Et fjernt speil: det stormfulle 1300-tallet 8290548192, 8257405728 [PDF]

Zitiervorschau

Barbara W. Tuchman

ET FJERNT SPEIL D E T STO RM FU LLE 1300-TA LLE T Oversatt av Trond Berg Eriksen, Per Strømholm og Anne-Grethe Rønnow Jensen

FO RLAG ET ARS

•

O SLO 1987

L^0^^3C)O3>

Originalens titel: A Distant Mirror © Barbara W. Tuchman 1978 © Forlaget ARS Vs 1987 Printed in Norway by Norbok a.s, Oslo/Gjøvik Omslaget: Apokalypsens fjerde rytter. «Da så jeg en blekgul hest; rytterens navn var Døden. . .» (Johannes åpenbaring kap. 6 vers 8) Illustrasjon til dødsmessen av Jean Colombe til Trés Riches Heures . du Duc de Berry, ca. 1470 ISBN 82-90548-19-2 ISBN 82-574-0572-8 (Nye Bøker)

«For menneskeheten er alltid den samme, og intet av dens natur går tapt, selv om den forandres.» - JOHN DRYDEN, «Om skikkelsene i Canterbury Tales» fra forordet til Fables, Ancient and Modem

-—• Oxford

Deventer Geldern

1-ondan

•

So«K eX *£L*nierbury

h < S ^ Æ4 ^CrécyU >

Cherbour«

N o rm andie

’V > ;

rSIuis

Schclde

Flandern

%

Hainhault .

L u x em b u rg

Alsace

3OLEN

F R A N K R IK E

LITAUEN

\

\V 0^Strasbourg* °f y

Takk

Jeg vil gjerne takke alle dem som på en eller annen måte har hjulpet meg å skrive denne boken: Maitre Henri Crepin, viseborgermester i Coucy-le-Chåteau og formann i «Foreningen for restaurering av Coucy-slottet og dets omgivelser» for hans gjestfrihet og veiledning; min utgiver Robert Gottlieb for hans begeistring og tro på boken, og for hans forstandige forslag til forbedringer; min datter Alma Tuchman for vesentlige forskningsarbeider, min venninne Katrina Romney for oppmerksom støtte, og begge for kritisk gjennomles­ ning. For førstehjelp i spesialproblemer som angikk middelalderen, står jeg særlig i gjeld til professorene Elizabeth A. R. Brown og John Hennemann; Professor Howard Garey har forklart meg vanskeligheter i middelalderfransk, og Richard Famiglietti, som er fortrolig med kildene til denne perioden, har hjulpet meg med sine kunnskaper. For forskjellige råd, veiledning, oversettelser og svar på spørsmål vil jeg takke professorene John Benton, Giles Constable, Eugene Cox, J. N. Hillgarth, Harry A. Miskimin, Lynn White, Phyllis W. G. Gordan, John Plummer ved Morgan Library, og - i Frankrike - professorene Robert Fossier ved Sorbonne, Ray­ mond Cazelles ved Chantilly, Philippe Wolff ved Toulouse, Therese d’Alveney ved Bibliothéque Nationale, Yves Metman fra Archives Nationales, Bureaux des Sceaux, Georges Dumas ved Archives de l’Aisne, og Depouilly ved museet i Soissons. Takk fortjener også professor Irwin Saunders som introduserte meg til Instituttet for Balkanstudier i Sofia, og professorene Topakova-Zaimova og Elisa­ beth Todorova ved dette instituttet som fulgte meg på besøket til Nikopolis; videre takk til Widener Library ved Harvard og Sterling Library ved Yale for lånefordeler, og til den hjelpsomme og kunn­ skapsrike staben ved New York Public Library for mange slags hjelp. Jeg er også takknemlig over for alle de andre unevnte som dukket opp en kort stund og ga en hjelpende hånd på min reise som varte i syv år.

8

Innhold

Forord 11 FØRSTE DEL 1 «Jeg er Sire de Coucy»: Dynastiet 15 2 Født til plager: Århundret 42 3 Ungdom og riddervesen 67 4 Krig 88 5 «Dette er verden undergang»: Svartedauen 6 Slaget ved Poitiers 145 7 Frankrike halshugget: Borgeroppstanden og jacqueriet 175 8 Gisler i England 205 9 Enguerrand og Isabella 225 10 Ondskapens sønner 243 11 Det gyldne svøpet 253 12 Dobbelt troskap 267 13 Coucys krig 289 14 Uro i England 303 15 Keiseren i Paris 324 o

16 17 18 19 20 21 22

ANNEN DEL Pavelig skisma 338 Coucys fremgang 359 Markene i jorden mot løvene 381 Det lokkende Italia 412 En ny normannisk erobring 429 Illusjonen brister 451 Beleiringen av Berberiet 471

111

23 24 25 26 27

I en mørk skog 490 Dance Macabre 505 Forspilt sjanse 527 Nikopolis 558 Kle himmelen med sørgeflor 574 Epilog 591 Register 606 Kart Europa på 1300-tallet 6-7 Frankrike etter Brétignyavtalen, 1360 98-99 Italia i 1360 274 Det sveitsiske felttoget, 1375-76 293

Forord

Epoken, hovedpersoner og feilkilder

Denne boken oppsto av ønsket om å beskrive de sosiale virkningene av svartedauen 1348—50, —den største katastrofen i historisk tid. Svartedauen drepte antagelig omkring en tredjedel av befolkningen mellom India og Island. Med de muligheter som eksisterer for at noe lignende skal skje i vår tid, var bakgrunnen for mine spørsmål helt åpenbar. Men det viste seg at svaret ikke var så enkelt, fordi 1300-tallet var utsatt for så mange «merkverdige og store farer og ulykker» (for å sitere en samtidig forfatter) at de kaotiske forhol­ dene ikke kunne ha en enkelt årsak. De var hovslag fra mer enn de fire rytterne som er nevnt i Johannes åpenbaring. Nå var rytterne blitt til syv: pest, krig, skatter, landeveisrøvere, vanstyre, oppstan­ der og splittelse i kirken. Alt unntatt selve pesten skyldtes betingel­ ser som eksisterte forut for svartedauen og som fortsatt fantes da pesten var over. Selv om mine opprinnelige spørsmål ikke ble besvart, var arbei­ det med perioden i seg selv fengslende. Det var en voldsom, plaget, forvirret og lidende epoke i full oppløsning, en tid som etter manges mening representerte satans herrevelde. Arbeidet med den ga trøst for en tidsalder som befinner seg i et lignende kaos. De to siste tiår med sviktende forhåpninger har vært en svært tung periode. Da er det godt å vite at menneskeslekten har overlevd verre ting før. Merkverdig nok ble disse «overraskende parallellene» påpekt også av en annen historiker som har arbeidet med de første årene av dette århundre. James Westfall Thompson sammenlignet tiden etter svartedauen og første verdenskrig og fant den samme elendig­ heten begge steder: økonomisk kaos, sosial uro, høye priser, svarte­ børs, en moral i oppløsning, manglende produktivitet, tiltaksløshet i industrien, hysterisk munterhet, voldsomt sløseri, overflod, skjør­ levnet, sosial og religiøs hysteri, grådighet, gjerrighet, vanstyre og usedelighet. «Historien gjentar seg aldri», sa Voltaire, «men men­ nesket fornekter seg ikke». Thukydid gjorde, som kjent, dette prin­ sippet til grunnlag for sin historiefremstilling. Den sveitsiske historikeren J.C.L.S. Sismondi sier enkelt og greit at 1300-tallet var «en forferdelig tid for menneskeheten». Helt til nylig mislikte historikerne 1300-tallet og hoppet gjerne over det, fordi det ikke kunne føyes inn i bildet av menneskehetens utvikling 11

og fremskritt. Men etter at vi har gjort våre grusomme erfaringer med 1900-tallet, har vi fått større medfølelse med et plaget århundre da alle lover og regler ble knust under presset av uhyggelige og voldsomme begivenheter. Med et stikk av smerte gjenkjenner vi tegnene på «en angstfylt epoke hvor det ikke finnes noen garanti om en fremtid». Avstanden på 600 år gjør det lettere å få øye på de typisk men­ neskelige egenskaper. Folk i middelalderen levde under mentale, moralske og fysiske betingelser som var så forskjellige fra våre egne at det nesten kunne være en fremmed sivilisasjon. Derfor kan de adferdsmønstre som vi gjenkjenner i disse fremmede omgivelsene, avsløre seg som uforanderlige, menneskelige egenskaper. Hvis man absolutt vil trekke lærdommer av historien, ligger de her. Det opp­ daget den franske middelalderforskeren Edouard Perroy da han skrev en bok om Hundreårskrigen mens han var på flukt fra Gestapo under annen verdenskrig. «Enkelte adferdsmønstre», skrev han, «og enkelte reaksjoner på skjebnen, belyser hverandre gjensidig.» De 50 årene som fulgte etter svartedauen i 1348-50, er hoved­ delen av noe som synes å være en sammenhengende, historisk periode fra ca. 1300 til 1450, og noen år til. For å konsentrere oppmerksomheten om et avsnitt som jeg kunne gjøre meg håp om å beherske, har jeg valgt en bestemt persons liv som den røde tråden i min fortelling. Ved siden av nysgjerrigheten etter å vite hvordan det går med denne personen, gir det den fordel at jeg biir tvunget til å holde meg til den konkrete virkelighet. Jeg må følge begiven­ hetene og hendelsesforløpet i et faktisk livsløp fra middelalderen, uansett hvor de fører oss hen. Jeg tror at de fører oss til et sannere bilde av perioden enn om jeg hadde gjennomført mine egne planer. Den personen det gjelder, er ikke konge eller dronning, fordi alt som dreier seg om slike personer, ut fra sakens natur er unntaksmessig. Dessuten er de brukt så mange ganger før. Det er ikke et vanlig menneske, fordi vanlige menneskers liv som oftest ikke er så omfattende som det jeg ønsket å fremstille. Skikkelsen er ikke en prest eller helgen, fordi de ligger utenfor min begripelse. Det er heller ikke en kvinne, fordi enhver middelalderkvinne ville ha vært atypisk om hennes liv var tilstrekkelig dokumentert. Valget begrenser seg derfor til mannlige medlemmer av annenstanden - dvs. adelen - og er falt på Enguerrand de Coucy 7, den siste av en stor slekt og «den mest erfarne og dyktigste av alle Frankrikes riddere». Hans liv fra 1340 til 1397 falt sammen med den epoken som interesserte meg. Fra hans mors død under den store pesten, til hans egen, perfekt regisserte død i århundrets største og siste fiasko, synes han som skapt til mitt bruk. 12

Gjennom ekteskapet med den eldste datteren til kongen av Eng­ land sto han med tosidige forpliktelser som en bro mellom to land som lå i krig med hverandre. Det gjorde hans livsløp mer omfat­ tende og forsterket interessen for hans karriere. Han spilte vanligvis en større rolle i ethvert offentlig drama på hans egen tid, og han var fornuftig nok til å bli beskytter for samtidens største krønikeskriver, Jean Froissart. Dermed vet vi mer om ham enn vi ellers ville ha visst. Han har én stor mangel - det finnes ikke noe ekte portrett av ham. Men for meg har han et fortrinn som gjør opp for det: Med unntak av en enkelt, kort artikkel som ble trykt i 1939, har man ikke skrevet noe om ham på engelsk, og det finnes ingen pålitelig bio­ grafi om ham på fransk med unntak av et doktorarbeid fra 1890, som bare finnes i manuskript. Jeg liker å finne frem på egen hånd. Jeg må be om at leseren har litt tålmodighet når det gjelder å bli kjent med Coucy, fordi man bare kan bli kjent med ham på bak­ grunn av samtidens tilstand og hendelser som vil fylle de første 6-7 kapitlene. Enguerrand gjorde seg først synlig i historien da han var 18 år gammel i 1358 som vi ikke kommer til før i kap. 7. Nå vil jeg tale om feilkildene ved prosjektet. Det første er usikre og selvmotsigende opplysninger når det gjelder tidspunkter, antall og rene fakta. Noen kan vel synes at det å fastslå tidspunkter er kjedelig og pedantisk, men det er vesentlig, fordi det gjør det mulig å etablere en rekkefølge - hva som kommer først og hva som kom­ mer senere. Dermed kan tidspunktene gi oss forståelse av årsaker og virkninger. Uheldigvis er det svært vanskelig å fastslå hendelsers nøyaktige tidspunkt i middelalderen. Man antok at året begynte ved påske, og siden påsken kunne falle på en hvilken som helst dag mellom 22 mars og 22 april, foretrakk man vanligvis den 25 mars. Overgangen til den nye tellemåten fant sted på 1500-tallet, men ble ikke godtatt før på 1700-tallet. Det gjør de hendelser som fant sted i den del av året som dekkes av januar, februar og mars, til et gjennomgående problem. Problemet blir ikke enklere av at man bruker regent-året (dvs. regner fra kongens innsettelse) i offisielle, engelske dokumenter på 1300-tallet, men bruker paveåret i visse andre tilfeller. Dessuten vil krønikeskriverne ikke tidfeste en begi­ venhet ved å bruke dagen i måneden, men ved hjelp av den religiøse kalenderen. Man talte for eksempel om «to dager før jomfruens fødselsdag», eller om «mandagen etter epifanifesten», «den hellige døperen Johannes’ dag», eller «tredje søndag i fasten». Følgen var at ikke bare historikere, men også de som levde på 1300-tallet selv ble forvirret. Sjelden eller aldri kunne de bli enige om nøyaktig når begivenheter hadde funnet sted. Antall er det også vesentlig å kunne fastslå, fordi antallet angir hvor stor del av befolkningen som er innblandet i en bestemt hen13

delse. Middelalderkronikørene overdriver alltid tallangivelser, for eksempel på soldater. Fordi man har godtatt tallangivelsene, har man tidligere tenkt seg at middelalderens kriger var et motstykke til moderne kriger. Men det var de ikke hverken i midler, metoder eller utfra sin hensikt. Man kan trygt anta at middelalderens tall for soldater, falne, pestofre, opprørske bander, prosesjoner eller en hvilken som helst større gruppe, vanligvis forøkes med flere hundre prosent. Det er fordi krønikeskriverne ikke bruker tall som infor­ masjoner, men som litterært virkemiddel for å slå leseren med undring og forbauselse. Bruken av romertall gjør tallangivelsene enda mer uklare og skapte en forkjærlighet for runde tall. Disse tallangivelsene ble ukritisk godtatt og gjentatt i generasjon etter generasjon av historikere. Først siden slutten av forrige århundre har forskerne begynt å undersøke dokumentene på ny og kan finne ut for eksempel størrelsen på en troppestyrke ved å undersøke skattmesterens regnskaper. Likevel er de fremdeles uenige. J.C. Russel antar at Frankrikes befolkning før svartedauen var på 21 millioner, Ferdinand Lot sier 15 eller 16 millioner og Edouard Perroy foreslår det beskjedne 10 til 11 millioner. Befolkningens stør­ relse påvirker utforskningen av alt annet —skatter, forventet leve­ alder, handel og jordbruk, sult og overflod - og de moderne eks­ pertenes angivelser viser opp til 100 prosents avvik. De tall som krønikeskrivere helt åpenbart har fikset på, vil jeg sette i anførsels­ tegn. Manglende overensstemmelse mellom antatte kjensgjerninger skyldes ofte feil i den muntlige overlevering eller senere feillesning av et manuskript. En ellers påpasselig 1800-talls historiker tok for eksempel feil av Dame de Courcy, som sto i sentrum for en inter­ nasjonal skandale, og Coucy’s annen hustru. Det førte forfatteren av denne boken ut i en ødeleggende forvirring. Grev d’Auxerre i slaget ved Poitiers ble av engelske krønikeskrivere kalt så forskjel­ lige ting som Aunser, Aussure, Sossiere, Usur, Waucerre, og i Grandes Chroniques i Frankrike kalles han Sancerre, tilsynelatende en helt annen figur. Enguerrand ble skrevet Ingelram i England. Det er ikke så overraskende at jeg trodde navnet Canolles var en variant av navnet på den kjente røverhøvding Arnaut de Cervole. Men da opplysningene ikke ville stemme, fant jeg ut at navnet i stedet var en variant av Knowles eller Knollys, en like kjent engelsk røverhøvding. Selv om problemet ikke var stort, kan slike vanske­ ligheter ta motet fra en. Isabeau av Bayern, dronning av Frankrike, beskrives av en histo­ riker som høy og blond, og av en annen som «en mørk, livlig, liten kvinne». Den tyrkiske sultanen Baj asid, som var kjent av sine sam­ tidige som tapper, foretaksom og krigslysten - han fikk tilnavnet 14

Lynet fordi han kunne slå til så raskt - blir beskrevet av en moderne, ungarsk historiker som «bløtaktig, følsom, ubesluttsom og vaklende». Man kan uten videre gå ut fra at enhver påstand om et saksfor­ hold i middelalderen kan (og sannsynligvis vil) bli møtt av en mot­ satt eller annerledes versjon. Det var flere kvinner enn menn, fordi mennene ble drept i krigshandlinger. Det var flere menn enn kvin­ ner, fordi kvinnene døde i barselseng. Vanlige mennesker kjente sin Bibel godt. Vanlige mennesker kjente overhodet ikke sin Bibel. Adelsfolk var fritatt for skatt. Nei, de var ikke fritatt for skatt. Franske bønder var skitne og illeluktende og levde på brød og løk. Franske bønder spiste flesk, fjærkre og vilt, og badet ofte i lands­ bybadene. Denne listen kunne forlenges i det uendelige. Men selvmotsigelser er en del av livet, ikke bare et spørsmål om uforenlige kilder. Jeg må be leseren om å vente seg motsigelser, ikke ensartethet. Ikke noen side ved samfunnet, ingen sedvane, ingen skikk, bevegelse eller utvikling finnes uten tendenser i andre retninger. Bønder som døde av sult i jordgammer, levde side om side med velstående bønder i dundyner. Barn forsømmes, og barn biir elsket. Riddere taler om ære og lever som røvere. Midt blant avfolkning og ulykke fantes det mer sløseri og luksus enn noen gang. Ikke noen epoke er renskåret og helstøpt, og ikke noen epoke er mer lik et lappeteppe enn middelalderen. Man må også huske på at fargene forandrer seg i middelalderen avhengig av hvem som ser dem. Historikernes fordommer og syns­ punkter - og dermed deres utvalg av materiale - har gjennomgått betydelige forandringer i en periode på 600 år. I de tre århundrene som fulgte etter 1300-tallet var historieskrivning praktisk talt det samme som adelens genealogi. Historikerne trakk opp dynastiske linjer og familieforbindelser ut fra overbevisningen om at de adelige var overlegne personer. Disse verk som var frukten av en enormt omfattende antikvarisk forskning, er fulle av informasjoner ut over de dynastiske sammenhenger, slik som Anselms notat om en slottsherre i Gascogne som testamenterte 100 livres til de fattige pikene som han hadde benyttet seg av førsteretten til. Den franske revolusjonen markerer det store skifte. Etter revo­ lusjonen betraktet historikerne den alminnelige mann som en helt. Den fattige var uten videre moralsk, og adelsmenn og konger var skamløse monstre. Simeon Luce, som fremstiller jacqueriets histo­ rie (bondeoppstanden i 1358), er en av dem. I sin fremstilling tar han entydig parti, men hans forskning er enestående og hans doku­ mentasjon uvurderlig. Kjempene i historiefaget på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet som gravde frem og utga kildeskrifter, kommen­ terte og utga krøniker, samlet de litterære verkene, leste og skrev 15

sammendrag av masser av taler, avhandlinger, brev og annet pri­ mærmateriale, la grunnen til alt senere arbeid. Deres forskning blir nå komplettert og nøyere vurdert av moderne middelaldereksperter som i tiden etter Mare Bloch har valgt et mer sosiologisk perspektiv og funnet frem til detaljerte opplysninger om dagliglivet - for eks­ empel antallet oblater som ble solgt i et bestemt sogn. Det kan brukes som et mål på omfanget av den religiøse praksis. Min bok står i gjeld til alle disse gruppene fra de gamle krønike­ skriverne av. Jeg vet godt at det er umoderne blant middelaldereks­ perter i dag å stole på krønikeskrivere. Men krønikene er uomgjen­ gelige for å få en følelse av epoken og dens holdninger. Dessuten er fortellingen deres form. Det er også min form. Til tross for disse rike kildene finnes det tomme rom hvor pro­ blemet ikke er at informasjonene motsier hverandre, men at vi mangler informasjoner overhodet. For å fylle hullene må man gripe til det man anser for en rimelig og naturlig forklaring. Det er grun­ nen til den utstrakte bruken av «rimeligvis» og «sannsynligvis» i fremstillingen. Det kan nok virke irriterende, men når det ikke finnes dokumenter som kan fastslå saken med sikkerhet, er det ingen vei utenom. En større feilkilde som er bygget inn i historieskrivningens eget vesen, er overvekten av det negative: de dårlige sidene huskes best - ondskap, ulykker, stridigheter og skader. I historieskrivningen skjer det samme som i dagsavisene. Det normale får ingen oppslag. Historien utgjøres av de dokumenter som overlever, og de rappor­ terer ofte om kriser og sammenbrudd, forbrytelser og perversjoner, fordi det er grunnen til at dokumentene skrives overhodet. Det dreier seg jo om rettsdokumenter, fredsslutninger, moralske for­ dømmelser, litterær satire og pavelige buller. Ingen pave har noen gang sendt ut en bulle for å rose noe. Overvekten av det negative kan studeres i bruk hos den religiøse reformator Nicolas de Clamanges som fordømte uskikkede og verdslige prelater i 1401 og sa at han i sin reformiver ikke ville diskutere de gode prester, fordi «de ikke kunne oppveie de dårlige». Ulykker er sjelden så omfattende som man kan få inntrykk av gjennom de rapporter som finnes. Fordi de er notert, gir de inn­ trykk av å skje sammenhengende og overalt, mens det er langt mer sannsynlig at slike hendelser har vært sjeldne både i tid og rom. Som vi vet fra vår egen tid, er det normales bestand vanligvis sterkere enn virkningene av en forstyrrelse. Etter å ha fulgt en dagsnyttsending, venter man å stå overfor en verden som bare består av strei­ ker, forbrytelser, strømbrudd, ødelagte vannledninger, togavspo­ ringer, skolenedleggelser, ransmenn, narkovrak, nynazister og voldtektsforbrytere. Men sannheten er at man kan komme hjem om 16

kvelden - på en heldig dag - uten å ha møtt mer enn et eller to av disse fenomenene. Dette har fått meg til å formulere Tuchmans lov, som lyder slik: «Når en beklagelig hendelse rapporteres, fører det til at dens tilsynelatende omfang fem- eller ti-dobles» (eller hvilket tall leseren enn vil bidra med selv). Den siste hindringen er vanskeligheten med å føle seg inn i, vir­ kelig trenge igjennom de mentale og følelsesmessige verdiene i mid­ delalderen. Det største problemet er, tror jeg, kristendommen slik den dengang var: et mønster og en lovbok for livet, som var tvin­ gende til stede overalt. Dens gjentatte påstand om at det åndelige liv og det hinsidige var viktigere enn det som skjedde her og nå enn det kroppslige livet på jorden - er det ingen i den moderne verden som deler, uansett hvor fromme kristne mennesker kan være også i dag. Da dette prinsippet ble rokket ved og erstattet av troen på individet og på et aktivt liv som ikke nødvendigvis tok Gud til siktepunkt, var middelalderen avsluttet, og den moderne verden skapt. Problemet vanskeliggjøres av at middelaldersamfunnet bekjente seg til å forsake et sanselig liv, men i praksis ga de ikke avkall på noe, minst av alt i kirken selv. Mange forsøkte, noen lyktes, men stort sett er ikke menneskeheten skapt for forsakelser. Ingen tid har vært så opptatt av penger og eiendom som 1300-tallet. Deres inter­ esse for kjødet var den samme som til alle andre tider. Menneskenes økonomiske og sanselige krav kan ikke undertrykkes. Spranget mellom middelalderkristendommens herskende prinsip­ per og hverdagslivet er den store fallgruven for middelalderhistori­ keren. Det er gjennomgangsproblemet i Gibbons fremstilling, og han behandlet det ondskapsfullt lettsindig. På hvert eneste punkt fremhevet han det han oppfattet som det kristne idealets hykleri i motsetning til naturlige, menneskelige funksjoner. Uansett hvor stor pris jeg setter på mesteren i andre henseender, tror jeg ikke Gibbons metode er egnet til å analysere problemet. Det var men­ neskene selv som hadde formulert det umulige, kristne idealet og som - om de ikke alltid prøvde å etterleve det - forsøkte å bevare det i mer enn tusen år. Derfor må det representere et behov, noe mer grunnleggende enn Gibbons 1700-talls opplysning kunne fatte, noe mer enn hans elegante ironi kunne ta knekken på. Jeg er klar over at dette idealet finnes, men det kreves nok en frommere inn­ stilling enn min for å kunne identifisere seg med det. Ridderskapet som var den dominerende politiske idéen hos den herskende klasse, skapte et like stort sprang mellom ideal og praksis som religionen. Idealet var et mønster av orden som skulle oppret­ tes av krigerklassen og ble formulert i bildet av Det runde bord, naturens mest fullkomne form. Kong Arthurs riddere kjempet for 17

rettferdigheten mot drager, trollmenn og ondskapsfulle skikkelser for å skape orden i en grusom verden. Derfor skulle deres virkelige motstykker i teorien forsvare troen, håndheve rettferdigheten og beskytte de svake. Men i praksis var det nettopp ridderne som var undertrykkere, og på 1300-tallet var krigernes voldelighet og lovløs­ het blitt en viktig årsak til kaos. Da spranget mellom det ideelle og det reelle ble for stort, brøt systemet sammen. Legende og historie har alltid bekreftet det. I romanene blir Arthurs runde bord knust av hans egen krets. Sverdet går tilbake til sjøen, og anstrengelsene begynner på nytt. Om menneskene er aldri så voldelige, destruk­ tive, grådige og svikefulle, beholder de et bilde av en orden og tar stadig fatt på ny. Notat om penger Pengeenhetene i middelalderen stammet opprinnelig fra en libra (livre eller pound) av rent sølv som ble utmyntet i 240 sølvpenninger. Senere ordnet man et system med tolv pennies per shilling eller sous, og 20 shilling eller sous per pound eller livre. Florin, dukat, franc, livre, écu, mark og engelske pund var alle sammen i teorien mer eller mindre likeverdige med det opp­ rinnelige pundet, selv om vekten og gullgehalten kunne variere med om­ stendighetene. Det nærmeste man kom til en felles standard, var den myn­ ten som inneholdt 3,5 gram gull og som ble utmyntet i Firenze (florin) og Venezia (dukat) på midten av 1200-tallet. Om ordet «gull» ble tilføyd nav­ net på en mynt, som franc d ’or, écu d ’b r eller mouton d’or, betød det at det dreide seg om kontante penger. Når man bare brukte navnet på myntenheten eller, som i Frankrike, på livren i en av dens mange forskjellige former - parisis, tournois, bordelaise, som alle hadde litt forskjellig verdi var de pengene det dreide seg om, penger på konto som altså bare eksi­ sterte på papiret. Når leseren uten spesialkunnskaper nå har fått dette glimtet av vanske­ lighetene, vil jeg råde ham til ikke å tenke så mye over saken. For navnene på mynter og valutaer betyr ikke noe utover den kjøpekraft de represen­ terer. Av og til har jeg prøvd å finne ut hva pengeverdiene tilsvarer i reelle verdier, som når det gjelder soldatlønninger, arbeidslønninger, prisen på en hest eller en plog, leveomkostningene for en borgerfamilie, størrelsen på eiendomsskatter og salgsavgifter. Jeg har ikke forsøkt å oversette de for­ skjellige valutaene til én enkelt som for eksempel livres eller francs, fordi forholdet mellom valutaene skiftet like raskt som deres gull- og sølv-gehalt. Dessuten hadde mynter og kontopenger med samme navn forskjellig verdi. Derfor har jeg i hvert enkelt tilfelle bare angitt den valuta som dokumentet eller krønikeskriveren bruker, og jeg vil oppfordre leseren til å tenke på en gitt sum som en tilsvarende haug med penger, ganske enkelt.

18

FØ RSTE D E L

1

«Jeg er Sire de Coucy»: Dynastiet

Slottet Coucy ligger skremmende og mektig med sine fem tårn på en åskam i Picardie. Der behersker det tilgangen til Paris nordfra. Men om det voktet monarkiet i hovedstaden eller utfordret det, var et åpent spørsmål. Midtpartiet i slottsanlegget var en kjempemessig sylinder som gikk dobbelt så høyt til værs som de fire hjørnetårnene. Dette var donjon eller kjernetårnet, det største i Europa og det mektigste i sitt slag både i middelalderen og senere. Det var 30 m i diameter, 60 m høyt og i stand til å romme 1000 mann ved en beleiring. Sammenlignet med kjernetårnet var slottsbygningene nedenunder, som det beskyttet, temmelig små: landsbyens lappe­ teppe av tak, kirkens klokketårn og de 30 småtårnene som reiste seg på den enorme festningsmuren som omgå hele anlegget oppe på åsen. Reisende fra alle himmelretninger kunne på langt hold se denne kolossen som strålte av baroniets makt. Når fremmede nær­ met seg, følte de den samme ærefrykt som reisende i hedenske land følte første gang de så pyramidene. Byggherrene hadde vært fast bestemt på å gjennomføre alt i kjempemessig målestokk. Kjernetårnets indre var anlagt i mer enn menneskelig størrelse: trappetrinnene var nesten 40 cm høye og vinduene var plassert godt over én meter fra gulvet, som om de var laget for en slekt av kjemper. Overliggerne i sten over dører og vinduer var ikke mindre heroiske med en størrelse på omtrent to kubikkmeter. I mer enn 400 år hadde det dynastiet som var ansvar­ lig for disse detaljene, vært preget av de samme karakteristiske overdrivelser. Coucy-slekten var ærekjær, farlig og ikke sjelden bru­ tal. Den hadde slått seg ned på en topp i landskapet som fra natu­ rens side var formet til maktutøvelse. Åskammen kontrollerte ferd­ selen gjennom Ailette-dalen til den større Oise-dalen. Herfra hadde de utfordret konger, plyndret kirken, dratt og dødd i korstog, blitt fordømt og bannlyst for forbrytelser, utvidet sine eiendommer litt etter litt, giftet seg inn i kongsslekter og dyrket en stolthet som tok til slagord: «Coucy å la merveille!» De hadde et av de fire største baronier i Frankrike, foraktet territoriale titler og tok et enkelt og arrogant motto:

21

Roi ne suis, . Ne prince ne duc ne comte aussi; Je suis le sire de Coucy. («Ikke er jeg konge eller prins, Heller ikke hertug eller greve; Jeg er herren til Coucy.») Slottet ble påbegynt i 1223 og var en følge av den samme arkitek­ toniske eksplosjonen som frembragte de store katedralene i NordFrankrike. Fire av de største katedralene var under bygging på samme tid som slottet - nemlig Laon, Reims, Amiens og Beauvais, som alle ligger mindre enn seks mil fra Coucy. Mens det tok alt fra 50 til 150 år å gjennomføre byggingen av en katedral, ble de store bygningsarbeidene i Coucy, med kjernetårnet, hjørnetårn, befestninger og underjordiske ganger, forunderlig nok gjennomført på 7 år under ledelse av den viljesterke Enguerrand de Coucy 3. Slottsanlegget dekket en grunnflate på mer enn åtte mål. De fire hjørnetårnene, som hver var 30 m høye og mer enn 20 m i diameter, og de tre av festningens sider som vendte utover, var bygget i flukt med bakkeskråningen som utgjorde festningsvollene. Den eneste inngangen til anlegget var en befestet port på innsiden rett ved kjernetårnet. Porten var beskyttet av vakttårn, vollgrav og fallgitter. Porten vendte ut mot slottets place d’armes, et muromkranset rom på ca. 24 mål som omfattet staller og andre tjenestebygninger, turneringsplass og beiteplass for riddernes hester. Bak denne plas­ sen utvidet åskammen seg som en fiskehale. Der lå en by på omtrent 100 hus og en kirke med firkantet tårn. Tre befestede porter i den ytre muren som omgå hele åskammen, ga tilgang til verden utenfor. På sydsiden, mot Soissons, falt åsen nedover i en bratt bakke som var lett å forsvare. På nordsiden, mot Laon, hvor åskammen gikk over i et platå, lå en stor vollgrav som nok en hindring. Inne i murene som var mellom 6 og 10 fot tykke, knyttet en spiraltrapp de tre etasjene i kjernetårnet sammen. Et åpent hull eller «øye» i hvelvingen over hver etasje, ga litt ekstra lys og luft i tussmørket og gjorde det mulig å frakte våpen og forsyninger fra avsats til avsats uten å måtte gå trappene. Gjennom de åpne hullene kunne man også gi muntlige ordre til hele besetningen samtidig. Man kunne samle et sted mellom 1200 og 1500 mann slik at de kunne høre det som ble sagt fra mellometasjen. En forundret mann i samtiden forteller at kjernetårnet hadde et kjøkken «som var Nero verdig» og en fiskedam med regnvann oppe på taket. Det hadde også egen brønn, brødovner, vinkjellere, lagerrom, enorme ild­ steder med egne piper på hver avsats og latriner. Hvelvede under22

jordiske ganger førte ut til alle deler av slottet, til den åpne gårds­ plassen og til hemmelige utganger utenfor festningsverkene. Slik kunne en beleiret besetning få forsyninger. Fra toppen av kjernetårnet kunne man betrakte landskapet omkring helt til Compiégneskogen mer enn tre mil unna. Derfor kunne man ikke komme over­ raskende på Coucy. I plan og gjennomføring var slottet det mest fullkomne militæranlegget i hele Europa i middelalderen, og dimen­ sjonene var nesten overmodige. Anlegget var bygget med en eneste hensikt: ikke som bolig, men som forsvarsverk. Festningen var i like høy grad som korset et sym­ bol på middelalderens liv. I Roseromanen som jo er en svær samling av alt annet enn romantikk, er slottet som omgir rosen den sentrale bygningen som må beleires og stormes for at man skal nå målet for det erotiske begjær. I virkeligheten vitner alle deler av slottet om at voldsbruk var det normale, at man alltid ventet angrep. Slik var middelalderens historie. Før slottet ble bygget, hadde det ligget en romersk villa på stedet. Den var uten forsvarsverker, fordi den kunne stole på beskyttelse fra romersk lov og romerske legioner. Etter Romerrikets undergang var det samfunnet som oppsto i mid­ delalderen, uten en sentral eller virksom verdslig organisasjon. Det var et oppsplittet samfunn hvor alle slåss mot alle. Bare kirken representerte et organisasjonsprinsipp. Derfor hadde den frem­ gang. Et samfunn kan ikke tåle anarkistiske tilstander. Ut av forvirringen begynte det langsomt å danne seg en sentral, verdslig myndighet i monarkiet. Men straks den nye makten ville bestemme, kom den i konflikt med kirken på den ene siden og baronene på den andre. Samtidig utviklet byborgerne sin egen orden og solgte sin støtte til baroner, biskoper og konger for å kjøpe seg privilegier som frie «kommuner». Disse privilegiene ga mulig­ heter for en fri vekst i handelen og bidro til utviklingen av tredje­ standen i byene. Den politiske balansen mellom de konkurrerende gruppene var ustabil, fordi kongen ikke hadde noen fast væpnet styrke til sin rådighet. Han måtte stole på at vasallene oppfylte sine forpliktelser til å utføre begrenset militærtjeneste som senere ble utvidet med leiesoldater. Retten til å styre var fremdeles knyttet til personen og bygde på lensforhold og troskapseder. Ikke borgerens forhold til staten, men vasallens forhold til landherren var det bånd som knyttet den politiske organisasjonen sammen. Staten slet frem­ deles i sine fødselsveer. Med plasseringen midt i Picardie var Coucy-godset «en av konge­ dømmets nøkler», noe også kongen måtte innrømme. Picardie strakte seg nesten til Flandern i nord og til Den engelske kanal og Normandies grenser i vest og var den viktigste gjennomfartsleden i 23

Nord-Frankrike. Elvene i landet gikk både sydover til Seine og vestover til Kanalen. Det fruktbare jordsmonnet gjorde det til Frankrikes viktigste jordbruksland med beitemarker og kornåkre, skogklynger og passelig avstand mellom landsby ene. Rydningen av landet som var det første sivilisasjonsinngrepet, var startet allerede under romerne. Ved begynnelsen av 1300-tallet forsynte Picardie ca. 25 000 familier eller en befolkning på mer enn én million med mat. Dermed var den den eneste av Frankrikes provinser, bortsett fra Toulouse i syd, som hadde større befolkning i middelalderen enn i moderne tid. Folk i området var sterke og uavhengige. Byene der var blant de første som fikk fribrev som kommuner. I den dunkle tiden mellom legendene og historien var Coucygodset opprinnelig et kirkelig len som Klodvig, frankernes første kristne konge (ca. år 500), skulle ha gitt St. Remi, den første biskopen i Reims. Etter at han ble omvendt til kristendommen av St. Remi, ga kong Klodvig området omkring Coucy til det nye bispesetet i Reims. Dermed ga han kirken et grunnlag i det som hører keiseren til, slik keiser Konstantin ifølge tradisjonen hadde gitt kirken i Roma sine eiendommer. Konstantins donasjon etab­ lerte kristendommen som offisiell religion, men kompromitterte den samtidig på skjebnesvanger vis. Som William Langland skrev: Da den gode Konstantin ga Den hellige kirke land og eiendom, makt og tjenere, hørte romerne en engel rope høyt der oppefra: «Denne dagen har dos ecclesiae drukket gift, Og alle de som får Peters makt er evig forgiftet.» Konflikten mellom kirkens streben etter det guddommelige og be­ gjær etter jordisk rikdom, ble et hovedproblem i middelalderen. Kirkens krav om åndelig lederskap kunne aldri gjøres helt troverdig for de kristne så lenge makten hadde sitt grunnlag i materiell rik­ dom. Jo større rikdommer kirken samlet, desto mer synlige og for­ virrende ble dens mangler. Denne konflikten kunne ikke løses, men fortsatte å skape tvil og splid i hvert eneste hundreår. I de tidligste, latinske dokumentene ble Coucy kalt Codiciacum eller Codiacum. Navnet ble antagelig avledet av Codex, gen. codicis, som betyr en trestamme uten grener, - slike som gallerne brukte å bygge sine palisader med. I fire århundrer av den mørkeste mid­ delalderen lå slottet i en skygge. Men i 910-20 bygget Hervé, erke­ biskop av Reims, den første, primitive borg og et kapell oppe på åskammen. Han omga anlegget med en voll til forsvar mot nord­ menn som herjet i Oise-dalen. Innflyttere fra landsbyene nedenfor, som søkte beskyttelse innenfor biskopens voller, grunnla den øvre 24

byen som ble kalt Coucy-le-Chåteau, til forskjell fra Coucy-la-Ville nedenfor. I denne ville tiden var området stadig gjenstand for kam­ per mellom baroner, erkebiskoper og konger som alle var like kri­ gerske av seg. Forsvaret mot inntrengere - maurere i syd, og nord­ menn i nord - hadde frembragt en klasse av hårdføre krigere som kjempet like gjerne og vilt mot hverandre som mot utenforstående. I 975 overlot Oderik, erkebiskop av Reims, lenet til en person som het grev d’Eudes som ble den første herren til Coucy. Vi vet ikke noe om denne mannen bortsett fra navnet, men straks han hadde slått seg ned på åskammen, ga han opphav til en rekke etterkom­ mere med usedvanlig styrke og villskap. Det første av betydning dokumentene forteller om dette dynas­ tiet, er mer religiøst enn krigersk. Aubry de Coucy grunnla i 1059 benediktinerklosteret i Nogent ved foten av åsen. En slik handling som var langt større enn de vanlige gavene man skjenket for å skaffe seg forbønn i all evighet, skulle både vise giverens betydning og være en god gjerning som sikret ham frelse. Enten denne gaven var liten eller ei - klosterets grinete abbed Guibert klaget over midlene i århundret etter - blomstret faktisk klosteret opp og ble støttet av en strøm av penger fra hver generasjon i Coucy-slekten som det overlevde. Aubrys etterfølger, Enguerrand 1, var en mann det ble knyttet mange skandaler til og som var som besatt av lyst på kvinner, ifølge abbed Guibert (som selv var et offer for undertrykt seksualitet, slik hans Bekjennelser avslører). Da han ble grepet av lidenskap etter Sybil, hustruen til en landherre i Lorraine, greide Enguerrand med støtte av sin fetter som var hjelpebiskop i Laon, å få skilsmisse fra sin første kone, Adéle de Marie, etter anklager om utroskap. Senere giftet han seg med Sybil med kirkens velsignelse, mens man­ nen hennes var ute i krig og mens fruen selv var gravid som følge av en tredje affære. Man sa at hun hadde en tvilsom moral. Av denne fordervede familiesituasjonen fremkom «den rasende ulv» (som en annen berømt abbed, Suger av St. Denis, kaller ham), den mest kjente og villeste av Coucy-slekten, Thomas de Marie, sønn av den forstøtte Adéle. Han bar på et bittert hat til sin far som hadde trukket hans avstamning i tvil. Thomas vokste opp og tok del i den endeløse krig som Sybils bedratte ektemann hadde startet mot Enguerrand 1. Disse private krigene ble utkjempet med stor vill­ skap og enkel strategi av ridderne: de forsøkte å ruinere fienden ved å drepe eller lemleste så mange av hans bønder og ødelegge så mye åkerland, vinmarker, redskaper, låvebygninger og andre eiendom­ mer som bare mulig. Slik ville de ta inntektene fra ham. Følgen var at krigshandlingenes fremste ofre var de to krigførendes bønder. Abbed Guibert hevdet at mange fanger i «den gale krigen» mellom 25

Enguerrand og herren fra Lorraine, fikk stukket ut øynene og kuttet av bena med følger som ennå kunne betraktes i distriktet på hans tid. De private krigene var Europas forbannelse, og korstogene ble - hevder noen - ubevisst oppfunnet for å gi utløp for denne aggre­ sjonen utenlands. Da de store oppfordringene om å bære korsmerket og redde Den hellige grav kom med det første korstog i 1095, dro både Enguer­ rand 1 og hans sønn Thomas av sted. De bragte med seg sin strid til Jerusalem og tilbake igjen uten at hatet var kjølnet. Coucy-slektens våpen har sin opprinnelse i en begivenhet under korstoget, men det er usikkert om hovedpersonen var Enguerrand eller Thomas. Da den ene eller andre av dem sammen med fem følgesvenner en gang de var uten rustninger ble overrasket av en gruppe muslimer, tok han av seg sin hermelinskappe og rev den i seks biter for å lage kjennemerker. Utstyrt på denne måten, forteller historien, angrep de muslimene og tilintetgjorde dem. Til minne om denne hendelsen tok man et våpenskjold med seks vannrette, spisse bånd i rødt og hvitt. Eller for å si det med heraldikken: «Seks bjelker, hermelin og rødt.» Thomas var sin mors arving til områdene Marie og La Fére som han føyde til Coucy-godset da han overtok det i 1116. Han var vill og utemmet, dyrket fiendskap og landeveisrøveri som han i forskjel­ lige kombinasjoner rettet mot kirken, byen og kongen «med Satans hjelp», ifølge abbed Suger. Han røvet gårder som tilhørte klostre, torturerte fanger (han skal ha hengt dem opp etter testiklene til de revnet av kroppsvekten), og personlig skar han halsen av 30 opprør­ ske borgere. Han forandret sine slott til «et rede for drager og en hule for tyver» og ble lyst i bann av kirken. Uten at han var til stede fratok de ham ridderverdigheten og ga beskjed om at en forban­ nelse skulle leses mot ham i alle kirker i Picardie hver søndag. Kong Ludvig 6 samlet en hær med Thomas og lyktes i å vinne tilbake de landområder og slott som han hadde stjålet. Til slutt viste det seg at Thomas ikke var upåvirkelig av det håpet om frelse og den fryk­ ten for helvete som hadde gitt kirken mang en rik arv gjennom århun­ drene. Han testamenterte en større sum til klosteret i Nogent, grunnla et annet kloster ved Prémontré i nærheten og døde i sin egen seng i 1130. Han var gift tre ganger. Abbed Guibert kalte ham «den ondeste mannen i sin generasjon». Det som formet en skikkelse som Thomas de Marie, var ikke nødvendigvis aggressive gener eller hat mot faren, som kan fore­ komme i alle århundrer, men en vane med å gripe til voldelige midler som blomstret fordi det ikke fantes virksomme hindringer. Da den politiske makten ble sentralisert på 1100- og 1200-tallet, 26

ble Europas krefter og begavelser ført sammen i en stor og blomst­ rende utvikling. Inspirert av handelens oppblomstring skjedde det nye fremstøt i kunst, teknologi, byggevirksomhet, lærdom, utforsk­ ning av land og hav, universiteter, byer, bank- og kreditt-institusjoner. På alle disse områdene ble livet mer mangfoldig og horisontene utvidet. Disse 200 årene kalles høymiddelalderen som er den perio­ den da man begynner å bruke kompasset og det mekaniske uret, rokk og vevstol, vindmølle og vannhjul. Det er på denne tiden Marco Polo drar til Kina, og Thomas av Aquino tar mål av seg til å organisere all kunnskap. Da ble universitetene grunnlagt i Paris, Bologna, Padova og Napoli, Oxford og Cambridge, Salamanca og Valladolid, Montpellier og Toulouse. Da begynte Giotto å male menneskelige følelser, og Roger Bacon ville starte eksperimentell vitenskap. Dante skapte sitt store bilde av menneskets lodd og skrev sin bok på morsmålet. Det var en periode da religionen både kom til uttrykk i den hellige Frans’ vennlige prekener og i inkvisisjonens grusomheter. Korstoget mot albigenserne i troens navn druknet Sør-Frankrike i blod og massemord, mens katedralene reiste seg bue for bue, hvelv for hvelv som en seier for skaperkraften i tek­ nologi og tro. Katedralene ble ikke bygget av slaver. Riktignok eksisterte det trelier, men deres rettigheter og piikter var bestemt av sedvane og lover som ble gjemt i minnet. I middelaldersamfunnet ble arbeidet utført av medlemmene selv til forskjell fra den antikke verden. Etter at Thomas var død i Coucy, fulgte en periode på 60 år med et mer respektabelt styre under hans sønn og sønnesønn, Enguerrand 2 og Raoul 1, som samarbeidet med kronen til fordel for sitt eget gods. Begge to deltok i de nye korstogene på 1100-tallet, og begge to mistet livet i Det hellige land. Enken etter Raoul led muligens under utgiftene for disse ekspedisjonene og solgte Coucyle-Chåteau i 1197 et privilegium som frikommune for 140 livres. En slik demokratisering, så langt den gikk, var ikke så mye et skritt i retning av frihet - selv om 1800-talls historikerne likte å fremstille det slik - som et ufrivillig biprodukt av adelens lidenskap for krig. Korsfareren måtte utstyre seg og sitt følge med våpen, rustninger og friske hester. Alt sammen kostet penger. Hvis han i det hele tatt kom hjem, var han gjerne fattigere enn da han dro, særlig fordi ingen av korstogene etter det første var hverken seierrike eller lønnsomme. Den eneste muligheten man hadde til å skaffe seg kontanter - for det var utenkelig å selge land - var å selge fribrev for kommunene eller leie ut arbeidere og treller mot betaling. I den raskt voksende økonomien på 1100- og 1200-tallet ga handelen og jordbruksoverskuddet borgere og bønder penger slik at de kunne 27

kjøpe seg rettigheter og friheter. Men med Enguerrand 3, også kalt «den store», som ble bygget opp igjen slottet og kjernetårnet, dukket Coucy-slektens hang til overdrivelser opp igjen. Enguerrand var slottsherre fra 1191 til 1242, og han bygget slott og befestninger på seks av sine len i tillegg til Coucy. Han satt også med St.Gobain som var nesten like stort som Coucy. Han deltok i nedslaktningene i korstoget mot albigenserne og slåss i alle tilgjengelige kriger. Som sin oldefar Thomas, førte han også krig mot biskopen av Reims som følge av en krangel om føydale rettigheter. Han ble anklaget for å ha røvet land, hugget ned trær, stjålet landsbyer, sprengt dørene i katedralen, lagt borger­ mesteren i lenker og latt prestene gå for lut og kaldt vann. Da erkebiskopen av Reims klaget til paven i 1216, ble også Enguerrand 3 lyst i band, og alle gudstjenester i bispedømmet skulle avsluttes om han viste seg. En person som var lyst i bann, kunne ikke få sakramentene og var dømt til helvetes pine om han ikke gjorde bot og fikk tilgivelse, det vil si ble løst fra bannet. I større saker var det biskopen og i enkelte tilfeller bare paven som kunne løse bannet. Så lenge bannet var gyldig, skulle den lokale sogne­ presten fordømme synderen i menighetens påhør to eller tre ganger årlig - i Faderens, Sønnens, Den hellige ånds og jomfru Marias navn. Også apostlene og helgnene ble påkalt, klokkene ringte til begravelse, lysene ble slukket og messebøkene ble lagt på gulvet. Den skyldige skulle isoleres fra alle sosiale og yrkesmessige forbindelser. Men dette gjorde alt så vanskelig for alle at naboene enten besluttet å kaste sten på hans hus eller fant på andre midler til å drive syn­ deren til anger, - eller også blåste i hele bannlysningen. I tilfellet med Enguerrand 3 var alle gudstjenesters opphør en fryktelig dom over hele fellesskapet. Derfor måtte han gjøre bot og forlike seg med kirken slik at han fikk tilgivelse og ble løst fra bannet i 1219. Men dette satte ingen stopper for hans verdslige planer, for han fortsatte å bygge på det store slottet som kastet sine skygger over Paris. Når han var så ivrig etter å bygge, var det fordi han ventet en konflikt med sin konge. Mens Ludvig 9, altså den fremtidige Ludvig den hellige, ennå var barn, hadde Enguerrand 3 ledet en gruppe baroner som tok parti mot kronen. Noen påstår at han selv ville bli konge. Gjennom sin mor, Alix de Dreux, hadde han kongelig blod i årene. For moren var en etterkommer av Filip 1. Enguerrands kjernetårn var tegnet for å overgå det kongelige tårnet i Louvre, og byggingen ble oppfattet som et opprør og et tegn på krigerske hen­ sikter. Barnekongens mor reddet monarkiet fra truslene, men Sire de Coucy var fortsatt en makt å regne med. Han samlet opp eien28

dommer og internasjonal prestisje gjennom ekteskaper. Hans første og tredje hustru var kvinner av adelsfamilier i nærheten. Det bragte ham nytt land i Picardie. Og hans annen hustru var Mahaut de Saxe, datter av Henrik «Løven», hertug av Sachsen, sønnedatter til Hen­ rik 2 av England og Eleanora av Aquitania, niese av Rikard Løve­ hjerte, og søster av Otto av Sachsen som senere ble hellig romersk keiser. Enguerrands datter med en av disse hustruene giftet seg med Aleksander 2, konge av Skottland. Til byggearbeidene ved Coucy brukte han (noe man kan beregne fra stenhuggermerker) ca. 800 stenhuggere, utallige oksekjerrer til å dra stenene fra stenbruddene opp på åskammen og ca. 800 andre håndverkere, som snekkere, taktekkere, jern- og blyarbeidere, malere og treskjærere. Over inngangen til kjernetårnet var det skå­ ret ut et relieff av en ubevæpnet ridder som kjempet med en løve, et symbol på ridderens mot. Veggene både i slott og tårn var deko­ rert med malte border og ranker av fantastiske blader, alt sammen i dimensjoner som passet til byggverket. Peiser og piper var bygget inn i murene overalt i slottet. Til forskjell fra et hull i taket var disse ildstedene en teknologisk nyvinning på 1000-tallet. Ved å varme opp det enkelte rom, kunne herrer og damer, som en gang hadde måttet holde varmen sammen i fellesrommet hvor de også spiste, trekke seg ut av den store hallen. Eierne kunne adskille seg fra dem de hadde i sitt brød. Ingen annen oppfinnelse skapte større frem­ skritt i komfort og raffinementer enn disse ildstedene, men de med­ førte selvsagt større sosiale skiller. Inneklemt i et indre hjørne av annen etasje var et lite rom med sitt eget ildsted - det var kanskje et budoar for Dame de Coucy hvor man fra vinduet hadde utsikt over hele dalen. Her og der stakk det opp et klokketårn fra en landsbykirke bak et skogholt. Fra vinduet kunne hun også, som Lady Shalott hos Tennyson, se folk komme og gå på veien som snodde seg opp langs åsen. Bortsett fra dette lille rommet, lå boligen til slottsherren og hans familie i den delen av slottet som var vanskeligst tilgjengelig utenfra. I 1206 hadde borgerne i Amiens, den stolte og velstående hoved­ stad i Picardie, skaffet seg en bit av døperen Johannes’ hode. Som et passende relikvieskrin bestemte de seg til å bygge den største kirken i Frankrike, «høyere enn alle helgener, høyere enn alle kon­ ger». I 1220 hadde man samlet sammen pengene, og katedralens edle hvelv reiste seg litt etter litt. I det samme tiåret bygget Enguerrand 3 et mektig og storslagent kapell ved siden av sitt kjernetårn. Det var større enn Sainte Chapelle som Ludvig den hellige skulle bygge i Paris noen få år senere. Det hadde hvelv og forgyllinger, utskjæringer og mange farger. Det skinte av glassvinduer som var så skjønne at den største samleren i århundret etter - Jean, hertug 29

av Berry - forsøkte å kjøpe dem for 12 000 écus d’or. Enguerrand 3 var nå slottsherre på St. Gobain, på Assis, på Marie, på La Fere, på Folembray, på Montmirail, på Oisy, på Crévecoeur, på La Ferté-Aucoul og på La Ferté-Gauche. Han var Vicomte de Meaux og Castellan de Cambrai. Langt tidligere (i 1095) hadde kronen tatt tilbake overhøyheten over Coucys len fra kirken. Nå sorterte det direkte under kongen, og slottsherren var bare ansvarlig overfor kongen personlig. I løpet av 1100- og 1200-tallet slo slottsherren i Coucy, i likhet med biskopen i Laon, sin egen mynt. Om vi bedømmer godsets størrelse ut fra det antall riddere slottsherren måtte stille når kongen ba om det, var Coucy på denne tiden det største, titelløse baroniet i hele riket. I rang kom det umiddelbart etter de store hertugdømmene og grevskapene som, bortsett fra de forpliktelsene de hadde overfor kongen, prak­ tisk talt var uavhengige herreseter. Ifølge et dokument fra 1216, skulle Coucy-godset stille 30 riddere til tjeneste for kongen i krig. Til sammenligning skulle hertugen av Anjou stille 34, hertugen av Bretagne 36 og greven av Flandern 47. 1 1242 ble Enguerrand 3 drept. Han var i 60 års alderen og var ved en ulykke falt av hesten slik at han fikk sverdspissen gjennom krop­ pen. Hans eldste sønn og etterfølger, Raoul 2, ble kort tid etter drept i et slag i Egypt under Ludvig den helliges mislykkede korstog i 1248-50. Han ble etterfulgt av sin bror, Enguerrand 4, en middel­ aldersk Caligula. Han var en av dem som begår så mange forbrytel­ ser at det indirekte leder til store fremskritt for sosial rettferdighet. Da han overrasket tre unge herrer fra Laon i sin skog, utstyrt med buer og piler, men uten hunder som kunne jage større vilt, fikk Enguerrand 4 dem henrettet ved hengning uten rettssak eller nær­ mere undersøkelser. Det var ikke lenger en selvfølge at slike hen­ delser kunne skje ustraffet. Kongen var Ludvig 9, en hersker som var like besluttsom som from. Han fikk Enguerrand 4 arrestert. De som gjorde det, var ikke hans likemenn, men rettsbetjenter. Dermed ble han behandlet som en vanlig forbryter og fengslet i Louvre, selv om han ikke ble lagt i lenker. Man tok altså noe hensyn til hans rang. Da Enguerrand 4 ble stilt for retten i 1256, ble han fulgt av de fremste adelsmenn i riket - blant andre kongen av Navarra, hertu­ gen av Burgund, grevene av Bar og Soissons som oppfattet dette som en prøvesak som gjaldt deres privilegier. Enguerrand nektet å underkaste seg forhør fordi saken berørte hans person, ære, rang og edle blod. I stedet ville Enguerrand dømmes av sine likemenn og prøve skylden gjennom tvekamp. Ludvig 9 avviste hans ønsker og sa at når det gjelder de fattige, presteskapet, «og personer som fortjener vår medlidenhet», ville det være urettferdig å prøve en sak 30

gjennom tvekamp. Vanligvis kunne de som ikke var adelige betale en til å kjempe for seg i slike tilfeller, men kong Ludvig betraktet denne fremgangsmåten som avlegs. I en lang rettssak med skarpe utfall fra begge sider, og til tross for adelsmennenes sterke mot­ stand, ga kongen ordre om at Sire de Coucy skulle stå til rette. Enguerrand 4 ble dømt. Kongen selv ville ha dødsdom, men han ble overtalt av adelsmennene til å mildne dommen. Enguerrand ble dømt til å betale en bot på 12 000 livres som delvis skulle brukes til å holde sjelemesser i all evighet for dem han hadde hengt. Dels skulle pengene sendes til Acre som et bidrag til forsvaret av Det hellige landet. Slik ble det skapt rettshistorie, og denne dommen ble senere referert da Ludvig skulle kanoniseres. Coucys rikdommer forsonte Enguerrand 4 og kongen da han lånte kong Ludvig 15 000 livres i 1265, så han kunne kjøpe Jesu virkelige kors. Ellers fortsatte han sine overgrep inn på 1300-tallet og døde i den modne alder av 75 år i 1311, uten etterkommere, men ikke uten testamente. Han etterlot seg 20 sous (som tilsvarer én livre) hvert år i all evighet til spedalskhjemmet i Coucy-la-Ville slik at pasientene «hvert år skal be for oss i kapellet for våre synder». På denne tiden var 20 sous det samme som en dagslønn for en ridder eller fire bueskyttere. Med det samme beløpet kunne man leie en kjerre og to hester i 20 dager eller i teorien betale en husmann i to år. Dette skulle vel ha skaffet ham et rimelig antall bønner, men kanskje ikke nok til å redde Enguerrand 4s sjel. Da denne slottsherren døde uten arvinger, var det ingen som sørget over ham. Selv om han hadde vært gift to ganger, gikk dynastiet over til etterkommerne av hans søster Alix som var gift med greven av Guines. Hennes eldste sønn arvet Guines-godset og titelen, mens hennes annen sønn, Enguerrand 5, ble herre på Coucy. Han var oppdratt ved hoffet til Aleksander av Skottland som var hans inngiftede onkel. Senere giftet han seg med Catherine Lindsay av Baliol, kongens niese, og var slottsherre i bare 10 år. Han ble etterfulgt i rask rekkefølge av sønnen Guillaume og sønne­ sønnen Enguerrand 6 som arvet godset i 1335 og som fem år senere ble far til Enguerrand 7, den siste av Coucy-slekten og hovedperson i denne boken. Gjennom andre ekteskap med mektige familier i Nord-Frankrike og Flandern fortsatte Coucy-slekten å veve et nett av allianser som betød makt og innflytelse, nye landområder og inntekter. Underveis hadde man skaffet en sverm av våpenskjold. De kunne vise frem 12 våpenskjold: Boisgency, Hainault, Dreux, Sachsen, Montmirail, Roucy, Baliol, Ponthieu, Chåtillon, St.Pol, Geldern og Flandern. Coucy-slekten beholdt en følelse av at de ikke sto tilbake for noen, og de styrte sine affærer som selvstendige fyrster. De holdt 31

4

rettsforhandlinger i kongelig stil og organiserte husholdningen med de samme embeter som kongen hadde i sin husholdning: en kom­ mandant, en overhovmester, en falk- og jegermester, en stallmes­ ter, en skogmester som også hadde ansvaret for vannforsyningen, hovmestere og overkokker som hadde kontroll med kjøkken, bakeri, kjeller, frukt (som omfattet kryddere og fakler eller kjerter til opplysning) og møbler (som omfattet gobeliner og husvære på reiser). En slottsherre av dette formatet holdt også vanligvis en eller flere fastboende leger, barberere, prester, malere, musikere, sangere, sekretærer og kopister, en astrolog, en narr og en dverg, i tillegg til pasjer og hoffmenn. En ledende vasall i egenskap av chåtelain eller garde du chateau sto for driften av eiendommen. På Coucy utgjorde 50 riddere med deres pasjer, væpnere og tjenere en permanent besetning på 500 mann. Den ytre glansen var et viktig tegn på status. Det krevde store følger som var kledd i slottsherrens uniformer, oppsiktsvekkende fester, turneringer, jaktselskaper, underholdning av forskjellig slag, og fremfor alt stor generøsitet når det gjaldt gaver og utgifter. Fordi hans følge levde av denne generøsiteten, ble den fremhevet som adelsmannens mest beundringsverdige kjennetegn. Adelskapet stammet fra fødsel og slekt, men måtte bekreftes ved at man «levde edelt» - det vil si med sverd i hånd. En person var adelig hvis han var født av adelige foreldre og besteforeldre også videre helt tilbake til den første bevæpnede rytter. I praksis var reglene bøyelige, og adelsmannens status noe flytende og utydelig. Det eneste virkelige kriterium var rollen - nemlig at man skulle kjempe hvor anledningen bød seg. Det var denne funksjonen Gud hadde gitt den andre av de tre stender. Hver av stendene hadde nemlig sin oppgave som bidro til samfunnets beste. Prestene skulle be for alle, ridderne slåss for alle og vanlige mennesker skulle arbeide for alle, så de fikk noe å spise. Presteskapet kom først, for de var nærmest Gud. De var delt i to forskjellige hierarkier, de som levde i klostre og de verdslige. De siste var dem som arbeidet blant legfolk. Prelatene styrte begge hierarkier - abbeder, biskoper og erkebiskoper som tilsvarte adelsherrene i det verdslige liv. Prelatene og de fattige, halvopplyste pres­ tene som levde av smuler og barmhjertige gaver, hadde lite til felles. Tredjestanden var enda mindre ensartet. Den var oppdelt i arbeids­ givere og arbeidere og dekket hele feltet fra storborgere i byene, advokater og leger, faglærte håndverkere, daglønnere og bønder. Likevel var adelen fast bestemt på å regne alle ikke-adelige sammen som vanlige mennesker. «Når det gjelder de gode byene, handels­ menn og arbeidere,» skrev en adelsmann ved hoffet til den siste hertug av Burgund, «er det unødvendig med lange beskrivelser. Denne stan32

4

den er uten evne til store egenskaper, fordi den har tjenersinn.» I teorien var adelsmannens funksjon ikke kamp for kampens egen skyld, men forsvar for de to andre stendene og opprettholdelse av lov og orden. Adelsmannen skulle beskytte folk fra undertrykkelse, bekjempe tyranner og dyrke sin mandighet - det vil si de høyere menneskelige egenskaper som lå utenfor den skitne og uvitende bondens rekkevidde. Slik tenkte deres samtidige medkristne, selv om kristendommens stifter vel hadde tenkt noe annerledes. Fordi han skulle beskytte de andre, kunne ikke adelsmannen be­ skattes direkte for sine eiendommer, men han måtte betale avgif­ tene på kjøp og salg. Skattene tok likevel langt mer fra de fattige enn fra de rike. Man betraktet det å betale skatt som uedelt. Rid­ derens sverd representerte hans tjenester for staten, slik bønnene representerte presteskapets tjenester og fritok også dem fra eien­ domsskatt. Adelsmennene kunne rettferdiggjøre sine privilegier ved at de «risikerte liv og eiendom i krig», men i praksis var reglene like foranderlige og utydelige som skyer på en urolig himmel. Også presteskapets skatteregler var gjenstand for stadige og sterke kon­ flikter, når det dreide seg om penger til forsvar av riket. I likhet med åger, hvilte skattlegningen på prinsipper som var alt annet enn klare og som var så utvisket av tilfeldige tilleggsbestem­ melser, unntak og avtaler at det var umulig å vite hva man kunne få inn. Det grunnleggende prinsippet var at kongen skulle «leve på egen bekostning» under normale forhold. Men fordi hans inntekter ikke kunne strekke til når det gjaldt forsvaret av riket eller andre styringssaker, kunne undersåttene skattlegges for at kongen skulle bli i stand til, som Thomas av Aquino pent uttrykker det, «å sørge for alles vel med alles rikdom». Denne forpliktelsen stammer fra det overordnede prinsippet: «fyrster er innsatt av Gud, ikke for å søke egen vinning, men til folkets felles beste». En mann som var født av adelen, klamret seg til sverdet som et identitetstegn, ikke bare for å slippe skatt, men for å bevare selv­ respekten. «Ingen av oss hadde en far som døde hjemme,» forteller en ridder i en chanson de geste fra 1200-tallet, «alle døde i slag av det kolde stål.» Hesten var adelsmannens stol og den plattform som hevet ham over andre mennesker. På alle språk unntatt engelsk betyr ordet for «ridder» - chevalier på fransk - en mann på hesteryggen. «En tapper mann på en god hest,» sa man, «kan utrette mer på en times kamp enn 10 eller kanskje 100 kan gjøre til fots.» En destrier eller kamphest var trenet til å være «sterk, vill, rask og trofast», og den ble bare ridd i slag. Underveis red ridderen på sin ganger, en god, men roligere hest. Hans væpner førte ridderens destrier i sin høyre hånd - derav navnet (av latin dexter: «høyre»). I selve militærtjenesten 2. Et fjernt speil

33

var hest og ridder uadskillelige. Borte fra hesteryggen var ridderen bare et vanlig menneske. Slaget var hans store giede. «Hvis jeg allerede hadde en fot i para­ diset,» ropte Garin li Loherains, helten i en chanson de geste, «ville jeg trekke den til meg og heller gå i kamp!» Trubaduren Bertrand de Born som selv var adelsmann, sa det klart og tydelig. Hjertet mitt fylles av giede når jeg ser Sterke festninger beleires, gjennombrudte og veltede murer, Mange nedhugne vasaller, De dødes og såredes hester som streifer tilfeldig omkring. Og når kampen starter, la alle menn av god avstamning Ikke tenke på annet enn å knuse hoder og knekke armer. For det er bedre å dø enn å beseires og leve . . . Jeg innrømmer at jeg aldri er så glad som når jeg hører ropet «Fremad! Fremad!» fra begge sider og kneggingen fra hester uten ryttere Og sukk som sier «Hjelp meg! Hjelp meg!» Og når jeg ser både store og små Falle i dikene og på gresset Og ser de døde gjennomborret av spyd! Edle menn, pantsett gods, slott og byer, Men oppgi aldri krigen! Dante forestilte seg at Bertrand i helvete bar sitt avslåtte hode foran seg som en lykt. Fordi han eide sine områder og det som vokste der, hadde adels­ mannen rett til å styre alle de ikke-adelige som bodde på hans grunn, unntatt presteskapet og handelsmenn som var borgere av en fristad. Adelsherrens myndighet omfattet også den «høyeste rettfer­ dighet», det vil si makten til å bestemme over liv og død. Men de lavere riddere kunne bare kaste sine folk i fengsel, piske dem og foreta andre avstraffelser som hørte inn under den «lavere rettfer­ dighet». Grunnlaget og begrunnelsen for disse rettighetene var fort­ satt plikten til å beskytte, slik lensherren jo hadde sverget sine vasaller. Denne eden var like bindende for ham som deres ed til ham var for dem - og deres ed var bindende «bare så lenge lens­ herren overholdt sin ed». Middelalderens politiske struktur var ideelt sett en avtale om bytte av tjenester og lojalitet til gjengjeld for beskyttelse, lov og orden. Bøndene skyldte herren sine produk­ ter og sin arbeidskraft, og herren skyldte i sin tur å støtte sin lensherre eller konge med råd i fredstid og militærtjeneste i krig. I alle tilfelle bygget avtalene på landeiendom, og når troskapseden først var utført og godtatt, var avtalen bindende for begge sider, også for konger. 34

Ikke alle adelsmenn var slottsherrer, slik som i Coucy-slekten. En enkel ridder som eide et eneste gods og et radmagert øk, deltok i den samme kulten, men hadde ikke de samme interessene som en lensherre. Alt i alt var antallet adelige i Frankrike ca. 200 000 per­ soner i mellom 40 000 og 50 000 familier som representerte litt over én prosent av befolkningen. Det kunne omfatte alt fra storhertug­ dømmer med inntekter på mer enn 10 000 livres, ned til herren på et lite slott med én eller to riddere som vasaller og en inntekt på under 500 livres, og helt ned til den fattige ridderen på bunnen av stigen som ikke var herre over andre enn dem som manglet adelig blod. Hans eneste len var et hus og noen åkerlapper som for så vidt like gjerne kunne ha tilhørt en bonde. Han kunne leie ut jorden slik at han fikk en inntekt på 25 livres eller noe mindre. Med dette skulle han fø på familie og tjenere og holde sitt utstyr i orden. For det var egentlig det han levde av. Han levde sitt liv på hesteryggen med våpen i hånd og var avhengig av sin lensherre eller hvem det nå var som kunne trenge hans tjenester. En hoffmann tilhørte adelen gjennom fødselen enten han nå til­ egnet seg ridderens belte og sporer eller ikke. Men man måtte ofte avholde rettssaker for å bestemme hvilke andre funksjoner en adels­ mann kunne fylle uten å miste sin adelige status. Kunne han for eksempel selge vin fra egen vingård? - det var et vanskelig spørs­ mål, fordi kongene stadig solgte vin fra sine marker. I en rettssak i 1393 som skulle avgjøre dette spørsmålet, erklærte en kongelig budbringer temmelig tvetydig: «Det er upassende for en adelsmann å være krovert.» Ifølge en annen dom kunne adelige få tillatelse til å drive handel uten å miste sin adelsverdighet. Man kjente sønner av adelige fedre «som lever og har levd lenge som handelsmenn ved å selge tøyer, korn, vin og alle andre nødvendige varer, eller som selgere, pelsmakere, skomakere eller skreddere», men slike aktivi­ teter ville utvilsomt ha kostet dem adelsverdighetens privilegier. Grunnen til problemet forklares av Honoré Bonet, en 1300-talls prest som gjorde et tappert forsøk på å fremstille de eksisterende regler for oppførsel i krig i boken «Feltslagets tre». Grunnen til forbudet mot handelsvirksomhet, skrev han, var å forsikre seg om at ridderen «ikke skal ha noen grunn til å forlate sin krigervirksomhet for å skaffe seg verdslig rikdom». De som var født adelige, viste stadig sterkere bekymring for defi­ nisjonen av adelskapet, særlig etter at deres status ble utvannet av folk som kom utenfra og ble adlet. Slik byene fikk privilegier og fribrev, fikk vanlige mennesker len bare de betalte skikkelig for det. Kongen fant ut at han kunne tjene store penger på den måten. De som ble adlet, var velstående menn som på en eller annen måte dekket kongens behov. Det kunne også være advokater eller nota35

rer som hadde startet med å hjelpe kongen på forskjellige nivåer i administrasjonen av finans og rettsvesen og som så, når forvaltnin­ gen ble mer uoversiktlig, dannet en gruppe av profesjonelle admi­ nistratorer og rådgivere for kongen. Som adelsmenn ble de kalt noblesse de la robe til forskjell fra sverd-adelen. De gamle adels­ familiene spottet dem som oppkomlinger og ergret seg over at de mistet sin gamle rett til å gi kongen råd. Oppkomlingene overtok funksjonen, fordi den hadde vært mer eller mindre ledig. Følgen var at det heraldiske våpenskjold nesten ble et kultobjekt. Våpenskjoldet var det synlige tegn på edelt blod som hadde rett til å bære våpen. Når en familie hadde fått sitt merke, kunne det ikke bæres av noen andre. På turneringer måtte det vises frem som tegn på edel avstamning. Ved noen turneringer måtte man ha fire våpen­ skjold. Da stadig flere kom inn i adelen utenfra, økte snobberiet i de gamle familiene, slik at en ridder midt på 1400-tallet kunne komme ridende inn på banen med en vimpelparade på ikke mindre enn 32 våpenskjold. Når de ikke skaffet mannlige arvinger eller forsvant ned i de lavere klasser, eller når nye personer ble adlet, førte det til at de personer som utgjorde adelen, var en stadig vekslende strøm. Men selve adelsskapet var definert som en stand i samfunnet. Man regner med at 50 % av de adelige familiene forsvant i løpet av 100 år, og at den gjennomsnittlige varighet på et dynasti med tre til seks gene­ rasjoner, var en periode på mellom 100 og 200 år. Et eksempel på at en familie forsvant ned i lavere klasser, gir Clusel-familien som hadde et lite len i Loire-dalen. I 1276 ble det styrt av en ridder som åpenbart hadde for knappe midler til at han kunne holde seg selv med våpen. Nødvendigheten tvang ham til uedel virksomhet: han måtte dyrke sin egen jord og drive kornmøllen med egne hender. Av de tre barnebarna som finnes i lokale dokumenter, kan vi se at øn av dem fremdeles var adelsmann, én var blitt sogneprest og den tredje var blitt pengeoppkrever for greven i grevskapet. Etter 85 år var det ikke lenger noen i familien som kalte seg adelig. Når det gjaldt en annen adelsmann som het Guichard Vert, som døde som ung i 1287, var det så vidt familien greide seg. Guichard etterlot seg to senger, tre tepper, fire lakener, to små gulvtepper, et bord, tre benker, fem kister, to skinker og et fleskeben i spiskam­ meret, fem tomme tønner i kjelleren, et sjakkbrett, en hjelm og en lanse, men ikke et sverd. Selv om han var uten kontanter, testa­ menterte han 200 livres til sin hustru. Pengene skulle betales ti ganger av hans årlige leieinntekter på ca. 60 livres, og resten av inntektene skulle brukes til å synge messer for hans sjel. Han ga venner og fattige gaver av vevet tøy og etterga sine leilendinger to års leie. Det meste av beløpet var de allerede på etterskudd med. 36

En slik familie, som levde under fysiske betingelser som knapt var forskjellige fra vanlige menneskers, ville anstrenge seg så godt de kunne for å holde på båndene til adelskapet. De sendte sine sønner på væpneroppdrag slik at de skulle få gaver og inntekter, eller over­ lot dem til kirken for at de der skulle finne én av de mange veiene til rikdom. En ridder på vei ned kunne passere en foretaksom bonde på vei opp. En forpakter som hadde kjøpt eller arvet frihet og som slet seg til velstand, kunne skaffe seg marker og jordstykker på egen hånd, gradvis overlate det manuelle arbeidet til sine ansatte, skaffe seg et len fra en lensherre eller fra kirken, lære våpenbruk, gifte seg med datteren til en trengende adelsmann og langsomt stige i gradene til han selv ble en domicellus, det vil si en godseier. Lensherrens fogd hadde større muligheter til å berike seg. Hvis han hadde vist seg nyttig, ble han ofte belønnet med et len med vasaller og leieinntek­ ter, kanskje også et befestet hus. Da ville han begynne å kle seg som en adelsmann, bære sverd, holde jakthunder og falker og ri en krigshest med skjold og lanse. Ikke noe gjorde fødselsadelen mer rasende enn at oppkomlingene etterlignet deres klær og manerer og dermed bidro til å utviske grensene mellom de uforanderlige sten­ der i samfunnet. Praktfulle klær var et av adelsmennenes privilegier. De skulle kunne gjenkjennes på en klesdrakt som andre ikke kunne bruke. I anstrengelsene for å gjøre dette prinsippet til lov og unngå «at folk gikk kledd skamløst og overdrevent i strid med sin klasse og standstilhørighet», kunngjorde man stadig vekk regler mot luk­ sus og forsøkte å bestemme hva slags klær folk kunne gå med og hvor mye de fikk bruke på klær. Reglene ble forkynt av utropere ved grevskapshoffene og i offent­ lige sammenkomster. Der fikk man vite nøyaktig hvilke stofftyper, farger, pelstyper, pyntesaker og stener man kunne bruke på de forskjellige rangsnivåer og i de forskjellige inntektsgrupper. Man kunne forby en borger å eie en egen vogn eller bære hermelin, og bønder kunne man forby å bære andre farger enn brunt og svart. I Firenze kunne også doktorer og dommere få del i adelens privilegier når det gjaldt å bære hermelin, men man forbød kjøpmannskoner å gå med mangefarget, stripet og rutet tøy, brokade, mønstret fløyel og stoffer som var vevet med sølv- og gulltråder. I Frankrike kunne godsherrer og deres hustruer, om de tjente 6000 livres eller mer, lage fire nye drakter i året. Riddere og fanebærere med inntekter over 3000 livres, kunne lage seg tre nye drakter i året, og én av dem måtte være en sommerdrakt. Gutter kunne få én ny klesdrakt i året og ingen demoiselle som ikke var chåtelaine på et slott eller hadde en inntekt på under 2000 livres, kunne få sydd mer enn én ny drakt i året. Ifølge en engelsk lov fra 1363, kunne en kjøpmann som var 37

god for 1000 pund bære den samme drakt som en ridder som var god for 500 pund. Og en kjøpmann som kunne stille 200 pund, kunne gå kledd som en ridder som kunne stille 100 pund. Med dobbelt så store rikdommer kunne man altså nå adelens status-nivå. Man gjorde også fremstøt for å begrense hvor mange retter som kunne serveres til et måltid, hvilke plagg og hvor mye lintøy som hørte med til et brudeutstyr, og hvor mange sangere som kunne opptre på en bryllupsfest. I denne lidenskapen for å fastslå og bestemme tilhørig­ het, måtte prostituerte bære striper eller vrengte klær. Tjenere som etterlignet sine foresattes spisse sko og løse ermer, ble sterkt mislikt. Det skjedde mer på grunn av deres kravstorhet enn fordi ermene falt i suppen når de serverte ved bordet, eller fordi deres pelskantede plagg slepte i skitten. «Det var så mye hovmod blant vanlige folk,» skrev den engelske kronikøren Henry Knighton, «at de konkurrerte med hverandre i klesdrakt og pyntesaker. Dermed ble det vanskelig å skille de fattige fra de rike, tjeneren fra hans herre, eller en prest fra andre mennesker.» Adelen mislikte vanlige menneskers store pengeforbruk ikke minst fordi det var kjøpmennene som tjente på det og ikke adelen selv. Presteskapet fryktet at forbruket tok penger fra kirken. Derfor for­ dømte de det av den moralske grunn at sløseri og luksus i seg selv var siett og skadelig for dyden. Stort sett ble lovene mot luksus støttet, fordi man trodde at man kunne få bukt med sløseriet og fremme driftigheten. Hvis folk bare ville spare penger, kunne kongen slå kloa i dem når han trengte dem. Den økonomiske tenkningen hadde ingen forståelse for at forbruket kunne være en inspirasjon for økonomien. Lovene mot luksus viste seg å være umulig å gjennomføre. Som med alkoholtørsten i et senere århundre, trosset pyntesyken alle forbud. Da embetsmennene i Firenze fulgte etter kvinnene på gaten for å undersøke kjolene deres, og trengte seg inn i husene for å undersøke garderobene, fant de ofte forbausende ting: hvit mar­ morert silke brodert med vinblad og røde druer, en kappe med hvite og røde roser på blekgul bunn, en annen kappe av «blått tøy med hvite liljer og hvite og røde stjerner og sirkler med hvite og gule striper på tvers, med rødstripet tøy i kanten». Det ser ut som om eieren ville prøve hvor langt hun kunne gå i sin protest mot loven. For slottsherrer med mange len og borganlegg var ikke identite­ ten noe problem. I sine gullbroderte kapper og fløyelsfrakker med hermelinskant, i sine splittede og mangefargede trøyer brodert med familie våpenet, vers eller en elsket dames initialer, sine hengende, utskårede ermer med farget for, sine lange spisse sko av rødt lær fra Cordova, sine ringer og geiteskinnshansker og belter fulle av klok­ ker og smykker og sine utallige hatter - utstoppede alpeluer og pelsluer, luer og hatter med brem, blomsterhatter, svungne turba38

ner, klesdrakter av alle slag og former, utstoppede, plisserte, uts­ kårne eller utstyrt med en lang, spiss lomme som kaltes en «liripipe» - i klesveien var slottsherrene uten like. Da 1300-tallet startet, var Frankrike overlegent på mange fronter. At landet var det fremste når det gjaldt ridderskap, lærdom og kristen fromhet, ble tatt for gitt. Som kirkens tradisjonelle beskytter ble den franske kongen kalt «den allerkristeligste konge». Folk i hans rike betraktet seg selv som utvalgte gjenstander for Guds sær­ lige oppmerksomhet. Gjennom dem uttrykte Gud sin vilje på jor­ den. Den klassiske, franske fremstilling av det første korstog het Gesta Dei per Francos («Guds gjerninger utført av franskmenn»). Guds spesielle nærvær ble bekreftet i 1297 da den franske konge Ludvig 9 som to ganger var dratt på korstog, ble kanonisert til helgen bare et kvart århundre etter sin død. Giraldus Cambrensis sa på 1100-tallet at «de franske riddernes ry rekker over hele verden». Frankrike var «det høviske ridderskapets land». Udannede, tyske adelsmenn og prinser fra hele Europa sam­ let seg ved kongens hoff for å underholde seg med turneringer, fester og amorøse eventyr. Å være en tid ved dette hoffet, sa den blinde kong Johan av Bøhmen, som foretrakk det franske fremfor sitt eget hoff, var «den mest ridderlige adspredelse i verden». Den berømte spanske ridderen Don Pero Nirio sa at franskmennene var «generøse og glade i å gi gaver». De vet hvordan de skal behandle fremmede ærefullt. De roser edle gjerninger. De er høflige og be­ hagelige å samtale med og «svært muntre, for de hengir seg til gledene og oppsøker dem. Både kvinner og menn er svært amorøse og stolte av å være det». Som en følge av normannernes erobringer og korstogene, talte man fransk som det andre morsmålet blant adelen i England, i Flandern og i kongeriket Napoli og Sicilia. Språket ble brukt som handelsspråk av flamske storkjøpmenn, av domstolene i restene av kongedømmet Jerusalem, av lærde og diktere i andre land. Marco Polo dikterte sine Reiser på fransk. Den hellige Frans sang franske sanger, og fremmede trubadurer formet sine eventyrfortellinger etter de franske chansons de geste. Da en lærd mann i Venezia oversatte en latinsk historiefremstilling om sin hjemby til fransk heller enn til italiensk, forklarte han sitt valg med at «det franske språk brukes over hele verden og er skjønnere både for øret og øyet enn noe annet». De gotiske katedralenes arkitektur ble kalt «fransk stil». En fransk arkitekt fikk i oppdrag å tegne London Bridge. Venezia im­ porterte dukker fra Frankrike med klær i siste mote for å holde seg ajour med de franske snitt. Nydelig utskårne, franske elfenbensarbeider, som lett kunne fraktes rundt, bredte seg ut over hele den 39

kristne verden. Fremfor alt gjorde universitetet i Paris hovedstadens navn kjent. Paris-universitetet ble det mest berømte av alle på grunn av sine lærere, og fordi ingen studier hadde så stor prestisje som studiene der i teologi og filosofi. På 1200-tallet var de riktignok allerede stivnet i skolastikkens livløse læresystem. På begynnelsen av 1300-tallet var det mer enn 500 ansatte ved universitetet, og studentene var flere enn at de kunne telles. Institusjonen virket som en magnet på de beste hoder: den italienske Thomas av Aquino underviste der på 1200-tallet i likhet med sin lærer Albertus Magnus som var tysker. Deres filosofiske motstander, Duns Scotus fra Skottland, var også der, og i århundret etter kom de to store poli­ tiske tenkerne, Marsilius fra Padova og engelskmannen William Ockham. Takket være universitetet var Paris «Europas Athen». Visdommens gudinne hadde forlatt Hellas og Roma, ble det sagt, og slått seg ned der. Universitetets frihetsbrev fra 1200 var dets største stolthet. Uni­ versitetet lå utenfor verdslig kontroll og var like arrogant i forholdet til kirkelige autoriteter. Nesten alltid lå det i konflikter med bisko­ per og paven. «Lærerne i Paris sitter ved skrivebordet og synes å mene at verden burde styres av deres tankespinn,» buldret den pavelige legaten Benedetto Gaetani som snart skulle bli pave Bonifacius 8. «Det er kirken som har fått ansvaret for verden, ikke dere,» sa han. Universitetet i Paris var ikke overbevist om det og betraktet seg selv som like meningsberettiget i teologien som paven. Men det tilkjente tross alt Kristi stedfortreder den samme status som det selv hadde. Sammen var de «verdens to lys». I det fremste land i den vestlige verden var Coucy-slektens arv like rik som den var gammel, Coucy-godsets jordeiendommer fikk vann fra elven Ailette og ble kalt vallée d’or («den gyldne dalen») på grunn av sine rikdommer på tømmer, vingårder, kornmarker og en overflod av fisk i elvene. Den store skogen St. Gobain dekket mer enn 28 000 mål med eldgammel ek og bøk, ask og bjerk, pil, or og skjelvende asp, villkirsebær og furu. I skogen fantes rådyr, ulv, villsvin, hegre og alle mulige andre fuglearter. Den var et paradis for jegere. Inntekter kom fra skatter, leie av jord og føydale avgifter av forskjellige slag som stadig oftere ble betalt med penger, fra toli ved broer og betaling for bruk av slottsherrens mølle, vinpresse og brødovner. De årlige inntektene på et gods som Coucy kan ha vært mellom 5000 og 6000 livres. Alt som hadde formet lenet siden trestammene ved Codiciacum, var symbolisert ved den store løveplattformen i sten foran slottsporten hvor vasallene kom for å betale leie og vise sin respekt for lensherren. Plattformen hvilte på tre løver, couchants: den ene 40

spiste et barn, den andre en hund og mellom dem lå en tredje og hvilte. På selve plattformen var en fjerde løve som satt så majeste­ tisk som man bare kunne lage den. Tre ganger i året - ved påske, pinse og jul - kom abbeden eller hans utsending fra klostret i No­ gent for å vise sin takknemlighet for det landstykket som munkene opprinnelig hadde fått av Aubry de Coucy. De rituelle seremonier var like innviklede og merkverdige som ved en kroning i Reims. Abbedens utsending satt på en brun hest (noen påstår at den var duegrå) med stusset svans og ører og med seletøyet til en hest som pløyer. Utsendingen bar med seg en pisk, en pose med såkorn og kurv med 120 rissoles. Det var måneformede kaker laget av rugmel og fylt med hakket kalvekjøtt som var kokt i olje. Etter ham kom en hund. Også den var stusset på halen og ørene og bar en rissole bundet rundt halsen. Utsendingen gikk tre ganger rundt et stenkors ved inngangen til slottsgården, mens han slo med pisken for hver runde, steg av hesten og knelte ved løveplattformen. Hvis både utstyr og utførelse var som det skulle være så langt, kunne han fortsette. Så steg han opp på plattformen, kysset løven og avleverte sine rissoles, tolv brød og tre glass vin som en æresgave. Slottsherren på Coucy tok en tredjedel av gavene, fordelte resten på fogdene og bystyremedlemmene som var forsamlet der, og stemplet hyldnings­ dokumentet med et segl som forestilte en abbed med bispelue og gjetefot. Hedenske, barbariske, føydale og kristne motiver som var samlet opp fra en dunkel fortid, slik var middelaldersamfunnet - og de mangfoldige byggestenene som skulle danne Vestens mennesker.

2

Født til plager: Århundret O

Da den siste Coucy ble født, var hans land det fremste i Europa, men hans århundre var allerede i store vanskeligheter. Fysisk kulde rammet 1300-tallet allerede i begynnelsen og varslet om de ulykker som skulle komme. Østersjøen frøs til to ganger i 1303 og 1306-7. Det kom kuldeperioder på tvers av årstiden, stormer og regn, og Det kaspiske hav hevet seg. De samtidige kunne ikke vite at det var starten på den epoken som senere er blitt kalt den lille istiden. Breene i polarområdene og Alpene vokste helt til ca. år 1700. De visste heller ikke at de klimatiske endringene førte til at forbindel­ sene med Grønland langsomt forsvant og at de norske bosetningene der døde ut. Korndyrkingen forsvant fra Island og ble sterkt redu­ sert i Skandinavia. Men de kunne merke det kalde været og ble engstelige for konsekvensener en kortere dyrkningstid for jord­ bruksvarer. Det måtte bety ulykke, fordi befolkningsveksten det siste århun­ dre allerede sto i et sårbart balanseforhold til jordbruksteknikkene. Med tidens redskaper og metoder hadde ryddingen av dyrknings­ jord allerede nådd en grense. Uten bedre vanning og gjødsling kunne man ikke øke avkastningen eller gjøre uproduktiv jord dyrk­ bar. Handelen hadde ikke utstyr til å transportere korn i store mengder fra overskuddsområder annet enn sjøveien. Byer og lands­ byer i innlandet levde av den lokale produksjonen, og når den skrumpet inn, sultet de. Etter regnvær som varte så lenge at de ble sammenlignet med Bibelens syndflod, ble det uår i hele Europa i 1315, og alle kjente sulten - den mørke rytteren i Åpenbaringen. Allerede tidligere hadde befolkningsøkningen vært større enn økningen i jordbruks­ produksjonen. Dermed ble folk underernært og mer sårbare for sult og sykdommer. Rapporter kunne fortelle om mennesker som spiste sine egne barn, og om fattige i Polen som åt lik som de hentet ned fra galgene. I de samme årene spredtes en smittsom dysenteri. Lokale sultkatastrofer fant sted fra tid til annen også etter den store katastrofen i 1315-16. Menneskelige handlinger bidro ikke mindre enn klimaet til å gjøre 1300-tallet til et århundre som var født til plager. De første 20 årene fulgte fire uhellsvangre hendelser på hverandre: Kongen av 42

Frankrike angrep paven; pavedømmet flyttet til Avignon; Tempel­ ridderordenen ble oppløst; og Pastoureaux-bevegelsen oppsto. Det mest skjebnesvangre var at Bonifacius 8 ble angrepet av utsendinger fra Filip 4, kongen av Frankrike, med tilnavnet den smukke. Pro­ blemet var forholdet mellom pavens autoritet og den verdslige, fordi Filip ville skattlegge prestenes inntekter uten pavens sam­ tykke. Som svar utstedte Bonifacius en krigersk bulle Clericos Laicos i 1296 hvor han forbød presteskapet å betale skatt overhodet til noen verdslig hersker. Han skjønte at prelatenes stadig sterkere tendens til å vakle mellom sin lojalitet til kongen og sin lydighet mot paven, var en trussel mot pavens krav om å være verdens herre i kraft av å være Kristi stedfortreder. Til tross for kraftige angrep fra Filip den smukke, forkynte paven i nok en bulle, Unam Sanctam fra 1302, det sterkeste krav om pavens overlegenhet som noen gang var formulert: «Det er nødvendig for frelse at alle menneskelige skap­ ninger retter seg etter paven i Roma.» Filip sammenkalte da et konsil for å dømme paven for kjetteri, blasfemi, mord, sodomi, simoni og hekseri (innbefattet omgang med en tjenende ånd eller en yndlingsdemon), og manglende overholdelse av fasten. Samtidig skrev Bonifacius en bulle for å ekskommunisere kongen. Da grep Filip til fysisk makt. Den 7 september 1303 anholdt kongens agenter, godt hjulpet av væpnede italienske partifeller, den 86 år gamle paven i hans sommerresidens i Anagni i nærheten av Roma, for å forhindre ekskommunikasjonen og bringe ham med makt til konsilet. Men etter tre dagers kamper ble Bonifacius befridd av borgerne i Anagni. Forskrekkelsen over ugjerningen viste seg å være dødelig, og etter en måned var paven borte. Angrepet på paven skapte ingen styrket oppslutning om ofrets sak. At så ikke skjedde, var i seg selv et tegn på at tidene forandret seg. Stadig færre støttet opp om kirkens universalitetskrav som hadde vært middelalderens drøm. Bonifacius 8s altomfattende krav var foreldet før det ble formulert. Den indirekte følgen av «Over­ grepet i Anagni» var flyttingen av pavestolen til Avignon, og i «det babylonske fangenskap» begynte den moralske oppløsningen. Flyttingen skjedde da Filip den smukke sørget for å få valgt en fransk pave som tok navnet Clemens 5. Han dro ikke til Roma for å innta Peters stol. Han holdt seg der han var, særlig fordi han fryktet italienske hevnaksjoner etter franskmennenes behandling av Bonifacius. Men italienerne sa at det var fordi han hadde en fransk elskerinne, den skjønne grevinnen av Périgord, datter til greven av Foix. I 1309 slo den nye paven seg ned i Avignon i Provence i nærheten av Rhone-munningen. Dette var innenfor den franske maktsfære selv om det teknisk sett ikke lå i Frankrike, men tilhørte kongeriket Napoli og Sicilia. 43

Etter Clemens fulgte seks franske paver på rad. Avignon ble praktisk talt en verdslig stat med storslått prakt, et viktig kultursen­ trum hvor simoni, det vil si kjøp og salg av kirkelige embeter, ble drevet åpent og helt uhemmet. Pavedømmet ble redusert da det fjernet seg fra Den hellige stol i Roma og fordi de fleste nå oppfattet kirken som et redskap for Frankrike. Men pavene forsøkte til gjen­ gjeld å skaffe seg prestisje og makt på verdslige vilkår. De konsen­ trerte seg om pengeforretninger og om organiseringen og sentrali­ seringen av alle de deler av den pavelige administrasjon som kunne gi inntekter. Ved siden av de normale innkomster fra tiender og an­ deler i kirkenes årlige inntekter og avgifter fra pavelige len, var hvert embete, hver utnevnelse, hver forfremmelse, hvert eneste unntak fra reglene, hver domsslutning eller avgjørelse i det pavelige kolle­ gium, hver benådning, avlat eller syndsforlatelse, - alt det som kir­ ken hadde eller kunne gjøre fra kardinalshatter til godkjennelse av pilegrimsrelikvier - til salgs. Dessuten tok pavedømmet sin andel av alle frivillige gaver, testamenter og ofre til kirkene. Det mottok peterspenninger fra England og andre kongedømmer. Det solgte ekstra avlatsbrev i forbindelse med jubelår og la spesialskatter på korstog som man fremdeles planla, men som sjelden kastet anker. Den sterke trangen til å befri Jerusalem var forsvunnet, og begeist­ ringen over hellig krig var hovedsakelig blitt et munnhell. Overordnede stillinger i kirken, det fantes 700 bispeseter og hun­ dretusener av lavere embeter, ble etter hvert den feteste inntektskilde for pavene. I stadig større grad reserverte paven seg retten til å utpeke folk til embeter. Dermed tilsidesatte han valgprinsippet. Siden de ut­ pekte embetsmennene ofte var fremmede i bispedømmet eller yndlin­ ger av en eller annen kardinal, vakte ordningen sterk motvilje blant prestene. Hvor man fremdeles avholdt bispevalg, skulle paven ha en rund sum for å bekrefte det. For å få et lønnsomt kall, måtte biskoper og abbeder smøre kurien for å bli nominert. De betalte gjeme noe mellom en tredjedel og hele første års inntekter for å bli utpekt. De visste at deres personlige eiendom når de døde ville falle tilbake til paven, og at all gjeld måtte betales av etterkommeren. Ekskommunikasjon og bannlysning, de sterkeste tiltak kirken hadde til sin rådighet, skulle egentlig brukes mot kjetteri og gru­ somme synder - «for med disse straffene blir et menneske adskilt fra de troende og overlatt til Satan» —men nå ble de brukt for å vri penger ut av motvillige betalere. I et tilfelle ble en biskop nektet kristen begravelse helt til hans arvinger gikk med på å betale hans gjeld. Dette var en skandale for hele bispedømmet som så sin bis­ kop ligge der uten forlatelse og uten ethvert håp om frelse. Misbruk av åndelig makt til slike formål ødela respekten for ekskommunikasjonen og for de kirkelige ledere. 44

Med penger kunne man kjøpe alle slags dispensasjoner, for eks­ empel for å legitimere uekte barn. Flertallet av dem var barn av prester og prelater. (Av 614 legitimeringsdispensasjoner i året 1342-43 gjaldt 484 prestebarn.) Man kunne også søke om dispen­ sasjon for å dele et lik så det kunne begraves på flere steder, - noe mange ønsket. Dispensasjoner måtte til for at en nonne skulle kunne holde to tjenestepiker; for at en kristen jøde skulle få besøke sine uomvendte foreldre; for at man skulle kunne gifte seg med for nære slektninger (her var betalingen forskjellig alt etter hvor nære slektnin­ ger det dreide seg om); for at man skulle kunne handle med vantro muslimer (her gjaldt forskjellige avgifter alt etter skipslastenes stør­ relse); for at man skulle kunne ta imot tyvegods opp til en viss verdi, og så videre. Innsamlingen og opptellingen av alle disse pengene ble stort sett tatt hånd om av italienske bankierer som gjorde pengetelling til et vanlig syn i paveslottet. Alltid når han kom dit, fortalte Alvar Pelayo, en spansk embetsmann i kurien, «fant jeg meglere og prester opptatt av å telle penger som lå i store hauger foran dem». Den dispensasjon som fikk de mest alvorlige følger, var tillatelsen til å utpeke en kandidat til et bispeembete før han var fylt 25 år som kirkeretten krevde. Kandidaten var aldri blitt presteviet og hans leseferdigheter var aldri blitt prøvet. Utpekningen av fraværende eller uskikkete prester ble et misbruk for seg. Ved en anledning tidlig på 1300-tallet ble en syvårs gutt i Bøhmen utpekt til sogneprest i et sogn som ville innbringe 25 gylden i året. En annen kandidat ble hevet tre trinn opp i hierarkiet og betalte for hvert trinn en dispen­ sasjon for at han hverken bodde på stedet eller var prestevidd. Yngre sønner av adelsfamilier ble stadig utpekt til erkebiskopseter i 18, 20 og 23 års alder. Tjenestetiden var kort, fordi hver forfrem­ melse innbragte nye penger. Prester som ikke kunne lese eller som av uvitenhet snublet seg igjennom messen som idioter, representerte også en skandale. En biskop av Durham i 1318 kunne hverken forstå eller uttale latin. Etter å ha kjempet og tapt mot ordet Metropolitanus ved sin egen bispeinnsettelse, sa han på morsmålet: «La oss anse ordet for lest!» Da han senere ordinerte kandidater til de hellige ordner, møtte han ordet aenigmate («som i en gåte»), og denne gangen sverget han i ærlig sinne: «Ved Ludvig den hellige, det var ingen dannet mann som skrev dette ordet!» De udugelige prestene skapte motvilje, for det var dem som skulle ha ansvaret for legfolks sjeler og være mel­ lommenn mellom menneskene og Gud. Krønikeskriveren Henrik av Hereford gikk til roten av misnøyen da han skrev om «udugelige og uvitende menn» som kunne kjøpe alle de embeter de ville ha av kurien: «Se . . . på folkets farlige situasjon som de udugelige pres­ tene har ansvaret for, og skjelv!» 45

Da man begynte å beregne de kirkelige bruk etter deres penge­ verdi, glemte man deres religiøse betydning. Teoretisk sett kunne man bare få tilgivelse for sin synd gjennom anger og bot, men å gjøre bot med en pilegrimsferd til Roma eller Jerusalem hadde liten mening når synderen i stedet kunne gjøre et overslag over reisen og kjøpe avlat for den samme summen. Pavene - som var etterfølgere av «de fattige fiskerne i Galilea», som Petrarca minnet om - var nå «overlesset av gull og kledd i purpur». Johannes 22, en pave som ikke var helt ulik kong Midas, styrte fra 1316 til 1334 og kjøpte til eget bruk 40 lengder med gulltøy fra Damaskus for 1276 gullfloriner og brukte enda mer på pelsverk, blant annet en hermelinbesatt hodepute. Bare det å kle opp hans følge kostet mellom 7000 og 8000 floriner i året. Hans etterfølgere Benedikt 12 og Clemens 6 bygget trinn for trinn det store pavepalasset i Avignon på en klippe med utsikt over Rhone, en enorm og uharmonisk masse av tak og tårn uten noen sammenhengende plan. Slottet var bygget i festningsstil omkring en indre borggård med brystvern og fire meter tykke forsvarsmurer. Det var utstyrt med merkverdige, pyramideformede piper opp fra kjøknene, bankettsaler og hager, skattkamre og kontorer, kapeller med rosevinduer, en sauna bare for paven - den ble oppvarmet av et eget anlegg - og en port ut mot den åpne plassen hvor de troende samlet seg for å se den hellige far ri ut på sitt hvite muldyr. Der kom de majestetiske kardinalene med sine store, røde hatter, «rike, frekke og griske» med Petrarcas ord. De konkurrerte med hver­ andre om hvem som kunne bære den mest praktfulle drakten. En av dem måtte ha ti staller til sine hester, og en annen leide deler av 51 hus for å få boliger til hele sitt følge. Slottets korridorer var fylt av notarer og embetsmenn ved kurien, og sendebud som enten sto på farten eller nettopp kom hjem fra sine reiser. Folk som hadde noe å be om og deres advokater ventet engstelige i venteværelser, pilegrimer trengte seg sammen i borggår­ den for å få pavens velsignelse, mens pavens slektninger av begge kjønn spaserte på utstilling med sine oppvartende riddere og væp­ nere og følgeslagere. Vaktmannskaper, vaktmestere, kammerher­ rer, kapellaner, oppvartere og tjenere var til sammen ca. 400. Alle sammen skulle ha kost, husvære, klær og lønninger. De flislagte gulvene var pyntet med blomstermotiver, fantastiske dyr og kompliserte heraldiske symboler. Clemens 6 elsket luksus og skjønnhet. Han brukte 1080 hermelinskinn til sin egen garderobe og importerte Matteo Giovanetti og kunstnere fra Simone Martinis skole for å dekke hele vegger med scener fra Bibelen. Men de fire veggene i Clemens’ eget arbeidsrom var fullstendig dekket med bilder fra adelens verdslige forlystelser: hjortejakt, falketemming, 46

frukthager, blomsterbed, fiskedammer og en rekke tvetydige nakenbadere som kunne være både kvinner og barn alt etter betrakterens øyne. Ingen religiøse motiver slapp til. Ved festene spiste pavens gjester på gull- og sølvtallerkner under flamske gobeliner og silkeforheng. Mottagelsene for fyrster og deres utsendinger som kom på besøk kunne måle seg med et hvilket som helst verdslig hoff. Den pavelige underholdning, festene, turnerin­ gene og ballene etterlignet de verdslige. «Jeg bor i Vestens Babylon», skrev Petrarca i 1340-årene, hvor prelater fester på «tøylesløse banketter» og rir på snehvite hester som er «dekket med gull, foret på gull og snart skodd med gull, om ikke Herren snart gjør slutt på denne tvilsomme luksus». Selv om Petrarca var litt av en frafallen prest, hadde også Petrarca prestens vane med å avvise det han avviste, med sterke ord. For ham ble Avignon «en motbydelig by», men om det var på grunn av dens verdslige korrupsjon eller på grunn av skitten og den vonde lukten i de trange, overfylte gatene, får vi ikke vite. Byen var full av kjøpmenn, kunstnere, ambassadører, eventyrere, astrologer, tyver, prostituerte og ikke mindre enn 43 filialer av italienske banker (i 1327). Men byen selv var ikke så godt forsynt med avløps- og klo­ akksystem som det pavelige palasset. Paveslottet hadde et tårn hvor de to nederste etasjene bare inneholdt latriner. De var utstyrt med stenseter og ledet skitten til en grav under jorden som ble vasket av avløpsvann fra kjøkkenet, og av en underjordisk elv som ble ledet dit for å gjøre samme jobben. Men i byen fikk stanken ambassadø­ ren fra Aragon til å svimle, og Petrarca til å flytte ut til landsbyen Vaucluse i nærheten «for å forlenge livet». Det var lettere å komme til Avignon enn til Roma. Derfor ble byen et mål for tilreisende fra hele Europa, og alle pengene bidro til å understøtte kunstnere, skribenter og lærde, jurister og medisi­ nere, sangere og poeter. Om byen var korrupt, var den også en mesén. Alle skjelte ut Avignon, og alle kom dit. St. Brigitta, en svensk adelsdame som var blitt enke og som bodde i Roma og med stor veltalenhet klagde over samtidens synder, kalte pavebyen «et sted fylt av hovmod, griskhet, nytelsessyke og bestikkelser». Men bestikkelser krever to parter, og hvis pavedømmet syndet, var det ikke alene om det. I den virkelige verden av vekslende, politiske vinder, hvor alle herskere var i stadig pengenød, trengte paver og konger hverandre og foretok de nødvendige justeringer. De handlet med landområder og styringsrett, soldater, allianser og pengelån. En velbrukt metode for å forberede et korstog. Dermed kunne kirkens inntekter i et land skattlegges av landets konge som ganske snart betraktet det som sin rett. Også prestene samarbeidet. Når prelatene var overdådig kledd, 47

kunne ikke de lavere lag av presteskapet holde en nøktern stil i lengden. Mange klagde, med erkebiskopen av Canterbury i 1342, over at prestene kledde seg som legfolk i røde og grønne sjakkmønstrede, korte kapper, «påfallende innsvunget» med overdrevent vide ermer som viste frem for av pelsverk og silke, hetter og skinnkrager i «praktfull lengde», snittede sko med spisse snuter, belter med smykker og forgylte punger. Enda verre var det at de unnlot å klippe tonsur, bar skjegg og hår som rakk helt ned på skuldrene i strid med kirkeretten. Det vakte «avsky og forferdelse» blant folket. Noen av dem holdt narrer, hunder og falker, og noen dro utenlands fulgt av æresvakter. Simoni kunne heller ikke begrenses til de øverste lag. Da bisko­ pene kunne selge kall for en pris som tilsvarte et års inntekter, forflyttet de omkostningene nedover slik at korrupsjonen spredte se8 gjennom hierarkiet fra kanniker og priorer til prester og klos­ terbrødre, helt ned til tiggermunker og avlatskremmere. Det var på dette nivået at vanlige mennesker møtte kirkens materialisme, og ingen var griskere enn avlatskremmerne. De skulle jo arbeide i kirkens tjeneste, men avlatskremmerne solgte avlat for enhver synd fra fråtseri til mord, solgte frihet fra kyskhetsplikt eller fasteløfter. De kunne frita for enhver botsøvelse om de bare fikk penger som de stort sett stappet i sin egen lomme. Om de fikk i oppdrag å samle inn penger til et korstog, ville de i stedet for penger - ifølge Matteo Villani - «ta lintøy, ull og klær, korn og mat» fra de fattige og «bedra dem. Slik solgte de korset». Den vare de leverte var frelse, og de utnyttet folks behov og overtro til å selge en forfalsket etterligning. Den eneste virkelig motbydelige skikkelse i Chaucers bande av pilegrimer til Canterbury, er avlatskremmeren med stripete hår, hans evnukkaktige, glatte hud, hans stirrende hareøyne og hans skamløse innrømmelser når det gjaldt yrkets fusk og bedrag. De vanlige prestene avskydde avlatskremmeren, fordi han ødela deres krav til de troende om bot. Han satte sjelene i fare ved å selge varer som ikke holdt mål. Avlatskremmerne presset seg inn på pres­ tens område, tok opp kollekt på helligdager eller utførte begravelser og andre tjenester for en betaling som skulle ha gått til den lokale menighetspresten. Men systemet tillot avlatskremmeren å fortsette, fordi de som satt høyere fikk del i hans fortjeneste. Klostermunkenes og tiggermunkenes synder skapte større uro, fordi de i høyere grad gjorde krav på å være Guds menn. De var kjent for å forføre kvinner. De solgte pelsverk og belter både til unge kvinner og gifte damer. De leverte også damene yndige små hunder «for å gjøre dem kjærlige». Munken «kom til damen mens mannen var hjemmefra», som det heter i et dikt fra 1300-tallet. 48

Han mangler hverken synd eller skam For kan han være sammen med en dame Under fire øyne, vil han ikke gi seg Før han har satt et barn på henne Eller kanskje to på en gang. I Boccaccios fortellinger, i Frankrike fabliaux og i all populærlit­ teratur fra denne tiden, er prestenes sølibat fremstilt som en ren spøk. Prestene enten levde med elskerinner eller var på jakt etter dem. «En prest lå med en dame som var gift med en ridder», slik begynner en fortelling helt nøkternt. I en annen fortelling «gikk presten og hans dame til sengs». I det nonneklostret hvor Piers Plowman tjente som kokk, var søster Pernell en «prestekone» som «fødte barn i kirsebærblomstringen». Boccaccios usle munker ble stadig avslørt i pinlige situasjoner hvor de var ofre for sin egen lidderlighet. I det virkelige liv var deres syndefulle ferd ikke mor­ som, men truende. For når en munk kunne falle så dypt ned i synden, hvordan skulle han da kunne frelse sjeler? Den utbredte følelsen blant vanlige mennesker av at de ble lurt, kan forklare hvorfor munkene så ofte ble gjenstand for aktiv fiendtlighet. Noen ganger ble de også angrepet fysisk, «fordi de ikke oppførte seg som munker skulle», som en krønike fra 1327 slår fast. Ifølge den hellige Frans’ idealer skulle tiggermunkene vandre rundt i verden for å gjøre gode gjerninger. De skulle gå barbent blant de fattige og de utstøtte og bringe kristen nestekjærlighet til dem som sto nederst på den sosiale rangstige. De skulle tigge for å få det nødvendigste, men aldri om penger. Det er et merkverdig paradoks at fransiskanerordenen som var grunnlagt på avvisningen av eiendom, ble støttet og fikk gaver av de rike nettopp fordi ordenens renhet syntes være en garanti for dens hellighet. Når døden nærmet seg, lot riddere og damer seg kle i fransiskanerdrakt, fordi de trodde at de ikke kunne havne i helvete hvis de ble begravet slik. Ordenen skaffet seg landområder og rikdommer, bygget seg kir­ ker og klostre og utviklet sitt eget hierarki - alt sammen i sterk motsetning til grunnleggerens hensikter. Likevel hadde den hellige Frans forstått hva som skjedde. Til en novise som ønsket å ha en salmebok, sa han en gang: «Når du har fått en salmebok, vil du ønske deg et breviarium, og når du har fått et breviarium, vil du sitte i en stol som en stor prelat og si til din bror: «Bror, hent breviariet til meg.»» I noen munkeordner hadde munkene faste lommepenger og pri­ vate midler som de lånte ut mot rente. Noen ordner hadde lov til å drikke fire liter øl om dagen, spise kjøtt, bære edelstener og kapper 49

med pelskanter. Noen holdt tjenere, og i mer velstående klostre var det ofte flere tjenere enn munker. Fransiskaneme ble møtt med begeistring av de rike. De prekte for de rike, spiste middag med dem og tok tjeneste i adelige familier som rådgivere og slottsprester. Men noen gikk fremdeles barføtte blant de fattige, holdt fast ved sitt kall og ble respektert av den grunn. Men de fleste gikk i solide lærstøvler og ble ikke elsket. Som avlatskremmerne bedro de landsbyboerne og solgte dem relikvier som var beåndet av fantasien alene. Boccaccios broder Cipolla solgte én av engelen Gabriels fjær som han fortalte var falt ned i jomfruens kammer under bebudelsen. Dette var ingen satirisk overdrivelse, for vi hører om en virkelig munk som solgte en del av den tornebusken Herren talte til Moses igjennom. Noen solgte av­ skrifter av den oversikten over gode gjerninger som fransikanerordenen skulle ha oppbevart i himmelen. Da Wycliffe ble spurt om hva disse avskriftene var gode for, svarte han: «De kan brukes til lokk på sennepskrukker.» Munkene var en del av dagliglivet. De ble både spottet, holdt i ære og fryktet, fordi de likevel kanskje kunne være nøkkelen til frelse. Spotten og klagene har overlevd, fordi de ble skrevet ned. De gir oss inntrykk av en kirke som var så gjennomsyret av korrupsjon og hykleri at den var moden for oppløsning. Men en institusjon som hadde et så sterkt grep på kulturen og som var så grunnfestet i samfunnsstrukturen, oppløser seg ikke så lett. Kristendommen var selve målestokken for middelalderens liv: også kokebøkene ga be­ skjed om at egg kokes «så lang tid som det tar å fremsi en Mise­ rere». Religionen styrte fødsel, ekteskap og død, matskikker og regler i jus og medisin, og den ga filosofien og lærdommen det stoff som de arbeidet med. Man kunne ikke velge om man ville være medlem av kirken. Det var obligatorisk, og det fantes ingen alter­ nativer. Dermed fikk kirken et overtak som det ikke var lett å nøytralisere. Som en viktig del av livet, var religionen både gjenstand for pa­ rodier og usårbar overfor dem. På den årlige narrefesten ved juletid ble alle riter og trosartikler i kirken, uansett hvor hellige de var, gjort til gjenstand for parodier. Man valgte en dominus festi eller festleder blant det lavere presteskap - sogneprester, subdiakoner, hjelpeprester og kirketjenere. De var som regel dårlig utdannet, dårlig betalt og uoppdragne, men nå var det deres tur til å snu alt på hodet. De innsatte sin festleder som pave eller biskop eller abbed for narrene i en seremoni hvor man kuttet av håret hans til akkom­ pagnement av griseprat og obskøne gester. De kledde ham i en vrengt drakt, spilte med terninger på alteret og spiste blodpudding 50

og pølser mens messen ble feiret på meningsløst labbelensk. Røkelseskar av gamle sko ga en «kvalmende os». De som utførte de forskjellige prestelige funksjonene, bar dyremasker eller var kledd som kvinner eller trubadurer. Koret sang obskøne sanger, hylte, hoiet og skramlet med bjeller mens «paven» leste opp en parodisk velsignelse. Da han oppfordret dem til å følge ham eller få spjæret buksene hvis de ikke ville, strøk alle ut av kirken og marsjerte gjennom byen. De trakk med seg sin festleder i en vogn hvor han sto og delte ut falske avlatsbrev mens hans følge freste, kakiet, pep og gestikulerte. De fikk tilskuerne til å le med sine «infame opptrinn» og parodierte predikanter med grove taler. Nakne menn trakk med seg kjerrer med møkk som de kastet på befolkningen. Etter prosesjonen var det drikking og dans. Alt sammen var en parodi på de altfor velkjente, kjedelige og ofte meningsløse ritualene, en avsløring av «den naturlige slasken uten preste­ kjolen». I dagliglivet var kirken trøster, beskytter og lege. Jomfruen og skytshelgnene ga hjelp i vanskeligheter og beskyttelse mot de onder og fiender som lurte på hvert eneste menneskes livsvei. Håndverkerlaug, byer og sosiale funksjoner hadde gjerne hver sin skytshel­ gen, likesom det enkelte menneske. Bueskyttere og armbrøstskyttere var beskyttet av den hellige Sebastian som pilene gjorde til martyr. Bakerne var beskyttet av St. Honoré som i sitt banner hadde en bakespade i guli og tre brød i rødt. Sjømenn hadde den hellige Nikolas med de tre barna som han reddet fra sjøen. Rei­ sende hadde St. Christopher som bærer Jesubarnet på sine skuldre. Forbund som drev barmhjertighetsarbeid valgte vanligvis St. Martin som ga halvparten av sin kappe til en fattig mann. Ugifte piker ble beskyttet av den hellige Katharina som skulle ha vært svært vakker. Skytshelgenen var en ekstra ledsager gjennom hele livet. Han eller hun fikk sår til å gro, trøstet i ulykker og kunne i nødsfall utføre mirakler. Bildene deres ble båret på banner i prosesjoner, hugget inn over inngangen til rådhus og kapeller og båret på medaljonger eller på den enkeltes hatt. Fremfor alt var Jomfruen den alltid barmhjertige, alltid tilgjen­ gelige kilde til omsorg, full av medlidenhet med menneskelig svak­ het, uten respekt for lover og dommere, og rede til å hjelpe alle som hadde det vondt. Midt i all ulikhet, urettferdighet og meningsløse plager, var hun den eneste som aldri sviktet. Hun befrir fangen fra fangehullet og gir den sultne melk fra sine egne bryster. Da en bondekone tok sin sønn som var blitt blindet av en torn i øyet, med seg til kirken St. Denis, knelte for Vår Frue, resiterte Ave Maria og gjorde korsets tegn over barnet med et hellig relikvium, en nagle fra Jesu kors, «da falt» - forteller krønikeskriveren - «tornen straks ut 51

av barnets øye, betennelsen forsvant og moren vendte glad hjem med sønnen som ikke lenger var blind». En herdet morder har også adgang til Vår Frue. Uansett hvilken forbrytelse en person har begått, selv om alle mennesker er imot ham, har han tilgang til Maria. I Notre Dames mirakler, en rekke populære skuespill som ble oppført i byene, forløser Jomfruen alle forbrytere som strekker sine hender ut mot henne i oppriktig anger. En kvinne som ble anklaget for incest med sin svigersønn, leide to menn til å drepe ham og skulle til å brennes på bålet. Hun ber til Vår Frue som straks kommer til og befaler ilden å ikke brenne. Embetsmennene er overbeviste om at det er et mirakel og befrir den dømte kvinnen som fordeler sin eiendom og sine penger til de fat­ tige før hun går i kloster. En troshandling gjennom bønn var det avgjørende. Kirken representerte ikke rettferdighet, men tilgivelse. Kanskje viktigere enn trøsten var de svarene kirken ga. I nesten tusen år var kirken den sentrale institusjon som ga livet hensikt og mening i en omtumlet tilværelse. Den bekreftet at menneskets liv på jorden bare var en tids landflyktighet på vei til Gud og til det nye Jerusalem, «vårt andre hjemland». Livet var ikke annet, skrev Petrarca til sin bror, enn en «hard og strevsom reise mot det evige hjem vi søker etter, eller - hvis vi ikke bekymrer oss for frelse - en like ubehagelig reise til evig død». Det kirken tilbød, var frelse som man bare kunne oppnå ved hjelp av den etablerte kirkes egne riter og med ordinerte presters tillatelse og bistand. Regelen var: Extra ecclesiam nulla salus («Det finnes ingen frelse utenfor kirken»). Alternativet til frelse var helvete og evig pine som den samtidige kunsten forestilte seg svært realistisk. I helvete hang de fordømte etter tungen fra trær av ild. De som nektet å gjøre bot, brente i ovner, og de vantro ble kvalt i stinkende røyk. De onde falt i en avgrunn av sort vann og sank kort eller langt alt etter sine synder! de som drev hor, sank til neseborene. De som forfulgte sin neste, sank helt til øyenbrynene. Noen ble slukt av kjempefisker, noen bitt av demoner, andre pint av slanger eller ved at ild eller is eller frukt alltid hang utenfor deres rekkevidde mens de ble stekt eller frosset eller sultet. I helvete var menneskene nakne, navnløse og glemte. Derfor var frelsen så viktig, og Dommedag hadde en plass i alles tanker. Over katedralenes inngangsdører var det skåret ut en livak­ tig påminnelse i form av relieffer som viste at mange syndere ville bli bundet og ført bort av djevler mot en flammende kjele, mens englene ledet noen få utvalgte i motsatt retning til saligheten. Ingen i middelalderen tvilte på at de aller fleste ville gå fortapt i all evighet. Salvandorum paucitas, damnandorum multitudo («Få frelst, mange fordømt») var det strenge prinsippet man hevdet fra Augustin til Aquinas. Noa og hans familie ble oppfattet som et tegn 52

på hvor få frelsen ville gjelde. Vanligvis tenkte man seg én av tusen eller også én av titusen. Uansett hvor få som ble utvalgt, ga kirken alle et visst håp. Frelse var fullstendig utelukket for alle dem som ikke trodde på Kristus, men den var ikke utelukket for alle syndere. For synden var en del av menneskets lodd som man kunne kvitte seg med ved å angre og få syndsforlatelse så ofte som nødvendig. «Vend om, vend om igjen, du syndefulle sjel,» sa en lollardisk predikant, «for Gud kjenner dine synder og vil ikke la deg i stikken. Vend deg til meg, sier Herren. Og jeg skal motta deg og gi deg nåde.» Kirken ga seremoniell skjønnhet og verdighet til liv som vanligvis hadde lite av begge deler. Kirken var en kilde til skjønnhet og kunst som alle hadde tilgang til og som mange bidro til å skape. Den som fikk lov til å hugge folder i en apostels kappe, sette sammen de fargerike mosaikkbitene med uendelig tålmodighet til et bilde av de vingede hærskarer i himmelens kor, eller stå i katedralens enorme rom mellom søyler som strekker seg videre og videre mot et nesten usynlig hvelv og vite at dette er menneskets verk til Guds ære, kunne føle seg stolt og som en virkelig kunstner om han var aldri så fattig og enkel. Det var kirken og ikke de verdslige myndigheter som betalte omsorgen for samfunnets hjelpeløse - de trengende og syke, foreld­ reløse og krøplinger, spedalske, de blinde og idiotene - ved å over­ bevise legfolk om at almisser ville gi dem poeng og et fotfeste i himmelen. Ut fra dette prinsippet var den kristne velgjørenhet egoistisk, men effektiv. De adelige ga hver dag almisser både i form av mynter og matrester fra spisesalen til alle som kom ved slottsporten. Gaver fra mange kilder strømmet til sykehusene som var en viktig del av det kristne barmhjertighetsarbeid. Kjøpmenn kjøpte seg fred i sinnet for sin ukristelige virksomhet med å tjene penger ved regelmessig å gi en del av inntekten til barmhjertighetsarbeid. Det ble innført i hovedboken under Guds navn som den fattiges representant. En kristenplikt som ga særlig fortjeneste, var å gi fattigjenter penger til medgift slik at de kunne gifte seg. Det gjorde for eksempel en slottsherre i Gascogne på 1300-tallet som ga 100 livres i medgift «til alle dem jeg har forført, om de kan finnes». Laug og forbund godtok at de hadde en religiøs plikt til å hjelpe de fattige. Håndverkerlaugenes statutter bestemte at det skulle be­ tales én penny i veldedighet, den såkalte «Guds penning», for hver kjøps- eller salgsavtale. En sogneforsamling av legmenn overvåket driften av «de fattiges bord» og av en almissekasse. På festdager var det vanlig å invitere tolv fattige til middagsbordet, og på skjærtors­ dag ville byens borgermester eller en annen høy embetsmann vaske en tiggers føtter til minne om Jesus som hadde gjort det samme. Da Ludvig den hellige utførte denne seremonien, nektet hans følge\

53

svenn og biograf, Sire de Joinville, å delta. Han sa det ville gjøre ham kvalm å røre ved føttene til slike bomser. Det var ikke alltid like lett å elske de fattige. Stort sett var vel ikke presteskapet mer lidderlige eller griske eller falske enn andre mennesker, men fordi det var meningen at de skulle være bedre og stå Gud nærmere enn andre, fikk deres mis­ grep større oppmerksomhet. Clemens 6 var glad i luksus, men han var også en gavmild og varmhjertet mann. Presten blant Chaucers pilegrimer til Canterbury er like vennlig og beundringsverdig som avlatskremmeren er motbydelig. Presten var alltid klar til å vandre til fots til det fjerneste og fattigste huset i sognet uten å skremmes av regn og torden. Å trekke folk til himmelen med vennlighet Og med et godt eksempel, var hans liv. Likevel reiste det seg en storm av misnøye. Pavens skatteopp­ krevere ble angrepet og slått helseløse, og selv biskoper kunne ikke føle seg trygge. I 1326 brøt det ut et kirkefiendtlig opprør, og pøbelen i Londons halshugde biskopen og etterlot hans lik i gaten. I 1338 gikk to «sogneprester» og to riddere sammen med «en stor mengde landsens folk» og angrep biskopen av Konstanz. De såret flere av hans følge alvorlig og sperret ham inne i fengsel. Også blant de fromme selv var misnøyen alvorlig. I Italia oppsto Fraticellibevegelsen, en utløper av fransiskanerordenen, i et annet av de opprør som grep de fattige som ønsket seg kirkens eiendommer. Fraticelli-bevegelsen og de fransiskanske spiritualene hevdet at Kristus hadde levd uten eiendommer, og de hevdet at bare under disse livsbetingelsene var en virkelig «etterfølgelse av Kristus» mulig. Fattigdomsbevegelsen vokste ut av selve kjernen i den kristne lære: forsakelsen av den materielle verden —den tanken som repre­ senterer det store bruddet med den klassiske antikken. Bevegelsen hevdet at Gud var noe positivt, mens livet på jorden var noe nega­ tivt, at verden var uhelbredelig ond og at hellighet bare kunne vin­ nes ved at man ga avkall på jordiske gleder, gods og ære. Hensikten med fasten og sølibatet som nektet seg denne verdens gleder for å belønnes i det neste liv, var seiren over kjødet. Penger var ondskap, skjønnhet var forfengelighet, og begge deler var forgjengelige. Ær­ gjerrighet var stolthet, begjær etter vinning var griskhet, kjødelige begjær var lyst, og ønsket om ære, viten eller skjønnhet, var for­ fengelighet. Alt dette var syndig for så vidt som det trakk mennes­ ket bort fra et åndelig liv. Det kristne livsidealet var asketisk: Det besto i en fornektelse av det sanselige menneske. Følgen var at livet 54

under kirkens overoppsyn ble en stadig kamp mot sansene og med stadige tilbakefall til synder. Det gjorde behovet for syndsforlatelse uutryddelig. Gang på gang oppsto det mystiske sekter som forsøkte å kvitte seg med hele denne materielle verdens skrap, som ønsket å komme nærmere Gud ved å avskjære forbindelsen som knyttet mennesket til jorden gjennom rikdom. Kirken var omgitt av sine landeiendom­ mer og bygninger og kunne bare reagere ved å erklære at sektene var kjetterske. Fraticelli-bevegelsens trassige understrekning av Kristi og hans tolv apostlers absolutte fattigdom, kom svært ubelei­ lig for pavedømmet i Avignon. Kirken fordømte læren som «falsk og fordervelig» kjetteri i 1315. Da Fraticelli-brødrene nektet å bøye seg, ble de ekskommunisert, og det samme skjedde med lignende bevegelser flere ganger i tiåret som fulgte. Av en spesielt gjenstridig gruppe med fransiskanerspiritualer i Provence, ble 27 prøvet for inkvisisjonen og fire av dem brent på bålet i Marseille i 1318. Vindene fra verdslige konkurrenter til pavens makt økte også i styrke. Striden sto særlig om pavens rett til å krone keiseren og forholdet mellom statens og kirkens interesser. Paven prøvde å ekskommunisere den verdslige ånd som var personifisert i sin modigste representant, Marsilius fra Padova. Hans bok Defensor Pacis fra 1324 var en uttrykkelig bekreftelse av statens overhøyhet. To år senere førte stridens gang til at Johannes 22 ekskommuniserte Wil­ liam Ockham, den engelske fransiskaneren som ble kalt «den ubeseirelige doktor» på grunn av sin tankestyrke. Han la frem et filo­ sofisk standpunkt som ble kalt «nominalisme». Dermed åpnet Ock­ ham en farlig dør til direkte, intuitiv viten om den fysiske verden. I en forstand var han talsmann for intellektuell frihet, og paven møtte snart konsekvensene av sin bannbulle. Som svar på ekskommunikasjonen anklaget Ockham straks Johannes 22 for 70 feil og 7 kjetterier. Det nye kravet om lønnsomhet utfordret ikke kirken, men fungerte som en vesentlig motsigelse av dens lære. Kapitalistiske foretak dominerte og brøt med den kristne holdning til handel, som krevde aktiv motstand. Den kristne tradisjon betraktet penger som et onde; ifølge St. Augustin, var «handel et onde i seg selv»; lønnsomhet utover det minimum som skulle til for å underholde handelsmannen, var griskhet; å tjene store penger på penger ved å ta renter av lån, var syndig åger; å kjøpe varer i store mengder og selge dem uforandret til en høy detaljistpris, var umoralsk og ble fordømt av kirkeretten. Man holdt seg kort sagt til den hellige Hieronymus’ utsagn: «Et menneske som er kjøpmann, kan sjelden eller aldri behage Gud» (Homo mercator vix aut numquam potest Deo placere). 55

Dermed levde bankieren, kjøpmannen og handelsmannen daglig i synd og brøt hver dag mot de moralske regler som var bygget opp omkring den «rettferdige pris». Disse reglene hvilte på det prinsipp at et håndverk skulle kunne gi hver enkelt et levebrød og et rimelig utkomme, men ikke noe mer. Priser skulle holdes på et «rettferdig» nivå, det vil si de skulle ikke overskride verdien av arbeidet pluss verdien av råmaterialet. For å sikre seg at ingen tjente på andres bekostning, forbød handelslovene nye redskaper og teknikker, rabatter på faste priser, overtidsarbeid med kunstige lyskilder, bruk av ekstra lærlinger eller kone og yngre barn, og reklame for varene eller at man roste dem fremfor andre. Dette satte grenser for tiltaks­ lysten og sto dermed i direkte motsetning til den kapitalistiske fore­ taksomhet. Reglene var en fornektelse av økonomiske hensyn og ble derfor stadig og vanemessig brutt, ja enda oftere enn fornektel­ sen av det sanselige menneske. Ingen økonomisk aktivitet var mer uutryddelig enn investeringer og pengeutlån mot rente. Det var selve grunnlaget for den kapita­ listiske økonomien i Vesten og oppbyggingen av private formuer, syndig åger var altså utgangspunktet. Ingenting forstyrret middel­ alderens tenkere så mye, ingenting var mer problematisk og uløse­ lig, ikke noe rommet mer uforsonlige motsetninger enn teorien om åger. Samfunnet trengte pengeutlån, men den kristne lære forbød det. Det var den prinsipielle motsetningen. Men læren var så elas­ tisk at «selv vismenn» var usikker på hva den krevde. I praksis kalte man ikke alle rentekrav åger, men bare krav som gikk ut over det anstendige. Dette ble overlatt til jødene som samfunnsnødvendig skittarbeid. Hvis jødene ikke hadde vært tilgjengelige, ville man ha måttet finne dem opp. Mens teologer og rettslærde diskuterte i det uendelige for å avgjøre om 10, 12,5, 15 eller 20 prosent var det anstendige, fortsatte bankierene å låne ut og investere til de rente­ satser markedet skapte. Kjøpmennene betalte stadig bøter, fordi de forbrøt seg mot alle de lover som angikk deres forretninger, og så fortsatte alt som før. Venezias og Genovas rikdom ble skapt i handelen med de vantro i Syria og Egypt til tross for pavelige forbud. Før 1300-tallet, er det blitt sagt, «kunne man vanskelig forestille seg kjøpmannens penge­ skrin uten å se Djevelen sitte på huk på lokket». Om kjøpmannen også så Djevelen når han telte penger eller levde i en permanent skyldfølelse, er det vanskelig å si. Francisco Datini, en kjøpmann fra Prato, var en svært bekymret mann om man skal dømme av hans brev. Men han var mer engstelig for å tape penger enn for Guds vrede. Han var åpenbart i stand til å forene Gud og kjøpmannskap, for hans motto på omslaget av hovedboken lød: «I Guds og fortje­ nestens navn». 56

Skillet mellom rike og fattige ble stadig større. Med kontrollen over råvarene og produksjonsmidlene var eierne i stand til å senke lønningene i en form for klassisk utbytting. De fattige oppfattet de rike som fiender, ikke som beskyttere, men som utbyttere eller tyver. Den rike mann var fordømt til helvetes ild. I de fattiges øyne var de rike ulver, mens de fattige selv var lam. De følte seg urett­ ferdig behandlet på en slik måte at det ikke kunne dysses ned. Irritasjonen vokste til en opprørsånd. Ifølge middelalderens teori skulle en herre eller hersker svare på anklager om undertrykkelse ved å undersøke saken og sette i gang de nødvendige forandringer for at skattene skulle ramme både de rike og de fattige. Men denne teorien var like langt fra virkeligheten som andre middelalderidealer. Derfor skrev Philippe de Beaumanoir i 1280-83 «at det hadde forekommet voldshandlinger fordi de fattige ikke behandles slik de skal, men ikke vet hvordan de skal få sin rett på annen måte enn ved å gjøre oppstand og ta seg til rette». De dannet forbund, forklarte han, fordi de nektet å arbeide «for så lave lønninger som tidligere». De ville heve lønnen med egen makt og utsatte dem for «ubehag og straffer» som ikke ville slutte seg til kampen. Beaumanoir oppfattet dette som et fryktelig slag mot almenheten, «for det er ikke bra for fellesskapets interesser at arbei­ det stopper opp». Han krevde at slike personer skulle arresteres og holdes lenge i fengsel og senere få 60 sous hver i bot. Det var den vanlige boten for å forstyrre «ro og orden». Den voldsomste gjæringen skjedde blant vevere og tekstilarbeidere i Flandern hvor den økonomiske veksten hadde vært sterkest. Tekstilindustrien var middelalderens bilindustri, og Flandern var et drivhus for de spenninger og motsetninger som boblet i bysamfunn med kapitalistisk utvikling. Mestere, svenner og lærlinger som en gang hadde vært medlem­ mer av samme laug, var nå oppdelt i arbeidsgivere og ansatte som var adskilt av klassehat. Nå var lauget en forening som var styrt av arbeidsgiverne og hvor arbeiderne ikke hadde noe å si. De store pengemennene som giftet seg inn i adelen og kjøpte gods på landet i tillegg til sine eiendommer i byen, utviklet seg til en storborger­ klasse som kontrollerte styret av byene og ordnet alt til sin egen fordel. De grunnla kirker og hospitaler, bygget de store markedshallene, la brosten i gatene og bygget ut kanalsystemer. Men de lot de kommunale utgifter bli dekket av salgsavgifter på vin, øl, torv og korn, - avgifter som gikk mest ut over de fattige. De skaffet hver­ andre gjensidige fordeler i styringsgrupper som De trettini i Gent som ble utpekt på livstid og utgjorde tre grupper på tretten personer som styrte hvert sitt år, eller de tolv embetsmenn i Arras som byttet på makten seg imellom hver fjerde måned, eller De hundre venne57

nes oligarki i Rouen som utpekte borgermester og rådmenn hvert år. Det lavere borgerskap som kom til penger og presset seg opp­ over den sosiale stigen, kunne ofte trenge seg inn i monopolgrup­ pen. Men håndverkerne som foraktelig ble kalt «blåneglene» og lett kunne bli arbeidsløse, hadde ingen politiske rettigheter. Under protestropene var mye av middelalderens liv likevel uthol­ delig fordi det levdes kollektivt i et uendelig antall grupper, ordner, forbund og brorskap. Aldri har mennesket vært mindre alene. Selv i soveværelsene sov ektepar ofte sammen med sine tjenere og barn. Bortsett fra blant einstøinger og eneboere, var privatliv ukjent. Adelen hadde sine ridderordner, og vanlige mennesker hadde sitt confrérie eller brorskap i næringen eller landsbyen, et fellesskap som omgå ham ved alle livets korsveier. Disse gruppene omfattet vanligvis mellom 20 og 100 medlemmer og var foreninger som tok på seg veldedighet og sosiale tjenester, underholdning og legfolkets religiøse forpliktelser. De fulgte et medlem til byporten når han dro på pilegrimsferd og marsjerte i hans følge når han skulle begraves. Om en ble dømt til henging, fulgte medlemmer av hans brorskap med på veien til skafottet. Om han druknet ved en ulykke, som i et tilfelle i Bordeaux, lette de tre dager i Garonne etter liket. Om han døde blakk, betalte brorskapet likskjorten og omkostningene ved begravelsen. Dessuten hjalp de enken og barna. Pelsmakerne i Paris betalte syke medlemmer tre sous i uken så lenge de ikke kunne arbeide, og tre sous i tillegg for en uke så de skulle komme seg til hektene igjen. Forbundets penger kom fra avgifter som var regulert etter inntekten og som ble betalt ukesvis, månedsvis eller kvartals­ vis. Brorskapene oppførte religiøse skuespill, spilte musikken og var både skuespillere og scenearbeidere. De arrangerte konkurranser, idrettsleker og spill, delte ut premier og inviterte talere og predikan­ ter til spesielle anledninger. Etter å ha pyntet gatene med blomster, deltok brorskapene i prosesjonene. Hver av dem marsjerte i samlet flokk med egne drakter i sterke farger. Foran seg bar de sitt merke og en statue eller et bilde av sin skytshelgen. Medlemmene var bundet av riter og eder. I noen brorskap bar de masker for å skjule identiteten, og maskene gjorde alle like. Når et brorskap donerte glassvinduer til en kirke eller betalte fresker, korstoler eller illuminerte bøker, kunne medlemmene stolt føle seg som beskyttere av kunstene i likhet med adelsmenn og rike kjøpmenn. Gjennom brorskapet kunne de samle seg fortjeneste som velgjørere, stå for driften av et sykehus, dele ut almisser og mat blant de fattige eller ta ansvaret for en eller annen svak gruppe i samfunnet - kolonialkjøpmennene i Paris hjalp de blinde, og kles58

handlerne hjalp dem som satt i byens fengsel. Brorskapene dannet en livsramme som var sterkt innstilt på fellesskap, med den trøst og de gnisninger som et nært fellesskap ofte innebærer. Etter lange perioder med hungersnød brøt det i 1320 ut en merk­ verdig, hysterisk massebevegelse kalt Pastoureaux blant de fattige og ulykkelige på landet. Navnet fikk bevegelsen, fordi det var hyr­ der som startet den. Bøndene var ikke så rotløse som de fattige i byene, men også bøndene følte seg undertrykt av de rike og kjem­ pet en stadig kamp mot landherrens forsøk på å karre til seg mer av bondens varer eller tjenester på den ene ene eller andre måten. Rettssaker for slottsdomstoler helt tilbake til 1250 forteller om bøn­ der som sammen nekter å pløye landherrens jord, treske hans korn, hersje hans høy eller male hans kvern. De sto fast på sitt i år etter år til tross for bøter og straff. De nektet å føye seg, solgte land uten tillatelse og sluttet seg sammen i bander for å angripe fogden eller befri en bonde fra gapestokken. Landherrenes undertrykkelse av bøndene ga samtiden urolig samvittighet og førte til advarsler. «Dere adelige er som glupske ulver,» skrev Jacques de Vitry en forfatter av prekener og moralske fabler på 1200-tallet. «Derfor skal dere hyle i helvete . . . dere som utbytter undersåttene og lever av de fattiges blod og svette.» Det bonden kan samle sammen på ett år, «fortærer ridderen og adels­ mannen på én time». Landherren inndriver ulovlige skatter og tunge avgifter. De Vitry advarte de store mot å håne de fattige eller vekke deres hat, for «hvis de kan hjelpe oss, kan de også skade oss. Vi vet at mange treller har drept sine herrer og brent deres hus». En profeti som spredtes under hungersnøden, varslet at de fattige ville reise seg mot de mektige, velte kirkens makt og et ubestemt større kongedømme og - etter mange blodsutgydelser - innvarsle en ny epoke av enhet under korset. Sammen med vage rykter om et nytt korstog og utbredt blant de fattige av en frafallen munk og en utstøtt prest, mobiliserte profetien «så plutselig og uventet som et stormvær» bønder og rotløse fattige i Nord-Frankrike til en folkemarsj sydover mot en innbildt skipsleilighet til Det hellige land. De samlet tilhengere og våpen underveis, stormet slott og klostre, brente rådhus og skattebøker, og åpnet fengsler. Da de kom sydpå, angrep de jødene i sarnlet flokk. Bøndene hadde lenge skyldt jødene penger for lån for å komme gjennom vanskelige tider eller bli i stand til å kjøpe seg redskaper eller en plog. Bøndene hadde trodd at gjelden skulle slettes da Filip den smukke drev jødene ut i 1306, men sønnen hans, Ludvig 10, bragte jødene tilbake på den betingelse at de ga ham to tredjedeler av den gjeld de greide å inndrive. Dette forsterket gammelt hat og 59

fikk les pastoureaux til å drepe nesten hver eneste jøde fra Bordeaux til Albi, godt hjulpet av en begeistret pøbel. Til tross for kongens ordre om at jødene skulle beskyttes, kunne ikke de lokale myndig­ heter verne dem mot angrep. Noen ganger deltok de selv i nedslak­ tingen. At jødene var vantro, var en overbevisning som ble så sterkt understreket av kirken at de frommeste mennesker var dem som hatet jødene sterkest. Ingen var mer avvisende enn Ludvig den hellige. Hvis jødene var vantro, var det from gjerning å drepe og plyndre dem. Også de spedalske ble utsatt for angrep fra les pastou­ reaux ut fra ryktet om at de hadde sluttet seg til jødene i en fryktelig sammensvergelse for å forgifte brønnene. Forfølgelsen av de spe­ dalske ble offisiell politikk med en kongelig forordning i 1321. Folkemarsjen skremte Avignon, angrep prester, truet med å for­ syne seg av kirkens eiendommer og spredte den frykt for opprør som skremmer vettet av alle privilegerte til alle tider når flokkene samler seg. De ble ekskommunisert av pave Johannes 22, og ble endelig stanset da han med trussel om dødsstraff forbød alle troende å gi dem forsyninger. Paven ga også klarsignal til bruk av vold mot les pastoureaux. Det var tilstrekkelig. Marsjen endte som alle fattigoppstander før eller senere endte i middelalderen: med lik som hang fra trærne. Blant århundrets plager var det ingen enkeltfaktor som forårsaket større vanskeligheter enn gapet mellom statens vekst og de midler staten hadde til rådighet. Det utviklet seg et sentralisert styresett, men skattleggingen ble fremdeles foretatt ut fra idéen om at skatt­ legging var et nødstiltak som krevde at den som betalte var enig. Filip den smukke tømte alle kasser som sto til statens rådighet og vendte seg så mot tempelridderordenen i den mest oppsiktsvek­ kende begivenhet i hele hans regjeringstid. Hans samtidige mente at det førte til en forbannelse over landet. Det folk tror om sin egen tid, blir ofte en virksom faktor i historien. Ikke noen oppløsning var så fullstendig og iøynefallende som denne hovmodige munkeridderordenens skjebne. Den var dannet under korstogene for å være kirkens militære arm i forsvaret av Det hellige landet. Men tempelridderne hadde beveget seg fra idealer om asketisme og fattigdom til enorme rikdommer og et internasjo­ nalt nett av mektige forbindelser på siden av deres normale lojali­ tetsbånd. Helt fra begynnelsen av hadde de vært skattfrie. Dermed hadde de samlet fantastiske rikdommer som bankierer for Den hel­ lige stol og som pengeutlånere med lavere renter enn lombardene og jødene. De var ikke kjent for veldedighet, og i motsetning til johannitterridderne, støttet de ingen sykehus. Med sine 2000 med60

lemmer i Frankrike og den største skattkisten i hele Nord-Europa, hadde de sitt hovedkvarter i templet, en svær festning i Paris. Både deres penger og det at de praktisk talt var et selvstendig samfunn, innbød til angrep. Deres dårlige rykte, som skyldtes de hemmelige ritualer, ga påskudd til angrepet. Med et tigersprang besatte Filip templet i Paris og arresterte hver eneste tempelridder i Frankrike samme natt. For å rettferdiggjøre konfiskeringen av ordnens eiendom, var hovedanklagen kjetteri. For å bevise det trakk kongens anklagere frem i lyset hver eneste stykke overtro og fryktsomme fantasier om hekseri og djeveldyrkelse som lå dypt nede i middelalderens sinn. Av betalte vitner ble tempelridderne anklaget for bestialitet, avgudsdyrkelse og fornektelse av sakramen­ tene, - for å selge sin sjel til Djevelen og dyrke ham som en svart katt, - for sodomi med hverandre og samleie med demoner og spøkelser, - for å kreve av de innvidde at de skulle fornekte Gud, Kristus og Maria, at de skulle spytte tre ganger, pisse og trampe på korset og gi ordnens prior et «skamkyss» på munn, penis og rumpe. For å styrke seg til disse forskjellige øvelsene ble det sagt at de drakk et pulver som var laget av asken fra deres egne avdøde med­ lemmer og deres uekte barn. I middelalderens liv ble magi, hekseri og trolldom tatt for gitt, men Filips bruk av disse fenomenene for å bevise forekomsten av kjetteri i rettssaken mot tempelridderne - et melodrama som strakte seg over 7 år - ga disse fenomenene stor spredning. Senere ble anklager om svartekunster et vanlig middel for å dukke en fiende og en av inkvisisjonens yndlingsmetoder i forfølgelsen av kjettere, sær­ lig av dem som hadde eiendom som var verd å legge hånd på. Bare i Toulouse og Carcassonne i de neste 35 årene rettet inkvisisjonen slike anklager mot 1000 personer og brente 600 av dem på bålet. Slik ble det franske rettsvesen undergravd og mønstret lagt for de fanatiske hekseforfølgelser i århundrene som fulgte. Filip tvang den første Avignon-paven, Clemens 5, til å godkjenne rettssakene mot tempelridderne, og med pavens godkjennelse ut­ satte han dem for barbarisk tortur for å få dem til å tilstå. Retts­ vesenet i middelalderen var nøye med å holde skikkelige rettssaker og forsiktig med å dømme noen uten bevis på skyld. Men bevisene skaffet de seg snarere ved tilståeiser enn ved å undersøke saken, og tilståelsene skaffet de normalt til veie gjennom tortur. Mange av tempelridderne var gamle, men de ble lagt på strekkbenk, pint med tommeskruer, sultet, hengt med vekter helt til leddene revnet, fikk tenner og fingernegler trukket ut én for én, ben brukket, føttene ble holdt over flammene, alltid med pauser mellom slagene og «spørs­ målet» stilt igjen og igjen hver dag helt til tilståelsen var vridd ut av synderen eller offeret døde. Behandlingen tok livet av 36 personer. 61

Noen begikk selvmord. Stormesteren Jacques de Molay og 122 andre tilsto å ha spyttet på korset eller utført en annen lignende forbrytelse som inkvisitorene la dem i munnen. «Og han ville ha innrømmet at han hadde drept Gud selv hvis de hadde bedt ham om det,» bekrefter en krønikeskriver. Prosessen trakk i langdrag på grunn av indre stridigheter mellom kongen, paven og inkvisisjonen om forholdet mellom rettsområ­ dene deres. I mens ble ofrene tynget av lenker og halvveis utsultet halt ut av og inn igjen i fangehullene til nye prøvelser og fornedrel­ ser. 67 av dem hadde mot til å tilbakekalle sine tilståelser og ble brent levende som frafalne kjettere. Etter litt ubesluttsom motstand fra Clemens 5s side, ble tempelridderne i Frankrike og alle deres avleggere i England, Skottland, Aragon, Castilla, Portugal, Tysk­ land og kongeriket Napoli oppløst av konsilet i Wien i 1311-12. Offisielt ble eiendommene deres overført til johannitternes syke­ stuer. Men Filip den smukke satt ved pavens høyre hånd i Wien, og det tyder på at han ikke ble helt uten sin andel. Senere betalte faktisk johannitterne kongen en enorm sum som han hevdet at tem­ pelridderne skyldte ham. Men dette var ikke hele historien. I mars 1314 ble stormesteren, som hadde vært kongens venn og gudfar til hans datter, ført til galgen sammen med sin fremste rådgiver. Skafottet var reist på plassen foran Notre Dame i Paris. Der skulle de gjenta sine tilstå­ elser og dømmes til livsvarig fengsel av pavens utsendinger. I stedet erklærte de at de selv og ordenen var uskyldige foran en stor forsam­ ling av adelige, prester og legfolk. Kongen var rasende over å ha blitt lurt for den endelige tilståelsen og krevde at begge mennene skulle brennes på bålet. Da kvistene flammet opp neste dag, er­ klærte Jacques de Molay igjen sin uskyld og ropte høyt at Gud ville hevne ham. Ifølge en tradisjon som utviklet seg senere, forbannet han kongen og hans etterkommere i 12 generasjoner, og med sine siste ord før han ble brent til døde beordret han Filip og paven til å møte ham for Guds domstol før året var omme. En måned etter døde faktisk Clemens, og syv måneder senere fulgte Filip etter i november. Kongen sto midt i livet, var 46 år og hadde hverken vært syk eller utsatt for uhell. Legenden om tempelriddernes forbannelse utviklet seg, som legender gjerne gjør, til en forklaring på alle merk­ verdige begivenheter som fulgte etter denne hendelsen. Senere har man antatt at Filips død skyldtes hjerneslag, men de forferdede samtidige mente at årsaken uten tvil var tempelriddernes forban­ nelse som var blitt båret til himmels med røyken fra bålet i den røde soloppgangen.

62

Det var som om forbannelsen la seg over Filips etterkommere. Det kapetiske dynastiet visnet plutselig bort i den merkverdige skjebne som rammet Filip den smukkes tre sønner. De etterfulgte hverandre som Ludvig 10, Filip 5 og Karl 4. Hver av dem regjerte mindre enn seks år og døde da de var henholdsvis 27, 28 og 33 år gamle. Ingen av dem hadde en mannlig arving til tross for at de til sammen hadde seks koner. Jeanne, den eldste brorens fire år gamle datter, ble forbigått av sin onkel som lot seg krone som Filip 5. Etter begiven­ heten sammenkalte han en forsamling av betydelige menn fra de tre stendene og fra universitetet i Paris som pliktskyldig godkjente hans rett til å regjere ut fra det prinsippet som ble formulert for anled­ ningen om at «en kvinne ikke kunne overta Frankrikes trone». Slik oppsto den skjebnesvangre saliske «lov» som skulle skape et varig hinder for kroning av kvinnelige arvefølgere også der hvor det ikke hadde eksistert slike hindringer tidligere. Den siste av de tre brødrenes død i 1328 lot tronfølgen stå åpen. Det førte til den hittil lengste krig i europeisk historie. Det fantes tre mulige arvinger - ett barnebarn og to nevøer av Filip den smukke. Barnebarnet var den 16 år gamle Edvard 3 av England, sønn av Filip den smukkes datter Isabel som hadde giftet seg med Edvard 2. Det var en utbredt oppfatning at hun sammen med sin elsker hadde deltatt i mordet på sin ektemann, kongen, og at hun hadde en uheldig innflytelse på sin sønn. Han hevdet kraftig at han nedstammet i direkte linje fra Filip, men fikk ingen tilhengere i Frankrike. Det var ikke fordi han var knyttet til kongsslekten gjen­ nom sin mor, men fordi moren var den hun var, fryktet og mislikt. Ikke i noe tilfelle ønsket man kongen av England på Frankrikes trone. De to andre kongsemnene var sønner av henholdsvis bror og halvbror av Filip den smukke, nemlig Filip av Valois og Filip av Evreux. Den første var en mann på 35, sønn av en berømt far, velkjent ved hoffet og blant Frankrikes adelige. Han ble klart fore­ trukket og ble godkjent som konge av Frankrikes fyrster og adels­ menn uten åpen motstand. Som Filip 6 startet han Valois-dynastiet. Begge hans rivaler godkjente valget formelt. Edvard kom personlig for å legge sine hender mellom Filip 6s i takknemlighet for hertug­ dømmet Guienne. Den andre Filip fikk kongedømmet Navarra og giftemål med den forbigåtte Jeanne som erstatning. Filip 6 holdt hoff i stor stil, men han var ikke vokst opp med tanke på å bli konge og manglet kongelig fasthet. Han virket litt usikker på sin rett til tronen. Denne usikkerheten ble ikke bedre av at hans samtidige hadde for vane å kalle ham le roi trouvé («hittekongen») som om han var blitt oppdaget i sivet. Eller kanskje var det hans kusines rettigheter som føltes truende. Han ble dominert av sin kone, 63

den «flintskallede og hinkende dronningen», Johanna av Bourgogne som var en ondskapsfull kvinne som hverken ble elsket eller respektert selv om hun beskyttet alle kunstnere og lærde som kom til hoffet. I likhet med sin oldefar Ludvig den hellige, var Filip svært from, men han hadde ikke sin oldefars intelligens eller vilje. Filip var som hyp­ notisert av det altoppslukende spørsmålet om hvordan vi skal se Gud åsyn til åsyn: - Ser de saliges sjeler Guds åsyn straks de kommer til himmelen, eller må de vente til Dommens dag? Spørsmålet var virkelig bekymringsfullt, fordi helgnenes innsats til menneskenes fordel bare kunne være virksom hvis de allerede hadde adgang til Gud. De helligdommer som hadde helgenrelikvier var økonomisik avhengige av folkets tro på at en særlig helgen sto slik i forhold til Gud at han personlig kunne appellere til den all­ mektige. To ganger sammenkalte Filip 6 teologer til en debatt om denne saken, og han ble «grønn av raseri» da pavens sendebud i Paris formidlet pave Johannes 22s tvil når det gjaldt det salige møte med Guds åsyn. «Kongen irettesatte ham skarpt og truet med å brenne ham som albigenser om han ikke trakk påstanden tilbake. Videre sa han at hvis paven virkelig hadde slike oppfatninger, ville han betrakte ham som kjetter.» Filip var en bekymret mann, og han skrev til paven at å benekte at allerede de salige skulle se Gud åsyn til åsyn, ville ødelegge troen på jomfruens og helgnenes innsats. Heldigvis for kongens sinnsro, avgjorde en pavelig kommisjon etter grundige undersøkelser at de salige sjeler faktisk kom åsyn til åsyn med det guddommelige vesen allerede før Dommens dag. Filips regjeringstid begynte godt, og riket blomstret. Virkningene av hungersnød og epidemier var forbigående, onde varsler ble glemt og urosentret Flandern ble ført tilbake til fransk styre etter et vel­ lykket felttog i Filips første regjeringsår. Kronens forhold til fem av de seks større lenene - Flandern, Burgund, Bretagne, og Armagnac og Foix i syd - var rimelig gode. Bare Guienne (eller Aquitania), som kongen av England holdt som len av kongen av Frankrike, var en stadig kilde til konflikter. Der støtte engelskmennenes press for utvidelser stadig mot de franske anstrengelser for å bringe lenet tilbake til Frankrike. Da konflikten ble skjerpet i 1338, førte det til et giftemål som knyttet Coucy-slekten sammen med et annet herskerhus, nemlig habsburgerne i Østerrike. Av denne forbindelsen var det at Enguerrand 7 ble født. Ekteskapet ble ordnet av Filip 6 selv som var ute etter allierte i den kampen mot England som måtte komme. I 1337 hadde Filip erklært Guienne for konfiskert. Deretter erklærte Edvard 3 at han var den rettmessige konge av Frankrike og forbe­ redte seg til krig. Edvards fornyede krav var ikke så mye årsak til krigen som en unnskyldning for å avgjøre de endeløse konfliktene 64

omkring råderetten over Guienne gjennom en krig. Da de engelske tropper landet i Flandern for å forberede angrepet, søkte begge parter desperat etter allierte i Nederlandene og på andre siden av Rhinen. Kong Filips bekymring var ikke bare om han kunne samle til­ strekkelig mange forbundsfeller, men også om han kunne sikre seg lojaliteten til det strategisk beliggende baroniet Coucy. Som et for­ skudd på belønningen, skaffet han Enguerrand 6 Katarina av Øster­ rike til hustru. Hun var datter av hertug Leopold 1 og, på morssiden, datterdatter av den like berømte Amadeus 5, hertug av Savoie. Huset Savoie var selvstendige herskere i et område som strakk seg fra Frankrike til Italia over Alpene. Selv var slekten sentrum i et nett av fyrstelige ekteskapsforbindelser som knyttet dem til hersker­ hus over hele Europa - og langt utenfor. En av Katarinas syv tanter var hustru til Andronikos 3 Palaiologos, keiseren av Bysants. Ekteskapene var grunnlaget både for internasjonale forbindelser og for kontakten mellom adelsslektene. Ekteskap var den viktigste kilde til nye landområder, herredømmer og allianser. Middelalde­ rens diplomati dreide seg hovedsakelig om arrangementer av ekte­ skap. Forbindelsene mellom land og herskere avhang ikke av felles grenser eller naturlige interesser, men av dynastiske forbindelser og fantastiske slektskapsforhold som kunne gjøre en prins av Ungarn til arving til tronen i Napoli og en engelsk prins til kongsemne i Castilla. Overalt i denne veven kjørte herskerne inn sine skytler med en tråd som ble representert av en sønn eller datter. Disse skytlene som for frem og tilbake, vevde det kunstferdige mønster som skapte like mange motstridende krav og fiendtligheter som varige bånd. Slekten Valois i Frankrike, Plantagenet-slekten i England, slekten Luxembourg i Bohmen, Wittelsbach i Bayern, Habsburg i Østerrike, Visconti i Milano, herskerhusene av Navarra, Castilla og Aragon, hertugene av Bretagne, og grever av Flandern, Hainault og Savoie var alle knyttet sammen av et nettverk av tråder som gikk i alle retninger. To ting ble det aldri spurt om: Hva ektefellene selv mente om ekteskapet, og hvilke interesser de berørte folk hadde. Selv om kirken teoretisk krevde fri tilslutning fra dem som skulle gifte seg, og utsagnet «Jeg vil» ble oppfattet som kjernen i den ekteskapskontrakten som ble sluttet for presten, tok ikke praktisk politikk slike hensyn. Derfor gikk det galt noen ganger. Keiser Lud­ vig forlovet bort sin datter før hun hadde lært å snakke og tilbød seg å tale på hennes vegne. Når hun så ble stum hele resten av livet, anså man det for en gudsdom. Herskerne tok heller ikke hensyn til forbudet mot inngifte. Resultatet var forutsigbart. Kirken hadde forstått det for lengst og forbudt ekteskap inntil fjerde ledd. Forbudet ble bare trukket frem 3. Et fjernt speil

65

igjen når det var gunstig å bryte en forlovelse som var uten fordeler eller å bli kvitt en ubehagelig ektemake. For et beløp eller en politisk fordel som varierte i størrelse etter søkerens rang, viste kirken seg alltid villig til enten å overse inngiftereglene og tillate et ekteskap eller minne om reglene som et grunnlag for skilsmisse. Forhandlingene om de økonomiske betingelsene for ekteskapet mellom Habsburg og Coucy krevde to avtaler i 1337-38 mellom kongen av Frankrike og hertugen av Østerrike. Hertug Leopold ga sin datter en medgift på 40 000 livres, mens kong Filip tilkjente henne og hennes avkom en årlig livrente på 2000 livres fra kongens kasse. Til Enguerrand 6 ga kongen 10 000 livres pluss et løfte om enda 10 000 for å betale hans gjeld. Enguerrand på sin side lovte å sette av 6000 livres til sin hustru og - det var det vesentligste for kongen - føre sine vasaller sammen med kongens hær til forsvar for riket mot Edvard av England. I utgangspunktet varslet ikke krigen noe stort og farlig oppgjør siden Frankrike var stormakten i Europa og landets militære histo­ rie både i egne og andres øyne overstrålte England og alle andre land. Dessuten hadde Frankrike en befolkning på 21 millioner men­ nesker som var fem ganger så mange som England med sine litt over fire millioner. Likevel var Aquitania som han hadde fått som len og alliansen med Flandern, Edvard to holdepunkter ved Frankrikes grense og ga ham mer enn ordenes makt i den overmodige utford­ ringen som han slynget mot «Filip av Valois som kalier seg konge av Frankrike». Ingen av partene kunne vite at de startet en krig som ville overleve dem begge, en krig som ville utvikle sitt eget forløp og trosse forhandlinger, våpenhviler og avtaler som forsøkte å stoppe den. Krigen skulle vare i deres sønners og sønnesønners liv helt til femte generasjon. Det var en krig som skulle spre død og ødeleggelse på begge sider, og som hele Europa skulle merke virk­ ningene av. Den var middelalderens siste plage. Enguerrand 6 fikk bare så vidt tid til å få et barn før han ble utkalt i krigen i 1339. I Nord-Frankrike kom engelskmennene inn fra Flan­ dern, og en gruppe på 1500 soldater beleiret slottet Oisy som til­ hørte Coucy-slekten. Enguerrands vasaller forsvarte seg så godt at engelskmennene ble tvunget til å trekke seg tilbake til tross for at de ble ledet av Sir John Chandos som skulle vise seg å være den betydeligste militære leder på engelsk side. Som hevn for dette tapet brente han og ødela tre andre byer og noen mindre slott innenfor Coucy-slektens område. I mellomtiden hadde Enguerrand 6 sluttet seg til kongen i forsvaret for Tournai ved den flamske grensen. Mens et temmelig formålsløst felttog utviklet seg etter sine egne lover, ble hans sønn født, den syvende og siste Enguerrand. 66

3

Ungdom og riddervesen

Foreldrene var utvilsomt glade i den lille Enguerrand 7, deres før­ stefødte sønn og arving til et stort dynasti. Men han var nok ikke gjenstand for kjæling og ømhet på den måten som man nå gjerne antar er den naturlige behandlingen av barn. Det finnes mange forskjeller mellom middelalderen og moderne tid, men ikke noe er mer slående enn middelalderens manglende interesse for barn sam­ menlignet med vårt eget århundre. Sterke følelser i forhold til barn finnes sjelden uttrykt i kunsten, litteraturen eller andre dokumen­ ter. Jesusbarnet blir selvsagt stadig avbildet og som regel på morens arm. Men før midten av 1300-tallet sitter barnet stivt og høytidelig langt fra morens kropp, og moren virker fraværende selv når hun ammer ham. Ellers kan det hellige barnet ligge alene på bakken, surret i en bleie eller helt naken og ubeskyttet, mens en alvorlig mor betrakter det med en noe distré mine. Avstanden mellom mor og barn skulle understreke barnets guddommelighet. Hvis vanlige mødre følte en varmere og mer intim glede, fant det sjelden eller aldri uttrykk i middelalderens kunst, fordi morsrollens holdninger allerede har fått sitt mønster med jomfru Maria. I litteraturen var barnas hovedbeskjeftigelse å dø, som regel druknet eller kvalt eller forlatt i en skog på befaling fra en konge som fryktet en profeti eller en gal ektemann som eksperimenterte med sin kones utholdenhet. Kvinner opptrer sjelden som mødre. De er kjærester, koblersker eller falske hustruer i de populære for­ tellingene, helgener og martyrer i dramaet, uoppnåelige gjenstan­ der for lidenskapelig og forbudt kjærlighet i de romantiske fortellin­ gene. Fra tid til annen kan morsrollen bli synlig som når en engelsk predikant for å fremheve et moralsk poeng i en preken, forteller hvordan en mor «som fikk et barn vinterstid og barnets hender ble kalde, tok halm og strå og pakket omkring det, ikke fordi hun elsket halmen og ville varme den . . . men for å varme barnets hender». En tilfeldig illustrasjon eller figur i sten kan vise foreldre som lærer barnet å gå, en bondekone som grer eller avluser barnets hår med dets hode i fanget, en noe mer elegant mor fra 1300-tallet som strikker barnetøy med fire pinner, et minne fra en helgens liv om «barndommens skjønnhet», og fra 1100-tallets Ancren Riwle en beskrivelse av en bondekone som leker gjemsel med sitt barn og 67

som «springer forsiktig frem med åpne armer og som klemmer det, kysser det og tørker tårene» når det skriker. Dette er isolerte vitnesbyrd som gjør de tomme mellomrom enda mer merkbare. Illustrasjoner fra middelalderen viser folk i alle mulige andre menneskelige virksomheter - de elsker og dør, sover og spiser, ligger til sengs eller i badet, ber, jakter, danser, pløyer, leker og konkurrerer, handler, reiser, leser og skriver - men de blir så sjel­ den avbildet med barn at vi må spørre hvorfor. Man tenker seg gjerne at morskjærlighet i likhet med kjønnsdrift er for medfødt til å kunne forsvinne, men den kan kanskje skrumpe inn under visse uheldige omstendigheter. Barnedødeligheten på denne tiden kostet ca. halvparten av barna livet. Dermed var det så tvilsomt å investere kjærlighet i et lite barn at følelsene ble under­ trykt gjennom en naturlig forsvarsmekanisme, som når rotter i trange bur ikke lenger formerer seg. Det kan også være at de altfor hyppige barnefødslene gjorde produktet mindre etterspurt. Et barn ble født og døde, og et annet tok dets plass. Velstående adels- og borgerfamilier hadde flere barn enn de fat­ tige, både fordi de giftet seg unge og fordi de brukte ammer. Der­ med ble kvinnenes ufruktbare periode kortere. De bragte også flere barn frem til voksen alder. Ofte vokste det opp så mange som mellom seks og ti barn. Guillaume de Coucy, som var bestefar til Enguerrand 7, oppdro fem sønner og fire døtre. Ni av Edvard 3s og dronning Filippa av Englands tolv barn vokste opp. Man har regnet ut at en gjennomsnittskvinne på 20 år hadde 12 års barnefødsler foran seg. De levende fødte barna ville komme med temmelig lange mellomrom på ca. 30 måneder - takket være dødfødsler, aborter og amming. I dette tempo ville en gjennomsnittlig families antall føds­ ler ligge på ca. fem, og av dem ville halvparten overleve. Som alt annet, er det umulig å beskrive barndommen med almengyldige påstander. Det fantes både kjærlighet, vuggeviser og byssing. Filip av Novara skrev på 1200-tallet at Gud i sin nåde ga barnet tre gaver: å elske og gjenkjenne den kvinnen som nærer det ved brystet, - å vise glede og kjærlighet overfor dem som leker med det og vekke ømhet hos dem som steller det. Det siste er det viktigste, for «uten denne evnen ville de være så skitne og ekle i sin barnlige avhengighet og så slemme og ondskapsfulle at det knapt var verd å fø på dem gjennom barndommen». Men Filip gjorde seg til tals­ mann for en streng oppdragelse, «for det er ikke mange barn som går til grunne av for mye strenghet, men mange kommer på avveier fordi de får lov til alt». Det fantes svært få bøker med råd om barneoppdragelse. Det eksisterte bøker - det vil si innbundne manuskripter - om skikk og bruk, husarbeide, opptreden, råd mot sykdommer og enkle lære68

bøker i fremmede språk. En leser kunne få råd om å vaske hendene og rense neglene før han skulle spise, om å spise fenikkel og anis om han hadde dårlig ånde, om ikke å spytte eller pirke tennene med kniven, ikke tørke hendene på ermet eller nesen og øynene på bordduken. En kvinne kunne lære hvordan hun skulle lage blekk, rottegift og sand til timeglass, - hvordan hun skulle lage bitterdram eller kryddervin, som var det beste de visste i middelalderen, hvordan hun skulle stelle fugler i bur og få dem til å formere seg, - hvordan man skulle få informasjoner om tjenerne og sikre seg at de slukket sine nattbordslys med fingrene eller pusten og «ikke med nattskjortene», - hvordan hun skulle dyrke bønner og roser, - hvor­ dan man skulle få fluene vekk fra huset, - hvordan man skulle fjerne fettflekker med kyllingfjær dyppet i varmt vann, - hvordan man skulle gjøre husbonden lykkelig ved å skaffe ham varme uten røyk om vinteren og en seng uten fluer om sommeren. En ung, gift kvinne kunne få råd om faste og almisser og bønner under morgenringingen «før hun gikk til sengs igjen», og om hvordan hun skulle gå verdig og beskjedent på offentlige steder og ikke «på en frekk måte med flakkende øyne og utstrakt hals som en hjort på flukt eller vri på hodet som en hest som er rømt hjemmefra». Hun kunne finne bøker om hvordan hun skulle administrere husholdningen når hus­ bonden var ute i krigen, få råd om å oppstille et budsjett, utholde beleiringer og opplysninger om lensavtaler og føydale regler slik at husbondens rettigheter ikke skulle lide overlast. Men en ung kvinne kunne knapt finne en bok for mødre med råd om amming, bleieskift, bading, avvenning, mating med fast føde og andre problemer knyttet til barnestell. Det til tross for at slike for­ hold kan synes å ha større betydning for slektens overlevelse enn å ale opp fugler i bur eller også gjøre husbonden tilfreds. Når amming ble nevnt, ble den vanligvis anbefalt for sin følelsesmessige verdi det gjør 1200-talls encyklopedisten Bartholomeus Anglicus i boken De rerum natura. Under ammingen «elsker moren sitt eget barn ømt og kjærlig, omfavner det og kysser det, steller og passer det med største omsorg». En lege fra den samme tiden, Aldobrandino fra Siena, som var virksom i Frankrike, rådet mødrene til å skifte bleier ofte og bade dem to ganger om dagen. Avvenningen skulle skje med en grøt som var laget av brød med honning og melk. Barnet skulle ha god tid til å leke og undervises uten tvang i skolen. Det måtte også være god plass for søvn og underholdning. Men hvor mange som kjente disse menneskelige rådene eller fulgte dem, er det umulig å si. Alt i alt ser det ut til at spebarn og småbarn kunne overleve eller dø uten altfor store sinnsbevegelser fra foreldrenes side de første fem eller seks årene. Hvilke psykologiske følger det kan ha fått for barnas 69

karakter og muligens på historien, kan vi bare gjette. Det følelses­ messige tomrommet som barn i middelalderen vokste opp i, kan være noe av grunnen til middelaldermenneskenes likegyldige inn­ stilling til liv og lidelse. Men barna hadde leketøy: dukker og dukkevogner som ble truk­ ket av mus, riddere og våpen av tre, små dyr i brent leire, vindmøl­ ler, baller, rackett-spill og fjærballer, stylter og gynger og karusel­ ler. Smågutter var som smågutter alltid har vært, «de lever tankeløst og hensynsløst», ifølge Bartholomeus Anglicus, «de vil bare leke og frykter ikke noen fare mer enn å bli slått med riset, alltid sultne og derfor lett for å bli syke av for mye mat, og ønsker seg alt de får øye på. De har lett for både å le og gråte, og de motsetter seg mødrenes forsøk på å vaske og gre dem. Straks de er rene, blir de skitne igjen». Pikene oppførte seg bedre, ifølge Bartholomeus, derfor var mødrene gladere i dem. Om barna overlevde syvårsalderen, be­ gynte deres offisielle liv som mer eller mindre små voksne. Da var barndommen allerede over. Den barnsligheten man kan se hos voksne mennesker i middelalderen, den manglende evne til å mot­ stå impulser, kan ganske enkelt skyldes at en relativt stor del av den virksomme befolkningen faktisk var svært unge av år. Man har reg­ net ut at omkring halvparten var under 21, og ca. en tredjedel under fjorten. En gutt av adelig familie tilbragte sine første syv år i kvinners omsorg. De lærte ham hvordan han skulle oppføre seg og ga ham elementære kunnskaper om lesning og skrivning. Det er typisk at den hellige Anna, mødrenes skytshelgen, vanligvis avbildes mens hun lærer barnet, jomfru Maria, å lese i en bok. Fra han var åtte til han var 14 ble adelsmannens sønn sendt som pasje til et slott i nærheten på samme måte som gutter fra de lavere klasser i syvåtteårsalderen ble sendt til andre familier som tjenere eller lærlin­ ger. Å være en personlig tjener ble ikke oppfattet som noe nedver­ digende: en voksen pasje eller væpner hjalp sin herre å bade og kle på seg, tok hånd om hans klær, oppvartet herren ved bordet sam­ tidig som også pasjen hadde sin adelige rang. Til gjengjeld for deres gratis arbeid, ga herren sine likemenns sønner gratis skolegang. Gutten lærte å ri, kjempe, jage med falker - som var de tre viktigste fysiske sidene ved adelslivet - og spille sjakk og dam, synge og danse, spille et instrument og komponere, og andre romantiske ferdigheter. Slottskapellanen eller det nærmeste klostret ville sørge for hans religiøse oppdragelse, lære ham grunnprinsippene for les­ ning og skrivning og kanskje et og annet fra den videregående ut­ dannelse som ikke-adelige gutter fikk. 14 eller 15 år gammel ble han væpner, og da ble kamptreningen mer intens. Han lærte å gjennombore en dinglende stråmann med 70

lansen, bruke sverdet og mange andre dødbringende våpen, og han lærte seg å kjenne reglene for heraldikk og turneringer. Som væpner ledet han sin herres krigshest til slaget og holdt den mens kampen foregikk til fots. Han hjalp hovmesteren i arbeidet på slottet, hadde ansvaret for nøklene, fungerte som konfidensielt sendebud og frak­ tet pengepungen og verdisakene når de var på reise. Boklig lærdom spilte liten rolle i dette programmet, men en ung adelsmann kunne, hvis han hadde interesser i den retning, skaffe seg noe kjennskap til geometri, jus, veltalenhet og - i noen tilfeller - latin. Kvinner fra adelsfamilier ble ofte flinkere i latin og annen skole­ lærdom enn mennene. For selv om pikene ikke dro hjemmefra i syvårsalderen slik som guttene, oppmuntret kirken dem til å ut­ danne seg slik at de kunne vite mer om troen og være mer skikket til det religiøse liv i et nonnekloster om deres foreldre skulle ønske å overlate dem til kirken med en passende medgift. Foruten lesning og skrivning på fransk og latin, lærte de seg musikk, astronomi og noe medisin og førstehjelp. Den siste av Coucy-slekten kom inn i en verden hvor bevegelser ikke kunne skje raskere enn et menneske eller en hest kunne løpe. Nyheter og offentlige kunngjøringer ble meddelt ved hjelp av den menneskelige stemme, og lyset ble borte når solen gikk ned. Ved solnedgang blåste man i horn eller ringte med klokker for å markere nattens komme. Etter dette tidspunktet var det forbudt å arbeide, fordi en håndverker ikke lenger kunne se godt nok til å gjøre skik­ kelig arbeid. De rike kunne trekke ut dagen med fakler og lys, men for alle andre var natten så mørk som naturen hadde bestemt, og stillhet omgå den reisende etter mørkets frembrudd. «Fugler, villdyr og mennesker gikk til ro uten en lyd,» skrev Boccaccio. «De siste bladene hang igjen på trærne, og den fuktige luften ble fylt av mild fred. Bare stjernene skinte for å lyse på veien.» Blomster dekket markene og skogbunnen og utgjorde en kjær del av dagliglivet. Villblomster og hageblomster ble bundet til kranser som adelsmenn og adelskvinner bar på seg. De strødde blomster på gulver og festbord og strødde dem på gaten foran kongelige prose­ sjoner. Apekatter var vanlige kjæledyr. Tiggere fantes overalt. De fleste av dem var krøplinger, blinde, syke, vanskapte eller hadde kledd seg ut på denne måten. De benløse slepte seg bortover ved hjelp av treklosser som var knyttet til hendene. Kvinner ble betrak­ tet som Djevelens lokkemat, men samtidig gjorde dyrkelsen av jomfru Maria en kvinne til den sentrale gjenstand for kjærlighet og tilbedelse. Leger ble beundret, men advokater var hatet og ble møtt med mistenksomhet av alle. Det fantes ikke dampkraft, syfilis var ennå ikke dukket opp, spedalskhet fantes fremdeles, kruttet var 71

man nettopp begynt å bruke, men det virket langt fra effektivt. Poteter, te, kaffe og tobakk var ukjent. Varm kryddervin var yndlingsdrikken til alle som hadde råd til det. Men vanlige mennesker drakk øl eller sider. Menn utenfor presteklassen hadde oppgitt kappen til fordel for tettsittende bukser. Som regel gikk de glattbarberte, men kinnskjegg og mustasjer kom og gikk med moteskiftninger. Riddere og hoffmenn hadde tatt i bruk noen overlange, spisse sko som ble kalt poulaines - som ofte måtte bindes opp rundt leggen forat bæreren skulle bli i stand til å gå - og spesielt korte skjorter som, ifølge krønikeskriverens klager, viste frem rumpen og «andre kroppsdeler som skulle ha vært skjult». Slike motepåfunn vakte flir blant vanlige folk. Kvinner brukte sminke, farget håret, plukket det for å få større panne og nappet øyebryn selv om de på denne måten begikk forfengelighetens synd. Lykkens hjul kunne dukke de mektige og (i mer sjeldne tilfeller) heve de ringe til værs. Lykkens eller Skjebnens hjul var et bilde på livets usikkerhet i en urolig verden. Moralsk eller materielt frem­ skritt hos den enkelte eller samfunnet, var det ingen som ventet seg av jordelivet. Menneskets lodd var uforanderlig. Den enkelte kunne nok forøke sin dyd gjennom egne anstrengelser, men for å få en bedre verden, måtte man vente på Kristi gjenkomst og en helt ny tidsalders begynnelse. Tiden, kalenderen og historien ble regnet etter det kristne skjema. Skapelsen av verden ble datert til 4484 år før grunnleggel­ sen av Roma, og moderne historie ble regnet fra Kristi fødsel. Senere historiske begivenheter ble også bestemt av pavenes regjeringsår. Regningen begynte med St. Peter som hadde vært pave år 42-67. Samtidens begivenheter ble regnet i forhold til religiøse fest­ dager og helgenfester. Året startet i mårs - den måned, ifølge Chaucer, «da verden begynte og da Gud først skapte mennesket». Offi­ sielt begynte året med påsken, og fordi dette var en fest som kunne flytte seg hvor som helst innenfor en periode på 30 dager, var histo­ risk datering temmelig unøyaktig. Timene på dagen hadde navn etter bønnetidene: matins eller «ottesang» omkring midnatt, laudes eller «morgensang» omkring tre om natten, så prime eller «morgenbønn» da det lysnet av dag ca. kl. seks om morgenen, vesper eller «aftensang» 12 timer senere og completorium eller «aftenbønn» ved sengetid. Tidsregningen var også basert på solens og stjernenes be­ vegelser, naturens egne vektere, som alle var kjent med og som de fulgte oppmerksomt. Omtrent på den tiden da Enguerrand ble født, begynte man å bruke mekaniske urverk i rådhustårn og i de rikes hjem. Først disse instrumentene åpnet muligheten for presise målin­ ger som igjen la et nytt grunnlag for vitenskapelige observasjoner. 72

Folk levde nær det uforklarlige. Flakkende lys over myr og vann kunne bare være alver eller troll. Ildfluer var sjelene til udøpte barn som var døde. Det overnaturlige var håndgripelig til stede i frykte­ lige jordskjelv når marken slo sprekker, og når lynet satte et tre i brann. Stormer var varsler, og død på grunn av hjerteslag eller andre anfall kunne være demon'ers verk. Verden hadde en magisk dimensjon: demoner, alver, trollmenn, spøkelser og gjengangere berørte og påvirket menneskelivet. Hedensk overtro og riter levde videre på landet, under eller parallelt med den virksomhet som presten og sakramentene representere. Planetenes påvirkning kunne forklare alt det som man ellers ikke kunne gjøre rede for. Astronomien var den edleste vitenskap, og astrologien var, nest etter Gud, den viktigste kraften bak verdens hendelser. Alkymien eller jakten på de vises sten som ville forvandle verdi­ løse metaller til guli, var den mest populære av de anvendte viten­ skaper. Ved enden av denne regnbuen lå også et universalmiddel mot sykdommer og en livseliksir. Søkende sinn utforsket naturen med eksperimenter og observasjoner. En lærd i Oxford gjorde nøyaktige observasjoner om været i syv år fra 1337-44 og noterte at han hørte klokkeklang klarere og på større avstand enn vanlig når fuktigheten økte og det var fare for regn. Mentale depresjoner og angst ble oppfattet som sykdommer. Men symptomene på depre­ sjon, fortvilelse eller melankoli, og letargi ble av kirken betraktet som utslag av synden accidia eller dorskhet. Man målte land ved hjelp av trigonometri, og høyden på murer og tårn ble målt av munker som lå utstrakt på marken med en pinne. Briller hadde vært i bruk fra århundrets begynnelse. Dermed kunne gamle mennesker lese mer og forskeren forske i flere år enn før. Fabrikasjon av papir skaffet til veie et billigere og lettere tilgjengelig materiale enn per­ gament. Papiret gjorde det mulig å lage flere kopier og dermed utbre litterære verk mer effektivt. Den viktigste energikilden var menneskets og dyrs muskler og de hjulaksler som ble drevet rundt av vind eller vann. Med denne ener­ gien drev man møller som farget og vasket, sagbruk, olivenpresser, jernverk, humlepresser til ølbrygging, presser til papirproduksjon og til å knuse fargepigmenter. Den drev stampeverk som behandlet ullklede, belger til smelteovner, hydrauliske hammere til støperier og hjul til slipestener som våpensmedene brukte. Møllene hadde utvidet anvendelsene for jern så sterkt at hele skoger allerede var ødelagt for å skaffe brenne til smiene. De hadde også utvidet den menneskelige prestasjonsevne så mye at pave Celestin 3 i 1190-årene bestemte at vindmøller skulle betale tiender. Vanlige verktøy som pottemakerhjul, borsveiv og bissel, spinnehjul og hjulplog hadde også styrket ferdighetene og produksjonsevnen de siste hundre år. 73

Reising, «etterretningenes mor», bragte nyheter fra verden til slott og landsby, gård og grend. De humpete veiene som alltid var enten for støvete eller for sølete, spredte og samlet en endeløs strøm av pilegrimer og småhandlere, kjøpmenn med deres lastevogner, biskoper på visitas, skatteoppkrevere og kongelige embetsmenn, munker og avlatskremmere, vandrende studenter, tryllekunstnere og predikanter, budbringere og kurérer som vevde sammen et nett av kommunikasjoner mellom byene. Store adelsfolk som Coucyslekten, bankierer, prelater, abbeder, dommere, rådsmedlemmer i byene, kongen og hans rådgivere ansatte sine egne sendebud. Midt i århundret holdt kongen av England 12 sendebud klare som fulgte ham hvor han sto og gikk og som fikk 3 pence hver dag de var på reise og 4 shilling 8 pence i året til sko. Som det sømmet seg et større land, hadde den franske kongen opptil 100 sendebud og en grand seigneur to eller tre. En vanlig dagsreise på hesteryggen var mellom 5 og 6 mil, men variasjonene var store avhengig av omstendighetene. Et sendebud på hesteryggen, som ikke red om natten, kunne rekke 6 til 8 mil om dagen og omtrent halvparten om han gikk til fots. I en nødsituasjon med en god hest og på gode veier (som var svært sjeldne) og uten last kunne han greie 2,5 mil i timen og dermed rekke 16 mil på én dag med hestebytte underveis. De store kjøpmannsbyene Venezia og Brugge organiserte postgangen seg imellom så godt at brevene gikk 110 mil på syv dager. Kløvhester kunne gjøre i underkant av 3 mil om dagen. Troppetransporter som ble hindret av lastevogner og fotsoldater, greide ofte ikke mer enn 13 km om dagen. Frankrikes lengde fra Flandern til Navarra ble vanligvis regnet som en reise på mellom 20 og 22 dager, og bredden av landet fra Bretagne-kysten til Lyon ved Rhone tilsvarte 16 dagers reise. Rei­ sende til Italia over Alpene dro vanligvis over Mont Cenis-passet fra Chambéry i Savoie over til Torino. Passet var dekket av sne fra november til mai, og det krevdes mellom 5 og 7 dager å komme over. Om man dro fra Paris til Napoli langs denne ruten, tok det fem uker. Reisen fra London til Lyon tok ca. 18 dager, og fra Canterbury til Roma ca. 30 dager, avhengig av ferjeleiligheten over Kanalen. Dette punktet på reisen var helt uberegnelig, ofte farlig, noen ganger skjebnesvangert og kunne kreve alt fra 3 dager til én måned. En ridder, Sir Hervé de Léon, lå 15 dager i sjøen på grunn av storm og - i tillegg til at han mistet hesten over bord - kom så utslått og syk i land «at han aldri fikk helsen tilbake». Da var det ikke rart, det balladen forteller, at pilegrimer som dro ut på havet for å komme til Compostela eller enda lenger opplevde at «deres mot begynte å svikte». Bortsett fra de store skipene som ble rodd, seilte båtene på værets 74

nåde selv om riggingen var blitt sterkt forbedret og det svingende akterroret ga bedre styring. Sjøkart og havnebeskrivelser ble brukt, og kompasset muliggjorde navigering uten kystkontakt. Slik kunne handelsskipene ta sjansen på å krysse åpent hav. Dermed kunne større skip som fraktet 500 tonn last eller mer, brukes til disse reisene. Lektertransport på elver og kanaler var mye billigere enn kløvhester, til tross for at de lokale herskerne krevde toll så ofte de kunne. Langs de folksomme elvene Seine og Garonne lå det nye tollsteder for hver mil. Vogner og bondekjerrer med to hjul ble brukt til kortere transporter, men siden veiene vanligvis var ubru­ kelige for kjøretøyer på hjul om vinteren, og det ikke fantes noe forbindelsessystem av veier og broer, var muldyrkløv den viktigste fraktemetoden. Overbygde firehjuls vogner som ble trukket av tre eller fire par hester, ble brukt av kvinner og syke. Kvinner som red satt overskrevs under svingende skjørter, men sidesadelen dukket opp før århundret var slutt. Om en ridder reiste i vogn, ville han bryte med riddervesenets prinsipper, og ikke under noen omsten­ dighet kunne han ri en merr. Reisende stanset før natten falt på, og de adelige fant ly i et slott i nærheten eller et kloster hvor de kunne slippes inn. Men de aller fleste reisende til fots, også pilegrimer, ble innlosjert og fikk mat i et gjestehus utenfor klosterporten. De hadde rett til en natts losji i alle klostre og kunne ikke avvises med mindre de ba om nok en overnatting. Vertshus var tilgjengelige for kjøpmenn og andre, men de var som regel overfylte, skitne og fulle av fluer, med mange senger på hvert rom og to reisende i hver seng - eller også tre i hver seng som i Tyskland, ifølge dikteren Deschamps’ forskrekkede rap­ port da han ble sendt dit på et oppdrag for den franske kongen. Dessuten klaget han på at senger og bord ikke hadde rene lakner eller duker, og at verten serverte ett måltid uten valg. En reisende i keiserdømmet kunne bare få øl å drikke. Fluer, rotter og mus var ikke til å unngå, og folk i Bøhmen levde som svin. Når man tenker hvor mye tid og krefter som gikk med, var det forbausende mange mennesker som reiste over store avstander - fra Paris til Firenze, fra Flandern til Ungarn, fra London til Praha, Bøhmen til Castilla, over sjøen, fjellpass og elver. Noen dro til fots til Kina, som Marco Polo, eller gikk tre ganger til Jerusalem, som fruen fra Bath i Canterbury Tales. Hvordan var det åndelige inventaret i Enguerrands samfunnsklasse, blant de fremste utenfor kirken? Lenge før Columbus visste de at verden var en klode, en kunnskap som skyldtes stjernenes bevegel­ ser som bare var forståelige om jorden var rund. Dette anskuelig­ gjøres av presten Gautier de Metz i hans Image du Monde, det mest 75

leste leksikon på denne tiden. Han sier at et menneske kan reise rundt jorden slik en flue kan spasere rundt et eple. Ifølge ham var jorden så langt fra stjernene at hvis en sten ble sluppet der ute fra, ville det ta mer enn 100 år før den falt ned på jorden. Om et menneske dro 75 engelske sjømil om dagen uten stans, ville det ta 7157,5 år å nå stjernene. Folk forestilte seg at universet hvilte i Guds hender, og at men­ nesket bodde i midten. Man forsto at månen var den nærmeste planet, og at den ikke hadde noe eget lys. En solformørkelse skjedde når månen gikk mellom solen og jorden. Regn var fuktighet som solen hadde trukket opp fra jorden. Det ble fortettet til skyer og falt ned igjen som regndråper. De visste også at jo kortere tid det var mellom lyn og torden, desto nærmere var uværet. Men fjerne land - India, Persia og land som lå enda lengere borte - ble betraktet gjennom et slør av fantastiske eventyr som bare av og til formidlet en flik av virkeligheten: trær så høye at de nådde til skyene, pygmeer med horn, som beveget seg i flokker og ble gamle på syv år, brahminer som drepte seg på begravelsesbål, menn med hundehoder og seks tær, «kykloper» med bare ett øye og én fot, som kunne løpe så fort som vinden, «enhjørninger» som bare kan tas når de sover med hodet i fanget på en jomfru, amazoner som har tårer av sølv, pantere som foretar keisersnitt med sine egne klør, trær som har ulldotter til blader, slanger som er 300 fot lange, ormer som har edelstener til øyne, slanger som er så glade i musikk at de for sik­ kerhets skyld løfter det ene øret med halen. Også Edens hage fantes på jorden og dukker ofte opp på kart. Den ligger gjerne langt ute i øst hvor man tenkte seg at den lå adskilt fra resten av verden ved et stort fjell eller et hav eller en høy mur. I det jordiske paradiset vokser alle slags trær og blomster i fantastiske farger og med tusen forskjellige dufter som aldri forsvin­ ner og som kan helbrede syke. Fuglesangen klinger sammen med de raslende blader i skogen, og klukkende bekker glir over edelstener og sand som skinner klarere enn sølv. Et slott med søyler av krystall og jaspis gir et vakkert lys. Ingen plages av vind og regn, hete eller kulde i paradiset. Der finnes ikke sykdom, oppløsning, død eller sorg. Den fjelltoppen paradiset ligger på er så høy at den berører månesfæren - men her stikker den vitenskapelige kritikk frem: For­ fatteren til Polychronicon på 1300-tallet hevdet at dette ikke kunne være mulig, fordi det ville forårsake en solformørkelse. Til tross for alle forklaringer var jorden og de jordiske fenomener omgitt av en mengde mysterier: Hva skjer med ilden når den slukner? Hvorfor har mennesker forskjellig hudfarge? Hvorfor gjør sol­ strålene huden brun, mens de bleker hvit lin? Hvordan kan jorden som er så tung, sveve i luften? Hvordan kommer sjelene til den 76

neste verden? Hvor sitter sjelen i kroppen? Hvorfor blir noen gale? Folk i middelalderen følte seg omgitt av gåter, men fordi det fantes en Gud, var de villige til å tenke seg at grunnene var skjulte, at mennesket ikke alltid kan vite hvorfor tingene er som de er. «De er slik Gud vil ha dem.» Men det var ikke nok til å stanse spørsmålene: Hvorfor tillater Gud ondskap, sykdom og fattigdom? Hvorfor skapte han ikke men­ nesket syndfritt? Hvorfor kan han ikke garantere menneskene å komme til paradis? Svaret var at han ga Djevelen plass i sin plan. Men dette svaret slo man seg aldri helt til ro med. Ifølge den hellige Augustin, som var kilden til all autoritet, sto menneskene i Djeve­ lens makt på grunn av arvesynden. Derfor trengte de kirken og frelsen. Spørsmål og menneskelig oppførsel ble besvart i Sidrachs bok. Han skulle ha vært en slektning av Noa, som Gud ga all kunnskap som senere ble samlet i én bok av mange lærde i Toledo. Hvilket språk hører de døvstumme i sitt hjerte? Svar: Adams språk, nemlig hebraisk. Hva er verst - mord, ran eller overfall? Ingen av dem. Sodomi er det verste. Vil krigene noen gang ta slutt? Ikke før jorden biir et paradis. Ifølge 1300-talls forfatteren Honoré Bonet, var kri­ gens årsak Lucifers kamp mot Gud, «derfor er det ikke så rart at det oppstår kriger og slag i denne verden, for det startet i himmelen». Oppdragelse og utdannelse, i den form Enguerrand kunne bli kjent med det, hvilte på de «syv frie kunster»: Grammatikk, som var vitenskapens grunnlag; Logikk, som kunne skille det sanne fra det falske; Retorikk, som var lovens kilde; Aritmetikk, som var grunnlaget for orden, fordi «det ikke finnes noe uten tall»; Geo­ metri, som var vitenskapen om måling; Astronomi, som var den eldste vitenskap, fordi den var knyttet til gudserkjennelse og teo­ logi; og endelig Musikk. Medisinen var ikke blant de frie kunster, men den lignet musikken, fordi den dreide seg om harmonien i menneskekroppen. Historien var endelig og fant sted innenfor forståelige grenser. Den begynte med skapelsen og skulle etter planen ta slutt med Kristi gjenkomst som var den ulykkelige menneskehets eneste håp. Deretter ville Dommens dag komme. Innenfor disse grensene var det ikke menneskets oppgave å skape sosiale eller moralske frem­ skritt. For målet var den neste verden, ikke fremgang i denne ver­ den. I denne verden skulle han hvileløst kjempe mot seg selv og sine tilbøyeligheter for å forbedre seg personlig eller også beseire sine gjenstridige egenskaper. Men kollektive forbedringer kunne bare skje som resultat av den endelige forening med Gud. Den vanlige legmann fikk sine kunnskaper gjennom øret i offent­ lige taler, mysteriespill, opplesning av fortellende diktverk, ballader 77

og eventyr. I Enguerrands levetid ble det mer vanlig for adelige med utdannelse og mer velstående borgere å lese. Manuskripter ble let­ tere tilgjengelige. Bøker med all verdens kunnskap, som for det meste stammet fra 1200-tallet og var skrevet på fransk (eller over­ satt til fransk fra latin) eller andre morsmål slik at legmenn kunne lese dem, var gjengangere som folk kjente i mange land gjennom mange århundrer. Folk på 1300-tallet hentet også sin verdenskunnskap fra Bibelen, romantiske dikt, bestiarier, satirer, bøker om astronomi, geografi, verdenshistorie, kirkehistorie, retorikk, jus, medisin, alkymi, falkejakt, vanlig jakt, krigføring, musikk og mange andre spesialområder. Allegoriske fortolkninger var en velbrukt metode. Hver eneste hendelse i Det gamle testamente var en slags allegori som varslet det som skulle komme i Det nye testamente. Alt i naturen skjulte en allegorisk mening som hadde et og annet å gjøre med et punkt i den kristne lære. Allegoriske figurer - som Griskhet, Fornuft, Høflig­ het, Kjærlighet, Falskhet, Velgjerning, Velkomst og Dårlig Rykte - fylte fortellinger og politiske traktater. Fortellinger om de store heltene, om Brutus og kong Arthur, om «den store striden» mellom grekere og trojanere, om Aleksander og Julius Cæsar, om hvordan Karl den store og Roland beseiret sara­ senerne og om hvordan Tristan og Isolde elsket og syndet, var de fortellingene som adelsfolkene helst hørte. Men de kunne også bruke grovere saker. De såkalte fabliaux eller fortellinger fra dag­ liglivet, som ofte var uanstendige og plumpe, ble fortalt både i slottssalene og i kneipene. Ménagier fra Paris - en rik, borgerlig samtidig av Enguerrand 7, som da han var 60 år gammel i 1392, skrev en bok om husholdning og moralsk adferd for sin unge kone —hadde lest eller eide et eksemplar av Bibelen, Legenda Aurea, den hellige Hieronymus’ bok De viris illustribus, verk av St. Augustin, St. Gregor, Livius, Cicero, Roman de la Rose, Petrarcas Fortelling om Griselda og andre mindre kjente titler. Ridderen Geoffroy de La Tour Landry, som var en litt eldre samtidig av Enguerrand, skrev i 1371 en bok med advarende fortellinger for sine døtre. Han var vel fortrolig med Sara, Batseba og Dalilah, med Helena av Troja, Hippolyta og Dido. Om Ménagier var for respektabel til å lese Ovid, var den romerske dikteren velkjent for andre. Aristoteles var grunnlaget for den politiske tenkning, Ptolemaios for «naturfi­ losofien», Hippokrates og Galenos for medisinen. Tidens forfattere fant straks lesere. I Dantes levetid ble hans vers sunget av smeder og hestekarer. 50 år senere - i 1373 - førte den utbredte lesningen av Dante til at Signoria i Firenze, på krav fra borgerne, tilbød ett års forelesninger om Dantes forfatterskap, og man samlet inn 100 floriner for å betale foreleseren som skulle tale 78

hver dag bortsett fra helligdager. Den utpekte personen var Boccaccio som hadde skrevet den første biografien om Dante og som selv kopierte hele Den guddommelige komedie som en gave til Petrarca. I et italiensk biografisk oppslagsverk ved slutten av århundret, dreide de lengste artiklene seg om Julius Cæsar og Hannibal, - to sider om Dante, én side hver om Arkimedes, Aristoteles, kong Arthur og hunnerkongen Attila, to og en halv spalte om Petrarca, én spalte om Boccaccio, kortere omtaler av Cimabue og Giotto, og tre linjer om Marco Polo. Da Enguerrand var syv år, ble hans liv plutselig forandret av at faren ble drept i krigen mot engelskmennene. Det skjedde omtrent samtidig med det skjebnesvangre slaget ved Crécy i 1346. Men om det hendte der eller et annet sted, er uklart. Da et len som skyldte kongen et betydelig antall soldater, ble overlatt til enken og en mindreårig arving, ble spørsmålet om kon­ troll helt avgjørende. Særlig fordi kongedømmet allerede lå i krig. Kongen utpekte guvernører til baroniet Coucy for den tiden da Enguerrand var mindreårig. Valget falt på ham som ledet kongens råd, Jean de Nesles, Sire d’Offémont, et medlem av den gamle fødselsadelen, og en annen fra kongens indre krets, Matthieu de Roye, Sire d’Aunoy, lederen for armbrøstskytterne i Frankrike, et embete som ga ham kommandoen over alle bueskytterne og hele infanteriet. Begge var slottsherrer i Picardie og eide gods ikke langt fra Coucy. Enguerrands onkel, Jean de Coucy, Sire d’Havraincourt, ble utpekt til hans verge og rådgiver. Hans mor, Katarina av Øster­ rike, befant seg nå i en situasjon hvor hun var sårbar overfor andres ærgjerrighet, og hun sluttet raskt en avtale med den avdøde husbon­ dens mange brødre og søstre som hadde hatt eiendommen sammen med ham så lenge han levde. De ble overlatt forskjellige slott og gods, og Enguerrand 7, som hverken hadde brødre eller søstre, fikk offisiell bekreftelse som arvtager til størstedelen av godset. Hans del omfattet blant annet Coucy, Marie, La Fére, Boissy-en-Brie, Oisyen-Cambrésis og deres landsbyer med tilbehør. I 1348 eller 49 giftet Enguerrands mor seg på ny, antagelig utfra eget eller familiens ønske, med en østerriker eller tysker som het Konrad fra Magdeburg (også kalt Hardeck). Katarina fødte ingen barn i dette ekteskapet, og innen ett år var både hun og mannen døde. De ble ofre for den store pesten som feide over Europa og etterlot Enguerrand foreldreløs. Det ble sagt at Katarina mens hun levde hadde vist stor omsorg for sønnens utdannelse. Hun ønsket at han skulle utmerke seg i «kunstene, litteraturen og de vitenskaper som sømmet seg i hans stand». Ofte minnet hun ham på «forfedrenes storhet og ære». 79

Dette sies i en 1500-talls fremstilling om Enguerrand de Coucy og kan ha vært en høflig formel som man brukte om adelige personer på den tiden: Men det kan like gjerne ha vært tilfelle. Som når det gjelder andre oppveksthistorier i middelalderen, vet vi ingenting om Enguerrands barndom. Vi vet praktisk talt ingenting om ham før han plutselig springer frem i historien i 1358 da han var 18 år gam­ mel. Men vi vet mye om riddervesenet, det vil si den kulturen som han vokste opp i. Riddervesenet var mer enn regler for hvordan man skulle oppføre seg i krig og kjærlighet. Det var et moralsystem som styrte hele adelslivet. At fire femtedeler av det var illusjoner, gjorde det ikke mindre bestemmende. Riddervesenet utviklet seg samtidig med de store korstogene på 1100-tallet. Det var et system av regler som skulle føre de religiøse og krigerske lyster sammen og få sol­ datene til å kjempe som den kristne læren krevde det. Nå var rid­ derens vanlige aktiviteter ikke mer forenlige med den kristne lære enn kjøpmannens. Derfor krevdes det moralske masker slik at kir­ ken kunne godta krigerne med god samvittighet og krigerne kunne fortsette med sin virksomhet uten å føle åndelig ubehag. Benediktinske tenkere utarbeidet regler som satte ridderens sverd i tjeneste for rettferdigheten, fromheten, kirken, enkene, de faderløse og de undertrykte. Slik skulle det være i teorien. Ridderverdighet var noe man mottok i Treenighetens navn etter seremonielle renselser, be­ kjennelser og nattverd. Vanligvis gjemte man et helgenrelikvie i håndtaket på ridderens sverd. Når han så grep det mens han fremsa sin ed, ble løftet registrert i himmelen. Riddervesenets berømte tilhenger Raimondus Lullus, en samtidig av Ludvig den hellige, kunne erklære at «Gud og riddervesenet arbeider i full forståelse med hverandre». Men i likhet med handelsforetakene kunne ikke riddervesenet holdes innenfor kirken. Det sprengte seg ut av sitt fromme skinn og utviklet sine egne prinsipper. Dugelighet, denne kombinasjonen av mot, styrke og ferdighet som gjorde ridderen preux, var kjernen og grunnlaget. Ære og lojalitet sammen med høflighet - som var den form for adferd som man senere kalte «ridderlig» - var idealene, og den høviske kjærligheten var ånden som styrte det hele. Den høviske kjærligheten skulle gjøre ridderen mer høflig og den sosiale tonen mer dannet. Denne kjærligheten krevde av sin lærling at han var i permanent erotisk alarmberedskap. Teorien var at han dermed skulle bli mer høflig, munter og gallant, og at selskapet dermed skulle bli gladere. Generøsitet var en nødvendig ingrediens. Gav­ mildhet og gjestfrihet kjennetegnet en adelsmann og hadde den praktiske verdi at de trakk til seg andre riddere som kunne kjempe 80

under slottsherrens fane. Trubadurene og krønikeskriverne skam­ roste denne kulturen, fordi de var avhengige av at pengene satt løst. Gavmildheten førte til lettsindig sløseri og unødvendige konkurser. Dugelighet var ikke bare snakk, for fysisk vold krevde virkelig utholdenhet. Å kjempe fra hesteryggen eller til fots med en rustning på 25 kilo, å kollidere med en motstander i| full galopp mens man holdt en lanse som var 6 m lang (ca. halvparten av en vanlig tele­ fonstolpe) i vannrett stilling, å gi og motta slag med sverdet eller krigsøksen som kunne kløve en skalle eller kutte av en arm med ett hugg, å tilbringe halve livet i sadelen i all slags vær og dagesvis av gangen, - det var ikke noe for sveklinger. Frykt og strabaser var en del av det. «Riddere i krig svelger alltid sin frykt,» skrev Don Pero Nino som var væpner og biograf til «Den uovervinnelige ridder» sent på 1300-tallet. «De utsetter seg for alle farer. De utleverer sine kropper til eventyret for å leve i døden. Grovbrød eller kjeks, kokt eller ukokt kjøtt. En dag er det nok å spise og neste dag ingenting, lite eller ingen vin, vann fra en dam eller en tønne, dårlig husvære, ly i et telt eller under grener, en dårlig seng, knapp søvn med rust­ ningen fremdeles på kroppen, tung av jern og fienden bare et pilskudd unna. «Hallo! Hvem der? Til våpen! Til våpen!» En alarm mens søvnen fremdeles sitter i kroppen. Trompetsignalet tidlig ved soloppgang. «Til hest! Til hest! Mønstring! Mønstring!» De var vaktposter som holdt utkikk natt og dag, som sloss uten dekning, som forhentere og speidere, vakt etter vakt, runde etter runde. «Der kommer de! De er så mange - Nei ikke så mange - Denne vei! - Kom over på denne siden! - Press dem der! - Nyheter! Nyheter! De vender skadde tilbake. De har fanger - Nei, de kommer tom­ hendte. La oss dra! La oss dra! Ikke gi etter! Fremad!» Slik er det å være ridder.» Fryktelige sår var en del av deres yrke. I et slag ble Don Pero Niho truffet av en pil som «naglet halskragen til halsen», men han fortsatte å kjempe mot fiendene på broen. «Mange lansespisser satt fremdeles i skjoldet hans, og det var det som var til størst hinder.» En pil fra en armbrøst «gikk gjennom hans nesebor på den mest smertefulle måte. Han besvimte, men fikk snart etter bevisstheten igjen.» Han presset seg fremover og fikk mange sverdslag på hode og skuldre som «noen ganger traff pilen som satt fast i nesen hans og skapte store smerter». Da trettheten på begge sider endelig gjorde slutt på slaget, var Nihos skjold «knust og i biter. Sverdeggen hans var hakket som en sag og dynket i blod . . . rustningen slått i stykker på mange steder av lansespisser, og noen var trengt inn i kjøttet og hadde skapt blødninger, til tross for at rustningen var svært solid». Dugelighet var ikke på billigsalg. Trofasthet, som betød et forpliktende ord, var riddervesenets 81

krumtapp. Den voldsomme vekt man la på troskap stammet fra den tiden da en avtale mellom lensherren og vasallen var den eneste formen for organisasjon. En ridder som brøt sitt ord, ble anklaget for «forræderi». Han gjorde hele sin stand til latter. Trofasthet ute­ lukket ikke falskhet eller oppfinnsomt juks så lenge ridderen ikke brøt sin ed. Når en gruppe bevæpnede riddere fikk adgang til en befestet by ved å utgi seg for å være allierte og så fortsatte med å slakte ned dem som forsvarte den, var ikke det noen plett på rid­ deræren. For man hadde ikke gitt sitt ord til borgerne. Riddervesenet ble betraktet som en universell orden som omfat­ tet alle kristne riddere, en overnasjonal klasse som hadde et sam­ lende ideal, noe i likhet med marxismens bilde av all verdens arbei­ dere senere. Det var et militært laug hvor alle riddere i teorien var brødre. Men Froissart gjorde et unntak for tyskere og spanjoler som han mente var for barbariske til å forstå poenget med riddervesenet. Når han utfører sin virksomhet, må ridderen, som Johannes fra Salisbury skrev, være forberedt på «å utgyde blod for sine brødre» - han mente «brødre» i den verdensomspennende betydning - «og om nødvendig gi sitt liv». Mange var rede til det. Men det skyldtes snarere gleden over å slåss enn forsvaret av bestemte idealer. Den blinde kong Johan av Bohmen gikk i døden på den måten. Han elsket kampen for dens egen skyld og brydde seg ikke om hva striden gjaldt. Han lot ikke en eneste trefning i Europa gå fra seg og deltok også i turneringer når det passet slik. I en av dem fikk han et sår som gjorde ham blind. Men hans undersåtter sa at det skyldtes Guds straffedom. Det skjedde ikke fordi han gravde opp den gamle synagogen i Praha, noe han faktisk gjorde, men fordi han fant pen­ ger skjult under gulvet og ble forledet av sin egen griskhet og den tyske ordens råd til å grave opp den hellige Adelberts grav i kate­ dralen i Praha. Først da ble han slått med blindhet av den helgen som han forstyrret. Som forbundsfelle av Filip 6 og i spissen for 500 riddere sloss den blinde kongen mot engelskmennene over hele Picardie. Han var alltid dumdristig og i fremste rekke. Ved Crécy ba han sine riddere å føre ham dypere inn i slagtummelen slik at han virkelig kunne få kjempe med sverdet. 12 av dem bandt sine hestetømmer sammen og med kongen i spissen presset de seg inn på slagmarken «så langt at de aldri kom tilbake». Liket hans ble funnet neste dag blant rid­ derne. Alle var drept, og deres hester var fremdeles knyttet sam­ men. Kampene ga adelsmannen noe å gjøre, en virkelig oppgave. Det var hans erstatning for arbeid. Fritiden brukte han hovedsakelig til jakt eller til sjakkspill, dam og terningspili, til sang, dans, skuespill eller annen underholdning. Lange vinterkvelder gikk med til å høre 82

på fremføringen av endeløse episke dikt. Krigen ga den arbeidsfrie adelsmann en virksomhet og et formål som kunne gi ham ære, status og - hvis han var heldig - vinning. Når det ikke fantes noen virkelige stridigheter, oppsøkte han turneringer som var adelsstandens mest spennende, dyre, ruinerende og sjarmerende virksomhet. Paradok­ salt nok var det også det som skadet ridderens egentlige militære funksjoner mest. Turneringskampene konsentrerte hans ferdigheter og festet hans interesser til stadig mer formaliserte sammenstøt. Det ble ikke mye oppmerksomhet igjen til den taktikk og strategi som kreves i et virkelig slag. Turneringene oppsto i Frankrike, og de fremmede kalte dem «fransk kamp» (conflictus Gallicus). Turningene startet uten regler eller særlige baner som lekekamper mellom to stridende grupper. Man oppfattet dem som øvelser, og motivet var ganske enkelt gie­ den ved å kjempe. Da turneringene ble mer regulerte og rituelle, tok de to forskjellige former: tvekamper mellom enkeltpersoner og «slag» mellom grupper på opp til 40 personer på hver side. Kam­ pene kunne være å plaisance, det vil si med ufarlige våpen, eller å outrance, uten hemninger. I det siste tilfelle kunne deltagerne bli alvorlig såret, og ikke sjelden ble de drept. Turneringene ble stadig flere etter som adelsmannens primære funksjoner forsvant. Da kon­ gedømmet styrket stillingen, fikk adelsmannen mindre behov for å forsvare sitt eget len, og en gruppe profesjonelle rådgivere tok hans plass i kongens nærhet. Jo mindre han hadde å gjøre, desto mer krefter brukte han på turneringer hvor han kunne spille sin gamle rolle om og om igjen under kunstige betingelser. En turnering kunne vare en hel uke, og ved store anledninger to uker. Åpningsdagen gikk med til å trekke lodd om hvem som skulle kjempe mot hverandre. Så var det avsatt særlige dager til tvekam­ per, «slag» og en hviledag før den siste turneringen. Mellom kam­ pene var det fester og selskaper. Disse anledningene var tidens store sportsbegivenheter. De tiltrakk seg mengder av borgerlige tilskuere fra rike kjøpmenn til vanlige håndverkere, taskenspillere, matsel­ gere, prostituerte og lommetyver. Vanligvis deltok omkring hundre riddere. Hver av dem ble ledsaget av to væpnere til hest, en våpensmed og seks tjenere i livré. Ridderen måtte selvsagt utstyre seg med dekorert og forgylt rustning og en fjærprydet hjelm som kostet mellom 25 og 50 livres, en stridshest som kostet 25 til 100 livres i tillegg til den gangeren han brukte på reisen, faner, skaberakk og fine klær. Selv om utleggene lett kunne ruinere ham, kunne det også hende at han dro rikere hjem. For den som tapte kampen, måtte betale løsepenger, og vinneren fikk sin motstanders hest og rustning som han kunne selge tilbake til ham eller til hvem han ville. Vinning var ikke riddervesenets formål, men motivet var til stede ved turneringene. 83

På grunn av deres overflod, vold og forfengelighet, ble turnerin­ gene stadig kritisert av paver og konger som tapte penger på dem. Men forgjeves. Når dominikanerne awiste turneringene som hedenske sirkusleker, var det ingen som lyttet. Da den store St. Bernard tordnet og sa at alle som ble drept i turneringer ville gå til helvete, talte han for døve ører. Offisielt betraktet kirken en død i turneringer som selvmord, altså en synd, fordi man utsatte familie og tjenerskap for fare uten noen som helst grunn. Men selv trusler om ekskommunikasjon var uten virkning. Ludvig den hellige hadde fordømt turninger, og Filip den smukke forbød dem så lenge han lå i krig, men ingen ting kunne gjøre varig slutt på dem eller dempe begeistringen for dem. Turneringene var høydepunktet for adelens stolthet og giede over sin egen styrke og skjønnhet. På tilskuerbenkene var mennesker i elegante klær. Arenaen var fylt av flagrende faner, vimpler og trompetmusikk. Paraden av riddere som fikk sine skaberakk-kledte hes­ ter til å vrinske og vri seg under de gyldne tømmene. Der var glit­ rende skjold og seletøy, damer som kastet sine skjerf og ermer til yndlingsridderne, herolder som bukket dypt for den fyrsten som ledet det hele og som leste opp regiene og rop fra budbringerne som annonserte sine helter. Turneringene var en måte å utøve riddervesenet på. Den høviske kjærligheten var riddervesenets drømmeland. I samtiden ble dette oppfattet som kjærlighet for dens egen skyld, romantisk kjærlighet, sann kjærlighet, åndelig kjærlighet uten forbindelser med eiendom og familie. Derfor var denne kjærligheten gjerne rettet mot andre menns koner, siden bare et ulovlig forhold kunne være et formål i seg selv. (Kjærlighet til en ung og ugift kvinne var praktisk talt utelukket, fordi det ville ha skapt farlige problemer. Dessuten sprang adelspiker vanligvis direkte fra barndom til ekteskap uten et mellomrom med romantisk kjærlighet.) Den høviske kjærligheten idealiserte den skyldige kjærligheten, og den skapte enda større komplikasjoner i den labyrinten som middelalderens mennesker måtte lede sine liv igjennom. Romantikken, slik riddervesenet opp­ fattet den, kunne man bare forestille seg utenfor ekteskapet, fordi kjærlighet ble oppfattet som irrelevant for ekteskapet. Kjærligheten ble faktisk undertrykt for at den ikke skulle stille seg i veien for dynastiske avtaler. Den høviske kjærligheten ble begrunnet med at den foredlet og forbedret en mann på alle måter. Den fikk ham til å være et eks­ empel på godhet, å gjøre sitt beste for å bevare sin ære, og aldri la en skygge av vanære falle over seg selv eller den damen som han elsket. De mer konkrete virkninger var: at han pusset tennene og holdt neglene rene, at han holdt seg velstelt med elegante klær, 84

kunne føre en vittig og underholdende samtale, var høflig mot alle, dempet hovmot og grovhet, og aldri kranglet i en dames nærvær. Fremfor alt skulle den høviske kjærligheten gjøre ham mer dugelig, mer preux. Det var den viktigste forutsetningen. Han skulle inspi­ reres til større dugelighet, skulle vinne flere turneringer, overgå seg selv i mot og dristighet og, som Froissart sa, «bli verd to menn». Denne teorien høynet kvinnenes status. De ble mer verd ikke for sin egen skyld, men som inspirasjonskilder for mannens ære. Det var en høyere funksjon enn å være et rent seksualobjekt, en barneføderske eller en som skaffet medgift. Riddernes romantiske kjærlighet beveget seg fra tilbedelse gjen­ nom erklæringer om lidenskapelig elskov, dydig avvisning fra damens side, fornyet beiling hvor ridderen sverger evig troskap, sukk i dødssmerte på grunn av utilfredsstilt begjær, heroiske helte­ dåder som vinner damens hjerte gjennom tapperhet, fullbyrdelse av den hemmelige kjærligheten, etterfulgt av endeløse eventyr og ut­ flukter med en tragisk slutt. Den mest kjente av alle slike romaner og den siste i sitt slag var Chåtelain de Coucy, som ble skrevet omtrent da Enguerrand 7 ble født, da tubardursangene var i ferd med å dø ut. Helten var ikke en slottsherre på Coucy, men en chåtelain på det slottet som het Renault og var formet etter mønster av en virkelig person, en dikter på 1100-tallet. I legenden biir ridderen stormende forelsket i Dame de Fayel og gjennom en svær rekke av trekk og mottrekk som fyller 8266 verse­ linjer, biir han lurt med på det tredje korstog av den sjalu ekteman­ nen. Han vinner ære og heder, og når han til sist biir dødelig såret av en forgiftet pil, dikter han sin siste sang og et avskjedsbrev som etter hans død skal legges i et skrin med hans balsamerte hjerte og en lokk av den elskede damens hår. En trofast tjener bærer boksen, men ektemannen tilraner seg den, koker hjertet og serverer det for sin kone. Når hun får vite hva hun har spist, sverger hun at hun aldri vil spise mer etter så edel mat og dør, mens ektemannen drar i landflyktighet på evig pilegrimsferd for å få tilgivelse for sin udåd. Disse «melankolske og barbariske kjærlighetsfortellingene» frem­ hevet den forbudte kjærligheten som den eneste sanne. Men i det virkelige livet i det samme samfunnet var ekteskapsbrudd en forbry­ telse, og selvsagt en synd. Hvis det ble oppdaget, ble damen vanæret og husbonden, om han var en annen ridder, gjenstand for skam. Man innrømmet ham rett til å drepe både den troløse hustruen og hennes elsker. Ikke noe stemmer i disse konvensjonene. Den muntre, oppdra­ gende og forediende virksomhet er grunnlagt på synd og fremkaller den vanære som den skulle avverge. Høvisk kjærlighet var en enda større vase av uforsonelige motsetninger enn åger. Den var noe 85

kunstig, en litterær konvensjon, et fantasifoster i likhet med moderne pornografi. Den var utgangspunkt for diskusjoner snarere enn for daglige øvelser. Virkeligheten var mer normal. Slik La Tour Landry beskriver dem, var hans ridderkolleger ikke spesielt opptatt av lojalitet og courtoisie. Han forteller hvordan han red utenlands med sine venner som ung mann og de ba damer om deres kjærlighet. Hvis den ene ikke ga etter, ville de prøve en annen. De bedro damene med fagre og smigrende ord og sverget falske eder, «for alle steder ville de ha det litt gøy om de lyktes». Mang en edel kvinne ble lurt av «falske og feige eder som løgnaktige menn bruker når de sverger for en kvinne». Han forteller hvordan tre damer som diskuterer sine elskere oppdaget at den gamle Jean le Maingre, Sire de Boucicault, var deres alles utvalgte. Han hadde elsket alle tre og fortalt hver enkelt av dem at han elsket henne høyest. Da de trakk ham til ansvar for hans falskhet, skammet han seg ikke over å si: «Det var fordi jeg på det tidspunkt da jeg snakket med hver av dere, faktisk elsket mest akkurat den jeg snakket med og mente det alvorlig.» La Tour Landry selv som var en betydelig ridder som kjempet i mange slag, fremtrer for oss som en hjemmekjær adelsmann som likte å sitte i sin hage og lytte til trostens sang i april, og som ellers elsket sine bøker. I motsetning til det som var vanlig i riddervesenet, elsket han også sin kone «et varsel og et tegn på alt som var fagert og godt», og han fortsetter: «Jeg var så glad i henne at jeg, så godt jeg kunne, lagde kjærlighetssanger, ballader, runddanser og viser til henne.» Denne adelsmannen syntes ikke å ha høye tanker om rid­ dervesenets yndlingstema, nemlig at den høviske kjærligheten inspi­ rerer ridderen til større dugelighet. For selv om de sier at de gjør det for damene, «så gjør de det faktisk for sin egen del for å bh rost og vinne ære». Han har heller ingen særlig sans for kjærlighet for dets egen skyld, par amours, hverken før eller etter ekteskapet. For den kan føre til alle slags forbrytelser, og han henviser til Chåtelain de Coucy som et eksempel. Edvard 3s voldtekt på grevinnen av Salisbury var en oppsiktsvek­ kende skandale på denne tiden og viser at riddervesenets ideal om den høviske kjærlighet ikke hadde så mye med dagligdags adferd å gjøre. Froissart som trodde like fast på riddervesenet som Ludvig den hellige trodde på Treenigheten, retusjerte fortellingen. Selv påstår han at det var etter grundige undersøkelser, men han gjorde det rimeligvis heller av respekt for sin kjære beskytterinne, Filippa av Hainault, Edvards dronning. Han forteller bare at kongen, da han besøkte Salisbury Castle etter et slag i Skottland i 1342, «ble truffet i hjertet av en gnist av søt kjærlighet» til den skjønne grevin­ nen. Etter at hun hadde awist hans tilnærmelser, fremstiller han 86

Edvard (med noen historisk frihet) som en som diskuterer med seg selv om han skal følge opp sin forbudte lidenskap med ord som uttrykker riddervesenets teori om kjærlighetens rolle. «Om han skulle bli mer kjærlig, ville det bare være til hans beste, til beste for riket og for alle hans riddere og godseiere. For han ville bli mer tilfreds, muntrere og mer krigersk. Han ville avholde flere dyster, turneringer, fester og rangler enn han hadde gjort før. Han ville bli sterkere og dyktigere i krig og bli kjærere og mer trofast mot sine venner, og hardere mot sine fiender.» Ifølge en annen i samtiden, Jean le Bel, som selv hadde vært en ridder med få illusjoner før han lot seg prestevie og ble krønike­ skriver, foregikk saken litt annerledes. Etter at kongen hadde sendt jarlen av Salisbury til Bretagne som en annen Urias, besøkte han igjen grevinnen. Og da han nok en gang ble avvist, voldtok han henne som en villmann «holdt henne for munnen så kraftig at hun bare kunne skrike to eller tre ganger . . . og forlot henne bevisstløs og blødende fra nese og munn og andre steder». Edvard vendte tilbake til London temmelig forstyrret over det han hadde gjort og den skjønne damen «hadde aldri mer noen giede eller lykke, så tung var hun om hjertet». Da husbonden vendte tilbake, ville hun ikke ligge med ham, og da han spurte hvorfor, fortalte hun ham hva som hadde skjedd «mens hun satt ved siden av ham på sengekanten og gråt». Jarlen som tenkte på det ærefulle vennskap mellom ham og kongen, som nå lå i grus, sa til sin hustru at han ikke lenger kunne leve i England. Han reiste rettssak og for sine likemenns øyne ga han fra seg sine gods på en slik måte at hustruen skulle beholde sin medgift resten av livet. Så dro han til kongen og sa rett til ham: «Du har vanæret meg som en tølper og tråkket meg ned i skitten.» Etter­ på forlot han landet til adelens sorg og forundring, og «alle ga kongen skylden». Om riddervesenets fantasier i noen grad kunne forme den ytre adferd, kunne det ikke omforme menneskenaturen i større grad enn andre idealer folk har laget seg. Joinvilles fortelling om korsfarernes oppførsel ved Damietta i 1249 viser at også ridderne under Ludvig den hellige henga seg til brutalitet, blasfemi og umoral. Ridderne av Den tyske orden drev sine årlige plyndringstokt mot de uomvendte innfødte i Litauen og drev jakt på bønder for sportens skyld. Selv om riddervesenets regler bare var et tynt ferniss over vold, griskhet og sanselighet, var det likevel et ideal, slik kristendommen selv var et ideal. Men som vanlig lå det ideelle utenfor menneskets rekke­ vidde.

87

4

Krig

Edvard 3s første felttog i Frankrike, som ble stanset av fredsslutnin­ gen i 1342, var uten resultater og uten strategisk gevinst bortsett fra sjøslaget som ble utkjempet utenfor Sluis, havnen til Brugge i 1340. Her hvor munningen av Schelde vider seg ut mellom beskyttende øyer til en stor, naturlig havn, hadde franskmennene samlet 200 skip helt fra Genova og Levanten som ledd i forberedelsene til en inva­ sjon av England. Slaget endte i en engelsk seier som ødela den franske flåten og som foreløpig ga engelskmennene kontroll over Kanalen. Slaget ble vunnet takket være et nytt militært våpen som ble Frankrikes bane. Det var langbuen som kom fra Wales og ble utviklet under Ed­ vard 1 til bruk mot skottene i høylandet. Buen kunne treffe på 300 meters avstand, og under øvede hender kunne den sende av gårde ti til tolv piler i minuttet sammenlignet med armbrøstens to piler. Derfor var langbuen en revolusjonær nyhet i krigshistorien. Pilene var ca. én meter lange - omtrent halvparten så lange som pilene til den svære seksfotsbuen - og den bommet sjelden på 200 meters avstand. Selv om den rakk lenger, hadde den ikke samme gjennom­ slagskraft som armbrøsten. Men det fryktelige pilregnet fra langbuene spredte og demoraliserte fienden. Da han forberedte seg på kampen mot Frankrike, måtte Edvard finne et overlegent våpen eller en overlegen taktikk som kunne veie opp for den tallmessige underlegenheten. I 1337 hadde han med trussel om dødsstraff for­ budt all sport unntatt bueskyting og slettet gjelden til de håndver­ kere som produserte piler og buer av barlind. Også et annet nytt våpen dukket opp på denne tiden, nemlig kanonen. Men den ble trukket inn i kampen mer langsomt og prø­ vende og langt mindre effektivt enn langbuen. Den første ribaud eller pot de fer som franskmennene kalte den, var en liten jernkanon formet som en flaske som skjøt ut en jernpil med trekantet spiss. Da en fransk kommandostyrke ved begynnelsen av krigen plyndret og brente Southampton i 1338, hadde de med seg en ribaud utstyrt med halvannen kilo krutt og 48 piler. Året etter lagde franskmennene flere i form av mange rør som var festet til en plattform på hjul. Fenghullene var slik plassert at alle rørene kunne avfyres samtidig. Men de viste seg å være for små til å kunne gi prosjektilene en slik 88

kraft at de maktet å gjøre alvorlig skade. Det fortelles at eng­ elskmennene ved Crécy brukte en liten kanon med betydelige virk­ ninger, og de brukte utvilsomt dem under beleiringen av Calais. Men de viste seg uten virkning mot byens stenmurer. Da kanonene senere ble støpt i bronse eller kopper og ble større, kunne de brukes i angrep mot broer eller by- og slottsporter. De kunne selvsagt også brukes til forsvar av slike punkter. Men stenmurene var for sterke i enda hundre år fremover. Kanonene var vanskelige å lade på ny. Det var problemer med å presse sammen kruttet, sette inn prosjek­ tilet og holde gassen samlet til den fikk eksplosiv kraft. Alt dette forhindret effektiv bruk av kanonen på 1300-tallet. I sjøslaget ved Sluis, under Edvards personlige kommando, be­ hersket langbueskytterne den engelske utrustningen. Det lå ett skip med soldater for hvert par skip av bueskyttere, med et ekstra skip av bueskyttere som forsterkning om det skulle trenges. Det var ikke den sjømilitære makt, men soldatenes og bueskytternes styrke om bord på skipene som bestemte utfallet av sjøslagene på denne tiden. De kjempet fra kogger på mellom 100 og 300 tonn med høye dekk som var utstyrt med kampplattformer eller «kasteller» til bueskyt­ terne. Froissart forteller at slaget var «voldsomt og fryktelig, for sjøslag er farligere og villere enn slag på landjorden. På sjøen kan man jo ikke trekke seg tilbake eller flykte». Under bueskytternes angrep ble franskmennene drevet ned fra sine dekk og knust av vanhell og mistak. Ingen våget å fortelle kong Filip 6 hvordan slaget endte før hans hoffnarr hinket frem og sa: «Å, de feige engelskmennene, de feige engelskmennene!» Da kongen spurte ham hvorfor han sa det, svarte han: «De hoppet ikke over bord slik som våre tapre franskmenn.» Kongen forsto hva han mente. Fiskene drakk så mye fransk blod, sa man etterpå, at om Gud hadde gitt dem talens gave, ville de ha snakket fransk. Den engelske seieren førte ikke til store øyeblikkelige forandrin­ ger, fordi Edvard ikke kunne samle tilstrekkelige styrker på land­ jorden. Hans forskjellige allierte fra Nederlandene, som han hadde kjøpt med store bestikkelser, gled bort fra ham fordi de selv ikke hadde virkelig interesse for hans målsetning. Også hans svigerfar, grev Wilhelm av Hainault, vendte tilbake til de mer naturlige for­ bindelser med Frankrike. Da hans egne styrker ikke strakk til, og hans økonomi var i full oppløsning, ble Edvard tvunget til å godta pavens tilbud om å ordne en fredsavtale. Edvard trakk seg tilbake, men bare pour mieux sauter, det vil si for å kaste seg frem med enda større styrke. Hva var det egentlig han kjempet for? Hva var den virkelige årsak til en krig som mot alles formodning skulle vare halvveis inn i neste 89

århundre? Som i de fleste kriger, var årsakene både politiske, øko­ nomiske og psykologiske. Edvard ønsket å bli eneste herre over Guienne og Gascogne, det sydvestlige hjørne av Frankrike, restene av hertugdømmet Aquitania som ekteskapet med Eleanora av Aquitania fem generasjoner tidligere hadde skaffet hans forfader Henrik 2. Kongen av Frankrike hadde fremdeles overherredømme over området utfra regelen superioritas et resortum som ga innbyg­ gerne rett til å henvende seg til den franske kongen. Siden hans avgjørelser svært sannsynlig ville gå i deres favør mot den engelske lensherren, og siden borgerne som visste dette ofte gjorde bruk av sin rett, førte situasjonen til en endeløs rekke av konflikter. For engelskmennene var superioritas et resortum politisk og psykologisk uakseptabelt. Situasjonen var desto mer betent fordi Guienne var så viktig for Englands økonomi. De fruktbare dalene, den lange kystlinjen og nettet av seilbare elver som alle førte til hovedhavnen i Bordeaux, omfattet et område som hadde verdens største vineksport. Eng­ elskmennene importerte vin og andre produkter og sendte ull og tekstiler tilbake. Ved enhver handel tok de en solid andel i eksportavgifter fra Bordeaux og importavgifter i engelske havner. Mellom Bordeaux og Flandern fantes de samme blomstrende handelsforbin­ delser, og de gjorde Sentral-Frankrike misunnelig. For den franske kongen var engelskmennenes fotfeste innenfor riket uakseptabelt. I 200 år hadde hver eneste franske konge gjennom krig, konfiske­ ringer eller avtaler forsøkt å vinne tilbake Aquitania. Striden var gammel og dyp og måtte føre til krig like nødvendig som ilden søker til værs. Edvard 3 var 15 år gammel da han besteg tronen i 1327 og 25 da han satte i gang krigen med Frankrike. Da han gjorde sitt annet forsøk i 1346, var han 34 år gammel. Kongen var velbygget og kraftig med langt, lyst hår, barter og skjegg, og var i sin beste alder, pågående og majestetisk, forfengelig, vennlig, uberegnelig og velkjent med det verste i mennesket. Han vokste opp i den onde striden som fulgte mordet på hans fars nærmeste menn. Faren ble avsatt og myrdet, og morens elsker, Mortimer, ble styrtet og hengt. Men han grep makten, så langt vi kan kjenne historien, uten å være merket av disse erfaringene. Edvard forsto seg på praktisk politikk, men hadde liten sans for å være leder. Han hadde ingen store egenskaper som stilte ham over eller utenfor sin tid, men glimret med de egen­ skapene samtiden beundret hos en konge: han elsket behag, krig, ære, jakt og turneringer, foruten demonstrativ overflod. En beskri­ velse av hans personlighet nevner «gutteaktig sjarme» og «en viss ungdommelig kåthet» og antyder dermed at også den engelske kon90

gen viste de karakteristiske kjennetegn på middelaldersk barnslighet. Da Edvard fremsatte sitt krav om å være den rettmessige konge av Frankrike, er det uklart hvor alvorlig han tok det selv. Men erklæringen var uvurderlig når det gjaldt å gi ham en rettferdig sak å kjempe for. Noe slikt har selvsagt alltid vært viktig, men på 1300-tallet var en «rettferdig krig» praktisk talt en juridisk nødven­ dighet som grunnlag for å samle sammen penger og mannskaper fra sine føydale undersåtter. Det var også nødvendig for at Gud skulle stille seg på ens egen side. For krig var i prinsippet en appell til Guds dom. En rettferdig krig måtte være i overensstemmelse med en politikk som fyrsten forsvarte åpent, og selve saken måtte være «rettferdig» - det vil si den måtte være rettet mot en «urettferdig­ het» i form av en forbrytelse eller feil begått av fienden. Den alle­ stedsnærværende Thomas av Aquino formulerte et tredje krav til en «rettferdig» krig: Deltakerne måtte ha rettferdige hensikter. Men den store filosofen forklarer ikke hvordan dette skulle prøves. Enda viktigere enn Guds bistand var den «retten til krigsbytte» - i praksis betød det plyndring - som fulgte av en rettferdig krig. Denne retten hvilte på teorien om at fienden som jo hadde vært «urettferdig», ikke hadde noen rett til eiendom, og at krigsbyttet var en rimelig belønning for dem som hadde risikert livet for en rettferdig sak. Kravet på Frankrikes krone ga også en legal unnskyldning for de vasaller i Frankrike som Edvard kunne overtale til å slutte seg til ham. Hvis det var han og ikke Filip som var den rettmessige konge av Frankrike, kunne en vasall overføre sin lojalitet til Edvard, fordi han tidligere ganske enkelt hadde rettet sin lojalitet mot feil person. På 1300-tallet ble troskapseden fremdeles gitt til en person, ikke til nasjonen, og de store landherrene i grevskaper og fyrstedømmer følte seg frie til å knytte forbund med andre som om de skulle være sine egne herrer. Harcourt-slekten i Normandie og hertugen og andre lensherrer i Bretagne gjorde nettopp det av forskjellige grun­ ner. Edvards krav på tronen gjennom morens slekt ga ham et ri­ melig påskudd til foretagendet - støtte i Frankrike selv og et vennlig brohode til kontinentet. Han behøvde aldri å kjempe seg i land. I enten Normandie eller Bretagne varte denne situasjonen i 40 år, og ved Calais som ble tatt etter slaget ved Crécy, skulle den vare resten av middelalderen. I Bretagne dreide krigen seg om en uforsonlig konkurranse mel­ lom to skikkelser som begge gjorde krav på hertugdømmet og to partier i befolkningen. Det ene ble støttet av Frankrike og det andre ble støttet av England. Som en følge av denne striden var Frankrike stadig i en utsatt stilling, fordi fienden fikk adgang. Den bretonske kysten lå åpen for engelske skip, engelske garnisoner hadde per91

manente leire på bretonsk jord, og bretonske adelsfolk sto i et åpent forbundsforhold til Edvard. Bretagne var Frankrikes Skottland: ko­ lerisk, keltisk, karrig og innstilt på protester og motstand. Folk der var like rede til å bruke engelskmennene i stridigheter med sine lensherrer som skottene brukte franskmennene til det samme. Langs den forrevne kysten møttes, med Michelets ord, «to fiender, jord og hav, mennesket og naturen, til evig strid». Stormene reiste kjempebølger 50, 60 eller 80 fot høye, og bølgeskummet gikk helt opp til kirketårnene. «Naturen er vill her, og det samme er mennes­ kene. Derfor virker det som om de forstår hverandre.» De som konkurrerte om hertugdømmet var to uforsonlige ekstre­ mister, en mann og en kvinne. I 1341 døde den siste hertugen av Bretagne som etterlot seg en halvbror, Jean greve av Montfort, og en niese, Jeanne de Penthiévre, som kjempende arvinger. Montfort var Englands kandidat og allierte, mens Jeannes krav ble fremmet av hennes husbond, Karl av Biois, en nevø av Filip 6, som ble Frankrikes kandidat til hertugdømmet. Som barn likte Karl å lese bøker, og som voksen ble han en asket som overdrev sin fromhet og søkte åndelige erfaringer ved å tukte kjødet. I likhet med Thomas å Becket gikk han med uvaskede klær som krydde av lus. Han puttet stener i skoene, sov i høy på gulvet ved siden av sin kones seng, og etter hans død fant man ut at han hadde hatt en grov skjorte av hestetagl under sin rustning, og strop­ pene rundt kroppen hans var trukket så stramt at knutene spiste seg inn i kjøttet. Med slike øvelser uttrykte en from sjel forakt for denne verden, forsakelse og ydmykhet, men ofte ble han skyldig i en syndig stolthet over sine overdrivelser. Karl bekjente sine synder hver kveld slik at han ikke skulle sove i en syndig tilstand. Han oppdro en uekte sønn som het Jehan de Biois, men kjødets synder skulle ikke unngås, bare angres. Han behandlet de svake med ak­ telse, ble det sagt, møtte de fattiges klager med godhet og rettfer­ dighet og avsto fra å kreve altfor høye skatter. Hans ry for hellighet var så stort at folk dekket hans vei med strå og tepper da han ville gå barbent på sneen til en helligdom i Bretagne. Men han tok en annen vei med blødende og frosne føtter, slik at han ikke kunne gå i uker etterpå. Fromheten hans stilte seg ikke i veien for den ville kampen om å bli hertug. Han erklærte at han gjorde krav på denne verdigheten under murene omkring Nantes ved å la sine katapulter kaste hodene til 30 fangede tilhengere av Montfort inn i byen. Hans vellykkede beleiring av Quimper ble etterfulgt av en hensynsløs massakre på 2000 sivile innbyggere i alle aldre og av begge kjønn. Ifølge de krigslovene som gjaldt, kunne de beleirede være med på å be­ stemme betingelsene hvis de overga seg, men ikke hvis de trakk 92

beleiringen ut i det uendelige. Derfor følte Karl antagelig ingen hemninger. Etter at han hadde valgt sitt angrepspunkt ved denne anledningen, ble han advart mot det stigende flomvannet, men nek­ tet å forandre sin avgjørelse. Han sa: «Har ikke Gud makt over vannene?» Da mennene hans lyktes i å ta byen før de ble innestengt av flommen, oppfattet folk det som et mirakel som skyldtes Karis bønner. Da Karl fanget Jean de Montfort og sendte ham til Paris som fange hos Filip 6, ble Montforts sak tatt opp «med en manns mot og en løves hjerte» av hans betydelige hustru. Hun red fra by til by og ba om støtte fra sine resignerte tilhengere for sin tre år gamle sønn, og sa: «Mine herrer, sørg aldri over min mann som dere har mistet. Han var bare en eneste mann,» og hun lovte at hun hadde rikdom nok til å fortsette hans kamp. Hun utstyrte og befestet garnisoner, organiserte motstand, «betalte storsinnet og generøst», styrte rådsforsamlinger, drev diplomati og uttrykte seg i veltalende og vakre brev. Da Karl av Blois beleiret Hennebont, ledet hun det heltemo­ dige forsvaret i full rustning på en stridshest i gatene. Hun oppmunt­ ret soldatene til å fortsette i pilregnet og ga kvinnene beskjed om å korte skjørtene og bære stener og kjeler med kokende tjære opp på murene og kaste det ned i hodet på fienden. I et fredelig øyeblikk i kampen førte hun en gruppe riddere ut av en hemmelig port og galopperte en omvei for å ta fiendens leir fra baksiden. Hun ødela halvparten av deres styrker og knuste beleiringen. Hun tenkte ut finter og knep, svingte sverdet i sjøslag, og da hennes husbond slapp ut av Louvre i forkledning bare for å dø etter at han hadde nådd Bretagne, fortsatte hun å kjempe ufortrødent for sin egen sønn. Da Karl av Blois i 1346 endelig ble fanget av engelskmennene og satt i fengsel i England, ble hans sak ført videre av hans like ener­ giske hustru, den vanskapte Jeanne de Penthiévre. Den nådeløse krigen fortsatte. Dens to hovedmotstandere møtte sin skjebne i en form som var uttrykk for deres tid, vanvidd og hellighet. Det viste seg at slag og intriger, savn og skuffelser etter hvert ble for mye for den kraftfulle grevinnen av Montfort som ble gal og senere innesperret i England, mens Edvard gjorde seg til verge for hennes sønn. Innestengt og glemt i slottet Tickhill levde hun ennå i 30 år. Etter at Karl av Blois hadde vært fange i 9 år, ble han satt fri for en løsesum som varierende oppgis til 350 000, 400 000 eller 700 000 écus. Selv om han da endelig var rede til å gjøre en avtale, nektet hans kone ham å gi avkall på hennes rett. Derfor gikk han på ny i kamp og ble til slutt drept i slaget. Senere ble han kanonisert, men prosessen ble kjent ugyldig av pave Gregor 11 etter press fra den yngre Jean de Montfort som fryktet at bretonerne ville betrakte ham som en urett­ messig hersker hvis den mann han beseiret ble gjort til helgen. 93

Mens berømte erobringer og ærefulle hendelser skjedde i Bretagne, ble det utkjempet en annen strid om Flandern. Handelsruter og geografi gjorde Flandern til et viktig kort i kam­ pen mellom England og Frankrike. Byene der var de ledende han­ delssentra i Europa på 1300-tallet. Der hadde italienske handels­ bankierer og pengelånere sine nordlige hovedkvarterer. Det var et sikkert tegn på lønnsomme forretninger. Rikdommen ble skapt av tekstilindustrien som gjorde storborgerne ufattelig velstående. De omgå seg med en luksus som forbauset dronning Johanna, hustruen til Filip den smukke, da hun besøkte Brugge. «Jeg trodde at jeg ville bli den eneste dronningen der,» sa hun, «men jeg fant 600 andre.» Selv om Flandern var et fransk len, var det knyttet til England gjennom ull, slik vinen knyttet Gascogne til England. Mattheus fra Westminster skrev stolt at «alle nasjoner i verden holder varmen i ull fra England som biir gjort til klær av veverne i Flandern». Flam­ ske tøyer var de beste i Europa både i farge og kvalitet. Det gjaldt også grove tøyer som ble brukt til daglig. Flamske tøyer ble solgt så langt borte som i Østen og med en så stor fortjeneste at Flandern var sårbar om den ensidige økonomien ble forstyrret. Det var denne situasjonen som var kilden til all uro og alle opprør i hundreåret før og også det brekkjern som både Frankrike og England brukte i sin tvekamp for å kontrollere området. Greven av Flandern, Louis de Nevers, og den flamske adelen var på Frankrikes side. Men handelsmennene, arbeiderklassen og alle som var avhengige av tekstilindustrien, var orientert mot England av egeninteresse om ikke av følelsesmessig tilknytning. De føydale og naturlige bånd til Frankrike var de sterkeste. Flamske tekstiler og fransk vin ble byttet i varehandelen. Grevens hoff var formet etter franske forbilder. Fransk og flamsk adel giftet seg med hver­ andre. Franske prelater hadde ledende stillinger i Flandern. Bruken av fransk språk ble stadig mer utbredt, og flamske studenter gikk på skoler og høyskoler i Laon, Reims og Paris. Ved begynnelsen av århundret hadde den foraktede underklassen i Flandern påført de franske riddere et uforglemmelig nederlag. I 1302 red et stolt tog av franske riddere i skinnende rustninger nord­ over for å støtte de flamske storborgerne som ville knuse et opprør blant arbeiderne i Brugge. I slaget ved Courtrai var franske fotsol­ dater og armbrøstskyttere i ferd med å beseire de flamske arbei­ derne - for tidlig. Ridderne var ivrige etter å slåss og engstelige for å gå glipp av æren. De ga ordre om at infanteriet skulle trekke seg tilbake, noe som førte til at rekkene brøt sammen i full forvirring. Ridderne utstøtte sine krigsrop, og red ned sine egne menn i fullt kaos og la ikke merke til kanalene under seg. Hestene snublet og falt, ridderne plasket i vannet, og en ny bølge la seg over den første. 94

Det flamske infanteriet som var utstyrt med spyd, spiddet dem som fisker og slo ethvert angrep fra ridderne tilbake i en blodig mas­ sakre. 700 guilsporer ble trukket av riddernes lik etter slaget og hengt opp i kirken til minne om seiren. Tapet av så mye fransk adel tvang senere kongens utsendinger til å finkjemme provinsene etter borgere og rike bønder som ville betale for en adelstitel. Ridderne i Frankrike lot seg ikke stanse av hendeisen i Courtrai, og forakten for vanlige fotsoldater ble ikke mindre. Slaget ble be­ traktet som en tilfeldig ulykke som skyldtes de spesielle omstendig­ heter og som noe som sannsynligvis ikke ville gjenta seg. På en måte var konklusjonen riktig. Ved et annet oppgjør og et annet slag 25 år senere, fikk ridderne en forferdelig hevn i slaget ved Cassel hvor de slaktet flamske arbeidere og bønder i tusenvis. Men de tapte gullsporene ved Courtrai var et gyldig tegn på fremgangen for den vanlige soldat med et spyd og en fast vilje, og også et varsel for ridderne, som de overså. Etter at greven av Flandern var blitt gjeninnsatt til makten ved hjelp av franske våpen, presset Filip 6 ham til å knytte nærmere forbindelser til Frankrike og isolere Flandern fra England. Industri­ byene med Gent i spissen reiste seg i opprør mot denne planen under ledelse av Jacob van Artevelde, en av de mest dynamiske borgerskikkelsene på 1300-tallet. Han var en ærgjerrig kjøpmann av den klassen som ønsket å ta den politiske makten fra adelen, men han likte å opptre som adelsmann selv. Hans to sønner brukte tit­ lene messire og chevalier, og den eldste sønnen og datteren hadde giftet seg inn i adelen. Artevelde fikk kontroll over opprøret, slo grevens styrker og tvang ham til å flykte til Frankrike i 1339. Der­ med hadde Artevelde kontroll over hele landet. England leverte ull til den flamske industrien, og kong Edvard presset på for å få en allianse med Flandern som kunne gi ham et utgangspunkt for å angripe Frankrike. De flamske tekstilprodusentene gikk inn for den engelske alliansen, og Artevelde satset sine kort på den. At Flandern egentlig hadde føydale forpliktelser over­ for den franske kongen, var ikke lenger noen hindring etter at Edvard hadde erklært seg som den rettmessige konge av Frankrike. I denne egenskapen undertegnet han en pakt med Artevelde i 1340 etter seieren ved Sluis. Men knepet var tvilsomt og varte bare lenge nok til at Edvard fikk et springbrett, før Arteveldes ambis joner førte til hans undergang. Artevelde var et brutalt handlingsmenneske som en gang da han var uenig med en flamsk ridder, slo ham til jorden med et knyttneveslag foran øynene på kong Edvard av England. I tillegg til at han brukte flamske penger til å finansiere Edvards krig, krenket han den flamske respekten for de kongelige foresatte. Han foreslo at 95

den engelske kongens eldste sønn, prinsen av Wales, som senere ble kjent som Den svarte prinsen, skulle erstatte greven av Flanderns eldste sønn, Louis de Male, som arving til og hersker over Flandern. Dette ble for mye for de trofaste flamske byene. Å gjøre deres naturlige herre arveløs til fordel for en engelsk prins, var «noe de bestemt aldri ville gå med på å gjøre», sa de og trosset Artevelde. Under press fra kong Filip hadde paven dessuten allerede ekskommunisert dem fordi de hadde vendt sin rettmessige hersker ryggen, og det var noe som skapte ubehag og gikk ut over forretningene. Man begynte å murre mot Artevelde, særlig fordi man mistenkte ham for å ha siøst bort penger på seg selv. «Derfor begynte alle å hviske og tiske om Jacques» (Jacob), og når han red gjennom gatene i Gent og «stolte så sterkt på egen storhet og trodde at han snart skulle kunne styre sine medborgere etter sin egen vilje,» fulgte rasende mengder etter ham helt til hus­ døren og krevde regnskap for Flanderns inntekter. Da ble han redd, og straks han kom hjem, lukket han porter, dører og vinduer mot den skrikende pøbelen ute i gatene. Så gikk han til vinduet «i stor ydmykhet» og forsvarte sitt 9 år lange styre og lovte fullt regnskap neste dag om bare mengden ville oppløse seg. «Da ropte de alle med én stemme: Kom ned til oss og spar deg dine fine ord. Gi oss heller et regnskap over Flanderns inntekter!» Artevelde ble vettskremt, lukket vinduet og forsøkte å slippe ut bakdøren til en kirke i nær­ heten, men en gjeng på 400 menn knuste dørene, grep ham og drepte ham på stedet. Slik bragte skjebnen i juli 1345 den store herskeren av Flandern til fali. Etterpå skyndte representanter for de flamske byene seg til Eng­ land for å berolige kong Edvard som var rasende for det som var skjedd. De forsikret ham om at alliansen fortsatt ville være gyldig og foreslo en fremgangsmåte slik at Edvards slekt fremdeles kunne arve Flandern uten at den rettmessige herren ble avsatt. Edvards eldste datter Isabella som dengang var 13 år, skulle gifte seg med greven av Flanderns 14 år gamle sønn Louis som var i kommunens forvaring, «slik at Flandern for all evighet skal tilhøre ditt barns avkom». Edvard likte planen, men den fremtidige brudgom, som var lojal mot Frankrike, likte den ikke. Da Edvard forsøkte å tvinge igjennom forlovelsen to år senere, flyktet greven og etterlot seg en ugift prinsesse. Dette skulle få direkte betydning for livsløpet til Enguerrand de Coucy. I samtiden betraktet man den engelske kongens makt som temmelig ubetydelig sammenlignet med kongen av Frankrikes. Villani kalier ham «ilpiccolo re d’Inghilterra» (den lille kongen av England). Det er tvilsomt om han noen gang virkelig hadde til hensikt å erobre 96

Frankrike. I middelalderen hadde kriger mellom europeiske land ikke til formål å foreta strategiske erobringer, men var snarere for­ søk på å tilrive seg den dynastiske herskerstilling på toppen ved å påføre landet så mye skade at motstanderen måtte dra sin vei. Dette var sannsynligvis Edvards mål, og når vi tenker på hans base i Guienne og hans fotfeste i Flandern og Nord-Frankrike, var det ikke en helt umulig målsetting. Den første, mislykkede fasen hadde vært så kostbar at den ville ha ruinert Edvard om han selv skulle ha betalt gildet. I stedet skjøv han ruinen over på andre. Han hadde finansiert krigen med lån fra de store florentinske bankierfirmaene Bardi og Peruzzi. Ifølge Villani skyldte kong Edvard huset Bardi mellom 600 000 og 900 000 gullfloriner, og Peruzzi to tredjedeler mer. Sikkerheten var forven­ tet inntekt fra ullskatten. Da denne skatten ga for lite og Edvard ikke kunne betale tilbake, ble belastningen for de italienske ban­ kene så stor at de gikk konkurs. Peruzzi gikk dukken i 1343, og Bardi året etter. Da de gikk konkurs, trakk de med seg et tredje hus, nemlig Acciovoli. Kapitalen forsvant, butikker og verksteder stengte, lønnsutbetalinger og innkjøp stoppet opp. En ulykke kom aldri alene på 1300-tallet. Den økonomiske katastrofen for Firenze og Siena ble etterfulgt først av hungersnød i 1347 og så av svarte dauen. De ulykkelige menneskene var overbeviste om at Guds vrede var blitt sluppet direkte løs på dem. Det ville ha vært helt umulig uten tilslutning fra de tre stendene i parlamentet å reise nok en hær etter at det første forsøket endte med konkurs. Penger var den største vanskeligheten. Kampen for penger til å betale utgifter til krigføring skapte større sosiale for­ styrrelser på 1300-tallet enn de fysiske ødelegger som fulgte av kri­ gen selv. Det avgjørende var at middelalderens økonomi hadde forandret seg til en fremherskende pengeøkonomi. Væpnede styr­ ker var ikke lenger utskrevne føydale mannskaper som kom under en vasalis forpliktelser mot lensherren og som dro hjem igjen etter 40 dager. De var leiesoldater som sloss mot betaling. Den betalte hæren gjorde en krig langt dyrere enn det en konge vanligvis hadde råd til. Stridslysten forsvant ikke, men man hadde ennå ikke funnet noen brukbar metode til å betale fornøyelsen. Når en hersker brukte for mye penger, begynte han å låne av bankierer, byer og forretninger som han kanskje ikke kunne betale tilbake. Enda mer ødeleggende var vilkårlig skattlegging eller devaluering av penge­ systemet. Fremfor alt skulle krigen betale seg selv gjennom plyndringer. Krigsbytte og løsepenger var ikke bare en ekstrainntekt, men en nødvendighet som erstattet manglende betaling og lokket soldater til å være med. Å ta fanger for løsepenger, ble en egen forretnings4. Et fjernt speil

97

Essex

London* Sussex

Kent

■ ortsm outhf^J^ S ' ^ f - S ~ rX

C l C alaS f^

!> Isle of Wight

•BoulogneJ A rtois

picar

'herbourg

——^ iV m ie n s

H arfleur Rouen

a> e ___________

B re tagne

0rT1fV wn e im e s Rennes

A uray «V annes

C hartres • # Melui oSens« en

A n jO U ^

* L eM an s

JO^leans

O

Berry Bourges •

Loire

FRANKRIKE Poitiers •

Biscayabukten

^

,

Bourbon Clermont

Limoges

stillion eaux Engelske besittelser

^ Cahors X

>

r -

S

'S n e J

p o iX

Montpt Beziers«

Perpignan til Barcelona

virksomhet. Og siden kongene sjelden kunne skaffe de tilstrekke­ lige penger på forhånd, og skatteoppkrevningen gikk langsomt, lå troppene i felten alltid etter i lønn. Plyndring underveis erstattet skattmesterens utbetalinger. Riddernes krig var, i likhet med rid­ dernes kjærlighet, som Michelet sa om hele epoken, double et louche (et utfordrende uttrykk som kan bety «dobbel og skjeløyd», «skummel» eller «lyssky»). Formålet var én ting og fremgangsmåten noe helt annet. Ridderne oppsøkte krigen for ærens skyld og prak­ tiserte sin krigskunst for vinnings skyld. I 1344 fikk de tre stendene i parlamentet beskjed av Edvard om at den franske kongen hadde begått et brudd på fredsavtalen, og de ble bedt om «å tilkjennegi sin mening». Rådet både fra adel og borgere var «å avslutte krigen enten på slagmarken eller med en ærefull fred». Når han først satte i gang, skulle han ikke oppgi forsøket på grunn av brev eller henstillinger fra paven eller noen annen, «men avgjøre krigen med sverdets makt». Presteskapet og borgerne stemte for bevilgninger, og i 1345 ga parlamentet kongen rett til å kreve at alle landeiere enten skulle dra i felten personlig, stille en vikar eller betale en pengesum. En mann med 5 pund i inntekter fra jord og utleie, skulle stille en bueskytter, en med 10 pund inntekter, en mann med spyd til hest, en med 20 pund i inn­ tekter, to av samme slaget, og inntekter over 25 pund skulle stille en fullt væpnet mann, det var normalt en ridder eller væpner. Byer og len ble avkrevet et visst antall bueskyttere, og hele systemet skulle administreres av lensmenn og lokale embetsmenn. Man måtte inndra skip til å frakte menn og hester og mat til begge i den første tiden. De dro også med seg møllestener, bakerovner, våpensmeder og deres smier, og en mengde ekstra materialer for å lage piler til bueskytterne. De fleste skipene var små, gjennomsnitt­ lig 30 til 50 tonn, med én stormast og et firkantet seil. Men noen av skipene var på hele 200 tonn. Et middels skip fraktet 100 til 200 menn og 80 til 100 hester. For å utfylle rekkene av «regulære» eller utkommanderte fotsolda­ ter, ble nye menn rekruttert med løfte om krigsbytte eller ved å be­ nåde dem som sonte dommer for forbrytelser. Man gjorde dessuten alt for å piske opp de anti-franske følelsene som allerede var virk­ somme etter franske angrep på Southampton, Portsmouth og andre byer på sydkysten. Kong Edvards krav på tittelen «konge av Frank­ rike» ble bekjentgjort for folket sammen med et budskap om at det var en rettferdig sak, og at Frankrike var ondt. Man fryktet stadig en fransk invasjon og plasserte varder som skulle sende advarsler langs hele kysten. Avdelinger med væpnede menn og hester var postert med jevne mellomrom. Man samlet forråd, og små skip ble trukket nær opptil land eller opp på stranden - ikke uten store økonomiske utlegg. 100

I juli 1346 var kongen klar til sitt nye forsøk. Han ble fulgt av sin eldste sønn, den 15 år gamle Edvard, prinsen av Wales, og satte seil for Normandie med 4000 riddere og 10 000 bueskyttere pluss et stort antall irske og walisiske fotsoldater. (En annen styrke som tidligere var sendt den noe lengre veien til Bordeaux, var allerede støtt sammen med franske tropper ved grensene av Guienne.) Kon­ gens ekspedisjonsstyrke ble ledet av Godefrey d’Harcourt som var utvist fra Frankrike. Den gikk i land på halvøya Cotentin hvor Harcourt lovet rike muligheter for krigsbytte i de velstående og ubefestede byene i området. Selv om Edvard «ikke ønsket seg noe høyere enn tapre krigerdåder», ifølge Froissart, var han - nok et eksempel på middelalderens dobbeltmoral - glad for Harcourts løfte om at han ikke ville møte noen motstand, fordi hertugen av Normandie og hans riddere kjempet mot engelskmennene i Guienne, og folk i Normandie var ikke vant til krig. Normandie viste seg å være et så heldig valg at engelskmennene ikke lenger behøvde å tenke på forsyninger til hæren. Befolkningen var så lite krigersk at de forlot sine hus «velutstyrte og med låvene fulle av korn, for de ante ikke hvordan de skulle skjule og bevare det . . . Før denne tid hadde de aldri sett krigere og og visste ikke hva krig eller slag var for noe». Ved det velstående Caen, som var uten befestningsverker, ble byens befolkning og en gruppe riddere sendt til forsvar under ledelse av marskalken, greven av Eu. De gjorde sterk motstand, men engelskmennene nøt godt av velforbe­ redte forsterkninger og vant slaget. Marskalken ble fanget og sam­ men med andre fanger og vognlaster fulle av bytte, ble han sendt tilbake til England i påvente av store løsepenger som skulle få tra­ giske konsekvenser. Engelskmennene «brente, plyndret og ødela» by etter by. De klorte med seg dyrebare gobeliner, smykker, sølv, varer, buskap, og tok til fange både menn og kvinner. At en hær ledet av kongen av England selv kunne plyndre Nor­ mandie, var en forsmak på det som skulle komme. Invasjonshæren var organisert i tre korps eller «stormtropper» som «inntok, plyn­ dret og røvet uten nåde». De vant så mye krigsbytte at de «bare red små marsjer og slo seg til ro hver dag mellom middagstid og klokken tre». Soldatene «måtte ikke gjøre regnskap overfor kongen eller hans offiserer over hva de tok med seg. De beholdt det for seg selv». Mens de dro langs den ene siden av Seine mot Paris, fulgtes de av kong Filip, som hadde vært i Rouen uten å gripe inn, på den andre siden av elven. De kom tilbake til Paris da Edvard nådde Poissy, tre mil vest for byen. Her holdt kongen av England fest for Vår Frue midt i august i skarlagensrøde kapper med hermelinkanter, mens hæren brente og plyndret landsbyene omkring. Flammene nær byen slo pariserne med «stor forbauselse», skrev Jean de Venette, «og jeg 101

som skriver dette, så disse udåder, for de kunne sees fra Paris av alle som steg opp i et tårn». I mellomtiden hadde Filip 6 utstedt arriére-ban eller alminnelig mobiliseringsordre til alle som kunne bære våpen i krigsområdet. Ordren hvilte på det prinsipp at alle undersåtter skyldte sitt liv til «forsvar av landet og kronen». Almen mobilisering skulle bare bru­ kes når oppfordringen til adelsfolkene ikke hadde vært eller ville være tilstrekkelig til å drive fienden vekk. Som alle offentlige kunn­ gjøringer, ble mobiliseringsordren spredt gjennom «offentlige opp­ rop» - det vil si av budbringere som red til markedsplasser og landsbytorg for å forkynne ordren med høy stemme. Det utgikk også brev til byer og klostre med bønn om de vanlige bidrag. Noen byer betalte fremdeles sine forpliktelser i fotsoldater som var rasket sam­ men i en fart, utrente og praktisk talt ubrukelige. Andre betalte sitt bidrag i penger som gjorde at man kunne engasjere de mer effektive leiesoldatene. Ikke-adelige militærkontingenter ble utstyrt av byer og distrikter etter antallet husholdninger og samfunnets relative velstand eller fattigdom. I noen områder kunne 100 husholdninger gå sammen om å stille én soldat i ett år. I fattigere områder kunne denne piikten fordeles på 200 eller 300 husholdninger. Det antallet stridsdyktige soldater som ble samlet opp på denne måten, var ikke stort: i 1337, for eksempel, stilte Rouen med 200 mann, Narbonne med 150 arm­ brøstsky ttere, Nimes med 95 riddere. I lys av disse tallene skrumper krønikeskrivernes rause henvisninger til titusener, sammen til mer beskjedne antall. Hvert eneste bidrag fra byer, distrikter, len eller områder med spesiell status måtte forhandles frem for seg på spe­ sielle vilkår, for forskjellige tidsrom og på grunnlag av forskjellige privilegier og rettigheter - diskusjoner som kunne vare i det uen delige. De som hersket over hertugdømmer, grevskap eller større baronier som Coucy, betalte sine egne menn gjennom sin egen skattmester. Men om krigen trakk i langdrag, måtte de få kompen­ sasjoner av kongen. Riddere og væpnere av adeling blod mottok fast betaling som andre menn. For en merkesmann eller fanebærer (en lensherre som ledet andre riddere under sitt banner), en ridder uten ordren og væpnere til hest var standardlønnen i 1340-årene henholdsvis 20, 10 og 6 til 7 sous om dagen. Det var et stadig tilbakevendende problem for herskeren å forsikre seg om at han faktisk fikk det antall og den kvalitet han betalte for. For å fastslå dette, ble det holdt en montre eller en mønstring med jevne mellomrom, vanligvis hver måned, av embetsmenn med vaktsomme øyne som kunne se om en valet ikke var regnet som en gentilhomme, for å se om ikke friske hester erstattet magre øk under selve mønstringen og så ble trukket til102

bake, og at betalingen ble rettmessig fordelt i mynt og ikke i tjenes­ ter. I en så løst oppbygget hær fantes det ikke noe kommando­ hierarki. Bortsett fra kongen som ledet det hele personlig, var den faste offiser konnetabelen, en slags administrasjonsleder for de væp­ nede styrker, og to marskalker med ubestemte funksjoner. Utover dette syntes de militære avgjørelser å ha blitt fattet av et rådsmøte blant lederne. Fordi man måtte trekke i rustning med alle dens stropper og knotter, var slaget mer eller mindre en fast rite som ble styrt av de to partenes posisjoner i forhold til hverandre. Rustningen som ble oppfunnet tidlig på 1300-tallet, kom nå i tillegg til ringbrynjen som kunne gjennomtrenges av en armbrøst-pil. Rustningen varierte i stil og fasong fra et tiår til et annet, men det grunnleggende var en drakt av platejern som besto av bryststykke, en ringskjorte, og arm- og legg-skinner. Alt dette ble båret over en brynje, en trøye av vattert stoff eller lær eller tett-sittende undertøy. Over rustningen bar man en våpenkappe uten ermer, med brodert våpenskjold som fortalte hvem bæreren var. Ringbrynjer dekket nakke, albuer og andre ledd. Hansker av metallskinner beskyttet hendene. Hjelmen som tidligere hadde vært åpen foran ansiktet, hadde nå i tillegg et visir som kunne heises opp fordi det var opphengt i stifter ved tinningen eller på siden av hjelmen. Den veide mellom 3 og 6 kilo, var mørk og skitten innvendig til tross for øyenhull og ventilasjonsåpninger. Vekten av all den nye beskyttelsen ble i noen grad oppveiet av et mindre skjold som tillot større bevegelsesfrihet. «En fryktelig orm i en jernpuppe» ble ridderen kalt i et anonymt dikt. Ridderen red i en sadel som reiste seg i en høy bro over hesteryggen med føttene i svært lange stigbøyler, slik at han praktisk talt kunne stå oppreist og utdele kraftige svingslag til begge sider med alle sine våpen. Han startet slaget med en lanse som ble brukt til å vippe fienden av hesten. Fra beltet hans hang et to-hånds sverd på den ene siden og en halvmeters dolk på den andre. Ridderen hadde også tilgang til et lengre sverd som kunne stikkes som en lanse - det var enten festet til sadelen eller ble båret av væpneren - en stridsøks utstyrt med en spiss bak det runde bladet, og en stridsklubbe med skarpslipte spisser, et våpen som var særlig yndet blant krigerske biskoper og abbeder utfra teorien om at det ikke falt inn under regelen mot «å slå med sverdeggen». Krigshesten som bar sin tunge byrde, var selv beskyttet av jern som dekket nese, bryst og rumpe og prydet med et skaberakk som lett kom i veien for bena. Om hesten ble felt, ville ridderen normalt bli tatt til fange før han greide å reise seg, så tynget var han av sin rustning og viklet inn i våpen, skjold og sporer. På kontinentet besto taktikken ganske enkelt av at ridderne 103

angrep til hest etterfulgt av en kamp mann mot mann til fots. Denne kampen ble noen ganger fulgt opp eller etterfulgt av bueskyttere og infanteri. Begge våpenarter ble foraktet av ridderne. Men i krigen med skottene hadde engelskmennene funnet ut at fotsoldater utstyrt med langbue, soldater som var oppøvet til å holde klare linjer, kunne slå tilbake et angrep fra riddere til hest, hvis de bare siktet på hestene. En virkelig nyttig oppdagelse av dette slaget kunne overvinne klasseforakt. Det var stadige forbindelser mellom Frank­ rike og England. Franskmennene må derfor ha sett langbuen i bruk, men uten å tenke over hva dette våpenet betød for deres egen stilling. De franske ridderne nektet å innrømme de ikke-adelige en viktig rolle i krigføringen til tross for at normannerne engang hadde tatt England ved hjelp av bueskytteren som traff Harald i øyet. Også franskmennene brukte bue- og armbrøstskyttere. Vanligvis leide de grupper av genuesere som hadde gjort armbrøsten til en spesialitet. Men når de først hadde fått blod på tann, ville de ikke innrømme armbrøsten en betydning som tok glansen av sammenstø­ tet mellom riddere. Riddervesenet krevde at kampen skulle være personlig og en nærkamp kropp mot kropp. Bruk av piler og kaste­ våpen som tillot kamp på avstand, ble gjenstand for forakt. Ifølge en sang fra 1100-tallet var den første bueskytter «en feiging som ikke våget å komme i nærheten av sine fiender». Men når det gjaldt å slå ned et opprør fra borgernes side, som ved Cassel i 1328, ga franskmennene armbrøstskytterne den taktiske betydning som førte til deres seier. Armbrøsten som var laget av treverk, stål og sener og ble spent av skytterens fot i en stigbøyle eller med en skrustikke festet til beltet eller med et innviklet system av taljer og trinser, kunne skyte en pil med stor gjennomslagskraft. Men det tok tid å spenne buen, og den var tung å bære. Armbrøstskytteren bar vanligvis ca. 50 piler med seg til kampen, og underveis måtte utstyret hans fraktes med vogn. Fordi det tok så lang tid å spenne den, var armbrøsten faktisk mer nyttig i fastlåste situasjoner, som når det gjaldt å rense befestninger for forsvarere under en beleiring enn i åpen kamp. Et angrep fra riddere som var villige til å lide noen tap, var som regel nok til å splitte armbrøstskytternes linjer. Det mekaniske våpenets makt hadde vært så skremmende til å begynne med at kirken forbød bruken av det i 1139. Men i 200 år fortsatte man å bruke armbrøsten uten at det truet de pansrede riddernes overlegenhet. De var beskyttet av sine rustninger og av sin ridderstolthet. Adelsmannen følte seg usårlig og uovervinnelig og viste stadig større forakt for fotsoldatene. Han mente at borgerne, som var utelukket fra riddervesenet, aldri var til å stole på i krig. De var nødvendige som knekter, til å passe på utstyret, til å skaffe for og 104

som veibyggere. De kunne tjene som et ingeniørkorps, men som soldater i lærpanser med spyd og stridsøkser ble de snarere ansett for et hinder som ville «smelte bort som sne i solskinn» i den heteste striden. Dette var ikke bare uttrykk for snobberi, men oppsum­ merte erfaringer de hadde gjort med utrente mannskaper. Middel­ alderen kjente ikke noe som lignet på den romerske legionær. Byene holdt riktignok veltrente tropper av politifolk, men det de sendte av menn til det nasjonale forsvaret, var fyllstoff og ikke noe annet. Klostrene hadde andre anvendelser for sine bønder enn å bruke deres tid til å trene dem som soldater. Skillet mellom en mobb og en hær har alltid ligget i treningen, og fotsoldatene som ble innkalt ved alminnelig mobilisering, fikk ingen trening. De ble for­ aktet fordi de var ineffektive, og de var ineffektive fordi de ble foraktet. De engelske og de franske troppestyrker møttes 26 august 1346 ved Crécy i Picardie, 5 mil fra kysten. I likhet med krigen i august 1914 åpnet dette slaget for en epoke med økende vold og manglende kontroll. Det hadde ikke seierherrene planlagt. Edvard fikk beskjed om hvor mange menn som hadde samlet seg omkring den franske kongen etter mobiliseringen, og han viste ingen lyst til åpen kamp. Først måtte han i alle fail sikre seg en fluktmulighet. Han dro vekk fra Paris og marsjerte nordvestover mot kanalkysten. Sannsynligvis ville han til Flandern hvor han kunne være sikker på å ha skip i ryggen. Hvis dette var hensikten, kunne det knapt gjøre ham til konge av Frankrike. Med forlengede dagsmarsjer innhentet den franske hæren eng­ elskmennene før de kunne nå havet, men ikke før Edvard - da han skjønte at han ble nødt til å slåss - hadde funnet en god forsvars­ posisjon på en åskam ovenfor landsbyen Crécy. De franske adels­ mennene var så selvsikre før slaget at de snakket om hvem av sine motstandere de skulle ta til fange. Noen av dem kjente de av ry og fra turneringer. Bare kong Filip var ubesluttsom. «Nedtrykt og eng­ stelig» virket det som han fryktet en skjult fare eller ytterligere forræderi etter at Bretagne og Harcourt hadde sviktet ham. Troppene hans slo leir for langt fra fienden kvelden før slaget og nådde ikke frem til slagplassen før kl. 4 på ettermiddagen med solen i ansiktet, mens fienden hadde den i ryggen. Armbrøstskytterne var trette og klaget etter den lange marsjen, og buestrengene deres var våte etter plutselige regnskyll. De engelske bueskytterne hadde be­ skyttet sine buestrenger ved å rulle dem opp under hjelmen. Det som nå skjedde på den franske siden, var et kaos av tankeløst vågemot, uhell, feilaktige beslutninger, manglende disiplin og riddernes kronisk sykelige selvhevdelsestrang. De var fast bestemt 105

på å vise sitt mot uten sans for taktikk eller organiserte planer. I siste sekund fulgte Filip det råd å utsette kampen til neste dag og beordret fortroppen til å snu og baktroppene til å stanse. Men ingen hørte på ham. Uten å gi armbrøstmennene en sjanse til å myke opp den engelske linjen, raste de fremste ridderne opp åskammen mot fienden. De genuesiske armbrøstskytterne hadde ennå ikke fått engelskmennene på skuddhold, mens engelskmennene skjøt nedoverbakke fra sine stillinger og traff genueserne som kastet sine buer og trakk seg tilbake. Kongen som helt forandret farge da han så engelskmennene «fordi han hatet dem», mistet fullstendig kontroll over situasjonen. Da han så at genueserne flyktet, skrek enten han selv eller hans bror, grev d’Alengon: «Drep disse toskene som går i veien for oss!», og ridderne meiet ned bueskytterne i sitt forsøk på å slippe igjennom og frem. Utfra denne forferdelige for­ virringen i deres egne rekker stormet franskmennene frem til an­ grep etter angrep på fienden, men Englands disiplinerte langbueskyttere som var styrket av den lange treningen som våpnet deres krevde, holdt stand og spredte forvirring og død med sine piler. Så gikk de engelske ridderne frem til fots med bueskytterne foran seg, støttet av spydbærere og morderiske walisere med lange kniver som gikk blant de falne og drepte dem på bakken. Prinsen av Wales kjempet i spissen for én styrke, mens kong Edvard beholdt kom­ mandoen fra en vindmølle på åskammen. Dagslyset forsvant, og gjennom mørket helt til midnatt fortsatte slaget helt til kong Filip ble ført såret bort av greven av Hainault som sa til ham: «Sire, gå ikke i døden med overlegg!», og han tok hesten hans og trakk ham fra slagmarken. Med bare fem følgesmenn red kongen i nattemør­ ket til et slott hvor han ba forvalteren å åpne porten. Da han ble spurt hvem han skulle åpne for, svarte kongen: «Få opp porten litt raskt, for dette er Frankrikes skjebne.» På slagmarken lå ca. 4000 døde fra den franske hæren, kanskje også Enguerrand de Coucy 6. Blant de falne var de største navn blant Frankrikes og deres alliertes riddere: grev d’Alenqon, kongens bror, grev Louis de Nevers av Flandern, grevene av St. Pol og Sancerre, hertugen av Lorraine, kongen av Mallorca og den mest kjente av dem alle, kong Johan den blinde av Bohmen. Hans våpenskjold med de tre strutsefjærene og mottoet «Ich dien» ble tatt av prinsen av Wales og senere lagt til hans våpen. Karl av Bohmen, den blinde kongens sønn og fremtidig keiser, som ikke var så hissig som faren, skjønte hva som ville skje og slapp unna. Det var ikke mangel på mot som førte til franskmennenes og de allierte ridderes tap. De kjempet like voldsomt som engelskmen­ nene, for ridderne var stort sett like i alle land. Englands fordel lå i at de brukte dem som ikke kunne være riddere - de walisiske 106

knivstikkerne, spydmennene og fremfor alt de veltrenede langbue­ skytterne - i samarbeid med sine egne pansrede riddere. Fordi den ene siden i striden benyttet seg av denne fordelen og den andre ikke gjorde det, måtte det forrykke styrkebalansen. Å følge etter de flyktende med det strategiske formål for øye å utslette fiendens væpnede styrker, hørte ikke hjemme i middelal­ derens begreper om krig. Edvard virket faktisk temmelig forbauset over sin egen seier, og gjorde ikke noe forsøk på å hente opp de flyktende. Engelskmennene var mest opptatt av de rikdommer de hadde erobret og brukte dagen etter slaget til å telle og identifisere de døde, og regne ut hvilke løsepenger de kunne kreve for fangene. De største adelsmennene fikk en ærefull begravelse. Senere syntes Edvard å ha mistet interessen for Filip til tross for sitt krav om å være den rettmessige konge av Frankrike. Filip fant tilflukt i Amiens. Engelskmennene holdt seg langs kysten og marsjerte nord­ over for å angripe Calais, havnebyen rett overfor Dover hvor Kanalen er på det trangeste. Her ble de stanset av innbitt motstand og slo seg ned i en beleiring som skulle vare et helt år. Nederlaget for de franske riddere og for den antatt mektigste monarken i Europa, førte til en rekke reaksjoner som ble stadig mer alvorlige. Nederlaget kunne ikke styrte det franske monarkiet eller gjøre det mer føyelig, men det forårsaket en tillitskrise i kongedøm­ met og alminnelig motstand da kongen nok en gang måtte ty til ekstraordinær skatteoppkreving. Fra denne dagen begynte også tvi­ len på adelens evne til å fylle sine funksjoner. Kong Filip hadde hverken Filip den smukkes eller Ludvig den helliges instinkt for å herske eller rådgivere som kunne forandre de militære og finansielle rutinene for å møte de nye trusler som opp­ sto. De stenderforsamlingene i provinsen som man måtte vinne for seg for å kunne utskrive nye skatter, var nølende - som de fleste representative forsamlinger - til å erkjenne en krise før den var godt i gang. Fordi systemet var foreldet og utilstrekkelig, måtte kongen ty til erstatninger som omsetningsskatten - den ble kalt maltote fordi den var så alment mislikt - eller den like upopulære saltskatten. Ellers måtte han gripe til en devaluering av pengesystemet. Følgene av en devaluering som erstatning for skatteoppkrevning, var kaos i priser, leiesummer, gjeld og kreditter. «Og i 1343 bestemte Filip av Valois at 15 deniers skulle være verdt 3,» skrev en kronikør i en opplysende kommentar. Hver gang stendene samlet seg for å beslutte støttetiltak, klaget de sterkt over økonomisk misbruk. Men hver gang gikk de nølende med på å gi sine bidrag forutsatt at det ble gjennomført reformer. De trodde at en bedre forvaltning med ærligere menn igjen skulle sette kongen i stand til å leve på sine egne inntekter. 107

Etter Crécy og tapet av Calais ble det sammenkalt en ny stender­ forsamling i 1347 for å ordne opp i kongens fortvilede behov for penger til forsvar av landet. De væpnede styrker og flåten måtte gjenoppbygges for å møte trusselen om en ny invasjon. Stenderfor­ samlingens protester fikk en skarpere tone gjennom den skam som fulgte av de stadige nederlag, og stendenes misnøye med kongen ble uttalt klart og tydelig. «Du skal vite,» sa de til kongen, «hvordan og etter hvilke råd du har ført dine kriger og hvorfor du på grunn av dårlige rådgivere har mistet alt uten å vinne noe igjen.» Hvis han hadde hatt gode rådgivere, sa de, ville ingen fyrste i verden «kunne gjøre deg eller dine undersåtter noen skade.» De minte ham om hvordan han var dratt til Crécy og Calais «med stort følge, store omkostninger og store utlegg (1300-talls forfattere har en særlig forkjærlighet for å gjenta uttrykkene), og hvordan du ble behandlet skammelig og sendt tilbake i ynkelig tilstand og måtte gå med på all verdens avtaler mens fienden fremdeles sto i ditt land . . . Ved å følge slike råd er du blitt vanæret». Etter denne utskjellingen lovet stendene, som forsto behovet for forsvar, å gi sine tilskudd, men løftene var temmelig ubestemte. Mens han beleiret Calais, håpet Edvard fremdeles og kunne ordne et forbund med Flandern ved å gifte bort sin datter med den unge grev Louis de Male. Guttens far grev Louis de Nevers var død ved Crécy. Dermed var den største hindringen borte. Men den 15 år gamle Louis «som var oppdradd fra barnsben av blant franske adels­ folk», ville ikke gå med på det og sa «at han aldri ville gifte seg med en pike hvis far hadde drept hans far, selv om han skulle få halve England på kjøpet». Da flamlenderne forsto at deres herre var «for fransk og i villrede», satte de ham i «mild forvaring» for at han skulle gå med på deres planer. Han likte seg dårlig i fengsel, så etter noen måneder lovet han dem å gjøre som de sa. Etter at han ble sluppet ut, fikk han gå å drive med falken sin langs elven, men han ble holdt under nøye oppsikt så han ikke skulle stikke av. «Han kunne ikke engang pisse uten at de visste det.» Etter denne behand­ lingen gikk han endelig med på å gifte seg. Tidlig i mårs 1347 kom kongen og dronningen av England fra Calais til Flandern med sin datter Isabella. Forlovelsen fant sted med stor prakt, ekteskapskontrakten ble sluttet og bryllupsdagen fastsatt til den første uken i april. De kongelige foreldre ga sine barn store gaver. Louis fortsatte å trekke med falken langs elven hver dag og lot som om han gledet seg til bryllupet. Dermed løsnet flamlen­ derne noe på vaktholdet. Men de hadde tatt feil av sin herres opp­ treden, «for hans indre sinn var helt fransk». I den uken ekteskapet skulle finne sted, dro han som vanlig ut 108

med sin falkjeger. Han sendte falken etter en hegre med ropet «Hoie! Hoie!» og fulgte den i flukten til han var kommet litt på avstand. Da «satte han sporene i hesten og galopperte vekk». Han stanset ikke før han var over den franske grensen hvor han sluttet seg til kong Filip og fortalte hvordan han hadde unngått det engel­ ske ekteskapet «med stor list». Kongen var fra seg av giede og arrangerte i.all hast et ekteskap mellom Louis og Margaret av Brabant, datter til hertugen av Brabant, landet som var Flanderns nabo i øst og som var en nær alliert av Frankrike. Den engelske kronen var vanæret, og det gjaldt særlig den 15 år gamle bruden. Hennes følelser kunne heller ikke ha blitt formildet av en sang som ble skrevet i hennes navn og som, ifølge Jean de Venette, ble sunget overalt i Frankrike «J’ay failli å qui je estoie donnée par amour» (jeg har mistet ham hvis kjærlighet jeg skulle være). Fire år senere hev­ net hun seg på en annen brudgom ved å vrake ham så å si i kirke­ døren. Enten fordi disse mislykkede forlovelsene ga henne en sans for uavhengighet eller fordi hun i utgangspunktet hadde en uavhen­ gig karakter, var Isabella av England fremdeles ugift da hun møtte Enguerrand de Coucy 7 tretten år senere. Erobringen av Calais noen få måneder etter ekteskapsfiaskoen i Flandern, var det eneste store resultatet av hærtoget. Filip hadde samlet en hjelpestyrke og var på vei mot byen, men hindret som han var av pengemangel og tapene ved Crécy, dro han sin vei uten å kjempe. Borgerne av Calais ventet på en unnsetning som aldri kom og manglet tilgang på mat. Til slutt måtte de spise mus og rotter og avføring, slik at sulten tvang dem til å gi opp. Lederen deres, Jean de Vienne, som nylig var såret, red barhodet og med sverdet bak frem som et tegn på underkastelse ut av porten for å overlevere byens nøkler til engelskmennene. Bak ham med enkle skjorter og barbente kom de seks rikeste borgerne av Calais med løkker rundt halsen for å tilkjennegi seierherrens rett til å henge dem om han ville. I dette merkverdige opptoget som ble fulgt av de utsultede og fortvilede overlevende, fikk Frankrike noe å kjempe for: gjenero­ bringen av Calais. Edvard var utslitt av den lange motstanden byen hadde gitt ham gjennom vinterbeleiringen som var noe uvanlig i middelalderen. Han var rasende og ville ha hengt de seks borgerne om det ikke hadde vært for dronning Filippas bønn om nåde for dem. Beleirin­ gen hadde trukket i langdrag fra august 1346 til august 1347. Trop­ pene hans var slitne, og selv hadde han brukt alle de midler som sto til hans rådighet. Forsyninger, hester, våpen og forsterkninger måtte bringes fra England hvor det støtte på motstand å samle opp korn og buskap. Mobiliseringen av skip forstyrret handelen og reduserte inntektene av skatten på ulleksport. Man har regnet ut at 109

de ca. 32 000 soldater pluss mannskapet på skipene og alle de støtte­ tropper som trengtes til beleiringen, til sammen utgjorde mellom 60 000 og 80 000 mann. Så mange var i sving i løpet av Crécy-Calais felttoget. Edvard kunne ikke koste på seg ytterligere utgifter. Der­ for kunne ikke seiren føre ham videre. Det nye fotfestet i Frankrike førte ikke til annet enn avtale om våpenstillstand frem til april 1351. Hvis de krigførende kunne foreta en forstandig bedømmelse mens krigen pågikk - noe de sjelden kan - ville de ti første årene av krigen mellom England og Frankrike ha vist engelskmennene hvor usikre deres seire var: å vinne et stort sjøslag eller feltslag og erobre et varig fotfeste på kysten, var noe helt annet enn å erobre Frankrike eller å styrte den franske kongen. Men lysten etter å plyndre slik at fantastiske verdisaker og store løsepenger kunne finne veien til England, og æren og berømmelsen etter Crécy som ble forkynt av herolder på alle offentlige steder, fikk engelskmen­ nenes blod til å bruse. Franskmennene på sin side ville aldri gi opp før de hadde nådd det mål som dikteren Eustache Deschamps gjorde til sitt refreng 40 år senere: «Ingen fred før de gir oss Calais tilbake.» Crécy og Calais førte til at krigen måtte fortsette - men man tok en pause, for i 1347 sto Europa på kanten av den største katastrofen vi kjenner fra historien.

5

«Dette er verdens undergang »: Svartedauen

I oktober 1347, to måneder etter at Calais var falt, kom genuesiske handelsskip til havn i Messina på Sicilia med døde og døende menn ved årene. Skipene var kommet fra Caffa (det nåværende Feodosiya) på Krim i Svartehavet hvor genueserne hadde en handelssta­ sjon. De syke sjømennene hadde merkverdige svarte hevelser på størrelse med et egg eller et eple i armhulene og skrittet. Det rant blod og verk fra hevelsene og senere kom byller og svarte flekker på huden fra indre blødninger. De syke hadde store smerter og døde raskt i løpet av fem dager etter at de første symptomene var dukket opp. Da sykdommen spredte seg, kom andre symptomer som stadig feber og spytting av blod i stedet for hevelser og byller. Disse ofrene hostet og svettet forferdelig og døde enda raskere, i løpet av tre dager eller mindre, noen ganger i løpet av 24 timer. I begge utgaver av sykdommen stinket alt det som kroppen skilte ut - pust, svette, blod fra byller og lunger, svart urin og blodsvart møkk. Depresjoner og fortvilelse fulgte med de fysiske symptomene, og før slutten kom, kunne man se «at døden hadde satt sitt merke i ansiktet».. Sykdommen var en byllepest som forekom i to former: den ene var en infeksjon i blodomløpet, som skapte byller og indre blødnin­ ger og ble spredt gjennom kontaktsmitte. Den andre var en krafti­ gere lungebetennelse som ble spredt gjennom luftveiene. Begge sykdommene til sammen skapte den høye dødeligheten og den raske smitten. Sykdommen var så dødelig at man fortalte at friske personer gikk til sengs om kvelden og lå døde morgenen etter** Leger kunne få sykdommen ved sengekanten og dø før pasienten. Så raskt spredte den seg fra den ene til den andre, at en fransk lege, Simon de Covino, sa at det så ut som om én syk person «kunne smitte hele verden». Pesten virket desto mer ondartet og fryktelig, fordi ofrene ikke kjente noen måte å beskytte seg på eller noen virksom medisin. Den fysiske lidelsen som sykdommen skapte og dens preg av å være et ondt mysterium blir uttrykt i en walisisk klagesang som sier «at døden kommer midt iblant oss som en svart røyk, en pest som dreper de unge, et svevende spøkelse som ikke har nåde med et skjønt utseende. Arme meg, jeg har en flekk i armhulen! Den vok­ ser, forferdelig . . . et hode som gir smerte og får meg til å 111

skrike . . . en hissig, smertefull knott . . . Den svir som glødende kull . . . en motbydelig, askegrå klump.» Utbruddene ligner på «svarte bønner, små spredte kullbiter . . . Svartedauens første orna­ menter, som kullstykker på brent mark, en mangfoldig blanding, en svart pest som kronestykker, som kirsebær . . . » Ryktene om en forferdelig sykdom som skulle ha oppstått i Kina og spredt seg gjennom Tartaria (Sentral-Asia) til India og Persia, Mesopotamia, Syria, Egypt og hele Lille-Asia, hadde nådd Europa i 1346. Man fortalte at sykdommen rev med seg så mange at hele India skulle være avfolket. Noen områder, sa man, var dekket av døde kropper, andre områder var uten en eneste gjenlevende. Pave Clemens 6 i Avignon sa at antallet døde var nådd opp i 23 840 000. Man hadde ikke noe sakssvarende begrep om «smitte», derfor følte man seg ikke truet i Europa før handelsskipene kom med sin pest­ svarte last til Messina, og andre infiserte skip fra Levanten bragte smitten til Genova og Venezia. I januar 1348 var den nådd Frankrike over Marseille, og NordAfrika via Tunis. Den ble fraktet med skipene langs kysten og på de seilbare elvene. Fra Marseille spredte den seg vestover til havne­ byene i Languedoc og Spania. Fra Marseille spredtes den også nord­ over langs Rhone til Avignon hvor den slo til i mars. Den nådde Narbonne, Montpellier, Carcassonne og Toulouse mellom februar og mai, og i Italia spredtes den samtidig til Roma, Firenze og deres oppland. Mellom juni og august nådde den Bordeaux, Lyon og Paris. Derfra spredte den seg til Burgund og Normandie og stakk over Kanalen fra Normandie til Syd-England. Den samme somme­ ren kom den fra Italia over Alpene til Sveits og spredtes østover helt til Ungarn. På et avgrenset område fuliførte pesten sitt drapsverk i løpet av fire til seks måneder, og så svant den bort. Men i de større byene forsynte den seg grådig av den trangbodde befolkningen. Den tok en hvil vinteren over, men dukket opp igjen om våren og raste i seks måneder til. I 1349 tok den et nytt tilløp i Paris, spredte seg til Picardie, Flan­ dern og Nederlandene, og fra England til Skottland og Irland og Norge hvor et spøkelsesskip med ull-last og et dødt mannskap drev i land ved kysten nær Bergen. Derfra vandret pesten til Sverige, Danmark, Preussen, Island og helt til Grønland. Bohmen var et merkverdig motstandsdyktig område, og Russiand ble ikke angre­ pet før i 1351. Ved midten av 1350-årene hadde pesten gjort sitt i størstedelen av Europa. Dødsprosenten varierte fra en femtedel i noen områder til ni tiendedeler eller nesten total utryddelse i andre. Moderne demografer har funnet omtrent de samme tall for hele området fra India til Island, som i Froissarts løse anslag: «En 112

tredjedel av verden døde.» Hans vurdering, som var den vanlige i samtiden, var ikke en riktig gjetning, men det tall som Johannes angir for pestens dødelighet i Åpenbaringen som var en velbrukt veileder når det gjaldt menneskelige problemer i middelalderen. |E n tredjedel av Europa ville innebære ca. millioner døde. Ingen vet faktisk hvor mange som døde. Samtidens rapporter var overveldet av inntrykket og forsøkte ikke å foreta nøyaktige opptel­ linger. Man sa at 400 døde daglig i det overfylte Avignon. Man lukket 7000 hus som ble stående tomme etter at beboerne var døde. |En enkel kirkegård mottok 11 000 lik på 6 uker. Halvparten av byens innbyggere skal ha dødd, deriblant 9 kardinaler eller en tred­ jedel av det totale antall, og 70 mindre prelater. Mens de så likvognene passere forbi i en endeløs strøm, lot krønikeskriverne overdri­ velsene herje fritt og anslo antallet døde i Avignon til 62 000 eller også til 120 000. Men byens totale befolkning var sannsynligvis min­ dre enn 50 000. L /tln ^bE tter som kirkegårdene ble fylt, ble likene i Avignon kastet i ^Rhone til man hadde gravet svære massegraver for å bli kvitt dem. I London lå likene i haugevis i så store graver at de fløt over. Overalt taler rapportene om at de syke døde fortere enn de levende greide å begrave dem. Lik ble trukket ut av husene og plassert foran inngangsdøren. Hver morgen falt solen på nye hauger av kropper. I Firenze ble de døde samlet opp av Compagnia della Misericordia som var stiftet i 1244 for å pleie syke. Deres medlemmer bar røde kapper og hetter som dekket hele ansiktet bortsett fra øynene. Da de ikke greide å holde unna lenger, ble de døde liggende i gatene å gjære i dagevis. Det var ikke lenger mulig å skaffe kister, og likene ble lagt på bårer, to eller tre av gangen, og fraktet til kirkegården eller fellesgraver. Familier kastet sine egne slektninger i fellesgravene eller gravla dem så raskt og tilfeldig «at hundene kom og trakk dem opp og spiste likene»{ Mengden av døde og frykten for smitte gjorde at folk kreperte uten de siste riter og ble begravet uten bønner. Det var utsikter som skapte bunnløs frykt i den sykes siste timer. En engelsk biskop ga tillatelse til at legmenn kunne skrifte for legmenn, slik man hadde gjort i apostlenes dager. «Om ingen mann er til stede, da også til en kvinne.» Og hvis man ikke kunne finne noen prest til å forestå sakramentet med den siste olje, «da må troen være tilstrekkelig». Clemens 6 fant det nødvendig å gi syndsforlatelse til alle som døde av pesten, fordi så mange var uten prestehjelp. «Og ingen klokker ringte,» sier en krønikeskriver i Siena, «og ingen gråt uansett hvem han hadde mistet, fordi nesten alle ventet å dø . . . Folk sa til hver­ andre og trodde virkelig at «dette er verdens undergang». I Paris varte pesten gjennom hele 1349, og man nevner en døds113

kvote på 800 om dagen. I Pisa var det 500, i Wien mellom 500 og 600. Det samlede antall døde i Paris kom opp i 50 000 eller halv­ parten av befolkningen. Firenze som var svekket av hungersnøden i 1347, mistet mellom tre og fire femtedeler av sine borgere, Vene­ zia to tredjedeler. Hamburg og Bremen som var mindre byer, mistet omtrent den samme andel. Byene var kommunikasjonssentra og ble rammet med større sannsynlighet enn landsbyene. Men straks en landsby var smittet, var det like mange som døde der som i de større byene. I Givry, en velstående landsby med mellom 1200 og 1500 innbyggere i Burgund, registrerte manntallet 615 døde på 14 uker sammenlignet med gjennomsnittlig 30 døde i året i perioden før. I tre landsbyer i Cambridgeshire viser manntallet en dødsprosent på 47 eller 57 og i ett tilfelle på 70. Når de siste overlevende, som var for å få til å fortsette, forlot landsbyen, ble den forlatte bebyggelsen igjen oppspist av villmarken og forsvant fullstendig fra kartet. Det eneste som lå tilbake var et gresskledt, spøkelsesaktig omriss som viste hvor de dødelige en gang hadde levd. På innelukkede steder som i klostre og fengsler betød som regel smitte av én at alle ble smittet. Det skjedde i fransiskanerklostrene i Carcassonne og Marseille hvor alle innbyggerne døde uten unntak. Av de 140 dominikanerne ved Montpellier var det bare syv som overlevde. Petrarcas bror Gherardo som var munk i et karteuser­ kloster, begravde prioren og 34 munkevenner en for en, noen gan­ ger tre om dagen, helt til han og hunden var de eneste tilbake og flyktet for å finne et sted som ville motta dem. Når de så at alle de nærmeste døde, kunne mennesker på slike steder ikke annet enn undre seg over om den merkverdige faren som fylte luften var sendt for å utslette menneskeheten. I Kilkenny i Irland skrev fransiskanermunken John Clyn, en annen munk som satt alene igjen blant døde brødre, en rapport om hva som var skjedd «for at ikke det som burde huskes med tiden skulle forsvinne og slettes av deres minne som kommer etter oss». John Clyn følte «at verden så å si lå i Den ondes klør». Han ventet at døden også skulle hente ham og skrev: «Jeg etterlater meg pergament til en fortsettelse av dette arbeidet hvis nå en eller annen skulle overleve, og en av Adamsætten skulle unnslippe denne pesten og ville fortsette det arbeidet jeg har gjort.» En annen håndskrift forteller oss at munken John døde av pesten, men han ble reddet fra glemselen. 0 De største byene i Europa var Paris og Firenze, Venezia og Genova. De hadde ca. 100 000 innbyggere. På det neste trinn kom byer som omfattet mer enn 50 000 mennesker: Gent og Brugge i Flandern, Milano, Bologna, Roma, Napoli og Palermo, og Koln. London hadde noe under 50 000 innbyggere. I England var London den eneste byen i tillegg til York som hadde mer enn 10 000. På 114

mellom 20 000 og 50 000 lå Bordeaux, Toulouse, Montpellier, Mar­ seille og Lyon i Frankrike, Barcelona, Sevilla og Toledo i Spania, Siena, Pisa og noen andre mindre i byer i Italia og de hanseatiske handelsbyene i Nord-Europa. Pesten raste gjennom alle disse byene ^og drepte mellom én og to tredjedeler av innbyggerne. Italia som hadde en samlet befolkning på mellom 10 og 11 millioner, led kan­ skje de største tap. Etter at florentinske bankierer var gått konkurs, kornhøsten sviktet og arbeiderne hadde gjort oppstand i 1346-47, og Cola di Rienzi hadde skapt anarkiske tilstander i Roma, kom pesten på toppen av en hel rekke ulykker. Som om verden virkelig skulle være i Den ondes klør, falt pestens første besøk på det euro­ peiske fastland i januar 1348 samtidig med et fryktelig jordskjelv som skapte store ødeleggelser helt fra Napoli til Venezia. Hus ram­ let ned, kirketårn tippet over ende, landsbyer ble knust og ødeleg­ gelsene nådde helt til Tyskland og Hellas. Også følelsene var som lammet av de grusomme hendelsene. Det oppsto en slags bedøvet tilstand som krønikeskriveren gir uttrykk for når han sier: «I de dager begravde man sine kjære uten sorg og giftet seg uten venn­ skap.» I Siena hvor mer enn halvparten av innbyggerne døde av pesten, stanset man arbeidet på den store katedralen som etter planen skulle bli den største i verden. Arbeidet ble aldri tatt opp igjen, fordi arbeidsfolk og byggmestere forsvant, og de overlevende sank ned i «sorg og tungsinn». Katedralens uavsluttede hovedskip står ennå tilbake som et varig vitnesbyrd om dødens innhøstning. Agnolo di Tura, en krønikeskriver i Siena, forteller at frykten for smitte utslettet alle andre instinkter. «Fedre forlot sine barn, hus­ truer sine menn, menn sine brødre,» skrev han, «for denne pesten syntes å bre seg gjennom pust og blikk. Så døde de. Og ingen ville begrave de døde hverken for penger eller av vennskap . . . Og jeg, Agnolo di Tura, som de kaller Tjukken, begrov mine fem barn med egne hender, og mange andre gjorde det samme med sine barn.» Det finnes flere vitnesbyrd om umenneskelighet og få fortellinger som peker i annen retning, for pesten var ikke den slags ulykke som inspirerer til gjensidig hjelp. Dens motbydelige utseende og døde­ lighet førte ikke folk sammen i fortvilelsen, men forsterket deres ønske om å unngå hverandre. «Embetsmenn og notarer nektet å komme for å skrive opp de døendes testamente,» forteller en fransiskanermunk fra Piazza på Sicilia. Det som var verre: «Ikke engang prestene vil komme for å høre de døendes skriftemål.» En skriver i tjeneste hos erkebiskopen av Canterbury forteller det samme om engelske prester «som unnlot å betjene sine sognebarn av frykt for døden». Over hele Europa fra Skottland til Russland kunne man vise til tilfeller hvor foreldre forlot sine barn, og barn forlot sine 115

foreldre. Ulykkene gjorde menneskenes hjerter kalde, skrev Boccaccio i sin berømte fortelling om pesten i Firenze som innleder Decameronen. «Menneskene unngikk hverandre . . . slektninger ville ikke se hverandre, bror forlot bror, hustru forlot husbond. Hva mer er og som man knapt kan tro: fedre og mødre overlot barna til deres egen skjebne, uten stell og pleie, som om de hadde vært fremmede.» Overdrivelser og litterær pessimisme var vanlig på 1300-tallet, men pavens lege, Guy de Chauliac, var en nøktern og samvittighetsfull reporter som beskriver det samme fenomenet: «Faren besøkte ikke sin sønn eller sønnen sin far. All barmhjertig­ het forsvant.» Vel ikke all. Krønikeskriveren Jean de Venette forteller at non­ nene på Hotel Dieu eller stadssykehuset «ikke fryktet døden, men stelte de syke med kjærlighet og ydmykhet». Nye nonner tok gang på gang plassen etter dem som døde inntil de fleste av dem «som mange ganger ble fornyet gjennom dødsfall nå ifølge vår fromme tro hviler hos Kristus». Da pesten kom til Nord-Frankrike i juli 1348, fikk den først fot­ feste i Normandie, og vinteren skapte en pause som ga Picardie en bedragersk utsettelse til neste sommer. I sorg eller som advarsel blafret sorte flagg fra kirketårnene i de hardest rammede lands­ byene i Normandie. «Og på den tiden,» skrev en munk i klosteret Foucarment, «var dødeligheten så stor blant folk i Normandie at de som bodde i Picardie spottet dem.» Den samme lite nestekjærlige reaksjon fortelles om skottene som var adskilt fra engelskmennene med en vinters utsettelse. De var glade over å høre at sykdommen hugg inn blant «søringene» og samlet tropper til en invasjon «mens de lo av sine fiender.» Men før de kom av gårde, rammet den ville pesten også dem. Den drepte noen og spredte resten i panikk, slik at de bragte med seg sykdommen på flukten. I Picardie sommeren 1349 trengte pesten inn i Coucy-slottet og drepte Enguerrands mor, Katarina, og hennes nye mann. Om hen­ nes 9 år gamle sønn slapp unna helt tilfeldig eller kanskje bodde et annet sted med en av sine barnepassere, vet vi ikke noe om. I Amiens like ved reagerte fargeriarbeiderne raskt på tapet av arbeidskraft og brukte den nye situasjonen til å presse frem høyere lønninger. Et annet sted danset landsbyboerne til trommer og trom­ peter, og da de ble spurt om grunnen, svarte de at de hadde sett nabobyene dø dag for dag mens deres landsby ikke ble rammet. De trodde de kunne holde pesten unna ved «å være muntre. Det er derfor vi danser». Lenger nord i Tournai på grensen til Flandern, skrev Gilles li Muisis, abbeden i St. Martins kloster, en av de mest levende beretninger om epidemien. Dødsklokkene ringte dag og natt, forteller han, fordi ringerne gjerne ville tjene penger mens de 116

kunne. Landsbyen hørte sørgeklangen og ble ute av seg av redsel, slik at myndighetene måtte forby bruken av klokkeklang og sorte klær og begrenset begravelsesfølget til to sørgende. I de fleste byer stilnet dødsklokkene og heroldenes forkynnelse av hvem som var døde. Siena innførte bot for å bære sørgeklær hvis man ikke var blitt enke. Flukt var det vanligste motmiddel blant dem som hadde råd til det eller kunne få det til. De rike flyktet til sine landsteder slik Boccaccios unge patrisiere flykter fra Firenze. De slo seg ned på et landlig sted «langt unna veiene på begge sider» med «kilder av kjølig vann og kjellere med sjeldne viner». De fattige i byene døde i sine rønner «og bare likstanken fortalte naboene at de var døde». Også sam­ tiden la merke til at de fattige ble langt sterkere rammet enn de rike. Det gjaldt både i syd og nord. En skotsk krønikeskriver John fra Fordun sa klart og tydelig at pesten «særlig angrep usle og vanlige folk - sjelden de rike». Simon de Covino fra Montpellier la merke til det samme. Han mente at deres elendighet, savn og harde liv gjorde de fattige mer mottagelige. Det var vel halvveis sant. Nær kontakt og mangelfull hygiene var den ukjente andre halvpart av sannheten. Man la også merke til at det døde flere unge enn eldre. Simon de Covino sammenlignet ungdommene som forsvant med blomster som visner på markene. Lovløshet og usedelighet fulgte svartedauen, som de hadde fulgt den store pesten i Athen i 430 f.Kr. Thukydid forteller at mennene dengang ble skallet av sin nytelsessyke: «For da de så hvordan de døde på et øyeblikk og hvordan de som ikke hadde noe, umiddel­ bart arvet deres eiendom, skjønt de at både liv og velstand var midlertidige goder og de besluttet å giede seg mens de kunne.» Den menneskelige adferd er tidløs. Da Johannes hadde sitt syn av pesten i Åpenbaringen, visste han av erfaring eller gjennom slektens felles erindring at de som overlevde «skulle leve uten anger . . . de angret ikke sine mord, sine trolldomskunster, sitt horelevnet, eller sine tyverier». Uvitenhet om årsakene forsterket følelsen av angst. 1300-tallet hadde ingen mistanke mot de virkelige smittebærere - rotter og 119

lopper - kanskje fordi de var så vant til dem. Loppene var en alminnelig plage i husholdningen, men de blir ikke nevnt en eneste gang i den samtidige litteraturen omkring pesten. Og rottene er bare helt tilfeldig nevnt selv om den folkelige visdommen normalt knyttet dem til pest og sykdom. Legenden om rottefangeren fra Hameln oppsto ved en pest i 1284. Den faktiske pestbasillen Pasturella pestis oppdaget man ikke før 500 år senere. Den lever dels i loppens mave, dels i vertsrottens blodomløp og overføres til mennesker og dyr gjennom rotte- eller loppe-bitt. Den spres med Rattus rattus, den lille svarte middelalderrotten som levde om bord på skip og gjen­ nom den store, brune kloakkrotten. Hva det var som forandret basillens hviletilstand til aggressiv tilstand, vet vi ikke. Nå tror man ikke lenger at det har skjedd i Kina, men et eller annet sted i Sentral-Asia og at den senere har spredt seg langs karavanerutene. Den kinesiske opprinnelsen var noe man feilaktig antok på 1300-tallet, fordi man fikk riktige, men forsinkede rapporter om store dødstall i Kina på grunn av tørke, sult og pest. Senere har man funnet ut at disse ulykkene fant sted i 1330-årene, for tidlig til at de kan gjøres ansvarlige for den pesten som dukket opp i India i 1346. Den spøkelsesaktige fienden hadde ikke noe navn. Svartedauen blir den først kalt langt senere. Under den første delen av epidemien kalte man den bare Pesten eller Den store døden. Rapporter østfra som vokste med fryktens innbildninger, fortalte om merkverdige stormer og «ildtunger» blandet med kjempesvære hagl som «drepte nesten alle», eller et «enormt ildregn» som brente opp menn, dyr, stener, trær, landsbyer og byer. I en annen versjon bragte «uhyg­ gelige vindpust fra ilden» infeksjonen til Europa «og nå kommer den krypende langs kysten som en inntrenger». Nøyaktige observa­ sjoner i denne saken greide ikke det mentale spranget til skip og rotter, fordi man ikke hadde noe begrep om at smitten kunne spres med dyr eller insekter. Jordskjelvet fikk skylden for å ha frisatt svovelholdige og giftige dunster fra jordens indre, eller man tok jordskjelvet som et bevis på en kjempemessig kamp mellom hav og planeter som fikk vannet til å stige og fordampe til fiskene døde i massevis og ødela luften med stank. Felles for alle disse forklaringene var tanken om at luften var forgiftet, om et sykdomsskapende stoff og tykke, stinkende tåker som skyldtes alle mulige og umulige kilder fra stillestående vann til uhellsvangre planetkonstellasjoner, fra Den ondes egen hånd til Guds vrede. Den medisinske tenkningen var fanget i teorien om stjernenes påvirkninger, understreket luften som det element som fraktet sykdom og overså hygiene og synlige bærere. Det at det fantes to bærere, utvisket sporene, for loppen kunne leve og reise uavhengig av rotten i en hel måned. Og hvis loppen ble infisert av den 120

spesielt kraftige, blodforgiftende varianten av basillen, kunne den smitte mennesker uten å hente fornyet smitte fra rotten. Det at det fantes en versjon av sykdommen som ga lungebetennelse og som faktisk ble overført gjennom luften, gjorde problemet enda vanske­ ligere. Smittens mysterium var «den mest forferdelige av alle trusler» skrev en anonym, flamsk prest i Avignon til en korrespondent i Brugge. Pester hadde man kjent til før, helt fra pesten i Athen (som man tror har vært en tyfus) til de lange epidemiene på 500-tallet e.Kr. og sporadiske utbrudd på 1100- og 1200-tallet. Men man hadde ikke samlet opp informasjoner om pestens natur. At infek­ sjonen stammet fra kontakt med de syke eller deres hus, klær eller lik, skjønte man snart. Men man forsto ikke hvorfor. Gentile da Foligno som var en berømt lege i Perugia og doktor i medisin fra Bologna og Padova, kom i nærheten av et begrep om infeksjon gjennom åndedrettet da han antok at giftige stoffer «ble fraktet gjennom den luften man pustet inn og ut». Han hadde ikke noen idé om smittebærere av mikroskopisk størrelse og måtte anta at luften var fordervet av planetarisk påvirkning. Men planetene kunne ikke forklare hvorfor smitten spredte seg slik den gjorde. Den fortvilede letingen etter et svar på problemet ga opphav til teorier om at sykdommen kunne overføres gjennom blikket. Folk ble syke, skrev Guy de Chauliac, ikke bare ved å være sammen med de syke, men «også ved å se på dem». Tre hundreår senere skrev Joshua Barnes, Edvard 3s biograf, at smitten var kommet inn i lysstrålene og «skjøt sine dødelige skudd fra øynene». Leger som prøvde å sortere informasjonene, kunne ikke frigjøre seg fra astrologiens begreper. De trodde at all menneskelig fysiologi var gjenstand for planetariske påvirkninger. Medinsinen var et aspekt av middelalderens liv som ikke var formet av den kristne lære, kanskje fordi den var knyttet til arabernes kunnskaper. Pres­ tene hatet astrologien, men kunne ikke gjøre noe med dens innfly­ telse. Guy de Chauliac som var livlege for tre paver etter hverandre, drev sin praksis i lydighet mot dyrekretsen. Hans Cirurgia var den største avhandlingen om kirurgi i samtiden, og han forsto å bruke bedøvelsesmidler av opiumssaft, alrune eller selsnepe. Likevel fore­ skrev han årelating og avføringsmidler etter planetenes stilling og skilte kroniske fra akutte sykdommer utfra tanken om at den første ble styrt av solen og de andre ble styrt av månen. I oktober 1348 spurte Filip 6 det medisinske fakultet ved univer­ sitetet i Paris om en rapport om den sykdommen som syntes å true menneskehetens overlevelse. Med forsiktige teser, antiteser og be­ vis hevdet doktorene at det skyldtes en tredobbelt konjunksjon av Saturn, Jupiter og Mars i Vannmannens 40. grad som skal ha funnet 121

sted 20 mars 1345. Men de sa at «det også fantes årsaker som var skjult selv for de lærdeste». Rapporten fra medisinens fremste re­ presentanter i Paris ble den offisielle versjonen. Den ble utlånt, kopiert og gikk over land og strand. Den ble oversatt fra latin til de forskjellige morsmålene og ble godtatt overalt som det vitenskape­ lige om ikke det folkelige svar på gåten, selv blant de arabiske legene i Cordova og Granada. Fordi alle var så interessert i emnet, og oppmuntret oversettelsene av traktatene om pesten, bruken av nasjonalspråk. På den måten oppsto det nytt liv av døden. Folk flest hadde bare én forklaring: Guds vrede. Planeter kan til­ fredsstille lærde doktorer, men Gud står vanlige mennesker nær­ mere. En svøpe som var så omfattende og nådeløs uten synlige årsaker, kunne bare oppfattes som en guddommelig straff over menneskeheten for deres synder. Det kunne også være uttrykk for Guds endelige oppgivelse av sin skapning. Matteo Villani sammen­ lignet pesten med Syndfloden og trodde at han skrev om «mennes­ kehetens utryddelse». Forsøkene på å dempe den guddommelige vrede tok mange former. Byen Rouen bestemte at alt som kunne ergre Gud, som kortspill, banning og drikking, måtte opphøre. Mer vanlige var botsprosesjonene som først ble godkjent av paven. Noen varte i hele tre dager, og i noen deltok hele 2000 mennesker. Over­ alt fulgte slike prosesjoner pesten og bidro til å spre den. Barbente og i sekk og aske, mens de gråt, ba og rev seg i håret, bar de med seg lys og relikvier. Noen ganger hadde de botssøkende rep rundt halsen og slo seg selv med pisker. Slik gikk de i tog gjennom gatene og ba om jomfruens og helgnenes nåde ved hellig­ dommene deres. En levende illustrasjon til Duc de Berrys Trés Riches Heures viser paven i en botsprosesjon sammen med fire kardinaler i skarlagen fra topp til tå. Han reiser begge armene i bønn til en engel på toppen av Castel Sant’Angelo mens prester i hvite kapper som bærer bannere og relikvier i gyldne skrin, snur seg om for å se en av deres egne som er rammet av pesten, falle til jorden med et ansikt forvridd av skrekk. I bakerste rekke faller en gråkledd munk ved siden av et annet offer som allerede ligger stille, mens innbyggerne ser forskrekket på. (Illustrasjonen skal fremstille pesten på slutten av 500-tallet mens Gregor den store var pave, men middelalderens kunstnere gjorde ikke forskjell på fortid og nåtid. Opptrinnet blir fremstilt som om kunstneren hadde sett det på 1300-tallet.) Da det ble åpenbart at disse prosesjonene var en smit­ tekilde, måtte Clemens 6 forby dem. I Messina hvor pesten først dukket opp, ba folket erkebiskopen i nabobyen Catania å låne dem relikviene av den hellige Agatha. Da folk i Catania nektet å gi fra seg relikviene, dyppet erkebiskopen 122

dem i hellig vann og bragte selv vannet til Messina hvor han bar det i en prosesjon med bønn og klagesanger gjennom gatene. Det de­ moniske som delte middelalderens verden med Gud, dukket opp som «demoner i hundeskikkelse» for å skremme folk. «En sort hund med trukket sverd i poten viste seg blant dem, knaste med sine tenner, stormet mot dem og knuste alle sølvkarene og lampene og botslysene på altrene og kastet dem hit og dit . . . Folk i Messina ble vettskremte av hva de så, og alle ble fylt av redsel.» Det at pesten tilsynelatende manglet en jordisk årsak, ga den en overnaturlig og uhyggelig karakter. Skandinavene trodde at en pest­ jomfru kom ut av den dødes munn i form av en blå flamme og fløy gjennom luften for å infisere det neste huset. I Litauen sa man at jomfruen viftet med et rødt sjal gjennom døren eller vinduet for å slippe inn pesten. Legenden forteller at en modig mann frivillig ventet ved sitt åpne vindu med trukket sverd, og da han så det flagrende sjalet, kuttet han hånden av pestjomfruen. Han døde av sin dåd, men landsbyen ble spart, oj> sjalet ble lenge oppbevart som et relikvie i sognekirken. Når alt kom til alt, hinsides demoner og overtro, var det Gud som sto bak. Paven innrømmet det i en bulle fra september 1348 som taler om «pesten som Gud har hjemsøkt de kristne med». For keiser Johannes Cantacuzenus var det åpenbart at en sykdom med slike redsler, slik stank, og slike smerter - og særlig en som bragte ofrene til fortvilelse før de døde - ikke var noen «naturlig» pest, men «en tuktens svøpe fra himmelen». Også Piers Plowman sa at «disse pes­ tene skyldtes mange synder». Den alminnelige godtagelse av dette synet skapte en utvidet følelse av skyld. For hvis pesten var en straff, måtte det ha vært en forferdelig synd som forårsaket den. Hvilke synder var 1300-tallet oppmerksomme på? Først og fremst griskhet og grådighet, fulgt av åger, verdslighet, hor, gudsbespottelse, falskhet, overflod og gudløshet. Giovanni Villani forsøkte å forklare den bølgen av ulykker som var falt på Firenze og sluttet seg til at de var en straff for syndene åger og grådighet som undertrykte de fattige. Samtidens forfattere uttrykte ofte medlidenhet og sinne i forbindelse med de fattiges situasjon, særlig når det gjaldt bøndene som ofre for krigen. Slike synder lå åpenbart på dette århundres samvittighet. I middel­ alderens dagligliv sto nesten alle tanker og handlinger i strid med kirkens bud. Det gjaldt både på det seksuelle, økonomiske og mili­ tære område. Det var synd om man unnlot å faste eller gå til messe. Følgen var en underjordisk sjø av skyldfølelse i sjelen, som pesten nå tærte på. At dødeligheten ble godtatt som Guds straffedom, kan forklare noe av det tomrom på kommentarer som fulgte etter svartedauen. 123

En forsker har notert at Périgords arkiver henviser utallige ganger til kriger, men sjelden til pesten. Froissart nevner den store pesten bare én gang. Chaucer kaster knapt et blikk på den. En guddom­ melig vrede som var så sterk at den truet med å utslette menneske­ heten, tålte ikke nærmere utforskning. Forsøkene på å begrense epidemien hjalp lite enten det var be­ handling eller forebyggelser. Legene kunne ikke stanse pesten, der­ for var deres fremste oppgave å holde den i sjakk. Det gjorde de særlig ved å brenne røkelse for å rense luften. Kristendommens fremste representant, pave Clemens 6 beholdt sin helse på denne måten, men av uforståelige grunner: Clemens’ lege, Guy de Chauliac, bestemte at to svære peisbål skulle brenne i pavens bolig og ba paven sitte mellom dem i sommervarmen i Avignon. Denne dras­ tiske behandlingen virket utvilsomt, fordi den skremte bort lop­ pene, og fordi de Chauliac bestemte at paven skulle holde seg isolert i sine rom. De fine freskene av hager, jaktturer og andre verdslige gieder som ble malt på veggene etter hans eget ønske, ga ham kanskje noen oppmuntring. Clemens var en pave som likte stor prakt og «sanselige laster», men han var også en lærd mann og en beskytter av kunster og vitenskaper. Nå oppfordret han til dissek­ sjon av de døde «slik at sykdommens opprinnelse kan bli kjent». Mange disseksjoner ble utført både i Avignon og i Firenze hvor byens myndigheter betalte for lik som ble bragt til legene med dis­ seksjon som formål. Legenes botemidler på 1300-tallet omfattet alt fra det empiriske og sansbare til det magiske. Og forskjellen mellom de to fremgangs­ måter var liten. Kirken hindret legekunsten i å studere anatomi og fysiologi og i å dissekere lik. Men Galenos’ klassiske anatomi, som var overlevert gjennom arabiske tekster, ble holdt ved like gjennom private anatomiforelesninger. Noen ganger kunne behovet for kunnskap sette kirkens forbud til side. I 1340 godkjente man et anatomikurs hvert annet år. Det varte i flere dager og besto i at en kirurg dissekerte et lik mens en doktor i medisin foreleste. Ellers var det teorien om kroppsvæskene som, ved siden av astro­ logien, styrte den medisinske praksis. Man tenkte seg at alle men­ neskelige temperamenter tilhørte en eller annen av de fire kropps­ væsker - sangvinsk, flegmatisk, kolerisk og melankolsk. I forskjel­ lige forhold til tegnene i dyrekretsen - hvert av tegnene styrte en bestemt kroppsdel - kunne kroppsvæskene og konstellasjonene til sammen regulere kroppsvarme, fuktighet og graden av maskulinitet og feminitet hos hver enkelt. Til til tross for alle disse plansjer, stjerner og medikamenter som ikke adskilte seg fra heksebrygg, var legene svært opptatt av diett, fysisk styrke og mental innstilling. De manglet heller ikke praktisk 124

dyktighet. De kunne spleise brukne ben, trekke tenner, fjerne Ste­ ner i blæren, fjerne grå stær med sølvnåler og bygge opp igjen et skjemmet ansikt ved hjelp av hud fra armen. De oppfattet epilepsi og apopleksi som kramper i hjernen. De analyserte urin og pulsslag for å stille diagnose, visste hvilke stoffer som virket diuretisk og avførende, brukte brokkbind, og en blanding av olje, eddik og svo­ vel mot tannpine. Mot hodepine kunne de forordne malt peonløk med rosenolje. Når det gjaldt sykdommer de ikke hadde noen styring på, falt de tilbake til det overnaturlige eller til innviklede blandinger av metal­ liske, botaniske og animalske stoffer. Det aggressive og det dyre var ekstra verdifullt. Ringorm ble behandlet ved at man vasket skallen med urin fra en gutt, gikt med et omslag av geitemøkk blandet med rosmarin og honning. Deres hensikt var å gjøre det lettere for pasienten - helbredelsen lå i Guds hender - og psykologisk sugge­ sjon var ofte midlet. For å unngå kopparr kunne man pakke inn en koppepasient i rødt klede og legge ham i en seng med rødt sengetøy. Om operasjoner ikke kunne hjelpe, ba man om jomfruens assi­ stanse eller brukte helgenrelikvier. Legene var vel ansette figurer med sine skarlagensrøde kapper og pelshatter. Luksuslovene tillot dem litt ekstra utstyr. De bar belter av sølvtråd, broderte hansker og ifølge Petrarcas negative rappor­ ter, red de med tunge gullsporer når de kom på sykebesøk sammen med en tjener. Deres hustruer fikk bruke mer til klær enn andre kvinner, kanskje med tanke på de store honorarene legene kunne kreve. Ikke alle var lærde professorer. Boccaccios doktor Simon var en proktolog som lot male en potte over inngangsdøren for å angi sin spesialitet. Hva angikk pesten ble de som var rammet av den behandlet med forskjellige midler som skulle trekke gifter eller infeksjoner ut av kroppen. Det skjedde gjennom årelatinger, rensing med avføringsmidler eller klyster, ved å åpne eller brenne byllene eller bruk av varme omslag. Ikke noe av dette hjalp. Medisinene kunne være alt fra piller av knuste hjortehorn, myrra og safran til tinkturer med gulloppløsning. Blandinger av sjeldne krydre, knuste perler eller smaragder ble ordinert, muligens utfra den teori, som heller ikke er ukjent i moderne medisin, at pasientens følelse av terapiens verdi var direkte proporsjonal med utlegget. Legene tilrådet at gulv skulle fuktes og at hender, munn og nese­ bor skulle vaskes med eddik og rosenvann. Forsiktige dietter, at man unngikk opphisselse og sinne, særlig rett før leggetid, varsom trening og fjerning av pasienten fra myrer og andre kilder til usunn luft, - alt dette ble anbefalt. Pomadekrukker av sjeldne urter bar man med seg når man gikk ut, sannsynligvis mer som en motvekt 125

mot stanken fra de pestrammede enn som middel mot smitte. På den annen side hadde mange den merkverdige oppfatning at dotømmere var immune. Mange besøkte de offentlige latrinene i den tro at den fæle lukten var et effektivt middel mot smitte. Kloakksystemer var ikke helt ukjente på 1300-tallet, men de var langt fra tilstrekkelige. Toaletter, septikktanker, avløpsrør og of­ fentlige latriner fantes, men de erstattet ikke den åpne kloakken i gatene. Slott og rike byhus hadde toaletter bygget mot en yttermur hvor avføringen kunne falle i elven eller i et dike og så fraktes bort. Byhus langt fra elvebredden hadde septikktanker i bakgården på god avstand fra naboens. Selv om de i prinsippet skulle godkjennes av kommunen, fantes det mange lekkasjer fra tankene til brønner og andre vannkilder. Bortsett fra pissepottene kunne ikke avførin­ gen tømmes i den åpne gatekloakken. De urenslige gatene skyldtes snarere at folk ga blaffen i de offentlige bestemmelsene enn den utilstrekkelige teknologien. Noen klostre og store festninger, som Coucy, hadde munkenes eller soldatenes latriner i bygninger som sto for seg. Kjernetårnet, donjon i Coucy hadde latriner i hver av sine tre etasjer. Avløpet ble ledet til hvelvede stendiker med luftehull og åpninger til tømming. Forskere fra en mer romantisk periode trodde at disse dikene var hemmelige passasjer eller fangehull. Under begrepet «edel» arki­ tektur foretrakk 1400-tallet og senere århundrer å overse kloakken. Coucy hadde rimeligvis bedre hygieniske forhold enn Versailles. Under pesten, da gatefeierne og dotømmerne døde, ble byene stadig mer forsøplet og faren for infeksjoner økte. De som bodde i en bestemt gate kunne leie en kjerre i fellesskap for å fjerne skitten, men viljen og tiltakslysten strakk ikke til. Sammenbruddet av rengjøringen i gatene viser seg i et brev fra Edvard 3 til borger­ mesteren i London i 1349 hvor kongen klager over at gatene og veiene i London var «fordervet av menneskemøkk og hadde en luft som var forgiftet til stor fare for dem som dro igjennom, særlig i denne tiden med smittsomme sykdommer». Kongen var sannsynlig­ vis spart for synet av lik som lå i hauger, derfor ga han ordre om at gatene skulle rengjøres «slik de var før». Mange byer innførte strenge karantenebestemmelser. Så snart Pisa og Lucca ble rammet, forbød nabobyen Pistoia de av sine bor­ gere som hadde vært på besøk eller handlet i de to byene, å vende hjem. Samtidig forbød de import av ull og lin. Dogen og byrådet i Venezia ga ordre om at de døde skulle begraves på øyene i en dybde av minst fem fot og organiserte en båttransport for å frakte likene vekk. Polen opprettet en karantene ved sine grenser som faktisk virket til å beskytte landet i noen grad. Despoten i Milano, erke­ biskop Giovanni Visconti, som var leder for den familien som her126

sket mest uinnskrenket over en by på hele 1300-tallet, gjennomførte brutale tiltak. Han ga ordre til at de første tre husene hvor man oppdaget sykdommen, skulle mures inn med sine innbyggere slik at brønnen, de syke og de døde ble innesluttet i en felles grav. Om det nå skyldtes hans besluttsomhet eller ikke, kom Milano ut av ulyk­ ken med en relativt lav dødsprosent. En autokratisk godsherre i Leicestershire hadde noe av Viscontis temperament. Han brente og jevnet landsbyen Noseley med jorden da pesten kom dit, for at sykdommen ikke skulle spre seg til hans herregård. Han lyktes helt åpenbart, fordi hans direkte etterkommere fremdeles bor på Nose­ ley Hall. St. Roche ble tillagt særlige helbredende evner. Han var død i 1347 og var den helgen som ble spesielt assosiert med pesten. Som den hellige Frans hadde han som ung mann arvet en formue og gitt den til de fattige og til sykehus. Da han vendte tilbake fra en pile­ grimsreise til Roma, havnet han midt oppe i en epidemi og ble værende der for å hjelpe de syke. Han pådro seg sykdommen selv og trakk seg tilbake for å dø alene i skogene hvor en hund hver dag ga ham brød. «I denne ulykkelige tiden,» forteller legenden, «da tilværelsen var så tung å bære og menneskene var så kalde, trodde de at i alle fali dyrene hadde medlidenhet.» St. Roche ble frisk igjen, og da han dukket opp i filler og om som tigger, trodde man at han var en spion og kastet ham i fengsel hvor han døde. Han fylte sitt fangehull med et underlig lys. Da historien spredte seg og han ble helgenkåret, trodde man at Gud ville helbrede alle dem som påberopte seg St. Roche. Da det ikke virket, forsterket det troen på at menneskene var blitt for onde og at Gud faktisk ønsket å gjøre slutt på dem. Som Langland skrev: Gud er døv nå om dagen og later som han ikke hører oss, Og bønner har ingen makt til å stanse pesten. Ved en merkverdig forvandling begynte man nå å oppfatte St. Roche og andre helgener som en kilde til pesten, som redskaper for Guds vrede. «På svartedauens tid i det Herrens år 1348,» skrev en professor i jus som het Bartolus fra Sassoferrato, «var Guds fiendt­ lighet større enn menneskenes fiendtlighet.» Men han tok feil. Menneskenes fiendtlighet kom til syne i behandlingen av jødene. På anklager om at de forgiftet brønnene i den hensikt «å drepe og ødelegge hele kristenheten og vinne herredømme over hele ver­ den», begynte lynsjingene våren 1348 i kjølvannet av den første pestbølgen. De første angrepene skjedde i Narbonne og Carcassonne hvor jødene ble trukket ut av husene sine og kastet på bål. 127

Mens den guddommelige straffedom ble godtatt som kilde til pes­ ten, lette folk i sin ulykke fremdeles etter en menneskelig aktør som man kunne vende de aggresjonene mot som man ikke kunne vende mot Gud. Som de evige fremmede, var jødene det mest nærliggende siktemål. Jøden var en utenforstående som etter eget valg hadde isolert seg fra den kristne verden. I århundrer hadde de kristne nettopp lært å hate jødene som tenktes å være fylt av uutryddelig ondskap mot de kristne. Jødene bodde for seg selv i en spesiell gate eller et kvarter. De var også et velegnet mål fordi de gjerne hadde eiendom som man kunne plyndre. Det forsterket motiveringen. Anklagen om at noen hadde forgiftet brønnene, var like gammel som pesten i Athen. Da ble den brukt mot spartanerne, og så nylig som i epidemiene i 1320-21 var anklagen brukt mot de spedalske. På den tiden trodde man at de spedalske hadde handlet under på­ trykk fra jødene og den muslimske kongen av Granada. Sammen hadde de dannet en stor sammensvergelse for å ødelegge de kristne. Hundrevis av jøder ble fanget og brent over hele Frankrike i 1322, og jødene ble hardt straffet av en offisiell bot og uoffisielle angrep. Da svartedauen kom, tok man straks opp igjen anklagen mot jødene. . . . elver og kilder Som var klare og rene Forgiftet de på mange steder . . . skrev den franske hoffdikteren Guillaume de Machaut. Motsetningen mellom jødene og de kristne hadde gamle røtter. Jødene var blitt gjenstand for folkelig motvilje fordi den tidlige kirken var en avlegger av jødedommen, som ønsket å erstatte sitt opphav, måtte fremstille jødene slik. Jødenes avvisning av Kristus som frelser og deres trassige motstand mot å godta evangeliets nye lov i stedet for den mosaiske lov, gjorde jødene til en stadig anstøts­ sten for den nyopprettede kirken. Jødene representerte en fare som måtte holdes adskilt og fjernt fra det kristne samfunn. Dette var hensikten med de lover som fratok jødene deres borgerrettigheter. Slike bestemmelser ble vedtatt ved tidlige kirkekonsiler på 300-tallet straks kristendommen ble Romerrikets offisielle religion. Sepa­ rasjon var ønsket på begge sider, fordi jødene oppfattet de kristne først som en dissentermenighet og så som en kjettersk gruppe som de ikke ønsket kontakt med. Teorien, fornemmelsene og begrunnelsene for antisemittismen ble dannet på denne tiden - i de kanoniske lovbestemmelser som konsilene godkjente. Tirader hos den hellige Johannes Chrysostomos, patriarken av Antiokia, avviser jødene som det folk som 128

drepte Kristus. Den hellige Augustin erklærte jødene for «utstøtte» fordi de ikke ville motta Kristi forsoningsverk. Når jødene senere ble spredt omkring i alle land, ble det betraktet som en straff for deres vantro. De aktive angrep begynte med korstogene da alle de indre mot­ setninger i Europa skulle samles mot en felles fiende, nemlig de vantro. Utfra tanken om at også de «vantro i deres eget land» skulle utryddes, markerte massakrene på jødiske samfunn korsfarernes ferd mot Palestina. Når muslimene hadde erobret den hellige grav, skyldtes det «jødenes ondskap», og ropet «HEP! HEP!» for Hierosolyma est Perdita (Jerusalem er tapt) ble en oppfordring til mord. Menneskene frykter dem de gjør til offer. Derfor ble jødene fore­ stilt som udyr som var fylt av hat mot menneskeslekten som de i all hemmelighet forsøkte å ødelegge. Spørsmålet om jødene hadde visse menneskerettigheter utfra det alminnelig prinsipp at Gud skapte verden for alle mennesker, også for de vantro, ble forskjellig besvart av forskjellige tenkere. Offisi­ elt innrømmet kirken dem noen rettigheter: at jøder ikke skulle dømmes uten rettssak, at deres synagoger og kirkegårder ikke skulle vanhelliges, at deres eiendom ikke skulle kunne fratas dem ustraffet. Men dette betød lite i praksis. For som utenforstående i den kristne verdensstaten, kunne ikke jødene anklage eller anmelde kristne. Man kunne heller ikke gi jøders vitnesbyrd større vekt enn kristnes. Rent juridisk sett var de kongens tjenere, men deres herre hadde ingen forpliktelser overfor dem. Læren om at jødene var fordømt til evig tjenerskap fordi de var Kristi mordere, ble forkynt av pave Innocens 3 i 1205 og førte til at Thomas av Aquino med ufeilbarlig logikk sluttet at «siden jødene er kirkens treller, kan kirken disponere deres eiendommer». Juridisk, politisk og fysisk var de totalt forsvarsløse. Jødene beholdt sin stilling i samfunnet, fordi de i egenskap av pengeutlånere hadde en funksjon som var viktig for kongen som alltid var i pengenød. Jødene var utelukket av laugsbestemmelsene fra å drive håndverk og handel. De ble presset inn i småkjøpmannens og pantelånerens rolle selv om de i teorien ikke skulle gjøre forretninger med kristne. Men teorien er som regel føyelig overfor det nyttige, og jødene representerte en mulighet for de kristne til å omgå deres eget forbud mot å tjene penger på penger. Siden de var fordømt i alle fall, kunne jødene låne ut penger til renter på 20 % eller mer. Av disse pengene satt kongens skattmester igjen med størstedelen. Avgiftene til kronen var faktisk en form for indirekte beskatning. Jødene som var redskaper for denne innkrevningen, ble ikke mindre forhatt av folk flest av den grunn. De levde fullstendig avhengige av kongens beskyttelse og var gjenstand for konfiskeringer, fordrivelser og kongenes ustabile gunst. Adels5. Et fjernt speil

129

menn og prelater fulgte kongens eksempel, overlot penger til jødene slik at de kunne låne dem ut og tok mesteparten av profitten. Mens jødene som bare hadde vært agenter, satt igjen med folks aggresjoner rettet mot seg. Vanlige mennesker oppfattet jødene ikke bare som Kristi mordere, men som rovgriske, nådeløse udyr, symboler på den nye pengemakten som forandret de gamle skikker og oppløste de gamle bånd. Da handelen økte på 1100- og 1200-tallet, økte også pengestrøm­ men og jødenes posisjon ble svekket, fordi man ikke lenger var så avhengige av deres tjenester. De kunne ikke operere med så store summer som de kristne bankierhusene, som for eksempel Bardi i Firenze. Konger og fyrster trengte stadig større summer og vendte seg nå til de lombardiske bankene og rike kjøpmenn for å få lån. Dermed var de ikke lenger så ivrige etter å beskytte jødene. Bare når de trengte raske kontanter, drev de dem fra landet, konfiskerte deres eiendommer og slettet den gjelden de hadde til dem. Da inkvisisjonen oppsto på 1200-tallet, vokste den religiøse intoleran­ sen og førte til at jødene ble anklaget for ritualmord og ble tvunget til å bære et spesielt merke. Troen på at jødene ofte gjennomførte ritualmord på kristne utfra en tvang til å gjenta korsfestelsen, oppsto på 1100-tallet og utviklet seg til en forestilling om at de gjennomførte hemmelige riter for å vanhellige hostien eller Kristi legeme. Folkelige forkynnere spredte ryktet, og det vokste opp en mytologi om blodet som var et speil­ bilde av den kristne riten hvor man drikker frelserens blod. Man trodde at jødene kidnappet og torturerte kristne barn, og at de drakk deres blod i mange skumle hensikter, alt fra sadisme og troll­ dom til deres behov for å skaffe seg menneskelig utseende ved hjelp av kristenmanns blod. For i utgangspunktet var de unaturlige vesener. Selv om rabbiene benektet anklagene, og påstandene ble for­ dømt av paven og keiseren, festnet jødenes bloddrikking seg i de folkelige forestillinger. Klarest og villest skjedde det i Tyskland hvor anklagene om forgiftning av brønner var oppstått på 1100-tallet. Bloddrikking er også tema for historien om en barnemartyr som fortelles av priorinnen hos Chaucer og som var grunn til at mange jøder ble anklaget, stilt for retten og brent på bålet. Under den nidkjære Ludvig den hellige som hadde som livsmål å hedre og oppfylle den kristne lære, ble jødenes liv i Frankrike utsatt for stadig flere innskrenkninger. Den berømte rettssaken mot Talmud for kjetteri og blasfemi fant sted i Paris i 1240 mens Ludvig var konge. Saken endte med en forutfattet dom og brenning av 24 kjerrelass med Talmudiske verk. En av forsvarerne i denne saken var rabbi Moses ben Jacob fra Coucy, den intellektuelle lederen for det nordfranske jødiske samfunnet på Enguerrand 3s tid. 130

Gjennom hele århundret forfattet kirken erklæringer og påbud som skulle isolere jødene fra det kristne samfunnet utfra teorien om at kontakt med jødene ga kristentroen et dårlig rykte. Jødene kunne ikke bruke kristne som tjenere, de kunne ikke være leger for kristne, gifte seg med kristne eller selge mel, brød, vin, olje, sko eller klesplagg til kristne. Jødene kunne heller ikke levere eller motta varer, bygge nye synagoger, eie eller innkreve land på grunn av utestående fordringer. Dessuten utelukket laugsbestemmelsene dem fra veving, metallarbeid, gruvedrift, skreddervirksomhet, skomakerverksteder, gullsmedarbeid, baking, drift av møller og snekkervirksomhet. For å markere at de var utelukket påbød Innocens 3 i 1215 at de skulle bære et merke, vanligvis i form av et hjul eller en sirkel av gul filt. Folk sa at det skulle forestille et pengestykke. Merket var av og til også grønt eller rødt og hvitt og ble båret av begge kjønn av fra 7 og 14 års alder. I kampen mot kjetteri og avvikende oppfatninger brukte kirken på 1200-tallet det samme merke på muslimer, dømte kjettere og - ut fra en merkverdig logikk i læren - på prostituerte. En hatt med en spiss som nesten så ut som et horn, som man sa skulle representere Djevelen, ble senere tilføyd for å fremheve og utskille jødene. Fordrivelser og forfølgelser fulgtes av et fast kjennetegn: beslag­ leggelse av jødisk eiendom. Som krønikeskriveren William fra Newburgh skrev om massakren i York i 1190, skyldtes nedslaktingen mindre religiøs iver enn frekke og griske menn som «fulgte sin egen grådighet». Motivet var det samme når byer eller konger fordrev dem. Når jødene så kom tilbake for å slå seg ned i landsbyene, ved markedsplassene og særlig i byene, fortsatte de som pengeutlånere og småhandlere, drev pantelån eller fant arbeid som kirkegårdsgra­ vere. Som regel bodde de tett i trange jødekvarterer for å kunne beskytte hverandre. I Provence utnyttet de sine kontakter med araberne i Spania og Nord-Afrika og var lærde forskere og etter­ spurte leger. Men det kraftfulle indre liv i deres tidligere samfunn var bleknet. I en urolig epoke levde de i stadig fare for angrep. Man holdt det for selvsagt at kirken «med rette kunne føre krig mot dem» som var kristendommens fiender. Under pestens lidelser var det lett å beskylde de ondskapsfulle jødene for å ha forgiftet kildene. I 1348 utstedte Clemens 6 en bulle som forbød å drepe, plyndre eller omvende jøder med makt og uten dom. Denne bullen stanset angrepene i Avignon og Pavestaten, men spilte ingen rolle lenger nordpå. De fleste steder forsøkte myn­ dighetene først å beskytte jødene, men ga etter for folkelig press. Stadig hadde de sine øyne festet på en mulig konfiskering av jøde­ nes eiendom. I Savoie, hvor de første formelle rettssakene fant sted i september 131

1348, ble jødenes eiendommer beslaglagt og de ble holdt i fengsel mens anklagene ble undersøkt. Anklagene ble bygget opp på tilstå­ elser som var trukket ut av ofrene under tortur etter den vanlige middelalderskikken. Undersøkelsene konstruerte en internasjonal jødisk sammensvergelse med utgangspunkt i Spania. Budbringere fra Toledo bragte med seg gift i små pakker eller i «en smal, sam­ menknyttet skinnpose». Budbringerne hadde også med seg rabbin­ ske oppskrifter på hvordan giften skulle legges i brønnene og kil­ dene, og de rådførte seg med sine trosbrødre i hemmelige sammen­ komster. De ble funnet skyldige etter anklagen og dømt til døden. Elleve jøder ble brent levende og resten fikk en månedlig bot på 160 floriner i seks år for å få tillatelse til å oppholde seg i Savoie. De tilståelsene man fikk i Savoie, ble spredt med brev fra by til by og formet den bølge av anklager og angrep som fulgte i Alsace, Sveits og Tyskland. På et møte med representanter fra byene i Alsace, forsøkte oligarkiet i Strasbourg å gjendrive anklagene, men de ble nedstemt av et overveldende flertall som krevde mottiltak og utvisninger. Forfølgelsene i forbindelse med svartedauen var ikke spontane utbrudd, men aksjoner som ble grundig diskutert på for­ hånd. Pave Clemens forsøkte igjen å stanse hysteriet med en bulle i september 1348 hvor han sa at de kristne som ga jødene skylden for pesten, var blitt «forført av den løgnaktige Djevelen» og at ankla­ gene om forgiftning av brønner og de massakre som fulgte var «skremmende hendelser». Han pekte på at pesten «utfra Guds ufor­ ståelige beslutning» rammet alle folkeslag, også jødene. At den også herjet der hvor det ikke fantes noen jøder, og at de andre stedene ble like sterkt rammet. Derfor var det «helt urimelig» å anklage jødene for å stå bak. Han oppfordret presteskapet til å beskytte jødene, og selv tilbød han seg å gjøre det samme i Avignon. Men hans rop ble overdøvet av de lokale fiendtligheter. I Basel 9 januar i 1349 ble hele fellesskapet på mange hundre jøder brent i et trehus som var spesielt bygget til dette formålet på en øy i Rhinen. Man fattet også en beslutning om at ingen jøde skulle få slå seg ned i Basel på 200 år. I Strasbourg ble byrådet, som var imot forfølgelser, avsatt da laugene stemte det ned, og man valgte et annet råd som var rede til å utføre folks vilje. I februar 1349, ennå før pesten var nådd til byen, ble jødene i Strasbourg som utgjorde 2000 personer, trukket til kirkegården hvor alle unntatt dem som lot seg omvende ble brent på rekker av bål som sto og ventet på dem. På denne tiden var det oppstått en ny gruppering som oppfordret til angrep på jødene. Det var flagellantene. Som en fortvilt bønn om Guds nåde oppsto denne bevegelse med en plutselig villskap som 132

spredtes over Europa, like smittsom som pesten selv. Selvpiskingen skulle være uttrykk for anger og sone alle menneskers synd. Det var en botsøvelse som skulle presse Gud til å tilgi synder, og som botsøvelse var den mye eldre enn pesten. Flagellantene betraktet seg selv som forsonere som ved å gjenta Kristi pinsler på sin egen kropp og få blodet til å flyte, sonet for den menneskelige ondskap og skaffet menneskeheten en ny sjanse. De var organisert i grupper på mellom 200 og 300, ofte flere (krønikeskriveren nevner opp til 1000) som vandret fra by til by med bar overkropp og pisket seg selv med lærpisker med jernstifter til de blødde. Mens de ropte høyt på Kristus og jomfruen om nåde og bønnfalt Gud «Spar oss!», sto folk i landsbyen sukkende og grå­ tende og så på. Disse gruppene oppførte regulære forestillinger tre ganger om dagen, to ganger i det offentlige på kirkeplassen og en tredje gang privat. Deltagerne var organisert under en ikke presteviet laugsmester i en avgrenset periode, vanligvis 33 1/2 dag, som skulle representere Kristi år på jorden. Deltagerne skulle selv betale fire pence om dagen eller en annen bestemt sum og sverge lydighet til laugsmesteren. Det var forbudt for dem å bade, barbere seg, skifte klær, sove i senger, snakke med andre eller ligge med kvinner uten laugsmesterens tillatelse. Mesteren ga åpenbart tillatelse til litt av hvert, for senere ble flagellantene anklaget for orgier hvor både sex og pisking inngikk. Kvinnene fulgte gruppene med et eget tren som fraktet utstyr og forsyninger. Hvis en kvinne eller en prest kom inn i den sirkelen der seremonien fant sted, ble den betraktet som ugyldig og alt måtte begynne på nytt. Bevegelsen var vesentlig rettet mot presteskapet, for de utfordret prestene ved å overta rollen som mellommenn mellom Gud og hele menneskeheten. Den nye bevegelsen brøt ut i de tyske statene og spredte seg gjennom Nederlandene til Flandern og Picardie og helt til Reims. Hundrevis av grupper reiste gjennom landet. Hver eneste uke kom de til nye byer, hisset opp allerede overspente følelser, sang botssalmer og hevdet at om det ikke hadde vært for dem «ville hele kristenheten gå under». Innbyggerne hilste dem med ærefrykt og ringte med kirkeklokkene, innlosjerte dem i husene sine, bragte barn til dem forat de skulle helbredes og - i det minste i ett tilfelle - en død for at han skulle gjenoppstå. De farget tøybiter med flagellantenes blod, presset dem mot øyet og bevarte dem som reli­ kvier. Mange, også riddere og damer, prester, nonner og barn, sluttet seg til flagellanttogene. Snart marsjerte de bak praktfulle bannere av fløyel med gullbroderier som kvinnelige tilhengere laget til dem. Gruppene ble stadig frekkere og kom i åpen motsetning til kir­ ken. Laugsmestrene tiltok seg retten til å være skriftefedre, gi synds133

forlatelse og pålegge botshandlinger. Dette fratok prestene de inn­ tekter de ellers fikk av disse tjenestene og var en utfordring mot kjernepunktet i kirkens autoritet. Prester som forsøkte å gripe inn mot dem, ble stenet, og folkemassene ble opphisset til å delta i steningen. Motstandere ble hetset som skorpioner og Antikrist. Flagellantene som i noen tilfeller var organisert av frafalne prester eller fanatiske kjettere, okkuperte kirker, avbrøt gudstjenester, latterlig­ gjorde messen, plyndret altre og hevdet at de hadde makt til å drive ut onde ånder og oppreise døde. Bevegelsen som begynte som et forsøk på å redde verden fra undergangen gjennom selvpåført lidelse, ble infisert av maktsyke og tok mål av seg til å overta kirken. Man begynte å frykte dem som kilde til revolusjonær gjæring og en trussel mot den eiendomsbesittende klassen, både den verdslige og den kirkelige. Keiser Karl 4 ba paven om å stanse flagellantene, og hans appell ble forsterket av et krav fra selveste universitetet i Paris. Det var ingen lett avgjørelse i en tid da verden syntes å stå foran undergangen å gripe inn mot flagellantene som hevdet at de sto under guddommelig ledelse. Mange kardinaler i Avignon ønsket ingen mottiltak. I mellomtiden hadde selvplagerne funnet et bedre offer. I hver eneste by de kom til, løp flagellantene til jødekvarteret med bor­ gerne etter seg og ropte på hevn over «dem som forgifter brøn­ nene». I Freiburg, Augsburg, Niirnberg, Miinchen, Konigsberg, Regensburg og andre sentra ble jødene drept med en grundighet som synes å foregripe Hitlers endelige løsning. I Worms i mars 1349 grep det jødiske samfunnet på 400 mennesker til en gammel tradi­ sjon og brente seg selv til døde i sine egne hus snarere enn å bli drept av sine fiender. Det gjorde også jødene i York. Det store jødiske samfunnet i Frankfurt am Main gjorde det samme i juli og satte fyr også på andre deler av byen med sin brann. I Koln gjentok byrådet pavens argument om at jødene jo døde av pesten som alle andre, men flagellantene samlet en stor mengde av fattigfolk «som ikke hadde noe å miste» og tok ingen hensyn til argumenter. I Mainz som hadde det største jødiske samfunnet i Europa, organi­ serte medlemmene seg i selvforsvar. Med våpen som de hadde sam­ let på forhånd drepte de 200 av pøbelen, en handling som bare førte til at byens innbyggere gikk løs på dem som hevn for de døde kirstne. Jødene kjempet til de ble overmannet. Så vendte de hjem og satte sine hus i brann. 6000 mennesker skal ha blitt drept i Mainz 24 august 1349. Av de 3000 jødene i Erfurt, skal ingen ha overlevd. Fullstendighet er sjelden i historien, og jødiske krønikeskrivere kan ha hatt den middelalderske uvanen med å overdrive tallangivelser. Vanligvis var det noen som reddet seg ved å bli kristne, og grupper av flyktninger fikk beskyttelse hos Rupert av Pfalz og andre 134

fyrster. Hertug Albert 2 av Østerrike, grandonkel av Enguerrand 7 var en av de få som gjorde alvorlige og tilstrekkelige anstrengelser for å beskytte jødene fra angrep på sitt territorium. De siste pogro­ mene fant sted i Antwerpen og Brussel hvor hele det jødiske sam­ funnet ble utslettet i desember 1349. Da pesten var over, var det få jøder tilbake i Tyskland og i Nederlandene. Da var tiden kommet til at kirken og staten kunne ta sjansen på å stanse flagellantene. Myndighetene bestemte at de ikke skulle slippes gjennom byporten. I en bulle fra oktober 1349 oppfordret Clemens 6 til oppløsning av gruppene og arrestasjon av deltagerne. Universitetet i Paris hadde benektet at de var guddommelig inspi­ rert. Filip 6 forbød straks offentlig pisking med trussel om døds­ straff. Lokale herskere forfulgte «kjettermesterne», grep dem, hengte dem og kuttet hodet av dem. Flagellantene oppløste sine organisasjoner og flyktet. «De forsvant like raskt som de var kom­ met,» skrev Henrik av Hereford, «som spøkelser eller gjengan­ gere.» Her og der holdt en gruppe fremdeles sammen, men i 1357 var de fullstendig borte. Som hjemløse spøkelser trakk jødene tilbake fra Øst-Europa hvor de var blitt fordrevet. To jøder dukket opp igjen i Erfurt som turister i 1354, og da andre sluttet seg til dem, startet en ny boset­ ning tre år etter. I 1365 omfattet fellesskapet 86 skattepliktige hus­ holdninger og i tillegg mange fattige husholdninger som ikke eide så mye at de måtte betale skatt. Både her og andre steder vendte de tilbake for å leve i svekkede og engstelige samfunn på dårligere betingelser og mer isolert enn før. Anklagene om forgiftning av brønner og massakrene på den jødiske befolkningen hadde festet et ondskapsfullt bilde av jøden i de kristnes bevissthet. Fordi jødene var nyttige, ble de igjen invitert av byer som hadde utvist dem, eller i det minste sluppet inn. Men det skjedde på strenge vilkår. Den tidligere kontakten mellom «hoff-jødene», det vil si forskere, leger og finanseksperter, og det kristne samfunnet døde hen. Jødenes blomstringsperiode i middelalderen var over. Ghettoens murer som ennå ikke var fysiske, var blitt enda høyere. Hvordan var menneskenes dagligliv etter pesten? De var utslitte av død og sorg og sykelige eksesser av frykt og hat. Man skulle vente seg dyptgripende virkninger, men ingen radikal forandring er umid­ delbart iøynefallende. Det er vanskelig å rokke ved det normale. Mens de døde av pesten fortsatte forpakterne under Brutonklosteret i England å betale den avgift som ved forpakterens død tilfalt godsherren. Det skjedde så lovlydig og jevnt at 50 okser og kyr ble overlevert til klosteret i løpet av noen få måneder. Sosiale endringer skulle komme mer umerkelig over tid. De umiddelbare virkningene 135

var mange, men ikke samstemte. Simon de Covino trodde at pesten hadde hatt en ødeleggende virkning på moralen «nedsatte moralen overalt i verden». Gilles li Muisis på den andre siden trodde at det var blitt en forbedring av den offentlige moralen, fordi mange men­ nesker som tidligere var samboende nå hadde gif­ tet seg (som følge av nye kommunale bestemmelser), og banning og spill var gått så tilbake at de som produserte terninger måtte om­ arbeide dem til perler for bønnekjeder. Ekteskapshyppigheten steg utvilsomt, men ikke på grunn av kjær­ lighet. Mange eventyrere utnyttet foreldreløse for å skaffe seg en rik medgift. Det ble så vanlig at oligarkiet i Siena forbød bortgifte av kvinnelige foreldreløse uten slektningenes samtykke. I England sukket Piers Plowman over alle parene «etter pesten» som giftet seg «av grådighet og i strid med naturlige følelser». Resultatet var, ifølge ham, «skyld og sorg . . . sjalusi, gledesløshet og privat kran­ gel» - og ingen barn. Det passet Piers som moralist at slike ekteskap var barnløse. Jean de Venette på den andre siden sier om ekteska­ pene som fulgte etter pesten førte til at mange tvillinger, noen gan­ ger trillinger, ble født og at få kvinner var ufruktbare. Kanskje han på sin side gir uttrykk for et desperat behov for å tro at naturen ville dekke over tapet, og faktum er at menn og kvinner umiddelbart etterpå giftet seg i uvanlig høyt antall. Om terninger aldri så mye ble omarbeidet til bønneperler, ble ikke menneskene noe bedre. Man kunne kanskje ha ventet seg, som Matteo Villani, at opplevelsen av Guds vrede ville ha gjort dem til «bedre mennesker, mer ydmyke, moralske og katolske». I stedet, forteller han, «glemte de fortiden som om den aldri hadde funnet sted og kastet seg ut i et mer kaotisk og skammelig liv enn de noen gang hadde ført tidligere». Det var overskudd av varer i hyllene til altfor få kunder. Det førte til at prisene sank, og de overlevende kastet seg ut i en vill orgie av forbruk. De fattige flyttet inn i tomme hus, sov i senger og spiste med sølvbestikk. Bønder fikk nye redska­ per og flere kyr, ofte også vinpresser, smier og møller som ingen eide lenger og andre eiendeler som de aldri hadde hatt før. Hande­ len lå nede, men det var mer penger i omløp, fordi det var færre mennesker til å dele dem. Folk opptrådte mer hensynsløst og følelsesløst slik de gjerne gjør etter en periode med vold og lidelser. De som fikk skylden var oppkomlingene og de nyrike som presset på nedenfra. Siena fornyet sine bestemmelser mot luksus i 1349, fordi mange personer lot som om de tilhørte høyere sosiale lag enn det deres fødsel eller yrke tilsa. Men stort sett viser studiene av de lokale skattelistene at om befolk­ ningen var halvert, var de sosiale forholdstallene omtrent de samme. 136

På grunn av dødsfall uten testamente, eiendommer uten arvinger og tvister om land og hus, startet en bølge av rettssaker. Men situa­ sjonen ble kaotisk fordi det manglet rettskyndige. Noen ganger var det husløse, andre ganger var det kirken som overtok fraflyttet eiendom. Bedrageri og utpressning fra verger overfor foreldreløse barn, ble et stort problem. I Orvieto var det stadig bråk. Bander av husløse og sultne røvere dro rundt på landsbygda og plyndret helt opp til byens egne porter. Folk ble arrestert for å bære våpen og for vandalisme, særlig i vingårder. Kommunen måtte utferdige nye be­ stemmelser mot «visse banditter, skjenselens sønner» som røvet og brente husene til handelsmenn og håndverkere, og også bestemmel­ ser mot den økte prostitusjonen. Den 12 mars 1350 minnet kom­ munen borgerne om de strenge straffene for seksuelle forhold mel­ lom kristne og jøder: den kvinnelige part som var innblandet, ville bli halshugget eller brent levende. Oppdragelsen led under utryddelsen av presteskapet. Ifølge Jean de Venette var det i Frankrike «få igjen i hus, villaer og slott som var i stand til og villige til å undervise gutter i grammatikk» - et forhold som kan ha berørt Enguerrand 7s liv. Kirken ordinerte prester i massevis. Mange av dem var menn som hadde mistet sine koner eller familier under pesten og som søkte tilflukt i en munke­ orden. Mange av dem kunne knapt lese og skrive, «men var egentlig bare legfolk som kanskje kunne lese litt, men ikke forsto noe. Pres­ ter som overlevde pesten, erklærte erkebiskopen av Canterbury i 1350, var blitt «smittet av umettelig griskhet». De tok altfor høye honorarer og forsømte sjelene i sognet. Gjennom en motsatt tendens ble oppdragelse og skolegang påskyndet av bekymring for at lærdommen skulle overleve. Nye universiteter ble grunnlagt. Særlig keiser Karl 4 som selv var intel­ lektuell, følte behovet for å beskytte «den verdifulle kunnskapen som pestens ville raseri hadde utslettet i store deler av verden». Han grunnla universitetet i Praha i peståret 1348 og ga keiserlig tillatelse til å starte fem andre universiteter - Orange, Perugia, Siena, Pavia og Lucca - i de neste fem årene. I de samme fem årene ble det grunnlagt tre nye institusjoner ved Cambridge - Trinity, Corpus Christi og Clare - men kjærlighet til lærdom var ikke alltid det avgjørende motivet, like lite som kjærlighet alltid er det avgjørende motiv for ekteskap. Corpus Christi ble grunnlagt i 1352 fordi inn­ tektene fra feiringen av messer for avdøde hadde steget så raskt at to laug i Cambridge besluttet å grunnlegge et fakultet hvor de lærde i egenskap av prester skulle be for sine avdøde kolleger. Under slike betingelser kunne ikke skolegang og utdannelse blomstre. I sine prekener beklager rektorene i Oxford den svik­ tende tilslutningen. 20 år senere ved universitetet i Bologna klager 137

Petrarca (i en serie med brev som het «Om alderdommen») over at det en gang «ikke fantes noe mer muntert, ikke noe friere sted i verden», men at nesten ingen av de store foreleserne var i live. I stedet for de mange store geniene «ligger byen under et tykt teppe av alminnelig uvitenhet». Men pesten var ikke den eneste årsak. Kriger og andre problemer fulgte opp pestens herjinger. Den mest åpenbare og umiddelbare følge av svartedauen var selv­ sagt en uttynning av befolkningen som fortsatte å tynnes ut mot slutten av 1300-tallet på grunn av kriger, landeveisrøvere og nye utbrudd av pesten. Pesten kastet en forbannelse over århundret med de basillene som hadde fremkalt den. Basillene levde videre hos dem som var smittet, og pesten brøt ut igjen seks ganger i de neste seks tiårene på forskjellige steder med ujevne mellomrom på 10 til 15 år. Etter at den hadde drept flertallet av dem som var mottagelige, med stadig større barnedødelighet ved senere utbrudd, trakk den seg til slutt tilbake og etterlot seg et Europa med en befolkning som var redusert med 40 % i 1380 og med nesten 50 % ved slutten av århundret. Byen Béziers i Syd-Frankrike som hadde 14 000 innbyggere i 1304, hadde bare 4000 innbyggere året etter. Fiskerhavnen Jonquiéres i nærheten av Marseille, som en gang hadde 354 skattpliktige husholdninger, ble redusert til 135 hushold­ ninger. De blomstrende byene Carcassonne og Montpellier skrum­ pet sammen til skygger av sin tidligere velstand. Det samme skjedde med Rouen, Arras, Laon og Reims i nord. Fordi tallet på skatte­ pliktige sank, måtte herskerne forhøye skattene. Det skapte en irritasjon som skulle eksplodere i gjentatte opprør i tiårene som fulgte. Når det gjelder forholdet mellom godseier og bonde, forårsaket pesten ny balanse mellom fattigdom og rikdom og den favoriserte stort sett bonden. Men det som virket på én måte et sted, virket ofte helt annerledes et annet sted. Forholdet mellom verdien av landeiendom og arbeid ble snudd på hodet. Bøndene fikk forpakteravgiften redusert eller strøket i ett eller flere år av godseiere som fortvilet søkte å holde sine marker oppdyrket. De syntes det var bedre å gi avkall på leieinntektene enn at dyrket mark igjen skulle dekkes av villniss. Men med færre hender i arbeid skrumpet nød­ vendigvis omfanget av dyrket mark inn. Arkivene fra Ramsayklosteret i England viser at det kornbesådde arealet 30 år etter pesten var mindre enn halvparten av hva det hadde vært tidligere. Klosteret hadde hatt fem ploger i 1307, men 100 år senere var det . bare én igjen. På samme tid sank antallet okser fra 28 til 5. Gårder som lå uveisomt til eller hadde skrinn jord, ble gjerne forlatt eller brukt som sauebeite, noe som krevde mindre arbeids­ kraft. Mange landsbyer som ble svekket av avfolkning og som ikke 138

kunne motsette seg at jorden ble avsatt til sauebeite, ble forlatt. Eiendomsgrensene forsvant når markene igjen ble villniss. Hvis noen som kunne dyrke jorden gjorde krav på den, kunne ikke de tidligere eiere eller deres arvinger kreve leie. Dette gjorde godsei­ erne fattigere, og de ble mer usynlige eller lot slott og borger forfalle mens de slo seg på landeveisrøveri som skulle bli de neste tiårs forbannelse. Massedøden forsinket produksjonen, varer ble etter hvert mer sjeldne og prisene skjøt i været. I Frankrike økte prisene på hvete til det firedobbelte i løpet av 1350. Samtidig forårsaket mangelen på arbeidskraft pestens største sosiale forstyrrelse - et samstemmig krav om høyere lønninger. Både bønder, fagarbeidere, håndverkere og prester oppdaget hvilken makt som lå i at de var etterspurt. Innen et år etter at pesten hadde herjet i Nord-Frankrike hadde tekstilarbeiderne i St. Omer i nærheten av Amiens fått tre lønnsøkninger med korte mellomrom. I mange laug streiket håndver­ kerne for høyere lønninger og kortere arbeidstid. I en epoke hvor de sosiale betingelsene ble betraktet som fastsatt en gang for alle, var slike aksjoner revolusjonære. Herskernes reaksjon var øyeblikkelig motangrep. I et forsøk på å holde lønningene på det samme nivå som før pesten, utstedte engelskmennene en forordning i 1349 om at alle skulle arbeide for den samme betaling som i 1347. Man fastsatte bøter for å nekte å arbeide og for å forlate en ansettelse, fordi man fikk bedre betalt et annet sted. Forordningen ble forkynt på et tidspunkt da parlamentet ikke satt sammen, men ble stadfestet i 1351 som Arbeiderloven. Den avviste ikke bare arbeidere som hadde krevd høyere lønninger, men ganske særlig dem som «heller ville være arbeidsløse tiggere enn å tjene til det daglige brød med egen innsats». Om en arbeidsfør gikk uten arbeid, var det en forbrytelse mot samfunnet, for middel­ alderens økonomiske system hvilte på alles forpliktelse til å arbeide. Arbeiderloven var ikke bare en reaksjonær drøm, men en virkelig anstrengelse for å bevare systemet. Den krevde at alle arbeidsføre personer under 60 år som ikke kunne leve av egne midler, var forpliktet til å arbeide for dem som tilbød arbeid, og at det var forbudt å gi almisser til arbeidsføre tiggere. En omstreifende trell kunne tvinges til arbeid av enhver som gjorde krav på ham. Helt ned til vårt århundre var denne loven grunnlaget for den «konspi­ ratoriske» lovgivning mot arbeiderne som skulle hindre dem i å danne fagforeninger. En mer realistisk fransk lov fra 1351 som bare gjaldt Paris-regionen, tillot ikke lønnsøkninger på mer enn en tredjedel av det tid­ ligere nivå. Prisene var faste, og mellomleddenes fortjeneste var regulert. For å øke produksjonen kunne laugene løse på reglene for 139

hvor mange lærlinger man kunne ansette og forkorte læretiden frem til mesterbrevet. I begge land viser de mange fornyelser av loven med stadig sti­ gende straffer, at regiene ikke kunne gjennomføres. Det engelske parlamentet drøftet i 1352 overtredelser av bestemmelsene som for­ teller at arbeiderne krever og arbeidsgiverne betaler lønninger som er det dobbelte eller tredobbelte av nivået før pesten. Man satte opp gapestokker i alle landsbyer for å straffe overtrederne. I 1360 be­ gynte man å bruke fengselsstraffer i stedet for bøter, og løsgjengere ble erklært lovløse. Om de ble tatt, kunne de brennemerkes i pan­ nen med en F for «flyktet» (eller muligens for «falsk»). Nye lover ble vedtatt enda to ganger i løpet av 1360-årene og ga dermed næring til den motstanden som springer frem med det store opprøret i 1381. Den følelse av syndighet som pesten forsterket, fant et utløp i den alminnelige avlat som i jubelåret 1350 ble tilbudt alle som gjorde en pilegrimsreise til Roma. Jubelåret var en institusjon som ble opp­ rettet av Bonifacius 8 i 1300 og skulle gjøre avlat gratis tilgjengelig for alle angrende og bekjennende syndere - hvis de først hadde råd til å reise til Roma. Bonifacius tenkte seg et jubelår for hvert hun­ dreår, men det første var en så enorm suksess - 2 millioner besøkte Roma i løpet av året - at byen, som var blitt fattig etter at paven var flyttet til Avignon, ba Clemens 6 om å forkorte avstanden mellom jubelårene til 50 år. Paven med de muntre freskene virket ut fra det menneskevennlige prinsipp at «en pave bør gjøre sine undersåtter lykkelige». Han gikk med på Romas ansøkning i en bulle fra 1343. Clemens formulerte i den samme bullen noe som ble skjebne­ svangert for kirken, nemlig teorien om avlatsbrevene og fastslo at de kunne brukes som verdibrev. Kristi blodsoffer, sa han, sammen med de tilskudd av fortjenester som jomfruen og helgnene hadde tilført kirken, ga en ubegrenset kapital for tilgivelse. Ved å bidra med penger til kirken, kunne alle kjøpe seg en andel i denne skatt­ kisten av fortjenester. Det kirken i første hånd fikk av inntekter gjennom dette arrangementet, ble til slutt oppveiet av svekket respekt. 1 1350 presset pilegrimene seg gjennom Romas gater og sov rundt bål om natten. 5000 mennesker skal ha kommet til og dratt fra byen hver eneste dag. Huseierne gjorde seg rike ved å tilby losji til tross for matmangel, lite for og byens elendige forfatning. Uten paven var Den evige stad dømt til undergang. De tre største oldkristne basilikaene lå i ruiner. San Paolo lå nede etter et jordskjelv, og Lateranet var halweis styrtet sammen. Søppel og ruiner fylte gatene. De syv høydene lå stille og forlatte. Geiter gresset i klostergårdene til 140

nedlagte konventer. Petrarca klaget over synet av kirker uten tak, utsatt for vind og vær, «som kunne vekke medlidenhet i et stenhjerte». Likevel kunne berømte helgenrelikvier tiltrekke seg store offergaver. Kardinal Anibaldo Ceccano som organiserte jubelåret, administrerte et enormt program for syndsforlatelser og avlatsbrev til massene som krevde syndenes forlatelse. I løpet av fasten, sier Villani som er særlig interessert i tall, var det så mye som én million mennesker i Roma samtidig. Tilstrømningen var enten et tegn på usedvanlig hensynsløshet og vitalitet så snart etter pesten, eller viser et stort behov for frelse - eller kanskje de som reiste til Roma ikke syntes at betingelsene der var så ille som de forekommer oss i etter­ tid. Kirken ble i alle fall rikere om den ikke ble mer populær under pesten. Når den plutselige død truet med å hente alle i syndens tilstand, ble gavene til de religiøse institusjonene til en flodbølge. St. Germain l’Auxerrois i Paris mottok 49 legater på ni måneder, sammenlignet med 78 i løpet av de åtte foregående år. Så tidlig som i 1348 inndro byrådet i Siena sine årlige bidrag til religiøs veldedig­ het i to år, fordi disse organisasjonene var blitt så «forferdelig rike, ja, faktisk temmelig fete» av legater. I Firenze mottok Or San Michele-selskapet 350 000 floriner som skulle være almisser til de fat­ tige. Men i dette tilfelle ble lederne av selskapet anklaget for å bruke pengene til sine egne formål, fordi de fattigste og mest tren­ gende jo allerede var døde. Mens kirken håvet inn penger, ble de personlige angrepene på presteskapet stadig hyppigere. Delvis ble fiendtligheten inspirert av flagellantene og delvis av prestenes sviktende evne til å leve opp til sine forpliktelser under selve pesten. At prestene døde som andre mennesker, var noe man utvilsomt tilga dem, men at de lot kristne dø uten sakramenter og tok større betaling for sine tjenester i krise­ tider, - det skapte voldsom motvilje. Selv i jubelåret spottet og trakasserte den romerske pøbelen ut fra et eller annet merkverdig, lokalt raserianfall kardinalen som organiserte det hele. Da han ved et tilfelle red i en prosesjon, ble han beskutt av en snikskytter og vendte blek og skjelvende tilbake med en pil gjennom sin røde hatt. Senere våget han seg bare ut med en hjelm under hatten og en brynje under kappen. Etterpå dro han så snart han kunne med kurs for Napoli, men han døde underveis - forgiftet av vin, ble det sagt. I England var prestefiendtligheten smittsom. Borgerne i Worchester slo i 1349 inn porten til St. Maria-klosteret, angrep mun­ kene, «jaget prioren med pil og bue og andre angrepsvåpen» og forsøkte å sette fyr på bygningene. Samme året i Yeovil, da bisko­ pen av Bath og Wells holdt en takksigelsesmesse for å markere at pesten var over, ble messen avbrutt av noen «fordervelsens sønner» 141

som beleiret både biskopen og menigheten i kirken hele natten helt til noen kom til unnsetning. Også munkeordnene ble rike av legater og ble gjenstand for misunnelse i tillegg til de aggresjoner man allerede næret for dem. Da Knighton fortalte at alle fransiskanere i Marseille var utryddet, tilføyde han: «bene quidem» («Det var bra»). Om de syv munkene som overlevde av 160 ved Maguellonne, skrev han: «Og det var nok.» Man kunne ikke tilgi tiggerordnene fordi de hadde omfavnet Mammon og «søkte jordiske ting og kjødelige lyster». Pesten forsterket misnøyen med kirken akkurat på et tidspunkt da folk kjente et større behov for åndelig støtte. Det måtte være en eller annen mening i den forferdelige erfaring som Gud hadde gitt dem. Hvis meningen var å omvende menneskene fra syndens veier, var pesten mislykket. Man mente at den menneskelige adferd var «enda mer fordervet enn før», mer grisk og grådig, mer lidderlig og krigersk, og dette kom klarest til syne i kirken selv. Clemens 6, som neppe var et åndelig menneske, var så rystet av pesten at han brøt ut i en tirade av sinne og skam mot sine prelater da de i 1351 ba ham om å oppløse tiggerordnene. Hvis han skulle gjøre det, svarte paven: «Hva kunne så dere forkynne folket? Hvis det dreier seg om ydmykhet, er dere de mest hovmodige i verden, oppstyltede, oppstasede og oppsatt på overflod. Hvis det dreier seg om fattigdom, er dere så griske at ikke all verdens gaver er nok for dere. Hvis det dreier seg om kyskhet - la oss tie om det, for Gud vet hva hvert menneske gjør og hvor mange av dere som følger sine lyster.» Med dette mørke bildet av sine prestekolleger døde kirkens overhode ett år senere. «Når de som har navn av hyrder spiller ulvenes rolle,» sa Lothar fra Sachsen, «vil kjetteriene vokse i kirkens egen hage.» Mens fler­ tallet utvilsomt snublet fremover som de alltid har gjort, ga mis­ nøyen med kirken opphav til kjetteri og dissenterbevegelser. Mis­ nøyen inspirerte alle dem som søkte Gud gjennom mystiske sekter og alle de reformbevegelser som til sist skulle bryte opp den katol­ ske enhet. De som overlevde pesten, og som hverken var utslettet eller forbed­ ret, kunne ikke oppdage noen guddommelig hensikt med den smer­ ten de hadde lidd. Guds planer var vanligvis uforståelige, men denne svøpen hadde vært for grusom til at man kunne godta den uten å stille spørsmål. Hvis en ulykke av denne størrelsesorden, den største katastrofen i den historien man kjente, bare skyldtes en tilfeldig innskytelse fra Guds side eller kanskje ikke var Guds hand­ ling i det hele tatt, ble all tro på en absolutt eller objektiv orden rystet i sitt feste. Menneskesinn som begynte å stille slike spørsmål, 142

kunne ikke beroliges igjen. Straks folk forsto muligheten for at en fast orden kunne forandres, var underordningens epoke slutt. Enkeltmenneskets samvittighet fikk ny vekt. På denne måten kan svartedauen ha vært det skjulte opphav til det moderne menneske. I mellomtiden etterlot den uro, spenninger og depresjon. Den fremskyndet forvandlingen av pliktarbeidet på landet og løsnet der­ med gamle bånd. Den forsterket motsetningen mellom rike og fat­ tige og gjorde dem mer fiendtlige overfor hverandre. En smertelig begivenhet kan bare gjennomleves om man tror at den vil føre til en bedre verden. Når den ikke gjør det, som det også skjedde etter en annen stor ulykke i 1914-18, blir skuffelsen desto større og fører til usikkerhet og selvforakt. Svartedauen skapte et klima for pessi­ misme. Også på denne måten lignet den på første verdenskrig, selv om det tok 50 år før de psykologiske virkningene viste seg. Disse 50 årene var nettopp tiden for Enguerrand de Coucys ungdom og manndom. En merkverdig personifisering av døden slik man forestilte seg den etter pesten, er malt på en vegg av Camposanto i Pisa. Skik­ kelsen er ikke det vanlige skjelettet, men en gammel kvinne med svart kappe, utslått hår og ville øyne og som har en bredbladet, livsfarlig ljå i hånden. Føttene hennes ender i klør i stedet for i tær. Bildet er en freske som fremstiller Dødens Triumf og ble malt ca. 1350 av Francesco Traini som del av en serie som omfattet scener fra Dommedag og Helvetes Pinsler. Det samme motivet ble også brukt av Trainis lærer Andrea Orcagna i St. Croce i Firenze, men er nå forsvunnet på en liten bit nær. Til sammen markerer disse freskene dødens nye, påtrengende nærvær i kunsten. Den blir ikke dyrket slik som ved slutten av århundret, men dette er begynnelsen. Vanligvis ble Døden personifisert som et skjelett med timeglass og ljå i et hvitt svøp eller naken, som om han smiler over det ironiske ved menneskenes skjebne slik den gjenspeiles i hans bilde: at alle mennesker, fra tigger til keiser, fra ludder til dronning, fra den usleste prest til paven, en gang skal bli slik. Uansett hvilken rikdom eller makt de har i livet, er alt forfengelighet sammenlignet med døden. Det timelige er ingenting. Det avgjørende er sjelens evige liv. I Trainis freske svever Døden gjennom luften mot en gruppe sorgløse, unge, vakre adelsmenn og adelsdamer som lik forbildene for Boccaccios fortellinger, konverserer, flørter og underholder hverandre med bøker og musikk i en duftende appelsinlund. En skriftrull advarer oss og sier at «ikke noe skjold av visdom eller rikdom, adelskap eller tapperhet» kan beskytte dem fra Han som kommer. «De har gledet seg mer over denne verdens ting enn over Gud.» I en haug av lik i nærheten ligger herskere med krone, en 143

pave i tiara, en ridder kastet sammen med likene av fattige. Engler og djevler i luften kjemper om de små, nakne figurene som repre­ senterer de avdødes sjeler. En forkommen gjeng av spedalske, krøplinger og tiggere (som også finnes på det gjenværende fragmen­ tet av Orcagna), et ansikt med oppspist nese, andre skikkelser uten ben eller blinde eller en person med en forbundet stump i stedet for en hånd, bønnfaller Døden om forløsning. Høyt oppe på et fjell ser vi eneboere som lever et fromt, kontemplativt liv og venter på en fredelig død. Under dem i en usedvanlig levende scene ser vi et jaktlag av prinser og elegante damer på hesteryggen som plutselig kommer over tre åpne kister som inneholder lik i forskjellige oppløsningsstadier. Et er fremdeles svøpt i likklede, det er halvråttent, et av dem er bare et skjelett. Scenen illustrerer «De tre levende og de tre døde», en legende fra 1200-tallet som forteller om et møte mellom tre unge adelsfolk og tre lik i full oppløsning som minner dem om at «Det dere er, var vi. Det vi er, blir dere.» I Tainis freske biir hesten skremt av stanken fra de døde og stivner av skrekk med oppstrakt hals og utspente nesebor. Rytteren legger et lommetørkle over nese og munn. Jakthundene rygger tilbake og murrer av sinne. Jaktlaget av livsfriske og vakre menn og kvinner med silketøy, krøl­ ler og moteriktige hatter stirrer forferdet på det de en gang skal bli.

6

Slaget ved Podiers

Straks pesten var over, styrte Frankrike mot et militært sammen­ brudd som skulle utløse en rekke opprivende hendelser og bli en bestemmende begivenhet i Enguerrand de Coucys liv. England var den utløsende faktor. Men årsaken lå i godseierklassens uinnskren­ kede frihet i forhold til en konge som hadde helt usedvanlige talen­ ter for vanstyre. Johan 2 som etterfulgte sin far Filip 6 i august 1350, kunne ha vært Machiavellis modeil for antifyrsten. Flan var upolitisk og impulsiv, gjorde aldri et klokt valg mellom alternativer og syntes å være ute av stand til å forestille seg følgene av en handling på forhånd. Til tross for at han var tapper i krig, var han alt annet enn en stor hærfører. Uten å være ond med vilje vakte han så sterk irritasjon at man gjorde opprør mot ham. Han tapte halvparten av kongeriket og kom dessuten i fiendens klør. Derfor sto hans land uten leder i sin alvorligste krisetid. Undersåttene var forbausende langmodige og kalte ham Johan den gode (Jean le Bon). Tilnavnet kan både bety «ødsel» eller «hensynsløs» og «god». Det kan også ha vært en henvisning til Johans respekt for riddernes æreskodeks eller til hans påståtte gavmildhet overfor de fattige. Et eksempel på det skulle være at han en gang ga en tjenestepike en pung etter at hans jakt­ hunder først hadde veltet melkebøttene hennes over ende. Da han besteg tronen, var han fast bestemt på å dra i kamp for å slette de nederlag hans far hadde lidd i det siste tiåret. På den første dag av sin regjeringstid ga han de største adelsherrene i riket beskjed om å holde seg klare for å kunne stille på hans ordre når «tiden var inne». Våpenhvilen som ble avtalt etter Calais’ fail og fornyet under svartedauen, utløp i april 1351. Johan arvet en tom statskasse og hadde ingen penger til å betale en krig. Han kunne ikke gjøre noe som helst før han hadde fylt kassen igjen og fornyet sine militære styrker. Han skjønte behovet for å lære noe etter nederlagene ved Crécy og Calais, og han strevde med visse planer om militære reformer. Men hans første handling, tre måneder etter at han ble konge, var å henrette Frankrikes konnetabel, greven av Eu, den sekstende greve av Guines, en tremenning av Enguerrand 7. Han var en mann med mektige forbindelser og «så høvisk og elskelig på alle måter at 145

han ble likt og beundret av store adelsherrer, riddere, damer og frøkner». Greven av Eu var blitt fanget av engelskmennene ved Caen i 1345 og hadde ikke vært i stand til å betale den løsesum som kong Edvard krevde. Når det gjaldt betydningsfulle fanger, lot Edvard seg aldri hindre av at ridderligheten tiisa en størrelse på løsepengene som ikke skulle ruinere personen eller overstige hans inntekter i ett år. Etter fire års fangenskap fikk greven av Eu sin frihet. Man antok at det skjedde ved at han overlot Edvard sitt strategisk plasserte slott og gods Guines i nærheten av Calais. Utfra denne mistanken lot Johan ham halshugge da han vendte tilbake til Frankrike. Det skjedde uten rettssak og uten at anklagene var over­ prøvd offentlig på noen måte. Kongen lyttet i taushet til grevens venner som ba for hans liv og ga dem ikke noe annet svar enn at «han sverget å ikke sove før greven av Guines var død». Ifølge en annen versjon svarte han med tårer i øynene: «Dere skal få hans kropp. Vi tar hans hode.» Johan kunne ikke ha valgt noen mer effektiv fremgangsmåte for å skape avstand til den adelen som han trengte støtte fra, enn å henrette en adelsmann av greven av Eus format. Greven hadde mange venner, og henrettelsen skjedde uten offentlig forklaring eller rettssak administrert av grevens likemenn. Hvis nå greven av Eu hadde handlet forrædersk (sannheten er vanskelig å finne), hadde kongen all grunn til å forklare årsaken til sin handlemåte. Men Johan var enten for egensindig eller for mye av en treskalle til å forstå fordelene ved gode forbindelser med publikum. Det neste han gjorde, forverret tilstanden. Han ga embetet som konnetabel til sin slektning og yndling, Charles d’Espagne. Ryktet sa at han var gjenstand for kongens «skammelige hengivenhet», og at han skulle ha overtalt Johan til å myrde greven av Eu slik at han selv kunne få grevens stilling. Konnetabelen sto i spissen for den militære kommando rett under kongen, og han hadde lønnsomme fordeler av å samle og organisere de væpnede styrker. Utnevnelsen av Charles d’Espagne som var upopulær, slik kongens yndlinger gjerne var det, gjorde adelsmennene rasende i tillegg til den motløs­ het som henrettelsen hadde skapt. Dette skjedde på en tid da kon­ gen hadde grunn til å frykte separatistiske tendenser. Episoden førte til splittelse ved begynnelsen av kongens regjeringstid i en situasjon som krevde samhold fremfor alt. Også Johans far hadde vært un bien hastif horns («en temmelig bråsint mann»), og inngifte gjennom århundrer mellom fettere og kusiner hadde gjort slekten Valois noe ustabil. Johan beholdt Filips tvil om det rettmessige ved hans krav på tronen og Filips ikke alltid ubegrunnede mistanker om forræderi. Han kunne plutselig fylles av hevngjerrighet, en egenskap han hadde etter sin mor, den lamme 146

dronningen, som til tross for sin fromhet og gode gjerninger ble kalt «en svært grusom dame. For dem hun hatet, drepte hun uten nåde». Hun fikk ansvaret for å ha presset sin mann til en handling som opprørte hele samtiden - i 1343 henrettet han 15 bretonske adels­ menn som var tatt til fange. I løpet av krigen i 1340-årene hadde Johan beleiret engelskmen­ nene ved Aiguilion fire måneder i trekk. Ifølge en rapport var han uimottagelig for råd, sta og «vanskelig å overtale til noe annet når han først hadde bestemt seg». Hans mest betydningsfulle talent var den usedvanlige pengegriskheten. Han hadde arvet Valois-slektens interesse for kunst og litteratur i det minste så langt at han satte i gang franske oversettelser av Bibelen og den romerske historiker Livius og dro med seg bøker når han var på hærtog. Som konge fikk han sin hoffmaler, Girard d’Orléans, til å dekorere hans toalettstoler og samlet 239 gobeliner som var laget spesielt for ham. Kon­ gens sans for luksus gjaldt alle områder bortsett fra ministrene. For han arvet en temmelig skummel bande av ministre fra sin far og beholdt dem selv om de hverken var dyktige eller ærlige. Disse ministrene ble foraktet av adelsfolkene, fordi de ikke var av edelt blod, og hatet av borgerne for sin griskhet og korrupsjon. En av dem, Simon de Buci, som var president i parlamentet og medlem av det hemmelige rådet, begikk to ganger så store overgrep at de krevde benådning etterpå. Robert de Lorris, kongens kammerherre og skattmester, fikk tilbake sin stilling etter å ha overlevd en anklage om forræderi og andre uregelmessigheter. JeamPoilevain som ble fengslet for underslag, fikk klokelig et benådningsbrev før hans sak kom for retten. Slik var kongens finansrådgivere, og nett­ opp slike menn skapte uvilje mot hans styre. Johans første betydningsfulle administrative initiativ var et alvor­ lig forsøk på å skape militært samhold. Det ble etter hvert åpenbart at baronenes individuelle rett å trekke seg tilbake i felten og deres frie forhold til kongens ordrer, var ødeleggende for større militære foretak. En hær på 1300-tallet var delvis føydal og besto delvis av leiesoldater, men den var ennå ingen nasjonal hær. Det var snarere en situasjonsbestemt ansamling av menn som var altfor utlevert til deltagernes private interesser til å kunne være et pålitelig instru­ ment. Den kongelige forordning av april 1351 var et forsøk på å innføre prinsipper for pålitelighet og kommandoveier så langt rid­ dervesenets idealer tillot det. Forordningen hevet satsene for soldatlønninger for å justere seg etter den inflasjon som svartedauen hadde forårsaket. Den bekref­ tet den kjensgjerning at krigerrollen var blitt en næringsvei for de fattigere riddere om ikke for de store adelsherrene. Etter forord­ ningen ble de nye satsene fastsatt til 40 sous (2 livres) om dagen for 147

en fanebærer, 20 sous for en ridder, 10 for en væpner, 5 for en tjener, 3 for en fotsoldat og 2,5 for en som bar rustninger eller hjalp til på annen måte. Det mest betydningsfulle var en bestemmelse som skulle rette opp en kritisk svakhet på middelalderens slagmarker: retten til indi­ viduell tilbaketrekning. De nye regiene bestemte at alle i hæren skulle være underordnet en befalingsmann og at alle måtte sverge at «de ikke skulle forlate befalingsmannens rekker» - det vil si at de ikke kunne trekke seg tilbake når de selv fant det for godt. For­ ordningen viser hvor liten tillit kommandanten kunne ha til sine styrker. Den krevde blant annet at kompanienes befalingsmenn ga bataljonsjefen beskjed om at de skulle delta i en kommende kamp. Forordningen viste seg virkningsløs, hovedsakelig fordi man manglet pålitelige inntekter til å underholde en organisert hær. I tillegg til lønnsutgiftene skulle hæren ha forsyninger. Mens de lokale bønder som ble betalt eller plyndret vanligvis skaffet mat til men­ nene og for til hestene, krevde en større ekspedisjon eller beleiring eller også flåtestyrker på havet organisert tilgang på kjeks, røkt eller saltet kjøtt og fisk, vin, olje, og hvete og høy til hestene. Vanligvis spiste ridderne hvitt hvetebrød, biff, flesk og fårekjøtt og drakk vin hver dag. Vanlige soldater fikk bare vin på festdager eller når de var i kamp. Ellers drakk de lyst og mørkt øl eller sider og spiste rug­ brød, erter og bønner. Fisk, ost, olivenolje, noen ganger smør, salt, eddik, løk og hvitløk forekom også på menyen. Fjærkre spiste man mye av, og det var så lett å få tak i at det ikke en gang er nevnt i listene. Sukker, honning, sennep, krydre og mandler ble reservert for de sårede, syke og privilegerte. Soldater i aktiv tjeneste fastet ikke, men fikk fisk som erstatning for kjøtt på de tolv «magre» dagene i måneden. Da krigene ble mer langvarige foretak, slik det skjedde på 1300-tallet, krevde de bedre organisering og mer penger. Kronen klorte til seg penger med alle midler og foretrakk det mest tvilsomme, nemlig devaluering av mynten. Dette var en mindre åpenbar metode enn oppfordringer til folket om hjelp og tilskudd og krevde ikke stenderforsamlingens tilslutning. Mynter ble samlet inn og slått på nytt med mindre guil og sølvinnhold, men med samme verdiangivelse. Statskassen beholdt mellomlegget. Fordi småmyntene som ble brukt til daglig, var dem som ble klippet, senket dette systemet reallønningene og vanlige folks kjøpekraft. Men bankierer, kjøpmenn og adelsmenn som hadde sine bevegelige rikdommer i store gullmynter eller i fat og barrer, ble ikke berørt i samme grad. Under Johan 2 var manipulasjonene så hyppige og så feilslåtte at de oppløste alle verdier og lyktes i å skade og irritere alle unntatt dem som manipulerte og dem som kunne tjene penger ved å holde tilbake sitt gull. Abbed Gilles li Muisis fra Tournai syntes 148

at pengevesenets mysterier var enda mer ubegripelige enn pesten og skrev et berømt vers: Penger og valuta er merkverdige ting. De går opp og ned, og ingen vet hvorfor. Hvis du vil vinne, taper du, uansett hvor mye du strever. I 1351 som var Johans første regjeringsår, ble valutaen forandret 18 ganger, og i det neste tiåret skjedde det hele 70 ganger. Kongens personlige plan for å forbedre militærvesenet gikk ut på å grunnlegge en ridderorden etter mønster av ridderne av Det runde bord, slik Edvard nettopp hadde grunnlagt hosebåndsordenen. Johans stjerneorden skulle konkurrere med hosebåndsordenen, gjenopprette respekten for Frankrike og samle adelsfolkenes split­ tede lojalitet omkring monarken av Valois-slekten. Med alle sine ritualer og løfter var ridderordenene vesentlig kon­ gens redskaper for å sikre seg lojal militær støtte, en styrke han kunne stole på. Dette var betydningen av hosebåndet, et bånd som skulle knytte ridderne sammen med hverandre og med kongen som var ordenens overhode. Hosebåndsordenen ble lansert med mye larm i 1344 og skulle opprinnelig omfatte 300 erfarne riddere, blant dem de beste i riket. Da den ble formelt grunnlagt fem år senere, ble den begrenset til en eksklusiv gruppe på 26 med St. Georg som beskytter og offisielle drakter i blått og gult. Bestemmelsene krevde at ikke noe medlem fikk forlate kongens område uten hans til­ latelse. Hosebåndet ved kneet skulle dessuten, ifølge ordenens historiker, tilkjennegi «en advarsel mot og en oppfordring til rid­ derne om ikke feigt å forråde - ved å rømme fra slaget - den tap­ perhet og ære som ligger i trofast og edelt sinnelag». For også de gamle riddere kunne frykte og flykte. Siden Johan hadde til hensikt å organisere mange snarere enn å danne en eksklusiv liten gruppe, åpnet han stjerneordenen for 500 medlemmer. Den ble grunnlagt «til Guds og Vår Frues pryd, for å heve riddervesenet og forøke dets ære». Den fullstendige orden skulle samle seg én gang i året til en seremoniell bankett dekorert med alle medlemmers våpenskjold. Medlemmene skulle bære en hvit skjorte, en rød eller hvit kappe brodert med en gylden stjerne, en rød hatt, en emaljert ring som var spesielt utformet, svarte buk­ ser og forgylte sko. De skulle føre et rødt banner oversådd med stjerner og brodert med et bilde av Vår Frue. Ved den årlige banketten skulle alle under ed fortelle om «alle de eventyr som de hadde opplevd i året som gikk, både de skammelige og de ærerike», og skrivere skulle notere fortellingene i en bok. Ordenen skulle utpeke tre prinser, tre bannerførere, og tre riddere 149

som i løpet av året hadde gjort mest i krigen, «for ingen våpendåd i fred skulle regnes med». Dette betød dåder i privat krigføring til forskjell fra kriger som monarken selv hadde erklært. En like viktig del av kongens plan var at medlemmene skulle sverge på å ikke trekke seg tilbake. Denne eden fikk en klarere utformning enn i den kongelige forordning og var mer utvetydig formulert enn i hose­ båndsordenen. Medlemmene av stjerneordenen måtte sverge at de aldri skulle flykte mer enn anslagsvis fire arpents (ca. 600 m) i slag, «men heller dø eller bli tatt til fange». Hensikten bak ordenen var praktisk, men ordenens form var allerede nostalgisk. Krigen hadde forandret seg siden 1100-tallets romantikk som hadde formidlet fortellingen om Det runde bord fra 500-tallet, om noe slikt i det hele tatt hadde eksistert. Legendene hadde formet riddervesenet som et ordensprinsipp for krigerkasten. «Uten slike prinsipper ville verden bli kaotisk.» Men jakten på Den hellige gral var ingen tidsmessig oppskrift på realistisk taktikk. Riddervesenets fineste militære uttrykk i samtidens øyne var det berømte slaget mellom De tredve i 1351. Som en del av den evige striden i Bretagne, begynte den med en utfordring til tvekamp fra Robert de Beaumanoir, en bretonsk adelsmann på fransk side, til hans motstander Bramborough som tilhørte det anglo-bretonske parti. Da også tilhengerne deres ville delta, ble man enige om en kamp med 30 riddere på hver side. Betingelsene ble avtalt, stedet ble valgt, og etter at deltagerne hadde vært til messe og hadde utvekslet høfligheter, begynte kampen. Med sverd, bjørnespyd, dolker og økser kjempet de som villmenn til fire på den franske siden og to på den engelske siden var drept og man trakk seg til­ bake. Blødende og utslitt ba Beaumanoir om noe å drikke, og han fikk en av tidens mest minneverdige svar: «Drikk Deres eget blod Beaumanoir, og tørsten vil forsvinne!» Krigerne tok opp kampen igjen og kjempet til franskmennene seiret og alle de overlevende på begge sider var såret. Bramborough og åtte på hans parti ble drept. De andre ble tatt til fange og frigitt mot løsepenger. Hendelsen ga opphav til mye diskusjon. «Noen syntes at det var en temmelig ussel affære, mens andre syntes det hadde vært et flott slag.» Beundrerne var i flertall. Kampen ble feiret i vers, malerier, gobeliner og med en minnesten som ble reist på stedet. Mer enn 20 år senere la Froissart merke til en arret overlevende ved Karl 5s bord hvor han ble æret fremfor alle andre. Han fortalte den spørrelystne krønikeskriveren at han hadde en høy stjerne hos kongen, fordi han hadde vært en av De tredve. Den ære og berømmelse denne striden fikk, skyldtes riddernes nostalgiske bilde av hva et slag skulle være. Mens ridderen i praksis røvet og plyndret, fastholdt han bildet av seg selv som en Sir Lancelot. 150

Johan startet stjerneordenen med en overdådig åpningsseremoni 6 januar 1352, til tross for at rikets økonomi var mer enn skral. Han skjenket selv alle kappene og arrangerte en praktfull bankett i en hall som var pyntet med gobeliner i guli og silke og dekorert med stjerner og liljesymboler. Møblene var utskåret og forgylte for anledningen. Etter en høytidelig messe ble feiringen så voldsom at en gull-kalk ble knust og noen dyre gobeliner stjålet. Mens ridderne drakk, erobret engelskmennene Guines-slottet. Kommandanten var ikke på slottet, fordi han feiret den nye orden sammen med de andre medlemmene. Beklageligvis for dem tok medlemmene av stjerneordenen eden som gjaldt at de ikke skulle flykte i slag, svært alvorlig. I 1352, under krigen i Bretagne, ble en fransk styrke ledet av marskalk Guy de Nesle lurt i et bakhold på et sted som het Mauron av en anglobretonsk styrke som var omtrent like stor. Franskmennene kunne ha flyktet og reddet livet, men de var bundet av eden om ikke å trekke seg tilbake. De var omringet, men de holdt stand og kjempet til praktisk talt alle enten var drept eller fanget. Det lå så mange døde igjen på slagmarken at liket til Guy de Nesle ikke ble funnet før to dager etter. Syv franske fanebærere og 80 eller 90 riddere mistet livet. Da har vi ikke regnet med dem som ble fanget. Hen­ deisen åpnet så store huli i stjerneordenen at den, «sammen med de ulykker som fulgte, utslettet dette edle brorskapet». I Frankrikes ulykker så en ung mann på 20 sin sjanse. Det var Karl, konge av Navarra, barnebarn av Ludvig 10. Det er en gåte hva han egentlig ville, og hans personlighet var en av de mest sammen­ satte vi kjenner på 1300-tallet. Siktet han virkelig mot Frankrikes trone eller ville han skape uro for stridens egen skyld som Iago. Karl var en slank liten unggutt med gnistrende øyne og en ustanselig taleflom. Han var hissig, intelligent, sjarmerende, voldsom, slu som en rev, ærgjerrig som Lucifer og i enda større grad enn Byron «gal, ond og farlig å kjenne». Han var forførende og veltalende, kunne overtale sine likemenn og hisse opp en folkemengde. Han tillot seg de samme utfall av uhemmet lidenskap som Johan og andre her­ skere. Men i motsetning til Johan var han intrigant, intuitiv, frekk og helt uten skrupler. Likevel var han så vaklende og uten planer at han snublet i sine egne sammensvergelser. Hans eneste stabile egenskap var hat. Historien kjenner ham som Karl den onde. Gjennom sin mor som var datter av Ludvig 10, var Karl av Navarra en mer direkte ætling av de siste Capetene enn Johan 2. Men foreldrene hans hadde oppgitt ethvert krav på tronen da de anerkjente Filip 6. Til gjengjeld hadde de fått kongedømmet Navarra. Det lille fjellriket i Pyreneene ga deres sønn for lite arm­ slag, men som greve av Evreux hadde han et stort len i Normandie 151

hvor han kunne bruke sin innflytelse. Dette ble hans viktigste ope­ rasjonsbase. Han ble drevet til handling av sjalusi og hat mot Charles d’Espagne, den nye konnetabelen, som kongen med sine tankeløse av­ gjørelser hadde gitt grevskapet Angouléme som hadde tilhørt huset Navarra. Etter å ha gjort Karl av Navarra rasende ved å ta hans territorium, prøvde Johan som fryktet følgene, å få ham gift med sin åtte år gamle datter Jeanne. Straks etter fordoblet han den første ulykken ved å holde tilbake sin datters medgift. Det var et trekk som gjorde det umulig å bli venner med den nye svigersønnen. Karl av Navarra slo tilbake mot kongen gjennom Charles d’Espagne. Karl hadde ingen sans for halvkvedede viser, og lot ham ganske enkelt drepe. Han regnet med at alle de adelsmennene som også hatet kongens yndling nå ville slutte opp om ham som fjernet ynd­ lingen. Karl drepte ham ikke med egne hender, men gjennom en morderbande ledet av sin bror, Filip av Navarra. Under ham deltok blant annet grev Jean d’Harcourt, to andre Harcourt-brødre og enda noen ledende adelsfolk fra Normandie. De så sitt snitt i januar 1354 da konnetabelen besøkte Normandie. De brøt seg inn i hans rom hvor han sov naken (det var vanlig i middelalderen) og med dragne sverd som glimtet i lyset fra faklene, trakk de ham ut av sengen. På kne for Filip med bedende hender bønnfalt Charles d’Espagne om nåde og sa at «han kunne bli hans trell, kunne løskjøpes med gull, kunne oppgi det lenet han hadde fått av kongen eller dra over havet og aldri vende tilbake». Grev d’Harcourt oppfordret Filip til å spare ham, men den unge mannen som var fylt av sin brors hat og planer, ville ikke høre på ham. Mennene hans overfalt den hjelpeløse konnetabelen så «grusomt og motbydelig» at de etterlot hans kropp gjennomstukket 80 ganger. Så galopperte de til det sted hvor Karl av Navarra ventet og ropte «Det er gjort! Det er gjort!» «Hva er det som er gjort?» spurte han for sikkerhets skyld, og de svarte ham: «Konnetabelen er død.» Det var et modig fremstøt, fordi det rammet så nær kongens person som det var mulig å komme. Dermed ble Karl av Navarra øyeblikkelig en fremtredende politisk figur. Kongen erklærte straks Karis eiendommer i Normandie for konfiskert, men en slik erklæ­ ring kunne han bare gjennomføre med makt. Karis samtidige mente at denne handlingen skyldtes hat og hevn­ lyst. Men var det lidenskap eller beregning? De manglende hemnin- > ger var karakteristisk for personer som var født til å herske. Men merkverdige voldsutbrudd ble vanligere i disse årene. Det var kan­ skje en arv fra svartedauen og følelsen av livets usikkerhet. I 1354 eksploderte en av de periodiske stridighetene mellom borgere og 152

studenter i Oxford med stor kraft. De kjempende brukte sverd, dolker, pil og bue og det hele endte i en massakre på studentene og en lukning av universitetet helt til kongen fastslo regler som skulle beskytte dets frihet. I Italia i 1358, da Francesco Ordelaffi, som var tyrann i Forli og var kjent for sin fryktelige subitezza eller hissighet, forsvarte de siste restene av sin by mot de pavelige troppene, våget hans sønn Ludovico å oppfordre ham til å gi opp i stedet for å fortsette krigen mot kirken. «Enten er du en bastard eller en byt­ ting!» skrek den rasende faren, og da sønnen snudde ryggen til, trakk han sin dolk og «stakk ham i ryggen slik at han døde før midnatt». I et lignende anfall av ustyrlig raseri drepte greven av Foix som var gift med en søster av Karl av Navarra, sin eneste legitime sønn. Tiden hadde lenge vært vant til fysisk vold. På 900-tallet hadde man formulert en «Gudsfred» for å finne litt hvile fra de evige kampene. Under denne fredsavtalen skulle man unnlate å kjempe på helgnenes festdager, søndager og i påsken, og alle som ikke var stridende - prester, bønder, kjøpmenn, håndverkere og også dyr skulle ikke skades av krigsfolkene. Alle religiøse og offentlige byg­ ninger skulle respekteres. Dette var teorien. I praksis var denne freden som andre av kirkens anbefalinger, et nett som ikke kunne begrense den menneskelige adferd. I England viser likskuerapportene at drap var en langt hyppigere dødsårsak enn ulykker, og som regel slapp den skyldige unna ved å skaffe seg prestens frihet fra straff gjennom bestikkelser eller rette forbindelser. Hvis livet var fylt av legemlig smerte, speilet dette seg i litteraturen. En av La Tour Landrys advarende fortellinger for sine døtre forteller om en dame som rømte med en munk. Da hennes brødre fant henne i sengen med ham «tok de en kniv og kuttet av munkens testikler, kastet dem i fjeset på damen og tvang henne til å spise dem. Senere bandt de både munken og damen i en sekk med tunge stener og kastet dem i elven så de druknet». En annen fortel­ ling dreier seg om en ektemann som hentet tilbake sin kone fra foreldrenes hus hvor hun hadde flyktet etter en ekteskapelig trette. I et nattlosji i en landsby på veien hjem ble konen angrepet av «en stor mengde ville og kåte ungdommer» som «skjendet henne forfer­ delig» slik at hun døde av skam og sorg. Ektemannen delte hennes kropp i tolv deler og hver av dem sendte han med et brev til tolv av hennes venner for at de skulle skamme seg over at hun hadde rømt fra sin ektemann og dessuten bli presset til å hevne seg på dem som skjendet henne. Vennene samlet seg straks med alle sine hjelpemenn og dro mot landsbyen hvor voldtekten var skjedd og drepte alle innbyggerne der. Voldsbruken var både offisiell og individuell. Tortur var godkjent 153

av kirken, og inkvisisjonen brukte ofte tortur for å avdekke kjetteri. Straff og tortur i det sivile rettsvesen omfattet helt rutinemessig avkutting av hender og ører, bruk av strekkbenker, brenning, flåing og sønderlemmelse av kropper. I hverdagslivet kunne forbipasse­ rende se forbrytere som ble pisket med et knutet tau eller sto lenket i en jernkrage. De passerte lik som hang fra galgen og avhugne hoder eller parterte kropper spiddet på staker på bymurene. I hver eneste kirke så de bilder av helgener som gjennomgikk forskjellige grusomme martyrier - med piler, sverd, ild, avskårne bryster - alt sammen rødt av blod. Korsfestelsen var ikke til å unngå med dens nagler, spyd, tornekrone, pisker og enda mer rødt blod. Blod og grusomhet fantes overalt i den kristne kunsten. De var et helt vesentlig moment i den. For Kristus ble forløser og helgnene ble hellige bare ved å utsettes for vold av sine medmennesker. På landsbyfestene konkurrerte deltagere med hendene på ryggen om å drepe en katt som var festet til en stolpe ved å skalle den til døde med pannen. Dermed risikerte de å få revet opp ansiktet og klort ut øynene av det skrekkslagne dyrets klør. Trompeter forster­ ket opphisselsen. Eller en gris som var innestengt i en stor binge ble jaget av menn med klubber mens tilskuerne lo og grisen hylte av slagene helt til den lå der livløs. Kvinner og menn i middelalderen var vant til fysiske anstrengelser og skader i sitt eget liv og følte seg ikke nødvendigvis frastøtt av å betrakte andres smerte. Det virket tvert imot som om de hadde giede av det. Borgerne i Mons kjøpte en dømt forbryter fra en naboby for å ha gleden av å se at han ble partert. Det kan være at middelalderens harde oppvekstvilkår skapte voksne som ikke hadde større respekt for andre enn den respekten de selv var blitt gjenstand for som barn. Gjennom sin grusomme handling ble Karl av Navarra gjenstand for stadig flere nordfranske adelsmenns oppmerksomhet. De var rede til å danne en protestbevegelse mot Valois-kongen. Den gamle spenningen mellom baronene og monarken hadde fått ny glød etter Filips og Johans voldsomme behandling av adelsmenn som de mis­ tenkte for forræderi, og etter de militære ydmykelsene siden Crécy. Landeiere som var rammet av at arbeidskraften flyktet og dermed av synkende lønnsomhet på sine gods, ga gjerne kongen skylden for sine prøvelser. De motsatte seg det økonomiske presset fra kongen og hans foraktede ministre. De ønsket seg reformer og større lokalt selvstyre. Fra sin base i Normandie kunne Karl bli sentrum for en motstandsbevegelse, og han erklærte sine hensikter som en galende hane. «Gud vet at det var jeg som med Hans hjelp fikk Charles d’Espagne drept,» erklærte han i et brev til pave Innocens 6. Han beskrev 154

mordet på konnetabelen som en rettferdig reaksjon på angrep og overgrep og uttrykte sin aktelse for Den hellige stol og sin omsorg for pavens helse. Karl var nå rede til å være Englands agent til gjengjeld for engelsk bistand for å bevare sine eiendommer i Nor­ mandie. I denne planen ville han bruke paven som mellommann. I et brev til kong Edvard skrev Karl at han ved hjelp av sitt slott og sine menn i Normandie kunne påføre Johan 2 så mye skade «at han aldri skal reise seg mer». Karl ba om at de engelske styrkene i Bretagne skulle sendes for å støtte ham. I hele året 1354 vaklet århundrets senere forløp mellom aksjoner for fred og andre som ønsket å fortsette krigen. Pave Innocens 6 som var gammel og syk gjorde alvorlige forsøk på å skape en freds­ avtale, fordi han hørte lyden av muslimene som dundret på Europas porter. I 1353 hadde tyrkerne tatt Gallipoli som var nøkkelen til Hellesponten. Dermed hadde de fotfeste i Europa. De kristne styr­ ker måtte forenes mot dem, og det ville være umulig om England og Frankrike fortsatte krigen. Edvard og Johan ble presset av paven og av sine tomme statskas­ ser. De startet forhandlinger om en varig fred som ingen av dem faktisk ønsket seg. Edvard hadde brukt opp sine kredittmuligheter hos det engelske folk til en krig som hverken kamp eller diplomati kunne få slutt på. Den engelske tredjestanden fant ut at omkostnin­ gene var større enn gevinsten. I 1352 begrenset parlamentet kon­ gens myndighet til å utskrive soldater. I april 1354 da hoffmarskalken spurte Underhuset «Ønsker dere en avtale om varig fred hvis det er mulig?», svarte medlemmene alle som en «Aye! Aye!». Johan på sin side var helt låst i sin frykt for en avtale mellom Karl av Navarra og England. Middelalderens etterretningskanaler var fulle av rykter om hans svigersønns sammensvergelser. Så lenge Karl var fiendtlig, hadde kongen få muligheter til å samle tropper eller skatter fra Normandie. Kongen var tvunget av en ydmykende nødvendighet til å svelge sitt raseri, oppheve sin konfiskering av Karls len i Normandie, tilgi ham mordet på Charles d’Espagne og invitere ham til Paris til en forsoningsseremoni. Karl kom fordi han i hele sitt liv aldri kunne motstå fristelsen fra nok en mulighet og kanskje fordi han som 22-åring ikke var så sikker på seg selv som hans handlinger ga inntrykk av. Med eder og omfavnelser og gjen­ nomtenkte formuleringer ble den falske forsoningen gjennomført i mars 1354. Hvilke følelser de to kamphanene selv hadde for anled­ ningen, kan vi bare forestille oss. Dette året sto man på grensen til en fred. Krigen ble nesten avsluttet med en avtale som tydelig favoriserte England, men i siste sekund vendte Frankrike ryggen til og nektet å underskrive. Det eneste som kom ut av tre års forhandlinger og pavens ivrige innsats 155

for fred, var en utvidelse av avtalen i ett år mens småkranglingen tok til igjen. Nok en gang gjorde Karl av Navarra en avtale med Edvard og lovte å møte engelskmennene ved Cherbourg til et felles felttog.* Pave Innocens’ håp ble knust da fredsavtalen brøt sammen. Han refset kongen av England for å sammensverge seg med Karl av Navarra mot kongen av Frankrike. Men Edvard løy like lett som makthavere senere. «Han talte sant og sverget trofast ved Guds hjerte,» sa han og awiste anklagen om at han hadde skrevet til Karl. Han «ga sitt ord som konge» på at det ikke var sant, men teksten til korrespondansen finnes fremdeles. Edvard hadde hastverk med å fornye krigen og erklærte fransk­ mennene for troløse og sin egen sak for rettferdig i brev til erke­ biskopen av Canterbury og York, som ble opplest offentlig av herolder. Taler fra prekestolen spredte kongens versjon av saken. Edvard hadde et godt tak på propaganda. På den ene eller andre måten fikk han tak i penger, presset en godkjennelse av parlamentet og samlet sammen en flåte, menn og forsyninger i løpet av våren og sommeren 1355. Da fredsavtalen utløp midtsommers uten å ha blitt fornyet, var allerede to ekspedisjonsstyrker klare til å seile: den ene under Den svarte prinsen i retning av Bordeaux, og den andre under hertugen av Lancaster i retning av Normandie der de skulle møte Karl av Navarras styrker. Med god vind som ga fart til flere dusin skip, nådde prins Edvard Bordeaux på tre-fire dager. Han hadde med seg 1000 riddere, væp­ nere og andre krigsfolk, 2000 bueskyttere og et stort antall walisiske fotsoldater. Kong Edvards arving var nå 24 år, velskapt og med stor mustasje, en hard og stolt prins som skulle få evig berømmelse som «riddervesenets blomst». Hans ry ble godt hjulpet av at han var så heldig å dø før han ble merket av tronens forskjellige forpliktelser. Franskmennene oppfattet han som «grusom», og som «den mest hovmodige mann som noen gang var født av en kvinne». Målet for prinsens felttog som førte ham 40 mil østover til Narbonne og tilbake til Bordeaux i oktober-november 1355, var ikke erobring, men plyndring og ødeleggelser. Aldri hadde den «be­ rømte, skjønne og rike» landsdelen Armagnac blitt utsatt for slike ødeleggelser som i disse to månedene. Ødeleggelsene var ikke hensiktsløse, men skulle, som militær terror til alle tider, straffe eller skremme folk fra å ta parti med fienden. Etter som folk i Guienne hadde alliert seg med Frankrike, ble de betraktet som opprørere * Denne avtalen som ble forhandlet gjennom Englands utsending til Avignon, skal ha gitt ham tilnavnet Karl den onde. Dette betviles av andre som sier at det ble brukt av hans spanske undersåtter fra den gang Karl var 18 år. Sannheten er at titelen ikke var samtidig og ikke finnes i krønikene før på 1500-tallet.

156

mot kongen av England. Derfor måtte prinsen straffe dem. Denne politikken måtte skape fiendtlighet i og omkring det område som engelskmennene ønsket å beholde. Men prinsen hadde hverken mindre eller mer fantasi enn andre hærførere og tenkte ikke på fremtiden. Sammen med allierte tropper fra Gascogne hadde han samlet en stor styrke på ca. 9000 mann. Den besto av 1500 lanser (hver lanse omfattet tre mann - en ridder og to hjelpere), 2000 bueskyttere og 3000 fotsoldater. Han ville demonstrere Englands makt, overbevise de lokale godseiere om hva som var i deres egen interesse og redusere franskmennenes evne til å føre krig ved å ødelegge et område som ga den franske kongen rike inntekter. Plyndringen var både fortjeneste for prinsen og betaling for sol­ datene. «Vi herjet og ødela landet,» skrev prinsen nøkternt til biskopen av Winchester. «Vi brente Plaisance og andre prektige byer og hele landet omkring.» Etter å ha stablet byttet i lastevogner, samlet bu­ skapen og drept griser og kyllinger, fortsatte de med rene ødeleg­ gelser. De brant kornlagre og møller, låver og høystakker, knuste vinfat, hugg ned vingårder og frukttrær, rev ned broer og fortsatte på samme måte. De gikk Toulouse forbi, men stormet og brente Mont Giscar hvor mange menn, kvinner og barn som aldri hadde vært i krig, ble mishandlet og drept. En gruppe soldater plyndret Carcassonne i tre dager uten å angripe festningen, «og hele tredje dagen ble vi der for å svi av denne byen». Prosessen gjentok seg i Narbonne. Merkverdig nok ydet ikke franskmennene noen organi­ sert motstand til tross for at marskalk Jean de Clermont var hos greven av Armagnac, kongens guvernør i Languedoc. Armagnac bragte folk innenfor bymurene hvor det var mulig, men han greide ikke å møte engelskmennene i slag bortsett fra en resultatløs tref­ ning på deres tilbaketog. Denne feilen skyldtes muligens frykten for å bli angrepet i ryggen av hans rike nabo og dødsfienden Gaston, greven av Foix. De frie og rivalisering mellom de store landherrene i syd førte til like uro­ lige forhold mellom dem innbyrdes som mellom dem og kongen. Greven av Foix, som ble kalt «Gaston Phoebus» på grunn av sin skjønnhet og sitt rødlig-gylne hår, hadde overhørt Filip 6s oppford­ ring til å forsvare riket i året før slaget ved Crécy. Senere tjente han som militær leder i Languedoc, men etter han ble innblandet i en krangel med kong Johan, satt han i fengsel i Paris i 18 måneder. Da han kom tilbake til sitt gods i 1355, gjorde han en eller annen form for avtale med Den svarte prinsen. Greven forholdt seg nøytral, og dermed ble hans land spart under det engelske felttoget. De store landherrenes frihet dro grunnen vekk under Frankrikes styrke. Prinsens følge vendte tilbake til vinterkvarteret ved Bordeaux 157

nedlastet med tepper, gobeliner, smykker, og annet tyvegods, om ikke med ære. Hvor var den dugelighet, den styrke, de ferdigheter og den kampvilje som var krigerens stolthet? Å plyndre og drepe våpenløse borgere krevde hverken mot eller styrke og heller ikke noen av de dyder som skulle kjennetegne Det runde bord eller hosebåndsordenen. Både prinsen selv, hans viktigste allierte i Gascogne, Captal* de Buch, prinsens nærmeste venn og rådgiver, Sir John Chandos, jarlene av Warwick og Salisbury og minst tre andre i selskapet var medlemmer av hosebåndsordenen og skulle dermed være forbilder på ridderlighet. Men ingen vet om de følte noe sprang mellom idealene og virkeligheten når de la seg til hvile etter en dags nedslaktninger. Ingenting tyder på det. For å understreke sin rett til å straffe, awiste prinsen to ganger en høy betaling som ble tilbudt ham for at innbyggerne skulle unngå at byen ble plynd­ ret. Brevene hans uttrykker bare en følelse av tilfredshet over suk­ sessen. Felttoget hans gjorde mennene rike, reduserte den franske kongens inntekter og viste alle som vaklet i Gascogne at det lønte seg å tjene under det engelske banner. Men selv Froissart som var en ukritisk forherliger av riddervesenet, følte at han måtte skrive at «det var et ynkelig felttog . . .» Krigen trakk ut, og krigerne ble så vant til grusomheter og ødeleggelser at det ble noe som forgiftet hele atmosfæren på 1300-tallet. Den engelske styrken som skulle til Normandie, ble forsinket av motvind og Karl av Navarras plutselige frafall. De seilte ikke av sted før i slutten av oktober, og det var allerede for sent for et felttog i nord. Den øverstkommanderende Henrik, hertugen av Lancaster, som ble kalt «soldatenes far», var Englands fremste kriger. Han hadde ikke tapt et slag på 45 år. Han var veteran fra krigen mot skottene, fra Sluis, fra Calais og alle hærtogene i Frankrike. Når det hersket fred i landet, red han bort som ridder for å kjempe andre steder. Han hadde sluttet seg til kongen av Castilla i et korstog mot maurerne i Algeciras og var dratt til Preussen for å slutte seg til Den tyske orden i et av deres årlige «korstog» for å utbre kristendommen i det hedenske Litauen. Lancaster hadde arvet enorme landområder og formuer og var i 1351 den første utenfor det engelske kongehuset som fikk tittel av hertug. Senere bygget han Savoy-slottet som sitt bosted i London. I 1352, da fredsslutningen fremdeles hersket mellom Frankrike og England, var han hovedpersonen ved en bemerkelsesverdig hen­ delse i Paris. Han var på vei tilbake fra en krigssesong i Preussen da han kom i krangel med hertug Otto av Brunswick og godtok hans utfordring til en tvekamp som ble gjennomført under fransk beskyt* Titelen er avledet av det latinske capitalis som betyr «høvding».

158

telse. Lancaster fikk garantier om fritt leide og førte et følge av adelsmenn med seg til Paris. Der fikk de en praktfull mottagelse av kong Johan, og hertugen av Lancaster red inn på turneringsbanen foran en tilskuermengde som omfattet kremen av den franske adel. Men hans ry viste seg å være mer enn nok for motstanderen. Otto av Brunswick skalv så voldsomt på sin krigshest at han hverken greide å få på seg hjelmen eller å holde lansen. Han ble løftet ned igjen av sine venner og trakk utfordringen tilbake. Kongen dekket til denne skandalen for riddervesenet med en svær bankett hvor han forsonte de to adelsherrene og tilbød Lancaster dyre avskjedspre­ sanger. Hertugen tok ikke imot dem, men takket ja til en torn fra frelserens krone. Da han kom hjem, ga han den til en kirke som han hadde stiftet i Leicester. Hertugen var like from som han var krigersk og skrev en oppbyg­ gelig bok på fransk (som fremdeles var det engelske hoffspråk) som het Livre des sainctes médecines hvor han brukte allegorier for å fremvise sin sjels sår - det vil si sine synder - for Kristus, den guddommelige lege. Hver kroppsdel hadde et allegorisk sår og hver medisin et tilsvarende religiøst symbol. Fordi hertugen på denne måten undersøkte seg selv, får vi øye på det virkelige menneske bak en stormann på 1300-tallet. Han beundrer sine elegante langsnutede sko i stigbøylene, og under turneringer strekker han ut sine lange ben så damene skal få beundre dem. Han klandrer seg selv for ikke å tåle stanken av fattige og syke, og for å tvinge til seg penger, land og annen eiendom ved å sette domstolene under press. Ved invasjonen i Frankrike i 1355 dro kong Edvard sammen med hertugen av Lancaster. De dro til Calais i stedet for til Cherbourg og kom i land den 2 november. Der samlet de en styrke på 3000 riddere, 2000 bueskyttere til hest og like mange til fots. Så ga de seg i vei tilsynelatende for å slåss med kongen av Frankrike mens de plyndret Pas de Calais, Artois og Picardie underveis. Kongen av Frankrike hadde «offentlig og høytidelig» utstedt alminnelig mobiliseringsordre til alle menn mellom 18 og 60 år i mai rett før fredsslutningen opphørte. Kanskje på grunn av den dårlige oppslutningen ble ordren gjentatt mange ganger i løpet av somme­ ren i Paris og på alle større steder i riket - «særlig i Picardie» sier en av krønikeskriverne. Siden en alminnelig mobilisering innbragte en rekke personer av tvilsom militær verdi, foretrakk monarkiet å kreve inn penger for et gitt antall soldater heller enn å få de men­ nene de hadde krav på. Man prøvde å gjennomføre bestemte fysiske standardkrav for dem som skulle tjene som soldater, og sendte res­ ten hjem igjen. Det tok tid å sortere og sette sammen en kampdyk­ tig styrke. De siste urolighetene hadde utvilsomt også gitt noen adelsfolk kalde føtter. Så sent som i november var den hæren Johan 159

ledet nordover for å stanse engelskmennene, ufullstendig. Enguerrand de Coucy 7 deltok i den som 15-åring. Ikke noe fortelles om hva han gjorde, bare at han var til stede blant «baro­ nene i Picardie» i kompaniet til Moreau de Fiennes, en fremtidig øverstkommanderende i Frankrike. Enguerrand var i utsøkt selskap med sin verge Matthieu de Roye, lederen for armbrøstskytterne, Geoffrey de Charny, som ble kalt «den fullkomne ridder», og marskalk Arnoul d’Audrehem. Kompaniet omfattet også borgere fra Paris, Rouen og Amiens. Det felttoget som ble Enguerrands første erfaring med krigen, ga knapt noe stoff for heroiske legender. Den franske hæren var ved Amiens 5-7 november og var trukket nordover til St. Omer 11 november. Underveis passerte de engelskmennene på venstre side uten å vite det, for engelskmennene marsjerte samtidig sydover til Hesdin. Hærene snuste på hverandre og sirklet omkring hverandre, og begge kongene oppfordret den andre til å slåss - «kropp mot kropp eller styrke mot styrke», som Johan formulerte sin utfordring - begge greide å avvise den andres utfordring med bombastiske formuleringer. Hvis Johan, som de engelske krønikeskriverne påstår, fryktet et stort feltslag, var ikke Edvard ivrigere. Johans største militære innsats besto i å brenne eller bære vekk forsyninger fra de områdene han passerte, slik at engelskmennene ikke skulle nyte godt av dem. Alt dette skjedde på de lokale innbyggernes bekostning. Folket gikk inn i en sulten vinter uten sine surt oppsparte forsyninger. Derfor oppfattet de sin egen krigerklasse mer som røvere enn som beskyttere. Johan fulgte den brente jords taktikk og tvang engelskmennene tilbake til kysten da de manglet mat, vin og øl. I fire dager hadde de ikke noe annet å drikke enn vann, som var det samme som å tørste, i en tid da vin eller øl var en vesentlig del av næringen. Franskmennene hadde også brukt brev og penger for å gi inntrykk av at skottene angrep England nordfra. Nyheten om en trussel fra grensen mot Skottland sammen med utsiktene til å tilbringe vinte­ ren med å drikke vann, fikk Edvard og Lancaster til å gå om bord igjen etter et felttog som ikke varte mer enn ti dager. Fra stenderforsamlingen måtte Johan nå få et bidrag til å betale soldatene sine. Forsamlingen ble innkalt av kongen, og stendene i Langue d’oil - det vil si Nord-Frankrike - møttes i Paris i desember. Adelen og presteskapet var stort sett skattefrie. Derfor måtte tredjestanden betale mesteparten av skattene. Den satt med styrin­ gen over beslutningene om hvor mye som skulle bevilges. Siden tredjestanden kunne bruke denne situasjonen som brekkjern for reformer eller privilegier, mislikte monarkiet disse møtene. Det tilbudet stendene ga i 1355 viser hvor rikt Frankrike var og 160

hvor stor nasjonal lojalitet som fantes under misnøyen. Det viser også en dyp mistillit til kongens styre. Stendene gikk med på å stille 30 000 riddere i ett år med antatte utlegg på 5 millioner livres på betingelse av at pengene ikke ble administrert av kongens skattmester, men av en komité som var utnevnt av stendene selv og som skulle betale troppene direkte. Pengene skulle samles inn ved en skatt på alle personer fra alle stender og dessuten med en saltskatt. Beløpene skulle økes året etter hvis ikke summen ble tilstrekkelig stor. De nye beløpene utgjorde en inntektsskatt på 4 % fra de rike, 5 % fra middelklassen og 10 % fra de laveste skattbare inntekter. Et resultat av beslutningen var et opprør av «de små mot de store» i tekstilbyen Arras i det nordlige Picardie. Selv om opprøret raskt ble slått ned, var det et forvarsel om vanskeligheter forut. I mellomtiden skapte Karl av Navarras hvileløse intriger den neste eksplosjonen. Han prøvde å vende den 18 år gamle kronprin­ sen Karl mot hans egen far. Samtidig oppmuntret han landherrene i Normandie til å unnlate å betale støtte til kongen. I april 1356 var kronprinsen i sin egenskap av hertug av Norman­ die vertskap for Karl av Navarra og de fremste adelsmennene i Normandie på en bankett i Rouen, da dørene plutselig ble brutt opp og kongen i hjelm og med stort følge trengte seg inn. Fremst blant dem gikk marskalk d’Audrehem. «Den som rører seg, vil bli drept!» skrek marskalken. Kongen grep Karl av Navarra og kalte ham «for­ ræder». Navarras væpner Colin Doublel trakk sitt sverd i en forfer­ delig majestetsforbrytelse og truet med å stikke det i kongens bryst. Uten å vike ga Johan sine vakter ordre om å «anholde gutten og hans herre». Selv tok han Jean d’Harcourt så voldsomt fatt at han rev opp jakken hans fra snippen til livet og anklaget ham og de andre som hadde vært med på å drepe Charles d’Espagne, for for­ ræderi. Kronprinsen ba skrekkslagen sin far om ikke å vanære ham ved å forgripe seg på hans gjester. Men kongen sa til ham: «Du vet ikke det jeg vet.» Han påsto at de var usle forrædere og at deres forbrytelser var avslørt. Karl av Navarra ba om nåde og sa at han var offer for onde tunger. Men kongen arresterte ham, mens de andre gjestene flyktet «ved å klatre over murene i skrekk». Neste morgen ble Jean d’Harcourt, Colin Doublel og to andre adelsherrer fra Normandie bragt til galgen i to kjerrer - de dømtes æreløse reisemåte. Kongen fulgte personlig med kledd i full kamprustning som om han ventet et angrep. Nervene hans sviktet åpen­ bart i siste øyeblikk, for han stanset opptoget på et jorde og ga ordre til at fangene skulle halshugges på stedet. Han ga dem ingen prest, for som forrædere skulle de dø uten å få bekjenne sine synder. Det gjaldt ikke Colin Doublel som ble dømt for å ha trukket våpen mot kongen snarere enn for forræderi. Man fant raskt en erstatningsbød6. Et fjernt speil

161

del som brukte seks slag for å kutte av d’Harcourts hode. De fire likene som ble trukket etter vognen resten av veien til galgen, ble opphengt i kjetting og deres hoder ble stukket på lanser. Slik hang de i to år. Karl av Navarra ble fengslet i Chåtelet i Paris, og hans gods i Normandie ble igjen konfiskert av kongen. Når Fluelien i Shakespares Henry 5 taler om kongens «anfall og stemninger, ubehag og motvilje og i tillegg et forgiftet sinn», kunne han ha beskrevet Johan den gode. Kongens fremste offer, Jean d’Harcourt, hadde tre brødre og ni barn som var giftet inn i et nettverk av familier i Nord-Frankrike (en av hans døtre giftet seg senere med Raoul de Coucy, onkel til Enguerrand 7). Kongen greide å gjøre alle dem som hadde slektskapsforbindelser med ofrene rasende uten å fjerne sin egentlige fiende, Karl av Navarra. Folk fikk medfølelse med fangen i Chåtelet, og man diktet populære sanger til hans ære.

Affæren i Rouen greide å utrette akkurat det kongen hadde forsøkt å unngå - å legge Normandie åpent for England. Jean d’Harcourts bror Godefrey, den samme som hadde ledet Edvard 3 inn gjennom Normandie ti år tidligere, og Navarras bror Filip, ba engelskmen­ nene om hjelp til å vinne tilbake sine gods. Da engelskmennene gikk i land i Cherbourg i juli 1356, avla begge disse adelsherrene troskapsed til Edvard 3 som rettmessig konge av Frankrike. Fra Cherbourg rykket engelskmennene mot Bretagne på samme tid som Den svarte prinsen brøt opp fra Bordeaux i et nytt fremstøt nord­ over mot Frankrikes hjerte. Begivenhetene utviklet seg fra da av mot sammenstøtet ved Poitiers. Med engelskmenn, tropper fra Gascogne og forsterkninger hjemmefra marsjerte prinsen nordover med en styrke på ca. 8000 mann. Planen hans var å slutte seg til Lancaster og spre ødeleggelse underveis. Han ville heller røve og plyndre enn å ta byer, festninger eller landområder. Mens han marsjerte, sloss og samlet bytte, nådde prinsen Loire en gang nær 3 september. Da han skjønte at broene var ødelagt, vendte han vestover mot Tours hvor han fikk høre at en stor fransk hær marsjerte mot ham. Han fikk også vite at Lancaster hadde forlatt Normandie og skyndte seg i møte med ham. Men Loire lå mellom dem, og det krydde av franske soldater i området. Mennene hans var trette av mange harde kamper, overmette og tunge av plyndringer. Etter å ha nølt i fire dager, som var tid han mistet, vendte prinsen igjen sydover i den klare hensikt å M unngå et større feltslag og bringe sitt bytte trygt tilbake til Bordeaux. I nord hadde kong Johan først vendt seg mot Lancasters styrke i Normandie og midlertidig stanset den, før han vendte om for å møte 162

trusselen fra syd. Han hadde gitt ordre om full mobilisering til for­ svar av riket. Soldatene skulle samle seg ved Chartres den første uken i september. Inspirert av fiendens nærvær i Loire-dalen i hjer­ tet av Frankrike hadde adelsmennene reagert positivt på mobilise­ ringen, uansett hvilke personlige følelser de bar på overfor kongen. Krigsfolkene kom fra Auvergne, Berry, Burgund, Lorraine, Hainault, Artois, Vermandois, Picardie, Bretagne og Normandie. «In­ gen ridder eller væpner ble hjemme,» skrev krønikene. Her var «hele blomsten av Frankrikes krigere» samlet. Sammen med kongen var hans fire sønner som var mellom 14 og 19 år. Den nye konnetabelen, Gautier de Brienne, bar titlen «her­ tug av Athen» etter et nedlagt hertugdømme som var opprettet under korstogene. De to marskalkene var der, 26 grever og hertu­ ger, 334 fanebærere og nesten alle mindre adelsherrer. Det var den største franske hæren i dette århundret - et «stort vindunder» sier en engelsk krønikeskriver. «Aldri hadde man sett så mange adelsherrer under våpen.» Det faktiske antallet har gitt opphav til ende­ løse diskusjoner. Enkelte krønikeskrivere foreslo alt opp til 80 000 mann, men nå antar man at det dreide seg om ca. 16 000. Det var omtrent det dobbelte av Den svarte prinsens hær. Den var uten enhetlig organisasjon. De store adelsherrene kom når de fant det for godt. Mange var for sent ute til mobiliserings­ datoen. Alle hadde sine egne tropper med 50, 100 eller 150 mann under sin egen fane. Med troppene fulgte vogner for husholdningssaker og bagasje, og gull- og sølvvarer som kunne omgjøres til penger når de trengte det. Reglene i kongens forordninger av 1351 om disiplin og lydighet, hadde gitt få resultater. Det oppsto ny krangel om skattlegningen. Borgerne holdt sin støtte tilbake i sten­ derforsamlingen, og dermed var det også enkelte byer som trakk sine tropper tilbake. På den annen side forteller Froissart at kong Johan sendte hjem borgertroppene da han krysset Loire. «Det var galskap av ham og av dem som ga ham råd.» Med hele Frankrikes makt samlet på ett sted var Johan sikker på at han kunne tvinge prinsen tilbake til Aquitania, ja, helt tilbake til England. Mellom 8 og 13 september krysset den franske hæren Loire ved Orléans, Blois og andre steder, og trakk seg sydover etter engelskmennene og troppene fra Gascogne. Den 12 september var Den svarte prinsen ved Montbazon 8 km syd for Tours hvor han møtte pavens utsendinger som hadde forsøkt å megle fred siden begynnelsen av året. Paven hadde skrevet brev til kongene av Eng­ land og Frankrike og de største adelsherrene i de to land, for å få dem til å forhandle. Paven hadde nå også sendt to kardinaler per­ sonlig for å stanse fiendtlighetene. Den fremste av de to var aristokraten kardinal Talleyrand de 163

Périgord, en prelat som var baldonzoso e superbo («stolt og hovmodig»), som Villani kalier ham. Han var sønn av greven av Périgord og av den skjønne grevinnen som skal ha vært pave Clemens 5s elskerinne. Seks år gammel - det var kanskje for tidlig for et religiøst kali, men ikke for tidlig for å motta inn­ tektene fra det - hadde han fått pavens tillatelse til å bære munkens tonsur og dermed rett til å inneha kirkelige embeter. Han ble biskop 23 år gammel og kardinal da han var 30 år. En eller annen gang hadde han hatt hvert av ni engelske bispeseter i London, York, Lincoln og Canterbury. Det gjorde ham til et hovedmål for engelsk irritasjon. Av kardinal Talleyrand fikk prins Edvard høre at kongen av Frankrike regnet med å avskjære ham veien og forberedte seg på et større slag den 14 september. Han fikk også høre at den franske hæren hver eneste dag ble større ved at nye enheter kom til. Prinsen var ikke ivrig etter å risikere et slag mot uthvilte styrker i et over­ legent antall. Likevel avviste han Talleyrands forslag om å for­ handle frem en fredsløsning. Han var muligens altfor sikker på at han skulle greie å lure seg unna fienden. Franskmennene rykket raskt frem og planla å innringe prinsen ved Poitiers hvor de kunne krysse veien til Bordeaux og på denne måten avskjære ham mulig­ hetene for retrett. Ennå i fire dager marsjerte styrkene uten gjen­ sidig kontakt. Engelskmennene hadde bare 15-20 km forsprang, og franskmennene nærmet seg stadig bakfra. Ved en gård som het La Chaboterie 5 km vest for Poitiers fikk en fransk fortropp den 17 september øye på en engelsk speidertropp. Fortroppen ble ledet av Raoul de Coucy, Sire de Montmirail, onkel til Enguerrand 7 og kjent som en av de tapreste riddere i sin tid. På eget initiativ angrep de engelskmennene. Om Enguerrand var med i denne fortroppen, vet vi ikke. Vi vet faktisk heller ikke om han var med i hæren i det hele tatt. Men Coucy-godset må sikkert ha sendt sin del av styrken med mindre de deltok i de avdelingene som møtte Lancaster i Normandie. I den trefningen som nå fant sted, kjempet Raoul seg så langt frem at han med voldsom kamp nådde prinsens fanebærer. Engelskmennene og troppene fra Gascogne trakk seg tilbake under det kraftige franske angrepet, men på uforklarlig vis samlet de seg og overmannet franskmennene til tross for at de var langt færre. Mange ble drept, og Raoul ble tatt til fange, men frikjøpt med løsepenger kort etter. Som så mye annet av det som hendte ved Poitiers, var resultatet av kampen ved La Chaboterie vanskelig å forklare. Engelskmennene var grådige i jakten på løsepenger etter trefnin­ gen og forfulgte taperne så ivrig at de kom 9 km fra slagfeltet. Derfor måtte prinsen stanse hvor han var for å samle og organisere 164

sine tropper og slå leir for natten til tross for at man var svært plaget av vannmangel. Den følgende morgen, søndag 18 september, da prinsens trette kompani tok opp igjen marsjen rett ved Poitiers, så hans speidere fra en bakkekam, et hav av blinkende rustninger og flagrende vimp­ ler. Det var den franske hovedstyrken. Prinsen visste at han var innringet og at han ikke kunne unngå et slag. Derfor trakk han sine styrker opp til det gunstigste stedet han kunne finne, en skogkledt bakke omkranset av vingårder og hekker og en liten bekk som svingte seg gjennom myrlandet. Bak bekken lå åpne marker oppdelt av en smal vei. Stedet lå 3 km sydøst for Poitiers. Kong Johan stolte på sin overlegne styrke og trodde på seier. Kar­ dinal Talleyrand, som kom med et stort følge av prester og ba ham om å overholde «Gudsfreden» på en søndag, overtalte kongen til å la være å angripe. Kardinalen ba ham vente til neste morgen, slik at han fikk en mulighet for å megle. På et krigsråd i kongens røde silketelt krevde marskalk d’Audrehem og andre som var ivrige etter å slåss og klar over trusselen fra hertugen av Lancaster som fulgte etter dem, at man ikke skulle gå med på utsettelser. Men mot deres råd tok kongen den skjebnesvangre beslutning å føye seg etter kardinalens ønske om ut­ settelse. Et forslag fra Geoffrey de Charny om at man skulle arrangere en kamp med 100 riddere på hver side, ble avvist av de andre, fordi altfor mange da ikke fikk kjempe om ære og løsepenger. Om man enten hadde gått til kamp med en gang eller fulgt Charnys forslag, kunne utfallet ha blitt annerledes. Da kardinal Talleyrand skyndte seg tilbake til den engelske lei­ ren, fant hgm prinsen i det myke hjørne, og han var ivrig etter enhver ordning som kunne få ham ut av den farlige situasjonen med ubeskåret ære og tyvegods. Edvard tilbød seg å sette fri alle de fanger han hadde tatt under de to hærtogene og alle de støttepunk­ ter han holdt besatt. Han var villig til å slutte fred i syv år, og i løpet av denne tiden skulle han ikke gå til krig mot kongen av Frankrike. Han tilbød også, i følge Chronigue des Quatre Premiers Valois, å trekke seg tilbake fra Calais og Guines til tross for at han neppe hadde myndighet til å avgi slike løfter. De store innrømmelsene viser at han skjønte hvor desperat situasjonen var, og at han kunne sultes ut hvis franskmennene omringet ham og holdt ham beleiret. Om han fant det usannsynlig at franskmennene skulle fatte en så lite ærefull beslutning, kan han ha forsøkt å vinne tid for å fullføre forberedelsene av bueskytternes posisjoner. Mennene hans var alle­ rede fullt opptatt med å beskytte stillingen, og hele dagen, mens man diskuterte, grov de grøfter og satte opp palisader. Kong Johan gikk med på å overveie forslaget. Kardinal Talley­ rand og hans prester red frem og tilbake på muldyrene sine, og 165

prinsens fremste riddere kom personlig under løfte om fritt leide for å forhandle. Nesten hvert eneste slag i denne endeløse krigen bortsett fra kampene i Bretagne - ble innledet med forsøk på freds­ forhandlinger som aldri lyktes. Johan ble hovmodig i sin tillit til at han skulle seire og godtok forslaget på den betingelse at prinsen av Wales og 100 av hans riddere skulle overlates som krigsfanger til kongen av Frankrike. En slik ydmykelse avviste prinsen kontant. I mellomtiden hadde han forbedret sin posisjon i skogen og bak hek­ kene. Mens Talleyrand fremdeles ba kongen for Kristi kjærlighets skyld å gå med på en fredsslutning i det minste frem til jul, var diskusjonene over. Det franske krigsråd kom sammen igjen for å bestemme en angrepsplan. Marskalk Clermont tilrådde en blokade som nettopp var det prin­ sen hadde fryktet. I stedet for et tåpelig angrep på engelskmennene i deres beskyttede posisjon, foreslo han at franskmennene skulle slå leir rundt dem, og når de ikke hadde mer å spise, «ville de komme frem fra sitt skjulested». Dette var den mest nærliggende og rime­ lige fremgangsmåte, men riddervesenets æreskodeks forbød det. Clermonts forslag møtte hån og skarp motstand fra marskalk d’Audrehem, og ble forkastet. Tre riddere som var kommet tilbake fra en inspeksjon av den engelske stillingen, fortalte at den eneste tilgang til fienden var en trang passasje som ikke tillot mer enn fire riddere i bredden. På råd fra Sir William Douglas, en skotte som hadde erfaring fra kamper med engelskmennene og som fungerte som kongens fremste taktiker, tok man den tvilsomme beslutning at hovedstyrken skulle angripe til fots. Men i stedet for å avstå fra angrepet med tungt kavaleri, ble det bestemt at det første bruddet gjennom bueskytternes linjer skulle foretas av en slagstyrke på 300 av de fremste ridderne på de sterkeste og raskeste krigshestene. Helt tankeløst ble alle de tre militære lederne, konnetabelen og de to marskalker plassert i denne troppen. Ved soloppgang mandag 19 september samlet den franske hæren seg med trompetstøt og våpengny bak den ridende fortroppen i de vanlige tre bataljonene. De var oppstilt den ene bak den andre, antagelig for å velte frem i bølger, men posisjonen gjorde at de ikke kunne hjelpe hverandre på flankene. Den 19 år gamle kronprinsen som aldri hadde vært i krig før, var den som i navnet kommanderte den første bataljonen. Filip av Orléans, kongens bror, som var 20 og også helt grønn, kommanderte den andre bataljonen. Og kongen selv ledet den tredje. Han ble fulgt av en personlig livvakt på 19 riddere som var kledt akkurat som ham i svart rustning og med hvit kappe dekorert med den franske liljen. Dette var en klok om ikke helt ridderlig forholdsregel. For i et slag hvor en monark deltok, ville fienden gjøre sitt ytterste for å fange ham. 166

«Til fots! Til fots!» kommanderte kong Johan, og «han var selv den første av hesten». Man har sagt at han besluttet å angripe til fots for å begrense styrkenes mulighet for individuelle avvik eller flukt. Moderne kritikere - for debatten har fortsatt - kaller beslutningen «selvmordersk tåpelighet». Men andre har betraktet det som den eneste rimelig og fornuftige løsning, fordi kavaleriet ikke kunne angripe i samlet tropp på grunn av myrdrag, hekker og grøfter. Ridderne steg av hesten, fjernet sporene, kuttet av de lange, spisse tuppene på sine poulaines, og kortet sine lanser til fem fot. Oriflamme, det røde splittbanneret til kongene av Frankrike, ble overlatt til Geoffrey de Charny, «den fullkomme ridder», som skulle bære det. Legenden førte banneret tilbake til Karl den store som skal ha båret det til Det hellige landet som svar på en engels profeti om at en ridder med en gylden lanse som det brente «en forunderlig flamme» fra spissen av, til sist ville frigjøre landet fra sarasenerne. Banneret var brodert med gylne flammer som ga det navn, og monarkiet hadde fått det fra klosteret St. Denis sammen med krigsropet «Montjoie - St. Denis!» Krigsropet var signalet til fremrykning eller samling og markerte troskapen mot en bestemt herre. På denne morgen erklærte kongen at hans krigsrop var alles krigsrop. «Dere har forbannet engelskmennene», ropte han til rek­ kene av forsamlede riddere, «og lengtet etter å måle dere med dem i kamp. Nå er de her! Husk all den urett de har begått og hevn de tap og lidelser som de har påført Frankrike. Jeg lover dere at vi skal slåss med dem, og Gud være med oss!» Prinsen av Wales satte to bataljoner i fremste rekke slik at de kunne støtte hverandre, og én bataljon bak dem. Bueskytterne sto i en sagblad-formasjon fordelt på de tre. De fire jarlene - av Warwick, Oxford, Suffolk og Salisbury - kommanderte de to fremste avdelingene, mens prinsen og Chandos kommanderte den bakre med 400 reservesoldater ved sin side. Engelskmennene hadde for­ deler av terrenget og en enda større fordel ved at de var en enhetlig organisasjon med erfaringer fra to felttog. De var profesjonelle kri­ gere og langt bedre ledet og administrert. Engelskmennene måtte planlegge sine ekspedisjoner på kontinentet med omtanke og velge ut de flinkeste og sterkeste krigerne. Men selv i denne situasjonen prøvde prinsen, kanskje fordi hans rådgivere ikke var enige, en fluktbevegelse mot veien til Bordeaux. «For på den dagen,» fortalte Chandos Herald, «ønsket han ikke å kjempe når sant skal sies, men ville helst unngå hele slaget.» Beve­ gelsene i trenet bak bakketoppen ble røpet av fortroppens flagrende vimpler. Marskalk d’Audrehem så det og ropte: «Hei! Følg etter dem! Angrip før engelskmennene slipper unna!» Den mer nøkterne Clermont tilrådde fremdeles en beleiring og skapte dermed en 167

rasende krangel mellom de to marskalker umiddelbart før slaget skulle stå. Audrehem anklaget sin kollega for «å være redd synet av dem» og for å forårsake en utsettelse som ville føre til tap. Clermont svarte med en passende fornærmelse. «Pøh, marskalk, du er ikke taprere enn at din hest vil stikke snuten i rumpa på min hest!» Midt i denne krangelen sendte man av gårde den ridende fortroppens angrep. Prinsen ble varslet om angrepet og stanset forsøket på å slippe unna. Han reorganiserte sine tropper, og med en tordentale opp­ fordret han sine riddere til å kjempe for deres konges krav på den franske krone, for seierens store ære, for rikt gods og evig ry. Han ba dem om å stole på Gud og adlyde ordre. Audrehems skvadron som angrep fra flanken, ble oppfanget og knust under et gjennomtrengende pilregn, mens Clermont sammen med konnetabelen gikk inn i det frontalangrepet som han ikke hadde noen tro på og ble slått tilbake av pilskyer så tykke at de skygget for solen. De engelske bueskytterne kunne skyte fra skjer­ mede posisjoner hvor de var beskyttet av riddere til fots og fotsol­ dater. På ordre fra jarlen av Oxford siktet de på hestenes ubeskyt­ tede rumper. Hestene snublet og falt, seg ned under sine ryttere eller rygget tilbake mot dem som fulgte etter «og drepte mange av sine egne herrer». Dette var en gjentagelse av galskapen ved Crécy. Falne riddere kunne ikke reise opp hverken seg selv eller hestene. I den slagtummelen som fulgte blant trompetsignaler, krigsrop og skrik fra sårede menn og hester, ble både Clermont og konnetabe­ len drept. Audrehem ble tatt til fange, og de aller fleste av de utvalgte ridderne ble drept eller fanget. Kronprinsens bataljon rykket frem til fots inn i møljen. Sammen med Karl i fremste linje sto to brødre, den 17 år gamle Ludvig, hertug av Anjou, og den 16 år gamle Jean, den fremtidige hertug av Berry. Mens de var sperret inne i et kaos av rytterløse hester og rasende kamper på alle kanter, var det mange i bataljonen som fortsatte en vill kamp mann mot mann, stakk sine fiender ned med korte lanser eller hakket dem opp med krigsøks og sverd. Men uten en erfaren leder i spissen - lederen var bare en gutt som fulgte det hele med øynene - begynte enheten å trekke seg tilbake. Et seiersrop fra fiendens struper fortalte at kronprinsens fane var tatt. Enten det nå skjedde på kongens ordre, for at han skulle redde sine sønner som det senere ble sagt, eller etter beslutning av de fire adelsherrene, som skulle være prinsens voktere, trakk størstedelen av batal­ jonen seg tilbake fra slaglinjen og i farten veltet de og hindret her­ tugen av Orléans’ bataljon. I stedet for at den kom til med friske krefter for ikke å gi de hardt pressede engelskmennene en pause, noe som kunne ha vendt lykken på dette tidspunktet, ble Orléans’ 168

bataljon feid med i tilbaketoget. De flyktet uten å avlevere et slag, sprang på de ventende hestene og galopperte mot byen. «Fremad!» ropte kongen da han så hvordan den ene ulykken tok den andre, «for jeg skal vinne i dag eller dø på slagmarken!» Med den flagrende Oriflamme og sin yngste sønn den 14 årige Filip, den kommende hertug av Burgund, ved farens side, marsjerte den stør­ ste av de tre bataljonene klosset og langsomt til fots i sine jern­ hylstre på den blodige marken. «Akk! Vi er ferdige!» skrek en engelsk ridder som så dem komme. «Du lyver din usle feiging,» raste prinsen, «det er gudsbespottelse om du sier at jeg kan beseires levende!» Begge sider gikk til angrep med fortvilelsens styrke og villskap. Selv om man vanligvis sa at resultatet av et slag var klart når den sjette pilen var skutt, bølget kampene fremdeles etter at de engelske bueskytterne ikke hadde en pil tilbake. I pausen foran det nye franske angrepet hadde bueskytterne revet til seg piler igjen fra sårede og døde kropper. Andre kastet sten og sloss med kniver. Om det tredje franske angrepet hadde skjedd til hest, var det mulig at de kunne ha seiret mot utmattede motstandere. Slaget gikk inn i sin syvende time, og en veltende masse av adskilte grupper hamret løs på hverandre uten noe system, om man unntar prinsen og Chandos som fremdeles hadde kontrollen over reservetroppene på bakketoppen. Chandos pekte mot det stedet hvor han så Oriflamme og rådet prinsen til å angripe kongens enhet for, som han sa: «Æren vil ikke tillate ham å flykte. Han vil falle i våre hender, og vi vil seire.» Med det som skulle vise seg å være en avgjørende manøvre, ga prinsen ordre til sin allierte Captal de Buch, som på mange måter minnet om d’Artagnan, om å lede en liten styrke til hest som skulle angripe franskmennene i ryggen. Med de ridende reservene og dem som ennå ikke var såret fra hans egen bataljon, samlet han hærens siste krefter til et frontalangrep. «Mine herrer! For Guds barmhjertighets skyld, slå til! Fremad, fanebærer, i Guds og St. Georgs navn!» Trompetene gjallet og ekkoet som ble kastet tilbake fra Poitiers’ murer, bølget gjennom skogen «slik at man skulle tro at åsene ropte til dalene og at det tordnet fra skyene». Det engelske angrepet som helt eller delvis skjedde fra hesteryggen, feide nedover mot kongens enhet «som villsvinene i Cornwall». Slaget nådde sitt ekstatiske høydepunkt, «og ingen var så herdet», skrev Chandos Herald, «at det ikke skar dem i hjertet». «Pass på, far, til høyre! Se opp til venstre!» Filip ropte mens slagene falt. Ridderne stupte inn i kam­ per mann mot mann, og «hver enkelt tenkte på sin egen ære». Franskmennene som ble angrepet av prinsens styrke i fronten og av Captals ryttere bakfra, kjempet med fortvilelsens villskap. Geoffrey de Charny blødde fra mange sår og ble hugget ned og drept mens 169

han fremdeles holdt Oriflamme. Kongens livvakter som omgå ham som en mektig plog, vaklet under angrepet. «Noen som hadde fått buken oppsprettet, tråkket i sine egne innvoller. Andre spyttet ut tenner. Noen fikk armene kuttet av mens de fremdeles sto på bena. De døende rullet omkring i fremmedes blod. De falne jamret, og de stolte sjelene stønnet forferdelig når de forlot de livløse kroppene.» De drepte lå i hauger omkring kongens svingende krigsøks. Kongen selv hadde mistet sin hjelm og blødde fra to sår i ansiktet. «Gi opp! Gi opp!» ropte man til ham. «Ellers er du en død mann!» Midt i de hese skrik og den ville kampen for å gripe kongen, var det en fransk landflyktig, Denis de Morbecque, som var landsforvist på grunn av drap og nå var i tjeneste hos engelskmennene, som presset seg frem og sa: «Konge, jeg er en ridder fra Artois. Overgi deg til meg, og jeg skal lede deg til prinsen av Wales.» Kong Johan rakte ham sin hanske og ga opp. Da de hadde mistet kongen, gikk resten av de franske styrkene i oppløsning. De som kunne, flyktet mot portene i Poitiers for å unngå å bli tatt til fange. Engelskmenn og krigere fra Gascogne av alle grader fulgte etter de flyktende. Griskheten var sterkere enn utmattelsen, og de forsøkte å ta fanger helt inn under bymurene. Noen av franskmennene avbrøt flukten og tok sine forfølgere til fange. Nederlaget fratok Frankrike dets ledere. I tillegg til kongen, konnetabelen, begge marskalkene og bæreren av Oriflamme som alle enten var døde eller tatt til fange, fakket seierherrene en kjempende erkebiskop, 13 grever, 5 vicomter, 21 baroner og fane­ bærere og ca. 2000 riddere, væpnere og soldater fra lavadelen. Det var for mange til at de kunne tas med til England. De fleste ble sluppet fri etter å ha sverget at de skulle komme med sine løse­ penger til Bordeaux før jul. Alle rapporter angir forskjellige antall drepte. Men det var i alle fall mange tusen, og 2426 av dem var adelige. Det faktum at de var like mange som eller flere enn dem som ble tatt til fange, forteller hvor harde kampene var. Men uheldigvis for Frankrike gjorde de levende som flyktet, større inntrykk enn de døde som kjempet. Grand Chronique innrømmer åpnet at noen bataljoner «flyktet skammelig og feigt», og Chronique Normande sammenfatter resul­ tatet slik: «Dødeligheten i dette slaget var ikke så stor som skam­ men.» Det var det virkelige nederlaget ved Poitiers. Borgere som fra bymurene så den æreløse tilbaketrekningen og den hektiske flukten, spredte sin versjon av hendelsen over hele Frankrike. Tilbaketrek­ ningen av Orléans’ bataljon som innledet nederlaget, kan neppe 170

forklares på annen måte enn som uttrykk for adelsmennenes kran­ gel med kongen. Det var sikkert mange til stede i rekkene som ikke ville ha sørget over monarkiets ulykke, og noen få rop kunne ha skapt panikk. Hva nå grunnen enn var, skapte nederlaget en dypere og bredere misnøye med adelsstanden og svekket tilliten til den overleverte samfunnsstrukturen. Folket viste straks sine følelser overfor riddere som kom hjem for å samle sammen sine løsepenger. De ble «så forhatt og spottet av vanlige folk», forteller Froissart, at de hadde store vanskeligheter med å slippe inn i byene. Noen ganger hadde de også problemer med å komme helskinnet hjem til sine egne gods. Bøndene i en landsby i Normandie, som tilhørte Sire de Ferté-Fresnel, ropte da de så sin herre komme ridende hjem med en eneste væpner, en kammertjener og uten sitt sverd: «Her er en av forræderne som flyktet fra slaget!» De gikk løs på de tre rytterne, trakk godsherren av hesten og banket ham opp. Han kom tilbake noen dager senere med bedre våpen for å hevne seg og drepte en landsbyboer i farten. Selv om denne lille protesten straks ble knust, var den et tegn på det som skulle komme. Mange godsherrer vendte tilbake til spott eller spontane fiendtligheter og hadde store vanskeligheter med å få de tradisjonelle bidragene til den summen som ble krevd i løsepenger. For å finne midler, ble mange tvunget til å selge alt sitt utstyr eller befri sine treller mot betaling. En stor mengde ruinerte riddere var ett av resultatene etter slaget ved Poitiers. Ropet «Forræder!» var ikke bare en lokal stemme, men et forvir­ ret folks forklaring på det uforklarlige. Det var det evige ropet om sammensvergelse, om at man var dolket i ryggen. Hvordan kunne ellers kongen av Frankrike tas til fange og hele hæren av franske riddere bli slått av en håndfull «røvere og snikskyttere» om det ikke skyldtes forræderi? En samtidig polemikk på vers som het «Klage over slaget ved Poitiers» reiser uttrykkelig anklagen. Det store sviket som lenge var skjult, Ble åpenbart i hærens oppførsel. Forfatteren er en ukjent prest som anklager bestemte personer for «av griskhet å ha solgt hemmeligheter fra Kongens råd til eng­ elskmennene». Da de ble avslørt og «sparket ut av Kongens råd», sammensverget de seg for å styrte ham og hans barn. Da disse falske, «forræderske, illojale, skamløse og løgnaktige» mennene flyktet, var det et planlagt svik. De vanæret hele adelsstanden og hele Frankrike. De fornektet Gud. De var menn med stolthet, griskhet og hovmodige fakter, 171

Med oppblåste, forfengelige og uærlige drakter, Med gylne belter og hodefjær og lange geiteskjegg som passer bedre til dyr. De bedøver sine omgivelser som torden og storm. Det skjegget presten klager over, var opprinnelig et tegn på bot, men i den siste tiden var det blitt en verdslig mote, og nå ble det gjenstand for hån, fordi bærerne hadde flyktet fra slaget. «Klagen» har bare ros til overs for kong Johan 2 som kjempet til siste slutt med den lille sønnen ved siden av seg. I folkemeningen ble han en helt. Uansett hvor udugelig han var som konge og hærfører, ble han glorifisert i undersåttenes øyne av sitt personlige mot som ble sterkt understreket av den «lille sønnen». Det reddet Frankrikes siste rest av selvrespekt. «Klagen» håper at Gud vil sende «gode menn med stor makt» for å hevne nederlaget og bringe kongen tilbake. Diktet ender slik: Hvis han er klok, vil han ikke glemme Å lede Johan den gode og alle hans menn som ikke flyktet fra slaget for å redde sine liv! Etter at borgerne av Poitiers hadde gravlagt likene utenfor muren, erklærte borgermesteren offentlig sorg over den fangede kongen og forbød feiringen av helligdager eller fester. I Languedoc forbød stenderforsamlingen folket i ett år - så lenge kongen ikke var levert tilbake - å bære gull, sølv eller perler, dekorerte eller broderte kapper og hatter, og underholdning av trubadurer og jonglører. Kronprinsen og hans brødre, som falt igjennom sammenlignet med den unge Filip, ble ikke trukket inn i hetsen mot adelen. Da Karl vendte tilbake til Paris, «ble han ærefullt mottatt av folket som var lammet av sorg fordi hans far, kongen, var tatt til fange». Ifølge Jean de Venette, følte de at han på en eller annen måte ville greie å få kongen løslatt og at «hele Frankrike da ville reddes». Hvorfor hadde så mange flyktet? Hvorfor måtte de tape? I Italia syntes Villani at den merkverdige hendelsen var «utrolig». Petrarca hørte om nederlaget i Milano da han kom tilbake fra en reise, og han var ikke mindre overrasket. Engelskmennene selv betraktet sin seier som et mirakel, og senere generasjoner har hatt vanskeligheter med å skjønne hva som egentlig skjedde. Militært sett ble fransk­ mennenes tallmessige overtak tilintetgjort av manglende ledelse. Ifølge noen rapporter ble de 2000 genuesiske armbrøstskytterne ikke en gang tatt i bruk. Men andre sier det motsatte. De franske bueskytternes manglende effektivitet gjennom hele århundret er noe av en gåte. Frankrikes byer og landsbyer holdt hele bueskytter172

kompanier som ble oppmuntret gjennom spesielle privilegier. Men­ nene fra Beauvais som ligger nær Picardie, oppfatter seg selv som de dyktigste bueskytterne i verden. Men i kamp ble de aldri brukt sammen med riddere og fotsoldater, fordi de franske ridderne ikke ville dele oppmerksomheten i slaget med ikke-adelige krigere. Separatismen i Normandie og Bretagne, manglende evne til å stanse Den svarte prinsens hærtog i Languedoc, og Karl av Navarras intriger og forræderi var alt sammen momenter i den splittelse som førte til tapet ved Poitiers. Retten til uavhengig tilbaketrekning, som opprettelsen av stjerneordenen og de kongelige forordninger av 1351 hadde forsøkt å avskaffe, hadde ennå ikke ført til praktiske innrømmelser fra adelsherrene. Nederlaget ved Poitiers var en Pyrrhusseier for godsherrenes uavhengighet. På den engelske siden var slaget en seier for en fast ledelse som gjorde opp for utmattelse og underlegent antall. Prinsen kunne gi ordrer som folkene hans faktisk fulgte, og hans moralske lederskap var sterkere enn kong Johans. Prinsen kunne stole på bataljonsjefene sine og dermed kontrollere det som skjedde. Han holdt seg på ett sted hvor han hadde oversikt over slagmarken og kunne styre hærens bevegelser. Prinsen rådde over hårdføre og erfarne soldater, og han hadde to vesentlige fortrinn fremfor den franske kongen: troppene hans kunne ikke trekke seg tilbake. Dermed var de fylt av vilje til å slåss til siste mann. Dessuten forteller Froissart at prinsen som hærfører var «modig og grusom som en løve». Prinsen var utmattet av striden og ivrig etter å bringe det konge­ lige bytte utenfor rekkevidden av alle redningsaksjoner. Derfor gjorde han ikke noe forsøk på å slutte seg sammen med Lancaster, men dro straks sydover mot Bordeaux. Med seg hadde han nå nye lastevogner med luksussaker fra den franske leiren: pelsverk, juve­ ler og illuminerte bøker. De franske adelsmennene som ble dimmitert av kronprinsen etter nederlaget, dro hjem hver til sitt for å beskytte sine gods. Ingen forsøkte å befri kongen på den 24 mil lange marsjen til Bordeaux. Kardinalene fulgte etter for å gjøre nye anstrengelser for fred, og mens man forhandlet om en avtale, drev engelskmennene og folkene fra Gascogne storhandel med kjøp og salg av fanger og andeler av løsepenger. Det oppsto hete diskusjo­ ner om hvem som hadde fanget hvem, og delingen av byttet skapte en god del irritasjon på begge sider. Noen klaget over at bueskyt­ terne hadde drept for mange av dem som man kunne ha fått løse­ penger for. Da prinsen foreslo å ta kongen av Frankrike til England som fange, krevde folkene fra Gascogne rasende en del i løsesum­ men for ham og måtte blidgjøres med en part på 100 000 floriner. Først hadde de avvist engelskmennenes tilbud om 60 000. Engelskmennene hadde den franske kongen i sin hule hånd og 173

kunne bestemme prisen som de ville. Men til tross for at de franske forhandlerne selv var fanger, og kronprinsen hjemme var fullt opp­ tatt av det som hendte i Paris, motsatte franskmennene seg de utleveringsbetingelsene som ble foreslått. Vinteren gikk uten at det kom til noen endelig avtale bortsett fra en fredsavtale for de neste to år. I mai 1357, syv måneder etter slaget, førte Den svarte prinsen kong Johan, hans sønn og andre adelige fanger med seg tilbake til London. I Paris førte nederlaget til at tredjestanden grep etter makten.

7

Frankrike halshugget: Borgerstanden og jacqueriet

Tredjestanden i Paris hadde lenge vært utmattet av anarkiet i de kongelige finansene og korrupsjonen blant kongens ministre. Der­ for utnyttet de halshuggingen av monarkiet i et forsøk på å skaffe seg en eller annen form for konstitusjonell kontroll. Foranledningen var at det ble sammenkalt en alminnelig stenderforsamling som skulle bevilge penger til forsvar av landet i en krisesituasjon. Så snart de 800 utsendingene var samlet i Paris i oktober, måtte den uerfarne kronprinsen, som var ydmyket og skremt etter nederlaget ved Poitiers, fortelle om det skammelige utfallet av slaget og be stendene om hjelp til å befri kongen og forsvare riket. Borgerne som var de som ydet staten de største bidrag, utgjorde halvparten av utsendingene og lyttet uten bevegelse mens kong Johans kansler, Pierre de la Foret, støttet kronprinsens oppfordring. Etter at sten­ dene hadde stemt inn medlemmer av et arbeidsutvalg på 80 som også omfattet adelsfolk og prester, og resten takknemlig var dratt hjem, forberedte stendene sine krav til kronprinsen. De ba om å få snakke med ham privat, fordi de trodde at det ville være lettere å få ham til å føye seg om ikke rådgiverne var til stede. Den betydeligste skikkelsen blant dem, han som skulle bli leder for det kommende opprøret, var kjøpmennenes laugsmester, Etienne Marcel, en rik kleshandler som hadde en stilling som om han skulle være borgermester i Paris. Han hadde vært talsmann for stendene i 1355 da de åpent erklærte sin mistillit til kongens regje­ ring. Marcel representerte storkjøpmennene i tredjestanden, pro­ dusentene og handelsfolkene som i løpet av de siste 200 år faktisk, om ikke ideologisk, hadde fått en like stor betydning som de fremste prelatene og adelsherrene. Hans første krav på stendenes vegne var at kongen skulle avskje­ dige de syv mest korrupte av sine rådgivere, beslaglegge deres eien­ dommer og hindre at de noen gang igjen fikk offentlige stillinger. I deres sted skulle det dannes et råd på 28 personer - 12 adelsmenn, 12 borgere og 4 prester - som skulle utpekes av stendene. Om disse kravene ble oppfylt, ville stendene gå med på å betale visse skatter til krigføringen. Den siste betingelsen, som de heller skulle ha spart seg, var at Karl av Navarra ble løslatt fra fengslet. Stendene ønsket å ha ham på frifot, fordi Karls evne til å skape 175

vanskeligheter ville sette kronprinsen under press og fordi Navarra hadde en alliert blant dem, en som var like konspiratorisk som han selv, en skikkelse som fungerte som reformbevegelsens grå emi­ nense. Det var Robert le Coq, biskopen i Laon, en prelat med borgerlig bakgrunn og «farlig» veltalenhet som gjennom jusen hadde kommet til makt og ære som kongens advokat under Filip 6 og hadde vært medlem av kongens råd under Johan 2. Han eide et bibliotek som var stort etter tidens målestokk. Det besto av 76 bøker, og 49 av dem dreide seg om sivilrett og kirkerett. Sammen­ setningen avspeilte hans interesse for politiske problemer. Syv av bøkene var prekensamlinger som han brukte som retoriske forbil­ der. Middelalderen var opptatt av stil og språk, og le Coq utviklet sine evner til mesterskap. Da han ble utpekt til biskop av Laon, hadde han iscenesatt den merkverdige forsoningen mellom Johan 2 og Karl av Navarra. Han betraktet Karis ambisjoner som en brekk­ stang for sine egne. Le Coq ville bli rikskansler, og han hatet både kongen som ikke hadde gitt ham embetet og den fungerende riks­ kansler som hadde fått det. Kronprins Karl så ut som en svekling, men under hans sykelige utseende fantes det en hard kjerne av motstand og en medfødt intel­ ligens som kom ham til hjelp i krisesituasjoner. Han var blek og tynn, men ennå ikke rammet av de sykdommer som senere skulle hjemsøke ham. Han hadde små, skarpe øyne, tynne lepper, en lang, smal nese og en formløs kropp. Han så ut som alt annet enn en libertiner, men de to uekte sønnene som samtiden hevdet var hans, må han ha laget da han var 15 eller 16 år gammel. Han hadde ingen sans for eller evne til militære prosjekter. I stedet brukte han hodet. Det var ellers ikke et kjennetegn ved huset Valois, men det var nyttig når man skulle herske. Det gikk sladder om hans mor som hadde vært 16 da hun giftet seg med den 13-årige Johan. Man sa at hennes eldste sønn nok ikke var en Valois. Han lignet i alle fall ikke Johan på noen måte. Foreløpig var Karl fullt opptatt med å forsvare kronen midt i skibbruddet. Etter anbefaling fra sin fars rådgivere avviste han for­ slaget fra stenderforsamlingen og befalte at den skulle oppløses. Samtidig dro han for sikkerhets skyld fra Paris. Forsamlingen nektet å oppløse seg, og arbeidsutvalget kom sammen dagen etter at han var dratt fra byen i november 1356. De lyttet til en flammende tale av Robert le Coq som angrep kongens vanstyre og fremmet nye krav om reformer. «Skam over den som ikke våger å si sin mening,» ropte han, «for vi har aldri hatt et gunstigere tidspunkt enn nå!» Man forsøkte nå åpent å begrense monarkiet. Det kunne ha blitt et fransk Runnymede* om utfordrerne hadde holdt like fast sam* Den eng i nærheten av Windsor hvor Johan uten land ble tvunget av sine baro­ ner til å underskrive Magna Charta.

176

men som de engelske baronene i 1215. Men reformvennene ble snart splittet i fraksjoner. Den rikere delen av tredjestanden - handelsmenn, fabrikanter, advokater, embetsmenn og leverandører til hoffet - hadde ikke lenger noe til felles med arbeiderklassen bortsett fra at ingen av fløyene var adelige. Alle storborgere drømte om å overskride denne grensen. Mens de strevde etter adelskap og et gods på landet, etter­ lignet de adelsmennenes klær, vaner og verdier. Når de først nådde dit de ville, slapp de å betale skatt, og det var ingen liten fordel. Etienne Marcel hadde en onkel som hadde betalt den høyeste skat­ ten i Paris i 1313, og hans sønn kjøpte seg et adelsbrev for 500 livres. Marcels far og svoger, Pierre og Martin des Essars, kom fra borger­ lige forhold i Rouen, men var blitt rike og adelige i tjeneste for Filip den smukke og Filip 6. Som agenter for kronen leverte de varer til den kongelige husholdning, formidlet bøker og gobeliner, kjøpte inn smykker, tøyer og kunstverk, og tjente som kongefamiliens råd­ givere og pengeutlånere. I tillegg hadde de lønnsomme jobber som skattmestere og skattoppkrevere. Pierre var i stand til å gi sin datter Marguerite en kongelig medgift på 3000 écus da hun giftet seg med Marcel. Adelen og presteskapet mislikte den ære kongen viste og den luksus han tillot embetsmenn fra tredjestanden. Særlig hatet de de embetsmenn som ordnet med finansene. «De reiser omkring med pomp og prakt og skaffer seg formuer større enn hertugers, gifter bort sine døtre til adelsmenn og kjøper opp land fra fattige riddere som de bedrar og plyndrer . . . De utpeker folk av sin egen stand til embeter. De biir stadig flere av dem for hver dag som går, og lønningene deres øker i samme takt.» Embetsmannsklassen og storborgerlige kjøpmenn, som Marcel, hatet hverandre selv om begge parter bidro til den kapitalistiske utviklingen. Da kapitalismen ble gjennomførbar takket være bankiervirksomhet og kredittmuligheter, ble den også respektabel. Teorien om et samfunn hvor man ikke beriker seg, mistet sin glans. Og avskyen mot opphopning av overskudd ble borte. Den sosiale konkurransen om rikdom kom åpent frem i dagen. I Renart le Contrefait, en samtidssatire, tilhører den rike borger den beste av alle stender: «De lever som adelsfolk, bærer adelige klær, holder falker og spurvehauker, fine gangere og stridshester. Når vasallene må slutte seg til hæren, sover borgerne videre i sengene sine. Og når vasallene drar for å massakreres i slaget, drar borgeren på landtur ved elven.» Kjøpmennenes laugsmester og hans embetsmenn ble valgt av de ledende borgerne og administrerte vanlige kommunale funksjoner og styrte den daglige driften av politikorpset som ble bemannet 177

gjennom obligatorisk borgertjeneste i grupper på 10, 40 og 50. Kjøpmennenes laugsmester ble hjulpet av fire assistenter og et råd på 24 prester og legfolk. Han skulle være i tjeneste fra kl. 7 om morgenen hver dag, bortsett fra helligdager. Han holdt til i Chåtelet som også var byens fengsel og som lå på høyre Seinebredd ved begynnelsen av Grand Pont, den eneste broen som ledet over til Ile de la Cité. I nærheten av Chåtelet var rådhuset med en stor, åpen plass som het Place de Greve hvor de arbeidsløse kom for å få jobber. Den byen Marcel administrerte, dekket et område som i det nå­ værende bybilde tilsvarer bebyggelsen mellom de store bulevardene på høyre bredd til Luxembourg-hagene på venstre bredd, mellom Bastillen i øst til Tuileriene i vest. Alt utenfor disse grensene var faubourg eller forsteder. Sentrum i Paris var Ile de la Cité midt i Seine. Der sto Notre Dame, Hotel Dieu eller sykehuset og konge­ slottet som var bygget av Ludvig den hellige. Den høyre bredden som var vokst ut over de gamle murene, var stedet for industri, torghandel, luksusforretninger og rikmannshjem. Mens den venstre bredd, som hadde en langt mindre befolkning, var dominert av Universitetet. Ifølge en skatteliste for året 1292 hadde Paris den­ gang 352 gater, 11 store veikryss, 10 plasser, 15 kirker og 15 000 skattebetalere. På Marcels tid, 50 år senere, var dens samlede be­ folkning etter svartedauen sannsynligvis omkring 75 000. Hovedgatene var brolagt og brede nok til at lastevogner eller reisevogner kunne møtes, mens resten av gatene var trange, skitne og stinkende med kloakk som rant i midten. For vanlige borgere var prinsippet for søppeltømming «alt ut i gaten», og i de simplere kvarterer lå det gjerne en haug av søppel ved hver eneste inngangs­ port. Huseierne skulle frakte skitten til søppelplasser og ble opp­ fordret gang på gang av nye forordninger til å brolegge og feie fortauet foran huset. Trafikkorker blokkerte de trange gatene når pakkesler med kur­ ver som dinglet på hver side, møtte gateselgere med kasser eller bærere som krøket seg under lass av tre eller trekull. Kneipeskilt på lange jernstenger gjorde også sitt til å fylle gatene. Forretningsskil­ tene var enorme for å overvelde kundene. Kjøpmenn hadde ikke lov til å lokke inn kunder før de var kommet ut av forretningen ved siden av. En tanntrekker reklamerte for sine ferdigheter med en tann på størrelse med en lenestol. En hanskemaker annonserte sine varer med en hanske hvor hver finger kunne romme et spebarn. Larmen av skilt som skramlet i vinden konkurrerte med skrikene fra gateselgere, ropene fra muleseldrivere, klapringen av hesteho­ ver og bekjentgjøringer fra offentlige herolder. Paris hadde seks utropermestere som var utpekt av kjøpmennenes laugsmester. Hver 178

av utropermesterne hadde en rekke assistenter som ble sendt ut til veikryssene og torgene i de forskjellige kvarterene for å annonsere offisielle bestemmelser, skatter, markeder og seremonier, hus til salgs, savnede barn, ekteskap, begravelser, fødsler og barnedåp. Når kongens vin var klar for salg, måtte alle kneipene lukke, mens offentlige utropere to ganger om dagen annonserte kongens vintønner. Når dødsfall ble forkynt, ringte utroperne med bjeller der de gikk og forkynte med høytidelige ord: «Våkn opp dere som sover. Be Gud om å tilgi deres synder. Den døde kan ikke gråte. Dø for deres sjeler når bjellene klinger i disse gatene.» Løshundene hylte når de hørte dem. Hver enkelt virksomhet hadde sitt eget kvarter - slaktere og far­ gere omkring Chåtelet; pengevekslere, gullsmeder og kleshandlere ved Grand Pont; skrivere, illuminatorer og de som solgte pergament og blekk på den venstre bredden ved Universitetet. I åpne forret­ ninger arbeidet bakere, såpekokere, fiskehandlere, hattemakere, finsnekkere, krukkemakere, broderimestere, vaskere, pelsmakere, smeder, barberere, apotekere og tusenvis av fagarbeidere i forskjel­ lige spesialiteter av tekstil- eller metallvirksomheter. Under håndverkerklassen sto daglønnere, bærere og tjenestefolk. De kunne oppkalles etter sitt arbeid, stedet de kom fra eller et eller annet personlig kjennetegn: Robert le Gros («Feite Robert»), Raoul le Picard («Rolf fra Picardie»), Isabeau d’Outre-mer («Isabella fra andre siden av havet») og Gautier Hors-du-sens («Vanvittige Walter»). I hver bydel fantes offentlige bad med damp eller varmt vann. En oversikt fra Paris i 1292 forteller om hele 26 bad. Til tross for at de ble ansett som skadelige for moralen, særlig for kvinner, betraktet man badene som et bidrag til rensligheten, og byen anstrengte seg for å holde badene åpne også gjennom kalde vintre når brensel var kostbart. Prostituerte, vagabonder, spedalske eller menn med dårlig rykte hadde ikke adgang. Badet kunne ikke åpne før soloppgang, fordi gatene var farlige om natten. Men tidlig om morgenen kunne man høre utroperens stemme. Gå i badet, min herre, Og damp deg varm straks. Vårt vann er sannelig varmt. Som hovedstad med et stort universitet, var Paris vertskap for en urolig mengde av studenter fra hele Europa. De hadde priviligert status ved at de ikke sorterte under det lokale rettsvesen, men direkte under kongen. Derfor ble deres forbrytelser og overtredel­ ser stort sett ustraffet. De levde temmelig ynkelig og måtte betale 179

høye leier for skitne rom i mørke kvarterer. De satt på krakker i kalde forelesningssaler som bare var opplyst av et par vokslys, og de ble stadig anklaget for lidderlighet, voldtekter, ran og «alle andre ugjerninger som Gud avskyr». Selv om Oxford var i vekst som intellektuelt sentrum, var univer­ sitetet i Paris fremdeles den teologiske overdommer i Europa. De forskjellige fakultetenes biblioteker, noen av dem var på hele tusen bind, bidro til dets ære og ry. I tillegg til disse bibliotekene, fantes det et stort bibliotek i Notre Dame og ikke mindre enn 28 bokhand­ lere om man ikke regner med dem som solgte bøker fra boder i friluft. Det fantes «bugnende hager av alle slags bøker», skrev en henrykt tilreisende fra England. «For en glede det var som fylte våre hjerter da vi besøkte Paris, et paradis i verden!» Byen fikk sitt vann fra offentlige fontener som ble forsynt av akvedukter fra åsene nordøst for Paris. Vindmøller fylte forstedene hvor husene hadde plass til hager og vingårder, og klostrene sto med dyrket mark på alle kanter. Landbruksvarene kom til byen hoved­ sakelig med elvebåt og ble lagt ut på torgbordene eller solgt fra trau på fortauet. Tiggere satt ved kirkedørene og ba om almisser, tigger­ munkene ba om brød til sin orden eller til de fattige i fengslet, jonglører utførte triks og tryllekunster på de åpne plassene og leste opp satiriske fabler og eventyrlige fortellinger om hendelser i sarasenernes land. Gatene strålte av fargerike klær. Rødt, grønt og mangefarget var det dyreste. Det var reservert for adelsfolk, prela­ ter og storborgere. Det vanlige presteskapet kunne bære farger så lenge de ikke hadde lange frakker med knapper. Ved solnedgang ringte aftenklokkene for å markere stengetid. Arbeidet stanset opp. Butikkene ble lukket, og stillheten la seg over de travle gatene. Klokken åtte, da Angelus-klokken forkynte sengetid, lå byen i mørke. Bare veikryssene var opplyst av et flakkende vokslys eller en oljelampe som gjerne sto i en veggnisje med en statue av Vår Frue eller den helgen som beskyttet kvarteret. På søndager var alle forretninger stengt. Alle gikk i kirke, og etterpå samlet arbeidsfolk seg i kneipene, mens borgerne prome­ nerte i forstedene eller ute på landet. I helgene var det vanlig i Paris at man spiste middag ved et bord foran inngangsdøren. Husene var av den karakteristiske høye, smale bytypen som var lagt tett opp til hverandre. Noen ganger hadde de en gårdsplass mellom forsiden og baksiden. De var bindingsverkshus hvor rommet mellom tømmer­ stokkene var fylt av leire eller mursten og hver etasje lente seg ut over den rett under. De adeliges og storborgernes hdtels hentet trekk fra befestede slott med koniske tårn og høye murer. Som en innrømmelse overfor bylivet, hadde de store glassvinduer ut mot gårdsplassen og utkikstårn på taket med mange pyntespir. Derfra 180

kunne beboerne følge med til alle kanter. Huseieren fortalte hvem han var med sitt våpenskjold som var hugget inn under døren. Gatene hadde ingen navneskilt, så folk måtte lete i timesvis etter det stedet de skulle til. Innendørs var de adelige residensene dekorert med fresker og gobeliner, men møbleringen var sparsom. Senger som man både satt på og sov i, var det viktigste inventaret. Det fantes få stoler. Også konger og paver mottok utsendinger mens de satt på senger med utsøkte forheng og tepper. Ellers satt folk på benker. Fakler i veggholdere opplyste rommene, og store ildsteder ble bygget inn i veggene. Disse ildstedene «etter fransk manér» som de ble kalt i Italia, var de største luksusgjenstander i middelklassehjem. Den eneste varmen ellers kom fra komfyren på kjøkkenet og varmepanner i sengene om natten. I likhet med hygienen, hadde denne tiden faktisk teknologi til å skaffe seg mer og bedre varme enn de utnyt­ tet. Det ser ut som om menneskene har et like irrasjonelt forhold til bekvemmelighet som til andre aktiviteter. Pelsforede sengetepper, pels i klærne eller spesielle pelsfor som ble båret under frakker og kapper erstattet mer effektive varmekilder. Pels av oter, katt, gråverk, ekorn og rev var billigere enn tykt ulltøy. De rike pyntet seg med hermelin og mår. Om sommeren ble gulvene strødd med duftende urter og gress, og ellers med høy eller strå som ble byttet ut fire ganger i året. I fattigere hjem skjedde det bare én gang i året. Da var gulvet fylt av fluer og stivt av hundemøkk og avfall. En velstående kjøpmann kunne strø fioler og andre blomster på gulvet til et middagsselskap og dekorere veggene og bordet med friske, grønne vekster som var innkjøpt på markedet tidlig om morgenen. Det fantes få rom. Tjenerne sov hvor det falt seg. Noe privatliv var det ikke tale om, og det kan ha forsterket irritasjonene. Om det gjorde forførelser enklere eller vanskeligere, er et åpent spørsmål. De to studentene fra Cambridge i Fogdens fortelling hos Chaucer, kunne giede seg over møllerens kone og datter, fordi de ble lagt til sengs i samme rom som familien. Også i større hjem sov gjestene i samme rom som vert og vertinne. Slik var tredjestanden i Paris, fra den fattigste arbeidsmann til den rikeste storborger, som Marcel prøvde og mobilisere i sin kamp mot kronprinsen. For å få ham til å gi seg, begynte laugsmesteren å true med streiker og folkelige voldshandlinger. Da kronprinsen forsøkte å skaffe seg penger ved å devaluere myntsystemet nok en gang, ble pariserne rasende og «laugsmesteren ga alle laug og handelsvirk­ somheter i hele byen ordre om å stanse arbeidet og væpne seg». Kronprinsen ble tvunget til å oppheve forordningene og sto der uten 181

midler. Dermed hadde han ikke noe annet å gjøre enn å sammen­ kalle stenderforsamlingen igjen til møte med ham i Paris. Ved denne sesjonen, som varte en hel måned fra februar til mars 1357, ble alle de foreslåtte reformene festet til papiret og fremlagt som Den store forordning i 61 artikler, tredjestandens Magna Charta. Den var skrevet på fransk i stedet for på latin for å markere en ny tone, og forordningen uttrykte et ideal om Det gode styre, som om forfatterne hadde forsøkt å gjennomføre Lorenzettis sym­ patiske visjon som ble malt med denne titel noen år tidligere i Siena. I den senesiske fresken driver borgere i harmonisk fargede klær sine fredelige virksomheter, og krigere til hest rir forbi dem i gjensidig toleranse og velvilje. I en hardt prøvet tid var Den store forordning et forsøk på å skape den samme orden og anstendighet. De som laget utkastet hadde ikke tenkt seg et omfattende, nytt regjeringssystem, men snarere en rekke korreksjoner av forekom­ mende misbruk sammen med tre viktige politiske prinsipper. De hevdet at monarkiet ikke hadde rett til å ilegge noen skatt som ikke stenderforsamlingen hadde vært enig i; at stenderforsamlingen hadde rett til å møtes jevnlig på eget initiativ; og at stenderforsamlingen skulle velge en rådsregjering på 36, med 12 fra hver stand, som skulle gi kongen råd. Nødvendigheten av å luke ut blant kong Johans rådgivere ble igjen understreket, og medlemmene av den nye rådsregjeringen «måtte sverge å legge av seg sine forgjengeres vane med å komme sent til arbeidet og arbeide så lite som mulig». Alle embetsmenn skulle være i arbeid «hver dag ved soloppgang». De skulle betales godt, men miste sin lønn hvis de ikke dukket opp om morgenen. Myntsystemet skulle ikke endres uten stenderforsamlingens tilslut­ ning. Kongens og prinsenes personlige utlegg skulle reduseres, juridiske avgjørelser i parlamentet skulle skje raskere. Kongens fog­ der i provinsene skulle ikke ha flere embeter eller drive med handel. Innkalling til militærtjeneste skulle bare skje under helt spesielle betingelser. Adelsmenn skulle ikke forlate landet uten tillatelse, og private kriger var strengt forbudt. De fattige skulle få rettferdig og barmhjertig behandling. Deres eiendommer skulle ikke beslagleg­ ges uten at de fikk en riktig pris for dem, og deres kjøretøyer skulle ikke inndras for mer enn én dag. Landsbyboernes rett til å samle seg og væpne seg mot røvere og voldsmakt ble bekreftet. Endelig tok stenderforsamlingen ansvaret for å drive inn skatter som skulle være tilstrekkelige til å betale 30 000 soldater ett år. Men pengene skulle administreres av stendene, ikke av kronen. Kronprinsen gjorde motstand og forhalte avgjørelsen ved å nekte å undertegne forordningen helt til han ble truet til å gjøre det av Marcels teknikk med å slippe folkemengden fri fra arbeidet og løs 182

i gatene. Det ble stadig flere mennesker i gatene hver dag, og de ble oppmuntret til å rope «Til våpen!» Etter denne behandlingen fikk man til slutt kronprinsens underskrift under titelen «regent». Denne titelen krevde stenderforsamlingen at han skulle bruke for å binde monarkiet til forordningen. Så ble den nye rådsregjeringen på 36 innsatt mens de avsatte rådgiverne skyndte seg til Bordeaux for å fortelle kong Johan hva som var skjedd. Rett før han ble fraktet over til London, avviste kongen sin sønns underskrift og hele for­ ordningen. Sommeren 1357 var hverken kronprinsen eller rådsregjeringen i stand til å styre effektivt, men begge parter søkte støtte fra pro­ vinsene. Ved å gjøre en kongereise gjennom landet for å vise at monarkiet fremdeles fungerte, fikk Karl større oppslutning enn Marcel. Da stenderforsamlingen kom sammen igjen i april, var svært få adelsmenn til stede. Det ble klart at adelen som ikke likte bestemmelsene i Den store forordningen, var i ferd med å trekke sin støtte tilbake. Reformbevegelsen var i vanskeligheter. Utenfor Paris fikk sentralmaktens sammenbrudd katastrofale følger. Den utløsende faktor var landeveisrøveriene som ble foretatt av militærkompanier som var dannet etter krigene de siste 15 årene. Det var de frie kompanier som «merket jordens bryst med sorg» og som skulle bli epokens svøpe. De besto av engelskmenn, walisere og gascognere som var dimittert av Den svarte prinsen etter Poitiers. Soldatene ble dimittert for at han som hadde brukt dem, skulle slippe videre utbetalinger. Men i prinsens hær hadde de fått smaken for den enkle og lønnsomme plyndringen. Sammen med tyske leiesoldater og eventyrere fra Hainault samlet de seg i grupper på mellom 20 og 50 omkring en bandeleder og dro nordover for å operere i området mellom Seine og Loire og mellom Paris og kys­ ten. Etter fredsslutningen i Bordeaux kom også Filip av Navarras styrker, rester av hertugen av Lancasters hær og erfarne bretonske offiserer og soldater som ble mestere i å utbytte området. Krønike­ skriverne forteller at arser et piller (å brenne og plyndre) var deres håndverk gjennom hele resten av århundret. At kongen var fanget og så mange adelsmenn borte, gjorde det lettere for bandittene. I året etter fredsslutningen ble de flere, slo seg sammen, organiserte seg, spredte seg og kunne operere stadig friere. Når de tok et slott, ville de bruke det som utgangspunkt for å kreve avgifter av hver eneste reisende og plyndre landet omkring. De ville finne en god landsby én eller to dagsmarsjer unna, «reise i det skjulte dag og natt og komme ubemerket inn i byen om mor­ genen og sette fyr på et eller annet hus. Innbyggerne i landsbyen ville tro at krigsfolk hadde gjort det og rømme ut av byen. Så ville 183

røverne bryte opp hus og skap og røve med seg det de ville ha og flykte av gårde når det hele var gjort». De krevde løsepenger for velstående landsbyer og brente de fat­ tige, plyndret manns- og kvinneklostre for deres forsyninger og verdisaker, tømte bøndenes låver og drepte og torturerte dem som gjemte bort sine verdisaker eller nektet å betale løsepenger. De sparte ikke prester eller gamle, voldtok ungjenter, nonner og mødre, tvang med seg kvinner til bruk som felthorer og menn som tjenestefolk. Beruset av sin egen fremgang brente de kornmarker og jordbruksutstyr og hogg ned trær og vingårder. De ødela også det som de selv skulle leve av i angrep som synes uforklarlige, unntatt som en sykdom i tiden eller som overdrivelser fra krønikeskrivernes side. Slike kompanier hadde eksistert siden 1100-tallet, og det var spe­ sielt mange av dem i Italia hvor adelen var mer knyttet til byene enn ellers og hvor krigføringen i stadig stigende grad ble overlatt til leiesoldater. Kompaniene ble ledet av profesjonelle offiserer og kunne omfatte mellom 2000 og 3000 soldater. De var landflyktige, lovløse, eiendomsløse eller pengelense eventyrere. De var tyskere, burgundere, italienere, ungarere, katalanere, proven^alere, flam­ lendere, franskmenn og sveitsere som ofte var velutstyrte både til hest og til fots. Midt i århundret var den fremste røverhøvdingen en frafallen prior fra johannitterridderne som het Fra Monreale. Han holdt et råd, sekretærer, kasserere, leirdommere og en galge og kunne kreve 150 000 gullfloriner av Venezia for å kjempe mot Milano. På ett enkelt år i 1353 presset han 50 000 floriner av Rimini, 25 000 av Firenze og 16 000 fra både Pisa og Siena. Han ble invitert til Roma av revolusjonslederen Cola di Rienzi som ønsket seg hans rikdom. Monreale følte seg for trygg og dro inn i byen alene, men ble grepet, dømt som landeveisrøver og henrettet. Han angret ikke det han hadde gjort og erklærte at han hadde rett til «å hugge seg vei med sverdet gjennom en falsk og ynkelig verden». Den farligste siden ved røverbandene var at de faktisk fylte et behov og ble godtatt, fordi det ikke fantes organiserte og stående hærstyrker. Da Filip 6 hørte hvor effektivt en høvding, som bare var kjent som Flesket, hadde overrasket og inntatt en festning, kjøpte kongen hans tjenester for 20 000 kroner og gjorde ham til kongelig marskalk. Han var «alltid utstyrt med gode hester, kledd og væpnet som en jarl». En annen røverhøvding som het Croquart, begynte som alminnelig pasje i krigene i Bretagne og bare med sin person­ lige dyktighet ble han en røverhøvding som var verdt 40 000 kroner. Hans militære ry var så stort at han ble utvalgt som en av De tredve på den engelske siden i den berømte trefningen. Senere tilbød kong Johan ham ridderverdigheten, en rik hustru og en årlig sum på 2 000 184

livres om han ville gå i kongens tjeneste. Men Croquart foretrakk sin uavhengighet og avviste tilbudet. Kompaniene i Frankrike var mer røverbander enn leiesoldater. Selv om de fleste av dem var engelskmenn, trakk de også til seg franske riddere som var blitt ruinert av løsepengene de måtte betale etter Bretagne og Poitiers. Nå deltok de i utplyndringen av sitt eget land. Lavadelsfolk som hadde fått reduserte inntekter, yngre sønner og uekte sønner, oppkastet seg til bandeledere og fant et utkomme i disse kompaniene, en vei til rikdom, en livsform, et utløp for de hvileløse aggresjoner som korstogene en gang hadde avledet. Den mest kjente av franskmennene var Arnaut de Cervole, en adelsmann fra Périgord som ble kalt «Erkepresten» på grunn av en kirkelig stilling han en gang hadde innehatt. Han ble såret og fanget ved Poitiers, men ble sluppet fri da han betalte løsepenger. Da han vendte tilbake til Frankrike i de kaotiske månedene i 1357, stilte han seg i spissen for en bande som frekt kalte seg Societå deliacquisito («Berikelsesbanden»). I samarbeid med en adelsherre i Provence som het Raimond des Baux, vokste banden til en hær på 2000 mann, og «Erkepresten» ble en av de store bandittene i sin tid. Under et plyndringstog som Cervole ledet gjennom Provence i 1357, følte pave Innocens 6 seg så utrygg i Avignon at han på forhånd forhand­ let om immunitet. Cervole ble invitert til det pavelige palass og «mottatt så ærefullt som om han var sønn av kongen av Frankrike». Etter å ha spist middag med paven og kardinalene mange ganger, fikk han tilgivelse for alle sine synder - et vanlig krav fra røverban­ denes side - og en sum på 40 000 for å forlate området. Hans likemann blant engelskmennene var Sir Robert Knollys, «en mann av få ord», som Froissart anså for «den mektigste og dyktigste kriger i alle røverbandene». Også han hadde slått seg frem fra ingenting i krigene om Bretagne og kjempet blant De tredve. Underveis var han blitt ridder. Etter tjeneste under Lancaster var han blitt igjen i Frankrike for å plyndre Normandie. Det gjorde han så planmessig og hensynsløst at han i årene 1357-58 ranet til seg et bytte som var verdt 100 000 kroner. I de neste to årene slo han seg ned i Loiredalen hvor han vant kontroll over 40 slott og brente og plyndret fra Orléans til Vézeley. På et plyndringstog mellom Berry og Auvergne etterlot hans bande seg en rekke ødelagte byer der de avsvidde husgavlene ble kalt «Knollys kroner». Hans navn skapte en slik skrekk at man fortalte at folk kastet seg i elven da de fikk høre at han var i anmarsj. Da han ga kong Edvard beskjed om at alle de festninger han hadde inntatt sto til kongens disposisjon, tilga Edvard - som, i likhet med andre herskere, gjerne ville ha sin del av bandittenes inntekter - Knollys for det han hadde gjort som stred mot våpenhvilen. 185

Knollys skulle til slutt få en høy offisersstilling og militært ry på høyde med Chandos og Den svarte prinsen. I fred og krig dro han frem og tilbake mellom landeveisrøveri og tjeneste for kongen uten å forandre stil og fremgangsmåte. Da karrieren hans var slutt, trakk han seg tilbake med «kongelige rikdommer» og store eiendommer og ble en velgjører for kirker, grunnla fattighus og kapeller. Fransk­ mennene kalte ham Sir Robert Canole «som var til stor skade for Frankrike all sin dag». I kaoset etter Poitiers ble riddere og røvere to alen av samme stykke. Begge grupper forsterket folkets hat mot krigerstanden, men overtredelsene bragte dem ikke i vanry i deres egen stand. Den «unge, tapre og amorøse» Eustache d’Aubrecicourt, en ridder fra Hainault og en av prinsens ledsagere ved Poitiers, ble røverhøvding med en slik iver og materiell suksess at han vant enkegrevinnen av Kents kjærlighet. Hun var niese av den engelske dronningen og født Hainault lik ham selv. Hun sendte ham hester, gaver og lidenska­ pelige brev som oppmuntret ham til enda taprere om ikke mer ridderlige fremstøt. Han la sitt jerngrep over Champagne og en del av Picardie helt til han endelig ble tatt til fange da franske riddere organiserte motstand. De var like griske som ham og slapp ham løs mot 22 000 gullfranc, slik at han straks kunne ta opp igjen sine røvertokter. Han kommanderte 2000 banditter og organiserte en for­ retning som besto i å besette slott og selge dem tilbake til deres eiere til høy pris. På en måte som bare 1300-tallet forstår, bragte hans bruk av sverdet til ran og mord ingen vanære over Isabelle av Kent som giftet seg med sin velstående helt i 1360. Som svar på franskmennenes klager over at engelskmennene brøt fredsavtalen, ga kong Edvard bandene ordre om å oppløse seg, men hans ordre var hverken ment alvorlig eller ble tatt alvorlig. Mens man fremdeles forhandlet om fredsvilkår, var han mer enn villig til å la røverbandene legge Frankrike under press. Karl av Navarra var heller ingen fiende av kaos. Selv om han fremdeles satt i fengsel, hadde han agenter som sin bror Filip som var virksomme på hans vegne. Hvor Navarras styrker gjorde felles sak med engelskmen­ nene, var ødeleggelsene verst - mange mente det var med overlegg for å presse på i retning av en løslatelse av Karl. Til forsvar mot røverbandene gjorde landsbyboerne festninger av sine stenkirker og omgå dem med grøfter, utstyrte klokketårnene med utkiksposter og samlet sammen stener som de skulle kaste ned på angriperne. «Lyden av kirkeklokker samlet ikke lenger folk for å prise Herren, men for å finne tilflukt fra fienden.» Bondefamilier som ikke kunne nå kirken, tilbragte natten med sin buskap på øyer i Loire eller i båter som var ankret opp midt i elven. I Picardie tok de tilflukt i underjordiske tunneler som var forstørrede utgaver av 186

de huler som ble gravd ut da normannerne invaderte området. Med en vannkilde i midten og luftehull oppover kunne en tunnel gi til­ flukt til 20-30 mennesker med plass langs veggene til buskapen. I dagslys speidet utkikspostene fra klokketårnene for å se om bandittene var dratt, slik at de kunne komme ut igjen på markene. Bondefamilier skyndte seg til byene med sine eiendeler for å få beskyttelse. Munker og nonner forlot sine klostre. Både hovedveier og sideveier var utrygge. Røvere lå og lurte overalt og det krydde av fiender i landet. «Hva mer kan jeg si?» skriver Jean de Venette i sin liste over ulykkene. «Fra da av ble det franske folk gjenstand for ubeskrivelige skader, ulykker og farer, fordi de manglet et godt styre og et skikkelig forsvar.» Jean de Venette hadde sympati for tredjestanden. Han var en karmelitterprior og ledet sin orden i 1360-årene, på den tiden da han skrev sin kronikk. Han anklaget regenten som ikke «gikk til mottil­ tak» og adelsfolkene som «foraktet og hatet alle andre og aldri hadde noen tanke for herrenes og undersåttenes felles nytte. De forsvarte ikke landet på noe vis mot dets fiender. Snarere trampet de landet under fot, røvet og plyndret bøndenes gårder» mens regenten «ikke hadde følelse for deres prøvelser». Slik Jean de Venette oppfattet det, hadde også adelsmennene sin del av ansvaret for uenigheten i stenderforsamlingen som fikk stendene til å oppgi det reformarbeidet de hadde begynt. «Fra det tidspunkt gikk alt galt for kongedømmet, og staten gikk i opp­ løsning . . . Hele det franske land ikledde seg forvirring og sorg som sin kappe, fordi det manglet en vokter og forsvarer.» Sorg og raseri uttrykkes også i et latinsk stridsskrift som ble kalt «Tragisk fortelling om Det franske rikes ynkelige tilstand» og var skrevet av en ukjent benediktinermunk. Han skammet seg over Frankrike som en gang hadde vært så stolt og som lot kongen bli tatt til fange «midt i sitt eget kongerike» slik at han uhindret kunne føres til fangenskap i et fremmed land. Han stilte det avgjørende spørs­ målet om militær disiplin. «Hvor studerte dere (krigskunsten)? Hvem var deres lærere? Hva var dere lærlinger i?» spurte han rid­ derne. «Kjempet dere under Venus’ banner, sugde dere i dere sødme som melk og henga dere til sanselige gieder . . . » og så videre i denne tonen helt til han plutselig konkluderer med det praktiske spørsmålet: «Kan krigerkunsten læres i de spill og jaktsel­ skaper som dere fyller ungdomstiden med?» Munken er heller ikke nådig mot vanlige folk «som har sin Gud i buken og som er kvinners slaver». Bedre går det ikke med pres­ teskapet som får den verste skyllebøtten av alle. De har druknet i luksus, fråtseri, overflod, ærekjærhet, sinne, uenighet, misunnelse, griskhet, rettstvister og åger, og sekker av sølv og gull. Dydene dør, 187

og lastene feirer seiren. Ærlighet forsvinner, medlidenheten tørker inn, grådigheten gjennomtrenger alt og all orden er borte. Var dette bare en tradisjonell munkeklage over verden eller en dypere pessimisme som begynner å formørke den annen halvpart av århundret?

Løslatelsen av kong Johan var ennå ikke ordnet. Edvard behandlet den kongelige fangen med utsøkt respekt, men han var fast bestemt på å tyne ut hver minste tomme av land og hvert øre i penger som han kunne tvinge Frankrike til å avstå. Den store kongen av Frank­ rike som ble tatt til fange på slagfeltet ved Poitiers, var et usedvanlig bytte. Kong Johans inntog i London mai 1357 som fange hos Den svarte prinsen, ga opphåv til en av de største feiringer England noen gang hadde sett og «høytidelige og fantastiske seremonier i alle kir­ ker». Folk var så nysgjerrige etter å se den franske kongen at prose­ sjonen brukte mange timer på veien gjennom byen til Westminsterslottet. Johan var sentrum for oppmerksomheten blant 13 andre edle fanger. Kongen var kledt i svart «som en erkediakon eller en verdslig prest». Han red på en stor, hvit hest ved siden av prinsen på en mindre svart ganger. De red forbi hus som var kledd med erobrede skjold og gobeliner, over gatestener som var bestrødd med rosenblad, i et fan­ tastisk opptog som var 1300-tallets fremste kunstart. I 12 gylne bur langs ruten hadde Londons gullsmeder satt 12 skjønne piker som strødde blomster av gull og sølvfiligran over rytterne. Glansen omkring de edle fangene ga større ridderære til det eng­ elske hoff. Jul og nyttår den første vinteren ble feiret med ekstra prakt, blant annet en praktfull turnering om natten til fakkellys. Kong Johan holdt til i Savoy-slottet som var det nye slottet til her­ tugen av Lancaster. Kong Johan hadde frihet til å motta besøkende fra Frankrike og nyte alle hofflivets gleder. Men vakter passet på at han ikke skulle slippe unna eller forsøke å flykte. Languedoc sendte en delegasjon av adelsmenn og borgere med en gave på 10 000 floriner og en forsikring om at de ville bruke sine liv, sin eiendom og sine penger for å få ham fri. Også Laon og Amiens sendte pen­ ger. Monarkiets mystikk hadde et større grep på folket enn kongens forpliktelser overfor folket hadde et grep på ham. Mens Frankrike hadde det meget vanskelig, viser hans regnskap utgifter til hester, hunder og falker, et sjakkbrett, et orgel, en harpe, en klokke, en blakk ganger, hjort og hvalkjøtt fra Brugge og utsøkte klær til sønnen Filip og hans yndlingsnarr. De fikk flere • hermelinkantede hatter som var pyntet med perler og gull. Kong Johan beholdt hos seg en astrolog og en «sangermester» med orkes­ ter, avholdt hanekamper, bestilte bøker med dyrebare innbindinger og solgte de hestene og den vinen han hadde fått som gaver fra 188

Languedoc. Dette gunstige salget førte til at han importerte mer fra Toulouse og solgte det for å tjene penger. Da Jules Michelet, Frank­ rikes mest levende om ikke mest objektive historiker, 500 år senere satt og leste igjennom kong Johans regnskap i arkivene, fortalte han at de gjorde ham kvalm. Forhandlingene om prisen for løskjøp av kongen og betingelsene for en varig fredsavtale, ble hindret av Edvards urimelige krav. Han ville at Frankrike skulle avstå Guienne, Calais og alle de tidligere Plantagenet-eiendommene i landet, pluss en enorm løsesum på tre millioner écus for kong Johan. Først da ville Edvard oppgi sitt krav på den franske trone. Under press fra pavens utsendinger fortsatte forhandlingene i det uendelige mens de franske utsendingene vred seg i vånde. Den eneste løsningen de aldri drøftet var å slippe kon­ gen fri uten løsepenger og la ham dra hjem. For det første ville dette ha betydd at det ikke ble noen fredsavtale. Og det mishandlede Frankrike trengte fred. Dessuten var kongen en garanti for orden. Siden Ludvig den helliges tid som hadde brukt sin kongelige auto­ ritet til å forhindre private kriger, skape rettferdighet og få orden på skatteoppkrevningen, betraktet folk flest kronen som et middel til større beskyttelse og rettferdighet. Alle de tåpeligheter Ludvigs etterfølgere hadde gjort, kunne ikke ødelegge kongedømmet i folks forestillinger, og Johan som var dets slappeste representant, var like etterlengtet som om han skulle være Ludvig den hellige selv. De franske provinsene trodde at kongsmakten var deres siste mulig­ het til forsvar mot røverbandene og ønsket ikke å svekke monar­ kiet. I august 1357 hadde kronprinsen samlet mot til å gjeninnsette de rådgiverne som hadde fått avskjed, og han ga Marcel og rådsregjeringen på 36 beskjed om at han fra nå av ville regjere alene uten deres innblanding. Marcel var blitt ekstremist av sine skuffelser og fant en alliert som siett ikke passet til formålet. Karl av Navarra ble satt fri fra sitt fengsel nær Cambrai i Picardie i november 1357 og trådte rett inn i striden. Man hevdet at en sammensvergelse blant hans partifeller forårsaket han løslatelse eller frigivelse. Men bak det hele hadde Marcel og Robert le Coq vært virksomme. Karl av Navarra skulle brukes som en alternativ konge mot Valois-slekten. Han dro inn i hovedstaden med «svært følge» av adelsmenn fra Picardie og Normandie. Blant dem var «Monseigneur de Coussi». Som 17-åring hadde Enguerrand mottatt løfter fra vasallene sine om troskap mot ham som lensherre. Han delte sannsynligvis den motvilje mot huset Valois som fantes blant adelsfolkene i nord, og ville nok ha blitt feid inn i Karl av Navarras rekker. Men med en bemerkelsesverdig politisk sans som han be­ holdt gjennom hele livet, forlot han Karls parti temmelig raskt. 189

Med stor veltalenhet «krydret med gift», talte Karl av Navarra til en stor forsamling av parisere og nevnte sitt krav til tronen uten å presse det frem. Han hadde i det minste større rett enn kong Edvard, sa han. Utfordringen fra Karl tvang kronprinsen til å komme tilbake til Paris og sammenkalle stendene igjen. I løpet av en måned, da han hadde samlet «2000» krigsfolk i festningen ved Louvre, henvendte også han seg til folket. Han sendte herolder gjennom byen for å samle folk ved Hallene 11 januar 1358. Straks fikk han stemningen på sin side. Marcels utsending som prøvde å komme til orde med motforestillinger, ble hindret av tilrop og uro. Folk på denne tiden var svært mottagelige for det talte ord og sluttet seg begeistret til enhver Marcus Antonius. De kunne lytte i timevis til store predikanters prekener som de oppfattet som en form for offentlig underholdning. Marcel ble urolig av kronprinsens fremgang og grep til en volds­ handling i Karl av Navarras stil. Etter hendelsen trodde de fleste at han sto bak. Foranledningen var henrettelsen av en borger som het Perrin Marc som hadde myrdet kronprinsens skattmester og så var blitt tatt med makt fra sitt tilfluktssted i en kirke og hengt av kron­ prinsens marskalk. Marcel samlet 3000 håndverkere og handels­ menn med våpen og folkepartiets rød-blå hetter og marsjerte selv foran dem til det kongelige slott. Regnaut d’Acy, en av kronprin­ sens rådgivere, ble gjenkjent på gaten og hilst med ropet «Død!» Før han kunne flykte, ble han slått ned så raskt at han døde uten å få frem en lyd. Da de nådde slottet, presset Marcel og en del av hans følge seg frem til kronprinsens rom hvor Marcel lot som om han tok prinsen i sin beskyttelse. Imens angrep hans menn kronprinsens to marskal­ ker og drepte dem foran øynene på ham. Den ene av dem var Jean de Clermont, sønn av den marskalken som ble drept ved Poitiers. Det var han som hadde brutt seg inn i kirken for å hente Perrin Marc. Den andre var Jean de Conflans, Sire de Dampierre, en tidligere utsending til stenderforsamlingen, som hadde forlatt reformpartiet til fordel for kronprinsen. Alle illustrerte krøniker har bilder av denne scenen: de rasende mennene med hevede sverd, den forskremte kronprinsen som dekker seg på sengen sin, og marskalkenes blodige kropper ved hans føtter. Likene deres ble trukket ut i slottsgården og etterlatt der så alle skulle se dem, mens Marcel skyndte seg til Place de Greve hvor han talte til massene fra et vindu i rådhuset og ba om deres støtte til ugjerningen. Han hadde gjort det, sa han, til kongerikets beste og for å fjerne «falske, ondskapsfulle og forræderske» riddere. Meng­ den støttet ham alle som én og markerte sin tilslutning til laugsmesteren «i liv og død». Marcel vendte straks tilbake til slottet for å 190

forelegge for kronprinsen en begrunnelse som kunne forklare alt: gjerningen var begått «utfra folkets vilje». Prinsen måtte, sa han, stille seg på folkets side ved å godkjenne handlingen og benåde alle dem som var innblandet. Kronprinsen var «nedtrykt og lammet», men forsto advarslen fra de døde kroppene nede i gården. Han ba laugsmesteren om at folket i Paris fortsatt skulle være hans gode venner, slik han var deres. Marcel ga ham så to lengder av et rød-blått klede så prinsen kunne lage hetter til seg selv og sine offiserer. Det fryktelige angrepet som nesten hadde rammet hans egen per­ son, var ment å skremme kronprinsen til å godta stenderforsamlingens rådsregjering. I stedet styrket det viljen under hans bedragersk veke ytre. Alt han kunne gjøre for øyeblikket, var å sende sin familie i sikkerhet til en festning i nærheten, Meaux ved Marne, og selv flytte til Senlis utenfor hovedstaden. Straks man hadde brukt vold mot monarkiet og adelen i marskalkenes skikkelser, måtte striden vende seg fra en politisk strid til en åpen kamp med en avgjørende forandring i styrkebalansen. Mordene på marskalkene kostet Marcel den siste støtten han hadde hatt blant adelsfolkene for reformer. Det overbeviste adelsfolkene om at deres interesser stemte overens med kronens. I mai 1358 førte en aksjon fra kronprinsregentens side til det vold­ somme bondeopprøret som ble kalt jacqueriet og hvor den 18 år gamle Enguerrand de Coucy ble bragt frem i en aktiv og synlig rolle. Regenten ville undergrave Marcels stilling ved å blokkere Paris og ga de adelsmennene som hadde slott i dalene langs vannveiene, ordre om å befeste og utstyre sine borger. Ifølge én versjon, for­ synte slottsherrene seg av bøndenes varer for å oppfylle kronprin­ sens ordre og utløste dermed opprøret. Ifølge en annen krønike, reiste opprørerne seg på oppfordring av Marcel som fikk dem til å tro at regentens ordre var rettet mot dem som en forberedelse til ny undertrykkelse og nye konfiskeringer. Men opprørerne manglet ikke grunner. Hvordan var denne bonden som bar de tre stendene på sin rygg, middelalderens krøkte Atlas som nå spredte skrekk gjennom her­ reklassen? Man kan se ham stumpneset og grov i en kappe med belte og lange bukser avbildet i stenrelieffer og illuminerte bøker som fremstiller de 12 månedene. Der sår han korn fra en lerretssekk som henger rundt halsen på ham, svinger ljåen barbent i sommer­ varmen med løs skjorte og stråhatt, stamper druer i trebalje, klipper sauer som han holder mellom knærne, vokter svin i skogen, tramper gjennom sneen i hette og saueskinnskappe med en last av brensel på ryggen, og varmer seg foran ildstedet i en lav hytte i februar. 191

Bondekonen går sammen med ham på markene og binder nek med en kjole som er hengt opp i beltet for å ha bena fri og et tørkle over hodet i stedet for en hatt. Som alle andre grupper, var bøndene ulike innbyrdes. I økono­ misk stilling kunne bonden være alt fra en halvvill fattig-Per til en som eide marker, sov i dundyner og hadde samlet opp nok penger til å sende sin sønn til universitetet. Det vanlige uttrykket for bonde var «husmann» eller villain, som hadde fått en klart nedsettende klang, til tross for at det var avledet av det harmløse latinske ordet villa. De var hverken slaver eller fullstendig fri. Husmennene til­ hørte sin herres gods og var forpliktet til å betale leie eller gjøre arbeidstjeneste for bruken av jorden. Til gjengjeld var de beskyttet og kunne vente seg rettferdighet. En trell var en som fra fødselen av sto i personlig avhengighet til sin herre og som ifølge en regel som ble kalt formariage ikke kunne gifte seg utenfor området, for at også barna hans skulle holde seg på stedet. Hvis han døde barnløs, gikk hans hus, redskaper og alle hans eiendeler tilbake til godsherren etter regelen morte-main, det vil si ut fra teorien om at de bare hadde vært utlånt til trellen mens han arbeidet. I tillegg til arbeidet med jorden var han opprinnelig forpliktet til å utføre all den arbeidstjeneste som trengtes på et gods - reparasjon av veier, broer og vollgraver, vedforsyning, stell av staller og hundehus, smedarbeid, vask, spinning, veving og andre virksomheter for slottet. På 1300-tallet ble mye av dette utført med leid hjelp, og slottets behov ble oppfylt gjennom innkjøp fra byer og omreisende kremmere. På denne måten ble en stor del av bøndene bare forpaktere som skyldte godsherren et visst antall arbeidsdager på godsets marker. Ved siden av å betale husholdningsskatt, tiende til kirken og bi­ drag til løsepenger for adelsherren og penger når adelsherrens sønn skulle slås til ridder og hans datter skulle gifte seg, skyldte bonden avgifter for alt han brukte: for å male kornet på godsherrens mølle, bake sitt brød i hans ovn, presse eplesaft i hans fruktpresse og avgjøre tvister for godsherrens domstol. Når han døde, skyldte han godsherren heriot, en spesiell arveskatt, ellers gikk hans beste eien­ deler tilbake til godsherren. Trellens jordarbeide ble utført etter regler som favoriserte herren. Godsherren fikk sine jorder pløyd og sådd, sitt høy skåret og, i tilfelle av pest eller uvær, fikk han høstet sitt korn før bonden fikk høste sitt. Trellen måtte drive herrens dyr til beite og bringe dem hjem igjen over herrens egne marker slik at godsherren selv skulle ha fordelen av dyras gjødsel. Gjennom alle disse avgiftene og ordningene produserte bøn­ dene økonomisk overskudd for jordherrene. Systemet ble støttet av kirken som hadde sine naturlige interesser felles med de mektige snarere enn med de svake. Kirken lærte at 192

den som ikke oppfylte pliktene overfor godsherren og rettet seg etter hans regler, ville få sin evige straff i helvete. Om man ikke betalte sine avgifter, ville det sette sjelen i en utsatt stilling. Prestene presset stadig på for å få tilskudd i varer - korn, egg, høner eller griser - og fortalte bøndene at dette var skatt som de «skyldte Gud». Hverdagslivet ble administrert av herrens fogd. Hans misbruk og utpressing var en stadig kilde til klager. Fogden kunne kreve for­ høyet skatt og selv beholde overskuddet eller anklage en bonde for tyveri og ta seg betaling for å sette ham fri. Leieavgifter ble normalt betalt i kontanter av det man tjente på betalt arbeid og på å selge produkter på markedet. Under innhøstningen kom menn og kvinner sammen for å plukke druer og tjene en ekstraskilling og ha det gøy et par uker. Kvinner fikk halvparten så stor lønn som mennene. Det man fryktet mest var sult, og lokal matmangel var vanlig fordi transportsystemet var dårlig og avkast­ ningen lav på grunn av manglende gjødning. Å eie en plog som kostet mellom 10 og 12 livres, og en hest til å pløye som kostet mellom 8 og 10 livres, var det som skilte en vel­ stående bonde fra en som bare så vidt overlevde. De som var så fattige at de ikke hadde råd til plog, leide en kommunal plog eller vendte jorden med hakke og spade. Et sted mellom 75 % og 80 % av bøndene befant seg under denne streken. Halvparten av dem hadde noen få mål dyrket mark og litt økonomisk sikkerhet, mens resten levde på eksistensminimum og dyrket små kjøkkenhager i tillegg til det betalte arbeidet som de utførte for godsherren og rikere naboer. De laveste 10 % levde i fattigdom på en kost som besto av brød, løk og litt frukt. De sov i høyet og levde uten møbler i en hytte med hull i taket til å slippe røyken ut gjennom. De hadde ikke engang trellenes jordlapper. De var det nye jordbruksproletariatet som oppsto da det gamle godssystemet forandret seg med pengeøkonomien. Hvor stor del av bøndene som var velstående og hvor stor del som var fattige, må bedømmes utfra det de etterlot seg. Og siden de fattigste ikke hadde noe å etterlate seg, er de tause. Ikke når det gjelder noen annen klasse er historikerens berømte mål, wie es wirklich war (hvordan tingene faktisk forholdt seg), vanskeligere å fatte. For hver eneste påstand om bondens liv finnes det en annen som motsier den. Man har sagt at «det var vanlig å bade blant de lavere sosiale lag . . . også små landsbyer hadde sine offentlige badeanstalter», men de som var samtidige med franske bønder, klagde stadig over at de var skitne og luktet vondt. Mens engelskmennene på denne tiden synes å være enige om at de franske bøndene hadde det verre enn de selv og ofte kommenterer at de ikke fikk kjøtt å spise, forteller andre kilder at de regelmessig spiste flesk og fjærkre som de stekte på spidd. De hadde også tilgang til 7. Et fjernt speil

193

egg, salt fisk, ost, fett, erter, bønner, sjalottløk, vanlig løk, hvitløk og noen grønnsaker som de dyrket i kjøkkenhagen, frukt kokt i saft eller tørket til vinterforsyning, rugbrød, honning og øl eller sider. De middels velstående hadde en seng til hele familien, et lang­ bord med benker, en kiste, en skjenk og et klesskap, kjeler av jern og blikk, boller og kanner av leire, hjemmelagede kurver, trebøtter og badestamper i tillegg til jordbruksredskapene. De bodde i ett etasjes bindingsverkshus med strå på taket og vegger som var dek­ ket av en blanding av leire, halm og småsten. De fleste slike hus hadde hollandske dører som kunne slippe inn luft og lys og få røy­ ken ut. Noen av dem hadde ørsmå vinduer, og de beste hadde ildsteder mot veggen. Den forventede levealderen var kort. Det skyldtes overanstrengelse, dysenteri, tuberkulose, lungebetennelse, astma, tannråte og et forferdelig utslett som ble kalt St. Antonius’ ild som ved å snøre sammen blodkarene (det forsto man ikke den­ gang) kunne drepe et lem som gjennom «en usynlig ild» og adskille det fra kroppen. I moderne tid har man identifisert sykdommen som en slags rosenfeber i noen tilfeller, og i andre tilfeller som en meldrøyeforgiftning forårsaket av en sopp på rugmelet som ble oppbe­ vart vinteren over. De ganske få rike kunne eie mellom 240 og 360 mål innmark, arbeidshester og seletøy av rep, sauer, griser, kyr, lagre av huder og hamp, av hvete, bygg og mais, en båt, et garn til elvefiske, en vingård, et vedskjul og kar av kobber, glass og sølv. Vi kjenner et eksempel på en velstående bonde i Normandie hvor hjemmet inne­ holdt to dun-senger, tre bord, fire stekepanner, to kokekar og annet kokeutstyr, åtte lakener, to bordduker, et håndkle eller en serviett, en lampe, to stamper til å knuse druer i, to tønner og to fat, en vogn, en plog, to harver, to hakker, to ljåer, en spade, en sigd, tre bogtrær og en fraktesadel. Vi hører om rike bønder som ansatte et dusin mann på jordene og som kunne gi sine døtre 50 gullfloriner, en pelsforet kappe og et sengeteppe i skinn som medgift. Men han hadde nok flere likemenn den bonden som utbryter i den franske fortellingen Merlin Merlot: «Akk, hva skal det bli av meg som aldri har en eneste dags hvile? Jeg skal aldri få slappe av eller gjøre som jeg vil . . . Hard er den stjerne husmannen er født under. Når han kommer til verden, kommer lidelsen med ham.» Barna hans er sultne og rekker ut hendene etter mat. Konen hans angriper ham som en dårlig forsørger. «Og jeg, ulykkelige, er som en gjennomvåt hane i regnet med hode som henger og drypper, eller som en rundjult bikkje.» Bondens store sorg var den forakt han møtte fra de andre sam­ funnsklassene. Bortsett fra noen sjeldne tilfeller av medlidenhet, tegner de fleste fortellinger og sanger et bilde av ham som aggressiv, 194

blakk, grisk, brå, mistenksom, juksete, ubarbert, uvasket, stygg, dum og overtroisk eller slu og vittig, alltid misfornøyd og vanligvis bedratt av sin kone. I satiriske fortellinger blir det sagt at hus­ mannens sjel ikke ville få plass i paradiset eller noe annet sted, fordi demonene nektet å frakte den på grunn av den vonde lukten. I chansons de geste blir han spottet som en klossmajor i kamp og dårlig væpnet, ertet for sine manérer, sitt mot og for sin fattig­ dom. Navnet Jacques eller Jacques Bonhomme var et klengenavn som ble brukt av adelsmennene og som var avledet av den vattjakken («jacque») som bøndene bar som beskyttelse i krig. Ridderen betraktet ham som en person med uedle instinkter som ikke kunne ha noen forståelse for «ære» og som derfor var i stand til alle slags bedrag og ikke fortjente noen tillit. Ideelt sett skulle han behandles anstendig, men man hadde ordtaket: «Slå en husmann og han vil velsigne deg. Velsign en husmann og han vil slå deg.» Et merkverdig avsnitt i fortellingen Le Despit au Vilain oser av et hat som synes å være noe mer enn et vanlig eventyr. «Fortell meg, Herre, om du vil, hvilken rett en husmann har til å ete kjøtt? . . . Og gjess som de har mange av? Dette bekymrer Gud. Både Gud og jeg lider under det. For de er en ynkelig bande, de husmenn som eter fett gåsekjøtt! Skulle de spise fisk? La dem heller spise tistier og bregner, torner og høy på søndager og ertebelger på hverdager. De skulle være på vakt uten søvn og alltid ha vanskeligheter. Slik skulle husmennene leve. Men hver dag er de fulle, sanseløse av de beste viner og i fine klær. Husmennenes store utlegg koster mye, for de ødelegger og oppløser verden. Det er de som senker den almin­ nelige velstanden. Fra husmannen stammer all ulykke. Skulle de spise kjøtt? De skulle heller tygge gress på marken sammen med hornkveget og gå nakne på alle fire . . . » Disse fortellingene var beregnet på tilhørere av overklassen. Var dette det de ønsket å høre, eller var det en satire over deres holdninger? I teorien skulle den som dyrket jorden og hans buskap ikke være gjenstand for plyndring og vold. Men ingen teoretisk sannhet i mid­ delalderens liv hadde mindre med virkeligheten å gjøre. Ridderlighet var noe som ikke gjaldt i forholdet til personer utenfor ridderens egen klasse. Kildene forteller om bønder som røverne korsfestet, stekte eller slepte etter hester for å tvinge penger fra dem. Det fantes predikanter som pekte på at bøndene stadig arbeidet for alle og ofte var nedlesset av oppgaver. Predikantene oppfordret til mer godhet og forståelse, men det eneste de kunne anbefale ofrene var tålmodighet, lydighet og selvoppgivelse. I 1358 hadde elendigheten nådd et høydepunkt. Røvere stjal så­ kornet fra bondens egne hender, tok dyrene hans til mat, vognene hans til bytte og plogene hans til å smi våpen av. Likevel fortsatte

godsherrene å kreve avgifter og skatter og ekstra bidrag til sine store løsesummer, «uten at de løftet en finger for å forsvare sine vasaller mot angrep». Vanlige mennesker «stønnet», skrev Jean de Venette, «da de så at de summene de med slit og strev hadde skaffet til veie til krigføringen gikk med til turneringer og pyntesaker». De ble rasende da adelsmennene ikke brukte dem til å kjempe mot fien­ den, og de ble mindre engstelige for ridderne etter tapet deres ved Crécy og feigheten deres ved Poitiers. Fremfor alt så de sammen­ hengen mellom ridderen og de lovløse bandene. Hvis ridderne ikke kunne betale en banditts krav om løsepenger, sluttet han seg ganske enkelt til banden i et år eller to. «Så lett var det for en ridder å bli en røver». Det var ingen revolusjonær plan, men ganske enkelt hat som antente jacqueriet. 28 mai 1358 holdt en gruppe bønder et opprørsmøte på kirkegården etter vesper i landsbyen St. Leu i nærheten av Senlis ved Oise. De anklaget adelsmennene for sine ulykker og for at kongen var tatt, «noe alle var bekymret for». Hva hadde ridderne og væpnerne gjort for å befri ham? Hva greide de annet enn å undertrykke fattige bønder? «De bragte skam og ødeleggelser over riket, og det beste ville være å utslette dem alle sammen. Tilhørerne ropte: «Slik er det! Slik er det! Skam over den som nøler!» Uten videre rådslagning og uten å skaffe seg andre våpen enn de stokker og kniver som de bar med seg, stormet en gruppe på ca. 100 frem mot det nærmeste godset, brøt seg inn, drepte ridderen, hans hustru og barn, og brente huset ned. Froissart, som nok kan ha fått sine historier om jacqueriet fra adelen og geisteligheten, forteller at «de så dro til et stort slott, bandt ridderen til en pæl mens hustruen og datter ble voldtatt av mange, en etter en foran øynene på adelsherren. Så drepte de hustruen som var gravid og datteren og alle barna og til slutt ridderen selv før de brente slottet ned til grunnen.» Andre rapporter forteller at fire riddere og fem væpnere ble drept den første kvelden. Opprøret spredte seg øyeblikkelig og samlet nye deltagere hver dag som sluttet seg til med fakler og brennende kvister i angrep på slott og herregårder. De kom med ljåer, høygafler, økser og all slags redskap som kunne tjene som våpen. Snart var det tusenvis - til slutt 100 000 - som deltok i angrep i Oise-dalen, Ile de France og deler av Picardie og Champagne. De raste «gjennom hele Coucy-godsets områder hvor det ble store ødeleggelser». Før opprøret var over, var mer enn «100» slott og herregårder i regionene Coucy, Valois og bispedømmene Laon, Soissons og Senlis plyndret og brent, og mer enn «60» gods i Beauvais og Amiens fikk samme skjebne. Til å begynne med greide ikke adelsmennene å samle seg til for196

svar. De fikk panikk og rømte med sine familier til de befestede byene. De forlot sine slott og alle sine eiendeler. Bøndene fortsatte å drepe og brenne «uten medlidenhet eller nåde, som rasende hun­ der». Froissart sier at det «sikkert aldri var blitt begått slike forbry­ telser noe sted hverken blant kristne eller sarasenere som de som ble begått her av disse ondskapsfulle menneskene, forbrytelser så forferdelige at ikke noe menneske skulle kunne tenke dem eller forestille seg dem». Det eksemplet han bruker, har han tatt fra den eldre krøniken til Jean le Bel som forteller om en ridder som bøn­ dene «drepte og stekte på spidd for øynene på hans hustru og barn. Etter at ti eller tolv av dem hadde voldtatt adelsdamen, tvang de henne til å spise noe av husbondens kjøtt og så drepte de henne.» Denne historien ble gjentatt igjen og igjen i alle fortellinger om opprøret og ble et fast innslag i voldsskildringene. Ifølge registrerte anklager etter begivenhetene, var det ikke flere enn 30 som ble drept (en stekt ridder og hans hustru var ikke blant dem). En av dem var en «tyster» som ble stilt for en rett før han ble henrettet. Ødeleggelser og plyndringer var vanligere enn mord. En gruppe med bønder stormet rett mot hønsegården, grep alle de kyllingene de kunne finne, fisket karpene opp av karpedammen, tok vin fra kjelleren og kirsebær fra frukthagen og festet på adels­ mennenes bekostning. Da opprørerne organiserte seg, hentet de forsyninger fra slottslagrene og brente møbler og bygninger mens de stormet videre. I distrikter hvor hatet mot geisteligheten var like stort som hatet mot adelsmennene, angrep bøndene kirken. Mun­ ker og nonner skalv i klostrene, og prester i vanlig tjeneste flyktet til byene for beskyttelse. Det oppsto en bondeleder i skikkelse av en viss Guillaume Karle eller Cale som blir beskrevet som en sterk og vakker mann fra Picardie med naturlig veltalenhet og krigserfaring - akkurat hva bøndene trengte mest. Han organiserte et råd som utstedte ordrer som ble merket med et offisielt segl, og utpekte ledere for hvert område og løytnanter for grupper på ti. Mennene hans smidde sverd av ljåer og kniver, og improviserte rustninger av kokt lær. Cale tok «Montjoie!» som sitt krigsrop og fikk laget faner med den franske liljen. Slik ville bøndene vise at de reiste seg mot adelsmennene og ikke mot den franske kongen. Cale håpet å få støtte fra byene i en felles aksjon mot adelsmen­ nene. Her hadde de to bevegelsene blant bønder og borgere et felles siktemål. Det var få byer i nord «som ikke var mot adelsmennene», ifølge en munk ved St. Denis som skrev Krønike om Johan 2s og Karl 5s regjeringstid, men samtidig var det mange som fryktet og foraktet bøndene. Småborgerne betraktet sitt og bøndenes opprør som de ikke-adeliges felles krig mot adelen og geistligheten. Byer 197

som Senlis og Beauvais hvor partiet med de rød-blå hettene var størst og hadde radikale mål, aksjonerte i fellesskap med bøndene, skaffet dem mat og åpnet sine porter for dem. Mange av borgerne sluttet seg til bøndenes rekker. Med borgermesterens og embets­ mennenes tilslutning henrettet Bauvais mange adelsmenn som bøn­ dene hadde sendt dit som fanger. I Amiens ble det avholdt retts­ saker hvor adelsmenn ble dømt til døden in absentia. Compiégne, på den annen side, som var Cales viktigste mål, nek­ tet å gi fra seg de adelsmennene som hadde søkt tilflukt der, lukket sine porter og styrket sine forsvarsverker. Ved Caen i Normandie fikk ikke opprøret støtte. En agitator med en liten plog festet til sin hatt, gikk gjennom gatene og oppfordret folk til å slutte seg til bøndene. Men ingen meldte seg. Senere ble han drept av tre byfolk som han hadde fornærmet. Ut fra det vi kan se av benådninger etter hendelsene, var det enkelte borgere - slaktere, bøkkere, vognmenn, sersjanter, konge­ lige embetsmenn, prester og andre geistlige - som sluttet seg til bøndene, særlig når de plyndret adelens eiendommer. Også lav­ adelsfolk forekommer i benådningene. Men om de aksjonerte utfra trossetninger, for å dele byttet, av behov for spenning eller følte seg tvunget til det, vet vi ikke. Riddere, væpnere og prester som ble anklaget for å ha ledet bondebander, hevdet alle sammen senere at de var blitt tvunget inn i tjeneste for å redde sine hoder. Det kan godt ha vært sant, for bøndene hadde stort behov for militære ledere. Befalingsmennene deres hadde liten kontroll. Ved Verberie kom en kaptein tilbake fra et tokt med en fanget fogd og hans familie. Han ble omringet av en mengde borgere som ropte at fogden måtte dø. «For Guds skyld mine herrer,» sa kapteinen, «ikke gjør det. Da ville dere begå en forbrytelse!» Befalingsmannen hadde fremdeles hemninger overfor å drepe en adelsmann. Men det hadde ikke mengden som feide av fogdens hode på stedet. Da ødeleggelsene spredte seg og rammet alle godseiere, ble bøn­ dene spurt hvorfor de gjorde dette mot dem. Da svarte de «at de ikke visste det, men de så at andre gjorde det og at de ville utslette alle adelsfolk og godseiere i hele verden, for at de ikke skulle finnes mer». Det er uklart om bøndene virkelig greide å forestille seg en verden uten adelsfolk, men de som ble gjenstand for aggresjonene, antok at det var det de var ute etter og følte ulvenes pust i nakken. De ble grepet av den skrekken som massene skaper når de reiser seg mot de foresatte og sendte bønner om hjelp fra standsfeller i Flan­ dern, Hainault og Brabant. På et tidspunkt som var kritisk for Marcel ga bøndenes raseri ham et våpen i tillegg. Han grep det i et skjebnesvangert valg som førte 198

til at han mistet all støtte fra de besittende klasser. På Marcels initiativ ble godsene til de forhatte kongelige rådgiverne operasjons­ mål for en bande med bønder som hadde organisert seg i forstedene til Paris under ledelse av to kjøpmenn fra hovedstaden. Eiendom­ mene til kongens kammerherre, Pierre d’Orgement, og til to drevne svindlere, Simon de Buci og Robert de Lorris, ble plyndret og jev­ net med jorden. De brøt seg inn i slottet Ermenonville, en av de mange kongelige gaver til Robert de Lorris, og en blandet styrke av bønder og borgere fanget eieren der inne. Han knelte foran sine fiender og ble tvunget til å avgi en ed på at han fornektet «gods­ eierne og adelen» og sverge lojalitet mot kommunen i Paris. Marcel hadde kompromittert seg med mord og ødeleggelser og red nå på en tiger. Den kongelige familien ved Meaux var det neste målet for en bande fra Paris. Mens de marsjerte langs Marne ble de forsterket av bønder fra mange steder og mange kanter. Den sam­ lede gruppen var «9000» da de nådde Meaux hvor kronprinsens hustru, søster og mindreårige datter med ca. 300 hoffdamer og deres barn ble voktet av en liten gruppe adelsherrer og riddere. Borger­ mesteren og embetsmennene i Meaux hadde sverget lojalitet til kronprinsen, og hadde lovt ikke å tillate at noen «vanærte» hans familie, men de maktet ikke å stanse inntrengerne. Enten av frykt eller fordi de hilste dem velkommen, åpnet borgerne portene og satte bord ut på gatene med servietter og brød, kjøtt og vin. Mens de plyndrende bandene nærmet §eg en by, pleide de å gi beskjed om at de ventet seg en slik oppvartning. Her strømmet de inn i byen og den fryktelige horden fylte gatene med «ville skrik» mens damene på festningen skalv av angst, forteller krønikeskriverne. I samme øyeblikk galopperte de omvandrende riddere til unnset­ ning i skikkelse av de lysende parhestene Captal de Buch og Gaston Phoebus, greven av Foix. Selv om den ene hadde sitt len under England og den andre sitt under Frankrike, var de fettere som red hjemover sammen etter et «korstog» i Preussen. De var dratt dit for å ha noe å gjøre etter fredsslutningen ved Poitiers. Ingen av dem var venner av huset Valois, men adelsdamer i fare var akkurat noe for riddere. De to ridderne sydfra var ikke lammet som ridderne i nord under angrepet fra bøndene. Ingen av dem hadde deltatt i det skam­ melige nederlaget ved Poitiers. De fikk høre at Meaux var i fare og skyndte seg dit med 40 lanser (120 mann). De kom frem til markeds­ plassen ved Meaux samme dagen bøndene trengte seg inn i byen. En bro forbandt byen med festningen som var omgitt av murer og tårn og lå på en landstripe mellom elven og kanalen. I spissen for 25 riddere i skinnende rustninger med vimpler i sølv og blått med bilder av stjerner, liljer og liggende løver, rev Captalen og greven inn under gitterporten og ut på broen. På den trange

overgangen hvor de ikke kunne ha noen fordel av sitt store antall, valgte bøndene tåpelig nok å slåss. Ridderne kjempet fra hesteryg­ gen og meiet ned sine motstandere. De trampet dem ned og puffet likene i elven, tvang de gjenværende til å trekke seg tilbake og fikk dermed armslag til en virkelig nedslakting. Til tross for heftige kam­ per mann mot mann, rygget de «små, skitne og ubevæpnede tøl­ perne» tilbake for lansene og øksene til ridderne som var i full rustning. De som flyktet i skrekk, ble slaktet ned. Ridderne angrep og slo vilt omkring seg. De drepte bøndene som om de var dyr helt til de selv var utmattet av nedslaktningen. «Mange tusen» ble drept ifølge krønikeskrivernes umulige tall. Men tapene må i alle fali ha vært temmelig store. De som overlevde og flyktet, ble jaget over landsbygda og drept. Ridderne mistet bare noen få mann. Én av dem fikk en pil i øyet. Riddernes raseri vokste av fremgangen, og de rettet sin hevnlyst mot byen som ble plyndret og satt i brann. Både hus og kirker ble tømt. Ikke noe av verdi ble latt tilbake. Borgermesteren ble hengt, og mange av borgerne mas­ sakrert, andre satt i fengsel, andre igjen brent inne i sine egne hus. Meaux brente i to uker og ble senere dømt for majestetsforbrytelse og mistet sin status som uavhengig kommune. Meaux var vendepunktet. De franske adelsmennene fikk mot av sin medgang og gjorde felles sak i å herje opplandet omkring byen. De skadet Frankrike mer, sa Jean de Venette, enn engelskmennene hadde gjort. Slik ble bondeopprøret slått ned, og Marcels fail fulgte i kjølvannet. Karl av Navarra ledet motaksjonene i Picardie og i Beauvaisområdet. Adelsmennene på hans parti drev ham til det. De gikk til ham og sa at «hvis de som kalies jacques fortsetter stort lenger, vil de utslette godsherrene og ødelegge alt». Som en av verdens store adelsmenn burde han ikke la sine standsfeller bli utsatt for noe slikt. Karl visste at han bare kunne vinne kronen og den makten han ønsket seg gjennom støtten fra adelsmennene. Han lot seg overtale. Med en styrke på mange hundre, blant annet «baronen av Coussi», marsjerte han mot bøndene som hadde samlet seg ved Clermont under ledelse av Guillaume Cale. Cale var en fornuftig strateg og kommanderte sin hær på mange tusen tilbake mot Paris for å få støtte og hjelp fra byen. Men bøndene var ivrige etter å kjempe og nektet å adlyde. Cale delte dem da inn i de tradisjonelle tre batal­ joner. To av dem som ble ledet av bueskyttere og armbrøstskyttere, ble plassert bak en linje av lastevogner. Den tredje av dem, 600 mann på dårlige hester og mange av dem uten våpen, ble holdt i reserve. Bøndene stilte opp overfor fienden med klingende trompeter, krigsrop og medtatte faner. Karl av Navarra ble overrasket over 200

denne organiserte motstanden og foretrakk sluhet og forræderi. Han innbød Cale til forhandlinger, og da invitasjonen fra kongen kom, sviktet åpenbart Cales sunne sans. Han betraktet seg selv som krigsmotstander ifølge riddervesenets regler. Cale dro til forhand­ lingene uten livvakt, og hans kongelige motstander tok ham straks til fange og la ham i jern. Da bøndene så at deres leder var tatt med så lettvint og foraktelig forræderi, mistet de sin optimisme og sitt håp om å lykkes. Adelsmennene angrep og bøndene ble meiet ned i likhet med sine klassefeller ved Meaux. Her ble de slaktet på samme måte. Bare noen ganske få som gjemte seg i buskene, unn­ slapp de jagende riddernes sverd. Landsbyene i nærheten utleverte flyktninger til adelsmennene. Karl fortsatte opprydningen andre steder i området og massakrerte enda «3000» bønder. Blant dem var 300 som ble brent levende i et kloster hvor de hadde søkt tilflukt. For å gjøre seiren fullstendig, halshugget Karl av Navarra bondele­ deren Guillaume Cale, men først skal han ha kronet ham til bøn­ denes konge, som en ondskapsfull spott, med en ring av rød­ glødende jern. Da den ville undertrykkelsen av bondeopprøret spredte seg nord­ over, fikk det en ny leder i Enguerrand de Coucy. Hans gods hadde ligget midt i stormsentret. Bøndene fikk aldri anledning til å orga­ nisere seg igjen, sier Froissart fordi «den unge herren til Coucy samlet mange adelsmenn som slo bøndene ned uten medlidenhet eller nåde hvor de så fant dem». At en så ung mann fikk ledelsen for denne aksjonen, vitner om en sterk personlighet. Men vi hører ikke noe mer om ham i denne forbindelsen. Både Chronique Normande og andre rapporter nevner at han jaktet på bønder gjennom gårder og landsbyer og hengte dem opp i trærne, mens hans nabo greven av Roussi hengte dem i dørkarmen på jordhyttene deres. Summen av det vi vet sammenfattes av en betydelig historiker i forrige århundre Pére Denifle: «Det var hovedsakelig Enguerrand 7, den unge herren til Coucy, som i spissen for lavadelsfolkene i sitt baroni fullførte utryddelsen av de opprørske bøndene.» Adelsfolkene fikk nye krefter av blodsutgydelsene ved Meaux og utryddet de opprørske bøndene mellom Seine og Marne. «De gikk løs på gårder og landsbyer, satte fyr på dem og jaget fattige hus­ menn gjennom hus, marker, vingårder og skoger hvor de slaktet dem ned.» Den 24 juni 1358 var «20 000» opprørske bønder blitt drept og landsbygda lå øde. Den mislykkede oppstanden var over og hadde ikke vart mer enn én måned til tross for sine lange skygger. To uker av tiden var gått med til å slå opprøret ned. Ingenting var vunnet. Ingenting forand­ ret. Bare en mengde døde. Som alle opprør i dette århundre, ble det knust så snart herskerne fant balansen igjen ved hjelp av det kalde 201

stålet og fordelen ved å kjempe fra hesteryggen. Opprørernes følelse av underlegenhet har nok også spilt en rolle. Uten å tenke på følgene lot godseierne hevnlysten få utfolde seg fritt på egenin­ teressens bekostning. De manglet allerede arbeidskraft etter den store pesten, og disse nedslaktningene gjorde ikke saken bedre. Måneden etter nådde striden i Paris et høydepunkt og en avslutning. Siden dagen etter Poitiers hadde Marcel holdt mange menn i sving med å bygge på bymurene, forsterke portene, bygge voller og grave vollgraver. Nå var byen fullstendig lukket og befestet, og hoved­ staden var en nøkkel til makten. Fra Vincennes i utkanten prøvde kronprinsen, som hadde samlet noen adelsfolk omkring seg, å komme inn i byen. Marcel som ikke tenkte på noe annet enn å overmanne regenten, planla å overlate hovedstaden til Karl av Navarra. Den åleglatte Karl av Navarra forhandlet med begge sider og var i kontakt med styrker fra Navarra og England utenfor murene. På et massemøte som Marcel hadde arrangert for ham på Place de Greve, fortalte han folkemengden at «han ville ha vært Frank­ rikes konge hvis hans mor bare hadde vært en mann». Betalte de­ monstranter svarte med å rope «Navarra! Navarra!» Mens flertallet som var sjokkert over denne illojaliteten, forholdt seg i ro, ble han valgt med akklamasjon til kommandant av Paris. Han mottok denne æren og stilte seg på folkets side, men dette skremte bort mange av hans adelige støttespillere. De ønsket ikke å være «imot godsherrene». Det var sannsynligvis på dette tidspunkt at Enguerrand de Coucy forlot Karl av Navarras parti. For snart etter får vi øye på ham på motsatt fløy. Også Marcel følte at isen begynte å svikte under ham. Hans for­ bindelse med de opprørske bøndene skremte mange fra de «gode byene» og hva verre var, det skapte uro blant storborgerskapet i hans egen by. De opplevde kaos, vareknapphet og sviktende handel og knyttet sitt håp til kronprinsen som den eneste som kunne skape orden og spille rollen som en fast myndighet. Paris var splittet i rasende partier. Noen sto bak Marcel til den bitre slutt. Andre ville avsette Karl av Navarra. Noen ville slippe kronprinsen inn i byen. Og alle hatet engelskmennene som herjet vilt i utkantene av byen hver eneste dag. Støtten til Marcel svant inn, og det eneste som sto tilbake var bruk av våpenmakt. Den 22 juli skjedde det som snudde stemningen mot ham. Han tillot Karl av Navarra å føre en bande engelske soldater inn i byen. Pariserne ble rasende og angrep eng­ elskmennene så voldsomt med våpen i hånd at de måtte lukkes inn i Louvre for sin egen beskyttelses skyld. I mellomtiden fryktet det velstående borgerskap at hvis kronprin202

sen greide å ta byen med makt i stedet for at den overga seg, ville alle borgere uten forskjell bli straffet og plyndret. De greide ikke å få Marcel til å oppgi byen, men bestemte seg for å bli kvitt ham utfra prinsippet om at «det er bedre at én dør for folket enn at hele folket skal ødelegges». Borgerne var omgitt av hemmelige avtaler, fiender og uforklarlige begivenheter og var et lett bytte for rykter om at laugsmesteren hadde forrådt dem. Enden kom den 31 juli da Marcel dukket opp ved Porte St. Denis og ga vaktene ordre om å overlevere portnøklene til Karl av Navarras offiserer. Vaktene nektet og ropte at han ville forråde byen. Det ble trukket blankt, og en velforberedt utstyrshandler som het Jean Maillart, rullet ut det kongelige banner, steg opp på hesten og leverte det kongelige krigsropet «Montjoie-St. Denis!» Folkemeng­ den ropte det samme. Det oppsto spontane slagsmål og forvirrede rykter. Så dukket Marcel opp på den andre siden av byen ved Porte St. Antoine, hvor han igjen krevde å få nøklene utlevert og fikk det samme svaret. Der ble motstanden ledet av en viss Pierre des Essars, en borger som var blitt ridder og gjennom ekteskap var i slekt med Maillart og Marcel. I et stormangrep på laugsmesteren slo vaktene ved St. Antoine ham ned, og da de blodige våpnene ble løftet og trefningen var over, lå Etienne Marcel nedtrampet og død på bakken. To av hans vakter var også drept, og andre av hans parti ble kledd nakne og slått helseløse ved muren. «Så stormet folk ut for å finne andre de kunne behandle på samme måte.» Flere av laugsmesterens partifeller ble myrdet og slengt nakne ut i gatene. Mens Karl av Navarra unnslapp til St. Denis, tok det kongetro partiet kontrollen over byen, og to dager senere - 2 august 1358 - åpnet de byportene for kronprinsen. Han benådet straks alle borgere av Paris unntatt de nærmeste medarbeiderne til Marcel og Karl av Navarra. De ble henrettet eller forvist, og deres konfiskerte eiendommer ble fordelt blant medlem­ mene av kongens parti. Men ånden fra de blå-røde hettene var fremdeles sterk nok til å skape rasende demonstrasjoner da flere av Marcels tilhengere ble arrestert. Situasjonen var labil og farlig. Den 10 august utstedte regenten et alminnelig amnesti og ga adelen og bøndene ordre om å tilgi hverandre slik at markene igjen kunne oppdyrkes og høsten bringes i hus. Men man merket godt utryddel­ sen av de opprørske bøndene. Med Marcels død var det slutt på reformbevegelsen. Det lille glimtet av «Det gode styre» ble bare et lite glimt. Etter Artevelde og Rienzi var Marcel den tredje lederen for et borgeropprør som ble drept av sine egne tilhengere i løpet av 10-12 år. Folket i Frankrike var stort sett ikke forberedt på å forsøke å begrense monarkiet. De 203

ga kongens dårlige rådgivere og de feige adelsmennene skylden for alle sine vanskeligheter - tunge skatter, uærlige embetsmenn, ver­ diløs valuta, militære nederlag, landeveisrøvere og rikets bedrøve­ lige tilstand. Hverken kongen som hadde kjempet tappert ved Poitiers, eller kronprinsen ble betraktet som medansvarlige. Marcels død skapte ingen politisk bevegelse. Stenderforsamlingens rett til å tre sammen på eget initiativ gikk tapt igjen, og bestemmelsene i Den store forordningen ble stort sett, men ikke fullstendig, satt til side. Kronen fikk full frihet til å utvikle den kongelige absolutismen som historien skjulte i sitt skjød. Kronprinsen holdt Paris, men han var omringet av fiender. Fra St. Denis erklærte Karl av Navarra åpent sin motstand og fornyet sitt forbund med kong Edvard. De engelske troppene og styrkene til Karl av Navarra fortsatte sin «skadelige og grusomme» krigføring uten åpen krigserklæring. Enkelte styrker forsøkte å slå dem til­ bake, og hele landet var gjenstand for lokale trefninger og militær­ aksjoner. Slott ble beleiret og landsbyer brent. Midt i forvirringen «voktet den unge herren til Coucy omhyggelig sitt slott og sitt terri­ torium» ved hjelp av to berømte krigere. Den ene var hans tidligere verge Matthieu de Roye som ved en anledning tvang et helt engelsk kompani på 300 mann til å overgi seg og tok dem til fange. Den andre var stattholder på Coucy, en «hard og kraftig ridder» som het Chanoine de Robersart som «gjorde seg selv mer fryktet blant eng­ elskmennene og Karis tropper enn noen annen. For han jaget dem mange ganger.» Enguerrands egen innsats besto i at han ødela slottet til biskop Robert le Coq som forsøkte å lede Laon over på Karl av Navarras side. Vi kjenner ikke detaljene, men får vite at herren til Coucy «ikke likte den nevnte biskop». For øvrig holdt han røverne i sjakk ved å betale sine soldater og ikke la noen oppholde seg utenfor murene. Røverbandene lyktes i å innta naboslottet til greven av Roussi og «skapte stor nød» i hans distrikt. Uoppdyrkede marker og landsbyer lagt i ruiner skapte nød og knapphet over hele Frankrike.

8

Gisler i England

I hele denne tiden hadde anstrengelsene i London for å få til en endelig fredsavtale, ennå ikke lyktes. Da franskmennene motsatte seg de kravene som ble formulert i avtaleforslaget av 1358, svarte Edvard med å stille enda høyere krav. I mårs 1359, da den midler­ tidige fredsavtalen var i ferd med å løpe ut, ga konge Johan etter og byttet bort halvparten av sitt kongerike for å slippe fri. Gjennom freden i London ga han faktisk avkall på hele Vest-Frankrike fra Calais til Pyreneene og gikk med på en større og faktisk katastrofal løsesum på fire millioner écus i gull. Avdrag på beløpet skulle be­ tales til fastsatte tider og skulle garanteres med 40 kongelige og adelige gisler. Enguerrand de Coucy ble utpekt som et av dem. Hvis overføringen av de avståtte territorier skulle vise seg vanskelig, hadde Edvard rett til å sende sine væpnede styrker tilbake til Frank­ rike, og utgiftene skulle da betales av den franske kongen. Franskmennene ønsket seg sterkt fred, men de ble skamfulle og rasende da betingelsene ble kjent. Kronprinsen var etter hvert blitt en moden mann av påkjenningene i de tunge årene etter Poitiers og styrte med en fastere hånd enn sin far. Hverken kronprinsen eller hans råd kunne gå med på de betingelsene som den franske kongen hadde gått med på. Man sto overfor det fryktelige valget mellom å godta fredsavtalen eller kaste seg ut i krigen på ny. Kronprinsen og hans råd sammenkalte stenderforsamlingen og ba om at «de bety­ deligste og klokeste menn» skulle få fullmakt til å representere sine kommuner. I denne mørke stund, en av de mørkeste i fransk historie, var de ganske få utsendingene som hadde mot til å komme til Paris på veier som var kontrollert av røvere, innstilt på å gjøre sitt beste. Da teksten til fredsavtalen fra London ble opplest for dem 19 mai, drøftet de saken sammen en kort stund og svarte kronprinsen uten lange diskusjoner. Svaret var for en gangs skyld kort og tydelig. «De sa at avtalen var en fornærmelse mot hele det franske folk og ikke kunne godtas. De ga beskjed om at man skulle gå til krig mot England.» Edvard forberedte seg til et voldsomt fremstøt for å fullføre seie­ ren. Han ga den franske «troløshet» skylden for at avtalen ble avvist og utstyrte dermed seg selv med grunner til en «rettferdig krig», slik 205

at biskopene kunne tilby syndsforlatelse for alle dem som meldte seg frivillig. Han var fast bestemt på å samle en hær som ikke kunne beseires. Hele sommeren brukte han på å sette dem sammen. En enorm konvoi på 1100 skip fraktet mellom 11 000 og 12 000 mann og mer enn 3000 hester (som sluttet seg til like mange ved Calais) med 1000 vogner og noen firspannsvogner i trenet. I tillegg kom telt, smier, håndkverner, hestesko og spiker, buer og piler, sverd og harnisk, kokekar, lagre av mat og vin og skinnbåter til elvefiske. Der var også 30 falketemmere med falker, 60 par hunder og 60 harehunder. Da kongen gikk om bord sammen med sine fire eldste sønner, lakket det allerede mot slutten av oktober. Det skulle bety vinter­ krig. All militær erfaring, også hans egen, tiisa at det ville være ødeleggende å føre en vinterkrig langt borte fra hjemlandet. Men den bevegelsen som ligger i store forberedelser, kan vanskelig stan­ ses. Dessuten hadde Edvard så mange garnisoner i Frankrike at han var sikker på en rask seier. England sto på høyden av sin makt. En dynamisk konge hadde trukket til seg bistand fra en usedvanlig dyktig gruppe krigsfolk Chandos, Knollys, Sir Walter Manny, Sir Hugh Calveley, Captal de Buch og ikke minst prinsen av Wales. Det var en samling «som bare gunstige stjernekonstellasjoner kan skape en og annen gang». Seie­ ren var til å ta og føle på allerede på forhånd. «En kvinne som ikke hadde fått del i krigsbytte fra Frankrike,» sa krønikeskriveren Walsingham, «klær, pelsverk, sengetepper, sølvkar og lintøy, - var ikke verd å nevne». Selvtilliten nådde toppen i 1350 da kong Edvard seilte ut for å møte en inntrenger fra Spania. I august var kongen om bord på koggen Thomas, forteller Froissart, i en svart silkejakke og en rund beverskinnshatt «som kledde ham godt». Han satt i ruffen og pratet og sang med prinsen og en gruppe adelsmenn. «De som var til stede fortalte at kongen den dagen var så lykkelig som de noen gang hadde sett ham og ga trubadurene beskjed om å spille en alemannisk dans for ham som Sir John Chandos nylig hadde gjort kjent.» Så ga han Sir John ordre om å danse og synge med truba­ durene. «Dette gledet ham svært,» og fra tid til annen så han opp mot utkikken i masten som speidet etter spanjolens seil. Da skipet først ble oppdaget, bragte de det opp og erobret det uten videre. Slik bekreftet Edvard sitt skryt om at han var «herre på havet». I 1359 dro engelskmennene fra Calais mot Reims hvor Edvard planla å la seg krone til konge av Frankrike. Han bragte med seg et enormt tren av lastevogner. Det skal ha vært nesten én mil langt. Hæren dro gjennom Picardie langs tre adskilte marsjruter for lettere å kunne skaffe seg proviant. Men det var lite å finne i et land som allerede var plyndret av røverbander. Hestene sultet, farten gikk 206

ned, det regnet hver dag, og dagsmarsjene skrumpet inn til 15 kilo­ meter om dagen. Det verste av alt var at Edvard ikke greide å finne motstandere til det avgjørende slaget som han hadde ventet seg. Engelskmennene marsjerte gjennom et tomrom og en ødemark som var skapt med vilje. De møtte ingen blinkende hæravdelinger. Franskmennene konsentrerte sitt forsvar om befestede slott og byer som kunne motstå angrep. Strategien med å unngå feltslag var det som skulle redde Frank­ rike. Denne strategien var ikke en lys idé, men den skyldtes - som de fleste militære oppfinnelser - nederlag, vanære og manglende midler. Den eneste person som skjønte hva situasjonen krevde, var kronprinsen. Han styrte ut fra en forståelse av hva som var nødven­ dig og fulgte ikke ærens bud. I forholdet til sin fiendtlige svoger i Navarra, var kronprinsens posisjon styrket, fordi Karl av Navarra i august hadde oppgitt sitt forbund med Edvard og gjennom en stor forsoningsseremoni hadde lovet å være «en god venn av Frankrikes konge, av kronprinsen og av kongeriket». Til tross for at mange trodde at dette løftet var inspirert av Gud, kunne ikke kongen av Navarra leve uten sam­ mensvergelser, og i løpet av noen få måneder satt han midt i nye planer om å styrte kronprinsen. Edvard nådde Reims den første uken av desember. Han trodde sannsynligvis at byen skulle åpne sine porter etter hans seierrike fremrykning. Reims hadde fått høre om Edvards planer og forster­ ket sine murer i lang tid på forhånd. Byen stengte sine porter og tvang engelskmennene til å legge seg i beleiring. Franskmennene hadde tømt landsbygda utenfor murene for alt det fienden kunne ha glede av og ødelagt de hus hvor engelskmennene kunne søke ly. Ved Reims’ porter så Edvard St. Thierry-klosteret, som han hadde tenkt å bruke til sitt hovedkvarter, brenne opp foran øynene på seg. Engelskmennene var blitt lurt for forsyninger, slik de var blitt lurt for et feltslag. De frøs og sultet og ble tvunget til å heve belei­ ringen etter 40 dager. Så dro de sydover mot det rike Burgund hvor de plyndret og herjet i to måneder, helt til Edvard lot seg kjøpe bort for 200 000 moutons d’or av den daværende greven av Burgund, Philip de Rouvre. Da han vendte nesen mot Paris i mars måned, fikk Edvard høre om et kraftig fransk angrep samme måned på Winchelsea ved syd­ kysten av England. Edvard ble rasende og sverget hevn. Det fran­ ske fremstøtet hadde til formål å befri kong Johan slik at Frankrike skulle slippe å betale den enorme løsesummen. Planen var også at fremstøtet skulle «gi inntrykk av at man ville slå seg ned i landet», slik at engelskmennene skulle bli skremt og trekke sine styrker til­ bake fra Frankrike i selvforsvar. De store franske byene dekket 207

utgiftene. En modig skipskaptein som het Enguerrand Ringois fra Abbeville, som var blitt kjent for sitt mot og sin ukuelige karakter under beleiringen av Calais, ble utpekt til leder for flåten. Landstyrkene som besto av 2000 riddere, bueskyttere og fotsoldater fra Picardie og Normandie, led som vanlig under mangelen på en enkelt befalingsmann. Styrken ble ledet av tre adelsmenn som konkurrerte med hverandre. Pierre des Essars, mannen som avsatte Etienne Marcel, ledet en gruppe med frivillige fra Paris. Rykter forut for det franske angrepet førte til at kong Johan ble flyttet fra Lincolnshire 1 mårs til et slott nærmere London og senere til Tower i selve London. Til tross for at de rekognoserte langs kysten, ble franskmennene ledet på villstrå av falske opplysninger og gikk i land på sydkysten den 15 mårs. De tok Winchelsea uten vanskeligheter og gjorde ikke noe forsøk på å skaffe seg et fotfeste, men kastet seg inn i den vanlige villskapen med herjing, mord, voldtekt og en massakre på en forsamling av borgere som var samlet til gudstjeneste i en kirke. Mens alarmen gikk over hele landet, plyndret franskmennene nabobyen Rye før de møtte og fordrev en hastig sammenrasket styrke på 1200 engelskmenn som kom imot dem. De fryktet at de skulle møte større forsterkninger og besluttet å oppgi forsøket på «å gi inntrykk av at de ville bli værende i lan­ det». Etter en 48 timers invasjon gikk de om bord igjen i skipene mens byen sto i lys lue bak dem. England fikk panikk av nyhetene om at fienden «red gjennom landet, drepte, brente, ødela og utførte andre ugjerninger», og at det ville bli meget verre «hvis man ikke straks mobiliserte en kraftig hærstyrke mot dem». Det skulle vise seg unødvendig, men panikken etterlot seg en stadig skrekk for invasjoner som hemmet eng­ elskmennenes frie armslag i Frankrike. Fremstøtet var en modig plan, men den ble dårlig gjennomført og man oppnådde ikke annet enn å gjøre Edvard rasende da han så at franskmennene kunne oppføre seg like ondskapsfullt i England som engelskmennene gjorde det i Frankrike. Engelskmennene omringet Paris tidlig i april og sendte herolder for å utfordre forsvarerne av byen til slag. Men kronprinsen stolte på Marcels forbedrede befestningsverker og forbød sine menn å svare på utfordringen. Etter å ha brent og drept utenfor murene en ukes tid uten at det kunne lokke pariserne til kamp, dro Edvard bort like skuffet som han var blitt ved Reims. Men han var ennå ikke innstilt på å gi opp. Så dro han mot Chartres, ikke mot kysten. I de to siste månedene hadde pavelige utsendinger gått i skyttelfart mel­ lom kronprinsen og engelskmennene. De forsøkte å få i gang for­ handlinger igjen, men ble hindret av at Edvard nektet å mildne sine krav. Kronprinsen hadde selv sendt sine menn med fredsforslag. Da 208

han og hans råd forsto at «landet ikke lenger kunne utholde de store prøvelser og den fattigdom» som engelskmennene påførte dem «for godseierne og kirkene gikk nesten overalt glipp av sine inntek­ ter» - tilbød kronprinsen og hans råd å gå med på de betingelser som man var blitt enige om i 1358 før Edvard skjerpet kravene. Hertugen av Lancaster rådet kongen til å gå med på det. Om han ikke ville, kunne han bli tvunget til å føre krig «all sin dag» og kunne «på et øyeblikk miste det det har tatt oss 20 år å vinne». Himmelens vrede støttet hertugen. Mandag 13 april var en «mørk og elendig dag» med tåke og sterk kulde. Hæren hadde slått leir på veien til Chartres. Da kom en kraftig haglstorm over dem som en syklon og ble etterfulgt av et iskaldt styrtregn. Hester og menn ble drept av store haglklumper, teltene ble revet opp av vinden, laste­ vognene satte seg fast i vann og søle, og dusinvis av mennesker frøs i hjel i den forferdelige kulden. «Derfor kalier mange fremdeles denne dagen for Den svarte mandag.» I løpet av en halv time fikk Edvards hær en omgang som de aldri kunne fått av menneskehen­ der, og som knapt kunne oppfattes som noe annet enn en advarsel fra himmelen. Den svarte mandag avslørte alle manglene ved det seks måneder lange felttoget - den engelske hærens sårbarhet, skuf­ felsen over at det avgjørende slag uteble, den manglende evne til å innta en større befestet landsby eller by, den vage anelse - som streifet Lancaster - om at Frankrike hverken kunne erobres av plyn­ dringer eller beleiringer by for by, festning for festning. Når alt kom til alt, var det dette som førte til at krigen måtte trekke ut i 100 år. Bortsett fra en tilfeldig fullklaff som det å fange den franske kongen ved Poitiers, hadde middelalderens hærstyrker ingen mulighet for å oppnå en avgjørende seier og langt mindre en ubetinget kapitula­ sjon. Edvard bøyet seg for himmelens advarsler og Lancasters råd og utpekte forhandlere som skulle diskutere de nye fredsbetingelsene med franskmennene. De møttes i den lille landsbyen Brétigny om­ trent 5 km fra Chartres hvor det endelig ble satt sluttstrek for 20 års krig - trodde man. Freden i Brétigny ble undertegnet 8 mai i 1360 og omfattet en masse enkeltbestemmelser om juridiske og territoriale forhold i 39 artikler, fem kongelige bekreftelser og en mengde retorikk som jo er like uutryddelig som advokater. I prinsippet vendte man tilbake til den opprinnelige avtalen fra 1358. Løsepengene for kong Johan var igjen tre millioner écus i guli, og Edvards overdrevne territoriale krav ble frafalt. Innrømmelsene var så store fra engelsk side at Edvards siste felttog måtte bedømmes som et overflødig misgrep. