Vitenskapens historie. 2 : De vitenskapelige og industrielle revolusjoner 8253009119 [PDF]

Zitiervorschau

J. D. Bernal

Vitenskapens historie Bind II: De vitenskapelige og industrielle revolusjoner

106 illustrasjoner

Oversatt av Gunnar Nerheim

rer Norges kommune Biblioteket

Pax forlag a.s., Oslo 1978 (I samproduksjon med Modfryk, Danmark)

g sosialskole injen

Omslag av Harald Gulli Originalens tittel: Science in History Vol. 2: The Scientific and Industrial Revolutions Copyright ® J.D. Bemal 1965, 1969 Utgitt første gang av C. A. Watts & Co. Ltd, 1954 Oversatt etter 4. illustrerte utgave, 1969 Billedtekster oversatt av Aksel Bull Njå ISBN 82-530-0911-9 Dansk ISBN 87 87 620 359 Trykt hos Petlitz Boktrykkeri a.s.

Innhold

BIND II DE VITENSKAPELIGE OG INDUSTRIELLE

REVOLUSJONER

Om den norske utgaven 373 Forord til den norske utgaven 375 Del 4 Den moderne vitenskapen blir til

Innledning til del 4 379 Kapittel 7: Den vitenskaplige revolusjonen

7.1 7.2 7.3 7.4 7.5 7.6 7.7 7.8 7.9 7.10

Den første fasen: Renessansen 1440- 1540 385 Kunst, natur og medisin 395 Navigasjon og astronomi 405 Annen fase: Vitenskapen under den første borgerlige revolusjonen 1540 - 1650 416 Rettferdiggjøringen av solsystemet 425 Den nye filosofien 444 Den tredje fasen: Vitenskapen blir myndig 1650 - 90 452 Det nye verdensbildet blir til 467 Himmelsens mekanikk: Newtons syntese 479 Kapitalismen og den moderne vitenskapens tilblivelse 494

Del 5 Vitenskap og industri

Innledning til del 5 509 Kapittel 8: Forutsetninger for og konsekvensene av

den industrielle revolusjon

8.1

Dødperioden i begynnelsen av det 18. århundre 1690 - 1830 515 369

8.2 Vitenskapen og revolusjonene 1760 - 1830 524 8.3 Den franske revolusjonen og dens virkning på vitenskapen 541 8.4 Vitenskapens karakter under den industrielle revolusjonen 546 8.5 Midten av det 19. århundre 1830 -70 549 8.6 Vitenskapens framskritt i det 19. århundre 559 8.7 Slutten av det 19. århundre 1870 - 95 565 8.8 Vitenskapen i slutten av det 19. århundre 572 Kapittel 9: Enkeltvitenskapenes utvikling i det 18. og 19. århundre

9.0 9.1 9.2 9.3 9.4 9.5 9.6

Innledning 577 Varme og energi 579 Ingeniørkunst og metallurgi 594 Elektrisitet og magnetisme 602 Kjemi 621 Biologi 637 Tilbakeblikk 660

Noter 677 Bibliografi til bind 2 685

370

BIND 1:

Del 1 Vitenskapens framvekst og karakter Del 2 Vitenskap i oltidens verden Del 3 Vitenskapen i troens tidsalder BIND 3:

Del 6 Vitenskapen i vår tid

BIND 4: Del 7 Samfunnsvitenskapene - fortid og framtid Del 8 Konklusjoner

371

372

Om den norske utgaven

Til grunn for denne norske utgaven av Vitenskapens historie ligger den illustrerte engelske utgaven av 1969 (4. utg.). De eneste forandringene i forhold til originalen er at person- og saksregisteret for hele verket i den norske utgaven er samlet i ijerde bind og at forfatterens forord til siste utgave er sløyfet. Her skal vi bare gi leseren en kort orientering om fotnoter og biblio­ grafi til verket. Notene er samlet sist i hvert bind og i teksten er de merket med * (eller med ** dersom det er mer enn en fotnote på en side). Bibliografien faller i åtte deler som svarer til verkets åtte deler. Første bind inneholder del 1-3, annen bind inneholder del 4 og 5, tredje bind del 6 og fjerde bind del 7 og 8. Bibliografiens del 1 består av tre avsnitt. Det første har med bøker som dekker hele verket, inkludert allmenne vitenskapshistoriske oversikter. Annet avsnitt inneholder historiske framstillinger av enkeltvitenskaper og de bøker som er rele­ vante for verkets del 1. Det tredje avsnittet består av en liste over tidsskrifter som det er referert til gjennom hele verket. Del 2, 3, 4 og 5 av bibliografien er hver inndelt i to avsnitt. Det første består hver gang av de viktigste bøkene som er relevante for den aktuelle delen, det andre er av de øvrige bøker. I del 6 av bibliografien består første avsnitt av bøker som dekker innledningen og kapittel 10, de fysiske vitenskaper. Det andre avsnittet dekker kapittel 11, de biologiske vitenskaper. Bibliografiens del 7 inneholder bøker som dekker innledningen og kapittel 12 og 13, om samfunnsvitenskapene. Del 8 har med bøker som dekker kapittel 14, konklusjonene. I teksten er det vist til bibliografien med tall (uten parantes) og referansesystemet er slik: første tall viser til den aktuelle delen av bibliografien, annet tall refererer til bokens nummer i denne delen, og det tredje tallet (som bare sjelden oppgis) refererer til sidetallet i boken. For å ta et eksempel: 2-5-56 viser til side 56 i den boken som har nummer 5 i bibliografiens del 2, dvs. Farringtons Science in Antiquity. Kryssreferanser, dvs. henvisninger til andre avsnitt i verket, er angitt med tall i parantes. Her er referansesystemet slik: første taU viser til et av de fire bindene, annet tall til del (det er 8 deler i alt) og de to siste tallene viser til kapittel og underavsnitt innenfor den aktuelle 373

delen. For å ta et eksempel: (1.3., 5.6) viser til bind 1, del 3, kapittel 5, underavsnitt 5.6. Dette underavsnittet har overskriften 5.6 Islamittisk vitenskap. Til slutt i denne forbindelse vil vi nevne at bibliografien i den norske utgaven uforandret gjengir den engelske. Illustrasjonene er valgt ut av Colin Ronan, som også har skrevet bildetekstene.

374

Forord til den norske utgaven

Professor Bernal er en av de mest originale forskere som har levd i vår tid. Det har vært hevdet at han ikke selv fikk Nobelprisen fordi han ga sine beste idéer til sine elever og kolleger som, flere av dem, i sin tur fikk prisen. Bernal var født i 1901 i Irland og var mangeårig professor i fysikk og kry stall ografi ved London universitet. For sin vitenskapelige innsats fikk han stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Han var «Fellow of the Royal Society», medlem av mange utenlandske akademier og innehaver av æresdoktorgraden og andre hedersbevis fra mange land. Til tross for at Bernals vitenskapelige spesialfelt lå innen grunn­ forskningen hvor han ytet en formidabel innsats, var han meget opptatt av vitenskapens anvendelse i samfunnet. Han hadde en sterk tro på naturvitenskapen som en mektig drivkraft for en positiv samfunnsut­ vikling, samtidig som han var bekymret for at forskerne skulle bli «blinde og hjelpeløse brikker i vår tids store drama om bruk og misbruk av naturvitenskapen». Som en konsekvens av denne sin holdning engasjerte han seg sterkt i samfunnsdebatten og opptrådte ikke bare som utenforstående kritiker, men deltok aktivt i komitéer og råd. Han var således vitenskapelig rådgiver på toppnivå for sitt land under krigen, og etter krigen var han formann i komitéen for vitenskapelig rådgivning for det britiske arbeidsministerium. Samtidig engasjerte han seg i internasjonale faglige og politiske organisasjoner. F.eks. var han en periode president i «International Union of Crystallography» og var visepresident i «World Federation of Scientific Workers». Bemal var naturlig nok og i likhet med mange andre naturforskere sterkt engasjert og dypt bekymret over vitenskapens rolle i krigsindustrien. Han var en realistisk fredsforkjemper, noe som blant annet fikk uttrykk i hans bok «En verden uten krig» fra 1958. Det har neppe vært noen forsker i vår tid som kombinerte evnen til å trenge i dybden i sitt spesialfelt med evnen til en nesten allvitende forståelse av og oversikt over vår totale vitenskapelige erkjennelse. En fysiker eller kjemiker vil sannsynligvis betegne hans teoretiske studier over vannets struktur eller hans krystallografiske studier over store biologiske molekyler som hans fremste vitenskapelige innsats. Men hans aktivitet spredte seg videre vidt utover i naturvitenskapen og omfattet fundamentale spørsmål som solsystemets opprinnelse og li­ vets opprinnelse. Allikevel vil han kanskje først og fremst bli husket fordi han med grunnlag i sine fremragende kunnskaper og skaperevne i vide områder innen naturvitenskapen sprengte seg ut av naturviten­ skapens rammer, slik at hans virkefelt kom til å omfatte også filosofi, 375

samfunnsvitenskap og humaniora. Han viste oss at de to kulturer var deler av en og samme kultur. Noe av Bemals viten er nedfelt i hans berømte bok som nå foreligger på norsk. Da boken første gang utkom i 1954 gjorde den et sterkt inntrykk, i første omgang i naturvitenskapelige kretser. Senere ble boken kjent og studert av historikere og samfunnsforskere og har etter hvert fått en leserskare også blant folk utenfor de vitenskapelige mil­ jøer. Boken har sterkt medvirket til mellomfaglige diskusjoner og me­ ningsutvekslinger mellom naturvitere og samfunnsvitere. Den disku­ sjon som har funnet sted i de siste 20 år om vitenskapens rolle i historien og den historiske utviklings innflytelse på vitenskapen, har hatt Bernals berømte bok som en av de viktigste inspirasjonskilder. Bemal ble tidlig studert i Norge både blant fagkolleger og andre. Selv ble jeg av mine lærere ved universitetet tidlig konfrontert med Bernals vitenskapelige arbeider. Videre husker jeg at Johan Scharffenberg for 30-40 år siden holdt foredrag om Bernals samfunnsengasjement i Realistforeningen på Blindern. Da vår mest prominente gjesteforelesningsserie i naturvitenskap ble etablert i 1967, «The Hassel Lecture», for å hedre vår store kjemiker professor Odd Hassel, var det naturlig at Bemal ble tiltenkt oppgaven som den første foreleser i serien. Bernal måtte med beklagelse avslå denne oppgave da hans helse allerede på det tidspunkt var sviktende, og helsen ble stadig dårligere til hans død i 1971. Bernal gledet seg meget over sine forbindelser i Norge og ga spesielt uttrykk for sin stolthet over å være medlem av Det norske vitenskapsakademi. Bemal var politisk meget radikal, erklært kommunist. Mange av de idéer som idag oppfattes som nye i radikale kretser, var han opptatt av for lang tid siden. På ett punkt adskilte han seg imidlertid markant fra representantene fra enkelte av de grupper som idag erklærer seg som venstresidens avantgarde. Han var tolerant. Han respekterte andres syn, vitenskapelig, politisk og religiøst. Han kunne i det internasjonale vitenskapelige og kulturelle samarbeid funksjonere i utmerket samar­ beid med helt anderledes tenkende. Hans klare intellekt hadde ikke behov for den beskyttelse som ofte resulterer i flukt inn i sekteriske og lukkete grupper av meningsfeller. Bernal var vel optimist av naturen, men en optimist som ikke overså farene. Hans tro på vitenskap som drivkraft i samfunnet var kombinert med bevisstheten om forskernes ansvar. Han var kanskje mere enn noen forsker jeg har kjent, opptatt av at forskningen skulle komme hele samfunnet og ikke bare enkelte grupper til gode. Bemal rettet faktisk en moralsk appell til sine forskerkolleger, en appell som i dag er mere aktuell enn noensinne. De motforestillinger som i dag gjør seg gjeldende i vide kretser mot mange trekk i vår teknologiske og samfunnsmessige utvikling, oppsto faktisk først i forskningsmiljøene. Bernal var en av de fremste blant dem som bidro til å vekke disse motforestillinger. Otto Bastiansen 376

Del 4 Den moderne vitenskap blir til

Innledning til del 4

Utviklingen av byer, handel og industri som skjøt fart mot slutten av middelalderen, skulle vise seg å være uforenlig med den føydale økonomien. Disse forandringene, som utviklet seg langsomt under den føydale ordens overflate, fant til slutt uttrykk, og innvarslet på sted etter sted en ny orden i økonomi og vitenskap. Produksjonen av varer for salg steg jevnt med bedre teknikk, forbedret transport og større markeder. Byene, hvor markedshandelen foregikk, hadde lenge spilt en underordnet, nesten parasittær rolle i den føydale økonomi. Men i det 15. århundre var borgerne eller borgerskapet blitt sd sterke at de kunne omforme hele økonomien, fra en form bestemt av påtvungne plikter til en pengeøkonomi. Borgerskapets seier og utviklingen av et kapitalistisk økonomisk system kom som et resultat av alvorlige politiske, religiøse og intellektuelle stridighe­ ter. Forandringsprosessen var naturlig nok langsom og ujevn. Den startet i Italia allerede i det 13. årh., men først rundt midten av det 17. årh. greidde borgerskapet å etablere sin styreform i de mest utviklede land, England og Holland. Det skulle gå enda 200 år før den samme klassen tok makten i hele Europa. I samme periode - 1450 - 1690 - som kapitalismen utviklet seg til å ble den ledende produksjonsmåte, var en også vitne til at eksperi­ menter og kalkulasjon ble de nye metoder i naturvitenskapene. Den­ ne forandring var kompleks. Forandringer i teknikk skapte viten­ skap, og vitenskap skulle i sin tur føre til en rivende utvikling av teknikk. Denne på samme tid tekniske, økonomiske og vitenskapeli­ ge revolusjonen er et enestående sosialt fenomen. I sin ytterste konsekvens er den faktisk av større betydning enn oppdagelsen av jordbruket, grunnlaget for selve vår sivilisasjon. Med vitenskap er muligheten til stede for ubestemt framskritt. Problemet med den moderne vitenskaps opprinnelse er nå endelig i ferd med å bli erkjent som et av de grunnleggende historiske problemer. Professor Butterfield41 hevder for eksempel at - «den såkalte vitenskapelige revolusjon overgår alt siden kristendommens framvekst og reduserer renessansen og reformasjonen til rene episo­ der, interne forandringer innen middelalderkristendommens sy­ stem. — Det fins knapt noe viktigere å avdekke for oss — enn nøyaktig hvordan de mekanismer virker som ligger til grunn for en

379

bestemt historisk forandring, et bestemt avsnitt i intellektuell utvik­ ling». Jeg er dypt uenig i den analysen han gir, men deler fullt ut oppfatningen av hvor viktig problemet er. Kapitalismens og vitenskapens utvikling er innbyrdes forbundet, men altfor nært til at en kan uttrykke forholdet med så enkle begreper som årsak og virkning. I begynnelsen av perioden var den økonomiske faktor viktigst. De betingelser som fikk kapitalismen til å vokse fram, gjorde veksten i eksperimentell vitenskap mulig og nødvendig. Mot slutten av denne perioden begynte en motsatt virk­ ning å gjøre seg gjeldende. Vitenskapens praktiske framgang bidro da allerede til det neste tekniske framskritt - den industrielle revolu­ sjon. Det var altså i denne perioden vitenskapen passerte sitt kritiske punkt og sikret seg en varig plass som del av samfunnets produktivkrefter. I et langsiktig historisk perspektiv er dette faktum mye vikti­ gere enn de politiske og økonomiske hendinger på denne tiden. Kapitalismen representerer et forbigående stadium i samfunnets øknomiske utvikling. Vitenskapen derimot er noe menneskeheten har tilegnet seg en gang for alle. Om det var kapitalismen som først gjorde vitenskapen mulig, skulle vitenskap med tiden gjøre kapita­ lismen overflødig. I sine tidlige stadier, mens kapitalismen fremdeles var i ferd med å bryte over bånd til en føydalisme i forfall, var den livskraftig og ekspanderende. Bruken av senmiddelalderens tekniske hjelpemidler gjorde det mulig for jordbruk, manufaktur og handel å vokse og spre seg over stadig større områder. De materielle behovene de økono­ miske framskritt brakte med seg, førte til videreutvikling av teknik­ ker, spesielt de som angikk gruvedrift, krigføring og sjøfart. Dermed oppsto helt nye problemer. Dette ble en belastning for den klassiske vitenskap, hvor oppfinnelser som krutt og kompass ikke hadde hatt noen plass knyttet til nye materialers og prosessers funksjonsmåte. Oppdagelsesreisene viste hvor begrensede antikkens erfaringer had­ de vært, og dette styrket behovet for å finne fram til en ny filosofi som var i stand til å se lenger og utrette mer. I begynnelsen av det 17. årh. var det et nytt og aktivt borgerskap i stand til å reagere positivt på denne utfordringen og bygge opp sentrale momenter i eksperimentell vitenskap. De nye vitenskaps­ menn ble organisert i egne selskaper, slik handelseventyreme hadde vært. Før århundret var omme hadde det lykkes en liten gruppe dyktige menn å løse de sentrale problemer innen mekanikk og astro­ nomi. De greidde, i sterkere grad enn den antikke vitenskap noen gang hadde maktet, å gi praktisk hjelp der den trengtes mest: på sjøfartens område. Men dette var bare en liten forsmak. Deres egentlige triumf besto i at de inspirerte andre til vitenskapelig under­ søkelser av teknikk og natur, og til å utarbeide de nye eksperimen­ telle og matematiske metoder som særlig skulle bære frukt i senere

380

århundrer. Fram til slutten av det 17. årh. hadde vitenskapen langt mer å vinne på sine fornyede kontakter med praktisk arbeid enn den selv kunne gi i form av radikale tekniske forbedringer.

Den vitenskapelige revolusjon Den viktigste oppgaven i kapittel 7 er å skissere den nye vitenska­ pens utvikling fra den kritiske begynnelsesfase og begynnende vekst fram til intellektuell modenhet. Det er nødvendig først å vise dens forhold til nye sosiale krefter i renessansen og reformasjonen, og dernest undersøke hvordan dens resultater kom til å prege teknolo­ gien og omforme idéene i den etterfølgende moderne tidsalder. I denne avgjørende perioden var forandringene på de vitenskapelige idéers område i virkeligheten større enn innen politikk og religion, selv om disse i datiden syntes altoverskyggende. Resultatet ble en vitenskapelig revolusjon,- som kullkastet hele byggverket av intel­ lektuelle antagelser en hadde arvet fra grekerne og som var kanoni­ sert av både kristne og islamske teologer. I stedet fikk en et radikalt nytt system. Et kvantitativt, atomært, uendelig utvidet og sekulari­ sert verdensbilde erstattet det gamle kvalitative, kontinuerlige, be­ grensede og religiøse verdensbilde som både de muhammedanske og kristne skolastikere hadde arvet fra grekerne. Aristoteles’ hierkarkiske univers ble erstattet med Newtons verdensmaskin. I over­ gangsfasen gikk destruktiv kritikk og konstruktiv syntese over i hverandre slik at det er umulig å skille skarpt mellom dem. Denne utskifting var bare et symtom på en ny holdning overfor kunnskap. Kunnskap ble forandret fra å være et middel til å forsone mennesket med verden slik den er, var og alltid vil være, komme hva som komme vil, og i stedet bli et middel til å kontrollere naturen med - ved å kjenne til dens evige lover. Denne nye holdning var i seg selv et resultat av en ny opptatthet av materiell rikdom, som førte til at de lærde fikk fornyet interesse for håndverkeren og hans virke. Slik kom renessansen, om enn bare delvis, til å hele det brudd mellom aristokratisk teori og plebeiisk praksis som var oppstått ved klassesamfunnets begynnelse i de tidlige sivilisasjoner og som hadde begrenset grekernes store intellektuelle kapasitet. For å få en dekkende forståelse av hvordan vitenskap ble til, er det nødvendig å ta hensyn til både de praktiske og intellektuelle aspekter ved den forandring som startet i renessansen. Vitenskapshistorikere har vanligvis bare lagt vekten på det siste, og har derfor sett på hele forandringsfasen enten som en bevegelse fra dårlige til gode argumenter ut fra selvinnlysende første premisser, eller som et spørsmål om å foreta mer nøyaktige observasjoner og vurdere mer korrekte på grunnlag av innlysende kjensgjerninger. Begge disse forklaringene er utilstrekkelige. Det viser seg ved at de ikke kan

25.

381

gjøre greie for at tid og sted for økonomisk, teknisk og vitenskapelig framskritt faller sammen. De kan heller ikke forklare sammenfallet mellom emner av vitenskapelig interesse og av teknisk betydning for de herskende grupper i samfunnet. På den annen side er det også utilstrekkelig bare å trekke inn de tekniske interesser. Både intellektuelle holdninger og materielle overveielser må tas i betraktning. De ideologiske aspekter ved det framvoksende borgerskaps kamp preget både vitenskapelige og reli­ giøse idéer i disse overgangens århundrer. I virkeligheten kunne en slik utfordring av idéer som hadde vært allment akseptert i flere hundre år bare skje i en tid da man stilte spørsmål ved hele samfun­ nets fundament. Til forskjell fra tidligere overgangsperioder, som mot slutten av det romerske imperium, hvor en ny vitenskap ble bygd opp på ruinene av den gamle, eller ved middelalderens begynnelse, hvor vitenskapen ble oversatt fra en kultur til en annen, skjedde den revolusjon som gav opphav til moderne vitenskap, uten noe slik kontinuitetsbrudd eller ytre påvirkning. Dette understreker enda sterkere det faktum at det ble bygd opp et radikalt nytt tankesystem i et nytt samfunn av elementer som var hentet direkte fra det gamle, men ble omformet av tankene og handlingene til de menn som gjennomførte revolusjonen. Den gamle føydalkulturen var blitt veid og funnet for lett. Den kunne ikke overleve de konflikter den selv hadde skapt. Den nye borgerklassen som den hadde frambrakt, måtte finne fram til sitt eget sosiale system og utvikle sitt eget tankesystem. Foregangsmennene i renessansen og det 17. årh. var seg fullt bevisst at de brøt med fortiden, hvor meget de enn ubevisst sto i gjeld til den. På et avgjørende punkt avvek den vitenskapelige revolusjon fra tidligere forandringer. Særlig i begynnelsen gikk det lettere fordi en levde i bevisstheten om at det en gjorde var å vende tilbake til idéer fra en eldre, storslått og mer filosofisk kultur. Antikkens autoritet kunne bli og ble brukt av slike nyskapere som Kopernikus og Harvey (2.4.,7.4.,2.4.,7.5.,) for å skaffe dem en støtte som kanskje var like viktig som sansbare bevis. Det var ikke så mye et spørsmål om å forkaste all autoritet som å sette den ene opp mot den andre. Huma­ nisten kunne velge fritt, og avgjøre det hele utfra grunner som lå i saken selv. Gjenoppdagelsen av i det minste deler av de beste matematiske arbeider fra klassisk tid, særlig de til Apollonius og Archimedes, hjalp til med å bryte Aristoteles’ monopol. Og Platon, som matematiker snarere enn som teolog, var en ny kilde til inspira­ sjon. På en måte, og i beste forstand, kom den nye vitenskapen direkte fra de gamle klassikere for det var ved å følge deres metoder at den nye tids menn ble i stand til å omkalfatre antikkens idéer og overgå dem i praksis. 382

Hovedfaser i vitenskapens forandring

For å forstå den faktiske prosess som førte til etablering av den nye vitenskap, kan det passe å inndele den vitenskapelige revolusjon i tre faser: Renessansefasen 1440- 1540, religionskrigene 1540- 1650, og restaurasjonsfasen 1650 - 90. En må holde fast ved at en her ikke står overfor tre adskilte tidsaldre, men tre faser i en forandringsprosess, fra en føydal til en kapitalistisk økonomi. På det politiske område omfatter den første fase (7.1 - 7.3) renes­ sansen, de store oppdagelsesreisene og reformasjonen såvel som de kriger som gjorde slutt på den politiske frihet i Italia, og som førte til at Spania vokste fram som den første store verdensmakt. I den andre fasen (7.4 - 7.6) begynte en å merke konsekvensene av at Amerika og Østen var blitt åpnet for europeisk handel og piratvirksomhet, i form av en priskrise som rystet hele den europei­ ske økonomi. Det var de uavsluttede religionskrigers tidsalder i Tyskland og Frankrike. Av langt større historisk betydning var imidlertid opprettelsen av den hollandske borgerlige republikk i be­ gynnelse av perioden og den engelske republikk i slutten. Den tredje fasen (7.7 - 7.9) var preget av politiske kompromisser. Selv om styreformen var monarkisk, var det storborgerskapet som trakk i trådene i alle de økonomisk mest utviklede landene. Det var hollenderne som var toneangivende, til tross for den pomp og prakt kongen i Versailles la for dagen. I England markerte denne fase begynnelsen på det konstitusjonelle monarki og en rivende utvikling av handel og manufaktur. De tilsvarende framsteg i vitenskapen besto i den første fasen i en utfordring til hele det verdensbilde som middelalderen hadde over­ tatt fra klassisk tid. Denne utfordring ble klarest uttrykt av Kopernikus da han avviste Arsitoteles’ jordsentrerte kosmos og erstattet det med et solsystem sett fra en roterende jord, en planet som alle andre. I den andre fasen ble dette synet utbygd av Kepler og Galileo, til tross for sterk motstand, og Harvey utvidet det til å gjelde også menneskets kropp. Dette greidde man ved å bruke den nye eksperi­ mentelle metode. På samme tid trådte den nye tidsalderens profeter fram - Bacon og Descartes. Den tredje fasen markerte den nye vitenskaps triumf. Vitenskapen vokste raskt og spredte seg til stadig nye felter. Vitenskapsmennene organiserte seg i egne vitenskapelige selskaper. Det er snakk om Boyles, Hookes og Huygens og den nye matematisk-mekaniske filo­ sofiens tidsalder. Det arbeid som mange bidro til, fikk sitt endelige uttrykk i Newtons formulering av De matematiske prinsippene for naturfilosofien, et grunnlag en følte en trygt kunne basere all annen vitenskap på. Finale årsaker måtte gi tapt for mekaniske årsaker, og 383

middelalderens hierarkiske univers ble forkastet og erstattet med et annet. Fra nå av kunne uavhengige partikler interagere fritt, ledet av naturlovenes usynlige grunnlov. Videre ble kunnskapen om disse lovene sett på som en nøkkel til å temme naturkreftene og bringe dem i menneskets tjeneste. Opphøyet kontemplasjon vek plassen for handlinger som viste seg lønnsomme.

384

Kapittel 7

Den vitenskapelige revolusjonen 7.1 Den første fasen: Renessansen 1440 - 1540

Den første overgangsfasen fra føydalisme til kapitalisme er den pe­ rioden som dekker renessanse- og reformasjonsbevegelsene, selv om disse, med forløpere og ettervirkninger, strekker seg over en lengre periode. Det økonomiske mønster for vareproduksjon som tok sikte på et marked med betaling i penger, hadde eksistert i noen spredte byer siden det 12. årh. Først i det 15. årh. ble det den herskende økonomiske form langs en landstripe som strakte seg fra Italia, gjennom Sør-Tyskland og Rhinland til Nederlandene. I dette områ­ det var det bare i Italia at de større byene, så som Venezia, Genova, Firenze og Milano, ble politisk såvel som økonomisk uavhengige og i stand til å bygge opp den strålende kunstneriske og intellektuelle renessansesivilisasjonen. I Italia medførte ikke dette noe brudd med kirken. Den hellige stol i Roma hadde store inntekter fra de gaver som kom fra hele kristenheten. Det ble annerledes da bevegelsen spredte seg til Tyskland og enda lenger. Der førte det på den ene side til at religionens uavhengighet ble hevdet på et nasjonalt grunn­ lag, uttrykt i den lutherske reformasjon, og på den annen side til en heftig sosial strid som fikk sin utløsning i bondekrigen i 1525-26 og gjendøpérnes opprør i Miinster i 1533-35. Lignende opprør skjedde i Ungarn og selv i det katolske Spania. Senere, da reformasjonen spredte seg til Nederlandene, England og Frankrike, var det i den enda mer radikale, kalvinistiske form. Den avviste kirkens hierar­ kiske styreform og baserte både sivil og kirkelig makt på demokra­ tiske valgforsamlinger. Men spørsmålet om demokrati skulle ikke bli reist i sin fulle bredde før i den neste fasen. Den politiske styreform som i første omgang skulle komme til å erstatte det føydale systemet med gradert makt og avhengighetsforhold, var enevoldsfyrsten. Hans makt grun­ net seg på støtte fra handelsmennene, og ofte var han selv en adlet handelsmann, som Mediciene. Gjeninnførelsen av monarkiet mar­ kerte slutten på keiserens og pavens verdslige makt, og dermed selve tenkemåten som lå bak middelalderens univers. I stedet begynte nasjonalstatene å vokse fram med stadig skiftende allianser og kri­ ger. Resultatet var en sårbar maktbalanse, hvor ingen var overlegen over lengre tid. Ved fyrstehoffene fikk de nye humanistene og vitenskapsmennene 385

beskyttelse. De var ikke lenger avhengige av kirkens makt. Men i virkeligheten ble de intellektuelles situasjon stort sett som i araber­ nes storhetstid, da fyrsten smykket seg med de lærde. De gamle middelalderuniversitetene utenfor Italia vedble å være en bastion for de gamle føydale idéene og bekjempet den nye lære. Kong Franz I. av Frankrike måtte i 1530 opprette College Royal, nå College de France, for å kunne gi den undervisningen i humaniora som Sorbonne ikke ville tillate. Renessansen og reformasjonen er to aspekter ved en og samme endringsprosess. Den forandret et helt system av sosiale relasjoner. Fra å være basert på regelbundet arvelig status ble det forandret til et system basert på kjøp og salg av varer og arbeidskraft. Den avgjørende økonomiske årsak til denne bevegelse var den raske ekspansjon innen handelen. På grunn av tekniske forbedringer i senmiddelalderen, særlig i jordbruket og i framstillingen av tøyer, var det faktiske overskuddet stigende, og dette kom handelen til gode.* Samtidig ble dette overskuddet lettere tilgjengelig på grunn av forbedringer innen skipsfart og navigering. Gjennom hele det 15 årh. gikk hovedstrømmen i handelen, som fremdeles hovedsakelig besto av luksusvarer, fra Østen over Venezia og inn i Tyskland, hvor den skapte de store formuer i Augsburg og Nurnberg. Derfra gikk den til Nederlandene og England. Det var denne handelen som ga disse områder deres ledende stilling både med hensyn til rikdom og kultur.

101. Et av renessansens sentra for handel og tenkning var bystaten Venezia. Huset på dette maleriet av Vittore Carpaccio - aktiv 1490-1526 - viser en streng form og buer i romansk stil, begge deler viser tidens stil, slik antrekket til hoffmennene i forgrunnen også gjør det.

386

Men mot slutten av århundret, på et tidspunkt da renessansen kuliminerte, fant det sted et avgjørende gjennombrudd i det gamle handelsmønster, hvor vitenskapen kom til å spille en avgjørende rolle. Sjøfartens utvikling skulle komme til å ta innersvingen på de gamle kostbare handelsruter som gikk over land til de forskjellige markedene, og åpnet nye markeder som en aldri hadde forestilt seg. Det mest bemerkelsesverdige var oppdagelsen av Den nye verden, Amerika. Men det var av større øyeblikkelig betydning at portugi­ serne rev til seg sjøhandelen på Asia, og at det skjedde en rask utvikling i de baltiske landene og Russland. Disse forandringer av handelsrutene forandret hele den økonomiske balanse i Europa. Handelen i Italia og Sør-Tyskland ble kuttet av ved roten. Deres politiske og økonomiske betydning avtok etter dette, selv om deres kulturelle og tekniske innflytelse varte ved for en tid. Sjølandene trådte i deres sted. I første omgang Portugal og Spania, senere og i en lengre periode Holland og England, fordi de var i besittelse av større mengder råvarer. Det var profitten fra den oversjøiske handelen som gjorde den første akkumuleringen av disponibel kapital mulig, dvs. kapital inve­ stert i produktiv virksomhet og ikke bare i land. Tørsten etter stadig større profitt førte til en rask utvikling av skipsbygging og sjøfart, og den sistnevnte skulle få en avgjørende innvirkning på den moderne vitenskaps tilblivelse. Med leiesoldater i stedet for føydale lensoppbud kunne en føre krig over et lengre tidsrom, men det kostet også mer. Følgelig steg etterspørselen etter bronse og jern, gull og sølv. Det ble et sterkt oppsving i gruvedrift og metallarbeid. Det samme gjaldt framstillingen av krutt og destillering av brennevin. Perioden som helhet er kjennetegnet ved en sterk ekspansjon. I nesten alle deler av Europa økte produksjonen, ikke bare i indu­ strien, men også i jordbruket. Det ble produsert mer korn, mer buskap og mer fisk. Det er vanskelig å knytte dette til noe spesifikt teknisk framskritt. Det var snarere et samlet resultat av et stort antall små forbedringer og en raskere utbredelse av disse langs de nye handelsveier. Det eneste radikale og betydelige tekniske fram­ skritt var innføringen av trykkekunsten, som for letthets skyld alle­ rede er blitt diskutert i det forrige kapitlet (1.3., 6.6.). Selv om det ikke i seg selv var noen ny produksjonsmetode, var det en meget effektiv måte å spre andre tekniske framskritt på, noe de mange bøkene om jordbruk, hagebruk, kokekunst og handel fra denne pe­ rioden vitner om.

Den humanistiske revolusjon i holdninger og forestillinger Dersom renessansen bare hadde markert en gradvis eller til og med rask forbedring av de økonomiske vilkår, ville den ikke innta den

387

102. Smelting av kopper under renessansen. Fra en engelsk utgave av Beschreibung allerfurnemsten mineralischen Ertz, 1580, ved Lazarus Ercker (?1593).

plass den har i verdenshistorien. Det som gir den dens betydning innen vitenskap, kunst og politikk er at den var en bevisst bevegelse, en revolusjonær bevegelse endatil. Intellektuelt sett skyldtes den arbeidet til en liten, bevisst minoritet av lærde og kunstnere. De hadde stilt seg i opposisjon til hele det middelalderske livsmønster, og bestrebet seg på å skape et nytt mønster så nær opp til den klassiske antikken som mulig. De ønsket ikke lenger å se antikken med tradisjonens briller, gjennom araberne og skolastikerne, men direkte ved å grave opp statuene og ved å lese tekstene selv. Det betydde å gå tilbake til de originale greske tekstene og møte på første

388

103. En våpensmed fra det sekstende århundre, fra en serie på 115 tresnitt av Jost Amman (1539-91).

hånd tankene til Platon og Aristoteles, men også til Demokrit og Archimedes417. Den humanistiske bevegelsen hadde faktisk startet i Italia med Petrarca og Boccaccio så tidlig som det 14. årh. Det de satte pris på hos klassikerne var uttrykkets skjønnhet og edle følelser, snarere enn subtil logikk. I den grad de var filosofer var de platonikere. Den humanistiske bevegelsen spredte seg til Frankrike og Nord-Europa i det 16. årh., nå med et mer religiøst preg. Over alt førte den til en avvisning av de spesifikt føydale ideene om hierarki og en mer sekularisert holdning til samfunnet. Dette innebar ikke en avvisning av religionen eller for den saks skyld mystikken. Det var snarere en

389

forandring i retning av en mer personlig religion hvor behovet for kirkens tjenester ble mindre. Dyrkingen av individet, av dyd i den gamle romerske betydning av ordet - menneskets uavhengighet ble nå idealet4-43. I de protestantiske land proklamerte man retten til egen-vurderinger eller la vekt på at mennesker kunne ha spesielle kall. Her kom humanistene, ved å trekke fram de greske og hebraiske tekster og oversette dem direkte til folkespråket, til å gi Bibelens autoritet ny vekt. Tillit til Guds skrevne ord avløste respekten for de uttalelser som kom fra St. Peters etterfølgere. Alt dette passet det etiske system hos en kjøpmannsklasse som avviste føydalismens vekt på å underordne seg. Den føydale fortid ble da også avvist med stor kraft. Både arkitekturen som humanistene søkte å latterliggjøre ved å kalle den gotisk skolastikkens filosofi, munkenes kontemplative liv og deres tigging4-125. Til slutt ble selv den katolske kirken nødt til å reformere seg. Den måtte akseptere et brudd med sin middelalderske fortid, nesten like stort som det reformatorene krevde. Læren om nåden var den romerske kirkens ekvivalent til frelse ved troen. Pavedømmet, som i ett århundre hadde vært i hendene på tolerante humanister, riktignok med en tvilsom moral, men store beskyttere av kunsten, ble nå nesten like rigid og mer intolerant enn de mest alvorlige protestantiske sektene (1.4, 7.7.).

Fornøyelser, kunst og penger

Både i katolske og protestantiske land markerte renessansen et defi­ nitivt og frivillig brudd med fortiden. Det var ikke til å unngå at mye av den ble beholdt, men en hadde satt en ny kurs. Den middelal­ derske formen for økonomi, måten å bygge på, å lage kunst og tenke på, skulle forsvinne for godt og bli erstattet med en ny kultur, kapitalistisk med hensyn til økonomi, klassisk i kunst og litteratur, vitenskapelig i måten å nærme seg naturen på. Renessansen var en urolig periode, men full av håp sammenlignet med den fortvilelse som hersket i senantikken og resignasjonen i den troens tidsalder som fulgte. En bekymret seg mindre om det evige liv og mer om livet i nåtiden. Det kom til uttrykk i en rask vekst innen profan kunst, maleri, poesi og musikk. Innen hver uttrykksform fant en nå en ny og åpen innrømmelse av fysisk glede. Periodens store profet, dr. Francois Rabelais (ca. 1490-1553) valgte som motto for sitt abbedi i Thelema, idealsamfunnet: «Gjør det du har lyst til». (4.7., 12.4)4-125 Ideelt sett levde folk fritt og tenkte farlig. I virkelig­ heten var det bare noen få som kunne tillate seg det. Det nye livet var kostbart og måtte betales kontant. Penger ble mye viktigere enn noengang tidligere. Som en naturlig konsekvens av det forandret også holdningen til det å tjene penger seg. En hvilken som helst måte 390

var god nok så lenge den fungerte, enten en nå tjente penger i ærlig produksjon og handel, ved å framsette en ny lønnsom idé, ved å åpne en gruve, ved å overfalle fremmede eller ved å låne ut penger mot renter. Kirken kunne protestere, men hvis den prøvde å sette makt bak protestene, desto verre for den, noe reformasjonen var et bevis på. Til og med magien fanget interessen som en ny måte å oppnå rikdom og makt, slik vi kjenner det fra historien om Faustus. I virkeligheten var det neppe mulig å skille naturmagien fra vitenska­ pen.4-6 4 2 4-152

Ekteskapet mellom håndverker og lærd

Ingeniører og kunstnere ble ikke lenger sett ned på med forakt slik de var blitt i klassisk og middelaldersk tid. De inntok nå en sentral plass både når det gjaldt å produsere penger og å bruke dem. Utsmykkings-, maler-, skulptør, og arkitekturkunsten blomstret som aldri før og ble utviklet mindre massivt, men med langt større origi­ nalitet enn i klassisk tid. Det som virkelig var nytt, var imidlertid den respekt en viste overfor de praktiske håndverk som spinning, ve­ ving, keramikk- og glassproduksjon, og kanskje mest av alt håndverk knyttet til de beslektede behov rikdom og krig - gruvearbeidere og metallarbeidere. Håndverksteknikkene var av større verdi nå enn i klassisk tid fordi de ikke lenger ble utøvd av slaver, men frie menn. Håndverkene sto heller ikke, slik de hadde gjort i middelalderen, sosialt og økonomisk fjernt fra makthaverne i det nye samfunnet. I middelalderens Firenze f.eks. hadde kunstnerne vært underordnede 104. Framstillingen av matt farget galss var en av de store kunstarter i det gamle Egypt, men i det sekstende århundre ble det produsert klart glass i store kuppelovner fyrt med trekull. Fra De la Pirotechnia av Vannoccio Biringuccio (1450-1539), utgitt i Vezia 1540.

391

medlemmer av hovedlauget for leger og urtehandlere, Medici e Speciali. Skulptørene befant seg i et sosialt lavere laug sammen med murere og brosteinsleggere4-28. Men rundt begynnelsen av det 16. århundre nøt enkelte malere og skulptører pavers og kongers gunst, selv om de ofte måtte kjempe hardt for å få betaling for det arbeidet de utførte. Håndverkernes høynede status gjorde det mulig å fornye forbin­ delsen mellom deres tradisjoner og de lærdes tradisjoner. Den hadde vært brutt nesten siden de tidlige sivilisasjoners begynnelse. Begge hadde mye å bidra med: Håndverkeren tilførte de gamle teknikker fra antikkens klassiske tid de nyvinninger som var kommet til i løpet av middelalderen. Den lærde bidro med verdensbildene, idéene og kanskje framfor alt den logiske måte å argumentere på som en hadde fått fra grekerne gjennom araberne og den skolastiske filosofi, og dessuten de nylig utviklede metoder for kalkulasjon. Det tok litt tid før kombinasjonen av de to tilnærmingsmåter fungerte. Fra først av spredte den seg bare gradvis til de forskjellige felter for kunnskap og handling. Men når disse bestanddelene først var forenet, var kombi­ nasjonen ikke til å stoppe - og den var eksplosiv. Renessansens intellektuelle oppgave var i hovedsak å gjenoppdage og beherske kunstens og naturens verden. Verden som helhet

Renessansen vrimlet av store beskrivende verker som tilsammen dekket hele feltet for menneskelig erfaring. Bredden i interesser kommer best til uttrykk hos den mann som kunne stå som idealtypen for hele epoken - den store universalingeniøren, vitenskapsmannen og kunstneren Leonardo da Vinci. Periodens to største triumfer er påstanden om at himmelsystemet har solen som sentrum - Kopernikus’ system i hans De Revolutionihus Orhium Coelestium4'2*, og den første fullstendige menneskekroppens anatomi slik den er tegnet i De Humcmi Corporis Fabrica4160 av Vesalius, begge publisert i 1543. Dette var de første eksempler på hvordan himmelsfæren eller menneskekroppen ville fortone seg for de som hadde klare nok øyne til å kunne se selv og ikke brukte den gamle tradisjonens briller. De ble satt fram og akseptert allerede fra starten av i det nye lekmannssamfunnet som jo også var i ferd med å lære og se og gjøre egne erfaringer. Det var først senere, da de politiske konsekvenser av det nye synet begynte å bli åpenbare, at autoritetene begynte å bli engstelige og - for sent - prøvde å stenge det nye synet ute. De store verker ble fulgt av mange andre på forskjellige områder innen kunst og natur, som var blitt neglisjert av klassikerne. Som f.eks. Pirotechnia413'7 av Biringuccio (1480-1539), som beskrev me­ tall-, glass- og kjemiindustrien, og Georg Bauer eller Agricolas

392

mcdicorum PataumæprofdToris.de Humant corporis fabnci Libri frptcm.

105. Andreas Vesalius (1514-64) er vidt og bredt anerkjent som grunnlegge­ ren av den moderne anatomi, og hans De Humani Corporis Fabrica, utgitt i 1543, inneholdt resultatene av disseksjon av menneskekroppen. Denne tittel­ siden viser Vesalius selv ved siden av en dissekert kropp, der han demonstre­ rer dens anatomiske struktur. Siden viser den høye standard som preger det overdådig rikt illustrerte verk, en av de aller vakreste vitenskapelige bøker som noen gang er utgitt.

393

106. Biringuccios De la Pirotechnia (se ill. 104) inneholdt de første trykte praktiske instruksjoner til forskjellige sider av renessansens teknikk. Her blir metalltråd trukket ved hjelp av vannkraft, og hver gang veivakselen snur blir metallet dradd gjennom en trekkdyse.

(1490-1555) De Re Metallica4-23, sannsynligvis den fineste tekniske avhandling som noengang er blitt skrevet. Den beskrev ikke bare metaller og mineraler, men også gruvedrift og gruveøkonomi. Senere skulle det dukke opp fantastiske beskrivelser av dyr og planter, både fra den gamle og nye verden, i bøkene til Gesner (1516-65), Rondelet (1507-66) og Belon (1517-64)4-74 4-32. Til disse kan en føye til de nesten utallige reisebeskrivelser fra utforskningen av de nye landene. F.eks. Amerigo Vespuccis Brever4161 i 1504, som inkonsekvent nok skulle komme til å gi det nye kontinentet dets navn, og Pigafettas førstehåndsberetning om Magellans jordomseiling 1519-22. Den vitenskapelige revolusjonens åpningsfase var mer preget av beskrivelse og kritikk enn av konstruktiv nytenkning. Det skulle komme senere. Først måtte en utforske de fjerne horisonter og utfordre en gammel autoritet. Utøvelse av kunst og teknikk ga en positiv ansporing og materielle midler til å fremme den nye viten­ skap. De religiøse stridigheter og konflikter rystet ortodoksien i dens grunnvoller og ga noen få anledning til å tenke selvstendig. De nye religiøse holdninger som gav rom for individuell dømmekraft og personlig ansvar stammet fra det samme behovet som skulle gi opphav til vitenskapen. De var viktige forutsetninger for den kapita­ listiske økonomiens triumf. Før vi går over til å diskutere vitenska­ pens stilling og innflytelse i renessansen, må vi først si noe om innflytelsen fra de viktigste faktorer som påvirket den i denne fasen. Det var i første rekke kunsten og teknikken, særlig ingeniørteknikk og navigasjon. 394

7.2 Kunst, natur og medisin

Renessansekunsten Oppvurderingen av bildende kunst i motsetning til passiv og interessefri kontemplasjon var renessansens første kjennetegn. Malerkunst, skulptur, arkitektur og musikk hadde riktignok blomstret også i hele middelalderen. De hadde bidratt til å videreføre mange av den klas­ siske tids teknikker, særlig innen kjemi og metallarbeid. Men de ble brukt som midler til å nå et mål, utført av ydmyke håndverkere og munker i kirkens tjeneste, mens adelen i atskillig mindre grad be­ nyttet deres kunnskap. Kunstens sosiale og økonomiske betydning i renessansen var imidlertid av et helt annet omfang. Ikke bare ble det brukt mer penger på kunst, da særlig malerkunst, enn i tidligere tider, men for første gang ble kunsten tillagt egenverdi. Kunstnerne kom til å tjene de nye handelsfyrster der de til enhver tid blomstret, først i Italia, dernest i Burgund, Flandern og Sør-Tyskland. Det fantes en umette­ lig etterspørsel etter stadg mer imponerende og slående former som kunne markere de rikes nye livsstil4-28. Med det fulgte en bedring i kunstnernes status og det ble opprettet egne studioer i de fleste italienske byer. De var på samme tid universiteter og laboratorier. Kunsten selv ble bevisst og vitenskapelig, uten at den med det opphørte å være tradisjonell. Kunstnerne stilte seg nye oppgaver og fant nye materielle og intellektuelle løsninger på dem. Ikke på noe annet tidspunkt i historien har billedkunsten hatt en slik innvirkning på vitenskapens utvikling. Det er neppe noen tilfeldighet at denne interesse falt sammen med selve begynnelsen til den viktigste for­ andringen i vitenskapens historie.

Perspektiv og syn

De viktigste områder hvor kunsten hjalp til med å grunnlegge viten­ skapen gjaldt utviklingen av syn og perspektiv, interessen for natur­ en og særlig menneskekroppens anatomi og dens befatning med såvel militær som sivil ingeniørkunst. Leonardo da Vinci delte sin tid mellom alle disse interesser, og selv om han var den største, var han ikke på noen måte den eneste som gjorde det. Renessansekunstens første manifest var Leon Battista Albertis (1404-72) Trattato della Pittura i 1434. Han var sønn av en velha­ vende florentisk familie som levde i eksil av politiske årsaker. Men han gikk likevel ikke av veien for å vie seg til kunsten eller å lære av håndverkere:

395

Han ønsket å lære noe av alle, spurte ut smeder, byggmestre, båtbyggere eller til og med skomakere for ikke å gå glipp av en ukjent eller hemmelig kunnskap om sitt fag, og ofte måtte han foregi å være uvitende for å oppdage andres dyktighet4-24.

Han var en av de første forkjemperne for formalperspektivet oppfunnet av Brunelleschi tidlig i det 15. årh. Hovedmålet for ma­ lerkunsten var ifølge Alberti å kunne framstille tredimensjonale figu­ rer i to dimensjoner. I tråd med det forlangte han av alle malere et grundig kjennskap til geometri, og brukte optiske hjelpemidler så som camera obscura til landskaper og det rektangulære kooridnatnettet til å feste selve synsfeltet på papiret. Det grunnleggende met­ riske begrepet om tredimensjonalt rom ble helt vanlig i renessansen, som en følge av at programmet ble anvendt av kunstnere som Masaccio, Piero della Francesca og Mantegna. Leonardo da Vinci uttrykte bare det herskende synet når han kalte malerkunsten en vitenskap. I avhandlingen om malerkunsten publi­ sert sammen med hans Paragone4165 uttaler han kategorisk: 107. Perspektiv var et av de viktigste midler som hjalp kunstneren med å finne fram til vitenskapen. I det sekstende og syttende århundre ble dets prinsipper benyttet til å utarbeide arkitektoniske tegninger av ganske stor nøyaktighet. Fra Robert Fludd. Utrisque Cosmi... Historia, Oppenheim 1617-19.

396

Vitenskapen malerkunst omhandler alle farger på legemenes overflate og formene på de legemer de avgrenser: Den omhandler relativ nærhet og avstand, med de grader av forminsking som trengs etterhvert som avstanden øker. Enn videre er denne vitenskapen perspektivets mor, dvs. vitenskapen om de synlig lysstråler.

Som svar til dem som vil fordømme malerkunsten som halvt meka­ nisk, hevder han i motsetning til Platon: Astronomien og de andre vitenskaper omfatter også håndverksoperasjoner selv om de har sin opprinnelse i bevisstheten, akkurat som malerkunsten som oppstår i den skapendes bevissthet, men ikke kan utføres uten håndverks­ messige handlinger. Malerkunstens vitenskapelige og sanne prinsipper forstås av bevisstheten alene og inneholder ingen håndverksmessig handling: De utgjør vitenskapen malerkunst som vedblir å være i den skapendes bevisst­ het, og fra denne blir den faktiske utførelse til. Og denne er den forutgående kontemplasjon eller vitenskap langt overlegen i verdighet.

Naturen og mennesket

Renessansen var vitne til at realismen triumferte i kunsten. Klassisk og enda mer byzantisk kunst hadde konsentrert seg om ideelle for­ mer, og søkte å oppnå effekter ved hjelp av tradisjonell symbolisme. Allerede i middelalderen begynte former hentet fra naturen å dukke opp i billedkantene, som bladverk og dyr. Renessansen tilførte de sentrale menneskelige figurer den samme realisme. Alt dette krevde et mer detaljert studium av den ville natur - fjell, klipper, trær, blomster, dyr og fugler - og la dermed grunnlaget for en geologi og naturhistorie som ikke lenger hentet sitt stoff fra gamle bøker og logikk. Framfor alt krevde det en anatomi for mennesket selv slik at man kunne finne de mekanismer som lå til grunn for gester og uttrykk. Renessansekunsten var like lite impresjonistisk som den var formal. Maleren ble av Alberti på det sterkeste rådet til å studere beinbygningen, deretter musklene som knyttet den sammen, og først til sist de klærne figuren var ikledd. Leonardo gikk enda lenger både i praksis og i sine anvisninger. Etter først å ha avbildet den statiske figuren gikk han over til å avbilde bevegelsen, deretter \\\ fysiologi og dynamikk. Avbildningen av mennesker og dyr i bevegelse var for han bare et middel til å uttrykke den ånd eller sjel som gir selve bevegelsen liv. Alt dette krevde et dyptgående studium av hjernens og de indre organers anatomi. Leonardos tegninger på området er uovertrufne. Den nye anatomi, som endte med Harveys oppdagelse av blodsirkulasjonen, sto i nesten like stor gjeld til kunstnerne som til legene. 26.

397

Medisinen i renessansen

Her er det på sin plass å trekke fram renessansens store bidrag til de biologiske studier omkring medisinske emner. De medisinske fakul­ teter ved italienske universiteter var den mest bemerkelsesverdige unntagelsen fra universitetets alminnelige sterilitet og obskurantisme (1.3., 6.4). Særlig ved universitetet i Padua hadde det med­ isinske fakultet en høy prestisje, og trakk til seg de skarpeste hjer­ ner. Dette hjalp ikke den medisinske praksis i nevneverdig grad. Det skulle gå århundrer før en kunne nok kjemi og biologi til å anvende vitenskapen effektivt i kampen mot sykdom. Men det hjalp enormt til å utvikle naturvitenskapen. De italienske leger og det store antall utenlandske studenter som kom dit for å studere medisin var ikke isolert på noe vis. De hadde samkvem med kunstnere, matematikere, astronomer og igeniører. Noen av dem kom selv til å gå inn i disse yrkene Kopernikus f.eks. var utdannet og praktiserte som lege ved siden av å være admini­ strator og økonom. Det var disse forbindelser som ga den europeiske og spesielt den italienske medisin dens typiske beskrivende, anato­ miske og mekaniske karakter. Menneskets kropp ble dissekert, ut­ forsket, målt, nedtegnet og forklart som en enormt sammensatt ma­ skin. Denne forklaringen var altfor enkel. Det meste av det vi nå vet om organenes funksjon og utviklingshistorie var ikke kjent og en kunne ikke gjette seg til det. Ikke desto mindre ble det utformet en ny anatomi, fysiologi og patologi - de to siste begrepene har vi fra den franske legen Jean Fernel (1497-1558) - overveiende moderne av karakter, skapt på grunnlag av observasjon og eksperiment. Den klassiske autoritet og den magiske tradisjon begynte etterhvert å miste sitt grep4132. Dette arbeid nådde sitt høydepunkt i Andreas Vesalius’ store verk De Humani Corporis Fabrica, som var en mest mulig fullstendig beskrivelse av alle kroppens organer. Den manglet likevel enhver form for alvorlig kritikk av Galens klassiske modell (1.2., 4.7), og var en god anatomi i en dårlig fysiologis tjeneste. Likevel kom den skolen han grunnla i Padua i 1537 til å frambringe den rekken med anatomer som førte fram til Harvey4126. Vesalius var lege for keiser Karl V. Hans rival, Franz I. av Frankrike, hadde som sin kirurg en mann som sto i skarp kontrast til Vesalius på mange måter, Ambroise Paré (1510-90). Han var en virkelig håndverker, ulærd og skrev på det franske folkespråket om det han så med sine egne øyne og utførte med sine egne hender. Han revolusjonerte behandlingen av sår, spesielt skuddsår, som ble alminnelige i krigen på den ti­ den4-35.

398

108. Atskillig medisinsk kunnskap og praktisk behandling ble lært gjennom militær-kirurgiens harde vireklighet. Her blir et sår etset. Fra en håndbok i militær kirurgi, Veldt Boeck van den Chirurgia Scheel-Hans, av Hans Gersdorff, Amsterdam 1593. Den hollandske oversettelsen har tatt med tresnitt fra Gersdorffs Strassbourg-utgave.

399

109. Leonardo blir husket for sine utspekulerte mekaniske innretninger, eller rettere sagt, for de tegninger og beskrivelser han laget for dem. Vi vet ikke sikkert om mange eller noen i det hele tatt ble laget, men hans fruktbare fantasi og mekaniske kunnskap kan det ikke herske tvil om. Den siden fra hans skisser er især opptatt med kraftpumper av forskjellig slag. Den viser også noen eksempler på Leonardos «speil»-skrift.

400

Ingeniørene: Leonardo da Vinci Yrker som kunstner, arkitekt og ingeniør var ikke adskilt i renessan­ sen. Kunstneren kunne tilby seg selv eller få i oppdrag av sin by eller sin fyrste å støpe en statue, drenere en sump eller beleire en by. Håndverksmesteren måtte alltid kjenne til materialers egenskaper og hvordan de kunne behandles. Renessansekunstneren måtte vite alt dette og mye mer. Han måtte kunne tilføre arbeidet sitt geometri og mekanikk i en bevisst etterligning av antikken. Det var på dette feltet Leonardo da Vinci, fremragende som kunstner og naturalist, viste sine største evner. Når han skal anbefale seg selv til hertugen av Milano f.eks., nevner han en rekke militære hjelpemidler han kan lage, og på slutten føyer han til: «Hva malerkunsten angår, er jeg så god som noen»4-33 168. Notatbøkene hans viser hvor grundig han studerte metallhåndverkeren og ingeniøren i deres arbeid, og hvor­ dan han selv ble den første store mester i mekanikk og hydraulikk. Hans største forsøk, selv om det på forhånd var dømt til å mislyk­ kes, var forsøket på å fly rent mekanisk - et mesterverk i ingeniør­ kunst, hvor han kombinerte observasjoner av fugler med utforming av modeller, kalkulasjoner og virkelige forsøk4 103'4 164. Studiet av de nesten utallige utkast til mekaniske innretninger foreslått og tegnet av Leonardo, fra valsemaskiner til bevegelige kanalgravere, får fram et annet aspekt ved hans tragedie416. Han kunne oppfinne maskiner for nesten ethvert formål og tegne dem fantastisk godt. Men knapt noen av dem, og ingen av de viktigste, ville ha fungert selv om han hadde hatt penger nok til å lage dem. Uten de nødvendige kvantitative kunnskapene i statikk og dyna­ mikk, og uten å kunne bruke en første beveger som dampmaskinen, kunne renessanseingeniøren aldri komme ut over de grenser den tradisjonelle praksis satte. Leonardo fikk ikke noen særlig innvirk­ ning på maskinens utvikling, han kom snarere til å gjøre inntrykk på de lærde med idéen om at naturens måte å virke på kunne forklares ut fra en maskinmodell. Leonardo da Vinci illustrerer ved sitt liv og sine arbeider både renessansens håp og dens fallitt4-34. Skolert som maler fikk han allerede som ungdom med sine store evner de stores gunst, i den mest strålende perioden for italiensk kunst. Men han var ikke for­ nøyd med å være maler. Han ønsket samtidig å forstå den underlig­ gende natur hos det han malte, og lyset som han så det ved. Derfor alle hans studier av optikk, anatomi, dyr, planter og fjell. På samme tid ble han mer og mer opptatt av bevegelsens og kraftens betydning. Det var for å kunne realisere sine idéer i praksis han gikk i tjeneste hos Ludovici il Moro av Milano, den mektigste fyrsten på hans tid. Men krigsskyggen hang over fyrsten, så det var meget lite Leonardo kunne utrette der. Etter Milanos fall i 1499 ble Leonardo tvunget til å

401

ta opp vandringsstaven - for en tid sammen med Cesare Borgia på hans felttog, deretter gikk han i byen Firenzes tjeneste og hos paven, for til slutt å dø i eksil som pensjonist hos Franz I. av Frankrike. Hele tiden forsøkte han å trenge dypere inn i naturens og samfun­ nets egentlige mening. Det hjalp ham at han ikke var universitetsut­ dannet, og derfor hadde mindre å lære om. Men av samme grunn hadde han hverken den systematiske tilnærming eller den matema­ tiske dyktighet til å følge opp sine idéer eller til å overbevise andre om deres sannhet. Han etterlot seg ingen skole og var snarere en kilde til inspirasjon enn en veiviser.

110. Pumper av mange slag ble brukt i gruvedriften. En kjetting-stempelpumpe fra et tresnitt i De Re Metallica av Agricola (Georg Bauer, 1490— 1555). Denne boka, som kom ut i mange utgaver, ble først trykt i Basel i 1556.

402

Teknologi i renessansen

De største framskritt i teknologi under renessansen skjedde på de nært beslektede områder gruvedrift, metallurgi og kjemi. Behovet for metaller førte til en rask vekst i antallet nye gruver, først i de midtre områder av Tyskland og senere i Amerika. De tyske gruver var den kapitalistiske produksjonsmåtens arnested. Gjennom hele middelal­ deren hadde gruvedrift i det store og hele vært enmanns- eller små aksjeforetagender som var utført av «frie gruvearbeidere» som selv var skjerpere. De ble beskattet og til gjengjeld beskyttet mot føydal innblanding av konge eller fyrste4157. Med gruvedrift i større stil slo de seg sammen i selskaper og delte sine andeler opp i aksjer. Allerede i det 15. årh. ble aksjer kjøpt av eiere som ikke selv deltok i produksjonen. De skaffet kapital til det stadig mer kostbare utstyret. Etterhvert som gruvene ble dypere, ble pumper og heiseutstyr stadig mer nødvendig. Agricola som skrev De Re Metallica, var offisielt gruveingeniør i Bleiberg (blyberg) i Sachsen, men han hadde også aksjer i noen av de mest lønnsomme gruvene. Den erfaring en fikk med kraftoverføring og pumper var utgangspunkt for en ny interesse for mekaniske og hydrauliske prinsipper. Det skulle få store virkninger i den vitenskapelige og industrielle revolusjon. Med den ned­ gang i gruvedriften i Tyskland, som satte inn med religionskrigene, ble de tyske gruvearbeidere og metallurger spredt for alle vinder, til Spania, den nye verden og kanskje aller viktigst, til England. De la det tekniske grunnlag for landets framtidige rikdom.

Metallurgi og kjemi Smeltingen av metaller var den viktigste skolen for kjemien. Utstrakt gruvedrift var nødt til å bringe fram i lyset nye malmer og til og med nye metaller, så som sink, vismuth (gyldent metall), kobolt (av kobold, gruvealv) og koppernikkel (falsk kopper). Metoder for å skille disse fra hverandre og behandle dem videre måtte finnes ved hjelp av analogier og korrigeres ved bitter erfaring. Men i og med at en gjorde det, begynte en almen kjemisk teori implisitt å ta form. Den omfattet oksydasjon og reduksjon, destillasjon og sammensmelting. For å prøve å finne ut hvilken avkastning en malm med verdifullt metall ville gi, er det nok å smelte i en liten, bestemt målestokk. Det ble grunnlaget for kjemisk eksperiment og kjemisk analyse (2.5., 9.4). Det store antall nye metalliske substanser hadde nødvendigvis fysiologiske virkninger på dem som arbeidet med dem; for det meste dårlige, men også noen gode. Piker i gruvedistriktene brukte f.eks. arsenikk til å gjøre ansiktshuden penere. En begynte å innføre metallblandinger i medisinen på grunnlag av deres voldsomme virkning 403

på kroppen. Dette svekket tiltroen til de tradisjonelle urtemedisinene. Særlig avgjørende var bruken av kvikksølv der de gamle urter viste seg å være uten virkning, når det gjaldt å kurere den nye og fryktelige sykdommen syfilis som Columbus’ sjøfolk brakte med seg fra Amerika.

Paracelcus og heren om åndene Philippus Aureolus Theophrastus Bombastus von Hohenheim (1493-1541) som kalte seg selv Paracelcus for å vise sin overlegen­ het i forhold til Celcus, den store legen i antikken, var den ubestri­ delige og entusiastiske grunnlegger av en ny skole med helbredende kjemikere (kjemiske doktorer). Han brente bøker av Galen og Avicenna på markedsplassen i Basel, og forkynte i ekte protestantisk ånd den direkte erfarings overlegenhet over enhver autoritet. Selv om han hentet mye av sin kunnskap fra den gamle alkymistiske tradisjonen, formidlet gjennom araberne og Raymond Lull (1.3., 6.5), var han i stand til å omforme denne og forandre dens retning. Til de gamle motsetninger svovel og kvikksølv føydde han det nøytrale salt, og kom dermed til å opprette tria prima - som en konkurrent til de fire elementer hos Aristoteles (1.2., 4.6) - som grunnlag for sin spagyriske kjemi, og lot søken etter sunnhet erstatte søken etter gull. Paracelcus’ form for kjemi var klart animistisk. Læren om usynli­ ge krefters virkning i alle selvbevegelige eller levende organismer er en av menneskets eldste forestillinger. Antageligvis har den sin opp­ rinnelse langt tilbake i den eldre steinalder. Den hadde forbindelse med den ånde som kom til ethvert dyr ved fødselen og forlot det igjen ved døden. Antall ord i språket vårt, som vi også har hentet fra mange andre språk, antyder det omfang denne forestillingen har: animalsk, inspirasjon, aspirasjon, spøkelse, psyche, ånd, sjel. Luften selv var en slags ånd, og dens virkning på legemer, ved bobler, var et tegn på en aktiv gjæring. Kjemiens viktigste prosess, destille­ ringen, var i alt vesentlig en måte å oppfange de usynlige ånder på idet de steg opp fra en kokende væske. At slike ånder hadde stor kraft var bare altfor åpenbart ut fra den virkning de hadde på dem som drakk dem (1.3., 6.6, 2.5., 9.4.). Alle kroppens handlinger ble ifølge den galeniske fysiologien utført av bestemte ånder eller sjeler. Plante- eller naturånden med sete i leveren, styrte fordøyelsen. Når den møtte den livgivende ånden i hjertet ble den til den vitale ånd som ble spredd ut i kroppen gjennom arteriene. I hjernens ventrikler ble den i sin tur forfinet og ble til sjelsånden, som gikk gjennom nervene og gav bevegelse til hele kroppen. Paracelcus var, til tross for at han avviste Galen, enda friere i sin anvendelse av begrepet om ånder. Han tenkte seg ån­

404

der - archai, som små nisser som hjemsøkte gruvene - som hersket over de forskjellige indre organer - mage, lever, hjerte - nettopp på den tiden da englene ble forvist fra de himmelske sfærer. Men på grunn av kjemiens særegne kompleksitet var det denne intuitive og mytiske tilnærmingsmåte, snarere enn den rasjonelle og mekaniske som skulle vise seg mest framgangsrik i kjemiens utvikling fram til dens revolusjon i det 18. årh. Paracelcus har en udiskutabel stilling som grunnlegger av den moderne kjemi. Til og med hans archai har vendt tilbake, og i et mye større antall enn han hadde tenkt seg, som den moderne biokjemis enzymer. (3.6., 11.2.) Metallforekomster var ikke de eneste mineraler som opptok renessansekjemikerne. Noen, slik som Bernard Palissy (1510-ca. 1590), studerte jordarter for å finne fram til en ny glasur for steintøy, på et tidspunkt da de europeiske pottemakere begynte å kunne måle seg med de persiske pottemakeres tekniske triumfer. Det var fremdeles lenge til de kunne imitere kinesisk porselen. Av langt større økono­ misk betydning var beskjeftigelsen med aluminater, et viktig mate­ riale i kles- og lærindustrien. Besittelsen av aluminatgruver skaffet paven kontanter, og pavedømmet grunnla den første kjemiske trust, Societas Aluminium i 14624 135. Uheldigvis var de pavelige aluminatene sjeldne, og forsøket på å tvinge igjennom monopolet med truselen om skjærsilden var nok en grunn til å bevege kleshandleme i nord til å foretrekke reformasjonen. I de velkjente avlatsbrev som pavene utstedte for å betale byggingen av Peterskirken, og som førte til Luthers utfordring av Rom, finner vi handel med aluminater fra rivaliserende kilder blant de få forbrytelser en ikke kan kjøpe avlat for. En annen viktig utvikling i kjemien fikk en innen destillasjonskunsten. Den ble så utvidet og forbedret at den ikke gjennomgikk større forandringer før langt inn i det 18. årh. Sterk sprit ble konsu­ mert i stor målestokk i Europa, og det var bare krutt som viste seg mer effektivt når det gjaldt å overtale uvitende innfødte til å gi fra seg sitt eget land og herredømmet over sin egen kropp. Mot slutten av renessansen hadde det kjemiske laboratorium med sine ovner, retorter, destillasjonsutstyr og skålvekter, fått den form som uten særlige forandringer skulle føre fram til dagens laboratorier.

7.3 Navigasjon og astronomi

Sjøreiser og oppdagelser

Den tekniske utvikling innen gruvedrift og metaller hadde lite å takke vitenskapen for, mens de på sin side ga den mye. Helt anner­ ledes var det med de store sjøreisene som skulle åpne hele verden

405

111. Columbus’ reise over Atlanterhavet brakte ham til et nytt kontinent, noe som han imidlertid ikke selv var klar over (se s. 408). Det skip som her er avbildet er muligens hans hundre-tonns skip Santa Maria. Fra et tresnitt i Epistola Christopher Columbi, ca. 1494.

406

for europeisk kapitalistisk virksomhet. Disse var et resultat av den første bevisste anvendelse av de astronomiske og geografiske viten­ skaper i ærens og profittens tjeneste. Det var naturlig at de italienske og tyske byene, - Venezia, Genova og til og med innlandsbyene Firenze og Niirnberg - med sin utstrakte handel, tok føringen også på det teoretiske plan. Det kom igjen liv i den gamle greske geogra­ fien, og den ble utvidet og ajourført ved hjelp av gamle reiseberet­ ninger, slike som Marco Polos og Rubriquis’ i det 13. årh., og ved hjelp av opplysninger fra nyere sjøreiser. På samme tid forbedret italienerne og tyskerne astronomien så den bedre kunne anvendes i navigasjonen. De satte i gang arbeid med å gjøre de astronomiske tabeller nøyaktige og enkle nok til at de kunne være til nytte for sjøfarere, og laget karter som en kunne avmerke kursen på. Den praktiske side var særlig en sak for de portugisiske og spans­ ke sjøfolkene, som kombinerte de siste korstog med et praktisk skjønn for sukkerplantasjer, slaver og gull. Teori og praksis møttes ved hoffet til prins Henrik Sjøfareren (1415-60) i Sagres, hvor mauriske, jødiske, tyske og italienske eksperter diskuterte nye sjøreiser med erfarne Atlanterhavskapteiner. En omfattende revidering av de alfonsiske tabeller (1.3., 6.5) ble utført av Peurbach (1423-61) og hans elev Regiomontanus (1436-76), som virket i Niirnberg og sene­ re ble assistert av Albrecht Diirer. I dette arbeidet brukte de det gamle ptolemeiske systemet, men forenklet beregningene ved hjelp av Levi ben Gersons (I.3., 6.5) trigonometri. Dermed gikk de tilbake til araberne og neglisjerte fullstendig middelalderens matematiske bestrebelser. Disse tabellene og metodene var til umiddelbar nytte for sjøfarerne når de var utstyrt med Gersons jacobsstav. På grunn av tyrkernes monopol på handelen med Østen var det mot slutten av det 15. årh. fristende å prøve å trenge inn i Det indiske hav på en annen måte enn gjennom Rødehavet. Teoretikeme diskuterte to alternativer. Det mest opplagte og det som kunne prøves skritt for skritt var å runde Afrika. Denne veien foretrakk portugiserne. Det ble med hell gjennomført i 1488, selv om India ikke ble nådd av Vasco da Gama før i 1497. Det var slett ikke sikkert på forhånd at dette lot seg gjøre. Fastlandet kunne jo strekke seg til Sydpolen. Men ifølge overleveringer var det blitt gjort av kartagerne, og dessuten kunne det alltid finnes noe å ta med seg på veien.

Christopher Columbus og Den nye verden Det andre prosjektet som ble diskutert blant astronomer og teore­ tiske geografer, som florentineren Toscanelli (1397-1482), var å seile vestover, over det til da ubereiste havet, for å finne Kina på den andre siden av jordkloden. Men å diskutere en slik hypotese var en

407

ting, en helt annen sak var å gjøre et konkret forsøk på å seile rett til havs. I folkefantasien kunne hva som helst hende slike eventyrere. De kunne bli nødt til å seile til evig tid eller de kunne komme til å falle utafor ved verdens ende. Det eneste ingen forutså var at et kontinent kunne ligge i veien. Den mannen som våget forsøket er alltid blitt sett på som kongen blant sjøfarerne og den mest heldige av oppdagerne, A Castilla y a Leon, Nuevo Mundo dio Colon, skjønt han selv stort sett fikk vanskeligheter igjen for umaken. Columbus var langt fra noen vitenskapsmann, og hadde heller ingen klar fore­ stilling om det han prøvde å gjøre4-81. Det han hadde, var en mystisk inspirasjon om han ved å seile over havet kunne oppdage nye øyer, ja selve Cathaya, eller en forestilling om at han var et utvalgt redskap - Christophoros, bæreren av Kristus - bestemt til å oppda­ ge apokalypsens visjon om «en ny himmel og en ny jord». Det var denne visjonen, dels religiøs, dels vitenskapelig, som ga ham kraft til å sikre støtte for sitt formål - selv hadde han ikke penger.Tidligere ville dette vært uhørt, og det var vanskelig nok å få til selv i det rastløse og eventyrglade 15. årh. Columbus måtte fallby idéen sin i ti år ved de forskjellige hoffene i Portugal, Spania, England og Frank­ rike, og ble avvist av den ene ekspertkommisjonen etter den andre. Til slutt var det bare ved hjelp av innflytelse inn bakveien at han fikk tillatelse til å seile med et 100 tonns skip og to mindre skip. Men han hadde en kontrakt i lommen som sikret ham tittelen, Admiral over Verdenshavet, og store inntekter fra de land han måtte finne på veien. Kontrasten mellom portugisernes skrittvise ekspedisjoner rundt Afrika og Columbus som setter alt inn på å seile rett over Atlanteren illustrerer forholdet mellom teknisk framskritt, som er avhengig av en gradvis forbedring av tradisjonen, og vitenskapelig framskritt som bruker fornuften til å bryte radikalt med tradisjonen. For samme hvor mystiske Columbus’ egne motiver var, den støtten han fikk for reisen sin, ble gitt ut fra en praktisk overveielse av hva en kunne vente å få igjen, dersom en slik vitenskapelig hypotese skulle bli verifisert. Columbus visste aldri at han hadde oppdaget et nytt kontinent, og det fikk navnet sitt mange år senere fra florentineren Amerigo Vespucci, en lærd venn av Leonardo, som var flinkere til å nedtegne oppdagelsene sine. Det skulle til slutt bli portugiseren Magellan, i Spanias tjeneste, som førte det endelige beviset ved å demonstrere at det gikk an å seile rundt jorda. Magellan selv fullførte aldri reisen, han ble drept på Filippinene. Den mann som først skulle sette beina på hjemlig grunn etter å ha seilt jorda rundt, var hans malayiske slave.

408

Økonomiske og vitenskapelige virkninger

De økonomiske virkninger av de store sjøreisene var både umiddel­ bare og vedvarende. En unngikk nå, ved å bruke sjøveien direkte, den arabiske transporten over både sjø og land, som hadde vært så lønnsom for dem selv og for tyrkerne. Dette ga portugiserne enorm profitt, men ruinerte de venezianske kjøpmenn. Senere førte utbyt­ ting av gruver, sukker- og tobakksplantasjer i Amerika, basert på slavearbeidskraft hentet i Afrika, til større og mer stabile inntekter for Spania og de andre kolonimaktene. Men da det spanske økono­ miske system var så tilbakeliggende ble ikke rikdommen i landet. Både utbyttingen av gruvene og handelen var i hendene på utlen­ dinger og var med på å grunnlegge Hollands og Englands industri. Virkningene på vitenskapen var også betydelige. De tidlige sjøreisers suksess skapte en enorm etterspørsel etter skipsbygging og navigering. Det brakte fram en ny klasse av intelligente, matematisk utdannede håndverkere som laget kompasser, karter og instrumen­ ter. Dette var begynnelsen til en vitenskapelig offentlighet, og skapte både et grunnlag til å øve seg på og et levebrød for intelligent ungdom fra alle klasser. Navigasjonsskoler ble grunnlagt i Portugal, Spania, England, Holland og Frankrike4148. Stjernenes bevegelser hadde nå fått sin verdi i penger (2.4., 7.5) og astronomien sto ikke i 112. Det var viktig for navigatører å kunne bestemme tiden om natten. Det vanlige hjelpemiddel var en nocturnal, som vanligvis ble brukt sammen med Karlsvognen og Polarstjemen. Fra Peter Apian, Cosmographia, Antwerpen 1539. Denne bok ble utgitt posthumt av Apians elev Gemma Frisius.

409

fare for å bli neglisjert, selv ikke etter at astrologien var gått av moten. På samme tid fikk oppdagelsene av de gamle, rike sivilisasjoner i Asia og den nye verden i Amerika, med alle sine fremmede skikker og varer, den gamle klassiske verden til å virke provinsiell, og det oppmuntret folk å vite at de hadde gjort noe nytt som ikke engang hadde vært til å tenke på i antikken. Det nye feltet som nå var åpnet for observasjon og beskrivelse, trengte nye analysemetoder. Sjørei­ sene representerte i sannhet et like stort gjennombrudd på intellektets område som de gjorde rent geografisk. Renessansens opphavs­ menn hadde håpet på og virket for en ny tidsalder. I midten av det 16. årh. kunne de føle at de hadde oppnådd det. Humanisten Jean Femel, lege hos kongen av Frankrike, og det første menneske i moderne tid som målte en meridiangrad, uttrykker den nye tidsån­ den i sin Dialog rundt 1530. For å rettferdiggjøre nye veier innen medisinen sier han: Hva ville skjedd dersom våre foreldre og de som levde før dem bare hadde fulgt forgjengerne?------ Nei, tvertimot synes det å være godt for filosofer å bevege seg i retning av nye veier og systemer; godt for dem hverken å tillate villedernes røst, eller den gamle kulturens vekt, eller autoritetens fylde å forhindre dem i å gi uttrykk for sitt eget syn. På det viset frambringer hver tidsalder sin egen andel av forfattere og nye kunster. Vår tid ser vitenskap og kunst gjenreist etter tolv århundrers bevisstløshet. Kunst og vitenskap er nå på høyden med sin gamle prakt, eller overgår den. Vår tid trenger ikke i noe henseende å forakte seg selv eller sukke etter antikkens visdom.------ I vår tidsalder gjør vi ting som antikken ikke engang drømte om.------ Havet er blitt krysset ved hjelp av våre sjøfareres dyktighet, og nye øyer oppdaget. Indias fjerne hemmeligheter ligger åpne for oss. Kontinentet i vest, den såkalte Nye verden, ukjent for våre forfedre, er nå i store deler kjent. I alt dette og hva angår astronomi, gjorde Platon og Aristoteles og de gamle filosofer framskritt, og Ptolemeus føyde til en hel del. Men hvis en av dem skulle vende tilbake i dag, ville han finne geografien forandret til ugjenkjennelighet. En ny klode er blitt gitt oss av vår tids sjøfarere413217.

Den kopernikanske revolusjon

Det er ingen tilfeldighet at det var på astronomiens område, så nært knyttet til geografien, at det første og på mange måter mest betyd­ ningsfulle brudd med det gamle tankesystemet skulle komme. Som Kopernikus så klart og detaljert la det fram, roterte jorda rundt sin egen akse og beveget seg rundt sola. Den beskrivende astronomi var den eneste vitenskap på den tiden som hadde samlet nok observa­ sjoner og utviklet matema5iske metoder som var nøyaktige nok til at en kunne sette fram hypoteser som kunne overprøves kvantitativt. Som vi også har sett var astronomien gjenstand for en fornyet interesse, både utfra sin gamle anvendelse i astrologien og sin nye i

410

113. Nicholas Kopernikus (1473—1543). Dette tresnittet fra hans egen tid er sannsynligvis, sammen med to samtidige tresnitt, det mest autentiske når det gjelder Kopernikus’ utseende og viser ham holde en liljekonvall i den ene hånden.

411

navigasjonen. Men denne interesse behøvde ikke i seg selv ha ført til noe radikalt framskritt. Profesjonelle astronomer som Peurbach (1423-61) og Regiomontanus (1436-76) fant at de gamle metodene, med små forbedringer, var gode nok for dem. Likevel skyldes den nye astronomien dem og selve den renessanseånd som fikk dem til å lete etter gamle greske originaler. Peurbach var i kardinal Bessarions (ca. 1400-72) tjeneste, en byzantisk humanist, og fikk i oppdrag av paven å delta i den store kalenderreformen. Det Kopernikus føyde til var den nye kritiske ånd, hans vekt på estetisk form, og inspirasjonen var de nylig utgitte tekstene som kunne brukes til å sette den ene gamle autoritet opp mot den andre. For som vi har sett, var idéen om jordrotasjonen på ingen måte ny. Den går tilbake til den greske astronomis grunnleggelse, og ble framsatt av Aristarch i det 3. årh. f.Kr. (1.2., 4.7). Den hadde alltid vært der som et alternativt syn på stjernebevegelsene - skjønt det ble oppfattet som en meningsløs absurditet. Det var jo selvinnlysen­ de at jorda ikke beveget seg, mens en kunne se at sola, månen og stjernene gjorde det. Det skulle både mot og vitenskap til for å bryte med det gjengse synet. Den mannen som skulle våge det hadde mye mot, til tross for sin tilbakeholdende natur, og som renessanse hu­ manist hadde han alle de stimulanser som var nødvendige for å kunne gjennomføre dette avgjørende brudd med fortiden410 411. Nikolas Kopernikus ble født i Torun i Polen i 1473, ble utdannet i astronomi i Bologna, i medisin i Padua og i kanonisk rett i Ferrara. Han tilbrakte størstedelen av sitt liv som domherre i Frauenburg. Siden denne domkirkebyen lå midt i det område som Den tyske orden og kongedømmet i Polen stred om, fikk han mye å gjøre med krig og administrasjon. Hans hovedinteresse var imidlertid alltid astronomien, og han viet hele sitt privatliv til forsøket på å danne seg et mer rasjonelt bilde av himmelsfærene. Dette framsatte han i ende­ lig form i boken Om himmellegemenes kretsløp som først ble utgitt det året han døde, 1543. I denne boken postulerte han et system av sfærer med sola som sentrum i stedet for jorda, idet han gikk ut fra at jorda roterte. Han viste i detalj hvordan en dermed kunne gjøre bedre rede for alle astronomiske observasjoner.* Hans grunner til denne revolusjonære forandring var i hovedsak av filosofisk og estetisk natur41. Når han taler om sitt sol-sentrerte system og dets innebygde påstand om hvor uendelig langt borte stjernene er, skriver han: Jeg finner det lettere å tro dette enn å forvirre hele emnet ved å anta en rekke forskjellige sfærer, som de må gjøre som mener jorda er i sentrum. Det er mer i pakt med naturen, som ikke produserer noe forgjeves eller overflødig, men ofte utruster en årsak med mange virkninger412819.

412

114. Kopernikus’ heliosentriske system. Dette tilsynelatende prosaiske tre­ snitt lanserte for renessansens kultur den revolusjonerende doktrinen om en Jord som beveget seg. Universet bestod fremdeles av sfærer, men dets sentrum var ikke lenger Jorden. Et nytt filosofisk syn fulgte, oppstått ved menneskets detronisering fra universets sentrum. Fra Nicholas Kopernikus, De Revolutionibus Orbium Coelestium, Niirnberg 1543.

Og så etter å ha plassert planetsfærene en etter en avslutter han: I sentrum av alt sitter solen på sin trone. I dette skjønne tempel, kunne vi plassere lyset på noe sted hvor det bedre kan opplyse alt på samme tid? Den er med rette kalt lampen, ånden, universets hersker. Hermes Trismegistus kaller den for den synlige Gud, Sofokles’ Elektra kaller den altseende. Så solen sitter som oppå en kongelig trone og styrer sine barn planetene som kretser rundt den. Jorda har månen i sin tjeneste. Som Aristoteles sier i sin De Animalibus-. månen har det nærmeste forhold til jorda. Imens unnfanger jorda ved hjelp av sola, og blir velsignet med en årlig gjenfødelse. 27.

413

Her er en vitne både til en tilbakevending til et gammelt, i virkelig­ heten magisk syn på universet, og en glorifisering av det eneveldige kongedømme, le Roi Soleil. Det tok litt tid før denne måten å framstille solsystemet på fikk noen virkning. Noen få astronomer satte pris på den som et middel til å forbedre sine beregninger. De prøyssiske tabeller ble i 1551 utformet på grunnlag av det kopernikanske systemet, men få trodde at systemet virkelig var sant. Ved siden av å stri mot sunt folkevett var det mange innvendinger som opptok de lærde, særlig hvordan jorda kunne gå rundt uten å produsere en kraftig vind eller få et kanonskudd til å fravike sin retning. Denne tvilen ble først fjernet av Galilei (2.4, 7.5). Likevel var selve idéen om et åpent univers, der jorda bare var en liten del, ødeleggende for det gamle synet på lukkede, konsentriske, krystallklare sfærer, skapt og holdt i bevegelse av en guddommelig kraft. Hvis det fantes nye kontinenter på jorda, kunne det ikke da også finnes det i skyene? Det var det kjetteriet Bruno skulle komme til å dø for.

Resultatet av renessansen Den vitenskapelige revolusjonens første fase var på idéenes område i hovedsak destruktiv med Kopernikus’ briljante og konstruktive hy­ potese som lysende unntak. Ikke bare i astronomien, men også på andre områder av interesse - anatomi, i kjemi - viste de gamle tenkemåter seg inadekate og lite tilfredsstillende. Men renessansens menn hadde - om de enn fant få løsninger på de problemene de reiste - i det minste ryddet grunnen for løsningen av de som sto igjen til den store idékamp som fulgte i århundret etter. Når det gjaldt bruk av vitenskap, markerte renessansen et viktig skritt framover. De vitenskapelige anstrengelser i tidlig middelalder hadde i det store og hele ikke ført til noe. Det var, som antydet, i hovedsak fordi en ikke hadde kunnet finne noen praktisk bruk for dem. Den suksess sjøfarerne i renessansen hadde, ga akkurat det en trengte - et sikkert og voksende anvendelsesområde. Og her trengte en astronomi og navigasjon, akkurat de deler av antikkens vitenskap som var best bevart og mest aktivt opprettholdt for astrologiens skyld og til å lage kalenderen. I tillegg skulle vitenskapens mekanikk få den nødvendige støtte under utviklingen av maskiner, og dyna­ mikken når det gjaldt utvikling av tungt skyts. Fra nå av var viten­ skapen trygg. Den var blitt en nødvendighet i de mest levedyktige, aktive og lønnsomme av alle virksomheter - i handel og i krig. Sene­ re kunne den utvide sine tjenester til manufakturen, jordbruket og til og med medisinen. Renessansens altoverskyggende betydning lå i at den markerte det første brudd med den føydale middelalders øko-

414

I w///. \'/////.

115. Bygningskonstruksjon fra det sekstende århundre atskilte seg bare lite fra tidligere tiders. Blokk og talje, vinsjer og andre innretninger ble brukt for å sikre mekaniske fordeler. Fra Jacques Besson, Theatre des Instruments Mathematiques et Mechaniques, Lyon 1593.

415

nomi, politikk og idéer. Det meste av det konstruktive arbeidet sto fremdeles igjen, men det fantes ingen vei tilbake. Vitenskapen var i ferd med å sette sitt bumerke på historien4-2 49 4 76 4-130.

7.4 Annen fase: Vitenskapen under de første borgerlige revolusjoner 1540-1650

Perioden som vi grovt regner fra 1540-1650 har ikke noe passende navn i historien. Den er blitt kalt mot-renessansen4-6, men dette ville antyde en langt sterkere reaksjon mot den tidligere fasen enn hva som faktisk var tilfelle. Den omfatter motreformasjonen, med barokkstilen som dens synlige uttrykk, religionskrigene som etter tur raste i Frankrike (1560-98), i Nederlandene (1572-1609) og i Tysk­ land (1618-48), opprettelsen av generalstatene i Holland i 1576 og republikken i England i 1649. Blant disse hendelser var det de to siste som skulle bli av størst betydning. De er et forvarsel om det nye borgerskaps politiske triumf i de to land, hvor brorparten av verdenshandelen og manufakturen var konsentrert. Vitenskapelig omfatter perioden de første store triumfer for den nye metode basert på iakttagelse og eksperiment. Den åpner friskt med Kopernikus’ første utforming av solsystemet og avsluttes ved at det blir fast etablert i og med Galileis arbeider - til tross for kirkens fordømmelse. Perioden omfatter også Gilberts beskrivelse av jorda som en magnet i 1600 og Harveys oppdagelse av blodomløpet i 1628. En er vitne til den første bruk av de to instrumenter som skulle komme til å utvide den synlige natur - teleskopet og mikroskopet. Økonomisk var århundret preget av den kumulative effekt av sjøreisene, som alene utgjorde en handel av samme størrelsesorden som den gamle interne europeiske handelen. Spesielt karakteristisk var den store økning i prisene, en følge av den sterke økning i tilgangen på amerikansk sølv. Sammenbruddet i den føydale forde­ ling av jorda i Vest-Europa, særlig i Holland og England, hadde ført folk uten jord ut på markedet, samtidig med at reallønna for leiearbeidere ble presset drastisk nedover. Dette fikk kostnadsnivået for produktene til å synke i en periode med stigende priser og voksende arbeidskraft i overflod. Resultatet ble en vekst i rikdom uten side­ stykke hos de handelsmenn og manufaktureiere som grenset til de nye atlantiske handelsruter, som hadde tilgang til nye ressurser og kunne tilby dem til nye markeder4-5 4-14. Forandringene i handelsrutene og krigene skulle tilsammen komme til å ødelegge Tysklands økonomi. Den hadde vært den mest framskredne i Europa tidlig i det 16. årh. Tapet i de gamle sentrene ble mer enn oppveid i periferien. Euro­ pas nye økonomiske sentrum, og da i virkeligheten hele verdens, lå i

416

landene rundt Nordsjøen, først i Holland, så i England og NordFrankrike. Der, til forskjell fra de andre sjøfartslandene Spania og Portugal, hvor de økonomiske betingelser forble føydale, kunne ma­ nufakturen kombineres med handel. De tyske og italienske håndver­ kere emigrerte til de nå dominerende nordlige landene. På samme tid økte behovet for korn som kunne fø den stadig økende befolkningen i Holland og England, og for lin, tømmer, og jern til skipsfarten. Dette stimulerte den økonomiske utvikling i Østersjølandene, hvor Danmark, Sverige, Polen og Russland etter tur begynte å vokse fram som uavhengige makter. Drivkraften bak og de som nøt godt av denne andre fase i den økonomiske revolusjon var kjøpmennene i Holland og England, som ble godt støttet av et blomstrende jordbruk og fiske. Rikdom førte til politisk makt for borgerskapet, men de kom ikke lett til den. Det tok års kamp og åpen krig før kongene, først i Spania og så i England, ble tvunget til å innse at de ikke lenger kunne holde sine rike hollandske og engelske undersåtter i en føydaltilstand, som hindret dem i å være med på jakten etter profitt. De uttalte årsaker til denne strid var religiøse. Dette kunne i det minste rettferdiggjøres ved å si at det nye borgerskaps politiske og økonomiske overbevisning og praksis kom mer naturlig til uttrykk i kalvinistiske begreper enn i katolske eller til og med i lutherske4-’47. Teknologiens framskritt Teknisk var århundret preget av jevnt framskritt i ethvert henseen­ de, men uten noen av de revolusjonære innovasjoner som karakteri­ serer århundrene før og etter. Jordbruket var fremdeles den domine­ rende beskjeftigelse og produksjon av ullklær hovedindustrien. Ikke desto mindre lå det forandringer i luften. Skipsbyggingen ble forbe­ dret ved erfaring, og med det sjøfarten. Økningen i handelen og senkede transportkostnader førte til at større deler av borgerskapet fikk del i rikdommen. Sjeldne luksusartikler som silke og glass ble vanlige forbruksvarer, mens nye produkter fra øst og vest, som bomull, porselen, kakao og tobakk nå begynte å gjøre sitt inntog på det europeiske marked. Malerkunsten i den flamske og hollandske skole sto ikke lenger i religionens tjeneste og opphøyet ikke adelen. I stedet framstilte den vanlige mennesker mens de spiste, drakk og forlystet seg. Det er på denne tiden hollenderne satte standarden for hva som var borgerlig komfort i by og på land og investerte penger i hager og åkrer. (2.4., 7.8.).

417

Smelteovnen og støpejernet

En i sin konsekvens mer betydelig forandring fant sted nesten ube­ merket i produksjonsmetodene for mindre iøyenfallende varer, det gjaldt særlig jern. Det var i denne perioden at forandringen i jemmetallurgi som hadde vært i ferd med å vokse fram i Europa siden det 14. årh., begynte å få avgjørende betydning. Støpejern hadde vært kjent i Kina siden det første århundre før Kristus (1.2., 4.1). Men det synes å dukke opp i Europa helt uavhengig av dette. Produksjonen av støpejern er typisk for en avgjørende forandring bevirket av en ren økning i selve størrelsesordenen. I 3000 år hadde en produsert jern med reduksjon ved lave temperaturer med trekull i små smijernsovner. Jernet lå igjen som en pastaaktig masse. (1.2., 4.1). Gjennom hele middelalderen ble disse ovnene laget større og større. Trekken ble besørget av blåsebelger. De ble til slutt drevet med vannkraft. Til tider var temperaturen høy nok til å smelte jernet og forandre den plastiske blokken til en gjenstridig «bjørn»4144. Men i begynnelsen av det 14. årh. kom en for første gang på idéen med å la jernet renne ned i et hull på gulvet foran ovnen, som snart ble kalt «sugga» med dens mange kull «grisunger» i form av råjern. Råjernet var i første omgang vanskelig å videreforedle, og det gikk smått framover. Men etterhvert som kunnskapen om prosessen bredte seg, måtte de gamle jernovner gi tapt for de nye smelteovnene, og ved slutten av det 16. årh. begynte en å tømme ut jern i tonnevis i stedet for å banke det ut i 50-kilos enheter5-2. Den grense som knapphet på jern hadde satt for alle teknikker, ble raskt fjernet. Men i stedet oppsto en ny flaskehals som skyldtes mangel på trekull som trengtes for å smelte større mengder jern. Veletablerte jernregioner som Weald i Sussex mistet sitt hegemoni. Det ble overtatt av Sverige og Russland som hadde større tilgang på tømmer. Jernet var i virkeligheten den faktor som gjennom handel og krig brakte dem inn i verdensøkonomien. Støpejern ble først og fremst brukt til våpen, særlig etter at en hadde lært å anvende klokkestøperkunsten til kanoner. England oppnådde tidlig et ry for gode kanoner, og de ble markedsført ut fra rene forretningsprinsipper. Det var store sjanser for at både kanonene til den meget katols­ ke konge av Spania og kanonene til den vantro bey i Algerie var støpt i Sussex4-144.

Bruken av kull

Mangelen på trevirke til smelting av jern var bare en blant mange årsaker til den akutte tømmerkrisen som berørte Holland og England mot slutten av det 16. årh. Allmenn velstand basert på handel førte til økt etterspørsel etter tømmer - til skip og hus, til brensel, til 418

saltmakere, såpekokere og maltprodusenter, eller til bruk i hjemme­ ne - langt ut over de lokale skogenes kapasitet. Noe kunne importe­ res, men en erstatning lå lett for hånden: steinkullet som en hadde hentet fra åpne leier i Nord-Umbria og Skottland siden romernes tid. Det hadde allerede funnet et fjerntliggende marked i form av pulveri­ sert kull i London og til og med på kontinentet i middelalderen. Det var skitne greier, men borgerne brukte det som brensel til tross for alle lover som forbød bruken av det. Etterhvert som prisen på tre til brensel steg i det 16. årh., fant en flere og flere måter å bruke kull på, og produksjonen av kull steg raskt. I de 70 årene fra 1564 til 1634 økte den årlige utskipningen av kull fra Newcastle fjorten ganger til nesten en halv million tonn4112. I tråd med det gjorde en større tekniske anstrengelser i gruvedriften for å kunne gå dypere ned. Men dermed ble gruvene lettere fylt med vann. Dette førte til bruk av innretninger som i det store og hele ble overtatt fra Europas metallgruver - forbedrete pumpeanlegg og skinnebaner av tre til å rulle vognene ut av gruvene på. Kullet løste i virkeligheten de stadig tilbakevendende brenselskriser som i fortiden hadde drevet sivilisasjonen til i stadig økende grad å hogge ned de uberørte skogene. Fra nå av beveget industriens, og med det sivilisa­ sjonens sentrum seg i retning av kullfeltene. Der skulle det bli i de neste 400 år. Det var dette, framfor noe annet, som førte til Englands dominerende stilling. Eller som den skarpe iakttageren Daniel Defoe sier det i sin beskrivelse av West Riding, Yorkshire: Slik har naturen vært generøs med dette ellers så fryktelige landet, at to ting av betydning for handelen, såvel som for folkets velvære, finnes her. Og det er et forhold som jeg aldri har sett maken til i noen annen del av England, og noe lignende finnes vel heller ikke i noen del av verden: Jeg tenker på kull og rennende vann på toppen av de høyeste åssidene. Det synes å ha blitt styrt slik av Forsynets vise hånd med det formål det nå tjener, nemlig de virksom­ heter som ellers aldri kunne ha blitt drevet. En femtedel av innbyggerne ville heller ikke hatt til livets underhold uten dem, for landet ville ikke kunne fø dem.

Hverken når det gjaldt de tekniske innovasjoner som var invol­ vert eller i bruken av vitenskap, kan det industrielle oppsving i slutten av det 16. og begynnelsen av det 17. årh., som en har kalt den første industrielle revolusjonen414, sammenlignes med den store industrielle revolusjon i det 18. årh. Allikevel kan vi se at den var et vesentlig forspill. Før det var tilrådelig eller mulig å skifte over fra en tre- og vannkraftteknologi til en i jern og kull, måtte en kunne vise nødvendigheten av forandringen. I den første industrielle revolusjonen var det etterspørselspresset på knappe naturressurser, som riktignok hadde strukket til i mid­ delalderens føydale økonomi, som tvang fram letingen etter nye ressurser og nye teknikker. 419

Prosjektørene: Simon Sturtevant Det var det samme presset som til slutt også forandret hold­ ningen overfor fornyelse. Så snart lønnsomhet ble sett på som noe legitimt og nye metoder gav håp om rikdom, kunne en ta imot nyheter med åpen favn i stedet for å sky dem. Det var denne butikken som solgte den «nye tenkeluen» som professor Butterfield knytter framveksten av den moderne vitenskapen til41. Mot slutten av det 16. årh. og i begynnelsen av det 17. årh. var en vitne til den første konkurransen mellom prosjektører, senere kalt oppfinnere. Disse snakket ikke bare, slik Roger Bacon hadde gjort, om fantastiske nye maskiner, men tilbød seg å lage dem, og noen ganger gjorde de det også4149. En slik mann var Cornelius Drebbel (1572-1634). Han bygde en undervannsbåt som han viste i Themsen. Men mer profitabelt for ham var det å introdusere et skarlagensrødt fargestoff. En annen var den glemte og tragiske skikkelsen Simon Sturtevant, en ek­ sentrisk prest som stilte enda høyere - mot intet mindre enn «tilvirkning, smelting og bruk av jern, stål og andre metaller ved kull eller steinkull. Det viktigste formålet med en slik oppfinnelse er at vårt lands skoger og tømmer kan reddes.» (Fra forordet til hans The Treatise of Metallica, 1612)4145. Hva Sturtevant hemmelighet besto i eller hvordan han kom fram til den, får vi vel aldri vite. Det problemet han satte seg fore å løse, ble ikke løst i praksis på enda hundre år (2.5., 9.2). Men han etterlot oss en verdifull beretning, på mange vis uovertruffen, om oppfinnerkunstens tekniske og økonomiske aspekter, skrevet før den in­ dustrielle tidsalder grydde. Sturtevant begynner med «Heuretica - oppfinnerkunsten som lærer hvordan man finner det nye og bedømmer det gamle». Denne deler han videre i en organisk del som omfatter produksjonsmidlene, og en teknisk del som om­ fatter håndverkernes dyktighet. I hans analyse av oppfmnerprosessen skiller han mellom arbeidstegninger, modeller (kunstige og virkelige modeller), arbeidsmodeller, prototyper og til slutt den store mekanikk eller produksjonen i full målestokk, som «blir satt i verk ut fra prototypens form i full størrelse eller med de lønnsomme tillegg som senere erfaring har lært oss». Han var fullt ut klar over utviklingskostnader og kriterier for lønnsomhet, og hadde klare forestillinger om hvordan han skulle skaffe kapi­ tal. Hvorfor feilet han da totalt? Det var ikke på grunn av teknisk

116. Den første illustrasjon av en jernbane. Den viser treskinner for gruevogner. Fra Sebastian Miinster (1489-1552), Cosmographia Universalis, Basel 1544.

420

Liber 111. Hk per tsrgam diufnatorum qurneur Luens metalbm,# ex patcb in pro. fundam t&u

eiftetun^w eft primus Maaliuorumtåt r.

D

Einde mirabili quoqt artificio inelufum in fpecubus terra: aerc recentiaura fob liculis &. uenrilabris ad hoc paratis fubinde innouare concendunt,ne metallarq in il la Plutonis ofticina aere impuro fuffocentur. Habcnr cotnites 1dantstcl denfes mineras in fcfi.hbus feu fifliltbiBlapid.bus, quos bdutier German. uor cant.quales m.neras in uniuerfo mundo extarenon putant.M fefliles ilK lapides >gnc ad uih S macerati reddunt cupru,ex quo immenfa uis trahttur arge tt. Nec exhaurin potef fundustllius terrxbis ucnis.Namubicuncpin terra illafofTioniintendicur,tnueniunturfe criles iiii lapides cupro prxgnantes. J oil ores.qui lapides illos cruunt Ieu c xcindunt.ob iz quumnancifcunrurcolIumAiocancorqueGermanittKrumhelfs,ideft,ob iqu' \. C0Narn.Quum cn.m petrarum illarum uenar SC meatus planum habeam litum, n'ce" c e.(‘ ut fofTwcs iaeendo intendant labornunde fir.twod cella illorum hc retoiq ^3"cur’“ ne meprireddantur ad altarum m.nerarum lakres.Magnurnheet ibrn miraculum.Eft in ca regionc heus quidam magnus.longus &. htub « quaha aan»

421

udugelighet - han hadde allerede vist sin klasse ved å finne opp leirpressen som vi har brukt fram til våre dager. Grunnene synes å være en konsekvens av tidens betingelser, helt uegnet til den slags kapitalistisk virksomhet som han forutså med en slik for­ bausende klarhet. Sturtevant anslo den årlige avkastningen av jernmonopolet til 330 000 £. Følgelig delte han foretagendet i 33 andeler. Av disse fikk kongen, prinsen og hans favoritt Carr 18, Sturtevant selv fikk en, og de gjenværende 14 andelene skulle deles mellom «de som skal satse penger, delta eller hjelpe i arbeidet». Når hoffet fikk så mange deler, er det ikke rart at prosjektet løp ut i sanden. To av investorene stjal patentet fra Sturtevant og fikk ham dømt fredløs. Selv klarte han ikke å få prosessen til å virke, fordi det opprinnelige patentet er forbilledlig i sin dunkelhet om enkeltheter.* Moderne industri kunne ikke oppstå under føydale betingelser, ikke en gang ut fra renessansefyrstens privilegier. Han var ødsel i bruken av penger, og hadde alltid for lite av dem og ble alltid lurt. Det virkelige tekniske framskritt ble gjort av små menn som bygde opp kapitalen sin på grunnlag av egen fortjeneste. Dette kunne de ikke greie før i århundret etter, da kongers, adelsmenns og korpora­ sjoners privilegier ble feid vekk (2.5., 9.2.) De nye eksperimentalfilosofene Det var i en slik atmosfære den nye, våknende europeiske vitenskap skulle vokse til full modenhet. Den var, til tross for en utstrakt forekomst av privilegier og korrupsjon, ikke på noen måte ufordel­ aktig. Selv ikke motreformasjonen, som med hell stanset og vendte protestantismens frammarsj i Europa, klarte å oppnå det samme overfor vitenskapen. Jesuittene som ledet motreformasjonen, hadde vett nok til å innse at de heller kunne vinne sjeler ved å fremme vitenskapen enn ved blindt å motsette seg den. Følgelig gikk de inn for den vitenskapelige bevegelsen for fullt. Særlig gjaldt det den nye astronomien. De bidro aktivt til å spre den og satte opp observato­ rier i India, Kina og Japan. På samme tid fungerte de som vakthun­ der innenfor vitenskapen, på vakt mot eventuelle skadevirkninger vitenskapen kunne ha på den sanne religion. Dermed ga de uten å ville det, vitenskapsmenn i de protestantiske land, som de ikke hadde kontroll med, en fordel. Vitenskapen, som i det 15. årh. var konsentrert i Italia ble spredt over større deler av Europa. Det intellektuelle livs kvalitet i Italia varte allikevel ved utover det politiske og økonomiske forfall. Italia, det første land i Vest-Europa som løsrev seg fra den føydale tradi­ sjon, ble ved å være et sentrum for europeisk kultur lenge etter at landet hadde mistet sin politiske og økonomiske betydning. Det var

422

-u

...... . >^WiSzMi....i....».........................................................................x.

..... ... ■■■—i.............