Etterlatt : dikt og prosa i utvalg 9788205242036, 8205242038 [PDF]

Zitiervorschau

P A U L

C E L A N

Etterlatt Dikt og prosa i utvalg ved Øyvind Berg

K C) I. O N

1 O R LAG

© KOLON F O R L A G , OSLO

1996

BOKDESIGN: EGIL HARALDSEN DESIGN STUDIO T R Y K T HO S N O R B O K AS O S L O / C J Ø V I K

1996

ISBN 82.-O5-242.O3-8

M ohn ind G edåchtn is , © Deutsche Verlagsanstalt, Stuttgart 1952. Von Schw elle zu Schw elle, © Deutsche Verlagsanstalt, Stuttgart 195 Sprachgitter, © S. Fischer Verlag, Frankfurt am M-ain 1959. D ie N iem an droser , © S. Fischer Verlag, Frankfurt am Main 1963. A tem w en de , © Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main 1967. Fadensonncn , © Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main 1968. Lichtzw an g , © Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main 1970. Schneepart , © Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main 1971.

Z eitg eh oft, © Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main 1976. Prosa og taler er hentet fra PAUL

celan

G esam m elte W erke in fu n f

B an den , © Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main 1983. G ed ichte 193# - 1944, © Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main 198 Das Friiw erk , © Suhrkamp Verlag. Frankfurt am Main 1989.

T ID L IG , POSTHUM T PU BLISERT

ØNSKE

Røtter krummer seg: under bor kanskje en muldvarp... eller en dverg... eller bare jord og en sølvstripe vann... Bedre med blod.

7

B A L L A D E O M D E T R E S O M R E I S T E UT

En rød sky fyker om vår hånd: Vi flyktet alle fra samme land. Tre like fiender plyndret på sin ferd med usselt Nibelungensverd. Da lo vi, da lo vi og dro til andre daler. Greit nok: Hver eneste hytte stakk vi i brann. Kom, søstre, kom. Og svert våre netter. Jeg hadde et grublende hjerte. Jeg hadde et vilt. Jeg intet. Kom, søstre, kom. Og svert våre netter. Da kom de, da kom de og ba oss: Ilden eter opp gårdene våre! Da lo vi, da lo vi og slukket ilden for dem. (For hvem, for hvem blir vel nå skjenket vind?) Da lo vi og slukket all deres ild. Vi trekker oss inn i en tom evighet med ulmende fakler.

8

FORMØRKELSE

Stillhetens urner er tomme. I pukler stues den svarte lummerheten fra språkløse sanger. Timenes pæler famler stumpt mot en fremmed tid. En vinge slår. Ugla i hjertet stevner døden. I dine øyne stuper forræderi Skyggen min strir med ditt skrik Etter inatt ryker det østfra... Kun døden gnistrer.

9

E RA M Ø R K E T

Krigere støtte spydet i månen. Blø. Selv valmue blør. Og brua til deg, søster, knuste de. Aldri mer er det timer som hvisker rundt... Aldri mer er det din drivende grein... Sent kneler jeg og roper og tenner drømbildet i speilene.

io

TORNEKRANS

Gi avkall på purpur. Natta klinker timens hjertebank ferdig: viserne, to spyd, bores brennende i synet på deg. Blodsporet mørkner og gir ingen vink. Kvelden din, ansiktet avslørt av sjøgang, sank i det spredte sivet; hærskaren beseiret av engler slukner den med sine skritt. I skogen snitter vindenes kniver ditt smakfulle bilde i ask: skjul meg med nattvinden i dine armer. På bryster av ask tenner jeg stjerner til avskjed. Ikke bli. Blomstr aldri mer. Snølykta sluknet, alt som er blottet står for seg sel Jeg rir i natta, jeg vender ikke om.

LIVSSANG

Nattas tordivler kommer. De kravler inn i verden over dine hender. En vind har lagt deg tvers over kløftene. Du er brua og du vet det ikke. Så sov da, sov: nå er ikke øyenvipper tegn. En vind har lagt deg tvers over kløftene. Du er brua, men du vet det ikke. Nattas tordivler kommer.

( P A R T I Z A N AL AB S O L U T I S M ULUI EROTIC)

Som partisan for den erotiske absoluttismen, sågar som stille stormannsgal blant dykkere, på samme tid som budbringer for Paul Celans halo, maner jeg fram de forsteinede åsyn av luftskipbrudd med et decenniums mellomrom (om ikke mer), og kun i sene timer skøyter jeg på en sjø, under oppsyn av den gigantiske skogen av hodeløse medlemmer i Den Universelle Poetiske Kon­ spirasjon. Det er lett å forstå, at hit kommer ingen med piler av synlig ild. Et uhorvelig ametyst-forheng skjuler, på tampen av verden, eksistensen av de antropomorfe utvekstene, og bak disse prøver jeg meg, selenisk, med en dans å forfjamses av. Til nå har det ikke lykkes, og med øyne forskjøvet til tinningene kan jeg vake over meg i en profil, som venter på våren.

13

M O T 1. YS

Hjertet skjulte seg stadig i mørket, hardt som de vises stein.

Det var vår, og trærne fløy til sine fugler.

Den knuste krukken går til kilden, til kilden er tørr.

Alt snakk om rettferd er fåfengt, så lenge det største slagskipet ikke er knust mot en druknet manns panne.

Fire årstider, og ingen femte, til å bestemme seg for én.

Så stor var hans kjærlighet til henne, at den kunne skubbet opp kistelokket hans - hvis det ikke var for tyngden av blomstene hun hadde lagt pa.

14

Så lenge varte omfavnelsen, at kjærligheten ga opp håpet.

Dommens dag var kommet, og for å spore den verste nidingsdåden, ble korset naglet til Kristus.

Begrav blomstene og legg menneskene på graven.

Timen sprang ut av klokka, stilte seg foran den og ga ordre om å gå rett.

Da feltherren la rebellens blodige hode for sin herskers fotter, ble sistnevnte rasende. «At du våger å fylle tronsalen med blodets stank,» ropte han, og feltherren skalv. Da åpnet den slagnes munn seg og fortalte historien om svrinen. «For sent,» mente ministrene. En senere kronikør stadfester dette synspunktet. J

15

De tok den hengte ned fra galgen før øynene hans hadde bristet. Fort lukket bøddelen dem. De som sto rundt merket det likevel og senket skamfulle blikket. 1 samme minutt mente galgen å være et tre, og da ingen hadde åpne øyne er det umulig å fastslå, om den ikke faktisk var det.

Han la dyder og laster, skyld og uskyld, gode og dårlige egenskaper på vekten, for han ville være sikker, før han holdt dommedag over seg selv. Men skålene han trykket ned ble hengende i samme høyde. Da han ville ha svar for enhver pris, lukket han øynene og gikk i ring rundt vekten utallige ganger, snart med, snart mot klokka, sa lenge at han til slutt ikke visste hvilken skal som bar hvilken bør. Så la han blindt sin beslutning, om å holde dom­ medag over seg selv, på en av skålene. Og da han åpnet øynene igjen, hadde en av skålene senket seg, men det var umulig å avgjøre, om det var skyldens skål eller uskyldens. Na ble han sint, ga avkall på å dra noen fordel av situasjonen og avsa fellende dom, men kunne ikke fri seg fra denne følelsen av kanskje å gjøre urett.

Gjør deg ingen illusjoner: denne siste lampen gir ikke mer lys - det er mørket rundt som har fordypet seg i seg selv.

«Alt flyter»: også denne tanken, og får den ikke alt til a stå igjen?

Hun snudde ryggen til speilet, hun avskydde speilets forfengelighet.

Han underviste i tyngdekraftens lover, fremkastet bevis på bevis, men for døve ører. Da svingte han seg opp i lufta og underviste svevende i lovene - nå trodde de ham, men ingen undret seg, da han ikke kom ned igjen. Die Tat (Ziirich), iz . mars 1949

17

Mohn und Geddchtnis V A L M U E OG M I N N E

i952

TALGLYS

Munkene åpnet boka med hårete fingre: september. Nå kaster Jason snø mot spirende utsæd. Skogen ga deg et halsbånd av hender, så går du død over linen. Håret ditt gis et mørkere blått, og jeg snakker kjærlighet. Jeg sier muslinger og lette skyer, en båt skyter knopper i regnet. En liten hingst jager over de bladende fingre Porten slår svart opp, jeg synger: Hvordan levde vi her?

2.1

h å n d e n f u l l av t i m e r

,

sånn kom du ril meg - jeg sa:

Håret dirr er ikke brunt. Du løftet det lett opp på lidelsens vekt, der veide det tyngre enn jeg... De seiler skutene sine til deg og laster det inn, de fallbyr det på lystens markeder Du smiler til meg fra dypet, jeg gråter mot deg fra skallet, som stadig er lett. Jeg gråter: Håret ditt er ikke brunt, de tilbyr havvann, og du gir dem lokker... Du hvisker: de fyller alt verden med meg, jeg er og blir en hulvei i hjertet ditt! Du sier: legg årets bladverk i deg - på tide du kommer og kysser meg! Arets bladverk er brunt, det er ikke håret ditt.

i mørket blinker løvet ditt hvitt. Min mors hår ble aldri hvitt. o spetre

,

Løvetann, Ukraina er så grønt. Min blonde mor kom ikke hjem. Regnsky, nøler du ved kilden? Min stille mor gråter for alle. Runde stjerne, du slynger den gylne sløyfen. Min mors hjerte ble såret av bly. Eikedør, hvem løftet deg av hengslene? Min milde mor kan ikke komme.

BREGNENES HEMMELIGHET

I sverdenes hvelv betrakter skyggenes løvgrønne hjerte seg selv. Blanke er klingene: hvem, i døden, dveler ikke ved speil? Her drikkes det også av krukker for levende tungsinn: Det mørkner opp som et flor, før de drikker, som om det ikke var vann, som var det en tusenfryd, krevd for mørkere kjærlighet, for svartere pute til leiet, for hår med mer tyngde... Her derimot engster man seg kun for jernglansen, og hvis noe lyser opp nå, må det være et sverd. Vi tømmer hver krukke på bordet, fordi vi trakteres av speil: la en av dem springe i to, der vi er grønne som løv!

-4

SANDEN FRA URNENE

Glemselens hus er muggrønt. Framfor de hvinende portene blåner din halshogde spellemann. Han trommer for deg på trommen av mose og bittert skamhår; med verketå maler han ditt øyenbryn i sanden. Lengre enn brynet var tegner han den, rødfargen pa dine lepper. Du fyller opp urnene her og bespiser ditt hjerte.

kirsebærtreet. Sommeren skummer opp for deg fra hjelmer. Den svartlige gjøken maler sitt bilde på himmelens porter med diamantsporer. en

k n ir k e n

av je r n s k o

i

Ridderen rager barhodet opp av bladverket. På skjoldet bærer han ditt smils demring, naglet til fiendens stalsvetteklut. Han ble lovet drømmernes hage, og han holder lansen klar, så rosen kan klatre... Men uskodd kommer han gjennom lufta, han som ligner deg mest: med jernsko spent fast til spinkle hender forsover han seg til slaget og sommeren. Kirsebær blør for ham.

2.6

MØRKT ØYE I SEPTEMBER

Steinhette tid. Og frodigere strømmer smertens lokker om jordas ansikt, det drukne eplet, brunet av et syndig skriftsteds pust: de driver en skjønn og sjanseløs lek i framtidens onde gjenskinn. For andre gang blomstrer kastanjen: et tegn på det ynkelig tente håpet om Orions snarlige gjenkomst: de blinde himmelvennenes stjernefrie glød kaller ham opp hit. Utilslørt strir et ensomt øye ved drømmeporten. Det nøyer seg med å vite hva som skjer daglig: i østfløyens vindu ser det om natta følelsens tynne vandrefigur. I det fuktige øyet dypper du sverdet.

C H A N S O N F O R EN D A M E I S K Y G G E N

Nar den ordknappe kommer og halshogger tulipanene: Hvem vinner? Hvem taper? Hvem går til vinduet? Hvem sier navnet hennes først? Det er én som bærer mitt hår. Han bærer det slik man bærer døde i hendene. Han bærer det som himmelen, det året jeg elsket, bar håret mitt. Han bærer det slik av forfengelighet. Han vinner. Han taper ikke. Han går ikke til vinduet. Han sier ikke navnet hennes. Det er én som har mine øyne. Dem har han hatt siden portene lukket seg. Han bærer dem på fingeren som ringer. Han bærer dem som skar av lyst og safir: han var min bror allerede i høst; han teller dager og netter.

2.8

Han vinner. Han taper ikke. Han gar ikke til vinduet. Han sier navnet hennes sist. Det er én som har det jeg sa. Han bærer det under armen som en bylt. Han bærer det som klokka sin verste klokketime. Han bærer det fra terskel til terskel, og kaster der aldri bort. Han vinner ikke. Han taper. Han går til vinduet. Han sier navnet hennes først. Han blir halshogd med tulipanene.

29

M IN NE OM F R A N K R I K E

Du, tenk med meg: Parishimmelen, den store tidløsen... Vi kjøpte hjerter av blomsterpiken: de var blå og blomstret i vann. Det begynte å regne i stua vår, da kom naboen, Monsieur Le Songe, en mager liten fyr. Vi spilte kort, jeg tapte øyenstenene; du lånte meg haret ditt, jeg tapte det, han slo oss ned. Han gikk ut døra, regnet fulgte ham. Vi var døde og kunne puste.

3°

NATTSTRÅLE

Lvsest av alt brant min kveldselskedes hår: henne sender jeg kisten av letteste tre. Den er bølgeombrust som vår romerske drømmeseng; som jeg har den hvit parykk og snakker litt hest: den snakker som jeg, når jeg gir hjertene adgang. Den kan en fransk sang om kjærlighet, jeg sang den om høsten, da jeg reiste rundt i Forsentland og skrev brev til morgenen. En smekker båt er denne kisten, skåret i følelsenes treverk. Også jeg drev blodnedstrøms i den, da jeg var yngre enn øyet ditt. Nå er du ung som en død fugl i marssnøen, na kommer den til deg og synger sin franske sang. Dere er lette: dere sover min vår til ende. Enda lettere: jeg som synger for fremmede.

31

AVSTANDENS LOVTALE

I dine øynes dyp lever galsjøfiskernes garn. I dine øynes dyp holder havet hva det lover. Her kaster jeg, et hjerte som drøyde hos menneskene, alle klærne og en edsvoren glans: Svartere i det svarte, er jeg naknere. Først troløs er jeg tro. Jeg er du, når jeg er jeg. I dine øynes dyp driver jeg og drømmer om rov. Et garn fikk et garn i garnet: vi skilles omslynget. 1 dine øynes dyp struper den hengte repet.

HELE LIVET

Halvsøvnens soler er blå som ditt hår en time før daggry. Også de vokser fort som gress på en fuglegrav. Også de lokker fram leken vi lekte, som drøm i lystbåtene. På tidens krittklipper blir også de møtt av dolkene. Dypsøvnens soler er blåere: som dine lokker var én gang: Jeg nølte som nattvind i din søsters salgbare skjød; i treet over oss hang håret ditt, men du var ikke der. Vi var verden, og du var et kratt foran portene. Dødens soler er hvite som våre barns hår: den steg opp av elva, da du slo opp teltet på sandbanken. Den dro lykkens kniv over oss med matt blikk.

33

SENT OG DYPT

Natta inatt åpner ond som glitrende tale. Vi spiser de stummes epler. Arbeidet vi gjør skulle stjernen vår gjort; vi star i lindenes høst som grublende fanerødt, som brennende gjester sørfra. Vi sverger ved Jesus den Nye, at støvet skal parres med støvet, fuglene med den luntende sko, hjertet vart med en vanntrapp. Vi sverger til verden som er hellig svoret i sand, vi sverger så gjerne, vi sverger høyt fra den drømløse søvnens tak og vifter med tidens hvite tjafs... De roper: Dere spotter! Vi har visst det lenge. Vi har visst det lenge, hva så? I dødens møller maler dere forgjettelsens hvite mel, og setter det fram for våre brødre og søstre Vi vifter med tidens hvite tjafs. Dere minner oss om at vi spotter! Vi vet det godt, det kommer skvld over oss. j Det kommer skyld over alle oss jærtegn, det kommer gurglende hav,

34

panservindstøt: omvending, tnørke midt på dagen, det kommer noe som aldri var! Det kommer et menneske fra graven.

blått

d r i k k e r jeg s o m d e n fø r s t e , s o m f o r t s a t t ser

etter øyet sitt. Jeg drikker av fotsporne dine og ser: du ruller gjennom fingrene, perle, du vokser! Du vokser som alle de glemte vokser. Du ruller: tungsinnets svarte haglkorn faller i et tørkle, hvitt av a vinke farvel.

36

KORONA

Høsten eter løvet sitt av min hånd: vi er venner. Vi knekker tiden fra nøttene, lærer den gå: tiden går inn igjen i skallet. I speilet er søndag, i drømmen soves det, munnen snakker sant. Øyet mitt stiger ned til min elskedes kjønn: vi ser på hverandre, vi snakker mørkt, vi elsker hverandre som minne og valmue, vi sover som vin i skjell, som havet i månens blodskinn. Vi tar rundt hverandre i vinduet, de ser oss fra gata: det er på tide man vet! Det er på tide at steinen gir seg til å blomstre, at uroen slås av et hjerte. Det er på tide det blir tid. Det er på tide.

37

DODSFUGE

Svart daggrymelk vi drikker den til kvelds vi drikker til middag og morgen vi drikker den om natta vi drikker og drikker vi graver en grav i lufta det er ikke trangt der En mann bor i huset han leker med slanger han skriver han skriver det mørkner i Tyskland ditt gylne har Margarete han skriver og går ut av huset og stjernene funkler han plystrer på bikkjene sine han plystrer jødene fram la oss grave en grav i jorda han befaler spill opp nå til dans Svart daggrymelk vi drikker deg om natta vi drikker deg morgen og middag vi drikker til kvelds vi drikker og drikker En mann bor i huset han leker med slanger han skriver han skriver det mørkner i Tyskland ditt gylne har Margarete Ditt askegrå har Sulamith vi graver en grav i lufta det er ikke trangt der Han roper spa dypere dere og dere andre syng nå og spill han griper til jernet i beltet han svinger det blikket er blått stikk spadene dypere dere og dere andre spill opp til mer dans

Svart daggrymelk vi drikker deg om natta vi drikker til middag og morgen vi drikker deg til kvelds vi drikker og drikker en mann hor i huset ditt gylne har Margarete ditt askegrå hår Sulamith han leker med slanger Han roper spill døden lettere døden er en mester fra Tyskland han roper stryk strengene mørkt og stig opp i lufta som røyk så får dere grav i en sky det er ikke trangt der Svart daggrymelk vi drikker deg om natta vi drikker deg middag og døden er en mester fra Tvskland vi drikker til kvelds og morgen vi drikker og drikker døden er en mester fra Tvskland blikket er blått han treffer med blykule treffer deg godt en mann bor i huset ditt gylne hår Margarete han hisser hundene pa oss han gir oss en grav i lufta han leker med slanger og drømmer at døden er en mester fra Tyskland j

J

ditt gylne har Margarete ditt askegrå hår Sulamith

39

h vem

o ser

som

du

o g alle d u e n e d a g o g s k u m r i n g

av mørket, hakker øyenstenen min ut, før den tindrer, river gresset fra brynene, før det er hvitt, slår igjen døra i skyene, før jeg styrter. Hvem må som du og hver nellik ha blod til mynter og død til vin, blåser glasset til kalken sin fra mine hender, farger det, rødt, med ordet jeg ikke sa, slår det i knas med en fjern tåres stein.

40

BRENNEMERKE

Vi sov ikke mer, for vi lå i tungsinnets urverk og høyde viserne som vidjekvister, og de spratt tilbake og pisket tiden til blods, og du snakket spirende demring, og tolv ganger sa jeg du til din ordnatt og den åpnet seg og sto åpen, og jeg la et øye i nattas skjød og flettet det andre i håret ditt og slynget lunten, en åpen åre, mellom de to og et ungt lyn svømte hit.

4i

KRYSTALL

Ikke søk din munn på mine lepper, ikke den fremmede foran porten, ikke taren i øvet. j Sju netter høyere driver rødt mot rødt, sju hjerter dypere banker hånden på, sju roser senere bruser kilden.

LIKSKJORTE

Den du lot veve av letthet, bærer jeg steinen til ære. Når jeg i mørket lar skrikene vekke, puster den på dem. Ofte, når jeg burde stamme, kaster den glemte folder, og den jeg nå er tilgir den som jeg var. Men dette slaggets gud slår på sin dumpeste tromme, nettopp som foldene falt rynker den mørke pannen.

43

KRUKKENE

Til Klaus Demus

På tidens langbord svirer Guds krukker. De drikker de seendes øyne tomme og tømmer de blindes, de rådende skyggenes hjerter, kveldens innhule kinn. De er voldsomme svirebrødre: de setter det tomme til livs som det fulle, og fråder ikke som du eller jeg.

44

duen fløy o p p : jeg får elske deg! Ei lett dør svinger i det lette vinduet. Et stille tre gikk inn i den stille stua. Du er så nær, som var du ikke her. den

h v iteste

Fra min hånd tar du den veldige blomsten: den er ikke hvit, ikke rød, ikke bla du tar den likevel. Der den aldri var, skal den alltid være. Vi var aldri, så vi blir hos den.

45

REISEFELLEN

Din mors sjel svever forut. Din mors sjel hjelper natta å seile klar, rev for rev. Din mors sjel pisker haiene foran deg. Dette ordet er din mors myndling. Din mors myndling deler leiet ditt, stein for stein. Din mors myndling bøyer seg for en smule lys.

46

stille!

Stille! Jeg driver tornen i hjertet ditt, for rosen, rosen står med skyggen i speilet, den blør! Den har blødd siden vi mikset ja og nei og slafset det i oss da glasset, som falt ned fra bordet, klirret: natta det ringte inn mørknet lengre enn oss. Vi drakk med grådige munner: det smakte som galle, men det skummet som vin Jeg fulgte strålen fra øynene dine, og tungen lallet oss sødme... (Den laller, den lai ler sånn ennå.) Stille! Tornen trenger deg dypere i hjertet: den star i forbund med rosen.

4"

regn

m andlene,

regn opp det hitre som holdt deg våken, regn med meg der: Jeg lette opp øyet du åpnet, da ingen så deg, jeg spant den fordekte tråden som dogget du tenkte rant langs ned i krukkene voktet av skriftsteder, som ikke traff noe hjerte. Først der tro du helt ut i navnet ditt, gikk du med stødige skritt til deg selv, svingte hamrene fritt i din stilltidde klokkestol, sang det du lyttet til gjennom deg, la det døde en arm om deg også, og dere tre gikk gjennom kvelden. Gjør meg hitter. Regn meg med mandlene.

48

Von Schwelle zu Schwelle F RA T E R S K E L T I L T E R S K E L

19 5 5

J E G H Ø RTE DET SIES

Jeg hørte det sies, i vannet er det en stein og en ring og over vannet et ord som legger ringen rundt steinen. Jeg så poppelen min ga ned til vannet, jeg så den gripe med armen i dypet, jeg så røttene trygle himmelen om natt. Jeg skyndte meg ikke etter, jeg plukket bare denne smulen fra bakken, den har ditt øyes ytre og adel, jeg tok ordlenken fra halsen din og la den rundt bordet, der smulen ble liggende. Og så ikke poppelen min mer.

5 i

A LEKE MED OKSER

Sju nattetimer, sju vakeår: du iigger og leker med okser i skyggen av oppreiste lik - o trær, som du ikke feller! ved hodegjerdet fåmælt prunk, ords betleri i fotenden, du ligger og leker med øksene og endelig glimter du til som dem.

52

TVEFIGUR

La øyer ditt være er vokslys i rommet, blikket en veke, la meg være blind nok ril å tenne på. Nei. La annet være. Gå ut av huset, spenn for den spraglete drømmen din, la drømhover snakke til snøen du blåste bort fra min sjels bergrygg.

53

I EN R A N E S S K I K K E L S E

I en rånes skikkelse stamper din drøm gjennom skogene mot kveldens rand. Lyn hvite som isen den brøt opp fra er hoggtennene. Ei bitter nøtt roter den opp av løvet, som rev skyggen sin fra trærne, ei nøtt, svart som hjertet du tuppa til da du gikk her. Den spidder nøtta og fyller skogen med gryntende skjebne, så drives den ned til kysten, der havet viser sin mørkeste festning på klippene: kanskje for at en frukt som denne skal muntre det hvilende øyet, som gråt over sånne steiner.

54

GJESTEN

Lenge før kvelden gir du husvære ril han som byttet hilsen med mørket. Lenge før dagen våkner han og lar, før han går, en søvn blusse opp, en søvn gjennomljomet av tramp: du hører han skritter opp avstander og kaster sjela di etter.

G R A V S K R I F T F O R F R A N C>O I S

Verdens to dører star apne: åpnet av deg i rve natta. Vi hører dem slå og sla og bære det uvisse, og bære det grønne inn i ditt Alltid. Oktober r y j i

56

ASSISI

Umbrisk Umbrisk Umbrisk Umbrisk

natt. natt med sølv av oljetrykk og klokke. natt med steinen du bar hit. natt med steinen.

Stumt, det som steg til liv, stumt. Send krukkene rundt. Leirkrukke. Leirkrukke, med fastgrodd skaperhand. Leirkrukke, lukket av en skygges hånd for alltid. Leirkrukke med skyggens segl. Stein, hvor du enn ser, stein. Slipp eselet inn. Travende Travende Travende Travende

dvr. dyr i snøen, strødd av den nakneste hånd. dyr foran ordet, som gikk i lås. dyr, som eter søvn av handen.

Glans, som ikke vil trøste, glans. De døde - de tigger ennå, Frans.

