Europeisk middelalder: økonomi og samfunn 8202030803 [PDF]

Zitiervorschau

CAPPELENS

ALMABØKER

EUROPEISK MIDDELALDER

CAPPELENS

ALMABØKER

HITTIL UTKOMMET Martin Albrow: Byråkratiet Karsten Alnæs: Språk og massemedier Thorbjørn Axelsen og Arnstein Finset: Aksjonsforskning i teori og praksis Thorbjørn Axelsen m. jl.: Gruppepsykologi Ruth M. Beard: Piagets utviklingspsykologi Gaetano Benedetti: Klinisk psykoterapi Erling Bjøl: Internasjonal politikk Clarence Blomquist: Psykiatri Robert Escarpit: Litteratursosiologi O. E. Heie: Evolusjonslære Karsten Hund eide: Piaget i skolen R. D. Laing: Familielivets psykologi Leon Mann: Sosialpsykologi Meadows, Randers m.jl.: Hvor går grensen? Ingunn Norderval Means: Kvinner i norsk politikk Harold E. Nottridge: Bysosiologi Dan Olweus: Hakkekyllinger og skolebøller Jean Piaget: Barnets moralvurderinger Jean Piaget: Intelligensens psykologi Jean Piaget og Barbel Inhelder: Barnets psykologi Natalie Rogojj Ramsøy m. Jl.: Sosiologiens klassikere Harald Schjelderup og Kristian Schjelderup: Religion og psykologi Frands Sejersted: Historisk introduksjon til økonomien Frands Sejersted: Ideal, teori og virkelighet Ase Gruda Skard: Praktisk barnepsykologi Johannes Sløk: Kristen moral før og nå Inga Sylvander: Psykoterapi med barn Joseph Wolpe: Adferdsterapi i praksis Kjell Aas: Allergi i praksis

EUROPEISK MIDDELALDER ØKONOMI OG SAMFUNN 500 - 1350

Redigert

av

KÅRE LUNDEN

J. W. CAPPELENS FORLAG AS

OVERSATT AV EGIL A. KRISTOFFERSEN

© J. W. Cappelens Forlag a»s 1973 Omslag ved Ingrid Ousland Trykt i Mariendals Boktrykkeri A.s, Gjøvik 1973 ISBN 82-02-03080-3

Innhold

Innleiing Av Kare Lunden 1. Middelaldersamfunnets økonomiske grunnlag Av M. M. Postan

7

13

2. Tendenser i befolkningsutviklingen Av ]osiah C. Russel

29

3. Fødsler og død Av Carlo M. Cipolla

34

4. Den tidligere pestbølgen Av Josiah C. Russell

37

5. Noen vitnemål om befolkningsøkningen i det 13. århundre Av ]. Z. Titow

50

6. Mennesker og jord i middelalderen Av George C. Homans

58

_7. Teknologi og oppfinnelse i middelalderen Av Lynn White jr. 8. Teknisk determinisme: Stigbøylen og plogen Av R. H. Hilton og P. H. Sawyer 9. Avkastningen og prisen på korn i middelalderen Av lord Beveridge

88 Xq1

10. Driftssystemet i jordbruket (900—1500) Av Georges Duby

118

11. Agrarrevolusjonen i Sør-Frankrike og Italia, 801—1150 Av David Herlihy

121

12. Seigneurie frem til krisen i det 14. og 15. århundre Av Mare Bloch

140

13. Bondebevegelser i England før 1381 Av R. H. Hilton

175

14. Industriell vekst i middelalderen Tekstilindustrien i Flandern Av H. van Werveke

197

15. Middelalderens handel og kapitalisme på sitt høyeste i Sør-Europa Av Robert S. Lopez

207

16. Kirkens eiendom på det europeiske kontinent, 701-1200 Av David Herlihy

229

17. Regjeringenes økonomiske politikk. Frankrike og England. Det 12. og 13. århundre Av Edward Miller

257

18. Mynt-manipulering i middelalderen. Tilfellet Ludvig den onde, greve av Flandern Av H. van Wer v eke

278

19. Oppfatninger av økonomi og samfunn Av Gabriel Le Bras

290

Originalartiklenes titel og utgiversted

310

«Skal det da aldri bli slutt på denne, mørke triste middelalderen?» Slik spør ein av personane i ein parodi på ein mellomalderroman. Det ser i alle fall ikkje ut til at historikarane er ferdige med epoken. Denne boka inneheld berre ei handfull av dei tusenvis mindre og større arbeid som er komne om tidsrommet, berre i dei seinaste tiåra. Utvalet her er tenkt for studentar og andre som har lyst til eller bruk for å lære meir om økonomi og samfunn i denne tid­ bolken enn det ein finn i kortfatta oversynsverk. Ingen veit betre enn redaktøren at eit slikt lite utval har store og gapande hol, også innanfor den råma som er vald. Å lage antologiar går ut på å ofre det meste. Til gjengjeld blir det kanskje tilgitt at redaktøren har valt ut slikt som han synest er viktig. Kva dét er, skulle ved eit grundigare studium gå fram av dei utvalde arbeida sjølve. Til rask rettleiing skal det likevel her gjevast eit lynriss av den oppfatninga av mellomalderøkonomien og mellomaldersamfunnet som ligg til grunn for dette utvalet. Som motto kunne setjast desse orda til den store italienske mellomalderhistorikaren Carlo M. Cipolla (utvalet nr. 3): «Den entusiasme og dugleik mellomalderhistorikarane har lagt for dagen når dei beskreiv handelsmenn, bankierar, tekstilfabrikantar og byliv har for det meste hatt den verknaden å skjule for det gjennom­ snittleg kultiverte menneske - og ofte for mellomalderhistorikarane sjølve - at til og med det høgst utvikla samfunn i Europa i mellom­ alderen blei verande fundamentalt eit bondesamfunn.» 7

Det aller viktigaste er at samfunnet var eit bondesamfunn. Det gjeld heile perioden og alle større regionar (utvalet nr. 1). I dette ligg at meir enn 90 % av folket levde av fysisk jordbruksarbeid. Det var nødvendig at så stor del av folket dreiv med jordbruk, fordi kvar einskild av bøndene produserte så lite meir enn det han sjølv og hans eigen huslyd trong. Og kvar bonde produserte så lite fordi han hadde så dårleg reiskap, og endå meir fordi han forstod seg så lite på stell og oppal av jordbruksvokstrar og husdyr. Truleg arbeidde bøn­ dene ofte dårlegare også av den grunn at overskotet vart teke frå dei i alle fall, av adel og presteskap. Men fordi dei store folkemassane produserte så lite utover det dei brukte sjølve, og fekk behalde endå mindre, hadde dei lite eller inkje å selje, og kunne kjøpe like lite. Det vart såleis lite av kjøp og sal, etter våre forestillingar. Særleg vart det lite av slik handel med varer for masseforbruk som dominerer i vår tid. Men fordi det var så lite handel, vart det lite, totalt sett, å tene på slik verksemd dg. Dette var avgjerande for dei sosiale og politiske tilhøva. Den tids over­ klasse slo seg i liten mon opp ved kjøp og sal på ein marknad, med sikte på profitt. Det overskotet som mona, og som gjorde det moge­ leg for aristokratiet å leve utan å arbeide, vart mest teke som bein­ veges avgifter på jordbruket, i form av jordleiger, pliktarbeid, skattar og tiend. Bøndene kunne ikkje sjå at slike pålegg var økonomisk nød­ vendige. Den relativt ukamuflerte utbyttinga var difor berre mogeleg ved bruk av makt eller klåre trugsmål om maktbruk. Den tids aristo­ krati - adelen - var difor ein krigarklasse (utvalet nr. 12). Kyrkjemennene, som og tok ein svært stor del av overskotet, kunne synast å stå i ei særstode. Sosialt høyrde dei høggeistlege oftast til same lag som lekmannsaristokratiet, og det er ingen tvil om at kyrkja var ein hovudkomponent i det sterkt lagdelte, aristokratiske sam­ funnet, og ein hjørnestein i den politiske organisasjonen. Kyrkja var såleis i aller høgste grad eit rike av denne verda (utvalet nr. 16). Men ettersom kyrkja forvalta ei lære som m.a. gjekk ut på at ein kunne investere i denne verda, ved gåver til kyrkja, for «forbruk» i det hinsidige, syntest det som den økonomiske utbyttinga i kyrkjeregi var mindre avhengig av beinveges maktbruk enn adelsutbyttinga. Ut­ trykksmåten inneber ikkje her noko undervurdering av den innsats desse klassane gjorde i det sosiale og politiske organisasjonsarbeidet, slik som det var. 8

Makthavarane fekk ikkje inn same slags varer i avgift over alt, og dei kunne ikkje bruke alt beinveges sjølve. Difor var det ikkje så lite av utveksling av slike avgiftsvarer, ofte over lengre distanser. Ull frå England, i stor mon forarbeidd i Flandern (utvalet nr. 14), vin frå Gascogne, silke, krydder og andre luksusvarer over Italia frå Orienten; alt dette og meir til ga grunnlag for varebyte. Den norske erkebispen, som fekk tørrfisk i tiend og landskyld, vart etter kvart ein god representant for dei «handelsmenn» som stod bak dette varebytet. Han illustrerer godt at det grunnleggende motivet for denne handelen var å dekke eit forbruks- og importbehov, ikkje å kjøpe og selje for å gjere profitt på kapitalistisk vis. I den norske erkebispens tilfelle galdt det m.a. å skaffe seg sterk vin og fint kveitebrød, i staden for tynt øl og norsk havregraut. Sjølvsagt fanst det ein del mellommenn som dreiv med kjøp og sal, meir på nyare, «kapitalistisk» vis og. Men m.a. fordi dei største og mektigaste i grunnen ikkje var så avhengige av slik verksemd, såg dei, og særleg kyrkjemennene, ofte heller skeivt til slikt som utlån av pengar mot rente og handel for profitt (utvalet nr. 19). Slik blir den økonomiske tenkjinga ein god nøkkel til dei økonomiske realitetane i tida. Det varebytet eg nemnde, passerte politiske grenselinjer mellom kongerike og andre slags statar. Handelen kunne då gjerast til gjen­ stand for økonomisk politikk på topplanet, ved pålegging av toll. Jordherreavgiftene til kyrkjemennene og andre kunne og beskattast, slik at alt dette var med og la det økonomiske grunnlaget for den høgste politiske organisasjonen (utvalet nr. 17). Kongar og andre fyrstar gjorde seg også ei viktig inntektskjelde av å manipulere med det hjelpemidlet for varebytet som mynten var (utvalet nr. 18). Så viktige som desse sist omtala tilhøva kunne vere, var og blei sjølve jordbruksproduksjonen og overskotet av den det grunnleggande. Men i eit slikt bondesamfunn som dette blir det totale overskotet som kan mobiliserast innan eit område langt på veg proporsjonalt med den totale bondemengda. - Kvar bonde gjev eit stykke på veg same av­ kastning, så lenge der finst jord han kan dyrke, omlag som kvar sau gjev like mykje ull. — Men ikkje nok med dette: Nyare forskarar, som har sameint dei kvalifikasjonar som finst hos demografar og sosiale tenkjarar, synest å ha lagt merke til ein allmenn samanheng i historia mellom folketals-

9

auke på ei side og ei generell «intensivering» av alt samfunnsliv: økonomisk, politisk, kulturelt. Korleis dette vidare skal forklårast kan vera ei sak for seg. Det er ikkje urimeleg det har samanheng med den skarpare konkurransen om ressursane som oppstår når det blir fleire om matfatet. Det blir då skarpare klassedeling, større skilnad mellom suksess og fiasko, altså større motivering for energisk inn­ sats, og raskare kulturell «framgang»? Når folketalet går attende, skulle det etter dette bli «mørke hundre­ år», med små byar, heller fattige adelsmenn og prestar, lite av kyrkjeog borgbygging og få som skriv bøker. Når folkemengda går oppover, skulle det bli annleis med alt dette. Og no har økonomiske historikarar, demografar og økologar funne ut dette: I slike bondesamfunn som vi hadde i mellomalderen, svin­ gar folketalet gjerne omlag som ein viltbestand, eller slik talet på bananfluger (Drosophila) svingar i ein lukka laboratoriekultur (ut­ valet nr. 3). Folketalet stig regelmessig etter den såkalla logistiske kurven , men så fell det brått, vanleg som resultat av epidemiar, som og kan ha samband med underernæring. Over ei lengre tid får folketalskurva då gjerne ein slik utsj ånad . I mellomalderen kan vi sjå to slike store allmenne fall i folketalet. Det første kom under ein hard pestperiode som tok til i 540-åra og varde inn på 600-talet (utvalet nr. 4). Det andre kom ved Svarte­ dauden i 1340-åra, som alle kjenner. I perioden mellom 740-åra og 1340-åra var pesten nesten ukjend. Den stigande delen av folketals­ kurva var på sitt brattaste i 1100- og 1200-åra. Om slike stigande og fallande folketalskurver kan ha nokon aktuali­ tet for vår tid, og for framtida, eller om vi for så vidt er ferdige med mellomalderen for alltid, ligg ikkje til historikarens kompetanse­ område å uttala seg om. Men etter det eg sa ovanfor, er det vel no få som undrar seg over at tida omkring år 700 var «dei mørke hundre­ åra», og at 1100- og 1200-åra var «høgmellomalderen», då konti­ nentet vart oversådd av romanske og gotiske steinkyrkjer, riddarborgar, nokre universitet og til dels ganske store byar. Det siste var mest i Italia. Det store bondefolket hadde det truleg romslegast i dei «mørke» hundreåra. Den som vil vite korleis dei store folkemassane levde, og den som vil vite kva som var det økonomiske grunnlaget for statsskiping, kyrkjebygg og åndsliv, lyt då først og fremst studere korleis folketalet 10

utvikla seg, kva slags dyrkingsmetodar («teknologi») bøndene brukte, og korleis overskotet var overført til aristokratiet. Denne oppfatninga er grunnleggande for det utvalet som fylgjer. Skissa ovanfor er sjølvsagt ei forenkling, «på høgt abstraksjonsnivå», som dei seier. Vonleg vil dei utvalde artiklane gje noko av den utfyl­ ling, modifisering - og korreksjon - som trengst. Ikkje minst må ein vere merksam på den store regionale ulikskapen i det vi ville kalla økonomisk utviklingsnivå. I hovudsaka var utviklinga av ein kapitalistisk økonomi komen lengst i sør (utvalet nr. 15), medan primitiviteten var størst i nord. Det er likevel vanskeleg å ha noko trygg meining om den relative betydninga av dei ulike sektorane av økonomien så lenge kvantitative studiar ikkje finst i større omfang.

M.erknad om omsetjinga Det trengst ikkje å minne dei informerte om at omsetjing til norsk av arbeid om det føydaliserte europeiske samfunnet er ei særskilt vanskeleg oppgåve. Strengt teke er oppgåva uløyseleg. Det kjem av at slike føydale fenomen som t. d. demesne, manor, serf, tallagium m. m.fl. har vanta på norsk jord, og difor vantar i norsk språk. Det er eit skjønsspørsmål kor ofte ein bør freiste å omsetje slike nemningar til norsk. Ikkje sjeldan kan det vere best å la dei stå utan omsetjing. I denne boka er omsetjing freista så ofte som ein har funne det for­ svarleg. Nokre gonger står ordet på originalspråket i parentes, andre gonger er inga omsetjing freista. Lengre og kortare sitat frå latin er berre omsette når det synest særleg nødvendig for å skjøne samanhengen. Dei fleste av notane er her sløyfa. Det er sjølvsagt eit visst tap, men er gjort for å kunne halde prisen på boka så rimeleg som råd er. For dei lesarane som vil granska forfattarane sine kjeldeopplysningar, er det bak i boka teke med ei liste som syner kvar dei einskilde artik­ lane er henta frå. K. L.

1.

Middelaldersamfunnets økonomiske

grunnlag AV M. M. POSTAN

Emnet er middelaldersamfunnets økonomiske grunnlag. Slik for­ mulert har det en viss tidlig-marxistisk klang. Dets konvensjonelle betydning er likevel ganske klar — befolkning og bruken av jord, teknikk og produksjon og den økonomiske virksomhets generelle tendenser, kort sagt, alle de økonomiske kjensgjerninger som kan diskuteres uten at man konsentrerer seg om de rettslige og sosiale institusjoners virkemåte og forholdene mellom klassene. Disse emner vil i det som følger, bli behandlet som ett enkelt tema Å måtte atskille dem fra andre fenomener som er mer åpenbart institusjonelle og sosiale, ja, å skille dem ut fra hele historiens strøm, er ille nok. Men å atskille befolkning fra bosettingsforhold, bosettings­ forhold fra teknikk og alle tre momenter fra den generelle pris- og produksjonsutvikling, ville være å øve vold på vårt emne. Jeg har derfor til hensikt å behandle disse emnene mer eller mindre under ett. Det som gjør det nødvendig og mulig å behandle denne emne­ gruppe samlet og likevel atskilt fra andre emner i middelalderens historie, er at de alle nylig er blitt trukket inn i diskusjonen om den økonomiske aktivitets generelle tendens, eller for å bruke et mer moteriktig uttrykk, samfunnsinntektens «langsiktige utvikling». His­ torikerne trenger ikke å bli minnet om at det meste av diskusjonen i de siste ti-tolv år har dreid seg om retningen og farten av den økono­ miske utvikling i middelalderen. Fortsatte den økonomiske virksomhet å ekspandere gjennom århundrene? Enten den ekspanderte eller gikk tilbake - hva var det som påvirket bevegelsens retning og omfang?

13

Ja, hele forestillingen om en stadig historisk utvikling er blitt truk­ ket i tvil. For selv om det kan påvises at utviklingen i middel­ alderen gjennomgikk bestemte og ulike faser, er det like fullt nød­ vendig å se om alle fasene var lange nok til å kunne betegnes som «langsiktige tendenser» (long-term trends). Denne siste betegnelsen er meget ny, til og med så fersk fra ovnen at den nesten bare er halvstekt. Men det underliggende problem, eller i det minste ett aspekt ved det, har vært velkjent for middelalderhistorikerne i noen tid. Dopsch og Pirenne har æren av å ha bragt emnet på bane og dermed ha brutt med det nittende århundres historikeres a priori antagelser. De siste har tatt det mer eller mindre for gitt at middelalderen begynte å vokse av ingenting eller så godt som ingenting da Romerriket tok slutt og fortsatte å vokse uten for­ styrrelser inntil samfunnet nådde sin blomstring i det nittende år­ hundre. Men Dopsch og Pirenne satte seg fore å bevise en eller annen form for kontinuitet mellom Roma og middelalderen. Derved skiplet de, paradoksalt nok, den enkle kontinuitet i utviklingen av middel­ alderen. For de fikk de mørke århundrer til å fremtre ikke som ut­ gangspunkt for en ny og kontinuerlig utviklingslinje, men bare som et kulminasjonsstadium for den senromerske periodes nedadgående tendens, som snart skulle bli etterfulgt av den tidlige middelalders oppadgående tendens. Pirenne selv gikk selvsagt videre enn dette og innførte et brudd midt i den karolingske epoke, slik at han på den måte i noen grad kompliserte symmetrien av økonomisk nedgang og oppgang. Siden den tid har kjernepunktet for debatten flyttet seg noe. Ikke slik å forstå at forbindelsen mellom Roma og middelalderen er blitt forklart til alles tilfredshet. Alt som har skjedd, er at interessen har flyttet seg fra forbindelsen mellom Roma og barbarerne til forbindel­ ser mellom senere perioder. Hvis middelalderens økonomiske opp­ gangstid begynte i det femte eller i det åttende århundre, fortsatte den i så fall i det uendelige? Og hvis den ble brutt, var bruddene i så fall tilstrekkelig få og tilstrekkelig dype til å markere hele epoker? Og hvis hele epoker ble markert, er det da mulig å snakke om ekspansjonsperioder og kontraksjonsperioder ? Her foregrep Pirenne på ny noe av den senere diskusjon. Hans berømte studie over stadiene i kapitalismens sosiale utvikling, for­ mulerte for første gang den hypotese at kommersiell ekspansjon og

14

fri handel i de tidligere århundrer av middelalderen i senmiddelalderen ble fulgt av kommersiell stagnasjon og regulert handel (H. Pirenne: «Les phases sociales dans le développement du capitalisme médiéval», Revue Belge de Philologie et d’Histoire, vol. II, 1914). Hans tese begrenset seg imidlertid til handelen, og uansett hvor viktig handelen kan ha vært, var den ikke den viktigste økonomiske beskjeftigelse for middelalderens menn og kvinner. Men siden hans tid har flere historikere i forskjellige land omtrent samtidig - Abel i Tyskland, Schreiner i Norge, van Werverke i Belgia, Perroy i Frankrike og flere av oss i England - delt middelalderens økonomiske historie som helhet inn i minst to samsvarende faser: Ekspansjons­ fasen som kulminerte ved begynnelsen av det fjortende århundre, og kontraksjonsfasen som dekket størstedelen av det fjortende og fem­ tende århundre. Svært få nye kjensgjerninger til støtte for denne deling er kom­ met for dagen. Historikere fra forskjellige regioner har alltid lagt vekt på veksten i jordbruk og handel i det ellevte, tolvte og trettende århundre. De lokale indikasjoner på en utvidelse av bosetning og jord­ bruk er så tydelige at flertallet av historikerne har vært beredt til å godta dem som kjensgjerninger. På den annen side er problemet med nedgangen i bosetning og jordbruksproduksjon i senmiddelalderen blitt meget diskutert. Også her har kjensgjerningene lenge vært kjent. Siden det sekstende århundre har tyskerne kjent og skrevet om sine Wiistungen, de franske historikere har alltid kjent og skrevet om oppgitt og ødelagt jord og om nedgangen i folketallet i senmiddel­ alderen, og de belgiske historikerne har vært enige om å betrakte slutten av det fjortende århundre og begynnelsen av det femtende som den flamske byutviklings lavmål. Inntil nylig har de fleste studier hatt lokale begivenheter som sin begrensede bakgrunn, og deres for­ fattere har hatt lokale og regionale begivenheter som sin interesse. Kowalewskys viktige beretning (M.Kowalewsky: dkonomische Entwicklung Europas bis zum Beginn der kapitalistischen Wirtschaftsform, 7 bd., Berlin 1901-14) var kanskje den eneste eldre fremstilling av almen historie som skikkelig understreket problemene ved den økonomiske tilbakegang i hele Europa. I senere år har imidlertid økonomiske historikere hatt en økende tendens til å se mange av de lokale eksempler på økonomisk nedgang som symptomer på en enkelt utvikling som berørte det meste av Vest-Europa og varte

15

gjennom hele annen halvpart av det fjortende århundre og første halvpart eller tre fjerdedeler av det femtende århundre. Dissenterende stemmer har selvsagt latt seg høre. Helt nylig har en meget fremtredende og meget respektert sovjetisk historiker som har skrevet om den engelske middelalderlandsby - E. A. Kosminsky — i en artikkel i Voprosi Istorii oppsummert resultatene av nyere engelske arbeider angående jordbrukshistorien i senmiddelalderen, og har der­ med rettet et kritisk blikk (et meget kritisk blikk til og med) mot tolkningen av det femtende århundre som en periode med stagnasjon og tilbakegang. Professor Kosminskys argument er at de Cambridge historikere som er ansvarlige for denne tolkning, er blitt blendet av sine kilder, som mest gjelder det føydale godset (the manor). Den økono­ miske organisasjons føydale form var utvilsomt i ferd med å bli brutt ned, men godsdokumentene, som jo var føydale, var nødt til å overdrive omfanget av nedgangen og overse den nye vekst som fant sted utenfor den føydale landsby. Hadde ikke Cambridge-historikerne vært så forblindet, ville de ha sett at ny vekst - tekstilindustrien, byene som vokste, det økende antall fri bønder og proletariatets vekst - motsa teorien om en fallende eller stabil økonomisk tendens. Og dersom man hadde tatt hensyn til den nye veksten, ville det femtende århundre falle inn på plass som et fremskrittsstadium i den dialektiske rekkefølge av progressiv evolusjon. Jeg skal senere vende tilbake til dette syn. Andre innvendinger er ikke så radikale og generelle. De fleste av de historikere som kommer med slike innvendinger, later ikke til å tvile på jordbruksdepresjonen eller nedgangen i folketall i flertallet av områder i Vest-Europa. Som regel er deres tvil begrenset til distrikter som etter deres mening ikke hadde del i denne bevegelse, og til visse grener av den europeiske økonomi, som etter deres mening ikke led under jordbruksdepre­ sjonen, men til og med hadde gagn av den, for eksempel handel og industri. Men bortsett fra disse avvik og denne uenighet, har det meste av den nåværende diskusjon vært konsentrert ikke så mye om fluktua­ sjonen som faktum, som om dens sannsynlige forklaringer. Og når historikerne har forsøkt å gjøre rede for senmiddelalderens depre­ sjon og den tidlige middelalders vekst, har de samtidig kommet inn på de fundamentale problemer vedrørende middelalderens utvikling som gjelder i prisbevegelsene, myntforhold, teknologi og befolkning.

16

2 Det har selvsagt alltid vært kjent at prisene steg i de første århundrer og sank i senmiddelalderen. Sant nok er det materiale som er publisert om prisene i middelalderen, svært sparsomt. Noen få tall for lokale priser i Tyskland, en temmelig usammenhengende samling av tall fra d’Avenel’s hånd og visse lokale komplikasjoner som Pelcs for Karkow er omtrent alt det vi har om priser på kontinentet. Men Thorold Rogers og Beveridges store arbeid om prisene i England har vært tilgjengelige for historikerne og har gitt verdifulle opplysninger. Disse opplysninger viser tydelig både stigningen i jordbruksprisene før midten av det fjortende århundre og den fallende tendens for jordbrukspriser i senmiddelalderen (se kap. 9 i nærværende bok). I Frankrike og i mange deler av Tyskland er tendensen selvsagt til­ slørt av et enda større fall i myntens edelmetallinnhold. Men selv hvor prisene uttrykt i tidens mynt fortsatte å stige eller i det minste var temmelig stabile, fortsatte de å falle regnet i sølv. Det kan selv­ sagt hevdes at det ville være galt å angi middelalderens priser i edelmetall-enheter, og dette er riktig når det gjelder noen varer og noen typer samfunn, skjønt det ikke er fullt ut sant når det gjelder hvete eller rug. Det er imidlertid ikke nødvendig å omgjøre tidens priser til ekvivalenter i korn eller sølv for å se nedgangen i jordbruks­ prisene. For bak prisenes tilsynelatende evne til å holde seg oppe, er det lett å oppdage tegnene som viser fall, iblant et hodestups fall i realverdien. Stigningen til å begynne med og fallet senere er i virkeligheten i seg selv blitt så ålment akseptert av historikerne at diskusjonen har tatt et skritt lenger tilbake, til de årsaker som ligger til grunn for prisbevegelsen og hovedsakelig til mynt- og befolkningsbevegelser. At valuta- eller pengeforhold generelt skulle være ansvarlig for prissvingningene er en så nærliggende konklusjon at en økonomisk historiker lett trekker denne slutning, særlig hvis den tilfeldigvis blir støttet av det man vet om tilgangen på edelmetall. Det er nå ålment akseptert at tilgangen på sølv fra gruvene i Ungarn, Hartzgebirge, Tyrol og andre steder økte meget raskt i det tolvte og trettende år­ hundre, dvs. i den tiden da prisene steg, og at prisfallet i det fjortende og første halvdel av det femtende århundre falt sammen med en rask nedgang i utbyttet av den gamle sølvutvinning. Den konklusjon at 2. Europeisk middelalder

17

prisene steg eller falt på grunn av forandringer i tilgangen på nyutvunnet myntmetall, er derfor vanskelig å motsi, og er i virkelig­ heten ikke blitt særlig motsagt. Den finnes i de fleste bøker som diskuterer de økonomiske tendenser i de tidligere og senere århundrer av middelalderen. En senere og nyere valutahypotese har pekt på et problem som nøye svarer til erfaringene fra vår tid, dvs. problemene angående betalingsbalansene i Europa. I sin berømte artikkel om gullet har Mare Bloch forsøkt å vise hvordan Europa siden Romerrikets siste århundrer har brukt opp det gullet som var dets viktigste internasjonale betalings­ middel. Professor Lombard som stort sett har arbeidet i samme baner, har utviklet dette tema videre. Dette tema er selvsagt fremdeles ikke noe mer enn et rent motiv, og først når Lombard har forsterket det med all nødvendig kontrapunkt og orkestrering, vil vi kunne vurdere det og kanskje kritisere det så omhyggelig som det fortjener. Men selv om Lombards tese ble bevist, kunne den fremdeles bare gjelde de italienske byenes uten­ rikshandel eller de grener av den innenlandske industri og handel som man kunne vente ville føle den direkte påvirkning fra den italienske handel. Storparten av middelalderens økonomiske liv var ikke involvert i internasjonal handel, og endel av det var ikke in­ volvert i handel overhodet. Fluktuasjoner i utenrikshandelen kan ikke direkte forklare nye åkrer, nye landsbyer, større avlinger og flere dyr og til og med flere mennesker i det trettende århundre, eller for ned­ gangen i middelalder jordbrukets areal og produksjon i senmiddelalderen. Vi er kanskje heldige som har fjernet den overdrevne opp­ fatning av naturaløkonomiens betydning fra våre lærebøker, og vi er rede til å gi middelalderen æren for et større handelsvolum generelt sett, for større økonomisk differensiering enn historikerne i det nit­ tende århundre ville. Likevel er det mulig å gå for langt i motsatt retning og tenke på middelalderens bønder som om de skulle være eiere av gummiplantasjer i Malaya eller kvegoppdrettere i Argentina som sådde og høstet i samsvar med den økonomiske stimulans som de internasjonale priser ga, og fullt og helt dominert av skiftningene i den internasjonale balanse. Og likevel er det så langt man må gå der­ som man sier at tilgangen på gull er relevant for hovedproblemet, opp­ gangen og nedgangen i den generelle økonomiske aktivitet i middel­ alderen.

