Historie og klassebevissthet : studier i marxistisk dialektikk 8205002495 [PDF]

Zitiervorschau

Georg Lukåcs

Historie og klassebevissthet STUDIER I MARXISTISK DIALEKTIKK

Oversettelse og innledning ved Stein Rafoss og Harald Berntsen

GYLDENDAL NORSK FORLAG • OSLO

Utkommet første gang på norsk 1971 i Gyldendals Kjempefakler Originalens titel: «Geschichte und Klassenbewusstsein. Studien iiber marxistische Dialektik»

© Hermann Luchterhand Verlag GmbH, 1968 Neuwied und Berlin, alle Rechte vorbehalten First published by Der Malik-Verlag, Berlin 1923, i serien Kleine revolutiondre Bibliothek, bind 9 * Anmeldelsen av N. Bukharins bok ble første gang offentliggjort i Archiv fur die Geschichte des Sosialismus und der Arbeiterbewegung, XI, 1925, s. 216-224 ♦ Printed in Norway Mariendals Boktrykkeri A/S, Gjøvik 1971 * Utgitt med støtte fra Norsk kulturfond

ISBN 82 05 00249 5

335,4

■■

690

Innhold

Innledning. Ved Stein Rafoss og Harald Berntsen............................ VII Georg Lukåcs og Historie og klassebevissthet. Av Stein Rafoss .. VII Metode og stoff i Historie og klassebevissthet. Av Harald Berntsen....................................................................................... XXXIX

Historie og klassebevissthet. Studier i marxistisk dialektikk .... Forord ............................................................................................

1 3

Hva er ortodoks marxisme?.............................................................. 9 Rosa Luxemburg som marxist....................................................... 32 Klassebevissthet ............................................................................. 48 Tingliggjøringen og proletariatets bevissthet................................ 81 I. Tingliggjøringens fenomen...................................................... 81 II. Den borgerlige tenknings antinomier............................................ 107 III. Proletariatets standpunkt ........................................................... 145 Den historiske materialismens forandrede funksjon...........................202 Legalitet og illegalitet.......................................................................... 230 Kritiske kommentarer til Rosa Luxemburgs «Kritikk av den rus­ siske revolusjon»............................................................................ 243 Metodisk om organisasjonsspørsmålet................................................. 262

Tillegg: Kritikk av N. Bukharin: Den historiske materialismens teori .

.

301

Appendix. Forord til 1968-utgaven................................................... 313 Bibliografi.............................................................................................. 341 Personregister......................................................................................... 343 Saksregister ......................................................................................... 346 Ordliste ................................................................................................ 350 Personfortegnelse................................................................................. 352 Sidetall originalutgave - oversettelse................................................... 365

Georg Lukacs og Historie og klassebevissthet Av Stein Rafoss

Historie og klassebevissthet er en av de mest omstridte politisk-filosofiske bøker i vår tid. Da den kom ut i 1923, framkalte den omfattende og kraftig kritikk på den ene siden og fikk entusiastisk bifall fra den andre siden. Boka ble kritisert for å være en hegelianisering av marxis­ men, for å være revisjonistisk og idealistisk. Den ble rost for å være en fornyelse av marxismen, som det grunnleggende verk innen den kri­ tiske marxisme. Til tross for at forfatteren som et resultat av kritikken trakk tilbake en del av opplaget og ikke lot den komme i nytt opplag før i 1968, har boka helt til våre dager øvd en «underjordisk» innflytelse, særlig i europeisk venstreintellektuell tradisjon. Den har sirkulert i forskjellige piratutgaver og bidratt til å gi forfatteren en underlig berømmelse mot hans vilje. I forbindelse med det revolusjonære oppsving som vi opplever over hele verden i dag, oppstår det en sterkt stigende interesse for marxis­ tisk teori. Mange har vendt seg til denne boka og i den funnet et in­ tellektuelt grunnlag for et revolusjonært engasjement. Som Lukåcs selv bemerker i forordet fra 1967 utøver den en spesiell tiltrekning på in­ tellektuelle med en småborgerlig klassebakgrunn. Hva er det som( har gjort boka så omstridt og berømt, og hvilken betydning har den for den revolusjonære arbeiderbevegelse i dag? For å kunne svare på disse spørsmål, må vi kjenne til Lukåcs’ person­ lige utvikling og den historisk-samfunnsmessige situasjon boka ble til i. I denne innledningen skal jeg derfor gi en biografisk skisse av Lukåcs’ liv fram til 1923, dvs. fram til publiseringen av Historie og klasse­ bevissthet, sett i sammenheng med den historiske og politiske utvikling i Ungarn og Europa ellers. Jeg skal redegjøre nærmere for utviklingen under den ungarske rådsrepublikken i 1919 siden denne er en av de be­ givenheter som har øvd en avgjørende innflytelse på innholdet i Historie og klassebevissthet. Videre skal jeg fortelle om den mottakelse boka fikk og om noe av den innflytelse den har utøvd siden. Av det som Lucåcs har skrevet etter 1923, som utgjør størstedelen av hans produksjon, skal jeg bare gå inn på det som er relevant i forhold til Historie og VII

klassebevissthet. Det ville nemlig føre altfor vidt i denne sammen­ heng f.eks. å komme inn på. hans virksomhet som litteraturkritiker som jo er det område hvor han har skrevet mest, og hvor han øver størst innflytelse i dag. Til slutt vil jeg forsøke ut fra et marxistleninistisk standpunkt å bedømme hvilken relevans boka har for den revo­ lusjonære bevegelse i dag. Det er vel rimelig å anta at denne marxist-leninistiske holdning også vil prege resten av innledningen, noe leseren herved gjøres oppmerksom på.

Liv

Gydrgy von Lukåcs ble født i Budapest 13. april 1885 i en jødisk familie. Hans far var da direktør i Budapest Kreditanstalt, Ungarns største bank, og han ble i sin tid adlet for sine fortjenester i det økonomiske livet. Gydrgy von Lukåcs ga under første verdenskrig avkall på adelstittelen og i ikke-ungarske sammenhenger forandret han fornavnet sitt til Georg. Georg Lukåcs var tidlig utviklet som barn, det fortelles at han allerede som niåring leste Iliaden, og familiens klassemessige stilling gjorde at han kunne få den beste utdanning som var tilgjengelig. Mens Lukåcs var gymnasiast, begrenset hans befatning med marxismen seg til lesning av Det kommunistiske manifest av Marx og Engels. Etter gymnaset begynte han å studere samfunnsvitenskap ved uni­ versitetet i Budapest hvor han tok doktorgraden i 1906. Mens han stu­ derte, leste han Louis Bonapartes attende Brumaire og Kapitalen av Marx og Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse av Engels. Lukåcs sier selv seinere at han den gang betraktet Marx som økonom og sosiolog og ikke noe annet. Han så ikke Marx’ og Engels’ arbeider på disse områdene i en politisk sammenheng. Lukåcs ble tidlig interessert i kunst og litteratur, og hans første arbeider består av litteraturkritikk. I 1904 var han med å grunnlegge et teater, Thaliateatret, som la vekt på å nå et bredere publikum enn det vanlige teaterpublikum som stort sett besto av borgerskapet og adelen. Siden Thaliateatret forsøkte å få arbeidere i tale og førte opp stykker med radikal politisk tendens, ble det etter noen års virksomhet forbudt av myndighetene. Som litteraturkritiker utfoldet Lukåcs seg i tidsskriftene Huszadik Szdzad (Det tyvende århundre) og Ny ugat (Vesten). Det første var organ for «Det sosiologiske samfunn» som var en sammenslutning av radikale borgerlige intellektuelle, og det tok foruten litterære emner også opp aktuelle politiske spørsmål. Nyugat var et radikalt litterært tidsskrift som fikk stor betydning for utviklingen av den ungarske VIII

litteraturen. I 1908 fikk Lukåcs en stor ungarsk pris for en avhandling om det moderne dramas utviklingshistorie. Gjennom sin virksomhet som kritiker og akademisk forfatter ble Lukåcs etterhvert en av de ledende i datidens ungarske åndsliv. For å forstå Lukåcs’ virksomhet den gang må vi ha et visst kjenn­ skap til det samfunnsmessige miljø han virket innenfor. Hva slags sam­ funn var det han levde i, og hva betydde hans virksomhet politisk? Ungarn var fra gammelt av en del av det habsburgske monarki som hadde sin hovedstad i Wien. Østerrikerne førte en nasjonal undertrykkelsespolitikk overfor Ungarn, noe som bl.a. førte til revolusjonen i 1848-49 hvor landet proklamerte sin selvstendighet overfor Øster­ rike og hvor borgerlig-liberale reformer ble proklamert. Revolusjonen ble imidlertid slått ned av østerrikerne i samarbeid med russerne og kroaterne, og Ungarn ble til en østerriksk provins fram til 1867. Da ble det østeriksk-ungarske dobbeltmonarki opprettet hvor Ungarn fikk felles utenrikstjeneste og militærvesen med Østerrike, men ellers indre selvstendighet. Denne pakten var et resultat av en allianse mellom den ungarske adel, som hadde sitt maktgrunnlag i store jordeiendom­ mer, og den østerrikske keiseren. Økonomisk sett var forholdet mellom Ungarn og Østerrike det at Ungarn produserte og eksporterte landbruksprodukter mens landet var et marked for østerrikske industrivarer. Revolusjonen i 1848-49 inn­ ledet en borgerlig og kapitalistisk utvikling i Ungarn. Opphevingen av livegenskapet på landsbygda som revolusjonen framkjempet, ble ikke annullert av kontrarevolusjonen. Men det betydde ikke at levefor­ holdene for det store flertall på landsbygda ble bedre. Opphevingen av livegenskapet var del av ei utvikling henimot kapitalistiske forhold på landsbygda med få store jordeiere, en del selvstendige bønder og en stor klasse av husmenn og landarbeidere. Forholdene på landsbygda drev folk inn til byene hvor de ble rekruttert til den nye arbeider­ klassen som oppsto som et resultat av den pågående industrialisering. Industrialiseringen frambrakte også et nasjonalt borgerskap som gikk inn for nasjonal selvstendighet og dermed kom i konflikt med den herskende landadelen som samarbeidet med keiseren i Wien. En tredje politisk kraft utenom adelen og borgerskapet oppsto i og med at arbeiderklassen begynte å organisere seg. Ungarns sosialdemo­ kratiske prati ble dannet i 1868. Rundt om århundreskiftet var det 750 000 industriarbeidere i Ungarn. I 1905 var 100 000 av dem organi­ serte. Krisene i kapitalismen rundt århundreskiftet førte på den ene siden til monpolisering av kapitalen og ruin for småborgerne og på den andre siden til omfattende arbeidsløshet og arbeidskamper for arbeiderklassen. Arbeidernes kamp ble slått ned med konsekvent hårdhet og brutalitet. En forfatter karakteriserer den herskende godseierklassen som «kjennetegnet med en paranoid forsvarsholdning til alt IX

nytt, mot all kultur og all intellektuell innflytelse, - stort sett rå, udan­ net, parasittær og konservativ».1 Det var i en slik politisk og kulturell situasjon Lukåcs virket i sin ung­ dom i Budapest. Med sin klassebakgrunn i det liberale borgerskap, del­ tok han i den radikale intelligensias kamp mot konservatisme og snever nasjonalisme, for nasjonal selvstendighet og liberale reformer. I 1909-10 studerte Lukåcs ved universitetet i Berlin hvor filosofen og sosiologen Georg Simmel (1858-1918) underviste, og som Lukåcs ble personlig elev av. Simmel som blir regnet som grunnleggeren av den formale sosiologi, var påvirket av den tyske filosof Wilhelm Dilthey (1833-1911) og den franske filosof Henri Bergson (1859-1941). Dilthey mente det var et fundamentalt skille mellom naturvitenskaper og åndsvitenskaper (historie, filologi, jus, kunsthistorie osv.). I de første dreide det seg om å forklare (erklåren) mens det i de siste gjaldt å forstå (verstehen), og her hadde årsaksforklaringer ingen plass. Dilthey blir regnet som den moderne grunnlegger av hermeneutikken. Hermeneutikken ble først utviklet av den såkalte tyske historiske skole, da særlig av F. E. Schleiermacher (1768-1834), som åndsvitenskapenes metode. Hermeneutikk betyr fortolkningskunst, og er læren om hvordan man vitenskapelig skal forstå åndsvitenskapelige gjenstan­ der. Dersom vi skal forstå forgangne tider, må vi gjeninnleve (nacherleben) oss i disse. Ifølge Dilthey har historien å gjøre med mennesker som sjelelige helheter og deres strukturer. Bergson var den mest innflytelsesrike filosof i Frankrike på denne tida og en av de mest framtredende representanter for den såkalte livs­ filosofi (Lebensphilosophie) som mente at livet ikke kunne forståes begrepsmessig. Livet var vesentlig en skapende aktivitet, det sjelelige individ en flytende mangfoldighet som det ikke var mulig å fastholde eller å analysere ved hjelp av fornuften. Livet kunne bare forståes gjennom egen opplevelse og intuisjon. Det samme gjelder for hele uni­ verset. En slik holdning innen filosofien kalles bl.a. for intuisjonisme og irrasjonalisme, en karakteristikk som også i stor grad passer for Dilthey, og den er et uttrykk for en idealistisk verdensanskuelse. Simmels og Diltheys filosofi må sees på bakgrunn av det samlede filosofiske miljø i Tyskland på denne tida. Det filosofiske klima i Tyskland rundt århundreskiftet og fram til første verdenskrig var preget av oppløsningen av nykantianismen og oppkomsten av fenomenologien (Edmund Husserl 1859-1938), og irrasjonalistiske og intuisjonistiske strømninger. Nykantianerne var delt i to skoler: Marburgerskolen med Hermann Cohen (1842-1918) og Paul Natorp (1854-1924) som de mest fram-1

1 Gunnar Gunnarson, Georg Lukåcs. En essay, Staffanstorp 1969, s. 9. X

tredende navn. De la nesten all vekt på Kant som erkjennelsesteoretiker og trakk et skarpt skille overfor all spekulativ metafysikk. Den sydvesttyske skole, med Wilhelm Windelband (1848-1915) og Heinrich Rickert (1863-1936) i spissen, utarbeidet et skarpt metodologisk skille mellom natur- og åndsvitenskaper. Filosofiens oppgave var ifølge dem å under­ søke de objektivt gyldige verdiers rike. Disse tidløst gyldige verdier ble virkeliggjort i historien og kulturlivet. Oppgaven til de historisksamfunnsmessige vitenskaper var å erkjenne de verdier som var virke­ liggjort i de enkelte fenomener. Her kunne menneskene bare forstå enkelthendinger. Historiske lovmessigheter fantes det altså ikke, og det var ifølge dem ikke mulig å forklare historien ut fra årsakssammen­ henger. En slik historieoppfatning er naturligvis det rakt motsatte av den materialistiske historieoppfatning. Simmel og Dilthey skiller seg fra Marburgerskolen idet de i motset­ ning til denne mener det er mulig å erkjenne virkelighetens innerste vesen. De overtar mye fra Windelband og Rickert, så som det funda­ mentale skille mellom natur- og åndsvitenskaper med hovedvekten på de siste, og deres lære om de historiske begivenheters eneståendehet. I Lukåcs’ første verk på tysk: Die Seele und die Formen fra 1911, kommer en slik irrasjonell idealisme til uttrykk. Lukåcs synes å mene at vi, i hvert fall på det estetiske område, kan få kontakt med den ytterste virkelighet gjennom en akt av umiddelbar intuisjon. Lukåcs har seinere selv betegnet sin posisjon i denne boka som mystisk subjek­ tivisme. Lukåcs fulgte i 1912-13 forelesninger til Windelband og Rickert i Heidelberg. Der utviklet han også et vennskap med deres fremste elev, Emil Lask (1875-1915). Under Lasks innflytelse utviklet Lukåcs en tro på en slags nyplatonisme som tillot ham å mene det eksisterte et område med oversanselige ting. Enda i Historie og klassebevissthet ser vi at Lukåcs’ Kant-forståelse er formidlet gjennom Lask. I denne tida ble også Lukåcs med i den esoteriske sirkel rundt dik­ teren Stefan George (1868-1933). Denne gruppen pleiet en utpreget mystisisme og individualisme. Deres form var symbolsk og var en reak­ sjon mot det 19. århundres naturalisme. De hadde bare forakt til overs for dagliglivet og dets problemer så som politikk o.l., mens deres hold­ ning i virkeligheten var dypt politisk reaksjonær. På denne tida arbeidet Lukåcs med ei avhandling (Habilitationsschrift) som aldri ble fullført, om sammenhengen mellom etikk og historie­ filosofi med utgangspunkt i Dostojevskij. Han arbeidet også med en av­ handling, som heller aldri ble fullført, over Kierkegaards kritikk av Hegel. Lukåcs sier seinere at Kierkegaard betydde mye for ham den gang. Marxistisk sett må filosofien på denne tida bl.a. sees som et ideolo­ gisk uttrykk for det tyske samfunnet. Situasjonen den gang var at XI

kapitalismen og dens herskende klasse, borgerskapet, var gått over i en imperialistisk fase og hadde mistet enhver revolusjonær og framskrittsrettet betydning som de hadde da de brøt ned føydalsamfunnet og opprettet sine historisk sett mer framskredne produksjonsforhold. Nå er kapitalismen gått over til å bli parasittær og er blitt et hinder for den videre vekst av produktivkreftene. Den fører røverkriger mot verdens fattige folk og setter i gang kriger de imperialistiske landene imellom som fører til uhyre lidelser for folkene i disse landene. Dette fører til at systemet ikke lenger kan rettferdiggjøres rasjonelt, og man må gripe tilbake til alle slags evige verdier som ikke kan begrunnes rasjonelt, men bare erkjennes intuitivt, og som det bestående kan rett­ ferdiggjøres ut fra. Det er med bakgrunn i dette miljø at Lukåcs offentliggjør sitt neste store verk: Theorie des Romans (1916), som han seinere sier represen­ terer en overgang til en objektiv idealisme. Dette og hans tidligere verk på tysk vakte en viss oppsikt i Tyskland, og bl.a. Thomas Mann ble meget imponert over denne forfatteren. I 1954 ga Lukåcs ut ei bok som heter Die Zerstdrung der Vernunft hvor han bl.a. foretar et om­ fattende oppgjør med den tyske filosofi på nettopp denne tida. I dens irrasjonalisme ser han en av de vesentlige intellektuelle forutsetninger for den tyske fascismen. I Theorie des Romans kan vi merke Lukåcs’ påvirkning av nyhegelianismen. Tida før og under verdenskrigen opplevde også en renessanse for Hegel. Det var Diltheys bok om den unge Hegel som var begynnel­ sen på det som siden er blitt kalt nyhegelianismen. Dilthey legger i sin tolking av den unge Hegel hovedvekten på hans religiøse spekulasjoner, og gir i det store og hele et konservativt bilde av Hegel. Lukåcs’ bok om den unge Hegel, som ble skrevet i løpet av 1930årene og utgitt i 1948, er bl.a. en polemikk mot Diltheys utlegning av den unge Hegel. Lukåcs legger hovedvekten på Hegel som økonomisk tenker og radikal samfunnskritiker og vil ødelegge den reaksjonære myten som Dilthey skapte om den unge Hegel. I denne første Heidelberg-tiden utviklet Lukåcs et meget nært venn­ skap med den jevnaldrende Ernst Bloch (1885- ). Lukåcs fortalte i vesttysk fjernsyn for noen år siden at de den gang nærmest inngikk en intellektuell symbiose. De tenkte så likt at når de hadde vært fra hverandre noen måneder, kunne de møtes igjen og finne ut at de hadde utviklet nøyaktig de samme tankene i denne tiden. Blochs sentrale filo­ sofiske kategori er ’utopi’, noe som rimelig nok, siden han er marxist, mange ganger har brakt også ham på kant med den kommunistiske bevegelse. Bloch virker i dag i Vest-Tyskland, etter at han forlot ØstTyskland, hvor han virket som professor fram til 1961. Max Weber (1864-1920) var den som i Heidelberg gjorde det ster­ keste inntrykk på Lukåcs. Weber var sosialøkonom, sosiolog og poli-

tiker og regnes bl.a. som grunnleggeren av religionssosiologien og har gjort en banebrytende innsats på mange områder innen sosiologien. Max Weber er nykantianismens fornemste produkt innen historie og samfunnsvitenskapene. Han forener en encyklopedisk viten med en metodisk strenghet som gjør at hans arbeider har øvd en enorm inn­ flytelse og fortsatt gjør det den dag i dag. Et sentralt metodisk postulat for Max Weber er hans oppfatning av at vitenskapen må være verdifri (Wertfreiheit). Det betyr at vitenskapen som vitenskap ikke må inneholde åpne eller skjulte vurderinger, men bare beskrive det som er. Vitenskapelige undersøkelser skal tjene som grunnlag for vurderinger og avgjørelser, og for at de virkelig skal kunne gjøre det, må de ikke inneholde vurderinger selv. Sammenblanding av ’er’ og ’bør’ er for Max Weber en av de største synder som begåes innenfor vitenskapen. Verdifrihet er en nødvendig betingelse for objek­ tivitet i vitenskapen. 'Rasjonalitet’ er et sentralt begrep hos Max Weber. I det vestlige samfunn så Weber en ubønnhørlig utviklingstendens henimot stadig større rasjonalitet. Det foreløpige høydepunkt i denne utvikling var det kapitalistiske industrisamfunn, med dets storindustri, med dets byrå­ kratiske forvaltning innen stat og bedrifter og dets enhetlige retts­ system. 'Rasjonalitet’ hos Weber er ikke identisk med 'fornuft’ slik en kan­ skje kunne tro. Hans rasjonalitet er en meget begrenset rasjonalitet: formålsrasjonalitet (Zweckrationalitåt). Formålsrasjonalitet består i å finne det rette middel til å nå et gitt mål. Spørsmålet om målsettinger hører ikke inn under vitenskapen, de er overlatt til privat og subjek­ tiv vurdering. Vurderinger er ’bør’-spørsmål, som må skilles strengt fra den vitenskapelige behandling. I den stadig voksende byråkratiseringen av alle samfunnets områder, så Weber et av de mest typiske utslag av denne rasjonalitet. Et annet sentralt begrep i Webers metode er begrepet 'idealtype’. Idealtypene er tankemessige konstruksjoner som i en pregnant form skal gi uttrykk for et fenomens egenart. «Idealtypen er ingen hypo­ tese, men vil angi retningen for hypotesedannelse. Idealtypen er ingen fremstilling av virkeligheten, men vil skaffe fremstillingen entydige ut­ trykksmidler.»2 Idealtypene er altså bare et heuristisk hjelpemiddel, et aspekt som en trekker ut av virkelighetens mangfold fordi det ansees for å være typisk i den aktuelle sammenheng. Webers idealtypebegrep henger nøye sammen med hans kantianske erkjennelsesteoretiske grunnsyn. Ifølge Weber er virkelighetens mang­ fold absolutt uendelig, og alle fenomener i den kan sees fra et uendelig 2 Max Weber, Makt og byråkrati. Utvalg og innledning ved Egil Fivelsdal, Oslo 1971, s. 199.

xm

antall synsvinkler.3 Ethvert fenomen kan derfor ha uendelig mange årsaker.4 Når vi erkjenner virkeligheten, foretar vi derfor et vilkårlig utvalg, og vi erkjenner ikke virkeligheten «slik den virkelig er». Er­ kjennelsen av virkeligheten er en uendelig oppgave. Det er derfor aldri mulig å oppfatte samfunn og historie som en helhet, som en totalitet.5 I likhet med Dilthey mener Weber at forståelse (Verstehen) er den sentrale kategori i åndsvitenskapene, men Weber mener også at en må søke etter årsakssammenhenger, altså gi kausalforklaringer. Disse fin­ ner en fram til gjennom fortolkende forståelse (deutend verstehen). Ut fra det syn på virkelighetens uendelighet som nettopp ble referert, kan imidlertid ikke Weber si at en kan finne de lovene som styrer samfunnsutviklingen. Siden ethvert fenomen kan ha uendelig mange år­ saker, kan vi aldri si at vi erkjenner fenomenets årsaker fullt ut. Dess­ uten vil de aspekter ved fenomenene som vi velger å konsentrere oss om, være valgt ut fra vår subjektive vilkårlighet. Av det foregående følger det at Weber måtte forkaste marxismen. Marx gjorde krav på å erkjenne det vesentlige i samfunnet og de lover som virket i det. Nå ble nok Marx oppfattet på en annen måte av Weber og hans samtid enn vi gjør i dag, men Webers grunnleggende metodologiske standpunkter står også i sterk motstrid til Marx slik vi kjenner ham i dag. Webers arbeider er da også en eneste stor pole­ mikk mot marxismen, og han kommer stadig med direkte kritikk av denne. Han kan f.eks. si: «Den såkalte materialistiske historieoppfat­ ning i den opprinnelige, på samme tid geniale og primitive betydning som den har i f.eks. Det kommunistiske manifest, behersker vel idag i høyden legfolks og dilettanters hoder.»6 Weber mener at Marx ikke var tilstrekkelig reflektert metodologisk sett. Marx’ lover er i virkelig­ heten idealtyper, sier Weber, og han kaller Marx’ oppfatning av lovmes­ sighet i samfunn og historie for en naturalistisk fordom.7 Videre av­ viser han i samsvar med sitt kantianske grunnstandpunkt, det synspunkt at vår erkjennelse skulle avbilde eller gjenspeile virkeligheten.8 Dette er jo som kjent et grunnleggende synspunkt innen marxistisk erkjennelsesteori. Max Weber sto selv for et borgerlig liberalt standpunkt og var en uttalt fiende av den revolusjonære arbeiderbevegelse. Da Weber en gang beskrev den redaksjonelle linje for det tidsskrift han redigerte, beskrev han også samtidig den politiske ramme som hans egen viten­ skapelige virksomhet foregikk innen: De som redigerte tidsskriftet

3 4 5 6 7 8

XIV

Op. cit., s. 181-182. Op. cit., s. 187. Op. cit., s. 197. Op. cit., s. 178. Op. cit., s. 211 og 210. Op. cit., s. 214-215.

«hadde som mål å verne om de arbeidende massers legemlige sunn­ het, og muliggjøre deres økende andel i vår kulturs materielle og åndelige goder. Som middel til å nå dette mål foresvevet det dem en statlig inngripen i den materielle interessesfære, hånd i hånd med en liberal videreutvikling av den bestående stats- og rettsorden. Det var menn som - hva deres mening enn måtte være om samfunnets ut­ forming i en fjernere fremtid - aksepterte nåtidens kapitalistiske ut­ vikling: Ikke fordi denne utvikling forekom dem å være bedre enn eldre samfunnsformer, men fordi den syntes dem å være praktisk sett uunngåelig, og forsøket på en prinsipiell kamp mot den ikke syntes dem å fremme, men hemme arbeiderklassens oppstigen til kulturens lys.»9 Max Webers innflytelse merkes flere steder i Historie og klasse­ bevissthet. Lukåcs’ klassebevissthetsbegrep ligger meget nært opp til en webersk idealtype, og Lukåcs benytter seg av Webers rasjonaliseringsbegrep når han beskriver varefetisjismens fenomen. Kategorien 'objektiv mulighet’ som er sentral i Webers historieoppfatning, er det også hos Lukåcs. Disse spørsmål skal jeg imidlertid komme tilbake til seinere i denne innledning. Lukåcs var nært knyttet til Weber, og han deltok jevnlig i de be­ rømte søndags-ettermiddags-mottakelser som ekteparet Weber hadde i sitt hjem, og hvor en stor del av cremen av Tysklands vitenskapsmenn og litterater møtte. Da den første verdenskrig brøt ut, trakk Weber i uniform. Lukåcs fortalte i det fjernsynsintervju som jeg har referert til tidligere, at han og Bloch fikk deres livs store skuffelse da de kom hjem til Weber og fikk se ham i uniform. Lukåcs selv var ikke stridsdyktig og ble i 1915 plassert ved brevsensuren i Budapest. I Budapest ble Lukåcs kjernen i en gruppe radikale intellektuelle som var motstandere av krigen og kapitalismen «i den idealistiske filosofiens navn» som Lukåcs seinere beskriver sin holdning den gang.10 Kierkegaard og Dostojevskij var ifølge Arnold Hauser, som deltok i gruppa, dens «skytshelgener». Kretsen rundt Lukåcs deltok også i «Galileisirkelen» og «Den frie humanistiske skole». Fra disse to organisasjonene kom seinere mange av dem som deltok i ledelsen av den ungarske rådsrepublikken. Ut­ viklingen blant de liberale intellektuelle gikk henimot sosialismen som et resultat av den imperialistiske verdenskrigens herjinger og påvirkning fra sosialistiske teoretikere. 9 Op. cit., s. 171. For en interessant kritikk av Max Weber, se: Herbert Marcuse, «Industrialisering og kapitalisme i Max Webers verk». Står i: Marcuse. Innføring og kritikk, redigert av Stein Rafoss, Oslo 1970. 10 Gunnarson, op. cit., s. 84.

Ervin Szabo (1877-1918) var den sosialistiske teoretiker som langt på vei preget Lukåcs’ og andre ungarske intellektuelles oppfatning av marxismen den gang. Szabo var anarkosyndikalist og sto i sterk opposi­ sjon til den reformistiske ledelsen i det sosialdemokratiske partiet. Anarkosyndikalismen er en retning innen arbeiderbevegelsen som på­ beroper seg å bygge både på Marx, Proudhon og Bakunin. Syndikalis­ men («syndikat» er det franske ordet for fagforening) mener at arbei­ derne må ta over fabrikkene direkte og drive dem på egen hånd. Makt­ overtakelsen skal skje i form av en generalstreik hvor arbeiderne med ett slag tar over makten i samfunnet. Den grunnleggende svakhet ved denne teori sett fra et marxist-leninistisk standpunkt, består i at den neglisjerer staten fullstendig. Den innser ikke statens klassekarakter og dens funksjon som voldelig garantist for borgerskapets herredømme. Syndikalismen innser derfor ikke at arbeiderklassen også må organiseres politisk og ikke bare i fagforeninger, og at den med våpen i hånd må styrte borgerskapets klasseherredømme og deretter sikre sitt eget. Når syndikalismen blir blandet med anarkisme (anarkosyndikalisme), styr­ kes motviljen mot å ha noe med staten å gjøre rent generelt. Szabo for sin del nektet å ha noe med parlamentarisk arbeid å gjøre i det hele tatt.11 Georges Sorel (1847-1922) var en av de ledende teoretikere for anarkosyndikalismen i Frankrike hvor syndikalismen sto sterkest, og Sorel øvde stor innflytelse på Szabo og også på Lukåcs. Sorel var påvir­ ket av Bergson og Nietzsche, forsøkte å forene Proudhon og Marx og re­ presenterte et irrasjonalistisk og voluntaristisk standpunkt. Lenin snak­ ket allerede i 1908 om «det kjente rotehue Georges Sorel».12 Lukåcs besøkte Heidelberg to ganger i løpet av krigen, i 1916 og 1917. I disse åra studerte Lukåcs Hegel og Marx på nytt. Dette ga hans politiske radikalisering en sosialistisk retning. Da den ungarske revolusjon kom høsten 1918 og Ungarns kommunistiske parti ble stif­ tet en stund etter, meldte Lukåcs seg inn i dette og deltok aktivt i rådsrepublikken som revolusjonen resulterte i. Alle de intellektuelle som hørte til kretsen rundt Lukåcs og de som var knyttet til «Den frie humanistiske skole» og «Galileisirkelen», deltok også aktivt i revolusjo­ nen. De inntok i stor utstrekning ledende stillinger og satte et sterkt preg på utviklingen. Deltakelsen i den ungarske rådsrepublikken er Lukåcs’ grunnleggende politiske erfaring i den forstand at den bestemmer feltet for hans intel­ lektuelle og politiske virksomhet for resten av livet. Historie og klasse­ bevissthet er skrevet under og umiddelbart etter rådsrepublikken, og det er dette grunnlag i revolusjonær erfaring som først og fremst gjør 11 George Lichtheim, Lukåcs, London 1970, s. 37 ff. 12 V. I. Lenin, Materialismus und Empiriokritisismus, Werke Bd., 14, Berlin 1970, s. 294.

XVI

at Historie og klassebevissthet er ei betydelig bok like så meget som den filosofiske innsikt og lærdhet som Lukåcs framviser i boka. For å forstå Historie og klassebevissthet er det altså ubetinget nødvendig å ha et visst kjennskap til den ungarske rådsrepublikken.

Den ungarske rådsrepublikken i 1919 «I 1918 var den 'ungarske folkerepublikk’ blitt proklamert under grev Kårolyis ledelse, og januar 1919 ble han dens president, men alt i mars foretok kommunistene et kupp og Béla Kun grep makten. Etter 4 må­ neders rød terror ble han imidlertid fordrevet av rumenske styrker, og november s. å. tok de motrevolusjonære makten under admiral Horthy.» Dette står å lese i et norsk oppslagsverk. Slik ser altså borgerskapet på den ungarske rådsrepublikken. Hvor­ dan forholder det seg i virkeligheten? Den herskende klasse i Ungarn hadde hilst krigsutbruddet med be­ geistring idet de trodde krigen kunne løse deres problemer. I stedet ble krigen begynnelsen til deres undergang. Krigen førte til store tap ved frontene, matmangel, en voldsom prisøkning på alle forbruksvarer og andre livsnødvendigheter. Etter som krigen varte og folkets leveforhold ble stadig forverret, vokste folkets motstand mot krigspolitikken. Deserteringer fra hæren og streikekamper i fabrikkene ble stadig mer omfattende. Den russiske revolusjon styrket det ungarske folks kamp og bidro sterkt til å revolusjonere massene. Høsten 1918 ble grev Tisza som hadde stått i ledelsen for krigspolitikken, tvunget til å erklære krigen for tapt. Våpenstillstanden førte med seg at jugoslaviske, rumen­ ske og tsjekkiske tropper okkuperte store deler av landet. 30. oktober ble makten overtatt av en ny regjering som besto av en koalisjon mel­ lom det radikale borgerskapet og sosialdemokratene. Dens leder var grev Mihaly Kårolyi som mer eller mindre motvillig ble tvunget til å gripe makten av massene. Kårolyi ble snart tvunget til å innføre repu­ blikken og demokratiske rettigheter. Hans regjering vedtok også en moderat jordreform som imidlertid ble lite effektiv. Allerede høsten 1918 var det dannet soldat- og arbeiderråd mange steder i landet. Rådsbevegelsen vokste stadig i styrke, og utover vinteren ble flere fabrikker overtatt av arbeiderne. I mars begynte det en be­ vegelse på landsbygda hvor bøndene som var utilfredse med den uteblitte jordreformen, selv tok over jorda. Fra de okkuperte områdene strømmet det tusenvis av flyktninger til Budapest og gjorde forholdene der stadig verre. I midten av mars ble det fra de allierte maktene overlevert et ultimatum som krevde at en tredjedel av Ungarn, de rikeste delene av landet, skulle forlates av ungarske tropper og at all motstand der skulle være forbudt. Massenes radikalisering og de allier-

XVII

tes ultimatum førte til at Kårolyi innleverte sin avskjedssøknad 21. mars 1919. Ungams kommunistiske parti ble dannet 24. november 1918. Kjernen i partiet besto av gruppen rundt Béla Kun som hadde ankommet fra Moskva 17. november hvor de etter å ha sittet i russisk krigsfangenskap, hadde deltatt i den russiske revolusjon i den ungarske avdelingen i det russiske kommunistpartiet. Dessuten var det folk fra venstrefløyen blant sosialdemokratene og uavhengige sosialister som sluttet seg til partiet. Etter en kort nølen sluttet Lukåcs seg til partiet i desember 1918. Partiet støttet rådsbevegelsen, gikk inn for å utvikle den borgerligdemokratiske revolusjon til en sosialistisk revolusjon og å skape et massegrunnlag for proletariatets diktatur. Etter som partiets politikk ble kjent ute blant massene, fikk det stadig større støtte. Sosialdemo­ kratenes høyrefløy var hele tida mot rådsbevegelsen, søkte å holde revo­ lusjonen på det borgerlige stadium og bekjempet naturligvis også kom­ munistene. I februar ble ledelsen av kommunistpartiet med Kun i spissen arrestert. I den nye illegale sentralkomité som ble dannet etter dette, deltok Lukåcs. Radikaliseringen av massene og den stadig sterkere oppslutning om kommunistene, virket radikaliserende på venstrefløyen i sosialdemo­ kratiet. De innledet forhandlinger med de fengslede kommunistene som førte til at de to partiene ble samlet i ett parti, Ungarns sosialis­ tiske parti, 20. mars, og 21. mars, etter Kårolyis tilbaketreden, ble den ungarske rådsrepublikken utropt. Kommunister som den ene dagen satt i fengsel, satt den neste dagen i regjeringen. Maktovertagelsen skjedde fullstendig fredelig. Samlingen av partiene skjedde på en plattform som var utarbeidet av Kun og som inneholdt følgende hovedpunkter: Overgang til en sentralistisk rådsrepublikk, avvæpning av borgerskapet, oppretting av prole­ tariatets bevæpnede klassehær, proletært selvstyre, sosialisering av jorda og statlig overtakelse av industri og transportvesen. Revolusjonen overtok et land i fullt kaos, med matmangel, bolig­ mangel, arbeidsløshet og fremmede tropper på sin jord. Disse forhol­ dene sammen med revolusjonsledernes uerfarenhet, gjorde at rådsrepu­ blikken fikk en kort levetid. Men i den tida den besto, fikk de satt en del tiltak ut i livet som viser hva slags system de ville realisere. Det ble innført alminnelig stemmerett. Stemmerettsalderen ble sen­ ket til 18 år, og kvinnene fikk stemmerett. Arbeidere og fattige bønder fikk stemmerett, folk som levde av andres arbeid mistet stemmeretten sin. I april ble det under stor begeistring holdt valg til rådene. I slutten av mars ble banker, finansinstitusjoner, gruver, industri og transport nasjonalisert. Det gjaldt for foretak med mer enn 20 ansatte. Seinere ble engroshandelen nasjonalisert. Håndverkere og småhand-

XVIII

lere ble ikke berørt. Bedriftene ble ledet av et arbeiderråd som var valgt i hemmelig valg blant arbeiderne og en produksjonskommissær som var utpekt av regjeringen. I april ble alle bruk over 400 mål nasjonalisert, og jordbruket ble organisert i kooperativer. Dette var ikke i samsvar med bøndenes ønsker som gikk ut på at jorda skulle oppstykkes og fordeles. Denne politikken forhindret at bøndene støttet opp om rådsrepublikken så sterkt som de kunne ha gjort og var trolig en av de alvorligste feilene som ble begått av rådsrepublikkens ledere. Det ble utstedt en forordning som fastsatte retten og plikten til å arbeide. 8 timers arbeidsdag ble innført. Lønningene for arbeiderne ble forhøyet med gjennomsnittlig 25 %. Overtidsbetalingen ble satt til 50 % for de to første timene og 100 % for ytterligere arbeid. For nattarbeid ble det gitt 20 % lønnstillegg. Kvinner fikk samme lønn som menn. En alminnelig syke- og ulykkestrygd ble innført som også gjaldt for landbefolkningen. For å bedre på den katastrofale bolignøden i Buda­ pest, ble det rekvirert rom i borgernes hus og adelens palasser. «Under skinn av menneskevennlighet har man utplassert galisiske jøder og arbeiderpakk hos det forhatte borgerskapet», skrev grevinne Cecile Tormay om denne politikken. På denne måten fikk mer enn 31 400 arbei­ derfamilier, ca. 100 000 mennesker, bolig bare i hovedstaden. Husleiene på små leiligheter ble senket med 20 %. Det ble forsøkt opprettet et helsestell hvor behandlingen på alle trinn skulle være gratis for bru­ kerne. På det kulturelle område ble kirken skilt fra staten. Skolene som i det vesentlige var eid av kirken eller andre private, ble nasjonalisert og åtteårig enhetsskole ble innført. Det ble satt i gang voksenundervisning og en kampanje mot analfabetismen. En forsøkte å modernisere innholdet i undervisningen. Teatre og museer ble folkets eiendom. I egenskap av visekommissær og seinere kommissær i kulturministeriet var Lukåcs i stor utstrekning ansvarlig for kulturpolitikken. Rådsrepublikken ble støttet av den radikale intelligensia. Ved universi­ tetet i Budapest ble Arnold Hauser og Karl Mannheim ansatt som pro­ fessorer. Diktere, malere, skulptører og komponister, herunder Béla Bartdk og Zoltån Kodåly, deltok aktivt i det kulturelle arbeidet. De plakater som ble laget under rådsrepublikken, utgjør et høydepunkt innen revolusjonær plakatkunst. 16. april satte de utenlandske troppene i landet i gang en offensiv mot rådsrepublikken. Ved å mobilisere arbeiderne i en Røde armé, lyktes det i første omgang å slå disse tilbake og befri store områder. Under denne motoffensiven dro Lukåcs til fronten som politisk kom­ missær. Motoffensiven førte rådsrepublikken i en forhandlingssituasjon med de allierte. De lovet å anerkjenne rådsrepublikken og trekke de rumenske styrkene ut av landet dersom rådsrepublikken trakk sine styrker tilbake fra de områdene de hadde okkupert. Rådsrepublikken

XIX

trakk sine styrker tilbake uten noen garantier, idet de stolte på de allierte. Men de, med Clemenceau i spissen, drev bare på med diplo­ matisk lureri, og det ble erklært at de ikke ville anerkjenne rådsrepu­ blikken og at okkupasjonsstyrkene ville bli stående i landet. Denne ut­ viklingen satte mot i borgerskapet og adelen som var begynt å orga­ nisere åpen motstand mot rådsrepublikken. Et forsøk fra den Røde armé på å drive de rumenske troppene ut av landet, brøt fort sammen etter at borgerlige offiserer i den Røde armés ledelse hadde forrådt planene til rumenerne. Dermed kunne rumenerne marsjere mot Buda­ pest og rådsrepublikkens dager var talte. 1. august gikk rådsregjeringen av og overlot styret til en regjering dannet av fagforeningsledere. Selv om de uerfarne ledere av rådsrepublikken begikk mange feil, klarte de i de 133 dagene arbeider-, bonde- og soldatmakten besto, å legge fram en politikk som sto som et eksempel for hele verdens arbei­ derklasse. Gjennom sin beståen bidro den også til å svekke det im­ perialistiske angrepet som da var i full gang mot den unge Sovjet­ staten. Kontrarevolusjonen, som ble ledet av admiral Horthy, satte i gang et regelrett blodbad og myrdet 10 000 revolusjonære innen få måneder var gått. Dessuten ble 80 000 personer satt i fengsel mens 100 000 ble drevet i landflyktighet. Med hensyn til den røde terror som det ble snakket om i innledningen av dette avsnittet, så var de kontrarevolusjonære i stand til å regne opp 234 ofre for den. Lukåcs ble i Ungarn etter revolusjonens nederlag i noen måneder og arbeidet for partiet under jorda. Først i oktober kom han til Wien hvor han ble arrestert etter påtrykk fra de nye ungarske myndighetene og krevd utlevert til dem. Dersom Lukåcs var blitt utlevert, hadde det betydd den visse død for ham. Takket være en internasjonal kampanje for å redde Lukåcs som ble ledet av Thomas Mann og støttet av en rekke kjente forfattere og intellektuelle, ble Lukåcs satt fri i desember 1919. Fra da av var Lukåcs medlem av sentralkomitéen i det ungarske kom­ munistpartiet som nå fikk sitt hovedkvarter i Wien, og han var også den ledende redaktør av tidsskriftet Kommimismus som kom ut i Wien i 1920 og 1921. Det ungarske partiet var medlem av Den kommunistiske Internasjo­ nale, også kalt Den 3. Internasjonale eller Komintern. Komintern ble opprettet i 1919 som et organisatorisk uttrykk for det revolusjonære oppsving i verdensmålestokk som fant sted etter verdenskrigen og den russiske revolusjon. Den 2. Internasjonale var brutt sammen i 1914 med de sosialdemokratiske lederes forræderi da de støttet de nasjo­ nale borgerskaps krigspolitikk. Under krigen ble det fra de russiske bolsjevikene og venstrefløyene innen flere sosialdemokratiske partier tatt initiativ til å danne en ny Internasjonale. Zimmerwald- og KienthalXX

konferansene (1915-16-17) ga uttrykk for en konsekvent holdning mot krigen og var med på å legge grunnlaget for Komintern. Dannelsen av Komintern og det revolusjonære oppsving verden over, førte til split­ telser i de fleste sosialdemokratiske partier. Den revisjonistiske og reformistiske ledelsen i de sosialdemokratiske partiene sto de fleste steder åpent på kontrarevolusjonens side og hjalp borgerskapet med å slå ned arbeidernes revolusjonære kamp. Tyskland var det land som var sentralt for revolusjonen i Vest-Europa. Der var det gjentatte ganger væpnede massekamper som alle ble slått ned, siste gang i 1923. I disse kampene sto ledelsen i det tyske sosialdemokrati åpent på reaksjonens side. Denne politikk la på lengre sikt det avgjørende grunnlag for nazistenes maktovertakelse idet den svekket arbeiderklassen og dens revolusjonære organisasjoner betydelig. Da det revolusjonære oppsving i 1919-1920 var på sitt høyeste, førte dette partier av forskjellig slag inn i Komintern. Partier med en sosialdemokratisk ledelse ble av massene tvunget til å slutte seg til, og de kommunistiske partier som oppsto i kampens hete, inneholdt ofte store motsetninger, bl.a. fordi anarkosyndikalistene i de fleste land sluttet seg til kommunistpartiene. Bolsjevikene med Lenin i spissen måtte derfor kjempe mot både venstre- og høyreavvik innen Komin­ tern. Da det revolusjonære oppsving gikk tilbake, førte dette med seg avskalling både til høyre og til «venstre». Det Norske Arbeiderpartis uttreden i 1923 var en slik avskalling til høyre. I 1920 skrev Lenin sin pamflett: «Radikalismen» - kommunismens barnesykdom hvor han særlig går til felts mot venstrefløyene i partiene i Tyskland, Italia, Nederland og England. Disse «venstre»avvik besto hovedsakelig i en fullstendig negativ holdning til alt parlamentarisk arbeid og i å melde seg ut av fagforeninger som ikke var ledet av kommunister. Dette fordømte Lenin på det sterkeste og karakteriserte en slik politikk som sekterisme. I det ungarske partiet brøt det straks etter nederlaget i 1919 ut kam­ per mellom to fraksjoner ledet av Landler og Kun. Lukåcs hørte til Landler-fraksjonen og var en av dens fremste teoretiske talsmenn. Tids­ skriftet Kommunismus var et av Landler-fraksjonens talerør, og det markerte seg innen Komintern som en «venstre»opposisjon. Den redak­ sjonelle linje som tidsskriftet førte, fikk Lenin til i 1920 å foreta en skarp kritikk av dette hvor han sa at «det utvilsomt viste symptomer på kommunismens barnesykdom: radikalismen». Spesielt grep han fatt i en artikkel av Lukåcs hvor denne hadde gått inn for en aktiv boikott av alt parlamentarisk arbeid. Lenin skriver: «Artikkelen til G.(eorg) L.(ukåcs) er en meget radikal og meget dårlig artikkel. Marxismen i den er ute­ lukkende en marxisme i ord. Skjelningen mellom «defensiv» og «offen­ siv» taktikk er utspekulert. Det mangler en konkret analyse av helt be­ stemte historiske situasjoner. Det vesentlige (nødvendigheten av å XXI

erobre og lære å erobre alle arbeidsområder og innretninger som bor­ gerskapet utøver sin innflytelse på massene gjennom, osv.) blir det ikke tatt hensyn til.»13 Det var i samme artikkel at Lenin kom med den ofte siterte uttalelse om at «marxismens innerste vesen, dens levende sjel består i den konkrete analyse av en konkret situasjon». I 1921 deltok Lukåcs som ungarsk delegat på Kominterns 3. kongress. Det var i denne historiske situasjon at Historie og klassebevissthet ble til. Artiklene «Hva er ortodoks marxisme?» og «Den historiske materialismens forandrede funksjon», ble skrevet i 1919 under rådsrepublikken. Hovedessayene i boka, «Tingliggjøringen og proletariatets bevissthet» og «Metodisk om organisasjonsspørsmålet» ble skrevet spesielt for boka, mens de andre artiklene var foranlediget av spesielle situasjoner og hadde vært offentliggjort før de ble samlet i Historie og klassebevissthet.

Mottakelsen av Historie og klassebevissthet Da Historie og klassebevissthet ble utgitt, vakte den straks stor diskusjon. Boka hadde jo front i flere retninger, og det var bare naturlig at de som ble angrepet, tok til motmæle. Boka var for det første et innlegg i fraksjonsstriden i det ungarske partiet, den inneholdt, som vi skal se seinere i denne innledning, en skjult polemikk mot Lenin, og den var et uhyre kraftig angrep på sosialdemokratisk teori og politikk. Alle som ble angrepet tok igjen. I det følgende skal jeg referere de viktigste umiddelbare reaksjonene på boka. Lukåcs’ venn Ernst Bloch fant mange av sine egne tanker i boka og var generelt positivt innstilt til den. «Boka vil riktignok ikke ha helt lett for å finne sine gode lesere. Russerne f.eks., som handler filosofisk, men som tenker som udannede hunder, vil til og med ane et frafall i den. Selv om de er uendelig forskjellige fra revisjonistene, så har de likevel på nesten samme måte fjernet seg fra den filosofiske arv, og mange av dem vil si at Marx har ikke stilt Hegel på føttene for at Lukåcs skal stille Marx på hodet igjen.»14 Josef Révai hadde sammen med Lukåcs vært medlem av den hem­ melige sentralkomitéen som ble opprettet da den som ble ledet av Kun ble arrestert. Nå deltok han også i Landler-fraksjonen i Wien. I sin an­ meldelse av Historie og klassebevissthet peker Révai på at boka både har front mot den revisjonistisk-kantianske oppfatningen av Marx som 13 V. I. Lenin, Werke Band 31, s. 153-154, Berlin 1970. Lukåcs’ artikkel Zur Frage des Parlamentarismus sto i Kommunismus, nr. 6, 1920. Står opptrykt i: Friihschriften II, Werke Band 2, Neuwied-Berlin, 1968. 14 Ernst Bloch, Aktualitdt und Utopie, Zu Lukåcs Geshichte und Klassenbewusstsein (1923). Står opptrykt i Philosophische Aufsåtze, Frankfurt am Main 1969, s. 598-621. Sitatet er fra s. 601.

XXII

reduserer marxismen til en enkeltvitenskap og mot det Révai kaller Engels’ «naturalistiske metafysikk». Ifølge Révai skjelnet ikke Engels mellom Marx’ materialisme og den naturalistiske materialisme. Engels for­ søkte «å gjøre naturen dialektisk», noe som bare førte til at dialektik­ ken ble naturalisert. Dette var imidlertid ikke så farlig «fordi forsøket på å gjøre naturen historisk, dvs. dialektisk, lar den historiske dialektikk i alminnelighet uberørt, mens forsøket på å la historien være innbefat­ tet i naturens sfære, må forvrenge selve historiens dialektiske struktur og menneskenes teoretiske og praktiske adferd i forhold til den».15 Révai mener Lukåcs er i stand til å oppfatte Marx’ dialektikk riktig fordi han som den første systematisk har klart å blottlegge det hegelske i marxismen. Révai refererer så innholdet i Historie og klassebevissthet og understreker at Lukåcs utelukker naturen fra dialektikkens gyldig­ hetsområde og begrenser dialektikkens gyldighet til historien. Révai er enig med Lukåcs i at proletariatet er det kapitalistiske samfunns identiske subjekt-objekt, dvs. den klasse som er i stand til å erkjenne samfun­ net fullt ut og dermed også styre det fullstendig bevisst. Révai kriti­ serer imidlertid Lukåcs for ikke å ha påvist et slikt identisk subjektobjekt for hele historien. Det har ikke vært noe faktisk subjekt av dette slag siden proletariatet er det første identiske subjekt-objekt i historien, og det er derfor nødvendig å konstruere et slikt reint begrepsmessig. Dette subjekt er det «menneske» som først blir virkeliggjort av prole­ tariatet, men som må ha eksistert hele tida som noe som skulle reali­ seres. Révai kaller dette for begrepsmytologi og mener det er en nød­ vendig mytologi for å forklare hele historien. Han mener Marx i likhet med Hegel har et slikt begrep «menneske», og Marx er derfor enda mer lik Hegel enn Lukåcs tror. Ladislaus Rudas kom til det ungarske kommunistpartiet fra det sosialdemokratiske partiet og var en av de få innen partiet som hadde flere års praktisk politisk arbeid bak seg før de deltok i rådsrepu­ blikken. Rudas satt i samme sentralkomité som Révai og Lukåcs, var redaktør av partiets hovedorgan under rådsrepublikken og tilhørte Landler-fraksjonen i Wien. Rudas var imidlertid dypt uenig med Historie og klassebevissthet, og denne uenighet gjorde at han brøt med Lukåcs og Landler-fraksjonen. Rudas’ kritikk er den mest omfattende kritikk som til nå er kommet av Lukåcs’ bok. Rudas begynner med å understreke at Lukåcs har bevist gjennom praksis at han er en god kommunist. Før, under og etter revolusjonen i Ungarn arbeidet han illegalt for partiet og hadde utsatte stillinger i rådsrepublikken. Dette sammen med den filosofiske bakgrunn som Lukåcs skriver ut ifra, gjør at Rudas vil ta Historie og klassebevissthet

15 Josef Révai, Rezension von G. Lukåctf Geschichte und Klassenbewusstsein. Står i: Archiv fur die Geschichte des Sozialismus und der Arbeiterbewegung, 11 Jahrg., Wien 1925, s. 229.

XXIII

opp til alvorlig diskusjon selv om han mener mye i den på avgjørende vis bryter med marxismen. Rudas ser årsakene til Lukåcs’ feil i hans filosofiske bakgrunn i den tyske idealisme og mener at selv om Lukåcs har brutt med sin sosiale fortid, så har han ikke brutt fullt ut med sin filosofiske fortid. Rudas er enig i at det er nødvendig med faguttrykk og et spesifikt vitenskapelig språk for å behandle vitenskape­ lige saksforhold, men han kritiserer Lukåcs for hans «filosofiske tyvspråk» som gjennom sin uforståelighet for det store flertall bidrar til å splitte teori og praksis, til å fjerne teorien fra massene. Rudas tar som utgangspunkt Lukåcs’ uttalelse om at han vil forsvare den ortodokse marxisme til og med mot Engels (Historie og klassebevisst­ het, s. 4). Lukåcs kritiserer Engels et sted for, i motsetning til Marx, å ha fulgt «Hegels feilaktige eksempel ved å utvide den dialektiske metode til naturen» (s. 12, fotnote 6). Rudas benekter at Marx innskrenket dialektikkens gyldighetsområde til samfunn og historie. Rudas viser for det første at det sitatet Lukåcs bringer fra Marx (s. 12) for å vise dette, ikke tillater en slik slutning. Lukåcs river sitatet ut av sin sammenheng. For det andre sier Rudas at det ikke er noe historisk belegg for å si at Marx og Engels er uenige her. Ifølge Engels leste han selv Anti-Duhring for Marx, og dersom Marx hadde vært uenig med innholdet, hadde han utvilsomt sagt fra om det. For det tredje tar Lukåcs feil reint saklig sett også når han vil lage en motsetning her mellom Marx’ og Engels’ oppfatning av dialektikken. Rudas tar fotnoten på s. 12 som utgangspunkt for å påvise at Lukåcs’ oppfatning av dialektikken ikke stemmer med Marx’ og Engels’ opp­ fatning. Her angir Lukåcs «dialektikkens avgjørende bestemmelser»: 1: Vekselvirkning mellom subjekt og objekt, 2: enhet av teori og praksis, 3: historisk forandring av kategorienes substrat som grunnlag for deres forandring i tenkningen og 4: etc.. Alle disse bestemmelser, sier Rudas, knytter seg til menneskene, følgelig mener Lukåcs at dialektikken ute­ lukkende er et menneskeverk og at det er et prinsipielt skille mellom natur og samfunn. Av det følger det at «dialektikken ikke er noen objektiv lovmessighet som er uavhengig av menneskene, men en subjek­ tiv lovmessighet ved menneskene. Og det kaller jeg og kaller man: subjektiv idealisme.»16 Marx og Engels mente ifølge Rudas at naturen er dialektisk, og fordi samfunnet er framstått dialektisk av naturen, er det også dialektisk selv om dialektikken i samfunnet er forskjellig fra dialektikken i naturen. Mens Hegel var en konsekvent idealist og Marx konsekvent mate­ rialist, så er Lukåcs en inkonsekvent idealist, agnostiker og eklektiker. 16 Ladislaus Rudas, Orthodoxer Marxismus? i: Arbeiterlitteratur, Wien 1924, Heft 9, s. 504. Rudas skrev i alt 3 artikler. De to andre står i samme tidsskrift, Heft 10, s. 669-697 og Heft 12, s. 1064-1089 og bærer tittelen: Die Klassenbewusstseinstheorie von Lukåcs I og II.

XXIV

Rudas tar videre fatt i den ekskurs på s. 127-129 hvor Lukåcs pole­ miserer mot et Engels-sitat fra Ludwig Feuerbach und der Ausgang der klassischen deutschen Philosophie. Engels sier her at den mest slå­ ende gjendriving av en filosofisk skrulle som det Kantske ting-i-seg begrep, skjer gjennom praksis: gjennom eksperiment og industri. «Der­ som vi kan bevise riktigheten av vår oppfatning av et forløp i naturen, idet vi selv frambringer det ut fra dets betingelser, og ovenikjøpet får det til å tjene våre formål, så er det slutt med den Kantske ufattelige 'tingen i seg’.»17 'Tingen i seg’ blir derved til en ting for oss, slik som da fargestoffet alizarin kunne framstilles syntetisk fra kulltjære i stedet for som tidligere å måtte utvinnes fra krapproten. Lukåcs innvender for det første mot Engels at det hos Hegel ikke er noen motsetning mellom i seg (an sich) og for oss (fiir uns), men at det er for seg (fiir sich) som er motsetningen til i seg, og at det er en nesten utrolig terminologisk unøyaktighet av Hegel-kjenneren Engels ikke å ha dette klart for seg. For det andre sier Lukåcs at det er å feil­ tolke Kant å tro at han mener ting-i-seg-problemet skulle danne en skranke for utvidelsen av vår konkrete kunnskap om fenomenene. For det tredje sier Lukåcs at Engels’ mest dyptgripende misforståelse består i at han holder eksperiment og industri for å være praksis, siden dette jo er typiske kontemplative adferdsmåter. Til det første sier Rudas at Engels naturligvis ikke bruker Hegels ter­ minologi når han snakker om «i seg» og «for oss». Som materialist er det umulig for Engels å gjøre det når han snakker om naturgjenstander. Lukåcs’ første innvending er derfor bare misforstått filologisk pedanteri.18 Til spørsmålet om Kants ting-i-seg begrep, sier Rudas at Engels ikke benektet at Kant mente en kunne erkjenne fenomenene ubegrenset og at Engels selvfølgelig var klar over at tingen-i-seg hos Kant prinsipielt er uerkjennbar. Det Engels gjør er å benekte det prinsipielle skille mel­ lom ting-i-seg og fenomen. Engels benekter at det skulle eksistere noe i det hele tatt som prinsipielt var uerkjennbart. Det er på den måten at Engels kan si at eksperiment og industri har gjort slutt på Kants «ting-i-seg». For det tredje sier Rudas det er helt galt av Lukåcs å si at Marx ikke anså eksperiment og industri for å være praksis. Når Lukåcs be­ nekter det, viser han bare at han har en idealistisk oppfatning av hva praksis er. Det Lukåcs skriver i dette avsnittet viser at han er ortodoks hegelianer og ikke ortodoks marxist. 17 Historie og klassebevissthet, s. 127. Sitatet er fra Marx Engels Werke, Band 21, s. 276. 18 Alfred Schmidt peker i sin bok Der Begriff der Natur in der Lehre von Marx, Frankfurt am Main 1962, s. 169, også på at Lukåcs helt misforstår Engels i denne henseende. XXV

Rudas tar opp en rekke andre problemer fra Historie og klassebevisst­ het til kritikk. Denne kritikk skal jeg ut fra hensyn til den plass som står til rådighet her, referere forholdsvis kortfattet. Lukåcs skiller som kjent mellom tilregnet klassebevissthet (se s. 53) og empirisk, psykologisk klassebevissthet. Proletariatets tilregnede klasse­ bevissthet blir seinere bestemt til å være identisk med marxismen, og det er denne bevissthet som i siste instans avgjør proletariatets hand­ linger. Rudas viser at begrepet ’tilregning’ er et begrep som Lukåcs har fra Rickert og Weber og at 'tilregning’ hos dem har den funksjon å ute­ lukke kausalitet fra historie og samfunn.19 Lukåcs’ klassebevissthetsbegrep blir derfor, og av mange andre grunner, et idealistisk begrep. Lukåcs’ begrep innebærer at det bare er proletariatet som kan ha en klassebevissthet og at de andre klasser ikke kan ha det. Dette finner Rudas meget urimelig å hevde selv om han synes Lukåcs’ analyse av forholdet mellom de forskjellige klassers situasjon og deres oppfatning av denne situasjon, hører til det beste i Historie og klassebevissthet.20 Rudas peker bl.a. på Lenins analyse av bøndenes klassebevissthet. Ifølge Marx er det menneskenes tilværelse som bestemmer deres bevisst­ het og ikke omvendt en hypostasert klassebevissthet som bestemmer deres tilværelse. Det er proletariatets materielle situasjon som i siste instans avgjør deres handlemåte, sier Rudas mot Lukåcs. Lukåcs er «den kritiske teori» i ny utgave.21* Rudas bruker så en del sider til å vise at det består en grunnleggende likhet mellom austromarxisten Max Adler og Lukåcs. Max Adler trek­ ker også et skille mellom natur og samfunn og benekter mulighetene av en naturdialektikk.23 Resten av Rudas’ kritikk går ut på å vise at Lukåcs tillegger bevisst­ heten en altfor stor vekt i klassekampen og at det ikke er bevisstheten som i siste instans (som Lukåcs en rekke ganger hevder) avgjør den historiske utvikling. Den mest tungtveiende kritikk politisk-filosofisk sett kom fra Abram Deborin.24 Deborin var den mest innflytelsesrike filosof i Sovjetunionen i siste halvdel av 1920-åra og behersket sammen med sine tilhengere alle 19 Rudas, op. cit., s. 670 ff. 20 Rudas, op. cit., s. 689. 21 Rudas, op. cit., s. 697. 23 Rudas, op. cit., s. 1064-1071. 24 Deborins kritikk ble offentliggjort i Arbeiterlitteratur, nr. 10, Wien 1924. Den står også i: Abram Deborin, Nikoloai Bucharin, Kontroversen iiber dialektischen und mechanistischen Materialismus. Einleitung von Oskar Negt, Frankfurt am Main 1969. For en omtale av Deborin og de filosofiske kam­ pene i Sovjetunionen i 1920-årene, se: René Ahlberg, The forgotten Philosopher: Abram Deborin, står i: Revisionism, Essays on the History of Marxist Ideas, ed. by Leopold Labedz, New York 1962, s. 126-142.

XXVI

viktige stillinger innen det filosofiske området. Etter å ha nedkjempet de mekanistiske materialistene,25 var Deborin-gruppen en kort stund fullstendig enerådende på filosofiens område. Deborin var fra 1926 til 1930 redaktør av det ledende filosofiske tidsskrift Under marxismens banner. Deborins kritikk begynner med å benekte at det består et skille mellom Marx’ og Engels’ oppfatning av dialektikken, slik Lukåcs på­ står. Han gir først et historisk belegg for dette ved å vise til at Marx hadde godkjent Anti-Diihring slik Engels opplyser i forordet til denne, og han refererer også til brev fra Marx til Engels hvor Marx tydelig sier at naturen er dialektisk. Deborin refererer også til det stedet i Kapitalen hvor Marx sier: «Her, som i naturvitenskapen bekreftes riktigheten av den lov som Hegel oppdaget i sin Logikk om at reint kvantitative forandringer på et visst punkt slår om i kvalitative forskjel­ ler.» (MEW 23, s. 327.) Deborin går så over til å argumentere filosofisk for at Lukåcs’ oppfat­ ning av dialektikken er uforenlig med Marx’ og Engels’ oppfatning og til og med til dels også med Hegels. Lukåcs påstår at det er mulig å være ortodoks marxist selv om den nyere forskning skulle ha påvist uriktigheten av samtlige av Marx’ enkeltteser, at altså spørsmålet om marxismens gyldighet utelukkende er et spørsmål om metodens gyldighet (se s. 9). Til denne påstand sier Deborin at det ikke er mulig å tenke seg metoden uten de enkelte resultatene. «For oss er resultatene like viktige som metoden,» sier han og kaller den absoluttering av metoden som han leser ut av Lukåcs’ påstand for idealisme. Idealisme er det også å hevde at det består et identitetsforhold mel­ lom subjekt og objekt, mellom tenkning og væren. Marx og Engels hevdet aldri et slikt standpunkt, sier Deborin, og han siterer også Lenin fra Materialisme og empiriokritisisme26 som i sin polemikk mot machistene går sterkt imot at bevissthet og væren (Sein) skulle være iden­ tiske. Lukåcs er enda større idealist enn Mach og hans tilhengere. Som en følge av dette idealistiske synet på forholdet subjekt-objekt, tenkning-væren, har Lukåcs også et idealistisk syn på praksis: At det består en enhet av teori og praksis, betyr hos Lukåcs at praksis blir oppløst i teorien og overvunnet av den. Lukåcs forstår ikke den objektive karakter av den dialektiske prosess i historie og samfunn, for ham danner erkjennelsen og ideen grunnlaget for denne dialektikk. Deborin sier også at det er feilaktig slik som Lukåcs gjør (se s. 11) å

25 En filosofisk retning i Sovjetunionen som ville avskaffe all filosofi og erstatte den med positive vitenskaper. Se Ahlberg, op. cit. og Negt, op. cit., s. 315-330. 26 V. I. Lenin, Werke, Bd. 14, Berlin 1970, s. 326.

XXVII

si at subekt og objekt er de sentrale kategoriene i dialektikken. Både Hegel, Marx og Engels ser kampen mellom motsetningene i selve gjen­ standen, dens forandring og tilintetgjøring som det sentrale i dialek­ tikken. Fra 1930 av satte det etter initiativ fra Stalin inn en hard kritikk mot Deborin og hans folk. Denne kritikk ble anført av M. Nitin og P. Judin og førte til at Deborin-retningen mistet enhver innflytelse. Hovedpunktene i kritikken gikk ut på at Deborin ikke så filosofien i sammenheng med den politiske praksis, og at han trakk et skille mellom teori og praksis, og at han foretok en idealistisk, hegeliansk revisjon av marxismen. Han ble også betegnet som en mensjevikisk idealist (ifølge Ahlberg er dette Stalins uttrykk). Werner Sombart noterer med tilfredshet at Lukåcs ikke vil ha naturen dialektisk, men han gir ikke sin tilslutning til Lukåcs av den grunn. For Sombart er det «en uhyrlighet å anvende den hegelske dialektikk på empirien» i det hele tatt.27 Selv om Lukåcs «uten tvil er den mest begavede blant de yngre marxister», så er han fanget i den marxistiske dogmatikk. «Boka inneholder heller ikke en ny fruktbar tanke som utvider vår horisont. Slike skrifter kan kanskje ha verdi som oppbyggelsesbøker for menigheten av troende kommunister. For videreføringen av erkjennelsen har de ingen betydning. Vi må forsøke å komme oss ut av den marxske ortodoksis bur, som også Lukåcs løper fram og tilbake inne i, og frigjøre oss fra forestillingen om erkjennelsens klassebundethet, som et verk som det til Lukåcs forøvrig er et godt bevis for.»28 Sombart slutter med å si at «den ortodokse proletisme» er «håndarbeidernes ideologi». På Kominterns 5. kongress 1924 fordømte Sinovjev Lukåcs’ Historie og klassebevissthet samtidig som han fordømte italienerne Amadeo Bordiga og Antonio Graziadei og tyskeren Karl Korsch for revisjonisme og venstreavvik. Med bakgrunn i at Graziadei og Korsch var professorer (og en fra salen ropte til Sinovjev at Lukåcs også var professor) kunne Sinovjev konkludere med at «dersom enda flere slike professorer kom­ mer og skjenker ut sine marxistiske teorier, vil det stå dårlig til med saken. En slik teoretisk revisjonisme kan vi ikke ustraffet tåle innen vår kommunistiske internasjonale».29

27 Sombarts kommentarer til Historie og klassebevissthet står i hans artikkel «Der Begriff der Gesetzmåssigkeit bei Karl Marx», Schmollers Jahrbuch 47. Jahrgang, Munchen 1924, s. 11-31. 28 Op. cit., s. 30-31. 29 Sinovjevs tale står bl. a. gjengitt i Georg Lukåcs, Schriften zur Ideologie und Politik, Neuwied-Berlin 1967. Sitatet er fra s. 721.

xxvm

Lukåcs’ selvkritikk i 1933 (Min vei til MarxM) Lukåcs tok aldri til motmæle mot all den kritikk som ble reist mot ham. Han kom heller ikke med noen selvkritikk før i 1933. Denne skal jeg referere i det følgende. Kritikken har form av en intellektuell selvbiografi som begynner med å si at forholdet til Marx er prøvesteinen for enhver intellektuell som tar alvorlig klargjøringen av sin egen verdensanskuelse, den samfunns­ messige utvikling og sin egen stilling i og stillingtaken til denne. Lukåcs beskriver så sitt møte med Marx fra gymnasdagene av slik jeg har referert det tidligere i denne innledningen. Windelband-Rickert, Simmel og Diltheys filosofi betegner han som irrasjonalistisk-relativistisk og som mange ganger gående over i det mystiske. Disse var, sammen med Max Weber, de som påvirket ham mest den gangen. Lukåcs karakteriserer sine litteraturteoretiske arbeider fra denne tida (bl.a. Die Seele und die Formen) som å være forfattet i samsvar med en blan­ ding av Simmels sosiologiske metode, som ser sosiologien løsrevet fra økonomien, og en mystisk subjektivisme. Den første imperialistiske verdenskrigen førte til en filosofisk krise for Lukåcs som førte til at han forlot sitt subjektivt idealistiske stand­ punkt til fordel for en objektiv idealisme som han nådde fram til etter inngående Hegel-studier. Dette synet sier Lukåcs bl.a. kommer til ut­ trykk i Theorie des Romans som ble skrevet i 1914-15. Etter Hegelstudier fulgte nye Marx-studier. Nå så ikke Lukåcs lenger Marx som snever fagøkonom eller sosiolog, men som «den omfattende tenker, som den store dialektiker. Riktignok så jeg heller ikke den gang materialismens betydning for konkretiseringen og enhetliggjøringen av dialektik­ kens problemer, for å gjøre dem konsekvente. Jeg kom bare fram til en - hegelsk - prioritering av innholdet foran formen og forsøkte, vesentlig på et hegelsk grunnlag, å syntetisere Hegel og Marx i en «historiefilosofi».»31 Innflytelsen fra syndikalisten Szabo ga hans arbei­ der en sterk abstrakt-subjektivistisk aksent som førte til en overdrevent betoning av etiske spørsmål. Til tross for at han leste Rosa Luxemburgs verker, Lenins Staten og revolusjonen og Marx’ økonomiske skrifter inngående på nytt, og hans deltakelse i den ungarske revolusjon over­ beviste han om viktigheten av partiets rolle, altså en forkastelse av et sentralt trekk i syndikalismen, så forble en ultravenstre subjektivisme levende i ham. «Dette framfor alt hindret meg i virkelig å begripe dialektikkens materialistiske side riktig i dens omfattende filosofiske betydning. Min bok Historie og klassebevissthet (1923) viser meget klart denne overgang. Til tross for det allerede bevisste forsøk på å over30 Står i: Georg Lukåcs, Schriften zur Ideologie und Politik, NeuwiedBerlin 1967, s. 323-330. 31 Op. cit., s. 326.

XXIX

vinne og «oppheve» Hegel gjennom Marx, bie avgjørende problemer i dialektikken fremdeles løst idealistisk (naturdialektikk, avbildningsteori, etc.). Den luxemburgske akkumulasjons-teori som jeg ennå holdt fast ved, blandet seg uorganisk med en ultravenstre-subjektivistisk aktivisme.»32 Først en mangeårig deltakelse i den revolusjonære arbeiderbevegelse og et inngående studium av Lenins verker fikk Lukåcs til å komme til klarhet over den materialistiske dialektikk. Til slutt understreker han betydningen av å ha et proletært klassestandpunkt for tilegnelsen av marxismen og hvilken stor betydning det har for ens deltakelse i klasse­ kampen at en studerer marxismen nøye. I forhold til den kritikk som ble reist mot Lukåcs av Rudas og Deborin ser vi altså at Lukåcs gir sine kritikere rett på vesentlige punkter, bl.a. i spørsmålet om gjenspeilingsteori og naturdialektikk. Selv om Lukåcs i 1957 skrev et etterord til denne selvkritikk33 hvor han sier at mye av det han skrev mens han bodde i Sovjet, og særlig måten han skrev på, var taktisk bestemt ut fra den politiske situasjon, så har han aldri tatt tilbake denne kritikk av Historie og klassebevisst­ het.

I forordet fra 1967, som er med i denne boka, og som Lukåcs for­ langer skal være med i alle nyutgåver av den, bekrefter og utdyper han kritikken fra 1933 og sier at det bare var formen denne kritikken fikk som var taktisk bestemt.

Innflytelsen fra Historie og klassebevissthet I dette avsnitt skal jeg bare ganske kort og overflatisk peke på noen innflytelseslinjer fra Historie og klassebevissthet uten å gå noe nærmere inn på hva innflytelsen består i. Noen av Lukåcs’ venner og medarbeidere fra Budapest-tiden har mottatt sterke impulser fra ham. Den marxistiske kunstteoretiker Arnold Hausers Marx-forståelse er preget av Lukåcs. Karl Mannheims kunnskapssosiologi bygger på ideologilæren i Historie og klassebevisst­ het selv om den har mistet enhver kritisk brodd, idet Mannheim også gjør marxismen til ideologi. Historie og klassebevissthet har fått sine største vitenskapelige konse­ kvenser i Frankfurterskolen som har sin Marx-oppfatning i det store og hele fra den unge Lukåcs. Horkheimer, Benjamin, Marcuse og Adorno har riktignok «akademisert» Lukåcs, slik at det revolusjonære perspektiv som er sentralt i Historie og klassebevissthet bare meget ab­ strakt er til stede hos disse. De franske eksistensialister har fått sin oppfatning av marxismen for32 Op. cit., s. 327. 33 Op. cit., s. 646-658. XXX

met gjennom Historie og klassebevissthet. Maurice Merleau-Ponty set­ ter Lukåcs’ oppfatning der, opp som et alternativ til den sovjetrussiske dialektiske materialismen.34 Jean-Paul Sartres oppfatning av marxismen dekker seg i alt vesentlig med den unge Lukåcs fra avvisningen av muligheten av en natur-dialektikk til betoningen av totalitetskategoriens betydning. Langt flere kunne nevnes som påvirket av Historie og klassebevissthet. Lucien Goldmann, selv en meget ivrig Lukåcs-tilhenger, mener at Heideggers Sein und Zeit er en skjult polemikk mot Historie og klassebevisst­ het. Ifølge Hans Georg Gadamer kan det ikke være tilfelle, idet Heidegger ikke kjente boka da han skrev Sein und Zeit.^ I våre dager har Historie og klassebevissthet på nytt fått en umiddel­ bar praktisk-politisk betydning idet boka har spilt en meget stor rolle for den tyske anti-autoritære bevegelsen som vi så utfoldet seg på tyske universiteter og skoler særlig i tidsrommet 1966-1969 og som på mange måter var forbilledlig for liknende bevegelser i resten av Europa. For lederne av den anti-autoritære fløyen i SDS som f.eks. Rudi Dutschke og Hans Jurgen Krahl, var Historie og klassebevissthet den marxistiske referanseramme som de tolket den politiske virkeligheten gjennom. Typisk nok var de mest skeptiske overfor den delen av boka som er best sett fra et marxist-leninistisk standpunkt: den organisasjonsteoretiske del (f.eks. kapitlet: «Metodisk om organisasjonsspørsmålet»). I dag foreligger boka i fransk og engelsk oversettelse i tillegg til ny­ utgåve på tysk (etter at den i flere år er blitt solgt i store opplag i piratutgaver), og vi må vente at den vil spille en økende rolle når det gjelder forståelsen av marxismen. Derfor er Historie og klassebevissthet en viktig bok også i dag enten man er enig med innholdet i den eller ikke. Historie og klassebevissthets aktualitet i dag Som vi så i det foregående, er Historie og klassebevissthet en bok som utøver en betydelig innflytelse den dag i dag. Denne innflytelse gjelder så vel i praktisk politikk som i akademisk filosofi. Dersom vi skal bedømme dens betydning for den revolusjonære be­ vegelse i dag, må vi gå inn på innholdet i boka og ta stilling til det. I en kort innledning som dette er det naturligvis ikke mulig å foreta noen vurdering av alle de emner som taes opp i boka eller å foreta noen uttømmende vurdering av de emner som taes opp her. I det følgende foretar jeg et utvalg ledet av en praktisk filosofisk-politisk interesse, 34 I Les Aventures de la Dialectique, Paris 1955, særlig kap. II. 35 Nærmere om Historie og klassebevissthets innflytelse, se: Gunnarson, op. cit., s. 183-185. 2. Lukåcs

XXXI

og den behandling jeg gir spørsmålene, blir temmelig skjematisk og mer å forstå som oppstilling av synspunkter enn en utfyllende drøfting. Ikke desto mindre tror jeg dette er den retning som en kritikk av Lukåcs må gå i. Historie og klassebevissthet er skrevet i en periode hvor forfatteren har gjennomgått en dyptgripende utvikling, hvor han var i ferd med å frigjøre seg fra den borgerlige filosofi som han hadde tilegnet seg i de tjue foregående år. Boka har sterke trekk fra borgerlig filosofi som er vevd sammen med marxisme i et mønster hvor det er meget vanskelig å skjelne de enkelte deler fra hverandre. Boka inneholder også indre mot­ sigelser både som en følge av at borgerlig filosofi og marxisme er blan­ det sammen og av at essayene i boka er skrevet over en periode på tre år. Historie og klassebevissthet er en uhyre omfattende bok reint emnemessig. Lukåcs forsøker å skrive en marxistisk filosofihistorie, særlig over den tyske idealismen, og hans forsøk er det mest omfattende og dyptgående som var skrevet til da om dette. Det var forfattere før Lukåcs som hadde pekt på sammenhengen mellom Hegel og Marx, men Lukåcs var den første som i detalj viste hva denne sammenheng besto i reint saklig sett og hvordan hegelske kategorier var sentrale i Marx’ egen dialektiske metode. Filosofi-historisk sett var dette litt av et krafttak siden Marx’ ungdomsmanuskripter, de såkalte Parisermanuskriptene eller de økonomisk-filosofiske manuskripter, hvor Marx’ forhold til Hegel er klart uttalt, ikke ble offentliggjort før rundt 1930. Boka er videre et oppgjør med den samtidige tyske idealisme og dermed med Lukåcs’ egen umiddelbare fortid. Hvor dyptgående dette brudd var, er stadig et stridsspørsmål når det gjelder å bedømme Historie og klassebevissthet. Polemikk mot sosialdemokratiet og dets filosofiske grunnlag og praktiske politikk, inntar en viktig plass i boka. Dette er etter min mening noe av det beste i den, og det Lukåcs sier her, har sin gyldighet den dag i dag. (50 års sosialdemokratisk teori og praksis siden Historie og klassebevissthet nødvendiggjør naturligvis en omfattende kritikk i tillegg.) Det Lukåcs skriver om marxistisk økonomi, har avgjørende betydning for forståelsen av den marxistiske økonomis egenart og vesentlige forskjellighet fra den borgerlige sosialøkonomi. Totalitetens og det historiske siktepunkt er sentrale for den marxistiske økonomi til forskjell fra den borgerlige sosialøkonomi. Lukåcs’ polemikk mot de forskjellige standpunkter innenfor og uten­ for arbeiderbevegelsen, grunner seg i hans oppfatning av den marxistiske dialektiske metode. Hovedsiktemålet med boka er nettopp å forsøke å utarbeide en slik metode. Marx skrev aldri noen Logikk hvor han framstilte sin metode systematisk. Når vi skal rekonstruere Marx’ metode, er vi derfor henvist til å lese den ut av de konkrete analysene hans, samt av de korte bemerkningene han gjør om metodespørsmål

XXXII

i Filosofiens elendighet og Innledning til kritikk av den politiske øko­ nomi. Lukåcs gjør dette og gir kategoriene hos Marx deres systematiske stilling ut fra Hegels system. Hvorvidt det er riktig som Lukåcs hevder seinere at han derved gjør Marx mer hegelsk enn Hegel selv, skal jeg ikke gå inn på her. Det ville føre oss inn i spørsmål om hvordan for­ holdet Hegel-Marx egentlig er og hvorvidt Lukåcs’ tolkning av Marx i det store og hele er korrekt. Begge disse spørsmål er langtfra avklart, det siste aller minst. I resten av denne innledning skal jeg begrense meg til å ta opp for­ holdet mellom noen av Lukåcs’ standpunkter og daværende og nå­ værende marxist-leninistisk teori. Som vi så av den kritikk mot Historie og klassebevissthet som Rudas og Deborin frambrakte, er det et viktig poeng hos Lukåcs å trekke et fundamentalt skille mellom naturen og den samfunnsmessig-historiske virkelighet og begrense den dialektiske metodes gyldighetsområde til den siste. Dette skille trekkes mest tydelig i den kjente fotnoten på s. 12 som jeg har referert til tidligere, og dette betyr at Lukåcs her benekter muligheten av en naturdialektikk. I dette spørsmål har Lukåcs virket skoledannende, og en av de betydeligste følger av Historie og klassebevissthet er nettopp den negative holdning til muligheten av en naturdialektikk som vi finner igjen både hos Frankfurterskolen og hos de franske eksistensialist-marxister: Merleau-Ponty og Sartre. Her består det altså en uttalt motsetning til marxist-leninistisk teori i et vesentlig filosofisk spørsmål. Selv om dette er et helt sentralt spørsmål når det gjelder dialektisk metode, så argumenterer ikke Lukåcs mot muligheten av en naturdialektikk i det hele tatt. Han bare regner opp det som han mener er det vesentlige ved den dialektiske metode og konstaterer at det ikke er forenlig med denne oppfatning at naturen eller naturerkjennelsen er dialektisk (s. 12). Lukåcs har naturligvis helt rett i at det ikke er mulig å snakke om vekselvirkning mellom subjekt og objekt, enhet av teori og praksis osv. i naturen. Det vi må stille spørs­ mål ved, er om denne oppfatning av dialektikk som Lukåcs her gir ut­ trykk for og som utelukker en naturdialektikk, er riktig. Hos Lenin og Mao Tse-tung36 ser vi at det er kategorien motsigelse som er den sentrale kategori i dialektikken. Spørsmålet om naturdialek­ tikk blir derfor hovedsakelig et spørsmål om det finnes motsigelser i naturen. Marxist-leninister besvarer dette spørsmål positivt og mener dette er det riktige materialistiske standpunkt i dette spørsmål. De mener ikke desto mindre at de kategorier Lukåcs angir som vesentlige for dialektikken, er viktige dialektiske kategorier, men de absolutterer dem ikke slik han gjør. En slik holdning innebærer at en foretar et skille mellom forskjellige former for dialektikk eller dialektiske nivåer. 36

Se Lenins Filosofiske notatbøker og Maos Om motsigelsen.

xxxm

En slik oppdeling er naturligvis en abstraksjon, men den er en nød­ vendig abstraksjon for å få fram det spesielle ved dialektikken i de forskjellige områder av virkeligheten. Jeg tror at en hovedsakelig må skille mellom en naturdialektikk, en menneske-naturdialektikk og en samfunnsmessig-historisk dialektikk. (Jeg understreker igjen at dette er en abstraksjon. En av Lukåcs’ store feil i Historie og klassebevissthet slik han ser det seinere, består jo nettopp i at han ser den samfunns­ messig-historiske dialektikk løsrevet fra naturen.) Understrekningen av skillet mellom natur- og samfunnsmessig-historisk dialektikk, kan en finne en rekke steder hos f.eks. Engels og Mao. Merkelig nok er det ingen kommentarer til Historie og klassebevisst­ het som har merket seg at Lukåcs snakker om muligheten av en slik typologi for dialektikk, og at han til og med åpner muligheten for en naturdialektikk! En naturdialetikk vil riktignok bare være en «rent objektiv bevegelsesdialektikk» (s. 200), men det er tydelig at Lukåcs’ standpunkt her har forandret seg fra 1919 da fotnoten på s. 12 ble skrevet, til 1922 da dette ble skrevet. I 1922 mener han også at naturerkjennelsen er dialektisk (samme sted) i motsetning til i 1919. Dette er bare to av flere motsigelser i boka. Nettopp i holdningen til naturen kan vi merke rester av Lukåcs’ idealistiske og borgerlige fortid. Hans påstand om at «naturen er en samfunnsmessig kategori» (s. 126 og 212, se også s. 42 og 142) må ofte tolkes i den retning at naturen ikke har noen selvstendig eksistens, men bare er en «teoretisk speiling og projeksjon av samfunnet» som det heter på s. 42.37 Dette er naturligvis en idealistisk holdning som vi også gjen­ finner hos Lukåcs når han snakker om materialisme. På s. 194 sier han seg enig med Rickert som kaller materialismen for en platonisme med omvendt fortegn, og vi kan finne en rekke liknende uttalelser andre steder i boka. Det er riktig at den franske materialismen var et av borgerskapets ideologiske våpen, og at den borgerlige materialismen er opphevd (i betydningen oppbevart og løftet opp på et høyere nivå) i marxismen (se bl.a. Feuerbachtesene av Marx), men det betyr ikke at det vesentlige i den borgerlige materialismen, læren om den ytre verdens uavhengige eksistens, er opphevd (i betydningen annullert) i den dia­ lektiske materialismen. Forskjellen mellom borgerlig og marxistisk ma­ terialisme består vesentlig i at marxismen betrakter naturen som «en samfunnsmessig kategori» i den forstand at mennesket selv er en del av naturen; er et naturvesen, og griper aktivt og forandrende inn i denne slik at det er historisk og samfunnsmessig bestemt hvordan menneskene oppfatter naturen og hvordan naturen ser ut (dens form) som et resul-

37 Flere kommentatorer har merket seg at Lukåcs har et idealistisk naturbegrep: Siegfried Marck (1929), s. 128-132; Alfred Schmidt (1962), s. 57 og 156; Karel Kosik (1967), s. 245; Abram Deborin (1924), s. 617; Jindfich Zeleny (1965), s. 334. XXXIV

tat av menneskenes inngrep. I den grad det er dette Lukåcs vil si når han snakker om naturen som «en samfunnsmessig kategori», har han et viktig poeng. Jeg mener vi kan finne også denne oppfatning i Historie og klassebevissthet, men det er tett sammenvevet med det idea­ listiske standpunkt som jeg pekte på nettopp. Jeg tror det er riktig å hevde at Lukåcs’ avgrensning av den dialektiske metode til den historisk-samfunnsmessige virkelighet, har sin bakgrunn i Rickerts og Windelbands absoluttering av skillet mellom naturvitenskap og åndsvitenskap. Lukåcs har et praksv.sbegrep i Historie og klassebevissthet som henger nøye sammen med hans begrensning av dialektikken til historie og sam­ funn og med hans idealistiske naturbegrep. Som det går fram av pole­ mikken mot Engels (s. 127-129) utelukker Lukåcs arbeid og viten­ skapelig eksperimentering fra praksis, noe som helt klart er i motstrid til marxist-leninistisk teori.38 Lukåcs har selv i forordet fra 1967 skrevet bra om dette, så jeg vil ikke komme nærmere inn på dette, men bare peke på én ting i forbindelse med praksisbegrepet. Lukåcs bestemmer praksis som en handling som bevisst griper inn i virkeligheten som helhet og forandrer den vesentlig idet noe nytt fram­ bringes gjennom handlingen. En slik politisk handling er det bare en klasse som er i stand til å gjøre, og siden det bare er proletariatet som kan nå fram til full klassebevissthet, er det bare det som kan utføre en slik handling fullt bevisst. Menneskene står i historien overfor be­ stemte objektive muligheter, men det er bare deres egne handlinger som kan bestemme hvilke av disse muligheter som skal bli realisert. Det er de selv som velger i handlingens øyeblikk. Allerede Siegfried Marck (1929) bemerket at dette representerte sterke eksistensialistiske trekk i Historie og klassebevissthet: Øyeblikket og valget er sentrale eksistensialistiske kategorier siden Kierkegaard. Det er derfor ikke tilfeldig at det nettopp er denne siden av Lukåcs’ histroiefilosofi Merleau-Ponty legger vekt på i sin framstilling av marxis­ men.39 Når arbeid ikke innebefattes i praksis, er det meget lett å få slike overdrevne forestillinger om de handlende individers frihet som eksistensialistene har. Et slikt praksisbegrep åpner opp for aktivisme og «venstre»avvik politisk sett, idet virkeligheten mister sin «treghet» når økonomien blir holdt utenfor, slik den automatisk gjør når arbeid utelukkes fra praksisbegrepet. Handlingen blir dermed en reint politisk handling i en virkelighet som kan forandre seg hurtig og fullstendig som en følge av denne handling. Lukåcs’ stadige understrekning av bevissthetens avgjørende betydning for proletariatets handlinger (som

38 For et marxist-leninistisk syn på praksis, se f.eks.: Mao Tse-tung, Om praksis, hvor han uttrykkelig regner arbeid og vitenskapelig eksperimen­ tering med til praksis. 39 Se f.eks. Maurice Merleau-Ponty, L’aventures de la Dialectique, Paris 1955. , .

XXXV

f.eks. på s. 10 og 54) bidrar ytterligere til å forsterke det idealistiske ved hans praksisbegrep. Erkjennelsesteorien i Historie og klassebevissthet er også preget av idealisme. Historiens og filosofiens mål er å frambringe det identiske subjekt-objekt som er proletariatet. Når det identiske subjekt-objekt oppstår, oppheves både subjektet og objektet som sådanne fordi de som subjekt og objekt bare kan tenkes i motsetning til hverandre og adskilt fra hverandre. Objektiviteten oppheves, på samme måte som hos Hegel, ved at den «trekkes inn» i subjektet gjennom at den blir erkjent. Er­ kjennelse blir derfor lik se/verkjennelse. Når det identiske subjektobjekt er oppstått, er (selv)erkjennelsen fullstendig. Proletariatets fullt utviklede klassebevissthet er derfor lik absolutt viten hos Hegel. For Hegels objektive idealisme var det ikke vanskelig å operere med en slik identitetsfilosofi (med identitetsfilosofi mener jeg en filosofi som har et grunnleggende utviklingsskjema hvor det opprinnelig er en en­ hetlig substans som spaltes for til slutt å komme fram til en ny enhet igjen), men for en som vil være materialist, er det umulig. I materialis­ tisk erkjennelsesteori blir ikke objektets objektkarakter opphevd når det blir erkjent. Den marxist-leninistiske erkjennelsesteori er den såkalte gjenspeilingsteori eller avbildningsteori som hevder at objektene gjen­ speiles i menneskenes bevissthet og at disse objektene fortsetter å eksi­ stere uavhengig av oss og vår erkjennelse av dem. Erkjennelsen opp­ står i den menneskelige praksis, og praksis er også kriteriet for om vår erkjennelse av gjenstandene er riktig.40 Lukåcs’ erkjennelsesteori står i klar motsetning til marxist-leninistisk erkjennelsesteori. Dette er han fullstendig klar over og polemiserer en rekke steder mot denne (se særlig s. 193-197). Det er interessant å merke seg at denne polemikk skjer uten at Lenins navn nevnes, selv om det helt tydelig er Materialisme og empiriokritisisme av Lenin at Lukåcs polemiserer mot.41 Et slikt taktisk trekk kan ikke skjule at Lukåcs her bryter helt med den marxist-leninistiske erkjennelsesteori. Som jeg pekte på tidligere i denne innledning, avviste Max Weber avbildningsteorien, og her er altså Lukåcs fremdeles enig med sin gamle lærer. Ladislaus Rudas pekte på at i Lukåcs’ klassebevissthetsbegrep kunne en finne Weberske begreper og tanker. Dette mener jeg Rudas har rett i, og at begrepet 'tilregnet klassebevissthet’ hos Lukåcs må betraktes som en hypostasert Max Webersk idealtype. Det er en idealtype fordi denne bevissthet er en bevissthet som er forskjellig fra den empiriske bevisstheten til klassen og klassens individer, slik at den kan eksistere 40 Den beste framstilling av denne erkjennelsesteori finnes i: Mao Tsetung, Om praksis. Se også Lenins Filosofiske notatbøker. 41 Når Lukåcs på s. 193 hevder at det er en misforståelse å betegne Kants erkjennelsesteori som skeptisisme og agnostisisme, så er det rettet mot Lenin som påstår dette en rekke ganger i Materialisme og empiriokritisisme. XXXVI

som en klassebevissthet uten at det er noen som faktisk har denne bevissthet. Den er hypostasert fordi det er denne tilregnede klassebevisst­ het som i siste instans bestemmer klassens handlinger (se s. 53). Mens Max Weber utelukkende betraktet idealtypene som et begrepsmessig hjelpemiddel, lager Lukåcs en slik idealtype om til en virkelig historisk kraft. Det mener jeg er idealisme og en del av overvurderingen av be­ visstheten som jeg pekte på tidligere. Essayet «Metodisk om organisasjonsspørsmålet» hører etter min me­ ning til noe av det beste i boka. Her plasserer Lukåcs organisasjons­ spørsmålet på en instruktiv måte i en historie-filosofisk ramme og be­ grunner partiets rolle som arbeiderklassens fortropp og hvorfor dets indre organisasjon må være demokratisk sentralisme. Siden partiet imidlertid er bæreren av den tendensielt riktige tilreg­ nede klassebevissthet, dukker de idealistiske trekk som vi fant i hans syn på bevissthetens stilling, opp igjen i hans lære om partiet. Dette er særlig tydelig i de tidligste deler av boka. I «Rosa Luxemburg som marxist» fra 1921 skriver han f.eks. at partiets kraft er moralsk (s. 46) og ser på partiet som proletariatets samvittighet som senker sin iboende sannhet ned i den spontane massebevegelse (s. 45). Selv om vi ikke finner slike formuleringer i «Metodisk om organisasjonsspørsmålet», mener jeg en kan se noe av den samme tendensen der. For revolusjonære som allerede arbeider i en kommunistisk organisa­ sjon, tror jeg essayet er alt for allment til å kunne bety noen hjelp for deres daglige praktiske arbeid. I denne henseende har de 50 år som er gått siden Historie og klassebevissthet ble skrevet, betydd en meget rik utvikling av organisasjonsteorien innen den kommunistiske beve­ gelse. Jeg tenker da særlig på Maos arbeider på dette område som har oppstått midt i klassekampen og som representerer et uhyre sterkt våpen for alle verdens revolusjonære. Fra et marxist-leninistisk standpunkt, som også er det standpunkt som Lukåcs hevder han representerer i Historie og klassebevissthet (uten at han bruker denne betegnelsen som den gang ennå ikke var i almin­ nelig bruk), må det altså sies at boka bryter med marxismen på en rekke helt vesentlige punkter som jeg har pekt på i det foregående. Selv om Lukåcs har rett i mye av sin polemikk, f.eks. mot sosialdemokratiet, og utfører gode analyser av fenomener i kapitalismen, så skjer kritikken hans ut fra feilaktige premisser og innenfor en ramme som i det vesent­ lige bryter med marxismen. Det er en fortjeneste ved boka at den påpeker tingliggjøringens metodologisk viktige stilling innen marxismen, selv om Lukåcs tillegger denne altfor stor betydning som en følge av sin idealistiske helhetsoppfatning. Lukåcs’ påpekning av at marxismen må anvendes på seg selv, er også et originalt poeng ved boka. Awikene fra marxist-leninistisk teori er blitt påpekt av kritikere,

XXXVII

blant dem Lukåcs selv, en rekke ganger siden boka kom ut. Likevel mener jeg at det ennå ikke er kommet noen marxistisk-leninistisk kri­ tikk som på tilfredsstillende vis gir en vurdering av boka som helhet og dens politisk-filosofiske innhold. Kritikken til Rudas og Deborin er ikke på noen måte utfyllende, og på enkelte punkter er den heller ikke helt treffende etter min mening. Deres kritikk kommer til kort når de setter opp et naturvitenskapelig metodeideal for vitenskapen om sam­ funn og historie som et alternativ til Lukåcs’ oppfatning. Mot Lukåcs’ ensidighet setter de i denne henseende opp en ny ensidighet. Jeg mener kritikken i denne innledning peker i riktig retning, men den må utvides betraktelig før den kan sies å være fullstendig. Ikke desto mindre synes jeg den gir grunnlag for å si at Historie og klassebevissthet vesentlig har feilaktige ideer å gi den revolusjonære bevegelse i dag. Historie og klassebevissthet var bare innledningen til et langt liv med teoretisk arbeid. Lukåcs var i sitt videre virke mest produktiv innen litteraturkritikk i tillegg til vidtfavnende arbeider innen flere områder av filosofien, men tok i de seinere år opp sosialfilosofiske emner til ny omfattende behandling. Han hadde til hensikt å gi ut en Etikk og et verk om Den samfunnsmessige værens ontologi. Etikken ble ikke fullført før han døde 4. juni i år, men ontologien ble til et verk på 1600 sider som første del av kommer ut i år. I januar i år begynte han å diktere sin selvbiografi, noe han ikke ble ferdig med før sin død.

Ramsøy, sommeren 1971.

Metode og stoff i Historie og klassebevissthet Av Harald Berntsen

Det er i tråd med Lukåcs’ egen tolkning av den historiske materialis­ men i Historie og klassebevissthet å si at dette verket bare fullt ut kan forstås mot dets egen samfunnsmessige og historiske bakgrunn. For det første består Historie og klassebevissthet av leilighetsarbeider som ble til under ufrivillige pauser i en revolusjonær kamptid. «Systematisk og vitenskapelig fullstendighet kan leseren altså ikke vente av disse essays,» sier Lukåcs.1 Historie og klassebevissthet er ingen avsluttet, tradisjonelt vitenskapelig avhandling. Den består langt mer av essays («forsøk»!) som på mange punkter først og fremst stiller en rekke pro­ blemer, og ofte bare antyder svarene. Lukåcs framstår ikke i Historie og klassebevissthet som «ferdig» marxist, men som en som på veien mot marxismen peker på viktige problemer, og også delvis fornyer det revolusjonære innholdet i marxismen på sentrale punkter. Lukåcs’ hensikt i Historie og klassebevissthet er nemlig ikke å så tvil om den marxistiske lære. Hans målsetting er tvert om å gjenreise marxismens revolusjonære teori og metode, og forsvare den mot alle avskygninger av revisjonisme. Lukåcs står fullt og helt fast på de sen­ trale resultater av Marx’ forskning - arbeidsverditeorien, sammenbruddsteorien, og teorien om nødvendigheten av revolusjon og av prole­ tariatets diktatur i overgangen fra kapitalisme til kommunisme. Styrken i boka ligger i hans forsøk på å gjenopprette Marx’ dialektiske metode i dens opprinnelige, ekte form. Men her ligger også svakheten, for trass i at Lukåcs her oppnår viktige og verdifulle resultater, lykkes ikke for­ søket helt ut. Det er ikke bare tidsmangel i en travel revolusjonær periode som er bakgrunnen for Historie og klassebevissthets ufullstendighet, og heller ikke i tillegg bare Lukåcs egen private og filosofiske bakgrunn.1 2 For å kunne gripe grunnlaget for vanskelighetene i Historie og klassebevisst­ het er det nødvendig å ha hele utviklingen innen den 2. Internasjo­ nale og innen dens viktigste parti, det tyske sosialdemokratiet, for øyet.

1 I sitt forord fra 1923. 2 Stein Rafoss gir i sitt forord et riss av denne. XXXIX

1

Etter Marx’ og Engels’ bortgang ble Karl Kautsky den ledende teore­ tiker og viderefører av marxismen innen den sosialdemokratiske be­ vegelsen. Kautsky holdt i en viss forstand fast på de sentrale Marxtesene. Etter utgivelsen av Bernsteins V oraussetzungen des Sozialismus (1899) sto han i spissen for kampen mot den reformistiske revisjon som denne boka ga det første samlede teoretiske uttrykk for - mot revi­ sjonen av arbeidsverditeorien og sammenbruddsteorien, og mot den nye teorien om kapitalismens fredelige overvoksing i sosialismen. Like­ vel innebar Kautskys teoretiske førerskap en neglisjering av Hegels inn­ flytelse på Marx og hans metode, og dermed av den marxistiske dialek­ tikken. Selv om Kautsky stilte seg med front mot Bernstein når det gjaldt spørsmålet om hvordan utviklingen ville forløpe, var han i sin filosofiske grunntendens preget av den samme utviklingstroen som Bernstein. Hos Kautsky ble marxismen bare en overføring av Darwins evolusjonisme på samfunnet og historien. Den materialisme han fram­ stilte, er en mekanisk materialisme, dvs. samfunnet tenderer mot å bli en avspeiling av, eller identisk med den ytre natur. Den historiske utvikling blir en evolusjon hvor de kvalitative forskjellene mellom epo­ kene utviskes. Allmenne utviklingslover og bevegelseslover som skal gjelde for alle historiske epoker, blir målet for den marxistiske viten­ skapen. Dermed nærmer Kautsky seg empirismen og positivismen, og går bort fra en dialektisk oppfatning av de marxistiske kategorienes historiske betingethet. Den formen for determinisme som blir resultatet av dette, er en determinisme som i sin konsekvens utelukker betydningen av praksis, og særlig av en korrekt praksis. I hvilken grad utviklingen innen sosial­ demokratiet er et produkt av den lange, økonomisk rolige perioden den siste fjerdedelen av det 19. århundret representerte, er et viktig spørsmål vi ikke kan gå nærmere inn på her. Men det er i hvert fall klart at situasjonen disponerte for å feste sin lit til utviklingen på lengre sikt og for å neglisjere betydningen av revolusjonær praksis. «Marxistene»s tilnærming til en mekanisk materialisme og den tradi­ sjonelle borgerlige empirismen hadde også den konsekvens at deres fastholding ved de sentrale marxistiske tesene fikk en dogmatisk karak­ ter. På det umiddelbart empiriske plan sto Bernstein sterkt med sin av­ visning av teorien om sammenbruddet og om revolusjonen: kapitalismen var tilsynelatende kommet inn i et stabilt leie. Bare en mer dyptgående dialektisk metode, som var i stand til å finne dypereliggende tendenser, kunne virkelig tilbakevise den reformistiske revisjonismen og - trass i de stabile tidene - munne ut i en revolusjonær politikk. Men de «ortodokse marxistene» var ikke i besittelse av en slik metode. De holdt fast ved Marx’ grunnleggende teser som om de skulle være abstrakte XL

dogmer, fordi de ikke konkret kunne formidle deres samsvar med virke­ ligheten. På denne grunn måtte Bernstein vinne, og dette markeres av at Kautsky definitivt gikk over til reformismen omkring første verdens­ krig. Mangelen på forståelse av betydningen av praksis, som fulgte av den mekanisk-materialistiske og kontemplative empirismen, hadde likevel avgjørende praktiske konsekvenser, som utkrystalliserte seg i orga­ nisasjonsspørsmålet. På grunn av at de satte sin lit til historiens uav­ vendelige gang, fant de «ortodokse marxistene» ingen grunn til å la de teoretiske meningsforskjellene mellom dem og reformistene få orga­ nisatoriske konsekvenser, dvs. la dem føre til organisatorisk splittelse og utkrystallisering av et revolusjonært og et reformistisk parti. I stedet ble de værende innen samme parti og innen samme internasjonale. På denne måten fikk reformistene - trass i meningsforskjellene - uhind­ ret stå fram for arbeiderklassen som klassens forkjempere og som marxister.23 Det er mot denne bakgrunn Historie og klassebevissthet er skrevet. Den er skrevet på et tidspunkt da det gamle sosialdemokratiet har spilt fullstendig fallitt ved å innta dels sterkt nasjonalsjåvinistiske stand­ punkter under 1. verdenskrig og ved å stille seg på kontrarevolusjonens side i den revolusjonære situasjon som oppsto i løpet av verdenskrigen - de fleste av artiklene har i hvert fall sin første utforming fra 1918 -19. 2

Allerede tidlig - før han hadde tatt skrittet fullt ut bort fra borger­ skapet - hadde Lukåcs kjent seg sterkt frastøtt av Kautskys teori, sier han i sitt forord fra 1967. Med de revolusjonære perspektivene som åpnet seg under 1. verdenskrig og etter bolsjevikrevolusjonen, ble det behov for et radikalt oppgjør med reformismen og den mekanisk-mate­ rialistiske retningen innen marxismen, for på ny å framstille Marx’ teori og metode som den teori for revolusjonær praksis den er. Det er dette behovet Lukåcs med Historie og klassebevissthet forsøkte å fylle. Allerede det første essayet - «Hva er ortodoks marxisme?» - tar opp kampen mot empirismen og den mekaniske materialismen, og viser Marx’ sterke metodiske tilknytning til Hegel. Lukåcs bestemmer ortodoksi på følgende måte: «... antatt - om ikke også innrømmet - at den nyere forskning uten unntak hadde påvist den saklige uriktighet av samtlige Marx’ enkeltutsagn, så kunne enhver alvorlig 'ortodoks’ 3 Ikke bare arbeiderklassen ble forvirret. I sin Karl Marx-biografi fra 1918 omtaler Edvard Bull Eduard Bernstein som en av de fremste videreførerne av Marx. En skal her være klar over at Bull identifiserte seg som revolusjonær!