57

F R A M F O R E T LYS

Av drevet gull, som du befalte meg, mor, formet jeg lysestaken, hvor hun mørkner opp for meg i fokus av splintrende timer: din bortgangs datter. Med slank figur, en smal, mandeløyd skygge, munn og kjønn omgitt av dansende slummerdyr, løftes hun ut av gullets gap og stiger til vannskillet Nå. Med lepper i nattforheng signer jeg henne: 1 navnet til de tre, som sloss mot hverandre, til himmelen dukket ned i følelsenes grav, i navnet til de tre, hvis ringer glitrer på fingeren min, hver gang jeg løsner trærnes hår i juvet, for at rikere strømmer skal bruse gjennom dypene i navnet til den første,

han som skrek opp da det skulle leves der ordet hans hadde vært før ham, i navnet til den andre, som så på og gråt, i navnet til den tredje, som la en hvit steinrøys i midten, sier jeg deg fri fra dette Amen som overdøver oss, fra islvset som falser det til der det trer tårnhøyt i havet, der den grå, duen plukker opp navnene på denne siden og hinsides døden: Du er og blir og du er barn av en død, viet til nektelsen i mitt savn, parret til et svelg tid som jeg ble ført til av en mors ord, slik at en eneste gang skjelver hånden som støtt og stadig tar meg til hjertet! j

59

OGSÅ I KVELD

Mer fullkomment, når snøen også har falt på dette solgjennomsvømte havet, blomstrer isen i kurvene du bærer til byen. Sand tigger du i retur, for den siste rosen der hjemme blir ikveid også servert timedryss.

6o

BAKKEN

Ved min side lever du, lik meg: som en stein i nattas innsunkne kinn. A denne hakken, kjære, der vi ruller uten stopp, vi steiner, fra renne til renne. Hver gang litt rundere. Likere. Mer fremmede. A dette drukne øyet, det virrer omkring her som vi og ser oss iblant forundret i ett.

6

j

NATTLIG SPISSET

Til Hannab og Hermann Lenz

Nattlig spisset er blomstenes lepper, korset og krysset er granenes stammer, mosen er grånet, steinen rokket, kaiene vekket til endeløs flukt over jøklene: I disse traktene hviler de vi tok igjen: De skal ikke nevne timen, skal ikke telle et fnugg, skal ikke følge vannløpet til dammen. De står adskilt i verden, hver og en tett på si natt, hver og en tett pa sin død, mutt, barhodet, grimet av nærhet og avstand. De bærer bort skylden som ga opphavet sjel, de bærer den bort pa et ord som består med urette, lik sommeren. Et ord - du vet: et lik.

62.

La oss renvaske det, la oss gre det og vende dets øye mot himmelen.

65

TIDENS ØYE

Dette er tidens øye: det gløtter ut under et sjufarget bryn. Ild vasker øyelokket, taren er damp. Den blinde stjernen flyr mot øyet og smelter i vippenes hete: det blir varmt i verden, og de døde knoppes og blomstrer.

64

V 1N G E N A T T

Vingenatt, som kom langveis fra og nå for alltid er spent ut over kritt og kalk. Kisel som ruller mot avgrunnen. Snø. Og enda mer av det hvite. Usynlig er brunskinnet, tankefarget og vilt tilgrodd med ord. Kalk og kritt er. Og kisel. Snø. Og enda mer av det hvite. Du, deg selv: lagt i det fremmede øyet, som kaster et overblikk.

H V I L K E N S T E I N DU ENN L Ø F T E R

Hvilken stein du enn løfter blotter du de som trenger steinens vern: nakne fornyer de nå sammenfletningen. Hvilket tre du enn feller tømrer du sengerammen, hvor sjelene nok en gang stuer seg, som om ikke denne eon også rystet.

Hvilket ord du enn sier takker du fordervelsen.

66

IN M E M O R I A M P A U L E L U A R D

Gi den døde i graven hvert ord han har sagt for å leve. Legg hodet hans mellom dem, la ham føle lengselens tunger og tenger. Legg på den dødes øyelokk ordet han nektet den som sa du til ham, ordet som hjerteblodet hans skvatt over da en hånd, naken som hans, knøt den som sa du til ham opp i framtidens trær. Legg dette ord på hans øyelokk: kanskje vil øyet, som stadig er blått, få et annet, mer fremmed blåskjær, og han drømmer med den som sa du til ham: Vi.

67

SJ i B B O L E T T

Sammen med steinene mine, som gråt seg store bak gitrene, slepte de meg ut på torget, der flagget ruller seg opp, det jeg aldri svor troskap til. Fløyte, nattas dobbelfløyte: husk den mørke tvillingrødmen i Wien og Madrid. Fleis flagget ditt på halv stang, minne. På halv stang for nå og for alltid. Hjerte: gi deg til kjenne her også, her, midt på torget. Rop sjibbolett ut i det hjemlige utland: Februar. No pasaran.

68

Enhjørning: du kjenner steinene, du kjenner vannet, kom, jeg fører deg bort til stemmene fra Estremadura.

69

VI SEK DEG

Vi ser deg, himmel, vi ser deg. Blemme pa blemme driver du fram, kvise pa kvise. Sånn øker du evigheten. Vi ser deg, jord, vi ser deg. Sjel pa sjel setter du ut, skygge pa skygge. Sann puster tidens bal.

7°

S N A K K DU AU

Snakk du au, snakk som sistemann, si ordet ditt. Snakk men skill ikke nei fra ja. Og gi ordet ditt mening: gi det skyggen. Gi det nok skygge, gi det så mye som du vet blir kastet rundt deg fra midnatt til middag til midnatt. Se deg om: Se som det livner omkring deg 1 døden! Det livner! Den snakker sant som snakker skygge. Men nå skrumper stedet du står på: Hvor nå, skyggeblottede, hvor? Gå opp. Føl deg fram. Du blir tynnere, mer ukjent, finere! Fin: en tråd som stjernen vil ned langs: ned for å flyte der nede hvor den ser seg skimre: i en dønning vandrende ord.

7i

D R U E H ØS T E R N E

Til Mani og Klaus Demus

De høster inn øvnenes vin, de perser all grat, også denne: det vil natta, natta de lener seg mot, muren, det krever steinen, steinen, som krykken omtaler og snakker bort inn i svar skyldig krykken som én gang, én gang om høsten, nar året sveller til død, som drue, som én gang taler tvers gjennom det stumme, ned i det uttenktes sjakt. De høster, de perser vinen, de presser tiden som øyet sitt, de øser det piplende, det forgråtte, opp i solgraven de klargjør med nattsterk hånd: så en munn kan tørste etter den, siden en senmunn, som deres egen: bøyd mot det blinde i lammelse en munn som dypets drikk skummer opp mot, idet himmelen stiger ned i vokshavet for å lyse fra det fjerne som fyrlykt, nar leppen endelig fuktes.

7-

( s v a r PÅ e n r u n d s p ø r r i n g FRA B O K H A N D E L E N F L I N K E R , PARI S I 9 5 8 )

(Framtredende filosofer og forfattere ble bedt om å gjøre rede for hva dc har under arbeid.)

Dere har vært sa vennlige å spørre meg om mitt arbeid og mine framtidsplaner. Imidlertid er dette spørsmålet rettet til en forfatter, som foreløpig har publisert bare tre diktsamlinger. Jeg kan altså, hvis jeg skal holde meg til saken, søke et svar kun som lyriker. Jeg tror at den tyske poesien går andre veier enn den franske. I en tid med det dystreste i minne og den aller mest tvilsomme pågående utvikling, kan ikke denne lyrikken, uansett hvor levende tradisjon den står i, snakke det språket som mangt et lydhørt øre synes å forvente av den. Lyrikkens språk er blitt mer edruelig, mer faktisk, det mistror det «vakre», det forsøker å være sant. Hvis jeg, uten å se hort fra de mange fargene i det tilsynelaten­ de aktuelle, får tråle det visuelle området etter en analogi, er det et «gråere» sprak, et språk som vil lokalisere sin «musikalitet» et sted hvor det ikke kan ha noe felles med den «velklangen» som mer eller mindre ubekymret stemte i med eller ved siden av det frvkteligste. w I hele sitt uttrykks ufravikelige flersifrethet dreier dette språket seg om presisjon. Det står ikke i et forklarelsens lys og det «poetiserer» ikke, det navngir og fastslår, det prøver å peile inn det gittes og det muliges område. Naturligvis er det her aldri språket selv, språket som ganske enkelt virker, men alltid et jeg som kun kan snakke ut fra det unike skråplan som er dets eksistens og som gir orientering og kontur. Virkelighet fins ikke, virkelighet må søkes og finnes. J

73

Men er jeg nå i nærheten av spørsmålet? Disse lyrikerne! Når alt kommer til alt må man sannelig hape at de en gang far satt en skikkelig roman på papiret.

TALE I A N L E D N I N G M O T T A K E L S E N AV DEN F R I E HANSABY BREMENS LITTERATURPRIS

Ordene «denken» (renke) og «danken» (takke) har samme ror i vårt språk. Den som følger meningen, begir seg inn i er betydningsområde hvor vi finner ord som «gedenken» (erindre), «eingedenk sein» (minnes), «Andenken» (ihukommelse), «Andacht» (andakt). Til lar meg, med derre for øye, å takke dere. Landskapet jeg kommer fra - via vilke omveier! men fins der virkelig omveier? - derre landskapet vil være ukjent for de fleste av dere. Det var hjemsted for en ikke ubetydelig del av de chassidiske historiene Martin Buber har gjenfortalt pa rvsk. Det var - hvis jeg får ut­ fylle denne topografiske skissen med noe jeg øyner langt borte, - et distrikt der bøker og mennesker levde. Der, i det som var en provins av Habsburgermonarkiet, som nå er sunket ned i historieløshetens glemsel, der fant jeg første gang navnet Rudolf Alexander Schroder: da jeg leste Rudolf Borchardts «Ode med granateple». Og der fikk også Bremen kontur for meg: i publikasjo­ nene til «Bremer Presse». Men selv om Bremen ble brakt nærmere gjennom bøker og navnene til de som skrev bøker og ga ut bøker, beholdt byen klangen av noe uoppnåelig. Det oppnåelige, som var langt nok unna, det mulige het Wien. Dere vet jo hvordan det i flere år var stelt med denne muligheten. Oppnåelig, nært og intakt sto bare ett fast gjennom alle tap: språket. Spraket var - tross alt - intakt, ja. Men det måtte utsta sin egen svarløshet, det måtte gjennomleve en fryktelig

forstumming, der matte utholde tusenvis av dødbringende talers formørkelser. Det gjennomlevde og fant ikke ord for det som skjedde; men det gikk igjennom det. Gikk igjennom og kunne igjen komme «beriket» opp i dagen. I dette språket prøvde jeg, i disse årene og årene etterpå, å skrive dikt: for å snakke, for å orientere meg, for å finne ut av hvor jeg var og hvor det bar, for å gi et utkast til virkelighet. Det var, som dere forstår, en begivenhet, det var bevegelse, å være underveis, det var et forsøk på å vinne retning. Og når jeg spør etter meningen med det hele, sa tror jeg det må sies at dette er et betimelig spørsmål. For diktet er ikke tidløst. Sant nok, det gjør anspråk på det uendelige, det søker å være gjennomgripende i tiden gjennomgripende, ikke overgripende. Diktet, som jo er et språklig fenomen og dermed vesentlig dialogisk, kan være en flaskepost, utsendt i den ikke alltid håpfaste - troen på at den et eller annet sted og en eller annen gang vil skylles i land, kanskje på et hjertes bredd. Og på denne måten er dikt underveis: de har kurs mot noe. Hvor? Mot noe apent, beboelig, kanskje mot et ti 1snakkelig du, mot en tilsnakkelig virkelighet. Slike virkeligheter står og faller, tror jeg, med diktet. Jeg tror ogsa at tankerekker som disse ikke bare led­ sager mine bestrebelser, jeg tror de ogsa ledsager andre ly­ rikere i den unge generasjon. Det er de som, overflydd av stjerner lagd av menneskehender, de som, under apen himmel, i den hittil uante betydning at himmelen har åpnet seg og dermed satt det uhyggeligste fri, de som forsøker å ga med sin eksistens til spraket, opprevet av virkelighet og søkende virkelighet.

Spracbgitter S P RÅKGI T TF . R

19 59

Stemmer, rispet inn i den grønne vannflaten. Når isfuglen dykker, sitrer sekundene: Det du sa fram til på begge breddene meies ned i et annet bilde.

Stem m er fra nesle veien: Kom til oss på hendene. Den som er ensom med lampen, har bare handen a lese i.

Stemmer, nattgjennomgrodde, strenger du henger klokka i. Hvelv deg, verden: Når skjelldøden svømmer opp hit, skal det klinge.

79

Stemmer; som far hjertet ditt til å vike tilbake i morshjertet. Stemmer fra galgetreet, der sent tre og tidlig tre skifter og hytter ringer.

Stemmer, skarrstrupet, i grusen, der der uendelige også skuffer, (hjerte-) slimete renne. Sett ut båtene her, barn, de jeg bemannet: Når bøyen midtskips tar ut sin rett, faller klammene sammen.

Jakobsstem m e: Tarene. Tårene i broderøyet. En hang fast, vokste. Vi bor i den. Pust, sa den slipper.

80

S tem m er

i a rk e n s in d re:

Bare munnene ble frelst. Dere som synker, hører også oss.

Ingen stem m e - en senlarm, timefjern, gitt dine tanker, her, endelig oppvåket: et fruktblad, øyestort, dypt rispet: det pipler kvae, vil ikke arres.

81

TILLIT

Det vil bli et annet øye, et fremmed, ved siden av vårt: stumt under steinlokk. Kom, bor stollene deres! Det vil bli en øyevipp dreid innover i steinen, stålsatt av det ugråtte, den fineste spindelen. Den gjør sitt verk framfor dere, som om steinen gjør at det stadig fins brødre.

82

M E D B R E V OG K L O K K E

Voks å forsegle det uskrevne med, det som gjettet navnet ditt, det som kodet navnet ditt. Kommer du nå, svømmende lys? Fingre, som også er voks, dratt gjennom fremmede, stikkende ringer. Tuppene smeltet bort. Kommer du, svømmende lys? Klokkas vokskaker tidstomme, biestokken bryllups-, reiseklar. Kom, svømmende lvs.

83

HJEMKOMST

Snøfall, tettere og tettere, duefarget, som igår, snøfall, som om du stadig sov. Langt borte opplagret hvitt. Over det, endeløst, sledespor etter det tapte. Under, skjult, kiltrer det opp noe som gjør vondt i øyet, haug over haug, usynlig. Pa hver av dem, hentet hjem til sitt Nå, et jeg glidd ned i stumhet: en trepåle. Der: en følelse, blast hit av isvinden, den gjør fast sin due-, sin snøfargede flaggduk.

«4

SPRÅKGITTER

Øyerunding mellom stengene. Flimmerdyr øyelokk hamler opp, frigir et blikk. Iris, svømmersken, drømløs og matt: Himmelen, hjertegrå, ma være nær. På skrå, i jernhylsen, rykende spon. I lysets forstand gjetter du: sjel. (Var jeg som du. Var du som jeg. Sto ikke vi under samme passat? Vi er fremmede.) Steinflisene. På dem, tett ved hverandre, de to hjertegrå pyttene: to munnfuller taushet.

TENEBRAE

Vi er nær, Herre, nære og gripbare. Alt grepet, Herre, klort sammen, som var hver enkelt kropp din kropp, Herre. Be, Herre, be til oss, vi er nær. Vindskeive gikk vi bort, gikk vi bort for å bøye oss til pøl og pøs. Vi gikk for å drikke, Herre. Det var blod, det var det du utgjød, Herre. Det glitret. Det kastet ditt bilde i synet vårt, Herre. Øyne og munn står så åpne og tomme, Herre. Vi har drukket, Herre. Blodet, og bildet i blodet, Herre.

86

Vi er nær

HVITT OG LETT

Sigdbanker, talløse. I vindskyggen, tusenfold: du. Du og armen jeg vokste naken til deg med, fortapte. Strålene. De blåser oss ihop. Vi bærer glansen, smerten og navnet. Hvitt det som rører oss, vektløst det vi løser ut. Hvitt og lett: la det fare. Utsiktene, månenære, som oss. De bygger. De bygger klippen, hvor det drivende brytes, de bygger videre: med lysfråde og bølgepisk. Det drivende vinker fra klipper. Det vinker pannene nærmere,

88

pannene vi fikk til låns, for speilets skyld. Pannene. Vi ruller dit med dem. Pannebraskbredden. Sover du? Sov. Havsmølla maler isklart og uhørt, i øynene våre.

89

SNOSENG

Øyne, verdensblinde, i dødsjuvet: Jeg kommer, kvassvekst i hjertet. Jeg kommer. Månespeil brattvegg. Ned. (Pustflekket lys. Strekvis blod. Tilskyende sjel, nesten gjenformet. Tifingerskygge - fastklamret.) Øyne verdensblinde, øyne i dødsjuvet, øyne øvne: j

j

Snøsenga under oss, snøsenga. Krystall på krystall, tidsdypt gitret, vi faller, vi faller og ligger og faller. Og faller: Vi var. Vi er. Vi er ett kjød med natta. I gangene, i gangene.

90

GRUSPRAM

Vanntime, grusprammen frakter oss til kvelds, vi har, som den, ingen hast, et dødt Hvorfor står i hekken.

Lettet. Lungen, maneten blærer seg til ei klokke, en brun sjelsutvekst når fram til det klarpustede Nei.

9i

EN H A N D

Bordet, av timetre, med risretten og vinen. Det blir tidd, spist, drukket. En hånd, som jeg kysset, lyste opp munnene.

9 7-

ALLEHELGENSDAG

Hva har jeg gjort? Befruktet natta, som om det kan finnes andre, mer nattlige netter. Fugleflukt, steinflukt, tusen beskrevne baner. Blikk, plyndret og plukket. Havet, prøvesmakt, sløst bort, drømt vekk. En time, sjeleformørket. Den neste, et høstlys, tilbudt en blind følelse, som kom forbi. Andre, mange, stedløse med egentvngde: sett og omgått. Hittebarn, stjerner, svarte og stinne av språk: oppkalt erter en søndertidd ed. Og en gang (når? også dette er glemt): følt mothaken, der pulsen torde å kontre.

93

U T K A S T T I L ET L A N D S K A P

Rundgraver, under. I firtakt går året i ring opp høye trinn. Lavaer, basalter, allhjertegjennombrent stein. Støpesand, der lys vokste for oss, før pusten. Oljegrønn, havsgjennomblåst den ufarbare timen. Inn mot midten, grå, en steinsadel, oppå den, en forkullet dyrepanne, buklet og med strålet bliss.

94

ET Ø Y E , Å P E N T

Timer, maifargede, svale. Det som er blitt unevnelig, hett, hørlig i munnen. Ingens stemme, igjen. Verkedyp i øyeeplet: lokket sperrer ikke, vippen teller ikke det som trer inn. Tåren, halv, den skarpere linsen, bevegelig, får tak i bildene.

95

OV E R , L Y D L Ø S T , de

reisende: stjerne og gribb. Under, etter alt, vi, ti i tallet, et sandfolk.Tiden, hva ellers, tiden har en time selv for oss, her, i sandbyen. (Fortell om brønnene, fortell om brønnkransen, brønnhjulet, om brønnstuene - fortell. Tell og fortell, klokka, selv klokka stanser. Vann: for et ord. Vi forstår deg, liv.) Den fremmede, ubedte gjesten, hvorfra. Hans dryppende klær. Hans dryppende øye. (Fortell oss om brønnene, om Tell og fortell. Vann: for et ord.)

96

Med klær-og-øye står han, som oss, full av natt, han utsier innsikt, nå teller han, som oss, til ti, ikke lengre. Over, de reisende stadig uhørlige.

97

TRANGFGRING

Innbrakt i landskapet med det usvikelige sporet: Gress, skrevet i stykker. Hvite steiner, med skygger av strå: Les ikke mer - se! Se ikke mer - gå! Gå, timen din har ingen søstre, du er er hjemme. Et hjul ruller, langsomt, av seg selv, eikene klatrer, klatrer opp svart eng, natta trenger ingen stjerner, ingen steder spørres det etter deg.

Ingen steder spørres det etter deg Stedet, der de la, det har et navn - det har ingen. De lå ikke der. Noe lå mellom dem. De så ikke gjennom.

Så ikke, nei, snakket om ord.Ingen våknet, søvnen kom over dem.

Kom, kom. Ingen steder spørres det Det er jeg, jeg, jeg lå mellom dere, jeg var apen, var hørlig, jeg tikket høyt og deres pust adlød, det er stadig jeg, dere sover jo.

Er stadig jeg År. År etter år, en finger famler oppover, nedover, føler seg fram: sting, følbare, her står det vidåpent, her grodde det sammen igjen - hvem dekket det til?

99

Dekket det til - hvem Kom, kom. Kom et ord, kom, kom gjennom natta, ville lyse, ville lyse. Aske. Aske, aske. Natt. Natt-og-natt. - Gå til øyet, det våte.

Gå til øyet, det vate Orkaner. Orkaner, fra urtiden, partikkelføyke, det andre, du vet jo det, vi leste i boka, det var mening. Var, var mening. Hvordan grep vi hverandre

i oo

an - an med disse hendene? Det sto skrevet også, det. Hvor? Vi la en stillhet over det, giftmettet, stor, en grønn stillhet, et begerblad, det hadde et anheng, en vegetabilsk tanke grønn, ja, hang, ja, under en lumsk himmel. An, ja. Vegetabilsk. Ja-

Orkaner, partikkelføyke, det var tid igjen, tid for a prøve hos steinen - den var gjestfri, den brøt ikke inn. Sa godt vi hadde det: Kornet, kornet og fillet. Stenglet,

IOI

tett; druet og strålet; nyret, ski vet og klumpet: løst, for­ greinet den, det brøt ikke inn, det snakket, snakket gjerne til tørre øyne, før det lukket dem. Snakket, snakket. Var, var. Vi ga oss ikke, vi sto i midten, et pore bygg, og det kom. Kom til oss, kom gjennom, flikket usynlig, flikket pa den siste membranen, og verden, et tusen krystall, skjøt opp, skjøt opp.

Skjøt opp, skjøt opp. D aNetter, utskilt. Sirkler,

102

grønne eller blå, røde kvadrater: verden setter sitt innerste inn i spillet med de nye timene. - Sirkler, røde eller svarte, lyse kvadrater, ingen flyskygge, intet målebord, ingen røyksjel stiger og spiller med.

Stiger og spiller med Uglene i kveldinga, ved forsteinet skabb, ved våre flyktede hender, i den yngste forkastningen, over skytevollen på den begravde muren: synlig, på nytt: fu­ rene, korene, dengang, salmene. Ho, ho­ sianna.

io 3

Sånn sett står templene ennå. En stjerne har da stadig lys. Ingenting, intet er tapt. Ho­ sianna. Uglene i kveldinga, her, samtalene, dagsgrå, av grunnvannsspor.

(- - dagsgra, av grunnvansspor Innbrakt i landskapet med det usvikelige sporet: Gress. Gress, skrevet i stykker.)

104

OSIP MANDELSTAMS DIKTNING

(Utdrag fra radioprogram skrevet av Paul Celan, sendt i Norddeutschen Rundfunk i 9. mars 1 960.) (...)

Noe forunderlig, ikke helt trygt, noe absurd. Plutselig hører man latteren hans - ved anledninger som burde fremkalt en helt annen reaksjon; han ler altfor ofte og altfor høyt. Mandelstam er overfølsom, impulsiv, ube­ regnelig. I tillegg er han nesten ubeskrivelig engstelig; han går f.eks. lange omveier for ikke å passere en politistasjon. 1.

t a l e r

:

2. t a l e r : Og denne «reddharen» blir den eneste av de store russiske lyrikerne som overlever det første postrevolusjonære tiåret - Nikolaj Gumiljov blir skutt som kontrarevolusjonær i 1921; Vladimir Khlebnikov, sprakets store utopiker, sulter ihjel i 1922 - denne overmåte engstelige Osip Mandelstam blir den eneste uavhengige og kompromissløse, «den eneste som» med den yngre litteraturhistorikeren Vladimir Markovs ord - «aldri gikk til Canossa». r.

t a l e r

:

De tyve diktene i

sam lingen

«Steinen»

for­

undrer.

De utgjør ingen «ordmusikk», ingen impresjonistisk «stemningspoesi» sammenvevd av «klangfarger», ing­ en symbolsk «andre» virkelighet som rager over det virkelige. Diktenes bilder motsetter seg begreper som metafor og emblem; de har fenomenal karakter. Versene er, i motsetning til den samtidig omseggripen­ de futurismen, frie for nvord, sammensatte ord, splinti*ede ord; dette er ingen ekspressiv kunst.

105

Disse diktene er skrevet av cn som vet at han snak­ ker fra det skråplan eksistensen gir ham, at diktets språk verken «utsier» virkeligheten eller som språk er uavhengig av den, at det er et aktualisert sprak, stumt idet det er talende, befridd i en radikal individuasjons tegn, bevisst de grenser språket drar, og de muligheter det åpner. 2. t a l e r : I slike (og lignende) baner tenkes det i kret­ sen rundt Gumiljov og tidsskriftene «Hyperboreeren» og «Apollon», som utgis av «Akmeistene» eller, som de også kalles, «Adamistene». 1. t a l e r : Slik tenkes det, men slik diktes det som regel ikke. 2.

t a l e r

:

«Akmé»,

d e t vi l si h ø y d e p u n k t o g m o d e n ­

het, full b l o m s t r i n g .

r.

t a l e r

: I O s i p M a n d e l s t a m s d i k t er d e t s o m n å s o g

s a n s e s g j e n n o m s p r å k e t i full u t f o l d e l s e , d e t b l i r i s a n n h e t a k t u e l t . I d e n f o r s t a n d k a n vi o g s a f o r s t å d e n n e d i k t e r e n s « a k m e i s m e » s o m et m o d n e t ( ge z ei t i gt e ) s p r å k .

Disse diktene er skrevet av en oppmerksomt sansende, en som - vendt mot fenomenene - spør dem og snakker til dem; de er samtale. I dette samtaierommet konstitueres det tilsnakkede, det gjør seg nåtidig, det samler seg om jeget som snakker til og navngir det. Men i dette øyeblikket blir det tilsnakkede og navngitte til et du som også medbringer sin annerledes- og i .

t a l e r

:

106

fremmedhet. I diktets her og nå, i denne umiddelbare nærhet, stemmes det i fra enorme avstander, mens diktet hegner om sitt innerste: sin tid. Det er dette spenningsforholdet mellom tider, den egne og den fremmede, som gir det mandelstamske dikt denne smertelig-stumme vibrato, som de kan gjen­ kjennes på. (Denne vibrato er overalt: i pausene mellom ord og strofer, i de «tun» der rim og assonanser «plan­ tes», i tegnsettingen. Alt dette har semantisk relevans.) Tingene sammenføyes, men i dette samvær stilles spørs­ mål om hvorfra og hvortil - et spørsmål «som forblir åpent», «som aldri får svar», et spørsmål som viser til det åpne og det gripbare, det tomme og det frie. 2.

t a l e r

:

Dette spørsmålet «tematiseres» ikke bare i diktene; det blir «tema» nettopp fordi det gis et ytre i språket: ordet - navnet! - har en drift mot det substantiviske, adjektivet forsvinner, det «infinitte», verbets nominalform er fremherskende: diktet forblir tidsåpent, tid kan komme til, tid partisiperer. i.

t a l e r

:

(. . . )

107

S A M T A L E PA F J E L L E T

En kveld da sola, og ikke bare den, var gått ned, gikk jøden, som var jøde og sønn av en jøde, ut av det lille huset sitt, og navnet hans gikk med ham, det uutsigelige navnet gikk og korn, kom ruslende med og lot høre fra seg, kom med stokk, kom over stein, hører du meg, du hører meg, det er jeg, jeg, jeg og den du hører, mener å høre, jeg og den andre, - han gikk altså, det kunne høres, gikk en kveld da noe var gått ned, gikk under skydekket, gikk i skyggen, den egne og den fremmede - for jøden, vet du, hva har vel han igjen som virkelig er hans, som ikke er skjult, utlånt og aldri tilbakelevert der gikk han altså og kom, han fulgte veien, den vakre, uforlignelige, gikk som Lenz over fjellet, han som man hadde latt bo der nede, der han hører hjemme, i lavlandet, han, jøden, kom og kom. Kom ja, fulgte veien, den vakre. Og hvem, tror du, kom imot ham? Fetteren hans kom imot ham, fetteren og søskenbarnet, den rundt et kvart jødeliv eldre, stor kom han fram, kom også han, i skyggen, den lånte - for hvem, spør og spør jeg meg, hvem av dem Gud har latt være jøde, kommer med sin egen? - , kom, kom stor, kom mot den andre, Stor kom til Liten, og Liten, jøden, ba stokken sin tie framfor jøden Stors stokk. Så tidde også steinen, og det ble stille i fjellet de gikk i, den ene og den andre. Det var altså helt tyst, der oppe i fjellet. Stillheten varte ikke lenge, for når jøden kommer fram og møter en annen er det fort slutt på stillheten, selv på fjellet. For jøden og naturen, det er ikke det samme, stadig vekk, også her og nå.

1 08

Der srår de da, søskenbarna, til venstre for dem blomstrer en gravlilje, den blomstrer vilt, blomstrer som ingensteds, og til høyre står vårsalaten, og Dianthus superbus, praktnelliken, står ikke langt unna. Men de, søskenbarna, de har, Gud bedre, ingen øyne. For å være eksakt, så har de, også de har øyne, men det henger et slør foran, ikke foran, nei bak, et bevegelig slør; ikke før trer et bilde inn, så henger det i veven, og straks er en tråd på pletten, og den spinner seg, spinner seg rundt bildet; slørtråden spinner seg rundt bildet og gjør det med barn, halvt bilde og halvt slør. Stakkars gravlilje, stakkars vårsalat! Der står de, søs­ kenbarna, de står på en vei i fjellet, stokken tier og steinen tier, og stillheten er ingen stillhet, ikke ett ord og ikke en setning er forstummet, det er bare en pause, en ordluke og et tomsted er det, du ser alle stavelsene stå rundtomkring; de er tunge og munn, disse to, som før, og i øynene heng­ er sløret, og dere, dere stakkarer, dere står ikke og blom­ strer ikke, dere er ikke til stede, og juli er ikke juli. For noen skravlekopper! Selv nå. nar tungen støter nummen mot tennene og leppene ikke vil forme seg, selv nå har de noe å si! Godt, la dem snakke... «Kommet langveisfra, kommet helt hit...» «Ja. Kommet som du.» «Jeg vet det.» «Du vet. Vet du, du ser: Her oppe har jorda foldet seg, foldet seg en gang og to gang og tre ganger, og åp­ net seg i midten, og i midten står et vann, og vannet er grønt, og det grønne er hvitt, og det hvite kommer fra enda høyere oppe, det kommer fra breene, og selv om man ikke burde, kan man si at dét er språket som gjel­ der her oppe, det grønne med det hvite i, et språk som ikke er for deg og ikke er for meg - for jeg spør, hvem

er jorda menr for, ikke for deg, og for meg er den ikke ment, sier jeg - , et språk altså, uten jeg og uten du, bare den og lutter det, forstår du, bare hun og intet annet.» «Skjønner, skjønner. Kom jo langveisfra, kom som du.» «Vet det.» «Vet du som vil spørre meg: Tross alt har du kommet, tross alt, kommet hit - hvorfor, hva er hensikten?» «Hvorfor og hvorfor... Kanskje fordi jeg måtte snakke, til meg eller til deg, måtte snakke med tunge og munn og ikke bare med stokken. For hvem snakker den til, stokken? Den snakker til steinen, og steinen hvem snakker den til? «Til hvem, fetter, skal den snakke? Den snakker ikke, den taler, og den som taler, fetter, den taler til ing­ en, den taler fordi ingen hører på, ingen og Ingen, så sier den, ikke munnen og ikke tungen, men den, den alene sier: Hører du?» «Hør du, sier den - jeg vet, fetter, jeg vet... Hør du, sier den, her er jeg. Her er jeg, her er jeg, jeg er kom­ met. Kommet med stokken, jeg og ingen annen, jeg og ikke den, jeg med min time, den ufortjente, jeg det har rammet, jeg som det ikke har rammet, jeg med minnet, jeg med minnebristen, jeg, jeg, jeg...» «Sier den, sier den... Hør du, sier den... Og Hørdu, naturligvis, Hørdu sier jo ingenting, ingen svar å få der, for Hørdu, det er den typen med breene, den som fol­ det seg, tre ganger, og ikke for menneskene... Den grønnhvite der, den med gravlilje, den med vårsalat... Men jeg, fetter, jeg som står her, pa denne veien hvor jeg ikke hører til, idag, nå når den har gått ned, den og dens lys, og her står jeg med min egen og en fremmed skygge, jeg - jeg som kan fortelle deg:

i io

- J e g lå der på steinen, dengang, du vet, på steinflisene; og ved siden av meg lå de andre, de som var lik meg, de andre, som var annerledes enn jeg og helt like, søskenbarna; og der lå de og sov, sov og sov ikke, og selv om de drømte drømte de ikke, de elsket meg ikke og jeg elsket ikke dem, for jeg var en, og hvem vil elske En, og de var mange, mange flere enn de som lå rundt meg, og hvem vil vel elske alle, og jeg fortier det ikke, jeg elsket dem ikke, de som ikke kunne elske meg, jeg elsket lyset som brant i det venstre hjørnet, jeg elsket det, fordi det brant ned, ikke for at det brant ned, for det, det var jo hans lys, lyset som han, vår mors far, hadde tent, fordi det hegynte en ny dag den kvelden, en helt spesiell dag som var den sjuende, og etter den sju­ ende skulle den første følge, den sjuende og ikke den første, jeg elsket, fetter, ikke lyset, men det at det brant ned, du vet, jeg har ikke elsket noe siden; nei, ingenting; eller kanskje det som brant ned som lyset denne dagen, den sjuende og ikke den siste; ikke den siste, nei, for jeg er jo, her, på denne veien, som de kaller vakker, her er jeg jo, her, ved gravlilje og ved vårsalat, og hundre skritt videre, der oppe, hvor jeg kan gå, der stiger lerken til eembrafurua, ser jeg, jeg ser det og jeg ser det ikke, og stokken min, som har talt, talte til steinen, og stokken min, som nå tier stille, og stei­ nen, sier du, den kan snakke, og i mine øyne, der heng­ er sløret, det bevegelige, der henger sløret, det bevege­ lige, og løfter du på det ene, så henger det andre der, og stjernen - for ja, nå står den over fjellet når den vil inn dit, må det holdes bryllup, og straks er den en annen, halvt slør halvt stjerne, jeg vet, ja jeg vet, fetter, jeg møtte deg her, og vi har snakket, mye, og foldene der, du vet, de er ikke her for menneskenes og ikke for var

11 i

skyld, vi som gikk hir og traff hverandre, vi her under stjernen, vi jøder, som kom hit, som Lenz over fjellet, du Stor og jeg Liten, du den pratsomme og pratsomme jeg, vi med stokkene, vi med navnene våre, de uutsigelige, vi med skyggene vare, den egne og den fremmede, du her og jeg her - jeg her, jeg; jeg, som kan si deg alt dette, som kun­ ne ha sagt det; som ikke sier deg det og ikke har sagt det; jeg med gravliljen til venstre, jeg med vårsalat, jeg med det nedbrente, lyset, jeg med dagen, jeg her og jeg der, jeg, kanskje ledsaget - nå! - av kjærligheten til de ikke-elskede, jeg er på vei til meg selv, her oppe.» August

19

s9

MERIDIANEN

Tale i anledning mottakelsen av Georg Biichner-prisen Darmstadt, 1 1 . oktober 1 960

Mine damer og herrer! Kunsten er, som dere vet, et dukkeaktig, jambisk-femfotet og - denne egenskapen er ogsa mytologisk belagt, gjennom henvisningen til Pygmalion og hans kreasjon - barnløst vesen. Som sådan er kunsten gjenstand for samtale, og den finner sted i et rom, altså ikke i Conciergeriet, en sam­ tale som, det merker vi, kunne fortsatt i det uendelige, hvis den ikke ble avbrutt. Den blir avbrutt. Kunsten kommer igjen. Den kommer igjen i et annet av Georg Buchners diktverk, i «Woyzeck», blant andre, navnløse mennesker og - hvis et uttrykk Moritz Heimann myntet på «Dantons død» kan få ga dette ærend - i enda «blekere tordenlys». Samme kunst settes, nå i en helt annen tid, igjen på kartet, presentert av en markskriker, og nå er den ikke, som i før nevnte samtale, mulig å relatere til den «glødende», «brusende» og «lysende» skapningen, men den opptrer ved siden av krøtterne og det «null og nix» som dette kreaturet «bærer på seg», - kunsten frem­ står denne gang i apeskikkelse, men det er samme kunst, vi gjenkjenner den straks pa «frakk og hoser». Og den kommer til oss - kunsten - i et tredje av Buchners diktverk, i «Leonce og Lena», hvor tid og

11 3

lyssetting er ugjenkjennelig, vi er jo «på Hukt inn i pa­ radiset», «samtlige klokker og kalendre» skal snart «knuses» eller snarere «forbys»,- men like før blir «to personer av hvert sitt kjønn» ført frem, «to verdensbe­ rømte automater er ankommet», og et menneske som hevder å være «kanskje den tredje og merkverdigste av de to», oppfordrer oss «med snerrende tonefall» til å forbauses av hva vi kan se: «Intet annet enn kunst og mekanisme, intet annet enn papplater og klokkefjær!» Kunsten opptrer her med et større følge enn tidlige­ re, men åpenbart er den blant sine like, det er den sam­ me kunst: Kunsten, som vi allerede kjenner den. - Valerio, det er bare et annet navn pa utroperen. Kunsten, mine damer og herrer, er med alt som hører til og som skal tilkomme den, også et problem, og det er som man ser, et skiftende, seig- og langlivet, det vil si evig problem. Et problem som tillater en dødelig, Camille, og en som bare kan forstås ut fra sin død, Danton, å stille opp ord på rekke og rad. Det er lett å snakke om kunst. Men det fins også, når det er tale om kunst, alltid noen som er til stede og... ikke hører ordentlig etter. Mer presist: Noen som hører og lytter og ser... og som sa ikke vet hva det var snakk om. Men som hører den talende, «ser ham tale», merker seg sprak og gestalt, og samtidig - hvem kan vel tvile pa dét, i denne diktsfære? - , samtidig også pusten, det vil si retning og skjebne. Det er, dere vet det forlengst, hun kommer jo til dere, hun som så ofte med god grunn siteres, år etter ar - det er Lucile.

Det som avbrøt samtalen tvinger seg hensynsløst igjen­ nom, det ankommer revolusjonsplassen med oss, «vognene kommer kjørende og stopper». Reisefellene er der, fulltallige, Danton, Camille og de andre. De mangler ikke ord, heller ikke her, kunstferdige ord, de strør dem om seg, det vil si, Buchner kan av og til nøye seg med å sitere, det snakkes om å gå i døden sam­ men, Fabre vil til og med «dø dobbelt», alle er i sitt ess, bare et par stemmer, «noen» - navnløse - «stemmer», finner at alt «har skjedd før og er kjedelig». Og her, når alt går mot slutten, i de lange øyeblikk, når Camille - nei, ikke han, ikke han men en reisefelle -, når denne Camille dør en teatralsk - en kunne nesten si; jambisk - død, en død det først to scener senere blir mulig å erkjenne som hans, ut fra ord som står ham fremmed - og så nært - , mens patos og dom rundt ham stadfester «dukkens» og «trådens» triumf, der er Lucile, den kunstblinde, den samme Lucile som ser noe personlig og sanselig i spraket, der er hun igjen, med sitt plutselige «Leve kongen!» Etter alt som er sagt pa tribunen (som er skafottet) for et ord! Det er mot-ordet, det er ordet som river av «tråden», ordet som ikke lenger bukker for «historiens paradehester og dagdrivere», det er en frihetens handling. Det er et skritt. Selvfølgelig høres det ut som - og med henblikk på det jeg nå, idag, våger å si om det, er det kanskje ingen til­ feldighet - , først og fremst høres det ut som en tilslut­ ning til «Fanden régime». Men her - om dere tillater en som også er vokst opp med Peter Kropotkins og Gustav Landauers skrifter,

r1 5

uttrykkelig å fremheve at her hylles intet monarki og ingen gårsdag som ønskes konservert. Her hylles det absurdes majestet, som vitner om det menneskeliges nærvær. Det, mine damer og herrer, har intet en gang for alle fastlagt navn, men jeg tror det er... diktning. « -- akk, kunsten!» Jeg har, som dere ser, blitt hengende ved Gam iIles ord. Jeg er fullstendig klar over at en kan lese dette ordet pa ulike måter, en kan sette forskjellige aksenter: Nuets akutte, historiens - og litteraturhistoriens - gråvis, evighetens cirkumfleks - et tegn for utstrekning. Jeg setter - jeg har ingen valg - jeg setter den akutte. Kunsten - «akk, kunsten»: Den har også, i tillegg til sin forvandlingsevne, ubikvitetens gave Den gjenfin­ nes også i «Lenz», også her - jeg tillater meg a under­ streke dette - , som i «Dantons død», som episode. •Ved bordet var Lenz i høy stemning igjen: de disku­ terte litteratur, han var på hjemmebane...» «... Følelsen av at det som er skapt, har liv, er vikti­ gere enn alt annet og er det eneste kriterium når det gjelder kunst...» Jeg har bare tatt ut to setninger, min dårlige samvittig­ het overfor gråvis forbyr meg å ikke straks gjøre dere oppmerksom på dette, - dette stedet har, mer enn noe annet, litteraturhistorisk relevans, en må kunne lese der i sammenheng med den allerede siterte samtalen fra «Dantons død», her uttrykkes Buchners estetiske syn,

herfra når man fram til, idet man forlater Biichners Lenz-fragment, man når fram til Reinhold Lenz, forfatter av «Anmerkninger om teater», og forbi den historiske Lenz når man enda lengre tilbake, til Merciers så litterært fruktbare «FJargissez 1’Art», dette stedet åpner utsyn, her er naturalismen, her er Gerhart Hauptmann foregrepet, her kan man også søke og finne de sosiale og politiske rottene til Biachners diktning. Mine damer og herrer, det letter min samvittighet, om enn bare for et øyeblikk, at jeg nevner dette, for det viser ty­ delig, og dermed tynger det min samvittighet på nytt, det viser dere at det fins noe jeg ikke kan løsrive meg fra, og at dette synes å henge sammen med kunsten. Jeg tillater meg å peke på at jeg søker dette, også her, i «Lenz». Lenz, altså Biichner, ytrer seg, «akk, kunsten», svært hånlig om «idealismen» og dens «tredukker». Mot det­ te setter han, og her kommer de uforglemmelige linjene om «de ringestes liv», «antydninger og det ganske fine, nesten umerkelige minespill», - mot idealismen setter han det naturlige og levende. Denne kunstoppfatningen illustrerer han nå med en opplevelse: «I går da jeg gikk opp over dalen, så jeg to småpiker som satt på en sten: den ene løste sitt hår, den andre hjalp henne, og det gylne håret flommet, det unge ansiktet så blekt og alvorlig ut, noe som ble fremhevet av den sorte drakten, og den andre var så ivrig opptatt. De skjønneste, inderligste bilder fra den gammeltyske skole makter knapt nok å gi en anelse av dette. Av og til skulle en ønske å være et medusahode og forvandle en slik gruppe til sten og rope på folk.»

Legg merke til, mine damer og herrer: «Av og til kunne man ønske å være et medusahode», for a... fatte det naturlige som naturlig ved hjelp av kunst! Man heter det her, ikke jeg. Det er a tre ut av det menneskelige, å hegi seg inn i et uhyggelig område, vendt mot det menneskelige - det er der hvor apeskikkelsen, automatene og dermed... akk, kunsten synes å høre hjemme. Slik snakker ikke den historiske Lenz, slik snakker den htichnerske, her hørte vi Buchners stemme: Ogsa her hærer kunsten for ham pa noe uhyggelig. Mine damer og herrer, aksenten jeg satte var akutt; jeg vil skjule for dere like lite som for meg selv, at når jeg spurte om kunsten og diktningen - et spørsmål blant andre spørsmål -, at når jeg måtte gå med dette spørs­ målet til buehner, av egen, om ikke fri vilje, var det for å se hvordan han stiller det. Men dere ser det jo: Hver gang det snakkes om kuns­ ten, er det umulig a overhøre Valerios «snerrende tone­ fall». Dette er, som Buchners stemme krever at jeg antar, den eldste av uhyrligheter. At jeg dveler så hårdnakket ved den idag, ligger nok i luften, luften vi må puste i. Fins det ikke - må jeg nå spørre - , fins det ikke hos Georg Buehner, kreaturenes dikter, et kanskje bare halvkvedet, kanskje bare halvt bevisst, men derfor ikke mindre radikalt - eller kanskje nettopp derfor et virke­ lig radikalt spørsmål ved kunsten, et spørsmål stilt fra denne retningen? Et spørsmål som all samtidig dikt­

ning må tilbake til, om den vil fortsette å spørre? Med andre, noe springende ord: Kan vi gå ut fra at kunsten er noe gitt og ubetinget forutsatt, slik det nå skjer så mange steder, skal vi, for å uttrykke det helt konkret, først og fremst - la oss si - resolutt tenke gjennom og avslutte Mallarmé? Jeg har foregrepet, slynget noe ut - ikke langt nok, vet jeg - , jeg vender tilbake til Buchners «Lenz», til den episodiske - samtalen som ble ført «ved bordet» da Lenz var «i høy stemning». Lenz har snakket lenge, «snart smilende, snart al­ vorlig». Og nå, når samtalen er slutt, heter det om ham, altså om den som steller med spørsmål om kunst, men samtidig også om kunstneren Lenz: «Han hadde helt glemt seg selv.» Jeg tenker på Lucile når jeg leser dette: Jeg leser: Han, han selv. Den som har kunsten for øyet og i tankene - jeg er stadig i fortellingen om Lenz - den glemmer seg selv. Kunst skaper avstand til jeget. Kunst fordrer her en be­ stemt distanse i en bestemt retning, en bestemt vei. Og diktning? Diktning, som jo ma gå kunstens vei? Da skulle veien til medusahode og automat være gitt her! Jeg søker nå ingen utvei, jeg spør bare, i samme ret­ ning, og, vil jeg tro, i samme retning som Lenz-fragmentet gir. Kanskje - jeg bare spør - , kanskje går diktningen, som kunsten, med et uegennyttig jeg mot dette uhygge­ lige og fremmede, og frigjør seg igjen? - men hvor? og på hvilket sted? med hvilke midler? og som hva?

Da er kunsten den veien diktningen skal legge bak seg - intet mindre, intet mer. Jeg vet det fins andre, kortere veier. Men også dikt­ ningen går oss ofte i forveien. La poésie, elle aussi, brule nos étapes. Jeg forlater den selvforglemmende, den som steller med kunst, kunstneren. Jeg trodde a møte diktningen hos Lucile, og Lucile sanser språket som pust og gestalt og retning-: Også her, i dette verk av Biichner, leter jeg etter det samme, jeg leter etter Lenz selv, jeg søker ham - som person, jeg søker hans form og gestalt: For å nå diktningens sted, befrielsen, når et skritt tas. Buchners Lenz, mine damer og herrer, har forblitt et fragment. Skal vi, for nå å erfare hvilken retning denne eksistensen hadde, oppsøke den historiske Lenz? «Hans liv var bare en nødvendig byrde. - Slik levet han sitt liv til ende...» Her avbrytes fortellingen. Men diktningen forsøker jo, i likhet med Lucile, å se hver gestalt i sin egen retning, diktning går i forveien. Vi vet, hvorhen han lever, hvordan han Utlever. ■ Døden,» kan man lese i et verk om Jakob Michael Reinhold Lenz utgitt i Leipzig i 1909 - skrevet av en privatdosent fra Moskva ved navn M.N. Rosanov «døden som forløser lot ikke vente lenge på seg. Natta mellom den 23. og 24. mai 1792 ble Lenz funnet livløs i en av Moskvas gater. Begravelsen ble bekostet av en adelsmann. Hans siste hvilested forblir ukjent.» Slik hc7/levde han. Han: Den sanne, den biichnerske Lenz, en buchnersk gestalt, en person vi kunne møte på fortellingens første

120

side, Lenz som «den 20. januar gikk over fjellet», han ikke kunstneren og den som steller med spørsmål om kunsten, han som et jeg. Kanskje vi nå kan lokalisere stedet det fremmede var, stedet der mennesket maktet å sette seg fri, som et underliggjort? - jeg? Finner vi et slikt sted, kan vi ta et slikt skritt? «...men noen ganger syntes han det var ille at han ikke kunne gå på hodet.» - Der er han, Lenz. Det er, tror jeg, han og hans skritt, han og hans «Leve kon­ gen ». «...men noen ganger syntes han det var ille at han ikke kunne gå på hodet.» Den som gar på hodet, mine damer og herrer, - den som gar pa hodet har himmelen under seg, som en av­ grunn. Mine damer og herrer, det er for tiden vanlig a anklage diktningen for dens «dunkelhet». - Tillat meg nå en tanke abrupt - men er det ikke en bra åpning her? - til­ lat meg her a sitere en setning av Pascal, en setning jeg leste for en tid siden hos Leo Shestov: «Ne nous reprochez pas le manque de clarté puisque nous en faisons profession!» - Det er, tror jeg, en fjern eller fremmed dunkelhet, som om den ikke er medfødt, ihvertfall er gitt diktningen med henblikk pa et møte. Men kanskje fins, i en og samme retning, to slags fremmedhet - tett pa hverandre.

121

Lenz - det vil si Biichner - har her gatt et skritt lengre enn Lucile. Hans «Leve kongen» er ikke lenger ord, det er en grusom forstumming, det tar ord og pust fra ham, og også fra oss. Diktning kan bety en pustevending. Hvem vet, kan­ skje diktningen går sin vei - som også er kunstens vei med henblikk pa en pustevending? Kanskje lykkes det, siden det fremmede, altså avgrunnen og medusahodet, avgrunnen og automaten, synes å ligge i samme ret­ ning, - kanskje lykkes det her å skille det fremmede fra det fremmede, kanskje medusahodet skrumper inn ak­ kurat her, kanskje klikker automatene akkurat her - i dette øyeblikk? Kanskje noe sammen med jeget - med det her og p å denne m åten frisatte underliggjorte jeget, - kanskje noe annet også settes fri? Kanskje diktet blir seg selv derfra... kanskje det nå, på sin kunstløse, kunstfrie måte, kan gå sine andre vei­ er, altsa kunstens veier - igjen og igjen? Kanskje. Kanskje man kan si at et «20. januar» er innskrevet i alle dikt? Kanskje det nye i diktene som skrives nå, er nettopp dette: Her prøver man, så klart som mulig, å minnes disse data? Men skriver ikke alle seg fra slike dateringer? Og hvilke dateringer skriver vi oss mot? Men diktet snakker jo! Det erindrer sine data, men det snakker! Ja, det snakker og alltid pa sine egne, aller innerste vegne. Men jeg tror - og tanken vil neppe overraske dere jeg tror at det alltid har vært diktets håp på dette vis å snakke på det frem m edes - nei, jeg kan ikke bruke dette

122

ordet mer nettopp på dette vis å snakke på det andres vegne -, hvem vet, kanskje på det helt andres vegne. Dette «hvem vet», som jeg ser at jeg nå har nådd fram til, er det eneste jeg her idag har å tilføye de gam­ le forhåpninger. Kanskje, jeg må si det til meg selv, - kanskje kan det til og med tenkes et sammenfall mellom dette «helt andre» - jeg bruker her et kjent hjelpeord - og en ikke altfor fjern, en ganske nær «andre» - og kanskje dette kan tenkes igjen og igjen. Diktet dveier, håper eller værer - ord som tilhører kreaturene - ved slike tanker. Ingen kan si hvor lenge pustepausen - hapet og tan­ ken - fortsatt vil vare. «Hastigheten», som alltid har vært «utenfor», har økt; dette vet diktet, men det sik­ ter ufravendt mot dette «andre», som det tenker er oppnåelig, mulig å befri, kanskje som tomt og dermed - la oss si: Som Lucile - vendt mot diktet. Selvfølgelig viser diktet - diktet idag - og jeg tror dette bare har indirekte sammenheng med - noe som ikke skal undervurderes - ordvalgets vansker, raskere flyt i syn­ taksen eller en våknere sans for ellipser, - idag viser diktet en umiskjennelig og sterk trang til å forstumme. Det hevder seg - tillat meg, etter så mange ekstreme for­ muleringer, også denne -, diktet hevder seg på kanten av seg selv; det roper seg inn og henter seg tilbake, uavbrutt, for å kunne bestå, fra sin forsvinning til sitt fremdeles. Dette fremdeles må være en talemåte. Altså ikke språk simpelthen, og antagelig heller ikke ord som «svarer til noe».

J -3

Men aktualisert språk, befridd under tegnet av en radikal individuasjon, som er klar over de grenser språket drar, og de muligheter det åpner. Dette diktets fremdeles kan vel bare finnes i diktene til den som ikke glemmer, som snakker ut fra sitt eget livs skråplan, som også er kreaturenes. Da er diktet - klarere nå enn før - den enkeltes språk som har blitt gestalt, - og nåtid og nærvær i sam­ svar med denne enkeltes innerste vesen. Diktet er ensomt. Det er ensomt og på vei. Den som skriver er selv pa vei i diktet. Men står ikke diktet derved, allerede her, i møtet - i m øtets hem m elighet? Diktet ser etter en annen, det trenger denne andre, det trenger en samtalepartner - som det oppsøker, som det tiltaler. Hver ting, hvert menneske er for diktet, som har kurs mot det andre, en gestalt gitt av dette andre. Oppmerksomheten, som diktet søker å vie alt det møter, dets skjerpede sans for detalj, kontur, struktur, farge, men ogå for «rykningene» og «antydningene», alt dette er, tror jeg, ikke noe det øye kan oppnå som tevler mot (eller med) stadig mer perfekt apparatur, det er snarere en konsentrasjon om alle våre data. «Oppmerksomhet» - ti Hat meg her å sitere Malebranehe, via Walter Benjamins Kafka-essay «oppmerksomhet er sjelens naturlige bønn». Diktet blir - og under hvilke vilkår! - det blir diktet til en som fremdeles sanser, en som er vendt mot det pågående, en som spør hva som pågår og tiltaler det; det blir samtale - ofte en fortvilet samtale. 124

I denne samtalens rom blir det tilsnakkede konstitu­ ert, det samler seg om det jeg som kaller på det og be­ nevner det. Men det tilsnakkede, som ved å nevnes er blitt et du, fører sin annerledeshet inn i samtalen. Fremdeles i diktets her og nå - diktet selv har jo aldri noe annet enn dette ene, enestående, punktuelle nær­ været - , fremdeles i denne umiddelbare nærhet lar det det innerste, den andres innerste, ytre seg: Om sin tid. Vi star, når vi kan samtale med tingene, også alltid ved spørsmålet om hvor de kom fra og hvor de skal hen: Spørsmålet «forblir åpent», det er «endeløst», det viser ut i det åpne og tomme og frie - og vi er langt ute. Diktet oppsøker, vil jeg tro, selv dette sted. Diktet? Diktet med sine bilder og troper? Mine damer og herrer, hva snakker jeg egentlig om, nar jeg fra denne retningen, i denne retningen, snakker med disse ordene om dikt - nei, om d ik tet? Jeg snakker jo om diktet som ikke fins! Det absolutte dikte: - nei, det fins absolutt ikke, det kan ikke finnes! Men med ethvert virkelig dikt, med selv det mest fordringsløse dikt, fins vel dette uavvendelige spørsmå­ let, denne uhørte fordringen. Og hva er så bildene? Det som en gang, det som atter alltid en gang og bare her og bare nå er synlig og kan sees. Og diktet skulle da være stedet, der alle troper og metaforer vil bli ført ad absurdum.

12.5

Toposforskning? Javisst! Men i lys av der som skal utforskes: 1 lys av u-topien. Og mennesket? Og krøtterne? I lys av dette. For noen krav! For noen fordringer! Det er tid for å vende om. Mine damer og herrer, jeg står nå ved slutten - og er igjen ved begynnelsen. Elargissez l'Art! Dette spørsmålet nærmer seg med sin gamle, og nye, uhygge, jeg gikk med spørsmålet til Buchner - jeg mente å finne det der. Jeg hadde også forberedt et svar, et «lucilesk» motord, jeg ville sette noe i stedet, være der med min mot­ sigelse: Utvide kunsten? Nei. Men gå med kunsten inn i din aller egneste innsnevring. Og sett deg fri. Jeg har, også her i nærvær av dere, gått denne veien. Det var en sirkel. Kunsten, som også innbefatter medusahodet, meka­ nismen, automatene, det uhyggelige som er så vrient å skjelne fra det andre, for i siste instans er det kanskje bare ett som er fremmed - kunsten lever videre. Ved Luciles «Leve kongen», og da himmelen åpnet seg under Lenz som en avgrunn; to ganger syntes pustevendingen å være der. Kanskje også da jeg prøvde å sette kurs mot det fjerne og inntakelige, som til syven­ de og sist bare var synlig i Luciles gestalt. Og én gang

kom vi, ut fra den oppmerksomhet vi viet tingene og kreaturet, i nærheten av noe apent og fritt. Og til slutt i nærheten av utopien. Diktningen, mine damer og herrer Denne endeløspreken av lutter dødelighet og forgjeves! Mine damer og herrer, tillat meg, nå som jeg igjen står ved begynnelsen, enda en gang i all korthet å spørre fra en annen retning, etter det samme. Mine damer og herrer, for noen år siden skrev jeg en liten firelinjer - denne: «Stemmer fra nesleveien:/Kom til oss på hendene./Den som er ensom med lampen,/har bare hånden å lese i.» Og for et år siden, til minne om et forsømt møte i Engadin, satte jeg en liten historie pa papiret, der jeg lot et menneske gå over fjellet «som Lenz». Jeg skrev meg, begge gangene, fra et «20. januar», fra mitt «20. januar». Jeg møtte...meg selv. Er det altsa på slike stier man ferdes når man går med diktet? Er disse stiene bare om-veier, omveier fra deg til deg? Men samtidig stemmer jo språket i på utallige sti­ er, pa så mange andre, og der fins det møter, en stem­ mes sti til et sansende du, krøtterstier, nærværsutkast kanskje, et selv som sendes 1 forveien, på søken etter seg selv...en slags hjemkomst. Mine damer og herrer, jeg nærmer meg slutten - jeg aksentuerte akutt og nærmer meg slutten på...»Leonce og Lena».

127

Og her, ved de to siste ordene i dette verket, må jeg ta meg i akt. Jeg må vokte meg for, som Karl Emil Franzos, utgiver av «Ersten kritischen Gesammt-Ausgabe von Georg Buchner’s Såmmtlichen Werken und handschriftlichen Nachlass», som ble utgitt for 8 1 år siden hos Sauerlånder i Frankfurt am Main, - jeg må vokte meg for, som min ber gjenfunne landsm ann Karl Em il Franzos, å lese «Commode», som brukes idag, som et «kommende»! Og likevel: Fins ikke nettopp i «Feonce und Fena» disse tødlene som umerkelig listes rundt ordene, som kanskje ikke vil forstås som gåseføtter, men heller som hareører, det vil si noe som lytter, ikke helt fryktløst, hinsides seg selv og ordene? Herfra, altså fra «Commode», men også i lys av uto­ pien, bedriver jeg - nå - toposforskning: Pa veien hit og hos Georg Buehner møtte jeg Reinhold Fenz og Karl Emil Franzos, nå søker jeg om­ rådet de kommer fra. Jeg søker også, nå er jeg der igjen, stedet jeg selv begynte, mitt eget opphav. Jeg søker alt dette med sleivete og urolige fingre, langs et kart som er et barns kart, det ma jeg tilstå her og nå. Ingen av stedene finnes, de fins ikke, men jeg vet, særlig na, hvor de ma finnes, og...jeg finner noe! Mine damer og herrer, jeg finner noe som gir meg litt trøst for at jeg, i nærvær av dere, har gått denne umu­ lige veien, denne det umuliges vei. Jeg finner det som forbinder og, i likhet med diktet, fører til møter. Jeg finner noe - som spraket - immaterielt, men jor­ disk, terrestrisk, noe sirkelformet, noe som vender til­

bake til seg selv over begge polene og derved - ufor­ styrret - til og med krysser tropene Jeg finner... en m eridiatt.

Sammen med dere og Georg Biichner og delstaten Hessen trodde jeg nå nettopp at jeg rørte den igjen. (Georg Biichner-sitat etter Jens Bjørneboes, Ase-Mane Nesses, Trond Winjes og Dag Østerhergs oversettelser, i Georg Biichner: S a m l e d e v e r k e r , Gyldendal 1973)

D ie N iem andsrose INGENM ANNSROSEN I

D E T V A R J O R D I D E M , Og

de grov. De grov og grov, slik gikk dager og netter. Og de priste ikke Gud, som, det hørte de, ville alt dette, som, det hørte de, visste alt dette. De grov og hørte ikke mer; de ble ikke kloke, fant ingen sang, fant ikke på noen språk. De grov. Det ble stille, og så ble det storm, så veltet alle hav inn. Jeg graver, du graver, selv ormen graver, og der borte synger det: De graver. Å én, å ikke, å ingen, å du: Hvor gikk det, som gikk til intet? A du graver, jeg graver, graver mot deg, og ringen på fingeren vår vekker.

133

OG F O R T A P E L S E , ved begges bunnfall:

V ED VIN

Jeg red gjennom snøen, hører du, jeg red Gud i det fjerne - nært, han sang, det var vårt siste ritt over menneske-kveet. De dukket seg, når de hørte oss høye, de skrev, de løy våre vrinsk om til et av sine billedlige språk.

1 34

SELVTREDJE, SELVFJERDE

Krusemynte, mynte, krus, foran huset her, foran hus. Denne timen og din stund, deres samtale med min munn. Med munnen, som er stille, med ord, som ikke ville. Med de vide, med de trange, med de nære underganger. En med meg, med oss tre, halvveis bundet, halvveis fri. Krusemynte, mynte, krus, foran huset her, foran hus.

135

ZURICH , ZUM STORCHEN

Til Nelly Sachs

Det var snakk om for mye, om altfor lite. Om du og atter-du, om tilgrumsing med klarhet, om det jødiske, om din Gud. Om det. Det var himmelsprett, dom­ kirken sto der borte, den sendte litt gull over vannet. Det var snakk om din Gud, jeg talte imot ham, jeg lot hjertet jeg har pa håpe: på

hans høyeste, omrallede, hans kivende ord Øyet ditt så på meg, så bort, munnen snakket seg opp til øyet, jeg hørte:

1 36

Vi vet jo ikke, vet du, vi vet jo ikke hva som gjelds.

i37

SÅ MANC.E S T J E R N E T E G N m a n

holder mot oss. Jeg var, da jeg så deg - når? der ute hos de andre verdnene. A disse veier, galaktiske, å denne timen, som vugget nettene over til oss i våre navns last. Det er, jeg vet det, ikke sant at vi levde, det gikk kun en blind pust mellom Der og Ikke-der og Avogtil, kometaktig svirret et øye til det sluknede, i sluktene, der hvor det glødet ned sto den brystvorteprektige tiden, som det alt grodde opp- og nedog borttil, det som er eller var eller vil være -, jeg vet, jeg vet og du vet, vi visste, vi visste ikke, vi gikk jo dit og ikke der, og avogtil, når bare intet sto mellom oss, fant vi hverandre totalt.

DIN S T IL L E IN N V Æ R E N inatt.

Med ord tok jeg deg tilbake, der er du, alt er sant og en venten på sannhet. Bønnestengelen klatrer foran vinduet vårt: tenk på dem som gror ved siden av oss og ser den. Gud, det leste vi, er en bit og en annen, strødd utover: i døden til alle som meies ned gror han igjen. Dit fører blikket oss, med denne halvparten har vi omgang.

r39

FOR BEGGE HENDENE, der

jeg fikk stjernevekst, fjernt fra all himmel, nær alle himler: Som det er våkent der! Som verden åpner seg for oss, midt gjennom oss! Du er der øyet ditt er, du er oppe, er nede, jeg finner ut av det. Å denne vandrende tomme gjestfrie midte. Skilt faller jeg til deg, faller du til meg, faller vi fra oss, ser vi igjennom: Den samme har mistet oss, den samme har glemt oss, den samme har oss 140

T O L V AR

Den sannskrevne, sannblevne linjen: ...ditt hus i Paris - et offersted fo r dine hender. Tre ganger gjennompustet, rre ganger gjennomlyst.

Det blir stumt, det blir døvt bak øynene. Jeg ser giften blomstre. 1 alle ord og typer. Gå. Kom. Kjærligheten slukker navnet sitt: den skriver det på deg.

141

SLUSEN

Over alt dette din sorg: ingen andre himmel.

Til en munn det var et tusenord for, mistet mistet jeg ordet, som hadde blitt stående: søster. Til flerguderiet mistet jeg ordet, som så etter meg

Kaddish. Gjennom slusen måtte jeg, for å redde ordet tilbake til og utover saltstrømmen:

Jiskor.

i4z

En prestekrage, uknekket, dro mellom hjem og avgrunn i minnet ditt. STUMME HOSTLUKTER.

En uvant fortapelse var tydelig til stede, det var nesten som om du levde.

i43

IS, EDEN

I landet Altforsent gror månen i våt jord, og alt ihjelfrossent gløder til og glor. Det har øyne, de ser ut som klokkeklare kloder. Natta, natta, lut. Det ser, vår øyenpode. Det ser, det ser, vi ses, jeg ser deg som du sås. Oppstandelsen er is, før timen går i lås.

144

SALME

Ingen knar oss opp igjen av leire og jord, ingen signer støvet vårt. Ingen. Lovet være du, Ingen. For din skyld vil vi blomstre. Mot deg. Et intet var vi, er vi, skal vi være, blomstrende: intet - , ingenmannsrosen. Med griffelen sjeleklar, støvtrådene himmelknekt, kronen rød av purpurordet vi sang over, å over tornen.

r45

T U B I N G E N , JANUAR

Til blindhet over­ talte øyne. Deres - «en gåte er rentutsprungen» deres minne om svømmende Holderlintårn, måkeomsust. En druknet snekker besøkte disse undervannsord: Hvis, hvis et menneske, hvis et menneske kom til verden, idag, med patriarkenes lysskjegg: han kunne, hvis han skulle snakke om vår tid, kunne han bare lalle og lalle, om- og omigjenigjen. («Pallaksch. Pallaksch.»)

146

• • •

BRUSER KILDEN

Dere bønn-, dere spott-, dere min stillhets bønnskarpe kniver. Dere ordene mine som forkrøples med meg, dere mine ranke. Og du: du, du, du mitt daglig sann- og sannereradbrukne rosers Senere Hvor mye, å hvor mye verden. Hvor mange veier. Du krykke, vinge. Vi — Vi skal synge barnesangen, den, hører du, den med menn, med eskene, med menneskene, ja den med vierkjerret og med øyenparet, som lå der parat som tåre- ogtåre.

147

EN T J U V R A D D - O G K J E L T RI N G V I SE SUNGET TIL PARIS E M P R É S PO N TO ISE AV P A U L C E L A N FRA CZERN O W ITZ VED SADAGO RA

Mange ngang, i mørke tider Heinrich Heine, Til Edom

Dengang der fantes galger, da var det et Oven, ikke sant. Hvor er skjegget mitt, vind, hvor er jødeflekken min, hvor er skjegget du rusker i? Kroket var veien jeg gikk, den var kroket, ja, siden, ja, den var rett. Hurra. Kroket, så får jeg kroknese. Nese. Sa dro vi også til Friaul. Der hadde vi, der hadde vi. For mandeltreet blomstret. Mandeltre, trandelme. Mandelkve, kvandelme. Og einebærbusken au. Bærbusken.

Hurra. Au.

Envoi Men, men treet opptrer, jo. Det, også det står mot pesten.

149

MANDORLA

I mandelen - hva står i mandelen? Intet. Det står intet i mandelen. Det står der og henger. I intet - hvem står der? Kongen. Der står kongen, kongen. Der står han og henger. Jødelokk, du blir ikke grå. Og øyet ditt - hva hviler det på? Øyet ditt hviler på mandelen. Øyet ditt står imot intet. Det står for kongen. Sånn står det og henger. Menneskelokk, du blir ikke grå. Tomme mandel, kongeblå.

150

M ED SÆ RBO , EVIGE, er

du,

U-

beboelig. Derfor bygger og bygger vi. Derfor står den, denne ynkelige sengerammen, - i regnet, der står den. Kom, elskede. At vi ligger her, det er skilleveggen Da har han, dobbelt opp, nok med seg selv. Glem ham, han er i sin helhet, en halv attpå en halv. Vi, vi er regnsenga, han kommer og tørrlegger oss.

Han kommer ikke, tørrlegger oss ikke.

A I.A P O I N T E A C É R É E

Malmen ligger blottet, krystaller, druserom. Det uskrevne, herdet til språk, legger en himmel fri. (Forkastet opp, opp i dagen, på tvers, sånn ligger vi også. Du foran døra en gang, tavle med den drepte krittstjernen på: den har nå et - lesende ? - øye.) Veier dit. Skogtimer langs det jabbende hjulsporet. Opp­ samlede lille, gapende bøkenøtt: svartlig åpen, utspurt av fingertanker om — om hva? Om

152

det uigjenkallelige, om det, om alt. Jabbende veier dit. Noe kan gå uten hilsen som var det blitt hjerte, det kommer.

i 53

DE KLAR E stein en e

farer g je n n o m lufta, de klar-

hvite, lysbringerne.

De vil ikke ned, ikke styrte, ikke treffe. De stiger, lik de lave n y p e r o s e n e , n å r de å p n e r seg, de svever

mot deg, du min rolige, du min sanne - : jeg ser deg, du plukker dem med de nye allemannshendene mine, du legger dem i det Atter-Klare, som ingen må grine for eller nevne.

i 54

E T T E R M I D D A G M E D S I R K U S OG C I T A D E L L

I Brest, med flammeringer, i teltet der tigeren sprang, hørte jeg deg, Endelig, synge, så jeg deg, Mandelstam. Himmelen hang over reden, måken hang over en kran. Endelig nynnet om identiteten, du, kanonbåt, heter «Baobab". Jeg hilste til trikoloren, med et russisk substantiv såret greide ikke å såre, hjertet slo et sikkert liv.

155

ANABASIS

Mellom murer dette smalt skrevne ulendt-sanne Opp og Tilbake til hjerteklar framtid. Der. Stavelsesmolo, havsfarget, langt ut i det usette. Så: bøye-, kummerbøye-espalier med disse sekundvakkert sprettende pusterefleksene lysklokketoner (dum-, dun-, un-, unde suspirat cor), ut­ løste, inn­ løste, vare.

Forståelig, hørlig, det frittvoksende teltordet: Sammen.

157

O M DAGEN

Hareskinnhimmel. Selv nå skriver en tydelig vinge. Også jeg, husk det, støvfargede, kom som en trane.

Steinen spratt ut av berget. Hvem våknet? Du og jeg. Språk, språk. Med-stjerne. Bi-jord. o Armere. Apen. Hjemvei. hva

sk jed d e

?

Hvor gikk den? Til det uutslukne. Vi to og steinen var ett. Hjerte og hjerte. Funnet for tunge. Bli tyngre. Og bli lett.

i 59

I ETT

Trettende februar. I hjertemunnen vaknet sjibbolett. Med deg, Peuple de Paris. N o pasarån. Det venstre lammet: han, Abadias, gam mein fra Huesca, kom med hundene over åkeren, i eksil sto en hvit sky av menneskelig adel, i hendene våre mælet han ordet vi trengte, det var hyrdespansk, der inne, i krysseren « Auroras» islys: brorhånden vinker med bindet som na er fjernet fra de ordstore øynene - Petropolis, de uglemtes vandreby lå også deg toskansk på hjerte. Fred m ed hyttene!

1 60

LES G L O B E S

Les - i de fastkjørte øynene: sol-, hjertebanene, dette susende-skjønne Forgjeves. De døde og alt født av dem. En lenke av slektledd ligger begravd her og henger fremdeles, i eteren, på kanten av stup. All skriften i ansiktet, hvor den svirrende ordsanden borer seg inn - småevigheter, stavelser. Alt, selv det tyngste, kunne fly, intet holdt igjen.

161

UTKRONT,

spvdd inn i natta. Under hvilke stjerner! Lutter gråbanket hjertehammersølv. Og Berenikes hodehår, her også, - jeg flettet, jeg flettet opp, jeg flettet, flettet opp. Jeg flettet. Blå juv, inn i deg driver jeg gullet. Med alt som ble fjast bort hos horer og lettbeinte, kommer og kommer jeg. Til deg, elskede. Med bønner og forbannelser. Og med alle køllene som svirrer over meg: ogsa de sammensmeltet, også de fallisk buntet til deg, nek-og-ord. Med navn, vannet av hvert eksil. Med navn og sæd, navn, dyppet i alle kalkene, fylt til randen av ditt kongsblod, menneske, - i alle

de store ghettorosenkalkene, du ser på oss fra dem, udødeliggjort av så mange grytidlig døde. (Og vi sang Warszawjanka. Med tilstoppede lepper, Petrarca. I tundra-ører, Petrarca.) Og en jord stiger opp, det er vår, dette. Og vi sender ingen av våre ned til deg, Babel.

163

STAVELSESMERTEN

Det ble gitt deg i hånden: et Du, dødsløst, hvor alt Jeg kom til rette. Det for ordfrie stemmer omkring, tomformer, alt inngikk i dem, blandet og utskilt, blandet igjen. Og tall var vevd inn i det utallige. Ett og tusen og det som før eller siden var større enn det er, mindre, fullmodent og ut- og tilbakedannet til et spirende Aldri. Det glemte grep etter det som skal glemmes, jordklumper, hjertesnabber svømte, sank og svømte. Kolumbus, den tid­ løse i øyet, morblomsten, myrdede master og seil. Alt for ut,

164

fritt, oppdagelsesaktig, vindrosen blomstret av, felte hvert blad, et verdenshav blomstret i dynge- og dagevis, under svartlyset av villstyrestreker. I kister, urner, kanopeer våknet spebarna Jaspis, Agat, Ametyst - folkeslag, stammer og frender, et blindt D et er knøt seg i den slangehodete fritrossa en knute (og mot-og kontra-og men-og tvillings-og tusenknuter), ved hvilken den fastelavensøyde yngelen til mårstjernen i avgrunnen bok-, bok-, bok­ staverte, staverte.

165

det

er

alt

m u lig

an n et

en n det d u tenker, enn

det jeg tenker, flag g b la fre r stadig,

små-hemmelighetene hviler ennå i seg selv, de kaster fremdeles skygger, av dem lever du, lever jeg, lever vi. Sølvmynten på tungen din smelter, den smaker av morgen, av alltid, en vei til Russland entrer opp hjertet ditt, den karelske bjørka har ventet, navnet Osip kommer bort til deg, du forteller ham det han alt vet, han tar det, han tar det fra deg, med hender, du løser armen fra skulderen hans, høyre, og venstre, du fester dine i deres sted, med hender, med fingre, m e d linjer,

- d et a v r e v n e v o k s e r s a m m e n igjen der h ar du d e m , der tar du d e m , d er h a r du b e g g e to, navnet, navnet, handen, hånden, der tar du dem som pant, han tar det o g sa , du star igjen m e d d et s o m er d itt, d e t s o m v a r h a n s ,

vin d m øller

s tø te r luft i lu n g e n d in , d u ro r g je n n o m k a n a le r, la g u n e r o g sluser,

i ordskinn, intet Hvorfor i hekken, i baugen intet Hvor, et værhorn løfter deg -

Tekiah! -

som et basunstøt over nettene inn i dagen, augurene fortærer hverandre, mennesket har sin fred, Gud har sin, kjærligheten kryper ned igjen i sengene, kvinnenes hår vokser ut igjen, knoppen i brystene deres som foldet seg innover dages igjen, det våkner mot livs-, hjertelinjen i hånden din, det som klatret opp lendeveien, hva heter det, ditt land bak fjellet, bak året? Jeg vet hva det heter. Vintereventyret kalles det, det kalles sommereventyret, din mors treårsland, det var det, det er det, det går overalt, som språket, hiv det vekk, hiv det vekk, så kommer det tilbake, som den kiselsteinen fra det måhrenske søkket som tanken din bar til Praha, til graven, til gravene, inn i livet,

167

den er borte forlengst, som brevene, som alle lanternene, du må finne den, der er den, den er liten, hvit, rundt hjørnet, der ligger den, nær Normandie-Njemen - i Bohmen, der, der, der, bak huset, foran huset, hvit er den, hvit, den sier: Idag - det gjelds. Hvit er den, hvit, en vann­ stråle spruter igjennom, en hjertestrøm, ei elv, du kjenner navnet, bredden står stinn av dag, som navnet, du kjenner på det, med hånden: Alba.

1 68

i

lu fta

er o g blir rø tte n e d in e, o p p e

i lu fta.

Der det jordiske baller seg, timelig, pust-og-leire. Stor skrider den fordømte der oppe, den forbrente: en pommerlending, han bor i oldenborresangen, som stadig er moderlig, sommerlig, lysblodig på kanten av alle steile, vinterhard-kalde stavelser. Med ham vandrer meridianene: innsugd av hans solstyrte smerte, når den forbrødrer land etter middagsmottoet til en elskende avstand. Over­ alt er det Her og Nå, etter fortvilelser glitrer det hvor de som har gått i to trår ned med blendede munner: kysset, nattlig, brenner inn meningen i et språk, som de våkner til, de - :

hjemvendt i den stygge bannstrålen, som samler de utstrødde, de som ble ført gjennom stjerneørkenen Sjel, teltmakerne oppe i rommet av blikk og skip, et glissent nek håp, hvor det bruser av erkeengelflukt, av noe skjebnesvangert, brødrene, søstrene, de som ble funnet for lette, for tunge, for lette på verdens vektskål i det blodkrenkende, frukt­ bare skjødet, de livsvarig fremmede, kranset spermatisk med stjerner, tungt leiret i avgrunnsdyp, kroppene tårnet til terskler, til demninger, - de er vadevesner, som gudenes klumpfot brått snubler over - hvor mange stjernetider for sent?

Atemwende PUSTEVENDING

du

kan

trygt

traktere m eg m ed snø: n å r jeg g ik k sk u ld e r ved sk u ld e r m ed m o rb æ rtreet g jen n o m som m eren skrek det yngste b lad et.

i 73

etset

a v der u d rø m te,

kaster det søvnløst gjennomreiste brødlandet livsberget opp. Av smulene knar du våre navn nye, navn jeg, med øyne som dine på hver finger, famler langs etter et mulig sted å våke meg gjennom til deg, det klare hungerlyset i munnen.

i74

I RILLENE

på himmelmynten i dørsprekken presser du ordet jeg ble viklet ut av, da jeg med skjelvende never rev taket over oss, skifer for skifer, stavelse for stavelse, i kjærlighet til kopperskimmeret av tiggerskålen der oppe.

i75

i

elv en e

n o rd fo r fram tid en

k a s te r jeg g a r n e t, s o m d u n ølen d e tyn ger m ed skygger skrevet av steiner.

176

FRA M FO R DITT SENE ANSIKT,

eneboersk mellom netter som endret meg også, kom noe stående, som var her før en gang, urørt av tanker.

177

TVERS GJENNOM TU N GSINN STRYKEN E, forbi

det blanke sårspeilet: der fløtes de førti avbarkede livstrærne. Eneste motsvømmerske, du regner dem, rører dem alle.

178

MED MASTER SUNGET MOT J O R D A

seiler himmelvrakene. I denne tresangen biter du deg fast med tennene. Du er den sangfaste vimpelen.

i79

VED H A G LK O R N ET, i den b ran d ig e m a is­ k o lb en , der h jem m e, tro m o t den sene, den h ard e n o v e m b e rstje rn e n :

m e d h je r te t r å d e n er m a k k e n s sam taler knyttet

en sen e, s o m pilskriften din sv irre r fra, skytte.

stå

, i skyggen

a v s å r m e r k e t i lu fta.

Stå-for-ingen-og-intet. Ukjent, for deg alene.

Med alt det er rom for, også uten språk.

18 1

TRÅDSOLER

over det gråsvarte ødet. En trehøy tanke griper lystonen: det fins ennå sanger å synge hinsides mennesket.

I SL A N G E V O G N E N , forbi den h vite sy p re sse n , g jen n o m strøm m en førte de deg.

x \le n i d e g , f r a fødselen , sk u m m e t den an d re kild en, på den svarte m in nestrålen klatret d u o p p i d ag en .

183

o r d o p p k a st n in g

, v u lk an sk ,

havsoverdøvd.

Over, m o tsk ap n in gen es flytende m o b b : den flagget - a v b ild e o g etterb ild e k ry s s e r få fe n g t m o t tiden.

Til du slynger ordm å n e n ut, f r a d e n o p p stå r eb ben s m irakel o g d et hjertefo rm ed e krateret vitner n a k e n t fo r b eg yn n elsen e, kongefødslene.

(Jeg kjenner deg, du er den dypt nedbøyde, jeg, den gjennomborede, er din undersått. Hvor flammer et ord, som vitner for oss begge? Du - totalt virkelig. Jeg - helt forgjort.)

185

S A N G B A R E R E ST - O m risset av det

som

lyd lø st

b rø t g je n n o m sigd sk riften , av sid es, på sn øp lassen .

Virvlende under kometbryn b lik k m assen , m ot denne driver den m ø rk lagte ø rlille h je rte d ra b a n te n m e d gn isten

som ble jagd opp der ute. - Umvndiggjorte leppe, meld at det skjer noe, stadig vekk, ikke langt unna.

T JU E FO R A LLT ID

fordunstede Schlusselburg-blomster i din svømmende venstre neve. Etset inn i fiskeskjellet: Linjene fra hånden det vokste ut av. Himmel- og jordsyre flyter ihop. Tids­ regningen gikk opp, uten rest. Den krysser - for din skyld, kjappe tungsinn neve og skjell.

187

in g e n

sa n d k u n st

m e r

, in gen s a n d b o k , ingen

mester. Ingen kast vinner. Hvor mange stumme? Søtten. Ditt spørsmål - ditt svar. Din sang, hva vet den? Dyptisnøen, Yptinø, Y-i-ø.

r 88

h u le

l iv s b y g n in g e r

. I vin d fan get

blomstrer den utblåste lungen. En håndfull søvnkorn fyker ut av den sannstammede munnen, ut til snøsamtalene.

1 89

OVER TRE i hav-

drukken søvn med brunalgeblod besifrede brystvortesteiner styrter din seg fra den siste regnsnora løsrivende himmel. Og la din med deg hitredne ferskvannsmusling slurpe ned alt dette, før du holder den i øret til en urskygge, kvelds.

PÅ

h v it e

b o n n st r im l e r

- denne

tim en s herre var en v in te rty p e , fo r h an s skyld sk jed d e det som skjed d e bet m in k la tr e n d e m u n n seg fast, p å n ytt, på ja k t etter d eg, du røykspor, deroppe, i k vin n esk ik k else, du s o m reiser m o t m in e ild ta n k e r i svartkisel h in sid e s sp a lte o rd e t jeg så d e g s m e tte i g je n n o m , l a n g ­ beint o g m e d ditt le p p e tu n g e egne hode p å m in k r o p p leven d eg jo rt a v m in e d ø d lig presise hender.

Si til

fin grene

s o m fø lg e r d e g helt in n i k lø fte n e , h v o r d a n jeg k jen te d eg, h v o r vid t jeg støtte d e g ned i d y p e t, der den bitreste d r ø m m e n m in lå m e d d e g fr a h je r t e t o g ut, i s e n g a til m i t t u a d s k i l l e l i g e n a v n .

b lin d e s

id a g allerede:

o g s å e v i g h e t e n s t å r full a v ø y n e i dem d r u k n e r det, so m h ja lp b ild en e ned d en veien de k o m , i dem s l o k n e r d e t, s o m m e d en g e s t p l u k k e t d e g ut a v s p r å k e t , o g d u l o t d e t s k j e lik d a n s e n a v to o rd s o m er lu tter h ø s t o g s ilk e o g intet.

19Z

mine henders hud ditt med hender trøstede navn. sy d d

u n d er

Når jeg knar luftklumpen, vår næring, surnes den av bokstavskimmer fra den vanvittig-åpne poren.

193

la n d sk a p

med urne vesen.

Samtaler fra røykmunn til røvkmunn. De spiser: galehus-trøflene, et stykke ubegravd poesi, fant tunge og tann. En tåre ruller tilbake i øyet. Den venstre, foreldreløse halvdelen av pilegrimsmuslingen - de ga deg den, så bandt de deg opplyser lyttende rommet: klinkespillet mot døden kan begynne.

194

GJ Ø G L E R T R O M M E N ,

med hjerteskillingens romklang. Stigens trinn, opp dem klatrer Odyssevs, min ape, til Ithaka, rue de Longchamp, en time etter den utsølte vinen: legg dette til bildet som kaster oss terninger hjem i begeret, der jeg ligger hos deg, uutspillelig.

1 95

NÅR DU L I G G E R i

senga med den savnede flaggduken, med blåsvarte stavelser, i snøvippeskyggen, kommer, i tankeskurene, tranen svømmende, stålaktig du åpner deg for ham. Nebbet hans tikker inn timen i hver din munn - i hver kimer, med glorød streng, en tusenårsstillhet, ufrist og frist mynter hverandre til døde, daler og skilling regner deg hardt gjennom porene, i form av et sekund flyr du bort og barrikaderer dørene Igår og Imorgen, - fosforiserende, som evigtenner, knopper det ene brystet ditt seg, så det andre, mot håndgrepene, under støtene så tett, så dypt utstrødd er den stjerneklare tranesæden.

196

1 PRAHA

Halve døden, ammer fet på våre liv, lå askebildesann rundt oss vi fortsatte også å drikke, med sjelene krysset, to kårder innsydd i himmelsteiner, født av ordblod i nattsenga, vi vokste større og større igjennom hverandre, det var ikke lenger navn for det som drev oss (en av de Hvormangeogtredve var den levende skyggen min som klatret opp vrangtrappen til deg?), Den Halve bygde et tårn inn i Hvor, et Hradschin av lutter gullmaker-Nei, knokkel-hebraisk, sundmalt til sperma, rant gjennom timeglasset vi svømte gjennom, to drømmer nå, som ringer mot tiden, på plassene.

197

OM K V E L D E N , i

Hamburg, en uendelig skoreim - på den tygger gjenferdene binder to blodige tenner sammen til veisvorne.

198

HOS DE S A M M E N T R Å D T E

tegnene, i det ordhudede oljeteltet, ved tidens utgang, klarvåndet uten lyd - du, kongeluft, naglet til pestkorset, nå blomstrer du - , poreøyd, smertesnytt, til hest.

199

DET O P P R E I S T S T Å E N D E LA NDET,

forrevent, med flyverot, der steinpusten vokser til. Også her styrter havene inn, fra bratthenget, og din språkarrede, paniske kjetter krysser.

zoo

CELLO-INNSATS

fra bak smerten: maktene, stablet til mothimler, velter noe uleselig fram foran innflygingsbane og innkjørsel, den bestegne kvelden står tilgrodd av lungegreinverk, to brannskyer pust graver i boka, som tinningsdrønnet slo opp, noe blir sant, det flammer opp tolv ganger på den andre siden, truffet av piler, hun med svart blod drikker svart blods sæd, alt er mindre enn det er, alt er mer.

zoi

SOLVE

Østfra, til brannvirke kløy­ vde gravtre: forbi pfalzgiftskapene, katedralene, oppstrøms, nedstrøms fløtet av det småflammende, av det frie skilletegnet som spredtes i flukten til talløst å kalle uutsigelige navn, gjemt skrift.

20 2

COAGULA

Også ditt sår, Rosa. Og hornlys fra dine rumenske bøfler på stjernens sted over sandsenga, i snakkende, rødaskemektige kolber.

på sk e

-e

im

, flyten de, m ed

bokstavaktig kjølspor i midten. (Det var aldri himmel. Men havet er og blir, brannrødt, hav.) Vi her, vi overfartsblide, ved teltet, der du bakte ørkenbrød av språket som fulgte med. Ytterst i synsranda: to klingers dans over hjerteskyggelinen. Garnet under, knyttet av tankesnipper - på hvilket dyp? Der: den gjennombitte evighetsskillingen, spydd opp til oss gjennom maskene. Tre sandstemmer, tre skorpioner: gjestefolket, med oss i snekka.

204

et

d r ø n n

: det er

sannheten som selv tr o n ed b la n t m enneskene, m id t i m etafo rfo k k et.

GIVE THE W O R D

Hogd inn i hjernen - halvt? tre kvart? gir du, overnattet, stikkordene - disse: «Tartarpiler.» «Kunstvelling.» «Pust.» Alle kommer, det mangler ingen og ingen. (Sifeter og probyller er blant dem.) Det kommer et menneske. Tåren ved din side er jordklodestor, gjennombrust, gjennomreist av svar, svar, svar. Gjennomist - av hvem? «Passér,» sier du, «passér,» «passér.» Den stille skabben løsner fra gummene dine og vifter lys til tungen din, lys.

206

STORT, G L Ø D E N D E H V E L V

med svartstjernesvermen som graver seg ut og bort: i den forkiselte værskallen svir jeg inn dette bildet, mellom hornene, inni der, i vindingenes sang, hvor utrente hjerteoseans marg sveller. Hva renner det ikke mot? Verden er borte, jeg må bære deg.

2.07

Fadensonnen TRÅDSOLER

19 6 8

I

I

FRANKFURT, SEPTEM BER

Blind, lysskjegget skillevegg. En oldenborredrøm jager den ut. Der bak, klagerastret, åpner Freuds panne seg, den der ute hardtidde tåren sårer med setningen: «For siste gang psyko­ logi.» Similikaiene spiser frokost. Strupehodelukkelyden synger.

HVEM HERSKER?

Livet er fargebeleiret, tallforfulgt. Klokka stjeler seg tid hos kometene, kårdene fisker, navnet forgyller fintene, springfrøet, hjelmkledd, besifrer punktene i steinen. Smerte, som skogsnegleskygge. Jeg hører, etterpå blir det ikke noe. Flaut og Falskt sitter i salene, skritter opp dette også. Kulelamper i stedet for din. Lysfeller, gudsgrensende, i stedet for våre hus. Den svartgjennomsiktige gjøglergjøsen i nedre kulminasjon. Den tilstrevde omlyden i uordet: avglansen din: en av tenkeskyggenes gravskjold her. 212

sp a sm er

, jeg e lsk e r d eg , salm er,

føleveggene dypt i du-juvet jubler, den sædovermalte, evige, forueviget er du, foreviget, du uevige, hei, i deg, i deg s y n g e r jeg k n o k k e lk je p p r is s e t ,

rødrødt, harpespilt langt bak skamhåret, i hulene, der ute, rundt den endeløse Ikkenoen-kanonen, du kaster den nifold slyngede, dryppende gruskransen til meg.

213

h in g st e n

m ed den b lo m stren d e veken ,

leviterende, i passhøyde, kometskjær på krysset. Du, rub­ risert av medsammensvorne fjell­ bekker, dine hoppende bryster i kvasst versspenne-åk, styrter med meg gjennom bilder, klipper, tall.

i

l a r m e n

, som v å r ansats,

i ju vet d e r d u tilfalt m e g , t r e k k e r jeg e n d a en g a n g o p p sp illed åsen - du vet: den u syn lig e , den u h ørlige

215

sa n n h et en

, s u r r e t til

en utstøtt d r ø m le v n in g , k o m m er som barn o v e r åsen.

Krykken i dalen, o m h v in t av jo rd k lu m p e r, grus og øyen frø, b lar i det h ø yt

oppe blomstrende Nei kronen.

e v ig h e t e r

, dødd bort

over deg, et b re v r ø r e r v e d d in e n n å us k a d d e finger, den glim ren d e p an n en tu rn er forbi o g legger seg i lu k te r, lyder.

217

PÅ EN N E D R E G N E T R E I S E

stillhetens lille gjøglerpreken. Det er, som kunne du høre, som elsket jeg deg ennå.

2.1 8

INN HIM LET i pest-

laken. På et avnattet sted. Blunkefrekvensen ved yppigste drømmetrinn null.

219

NÅR J E G I K K E VET, I K KE VET,

uten deg, uten deg, uten Du, kommer de, alle de halsfrihogde hodene, som sang hjerneløst hele livet om den Du-løse stammen: Aschrej, et meningsløst ord, transtibetansk, sprutet opp i jødinnen Pallas Athenes hjelmkledde ovarier, og når han, han, føtal, spiller karpatisk Ikkeikke på harpe,

220

da knippelknipler Allemande den selvovergivende dødelige sangen.

du

var

m in d ø d :

d e g k u n n e jeg h o ld e , d a alt fa lt fra m e g .

zzz

- hvem? Dødinnen. Og du, til venstre, du?

t il

h ø yr e

Ferdsigdene på den unntakshimmelske plassen mimer seg hvitgrått sammen til månesvaler, til stjernemurseilere, jeg svømmer ned dit og gyter en urnefull ned i deg, inn i deg.

223

DE I N N L A S T E D E T A B U E N E ,

og grenseoppgangen mellom dem, verdensvåt, på betydningsjakt, på betydningsflukt.

224

st il l e

, ferg ek jerrin g, k jø r m e g g je n n o m stryk en e.

Ø y e n v i p p i l d , iys fo r u t.

Z2.5

m ed

g lo g g

og

a g g

, nekronym t

lenge fø r tid en , la r jeg g la s s r ik e t - o g ik k e b a re det passere revy

o g r u l l e r m e g in n i et s t iv t seil, m a s t e s t e r k t , t a m p e n e d y p t i et a n k e r s f o r t a n n ,

o g b rer o v e r m e g , m e llo m taljen e, en n avle, u n d e r fete s tje r n e r i den rv n k e d e elva j

d e i s e r til, av rødhoret kork.

eldes: Cerveteri spør asfodellene hverandre hvite. ev ig h et e n

i

Med mumlende sleiver, av dødsgrytene, over stein, over stein, øser de supper i alle senger og leier.

227

Med svampete fetisj bites kongler fra juletreet,

sen t

.

ruet av språkfrost hopper et ønske etter, vinduet flyr opp, vi er derute, kan ikke jevne kollen eksistens, en topptung, dypfro sky kusker oss over dit.

2X8

LANGS Å SL IN JE N E

yndige strekkbenker fra tre til tre, omslynget av kaprifolium, dumdum-horisonter, rett foran, tusenfold, ja, høresølvet ditt, spinett, dagsnatt full av svirrende lunger, her holder de avkvistede erkeenglene vakt.

229

avs l a g g e t ,

avslagget.

Hvis vi var kniver nå, trukket blanke som da i Paris’ løvgang, en øyenglød lang, kommer den arktiske oksen settende og kroner hornene med oss og støter til, støter til.

2.30

bak asken, i det nonsens-hellige ordet, kommer den Avrimte gående, hjernekappen lett slengt over skulderen, s je l e b l in d

,

med øregangen utrunget av surklende vokaler, bygger han synspurpur ned, og bygger det opp.

131

M Å K E K Y L L IN G E R , Sø lvaktige, trygler g am lefu g len :

den

rø d e flekken på under-

n e h b e t, s o m er gu lt.

Svart - en hodeattrapp demonstrerer det ville pirret mer. Også blått virker, men pirrefargen er ikke nok: det m å v æ re

en pirreform, hel, komplett konfigurert, en gitt arv.

Venn, du tjæreoverskylte sekkehopper, også her, på denne stranda setter du begge, tid og evighet, i vrang­ strupen.

IRSK

Gi meg veirett over kornstien til søvnen veirett over søvntråkket, rett til å stikke torv på hjertehenget, imorgen.

Og jeg lå med deg, du, i bermen, en bløt måne kylte svar etter oss, d o g g

.

vi smuldret fra hverandre og smulet oss opp i ett: Herren brøt brødet, brødet brøt Herren.

234

K L E O R D H U L E N E inn

i panterhuder, utvid dem, skinn hit og skinn dit, men hit og men dit, gi dem forgårder, kamre, klaffer og villniss, parietale, og hør deres andre og hver gang andre og andre tone.

kast

so l

Å r e t du henger på

o v e r h jerteræ lin ga o g r o f r a m , su lt d e g b o r t , i k o p u l a s j o n

to kjøn n sceller, to m etazo er, det v a r dere,

det u o p p liv e d e , h jem sted et, fo rd rer nå g je n k o m st

sid en , h v e m vet, k o m m e r en a v d ere s le n tr e n d e o p p hit ig je n , et t ø ffe l d y r m ed ø yevip p er i v åp en sk jo ld et.

236

T I D E N ER INNE:

Hjernesigden, blank, driver dank på himmelen, omstreifet av gallestjerner, antimagnetene, herskerne, lyder.

2-37

MAKTER, VELDER.

Der bak, i bambusen: gjøende lepra, symfonisk. Vincents bortgitte øre er i m ål.

238

b o r t v elt ed e

in cest-stein .

Et øye, utskåret av legens nyre, leser hos Hippokrates mened-make-up. Sprengninger, søvnbomber, gullgass. Jeg svømmer, jeg svømmer

239

låv esv a len

s t o i z e n i t h , pil-

søsteren,

l u f t k l o k k a s ett tløy t im e v is e r e n i m ø t e , d y p t inn i k im in g e n ,

haien s p y t t e t en l e v e n d e i n k a ut,

det v a r la n d n å m s-tid i m en n esk elan d et,

alt g ik k o m k rin g , m e d b r u t t e segl s o m vi.

HAUT MAL

Usonte, søvnsyke,

av gudene tilsølte: din tunge er sotet, urinen er svart, din stol er en sump, du holder, som jeg, utuktige taler, du setter en fot foran den andre, legger en hånd oppå den andre, smyger deg inn i gjeiteskinnet, du helliggjør mitt lem.

z4 i

H V E M D E L T E UT R U N D E N ?

Det var god sikt, vi drakk og skrålte en aske-shanty på det store solhverv-havariet.

TENK DEG

Tenk deg: myrsoldaten fra Massada kommer seg hjem, på det uutslokkeligste, kontra hver pigg i tråden. Tenk deg: de øyen- og formløse fører deg fritt gjennom tummelet, du styrkes og styrkes. Tenk deg: din egen hånd grep dette på nytt i livet opplidende stykke beboelig jord. Tenk deg: dette kom til meg, navnopplagt, håndopplagt, for alltid, fra det ubegravelige.

2 43

( S V A R PÅ EN « S PI E G E L >>- R U N D S P G R RI N G )

(M ed spørsm ålet «Er en revolusjon uunngåeligf» ba Der Spiegel om standpunkt til følgende alternativ, formulert av Hans Magnus Enzensberger i The Times Literary Supplement: «...Idag konfronteres vi faktisk ik k e m ed kom m unism en, men m ed revolusjonen. Det politiske system et i Forbundsrepublikken lar seg ik k e lenger reparere. Vi kan enten si oss enige i d et, eller erstatte det m ed et nytt system. Tertium non dabitur.») Jeg håper alltid på endring, forandring - ikke hare med henblikk på Forbundsrepublikken og Tyskland. Dette oppstår ikke av surrogatsystemer, og revolu­ sjonen - den sosiale og samtidig antiautoritære - kan bare tenkes ut fra en grunnleggende forandring. Denne begynner, i Tyskland, her og nå, med den enkelte. Måtte vi spares for et fjerde. i 968

244

L a p o é s ie n e s’ im p o s e p lu s , e lle s’e x p o s e .

26 .3.6 9

245

Licbtzw ang LYSTVANG

LYD RESTER, SYNRESTER, på sovesal tusenogen,

n attligd ags b jø rn e p o lk a e n :

de o m sk o lerer deg,

igjen b lir d u han.

natta

red

h a m

, h a n h a d d e k o m m e t til s e g s e l v ,

han flagget m ed fa ttig h u sk itte le n ,

aldri mer virre omkring, det red ham rett Det er, det er, som hang det appelsiner i ligusteren, som hadde den hardt ridde intet annet på enn den første fødselsmerkede, lønndomsplettede huden.

2-5°

VI LÅ

alt dypt i macchian, da du endelig krøp opp hit. Men vi kunne ikke mørkne over til deg: det rådde lystvang.

i 5i

la n d m in e r

p a din

venstre

måne, Saturn. Splintplombert omløpsbanene der ute. Nå må det være et øyeblikk for en rettferdig fødsel.

2-5

DET SOM

kastet oss sammen kvepper i filler, en altstein, solfjern, summer.

253

en

g an g

d ø d e n d r o fu lle h u s,

gjem te du deg i m eg.

z54

D ET V IT E N D E b lø r to g an g er b a k fo rh en get,

m ed viten d e perler

2-55

H O S B R A N C U S I , O S S TO

Hvis en av disse steinene lot røpe det den tier om: her, tett på, ved denne gamlingens haltestokk ville den åpne seg, som et sår, der du måtte stupe ned, ensom, fjernt fra mitt skrik, som allerede er uthogd, hvitt.

Z56

n å

, n å r b ø n n s k a m m e le n brenner,

s lu k e r jeg b o k a m e d alle in signier.

2.57

T O D T N A U BF.RG

Arnica, øyentrøst, drikke fra brønnen med stjerneterningen, i hytta, den i boka - hvilke navn opptok den før mitt? den inn i boka skrevne linjen om et håp, idag, om en tenkendes kommende ord i hjertet, torvtuer, ujevnet, orehis og orchis, enkeltstående, det rå, siden, på turen, klart, den som kjører oss, mennesket som lytter med,

de halvoppgåtte stokkstiene i høymyra, fuktig, svært.

2-59

EN B R O R I A S I A

Det selvopphøyde skytset farer til himmels, ti bombefly gjesper, en hurtigild blomstrer så sikkert som freden, en håndfull ris dør som din venn.

z6o

so m

du

d ø r ut i m e g :

e n n å i d e n siste o ppslitte pustknuten s t ik k e r d u m e d en splint

HIGHGATE

Det går en engel gjennom stua du, nær den uoppslåtte boka, prater meg løs igjen. To ganger finner røsslyngen næring. To ganger blekner den.

262

ly n o pp sk r em t

, u fo ran d ret, sm ått

stritten de:

Géricaults hest, alt

kurert av dine øyenstikk, omatt og omatt. I dette vedvarende uværet rir du den inn. En gangstein, stadig langt unna foten din, vinker med mitt skjeggs eneste rødlige hår.

263

DE FORDUFTEDE

gråpapegøyene leser messen i munnen din. Du hører det regne og mener fremdeles det er Gud.

2 .6 4

STRØEIE, StØV-

umiddelbart. Kveld for kveld svever budskaper unndratt tankene inn, kongs- og nattharde, i klagefogdenes hender: fra knekken i livslinjene pipler svar uten en lyd: den ene evige dråpen gull.

265

KLIPP BONNEHÅNDEN

Ut av lufta med øyensaksen, kapp fingrene av den med kyss: Det foldede går nå åndeløst for seg.

266

je g

ser

d eg

st a d ig

:

et ekko,

sansbar med føleord, på farvelkammen. Ansiktet ditt skygger unna, nar det et øyeblikk blir flombelyst inni meg, akkurat der hvor en mest pinefullt sier Aldri.

DE LEIRETE DRIKKOFRENE,

omkrøpet av snegler: verdensbildet båret mot himmelen på et bjørnebærblad.

268

V IL L H J ERTET, h u sliggjort av det h alvb lin d e hogget

i lu n g en ,

u tå n d e t s p r u d le r det,

la n g so m t, b lo d b lan d et kon figu rerer det sjeld en u tlo v e d e rette

bilivet.

269

EV IG H ET E N E for i fjeset p å h a m o g h in sid es,

l a n g s o m t b le a lle lys slu kk et av brann,

en g rø n n in g , fre m m e d , o m d u n e t steinen s kin n , som de fo reld relø se begrov og be­ g r o v igjen .

2.70

d en

a v s k je d s f l e k k e d e

irske k v in n e n

leser i h å n d e n d in , fortere enn fort.

Det blå blikket gror gjennom henne, tap og vinning i ett: du, ø yen fin gred e fjern e.

271

DET MEG ETTERLATTE

kryssbjelkede ene: det skal jeg grublisere, mens du, i jutedrakt, strikker på gåtefullstrømpen.

2.72.

FORKASTEDE, nødvennlige, beinsnodde gudinne:

Der du åpner deg, i knestående, dreier en vitende kniv om sin egen akse, i betydningen motblods.

2-73

I BLÆREKAMMERET våkner

det åndeløsende, denne farlige spiren, med kraterkant hvor tredjeøyet sprekker opp og spyr porfyr, samt pine.

-74

m ed

m a g n e t isk

blå tt

i m unnen

p e s e r d u f r a p o l til p o l ,

so lsn ø k a ster seg over,

snart hen ger den tu m len d e stæ ren i den d o b le san g sverm en .

z 75

m a n t is

, igjen ,

i nakken du

smatt

på

ordet

inn i

inn i d e jt d je r v e van d rer synspunktet, inn i s y n s p u n k t e t det d jerve.

sv o m m eh u d

m ellom o rd en e,

tid slø k k a deres en k u lp ,

g rått o g grettent b ak lysko llen m en ing.

Z77

ORANIENSTRASSE I

Tinn vokste i hånden min, jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre: støpe figurer ville jeg ikke, lese meg ville det ikke Hvis nå Ossietzkys siste drikkeskål ble funnet, lot jeg tinnet lære av den, og skaren av pilegrimstaver utsatte, umælte timen.

KILDE-

aktig nedsenket i det forheksede, med dobbelt valmede dagdrømmer over, kvaderringer rundt hvert pust: soverommet, der jeg forlot deg, på huk, for å beholde deg, hjertet befaler frosten som lett fengsler oss på forskjellige fronter, du vil ikke bli noen blomst i et urnefelt og jeg, skriftbæreren, hentes ikke av malm fra den runde leir-tre-hytta, ikke av noen engel.

279

sn it t

g je n n o m

duekordongen,

sprengt b lo m stervo ld ,

gjern in gsm isten k t h it t e g o d s : sjel.

z8o

h e lle r

ik k e

je g

, fø d t som du, h o ld er n oen i hånden,

o g in gen h iv e r en fry d i m in tim e, jeg er s o m d u , d y p p e t i o k seb lo d ,

m e n t a l l s t å r p a r a t e , til å l y s e o p p t å r e n s o m r u s e r ut i v e r d e n fra v å r n a v le ,

m en det so m k o m n æ r o ss, alene, g å r inn i k je m p e s t a v e ls e s k r i f t e n ,

o g m an d eitestik k elen tordner o g b lom strer.

SM ÅTT OM SENN M ED K L O V N E F JE S ,

intetspeilet, sminker blåfrossen sannhet i vikmunnen, frostpollen pudder pa blank skalle, rundt en tynn spørsmålslokk Svart, øyenbrynene: brynene vokser, to drabelige følermanker, to, - du stort kjemmede, stort sporede jernnatt Evigalltid -, allerede svingt bort fra verdensfnokken, ikke hit, ikke dit.

2.8 2.

Å FLY UNDER

strømmen, forbi de hevede svarte offersteinene, det uendelig jordede tungsinnet i stillverksjaktene, berusede ferdskriver i lengselshenget, kommende funnstykker, sølvglimt i cockpitens hodeskål, sikttunneler, blåst inn i språktåken, selvtenningsblomster i alle kabler, i den store, uutkjørte felgringen til din na ve de skygge, Saturn.

stro

o ker

i ø y n e n e m in e:

d u lever ik k e d e r lenger,

spar pa g ra v ­ g a v e n e , spar,

gå o p p stein rek ken e, pa hendene,

la d r ø m m e n d e r e s stry k e o v e r det u t m y4 n t e d e tinn in gsbein flasset,

ved det store kløyveriet for­ tell d e g ti! o k e r e t t r e g a n g e r , ni g a n g e r .

SKUDDÅRH UNDRER, skuddsekunder, sku d d fødsler, n o v e m b r e n d e , s k u d d døde,

lagret i h o n n in g tr a u ,

bits on chips, menoradiktet fra Berlin, (Uasylert, u arkivert, uomforsørget? I live?), lesestasjo n er i sen o rd et,

sp areblu sspu n k ter på h im m elen ,

kam lin jer under b esk ytn in g ,

følelser, fro st-

snodde, k a ld start m ed h em o g lo b in .

z8$

IK K E V IR K F O R O V E R ,

ikke send ut, kom inn hit: gjennomgrunnet av intet, fri for all bønn, fin fuget, etter for-sk riften, uigjentakelig, tar jeg deg opp, i stedet for all ro.

286

Schneepart sn ø l o d d

/s n

1971

ø r o lle

UVASKET, UMALT,

i hinsidesbingen: der vi finner oss jordfolk, alltid, et forsinket skovlverk går gjennom oss skybrudne, oppover, nedover, opprørsk fløyter det der inne, narrebeint, flyskyggen i den iriserende kretsen kapsler oss inn, i Syvhøyden, istidlig nær styrer filtsvaneparet gjennom det svevende stein-ikonet

289

l il la

lu ft

med gule vindusflekker,

Jakobsstaven over Anhalter Ruin, tid for å leke med ild, foreløpig løper intet imellom, fra ståkneipe til snøkneipe.

290

brønngraver

i vinden:

Noen vil spille bratsj, nedover dagen, på kroa, noen vil stå på hodet i ordet Nok, noen vil korsbeint dingle i porten, ved vindelen. Dette året skummer ikke over, det tømmer desember tilbake, november, det graver om sårene sine, det åpner seg for deg, unge gravbrønn, tolvmunn.

291

ÅRET, SPRETTET

med brødbløffens råtnende skalk. Drikk av min munn.

Og evigheten blodsvart ombablet.

horete

ellers

.

Kvikkleire fra lokkene dine under min troskorpe. To fingre, håndfjerne, ror opp den vasstrukne eden.

2-93

J E G H Ø R E R AT Ø KSEN H AR B L O M S T R E T ,

jeg hører stedet ikke kan nevnes, jeg hører at brødet som ser på ham leger den hengte, brødet som kona bakte til ham, jeg hører de kaller livet den eneste redningen.

294

MED M ARKM U SAS STEM M E

piper du opp, et brått klyp, biter du huden min gjennom skjorta, et klæde, sklir du på munnen min, under min språkskygges åk.

2-95

I FIR FISLE-

huder, du fallesyke, legger jeg deg, på gesimsene, gavlhullene heller i oss, masse lysmøkk.

2.96

VERD EN SOM SKAL ST O TR ES UTENAT,

der jeg vil være en gjest, et navn svettet ned fra muren, hvor et sår slikker høyt.

297

IN N JA N U E R T

i den tornede grotten. (Drikk deg full og kall den Paris.) Frostforseglet skulder med rolige ruinugler; mellom tærne bokstaver; visshet.

298

LARGO

Du likesinnede, hedenvandrende nærhet: større enn døden ligger vi sammen, tidløsen vrimler under dine øyelokks pust, et svarttrostpar henger ved siden av oss, under våre der oppe samtrekkende hvite metastaser.

299

T I L N A T T O R D N I N G E N OVerredne, o v e r­ rente, o verregnede,

ub e s u n g n e , ub e t v u n g n e , ufo rb u n d n e, ved d åreteltet p lan ted e

sje lsk je g g e te , haglø y d e h vitkisstotrer.

300

no e

so m

n att

, m er

sk a rp tu n g et enn igår, e n n i m o r g e n ;

n o e s o m en fisk em u n n s h allo o v e r jam m erd isk en;

noe sam m en blåst i barnenever;

n o e a v m itt ustofflige.

301

H V O RFO R DETTE O P PFLA M M E N D E H JE M M E T ,

helt ute, midt i det Se, jeg kan senke meg i deg, en isbre, du slår din bror ihjel: heller enn hun fulgte jeg deg, nedsnødde. Kast tropene dine for resten: en vil vite hvorfor jeg ikke var annerledes hos Gud enn hos deg, en vil gå til grunne derinne, to bøker i stedet for lunger, en, som stakk inn i deg, gir stikket munn mot munn, en, han var din nærmeste, går seg vill, en smykker kjønnet ditt med sitt eget og ditt forræderi, kanskje jeg var samtlige

30Z

TIL ERIC

I roperten skraper historien, i forstedene larver tanks, glasset vårt fylles med silke, vi står.

303

treløst, for Bertolt Brecht:

ET B L A D ,

Hva er dette for tider, når en samtale nærmest er en forbrytelse, fordi den medfører masseutsigelse?

UT F R A F O R G J E N G E L S E N

trinn for trinn, det som ble dryppet i øret myndiger fortiden der, fjorder er veker, det nøkternt fortalte drømmer, du rører det, en dagsvoren.

3 °5

Åpen

g l o t t is

, lu ftstrø m ,

vo­ k alen , v irk so m , m ed den ene fo rm an ten ,

m e d l y d s t ø t , silt a v det m ilevid t syn lige,

b evissth et: p irre v e rn ,

u in n takelig jeg o g d u o g s å ,

oversannhetet det ø yen -, det m in n e g risk t ru llen d e vare­ m erket,

tin n in g sla p p e n in takt, som synsstam m en.

306

L Ø S S J O R D L A R V E R : ergO s t e in e r d e t i k k e her,

b are lan d sn egleh u s, u u tb låste, s i e r til t u n d r a e n : d u er b efo lk et

villh ester støter i m am m uthorn:

Petrarca synes igjen .

3 °7

OG K R A F T OG SM E R T E

og det som støtte og drev og holdt meg: jubel-skuddår, gransus, én gang, det villedende standpunktet, at dette kan sies annerledes enn som så.

308

fler r

d r ø m m e n din a v sta b e le n ,

p a k k d in s k o inni,

sk in n tryteøyd e, k o m , s n ø r igjen .

309

d et

er

a lle r e d e

lagt k a b le r

til l y k k e n b a k d e g o g til d e p ro sjek tilerte k larg jø rin g slin jen e,

i avlastn in gsbyene, vendt m ot deg, h v o r su n n h etso p p viglere du skregn m eld er m elo d isk e an titoxin er o m at det k a p p s p u r te s i din sa m v ittig h e t.

i

in n g a n g sl u k e n e

til s a n n h e t e n

ber sp o rin stru m en ten e,

sn art k o m m e r m u re n e flyende til f o r h a n d l i n g s b o r d e n e ,

em b lem en e p alav rer a v seg b lo d ,

ei k r å k e f i r e r sin h a l v p r o f i l e r t e p eilevin ge på h alv stang.

av all spillvannsklukken i frimerke-froskekvekk. Kor­ respondanse. R ED N IN G

Euforiserte saktefilmkor av behjernede framtidssaurer varmer et selvhjerte. Dets frastøtning, jeg vintrer meg over til deg.

312

Zeitgehoft TID SB YG N IN G ER

I97é

v a n d r est a u d e

, du fan ger o p p

en a v talen e,

den a v sv o rn e astersen s lu t t e r s e g til,

h vis en, so m sø n d erslo san gen e, n å k u n n e s n a k k e til s t a v e n , ville h a n s o g v å r alles b len d in g u tebli.

3 15

HATSK MÅNE

drar seg frådende bak intetheten, der sak­ kyndige håpet, der hal knipser seg ur, blålys nå, blålys, i poser, armod, flambert i harde trau, er femsreinspill frelser pannene, du ruller alterne innoverrids.

DU L I G G E R UT over deg,

ut o v e r d eg lig g er s k je b n e n ,

h v it ø y d , fly k te t fra sangen, noe avb ryter den, det h jelp er n år tungen skal ry k k es o p p , selv m id t p å d a g e n , d er ute.

3T7

F O R S T NÅR J E G r ø r e r v e d d e g s o m en s k y g g e tro r du pa m u n n e n m in ,

den k lyver rundt m ed s e n d r e k t ig e sinnrikh eter der o p p e i tid sh o ffen e,

du n æ rm er deg h æ rsk aren av an n en h ån d srealiseren d e engler,

stil l h e t s r a s e r i e t b estjern er.

318

I DEN F JE R N E S T E

bibetydningen, ved foten av den lammede amen-trappa: den glattflådde fasen eksistens, rett ved, i utslagsvasken, propper stadig skriftsteder, søvnutskillelsens drømtrevlarmerte profil, på den ene hjertetravle tinningen danner det seg is, ingen bok åpner seg, overintetheten slo seg til hos meg, den gir opp å kjempe, i isen, vi er beredt til å bytte det dødligste i oss, tornen, som ga frisignalet, reiser seg i voggene, bak stemplingsklokka forærer den bløffstabile tiden seg bort.

3i 9

a lle

de

k r y st a ll in sk e

du antok i språkskyggen,

jeg g ir d e m m itt b lo d ,

b ild erek k en e, de skal berges i m in e rk je n n e lse s kuttvener - ,

m in so rg , jeg ser den o v e r g i r s e g til d e g .

, søvn fo rm en e

du

kaster

gu ll e tte r m e g

druknende: k a n s k je en fisk la r seg b estikke.

H V ISK EH U SET,

åpent på skudd-dager, gjengitt på jute, overflatedypt, det gir asyl til trang-lyden, for lallestadiet sørger leppepluggene, - hviler det andre her, tidsnok? dette, ja dette jøkelskriket fra hendene dine, med de dødes taulag bærer det mot fonnene, den ompolte manen forkaster deg, andre jord,

322

på resth im m elen , d ø d ssto lt, stjern estim m elet k la re r hin deret.

323

LILLE

n att

: nar du

tar m e g m ed , tar m eg m ed , o p p dit, tre s o r g n u ll o v e r hakken:

alle d ø d s k å p e n e a v s a n d , alle h je lp e n ik t e n e , alt so m d e r en n å le r m ed tungen -

5-4

Å S M Y G E SEG INNTIL det u h o ld b a re :

to fin gre k n ip ser i a v g ru n n e n , i klad d eb ø ker bruser k o s m o s o p p , det k o m m e r an på deg.

je g

vaser

ru n d t m ed n atta m i,

vi k a p r e r alt, s o m r e v s e g l ø s her,

d u k a n o g s å lesse ditt m ø r k e o p p i m in e h a lv e , seilen d e øyne,

de skal o g så høre fra alle retn in ger, et u g je n d r i v e l i g e k k o a v alto verskygget.

je g

lo ser

d eg

bak verden,

der er du, u an fek telig, h je m m e , m untert m åler stæ rer o p p d ø d en , sivet v in k e r b o r t stein en , d u h a r alt fo r ikveld .

32-7

EN S T J E R N E l y t t e r til l y s , en tim e s p a r k e r en tim e ,

h jerted røy ru ller a su re n o ver deg,

ditt b lo d ige spytt g led er et b e s a t t s t ø v k o r n ,

en m a m m a sn eip f ø r e r et b a b y f j e s g je n n o m en pine,

hans gud g å r o p p o g m eier ned b ild e fro n te n , på den ø v erste voggas egg-

328

l il l e

r o t d r o m

, s o m h o l d e r m e g her,

b lo d u n d e rg ra vd , syn lig fo r in gen nå, d ød seie,

h v e lv e r du fra m en p a n n e , sa der g å r o r d o m , fra jo r d , o m en in d e rlig h e t, o m der sto rø y d e , her o g s å , h v o r d u leser m e g p å b lin d t r y k k e t , her også, benekter du m eg eksakt.

329

D E T STO

splintfiken pa din leppe, der sto Jerusalem rundt oss, det sto hvitfuruduft over danskebåten, vi takket den, jeg sto i deg.

33°

BASUNSTEDET d yp t i den g lø d en d e tom teksten, i fak k elh ø vd e, i tidsh u llet:

h ø r d e g inn m ed m unnen.

HJ

POLENE e r inni o s s , i v å k e n tilstan d u o verk o m m elig e, vi s o v e r o s s o v e r , til B arm h jertig h etsp o rten ,

j e g m i s t e r d e g til d e g , d e t er m in s n ø tr ø st,

si a t J e r u s a l e m e r,

si d e t , s o m v a r j e g d e n n e h v ith eten din, s o m v a r du m in ,

s o m o m vi v a r v i u t e n o s s ,

jeg b la r d eg, fo r alltid , o p p ,

d u ber, d u re r o s s o p p frie.

J E G D R I K K E R VI N a v tO g l a S S , o g p løyer kongecesuren, som han P in d aros,

G u d g ir fra seg s te m m e g a ffe le n s o m en a v de sm å rettferdige,

fra lo d d t r o m m e le n faller et d ø yt.

det

b lir

n o e

, siden,

s o m fyller seg m ed d e g o g lø fter seg til e n m u n n

Fra det smadrede blendverket står jeg opp og ser hånden min, hvordan den drar den eneste sirkelen.

334

DET FREM M EDE har oss i garn et, det flyktige g rip er råd vilt g je n n o m oss,

ta p u lsen m in , o g s å d e n , inn i d e g ,

s å k o m m e r vi o p p , m ot deg, m ot m eg,

n o e kler p å oss, m ed d ag h u d , m ed natthud, fo r le k e n m e d d et ø v e r s t e , fallesvk e alvo ret.

335

p o s is jo n s s k if t

hos substansene:

g å til d e g d u , t i l s l u t t d e g , hos det fo rsvu n n e jo rd lyset,

j e g h ø r e r , vi v a r en h im m e lv e k s t , det g je n s t å r å b evise, fra o v e n , ned lan gs rotten e vare,

t o s o le r fins, h ø r e r d u , to, ik k e en ja o g ?

DE SENKEDE g u d s t o m le n e , jeg henter, i b a r k sk jo rte, inn d e n u n d e r s t e t r e lø p e r e n , s n a r t er det n å, fo r alltid, m ark erin gen e, stråleyn gelen kom m er dansende over a n t i m a t e r i e n , til d e g , i kom etskan selen .

337

k r o k u s

, sett fr a d et

gjestfrie b ord et: en felles sannhets tegn v å re li lle e k s i l , du trenger h v e r t st r a .

ETTERORD

Tykk Uike I t ku M ooooooøø

Issa

ble født som Paul Antschel 23. no­ vember 1920 i Czernowitz (nå Chernivtsi) i Bukovina, som samme år var blitt innlemma i Romania (siden Sovjet, nå Ukraina). Familien var tvskspråklige jøder. Denne Proto-Celan - heretter: pc - livnærte seg som oversetter og litterær konsu­ lent i Bucuresti 1945-47, og for å unngå etnisk dis­ kriminering fant han nye, mindre jødisk klingende navn: Paul Aurel, A. Pavel. Etter en vellykka Lermontov-oversettelse fikk han signere med eget navn, men dette måtte staves på leselig rumensk og ble omgjort til Ancel: derav anagrammet Celan. Ingen som leser p c s dikt, kan unngå å se navnets og navngivingas sentrale posisjon. Og her hadde han, med et enkelt bokstavskifte, kvitta seg med en lite elskverdig fars navn. Samtidig stakk han fra - i navnet - e n bortimot utsletta kulturell identitet, som jøde fra «Halv-Asia» (Karl Emil Franzos). I 1958, etter skolegang i hjembyen, reiste p c til Tours for å studere medisin. 1 Østerrike og Tyskland var studiene lukket for jøder. Den snart 18 år gamle p c dro til Frankrike med tog via Berlin. Han ankom Anhalter Bahnhof, et knute­ punkt i jødcdeportasjonene, morgenen etter Krystallnatta. I Tours vanka han i politisk radikale miljøer og traff spanske flyktninger, en av disse paul

celan

34'

nevnes i diktet I ett. Sommeren 1939 dro han hjem på ferie, men etter Hitler/Stalin-pakten i august var det umulig å returnere til Frankrike, pc valgte å studere romanistikk ved universitetet i Czernowitz, et studium som fort forfalt pga. lærerflukt under den sovjetiske okkupasjonen 1940 - 4 1 . 13. juni 1941 ble 4000 «politisk tvilsomme» menn, kvinner og barn deportert fra Czernowitz til Sibir. Ei drøy uke seinere ble Sovjetunionen overfalt av Tyskland. De bukovinske studentene fikk ordre om å folge den sovjetiske retretten, pc ble likevel værende, men hans gode venn Erich Einhorn rømte til Moskva og ble boende der også etter krigen. Einhorn betyr enhjørning, jfr. diktet Sjibbolett, der ordet opptrer med flere mulige tolk­ ninger. 5. juli 1941 rykket rumenske og tyske tropper inn i Czernowitz. Tre måneder og flere tusen likvi­ dasjoner seinere ble de gjenværende jødene samla i byens første ghetto. Derfra skulle de fraktes videre til Transnistria, området på andre sida av elva Dnjestr (rumensk; Nistru). De fleste ble arrestert i helgene, da holdt pc seg hjemmefra. Mora hans, Friederike, mente at skjebnen var uomgjengelig, og foreldrene ble innbrakt og anbrakt i en leir kalt Steinbruddet. Her kan man tenke på dikt som Trangføring, samtidig er det viktig a ha luft mel­ lom den biografiske bakgrunnen og diktene som transcenderer den: Historiserende lesninger gjør versene uaktuelle, pcs dikt har støtt, som han sjæl er inne på bl.a. i radiosendinga om Osip Mandelstam, en trang til mer tid: Hans aller siste bok heter Tidsbygninger, alt. Tidsgård. Peter Szondi

342

har vist hvordan Trangføring, med enkle midler og helt usentimentalt, bringer leseren inn i et istykkerskrevet landskap: Teksten aktualiserer erindringa. Diktet er nøkternt involverende, det holder noen tidsrom apne - tidsrom som nå kun pulserer gjen­ nom dette diktet. I sitt store essay Sjibbolett hevder Jacques Derrida at ordene hos p c cesureres eller omskjæres som løsenord datert utafor historien slik flere har hevda at diktskrivinga for p c var et virke på Skapelsens åttende dag: etter utslettelsen, men slik at hvert dikt kretser kaleidosyklisk gjen­ nom år etter år nærmest som en gjentatt dato: En meridian i tid. En linje som uforsonlig krysser de mest skamfulle menneskelige områder. Faren Leo døde, sannsynligvis i september 1942, av tyfus. Friederike ble drept med nakkeskudd, - sønnen fikk beskjed vinteren 1943. Selv var han i en moldavisk arbeidsleir for menn mel­ lom 18 og 50. 1 denne friere leiren bygde fangene vei. Herfra skreiv han, 18. mars 1943, til ungdomskjæresten Ruth Lackner: «Nå blir det vår. (...) De siste par arene har jeg vært ute av stand til å føle årstider og blomster, og netter og forvand­ linger i det hele tatt.» p c var en lidenskapelig blomsterkjenner. Vitner fra denne tida kan fortelle at en utadvendt gjøglernatur var blitt inneslutta og apatisk. Som ledd i forhandlinger om separat-fred mel­ lom (det tysk-vennlige regimet i) Romania og Sovjet, ble arbeidsleirene oppløst i februar 1944. p c vendte tilbake til bestefaren i Czernowitz. Pa denne tida traff han den 13 ar eldre forfatteren Rose Auslånder, leste dikt for henne og ble opp­

343

fordra ril å skrive videre. Hos dr. Horowitz studer­ te han Nibelungenlied og annen middelhøytysk diktning - kulturgods hardt maltraktert av nazis­ tisk propaganda. Sovjetiske styrker inntok Czernowitz våren i 944. Den overlevende sivilbefolkninga ble nå betrakta som nazistiske medløpere. Terroren fortsatte. Vernepliktige jøder ble sendt til de polske legionene i Galicia - berykta for antisemittisme.Tsjekkiskkyndige flykta til tsjekkoslovakiske styrker i Sadagora, der PCs mor ble født i 1895. Via venner fikk PC, for å unnslippe innkalling, ansettelse som legeassistent i en psykiatrisk anstalt - en type asyl han seinere flere ganger fikk oppleve som innlagt. Venner fra denne tida har fortalt at p c nå begynte å snakke om skjønnheten i det hebraiske språket som han i opposisjon til faren hadde slutta å studere som trettenåring. Han studerte Martin Bubers chassidiske bøker. Samtidig ville han, som mange andre jøder, bort fra chassidismens landskap. I Brementalen fra 1958 nevnes dette landskapet - kontrastert med bitre ironiske henvisninger til Rudolf Borchardt (1877-1945) og diktet Ode til et granateple, dedisert til den kristne lyrikeren Rudolf Alexander Schroder (1878-1962). Her beskrev Borchardt de to kameratenes ungdom som ødelagt - «vernichtet». I april 1945 forlot p c Czernowitz og flytta til Bucuresti. Målet var hele tida Wien, men flykt­ ninger fra Nord-Bukovina ble nekta reisedoku­ menter, og p c manglet midler til å komme seg ut illegalt. Han brøt med ungdomskjæresten Ruth. Under den sovjetiske okkupasjonen hadde han

344

lært seg russisk, og levde nå av å oversette til ru­ mensk: Lermontov, Simonov og Tsjekov. Han var løst assosiert med Bucurestis surrealister, dessuten var dikteren Alfred Margul-Sperber en viktig støt­ tespiller. p c debuterte i mai 1947 med tre dikt, blant dem Bregnenes hemmelighet, i antologien Agora, nå under dekknavnet Paul Celan. På opp­ fordring fra Petre Solomon skrev han noen dikt og r prosatekster på rumensk. En av disse er tatt med i utvalget. Det ble diskutert om det overhodet var tillatelig a skrive pa mordernes språk, p c sto fast ved at sannheten kun kan utsies på morsmålet. I desember 1947 krysset p c den rumensk-ungarske grensen illegalt. Han dro videre til Wien, men ble der bare et halvt års tid - på tross av gode venner som forfatterne Milo Dor, Klaus Demus og Ingeborg Bachmann, samt den surrealistiske male­ ren Edgar Jené. Der Sand aus den Urnen - Sanden fra Urnene - ble utgitt rett etter at han forlot byen, men den ble fort trukket tilbake pga. mange og meningsforkludrende trykkfeil. De viktigste dikte­ ne ble siden gjenopptrvkt i Mohn und Gedåchtnis. I Wien skrev han en katalogtekst til Edgar Jenés bilder, et utdrag herfra: «Men nå er jeg en som liker enkle ord. Sant nok, lenge før denne reisen begynte, innsa jeg at mye ondt og mye falskt fore­ gikk i den verden jeg forlot, men jeg mente å kun­ ne ryste dens grunnvoller hvis jeg nevnte ting ved deres rette navn. Jeg forsto at dette bare kunne gjennomføres ved a finne hjem til det absolutt nai­ ve. Jeg så denne naiviteten som et opprinnelig syn, renset for århundrers slagg av gamle løgner. (...) Det sto klart for meg at mennesket ikke bare van­

345

s m e k t e r i d et ytre livets lenker, m e n at det o g s å v a r k n e b l e t o g u t e a v s t a n d til a s n a k k e - o g n a r j e g sie r s p r å k , m e n e r jeg hele re g iste re t a v m e n n e s k e l i ­ ge u ttry k k sfo rm e r - fordi o rd en e (geb erder o g b e­ v e g e ls e r ) s t ø n n e t u n d e r en t u s e n å r i g last a v fa l s k o g f o r s t i l t o p p r i k t i g h e t - h v a k u n n e vel v æ r e m i n d r e æ r lig en n a h evd e at disse o rd e n e i b u n n o g g r u n n er de s a m m e

som

fø r!»

pcs

fo rm u lerin ger, som

b l . a . a l l u d e r e r til K l e i s t s t e k s t o m m a r i o n e t t e t e a t r e t , v i s e r e n r o m a n t i s k - m o d e r n i s t i s k m i s t i l l i t til s p r a k e t : B etyd nin gsvid d en

sk a p e r slark

i o rd a , o rd a fold er

seg ik k e o m ringene so m de h a d d e g jo rt i m er o p p ­ rin n e lig e lik h e ts fig u re r - o g so m det siden kan g jø re s i tilsyn elaten d e n aive fo rm u lerin ger so m

G ertrude

S t e i n s b e s v e r g e l s e ; « e n r o s e e r en r o s e e r en r o s e » .

I historiefilosofien skreiv Hegel om hvordan han stilte seg på hue, dvs. pa tanken, for a bygge opp en verden i samsvar med tanken, og hvilken herlig soloppgang som fulgte! På 1940-tallet var det tydelig at modernitetens tankebygninger ikke nødvendigvis utelukker blodige soloppganger, og atomfysikeren Niels Bohr skreiv mer usikkert «vi er opphengt i spraket pa en sånn måte at vi ikke vet hva som er opp og hva som er ned». Dette nevnt som en bakgrunn for p c s diktning, hvor for­ flytninger (metateser), vrengninger (inversjoner), forkastninger og omstokk (chiasmer) gir språklig vidde og dybde til de gjentatte forsøkene på å snu den rådende verden - et tidlig eksempel fra Motlys-aforismenc: «Begrav blomstene og legg menneskene pa graven.» Når disse vendingene nedfelles i dikterisk praksis, kan objekt bli fritt handlende subjekt («flagget ruller seg opp»), eller

E og R i Erde (jord) kastes om, det blir til Rede (tale, snakk); andre ganger kan Ton (tone) med fordel leses baklengs, som siffer for Not (nød); vi finner resiprok translokasjon (sifeter og probyller i stedet for profeter og si byller); andre ganger kan innskutte eller underforståtte andre- og tredjespråk gi en makkaronisk effekt osv. Alt dette gir sjølsagt endeløse oversettergrublerier, men det medvirker også til at disse forlengst kanoniserte diktene stadig slår fast nysyn med stor tyngde: Diktene vrir og vrenger seg i ett sett, snur seg i gra­ va som heter litteraturhistorie - den verste av alle historier, ifølge Maurice Blanchot. Historiehelvete eller ikke - p c ankom Paris i juli 1948, begynte å studere tysk litteratur, tok eksamen i 1950 - License és Lettres - og ble lektor i tysk litteratur ved Ecole Normale Supérieure i 1959. Han gifta seg i 1952 med grafikeren Giséle de Lestrange, av fransk høyborgerlig familie. De fikk to sønner; Franc;ois som døde i 195 3 - se min­ nediktet - og Eric som ble født i 1955. Kona til­ hørte den abstrakte franske etterkrigsskolen, hen­ nes innflytelse på p c s diktning kan tydelig spores fra Sprachgitter (1959) og framover. I vrede over den mere trendy konkrete diktninga slo p c fast at han skreiv abstrakt poesi. Mohn und Gedåchtnis - Valmue og minne - fra 1952 står som den egentlige debuten. Diktene er skrevet med lange linjer, ofte daktyliske og nesten alltid rimløse. De vender seg mot et fraværende du. Nøkkelord er øye, hår (strå), regn, søvn, natt, sand, rose, brønn/kilde, stein, hjerte, aske, drøm, vin. Foretrukne farger er blått og brunt. De meta-

347

foriske bindingene er vågale («yppige»), og star i tydelig gjeld til fransk surrealisme og tysk ekspre­ sjonisme. Vanlig grep er vrengning: Svart daggrymelk; du er så nær, som var du ikke her. Det om­ vendte av det som sies, sies. Det er et grep som peker mot gotisk innforståtthet og romantisk ironi, og som lett kan kutte de poetiske figurenes virkelighetsforankring. Dette skjer ikke i res dikt, tyng­ den av fraværet er massivt umælende og versene står hele tida og dirrer mellom det formulerte, utlevde; og det apentstaende, ulevde. Med sirkellogikken kan vi snakke om påstander som hare kan avkreftes ved at man bekrefter dem. Sånn far vi et språk som forsøker å utsette dommen over virke­ ligheten - a gjøre det virkelige mer romslig først. Mer romslig - kontra gjennombruddsdiktet Todesfuges trange grav. Den uvante bildebruken skyldes hl.a. studiene i middelhøytysk og kahbalis­ me: For eksempel kan nøtt og skall, i Korona o.a. dikt, stamme fra en sein-kahhalistisk metafor for det onde - med Gershom Sholems ord - «Keiipah, som er verdenstreets hark eller nøtteskall». Samlinga slutter med en tninnefordring: «Gjør meg bitter./Regn meg med mandlene.» I Von Schwelle zu Schwelle - Fra terskel til ter­ skel - 1955, gir det søvngjengeraktig uvirkelige en annen retning: Drømmens rane harver opp den dagstøe bevisstheten, og vender den mot framtida. Forrige bok sto mer 1 fortidas og presens’ tegn. Vi ser tendenser som forsterkes under resten av for­ fatterskapet: Linjene blir kortere, beskrivelsene mer kliniske, steinmotivet og alle dets drabanter av hardhet tiltar. Noen har hevda at pcs dikt med

denne boka forpupper seg - sikkert er at språket i økende grad tematiseres. Språket er det døde me­ dium; «Et ord - du vet:/et lik», som i korte glimt«i lys av u-topien» - kan oppheve kommunika­ sjonssvikten mellom levende og døde, for litegranne tabloid å spissformulere ett aspekt av den kabbalistiske språkmystikken. 1 økende grad kan p c s dikt tolkes med en første-, en andre-, en tredje-betydning osv.: Den semiotiske klangbunnen kan plutselig sprekke og - splintret - peke i helt andre retninger enn de allerede leste, uten å oppheve dis­ se; jfr. sirkellogikken, den hermeneutiske sirkel og det kaleidosykliske. I Sprachgitter - Språkgitter - 1959, kan den metapoetiske tendensen forfølges videre, ved at refleksjonen over språket er nedfelt inni det, dra­ matisert: «Vann: for/et ord. Vi forstår deg, liv.» Livsbilder opptrer på skriftens scene, hvor de blir utsatt for tverr kunstnerisk formvilje. Jeg under­ streker det teatralske, for dette er ikke svstemdiktning eller postmodernistisk skriftskrift. Det er karg, men inntrengende taleskrift. Diktene er vesentlig orale selv om linjedelingene i økende grad bryter med normalsyntaksen, eller parataksen. Det gotiske er nedtonet, det drømaktige forsvunnet, til­ bake står en skrift som bare i overført forstand kan sies å være metaforisk; i den forstand at metaforen er språkets kjerne og kraft, alt språk er grunnleg­ gende metaforisk, dvs. overført forstand. Diktene kan være dramatiske kontraksjoner, enormt for­ tetta handlingsforløp - Stemmer, Hjemkomst, Trangføring - eller retoriske vrengninger, som Tenebrae. Det er nøkterne, saklige dikt - jeget har

349

fjerna seg, resultatet er at andre ting far plass i dik­ tene: uten noensinne å bli tinglige i dualistisk mening. For meg er det som om det surrogataktige som hefter ved alt språk - alle ord viser til noe annet, noe som er mer vesentlig, noe som gir større fylde, noe som betyr mer i det lange løp - detre surrogatskinnet er skrelt vekk, tilbake står språk som snakker om noe det normalt må ties om, ord som mæler det umælendes avvik fram. Sånn full­ fører disse diktene en litterær bevegelse, som fra 1600-tallet har fordunkla og dermed opplyst moderniteten. Det er på sett og vis umenneskelige dikt: De forteller historier om menneskene, slik en kunne forklart all annen materie. Kjølig, sannfer­ dig, uten fakter. Sprakgitter betegna opprinnelig et gitter nonnene prata med besøkende gjennom, pc ; har lånt ordet fra Jean Paul, romantikkens mesterironiker. Grammatisk er Sprakgitter prega av at ordene isoleres i en tiltakende verbfattigdom. Den poetologiske begrunnelsen for dette kan leses i utdraget fra radioprogrammet om Osip Mandelstam, som her publiseres for første gang sammen med p c s dikt. I 1959 utga han også ei bok med gjendiktninger av Mandelstam, en lyriker han følte et sterkt skjebnefellesskap med. Dette fellesskapet ble ikke mindre da Claire Goll, enka etter forfatte­ ren Yvan Goll, starta en voldsom svertekampanje mot p c i mai 1960. p c traff Yvan Goll på dødsleiet i 1949-50, og oversatte et utvalg dikt. Gjendiktningene ble refusert som for frie og er aldri utgitt. Av ukjente grunner oppsto et brudd mellom p c og Claire Goll, som så plagiat der an-

35°

dre kan se et overflatisk, surrealistisk betont slekt­ skap - mellom Golls seine og p c s tidlige dikt. Det er et tankekors at så mange originale forfattere har fått slike anklager retta mot seg, i ei tid som dyrker originaliteten som en litterær dyd. p c var klar over denne syndebukkmekanikken, men an­ klagene slo dypere rot i hans paranoia enn i intel­ lektet. Affæren prega ham resten av livet, han trakk diktene sine fra antologier som romma Golldikt osv. p c omtalte fleipende seg sjæl som «bruktmetaforhandler». Etter Språkgitter mottok han (Vest-) Tysklands høyeste litterære utmerkelse, Biichnerprisen. I oversettelsen av takketalen har jeg fulgt vanlig praksis ved å utelate de tolv siste linjene med takksigelser. Den overdrevne høfligheten skul­ le ellers være tydelig nok. Som grunn til de giftige taktfullhetene kan nevnes at Georg Blichner i sin tid flyktet fra delstaten Hessen av politiske grun­ ner. Hundre år seinere smykker samme delstat seg med navnet hans, mot en slik praksis insisterer p c på det historisk tilstedeværende, det faktiske livet, enkeltmennesket og dets mot-ord; at disse må få svar der og da. Ved snirklete nærlesninger av Buchner, ironiske hint og fortvilte henvisninger, an­ tyder p c en (selv)dialogisk imøtekommenhet, der diktet står som garant for at det totalt forskjellige skal komme til orde. Tittel- og sluttbildet, meridia­ nen, har han seinere belyst gjennom et Kepler-sitat - her sitert etter Otto Pbggelers minne: «Gud sym­ boliseres gjennom kulen. Snittet gjennom kulen gir sirkelen; denne betegner mennesket.» Her ser vi en annen arsak til p c s vrengninger og kaleidosykler.

For meg star denne pristalen som et vidåpent og jordbundet (en «commode Religion», ikke en kommende...) forsøk på å snakke alvor, i en situa­ sjon som må ha vært personlig sår, kafkask, gro­ tesk: Darmstadt betyr Tarm by. Apropos germanske innvoller: I kalenderhistorien Kannitverstan skreiv Johan Peter Hebel (1760-1826) om en tysker som kommer til Amsterdam. Her ser han en gedigen residens, og et praktskip som losses etter hjemkomst fra OstIndia. Begge gangene spør han - på tysk - hvem som eier herlighetene, og får til svar Kannitverstan, ndl.: forstår ikke. Han hensynker i tanker om egen fattigdom og Kannitverstans stor­ het, han drømmer om å være som Kannitverstan inntil han møter et kongelig begravelsesopptog og spør hvem kista rommer: Kannitverstan, «og når det siden kunne falle ham tungt, at det fins så mange rike mennesker i verden mens han selv er lutfattig, så tenkte han bare pa Herr Kannitverstan i Amsterdam, på hans ruvende hus, pa hans prek­ tige skip og på hans trange grav.» Uten å begripe noesomhelst, har denne mannen fatta noe vesent­ lig i livet. Han star utafor det gjengse spraket, i lik­ het med den språkmektige p c : Med unntak av halvåret i Wien bodde han aldri i noe tvsktalende land. Han kom fra det tyskerne kaller «die Randgebieten»; fra utkanten, og levde nesten programmatisk etter James Joyces ideal om «eksil, taushet og kløkt». Med Die Niemandsrose - Ingenmannsrosen 196}, settes det kulturelt perifere i sentrum. Kanskje mest radikalt og tilintetgjørende i ■ i

Mandorla: Teologien er negativ, noen vil si at boka er komponert som en antibibel, med tanker, bilder og språkformer lånt fra Meister Eckhart, jødisk mystikk og alkemi. Begreper fra disse fortrengte tradisjonene blir kroppsliggjort - i apningsdiktet graves det i indre jord, i sluttdiktet insisteres det på at røttene henger i lufta, at gudene kommer for seint, at den fordømte (den døde? poéte maudit?) hører hjemme i oldenborresangen, en populær tysk barnesang med motiv fra tredveårskrigen (Maikåfer = oldenborre): Maikåfer flieg/Dein Vater ist im Krieg/Dein Mutter ist im Pommerland/Pommerland ist abgebrannt/Maikåfer flieg... res mor kom fra Sadagora, og hit flykta zaddiken («den rettferdige», men tyvespråk; «brekkjernet») Israel Friedmann i 1841. I noen årtier fram­ over var Sadagora et chassidisk fri- og valfartsted, men pa folkemunne ble stedet gjerne omtalt som et kjel tri ngrei r, derav En tjuvradd- og kjeltringvise. I diktet er Czernowitz henlagt ved siden av tettste­ det Sadagora, slik Francois Villon lot Paris ligge nær forstaden Pontoise 1 Ballade de la Fortune fra 1461, skrevet da han ble dømt til galgen, i Harald Gullichsens gjendiktning: «Jeg er Francois, trist som en trase,/født i Paris, nær Pontoise./Av bakens vekt vil halsen krase/nar alens-tau lar nakken kna­ se.» I tekstveven rundt En tjuvradd- og kjeltring­ vise inngår også Heines An Edom fra 1814 - et dikt om jødeforfølgelse - og fortellinga Rabbien fra Bacherach, samt Grimm-eventyret om gutten som slaktes av stemora si og etes av sin intetanen­ de far, hvorpå søstera Marlenken graver ned kno­ klene under en einebærbusk (ty. Maehandelbaum,

som rimer på Mandelbaum, som alluderer ril Mandelstam), og gjennom ild og røyk forvandles knoklene til en fugl som plager den onde ved å synge om ugjerningen. Eventyret ender lykkelig, ved at stemora blir mosa av en møllestein «dat se ganz tomatscht», og gjennom damp, ild og røyk står det drepte barnet opp fra de døde. I p c s dikt siteres også ei gammel landknektvise: «Vi kom fra Friaul, vi kom fra Friaul,/der hadde vi alle kjeften full.» Diktets knutepunkt eller crux desperatione er pesten, som herja Paris på Villons tid (50000 dødsofre bare i 1437), og som opp gjennom histo­ rien er brukt i alskens antisemittiske hetskampanjer. Andre saksopplysninger: Holderlin, en av p c s mest betydningsfulle forgjengere, ble sinnssyk. «Pallaksch» var den forvirra Holderlins svar på spørsmål. Det betydde enten ja, eller nei: En lalling som undergraver sentrale motsetninger i en­ hver rasjonell diskurs - etter at Holderlin nærmest hadde cesurert tidas språk i filler. Petropolis var Osip Mandelstams betegnelse på hjembyen Petersburg. I tillegg er dette en brasiliansk by der mange jøder, blant dem Stefan Zweig, fant tilflukt under fascismen. Alba står for demring (provencalsk) og Elben; p c s mor flykta til Bohmen under første verdenskrig. Sjibbolett (hebr.) = ære, gileadittenes kjenningsord i kampen mot efraimittene, Dom. 12,6. Warszawjanka er en polsk arbeidersang fra 1883. No pasarån (de slipper ikke gjen­ nom) ble opprinnelig brukt av franske soldater ved Verdun, siden ble det republikanernes kamp­ rop under den spanske borgerkrigen, først brukt der av Dolores Ibarruri, kalt La Pasionaria. Fred

med hyttene! er halvparten av et slagord Georg Biichner anvendte i Budskap til Hessen. I Bibelen skilles mellom to typer basunlvd, tekrah og teru’ah; teki’ah er en glidning - glissando - fra lav til høy­ ere tone. Unde suspirat cor (lat.) = fra der hjertet sukker/puster, se Mozarts Exsultate Jubilate: Tu virginum corona,/tu nobis pacem dona,/tu consolare affectus,/unde suspirat cor./Alleluja. Der men­ neskene brytes opp, på norsk, i menn og eskene, splittes tyskens Menschen opp i Men, som er eng­ elsk for mennesker; og Schen, som er hebraisk for navn. Med dette skulle noen dunkelheter i pcs mest hymniske bok være opplyst. Gjennom henvisninger til den franske revolusjon, den spanske borgerkrigen, Oktoberrevolu-sjonen o.a., er diktsamlinga Ingenmannsrosen eksplisitt, men innadvendt politisk. Mot mislykka frigjøringsforsøk står knuter av dikt; språktelt som gir midler­ tidig opphold til den vandrende jøden. Noen vil mene at tvangen, tomheten og det meningsløse blir understreket av seksuelle metaforer - for andre gir disse et konkret, men allegorisk bilde på fruktbare gudsforhold. Etter Språkgitters minimalistiske goldhet, kan det være rimelig å se de ideologiske føringene i Ingenmannsrosen som et redningsforsøk. Via tradisjoner som har overlevd fortrengning og under­ trykking - kabbalisme o.a. nedarva undergrunn prøvde pc her å finne fram til en overbevisning eller tro som kunne bevege diktene over i et forsont eller i det minste forsonlig - univers. Fire år seinere, i 1967, kom boka med den demonstrative tittelen Pustevending; Atemwende. Nå er den håpefulle tonen oppgitt. Også her finns

355

en mengde oppstykka henvisninger - Schlitsselburg eller Petrokrepost er festningen og seinere fengselet utafor Petersburg, der den politiske opposisjonen ofte satt; Kafka bodde ei tid i Alchirnistengasse pa Hradschin, som romma flere alkemistiske labora­ torier. Ciive the word er fra King Lear, akt 4 scene 6. Tallet 17 viser alltid hos i>c til den jødiske Atten bønnen, en bønn han hver gang avbryter f.eks. rommer første del av Valmue og minne 17 dikt, deretter kommer Dødsfuge 1en egen avdeling. (Herværende bok er forøvrig priset til 17 x 17 n o k . ) Solve (oppløsning) og Coagula (sammenføy­ ning, tilstivning) er alkemiskc termer, hos Nicolas Valois kan vi lese: «Solvite corpora et coagulate spiritum»; oppløs kroppen og fa sjelen til å stivne. Rosa i Coagula kan være den alkemiskc rosen, og/eller Rosa Luxemburg, som skreiv et vakkert brev om mishandla, rumenske bøfler fra fengslet, og/eller res ungdomsvenninne Rosa Leibovici, og/eller tjenestejenta Rosa i Kafkas En Landlege: Alle disse mulighetene fins utlagt i Anders Olssons bok Den okiinda texten (tytt7), og de viser hvor­ dan henvisningene na i enda større grad enn før er isolert og sjølstendiggjort: De har fatt mere a si. Diktene er objektiverte og egofrie, 1 i’c;s dialogiske diktmodell kan de sies a være skrevet ut fra de(t) tilsnakkede du. Dette gir en krystallinsk kvalitet, en hardhet som ma skyldes historisk trøkk. I Biichner-talen framheves pustevendinga etter >'en grusom forstumming». Denne kan ogsa ha en litte­ rær slagside, ved at den modernistiske diktbevegelsen var i ferd med å opphøre pa denne tida. Det som begynte med Baudelaires Les Fleurs du Mal

drøye hundre år før, var med Språkgitter skrumpa inn til en fattigkunst - arte povera - som skremte selv sympatisk innstilte lesere, blant dem Ingeborg Bachmann (jfr. Sverre Dahls oversettelse av Ny tenkning, nytt språk, s. 41). Ingenmannsrosen vai­ et forsøk på å snu det negative, a føre det til sitt konsekvente sluttpunkt: Der hvor det igjen vil blomstre opp noe, noe skyld fritt som flommer over akkurat der og da. En eller annen har sagt at den viktigste litterære sjangeren i Sovjet/Russland er tausheten. 1 Pustevending skreiv pc seg definitivt inn i denne sjangeren; det som blomstrer opp og vendes om er ikke bare spraket som instrument for rubriserende erkjennelse, men også tausheten som alltid forelig­ ger, - likheten som veller opp i ordene idet de vik­ les inn i empiriske bindinger og lades opp med sorg og glede; det presiseres ikke hvilken Rosa diktet handler om; sammen utgjør de fasetter av et sprak som kanskje ikke er så dikotomisk som vårt vanlige. Vrengninga er fullført, det som utelates oppstar likevel midt i og gjør diktene vidåpne, selv om de glatt kan beskrives som hermetikk. Jeg ser pc: som en tvers igjennom eurosentrisk dikter, men her er det et fravær som minner om Laozis herske­ teknikker: Det gjelder a flyte unna, ikke fryses fast 1 posisjon, aldri blotte seg som utlagt nærvær: Essere non videre, å være (men) ikke synes. Daoistenes mønsterbilde er hjulet som styres av holet 1 midten, hølet som er mer vesentlig enn det værende, i pcs dikt far det uartikulerte en tilsva­ rende funksjon: det potensielle, det som kunne ha vært og som kanskje en annen gang kan gi ny pre­

sisjon: tidsstivning. Adorno skreiv, i Estetisk teori, om p c s «uendelige diskresjon», om hvordan den­ ne - i taus respekt for og skam over uutsigelig li­ delse - gjennomsyrer og styrker diktene. Det er ikke én pustevending, men mange ord og vendinger. Allerede året etter, i 1968, kom Fadensonnen - Trådsoler; den siste boka publisert før p c s død. Diktene her er jevnt over mer sarkas­ tiske enn i Pustevending. Det er ekteskapskrise, sjukdom, realitetstap, innesperring. Sjargong og moteord opptrer nå hyppigere enn utvalgets dikt tilsier. Flere dikt er bønnfallende langt ut i det for­ svarsløse, men likevel underlig rakrygga - se f.eks. Irsk og det sjølbevisste Haut Mal, som kan bety «hud flekk» på tysk, mens primærbetydninga ma være fransk; epilepsi - p c skreiv flere dikt der fallesjuken står som mal pa hellig sjukdom. I diktet Når jeg ikke vet, ikke vet utlignes den dialogiske grunnsituasjonen: Jeget har ingen og intet å holde seg til, Pa 1las Athene er jødinne. En skjellsettende uvitenhet oppløser alle forskjeller, den hebraiske interjeksjonen Aschrej - med betydning flytende mellom «heil og sæl!» og «salig er du!» - blir me­ ningsløs, «transtibetansk»: Et språk som ikke son­ drer mellom denne verden og den hinsides? Jeg vet ikke, men ett er sikkert: Det er døden som gir hold i de lyriske formlene. Den lille trelinjeren - som her følger etter Når jeg ikke vet, ikke vet - usynliggjør skillet mellom dikt og liv, på en helt annen mate enn hos John Cage eller i nyenkel dagboksdiktning. For det er ikke så enkelt - es ist nicht so einfach, brukte p c å si mot slutten. I det bitre diktet fra bokmessa i Frankfurt viser oldenborren til en av

Freuds case stories, ikke til nevnte barnesang. «For siste gang psykologi!» er en setning fra Kafkas dagbøker; Kafka var daglig lesning for PC. Den krasst stillferdige boka ender med et dikt der Massada - et symbol på jødisk frihetskamp; etter selotenes opprør 66-73 e.Kr. - klippen Massada huser myrsoldaten, som er konsentrasjonsleirfange - etter Ernst Buschs sang «Wir sind die Moorsoldaten» eller Wilhelm Langhoffs Die Moorsoldaten, Ziirich 1935. Myr og dødsleir hø­ rer alltid sammen i p c s troper (av gresk; tropos = vending). Schneepart - Snølodd eller Snørolle - utgitt i 1971, stammer fra samme tid som Fadensonnen, 1967/68: Her fins mer direkte reaksjoner på hen­ delsene våren 68, se f.eks. diktet til sønnen, eller bladet til Bertolt Brecht. En metastase er en svulst som er utvikla i ett organ, men som opprinnelig skriver seg fra et annet organ; lydlig og leksikalsk ligger det tett pa det retoriske virkemidlet metatese. Et av ryktene om Osip Mandelstam er at han satt halvdød, gal og utsulta ved bålet på tundraen og resiterte Petrarca-sonetter. Om villhestene i det­ te diktet skal «støte i» mammuthorn eller om de skal «sparke til» dem, er et åpent spørsmål: Begge deler er mulig ut fra tysk original. Dette er et gjen­ nomgående problem i p c s dikt, men sjølsagt gir det en betydningsbonus. Et sted i Pustevending, der jeg nå skriver det leksikalsk korrekte «metaforfokket», hadde jeg i Språkgitter 1983 det akustisk-nostalgiske «metaforstøvet» - for tysk «Metapherngestober». Løsninga er forskjellig, men metronet var da som nå; å bruke ord som

kommer utafra i den aktuelle situasjonen, men som har sapass indre drift mot mening at de hviler i den. Størst mulig fart i størst mulig ro. Diktene i Lystvang - Lichtzwang - 1970, og Tidsbygninger - Zeitgehoft - 1976, er forfatterens siste. Det er en presist registrerende ferdskriver her, gjennom omrader av tungsinn og paranoia, tett pa den tyske evfemismen der Freitod. Dante åpna sin guddommelige komedie 1 la selva oscura; den mørke skogen av depresjon og forvirring. Et ekko av dette finner vi i det italienske ordet macehia, som hetvr krattskog. Via korsikansk; maquis, ble ordet brukt som betegnelse pa den franske mot­ standsbevegelsen under andre verdenskrig, pc: hadde oversatt René Chars dagbøker fra maquisen. En annen venn av Char var filosofen Martin Heidegger. 1 Todtnauberg skreiv pc om møtet med Heidegger, et møte han venta seg mye av. Han støtta sjølsagt Heideggers - ofte litterært funderte - kritikk av vestlig begrepsmekanikk. Like sjølsagt var han dypt foruretta over filosofens holdning i nazi-tida. Forventningene ble ikke innfridd 1 den myteomspunne hytta på Todtnauberg, og etter be­ søket var pc alvorlig nedslått. Diktet er sånn sett utrolig lavmælt, nesten lamma i sitt fravær av ag­ gresjon - f.eks. over hvilke navn som sto skrevet i gjesteboka fra før, hva med 19; V' Noen ar tidlige­ re hadde pc kalt Buchner-talen sin Meridianen: Ordet kan alludere til - foruten Nelly Sachs - både Martin Heidegger og Theodor W. Adorno: Fn storsirkel som skjærer gjennom motpolene 1 tysk filosofi. Det er et absurd skjebnefellesskap her: pc og Heidegger møttes, men fant ikke spraket sam­

men - p c og Adorno forsøkte a møtes, i Nietzsches Sils-Maria, men før Adorno kom matte p c hjem til Paris. Ffer skrev han Samtale på fjellet om møtet som aldri fant sted. Og som, kan vi si, ble dobbelt avlyst - da Adorno døde midt i arbeidet med et lengre foredrag om p c . Uansett - 30. august 1 9 6 1 hadde p c skrevet forsonende til Adorno om Heideggcrs Nietzsche-bok, hvor han fant Zarathustra-sitatet: «Ikke bare én sol var gått ned for meg,» jfr. begynnelsen til Samtale på fjellet. 1 1969 besøkte han Jerusalem, og trodde da å ha gjennomlevd de verste krisene. Flere av diktene i Tidsbygninger har motiv fra denne reisen. Det er et veldig spenn her, opp- og nedturer i ett, endetidsforestillinger som manisk vris til en form for nåde eller frihet: Døden omfavnes, den kosmiske nihilismen er total, overgangen til Jerusalem fordrer at verden og tidsfeilregninga må avsluttes. Det vises til Johannesapokalypsen («hasunstedet»), ellers er det få litterære allusjoner - så vidt jeg kan se - blant de oversatte diktene hare ett: Han som pløyer Pindaros er Hblderlin. PC holdt sin siste opplesning til Holderlins 200-årsjubileum i Stuttgart, mars 1970. Disse siste diktene har en skjør renhet, de virker opp­ lagt naive - men med et ustoppelig sug, en mørk dragning: Sjølmordet skygger. I lys av hva som siden skjedde, er det som a lese Frans Marcs brev fra første verdenskrig, optimistiske brev hjem til kona: De er i ferd med a bryte igjennom, skal bare ta Verdun først... Og vi skjønner at Verdun en gang lød ganske uskyldig, akkurat som Auschwitz. På et eller annet vis var det p c s forbanna oppgave å nøytralisere disse navnene igjen, uten å miste tragedier og tap av syne.

drukna seg i Seinen 20./21. april 1970. Han utga en imponerende mengde gjendiktninger, sånn plasserte han seg målbevisst i sentrum av århund­ rets vestlige diktning, - fra fransk; Apollinaire, Artaud, Baudelaire, Breton, Césaire, Char, Daive, Desnos, Du Bouchet, Dupin, Eluard, Maeterlinck, Mallarmé, Michaux, Nerval, Pastoureau, Péret, Picasso, Rimbaud, Supervieille, Valéry. Fra rus­ sisk; Blok, Khlehnikov, Jesenin, Jevtusjenko, Mandelstam. Fra engelsk; Dickinson, Donne, Frost, Housman, Marvell, Moore, Shakespeare. I tillegg kommer Pessoa fra portugisisk; Naum, Teodorescu og Arghezi fra rumensk; Rokeah fra hebraisk og Ungaretti fra italiensk. Dessuten en del prosaoversettelser, de viktigste er Cayrol, Cioran, Cocteau. p c s diktning er retorisk rik. Han anvendte de fleste klassisk kartlagte figurer, til og med den sjeldne figura etymologica - verb og substantiv med samme stamme; «aber er båumt sich, der Baum» (fritt oversatt, her; «men treet opptrer jo»). Et annet sted (Forskjellig, Kolon Forlag 1995) har jeg hevda at p c s bildespråk generelt tenderer mot katakrese; han brukte upassende språk. Ord ble transformert tvers gjennom ord­ klassene (oppstjernet, oss skybrudne), preposisjonsklynger og forstavelseskjeder kan være gene­ rert ut fra p c s kjennskap til hebraisk. I diktet Ingen sandkunst mer strøk han suksessivt boksta­ vene. Til slutt står bare Y-i-ø igjen, vokaler som et­ terlates uskrevne på hebraisk. Og i et - her utelatt - dikt skreiv han: «ingen ord, ingen ting,/og begge samme navn.» Dette må vise til at ord og ting er pc

samme ord på hebraisk: dabar, - forøvrig er det skrevne; dbr, identisk med konsonantene i torne og pest. Jeg kaller dette utvalget for Etterlatt, p c var en etterlatt, diktene er etterlatt oss. pc fikk de siste åra slengt utallige beskyldninger mot seg - særlig for at han svntes å forstumme. Bortsett fra at det er en råtten anklage å rette mot en plaga poet, vi­ ser ettertida at p c langtfra ble taus og utydelig. Diktene kan være vanskelige, ja - men for meg er det noe alvorlig galt med folk som må innprentes Meninga med et dikt som f.eks. Du kaster; før de kan nyte det. Peter Buchka har pekt på en grunn­ leggende kvalitet ved p c - «fysis uten alibi». Sjæl kalte han det «flertydighet uten maske». Den som trenger sterkere ideologiske eller syntaktiske sikringer, kan nå fritt oppsøke pc-industrien: p c er allerede en av århundrets mest omskrevne forfat­ tere. Det vil føre altfor langt å ramse opp forfat­ ternavn her, la meg bare nevne at utafor de reine litteratenes rekker kan vi finne såpass ulike gruble­ re som Heidegger, Adorno, Gadamer, Levinas, Blanchot og Derrida. Alle disse har beskjeftiga seg inngående med p c s dikt. Også de negative kriti­ kerne har oftest anerkjent hans dikteriske autori­ tet - uansett hvor lite legitim de finner diktinga. pc ble først oversatt til norsk av Georg Johannesen, Kate Næss og Olav H. Hauge. Vagant nr. 1/1996 har et bilag om p c og Nelly Sachs, her fins bl.a. p c s suite Eingedunkelt, over­ satt av Espen Stueland. Mitt eget utvalg Språkgitter kom ut i 1983. Med ungdommelig korttidshukommelse opplevde jeg dengang de tret­ j

363

ten ara som var gått siden p c s død som et langt tidsspenn - idag framstår han mer som en samti­ dig forfatter. Og kanskje jeg denne gang i større grad har evna å plumpe i p c s betydningsgivende søkk, gi etter for hans isomorfe anfall: dette at ord og gjenstand støter sammen? LILLEHAMMER,

06.08.1996 Øyvind Berg

INNHOLD Fra

das

FR O n w r.R K

Ø nske I

Wunsch

7

B a l l a d e o m d c tre s o m r e is t e ut I

Ballade rom

auszug der Drei F o r m ø r k e l s e I Finsternis F r a m ø r k e t I Ans dem Dim kei T o r n e k r a n s I Dornenkranz L i v s s a n g I Lebenslied

12

( P a r t i / a n al a b s o l u t i s m u l u i e r o t i c )

13

M o t l y s I { Gegenlicht) 1 9 4 9

14

F r a M O H N UNO

9 10 11

g ed a ciitn is

T a l g l y s I Talglicht H a n d e n full a v t i m e r I O spetre I

8

21

Die hand roller Stunden

Espenbaurn

Bregnenes hem m elighet

23

1Das Gebeitnnis der barne

Der Sand ans den Urnen hn k n i r k e n a v j e r n s k o I Fan Knirschen ron eisernen Scbnbn M ø r k t ø y e i s e p t e m b e r I Dunkles Aug im September C h a n s o n f o r en d a m e 1 s k y g g e n I C banson einer Dame im Schatten M i n n e o m F r a n k r i k e I Fnunerung an Frankreich N a t t s t r å l e I Nacbtstrabl A v s t a n d e n s l o v t a l e I Fob der Ferne I l e ie live t I Das game Leben S e n t o g d y p t I Spat and Tief B l a t t I Vom Blau K o r o n a I C oronå D ø d s f u g e I Todesfuge S a n d e n fr a u r n e n e I

22

24 25

26

27

28 30 3 1 32 33 34 36 37 38

Wer wie du B r e n n e m e r k e I Brandmal K r y s t a l l I Knstall L i k s k j o r t e I Totenhemd K r u k k e n e I Die Kriige D e n h v i t e s t e I Der Tauben weijleste R e i s e f e l l e n I Der Reisekamerad St ille! I Stille! R e g n m a n d l e n e I Zdble die Mandeln H v e m øser so m du I

40 41 42. 43 44 45 46 47 48

F r a VON S C H W E L L E ZU S C H W E L L E J e g h ø r t e d e t si es

1Ich borte sagen

Mit Åxten spielend T v e f i g u r I Zwiegestalt I en r a n e s s k i k k e l s e I In Gestalt eines Ebers G j e s t e n I Der Gast C i r a v s k r i f t f o r F r a n ^ o i s I Grahschrift fur Francois A s s i s i I Assisi F r a m f o r e t lys I Vor einer Kerze O g s å i k v e l d I Auch beute Abend B a k k e n 1Die Halde N a t t l i g s p i s s e t 1Nachtlich gescbiirzt T i d e n s ø y e I Auge der Zeit V i n g e n a t t I Fliigelnacht H v i l k e n st ei n d u e n n l ø f t e r I Welchen der Steine du bebst In m e m o r i a m P a u l E l u a r d I In memoriam Paul Eluard S j i b h o l e t t I Schibboleth Vi s e r d e g I Wir sehen dich S n a k k d u a u I Spricb auch du D r u e h ø s t e r n e I Die Winzer A leke m e d ø k s e r I

51 52 53 54 55 56 57 58 60

61 62 64 65

66

67 68 70 71 72

( S v a r p a en r u n d s p ø r r i n g fr a b o k h a n d e l e n Flinker, P aris 1 9 5 8 ) I

(Antwort auf eine Umfrage

der Librairie Flinker,

Paris 1 9 5 8 )

73

T ale i a n le d n in g m o tta k e lse n a v D en Frie H a n s a b y B r e m e n s L i t t e r a t u r p r i s I Ansprache

anlasslicb der Entgegennabme des Literaurpreises der Freien Hansastadt Bremen ( 1 9 5 8 )

75

Fra SP RA CHG ITTER S t e m m e r I Stimmen

79

T i l l i t I Zuversicht

82

M e d b r e v o g k l o k k e I Mit H jem ko m st

Brief und Uhr

1Heimkehr

83 84

S p r å k g i t t e r I Sprachgitter

85

Tenebrae H v i t t o g lett I Weift und Leicht S n ø s e n g I Scbneebett G r u s p r a m I Schuttkahn E n h å n d I Eine Hand A l l e h e l g e n s d a g I Allerseelen U t k a s t til et l a n d s k a p I Entwurf einer Eandschaft Et ø y e , a p e n t I Ein Auge, of f en O v e r , l y d l ø s t I Oben, gerauschlos T r a n g f ø r i n g I Engfiihrung

86

Tenebrae I

88 90 91 92 93 94 95 96 98

L I t d r a g fr a O s i p M a n d e l s t a m s d i k t n i n g I

Die Dichtung Osip Mandelstams (sendt i N o r d d e u ts c h e n R u n d fu n k 19 . m a rs 1 9 6 0 )

Gespracb im Gebirg) I Der Meridian

105

S a m t a l e pa fje ll et I

108

M eridian en

113

F r a L)IE N I E M A N D S R O S E D et var jord i dem

1Es war Erde in ihnen

V e d v i n o g f o r t a p e l s e I Bei

Wein und Verlorenbeit S e l v t r e d j e , s e l v f j e r d e I Selbdritt, selbviert Z i i r i c h , z u m S t o r c h e n I Ziiricb , zum Storcben Sa m a n g e s t j e r n e t e g n I Soviel Gestirne D i n stille i n n v æ r e n I Dem Hiniibersein F o r b e g g e h e n d e n e I Zu beiden Handen

13 3 1 34 135 1 36 138 139 140

Tolv år I Zwolf Jahre Slusen I Die Schleuse Srumme høst lukter I Stumme Herbstgeruche Is, Eden I Eis, Eden Salme I Psalm Tubingen, januar I Tiibingen, Janner ... bruser kilden I . . . rausebt der Brunnen En tjuvradd- og kjeltringvise I Eine Gauner- und

14 1

Ganovenweise Mandorla I Mandorla Med særbo, evige I Zweihdusig, Ewiger Å la pointe acérée I Å la pointe acérée De klare steinene I Die hellen Steine Ettermiddag med sirkus og sitadell I Nachmittag mit ZArkus und Zitadelle Anabasis I Anabasis O m dagen I Bei Tag Hva skjedde? I Was geschah i I ett I In eins Les Globes I Les Globes Utkront I Hinausgekrbnt Stavelsesmerten I Die Silbe Schmerz Det er alt mulig annet I Es ist alles anderes I lufta I In der I.uft

148

142 14} 144 145 146 147

150 1 51 152 1 54

\55 156

\ 58 159

1 60 i

6t

162 164 166 169

F r a ATEM\X E N D E

Du darfst E t s e r I Von Ungetrdumteni I r i l l e n e I In die Rillen 1 e l v e n e I In den Eliifsen Du

kan I

F r a m f o r di tt s e n e a n s i k t I V o r

173 174 175 176

dem spates Gesicht

1 77

T v e r s gjen n om tungsinnfossene I

Die Schwermutsschnellen hindurch M e d m a s t e r s u n g e t m o t j o r d a I Mit erdwarts gesungenen Masten V e d h a g l k o r n e t I Beim Hagelkorn

178

179 180

S t a I Steken

t8 i

bade monnen I s l a n g e v o g n e n I Im Scblangenwagen O r d o p p k a s t n i n g I Wortaufscbnttung ( J e g k j e n n e r d e g ) I (Icb henne dicb) S a n g b a r e rest I Singbare Rest T j u e f o r a l l t i d I Zwanzig f nr mimer I n g e n s a n d k u n s t m e r I Keine Sandkunst mebr H u l e l i v s b y g n i n g e r I Hohles Lebensgehoft O v e r t r e I Ober drei P å h v i t e b ø n n s t r i m l e r I Am weissen Gebetriemen B l i n d e s I Erblinde S y d d u n d e r I Under die Haut L a n d s k a p I Landscbaft ( i j ø g l e r t r o m m e n I Die Gauklertrommel N a r d u l i g g e r I Wenn du im Hett I P r a h a 1In Prag O m k v e l d e n I Abends

182

T rad so ler I

183 184 185 186 1 87 188 189 190 191 192 193

194 195 196

197 198

H o s de sam m en tra d te I

Bei den zusammengetretencn

199

Det oppreiststående landet I

Das aufivartsstehende Land C e l l o - i n n s a t s I Cello-Einsatz S o l v e I Solve C o a g u l a I Coagula P a s k e - e i m I Osterqualm E t d r ø n n I Em Drohnen G i v e t h e w o r d I Give the Word S t o r t , g l ø d e n d e h v e l v I Grojle, gliibende Wolbnng Fra

200 io t 202 203 204 205 206 207

F AD ENS ON NE N

Frankfurt, septem ber

I Frankfurt, September

Wer herrscbt? S p a s m e r I Spasmen H i n g s t e n I Der Hengst I l a r m e n I In den Gerauscben H vem hersker ? I

21 1 212 21 3 214 215

Die Wahrheit E v i g h e t e r I Ewigkeiten På en n e d r e g n e t r e i s e I Auf iiberregneter Eahrte I n n h i m l e t I Eingehimmelt N a r je g i k k e v e t , i k k e v e t I We>m icb nicht weiss, nicht weiss D u v a r I Du warst T i l h ø y r e I Zur Rechten D e i n n l a s t e d e t a b u e n e I Die ahgewrackten Tahus Sti lle I Stille M e d g l ø g g o g a g g I Bei Gliih- und Miihwein E v i g h e t e n I Die Ewigkeit S e n t I Spat L a n g s a s l i n j e n e I Die Hiigelzeilen entlang A v s l a g g e t I Entschlackt S j e l e b l i n d I Seelenhlind M å k e k y l l i n g e r I Mowenkiiken Ir s k 1 Irisch D o g g I Tau K l e o r d h u l e n e I Kleide die Worthohlen aus K a s t s o l a r e t 1 Wirf das Sonnenjahr T i d e n er in n e I Es ist gekommen die Zeit M a k t e r , v e l d e r I Machte, Gewalten B o r t v e l t e d e I Fortgewålzter L å v e s v a l e n I Die Rauchschwalhe H a u t M a l I Elaut Mal H v e m d e l t e ut r u n d e n ? 1 Wer gah die Runde ausi T e n k d e g I Denk dir Sannheten I

216 217 21 8 219

220 222 223 224 225 226 227 228

2.2.9 230 23 r 232 233 234 235 236 237 238 239 240 241 242 243

Svar pa en «Spiegel«-rundspørring I

Antwort auf eine Spiegel-Umfrage Ea poésie ( 1 9 7 0 )

244 245

Fra LICHTZWANG L y d r e s t e r , s y n r e s t e r I Horreste,

Sehreste I Ihn ritt die Nacht

249

N a t t a re d h a m

250

Wir lagen L a n d m i n e r I Tretminen D e t s o m I Was uns E n g a n g I Einmal D e t v i t e n d e I Vorgewujlt H o s B r a n c u s i , o s s t o I Bei Brancusi, zu zweit N å I Jetzt) T o d t n a u b e r g I Todtnauberg E n b r o r i A s i a I Einem bruder in Asien S o m d u I Wie du H i g h g a t e I Higbgate E y n o p p s k r e m t I Blitzgeschreckt D e f o r d u f t e d e I Die entsprungenen S t r ø e i e I Streubesitz K l i p p b ø n n e h a n d e n I Sch neid die Gebetshand J e g s e r d e g s t a d i g I Icb kann dich noch sehn D e le ir e te d r i k k o f r e n e I Die lebmigen Opfergiisse V i l l h j e r t e t I Das Wildherz E v i g h e t e n e I Die Ewigkeiten D e n a v s k j e d s f l e k k e d e 1Die Ir in D e t m e g e t t e r l a t t e 1Die mir binterlassne E o r k a s t e d e I Verworfene 1 b l æ r e k a m m e r e t I In der Blasenkammer M e d m a g n e t i s k bl at t I Magnetische Blaue M a n t i s I Die Mantis S v ø m m e h u d I Schwimmhaute O r a n i e n s t r a s s e i I Oramenstrafle i K i l d e a k t i g I Brunnenartig S n i t t g j e n n o m I Die durchschnittene H e l l e r i k k e j e g I Aucb tnich V i lå I

251 -

2-5 z z 53 z 54 2-5 5 256

2-57 258 260 261 262 263 264 265 266 267 268 269 270 271

z 72. 2-73 2-74 2-75 276

-11 278

2-79 280 281

S m a t t o m se n n m e d k l o v n e f j e s I

Allmablicb clowngesichtig A f l y u n d e r I Unter der Flut S t r ø o k e r I Streu Ocker S k u d d a r h u n d r e r I Scbaltjabrbunderte I k k e v i r k f o r o v e r I W irk nicbt voraus

282 283 284 285 286

F ra SCHNEEPART

Ungewaschen, unbemalt I.illa l u f t I Lila Luft B r ø n n g r a v e r I Brunnengrdber A r e t , s p r e t t e t I Das angebrocbene Jahr H o r e t e e l l e r s I Huriges Sonst

U va sk et, um alt I

289 290 291 292 29}

J e g h ø re r at ø k se n h a r b lo m stre t I

Icb bore, die Axt hat gebliiht M e d m a r k m u s a s s t e m m e I Mit der Stimme der Feldmaus I firfisle -1 In Echsen-

294

295 296

Verden so m skal stotres u ten at I

Die nacbzustotternde Welt I n n j a n u e r t I Eingejdnnert F a r g o I Largo T il n a t t o r d n i n g e n I Zur Nachtordnung N o e s o m n a t t I Etwas wie Nacht

297 298 299 300 30 r

H v o r f o r dette o p p fla m m e n d e h je m m e t I

Warum dieses jdhe Zubause T i l E r i c I Fiir Eric E t b l a d I Ein Blatt U t fra fo rg] e n g e l sen I Aus der Vergdngnis A p e n g l o t t i s I Offene Glottis L ø s s j o r d l a r v e r I Lofipuppen O g k r a f t o g s m e r t e I Und Kraft und Schmerz F l e r r I Zerr dir D e t e r a l l e r e d e I Es sind scbon I i n n g a n g s ! u k e n e I In den Einstiegluken R e d n i n g I Bergung

302 30 3 304 305 306 307 308 309 3 1o 3i 1 31 2

F r a 7. R IT G E H O F T

Wanderstaude H a t s k m a n e 1Gehassige Monde D u l i g g e r ut I Du liegst hinaus F ø r s t n å r je g I Erst wenn icb dicb

Vandrestaude I

315 316 3 r7 318

I d e n f j e r n e s t e I In

der jernsten A l l e d e k r y s t a l l i n s k e I Alle die Schlafgestalten D u k a s t e r I Du wirfst mir H v i s k e h u s e t I Das Fliistérhaus L i l l e n a t t I Kleine Nacht Å s m y g e s e g in nt il I An die Haltlosigkeiten J e g v a s e r I Ich albere J e g l o s e r d e g i Ich lotse dich F,n s t j e r n e I Fin Stem L i l l e r o t d r o m I Klemes Wurzelgetrdum D e t s t o I Es stand B a s u n s t e d e t I Die Posaunenstelle P o l e n e I Die Pole J e g d r i k k e r vin I Ich trink Wein D e t b l ir n o e I Fs wird D e t f r e m m e d e I Das Fretnde P o s i s j o n s s k i f t I Ortswechse 1 D e s e n k e d e I Die gesenkten K r o k u s I Krokus ETTERORD

319 320 321 322 324 325 326 327 328 329 330 331 332 333 334 335 336 337 338

341

BIBLIOGRAFI

Der Sand aus den Urnen, W i e n 1 9 4 8 Mohn und Gedachtnis, S t u t t g a r t 1 9 5 2 . Von Schwelle zu Schwelle, S t u t t g a r t 1 9 5 5 Sprachgitter, F r a n k f u r t a. M . 1 9 5 9 Die Niemandsrose, F r a n k f u r t a. M . 1 9 6 3 Atemwende, F r a n k f u r t a. M . 1 9 6 7 Fadensonnen, F r a n k f u r t a. M . 1 9 6 8 Lichtzwang, F r a n k f u r t a. M . 1 9 7 0 Schneepart, F r a n k f u r t a. M . 1 9 7 1 Zeitgehoft, F r a n k f u r t a. M . 1 9 7 6 Gesammelte werke in fiinf Banden, F r a n k f u r t Gedichte 193X-1 9 4 4 , F r a n k f u r t a . M . 1 9 8 5 Das Friihwerk, F r a n k f u r t a. M . 1 9 8 9

a. M . 1 9 8 3