18

Sølvmyntene var det viktigste betalingsmiddel i den lokale handel. Vi er alle nå rede til å være enige med Bloch og van Werverke i at sølv var det dagligdagse betalingsmiddel, mens gull hovedsakelig ble brukt i internasjonale betalinger. Men selv ikke sølv kan lett bli til­ lagt ansvaret for den økonomiske tendens. Hvis forandringer i sølvtilgangen var ansvarlig for prisstigningen, skulle vi vente at stigninger var «generell», dvs. at den mer eller mindre berørte hele det spekter av varer som inngikk i den lokale handel. Men helt nylig er det blitt påpekt at prisbevegelsene på jordbruks- og industrivarer ikke var synkrone, at industriprisene ikke steg så høyt og raskt i det tolvte og trettende århundre som prisen på hvete og at de ikke falt eller stag­ nerte i senmiddelalderen. En nøyere undersøkelse av tidspunktet for når de forskjellige priser først steg og deretter falt i forskjellige deler av Europa, ville også avsløre vanskene med å synkronisere prisbevegelsenes kronologi med det som vi vet om tidspunktene for økt eller fallende tilgang på sølv. Det vil bli like vanskelig å sette den geogra­ fiske spredning av prisbevegelsen i samband med lokaliseringen av gru vevi rksomheten. En enda større vanskelighet er det at sølvbeholdningen, som alltid var stor, ble enda større ved slutten av det trettende århundre, slik at nylig utmyntet metall utgjorde en relativt liten og avtagende andel i forhold til de totale tilganger på metall som kunne utmyntes. For­ andringene i bruken av de eksisterende beholdninger må ha vært mye viktigere - fremfor alt de varierende andeler av metall som ble hamst­ ret eller brakt i omløp eller brukt som grunnlag for kreditt. For å bruke et mer moderne uttrykk, var forandringene i «likviditetspreferansene» i virkeligheten nødt til å øve mye mer innflytelse både på prisbevegelsene og den økonomiske aktivitet enn den årlige til­ veksten av nytt metall. Ettersom vi vet lite om forandringene i «likviditetspreferansen» og sirkuleringen av myntmetall, vil det nødvendigvis være vanskelig å sette dem i samband med den langsiktige utvikling av middelalderens økonomi slik man har en tilbøyelighet til å gjøre i diskusjonen om økonomien idag. I løpet av det tolvte og trettende århundre ble kreditt- og betalingsteknikken sterkt forbedret, og varebyttet ble generelt meget raskere. Endel gull og sølv kan også ha blitt fristet til å komme frem av sitt skjul og oppgi sitt virke som ikke-myntmetall. Pengemengden må derfor ha økt meget sterkt og derved bidratt til å

19

heve prisnivået. Men kan vi være like sikre på at sirkulasjonen skrum­ pet inn i det femtende og fjortende århundre? De urolige forhold i tiden kan ha ført til endel hamstring, men kongelige og andre skatter økte og bidro dermed til å sette en enda større andel av nasjonalinn­ tekten i omløp. Dessuten gikk ikke kjøpmennenes og bankierenes finansielle teknikk tilbake, men kan til og med ha blitt forbedret. Det er derfor slett ikke sikkert at den totale pengemengde sank i sen­ middelalderen, og det er meget tvilsomt hvorvidt nedgangen, hvis den overhodet eksisterte, var tilstrekkelig stor til å vende opp ned på hele den økonomiske tendens i tiden.

3 Ved nærmere ettertanke mister forbindelsen mellom nytt myntmetall på den ene side og priser og økonomisk aktivitet på den annen mye av sin betydning. En nærmere ettertanke er i virkeligheten nødt til å føre til en annen og kanskje mer fundamental faktor enn noen av dem som hittil er diskutert, nemlig befolkningen. Ut fra et bredt og hovedsakelig teoretisk grunnlag ville økning og nedgang i folketallet være forenlig med alle de fenomener som kildene viser og ville ikke reise noen av de innvendinger som kan gjøres med hensyn til andre generelle forklaringer. Når befolkningen vokste, ekspanderte jord­ bruket under forhold som økonomene ville kalle raskt synkende ut­ bytte, og jordbruksprisene var nødt til å stige. På den annen side, når befolkningen gikk tilbake, ville tilgangen på jordbruksprodukter bli rikeligere i forhold til den mengde ressurser som ble brukt til produk­ sjonen og i forhold til etterspørselen etter mat, og prisene ville bli til­ svarende lavere. Stigning og fall i folketallet ville også ha en så å si selektiv virkning på prisene ved at de ville skape en tilsvarende be­ vegelse i jordbruksprisene, men ville ha liten virkning i prisene på varer som ikke var særlig underkastet synkende utbytte, dvs. hoved­ sakelig industriprodukter. Alt dette er teori, og som all teori kan den ved første øyekast virke for enkel til å passe på de endeløse variasjoner i våre erfaringer an­ gående middelalderen. Men det forholder seg slik at dette spesielle resonnement også passer inn i det vi fra uavhengig materiale nå vet om middelalderens befolkning. En type av slikt materiale - det gjel­

20

der bosetningsforholdene - må her behandles mer detaljert. Den er kanskje for fjern fra demografenes konvensjonelle interessefelt og tilstrekkelig omfattende i sine implikasjoner til å streife nesten alle de sider ved den økonomiske historie som dette skrift dekker. For de tidligere århundrer av middelalderen er fakta vedrørende indre kolonisering, nye landsbyer og ny bosetting vårt viktigste vitnemål om en voksende befolkning. I England, hvor studiet av bosetningen fremdeles befinner seg på begynnerstadiet, kaster godse­ nes jordbøker litt lys over befolkningsveksten fra det ellevte til det fjortende århundre. Men i Frankrike og Tyskland hvor bosetningsstudiet er kommet lenger og jordbøkene er få, er vitnemålene om indre kolonisering med rette blitt brukt som bevis for et økende antall menn og kvinner. Vitnemål mutatis mutandis om nedgang i senmiddelalderen har man funnet ved at bruk blir oppgitt og det dyrkede areal skrumper sammen. På denne måten går fremstillingen av befolkningen som vokser og minker sammen med beretningen om jordbruket som ekspanderer og går tilbake. Og slik bør det være i samfunn hvor jordbruket var så viktig og hovedsakelig var et bonde­ samfunn. Slik blir priser, befolkning og jordbruksproduksjon forskjellige sider ved den samme prosess, gjennomgår mer eller mindre de samme utviklingsfaser, blander seg og påvirker hverandre i alle viktige be­ givenheter i middelalderens økonomiske historie. Men selve den gjensidige påvirkning gjør det vanskelig å skille ut en bestemt side av dem som den viktigste drivkraft til økonomisk forandring. På visse måter var befolkningssvingningen mer fundamental enn andre øko­ nomiske forandringer. Likevel er det vanskelig å behandle befolkningstendensene som den eneste eller endelige årsak. Letingen etter endelige årsaker vil uunngåelig her som på andre områder i historien resultere i at man argumenterer i ring. For dersom økningen og ned­ gangen i folketallet skapte de generelle fluktuasjoner i middelalderens økonomi, hva forårsaket så nedgangen og økningen i folketallet? Teoretisk er det mulig, men ikke særlig sannsynlig på historisk grunn, at en biologisk faktor var i virksomhet - en eller annen plutselig mutasjon i den menneskelige forplantningsevne. Svartedauen kunne kanskje ansees for å være en biologisk katastrofe. Men det er likevel tvilsomt om Svartedauen alene kan forklare befolkningstendensene i senmiddelalderen, selv om man ser den i sammenheng med andre

21

store epidemier i det fjortende århundre. For det ene viser tendensene til befolkningsnedgang seg før Svartedauen, og forsvinner ikke før lenge etter at de direkte virkninger av den store pesten bør ha opp­ hørt. Andre fundamentale biologiske forandringer vet vi ingenting om, og jeg tviler på om man noen gang vil oppdage noe som er verd å vite om slike forandringer. Kan forandringen tilskrives geografiske og fremfor alt klimatiske årsaker? Det er all grunn til å tro at jordbruksdepresjonen i andre halvpart av det fjortende århundre ble innledet med en rekke år med katastrofale avlinger. I England førte en rekke år med mye nedbør og oversvømmelser til ødeleggelser og hungersnød på landsbygda. I Tyskland og Frankrike var det også flere år med vanskelig vær og dårlige avlinger i perioden 1309-23. Enkelte skandinaviske forskere har også gitt en klimarevolusjon skylden for den permanente forand­ ring i jordbruksforholdene i Vest-Norge og på Island. Mens begge land hadde kunnet brøfø seg selv før det fjortende århundre, ble de i stor utstrekning avhengig av import i senmiddelalderen, og sluttet praktisk talt å dyrke sitt eget korn. (Det siste vil knapt noen nålevende norsk historiker si vedrørende Vest-Norge. K. L.) Argumentet er plausibelt, men ikke overbevisende. Når det gjelder England, ville ikke ett eller to år med dårlig avling kunne forklare en økonomisk tendens som varte i halvannet århundre. Selv om det ble bevist at Englands østlige kystlinje sank i denne tiden og at det inntrådte en varig forandring i Storbritannias hydrografi, er det frem­ deles vanskelig å forstå hvordan klimaendringer som var tilstrekkelig «permanente» til å skape nedgang for det engelske jordbruk helt frem til siste fjerdedel av det femtende århundre, likevel skulle gjøre det mulig med en oppgangstid for jordbruket i det sekstende århundre. Det er like vanskelig å forstå hvordan den såkalte våte syklus skulle kunne drive jordbruket inn i en depresjon ikke bare i nedbørsrike land som England, hvor dårlige avlinger riktignok skyldes for mye regn først og fremst, men også i de tørrere områdene i Sør- og SørvestEuropa, hvor det hovedsakelig var mangel på regn som skapte dårlige år. Når det gjelder Vest-Norge og Island gjenstår det fremdeles å be­ vise at disse land hadde kunnet klare seg med sin egen matproduk­ sjon i tidligere århundrer, og at nedgangen i korndyrkingen i de senere århundrer ikke bare skyldtes økonomiske forhold, som tilgangen på billig korn fra Østersjølandene.

22

4 Vi kommer derfor uunngåelig tilbake til de mer konvensjonelle og mer rendyrkede sosiale forklaringer. Ved en analogi med andre og lignende tider i Europas historie eller med andre sivilisasjoner som hadde lignende forhold, vil historikere og økonomer uunngåelig tenke på befolkningens iboende tendenser på det malthusianske eksistensnivå. Vår kunnskap om de demografiske tendenser i de overbefolkede land i Det fjerne østen, og fremfor alt nyere studier av den svenske befolkning i det syttende og attende århundre og av den irske be­ folkning like før utbruddet av potetkrisen, gir oss en viss innsikt i det som kan skje med overbefolkede land som befinner seg på et eksistensminimum. I Irland, hvor poteten hadde gitt gode avlinger på nydyrket jord, sviktet den plutselig i slutten av førtiårene, hovedsake­ lig på grunn av en plantesykdom, og befolkningen som hadde økt ved giftermål og barnefødsler på grunn av potetavlingene, sto plutse­ lig overfor hungersnød. Det er ikke for fantasifullt å se en tilsvarende begivenhet i de fakta vi har angående middelalderen og forklare ned­ gangen i produksjonen i de senere århundrer som en naturlig straff for en tidligere overekspansjon. Så lenge koloniseringsbevegelsen gikk fremover og ny jord ble dyrket opp, var avlingene fra jomfruelig jord en impuls som fikk folk til å stifte familie og opprette nye hjem. Men etter en stund var de nye jordbruksområdenes marginale karakter nødt til a gjøre seg gjeldende, og den høye avkastnings hvetebrødsdager ble fulgt av en lang regnskapets periode, da denne dårlige jord, som ikke lenger var jomfruelig, straffet dem som dyrket den ved sviktende avlinger og sykdom på sau og kveg. Under slike forhold var en mektig kombinasjon av uheldige begivenheter, som en rekke år med dårlige avlinger i 1320-årene nok til å snu hele tendensen i jordbruksproduksjonen og få folketallet til å ramle ned­ over. Når denne utvikling først var begynt, kunne den godt fortsette ut over det punkt hvor det iallfall teoretisk hadde oppstått en stabil like­ vekt mellom jord og befolkning og, som resultat av epidemiene ville jord som ikke egnet seg til korndyrking, ikke lenger bli brukt. Like­ vel var nedgangen i dyrket jord så vedvarende, uavbrutt og kummulativ at det kunne virke som om det i Europa på denne tid var begynt en «århundrelang dekolonisering». At det virkelig foregikk en slik

23

århundrelang prosess, kan ennå ikke bevises med sikkerhet. Men generelt sett er hypotesen om en dekolonisering fullt ut i overens­ stemmelse med det økonomiske grunnlag for bosetning og jordbruk i middelalderen. Under de rådende forhold kunne det press som fikk folk til å oppgi marginal jord i det fjortende og femtende århundre, ha vært like sterkt og vedvarende som behovet for å dyrke opp ny jord i tidligere århundrer. Dette presset kan ha vært en følge av Fehlsiedlung, eller av at jorda ble utpint. Folk oppdaget etter en tid at de hadde nådd grensen for jordas produktivitet, ikke bare fordi de hadde dyrket opp nytt, dårlig jordsmonn, men også fordi de hadde dyrket gammel jord alt­ for lenge. Historikerne er naturligvis motvillige til å underskrive teorien om en generell utarming av jorda i middelalderen. Ikke desto mindre er det viktig at man ikke avskriver den mulighet at man i middelalderen ikke gjorde nok for å bevare fruktbarheten til store arealer dyrkbar jord, særlig på bruk som ble dyrket av leilendinger. I England var småbrukerne på godsene så tynget av avgifter, og deres beitemuligheter var så begrensede, at det må ha vært meget vanske­ lig for dem å holde jorda i god hevd. Så lenge jorda var utsatt for overdreven eller ubetenksom dyrking, var det nødvendig å redusere de eldre bosetningsområder og vandre ut til jomfruelig jord, ikke bare for å brødfø den økende befolkning, men for å erstatte den jord som var utpint. Når rydding av ny jord opphørte i det fjortende og femtende århundre, fordi tilgangen på jomfruelig jord tok slutt, ble det umulig å oppveie forringelsen av gammel dyrkingsjord. Hvis dette er tilfellet, må nedgangen i bosetning og befolkning i pestens tid tilskrives ikke bare epidemiene, men må ha mer fundamen­ tale historiske årsaker. Så langsomt og ujevnt som befolkningen og jordbruksproduksjonen tok seg opp igjen etter pesten, kan forklarin­ gen være at pesten brøt ut på et tidspunkt da folketall og produksjon under enhver omstendighet var for nedadgående. Den vedvarende overbefolkning kan også ha blitt korrigert ved denne nedadgående tendens og likeså ved den større dødelighet i peståret. Ifølge vitne­ mål fra Italia var det først etter det tredje og øyensynlig siste generelle utbrudd av pesten i siste fjerdedel av det fjortende århundre at det later til å ha oppstått likevekt mellom befolkning og produksjon, eller kanskje til og med en mulig ny befolkningsvekst. 24

Disse hypoteser er ytterst foreløpige, rene gjetninger som godt kan vise seg å være uriktige. De er antydet her ikke for å forklare befolkningstendensene, men for å understreke hvor innviklede de historiske årsakssammenhenger er. Folketallets vekst og nedgang var formodent­ lig den mest grunnleggende av alle prosesser bak økningen og ned­ gangen i produksjonen, men kan likevel selv ha blitt påvirket av opp­ adgående og nedadgående tendenser i middelalderjordbruket. Videre undersøkelser kan avsløre andre krefter bak befolkningsbevegelsene — fremfor alt krefter som har opphav i revolusjonerende og uavvende­ lige forandringer i familiens sammensetning under jordbruksekspansjonen. Middelalderforskerne husker de gamle problemer vedrørende Grosshufe og Kleinhufe og muligheten for at «storfamilien» på et tidspunkt ble oppdelt i mindre familier av moderne type. Nyere arkeologiske undersøkelser, særlig i Danmark, har resultert i indisier som støtter hypotesen om en radikal forandring i den nordtyske familie en eller annen gang i tidlig middelalder. Men hvorfor ble familien delt? Det finnes mange mulige svar på dette spørsmål, men det mest sannsynlige er at koloniseringsbevegelsen åpnet muligheten for dannelse av nye husholdninger og generelt åpnet horisonter som brøt i stykker den indre sammenheng i Grosshufes patriarkalske familie. Her fremtrer igjen koloniseringen, produksjonsveksten og en revolusjonerende forandring i den grunnleggende befolkningsenhet både som årsak og virkning.

5 Økningen og nedgangen i produksjonen hadde sammenheng med tekniske forandringer, særlig forandringer i jordbruksmetodene, selv om den tekniske utvikling holdt seg bemerkelsesverdig statisk gjen­ nom hele middelalderen. Men selv ikke de var fullt så fundamentale som man iblant antar. Vi hører iblant at folk i tidlig middelalder selet på trekkdyrene ved å bruke åk fra skuldrene i stedet for å fort­ sette den romerske skikken og spenne fast rundt halsen eller hornene. Men de kilder som finnes, antyder at middelalderens praksis hverken var konsekvent eller ens, og at eldre metoder ikke bare overlevde i enkelte deler av Europa, men også hadde en tilbøyelighet til å bli

25

tatt opp igjen. Like vanskelig er det å ta det resonnement bokstavelig at de germanske nybyggerne i almenhet innførte den tunge plogen med hjul, skjær og veltefjøl, trukket av et forspann på åtte okser. De kilder som nå er tilgjengelige, antyder at overgangen fra de tid­ ligere, lette typer til de senere, tyngre typer foregikk gradvis og sakte, og at den tunge plogen ennå i århundrer etter den tyske ny­ ryddingen ikke var kommet i almen bruk i Nord-Europa. Det viser seg også at der hvor jorda var under regelmessig dyrking, var den lette plogen som brukte et mindre forspann, i stand til å skjære like dype furer og velte dem over som den tunge hjulplogen, uansett hvor tung og leiret jorda var. Hjulplogen var uunnværlig ikke så meget ved rutinepløying på dyrket jord som ved nydyrking av jomfruelig leirjord. Bruken av den tunge plogen og det store forspannet ble viktig og vanlig etter hvert som folk i tidlig middelalder utvidet opp­ dyrkingen av tung jord. Men den virksomme faktor var i så fall ikke den tekniske revolusjon som den nye plogen representerte, men det store nyryddingsarbeid som menneskene måtte utføre og fremfor alt den omfattende bosetning i skogene i lavlandet. Selv om det kanskje lyder spissfindig, er det verd å merke seg at det som den tidlige middelalder opplevde, ikke var en større teknisk nyskapning som muliggjorde nydyrking, men en sterk nyryddings-bevegelse som tvang menneskene til å bruke de redskaper og teknikker som var best egnet til formålet. Den nye bosetningen på sletteland og i skogene er det mest frem­ tredende faktum ved den europeiske økonomi i de mørke århundrer. Men selv ikke dette var så nytt eller omfattende som historikerne en gang trodde. Som et resultat av nyere arbeider er arkeologene nå rede til å anta at skogrydding ved avsvidning og periodevis tilbakevendende dyrking i skogen begynte i tidlig forhistorisk tid og hadde pågått lenge da de tyske nybyggerne trengte inn i Nordvest-Europa. Vi har også sluttet å betrakte den skiftevise bruk og periodisk tilbake­ vendende dyrking av jord som en forhistorisk fase som helt og fullt ble erstattet av det overlegne faste åkerbruk akkurat på den tid da middelalderen begynte. De fleste som har studert engelsk jordbrukshistorie, er nå villige til å finne spor av et system som i Storbritannia er kjent som Runrig, eller «innmark-utmark» gjennom hele middel­ alderen, ja, helt frem til det attende århundre. Systemet består av en kjerne med faste åkrer, omgitt av det som tyskerne iblant kaller 26

Aussenland, dvs. store områder som dyrkes med uregelmessige mel­ lomrom. Den tidligere fremstilling av hvordan åkersystemene har utviklet seg, er altså blitt «trukket ut», slik at de dekker et langt større spann av historien. Men uansett hvordan den blir utvidet, faller det meste av fremskrittene i utnyttelsen av jorda innen de første århundrer av middelalderen. Systemet med permanente åkrer som er grunnlagt på to- eller trevangsbruk ble alminnelige, og i perioden fra slutten av det tolvte århundre til begynnelsen av det fjortende århundre foregikk det videre forbedringer i rotasjonssysternet, og fremfor alt at den toårige rotasjon av avlinger ble erstattet av en treårig rotasjon, hvis man skal dømme etter engelske kilder. Andre steder lærte man å ut­ nytte naturressursene ved hjelp av nye metoder. I Nederlandene ble dreneringsteknikken og forsvaret mot havet perfeksjonert. Bønder som drev sauefarming i Storbritannia, alte opp de store flokker av første­ klasses sauer som ble et så markert trekk ved engelsk jordbruk i det tolvte århundre. Over hele Europa lærte møllerne å bygge og bruke overfallshjul. Vindyrkerne i Gascogne skapte i løpet av det tolvte og trettende århundre den største region med spesialisert vindyrking som noen gang er kjent i europeisk historie. Det er altså mer eller mindre sikkert at tekniske forbedringer spilte en rolle, uansett hvor beskjedne de var, i jordbruksekspansjonen i tidlig middelalder. Hvorvidt forbedringene i senere del av middel­ alderen var tilstrekkelige til å oppveie produksjonsnedgangen, er mer tvilsomt. Fra og med slutten av det trettende århundre foregikk for­ bedringene saktere og var mindre omfattende. Litt utskifting her og der, at toårig rotasjon ble fraveket lokalt her og der og en økning av dyrkingen av belgvekster enkelte steder - det er omtrent alt som foregikk av tekniske forandringer i England i det femtende år­ hundre. Vindyrkingen spredte seg øyensynlig over hele Tyskland, hovedsakelig på bekostning av korndyrkingen. Tekniske avlinger — lin, vaid (fargestoff), krapprot, hamp og humle - blomstret i deler av Tyskland hvor det tidligere ble dyrket rug og hvete. Særlig i Hol­ land ble dyrkingen av tekniske planter en av bæresøylene i landets økonomi. Det er likevel tvilsomt om de nye planteslagene, enten man regner i verdi eller areal, kunne oppveie nedgangen i korndyrking i land som var så hardt rammet av nedgangen som Tyskland. Bare i Italia kan de nye investeringer i jordbruket i det femtende århundre

27

ha ført til en større økning i jordbruksproduksjonen som helhet. Andre steder gikk investeringene og jordbruket tilbake snarere enn å vokse, og de tekniske fremskritt var utilstrekkelige til å oppveie ned­ gangen i folketallet og de ugunstige fysiske betingelser.

6 Det ville selvsagt være for mye forlangt å vente at tendensen skulle være den samme over hele Europa, og at tendensen var like sterk i alle deler av næringslivet. Våre kunnskaper om den tidlige middelalder er for små til at vi kan skjelne de lokale forhold bak den tilsyne­ latende ensartede fasade av økonomisk ekspansjon. Hvis ikke ville vi utvilsomt oppdage at visse områder holdt på å stagnere eller gikk tilbake, mens andre blomstret. Vi vet nok til å kunne fastslå at handelen i Rhindeltaet ikke var med på den store fremgangen i det ellevte og tolvte århundre, at næringslivet og spesielt handelen gikk tilbake i Norge i det trettende århundre, og at det franske Flanderns og Artois’ velstand gikk tilbake samtidig som Flandern var i ferd med å nå sitt høydepunkt. Vi vet akkurat tilstrekkelig om Sicilia og Provence til å innse at disse landenes meget lovende utvikling i begyn­ nelsen av det tolvte århundre ikke fortsatte inn i det trettende år­ hundre, og at deres økonomi stagnerte på et tidspunkt da resten av Italia og Frankrike gikk frem med stormskritt. Vi hører at boset­ ningen på slettelandskapene i Bayern var fullført og hadde tatt slutt ved utgangen av det tolvte århundre. Store områder i Nord- og Nordvest-England samt områder i den vestre del av Midt-England må i det meste av det tolvte århundre ha gjennomgått en periode med nedgang i bosetningen og fallende priser på jord.

2. Tendenser i befolknings­

utviklingen AV JOSIAH C. RUSSEL

Tallene i tabellen nedenfor er et forsøk på å anslå befolkningens størrelse i Europa og middelhavsområdet i middelalderen. De er allerede forandret endel i forhold til de tall som finnes i mitt arbeid Late Ancient and Mediaval Population og vil sannsynligvis bli for­ andret enda mer etter som forskerne prøver mine konklusjoner for forskjellige deler av området. Anslagene for 650 e. Kr. og 1450 viser generelt hva som kan ha skjedd med områdene som et resultat av en lang serie epidemier som vil bli drøftet i et senere kapitel. Det antas at i disse årene lå folketallet omtrent på det lavmål som pesten førte til. Endel andre tall er tatt med fordi de indikerer forløpet av be­ folkningsendringene i forhold til det som synes å være et godt anslag før eller etter tidspunktet for anslaget. Det må også innrømmes at det er en viss grad av ubestemmelighet angående grensene i denne inndelingen ettersom begreper som Russland, Ungarn og til og med Frankrike forandret seg markert i løpet av middelalderen. Disse vil også bli nærmere fastlagt ved videre forskning.

Kort før begynnelsen av perioden 500-1500 ser de to halvparter av Romerriket ut til å ha gjennomgått en meget ulik demografisk utvik­ ling. I vest later folketallet til å ha gått ned, og vesten bukket som vi vet under for angrepene fra de germanske stammer som kom fra et område som hadde økt i folketall, fra Sentral-Europa til SentralAsia. Lilleasia og Balkan later til å ha hatt del i denne generelle befolkningsøkning som kanskje var et resultat av et varmere klima 29

Bejolkningsanslag (i millioner) på bestemte tidspunkt 500-1450 Område Hellas og Balkan Italia Iberia

Sum - sør

500

1000

1340

5 5 7

6 10 9

9

17

25

19

3 0,5 2 5,5 3

6 2 4 12

19 5 U,5 35,5

12 3 7,3 22,5

8 3 2

6 2 1,5

13

9,5

650

5 4 4

3 2,5 3,5

13

Frankrike-Nederlandene Britiske øyer Tyskland-Skandinavia Sum - Vest- og Sentral-E. Slavia Russland Polen-Lithauen Ungarn

5 0,5 3,5 9 5

0,5

0,5

6 2 1,5

Sum - øst

5,5

3,5

9,5

Sum - hele Europa

27,5

18

38,5

73,5

1450

4,5 7,5 7

50

som hadde gunstig virkning i nord og ugunstig virkning i sør. Andre faktorer enn klimaendringer var ansvarlig for befolkningsnedgangen i vest, men den må ha bidratt til den. I alle fall må befolknings­ økningen sannsynligvis ha hjulpet det bysantinske rike til å overleve. Fra omkring 500 e. Kr. og et halvt århundre fremover later alle deler av Europa og middelhavsområdet til å ha hatt en langsom be­ folkningsøkning, en økning som lå til grunn for et ytterst lovende forsøk på å gjenopprette riket under Justinian. Erobrerstammene i vest utgjorde bare en brøkdel av den samlede befolkning og talte maksimalt mindre enn en halv million blant omlag 16 millioner romaniserte. Dessuten var de oppdelt i mange stammer som igjen var splittet i flere fraksjoner. Etter hvert som de spredte seg over betraktelige områder som regionale og lokale ledere, fikk de dessuten en tendens til å tape den stammesolidaritet og militære effektivitet som de hadde lagt for dagen som et stammefolk på vandring. Frankerne var et unntak. På sitt område i nord fortsatte de å være bønder. Visigotene kompenserte for sin spredning ved å opprette garnisoner i

30

de områder som støttet dem og som fremdeles ofte kalles den gotiske mark. Denne oppgang i folketall led et sterkt tilbakeslag ved den for­ ferdelige serie pestepidemier i det sjette århundre, etter 542. Epide­ miene fortsatte åpenbart godt inn i det sjuende århundre. Den til­ pasning av befolkningen som vil bli drøftet mer detaljert senere, reduserte det bysantinske rikes makt og hindret formodentlig dets forsøk på å gjenopprette riket i vest. Den romerske makt var i virke­ ligheten så svekket at Islam overtok i sør og sørøst, mens germanerne holdt fast i vest. Alle områder av Europa gjennomgikk en ganske sterk befolkningsvekst fra 650 til 700, og folketallet økte med kan­ skje en tredjedel. To riker, det bysantinske og det karolingiske bygget til dels sin styrke på denne demografiske vekst. I løpet av perioden 500-800 førte veksten, som startet på det nullpunkt pesten hadde skapt, til at den europeiske befolkning nådde det nivå den hadde hatt før pesten, og vokste kanskje ut over det i de midtre og nordre områder av kontinentet. Som kontrast til denne vokster har man den gradvise tilbakegang i den islamittiske verden i sør. Uansett de fordeler pesten hadde ført med seg, så gikk de tapt i perioden 500-1000. Et forsøk på sammenligning av områdene gir følgende resultat.

Sør-Europa Nord -og Sentral E. Øst-Europa Lilleasia-SyriaEgypt-Nord-Afrika

500

1000

13

5,5

17 12 9,5

22,5

12,5

9

I tillegg gikk Islams opprinnelige entusiasme tilbake. Kalifatet mistet det ene emirat etter det andre med Cordoba som det første i 755. Den relative fordel som det kristne Europa hadde omkring år 1000, er også den demografiske bakgrunn for korstogene. Befolkningens fortsatte vekst i Sentral- og Øst-Europa reiser et problem. Den betydde at man måtte hugge i de store skogene i om­ rådet. Kanskje er det riktig som det har vært antydet at kristendom­ mens utbredelse svekket den tabuforestilling som germanerne og mu-

31

ligens slaverne hadde med hensyn til å rydde skog. De demografiske forhold i det niende og første halvdel av det tiende århundre er av de vanskeligste perioder å vurdere på en skikkelig måte i middelalderen. Bare noen få steder (Pyrenéerhalvøya, England og kanskje SentralEuropa) ser folketallet ut til å ha vokst særlig sterkt. Vikingene truet Nord-Europa og ungarerne i øst. De store arkeologiske undersøkelser som nå pågår i store deler av Mellom- og Øst-Europa, bygger gradvis opp materiale angående denne historisk sett mørke periode. Den raskeste befolkningsøkning skjedde i andre halvpart av middel­ alderen. Den begynte i Italia omkring 950 og litt senere i Mellom- og Nord-Europa. Situasjonen i Russland og i øst er ikke så klar. Be­ folkningsøkningen der kan også ha startet tidlig, kanskje enda tidligere enn i 950. Til tross for den politiske oppdeling og mongolernes senere erobring og herredømme, synes den slaviske verden å ha hatt en gradvis befolkningsøkning helt frem til pestperioden. Middelhavs-Europa ser også ut til å ha vokst i omtrent samme tempo som den slaviske verden i samme periode, selv om visse områder, som det nordlige Italia, vokste svært raskt. Ettersom de islamittiske land later til å ha hatt en tilsvarende vekst med en særlig hurtig utvikling i Egypt, var den demografiske bakgrunn for korstogene lite lovende. Det midtre og nordlige Europa hadde på samme måte som NordItalia en trefoldig økning i perioden frem til pesten, og raskest var økningen fra 1150-1200 til 1300. I denne perioden fikk man for første gang byer på mer enn 20 000 innbyggere. Politiske og økono­ miske sentra som Paris, London, Kbln, Praha for å nevne noen få, hadde over 30 000 innbyggere. Byene reiste stadig nye murer for å bygge inn de forsteder som grodde opp utenfor den opprinnelige by­ kjerne. Omkring siste fjerdedel av det trettende århundre avtok tak­ ten i befolkningsøkningen noe. Øst-Europa lå tilbake, særlig gikk det sakte for russerne under mongolenes herredømme, men selv her ser det ut til at folketallet økte. En sterkere økonomisk vekst i slutten av det tolvte århundre og i det trettende må delvis ha bygd på befolkningsøkningen samt på utviklingen i jordbruket og spesielt av gruvedriften. De områder hvor veksten var særlig hurtig, «strakte seg fra det tsjekkiske platå i vest så langt som til Transylvania og omfattet i nord Schlesien og LillePolen og i sør slovakenes områder i Øvre Ungarn». (M. Malowist: Economic Review, XIX (1966) 20.)

32

Den sterke økningen hevet formodentlig Europas folketall til om­ kring 75 millioner mennesker. Noen tror at tallet var enda større. I alle fall nådde man grensene for eksistensminimum med det nærings­ liv tiden hadde. Klimaet later til å ha blitt dårligere. I 1303 og igjen i 1306/07 var Østersjøen tilfrosset, til og med i sør. Den lille istid var i ferd med å sette inn, en periode med generelt lavere temperatu­ rer som varte til 1500 og enda lenger. Virkningene var tydelige i nord og i høyereliggende strøk i områder som Provence. I første halvpart av det fjortende århundre later befolkningskontrollen, som for eksem­ pel ingen ekteskap uten eksistensmidler, til å ha ført enten til at folke­ tallet steg bare meget sakte eller til en stabilisering av tallene. I enkelte områder var det en definitiv nedgang. Hvis folketallet bare var omkring 75 millioner før pesten i et så stort og generelt fruktbart område som Europa, skulle man ikke vente noen overbefolkning. Visse områder av Italia var åpenbart meget tett befolket og under økonomisk press. Deler av England påstås å ha hatt en meget vanskelig tid. Problemet berører både de aktuelle befolkningsanslag og spørsmålet om hva som egentlig er overbefolkning. At dødeligheten og kornprisene steg samtidig, er klart. Spørsmålet er om det siste (forutsatt at det var kornmangel) forårsaket det første eller om det var dårligere vær som var skyld i begge deler. Den siste pestperioden begynte med den store epidemien i 1347-51 og var på ingen måter en parallell til den første pesten. Folketallet gikk generelt tilbake med omkring 25 % (kanskje 20 % netto når man trekker fødslene ifra), ytterligere 20 % innen 1385 og noen få prosenter til før bunnivået ble nådd en eller annen gang før midten av det femtende århundre. Det foregikk formodentlig ikke store for­ andringer fra omkring 1400 til 1460. På ny ser det ut til at tørrere områder hadde mindre dødelighet, i Spania og Lille-Asia, noe som la grunnen til det spanske habsburgmonarkiets og det ottomanske rikes glanstid i det femtende og sekstende århundre. Forløpet av pesten er drøftet annetsteds. Det var til tider meget sporadisk. Områder som Nederlandene og midtre og østre Europa ble knapt berørt av den første store epidemien. Men i løpet av de påfølgende epidemier hadde tallene en tendens til å jevne seg ut.

3. Europeisk middelalder

3.

Fødsler og død — Jordbrukssamfunn AV CARLO M. CIPOLLA

Jordbrukssamfunn begynte meget tidlig å bli interessert i hvor mange innbyggere de hadde, enten av militære eller fiskale grunner. Ved en tolkning av de gjenværende kilder og ved hjelp av arkeologisk mate­ riale er det ikke umulig å komme frem til grove anslag for samlet befolkning og befolkningstetthet for gamle samfunn. Men når det gjelder fruktbarhet og dødelighet er det ingen tilgjengelige opplys­ ninger før man kommer frem til meget sene perioder. Kildene for enkelte deler av Europa begynner i slutten av det sekstende århundre, men dette er unntak. I almenhet begynner de tilgjengelige kilder meget senere. Omhyggelig innsamling av detaljert statistikk krever en kvantitativt orientert kultur og en organisasjonskapasitet som med noen få unntak - ikke er karakteristisk for jordbruks- eller februkssamfunn. De opplysninger som kan avledes fra begravelsesinnskrifter, tillater neppe noen meningsfylte konklusjoner med hensyn til gjennomsnittlig levetid. Uansett hvor fattig det er, antyder materialet at ethvert jordbruks­ samfunn - enten det gjelder Italia i det sekstende århundre, Frank­ rike i det syttende århundre eller India i det nittende - har tendens til å vise et bestemt sett av mønstre for fødsels- og dødsratenes struk­ tur. Brutto fødselsrate er alltid meget høy, og varierer fra 35 til 50 pr. tusen, og den «gifte» (ordet «gift» brukes her i sin videst mulige be­ tydning) kvinners gjennomsnittlige barnetall ved utløpet av den fruktbare periode (45 eller 50 år gammel) er minst fem. Innen de variasjoner som er nevnt ovenfor, varierer den faktiske fødselsrate i et

34

bestemt jordbrukssamfunn i samsvar med tallrike faktorer: Befolk­ ningens alder og kjønnsfordeling, sanitære og økonomiske forhold, og sist, men ikke minst, de sosiokulturelle faktorer som holdningen til giftermål, holdningen til fødselskontroll osv. Dødsraten er også meget høy, men normalt lavere enn fødselsraten - den veksler stort sett mellom 30 og 40 pr. tusen. Befolkningen i et jordbrukssamfunn er kjennetegnet ved en normal vekstrate på 0,5 til 1,0 prosent pr. år. For å gi dette tallet mer inn­ hold, kan jeg gjengi en øvelse i astronomisk aritmetikk som er utført av P. C. Putman: Hvis menneskeslekten var oppstått av et par som levde ikke så lenge før jordbruket ble oppdaget - la oss si omkring 10 000 f. Kr. - og dersom dens medlemmer hadde økt med en hurtig­ het på en prosent pr. år siden den gang, ville verdens befolkning idag ha utgjort en sfære av levende kjøtt på mange tusen lysår i diameter og ha vokst med en radial hurtighet som, hvis man ser bort fra relati­ viteten, ville ha vært mange ganger raskere enn lysets. Dette er ikke skjedd, fordi dødsraten gjennom jordbrukssamfunnets hele demogra­ fiske historie har hatt en bemerkelsesverdig tendens til å nå tilbake­ vendende og plutselige og dramatiske topper på 150, 300 eller til og med 500 pr. tusen. Noen få ganger faller disse topper sammen med kriger. Men oftere var de et resultat av epidemier og hungersnød som utslettet en god del av den eksisterende befolkning. Det henvises ofte til den berømte Svartedauen som om den skulle ha vært en enestående ulykke. Det må innrømmes at denne ulykkeshendelse fortjener en spe­ siell omtale, for hele Europa ble den gang rammet mer eller mindre sam­ tidig. Men man må huske på at det plutselige bortfall av en femtedel av befolkningen eller en tredjedel eller til og med en halvpart var en stadig tilbakevendende katastrofe i lokal målestokk. De statistiske opplysninger som Fader Mols har samlet når det gjelder middel­ alderens og renessansens Europa, er et veltalende vitnemål om disse ulykkene. Disse toppene inntraff så ofte og var så intense at de holdt jordbrukssamfunnenes folketall under kontroll. En sterkt fluktuerende dødsrate er et tegn på utilstrekkelig kontroll med miljøet. Den demografiske tetthet i de fleste jordbrukssamfunn sto ikke i noe som helst forhold til deres tekniske evne til å kontrollere svingninger i avlingene og deres følger, og heller ikke evnen til å kontrollere epidemiske sykdommer. Hver gang en bestemt jordbruks­ befolkning økte ut over et visst «tak», økte sannsynligheten for plutse35

lige katastrofer som på en drastisk måte ville redusere befolkningen selv. I normale tider utgjorde barnedødeligheten en stor andel av alle dødsfall. Av 1000 nyfødte døde 200 til 500 vanligvis innen ett år. Mange av de gjenværende døde før de ble sju år. En berømt lege fra det sekstende århundre, Jerome Cardano av Pavia, pleide å hevde at han kunne helbrede hvem det skulle være, forutsatt at pasienten ikke var yngre enn sju år eller eldre enn sytti. Den store dødeligheten blant barn og ungdom reduserte på en dras­ tisk måte den gjennomsnittlige levealder. Alle tilgjengelige opplys­ ninger for mange samfunn synes å vise at forventet levealder for ny­ fødte i jordbrukssamfunn i gjennomsnitt var 20 til 35 år. Også de som nådde en alder av fem år, hadde små muligheter til å overleve til de ble eldre enn femti. Den overveiende høye fødselsrate har meget bestemte virkninger på alderssammensetningen i en jordbruksbefolkning. Tallet på unge mennesker er meget høyt i forhold til resten av befolkningen. Befolkningspyramiden i et jordbrukssamfunn er med andre ord meget bred ved basis. Fra en økonoms synspunkt betyr dette at den ikke aktive, unge befolkning representerer en tung byrde for den aktive befolkning, og dette er en av årsakene til at jordbrukssamfunn setter barn til å arbeide i ung alder.

4.

Den tidligere pestbølgen AVJOSIAH C. RUSSELL

Nesten nøyaktig åtte århundrer før de store pestepidemiene i det fjortende og femtende århundre opptrådte det en epidemiserie som på mange måter har paralleller med den senere pesten. Historikerne tolker dens virkninger på forskjellige måter, og selv om mange ikke engang nevner den, har Stein og Bury (E. Stein: Histoire du BasEmpire, Paris 1949 og J. B. Bury: History of the Later Roman Empire, New York 1958) viet disse epidemiene stor oppmerksomhet, og Bury har til og med antydet at denne tidlige pesten var like dødelig som den senere. Naturhistorikere tar pesten meget alvorlig. Zinsser (Hans Zinsser: Rats, Lice and History, Boston 1935) anser den for å ha hatt en avgjørende innflytelse, mens en stor autoritet på pestsykdommen, L. Fabian Hirst skriver: «Denne ulykken var utvilsomt en viktig årsak til de mørke århundrer.» Ettersom det fremdeles er et meget aktuelt diskusjonstema hvorfor den klassiske verden gikk over til å bli middelalder, er det god grunn til å vurdere hvor stor inn­ flytelse pesten har hatt. Problemet er komplisert. Justinian forsøkte å gjenreise Romerriket like før pesten slo til i 541—42. Ville han hatt en virkelig sjanse til å lykkes hvis ikke pesten var kommet? Hvis det er tilfellet, må man se på omfang og karakter av den katastrofe pesten forårsaket. Dette er ikke blitt vurdert samlet, og hva viktigere er: Heller ikke har man vurdert virkningene på dødelighet og næringsliv hver for seg. Og endelig: Kan pestens virkninger ha forandret den middelhavs-europiske kultur så meget at forholdene i middelalderen var en naturlig (og kanskje uunngåelig) følge av tilstandene etter pesten? 37

Tilbakeslagene for den bysantinske stat etter pesten kaster lange skygger til og med tilbake til det foregående århundre, og gjør det lett å si at Justinian led nederlag fordi hans planer var så storslåtte. For å se om denne forklaring er tvingende nødvendig, må man undersøke hvor store hans ressurser var og forholdene innen riket. Dersom folketallet økte i hans rike før pesten, burde det ha styrket dets menneskelige ressurser. Keiserrikets finanser og moral var også meget viktig. Og selvsagt er det et spørsmål om de keiserlige armeer var i stand til å erobre og holde de territorier som tidligere hadde tilhørt Romerriket. Det bysantinske rikes styrke hadde sin kjerne i Lilleasia og på Balkan. Økningen i folketallet i disse områder i 395-476 bidro til å redde den østlige del av keiserriket da den vestlige del bukket under for germanerne. Med en befolkning på sannsynligvis 16 millioner mennesker (kanskje to tredjedeler av folketallet i keiserrikets østre halvpart) var disse områder den fremste kilde til makt. Det er mangt som tyder på at folketallet økte der like før pesten. På Balkan var Stobi en velstående by i vekst i denne perioden, og provinsen Istria eksporterte korn til Ravenna. Hellas, sør for Balkan, hadde en periode med fremgang. Det finnes få opplysninger fra Lilleasia, men Syria i sør hadde en stor tid i det sjette århundre, da de nye silkeprodusentene økte den fra før store velstanden. «Øst for Antiokia, der hvor det nå er ørken, finnes det ruiner i snesvis av velbygde og en gang øyensynlig velstående landsbyer som alle var bygd i det femte og sjette århundre.» (G. Tchalenko: Villages antlques de la Syrie du Nord, Paris 1953.) Det later ikke til å være noe vitnesbyrd om at forholdene var dårlige like før pesten slo til i rikets hjerte. Så lavt som befolk­ ningsnivået var i øst omkring 400, ville nesten enhver velstand ha resultert i økning av folketallet. Denne generelle velstanden gjenspeilte seg øyensynlig i det økte folketallet i Egypt, som for en stor del synes å ha vært avhengig av sin eksporthandel med korn og andre middelhavsvarer. Utvidelsen av det dyrkede areal i Egypt var markert i denne periode. NordAfrika, som ikke var særlig berørt av krigen, selv ikke under vandalinvasjonen, hadde gode betingelser. Under visigotenes relativt stabile styre økte Spania formodentlig sitt folketall. Landet var velstående også etter at pesten begynte. De italienske provinsene Venezia og Liguria og Istria forsynte Ravenna med korn, og Campania sendte 38

korn til Roma. I det femte århundre forlenget Toulouse sine murer, og Marseille var velstående, noe som tyder på gode forhold i SørGallia. Lenger nord strømmet germanerne inn i England, mens britene flyttet over til det nordre Gallia. Ett resultat av velstanden og muligens av folkeøkningen var at statens finanser bedret seg. Keiser Zeno (476-91) økte en skatt fra det augustanske prefekturet Egypt fra 50 til 500 pund gull idet han sa at området var blitt rikere. Hans etterfølger, Anastasius, etterlot seg et skattkammer som struttet av penger da han døde i 518, og selv om Justinian gikk i gang med et stort byggeprogram som omfattet kirker, bruer og befestningsanlegg, er det ingen virkelige tegn på finansielle påkjenninger før pesten. Bygningsprogrammet var en del av en slags gullalder, hvor litteraturen hadde en stor periode. Roma lot fremdeles til å være evig. Selv i tider med stor velstand er det alltid en fare for at adelsklassen kanskje kan dra avgårde med det meste av fortjenesten til egen fordel. Den keiserlige regjering erkjente at fri bønder var den vik­ tigste kilde til mannskapsstyrke og forsøkte å opprettholde deres interesser. Den inndelte organisasjonen av frie bønder (metrokomiai) i denne periode i grupper som i fellesskap var ansvarlige for visse skatter og for opprettelsen av nye frie landsbysamfunn. Selve skatte­ byrden ble noe redusert ved at militære og sivile funksjoner ble konsolidert i theme-systemet hvor forsvar og styre ble integrert med frie bondesoldater i themene. Så lenge systemet med frie bondesoldater ble beskyttet av keisere som Leo Isaurer og Leo den vise, var den bysantinske militærstyrke sterk nok til å holde fiendene unna. I vest holdt kanskje en halv million germanere før Justinians tid omkring 16 millioner latinsk- eller romansktalende mennesker under seg, men massene lot fremdeles til å være lojale overfor ideen om det romerske rike. At de keiserlige styrker så lettvint erobret kysten av Sørøst-Spania i 552 og at de fikk en så hjertelig velkomst, er et vitne­ mål om denne lojalitet. Når alt kom til alt, hadde disse menneskene vært styrt av andre enn Romerriket bare i halvannet århundre, som ikke er noen lang tid for folkeminnet, og hadde til og med vanligvis forestilt seg de germanske herskerne som midlertidige ledere. (Noen herskere hadde dessuten styrt med fullmakt fra den østromerske keiser.) Følgelig var de fremdeles en del av Romania, talte et språk

39

som var utviklet fra latin, og brukte latin til offisielle formål, holdt fast ved romersk lov og romerske styreformer og hørte til kristen­ heten i en av dens former. Hvis en slik provins ble gjenerobret, ville bruken av soldater derfra i virkeligheten styrke keiserriket. Maure­ tania hadde for eksempel forsvart seg selv da landet ble sviktet av Romerriket. Langs grensene var keiserrikets fiender selvsagt sterke fremdeles. I sør, fra Mesopotamia til Spania streifet tallrike nomadiske og halv­ nomadiske stammer rundt like innenfor de tett bebygde kystområder og gjorde leilighetsvis anfall inn på keiserrikets område. Sarasenene fra Hira og Ghassen hadde lagt for dagen politisk evne og effektiv krigsdugelighet både som forbundsfeller og som fiender. Berberne i Nord-Afrika ble holdt stangen delvis på grunn av sin indre splittelse, delvis fordi de var villige til å bli rikets forbundsfeller og delvis fordi deres land var så tørt. Det eksisterte en slags balanse mellom keiserriket og stammene ved grensen. Det som kunne skiple balan­ sen, var enten en omfattende konføderasjon dem imellom eller en svekkelse av keiserriket. Før pesten kom syntes ingen av delene sann­ synlig. Langs nordgrensen, fra Armenia til Atlanterhavet syntes situasjonen å være farligere. Armenerne, hvis kirke var på gli vekk fra de orto­ dokse doktriner, var ytterst usikre forbundsfeller. De krigslystne avarene svermet langs grensen på Balkan og slo seg ned i det senere Ungarn omkring 565. Lombarderne var en tid forbundsfeller, men bodde slik til at de lett kunne smette inn i keiserriket. Selv om frankerne var alvorlig svekket av innbyrdes krig, var det alltid en mulighet for en fullstendig gjenforening av deres landområder. Og andre stammer levde nær eller bortenfor disse, slik at ethvert hull i forsvaret av keiserriket kunne utløse en ny serie barbarinvasjoner. Men her som i sør hadde Romerriket vært vant til at det fantes farlige fiender langs grensene. I det sjette århundre, før pesten, virket de ikke farligere enn vanlig. Keiserrikets sterkeste fiende var Persia, og Justinian utkjempet en rekke kriger mot dette landet, og sluttet endelig fred i 532 mot en tributt som ikke var særlig stor. Kanskje følte han at en gjenerobring egentlig ville styrke hans rike og berettige ham til å inngå fred med Persia i endel år. Under enhver omstendighet skjedde gjenerobringen med uventet hurtighet. Vandalene i Nord-Afrika led nederlag over­ 40

for en forholdsvis liten hær under et kort felttog i 533-534. Felt­ toget mot ostrogotene i Italia gikk langsommere, men hadde frem­ gang helt til Ravenna ble erobret i 540. Mens dette pågikk, ble inn­ slaget av barbarer og leietropper i den bysantinske hær redusert. Justinian kunne stole mer på sine egne mannskapsstyrker. I 540 syntes det altså å være utsikter til at keiserriket ville bli gjenopprettet uten at dets ressurser ble utilbørlig anstrengt og at gjen­ vinningen av de vestlige provinser virkelig ville øke dets styrke. Moralen var utmerket, det var rikelig med penger og nok av mann­ skaper. Det fantes ingen effektiv kombinasjon av fiender som truet med å hindre den gradvise gjenvinning av tidligere provinser etter at vandalene var blitt undertvunget og etter de første seire over ostro­ gotene. Og så kom pesten.

Spredning og dødelighet

Det finnes fremdeles mye materiale til studiet av pestens angrep i det sjette og sjuende århundre. Dette materialet er tilstrekkelig til at man kan identifisere sykdommen og gi et riss av noen av dens viktigste kjennetegn. For å kunne forstå pestens forløp og virkninger, er mate­ rialet angående pesten i det fjortende og femtende århundre nyttig. Forholdene var stort sett de samme. Begge epidemiene begynte fra bunnen av og foregikk i de samme geografiske områder. Men den siste pesten begynte i et noe tettere befolket område i et kaldere klima. Når det gjelder visse problemer i forbindelse med pesten, er de data som er innhentet ved nyere studier i det moderne Italia og andre steder egnet til å kaste lys over pesten. Som de fleste sykdommer hadde den bestemte kjennetegn og en bestemt historie, men dens grunnleggende avhengighet av basillen, rotter og lopper gir pesten en komplisert om enn klar etiologi. Den velkjente beskrivelse av en samtidig forfatter som Procopius, identifiserer epidemien i 542 og senere som pest. Mange andre for­ fattere omtaler den i karakteristiske vendinger, som de bubonibus, inquinaria og til og med glandula. Disse betegnelsene skiller pesten fra to andre vanlige epidemiske sykdommer, kopper (variola) og dysenteri (dysinteria). Epidemiene fortsatte gjennom resten av år­

41

hundret og øyensynlig inn i det sjuende århundre også. De mindre klare betegnelser i senere perioder reiser spørsmålet om hvorvidt de refererer til pesten (idet det forutsettes at den var så kjent at det ikke var nødvendig med en mer bestemt betegnelse) eller til andre typer epidemier. I alle fall synes pesten å ha blitt en mindre vesentlig faktor etter 700, om ikke noe før. Forfatterne sier at pesten spredte seg hurtig fra Egypt vestover gjennom middelhavslandene, gjennom Gallia og til og med tok livet av en irsk konge i 547, og østover mot Mesopotamia. Den varierte i intensitet geografisk sett, selv om Procopius hevder at den var ens­ artet med hensyn til varighet og styrke. Sykdommen forvirret folk. Som Procopius sier: «Hverken leger eller andre mennesker såes å pådra seg lidelsen ved kontakt med syke eller med døde, for mange som hele tiden tok seg av de dødes begravelse eller stelte dem, ble ikke syke, selv ikke noen leger som åpnet de sykes byller! Derfor var det at det ved denne sykdommen ikke fantes noen klar årsak som lå innenfor den menneskelige fatte­ evne.» Det virker altså som om det sannsynligvis sjelden dreide seg om den lungesmittende form for pest som overføres fra menneske til menneske, for en slik direkte smitte ville blitt lagt merke til. Den første epidemien varte fra slutten av 541 og i cirka tre år, og hadde etter en periode på åtte eller tolv år en tendens til å vende tilbake med litt mindre enn fire års mellomrom - i Konstantinopel i 556-58, 561, 567-68, 573, 577, 586, 618 og 622, og i Gallia i 55254, 571, 583-84 og 588. Så mangelfulle som våre data er, er denne periodisitet imponerende. Evagrius sa at det annet år i hver indictio (femtenårige skatteperioder) var pestår. Mye av det samme mønster viser seg også under pesten i det fjortende århundre, særlig i Stor­ britannia. Årsaken synes å være en periodevis økning i rottebestanden langt ut over dens vanlige nivå. Det har imidlertid vært reist tvil om hvorvidt det fantes rotter i Europa i det sjette århundre. At mønsteret er identisk, antyder likevel at rotten fantes ettersom ingen annen gnager fullt ut fyller dens plass. Procopius sier at den første epidemien hadde sin største virkning i løpet av tre måneder. Malalas sier at perioden var på seks måneder sykdommen har perioder da den øker og går tilbake. Pesten var nesten alltid bundet til årstidene. I England var den mest intens på 42

sensommeren, andre steder hadde andre pestsesonger. Her var loppen ansvarlig, for den utviklet seg meget raskt i forholdsvis varme perio­ der på 20-25 grader Celcius ved en bestemt fuktighet (0.03-0.3). Mange steder hadde sjelden den fornødne fuktighet og kunne derfor antas å lide mindre av pesten. Dette gjaldt åpenbart Egypt i begge perioder og deler av Spania under den siste pesten. Det gjelder absolutt for deler av dagens India. Man kan derfor sannsynligvis gå ut fra at til tross for steder med gunstige mikroklima innen tørre områder, hadde disse tørre områder lavere dødelighet enn gjennom­ snittlig under pesten. Agathias sier i en sidebemerkning at flere menn enn kvinner døde av pest. Kvinner døde i alminnelighet tidligere enn menn, noe som i middelalderen førte til at kvinnene ble i mindretall slik at mange menn øyensynlig måtte bo alene eller i små husholdninger geistligheten var en slik gruppe. Under den første pesten i England i 1348-50 var dødeligheten høy både blant geistligheten og eldre menn; også de lærde led sterkt. Denne høye dødelighet i små husholdninger var formodentlig et resultat av en sterkere konsentrasjon av lopper enn i store husholdninger. En rotte hadde øyensynlig et territorium som besto av et hus eller til og med et hus med mange boliger (2,3 rotter pr. hus i India), og hver rotte hadde i gjennomsnitt 3,7 lopper. Ettersom andre faktorer begrenset overføringen av basiller til mennesker (at noen lopper mis­ likte mennesker, at noen rotter og til og med noen mennesker var immune) var kontakt med en syk av vesentlig betydning for å få sykdommen. Alle er enige om at dødeligheten var meget høy under den første epidemien. Procopius sier at i Konstantinopel døde 5000 på en dag, men da sykdommen var på det høyeste døde 10 000 om dagen, og ialt kanskje 300 000 mennesker. Under en senere epidemi mistet samme by 400 000 mennesker, ifølge Agathias. Ettersom byen sann­ synligvis ikke hadde 300 000 innbyggere, er anslaget altfor høyt. Utenfor byen sies det at Lilleasia hadde store tap. Det eneste virke­ lige anslag som finnes, går ut på at Egypt mistet 20-25 prosent i løpet av et århundre, sannsynligvis nesten like mye som under den siste pesten. Generelt er parallellen mellom de to pestbølger så nær at det synes berettiget å anta omtrent samme dødelighet for begge to. I vanlige områder vil denne ligge på 20-30 prosent for den første 43

epidemien i 541-44 og en samlet nedgang i folketallet på 50-60 prosent for perioden 541-700 i forhold til folketallet før pesten. To kronikører, Agathias og Theofyanes, kommenterer den høye døde­ lighet blant unge, sannsynligvis unge over ti år, under den andre epidemien (dvs. 556-58). Kronikører fra siste halvpart av det fjor­ tende århundre har lignende kommentarer. Et opphold på 10-12 år før den neste pesten ville gjøre det mulig for mange barn å nå ten­ årene. I tillegg var dødeligheten blant de helt unge av naturlige årsaker lavere. De var medlemmer av store husholdninger og hadde mindre kropp som ikke så lett tiltrakk seg lopper. De unge ble der­ med en slags menneske-avling som kunne høstes av hver ny epidemi. Mellomrommet på 12 år ga en dødelighet på 15 prosent, åtte år omtrent 10 prosent og fire års mellomrom cirka sju prosent. Ettersom også gravide kvinner lot til å være meget utsatt, svant befolkningen inn så lenge pesten var kronisk inntil det kom til en slags stabilise­ ring. Det lange mellomrommet mellom de to første epidemiene ser ut til å ha tillatt en kortvarig økonomisk fremgang igjen. Narses’ felt­ tog i Italia er et bevis på dette, for det var et felttog som utslettet visigotene, og det ble gitt skattefritak i 554. Etter pesten i Spania i 1368-83 var det færre fattige i landet enn før pesten. Ved å feie vekk eldre menn og formodentlig de minst motstandsdyktige etterlot den første epidemi seg sannsynligvis en sunnere befolkning, men de fortsatte epidemiene resulterte i en århundrelang nedgang i befolk­ ningen. Det store tap av mennesker betydde naturligvis en nytilpasning mel­ lom mennesker og jord. Fra slutten av det sjuende århundre antyder de meget interessante Bondelovene at mye jord som var vendt tilbake til staten under pestens herjinger, var begynt å bli bosatt igjen av den voksende befolkning i Lilleasia og enda tidligere av horder av innvandrende slavere på Balkan. Jordeiere som ble tvunget til enten å betale jordskatt eller gi fra seg jorda, valgte det siste. I det fjortende århundre ble mange byer forlatt under pestperioden, de fleste av dem var sterkt svekket allerede før katastrofen. Den jord som bøndene tapte i den perioden, gikk imidlertid tilbake til adelige herrer snarere enn til kongen. Som man kunne tenke seg hadde nedgangen i bondebe­ folkningen en parallell i nedgangen i byenes folketall, ettersom det er overskuddet fra gårdene som underholder byene.

44

Data om den første pesten gir oss altså opplysninger nok til å gi et omriss av dens forløp og dødelighet. Rekonstrueringen av forholdene bygger til en viss grad på likhetene med den senere pesten og likeså på forklaringer som delvis bygger på opplysninger fra vår tid. Ikke desto mindre synes de grunnleggende forhold ganske klare, både når det gjelder de generelle tap og den sosiale og geografiske fordeling av tapene. Virkningene av pesten I 541 må fremtiden ha fortont seg svært lovende for Justinian. Hans rike var meget velstående, tilgangen på mannskaper virket rikelig og økte til og med. Hans hovedfiende, Persia, var beredt til å holde fred. Hans andre fiender var for det meste spredt, relativt svake og ytterst splittet. Hans felttog med sikte på å gjenreise riket var i god fremgang. Nord-Afrika var erobret og Italia nesten erobret. Erobrin­ gen av vesten syntes også å ville styrke keiserriket. Hvordan virket pesten på alt dette? Den reduserte folketallet drastisk, i åkerbruksområder med en halvpart på 50 år, i tørre områder noe mindre. Den skapte en kraftig depresjon, tvang befolkningen til en ny tilpasning, forandret forholdet mellom de forskjellige deler av riket og skapte vilkår som ga liten motstandskraft mot tilfeldige tilbakeslag og ulykker. Nedgangen i folketallet kunne i seg selv ha virket inn på sam­ funnets karakter. Nyere studier av territorialfordeling blant dyr og mennesker antyder at bestandsøkning i et område med tilstrekkelige eksistensmuligheter er en stimulerende prosess som har stor betydning for menneskeslektens fremgang. De store byenes betydning for sivili­ sasjonens fremmarsj er åpenlys. På denne bakgrunn skulle en ned­ gang i folketallet i seg selv ha hatt en lammende virkning. Selv i øst forverret forholdene seg: «med hensyn til litteratur og kunst er perioden fra 610 til 717 den mørkeste epoke i hele keiserrikets historie,» og dette er særlig overraskende siden den kom etter en gullalder i gresk litteratur. I vest var situasjonen stort sett den samme. Tidens fremste menn som Gregor den store, Gregor av Tours og Isidor er neppe av topp kaliber. Hvis det ikke hadde vært for de irske og greske klostre, ville kanskje den intellektuelle tilbake­ gang ha blitt permanent. 45

Den bysantinske velstand hadde fått et hardt slag. Skatteleggingen ble et meget vanskelig problem. Nedgangen i inntekter er blitt til­ skrevet Justinians mangel på interesse, men var åpenbart foranlediget av pestens herjinger. De væpnede styrker som i øst ble anslått til 350 000 mann i Notitia Dignitatum (femte århundre), ble av Agathias an­ slått til bare 150 000 da Justinian døde i 565. Selv om vi forutsetter at kronikørens anslag er for lavt og at Limitanei muligens ikke var tatt med var dette et stort tap. Siden man dessuten måtte opprett­ holde garnisoner og lokale styrker, var tallet på soldater som kunne fylle de store hærer, meget lavt. Før pesten var det vanlig med keiserlige hærer på 25 000-30 000 mann, i begynnelsen av det sjuende århundre hadde keiserriket vanskelig for å sende en hær på 10 000 mann mot araberne. Vi må huske på at soldater i felten trengte støtte av omtrent like store mannskaper bak linjene. En tid fortsatte fremgangen. Narses beseiret frankerne i Spania, ut­ slettet ostrogotenes hær og brakte til og med en slags velstand til Italia. Keiserriket hadde i tiår holdt deler av spanskekysten. Men fra 565 trengte lombarderne inn i Italia uten å møte særlig motstand, mens avarene slo seg ned på Balkan. I Iberia profitterte visigotene både på keiserrikets og frankernes svakhet, beholdt og konsoliderte endatil sin stilling frem til 711. Perserne var så svekket av pesten at de ikke ble noen alvorlig trusel før omkring 600. Hadde hele det europeiske middelhavsområde hatt samme dødelighet, kunne den rela­ tive makt blitt bevart slik at keiserriket hadde greid å holde stand mot sine fiender. Deler av keiserriket og Persia var svekket av pesten, ikke bare absolutt, men relativt fordi dødeligheten hadde vært mindre i de til­ støtende halvnomadiske og nomadiske områder. I disse områder hadde stammene, som alltid var urolige og farlige, den fordel at stammesamfunnets primitive karakter gjorde det mulig for en større andel av mennene å gjøre effektiv tjeneste som soldater. Derfor hadde en stamme på 25 000 mennesker formodentlig like store effektive mannskapsstyrker som en etablert stat som var mange ganger sa stor. Fordi de hadde hatt mindre tap under pesten, ble araberne, berberne og andre stammefolk potensielt farlige for keiserriket selv før de ble forent i Islam. Muhammeds komme og utviklingen av kalifatet kan muligens klassifiseres som en ulykke, men forholdene var ideelle for begge.

46

Selv innen keiserriket fortsatte den intellektuelle tilbakegangen også på det religiøse område. Foreningen av en mer forenklet tilværelse og en dypere interesse for religionen hadde som et naturlig resultat en sammenstøpning av religion og politikk. Keisernes innblanding i religiøse motsetninger var en gammel skikk og økte etter dette. I vest økte biskopenes andel i provinsstyret som et resultat av Justinians pragmatiske sanksjon i 554. Det sjuende århundres verden beveget seg altså avgjort i retning av en teokratisk stat. Muhammed tilbød verden, og særlig de nomadiske og halvnoma­ diske folk, en religion som var særdeles velegnet for dem. Det var en religion som besto av dyp og enkel fromhet. Hans monoteisme var ukomplisert og reiste ikke noe foruroligende spørsmål om en gud­ dom som både var menneske og gud. Han tilbød en verdslig ledelse uten noen separat og priviligert geistlighet. Hans trosbekjennelse kunne man lære utenat på noen få minutter. Også hans styremåte støpte sammen den religiøse med den politiske ledelse. Et fremtidig liv med jordisk lykke ble tilbudt den troende, særlig den som døde i kamp for troen. Her på jorden var polygamiet særdeles velegnet for den islamittiske kultur. At man godtok Folkenes boks jødiske og kristne bakgrunn, gjorde det mulig for teologer som Johan av Damaskus å regne Islam som kristent kjetteri og gjorde det utvilsomt lettere for tusenvis av mennesker å gå over til den nye tro. Omvendelsen av så mange mennesker i Egypt, Nord-Afrika og muligens Syria er i virke­ ligheten et viktig problem, for normalt pleier ikke tilhengere av en av de tre religioner som bygger på Skriften, så gjerne å gå over til en av de andre, selv om det lett skjer omvendelse fra hedenskap til en av dem. I Egypt sank koppskatten for kristne og jødiske menn med mer enn 50 prosent fra 654 til Muawijahs tid, omkring 690. Dette raske skifte kan muligens forklares hvis man forutsetter at en stor andel av de «kristne» bare var nominelle kristne - i virkeligheten hedninger som den keiserlige regjering hadde tvunget til å ta medlemskap i kirken, mens de fremdeles var tro mot Isis og de andre eldgamle guddommer i Nildalen. Når de fikk valget mellom å opprettholde sin nominelle støtte til kristendommen og å godta en ny religion som tilbød lavere skattebyrde og muligheten til som kjettere å unnslippe forfølgelse, så gikk de over til Islam i store mengder så snart de trodde at erobringen var varig. Overgangen fra kristendom til Islam i Nord-

47

Afrika kan formodentlig forklares stort sett på samme måte (i stedet for forfølgelse kan man sette den gjenopprettede romerske provins’ tunge skattelegging, samt at det fantes et stort antall hedenske ber­ bere) . Det fantes fremdeles mye hedenskap i resten av keiserriket, men den døde ut under regjeringens og kirkens vedvarende press. Islam forente dessuten i en stor enhet de halvnomadiske og noma­ diske folk og endatil noen av de bebygde naboområder. Ikke bare berøvet dette keiserriket noen av dets rikeste provinser, men hindret dets regjering i å spille det ene ørkenfolk ut mot det andre. Og dette doble presset mot Konstantinopel gjorde at keiserrikets sviktende mulighet til å erobre vesten ble permanent. Likevel overlevde keiserriket, muligens delvis på grunn av den virkning pesten fikk for den keiserlige politikk. Som tidligere nevnt, hadde nedgangen i folketallet ført til at den keiserlige regjering ble sittende med mye jord fordi jordherrene ikke kunne betale sine skatter, og denne jorda ble ofte gitt til organisasjoner av frie bondesoldater. Denne politikk var ytterst vellykket. Som Setton har sagt det: «Den mest oppsiktsvekkende kjensgjerning i det sjuende århundres historie er kanskje at storgodsene i mange deler av keiserriket ble erstattet av små fribønder.» Denne massen av fri bondesoldater var i stor ut­ strekning ansvarlig for at keiserriket ble så vellykket forsvart både mot invasjonene fra Islam og fra barbarstammene i nord. I Lilleasia inntraff det et merkbart skifte i befolkningen som førte til at den østlige del ble urbanisert mens den vestlige del i en viss utstrekning fikk mer preg av landsbygd. Som konklusjon kan krisen beskrives på følgende måte: Pesten om­ formet ved selve sin styrke samfunnet i det sjette og sjuende århundre til et nytt demografisk og sosialt mønster - et mønster som skulle komme til å holde seg i resten av middelalderen og som i modifisert form består fremdeles. Det bysantinske område ble mer hellenistisk og orientalsk, og dets keisere oppviste mer av den forening av cæcar og pave som preget dets religiøse og politiske liv. I vest fortsatte Romania videre under ledelse av germanske fyrster som hersket over massen av romansktalende folk og kristne, som ble ledet mer eller mindre aktivt fra Roma. Regionale kjennetegn utviklet seg mer mar­ kert, og dette førte til kulturell uensartethet - grunnlaget for moderne nasjonale og halvnasjonale enheter. Islam bevarte områdene i sør som politisk lojale inntil midten av det åttende århundre og som religiøst

48

lojale frem til idag. Den pyreneiske halvøy var selvsagt et unntak. De islamittiske ledere på halvøya forble like fremmede for folkets store masse som de germanske herskerne andre steder, men etterlot seg en meget dyp innflytelse. I hele det middelhavs-europeiske kom­ pleks kunne hverken Karl den store eller Harun eller det store syriske eller makedonske dynasti bryte det mønster som var skapt av lop­ pen, rotten og basillen.

4. Europeisk middelalder

5.

Noen vitnemål om befolkningsøkningen i det 13. århundre AVJ.Z.TITOW

Det er nå ålment kjent blant dem som forsker i middelalderens sosial­ historie, at det trettende århundre var en periode med økende folke­ tall, men det later til å være like ålment at man undervurderer graden av økningen og det nivå folketallet virkelig nådde. Professor Postan har lenge antydet at landbruksbefolkningen i England ved slutten av det trettende var sammenlignbar med, og muligens større enn, be­ folkningen tidlig i det attende århundre. Jeg forstår at den studie han skal legge frem, vil inneholde materiale om den «xhevagia. garcionum» (en koppskatt) på eiendommene til Glastonbury Abbey og andre eiendommer i det trettende århundre som vil vise hvor bratt befolkningskurven må ha steget i dette århundre. Nylig har Hallam vist at befolkningen i «the fenlands» i Lincolnshire i det trettende år­ hundre var like stor eller større enn det som fremkom ved folke­ tellinger i det nittende århundre. Regnskapsrullene for Winchester (se s. 101) inneholder mengder av opplysninger som alle peker i ret­ ning av en rask befolkningsøkning frem til ca. 1315 og en tilstand av akutt relativ overbefolkning på de fleste gods en god stund tidligere. I likhet med andre samlinger av dette slaget, inneholder de meget lite av direkte befolkningsdata som kan bearbeides statistisk. Derfor er det ytterst gledelig å komme over et materiale som ikke bare be­ lyser forandringer i befolkningen gjennom et århundre, men som også fullt ut er i overensstemmelse med professor Postans og Hallams resultater for andre deler av landet. På alle gods i bispedømmet ble det fra meget gammel tid to ganger

50

i året oppkrevd en avgift, ad Hundredum Sancti Martini og ad Hund­ redum de Hockeday, vanligvis kalt tithingspeny (men omtalt iblant som certus visus, pro occasione relaxata osv.). På alle gods bortsett fra ett var disse avgiftene helt fra begynnelsen på vår serie standardi­ sert og bestemt, for det beløp som ble oppkrevd, var uforandret hele tiden. På godset Taunton i Somerset var det bare Hockeday-avgiften1 som var standardisert og bestemt; den andre betalingen, hundredpenny’en som ble innsamlet ved mortensmesse, varierte fra år til år og var øyensynlig ikke fastsatt til et bestemt beløp, men en faktisk betaling fra et varierende antall mennesker. Ikke bare svinger tallene, men de viser en oppadgående tendens som utelukker muligheten for en plutselig forandring i grunnlaget for de individuelle bidragene, både når det gjelder fordeling og størrelse. Betalingen av hundredpenny’en er et velkjent fenomen; hundredpenny-betaling vil si at hver mannsperson som var over tolv år, på tinget betalte en penny som fredsbot til den som holdt herredsdomstol (the hundred court) — i dette tilfellet biskopen av Winchester. Det faktum at betalingen i Taunton virkelig skjedde i form av en penny pr. person, blir bekreftet i Taunton Customal fra ca. 1248. Beskrivelsen av de tjenester og forpliktelser (både som forpakter og på annen måte) som påhvilte William de Mora som sto øverst på listen over biskopens leilendinger og hvis tjenester og forpliktelser tjente som modell for dem som var oppført nedenfor, nevner spesielt plikten til å betale en penny hvert år til denne avgiften («dabit quolibet anno 1 hundredpeny»). Det bekreftes også ved at ikke en eneste gang ender den oppførte totalsummen på en brøkdel av en penny. Jeg har ikke kommet over noe uttrykkelig utsagn fra Taunton som bekrefter at det var fra 12-årsalderen man var forpliktet til å be­ gynne å betale hundredpenny’en, men det finnes slike utsagn for endel andre gods i bispedømmet. I Stoke ble for eksempel området ilagt en avgift på to shilling i 1301 «pro pluribus de etate XII annorum concelatis et non presentatis ad Lagheday». Betalingen av hundredpenny’en slik den er uttrykt i penny’er og notert for hvert år, skulle derfor gi det totale antall mannspersoner over 12 år. I praksis kan det tallet man får, ligge litt under det samlede antall slike personer, av en og muligens to grunner. Det fremgår av Taunton Customal (oppskrift av sedvanerett), at bisko1 Hockeday var en høytid som ble feiret vel to uker etter påske.

51

pen av Winchester som holdt herredsdomstol og mottok alle med­ følgende inntekter, fritok alle de leilendinger i hans tjeneste fra å betale hundredpenny’er som var fritatt for å betale landskyld. Så meget er klart fordi det ved slutten av oversikten over alle større topografiske områder i denne Customal forekommer notater som dette: «Et omnes predicti operatores et subscripti qui sunt in servicio domini siue ad carucam siue ad aliquod alius servicium ex quo quieti de gabulo habebunt I porcum quietum de pannagio et quieti erunt de hundredpeny.» Ettersom tallet på personer som fikk fritak for landskylden, viser små variasjoner rundt en meget svak nedadgående tendens gjennom århundret (106 personer i 1209, fallende til 81 personer i 1331), bør tallet for hvert år sannsynligvis økes med ca. 100 personer for at man skal få det totale antall mennesker som var pliktig til å betale hundredpenny på et bestemt tidspunkt. For det andre: Siden den administrative enheten tithingen var kollektivt ansvarlig overfor sin herre for medlemmenes forsyndelser, kan man formode meget sterkt at den betalingen som ble oppkrevd, faktisk representerer samfunnets samlede forpliktelse (med unntak av dem som var lovlig fritatt), men man må også ha den mulighet i tankene at det beløp som ble innsamlet, var så meget mindre enn det totale antall personer som var pliktig til å betale, som det var mennesker som misligholdt forpliktelsene og mennesker som ikke var i stand til å møte på tinget. Feilmarginen på grunn av den første gruppen ville til enhver tid ha vært bagatellmessig, men den siste gruppen kunne ha ført til betraktelige forskjeller i våre tall, spesielt i tider med hungersnød eller epidemier. Derfor må det understrekes i denne forbindelse at dersom tallene våre er feilaktige på et av disse punkter, er de feilaktige ved at de gir for små anslag for den totale befolkning på et gitt tidspunkt. Tabellen på s. 57 angir antall penny’er som ble innsamlet, og følgelig antall personer som var pliktig til å betale, for alle år som det finnes tall for. Fra ca. 1325 viser hundredpenny-betalingen på Taunton tegn på å bli standardisert, og fra 1330 viser de innkomne beløp for alle etterfølgende år, Svartedauen til tross, overhodet ingen tegn til forandring. Det er derfor ikke mulig å betrakte de beløp som er samlet inn etter denne tid, som en indikasjon på det faktiske antall mennesker som hadde bidratt til betalingen. Dette er i seg selv en meget talende utvikling. Tallet på personer som betalte avgiften, falt

52

betraktelig etter de store hungersårene 1315, 1316 og 1317, og det er andre tegn i Winchesterrullene som antyder at disse hungerårene markerer vendepunktet i befolkningstendensen. Det er derfor høyst sannsynlig at de sentrale myndigheter som fryktet at den nedadgående tendens skulle fortsette, frøs fast avgiften på det daværende nivå og fra da av besluttet å behandle den som en sedvanemessig avgift med et fastsatt beløp. Det viktigste ved denne serien er at den meg bekjent er det eneste statistiske materiale angående forandringene i befolkningen gjennom det trettende og begynnelsen av det fjortende århundre som ikke gjelder besittelse av jord; hittil har alle tilgjengelige overslag over den samlede befolkning til forskjellige tidspunkter blitt oppnådd ved at man har ganget det samlede antall leilendinger med en multiplikator som man har oppnådd på de forskjelligste måter. Det mest oppsiktsvekkende ved denne serie er utvilsomt at øknin­ gen har skjedd så raskt. Mellom 1209 og 1311 økte den mannlige del av befolkningen på Taunton fra cirka 612 personer (506 4- 106 fri tatte) til omlag 1448 personer (1350 + 89 fritatte). Dette tilsvarer en kommulativ årlig befolkningsøkning på 0,85 prosent og er en nes­ ten to ganger så sterk økning som takten i økningen i det attende år­ hundre, beregnet på grunnlag av G. T. Griffiths anslag (0,44 prosent), men noe under det som man antar er tallet for dagens India (1,3 prosent). Det finnes ikke tilgjengelige tall for andre gods i bispe­ dømmet, men man må huske på at av alle gods i bispedømmet var Taunton det mest ekstreme eksempel på et gods som hadde eksistert fra gammelt av, og at gods som nyligere var blitt bebodd, sannsynlig­ vis hadde en enda sterkere økning på grunn av større muligheter for tidlige ekteskap. Ved siden av å belyse tendensen i befolkningsutviklingen utgjør hundredpenny-tallene en meget sterk fristelse til å gi seg i kast med en ny type undersøkelser. Dersom den samlede befolkning på Taunton kunne beregnes noenlunde tilnærmelsesvis ved hjelp av dem, ville det også være mulig (I) å finne forholdet mellom det samlede tall på leilendinger på Taunton og dets absolutte folketall, (II) å beregne mengden av jord pr. innbygger og (III) å finne ut hva en så betydelig økning i folketallet betydde når det gjaldt tilgang på jord. Ettersom vi ikke kjenner den nøyaktige aldersstruktur til landbruksbefolkningen i England i det trettende århundre, kan vi ikke

53

være sikre på hvor stor andel av den samlede befolkning mannsperso­ ner over tolv år representerte. Noen slik statistikk er ikke tilgjengelig for England før folketellingen av 1851, og innen den tid kunne aldersstrukturen for landbruksbefolkningen ha gjennomgått betydelige forandringer. Hvis man husker på de muligheter som finnes for feil, vil ikke en beregning av folketallet i det trettende århundre på grunn­ lag av aldersstrukturen i 1851 være fullstendig irrelevant. At feilen ikke vil være så svært stor, får man en antydning om ved å sammen­ ligne tall for samfunn hvor forholdene har klare paralleller med England i middelalderen, for eksempel Russland før 1917 eller India i vår tid, hvor det finnes tilgjengelig statistikk. En sammenligning av de engelske, russiske og indiske tall viser at forskjellene dem imellom slett ikke er så store, selv om tallene er høyest for England. Tallene er som følger: England og Wales i 1851: Menn over femten år utgjorde 31,6 prosent av den samlede befolkning. Russland (bare befolkningen på landsbygda 1894-1912: Menn over fjorten år utgjorde 31,2 prosent av den samlede befolkning. (Tallet for menn over femten år ville dermed sannsynligvis ligget meget nær det tilsvarende tall for India nedenfor.) India 1951: Menn over femten år utgjorde 30,7 prosent av den samlede befolkning.

Ettersom det engelske tallet er det høyeste og - når det gjelder en sammenligning med befolkningen i middelalderen - formodentlig også mindre akseptabelt enn for de to andre, slik at det av begge disse grunner er det minst gunstige for mitt resonnement, og siden det dessuten er det eneste som kan reduseres til den nødvendige alder (tolv år og mer), har jeg lagt det til grunn for alle videre beregninger. I 1851 utgjorde mannspersoner over tolv år 34,8 prosent av den samlede befolkning i England og Wales. På dette grunnlag ville den samlede befolkning på Taunton i 1248 ha vært cirka 2845 personer. Det totale tall på leilendinger (menn og kvinner) var ifølge vår Customal fra omkring 1248 ialt 645. Derfra må man trekke 14 personer som innehadde feoda militium og personer av lignende høyere status som umulig kan ha inngått blant dem som betalte hundredpeny bertonarum\ dessuten må det for Oterford legges til omlag

54

30 leilendinger som på en eller annen måte ikke ser ut til å ha vært medtatt i denne Customal. Det totale antall leilendinger på denne tiden ville dermed bli omlag 660. Tallet på mannspersoner over tolv år i 1248 var omlag 990 (896 4- 94 fritatte). Dette betyr at på denne tiden innehadde omtrent to tredjedeler av alle menn som var i stand til å være leilendinger, noe jord. Dette skyldtes delvis at noen tid før denne Customal ble satt opp, ble en stor del av små eiendom­ mer utskilt de mora, slik at tallet på leilendinger økte betydelig, for en stor del av disse plassene ble overtatt av mennesker som ikke hadde noe jord i det hele tatt. Forholdet mellom det samlede leilendingstall og den samlede befolkning i 1248 ville dermed bli omtrent 2845 - = 4,3. I 1311 ville tallet vært mye høyere, muligens hele 5,9

eller enda høyere. I sitt nybrottsarbeid om befolkningen i England i middelalderen har professor Russell gått inn for at man bruker 3,5 som multiplikator. Selv hundredpenny-tallene slik de foreligger (det vil si at de ikke er omgjort til tall for samlet befolkning), viser absolutt at professor Russells indeks er altfor lav, slik det allerede er antydet av andre. Med et samlet leilendingstall på 660 i 1248 og et samlet tall for mannspersoner over tolv år på 990, ville man med en indeks på 3,5 bare få en kvinne over tolv år eller deromkring og et tredjedels barn, uansett kjønn, under tolv år for hver mannsperson over tolv år, eller for å si det på en annen måte: Indeksen ville postulere et samfunn hvor mannspersoner over tolv år utgjorde omlag 42,8 prosent av den samlede befolkning. Dette ville være en høyst usannsynlig situasjon. Hvis man brukte samme indeks da folketallet var på topp omkring 1311, ville det gi enda mer uakseptable resultater. Selv om man legger den usannsynlige formodning til grunn at det samlede tall på leilen­ dinger var omlag 700 (slik at man ga plass for en mulig økning i tallet på leilendinger etter 1248 ved at domenejorda ble forpaktet bort, skjønt mye av den formodentlig ville gått med til å utvide eksisterende leiebruk i stedet for til opprettelse av helt nye), ville en indeks på 3,5 postulere et samfunn hvor mannspersoner over tolv år utgjorde omtrent 59 prosent av den samlede befolkning. Dette viser tydelig hvor utilstrekkelig det er å bruke multiplikatorer som er konstante i tid og rom - en svakhet som professor Russell var den første til å innrømme. 55

Mellom 1209 og 1311 ble Tauntons befolkning mer enn fordoblet. Hva dette betydde når det gjaldt jorda, kan man se av Taunton Customal. I 1248 utgjorde det totale åkerarealet på bøndenes hender omlag 9298 acres, som - hvis man ser bort fra skjevheter i fordelin­ gen - ville gi omlag 3,3 acre pr. person, forutsatt at den samlede befolkning var på 2845 personer. Det samlede areal på bondehender i 1311 er ikke kjent, men siden en økning ut over tallet for 1248 var nødt til å skje på domenejordas bekostning, kan ikke den sam­ lede økning av jord på bøndenes hender ha vært større enn den samlede nedgang i domenejord. Det dyrkede areal av domenejorda minket med cirka 640 acre mellom 1248 og 1311, og på grunn av trevangssystemet representerer det en total nedgang på omlag 960 acre. Det samlede åkerareal på bøndenes hender i 1311 kan dermed høyst ha vært 9298 acre + 960 acre = 10 258 acre. Den samlede befolkning på dette tidspunkt, beregnet på samme måte som ovenfor, ville vært 4160 personer. Dette gir et forhold på omlag 2,5 acre pr. person z beste fall, hvilket uttrykt i tall for den faktisk dyrkede jord bare blir cirka 1,66 acre. Siden mye av domenejorda faktisk ble unndratt dyrking fullstendig og bare endel av den samlede domene­ jorda fant vei til leilendingene, må det virkelige forholdstall ha vært enda lavere. Disse tallene samt den raske befolkningsøkningen gjennom det trettende århundre synes å forklare hvorfor førstegangsavgiften ved bygsling på Taunton steg fra et meget beskjedent nivå ved inn­ gangen til det trettende århundre til inntil £ 40 pr. virgate (se s. 97) og 63 shilling og 4 pence pr. acre av domenejorda ved inngangen til det fjortende århundre. Derfor inneholder de senere Tauntonregnskaper så mange antydninger om akutt jordmangel og alvorlig overbefolkning, og derfor var det en slik bemerkelsesverdig overens­ stemmelse mellom dårlig høst og høy dødelighet. Tallene kan også bidra til å forklare hvorfor noteringene fra andre gods, og ikke bare biskopen av Winchesters så ofte er fulle av lignende antydninger.

Taunton: Hundredpennybetalingen (i pengestykker) År

Antall

1209 1211 1212 1214 1216 1218 1219 1220 1221 1224 1225 1226 1227 1232 1233 1236 1237 1245 1246 1247 1248 1249 1252 1253 1254 1255 1257 1258 1263 1265 1266 1268 1269 1271 1272 1273 1274 1275 1277 1278

506 521 588 628 593 588 582 ødelagt 644 619 622 686 675 714 720 717 761 843 882 898 896 882 891 863 863 897 910 929 964 973 998 1115 1136 1141 1151 1113 1102 1116 1133 1122

År 1283 1284 1285 1286 1287 1288 1289 1290 1291 1292 1293 1297 1298 1299 1300 1301 1302 1303 1305 1306 1307 1308 1309 1310 1311 1312 1313 1314 1315 1316 1317 1318 1319 1321 1325 1326 1327 1328 1329 1330 og senere

Antall 1168 1174 1160 1166 1173 1150 1142 11401 1095 11.54 ødelagt 1149 1131 1093 1138 ødelagt 1157 1220 borte 1177 1139 1134 1167 1344 1359 1340 1325 1317 1338 1334 1267 12322 1202 12193 12534 1229 1224 1206 1221 1228

1 Trendle ødelagt; medtatt i foregående års tall. 2 Nailesboume ødelagt; medtatt i foregående års tall. 3 og4 Ingen betaling registrert på Oterford; medtatt under foregående tall.

Mennesker og jord i middelalderen AV GEORGE C. HOMANS

I

Den som vil vite hvordan et samfunn var i gammel tid, må se på landskapet, for de folk som kjenner plogen og korndyrkingen etter­ later seg karakteristiske trekk ved det landskapet de bebor, og disse trekk er kanskje deres varigste minnesmerker, slik steinmurene som de bygde, sannsynligvis vil bli det varigste minnesmerke om engelsk­ mennenes innvandring til Ny-England. Lenge etter at et samfunns blodslinjer er utdødd eller samfunnet selv har endret levevis, kan man lese den tradisjonelle måte samfunnet livberget seg på i åkrenes overflate, og deres form og i beliggenheten av gamle hustufter, det vil si den jordbruksteknikk folk hadde og hvordan de grupperte seg og arbeidet sammen når de brukte denne teknikken. Dessuten har disse tradisjonelle livbergingsmåter et gjensidig avhengighetsfor­ hold til andre skikker i samfunnet, og derfor er studiet av det land­ skap som ikke har sin opprinnelige form, men er skapt av mennesker, mer enn et studium av forskjellige jordbruksformer. Det er et stu­ dium av samfunn, forsåvidt som de er bestemt av og bestemmer bruken av jorda. Middelalderens mennesker i Europa var nesten utelukkende opptatt med å dyrke jorda; derfor er studiet av middelalderlandskapet en god begynnelse på studiet av middelaldersamfunnet. Og det er ikke mer tøv å snakke om middelalderlandskapet enn å snakke om middelalderkunsten, for i mange deler av Europa kan vi fremdeles betrakte middelalderens landskap på samme måte som vi fremdeles kan se på dens katedraler. Landskapet er endatil eldre enn katedralene, for de 58

er preget av samfunn som sto på høyden da den skrevne historie begynte. For fire hundre år siden, da folk for første gang begynte å interes­ sere seg for slikt, var linjene enda tydeligere, og de som la merke til slikt den gang, skjelnet mellom to hovedtyper av engelsk land­ skap, som de kalte markland (champion) og skogland (woodland). Markland - ordet kommer av fransk champagne - var områder med store vidder av åpen, dyrkbar jord, som bare ble brutt her og der av treklynger og landsbybebyggelse i en klynge rundt sognekirkens tårn. Skogland betyr ikke alltid det vi forstår med skogkledt land, det vil si skog. Skogland var snarere områder hvor åkrene var små og om­ gitt av grøfter og jordvoller som var et resultat av grøftegravingen. Og ofte grodde det trær eller hekker på disse vollene, slik at land­ skapet ga et inntrykk av å være skogkledt i motsetning til marklandets åpne vidder. Til disse to forskjellige landskapstyper svarte dessuten to forskjel­ lige byggeskikker. William Harrison, en engelskmann fra Elisabethtiden, beskrev dem på følgende måte: «Det forholder seg slik at siden vår jord er inndelt i markland og skogland, så ligger husene i det første tilfelle likt og ensartet bygd i hver by, med gater og streder, mens de i skogland (unntatt her og der i store markedsbyer) er spredt utover; enhver bor midt i sitt eget område.» Kort sagt fant man i mark­ land konsentrerte landsbyer og i skogland en eller annen form for spredt bosetting. Landskapets grenser er internasjonale, og den samme forskjellen som man så på nordsiden av Den engelske kanal, så man også på sørsiden. Ingen steder var de to typer landskap skarpt atskilt som av en opptrukket grense, men i de store perspektiv ser man tydelig hva som tilhører hver landskapstype. Områder med store landsbyer - det som er kalt de uinngjerdede åkrers land (eng.: «open-field country») strakte seg i et langt belte tvers over England fra Nordsjøkysten til Kanalen. Det krysset Kanalen og kom til syne igjen i Nordøst-Frankrike, fortsatte og krysset Rhinen inn i det landet som tyskerne hadde hatt fra gammelt av eller erobret, og inn i Danmark og Sverige. På halvøyene og øyene langs vesterhavet dominerte små åkre med voller rundt og spredt bebyggelse, i Bretagne og det vestlige Normandie i Frankrike, i Cornwall og Devon i England, i Wales og i de nord­ vestlige engelske grevskaper som grenset opp til Wales, i Irland og

59

iallfall når det gjelder spredt bebyggelse, i Skottland. Til slutt har man landskaper med inngjerdet dyrkingsjord og spredt bebyggelse fra gammelt av både i øst og i vest av de uinngjerdede åkrers land, i det sørøstre hjørne av England, spesielt i Kent, og i Flandern. Ingen vet særlig mye om de tradisjonelle åkersystemer i disse områder, og for å gjøre saken enda mer interessant, var Kent det distriktet som ble inntatt av de første germanske innvandrerne til England, innvand­ rere som lignet mindre på anglerne og sakserne enn disse to lignet på hverandre - jutene.

II

De krefter som bestemmer karakteren av et landskap, er av tre slag, geografiske, tekniske og sosiale. De geografiske faktorer omfatter ter­ reng, jordbunn og klima. De tekniske faktorer omfatter de måter de menneskene som bor på den jord det er tale om, livberget seg av den— hvilke tamdyr de holder og hvordan de steller dem, hvilke kornslag de kjenner, hvilke redskaper de bruker og hvordan de bruker dem osv. Den tredje typen faktorer, sosiale faktorer, omfatter de skikker som sier hvordan bestemte grupper mennesker arbeider sammen for å livberge seg og for å utføre de andre gjøremål i samfunnet. Vi må også si noe om hver av disse faktorer når vi behandler forskjellen mellom markland og skogland. Men ingen av disse tre typer faktorer er uavhengig av de to andre. Korn kan for eksempel ikke dyrkes på sumpmark. Det som geografer kan si om hvordan menneskene bosetter et område, kan illustreres når det gjelder jordbunnen. I Frankrike på­ peker de at både i Flandern og i vest er områdene med spredt be­ byggelse stort sett beliggende i de områder hvor jordbunnen holder vannet tilbake. De store landsbyene ligger på den annen side på jordbunn som raskt svelger unna regnvannet. For når det gjelder den første typen land, er det rikelig med vann, og bosetningen kan være spredt, mens det i områder med den andre typen jordbunn er langt mellom vannkildene og det må graves dype brønner; følgelig samler menneskene seg i stort antall ved de kildene som gir drikkevann til husdyrene og til dem selv. Uheldigvis er dette bare en grov sammenheng mellom jordbunn 60

og bosetning. Svakheten ved argumenter som går ut på om forskjellene mellom skogland og markland skyldes en eller annen geografisk fak­ tor, er at man ofte finner skogland der man med rette skulle ha funnet markland og markland der det skulle ha vært skogland. Folk har idag kommet til å feste seg ved den økonomiske tolkning av his­ torien. Og de er blitt vant til å høre om fabrikanter som virkelig for­ andrer sine metoder for derved å oppnå større effektivitet. Følgelig overvurderer de alltid de økonomiske motiver for menneskers adferd. Et av disse antatte motiver er menneskenes ønske om å gjøre det beste ut av sine geografiske omgivelser. Det er sikkert at de økono­ miske motiver ligger til grunn for alle de andre, for de fleste men­ nesker har alltid vært bestemt på å skaffe seg selv nok å ete og holde seg varme. Men så snart de er kommet frem til teknikker som tilfreds­ stiller disse behov på en rimelig måte, er de alltid sene til å gjøre dem mer effektive. De tar ikke i bruk metoder som andre har og som er bedre enn deres egne, for de hører ikke om dem. Og de tenker ikke over at de selv kan vurdere sine egne metoder slik at de finner opp metoder som er bedre eller tilpasser de gamle metoder slik at de mer presist tilsvarer de krav de økonomiske omgivelser stiller. De hverken tilpasser metoder eller opptar metoder. Dette er særlig sant når det gjelder tider da nyttig opplysning spredte seg langsomt og følelsen av at det var galt å forandre etablerte skikker, var sterkere enn nå. I de dager arbeidet en bonde på samme måte som sine naboer og slik hans far hadde lært ham, og han ville ikke drømme om at det var mulig å gjøre det annerledes. Og når han flyttet til et nytt sted, for­ søkte han å bøye det nye stedet inn under sine skikker snarere enn å tilpasse sine egne skikker til det nye stedet. Det finnes et bevis på dette. Den gamle verdens skille mellom landsbyer og spredt bebyggelse fulgte med til den nye verden. De første kolonister i Massachusetts slo seg ned i store landsbyer og for­ søkte å opprette uinngjerdede felles jorder slik de kjente dem fra Øst-England. Med tiden måtte man oppgi «almenningene», unntatt i form av parker, men den store landsbyen fortsatte å bestå og ble til Ny-England-byen. Men de første franskmennene i Quebec kom fra et skoglandområde i Bretagne og Normandie og slo seg ned, som hjemme, ikke i landsbyer, men på spredte gårder. Landsbyene grodde opp senere, men først etter at det var bygd kirker, og kjøpmennenes og handelsmennenes hus klynget seg rundt disse almene samlings­ 61

stedene. Kolonistene gjorde altså bare små forsøk på å tilpasse seg, iallfall til å begynne med, til særegne amerikanske forhold. De levde som de var vant til å leve i gamlelandet. Det som gjaldt for franskmenn og engelskmenn i Amerika, gjaldt kanskje også for deres fjerne forfedre som skapte Europas skogland og markland, nemlig at det som drev dem, ikke så mye var landets geografiske trekk der hvor de slo seg ned, som de skikker de hadde tatt i arv fra tidligere generasjoner. Dette bringer på bane spørsmålet om rase, for det som overskygger alle andre faktorer når det gjelder fordelingen av skoglandområder langs den vestre brem av Europa, er at de faller sammen med de landskaper hvor det i middel­ alderen og i moderne tid bodde et stort antall av de folk vi vagt omtaler som kelterne. Og det er blitt hevdet at ikke bare er skog­ land en del av kelternes kulturelle tradisjon, men også at det mot­ satte, marklandet, skyldes de germanske raser. Men rasenes historie har vært diskutabel, og endatil betydningen av ordet rase er diskutabel, mens det med noenlunde sikkerhet kan fastslås hvilke skikker men­ neskene levde etter. Det er skikkene som må granskes dersom man skal kunne si noe interessant eller viktig om kontraster angående landskap. Det mest interessante trekk ved skoglandskapet var de små grupper av mennesker som bodde der. Bosetningen var spredt, men besto ikke av isolerte gårder som hver huset én mann med kone, barn og leiehjelp slik tilfellet for det meste er i landdistriktene i De forente stater. 1 alle fall ikke i tidligere tider. Sant nok eksisterte det isolerte gårder der skogen nylig var ryddet, men slik var det ikke der jorden hadde vært dyrket fra gammelt av. Bosetningsenheten i skoglandet varierte fra en gård til en stor landsby i størrelse. De later sjelden til å ha bestått av mer enn tjue familier, og det er tegn som tyder på at en husklynge av denne typen var den naturlige gruppe av hjem for mennesker som i fellesskap brukte en eneste plog og hadde hus­ dyrene sine som en felles flokk. Uansett de økonomiske bånd, må det sosiale bånd som bandt inn­ byggerne sammen i en skogland-landsby (hamlet) i gamle dager ha vært slektskap, slektskapet i en utvidet familie av etterkommere etter en nær og felles forfader. I fjerntliggende deler av Irland idag er selv­ sagt de følelser og seremonier man forbinder med slektskap, mer innviklet enn de noensinne var i de uinngjerdede åkrers landskap.

62

Men landsbyfolket tok igjen det de manglet i slektskapsfølelse ved sin naboånd i det større samfunn. Og hos folk som har levd i større eller mindre landsbyer i århundrer, må mange av de holdninger som var karakteristisk for hver enkelt og som de eldre generasjoner hadde overført til sine barn, fremdeles være livskraftig, selv hos mennesker som har forlatt sine gamle hjem. Det er derfor en feil å betrakte et landskap som resultatet av men­ neskenes enkeltvirksomhet, enten økonomisk eller sosialt, for slike virksomheter er i virkeligheten sjelden isolert, men har et gjensidig avhengighetsforhold til mange andre virksomheter. Dessuten er disse virksomheter gjensidig avhengige ikke bare direkte, men også in­ direkte, ved at de alle inngår i funksjonsmåten til de organiske heler eller systemer som kalles samfunn, og et slikt hele er større enn og ulikt summen av delene. Landskaper må oppfattes som de fysiske skall rundt slike organisk sosiale heler, som hver fører videre gjennom århundrene sin spesielle organisasjon.

III

De teknikker menneskene anvender for å livberge seg, er en av de faktorer som bestemmer hva slags landskap de danner, på samme måte som de er en av de faktorer som bestemmer mange andre av samfunnets trekk. Før vi beskriver middelalderens landsbyer, er det på sin plass å snakke om noen av disse metoder. Vi idag er tilbøyelig til å tenke at vi er de første som bruker innviklede teknikker. Men de eldre, tradisjonelle teknikker var på visse områder like så innviklede som våre egne, om ikke så mekaniserte, og de fordret meget stor dyktighet og erfaring. En mann kan praktisk talt ikke bli bonde medmindre han er oppdratt som bonde. Det tar år å skaffe seg den nød­ vendige øvelse. Hvis det er slik idag, når bøndene kan kjøpe de fleste av de gjenstander de trenger, hvor meget mer gjaldt ikke dette i en tid som ikke ligger så langt tilbake, da bøndene måtte kle seg selv og lage sine egne redskaper foruten å dyrke sin egen mat? En landsby i middelalderen ga vanligvis levevilkår for en smed som laget plogjernene og hesteskoene, men nesten alt annet måtte innbyggerne i landsbyen selv lage. Han var nødt til å mestre en rekke temmelig inn­ viklede ferdigheter. 63

Ikke noe samfunn er selvsagt uten arbeidsdeling, og en av arbeidsdelingens tidlige former gjelder mannsarbeid og kvinnearbeid. I middelalderen var det stort sett mennene som dyrket mat og kvin­ nene som laget klærne, i den utstrekning klærne var laget av tekstiler, og ikke av skinn. Vi vet iallfall at menneskene i sine myter sannsyn­ ligvis gjenspeiler de kjensgjerninger som gjaldt for deres samfunn. Og når middelalderske bilder viser at Adam holder en spade og Eva en ten og når det i middelalderlitteraturen er Adam som graver og Eva som spinner, så er det grunn til å tro at det man antok gjaldt for menneskehetens far og mor, i virkeligheten også gjaldt for de fleste fedre og mødre i middelalderen. De fleste av disse teknikker gikk i arv fra far til sønn, fra mor til datter, i det store og hele uforandret. Det var til og med sann­ synlig at hvert lite distrikt utviklet sine egne varianter av standardredskaper og standardtøyer og bevarte sin individualitet fra genera­ sjon til generasjon. Når en vare av dette slaget var spesielt godt laget, oppsto det etterspørsel etter denne varen blant utenforstående, og det distrikt hvor ferdigheten hadde utviklet seg, kunne bli et sentrum for fremstilling og handel. Vår egen tidsalder er tydelig nok ikke den eneste som har gjort oppfinnelser, og i de mørke tider, fra man oppdaget bruken av ild og videre fremover, har flinke folk skapt nye påfunn, og fordi disse har vært så nyttige, er de blitt imitert over veldige avstander og har gjort eldre metoder gammeldagse. Det må ha gjeldt sliulen og kasteskovlen, og selv om vi nå ser på dem som primitive redskaper, er vi heldige om vi husker hvordan de skal lages dersom vi skulle miste vår moderne treskemaskin. For de sparer tid, på samme måte som enhver moderne maskin, og i sin tid må man ha betraktet dem som fabelaktige oppfinnelser. Men det er også noe annet man skal huske angående oppfinnelser, nemlig at de sjelden oppstår, og sjelden kan oppstå, en og en. Det er liten vits i å lære å dyrke korn hvis man ikke samtidig vet hvordan man skal skille kornet fra akset og hveten fra agnene. Det er en bestemt oppfinnelse som har nær forbindelse med markland-landsbyenes uinngjerdede åkre. Det er plogen, det viktigste av alle jordbruksredskap. Og det var en virkelig oppfinnelse, for plogen med sin tunge ramme, jernskjær og veltefjøl ser ut til å ha fortrengt arden, den krokete stokken som ble trukket gjennom torva av et spann okser, et redskap som brukes og ble brukt av mange 64

primitive folk, både europeere og andre. Dette skiftet har i noen land foregått helt opp til den senere tid. Fordelene ved plogen er at den skjærer dypere i bakken enn arden, og med veltefjølen på høyre side vender den plogfuren. Dette siste trekk ved plogen gjør at den bidrar til dreneringen. For i middelalderen var det vanlig å pløye i smale striper. Etter noen få pløyinger av denne typen, ble jorden ført fra de to ytterkantene og samlet i en rygg på midten, og i vått vær holdt ryggen seg tørr, mens vannet samlet seg i fordypningene mellom ryggene. I England bodde folk både i eldgammel tid og sannsynligvis også i hele romertiden hovedsakelig på høydedragene. Erobringen av dalene ble kanskje først mulig etter at man hadde fått den tunge plogen med veltefjøl og hadde lært kunsten å pløye på den omtalte måten slik at man greide å drenere den dyrkbare jorden i lavereliggende områder.

IV

På campagne’er\. i det nordvestre Europa var den større landsbyen bosetningsenheten i middelalderens jordbruk. Landsbyen var en enhet ved at husene, hver på sin tomt, sto tett i tett, i rekker på begge sider av en lang gate eller mer planløst i en klynge rundt sognekirken. Landsbyen var en enhet ved at åkrene som bredte seg ut i en ring rundt husene og tomtene, var landsbyåkrene som ble dyrket ved et vekselbruk som var sedvanemessig og bindende for alle innbyggere i landsbyen. Det vanligste var å dele markene i tre store sektorer. Hvert år pleide den ene av de tre å ligge brakk; en ble tilsådd med vinterkorn (hvete eller rug) og den ene med vårkorn, slik det heter i folkesangen: Havre, erter, bønner og bygg gror.

Neste år ble brakkmarken vinterkornåker, vinterhveteåkeren ble vårhveteåker og så videre gjennom århundrene. Landsbyen var også en enhet ved at landsbyens husdyr, som ble passet av landsbyens gjetere, beitet i en flokk på den åkeren som lå brakk og på andre beitemarker som landsbyen hadde. Endelig ble skogen og den villmark som lå innenfor grensene, brukt av landsbyfolket i fellesskap. At landsbyen 5. Europeisk middelalder

65

var en enhet, betyr bare at folks følelse av å arbeide sammen som landsby for å skaffe mat, overskygget følelsen de ville hatt ved å ar­ beide som enkeltfamilier. Dette var utvilsomt riktig i tidlige tider, men landsbyens fysiske ramme og ordninger besto lenge etter at de følelser som hadde frembrakt dem, var forsvunnet. Landsbyen var altså det den var fordi landsbyfolket arbeidet sam­ men, og hvis en mann arbeider ansikt til ansikt med sine naboer dag etter dag, år etter år, øker kanskje følelsen av at han bør dele likt med dem det som deres felles arbeid gir. Men uansett grunnen var ordningen i en stor landsby slik at hver innbygger sammen med sine naboer delte landsbyens ressurser, og det var hovedsakelig jord. Hans innsats i landsbyen besto av et hus og en tomt i den egentlige lands­ byen, andel i bruken av landsbyens skog, udyrket mark og beitemark og noen mål av landsbyåkrene som var delt slik at det lå en like stor del i hver åker. På denne måten var den som bodde i landsbyen, sikret jevn forsyning av korn år etter år, uansett hvilken åker som lå brakk. Dessuten lå den jord han hadde, aldri som et sammenhengende om­ råde, men som en serie smale striper som besto av en rekke av de parallelle og tilgrensende rygger som oppsto under pløyingen, spredt over alle landsbyens åkrer og atskilt fra naboens striper av linjer som var blitt liggende upløyd eller rett og slett av furene mellom ryg­ gene. På denne måten var landsbyboeren sikret god og dårlig jord, dårlig og god beliggenhet i samme forhold som sine naboer. Men fordi jorden hans besto av smale striper som lå spredt, og åkrene var gjenstand for en fast rotasjon av avlingene, var bonden tvunget til å dyrke samme kornslag som de andre bøndene og på samme tid. Alle disse ordninger utelukket at bonden satte opp permanente gjerder eller hekker rundt sin jord eller bygget huset sitt på marken utenfor den egentlige landsbyen. Dette er årsaken til at middelalderlandsbyens land er de uinngjerdede åkrers land. Den jord landsbyboerne hadde, var ikke bare fordelt forholds­ vis på landsbyens gode og dårlige jord, den var også i virkelig­ heten, for en bestemt klasse av landsbyboere, av samme størrelse. Men så langt tilbake som kildene rekker, var middelalderlandsbyen aldri et klasseløst samfunn. To hovedklasser av landsbyens mennesker var tilstrekkelig forskjellige fra andre til at de hadde spesielle betegnelser, og likheten når det gjaldt jordenes størrelse gjaldt bare innen disse klasser eller deres undergrupper. Enda tydeligere enn i de fleste 66

klassestrukturer var landsbyens klassestruktur forbundet med arbeids­ delingen. Okser var de viktigste av alle faktorer når det gjaldt arbeidet med jorden, for det trengtes mange okser til å trekke de grove og tunge plogene - åtte okser var det vanligste i middelalderen - og hvilken klasse en mann tilhørte, avhang av om han eide eller brukte okser for plogen eller arbeidet for hånd. Den øverste klasse var de egentlige landsbyboere, som eide plogokser som gikk under åket sam­ men med likemenns okser under pløyingen, menn som dessuten hadde et skikkelig antall mål av landsbyjorden. Den lavere klasse var de såkalte hyttemenn (eng.: «cotter»), som ikke eide plogokser, som hadde en hytte og en tomt, slik navnet antyder, men bare noen få mål åker om de i det hele tatt hadde jord. Hyttemennene var for de såkalte egentlige landsbyboere det nødvendige tilskudd av ledig ar­ beidskraft. Uansett hvor standardisert, tradisjonelt og variasjonsløs ordningen kan synes i denne uinngjerdede åkrers landsby, kunne den til syvende og sist likevel ikke fungere medmindre den kunne tilpasses de for­ hold som skiftet fra år til år. Bønder har for eksempel aldri kunnet ta været for gitt. Landsbyboerne samarbeidet om å pløye, derfor måtte de foran hver pløying bli enige seg imellom om når pløyingen skulle begynne. De måtte velge gjetere, treffe ordninger angående beite­ markene, engene, innhøstingen og innhøstingsarbeiderne. De uinn­ gjerdede åkrers system ga derfor mulighet for sammenstøt mellom landsbyboerne. Men slike saker later til å ha blitt løst på landsbymøter som ble holdt separat eller i tilknytning til føydalherrens domsstol. Ikke bare i England, men over hele Europa har det alltid vært en høy grad av lokalt selvstyre.

V Ikke noe trekk ved samfunnet kan i lengre tid studeres på en for­ nuftig måte hvis man ikke ser det i sammenheng med andre trekk ved dette samfunn. Dette gjelder like meget for middelalderens .samfunn som for ethvert annet samfunn. Foruten kirken var byen og føydalgodssystemet de to viktigste institusjoner i dette samfunn, og det kan sies ett og annet om landsbyens forhold til begge disse. Byer var i middelalderen atskilt fra landsbygda ikke bare med murer. Uten-

67

landshandel og fjernhandel hadde sentrum i byene, og de var stort sett fri for føydale ordninger og det som hører dem til. Enda viktigere var det kanskje at byene var det fremste middel som satte dyktige folk fra de lavere klasser i stand til å rykke opp i de høyere klasser, og det er sannsynligvis noe som må kunne skje i ethvert samfunn hvis det skal bevare sin sunnhet. Men selv idag, og enda mer i gamle dager, må en mann komme seg bort fra det samfunn han vokser opp i hvis han skal komme frem i verden. Byene tok vare på dette. Ærgjer­ rige bondegutter dro til byen for å unnslippe landsbylivets bånd. Og hvis de gjorde det godt, kunne deres døtre kanskje gifte seg inn i den jordeiende lavadelen. Selv om byen og landsbyen var to atskilte verdener, var de to verdener som var organisert på en måte som ligner hverandre. Mange av byene begynte som bondelandsbyer, og noen av dem, særlig de mindre, bevarte alltid fellesåkrene. Folk som forlot landsbyene for å bidra til den sterke vekst av byene i det tiende århundre og utover, kvittet seg tydeligvis ikke med de vaner deres far og mor hadde lært dem. Folk snakker idag mye om byplanlegging, men greier ikke å gjøre særlig mye med det. Men de uinngjerdede åkrers landsby var ordnet etter en plan som var standard og sedvane over mye av Europa, og de som bygde middelalderens byer, imiterte den så langt som forskjellene i sysselsetting tillot det. I det minste på de tidlige trinn i byenes historie var borgernes jordstykker like store, slik som i de uinngjerdede åkrers landsby, og det var forutsatt at alle borgere delte likt med de andre uansett hvilken forretning den enkelte gjorde. Byfolkene styrte også seg selv, gjennom en valgt forsamling. Disse ordninger som var de samme i byen og på landsbygda, er viktige når man vil finne ut hva som var de grunnleggende følelser blant vanlige mennesker i middelalderen. Den herskende klasse og krigerklassen i middelalderen var båret oppe av dem som dyrket jorden og som avga arbeid, mat og jordleie i form av penger til dem. Det har vært mye uenighet om hvorvidt de europeiske landsbyer ikke opprinnelig var uavhengige samfunn som herremennene senere trengte seg innpå. Vanligvis er det lite hensiktsmessig å snakke om en begynnelse som det ikke finnes be­ retninger om og som ikke kan observeres, men man kan si følgende: Det føydale godssystemet (manorial system) med store jordegods og pliktarbeid var fullt utviklet bare i de deler av Europa hvor man hadde

68

store landsbyer og uinngjerdede åkrer, og det er mulig at de tunge arbeidsbyrder i form av pløying og annet jordbruksarbeid som middel­ alderens landsbybønder i samarbeid måtte utføre på den jord som hørte direkte inn under domenen, bare lot seg avpresse bøndene der hvor de var vant til å samarbeide på samme måte når de dyrket sin egen jord. Det er kanskje verd å minne om at når landsbybøndene i senere tider slo seg sammen for å pløye eller gjøre annet arbeid for en trengende nabo, så kalte de dette en velgjerningsdag (boon-day), og velgjerningsdag var en gang det navnet som ble brukt om slikt arbeid når det ble utført for herremannen. Bøndene i Kent og Flandern var omkring 1300 frimenn, det vil si at de var forpliktet til å utføre lite eller intet arbeid for herrene, selv om det fantes mange ufrie i landskapene rundt om; og grunnen til dette kan være at det i disse to områder hverken fantes uinngjerdede åkrer eller det som ledsaget de uinngjerdede åkrers system, det typiske føydale gods ( manor).

VI

Det første som kan sies generelt om de uinngjerdede åkrers landsby system, var at det fungerte, når vi ser det under økonomisk synsvinkel. Pløying som samler jord i rygger og furer er en måte å drenere jorden på; å legge en åker brakk er en måte å gjenvinne fruktbar­ heten på når jorden er blitt utpint. Selv om man senere har funnet bedre måter å gjøre dette på, skal man ikke glemme at de gamle fremgangsmåtene virkelig tjente sin hensikt. Uansett hvor mange men­ nesker som led av sult og andre gjenvordigheter, livberget de uinn­ gjerdede åkrers jordbruk en voksende befolkning i minst tusen år. Systemet ga endatil noen klasser en sikkerhet som de mistet da syste­ met ble oppgitt. I England i gamle dager var en fattig mann sikret noen få mål jord og kunne la kyrne beite i landsbyalmenningen. Senere ble en slik mann fullstendig avhengig av den lønnen han fikk som gårdsarbeider. De uinngjerdede åkrers system tjente sin hensikt ved at det holdt et stort antall mennesker i live. Men selv om vi ser bort fra den primi­ tive jordbruksteknikken, er det klart at systemet ikke var effektivt. For ordningene var bestemt av sedvaner like så meget som av den

6?

økonomiske situasjon. Den som pløyde, pløyde ikke så mye åker på en dag som han kunne, men så mye som etter gammel skikk var aner­ kjent som et skikkelig dagsverk. Han pløyde med åtte okser, ikke fordi åtte okser var akkurat det som skulle til for å dra plogen gjennom jorden, for jorden varierte i tyngde, men fordi det var skikken å pløye med åtte okser. Og sannsynligvis begynte han pløyingen hvert år ikke på den dagen da været var lageligst for å begynne, men på den dagen da det var skikk å begynne å pløye, og dagene var bestemt av den religiøse kalender. Da de første vitenskapelige jordbrukere, som Arthur Young, støtte på denne type fremgangsmåte mot slutten av det attende århundre, fordømte de den som galskap. Det var galskap å pløye med åtte okser når to hester kunne greie jobben. Det var galskap å holde fast ved det gamle trevangsbruket når man kunne gjøre bruk av turnips og gress. De vitenskapelige jordbrukere seiret, men de glemte, på samme måte som de idag snakker om «Amerikas evne til å produsere» glemmer at evnen til å produsere avhenger av to faktorer, ikke en. Den avhenger av de teknikker og de redskaper som benyttes i produksjonen. Den avhenger også av innstillingen hos de mennesker som bruker teknikken. Teoretikerne snakker som om den siste faktoren kan tas for gitt. Det kan den ikke. De åpne åkrers system virker underlig formalisert for folk som lever idag, særlig for intellektuelle som ikke er vant til å arbeide for sitt daglige brød fra morgen til kveld i nær kontakt med sine med­ mennesker. De forstår ikke at i enhver situasjon danner det seg et sett av skikker som bestemmer hvordan det enkelte medlem av den gruppen som arbeider sammen, skal opptre overfor ethvert annet medlem av gruppen. Disse skikker har en tendens til å danne et fast og bestemt mønster, og det som ligger bak, er følelsenes styrke, ikke den logikk som den økonomiske situasjon tilsier. Ja, de står til og med ofte i strid med det som den økonomiske situasjon krever, og gir seg i mange moderne fabrikker utslag i restriksjoner på arbeidernes produksjon. Ved å underkaste seg et slikt sett av skikker kan et med­ lem av gruppen, uten å være seg det bevisst, arbeide sammen med gruppens andre medlemmer som medmenneske. Vellykket samarbeid er umulig uten et sett av sedvaner. Alltid når mennesker arbeider sammen for sitt levebrød, og selv­ sagt i mange andre sosiale situasjoner, eksisterer det et slikt sett av

70

skikker. I endel moderne fabrikker har man planer som viser hvordan teknikerne mener organiseringen av personalet bør være for at effek­ tiviteten skal bli maksimal. Men undersøkelser avslører ofte ikkelogiske samarbeidsvaner. Det er vaner som ikke er forutsatt i planene, og noen av dem fører til at arbeiderne tilintetgjør alle forsøk på å få dem til å opptre i samsvar med planene. Et slikt sett av skikker er altså ikke offisielt anerkjent, men i praksis må man ta hensyn til dem. Mens man i moderne fabrikker ikke anerkjenner den ikke-logiske vanemessige adferd, men finner den hvis man leter, er det omvendte tilfellet når det gjelder de uinngjerdede åkrers landsby. Landsbybøndene er forlengst døde; vi kan ikke observere direkte hvordan de arbeidet sammen. Det er sjelden at de i litteraturen eller i eksis­ terende opptegnelser fra landsbytinget har etterlatt seg direkte ut­ trykk for det de følte. På den annen side var de åpne åkrers system gammelt og rotfestet. Og dets ikkelogiske samarbeidsskikker hadde, i motsetning til i fabrikkene, tid til å bli anerkjent når det gjaldt ord­ ninger og institusjoner. Et eksempel på dette er oppfatningen av hva som var et rimelig og sedvanlig dagsverk. En oppfatning om dette finnes ikke blant ar­ beiderne ved mange moderne fabrikker. Ofte var det ingen direkte forbindelse mellom det bestemte resultat av et rimelig dagsverk og den tid som i virkeligheten medgikk for å nå dette resultatet. Be­ driftsledelsen som vanligvis vil at arbeiderne skal produsere så meget som mulig, anerkjenner selvsagt ikke slike sedvanemessige standarder og tolererer dem ikke dersom de oppdager dem. I middelalderen be­ stemte derimot de lokale skikker hvor mye jord som skulle dyrkes i løpet av en dag, eller del av en dag, og slike standarder var til­ strekkelig anerkjent og godtatt til å bli offisielle arealmål, som journal i Frankrike eller Ntorgen i Tyskland. Slike skikker som et dagsverk pløying, et åttespann okser, for­ delingen av landsbyens åkrer på smale striper og den tvungne rota­ sjon av avlinger var tydelig nok ikke stikk i strid med de krav den økonomiske situasjon stilte, og kunne heller ikke være det dersom landsbyen skulle overleve. Men de var heller ikke fullt og helt tilpas­ set den økonomiske situasjon. Det vil alltid finnes en kløft, fordi det er to hensyn og ikke ett som bestemmer hvilke ordninger en gruppe mennesker lager seg når de samarbeider om livbergingen: Den teknikk de bruker og de skikker de samarbeider etter for å bruke denne

71

teknikken på en måte som er menneskelig tilfredsstillende for dem. Disse skikker er det viktige i ethvert samfunn, og de er også det viktige ved middelalderlandsbyen, for landsbyen var rett og slett den enhet av jord og mennesker hvor disse skikker sto ved lag.

VII

Polybios og Machiavelli har sagt som sin mening - den ene etter per­ sonlige observasjoner, den andre etter å ha studert historien - at den romerske religion hadde sin verdi ved at den ga opphav til vel­ ordnet oppførsel. Men mange andre religioner, som har eksistert og fremdeles eksisterer, ligner mer på romernes religion enn på religiøse vekkelsesmøter, og det er sannsynlig at de i større eller mindre ut­ strekning har hatt like gunstig virkning på folks oppførsel. Særlig er det sannsynlig at de religiøse skikker i middelalderen hørte med til de krefter som opprettholdt de detaljerte skikker som den gang dominerte jordbruket. Den gamle romerske religion var hva man kan kalle en rituell religion. Det vil si at den besto av en samling handlinger som skulle utføres på en bestemt måte ved bestemte anledninger, og det ble knapt gjort forsøk på å forklare teologisk hvorfor man utførte disse hand­ linger. Av middelalderens religiøse skikker var det de seremonier som ledsaget årets gang, som står denne modellen nærmest. Folk holdt fast ved dem i mange hundre år, og later ikke til å ha gitt noen annen begrunnelse for det enn sedvanen. Viktigere var kirkeårets seremonier, selv om de ut fra vår tids syn snarere var religiøse enn folkloristiske. Den katolske gudsdyrkelse i middelalderen var sam­ mensatt av mange elementer, men besto iallfall, på samme måte som den romerske religion og de folkloristiske riter, av bestemte handlinger som skulle utføres på bestemt måte til bestemte tider. Sant nok fantes det, i motsetning til det som gjaldt for de to andre typer kultus, en velutviklet teologi som forklarte liturgiens betydning. Men bare de få mennesker som hadde utdannelse, var kjent med den; folk flest, byfolk og bønder, æret langt på vei messen og kirkens andre seremonier som magiske, særlig fordi de ble forrettet på et ukjent språk. Jordbruk har til alle tider vært et yrke fullt av bekymringer. Først 72

og fremst gjelder det været. Været tyranniserer bonden til å få unna visse arbeider i tide dersom han skal overleve. Høstpløyingen må være slutt før telen kommer. Høyet må i hus snarest mulig av frykten for regn. Men utenfor en viss grense er bonden offer for krefter han ikke har kontroll over, og hvis han stadig bekymrer seg for alt det som kan skje med avlingen, vil han bli nervevrak. Årstidene og deres arbeid, hver med sine bekymringer, og gleden hvis alt har gått godt, binder bondens følelser til årstidenes gang mye mer enn hos men­ nesker som ikke dyrker jorden. Religionen må tilpasse seg disse behov og følelser. Derfor er den religiøse kalender viktig for enhver rituell religion. Og til tross for at den katolske kirkes seremonier stammer fra mange forskjellige kilder, ble de innrettet mot jordbruksåret i middelalderens Europa. Dette var ikke gratis. Det fantes høytider som var viktigere for den som pløyde enn for domkapitlet. Og mange hedenske skikker ble tolerert fordi de hverken kunne assimileres eller utslettes. Men i det store og hele var tilpassingen vellykket, slik vi skal se. En rituell religion skaper velordnet oppførsel fordi synet av hand­ linger som utføres på foreskrevne måter til foreskrevne tider på ett område av tilværelsen er nødt til å påvirke, på samme måte som de selv påvirkes av den måte handlinger utføres på på andre av til­ værelsens områder. Mer direkte er en av de funksjonene en religiøs kalender har, å hjelpe folk til å få tingene gjort til riktig tid. Det er vanlig når det gjelder middelalderlandsbyens skikker å finne at for­ skjellige arbeider står i forbindelse med bestemte kristne høytider eller helgendager. Slik pleide slakting og salting av dyr som ikke skulle fores vinteren igjennom, å foregå på eller i tiden nær mortensdagen. Slike ordninger oppfylte to mål. De gjorde det helt klart for en mann og for hans naboer når han var sent ute med arbeidet og ga naboene påskudd til å le av ham. De gjorde det også mulig for en mann å komme seg gjennom årets rutine til en viss grad uten å tenke over det, rett å slett ved å gjøre de sedvanlige arbeider til de sed­ vanlige tider. Siden været varierer endel fra år til år, var slike datoer som var fastsatt i den religiøse kalender, selvsagt aldri helt ut tilpasset de økonomiske forhold. Men de var tilstrekkelig tilpasset, og iallfall ble arbeidet gjort. Også på en annen måte gir en rituell religion opphavet til vel­ ordnet oppførsel. Om en bonde har gjort så godt han kan med å sørge 73

for at åkrene blir skikkelig dyrket og husdyrene skikkelig stelt, så er han likevel ikke trygg. Uvær eller sykdom på dyrene kan komme til å overvelde ham. Og når en mann ikke er sikker på at han kan greie det han vil bare ved hjelp av praktisk og logisk handling, blir han bekymret og vil sannsynligvis la bekymringene gi seg utslag i ikkepraktiske og ikke-logiske handlinger. Det er kanskje riktigere å si at han ble bekymret og at bekymringene kunne ødelegge arbeidet for ham hvis han ikke på en eller annen godtatt måte, helst sammen med naboene, kunne utføre disse ikke-logiske handlinger. I middelalderen tok den katolske kirke hånd om dette for bonden, for eksempel ved ritualer som velsigningen av åkrene om våren. At den som dyrket jorden, kunne la sin usikkerhet gi seg utslag i en anerkjent handle­ måte av denne typen, kan være en bestanddel av hans velkjente fatalisme. «Faktum er at når bonden har arbeidet jevnt og har opp­ fylt de religiøse og magiske seremonier som tradisjonen krever, «overlater han resten til Gud» og venter på det endelige resultat som skal komme; spørsmålet om mer eller mindre dyktighet og effektivi­ tet i arbeidet har meget liten betydning.» Til slutt er å si at ikke noe er vanligere enn at folk assosierer be­ stemte høytidsdager og seremonier med årsskiftet. På samme måte som de hedenske fester som hadde overlevd, hadde også kirkens festdager en tendens til å falle rundt årsskiftet, og landsbyboerne i middelalderen feiret dem ved å samle seg i fellesskap. Julen kom for eksempel når pløyingen og såingen av vinterhveteåkrene var slutt, før pløyingen av vårhveteåkrene begynte, og mens bakken enten var telet eller vass­ trukken slik at det ikke var stort arbeid å gjøre utendørs. En rituell religion som den katolske kirkes gir altså opphav til velordnet opp­ førsel på minst to måter. Den bidrar til å sikre at tilværelsens rutiner utføres på vanlig måte ved at disse rutiner bindes til den religiøse kalender. Og den gir et fyllestgjørende og velordnet sosialt uttrykk for menneskenes følelse av hjelpeløshet og for følelser som er knyttet til de skiftende årstider. Man må legge en viss vekt på dette når man skal avgjøre om folk var «lykkelige» i middelalderen. Stort sett avsier man to typer dom om livet den gangen. Noen betrakter det som en ynkelig tilværelse full av fattigdom og vold. For andre er det en slags gotisk idyll. Dommen over fortiden har sannsynligvis sammenheng med dommen over sam­ tiden. Hvis man ser på samtiden som en fremskrittets tid, inntar man 74

det første standpunkt til middelalderen. Hvis man ser på samtiden som en tid med sosial oppløsning, inntar man den siste holdningen. Begge holdninger er riktige, men angår forskjellige sider. Sant nok var den fysiske side ved bondens liv hard. Men de fleste men­ neskers velvære avhenger like mye av livets sosiale sider som av de fysiske. Og den kompakte, sosialt velordnede landsby i middel­ alderen later til å ha regulert forholdet menneskene imellom på en bedre måte enn de fleste institusjoner vi har idag. Det er grunnlag for å si at disse forholdene den gang var mindre komplisert. Fra gammelt av er det i Nordvest-Europa blitt bevart to hoved­ typer av landskap. Alle beskrivelser av forskjellene mellom dem må ta hensyn til geografiske, tekniske og sosiale faktorer. Beskrivelsen må si noe om jordbunnen, om plogene, om to menneskegrupper med forskjellige tradisjoner, om den lille og den større landsbyen. Det er sagt mest om det siste. For alle de samfunn vi kjenner, er skikker som menneskene lever under og samarbeider etter uunnværlige, ikke fordi folk erkjenner at man må ha slike skikker, men fordi deres forfedre har lært dem visse fremgangsmåter. Slike skikker var uunn­ værlige også i henfarne samfunn som vi kan rekonstruere, og ethvert fornuftig menneske som vil forutsi hvilke samfunn man sannsynligvis kommer til å ha i fremtiden, må ta hensyn til dem.

7.

Teknologi og oppfinnelse i middelalderen AV LYNN WHITE JR.

Teknologiens og oppfinnelsenes historie er underlig lite påaktet, sær­ lig når det gjelder de tidligere perioder. Våre store tekniske institutter fortsetter å revolusjonere vår verden i stadig raskere tempo; likevel blir det gjort få forsøk på å plasere vår nåværende teknologi inn i en tidsrekkefølge eller å gi våre teknikere den følelse av samfunns­ ansvar som bare kan oppstå ved en helt klar forståelse av deres histo­ riske funksjon - man kunne nesten si deres apostoliske suksesjon. Ved å tillate at de som arbeider i fabrikker og laboratorier, glemmer for­ tiden, har vi gjort nåtiden fattigere og satt fremtiden i fare. I De forente stater er denne forsømmelse desto mindre unnskyldende som vi amerikanere brisker oss av å være det teknisk mest avanserte folk i en oppfinnsom tidsalder. Men når den historiker som studerer ameri­ kansk teknologi, forsøker å trenge inn til de røtter hans emne har i middelalderen og renessansen, støter han på vanskeligheter. Det materiale han har til rådighet, er sparsomt og ofte usikkert, for profesjonelle middelalderforskere har latt være å utnytte denne åre i de århundrer hvor de har tatt sitt skjerp. I vid forstand er teknologi måten folk gjør tingene på. (I en viss forstand finnes det til og med en bønnens teknologi.) Likevel har vi, og det er alarmerende å tenke på, bare den vageste idé om hvordan middelalderens mennesker i virkeligheten utførte tingene, og hvordan de fra tid til annen lærte å gjøre dem bedre. I våre museer tar vi godt vare på middelalderske tekstiler; vi erkjenner den meget store betydning kledesindustrien hadde for den tidlige kapitalismens vekst.

76

Men hva vet vi om spinning og veving, stamping og farging, og om de forbedringer av kvalitet og produksjon som hadde virkning både for tidens kunst og økonomi? Vi vet alle at Ludvig den hellige av Frankrike dro på korstog. Men seilte han til Orienten i den samme type skip som Gotfred av Bouillon ville ha brukt, hvis denne siste ikke hadde valgt, formodentlig med god grunn, å reise landeveien? Hvordan hadde skipsbyggingen forandret seg i det mellomliggende halvannet århundre; hva hadde påvirket forandringene, og hva kunne et skip fra 1249 gjøre som et skip fra 1095 ikke kunne? Og enda viktigere: Hva kunne et skip fra 1492 gjøre i tillegg? Alle lærebøker om amerikansk historie burde begynne med en diskusjon om de for­ bedringer i middelalderens skipsbygging og navigering som ville gjort utforskingen og bosettingen av Den nye verden teknisk umulig hvis de ikke hadde funnet sted. Det kapitlet mangler, hovedsakelig fordi middelalderforskerne selv ikke har studert disse saker tilstrekkelig. For å komme med et siste eksempel: Hva skyldes det at man ikke har lagt størst vekt på betydningen av at italienerne mot slutten av det trettende århundre oppfant brillene? Enhver som er kjent med det intellektuelle livs cresendo i middelalderen, ville ta til motmæle mot den entusiasten som påsto at renessansen skyldes oppfinnelsen av brilleglass, men ingen i denne bebrillede akademiske verden ville vel være tilstrekkelig uhøflig til å betvile at denne tekniske utvikling bidrar til å forklare den bedre undervisning og den nesten febrilske tankeaktivitet som er karakteristisk for det fjortende og femtende århundre. Folk var i stand til å lese mer og til å lese langt opp i årene. Hvis vi altså skal forstå noen av de mange «middelaldre» og deres gradvise forvandling til vår moderne tid, må vi ikke overse teknolo­ gien. Men for øyeblikket er antallet arbeidere på denne åker like få som avlingene er tallrike. Hovedårsaken til at forskerne har vært så nølende med å utforske dette emnet, er at det er så vanskelig å avgrense det; teknologien kjenner hverken kronologiske eller geografiske grenser. Den som studerer oppfinnelsenes historie, oppdager snart at han må bryte de konvensjonelle grenser mellom gresk og barbarisk, romersk og germansk, orientalsk og vestlig. For man finner at den middelalderske teknologi ikke bare består av det tekniske utstyr som er tatt i arv fra den romersk-hellenistiske verden og modifisert av de

77

vestlige folks oppfinnsomme skarpsinn, men også, av elementer som er hentet fra tre utenforstående kilder, barbarene i nord, den bysantinske og muhammedanske nære østen og Den fjerne østen. Betydningen av det første element, barbarenes innflytelse, er altfor lite forstått selv av dem som har streifet teknologiens historie. Kunst­ historikerne har først nylig begynt å føre an i en oppvurdering av den vesentlige enhet og originalitet som preget de såkalte «barbarenes» veldige verden i nord, den som i gammel tid hadde sitt sentrum på slettene i Russland og Vest-Sibir, men som strakte seg fra Altaifjellene til Irland; vi begynner etter hvert å lære hvor dypt den har påvirket middelalderens estetiske uttrykksmåte. Men selv før de germanske folkevandringer hadde disse barbarene begynt å influere på romersk teknologi, og i senere århundrer bidro de til mange dis­ tinkte innslag i middelalderens liv - bukser og skikken å kle seg i pels, det kompakte huset som var lett å varme opp i motsetning til middel­ havslandenes patio-hus, cloisonnésmykker, tilberedning av filt, skiene, bruken av såpe til rengjøring og smør i stedet for olivenolje, frem­ stillingen av tønner og stamper, dyrkingen av rug, havre, spelt og humle, kanskje kunsten å jakte med falk og visse elementer i tall­ systemet. Fremfor alt oppfant de vide sletter stigbøylen, som gjorde hesten etymologisk ansvarlig for ridderskapet, og kanskje enda vik­ tigere - den tunge plogen som er det teknologiske grunnlag for det typiske middelalderske gods, slik vi skal få se. Hvordan utvekslingen foregikk mellom hellenerne og den saracenske orient, er et problem som alltid har bekymret den som studerer teknologien. Til tross for den møysommelige forskning som er ødslet på Levanten, tvinger hver ny vismann fra Østen oss til å revidere herskende oppfatninger. Først tar Lawrence av Arabia til orde mot den forlengst aksepterte tro at den raske utvikling av vestens militære arkitektur i det tolvte århundre bygde på korsfarernes iakttagelser av islamittiske og bysantinske modeller, og nå er Arthur Upham Pope oppsatt på å bevise at grunnprinsippene for den gotiske byggekunst er hentet fra Iran. De forskjellige deler av den orientalske arv lar seg knapt regne opp, om ikke annet så fordi så få elementer av den har blitt til­ fredsstillende identifisert. Selv destilleringen av alkohol, som man lenge trodde var en kunst som var lånt fra Islam, antas nå å være en vesteuropeisk oppfinnelse. Det gjenstår mye arbeid - og arbeid

78

som må gjøres om igjen! La det være nok med ett eksempel: Slettriggen. Før slettriggen var utviklet, kunne ikke skipene seile effektivt mot vinden, og roerne var den eneste pålitelige drivkraft til sjøs. Utviklingen av slettriggen markerer helt klart en epoke i arbeidets historie ved at den avskaffet galleien; den gjorde sjøtransporten bil­ ligere ved at skipets gjennomsnittsfart økte, og fordi den reduserte besetningen, økte den rekkevidden av den havgående seilas. Den tid­ ligste form for slettrigg var latinerseilet. Det sannsynligvis eldste bilde av et latinerseil er funnet innrisset i en kirkeruin i El-Auja i Sør-Palestina. Kirken er fra førislamsk tid, men dessverre lar ikke tegningen seg datere. I det niende århundre opptrer plutselig latiner­ seilet på greske miniatyrer, i det tolvte århundre finnes det på kunstgjenstander som er fremstilt i Venezia, Amalfi, Benevento og andre italienske sentra som var påvirket av Bysants. Derfra spredte det seg langs alle Europas kyster, og fikk mye å si for økningen i handelen, avskaffingen av roere og som stimulans for oppdagelsene. Men det blir stadig tydeligere at det romersk-katolske Europa i middelalderen hentet nye oppfinnelser ikke bare fra Bysants og Islam, men kanskje i enda større målestokk fra Kina. Heller ikke ble disse lånene formidlet av grekere og muslimer, slik tilfellet var med papiret. Tvert om. Europa fikk endel direkte, via karavanerutene gjen­ nom Sentralasia. Kruttet, kompasset og trykkekunsten med løse, støpte typer stammer sannsynligvis ikke fra Det fjerne østen. Det man nå tror, er at de har opphav i Europa, og at de derfra spredte seg øst­ over til islamittisk område. Men hva med kirkeklokken som er prak­ tisk talt ukjent i Det nære østen, men som forekommer i begge ut­ kanter av Den gamle verden? Eller korsbuen, som kanskje var kjent i en eller annen form av romerne og senere glemt, unntatt i Kina, og deretter fant veien til Konstantinopel ved hjelp av korsfarerne? Eller fiolinbuen som revolusjonerte den vestlige musikk! eller trillebåren som halverte det antall arbeidere som trengtes for å flytte små lass ved at hjulet erstattet den som gikk først når to mann bar en båre (hele tiden senere har vi fortsatt å erstatte mennesker med hjul!); eller spinnehjulet som førte til oppsving i kledesindustrien; eller den funksjonelle knappen, som omkring 1300 startet den største revolu­ sjon i klesdraktens historie? Fremfor alt: Var den grunnleggende oppfinnelsen, jernstøpingen, som opptrer i Europa i løpet av det fjortende århundre, importert fra Det fjerne østen, hvor den med

79

sikkerhet ble praktisert langt tidligere? Når til og med Enciclo pedia italiana (s. v. pasta) tilstår at chow-mein godt kan være spaghettiens stamfar, er det som om hele middelalderen svinger inn til å bli blott og bart et vedheng til Kina! Men muligens vil en mer omhyggelig undersøkelse bevise at noen av disse nyskapninger var Europas gave til Kina i stedet for omvendt. For den senmiddelalderske vestlige teknologis ekspansive vitalitet bredte sin innflytelse rundt halve verden, fra Gardar til Cambaluc; nøyaktig på den tiden da de norrøne nybyggerne på Grønland lærte eskimoene å lage stamper av stav, sager og skruer, henrykket euro­ peiske teknikere Den store khan med nye beleiringsmaskiner av vest­ lig modell, og like etterpå fikk Kina fra Europa så forskjellige opp­ finnelser som skytevåpen og brilleglass og kanskje destillerte drikker. Vi kan være sikker på at de kjøpmenn og misjonærer som strømmet til Cathay under Yiian-dynastiet, ikke dro av sted fullstendig uten tekniske ferdigheter. Når studiet av Det fjerne østen er kommet lenger, og spesielt når Harvard-Yenching-instituttets historiske ordbok over kinesisk er ferdig, vil vi kunne arbeide med fakta mer enn med gjetninger. Den som studerer europeisk teknikk, er altså nødt til å forfølge sitt emne langt ut over de vanlige geografiske grenser for middelalderforskningen. På samme måte oppdager han at den sedvanlige tredeling av historien i oldtid, middelalder og nyere tid er fullstendig vilkårlig når det gjelder hans formål. Særlig finner han ikke noe bevis på brudd i den kontinuerlige teknologiske utvikling etter at det vestromerske rike kom i forfall. De mørke århundrer fortjener utvilsomt sitt navn; politisk splittelse, økonomisk depresjon, barbarisering av religionen og litteraturens sammenbrudd gjør de barbariske kongeriker på enkelte områder så triste og bedrøvelige at vi ikke kan forestille oss det. Men selv om mange sider ved sivilisasjonen var i forfall, bør vi ikke være for snar til å tro at alt gikk tilbake. Selv en åpenbar forsimpling kan bare være et tegn på at interessen skifter; når det gjelder det moderne maleri, erkjenner vi at Van Gogh har andre tekniske metoder enn David, og likeså bør vi være forsiktige når vi sammenligner en helle­ nistisk gemme med et merovingisk emaljearbeid. Det er få som vil benekte at irske illuminerte skrifter og skandinaviske gullsmedarbeider fra det sjuende og åttende århundre er fremragende kunst­ 80

verk uansett tiden, og likevel ligger de langt fra den kanoniserte klas­ siske smak, ettersom de har sin rot i en eldgammel og helt separat nordisk kunsttradisjon. I teknologiens historie må vi derfor lære oss å dømme med forstand. Endret smak og endrede forhold kan føre til at en bestemt teknikk forfaller, mens selve tidens teknologi som helhet går fremover. Torturens teknologi som oppnådde en så gruvekkende fullkommenhet under renessansen, er nå heldigvis i til­ bakegang sett i historisk perspektiv; vårt moderne amerikanske «tredjegradsforhør» er barbarisk bare i sin enkelthet. En mørk tidsalder kan i virkeligheten stimulere teknologien snarere enn å hemme den. Økonomisk katastrofe i De forente stater i det siste tiår har ikke bidratt noe til å stoppe oppfinnelsene - tvert om; og det er ålment kjent at krig fremmer teknologiske fremstøt. Forvirring og depresjon som skaper ødeleggelser på så mange av livets områder, kan rett og slett ha den motsatte virkning på teknikken. Og ut­ siktene til at det skal gå slik, er spesielt gode i en tid med store folkeflytninger, når folk med forskjellig bakgrunn og åndsarv blandes. Det finnes i virkeligheten ikke noe bevis for at noen viktig ferdig­ het fra den gresk-romerske verden gikk tapt i de mørke århundrer, selv ikke i den uopplyste vesten, og enda mindre i den blomstrende bysantinske og saracenske orient. Sant nok førte de germanske konge­ rikets minskende velstand og makt til at bruken av teknikk i gammel romersk målestokk ble sjelden, og likevel var hele oldtidens teknikk til­ gjengelig når det var nødvendig. Den 276 tonn store monolitten som kroner ostrogoten Teodoriks gravmæle, ble fraktet til Ravenna fra Istria, og mer enn to hundre år senere transporterte Karl den store ikke bare anseelige søyler, men endatil en stor rytterstatue av Zeno fra Ravenna tvers over Alpene til Aachen. Vi gjør samtidig vel i å huske på at de nordiske folk helt siden meget fjerne tider har vært i stand til å håndtere tunge gjenstander, slik Stonehenge og dyssegravene vitner om. Særlig når det gjelder militære maskinerier, kunne vi ha ventet at barbarenes standard er lavere enn oldtidens. Men under beleiringen av Paris i 886 ser vi at vikingene, som forutsetningsvis var like ube­ rørt av romersk teknikk som noe annet folk i vesten, brukte et velut­ viklet og kraftig kasteskyts, mens byen selv ble forsvart med kata­ pulter. Men de mørke århundrer later ikke til å ha forbedret old­ 6. Europeisk middelalder

81

tidens artilleri; romernes nivå ble passert først i det tolvte århundre da bliden, som arbeidet ved hjelp av motvekt, begynte å fortrenge de mindre effektive strekk- og torsjonsmaskiner fra slagmarken. Hvis middelalderens politiske og økonomiske forfall hadde noen uheldig virkning på teknikken, måtte det gjelde veibyggingen. Men selv ikke her er forholdet helt klart. Iallfall når det gjelder et nordlig klima, har de romerske veienes uovertruffenhet vært overdrevet. De hadde kraftig fundament, som iblant har overlevd til denne dag, men overflaten som besto av blokker holdt sammen av et bindemiddel, kunne ikke tilpasse seg utvidelser og sammentrekninger. Varmen fikk platene til å slå bulker og sprekker, vannet trengte under dem og frøs slik at de løsnet fra fundamentet. Reparasjoner var vanskelige og kostbare; ingen moderne veibygger ville tenke på å imitere romer­ nes metoder. Det var middelalderen som utviklet den billigere og mer effektive metode som besto i å legge firkanter av stein i et leie av løs jord eller sand slik at det ble plass til utvidelser og slik at det ble lett å reparere veiene - en type veidekke som fremdeles er vanlig. Den klassiske tids tekniske ferdighet ble ikke bare bevart, den ble til og med betraktelig forbedret. Vårt syn på historien har vært for storsnutet. Vi har vært blendet av de sider ved sivilisasjonen som i enhver tidsalder bare tilhører en elite, og som den jevne mann, med få unntak, har liten del i. De såkalte «høyere» områder av kulturen kunne forfalle, statens styre kunne ende i anarki og handelen tørke inn til nesten ingen ting, men gjennom det hele fortsatte bøndene og håndverkerne sitt arbeid til tross for stormende og vanskelige tider, og forbedret til og med sitt lodd. Iallfall når det gjelder teknologien, markerer de mørke århundrer et jevnt og uforstyrret fremskritt i forhold til Romerriket. Stadig mer materiale ble samlet, og viser at en ufri bonde i det stormende, utrygge tiende århundre hadde en levestandard som var atskillig høyere enn proletaren under Augustus. Den grunnleggende næringsvei var selvsagt jordbruk. Vi har gjen­ nomgått minst to jordbruksrevolusjoner - den som begynte med «Turnips» Townshend og Jethro Tull først på syttenhundretallet og en annen, like viktig revolusjon i de mørke århundrer. Utviklingen og utbredelsen av nordens hjulplog med ristell, hori­ sontalt skjær og veltefjøl er et for innviklet problem til at vi skal

82

diskutere det her. Ekspertene later stort sett til å være enige om følgende: 1. at den nye plogen skapte en sterk økning i produksjonen ved å muliggjøre oppdyrking av fruktbar, tung, dårlig drenert jord i elvedalene; 2. at den var arbeidskraftbesparende ved at den gjorde tverrpløying overflødig, slik at man fikk den typisk nordlige opp­ deling av jorden i striper i motsetning til det eldre systemet med mer kvadratiske åkrer som var diktert av den tverrpløying som den lettere middelhavsplogen gjorde nødvendig; 3. viktigst av alt, at den tunge plogen trengte så mye trekkraft at bøndene med sine okser slo seg sammen og pløyde i fellesskap, slik at de dermed la grunnlaget for middelalderens kooperative jordbrukssamfunn, det føydale godset. Men uansett den fullt utviklede tungplogens datering og opphav, så ble virkningene av denne plogen sterkt økt og utfylt i den senere del av det åttende århundre ved at man oppfant trevangssystemet og fikk en bedre veksling mellom tilsådd åker og brakkmark, noe som ga jordbruksarbeidet langt større effektivitet. Ved å oppføre for eksem­ pel 2400 mål åker fra tovangsdyrking til trevangsdyrking kunne en bonde så til 400 mål mer hvert år med 400 mål mindre å pløye. Ettersom brakkmarken ble pløyd to ganger for at ugresset skulle holdes nede, fordret den gamle bruksmåten pløying av tre mål for hvert tilsådd mål, mens den nye bruksmåten bare trengte to mål pløying for hvert produktivt mål. I et samfunn hvor jordbruket er det altoverskyggende, er en slik nyskapning intet mindre enn revolusjonerende. Pirenne er bare den siste av mange historikere som har spekulert på hvorfor man i Karl den stores regjeringstid fikk et skifte av sentrum i den europeiske sivilisasjon, en forandring av historiens brennpunkt fra middelhavs­ området til Nord-Europas sletter. Det ser ikke ut som om jordbrukshistoriens resultater er blitt anvendt på dette sentrale problem i studiet av de nordlige rasers ekspansjon. Siden vårsåingen, som var den viktigste nyskapning ved trevangssystemet, var ulønnsom i sør på grunn av lite regn om sommeren, bredte ikke trevangsbruket seg sør­ over forbi Alpene og Loire. Av åpenbare klimatiske årsaker ble jord­ bruksrevolusjonen i det åttende århundre begrenset til det nordlige Europa. Det synes derfor som om det var denne mer effektive og produktive bruken av jord og arbeid som ga slettene i nord en økono­ misk fordel sammenlignet med middelhavsstrendene, og som fra Karl den stores tid satte nord-europeerne i stand til, i løpet av en kort tid,

83

å overgå de folk som tok en eldre kulturform i arv, både i velstand og sivilisasjon. Også på områder som ikke er så umiddelbart betydningsfulle, opp­ levde de mørke århundrer geniale forbedringer. En av de viktigste var deres bidrag til praktisk mekanikk. Det finnes to grunnleggende former for bevegelse, frem og tilbake og roterende. Den normale måte å forbinde disse på, er å bruke en innretning som vår maskinsivilisasjon ville vært utenkelig uten - nemlig skruen. Skruen er en oppfinnelse som i betydning bare overgås av hjulet; likevel var skruen ukjent hos grekerne og romerne. Den opptrer, og da bare i rudimentær form, først etter folkevandringene, til å begynne med kanskje i håndkverner, deretter i roterende møllesteiner. I senmiddel­ alderen ble anvendelsesområdet utvidet til alle slags maskinerier. Alle kan selvsagt finne gullkorn i denne elven. Den mest frem­ gangsrike amatørforsker i den tidlige middelalders teknologi var offiseren Lefebvre des Noéttes, som etter å ha trukket seg tilbake fra aktiv tjeneste i det franske kavalleri, viet seg til sin hobby, hestens historie. Han døde i 1936 etter å ha gjort oppdagelser som må få oss til å modifisere vår vurdering av den karolingske periode ganske sterkt. På grunnlag av sine undersøkelser kom Lefebvre des Noéttes til at bruken av dyrenes muskelkraft i oldtiden var utrolig ineffektiv. Oldtidens folk pleide ikke å sko dyrene sine, og ødelagte hover gjorde ofte dyrene ubrukelige. Dessuten hadde de bare åket når de skulle spenne for et trekkdyr. Det greide seg for okser, men var ytterst util­ fredstillende for hesten, som er raskere. Åket hvilte på forspannets ryggkam. Fra hver ende av åket løp det to elastiske stropper, den ene en bukgjord som gikk bak forbena, den andre slynget seg rundt halsen på hesten. Så snart hesten begynte å trekke, presset den fremste stroppen mot luftrøret, og jo hardere den trakk, desto nærmere var den ved å bli kvalt. Dessuten var det gamle seletøyet mekanisk mangelfullt; åket var for høyt til at hesten kunne bruke full styrke ved å legge inn hele kroppsvekten når den skulle trekke. Endelig var oldtidens folk ute av stand til å spenne den ene hesten for den andre. Derfor måtte alle tunge gjenstander trekkes av en flokk slaver, etter­ som man ikke hadde tilstrekkelige mengder dyr teknisk tilgjengelig. Ifølge Lefebvre des Noéttes forandret ikke dette forholdet seg før mot slutten av det niende århundre eller begynnelsen av det tiende, da det nesten samtidig opptrådte tre viktige nyskapninger,

84

det moderne hestebogtreet, tandemforspannet og hesteskoen. Det moderne seletøy består av et stivt bogtre som hviler på dyrets skuldre slik at det kan puste fritt. Bogtreet ble festet til lasset med langs­ gående dragremmer, slik at hesten kunne kaste hele kroppstyngden fremover når den trakk. Ved hjelp av forsøk har man vist at dette nye utstyret økte dyrets effektive kraft så mye at et spann som bare kan trekke fem hundre kilo ved hjelp av det gamle åket, kan trekke tre eller fire ganger så mye når det har det nye seletøyet. Like viktig var forlengelsen av dragremmer, slik at det ved hjelp av tandemforspann ble mulig å bruke et uendelig antall dyr når man skulle trans­ portere tunge lass. Endelig førte bruken av hestesko til at dyret fikk bedre fotfeste og langt større utholdenhet. Sammenlagt ga disse tre nye oppfinnelsene Europa et nytt tilskudd av ikke-menneskelig energi uten at det gikk på bekostning av arbeidskraften. De betydde det samme for det ellevte og tolvte århundre som dampmaskinen for det nittende, og Lefebvre des Noéttes har derfor gitt oss en uventet og plausibel forklaring på det mest forvirrende problem i middel­ alderen, det plutselige oppsving i europeisk vitalitet etter år 1000. Men Lefebvre har forsømt å påpeke forholdet mellom denne nyvin­ ning og den samtidige jordbruksrevolusjon. Han la merke til at det nye seletøyet gjorde hesten anvendelig i jordbruket; det første bilde av en hest som brukes på denne måten, finnes på Bayeuxteppet. Men selv om hesten er en rask og effektiv kraftmaskin, brenner den kostbart drivstoff - korn - sammenlignet med den tregere, men billigere oksen, som brenner høy. Under tovangssystemet var bondens produksjonsmargin utilstrekkelig til å holde en arbeidshest; under trevangssystemet fortrengte hesten gradvis oksen som det vanlige plog- og trekkdyr i nord. Når vi kommer frem til senmiddelalderen, er det klart samsvar mellom på den ene siden hesten og trevangssystemet og på den annen oksen og tovangssystemet. Dette er hovedsakelig en forskjell i leve­ standard og arbeidsproduktivitet hos bøndene i nord og sør. Oksen betyr innsparing av mat, hesten betyr innsparing av menneskelig arbeidskraft. Dette nye jordbruket satte derfor Nord-Europa i stand til å utnytte den nye kraften mer effektivt enn middelhavsregionen, og derfor økte nord-europeernes velstand enda mer. Naturligvis gjorde Lefebvre des Noéttes feil; først når hans arbeid får den anerkjennelse det fortjener, vil de bli rettet opp. Hans bruk av kilder er ikke uklanderlig; han var nesten utelukkende opptatt av 85

bilder, og dette førte til at han forsømte teksten, særlig Plinius’ utsagn om at italienske bønder (formodentlig i Podalen) til sine tider pløyde med flere oksespann, og han overser det kompliserte spørs­ målet om det åtte-oksers forspann som ble brukt til pløying, dannet grunnlag for oppdeling av jorden i førkarolingisk tid. Dessuten har en etymolog nylig vist at ordet for «bogtre» i de germanske og slaviske språk (på engelsk heter det hames} er avledet fra sentralasiatiske kil­ der, hvilket tyder på at det moderne seletøyet har bredt seg vestover fra de nomadiske steppekulturer. Kritikken vil utvilsomt til slutt vise at Lefebvre des Noéttes’ tre oppfinnelser utviklet seg noe lang­ sommere enn han trodde. Men at de grodde frem og spredte seg i de mørke århundrer og at de fikk en dyp innvirkning på det europeiske samfunn, synes allerede å være bevist. Utviklingen av vindmøllen er ikke like omhyggelig undersøkt. Vindmøller kjennes fra Persia i det tiende århundre, men de roterte snarere på en vertikal enn en horisontal akse. Den første autentiske vindmølle i Europa opptrer i Normandie omkring 1180. Tolv år senere nevner Jocelin av Brakelond en vindmølle nær St. Edmundsbury, og later ikke til å betrakte den som noe uvanlig. I løpet av en generasjon hadde denne kraftmaskinen blitt et typisk trekk ved slettelandskapet i Nordvest-Europa. I en slik region var den til stor velsig­ nelse, for elvene hadde så jevnt fall at man ofte måtte bygge kostbare demninger og mølledammer for å drive vannkverner. Likeledes må mølledammene ofte ha ført til at man satte godt jordbruksland under vann, jord som vindmøllen frigjorde for produksjon. Spredningen av vindmøllen til de mer fjellrike områder i sør, som var bedre utstyrt med elver og stryk, gikk langsomt. Den første italienske henvisning til en vindmølle later til å være Dantes beskrivelse (fra før 1321) av Satan som veiver med armene som «un molin che il vento gira» (Inferno, XXXIV, 6). Spredningen sørover og østover, og innførin­ gen av den horisontale aksen på den vesteuropeiske vindmølle, tyder sannsynligvis på at vindmøllen ikke var importert fra Islam. Den samlede virkning av den nyervervede dyre-, vann og vind­ kraft på Europas kultur er ikke skikkelig undersøkt. Men fra det tolvte og til og med fra det ellevte århundre skjedde det en rask utskift­ ning av menneskelig energi med ikke-menneskelig energi når det var behov for mer kraft eller når den bevegelse som skulle til, var så enkel og monoton at mannen kunne erstattes av en mekanisk innret86

ning. Senmiddelalderens største triumf var ikke dens katedraler eller dens episke diktning eller skolastiske bedrifter - men at man for første gang i historien skapte en komplisert sivilisasjon som ikke hvilte på svettende slaver eller coolier, men hovedsakelig på ikkemenneskelig styrke. Studiet av middelalderens teknologi er derfor noe langt mer enn et aspekt av den økonomiske historie; den er et kapitel av frihetens erobring. Mer enn det; den er en del av religionshistorien. Den humanitære teknologi som vår moderne verden har tatt i arv fra middelalderen, hadde ikke sin rot i økonomisk nødvendighet, for denne «nødvendighet» er innebygd i ethvert samfunn, men har likevel fått komme til uttrykk på en oppfinnsom måte bare i vesten, hvor den fikk næring av den vestlige teologis tradisjon av aktivitet og vilje. Det er idéene som skaper bevissthet om nødvendigheten. De arbeidsbesparende kraftmaskinene i senmiddelalderen ble skapt av det implisitte teologiske syn som går ut på at selv det mest fornedrede menneske har en uendelig verdi, av en instinktiv motvilje mot å utsette noe menneske for et monotont slit som virker umenneskelig ved at det hverken krever intelligens eller evnen til å treffe valg. Det er ofte blitt bemerket at det var den latinske middel­ alder som først oppdaget arbeidets verdighet og åndelige verdi - at å arbeide er å be. Men middelalderen gikk enda videre: Den begynte gradvis og meget sakte å utforske de praktiske konsekvenser av et paradoks som hovedsakelig er kristent: At som det himmelske Jerusalem er uten templer, er arbeidets mål å gjøre slutt på arbeidet.

8.

Teknisk determinisme: Stigbøylen og plogen AV R. H. HILTON OG P. H. SAWYER

Dette kapitel er en kritikk av professor Lynn White jr.s bok «Medie­ val Technology and Social Change», Oxford, Clarendon Press, 1962.

I

I første kapitel hevder White at nøkkelen til utviklingen av det europeiske middelaldersamfunn er stigbøylen. Han hevder at denne verdifulle nyskapning kom til frankerne tidlig i det åttende århundre og at den øyeblikkelig førte til en revolusjon av stridsteknikken. «Ved å gi støtte sidelengs i tillegg til den støtte forfra og bakfra som salknapp og baksviss ga, støpte den effektivt hest og rytter sammen til en samlet kampenhet som var slagkraftig uten sidestykke. Krigerens hånd utdelte ikke lenger slaget, den bare styrte det ... Umiddelbart, uten forberedende skritt, muliggjorde den beredne sjokkangrep, en revolusjonerende ny måte å slåss på.» (S. 2.)

Han argumenterer med at denne mulighet raskt ble utnyttet av fran­ kerne og at man fikk en «drastisk omlegging fra infanteri til den nye metode med beredne sjokkangrep» i det åttende århundre (s. 27). Denne militære utvikling hadde viktige sosiale og økonomiske konse­ kvenser, og stigbøylen får svare for den «nesten eksplosive utvikling» av føydalismen henimot midten av det åttende århundre. White går 88

videre og hevder at «den opprinnelige og grunnleggende riddertjeneste var beredne sjokkangrep» (s. 31). Ettersom «plikten til riddertjeneste er nøkkelen til de føydale institusjoner» (s. 31) vil det for Whites forståelse av europeisk historie være vanskelig å overvurdere betydningen av stigbøylen som gjorde beredne sjokkangrep mulig. Derfor er han i stand til å trekke denne konklusjon: «Få oppfinnelser har vært så enkle som stigbøylen, men få har hatt en så katalyserende innflytelse på historien. Den nye type krigføring som den muliggjorde, og de krav den stilte, fant uttrykk i en ny form av det vesteuropeiske samfunn, dominert av et krigeraristokrati som hadde jord i besittelse, slik at det kunne kjempe på en ny og høyt spesialisert måte. Denne adelen utviklet uunngåelig kultur­ former, tankemønstre og følelsesmønstre som harmonerte med det beredne sjokkangrepets stil og dens sosiale stilling .. . Oldtiden oppfant kentauren; den tidligere middelalder gjorde ham til Europas herre» (s. 38).

Den alvorligste svakhet ved dette resonnementet er at innføringen av stigbøylen ikke i seg selv er en fyldestgjørende forklaring på noen av de forandringer som kan ha skjedd. Stigbøylen muliggjorde nye metoder, men de var ikke uunngåelig. White godtar det, for han skriver:

«Historien er full av oppfinnelser som er blitt liggende ubrukt i et samfunn inntil de endelig - vanligvis av grunner som forblir ukjent «våkner» og blir aktive elementer i formingen av en kultur som ikke er fullstendig fremmed for dem ... Etter som vår forståelse av tekno­ logiens historie øker, blir det klart at et nytt redskap bare åpner en dør; det tvinger en ikke til å gå inn gjennom den. Om en oppfinnelse godtas eller forkastes, og i hvilken grad man er klar over dens konsekvenser hvis den godtas, avhenger like meget av samfunnsfor­ holdene og av samfunnsledernes fantasi som av den teknologiske gjenstands natur i seg selv» (s. 28). Det er besynderlig at White har unnlatt å se at denne innrømmelse undergraver hans hovedtese. Han har svekket sitt resonnement ytter­ ligere ved å godta det syn at engelskmennene fortsatte å slåss til fots 89

lenge etter at de kjente stigbøylen. Slaget ved Hastings var, blir vi forsikret, «en konflikt mellom det sjuende århundres og det ellevte århundres militære metoder» (s. 37). Hvis stigbøylen skapte så liten forandring i England, hvorfor hadde den da så dramatiske konsekven­ ser på den andre siden av Kanalen? Hvis White hadde vært rede til å godta det syn at de engelske og normanniske kampmetoder ikke var så svært forskjellige i det ellevte århundre, ville svakheten ved hans resonnement vært mindre åpenbar, men hans grunnleggende feil­ tagelse ville fortsatt ha vært der; stigbøylen alene kan ikke forklare de forandringer som den gjorde mulig. Ikke desto mindre ville vi, dersom det kunne påvises at de mulig­ heter stigbøylen bød ble fullt ut utnyttet av frankerne, nesten med en gang de lærte den å kjenne, med fordel kunne begynne å vurdere hvorfor det frankiske samfunn var rede til forandringen, mens andre samfunn, deriblant kanskje også det engelske, ikke var det. White hevder at stigbøylen «faktisk (var) en nykomling da han (dvs. Karl Martell) brukte den som det teknologiske grunnlag for sine mili­ tære reformer» (s. 28). Denne påstand er så viktig at den krever omhyggelig gransking. White hevder at stigbøylen var kjent i Kina allerede i det femte århundre, og at den sakte trengte vestover og nådde Frankrike tidlig i det åttende århundre. Et vesentlig punkt i dette nette kronologiskjema er at steppens nomader ikke kjente stigbøylen før det sjuende århundre. Svakheten ved de argumenter som har pleid å bli fremført til støtte for denne påstanden, belyses godt av det følgende avsnitt:

«Vårt syn på dateringen av de nomadiske rytteres bruk av stigbøylen påvirkes kanskje av den kjensgjerning at Iran med alle sine for­ bindelser i Sentral-Asia ikke kjente stigbøylen før mot slutten av det sjuende århundre. Denne mangelen er så meget mer underlig som sassanidene, som i det tredje og fjerde århundre erobret og hersket over betydelige områder i det nåværende Afghanistan og Pakistan, formodentlig den gang hadde en slags krok-stigbøyle» (s. 17). Hvis perserne ikke hadde overtatt krok-stigbøylen østfra, beviser det neppe er deres naboer i nord manglet stigbøyler selv om perserne heller ikke fikk stigbøylen derfra. Mer forbløffende er innrømmelsen i en fotnote (s. 16) som ble tilføyd da boken gikk i trykken, at det 90

i Sibir er funnet miniatyrstigbøyler (som knapt kan dateres senere enn til det tredje århundre e. Kr. og kan tilhøre det første århundre e. Kr.». Dette får en til å beklage at White med så liten argu­ mentasjon avskriver som «grunnløse» «Rostovtzeffs og Arendts be­ strebelser på å utstyre de gamle sarmatinere eller skytere med stig­ bøyle» (s. 16). Det hevdes at «arkeologien ... er avgjørende» for denne datering (s. 27). Det finnes imidlertid to viktige problemer. For det første var frankerne blitt omvendt til kristendommen tidlig i det sjette århundre, og deres senere graver er av mindre verdi for arkeologene, som må støtte seg til graver etter de tyskere, f.eks. alamannene, som ble om­ vendt i det åttende århundre. Det som gjelder disse folk, gjelder kanskje ikke frankerne i vest. Det finnes faktisk noen stigbøyler fra germanske gravplasser, men White anstrenger seg for å påvise at de alle er fra tiden umiddelbart før omvendelsen. Argumentet er ikke alltid så overbevisende, som for eksempel dette: «Pfalheim-gravplassen er rikere ... av sju begravelser med hester er det bare en - utvilsomt den siste - som inneholder stigbøyler» (s. 24). Dette må sies å være en av de bemerkelsesverdigste kronologiske bestemmelser i europeisk arkeologi. White forsøker ikke å skjule vanskene ved arkeologisk datering, men han har kanskje brukt vanskene på en temmelig ensidig måte; de understrekes særlig i forbindelse med funn som ikke passer inn i hans skjema. Det er imidlertid like villedende å påstå at alle funn av stigbøyler må være av sen dato, som å påstå at de må være av tidlig dato. I de fleste tilfeller er den kronologiske usikkerhetsmargin stor, og det bør den fortsatt være. Derfor kan vi neppe være sikre på at stigbøylen først nådde frankerne i det åttende århundre. Det som er helt sikkert, er at hvis stigbøylen hadde vært brukt av frankerne i det sjuende århundre, ville det vært lite av arkeologisk vitnemål om det, for frankerne var da kristne. Illuminerte manuskripter gir heller ikke særlig hjelp. De viser stigbøylen i bruk først i det niende århundre, men som White under­ streker «lå ikonografien tilbake for virkeligheten» (s. 25). Det lar seg ikke påvise hvor langt tilbake den lå. I alle fall finnes det langt flere illuminerte manuskripter fra det niende århundre, etter den karolingske renessanse enn fra det sjuende og åttende århundre, og det kan godt være forklaringen på hvorfor tidligere avbildninger mangler. Usikkerheten som det arkeologiske materialet og billed­ 91

materialet etterlater seg, fjernes ikke av andre typer bevismateriale, til tross for Whites påstand (s. 27) at vi ved hjelp av andre midler kan vise at stigbøylen må ha nådd frankerne tidlig i det åttende århundre. Det første av disse «andre midler» er språklig. White hevder: «i det øyeblikk begynte verbene insilire og desilire, som tid­ ligere var blitt brukt om å sitte opp på hesten og gå av, å bli erstattet av scandere equos og descandere, hvilket viser at hoppingen ble erstat­ tet av at man steg når man gikk av eller på hesten» (s. 27). Hans hjemmelsmann for dette er Schlieben som henviser til tre tekster, to fra det niende og en fra det tiende. De kan neppe rettferdiggjøre ut­ trykket «i det øyeblikk» brukt om midten av det åttende århundre. Et annet argument for at stigbøylen kom til Vest-Europa i det åttende århundre, er den «fullstendige forandring i frankiske våpen som fant sted på den tiden» (s. 27). Det sies at infanterivåpnene forsvant i det åttende århundre og at spathaen ble gjort lengre og ble et langsverd for ryttere. Man trenger ikke å gå lenger enn til Whites note på side 146 for å få en antydning om at disse langsverdene er funnet så tidlig som i det sjette århundre. Det siste argumentet går ut på at karolingerne utviklet en spesiell ny type lanse med tverrstykke, en utforming som man bare kan forstå «i lys av den nye kampstil med beredne sjokkangrep med felt lanse - for tverrstykket skal hindre lansen i å trenge for dypt inn». På Bayeuxteppet har mange både av engelsk­ mennenes og normannenes lanser et slikt tverrstykke, og det er verd å gjenta sir James Manns kommentar til dette punkt: «Dette er et nytt tegn på at teppet er av ganske gammel dato, og det er en av­ ledning av det store tverrstykket fra angelsaksisk tid. Tverrstykket er ikke til hjelp for rytteren, for det kan lett skade forbena på hans egen hest, og av den grunn ser man her at tverrstykke er vanligere, iblant i et antall av to eller tre, på fotfolkets spyd enn på rytternes lanser.» (The Bayeux Tapestry, red. sir Frank Stenton, London 1957, s. 67.) Vitnesbyrdene viser derfor at stigbøylen ble brukt av germanske folk i det åttende århundre, men tillater oss ikke å datere stigbøylens introdusering i Vest-Europa mer presist. Den kan godt ha vært brukt lenge før Karl Martell hersket over frankerne. Den mest bemerkelsesverdige svakhet ved Whites resonnement er påstanden om at beredne sjokkangrep ble regelen fra og med det åttende århundre. Bayeuxteppet viser meget tydelig at de fleste normannene kaster med spyd, bare to eller tre holder lansen under

92

armen, og kunstneren har understreket dette poeng ved å avbilde tynne kastespyd og tykkere lanser. White forsøker å forklare dette vitnesbyrdet, men er ikke overbevisende. Han skriver: «gjengivelsen av den felte lanse fikk meget langsomt innpass; den mangler den stor­ slåtte bevegelse av den støtende arm, og denne siste finnes til og med på Bayeuxteppet, fra en tid da man sjelden så dette i kamp» (s. 147). Noen krigere hadde sikkert utviklet teknikken ved sjokkangrep, men det finnes ikke noe bevis for at dette var det vanlige før det tolvte århundre. Stigbøylen gjorde det mulig å slåss mer effektivt på heste­ ryggen på andre måter enn ved hjelp av felt lanse. Generelt bidro den til rytterens stabilitet, og satte ham i stand til å bruke sverdet uten så stor fare for å falle av, og den gav den beredne kriger for­ delen av å ha en rask, opphøyet plattform som han kunne kaste gjen­ stander fra. White understreker utgiftene ved karnp til hest. Poenget er viktig, selv om det er velkjent. Han har imidlertid unnlatt å innse at hester gjør krig dyrere uansett hvordan man bruker dem. Han er så besatt av sjokkangrepet at det har overskygget dette viktige poenget. Enten den engelske hær kjempet på hesteryggen eller ikke, besto kjernen i den engelske hær av thegner som red til slaget og betraktet det som avgjørende å ha en eller to hester. Hvis middelalderridderens rikdom er økonomisk og sosialt betydningfull, kan man si det samme om den engelske thegns rikdom. White har forsøkt å støtte sin drastisk overforenklede tese ved hjelp av et meget detaljert referanseapparat. De 38 sidene i dette kapitlet er utstyrt med 18 sider noter i et appendiks, foruten fotnoter. Mange av disse notene har bare marginal relevans, men gir dog en rik samling referanser som kan være nyttig for det videre studium av emnet. Uheldigvis unnlater ofte de referanser som skal støtte hovedresonnementet, å tåle den vekt som legges på dem. En forsker i middelalderens diktning blir tilskrevet (s. 30) en mening som i virke­ ligheten stammer fra en middelalderdikter. Vi blir forsikret at Bayeux­ teppet viser at de fleste angelsaksere hadde runde eller ovale skjold i motsetning til de drakeformede skjold hos normannene og den engelske konges livvakt. Det stemmer ikke, medmindre de ovale skjoldene er drakeformet. Vi får vite at «omkring år 1000 hadde miles opphørt å bety soldat og betydde ridder» (s. 30), men referan­ sen synes faktisk ikke å si dette. Professor White ser altfor ofte det 93

han ønsker å se hos sine autoriteter, og ettersom mange av hans referanser er vanskelige å kontrollere, kan man lett overse fundamen­ tale mangler. Det er til og med en fare for at denne imponerende oppstilling av referanser kan føre til at enkelte fester større tillit til hans argumentasjon og påstander enn de fortjener. Selv som en bibliografi over føydalismen er notene utilstrekkelige, for White har konsentrert seg så mye om det militære aspekt at han har unnlatt å vurdere hvor komplisert moderne forskere har vist at nettopp det samfunn er som han forsøker å forklare. P. H. Sawyer

II

Det er nå for tiden en vanlig antagelse at det må ha funnet sted en økning i jordbrukets produktivitet for at folkeøkningen, urbaniseringen og den kommersielle ekspansjon som foregikk i Europa fra det ellevte til det trettende århundre kunne bli mulig. Veksten må ha hatt et økonomisk grunnlag. Administrasjon, kunst, bygninger, nye sosiale institusjoner, krigføring, import og produksjon av luksusvarer måtte betales, og ble betalt i kontanter. Siden samfunnet hadde jord­ bruk som sitt grunnlag, blir den åpenlyse konklusjon at disse ele­ menter av den sosiale og politiske superstruktur bygger på overskuddet av jordbruksprodukter, det vil si overskuddet etter at basisprodusentenes eksistens var sikret. Hvorvidt det økte overskudd som ble til­ gjengelig, skyldes en økning i jordbrukets produktivitet eller om det skyldes en mer effektiv overføring av overskuddet fra produsentene til ikke-produsentene (for eksempel i form av høyere landskyld og skatter) er ikke avgjort. Professor Georges Duby har nylig, i en fin oversikt over middelalderens agrarhistorie (L’Economie rurale et la vie des camp agnes dans 1’occident médiéval, Paris 1962) argumentert for det første alternativet og er på dette punkt delvis enig med White. Men hans kronologi er vesensforskjellig fra Whites, og hans behandling av bevismaterialet holder en vitenskapelig standard. Whites resonnement i kapitel to er at den generelle bruk av det han kaller den tunge plog i det frankiske kjerneland i det sjuende århundre resulterte i utviklingen av trevangssystemet, eller snarere av en treårig rotasjon, og i uinngjerdede åkrer og felles-jordbruk. Den

94

økte produksjonen av vårkorn gjorde det mulig å fore hestene med havre, slik at hestene erstattet de mindre effektive oksene foran plogen, og produksjonen av den grunn økte. Den nye dyrkingen av belgfrukter som en «stor og vesentlig del av den nye treårs-rotasjon (s. 75) fra slutten av det åttende århundre ga kosten et økt tilskudd av proteiner. Alt dette lå til grunn for den økonomiske vekst og den «nye friske ånd som gjorde denne tiden så livlig» (s. 76). Lokaliseringen av jordbruksrevolusjonen til frankisk område under karolingene passer inn i den vedtatte kronologi hos en del franske og tyske kulturhistorikere og politiske historikere. Men bevisene er ikke tilstrekkelige, og en så viktig konsekvens som at de åpne åkrers jord­ bruk var ukjent i England før danene, synes ikke bare å være ubevist, men direkte feil. Ifølge Whites skjema var grunnlaget for karolingenes tekniske fremskritt at bruken av jern ble almen. Han låner et velkjent syn fra forhistorisk arkeologi, nemlig at jernet første gang finnes i kulturelle sammenhenger som er dominert av bronsen, og antyder til og med at den virkelige jernalderen begynner med karolingene. Men hvilke bevis fremlegger han for at det i karolingertiden ble tatt i bruk «store nye jerngruver» (s. 40 og s. 153)? Han gjengir ingen kvantitative bevis fra arkeologisk hold. I stedet får vi en imponerende utseende fot­ note om E. Salins La Civilisation M.érovinglenne (Paris, 1949-59) og forfattere som Salin har sitert. Dette viser seg å være referanser til visse arabiske kronikører som har nevnt at frankerne og rus ekspor­ terte sverd til Midtøsten. De har ingen kronologisk eller kvantitativ presisering. Det gis også en annen litterær referanse — til den be­ styrtelse lombarderkongen uttrykte over vekten av det metall frankerne hadde ved beleiringen av Padua i 773. White vedgår at denne bemerk­ ningen bare er symbolsk. Men faktisk er det mulig at jernet ikke kom fra Frankerriket, men fra Skandinavia. Er det bedre dokumentert at den «tunge» plogen kronologisk og topografisk har forbindelse med karolingene? To av de fremste autori­ teter som White selv siterer (F. G. Payne: «The Plough in Ancient Britain», Archological Journal, civ, 1947; og A. G. Haudricourt og M. Delamarre: L’homme et la charrue a travers le monde, Paris, 1955) burde ha lært ham at den enkle kontrast mellom aratrum og carruca - «krafser» for å bruke hans eget uttrykk og «tung» plog - er høyst uhistorisk. Det samme er den slutning han trekker og den

95

sammenligning han gjør av de to jordbrukssystemer som angivelig har sammenheng med dem, den individuelle, inngjerdede åker og det åpne fellesjordbruk. Imidlertid støtter han seg til konklusjoner som en annen vitenskapsmann har kommet til på grunnlag av studier av slaviske språk, og går ut fra at den tunge plogen ikke kan ha vært kjent blant slaverne eller tyskerne før det sjette århundre. Deretter går han videre til antydninger som tyske historikere har kommet med, om en befolkningsøkning i det midtre og vestre Tyskland i det sjuende århundre, og trekker den uberettigede slutning at dette (hvis det virkelig hadde vært sant) må skyldes at man tok i bruk den tunge plogen. Hvis den tunge plogen og de uinngjerdede åkrers system oppsto på frankrisk område og var grunnlaget for den karolingske ekspansjonen, kan man ikke tillate at de blir benyttet andre steder. Derfor overser White følgende uttalelse av F. G. Payne: «(den belgiske plogen) skar, selv med moderne målestokk ... en dyp fure. Plogen veltet torva bare til høyre eller til «fure-siden» og de som brukte den, pløyde følgelig i «land» eller rygger» (op. cit. s. 97). Dette plaserer den tunge plogen i det første århundre f. Kr. Men ettersom White har oversett Paynes resonnement, forsøker han å avskrive Inelovene (slut­ ten av det sjuende århundre). Han støtter seg til F. Seebohms English VUlage Community (utgaven av 1890) og H. L. Grays English Field Systems (Harvard, 1915) angående kommentarer til den loven det er tale om. Han kjenner åpenbart ikke Anglo-Saxon England av Eng­ lands ledende samtidige angelsakser-forsker, sir Frank Stenton. Sir Frank mener, på samme måte som de fleste autoriteter, at kap. 42 av Inelovene beviser at de uinngjerdede åkrers fellesjordbruk eksisterte i det sjuende århundre. White, som ikke bygger på sin egen kritikk av lovene, men på en artikkel i et lokalt tysk geografisk magasin, antyder at lovene bare er kjent i en alfrediansk revisjon, de er «for­ modentlig ajourført i endel henseender» (s. 51). White sier at loven bare nevner «striper og felles beite», men enhver som har lest loven, vil være klar over at den tydelig henviser til åker og eng hvor parsellene er blandet eiendom, og at den henviser til den praksis som man finner i opptegnelser fra senere godseierdomstoler, nemlig at landsbyens innbyggere hadde et felles ansvar for å gjerde inn av­ lingen slik at dyrene ble stengt ute inntil innhøstingen. Whites syn at dette ikke kan bety uinngjerdede åkrer og et jordbrukssystem med

96

felles kontroll, er uholdbar. Hans påstand om at det som var felles med hensyn til de uinngjerdede åkrers jordbruk, avhang av skikken å pløye i fellesskap, er selvsagt feilaktig, slik enhver middelalderlov som gjaldt lokalt vil vise. Hvis de uinngjerdede åkrers jordbruk var ukjent i det tidlige Eng­ land, hvordan kom det så dit ? Fra Frankerriket via danene, sier White. Han hevder, men beviser ikke, at den gammelengelske sulh var en slags ard trukket av et lite forspann. I virkeligheten betyr det kentiske uttrykket sulung, som er avledet av sulh, en pløyeenhet som var delt i fire åk med to okser i hver. Men White hevder at hovedbeviset for at danene innførte den tunge plogen og de uinngjerdede åkrers system, ligger i den nye terminologi angående besittelse av jord i Danelagen, nemlig at det engelske hide (som kan oversettes med bol) vek plassen for det danske ord plogland som var delt i åtte okseganger (eng.: o xgang). Dette blir tatt som et tilstrekkelig bevis på innføringen av den tunge plogen og fellespløying. Når det gjelder det siste, må han imidlertid også gripe til den walisiske loven Howell Dda. Denne argumentasjon som bygger på en forandring i be­ tegnelser knyttet til besittelse av jord, blir dessuten litt latterlig ved at forfatteren henviser til «Danelagens bovates og virgate» (s. 53). Som de fleste forskere vil vite, var en virgate (eng.: yardland) en del av et bol, ikke av et plogland. Hadde han lest sin Stenton, ville han måtte ha forklart den følgende setning: «På denne tid (sjuende år­ hundre) hadde yardland utvilsomt bevart sin primitive betydning, nemlig en eiendom som var dannet ved at man skilte ut en teig - en stripe åkerjord som var en stavlengde eller geard bred - fra hver aere i bolet. Bruken av dette ordet er i seg selv et bevis på at det eksisterte uinngjerdede åkrer i Wessex i det sjuende århundre» (op. cit. s. 309). Ingen av de bevis White har lagt frem for å underbygge sin teori om at den tunge plogen i England stammer fra danene er til­ strekkelige. Og siden han tror, igjen uten å komme med bevis, at innføringen av denne plogen og den derpå følgende omlegging av åkersystemet, betydde at «alle tidligere eierrettigheter til bestemte blokker eller striper måtte bli opphevet» (s. 54), vil man kanskje synes det er underlig at en slik drastisk omlegging av eiendomsretten ingen steder gjenspeiler seg i de skriftlige kilder. Derfor må vi akseptere den nåværende tolkning av Ineloven. Siden dette betyr at det uinn7. Europeisk middelalder

97

gjerdede felles åkersystem eksisterte i England i det sjuende år­ hundre, står kronologien for den såkalte jordbruksrevolusjon i det karolingske rike i fare. Kan vi i det minste akseptere at trevangsbruket hadde sin opp­ rinnelse i det karolingske rike? Hvis man godtar det på Whites be­ tingelser, betyr det at man opprettholder en gammeldags tolkning av to- og trevangssystemet. Men nyere arbeider antyder at det skarpe skillet mellom de to systemer er urealistisk. Grunnlaget for middel­ alderens vekselbruk var snarere en jurlong (kvadratet av åkerens plogfurelengde - o. a.) eller cultura enn en åker. At det området som ble liggende brakk, ble redusert fra halvparten til tredjedelen av det opppløyde areal, var ikke nødvendigvis en konsekvens av at man inn­ førte vårkorn. Som White vet, men later som om det bare var unn­ taksvis (s. 74), kunne mange landsbyer bare bruke halvparten av den dyrkbare jorda, og på en stor del av den halvparten dyrket de vår­ korn. Disse sortene — hovedsakelig bygg og havre — var kjent i nord i forhistorisk tid, slik det arkeologiske materialet har vist. Når det gjelder det niende århundre, da vi har vitnemål fra de karolingske polyptiques, har vi neppe rett til å si at disse kornslagene var en vesentlig del av såkornet. Det finnes indirekte bevis for at kanskje en tredjedel av åkeren ble tilsådd med vårkorn på noen av de best organiserte godsene, men i det store og hele synes det som om vintersådd brødkorn dominerte. Hvor det ble sådd havre i stor målestokk, var dette neppe en teknisk nyskapning som hadde til formål å skaffe hestefor, men noe som var normalt der hvor jordbunn og klima ikke gjorde det mulig å dyrke noe bedre. Når det gjelder avkastningen en temmelig avgjørende prøve på revolusjonerende forbedringer i jordbruket - er opplysningene fra karolingertiden forsvinnende få, men der de finnes, viser de en meget dårlig avkastning. Hva med Whites antydning om at man i denne tiden fikk en stor­ stilt omlegging av kostholdet ved at man innførte belgfrukter? Det blir ikke gitt noe bevis, men det man kan slutte av en senere tids opplysninger, antyder at i de tider da folketallet økte, svarte middelalderbonden på kravet om mer mat med å øke produksjonen av brødkorn. Det er mulig at den relative andel av de vårslagene som ble sådd økte - bygg eller havre - alt etter den lokale jordbunn og klima. Foruten å bli brukt til brød og grøt, var disse de viktigste kornslagene ved tilberedning av malt for ølbrygging. Iallfall i England ser det ut 98

som om den virkelig store økningen i erte- og bønnedyrkingen skjedde i det fjortende århundre. Whites fremstilling av den sosiale og økonomiske utvikling i Europa i tiden etter karolingene kan godt innebære at det vendes opp-ned på forholdet mellom årsak og virkning. Førte den økte tilgangen på mat til en økning i folketallet? Det som kan ha skjedd, var at den økte befolkning livberget seg ved å utvide den jord som ble dyrket like meget som ved å øke produktiviteten. At det normale som lå brakk ble redusert, var ikke jordbrukernes valg så meget som en uomgjengelig nødvendighet på bakgrunn av det økte befolknings­ presset. Vitnemål fra det trettende århundre om nedgang i avkast­ ningen av jord som hadde vært i hevd fra gammelt av, tyder på at reduseringen av brakkmarken kan ha virket selvødeleggende. Ut­ videlsen av åkeren på bekostning av eng og beitemark, økte det areal der det ble dyrket korn, men ved at det ble mindre for, ble middelalderens jordbruk berøvet gjødsel og trekkraft. I annen halv­ part av det trettende århundre hadde de fleste bondebruk for få hus­ dyr, og husdyrene på godsenes marker formerte seg ikke som de skulle ha gjort på grunn av mangelen på beitemark. På denne bakgrunn blir Whites henrykkelse over at hesten fortrengte oksen irrelevant. I Bedfordshire ser det til og med ut som om hesten først og fremst var fattigfolks trekkdyr; herremennene foretrakk oksen (The Taxation of 1297, Bedfordshire Historical Record Society, XXXIX, red. A. T. Gaydon, s. xxviii). Det kan kort sagt ikke sies at White har etablert det åttende år­ hundre som den avgjørende periode da det skjedde en forbedring i jordbruket som lå til grunn for ekspansjonen i tidlig middelalder. Hans artikkel i Speculum i 1940 syntes å love et arbeid som skulle videreutvikle og bevise Lefebvre des Noéttes og andres teorier, men løftet er ikke oppfylt. Uansett hva grunnlagsforskningen vil bringe for en dag når det gjelder denne perioden, kan man ikke bygge noen tilfredsstillende tese på det skrøpelige bevismateriale som finnes i denne boken. Ved første øyekast ser det bibliografiske grunnlag for verket imponerende ut, men når man skal spore kritiske trinn i argumentasjonen tilbake til det materialet det henvises til, forsvinner inntrykket av verkets solide grunnlag. Vi får nå det inntrykk at for­ fatterens teorier er blitt til i et spekulativt tomrom og at det apparatet som skal støtte teoriene, er bygd opp ved hjelp av en kortindeks over

europeiske tidsskrifter, både kjente og obskure. White støtter seg helt og fullt til sekundære arbeider. Dette er fullt i orden når det gjelder et sammenfattende verk. Men det har ikke vært noen kritisk grans­ king av de sekundære autoriteter, selv ikke når det (som i tilfellet Inelovene) det er lett å kontrollere primærkildene. Det er i virkelig­ heten vanskelig å unngå den konklusjon at forfatteren lettvint har omgått sekundærkilder som unnlater å støtte hans resonnement a priori. R. H. Hilton

9.

Avkastingen og prisen på korn

i middelalderen AV LORD BEVERIDGE

Den lange rekken av regnskapsruller fra bispedømmet Winchester, fra 1208 til 1453, ga for endel år siden dr. Hubert Hall og meg en antydning om at det var mulig å sette opp en ny tabell for prisene i England i middelalderen som var lenger og mer sammenhengende enn den Thorold Rogers hadde utarbeidet. En videre undersøkelse av kildene har vist at dette håp var berettiget. Når utarbeidelsen og publiseringen av en slik tabell er blitt utsatt, skyldes dette hovedsake­ lig den rikdom på nytt materiale som dr. Hall og hans assistenter hele tiden har brakt for dagen, og som det ennå ikke er slutt på. I mellomtiden kan Winchesterrullene som vår undersøkelse begynte med, brukes for å kaste streiflys over et annet økonomisk problem, nemlig middelalder]ordbrukets produktivitet, målt i avling pr. acre og avling pr. quarter (dvs. 8 bushel, omtrent 288 liter utsæd). Nær­ værende arbeid gir endel foreløpige resultater som vil bli revidert når det gjelder detaljene. De data som er brukt, skriver seg fra ni av femti eller flere gods (manor) som er tatt med i Winchesterrullene. De er utvalgt geografisk - en fra hver av de tre grevskapene Somerset, Wiltshire, Oxford, Berkshire, Buckinghamshire og Surrey, og tre fra henholdsvis den nordre, midtre og sørlige del av Hampshire. Lignende data kunne man få for mange eller de fleste av godsene som tilhørte bispedømmet, men det har ikke syntes å være bryet verd å trekke ut alle opplys­ ningene. Et av godsene — Esher i Surrey - viste seg å dyrke vesentlig rug, og lite hvete, og for dette kornslaget ble det bare brukt åtte 101

gods. Når man tar i betraktning den jordbunnen som finnes på disse godsene, synes det ikke å være noen grunn til å tro at de er unn­ tak. På slutten av regnskapet for hvert kornmagasin blir det gitt detal­ jerte opplysninger om følgende poster: Produsert korn, korn som stammer fra et tidligere år, korn som er kjøpt i løpet av året. I tillegg er det for noen gods og noen perioder tatt med andre poster, som «kirkesåkorn», «bidrag til tjenere» for Downton og Witney, «økning av kornmagasinet» til omkring 1318 og utgifter super compotum etter omkring 1288. Disse postene blir ledsaget av opplysninger om åkervidde og såkornslag det følgende år, og iblant om hvor mye såkorn som er brukt pr. acre. Avkastningen pr. quarter av det såkorn som ble brukt og avlingen pr. acre må beregnes ved at man sammenligner produksjonen i en rulle med åkervidden og utsæden i den foregående rulle. Siden man er avhengig av to på hverandre følgende ruller for hvert årstall, betyr det at det er flere hull i listen over avkastning enn i listen over priser, og at det iblant er fare for at man slar sammen avling og såkorn og åkervidde som ikke gjelder samme område. For hvert enkelt gods, unntatt Esher, har man imidlertid tallene for av­ kastning av hvete fra mellom 106 og 143 enkeltår. Faren for feil på grunn av de nevnte årsaker og på grunn av andre og enda viktigere årsaker er forhåpentlig redusert til det harmløse, selv om det har vært umulig å fjerne dem helt. Hovedvanskene som kildene skaper, blir behandlet i en note på slutten av denne artikkelen. Generelt kan man si at tallet for avling pr. quarter såkorn er påliteligere enn tallene for avling pr. acre. Det første tallet er i virkelig­ heten bedre enn noe tilgjengelig tall for noen annen periode i engelsk historie, den aller nyeste tid ikke unntatt. Den mengde korn som faktisk brukes til såing, blir ikke registrert i England idag pa samme måte som i Australia, og lærebøker i landbruksvitenskap inneholder høyst varierende regler for hvor mye såkorn som skal brukes pr. acre. Til den sammenligning som finnes nedenfor, har jeg brukt de anslag som Landbruksdepartementet har tatt i bruk til statistiske for­ mål, nemlig 2% bushel hvete pr. acre, 3 bushel bygg og 4% bushel havre. Det er mulig at middelalderens tall også på andre måter er bedre enn dem fra moderne tid. De første tallene gjengir de målte meng­ der som ridefogden gjorde regnskap for; moderne produksjonstall

102

bygger på anslag, og som J. A. Venn har påpekt, kan de nå på grunn av forskjellige mangler, feile systematisk. Tabell I viser beliggenheten av hvert gods, tallet på enkeltår hvor det finnes tall for hveteavlingen, og de områder som oppgavene dekker i det første og siste halve århundre som blir undersøkt. Undersøkelsesmaterialet er ikke fordelt jevnt på hele perioden. I første halvpart av det trettende århundre og etter 1425 er det flere hull i seriene av ruller enn i det fjortende århundre. Dessuten minsker de arealer oppgavene gjelder for. Fra begynnelsen til slutten på perioden etter som mer og mer jord forpaktes bort eller disponeres på annen måte i stedet for å bli drevet direkte for biskopens regning. Det samlede hveteareal som de åtte godsene dekker, var med unntak av Esher, til å begynne med ca. 1400 acre i første halvpart av det trettende århundre og gikk i de derpå følgende halve århundrer tilbake til 885, 682, 559 og 465 acre (i 1400-49). Byggarealet for ni gods går tilbake fra 500 til 253 acre, havrearealet fra omlag 1550 til 293 acre. Selv om det finner sted en nedgang i hvetearealet på nesten alle godsene, unntatt der hvor åkervidden var liten helt fra begynnelsen av, varierer både tempo for nedgangen og den åkervidde oppgavene dekker, betraktelig fra det ene godset til det andre. Det kan tilføyes at hvis man ser godsene under ett, går den åkervidde det er tale om, jevnt og sikkert tilbake. Det skjer ikke noe plutselig hopp under Svartedauen eller på noe annet tidspunkt. I så henseende bekrefter nærværende undersøkelse frøken Levetts konklusjon om at «biskopen av Winchesters godser oppviser ingen revolusjon hverken når det gjelder jordbruk eller besittelsesforhold i løpet av det fjortende år­ hundre, men forandringene forårsakes av en kontinuerlig økonomisk utvikling». Det er kanskje mulig, 25 år etter Svartedauen, å registrere et litt svakt tempo i nedgangen av den åkervidde som ble dyrket direkte for biskopens regning, men det er det hele.

Resultatene for perioden fra 1200 til 1450 som helhet er oppsum­ mert i tabell II, og middeltallet for de ni godsene (bare åtte for hvete) er sammenlignet så langt dagens erfaring gjør det mulig, det vil si med det som er gjennomsnitt for England i de tjue årene fra 1895 til 1914. Den gjennomsnittlige avkastning pr. acre i de sju grevskapene hvor gårdene ligger, er en tanke, men ikke signifikant mindre enn for England som helhet. England som helhet er valgt her 103

Tabell 1 Gods, åkervidde og ar Gjennomsnittlig åkervidde i oppgavene

Gods

Nailsbourne Downton Witney Wargrave Wycombe Ecchinswell Overton Meon Esher

Grevskap

Somerset Wilts Oxon Berks Bucks Hants (N.) Hants (Mid.) Hants (S.) Surrey

Antall år Hvete Bygg for 1200 1400 1200 1400 1200 1400 hvete -49 -49 -49 -49 -49 -49

Havre

(87)2 36 314 53 292 40 20 38 156 59 45 90 43 41 371 153 — —

(7)2 2 (117)2 32 181 27 69 234 72 (56)i 212 (38)1 13 94 20 42 22 37 33 160 93 29 13 18 44 182 42 49 45 467 113 144 — — 94 29

106 125 111 109 116 140 143 137 —

2 1250-99

1 1350-99

fordi det formodentlig gir bedre sammenligning med Landbruks­ departementets anslag for såkornmengden. Den mengde såkorn som ble anvendt pr. acre i middelalderen, er stort sett den samme når det gjelder hvete og havre, skjønt kanskje en tanke mindre enn de moderne anslag fra Landbruksdepartementet. For bygg er det atskillig mer, enten nå denne forskjellen skyldes en virkelig forandring i såingen eller at godsene ikke er typiske for landet som helhet eller skyldes feil i Landbruksdepartementets an­ slag; årsaken kan man ikke med sikkerhet si hva er. Avkastningen pr. quarter såkorn er svært meget mindre enn i moderne tid. For åtte av de ni godsene har hveteproduktiviteten i gjennomsnitt, sammenlignet med det moderne England, gått opp fra 3,89 quarter avling for hver quarter utsæd til 11,40, eller nesten tre ganger; produktiviteten av bygg har gått opp fra 3,82 til 10,99 også litt under tre ganger; produktiviteten av havre har gått opp fra 2,43 til 8,57, eller tre og en halv gang. Det kan tilføyes at et fold på 11,5 for hvete i det moderne England tilsvarer det som blir oppnådd i nyere land som Australia, hvor hveten blir sådd mye tynnere og avkastningen pr. acre er mindre. En trefoldig økning av 104

produktiviteten synes å gi et omtrentlig mål på forskjellen mellom middelaldersk og moderne jordbruk. Den gjennomsnittlige avkastning pr. acre ser ut til å ha vært 1,17 quarter eller 9,36 bushel for hvete, 1,79 quarter eller 14,32 bushel for bygg og 1,32 quarter eller 10,56 bushel for havre. Avkastningen i moderne tid er omlag tre og en tredjedels gang så stor for hvete, to og en tredjedels gang så stor for bygg og tre og tre fjerdedels gang så stor for havre. Disse tallene gir av tre grunner et for dårlig inntrykk av det moderne jordbruks prestasjoner. For det første gjel­ der middelalderens tall for avkastning de arealer som faktisk ble dyrket. Hvis antall acre ble regnet «som de ligger», dvs. at man tar med all den jord som av forskjellige grunner ikke var i bruk under de uinngjerdede åkrers system, ville åkervidden nesten vært dobbelt så stor og avkastningen pr. acre bortimot halvert. I moderne jordbruk er dette spillet langt mindre. For det annet er det grunn til å tro, slik det er sagt ovenfor, at de moderne anslag for avkastningen har en gjennomgående tendens til å være for lave. For det tredje inneholder sannsynligvis den moderne quarter en vesentlig større vekt av hvete enn samme mål i middelalderen, delvis fordi den er en tanke større og delvis fordi kornets spesifikke vekt er høyere. Ifølge Steffen er for­ skjellen mellom 480 og 395 pund avoirpupois (engelsk handelsvekt), det vil si en økning på over 21 prosent. Det er umulig, uten en mye grundigere undersøkelse, å ta nøyaktig hensyn til alle disse faktorer, men det synes naturlig at den vekt av hvete som man får fra et be­ stemt areal idag, kan være fra seks til åtte ganger større snarere enn tre og en halv gang større enn den var i middelalderen. De enkelte gods viser temmelig stor variasjon, med en hveteavkastning som varierer fra tre til fem fold og fra omlag 7 til nesten 21 bushel pr. acre. Meon, Echinswell og Nailsbourne har høy produk­ tivitet i forhold til utsæden av alle tre kornslag, bortsett fra bygg når det gjelder den første av dem; Witney, Downton og Wycombe ligger i alle tilfeller under eller nær gjennomsnittet. Disse forskjellene viser seg å ha sammenheng med den dominerende jordbunntype på de forskjellige gods idag så langt dette har latt seg fastslå. I resultatene ovenfor har tidsrommet på to og et halvt århundre, fra 1200 til 1450 blitt behandlet under ett. Neste skritt i under­ søkelsen blir å dele hele perioden kronologisk for på den måten å se om man kan oppdage noen markert tendens til nedgang eller

105

Tabell 11 Kornavkastningen på visse gods mellom 1200 og 1400

Bygg

Havre

1,66 1,68 1,76 2.04 1,98 1,94 1,83 1,82 1,34

1,21 1,27 1,33 1,34 1,53 1,38 1,38 1,50 0,92

Hvete

0.89 0,96 0,96 1.48 1.16 1,37 1,13 1,38 —

Havre

2,76 2.52 2,18 2.11 2.49 2,81 2,52 2,71 1,81

Bygg

Hvete

Avkastning i quarter pr. acre

Hvete

Gods

Avkastning i quarter pr. quarter såkorn

Havre

Quarter så­ korn pr. acre

tc

Nailsbourne .................... Downton.......................... Witney ............................ Wargrave ........................ Wycombe ........................ Ecchinswell .................... Overton............................ Meon ................................ Esher................................

0,22 0,32 0,32 0,38 0,35 0.28 0.29 0,28

0,37 0,46 0,47 0.49 0,50 0,45 0,47 0,51 0.49

0,44 0,50 0,61 0.63 0,61 0,49 0,55 0,55 0,51

4.10 3.01 2,97 3,91 3,33 4.98 3.85 5,00 —

4,45 3,62 3,78 4,13 3.95 4,27 3,87 3,59 2,72

Middeltall for alle gods. ..

0,31 0,47 0.54

3,89

3,82 2,43 1,17 1,79 1,32

England 1895-1914 ........

0.34 0.38 0,60 11.40 10,99 8.57 3.92 4,12 5,09

—

økning i jordbrukets produktivitet. Dette er gjort i tabell III og gir for hvert gods lignende tall som i tabell II for fem femtiårsperioder etter hverandre. Som nevnt er ikke materialet like godt for alle halve hundre år. Gjennomsnitt som bygger på tall for mindre enn ti år - som når det gjelder hvete fra Witney, Wargrave og Wycombe mellom 1400 og 1450 - er satt i hakeparenteser og burde utelates; den markerte svingningen i avkastningen fra den ene høsten til den andre gjør det utrygt å stole på tall fra bare noen år. Av denne og av en rekke andre årsaker som allerede er antydet - forskjellen i produktivitetsnivå på bestemte gods og deres ujevne og skiftende representasjon i opp­ gavene - er det vanskelig å sette sammen deres resultater til et gjen­ nomsnittstall som ikke er villedende. De tallene som er gjengitt nederst for hver seksjon på tabell III, er det aritmetiske middeltall for de fem gods — Nailsbourne, Downton, Ecchinswell, Overton, Meon - som er ganske godt representert gjennom hele perioden, og man kan formodentlig reise færre innvendinger mot dem enn mot de fleste

106

gjennomsnittstall man kan konstruere. Når vi ser på disse og fore­ løpig ser bort fra det tvilsomme første halve århundre, er det to resul­ tater som fremtrer ganske tydelig når det gjelder hvete: For det første har såkornets produktivitet i det hele en tendens til å stige litt. For det andre viser jordens produktivitet ingen betydnings­ fulle forandringer, hverken den ene eller den andre veien. Bygg og havre viser en litt mer markert økning av såkornets pro­ duktivitet enn hvete, og når det gjelder bygg, ser det også ut til å være en økning i jordas produktivitet. Den andre av de to kjensgjerninger som er nevnt ovenfor med hensyn til hvete, er kanskje det mest slående resultat av hele under­ søkelsen. Gjennom hele dette spann på 250 år fra begynnelsen av det trettende til midten av det femtende århundre viste i det store og hele den jorda hvor det ble dyrket hvete, ingen almene nivåforandringer. På en bestemt gård - Ecchinswell - synes det å være en oppadgående tendens; på en annen - Meon - synes det å være en nedadgående tendens. Hverken når det gjelder materielle frem­ skritt i jordbruksmetodene eller den nedgang i jordas fruktbarhet i middelalderen som enkelte forfattere har oppdaget, er det særlige tegn å spore. Resultatet antyder en undersøkelse som kan bringe på det rene når og hvordan den trefoldige økning i såkornets produktivitet fra middelalderen til moderne tid fant sted. Det materiale som skal til for å besvare det spørsmålet - ikke med generaliseringen på grunnlag av avkastningen til forskjellige tider, men med utgangspunkt i fak­ tiske oppgaver over jordbruket - er ennå ikke funnet, og eksisterer sannsynligvis ikke i særlig omfang. Noen jordbruksoppgaver spredt ut over århundrene mellom det femtende og det nittende må det finnes, og kanskje vil det lønne seg å lete etter dem. Vansken vil være å få mange nok til at vi kan bli sikre på at det gir et rimelig bilde; etter at Winchesterrullene tok slutt, har ikke den bonden som førte regnskap, vært typisk. To sekstenhundretalls-regnskaper som dr. Hall har undersøkt for meg, gir interessante, men motstridende resul­ tater. Et regnskap, som velvilligst er stilt til disposisjon av kaptein Loder Symonds, gir for de ni årene 1612-1620 en avkastning for hvete på 11,83 quarter og for bygg på 7,14 quarter for hver quarter såkorn; det beste året ga hveten mer enn tjue fold. Disse resultatene representerer tydeligvis et usedvanlig godt jordbruk; hvetetallene

107

0,47 0,51

qomkncoCfhwm

rHiO^cOiOiOiOieiO '■•—* '

-—-

•^ar’

■»-

—~-

iq

04 C io'—< ^OCO lo q e cm; q q q

sro 0,48

[0,50] 0,50 0.50 0.50

|0.50]

CO Tf. ’’+ -^ 1Q rfTfi LO^t o o o o o o a' o o

0.41

IQr

'■Ztr'

xooqoioocor^o lo i> o i> iq o o lo

—! . s — 71

0.42 0.50 0.45 0.50 0.50 0.44 0.44 0,51 0.49

0,46 0.47

XQOOOI^OOO coioic> O *o TfHT$ 05 X t> O O 1 oi oi ic x■ io x »o

q 1 ! >

r-H F—
Oi O 04 — O O OI F-H ~ rH i— ■— -j

(1.02)

oi

1^ Cl XO1 X X

cq

AAA S A SA A

•

* • Q . * 2 -4 of of of >—

1.15 (1,59) 1.59 1.75

,92)

,80 ,47

X

05 F—

o c c

xo oi r* x x x ■ q q q q x x cx

«s r.

F—l

O - x x c O «—{ O Oi 05 X 05 X o o x ci x x o x c

X Cl X i>ø5iooi * io^ojr Tfr X X X X X X d O X rt< O O O O ei ci O X

r—*

qg x c:

,28)

X O XOC C O Cl 1 1O o O Th f-4 X H « Tf' rf tC W —_j rf rf

X O > O OI > LC o C ^OiiOOlO^HlOOX

X

O Tf ooc-o. ~ A 1 A A A AA I X I x c x I 1—It__ ) r- c ci - o ci x oi ci o x c: -- ci ci o o T^XCO^TfTjHXCOOi *iOOlTt o cc x o x o x ei oi

- Cl C X Cl C X C X* rs Or* OI --•r\ Or> 04e 05e*

Ol^

,96

ci > o io c o e x oi x —

X F—'

OI

mb

B. Avkastning i quarter pr. kvarting såkorn

X 1O t* oi oi o i —

,33

c^oc^ci^xtJ-

- x r- o -f ci c o oi HXrtTf^lO^rfOJ _ _ —< —- —. O'

C X•

44

CWCØHXiOt X * X X^O^-OIO^X of oi of —■ oi of of oi —

OI

-w e*

(ori)

C X C d O O tq X X X O X) X X oi of of oi oi x oi oi —