XLI

marxist uten forbehold anerkjenne alle disse nye resultater og forkaste samtlige Marx’ enkeltteser - uten et minutt å måtte oppgi sin marxis­ tiske ortodoksi. Ortodoks marxisme betyr altså ikke en kritikkløs aner­ kjennelse av resultatene av Marx’ forskning, betyr ikke en ’tro’ på den eller den tese, ikke utlegning av en ’hellig’ bok. Ortodoksi i spørsmålet om marxismen refererer seg snarere utelukkende til metoden.»4 Denne påpekning av metodens sentrale posisjon er satt på spissen, og kan lett misforstås.5 Den må ikke forstås slik at den marxistiske metoden står i et fullstendig løst forhold til det stoff den behandler, at den ikke har sitt grunnlag i den virkelighet den utforsker. Det motsatte er et gjen­ nomgående hovedtema i Historie og klassebevissthet: at metoden består av samfunnsmessig og historisk betingede kategorier og oppbyg­ ninger. Den må forstås slik at marxistisk ortodoksi nettopp går på å ha erkjent den marxistiske metodens belegg i virkeligheten, og ikke på å godta alle enkeltresultater av Marx’ forskning. For eksempel betyr Lukåcs’ poeng her at ortodoks marxisme ikke består i å tviholde på den rent empiriske siden av den beskrivelse Marx gir av den såkalte opp­ rinnelige akkumulasjon i England i 24. kapittel av 1. bind av Kapitalen. Og samtidig betyr det at selv om nyere forskning har vist at folke­ flyttingen foregikk på annen måte enn den Marx framstiller, har den ikke dermed rokket ved Marx’ metode og det hovedinnhold i akku­ mulasjonen metoden både bygger på og viser fram, slik empirister kan tenkes å ville hevde. Det som her er spørsmålet, er ikke om Marx’ empiriske beskrivelse er korrekt i detalj, men om det hovedresultat han kom fram til - «frigjøring» av arbeidskraften fra jorda og produksjons­ midlene, altså dannelsen av et proletariat på den ene siden og mono­ polisering av jord og produksjonsmidler på en klasse av kapitalister på den andre siden - er korrekt. Hvis dette hovedresultatet er korrekt, er også metodens kategorier arbeid og kapital korrekte, uansett om mange av enkeltresultatene av Marx’ forskning i Englands opprinnelige akkumulasjon viser seg å være mangelfulle og ensidige ut fra nyere forskning. Med sin bemerkning om metoden retter Lukåcs seg både mot «ortodokse» marxister som uansett nyere forskningsresultater hol­ der fast på Marx’ framstilling i detalj, og mot revisjonistiske «empiris­ ter» som mener at tilbakevisning av endel enkeltresultater er nok til å fornekte marxismens metode og hovedteser. Ingen av disse har for­ stått metodens sentralstilling i marxismen, og heller ikke forholdet mel­ lom metode og enkeltresultater. Metoden er bygd opp av endel hoved­ resultater som godt kan være korrekte, selv om de tilsynelatende mot-

4 «Hva er ortodoks marxisme?», s. 9. 5 Det er kanskje ikke så lite betegnende at fram denne formuleringen - som i den grad truer med å utslette metodens tilknytting til positive i Historie og klassebevissthet. Se hans

XLII

Lukåcs i 1967 nettopp trekker setter saken på spissen at den stoffet - som en av de mest forord fra 1967.

sies av en rekke enkeltresultater. Metodens - og dermed hovedtesenes - riktighet beror på om den er i stand til å gripe hovedtendensen i utviklingen, ikke på om alle enkelte detaljer umiddelbart viser seg å være i samsvar med den. 3

Empirismen nøyer seg med å registrere tingene i deres umiddelbare framtredelsesform, og etablere lovmessigheter ut fra en slik betrakt­ ningsmåte. Opp mot dette stiller Lukåcs Hegels (og Marx’) totalitetskategori. Tingene kan ikke forstås i den form de umiddelbart og isolert framtrer i. De får sin karakter bestemt av den helhet de inngår i, og denne helheten er ikke statisk og gitt en gang for alle, men er selve den historiske utviklingsprosessen. Gjenstandene er med andre ord momen­ ter av, og bestemmes av, den historiske utviklingsprosessen de inngår i. Når empiristene betrakter gjenstandene i deres isolerte og umiddelbare form, får de ikke tak i deres sanne innhold, og når de etablerer lov­ messigheter på grunnlag av en slik betraktning, opphøyer de tidsbestemte, historisk betingede regelmessigheter til evige lover. Totalitetskategorien har for Lukåcs ikke bare den funksjon å hjelpe til med å tilbakevise empirismen generelt, men også den mekaniske materialismen innen den marxistiske tradisjonen. Ved hjelp av totalitets­ kategorien brytes oppfatningen av at det er en ensidig påvirkning fra basis på overbygning i Marx’ system. Totaliteten består av momenter som gjensidig påvirker hverandre og selve totaliteten. Det er altså ikke bare slik at det økonomiske virker på det ideologiske, men det skjer også en påvirkning den motsatte veien. På denne måten prøver Lukåcs å overkomme faren for å tillegge produktivkreftene - eller et moment av produktivkreftene, f.eks. teknikken6 - en selvstendig utvikling som utviklingen av produksjonsforholdene er en rent pas­ siv avspeiling av, og tilbakevise den mekanisk-materialistiske deter­ minismen. I sin framstilling av totaliteten og den gjensidige påvirk­ ning mellom momentene er Lukåcs nær den framstilling av totalitets­ kategorien som Marx ga i sin «Innledning ( til grunnriss til kritikk av den politiske økonomi)»,7 der Marx påviser den «enhet av forskjellig­ het» som momentene produksjon, distribusjon, sirkulasjon og konsump­ sjon utgjør. Også den status Lukåcs gir totalitetskategorien og dialektikken lig­ ger nær opp til den stilling Marx tar til Hegels metode i «Innledning». I samsvar med sin sterke konsentrasjon om å understreke den marxis­ tiske metodens basis i virkeligheten betraktes ikke totalitetskategorien 6 Lukåcs’ kritikk av Bukharin: Den historiske materialismens teori er en god illustrasjon til dette. 7 Karl Marx, Verker i utvalg, 2, Pax Forlag, s. 144. XLIII

og dialektikken - en dialektikk som i «Innledning» framvises i for­ holdet mellom totaliteten og momentene og mellom momentene, som enhet av forskjellighet - som tilfeldige, men tjenlige metodiske red­ skaper. De er tvert om ikke noe annet enn virkelighetens eget innhold og gang: «Formidlingskategorien som metodisk hjelpemiddel til å over­ vinne empiriens rene umiddelbarhet er altså ikke noe som trekkes inn i gjenstanden utenfra (subjektivt), men er åpenbaringen av selve dens egentlige objektive samfunnsmessige struktur.»8 Og: «At genese og his­ torie faller sammen, eller - mer nøyaktig - bare er momenter av samme prosess, er bare mulig når på den ene siden samtlige kategorier som den menneskelige tilværelsen er bygd opp av, framtrer som bestem­ melser i selve denne tilværelsen (og ikke bare i begripelsen av den), og på den andre siden når deres følger, sammenheng og tilknytting viser seg som selve den historiske prosessens momenter, som struktiv karak­ teristikk av samtida. Kategori enes følger og indre sammenheng dan­ ner altså en virkelig logisk rekke eller ordner seg etter den rent histo­ riske faktisitet.»9 Det er ikke først og fremst Hegels metode i og for seg det er noe galt med. Det er Hegels pretensjon med metoden som er gal: at det er selve tankeprosessen som konstituerer virkeligheten, og ikke omvendt. Her ligger et kjernepunkt i det som ofte blir sagt om at Marx snudde Hegel på hodet (eller satte han ned på beina). En for­ mulering fra Marx’ «Innledning» illustrerer dette: «Hegel ble derfor offer for den illusjon at han oppfattet det reelle som resultat av tenk­ ningen som samler seg i seg selv, fordyper seg i seg selv og beveger seg ut fra seg selv, mens metoden å stige opp fra det abstrakte til det kon­ krete bare er måten å tenke på, måten å tilegne seg det konkrete på, å reprodusere det som noe åndelig konkret. Men på ingen måte oppståelsesprosessen av det konkrete i seg selv. Den enkleste økonomiske kategori, la oss f.eks. ta bytteverdien, forutsetter f.eks. en befolkning, en befolkning som produserer under bestemte forhold; også en viss form for familievesen, fellesskap eller statsvesen osv.»1011 Men det er en viktig feilaktighet Lukåcs gjør i sin framstilling av totalitetskategorien, og det er - som han selv nevner i sitt forord fra 1967 - å prioritere totaliteten høyere enn det økonomiske, som i disse formuleringene: «Det er ikke de økonomiske motivenes dominans i historieforklaringen som på en avgjørende måte skiller marxismen fra den borgerlige vitenskap, men totalitetens synspunkt.» «Totalitetskate­ gorien er bæreren av det revolusjonære prinsipp i vitenskapen.»11 Marx’ 8 «Tingliggjøringen og proletariatets bevissthet, III. Proletariatets stand­ punkt», s. 157-58. 9 «Tingliggjøringen og proletariatets bevissthet, III. Proletariatets stand­ punkt», s. 155. to Karl Marx: Verker i utvalg, 2, Pax Forlag, s. 162-63. 11 «Rosa Luxemburg som marxist», s. 32. XLIV

totalitet er en enhet av forskjellighet - består av en gjensidig påvirkning mellom momentene og mellom momentene og helheten, men innen f.eks. enheten av produksjon, distribusjon, sirkulasjon og konsumpsjon er pro­ duksjonen det «overgripende» moment, dvs. det moment som i mye marxistisk litteratur kalles for å være det «i siste instans bestemmende». Det økonomiske har «forrang» hos Marx (dette er et kjernepunkt i den marxistiske materialismen), og det er feilaktig av Lukåcs å hevde at totalitetskategorien er viktigere enn vekten på det økonomiske som bærer av det revolusjonære prinsipp i vitenskapen. Begge prinsipper er viktige, og er uadskillelig knyttet til hverandre. Når totalitetskategorien faller bort, blir prioriteten av det økonomiske til en mekanisk materia­ lisme. Og når prioriteten av det økonomiske faller bort, får vi en meningsløs form for strukturfunksjonalisme. Lukåcs’ framheving av tota­ litetskategorien i teorien får imidlertid ikke avgjørende betydning for hans egen praksis som ideologi-fortolker. Gjennom hele Historie og klassebevissthet gjennomfører han en streng - og skarp - tilbake­ føring av de ideologiske uttrykkene til deres økonomiske basis. Hans framheving av totalitetskategorien som det revolusjonære prinsipp i vitenskapen, må derfor snarere ses på bakgrunn av behovet for å under­ streke totalitetskategorien i forhold til de empiristiske og mekanisk materialistiske sosialdemokratene enn som en feil som får så avgjørende betydning som den eldre Lukåcs selv tillegger den i sitt forord fra 1967.

4

Vi har allerede vært inne på den marxistiske metoden som tankepro­ sessens ikke selvstendige bevegelse, som hos Hegel, men som dens re­ konstruksjon av selve virkeligheten. Det er en av Lukåcs’ store fortje­ nester at han i tråd med Marx’ egen framstilling på ny skjerpet blikket for det historisk betingede ved kategoriene i den historiske materialis­ men. På denne måten oppnådde han å skille ut den historiske materialis­ men på ny som en genuint historisk reflektert metode i forhold til den borgerlige empirismen, som opererer med allmenne metoderegler som skal gjelde for studiet av alle epoker, og som derfor er abstrakte og gir skinn av en falsk objektivitet i historieforskningen. Også på dette punkt har Lukåcs - sikkert ikke uten grunnlag i sin hegelianske bakgrunn - oppnådd å knytte seg nært til Marx’ formu­ leringer i «Innledning» om metoden og dens kategorier. I «Innledning» legger Marx særlig stor vekt på å vise at det allmenne begrepet om arbeid er en historisk betinget kategori, som ikke uten videre kan anvendes i studiet av tidligere samfunnsformasjoner. Han betegner det som et uhyre framskritt fra Adam Smith’s side at han forkastet enhver XLV

særskilt bestemmelse av rikdomsskapende virksomhet, og bestemte den allment som arbeid i det hele tatt. Han sier videre at det her kan virke som om Smith med dette bare har funnet det abstrakte uttrykk for hvordan menneskene produserer uansett samfunnsform. Dette er riktig ut fra én synsvinkel, men ikke ut fra en annen, understreker Marx. Den abstraksjon fra enhver bestemt form for arbeid som Smith foretar, forutsetter en langt utviklet helhet av mange arbeidsformer hvor ingen bestemt form dominerer i forhold til de andre. Den forutsetter en ut­ viklet kapitalisme hvor produksjonen er blitt allsidig, og som ikke beror på en bestemt form for arbeid. Først da slutter arbeidet bare å være tenkelig i en spesiell form, sier Marx. Først da kan den allmenne kate­ gorien arbeid med andre ord oppstå i menneskenes hoder. Samtidig understreker han at denne abstraksjonen av arbeidet ikke bare er det åndelige resultatet av en konkret totalitet av forskjellige arbeider. Ab­ straksjonen fra bestemte arbeidsformer tilsvarer en virkelighet - en samfunnsform hvor individet virkelig uten vanskeligheter kan gå over fra et arbeid til et annet, og hvor de bestemte former for arbeid derfor praktisk blir tilfeldige og likegyldige for dem. (Mens den livegne var bundet til jorda, og tvunget til å utføre arbeid på jorda, er det primære for lønnsarbeideren å få solgt sin arbeidskraft til en eller annen kapi­ talist for å overleve, ikke hva slags arbeid han utfører.) Det er altså ikke bare i kategorien, men i virkeligheten at arbeidet er blitt middel til rikdomsframbringelse (i motsetning til f.eks. hos fysiokratene, hvor bare jordbruk reknes som rikdomsframbringende). Og selv om Smith på et tidlig stadium tankemessig kunne forutgripe abstraksjonen av kategorien arbeid, blir den først «praktisk sann» i en lengre utviklet kapitalisme. Kategorien arbeid i det hele tatt - som uttrykker et for­ hold som er gyldig for alle samfunnsformer (arbeid som evig natur­ nødvendighet, som evig stoffskifte mellom menneske og natur hos Marx) - blir i denne abstraksjonen likevel bare praktisk sann for det moderne samfunn. Det er altså først det kapitalistiske samfunn som gir ophav til en kategori som gir muligheten til å gripe et evig forhold, men som i praksis likevel bare er sann for kapitalismens virkelige abstraksjon fra alle bestemte former for arbeid. Marx konkluderer: Eksemplet med arbeidet viser på en slående måte hvordan selv de mest abstrakte kategorier - trass i den gyldighet de nettopp på grunn av sin abstraksjon har for alle epoker - er produkter av historiske for­ hold, og har full gyldighet bare for og innen de forhold de er produk­ ter av. Den borgerlige økonomien gir nøkkelen til forståelsen av de tidligere økonomiene, men ikke i de borgerlige økonomenes forstand, som visker ut alle historiske forskjeller, og finner igjen den borgerlige økonomien i alle samfunnsformer. Det er karakteristisk, sier Marx, at før en samfunnsform har utviklet sin egen selvkritikk, oppfatter den alltid de tidligere ensidig, dvs. identifiserer de foregående med seg selv,

XLVI

eviggjør sine egne forhold. Først når selvkritikken av det borgerlige samfunn hadde begynt, kom den borgerlige økonomi til forståelse av den føydale, den antikke, den orientalske økonomi. Dette betyr - så vidt jeg kan se - at først oppdagelsen av motsetninger innen den bestående økonomi åpner for en historisk relativisering av denne øko­ nomien, for å kunne forstå den som en historisk utviklingsfase som er forskjellig fra tidligere faser, og som derfor også selv kan være historisk overvinnelig. Med dette gis det en utmerket illustrasjon til Lukåcs’ plassering av den historiske materialismen som proletariatets virkelighetsoppfatning, og nettopp derfor som en metode som er den eneste som kan gi en sann historieframstilling. Borgerskapet må ut fra sin samfunnsmes­ sige stilling - for å forsvare denne samfunnsmessige stilling - enten bevisst eller ubevisst undertrykke motsetningene i den borgerlige øko­ nomi og dermed dens historiske forbigåenhet. Proletariatet er derimot - ut fra sin samfunnsmessige stilling, for å oppheve sin samfunnsmes­ sige stilling - tvunget til å gjennomføre kritikken av det borgerlige samfunn helt ut, dermed til å relativisere det historisk, til å se dets forskjell fra tidligere samfunnsformer, og til å erkjenne nødvendig­ heten av dets opphevelse. Og fordi målet for denne opphevelsen ikke er et nytt klassesamfunn, men opphevelse av klassene, har proletariatet ikke noe objektivt behov for å eviggjøre bestemte historiske forhold. Men derfor blir også enhver form for «historisk materialisme» som sletter ut de historiske forskjellene, som ikke reflekterer det historisk betingede ved kategoriene, et tilbakefall til og forsvar for det borger­ lige klassestandpunktet. 5

Marx’ bemerkning: «I alle former hvor grunneiendommen dominerer, er natur-relasjonen ennå fremherskende. I de former hvor kapitalen hersker, dominerer det samfunnsmessig, historisk skapte element,»12 har tydeligvis vært viktig for Lukåcs når det gjelder å nå fram til den viktige og vesentlige forståelsen av den historisk betingede karakteren av den historiske materialismen. Men samtidig har det samfunnsmessiges forrang i noen grad blitt overdrevet til dets totale herredømme av Lukåcs. Dette viser seg blant annet i hans betraktning av naturen som utelukkende en «samfunnsmessig kategori». Dette er korrekt i den forstand at for menneskene er naturen alltid samfunnsmessig formid­ let, enten bearbeidet eller betraktet ut fra et bestemt samfunns syns­ vinkel og på et bestemt samfunnsmessig nivå. Og med den utvikling av produktivkreftene som skjer under kapitalismen, blir de menneske-

12 Karl Marx, Verker i utvalg, 2, Pax Forlag, s. 169. XLVII

lige forbindelser - det samfunnsmessig og historisk skapte - det domi­ nerende i menneskenes liv, og ikke de lokale naturvilkår og deres luner. Men dette betyr ikke at naturen og dens vilkår oppheves. Den eksisterer fortsatt som det materielle substrat for den samfunnsmessige produksjon - med sine egne lover som menneskene ikke kan forandre eller oppheve, men bare lære å kjenne og utnytte i sin produksjon. Som Marx sier om arbeid og natur i Kapitalen: «Som danner av bruks­ verdier, som nyttig arbeid, er arbeidet derfor en menneskenes eksistens­ betingelse som er uavhengig av alle samfunnsformer, evig naturnød­ vendighet for å formidle stoffskiftet mellom menneske og natur, altså det menneskelige liv... varelegemene er forbindingen av to elementer, naturstoff og arbeid. Trekker en fra den samlede sum av alle de for­ skjellige nyttige arbeider som ligger i en frakk, et stykke lerret osv., blir det tilbake et materielt substrat som er forhånden fra naturens side uten menneskets bidrag. Mennesket kan i sin produksjon bare gå fram som naturen selv, dvs. bare endre stoffenes form. Videre. I selve dette formingsarbeidet blir mennesket alltid understøttet av naturkrefter. Arbeid er altså ikke den eneste kilde til de bruksverdier som produ­ seres, til den stofflige rikdom: Arbeidet er dens far, som William Petty sier, og jorda er dens mor.»13 Lukåcs har ikke i Historie og klassebevissthet naturens rolle som uopphevelig materielt substrat klart for seg. Dette medfører - som han bemerker i sitt eget forord fra 1967 - at han i tråd med Hegel ten­ derer mot å sette gjenstandsmessiggjøring (Vergegenståndlichung - ar­ beidets resultering i gjenstander som er adskilt fra arbeideren), lik frem­ medgjøring, dvs. tenderer mot å ende i den oppfatning at opphevelse av fremmedgjøringen også vil bety opphevelse av gjenstandsmessiggjøringen. Men vi har sett av Marx at mennesket for å opprettholde sitt liv «uavhengig av alle samfunnsformer» må arbeide, og at arbeids­ produktet er «forbindingen av to elementer, naturstoff og arbeid». Re­ sultatet av produksjonen - som er evig naturnødvendighet - er all­ tid gjenstander som foreligger adskilt fra produsenten. Dette er et forhold som hos Marx ikke er identisk med fremmedgjøringen, men bare dens muliggjøring. Under bestemte historiske forhold fratas pro­ dusentene kontrollen over de produkter de gjenstandsmessiggjør seg i. Under kapitalismen - hvor befolkningen dikotomiseres i på den ene siden kapitalister, som monopoliserer produksjonsmidler, jord og pengekapital på sine hender, og på den andre siden eiendomsløse lønns­ arbeidere - er produsentene altså lønnsarbeidere som må selge sin arbeidskraft til kapitalistene for å overleve. Når kapitalisten kjøper ar­ beidskraften, kjøper han retten til å forbruke den i en viss periode, og har samtidig også overtatt eiendomsretten til fruktene av arbeidet, pro13 MEW, Bd. 23, s. 57-58.

XLVIII

duktene. Produktene selger han som varer på markedet, hvor de gjen­ nomgår en bytteprosess som er underlagt lover som er et produkt av de bestemte menneskelige forbindelser under kapitalismen, men som framstår som naturlover. På denne måten fremmedgjøres produsenten fra sitt eget produkt. For det første utfører han innenfor en vidt drevet arbeidsdeling i bedriften bare en liten deloperasjon på produktet. For det andre tilfaller produktet kapitalisten. For det tredje forsvinner det fullstendig ut av syne og kontroll på markedet. Denne fremmedgjørin­ gen er et produkt av kapitalismen, et historisk produkt. Den er ikke identisk med, men bare muliggjort av at den menneskelige produksjon alltid innebærer gjenstandsmessiggjøring. Det historiske produkt - frem­ medgjøringen - kan oppheves ved opphevelse av de menneskelige forbindelser under kapitalismen, men medfører ikke en opphevelse av sitt «materielle substrat», gjenstandsmesssiggjøringen. Dette forholdet har Lukåcs ikke klart for seg i Historie og klasse­ bevissthet, dvs. det er ikke eksplisitt tatt opp og utført. Men den eldre Lukåcs går i sitt forord fra 1967 altfor langt når han sier at Historie og klassebevissthet dermed bidro til å utbre forestillingen om frem­ medgjøringen som evig menneskelig skjebne, idet han altså tenderte mot å sette fremmedgjøringen lik den evige gjenstandsmessiggjøringen. Som han også er inne på i forordet fra 1967, knyttes fremmedgjøringsproblematikken i den konkrete analysen i Historie og klassebevissthet helt utvetydig til den kapitalistiske vareproduksjonen, og framstilles som mulig å oppheve samtidig med denne. Det gjenstår bare å slå fast at det her framtrer en relativt ubetydelig rest fra en ikke helt over­ vunnet hegelianisme.14 - I denne forbindelse kan det samtidig bemer­ kes at det Lukåcs kaller tingliggjøring i Historie og klassebevissthet, hos Marx uttrykker det forhold at det under kapitalismen kan se ut som om det er varene som holder samfunnet sammen under kapitalismen, mens menneskene er adskilte og selvstendige i forhold til hverandre. Dette er et skinn i den forstand at det er privateiendommen og en samfunnsmessig arbeidsdeling, dvs. bestemte menneskelige forbindelser, som ligger til grunn for vareproduksjonen og varemarkedet. Men dette skinnet er et nødvendig skinn: Det uttrykker et virkelig forhold i den forstand at det faktisk er gjennom varebyttet menneskene trer i for­ bindelse med hverandre under kapitalismen, og kan derfor ikke opp­ heves ved tankemessig gjennomskuelse, men bare ved opphevelse av de i* Dette desto mer ut fra flere formuleringer av følgende karakter: «Denne rasjonelle objektiveringen skjuler framfor alt den umiddelbare kvalitative og materielle - ting - karakter ved alle ting. Idet bruksverdiene uten unntak opptrer som varer, får de en ny objektivitet, en ny tingaktighet som de ikke hadde den gang byttet bare foregikk sporadisk, og deres opp­ rinnelige, egentlige tingaktighet blir tilintetgjort, forsvinner.» «Tingliggjøringen og proletariatets bevissthet», s. 90. Jfr. også s. 164 og s. 171.

XLIX

virkelige forhold som ligger til grunn for det. Vi ser her samtidig at tingliggjøring (Verdinglichung) og fremmedgjøring ikke er identiske, men to forskjellige aspekter av den kapitalistiske vareproduksjonen, noe som ikke går klart fram av Historie og klassebevissthet. Lukåcs setter helt utvetydig fremmedgjøringen i forbindelse med den kapitalistiske vareproduksjonen. Fordi proletariatet står i et uløselig motsigelsesforhold til kapitalen, er det historisk forutbestemt og tvun­ get til teoretisk å gjennomskue fremmedgjøringen og til å oppheve de virkelige samfunnsmessige forbindelser som ligger til grunn for den. I denne forstand er det korrekt - som Lukåcs framhever i Historie og klassebevissthet - at proletariatet er historiens identiske subjektobjekt - det er objekt for utbyttingen, men samtidig subjekt for dens opphevelse. Proletariatet er underlagt fremmedgjøringen, men har også evnen til å gjennomskue og oppheve den. For borgerskapet gjelder derimot bare det første. Det er underlagt fremmedgjøringen, og kan som borgerskap aldri frigjøre seg fra den. For Marx er kapi­ talistene bare «agenter for kapitalen», «kapitalens karaktermaske». Kapitalistene «kjenner seg vel med fremmedgjøringen», sier Marx. Ut fra sin samfunnsmessige tilværelse må de oppfatte de økonomiske lovene som naturlover - både for å gi det samfunn de nyter godt av, skinn av å være naturlig og uopphevelig, og for etter mønster av naturvitenskapene å etablere en sikker viten til å beregne og handle økonomisk effektivt ut fra. For borgerskapet blir hele den empiriske verden - natur og samfunn - opphøyd til ubrytelig natur, mens fri­ heten bare blir mulig i form av indre, velmenende holdninger, som står maktesløse overfor den ytre, empiriske verden. Til denne falske bevisst­ het, som er nødvendig hos borgerskapet, tilbakefører Lukåcs Kants dualistiske verdensoppfatning. For Kant var det som lå til grunn for den empiriske verden, nemlig tingen-i-seg, et ufattelig begrep, begrepet om det ubegripelige. Hos Lukåcs blir denne tingen-i-seg å oppfatte som de menneskelige forbindelser som ligger til grunn for samfunnslovene, forbindelser som proletariatet er forutbestemt til å oppheve, men som borgerskapet nødvendigvis ikke kan begripe. Kants dualisme og begrep om ting-i-seg er derfor uttrykk for den borgerlige bevissthet, og kan først oppheves ut fra proletariatets teori og praksis. 6

På bakgrunn av denne forståelsen reagerer Lukåcs i Historie og klasse­ bevissthet på Engels’ påstand om at den moderne industrien gjennom kjemiske eksperimenter har oppløst Kants ting-i-seg. Lukåcs fram­ hever at de nye stoffene en har funnet fram til, ikke faller utenfor Kants empiriske verden (også framtrer i tid og rom), som nettopp utgjør området for bl.a. naturvitenskapene. Kants ting-i-seg er primært ikke et

L

problem for naturvitenskapen, men en ubegripelighet som først kan oppheves med det borgerlige samfunn. Her kan en innvende at sam­ funnsmessige forandringer også frambringer nye naturvitenskapelige synsvinkler og et relativt sannere bilde av naturen, og at naturviten­ skapene dermed bidrar til å oppløse det ubegripelige. Og dette er selv­ sagt. Men dette innebærer ingen tilbakevisning av Lukåcs’ viktige poeng: at Kants ting-i-seg er et problem for den politiske praksis og ikke for naturvitenskapen primært - snarere tvert om. På denne måten holder han fast på noe som tenderer mot å falle bort hos den eldre Engels og enda mer i den sosialdemokratiske revisjonismen: sannhetens relative historiske og klassemessige karakter. Lukåcs’ reaksjon på Engels’ likestilling av (politisk) praksis med vitenskapelig eksperiment henger sammen med hans motstand mot naturdialektikken. Når Engels i Dialektik der Natur sier at naturen er «prøvesteinen for dialektikken», blir eksistensen av dialektikken i natu­ ren forutsetning for eksistensen av dialektikken i det hele tatt. Dette ble i sovjet-marxismen videreført til tesen om at den historiske mate­ rialismen er anvendelsen av den dialektiske materialismen - som et system av lover for utviklingen og bevegelsen i naturen - på samfun­ net og historien, og analogt at dialektikken i samfunnet og historien er en avspeiling av den tilgrunnliggende dialektikken i naturen. På denne måten får utviklingen i samfunnet samme naturlovmessige karak­ ter som utviklingen i naturen, og betydningen av proletariatets bevisste politiske praksis faller bort på en måte som ligger nær opp til konse­ kvensene av Kautskys mekaniske materialisme. I denne forbindelse viser Lukåcs til at Marx - og også Engels - gang på gang under­ streker at den historiske utvikling er resultat av menneskelige handlin­ ger, som riktignok alltid foretas innen en gitt ramme og på visse forut­ setninger. Til og med borgerskapets revolusjon har likevel den historiske utvikling tatt form av en naturlovmessig utvikling som har satt seg gjennom bak menneskenes rygg, som bare har brukt menneskene som redskaper, som «agenter». Proletariatet derimot fullfører en riktignok på forhånd bestemt revolusjon, men revolusjonen og overgangen til det klasseløse samfunn kan bare fullføres med proletariatets bevisste bidrag. Fordi alle tidligere bærende klasser har representert særinteresser, har de vært tvunget til å oppfatte de epoker de har vært bærere av, som naturmessige, og har måttet bære dem i bevisstløshet om deres sanne innhold. Fordi proletariatet i sin historiske posisjon er bærer av gjennomføringen av det klasseløse samfunn og dermed av de all­ menne menneskelige interessene, er det ikke noe i dets samfunnsmes­ sige tilværelse som utelukker en full erkjennelse av virkeligheten virkeligheten snarere tvinger det til a komme til full bevissthet om situasjonen. Vi har tidligere vært inne på at i denne forstand framtrer prole-

LI

tariatet helt korrekt som historiens identiske subjekt-objekt i Historie og klassebevissthet (det er først ved Lukåcs’ tendens til å regne med opphevelse av gjenstandsmessiggjøringen fra proletariatets side at plasseringen av proletariatet som historiens identiske subjekt-objekt blir «overhegelsk hegelianisme»). Men i en naturdialektisk oppfatning som stiller opp samfunnet og historien som en avspeiling av naturens be­ vegelse og utvikling, blir nødvendigheten av proletariatets bevisste og praktisk-forandrende virksomhet borte. I en slik oppfatning blir det for det første forutsatt at det gjelder en dialektikk i naturen, og for det andre at de samfunnsmessige lovene som menneskene og gjen­ standene er underlagt i en bestemt periode, er en direkte avspeiling av de naturdialektiske lovene som på forhånd forutsettes å gjelde i det vi tidligere har drøftet som «materielt substrat», altså den natur som foreligger når vi trekker fra all menneskelig, samfunnsmessig bearbei­ delse - naturstoffet som bare formene er forandret på. Det er klart at en slik utføring av dialektikken bryter med Marx. Menneskene må ganske riktig føye seg etter, «gå fram som naturen selv, dvs. bare endre stoffenes form» i sin produksjon. Men kapitalismen og dens lover er ingen avspeiling av naturen og dens lover på et visst utviklingstrinn. De kapitalistiske lovene har like lite med naturlovene å gjøre som varens bytteverdi med dens bruksverdi. Bruksverdien er bytteverdiens nød­ vendige, materielle substrat, men ikke identisk med den. Lovene for den kapitalistiske produksjonsmåten har likeledes naturen og dens lover som nødvendig substrat, men ikke som identitet. Som Engels sier i sitt manuskript fra 1844, Umrisse, beror de kapitalistiske lovenes karak­ ter av å være natur på «deltakernes bevisstløshet». De er et historisk produkt av de forbindelser menneskene inngår med hverandre under kapitalismen. De fører ikke automatisk over i sosialismen og seinere kommunismen. Når økonomien kommer opp i krise, skjer ikke revolu­ sjonen av seg selv. Bare en politisk og organisatorisk moden arbeider­ klasse er i stand til å gripe inn i krisesituasjonen og endre utviklings­ retningen. Hvis arbeiderklassen ikke er moden på denne måten, skaper krisen bare utgangspunkt for en fornyet kapitalistisk utvikling, even­ tuelt med en mellomtilstand av tilbakevending til barbariet, som Marx et sted er inne på. Som Lukåcs understreker: «... bare proletariatets praktiskgjorte klassebevissthet besitter denne forandrende funksjon. Enhver kontemplativ, rent erkjennende holdning står i siste instans i et dualistisk forhold til sin gjenstand. Rett og slett å trekke inn den struktur som er erkjent her i hvilken som helst annen adferd enn proletariatets handling, må medføre en ny begrepsmytologi, et tilbake­ fall til den klassiske filosofiens standpunkt, som ble overvunnet av Marx. Praktisk kan nemlig bare klassen stå i forbindelse med helhetsutviklingen. Enhver rent erkjennende holdning bærer umiddelbarhetens stempel, dvs. den står i siste instans likevel overfor en rekke av

LII

ferdige gjenstander som ikke kan oppløses i prosesser. Dens dialektiske vesen kan bare bestå i tendensen mot det praktiske, i å være rettet mot proletariatets handlinger. I at den blir seg kritisk bevisst den tendens til umiddelbarhet som er egen for og er innebygd i enhver ikke-praktisk holdning, og stadig kritisk bestreber seg på å klarlegge formidlingene og forbindelsene til totaliteten som prosess, til proletariatets handling som klasse.»15 Forbindingen av marxismen med proletariatets klassestandpunkt er et hovedtema i Historie og klassebevissthet, et tema som vi har sett hen­ ger nøye sammen med kategori enes historiske betingethet. Først med det moderne industriproletariatets opptreden i historien ble marxismens erkjennelse mulig og nødvendig - et mulig og nødvendig produkt av proletariatets frigjøringskamp. Det er marxismens tilknytting til prole­ tariatet som en virkelig historisk kraft og med en virkelig historisk misjon som gjør dens teori praktisk, som gjør at den ikke bare er en teori om virkeligheten, men også en teori om praktisk forandring av virkeligheten, og at den overvinner den gamle filosofiens innebygde motsetning mellom er og bør, mellom beskrivelse og vurdering, fordi proletariatet både er faktisk eksisterende i historien og nettopp i denne sin faktiske eksistens er bestemt til å legge grunnlaget for realisering av menneskelig frihet og lykke. Vi har tidligere vært inne på hvordan Lukåcs med dette klassestand­ punktet stilte seg i motsetning til Kautskys mekaniske materialisme, hvor­ dan han i en revolusjonær epoke forsøkte å gjenopplive det revolusjonære innholdet i marxismen. Men dermed havnet han også med Historie og klassebevissthet snart i motsetning til den mekaniske materialisme16 og naturdialektikk som vokste fram innen videreføringen av marxismen i den unge sovjet-stat og innenfor den kommunistiske 3. internasjona­ len. Disse tendensene ble sterkere og sterkere etter hvert som de verdensrevolusjonære perspektivene bleknet etter den 1. verdenskrig. Situasjonen disponerte på ny for å søke tilflukt i troen på en uavvendelig utvikling, og ikke ta utgangspunkt i arbeiderklassens behov og praktisk-forandrende evne. Det varte ikke lenge før også Lukåcs selv fordømte Historie og klassebevissthet som idealistisk og ultravenstre-preget. Det er utvilsomt riktig at Historie og klassebevissthet inneholder sterke idealistiske tendenser, og at disse i Lukåcs’ egen praksis slo ut i sek­ teriske standpunkter, som avvisningen av å delta i parlamentariske valg under alle omstendigheter.17 Men idealismen består ikke i påvis-

15 «Tingliggjøringen og proletariatets bevissthet, II. Proletariatets stand­ punkt», s. 197-98. 16 Se N. Bukharin: «Den historiske materialismens teori». 17 Stein Rafoss tar i sin innledning opp Lenins kritikk av Lukåcs’ på dette punktet. Essayet om «Legalitet og illegalitet» må for øvrig sies å være en grundig selvkritikk på dette punkt. LI II

ningen av og tilknyttingen til proletariatets særegne posisjon og rolle i historien. Proletariatet kan ikke oppheve gjenstandsmessiggjøringen. Men det kan - og bare proletariatet kan - oppheve utbyttingen gjennom sin klassekamp mot borgerskapet både før og etter revolu­ sjonen. Verken teknikk eller naturdialektikk kan vikariere for arbei­ derklassen i løsningen av denne oppgaven. Dette er det vesentlige inn­ holdet i Historie og klassebevissthet og dens viktigste generelle budskap til oss i dag. At Lukåcs i sitt forord fra 1967 tenderer mot å identifi­ sere påvisningen av proletariatets spesielle rolle med de idealistiske tendensene, og dermed kaster barnet ut med badevannet, bør ikke hindre oss i å se dette. *

I tillegg til Lukåcs’ egne henvisninger i fotnoter til Marx og Engels’ verker, har vi ajourført disse henvisninger til dagens standardutgave: Marx Engels Werke (MEW) Band 1-39, pluss to Ergånzungsbånde, Berlin 1956-1968. Disse henvisningene står i parentes. Personfortegnelsen er stort sett identisk med den i den svenske ut­ gaven av Historie og klassebevissthet og gir noen korte opplysninger om de personer som er nevnt i teksten. Jevnføringen av sidetallene i denne utgaven med originalutgaven skal lette bruken av denne utgaven i forbindelse med kommentarlitteratur hvor praktisk talt alle henvisninger er til den tyske originalut­ gaven. Den tyske-norske og norsk-tyske ordlisten inneholder de fleste nøkkel­ begrepene i teksten. Oversetterne LIV

Historie og klassebevissthet Studier i marxistisk dialektikk

Tilegnet Gertrud Bortstieber

Forord

Samlingen og utgivelsen av disse artiklene i bokform har ikke til hen­ sikt å tillegge dem større betydning enn de skulle ha hver for seg. De har for største delen (med unntak av artiklene «Tingliggjøringen og proletariatets bevissthet» og «Metodisk om organisasjonsspørsmålet», som i en tid med ufrivillig lediggang ble skrevet spesielt for denne sam­ lingen, selv om det også bare var leilighetsarbeider som tjente som grunnlag for disse) oppstått midt i partiarbeidet, som forsøk på å klar­ gjøre den revolusjonære bevegelses teoretiske spørsmål for forfatteren selv og hans lesere. Selv om de nå - delvis - er omarbeidet, så har de dermed på ingen måte mistet karakteren av å være leilighetsarbeider. For enkelte artikler hadde det betydd at kjernen i dem, som etter min mening er riktig, var blitt tilintetgjort dersom denne omformingen hadde vært helt radikal. I artikkelen «Den historiske materialismens forandrede funksjon» er det f.eks. mulig å høre de overdrevent opti­ mistiske forhåpningene som mange av oss den gang hadde med hen­ syn til revolusjonens varighet og tempo. Leseren kan altså ikke vente en systematisk vitenskapelig fullstendighet av disse artikler. Det består likevel en bestemt saklig sammenheng. Den kommer også til uttrykk i artiklenes rekkefølge, og dc bør derfor helst leses i denne rekkefølgen. Forfatteren vil riktignok anbefale filosofisk uskolerte lesere at de i første omgang hopper over artikkelen om tingliggjøring og først leser den etter at de har lest hele boka. Her må det nå med noen ord forklares - noe som kanskje er overflødig for mange lesere - hvorfor framstillingen og fortolkningen av Rosa Luxemburgs lære, og diskusjonen av den, inntar en så stor plass på disse sidene. Det skjer ikke bare fordi Rosa Luxemburg etter min mening har vært den eneste eleven til Marx som virkelig har videre­ ført hans livsverk såvel i saklig-økonomisk som i metodisk-økonomisk betydning og i denne henseende anvendt det konkret på det nåværende trinn av den samfunnsmessige utviklingen. På disse sidene ble ganske visst, i samsvar med målsettingen for dem, den avgjørende vekt lagt på den metodologiske side ved spørsmålene. Den saklig-økonomiske viktig­ het av såvel akkumulasjonsteorien som av Marx’ økonomiske teorier

3

blir ikke diskutert, det er bare deres metodologiske forutsetninger og følger som blir undersøkt. Det vil uten videre være klart for alle lesere at forfatteren også er enig med dem saklig-innholdsmessig. Disse spørs­ målene må imidlertid også behandles utførlig fordi Rosa Luxemburgs tankeretning har vært teoretisk bestemmende for mange av de ikkerussiske revolusjonære marxister, særlig for de tyske, såvel med dens fruktbare følger som med dens feil, og den er det delvis ennå i dag. For den som er utgått fra denne er det bare mulig å komme fram til en virkelig kommunistisk-revolusjonær marxistisk innstilling gjen­ nom en kritisk konfrontasjon med Rosa Luxemburgs livsverk. Dersom man slår inn på denne veien, så blir Lenins skrifter og taler metodisk avgjørende. Det er ikke hensikten med disse sidene å gå inn på Lenins politiske livsverk. De skal imidlertid - nettopp på grunn av denne bevisste ensidighet og innskrenkning av oppgaven inntrengende minne om hva teoretikeren Lenin har betydd for utvik­ lingen av marxismen. I dag tildekker hans overveldende styrke som politiker for mange denne hans rolle som teoretiker. Den aktuelt-praktiske viktighet av hans enkelte uttalelser for det gitte øyeblikk er nemlig fremdeles for stor til at det alltid kan forbli klart for alle at Lenins dybde, storhet og fruktbarhet som teoretiker i siste instans danner forutsetningen for en slik virkning. Denne virkningen beror på at han har bragt marxismens praktiske vesen opp på et nivå av klarhet og konkretisering som ingen før ham har nådd, at han har reddet dette moment ut av en nesten fullstendig glemsel og gjennom denne teore­ tiske handling igjen har gitt oss nøkkelen til den riktige forståelsen av den marxistiske metode. Det gjelder nemlig - dette er den grunnleggende overbevisningen på disse sidene - å forstå Marx’ metode riktig og anvende den riktig, slett ikke å «forbedre» den på noen som helst måte. Når det her noen steder blir polemisert mot enkelte uttalelser av Engels, så skjer dette - noe som enhver innsiktsfull leser må bemerke - ut fra ånden i systemet som helhet. Polemikken hviler på den oppfatning - om nå den er riktig eller ikke - at forfatteren på disse enkelte punktene re­ presenterer den ortodokse marxisme til og med i motsetning til Engels. Når det altså her blir holdt fast på Marx’ lære uten forsøk på avvik, forbedring eller retting, når det som skrives her ikke gjør krav på mer enn å være en interpretasjon, en utlegning av Marx’ lære slik Marx mente den, så betyr denne «ortodoksi» ikke på noen måte at man har til hensikt - med herr Struves ord - å bevare det marxistiske systems «estetiske integritet». Denne målsettingen er snarere bestemt av det syn at den riktige metoden for erkjennelse av samfunn og historie endelig er funnet i og med Marx’ lære og metode. Denne metoden er i sitt innerste vesen historisk. Det sier seg derfor av seg selv at den uav­ brutt må anvendes på seg selv, og dette utgjør et av de vesentlige

4

punktene i disse artiklene. Det innbefatter imidlertid også en sakliginnholdsmessig stillingtaken til samtidens aktuelle problemer, da er­ kjennelsen av samtiden ifølge denne oppfatningen er den marxistiske metodens fornemste mål. Disse artiklenes metodologiske innstilling har bare i liten grad gjort det mulig å gå inn på konkrete samtidsspørsmål. Derfor vil forfatteren her erklære at ifølge hans oppfatning så har er­ faringene fra revolusjonsårene på en glimrende måte bekreftet alle vesentlige momenter i den ortodoks (altså kommunistisk) oppfattede marxisme. At krig, krise og revolusjon, det såkalte langsommere utvik­ lingstempo av revolusjonen og den nye økonomiske politikk i SovjetRussland innbefattet, ikke har reist et eneste problem som ikke nettopp kunne løses ved hjelp av den dialektiske metode oppfattet på denne måte og bare ved hjelp av denne. De konkrete svar på de enkelte prak­ tiske spørsmål ligger utenfor rammen av disse artiklene. Det er deres oppgave å bevisstgjøre - for oss - den marxistiske metoden, å trekke dens uendelige fruktbarhet i løsningen av problemer som ellers ville være uløselige, fram i det rette lys. Sitatene fra verkene til Marx og Engels, som for enkelte lesere kanskje er altfor tallrike, skal også tjene dette formålet. Men enhver sitering er samtidig en interpretasjon. Og det ser for forfatteren ut som mange - meget vesentlige - sider av Marx’ metode, nettopp slike som forståelsen av metoden i dens saklige og systematiske sammen­ heng i meget avgjørende grad avhenger av, i utilbørlig utstrekning er blitt glemt, og at forståelsen av livsnerven i denne metoden, av dia­ lektikken dermed er vanskeliggjort, ja, nesten gjort umulig. Det er imidlertid umulig å behandle den konkrete og historiske dialektikks problem uten å gå nærmere inn på grunnleggeren av denne metoden, på Hegel og på hans forhold til Marx. Marx’ advarsel mot å behandle Hegel som en «død hund» har til og med vært forgjeves for mange gode marxister. (Også anstrengelsene til Engels og Plekhanov har hatt altfor liten virkning.) Marx framhever denne faren skarpt mange ganger. Han skriver f.eks. om Dietzgen: «Det er uheldig for ham at det nettopp er Hegel han ikke har studert.» (Brev til Engels, 7/11 1868.) Og i et annet brev (11/1 1868): «Herrene i Tyskland... tror at Hegels dialektikk er en «død hund». I den forbindelse har Feuerbach mye på samvittigheten.» Han framhever (14/1 1858) de «store tjenester» som er blitt ytt ham for metoden til bearbeidelse av den politiske økonomi ved at han nok en gang har bladd gjennom Hegels Logikk. Men her dreier det seg ikke om den filologiske siden ved forholdet mellom Marx og Hegel; ikke om hva Marx’ syn var på betydningen av Hegels dialektikk for hans metode, men om hva denne metoden saklig sett betyr for marxismen. Disse uttalelsene - som i an­ tall kunne økes etter som det passet - ble bare anført fordi det kjente stedet i forordet til Kapitalen hvor Marx siste gang uttalte seg 5

offentlig om sitt forhold til Hegel, mange ganger har bidradd til at den saklige betydningen av dette forholdet til Hegel er blitt undervurdert selv av marxister. Dermed mener jeg på ingen måte den saklige karakteri­ sering av forholdet, som jeg er fullstendig enig i, og som jeg har for­ søkt å konkretisere metodisk på disse sidene. Jeg mener utelukkende uttrykket om å «kokettere» med Hegels «uttrykksmåte». Dette har mange ganger forledet til å betrakte dialektikken som et stilistisk til­ legg hos Marx, som - i «vitenskapelighetens» interesse - mest mulig energisk skulle renskes ut fra den historiske materialismens metode. Selv en forsker som f.eks. herr professor Vorlånder som ellers er så samvittighetsfull mener nøyaktig å kunne fastslå at Marx «egentlig bare på to steder» og så på nok et «tredje sted» har «kokettert» med hegelske begreper, uten å bemerke at en hel rekke av de avgjørende kategorier som stadig blir anvendt, stammer direkte fra Hegels Logikk. Når selv den hegelske herkomsten og den saklig-metodiske betydningen av et skille som har en så grunnleggende betydning for Marx som det mellom umiddelbarhet og formidling kunne forbli ubemerket, så kan en dessverre fremdeles med rett si at Hegel (til tross for at han igjen er blitt «universitetsfåhig», ja, til og med nesten er kommet på moten) stadig blir behandlet som en «død hund». Hva ville herr pro­ fessor Vorlånder si til en filosofihistoriker som ved en aldri så original og kritisk videreutvikler av den kantske metode ikke ville bemerke at f.eks. «appersepsjonens syntetiske enhet» stammet fra Kritik der reinen Vernunft? Forfatteren av disse sidene vil bryte med slike oppfatninger. Han tror at det i dag også er praktisk viktig i denne henseende å vende tilbake til tradisjonen for Marx-fortolkning som Engels, som betraktet «den tyske arbeiderbevegelsen» som «arvtakeren til den klassiske tyske filosofi», og Plekhanov, grunnla. Han tror at alle gode marxister med Lenins ord - skal danne «en slags forening av materialistiske ven­ ner av den hegelske dialektikk». I dag er stillingen for Hegel helt omvendt av hva den er for Marx selv. For Marx’ vedkommende gjelder det å forstå systemet og meto­ den i deres sammenhengende enhet - slik som de foreligger for oss - og bevare denne enheten. For Hegels vedkommende det motsatte: å holde fra hverandre tendensene som på mange vis krysser hverandre og delvis også steilt motsier hverandre, for å redde det metodisk frukt­ bare ved Hegels tenkning som levende åndelig makt for samtiden. Denne fruktbarhet og makt er større enn mange tror. Og for meg ser det ut til at jo mer energisk vi er i stand til å konkretisere dette spørsmålet - og for å gjøre det er naturligvis (det er en skam at dette må sies, men det må likevel sies) kjennskapet til Hegels skrifter uom­ gjengelig - jo klarere vil denne fruktbarhet og makt tre fram. Ganske visst ikke i form av et lukket system. Hegels system, slik som det fore-

6

ligger for oss, er et historisk faktum. Og dessuten ville en virkelig inn­ trengende kritikk etter min mening bli tvunget til å fastslå at det ikke dreier seg om ett system med en virkelig indre enhet, men om flere system som er bygd inn i hverandre. (Motsigelsene i metode mellom Phånomenologie og selve systemet er bare ett eksempel på disse for­ skjellene.) Dersom altså Hegel ikke lenger skal behandles som en «død hund», så må - den døde - arkitekturen til det historisk foreliggende systemet slås i stykker for at de tendensene i hans tenkning som frem­ deles er høyst aktuelle, igjen skal kunne bli virksomme og levende. Det er alminnelig kjent at Marx selv gikk og tenkte på å skrive en dialektikk. «Dialektikkens riktige lover,» skrev han til Dietzgen, «er allerede tilstede hos Hegel, riktignok i mystisk form. Det gjelder å vrenge av denne form.» Disse sidene - og dette behøver forhåpentlig ikke understrekes spesielt - gjør ikke et eneste øyeblikk krav på en gang å levere en skisse til en slik dialektikk. Det er imidlertid hensikten å gi støtet til en diskusjon i denne retningen; å stille dette spørsmålet - metodisk - på dagsorden igjen. Derfor er enhver anledning til å vise til disse metodiske sammenhengene benyttet for mest mulig konkret å kunne påvise såvel de punkter hvor kategorier fra den hegelske metode har vært utslagsgivende for den historiske materialisme som de hvor Hegels og Marx’ veier skarpt skiller lag, for derved å levere materiale og - dersom det er mulig - angi retning for den svært nødvendige diskusjon om dette spørsmål. Denne hensikt har delvis bestemt den ut­ førlige behandling av den klassiske filosofi i andre avsnittet i artikkelen om tingliggjøringen. (Men bare delvis. For meg syntes det nemlig å være like nødvendig at motsigelsene i den borgerlige tenkning en gang skulle bli studert der hvor denne tenkning har funnet sitt høyeste filo­ sofiske uttrykk.) Den måte å skrive på som disse sidene representerer, lider av den uunngåelige mangel at den kommer til kort framfor det - berettigede - kravet om en vitenskapelig fullstendighet og systematikk uten at den kan tilby erstatning i form av popularitet. Jeg er fullstendig klar over denne mangel. Framstillingen av tilblivelsen og hensikten med disse artiklene skal ikke så mye tjene til unnskyldning som de skal anspore til det som er den virkelige hensikten med disse arbeidene: å gjøre spørsmålet om den dialektiske metode - som levende og aktuelt spørs­ mål - til gjenstand for en diskusjon. Dersom disse artiklene utgjør begynnelsen eller bare foranledningen til en virkelig fruktbar diskusjon om den dialektiske metode, en diskusjon som igjen gjør metodens vesen alminnelig bevisst, så har de oppfylt sin oppgave til fullkommenhet. I forbindelse med slike mangler skal - den dialektisk ubevandrede - leseren bare gjøres oppmerksom på en, riktignok uunngåelig, vanske­ lighet som ligger i den dialektiske metodes vesen. Nemlig spørsmålet om begrepsbestemmelsene og terminologien. Det hører til den dialektiske 7

metodes vesen at de feilaktige begreper - i deres abstrakte ensidighet - når fram til opphevelse i den. Denne opphevelsesprosessen gjør det imidlertid nødvendig at det likevel uavbrutt blir operert med disse ensidige, abstrakte og feilaktige - begreper; at begrepene i mindre grad blir brakt til deres betydning gjennom en definisjon enn gjennom den metodiske funksjon som de får som opphevde momenter i totaliteten. Denne betydningsforandringen er imidlertid enda mindre terminologisk fikserbar i den dialektikken som er korrigert av Marx enn i selve den hegelske. For når begrepene bare er tankemessige figurer for historiske virkeligheter, så hører deres - ensidige, abstrakte og feilaktige skikkelse som moment i den sanne enheten, nettopp med i selve denne sanne enheten. Det Hegel skriver om denne terminologiske vanskelig­ het i fortalen til Phdnomenologie er altså enda riktigere enn Hegel selv mener det når han sier: «På samme måte som uttrykket for en­ heten av subjekt og objekt, det endelige og det uendelige, væren og tenkning, osv., har den ulempe at objekt og subjekt osv. betyr det de er utenfor deres enhet, at i enheten betyr uttrykkene noe annet enn de gjør hver for seg; nettopp slik er det feilaktige som feilaktig ikke lenger et moment ved sannheten.» Når dialektikken blir rent historisk, blir denne fastslåingen nok en gang dialektisk: det «feilaktige» er samtidig som «feilaktig» og «ikke-feilaktig» et moment i det «sanne». Når altså de profesjonelle «Marx-bekjempere» snakker om «mangel på begreps­ messig skarphet», om skarve «bilder» i stedet for «definisjoner» osv. hos Marx, så viser de et liknende trøstesløst bilde som Schopenhauers «Hegel-kritikk» har vist som forsøkte å påvise «logiske bommerter» hos Hegel: Den fullstendig manglende evne til å begripe selv den dia­ lektiske metodes ABC. Den konsekvente dialektiker vil imidlertid ikke så mye se en strid mellom to vitenskapelige metoder i denne evnesløsheten som et sosialt fenomen som han - idet han forstår det som et samfunnsmessig-historisk fenomen - samtidig har tilbakevist og opp­ hevd dialektisk. Wien, julen 1922.

Hva er ortodoks marxisme?

Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, men det det kom­ mer an på, er å forandre den.

Marx: Teser om Feuerbach Dette egentlig svært enkle spørsmål har vært gjenstand for adskillige diskusjoner såvel i borgerlige som i proletariske kretser. Men gradvis begynte det å høre til vitenskapelig god tone å ta en spottende hold­ ning til bekjennelser til den ortodokse marxismen. I og med den store uenighet som viste seg også å herske i den «sosialistiske» leir om hvilke teser som utgjør marxismens kvintessens, hvilke som altså «kunne» kri­ tiseres eller til og med forkastes uten at en mistet retten til å gjelde som «ortodoks» marxist, ble det også stadig mer regnet for uvitenskapelig å utlegge på en skolastisk måte - som satser fra Bibelen - verker som delvis var «foreldet» av den moderne forskning, og i dem og bare i dem søke kilden til sannheten - i stedet for «uten fordommer» å hengi seg til utforskning av «fakta». Hvis spørsmålet stilles slik, vil selv­ følgelig en medlidende latter være det beste svaret å gi. Så enkelt stilles det imidlertid ikke (og var det heller aldri). For antatt - om ikke også innrømmet - at den nyere forskning uten unntak hadde påvist den saklige uriktighet av samtlige Marx’ enkeltutsagn, så kunne enhver alvorlig «ortodoks» marxist uten forbehold anerkjenne alle disse nye resultater og forkaste samtlige Marx’ enkeltteser - uten et minutt å måtte oppgi sin marxistiske ortodoksi. Ortodoks marxisme betyr altså ikke en kritikkløs anerkjennelse av resultatene av Marx’ forskning, be­ tyr ikke en «tro» på den eller den tese, ikke utlegning av en «hellig» bok. Ortodoksi i spørsmålet om marxismen refererer seg snarere ute­ lukkende til metoden. Den er den vitenskapelige overbevisning at den riktige forskningsmetoden er funnet i den dialektiske marxismen, og at denne metoden bare kan utbygges, videreføres og utdypes i ånden til dens grunnlegger. Men at alle forsøk på å overvinne eller «forbedre» den bare har ført til, og må føre til forflatning, trivialitet og eklektisisme. 3. Lukåcs

9

1.

Den materialistiske dialektikk er en revolusjonær dialektikk. Denne be­ stemmelse er så viktig og så utslagsgivende for forståelsen av dens vesen at den først må fattes - enda før den dialektiske metoden kan be­ handles - for at en skal få den rette innstilling til spørsmålet. Det dreier seg dermed om spørsmålet om teori og praksis. Og naturligvis ikke bare i den betydning Marx1 uttrykker det i sin første Hegelkritikk: at «teorien blir til materiell kraft så snart den griper massene». I høyere grad må det såvel i teorien som i arten av grepet om massene oppdages de momenter, de bestemmelser som gjør teorien - den dialek­ tiske metoden - til revolusjonens bærer. Teoriens praktiske vesen må utvikles av den og av dens forhold til sin gjenstand. For ellers kunne dette «grepet om massene» være et tomt skinn. Det kunne være at massene ble beveget av helt andre drivkrefter, handlet mot helt andre mål - og at teorien for deres bevegelse bare representerer et rent til­ feldig innhold, en form som de hever sin samfunnsmessig nødvendige eller tilfeldige handling til bevissthet i, uten at denne bevisstgjøringsakten vesentlig eller virkelig er knyttet til selve handlingen. I den samme avhandlingen har Marx12 slått fast betingelsene for mu­ ligheten av et slikt forhold mellom teori og praksis: «Det strekker ikke til at tanken trenger ut i virkeligheten, virkeligheten må selv trenge inn i tanken.» Eller i et tidligere skrift:3 «Det vil da vise seg at verden lenge drømmer om en sak som den bare må ha bevissthet om for virke­ lig å besitte.» Først et slikt forhold mellom bevissthet og virkelighet gjør enheten mellom teori og praksis mulig. Først når bevisstgjøringen betyr det avgjørende skritt mot målet, et mål som er satt opp av men­ neskenes vilje, men ikke avhengig av menneskenes samtykke og ikke skapt av menneskenes fornuft, når teoriens historiske funksjon be­ står i å gjøre dette skritt praktisk mulig, når det er gitt en historisk situasjon hvor den riktige erkjennelse av samfunnet blir til umiddelbar betingelse for en klasses selvhevdelse i kampen, når selverkjennelsen for denne klassen samtidig betyr en riktig erkjennelse av hele sam­ funnet, og når følgelig denne klassen på samme tid er subjekt og objekt for en slik erkjennelse, og teorien på denne måten umiddelbart og adekvat griper inn i samfunnets omveltningsprosess - først da blir en­ heten av teori og praksis, forutsetningen for teoriens revolusjonære funksjon, mulig. En slik situasjon er oppstått med proletariatets opptreden i historien.

1 Nachlass I, 392. (Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophie. MEW 1, s. 385.) 2 Ibid., 393. (MEW 1, s. 286.) 3 Ibid., 382-383. (Brev til Ruge. MEW 1, s. 346.) 10

«Når proletariatet,» sier Marx,4 «forkynner oppløsningen av den fore­ løpige verdensordning, uttaler det bare hemmeligheten ved sin egen eksistens, for det er den faktiske oppløsning av denne verdensordning.» Den teori som utsier dette, forbinder seg ikke på mer eller mindre tilfeldig måte - gjennom mange forvridde og misforståtte forbindelser - med revolusjonen. Men den er ifølge sitt vesen ikke annet enn det tankemessige uttrykk for selve revolusjonen. Ethvert nivå i denne pro­ sessen fikserer seg i den til allmennhet og middelbarhet, til utnyttelighet og fortsettelighet. Idet den ikke er annet enn fikseringen av og bevisst­ heten om et nødvendig skritt, blir den samtidig til nødvendig forutset­ ning for det kommende, det neste skritt. Klarheten om denne funksjon av teorien er samtidig veien til er­ kjennelse av dens teoretiske vesen: dialektikkens metode. Å overse dette helt avgjørende punkt har skapt mye forvirring i diskusjonene om den dialektiske metoden. For om en kritiserer det Engels skriver i Anti-Diihring, noe som har vært utslagsgivende for videreføringen av teorien - holder det for ufullstendig, kanskje til og med utilstrekke­ lig, eller for klassisk - må det i alle fall innrømmes at nettopp dette moment mangler der. Dvs. at han beskriver den dialektiske metodens begrepsdannelse i motsetning til den «metafysiske», han betoner med største skarphet at begrepenes (og deres tilsvarende gjenstanders) stiv­ het blir oppløst i dialektikken, at dialektikken er en stadig prosess av flytende overgang fra en bestemmelse til en annen, en ubrutt oppheving av motsetninger som går over i hverandre, og at den ensidige og stive kausaliteten følgelig må avløses av vekselvirkning. Men den vesent­ ligste vekselvirkningen: det dialektiske forholdet mellom subjekt og objekt i den historiske prosessen, blir ikke engang nevnt - for ikke å tale om trukket inn i det midtpunkt av den metodiske betraktning som tilkommer det. Men uten denne bestemmelse opphører den dialektiske metoden å være en revolusjonær metode, trass i all - naturligvis bare tilsynelatende - opprettholdelse av de «flytende» begrepene osv. Adskillelsen fra metafysikken blir da ikke lenger søkt i at i enhver meta­ fysisk betraktning må objektet - gjenstanden for betraktningen - for­ bli uberørt og stivne i uforanderlighet, i at selve betraktningen derfor forblir rent anskuende og ikke praktisk, mens forandringen av virkelig­ heten er det sentrale problem for den dialektiske metoden. Når denne sentrale funksjon av teorien ikke blir aktet på, blir fordelen av den «flytende» begrepsdannelsen ganske problematisk: et rent «vitenskape­ lig» anliggende. Metoden kan jo antas eller forkastes ut fra vitenska­ pens stilling, uten at det vil måtte endre det minste ved den sentrale innstilling til virkeligheten, på om den blir oppfattet som foranderlig eller uforanderlig. Ja, virkelighetens ugjennomtrengelighet - dens fata4 Ibid., 398. (Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophie. MEW 1, 391.) Jfr. om dette spørsmål også artikkelen «Klassebevissthet».

listiske, uforanderlige karakter, dens «lovmessighet» i den borgerlige anskuende materialismens, og dermed i den klassiske økonomiens for­ stand - kan til og med intensiveres, slik det har vist seg hos de så­ kalte machister blant Marx’ tilhengere. At machismen også kan fram­ bringe en - like borgerlig - voluntarisme, motsier slett ikke denne konstatering. Bare for en udialektisk, uhistorisk betraktningsmåte er fatalisme og voluntarisme gjensidig utelukkende motsetninger. For den dialektiske historiebetraktning viser de seg som nødvendigvis gjensidig tilordnede poler, som tankemessige speilinger hvor den kapitalistiske samfunnsordnings antagonisme - uløseligheten av dens problemer på dens egen grunn - klart kommer til uttrykk. Derfor fører ethvert forsøk på «kritisk» å utdype den dialektiske metoden nødvendigvis til banalisering. For det metodiske utgangspunkt for enhver «kritisk» stillingtaken er nettopp adskillelsen mellom metode og virkelighet, av tenkning og væren. Den betrakter jo nettopp denne adskillelse som det framskritt som dens vitenskapelighet i dens egen forstand må tilregnes som dens fortjeneste i forhold til den marxske metodens grove, ukritiske materialisme. Dette står den selvfølgelig fritt. Men det må slås fast at den ikke beveger seg i retning av den dia­ lektiske metodens innerste vesen. Marx og Engels har ytret seg om dette på en måte som er vanskelig å misforstå. «Dermed reduserer dialektikken seg,» sier Engels,5 «til vitenskapen om bevegelsens allmenne lover, såvel i den ytre verden som i den menneskelige tenkning - to rekker av lover, som ifølge saken... er... identiske.» Eller som Marx uttrykker mye mer presist:6 «Som overhodet i enhver historisk sosial vitenskap, må det ved de økonomiske kategorienes gang fastholdes... at kategoriene ... uttrykker ... eksistensf ormer, eksistensbetingelser.» Når denne betydning av den dialektiske metoden blir fordunklet, må den selv nødvendigvis framtre som overflødig tillegg, som rent orna­ ment på den marxistiske «sosiologi» eller «økonomi». Ja, den fram­ trer nettopp som hemning for den «nøkterne», «fordomsfrie» utforsk­ ning av «fakta», som tom konstruksjon som medfører at marxismen 5 Feuerbach, 38. (MEW 21, s. 296-297.) (Uthevet av meg.) (I dette sitat er der en feil i originalutgaven, idet det står «Satzen» hvor Engels skriver «Gesetzen». S. R.) 6 Zur Kritik der Politischen Okonomie, XLIII. (MEW 13, 637.) (Ut­ hevet av meg.) Denne begrensning av metoden til den historisk-sosiale virke­ lighet er svært viktig. De misforståelser som oppstår av den Engels-ske fram­ stilling av dialektikken, beror vesentlig på at Engels - i samsvar med Hegels feilaktige eksempel - også utvider den dialektiske metoden til er­ kjennelsen av naturen. Men dialektikkens avgjørende bestemmelser: veksel­ virkning mellom subjekt og objekt, enhet av teori og praksis, historisk for­ andring av kategorienes substrat som grunnlag for deres forandring i tenk­ ningen etc., er ikke tilstede i naturerkjennelsen. Her mangler dessverre en­ hver mulighet til å drøfte disse spørsmål utførlig.

12

gjør vold på fakta. Bernstein har - dels som følge av sin fullstendig uhemmede «fordomsfrihet» når det gjelder filosofisk kunnskap - på det klareste uttrykt, og på det skarpeste formulert denne innvending mot den dialektiske metoden. Men de reelle, de politiske og de øko­ nomiske slutninger han trekker av denne sin stillingtaken - av fri­ gjøringen av metoden fra hegelianismens «dialektiske fallgroper» viser tydelig hvor denne veien fører. De viser at nettopp dialektikken må fjernes fra den historiske materialismens metode, når en følgeriktig teori for opportunismen - den revolusjonsfrie «utvikling», den karnpløse «innvekst» i sosialismen - skal begrunnes. 2.

Men her må det straks bli spørsmål om hva disse såkalte fakta - som blir dyrket som avguder i hele den revisjonistiske litteraturen - skal bety metodisk? I hvor høy grad det i dem kan oppdages retningsgivende faktorer for det revolusjonære proletariats handlinger? Selvfølgelig går enhver erkjennelse av virkeligheten ut fra fakta. Det spørs bare: hva av livets gitthet fortjener å komme i betraktning som relevant faktum for erkjennelsen, og i hvilken metodisk sammenheng? Den innskrenkede empirismen bestrider naturligvis at fakta bare først i en slik - ut fra erkjennelsesmålet forskjellig - metodisk bearbeidelse i det hele tatt blir til fakta. Den tror å kunne finne et for den viktig faktum i en­ hver gitthet, ethvert statistisk tall, ethvert faktum brutum i det øko­ nomiske liv. Dermed overser den at den enkleste opptelling, den mest kommentarløse oppregning av «fakta» allerede er en tolkning: at alle­ rede her fattes fakta ut fra en teori, ut fra en metode, løsrevet fra den livssammenheng hvor de opprinnelig befant seg, og føyet inn i en teorisammenheng. De mer sofistikerte opportunister bestrider heller ikke på noen måte dette, trass i sin instinktive og dype avvisning av enhver teori. Men de påberoper seg naturvitenskapenes metode, den måte denne er i stand til å frambringe «rene» fakta og grunnlegge deres sammenheng på gjennom observasjon, abstraksjon, eksperiment osv. Og de stiller også et slikt erkjennelsesideal opp mot den dia­ lektiske metodens voldsomme konstruksjoner. Det ved første blikk bestikkende ved en slik metode ligger i at den kapitalistiske utvikling selv har tendensen til å frambringe en sam­ funnsstruktur som svært langt på vei imøtekommer slike betraktnings­ måten Men nettopp her og nettopp derfor trenger vi den dialektiske metoden, for ikke å ligge under for det således produserte samfunns­ messige skinn, for bak dette skinn å kunne oppdage vesenet. Natur­ vitenskapenes «rene» fakta oppstår nemlig ved at et fenomen i livet virkelig eller tankemessig blir plassert i en omgivelse hvor dets lovmessigheter kan slås fast uten forstyrrende mellom-opptreden av andre

13

fenomener. Denne prosess intensiveres ytterligere ved at disse feno­ mener blir redusert til sitt rent kvantitative vesen, som uttrykker seg i tall og tallforhold. Her blir det nå av opportunistene stadig oversett at det tilhører kapitalismens vesen å produsere fenomenene på denne måten. Marx7 beskriver svært inngående en slik livets «abstraksjonsprosess» i behandlingen av arbeidet. Men han glemmer ikke like inn­ gående å påvise at det her dreier seg om en historisk særegenhet ved det kapitalisiske samfunn. «Således oppstår de mest allmenne abstrak­ sjoner overhodet bare ved den rikeste konkrete utvikling, hvor ett framtrer som felles for mange, felles for alle. Da opphører det å kunne tenkes bare i særlig form.» Men denne tendens i den kapitalistiske ut­ vikling går enda videre. De økonomiske formenes fetisjistiske karak­ ter, tingliggjøringen av alle menneskelige forbindelser, den stadig vok­ sende utbredelse av en arbeidsdeling som abstrakt-rasjonelt splitter opp arbeidsprosessen, ubekymret om de umiddelbare produsentenes men­ neskelige muligheter og evner osv., forandrer samfunnsfenomenene og på samme tid appersepsjonen av dem. Det oppstår «isolerte» fakta, iso­ lerte fakta-komplekser og egenlovmessige delområder (økonomi, rett osv.), som allerede i sine umiddelbare framtredelsesformer synes å være vidtgående bearbeidet for en slik vitenskapelig utforskning. Slik at det må gjelde som særlig «vitenskapelig» å tenke denne - i fakta selv iboende - tendens til ende, og heve den til vitenskap. Mens dialektikken som betoner helhetens konkrete enhet overfor alle disse isolerte og isole­ rende fakta, som avslører dette skinn som, riktignok nødvendigvis, pro­ dusert av kapitalismen - virker som bare en konstruksjon. Det uvitenskapelige ved denne tilsynelatende så vitenskapelige metode ligger altså i at den overser og neglisjerer den historiske karakter de fakta som ligger til grunn for den. Men i dette ligger ikke bare en (av denne betraktning stadig oversett) feilkilde som Engels8 ettertryk­ kelig har gjort oppmerksom på. Denne feilkildens vesen ligger i at statistikken og den «eksakt»-økonomiske teori som bygges opp på den, alltid hinker etter utviklingen. «For den løpende tids historie blir en derfor bare for ofte nødt til å behandle denne, den avgjørende faktor som konstant, og den økonomiske situasjon som eksisterte i begynnel­ sen av den angjeldende perioden som gitt og uforanderlig for hele perioden, eller bare ta hensyn til slike forandringer i situasjonen som selv springer ut av de åpent foreliggende begivenheter og derfor også ligger åpent i dagen.» Allerede i denne overveielse framtrer det saks­ forhold at det kapitalistiske samfunnets struktur imøtekommer den naturvitenskapelige metode - den samfunnsmessige forutsetning for 7 Zur Kritik der Politischen Okonomie, XL. (MEW 13, s. 635.) 8 Klassenkdmpfe. Einleitung, 8-9. (MEW 22, s. 509-510.) En må her ikke glemme at den «naturvitenskapelige eksakthet» nettopp forutsetter elemen­ tenes «konstans», Allerede Galilei stilte opp denne metodiske forutsetning. 14

denne eksakthet - som noe svært problematisk. Når nemlig den indre struktur i «fakta» og deres sammenhenger i sitt vesen begripes som historisk, dvs. i en ubrutt omveltningsprosess, blir det et stort spørs­ mål om når det blir begått den største vitenskapelige unøyaktighet. Skjer det når jeg oppfatter «fakta» i en gjenstandsmessighetsform som beherskes av lover som - noe som for meg må være metodisk sik­ kert eller i det minste sannsynlig - ikke lenger gjelder for disse fakta? Eller skjer det når jeg bevisst drar slutningene av dette saksforhold, på forhånd betrakter den således oppnåelige «eksakthet» kritisk, og retter mitt blikk mot de momenter hvor dette historiske vesen, denne avgjørende forandring, virkelig kommer til uttrykk? Den historiske karakter av de «fakta» som av vitenskapen synes å bli oppfattet i denne «renhet», kommer likevel til gyldighet på en enda mer skjebnesvanger måte. De er nemlig ikke bare som produkter av den historiske utvikling i stadig forandring, men de er - nettopp i sin gjenstandsmessighets struktur - produkter av en bestemt historisk epoke: kapitalismens epoke. Følgelig stiller den «vitenskap» som aner­ kjenner den karakter som de umiddelbart er gitt i, som grunnlag for den vitenskapelig relevante faktisitet og dens gjenstandsmessighetsform som utgangspunkt for den vitenskapelige begrepsdannelse, seg ganske enkelt og dogmatisk på det kapitalistiske samfunns grunn, og antar dets vesen, dets gjenstandsstruktur og dets lovmessighet ukritisk som ufor­ anderlig grunnlag for «vitenskapen». For å kunne gå videre fra disse «fakta» til fakta i den sanne betydning av ordet, må deres historiske betingethet som sådan gjennomskues, og det standpunkt som gir seg umiddelbart av dem, må forlates: de er selv å underkaste en historiskdialektisk behandling. For som Marx9 sier: «Den ferdige skikkelse av de økonomiske forhold som de viser seg på overflaten, i sin reelle eksistens, og derfor også i de forestillinger som disse forholds bærere og agenter søker å bli klar over de samme i, er svært forskjellige fra, og i virkeligheten omvendt av, i motsetning til sin indre, vesentlige, men tilslørte kjerneskikkelse og det begrep som tilsvarer den.» Når altså fakta skal oppfattes riktig, må først denne forskjell mellom reell eksistens og dens indre kjerneskikkelse - mellom de forestillinger som dannes om den og deres begreper - oppfattes klart og nøyaktig. Denne differensiering er den første forutsetning for en virkelig vitenskapelig betraktning, som ifølge Marx’ ord10 «ville være overflødig hvis tinge­ 9 Das Kapital III, I, 188. (MEW 25, s. 219.) I likhet med dette, ibid., 21, 297 osv. (MEW 25, s. 57, 324), osv. Denne distinksjon mellom eksistens (som deles opp i de dialektiske momenter av skinn, fenomen og vesen) og virkelighet stammer fra Hegels Logikk. Hvor sterkt hele begrepsdannelsen i Kapitalen er bygd på denne distinksjonen, kan dessverre ikke drøftes her. Også distinksjonen mellom forestilling og begrep stammer fra Hegel. io Ibid., II, 352. (MEW 25, s. 825.)

15

nes framtredelsesform og vesen falt umiddelbart sammen». Det gjel­ der derfor på den ene siden å løsrive framtredelsene fra denne deres umiddelbare faktisitetsform, på å finne de formidlinger som de er knyttet til sin kjerne og sitt vesen gjennom, og som de kan begripes i - og på den andre siden komme fram til forståelsen av denne deres fenomenkarakter, deres skinn som deres nødvendige framtredel­ sesform. Denne form er nødvendig ifølge deres historiske vesen, som en følge av at de er vokst fram på det kapitalistiske samfunnets grunn. Denne dobbelte bestemmelse, denne samtidige anerkjennelse og opp­ heving av den umiddelbare væren er nettopp det dialektiske forhold. Nettopp her har den indre tankeoppbygning av Kapitalen presentert de største vanskeligheter for den overflatiske leser som ukritisk er fanget av den kapitalistiske utviklings tankeformer. For på den ene siden driver framstillingen nettopp den kapitalistiske karakter av alle øko­ nomiske former til den ytterste spiss, og skaper et tankemessig miljø hvor denne utvikler seg helt rent, hvor samfunnet skildres som «sva­ rende til teorien», altså helt rent gjennomkapitalisert, bare bestående av kapitalister og proletarer. Så snart denne betraktningsmåte gir et eller annet resultat, så snart denne fenomenverden synes å utkrystalli­ sere seg til teori, blir på den andre siden det således oppnådde resul­ tat samtidig oppløst som rent skinn, som forvridd speiling av forvridde forhold, som «bare (er) det bevisste uttrykk for den tilsynelatende be­ vegelse». Først i denne sammenheng - som føyer de enkelte fakta i det sam­ funnsmessige liv inn som historiske utviklingsmomenter i en totalitet - blir en erkjennelse av fakta mulig som erkjennelse av virkeligheten. Denne erkjennelse går ut fra de nettopp karakteriserte, enkle, rent (i den kapitalistiske verden) umiddelbare, naturlige bestemmelser, for fra dem å komme fram til erkjennelsen av den konkrete totalitet som den tankemessige reproduksjon av virkeligheten. Denne konkrete tota­ litet er ikke på noen måte umiddelbart gitt for tenkningen. «Det kon­ krete er konkret,» sier Marx,11 «fordi det er sammenfatningen av mange bestemmelser, altså mangfoldighetens enhet.» Idealismen blir her offer for den illusjon å forveksle denne tankemessige reproduk­ sjon av virkeligheten med selve virkelighetens oppbygning. For «i tenk­ ningen framtrer det som sammenfatningens prosess, som resultat, ikke som utgangspunkt, selv om det er det virkelige utgangspunkt og derfor også utgangspunktet for anskuelsen og forestillingen». Den vulgære materialismen blir derimot stående ved reproduksjonen av det sam­ funnsmessige livs umiddelbare, enkle bestemmelser - uansett om den forkler seg aldri så moderne hos Bernstein og andre. Den tror å være ganske spesielt «eksakt» når den ganske enkelt antar den eller den videregående analyse uten å syntetisere til konkret totalitet, når den 11 Zur Kritik der Politischen Okonomie, XXXVI. (MEW 13, s. 632.)

16

lar den være uberørt i sin abstrakte isolerthet, og bare forklarer den gjennom abstrakte lovmessigheter som ikke er sett i forhold til den konkrete totalitet. «Råheten og begrepsløsheten ligger nettopp i,» sier Marx,12 «å forbinde det organisk sammenhengende tilfeldig med hver­ andre, å bringe det inn i en ren refleksjonssammenheng.» Råheten og begrepsløsheten i slike refleksjonssammenhenger består framfor alt i at gjennom dem fordunkles det kapitalistiske samfunns historiske, forbigående karakter, og i at disse bestemmelsene framtrer som tidløse, evige kategorier som er felles for alle samfunnsmessige former. Dette kom på det krasseste fram i dagen i den borgerlige vulgærøkonomi, men også vulgærmarxismen gikk snart den samme veien. Så snart den dialektiske metoden - og med den totalitetens metodiske herredømme over de enkelte momenter - ble oppgitt, så snart delene ikke lenger fant sine begreper og sin sannhet i helheten, men helheten i stedet ble fjernet fra betraktningen som uvitenskapelig, eller ble redusert til utelukkende delenes «idé» eller «sum», måtte de isolerte delenes refleksjonssammenheng framtre som tidløs lov for et­ hvert menneskelig samfunn. For Marx’ uttrykk:13 «ethvert samfunns produksjonsforhold danner en helhet» er det metodiske utgangspunkt og nøkkelen til nettopp den historiske erkjennelse av samfunnsmes­ sige forbindelser. Enhver isolert enkeltkategori kan nemlig - i denne isolerthet - tenkes og behandles som alltid eksisterende i hele den samfunnsmessige utvikling. (Er den ikke mulig å finne i et samfunn, så er det nettopp en «tilfeldighet» som bekrefter regelen.) Den virkelige forskjell mellom den samfunnsmessige utviklings nivåer ytrer seg mye mindre klart og entydig i de forandringer som disse enkelte, isolerte delmomenter er underkastet, enn i de forandringer som deres funksjon i historiens helhetsprosess - deres forhold til samfunnets helhet - gjen­ nomgår. 3.

Denne dialektiske totalitetsbetraktning - som tilsynelatende så sterkt fjerner seg fra den umiddelbare virkelighet, som tilsynelatende kon­ struerer virkeligheten så «uvitenskapelig» - er i sannhet den eneste metoden til tankemessig å reprodusere og oppfatte virkeligheten. Den konkrete totalitet er altså den egentlige virkelighetskategori.14 Rik12 Ibid., XIX. (MEW 13, s. 620.) Også refleksjonssammenhengens kate­ gori stammer fra Hegels Logikk. 13 Eiend der Philosophie, 91. (MEW 4, s. 130.) 14 Vi vil her gjerne gjøre lesere som er dypere interessert i metodiske spørsmål, oppmerksomme på at også i Hegels Logikk danner spørsmålet om helhetens forbindelse med delene den dialektiske overgang fra eksistensen til virkeligheten. I denne sammenheng må det bemerkes at spørsmålet om 17

tigheten av denne oppfatning viser seg imidlertid først helt tydelig når vi setter det reelle, materielle underlaget for vår metode - det kapi­ talistiske samfunn med dets iboende antagonisme mellom produktivkrefter og produksjonsforhold - i midtpunktet for vår oppmerksom­ het. Naturvitenskapenes metode - det metodiske ideal for enhver refleksjonsvitenskap og enhver revisjonisme - kjenner ingen motsigel­ ser, ingen antagonisme i sitt materiale. Hvis likevel en eller annen motsigelse er tilstede mellom de enkelte teorier, er det bare et tegn på at den foreløpige erkjennelsen ennå ikke har nådd sitt fullendte nivå. Teoriene - som synes å motsi hverandre - må finne sine skran­ ker i disse motsigelser, og tilsvarende forandres og subsumeres under mer allmenne teorier, hvor da motsigelsene forsvinner for godt. For den samfunnsmessige virkelighets vedkommende er derimot disse motsi­ gelsene ikke noe tegn på den ennå ikke fullendte vitenskapelige opp­ fatning av virkeligheten, men hører snarere uadskillelig til virkelig­ hetens vesen selv, til det kapitalistiske samfunns vesen. De blir ikke opphevet i erkjennelsen av helheten, slik at de opphører å være mot­ sigelser. Men omvendt: de blir begrepet som nødvendige motsigelser, som denne produksjonsordnings antagonistiske grunnlag. Når teorien - som erkjennelse av virkeligheten - viser en vei til overvinnelse av disse motsigelser, til deres oppheving, gjør den det når den påviser de reelle tendenser i den samfunnsmessige utviklingsprosess som er kallet til reelt å oppheve disse motsigelser i den samfunnsmessige virkelighet, i den samfunnsmessige utviklings løp. Fra dette synspunkt blir selve motsigelsen mellom dialektikk og «kritisk» (eller vulgær-materialistisk, machistisk osv.) metode sett som et samfunnsmessig problem. Naturvitenskapenes erkjennelsesideal som anvendt på naturen bare tjener vitenskapens framskritt - framtrer, når det rettes mot den samfunnsmessige utvikling, som ideologisk kampmiddel for borgerskapet. For borgerskapet er det et livsspørsmål på den ene siden å oppfatte sin egen produksjonsordning som om den var formet av tidløst gjeldende kategorier, altså bestemt til evig viderebeståen av de evige natur- og fornuftslover, på den andre siden å opp­ fatte de uawiselige motsigelser som trenger seg fram som ikke å til­ høre denne produksjonsordnings vesen, men bare vurdere dem som overflatefenomener, osv. Den klassiske økonomiens metode er oppstått av dette ideologiske behov, men fant også sin skranke som vitenskap i denne struktur ved den samfunnsmessige virkelighet, i den antagonis­ tiske struktur ved den kapitalistiske produksjon. Når en tenker av Ricardos rang f.eks. fornekter «nødvendigheten av en utvidelse av mar-

det indres forhold til det ytre - som behandles på samme sted - også er et totalitetsproblem. Werke IV, 156 ff. (Alle sitatene fra Logikken er tatt fra det 2. opplaget.) 18

kedet i og med utvidelsen av produksjonen og veksten i kapitalen», så gjør han det (naturligvis psykologisk ubevisst) for ikke å måtte inn­ rømme nødvendigheten av krisene hvor den kapitalistiske produksjo­ nens antagonisme trer fram i dagen på det krasseste, det faktum «at den borgerlige produksjonsmåte innebærer en skranke for den frie ut­ vikling av produktivkreftene».15 Det som her ennå skjedde i god tro, blir naturligvis i vulgærøkonomien til bevisst-uærlig apologetikk for det borgerlige samfunn. Når vulgærmarxismen enten konsekvent bestreber seg på å fjerne den dialektiske metoden fra den proletariske viten­ skap, eller i det minste «kritisk» forfiner den, kommer den - villet eller uvillet - til samme resultater. Således - kanskje mest grotesk hos Max Adler, som kritisk ønsker å skille ut dialektikken som me­ tode - som tankebevegelse - fra dialektikken i væren som metafysikk, og som i topp-punktet i «kritikken» kommer til det resultat skarpt å skille dialektikken fra begge som «et stykke positiv vitenskap», som «hovedsakelig er ment når det er tale om en reell dialektikk i marx­ ismen». Denne dialektikk - som bedre burde kalles «antagonisme», «konstaterer ganske enkelt et eksisterende motsetningsforhold mellom individets egeninteresse og de sosiale former hvor den samme er bann­ lyst».16 Dermed blir for det første den objektivt økonomiske anta­ gonisme som uttrykker seg i klassekampen, redusert til en konflikt mellom individ og samfunn, som ikke kan medføre at en begriper verken oppkomsten av eller det kapitalistiske samfunns problematikk og undergang som nødvendig, og som får et resultat som - villet eller uvillet - løper ut i en kantiansk historiefilosofi. For det andre blir også her det borgerlige samfunns struktur fiksert som samfunnets allmenne form i det hele tatt. For det sentrale problem som framheves av Max Adler i den reelle «dialektikk, eller bedre antagonisme», er ikke annet enn en av de typiske former hvor den antagonistiske karakter ved den kapitalistiske samfunnsordning ideologisk kommer til uttrykk. Uansett om denne forevigingen av kapitalismen skjer ut fra den øko­ nomiske basis eller ut fra de ideologiske formasjoner, naivt-bekymret eller kritisk-forfinet, går de i sakens vesen ut på det samme. Således går muligheten av å erkjenne historien tapt med forkastelsen eller utviskingen av den dialektiske metoden. Dermed skal det ikke hev­ des at enkelte personligheter, epoker osv. i historien ikke kan beskri­ ves mer eller mindre nøyaktig uten den dialektiske metoden. Det gjelder snarere at fatningen av historien som enhetlig prosess blir umulig på denne måten. (Denne umulighet viser seg i den borgerlige vitenskap på den ene siden i formen av abstrakte sosiologiske historiekonstruksjoner, av typen Comte-Spencer, som innebærer indre motsigelser som 15 Marx: Theorien iiber den Mehrwert II, II, 305-309. (MEW 26, 2, s. 525, 528.) 16 Marxistische Probleme, 77.

19

overbevisende er påvist av den moderne borgerlige historieteori, på det skarpeste av Rickert - på den andre siden i form av et krav om en «historie-filosofi», som står i et forhold til den historiske virkelighet som igjen framtrer som metodisk uløselig problem.) Men motsetningen mellom beskrivelse av en del av historien og historien som enhetlig prosess er ingen forskjell i omfang, altså f.eks. forskjellen mellom spe­ sial- og universalhistorie, men en metodisk motsetning, en motsetning i synspunkt. Spørsmålet etter enhetlig fatning av den historiske proses­ sen dukker nødvendigvis opp ved behandlingen av enhver epoke, et­ hvert delområde osv. Her viser nå den utslagsgivende betydning av den dialektiske totalitetsbetraktning seg. For det er helt mulig at en eller annen i det vesentlige erkjenner og beskriver en historisk begiven­ het helt riktig, uten at han dermed er i stand til å fatte denne begiven­ heten som det den virkelig er, som det den er ifølge sin virkelige funk­ sjon i den historiske helhet den tilhører, altså uten å begripe den i den historiske prosessens enhet. Et svært betegnende eksempel på dette er Sismondis stillingtaken til krisespørsmålet.17 Han var i siste in­ stans dømt til - selv om han riktignok erkjente de immanente utvik­ lingstendenser såvel i produksjonen som i distribusjonen - likevel å måtte oppfatte dem som uavhengige bevegelseskomplekser i forhold til hverandre, «ikke å begripe at distribusjonsforholdene bare er produk­ sjonsforholdene sub alia specie (i annen form)», siden han trass i sin skarpsindige kritikk av kapitalismen ble fange i de kapitalistiske gjenstandsmessighetsformer. Slik at han forfaller til den samme skjebne som Proudhons falske dialektikk forfalt til. Han «forandrer de forskjel­ lige delstykker av samfunnet til like mange samfunn for seg».18 Vi gjentar at totalitetskategorien på ingen måte altså opphever dens momenter til en forskjellsløs enhetlighet, til en identitet. Deres selvstendighets, deres egenlovmessighets framtredelsesform - som de be­ sitter i den kapitalistiske produksjonsordning - avslører seg bare som rent skinn når de trer i et dialektisk-dynamisk forhold til hverandre, når de begripes som de dialektisk-dynamiske momenter av en - like dialektisk-dynamisk - helhet. «Det resultat vi kommer til,» sier Marx,19 «er ikke at produksjon, distribusjon, bytte, konsumsjon er identiske, men at de alle danner deler av en totalitet, forskjeller innen en en­ het ... En bestemt form for produksjon bestemmer altså bestemte for­ mer for konsumsjon, distribusjon, bytte og bestemte forhold av disse forskjellige momenter til hverandre. Det finner sted vekselvirkning mel­ lom de forskjellige momenter. Dette er tilfelle med enhver organisk hel­ het.» Men vi må heller ikke bli stående ved vekselvirkningskategorien. 17 Theorien uber den Mehrwert III, 55, 93-94. (MEW 26, 3, s. 51, 79.) 18 Eiend der Philosophie, 92. (MEW 4, s. 131.) 19 Zur Kritik der Politischen Okonomie, XXXIV. (MEW 13, s. 630-631.) 20

Hvis vekselvirkningen oppfattes som rent gjensidig innvirkning av to ellers uforanderlige gjenstander på hverandre, kommer vi ikke et skritt nærmere erkjennelsen av den samfunnsmessige virkelighet enn den vulgære materialismens entydige kausalrekker (eller machismens funksjonelle forbindelser osv.). Vekselvirkning finner jo også sted når f.eks. en stillestående biljardkule blir truffet av en som beveger seg: den første kommer i bevegelse, den andre blir som følge av støtet avledet fra sin opprinnelige retning osv. Den vekselvirkning som her menes, må gå ut over den gjensidige påvirkning mellom ellers uforan­ derlige objekter. Og den går ut over dette nettopp i sitt forhold til helheten: forbindelsen med helheten blir den bestemmelse som be­ stemmer gjenstandsmessighetsformen til alle erkjennelsens objekter. En­ hver vesentlig og relevant forandring for erkjennelsen uttrykker seg som forandring av forbindelsen med helheten, og dermed som for­ andring av hele gjenstandsmessighetsformen.20 Marx har uttalt disse tankene klart utallige steder i sine verker. Jeg siterer bare et av de mest kjente steder:21 «En neger er en neger. Først under bestemte for­ hold blir han til slave. En bomullsspinnemaskin er en maskin til å spinne bomull med. Bare under bestemte forhold blir den til kapital. Løsrevet fra disse forhold er den like lite kapital som gull i og for seg er penger, eller sukker er sukkerpriser.» Denne ubrutte forandring av alle samfunnsmessige fenomeners gjenstandsmessighetsformer i deres ubrutte, dialektiske vekselvirkning med hverandre - oppkomsten av muligheten til å erkjenne en gjenstand ut fra dens funksjon i den be­ stemte totalitet som den fungerer i - gjør den dialektiske totalitetsbetraktning, og den alene!, i stand til å begripe virkeligheten som sam­ funnsmessig forløp. For bare her oppløses de fetisjistiske gjenstandsmes­ sighetsformer som den kapitalistiske produksjon nødvendigvis skaper, i et skinn som riktignok er erkjent som nødvendig, men likevel i sitt skinn. Deres refleksjonssammenhenger og «lovmessigheter» - som rik­ tignok også nødvendigvis oppstår på denne grunn, men som tildekker gjenstandenes virkelige sammenheng - viser seg som nødvendige fore­ stillinger hos den kapitalistiske produksjonsordnings agenter. De er alt­ så gjenstander for erkjennelsen, men den gjenstand som erkjennes i og gjennom dem, er ikke den kapitalistiske produksjonsordning selv, men ideologien til dens herskende klasse. Bare istykkerrivingen av dette slør muliggjør den historiske erkjen­ nelse. For de fetisjistiske gjenstandsmessighetsformenes refleksjonsbe-

20 Cunows spesielt raffinerte opportunisme viser seg i at han - trass i sitt grundige kjennskap til Marx’ skrifter - uforvarende forvandler begre­ pet om helheten (Gesamtheit, totalitet) til begrepet om «summen», noe som opphever enhver dialektisk forbindelse. Jfr. Marxsche Geschichts-, Gesellschafts- und Staatstheorie, II, 155-157. 21 Lohnarbeit und Kapital, 24-25. (MEW 6, s. 407.) 21

stemmelser har jo nettopp den funksjon å la det kapitalistiske sam­ funns fenomener framtre som overhistoriske vesenheter. Erkjennelsen av et fenomens virkelige gjenstandsmessighet - erkjennelsen av dets historiske karakter og erkjennelsen av dets virkelige funksjon i den samfunnsmessige helhet - danner altså en udelt erkjennelsesakt. Denne enhet blir revet i stykker av den skinnvitenskapelige betraktningsmåte. Således er f.eks. erkjennelsen av - den for økonomien fundamentale - forskjellen mellom konstant og variabel kapital først mulig gjennom den dialektiske metoden, den klassiske økonomien klarte ikke å kom­ me ut over differensieringen av fast og sirkulerende kapital. Og natur­ ligvis på ingen måte tilfeldig. For «den variable kapital er bare en sær­ skilt historisk framtredelsesform av fondet av livsmidler eller av arbeidsfondet som arbeideren trenger for sin selvoppholdelse og repro­ duksjon, og som han selv må produsere og reprodusere i alle systemer av den samfunnsmessige produksjon. Arbeidsfondet tilflyter ham sta­ dig bare i form av betalingsmidler for hans arbeid, fordi hans eget produkt stadig fjerner seg fra ham i form av kapital... Produkets vareform og varens pengeform forkler transaksjonen».22 Denne funksjon ved det fetisjistiske skinn som tilslører virkeligheten, som omgir alle fenomener i det kapitalistiske samfunn, går imidlertid enda videre enn bare å tilsløre deres historiske, dvs. transitoriske, forbi­ gående karakter. Eller bedre sagt: denne tilsløring blir bare mulig gjennom at alle de gjenstandsmessighetsformer som omverdenen nødvendigvis - framtrer i for det kapitalistiske samfunnets mennesker - i første rekke de økonomiske kategoriene - også tilslører sitt eget vesen som gjenstandsmessighetsformer, som kategorier av menneskenes forhold til hverandre, gjennom at de framtrer som ting og forbindelser mellom ting. Derfor må den dialektiske metoden samtidig med å rive i stykker kategorienes evighetsslør også rive i stykker deres tinglighetsslør, for å legge veien fri til erkjennelse av virkeligheten. «Øko­ nomien,» sier Engels i sin kommentar til Kritikk av den politiske øko­ nomi av Marx, «handler ikke om ting, men om forhold mellom per­ soner og i siste instans mellom klasser. Disse forhold er imidlertid sta­ dig bundet til ting og framtrer som ting.»23 Først med denne erkjen­ nelse viser den dialektiske metodens totalitetsbetraktning seg som virkelighetserkjennelse av det samfunnsmessige forløp. Delenes dialek­ tiske forbindelse med helheten kan ennå framtre som rent metodisk tankebestemmelse, hvor de kategorier som virkelig konstituerer den samfunnsmessige virkelighet, trer like lite fram som i den borgerlige økonomiens refleksjonsbestemmelser, og overlegenheten ville med dette være et rent metodologisk anliggende. Men differensen er mye dypere og mer prinsipiell. For først gjennom at en bestemt forbindelse mellom 22 Das Kapital. Hamburg 1914. I, 530. (MEW 23, s. 593.) 23 Jfr. «Tingliggjøringen og proletariatets bevissthet».

22

menneskene på et bestemt nivå av den samfunnsmessige utvikling kom­ mer til uttrykk i enhver økonomisk kategori, bevisstgjøres og bringes på sitt begrep, kan det menneskelige samfunns bevegelse selv begripes i sin indre lovmessighet, som samtidig produkt av menneskene selv og av krefter som er oppstått av deres forbindelser, men kommet ut av deres kontroll. De økonomiske kategoriene blir altså dialektisk-dynamiske i dobbelt betydning. De står i levende vekselvirkning med hverandre som «rent» økonomiske kategorier, og bidrar til erkjennel­ sen av et stadig tidsmessig tverrsnitt gjennom den samfunnsmessige ut­ vikling. Men når de har oppstått av menneskelige forbindelser, og funk­ sjonerer i omveltningsprosessen av menneskelige forbindelser, blir selve utviklingens gang synlig i denne deres vekselforbindelse med det virke­ lige substrat for deres virksomhet. Dvs. produksjonen og reproduk­ sjonen av en bestemt økonomisk totalitet - som vitenskapen har til oppgave å erkjenne - slår nødvendigvis over i produksjons- og reproduksjonsprosessen av et bestemt samlet samfunn, idet den framfor alt transcenderer den «rene» økonomi, men uten å måtte ta hensyn til noe som helst transcendente krefter. Denne karakter ved den dialek­ tiske erkjennelse har Marx ofte framhevet klart og skarpt. Således f.eks.:24 «Den kapitalistiske produksjonsprosess, betraktet i sammen­ heng, eller som reproduksjonsprosess, produserer altså ikke bare varer, ikke bare merverdi, den produserer og reproduserer kapitalforholdet selv, på den ene siden kapitalisten, på den andre lønnsarbeideren.»

4. Men denne setting av seg selv, produsering og reprodusering av seg selv er dessuten: virkelighet. Dette erkjente allerede Hegel klart, og ut­ trykte det i en form som er nært beslektet med Marx - selv om den også var altfor abstrakt, misforsto seg selv og dermed muliggjorde mis­ forståelser. «Det som er virkelig, er nødvendig,» sier han i sin retts­ filosofi.25 «Nødvendigheten består i at helheten deles opp i begrepsforskjeller, og at dette oppdelte medfører en fast og utholdende bestemthet som ikke er livløst fast, men stadig frambringer seg i oppløsningen.» Men nettopp her - hvor den historiske materialismens dype slektskap med Hegels filosofi kommer klart til uttrykk i virkelighetsproblemet, i teoriens funksjon som virkelighetens selverkjennelse, må vi også om bare i noen få ord - påvise det ikke mindre avgjørende skillepunkt mellom de to. Dette skillepunkt er også virkelighetens problem, problemet omkring den historiske prosessens enhet. Marx kritiserer Hegel (og enda mer hans etterfølgere, som stadig sterkere faller til24 Das Kapital I, 541. (MEW 23, s. 604.) 25 Tillegg til § 270. Philosophische Bibliothek. S. 354. 23

bake på Fichte og Kant) for at han ikke virkelig har overvunnet dualiteten mellom tenkning og væren, mellom teori og praksis, mellom subjekt og objekt, for at hans dialektikk - som indre, reell dialektikk i den historiske prosessen - bare er et skinn, for at han nettopp på det mest avgjørende punkt ikke har kommet ut over Kant, og for at hans erkjennelse bare er en erkjennelse av en - i seg vesensfremmed - materie, men ikke denne materiens - det menneskelige samfunns - selverkjennelse. «Allerede hos Hegel har,» slik lyder den avgjørende sats i denne kritikk,26 «historiens absolutte ånd sitt materiale i massen og sine tilsvarende uttrykk først i filosofien. Filosofen framtrer i dette bare som organ hvor den absolutte ånd, som lager historien, kommer til bevissthet etter bevegelsesforløpet. Ved denne etterpåbevissthet hos filosofen reduserer hans andel i historien seg, for den absolutte ånd fullbyrder den virkelige bevegelse ubevisst. Filosofen kommer altså post festum.» Hegel lar altså «den absolutte ånd som absolutt ånd bare lage historien som skinn ... Da den absolutte ånd nemlig først post festum kommer til bevissthet hos filosofen som ska­ pende verdensånd, så eksisterer dens fabrikasjon av historien bare i filosofens bevissthet, mening og forestilling, bare i den spekulative innbilning». Denne begrepsmytologi ved hegelianismen settes endelig ut av spill av den unge Marx’ kritiske virksomhet. Men det er ingen tilfeldighet at den filosofi som Marx trengte gjen­ nom til «selvforståelse» overfor, allerede var en hegelianismens tilbakeløpende bevegelse - rettet mot Kant, en bevegelse som benyttet uklar­ hetene og de indre usikkerhetene hos Hegel selv til å eliminere de revolusjonære elementene fra metoden, for å bringe det reaksjonære innhold, den reaksjonære begrepsmytologi, restene av den kontemplative dualisme mellom tenkning og væren i samklang med den homo­ gent reaksjonære filosofi i det daværende Tyskland. Når Marx tok opp den framoverpekende del av Hegels metode, dialektikken som virkelighetserkjennelse, skilte han seg ikke bare skarpt fra Hegels etterfølgere, men splittet samtidig Hegels filosofi i to. Med den ytterste følgeriktighet drev han den historiske tendens i Hegels filosofi til sin spiss: for­ andret alle fenomener i samfunnet og i det sosialiserte mennesket radi­ kalt til historisk problem, idet han konkret påviste det reelle substrat for den historiske utvikling, og gjorde det metodisk fruktbart. Mot denne målestokk - som ble avdekket og fordret metodisk av han selv - ble den hegelske filosofi målt og funnet for lett. De mytologiserende rester av «evige verdier» - som av Marx ble kuttet ut av dialektikken - ligger i grunnen på det samme refleksjonsfilosofiens plan som Hegel heftig og bittert kjempet mot i hele sitt liv, og som han stilte hele sin filosofiske metode, prosessen og den konkrete totalitet, dialektikken og historien opp mot. Den marxske kritikk av Hegel er altså den direkte 26 Nachlass II, 187. (Die Heilige Familie. MEW 2, s. 90.)

24

fortsettelse og videreføring av den kritikk som Hegel selv rettet mot Kant og Fichte.27 Således oppsto på den ene siden Marx’ dialektiske metode som konsekvent videreføring av det som Hegel selv strebet mot, men ikke konkret nådde. Og på den andre siden forble det skrevne systemets døde kropp til overs som bytte for filologer og systemfabrikanter. Men adskillelsens punkt er virkeligheten. Hegel maktet ikke å trenge gjennom til historiens virkelige drivkrefter. Delvis fordi disse kreftene ennå ikke var klare og synlige nok i tida omkring oppkomsten av hans system. Dermed ble han tvunget til å se de egentlige bærere av den historiske utvikling i folkene og i deres bevissthet (hvis reelle sub­ strat han ikke gjennomskuet i dets uenhetlige bestanddeler og således mytologiserte til «folkeånden»). Delvis fordi han selv - trass i sine svært energiske motsatte bestrebelser - ble fanget i den platonskkantianske betraktningsmåten, i dualiteten av tenkning og væren, av form og materie. Selv om han var den egentlige oppdager av betyd­ ningen av den konkrete totalitet, selv om hans tenkning stadig var ret­ tet mot å overvinne enhver abstraksjon, forble likevel materien for ham - ekte platonsk - beheftet med en «bestemthetens skamplett». Og disse gjensidig motstridende og kjempende tendenser kunne ikke nå tankemessig klargjøring i hans system. De står ofte uformidlet, motsigelsesfullt og uforsont ved siden av hverandre, og den endelige (til­ synelatende) forsoning som de fant i selve systemet, måtte tilsvarende snarere være orientert mot fortida enn framtida.28 Ikke underlig at 27 Det er ikke overraskende at Cunow nettopp på dette punkt - hvor Marx radikalt har overvunnet Hegel - igjen forsøker å korrigere Marx gjennom den Hegel som vendes kantiansk. Han stiller den rent historiske oppfatning av staten hos Marx opp mot den hegelske stat «som evig verdi», hvis «feil» - blant annet dens funksjoner som instrument for klasseundertrykkelsen - bare må gjelde som «historiske ting», «som imidlertid ikke avgjør statens vesenhet, bestemmelse og målretning». At Marx (for Cunow) her står tilbake for Hegel, kommer av at han «betrakter dette spørsmål politisk, ikke fra sosiologens standpunkt», op.cit., I, 308. En ser at for oppor­ tunistene eksisterer ikke hele overvinnelsen av Hegels filosofi. Når de ikke går tilbake til den vulgære materialismen eller til Kant, benytter de det reaksjonære innholdet i Hegels statsfilosofi til å utrydde den revolusjonære dialektikk fra marxismen, til tankemessig å forevige det borgerlige samfunn. 28 Svært betegnende for dette er Hegels stilling til nasjonaløkonomien. (Rechtsphilosophie, § 189.) Han erkjenner helt klart sitt metodiske grunn­ problem som problemet om tilfeldighet og nødvendighet (mye i likhet med Engels: Ursprung, 183-184. (MEW 21, s. 169-170). Feuerbach. 44. (MEW 21, s. 296-297.)) Men han er ute av stand til å oppdage den grunnleggende betydning av økonomiens materielle substrat. Det blir for han en «vrim­ mel av vilkår», og hans lover beholder en «likhet med planetsystemet». Op. cit., 338. 25

den borgerlige vitenskap allerede svært tidlig videreutviklet nettopp disse sidene ved Hegel, og framhevet dem som de vesentlige. Men nett­ opp ved dette ble - den revolusjonære - kjernen i hans tenkning så godt som fullstendig fordunklet, selv for marxister. Begrepsmytologi er stadig bare det tankemessige uttrykk for at en grunnkjensgjerning ved menneskenes eksistens - som har følger som de umulig kan unnslippe - fortsatt er umulig å fatte. Den manglende evnen til å trenge inn i selve gjenstanden får det tankemessige uttrykk i transcendent bevegende krefter, som bygger opp og former virkelig­ heten, forholdet mellom gjenstandene og våre forbindelser til dem, samt deres forandring i den historiske prosessen - på mytologiserende måte. Først når Marx og Engels erkjente «produksjonen og reproduksjonen av det virkelige liv som det i siste instans bestemmende moment i histo­ rien»,29 vant de muligheten og synsvinkelen til å ta et oppgjør med enhver mytologi. Hegels absolutte ånd var den siste av disse storartede mytologiske former, en form hvor allerede helheten og dens bevegelse kom til uttrykk - selv om den var ubevisst sitt virkelige vesen. Når fornuften - «som alltid har eksistert, bare ikke alltid i den fornuftige form»30 - i den historiske materialismen gjennom oppdagelsen av dens sanne substrat får sin «fornuftige» form, gjennom oppdagelsen av grunn­ laget som det menneskelige liv virkelig kan bli seg bevisst på, så har nettopp programmet for hans historiefilosofi virkeliggjort seg - selv om det er i form av en fornektelse av Hegels lære. I motsetning til naturen - betoner Hegel31 - hvor «forandringen er et kretsløp, gjen­ takelse av det samme», går forandringen i historien «ikke bare for seg på overflaten, men i begrepet. Selve begrepet er det som beriktiges». 5.

Først i denne sammenheng kan utgangspunktet for den historiske mate­ rialismen: «det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres væren, men omvendt deres samfunnsmessige væren som bestemmer deres bevissthet», vise ut over det rent teoretiske, og bli til spørsmål for praksis. For først her - hvor kjernen i væren avslører seg som samfunnsmessig forløp - kan væren framtre som riktignok foreløpig ubevisst produkt av menneskelig virksomhet, og denne virksomhet selv igjen som det avgjørende element i forandringen av væren. Rene naturforbindelser, eller samfunnsmessige former som er mystifisert til naturforbindelser, står overfor mennesket på den ene siden som stive, fer­ dige - i vesenet - uforanderlige gittheter, med lover som det i høyden 29 Engels: Brief an Bloch, 21.9.1890. Dokumente des Sozialismus II, 71. (MEW 37, s. 463.) 30 Nachlass I, 381. (MEW 1, s. 345.) 31 Die Vernunft in der Geschichte. Phil. Bibl. I, 133-134.

26

kan utnytte, med gjenstandsstruktur som det i høyden er i stand til å fatte, men aldri omvelte. På den andre siden henlegger en slik oppfat­ ning av væren muligheten for praksis til den individuelle bevissthet. Praksis blir til det atomiserte individs virksomhetsform: til etikk. Feuerbachs forsøk på å overvinne Hegel mislyktes på dette punkt: han ble like mye som den tyske idealismen og mye mer enn Hegel selv stående ved det «borgerlige samfunn»s atomiserte individ. Marx’ krav om å fatte «sanseligheten», gjenstanden, virkeligheten som menneskelig sanselig virksomhet32 betyr menneskets bevissthet om seg selv som samfunnsvesen, om menneske som - på samme tid subjekt og objekt for det samfunnsmessig-historiske forløp. Det føy­ dale samfunns menneske kunne ikke bli seg bevisst som samfunns­ vesen, fordi dets samfunnsmessige forbindelser selv ennå ofte hadde en naturkarakter, fordi selve samfunnet i sin helhet var altfor lite enhet­ lig gjennomorganisert og i sin enhet omfattet for få av samtlige for­ bindelser mellom menneskene til å framtre i bevisstheten som selve menneskets virkelighet. (Spørsmålet om det føydale samfunns oppbyg­ ning og enhet hører ikke hjemme i dette innlegget.) Det borgerlige samfunn fullbyrder samfunnets sosialiseringsprosess. Kapitalismen river ned såvel alle rom-tids-messige skranker mellom de enkelte land og områder som standsoppdelingens rettslige skillevegger. I dens verden av formal likhet mellom alle mennesker forsvinner stadig mer de øko­ nomiske forbindelser som umiddelbart har regulert stoffskiftet mellom menneske og natur. Mennesket blir — i ordets sanne forstand — sam­ funnsvesen. Samfunnet som selve virkeligheten for menneskene. Således blir erkjennelsen av samfunnet som virkelighet bare mulig på kapitalismens, det borgerlige samfunns grunn. Men den klasse som opptrer som historisk bærer av denne omveltning, borgerskapet, full­ byrder denne sin funksjon ennå ubevisst. De samfunnsmessige makter som det har sluppet løs - de makter som på sin side bar borgerskapet selv til herredømmet - står overfor dem som en annen, men mer sjelløs, ugjennomskuelig natur enn den som hersket under føydalismen.33 Først med proletariatets opptreden fullendes erkjennelsen av den sam­ funnsmessige virkelighet. Og den fullender seg nettopp idet det punkt hvor samfunnets helhet blir synlig, oppdages i proletariatets klasse­ standpunkt. Bare fordi det for proletariatet er et livsbehov, et eksistensspørsmål å oppnå den fulleste klarhet om sin klassesituasjon — fordi dets klassesituasjon bare blir begripelig i erkjennelsen av hele samfun­ net - fordi dets handlinger har denne erkjennelse som uomgjengelig for­ utsetning, er det i og med den historiske materialismen på samme tid oppstått en lære «om betingelsene for proletariatets frigjøring», og læren om virkeligheten av den samfunnsmessige utviklings samlede pro32 Feuerbach, 61—63. (MEW 3, s. 533-535. Feuerbach-tesene.) 33 Om grunnen til dette saksforhold jfr. «Klassebevissthet». 27

sess. Enheten av teori og praksis er altså bare den andre siden av pro­ letariatets historisk-samfunnsmessige situasjon, av at fra dets stand­ punkt faller selverkjennelse og erkjennelse av totaliteten sammen, av at det samtidig er subjekt og objekt for den egne erkjennelsen. For kallet til å føre menneskehetens utvikling til et høyere nivå beror - som Hegel34 (utvilsomt med folkene i tankene) riktig bemerket - på at disse «utviklingsnivåer (er) tilstede som umiddelbare naturlige prin­ sipper», og det folk (dvs. den klasse) «som det tilkommer et slikt mo­ ment som naturlig prinsipp, er fullbyrdelsen av det samme». Disse tanker konkretiserer Marx35 med full klarhet for den samfunnsmessige utvikling: «Når de sosialistiske forfattere tilskriver proletariatet denne verdenshistoriske rolle, skjer dette på ingen måte ... fordi de holder proletarene for guder. Snarere omvendt. Fordi abstraksjonen fra all menneskelighet, selv fra skinnet av menneskelighet, praktisk er fullendt i det utformede proletariat, fordi alle livsbetingelser i dagens samfunn er sammenfattet i sin mest umenneskelige spiss i proletariatets livs­ betingelser, fordi mennesket har mistet seg selv i det, men samtidig ikke bare har vunnet den teoretiske bevissthet om dette tap, men også umiddelbart - gjennom den absolutt bydende nød som ikke len­ ger kan avvises, ikke lenger skjules, nødvendighetens praktiske uttrykk - er tvunget til opprør mot denne umenneskelighet: derfor kan og må proletariatet frigjøre seg selv. Men det kan ikke frigjøre seg selv uten å oppheve sine egne livsbetingelser. Men det kan ikke oppheve sine egne livsbetingelser uten å oppheve alle umenneskelige livsbetin­ gelser i dagens samfunn, som sammenfatter seg i dets situasjon.» Så­ ledes kan den historiske materialismens metodiske vesen ikke skilles fra proletariatets «praktisk-kritiske virksomhet»: begge er momenter av den samme utviklingsprosessen i samfunnet. Men således kan heller ikke den virkelighetserkjennelse som den dialektiske metode presterer, skilles fra proletariatets klassestandpunkt. Den «austromarxistiske» spørsmålsstilling om det metodiske skillet mellom marxismens «rene» vitenskap og sosialismen36 er - som alle liknende spørsmål - et skinnproblem. For den marxistiske metoden - den materialistiske dialektikk som virkelighetserkjennelse - gir seg bare av klassestandpunktet, av proletariatets klassestandpunkt. Å forlate dette standpunkt fører bort fra den historiske materialisme, på samme måte som på den andre siden dens oppnåelse fører direkte inn i proletaritets kamp. At den historiske materialismen på denne måten vokser ut av prole­ tariatets «umiddelbare, naturlige» livsprinsipp - det at den totale vir­ kelighetserkjennelse er gitt ut fra dets klassestandpunkt - betyr imid­ lertid ikke på noen måte at denne erkjennelse eller den metodiske inn34 Rechtsphilosophie, § 346-347. Op.cit., 273. 35 Nachlass II, 133. (Die Heilige Familie. MEW 2, s. 38.) 36 Hilferding: Finanzkapital VIII - IX.

28

stilling på det umiddelbart og naturlige er gitt proletariatet som klasse (og enda mindre den enkelte proletar). Tvert om. Proletariatet er rik­ tignok det erkjennende subjekt for denne erkjennelse av den samfunns­ messige helhetsvirkelighet. Men det er ikke noe erkjennende subjekt i den kantianske metodens forstand, hvor subjektet blir definert som det som aldri kan bli objekt. Det er ingen uengasjert tilskuer til denne prosessen. Proletariatet er ikke bare handlende og ledende del av denne helhet, men oppstigningen og utviklingen av dets erkjennelse på den ene siden og dets egen oppstigning og utvikling i løpet av historien på den andre siden er bare to sider av den samme reelle prosess. Ikke bare det at klassen selv først gradvis, gjennom stadige samfunnsmes­ sige kamper har «dannet seg som klasse», etter å ha begynt med spon­ tane, ubevisste handlinger i umiddelbart, fortvilt forsvar (f.eks. maskinødeleggelse som ganske krasst begynnelseseksempel). Også bevisstheten om den samfunnsmessige virkelighet, om den egne klassesituasjon og om det historiske kall som springer ut av denne - den materialistiske historieoppfatningens metode - er produkter av den samme utviklings­ prosess, som den historiske materialismen - for første gang i historien - erkjenner adekvat og i dens virkelighet. Muligheten av den marxistiske metoden er med dette like mye et produkt av klassekampen som ethvert resultat av politisk eller økono­ misk natur. Også proletariatets utvikling speiler den indre struktur av samfunnets historie, som av proletariatet erkjennes for første gang. «Dens resultat framtrer derfor alltid like mye som forutsatt den, som dens forutsetninger framtrer som resultater.»37 Totalitetens metodiske siktepunkt - som vi har lært å kjenne som sentralproblem, som forut­ setning for erkjennelse av virkeligheten - er et produkt av historien i dobbelt betydning. For det første oppsto først gjennom den økono­ miske utvikling som har frambrakt proletariatet - gjennom oppkoms­ ten av selve proletariatet (altså på et bestemt nivå av den samfunns­ messige utvikling), og gjennom den således oppståtte omforming av subjektet og objektet for erkjennelsen av den samfunnsmessige virke­ lighet - den formale objektive mulighet for den historiske materia­ lisme som erkjennelse i det hele tatt. Men for det andre er denne for­ male mulighet først blitt reell mulighet i løpet av proletariatets utvik­ ling. For muligheten av å oppfatte den historiske prosessens mening som immanent iboende i prosessen selv, og ikke lenger som transcen­ dent, mytologiserende eller etisk innhold, som refereres til et i seg meningsfremmed materiale, forutsetter en høyt utviklet bevissthet i prole­ tariatet om dets egen situasjon - et relativt høyt utviklet proletariat, altså en lang forutgående utvikling. Det er veien fra utopi til virkelighetserkjennelse, veien fra de transcendente målsettinger hos arbei­ derbevegelsens første store tenkere til kommunens klarhet i 1871: 37 Das Kapital III, II, 408. (MEW 25, s. 879.) 29

at arbeiderklassen «ikke (har) noen idealer å virkeliggjøre», men «bare å frigjøre det nye samfunnets elementer» - veien fra klassen «i for­ hold til kapitalen» til klassen «for seg selv». I dette perspektiv framtrer det revisjonistiske skillet mellom beve­ gelse og sluttmål som tilbakefall til arbeiderbevegelsens mest primi­ tive nivå. For sluttmålet er ingen tilstand som venter på proletariatet ved enden av bevegelsen, uavhengig av den, av veien som den tilbake­ legger, som «framtidsstat» - en tilstand som en derfor rolig kan glemme i dagskampen, og i høyden betone i søndagsprekenen som opp­ løftende element i forhold til dagsbekymringene. Det er heller ingen «skullen», ingen «idé», som regulativt er tilordnet den «virkelige» pro­ sess. Sluttmålet er snarere den forbindelse med helheten (med helheten av samfunnet betraktet som prosess) som ethvert enkelt moment av kampen først får sin revolusjonære betydning gjennom. En forbindelse som er iboende i ethvert moment nettopp i dets enkle og nøkterne dagligdagshet, men som først gjennom sin bevisstgjøring blir virke­ lig, og dermed gir virkelighet til dagskampens moment gjennom den åpenbarte forbindelsen med helheten - hever den opp av den rene gitthet, fra den rene eksistens til virkelighet. Men det må heller ikke glemmes at enhver bestrebelse på å bevare «sluttmålet» eller proleta­ riatets «vesen» osv. rent fra enhver besudling av forbindelse med den kapitalistiske - eksistensen, i siste instans fører til den samme distansering fra fatningen av virkeligheten og den «praktisk-kritiske virk­ somhet», til det samme tilbakefall til den utopiske dualitet av subjekt og objekt, av teori og praksis, som revisjonismen har ført til.38 Den praktiske faren ved enhver slik dualistisk oppfatning viser seg i at det retningsgivende moment for handlingene går tapt. For så snart den virkelighetsgrunn som alene kan oppnås gjennom den dialektiske materialismen (men også stadig må oppnås på ny), blir forlatt - så snart en altså blir stående på ekistensens «naturlige» grunn, den rene, nakne og råe empiri - står handlingens subjekt, og det miljø av fakta som han må utøve sin handling i, overfor hverandre som skarpe og overgangsløst adskilte prinsipper. Og det er like lite mulig å tvinge den subjektive vilje, ønske eller beslutning på faktas objektive sakssammenheng som å finne et retningsgivende moment for handlingene i selve fakta. En situasjon hvor «fakta» entydig taler for eller mot en bestemt handlingsretning, har aldri funnes, og kan og vil det aldri fin­ nes. Og jo mer samvittighetsfullt fakta - i denne sin isolerthet, dvs. i sine refleksjonssammenhenger - blir utforsket, desto mindre entydig kan de vise i en bestemt retning. Og at en rent subjektiv avgjørelse igjen må bli knust mot de uforståtte og «automatisk» lovmessig vir38 Jfr. om dette Sinovjevs polemikk mot Guesde og hans holdning til krigen i Stuttgart. «Gegen den Strom», 470-471. Og Lenins bok: «Radi­ kalismen» - kommunismens barnesykdom.

30

kende faktas klippe, er selvfølgelig. Således viser den dialektiske meto­ dens virkelighetsbetraktning seg nettopp i handlingens problem som den eneste som er i stand til å oppvise en retning for handlingene. Prole­ tariatets objektive og subjektive selverkjennelse på et bestemt nivå av dets utvikling er samtidig erkjennelsen av det da oppnådde stadium av den samfunnsmessige utvikling. I virkelighetssammenhengen - i alle delmomentenes forbindelse til sine iboende, bare ikke klargjorte røtter i helheten - oppheves fremmedheten av de slik forståtte fakta: de ten­ denser i dem blir synlige som streber mot virkelighetens midtpunkt, mot det som en pleier å kalle sluttmål. Men når dette sluttmål ikke står overfor prosessen som abstrakt ideal, men som moment av sann­ heten og virkeligheten, når det som konkret mening i det til enhver tid oppnådde nivå er iboende i det konkrete moment, er dets erkjen­ nelse nettopp erkjennelsen av den retning som peker mot de tendenser som (ubevisst) er rettet mot helheten - den retning som nettopp i det gitte moment er kallet til konkret å bestemme den riktige handling fra den samlede prosessens standpunkt og i dets interesse, proletaria­ tets frigjøring. Men den samfunnsmessige utvikling øker stadig spenningen mellom delmoment og helhet. Nettopp fordi virkelighetens immanente mening med stadig sterkere glans stråler ut av den, er forløpets mening sta­ dig dypere iboende i dagligdagsheten, totaliteten - senket ned i fenomenets rom-tids-messige momentmessighet. Bevissthetens vei i den historiske prosessen blir ikke mer utjevnet, men tvert om stadig vanskeligere og mer ansvarsfull. Derfor er den ortodokse marxismens funksjon - dens overvinnelse av revisjonismen og utopismen - ikke noen engangstilsidesettelse av falske tendenser, men en stadig for­ nyet kamp mot den forførende virkning av borgerlige oppfatningsformer på proletariatets tenkning. Denne ortodoksi er ingen beskytter av tradisjoner, men den alltid våkne forkynnelse av det aktuelle øyeblikks og dets oppgavers forbindelse med den historiske prosessens totalitet. Og således forblir Det kommunistiske manifestets ord om oppgavene for ortodoksien og dens bærere, kommunistene, uforeldet gyldige: «Kommunistene skiller seg fra de øvrige proletariske partier bare ved at de på den ene siden i proletarenes forskjellige nasjonale kamper framhever og bringer til gyldighet det samlede proletariats felles inter­ esser, uavhengig av nasjonaliteten, på den andre siden ved at de på de forskjellige utviklingsnivåer som kampen mellom proletar og bor­ gerskap gjennomløper, står for den samlede bevegelsens interesse.» Mars 1919

Rosa Luxemburg som marxist

Økonomene forklarer oss hvordan en produserer under de oven­ for angitte forhold. Det som de imidlertid ikke forklarer oss er hvordan disse forhold selv blir produsert, dvs. den historiske be­ vegelsen som frambringer dem. Marx: Filosofiens elendighet.

1.

Det er ikke de økonomiske motivenes dominans i historieforklaringen som på en avgjørende måte skiller marxismen fra den borgerlige vitenskap, men totalitetens synspunkt. Totalitetskategorien, helhetens all­ sidige, bestemmende herredømme over delene utgjør vesenet i den me­ tode som Marx overtok fra Hegel og på originalt vis omformet til grunnlaget for en helt ny vitenskap. Den kapitalistiske adskillelsen av produsentene fra den samlede produksjonsprosess, oppdelingen av ar­ beidsprosessen i deler som ikke tar hensyn til arbeiderens menneske­ lige egenart, atomiseringen av samfunnet i individer som produserer i vei uten plan og sammenheng osv., måtte øve en dyptgående innfly­ telse på kapitalismens tenkning, vitenskap.og filosofi. Og det grunnleg­ gende revolusjonære i den proletariske vitenskapen består ikke bare i at den mot det borgerlige samfunn stiller opp et revolusjonært inn­ hold, men i aller første rekke i selve metodens revolusjonære vesen. Totalitetskategorien er bæreren av det revolusjonære prinsipp i viten­ skapen. Dette revolusjonære prinsipp i den hegelske dialektikk ble - ubeskadet av alt det konservative innholdet i Hegel - erkjent flere ganger før Marx, uten at det kunne utvikle seg en revolusjonær vitenskap av denne erkjennelsen. Først hos Marx ble den hegelske dialektikk, ifølge Herzens ord, virkelig til en «revolusjonsalgebra». Det ble den imidlertid ikke ganske enkelt gjennom den materialistiske vending. Den hegelske dialektikks revolusjonære prinsipp kunne bare komme til syne i og gjennom denne vending fordi metodens vesen ble bevart, - dvs. totalitetssynspunktet, betraktningen av alle delfenomenene som mo­ menter i helheten, av den dialektiske prosess som blir oppfattet som 32

tankens og historiens enhet. Den dialektiske metoden hos Marx går ut på å erkjenne samfunnet som en totalitet. På grunn av den saklige iso­ lering av forskningsobjektene og den vitenskapelige spesialisering og arbeidsdeling, oppstår det abstraksjoner som enkel tvitenskapelig-metodologisk sett er nødvendige og nyttige. Mens den borgerlige vitenska­ pen enten naivt realistisk tilskriver disse en «virkelighet» eller «kri­ tisk» tilskriver dem en autonomi, så opphever marxismen denne opp­ delingen idet den opphøyer og trykker dem ned til dialektiske momen­ ter. Den abstraherende isolering av elementene i såvel et helt forsk­ ningsområde som i enkelte problemkomplekser eller begreper innenfor et forskningsområde, er riktignok uunngåelig. Det forblir imidlertid av­ gjørende om denne isolering bare er et middel til å erkjenne helheten med, dvs. hele tiden er innlemmet i den riktige helhetssammenheng som den forutsetter og krever, eller om den abstrakte erkjennelse av det isolerte delområde bevarer sin «autonomi», forblir et mål i seg selv. For marxismen finnes det altså i siste instans ingen selvstendig rettsviten­ skap, sosialøkonomi, historie osv., men bare en eneste, enhetlig - historisk-dialektisk - vitenskap om utviklingen av samfunnet som totalitet. Totalitetssynspunktet bestemmer imidlertid ikke bare erkjennelsens gjenstand, men også dens subjekt. Den borgerlige vitenskapen betrak­ ter fenomenene i samfunnet - bevisst eller ubevisst, naivt eller subli­ mert - hele tiden fra individets standpunkt.1 Og fra individets stand­ punkt er det ikke mulig å nå fram til totaliteten, i høyden kan en nå fram til aspekter ved et delområde, for det meste blir det imidlertid bare fragmenter: «fakta» uten sammenheng eller abstrakte dellover. Gjenstandens totalitet kan bare bli konstituert når det konstituerende subjekt selv er en totalitet; når det derfor er tvunget til å forstå gjen­ standen som en totalitet for å kunne forstå seg selv. I det moderne samfunn er det ene og alene klassene som representerer dette totalitetssynet som subjekt. Hegels synspunkt vaklet mellom det «store individs» og den abstrakte «Volksgeists» synspunkt. Særlig i Kapitalen har Marx betraktet ethvert problem fra en klasses synspunkt, og her har han altså korrigert Hegel mer avgjørende og fruktbart, selv om hans etter­ følgere har forstått dette meget sjeldnere, enn i spørsmålet om «idea­ lisme» eller «materialisme». Den klassiske økonomi og i enda større grad dens vulgarisatorer, har hele tiden betraktet den kapitalistiske utviklingen fra den enkelte kapitalists standpunkt og derfor viklet seg inn i en rekke uløselige motsigel­ ser og skinnproblemer. I Kapitalen bryter Marx radikalt med denne metode. Det forholder seg ikke slik at han nå - agitatorisk — straks

1 I forbindelse med de økonomiske robinsonadene har Marx påvist på en overbevisende måte at dette ikke er tilfeldig, men at det følger av det borger­ lige samfunns vesen. Zur Kritik der politischen Okonomie, Einleitung, XIII ff. (MEW 13, s. 615 ff.) 33

skulle betrakte ethvert moment utelukkende fra proletariatets stand­ punkt. Ut fra en slik ensidighet kunne det bare oppstå en ny vulgærøkonomi som så å si hadde omvendt fortegn. Han betrakter tvert imot hele det kapitalistiske samfunns problemer som problemer til de klas­ sene som danner det og ser på kapitalistene og proletarene som hel­ heter. I hvor stor grad en hel rekke med spørsmål med dette rykkes inn i en helt ny belysning, hvordan nye problemer oppstår som den klassiske økonomi ikke en gang var i stand til å få øye på, langt mindre til å løse, hvordan mange av dens skinnproblemer blir oppløst til ingen ting, kan det ikke være disse linjenes oppgave å løse, fordi de ville bare påpeke det metodiske problem. Her gjelder det bare klart og tydelig å påpeke de to forutsetningene for en riktig, ikke lek-aktig bruk av den dialektiske metode, slik som det var tilfelle med Hegels epigoner, på kravet om såvel den konstituerte gjenstands som det konstituerende subjekts totalitet. 2.

Etter årtier med vulgarisering av marxismen tar Rosa Luxemburgs hovedverk Die Akkumulation des Kapitals problemet opp fra dette punkt. Denne forflatningen av marxismen, dens avledning til det borgerlig-«vitenskapelige», kom første gang klart og åpent til uttrykk i Bernsteins Voraussetzungen des Sozialismus. Det er på ingen måte noen tilfeldighet at det samme kapittel i denne bok som begynner med et stormangrep på den dialektiske metode i den eksakte vitenskaps navn, slutter med anklagen om blanquisme mot Marx selv. Det er ikke noen tilfeldighet, fordi i det øyeblikk hvor totalitetens synspunkt, den dia­ lektiske metodes utgangspunkt og mål, forutsetning og krav blir for­ latt; i det øyeblikk hvor revolusjonen ikke blir oppfattet som moment i prosessen, men som en isolert akt som er skilt fra den samlede ut­ viklingen, så må det revolusjonære ved Marx framtre som et tilbake­ fall til arbeiderbevegelsens primitive periode, til blanquismen. Og sammen med revolusjonsprinsippet, som er en følge av totalitetens kategoriale herredømme, faller hele det marxistiske systemet. Også som op­ portunisme er Bernsteins kritikk altfor opportunistisk til å la alle krav i denne henseende komme fram i dagen.2 Men historiens dialektiske forløp som de framfor alt prøvde å utrenske fra marxismen, har imidlertid også her påtvunget opportunistene de nødvendige konsekvensene. Den imperialistiske tidsalders økonomiske utvikling har gjort skinnangrepene på det kapitalistiske system, den «vitenskapelige» analyse av dens - i den «objektive og eksakte viten2 Dette innrømmer forøvrig Bernstein også: «Med hensyn til partiets agitasjonsbehov,» sier han, «hadde jeg faktisk ikke alltid trukket de ytterste konse­ kvenser av mine kritiske teser.» Voraussetzungen, 9. utgave, 260. 34

skaps» interesse - isolert betraktede fenomener stadig mer umulig. Man må ikke bare avgjøre politisk hvorvidt man er for eller mot kapitalismen. Avgjørelsen må også falle teoretisk. Og den ville lyde slik: enten å betrakte hele samfunnets utvikling marxistisk som totali­ tet, og da må man få bukt med imperialismens problem teoretisk og praktisk, eller å unnvike denne konfrontasjon idet man begrenser seg til den enkeltvitenskapelige undersøkelse av isolerte momenter. Det monografiske synspunktet er det som sikrest lukker horisonten for det problem som fikk det opportunistiske sosialdemokrati til å gyse. Idet de foretok «eksakte» beskrivelser av isolerte områder og fant «tidløst gyldige lover» for enkelttilfeller, ble skillet mellom imperialismen og den forangående periode utvisket. Man befant seg i kapitalismen «overhodet». For dem tilsvarte dens beståen stadig mer den mennes­ kelige fornufts vesen, den forekom dem å være like «naturlovmessig» som den gjorde for Ricardo og hans etterfølgere, de borgerlige vulgærøkonomene. Det ville være en umarxistisk og udialektisk spørsmålsstilling dersom vi begynte å undersøke om den praktiske opportunisme var årsaken til dette teoretiske tilbakefallet i vulgærøkonomenes metodologi, eller om det forholdt seg omvendt. For den historiske materialismens be­ traktningsmåte hører begge tendensene sammen: de danner det sam­ funnsmessige miljø for den sosialdemokratiske førkrigstilstanden. Dette miljø er det eneste som det er mulig å forstå de teoretiske kampene om Rosa Luxemburgs Akkumulation des Kapitals ut ifra. Debatten som ble ført av Bauer, Eckstein osv. dreide seg ikke om spørsmålet hvorvidt den løsning på kapitalakkumulasjonens problem som Rosa Luxemburg foreslo, var saklig riktig eller feilaktig. Tvert imot kjempet man om det her overhodet forelå noe problem og bestred med den ytterste heftighet at det eksisterte noe problem. Fra vulgær økonomiens metodiske standpunkt er dette fullt ut forståelig, ja, nød­ vendig. Fordi når spørsmålet om akkumulasjonen på den ene siden blir behandlet som et enkeltproblem i sosialøkonomien og på den andre siden blir betraktet fra den enkelte kapitalists synspunkt, så foreligger det virkelig overhodet ikke noe problem.3 Denne avvisningen av hele problemet henger nøye sammen med at Rosa Luxemburgs kritikere har gått forbi bokas avgjørende avsnitt («Akkumulasjonens historiske betingelser») uten å legge merke til det og konsekvent stilt spørsmålet i denne form: Om Marx’ formler, som beror på den metodologisk isolerende antakelse av et samfunn som bare består av kapitalister og proletarer, er riktige, og hvordan man best kan tyde dem. Kritikerne har helt oversett at denne anta­ kelsen hos Marx bare var metodologisk og ble gjort for å kunne fatte 3 I sin Antikritik påviser Rosa Luxemburg dette på en ugjendrivelig måte spesielt for hennes alvorligste kritiker, Otto Bauer, 66 ff. 35

problemene klarere, men som en må gå videre fra til en mer omfat­ tende spørsmålsstilling, til å innpasse spørsmålet i samfunnets totali­ tet. De har oversett at Marx selv har foretatt dette skritt med hensyn til den såkalte opprinnelige akkumulasjon i første bind av Kapitalen. De har - bevisst eller ubevisst - fortidd at hele Kapitalen nettopp med hensyn til dette spørsmålet er et fragment som avbrytes nettopp der hvor dette problem må rulles opp. At Rosa Luxemburg i samsvar med dette ikke har gjort noe annet enn å tenke Marx’ fragment til ende og supplert det i samsvar med hans ånd. De har imidlertid handlet helt konsekvent. Fra den enkelte kapitalists standpunkt, fra vulgærøkonomiens standpunkt, må nemlig dette pro­ blemet faktisk ikke reises. Fra den enkelte kapitalists standpunkt fram­ trer den økonomiske virkeligheten som en verden som beherskes av evige naturlover, hvis lovers gjøren og laden han har å tilpasse seg. For ham fullbyrdes realiseringen av merverdien, akkumulasjonen (riktignok selv her bare ganske ofte, slett ikke bestandig) i form av et bytte med andre enkeltkapitalister. Og hele akkumulasjonsproblemet består bare i form av de mangfoldige forvandlingene som formlene P - V - P og V - P - V foretar i løpet av produksjonen, sirkulasjonen osv. For vulgærøkonomene blir akkumulasjonsspørsmålet på denne måten til et enkeltvitenskapelig detaljspørsmål som så godt som ikke har noen sammenheng med hele kapitalismens skjebne. Løsningen av dette pro­ blemet garanteres ut fra riktigheten av Marx’ «formler» som i høyden - som hos Otto Bauer - må forandres for å bli «tidsmessige». At den økonomiske virkelighet prinsipielt aldri kan fattes med disse form­ ler, at formlenes forutsetning er en abstraksjon fra denne samlede vir­ keligheten (betraktningen av samfunnet som om det bare besto av kapitalister og proletarer), at formlene altså bare kan tjene til å blott­ legge problemet, som springbrett til å stille det riktige problem, - det har Bauer og kameratene hans begrepet like så lite som Ricardo-elevene i sin tid begrep de marxistiske spørsmålsstillingene. Die Akkumulation des Kapitals tar opp igjen metoden og spørsmåls­ stillingen til den unge Marx i Filosofiens elendighet. På samme måte som de historiske betingelsene som har gjort Ricardos økonomi mulig og virksom der ble analysert, så blir den samme metode her anvendt på de fragmentariske undersøkelsene fra 2. og 3. bind av Kapitalen. De borgerlige økonomene måtte som ideologiske representanter for den fremadstrebende kapitalismen identifisere de «naturlovene» som Smith-Ricardo oppfant, med den samfunnsmessige virkeligheten for i det kapitalistiske samfunn å kunne finne det eneste mulige samfunn som svarte til menneskenes «natur» og fornuften. På samme måte måtte sosialdemokratiet som ideologisk uttrykk for det småborgerliggjorte arbeideraristokratiet som i kapitalismens siste fase var medinteressert i den imperialistiske utbyttingen av hele verden, men som likevel 36

forsøkte å unnvike kapitalismens uunngåelige skjebne, verdenskrigen, oppfatte utviklingen som om den kapitalistiske akkumulasjon var i stand til å foregå i de matematiske formlers lufttomme rom (altså uten problemer, altså uten verdenskrig). Med hensyn til politisk innsikt og forutseenhet falt de dermed langt bak de storborgerlig-kapitalistiske lagene som var interessert i den imperialistiske utbyttingen samt dens krigerske følger. Nettopp herigjennom kunne de imidlertid allerede den gang teoretisk innta den stilling som de har i dag: Vokter av det kapi­ talistiske økonomiske system slik at det kan bestå evig. Vokter av de skjebnesvangert-katastrofale konsekvensene som alle sanne eksponenter for den imperialistiske kapitalismen klarsynt-blindt driver mot. På sam­ me måte som identifiseringen av de ricardoske «naturlover» med den samfunnsmessige virkeligheten var den fremadstrebende kapitalismens ideologiske selvforsvar, så er den østerrikske skoles Marx-utlegging, deres identifisering av de marxske abstraksjoner med samfunnets tota­ litet, selvforsvaret til «rasjonaliteten» til en kapitalisme som er i ferd med å gå under. På samme måte som den unge Marx’ totalitetsbetraktning på en grell måte har belyst den dengang enda blomstrende kapitalismes facies hippocratica, så får kapitalismens siste blomstring i Rosa Luxemburgs betraktninger, gjennom å føye dens grunnleggende proble­ mer inn i den historiske prosessens totalitet, karakteren av en uhyggelig dødsdans, en Ødipus-vei henimot den uunngåelige skjebne.

3.

Rosa Luxemburg har viet en egen pamflett, som er gitt ut posthumt, til tilbakevisningen av den «marxistiske» vulgærøkonomi. Den riktigste plasseringen av denne tilbakevisningen såvel framstillingsmessig som metodisk ville imidlertid ha vært slutten på det andre avsnittet i selve Die Akkumulation des Kapitals, som fjerde holmgang i behandlingen av den kapitalistiske utviklingens skjebnespørsmål. For det som fram­ stillingsmessig er særegent med denne boka, er at den i overveiende grad er viet problemhistoriske undersøkelser. Det er ikke bare det at Marx’ analyse av den enkle og den utvidede reproduksjon danner utgangspunktet for undersøkelsen overhodet og opptakt til den ende­ lige, saklige behandlingen av selve problemet. Men bokas kjerne består så å si av en litteraturhistorisk analyse av de store debattene om akkumulasjonsspørsmålet: debatten mellom Sismondi og Ricardo og hans skole, mellom Rodbertus og Kirchmann og den mellom narodnikene og de russiske marxistene. Men heller ikke i denne framstillingsmåten står Rosa Luxemburg utenfor tradisjonen fra Marx. Hennes komposisjonsmåte betyr også en tilbakevending til den originale, uforfalskede marxisme, til framstil-

37

lingsmåten hos Marx selv. Hans første, modne, fullendte og avsluttende verk, Filosofiens elendighet, tilbakeviser Proudhon på den måten at det viser til de virkelige kildene for synspunktene hans, til Ricardo på den ene siden og til Hegel på den andre. Analysen av hvor, hvordan og framfor alt hvorfor Proudhon måtte misforstå Ricardo og Hegel ut­ gjør den lyskilden som ikke bare uten barmhjertighet gjennomlyser Proudhons selvmotsigelser, men den trenger også fram til de dunkle grunnene som er ukjente for ham selv og som disse feilene har sitt utspring i: til klasseforholdene som hans anskuelser er det teoretiske uttrykk for. «De økonomiske kategorier er bare de teoretiske uttrykk, abstraksjonene til de samfunnsmessige produksjonsforhold» sier Marx.4 Og selv om hans teoretiske hovedverk på grunn av dets omfang og fylden av enkeltproblemer som blir behandlet der, bare delvis tillot denne type av problemhistorisk framstilling, så må ikke dette tildekke den saklige likheten i problembehandlingen. Kapitalen og Teorier om merverdien er ifølge sakens natur ett verk hvis indre oppbygning inne­ bærer en utfylling av det problem som på en blendende og også framstillingsmessig sett storartet måte ble skissert og stilt i Filosofiens elen­ dighet. Denne problemstillings indre form fører nok en gang tilbake til det sentrale problem ved den dialektiske metode, til totalitetskategoriens dominerende stilling riktig forstått og dermed til den hegelske filosofi. Hegels filosofiske metode som alltid - mest medrivende i Phånomenologie des Geistes - samtidig var filosofihistorie og historiefilosofi, ble aldri forlatt av Marx på dette vesentlige punkt. Den hegelske - dia­ lektiske - sammensmelting av tenkning og væren, oppfatningen av deres enhet som enheten og totaliteten av en prosess utgjør også vese­ net i den historiske materialismens historiefilosofi. Selv den materia­ listiske polemikken mot den «ideologiske» oppfatningen av historien retter seg mer mot Hegels epigoner enn mot mesteren selv, som i denne henseende sto Marx mye nærmere enn denne i sin kamp mot den «idealistiske» tilstivningen av den dialektiske metode til tider kanskje har trodd. Hegel-epigonenes «absolutte» idealisme betyr nem­ lig en oppløsning av systemets opprinnelige totalitet,5 en løsrivelse av dialektikken fra den levende historie og dermed - i siste instans en oppheving av den dialektiske enheten av tenkning og væren. Men Marx-epigonenes dogmatiske materialisme gjentar denne oppløsningen av den historiske virkelighets konkrete totalitet. Selv om deres me­ 4 Eiend der Philosophie, 90. (MEW 4, s. 130.) 5 Om Hegels forhold til sine etterfølgere, jfr. hegelianeren Lassalles ut­ merkede avhandling: «Die Hegelsche und die Rosenkrantzsche Logik», Werke. Cassirer, Bd. VI. I hvor stor grad Hegel selv fører sitt eget system fram til feilaktige resultater og her av Marx blir korrigert og på avgjørende vis vi­ dereført, sml. artikkelen: «Hva er ortodoks marxisme?»

38

tode ikke utarter til tom tankeskjematikk slik som Hegel-epigonenes, så stivner den til en mekanisk-enkeltvitenskapelig vulgærøkonomi. Når de første med dette med sine rene ideologiske konstruksjoner har mistet evnen til å treffe de historiske begivenheter, så viser de siste seg like så mye ute av stand til å begripe sammenhengen mellom samfunnets «ideologiske» former og deres økonomiske grunnlag som selve økono­ mien som totalitet, som samfunnsmessig virkelighet. For den dialektiske metode dreier det seg alltid - uansett hva den behandler - om det samme problem: om erkjennelsen av historieprosessens totalitet. «Ideologiske» og «økonomiske» problemer mister der­ for overfor den sin gjensidige stive fremmedhet og flyter over i hver­ andre. Problemhistorien blir faktisk til en problemenes historie. Et problems litterære, vitenskapelige uttrykk framtrer som uttrykket for en samfunnsmessig helhet, som uttrykk for dens muligheter, grenser og problemer. Den litteraturhistoriske problem-behandlingen kan der­ for mest rendyrket uttrykke historieprosessens problematikk. Filosofi­ historie blir til historiefilosofi. Derfor er det ingen tilfeldighet at de to grunnleggende verkene som markerer marxismens teoretiske renessanse, Rosa Luxemburgs Akku­ mulation des Kapitals og Lenins Staten og revolusjonen også framstillingsmessig griper tilbake til denne form, som den unge Marx anvendte. For at det saklige problemet i verkene deres skal oppstå dialektisk for øynene våre, så gir de en framstilling av oppkomsten av problemene deres som på sett og vis er litteraturhistorisk. Og idet de analyserer forandringen og omslaget i de forandringene som går forut for deres problemstilling, idet de betrakter hver slik etappe av tankemessig opp­ klaring eller forvirring i dens historiske helhet av deres betingelser og følger, så lar de selve den historiske prosess, som deres egen problem­ stilling og løsning saklig sett er en frukt av, oppstå i en ellers uopp­ nåelig livaktighet. Det finnes ikke noen større forskjell enn den som er mellom denne metode og den borgerlige vitenskaps «hensyntaken til forgjengerne» (som de sosialdemokratiske teoretikere også fullt ut tilhører). Idet denne metodisk skiller mellom teori og historie, idet den prinsipielt-metodisk isolerer enkeltproblemene fra hverandre, alt­ så kopler ut totalitetsproblemet på grunn av den eksakte vitenskapelighet, blir nemlig problemhistorien en saklig og framstillingsmessig hem­ sko for selve problemet. Problemhistorien blir noe som bare kan være av interesse for spesialistene, og dens grenseløse tøyelighet dekker i stadig større grad over den sanne interesse for de virkelige problemer og framavler et åndsfattig spesialistvesen. Som en følge av at Lenin bygger på Marx’ og Hegels framstillingsog metodiske tradisjoner blir hans problemhistorie til en indre historie om det 19. århundres europeiske revolusjoner. Og Rosa Luxemburgs litteraturhistoriske framstilling vokser til historien om kampene for 39

muligheten av og utbredelsen av det kapitalistiske system. De første store rystelsene av den enda uutviklede og fremadstrebende kapitalismen - de store krisene i 1815 og 1818/19 - innleder kampen i form av Sismondis Noveaux Principes d’Economie Politique. Det dreier seg om den - med hensyn til målet reaksjonære - første erkjennelse av kapitalismens problematikk. Kapitalismens uutviklede form kommer ideologisk til uttrykk i motstandernes synspunkter som er like ensidige og skjeve. Mens Sismondis reaksjonære skepsis i krisene så et tegn på akkumulasjonens umulighet, så benektet den enda ubrutte optimismen til den nye produksjonsordningens forsvarere krisenes nødvendighet, at det overhodet fantes en problematikk. På slutten av rekken har de spørrendes sosiale plassering og den samfunnsmessige betydningen av svarene deres allerede blitt snudd fullstendig på hodet. Det er allerede revolusjonens skjebne, kapitalismens undergang som er blitt tema, selv om dette på langt nær enda skjer tilstrekkelig bevisst. At Marx’ analyse teoretisk har øvd en avgjørende innflytelse på denne betydningsforandringen, er et tegn på at også den ideologiske ledelsen av samfunnet holder på å gli ut av hendene på borgerskapet. Mens narodnikenes småborgerlig reaksjonære vesen trer åpent fram i dagen gjennom deres teoretiske stillingtaken, er det interessant å iaktta hvordan Russlands «marxister» utvikler seg til å bli den kapitalistiske utviklingens ideolo­ giske forkjempere. De blir de ideologiske arvtakerne til den sosiale optimismen hos Say, Mac Culloch osv. med hensyn til kapitalismens ut­ viklingsmuligheter. «De 'legale’ russiske marxistene,» sier Rosa Luxem­ burg,6 «har uten tvil seiret over sine motstandere ’populistene’, men de har vunnet en for stor seier... Det dreier seg om kapitalismen i sin alminnelighet og i Russland spesielt er i stand til å utvikle seg, og de nevnte marxister har bevist denne mulighet så grundig at de til og med har påvist teoretisk at kapitalismen har mulighet for å leve evig. Det er klart at dersom man antar at kapitalens akkumulasjon er uten skranker, så har man også bevist at kapitalismens livsdugelighet er uten skranker... Dersom den kapitalistiske produksjonsmåte er i stand til å sikre en vekst av produktivkreftene som er uten skranker, til å sikre det økonomiske framskritt, så er den uovervinnelig.» Her begynner den fjerde og siste holmgang om akkumulasjonsproblemet, Otto Bauers holmgang med Rosa Luxemburg. Spørsmålet om den sosiale optimisme har gjennomgått en ny funksjonsforandring. Tvi­ len på akkumulasjonens mulighet mister hos Rosa Luxemburg sin absoluttistiske form. Den blir til det historiske spørsmål om akkumu­ lasjonens betingelser og dermed til visshet om at en akkumulasjon uten skranker er umulig. Gjennom at akkumulasjonen blir behandlet innen­ for sitt samfunnsmessige totalmiljø blir den dialektisk. Den vokser til å bli hele det kapitalistiske systems dialektikk. «I det øyeblikk,» sier Rosa 6 Akkumulation des Kapitals, 296, 1. opplag.

40

Luxemburg,7 «hvor det marxske skjema for den utvidede reproduk­ sjon tilsvarer virkeligheten, peker det på utgangen av, på den historiske skranke for akkumulasjonsbevegelsen, altså på slutten for den kapitalis­ tiske produksjon. Akkumulasjonens umulighet betyr kapitalistisk umuligheten av produktivkreftenes videre utfoldelse og dermed den objek­ tive historiske nødvendighet av kapitalismens undergang. Herav kom­ mer den siste, imperialistiske fases motsigelsesfulle bevegelse som sluttperiode i kapitalismens historiske løpebane.» Idet tvilen vokser til dia­ lektisk visshet, forlater den sporløst alt småborgerlig-reaksjonært i sin fortid: den blir til optimisme, til teoretisk visshet om den kommende sosiale revolusjon. Den samme funksjonsforandringen preger det motsatte standpunkt, troen på den skrankeløse akkumulasjon, slik at den får en småborgerlig-vinglende, engstelig og tvilende karakter. Otto Bauers tro mangler den solfylte og rene optimisme til en Say eller en Tugan-Baranowsky. Bauer og hans meningsfeller er som en følge av deres teoris vesen proudhonister, selv om de har en marxistisk terminologi. Deres forsøk på å løse akkumulasjonsproblemet, eller rettere sagt ikke anerkjenne det som noe problem, munner i siste instans ut i Proudhons bestrebel­ ser på å bevare de «gode sidene» ved den kapitalistiske utvikling og dermed unngå dens «dårlige sider».8 Anerkjennelse av akkumulasjonsspørsmålet innebærer imidlertid en anerkjennelse av at de «dårlige sidene» uadskillelig er forbundet med kapitalismens indre vesen; det betyr at imperialisme, verdenskrig og verdensrevolusjon må oppfat­ tes som utviklingsmuligheter. Dette strider imidlertid imot - som det ble understreket - de umiddelbare interesser til de lag som sentrumsmarxistene er blitt de ideologiske talsmenn for. De ønsker en høyt utviklet kapitalisme uten imperialistiske «utvekster», med en «regulert» produksjon uten «forstyrrelser» fra krig osv. «Denne oppfatningen,» sier Rosa Luxemburg,9 «går ut på å innbille borgerskapet at imperia­ lisme og militarisme er skadelig for dem selv sett fra deres egne kapitalistiske interessers synspunkt, for med dette å isolere den an­ givelige håndfull som nyter godt av denne imperialisme og så danne en blokk mellom proletariatet og brede lag av borgerskapet for å «dempe» imperialismen... for å ’ta brodden av den!’ På samme måte som liberalismen i sin forfallstid appellerte om at det dårlig informerte monarkiet måtte bli et som det gikk an å informere bedre, så vil det 'marxistiske sentrum’ appellere om at det borgerskapet som har dårlige rådgivere blir til et som det går an å belære.» Bauer og kameratene hans har kapitulert for kapitalismen såvel økonomisk som ideologisk. Deres kapitulasjon kommer teoretisk til uttrykk i deres økonomiske

7 Ibid., 393. 8 Eiend der Philosophie, 93-95. (MEW 4, s. 131-133.) 9 Antikritik, 118. 4. Lukåcs

41

fatalisme, i deres tro på kapitalismens evige, «naturlovmessige» varig­ het. Da de imidlertid - som ekte småborgere - bare er et ideologisk og økonomisk haleheng til kapitalismen, da deres ønske retter seg mot en kapitalisme uten «dårlige sider», så står de også i en - igjen ekte småborgerlig - «opposisjon» til kapitalismen: i en etisk opposi­ sjon.

4.

Økonomisk fatalisme og etisk nybegrunnelse av sosialismen hører nært sammen. Det er ingen tilfeldighet at vi gjenfinner den hos Bernstein, Tugan-Baranowsky og Otto Bauer på samme vis. Og slett ikke bare på grunn av nødvendigheten av å søke og finne en subjektiv erstat­ ning for den objektive vei til revolusjonen, som de har sperret for seg selv, men som metodisk følge av den vulgærøkonomiske betraktnings­ måten, som følge av den metodologiske individualismen. Den «etiske» nybegrunnelsen av sosialismen er den subjektive side av den manglende totalitetskategorien som er den eneste som er i stand til å sammenfatte. For individet - om det nå er en enkelt kapitalist eller en enkelt prole­ tar - må verden som omgir det, dets samfunnsmessige miljø (og som dets teoretiske speiling og projeksjon: naturen) framstå for det som brutalt og meningsløst skjebnesvangert, som evig vesensfremmed. Denne verden kan bare begripes av individet når den i teorien tar form av «evige naturlover», det vil si når den får en menneskefremmed rasjo­ nalitet som er upåvirkelig og ugjennomtrengbar for individets handlings­ muligheter, når mennesket forholder seg rent kontemplativt, fatalistisk til den. I en slik verden åpner det seg bare handlingsmuligheter i to retninger, men begge retninger er bare tilsynelatende åpne for handling, for forandring av verden. Den første består i å nyttiggjøre seg de uforanderlige «lovene» som ble erkjent på den måte som ble be­ skrevet tidligere og som man fatalistisk må ta inn over seg for bestemte av menneskenes mål (for eksempel teknikk). Den andre består i hand­ ling som utelukkende er rettet innover, som forsøk på å fullbyrde forandringen av verden i det eneste frie punkt som er blitt igjen i verden, i mennesket selv (etikk). Da imidlertid mekaniseringen av ver­ den også nødvendigvis mekaniserer sitt subjekt, menneskene, så for­ blir denne etikk likeledes abstrakt, utelukkende normativ og ikke aktiv, gjenstandsskapende overfor totaliteten til menneskene som også er isolert fra verden. Den forblir utelukkende en skullen, den har bare karakter av å være et krav. Den metodiske sammenheng mellom Kants Kritik der reinen Vernunft og hans Kritik der praktischen Vernunft er tvingende og uavvikelig. Og enhver «marxist» som i be­ traktningen av den samfunnsmessig-økonomiske virkelighet har forlatt

42

totalitetsbetraktningen av den historiske prosess, som har forlatt me­ toden til Hegel-Marx, for på en eller annen måte å nærme seg den enkeltvitenskapelig-uhistoriske metode til den «kritiske» betraktning som søker etter «lover», han må - så snart han tar opp handlingsproblemet - vende tilbake til Kant-skolens abstrakte kravsetikk. Istykkerrivingen av totalitetsbetraktningen splitter nemlig opp en­ heten av teori og praksis. Handlingen, praksis - som Marx krevde så sterkt i sine Teser om Feuerbach - er ifølge sitt vesen en gjen­ nomtrengning, en forvandling av virkeligheten. Virkeligheten kan imid­ lertid bare fattes og gjennomtrenges som totalitet, og det er bare et subjekt som selv er en totalitet som er i stand til en slik gjennom­ trengning. Ikke uten grunn stiller den unge Hegel10 som sin filosofis første krav opp tesen om at «det sanne ikke må oppfattes og uttrykkes som substans, men like mye som subjekt». Dermed har han opp­ daget den klassiske tyske filosofis mest dyptliggende feil, dens ytterste skranke. Det er bare det at den virkelige oppfyllingen av kravet hans også sviktet med hensyn til hans egen filosofi. Den ble på mange måter værende innenfor de samme skranker som hans forgjengeres. Det var først Marx som sentrerte og beskrenket oppfyllingen av den erkjente totalitet til den historiske prosessens virkelighet. Med dette bestemte han den totalitet som er erkjennbar og som skal erkjennes. Dermed ble det forbeholdt Marx konkret å oppdage «det sanne som subjekt», og slik framstille enheten av teori og praksis. Klassestandpunktets (i mot­ setning til individets) vitenskapelig-metodiske overlegenhet er allerede blitt klargjort i det foregående. Nå blir også grunnen til overlegenheten klargjort: bare klassen kan handlende gjennomtrenge den sam­ funnsmessige virkeligheten og gjennomtrenge den i dens totalitet. Der­ med er «kritikken» som blir utøvd fra dette standpunkt - idet den er totalitetsbetraktning - den dialektiske enhet av teori og praksis. I sin udelelige dialektiske enhet er den på en gang den historisk-dialektiske prosess’ grunn og følge, speiling og motor. Med proletariatet som subjekt for samfunnets tenkning, blir vanmaktens dilemma med ett slag revet i stykker: dilemmaet mellom de rene lovers fatalisme og den rene sinnelagsetikk. Når altså erkjennelsen av kapitalismens historiske betingethet (akkumulasjonsproblemet) blir til et livsviktig spørsmål for marxismen, så skjer det fordi det bare er i denne sammenheng, i enheten av teori og praksis at nødvendigheten av den sosiale revolusjon - den totale omforming av samfunnets totalitet - synes å være begrunnet. Bare når selve erkjennbarheten og erkjennelsen av denne sammenheng også kan begripes som produkt av prosessen, kan den dialektiske metodes sirkel - også denne definisjonen av metoden stammer fra Hegel lukke seg. Allerede i sin tidlige polemikk mot Bernstein understreker 10 Phånomenologie des Geistes. Vorrede. 43

Rosa Luxemburg denne vesensforskjellen mellom dialektisk og meka­ nisk historiesyn (om nå dette er opportunistisk eller kuppmakersk). «Her ligger,» sier hun,11 «hovedforskjellen mellom et 'besluttsomt mindretalFs blanquistiske statskupp, som alltid kommer som skutt ut av en kanon og derfor alltid til galt tidspunkt, og erobringen av statsmakten gjennom de store og klassebevisste folkemassene som selv bare kan være produktet av et begynnende sammenbrudd av det bor­ gerlige samfunn, og derfor selv bærer i seg den økonomisk-politiske legitimasjon for deres aktuelle framkomst.» Og i hennes siste skrift skriver hun på liknende vis:11 12 «Den kapitalistiske utviklingens objektive tendens henimot dette mål er tilstrekkelig til allerede mye tidligere å frambringe en slik sosial og politisk tilspissing av motsetningene i sam­ funnet og gjøre forholdene uholdbare slik at de må lede til det hers­ kende systems fall. Men disse sosiale og politiske motsetningene er selv i siste instans bare produkt av det kapitalistiske systems økono­ miske uholdbarhet, og det er nettopp i denne kilde at årsaken til deres tiltakende tilspissing ligger og det nettopp i den grad som uholdbarheten bli håndgripelig.» Proletariatet er altså på en gang produkt av kapitalismens perma­ nente krise og fullbyrder av de tendensene som driver kapitalismen inn i krisen. «Proletariatet,» sier Marx,13 «fullbyrder den dommen som privateiendommen avsier over seg selv idet den frambringer prole­ tariatet.» Det handler idet det erkjenner sin situasjon. Det erkjenner sin stilling i samfunnet idet det kjemper mot kapitalismen. Proletariatets klassebevissthet, prosessens sannhet «som subjekt» er imidlertid alt annet enn en stabil foreteelse eller noe som beveger seg videre i samsvar med mekaniske «lover». Den er selve den dialek­ tiske prosessens bevissthet, den er også et dialektisk begrep. Klassebevissthetens praktiske, aktive side, dens sanne vesen, kan nemlig bare bli synlig i sin ekte form når den historiske prosess inntrengende kre­ ver at den trer i kraft, når en akutt økonomisk krise driver den fram til handling. Ellers forblir den, i samsvar med kapitalismens latent permanente krise, teoretisk og latent:14 som «ren» bevissthet, som, med Rosa Luxemburgs ord, «ideell sum», står den som et imperativ overfor de enkelte dagsspørsmål og dagskamper. I den dialektiske enhet av teori og praksis som Marx erkjente og bevisstgjorde i proletariatets frigjøringskamp, kan det imidlertid ikke finnes noen ren bevissthet, hverken som «ren» teori eller som et rent imperativ, som ren skullen eller som ren handlingsnorm. Også impe­ rativet har sin virkelighet. Det vil si at på det trinn i den historiske 11 12 13 14

44

Sozialreform oder Revolution? 47. Antikritik, 37. Nachlass, 132. (MEW 2, s. 37.) Massenstreik, 2. opplag 48.

prosess som gir proletariatets klassebevissthet en imperativ karakter, en «latent og teoretisk» karakter, må den forme seg som en tilsvarende virkelighet, og som sådan gripe handlende inn i prosessens totalitet. Denne form for proletarisk klassebevissthet er partiet. Det er ingen tilfeldighet at nettopp den samme Rosa Luxemburg, som tidligere og klarere enn mange erkjente den revolusjonære masseaksjonens spon­ tane vesensart (hvor hun forøvrig bare framhevet et annet aspekt ved den konstatering som ble behandlet tidligere, at disse aksjonene nød­ vendigvis blir produsert av den økonomiske prosessens nødvendighet) likeledes tidligere enn mange andre ble klar over partiets rolle i revo­ lusjonen.15 For de mekaniske vulgarisatorene var partiet en ren orga­ nisasjonsform - og massebevegelsen, revolusjonen var også bare et organisasjonsproblem. Rosa Luxemburg erkjente tidlig at organisasjo­ nen snarere var en følge av den revolusjonære prosess enn en forutset­ ning for den, slik proletariatet selv bare i prosessen og gjennom pro­ sessen kan konstituere seg som klasse. I denne prosess, som partiet hverken kan framkalle eller unngå, tilfaller det derfor partiet å ha den opphøyde rolle å være bærer av proletariatets klassebevissthet, å være samvittigheten for dets historiske kall. Den betraktningsmåte som over­ veiende eller utelukkende tillegger partiet organisatoriske oppgaver er tilsynelatende og for den overflatiske betraktning mer aktiv og i hvert fall mer «realistisk». Men stilt overfor revolusjonens faktum blir denne trengt inn i en posisjon av holdningsløs fatalisme, mens Rosa Luxemburgs syn blir til en kilde for sann revolusjonær aktivitet. Når det til­ faller partiet å påse, «at hele summen av proletariatets tilstedeværende og allerede utløste, aktiviserende makt blir realisert i hver fase og hvert moment i kampen og kommer til uttrykk i partiets kampstilling, at sosialdemokratiets taktikk i besluttsomhet og skarphet aldri ligger under de faktiske maktforhold, snarere iler forut for disse forhold»,16 så forvandler det sin imperative karakter i revolusjonens kritiske øye­ blikk til en virkende virkelighet idet det senker sin iboende sannhet ned i den spontane massebevegelse, idet det hever den opp fra den økonomiske nødvendighet som den har oppstått av, til den bevisste handlings frihet. Og denne forvandling av kravet til virkelighet blir til brekkstang for proletariatets virkelige klassemessige, virkelige revo­ lusjonære organisasjon. Erkjennelsen blir til handling, teorien til parole, massen som handler i samsvar med parolen innordner seg stadig ster­ kere, mer bevisst og standhaftig i de organiserte forkjemperes rekker. Også forutsetningene og mulighetene for det kjempende proletariatets tekniske organisering vokser organisk ut av de riktige parolene. 15 Om grensene for hennes syn jfr. artiklene «Kritiske bemerkninger osv.» og «Metodisk om organisasjonsspørsmålet». Her nøyer vi oss med å framstille hennes synspunkt. 16 Massenstreik, 38.

45

Klassebevisstheten er proletariatets «etikk», enheten av dets teori og dets praksis, punktet hvor frigjøringskampens økonomiske nødvendig­ het dialektisk går over i frihet. Idet det blir erkjent at partiet er klassebevissthetens historiske form og aktive bærer, blir det samtidig til bæreren av det kjempende proletariats etikk. Denne funksjonen må be­ stemme dets politikk. Selv om dets politikk ikke alltid er i samklang med den øyeblikkelige empiriske virkelighet, selv om dets paroler i slike øyeblikk ikke blir fulgt, så vil ikke bare historiens nødvendige gang gi det oppreisning, men den riktige klassebevissthetens moralske kraft, de riktige klassemessige handlinger vil også - praktisk-realpolitisk - bære sine frukter.17 Partiets kraft er moralsk. Den får sin næring av de spontant-revolusjonære massenes tiltro, som blir tvunget til å reise seg av den øko­ nomiske utvikling, og av massenes følelse av at partiet materialiserer deres egen vilje, som imidlertid enda ikke er helt klar, av følelsen av at partiet er deres klassebevissthets synlige og organiserte form. Først når partiet har tilkjempet seg og fortjener denne tiltro, kan det bli til leder av revolusjonen. Først da vil massenes spontane trang av all makt og stadig mer instinktivt trenge i retning av partiet, i retning av sin egen bevisstgjøring. Gjennom deres deling av det udelelige har opportunistene lukket seg for denne erkjennelse, proletariatets handlende selverkjennelse. Derfor taler deres forkjempere - på ekte småborgerlig-fritenkersk vis - hån­ lig om den «religiøse tro» som skal ligge til grunn for bolsjevismen, for den revolusjonære marxisme. I den anklage ligger tilståelsen av egen vanmakt. Denne skeptisisme som er uthult og oppspist innenfra, pynter seg forgjeves med en kald og objektiv «vitenskapelighets» fornemme klær. Hos de bedre av dem forråder hvert ord og hver geberde fortvi­ lelsen, hos de dårligere den indre tomhet som står bak dem: den fullstendige isolering fra proletariatet, fra dets veier og dets kall. Det som de kaller for tro og som de forsøker å forringe med betegnelsen «religion», er ikke mer og ikke mindre enn vissheten om den proletariske revolusjon som vil seire til slutt. Det kan ikke finnes noen mate­ matisk garanti for denne vissheten. Den blir bare garantert oss meto­ disk - gjennom den dialektiske metode. Og denne garantien kan også bare prøves og erverves gjennom handling, gjennom selve revolusjonen, ved å leve og dø for revolusjonen. Det kan like lite finnes en marxist med studerkammerobjektivitet som en «naturlovmessig» garantert sik­ kerhet for verdensrevolusjonens seier. Enheten av teori og praksis består ikke bare i teorien, men også for praksis. På samme måten som proletariatet som klasse bare gjennom kamp og handling kan erobre og fastholde sin klassebevissthet, kan

17 Jfr. det vakre stedet i Junius-pamfletten, Futurus Verlag, 92.

46

heve seg opp på sin - objektivt gitte - historiske oppgaves nivå, så kan også parti og enkeltkjempere bare virkelig tilegne seg sin teori når de er i stand til å ta denne enhet med seg i sin praksis. Den såkalte religiøse tro er her ikke noe annet enn den metodiske vissheten om at den historiske prosess ubekymret av alle øyeblikkelige nederlag og til­ bakeslag i våre handlinger og gjennom våre handlinger går sin vei til ende. Opportunistene finner også her det gamle vanmaktens dilem­ ma. De sier: når kommunistene forutser «nederlaget», må de enten av­ holde seg fra enhver handling eller så er de samvittighetsløse eventyrere, katastrofepolitikere og kuppmakere. I deres åndelige og moralske mindreverd er de nettopp ute av stand til å se seg selv og øyeblikket for deres handling som moment i totaliteten, i prosessen: «nederlaget» som nødvendig vei til seieren. Tegnet på enheten av teori og praksis i Rosa Luxemburgs livsverk består i at denne enheten av seier og nederlag, av enkeltskjebne og totalprosess har dannet ledetråden for hennes teori og livsførsel. I sin første polemikk mot Bernstein18 oppstilte hun den nødvendigvis «for­ hastede» overtakelsen av statsmakten fra proletariatets side som uunn­ gåelig og avslørte den opportunistiske mistroen overfor revolusjonen som var avledet av dette, og som skalv overfor det, «som en politisk meningsløshet som går ut fra en mekanisk samfunnsutvikling, og som forutsetter et tidspunkt for seieren i klassekampen som blir bestemt utenfor og uavhengig av klassekampen». Denne illusjonsløse vissheten ledet Rosa Luxemburg i hennes kamper for proletariatets frigjøring, for dets økonomiske og politiske frigjøring fra det materielle slaveri under kapitalismen, for dets ideologiske frigjøring fra det ideologiske slaveriet under opportunismen. Som proletariatets store åndelige leder kjem­ pet hun sin hovedkamp mot disse motstandere som er farligere fordi de er vanskeligere å overvinne. Derfor utgjør hennes død for hen­ dene til hennes virkeligste, bitreste motstandere - Scheidemann og Noske - den konsekvente kroningen av hennes tenkning og liv. At hun forble hos massene og delte deres skjebne i januaropprøret, som hun hadde forutsett nederlaget av, teoretisk for mange år siden, taktisk i handlingsøyeblikket, er den riktige konsekvens av enheten av teori og praksis i hennes handling i like stor grad som det fortjente dødsfiendskapet til hennes mordere, de sosialdemokratiske opportunistene. Januar 1921.

18 Soziale Reform oder Revolution? 47 til 48.

Klassebevissthet

Det dreier seg ikke om hva den ene eller andre proletar eller selv hele proletariatet på et tidspunkt forestiller seg som mål. Det dreier seg om hva det er og hva det historisk blir tvunget til å gjøre som en følge av denne væren. Marx: Den hellige familie.

På en måte som er like skjebnesvanger for proletariatets teori som for dets praksis, avbrytes Marx’ hovedverk nettopp der hvor det begynner å definere klassene. Den senere bevegelse var altså på dette avgjørende punkt henvist til interpretasjoner, sammenstillinger av leilighetsvis av­ gitte uttalelser av Marx og Engels, på en selvstendig utarbeiding og an­ vendelse av metoden. I samsvar med marxismen må oppdelingen av samfunnet i klasser skje etter stillingen i produksjonsprosessen. Hva betyr imidlertid da klassebevisstheten? Spørsmålet forgrener seg straks i en rekke delspørsmål som er nært forbundet med hverandre. For det første: Hva skal en (teoretisk) forstå med klassebevissthet? For det andre: Hva er den (praktiske) funksjon i selve klassekampen til klassebevisstheten forstått på denne måten? Nok et spørsmål føyer seg til dette: Om spørsmålet om klassebevisstheten er et «allment» sosiologisk spørsmål, eller om dette spørsmålet betyr noe helt annet for proletariatet enn for alle de andre klassene som har opptrådt i historien? Og endelig: Er klassebevissthetens vesen og funksjon noe enhetlig eller er det også der mulig å skjelne mellom graderinger og lag? Dersom ja: Hva er deres politiske betydning i proletariatets klassekamp?

1. I sin berømte framstilling av den historiske materialisme går Engels1 ut fra at selv om historiens vesen består i at «ikke noe skjer uten bevisst hensikt, uten et villet mål», så må man gå ut over det for å kunne forstå historien. På den ene side fordi «de mange enkeltviljer som er aktive i historien for det meste frambringer helt andre - ofte 1 Feuerbach, 43 ff. (uthevet av meg). (MEW 21, s. 296 ff.) 48

nettopp de motsatte resultater enn de intenderte, at deres motiver altså likeledes bare er av underordnet betydning for det samlede resultat. På den andre side spørs det videre hvilke drivkrefter som igjen står bak disse motivene, hvilke historiske årsaker det er som i de handlendes hoder omformer seg til slike motiver»? De videre rede­ gjørelsene bestemmer problemet dithen at disse drivkreftene selv skal bestemmes. Og da de «som setter hele folk og i hvert folk igjen hele folkeklasser i bevegelse, og også dette... til en vedvarende aksjon som ender i en stor historisk forandring». Den vitenskapelige marxis­ mens vesen består altså i erkjennelsen av historiens virkelig beve­ gende krefters uavhengighet av menneskenes (psykologiske) bevissthet om dem. På erkjennelsens primitive nivå framtrer denne uavhengighet først idet at menneskene oppfatter disse makter som enslags natur, ser «evige» naturlover i dem og deres lovmessige sammenhenger. «Reflek­ sjonen over det menneskelige livs former,» sier Marx om den borger­ lige tenkning,2 «altså også deres vitenskapelige analyse, slår inn på en vei som er motsatt av den virkelige utvikling. Den begynner post festum og derfor med utviklingsprosessens ferdige resultater. For­ mene ... besitter allerede fastheten til det samfunnsmessige livs natur messige former, før menneskene forsøker å avlegge regnskap for seg selv, ikke om den historiske karakter av disse former, som tvert imot gjelder for å være uforanderlige, men om deres innhold.» Mot denne dogmatisme, som på den ene side fant sine betydeligste representanter i den klassiske tyske filosofis statslære, på den andre side i økono­ mien til Smith og Ricardo, stiller Marx en kritisisme, en teori om teo­ rien, en bevissthet om bevisstheten. Denne kritisismen innebærer på mange vis - en historisk kritikk. Framfor alt oppløser den det stive, naturmessige, utilblitte ved samfunnsbygningen. Den avslører den som noe som er oppstått historisk og derfor på enhver måte under­ lagt den historiske tilblivelse, altså også som en bygning som er for­ utbestemt til å gå under historisk. Historien foregår følgelig verken utelukkende innenfor disse formers gyldighetsområde (da ville historien bare bestå av forandring av innholdet, av menneskene, av situasjonene osv., mens samfunnets prinsipper forble evig gyldige). Heller ikke er disse former målet som all historie streber mot, og som ville være opp­ hevd etter at de var nådd idet de da hadde oppfylt sin oppgave. Den er tvert imot nettopp disse formers historie, deres forvandling som former for å samle menneskene i samfunn, som former som med ut­ gangspunkt i de økonomiske saksforhold hersker over samtlige av men­ neskenes forhold til hverandre (og dermed også menneskenes forhold til seg selv, til naturen osv.).

2 Kapital I, 42. (MEW 23, s. 89-90.)

49

Den borgerlige tenknings utgangspunkt og målsetting er alltid selv om det ikke alltid er bevisst - forsvaret av tingenes bestående til­ stand, eller i det minste påvisningen av deres uforanderlighet.3 Den må derfor støte på en uoverskridelig skranke. «Således har det vært en historie, men det finnes ingen lenger,» sier Marx4 om den borgerlige økonomi. Påstanden er imidlertid gyldig for alle den borgerlige tenk­ nings forsøk på å beherske historieprosessen tankemessig. (Også i den hegelske historiefilosofi ligger det - som det meget ofte er blitt på­ pekt - her en skranke.) Dermed er historien pålagt den borgerlige tenk­ ning som oppgave, men som ikke løsbar oppgave. Den må nemlig enten fullstendig oppheve historieprosessen og oppfatte samtidas orga­ nisasjonsformer som evige naturlover, som i fortida - av «gåtefulle» grunner, på en måte som nettopp er uforenlig med den rasjonelle og lovsøkende vitenskaps prinsipper - bare ufullkomment eller slett ikke har realisert seg (borgerlig sosiologi). Eller den må skille alt meningsfullt, alt målrettet ut fra historieprosessen: man må bli stående ved den historiske epokes rene «individualitet» og dens sosiale og men­ neskelige bærere. Historievitenskapen må med Ranke holde fast ved at hver historisk epoke «er like nær Gud», dvs. har nådd den samme grad av fullendelse, at det altså igjen - av motsatte grunner - ikke finnes noen utvikling i historien. I det første tilfelle går enhver mu­ lighet tapt for å kunne begripe samfunnsbygningens oppkomst.5 His­ toriens gjenstander framtrer som objekter for uforanderlige, evige naturlover. Historien stivner i en formalisme som er ute av stand til å begripe de samfunnsmessige formasjonene i deres sanne vesen som forhold mellom mennesker, den blir tvert imot på en uoverstigelig måte rykket bort fra den mest ekte kilde til forståelse av historien. Det blir ikke, som Marx6 sier: «forstått at disse bestemte sosiale forhold like så mye er menneskenes produkter som tøy, lin osv. er det.» I det andre tilfelle blir historien til en - i siste instans - fornuftsløs skalting og valting av blinde makter, som høyst materialiserer seg i «Volksgeister» eller «store menn», som altså bare kan beskrives pragmatisk, men ikke begripes fornuftig. Den er bare mulig å organisere som et slags kunst­ verk. Eller den må oppfattes - som i kantianernes historiefilosofi som materiale for virkeliggjøring av tidløse, overhistoriske etiske prin­ sipper hvor dette materiale i seg selv er uten mening. Marx løser dette dilemma idet han påviser at det her ikke forelig3 Også «pessimismen» som i like stor grad som «optimismen» foreviger samtidstilstanden, framstiller den som en uoverskridelig skranke for men­ neskehetens utvikling. I denne henseende (vel å merke bare i denne) står Hegel og Schopenhauer likt. 4 Eiend der Philosophie, 104. (MEW 4, s. 139.) 5 Ibid., 86. (MEW 4, s. 126-127.) 6 ZWd.,91.(MEW4,s. 130.) 50

ger noe virkelig dilemma. Dilemmaet utsier ikke noe annet enn at den kapitalistiske produksjonsordnings antagonisme speiler seg i disse mot­ satte, hverandre gjensidig utelukkende oppfatninger om den samme gjenstand. I den «sosiologisk» = lovmessige, i den formalistiske historiebetraktning kommer det nettopp til uttrykk at menneskene i det borgerlige samfunn er utlevert til produksjonskreftene. «Deres egen sam­ funnsmessige bevegelse,'» sier Marx,7 «har for dem formen av en be­ vegelse av ting som de blir kontrollert av i stedet for å kontrollere.» Opp mot denne oppfatningen, som har fått sitt klareste og mest kon­ sekvente uttrykk i den klassiske økonomis rene natur- og fornuftslovmessighet, har Marx stilt den historiske kritikk av økonomien, opp­ løsningen av samtlige av det økonomisk-sosiale livs gjenstandsmessigheter i forhold mellom mennesker. Kapitalen (og med den alle sosial­ økonomiens gjenstandsmessighetsformer) er ifølge Marx8 «ikke en ting, men et samfunnsmessig forhold mellom personer som er formidlet gjennom ting». Men denne tilbakeføring av den samfunnsmessige for­ masjons menneskefremmede tingaktighet og dens historiske bevegelse fører den bare tilbake til dens grunn, til forholdet mellom mennesker - den opphever dermed ikke på noen måte dens lovmessighet og objektivitet som er uavhengig av menneskenes vilje, særlig av enkelt­ menneskets vilje og tenkning. Denne objektivitet er bare det menneske­ lige samfunns selvobjektivering på et bestemt trinn i dets utvikling; denne lovmessigheten gjelder bare innenfor rammen av den omverden som frambringer den og som igjen blir bestemt av denne. Det synes som om bevisstheten i og med opphevingen av dilemmaet skulle ha blitt fratatt enhver avgjørende virksomhet i historieprosessen. Riktignok forblir bevissthetsrefleksene fra den økonomiske ut­ viklings forskjellige nivåer av stor betydning, riktignok bestrider ikke den historiske materialisme som oppstår på denne måten, på noe vis at menneskene selv fullbyrder sine historiske handlinger, og at de full­ fører dem med bevissthet. Men det er imidlertid - som Engels under­ streker i et brev til Mehring9 - en feilaktig bevissthet. Den dialektiske metode tillater oss imidlertid ikke her heller å bli stående ved en enkel fastslåing av denne bevissthets «feilaktighet», å stille sant og feil­ aktig rigid opp mot hverandre. Den krever snarere at denne «feilaktige bevissthet» konkret blir undersøkt som moment i den historiske tota­ litet som den tilhører, som trinn i den historiske prosess som den er virksom i. 7 Kapital I, 41 (uthevet av meg). (MEW 23, s. 89.) Sml. også Engels: Ursprung der Familie, etc., 183 ff. (MEW 21, s. 169 ff.) 8 Ibid., I, 731. (MEW 23, s. 793.) Jfr. også, Lohnarbeit und Kapital 24 -25 (MEW 6, s. 407-408); om maskiner: Eiend der Philosophie 117 (MEW 4, s. 148-149), om penger, ibid., 58 etc. (MEW 4, s. 106-107 etc.) 9 Dokumente d. Sozialismus II, 76. 51

Den borgerlige historievitenskapen etterstreber også ganske visst kon­ krete undersøkelser, ja, den anklager den historiske materialisme for å forulempe det konkret enestående ved de historiske hendinger. Dens feil består i at den i det empiriske historiske individ (uansett om det dreier seg om et menneske, en klasse eller et folk) og i dets empirisk gitte (altså psykologiske eller massepsykologiske) bevissthet mener å finne dette konkrete. Nettopp der hvor de tror å ha funnet det aller konkreteste, er de lengst ifra det: samfunnet som konkret totalitet, produksjonsordningen på et bestemt nivå i den samfunnsmessige ut­ vikling og den oppdeling av samfunnet i klasser som er forårsaket av den. Idet den borgerlige historievitenskap forbigår dette, oppfat­ ter den noe fullstendig abstrakt som konkret. «Disse forhold,» sier Marx,10 «er ikke mellom individer, men mellom arbeider og kapitalist, mellom forpakter og grunneier osv. Ta bort disse forhold, og dere har opphevd hele samfunnet; deres Prometeus er nå bare et fantom uten armer og bein...» Konkret undersøkelse betyr altså: forbindelse med samfunnet som helhet. Først i denne forbindelse framtrer nemlig den aktuelle be­ vissthet som menneskene har om sin tilværelse, med alle dens vesent­ lige kjennetegn. På den ene side framtrer den som noe subjektivt som ut fra de samfunnsmessige forhold er berettiget, forståelig og som skal forståes, altså som «riktig», og samtidig som noe som objektivt forbigår den samfunnsmessige utviklings vesen, ikke adevkat treffer og uttrykker det, altså som «feilaktig bevissthet». På den andre side fram­ trer den samme bevissthet i samme forbindelse som en som subjektivt ikke når de mål den selv har satt seg, og samtidig fremmer den, og når fram til objektive mål i den samfunnsmessige utvikling som den ikke kjente og ikke hadde villet. Denne dobbelte dialektiske egenskap ved den «feilaktige bevissthet» skiller behandlingen av den ut fra den rene beskrivelse av det som menneskene under bestemte historiske forhold i bestemte klassemessige situasjoner osv. faktisk har tenkt, følt og villet. Dette er bare - riktignok det meget viktige - stoffet til de egentlige historiske undersøkelser. Forbindelsen med den konkrete totalitet og de dialektiske bestemmelser som følger av den, viser ut over den rene beskrivelse og resulterer i den objektive mulighets kate­ gori. I det bevisstheten refererer seg til samfunnets helhet, erkjennes de tanker, følelser osv. som mennesker i en bestemt livssituasjon ville hatt dersom de var i stand til fullkomment å oppfatte denne situasjon og de interesser som gir seg ut fra den såvel med hensyn til den umid­ delbare handling som til oppbygningen av hele samfunnet i samsvar med disse interesser. Altså de tanker osv. som svarer til deres objektive situasjon. Antallet av slike livssituasjoner er ikke ubegrenset i noe sam­

10 Eiend der Philosophie, 81. (MEW 4, s. 123.)

52

funn. Selv om deres typologi gjennom inngående spesialforskning blir aldri så forfinet, så resulterer det likevel i noen grunntyper som skiller seg klart fra hverandre, og hvis vesensart blir bestemt gjennom de for­ skjellige stillinger som menneskene har i produksjonsprosessen. Den rasjonelt passende reaksjon som på denne måte blir tilregnet en bestemt typisk stilling i produksjonsprosessen, utgjør klassebevisstheten.11 Den­ ne bevissthet er altså verken summen eller gjennomsnittet av det som de enkelte individer som danner klassen tenker, føler osv. Og likevel blir den historisk betydningsfulle opptreden til denne klasse som tota­ litet, i siste instans bestemt av denne bevissthet og ikke av den enkeltes tenkning osv., og det er bare mulig å erkjenne den ut fra denne be­ vissthet. Denne bestemmelse fastsetter straks den avstand som skiller klasse­ bevisstheten fra de empirisk-faktiske tanker som menneskene har om sin livssituasjon, og som det er mulig å beskrive og forklare psykolo­ gisk. Man må imidlertid ikke stoppe opp, idet man bare konstaterer denne avstand, og heller ikke ved at man allment og formelt fikserer de sammenhenger som her gir seg. Man må snarere undersøke: For det første om denne er forskjellig hos de forskjellige klassene i sam­ svar med deres forskjellige forhold til den økonomisk-sosiale helhet som de er deler av, og om denne forskjell er så stor at den resulterer i kvalitative forskjeller. Og for det andre hva disse forskjellige forhold mellom objektiv økonomisk totalitet, tilregnet klassebevissthet og men­ neskenes real-psykologiske tanker om deres livssituasjon betyr praktisk for samfunnets utvikling. Hva altså klassebevissthetens praktisk-historiske funksjon består i. Først slike konstateringer gjør det mulig metodisk å utnytte den objektive mulighets kategori. Man må nemlig framfor alt spørre hvor­ vidt et bestemt samfunns økonomiske totalitet overhodet er erkjennbar innenfor dette samfunn sett fra en bestemt stilling i produksjonspro­ sessen. For i like stor grad som det er nødvendig å gå utover den faktiske begrensning som følger av sneverheten og fordommene i de enkelte individers livssituasjon, i like liten grad må den grense over­ skrides som samfunnets økonomiske struktur til deres tid og deres stil­ ling i den bestemmer for dem.11 12 Klassebevisstheten er altså - abstrakt formelt betraktet - samtidig en klassemessig bestemt ubevissthet om

11 I denne sammenheng er det dessverre umulig å gå nærmere inn på enkelte utforminger av disse tanker i marxismen, f.eks. på den meget vik­ tige kategori «økonomisk karaktermaske». I enda mindre grad er det mulig å antyde den historiske materialismes forhold til liknende bestrebelser innen­ for den borgerlige vitenskap (som Max Webers idealtyper). 12 Dette er det punkt som store utopister som f.eks. Platon eller Thomas More kan forståes ut fra på en historisk riktig måte. Jfr. også Marx om Aristoteles, Kapital I, 26-27. (MEW 23, s. 73-74.) 53

egen samfunnsmessig-historisk økonomisk situasjon.13 Denne er gitt som et bestemt strukturforhold, som et bestemt formforhold som synes å herske over alle livets gjenstander. Det «feilaktige», «skinnet», som er innholdet i dette saksforhold, er derfor ikke noe vilkårlig, men nettopp den objektivt-økonomiske strukturs tankemessige uttrykk. Slik14 får f.eks. «arbeidskraftens verdi eller pris utseende av å være selve arbeidets pris eller verdi...» og «... får det til å se ut som om det hele er betalt arbeid... I motsetning til det synes i slaveriet selv den del av arbeidet som blir betalt, å være ubetalt.» Det er nå oppgaven for den mest omhyggelige historiske analyse, gjennom den objektive mulighets kategori, å klarlegge hvilken situasjon som overhodet ligger innenfor det muliges område og hvor man virkelig kan gjennomskue skinnet, trenge gjennom til virkelig sammenheng med totaliteten. For dersom det aktuelle samfunns totalitet overhodet ikke er erkjennbar fra en bestemt klasses synspunkt, dersom selv ikke den tilregningsmessige tilendetenkningen av dens interesser treffer dette samfunns tota­ litet, kan en slik klasse bare spille rollen som en klasse som blir hersket over - den kan aldri gripe inn i historiens gang verken for å opprett­ holde den, eller drive den framover. Slike klasser er som regel forut­ bestemte til passivitet, til å vingle holdningsløst fram og tilbake mel­ lom de herskende klasser og de klasser som er bærere av revolusjonen, og deres eventuelle eksplosjoner får en tom elementær og planløs karakter. Og selv om de skulle oppnå en tilfeldig seier, er de dømt til å lide nederlag til slutt. Det at en klasse er kalt til å herske betyr nemlig at det er mulig ut fra dens klasseinteresser, ut fra dens klassebevissthet å organisere hele samfunnet i samsvar med disse interesser. Og det spørsmål som i siste instans avgjør enhver klassekamp, ligger i hvilken klasse som i det gitte øyeblikk disponerer over denne evne, over denne klassebevissthet. Det er ikke slik at dette utelukker voldens rolle i historien, at dette skulle garantere at de klasseinteresser som er bestemt til å bli de herskende, som i dette tilfelle er bærere av den samfunnsmessige utviklings in­ teresser, automatisk vinner fram. Tvert om. For det første kan betingel­ sene for at en klasses interesser overhodet skal kunne gjøre seg gjel­ dende, meget ofte bare frambringes gjennom den mest brutale vold (f.eks. kapitalens opprinnelige akkumulasjon). For det andre er det nettopp i spørsmålet om vold - nettopp i de situasjoner hvor klasse kjemper mot klasse for å kunne eksistere - at spørsmålet om klasse­ bevissthet viser seg å være det moment som i siste instans er avgjø­ rende. Når f.eks. den betydelige ungarske marxist Erwin Szabd argu13 «Det som han ikke vet sier han likevel», sier Marx om Franklin. Kapital I, 17. (MEW 23, s. 65.) Slik også andre steder: «De vet det ikke, men de gjør det». Ibid I, 40 etc. (MEW 23, s. 88.) i4 Lohn, Preis und Profit, 32. (MEW 16, s. 134.)

54

menterer mot Engels’ oppfatning av den store bondekrigen som en be­ vegelse som i sitt vesen var reaksjonær, med at bondeoppstanden nettopp bare kunne nedkjempes med brutal vold, at dens nederlag ikke hadde sin grunn i dens økonomisk-sosiale vesen, i bøndenes klasse­ bevissthet, så overser han at den ytterste grunn til fyrstenes over­ legenhet og bøndenes svakhet, altså muligheten for vold på fyrstenes side, nettopp må søkes i dette spørsmål om klassebevissthet. Selv den mest overflatiske krigsteoretiske undersøkelse av bondekrigen vil lett overbevise om det. Men heller ikke de klasser som er i stand til å herske, kan på noen måte likestilles med hverandre med hensyn til deres klassebevisst­ het. Her avhenger det av i hvor stor grad de er i stand til å bevisstgjøre for seg selv de handlinger som de er tvunget til å utføre for å oppnå og organisere sitt herredømme, og som de faktisk utfører. På spørs­ målet altså hvorvidt den aktuelle klasse «bevisst», hvorvidt den «ube­ visst», hvorvidt den med «riktig», hvorvidt den med «feilaktig» be­ vissthet fullbyrder de handlinger som er pålagt den av historien. Og disse forskjellene er ikke bare akademiske forskjeller. Dersom man nemlig ser helt bort fra kulturens problem hvor dissonanser som opp­ står ut fra dette, er av utslagsgivende viktighet, så er det av skjebne­ svanger betydning for alle praktiske avgjørelser til en klasse om den er i stand til å klargjøre og løse de problemer den historiske utvikling pålegger den. Men her viser det seg igjen med full klarhet at det i for­ bindelse med klassebevisstheten ikke dreier seg om tankene til individer, selv om de er aldri så framskredne, eller om vitenskapelig er­ kjennelse. I dag er det f.eks. helt klart at det antikke samfunn måtte gå økonomisk til grunne på grunn av slaveøkonomiens skranker. Det er imidlertid like klart at denne innsikt overhodet ikke var tilgjengelig i oldtiden verken for den herskende klasse eller for de klasser som på revolusjonært eller reformistisk grunnlag gjorde opprør mot den. Idet disse problemer dukket opp som praktiske problemer, var altså dette samfunns undergang tvangsmessig og redningsløst avgjort. Dette forhold kommer enda tydeligere til syne hos det nåværende borger­ skap som opprinnelig dro i kamp mot det føydal-absoluttistiske sam­ funn med kunnskapen om økonomiske sammenhenger. Det måtte imid­ lertid være fullstendig ute av stand til å fullføre sin opprinnelige viten­ skap, dets mest egentlige klassevitenskap - det måtte også mislyk­ kes teoretisk i forbindelse med kriseteorien. Og det hjelper dem ingen­ ting at den teoretiske løsningen foreligger vitenskapelig. For det å ak­ septere denne løsning er - også teoretisk - ensbetydende med ikke lenger å betrakte samfunnsfenomenene fra borgerskapets klassestand­ punkt. Og det kan ikke noen klasse være i stand til - da måtte den frivillig gi avkall på sitt herredømme. Skranken som gjør borgerskapets klassebevissthet til «feilaktig» bevissthet er altså objektiv; den er selve

55

den klassemessige situasjon. Den er en objektiv konsekvens av samfun­ nets økonomiske struktur, ikke av noe vilkårlig, subjektivt eller psyko­ logisk. Selv om borgerskapets klassebevissthet er i stand til å avspeile aldri så klart alle problemer i forbindelse med organiseringen av dette herredømme, med den kapitalistiske omveltning og gjennomtrengning av hele produksjonen, så må den nemlig formørkes i det øyeblikk det dukker opp problemer hvis løsning allerede innenfor borgerskapets herredømme peker ut over kapitalismen. Økonomiens «naturlovmessighet» som det oppdaget og som var en klar bevissthet sammenliknet med den føydale middelalder, blir da immanent dialektisk til en «natur­ lov som avhenger av de deltakendes bevisstløshet».15 Det kan ikke være disse linjers oppgave - ut fra det synspunkt som er påpekt her - å gi en historisk og systematisk typologi over klassebevissthetens mulige nivåer. For å kunne gjøre det måtte det for det første nøyaktig undersøkes hvilket moment i den samlede produk­ sjonsprosess som mest umiddelbart og vitalt berører de enkelte klassers interesser. For det andre om det ligger i vedkommende klasses interesse å gå ut over denne umiddelbarhet og oppfatte det moment som umiddelbart er viktigst for den, bare som et moment i helhe­ ten og på den måten oppheve det. Og endelig av hvilket slag den totalitet er som man da kommer fram til, om den virkelig griper den reelle produksjonstotalitet. Det er nemlig helt klart at klassebevisst­ heten i kvalitativt-strukturelt henseende må forme seg helt annerledes når den f.eks. blir stående ved interessene til en konsumsjon som er skilt fra produksjonen (romersk filleproletariat) enn når den represen­ terer den kategoriale utforming av sirkulasjonsinteressene (kjøpmannskapital) osv. Uten at det altså her er mulig å gå inn på den systema­ tiske typologi av disse mulige standpunkter, så kan det allerede fastslåes på grunnlag av det som er antydet til nå at de forskjellige tilfeller av «feilaktig» bevissthet skiller seg fra hverandre kvalitativt, strukturelt og på en måte som på avgjørende vis influerer på klassenes samfunnsmes­ sige opptreden.

2. For de førkapitalistiske epoker, og også når det gjelder tallrike lag under kapitalismen som har et økonomisk livsgrunnlag som er førkapitalistisk, gir det seg ut fra dette at deres klassebevissthet ifølge sitt vesen verken er i stand til å oppnå en fullstendig klar form eller bevisst å øve innflytelse på de historiske begivenheter. Dette kommer særlig av at det hører til ethvert førkapitalistisk sam­ funns vesen at klasseinteressene i det aldri kan tre fram i full (øko15 Engels: Umrisse zu einer Kritik der Nationaldkonomie. Nachlass I, 449. (MEW 1, s. 515.)

56

nomisk) klarhet. Oppbygningen av samfunnet i kaster, stender osv. bringer med seg at de økonomiske elementer forener seg med de poli­ tiske, religiøse osv. elementer på en uoppløselig måte i samfunnets objektivt-økonomiske struktur. Borgerskapets seier betyr avskaffelsen av stenderstrukturen og først dets herredømme muliggjør en sam­ funnsordning hvor oppdelingen av samfunnet utelukkende skjer på et rent klassemessig grunnlag. (At rester av den føydale stenderstruk­ turen i mange land har reddet seg over i kapitalismen, endrer ikke noe som helst ved den fundamentale riktighet av denne konstatering.) Dette forhold har sin grunn i den dyptgående forskjell som er mel­ lom kapitalismens og de førkapitalistiske samfunns økonomiske orga­ nisering. Den forskjell som for oss i første rekke er viktig og meget iøyenfal lende, er den at alle førkapitalistiske samfunn i usammenliknbart mindre grad enn de kapitalistiske danner en - økonomisk sammenhengende enhet, at delenes selvstendighet er mye større i dem og at den gjensidige økonomiske avhengighet er mindre og mer ensidig enn i kapitalismen. Jo mindre rolle varebyttet spiller for hele sam­ funnets liv, jo mer samfunnets enkelte deler enten er så godt som full­ stendig uavhengige (landsbykommuner), eller på den annen side over­ hodet ikke spiller noen rolle i samfunnets egentlige økonomiske liv, i produksjonsprosessen (store deler av borgerne i de greske byer og Roma) desto dårligere grunnlag har enhetsformen, den organisatoriske sammenfatning av samfunnet, staten i samfunnets virkelige liv. En del av samfunnet fører en naturbundet tilværelse som er så godt som fullstendig uavhengig av statens skjebne. «Dette selvtilstrekkelige felles­ skaps enkle produktive organisme som alltid reproduserer seg selv i den samme form, og som dersom den tilfeldigvis skulle bli ødelagt bygges opp på samme sted med det samme navn, leverer nøkkelen til de asiatiske samfunns uforanderlighet som på en så påfallende måte blir konstatert gjennom den stadige oppløsning og nydannelse av asia­ tiske stater og veksling av dynastier. Strukturen i samfunnets økono­ miske grunnelementer forblir uberørt av stormene i den politiske him­ mel.»16 En annen del av samfunnet lever igjen - økonomisk - full­ stendig parasittært. For dem er ikke staten, det statlige maktapparat - som for det kapitalistiske samfunns herskende klasser - et mid­ del til i nødsfall med vold å hevde prinsippene for sitt økonomiske herredømme, eller med vold å framskaffe betingelsene for sitt økono­ miske herredømme (moderne kolonisering), altså ingen formidling av den økonomiske beherskelsen av samfunnet, men umiddelbart selve dette herredømme. Og ikke bare i de tilfeller hvor det dreier seg om regelrett røveri av land, slaver osv., men også i såkalte fredelige, «øko­ nomiske» forbindelser. Marx sier om arbeidsrenten:17 «Under disse 16 Kapital I, 323. (MEW 23, s. 379.) 17 Kapital III, 2, 324 (uthevet av meg). (MEW 25, s. 799.)

57

betingelser kan merarbeidet for de nominelle grunneiere bare presses ut av dem gjennom utenomøkonomisk tvang.» I Asia «faller rente og skatt på denne måte sammen, eller det eksisterer snarere ingen skatt som er forskjellig fra denne form for grunnrente». Og selv den form som varebyttet antar i førkapitalistiske samfunn, makter ikke å ut­ øve en avgjørende innflytelse på samfunnets grunnstruktur - det blir værende på overflaten uten å kunne beherske produksjonsprosessen, særlig ikke dens forhold til arbeidet. «Kjøpmannen kunne kjøpe alle varer, bare ikke arbeidet som vare. Han ble bare tålt som en forlegger av håndverksprodukter,» sa Marx.18 Tross alt danner også alle slike samfunn en økonomisk enhet. Det spørs bare om denne enhet er slik oppbygd at forholdet mellom de enkelte grupper, som samfunnet er bygd opp av, og samfunnets helhet, kan anta en økonomisk form i deres - tilregnede - bevissthet. Marx19 framhever på den ene side at klassekampen i antikken «hovedsakelig foregikk i form av en kamp mellom kreditor og debitor». Men han tilføyer med full rett: «pengeformen — og forholdet mellom kreditor og debitor har form av et pengeforhold - gjenspeiler imidlertid her bare antagonismen til dypereliggende økonomiske livsbetingelser.» For den historiske materialisme kunne denne gjenspeiling avsløres som bare å være en gjenspeiling. Men spørsmålet er om det for klassene i dette samfunn overhodet forelå den - objektive - mulighet for at de kunne heve det økonomiske grunnlag for disse kamper, samfunnets økonomiske problematikk som de led under, opp i sin bevissthet? Måtte ikke disse kamper og problemer for dem - i samsvar med livs­ betingelsene som de levde under - enten anta naturmessig-religiøse20 eller statlig-juridiske former? Oppdelingen av samfunnet i stender, kas­ ter osv. betyr nettopp at såvel den begrepsmessige som den organisa­ toriske fiksering av disse «naturgitte» posisjoner forblir økonomisk ube­ visste, at den rent tradisjonelle karakter ved deres organiske framvekst uformidlet må helles i juridiske former.21 De statlig-juridiske former

18 Kapital I, 324. (MEW 23, s. 380.) Den politisk reaksjonære rolle som handelskapitalen i motsetning til industrikapitalen spilte i kapitalismens be­ gynnelse må vel føres tilbake til dette forhold. Jfr. Kapital III, 1, 311. (MEW 25, s. 339.) 19 Kapital I, 99. (MEW 23, s. 149-150.) 20 Marx og Engels betoner gjentatte ganger det naturmessige ved disse samfunnsformer, Kapital I, 304, 316 etc. (MEW 23, s. 359-360, 372.) Hele utviklingsgangen i Engels’ Familiens opprinnelse bygger på disse tanker. Jeg kan ikke her gå inn på meningsforskjellene - som også finnes blant marxister - som består i dette spørsmål; jeg vil bare betone at jeg også her anser Marx’ og Engels’ standpunkt for å være dypere og historisk rik­ tigere enn det til deres «forbedrere». 21 Jfr. Kapital I, 304. (MEW 23, s. 359-360.) 58

som her konstituerer oppdelingen i stender, privilegier osv., har nem­ lig i samsvar med samfunnets løsere økonomiske samhold såvel objektivt som subjektivt en helt annen funksjon enn i kapitalismen. Der betyr disse former bare en fiksering av de rent økonomiske fun­ gerende sammenhenger, slik at de juridiske former — slik som Karner allerede treffende har påvist22 - ofte, uten å forandre seg formelt eller innholdsmessig, kan ta hensyn til forandringer i de økonomiske strukturer. I de førkapitalistiske samfunn derimot må de juridiske for­ mer konstitutivt gripe inn i de økonomiske sammenhenger. Her finnes det ingen rene økonomiske kategorier — og økonomiske kategorier er ifølge Marx23 «eksistensformer, eksistensbestemmelser» - som opp­ trer i juridiske former, som blir hellet over i juridiske former. Økono­ miske og juridiske kategorier er snarere saklig, som en følge av sitt inn­ hold, uadskillelig sammenflettet. (Man kan her bare tenke på de eks­ empler som det ble vist til tidligere: grunnrente og skatt, slaveri osv.) Økonomien har heller ikke objektivt nådd - hegelsk sagt - for-segværenens nivå og det er derfor innenfor et slikt samfunn ingen posi­ sjon som det ville være mulig å bevisstgjøre om det økonomiske grunn­ lag for alle samfunnsmessige forhold ut fra. Dette motsier naturligvis ikke at alle samfunnsformer har et objek­ tivt økonomisk grunnlag. Tvert om. Stender-inndelingenes historie viser helt klart hvordan disse, som opprinnelig har gitt en «naturbunden» økonomisk eksistens faste former, i løpet av den økonomiske utvikling som har foregått i det skjulte, «ubevisst», mer og mer forfal­ ler, dvs. opphører å være en virkelig enhet. Deres økonomiske innhold river i stykker deres enhetlige juridiske form (Engels analyse av klasse­ forholdene i reformasjonstida og Cunows av klasseforholdene under den franske revolusjon gir tilstrekkelig belegg for dette). Til tross for denne strid mellom juridisk form og økonomisk innhold bevarer imidlertid den juridiske (privilegieskapende) form en meget stor, ofte rett og slett utslagsgivende betydning for bevisstheten til slike stender som er i ferd med å forfalle. Fordi stenderstrukturens form tildekker sammenhengen mellom standens - virkelige, men fortsatt «ubevisste» - økonomiske eksistens og samfunnets økonomiske totalitet. Enten fikserer den bevisstheten til deres privilegiers rene umiddelbarhet (reformasjonstidens riddere), eller ved partikularismen - som er likeså umiddelbar - til de samfunnsdeler som privilegiene refererer til (laug). Økonomisk sett kan standen allerede ha forfalt fullstendig, dens med­ lemmer kan økonomisk sett allerede tilhøre forskjellige klasser, og like­ vel kan den bevare dette (objektivt uvirkelige) ideologiske samhold. Den forbindelse med helheten som «stenderbevisstheten» foretar, retter 22 23

Die soziale Funktion der Rechtsinstitute. Marx-Studien, Bd. 1. Zur Kritik der politischen Okonomie. XLIII. (MEW 13, s. 637.)

59

seg nemlig mot en annen totalitet enn den virkelige, levende økono­ miske enhet. Den retter seg mot den forgangne fiksering av det sam­ funn som i sin tid konstituerte stender-privilegiene. Som reell historisk faktor tildekker stenderbevisstheten klassebevisstheten, den forhindrer at den overhodet trer fram i dagen. Noe liknende kan en også iaktta i det kapitalistiske samfunn hos alle «priviligerte» grupper hvis klasse­ situasjon ikke er umiddelbart økonomisk begrunnet. I den grad en slik gruppe er i stand til å «kapitalisere» seg, dvs. forvandle sine «privi­ legier» til økonomisk-kapitalistiske herskeforhold, vokser dens tilpas­ ningsdyktighet til den real-økonomiske utvikling (f.eks. storgodseiere). Tilsvarende er klassebevissthetens forhold til historien en helt annen i de førkapitalistiske tider enn under kapitalismen. Der var det nemlig bare mulig å skille ut klassene fra den umiddelbart gitte historiske vir­ kelighet ved hjelp av den historiske materialismes tyding av historien, mens de her er selve denne umiddelbare historiske virkelighet. Det er altså på ingen måte noen tilfeldighet - noe som også allerede Engels framhevet - at denne erkjennelse av historien først ble mulig i kapi­ talismens tidsalder. Og ikke bare - som Engels mener - på grunn av denne formasjons større enkelhet i motsetning til de tidligere tiders «innviklede og skjulte sammenhenger», men i første rekke fordi den økonomiske klasseinteresse under kapitalismen for første gang har trådt fram i sin nakne renhet som historiens drivkraft. De virkelige «driv­ krefter», «som står bak de historisk handlende menneskers motiver», kunne derfor i førkapitalistiske tider ikke tre fram (ikke en gang som ren tilregning) i bevisstheten. De forble virkelig skjult bak motivene, som blinde makter i den historiske utvikling. De ideologiske momen­ ter ikke bare «skjuler» de økonomiske interesser, de er ikke bare faner og kampparoler, men deler og elementer av den virkelige kamp selv. Når denne kamps sosiologiske betydning blir søkt ved hjelp av den his­ toriske materialisme, da er det uten tvil mulig å finne fram til disse interesser som de forklaringsmomenter som i siste instans er avgjø­ rende. I forhold til selve kapitalismen består likevel den uoverstigelige forskjell at i den er ikke lenger de økonomiske momenter skjult «bak» bevisstheten (bare ubevisst eller fortrengt osv.). I og med kapitalismen, med avskaffelsen av stenderstrukturen og oppbygningen av et samfunn som er oppdelt etter rent økonomiske prinsipper, har klassebevisst­ heten trådt inn i det stadium hvor den kan bli bevisst. Nå gjenspeiles den samfunnsmessige kamp i en ideologisk kamp om bevisstheten, om tildekking eller avdekking av samfunnets klassekarakter. Men denne kamps mulighet viser allerede i retning av det rene klassesamfunns dialektiske motsigelser, mot dets indre selvoppløsning. «Når filoso­ fien maler sitt grått i grått,» sier Hegel, «så er en livsform blitt gam­ mel, og med grått i grått lar den seg ikke forynge, men bare erkjenne. Først ved den innbrytende skumring begynner Minervas ugle sin flukt.»

60

3.

Borgerskap og proletariat er de eneste rene klasser i det borgerlige samfunn. Det er bare deres eksistens og videreutvikling som uteluk­ kende avhenger av utviklingen av den moderne produksjonsprosess, og bare ut fra deres eksistensbetingelser er det overhodet mulig å forestille seg en plan for organisering av hele samfunnet. Det vaklende eller for den videre utviklings ufruktbare i de andre klassers holdning (småborgernes, bøndenes) beror på at deres eksistens ikke utelukkende avhenger av deres stilling i den kapitalistiske produksjonsprosess, men er uløselig knyttet til stendersamfunnets overlevninger. Følgelig for­ søker de ikke å fremme den kapitalistiske utvikling, eller å drive den ut over seg selv, men de forsøker å tvinge den tilbake, eller i det minste å hindre den i å utvikle seg fullt ut. Deres klasseinteresse er derfor bare rettet mot utviklingens symptomer, ikke mot selve utvik­ lingen, bare mot delfenomener i samfunnet, ikke mot samfunnets opp­ bygning i sin helhet. Dette bevissthetsspørsmål kan framtre som et målsettings- og handlingsspørsmål - som f.eks. i småborgerskapet, som i det minste del­ vis lever i de kapitalistiske storbyene, som umiddelbart er underlagt innflytelsen fra kapitalismen i alle sine livsytringer, og som umulig kan forholde seg likegyldig overfor det faktum at det pågår en klassekamp mellom borgerskap og proletariat. Som «overgangsklasse hvor to klas­ sers interesser samtidig avstumpes» vil det føle seg hevet «over klassemotsetningen overhodet».24 Og tilsvarende vil det ikke søke «å oppheve de to ytterpunkter kapital og lønnsarbeid, men å svekke denne motsetning og forvandle den til harmoni».25 Dets handlinger vil altså foregå ved siden av alle skjebnesvangre avgjørelser i samfun­ net, og snart må det kjempe for den ene og snart for den andre side i klassekampen, men alltid ubevisst. Dets egne mål som utelukkende ek­ sisterer i dets bevissthet, må derved bli til rene «ideologiske» former som er stadig mer uthulte, stadig mer løsrevne fra den samfunnsmessige handling. Bare så lenge disse målsettinger faller sammen med kapita­ lismens virkelige økonomiske klasseinteresser - som ved avskaffel­ sen av stenderstrukturen i den franske revolusjon - kan småborger­ skapet spille en historisk aktiv rolle. Dersom denne deres misjon er oppfylt, får deres uttalelser - som for største delen formelt forblir de samme - en stadig mer karikaturaktig karakter løsrevne som de er fra den virkelige utvikling (montagnens jakobinisme fra 1848 til 1851). Dette manglende forhold til samfunnet som totalitet, kan imid­ lertid også innvirke på klassens indre oppbygning, på dens organisasjonsmulighet. Dette kommer klarest til syne i bøndenes utvikling. «Par24 Brumaire, 40. (MEW 8, s. 144.) 25 Ibid., 37. (MEW 8, s. 141.) 61

sellbøndene,» sier Marx,26 «danner en uhyre masse hvis medlemmer har samme livssituasjon, men uten at de inngår en mangesidig forbin­ delse med hverandre. Deres produksjonsmåte isolerer dem fra hver­ andre i stedet for å bringe dem i gjensidig samkvem med hverandre... Hver enkelt bondefamilie... får på denne måte sitt livsmateriale mer fra et bytte med naturen enn fra samkvem med samfunnet... I den grad millioner av familier lever under økonomiske eksistensbetingelser som skiller deres levemåte, deres interesser og deres dannelse fra andre klassers, og stiller dem fiendtlig opp mot disse, danner de en klasse. I den grad det bare består en lokal sammenheng mellom parsellbøndene, i den grad deres felles interesser ikke frambringer noe fellesskap, ingen nasjonal forbindelse og ingen politisk organisasjon blant dem, danner de ingen klasse.» Derfor er ytre omveltninger som krig, revo­ lusjon i byene osv. nødvendig for overhodet å bringe disse massene i en enhetlig bevegelse, og også da er de ute av stand til å organisere denne bevegelse under egne paroler og gi den en positiv retning i samsvar med sine egne interesser. Her vil det avhenge av de andre kjempende klassers situasjon, av bevissthetsnivået til de partier som leder dem, om disse bevegelser skal ha en progressiv (den franske revolusjon av 1789, den russiske av 1917) eller reaksjonær (Napoleons statskupp) betydning. Derfor er også den ideologiske form som bønde­ nes «klassebevissthet» får, mer innholdsmessig omskiftelig enn de andre klassers, den er nemlig alltid lånt. Derfor kan partier som delvis eller helt grunner seg på denne «klassebevissthet», nettopp i kritiske situa­ sjoner aldri få en fast og sikker støtte (de sosialrevolusjonære fra 1917 til 1918). Derfor er det mulig at bondebevegelser kan utkjempes under de motsatte ideologiske faner. Det er f.eks. ganske betegnende såvel for anarkismen som teori som for bøndenes «klassebevissthet» at en del kontrarevolusjonære opprør og bondekamper blant middelstore og rike bønder i Russland har gitt sin ideologiske tilslutning til denne samfunnsoppfatning som målsetting. Slik kan en hos disse klasser (dersom de i streng marxistisk betydning overhodet kan kalles klas­ ser) ikke egentlig snakke om en klassebevissthet: En fullstendig be­ vissthet om deres situasjon ville avsløre for dem hvor håpløse deres partielle bestrebelser var i forhold til utviklingens nødvendighet. Be­ vissthet og interesser står her følgelig i et forhold av en kontradiktorisk motsetning til hverandre. Og da klassebevissthet blir bestemt som noe som tilregnes en klasse i samsvar med dens klasseinteresser, blir det også filosofisk forståelig hvorfor det er umulig at den kan utvikle seg i den umiddelbart gitte historiske virkelighet. Hos borgerskapet står også klassebevissthet og klasseinteresse i et forhold av motsetning, av motsigelse til hverandre. Denne motsigelse er bare ikke kontradiktorisk, men dialektisk. 26 Ibid., 102. (MEW 8, s. 198.) 62

Forskjellen mellom de to motsetninger lar seg også kort uttrykke slik: Mens de øvrige klassers stilling i produksjonsprosessen og de in­ teresser som følger av den, må forhindre at det overhodet oppstår en klassebevissthet, så bidrar disse momenter hos borgerskapet til å ut­ vikle klassebevisstheten. Det er bare det at denne - fra begynnelsen av og ifølge sitt vesen — er beheftet med den tragiske forbannelse at den på høyden av sin utfoldelse skal komme i en uløselig motsigelse til seg selv og følgelig oppheve seg selv. Denne tragiske situasjon for borgerskapet gjenspeiler seg historisk i at det ennå ikke hadde ned­ kjempet sin forgjenger føydalismen før den nye fienden, proletariatet, dukket opp. Politisk framtrer dette forhold slik at organiseringen av samfunnet i stender ble bekjempet i navnet til en «frihet» som i seie­ rens øyeblikk måtte forvandles til en ny undertrykkelse. Sosiologisk framtrer motsigelsen i at borgerskapet — selv om det var dets sam­ funnsform som først lot klassekampen framtre i sin renhet, selv om det først har fiksert den historisk som et faktum - teoretisk såvel som praktisk må sette alt inn på å la klassekampens faktum forsvinne ut av den samfunnsmessige bevissthet. Ideologisk betraktet ser vi den samme strid når borgerskapets utfoldelse på den ene side tillegger in­ dividet en betydning som det aldri tidligere er blitt tillagt, mens det på den andre side opphever denne individualitet gjennom de økonomiske betingelser for denne individualisme, gjennom tingliggjøringen som blir skapt av vareproduksjonen. Alle disse motsigelser - hvis antall på ingen måte er uttømt gjennom disse eksempler, men tvert om kunne for­ fleres i det uendelige - er bare et gjenskinn av de mest dyptgående motsigelser i selve kapitalismen slik som de speiler seg i den borgerlige klasses bevissthet i samsvar med deres stilling i den totale produk­ sjonsprosess. Disse motsigeler opptrer derfor som dialektiske motsigel­ ser i borgerskapets klassebevissthet, og ikke ganske enkelt som en full­ stendig manglende evne til å begripe motsigelsene i sin egen samfunns­ ordning. Kapitalismen er nemlig på den ene side den første produksjonsordning som tendensielt fullstendig gjennomtrenger hele samfun­ net økonomisk,27 slik at borgerskapet ifølge dette ut fra dette sentrale punkt skulle være i stand til å besitte en (tilregnet) bevissthet om produksjonsprosessens helhet. På den andre side gjør den stilling som kapitalistklassen inntar i produksjonen, de interesser som bestemmer deres handlinger, det tross alt umulig for dem - selv teoretisk - å 27 Ganske visst bare tendensielt. Det er Rosa Luxemburgs store fortje­ neste at hun har påvist at dette ikke er et faktum av eventuelt forbigående natur, men at kapitalismen bare - økonomisk - kan bestå så lenge den er i ferd med å kapitalisere samfunnet, men ennå ikke helt har fullbyrdet denne prosess. Den økonomiske selvmotsigelse som ligger i et rent kapitalis­ tisk samfunn er sikkert en av grunnene til selvmotsigelsene i borger­ skapets klassebevissthet.

63

beherske deres egen produksjonsordning. Grunnene til dette er mange. For det første er det bare tilsynelatende at produksjonen er klassebevissthetens sentrale punkt for kapitalismen, og derfor er den bare tilsynelatende det teoretiske utgangspunkt for forståelsen. Marx28 framhever allerede overfor Ricardo at han som «blir beskyldt for bare å ha øye for produksjonen», «utelukkende bestemmer distribusjonen som økonomiens studieobjekt». Og den utførlige analyse av kapitalens konkrete realiseringsprosess viser ved hvert enkelt spørsmål at kapi­ talistens interesser - kapitalisten produserer jo varer og ikke bruks­ gjenstander - nødvendigvis (fra produsentens standpunkt) må bli hen­ gende ved sekundære spørsmål, og siden han deltar i verdiøkningsprosessen - som for ham er utslagsgivende - må han få en synsvinkel som han betrakter de økonomiske fenomener fra, hvor det overhodet ikke blir mulig å erkjenne de viktigste økonomiske fenomener.29 Den­ ne uoverensstemmelse blir igjen forsterket ved at det individuelle og det samfunnsmessige prinsipp innen selve kapitalforholdet - altså ka­ pitalens funksjon som privateiendom og dens objektivt-økonomiske funksjon - står i en uoppløselig dialektisk konflikt med hverandre. «Kapitalen er,» sier Det kommunistiske manifest, «ingen personlig, men en samfunnsmessig makt.» Men den er en samfunnsmessig makt hvis bevegelser blir styrt av kapitaleiernes enkeltinteresser, og de har ikke oversikt over deres virksomhets samfunnsmessige funksjon. Der­ for bekymrer de seg ikke om den, slik at det samfunnsmessige prin­ sipp - kapitalens samfunnsmessige funksjon - bare kan realiseres over hodene deres, mot deres vilje, og uten at de selv er klar over det. På grunn av denne konflikt mellom samfunnsmessig og indivi­ duelt prinsipp kalte Marx30 med rette allerede aksjeselskapene for «en oppheving av den kapitalistiske produksjonsmåte innenfor den kapita­ listiske produksjonsmåte selv». Skjønt rent økonomisk betraktet skiller aksjeselskapets økonomiske adferd seg i denne henseende bare uve­ sentlig fra enkeltkapitalistens, og selv den såkalte oppheving av produksjonsanarkiet gjennom karteller, truster osv., forskyver bare denne konflikt til andre steder, og opphever den ikke. Dette saksforhold er en av de mest avgjørende faktorer for borgerskapets klassebevissthet: i samfunnets objektivt-økonomiske utvikling handler borgerskapet rik­ tignok som en klasse, men det kan bare oppfatte denne prosessens ut­ vikling - som det selv fullfører - som et ytre objektivt-lovmessig forløp som skjer med dem selv. Den borgerlige tenkning betrakter

Zur Kritik, XXIX. (MEW 13, s. 627.) 29 Kapital III, 1, 115, 297 til 298, 307 etc. (MEW 25, s. 146-147, 324-325, 335-336 etc.) At de forskjellige kapitalistgruppene som indu­ stri-, kjøpmannskapital etc. her er forskjellig stilt, forstår seg av seg selv. Forskjellene har imidlertid ikke utslagsgivende betydning for vårt problem 30 Ibid., III, 1, 425. (MEW 25, s. 454.) 28

64

alltid og vesensnødvendig det økonomiske liv fra enkeltkapitalistens standpunkt. Ut fra dette gir denne skarpe motsetning mellom den en­ kelte og den overmektige, upersonlige «naturlov» som beveger alt i samfunnet, seg av seg selv.31 Av dette følger ikke bare striden mellom enkeltinteresse og klasseinteresse i en konfliktsituasjon (som riktig­ nok sjelden pleier å bli så sterk i herskende klasser som den gjør i borgerskapet), men også den prinsipielle umulighet av teoretisk og praktisk å beherske de problemer som nødvendigvis springer ut av den kapitalistiske produksjons utvikling. «Denne plutselige forvandling av kredittsystemet til et monetært system føyer den teoretiske redsel til den praktiske panikk, og sirkulasjonens agenter skjelver overfor sine egne forholds ugjennomtrengelige hemmelighet,» sa Marx.32 Og denne redsel er ikke ubegrunnet, dvs. den er mer enn den enkelte kapita­ lists rådløshet i forhold til sin individuelle skjebne. Fakta og forhold som framkaller denne redsel trenger nemlig noe fram i borgerskapets bevissthet som de ikke - selv om de som factum brutum ikke totalt kan benekte eller fortrenge det - er i stand til å bevisstgjøre for seg selv. Bak slike fakta og forhold ligger nemlig som erkjennbar grunn at «selve kapitalen er den kapitalistiske produksjons virkelige skranke».33 Dersom kapitalistklassen ble denne erkjennelse bevisst, måtte den rett og slett oppheve seg selv. Slik blir den kapitalistiske produksjons objektive skranker til skran­ ker for borgerskapets klassebevissthet. De eldre naturmessig-«konservative» former for herredømme lar produksjonsformene til brede lag av de som de hersker over, forbli urørte,34 og de virker derfor over­ veiende tradisjonsbevarende og ikke revolusjonerende. Da kapitalismen i motsetning til disse er en revolusjonerende produksjonsform par exellence, så kommer denne nødvendighet av ikke å ha bevissthet om systemets objektive økonomiske skranke til uttrykk som indre, dia­ lektisk motsigelse i klassebevisstheten. Dvs. borgerskapets klassebevisst­ het er formelt innstilt på økonomisk bevissthet. Ja, den høyeste grad av ubevissthet — den krasseste form for «feilaktig bevissthet» — ma­ nifesterer seg alltid i økning av skinnet av at de økonomiske feno­ mener blir behersket bevissthetsmessig. Sett fra bevissthetens forhold til de samfunnsmessige fenomeners helhet kommer denne motsigelse til uttrykk som den uopphevbare motsetning mellom ideologi og øko­

31 Om det jfr. artikkelen «Rosa Luxemburg som marxist». 32 Zur Kritik, 148. (MEW 13, s. 123.) 33 Kapital III, 1, 231, også ibid. 242. (MEW 25, s. 260, også ibid. s. 269 -270.) 34 Dette gjelder f.eks. for primitive former for skattedannelse. Jfr. Kapi­ tal I, 94 (MEW 23, s. 144) og selv for visse ytringsformer for den (relativt) «førkapitalistiske» kjøpmannskapital. Jfr. om det Kapital III, 1, 319 (MEW 25, s. 347). 65

nomisk grunnlag. Denne klassebevissthets dialektikk beror på den uopphevbare motsetning mellom (kapitalistisk) individ i samsvar med den enkelte kapitalists skjema, og «naturlovmessig»-nødvendig utvikling, dvs. en utvikling som det prinsipielt ikke er mulig for bevisstheten å beherske. Denne dialektikk bringer dermed teori og praksis i en uover­ stigelig motsetning til hverandre. Men det på en måte som ikke tillater noen hvilende dualisme, men som stadig streber mot å forene de ad­ skilte prinsipper, som stadig på nytt frambringer en pendling mellom «feilaktig» forening og katastrofal adskillelse. Denne indre dialektiske selvmotsigelse i borgerskapets klassebevissthet blir enda mer skjerpet gjennom at den kapitalistiske produksjonsord­ nings objektive skranke ikke forblir i en tilstand av ren negativitet, at den ikke bare «naturlovmessig» framkaller krisene som det ikke er mulig for bevisstheten å oppfatte, men den får en egen bevisst og handlende form: proletariatet. De fleste «normale» perspektiviske for­ skyvninger i betraktningen av samfunnets økonomiske struktur, som oppstår fra kapitalistens synsvinkel, beveget seg i en retning som «fordunklet og mystifiserte merverdiens virkelige opprinnelse».35 Mens denne fordunkling i den «normale», rent teoretiske adferd bare ram­ mer kapitalens organiske sammensetning, arbeidsgiverens stilling i pro­ duksjonsprosessen, rentens økonomiske funksjon osv., altså bare viser den manglende evne til å se de virkelige drivkreftene under fenomenenes overflate, så gjelder den - når den forvandles til praksis det kapitalistiske samfunns sentrale grunnleggende faktum: klassekam­ pen. I klassekampen trer imidlertid alle disse krefter som ellers er skjult under det økonomiske livs overflate - og som blikkene til kapi­ talistene og deres teoretiske talsmenn er festet til som var de fortryl­ let - fram på en slik måte at det er umulig ikke å få øye på dem. Dette skjer i så stor grad at til og med i kapitalismens vekstfase, da proletariatets klassekamp ennå bare ytret seg i form av spontantvoldsomme eksplosjoner, ble klassekampens faktum anerkjent som det historiske livs grunnleggende faktum selv av ideologiske representanter for den oppadstrebende klasse (Marat, også senere historikere som Mignet osv.). Idet dette den kapitalistiske utviklings ubevisst-revolusjonære prinsipp blir trukket inn i den samfunnsmessige bevissthet gjen­ nom proletariatets teori og praksis, blir borgerskapet trengt inn i en bevisst defensiv. Den dialektiske motsigelse i borgerskapets «feilaktige» bevissthet skjerpes: den «feilaktige» bevissthet blir til bevissthetens falskhet. Den motsigelse som til å begynne med bare var til stede objektivt blir også subjektiv. Det teoretiske problem blir til en moralsk adferd som øver en avgjørende innflytelse på alle klassers politiske holdninger i alle livssituasjoner og -spørsmål. 35 Kapital III, 1, 146 og ibid. 132, 366 til 369, 377 etc. (MEW 25, s. 177 og ibid. 162-163, 393 til 397,404 etc.)

66

Denne borgerskapets situasjon bestemmer klassebevissthetens funk­ sjon i dets kamp om herredømmet i samfunnet. Da borgerskapets herredømme virkelig omfatter hele samfunnet, da det faktisk streber etter å organisere hele samfunnet i samsvar med sine interesser og del­ vis også har virkeliggjort dette, så måtte dette såvel skape en lukket økonomisk, stats- og samfunnslære (noe som allerede i og for seg for­ utsetter og innebærer «verdensanskuelse») som også å bygge opp og bevisstgjøre i seg troen på at det er kallet til å herske over og orga­ nisere samfunnet på denne måte. Det dialektisk-tragiske i borger­ skapets klassemessige situasjon viser seg i at det ikke bare ligger i deres interesse, men at det til og med er uomgjengelig nødvendig for det at det i hvert enkeltspørsmål i så stor grad som mulig blir klar over klasseinteressene som er forbundet med det, men at det må bli skjebnesvangert for borgerskapet når det utvider denne samme klar­ het til spørsmålet om helheten. Dette har framfor alt sin grunn i at borgerskapets herredømme bare kan være et minoritetsherredømme. Da dets herredømme ikke bare blir utøvd av, men også i en minoritets interesse, blir det en uomgjengelig forutsetning for borgerregimets be­ ståen at de andre klasser blir lurt, at de forblir i deres uklare klasse­ bevissthet. (Man kan bare tenke på læren om staten, som står «over» klassemotsetningene, på «upartisk» rettsvesen osv.) Men det er også en livsnødvendighet for borgerskapet at det borgerlige samfunns vesen blir tilslørt. Med tiltakende klarhet om det, avsløres nemlig denne samfunnsordnings indre, uoppløselige motsigelser i stadig større grad, og stiller dens tilhengere overfor valget enten bevisst å lukke seg for den voksende innsikt, eller å undertrykke alle moralske instinkter i seg for også moralsk å kunne si ja til et økonomisk system som man allerede har sagt ja til interessemessig. Uten å overvurdere den faktiske betydningen av slike ideologiske momenter må det likevel slåes fast at en klasses kampkraft er desto større jo bedre samvittighet den har i troen på sitt eget kall, med jo mer ubrutt instinkt den er i stand til å trenge gjennom alle fenomener i samsvar med sine interesser. Borgerskapets ideologiske historie er nå - fra et meget tidlig utviklingsnivå av, hvor man bare kan tenke på Sismondis kritikk av den klassiske økonomi, på den tyske kritikk av naturretten, på den tidlige Carlyle osv. - ikke noe annet enn en for­ tvilet kamp mot å få innsikt i det sanne vesen til det samfunn som det har skapt, mot den virkelige bevissthet som svarer til dets klassemes­ sige situasjon. Når Det kommunistiske manifest framhever at borger­ skapet produserer sin egen banemann, så er ikke dette riktig bare i økonomisk henseende, men også ideologisk. Hele den borgerlige viten­ skap i det 19. århundre har gjort de største anstrengelser for å tilsløre grunnlaget for det borgerlige samfunn. Ingenting har forblitt uforsøkt i denne retning; fra de største forfalskninger av fakta til «sublime»

67

teorier om historiens, statens osv. «vesen». Forgjeves. Århundrets slutt har allerede fullført avgjørelsen i den mer utviklede vitenskap (og i samsvar med det i bevisstheten til de kapitalistiske ledersjikt). Dette viser seg helt klart i det at borgerskapet i stigende grad opptar tanken om bevisst organisering i sin bevissthet. Først foregikk det en stadig voksende konsentrasjon i aksjeselskapene, i kartellene, i truster osv. Konsentrasjonen har riktignok organisatorisk stadig klarere påvist kapitalens samfunnsmessige karakter, men uten å rokke ved det faktum at produksjonen foregår anarkistisk, snarere bare for å gi enkeltkapitalister som er blitt gigantisk store relative monopolstillinger. Den har altså riktignok svært energisk gjort kapitalens samfunnsmessige karak­ ter objektivt gjeldende, men har likevel latt den bli helt ubevisst for kapitalistklassen, ja, gjennom dette skinn av å ha overvunnet produksjonsanarkiet har den til og med avsporet deres bevissthet enda mer når det gjelder evnen til virkelig å erkjenne situasjonen. Krigens og etterkrigstidas kriser har imidlertid drevet denne utvikling enda videre, «planøkonomien» har i det minste trengt inn i bevisstheten til bor­ gerskapets mest framskredne elementer. Riktignok i første omgang bare i ganske smale lag og også der snarere som teoretisk eksperiment enn som et praktisk redningsforsøk ut av krisens blindgate. Den gryende kapitalisme anså enhver form for samfunnsmessig organisering for å være «et inngrep i den enkelte kapitalists ukrenkelige eiendomsrett, rett og selvtillagte 'genialitet’».36 Når vi imidlertid sammenlikner denne gryende kapitalismes bevissthetstilstand med den hvor man søker å ut­ likne økonomisk mellom «planøkonomien» og borgerskapets klasse­ interesser, så er det åpenbart at borgerskapets klassebevissthet har kapitulert overfor proletariatets klassebevissthet. Selvsagt mener selv den del av borgerskapet som godtar planøkonomien noe annet med den enn proletariatet: nettopp det siste forsøk på å redde kapitalis­ men gjennom den ytterste tilspissing av dens indre motsigelse. Men til tross for det har det likevel her oppgitt sin teoretiske posisjon. (Og det er et selsomt motstykke til dette at enkelte deler av proletariatet nett­ opp i dette øyeblikk i sin tur kapitulerer for borgerskapet, idet det gjør borgerskapets - problematiske - organisasjonsform til sin egen.) Men dermed har hele den borgerlige klasses eksistens - og som dens uttrykk den borgerlige kultur - kommet inn i den mest alvorlige krise. På den ene side den grenseløse ufruktbarhet til en ideologi som er avskåret fra livet, et mer eller mindre bevisst forsøk på forfalskning, på den andre side den likeså fryktelige tomhet til en kynisme som selv allerede er verdenshistorisk overbevist om sin egen eksistens indre innholdsløshet, og bare forsvarer sin nakne eksistens, sin nakne egoistiske interesse. Denne ideologiske krise er et sikkert

36 Kapital I, 321. (MEW 23, s. 377.)

68

tegn på forfall. Klassen er allerede trengt på defensiven, den kjemper allerede bare for selvoppholdelse (selv om dens kampmetoder måtte være aldri så aggressive). Den har ugjenkallelig mistet kraften til å føre. 4.

I denne kamp om bevisstheten tilkommer det den historiske materia­ lisme en avgjørende rolle. Såvel i økonomisk som i ideologisk hen­ seende er proletariat og borgerskap klasser som nødvendigvis betin­ ger hverandre. Den samme prosess som fra borgerskapets standpunkt framtrer som en oppløsningsprosess, som en permanent krise, betyr for proletariatet, også i form av krise, en oppsamling av krefter, spring­ brettet til seieren. Ideologisk betyr dette så mye som at den samme tiltakende innsikt i samfunnets vesen, hvor borgerskapets langsomme dødskamp speiler seg, betyr en stadig tilvekst i makt for proletariatet. For proletariatet er sannheten et våpen som bringer seier, og den brin­ ger mer seier jo mer hensynsløs den er. Det fortvilelsens mot som borgerskapets vitenskap bekjemper den historiske materialisme med, blir dermed forståelig: så snart den blir tvunget til å stille seg på dette grunnlag ideologisk, er den fortapt. Dermed blir det imidlertid samtidig forståelig hvorfor den riktige innsikt i samfunnets vesen for prole­ tariatet, og bare for proletariatet, blir en maktfaktor av aller første rang, ja, kanskje rett og slett blir det avgjørende våpen. Vulgærmarxistene har alltid oversett denne enestående funksjon som bevisstheten har i proletariatets klassekamp, og i stedet for den store prinsipielle kamp som griper tilbake til de siste spørsmål i den objektive økonomiske prosess, har de satt en smålig «realpolitikk». Na­ turligvis må proletariatet gå ut fra de fakta som foreligger i den aktu­ elle situasjon. Det skiller seg imidlertid fra de andre klasser ved at det ikke blir stående ved de enkelte historiske begivenheter, ikke bare lar seg drive fram av dem, men selv utgjør drivkraftens vesen. Og idet proletariatet står i sentrum av den samfunnsmessige utviklingsprosess, virker dets handlinger avgjørende inn på denne. Idet vulgærmarxistene fjerner seg fra dette sentrale utgangspunkt, fra den proletariske klassebevissthetens metodiske utgangspunkt, stiller de seg på borgerskapets bevissthetsnivå. Og at borgerskapet må være proletariatet såvel øko­ nomisk som ideologisk overlegent på dette nivå, på borgerskapets eget kampområde, kan bare overraske en vulgærmarxist. Men det er også bare han som ut fra dette faktum, som utelukkende skyldes hans inn­ stilling, kan trekke den slutning at borgerskapet er overlegent rent generelt. For det er selvsagt at borgerskapet - hvis man nå ser helt bort fra dets virkelige maktmidler - her har større kunnskap, rutine osv. til rådighet. Det er heller ikke noe overraskende i at borger69

skapet uten egen fortjeneste kommer i en overlegen posisjon når mot­ standeren godtar dets grunnleggende oppfatninger. Proletariatets over­ legenhet over borgerskapet - som ellers er det overlegent i ethvert in­ tellektuelt, organisatorisk osv. henseende - ligger utelukkende i dets evne til å betrakte samfunnet fra sentrum, som en sammenhengende helhet, og derfor er i stand til å handle sentralt på en måte som forandrer virkeligheten. For proletariatets klassebevissthet faller teori og praksis sammen, og det kan derfor bevisst kaste sine egne hand­ linger som avgjørende moment i den historiske utviklings vektskål. Når vulgærmarxistene river denne enhet i stykker, så river de over den nerve som knytter den proletariske teori sammen med den proletariske handling til en enhet. De setter teorien tilbake til en «vitenskapelig» behandling av den samfunnsmessige utviklings symptomer, og praksis gjør de til en holdningsløs rutine uten mål, som de lar ledes av de enkelte begivenheter i en prosess som de metodisk oppgir å beherske tankemessig. Den klassebevissthet som oppstår på grunnlag av denne posisjon, må framvise den samme indre struktur som borgerskapets. Når de samme dialektiske motsigelser av utviklingens tvang her blir drevet fram på bevissthetens overflate, så blir konsekvensen av dem enda mer skjebne­ svanger for proletariatet enn for borgerskapet. Den «feilaktige» bevissthets selvbedrag som oppstår i borgerskapet, er nemlig med alle dens dialektiske motsigelser, med all sin objektive feilaktighet, i det minste i harmoni med den klassemessige situasjon. Den kan riktignok ikke redde det fra undergangen, fra den stadige tilspissing av disse motsigelser, men den kan likevel gi det indre muligheter til å kjempe videre, indre forutsetninger for suksesser, selv om de er forbigående. I proletariatet er ikke bare en slik bevissthet beheftet med disse indre (borgerlige) motsigelser, men den strider også mot de nødven­ dige handlinger som proletariatet - uansett hva det måtte tenke om det - blir drevet til av den økonomiske situasjon. Proletariatet må handle proletarisk, men dets egen vulgærmarxistiske teori sperrer utsynet til den riktige vei. Og denne dialektiske motsigelse mellom objektivt-økonomisk nødvendig proletarisk handling og vulgærmarxistisk (borgerlig) teori vokser stadig. Dvs. den fremmende, henholdsvis hemmende betydning som den riktige eller feilaktige teori har, vok­ ser etter hvert som de avgjørende kamper i krigen mellom klassene innebærer nettopp at de gjenstandsmessige forhold menneskene imel­ lom, at tingliggjøringene begynner å avgi sin makt til menneskene. Jo nærmere denne prosess kommer sitt mål, jo større betydning får proletariatets bevissthet om sitt historiske kall, dets klassebevissthet; jo sterkere og mer umiddelbart må denne bestemme alle dets handlin­ ger. Drivkreftenes blinde makt leder nemlig bare så lenge «auto­ matisk» mot proletariatets målsetting, opphevelsen av seg selv, som 70

dette punkt ikke er innen rekkevidde. Dersom øyeblikket for over­ gangen til «frihetens rike» er objektivt gitt, så ytrer dette seg nettopp i at de blinde krefter virkelig blindt - med stadig voksende, tilsyne­ latende uimotståelig kraft - driver mot avgrunnen, og det er bare proletariatets bevisste vilje som kan beskytte menneskeheten mot en katastrofe. Uttrykt på en annen måte: dersom kapitalismens endelige økonomiske krise har inntrådt, så avhenger revolusjonens skjebne (og med den menneskehetens skjebne) av proletariatets ideologiske moden­ het, av dets klassebevissthet. Dermed er den særegne funksjon som klassebevisstheten har for pro­ letariatet i motsetning til den funksjon den har for andre klasser be­ stemt. Nettopp fordi proletariatet umulig kan frigjøre seg som klasse uten å avskaffe klassesamfunnet overhodet, må dets bevissthet - den siste klassebevissthet i menneskehetens historie - på den ene side falle sammen med avsløringen av samfunnets vesen, og på den andre side bli en stadig fastere enhet av teori og praksis. For proletariatet er dets «ideologi» ikke noen fane som det kjemper under, ikke noe skalkeskjul for de egentlige målsettinger, men selve målsettingen og våpenet. Enhver uprinsipiell eller prinsippløs taktikk fra proletariatets side nedverdiger den historiske materialisme til bare å bli en «ideologi», påtvinger proletariatet en borgerlig (eller småborgerlig) kampmetode, berøver det dets beste krefter, idet den tilviser dets klassebevissthet bare å ha en ledsagende eller hemmende (altså hemmende for proletariatet) rolle til en borgerlig bevissthet, i stedet for den framoverdrivende funksjon som en proletarisk bevissthet har. 5. Like så enkelt som forholdet mellom klassebevissthet og klassemessig situasjon er for proletariatet ifølge sakens vesen, like store hindringer stiller det seg i veien for virkeliggjøringen av denne bevissthet i virke­ ligheten. Her kommer i første rekke mangelen på enhet innenfor selve bevisstheten i betraktning. Til tross for at samfunnet representerer noe strengt enhetlig og dets utviklingsprosess likeledes er en enhetlig prosess, så framstår begge deler for menneskenes bevissthet, ikke som en enhet, men som et mangfold av ting og krefter som er uavhengige av hverandre. Dette er særlig tilfelle for de mennesker som ble født inn i den kapitalistiske tingliggjøring som en naturlig omverden. Den mest påfallende og konsekvensrike spalting av den proletariske klassebevissthet viser seg i adskillelsen av den økonomiske kamp fra den politiske. Marx37 har gjentatte ganger pekt på utillateligheten av ienne adskillelse og pekt på hvordan det ligger i alle økonomiske kam37 Eiend der Philosophie 164. (MEW 4, s. 182.) Briefe und Ausziige aus Briefen an F. A. Sorge und andere, 42, osv. (MEW 33, s. 332 - 333.)

71

pers vesen at de forvandles til politisk kamp (og omvendt), og like­ vel var det til og med umulig å renske ut denne oppfatning fra prole­ tariatets teori. Grunnen til at klassebevisstheten på denne måte har av­ veket fra seg selv, har sin begrunnelse i den dialektiske motsetning mellom den enkelte målsetting og det endelige mål, altså i siste instans i den dialektiske motsetning innen den proletariske revolusjon selv. De klasser som i tidligere samfunn ble kalt til å herske, og derfor var i stand til å gjennomføre seierrike revolusjoner, sto subjektivt overfor en lettere oppgave nettopp på grunn av deres klassebevissthets utilstrek­ kelighet i forhold til den objektive økonomiske struktur, altså fordi de ikke var klar over deres egen funksjon i den samfunnsmessige utvik­ lingsprosess. De måtte bare tvinge gjennom sine umiddelbare interesser med den makt de hadde til rådighet. Den samfunnsmessige betydning av deres handlinger forble skjult for dem selv og overlatt til «fornuf­ tens list» som bodde i utviklingsprosessen. Da imidlertid proletariatet av historien er blitt pålagt oppgaven å forvandle samfunnet bevisst, må den dialektiske motsigelse mellom umiddelbar interesse og ende­ lig mål, mellom det enkelte moment og helheten, oppstå i dets klasse­ bevissthet. Prosessens enkelte moment - den konkrete situasjon med dens konkrete krav - er nemlig ifølge sitt vesen immanent i det aktuelle kapitalistiske samfunn, er underlagt dets lover og er under­ kastet dets økonomiske struktur. Først når det enkelte moment blir føyd inn i et helhetssyn på prosessen - gjennom å sette det i for­ bindelse med det endelige mål - viser det konkret og bevisst ut over det kapitalistiske samfunn, først da blir det revolusjonært. Det inne­ bærer imidlertid subjektivt for proletariatets klassebevissthet at det dialektiske forhold mellom umiddelbar interesse og objektiv innvirkning på samfunnets helhet blir lagt i selve bevisstheten til proletariatet, i stedet for å foregå som en rent objektiv prosess hinsides den (tilregnede) bevissthet slik det har skjedd for alle tidligere klasser. Proletariatets revolusjonære seier er altså ikke, slik som for de tidligere klasser, den umiddelbare realisering av klassens samfunnsmessig gitte væren, men som allerede den unge Marx har erkjent og sterkt framhevet: dens egen opphevelse. Det kommunistiske manifest formulerer denne for­ skjell på følgende måte: «Alle tidligere klasser som erobret herredøm­ met forsøkte å sikre de livsvilkår som de allerede hadde oppnådd ved å pålegge hele samfunnet betingelsene for deres erverv. Proletarene kan bare erobre de samfunnsmessige produktivkrefter idet de avskaffer deres egen hittidige ervervsmåte og dermed hele den tidligere er­ vervsmåte (uthevet av meg).» Den indre dialektikk i den klassemessige situasjon vanskeliggjør på den ene side utviklingen av den proletariske klassebevissthet i motsetning til borgerskapets, som ved utfoldelsen av deres klassebevissthet kunne feste seg ved fenomenenes overflate, og bli stående i den mest rå og abstrakte empiri, mens det for proletariatet 72

allerede på meget primitive trinn i dets utvikling var et elementært påbud i dets klassekamp at det måtte gå ut over det umiddelbart gitte. (Dette betoner Marx38 allerede i sine bemerkninger om det schlesiske veveropprør.) Proletariatets klassemessige situasjon bringer mot­ sigelsen inn i selve dets bevissthet, mens de motsigelser som oppstår for borgerskapet ut fra dets klassemessige situasjon, må framtre som ytre skranker for dets bevissthet. På den andre side innebærer imidlertid denne motsigelse at den «feilaktige» bevissthet har en helt annen funksjon i proletariatets utvikling enn hos noen tidligere klasse. Mens nemlig selv riktige konstateringer av enkelte saksforhold eller mo­ menter i utviklingen av borgerskapets klassebevissthet, avdekket skran­ ker i bevisstheten når de ble satt i forbindelse med samfunnets helhet, avslørte seg som «feilaktig» bevissthet, så ligger det selv i proletariatets «feilaktige» bevissthet, selv i dets saklige feil, en intensjon i retning av det riktige. I den forbindelse er det tilstrekkelig å henvise til utopistenes samfunnskritikk eller til den - proletarisk-revolusjonære - videreut­ vikling av Ricardos teori. Engels39 framhever energisk om den siste at den er «økonomisk formelt feilaktig», men tilføyde imidlertid straks: «Det som er økonomisk-formelt feilaktig, kan allikevel derfor være verdenshistorisk riktig ... Bak den formelle økonomiske uriktighet kan det altså være skjult et meget riktig økonomisk innhold.» Først gjen­ nom dette blir det mulig å løse motsigelsen i proletariatets klasse­ bevissthet, og den blir samtidig til bevisst faktor i historien. Den objektive intensjon i retning av det riktige, som også er iboende i proletariatets «feilaktige» bevissthet, innebærer nemlig ikke på noen måte at denne nå - uten aktiv medvirkning fra proletariatet - kunne tre fram i lyset av seg selv. Tvert om. Bare gjennom å høyne bevisst­ heten, gjennom bevisst handling og bevisst selvkritikk går intensjonen i retning av det riktige, når den kvitter seg med sine feilaktige tilsløringer, over fra bare å være en intensjon til virkelig riktig, historisk betydelig og samfunnsmessig omveltende erkjennelse. Denne ville være umulig dersom ikke denne objektive intensjon lå til grunn for den. Her bekreftes Marx’40 uttalelse om at «menneskeheten bare gir seg selv oppgaver som den kan løse». Men her er det også bare muligheten som er gitt. Selve løsningen kan bare være frukten av proletariatets bevisste handling. Den samme bevissthetsstruktur som proletariatets historiske kall beror på - det at den peker ut over det bestående samfunn - frambringer den dialektiske motsetning i den. Det som hos andre klasser framtrer som motsetning mellom klasseinteresse og sam­ funnsinteresse, mellom individuell handling og dens samfunnsmessige følger osv., altså som bevissthetens ytre skranker, blir her forlagt 38 Nachlass II, 54. (MEW 1, s. 404.) 39 Forordet til Eiend der Philosophie, IX-X. (MEW 4, s. 561.) 40 Zur Kritik, LVI. (MEW 13, s. 9.) 5. Lukåcs

73

som motsetning mellom øyeblikkelige interesser og endelige mål - til selve den proletariske klassebevissthets indre. Det er følgelig den indre overvinnelse av denne dialektiske motsetning som muliggjør proletaria­ tets ytre seier i klassekampen. Nettopp denne motsetning åpner imidlertid veien til forståelsen av at - som det ble framhevet i mottoet - klassebevissthet ikke er de enkelte proletarers psykologiske bevissthet eller alle proletarers massepsykologiske bevissthet, men meningen med klassens historiske situa­ sjon som er blitt bevisst. Den øyeblikkelige enkeltinteresse, som denne mening til enhver tid materialiserer seg i, og som aldri må neglisje­ res dersom ikke proletariatets klassekamp skal bli satt tilbake til utopismens mest primitive stadium, kan nemlig ha en dobbelt funk­ sjon: enten å være et skritt i retning av målet eller å tildekke målet. Hvilken av de to det vil bli avhenger utelukkende av proletariatets klassebevissthet og ikke av seier eller nederlag i den enkelte kamp. Marx advarte allerede meget tidlig mot den fare som særlig ligger i den «økonomiske» fagforeningskampen.41 «Samtidig må ikke arbeider­ ne... overdrive det endelige resultat av denne kamp for seg selv. De må ikke glemme at de kjemper mot symptomer..., at de anvender smertestillende middel, men at de ikke helbreder sykdommen. Derfor burde de ikke gå fullstendig opp i denne uunngåelige geriljakrigen.... i stedet for samtidig å arbeide for å forvandle den og benytte sin organiserte kraft som en brekkstang for den endelige frigjøring av de arbeidende klasser, dvs. den endelige avskaffelse av lønnssystemet.» Kilden til enhver opportunisme ligger nettopp i at den går ut ifra symptomene og ikke fra årsakene, fra delene og ikke fra helheten, fra symptomene og ikke fra saken selv. Den ligger i at den i den enkelte interesse og kampen for den ikke ser et oppdragelsesmiddel for sluttkampen, hvis avgjørelse avhenger av tilnærmingen av den psykologiske bevissthet til den tilregnede, men ser noe som er verdifullt i og for seg selv, eller i det minste noe som i og for seg fører henimot målet, at den - kort sagt - forveksler proletarenes faktiske psykologiske bevissthetstilstand med proletariatets klassebevissthet. Det praktisk skjebnesvangre i denne forveksling viser seg i at prole­ tariatet som en følge av den ofte viser en mye mindre enhet og fasthet enn de objektivt-økonomiske tendensers enhet skulle tilsi. Den virkelig praktiske klassebevissthets styrke og overlegenhet ligger nettopp i evnen til bak den økonomiske prosess’ splittende symptomer å få øye på dens enhet i hele samfunnets utvikling. En slik helhetsbevegelse kan imidler­ tid - i kapitalismens tidsalder - ennå ikke framvise noen umiddelbar enhet i sine ytre framtredelsesformer. Det økonomiske grunnlaget for en verdensomfattende krise er ganske visst enhetlig, og som sådan er den mulig å oppfatte som økonomisk enhetlig. Men dens framtredelsesformer 41 Lohn, Preis und Profit, 46-47. (MEW 16, s. 152.)

74

i rom og tid vil bestå av fenomener som opptrer skilt fra hverandre så­ vel i rom som i tid, ikke bare i de forskjellige land, men også innen de forskjellige produksjonsgrener i det enkelte land. Når nå den borgerlige tenkning «forvandler de forskjellige deler av samfunnet til like mange selvstendige samfunn»,42 så begår den riktignok en alvorlig feil, men de umiddelbare praktiske følgene av denne feilaktige teori er imidlertid fullt ut i samsvar med de kapitalistiske klasseinteresser. Den borgerlige klasse er riktignok på den ene side allment-teoretisk uten evner til å nå len­ ger enn til en forståelse av enkeltheter og symptomer ved den økono­ miske prosess (i siste instans er de også dømt til å lide nederlag på det praktiske område på grunn av denne evneløshet). På den annen side er det imidlertid uendelig viktig for borgerskapet også å påtvinge proletariatet denne måte å opptre på i det daglige livs umiddelbare praktiske handlinger. I dette tilfelle og bare i dette tilfelle kommer nemlig borgerskapets organisatoriske osv. overlegenhet klart til ut­ trykk, mens proletariatets organisasjon som arter seg helt annerledes, dets organiserbarhet som klasse ikke kan gjøre seg praktisk gjel­ dende. Jo lenger kapitalismens økonomiske krise utvikler seg, desto klarere framtrer enheten i den økonomiske prosess, og det blir derfor også mulig å erkjenne denne praktisk. Denne er riktignok også tilstede i de såkalte normale tider, og det var altså mulig å erkjenne den ut fra proletariatets klassestandpunkt, men avstanden mellom framtredelsesformen og den siste grunn var likevel for stor til å kunne føre til praktiske konsekvenser for proletariatets handlinger. Dette forandrer seg avgjørende i krisetider. Hele prosessens enhet er rykket håndgripe­ lig nær. Og det i så stor grad at kapitalismens teori ikke fullt ut er i stand til å unngå den, selv om det aldri blir mulig for den å erkjenne denne adekvat. I denne situasjon avhenger proletariatets skjebne og med det hele menneskehetens utvikling av om proletariatet vil gjøre dette eneste mulige skritt, som nå også er blitt objektivt mulig, eller ikke. For selv om krisens enkelte symptomer opptrer adskilt (etter land, etter produksjonsgrener, som «økonomiske» eller «politiske» kriser osv.), selv om refleksen i arbeidernes umiddelbare, psykologiske bevissthet til­ svarende har en isolert karakter, så er det likevel mulig og nødvendig at man allerede i dag går ut over denne bevissthet. Og nødvendigheten av dette blir instinktivt følt av stadig voksende lag i proletariatet. Fram til den akutte krise var det - tilsynelatende - den opportunistiske teoris eneste funksjon at den bremset på den objektive utvikling. Denne slår nå inn på den direkte motsatte vei. Den forsøker nå å forhindre at den proletariske klassebevissthet utvikler seg videre fra dens rene psykologiske gitthet til at den tilsvarer den objektive helhetsutvikling, den forsøker å undertrykke proletariatets klassebevisshet på den psykologiske gitthets nivå, og slik gi den videre utvikling av klasse42 Eiend der Philosophie, 92. (MEW 4, s. 131.)

75

bevisstheten som til nå bare har foregått instinktivt, en annen retning. Så lenge den praktiske mulighet til å forene den proletariske klasse­ bevissthet ikke var objektivt-økonomisk gitt, kunne denne teori ennå - med en del velbehag - betraktes som en feil, men i denne situasjon antar den karakter av å være bevisst bedrageri (uansett om dens talsmenn er seg dette - psykologisk - bevisst eller ikke). Overfor pro­ letariatet oppfyller den den samme funksjon som den kapitalistiske teori alltid har hatt: den bakvasker den riktige oppfatning av den økono­ miske helhetssituasjon, proletariatets riktige klassebevissthet - og dens organiserte form: det kommunistiske parti - som noe uvirkelig, som noe som er fiendtlig i forhold til arbeidernes «sanne» (umiddelbare, isolert nasjonale eller yrkesmessige) interesser, som et prinsipp som er fremmed for deres «ekte» (psykologisk) gitte bevissthet. Selv om ikke klassebevisstheten har noen psykologisk realitet, så er den allikevel ikke noen ren fiksjon. Den uendelig pinefulle utvikling av den proletariske revolusjon, alle dens tilbakeslag, dens evige tilbakevenden til utgangspunktet, dens stadige selvkritikk som Marx snak­ ker om i det berømte stedet i Brumaire, finner nettopp sin forklaring i dens virkelighet. Det er bare proletariatets bevissthet som kan peke på en vei ut av kri­ sen. Så lenge denne bevissthet ikke er der forblir krisen permanent, ven­ der den tilbake til sitt utgangspunkt, gjentar situasjonen, inntil histo­ riens anskuelsesundervisning endelig etter uendelige lidelser, etter fryk­ telige omveier fullbyrder bevissthetsprosessen hos proletariatet, og der­ med gir det ledelsen av historien i hendene. Proletariatet har imidlertid ikke noe valg. Det må, som Marx43 sier, ikke bare bli til en klasse «overfor kapitalen», men også «for seg selv»; dvs. at den økonomiske nødvendighet av dets klassekamp må heves opp til bevisst vilje, til virk­ som klassebevissthet. Klassekamp-pasifistene og -humanistene, som vil­ let eller uvillet arbeider for å forsinke denne prosess som i alle tilfeller vil bli langsom, smertefull og full av kriser, ville selv bli forferdet der­ som de innså hvike lidelser de påla proletariatet gjennom å forlenge denne anskuelsesundervisning. Proletariatet kan nemlig ikke unndra seg sitt kall. Det det gjelder er hvor mye det ennå må lide før det når fram til ideologisk modenhet, til riktig erkjennelse av den klassemessige situasjon, til klassebevissthet. Denne vingling og uklarhet er ganske visst et av det borgerlige samfunns krisesymptomer. Som et produkt av kapitalismen må prole­ tariatet nødvendigvis være underkastet eksistensformen til den som har frambrakt det. Denne eksistensform er allmenngyldigheten, tingliggjørin­ gen. Det er riktig at proletariatet representerer en kritikk, en fornek­ telse av disse livsformer bare gjennom det at det eksisterer. Men før kapitalismens krise fullbyrdes, før proletariatet selv har klart å gjen43 Eiend der Philosophie, 162. (MEW 4, s. 181.)

76

nomskue denne krise til fullkommenhet, før det har nådd fram til den virkelige klassebevissthet, er det bare en kritikk av tingliggjøringen, og som sådan hever det seg bare negativt over det negerte. Ja, når kritikken ikke kan komme lenger enn til den rene negasjon av en del, når den ikke i det minste tar sikte på totaliteten, da går den overhodet ikke ut over det negerte, noe som f.eks. de fleste fagforeningsfolks småborgerlighet viser. Denne rene kritikk, denne kritikk fra kapitalismens standpunkt er mest påfallende i adskillelsen av de forskjellige kampområder. Bare det faktum at det blir foretatt en slik adskillelse viser at proletariatets bevissthet foreløpig ligger under for tingliggjøringen. Selv om det selvsagt er lettere for proletariatet å gjennomskue det umen­ neskelige i sin klassemessige situasjon i økonomisk henseende enn i politisk, og i politisk henseende igjen lettere enn kulturelt, så peker alle disse adskillelser nettopp på de kapitalistiske livsformers ubrutte makt hos proletariatet selv. I de to ekstremer - rå empirisme og abstrakt utopisme - må den tingliggjorte bevissthet samtidig forbli fanget på den samme håpløse måte. Bevisstheten blir dermed enten en fullstendig passiv tilskuer til tingenes lovmessige bevegelser, som den ikke under noen omstendig­ heter kan gripe inn i, eller den betrakter seg selv som en makt som etter eget - subjektivt - forgodtbefinnende er i stand til å mestre tingenes bevegelser som i seg selv er uten mening. Opportunistenes rå empirisme har vi allerede lært å kjenne i dens forhold til proletariatets klassebevissthet. Nå gjelder det å begripe utopismens funksjon som vesenskjennetegn på klassebevissthetens indre gradering. (Den rent me­ todologiske adskillelse som her er foretatt mellom empirisme og utop­ isme betyr ikke på noen måte at de ikke kan forene seg i enkelte retninger og til og med i enkelte individer. Tvert om. De forekommer meget ofte sammen, og det er også en indre sammenheng mellom dem.) De filosofiske bestrebelser til den unge Marx gikk for en stor del ut på å komme fram til den riktige oppfatning av bevissthetens rolle i historien. I den forbindelse tilbakeviste han de forskjellige feilaktige bevissthetslærer (såvel hegelskolens «idealistiske» som Feuerbachs «ma­ terialistiske»). Allerede «brevvekslingen av 1843» oppfatter bevissthe­ ten som iboende i utviklingen. Bevisstheten ligger ikke hinsides den virkelige historiske utvikling. Den må ikke først bringes inn i verden av filosofen, han har altså ikke rett til hovmodig å se ned på verdens små stridigheter og forakte dem. «Vi viser den (verden) bare hva den egentlig kjemper om, og bevisstheten er en ting som de må tilegne seg selv om de ikke vil.» Det gjelder bare at «man forklarer deres egne handlinger for dem».44 Den store polemikk mot Hegel45 i Den hel­ lige familie konsentrerer seg hovedsakelig om dette punkt. Hegels halv44 Nachlass I, 382. (MEW 1, s. 345.) 45 Jfr. artikkelen «Hva er ortodoks marxisme?»

77

het ligger i at han bare tilsynelatende lar den absolutte ånd virkelig lage historien. Hos hans elever blir denne bevissthetens hinsidighet i forhold til den virkelige historiske prosess, til en hovmodig - og reaksjonær - motsetning mellom «ånd» og masse. Marx kritiserer uten skånsel deres halvheter, absurditeter og tilbakefall bak det nivå som Hegel allerede hadde nådd. Den - aforistiske - kritikk av Feuerbach utgjør et komplement til denne. Bevissthetens dennesidighet som mate­ rialismen hadde nådd fram til, blir her igjen erkjent bare å representere et nivå i utviklingen, det «borgerlige samfunns» nivå, og opp mot det blir den «praktisk-kritiske virksomhet», «forandring av verden», satt som oppgave for bevisstheten. Dermed var det filosofiske grunnlaget lagt for et oppgjør med utopistene. I deres tenkning kommer nemlig den samme motsetning mellom samfunnsmessig bevegelse og bevissthet om denne til syne. Bevisstheten kommer fra det hinsidige til samfun­ net og fører det fra den feilaktige vei som det har fulgt til da, til den riktige. Den proletariske bevegelses uutviklede karakter tillater ikke at den i selve historien, i den måte som proletariatet organiserer seg som klasse, altså i proletariatets klassebevissthet, ser bæreren av utviklingen. Den er ennå ikke i stand til «å avlegge regnskap om det som foregår for dens øyne og gjøre seg til organ for det».46 Det ville imidlertid være en illusjon å tro at i og med denne kritikk av utopismen, i og med denne historiske erkjennelse av at en adferd som ikke lenger er utopisk er blitt objektivt mulig i forhold til den historiske utvikling, har man faktisk gjort seg ferdig med utopismen i proletariatets frigjøringskamp. Det er bare tilfelle i den grad som klassebevissthetens real-praktiske inngripen i historiens gang, og der­ med den praktiske gjennomskuelse av tingliggjøringen, er virkelig­ gjort. Altså bare for de nivåer i klassebevisstheten som har nådd fram til den virkelige enhet av teori og praksis slik Marx beskrev det. Dette skjer imidlertid ikke enhetlig og på en gang. Og her viser det seg ikke bare nasjonale eller «sosiale» graderinger, men også graderinger innen klassebevisstheten til de samme lag av arbeidere. Adskillelsen av økonomi og politikk er det mest betegnende og samtidig viktigste til­ felle av dette. Det viser seg at det finnes lag innen proletariatet som fullt ut har det riktige klasseinstinkt med hensyn til sin økonomiske kamp, ja, som også kunne heve den til klassebevissthet, men som samtidig i f.eks. spørsmålet om staten forblir på et fullstendig utopisk standpunkt. At dette ikke innebærer noen mekanisk todeling, sier seg selv. Det utopistiske synet på politikkens funksjon må virke dialektisk til­ bake på synet på den økonomiske utvikling, særlig på synet på øko­ nomiens helhet (f.eks. syndikalismens revolusjonsteori). En kamp mot

46 Eiend der Philosophie, 109. (MEW 4, s. 143.) Jfr. også III, 3, i Det kommunistiske manifest. 78

hele det økonomiske system og en omorganisering av hele økonomien er nemlig umulig uten en virkelig innsikt i vekselvirkningen mellom politikk og økonomi. På dette nivå er det de umiddelbart vitale in­ teresser som står proletariatet nærmest, og den nåværende krise gjør det her mulig å avlese den riktige handling av historiens gang. I hvor liten grad den utopiske tenkning er overvunnet selv på dette nivå, viser den virkning som slike fullstendig utopistiske teorier som de til Ballod eller laug-sosialismen utøver den dag i dag. Denne struktur må komme enda krassere til syne på alle områder hvor den samfunnsmes­ sige utvikling ennå ikke er kommet så langt at den selv frambringer den objektive mulighet for et totalitetssyn. Dette kommer tydeligst til syne i proletariatets teoretiske og praktiske holdning til rent ideolo­ giske spørsmål, til kulturspørsmålene. Disse spørsmål inntar ennå i dag en så godt som fullstendig isolert stilling i proletariatets bevissthet, deres organiske sammenheng med såvel klassens umiddelbart vitale interes­ ser som med samfunnets totalitet har på ingen måte trengt inn i be­ visstheten. Derfor når det som blir ytt her, meget sjeldent lenger enn til en selvkritikk av kapitalismen - utøvd av proletariatet. Derfor har såvel det teoretisk som praktisk positive på dette område en nesten ren utopisk karakter. Disse graderinger er altså på den ene side objektive historiske nød­ vendigheter, forskjeller i den objektive mulighet for bevisstgjøring (sam­ menheng mellom politikk og økonomi sammenliknet med kultur­ spørsmål), på den annen side betegner de imidlertid der hvor den objek­ tive mulighet for bevissthet er til stede, graderinger av avstanden mellom den psykologiske klassebevissthet og den adekvate erkjennelse av hele situasjonen. Disse graderinger lar seg imidlertid ikke lenger føre tilbake til økonomisk-sosiale årsaker. Den objektive teori om klassebevisstheten er teorien om dens objektive mulighet. Hvor langt her oppdelingen av spørsmålene og oppdelingen av de økonomiske interesser er kommet innenfor proletariatet, er dessverre så godt som helt uutforsket og kunne helt sikkert føre til meget viktige resultater. Men selv om en foretar en aldri så dyptgripende klassifisering av opp­ delingen innenfor proletariatet, såvel som av klassekampens problemer, så vil alltid spørsmålet om den faktiske realisering av klassebevissthetens objektive mulighet oppstå innenfor denne. Dersom dette spørs­ mål tidligere bare var et spørsmål for ekstraordinære individer (man kan tenke på den fullstendig utopistiske behandling av diktaturproblemet hos Marx), så er det i dag et virkelig og aktuelt spørsmål for hele klassen: spørsmålet om proletariatets indre forvandling, dets utvikling til nivået for sitt eget objektive historiske kall. Dette er en ideologisk krise som først kan løses når den økonomiske verdenskrise har fått en praktisk løsning. Det ville være skjebnesvangert å ha illusjoner om lengden på den vei 79

som proletariatet må tilbakelegge ideologisk. Det ville imidlertid være like skjebnesvangert å overse de krefter som er virksomme i prole­ tariatet med å overvinne kapitalismen ideologisk. Bare det faktum at alle proletariske revolusjoner - og det på en stadig mer kraftig og bevisst måte - har produsert arbeiderrådet, det samlede proletariats kamporgan som har vokst til et statsorgan, er f.eks. et tegn på at proletariatets klassebevissthet seierrikt er i ferd med å overvinne borgerligheten blant dets ledere. Det revolusjonære arbeiderråd, som aldri må forveksles med sine opportunistiske karikaturer, er en av de former som den proletariske klasse uavlatelig har kjempet for helt siden den oppsto. Dets eksistens, dets stadige utvikling viser at proletariatet allerede står på terskelen til seieren. Arbeiderrådet er nemlig den politisk-økonomiske overvin­ nelse av den kapitalistiske tingliggjøring. Slik som det i tida etter bor­ gerskapets diktatur skal overvinne delingen mellom lovgivning, for­ valtning og domstoler, så er det i kampen om herredømmet kalt til på den ene side å bringe sammen proletariatets romlige og tidsmessige oppsplitting, på den andre side økonomi og politikk til en virkelig en­ het i den proletariske handling og på denne måte hjelpe til med å forsone den dialektiske motsetning mellom umiddelbar interesse og endelig mål. Man må altså aldri overse den avstand som skiller selv den mest revolusjonære arbeiders bevissthetstilstand fra proletariatets sanne klas­ sebevissthet. Men også dette saksforhold blir forklart ut fra den marx­ istiske lære om klassekamp og klassebevissthet. Proletariatet fullbyrdes først idet det opphever seg selv, idet det frambringer det klasseløse samfunn ved å føre sin egen klassekamp til ende. Kampen for dette samfunn, hvor også proletariatets diktatur bare er en fase, er ikke bare en kamp mot den ytre fiende, mot borgerskapet, den er sam­ tidig proletariatets kamp med seg selv: mot det kapitalistiske systems ødeleggende og nedverdigende virkninger på dets klassebevissthet. Først når proletariatet har overvunnet disse virkningene i seg har det virke­ lig seiret. Adskillelsen av de enkelte områder som skulle forenes, av de forskjellige bevissthetsnivåer som proletariatet i de forskjellige områder har nådd fram til nå, er en nøyaktig målestokk på hva som er oppnådd og som det ennå står igjen å oppnå. Proletariatet må ikke sky noen selvkritikk, for det er bare sannheten som kan bringe det seier, og selv­ kritikk må derfor være dets naturlige element.

Mars 1920

Tingliggjøringen og proletariatets bevissthet

Å være radikal er å gå til roten av tingene. For mennesket er roten imidlertid mennesket selv.

Marx: Kritikk av den hegelske rettsfilosofi. Det er på ingen måte tilfeldig at begge de store og modne arbeidene til Marx som påtar seg å framstille det kapitalistiske samfunns helhet og vise fram dets grunnleggende karakter, begynner med analysen av varen. På dette menneskehetens utviklingstrinn finnes det nemlig ikke noe problem som i den siste analyse ikke ville vise til dette spørsmålet, ikke noe problem hvis løsning ikke måtte søkes i varestrukturens gåte. Og det er bare mulig å oppfatte problemet så allment når problem­ stillingen når en slik bredde og dybde som den har i analysene hos Marx selv - bare hvis varens problem ikke opptrer som et enkeltproblem innen sosialøkonomien oppfattet som en spesialvitenskap, men framtrer som sentralt, strukturelt problem i det kapitalistiske sam­ funn i alle dets livsytringer. Først i dette tilfelle kan man i vareforholdenes struktur finne urtypen til alle former for gjenstandsmessighet og de tilsvarende former for subjektivitet i det borgerlige samfunn.

I• TINGLIGGJØRINGENS FENOMEN 1.

Varestrukturens vesen er allerede ofte blitt framhevet. Dens vesen beror på at et forhold, en forbindelse mellom personer, får karakter av tingaktighet og på denne måten en «spøkelsesaktig gjenstandsmessig­ het» som i sin strenge, tilsynelatende fullstendig lukkede og rasjonelle egenlovmessighet dekker over ethvert spor av sitt grunnvesen; forhol­ det mellom mennesker. Hvor sentral denne spørsmålsstillingen er blitt for sosialøkonomien selv, hvilke følger det har hatt for vulgærmarxismens økonomiske synspunkter at den har forlatt dette metodiske utgangspunktet, skal ikke undersøkes her. Her skal det bare - med Marx’ økonomiske analyse som forutsetning - henvises til det grunn­ leggende problem som følger av varens fetisjkarakter, som gjenstands-

81

messighetsform på den ene side og subjektenes tilsvarende adferd på den annen side. Først forståelsen av dette gjør det mulig for oss å få et klart innblikk i de ideologiske problemer som er knyttet til kapita­ lismen og dens undergang. Men før selve problemet kan behandles, må vi bli klar over at varefetisjismens problem er et spesifikt problem for vår epoke, den moderne kapitalismes epoke. Varehandel og tilsvarende subjektive og objektive vareforbindelser har det som kjent vært allerede på meget primitive utviklingstrinn av samfunnet. Det som det imidlertid kommer an på her, er hvorvidt varehandelen og dens strukturelle følger er i stand til å påvirke hele samfunnets ytre og indre liv. Den moderne tenkemåten, som allerede er tingliggjort under innflytelse av den herskende vareform, behandler spørsmålet om hvorvidt varehandelen er den framherskende formen for stoffskifte i et samfunn, som et enkelt kvantitativt spørsmål. Slik lar det seg ikke behandle. Det er tvert om en kvalitativ forskjell mellom et samfunn hvor vareformen er den herskende form, hvor den øver en avgjørende innflytelse på alle livs­ ytringer, og et samfunn hvor den bare opptrer episodisk. Dette fordi vedkommende samfunn får denne forskjellen i samtlige av sine sub­ jektive og objektive fenomener overensstemmende med kvalitativt forskjellige former for gjenstandsmessighet. Marx betoner meget sterkt vareformens episodiske karakter i det primitive samfunn:1 «Den umid­ delbare byttehandel, bytteprosessens naturlige form, representerer sna­ rere den begynnende forvandling av bruksverdien til vare enn av varen til penger. Bytteverdien får ingen uavhengig form, men er fremdeles umiddelbart bundet til bruksverdien. Dette viser seg på to måter. Selve produksjonen er i hele sin oppbygging rettet mot bruksverdi. Det er derfor bare ved at det blir et overskudd ut over den mengde som kreves til forbruk, at bruksverdiene her opphører med å være bruks­ verdier og blir til byttemiddel, vare. På den annen side blir de varer bare innenfor grensene til den umiddelbare bytteverdi, selv om de blir polarisk fordelt, slik at de varene som vareinnehaverne bytter må være bruksverdier for begge, og da slik at hver vare er bruksverdi for den som ikke eier varen. I virkeligheten forekommer opprinnelig ikke bytteprosessen med varer innen de naturlige fellesskap, men der hvor de opphører, ved deres grenser, på de få punkter hvor de trer i kon­ takt med andre fellesskap. Her begynner byttehandelen og slår derfra tilbake i fellesskapets indre som den så virker oppløsende på.» Kon­ stateringen av den oppløsende virkning som varehandelen har som er vendt mot det indre, peker ganske tydelig på den kvalitative vending som springer ut av varens herredømme. Denne innvirkning på samfunnsoppbygningens indre er imidlertid ikke nok til å gjøre vareformen til et samfunns konstitutive form. For at den skal bli det, må den - som 1 Zur Kritik der pol. Ok. S. 30. (MEW 13, s. 35 f.)

82

det ble betont ovenfor - gjennomtrenge samtlige av samfunnets livs­ ytringer og forme dem om etter sitt bilde. Den må ikke bare forbinde seg på en utvendig måte med prosesser som er rettet mot produksjon av bruksverdier og som er uavhengige av vareformen. Den kvalitative forskjellen mellom vare som en form (blant mange) i menneskenes samfunnsmessige stoffskifte, og mellom vare som samfunnsoppbygningens universelle form, viser seg ikke bare i det at vareforholdet som enkeltfenomen utøver en høyst negativ innflytelse på samfun­ nets oppbygning og organisasjon. Denne forskjellen virker tilbake på selve varekategoriens gyldighet og vesen. Også når vareformen som uni­ versell form blir betraktet for seg selv, viser den et annet ansikt enn når den er et partikulært, isolert, ikke herskende fenomen. At over­ gangene er flytende også her, må ikke tildekke den avgjørende forskjellens kvalitative karakter. Følgende framhever Marx som den ikkeherskende varehandels kjennetegn:2 «Det kvantitative forhold som pro­ dukter blir byttet i, er til å begynne med helt tilfeldig. Produktene antar vareform i den grad som de er byttbare, dvs. er uttrykk for det samme tredje. Det fortsatte bytte og den regelmessige reproduksjon til bytteformål, opphever mer og mer denne tilfeldighet. Dette skjer ikke først og fremst for produsentene og konsumentene, men for for­ midleren mellom dem, for kjøpmannen som sammenlikner pengeprisene og stikker forskjellen i lomma. Gjennom selve denne bevegelsen fast­ setter han ekvivalensen. Handelskapitalen er til å begynne med bare den formidlende bevegelse mellom ekstremer som den ikke behersker og forutsetninger som den ikke selv skaper.» Og denne utvikling av vareformen til den virkelig herskende form over hele samfunnet har først oppstått i den moderne kapitalismen. Derfor er det ikke videre underlig at de økonomiske forholds personlige karakter i begynnelsen av den kapitalistiske utvikling mange ganger ble relativt klart gjen­ nomskuet, men at jo lenger denne utviklingen fortsatte, jo mer kompli­ serte og mer formidlede former som oppsto, så ble en gjennomskuelse av dette tinglige sløret stadig sjeldnere og vanskeligere. Ifølge Marx forholder saken seg slik:3 «I tidligere samfunnsformer inntrer denne økonomiske mystifikasjon hovedsakelig bare med hensyn til pengene og den rentebærende kapital. Den er ifølge sakens natur utelukket hvor produksjonen overveiende er for bruksverdi, for det egne umiddelbare behov, eller som i den antikke verden og i middelalderen hvor sla­ veri eller livegenskap danner den brede basis for den samfunnsmessige produksjonen. Produksjonsbetingelsenes herredømme over produsen­ tene er her skjult gjennom herredømme- og trelldomsforholdene som framstår som og ser ut til å være de umiddelbare drivfjærene i produk­ sjonsprosessen.» 2 Kapital III, I, 314. (MEW 25, s. 342.) 3 Kapital III, II, 367. (MEW 25, s. 839.)

83

Bare som hele den samfunnsmessige tilværelsens universalkategori er varens uforfalskede vesensart forståelig. Først i denne sammenheng får tingliggjøringen som er oppstått gjennom vareforholdet, en av­ gjørende betydning såvel for samfunnets objektive utvikling som for menneskenes forhold til det. Tingliggjøringen får en avgjørende betyd­ ning for at menneskenes bevissthet blir underkastet formene som denne tingliggjøringen uttrykker seg i, for forsøkene på å begripe denne pro­ sessen eller sette seg opp mot dens ødeleggende virkninger, befri seg fra dette slaveriet under den «andre natur» som er oppstått på denne måten. Marx beskriver tingliggjøringens grunnfenomen på føl­ gende måte:4 «Det hemmelighetsfulle i vareformen består altså ganske enkelt i at den gjør at menneskenes eget arbeids samfunnsmessige karak­ ter reflekteres for dem som et gjenstandsmessig karaktertrekk ved selve arbeidsproduktene, som samfunnsmessige naturegenskaper ved disse tin­ gene. Derfor er også produsentenes samfunnsmessige forhold til fellesarbeidet som om det var et samfunnsmessig forhold av gjenstander som eksisterer utenfor dem. Gjennom dette quid pro quo blir arbeids­ produktene varer, sanselig oversanselige eller samfunnsmessige ting... Det er bare menneskenes eget bestemte samfunnsmessige forhold som her antar for dem den bedrageriske form av et forhold mellom ting.» Ved dette grunnleggende strukturelle faktum må man framfor alt holde fast ved at gjennom det blir menneskene stilt overfor sin egen virksomhet, sitt eget arbeid som noe objektivt, uavhengig av det, som noe menneskefremmed som behersker det ved sin egen lovmessighet. Og dette skjer såvel i objektiv som i subjektiv henseende. Objektivt idet det oppstår en verden av ferdige ting og forhold mellom ting (varenes verden og deres bevegelser på markedet), hvis lover riktignok litt etter litt erkjennes av menneskene, men som også i dette tilfelle står overfor dem som ubetvingbare, som makter som virker ut fra seg selv. Et individ som erkjenner disse lovene, kan utnytte dem til sin fordel, men det er ikke mulig for det gjennom dets virksomhet å utøve en innflytelse som kan forandre på selve prosessen. Subjektivt, idet ved en fullendt vareøkonomi - menneskenes virksomhet objektiverer seg overfor dem selv, blir til en vare. Denne er underkastet den menneskefremmede objektivitet av samfunnsmessige naturlover, og må full­ byrde sine bevegelser like uavhengig av menneskene som hvilket som helst gode til behovstilfredsstillelse som er blitt til en vareting. «Det som altså karakteriserer den kapitalistiske epoke,» sier Marx,5 «er at for arbeideren får arbeidskraften form av en vare som tilhører ham 4 Kapital I, 38-39. (MEW 23, s. 86.) I forbindelse med denne motset­ ningen sammenlikn rent økonomisk forskjellen mellom bytte av varer til deres verdi og bytte av varer til deres produksjonspriser. Kapital III, I, 156 osv. (MEW 25, 186-87.) 5 Kapital I, 133. (MEW 23, s. 184.)

84

selv. På den andre side blir først i dette øyeblikk arbeidsproduktenes vareform allmenn.» Vareformens universalitet betinger altså så vel i subjektiv som i objektiv henseende en abstraksjon av det menneskelige arbeidet som materialiserer seg i varene. (På den andre side er dens historiske mu­ lighet igjen betinget av den virkelige fullbyrdelsen av denne abstraksjonsprosessen.) Objektivt ved at vareformen som form for kvalitativt forskjellige gjenstanders likhet og utbyttbarhet bare blir mulig ved at gjenstandene - i dette forholdet hvor de først oppnår sin gjenstandsmessighet som varer - blir oppfattet som formelt like. Hvorved prin­ sippet for deres formelle likhet bare kan være begrunnet i deres vesen som produkter av det abstrakte (altså formelt like) menneskelige arbeid. Subjektivt idet det abstrakte menneskelige arbeids formelle likhet ikke bare er den felles nevner som de forskjellige gjenstandene i vareforholdet blir redusert til, men likheten blir også til det virkelige prin­ sipp for varens faktiske produksjonsprosess. Det kan selvsagt ikke her være vår hensikt å skildre, ikke engang skissemessig, denne prosessen: oppkomsten av den moderne arbeidsprosessen, den enkelte «frie» ar­ beider, arbeidsdelingen, osv. Her gjelder det bare å fastslå at det ab­ strakte, like, sammenliknbare arbeid, det arbeid som er målbart i for­ hold til den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid med stadig til­ takende nøyaktighet, at den kapitalistiske arbeidsdelingens arbeid først oppstår i løpet av den kapitalistiske produksjons utvikling, og at det samtidig er produkt av og forutsetning for denne. Først i løpet av denne utviklingen blir dette arbeidet til en samfunnsmessig kategori som av­ gjørende influerer på gjenstandsmessighetsformene til såvel objektene som subjektene i det samfunn som oppstår på denne måten. Det influerer også på deres forhold til naturen og på de forhold som er mulige mellom menneskene i dette samfunnet.6 Dersom man følger arbeidsprosessens utvikling fra håndverk over kooperasjon, manufaktur til maskinindustri, så viser en stadig tiltakende rasjonalisering seg, en stadig sterkere utsjalting av arbeiderens kvalitative, menneskelig-individuelle egenskaper. På den ene side idet arbeidsprosessen i stadig sti­ gende grad blir delt opp i abstrakt rasjonelle deloperasjoner. Derved blir arbeiderens forhold til produktet som et hele opprevet, og hans arbeid blir redusert til en spesialfunksjon som gjentar seg mekanisk. På den andre side idet den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid som er grunnlaget for den rasjonelle kalkulasjon blir frambrakt. Den sam­ funnsmessig nødvendige arbeidstid oppstår både som en følge av den tidligere nevnte rasjonalisering og i og med denne. Den blir først fram­ brakt som rent empirisk fattbar, gjennomsnittlig arbeidstid, senere blir den gjennom stadig sterkere mekanisering og rasjonalisering av ar­ beidsprosessen til et objektivt beherskbart arbeidspensum som står 6 Kapital I, 286-287, 310 osv. (MEW 23, s. 341-42, 365-366 osv.)

85

overfor arbeideren i ferdig og avsluttet objektivitet. Med den moderne «psykologiske» oppstykking av arbeidsprosessen (Taylor-systemet) når denne rasjonelle mekanisering helt inn i arbeiderens «sjel». Selv hans psykologiske egenskaper blir skilt fra hans totalpersonlighet, de blir objektivert overfor den for å kunne føyes inn i rasjonelle spesialsystemer, og gjøres kalkulerbare.7 Det viktigste for oss er det prinsippet som herved gjør seg gjeldende: rasjonaliseringsprinsippet, som er innstilt på kalkulasjon, på kalkulerbarhet. De avgjørende forandringene som derved fullbyrdes i den øko­ nomiske prosessens subjekt og objekt, er de følgende: For det første krever arbeidsprosessens beregnbarhet et brudd med selve produktets organisk-irrasjonelle enhet, en enhet som alltid er kvalitativt betinget. Rasjonalisering i betydning av den stadig mer eksakte forutberegning av alle resultater som det tas sikte på å oppnå, er bare oppnåelig gjennom den nøyaktigste oppdeling av hvert kompleks i dets elemen­ ter, gjennom utforsking av de spesielle dellovene som gjelder for deres framstilling. Den må altså på den ene side bryte med den organiske framstilling av hele produkter som er basert på en tradisjonell sam­ menheng av empiriske arbeidserfaringer. Rasjonalisering er utenkelig uten spesialisering.8 Det enhetlige produkt forsvinner som arbeidspro­ sessens gjenstand. Prosessen blir til en objektiv sammenfatning av rasjo­ naliserte delsystemer hvis enhet er bestemt rent kalkulatorisk. Delsystemene må altså synes å være tilfeldige i forhold til hverandre. Den rasjonelt-kalkulatoriske oppdeling av arbeidsprosessen tilintetgjør den organiske nødvendighet av deloperasjonene som står i forhold til hver­ andre og som er forbundet til en enhet i produktet. Produktets enhet som vare faller ikke lenger sammen med dets enhet som bruksverdi. Ved en gjennomkapitalisering av samfunnet gir det at delmanipulasjonene som frambringer produktet blir gjort teknisk selvstendige, seg også uttrykk i en økonomisk selvstendiggjøring av deloperasjonene, som voksende relativering av et produkts varekarakter på de forskjellige trinn i dets framstilling.9 Denne muligheten av en rom-tidsmessig osv. oppdeling av produksjonen av en bruksverdi, pleier å gå hånd i hånd med den rom-tidsmessige osv. sammensetning av delmanipulasjoner som i sin tur knytter seg til helt heterogene bruksverdier. For det andre betyr denne opprivning av produksjonens objekt også nødvendigvis opprivningen av dens subjekt. Som en følge av arbeids­ prosessens rasjonalisering, synes arbeiderens menneskelige egenskaper 7 Hele denne prosessen er framstilt historisk og systematisk i første bind av Kapitalen. Selve faktaene finnes også i den borgerlige sosialøkonomien hos Bucher, Sombart, A. Weber, Gottl osv., men da for det meste uten for­ bindelse med tingliggjørelsesproblemet. 8 Kapital I, 451. (MEW 23, s. 509-10.) 9 Ibid., 320, anmerkning. (MEW 23, s. 376.)

86

og egenheter stadig mer bare å være feilkilder i forhold til disse ab­ strakte dellover som det på forhånd rasjonelt er regnet ut hvordan skal funksjonere. Mennesket synes verken objektivt eller i sitt forhold til arbeidsprosessen å være dens egentlige bærer, det blir tvert imot innføyd som et mekanisert ledd i et mekanisk system. Dette systemet finner mennesket ferdig og funksjonerende fullstendig uavhengig av seg, og det har å føye seg viljeløst etter systemets lover.1011Med til­ takende rasjonalisering og mekanisering av arbeidsprosessen øker den­ ne viljeløshet enda mer gjennom at arbeiderens virksomhet i stadig sterkere grad mister sin virksomhetskarakter og blir til en kontempla­ tiv holdning.11 Det kontemplative forholdet til en mekanisk-lovmessig prosess som foregår uavhengig av bevisstheten, som det ikke er mulig å influere ved menneskelig virksomhet, som altså åpenbarer seg som et ferdig lukket system, forandrer også grunnkategoriene i menneskenes umiddelbare forhold til verden; det bringer rom og tid på en nevner, nivellerer tida til rommets nivå. «Gjennom menneskenes underordning under maskinen,» sier Marx,12 oppstår den tilstanden «at menneskene forsvinner i forhold til arbeidet, at urets pendel er blitt den nøyaktige målestokk for ytelsene til to arbeidere slik den er det f.eks. for hastig­ heten til to lokomotiver. Så må det ikke mer hete at et menneskes (arbeidsjtime er likt et annet menneskes time, men at et menneske i løpet av en time er like mye verdt som et annet menneske i løpet av en time. Tida er alt, mennesket er ingen ting lenger, det er i beste fall legemliggjørelsen av tida. Det dreier seg ikke lenger om kvaliteten. Kvantiteten alene avgjør alt: Time mot time, dag mot dag... «Tida mister dermed sin kvalitative, foranderlige, flytende karakter: den stiv­ ner til et kontinuum som er nøye begrenset, kvantitativt målbart og fylt av kvantitativt målbare «ting»: til et rom.13 (Disse «tingene» er arbeiderens «ytelser» som er tingliggjorte, mekanisk objektiverte og nøye adskilte fra menneskets samlede personlighet.) Denne endringen av tidas karakter er både forutsetning for og følge av den vitenskapelig-mekaniske oppdelte og spesialiserte framstilling av arbeidsobjektet. I en omverden hvor denne abstrakte, nøyaktig målbare tid er blitt til 10 Fra den individuelle bevissthets synspunkt er dette skinnet fullstendig berettiget. Med hensyn til klassen må det bemerkes at denne underkastelsen er produktet av en langvarig kamp som begynner på nytt - på et høyere nivå og med forandrede våpen - i og med organiseringen av proletariatet som klasse. 11 Kapital I, 338-339, 387-388, 425, osv. (MEW 23, s. 394-95, 44446, 483 osv.) At denne «kontemplasjonen» kan være mer anstrengende og mer avkreftende enn den håndverksmessige «aktiviteten» er selvinnlysende. Dette ligger imidlertid utenfor våre betraktninger. 12 Eiend d. Philosophie 27. (MEW 4, s. 85.) !3 Kapital I, 309. (MEW 23, s. 365.)

87

et fysikalsk rom, må subjektene oppdeles tilsvarende rasjonelt På den ene side idet deres mekaniserte delarbeid, objektiveringen av subjek­ tenes arbeidskraft overfor deres samlede personlighet, som allerede ble fullbyrdet ved salget av deres arbeidskraft som vare, blir til en varig og uovervinnelig virkelighet i deres hverdag slik at personligheten også her blir til en tilskuer uten innflytelse på hva som skjer med dens egen tilværelse. Denne tilværelsen er som en isolert liten del som er føyd inn i et fremmed system. På den andre side river den mekaniserte oppdeling av produksjonsprosessen også over de bånd som ved en «organisk» produksjonsmåte har forbundet de enkelte arbeidssubjektene til et fellesskap. Også i denne henseende gjør produksjonens mekani­ sering dem til isolert abstrakte atomer som ikke lenger hører umiddelbart-organisk sammen gjennom sine arbeidsytelser. I stadig stigende grad blir deres sammenheng utelukkende formidlet gjennom de ab­ strakte lovmessigheter i mekanismen som subjektene er føyd inn i. En slik virkning av industribedriftens indre organisasjonsform var umulig, også innen bedriften, dersom ikke det kapitalistiske samfunns oppbygning konsentrert åpenbarte seg i denne form. Også de før­ kapitalistiske samfunn har kjent undertrykking som har vært drevet til det ytterste, utbytting som har spottet ethvert menneskeverd, selv storbedrifter med mekanisk likeartet arbeid har de kjent som f.eks. kanalarbeidene i Egypt og Forasia, bergverkene i Roma osv.14 Masse­ arbeidet der kunne imidlertid for det første aldri bli rasjonelt meka­ nisert arbeid, og for det andre forble disse storbedriftene isolerte fenomener innen et fellesskap som ellers produserte på en annen (naturlig) måte og som levde tilsvarende. De slavene som ble utbyttet på denne måten, sto derfor utenfor det som kom i betraktning som det «menneskelige» samfunn. Selv for de største og edleste tenkere blant deres samtidige kunne ikke deres skjebne synes å være en menneske­ lig skjebne, en menneskets skjebne. Med varekategoriens universalitet endrer dette forholdet seg radikalt og kvalitativt. Arbeiderens skjebne blir til hele samfunnets allmenne skjebne - at den blir det er jo for­ utsetningen for at arbeidsprosessen i bedriften skal utformes i denne retningen. Den rasjonelle mekaniseringen av arbeidsprosessen blir bare mulig når den «frie» arbeider har oppstått, når han blir satt i stand til fritt å selge sin arbeidskraft på markedet som en vare som «til­ hører» ham, som en ting som han «besitter». Så lenge denne prosess bare er i sin begynnelse, er midlene som brukes til utpressing av mer­ arbeid åpnere og brutalere enn på de senere, mer utviklede stadiene. Tingliggjøringsprosessen av selve arbeidet, altså også av arbeiderens bevissthet, er derimot meget mindre framskreden. Videre er det ube­ tinget nødvendig at tilfredsstillelsen av alle samfunnets behov skjer i 14 Sml. om det: GottI, Wirtschaft und Technik. Grundriss der Sozialokonomie II, 234 ff.

88

form av varehandel. Produsentenes adskillelse fra produksjonsmidlene, oppløsningen og ødeleggelsen av alle opprinnelige produksjonsenheter osv. alle økonomisk-sosiale forutsetninger for den moderne kapita­ lismens oppkomst virker i denne retningen: å sette rasjonelle tingliggjorte forhold i stedet for de opprinnelige som viste de menneskelige forhold utilslørt. «De samfunnsmessige forhold mellom personene i deres arbeid,» sa Marx15 om de førkapitalistiske samfunn, «framstår i hvert fall som deres egne personlige forhold, og er ikke forkledde som samfunnsmessige forhold mellom ting, mellom arbeidsprodukter.» Dette betyr imidlertid at prinsippet for den rasjonelle mekanisering og kalkulerbarhet må omfatte samtlige av livets framtredelsesformer. De gjenstandene som skal tilfredsstille behov, opptrer ikke lenger som produkter av et fellesskaps organiske livsprosess (som f.eks. i et landsby­ fellesskap), men på den ene side som abstrakte eksemplarer av en art som ikke er prinsipielt forskjellige fra andre eksemplarer av samme arten, og på den andre side som isolerte objekter hvis besittelse eller ikke-besittelse avhenger av rasjonelle kalkulasjoner. Den «frie» arbei­ der kan først oppstå idet hele samfunnets liv på denne måten blir pulverisert til isolerte bytteakter mellom varer. Samtidig må hans skjeb­ ne bli til hele samfunnets typiske skjebne. Riktignok er den isolering og atomisering som oppstår på denne måten bare et skinn. Varenes bevegelse på markedet, oppkomsten av deres verdi, med et ord: det reelle spillerom til enhver rajonell kalku­ lasjon er ikke bare underkastet strenge lover, men forutsetter som grunnlaget for kalkulasjonen en streng lovmessighet i alt det som skjer. Denne atomiseringen av individet er altså bare den bevissthetsmessige refleks av det at den kapitalistiske produksjons «naturlover» omfatter samtlige av samfunnets livsytringer, at - for første gang i historien hele samfunnet, i hvert fall tendensielt, er underlagt en enhetlig økono­ misk prosess, at skjebnen til alle deler av samfunnet styres av enhetlige lover. (Mens de før-kapitalistiske samfunnenes organiske enheter full­ byrdet sitt stoffskifte i stor utstrekning uavhengig av hverandre.) Men dette skinnet er nødvendig som skinn; dvs. individets umiddelbare, praktiske såvel som tankemessige konfrontasjon med samfunnet, den umiddelbare produksjon og reproduksjon av livet, kan bare foregå i denne form av rasjonelle og isolerte byttehandlinger mellom isolerte vareeiere. For individet er alle «tings» varestruktur og det «naturlovmessige» i forholdet mellom dem noe som forefinnes ferdig, som noe uopphevbart gitt. Som allerede understreket må arbeideren forestille seg selv som «eier» av sin arbeidskraft som en vare. Det spesielle ved hans stilling består i at denne arbeidskraften er hans eneste eien­ dom. Det som ved hans skjebne er typisk for hele samfunnets opp-

15 Kapital I, 44. (MEW 23, s. 91-92.) 89

bygning er at denne selvobjektivering, det at en av menneskets funk­ sjoner blir til en vare, med den største tydelighet viser vareforholdets umenneskelige og umenneskeliggjørende karakter. 2.

Denne rasjonelle objektiveringen skjuler framfor alt den umiddelbare - kvalitative og materielle - tingkarakter ved alle ting. Idet bruks­ verdiene uten unntak opptrer som varer, får de en ny objektivitet, en ny tingaktighet som de ikke hadde den gang byttet bare foregikk spo­ radisk, og deres opprinnelige, egentlige tingaktighet blir tilintetgjort, forsvinner. «Privateiendommen,» sier Marx16 «fremmedgjør ikke bare menneskenes individualitet, men også tingenes. Grunnen og jorda har ikke noe med grunnrenten å gjøre, maskinen ikke noe med profitten. For grunneieren betyr jorda og grunnen bare grunnrente, han forpak­ ter grunnstykket sitt og tar inn renten. Denne egenskapen kan jorda miste uten at den mister noe av sine iboende egenskaper, f.eks. en del av sin fruktbarhet. Grunnrenten er en egenskap hvis størrelse og eksistens er avhengig av samfunnsmessige forhold som oppstår og opp­ heves uten den enkelte grunneiers medvirkning. Med maskinen for­ holder det seg på samme måten.» Når altså selv den enkelte gjenstand som mennesket umiddelbart står overfor som produsent eller konsu­ ment, blir fordreid i sin gjenstandsmessighet gjennom sin varekarakter, så må denne prosessen innlysende nok forsterkes jo mer formidlet de forhold er som menneskene inngår i sin samfunnsmessige virksom­ het med gjenstandene som livsprosessens objekter. Kapitalismens full­ stendige økonomiske oppbygging kan naturligvis ikke analyseres her. Det må være tilstrekkelig å slå fast at den moderne kapitalismes utvik­ ling ikke bare forandrer produksjonsforholdene i samsvar med sine behov, men at den også føyer de formene for primitiv kapitalisme som i de førkapitalistiske samfunn har ført en isolert tilværelse adskilt fra produksjonen, inn i sitt helhetlige system, og gjør dem til ledd i en enhetlig kapitaliseringsprosess som fra nå av omfatter hele samfunnet. (Kjøpmannskapital, pengenes rolle som skatt henholdsvis som pengekapital osv.) Disse formene for kapital er riktignok objektivt sett under­ ordnet kapitalens egentlige livsprosess, utpressing av merverdi i selve produksjonen, men i bevisstheten til menneskene i det borgerlige sam­ 16 Her menes først og fremst den kapitalistiske privateiendommen. Der heilige Max. Dokumente des Sozialismus III, 363. (MEW 3, s. 212.) I til­ slutning til denne betraktningen befinner det seg her meget vakre bemerk­ ninger om tingliggjørelsesstrukturens inntrengning i språket. En historisk materialistisk filologisk undersøkelse som tok fatt her kunne føre til inter­ essante resultater.

90

funn synes de å være kapitalens rene, egentlige, uforfalskede fonner. Nettopp fordi menneskenes forhold til hverandre og til de virkelige objektene for deres reelle behovstilfredsstillelse, som er skjulte i det umiddelbare vareforholdet, blekner hen til fullstendig usynlighet og ukjennelighet i disse formene, må de bli til de sanne representantene for den tingliggjorte bevissthets samfunnsmessige liv. Varens varekarakter, kalkulerbarhetens abstrakt-kvantitative form opptrer her i sin reneste form. For den tingliggjorte bevissthet blir den nødvendigvis framtredelsesformen til dens egentlige umiddelbarhet, og den strever slett ikke - som tingliggjort bevissthet - å gå ut over denne. Den bestreber seg snarere, gjennom «vitenskapelig fordyping» i de lovmessighetene som her kan oppfattes, på å holde fast ved denne umiddelbarheten, å forevige den. Etter som det kapitalistiske systemet pro­ duserer og reproduserer seg selv på stadig høyere nivåer, så senker tingliggjøringens struktur seg stadig dypere, mer skjebnessvangert og konstitutivt ned i menneskenes bevissthet i løpet av kapitalismens ut­ vikling. Marx skildrer ofte denne potenseringen av tingliggjøringen på en meget inntrengende måte. Her skal det bare anføres et eksempel:17 «I den rentebærende kapital er derfor denne automatiske fetisj ut­ arbeidet i sin renhet, verdien som øker av seg selv, penger som utklekker mer penger, og i denne form bærer den ikke lenger spor av sin opprinnelse. Det samfunnsmessige forholdet er fullendt som en tings, pengenes forhold til seg selv. I stedet for den virkelige forvandlin­ gen av penger til kapital viser her bare dens innholdsløse form seg... Pengenes egenskap blir å skape verdi, å avkaste renter på samme måte som et pæretre bærer pærer. Og som en slik rentebærende ting selger pengeutlåneren pengene sine. Og ikke nok med det. Som vi har sett presenterer den virkelig fungerende kapitalen seg som om den av­ kaster renter som kapital an sich, som pengekapital og ikke som fun­ gerende kapital. Dette fordreies også: Mens renten bare er en del av profitten, dvs. merverdien, som den fungerende kapitalen presser ut av arbeideren, så framtrer nå omvendt renten som kapitalens egent­ lige frukt, som det opprinnelige, og profitten, som nå er forvandlet til arbeidsgiverfortjeneste, som noe sekundært og som et tillegg som kommer til i reproduksjonsprosessen. Her er kapitalens fetisjform og forestillingen om kapitalfetisj ferdig. I Penger - Penger (G — G ) har vi kapitalens begrepsløse form, produksjonsforholdenes forvrengning og sakliggjøring i den høyeste potens; i rentebærende form, kapi­ talens enkle form hvor den er forutsetningen for sin egen reproduksjonsprosess; pengenes, henholdsvis varenes evne til å øke sin egen verdi uavhengig av reproduksjonen - kapitalmystifiseringen i dens grelleste form. For vulgærøkonomien, som vil framstille kapitalen som en selv­ stendig verdikilde, kilde til verdiskaping, er naturligvis denne formen 17 Kapital III, I, 378-379. (MEW 25, s. 405-406.)

91

en virkelig godbit, en form hvor profittens kilde ikke lenger er erkjennbar, og hvor den kapitalistiske produksjonsprosessens resultat - skilt fra selve prosessen - får en selvstendig tilværelse.» Og akkurat på samme måte som kapitalismens økonomiske teori blir stående i denne umiddelbarheten som den selv har skapt, så skjer dette med de borgerlige forsøk på å gjøre seg tingliggjøringens ideolo­ giske fenomen bevisst. Til og med tenkere som ikke på noen måte vil benekte eller skjule selve fenomenet, ja, som er mer eller mindre klar over dets ødeleggende virkning på menneskene, blir stående ved ting­ liggjøringens umiddelbarhet, og gjør ikke noe forsøk på å trenge fram til tingliggjøringens urfenomen. De blir stående ved de formene for tingliggjøring som er de objektivt mest avledede, ved de som er fjernest fra kapitalismens egentlige livsprosess, altså ved de mest ytterliggjorte og uttømte former. Ja, de løser disse uttømte framtredelsesformene fra deres kapitalistiske naturgrunnlag og selvstendiggjør og eviggjør dem som en tidløs type av menneskelige måter å forholde seg på i det hele tatt. (Denne tendens viser seg aller tydeligst i Simmels bok: Philosophie des Geldes som er meget interessant og skarpsindig i enkeltheter.) De gir en ren beskrivelse av denne «verden som er for­ hekset, snudd om og snudd på hodet og hvor Monsieur le Capital og Madame la Terre som sosiale karakterer og samtidig umiddelbart som rene ting, driver sine spøkerier.»18 Dermed kommer de ikke ut over den rene beskrivelse, og deres «fordypelse» i problemet beveger seg i en ring om tingliggjøringens ytre framtredelsesformer. Denne adskillelse av tingliggjøringens fenomen fra dets økonomiske eksistensgrunnlag, for grunnlaget for dets virkelige begripelighet, blir gjort enda lettere ved at denne forandringsprosessen må omfatte alle det samfunnsmessige livs framtredelsesformer, dersom forutsetningene for den fullstendige utfoldelse av den kapitalistiske produksjonen skal bli oppfylt. Således har den kapitalistiske utviklingen skapt en retts­ orden, en tilsvarende stat, osv. som tilsvarer dens behov, og som pas­ ser til dens struktur. Den strukturelle likhet er i virkeligheten så stor at den måtte bli lagt merke til av alle de av den moderne kapitalis­ mens historikere som var virkelig klartseende. Således beskriver f.eks. Max Weber19 grunnprinsippet for denne utviklingen på følgende måte: «Begge er snarere helt likeartede i sitt grunnleggende vesen. Den moderne stat er en ’ bedrift’, samfunnsvitenskapelig sett, like mye som en fabrikk er det: det er nettopp det historisk spesifikke ved den. Og maktforholdene innenfor bedriften er også betinget på samme måte 18 Ibid., III, II, 366. (MEW 25, s. 838.) 19 Gesammelte politische Schriften. Munchen 1921, 140-142. Webers hen­ visning til den engelske rettsutviklingen berører ikke vårt problem. Om den lange tid det tar før det økonomisk-kalkulatoriske prinsipp slår gjen­ nom jfr. også A. Weber, Standort der Industrien, særlig 216.

92

her som der. På samme måten som den relative uavhengigheten til håndverkeren eller en som drev hjemmeindustri, til bonden som selv eide jorda, til en kommendator, til ridderen og vasallen berodde på at han selv eide verktøyet, forrådet, pengene og våpnene som han fylte sin økonomiske, politiske og militære funksjon ved hjelp av, og som han levde av mens han utførte denne funksjonen, så beror den hierarkiske avhengigheten til arbeideren, handelsbetjenten, den tek­ nisk ansatte, den akademiske instituttassistenten og den statlige em­ betsmann og soldaten likeledes på dette: at disposisjonsmyndigheten til de verktøy, forråd og pengemidler som er uunnværlige for bedrif­ ten og den økonomiske eksistens er konsentret, i det ene tilfelle: hos arbeidsgiveren, i det andre tilfelle: hos den politiske herskeren.» Og til denne beskrivelsen av fenomenets årsak og sosiale betydning tilføyer han også - meget riktig: «I sitt indre beror den moderne kapi' talistiske bedrift framfor alt på kalkulasjon. For å kunne eksistere trenger den et rettsvesen og en forvaltning hvis funksjonsmåte i det minste i prinsippet kan kalkuleres rasjonelt på grunnlag av sikre gene­ relle normer, likeledes som man kalkulerer de sannsynlige ytelsene til en maskin. Bedriften kan like så lite godta at det dømmes etter dom­ merens forgodtbefinnende i enkelttilfeller eller ut fra andre irrasjonelle måter og prinsipper å finne ut hva som er rett på, som den kan godta den patriarkalske forvaltning som går fram fullstendig vilkårlig og ut fra nåde, og for øvrig handler etter en ubrytelig hellig, men irrasjonell tradisjon... Det som er spesifikt for den moderne kapitalismen i motsetning til de urgamle formene for kapitalistisk erverv, er den strengt rasjonelle organisering av arbeidet på grunnlag av rasjonell teknikk. Dette har ikke oppstått noen steder innen statsvesen som har vært konstruert på en slik irrasjonell måte og kunne heller aldri oppstå slike steder. Til det er disse moderne bedriftsformene med deres stå­ ende kapital og eksakte kalkulasjon altfor følsomme overfor irrasjo­ nelle trekk innen rettsvesen og forvaltning. De kunne bare oppstå der hvor... dommeren, slik som i den byråkratiske staten med dens rasjo­ nelle lover, mer eller mindre er en paragrafautomat hvor man øverst kaster inn aktene sammen med utgifter og gebyr slik at den nederst spyr ut dommen sammen med mer eller mindre holdbare begrunnelser: — hvis funksjonsmåte altså i hvert fall er kalkulerbar i det store og det hele.» Den prosessen som her går for seg, er altså nær beslektet med den økonomiske utviklingen som ble antydet ovenfor såvel i dens motiver som i dens virkninger. Også her fullbyrdes det et brudd med de em­ piriske, irrasjonelle metodene for rettsavgjørelse og forvaltning osv. Disse metodene hviler på tradisjoner og er subjektivt tilpasset de hand­ lende menneskene og objektivt den konkrete materie. Det oppstår en rasjonell systematisering av alle livets rettslige reguleringer, som på den

93

ene side — i hvert fall tendensielt — framviser et lukket system som er anvendbart på alle mulige og tenkelige tilfeller. Dette systemet kan få en indre sammenheng ad rent logisk vei, gjennom den rene juri­ diske dogmatikken, gjennom tolking av loven, eller det er hensikten at dommerens praksis skal utfylle «hullene» i loven. For våre bestre­ belser på å erkjenne denne strukturen i den moderne juridiske gjenstandsmessighet betyr det imidlertid ingen forskjell. Fordi i begge til­ feller ligger det i rettssystemets vesen at det i sin formelle allmennhet er anvendbart på alle mulige av livets begivenheter, og at det er mulig å forutse, å kalkulere hvordan det kan anvendes. Selv den retten som likner mest på denne utviklingen, i moderne betydning allikevel før­ kapitalistiske rettsutvikling, romerretten, forble i dette henseende empiristisk, konkret og bundet til tradisjonen. Det er bare gjennom rent systematiske kategorier at den rettslige reguleringens allmennhet, som dekker alt på samme måten, kommer i stand. Disse kategoriene opp­ sto først i og med den moderne utviklingen.20 Og det er uten videre klart at dette behovet etter systematisering, etter å forlate empirien, tradisjonen, den materielle bundetheten sprang ut av behovet for ek­ sakt kalkulasjon.21 På den andre side betinger nettopp det samme behovet at rettssystemet står overfor enkelthendelsene i samfunnslivet som et allerede ferdig, nøyaktig fiksert, altså stivnet system. Riktignok oppstår det av dette uavlatelig konflikter mellom den kapitalistiske økonomien som stadig utvikler seg revolusjonært og det stivnede retts­ systemet. Dette har imidlertid bare nye kodifiseringer osv. til følge: det nye systemet må fortsatt i sin struktur være like avsluttet og stivt som det gamle systemet. Det oppstår det - tilsynelatende - para­ doksale forholdet, at primitive samfunns «rett», som ikke forandrer seg på århundrer, mange ganger sogar ikke i løpet av årtusener, har en flytende, irrasjonell karakter som stadig oppstår på nytt i rettsavgjørel­ sene, mens den moderne rett som stadig på en stormende måte for­ andres innholdsmessig, framviser et stivnet, statisk og ferdig vesen. Dette paradokset viser seg imidlertid å være tilsynelatende når man tenker over at paradokset bare oppstår fordi det samme forholdet den ene gangen blir betraktet fra historikerens standpunkt (hvis stand­ punkt metodisk sett ligger «utenfor» selve utviklingen), og den andre gangen fra det medopplevende subjekts standpunkt, et subjekt hvis bevissthet er utsatt for påvirking fra den aktuelle samfunnsordning. Og i og med denne innsikten blir det samtidig klart at her gjentar motset­ ningen mellom det tradisjonelt-empiristiske håndverket og den vitenskapelig-rasjonelle fabrikken seg på et annet område: Den moderne produksjonsteknikken som stadig forandres, står - på hvert enkelt nivå som den funksjonerer på - overfor den enkelte produsent som 20 Max Weber, Wirtschaft und Gesellschaft, 491. 21 Ibid., 129. 94

et ferdig og stivnet system, mens den objektivt sett relativt stabile, tradisjonelle, håndverksmessige produksjon i bevisstheten til den en­ kelte utøver bevarer en flytende karakter som stadig fornyer seg og blir produsert av produsentene selv. Derigjennom kommer innlysende nok den kontemplative karakter ved subjektets kapitalistiske adferd til syne også her. Den rasjonelle kalkulasjonens vesen beror jo i siste instans på at det tvangsmessig-lovbundne forløp av bestemte prosesser som er uavhengige av individuelle «vilkårligheter» blir erkjent og be­ regnet. Menneskets adferd uttømmer seg altså i den riktige beregning av dette forløpet (hvis «lover» det forefinner «ferdige»), idet det dyk­ tig unngår forstyrrende «tilfeldigheter» ved å anvende beskyttelsesanordninger, forebyggende tiltak osv. (som også beror på kunnskap om og anvendelse av liknende «lover»). Man nøyer seg til og med me­ get ofte med en sannsynlighetsberegning av mulige virkninger av slike lover, uten selv å forsøke å gripe inn i forløpet ved å anvende andre «lover». (Forsikringsvesen osv.) Jo mer inngående og uavhengig av borgerlige legender om det «skapende» ved den kapitalistiske epokes eksponenter dette saksforholdet blir betraktet, desto tydeligere vil den strukturelle analogi komme til syne mellom all slik opptreden og arbeiderens forhold til maskinen, som han betjener og betrakter, hvis funksjoner han kontrollerer betraktende. Det «skapende» er det bare mulig å erkjenne i den grad anvendelsen av «lovene» er noe - relativt - selvstendig eller rent tjenende. Dvs. til hvilket punkt den rent kon­ templative adferden blir skjøvet tilbake. Men forskjellen, at arbeideren må stå slik overfor den enkelte maskinen, fabrikkherren overfor den gitte typen av maskinell utvikling, teknikeren overfor vitenskapens ut­ viklingsnivå og rentabiliteten av dens tekniske anvendelse, antyder bare en kvantitativ gradering og umiddelbart ingen kvalitativ forskjell i bevissthetsstrukturen. Det moderne byråkratiets problem blir først helt forståelig i denne sammenheng. Byråkratiet innebærer en liknende tilpassing av livs- og arbeidsmåten og tilsvarende også av bevisstheten til den kapitalistiske økonomiens allmenne samfunnsmessige og økonomiske forutsetninger, slik som vi har konstatert det for arbeideren i den enkelte bedrift. Den formelle rasjonaliseringen av rettsvesen, stat, forvaltning osv., be­ tyr objektivt-saklig en liknende oppdeling av alle samfunnsmessige funksjoner i deres elementer, en liknende oppsøking av de rasjonelle og formelle lover til disse delsystemene som er nøyaktig skilt fra hver­ andre. Subjektivt får dette liknende bevissthetsmessige følger med ad­ skillelse av arbeidet fra den arbeidendes individuelle ferdigheter og behov, en liknende rasjonell-umenneskelig arbeidsdeling slik vi fant den teknisk-maskinelt i bedriften.22 Det dreier seg ikke bare om det lavere 22 Det at statens klassekarakter osv. ikke blir framhevet i denne sammen­ heng henger sammen med hensikten å oppfatte tingliggjøringen som all-

95

byråkratiets fullstendig mekaniserte, «åndsforlatte» arbeidsmåte som kommer overordentlig nær til den rene betjening av maskiner, ja, som ofte overgår denne i tomhet og ensformighet. Men på den ene siden også om en behandling av alle spørsmål i objektiv henseende som stadig blir sterkere /orme/r-rasjonalistisk, om en stadig skarpere adskillelse fra «tingenes» kvalitativt-materielle vesen som den byråkratiske be­ handlingen befatter seg med. På den andre siden om en enda uhyrligere øking av den ensidige spesialiseringen i arbeidsdelingen som gjør vold mot menneskets vesen. Marx konstaterte angående fabrikkarbeidet at «selve individet blir delt og forvandlet til det automatiske drivverket for et delarbeid» og blir gjennom dette «forkrøplet til en abnormitet». Dette viser seg her desto krassere jo høyere, mer utviklede «åndeligere» ytelser denne arbeidsdelingen forlanger. Arbeiskraftens adskillelse fra arbeiderens personlighet, dens forvandling til en ting, til en gjenstand som han selger på markedet, gjentar seg også her. Bare med den for­ skjell at samtlige åndelige evner ikke blir undertrykt gjennom den maskinelle mekaniseringen, men en evne (eller et kompleks av evner) blir løsrevet fra den totale personligheten og objektivert i forhold til den, blir til en ting, til vare. Selv om såvel midlene for den sam­ funnsmessige frambringelse av slike evner som deres materielle og «moralske» bytteverdi er grunnleggende forskjellig fra de som anven­ des overfor arbeidskraften (det store antall av forbindelsesledd og glidende overganger må naturligvis ikke glemmes), så forblir det grunn­ leggende fenomen likevel det samme. Den spesielle form for byrå­ kratisk «samvittighetsfullhet» og saklighet, den nødvendige og fullsten­ dige underordning under det system av saksforhold som den enkelte byråkrat står i, forestillingen om at nettopp hans «ære», hans «ansvars­ følelse» krever en slik fullstendig underordning,23 viser at arbeids­ delingen har sunket ned i det «etiske» slik som den gjennom tayloriseringen har sunket ned i det «psykiske». Dette innebærer imidlertid ingen svekkelse av den tingliggjorte bevissthetsstrukturen som grunn­ leggende kategori for hele samfunnet, snarere en styrking. Så lenge de arbeidendes skjebne nemlig framstår som en enkeltskjebne (slik som f.eks. hos slavene i oldtiden), så lenge kan de herskende klasse­ nes liv foregå i helt andre former. Det er først kapitalismen som med den enhetlige økonomiske strukturen har frambrakt en - formelt enhetlig bevissthetsstruktur for hele samfunnet i dets helhet. Og dette viser seg nettopp i det at lønnsarbeidets bevissthetsproblemer gjentar seg hos den herskende klasse i forfinet, åndeliggjort form. Men nett23 Jfr. om dette Max Weber, Politische Schriften, 154.

ment, strukturelt grunnfenomen i hele det borgerlige samfunnet. Klassestand­ punktet måtte jo ellers anlegges allerede ved betraktningen av maskinen. Se tredje avsnitt om dette.

96

opp derfor gjentar de seg i forsterket form. Den spesialiserte «virtuo­ sen», selgeren av sine objektiverte og sakliggjorte åndelige evner, blir ikke bare en tilskuer i forhold til de samfunnsmessige hendingene (i hvor stor grad den moderne forvaltning og rettsutøvelse osv. antar fabrikkens vesensart slik den ble antydet ovenfor, i motsetning til hånd­ verkets, kan ikke en gang antydes her), men får også en kontemplativ holdning til den virksomhet som hans egne objektiverte og saklig­ gjorte evner utfører. Denne struktur viser seg på det mest groteske i journalistikken hvor nettopp selve subjektiviteten, kunnskapen, tem­ peramentet, evnen til å uttrykke seg, blir til en mekanisme med egne lover som settes i gang uavhengig av såvel «eierens» personlighet som av den behandlede gjenstandens materielt-konkrete vesen. Journalis­ tenes «holdningsløshet», prostitueringen av deres opplevelser og over­ bevisninger er bare forståelig som den kapitalistiske tingliggjøringens høydepunkt.24 Forvandlingen av vareforholdet til en ting av «spøkelsesaktig gjenstandsmessighet» kan altså ikke stoppe i og med at gjenstandene som trengs for behovstilfredsstillelsen er blitt til varer. Hele menneskets be­ vissthet preges av vareforholdets struktur. Dets egenskaper og evner slutter seg ikke lenger sammen til personens organiske enhet, men framtrer som «ting», som mennesket «eier» og «gir fra seg» på samme måte som gjenstandene i den ytre verden. Som en naturlig følge av dette finnes det ingen form for mellommenneskelige forhold, ingen mulighet for menneskene til å gjøre sine fysiske og psykiske «egenska­ per» gjeldende, som ikke i tiltakende grad måtte underkaste seg den­ ne form for gjenstandsmessighet. I den forbindelse er det nok å tenke på ekteskapet. Det er unødvendig å vise til utviklingen i det 19. år­ hundre, siden f.eks. Kant med den store tenkers naivt-kyniske åpenhet klart har betegnet dette forholdet. «Kjønnsfellesskap,» sier han,25 «er den gjensidige bruken som et menneske gjør av en annens kjønnsorgan og evner... ekteskapet... er en forbindelse mellom to personer av for­ skjellig kjønn som varer hele livet med gjensidig eie av hverandres kjønnslige egenskaper.» Denne tilsynelatende uoppholdelige rasjonalisering av verden, som når inn i menneskets dypeste fysiske og psykiske eksistens, finner imidlertid sin grense ved dens egen rasjonalitets formelle karakter. Dvs. at rasjonaliseringen av de isolerte livselementene, de — formelle — lovmessighetene som oppstår på grunnlag av dette, innordner seg rik­ tignok, umiddelbart og ved en overflatisk betraktning, i et enhetlig system av allmenne «lover». Men ringeakten overfor det konkrete ved lovenes materie, som deres lovmessighet avhenger av, kommer til syne 24 Jfr. om dette artikkelen av A. Fogarasi, Kommunismus, årg. IL nr. 25/26. 25 Metaphysik der Sitten, I. Teil, § 24.

97

i lovsystemets faktiske inkoherens, i tilfeldigheten i delsystemenes for­ hold til hverandre, i den - relativt - store selvstendigheten som disse delsystemene har i forhold til hverandre. Denne inkoherensen viser seg særlig krasst i krisetider. Krisenes vesen - sett fra disse betraktningenes standpunkt - består nettopp i at den umiddelbare kontinuiteten i overgangen fra et delsystem til et annet går i stykker, og at deres uavhengighet av hverandre, deres tilfeldige forhold til hverandre, plut­ selig trenger fram i alle menneskers bevissthet. Derfor kan Engels26 definere den kapitalistiske økonomiens lover som tilfeldighetens lover. Krisens struktur framtrer imidlertid ved nærmere betraktning bare som en økning av kvantiteten og intensiteten i det borgerlige sam­ funnets dagligliv. At dette livets «naturlovmessighet», som i den tankeløse hverdagens umiddelbarhet synes å henge så fast sammen, plutse­ lig kan komme i ulage, er bare mulig fordi forholdet mellom dets elementer, dets delsystemer også er noe tilfeldig når det fungerer som mest normalt. Slik må skinnet av at hele det samfunnsmessige livet skulle være underkastet en «evig, jernhard» lovmessighet, som rik­ tignok differensieres i forskjellige spesiallover for de enkelte om­ rådene, også bli avslørt som skinn. Samfunnets virkelige struktur kom­ mer snarere til syne i de uavhengige, rasjonaliserte, formelle dellovmessighetene som bare formelt nødvendig henger sammen med hver­ andre (dvs. at deres formelle sammenheng formelt kan systematiseres), men som materielt og konkret bare henger sammen tilfeldig. Ved en litt nøyaktigere analyse viser allerede de økonomiske fenomenene den­ ne sammenhengen. Således framhever f.eks. Marx - hvorved de eks­ emplene som anføres her bare skal tjene til å belyse saksforholdet metodisk og ikke på noen måte gjør krav på en gang å være et overflatisk forsøk på å behandle materielt det spørsmålet som skal presenteres -, at «betingelsene for den umiddelbare utbytting og for dens realisering ikke er identiske. De faller ikke bare fra hverandre i tid og sted, men også begrepsmessig».27 Det består «ingen nødvendig, bare en tilfeldig sammenheng mellom det totalkvantum av samfunns­ messig arbeid som er anvendt på en samfunnsmessig artikkel» og «det omfang som samfunnet forlanger tilfredsstillelse av det behovet som mettes av denne bestemte artikkelen».28 Dette skal selvsagt bare være tilfeldig utplukkede eksempler. Det er jo nemlig klart at hele opp­ byggingen av den kapitalistiske produksjonen avhenger av denne vek­ selvirkningen mellom streng lovmessig nødvendighet i alle enkeltfeno­ mener og relativ irrasjonalitet i totalprosessen. «Den manufakturmessige deling av arbeidet forutsetter kapitalistens ubetingete autoritet over mennesker som bare utgjør deler av en totalmekanisme som til26 Ursprung der Familie, 183-184. (MEW 21, s. 169-170.) 27 Kapital III, I, 225. (MEW 25, s. 254.) 28 Ibid, 166. (MEW 25, s. 196-197.) 98

hører ham; den samfunnsmessige delingen av arbeidet stiller uav­ hengige vareprodusenter overfor hverandre som ikke anerkjenner noen annen autoritet enn konkurransens, den tvangen som trykket fra deres motstridende interesser utøver på dem.»29 Den kapitalistiske rasjonali­ sering som hviler på privatøkonomisk kalkulasjon, krever dette gjen­ sidighetsforholdet mellom lovmessig detalj og tilfeldig helhet i hver eneste livsytring. Den forutsetter en slik oppbygging av samfunnet. Den produserer og reproduserer denne strukturen i den grad den bemektiger seg samfunnet. Dette ligger allerede i den spekulative kal­ kulasjonens vesen som gir grunnlaget for vareeierens økonomiske ad­ ferd på varebyttets allmenne nivå. Konkurransen mellom de forskjel­ lige vareeierne ville være umulig dersom enkeltfenomenenes rasjonali­ tet også skulle tilsvares av en nøyaktig, rasjonell, lovmessig fungerende form for hele samfunnet. Vareeieren må fullstendig beherske lovmessighetene ved alle enkelthetene i hans produksjon dersom en rasjonell kalkulasjon skal være mulig. Sjansene for verdiøkning, «markedets» lover, må riktignok også være rasjonelle i betydningen av beregnbarhet, en sannsynlighetsregning. De må imidlertid ikke være behersket av en «lov» på samme måte som enkeltfenomenene, de må ikke under noen omstendighet være fullstendig rasjonelt organisert. Dette alene ute­ lukker ikke på noen måte at en «lov» hersker over helheten. Denne «loven» må bare for det første være det «ubevisste» produkt av den selvstendige virksomheten til vareeierne som er uavhengige av hver­ andre, altså en lov for «tilfeldighetene» som påvirker hverandre og ikke en for en virkelig rasjonell organisasjon. For det andre må ikke bare denne lovmessigheten virke over hodene på de enkelte, den må heller aldri være fullstendig og adekvat erkjennbar. Den fullstendige innsikt i helheten ville nemlig gi det subjektet som hadde denne kunn­ skapen en slik monopolstilling at det ville være ensbetydende med opphevingen av den kapitalistiske økonomien. Denne irrasjonaliteten, denne helhetens - ytterst problematiske «lovmessighet», en lovmessighet som er prinsipielt og kvalitativt for­ skjellig fra delenes, er nettopp i denne problematikken ikke bare et postulat, en forutsetning for at den kapitalistiske økonomien skal funk­ sjonere, den er også produkt av den kapitalistiske arbeidsdelingen. Det ble allerede framhevet at denne arbeidsdelingen river i stykker enhver organisk enhetlig arbeids- og livsprosess, oppløser den i dens elementer, for å la disse delfunksjonene som er rasjonelt og kunstig isolert, ut­ føres på den mest rasjonelle måte av «spesialister» som gjennom dem er blitt spesielt psykisk og fysisk tilpasset. Denne rasjonalisering og isolering av delfunksjonene har imidlertid nødvendigvis som konse­ kvens at hver av dem selvstendiggjør seg og får en tendens til å ut­ vikle seg videre på egen hånd, ifølge sin egen spesialitets logikk, uav29 Ibid., I, 321. (MEW 25, s. 377.)

690

99

hengig av de andre delfunksjonene i samfunnet (eller av den delen av samfunnet som den tilhører). Og denne tendens vokser forståelig nok med tiltakende og med økt rasjonalisert arbeidsdeling. Jo mer utviklet denne er, jo sterkere blir yrkes- og standsinteressene, osv. til «spe­ sialistene» som blir til bærere av slike tendenser. Og denne divergerende utvikling begrenser seg ikke til deler av et bestemt område. Ja, den er enda klarere erkjennbar når vi betrakter de store områder som den samfunnsmessige arbeidsdeling frambringer. Slik beskriver Engels30 denne prosessen i forholdet mellom rett og økonomi: «Med retten forholder det seg på en liknende måte: ettersom det blir nødvendig med en ny arbeidsdeling som skaper yrkesjurister, så blir nok et selv­ stendig område åpnet, som med all sin allmenne avhengighet av pro­ duksjonen og handelen likevel besitter en egen reaksjonsevne overfor disse områdene. I en moderne stat må retten ikke bare tilsvare de all­ menne økonomiske forhold, være deres uttrykk, den må også være et uttrykk med indre sammenheng som ikke gjennom indre motsigelser slår seg selv i ansiktet. Og for å bli ferdig med det; den nøyaktige gjenspeilingen av de økonomiske forholdene går mer og mer opp i røyk...» Det er neppe nødvendig å gi flere eksempler her på innavlen i og kampen mellom enkelte «avdelinger» innen forvaltningen (man kan bare tenke på det militære apparatets selvstendighet i forhold til den sivile forvaltningen), fakulteter osv.

3.

Gjennom spesialiseringen av ytelsen går ethvert bilde av helheten tapt. Og da behovet for en - i det minste erkjennelsesmessig - oppfatnin­ gen av helheten ikke kan dø helt ut, så oppstår det inntrykk og den anklage at vitenskapen, som også arbeider på denne måten, dvs. som også sitter fast i denne umiddelbarhet, har revet virkelighetens tota­ litet i stykker, at den på grunn av sin spesialisering har mistet blik­ ket for helheten. Overfor slike anklager om at «momentene ikke blir oppfattet i deres enhet,» framhever Marx31 riktig at anklagen blir reist «som om denne istykkerrivelsen ikke var trengt fra virkeligheten og inn i lærebøkene, men omvendt fra lærebøkene og ut i virkelig­ heten». Hvor mye denne anklagen i sin naive form enn fortjener å bli tilbakevist, så er den forståelig dersom man for et øyeblikk betrakter den moderne vitenskap utenfra. Det vil si at man ikke betrakter den moderne vitenskaps - såvel sosiologisk som metodologisk nødvendige og derfor «forståelige» - virksomhet fra den tingliggjorte bevisst30 Brev til Konrad Schmidt, 27.X.1890. Dok. d. Soz. II, 68. (MEW 37, s.491.) 31 Zur Kritik der pol. dk., XXI - XXII. (MEW 13, s. 621.) 100

hetens standpunkt. En slik betraktning vil nå (uten å være en «an­ klage») åpenbare at jo mer utviklet en moderne vitenskap er blitt, jo mer den har opparbeidet seg en metodologisk klarhet over seg selv, jo besluttsommere må den vende seg bort fra værensproblemene i sin sfære og skille disse ut fra det området som den har gjort forståelig. Jo mer utviklet og vitenskapelig den blir, i like stor grad blir den til et formelt lukket system av spesielle dellover. Den verden som lig­ ger utenfor dens eget område, og med den til og med i første rekke den materie som denne vitenskap har som oppgave å vinne erkjennelse om, dens eget, konkrete virkelighetssubstrat, blir regnet for å være metodisk og prinsipielt umulig å erkjenne. Marx32 formulerte dette spørsmålet klart for økonomiens vedkommende da han erklærte at «bruksverdi som bruksverdi ligger hinsides den politiske økonomis betraktningsområde». Og det ville være en feil å tro at f.eks. spørsmåls­ stillinger som grensenytteteorien makter å føre ut over denne skran­ ken. Forsøket på å ta den «subjektive» adferden på markedet som ut­ gangspunkt, og ikke varenes objektive produksjons- og bevegelseslover som bestemmer over selve markedet og de «subjektive» adferdsmåtene på markedet, forskyver bare spørsmålsstillingen til stadig mer avledede og tingliggjorte nivåer uten å oppheve metodens formelle karakter, den prinsipielle utsjalting av det konkrete materiale. I sin formelle allmennhet opphever bytteakten, som jo forblir det grunn­ leggende faktum nettopp for «grensenytteteorien», likeledes det forhold at abstrakt likhet mellom konkret ulike, ja, usammenliknbare materier som denne skranken oppstår ut fra. Således er byttets subjekt nøyak­ tig like abstrakt, formelt og tingliggjort som dets objekt. Og denne abstrakt-formelle metodes skranke åpenbarer seg nettopp i den ab­ strakte lovmessigheten som grensenytteteorien på samme måte som den klassiske økonomi har gjort det, setter i sentrum som mål for erkjennelsen. Gjennom denne lovmessighetens formelle abstraksjon blir imidlertid økonomien uopphørlig forvandlet til et lukket delsystem som på den ene side ikke er i stand til verken å trenge gjennom dens eget materielle substrat eller ut fra det finne veien til erkjennelsen av sam­ funnets totalitet, og som derfor på den andre side oppfatter denne materien som noe uforanderlig og evig «gitt». Dermed blir vitenskapen satt ut av stand til å begripe sin egen materies oppkomst og under­ gang, dens samfunnsmessige karakter. Den blir også ute av stand til å begripe den samfunnsmessige karakteren av de mulige holdningene til denne materien og den samfunnsmessige karakteren av sitt eget formsystem. Den indre vekselvirkningen mellom den vitenskapelige metodikk som oppstår ut fra en klasses samfunnsmessige tilværelse og dens nødven­ dighet og behov for å beherske denne tilværelsen begrepsmessig, og 32 Ibid., 2. (MEW 13, s. 16.)

101

klassens egen tilværelse, viser seg her nok en gang med all tydelighet. Det er allerede mange ganger - også på disse sidene - blitt henvist til at krisen er det problem som reiser en uoverstigelig skranke for borgerskapets økonomiske tenkning. Dersom vi nå - i full klarhet over vår ensidighet - betrakter dette standpunktet fra et rent metodisk standpunkt, så viser det seg at det nettopp er vellykketheten av den uoppholdelige og gjennomgripende rasjonaliseringen av økonomien, dens forvandling til et abstrakt, mest mulig matematiserbart system av «lover» som danner den metodiske skranke for forståelsen av krisen. Mens de økonomiske lovene fungerer normalt, fører «tingenes» kvali­ tative tilværelse sitt utenomøkonomiske liv som ubegrepet og utsjaltet Ding an sich, som bruksverdi, og man mener å kunne se bort fra den. Men i krisene blir den plutselig (plutselig for den tingliggjorte, rasjo­ nelle tenkningen) til den utslagsgivende faktor. Eller uttrykt på en bedre måte: dens virkninger ytrer seg i den form at disse lovene ikke lenger funksjonerer og uten at den tingliggjorte forstanden er i stand til å se mening i dette «kaos». Og denne mangelen gjelder ikke bare for den klassiske økonomi som i krisene bare kunne se «forbigående», «tilfeldige» forstyrrelser, men for hele den borgerlige økonomien. Krisenes ubegripelighet og irrasjonalitet stammer riktignok også inn­ holdsmessig fra borgerskapets stilling som klasse og dets klasseinter­ esser, men den er også samtidig formelt den nødvendige følge av bor­ gerskapets økonomiske metode. (At begge momentene for oss bare er momenter i en dialektisk enhet behøver ikke forklares nærmere.) Denne metodiske nødvendighet er så sterk at f.eks. Tugan-Baranowskys teori, som sammenfatning av et århundres kriseerfaringer, forsøker å rense konsumsjonen fullstendig ut av økonomien og forsøker å grunnlegge en «ren» økonomi som bare omfatter produksjonen. En slik teori mener å finne årsakene til krisene, som det ikke går an å benekte eksistensen av, i disproporsjonaliteten mellom produksjonselementene, altså i rent kvantitative momenter. Overfor slike forsøk under­ streker Hilferding33 med full rett: «Man opererer bare med de øko­ nomiske begrepene kapital, profitt, akkumulasjon osv. og tror å ha løsningen på problemet når man har påvist de kvantitative forhold som gjør at enkel og utvidet reproduksjon er mulig, eller de forhold hvor det må opptre forstyrrelser. Man overser derved at disse kvan­ titative forholdene samtidig tilsvarer kvalitative betingelser, at det ikke bare er verdisummer som uten videre er kommensurable som står overfor hverandre, men også bruksverdier av et visst slag som må oppfylle bestemte egenskaper i produksjonen og komsumsjonen; at det ved analysen av reproduksjonsprosessen ikke bare er kapitaldeler som står overfor hverandre i sin allmennhet slik at f.eks. litt for mye eller litt for lite av industriell kapital kunne «utliknes» ved hjelp av 33 Finanzkapital, 2. Auflage, 378-379. 102

en tilsvarende del handelskapital, heller er det ikke bare fast eller sir­ kulerende kapital, men det dreier seg også om maskiner, råstoffer, ar­ beidskraft av ganske bestemt (teknisk bestemt) art som må være for hånden som bruksverdier av dette bestemte slaget for at forstyrrelser skal unngåes.» Bevegelsen av de økonomiske fenomenene som blir ut­ trykt av den borgerlige økonomiens «lov»-begreper er i liten grad i stand til å forklare hele det økonomiske livs virkelige bevegelser. Marx har gjentatte ganger overbevisende skildret i hvor stor grad denne skranken - som sett fra dette utgangspunktet er metodisk nødvendig - grunner seg i den manglende evnen til å oppfatte bruksverdien, den virkelige konsumsjonen. «Innenfor visse grenser kan produksjonspro­ sessen finne sted på det samme eller et utvidet nivå selv om de varene som er utstøtt av den, ikke virkelig er gått inn i den individuelle eller produktive konsumsjon. Varenes konsumsjon er ikke innbefattet i kapi­ talens kretsløp, som de er kommet ut fra. Så snart f.eks. garnet er solgt, så kan kretsløpet til den kapitalverdien som garnet representerer begynne på nytt, uavhengig av hvor det i første omgang blir av det solgte garnet. Så lenge produktet blir solgt, så går alt sin regelmessige gang sett fra den kapitalistiske produsents synspunkt. Kapitalverdiens kretsløp, som han representerer, blir ikke avbrutt. Og blir denne pro­ sessen utvidet - noe som innbefatter utvidet produktiv konsumsjon av produksjonsmidlet, — så kan denne reproduksjon av kapitalen være ledsaget av utvidet individuell konsumsjon (altså etterspørsel) for ar­ beideren, da prosessen blir innledet og formidlet gjennom produktiv konsumsjon. Produksjonen av merverdi, og med den også kapitalis­ tens individuelle konsumsjon, kan altså vokse, hele reproduksjonsprosessen kan befinne seg i den mest blomstrende tilstand, men likevel kan en stor del av varene bare tilsynelatende være gått inn i kon­ sumsjonen, i virkeligheten kan de oppholde seg usolgte i hendene på kjøpmenn, altså faktisk fremdeles befinne seg på markedet.»34 Og her må det særlig påpekes at denne manglende evne til å trenge ned til vitenskapens virkelige materielle substrat ikke er enkeltes feil, men at den nettopp trer krassere fram jo mer utviklet vitenskapen er, jo konsekventere den arbeider ut fra forutsetningene for dens begreps­ dannelse. Det er altså på ingen måte tilfeldig at den store, riktignok ofte primitive, feilaktige og unøyaktige helhetsoppfatning av det øko­ nomiske livets totalitet, som ennå var til stede i Quesnays Tableau économique, stadig mer forsvinner sammen med den formelle begrepsdannelsens tiltakende eksakthet i utviklingen over Smith til Ricardo. Rosa Luxemburg har skildret dette på en overbevisende måte.35 For

Kapital II, 49. (MEW 24, s. 80-81.) Akkumulation des Kapitals, I. Auflage 78-79. Det ville være en spen­ nende oppgave å undersøke denne utviklingens metodiske forhold til de store rasjonalistiske systemenes utvikling. 34 35

103

Ricardo utgjør ikke lenger kapitalens samlede reproduksjonsprosess - hvor dette problemet ikke er til å unngå - noe sentralt problem. Dette saksforhold framtrer enda klarere og enklere i rettsvitenska­ pen fordi dens innstilling er mer bevisst tingliggjort. Det framtrer kla­ rere her fordi spørsmålet om uerkjennbarheten av det kvalitative inn­ holdet ut fra den rasjonalistisk-kalkulatoriske formen her il^ke antok form av en konkurranse mellom to organisasjonsprinsipper for det samme området (som bruksverdi og bytteverdi i sosialøkonomien), men fra begynnelsen av opptrådte som form-innhold-problem. Kampen om naturretten, den borgerlige klasses revolusjonære periode, går nettopp ut fra at rettens formelle likhet og universalitet, altså dens rasjonalitet, også er i stand til å bestemme dens innhold. Dermed bekjempes på den ene side den mangfoldige og fargerike privilegieretten som stam­ mer fra middelalderen, og på den andre side monarkens uavhengighet av retten. Den revolusjonære borgerlige klasse avviser å se grunnlaget for et rettsforholds gyldighet i det at det er et faktum, i dets faktisitet. «Brenn lovene deres og lag dere nye!» tilrådde Voltaire. «Hvor ta de nye fra? Fra fornuften!»36 Kampen mot det revolusjonære borger­ skapet omtrent på tiden omkring den franske revolusjon ligger i det store og hele i så stor grad under for denne tankes fortryllelse at det eneste den kan stille opp mot denne naturretten er en annen naturrett. (Burke, også Stahl.) Først etter at borgerskapet i det minste delvis har seiret, bryter en «kritisk», en «historisk» oppfatning gjennom i begge leirene. Denne oppfatningens vesen lar seg sammenfatte i at rettsinnholdet er noe rent faktisk, altså noe som det ikke er mulig å gripe med selve rettens formelle kategorier. Det eneste av naturrettens krav som blir stående, er tanken om det formelle rettssystemets fullstendige sam­ menheng. Betegnende nok kaller Bergbohm37 alt som ikke er regulert juridisk, idet han overtar fysikkens terminologi, for «et rettstomt rom». Men sammenhengen mellom disse lovene er rent formell: det som de utsier, «rettsinstituttets innhold, er aldri av juridisk, men alltid av poli­ tisk, økonomisk natur».38 Dermed får den primitive, kynisk-skeptiske kampen som «kantianeren» Hugo begynte mot naturretten i slutten av det 18. århundre, en «vitenskapelig» form. Hugo39 begrunner blant annet slaveriets rettskarakter med at det «gjennom årtusener fak­ tisk var rett hos så mange kultiverte folk». I denne naivt-kyniske åpenheten kommer imidlertid strukturen, som retten i stigende grad får

36 Sitat fra Bergbohm; Jurisprudenz und Rechtsphilosophie, 170. 37 Ibid., 375. 38 Preuss, «Zur Methode der juristischen Begriffsbildung.» Schmollers Jahrbuch 1900, 370. 39 Lehrbuch des Naturrechts. Berlin 1799. § 141. Marx’ polemikk mot Hugo (Nachlass I, 268 f. (MEW 1, s. 78 ff.) står fremdeles på et hegeliansk standpunkt. 104

i det borgerlige samfunnet, helt klart til syne. Når Jellinek kaller rettsinnholdet for metajuridisk, når «kritiske» jurister henviser utforsk­ ningen av rettsinnholdet til historien, sosiologien, politikken osv., så gjør de i siste instans ikke noe annet enn det som allerede Hugo krevde: gir avkall på den fornuftsmessige begrunnbarheten, på rettens innholdsmessige rasjonalitet; ser ikke noe annet i retten enn et formelt kalkulasjonsystem med hvis hjelp de nødvendige juridiske følgene av bestemte handlinger (rebus sic stantibus) kan beregnes mest mulig eksakt. Denne rettsoppfatningen forvandler imidlertid rettens oppkomst og undergang til noe som - juridisk sett - er like så ubegripelig som krisen er blitt det for sosialøkonomien. Den skarpsindige, «kritiske» juristen Kelsen40 sier da også om rettens oppkomst: «I lovgivningsakten fullbyrdes rettens og statens store mysterium, og derfor må det være tillatt at dens vesen bare blir anskueliggjort i utilstrekkelige bilder.» Eller med andre ord: «For rettens vesen er det et betegnende faktum at også en norm som er oppstått i motsetning til retten kan være en rettsnorm, at betingelsen for dens rettmessige oppkomst med andre ord ikke lar seg ta opp i rettens begrep.»41 Denne erkjennelsesteoretiske oppklaring kunne bety en faktisk oppklaring og dermed et fram­ skritt i erkjennelsen dersom på den ene side problemet om rettens oppkomst, som ble skjøvet over i andre disipliner, virkelig ville finne en løsning der, og dersom på den andre side rettens vesensart som opp­ står på denne måten og som tjener til kalkulasjon av handlingsfølger og til klassemessig rasjonell gjennomføring av handlingsmåter, samtidig virkelig kunne bli gjennomskuet. For i så fall ville rettens virkelige, materielle substrat med ett slag framtre som synlig og begripbart. Men ingen av delene er mulig. Retten forblir stadig i nær forbindelse med de «evige verdiene». Gjennom dette oppstår et formalistisk fortynnet nyoppgulp av naturretten i form av rettsfilosofi (Stammler). Og det virkelige grunnlaget for rettens oppkomst, forandringen av maktfor­ holdet klassene imellom, blir utydeliggjort og forsvinner i de viten­ skapene som behandler det, og hvor - i samsvar med det borgerlige samfunnets tenkeformer - de samme problemene om det materielle substrats transcendens oppstår som i jussen og sosialøkonomien. Måten som denne transcendensen blir oppfattet på, viser hvor få­ fengt det ville være å håpe at en kunne vente at helhetens sammen­ heng, som enkeltvitenskapene bevisst har gitt avkall på å erkjenne ved at de har fjernet seg fra begrepsdannelsens materielle substrat, kunne framskaffes av en sammenfattende vitenskap, av filosofien. Dette ville nemlig bare være mulig dersom filosofien, gjennom en spørsmålsstil­ ling som hadde en radikalt annen retning, ved å være rettet mot den konkrete materielle totalitet av det erkjennbare, det som skal erkjennes, 40 Hauptprobleme der Statsrechtslehre, 411 (uthevet av meg). 41 F. Somlo, Juristische Grundlehre, 177. 6. Lukåcs

105

kunne bryte gjennom skrankene til denne formalisme som havnet i isolasjon. For å gjøre det ville det imidlertid være nødvendig å gjen­ nomskue grunnene, oppkomsten og nødvendigheten av denne forma­ lismen. De spesialiserte enkeltvitenskapene måtte ikke da mekanisk for­ bindes til en enhet, de måtte også omformes innvendig gjennom den indre enhetliggjørende filosofiske metoden. Det er klart at det borger­ lige samfunns filosofi må være ute av stand til det. Det er ikke det at det ikke er noen lengsel etter sammenfatning, det forholder seg heller ikke slik at de beste med glede har tatt inn over seg tilværelsens livsfiendtlige mekanisme og vitenskapens livsfremmede formalisme. Men en radikal forandring av standpunktet er umulig på det borgerlige samfunnets grunn. Forsøket på en - encyklopedisk - sammenfatning av all viten kan oppstå som oppgave for filosofien. (Av typen Wundt.) Den formelle erkjennelses verdi i forhold til det «levende» liv kan bli trukket i tvil. (Irrasjonalitetsfilosofien fra Hamann til Bergson.) Ved siden av disse episodiske strømningene består imidlertid den filosofiske utviklings grunntendens i å anerkjenne enkeltvitenskapenes resultater og metoder som nødvendige, som gitte, og tilvise filosofien oppgaven med å oppdage og rettferdiggjøre grunnen for og gyldigheten av disse begrepsdannelsene. Filosofien stiller seg dermed i nøyaktig det samme forhold til enkeltvitenskapene som disse har stilt seg i til den empiriske virkeligheten. Idet enkeltvitenskapenes formalistiske begrepsdannelser på denne måten blir til uforanderlig gitt substrat for filosofien, blir det fullstendig håpløst å gjennomskue tingliggjøringen som ligger til grunn for denne formalismen. Den tingliggjorte verden framtrer fra nå av - filosofisk, i andre potens, i «kritisk» belysning - endelig som den eneste mulige, eneste begrepsmessig oppfattbare, begripelige ver­ den som er gitt for oss mennesker. Om nå dette skjer forherligende, resignerende eller fortvilende, om det eventuelt blir søkt en vei over den irrasjonelle-mystiske opplevelsen til «livet», kan ikke forandre noe på dette saksforholdets vesen. Idet den moderne borgerlige tenkning bare undersøker «betingelsene for muligheten» for gyldigheten av de formene som den væren framtrer i som ligger til grunn for dem, så sperrer den veien for seg selv til de klare spørsmålsstillingene, til spørsmålene om disse formenes oppkomst og undergang, om deres vir­ kelige vesen og substrat. Dens skarpsindighet kommer stadig mer i samme stilling som den legendariske «kritikk» i India som overfor den gamle forestillingen om at verden står på en elefant, stilte spørsmålet: Hva står elefanten på? Etter at svaret som gikk ut på at elefanten står på en skilpadde var funnet, har imidlertid «kritikken» slått seg til ro. Det er imidlertid klart at selv enda en liknende «kritisk» spørsmåls­ stilling bare aller høyest ville være i stand til å frambringe et tredje vidunderdyr og ikke løsningen på det virkelige spørsmålet.

106

II • DEN BORGERLIGE TENKNINGS ANTINOMIER

Den moderne kritiske filosofi har sitt utspring i den tingliggjorte bevissthetsstruktur. Dens spesifikke problemer i forhold til tidligere filo­ sofiske spørsmålsstillinger stammer fra den. Det er bare den greske filosofi som danner et visst unntak. Det er heller ikke tilfeldig. Tingliggjøringsfenomenet har nemlig også spilt en viss rolle i det utviklede greske samfunn. Men i samsvar med den helt forskjelligartede sam­ funnsmessige væren er den antikke filosofis spørsmålsstillinger og løs­ ninger likevel kvalitativt forskjellige fra den moderne filosofis. Det er altså - fra en adekvat interpretasjons standpunkt - like vilkårlig når f.eks. Natorp i Platon mener å oppdage en forgjenger til Kant som når Thomas Aquinas går i gang med å bygge sin filosofi på Aristoteles. At begge deler overhodet var mulig - selv om det skjedde på like vilkårlig og utilstrekkelig vis - stammer på den ene side fra den bruk i samsvar med egne mål som senere tider alltid pleier å gjøre av den historiske arv som de mottar. På den annen side forklares denne tvetydighet nettopp av det at riktignok kjente den greske filosofi tingliggjøringens problem, men den hadde ennå ikke opplevd den som universell form for all væren, at den sto med en fot i dette, men med en annen fot i et naturmessig oppbygd samfunn. Derfor har dens pro­ blemer forblitt anvendbare - selv om det skjer ved hjelp av energiske omtolkninger - på begge utviklingsretninger. 1. Hva består imidlertid denne grunnleggende forskjell i? I forordet til andre utgave av Kritik der reinen Vernunft har Kant1 klart formulert den med det kjente uttrykk om den «kopernikanske vending» som erkjennelsesproblemet skulle gis: «Til nå antok man at all vår erkjen­ nelse må rette seg etter gjenstandene... En bør derfor forsøke en gang om vi ikke kommer bedre framover innen metafysikkens opp­ gaver dersom vi antar at gjenstandene må rette seg etter vår erkjen­ nelse ...» Uttrykt på en annen måte, den moderne filosofi stiller pro­ blemet slik: ikke lenger godta verden som et Noe som er oppstått uav­ hengig av det erkjennende subjekt (f.eks. skapt av Gud), men heller begripe den som eget produkt. Denne vending, a oppfatte den rasjo­ nelle erkjennelse som et produkt av ånden, stammer ikke fra Kant. Han har bare trukket dens konsekvenser på en mer radikal måte enn sine forgjengere. Marx2 har - i helt andre sammenhenger - henvist til Vicos uttalelse om at «menneskenes historie skiller seg fra naturens historie på den måte at vi har skapt den ene, men ikke den andre». 1 Reclam, 17. 2 Kapital I, 336. (MEW 23, s. 393.)

107

Hele den moderne filosofi har stilt seg dette problem selv om dette skjedde uavhengig av Vico, som på mange måter først ble forstått og virksom seinere. Fra den metodiske skepsis, fra Descartes’ cogito ergo sum over Hobbes, Spinoza, Leibniz går det her en direkte utvikling. Dens avgjørende, mangfoldig varierte motiv består i oppfatningen av at erkjennelsens gjenstand bare kan erkjennes av oss såfremt og i den grad den er frambrakt av oss selv.3 Og matematikkens og geometriens metoder, konstruksjonens metode, frambringelsen av gjenstanden fra de formelle forutsetninger for en gjenstandsmessighet overhodet, seinere den matematiske fysikks metoder, blir dermed veiviser og målestokk for filosofien, erkjennelsen av verden som totalitet. Spørsmålet om hvorfor og med hvilken rett den menneskelige for­ stand nettopp oppfatter slike formsystemer som sitt eget vesen (i mot­ setning til den «gitte», fremmede uerkjennelige karakter av disse formers innhold) dukker ikke opp. Dette blir godtatt som selvsagt. Og om denne godtakelse kommer til uttrykk (som hos Berkeley eller Hume) som skepsis, som tvil med hensyn til «vår» erkjennelses evne til å nå fram til allment gyldige resultater, eller (som hos Spinoza eller Leibniz) som en ubegrenset tiltro til at disse former har evne til å fatte «tingenes sanne» vesen, er her av sekundær betydning. For oss gjelder det jo ikke - selv ikke som en rå skisse - å gjøre utkast til en historie om den moderne filosofi, men bare antydningsvis å av­ dekke sammenhengen mellom denne filosofis grunnproblemer med den værensgrunn som dens spørsmål trer fram fra og som de for­ søker å vende tilbake til, idet de begriper den. Denne værens karakter avslører seg minst like meget gjennom hva som ikke blir til problem for den tenkning som er vokst opp på dens grunn, som hva og hvordan noe er blitt til problem; i hvert fall er det tilrådelig å betrakte begge momenter i deres gjensidighetsforhold. Og når vi stiller spørsmålet slik, så framtrer (selv hos de mest «kritiske» filosofer) den naive og dog­ matiske likestilling av formell-matematisk, rasjonell erkjennelse med er­ kjennelse overhodet på den ene side og med «vår» erkjennelse på den andre side, som hele denne epokes karakteristiske kjennetegn. At ingen av de to identifiseringer er noe selvsagt under alle forhold, lærer vi av selv det mest overflatiske blikk på den menneskelige tenknings historie. Dette ser vi framfor alt i forbindelse med selve den moderne tenknings tilblivelse, hvor de alvorligste tankemessige kamper måtte utkjempes med den helt forskjellige middelaldertenkning før den nye 3 Jfr. Tbnnies, Hobbes’ Leben und Lehre og særlig Ernst Cassirer, Das Erkenntnisproblem in der Philosophie und Wissenschaft der neueren Zeit. Denne boks konstateringer er verdifulle for oss fordi de er vunnet ut fra et helt annet synspunkt og likevel skildrer den den samme utvikling, den mate­ matisk, «eksakt»vitenskapelige rasjonalismes innflytelse på tilblivelsen av den moderne tenkning.

108

metode og den nye oppfatning av tenkningens vesen virkelig slo gjen­ nom. Denne kamp kan selvsagt heller ikke beskrives her. Det kan i alle tilfelle forutsettes som kjent at motivene for den var enhetliggjøringen av alle fenomener (i motsetning til f.eks. den middelalder­ lige oppdelingen av verden i «under» og «over» månen), kravet om deres immanente kausale sammenheng i motsetning til de oppfatnin­ ger som har søkt fenomenenes grunn og forbindelse utenfor deres im­ manente sammenheng (astronomi i motsetning til astrologi osv.), kra­ vet om å kunne anvende de matematisk-rasjonelle kategorier for å for­ klare alle fenomener (i motsetning til den kvalitative naturfilosofi som opplevde enda et nytt oppsving under renessansen - Bdhme, Fludd osv. - og som fremdeles dannet grunnlaget for Bacons me­ tode). Likeledes at hele den filosofiske utvikling foregikk i en stadig vekselvirkning med de eksakte vitenskapers utvikling. Deres utvikling sto igjen i et fruktbart vekselvirkningsforhold med teknikken som ble stadig mer rasjonalisert, med produksjonens arbeidserfaringer.4 Disse sammenhenger er av avgjørende betydning for vår spørsmåls­ stilling. Fordi «rasjonalisme», dvs. et formsystem, hvis sammenheng var rettet mot den side av fenomenene som er forstandsmessig fattbare, som kan frembringes av forstanden og derfor også kan beherskes, forutsees og beregnes av forstanden, har det vært i de forskjellige epoker i de mest forskjellige former. Det oppstår imidlertid grunn­ leggende forskjeller alt ettersom hvilket materiale denne rasjonalisme blir forbundet med og hvilken rolle den blir tillagt i det samlede system av menneskelig erkjennelse og målsettinger. Det nye i den mo­ derne rasjonalisme består nå i at den - i løpet av utviklingen i sti­ gende grad - hevder å ha oppdaget prinsippet for sammenhengen mel­ lom samtlige fenomener som menneskene konfronteres med i sitt liv i natur og samfunn. I motsetning til dette var all tidligere rasjona­ lisme bare et delsystem. Den menneskelige tilværelses «siste» proble­ mer forblir i en irrasjonalitet som er ufattelig for den menneskelige forstand. I jo nærmere sammenheng et slikt rasjonelt delsystem står med disse tilværelsens «siste» spørsmål, desto krassere avsløres dets rent partielle, rent tjenende karakter, og at det ikke når fram til «vesenet». Slik er det f.eks. med den indiske askeses5 metode som 4 Kapital I, 451. (MEW 23, s. 509-510.) Jfr. også Gottl særlig om mot­ setningen til antikken, op.cit., 238-245. Derfor må begrepet «rasjonalisme» ikke abstrakt og uhistorisk overanstrenges, men man må alltid nøyaktig bestemme den gjenstand (livsområdet) som det blir brukt om, og framfor alt de gjenstander som det ikke blir brukt om. 5 Max Weber, Gesammelte Aufsdtze zur Religionssoziologie II, 165— 170. Utviklingen av samtlige «fagvitenskaper» i India framviser en tilsva­ rende struktur: meget utviklede teknikker i enkeltheter, uten forbindelse med en rasjonell totalitet, uten å forsøke å rasjonalisere helheten eller å

109

er meget nøye rasjonalisert og som forutberegner alle virkninger nøye. Hele dens «rasjonalitet» står i direkte, umiddelbar sammenheng, i et mål-middel forhold, til den siste opplevelse av verdens vesen som er hinsides forstanden. Også her viser det seg altså at det ikke går an å oppfatte «rasjo­ nalismen» abstrakt-formelt, og på den måte gjøre den til et overhistorisk prinsipp i den menneskelige tenknings vesen. Her viser det seg snarere på samme måte at det er en kvalitativ forskjell mellom når en form figurerer som universalkategori, og når den bare blir anvendt til organisering av nøye isolerte delsystemer. Av den rent formelle avgrensning av denne tenkemåte framgår imidlertid allerede den nød­ vendige korrelasjon av rasjonalitet og irrasjonalitet, den ubetingede nødvendighet av at ethvert rasjonelt formsystem støter på en grense eller en skranke av irrasjonalitet. Når imidlertid - som i det nettopp an­ førte eksempel med den indiske askese - det rasjonelle system hele tida og ifølge sitt vesen er tenkt som et delsystem, når den verden av irrasjonalitet som omgir det, som det er begrenset av (altså i dette tilfelle på den ene side den jordisk-empiriske eksistens som er uverdig til rasjonalisering og på den andre side det Hinsides som er uoppnåelig for menneskelige rasjonelle begreper, frelsens verden) blir forestilt som noe som er uavhengig av det, som noe som ubetinget er under- eller overordnet det, så oppstår det ikke ut av dette på noen måte noe metodisk problem for selve det rasjonelle system. Det er nettopp mid­ del til å nå et - ikke rasjonelt - mål. Spørsmålet blir helt annerledes når rasjonalismen opptrer med det krav at den representerer universalmetoden for erkjennelse av hele væren. I dette tilfelle får spørsmålet om den nødvendige korrelasjon med det irrasjonelle prinsipp en av­ gjørende betydning, det virker oppløsende og ødeleggende på hele systemet. Dette er tilfelle med den moderne (borgerlige) rasjonalisme. Denne problematikk trer klarest fram i dagen i den merkverdige, mangetydig skiftende betydning som tingen-i-seg-begrepet, som like­ vel er uunnværlig for systemet, har hos Kant. Det er blitt forsøkt mange ganger å påvise at tingen i seg oppfyller helt forskjellige funk­ sjoner i Kants system. Det er mulig å finne noe felles ved disse for­ skjellige funksjoner, nemlig at hver utgjør en grense eller en skranke for den abstrakte, formelt-rasjonalistiske «menneskelige» erkjennelsesevne. Disse enkelte grenser og skranker synes imidlertid å være så forskjellige fra hverandre at deres samling under - det riktignok ab­ strakte og negative - tingen-i-seg-begrepet bare blir virkelig forståe­ lig, når det blir klart at den grunn som i siste instans bestemmer disse opphøye de rasjonelle kategorier til universelle kategorier. Ibid., 146-147, 166-167. Liknende forholder det seg med konfusianismens «rasjonalisme». Ibid., I, 527.

110

grenser og skranker for den «menneskelige» erkjennelsesevne - til tross for dens mangfoldige virkninger - allikevel er enhetlig. Kort­ fattet lar disse problemer seg redusere til to store komplekser som - tilsynelatende - er uavhengige av, ja, motsetninger til hverandre: For det første til materiens problem (i logisk-metodisk betydning), til spørsmålet om innholdet av de former som «vi» erkjenner og kan er­ kjenne verden med, fordi vi selv har frambrakt dem. For det andre til helhetens problem og problemet om erkjennelsens siste substans, til spørsmålet etter erkjennelsens «siste» gjenstander. Først når de blir opp­ fattet rundes de forskjellige delsystemer av til en totalitet, til et system med en fullstendig begrepet verden. Vi vet at Kritik der reinen Vernunft bestemt avviser muligheten av å besvare den andre gruppe av spørsmål, ja, i den «transcendentale dialektikk» forsøker den å fjerne dem fra vitenskapen overhodet, som spørsmål som er stilt på en gal måte.6 Men at det i den transcendentale dialektikk imidlertid alltid dreier seg om totalitetsspørsmålet, trenger vel ingen inngående forkla­ ring. Gud, sjel, osv. er bare begrepsmetafysiske uttrykk for det enhet­ lige subjekt, henholdsvis for det enhetlige objekt hos den fullkomment (og fullstendig erkjente) tenkte totalitet av alle erkjennelsens gjen­ stander. Den transcendentale dialektikk med dens skarpe adskillelse av fenomenene fra noumena avviser ethvert krav fra «vår» fornuft på å erkjenne den andre gruppe av gjenstander. De blir oppfattet som ting i seg i motsetning til de erkjennbare fenomenene. Det synes nå som om det første kompleks av spørsmål, problemet om forminnholdet, ikke hadde noe å gjøre med disse spørsmål. Spesielt ikke i den form som Kant undertiden gir det, hvor «den sansemessige anskuelsesevne (som leverer innholdet for forstandsformene) egentlig bare er en reseptivitet, å bli affisert med forestillinger på en viss måte... Den ikke-sansemessige årsak til disse forestillinger er fullstendig ukjent for oss, og denne kan vi derfor ikke anskue som objekt... Imidlertid kan vi kalle den utelukkende intelligible årsak til feno­ menene overhodet for det transcendentale objekt bare for at «vi har noe som korresponderer med sansemessigheten som reseptivitet». Om dette objekt heter det nå «at det er gitt i seg selv før all erfaring».7 Begrepsinnholdets problem er imidlertid mer vidtrekkende enn sansemessighetens problem, selv om det heller ikke kan benektes (noe som enkelte, særlig «kritiske», særlig fornemme kantianere pleier å gjøre) at det består en nær forbindelse mellom dem. Fordi rasjonali­ teten, den rasjonelle uoppløselighet av begrepsinnholdet for rasjonalis6 Kant fullbyrder her det 18. århundres filosofi. Såvel utviklingen LockeBerkeley-Hume som den til den franske materialisme beveger seg i denne retning. Å skissere de enkelte etapper og de avgjørende avvik mellom de forskjellige retninger ligger utenfor dette arbeids ramme. 7 Kritik der reinen Vernunft, 403-404. Jfr. også ibid., 330 osv.

111

men, som vi straks skal lære å kjenne som den moderne logikks helt allmenne problem, viser seg på sitt krasseste i spørsmålet om det sansemessige innholds forhold til den rasjonell-kalkulatoriske forstandsform. Mens irrasjonaliteten ved andre innhold er posisjonsbestemt, relativ, så forblir tilværelsen, det sansemessige innholds faktiske væren, en rett og slett uoppløselig gitthet.8 Men hvis irrasjonalitetens problem munner ut i problemet om ugjennomtrengeligheten av enhver gitthet ved hjelp av forstandsbegreper, i problemet om deres uavledbarhet fra forstandsbegreper, så får denne side av spørsmålet om tingen i seg som i første øyeblikk synes å komme nær det metafysiske problem om forholdet mellom «ånd» og «materie» - et fullstendig annet aspekt, et aspekt som er logisk-metodisk, system-teoretisk utslagsgivende.9 Da lyder spørsmålsstillingen slik: om de empiriske fakta (uansett om de er rent «sansemessige» eller om deres sansemessighet bare danner det siste materielle substrat i deres vesen som «fakta») skal godtas i deres faktisitet som «gitte», eller om denne deres gitthet løser seg opp i rasjonelle former, altså lar seg tenke som frambrakte av «vår» forstand. Da vokser imidlertid dette spørsmål til det utslagsgivende spørsmål når det gjelder spørsmålet om muligheten av et system i det hele tatt. Denne vending av problemet ble allerede fullbyrdet av Kant i full klarhet. Når han gjentar at den rene fornuft ikke er i stand til å full­ føre en eneste syntetisk, gjenstandskonstituerende setning, at dens grunnsetninger «slett ikke kan hentes direkte fra begreper, men alltid bare indirekte gjennom å relatere disse begreper til noe helt tilfeldig, nemlig mulig erfaring».10 Når denne tanke om den «intelligible tilfel­ dighet», og ikke bare elementene i den mulige erfaring, men også alle lover som har forbindelse med og ordner denne, i Kritik der Urteilskraft blir opphevet til å bli systematiseringens sentrale problem, så ser vi på den ene side at de to tilsynelatende fullstendig forskjellig skranketrekkende funksjoner ved tingen i seg (uerkjennbarheten av 8 Feuerbach har også forbundet problemet om sanselighetens absolutte (forstandsmessige) transcendens med motsigelsen i Guds eksistens. «Beviset for Guds eksistens går ut over fornuftens grenser; riktig: men bare i samme forstand som å se, å høre, å lukte går ut over fornuftens grenser.» Das Wesen des Christentums. Reclam, 303. Om liknende tankeganger hos Hume og Kant sml. Cassirer, op. cit., II, 608. 9 Dette problem finner man klarest formulert hos Lask: «For subjek­ tiviteten (dvs. for dommens logiske subjektivitet) er det ikke selvsagt, det danner nettopp hele målet for dens etterforskning, til hvilken kategori den allmenne logiske form differensieres, når det gjelder å oppfatte kategorimessig et bestemt enkelt materiale, eller uttrykt på en annen måte, hvilket enkelt materiale som til enhver tid utgjør de enkelte kategoriers mate­ riale.» Die Lehre vom Urteil, 162. 10 Op. cit., 564.

112

totaliteten ut fra det rasjonelle delsystems begrepsdannelser og det enkelte begrepsinnholds irrasjonalitet) bare utgjør to sider av et og samme problem, og på den andre side at dette problem virkelig er det sentrale problem innen en tenkning som påtar seg å tillegge de rasjonelle kategorier universal betydning. Ut av rasjonalismen som universalmetode oppstår på denne måte nødvendigvis kravet om et system, men samtidig viser refleksjonen over mulighetsbetingelsene for et universelt system, altså den bevisste oppstillingen av systemspørsmålet, at det er umulig å fullbyrde det krav som er stilt på denne måte.11 Et system i rasjonalismens betydning - og et annet system er en selvmotsigelse - kan nemlig ikke bety noe annet enn en slik sidehenholdsvis over- og underordning av de forskjellige delsystemer av former (og innenfor disse delsystemer de enkelte former), hvor denne sammenheng alltid kan tenkes som «nødvendig», dvs. at den er inn­ lysende ut fra formene selv, eller i det minste ut fra prinsippet for formdannelsen, at sammenhengen blir «frambrakt» av formene selv. Den riktige oppstillingen av prinsippet innebærer - tendensielt - at hele det system som blir bestemt av det blir oppstilt, og at konsekven­ sene er iboende i prinsippet og kan framkalles, forutsees og kalkuleres ut fra det. Den virkelige utvikling av alle konsekvenser kan synes å være en «uendelig prosess», men denne beskrenkning betyr bare så mye at vi ikke er i stand til å overskue hele systemet på en gang i dets utfoldede totalitet. Denne beskrenkning endrer imidlertid ingen­ ting på systernatiseringsprznszppeL11 12 Først denne systemtanke gjør det forståelig hvorfor den rene og anvendte matematikk stadig har spilt rollen som metodisk forbilde, som veiviser for hele den moderne filosofi. Den metodiske forbindelse mellom dens aksiomer og de del­ systemer og resultater som er utviklet av den, tilsvarer nemlig nøyaktig det krav som ble stilt til det rasjonalistiske system av det selv: kravet om at det er mulig å avlede hvert enkelt moment i systemet fra dets grunnprinsipp, og at det er mulig å forutse og kalkulere momentene ut fra det. Det er klart at dette systematiseringsprinsipp må være uforenlig med anerkjennelsen av hvilket som helst «innholds» «faktisitet» som prinsipielt - er uavledbart av formgivningens prinsipp og derfor rett 11 Det kan ikke argumenteres for her at verken den greske (kanskje med unntak av helt seine tenkere, som Proklos) eller den middelalderlige filosofi kjenner et system i vår betydning; det er først den moderne tolkning som tyder det inn i dem. Systemproblemet oppstår i den nyere tid, med Descartes-Spinoza og blir i tiltakende grad til et bevisst-metodisk krav hos Leibniz-Kant. 12 Ideen om den «uendelige forstand», den intellektuelle anskuelse osv. tjener delvis til å løse denne vanskelighet erkjennelsesteoretisk. Allerede Kant erkjente klart at dette problem viser hen til det som nå skal behandles.

113

og slett må godtas som faktisitet. Det storartede, paradoksale og tra­ giske ved den klassiske tyske filosofi består nå i at den ikke lenger som ennå Spinoza gjorde - lar enhver gitthet forsvinne som ikkeværende bak de rasjonelle, av forstanden frambrakte formers monu­ mentale arkitektur, men snarere tvert om begriper den irrasjonelle karakter ved begrepsinnholdets gitthet, holder fast ved det, og allike­ vel søker ut over denne konstatering, og forsøker å overvinne den sam­ tidig som systemet bygges opp. Det vil imidlertid allerede være klart ut fra det som er sagt til nå, hva gitthetens problem innebærer for det rasjonalistiske system: at gittheten umulig kan overlates til sin tilværelse og faktiske væren, fordi her forblir den «tilfeldig» på en uopphevbar måte, men den må fullstendig innarbeides i forstandsbegrepenes rasjo­ nelle system. Ved første øyekast ser det her ut til å foreligge et uløse­ lig dilemma. Enten går nemlig det «irrasjonelle» innhold fullstendig opp i begrepssystemet, dvs. dette er lukket og anvendbart på alt og må konstrueres som om innholdets, gitthetens irrasjonalitet ikke fan­ tes (i høyden som oppgave i den betydning som antydes ovenfor). Da faller tenkningen tilbake til den naivt-dogmatiske rasjonalismes nivå: på en eller annen måte betrakter den det irrasjonelle begrepsinnholds rene faktisitet som ikkeværende. (Selv om denne metafysikk kler seg i den formel at dette innhold er «irrelevant» for erkjennelsen.) Eller den blir tvunget til å anerkjenne at gittheten, innholdet, materien rager inn i formgivningen, i formenes struktur, i formenes forhold til hverandre, altså i selve systemets struktur på en avgjørende måte.13 Dermed må systemet oppgis som system; systemet er bare en mest mulig oversiktlig måte å registrere på, en mest mulig velordnet be­ skrivelse av fakta hvis sammenheng imidlertid ikke lenger er rasjonell, altså ikke lenger systematiserbar, selv om formene til dets elementer er forstandsmessig rasjonelle.14 Men det ville være overflatisk å bli stående ved dette abstrakte di­ lemma, og den klassiske filosofi har heller ikke gjort det et eneste øye­ blikk. Idet den satte den logiske motsetning mellom form og innhold, hvor alle de motsetninger som ligger til grunn for filosofien møter hverandre og krysses, på spissen, holdt den fast som motsetning og likevel forsøkte å beherske den systematisk, kunne den gå ut over sine forgjengere og legge det metodiske grunnlag for den dialektiske 13 Krassest og klarest igjen hos Lask. Jfr. Logik der Philosophie, 60 - 62. Det er bare det at heller ikke han trekker alle konsekvensene av sine konstateringer, spesielt ikke med hensyn til det rasjonelle systems prinsipielle umulighet. 14 Man kan f.eks. tenke på Husserls fenomenologiske metode hvor hele logikkens område i siste instans blir forvandlet til en «faktisitet» av høyere orden. Husserl selv kaller også denne metode for en rent deskriptiv metode. Jfr. Ideen zu einer reinen Phånomenologie i bind I av hans årbok, s. 113.

114

metode. Til tross for at den erkjente klart og således holdt fast ved begrepsinnholdets (gitthetens) irrasjonalitet, insisterte den på å bygge et rasjonelt system. Dette måtte metodisk virke i retning av en dynamisk relativering av disse motsetninger. Også her gikk den moderne logikk foran som metodisk forbilde. De systemer som er påvirket av den (sær­ lig det til Leibniz) oppfatter det gittes irrasjonalitet som en opp­ gave. For matematikkens metode framtrer virkelig enhver irrasjonalitet i det til enhver tid forekommende innhold som en impuls til å om­ forme, omtolke, slik at det formsystem som sammenhengene har blitt frambrakt ut fra til nå - slik at også det innhold som ved første blikk så ut til å være «gitt» - nå framtrer som «skapt», at faktisiteten oppløser seg i nødvendighet. Selv om denne virkelighetsoppfatning nå betyr et aldri så stort framskritt i forhold til den dogmatiske periode (den «hellige» matematikk), må det heller ikke her overses at den mate­ matiske metode opererer med et irrasjonalitetsbegrep (og formidlet gjen­ nom det: med et liknende faktisitetsbegrep, værensbegrep) som allerede metodisk er tilpasset dens metodiske krav, gjort homogen i forhold til disse. Ganske visst består begrepsinnholdets posisjonelle irrasjonali­ tet også her: Det er imidlertid - ut fra metoden, fra konstitueringen - helt fra begynnelsen av anlagt med hensyn til renest mulig posisjonalitet, altså relativerbarhet.15 Dermed er imidlertid bare det metodiske forbilde funnet og ikke selve metoden. Fordi det er klart at værens irrasjonalitet (såvel som totalitet som formenes «siste», materielle substrat), materiens irrasjona­ litet, er kvalitativt forskjellig fra irrasjonaliteten i denne - man kunne si med Maimon: intelligible - materie. Dette kunne riktignok ikke for­ hindre filosofien - med den matematiske metode (konstruksjon, fram­ bringelse) som forbilde - å forsøke å beherske også denne materie med sine former. Men det bør aldri glemmes at den uavbrutte «fram­ bringelse» av innholdet betyr noe helt annet for værens materie enn i matematikkens verden som fullstendig beror på konstruksjon, at «frambringelse» her bare betyr den forstandsmessige begripelighet av faktaene, mens frambringelse og begripelighet i matematikken fal­ ler fullstendig sammen. I sin mellomste periode har Fichte sett dette problem tydeligere og formulert det klarere enn noen av de andre re­ presentanter for den klassiske filosofi. Det dreier seg - sier han -16 15 Denne grunntendens i den leibnizske filosofi får en moden form i Maimons filosofi, som oppløsning av problemet om tingen i seg og den «intelligible tilfeldighet»; herfra går det avgjørende påvirkning til Fichte og gjennom ham til den seinere utvikling. Matematikkens irrasjonalitetsproblem finner man skarpest behandlet i artikkelen av Rickert; Das Eine, die Einheit und das Eins. Logos II, 1. 16 Die Wissenschaftslehre von 1804, XV. Vortrag Wk (Neue Ausgabe) IV, 288. Uthevet av meg. Denne spørsmålsstilling forblir - mer eller mindre

115

om «den absolutte projeksjon av et objekt som det ikke kan avlegges noe regnskap for tilblivelsen av, hvor det følgelig er mørkt og tomt i midten mellom projeksjon og projektum, som jeg litt skolastisk uttryk­ ker det, men, tror jeg, meget treffende, om projectio per hiatum irrationalem». Først denne spørsmålsstilling gjør det mulig å forstå at den mo­ derne filosofi går forskjellige veier, og gjennom den blir også de vik­ tigste epokene i dens utvikling forståelige. Før denne irrasjonalitetslære ligger den filosofiske «dogmatismes» epoke eller - sosialhistorisk ut­ trykt - den epoke hvor den borgerlige klassens tenkning naivt har identifisert sine tenkeformer, de former som de i samsvar med sin samfunnsmessige væren måtte tenke verden i, med virkeligheten, med væren. Den betingelsesløse anerkjennelse av dette problem, å gi av­ kall på å overvinne det, fører direkte til de forskjellige former for fiksjonslære: til avvisningen av enhver «metafysikk» (i betydningen av en vitenskap om væren), til den målsetting å begripe fenomenene i enkelte, nøyaktig spesialiserte delområder ved hjelp av abstraktkalkulatoriske delsystemer som er nøye tilpasset disse uten en gang å for­ søke - ja, dette forsøk avvises som «uvitenskapelig» - ut fra dette enhetlig å beherske alt vitbart. Denne resignasjon blir av enkelte ret­ ninger klart uttalt (Mach-Avenarius, Poincaré, Vaihinger osv.), hos mange retninger framtrer den fordekt. Man bør imidlertid ikke glem­ me at - som det ble vist på slutten av det første avsnitt - opp­ komsten av de spesialiserte enkeltvitenskaper som er nøyaktig skilt fra hverandre, og som er fullstendig uavhengige av hverandre, såvel med hensyn til gjenstand som metode, allerede innebærer å anerkjenne at dette problem er uløselig: at hver enkeltvitenskap henter sin «eksakt­ het» nettopp fra denne kilde. De lar de materielle substrat som i siste instans ligger til grunn for dem, bero for seg i uantastet irrasjonalitet («uframbrakt», «gitt») for i den avlukkede, metodisk rengjorte verden som oppstår på denne måte, uhindret å kunne operere med upro­ blematisk anvendbare forstandskategorier, som jo da blir anvendt på en «intelligibel» materie og ikke lenger på det virkelige materielle sub­ strat (ikke engang dets eget). Og filosofien lar - bevisst - dette ar­ beid til enkeltvitenskapene være uantastet. Ja, den betrakter denne sin resignasjon som et kritisk framsteg. Dens rolle blir derved innskrenket til å undersøke de formelle forutsetninger for - de uantastede og ukorrigerte - enkeltvitenskapenes gyldighet. Og de problemer som de forbigår, kan heller ikke finne noen løsning i den, ja, heller ikke bli klar - også den til den seinere «kritiske» filosofi. Klarest hos Windelband når han bestemmer væren som «innholdets uavhengighet av formen». Hans kritikere har etter min mening bare visket ut hans paradoks uten på noen måte å ha løst det problem som ligger der.

116

oppstilt av den. Hvor den griper tilbake til de strukturelle forutset­ ninger for forholdet mellom form og innhold, forherliger den enten enkeltvitenskapenes «matematiserende» metode som filosofiens metode (Marburger-skolen)17 eller utarbeider materiens irrasjonalitet, i logisk betydning, som det «siste» faktum (Windelband, Rickert, Lask). Men i begge tilfeller kommer, så snart det blir gjort et forsøk på systematisering, det uløste irrasjonalitetsproblem til syne i totalitetsproblemet. Den horisont som begrenser den helhet som her er skapt, og som det er mulig å skape, utgjøres i beste fall av kulturen (dvs. det borgerlige samfunns kultur) som noe uavledbart, som noe som bare må godkjennes, som «faktisitet» i den klassiske filosofis betydning.18 Det ville gå langt ut over rammen for dette arbeid å undersøke inn­ gående de forskjellige former som denne resignasjon antar med hen­ syn til å begripe virkeligheten som helhet og væren. Her gjaldt det bare å påvise det punkt i det borgerlige samfunns tenkning hvor den dobbelte tendens i dens utvikling gjør seg gjeldende filosofisk: at den i stigende grad behersker enkelthetene i sin samfunnsmessige tilværelse, underlegger formene sine behov, og samtidig mister den - også i sti­ gende grad - muligheten til å beherske samfunnet tankemessig som en totalitet, og dermed kallet til lederskap av dette. Den klassiske tyske filsofi betegner et enestående overgangspunkt i denne utvikling: den oppstår på et nivå i klassens utvikling hvor denne prosess allerede er så langt framskreden at alle disse problemer kunne bevisstgjøres som problemer; den oppstår imidlertid også i et miljø hvor dette bare trer inn i bevisstheten som rent tankemessige, rent filosofiske proble­ mer. På den ene side sperrer dette riktignok utsikten til den historiske situasjons konkrete problemer og den konkrete utvei fra dem, på den andre side igjen blir det mulig for den klassiske filosofi å gjennom­ tenke den borgerlige samfunnsutviklings dypeste og siste problemer til deres ytterste konsekvens - å føre klassens utvikling - tankemes­ sig - til ende; å sette samtlige paradokser i dets situasjon - tanke­ messig - på spissen og så, i det minste som problem, få utsyn til det punkt hvor det viser seg å være metodisk nødvendig å gå ut over dette historiske nivå i menneskehetens utvikling.

17 Kritikk av de enkelte filosofiske retninger hører ikke hjemme her. Jeg anfører altså bare som et eksempel på riktigheten av denne skisse det tilbakefall i den (metodisk: førkritiske) naturrett, som - vesensmessig, ikke terminologisk - kan iakttas hos Cohen og hos Stammler som står Marburgerskolen nær. 18 Nettopp den rent formelle karakter som Rickert, en av de mest konse­ kvente representanter for denne retning, tilskriver kulturverdiene som er metodisk grunnleggende for åndsvitenskapene, belyser dette saksforhold. Jfr. om dette 3. avsnitt. 117

2.

Den klassiske filosofi skylder sin rikdom, sin dybde og dristighet, sin fruktbarhet for tenkningens framtid, denne innskrenkning av proble­ met til det rent tankemessige. Riktignok innebærer dette samtidig en uoverstigelig skranke rent tankemessig. Dvs. den klassiske filosofi som ubarmhjertig rev i stykker alle de metafysiske illusjoner til den fore­ gående epoke, måtte forholde seg like så dogmatisk-metafysisk overfor bestemte av sine egne forutsetninger som deres forgjengere gjorde. Vi har allerede antydningsvis henvist til dette punkt: det er den - dog­ matiske - antakelse at den rasjonelt-formalistiske erkjennelsesmåte er den eneste mulige (eller i den mest kritiske variant: den eneste som er mulig for «oss») måte å oppfatte virkeligheten på, i motsetning til faktaenes for «oss» fremmede gitthet. Den storartede oppfatningen om at tenkningen bare kan begripe det som den selv har frambrakt, støtte, som det ble vist, under bestrebelsen på å beherske verdens totalitet som selvframbrakt, på gitthetens, tingen i segs uovervinnelige skranke. Hvis den ikke ville gi avkall på å fatte helheten, måtte den følge veien mot det indre. Den måtte forsøke å finne det tenkningens subjekt hvor tilværelsen kunne tenkes som dets produkt - uten hiatus irrationalis, uten en hinsidig ting i seg. Den dogmatisme som ble antydet ovenfor, hjalp i denne forbindelse til både med å lede på rett vei og på avveier. På rett vei fordi den drev tenkningen ut over bare å godta den gitte virkelighet, ut over den rene refleksjon, ut over betingelsene for dens tenkbarhet, og styrte den i en retning som pekte ut over den rene kontemplasjon, den rene anskuelse. Den ledet på avveier fordi nett­ opp den samme dogmatisme ikke tillot at det virkelige gjensidige prin­ sipp som virkelig overvinner kontemplasjonen; det praktiskes prinsipp, ble oppdaget. (Av den følgende framstilling kommer det til å framgå at det er nettopp derfor at gittheten for denne problemstilling stadig igjen dukker opp som noe uovervunnet irrasjonelt.) I sitt siste logiske hovedverk formulerer Fichte19 dette faktum som må være et filosofisk utgangspunkt, på følgende måte: «Hele den fak­ tiske viten, inntil er’et, som er i dens form, har vi innsett som nød­ vendig under den forutsetning at det finnes et fenomen som vel kunne forbli den absolutte forutsetning for tenkningen, og tvil med hensyn til dette fenomen er det ikke mulig å avgjøre uten gjennom selve den faktiske anskuelse. Bare med den forskjell at vi for faktumets ene del, Jegheten, innser den bestemte og kvalitative lov i dets inn­ hold, mens vi når det gjelder det faktiske innhold i denne selvan19 Transzendentale Logik, XXIII. Vortrag, Wk. VI, 335. Lesere som ikke er bevandret i den klassiske filosofis terminologi blir herved ettertrykkelig gjort oppmerksom på at Fichtes Jeghets-begrep ikke har noe å gjøre med det empiriske Jeg.

118

skuelse bare innser at det overhodet må være et innhold, men at vi ikke har noen lov som sier at det må være nettopp dette innhold. Sam­ tidig innser vi imidlertid også klart at det slett ikke kunne finnes en slik lov, og at det nettopp er selve lovløsheten som utgjør denne bestemthets kvalitative lov. Dersom det nødvendige kalles apriorisk, så har vi i denne betydning apriorisk forstått hele faktisiteten, selv em­ pirien, idet vi har avledet den som uavledbar.» For vårt problem er det viktig at erkjennelsens subjekt, Jegheten, i denne forbindelse må opp­ fattes som innholdsmessig kjent, og følgelig som utgangspunkt og metodisk veiviser. Helt allment uttrykt oppstår dermed den tendens for filosofien at den skal trenge fram til en oppfatning av subjektet som kan tenkes som den som frambringer innholdets totalitet. Og igjen helt allment, rent programmatisk uttrykt oppstår herav kravet om å finne og påvise et gjenstandsmessighetsnivå, et nivå for konsti­ tuering av gjenstander hvor dualismen mellom subjekt og objekt (dua­ lismen mellom tenkning og væren er bare et spesialtilfelle av denne struktur) er opphevd, hvor subjekt og objekt sammenfaller, er iden­ tiske. Selvsagt var de store representanter for den klassiske filosofi for skarpsynte til å overse dualismen mellom subjekt og objekt i em­ pirien - ja, nettopp i denne spaltede struktur har de øynet den em­ piriske gjenstandsmessighets grunnstruktur. Kravet, programmet besto snarere i å oppdage dette enhetspunkt for derfra å gjøre denne dua­ lisme mellom subjekt og objekt i empirien, altså empiriens gjenstandsmessighetsform forståelig - avlede den, «frambringe» den. I motsetning til dogmatisk å godta en - subjektfremmed - virkelighet som bare er gitt for en, så oppstår kravet om ut fra det identiske subjekt-objekt å begripe enhver gitthet som produkt av dette identiske subjektobjekt, enhver dualisme som et avledet spesialtilfelle av denne urenhet. Denne enhet er imidlertid virksomhet. Etter at Kant i Kritik der praktischen Vernunft, som på mange måter er blitt feilaktig oppfattet og satt i en feilaktig motsetning til fornuftskritikken, hadde forsøkt å påvise at de skranker som var teoretisk (kontemplativt) uovervinne­ lige, var mulig å løse praktisk, stiller Fichte det praktiske, handlingen, virksomheten i den forenende helhetsfilosofiens metodiske midtpunkt. «Derfor er det,» sier han,20 «slett ikke så likegyldig, som det forekom­ mer enkelte, om filosofien går ut fra et faktum eller fra en handlingsakt (dvs. fra ren virksomhet, som ikke forutsetter noe objekt, men som selv frambringer det, og hvor følgelig handlingen umiddelbart blir til akt). Hvis den går ut fra faktumet, stiller den seg i værenens og endelighetens verden, og det vil bli vanskelig for den å finne en vei herfra til det uendelige og oversanselige. Hvis den går ut fra hand20 Zweite Einleitung in die Wissenschaftslehre, Wk. III, 52. At termino­ logien hos Fichte veksler fra verk til verk bør ikke dekke over at det alltid

saklig dreier seg om det samme problem. 119

lingsakten, står den nettopp på det punkt som forbinder begge ver­ dener og hvor det er mulig å se ut over dem med ett blikk.» Det gjelder altså å påvise «handlingsaktens» subjekt, og idet man går ut fra at det er identisk med sitt objekt, begripe alle dualistiske subjekt-objektformer som avledet av det, som dets produkt. Her gjen­ tas imidlertid på et filosofisk høyere nivå uløsbarheten av den klas­ siske tyske filosofis spørsmålsstilling. I det øyeblikk nemlig hvor spørs­ målet etter dette identiske subjekt-objekts konkrete vesen dukker opp, blir tenkningen stilt overfor følgende dilemma: på den ene side er det bare mulig virkelig og konkret å finne denne bevissthetsstruktur, denne dens forhold til sin gjenstand i den etiske handlingsakt, i det etisk handlende (individuelle) subjekts forhold til seg selv. På den annen side er den uoverstigelige dualisme mellom den selvframbrakte, men rent innadvendte form (den etiske maksime hos Kant) og den forstandsog sansefremmede virkelighet, gittheten, empirien, til stede i det hand­ lende individs etiske bevissthet på en enda krassere måte enn for erkjennelsens kontemplative subjekt. Som kjent ble Kant - kritisk - stående på den individuelle bevissthets nivå i sin filosofiske tolkning av de etiske saksforhold. Dermed ble imidlertid for det første dette saksforhold forvandlet til en ren faktisitet, som er oppfunnet, og ikke lenger tenkbar som «frambrakt».21 Gjennom det ble for det andre den naturlovunderlagte «utenverdens» «intelligible tilfeldighet» økt. Dilemmaet mellom frihet og nødvendig­ het, mellom voluntarisme og fatalisme, ble skjøvet inn på et meto­ disk sidespor i stedet for konkret og reelt å bli løst. Dvs. lovenes ubønnhørlige nødvendighet blir holdt fast ved for «utenverdenen», for naturen.22 Friheten, autonomien som skal begrunnes gjennom oppda­ gelsen av den etiske sfære, reduseres til at friheten blir et synspunkt til bedømmelse av indre saksforhold som i alle sine grunner og følger, selv når det gjelder de psykologiske elementer som danner dem, full­ stendig er underkastet den objektive nødvendighets fatalistiske meka­ nisme.23 Dermed blir imidlertid for det tredje spaltingen av fenomen og vesen (som hos Kant sammenfaller med den av nødvendighet og fri­ het) brakt inn i selve subjektet i stedet for å bli løst, i stedet for i sin framstilte enhet hjelpe til med å begrunne verdens enhet. Også subjektet blir spaltet i fenomen og noumenon, og den uoppløste, uløsbare eviggjorte dualisme mellom frihet og nødvendighet rekker inn i dens innerste struktur. For det fjerde blir den etikk som blir grunn­ lagt på denne måte rent formell, innholdsløs. Da alt innhold som er gitt for oss, tilhører naturens verden, og følgelig betingelsesløst er under­ kastet fenomenverdenens objektive lover, kan de praktiske normers 21 Jfr. Kritik der praktischen Vernunft. Philosophische Bibl., 72. 22 «Natur er nå allment forstått tingenes eksistens under lover.» Ibid., 57. 23 Ibid, 125 - 126. 120

gyldighet overhodet bare gjelde for den indre handlings former. I det øyeblikk som denne etikk forsøker å konkretisere seg, dvs. prøve sin gyldighet på konkrete enkeltproblemer, blir den tvunget til å låne de innholdsmessige bestemmelser av disse enkelthandlinger fra fenomenenes verden, fra de begrepssystemer som bearbeider denne og bærer dens «tilfeldighet» med seg. Frambringelsesprinsippet svikter i det øyeblikk da det første konkrete innhold skulle frambringes av det. Og Kants etikk kan ikke på noen måte vike unna dette forsøk. Den for­ søker riktignok - i det minste negativt - å finne dette formelle og samtidig innholdsbestemmende, innholdsframbringende prinsipp i prin­ sippet om motsigelsesfrihet. Enhver handling som motsier de etiske normer, skjuler en selvmotsigelse i seg. Det hører f.eks. til depositumets vesen at det ikke blir underslått osv. Men allerede Hegel24 har med stor rett spurt: «Dersom det ikke var noe depositum, hvilken mot­ sigelse ville det ligge i det? At det ikke er noe depositum vil motsi andre nødvendige bestemmelser: på samme måte vil det at et deposi­ tum er mulig, henge sammen med andre nødvendige bestemmelser, og dermed selv være nødvendig. Men andre mål og materielle grunner skal ikke påberopes, begrepets umiddelbare form skal avgjøre om den første eller andre antakelse er riktig. Men for formen er den ene mot­ satte bestemmelse like så gyldig som den andre, hver kan forståes som kvalitet og denne forståelse kan erklæres for å være lov.» Dermed fører Kants etiske spørsmålsstilling tilbake til tingen i segs metodiske problem, som heller ikke her er blitt overvunnet. Vi har allerede tidligere bestemt den filosofisk betydningsfulle, den metodiske side ved dette problem som problemet ved forholdet mellom form og innhold, som problemet ved det faktiskes uoppløselighet, som det ved materiens irrasjonalitet. Kants formelle etikk som er tilpasset den enkelte bevissthet, formår riktignok å åpne et metafysisk perspektiv for løsningen av tingen i segs problem idet samtlige av de begreper om en verden oppfattet som en totalitet som er blitt oppløst av den transcendentale dialektikk, dukker opp i horisonten som den praktiske fornufts postulater. Metodisk forblir imidlertid det subjektivt-praktiske løsningsforsøk fanget innenfor de samme skranker som holdt fornuftkritikkens objektivt-kontemplative spørsmålsstilling fanget. Vi ser nå en ny betydningsfull, strukturell sammenheng i dette pro­ blemkompleks: for å løse spørsmålet om tingen i segs irrasjonalitet, er det ikke tilstrekkelig at det forsøkes å gå ut over den kontemplative adferdsmåte. Det viser seg nemlig - som en mer konkret spørsmåls24 Vb er die wissenschaftlichen Behandlungsarten des Naturrechts. Werke I, 352-353. Sml. ibid., 351. «Fordi den er den absolutte abstraksjon i for­ hold til all viljens materie; gjennom et innhold blir en vilkårlighetens heteronomi konstituert.» Eller enda klarere i Phdnomenologie: «Den rene plikt er fullstendig likegyldig overfor ethvert innhold.» Wk, II, 485. 121

stilling - at det praktiskes vesen består i å oppheve formens likegyl­ dighet overfor innholdet, hvor spørsmålet om tingen i seg metodisk avspeiler seg. Det praktiske blir altså først funnet som filosofiens prin­ sipp når det samtidig blir påvist et formbegrep som - som grunnlag og metodiske forutsetning for dets gyldighet - ikke lenger har den renhet i forhold til enhver innholdsmessig bestemmelse, den rene rasjo­ nalitet ved seg. Det praktiskes prinsipp som prinsipp for forandring av virkeligheten, må derfor passe til handlingens konkrete materielle substrat for å kunne innvirke på dette på en slik måte når prinsippet trer i kraft. Først denne spørsmålsstilling gjør det på den ene side mulig å skille klart mellom den teoretisk-kontemplative, anskuende adferd og prak­ sis, og på den annen side igjen gjør den det forståelig hvordan disse to adferdsmåter forholder seg til hverandre, og hvordan man kunne forsøke å oppløse kontemplasjonens antinomier ved hjelp av det prak­ tiske prinsipp. Teori og praksis forholder seg virkelig til de samme gjen­ stander, idet enhver gjenstand er gitt som et - umiddelbart — uopløselig kompleks av form og innhold. Den forskjellige subjektsadferd gjør imidlertid at praksis er rettet mot det kvalitativt enestående, mot det innholdsmessige, mot den aktuelle gjenstands materielle substrat. Den teoretiske kontemplasjon fører - som vi til nå har forsøkt å vise - nettopp bort fra dette moment. Den teoretiske rengjøring, den teoretiske beherskelse av gjenstanden, kulminerer nettopp i den stadig sterkere utarbeidelse av formelementer som er løsrevet fra alt innhold (fra all «tilfeldig faktisitet»): Dette problem dukker ikke opp så lenge tenkningen går «naivt» fram idet den gjør dette, dvs. så lenge den ikke reflekterer over denne funksjonen sin, så lenge den enten tror at den kan hente innholdet ut av selve formene og på denne måte tillegger dem metafysisk-aktive funksjoner eller at den, likeledes metafysisk, oppfatter materiale som er fremmed overfor formene som ikke-værende. Praksis synes fullstendig å være underordnet den kontemplative teori.25 Men i det øyeblikk hvor dette saksforhold - det at den kontempla­ tive subjektsadferd er uløselig knyttet til erkjennelsesgjenstandens rene formkarakter - blir bevisstgjort, må det enten gir avkall på å løse irrasjonalitetsproblemet (spørsmålet om innhold, gitthet osv.), eller man må søke løsningen i retning av praksis. Denne tendens finner man klarest formulert hos Kant. Når for Kant26 «væren åpenbart ikke er noe reelt predikat, dvs. et begrep om et eller annet som kunne tilkomme en tings begrep», så gir han med den ytterste skarphet uttrykk for denne tendens med alle dens konsekvenser, ja, så skarpt at han blir tvunget til å stille opp de forandrende begreps dialektikk som det eneste alternativ til sin egen begrepsstruktur. «For 25 Helt klart for grekerne. De store systemer i begynnelsen av den nyere tid framviser imidlertid også en slik struktur. 26 Kritik der reinen Vernunft, 472-473.

122

ellers ville ikke nettopp det samme som jeg hadde tenkt i begrepet eksistere, men mer, og jeg kunne ikke si at nettopp gjenstanden for mitt begrep eksisterer.» At Kant dermed — riktignok på en negativ, tilslørende måte, som kommer av den rene kontemplasjons standpunkt - her nettopp beskriver strukturen i den sanne praksis som overvin­ nelse av værens-begrepets antinomier, har verken han selv, eller kriti­ kerne av hans kritikk av det ontologiske gudsbevis vært klar over. I hvor stor grad hans etikk til tross for anstrengelser i motsatt retning, fører tilbake til den abstraherende kontemplasjons skranker, har vi nettopp vist. I sin kritikk av dette sted27 avslører han det metodiske grunnlag for denne teori: «Det er virkelig likegyldig for dette isolert betraktede innhold om det er eller ikke er; det ligger ingen forskjell i det mellom væren og ikke-væren; denne forskjell angår det overhodet ikke... Mer allment uttrykt: abstraksjonene fra væren og ikke-væren opphører begge å være abstraksjoner idet de får et bestemt innhold; væren er da realitet...,» dvs. den bestemmelse som Kant her fast­ setter for erkjennelsen, viser seg å være en beskrivelse av den erkjennelsesstruktur som behandler «rene lovmessigheter» metodisk isolert i et metodisk isolert og homogenisert miljø. (I fysikkens etersvingingshypotese ville eterens «væren» faktisk ikke føye noe nytt til dens be­ grep.) I det øyeblikk imidlertid hvor gjenstanden blir oppfattet som del av en konkret totalitet, i det øyeblikk det blir klart at det ved siden av den rene kontemplasjons formelle, grensebegrepaktige værensbegrep er mulig, ja, nødvendig å tenke seg andre virkelighetsnivåer (tilværelse, eksistens, realitet osv. hos Hegel), bryter Kants bevis sam­ men: det blir bare grensebestemmelsen av den rent formelle tenkning. Marx har da også i sin doktoravhandling28 mer konkret og konse­ kvent enn Hegel overført spørsmålet om væren og dets betydningsnivåer til den historiske virkelighets område, til den konkrete praksis. «Hersket ikke den gamle Molok? Var ikke den delfiske Apollon en virkelig makt i grekernes liv? Heller ikke her har Kants kritikk noe å by på.» Dessverre ble ikke denne tanke utarbeidet i sine logiske konsekvenser av Marx selv om metoden i de modne arbeider alltid opererer med disse praktisk-graderte værensbegreper. Jo mer bevisst denne Kantske tendens nå blir, jo mer uunngåelig blir dette dilemma. Erkjennelsesgjenstandens helt rent utarbeidede formbegrep, den matematiske sammenheng, den naturlovmessige nødven­ dighet som erkjennelsesideal, forvandler stadig mer erkjennelsen til en metodisk bevisst kontemplasjon over de rene formsammenhenger, over de «lover» som setter seg igjennom i den - objektive - virkelighet uten subjektets medvirkning. Dermed retter forsøket på å sjalte ut alt irrasjonelt-innholdsmessig seg ikke bare mot objektet, men i stadig 27 28

wk. III, 78 ff. Nachlass 1, 117. (MEW, EBI, s. 371.) 123

sterkere grad også mot subjektet. Kontemplasjonens kritiske oppkla­ ring anstrenger seg stadig mer energisk for fullstendig å utrenske alle subjektivt-irrasjonelle momenter, alt antropomorft fra sin egen adferd; for stadig mer energisk å løsgjøre erkjennelsens subjekt fra «mennesket» og forvandle det til et - rent formelt - subjekt. Det synes som om denne bestemmelse av kontemplasjonen motsier vår tidligere framstilling av erkjennelsesproblemet, som erkjennelsen av det som var frambrakt av oss. Den gjør virkelig det. Men nettopp denne motsigelse er egnet til å belyse nærmere hvor vanskelig spørs­ målet og de mulige veiene til løsning av det er. Denne motsigelsen ligger nemlig ikke i filosofenes manglende evne til entydig å forklare de fakta som foreligger for dem, men den er snarere det tankemessige uttrykk for selve det objektive saksforhold som de skal forsøke å begripe. Dvs. den motsigelse mellom subjektivitet og objektivitet i de moderne rasjonalistiske systemer som her har kommet for dagen, de problemsammenblandinger og ekvivokasjoner som er skjult i deres subjekts- og objektsbegreper, motsetningen mellom deres vesen som systemer som er «frambrakt» av «oss» og deres menneskefjerne og fatalistiske nødven­ dighet, er ikke noe annet enn den logisk-metodologiske formulering av den moderne samfunnstilstand. Dette er en tilstand hvor mennes­ kene på den ene side i stadig stigende grad sprenger, avløser og for­ later de rene «naturmessige», de irrasjonelt-faktiske bånd, mens de på den andre side stadig i denne virkelighet som de selv har skapt og «frambrakt», bygger opp en slags andre natur rundt seg. Denne andre naturs funksjoner trer dem i møte med den samme ubønnhørlige lov­ messighet som de irrasjonelle naturmakter (mer korrekt: de samfunns­ messige forhold som framtrådte på denne måte) tidligere gjorde det. «Deres egen samfunnsmessige bevegelse,» sier Marx, «har for dem form av en bevegelse av ting som de står under kontroll av i stedet for å kontrollere.» Av dette følger for det første at denne ubønnhørlighet i de ikke beherskede makter får en helt ny aksent. Tidligere var det den blinde makt i en - i grunnen - irrasjonell skjebne - punktet hvor den menneskelige erkjennelsesevne fullstendig opphører, hvor den abso­ lutte transcendens, troens rike osv. begynner.29 Nå derimot framtrer den som en nødvendig følge av erkjente, erkjennbare, rasjonelle del29 Ut fra dette værensgrunnlag er det mulig å forstå utgangspunktet for tenkningen under «naturmessige» tilstander, som er så fremmed for den moderne tenkning, som f.eks. Anselm av Canterburys «credo ut intelligam» eller den indiske tenkning («bare den som han velger ut kan begripe ham», heter det om Atman). Descartes’ metodiske skepsis som utgangspunkt for den eksakte tenkning, utgjør bare den skarpeste formulering av denne mot­ setning som i begynnelsen av den nye tid ble følt meget bevisst. Den ven­ der tilbake hos alle betydningsfulle tenkere fra Galilei til Bacon.

124

systemer, som en. nødvendighet som riktignok - noe som den kri­ tiske filosofi klart erkjenner i motsetning til sine dogmatiske forgjen­ gere - ikke kan begripes i sin siste grunn og i sin omfattende tota­ litet mens dens deler imidlertid - den livshorisont som menneskene lever innenfor - i stigende grad blir gjennomskuet, beregnet og for­ utsagt. Det er på ingen måte tilfeldig at den universelle matematikk straks dukker opp som ideal for erkjennelsen i begynnelsen av den mo­ derne filosofiske utvikling. Den er et forsøk på å skape en rasjonell referanseramme som omfatter samtlige formelle muligheter, alle pro­ porsjoner og relasjoner ved den rasjonaliserte tilværelse slik at alle feno­ mener - uavhengig av deres saklig-materielle differensiering - med dens hjelp kan bli gjenstand for en eksakt kalkulering.30 I denne krasseste og derfor mest karakteristiske utforming av det moderne erkjennelsesideal trer den motsigelse som ble påpekt ovenfor klart fram i dagen. Grunnlaget for denne universelle kalkyle kan på den ene side ikke være noe annet enn vissheten om at det bare er en virkelighet som er omspunnet av slike begreper som virkelig kan be­ herskes av oss. På den andre side viser det seg at — selv når det forutsettes en fullstendig og sammenhengende gjennomføring av denne universalmatematikk — at denne «beherskelse» av virkeligheten ikke kan være noe annet enn den saklig riktige kontemplasjon over det som - nødvendig og uten vår medvirkning - resulterer av disse relasjoners og proporsjoners abstrakte kombinatorikk. Denne kontemplasjon synes her riktignok å komme nær opp til det allment-filosofiske er­ kjennelsesideal (Hellas, India). Den moderne filosofis spesielle karak­ ter blir først synlig med full klarhet når forutsetningen for gjenomførbarheten av denne universelle kombinatorikk blir kritisk betraktet. Først når disse lovenes «intelligible tilfeldighet» blir oppdaget, blir det mulig å bevege seg «fritt» innenfor spillerommet til slike lovmessigheter som krysser hverandre eller ikke er fullstendig erkjente. Det gjelder nå å innse at denne adferd i forhold til den betydning vi ovenfor ga handlingen, å forandre på virkeligheten, å være rettet mot det kvali­ tativt vesentlige, mot handlingens materielle substrat, enda er mye mer kontemplativ enn den greske filosofis erkjennelsesideal31 Denne «hand30 Om universalmatematikkens historie jfr. Cassirer, op. cit., I, 446, 563; II, 138, 156 ff. osv. Om sammenhengen mellom denne matematisering av virkeligheten og med den borgerlige «praksis» a kalkulere «lovenes» for­ ventede resultat jfr. Lange, Geschichte des Materialismus (Reclam) I, 321— 332 om Hobbes, Descartes, Bacon osv. 31 Platons idélære sto nemlig - med hvilken rett tar vi ikke opp her - i uløselig forbindelse såvel med totaliteten som med det gittes kvalitative til­ værelse. Kontemplasjonen innebar i det minste at de bånd som holdt «sje­ len» fanget i det empiriske ble sprengt. Det er snarere det stoiske ataraxiaideal som oppviser denne helt rene kontemplasjon, riktignok uten å ha den paradoksale sammenheng med en febrilsk og uavbrutt «virksomhet».

125

ling» består nemlig i at de sannsynlige virkninger av disse lover i så stor grad som det er mulig blir beregnet, kalkulatorisk klarlagt, og at det «handlende» subjekt så inntar en posisjon hvor disse virkninger har optimal sjanse for å sammenfalle med dets mål. Det er altså på den ene side klart at muligheten for en slik forutsigelse er desto større jo mer gjennomrasjonalisert virkeligheten er, i jo større grad alle dens fenomener kan oppfattes som at de er spent fast i dette system av lover. På den andre side er det imidlertid like klart at jo mer virkelig­ heten og det «handlende» subjekts adferdsforhold til den, nærmer seg denne type, desto mer forvandler subjektet seg til et rent oppfatningsorgan for erkjente lovmessighetssjanser og desto mer beskrenker dets «virksomhet» seg til å innta det standpunkt hvor det er størst mulighet for at lovene (av seg selv, uten dets medvirkning) opptrer i samsvar med dets interesser. Subjektsadferden blir - i filosofisk betydning rent kontemplativ. Her viser det seg imidlertid for det andre at alle menneskelige for­ hold dermed er blitt brakt på det samme nivå som de naturlovmessigheter som blir forestilt slik. Det er framhevet flere ganger på disse sider at naturen er en samfunnsmessig kategori. For de moderne men­ nesker som umiddelbart går ut fra de ferdige ideologiske former, fra de virkninger som foreligger for dem og dypt influerer på hele deres åndelige utvikling, synes det riktignok som om en slik oppfatning som her blir antydet, ganske enkelt ville anvende på samfunnet det be­ grepsapparat som er utviklet i naturvitenskapene. I sin tidlige polemikk mot Fichte taler jo Hegel32 allerede om at hans stat er «en ma­ skin», at dens substrat «er en atomistisk mangfoldighet, dens elementer er... en punktmengde ... Denne punktets absolutte substansialitet grun­ ner seg i et atomistisk system innen den praktiske filosofi hvor, som i naturens atomisme, en forstand som er fremmed for atomene blir til lov». At denne måte å beskrive det moderne samfunn på - disse forsøk på å beherske det tankemessig - stadig vender tilbake i løpet av den senere utvikling, er for kjent til at det trengs bevises gjennom eksempler. Det er viktigere at det heller ikke har manglet innsikt i en omvendt sammenheng. Etter at allerede Hegel33 klart har erkjent «naturlovenes» borgerlige kampkarakter, henviser Marx34 til at «når 32 Differenz des Fichteschen und Schellingschen Systems. Werke I, 242. At enhver slik «atom»teori om samfunnet bare representerer samfunnets ideologiske gjenspeiling sett fra et borgerlig standpunkt har Marx klart be­ vist overfor Bruno Bauer. Nachlass II, 227. (MEW 2, s. 127-128.) Denne konstatering opphever imidlertid ikke slike oppfatningers «objektivitet». De utgjør nettopp det tingliggjorte menneskes nødvendige bevissthetsformer om dets forhold til samfunnet. 33 Wk. IX, 528. 34 Kapital I, 354. (MEW 23, s. 411.) 126

Descartes definerer dyrene som rene maskiner, ser han dem med manufakturperiodens øyne til forskjell fra middelalderen hvor dyrene gjaldt for å være menneskenes hjelpere», og i denne sammenheng gjør han noen antydninger om disse sammenhengers idéhistorie. Den samme sammenheng blir enda krassere og prinsipiell hos Tdnnies:35 «Sett fra et bestemt synspunkt er den abstrakte fornuft den vitenskapelige for­ nuft, og dens subjekt er det objektive menneske som erkjenner rela­ sjoner, dvs. det begrepsmessig tenkende menneske. Og følgelig forhol­ der vitenskapelige begreper seg, som ifølge sin vanlige opprinnelse og tinglige beskaffenhet er dommer, som sansekomplekser blir gitt navn gjennom, innenfor vitenskapene på samme måte som varene forholder seg innenfor samfunnet. De kommer sammen til systemer lik varer på markedet. Det øverste vitenskapelige begrep som ikke lenger er navn på noe virkelig tilsvarer penger. Eks. atombegrepet eller energibegre­ pet.» Det kan ikke være vår oppgave her verken å undersøke nærmere den begrepsmessige prioritet eller det historisk-kausale forhold mellom naturnødvendighet og kapitalisme. (Selv om forfatteren av disse linjer heller ikke vil holde det hemmelig at den kapitalistiske økonomiske ut­ vikling tilkommer prioritet ifølge hans oppfatning.) Det gjelder bare klart å begripe på den ene side at alle menneskelige forhold (som den samfunnsmessige handlings objekter) i stigende grad antar gjenstandsmessighetsformene til den naturvitenskapelige begrepsdannelses abstrakte elementer, naturlovenes abstrakte substrater, og på den andre side at denne «handlings» subjekt likeledes i stigende grad antar holdningen til den rene iakttaker til disse - kunstig abstrakte forløp, antar eksperimentatorens holdning osv.

*

Det må her være tillatt med noen ord — på sett og vis som en ekskurs - å ta opp Friedrich Engels’ bemerkninger om tingen-i-seg-problemet fordi disse, selv om de ikke umiddelbart refererer seg til vårt problem, har påvirket oppfatningen av dette begrep blant mange marxister, og hvis vi unnlater å korrigere dette, kan disse misforståelser lett fort­ sette å eksistere. Han sier:36 «Den mest slående tilbakevisning av denne — som av alle andre filosofiske griller — utgjør praksis, nemlig eksperimentet og industrien. Dersom vi kan bevise riktigheten av vår oppfatning av et forløp i naturen, idet vi selv frambringer det ut fra dets betingelser, og ovenikjøpet får det til å tjene våre formål, så er det slutt med den Kantske ufattelige 'tingen i seg’. De kjemiske stof­ fer som ble frambrakt i plante- og dyreorganismene forble slike ’ting i seg’ inntil den organiske kjemi begynte å framstille det ene etter det andre: dermed ble ’tingen i seg’ en ting for oss som f.eks. krapp35 Gemeinschaft und Gesellschaft. Tredje opplag, 38. 36 Feuerbach, 16. (MEW 21, s. 276.) 127

fargestoffet, alizarinet, som vi ikke lenger lar vokse ute på marken i krapplanten, men mye enklere og billigere framstiller fra steinkulltjære.» Først og fremst gjelder det her å korrigere en terminologisk unøyak­ tighet som nesten er ubegripelig hos Hegel-kjenneren Engels. For Hegel er «i seg» og «for oss» slett ikke motsetninger, tvertimot er de nød­ vendige korrelater. At noe bare er gitt «i seg» betyr for Hegel at det bare er gitt «for oss». Motsetningen til «for oss eller i seg»37 er sna­ rere «for seg», den form for konstituering hvor det at gjenstanden blir tenkt samtidig innebærer at gjenstanden har bevissthet om seg selv.38 Videre er det imidlertid en fullstendig misforståelse av Kants erkjennelsesteori å anta at tingen-i-seg-problemet skulle innebære en skranke for muligheten av konkret å utvide vår erkjennelse. Tvert imot. Kant, som jo metodisk utgikk fra datidens høyest utviklede natur­ vitenskap, fra Newtons astronomi, og nettopp tilpasset sin erkjennel­ sesteori til denne og dens utviklingsmuligheter, antar dermed nødven­ digvis at det er mulig å utvide denne metode uten noen skranker. Hans «kritikk» refererer seg bare til at selv en fullkommen erkjen­ nelse av samtlige fenomener - nettopp bare ville være en erkjennelse av fenomener (i motsetning til tingen i seg selv); at selv den fullkomne erkjennelse av fenomenene aldri kunne overvinne denne erkjennelses strukturelle skranker - altså ifølge vår formulering totalitetens og innholdets antinomier. Spørsmålet om agnostisisme, forholdet til Hume (og den spesielt behandlede, men ikke navngitte Berkeley) har Kant selv i avsnittet om «Tilbakevisning av idealismen»39 behandlet til­ strekkelig klart. Den mest dyptgående misforståelse hos Engels ligger imidlertid i at han holder industriens adferd og eksperimentet for å være praksis - i dialektisk-filosofisk betydning. Nettopp eksperimen­ tet er den mest kontemplative adferdsmåte. Eksperimentatoren skaper et kunstig abstrakt miljø for uhindret å kunne iaktta hvordan de lover som observeres fungerer uforstyrret idet alle hemmende irra­ sjonelle momenter såvel fra subjektets som fra objektets side blir sjaltet ut. Han forsøker å redusere det materielle substrat for sin iakt­ takelse - så mye som mulig - til det som er «frambrakt» fornuftsmessig, til matematikkens «intelligible materie». Og når Engels i for­ bindelse med industrien snakker om at det som «frambringes» på denne måte, tjener «våre formål», så ser det ut til at han for et øye­ blikk har glemt det kapitalistiske samfunns grunnleggende struktur,

37 F.eks. Phånomenologie, Vorrede, Wk. II, 20; også ibid., 67-68, 451 osv. 38 Marx anvender denne terminologi i det ofte, også på disse sider siterte sted om proletariatet. Eiend der Philosophie, 162 (MEW 4, s. 180 - 181). Om hele dette spørsmål jfr. vedkommende steder i Logik, særlig III, 127 ff., 166 ff., og IV, 120 ff. og Kantkritikken på de mest forskjellige sider. 39 Kritik der reinen Vernunft, 208 ff.

128

som han selv allerede i sin geniale ungdomsartikkel så uovertreffelig klart har formulert. Nemlig at det i det kapitalistiske samfunn dreier seg om «en naturlov som beror på de deltakendes bevisstløshet».40 Industrien - i den grad som den oppstiller «mål» - er i den av­ gjørende, i den dialektisk-historiske betydning bare objekt, ikke subjekt for de samfunnsmessige naturlover. Marx har gjentatt og ettertrykkelig betegnet kapitalisten (og bare han kan det være spørsmål om her, når vi i fortida eller samtida snakker om «industri») som en ren karaktermaske. Og når han f.eks. sammenlikner hans drift til å berike seg med skattesamlerens, så framhever han41 skarpt: «Det som imidler­ tid hos denne framtrer som individuell mani, er hos kapitalisten en virkning av samfunnsmekanismen hvor han bare utgjør et tannhjul. Dessuten gjør den kapitalistiske produksjons utvikling det nødvendig med en stadig økning av den kapital som plasseres i et industrielt fore­ takende, og konkurransen påtvinger enhver individuell kapitalist den ka­ pitalistiske produksjonsmåtes immanente lover som ytre tvangslover.» At altså «industrien» - dvs. kapitalisten som bærer av det økonomiske, tek­ niske osv. framskritt - ikke handler, men blir behandlet, at hans «virksomhet» blir uttømt i den riktige iakttagelse og beregning av de samfunnsmessige naturlovers objektive resultater, er en selvfølge ifølge marxismen - som også av Engels ellers utlegges i denne retning. *

Av alt dette viser det seg for det tredje - for å komme tilbake til vårt egentlige problem - at det løsningsforsøk som den kritiske filosofi foretar idet den vender seg mot det praktiske, ikke oppløser de teoretisk konstaterte antinomier, men at de tvertimot foreviger dem 42 For på samme måte som den objektive nødvendighet, til tross for all rasjonalitet og lovmessighet i dens framtredelsesmåte, forblir i en uopphevbar tilfeldighet siden dens materielle substrat forblir transcendent, klarer ikke subjektets frihet, som på denne måte skal reddes, å unngå fatalismens avgrunn fordi den er en tom frihet. «Tanker uten innhold er tomme,» sier Kant43 programmatisk ved begynnelsen av den tran­ scendentale logikk, «anskuelser uten begreper er blinde.» Men kritik40 Nachlass 1,449. (MEW 1, s. 515.) 41 Kapital I, 555 osv. (MEW 23, s. 618.) Jfr. også om borgerskapets «feilaktige bevissthet» i artikkelen «Klassebevissthet». 42 Hegels gjentatte skarpe kritikk retter seg mot dette. Men også Goethes avvisning av den Kantske etikk har forbindelse med dette problem, riktig­ nok ut fra andre motiver og følgelig med en annen terminologi. At Kants etikk har fått den systematiske oppgave å løse tingen-i-seg-problemet er tydelig ut fra de mest forskjellige steder, f.eks. Grundlegung der Metaphysik der Sitten. Phil. Bibl., 87, Kritik der praktischen Vernunft, 123. 43 Kritik der reinen Vernunft, 77.

129

ken kan bare yte den gjensidige gjennomtrenging av form og innhold som blir krevd på denne måte som et metodologisk program; dvs. den kan bare for hver av de adskilte sfærer påvise det punkt hvor den virkelige gjennomtrenging av form og innhold skulle begynne, hvor den ville begynne dersom deres formelle rasjonalitet kunne tillate dem mer enn formelt-kalkulatorisk å forutse de formelle muligheter. Friheten klarer verken å bryte gjennom eller å gi mening til erkjennelsesystemets sansemessige nødvendighet, de fatalistiske naturlovers sjelesløshet - og det innhold som blir levert av den erkjennende fornuft, den ver­ den som den erkjenner, er like så lite i stand til å fylle frihetens helt formelle bestemmelser med levende liv. Umuligheten av å begripe, «frambringe» forbindelsen mellom form og innhold som en konkret forbindelse og ikke bare som underlag for en rent formell kalkyle, fører til det uløselige dilemma mellom frihet og nødvendighet, mellom voluntarisme og fatalisme. Naturbegivenhetenes «evige, jernharde» lov­ messighet og den individuelle, moralske praksis’ rent indre frihet, framtrer på slutten av Kritik der praktischen Vernunft som uforenlig adskilte, men samtidig framtrer de i sin adskilthet som uopphevbart gitt grunnlag for den menneskelige tilværelse.44 Kants filosofiske stor­ het består i at han i begge tilfeller, i stedet for å dekke over proble­ mets uløselighet med en vilkårlig, dogmatisk avgjørelse i en eller annen retning, krasst og uformidlet har utarbeidet uløseligheten. 3. I hvor liten grad det her - som overalt i den klassiske filosofi - bare dreier seg om rent tankemessige problemer, om kamper mellom lærde, viser seg klarest når vi blar en side tilbake i dette problems utvik­ lingshistorie, og betrakter det samme spørsmål på et nivå som er mindre tankemessig gjennomarbeidet, men som saklig sett imidlertid ligger nærmere til det samfunnsmessige livsgrunnlag, og derfor er mer konkret. Plekhanov45 framhever meget skarpt den tankemessige skranke i verdensoppfatningen som det 18. århundres borgerlige materialisme støtte på i følgende antinomi; på den ene side framtrer mennesket som produkt av det sosiale miljø, på den andre side blir «det sosiale miljø frambrakt av den 'offentlige mening’, dvs. av menneskene». Den anti­ nomi som møtte oss i det - tilsynelatende - rent erkjennelsesteoretiske problem om frambringelse, i det systematiske spørsmål etter 44 Om den metodiske samhørighet av disse to prinsipper jfr. også artik­ kelen «Rosa Luxemburg som marxist». 45 Beitrdge zur Geschichte des Materialismus, 54 ff., 122 ff. Hvor nær Holbach og Helvetius - ganske visst også i naiv form - kommer tingen-iseg-problemet, jfr. ibid., 9, 51 osv.

130

«handlingsaktens» subjekt, etter «frambringeren» av den enhetlig oppfattede virkelighet, åpenbarer her sitt samfunnsmessige grunnlag. Og Plekhanovs framstilling viser også klart at dualismen mellom det kontemplative og det (individuelle) praktiske prinsipp, som vi kunne fastslå utgjorde det første høydepunkt og utgangspunkt for den seinere problemutvikling i den klassiske filosofi, fører hen mot denne antinomi. Den mer naive og primitive spørsmålsstilling til Holbach og Helvetius tillater imidlertid at vi får et klarere innsyn i det livsgrunnlag som utgjør det reelle underlag for denne antinomi. Det viser seg for det første at som en følge av utviklingen av det borgerlige samfunn, mis­ ter alle den samfunnsmessige værens problemer sin karakter av å være hinsidig menneskene og framtrer som produkter av den menneske­ lige virksomhet, i motsetning til middelalderens og den begynnende nyere tids (f.eks. Luthers) samfunnsoppfatning. For det andre at dette mennesket må være den av kapitalismen kunstig isolerte, individuelle, egoistiske borger, at altså bevisstheten som virksomhet og erkjennelse framtrer som følger av, er en individuell, isolert, Robinson-aktig be­ vissthet.46 Nettopp gjennom dette blir for det tredje den samfunns­ messige handlings virksomhetskarakter opphevet. Det som ved første blikk framtrer som en ettervirkning av de franske materialisters (Locke osv.) sensualistiske erkjennelsesteori, som på den ene side går ut på at «hans hjerne bare er et stykke voks som er egnet til å ta opp alle inntrykk som man vil gjøre i den» (Holbach hos Plekhanov op.cit.), på den andre side at virksomhet bare kan være bevisst handling, viser seg ved nøyere ettersyn å være den enkle følge av det borgerlige men­ neskes stilling i produksjonsprosessen. Det grunnleggende ved dette saksforhold har vi allerede framhevet gjentatte ganger: mennesket i det kapitalistiske samfunn står overfor den virkelighet - som det selv (som klasse) - har «laget» som overfor en «natur» som er det vesensfremmed, det er hjelpeløst utlevert til dets lover, dets virksomhet kan bare bestå i å utnytte den tvangsmessige funksjonering av de enkelte lover i sin egen (egoistiske) interesse. Men også i denne «virksomhet» forblir det - ifølge sakens natur - objekt og ikke subjekt for hendelsene. Spillerommet for dets aktivitet blir dermed fullstendig drevet inn det indre: det består på den ene side i bevisst­ heten om de lover som mennesket benytter seg av, på den andre side i bevisstheten om dets indre reaksjoner på begivenhetenes gang. Dette saksforhold gjør at det oppstår meget vesentlige og uunn­ gåelige sammenblandinger av problemer og ekvivokasjoner i de begreper som er avgjørende for det borgerlige menneskes forståelse av

46 Heller ikke her er det mulig å gi noen problemhistorie over robinsonadene. Jeg henviser bare til Marx’ bemerkninger (Zur Kritik der pol. dkonomie, XIII ff. (MEW 13, s. 615)) og til Cassirers fine antydning om denne problemstillingens rolle i Hobbes’ erkjennelsesteori. Op. cit., II, 61 ff. 131

sitt forhold til verden. Naturbegrepet får således skiftende betydnin­ gen Vi har allerede henvist til definisjonen av natur som «innbegrep av hendelsenes lovmessighet». Det var Kant som først formulerte denne definisjon klart, men den er forblitt den samme fra KeplerGalilei til i dag. Ved siden av dette begrep, hvis strukturelle herkomst i kapitalismens økonomiske struktur gjentatte ganger er blitt belyst, vokser det imidlertid fram et annet naturbegrep: verdibegrepet, og det er fullstendig forskjellig fra det første og sammenfatter flere forskjel­ lige betydninger. I hvor stor grad disse to begreper gjensidig og uløse­ lig gjennomtrenger hverandre, ser vi ved å kaste et blikk på naturret­ tens historie. Her har naturen meget vesentlig en borgerlig-revolusjonær kampaksent: det kommende borgerlige samfunn som holder på å utfolde seg med sin «lovmessige», kalkulerbare, formelt-abstrakte vesensart, framtrer som natur ved siden av føydalismens og absolutismens kunstighet, vilkårlighet og regelløshet. Ved siden av dette klinger det imidlertid enda - man kan bare tenke på Rousseau - en helt annen betydning av naturbegrepet som er fullstendig motsatt til dette. Her dreier det seg i stadig stigende grad om følelsen av at de samfunns­ messige former (tingliggjøringen) fratar menneskene deres vesen som mennesker, følelsen av at jo mer kultur og sivilisasjon (dvs. kapita­ lisme og tingliggjøring) griper tak i det, jo mindre er det i stand til å være menneske. Og naturen blir - uten at man er klar over at begrepet har fått en fullstendig motsatt betydning - til den behol­ der hvor alle de indre tendenser som virker mot den tiltakende mekani­ sering, avsjeling og tingliggjøring, sammenfattes. Den kan derved få betydning av å være det som i motsetning til de menneskelig-sivilisatoriske, kunstige formasjoner, har vokst fram organisk, som ikke ble skapt av mennesker.47 Den kan imidlertid samtidig bli oppfattet som den ene side av den menneskelige inderlighet som er forblitt natur eller som i det minste tenderer mot, lengter etter å bli til natur igjen. «De er det som vi var,» sier Schiller om naturformene, «de er det som vi igjen skal bli.» Her har det imidlertid - uintendert og uløselig for­ bundet med andre begreper - dukket opp et tredje naturbegrep, et 47 Jfr. om dette særlig Kritik der Urteilskraft, § 42. Eksemplet med den virkelige og kunstige nattergal har gjennom Schiller sterkt virket inn på hele den seinere problemstilling. Det er et meget interessant historisk pro­ blem hvordan begrepet om det «organisk-framvokste» som kampparole mot tingliggjøringen over den tyske romantikk, historiske rettsskole, Carlyle, Ruskin osv. får en stadig tiltakende reaksjonær aksent, men det hører ikke lenger innenfor rammen av denne undersøkelse. Det som er viktig for oss her er også bare gjenstandsstrukturen: at dette tilsynelatende høydepunkt i inderliggjøring av naturen nettopp betyr at man fullstendig gir avkall på virkelig å gjennomtrenge den. Stemning som innholdsform forutsetter nøy­ aktig like ugjennomtrengte og ugjennomtrengbare objekter (ting i seg) som naturloven. . .... .

132

begrep hvor verdikarakteren, tendensen til overvinnelse av den ting­ liggjorte tilværelses problematikk, trer helt klart fram. Natur betyr her å være ekte menneske, menneskets sanne vesen som er blitt frigjort fra samfunnets falske, mekaniserte former: mennesket som en totalitet som er fullkommen i seg selv, som i sitt indre har overvunnet eller over­ vinner oppsplittingen av teori og praksis, av fornuft og sanselighet, av form og stoff; mennesket hvis tendens til å gi seg form ikke betyr en abstrakt rasjonalitet som tilsidesetter det konkrete innhold: mennesket som frihet og nødvendighet faller sammen for. Dermed synes det punkt å være funnet som vi var på leting etter da vi ble stående ved den uopphevbare dualisme mellom ren og praktisk fornuft, ved spørsmålet om «handlingsaktens» subjekt, ved «frambrin­ gelsen» av virkeligheten som totalitet. Desto mer siden denne adferd (selv om vi forstår at den vekslende flertydighet av dette oppklarende begrep er nødvendig, så lar vi det bero her) ikke behøver å søkes etter på mytologisk vis i en transcendent konstruksjon, ikke bare lar seg framvise som et «sjelelig faktum», som lengsel i bevisstheten, men også har et konkret og virkelig område hvor den fullbyrdes: kunsten. Dette er ikke stedet for å gå nærmere inn på den stadig økende problemhistoriske betydning som kunstteori og estetikk får for hele verdens­ bildet fra det 18. århundre av. Her gjelder det bare for oss - som overalt i disse betraktninger - å påvise den samfunnsmessig-historiske grunn som har ført til disse spørsmålsstillinger, som har gitt estetikken, bevisstheten om kunst, en betydning for verdensanskuelsen som kunsten aldri kunne ha i tidligere utviklinger. Det innebærer slett ikke på noen måte at selve kunsten samtidig opplevde en usammenliknbar, objektivkunstnerisk blomstringstid. Tvert om. Objektivt sett lar det som ble pro­ dusert kunstnerisk i løpet av denne utvikling, bortsett fra helt isolerte unntakelser, seg ikke på langt nær sammenlikne med tidligere blomst­ ringstider. Det det her dreier seg om er den systemteoretiske, den verdensanskuelige betydning som tilkommer kunstens prinsipp i denne periode. Dette prinsipp går ut på å skape en konkret totalitet i samsvar med en oppfatning av formen som nettopp er rettet mot det konkret innholdsmessige i dens materielle substrat, og som derfor er i stand til å oppløse elementenes «tilfeldige» forhold til helheten, og oppheve til­ feldighet og nødvendighet som bare tilsynelatende motsetninger. Som bekjent tilviste allerede Kant i Kritik der Urteilskraft dette prinsipp formidlingsrollen mellom de motsetninger som ellers er uforsonlige, tilviste det altså den funksjon å fullbyrde systemet. Allerede dette løsningsforsøk kunne imidlertid ikke stoppe opp ved å forklare og tyde kunstens fenomen. Dette var umulig fordi det prinsipp som på denne måte ble oppdaget som en følge av sin opprinnelse - som det ble påvist - var uløselig knyttet til de forskjellige naturbegreper,

133

slik at det så ut til at dens neste bestemmelse skulle bli å virke som prinsipp for løsningen av samtlige (teoretisk-kontemplative eller etiskpraktiske) uløselige problemer. Fichte48 har da også programmatisk og skarpt uttalt den metodiske funksjon som dette prinsipp skulle til­ legges: Kunsten «gjør det transcendentale synspunkt til det alminne­ lige», dvs. i kunsten foreligger i ferdig fullkommenhet det som for den trascendentale filosofi syntes å være et - i mange henseender problematisk - postulat til å forklare verden med: kunsten er et bevis for at dette krav fra transcendensfilosofien nødvendigvis følger av menneskenes bevissthetsstruktur, at det er vesensnødvendig forankret i den. Den klassiske filosofi måtte sette seg som oppgave å finne og på­ vise det «handlingsaktens» subjekt som virkelighetens konkrete totalitet kan begripes å være et produkt av. Derfor er dette bevis et livsviktig metodisk spørsmål for den klassiske filosofi. For først når man i virke­ ligheten kan påvise muligheten av en slik subjektivitet i bevisstheten og et formprinsipp som ikke treffes av innholdets likegyldighet overfor formen, med alle de problemer som stammer fra dette som f.eks. tin­ gen i seg, den «intelligible tilfeldighet» osv., er den metodiske mulighet gitt til konkret å komme ut over den formelle rasjonalisme og gjen­ nom en logisk løsning av irrasjonalitetsproblemet (forholdet mellom form og innhold), konstituere den tenkte verden som fullendt, kon­ kret, meningsfull og «frambrakt» av oss, som et system som i og med oss har nådd fram til selvbevissthet. Derfor oppstår samtidig med denne oppdagelse av kunstens prinsipp, problemet om den «intuitive forstand». For den er ikke innholdet gitt, men «frambrakt», og ifølge Kants49 ord - er det ikke bare i erkjennelsen, men også i anskuelsen at den er spontan (dvs. aktiv) og ikke reseptiv (dvs. kon­ templativ). Selv om denne hos Kant selv bare skal peke på det punkt hvor systemet kunne bli lukket og fullkomment ut fra, så vokter dette prinsipp og det krav som følger av det om en intuitiv forstand og dens intellektuelle anskuelse hos hans etterfølgere til å bli grunnstei­ ner for den filosofiske systematikk. 48 System der Sittenlehre, 3. HauptstUck, § 31, Wk. II, 747. Det ville være en interessant og utbytterik oppgave å vise hvordan den klassiske epokes naturfilosofi som så sjelden er blitt forstått metodisk, nødvendigvis vokser fram av dette saksforhold. Det er ikke tilfeldig at Goethes naturfilosofi oppsto i kamp mot Newtons «forulemping» av naturen eller at den ble bestem­ mende for hele den seinere utviklings problemstilling. Begge deler er det bare mulig å begripe ut fra denne forbindelse mellom menneske, natur og kunst; også den metodiske tilbakevending til renessansens kvalitative naturfilosofi såvel som til den første kamp mot det matematiske naturbegrep blir først oppklart i denne sammenheng. 49 Kritik der Urteilskraft, § 77.

134

Det behov som har drevet fram denne problemstilling og den funk­ sjon som løsningen av den blir tillagt, framgår imidlertid klarere av Schillers estetisk-teoretiske skrifter enn av den filosofiske systematikk hvor den rene tankebygning undertiden for det overflatiske blikk kan skjule det livsgrunnlag som dens problemer oppstår av. Når Schiller fikserer det estetiske prinsipp som lekeinstinkt (i motsetning til forminstinkt og stoffinstinkt. Analysen av dem såvel som Schillers estetiske skrifter overhodet inneholder mye verdifullt om tingliggjøringsspørsmålet), så understreker han:50 «fordi, for endelig å si det på en gang, mennesket leker bare når det i ordets fulle betydning er menneske, og det er bare helt ut menneske når det leker.» Når nå Schiller utvider det estetiske prinsipp langt ut over estetikken, og i det finner løsningen på spørsmålet om meningen med menneskenes samfunnsmessige til­ værelse, så kommer derved den klassiske filosofis grunnspørsmål klart til syne. På den ene side blir det erkjent at den samfunnsmessige væren har tilintetgjort mennesket som menneske. På den andre side påvises prinsippet for hvordan det samfunnsmessig tilintetgjorte, opp­ delte menneske som er fordelt mellom delsystemer, igjen skal helbre­ des tankemessig. Når vi her klart kan øyne den klassiske filosofis grunnproblem, viser også nødvendigheten av at den må mislykkes seg sammen med det storartede i dens foretak, med framtidsperspektivet for dens metode. For mens de tidligere tenkere naivt forble stående i tingliggjøringens tenkeformer eller høyst (slik som i de tilfeller som Plekhanov anfører) ble drevet til objektive motsigelser, trer her pro­ blematikken i forbindelse med det kapitalistiske menneskes samfunns­ messige væren med full kraft inn i bevisstheten. «Når foreningens makt,» sier Hegel,51 «forsvinner ut av mennes­ kenes liv, og motsetningene har mistet deres levende forbindelse og vekselvirkning, så oppstår behovet for filosofi.» Samtidig framtrer imid­ lertid den skranke som er satt for dette forsøk. Objektivt, idet spørs­ målsstilling og svar helt fra begynnelsen av er beskrenket til det rent tankemessige. Denne skranke er objektiv forsåvidt som den kritiske filo­ sofis dogmatisme skjules her: selv om den ble drevet ut over den formelt-rasjonelle, diskursive forstands skranker og på den måte ble kri­ tisk overfor tenkere av typen Spinoza-Leibniz, så forblir dens meto­ diske grunninnstilling likevel rasjonalistisk. Rasjonalitetens dogme for­ blir uantastet og uovervunnet.52 Skranken er subjektiv, idet prinsippet

50 Cber die åsthetische Erziehung des Menschen, XV. Brief. 51 Differenz des Fichteschen und Schellingschen Systems, Wk. I, 174. 52 Den saklige kjerne i den seine Schellings filosofi gjemmes i opposisjonen mot dette. Det er bare det at den tankemessig-mytologiserende metode her går over i den rene reaksjon. Idet Hegel - som det skal påvises - betyr den rasjonalistiske metodes absolutte høydepunkt, så kan dens overvinnelse bare ligge i den ikke lenger kontemplative forbindelse mellom tenkning og

135

som ble oppdaget på denne måte, sammen med dets bevissthet, avslører de trange grensene for dets gyldighet. Når mennesket bare helt er menneske «når det leker», kan riktignok hele livets innhold fattes her­ ifra, og i denne - i den estetiske form, oppfattet i dens videste be­ tydning - løsrives fra den tingliggjorte mekanismes dødelige virkning. Det blir imidlertid bare løsrevet fra denne død i den grad det blir estetisk. Dvs. verden må enten estetiseres - noe som innebærer å avvike fra det egentlige problem, og på en annen måte igjen forvandle subjektet til et rent kontemplativt subjekt og tilintetgjøre «handlingsakten». Eller det estetiske prinsipp blir opphevd til den objektive vir­ kelighets utformingsprinsipp: da må imidlertid oppdagelsen av den intui­ tive forstand mytologiseres.53 Denne mytologisering i frambringelsen blir - fra og med Fichte - desto mer til en metodisk nødvendighet, til den klassiske filosofis livsspørsmål, ettersom den kritiske stillingtaken til den blir tvunget til, parallelt med de antinomier som den oppdager i den virkelighet som er gitt for oss og i vårt forhold til den, også tankemessig å rive subjektet i tilsvarende stykker (dvs. tankemessig reprodusere og derfor også del­ vis framskynde dets splittelse i den objektive virkelighet). Hegel spot­ ter på forskjellig vis Kants «sjelssekk» hvor de forskjellige «evner» (teo­ retisk, praktisk osv.) ligger, og hvorfra de må «plukkes fram». For imidlertid å overvinne denne oppsplittelse av subjektet i deler som er selvstendiggjort i forhold til hverandre, hvis empiriske realitet og sogar nødvendighet heller ikke Hegel er i stand til å betvile, finnes det ingen annen vei enn å frambringe denne oppsplittelse og oppløsning 53 Uten her å kunne gå nærmere inn på problemhistorien vil jeg bare peke på at dette er det metodiske utgangspunkt for å forstå romantikkens problemstilling. Begreper som det kjente, men sjeldent forståtte «ironi» stammer fra dette saksforhold. Som forløpere for den dialektiske metode inntar særlig den med urette glemte Solger ved siden av Fr. Schlegel med deres skarpe spørsmålsstillinger, en liknende stilling mellom Schelling og Hegel som Maimon mellom Kant og Fichte. Også mytologiens rolle i Schellings estetikk forklares ut fra dette problemforhold. Den nære sammen­ heng mellom slike problemstillinger og naturbegrepet som stemning er iøyne­ fallende. Den seinere utvikling av den konsekvent-moderne kunstoppfatning (Flaubert, Konrad Fiedler osv.) viser at den virkelig kritiske, ikke meta­ fysisk hypostaserte kunstneriske oppfatning av verden fører til en enda kraf­ tigere oppsplitting av subjektets enhet, altså til en økning i antallet av virke­ lighetens tingliggjøringssymptomer. Jfr. om dette metodologisk min artikkel: «Die Subjekt-Objekt-Beziehung in der Åsthetik», Logos, Jahrgang IV.

væren, i den konkrete påvisning av det identiske subjekt-objekt. Schelling foretar det absurde forsøk å gå denne vei rent tankemessig til ende, men i gal retning, og han ender derfor som alle den klassiske filosofis epigoner med å forherlige den tomme irrasjonalitet, i en reaksjonær mytologi.

136

fra et konkret-totalt subjekt. Kunsten framviser, som vi har sett, her et janusansikt, og det gjelder nå i og med denne oppdagelse enten å øke subjektets oppsplittelse med et nytt område eller å forlate dette sikre grunnlag til konkret å påvise totaliteten fra, og (i høyden be­ nytte kunsten som et eksempel) gå til angrep på «frambringelsens» problem fra subjektsiden. Det gjelder altså ikke lenger - som for Spinoza - å frambringe virkelighetens objektive sammenheng etter mønster av geometrien. Denne frambringelse gjelder snarere samtidig som forutsetning og oppgave for filosofien. Denne frambringelse er ubetvilelig gitt («det finnes syntetiske dommer apriori - hvordan er de mulige?» lyder allerede Kants spørsmål), det gjelder å avlede den ikke gitte - enhet i denne i forskjellighet frahverandrefallende frambringelsesform som produkt av et frambringende subjekt. I siste instans altså å frambringe «frambringerens» subjekt.

4.

f Dermed går spørsmålsstillingen ut over den rene erkjennelsesteori, som bare hadde satt seg fore å oppsøke «betingelsene for muligheten» av de tanke- og handlingsformer som var gitte i «vår» virkelighet. Dens kulturfilosofiske tendens, bestrebelsen på å overvinne subjektets ting­ liggjorte oppsplittelse og den - også tingliggjorte - stivhet og ugjennomtrengbarhet i dets objekter, kommer her utvetydig til syne. I til­ knytning til skildringen av den innflytelse som Hamann har øvd på hans utvikling, uttalte Goethe dette kravet klart:54 «Alt som mennes­ ket påtar seg å yte, enten det blir frambrakt gjennom handling eller ord, må springe ut av samtlige forente krefter; alt isolert er forkaste­ lig.» I det øyeblikk imidlertid hvor vendingen mot det oppdelte men­ neske som skal samles igjen blir åpenbart, kan heller ikke de forskjel­ lige betydninger som subjektets «vi» har på de forskjellige nivåer len­ ger forbli skjult. Dette trådte fram i dagen allerede i og med kunstproblemets sentrale rolle. At problematikken her har rykket lenger inn i selve bevisstheten, at halvbevisste problemsammenblandinger og ekvivokasjoner lettere kan forekomme her enn i forbindelse med naturbegrepet, gjør bare situasjonen enda vanskeligere. Gjenopprettelsen av subjektets enhet - den tankemessige redning av mennesket - går bevisst veien om opprevethet og oppdeling. Oppdelingens figurer blir holdt fast som nødvendige etapper på veien fram mot det gjenopprettede menneske, og løser seg samtidig opp i vesensløshetens intet idet det kommer i sitt riktige forhold til den erkjente totalitet, idet de 54 Dichtung und Wahrheit, XII Buch. Hamanns underjordiske virkning er mye større enn man vanligvis antar. 7. Lukåcs

137

blir dialektiske. «Motsetningene,» sier Hegel,55 «som ellers i form av ånd og materie, sjel og legeme, tro og forstand, frihet og nødvendig­ het osv. og innen mer beskrenkede sfærer på mange måter var av betydning, og som hadde vekten av alle menneskelige interesser hen­ gende ved seg, har i løpet av dannelsens utvikling gått over til å ta form av motsetningene mellom fornuft og sanselighet, intelligens og natur, for det allmenne begrep, mellom absolutt subjektivitet og abso­ lutt objektivitet. Fornuftens eneste interesse består i å oppheve slike fastlåste motsetninger. Denne interesse innebærer ikke at fornuften mot­ setter seg alle motsetninger og all beskrenkning; den nødvendige utvik­ ling er nemlig en livsfaktor, som utvikler seg gjennom en evig kamp mellom motsetninger: og i sin største livlighet er totaliteten bare mulig gjennom en gjenopprettelse av den største adskillelse.» Genesis, fram­ bringelsen av erkjennelsens frambringer, oppløsningen av tingen-i-segirrasjonaliteten, gjenoppvekkingen av det begravde menneske, konsen­ trerer seg altså nå konkret om spørsmålet om den dialektiske metode. I den oppnår den intuitive forstands krav (den metodiske overvinnelse av det rasjonalistiske erkjennelsesprinsipp) en klar, objektiv og viten­ skapelig form. Riktignok når den dialektiske metodes historie ganske dypt ned i den rasjonalistiske tenknings begynnelse. Den vending som spørsmålet imidlertid nå får skiller seg kvalitativt fra alle tidligere spørsmåls­ stillinger (Hegel selv undervurderer denne forskjell f.eks. i sin behand­ ling av Platon). Alle tidligere forsøk på å komme ut over rasjonalismens skranker ved hjelp av dialektikk har nemlig i sin oppløsning av be­ grepenes stivhet ikke med denne klarhet og entydighet referert seg til innholdets logiske problem, til irrasjonalitetsproblemet, slik at nå ble det for første gang - i Hegels Phånomenologie og Logikk - bevisst for­ søkt å gi alle logiske problemer en ny utforming, å grunnlegge dem i innholdets kvalitativt materielle beskaffenhet, i materien i den logisk filosofiske betydning av ordet.56 Den helt nye konkrete begreps logikk, totalitetens logikk oppstår. Denne er riktignok selv hos Hegel meget problematisk, og etter ham har den aldri for alvor blitt bygd opp igjen. Enda mer avgjørende er det at subjektet her verken er den uforandrede tilskuer til værens og begrepenes objektive dialektikk (som hos eleatene og selv hos Platon), eller en praktisk orientert behersker av deres rent tankemessige muligheter (som hos de greske sofister), men at den

55 Differenz osv. I, 173 - 174. Phånomenologie er (også av Hegel) uover­ trufne forsøk på en slik metode. 56 Lask, den mest skarpsindige og konsekvente blant de moderne nykantianere, erkjenner også ganske klart denne vending i Hegels logikk: «Også kritikeren må gi Hegel rett i at da og bare da er det mulig å overvinne irrasjonaliteten dersom de dialektisk skiftende begreper er godtakbare.» Fichtes Idealismus und die Geschichte, 67. 138

dialektiske prosess, oppløsningen av de urørlige motsetninger mellom urørlige former, vesentlig foregår mellom subjekt og objekt. Det er ikke det at subjektivitetens forskjellige nivåer, som oppstår i løpet av dialektikken, skulle ha forblitt skjult for enkelte dialektikere (man kan bare tenke på ratio og intellectus hos Nicolaus Cusanus), men denne relativering går bare ut på at forskjellige subjekt-objekt-forhold blir stilt ved siden av eller over hverandre, eller i høyden blir utviklet dialektisk av hverandre; den innebærer ikke at selve forholdet mellom subjekt og objekt blir relativert, blir gjort flytende. Og først i dette til­ felle, når «det sanne ikke bare» blir oppfattet «som substans, men også som subjekt»; når subjektet (bevisstheten, tenkningen) samtidig er frambringer og produkt av den dialektiske prosess; når det som en følge av dette samtidig beveger seg i en verden som det har skapt selv, hvis bevisste utforming det er, og denne verden likevel samtidig står mot det i fullstendig objektivitet, kan dialektikkens problem, og med det opphevelsen av motsetningen mellom subjekt og objekt, mel­ lom tenkning og væren, mellom frihet og nødvendighet osv. betraktes som løst. Det synes som om filosofien dermed ville vende tilbake til de store systematikere i begynnelsen av den nyere tid. Den identitet som Spinoza forkynte mellom ideenes ordning og sammenheng og tingenes ord­ ning og sammenheng, synes å komme ganske nært opp til dette stand­ punkt. Slektskapet er desto mer besnærende (og har også sterkt vir­ ket inn på den tidlige Schellings systemdannelse), siden grunnen til denne identitet også hos Spinoza ble funnet i objektet, i substansen. Den geometriske konstruksjon som prinsipp for frambringelsen, kan bare frambringe virkeligheten fordi den representerer den objektive virkelighets selvbevissthetsmoment. Denne objektivitet har imidlertid her i enhver henseende en motsatt retning enn hos Spinoza, hvor all subjektivitet, ethvert enkeltinnhold, enhver bevegelse framfor denne substans’ urørlige renhet og enhet, forsvinner i intet. Når det altså her riktignok blir søkt etter identiteten mellom tingenes sammenheng, og ideenes sammenheng og værensgrunnen også blir begrepet som det primære prinsipp, mens denne identitet imidlertid skal tjene til å for­ klare konkrethet og bevegelse, er det klart at nettopp substansen, nettopp tingenes ordning og sammenheng må ha gjennomgått en grunn­ leggende betydningsforandring. Den klassiske filosofi har også nådd fram til denne betydnings­ forandring, og har utarbeidet den nye substans, som herved for første gang kommer fram i dagen, den ordning og sammenheng som fra nå av filosofisk ligger til grunn for tingene: historien. Grunnene til at det er her, og bare her, det foreligger et konkret grunnlag for genesis, er overordentlig mangfoldige, og hvis vi skulle telle dem, ville det nesten bety at vi måtte rekapitulere hele vår framstilling til nå, fordi bak

139

nesten alle uløselige problemer skjuler veien til historien seg som veien til løsning av problemene. På den andre side må vi imidlertid likevel i det minste antydningsvis - gå inn på noen av disse motiver, for den logiske nødvendighet av sammenhengen mellom genesis og historie er ikke blitt fullstendig bevisst for den klassiske filosofi selv, og kunne (av samfunnsmessig-historiske grunner som skal framlegges sei­ nere) heller ikke bli fullstendig bevisst. Allerede det 18. århundres ma­ terialister erkjente at det i den historiske tilblivelse ligger en skranke for erkjennelsen for det rasjonalistiske system.57 I samsvar med sin dogmatiske oppfatning av fornuften har de imidlertid her øynet en uopphevelig skranke for den menneskelige fornuft overhodet. Det blir imidlertid lett å gjennomskue den logisk-metodiske side av problemet når en tenker over at idet den rasjonalistiske tenkning går ut fra den formelle kalkulerbarhet av det abstrakte forminnhold, må dette inn­ hold - innenfor den til enhver tid gjeldende referanseramme - defi­ neres som uforanderlig. For denne tenkning er det bare mulig å opp­ fatte det virkelige innholds tilblivelse, historiens problem som et system av lover som søker å ta hensyn til samtlige forutsebare mulig­ heter. Det hører ikke hjemme her å drøfte hvorvidt dette er praktisk oppnåelig, men det som er betydningsfullt metodisk, er at dermed ble gjennom selve metoden veien sperret for erkjennelsen av på den ene side det kvalitative og konkrete ved innholdet, på den andre side for innholdets tilblivelse, altså den historiske tilblivelse. Det hører til enhver slik lovs vesen at det - innenfor dens gyldighetsområde per definitionem ikke kan skje noe nytt, og selv et system av slike lover som tenkes å være fullstendig, kan riktignok minske behovet for å korrigere de enkelte lover, men det kan ikke fatte det nye kalkulatorisk. (Begrepet «feilkilde» er bare et enkeltvitenskapelig erstatningsbegrep for tilblivelsens ting-i-seg-karakter, for det nye for den rasjo­ nelle erkjennelse.) Dersom genesis i den klassiske filosofis betydning er mulig å fullbyrde, må den som logisk grunnlag skape en logikk for innholdet som forandrer seg, og for denne vil den nettopp i historien, 57 Jfr. Plekhanov, op. cit., 9. 51 osv. Det er bare for den formalistiske rasjonalisme at det i denne forbindelse foreligger et metodisk uløselig pro­ blem. Uansett hvordan man måtte vurdere den saklig-vitenskapelige verdi av middelalderens løsninger av disse spørsmål, så er det sikkert at det her ikke foreligger noe problem og slett ikke noe uløselig. Man kan sammen­ likne Holbachs formulering, som Plekhanov anfører, at man ikke kan vite: «var dyret der før egget eller var egget der før dyret?», med f.eks. Meister Eckharts uttalelse: «Naturen lager mannen ut av barnet og høna ut av egget; Gud lager mannen før barnet og høna før egget» (Der Sermon vom edlen Menschen). Her gjelder det selvsagt utelukkende å konstatere de me­ todiske innstillinger. På grunn av denne metodiske skranke som nettopp lar historien framtre som ting i seg, har Plekhanov med rette kalt disse mate­ rialister for naive idealister. Zu Hegels 60. Todestag. Neue Zeit, X, I, 273.

140

i den historiske tilblivelse, i den uavbrutte tilblivelse av det kvali­ tativt nye, og bare her finne den forbilledlige ordning og sammenheng mellom tingene.58 Så lenge denne tilblivelse, dette nye bare opptrer som skranke og ikke samtidig som resultat, mål og substrat for metoden, må begrepene - lik tingene i den opplevde virkelighet - bevare denne urørlige lukkethet-i-seg som bare tilsynelatende blir opphevd gjennom å tilføye andre begrep ved siden av. Først den historiske tilblivelse opphever virkelig den - forefunne - selvstendighet og den derigjennom forårsakede urørlighet til ting og tingbegrep. «For faktisk,» sier Hegel59 om forholdet mellom legeme og sjel, «når begge blir forutsatt som abso­ lutt selvstendige i forhold til hverandre, er de like så ugjennomtrenge­ lige for hverandre som hver materie er i forhold til en annen, og bare antas å være tilstede i deres gjensidige ikke-væren, i deres porer slik som Epikur anviste gudene å oppholde seg i porene, og konsekvent ikke påla dem noe fellesskap med verden.» Den historiske tilblivelse opphever imidlertid denne momentenes selvstendighet. Nettopp idet den historiske tilblivelse tvinger den erkjennelse som vil være adekvat i forhold til disse momenter, å bygge opp begrepsdannelsen på det innholdsmessige, på det kvalitativt enestående og nye ved fenomenene, tvinger den den samtidig til ikke å la noe slikt element forbli i sin rene konkrete eneståendehet, men tilviser det som forståelighetens me­ todiske standpunkt, selve den historiske verdens konkrete totalitet, den konkrete og totale historiske prosess. Sammen med denne innstilling hvor begge hovedmomentene i tingen-i-seg’s irrasjonalitet, enkeltinnholdets og totalitetens konkrethet nå framtrer positivt omsnudd i deres enhet, endrer samtidig forholdet mel­ lom teori og praksis seg og med det forholdet mellom frihet og nød58 Også her kan vi bare kort henvise til problemhistorien. Motsetnin­ gene i dette spørsmål ble allerede meget snart skarpt formulert. Jeg henviser f.eks. til Friedrich Schlegels kritikk av Condorcets forsøk (1795) på å gi en rasjonalistisk historieforklaring (i visse henseender av typen ComteSpencer). «Menneskenes bestående egenskaper er emnet for den rene viten­ skap, menneskenes forandringer derimot, såvel av det enkelte som hele mas­ sen, er emnet for en vitenskapelig historie om menneskeheten.» Prosaische Jugendschriften. Wien 1906. 59 Encyclopådie, § 389. Det er riktignok bare det metodiske ved spørs­ målet som har betydning for oss. I den forbindelse må det imidlertid under­ strekes at alle kontemplative, formalrasjonalistiske begreper framviser denne tingaktige ugjennomtrengelighet. Den moderne overgang fra tingbegreper til funksjonsbegreper endrer slett ikke noe på dette saksforhold da funk­ sjonsbegrepene ikke på noen måte adskiller seg fra tingbegrepene med hen­ syn til forholdet mellom form og innhold som her er det eneste som er avgjørende, ja, funksjonsbegrepene setter nettopp tingbegrepenes formelt rasjonalistiske struktur på spissen.

141

vendighet. Det i virkeligheten som vi selv har laget, mister her sitt ellers mer eller mindre fiksjonsartige vesen: vi har - ifølge de pro­ fetiske ord av Vico som vi allerede har referert - selv laget vår his­ torie, og hvis vi er i stand til å betrakte hele virkeligheten som his­ torie (altså som vår historie for noen annen finnes det ikke), har vi faktisk hevet oss opp på det standpunkt hvor virkeligheten kan opp­ fattes som vår «handlingsakt». Materialistenes dilemma har mistet sin betydning fordi det viser seg som en rasjonalistisk beskrenkning, som den formelle forstands dogmatisme bare å erkjenne våre gjerninger i våre bevisste handlinger og å oppfatte den historiske omverden som vi selv har skapt, historieprosessens produkt som en virkelighet som påvirker oss i samsvar med fremmede lover. Her imidlertid, hvor den nyvunne erkjennelse, hvor «det sanne», som Hegel beskriver det i Phånomenologie, blir til denne «bakkantiske tummel hvor ingen del ikke er drukken», hvor fornuften tilsynelatende har løftet på forhenget til Sais’ helligdom for - ifølge Novalis’ lik­ nelse - å få øye på seg selv som løsningen på gåten, oppstår på nytt denne tenknings avgjørende spørsmål, men nå ganske konkret: spørsmålet etter handlingsaktens subjekt, etter genesis. Fordi enheten av subjekt og objekt, av tenkning og væren som «handlingsakten» på­ tok seg å påvise og forevise, har faktisk sitt substrat og sted for fullbyrdelse i enheten av tankebestemmelsenes genesis og historien om virkelighetens tilblivelse. Denne enhet kan imidlertid bare da gjelde som en begrepet enhet når det ikke bare blir henvist til historien som det sted hvor alle disse problemer kan løses metodisk, men også «vi»’et, historiens subjekt, det «vi» hvis handling historien virkelig er, må kon­ kret kunne påvises. Men fra dette punkt av har den klassiske filosofi snudd om og for­ virret seg inn i en begrepsmytologisk labyrint uten utganger. Det blir oppgaven for det følgende avsnitt å påvise grunnen til at det ikke kunne finne dette konkrete subjekt til genesis, det metodisk påkrevde subjekt-objekt. Her gjelder det bare avslutningsvis å påvise den skranke som oppsto for den i og med denne forvilling. Hegel som i enhver henseende representerer denne utviklings topp-punkt, søkte også etter dette subjekt på den mest alvorlige måte. Det «vi» som han klarte å finne, er som bekjent verdensånden, eller rettere sagt dens konkrete utforminger, de enkelte folkeånder. Hvis vi nå - foreløpig - ser bort fra dette subjekts mytologiserende og derfor abstrakte karakter, så bør det ikke glemmes at selv om alle Hegels forutsetninger kri­ tikkløst blir godtatt, ville ikke dette subjekt være i stand til å oppfylle den metodisk-systematiske funksjon (også fra Hegels standpunkt) som det var blitt tilvist. Fordi folkeånden også for Hegel bare kan være en «naturlig» bestemmelse av verdensånden, dvs. en «som først i det høyere moment, nemlig i bevisstheten om sitt vesen, ser ut over be142

skrenkningen og bare har sin absolutte sannhet i denne erkjennelse og ikke umiddelbart i sin væren.»60 Av det følger det framfor alt at folkeånden bare tilsynelatende er historiens subjekt, den som utfører sine egne handlinger. Det er snarere verdensånden som fullfører et folks «naturlige bestemmelse», fullfører de aktuelle krav som svarer til verdensåndens idé og fullfører det enkelte folks handlinger gjennom det, og ut over det, idet den benytter seg av det.61 Slik blir imidlertid handlingen transcendent for den handlende selv, og den frihet som til­ synelatende var oppnådd, forvandler seg uforutsett til den fiktive refleksjonsfrihet over lover som beveger en selv som Spinozas kastede stein ville hatt, hvis den hadde noen bevissthet. Riktignok har Hegel i «for­ nuftens list» søkt en forklaring på historiens struktur som han fant på denne måte, og som hans realistiske genialiet verken kunne eller ville skjule. Men det må ikke oversees at «fornuftens list» bare kan være noe mer enn mytologi hvis den virkelige fornuft blir funnet og virke­ lig konkret påvist. Da er den en genial forklaring av de historiske nivåer som ennå ikke er bevisste. Disse kan imidlertid først overhodet oppfattes og vurderes som nivåer, når fornuften har nådd det sted hvor den har funnet seg selv. Her er det punkt hvor Hegels filosofi med metodisk nødvendighet blir drevet ut i mytologien. Idet det er blitt umulig for den å finne og påvise det identiske subjekt-objekt i selve historien, blir den nemlig tvunget til å gå ut over historien og hinsides historien opprette et rike for den fornuft som har nådd seg selv, og hvorfra historien kan begripes som et nivå og veien som «fornuftens list». Historien er ikke i stand til å danne den levende kropp i systemets totalitet, den blir en del, et moment i det samlede system som når sitt høydepunkt i den «absolutte ånd», i kunst, religion og filosofi. Men historien er i altfor stor grad det naturlige, det eneste mulige livselement for den dialektiske metode, til at et slikt forsøk kunne lykkes. På den ene side rager his­ torien - nå metodisk inkonsekvent - likevel avgjørende inn i opp­ bygningen av de sfærer som metodisk allerede skulle ligge hinsides his­ torien.62 Men gjennom denne inadekvate og inkonsekvente holdning til historien mister denne på den andre side det vesen som nettopp 66 m?. II, 267.

61 Rechtsphilosophie, § 345-347, Encyclopddie, § 548-552. 62 I den siste utforming av systemet utgjør historien overgangen fra rettsfilosofien til den absolutte ånd. (I Phånomenologie er forholdet mer innviklet, men metodisk like så lite entydig og avklart.) Den «absolutte ånd» måtte altså ha opphevd historien i seg da den ifølge Hegels Logikk utgjør det foregående moments, historiens sannhet. At historien imidlertid ikke lar seg oppheve i den dialektiske metode viser slutten på Hegels filosofihistorie hvor, på systemets høydepunkt, i det øyeblikk den «absolutte ånd» når fram til seg selv, historien likevel igjen kommer til syne og på sin side viser

143

for den hegelske systematikk er uunnværlig. For det første framtrer historiens forhold til selve fornuften nå som tilfeldig. «Når? og hvor? og i hvilken form? slike selvreproduksjoner av fornuften opptrer som filosofi er tilfeldig,» sier Hegel63 i tilknytning til det tidligere anførte sted om «filosofiens behov». I og med denne tilfeldighet faller imid­ lertid historien tilbake i den faktisitet og irrasjonalitet som den nettopp hadde overvunnet. Og dersom dens forhold til den fornuft som be­ griper den, bare er som forholdet mellom et irrasjonelt innhold til en allmenn form som det konkrete hic et nunc, sted og tid og det kon­ krete innhold bare er tilfeldig i forhold til, faller selve fornuften som offer for samtlige antinomier i forbindelse med tingen i seg i de førdialektiske metoder. For det andre tvinger det uavklarte forhold mellom absolutt ånd og historie Hegel til å anta en slutt på historien, noe som ellers er vanskelig å forstå metodisk, og som inntrer i og med hans samtid, i og med hans filosofiske system som alle forgjengeres fullbyrdelse og sannhet. Noe som har som en nødvendig konsekvens at historien også på de dypereliggende, egentlige historiske områder må finne sin slutt i den preussiske restaurasjons stat. For det tredje gjen­ nomløper den fra historien løsrevne genesis sin egen utvikling fra logik­ ken over naturen til ånden. Da imidlertid samtlige kategoriformers og deres bevegelsers historisitet på avgjørende vis rager inn i den dia­ lektiske metode, da dialektisk genesis og historie objektivt vesensnødvendig henger sammen og her bare går forskjellige veier fordi den klassiske filosofis program ikke er løst, er det uunngåelig at denne pro­ sess, som var tenkt å være overhistorisk, skritt for skritt framviser en historisk struktur. Og idet metoden som er blitt abstrakt-kontemplativ dermed forfalsker og forulemper historien, blir den på sin side for­ ulempet og revet i stykker av den ikke lenger beherskede historie. (Man kan tenke på overgangen fra logikk til naturfilosofi.) Dermed blir imidlertid - som Marx64 har framhevet særlig skarpt i sin Hegelkritikk - «åndens», «ideens» demiurgiske rolle til ren begrepsmytologi. Igjen må det sies - fra Hegels eget filosofiske standpunkt: her er det bare tilsynelatende at demiurgen lager historien. Hele den klassiske filosofis forsøk på tankemessig å bryte gjennom den formelt-rasjonalistiske (den borgerlig tingliggjorte) tenknings skranker og dermed tankemessig restituere det menneske som er tilintetgjort av tinglig63 Wk. I, 174. Denne tilfeldighet blir selvsagt enda krassere betont hos Fichte. 34 Jfr. artikkelen «Hva er ortodoks marxisme?» ut over filosofien: «At tankebestemmelsene hadde denne viktighet, det er en videre erkjennelse som ikke hører hjemme i filosofiens historie. Disse begreper er den enkleste åpenbaring av verdensånden. I deres mer kon­ krete gestalt er de historien.» Wk. XV, 618. 144

gjøringen, blir imidlertid i og med dette skinn løst opp i ingenting. Tenkningen har falt tilbake i den kontemplative dualisme mellom subjekt og objekt.65 Den klassiske filosofi har riktignok utviklet antinomiene i sitt livs­ grunnlag til den ytterste, tankemessige oppnåelige konsekvens, den har kledd dem i det høyest mulige tankemessige uttrykk. Men også for denne tenkning forblir de uoppløste og uløselige antinomier. Den klas­ siske filosofi befinner seg altså utviklingshistorisk i den paradoksale situasjon at den setter seg fore å overvinne det borgerlige samfunn tankemessig, å vekke til live igjen gjennom spekulasjon det menneske som er blitt tilintetgjort i det og av det, men i sine resultater har den bare nådd fram til den fullstendige tankemessige reproduksjon, til den aprioriske deduksjon av det borgerlige samfunn. Bare måten som denne deduksjon foregår på, den dialektiske metode peker ut over det bor­ gerlige samfunn. I selve den klassiske filosofi kommer dette bare til ut­ trykk i form av disse uløste og uløselige antinomier. Disse represen­ terer riktignok det dypeste og mest storartede uttrykk for de anti­ nomier som ligger til grunn for det borgerlige samfunns væren, og riktignok i mer forvirrede og underordnete former — produseres og reproduseres uopphørlig av dette samfunn. Som arv til den følgende (borgerlige) utvikling formår den klassiske filosofi bare å etterlate seg disse uløste antinomier. Å fortsette på den veien som det er slått inn på, og som i det minste metodisk begynte å peke ut over disse skranker, den dialektiske metode som historisk metode, ble forbeholdt den klasse som var i stand til ut fra sitt livsgrunnlag å oppdage det identiske subjekt-objekt, handlingsaktens subjekt, «vi»’et i genesis i seg selv: prole­ tariatet.

III • PROLETARIATETS STANDPUNKT

Marx ga allerede i sin tidlige kritikk av den hegelske rettsfilosofi klart uttrykk for proletariatets spesielle stilling til samfunn og historie - det standpunkt som gir dets vesen gyldighet som identisk subjekt-objekt i den samfunnsmessig-historiske utviklingsprosessen: «Når proletariatet forkynner oppløsningen av verdensordningen til nå, uttrykker det bare hemmeligheten ved sin egen eksistens, for det er den faktiske oppløs­ ning av denne verdensordning.» Proletariatets selverkjennelse er altså 65 Dermed er også selve logikken blitt problematisk. Hegels krav om at begrepet skal være den «restituerte væren» (Wk. V, 30), er bare mulig under den forutsetning at det identiske subjekt-objekt virkelig blir frambrakt. Når det svikter på dette punkt, får begrepet en kantiansk-idealistisk betyd­ ning som står i motsigelse til dets dialektiske funksjon. Det går langt ut over dette arbeids rammer å utføre dette nærmere.

145

samtidig den objektive erkjennelse av samfunnets vesen. Å forfølge proletariatets klassemål betyr samtidig bevisst å virkeliggjøre sam­ funnets - objektive - utviklingsmål, som imidlertid vil være abstrakte muligheter og objektive skranker uten proletariatets bevisste bidrag.1 Men hva har endret seg med denne stillingtaken samfunnsmessig, ja, selv med muligheten til å ta stilling til samfunnet tankemessig? «For det første:» ikke noe i det hele tatt. For proletariatet framtrer som pro­ dukt av den kapitalistiske samfunnsordning. Dets eksistensformer er som vist i første avsnitt - av en slik art at tingliggjøringen her må ytre seg på det mest pregnante og inngående, og frambringe den dypeste umenneskeliggjøring. Proletariatet deler altså tingliggjøringen av alle livs­ ytringer med borgerskapet. Marx2 sier: «Den besittende klasse og prole­ tariatets klasse framstiller den samme menneskelige fremmedgjøring av seg selv. Men den første klassen føler seg vel og bekreftet i denne selvfremmedgjøring, kjenner fremmedgjøringen som sin egen makt, og be­ sitter i og med den et skinn av menneskelig eksistens. Den andre føler seg fornektet i fremmedgjøringen, og ser i den sin avmakt og virkelig­ heten av en umenneskelig eksistens.»

1. Selv for den marxistiske anskuelse ser det altså ut som om ikke noe i det hele tatt er endret ved den objektive virkelighet. Bare «siktepunktet for bedømmelsen av den» er blitt et annet, bare «vurderingen» av den har fått en ny aksent. Dette skinn skjuler i virkeligheten et svært vik­ tig moment av sannheten i seg. Og dette moment må ubetinget holdes fast, hvis ikke den riktige innsikt uforutsett skal forvrenges. Sagt mer konkret: den samfunnsmessige værens objektive virkelighet er i sin umiddelbarhet «den samme» for proletariatet og borgerskapet. Men det forhindrer ikke at på grunn av de to klassenes forskjellige situa­ sjon i «den samme» økonomiske prosess må de spesifikke formidlingskategorier som begge klasser hever denne umiddelbarhet til bevissthet med, og som den rent umiddelbare virkelighet blir til egentlig objektiv virkelighet gjennom for begge, være grunnforskjellige. Det er klart at vi med denne spørsmålsstillingen igjen - fra en annen side - har rørt ved den borgerlige tenkningens grunnspørsmål, ved tingen-i-seg-problemet. For den antakelse at forandringen av det umiddelbart gitte til det virkelig erkjente (ikke bare umiddelbart bekjente), og derfor den vir-

1 Jfr. essayene «Hva er ortodoks marxisme?» og «Den historiske materia­ lismens forandrede funksjon». At det av og til forekommer gjentakelser i disse tematisk nært sammenhengende essayene, var dessverre ikke til å unngå. 2 Nachlass II, 132. (Die Heilige Familie. MEW 2, s. 37.) 146

kelige objektive virkelighet - altså at formidlingskategorienes virkning på verdensbildet bare er noe «subjektivt», bare en «vurdering» av den virkelighet som «forblir den samme» - betyr igjen nettopp å tilskrive den objektive virkelighet en ting-i-seg-karakter. Naturligvis hevder denne form for erkjennelse - som oppfatter denne «vurdering» som rent «subjektiv», og som ikke å berøre kjensgjerningenes vesen - nettopp å trenge fram til de virkelige fakta. Dens selvbedrag ligger i at den forholder seg ukritisk til sitt eget standpunkts betingethet (og særlig til den betingethet som utgjøres av den samfunnsmessige væren som ligger til grunn for den). Således sier - for å ta denne historieopp­ fatning i dens mest utviklede og tankemessig gjennomarbeidede form - f.eks. Rickert3 om «den egne kulturkretsen»s historikere: «Danner historikeren sine begreper med hensyn på verdier i det fellesskap han selv tilhører, så vil objektiviteten av hans framstilling utelukkende av­ henge av riktigheten av hans faktamateriale, og spørsmålet om den eller den begivenhet i fortida er vesentlig, vil i det hele tatt ikke dukke opp. Han er hevet over enhver vilkårlighet når han f.eks. ser utviklin­ gen av kunsten i forhold til de estetiske kulturverdier, utviklingen av en stat i forhold til de politiske kulturverdier, og han frambringer der­ med en framstilling som - så vidt den avholder seg fra den uhistoriske verdidom - er gyldig for enhver som i det hele tatt anerkjenner este­ tiske og politiske kulturverdier som normativt allmenne for medlem­ mene av hans fellesskap.» Med de materielt uerkjente, bare formelt gjeldende kulturverdier som begrunnere av historiens «verdirefererende» objektivitet, elimineres - tilsynelatende - den dømmende his­ torikerens subjektivitet, men bare for å gi dem status som målestokk for objektiviteten, og gjøre faktisiteten - de «for fellesskapet (dvs. for klassen) gjeldende kulturverdier» - til ledestjerne for objektivitet. Vil­ kårligheten og subjektiviteten blir forskjøvet fra de enkelte faktas stoff - og fra bedømmelsen av disse - over på målestokken selv, på «de gjeldende kulturverdier». En bedømmelse av disse verdier - ja, selv en undersøkelse av deres gyldighet - blir på dette grunnlag umulig: «kulturverdiene» blir for historikeren til ting-i-seg, en strukturell ut­ vikling med analogier som vi i det første avsnittet kunne slå fast i økonomi og jus. Men enda viktigere er den andre siden av spørs­ målet: at ting-i-seg-karakteren av form-innhold-forholdet nødvendigvis ruller opp totalitetsproblemet. Rickert4 ytrer seg med beundringsverdig klarhet også om dette. Etter at han har betont den metodiske nødven­ dighet av en materiell verdilære for historiefilosofien, skriver han: «Ja, også en universal- eller verdenshistorie kan enhetlig bare skri­ ves ved hjelp av et system av kulturverdier, og forutsetter så langt en materiell historiefilosofi. For øvrig er likevel kjennskapet til et verdi3 Grenzen der naturwissenschaftlichen Begriffsbildung. 2. opplag, 562. * ibid., 606-607. 147

system irrelevant for spørsmålet om vitenskapelig objektivitet i rent empiriske framstillinger.» Likevel spørs det: er motsetningen mellom historisk enkelt-framstilling og universalhistorie bare spørsmål om om­ fanget, eller dreier det seg også her om et spørsmål om metoden? Naturligvis ville historievitenskapen ut fra Rickerts erkjennelsesideal være ytterst problematisk også i det første tilfelle. Historiens «kjensgjerninger» må nemlig - trass i all «verdibetegnelse» - stivne i en primær og uforstått faktisitet, når enhver mulighet til virkelig å be­ gripe dem - til å erkjenne deres virkelige betydning, deres virkelige funksjon i den historiske prosessen - er metodisk umuliggjort ved den metodiske avståelse fra en erkjennelse av totaliteten. Men spørsmålet om universalhistorien er - som vist5 - et metodologisk problem, som nødvendigvis dukker opp ved enhver framstilling av de minste avsnitt eller utsnitt av historien. For historien som totalitet (universalhistorien) er verken bare den mekaniske summen av historiske enkeltbegivenheter, eller et transcendent betraktningsprinsipp overfor de enkelte historiske begivenheter, som således bare skulle kunne bli gyldig gjennom en egen disiplin, historiefilosofien. Historiens totalitet er - selv om den ennå ikke er bevisstgjort, og derfor ikke erkjent - snarere selv en reell historisk makt, som ikke kan løses fra de enkelte historiske faktas virkelighet (og derfor fra erkjennelsen) uten samtidig å oppheve deres virkelighet, deres faktisitet. Den er den virkelige, siste grunn for deres virkelighet, deres faktisitet, og derfor for deres sanne erkjennelighet også som enkeltfakta. Vi har i det ovenfor anførte essay truk­ ket inn Sismondis kriseteori som eksempel for å vise hvordan den manglende anvendelse av totalitetskategorien hindrer den virkelige er­ kjennelse av et enkeltfenomen, selv ved riktig betraktning av alle dets enkeltheter. Det viste seg også der at innføyingen i totaliteten (som har som forutsetning den antakelse at den egentlige historiske virkelig­ het nettopp er helheten av den historiske prosessen) ikke bare endrer avgjørende på vår bedømmelse av det enkelte fenomen, men at den gjenstandsmessige struktur - enkeltfenomenenes innholdsmessige ka­ rakter, som enkeltfenomener - med dette går gjennom en grunnleg­ gende endring. Enda mer plastisk kommer motsetningen mellom den­ ne betraktning som isolerer de enkelte historiske fenomener, og totali­ tetens synspunkt til uttrykk når vi f.eks. sammenlikner den borgerligøkonomiske behandling av maskinen med Marx’:6 «De motsigelser og antagonismer som ikke kan adskilles fra den kapitalistiske anvendelse av maskineriet, eksisterer ikke fordi de vokser ut av selve maskineriet, men av dets kapitalistiske anvendelse! Da altså maskineriet betraktet i seg forkorter arbeidstida, mens det anvendt kapitalistisk forlenger ar­ beidsdagen, i seg letter arbeidet, kapitalistisk anvendt øker dets in5 Jfr. essayet «Hva er ortodoks marxisme?» 6 Das Kapital I, 406^107. (MEW 23, s. 465.) 148

tensitet, i seg er en seier for menneskene over naturkraften, kapitalis­ tisk anvendt underkaster menneskene naturkraften, i seg øker produ­ sentenes rikdom, kapitalistisk utarmer dem osv., erklærer den borger­ lige økonom ganske enkelt at en i-seg-betraktning av maskineriet hår­ fint beviser at alle de håndgripelige motsigelsene bare er skinn av den gemene virkelighet, men i seg - altså også i teorien - slett ikke er til­ stede!» La oss - for et øyeblikk - skyve tilside den klassemessig apologe­ tiske karakter av den borgerlig-økonomiske betraktningsmåte, og se rent metodologisk på motsetningen. Da viser det seg at den borgerlige betraktningsmåte - som betrakter maskinen i dens isolerte ensidighet, i dens rent faktiske «individualitet» (som framtredelse av den økono­ miske utviklingsprosess er nemlig maskinene, ikke det enkelte eksemp­ lar, et historisk individ i Rickerts forstand) - forvrenger dens virke­ lige gjenstandsmessighet, og framstiller dens funksjon i den kapitalis­ tiske produksjonsprosessen som dens «evige» vesenskjerne, som det uadskillelige innhold i dens «individualitet». Metodisk talt gjør dermed denne betraktningsmåten en uforanderlig monade ut av enhver be­ handlet historisk gjenstand, en monade som er utelukket fra enhver vekselvirkning med de andre monadene, som oppfattes på samme måte. Dette medfører at de egenskaper de besitter i sin umiddelbare eksistens, synes å gjelde som helt uopphevelige vesenheter. De bevarer dermed utvilsomt en individuell særegenhet. Men denne er likevel bare den rene faktisitet, akkurat-slik-væren. «Verdiforbindelsen» endrer ikke noe i det hele tatt på denne strukturen, for den muliggjør bare et utvalg av en uendelig mengde av slike faktisiteter. På samme måte som for­ holdet mellom disse individuelt-historiske monader bare er et som ytterligere beskriver dem i deres rene faktisitet, blir også deres for­ hold til det verdiforbindelsesprinsippet som leder utvalget, rent faktisk: tilfeldig. Dermed består historiens vesen - som de virkelig betydelige histo­ rikerne i det 19. århundre, f.eks. Riegel, Dilthey og Dvorak, ikke kunne komme utenom - nettopp i endringen av de strukturformer som men­ neskenes konfrontasjon med sin omverden stadig finner sted gjen­ nom, som bestemmer gjenstandsmessigheten av deres indre som ytre liv. Men dette er bare objektivt-reelt mulig (og kan tilsvarende bare begripes adekvat) når individualiteten - særegenheten av en epoke, av en skikkelse osv. - består i disse strukturformenes egenart, blir funnet og påvist i og gjennom dem. Men den umiddelbare virkelighet kan ikke umiddelbart være gitt i disse dens sanne strukturformer verken for de mennesker som opplever den, eller for historikerne. Først må disse søkes og finnes - og den vei som fører til oppdagelsen av dem, er veien til erkjennelse av den historiske utviklingsprosessen som totalitet. Ved første blikk synes det - og enhver som blir stående i umiddel149

barheten, kommer ikke i hele sitt liv ut over dette «første blikk» som om denne veien videre er en rent tankemessig bevegelse, en abstraksjonsprosess. Men selv dette skinnet oppstår også av den rene umiddelbarhetens tanke- og følelsesvaner, hvor gjenstandenes umiddel­ bart gitte tingformer - deres umiddelbare og faktiske eksistens framtrer som det primære, reelle og objektive, mens derimot deres «forbindelser» synes som noe sekundært og rent subjektivt. Tilsvarende må enhver virkelig forandring framstå som noe ubegripelig for denne umiddelbarhet. Den utvilsomme kjensgjerning av forandring speiler seg for umiddelbarhetens bevissthetsformer som katastrofe og som plutse­ lige vekslinger, som kommer utenfra og utelukker alle formidlende overganger.7 For i det hele tatt å begripe vekslingen må tenkningen gå ut over sine gjenstanders stive avsluttethet i forhold til hverandre den må plassere deres forbindelser til hverandre, disse «forbindelsene»s vekselvirkning og «tingene» på samme virkelighetsplan. Jo større avstan­ den er fra den rene umiddelbarhet, jo videre nettet av disse «for­ bindelsene» spenner, jo mer restløst «tingene» går opp i disse forbindelsenes system, desto mer synes vekslingen å legge av seg sin ubegripelighet, sitt katastrofeaktige vesen, og dermed bli begripelig. Men dette bare når denne overskridelse av umiddelbarheten går i retning av gjenstandenes høynede konkresjon, når det begrepssystem av formidlinger som oppnås på denne måten - for å bruke Lassalles lykkelige uttrykk om Hegels filosofi - er totaliteten av empirien. Vi har allerede lært å kjenne de metodiske grenser for de formalrasjonelle, abstrakte begrepssystemer. Her gjelder det bare å fastholde at gjennom dem er denne oppheving av de historiske faktas rene fak­ tisitet en metodologisk umulighet (også den kritiske bestrebelse hos Rickert og den moderne historieteori går ut på dette, og denne påvis­ ningen har også lykkes dem). Det som kan oppnås der, er i beste fall en formell typologi for historiens og samfunnets framtredelsesfor­ mer, hvor de historiske fakta kan trekkes fram som eksempler, hvor det altså består et liknende, rent tilfeldig samband mellom begreps­ systemet og den objektive, historiske virkelighet som skal begripes. Dette kan enten skje i den naive form for «sosiologi» som søker etter «lover» (typen Comte-Spencer), hvor oppgavens metodiske uløselig7 Om det 18. århundrets materialisme jfr. Plekhanov, og op.cit., 51. At den borgerlige kriseteori, teorien om rettens oppkomst osv. inntar dette metodiske standpunkt, har vi vist i første avsnitt. I selve historien kan enhver lett innse at en betraktning som ikke er verdenshistorisk, ikke stadig for­ bundet med utviklingsprosessens totalitet, må forvandle historiens viktigste vendepunkter til meningsløse katastrofer, da grunnene til dem ligger uten­ for den krets hvor deres følger framtrer på det mest katastrofale. En kan tenke på folkevandringen, på den synkende linje i tysk historie fra renes­ sansen osv.

150

het åpent trer fram i resultatenes absurditet. Eller den metodiske umulighet kan være - kritisk - bevisst fra begynnelsen av (Max Weber), slik at det på denne måten opprettes en hjelpevitenskap for his­ torien. Resultatet blir det samme: faktisitetens problem blir igjen skjø­ vet inn i historien, og umiddelbarheten av den rent historiske innstil­ ling blir stående uopphevet - uansett om dette er et villet eller uvillet resultat av disse bestrebelsene. Vi har karakterisert historikerens holdning i Rickerts forstand (alt­ så den borgerlige utviklings kritisk bevisste type) som at den blir stå­ ende i den rene umiddelbarhet. Dette synes å bli motsagt av den åpen­ bare kjensgjerning at selve den historiske virkelighet først kan nås, erkjennes og framstilles i løpet av en komplisert formidlingsprosess. Her må det ikke glemmes at umiddelbarhet og formidling selv er mo­ menter av en dialektisk prosess - at ethvert værensnivå (og nivå av den begripende holdning til væren) har sin umiddelbarhet i Phånomenologiens forstand,8 hvor vi følgelig må «forholde oss like umiddel­ bart og mottakende» til det umiddelbart gitte objekt, «altså ikke for­ andre noe av det slik som det stiller seg fram». Overskridelsen av denne umiddelbarhet kan bare være objektets genese, dets «fram­ bringelse». Men dette forutsetter allerede her at de formidlingsformer som umiddelbarheten av de gitte gjenstanders eksistens overskrides i og gjennom, blir oppvist som strukturelle oppbygningsprinsipper og reelle bevegelsestendenser i selve gjenstandene, at altså: tankemessig og his­ torisk genese - i prinsippet - faller sammen. Vi har fulgt den idé­ historiske gang som i løpet av den borgerlige tenknings utvikling stadig sterkere har bidratt til å løsrive disse to prinsippene fra hverandre. Vi kan slå fast at som følge av denne metodiske dualisme faller virkelig­ heten fra hverandre i en mengde faktisiteter som ikke kan rasjonaliseres, og ovenpå dette blir det kastet et nett av rent formelle «lover» som er tømt for innhold. Og den «erkjennelsesteoretiske» overskridelse av den­ ne abstrakte form for verdens umiddelbare gitthet (og dens tenkeligehet) foreviger denne strukturen. Den rettferdiggjør denne strukturen nødvendigvis - som nødvendig «betingelse for muligheten» av denne verdensoppfatning. Men idet den ikke er i stand til å fullbyrde sin «kritiske» bevegelse i retning av en virkelig frambringelse av objektet, i dette tilfellet: av det tenkende subjekt - ja, slår inn på en motsatt retning - vender til slutt den «kritiske» tilendetenkning av virkelig­ heten tilbake til den samme umiddelbarhet som det vanlige mennesket i det borgerlige samfunn sto overfor i dagliglivet, brakt på begrep, men likevel rent umiddelbart. Umiddelbarhet og formidling er altså ikke bare måter å forholde seg til virkelighetens gjenstander på som er tilordnet hverandre, og som gjensidig kompletterer hverandre, men de er samtidig - i samsvar med 8 Hegels Werke, II, 73.

151

virkelighetens dialektiske vesen og med den dialektiske karakter av våre bestrebelser på å bli konfrontert med den - dialektisk relativerte bestemmelser. Dvs. at enhver formidling nødvendigvis må re­ sultere i et standpunkt hvor den gjenstandsmessighet den har frambrakt, antar formen av umiddelbarhet. Dette er tilfelle med den borgerlige tenkning om det borgerlige samfunns samfunnsmessig-historiske væren, klargjort og gjennomlyst ved mange formidlinger. Siden den her blir ute av stand til å finne videre formidlinger, til å begripe det borger­ lige samfunns væren og oppkomst som produkt av det samme subjekt som har «frambrakt» erkjennelsens forståtte totalitet, blir dens siste og for tenkningens helhet avgjørende standpunkt den rene umiddelbar­ hetens standpunkt. For «det formidlende måtte» ifølge Hegel9 «være det hvor begge sider var ett, hvor bevisstheten altså erkjente det ene moment i det andre, erkjente sitt formål og sin handling i skjebnen, og sin skjebne i sitt formål og i sin handling, sitt eget vesen i denne nød­ vendighet'». Våre foreløpige drøftelser har forhåpentlig vist tilstrekkelig klart at den borgerlige tenkning har manglet, og måtte mangle nettopp denne formidling. Økonomisk er dette påvist av Marx på utallige steder.1011 De feilaktige forestillinger som den borgerlige økonomi har om kapitalis­ mens økonomiske prosess, er tilbakeført til mangelen på formidling, til den metodiske unngåelse av formidlingskategorier, til den umiddelbare akseptering av avledede gjenstandsmessighetsformer, til at den blir stå­ ende på den - rent umiddelbare - forestillingens nivå. I andre avsnitt kunne vi på det mest ettertrykkelige påvise de tankemessige følger av det borgerlige samfunnets karakter og av de metodiske skrankene for dets tenkning. Og vi har påvist de antinomier (subjekt-objekt, frihetnødvendighet, individ-samfunn, form-innhold osv.) som tenkningen der­ for måtte komme til. Nå gjelder det bare å innse at den borgerlige tenkning - selv om den nåf fram til disse antinomiene først ved de største tankemessige anstrengelser - likevel aksepterer det værensgrunnlag som disse antinomiene springer ut av, som selvfølgelig - som fakti­ sitet som bare må godtas: forholder seg umiddelbart til det. Således sier f.eks. Simmel11 nettopp om tingliggjøringens ideologiske bevissthetsstruktur: «Og derfor kan disse motretninger - siden de en gang er slått inn på - også strebe etter et ideal av absolutt ren oppdeling: idet alt saksinnhold i livet blir stadig mer saklig og upersonlig, blir der­ med den rest som ikke kan tingliggjøres, desto mer personlig, desto mer ubestridelig jegets egen.» Men dermed blir nettopp det som gjen­ nom formidlingen skulle avledes og forstås, tatt ut som prisipp - og 9 Ibid., 275. 10 Jfr. f.eks. Das Kapital III, I, 326-327, 340-341, 364-365, 368-369, 377378 osv. (MEW 25, s. 354-355, 367-369, 391-393, 395-397, 404-405.) 11 Philosophie des Geldes, 531.

152

erklært som verdi - for forklaring av alle fenomener: den uforklarte og uforklarlige faktisitet i det borgerlige samfunns eksistens og gitt­ het får karakter av en evig naturlov eller en tidløst gjeldende kultur­ verdi. Men dette er samtidig historiens selvoppheving. «Følgelig har det vært en historie,» sier Marx12 om den borgerlige økonomi, «men den fins ikke lenger.» Og når disse antinomiene senere også antar stadig mer forfinede former - ja, til og med opptrer som historisme, som his­ torisk relativisme - endrer dette ikke noe i det hele tatt ved grunn­ problemet, ved opphevingen av historien. Aller krassest trer dette uhis­ toriske, antihistoriske vesen i den borgerlige tenkning fram for oss når vi betrakter samtidsproblemet som historisk problem. Det er unød­ vendig å anføre eksempler her. Den fullkomment manglende evne hos alle borgerlige tenkere og historikere til å begripe verdenshistoriske be­ givenheter i samtida som verdenshistorie, har ethvert nøkternt døm­ mende menneske smertelig i minnet siden verdenskrigen og verdens­ revolusjonen. Og denne fullstendige svikt - som brakte ellers fortjenestefulle historikere og skarpsindige tenkere ned på det medlidenhetsog foraktvekkende nivået til den sletteste provinsjournalistikk - kan ikke rett og slett og i alle tilfelle forklares ut fra ytre årsaker (sen­ sur, tilpasning til de nasjonale klasseinteresser osv.). Denne feiltakelsen har også sin metodiske grunn i at det kontemplativt-umiddelbare for­ hold mellom subjekt og objekt i erkjennelsen skaper nettopp det «dunkle og tomme» irrasjonelle mellomrom som Fichte beskrev. Denne dunkelhet og tomhet - som var like mye tilstede i erkjennelsen av fortida, men skjult av den rom-tidsmessige og historisk-formidlede avstand må her utilslørt tre fram i dagen. Kanskje en vakker liknelse av Ernst Bloch mye klarere kan belyse denne metodiske skranke enn en utførlig analyse, som det her ikke er mulig å foreta. Når naturen - i motset­ ning til f.eks. bøndenes ubevisste liv-i-naturen - blir til landskap, har den kunstneriske umiddelbarhet i landskapsopplevelsen - som selvsagt er gått gjennom mange formidlinger - en, her romlig, avstand mellom betrakter og landskap som forutsetning for å nå denne umiddelbar­ het. Betrakteren står utenfor landskapet, ellers kan naturen umulig bli til landskap for ham. Hvis han, uten å gå ut over denne estetiskkontemplative umiddelbarhet, ville forsøke å trekke inn seg selv og den romlig umiddelbart omgivende natur i «naturen som landskap», ville det straks bli klart at landskapet først i en bestemt, riktignok til enhver tid forskjellig avstand fra betrakteren, begynner å bli landskap - at han bare som romlig adskilt betrakter kan ha landskapsforholdet til naturen. Dette eksemplet skal her riktignok bare gjelde som meto­ disk opplysende for saksforholdet, for landskapsforholdet finner sitt adekvate og uproblematiske uttrykk i kunsten. Det må likevel ikke 12 Eiend der Philosophie, 104. (MEW 4, s. 139.) 153

glemmes at også i kunsten framtrer den samme uopphevelige avstand mellom subjekt og gjenstand som møter oss over alt i det moderne liv, og at kunsten bare kan bety en skikkelse, men ikke den reelle opp­ løsning av denne problematikken. Men så snart historien blir trengt inn i samtida - og det er uunngåelig, siden vi i siste instans jo er interes­ sert i historien for virkelig å forstå samtida — kommer dette med Blochs ord «skadelige rom» klart fram i dagen. For det viser seg at begge de ekstremer, som den manglende evne til å forstå historien i den borgerlig-kontemplative holdning polariserer seg i: de «store individer» som historiens selvtilstrekkelige skapere, og det historiske miljøets «naturlover», framstår som like avmektige - uansett om de opptrer adskilte eller forente - i forhold til det radikalt nye i samtidas vesen som krever å få klarlagt hva det innebærer.13 Den indre fullbyrdelse av kunstverket kan tildekke den avgrunn som her dukker opp, da dets fullbyrdede umiddelbarhet ikke frambringer noe spørsmål etter den formidling som ikke lenger er mulig fra den kontemplative posisjon. Men samtida som problem i historien, som praktisk uawiselig problem, krever kategorisk denne formidling. Den må forsøkes. Men i disse for­ søkene avsløres det som Hegel i tilknytning til den siterte bestem­ melsen av formidling sier om et nivå i selvbevisstheten: «Bevisstheten har derfor gjennom sin erfaring, som skulle åpenbare dens egen sann­ het, snarere blitt en gåte for seg selv; følgene av dens handlinger er ikke dens egne handlinger; det som skjer med bevisstheten, er ikke for denne erfaringen av hva den er i seg; overgangen er ikke en rent formell endring av samme innhold og vesen, den ene gangen framstilt som bevissthetens innhold og vesen, den andre gangen som dens egen gjenstand eller dens eget anskuede vesen. Den abstrakte nødvendigheten gjelder altså for det allmennes rent negative, uforståtte makt, som indi­ vidualiteten knuses mot.»

2. Proletariatets erkjennelse av historien setter inn med erkjennelsen av samtida, med selverkjennelsen av den egne samfunnsmessige situasjon, 13 Jeg viser på ny til den gamle materialismens plekhanovske dilemma. At enhver borgerlig historieoppfatnings logiske stilling streber mot meka­ nisering av «massen» og irrasjonalisering av heltene, har Marx vist overfor Bruno Bauer (Nachlass II, 178 ff. (Die Heilige Familie. MEW 2, s. 82 ff.).) Men en kan finne nøyaktig den samme dualisme i synspunktene hos f.eks. Carlyle eller Nietzsche. Selv en så forsiktig tenker som Rickert har (tross forbehold, f.eks. op.cit., 380) en tendens til å betrakte «miljøet» og «masse­ bevegelsene» som naturhistorisk bestemte og bare enkeltpersonligheten som historisk individualitet. Op.cit., 444, 460-461 osv.

154

med å vise dens nødvendighet (i genesens forstand). At genese og his­ torie faller sammen, eller nøyere sagt bare er momenter av samme pro­ sess, er bare mulig når på den ene siden samtlige kategorier som den menneskelige eksistens bygger seg opp i, framtrer som bestemmelser av selve denne eksistens (og ikke bare av dens begripelighet), og når på den andre siden deres orden, sammenheng og forbindelse viser seg som momenter av selve den historiske prosessen, som strukturell karak­ teristikk av samtida. Kategorienes rekkefølge og indre sammenheng danner altså verken en rent logisk rekke, eller ordner seg etter den rent historiske faktisitet. «Deres rekkefølge er snarere bestemt av den for­ bindelse de har til hverandre i det borgerlige samfunn, og som nett­ opp er den omvendte av det som framtrer som deres naturlige eller til­ svarer den historiske utviklingsrekke.»14 Dette forutsetter igjen at det kan oppvises en gjenstandsmessighet ved den verden som menneskene i teori og praksis står overfor, en gjenstandsmessighet som - riktig tenkt og forstått til ende - aldri behøver å bli stående i en av de tidligere påviste formene for liknende ren umiddelbarhet, som tilsvarende kan fattes som gjennomløpende momenter som formidler mellom fortid og framtid, og på denne måten i alle sine kategoriale bestemmelser kan vise seg som menneskenes produkt, som produkt av den samfunnsmes­ sige utvikling. Men med denne spørsmålsstilling er spørsmålet om sam­ funnets «økonomiske struktur» kastet fram. For - som Marx15 skri­ ver i sin polemikk mot den feilaktige løsrivingen av prinsipp (dvs. kategori) fra historie hos pseudohegelianeren og vulgærkantianeren Proudhon - når det spørres «hvorfor dette prinsipp åpenbarte seg ak­ kurat i det 11. eller i det 18. århundret, så ser en seg nødvendigvis tvunget til i det enkelte å undersøke hvordan menneskene i det 11. og det 18. århundret var, hvilke deres behov var til enhver tid, deres produktivkrefter, deres produksjonsmåte, råstoffene for deres produksjon, og endelig hvilke forhold mellom menneskene det var som sprang ut av alle disse eksistensbetingelsene. Å svare på alle disse spørsmål: betyr ikke det å utforske menneskenes virkelige, profane historie i alle år­ hundrer, å framstille disse menneskene slik som de på samme tid var forfattere av og tilskuere til sitt eget drama? Men fra og med det øye­ blikket da en stiller menneskene opp som tilskuere til og forfattere av sitt eget drama, er en vendt tilbake fra en omvei til det virkelige ut­ gangspunkt, fordi en har latt de evige prinsippene som en gikk ut fra, falle». Det er imidlertid et mistak å tro - og dette mistak er det meto­ diske utgangspunkt for enhver vulgærmarxisme - at dette standpunk­ tet nå betyr en enkel akseptering av den umiddelbart gitte (dvs. den empiriske) samfunnsmessige struktur. Og i tillegg betyr den nå mente 14 Zur Kritik der Politischen Okonomie, XLIV. (MEW 13. s. 638.) 15 Eiend der Philosophie, 97-98. (MEW 4, s. 134-135.) 155

ikke-akseptering av empirien - overskridelsen av dens rene umiddelbarhet - ikke på noen måte en enkel misnøye med denne empiri, en enkel-abstrakt-vilje til å forandre den. En slik vilje, en slik vurdering av empirien ville i virkeligheten bli rent subjektiv: en «verdidom», et ønske, en utopi. Men heller ikke når viljen til utopi antar den filosofisk objektiverte og klarlagte form av skullen, går den på noen måte ut over det å akseptere empirien, eller dermed samtidig ut over den rik­ tignok filosofisk forfinede, rene subjektivismen i forandringstendensen. For skullen forutsetter nettopp i den klassiske og rene form som den fikk i den kantiske filosofi, en væren som kategorien skullen prinsipielt er uanvendelig på. Altså nettopp ved at subjektets intensjon om ikke ganske enkelt å akseptere sin empirisk gitte eksistens antar formen av skullen, får empiriens umiddelbart gitte form en filosofisk bekreftelse og sanksjon: den blir filosofisk foreviget. «Det kan,» sier Kant,16 «ikke forklares noe i fenomenene ved hjelp av frihetsbegrepet, her må stadig naturmekanismene utgjøre ledetråden.» Dermed blir det et dilemma tilbake for enhver teori om skullen: enten å akseptere empiriens me­ ningsløse eksistens (siden problemet om skullen slett ikke ville dukke opp i en meningsfull væren, er meningsløsheten den metodiske for­ utsetning for skullen), og dermed gi skullen en rent subjektiv karak­ ter - eller teorien må anta et transcendent prinsipp (såvel for væren som for skullen) for å kunne forklare en reell innflytelse fra skullen på væren. For den populære løsning som allerede ble anført av Kant - i form av en uendelig progress - tilslører bare uløseligheten av problemet. Filosofisk kommer det jo ikke an på å bestemme det tids­ rom skullen trenger for å forandre væren, men å påvise de prin­ sipper som skullen i det hele tatt er i stand til å virke inn på væren gjennom. Men nettopp dette er metodisk umuliggjort ved fikseringen av naturmekanismene som værens uforanderlige form, gjennom den strengt dualistiske avgrensing av skullen fra væren ved denne posi­ sjonens uopphevelige stivhet som skullen og væren har i dette motset­ ningsforholdet til hverandre. Men en metodisk umulighet kan aldri først forminsket i det uendelige og så fordelt på en uendelig progress - tre fram igjen som en realitet. Det er imidlertid slett ikke noen tilfeldighet at den borgerlige tenk­ ning har funnet den uendelige progress som utvei av den motsigelse som historiens faktisitet stiller den overfor. For ifølge Hegel17 inn­ trer denne progressen «alltid når relative bestemmelser drives til sin motsetning, slik at de utgjør en uoppløselig enhet, og enda tilskrives en selvstendig eksistens i forhold til hverandre. Denne progress er derfor 16 Kritik der praktischen Vernunft, 38-39. Jfr. også ibid. 24, 123 osv. Grundlegung der Metaphysik der Sitten, 4, 38 osv. Jfr. dessuten Hegels Kritikk, Werke III, 133 ff. 17 Werke III, 147.

156

en motsigelse som ikke kan oppheves, men alltid uttrykkes som eksi­ sterende.» Det er også påvist av Hegel at den metodiske operasjon som danner den logiske forutsetning for den uendelige progress, består i at denne prosessens elementer, som er og blir kvalitativt usammenliknbare, bringes i et rent kvantitativt forhold til hverandre, hvor likevel «hvert av dem antas å være uforandret etter denne forandring».18 Dermed gjenoppstår den gamle ting-i-seg-antinomi i ny skikkelse. På den ene siden bevarer væren og skullen sin stive, uovervinnelige motsetnings­ fylde. På den andre siden skapes det gjennom deres bare tilsynelatende ytre forbindelse, som lar deres irrasjonalitet og faktisitet være ube­ rørt, et miljø av den tilsynelatende vorden, hvor historiens virkelige tema — oppkomsten og forfallet — først ordentlig synker ned i uforståelighetens natt. For ved reduseringen til kvantiteter - som ikke bare må fullbyrdes mellom prosessens grunnelementer, men mellom dens enkelte stadier — overser en at dermed oppstår framfor alt et skinn av at overgangen har en gradvis karakter. «Men gradvisheten gjelder bare det ytre i forandringen - ikke det kvalitative ved den; det foregående kvantitative forhold, som er uendelig nært det følgende, er enda en annen kvalitativ eksistens... En søker gjerne å gjøre en for­ andring begripelig gjennom overgangens gradvishet; men gradvisheten er snarere nettopp den rent likegyldige endring, det motsatte av den kvalitative. I gradvisheten blir sammenhengen av begge realitetene tatt som tilstander eller som selvstendige ting - snarere opphevet; det antas at... det ene er helt ytre i forhold til det andre; hermed fjernes nettopp det som er nødvendig for å begripe, uansett hvor beskjedne kravene er... Dermed oppheves oppkomsten og forfallet i det hele tatt, eller det som er i seg, det indre, hvor noe befinner seg før sin eksi­ stens, forandres til den ytre eksistensens ubetydelighet, og det vesentlige, begrepsmessige skillet til et ytre rent størrelses-skille.»19 Å gå ut over empiriens umiddelbarhet og dens like rent umiddelbare rasjonalistiske speilinger kan altså ikke føres videre til et forsøk på å gå ut over immanensen i (den samfunnsmessige) væren, hvis ikke denne falske transcendens skal fiksere og forevige empiriens umiddelbarhet med alle dens uløselige spørsmål på en filosofisk sublimert måte. Å gå ut over empirien kan tvert om bare bety så mye at selve empiriens gjenstander fattes og forstås som momenter av totaliteten, dvs. som momenter av hele samfunnet i dets historiske forandring. Formidlingskategorien som metodisk løftestang for overvinnelse av empiriens rene umiddelbarhet, er altså ikke noe som trekkes utenfra (subjektivt) og inn 18 Ibid., 262. 19 Ibid., 432-435. Der er Plekhanovs fortjeneste allerede i 1891 å ha vist viktigheten av denne siden av Hegels Logikk for distinksjonen mellom evolusjon og revolusjon (Neue Zeit X/I, 280 ff.). Beklageligvis har han her ikke fått noen teoretiske etterfølgere.

157

i gjenstandene. Den er ingen verdidom eller skullen som står opp mot gjenstandenes væren, men åpenbaringen av selve deres egentlige, objek­ tive, gjenstandsmessige struktur. Men dette kan først tre fram ved opp­ givelse av den borgerlige tenknings falske innstilling til gjenstandene. Formidlingen ville nemlig være umulig, hvis ikke allerede gjenstandenes empiriske eksistens selv var noe formidlet - noe formidlet som bare beholder skinnet av umiddelbarhet på grunn av og så vidt som at på den ene siden bevisstheten mangler formidling, at på den andre siden gjenstandene (nettopp derfor) er revet ut av sine virkelige bestemmelser og brakt inn i en kunstig isolasjon.20 Men dermed må det ikke glemmes at denne isoleringsprosessen heller ikke er noe tilfeldig eller vilkårlig. Når den riktige erkjennelse opphever gjenstandenes feilaktige adskillelse (og deres enda mer feil­ aktige forbindelse gjennom abstrakte refleksjonsbestemmelser), betyr denne korrektur mye mer enn bare en korrigering av en feilaktig eller utilstrekkelig vitenskapelig metode, enn å erstatte en hypotese med en som fungerer bedre. Det tilhører snarere samtidas sosiale vesen at dens gjenstandsmessige form bearbeides tankemessig på denne måten, som det gjenstandsmessige utgangspunkt for selve disse bearbeidelsene. Hvis altså proletariatets standpunkt stilles opp mot den borgerlige klas­ sens, fordrer den proletariske tenkning ikke på noen måte en tabula rasa, en forutsetningsløs ny-begynnelse for forståelsen av virkeligheten, slik som den borgerlige tenkning stilte opp mot middelalderens føy­ dale former - i det minste i grunntendensen. Nettopp fordi dets praktiske mål er en grunnleggende omveltning av hele samfunnet, opp­ fatter det det borgerlige samfunn - sammen med dets tankemessige, kunstneriske osv. bearbeidelser - som utgangspunkt for metoden. Den metodologiske funksjon av formidlingskategoriene består i at ved hjelp av dem blir de immanente betydninger - som nødvendigvis tilkommer gjenstandene i det borgerlige samfunn, men som like nødvendig mang­ ler sin umiddelbare framtredelse i det borgerlige samfunn, og tilsva­ rende sine tankemessige speilinger i den borgerlige tenkning - objektivt virksomme, og kan dermed heves til proletariatets bevissthet. Dvs. det er akkurat like lite en tilfeldighet som et rent teoretisk-vitenskapelig problem at borgerskapet teoretisk blir stående fast i umiddelbarheten, mens proletariatet går ut over denne. I forskjellen mellom disse to teo­ retiske innstillingene uttrykkes snarere forskjellen i de to klassenes sam20 Om dette spørsmålets metodiske side jfr. framfor alt den første delen av Hegels Religionsphilosophie. Spesielt XI, 158-159. «Det fins ingen umid­ delbar viten. Umiddelbar viten er, hvor vi ikke har formidlingens bevisst­ het, den er imidlertid formidlet.» I likhet med dette i fortalen til Phånomenologie: «Det sanne er bare denne likhet som gjenoppretter seg eller refleksjonen i annenværenen i seg selv - ikke en opprinnelig enhet som sådan, eller umiddelbar som sådan.» Werke II, 15.

158

funnsmessige væren. Naturligvis er den erkjennelse som gir seg av pro­ letariatets standpunkt den objektivt vitenskapelig høyeste. Men metodisk ligger det i dette en oppløsning av de problemer som de største tenkerne i den borgerlige epoken forgjeves har stridt med — saklig sett den adekvate historiske erkjennelse av kapitalismen, som måtte være uopp­ nåelig for den borgerlige tenkning. Men denne objektive differensiering av metodenes erkjennelsesverdi viser seg på den ene siden igjen som samfunnsmessig-historisk problem, som nødvendig følge av de typer av samfunnet som begge klasser representerer, og av deres historiske ordning, slik at det «feilaktige», det «ensidige» i den borgerlige historie­ oppfatning følgelig framtrer som nødvendig moment i den metodiske oppbygning av den samfunnsmessige erkjennelse.21 På den andre siden viser det seg at enhver metode nødvendigvis er forbundet med den an­ gjeldende klassens væren. For borgerskapet stiger dets metode umid­ delbart fram av dets samfunnsmessige væren, og derfor hefter den rene umiddelbarhet som ytre, men nettopp derfor uovervinnelig skranke til dets tenkning. Derimot gjelder det for proletariatet å overvinne denne umiddelbarhetens skranke innenfra i utgangspunktet, i det øyeblikk det inntar sitt standpunkt. Og siden den dialektiske metoden stadig på ny produserer og reproduserer sine egne vesentlige momenter, siden dens vesen er en forkastelse av en rettlinjet, glatt tankeutvikling, stilles dette utgangspunktets problem fornyet overfor proletariatet ved ethvert skritt såvel i den tankemessige fatning av virkeligheten som ved ethvert praktisk-historisk skritt. For proletariatet er umiddelbarhetsskranken blitt en indre skranke. Dermed har det klart stilt seg dette problemet. Men med en slik spørsmålsstilling er allerede veien og muligheten til svaret gitt.22 Men likevel bare muligheten. Den sats som vi gikk ut fra, at den samfunnsmessige væren — umiddelbart — er den samme for borger­ skapet og for proletariatet i det kapitalistiske samfunn, består fortsatt. Men det kan nå tilføyes at den samme væren gjennom klasseinteresse­ nes motor holder borgerskapet fanget i denne umiddelbarhet, mens den driver proletariatet ut over den. I proletariatets samfunnsmessige væren trer nemlig den historiske prosessens dialektiske karakter uawiselig fram i dagen, samt følgelig den formidlede karakter av ethvert mo­ ment som først oppnår sin sannhet, sin gjenstandsmessighet i den for21 Engels har også faktisk akseptert den hegelske lære om det feilaktige (framstilt vakrest i fortalen til Phånomenologie, Werke II, 30 ff.). Jfr. f.eks. kritikken av det «ondes» rolle i historien. Feuerbach, 31 ff. (MEW 21, s. 287 ff.) Dette gjelder riktignok bare den borgerlige tenknings virkelig originale talsmenn. Epigoner, eklektikere og rene forfektere av den nedadgående klas­ sens interesser tilhører en helt annen betraktning. 22 Om denne distinksjon mellom proletariat og borgerskap jfr. essayet «Klassebevissthet».

159

midlede totalitet. For proletariatet er det et spørsmål om liv eller død å bevisstgjøre seg det dialektiske vesen av sin eksistens, mens borger­ skapet i dagliglivet tildekker den historiske prosessens dialektiske struk­ tur med kvantifiseringens, den uendelige progressens osv. refleksjonskategorier, for dermed i omslagsøyeblikkene å oppleve uformidlede katastrofer. Som tidligere vist beror dette på at for borgerskapet fram­ trer den historiske prosessens og den samfunnsmessige værens subjekt og objekt stadig i dobbelt skikkelse: bevissthetsmessig står det enkelte individ som erkjennende subjekt overfor den uhyre - og bare i små utsnitt fattbare - nødvendighet i det samfunnsmessige forløp, mens i realiteten nettopp individets bevisste handling havner på den objek­ tive siden av en prosess hvor subjektet (klassen) ikke kan vekkes til bevissthet, og som stadig må være transcendent for - det tilsyne­ latende - subjektets, individets bevissthet. Subjekt og objekt i samfunns­ prosessen står altså allerede her i det dialektiske vekselvirkningsforholdet. Men når de stadig framtrer som stivt fordoblede og ytre i forhold til hverandre, blir denne dialektikken ubevisst, og gjenstandene bevarer sin dualistiske og derfor stive karakter. Denne stivheten kan bare opp­ løses katastrofalt, for da straks å gi plass for en like stiv struktur. Denne ubevisste og derfor prinsipielt ubeherskelige dialektikk «bryter fram i en innrømmelse av naiv forundring når det som de mente plumpt å holde fast ved nettopp som ting, snart framtrer som samfunnsmes­ sige forhold, og så igjen terger dem som ting - nesten før de har fiksert det som samfunnsmessig forhold».23 For proletariatet har ikke den samfunnsmessige væren denne dob­ belte skikkelse. Den framtrer først som rent og bart objekt i det sam­ funnsmessige forløp. I alle momenter av dagliglivet hvor den enkelte arbeider synes å forekomme som subjekt for sitt eget liv, river umid­ delbarheten i hans eksistens denne illusjonen i stykker for ham. Den påtvinger ham den erkjennelse at hans mest elementære behovstilfreds­ stillelse, «arbeiderens individuelle konsumsjon blir et moment i pro­ duksjonen og reproduksjonen av kapitalen, uansett om den foregår in­ nenfor eller utenfor verkstedet, fabrikken osv., innenfor eller uten­ for arbeidsprosessen - akkurat som rengjøringen av maskinen, uansett om den skjer under arbeidsprosessen eller i bestemte pauser».24 Kvan­ tifiseringen av gjenstandene - deres bestemthet av abstrakte refleksjonskategorier - kommer umiddelbart til uttrykk i arbeiderens liv som en abstraksjonsprosess, som blir fullbyrdet av ham selv, som skiller hans arbeidskraft fra ham, og tvinger ham til å selge den som en vare som tilhører ham. Og idet han selger denne sin eneste vare, føyer han den (og siden hans vare er uadskillelig fra hans fysiske person: seg selv) inn i en mekanisk-rasjonalisert delprosess, som foreligger umid23 Zur Kritik der Politischen Okonomie, II. (MEW 13, s. 22 24 Das Kapital I, 535. (MEW 23, s. 597.)

160

delbart ferdig, avsluttet og også funksjonerer uten ham. Her føyes han inn som et rent nummer, redusert til abstrakt kvantitet, som et meka­ nisert og rasjonalisert detaljverktøy. Dermed drives den tingliggjorte karakter av det kapitalistiske samfun­ nets umiddelbare framtredelsesmåte til sin ytterste spiss for arbeideren. Det er riktig at denne fordobling av personligheten - denne oppløsning av mennesket til et element i varebevegelsen, og til en (objektivt av­ mektig) tilskuer til denne bevegelse - også er tilstede for kapitalisten.25 Men den antar for hans bevissthet nødvendigvis formen av en - selv­ sagt objektivt tilsynelatende - virksomhet, en utfoldelse av hans subjekt. Dette skinn tildekker det sanne saksforhold for ham, mens for arbei­ deren, som er utestengt fra dette indre spillerom av skinnvirksomhet, be­ varer oppløsningen av hans subjekt den brutale form av hans - i ten­ densen - grenseløse slavebinding. Han er derfor tvunget til å gjennomlide sin oppkomst som vare, sin redusering til ren kvantitet som prosessens objekt. Men nettopp med dette blir han drevet ut over denne tilstandens umiddelbarhet. For «tida er», sier Marx,26 «rommet for den mennes­ kelige utvikling.» Utbyttingens kvantitative forskjeller, som for kapita­ listen får den umiddelbare form av kvantitative bestemmelser av objek­ tene for hans kalkulasjon, må for arbeideren framtre som de avgjø­ rende, kvalitative kategorier i hele hans fysiske, åndelige, moralske osv. eksistens. Omslaget fra kvantitet til kvalitet er ikke bare - som det blir framstilt i den hegelske naturfilosofi og i samsvar med denne i Engels’ Anti-Duhring - et bestemt moment av den dialektiske utviklings­ prosessen. Det er - som vi nettopp har vist ved hjelp av Hegels Logikk - dessuten framtredelsen av værens ekte gjenstandsform, og oppløs­ ningen av de forvirrende refleksjonsbestemmelser som har forskjøvet den ekte gjenstandsmessighet til den rent umiddelbare, uengasjerte, kontemplative holdningens nivå. Nettopp i problemet om arbeidstida kom­ mer det krasst fram i dagen at kvantifiseringen er et tingliggjørende og tingliggjort slør, som brer seg over objektenes sanne vesen, og som bare kan gjelde som gjenstandsmessighetens objektive form så lenge det subjekt som står i et kontemplativt eller (tilsynelatende) praktisk for­ hold til gjenstanden, ikke er interessert i gjenstandens vesen. Når Engels27 25 Alle såkalte abstinensteorier beror kategorielt på dette. Til dette hører fram for alt den betydning av den «indreverdslige askese» for oppkomsten av kapitalismens «ånd» som Max Weber framhevet. Også Marx fastslår dette saksforholdet når han framhever at for kapitalisten «gjelder hans eget privatkonsum som stjålet fra akkumulasjonen av hans kapital, slik som privatutgifter i det italienske bokholderi figurerer på kapitalistens debetside mot kapi­ talen». Kapital I, 556. (MEW 23, s. 619.) 26 Lohn, Preis und Profit, 40. (MEW 16, s. 144.) 27 Anti-Diihring, 127. (MEW 20, s. 117-118.)

161

anfører vannets overgang fra flytende til fast, respektive gassformet tilstand som eksempel på overgangen fra kvantitet til kvalitet, er eksemp­ let riktig med hensyn til dette utgangspunktet. Men ved denne innstil­ ling blir det oversett at også den overgang som her framtrer som rent kvantitativ, straks antar en kvalitativ karakter når siktepunktet endres. (En kan - for å gi et helt trivielt eksempel - tenke på vannets drikkelighet, hvor også «kvantitative» forandringer på et punkt antar en kvalitativ karakter osv.) Men når vi metodisk betrakter Engels’ eksempel ut fra Kapitalen, blir denne situasjonen enda tydeligere. Det dreier seg da om den kvantitative størrelse som på et bestemt nivå av produksjonen er nødvendig for at en verdisum skal forandre seg til kapital. Ved denne grense, sier Marx,28 slår kvantiteten om i kvalitet. Når vi nå sammenlikner begge disse rekkene av mulige kvantitative forandringer og deres omslag i kvalitet (veksten eller minskningen i denne verdisummen og økningen eller senkningen av arbeidstida), er det klart at det i det første tilfelle i virkeligheten bare dreier seg om en - ifølge Hegel - «Knotenlinie der Massverhåltnisse», mens enhver forandring i det andre tilfelle ifølge sitt vesen er kvalitativ. Den siste forandringens kvantitative framtredelsesform blir utvilsomt påtvunget arbeideren av hans samfunnsmessige omverden, men dens vesen består likevel for ham nettopp i dens kvalitative karakter. Den dobbelte fram­ tredelsesform kommer åpenbart av at for arbeideren er arbeidstida ikke bare objektformen for den varen han har solgt, arbeidskraften (i denne form er også problemet for ham knyttet til bytte av ekvivalenter, altså et kvantitativt forhold). Arbeidstida er samtidig den bestemmende form for hans eksistens som subjekt, som menneske. Men dermed er umiddelbarheten og dens metodiske følge: den stive konfrontasjonen mellom subjekt og objekt, ennå slett ikke helt over­ vunnet. Problemet om arbeidstida viser utvilsomt - nettopp fordi ting­ liggjøringen her når sitt høydepunkt - den tendens som nødvendig­ vis driver den proletariske tenkning ut over denne umiddelbarhet. For på den ene siden er arbeideren i sin samfunnsmessige væren fullstendig stilt på objektets side: han framtrer umiddelbart som gjenstand, og ikke som utøver av den samfunnsmessige arbeidsprosessen. Men på den andre siden er denne objektrolle allerede i seg ikke lenger rent umiddel­ bar. Dvs. forandringen av arbeideren til et rent objekt i produksjons­ prosessen blir objektivt istandbrakt av den kapitalistiske produksjonens karakter (i motsetning til slaveriet og livegenskapet) ved at arbeideren er tvunget til å objektivere sin arbeidskraft i forhold til sin personlig­ het som helhet, og selge den som en vare som tilhører ham. Men nett­ opp i den spaltning som nettopp her oppstår mellom objektivitet og subjektivitet i det mennesket som objektiverer seg som vare, blir denne situasjonen samtidig mulig å bevisstgjøre. I tidligere, mer naturbundne 28 Das Kapital I, 272-273. (MEW 23, s. 326-327.) 162

samfunnsmessige former bestemmes arbeidet «umiddelbart som funksjon av en del av samfunnsorganismen». I slaveriet og livegenskapet fram­ trer herredømmeformene som «umiddelbar drivfjær i produksjonspro­ sessen», noe som umuliggjør for den arbeidende, som er del i slike sammenhenger med udelt helhetspersonlighet, å komme til bevissthet om sin samfunnsmessige situasjon. Derimot er «arbeidet som framstiller seg i bytteverdi, forutsatt som den isolerte enkeltes arbeid. Det blir samfunnsmessig ved at det antar formen av sitt umiddelbare motstykke, den abstrakte allmennhets form».29 Allerede her framtrer tydeligere og mer konkret de momenter som gjør arbeiderens samfunnsmessige væren og hans bevissthetsformer dia­ lektiske, og dermed driver dem ut over den rene umiddelbarhet. Fram­ for alt kan arbeideren bare bli seg sin samfunnsmessige væren bevisst når han blir bevisst seg selv som vare. Som vist føyer hans umiddelbare væren ham som rent og bart objekt inn i produksjonsprosessen. Når denne umiddelbarheten viser seg om følge av mangfoldige formidlin­ ger, når alt det denne umiddelbarheten forutsetter begynner å bli klart, så begynner varestrukturens fetisjistiske former å falle fra hver­ andre: arbeideren erkjenner i varen seg selv og sin egen forbindelse med kapitalen. I den grad han ennå praktisk er ute av stand til å heve seg over denne objektrollen, er hans bevissthet: varens selv­ bevissthet, eller annerledes uttrykt: selverkjennelsen, selvavsløringen av det kapitalistiske samfunn, som er fundert på vareproduksjon, på varesamkvem. Men denne tilnærming av selvbevisstheten til varestrukturen betyr noe prinsipielt og kvalitativt annet enn det en ellers pleier å kalle bevissthet «om» en gjenstand. Ikke bare fordi det er en selvbevissthet. For - som f.eks. i den vitenskapelige psykologi - denne kunne like gjerne være en bevissthet «om» en gjenstand som rent «tilfeldig» valgte seg selv som gjenstand, uten å forandre arten av forholdet mellom bevissthet og gjenstand og tilsvarende arten av den således oppnådde erkjennelse. Noe som da nødvendigvis medfører at sannhetskriteriene for en således oppstått erkjennelse må være nøyaktig de samme som de som gjelder for en bevissthet om «fremmede» gjenstander. Heller ikke når for eksempel en antikk slave - et instrumentum vocale (språkrør) kommer til erkjennelse av seg selv som slave, betyr dette selverkjen­ nelse i denne forstand: også han kan dermed bare komme til erkjen­ nelse av en gjenstand som «tilfeldigvis» er han selv. Mellom en «ten­ kende» og en «ubevisst» slave er det objektivt-samfunnsmessig ingen avgjørende forskjell - like lite som mellom en slaves mulighet til å bli bevisst sin egen samfunnsmessige situasjon og en «fri» manns mulig­ het til å erkjenne slaveriet. Den stive, erkjennelsesteoretiske fordob­ ling av subjekt og objekt - og dermed det adekvat erkjente objekts 29 Zur Kritik der politischen Okonomie, XL-XLI. (MEW 13, s. 21.) 163

strukturelle uberørthet av det erkjennende subjekt - blir her ufor­ andret. Arbeiderens selverkjennelse som vare er imidlertid allerede som er­ kjennelse: praktisk. Dvs. denne erkjennelsen fullbringer en gjenstandsmessig, strukturell forandring av objektet for dens erkjennelse. Den objektive spesialkarakter av arbeidet som vare, dets «bruksverdi» (dets evne til å levere et merprodukt) som i likhet med enhver bruksverdi sporløst dukker under i kapitalismens kvantitative byttekategorier - vek­ kes i denne bevissthet, gjennom denne bevissthet, til samfunnsmessig virkelighet. Spesialkarakteren av arbeidet som vare - som uten denne bevissthet er en ikke erkjent drivkraft i den økonomiske utvikling objektiverer seg selv gjennom denne bevissthet. Men når denne vareartens spesifikke gjenstandsmessighet - at den under det tinglige slør er et forhold mellom mennesker, under det kvantifiserende skall er en kvalitativ, levende kjerne - kommer til uttrykk, kan enhver vares fetisjkarakter, som er fundert på arbeidskraften som vare, avsløres: i alle sammen trer deres kjerne fram - forholdet mellom mennesker som faktor i den samfunnsmessige utvikling. Alt dette er utvilsomt bare implisitt inneholdt i den dialektiske mot­ setning mellom kvantitet og kvalitet som oppsto i spørsmålet om arbeidstida. Dvs. motsetningen, med alle bestemmelser som følger av den, er bare begynnelsen på den kompliserte formidlingsprosessen som har som mål erkjennelsen av samfunnet som historisk totalitet. Den dialektiske metoden skiller seg fra den borgerlige tenkning ikke bare ved at den alene har evne til erkjennelse av totaliteten, men denne erkjennelsen er bare mulig fordi helhetens forhold til delene er blitt en prinsipielt annen enn for tenkningen i refleksjonsbestemmelser. Kort sagt: sett fra dette siktepunkt består den dialektiske metodens vesen i at ethvert dialektisk riktig fattet moment inneholder hele totaliteten, at hele metoden kan utvikles av hvert enkelt moment.30 Det er ofte - og med en viss rett - framhevet at det berømte kapittel i Hegels Logikk om væren, ikke-væren og vorden inneholder hele Hegels filo­ sofi. En kunne - kanskje med like stor rett - si at kapitlet om 30 Således skriver Marx (22.6.1867) til Engels: «De herrer økonomer har hittil oversett det høyst enkle at formen: 20 alen lerret = en frakk, bare er den uutviklede basis for 20 alen lerret — 2 pund sterling, at altså den enkleste vareform - hvor dens verdi ennå ikke er uttrykt i forholdet til alle andre varer, men bare som forskjellig fra sin egen naturalform - inne­ holder hele hemmeligheten ved pengeformen, og dermed - in nuce - alle arbeidsproduktets borgerlige former.» Briefwechsel III, 383. (MEW 31, s. 306.) Jfr. om dette også den mesterlige analyse av distinksjonen mellom bytteverdi og pris i Zur Kritik der politischen Okonomie, hvor det sies at «alle stormer som truer varen i den virkelige sirkulasjonsprosess, er kon­ sentrert» i denne forskjellen. 52 ff. (MEW 13, s. 54 ff.)

164

varens fetisj-karakter i Kapitalen inneholder hele den historiske mate­ rialismen, hele proletariatets selverkjennelse som erkjennelse av det kapitalistiske samfunn (og de tidligere samfunn som nivåer fram mot dette). Av dette følger selvsagt på ingen måte at utviklingen av helheten i sin innholdsmessige fylde med dette er blitt overflødig. Snarere tvert om. Hegels program: å oppfatte det absolutte, erkjennelsesmålet for hans filosofi som resultat, gjelder i høynet grad for den marxistiske erkjennelsens forandrede gjenstand, da den dialektiske prosessen her fattes som identisk med selve den historiske utvikling. Det som denne metodiske fastslåingen gjelder, er bare den strukturelle kjensgjerning at det enkelte moment ikke er noe stykke av en mekanisk helhet som kan settes sammen av slike stykker (som igjen ville føre til oppfatnin­ gen av erkjennelsen som uendelig progress), men at muligheten til å utvikle hele den innholdsmessige fylde av totaliteten ligger i det enkelte moment. Likevel bare: når momentet fattes som moment, dvs. som gjennomgangspunkt til totaliteten: når den bevegelse ut over totaliteten som har gjort momentet - som i seg ikke var mer enn en framtrådt motsigelse mellom to refleksjonsbestemmelser - til moment av den dialektiske prosess, ikke stivner til en tilstand, til en ny umiddelbarhet. Denne refleksjon fører tilbake til vårt konkrete utgangspunkt. I den marxske bestemmelse av det kapitalistiske arbeidet som er antydet ovenfor, har vi møtt motsetningen mellom den isolerte enkelte og den abstrakte allmennhet, hvor forholdet mellom hans arbeid og samfunnet ble formidlet. Også i forbindelse med dette må det på ny fastholdes: som i enhver umiddelbar-abstrakt faktisitetsform av væren, er her bor­ gerskap og proletariat på ny likestilt. Men også her viser det seg at mens borgerskapet gjennom sin klassesituasjon fastholdes i sin umiddel­ barhet, blir proletariatet gjennom den - spesifikke - dialektikk i sin klassesituasjon drevet ut over dette. Forandringen av alle gjenstander til varer - deres kvantifisering til fetisjistiske bytteverdier - er ikke bare en intensiv prosess som virker i denne retning på enhver gjenstandsmessighetsform (som vi kunne slå fast i arbeidstidsproblemet), men samtidig - og på en måte som er uadskillelig fra dette - den ekstensive utbredelse av disse formene til helheten av den samfunns­ messige væren. For kapitalisten betyr nå denne siden av prosessen en økning i kvantiteten av objektene for hans kalkulasjon og spekula­ sjon. I den grad denne prosessen for ham antar skinnet av en kvalitativ karakter, ligger denne kvalitative understrekning i retning av en til­ takende økning i rasjonaliseringen, mekaniseringen og kvantifiserin­ gen av den verden han står overfor (skille mellom handelskapitalens og industrikapitalens herredømme, kapitalisering av landøkonomien osv.). Perspektivene åpner seg - utvilsomt plutselig avbrutt av «irrasjonelle» katastrofer nå og da - for en uendelig progress, som fører til en full165

byrdet kapitalistisk gjennomrasjonalisering av den samlede samfunns­ messige væren. For proletariatet derimot betyr «den samme» prosess: dets egen opp­ komst som klasse. I begge tilfelle dreier det seg om et omslag fra kvantitet til kvalitet. En kan bare følge utviklingen fra middelalderlig håndverk over enkel kooperasjon, manufaktur osv. til den moderne fabrikk, for klart å se hvor sterkt - også for borgerskapet - kvalita­ tive forskjeller her er tilstede som milesteiner på utviklingens vei. Men klassebetydningen av disse forandringene for borgerskapet består nett­ opp i den stadige forandring av det ny-oppnådde kvalitative stadium tilbake til et kvantifisert nivå av videre rasjonell kalkulerbarhet. Der­ imot består klassebetydningen av «den samme» utvikling for proleta­ riatet i den således opprettede oppheving av atomiseringen, i å bli be­ visst arbeidets samfunnsmessige karakter, i tendensen til stadig mer å konkretisere og overvinne den abstrakte allmennhet av det samfunns­ messige prinsipps framtredelsesform. Her blir det også forståelig hvorfor det å bli til vare for den ytelse som er adskilt fra menneskets samlede personlighet, bare i proletariatet vokser til en revolusjonær klassebevisshet. I første avsnitt har vi utvil­ somt vist at grunnstrukturen i tingliggjøringen kan påvises for alle den moderne kapitalismens samfunnsmessige former (byråkrati). Men denne strukturen kommer bare helt klart og bevisstgjort fram i dagen i proletarens arbeidsforhold. Framfor alt besitter hans arbeid allerede i sin umiddelbare faktisitet varens nakne og abstrakte form, mens denne strukturen er skjult i andre former bak en fasade av «åndelig arbeid», «ansvar» osv. (mange ganger bak «patriarkalismen»s former). Og jo dypere tingliggjøringen trenger inn i «sjelen» på den som selger sitt arbeid som vare, desto mer bedragersk blir dette skinnet (journalistikk). Denne objektive tilsløring av vareformen tilsvarer subjektivt at tingliggjøringsprosessen - det at arbeideren blir til vare - så lenge han ikke bevissthetsmessig gjør opprør mot dette, setter ham til side, presser og forkrøpler hans «sjel», men forandrer nettopp ikke hans menneskeligsjelelige vesen til vare. Han kan altså i sitt indre fullstendig objektivere seg mot denne sin eksistens, mens det mennesket som er tingliggjort i byråkratiet osv., blir til vare i de organer som kunne være de eneste bærere av hans forsvar mot denne tingliggjøring. Også hans tanker, følelser osv. blir tingliggjort i deres kvalitative væren. «Det er imidler­ tid,» sier Hegel,31 «mye vanskeligere å bringe de fastlåste tankene i flyt enn den sanselige eksistens.» Endelig antar denne korrupsjon også objektive former. For arbeideren er hans stilling i produksjonsprossesen på den ene siden noe endegyldig, på den andre siden bærer den i seg varekarakterens umiddelbare form (usikkerheten med de daglige mar­ kedssvingninger osv.). Mens såvel skinnet av en stabilitet (tjenesterutine, 31 WerkelI,Zl. 166

pensjon osv.) som den - abstrakte - mulighet for individuell oppstig­ ning i den herskende klasse er tilstede i de øvrige formene. Dermed opprettholdes her en «standsbevissthet» som er egnet til effektivt å hindre oppkomsten av klassebevisstheten. Den rent abstrakte negativitet i arbeiderens eksistens er altså ikke bare objektivt den mest typiske framtredelsesform for tingliggjøringen, det strukturelle forbildet for den kapitalistiske sosialisering, men - nettopp derfor - subjektivt det punkt hvor denne struktur kan heves til bevissthet, og på denne måten praktisk brytes ned. «Arbeidet,» sier Marx,32 «har som bestemmelse opphørt å være sammenvokst med individet til en spesiell enhet.» Bare de falske framtredelsesformene av denne eksistens må oppheves i sin umiddelbarhet, for at den egne eksistens som klasse skal komme til syne for proletariatet. 3.

Nettopp her hvor det lettest kunne oppstå et skinn av at hele denne prosessen er en enkel «lovmessig» følge av foreningen av mange ar­ beidere i store bedrifter, av mekaniseringen og uniformeringen av ar­ beidsprosessen og av nivelleringen av livsbetingelsene, er det viktig å gjennomskue det bedragerske skinn som hefter ved en ensidig fram­ heving av denne siden av saken. Det ovenfor anførte er utvilsomt den uunngåelige forutsetning for utviklingen av proletariatet til klasse. Uten disse forutsetningene ville proletariatet selvsagt aldri bli klasse, uten deres stadige intensivering - som mekanismen i den kapitalistiske ut­ vikling sørger for - ville det aldri fått den betydning som i dag gjør det til den utslagsgivende faktor i utviklingen av menneskeheten. Men det ligger ingen motsigelse i å slå fast at det heller ikke her dreier seg om noen umiddelbar forbindelse. Umiddelbart er - ifølge Det kommu­ nistiske manifest - «denne arbeider, som må selge seg stykkevis, en vare som enhver annen handelsartikkel». Og ved at denne varen besitter muligheten til å nå bevissthet om seg selv som vare, er dette problemet ennå på langt nær løst. For varens uformidlede bevissthet er - i sam­ svar med dens enkle framtredelsesform - nettopp den abstrakte ato­ misering og den rent abstrakte bevisstløse forbindelse med de mo­ menter som gjør den samfunnsmessig. Jeg skal her slett ikke behandle spørsmålene om motstriden mellom (umiddelbare) enkeltinteresser på den ene siden og (formidlede) klasseinteresser som er nådd gjennom erfaring og erkjennelse på den andre siden, motstriden mellom øyeblik­ kelig umiddelbare og varige allmenne interesser. Det er selvfølgelig at umiddelbarheten her må overskrides. Hvis en her forsøker å tilskrive klassebevisstheten en umiddelbar eksistensform, havner en uavvendelig 32 Zur Kritik der Politischen Okonomie, XL - XLI. (MEW 13, s. 635.) 167

i mytologien: en gåtefull artsbevissthet (like gåtefull som Hegels «folke­ ånd»), med en forbindelse med og virkning på den enkelte bevissthet som er fullstendig ubegripelig, og blir enda mer ubegripelig gjennom en mekanisk-naturalistisk psykologi - framtrer da som utviklingens demiurg.33 På den andre siden er den klassebevissthet som her våkner og vokser gjennom erkjennelse av den felles situasjon og de felles in­ teresser - abstrakt sett - ikke noe spesifikt for proletariatet. Det særegne ved dets situasjon beror på at umiddelbarhetens overskridelse her har en intensjon mot samfunnets totalitet - uansett om det psyko­ logisk er bevisst eller ikke, og at det derfor - i samsvar med sin mening - ikke må bli stående på et relativt høyt nivå av den gjentatte umiddelbarhet, men befinne seg i en ubrutt bevegelse mot denne tota­ litet, altså i den dialektiske prosessen av den umiddelbarhet som sta­ dig oppheves. Marx erkjente svært tidlig denne siden av den prole­ tariske klassebevissthet. I bemerkningene om den schlesiske veveroppstand34 framhever han som vesenskjennetegn på denne bevegelsen dens «teoretiske og bevisste karakter». I vevernes sang finner han en «djerv kampparole hvor hjem, fabrikk og distrikt ikke en gang nevnes, men hvor proletariatet straks roper ut sin motsetning til privat­ eiendommens samfunn på den mest slående, skarpe, hensynsløse, vold­ somme måte». Og selve aksjonen viser sin «overlegne karakter» i at «mens alle andre bevegelser først vendte seg bare mot industriherren, mot den synlige fienden, vender denne bevegelse seg også mot ban­ kieren, mot den skjulte fienden». En ville undervurdere den metodiske betydning av denne oppfatning hvis en i den holdning som Marx - med rett eller urett - tilskrev de schlesiske veverne, bare oppdaget deres evne til ved siden av de mest nærliggende motiver også å trekke inn de rom-tids-messig eller be­ grepsmessig fjernere i de overveielser som lå til grunn for handlingene. Dette alene kan en iaktta i nesten alle historisk opptredende klassers handlinger - riktignok mer eller mindre klart utpreget. Det kommer imidlertid an på hva denne distansering fra det umiddelbart gitte på den ene siden betyr for strukturen av de gjenstander som således er 33 Således sier Marx om «arten» hos Feuerbach - og enhver liknende oppfatning hever seg ikke det minste over Feuerbach, ja, faller ofte til­ bake for ham - at dette bare kan «oppfattes som indre, stum allmennhet som rent naturlig forbinder de mange individer». 6. tese om Feuerbach. (MEW 3, s. 534.) 34 Nachlass II, 54. (MEW 1, s. 404.) For oss er her bare den metodiske siden viktig. Det spørsmål som Mehring stilte (ibid., 30) om hvorvidt Marx overvurderte veveroppstandens bevissthet, hører ikke inn under dette. Meto­ disk har han også her fullendt karakterisert vesenet i utviklingen av prole­ tariatets revolusjonære klassebevissthet, og hans seinere anskuelser (Mani­ festet, Brumaire osv.) om forskjellen mellom borgerlig og proletarisk revo­ lusjon, beveger seg absolutt i den retning som er slått inn på her.

168

trukket inn som motiver og objekter for handlingen, på den andre siden for den bevissthet som leder handlingen og dens forhold til væren. Og her viser forskjellen mellom det borgerlige og det prole­ tariske standpunkt seg svært skarpt. Når det som her er tale om handlingens problemer, betyr denne distansering for den borgerlige tenkning vesentlig å trekke inn rom-tids-messig fjernere gjenstander i den rasjonelle kalkulasjon. Men tankebevegelsen består vesentlig i å oppfatte disse som likeartede med de nærliggende, dvs. som like rasjo­ naliserte, kvantifiserte og kalkulerbare. Oppfatningen av framtredelsene i form av samfunnsmessige «naturlover» betegner nettopp ifølge Marx såvel høydepunktet som den «uoverstigelige skranke» for den borger­ lige tenkning. Den funksjonsforandring som dette lovbegrepet gjennom­ går i historiens løp, stammer fra at det opprinnelig var prinsippet for omveltningen av (den føydale) virkeligheten, for så ved oppretthol­ delse av sin lovstruktur å bli et prinsipp for konservering av den bor­ gerlige virkelighet. Men også den første bevegelse var - samfunnsmes­ sig betraktet - ubevisst. Derimot betyr denne distansering, denne over­ skridelse av umiddelbarheten for proletariatet: forandringen av handlingsobjektenes gjenstandsmessighet. Denne forandring er ved første blikk like mye underkastet de rom-tids-messig mest nærliggende gjenstan­ der som de mer fjerntliggende. Men det viser seg snart at den for­ andring som således oppstår i dem, åpenbarer seg på et enda mer synlig og iøynefallende vis. For forandringens vesen består på den ene siden i den våknende bevissthetens praktiske vekselvirkning med de gjenstander som de oppstår ut fra, og som den er bevisstheten til, på den andre siden i den flytende prosesskarakter som gis de gjenstander som her begripes som momenter av den samfunnsmessige utvikling, altså bare som momenter av den dialektiske helhet. Og da denne be­ vegelsens innerste vesenskjerne er praktisk, går den nødvendigvis ut fra handlingens eget utgangspunkt, og fatter handlingens umiddelbare objek­ ter på det sterkeste og mest avgjørende, for gjennom deres totale, strukturelle omveltning å bringe omveltningen av den ekstensive hel­ heten i gang. Virkningen av totalitetskategorien ytrer seg nemlig lenge før gjen­ standenes fullstendige mangfoldighet kunne gjennomlyses av den. Den gjør seg gjeldende ved at det mål å forandre helheten tross alt er til­ stede i den handling som både innholdsmessig og bevissthetsmessig synes å gå opp i forbindelsen med enkeltobjekter, gjennom at handlin­ gen - i samsvar med sin objektive mening - er rettet mot forandring av helheten. Det vi tidligere bare rent metodologisk fastslo om den dialektiske metoden - at de enkelte momenter og elementer bærer i seg helhetens struktur - viser seg her i en mer konkret form, klarere rettet mot det praktiske. Siden den historiske utviklingens vesen er objektivt dialektisk, kan denne form for fatning av forandring av virke8. Lukåcs

169

ligheten betraktes i enhver avgjørende overgang. Lenge før mennes­ kene kunne bli klar over bortgangen av en bestemt økonomisk form, og av de sosiale, juridiske osv. former som var forbundet med den, går den åpenbare motsigelse klart fram i dagen i gjenstandene for deres daglige handling. Når f.eks. tragedie-teorien fra Aristoteles til Corneille-tidas teoretikere, og dens praksis i løpet av hele denne utvikling, betrakter familiekonflikten som det mest egnede stoff for tragedien, ligger det bak denne oppfatning - bortsett fra den tekniske fordel som oppnås ved konsentrasjon om dette - følelsen av at de store sam­ funnsmessige omveltninger her åpenbarer seg med en sanselig-praktisk tydelighet som muliggjør en klar forming av dem, mens fatningen av deres vesen - forståelsen av deres grunner og betydning i hele pro­ sessen - subjektivt som objektivt er like umulig. Således gir Aischylos35 eller Shakespeare i sine familieportretter så dyptgripende og riktige bilder av de samfunnsmessige omveltninger på deres tid at det først nå med hjelp av den historiske materialismen i det hele tatt er blitt teoretisk mulig for oss å påvise denne billedlige innsikt. Den samfunnsmessige situasjon og det tilsvarende proletariske stand­ punkt går imidlertid på en kvalitativt forskjellig måte ut over det eksempel som her er trukket inn. Kapitalismens særegenhet består nettopp i at den opphever alle «naturskranker», og forandrer alle for­ bindelser mellom menneskene til å bli rent samfunnsmessige.36 Den borgerlige tenkning må tankemessig bli liggende etter denne objektive utvikling, idet den - fanget i de fetisjistiske kategoriene - lar virk­ ningene av disse forbindelsene mellom menneskene stivne til en fast tinglighet. De abstrakt-rasjonelle refleksjonskategorier, som danner det objektivt-umiddelbare uttrykk for denne - første - virkelige sosiali­ sering av hele det menneskelige samfunn, framtrer for den borgerlige tenkning som noe siste og uopphevelig. (Derfor står stadig den borger­ lige tenkning i et umiddelbart forhold til dem.) Men proletariatet stil­ les i brennpunktet for denne sosialiseringsprosessen. Forandringen av arbeidet til vare fjerner på den ene siden alt «menneskelig» fra prole­ tariatets umiddelbare eksistens, på den andre siden eliminerer den sam­ me utvikling i stigende grad alt «naturlig», enhver direkte forbindelse mellom naturen osv. og de samfunnsmessige former - slik at det sosialiserte mennesket kan avsløres som deres kjerne nettopp i deres menneskefjerne, ja, umenneskelige objektivitet. Nettopp i denne objek tivering, i denne rasjonalisering og sakliggjøring av alle samfunnsmes­ 35 En kan tenke på Bachofens analyse av Orestien og dens betydning foi samfunnets utviklingshistorie. At den ideologisk fangede Bachofen blir stå­ ende på det riktige utlegningsnivået av dramaet og ikke er i stand til å gå videre, beviser nettopp riktigheten av de anskuelser som her er utviklet. 36 Jfr. om dette Marx’ analyse av den industrielle reservearmé og av overbefolkningen. Das Kapital I, 597 ff. (MEW 23, s. 661 ff.)

170

sige former kommer oppbygningen av samfunnet av forbindelser mel­ lom menneskene for første gang klart til uttrykk. Dette likevel bare når det samtidig fastholdes at disse forbindelsene mellom mennesker med Engels’ ord er «bundet til ting» og «framtrer (som) ting» - når det ikke et øyeblikk glemmes at disse forbindelser ikke er umiddelbare forbindelser mellom et menneske og et annet, men typiske forhold hvor produksjonsprosessens objektive lover formidler disse forbindelsene, hvor disse «lovene» nødvendigvis blir til umiddel­ bare framtredelsesformer av de menneskelige forbindelser. Av dette føl­ ger for det første at mennesket som kjerne og grunn i de sakliggjorte forbindelsene bare kan finnes i, og gjennom oppheving av denne umid­ delbarhet. At det altså stadig må tas utgangspunkt i denne umiddelbar­ het, i de tingliggjorte lovmessigheter. For det andre at disse framtredelsesformene ikke på noen måte bare er tankeformer, men gjenstands­ messighetsformer av det samtidige borgerlige samfunn. Hvis deres oppheving skal være deres virkelige oppheving, kan den altså ikke være noen enkel tankebevegelse, men må heve seg til deres praktiske opp­ heving som samfunnets livsformer. Enhver erkjennelse som vil være ren erkjennelse, må nødvendigvis munne ut i en ny anerkjennelse av disse formene. For det tredje kan imidlertid denne praksis ikke adskilles fra erkjennelsen. En praksis i betydningen av sann forandring av disse formene kan bare sette inn når den ikke vil være noe annet enn denne bevegelsens tilende-tenkning, enn at den bevegelse som danner den immanente tendens i disse formene, blir og gjøres bevisst. «Dialek­ tikken,» sier Hegel,37 «er denne immanente overskridelse, hvor forstandsbestemmelsenes ensidighet og innskrenkethet framstiller seg som det de er, nemlig som deres negasjon.» Det store skrittet som marxis­ men - som proletariatets vitenskapelige standpunkt - her fullbyr­ der ut over Hegel, består i at den ikke begriper refleksjonsbestemmelsene som et «evig» nivå av fatningen av virkeligheten i det hele tatt, men som det borgerlige samfunns nødvendige eksistensial- og tenkeform, som tingliggjøringen av væren og tenkning, og dermed avslører dialek­ tikken i selve historien. Dialektikken blir her altså ikke trukket inn i historien, eller belyst ved hjelp av historien (som svært ofte hos Hegel), men den blir snarere lest ut av selve historien og bevisstgjort som dens nødvendige framtredelsesform på dette bestemte utviklingsnivå. Men bæreren av denne bevisstgjøringsprosess er for det fjerde prole­ tariatet. Når dets bevissthet framtrer som immanent følge av den his­ toriske dialektikk, framtrer den selv som dialektisk. Dvs. at på den ene siden er denne bevissthet ikke annet enn det historisk nødvendiges uttrykk. Proletariatet «har ingen idealer å virkeliggjøre». Pro­ letariatets bevissthet kan - omsatt i praksis - bare kalle til liv det som trenges fram til avgjørelse av den historiske dialektikk, men aldri 37 Encyclopådie, § 81. 171

«praktisk» sette seg ut over historiens gang, og påtvinge den rene øns­ ker eller ren erkjennelse. For det selv er jo ikke annet enn den sam­ funnsmessige utviklingens bevisstgjorte motsigelse. På den andre siden er likevel ikke en dialektisk nødvendighet på noen måte identisk med en mekanisk-kausal. I tilknytning til det nettopp siterte stedet sier Marx: arbeiderklassen «har bare å sette (uthevet av meg) det nye samfunnets elementer i frihet, elementer som allerede har utviklet seg i skjødet på det borgerlige samfunn som er i ferd med å bryte sammen». I tillegg til den rene motsigelse - det automatisk-lovmessige produkt av den kapitalistiske utvikling - må det komme noe nytt: den proletariatets bevissthet som blir til handling. Men når bevisstheten dermed høyner den rene motsigelse til bevisst-dialektisk motsigelse, når bevisstgjørin­ gen blir til et praktisk overgangspunkt viser denne allerede ofte nevnte vesenskarakter ved den proletariske dialektikk seg imidlertid mer kon­ kret: siden bevisstheten her ikke er bevisstheten om en gjenstand den stilles overfor, men gjenstandens selvbevissthet, omvelter bevisstgjøringens akt sitt objekts gjenstandsmessighetsform. For først i denne bevissthet kommer den dyptliggende irrasjonalitet klart fram i dagen, den irrasjonalitet som lurer bak det borgerlige samfunns rasjonalistiske delsystemer, og ellers bare kommer eruptivt, katastrofalt til uttrykk, men nettopp derfor uten å forandre gjenstan­ denes form og forbindelse på overflaten. Også dette saksforhold kan best erkjennes i de enkleste hverdagsbegivenheter. Arbeidstidsproblemet, som vi foreløpig bare har betraktet fra arbeiderens standpunkt, hvor hans bevissthet oppstår som varens bevissthet (altså som bevisst­ het om det borgerlige samfunns strukturelle kjerne), viser i det øye­ blikk hvor denne bevissthet er oppstått og gått ut over den gitte situasjonens rene umiddelbarhet, sammentrengt i et punkt klassekam­ pens grunnproblem: Voldens problem, som det punkt hvor den kapi­ talistiske økonomiens «evige lover» opphører å eksistere, hvor de blir dialektiske, og tvinges til å overlate avgjørelsen av utviklingens videre skjebne til bevisst handlende mennesker. Marx utvikler disse tankene på følgende måte:38 «En ser: bortsett fra ganske elastiske skranker, gir det seg av selve varebyttets natur ingen grense for arbeidsdagen, altså ingen grense for merarbeidet. Kapitalisten hevder sin rett som kjøper når han søker å gjøre arbeidsdagen så lang som mulig og gjøre to arbeidsdager av en hvor det er mulig. På den andre siden innebærer den spesifikke natur ved den solgte varen en skranke for kjøperens konsum av den, og arbeideren hevder sin rett som selger når han vil begrense arbeidsdagen til en bestemt normalstørrelse. Det eksisterer altså her en antinomi, rett mot rett, begge like mye beseglet av vare­ byttets lov. Volden avgjør forholdet mellom de to rettene. Og således 38 Das Kapital I, 196. (MEW 23, s. 249.) Jfr. også Lohn, Preis und Profit, 44. (MEW 16, s. 149.)

172

framstår normeringen av arbeidsdagen i den kapitalistiske produksjo­ nens historie som kamp om arbeidsdagens begrensning - en kamp mel­ lom felleskapitalisten, dvs. kapitalistenes klasse, og fellesarbeideren, eller arbeiderklassen.» Men også her må det betones: den volden som her framtrer som konkret skikkelse av den kapitalistiske rasjonalismens irrasjonalitetsskranke, det punktet hvor dens lover suspenderes, er noe helt annet for borgerskapet enn for proletariatet. For borgerskapet er volden en umiddelbar fortsettelse av dets dagligliv: den betyr utvil­ somt på den ene siden ikke noe nytt problem, men er også på den andre siden nettopp derfor ikke i stand til selv å løse en eneste av de samfunnsmessige motsigelser som det selv har frambrakt. For pro­ letariatet derimot avhenger dens ikrafttreden og dens virksomhet, dens mulighet og rekkevidde, av den grad som umiddelbarheten i den fore­ liggende eksistens er overvunnet. Vel er muligheten for denne over­ skridelse - altså selve bevissthetens bredde og dybde - et produkt av historien. Men denne historisk mulige høyde ligger her ikke i den rettlinjede fortsettelse av det umiddelbart foreliggende (og dets «lover»), men i den bevissthet om samfunnets helhet som er nådd gjennom mange formidlinger, i den klare intensjon om virkeliggjøring av utviklingens dialektiske tendens. Og rekken av formidlinger kan ikke umid­ delbart kontemplativt komme til avslutning, men må rette seg mot det kvalitativt nye som tilsvarer den dialektiske motsigelsen: den må være en bevegelse som formidler fra samtida og inn i framtida.39 Men dette forutsetter igjen at den stive tinglige væren av det sam­ funnsmessige forløps objekter avslører seg som rent skinn, at dialek­ tikken - som utgjør en selvmotsigelse, en logisk absurditet, så lenge det er tale om overgang fra en «ting» til en annen «ting» (eller fra et - strukturelt - tinglig begrep til et annet) - kan påvises i alle gjen­ stander, at altså tingene kan påvises som momenter oppløst i prosessen. Men dermed er vi kommet til skranken for den antikke dialektikk, til det skillende moment mellom den og den materialistisk-historiske dialek­ tikk. (Også her betegner Hegel den metodiske overgang, dvs. en finner hos ham elementer av begge oppfatninger i metodisk ikke helt klarlagt blanding.) For den eleatiske bevegelsesdialektikk oppviser utvilsomt de motsetninger som ligger til grunn for bevegelsen overhodet, men den lar den ting som beveger seg, være uantastet. Uansett om den flygende pilen beveger seg eller er i ro, forblir den i midten av den dialektiske virvelen uantastet i sin gjenstandsmessighetsform, som pil, som ting. Det er ifølge Heraklit umulig å stige ned i samme elv to ganger. Men siden den evige veksling selv ikke blir til, men er, dvs. ikke frambrin­ ger noe kvalitativt nytt, er den bare en vorden overfor enkelttingenes 39 Jfr. her det som er sagt om borgerskapets «post festum»-bevissthet i «Den historiske materialismens forandrede funksjon» og «Ortodoks marx­ isme».

173

stive væren. Som lære om helheten framtrer likevel den evige vorden som en lære om den evige væren, og bak den flytende elva står en uforanderlig vesenhet, uansett om dens vesenskarakter også uttrykker seg i enkelttingenes ubrutte forandring.40 Derimot forandrer den dia­ lektiske prosessen hos Marx selve gjenstandenes gjenstandsmessighetsformer til en prosess, til en strøm. I kapitalens enkle reproduksjonsprosess framtrer denne vesenskarakteren ved prosessen som omvelter gjenstandsmessighetsformene, ganske klart. Den rene «gjentakelse eller kontinuitet gir prosessen helt ny karakter, eller oppløser i enda høyere grad skinnkarakteren av dens rent atomiserte forløp». For «helt bort­ sett fra all akkumulasjon forandrer altså produksjonsprosessens rene kontinuitet, eller den enkle reproduksjon, etter kortere eller lengre perioder enhver kapital nødvendigvis til akkumulert kapital eller kapi­ talisert merverdi. Var den selv ved sin inntreden i produksjonsproses­ sen sin anvenders personlig bearbeidede eiendom, blir den uten ekvi­ valent før eller seinere tilegnet verdi, eller materialisering i pengeform, eller på annen måte av en annens ubetalte arbeid».41 Den erkjennelse at de samfunnsmessige gjenstander ikke er ting, men forbindelser mel­ lom mennesker, intensiveres altså inntil sin fullstendige oppløsning i prosessen. Men når dens væren her framtrer som vorden, er denne vorden ingen abstrakt strøm forbi i betydningen av noe allment fly­ tende, ikke noe innholdstomt durée reelle, men den ubrutte produksjon og reproduksjon av de forhold som - løsrevet fra denne sammen­ heng, forkrøplet av refleksjonskategoriene - framtrer for den borgerlige tenkning som ting. Først her heves proletariatets bevissthet til sam40 En utførlig behandling av dette spørsmål er her umulig, selv om distink­ sjonen mellom antikken og nytida kunne tre fram av nettopp denne distink­ sjon, fordi Heraklits selvopphevende tingbegrep faktisk viser det største slekt­ skap med den moderne tenknings tingliggjøringsstruktur. Først da kunne den antikke tenknings skranke, den manglende evnen til dialektisk å oppfatte dens samtids samfunnsmessige væren og gjennom den historien, klart tre fram som det antikke samfunns skranke, som Marx har vist til i Aristoteles’ «økonomi» i forbindelse med andre spørsmål, men metodisk rettet mot det samme. Det er betegnende for Hegels og Lassalles dialektikk hvor sterkt de har overvurdert Heraklits «modernitet». Men av dette følger bare at denne «antikke» skranke for tenkningen (som tross all ukritisk stillingtaken til for­ menes historiske betingethet, som tenkningen går ut fra) også blir uoverskridbar for deres tenkning, og deretter kommer til uttrykk i deres filosofis kontemplativ-spekulative og ikke materielt-praktiske grunnkarakter. 41 Das Kapital I, 529, 532-533. (MEW 23, s. 591-592, 594-595.) Også her viser den tidligere framhevede betydning av omslaget fra kvantitet til kvalitet seg som karakteristikk av ethvert enkelt moment. De kvantifi­ serte momenter blir kvantitative nettopp rent isolert betraktet. Som momen­ ter av strømmen framtrer de som kvalitative forandringer i kapitalens øko­ nomiske struktur. 174

i

funnets selvbevissthet i dets historiske utvikling. Som det rene vareforholdets bevissthet kan proletariatet bare bli seg bevisst som objekt i den økonomiske prosessen. For varen blir produsert, og også arbeideren som vare - som umiddelbar produsent - er i beste fall en mekanisk drivkraft i denne mekanismen. Men oppløses kapitalens tingaktighet i en ubrutt prosess av sin produksjon og reproduksjon, kan det på dette stadium bevisstgjøres at proletariatet er det sanne - selv om det er lenket og til å begynne med ubevisst - subjekt i denne prosessen. For­ lates altså den ferdig foreliggende, den umiddelbare virkelighet, duk­ ker følgende spørsmål opp:42 «En arbeider i en bomullsfabrikk - pro­ duserer han bare bomull? Nei, han produserer kapital. Han produserer de verdier som på ny tjener til å kommandere hans arbeid, for gjennom dette å skape de samme nye verdier.»

4.

Men dermed viser virkelighetens problem seg i fullstendig ny belys­ ning. Om vorden nå - hegelsk talt - framtrer som sannheten av væren, prosessen som tingens sannhet, betyr dette at historiens utvik­ lingstendenser får en høyere virkelighet enn den rene empiriens «fakta». Vel hersker - som vist andre steder43 - fortida over samtida i det kapitalistiske samfunn. Men dette betyr bare at den antagonistiske prosess - som ikke er ledet av noen bevissthet, men bare drevet fram av sin egen immanente og blinde dynamikk - åpenbarer seg som fortidas herredømme over samtida, som kapitalens herredømme over arbeidet. Og at følgelig den tenkning som blir stående på denne umiddelbarhetens grunn, klamrer seg til de enkelte stadiers respektive stivnede former, at den står hjelpeløs overfor de tendenser som like­ vel virker, som overfor gåtefulle makter, og at den handling som til­ svarer denne tenkningen aldri er i stand til å mestre disse tendensene. Dette bildet av en spøkelsesaktig stivhet som beveger seg ubrutt, opp­ løser seg straks i det meningsfulle når dens stivhet oppløses i den pro­ sess som menneskene er drivkraft i. At dette bare er mulig fra prole­ tariatets standpunkt, kan bare forklares av at den mening med pro­ sessen som åpenbarer seg i disse tendensene, er opphevingen av kapi­ talismen, at det altså ville bety det åndelige selvmord for borgerskapet å bli seg dette spørsmålet bevisst. Det beror også vesentlig på at «lovene» som er stivnet til tinglighet i den kapitalistiske virkelighet, som borgerskapet er tvunget til å leve i, bare er i stand til å sette seg gjennom over hodene på kapitalens - tilsynelatende - handlende 42 Lohnarbeit und Kapital, 28. (MEW 6, s. 410.) 43 Jfr. «Den historiske materialismens forandrede funksjon», og om fakta og virkelighet «Ortodoks marxisme». 175

bærere og agenter. Gjennomsnittsprofittraten er det metodiske mønstereksempel på slike tendenser. Dens forbindelse til den enkelte kapitalist - hvis handlinger den som ukjent og uerkjennelig makt bestemmer - tilsvarer fullstendig den struktur av «fornuftens list» som Hegel så dypsindig erkjente. At disse individuelle «lidenskaper» - som disse ten­ densene slår gjennom i og over - antar formen av den mest om­ sorgsfulle, eksakte og vidtseende kalkulasjon, endrer ikke noe i det hele tatt ved dette saksforhold, ja, framhever i stedet dets vesenskarakter enda sterkere. Diktert og derfor subjektivt begrunnet av den samfunnsmessige værens klassemessige bestemthet kommer nemlig skin­ net av en fullbrakt rasjonalisme i alle enkeltheter i et enda klarere lys av at den samlede prosessens mening - som likevel slår gjennom er ubegripelig for denne rasjonalismen. Og at det her heller ikke dreier seg om en engangsbegivenhet, en katastrofe, men om en ubrutt pro­ duksjon og reproduksjon av de samme forhold - at de momenter av de tendenser som virkeliggjøres, som allerede er blitt empiriens «fakta», øyeblikkelig spinnes inn i den rasjonelle kalkulasjonens nett som tingliggjort stivnede og isolerte fakta - kan ikke endre noe ved denne grunnstruktur, men viser bare hvor mye denne dialektiske anta­ gonismen behersker samtlige fenomener i det kapitalistiske samfunn. Borgerliggjøringen av den sosialdemokratiske tenkningen viser seg stadig klarest i at den har forlatt den dialektiske metoden. Allerede i Bernstein-debattene viste det seg at opportunistene alltid måtte stille seg på «faktas grunn», for derfra enten å ignorere utviklingstendensene,44 eller å redusere dem til en - subjektiv-etisk - skullen. Også de mange misforståelsene i akkumulasjonsdebatten kan tilbakeføres til dette. Som ekte dialektiker fattet Rosa Luxemburg umuligheten av et rent kapi­ talistisk samfunn som utviklingstendens. Som tendens, som har som nødvendig følge at den avgjørende bestemmer menneskenes handlinger (for dem ubevisst) ennå lenge før den selv er blitt «faktum». Den øko­ nomiske umuligheten av akkumulasjonen i et rent kapitalistisk sam­ funn ytrer seg altså ikke i at kapitalismen «opphører» med ekspropria­ sjonen av den siste ikke-kapitalistiske produsent, men i handlinger som det at denne situasjonen (empirisk ennå temmelig fjern) nærmer seg, påtvinger kapitalistklassen: i febrilsk kolonisering, i strid om råvare- og avsetningsområder, i imperialisme og verdenskrig osv. For utfoldel­ sen av en dialektisk utviklingslov er nettopp ingen uendelig progress som i gradvis kvantitative økninger nærmer seg sitt mål. Samfunnets utviklingstendenser uttrykker seg snarere i en ubrutt kvalitativ omvelt­ ning av samfunnsstrukturen (sammensetningen av klassene, deres styr­ keforhold osv.). Når den nåværende herskende klasse søker å mestre disse forandringene på den eneste måten som den kan, og virkelig synes 44 Jfr. striden om de middelstore bedriftenes bortfall eller oppsving. Rosa Luxemburg, Soziale Reform oder Revolution?, II ff.

176

å mestre «fakta» i enkelthetene, fremskynder den gjennom sin blinde og ubevisste gjennomføring av det som er nødvendig ut fra dens situasjon, virkeliggjøringen av nettopp de tendenser som betyr dens egen under­ gang. Metodisk er denne virkelighetsforskjellen mellom «faktum» og ten­ dens hevet i forgrunnen for betraktningen på utallige steder av Marx. Allerede den metodiske grunntanke i hans hovedverk: de økonomiske gjenstanders forandring tilbake fra ting til konkrete forbindelser mel­ lom mennesker som forandrer seg prosessmessig, er jo bygd opp på disse tankene. Men av dette følger videre at den metodiske prioritet den stilling i systemet (som opprinnelig eller avledet) som de respektive enkelte former får innen samfunnets økonomiske struktur - bestem­ mes av hvor langt de har fjernet seg fra det moment de kan tilbake­ føres til. På dette grunnes den industrielle kapitalens prioritet foran handelskapitalen, pengehandelskapitalen osv. Og denne prioriteten ut­ trykker seg på den ene siden historisk i at disse avledede kapital­ formene som ikke bestemmer selve produksjonsprosessen, i utviklingen bare er i stand til å utøve en rent negativ funksjon, som oppløser de opprinnelige produksjonsformer. Men «hva denne oppløsningsprosessen fører til, dvs. hvilke nye produksjonsmåler som trer i stedet for de gamle, avhenger ikke av handelen, men av karakteren av selve den gamle produksjonsmåten».45 På den andre siden viser det seg rent metodisk at disse formene i sin «lovmessighet» bare er bestemt av de empirisk «tilfeldige» bevegelser av etterspørsel og tilbud, at i dem kom­ mer ingen allmenn samfunnsmessig tendens til uttrykk. «Konkurransen bestemmer ikke her avvikene fra loven, men det eksisterer ingen fordelingslov utenom den som er diktert av konkurransen,» sier Marx om renten.46 I denne virkelighetslære, som anser den samlede utviklings gjennomslående tendenser for «mer virkelige» enn empiriens fakta, får den motsetning som vi framhevet ved behandlingen av de enkelte spørsmål i marxismen (sluttmål og bevegelse, evolusjon og revolusjon osv.) sin egentlige, konkrete og vitenskapelige skikkelse. For først den­ ne spørsmålsstilling tillater å undersøke begrepet «faktum» virkelig konkret, dvs. på det sosiale grunnlag for dets oppkomst og eksistens. Den retning som en slik undersøkelse må ta, er allerede antydet andre steder47 - der framfor alt med hensyn på «fakta»s forbindelse med den konkrete totalitet som de tilhører, og som de først blir «virke46 Das Kapital III, I, 316. (MEW 25, s. 344.) 46 Ibid., 341. (MEW 25, s. 369.) Følgelig er rentens markedsrate «gitt (som) fast størrelse, som varens markedspris», som uttrykkelig stilles i for­ hold til den allmenne profittrate som tendens. Ibid., 351. (MEW 253 s. 378379.) Nettopp med dette berøres det prinsipielle skillepunkt fra borgerlig tenk­ ning. 47 Jfr. artikkelen «Hva er ortodoks marxisme?» 9. Lukåcs

177

lige» i. Men nå blir det helt klart at den samfunnsmessige utvikling og dens tankemessige uttrykk som (opprinnelig, i urtilstanden) former «fakta» av den udelt gitte virkelighet, utvilsomt gir muligheten til å underkaste naturen under menneskene, men den måtte imidlertid sam­ tidig tjene til å tildekke den historiske og samfunnsmessige karakter av disse fakta, samt deres vesenskarakter, som beror på forhold mellom mennesker, for på denne måten «å frambringe spøkelsesaktige og frem­ mede makter i forhold til dem».48 For i «fakta» kommer den stivnede ret­ ning av den tingliggjorte tenkning som utelukker prosessen, enda tyde­ ligere til uttrykk enn i de «lover» som ordner dem. Hvis det ennå kan av­ dekkes et spor av selve den menneskelige virksomhet i «lovene», når det ofte også ytrer seg i en tingliggjort falsk subjektivitet, så krystalliserer den kapitalistiske utviklings vesen - som er fremmedgjort, stivnet og er blitt en ugjennomtrengelig ting for menneskene - seg «faktisk» i en form som gjør denne tilstivning og fremmedgjøring til det mest selv­ følgelige, utvilsomme grunnlag for virkeligheten og verdensoppfatnin­ gen. Overfor stivheten i disse «fakta» framtrer enhver bevegelse bare som en bevegelse av dem, og enhver tendens til forandring i dem som et rent subjektivt prinsipp (ønske, verdidom, skullen). Altså først når «fakta»s metodiske prioritet brytes, når det prosessaktige ved et­ hvert fenomen erkjennes, kan det bli forståelig at også det en pleier å kalle «fakta», består av prosesser. Først da blir det forståelig at fakta nettopp ikke er noe annet enn deler av, løsrevne og kunstig isolerte momenter - som er brakt til å stivne - av den samlede prosess. Der­ med blir det samtidig forståelig hvorfor den samlede prosessen - hvor det prosessaktige vesen uforfalsket oppnår gyldighet, og ikke fordunkles av en tinglig tilstivning - representerer den ekte og høyere virke­ lighet i forhold til fakta. Naturligvis blir det dermed også samtidig forståelig hvorfor den tingliggjorte borgerlige tenkning måtte danne sin høyeste teoretiske og praktiske fetisj av nettopp disse «fakta». Denne forsteinede faktisitet - hvor alt stivner til «faste størrelser»,49 og hvor den nettopp gitte virkelighet står fast i fullstendig, meningsløs uforanderlighet - gjør enhver forståelse av selv denne umiddelbare realitet til metodisk umulighet. Dermed er tingliggjøringen i disse formene drevet til sin ytterste spiss: den viser her ikke engang ut over seg selv, dens dialektikk for­ midles bare gjennom de umiddelbare produksjonsformer. Men dermed tilspisses motstriden mellom umiddelbar væren - og dens tilsvarende tenkning i refleksjonskategorier - og levende samfunnsmessig virke­ lighet til det ytterste. For på den ene siden trer disse formene (renter osv.) fram for den kapitalistiske tenkning som de egentlig opprin48 Ursprung der Familie osv., 183. (MEW 21, s. 169.) 49 Jfr. Marx’ bemerkninger om Bentham. Das Kapital I, 573-574. (MEW 23, s. 636-637.) *

178

nelige - som de som bestemmer og er forbilde for de andre produk­ sjonsformene. På den andre siden må enhver avgjørende vending i produksjonsprosessen praktisk avsløre at hermed blir den sanne, kategoriale oppbygning av kapitalismens økonomiske struktur stilt fullsten­ dig på hodet. Således blir den borgerlige tenkning stående ved disse formene som de umiddelbare og opprinnelige, og forsøker fra dette å bane seg vei til forståelse av økonomien, uten å vite at dermed har bare dens manglende evne til å begripe sitt eget samfunnsmessige grunnlag fått et tankemessig uttrykk. For proletariatet åpner derimot perspektivene seg her for den fullkomne gjennomskuelighet av de ting­ liggjorte formene, idet det med utgangspunkt i den dialektisk klareste form (den umiddelbare forbindelse mellom arbeid og kapital), ser de former som er mest fjernet fra produksjonsprosessen i forhold til denne, og på denne måten trekker dem inn i den dialektiske totalitet, og begriper dem.50

5.

Således er mennesket blitt til målestokk for alle (samfunnsmessige) ting. Økonomiens metodiske problem: oppløsningen av de fetisjistiske tingformene i prosesser som utspiller seg blant mennesker, og objektiverer seg i konkrete forbindelser mellom dem - avledningen av de uoppløselige fetisjistiske formene fra de primære menneskelige forbindelsers former - frambringer dessuten samtidig det kategoriale og historiske grunnlaget. For kategorialt framtrer nå den menneskelige verdens opp­ bygning som et system av forbindelsesformer som forandrer seg dyna­ misk, hvor prosessen med konfrontasjonen mellom menneske og natur, mellom menneske og menneske (klassekamp osv.) utspiller seg. Kategorienes oppbygning og hierarki utgjør dermed klarhetsnivået i men­ neskets bevissthet om grunnlaget for sin eksistens i disse sine forbindel­ ser, altså dets bevissthet om seg selv. Denne oppbygning og dette hierarki er imidlertid også historiens sentrale gjenstand. Historien framtrer ikke lenger som et gåtefullt forløp som rammer menneskene og tin­ gene - som må forklares gjennom transcendente makters inngrep, eller som må gjøres meningsfullt gjennom forbindelse med verdier som er transcendente i forhold til historien. Historien er snarere på den ene siden - til nå riktignok ubevisst - produkt av menneskenes egen virksomhet, på den andre siden kontinuiteten av de prosesser hvor denne virksomhetens former, disse menneskenes forbindelse med seg selv (med naturen og med de andre menneskene) omveltes. Når 50 En fin utvikling av disse konsekvenser finner en i Das Kapital III, II, 362 ff. (MEW 25, s. 834 ff.) 179

som tidligere betont - altså den kategoriale oppbygning av en sam­ funnstilstand ikke er umiddelbart-historisk, dvs. når det empirisk his­ toriske forløp i en bestemt eksistens- eller tenkeforms oppkomst ikke på noen måte rekker til dens forklaring, til dens forståelse, betegner like­ vel - eller bedre: nettopp derfor - ethvert slikt kategorisystem i sin totalitet et bestemt utviklingsnivå i samfunnet som helhet. Og historien består nettopp i at enhver fiksering synker ned til et skinn: historien er nettopp historien om den ubrutte omveltning av de gjenstands­ messighetsformer som former menneskets eksistens. Umuligheten av å begripe dens vesen ut fra det empirisk-historiske forløp av en enkelt av disse former beror altså ikke på at disse formene er transcendente i forhold til historien - som den borgerlige oppfatning som tenkte i isolerende refleksjonsbestemmelser eller isolerte «fakta», mener og må mene -, men disse formene er ikke umiddelbart forbundet med hver­ andre verken når de står side om side i den historiske samtidighet eller når de følger etter hverandre i det historiske forløp. Deres forbundethet er snarere formidlet gjennom deres vekslende stilling og funksjon i totaliteten, slik at avvisningen av enkeltfenomenenes «rent historiske» forklarlighet bare tjener til klarere å gjøre historien som universalvitenskap bevisst: når enkeltfenomenenes forbundethet er blitt til et kategoriproblem, forandres ethvert kategoriproblem igjen til et historisk problem gjennom nettopp den samme dialektiske prosess. Framfor alt: til et problem i universalhistorien, som dermed - klarere enn i våre innledende betraktninger - samtidig framtrer som metodisk problem og som problem for samtidserkjennelsen. Først fra dette standpunkt blir historien virkelig til menneskenes historie. Det forekommer nemlig ikke lenger noe i den som ikke føres tilbake til menneskene som siste værens- og forklaringsgrunn, til men­ neskenes forbindelse med hverandre. På grunn av denne vending, som Feuerbach forsøkte å gi filosofien, øvde han en så avgjørende innfly­ telse på den historiske materialismens oppkomst. Likevel skjøv hans forandring av filosofien til en «antropologi» menneskene til side som fiksert gjenstandsmessighet. Og her ligger den store faren ved enhver «humanisme» eller ethvert antropologisk standpunkt.51 For når men­ nesket fattes som målestokk for alle ting - når enhver transcendens skal oppheves uten at mennesket selv samtidig måles mot dette stand­ punkt - når «målestokken» ikke anvendes på seg selv, eller - mer nøyaktig sagt - mennesket ikke også gjøres dialektisk, så trer ganske enkelt det således absolutterte mennesket i stedet for de transcendente makter som det skulle forklare, oppløse og metodisk erstatte. I stedet for den dogmatiske metafysikk trer - i beste fall - en like dogmatisk relativisme. Denne dogmatisme oppstår på grunn av at det ikke dialektiserte 51 Den moderne pragmatisme er et skoleeksempel på dette. 180

mennesket nødvendigvis tilsvarer en like lite dialektisert objektiv virke­ lighet. Relativismen beveger seg derfor i en - ifølge sitt vesen - stille­ stående verden. Og da den ikke kan bevisstgjøre seg denne bevegelsesløshet i verden og denne stivhet i sitt eget standpunkt, faller den uunngåelig tilbake til det dogmatiske standpunkt hos de tenkere som på samme måte satte seg fore å forklare verden ut fra kritikkløst an­ tatte forutsetninger, som var uerkjente og ikke bevisstgjorte. Det er nem­ lig en avgjørende forskjell på om sannheten i en i siste instans stille­ stående verden (uansett om denne er maskert ved en skinnbevegelse som «det sammes tilbakekomst», eller som et biologisk-morfologisk «lov­ messig» forløp av vekstperioder) relativeres til individ eller slekt osv., eller om de forskjellige «sannhetene»s konkrete historiske funksjon og betydning åpenbares i den konkretiserte historiske engangsprosessen. Bare i første tilfelle kan det være tale om relativisme i egentlig for­ stand, men da blir den uunngåelig dogmatisk. Det er nemlig bare logiskmeningsfullt å snakke om relativisme der hvor det overhodet antas et «absolutt». Svakheten og halvheten hos slike «dristige tenkere» som Nietzsche eller Spengler består nettopp i at deres relativisme bare tilsyne­ latende fjerner det absolutte fra verden. For det punkt som tilsvarer skinnbevegelsens opphør i disse systemene, er nettopp det absoluttes «systematiske sted». Det absolutte er ikke annet enn den tankemessige fiksering, den mytologiserende positive vending i tenkningens mang­ lende evne til å begripe virkeligheten konkret som historisk prosess. Når relativistene bare tilsynelatende oppløser verden i bevegelse, har de også bare tilsynelatende fjernet det absolutte fra sine systemer. Enhver «biologisk» osv. relativisme, som på denne måten lager en «evig» skranke av den skranke den har fastlagt, har nettopp gjennom en slik fatning av relativismen uvillet innført det absolutte, det «tidløse» prinsipp for tenkningen på ny. Og så lenge det absolutte tenkes med i systemet (uansett om dette skjer ubevisst), må det bli det logisk sterkeste prin­ sipp i forhold til forsøkene på relativisering. Det står nemlig for det høyeste tankeprinsipp som er oppnåelig på udialektisk grunn, i de stive tingenes værensverden og i de stive begrepenes logiske verden. Så­ ledes må Sokrates her uunngåelig få logisk-metodologisk rett mot sofistene, logismen - og verdilæren mot pragmatismen, relativismen osv. For denne relativismen gjør ikke annet enn å la den nåværende samfunnsmessig-historisk gitte skranke for menneskets verdensoppfat­ ning stivne i form av biologisk, pragmatisk osv. «evig» skranke. Således er de ikke annet enn et dekadens-fenomen - som uttrykker seg i form av tvil, fortvilelse osv. - av den rasjonalisme eller den religiøsi­ tet som de står tvilende til. De er derfor - iblant - et historisk ikke uviktig symptom på at den samfunnsmessige væren som utgjorde grun­ nen for oppkomsten av den rasjonalismen osv. som de bekjemper, alle­ rede er blitt problematisk i sitt indre. Men bare som slike symptomer

181

er de betydelige. Den kultur de bekjempet - den ennå ubrutte klassens kultur - representerer stadig de virkelige åndelige verdier for dem. Først den historiske dialektikk skaper her en radikalt ny situasjon. Dette ikke bare fordi selve skrankene relativerer seg i den, eller bedre sagt: bringes i flyt. Heller ikke bare fordi alle de værensformer som har sitt begrepsmessige motstykke i det absolutte i dets forskjellige for­ mer, oppløses i prosesser og begripes som konkrete historiske feno­ mener, slik at det absolutte ikke så mye abstrakt fornektes som begripes i sin konkrete historiske skikkelse, som moment av prosessen. Men også fordi den historiske prosess som engangsforløp - i sin dialektiske framoverstreben og i sine dialektiske tilbakeslag - er en ubrutt kamp for å nå høyere nivåer av sannheten, menneskets (samfunnsmessige) selverkjennelse. Relativiseringen av sannheten hos Hegel innebærer så mye at det høyere moment stadig er sannheten til det systematisk laverestående moment. Med dette blir sannhetens «objektivitet» ikke øde­ lagt på disse begrensede nivåer. De oppnår bare en forandret betydning når de føyes inn i en mer konkret og omfattende totalitet. Når dialek­ tikken hos Marx blir til selve den historiske prosessens vesen, framtrer også denne tankemessige bevegelse bare som en del av historiens be­ vegelse i sin helhet. Historien blir til historie om gjenstandsmessighetsformene, som danner menneskets omverden og indre verden som det tankemessig, praktisk, kunstnerisk osv. forsøker å mestre. (Mens rela­ tivismen stadig arbeider med stive og uforanderlige gjenstandsmessig­ hetsformer.) Sannheten - som i perioden for «det menneskelige sam­ funns forhistorie», for klassekampen, ikke kan ha annen funksjon enn adekvat å fiksere de forskjellige mulige stillinger til en, i sitt vesen, uforstått verden i forhold til de krav som mestringen av verden og kampen setter, som her altså bare kan ha en «objektivitet» med tanke på den enkelte klasses standpunkt og de gjenstandsmessighetsformer som er tilordnet den - oppnår, så snart menneskeheten klart gjennom­ skuer sin egen livsgrunn og omdanner den tilsvarende, et helt nytt aspekt. Når foreningen av teori og praksis og muligheten av forandring av virkeligheten er nådd, har det absolutte og dets «relativistiske» motpol samtidig utspilt sin historiske rolle. For som følge av den prak­ tiske gjennomskuing og den reelle omveltning av denne livsgrunn for­ svinner samtidig den virkelighet som det absolutte og det relative på samme måte var tankemessig uttrykk for. Denne prosess begynner med bevisstgjøringen av det proletariske klassestandpunkt. Derfor er betegnelsen «relativisme» på den dialek­ tiske materialisme høyst vill-ledende. For nettopp det tilsynelatende felles utgangspunkt - mennesket som målestokk for alle ting - betyr noe kvalitativt forskjellig for de to, ja, til og med noe motsatt. Og be­ gynnelsen på en «materialistisk antropologi» hos Feuerbach er nett­ opp bare en begynnelse som - i seg - har tillatt helt forskjellige videre­ 182

føringer. Marx tenkte den feuerbachske vending radikalt til ende. Han vender seg på dette punkt svært skarpt mot Hegel:52 «Hegel gjør menneskene til selvbevissthetens mennesker, i stedet for å gjøre selv­ bevisstheten til menneskenes selvbevissthet, selvbevisstheten til virkelige mennesker, som dermed også lever og er betinget i en virkelig gjenstandsmessig verden.» Men samtidig - og ennå i den periode hvor han på det sterkeste var påvirket av Feuerbach - fatter han mennes­ kene historisk og dialektisk. Begge ting i dobbelt betydning. For det første i og med at han aldri taler om mennesket rett og slett, om det abstrakt absolutterte mennesket, men stadig tenker dem som del av en konkret totalitet, samfunnet. Men dette må forklares ut fra at først når mennesket er føyet inn i denne konkrete totalitet, heves det til den sanne konkresjon. For det andre i og med at mennesket selv - som gjenstandsmessig grunnlag for den historiske dialektikk, som dialektik­ kens tilgrunnliggende identiske subjekt-objekt - på avgjørende måte er medskaper av den dialektiske prosess. Dvs. for først å anvende dia­ lektikkens abstrakte begynnelseskategori på det: idet det samtidig er og ikke er. Religionen, sier Marx53 i Kritikk av den hegelske rettsfilosofi, «er den fantastiske virkeliggjøring av det menneskelige vesen, fordi det menneskelige vesen her ikke besitter noen sann virkelighet». Og da dette ikke-værende menneske gjøres til alle tings målestokk, til histo­ riens sanne demiurg, må dets ikke-væren samtidig bli den konkrete og historisk dialektiske form for den kaotiske erkjennelse av samtida, hvor mennesket - nødvendigvis - er dømt til ikke-væren. Negasjonen av dets væren konkretiserer seg altså til erkjennelse av det borgerlige samfunn, mens samtidig - som vi har sett - det borgerlige samfunns dialektikk, motsigelsen i dets abstrakte refleksjonskategorier, målt med mennesket, kommer klart fram i dagen. Således sier Marx programma­ tisk i tilknytning til den nettopp anførte kritikk av Hegels bevissthetslære: «Det må... vises hvordan stat, privateiendom osv. forand­ rer menneskene til abstraksjoner, eller er produkter av det abstrakte mennesket, i stedet for å være det individuelle, konkrete menneskets virkelighet.» Og at denne anskuelse av menneskets abstrakte ikkeværen også ble den modne Marx’ grunnanskuelse, viser de kjente og ofte siterte ord fra forordet til Kritikk av den politiske økonomi, hvor det borgerlige samfunn betegnes som siste framtredelsesform av «det menneskelige samfunns forhistorie». Her adskiller Marx’ «humanisme» seg på det skarpeste fra alle ved første blikk liknende bestrebelser. For det u-menneskelige, det vesen i kapitalismen som øver vold på og tilintetgjør alt menneskelig, er er­ kjent og beskrevet også av andre. Jeg viser bare til Carlyles Past and Present, som den unge Engels kommenterte de beskrivende deler 52 Nachlass II, 304. (MEW 2, s. 204.) 53 Nachlass I, 384. (MEW 1, s. 378.) Uthevet av meg.

183

av - istemmende, ja, delvis begeistret. Men når på den ene siden umuligheten av mennesket som rent (eller tidløst) faktum i det borger­ lige samfunn framvises, og på den andre siden det værende mennes­ ket igjen uformidlet, eller, noe som går ut på det samme, metafysisk mytologisk formidlet - uansett om det er i fortida, i framtida eller som skullen - stilles i forhold til denne menneskets ikke-væren, så er" en bare kommet til en uklar spørsmålsstilling, men ikke på noen måte til påvisningen av veien til løsningen. Løsningen kan bare oppdages når disse to momenter fattes i sin uadskillelige dialektiske forbin­ delse, slik som de framtrer i den konkrete og reelle utviklingsprosessen av kapitalismen, - når altså den riktige anvendelse av de dialektiske kategorier på mennesket som tingenes mål på samme tid er den full­ stendige beskrivelse av det borgerlige samfunns økonomiske struktur, den riktige erkjennelse av samtida. Ellers må beskrivelsen - om den er aldri så treffende i enkelthetene - forfalle til dilemmaet mellom empirisme og utopisme, voluntarisme og fatalisme osv. I beste fall blir den stående i en grov faktisitet. På den andre siden stiller den frem­ mede, og derfor rent subjektive og vilkårlige krav til den historiske ut­ vikling og dens immanente gang. Dette er uten unntak skjebnen for de spørsmålsstillinger som bevisst med utgangspunkt i mennesket har strebet etter en teoretisk løsning på dets eksistensproblemer og praktisk etter dets forløsning fra disse pro­ blemene. I alle forsøk fra og med evangelienes type kristendom merker en denne dobbelthet. Den empiriske virkelighet blir i sin (samfunns­ messige) eksistens og faktisitet latt uberørt. Om dette tar formen av «gi keiseren hva keiserens er», av den lutherske velsignelse av det bestående eller av det tolstoiske «ikke motstå det onde», går struktu­ relt ut på det samme. For fra dette standpunkt er det helt likegyldig med hvilken følelsesaksent eller med hvilken metafysisk-religiøs vur­ dering menneskets empiriske (samfunnsmessige) eksistens og faktisitet framtrer uopphevelig. Viktig er det at dets umiddelbare framtredelses­ form formuleres som ikke mulig å berøre av mennesker, og denne uberørthet som moralsk bud. Og det utopiske motstykket til denne værenslære består ikke bare i den oppheving av den empiriske virkelig­ het som er forårsaket av Gud, i apokalypsen, som jo kan mangle mange ganger - f.eks. hos Tolstoi - uten å endre avgjørende ved sakens vesen, men i den utopiske oppfatningen av menneskene som «hellige», som skal fullbyrde den indre overvinnelse av den på denne måten uopphevelige ytre virkelighet. Så lenge en slik oppfatning opprett­ holdes i sin opprinnelige skarphet, opphever den seg selv som «huma­ nistisk» løsning på menneskehetens problem: den er tvunget til å fra­ skrive det overveldende flertall av menneskene menneske-væren, til å utelukke dem fra den «forløsning» hvor menneskenes liv får en mening som er uoppnåelig i empirien, hvor menneskene egentlig blir til men184

nesker. Men dermed reproduserer den - med omvendte fortegn, end­ rede verdimålestokker, omsnudd klassesammensetning - klassesam­ funnets umenneskelighet på metafysisk-religiøst plan, i det hinsidige, i evigheten. Og at enhver mildning av disse utopiske fordringene betyr en tilpasning til det stadig bestående klassesamfunnet, må den enkleste historiske betraktning av hvilken som helst munkeorden lære oss, f.eks. utviklingen av de «hellige»s fellesskap til politisk-økonomisk maktfaktor på den herskende klassens side. Men heller ikke den «revolusjonære» utopismen i slike oppfatnin­ ger kan overvinne denne indre skranken for den udialektiske «huma­ nisme». Også gjendøperne og liknende sekter bevarer denne dobbelt­ karakter. De lar på den ene siden menneskenes foreliggende empiriske eksistens være uberørt i sin gjenstandsmessighet (konsumsjonskommunisme). På den andre siden venter de seg at den forandring av virke­ ligheten som de krever, skal frambringes ved oppvekkingen av en in­ derlighet hos menneskene - en inderlighet som er uavhengig av men­ neskets konkret-historiske væren, som var ferdig tilstede fra evighet av, og bare - eventuelt gjennom guddommens transcendente inngrep - må vekkes til live. Også de går altså ut fra en i sin struktur ufor­ anderlig empiri og fra et værende menneske. At dette er følge av deres historiske situasjon, er selvsagt, men hører ikke inn under rammene for disse antydningene. Det må derfor bare spesielt betones - fordi det jo slett ikke er tilfeldig - at nettopp den revolusjonære sektreligiøsitet har levert ideologien til de reneste former for kapitalisme (Eng­ land, Amerika). For denne forbindelse av den inderlighet som er ren­ gjort inntil høyeste abstraksjon og frigjort fra all «kreatur-likhet», med en transcendent historiefilosofi, tilsvarer i virkeligheten kapitalis­ mens ideologiske grunnstruktur. Ja, en kunne si at den - like revolu­ sjonære - kalvinistiske sammenbinding av den individuelle prøvningsetikk (innenverdslig askese) med den fullstendige transcendens hos de objektive makter som beveger verden og former menneskeskjebnen innholdsmessig (Deus absconditus (den skjulte Gud) og predestinasjo­ nen), på en mytologiserende måte framstiller den tingliggjorte bevissthets borgerlige ting-i-seg-struktur, men i renkultur.54 I selve de aktiv-revolusjonære sekter kan ved første blikk f.eks. en Miinzers elementære akti­ 54 Jfr. om dette Max Webers essays i bd. 1 av hans Religionssoziologie. Her er det helt likegyldig for bedømmelsen av hans fakta-materiale

om en istemmer hans kausale interpretasjon eller ikke. Om sammenhengen mellom kapitalisme og kalvinisme jfr. også Engels’ bemerkning: «Om his­ torisk materialisme», Neue Zeit XI, I, 43. Denne struktur ved væren og etik­ ken er ennå levende i Kants system. Jfr. f.eks. passusen i Kritik der praktischen Vernuft, 120, som er helt i samklang med betydningen av den kalvinis­ tiske ervervsetikk av typen Franklin. En analyse av det dypereliggende slekt­ skap ville føre for langt bort fra vårt tema.

185

vitet tildekke den likevel eksisterende dualisme og uforbundede blanding av empirisme og utopisme. Men når en ser nøyere etter, og nærmere undersøker den konkrete virkning av lærens religiøst-utopiske grunn­ lag i dens praktiske konsekvenser for Miinzers handlinger, vil en mel­ lom de to avsløre det samme «dunkle og tomme rom», samme «hiatius irrationalis», som eksisterer overalt hvor en subjektiv og derfor udialektisk utopi umiddelbart går løs på den historiske virkelighet i den hensikt å virke inn på og forandre den. De virkelige handlinger framtrer da - nettopp i deres objektivt-revolusjonære betydning så godt som fullstendig uavhengig av den religiøse utopi: denne mak­ ter verken reelt å lede dem eller å vise dem konkrete mål eller de konkrete midler til målenes virkeliggjøring. Når altså Ernst Bloch55 i denne forbindelse mellom det religiøse og det sosialt-økonomisk revo­ lusjonære mener å finne en vei til fordypelse av den «rent økonomiske» historiske materialisme, overser han at hans fordypelse nettopp går forbi den historiske materialismens virkelige dybde. Når han fatter det øko­ nomiske som objektiv tinglighet, overser han at nettopp den virkelige samfunnsmessige revolusjon bare kan være omformingen av mennes­ kets konkrete og reelle liv, og at det en pleier å kalle økonomi, ikke er noe annet enn systemet av dette reelle livets gjenstandsmessighets­ former. De revolusjonære sekter måtte gå forbi disse spørsmål, fordi denne omforming av livet, ja, selv denne problemstilling, var objektivt umulig i deres historiske situasjon. Men det går ikke an å se en for­ dypelse i denne deres svakhet, i deres manglende evne til å avsløre det arkimediske punkt for omveltningen av virkeligheten, i den situasjon som tvang dem til delvis å gripe over, delvis å gripe under dette punkt. Individet kan aldri bli til tingenes målestokk, for individet står nød­ vendigvis konfrontert med den objektive virkelighet som et kompleks av stive ting, som det finner ferdig og uforandret, og som det bare kan bli anerkjennelsens eller fornektelsens subjektive dommer i forhold til. Bare klassen (ikke «slekten», som bare er kontemplativt-stilisert, mytologisert individ) kan forholde seg praktisk omveltende til virkelighetens totalitet. Og klassen også bare når den i den gitte, foreliggende ver­ dens tinglige gjenstandsmessighet er i stand til å se en prosess, som sam­ tidig er dens egen skjebne. For individet blir tingligheten - og med den determinismen (determinismen er den tankenødvendige forbindelse av tingene) - uopphevelig. Ethvert forsøk på fra dette å slå seg gjen­ nom til «frihet» må mislykkes, for den rene «indre frihet» forutsetter den ytre verdens uforanderlighet. Derfor kan heller ikke spaltningen av jeg-et i skullen og væren, i intelligibelt og empirisk jeg, begrunne noen dialektisk vorden selv for det atomiserte subjekt. Spørsmålet om uten­ verdenen - og med det utenverdenens (tingenes) struktur - inne55 Thomas Mtinzer, 73 ff.

186

bæres i kategorien det empiriske jeg, tingdeterminismens lover blir like gjeldende for dette (psykologisk, fysiologisk osv.) som for utenverdenen i snevrere forstand. Det intelligible jeg blir til transcendent idé (uan­ sett om det utlegges som metafysisk væren eller som skullen), som i sitt vesen på forhånd utelukker en dialektisk vekselvirkning med jegets empiriske bestanddeler og dermed det intelligible jeg-ets erkjen­ nelse av seg selv i det empiriske jeg. Innvirkningen av en slik idé på den empiri som er tilordnet den, viser den samme gåtefullhet som tid­ ligere ble påvist med tanke på forholdet mellom skullen og væren i det hele tatt. Men når dette er slått fast, blir det samtidig ganske klart hvorfor enhver anskuelse av denne art må munne ut i mystikk, i begrepsmytologi. For mytologien setter stadig inn der hvor to endepunkter, eller i det minste to etapper i en bevegelse - uansett om denne er en be­ vegelse i selve den empiriske virkelighet, eller en indirekte formidlet tankebevegelse for fatning av helheten - må fastholdes som bevegel­ sens endepunkter, uten at det er mulig å finne den konkrete formid­ ling mellom disse etappepunkter og selve bevegelsen. Denne manglende evne får da stadig skinn av at det samtidig dreier seg om den uover­ vinnelige avstand mellom bevegelsen og det bevegede, mellom be­ vegelse og beveger, videre mellom beveger og det bevegede osv. Men mytologien antar uunngåelig problemets gjenstandsstruktur, og denne strukturens uavledbarhet har vært utgangspunkt for dens oppkomst: her bekreftes Feuerbachs «antropologiske» kritikk. Og således oppstår den - ved første blikk - paradoksale situasjon at denne mytologiserte, denne projiserte verden synes å stå nærmere bevisstheten enn den umid­ delbare virkelighet. Men paradoksien oppløser seg når vi er klar over at løsningen av problemet - å forlate umiddelbarhetens standpunkt er nødvendig for virkelig mestring av den umiddelbare virkelighet, mens mytologien ikke forestiller noe mer enn den fantastiske reproduksjon av selve problemets uløselighet - det blir altså framstilt på ny på høyere nivåer av umiddelbarheten. Således er de Mester Eckharts ørke­ ner, som sjelen må oppsøke hinsides Gud for å finne Gud, fortsatt all­ tid nærmere den atomiserte individuelle sjel enn selve dens konkrete væren i et menneskelig samfunns konkrete totalitet, som ut fra denne livsgrunn må være umulig å sanse selv i sine konturer. Således er den robust-kausale tingdeterminismen mer nærliggende for det tinglig­ gjorte mennesket enn de formidlinger som fører ut over det tingliggjort-umiddelbare standpunkt i dets umiddelbare væren. Men det indi­ viduelle mennesket som alle tings målestokk må nødvendigvis føre inn i denne mytologiens labyrint. Men «indeterminismen» betyr selvfølgelig fra individets standpunkt ingen overvinnelse av denne vanskelighet. De moderne pragmatistenes indeterminisme var opprinnelig ikke annet enn utregning av det «frie»

187

spillerom som tinglovenes kollisjon og ir rasjonalisme kan gi individet i det kapitalistiske samfunn, for deretter å munne ut i en institusjonsmystisisme som lot den ytre tingliggjorte verdens fatalisme stå helt ube­ rørt. Og Jacobis «humanistiske» opprør mot «lovene»s kantiansk-fichteske herredømme - hans krav om at «loven skal gjøres for menneskets skyld, ikke mennesket for lovens skyld» - maktet også bare å sette en irrasjonell forherligelse av nettopp den samme empiriske, rent faktiske virkelighet i stedet for som hos Kant å la det bestående være uberørt på rasjonalistisk vis.56 Men når en slik grunnanskuelse retter seg bevisst mot omdanning av samfunnet, er den - og det er enda slettere - tvunget til å fordreie den samfunnsmessige virkelighet for å påvise den positive siden i en av dens framtredelsesformer, nemlig det værende mennesket som den var ute av stand til å avsløre som dialektisk moment i dens umiddel­ bare negativitet. Som ganske krasst eksempel på dette siteres her det kjente stedet57 fra Lassalles «Bastiat-Schulze»: «Ut av denne samfunns­ messige situasjon gis det på samfunnsmessig måte ingen utvei. De for­ gjeves anstrengelser i den sak å ville opptre som menneske kommer til uttrykk i de engelske streiker, som har en sørgelig utgang som er kjent nok. Den eneste utvei for arbeiderne kan derfor bare gis av den sfære hvor de ennå gjelder som mennesker, dvs. gjennom staten, gjen­ nom nettopp en slik som vil sette seg det som oppgave som på lengre sikt er uunngåelig. Derfor det liberale borgerskapets instinktive, men grenseløse hat til statsbegrepet selv i enhver av dets framtredelser.» Her kommer det ikke an på den innholdsmessig-historiske uriktighet i Lassalles anskuelser. Men det må metodisk slås fast at den abstraktabsolutte adskillelse mellom økonomi og stat - den stive fikseringen av mennesket som sak på den ene siden og som menneske på den andre siden - for det første medfører en fatalisme som blir stående i den umiddelbart-empiriske faktisitet (en kan tenke på Lassalles «jern56 Werke III, 37-38. Bare at her klinger en - her vesentlig - lengsel tilbake til naturlige samfunnsformer med. Jfr. Hegels metodiske, i det nega­ tive henseende riktige kritikk i Glauben und Wissen, Werke I, 105 ff., hvis positive følger riktignok går ut på det samme. 57 Werke Cassirer V, 275-276. Hvor sterkt Lassalle med denne naturrettslige overspenning av statstanken stiller seg på borgerlig grunn, viser ikke bare utviklingen av enkelte naturrettslige lærer, som nettopp av ideen om «frihet» og «menneskeverd» har avledet det uberettigede i enhver bevegelse fra proletariatets side, utfra dets organisasjon (jfr. f.eks. om den amerikanske naturrett Max Weber, Wirtschaft und Gesellschaft, 497). Men også den ky­ niske grunnlegger av den historiske retts-skole, C. Hugo, kommer - for å be­ grunne det sosialt motsatte av Lassalle - til en liknende tankekonstruksjon: til den oppfatning at visse rettigheter til å gjøre mennesket til vare er mu­ lige, uten at - på andre områder — dets «menneskeverd» dermed opp­ heves. Naturrecht, § 114.

188

harde lønnslov»). For det andre tilskriver den «ideen» om staten, som er løsrevet fra den kapitalistiske økonomiske utvikling, en fullstendig utopisk funksjon, som er fullstendig fremmed for dens konkrete vesen. Og dermed er enhver handling i retning av forandring av denne virke­ lighet metodisk lagt til side. Allerede den mekaniske adskillelse av øko­ nomi fra politikk må gjøre enhver virksom handling umulig. En slik handling måtte være rettet mot samfunnets totalitet, som beror på en ubrutt, gjensidig betingende vekselvirkning av begge momenter. Dess­ uten utelukker den økonomiske fatalismen enhver gjennomgripende handling på det økonomiske området, mens den statlige utopismen går i retning av å vente på et mirakel eller av en eventyrlig illusjonspolitikk. Denne oppløsning av den dialektisk-praktiske enhet i en empirisme og en utopisme som står uorganisk ved siden av hverandre, i klebing til «fakta» (i deres uopphevede umiddelbarhet), og i samtids- og historiefremmed illusjonisme viser i økende grad utviklingen av sosialdemokra­ tiet. Her kan vi bare ut fra tingliggjøringens metodiske standpunkt stanse opp ved det, for kort å vise at i denne holdning ligger det en full­ stendig kapitulasjon for borgerskapet - uansett om alt innhold er aldri så «sosialistisk» drapert. Det tilsvarer nemlig fullkomment borger­ skapets klasseinteresser å la den samfunnsmessige eksistensens enkelte sfærer/stå adskilt ved siden av hverandre, og stykke opp menneskene i nøyaktig tilsvarende deler. Særlig den dualitet av økonomisk fatalisme og «etisk» utopisme som framtrer med tanke på statens «menneske­ lige» funksjoner (som begrunnes med andre ord, men i sitt vesen ligger til grunn for sosialdemokratiets holdning) betyr at proletariatet har stilt seg på de borgerlige anskuelsers grunn, og på denne grunn må borgerskapet naturligvis opprettholde sin overlegenhet.58 Den fare som proletariatet uopphørlig var utsatt for fra sin første historiske opptre­ den, for at det - sammen med borgerskapet - skulle bli stående i sin eksistens’ umiddelbarhet, har med sosialdemokratiet fått en politisk or­ ganisasjonsform, som kunstig sjalter ut de allerede møysomt oppnådde formidlinger for å føre proletariatet tilbake til sin umiddelbare væren, hvor det bare er element i det kapitalistiske samfunn, og ikke sam­ tidig motoren for dets selvoppløsning og ødeleggelse. Selv om disse «lovene» - som proletariatet enten viljeløst-fatalistisk underkaster seg (produksjonens naturlover), eller som det «etisk» tar opp i sine viljer (staten som idé, som kulturverdi) - i sin, for den tingliggjorte bevisst­ het, ufattelige, objektive dialektikk så lenge kapitalismen består fører kapitalismen mot undergang,59 tilsvarer en slik oppfatning av sam58 Jfr. essayet «Klassebevissthet». 59 En rendyrking av disse anskuelser finner en i Kautskys nye program­ skrift. Allerede den stive, mekaniske adskillelse mellom politikk og øko­ nomi viser Lassalles virkning på sin etterfølger. Hans oppfatning av demo189

funnet borgerskapets klasseinteresser. Bevisstgjøringen av denne eksi­ stensens delsammenhenger (uansett hvilke uløselige problemer som all­ tid er tilstede bak disse abstrakte refleksjonsformer) ved hemmelig­ holdelse av den enhetlig-dialektiske helhetssammenheng gir borger­ skapet alle praktiske fordeler. Sosialdemokratiet må altså på denne grunn stadig på forhånd være den svakere part. Ikke bare fordi det fri­ villig avstår fra å vise en utvei i og med proletariatets historiske misjon ut av de kapitalismens spørsmål som er uløselige for borgerskapet, og fatalistisk betrakter hvordan kapitalismens «lover» fører mot avgrun­ nen. Men det må også se seg slått i ehvert enkelt spørsmål. For i for­ hold til den overlegenhet på maktmidler, viten, dannelse og rutine osv. som borgerskapet utvilsomt besitter, og vil besitte, så lenge det er herskende klasse, er proletariatets avgjørende våpen - dets eneste virksomme overlegenhet: dets evne til å se samfunnets totalitet som konkret, historisk totalitet, til å begripe de tingliggjorte former som prosesser mellom mennesker, til å heve positivt til bevissthet og om­ sette i praksis utviklingens immanente mening, som bare negativt trer fram i dagen i den abstrakte eksistensformens motsigelser. Med den sosialdemokratiske ideologi forfaller proletariatet til samtlige av de tingliggjøringens antinomier som tidligere er inngående analysert. At nettopp prinsippet om «mennesket» som verdi, som ideal, som skullen osv. spiller en stadig sterkere rolle - riktignok samtidig med en økende «innsikt» i det faktisk-økonomiske forløps nødvendighet og lov­ messighet -, er bare et symptom på dette tilbakefallet i den borger­ lige tingliggjorte umiddelbarhet. For når naturlover og skullen stilles uformidlet i forhold til hverandre, er dette bare nettopp det mest kon­ sekvente tankeuttrykk for det borgerlige samfunns umiddelbare sam­ funnsmessige væren. 6.

Hvis altså tingliggjøringen er den nødvendige umiddelbare virkelighet for ethvert menneske som lever under kapitalismen, kan dens overvin­ nelse ikke anta noen annen form enn den ubrutte, stadig fornyede ten­ dens til gjennom konkret forbindelse med de motsigelser som kommer konkret fram i dagen i den samlede utvikling, gjennom bevisstgjøring av den immanente betydning av disse motsigelser for den samlede utvikling praktisk å bryte gjennom tilværelsens tingliggjorte struktur. krati er for kjent til å måtte bli analysert her. Og når det gjelder den økokomiske fatalisme, er det betegnende at det for Kautsky, selv der hvor han innrømmer umuligheten av den konkrete forutsigelse av krisens økono­ miske fenomen, er metodisk selvfølgelig at forløpet må rette seg etter den kapitalistiske økonomiens lover. 57.

190

1 den forbindelse må følgende fastholdes: for det første at dette gjen­ nombrudd bare er mulig som bevisstgjøring av de immanente motsigelser i selve prosessen. Bare når proletariatets bevissthet er i stand til å vise de skritt som utviklingens dialektikk objektivt trenger fram, uten likevel å kunne prestere dem i kraft av egen dynamikk, vokser proletariatets be­ vissthet til selve prosessens bevissthet - framtrer proletariatet som histo­ riens identiske subjekt-objekt, og dets praksis blir en forandring av vir­ keligheten. Klarer ikke proletariatet å ta dette skrittet, er motsigelsen uløst og reproduseres av utviklingens dialektiske mekanikk i høynet potens, i forandret skikkelse, med økt intensitet. I dette består utvik­ lingsprosessens objektive nødvendighet. Proletariatets gjerning kan altså stadig bare være den konkret-praktiske gjennomføring av utviklingens neste skritt.™ Om dette er et «avgjørende» eller et «episodisk» skritt, avhenger av de konkrete omstendigheter, men er her - hvor erkjennel­ sen av strukturen behandles - ikke av utslagsgivende betydning, da det jo likevel dreier seg om en ubrutt prosess av slike gjennombrudd. Med dette står - for det andre - i uopphevelig sammenheng at totalitetsforbindelsen slett ikke behøver å uttrykke seg i at dens ekstensiv-innholdsmessige fylde bevisst trekkes inn i handlingens motiver og objekter. Det avhenger av innretningen på totaliteten om handlingen fyller den - ofte beskrevne - funksjon i prosessens totalitet. Med den stigende kapitalistiske sosialisering av samfunnet vokser naturligvis muligheten, og med den nødvendigheten av også innholdsmessig å føye enhver enkeltbegivenhet inn i den innholdsmessige totalitet.61 (Ver­ densøkonomi og verdenspolitikk er i dag mye mer umiddelbare eksistensformer enn de var på Marx’ tid.) Men dette motsier slett ikke det som her er sagt at handlingens avgjørende moment likevel kan være rettet mot noe som - tilsynelatende - veier lite. Her kommer det nettopp praktisk til gyldighet at i den dialektiske totalitet bærer enkeltmomentene helhetens struktur i seg. Hvis dette ytret seg teoretisk i at hele det borgerlige samfunns erkjennelse kunne utvikles av for 60 Det er Lenins fortjeneste igjen å ha avdekket denne siden ved marx­ ismen, som viser veien til bevisstgjøring av den praktiske kjerne. Hans sta­ dige gjentatte formaning til med full kraft å gripe det «neste ledd» i utvik­ lingskjeden, det ledd som totalitetens skjebne i øyeblikket avhenger av, hans tilsideskyvning av alle utopiske fordringer, altså hans «relativisme», hans «realpolitikk», betyr nettopp at den unge Marx’ Feuerbach-teser blir aktua­ lisert og praktisert. 61 At totaliteten er et kategoriproblem, og naturligvis et problem for den omveltende handling, er nå selvfølgelig. Således er det selvfølgelig at vi alle­ rede metodisk ikke kan anerkjenne en betraktning som - samtidig som den er kontemplativ - innholdsmessig behandler «samtlige problemer» (noe som riktignok også er saklig umulig) som en totalitetsbetraktning. Dette refe­ rerer hovedsakelig til sosialdemokratiets historie-betraktning, hvis «innholds­ messige fylde» stadig intenderer en avledning fra samfunnsmessig handling.

191

eksempel varestrukturen, viser nå det samme strukturelle saksforhold seg i at praktisk kan en hel utviklings skjebne avhenge av avgjørelsen i en - tilsynelatende lite viktig - situasjon. Derfor kommer det - for det tredje - ved vurderingen av et skritts riktighet eller feilaktighet an på den funksjonelle riktighet eller feilaktighet i forhold til helhetsutviklingen. Den proletariske tenkning er svært pragmatisk som praktisk tenkning. «The proof of the pudding is in the eating (spisingen er beviset på puddingen)», sier Engels, og uttrykker dermed i populær-drastisk form innholdet i Marx’ annen tese om Feuerbach: «Spørsmålet om det tilkommer den menneskelige tenkning objektiv sannhet, er ikke et teoretisk spørsmål, men et praktisk spørs­ mål. I praksis må mennesket bevise sannheten, dvs. virkeligheten og makten, dennesidigheten av sin tenkning. Striden om virkeligheten eller ikke-virkeligheten av en tenkning som isolerer seg fra praksis, er et rent skolastisk spørsmål.» Men denne pudding er konstitueringen av prole­ tariatet som klasse: at dets klassebevissthet praktisk blir til virkelig­ het. Det standpunkt at proletariatet er den historiske prosessens iden­ tiske subjekt-objekt, dvs. det første subjekt i løpet av historien som evner en adekvat samfunnsmessig bevissthet (objektiv), framtrer dermed i mer konkret skikkelse. Det viser seg nemlig at den objektive sam­ funnsmessige løsning på motsigelsene hvor utviklingsmekanikkens anta­ gonisme ytrer seg, bare er praktisk mulig når denne løsning framtrer som proletariatets nye praktisk oppnådde bevissthetsnivå.62 Handlingens funksjonelle riktighet eller feilaktighet har altså sitt siste kriterium i utviklingen av den proletariske klassebevissthet. Det eminent praktiske vesen ved denne bevissthet ytrer seg altså for det fjerde - i at den adekvate, riktige bevissthet betyr en forand­ ring av dens objekter, i første rekke det selv. I andre avsnitt av denne avhandlingen berørte vi Kants stilling til det ontologiske gudsbevis, til problemet om væren og tenkning, og anførte hans svært konsekvente anskuelse at hvis væren var et virkelig predikat, så «kunne jeg ikke si: at nettopp mine begrepers gjenstand eksisterer». Det var ganske følgeriktig av Kant å avvise dette. Men når vi innser at fra proletariatets stand­ punkt oppløser tingenes empirisk gitte virkelighet seg i prosesser og tendenser, at denne prosessen ikke er en engangsforeteelse med istykkerriving av det slør som tildekker prosessen, men den ubrutte veksling av tilstivning, motsigelse og overgang til ny flyt, og at dermed prole­ tariatet representerer den virkelige virkelighet - de utviklingstendenser som våkner til bevissthet, så må vi samtidig vedgå at Kants para­ doksale sats er en nøyaktig beskrivelse av det som faktisk inntrer som følge av enhver - funksjonelt riktig - handling fra proletariatet. Først denne innsikt setter oss i stand til å gjennomskue den siste rest av den tingliggjorte bevissthetsstruktur og dens tankemessige form, ting62

192

Jfr. essayet «Metodisk om organisasjonsspørsmålet». I

i-seg-problemct. Selv Engels har en gang uttrykt seg om dette i en form som er lett å misforstå.63 Han sier i beskrivelsen av den motsetning som adskilte Marx og han fra den hegelske skolen: «Vi fattet våre hoders begreper igjen materialistisk som avbilder av de virkelige tin­ gene, i stedet for de virkelige tingene som avbilder av disse, eller som det absolutte begrepets nivåer.» Men en må spørre om, og Engels ikke bare spør, men svarer også på neste side helt i samsvar med vår oppfat­ ning: «at verden ikke er å fatte som et kompleks av ferdige ting, men som et kompleks av prosesser.» Men når det ikke fins noen ting - hva «avbildes» da i tenkningen? Her kan jeg umulig selv antydningsvis gi avbildningsteoriens historie, selv om først den ville kunne åpenbare dette problemets fulle rekkevidde. For i læren om «avbildningen» objektiverer den - for den tingliggjorte bevissthet - uovervinnelige duali­ teten av tenkning og væren, av bevissthet og virkelighet, seg teoretisk. Og fra dette standpunkt går det ut på det samme om tingene fattes som avbilder av begrepene eller begrepene som avbilder av tingene, for i begge tilfelle får denne dualiteten en uovervinnelig logisk fiksering. Kants storslagne og svært følgeriktige forsøk på å overvinne denne dua­ liteten logisk - teorien om bevissthetens syntetiske funksjon over­ hodet i frambringelsen av den teoretiske sfære - kunne ikke gi noen filosofisk løsning på spørsmålet, fordi dualiteten bare ble fjernet fra logikken, men foreviget som - uløselig - filosofisk problem i form av dualiteten mellom fenomen og ting-i-seg. Hvor lite denne Kants løsning kan anerkjennes som løsning i filosofisk forstand, viser skjeb­ nen til hans lære. Det er naturligvis en misforståelse å tyde Kants erkjennelsesteori som skeptisisme, som agnostisisme. Men det ligger likevel en rot til denne misforståelsen i selve læren - framfor alt ikke umiddelbart i logikken, men vel i logikkens forhold til metafysikken, i tenkningens forhold til væren. Her må det nå begripes at enhver kon­ templativ holdning, altså enhver «ren tenkning» som stiller seg opp­ gaven å vinne erkjennelse om et objekt det står overfor, dermed sam­ tidig framkaster problemet om subjektivitet og objektivitet. Tenknin­ gens objekt (som noe den er stilt overfor) gjøres til noe subjektfremmed, og dermed er problemet kastet fram: om tenkningen stemmer overens med gjenstanden? Jo «renere» tenkningens erkjennende ka­ rakter er utarbeidet, jo mer «kritisk» tenkningen er blitt, desto større og mer uovervinnelig framtrer avgrunnen mellom den subjektive tenkeform og den (værende) gjenstands objektivitet. Nå er det - som hos Kant - mulig å oppfatte tenkningens gjenstand som produkt av tenkeformen. Men dermed løses ikke værens problem. Og når Kant fjerner dette problemet fra erkjennelses-teorien, oppstår denne filosofiske situa­ sjonen for ham: også hans teoretisk tenkte gjenstander må stemme overens med en eller annen «virkelighet». Men denne virkelighet blir 63 Feuerbach, 38-39. (MEW 21, s. 292-293.) 193

som ting-i-seg - stilt utenfor det «kritisk» erkjennelige. Med tanke på denne virkelighet (som jo også for Kant, som hans etikk viser, er den egentlige, den metafysiske virkelighet) blir hans holdning: skeptisisme, agnostisisme - uansett om den erkjennelsesteoretiske objektivitet, den tankeimmanente sannhetslære, har funnet en aldri så lite skeptisk løs­ ning. Det er altså ikke bare en tilfeldighet at de mest forskjelligartige agnostisistiske retninger har funnet tilknytning i Kant (en kan bare tenke på Maimon eller Schopenhauer). Men det er enda mindre til­ feldig at det nettopp var Kant som begynte å gjeninnføre i filosofien det prinsipp som står i den skarpeste motsetning til hans syntetiske prinsipp om «frambringelsen»: Platons idélære. For denne er det ytter­ ste forsøk på å redde tenkningens objektivitet - dens overensstem­ melse med sin gjenstand - uten å måtte finne målestokken for over­ ensstemmelsen i objektenes empirisk-materielle væren. Nå er det klart at i enhver følgeriktig utforming av idélæren må det påvises et prin­ sipp som på den ene siden knytter tenkningen til idéverdenens gjen­ stander, på den andre siden knytter disse til den empiriske eksistensens gjenstander (gjenerindring, intellektuell anskuelse osv.). Men dermed blir tenkningens teori drevet ut over selve tenkningen: den blir til sjelelære, til metafysikk, til historiefilosofi. Demed oppstår i stedet for løsningen en fordobling eller tredobling av problemet. Og selve problemet blir tross alt uløst. For nettopp den innsikt at en overensstemmelse - et «avbildnings»forhold mellom prinsipielt heterogene gjenstandsformer er en prinsipiell umulighet, er det drivende motiv i enhver oppfatning som arter seg på samme måte som idélæren. Den påtar seg å påvise den samme siste vesenhet som kjerne i tenkningens gjenstander og i tenkningen selv. Således karakteriserer Hegel64 fra dette standpunkt svært riktig det filosofiske grunnmotiv for læren om gjenerindringen: i den er menneskets grunnleggende forhold framstilt mytisk, «sann­ heten ligger i det, og det dreier seg bare om at den bringes til bevisst­ het». Men hvordan er denne siste substansens identitet i tenkning og væren påviselig - etter at den gjennom den måten som tenkning og væren må framtre på for den anskuende, kontemplative holdning, alle­ rede er fattet som noe prinsipielt heterogent? Her må nettopp meta fysikken sette inn, for gjennom åpent eller fordekt mytologiske for­ midlinger på en eller annen måte igjen å forene tenkning og væren, hvis adskillelse ikke bare danner utgangspunktet for den «rene» tenk­ ning, men - villet eller uvillet - stadig fastholdes. Og denne situa­ sjonen endrer seg ikke det minste om mytologien dreies om, og tenk­ ningen skal forklares ut fra den empirisk materielle væren. Rickert kalte en gang materialismen for en platonisme med omvendt fortegn. Med rette. For så lenge tenkning og væren bevarer sin gamle, stive 64 Werke XI, 160.

194

konfrontasjon med hverandre, så lenge de er uforandrede i sin struktur og i strukturen av deres forbindelser med hverandre, er den oppfat­ ning at tenkningen er et produkt av hjernen - og derfor stemmer overens med empiriens gjenstander - en like sterk mytologi som fore­ stillingen om gjenerindring og idéverden. En mytologi, fordi den er like lite i stand til å forklare de spesifikke problemer som her dukker opp, ut fra dette prinsipp. Den er tvunget til å la det bli stående som — uløst - problem på veien, eller til å løse det med de «gamle» midler, og sette mytologien i scene bare som løsningsprinsipp for det uanalyserte helhetskomplekset.65 Men som det av det foreløpig sagte vel allerede skulle være klart, er det like lite mulig å skaffe denne forskjellen ut av verden med en uendelig progress. Det oppstår dermed enten en skinn­ løsning, eller avbildningen dukker opp på ny i forandret form.66 Nettopp det punkt hvor overensstemmelsen mellom tenkning og væren avslører seg for den historiske tenkning - at de nemlig begge umiddelbart, men bare umiddelbart, har en tinglig stiv struktur tvinger denne uløselige spørsmålsstilling på den udialektiske tenkning. Av den stive konfrontasjon av tenkning og (empirisk) væren følger på den ene siden at de umulig kan stå i et avbildningsforhold til hver­ andre, men på den andre siden at kriteriet for den riktige tenkning bare kan søkes langs avbildningens vei. Så lenge mennesket forholder seg anskuende kontemplativt, kan dets forhold såvel til sin egen tenk­ ning som til de empiriske gjenstander som omgir det, bare være et umiddelbart forhold. Det godtar begge i deres - av den historiske vir­ kelighet produserte - ferdighet. Siden det bare vil erkjenne og ikke forandre verden, er det tvunget til å godta såvel værens empiriskrnaterielle stivhet som begrepenes stivhet som uavvendelige. Og dets mytologiske spørsmålsstillinger retter seg ikke mot den konkrete grunn som begge grunngitthetenes stivhet er oppstått av, mot de reelle momenter i dem som virker i retning av overvinnelse av denne stiv­ het, men bare mot hvordan disse faktisitetenes uforandrede vesen kan forklares som uforandret og likevel brakt sammen, og hvordan de kan forklares som sådanne. 65 Denne avvisning av den borgerlige materialismens metafysiske betyd­ ning endrer ikke vurderingen av dens historiske betydning: den var den borgerlige revolusjonens ideologiske form, og er som sådan praktisk aktuell, så lenge den borgerlige revolusjon (også som moment av den proletariske revolusjon) er aktuell. Jfr. om dette essay om «Moleschott», «Feuerbach», «Atheismus», Rote Fahne, Berlin; hovedsakelig Lenins omfattende essay: «Unter der Fahne des Marxismus». Die Kommunistische Internationale 1922, nr. 21. 66 Lask innfører svært følgeriktig i selve logikken en forbildelig og etterbildelig region. (Die Lehre vom Urteil.) Han sjalter riktignok - kritisk - ut den rene platonismen, den avbildelige dualitet av idé og virkelighet, men den opplever hos ham en logisk gjenoppstandelse.

195

Den løsning som Marx angir i sine Feuerbach-teser, er forandringen av filosofien til det praktiske. Men dette praktiske har - som vi har sett - sin objektiv-strukturelle forutsetning og motstykke i oppfatnin­ gen av virkeligheten som et «kompleks av prosesser», i den oppfatning at historiens utviklingstendenser representerer den sanne virkelighet en virkelighet som stiger ut av seg selv, altså ikke på noen måte en hinsidig, men likevel høyere virkelighet i forhold til empiriens stive, tinglige faktisiteter. Dette betyr nå for avbildningsteorien at tenkningen, bevisstheten naturligvis har å orientere seg i virkeligheten, at kriteriet på sannhet består i å treffe virkeligheten. Men denne virkeligheten er på ingen måte identisk med den empirisk-faktiske væren. Denne virke­ ligheten er ikke, den blir. Denne vorden er å forstå i dobbelt betyd­ ning. På den ene siden i at gjenstandenes sanne vesen avslører seg i denne vorden, i denne tendens, i denne prosess. Og nærmere bestemt i den forstand - en kan tenke på de anførte eksempler som lett kan mangfoldiggjøres - at denne tingenes forandring til en prosess bringer konkret til løsning samtlige konkrete problemer som ble gitt tenkningen gjennom den værende tingens paradoksier. Erkjennelsen av umuligheten av to ganger å stige ned i samme elv er bare et skarpt uttrykk for den uovervinnelige motsetning mellom begrep og virkelig­ het, men innebærer ikke noe konkret for erkjennelsen av elva. Den er­ kjennelse derimot at kapitalen som prosess bare kan være akkumulert, eller bedre sagt: kapital som akkumulerer seg, betyr den konkrete og positive løsning på en fylde av konkrete og positive, innholdsmessige og metodiske problemer ved kapitalen. Altså bare når - den metodiske - dualiteten av filosofi og enkeltvitenskap, av metodologi og fakta, overvinnes, kan veien til tankemessig oppheving av dualiteten av tenk­ ning og væren åpne seg. Ethvert forsøk - og dette var trass i mangfol­ dige motsatte bestrebelser Hegels forsøk - på å overvinne dualieten dialektisk i en tenkning som er frigjort fra enhver konkret forbindelse med væren, i logikken, er dømt til å mislykkes. For enhver ren logikk er platonisk: den er tenkningen som er revet løs fra væren og stivnet i denne løsrivelse. Bare når tenkningen framtrer som virkelighetsform, som moment av den samlede prosessen, kan den dialektisk over­ vinne sin egen stivhet, anta karakteren av vorden.67 På den andre siden er vorden samtidig formidlingen mellom fortid og framtid. Men for­ midlingen mellom konkret, dvs. historisk fortid, og like konkret, dvs. også historisk framtid. Det konkrete Her og Nå, hvor det løser seg opp i prosess, er ikke lenger noe gjennomløpende, ufattelig øyeblikk, den ut67 Rent logiske, rent metodiske undersøkelser betegner altså bare det his­ toriske punkt vi står på: vår foreløpig manglende evne til å oppfatte og framstille samtlige kategoriproblemer som problemer i den stadig omveltede historiske virkelighet.

196

flytende umiddelbarhet,68 men den dypeste og mest vidtforgrenede formidlingens moment, avgjørelsens moment, momentet av det nyes fød­ sel. Så lenge mennesket retter sin interesse - anskuende kontempla­ tivt - mot fortid eller framtid, stivner begge til en fremmed væren, og mellom subjekt og objekt lagres samtidas uovervinnelige «skadelige rom». Først når mennesket er i stand til å fatte samtida som vorden, idet det erkjenner de tendenser i den, av hvis dialektiske motsetning det er i stand til å skape framtida, blir samtida, samtida som vorden, til dets samtid. Bare den som er kallet til og vil føre fram framtida, kan se samtidas konkrete sannhet. «For sannheten er,» sier Hegel,69 «ikke å forholde seg i det gjenstandsmessige som til noe fremmed.» Men når den framskridende, ennå ikke oppståtte framtid — det nye i de ten­ denser som (med vår bevisste hjelp) realiserer seg - er vordens sann­ het, står spørsmålet om tenkningens avbildning fram som fullstendig meningsløst. Kriteriet for tenkningens riktighet er naturligvis virkelig­ heten. Denne er imidlertid ikke, men blir - ikke uten tenkningens bi­ drag. Her oppfylles altså den klassiske filosofiens program: genesens prinsipp er i virkeligheten overvinnelsen av dogmatismen (særlig i dens største historiske skikkelse, i den platoniske avbildningslære). Men bare den konkrete (historiske) vorden kan stå for funksjonen til en slik genese. Og i denne vorden er bevisstheten (proletariatets praktisk-gjorte klasse­ bevissthet) en nødvendig, uunngåelig, konstituerende bestanddel. Tenk­ ning og væren er altså ikke identiske i den forstand at de «tilsvarer», «avbilder», «løper sammen» eller «faller sammen» med hverandre (alle disse uttrykk er bare skjulte former for en stiv dualitet), men deres identitet består i at de er momenter av en og samme reelt-historiske dialektiske prosess. Det som proletariatets bevissthet «avbilder», er altså det positive og nye som tilsvarer den kapitalistiske utviklings dialek­ tiske motsigelse. Dermed noe som proletariatet på ingen måte har opp­ funnet eller «skapt» av ingen ting, men snarere den nødvendige følgen av utviklingsprosessen i dens totalitet — men som først når det er hevet til proletariatets bevissthet, gjort praktisk av proletariatet, blir til en konkret virkelighet av en abstrakt mulighet. Men denne forandring er ikke bare formell. For en mulighets virkeliggjøring, aktualiseringen av en tendens, betyr nettopp den gjenstandsmessige forandring av sam­ funnet, forandringen av dets momenters funksjoner, og dermed såvel den strukturelle som den innholdsmessige forandring av samtlige enkelte gjenstander. Men følgende må aldri glemmes: bare proletariatets praktisk-gjorte klassebevissthet besitter denne forandrende funksjon. Enhver kontemp68 Jfr. om dette Hegels Phanomenologi, særlig Werke II, 73 ff., hvor dette problem ennå behandles på det dypeste, samt Ernst Blochs lære om «det levde øyeblikkets dunkelhet» og hans teori om «den ennå ikke bevisste viten». 69 Werke XII, 207.

197

la ti v, rent erkjennende holdning står i siste instans i et dualistisk for­ hold til sin gjenstand. Rett og slett å trekke inn den struktur som er erkjent her i hvilken som helst annen adferd enn proletariatets hand­ ling, må medføre en ny begrepsmytologi, et tilbakefall til den klassiske filosofiens standpunkt, som ble overvunnet av Marx. Praktisk kan nem­ lig bare klassen stå i forbindelse med helhetsutviklingen. For enhver rent erkjennende holdning bærer umiddelbarhetens stempel, dvs. den står i siste instans likevel overfor en rekke av ferdige gjenstander som ikke kan oppløses i prosesser. Dens dialektiske vesen kan bare bestå i tendensen mot det praktiske, i å være rettet mot proletariatets hand­ linger. I at den blir seg kritisk bevisst den tendens til umiddelbarhet som er egen for og er innebygd i enhver ikke-praktisk holdning, og stadig kritisk bestreber seg på å klarlegge formidlingene og forbindel­ sene til totaliteten som prosess, til proletariatets handling som klasse. Oppkomsten og virkeliggjøringen av den praktiske karakter i prole­ tariatets tenkning er også en dialektisk prosess. Selvkritikken i denne tenkning er ikke bare dets objekts selvkritikk, det borgerlige samfunns selvkritikk, men samtidig den kritiske besinnelse på hvor langt dets eget praktiske vesen virkelig er trådt fram, hvilket nivå av det samme praktiske vesen som er blitt objektivt mulig, og hvor mye av det objek­ tivt mulige som er praktisk virkeliggjort. For det er klart at en aldri så riktig innsikt i de samfunnsmessige fenomeners prosessaktige karakter - en aldri så riktig avsløring av skinnet av deres stive tinglighet - ikke praktisk kan oppheve dette skinns «virkelighet» i det kapitalistiske sam­ funn. De momenter hvor denne innsikt virkelig skal slå over i praksis, er bestemt nettopp av den samfunnsmessige utviklingsprosess. Således er den proletariske tenkning først bare en teori om praksis, for deretter gradvis (riktignok ofte sprangvis) å forandre seg til en praktisk teori som omvelter virkeligheten. De enkelte etapper av denne prosessen - som det her er umulig selv bare å skissere - kan først helt klart vise den proletariske klassebevissthetens dialektiske utviklingsvei (kon­ stitueringen av proletariatet som klasse). Først her vil de intimt dia­ lektiske vekselvirkninger mellom den objektive samfunnsmessige situa­ sjon og proletariatets klassebevissthet bli opplyst. Først her vil den kon­ statering at proletariatet er den samfunnsmessige utviklingsprosessens identiske subjekt-objekt, virkelig konkretisere seg.70 For også selve proletariatet er bare i stand til en slik overvinnelse av tingliggjøringen når det virkelig forholder seg praktisk. Og det hører til denne prosessens vesen at dette nettopp ikke kan være noen engangsoppheving av alle tingliggjøringsformer, og at til og med en rekke gjen70 Om dette forholdet mellom en teori om praksis og en praktisk teori vises til Josefs Révais’ interessante artikkel i Kommunismus, Årgang 1. nr. 46 -49: «Das Problem der Taktik», uten at jeg er inneforstått med samtlige av hans argumenter.

198

stander synes å være mer eller mindre uberørte av denne prosessen. Dette gjelder i første rekke naturen. Men også for en hel rekke sam­ funnsmessige fenomener er det innlysende at de tar en helt annen vei enn den som vi har brukt til å forsøke å betrakte og framstille den historiske dialektikkens vesen, prosessen med sammenbruddet av tingliggjøringsskranken. Vi har sett at f.eks. enkelte fenomener i kunsten har vist en svært stor ømfintlighet for de dialektiske forandringenes kvalitative forandring, uten at den motsetning i bevisstheten mellom dens vesen og betydning som i dem trer fram i dagen, og dannes av dem, trådte eller kunne tre fram av den. I tillegg kunne vi også iaktta at andre fenomener i den samfunnsmessige væren bare abstrakt bærer sin egen motsetning i seg, dvs. at deres indre motsetningsfullhet bare er den indre motsigelsens avledede framtredelse, som følger av andre sentrale framtredelser. Derfor framtrer også denne motsigelse først formidlet av disse, og kan bare selv bli dialektisk gjennom deres dialektikk (renter i motsetning til profitt). Først systemet av disse kva­ litative differensieringer i de enkelte fenomenkompleksers dialektiske; karakter ville resultere i den konkrete totalitet av kategoriene som er nødvendig for den riktige erkjennelse av samtida. Hierarkiet av disse kategorier ville samtidig være den tankemessige bestemmelse av enhetspunktet av system og historie, oppfyllelsen av det allerede anførte krav fra Marx til kategoriene om at «deres rekkefølge (er) bestemt av den forbindelse de har med hverandre i det moderne borgerlige sam­ funn». Men en rekkefølge er i enhver bevisst-dialektisk tankebygning - ikke bare hos Hegel, men allerede hos Proklos - selv dialektisk. En dialek­ tisk avledning av kategoriene kan umulig igjen være at former - som forblir like - følger etter, eller ut av hverandre. Ja - hvis metoden ikke skal stivne til skjema - en forbindelse av formene som forblir identisk (den berømte tre-het: tese, antitese og syntese) kan hermed heller ikke fungere mekanisk likeformet. Den marxske historiske konkresjon er den eneste kontroll og det eneste hjelpemiddel mot en slik stivning av den dialektiske metoden, som kan iakttas selv hos Hegel og først ordentlig hos hans epigoner. Men også alle konsekvenser må meto­ disk trekkes av dette saksforholdet. Allerede Hegel71 selv skiller mellom rent negativ og positiv dialektikk. Med den siste skal framtredelsen av et bestemt innhold, klargjøringen av en konkret totalitet bli forståelig. Men i utføringen tilbakelegger han likevel nesten overalt den samme vei fra refleksjonsbestemmelsene til den positive dialektikk, selv om f.eks. hans naturbegrep - som «annenværen», som ideens «utenfor-segselv-væren»72 - direkte utelukker en positiv dialektikk. (Her vil en vel finne en av de metodiske grunner til de mange ganger voldsomme 71 Encyclopådie § 81. 72 Ibid., § 247. 199

konstruksjoner i hans naturfilosofi.) Selv om Hegel selv historisk av og til klart innser at dialektikken i naturen - hvor subjektet, i det minste på det foreløpig oppnådde nivå, umulig kan trekkes inn i den dialektiske prosessen - aldri er i stand til å heve seg høyere enn til den uenga­ sjerte tilskuers bevegelsesdialektikk. Således framhever han73 f.eks. at Zenons antinomier har hevet seg til de kantske antinomiers erkjennelsesnivå, at en videreføring altså her er umulig. Dermed gis nødvendig­ heten av den metodiske adskillelse mellom naturens rent objektive be­ vegelsesdialektikk og den samfunnsmessige dialektikk, hvor også subjek­ tet er trukket inn i den dialektiske vekselvirkning, hvor teori og prak­ sis blir dialektiske med omsyn på hverandre osv. (At utviklingen av naturerkjennelsen som samfunnsmessig form er underkastet den andre typen dialektikk, sier seg selv.) Men i tillegg ville det være ubetinget nødvendig for den konkrete oppbygningen av den dialektiske metoden å framstille de forskjellige typer av dialektikken konkret. Dermed ville såvel de hegelske skiller mellom positiv og negativ dialektikk som nivåene av anskuelse, forestilling og begrep (uten at terminologien måtte fastholdes) bare betegne noen typer skiller. For det andre finner en rike­ lig materiale i den klart utarbeidede strukturanalyse i de økonomiske verkene av Marx. Likevel ville bare en rent antydende typologi av disse dialektiske formene gå langt ut over rammene for dette arbeidet. Men enda viktigere enn disse metodiske skiller er det at selv de gjen­ stander som åpenbart befinner seg i sentrum for den dialektiske pro­ sess, også bare er i stand til å legge av seg sin tingliggjorte form i en langvarig prosess. I en prosess hvor proletariatets maktovertakelse - ja, selv den sosialistiske organisering av stat og økonomi - bare betyr etapper, riktignok svært viktige etapper, men ikke på noen måte betyr avslutningen. Og det synes til og med som om kapitalismens avgjørende kriseperiode har tendensen til fortsatt å øke og drive tingliggjøringen til sin spiss. Omtrent i den betydning som Lassalle skrev i til Marx:74 «Den gamle Hegel pleide å si: Umiddelbart før noe kvalitativt nytt skal opptre, sammenfatter den gamle kvalitative tilstand alle sine markerte differenser og særskiltheter - som den så lenge den var livsdyktig, har satt - opphevende og tilbaketakende i seg på ny, i sitt rent allmenne opprinnelige vesen, i sin enkle totalitet.» På den andre siden er også den Bukharins iakttakelse75 riktig at i tidsalderen for kapitalismens oppløsning svekkes de fetisjistiske kategoriene, og at det er nødvendig å gripe tilbake til den «naturform» som ligger til grunn for dem. Men disse to anskuelsene står bare i en tilsynelatende motsigelse til hver­ andre - eller mer nøyaktig nettopp denne motsigelse: på den ene siden den økende uthuling av tingliggjøringsformene - en kunne tale om 73 Werke XIII, 299 ff. 74 Brev fra 12.12. 1851. G. Mayers utgave, 41. (Nachlass, IV, s. 41.) 75 Okonomie der Transformationsperiode, 50-51. 200

skallets sammenbrudd på grunn av indre tomhet - deres økende mang­ lende evne til å fatte fenomenene selv bare som enkeltfenomener, selv bare refleksjonsmessig-kalkulatorisk, og på den andre siden samtidig deres kvantitative intensivering, deres tomt-ekstensive utbredelse på hele overflaten av fenomenene, former nettopp i sin motstrid det borgerlige samfunns signatur i undergangen. Og med den økende skjerping av den­ ne motsetning vokser for proletariatet såvel muligheten til å stille sitt positive innhold i stedet for det uttømte og istykkerrevne sløret som faren - i det minste av og til - for ideologisk å underkaste seg disse tommeste og mest uthulte former for den borgerlige kultur. Med tanke på proletariatets bevissthet funksjonerer utviklingen først slett ikke auto­ matisk: for proletariatet gjelder i stigende grad det som den gamle, anskuende-mekaniske materialismen ikke kunne begripe: at omveltningen og frigjøringen bare kan være dets egen gjerning, «at oppdrageren selv må oppdras». Den objektive økonomiske utvikling maktet bare å fram­ bringe proletariatets stilling i produksjonsprosessen, som har bestemt dets standpunkt. Den maktet bare å gi proletariatet muligheten til, og nødvendigheten av å forandre samfunnet. Men selve denne forandring kan bare være proletariatets egen - frie - handling.

Den historiske materialismens forandrede funksjon

Foredrag holdt ved åpningen av Forskningsinstituttet for historisk materialisme i Budapest.

Den seier som proletariatet har vunnet, gjør det til en selvinnlysende oppgave så langt som mulig å fullkommengjøre de åndelige våpen som det hittil har ført sin klassekamp med. Den historiske materialismen står naturlig i første rekke av disse våpen. Den historiske materialismen tjente proletariatet som et av dets ster­ keste kampmidler i undertrykkelsens tid, og det er naturlig at det nå tar den med seg over i en tid hvor det begynner å bygge opp samfun­ net og dets kultur på ny. Allerede av denne grunn måtte vi skape dette instituttet, som har til oppgave å anvende den historiske materialismen på historievitenskapen i sin helhet. I forhold til situasjonen hittil, hvor den historiske materialismen har vært et fortreffelig kampmiddel, men fra vitenskapens synsvinkel ikke stort mer enn et program - en antyd­ ning om hvordan historien burde skrives, har vi nå også fått i oppgave virkelig å skrive hele historien på ny, ved at vi betrakter, grupperer og bedømmer fortidsbegivenhetene ut fra den historiske materialismens siktepunkt. Vi må forsøke å gjøre den historiske materialismen til me­ tode for den konkrete vitenskapelige forskning, til metode for historie­ vitenskapen. Men hermed oppstår spørsmålet om hvorfor dette først nå er blitt mulig. Ut fra en overfladisk betraktning av tingene kunne svaret på dette bli at tidspunktet for den historiske materialismens oppbygging nå er kommet bare fordi proletariatet har grepet makten og med dette forføyer over de fysiske og åndelige krefter som det ikke kunne nå det nevnte mål foruten, og som det gamle samfunnet aldri stilte til rådighet. Men det ligger også dypere motiver til grunn for denne forut­ setningen enn det nakne maktfaktum som i dag materielt setter prole­ tariatet i stand til å organisere vitenskapen etter egne behov. Disse dypere motivene henger på det nærmeste sammen med den dyptgripende funksjonsendring som er skjedd for alle proletariatets organer, for hele dets tanke- og følelsesverden, for dets klassesituasjon og dets klasse­ 202

bevissthet - i og med eksistensen av proletariatets diktatur, det vil si i og med at klassekampen nå blir ført ovenfra og ned og ikke lenger nedenfra og oppover. Disse motivene må utvilsomt drøftes når vi i dag åpner dette foskningsinstituttet. Hva var den historiske materialismen? Den var uten tvil en viten­ skapelig metode til å forstå fortidsbegivenhetene ut fra deres sanne vesen. Men i motsetning til borgerskapets historiemetoder setter den oss samtidig i stand til også å betrakte samtida ut fra historiens siktepunkt, det vil si vitenskapelig, til i samtida ikke bare å oppdage overflatefenomener, men også de dypere historiske drivkrefter som i virkelig­ heten styrer begivenhetene. Ut fra dette hadde den historiske materialismen en langt større verdi for proletariatet enn bare å være en vitenskapelig forskningsmetode. Den var et av de viktigste av alle dets kampmidler. Proletariatets klasse­ kamp betydde jo samtidig oppkomsten av dets klassebevissthet. Opp­ komsten av denne klassebevissthet framtrådte imidlertid overalt for pro­ letariatet som en følge av erkjennelsen av den sanne situasjon, av den virkelige sammenhengen mellom historiens begivenheter. Nettopp dette gir proletariatets klassekamp en særstilling i forhold til alle klasse­ kamper: at den får sine skarpeste våpen fra den sanne vitenskap, fra den klare innsikt i virkeligheten. Mens de forskjelligste ideologier religiøse, moralske og andre former for «falsk bevissthet» - fantes i mengder i fortidas klassekamper, har proletariatets klassekamp - den siste undertrykte klassens frihetskrig - funnet sitt kamprop og til og med sine sterkeste våpen i å påvise den utilslørte sannhet. Den histo­ riske materialismen er altså i overensstemmelse med proletariatets klasse­ situasjon blitt et kampmiddel ved at den har vist de sanne drivkreftene i de historiske hendingene. Den historiske materialismens viktigste opp­ gave er å felle en nøyaktig dom over den kapitalistiske samfunns­ ordning, å avsløre den kapitalistiske samfunnsordningens vesen. I de til­ felle hvor borgerskapet tilslørte og pyntet på den virkelige situasjon og klassekampens stilling med alle slags ideologiske elementer, ble den his­ toriske materialismen derfor stadig brukt i proletariatets klassekamp til å gjennomlyse dette sløret med vitenskapens kalde stråler, til å vise at og hvor langt det var feilaktig, villedende og i strid med sannheten. Således kunne den historiske materialismens fremste funksjon ikke be­ stå i den rent vitenskapelige erkjennelse, men i at den betydde hand­ ling. Den historiske materialismen var ikke noe mål i seg selv. Den var til for at proletariatet skulle kunne klargjøre situasjonen, for at det skulle kunne handle riktig i samsvar med den klart erkjente klassesituasjonen. I kapitalismens tidsalder var den historiske materialismen altså et kampmiddel. Følgelig var den motstand som den borgerlige vitenskap gjorde mot den historiske materialismen, langt fra uttrykk for ren inn203

skrenkethet. Den var i større grad uttrykk for borgerskapets riktige klasseinstinkt, som har åpenbart seg i den borgerlige historievitenskap. For å anerkjenne den historiske materialismen hadde betydd det samme som selvmord for borgerskapet. Ethvert medlem av borgerskapet som hadde innrømmet den historiske materialismens vitenskapelige sann­ het, ville med dette også ha mistet sin klassebevissthet, men dermed også styrken til riktig å forsvare sin egen klasses interesser. På den andre siden ville det på samme måten vært selvmord for proletariatet å stanse opp ved erkjennelsen av den historiske materialismens viten­ skapelige egenart, og i den historiske materialismen bare se et verk­ tøy for erkjennelsen. Den proletariske klassekampens vesen kan nett­ opp bestemmes ved at for den faller teori og praksis sammen, ved at her fører erkjennelsen uten overgang til handling. Borgerskapets beståen forutsetter at det aldri oppnår klar innsikt i den samfunnsmessige forutsetning for sin egen eksistens. Et blikk på det 19. århundrets historie bringer til erkjennelse en dyp og kontinuer­ lig parallellisme mellom borgerskapets nedgang og denne selvkunnskapens gradvise gjennombrudd. Ved utgangen av det 18. århundret var borgerskapet sterkt og ubrutt ideologisk. Det var det ennå i begynnelsen av det 19. århundret, da dets ideologi - den borgerlige frihets- og demokrati-tanke - ennå ikke var uthult innenfra av økonomiens natUilovmessige automatikk, da borgerskapet ennå håpet - og kunne håpe i god tro - at den demokratiske, borgerlige frihet, denne økonomiens selvregulering en dag ville medføre menneskehetens forløsning. Ikke bare historien om de første borgerlige revolusjoner - særlig den store franske revolusjon - er fylt av denne troens glans og patos. Det er også denne tro som gir den borgerlige klassens store vitenskape­ lige ytringer - f.eks. Smiths og Ricardos økonomi - deres fordomsfrihet og kraft til sannhetsstrev, til utilslørt å gi uttrykk for det som erkjennes. Historien om den borgerlige ideologien er historien om at denne tro rokkes, troen på den verdensforløsende misjon ved omformingen av sam­ funnet i borgerlig retning. Fra og med Sismondis kriseteori og Carlyles samfunnskritikk undergraver den borgerlige ideologien seg selv i stadig raskere fart. Etter å ha begynt som føydalreaksjonær kritikk av den framvoksende kapitalismen, vokser de antagonistiske herskende klas­ sers gjensidige kritikk av hverandre stadig mer over i borgerskapets selv­ kritikk, for seinere å forties og skjules som dets dårlige samvittighet. «Borgerskapet hadde den riktige innsikt,» sier Marx, «at alle de våpen som det smidde mot føydalismen, vendte sin brodd mot borgerskapet selv, at alle midler til dannelse som det frambringer, gjør opprør mot borgerskapets egen sivilisasjon, at alle guder som det skaper, faller fra borgerskapet.»1 1 Brumaire, 50. (MEW 8, s. 153.) 204

Derfor kommer den åpent uttalte klassekamptanke fram to ganger i den borgerlige ideologiens historie. Den er et bestemmende element i borgerskapets «heroiske» periode, i dets energiske kamp om det sam­ funnsmessige herredømmet (særlig i Frankrike hvor de politisk-ideologiske kampene var mest tilspisset), og kommer igjen med krisen og oppløsningen i sluttperioden. De store arbeidsgiverforeningenes sosiale teori er f.eks. ofte et åpent og til og med kynisk uttalt klassestandpunkt. I det hele tatt ytrer kapitalismens siste imperialistiske fase seg ideologisk i metoder som river i stykker det ideologiske sløret, og som stadig kla­ rere framkaller en åpen hevdelse av «det som er» i borgerskapets hers­ kende sjikt. (En tenker f.eks. på det imperialistiske Tysklands maktstatsideologi, og på at krigs- og etterkrigsøkonomien har tvunget borger­ skapets teoretikere til ikke bare å se rent fetisjistiske forbindelser i de økonomiske formene, men til å se i øynene sammenhengen mellom økonomi og menneskelig behovstilfredsstillelse osv.) Dette kunne tyde på at de skranker som dets stilling i produksjonsprosessen legger på borgerskapet, nå virkelig brytes ned, på at det nå i større grad - som proletariatet - kan gå ut fra en sann erkjennelse av utviklingens virke­ lige drivkrefter. Snarere tvert om. Denne klarhet over enkeltproblemer eller enkeltfaser viser bare enda sterkere blindheten for totaliteten. For denne «klarhet» er på den ene siden bare en klarhet for «intern bruk». Den samme framskredne gruppe av borgerskapet som klarere enn mange «sosialister» gjennomskuer imperialismens økonomiske sammenheng, vet ganske nøye at denne deres erkjennelse ville være høyst farlig selv for deler av deres egen klasse og framfor alt for hele samfunnet. (En kan her tenke på den historiemetafysikk som pleier å ledsage imperialismens maktteorier.) Men om det her delvis stikker et bevisst bedrag, dreier det seg på den andre siden ikke om noe enkelt lureri. Dette vil si at sammenknyttingen av en «klar innsikt» i enkelte økonomiske saksfor­ hold med en fantastisk og forvirret metafysisk helhetsanskuelse er en nødvendig konsekvens av klassesituasjonen også for borgerskapets be­ visste sjikt. Men mens skranken for muligheten til å erkjenne samfunnet ennå var dunkel og ubevisst i klassens oppstigningsperiode, avspeiler det kapitalistiske samfunnets objektive forfall seg i dag i den totale mangel på sammenheng mellom uforenligheten av ideologisk forente meninger. I dette uttrykkes borgerskapets ideologiske kapitulasjon for den his­ toriske materialismen - en kapitulasjon som for det meste er ubevisst og slett ikke innrømmet. Den økonomi som nå utvikles, er nemlig ikke utelukkende vokst opp på borgerskapets grunn, slik som på den klassiske økonomiens tid. Nettopp i land som Russland - hvor den kapitalistiske utvikling begynte relativt sent, og hvor det altså har vært et umiddelbart behov for teoretisk begrunnelse for kapitalismen - viste det seg at den teori som oppstår under slike forhold, oppviser en sterkt

205

«marxistisk» karakter (Struve, Tugan-Baranowsky osv). Det samme feno­ men viste seg imidlertid samtidig i Tyskland (f.eks. Sombart) og i andre land. Og krigs- og planøkonomiens teorier viser en stadig forsterkning av denne tendensen. Dette står ikke på noen måte i motsetning til at på samme tid omtrent fra og med Bernstein - kommer en del av den sosialistiske teorien inn under stadig sterkere borgerlig innflytelse. At det her nem­ lig ikke dreier seg om en retningsstrid innen arbeiderbevegelsen, er­ kjente klartseende marxister allerede den gangen. Hvordan vi enn vil bedømme dette spørsmålet fra proletariatets standpunkt - den stadig hyppigere åpne overgang av ledende «kamerater» til borgerskapets leir (tilfellene fra Briand-Millerand til Parvus-Lensch er bare de krasseste eksempler): fra borgerskapets standpunkt betyr dette at det selv er blitt ute av stand til av egne krefter å forsvare sin posisjon ideologisk. Det betyr at det ikke bare trenger overløperne fra proletariatets leir, men og det er hovedsaken - også at det ikke lenger kan unnvære proleteriatets vitenskapelige metode, riktignok i forvridd form. Renegatenes teori fra Bernstein til Parvus er riktignok tegn på en ideologisk krise innen proletariatet. Men den betyr samtidig borgerskapets kapitula­ sjon for den historiske materialismen. For proletariatet bekjempet kapitalismen slik at det påtvang det bor­ gerlige samfunn en selverkjennelse som med ufravikelig konsekvens lot dette samfunnet framstå som problematisk tvers gjennom. Paral­ lelt med den økonomiske kampen ble det ført en kamp om samfunnets bevissthet. Men å bevisstgjøre samfunnet er det samme som å ha mu­ ligheten til å lede samfunnet. Proletariatet tar hjem seieren i sin klasse­ kamp ikke bare i maktsfæren, men samtidig i kampen om den sam­ funnsmessige bevissthet. I løpet av de siste 50 - 60 år oppløser det i stadig stigende grad den borgerlige ideologi, og utvikler sin egen be­ vissthet som den mer og mer enerådende målsettende sosiale bevissthet. Det viktigste middel i denne kampen om bevisstheten - om den sosiale ledelse - er den historiske materialismen. Den historiske mate­ rialismen er følgelig i like høy grad funksjon av det kapitalistiske sam­ funns utfoldelse og oppløsning som alle øvrige ideologier. Dette er ofte også gjort gjeldende fra borgerlig hold. Et velkjent og - i den borgerlige vitenskaps øyne - avgjørende argument mot sannheten av den historiske materialismen er at den må anvendes på seg selv. Rik­ tigheten av dens lære forutsetter at samtlige såkalte ideologiske for­ masjoner framstiller funksjoner av de økonomiske forhold: følgelig er den selv (som det kjempende proletariats ideologi) nettopp bare en slik ideologi, en slik funksjon av det kapitalistiske samfunn. Jeg tror at denne innvendingen kan anerkjennes som delvis holdbar, uten at den bryter med den historiske materialismens vitenskapelige betydning. Den historiske materialismen kan og må framfor alt anvendes på seg selv. 206

Denne anvendelse på seg selv fører likevel ikke til noen fullstendig rela­ tivisme, og slett ikke til den konsekvens at den historiske materialis­ men ikke utgjør den riktige historiske metode. Den historiske materia­ lismens innholdsmessige sannheter er av den karakter som Marx har sett i den klassiske nasjonaløkonomiens sannheter: de er sannheter innen en bestemt samfunns- og produksjonsordning. Som sådanne, men bare som sådanne, tilkommer det dem ubetinget gyldighet. Men dette utelukker ikke oppkomsten av samfunn med en sosial struktur som gjør andre kategorier og sannhetsforhold gjeldende. Hvilket resultat kommer vi nå til? Vi må framfor alt spørre etter de sosiale betingelsene for gyldigheten av innholdet i den historiske materialismen, på samme måte som Marx undersøkte de sosiale og økonomiske betingelser for gyldigheten av den klassiske nasjonaløkonomi. Svaret på dette spørsmålet kan vi nettopp finne hos Marx. Den his­ toriske materialismen (som dessverre er gått over i den allmenne bevisst­ het bare i vulgarisert form) betyr i sin klassiske form det kapitalistiske samfunnets selverkjennelse. Og ikke bare i den nettopp skisserte ideo­ logiske betydning. I større grad er dette ideologiske problem ikke annet enn det tankemessige uttrykk for den objektive økonomiske virkelighet. I denne betydning er den historiske materialismens avgjø­ rende resultat at den bringer kapitalismens totalitet og styrende kref­ ter - som ikke kan fattes av de rå, abstrakte, uhistoriske og ytre kate­ goriene i den borgerlige klassens vitenskap - på sitt eget begrep. Den historiske materialismen er altså først en teori om det borgerlige sam­ funn og dets økonomiske struktur. «Men i teorien,» sier Marx,2 «for­ utsettes det at den kapitalistiske produksjonsmåtens lover utvikler seg rent. I virkeligheten er det alltid bare tilnærming; men denne tilnær­ ming er desto større jo mer den kapitalistiske produksjonsmåte utvik­ les, og jo mer dens forurensning av og sammensmeltning med rester av tidligere økonomiske tilstander blir eliminert.» Denne tilstand, som til­ svarer teorien, viser seg i at økonomiens lover på den ene siden behers­ ker hele samfunnet, men på den andre siden er i stand til å gjøre seg gjeldende som «rene naturlover» i kraft av sin rent økonomiske potens, dvs. uten hjelp av utenomøkonomiske faktorer. Marx betoner ofte og med den største skarphet denne forskjell mellom det kapitalistiske og det førkapitalistiske samfunnet, særlig som forskjellen mellom den oppstående kapitalismen som kjemper for sin gyldighet i samfunnet, og den kapitalisme som allerede behersker samfunnet. «... loven om tilbud og etterspørsel på arbeid...» sier han,3 «de økonomiske forholds stumme tvang besegler kapitalistens herredømme over arbeideren. Utenomøkonomisk umiddelbar vold blir riktignok ennå stadig anvendt, men bare 2 Das Kapital III, I, 154. (MEW 25, s. 184.) 3 Das Kapital I, 703. (Uthevet av meg.) (MEW 23, 765-766.) [Sitatet finnes ikke på det sted i Kapitalen som Lukåcs angir. (O. a.)]

207

unntaksvis. Når det gjelder tingenes vanlige gang, kan arbeideren overlates til 'produksjonens naturlover’ ... Annerledes i løpet av den kapitalistiske produksjonens historiske genese.» Av denne økonomiske struktur i et «rent» kapitalistisk samfunn (gitt riktignok bare som tendens, men som en avgjørende og bestemmende tendens for enhver teori) følger at de forskjellige momenter av den samfunnsmessige oppbygning selvstendiggjør seg i forhold til hver­ andre, og kan og må bevisstgjøres som sådanne. Det store oppsvin­ get i de teoretiske vitenskapene på slutten av det 18. og i begynnelsen av det 19. århundret - den klassiske økonomi i England og den klas­ siske filosofi i Tyskland - betegner bevisstheten om disse delsystemenes selvstendighet, om disse momenter av oppbygningen og utvik­ lingen av det borgerlige samfunn. Økonomi, rett og stat framtrer her som sluttede systemer i seg, som behersker hele samfunnet av egen makt­ fullkommenhet og egen inneboende lovmessighet. Når altså enkelte lærde - f.eks. Andler - søker å føre bevis for at samtlige enkeltsannheter i den historiske materialismen allerede var oppfunnet av viten­ skapen før Marx og Engels, så går de utenom det vesentlige. Dermed har de også urett, selv om deres bevisføring skulle være holdbar i alle enkeltspørsmål, noe den naturligvis ikke er. For den historiske mate­ rialismens metodisk epokegjørende handling besto nettopp i at disse tilsynelatende helt uavhengige, avsluttede, autonome systemene ble er­ kjent som bare momenter av en omfattende helhet, i at deres tilsyne­ latende selvstendighet kunne oppheves. Dette skinnet av selvstendighet er imidlertid ikke bare en «feil» som hermed ganske enkelt blir «korrigert» av den historiske materialis­ men. Det er snarere det tankemessige, det kategoriale uttrykket for den objektivt-samfunnsmessige struktur i det kapitalistiske samfunn. Å opp­ heve det - å gå ut over det - betyr altså tankemessig å gå ut over det kapitalistiske samfunn, å foregripe dets opphevelse med tenkningens påskyndende kraft. Men nettopp derved blir den opphevede selvsten­ dighet i delsystemene oppbevart i den riktig erkjente helheten. Dette vil si at sammen med den riktige erkjennelse av delenes manglende selv­ stendighet overfor hverandre, av deres avhengighet av den økono­ miske struktur i samfunnet som helhet, hører - som integrerende vesenskjennetegn - erkjennelsen av at dette «skinnet» av selvstendighet, sluttethet og egenlovmessighet er delenes nødvendige framtredelsesform i det kapitalistiske samfunn. I det førkapitalistiske samfunn blir på den ene siden de enkelte mo­ menter i den økonomiske prosessen (som f.eks. rentekapitalen og vare­ produksjonen) stående i en helt abstrakt adskillelse fra hverandre, en adskillelse som verken tillater en umiddelbar påvirkning eller en veksel­ virkning som kan heves til samfunnsmessig bevissthet. På den andre siden danner enkelte av disse momentene såvel med hverandre som med 208

momenter utenom den økonomiske prosessen en - innen slike sam­ funnsstrukturer - på alle måter uoppløselig enhet (f.eks. håndverk og jordbruk i hoveriet eller skatt og rente i det indiske livegenskapet osv.). I kapitalismen derimot står alle momenter av samfunnets oppbyg­ ning i et dialektisk vekselvirkningsforhold til hverandre. Deres tilsyne­ latende selvstendighet overfor hverandre, deres utkrystallisering til auto­ nome systemer, det fetisjistiske skinnet av deres egenlovmessighet som fra borgerskapets synsvinkel er et nødvendig aspekt ved kapi­ talismen - er punkter som det er nødvendig å gå gjennom for å nå en riktig og fullkommen erkjennelse av dem. Bare gjennom virkelig å tenke disse selvstendighetstendensene til ende - noe som den borger­ lige vitenskap ikke var i stand til selv i sine beste dager - blir det mulig å begripe dem i deres vekselsidige avhengighet av hverandre, i deres tilordning og underordning i forhold til totaliteten av samfun­ nets økonomiske struktur. F.eks. er marxismens siktepunkt - ikke len­ ger å betrakte alle kapitalismens økonomiske problemer fra enkeltkapitalistenes, men fra klassenes synsvinkel - subjektivt og idéhistorisk sett til og med mulig å oppnå bare gjennom fortsettelse og dialektisk videre­ føring av den rent kapitalistiske synsvinkelen. På den andre siden danner den «naturlovmessighet» som her blir erkjent ved tingene - dvs. deres fullstendige uavhengighet av menneskelig vilje, erkjennelse og målset­ ting - samtidig den objektive forutsetning for den materialistiske dialektikkens forståelse av dem. Problemer som f.eks. akkumulasjonen eller gjennomsnittsprofittraten - men også statens og rettens forbin­ delse med hele økonomien - viser klart hvordan dette skinnet som sta­ dig avslører seg selv, er en historisk-metodisk forutsetning for oppbyg­ gingen og anvendeligheten av den historiske materialismen. Det er altså ingen tilfeldighet - og når det gjelder virkelige sann­ heter om samfunnet skulle tilfeldigheter heller ikke fins - at den histo­ riske materialismen ble utviklet som vitenskapelig metode omkring midten av det 19. århundret. Det er nettopp ikke noen tilfeldighet at de sosiale sannhetene alltid blir oppdaget når epokens egen sjel åpen­ barer deg i dem - på det tidspunkt da den virkelighet som tilsvarer metoden, legemliggjør seg. Den historiske materialismen er nettopp, som vi nylig har kommet fram til, det kapitalistiske samfunnets selverkjen­ nelse. Det er heller ingen tilfeldighet at nasjonaløkonomien først oppsto som selvstendig vitenskap i det kapitalistiske samfunnet. Det er ingen tilfeldighet fordi det kapitalistiske samfunnet gjennom sin vare- og samkvemsøkonomiske organisasjon ga det økonomiske liv en egenart i form av selvstendige, i seg selv sluttede og immanente lovmessigheter, som var helt ukjente i det forutgående samfunn. Derfor står den klassiske nasjonaløkonomien med sin begrensning nærmest naturvitenskapen av alle vitenskaper. Det økonomiske system - hvis vesen og lover den 10. Lukåcs

209

utforsker - kommer i sin egenart, i konstruksjonen av sin gjenstandsmessighet, virkelig uvanlig nær den natur som fysikken og naturviten­ skapen beskjeftiger seg med. I naturen er det spørsmål om sammenheng som er fullstendig uavhengig av menneskenes menneskelige egenart og av alle antropomorfismer (være seg av religiøs, etisk, estetisk eller annen art). Det dreier seg om en sammenheng hvor mennesket bare framstår som et abstrakt tall, noe som kan reduseres til numeriske relasjoner. Det er spørsmål om en sammenheng hvor lovene - med et uttrykk fra Engels - bare kan innses, men ikke beherskes. De refererer nemlig til en sammenheng hvor - igjen med Engels’ ord - produsentene har mistet makten over sine egne samfunnsmessige livsbetingelser, idet disse sammenhengene - i overensstemmelse med sakliggjøringen og tinglig­ gjøringen av de sosiale livsbetingelser - har nådd fullkommen auto­ nomi, fører et liv for seg selv, er blitt et selvstendig, i seg sluttet og meningsfullt system. Derfor er det ingen tilfeldighet at nettopp den kapitalistiske sam­ funnsordning er blitt den klassiske grunn for anvendelse av den histo­ riske materialismen. Hvis vi nå betrakter den historiske materialismen som vitenskape­ lig metode, så kan den selvsagt også anvendes på tidsaldre som går forut for kapitalismen. Det er den også blitt, og delvis med fruktbarhet. Den har i det minste gitt svært interessante resultater. Men hvis vi an­ vender den historiske materialismen på de førkapitalistiske tidsaldre, gjør det seg gjeldende en vesentlig og viktig vanskelighet som ikke klart kommer fram i dens kritikk av kapitalismen. Denne vanskelighet er nevnt av Marx på utallige steder i hans hoved­ verk. Engels har siden uttalt den ganske klart i Familiens opprinnelse: Den ligger i de strukturelle forskjeller mellom sivilisasjonens tidsalder og de epoker som er gått forut for den. Her framhever Engels svært skarpt4 at «så lenge produksjonen blir drevet på dette grunnlaget, kan den ikke vokse produsentene over hodet, ikke frambringe spøkelses­ aktige, fremmede makter for dem, som det regelmessig og uunngåelig er tilfelle i sivilisasjonen». For der «har produsentene mistet herredøm­ met over produksjonen av hele sitt livsmiljø ... produkter og produk­ sjon overgis til tilfeldigheten. Men tilfeldigheten er bare den ene polen i en sammenheng der den andre polen heter nødvendighet». Så viser Engels hvordan deres bevissthet i en form for «naturlov» følger av den samfunnsstruktur som oppstår på denne måten. I den grad de sam­ funnsmessige fenomener vokser ut av menneskenes kontroll og blir selv­ stendige, intensiveres naturligvis denne dialektiske vekselvirkningen mel­ lom tilfeldighet og nødvendighet, dvs. den klassiske ideologiske formen for økonomiens dominans. Den reneste - ja, en kan si den eneste rene - form for denne beherskelse av samfunnet av samfunnsmessige 4 Ursprung der Familie, 183-184. (MEW 21, s. 169-170.)

210

naturlover er den kapitalistiske produksjon. Likevel er oppnåelsen av herredømmet over naturen det verdenshistoriske resultat av den sivilisasjonsprosess som topper seg i kapitalismen. De «naturlovene» i sam­ funnet som (også når deres «rasjonalitet» erkjennes, og da egentlig på det sterkeste) behersker menneskenes tilværelse som «blinde» makter, har til funksjon å underkaste naturen sosialiseringens kategorier, og oppnår også dette i løpet av historien. Dette er imidlertid en langvarig prosess, rik på tilbakefall. I løpet av dens varighet - i de tider da de samfunnsmessige naturmaktene ennå ikke hadde satt seg gjennom måtte selvfølgelig naturforbindelsene - såvel i «stoffskiftet» mellom menneske og natur som i de samfunnsmessige forbindelsene mellom menneskene - ha overmakten, og beherske menneskenes samfunns­ messige tilværelse og dermed de former denne tilværelsen tankemessig, følelsesmessig osv. uttrykker seg i (religion, kunst, filosofi osv.). «I alle former,» sier Marx,5 «hvor grunneiendommen hersker, har naturforbindelsen ennå forrang. Der hvor kapitalen hersker, har det sam­ funnsmessige, historisk frambrakte element overvekt.» Engels uttrykker disse tankene enda skarpere i et brev til Marx:6 «Det beviser nettopp hvordan produksjonens karakter er mindre avgjørende på dette nivå enn graden av oppløsning av de gamle blodsbånd og av det gamle, gjensidige seksuelle fellesskapet som er nådd i stammen.» Det betyr at etter hans mening7 er f.eks. monogamiet den første familieform som «ikke er grunnet på naturlige, men på økonomiske betingelser». Det dreier seg her naturligvis om en langvarig prosess hvor de en­ kelte etapper ikke på noen måte mekanisk kan avgrenses i forhold til hverandre, men flyter over i hverandre. Men retningen for prosessen er klar: «Naturskrankens tilbakevikelse»8 på alle områder, noe som innebærer at denne naturskranken besto i alle førkapitalistiske sam­ funnsformer og har øvd avgjørende innflytelse på samtlige av men­ neskenes samfunnsmessige ytringsformer - e contrario (og omvendt) for vårt aktuelle problem. Marx og Engels har så overbevisende og mange ganger framlagt dette i forbindelse med de egentlige økonomiske kategorier at det her må være nok med en enkelt henvisning til deres verk. (En kan f.eks. tenke på utviklingen av arbeidsdelingen, på for­ mene for merarbeid, formene for grunnrente osv.) Engels tilføyer på flere steder9 at det er galt å snakke om rett i vår betydning av ordet på primitive samfunnsnivåer. Men enda mer avgjørende opptrer denne strukturforskjellen på de områder som Hegel - i motsetning til den objektive åndens former

5 Zur Kritik der politischen Okonomie, XLIV. (MEW 13, s. 638.) 6 8.12. 1882. Briefwechsel, IV, 495. (MEW 35, s. 125.) 7 Ursprung, 51. (MEW 21, s. 67-68.) 8 Das Kapital I, 479. (MEW 23, s. 537.) 9 Ursprung, 25, 164, etc. (MEW 21, s. 48-49, 154-155 etc.)

211

som danner de sosiale, rent mellommenneskelige relasjoner (økonomi, rett, stat) - kalte den absolutte ånd.1011 For også disse formene (kunst, religion, filosofi) er på svært vesentlige, om svært forskjellige punkter del av menneskenes konfrontasjoner med naturen - naturligvis såvel med den natur som omgir dem som den de finner i seg selv. Naturlig­ vis kan heller ikke denne forskjellen oppfattes mekanisk. Natur er en samfunnsmessig kategori. Dette vil si at det som på et bestemt nivå av den samfunnsmessige utvikling gjelder som natur - hvilken karakter denne naturens forbindelse med menneskene har og i hvilken form kon­ frontasjonen finner sted, dvs. hva naturen betyr ut fra sitt innhold og form, omfang og gjenstandsmessighet - alltid er samfunnsmessig be­ tinget. Av dette følger det på den ene siden at spørsmålet om en umiddelbar konfrontasjon med naturen overhodet er mulig, bare kan besvares historie-materialistisk, siden den saklige mulighet for en slik forbindelse avhenger av «samfunnets økonomiske struktur». Men når denne sammenheng en gang og på denne samfunnsmessig betingede måten er gitt, så virker konfrontasjonen på den andre siden etter sine egne indre lovmessigheter, og bevarer en mye større uavhengighet i forhold til det samfunnsmessige livsgrunnlag som den (nødvendig) er vokst fram av - enn «den objektive åndens» formasjoner. Også disse kan naturligvis ofte bestå svært lenge etter at det sosiale grunn­ laget er forsvunnet. De består da som utviklingens hemsko, som med vold må feies tilside, eller tilpasser seg i former for funksjonsendring til de nye økonomiske forhold (for begge tilfeller byr rettsutvik­ lingen på mange eksempler). Samtidig kan opprettholdelsen av «den absolutte åndens» formasjoner - og dette rettferdiggjør til en viss grad den hegelske terminologi - opprettholde betoningen av det verdi­ fulle, det stadig aktuelle og det til og med forbilledlige ved dem. Dette vil si at forholdet mellom genese og gyldighet er langt mer kompli­ sert i dette tilfellet enn når det gjelder «den objektive åndens» forma­ sjoner. Således sier Marx11 i klar erkjennelse av dette problem: «Men vanskeligheten ligger ikke i å forstå at gresk kunst og epos er knyttet til bestemte samfunnsmessige utviklingsformer. Vanskeligheten er at de 10 For å unngå misforståelser: For det første er Hegels distinksjon nevnt bare som klar område-avgrensning og ikke på noen måte ment som an­ vendelse av (den for øvrig svært problematiske) læren om ånden. For det andre er det også med tanke på Hegel selv feilaktig å gi begrepet om ånden en psykologisk eller metafysisk betydning. Således bestemmer Hegel ånden som enheten av bevisstheten og dens gjenstand; noe som kommer svært nær Marx’ oppfatning om kategoriene, f.eks. Eiend der Philosophie, 86 (MEW 4, s. 126-127) og Zur Kritik der pol. Okonomie, XLIII (MEW 13, s. 637). Her er ikke stedet til å analysere distinksjonen, som jeg ikke er blind for, men som ligger et helt annet sted enn den vanligvis søkes. 11 Zur Kritik, XLIX. (MEW 13, s. 641.)

212

ennå gir oss kunstnytelse og i en viss grad gjelder som norm og uopp­ nåelig mønster.» Denne stabilitet i kunstens gyldighet - dette skinn av dens fullsten­ dig overhistoriske og oversamfunnsmessige vesen - beror imidlertid på at kunsten i overveiende grad avspeiler menneskenes konfronta­ sjon med naturen. Denne retning for dens formgivning går så langt at selv de samfunnsmessige forbindelser mellom mennesker som den gir skikkelse til, blir forandret til en slags «natur». Og når - som det ble betont - også disse naturforbindelsene er samfunnsmessig betin­ get, når også de endrer seg i samsvar med endringen av samfunnet, lig­ ger det likevel sammenhenger til grunn for kunsten som i forhold til de rent sosiale formenes uavbrutte veksling - subjektivt - bærer i seg det rettferdige skinnet av «evighet».12 Dette siden den klarer å over­ leve mangfoldige og til og med svært dyptgående forandringer i de so­ siale formene, og siden det for å forandre den (iblant) kreves enda mer dyptgående sosiale endringer som kanskje skiller hele epoker fra hverandre. Det synes altså bare å dreie seg om en kvantitativ forskjell mellom umiddelbare og formidlede forbindelser med naturen, eller mellom den «økonomiske strukturen»s umiddelbare og formidlede innvirkning på de ulike sosiale formasjonene. Men bare fra kapitalismens synsvinkel er disse kvantitative forskjellene bare kvantitative tilnærminger til dens system for organisering av samfunnet. Ut fra erkjennelsen av hvordan de førkapitalistiske samfunn virkelig var beskafne, betyr disse kvantita­ tive graderingene kvalitative forskjeller, som erkjennelsesmessig ytrer seg som fullstendig forskjellige kategorisystemers herredømme, som enkelte delområders fullstendig forskjellige funksjoner innen rammen av hele samfunnet. Selv rent økonomisk gir det seg kvalitativt nye lov­ messigheten Og det naturligvis ikke bare i den betydning at lovene modifiseres ut fra de forskjellige materier de anvendes på, men at for­ skjellige lovmessigheter hersker i de forskjellige sosiale miljøer, og at gyldigheten av en bestemt lovtype er knyttet til en ganske bestemt sosial betingelse. For å få denne endringen av loven klart for øye også i rent økonomisk forstand kan en bare sammenlikne forutsetningene for bytte av varer til deres verdi med forutsetningene for et bytte ut fra varenes produksjonspris.13 Vi ser da at et samfunn med enkelt varesamkvem på den ene siden er en form som allerede ligger nær den kapitalistiske typen, men på den andre siden likevel oppviser en kvalita­ tivt forskjellig struktur. Disse kvalitative forskjeller øker i den grad naturforbindelsen i det angjeldende samfunn (eller innen et bestemt samfunn ut fra karakteren av en bestemt form, f.eks. kunsten) ut12 Jfr. Marx om arbeidet som skaper av bruksverdier. Das Kapital I, 9. (MEW 23, s. 57.) 13 Jfr. f.eks. Das Kapital III, I, 156. (MEW 25, s. 186-187.) 213

øver en dominerende innflytelse. Så lenge - i nær sammenheng med arten av arbeidsdelingen - sambandet mellom håndverk (produksjon av det daglige livs bruksgoder som møbler, klær, men også husbygnin­ ger osv.) og kunst i snever forstand er sterkt dyptgående, og så lenge grensene mellom dem i det hele tatt ikke selv estetisk-begrepsmessig kan trekkes (som f.eks. i den såkalte folkekunst), er utviklingstenden­ sene i det håndverk som ofte organisatorisk og teknisk står stille i århundrer, i retning av den kunst som utvikler seg ut fra sine egne lover, kvalitativt forskjellig fra kapitalismen, hvor produksjonen av goder rent økonomisk befinner seg i en ubrutt, revolusjonær egen-utvikling. Det er klart at i det første tilfellet må kunstens positive innvirkning på den håndverksmessige produksjon være ganske annerledes. (Overgang fra den romantiske arkitekturen til gotikk.) I det andre tilfellet er der­ imot spillerommet for kunstutviklingen betraktelig innsnevret. Den kan ikke utøve noen bestemmende innflytelse på produksjonen av bruksting. Selv muligheten eller umuligheten av kunstens eksistens i det hele tatt blir bestemt av rent økonomiske og økonomisk betingede produksjons­ tekniske motiver. (Moderne arkitektur.) Det som her er antydet med kunsten, gjelder - selvsagt med sterke modifikasjoner - også for religionen. Også her framhever Engels14 svært skarpt forskjellen mellom periodene. Bare med det forbehold at religionen aldri så rent uttrykker menneskets forhold til naturen, og at hos den spiller de praktisk-samfunnsmessige funksjonene en mye mer umiddelbar rolle. Men forskjellen i religionens samfunnsmessige funksjon, den kvalitative differens i lovmessighetene i dens historiske rolle i en teokratisk samfunnsformasjon i østen og i en «statsreligion» i det kapitalistiske Vest-Europa, er likevel uten videre selvinnlysende. Hegels filosofi^ som foretok en systematisering ved skillet mellom to tidsaldre, som allerede sto overfor problemene i en kapitaliserende verden og likevel utviklet seg i et miljø hvor en med Marx’ ord «ver­ ken (kunne snakke) om stender eller klasser, men i høyden om stender som hadde eksistert og ufødte klasser»,15 stilles derfor i og med spørs­ målet om sammenhengen mellom stat og religion (eller samfunn og religion) overfor sitt vanskeligste og mest uløselige problem. «Naturskrankenes tilbakevikelse» begynte nemlig allerede på et sam­ funnsmessig nivå hvor det ennå ikke var mulig å få en klar innsikt i kapitalismens tingliggjorte forbindelser og sammenhengen mellom dem. På det daværende erkjennelsesnivå var det jo umulig å gjennomskue de to naturbegrepene som den kapitalistiske utvikling hadde frambrakt: naturen som «innbegrep av naturlover» (den moderne, matematiske naturvitenskapens natur) og naturen som stemning og forbilde for men14 Anti-Diihring, 342. (MEW 20, s. 294.) 15 Der hellige Max. Dokumente des Sozialismus III, 171. (Die deutsche Ideologie MEW 3, s, 178.)

214

nesker som var «fordervet» av samfunnet (naturen hos Rousseau og i den kantske etikk) - og å se deres samfunnsmessige enhet, det kapi­ talistiske samfunn med dets oppløsning av alle rene naturforbindelser. Nettopp i den grad kapitalismen fullførte den egentlige samfunnsmessiggjøring av alle forhold, er menneskenes sanne og konkrete erkjennelse av seg selv som samfunnsvesener blitt mulig. Og dette selvsagt ikke bare i den betydning at den tidligere uutviklede vitenskap ikke var i stand til å erkjenne dette saksforhold som også tidligere eksisterte, slik som det f.eks. er klart at den kopernikanske astronomi også var den riktige før Kopernikus, selv om den ennå ikke var erkjent. Men eksistensen av denne mangel på samfunnets selverkjennelse er selv bare den tankemessige refleks av at den objektivt-økonomiske sosialisering ennå ikke var inntrådt, av at navlestrengen mellom menneske og natur ennå ikke var kuttet over av sivilisasjonsprosessen. Enhver historisk erkjennelse er nemlig en selverkjennelse. Fortida blir bare gjennomsiktig når det er mulig å fullføre en skikkelig selvkritikk av samtida, «når selvkritikken til en viss grad så å si er dynamei ferdig».16 Inntil da må fortida enten naivt identifiseres med strukturformene i sam­ tida, eller den står som fullstendig fremmed, som barbarisk-meningsløs utenfor all begripelighet. Således er det forståelig at først da den his­ toriske materialismen oppfattet tingliggjøringen av alle samfunnsmessige forbindelser mellom menneskene som ikke bare produkt av kapitalis­ men, men samtidig som forbigående historisk fenomen, var veien klar til erkjennelse av de før-kapitalistiske samfunn uten tingliggjort opp­ bygning. (Sammenhengen mellom den vitenskapelige utforskning av ursamfunnet og marxismen er ikke tilfeldig.) For først nå - da per­ spektivet for på ny å oppnå ikke tingliggjorte forbindelser mellom menneskene og mellom menneskene og naturen dukker opp - er det blitt mulig å avdekke de momenter i de primitive førkapitalistiske for­ masjonene hvor disse forbindelsene - om i helt andre funksjonelle sammenhenger - også var tilstede, uten å forulempe dem ved meka­ nisk anvendelse av det kapitalistiske samfunnets kategorier. Således var det altså ikke et feilgrep steilt og betingelsesløst å anvende den historiske materialismen i dens klassiske form på det 19. århundrets historie. For i dette århundrets historie har alle de krefter som har virket inn på samfunnet, i virkeligheten virket rent som den «objektive ånden»s framtredelsesformer. I de før-kapitalistiske samfunn forhol­ der det seg ikke helt slik. Det økonomiske livet hadde ennå ikke satt seg selv som mål, hadde ennå ikke sluttet seg om seg selv og sin egen suverenitet, og hadde ennå ikke den immanens som det har opp­ nådd i det kapitalistiske samfunnet. Av dette følger at den historiske materialismen ikke helt på samme måte kan anvendes på de førkapi16 Jfr. Zur Kritik der pol. Okonomie, XLI-LIII. (MEW 13, s. 636637.) 215

talistiske sosiale formasjonene som på den kapitalistiske utvikling. Her trengs det mye mer innviklede, raffinerte analyser - for på den ene siden å vise hvilken rolle de rent økonomiske krefter, så langt de i det hele tatt fantes i den strenge forstand av «renhet», har spilt, og på den andre siden å vise hvordan disse økonomiske kreftene har vir­ ket inn på de øvrige formasjoner i samfunnet. Dette er grunnen til at den historiske materialismen må anvendes mye mer forsiktig på de gamle samfunn enn på det 19. århundres sosiale endringer. Sammen med dette henger også at mens det 19. århundret ene og alene kunne nå selverkjennelse gjennom den historiske materialismen, kan ikke historiematerialistisk forskning i gamle samfunnstilstander, f.eks. i urkristendommens historie eller i det gamle østen av den type som f.eks. Kautsky har foretatt, vise seg som raffinerte nok, som analyser som helt ut dek­ ker de virkelige saksforhold, målt med vitenskapens muligheter i dag. Så­ ledes har den historiske materialismen nådd sine største resultater i ana­ lyser av samfunnsformasjoner som rettens eller formasjoner som fal­ ler i samme plan, f.eks. strategi osv. Derfor er f.eks. Mehrings analyser - en kan bare tenke på «Lessing-legenden» - dype og fine når det gjelder Fredrik den stores eller Napoleons stats- og militærorganisa­ sjoner. Langt mindre fullgyldige og uttømmende blir de imidlertid når de vender seg mot den samme epokens litterære, vitenskapelige og reli­ giøse formasjoner. Vulgærmarxismen har helt sett bort fra denne forskjellen. Dens an­ vendelse av den historiske materialismen har forfalt til de samme feil som Marx kritiserte vulgærøkonomien for: den holder klart historiske kategorier - det kapitalistiske samfunnets kategorier - for å være evige kategorier. Dette var med tanke på utforskningen av fortida bare en vitenskape­ lig feil, som - takket være den omstendighet at den historiske materia­ lismen var våpen i klassekampen og ikke bare tjente den vitenskapelige erkjennelse - ikke hadde vidtrekkende konsekvenser. Når alt kommer til alt, har bøkene til en Mehring og en Kautsky (selv om vi også vil tillate oss å fastslå enkelte vitenskapelige mangler hos Mehring eller holde noen av Kautskys historiske skrifter for ikke lytefrie bøker) er­ vervet seg uforgjengelige fortjenester i oppvekkingen av proletaria­ tets klassebevissthet. Også for seinere slekters dom har de som verktøy og ansporing i klassekampen innbrakt sine forfattere en uutryddelig ære, som rikelig oppveier de vitenskapelige mangler som hefter seg ved dem. Men denne historieholdningen i vulgærmarxismen har også øvd en avgjørende innflytelse på arbeiderpartienes handlemåte, deres politiske teori og taktikk. Det spørsmålet som klarest uttrykker avgrensningen i forhold til vulgærmarxismen, er spørsmålet om vold - voldens rolle i kampen for å oppnå og bevare den proletariske revolusjonens seier. Dette er selvsagt ikke første gangen motsetningen mellom den orga-

216

niske videreutvikling og den mekaniske anvendelse av den historiske materialismen har oppstått. En kan f.eks. tenke på debattene om im­ perialismen som den bestemt nye fase av den kapitalistiske utvikling eller som en forbigående episode i den. Debattene om vold har imid­ lertid - riktignok mange ganger ubevisst - svært skarpt vist det me­ todologiske ved motsetningen. ' Den vulgærmarxistiske økonomismen bestrider nemlig voldens betyd­ ning i overgangen fra en økonomisk produksjonsordning til en annen. Den påberoper seg den økonomiske utviklingens «naturlovmessighet», som vil komme til å iverksette denne overgangen av egen maktfullkom­ menhet uten hjelpetiltak av den rå, «utenomøkonomiske» vold. I denne forbindelse blir det nesten alltid anført det kjente sitat fra Marx:17 «En samfunnsformasjon går aldri under før alle produktivkrefter som den kan inneholde er utviklet, og nye høyere produksjonsforhold trer aldri i de gamles sted før deres materielle eksistensbetingelser er mod­ net i det gamle samfunnets skjød.» Men det glemmes - naturligvis med hensikt - å tilføye til dette den forklaring hvor Marx18 har be­ stemt det historiske tidspunktet for denne «modenhetsperiode»: «Av alle produksjonsinstrumenter er den revolusjonære klassen selv den største produktivkraft. De revolusjonære elementenes organisering som klasse forutsetter den ferdige eksistensen av alle produktivkrefter som i det hele tatt kan utvikles i det gamle samfunnets skjød.» Allerede dette sitatet viser ganske klart at produksjonsforholdenes «modenhet» til overgang fra en produksjonsform til en annen har be­ tydd noe helt annet for Marx enn for vulgærmarxistene. For organisa­ sjonen av de revolusjonære elementer som klasse - naturligvis ikke bare «overfor kapitalen, men også for seg selv»19 - den blotte produktivkraftens omslag til løftestang for den samfunnsmessige forandring, er ikke bare et problem for klassebevisstheten og den bevisste hand­ lings praktiske virksomhet, men samtidig begynnelsen til opphevelsen av økonomismens rene «naturlovmessighet». Det betyr at den «største pro­ duktivkraft» befinner seg i opprør mot det produksjonssystem som den er føyet inn i. Det er oppstått en situasjon som bare kan løses gjen­ nom vold. Her er ikke stedet for selv bare antydningsvis å angi en teori om volden og dens rolle i historien, her skal bare påpekes at det skarpe og begrepsmessige skillet mellom vold og økonomi er en utillatelig ab­ straksjon, og at ikke en eneste økonomisk forbindelse som ikke er knyt­ tet til latent eller åpent virksom vold, er tenkelig. Det kan f.eks. ikke glemmes at ifølge Marx20 er selv i «normale» tider bare spillerommet 17 18 19 20

Jfr. Zur Kritik der pol. Okonomie, LVI. (MEW 13, s. 9.) Eiend der Philosophie, 163. (MEW 4, s. 181.) (Uthevet av meg.) Ibid., 162. (MEW 4, s. 181.) Lohn, Preis und Profit, 44. (MEW 16, s. 149.)

217

for forholdet mellom profitt og lønn rent økonomisk betinget. «Be­ stemmelsen av de sammes virkelige størrelse skjer bare gjennom den sta­ dige kamp mellom kapital og arbeid.» Det er klart at denne kampens sjanser igjen er vidtgående økonomisk betinget, men denne betingethet gjennomgår store variasjoner på grunn av «subjektive» momenter som henger sammen med «vold»s-spørsmålet, f.eks. arbeidernes organisa­ sjon osv. Det skarpe og mekaniske, begrepsmessige skillet mellom vold og økonomi har i det hele tatt bare kunnet oppstå ved at på den ene siden det fetisjistiske skinnet ved den rene saklighet i de økonomiske forbindelser skjuler deres karakter som forbindelser mellom mennes­ ker, og forvandler dem til en fatalistisk-lovmessig andre natur som om­ gir menneskene. På den andre siden ved at den - like fetisjistiske organiserte voldens juridiske form medfører at dens latente, potensielle eksistens i og bak enhver økonomisk forbindelse glemmes, at distink­ sjoner som rett og vold, orden og oppstand, legal og illegal vold tren­ ger det felles klassegrunnlag for alle klassesamfunnets institusjoner i bakgrunnen. (Det «stoffskiftet» som menneskene i ursamfunnet har med naturen, er nemlig like lite økonomisk i streng forstand som forbindel­ sene mellom menneskene i dag har en rettslig karakter.) Riktignok er det et skille mellom «rett» og vold, mellom latent og akutt vold. Det kan bare ikke oppfattes verken rettsfilosofisk eller etisk eller metafysisk, men bare som det samfunnsmessige, historiske skillet mellom samfunn hvor en produksjonsordning allerede har eta­ blert seg så fullstendig at den (i regelen) fungerer konfliktløst og upro­ blematisk i kraft av sin egenlovmessighet, og samfunn hvor anvendelse av den nakne «utenomøkonomiske» vold må danne regelen på grunn av konkurransen mellom forskjellige produksjonsmåter eller av at de forskjellige klassenes andel i et produksjonssystem ennå ikke har nådd en (alltid relativ) stabilisering. I ikke-kapitalistiske samfunn antar denne stabilisering en konservativ form, og uttrykker seg ideologisk i tradisjonens herredømme, den «gudvillede» ordning osv. Først i kapi­ talismen - hvor stabiliseringen betyr borgerskapets stabile herredømme innen en ubrutt, revolusjonær-dynamisk økonomisk prosess - tar den form av det «naturlovmessige» herredømmet til nasjonaløkonomiens «evige, ubrytelige lover». Og fordi ethvert samfunn har en tendens til en «mytologiserende» måte å projisere strukturen i sin egen produksjons­ ordning inn i fortida, framtrer også fortida - og enda mer framtida - som i like høy grad bestemt og behersket av slike lover. Det glemmes at oppkomsten og etableringen av den nye produksjonsordningen var frukten av den nakneste, råeste og mest brutale «utenomøkonomiske» vold. «Tanta molis erat (så vanskelig var det),» roper Marx21 ut på slutten av sin framstilling av kapitalismens utviklingshistorie, «å forløse den kapitalistiske produksjonsmåtens ’evige naturlover’.» 21 Das Kapital I, 725. (MEW 23, s. 787.) 218

Men det er også klart at - verdenshistorisk sett - blir striden mel­ lom de konkurrerende produksjonssystemene i regelen avgjort av det ene systemets sosial-økonomiske overlegenhet. Denne overlegenhet fal­ ler imidlertid ikke alltid nødvendigvis sammen med den produksjons­ tekniske overlegenhet. At den økonomiske overlegenhet allment ut­ virker seg gjennom en rekke voldstiltak, vet vi allerede. At disse voldstiltakenes virksomhet avhenger av den - verdenshistoriske - aktualitet og det kall til å videreføre samfunnet som den overlegne klassen på denne måten besitter, er selvinnlysende. Likevel oppstår følgende spørs­ mål: hvordan gjøre denne tilstand av konkurrerende produksjonssyste­ mer samfunnsmessig begripelig? Det vil si: hvorvidt kan et slikt sam­ funn oppfattes som et enhetlig samfunn i marxistisk forstand, et sam­ funn hvor det objektive grunnlag for denne enhet - enheten i den «øko­ nomiske struktur» - mangler? Det er innlysende at det her dreier seg om et grensetilfelle. Samfunn med helt ren enhetlig, homogen struktur har helt sikkert sjelden eksistert. (Kapitalismen har aldri vært det, og kan ifølge Rosa Luxemburg heller aldri bli det.) Følgelig kommer det dominerende produksjonssystemet innen ethvert samfunn til å sette sitt stempel på de underordnede systemene og på en avgjørende måte modi­ fisere deres egentlige økonomiske struktur. En kan på den ene siden tenke på hvordan det «industrielle» arbeidet gikk inn i grunnrenten i den dominerende naturaløkonomiens epoke og hvordan dette arbeidet ble behersket av de rådende økonomiske formene,22 på den andre siden på de formene landøkonomien antar i høykapitalismen. I de egentlige overgangstidene er imidlertid samfunnet ikke behersket av noen av produksjonssystemene. Kampen er ennå uavgjort. Det har ennå ikke lykkes noen av dem å påtvinge samfunnet sin økonomiske struk­ tur, og bringe det - i det minste i tendensen - i gang i denne ret­ ning. I slike situasjoner er det selvsagt umulig å snakke om noen øko­ nomisk lovmessighet som behersker hele samfunnet. Den gamle produksjonsordningen har allerede mistet sitt herredømme over samfun­ net som helhet, og den nye har ennå ikke oppnådd herredømmet. Det hersker en tilstand av akutt maktkamp eller latent likevekt, hvor en kan si at økonomiens lover «suspenderes»: den gamle loven gjelder ikke len­ ger, og den nye loven gjelder ennå ikke allment. Ut fra det jeg vet, har den historiske materialismens teori ennå ikke stilt seg dette proble­ met fra økonomisk synspunkt. At dette spørsmålet ikke på noen måte har unngått oppmerksomheten til den historiske materialismens grunnleg­ gere, viser Engels’ statsteori i sin fulle klarhet. Engels fastslår23 at staten «i regelen (er) den mektige, økonomisk herskende klassens stat». «.Unn­ taksvis fra dette opptrer det perioder hvor de kjempende klasser holder hverandre så nært i likevekt at statsmakten oppnår en viss selvstendig22 Das Kapital III, II, 319. (MEW 25, s. 794.) 23 Ursprung, 180. (MEW 21, 166-167.) (Uthevet av meg.) 219

het som tilsynelatende mekler i forhold til begge klassene. Slik er det 17. og 18. århundrets monarki, som balanserer adel og borgerskap mot hverandre osv.» Det må likevel ikke glemmes at overgangen fra kapitalismen til sosialismen viser en økonomisk struktur som er prinsipielt forskjellig fra overgangen frp. føydalisme til kapitalisme. De konkurrerende pro­ duksjonssystemer opptrer ikke her ved siden av hverandre som allerede selvstendiggjorte systemer (som kapitalismens begynnelse innen den føy­ dale produksjonsordning viser), men konkurransen ytrer seg som uløse­ lig motsigelse innen det kapitalistiske systemet selv: som krise. Denne strukturen gjør den kapitalistiske strukturen antagonistisk fra første stund. I og med denne antagonismen - som kommer til uttrykk ved at kapitalen selv «på rent økonomisk vis, dvs. fra borgerskapets syns­ vinkel»24 blir skranke for produksjonen i krisene - kan den kjensgjer­ ning at tidligere kriser fant sin løsning innen kapitalismen, ikke endre noe som helst. En allmenn krise betyr stadig en - relativ - suspendering av den kapitalistiske utviklingens immanente lovmessighet, bare med det unntak at i kapitalismens fortid var kapitalistklassen alltid i stand til igjen å sette produksjonen i gang i kapitalistisk retning. Vi kan ikke her undersøke om kapitalistklassens midler har vært en rettlinjet fort­ settelse av den «normale» produksjonens lover eller ikke, og om bevisst-organisatoriske krefter - «utenomøkonomiske» faktorer, den ikke-kapitalistiske basis, dvs. den kapitalistiske produksjonens utbredelse osv. - her har spilt en rolle.^5 Det er bare å slå fast at forklaringen av krisen - som allerede debatten mellom Sismondi og Ricardo og hans skole har vist - må gå ut over kapitalismens immanente lover. Det vil si at en økonomisk teori som viser nødvendigheten av krisene, må samtidig vise ut over kapitalismen. Heller ikke «løsningen» av krisen kan noen gang representere en rettlinjet, immanent «lovmessig» fortsettelse av tilstanden før krisen, men en ny utviklingslinja som igjen fører inn i en ny krise osv. Marx26 formulerer denne sammenhengen på en ganske utvetydig måte: «Denne prosessen ville snart bringe den kapi­ talistiske produksjon til sammenbrudd, hvis ikke motstrebende tenden­ ser om og om igjen virket desentraliserende ved siden av den sentripale kraften.» Enhver krise betyr altså et dødt punkt i kapitalismens lovmessige ut-

Das Kapital III, I, 242. (MEW 25, s. 270.) Jfr. f.eks. de engelske kapitalistenes holdning i spørsmålene om kriser, arbeidsløshet og utvandring, Das Kapital I, 536. (MEW 23, s. 599 ff.) De tanker som her anføres, berører seg delvis med Bukharins åndfulle bemerk­ ninger om «likevekt» som metodisk postulat. Okonomie der Transformationsperiode, 159-160. Her er det dessverre ingen anledning til en diskusjon med ham. 26 Das Kapital III, I, 288. (MEW 25, s. 256.) 24 25

220

vikling, men det er bare fra proletariatets synsvinkel at dette dødpunk­ tet kan ses som nødvendig moment i den kapitalistiske produksjon. For­ skjellen på krisene - deres begynnelse og intensivering, den dynamiske betydningen av suspenderingspunktene, styrken i de krefter som er nød­ vendig for å sette økonomien i gang på ny - kan heller ikke erkjennes fra den borgerlige (immanente) økonomiens synsvinkel, men bare ut fra den historiske materialismen. Det blir nemlig tydelig at det må leg­ ges avgjørende vekt på om den kapitalistiske produksjonsordningens «største produktivkraft» - proletariatet - gjennomlever krisen bare som objekt eller som subjekt for endring. Krisen betinges alltid på en definitiv måte av de «antagonistiske distribusjonsforholdene», av mot­ setningen mellom kapitalstrømmene som fortsetter å velle fram «i overensstemmelse med den styrke som kapitalen allerede besitter» og «den snevre basis som konsumsjonsforholdene hviler på»,27 dvs. av pro­ letariatets objektive økonomiske eksistens. Men denne siden av anta­ gonismen trer ikke åpent fram under den oppadstigende kapitalismens kriser - på grunn av proletariatets «umodenhet», på grunn av dets manglende kapasitet til å medvirke som annet enn «produktivkraft» som motstandsløst føyes inn i og underkastes økonomiens «lover» i produksjonsprosessen. Derfor kan det oppstå et skinn av at «økono­ miens lover» såvel fører inn i krisen som ut av den. Mens det i virke­ ligheten bare - på grunn av proletariatets passivitet - har vært mulig for kapitalistklassen å overvinne dødpunktet og sette maskinen i gang igjen. Den kvalitative forskjell på den avgjørende, siste krisen i kapi­ talismen (som selvfølgelig kan være en hel epoke med enkeltkriser ad­ skilt fra hverandre) og de tidligere krisene er altså ikke et enkelt omslag i deres utbredelse og dybde, fra kvantitet til kvalitet. Eller bedre sagt: dette omslaget ytrer seg i at proletariatet opphører bare å være objekt for krisen, i at den kapitalistiske produksjonens indre antagonisme - som ifølge sitt begrep allerede representerer kampen mel­ lom den borgerlige og proletariske produksjonsordning, en motstrid mellom de samfunnsmessige produktivkreftene og deres individueltanarkistiske former - utfolder seg åpent. Proletariatets organisasjon som alltid hadde som mål «å bryte de ruinerende følgene av den kapi­ talistiske produksjon for sin klasse»28 - går over fra negativitetens eller den bare hemmende, avsvekkende og oppholdende virksomhet til aktivitetens nivå. Først med dette er krisens struktur forandret av­ gjørende og kvalitativt. De tiltak som borgerskapet søker å overvinne krisen med, og som fortsatt abstrakt (dvs. sett bort fra proletariatet) står til dets rådighet, blir til arena for den åpne klassekrigen. Volden blir til den avgjørende økonomiske potens i situasjonen. Det viser seg altså på ny at de «evige naturlovene» bare gjelder for 27 Ibid., 226-227. (MEW 25, s. 254-256.) 28 Das Kapital I, 605. (MEW 23, s. 669.) 221

en bestemt epoke i utviklingen. Og at de ikke bare er framtredelses­ form for den samfunnsmessige utviklingens lovbundethet for en bestemt sosiologisk type (for en klasses allerede ubetstridte økonomiske herre­ dømme), men også innen denne type bare kapitalismens spesifikke form for herredømme. Men siden - som det ble vist - den historiske ma­ terialismens tilknytning til kapitalismen slett ikke er tilfeldig, er det for­ ståelig at denne strukturen framtrådte som eksemplarisk og normal for hele dens oppfatning av historien, som den klassiske og kanoniske struk­ tur. Vi har brakt eksempler som klart viser hvor forsiktig Marx og Engels var selv i bedømmelsen av spesifikke strukturer ved fortidige, ikke-kapitalistiske samfunn og deres spesifikke utviklingslover. Men den indre forbindelse mellom disse to momentene har likevel påvirket Engels29 så sterkt at han f.eks. ved beskrivelsen av klansamfunnets opp­ løsning utpeker Athens eksempel som et «særlig typisk tilfelle», siden oppløsningen skjer «i helt ren form, uten innblanding av verken ytre eller indre voldsomheter», noe som saklig sannsynligvis ikke er helt treffende for Athen, og helt sikkert ikke er typisk for overgangen på dette utviklingstrinnet. Vulgærmarxismen har imidlertid konsentrert seg teoretisk nettopp på dette punktet: den benekter voldens betydning «som økonomisk potens». Den teoretiske undervurdering av voldens betydning i historien, elimi­ neringen av dens rolle i fortidas historie, er vulgærmarxismens teore­ tiske forberedelse på opportunistisk taktikk. Framhevingen av det kapi­ talistiske samfunnets spesifikke utviklingstendenser som allmenne lover er dens teoretiske underbygning av sin bestrebelse: praktisk å forevige det kapitalistiske samfunnets beståen. Den følgeriktige, rettlinjede utvikling i deres forstand - den forut­ setning at sosialismen virkeliggjør seg uten «utenomøkonomisk» vold gjennom de immanente lover i den økonomiske utvikling - betyr nem­ lig det samme som det kapitalistiske samfunnets evige viderebeståen. Kapitalismen utviklet seg heller ikke organisk utfra det føydale sam­ funn. Det føydale samfunn brakte bare «de materielle midlene til sin egen opphevelse til verden».30 Det satte fri «krefter og lidenskaper i samfunnsskjødet, som følte seg lenket av det». Og i løpet av en lang ut­ vikling som omfatter «en rekke voldsomme metoder», la disse kreftene det samfunnsmessige grunnlag for kapitalismen. Først etter fullføringen av denne overgangen får kapitalismens lovbundethet gyldighet. Det ville være uhistorisk og i det hele tatt naivt av proletariatet å vente seg mer av det kapitalistiske samfunn som det skal avløse enn føydalismen ga kapitalismen. Spørsmålet om modenheten for over­ gangen har vi allerede diskutert. Metodisk viktig i denne «modnings»teorien er at den ønsker å oppnå sosialismen uten proletariatets aktive 29 Vrsprung, 118. (MEW 21, s. 116.) 30 Das Kapital I, 727. (MEW 23, s. 789.) 222

medvirkning. Den er et motstykke til Proudhon, som jo også - med Det kommunistiske manifestets ord - ønsket å beholde den bestående ordning «uten proletariatet». Denne teorien går enda et skritt videre når den i den «organiske utviklingen»s navn forkaster voldens betydning. Derved glemmer den på ny at hele den «organiske utvikling» bare er det teoretiske uttrykk for den allerede utviklede kapitalisme - dens egen historie-mytologi, og at kapitalismens virkelige oppkomsthistorie foregår på en helt annen måte. «Disse metodene,» sier Marx,31 «be­ ror delvis på den mest brutale vold, f.eks. kolonisystemet. Alle benytter de imidlertid statsmakten - samfunnets konsentrerte og organiserte vold - for drivhusmessig å frambringe forvandlingsprosessen fra den føydale til den kapitalistiske produksjonsmåten, og forkorte overgangen.» Selv altså i det fall at voldens funksjon i overgangen fra det kapita­ listiske samfunn til det proletariske er nøyaktig den samme som i over­ gangen fra føydalisme til kapitalisme, lærer den virkelige utvikling oss at overgangens «uorganiske», «drivhusmessige» og «voldsomme» karak­ ter ikke er noe bevis mot den historiske aktualitet og mot nødvendig­ heten og «sunnheten» av det samfunn som oppstår på denne måten. Spørsmålet får imidlertid et helt annet utseende når vi nærmere tar i øyesyn arten og funksjonen av voldens rolle i denne overgangen, som betyr noe prinsipielt og kvalitativt nytt i forhold til de tidligere overgan­ gene. Vi gjentar: den avgjørende betydning av volden som «økonomisk potens» er stadig aktuell i overgangen fra en produksjonsordning til en annen - sosiologisk uttrykt: i tider hvor forskjellige, konkurrerende produksjonsordninger står side ved side. Men karakteren av de pro­ duksjonssystemer som kjemper mot hverandre vil i overgangstida utøve en bestemt innflytelse på voldens art og funksjon som «økonomisk potens». I kapitalismens oppkomsttid dreide det seg om kampen mel­ lom et statisk og et dynamisk system, et «naturlig» og et som strevde mot ren sosialisering, et territorialt begrenset og ordnet system og et (ifølge sin tendens: ubegrenset) anarkistisk system. Derimot dreier det seg i og med den proletariske produksjon som kjent i første rekke om kampen mellom et ordnet økonomisk system og det anarkistiske.32 Og slik som produksjonssystemene bestemmer klassenes vesen, bestemmer de motsetninger som springer ut av dem, arten av den vold som er nødvendig i forvandlingen. «For» - som Hegel sier - «våpnene er ikke annerledes enn kjempernes eget vesen.» På grunnlag av dette går motsetningen i kontroversen mellom ekte og vulgær marxisme igjen i kritikken av det kapitalistiske samfunn. Her dreier det seg i virkeligheten om i den materialistiske metodens forstand å gå ut over den historiske materialismens foreløpige resultater: å anvende den på et område som den ifølge sitt eget vesen som his31 Das Kapital I, 716. (MEW 23, s. 779.) (Uthevet av meg.) I denne sammenlikning framtrer også den imperialistiske kapitalismen nødvendigvis som anarkistisk. 32

223

torisk metode ennå ikke kunne anvendes på, og å gjøre dette med alle de modifikasjoner som et - prinsipielt og kvalitativt - nytt materiale må medføre for alle ikke-skjematiserende metoder og framfor alt for dialektikken. Naturligvis har Marx’ og Engels’ vidtskuende blikk her sett mye på forhånd. Og det ikke bare med tanke på de forutsigbare faser av prosessen (i Kritikken av Gotha-programmet), men også meto­ disk. «Spranget fra nødvendighetens rike til frihetens rike» og fullbyrdelsen av «menneskehetens forhistorie» var for Marx og Engels ikke på noen måte skjønne, men abstrakte og tomme perspektiver som dekorativt-effektfullt avsluttet kritikken av samtida, men ikke forpliktet til noe. De var klare og bevisste tankemessige forutsigelser av den riktig erkjente utviklingsprosessen, og får metodiske følger som griper dypt inn i vårt aktuelle problem. «Menneskene lager selv sin egen historie,» sier Engels,33 «men til nå ikke med felles vilje etter en felles plan.» Og Marx benytter mange steder i Kapitalen denne tankemessig forutsagte struktur, for på den ene siden gjennom den å kaste skarpere lys på samtida, og for på den andre siden ved denne kontrasten å få den kvalitativt nye vesenskarakter ved den framtid som nærmer seg, til å framtre klarere og mer fyldig. Den for oss avgjørende karakter ved denne kontrasten her34 er at «i det kapitalistiske samfunn... gjør den samfunnsmessige forstand seg alltid gjeldende først post festum». Dette når det gjelder fenomener som - ved en enkel forutseelse - kunne ha blitt avkledd det kapitalistiske, tingliggjorte sløret, og ført tilbake til de virkelige forbindelser som lå til grunn for dem. Som Det kommunistiske manifest nemlig sier: «I det borgerlige samfunn hersker fortida over samtida, i det kommunistiske samtida over fortida.» Denne skarpe, uoverkommelige motsetningen kan ikke mildnes ved «oppdagelse» av visse «tendenser» i kapitalismen som synes å muliggjøre en vekst fra det ene til det andre. Den er uadskillelig forbundet med den kapitalistiske produksjonens vesen. Den fortid som hersker over samtida - den post festum-bevissthet som denne art herredømme ytrer seg i - er bare det tankemessige uttrykk for den grunnleggende økonomiske tilstand i det kapitalistiske, men bare i det kapitalistiske samfunn: Den er det tinglig­ gjorte uttrykk for den mulighet som bor i kapitalforholdet til i stadig kontakt med det levende arbeid å fornye og utbre seg. Det er imidler­ tid klart «at kommandoen til det fortidige arbeids produkter over le­ vende merarbeid bare varer akkurat så lenge som kapitalforholdet varer; det bestemte sosiale forhold hvor det fortidige arbeid framtrer som selvstendig og overmektig i forhold til det levende».35 33 «Brev til H. Starkenberg», Dokumente des Sozialismus II, 74. (Uthevet av meg.) [Sitatet er fra brev til W. Borgius av 25/11 1894, MEW 39, s. 206. (O. a.)] 34 Das Kapital II, 287-288. (MEW 24, s. 317.) 35 Das Kapital III, I, 385. (MEW 25, $. 412.) . 224

Den sosiale betydning av proletariatets diktatur - sosialiseringen betyr først ikke noe annet enn at denne kommando blir fravristet kapitalistene. Gjennom dette blir imidlertid den selvstendiggjorte, objek­ tiverte konfrontasjon med det egne arbeidet objektivt opphevet for proletariatet - betraktet som klasse. Idet proletariatet selv samtidig overtar kommandoen over såvel det allerede objektiverte som over det aktuelt utvirkende arbeid, er denne motsetningen praktisk og objektivt opphevet, og med dette den tilsvarende motsetning mellom fortid og samtid, hvis forbindelse dermed må forandre seg strukturelt. Uansett hvor langvarig såvel sosialiseringens objektive prosess som pro­ letariatets bevisstgjøring av denne forandrede indre forbindelse mel­ lom arbeidet og dets gjenstandsmessige former (samtidas forhold til fortida) kan være: den fundamentale vending er skjedd med proletaria­ tets diktatur. Dette er en vending som ingen «sosialisering» som «eksperi­ ment», ingen «planøkonomi» osv. i det borgerlige samfunn kan til­ nærme seg. Disse er - i beste fall - organisatoriske konsentrasjoner innen det kapitalistiske system som ikke medfører noen forandring av den økonomiske strukturens fundamentale sammenheng, av det fundamentale forhold mellom den proletariske klassens bevissthet og produksjonsprosessen i sin helhet. Mens derimot den mest beskjedne eller mest kaotiske sosialisering - som å ekspropriere eiendom og gripe makten - omvelter nettopp denne struktur, og innstiller derved utviklingen objektivt og for alvor på et sprang. De økonomistiske vul­ gærmarxistene glemmer nemlig stadig - når de forsøker å rydde dette spranget av veien med gradvise overganger - at kapitalforholdet ikke bare er et produktivt-teknisk, «rent» økonomisk forhold (i den borger­ lige økonomiens forstand), men et i den sanne betydning av ordet 5O5ia/-økonomisk forhold. De overser at «den kapitalistiske produk­ sjonsprosess, betraktet i sammenheng, eller som reproduksjonsprosess, ikke bare produserer varer, ikke bare merverdi, den produserer og re­ produserer kapitalforholdet selv, på den ene siden kapitalistene, på den andre siden lønnsarbeiderne».36 Dette betyr at en forandring av den samfunnsmessige utvikling bare er mulig på en måte som forhindrer denne reproduksjonsprosessen av kapitalforholdet, som gir selvreproduksjonen av samfunnet en annen og ny retning. Det grunnleggende nye ved denne struktur blir ikke det minste endret av at den økonomiske umuligheten av å sosialisere småbedrifter framkaller en fornyet repro­ duksjon av kapitalismen og borgerskapet «uten opphold, daglig og hver time, på det elementære plan og i massemålestokk».37 Prosessen blir med dette selvsagt mye mer innviklet, og de to sosiale strukturenes eksistens ved siden av hverandre tilspisser seg. Men sosialiseringens 36 Das Kapital I, 541. (MEW 23, s. 604.) (Uthevet av meg.) 37 Jfr. .Lenin: «Radikalismen» - kommunismens barnesykdom».

225

sosiale betydning - dens funksjon i utviklingsprosessen av proletariatets bevissthet - gjennomgår likevel ingen endring. Nettopp den dialektiske metodens fundamentale sats, at «ikke menneskenes bevissthet bestem­ mer deres væren, men omvendt deres samfunnsmessige væren be­ stemmer deres bevissthet», har - riktig forstått - følgende nødvendige konsekvens: ved det revolusjonære vendepunktet praktisk å ta alvor­ lig det radikalt nyes kategori - omveltningen av den økonomiske struk­ tur, prosessens forandrede retning - altså sprangets kategori. For nettopp motsetningen mellom «post festum» og den enkle og sanne forutseenhet - mellom den «feilaktige» og den riktige samfunns­ messige bevissthet - betegner det punkt hvor spranget objektivt-økonomisk blir virksomt. Dette spranget er selvsagt ingen engangsakt, som lynsnart og overgangsløst fullbyrder denne største forandring i men­ neskehistorien til nå. Likevel er den enda mindre - i samsvar med den forløpne utviklingens skjema - bare et omslag fra den langsomme og gradvise kvantitative forandring til den kvalitative, hvor den økonomiske utviklingens «evige lover» utfører den egentlige ytelsen gjennom en slags «fornuftens list» over hodet på menneskene. Da betyr spranget ikke mer enn at menneskeheten (post festum) blir bevisst den allerede oppnådde tilstand, kanskje med et slag. Spranget er snarere en lang­ varig og hard prosess. Men dets sprangkarakter uttrykker seg i at det alltid representerer en vending i retning av noe kvalitativt nytt - i at den bevisste handling, som er rettet mot samfunnet som erkjent helhet, kommer til uttrykk i det, i at det altså - i samsvar med sin in­ tensjon og sitt grunnlag - hører hjemme i frihetens rike. For øvrig føyer det seg i form og innhold inn i samfunnets langsomme forvandlingsprosess. Ja, det kan bare ekte bevare sin sprangkarakter når det helt går inn i denne prosessen, når det ikke er noe mer enn betydningen av ethvert moment som er gjort bevisst, enn dette momentets bevisste forhold til helheten, enn den bevisste påskyndelse av prosessen i dens nødvendige retning. Dette er en påskyndelse som går foran prosessen med ett skritt, som ikke vil påtvinge den noen fremmede mål eller selvlagde utopier, men bare griper inn for å frambringe det immanente målet i prosessen når revolusjonen truer med å rygge tilbake, vakle eller forfalle til halvheter «overfor det ubestemt uhyrlige i dens egne mål». Spranget synes altså å gå fullstendig opp i prosessen. «Frihetens rike» er imidlertid ingen gave som den menneskehet som lider under nødvendighetens bann, får som belønning for standhaftig lidelse, som gave fra skjebnen. Det er ikke bare mål, men også våpen og middel i kampen. Her viser det prinsipielt og kvalitativt nye i situasjonen seg: det er første gangen i historien at menneskeheten - gjennom klassebevisst­ heten til det proletariat som er kalt til herredømmet - tar sin his­ torie bevisst i sine egne hender. «Nødvendigheten» i den objektivt226

økonomiske prosess blir ikke opphevet med dette, men får en annen og ny funksjon. Om det hittil kom an på å forløse det - i alle fall kommende fra prosessens objektive forløp for å snu det til proletariatets fordel - om altså «nødvendigheten» hittil var det førende element i prosessen - så er den nå en hemsko som må bekjempes. Skritt for skritt blir den i løpet av omveltningsprosessen trengt tilbake, for til slutt - etter lange og vanskelige kamper - endelig fullstendig å bli sjaltet ut. Den klare og barmhjertighetsløse erkjennelse av det som vir­ kelig er, av det som - tvangsmessig - må skje, blir trass i alt opprett­ holdt - ja, er den avgjørende forutsetning og det mest virksomme våpen i denne kampen. Enhver neglisjering av den styrke som nødven­ digheten ennå besitter, ville nemlig redusere denne verdensforandrende erkjennelse til en tom utopi, og styrke fiendens makt. Men erkjennel­ sen av tendensene til økonomiens tvangsmessighet har ikke lenger den funksjon å påskynde denne dens prosess, eller å dra fordeler av den. Snarere det motsatte: virksomt å bekjempe den, trenge den tilbake, lede den i en annen retning hvor det er mulig, eller - så vidt, men bare så vidt det virkelig er nødvendig - å avvike fra den. Den omveltning som dermed fullbyrdes, er økonomisk (og en der­ ved betinget klasseomveltning). Men denne «økonomi» har ikke lenger den funksjon som enhver tidligere økonomi har hatt: den skal være tjener for det bevisst ledede samfunn, den skal miste sin immanens og egenlovmessighet — noe som gjør den til egentlig økonomi, den skal oppheves - som økonomi. Denne tendens uttrykker seg framfor alt i et forandret forhold mellom økonomi og vold i overgangen. For uansett hvor stor voldens økonomiske betydning var i overgangen til kapitalismen, så var økonomien likevel enda det primære, og volden bare det prinsipp som tjente, framskaffet og ryddet hindringene av veien for den. Nå står derimot volden i tjeneste for prinsipper som i ethvert tidligere samfunn bare kunne forekomme som «overbygning», bare som momenter som ledsaget og var bestemt av den tvangsmessige prosess: I menneskenes tjeneste i deres utfoldelse som mennesker. Det er ofte og med rette blitt sagt: sosialiseringen er et maktspørsmål, spørsmålet om vold går her foran spørsmålet om økonomi (i denne for­ bindelse er naturligvis en maktanvendelse som ikke bekymrer seg om materialets motstand, galskap; den tar imidlertid hensyn til motstan­ den - nettopp for å overvinne den, ikke for å bli beseiret av den). Dermed rykker tilsynelatende volden - den nakne, usminkede vold som trer åpent fram i dagen - i forgrunnen for det samfunnsmessige forløp. Dette er imidlertid bare et skinn. Volden er nemlig ikke noe suverent prinsipp, og kan aldri være det. Denne volden er ikke annet enn proletariatets bevisste vilje til å oppheve seg selv og samtidig de tingliggjorte forbindelsenes slavebindende herredømme over mennes­ kene, økonomiens herredømme over samfunnet. 227

Denne opphevelse, dette sprang, er en prosess. Og det kommer nettopp i like høy grad an på verken å miste øyet for dens sprangkarakter eller dens vesen som prosess. Spranget ligger i den uformidlede vending til det radikalt nye i et bevisst regulert samfunn, som har en økonomi som er underordnet menneskene og deres behov. Det prosessartede i dens vesen gjør seg gjeldende ved at denne overvinnelse av økonomien som øko­ nomi - denne tendens til opphevelse av økonomiens egenlovmessighet - kommer til uttrykk i at bevisstheten hos dem som gjennomfører denne opphevelsen, så fullstendig domineres av et økonomisk innhold at ingen tidligere utvikling har sett noe liknende. Og dette naturligvis ikke bare på grunn av at den synkende produksjon i overgangstida - de store vanskeligheter med å holde apparatet i gang, med (ennå beskjedent) å tilfredsstille menneskenes behov, og den voksende, bitre nøden - får det økonomiske momentet, bekymringen for økonomien, til å trenge inn i bevisstheten på hver og en. Snarere nettopp på grunn av funksjons­ forandringen. Økonomien som samfunnets form for herredømme som utviklingens virkelige motor som styrer samfunnet over hodene på menneskene - måtte uttrykke seg «ideologisk» i menneskenes hoder i ikke-økonomiske former. Hvis prinsippet for mennesketilværelsen står i begrep om for første gangen i historien å ta herredømmet over men­ neskeheten i sine egne hender, så står kampens objekt og våpen økonomi og vold, de reelle etappe-målenes problemer, karakteren av det første steget på denne veien som virkelig er tatt eller skal tas - i forgrunnen for interessen. Nettopp fordi det innhold - riktignok for­ andret på alle punkter - som tidligere ble kalt ideologi, begynner å bli reelle målsettinger for menneskeheten, blir det på den ene siden overflødig å utsmykke de økonomiske og voldelige kamper som ut­ kjempes med ideologi. På den andre siden viser deres realitet og aktua­ litet seg nettopp i at all interesse konsentrerer seg om de reelle kamper for dens virkeliggjøring: om økonomi og vold. Derfor kan det ikke lenger virke som et paradoks at denne over­ gangen opptrer som en tidsalder av nesten utelukkende interesse for økonomi, og som epoke for den åpent innrømmede, nakne volds­ anvendelse. Økonomi og vold har begynt å spille siste akt av sin histo­ riske virksomhet, og det skinn at de behersker historiens scene, må ikke få oss til å glemme at det her dreier seg om deres siste opptreden i historien. «Den første akt,» sier Engels,38 «hvor staten (den organi­ serte vold) virkelig opptrer som representant for hele samfunnet eksproprieringen av produksjonsmidlene i samfunnets navn - er sam­ tidig dens siste selvstendige akt som stat... den dør bort...» «Men­ neskenes egen sosialisering, som hittil sto overfor dem som dekretert av natur og historie, blir nå deres egen frie handling. De objektive fremmede makter som hittil behersket historien, trer inn under men38 Anti-Duhring, 302, 305 - 306. (MEW 20, s. 262, 264.) 228

neskenes egen kontroll.» Det som til da har ledsaget menneskenes tvangsmessige utviklingsgang som blott «ideologi» — menneskenes liv som mennesker i forhold til seg selv, til sine medmennesker og til naturen kan bli til menneskehetens egentlige livsinnhold. Mennesket blir født som menneske - samfunnsmessig. I den overgangstid som fører fram til dette målet - og som allerede har begynt, selv om vi står foran en lang og strabasiøs vei - bevarer altså den historiske materialismen enda i lang tid en uforandret betyd­ ning som det kjempende proletariats viktigste kampmiddel. Ennå er den overveiende del av samfunnet behersket av rent kapitalistiske pro­ duksjonsformer. Også på de små øyer hvor proletariatet har oppnådd herredømmet, kan det bare dreie seg om skritt for skritt og med møye å trenge kapitalismen tilbake, og bevisst kalle den nye samfunnsord­ ningen - som ikke lenger tar seg uttrykk i disse kategorier - til liv. Men bare den kjensgjerning at kampen er trådt inn i dette stadium, viser dessuten to svært viktige forandringer i den historiske materialis­ mens funksjon. For det første må det vises gjennom den materialistiske dialektikken hvordan veien til bevisst kontroll og beherskelse av produksjonen, til frihet fra de objektiverte samfunnsmessige maktenes tvang, må gås. Ingen aldri så omsorgsfull og nøyaktig analyse av fortida kan gi et til­ fredsstillende svar på dette, bare den - fordomsfrie - anvendelse av den dialektiske metoden på dette fullstendig nye materialet. For det andre gir den krisen som kapitalismen har spent til det ytterste - siden enhver krise framstiller objektiveringen av kapitalismens selvkritikk muligheten til fra denne fullbyrdede selvkritikkens synsvinkel klarere og mer fullstendig å bygge opp den historiske materialismen som me­ tode for utforskningen av «menneskehetens forhistorie». Altså ikke bare fordi vi ennå svært lenge vil gjøre bruk av den historiske mate­ rialismen i stadig forbedret utgave i kampen, men også ut fra den viten­ skapelige oppbygningens synsvinkel er det nødvendig at vi benytter pro­ letariatets seier til å opprette dette hjem, dette verksted for den histo­ riske materialismen. Juni 1919.

Legalitet og illegalitet

Den materialistiske lære om at menneskene er produkt av miljøet og oppdragelsen, at forandrede mennesker altså er produkt av annet miljø og forandret oppdragelse, glemmer at miljøet blir for­ andret av menneskene, og at oppdrageren selv må oppdras.

Marx: Teser om Feuerbach.

Som i ethvert spørsmål som dreier seg om handlingsformer, er motivene og de tendenser som springer ut av dem, ofte viktigere og mer opp­ lysende enn de nakne kjensgjerninger når det gjelder å undesøke spørs­ målet om legalitet og illegalitet i proletariatets klassekamp. Den kjensgjerning at en del av arbeiderbevegelsen er legal eller illegal av­ henger nemlig i så stor grad av historiske «tilfeldigheter» at en analyse av denne kjensgjerning ikke alltid leder til prinsipiell erkjennelse. Det finnes ikke noe parti som er så opportunistisk, ja, til og med sosialforrædersk at det ikke kunne bli trengt i illegalitet av omstendighetene. I motsetning til dette er det fullt ut mulig å tenke seg betingelser hvor det mest revolusjonære kommunistiske parti som ikke inngår noe kom­ promiss, til tider kan arbeide nesten fullstendig legalt. Siden dette kriterium ikke er tilstrekkelig, må vi analysere motivene for en legal eller illegal taktikk. Men her bør en heller ikke bli stående ved en rent - abstrakt - konstatering av motivene, av sinnelaget. Det er riktignok ytterst betegnende for opportunistene at de holder fast ved legaliteten for enhver pris, men det ville ikke på noen måte være riktig med hen­ syn til de revolusjonære partier, dersom en hos dem ville fiksere en vilje til det motsatte, til illegalitet. I enhver revolusjonær bevegelse finnes det riktignok perioder hvor en illegalitetsromantikk er fram­ herskende eller i det minste sterk. Denne romantikk er imidlertid (grun­ nen vil bli klar for oss i den følgende framstilling) avgjort en barne­ sykdom i den kommunistiske bevegelse, en reaksjon på legalitet for en­ hver pris og som derfor må overvinnes og sikkert vil bli overvunnet av enhver bevegelse som er blitt moden.

230

1. Hvordan skal altså begrepene legalitet og illegalitet gripes an av den marxistiske tenkning? Spørsmålet fører nødvendigvis til det allmenne problem om den organiserte vold, til problemet om rett og stat, i siste instans tilbake til ideologiproblemet. I sin polemikk mot Duhring til­ bakeviser Engels på en glimrende måte den abstrakte voldsteori. På­ visningen av at volden (rett og stat) «opprinnelig hviler på en økono­ misk, samfunnsmessig funksjon»,1 må imidlertid - fullstendig i sam­ svar med ånden i Marx’ og Engels’ lære - forklares dithen at denne sammenheng får en tilsvarende avbildning i tenkningen og følelsene til de mennesker som er trukket inn i voldens herskeområde. Det betyr at voldsorganisasjonene i så stor grad er i samsvar med menneskenes (øko­ nomiske) livsbetingelser, eller representerer tilsynelatende en så stor overlegenhet i forhold til dem, at disse oppfatter dem som naturmakter, som en nødvendig omverden for deres tilværelse, og at de derfor fri­ villig underkaster seg dem. (Noe som ikke på noen måte betyr at de er enige med dem.) I like stor grad som en voldsorganisasjon bare kan bestå når den så ofte som det er nødvendig er i stand til gjennom voldsbruk å hevde seg mot den motstrebende vilje til enkelte eller grupper, kan den på ingen måte bestå dersom den hver gang den funksjonerer skulle være tvunget til å anvende vold. Dersom denne nødvendighet inntrer, så er allerede revolusjonen gitt som et faktum. Voldsorganisasjonen befinner seg allerede i et motsigelsesforhold til samfunnets økonomiske grunnlag og denne motsigelse gjenspeiler seg i menneskenes hoder slik at de ikke lenger anser tingenes bestående ord­ ning for å være naturnødvendig, at de stiller vold opp mot volden. Uten å benekte den økonomiske basis for dette saksforhold, må det tilføyes at det bare er mulig å forandre en voldsorganisasjon når såvel den herskende som de beherskede klassers tro på at den bestående ordning er den eneste mulige, allerede er rystet. Revolusjonen i produksjonsordningen er den nødvendige forutsetning for dette. Selve omveltningen kan imidlertid bare fullbyrdes av mennesker, av mennesker som åndelig og følelsesmessig - har frigjort seg fra den bestående ordning. Denne frigjøring fullføres imidlertid ikke med mekanisk parallellitet og samtidig med den økonomiske utvikling, men på den ene side iler den foran den, og på den andre side blir den liggende bak den. Som ren ideologisk frigjøring kan den være til stede, og er for det meste til stede, i de tider hvor det i den historiske virkelighet finnes en tendens til at en samfunnsordnings økonomiske grunnlag blir problematisk. I slike tilfeller tenker teorien den rene tendens til ende og omtyder den til en imperativ virkelighet som blir stilt opp mot det beståendes «feil­ aktige» virkelighet som «sann» virkelighet. (Naturrett som forspill for 1 Anti-Diihring, 191. (MEW 20, s. 169 - 170.)

231

den borgerlige revolusjon.) På den andre side er det sikkert at selv de grupper og masser - som i samsvar med sin klassemessige stilling umiddelbart er interessert i at revolusjonen lykkes, først i løpet av (ja, meget ofte etter) revolusjonen, i sitt indre sier seg fri fra den gamle ordning. De har behov for anskuelsesundervisning for å innse hvilket samfunn som er i samsvar med deres interesser, for i sitt indre å kunne befri seg fra den gamle tingenes ordning. Dersom disse konstateringer stemmer for enhver revolusjonær over­ gang fra en samfunnsordning til en annen, så er de mer gyldige for en sosial revolusjon enn for en som er overveiende politisk. En poli­ tisk revolusjon sanksjonerer nemlig bare en økonomisk-samfunnsmessig tilstand som i det minste allerede delvis er blitt realisert i den - økomomiske - virkelighet. I stedet for den gamle rettsordning som blir oppfattet som «urettferdig», setter revolusjonen ved hjelp av vold den nye «riktige», «rettferdige» rett. Den sosiale livsomverden undergår ikke noen radikal omstrukturering. (Konservative historieskrivere om den store franske revolusjon betoner også denne - relative - uforandrede karakter av «de samfunnsmessige» forhold i løpet av denne epoke.) I motsetning til dette retter den sosiale revolusjon seg nettopp mot forandringen av denne omverden. Og enhver slik forandring går så sterkt mot gjennomsnittsmenneskets instinkter at det i den øyner en katastrofal trusel mot livet overhodet, øyner en blind naturmakt, som en oversvømmelse eller et jordskjelv. Uten å kunne begripe prosessens vesen retter dets fortvilte forsvar seg som en kamp mot de umiddel­ bare framtredelsesformer som truer dets vante tilværelse. Slik har de småborgerlig oppdratte proletarer i begynnelsen av den kapitalistiske ut­ vikling reist seg mot fabrikk og maskin; også Proudhons teori kan opp­ fattes som en gjenklang av dette fortvilte forsvar av den gamle, vante, sosiale omverden. Det revolusjonære ved marxismen blir lettest å forstå akkurat her. Marxismen er læren om revolusjonen nettopp fordi den griper proses­ sens vesen (i motsetning til dens symptomer, framtredelsesformer), fordi den påviser den avgjørende tendens som peker inn i framtida (i mot­ setning til de daglige fenomener). Nettopp gjennom dette er den sam­ tidig det ideologiske uttrykk for proletarklassen som er i ferd med å frigjøre seg selv. Denne frigjøring fullføres først i form av faktiske reisninger mot den kapitalistiske økonomiske ordning og dens stats mest trykkende fenomener. Disse kamper som er isolerte i seg, og som selv om de skulle føre til resultater aldri kan føre til avgjørende seire, kan bare bli virkelig revolusjonære gjennom bevisstheten om sammenhengen dem imellom og med den prosess som uavlatelig driver kapitalismen hen­ imot sin ende. Da den unge Marx stilte opp «reform av bevisstheten» som program, foregrep han dermed allerede vesenet i sin seinere virk­ somhet. Hans lære er nemlig på den ene side ikke utopisk fordi den

232

går ut fra den virkelige prosess som finner sted, og vil ikke virkelig­ gjøre noen «idealer» i forhold til den, men bare oppdage den mening som er iboende i den. Samtidig må den imidlertid gå ut over det fak­ tisk gitte, og innstille proletariatets bevissthet på erkjennelse av vesenet, og ikke på å oppleve det umiddelbart gitte. «Reformen av bevisstheten,» sier Marx,2 «består bare i at en lar verden bli kjent med sin bevisst­ het, at en vekker den opp av drømmen om seg selv, at en forklarer dens egne aksjoner for den ... Det vil da vise seg at verden forlengst har en drøm om en ting som den bare må ha bevissthet om for virkelig å eie.» Denne reform av bevisstheten er selve den revolusjonære prosess. Denne bevisstgjøring kan nemlig bare fullbyrdes langsomt i selve prole­ tariatet, etter alvorlige og lange kriser. Selv om alle teoretiske og prak­ tiske slutninger av proletariatets klassemessige situasjon er blitt trukket i Marx’ lære (lenge før de ble historisk «aktuelle»), selv om alle disse lover på ingen måte er utopier som er fremmede for historien, men erkjennelse av selve den historiske prosess, så følger det av det på ingen måte at proletariatet - selv om det i sine enkelte aksjoner handler i samsvar med denne lære - har hevet denne frigjøring, som er full­ byrdet i Marx’ lære, opp i sin bevissthet. Vi har i en annen sammen­ heng3 henvist til denne prosess og betont at proletariatet allerede kan være klar over nødvendigheten av å kjempe økonomisk mot kapita­ lismen selv om det politisk fremdeles fullstendig står under den kapita­ listiske stats innflytelse. I hvor stor grad dette virkelig var tilfelle bevises av at Marx’ og Engels’ kritikk av staten fullstendig kunne bli glemt, at Den andre internasjonales betydeligste teoretikere uten videre aksepterte den kapitalistiske stat som «Staten» og oppfattet sin kamp mot den som «opposisjon». (Dette kommer tydeligst til syne i polemikken mellom Pannekoek og Kautsky i 1912.) Å ta stilling som «opposisjon» betyr så mye som at det bestående blir godtatt som et grunnlag som i det vesent­ lige er uforanderlig, og at «oppsisjonens» bestrebelser bare retter seg mot å oppnå så mye som mulig for arbeiderklassen innenfor det be­ stående gyldighetsområde. Det var riktignok bare verdensfjerne narrer som kunne betvile den borgerlige stats realitet som maktfaktor. Den store forskjell mellom re­ volusjonære marxister og pseudomarxistiske opportunister består i at for det første kommer den kapitalistiske stat i betraktning utelukkende som maktfaktor som det organiserte proletariats makt skal mobiliseres mot, mens de siste oppfatter staten som en institusjon som står over klassene, og som proletariat og borgerskap kjemper sin klassekamp om for å beherske. Idet de imidlertid oppfatter staten som objekt for kam­ pen og ikke som motstander i striden, har de allerede - åndelig - stilt 2 Nachlass I, 382 - 383. (Uthevet av meg.) (MEW 1, s. 346.) 3 Jfr. artikkelen «Klassebevissthet». 233

seg på borgerskapets grunnlag, og dermed halvveis tapt slaget før det begynte. Enhver stats- og rettsordning, og den kapitalistiske i første rekke, avhenger nemlig i siste instans av at dens beståen, gyldigheten av dens lover, ikke blir problematisert, men ganske enkelt blir godtatt uten videre. Overtredelsen av disse lover i enkelttilfeller betyr ikke noen særlig fare for statens beståen så lenge disse overtredelser i den allmenne bevissthet utelukkende figurerer som enkelttilfeller. Dostojevskij har i sine sibirske erindringer treffende henvist til at enhver forbryter føler seg skyldig (uten å ha samvittighetskvaler av den grunn), er fullstendig klar over at han har overtrådt lover som også gjelder for ham. Lovene bevarer altså sin gyldighet også for ham, selv om per­ sonlige motiver eller omstendighetenes tvang har gjort at han har over­ trådt disse. Staten kan lett bli herre over disse overtredelser i enkelt­ tilfeller nettopp fordi dens grunnlag ikke et eneste øyeblikk framtrer som tvilsomt på grunn av dem. «Opportunistenes» adferd representerer imidlertid en liknende holdning til staten: en anerkjenning av at den ifølge sitt vesen - står utenfor klassekampen, at gyldigheten av dens lover ikke umiddelbart blir berørt av klassekampen. Altså: enten for­ søker «opportunistene» å forandre lovene på legalt vis, og de gamle lover bevarer da sin gyldighet inntil de nye blir gyldige eller det følger - i enkelttilfeller - en isolert overtredelse av loven. Det er derfor en vanlig form for demagogi fra opportunistenes side når de bringer den marxistiske kritikk av staten i sammenheng med anarkismen. Det dreier seg her på ingen måte om anarkistiske illusjoner eller utøpier, men bare om å betrakte og vurdere det kapitalistiske samfunns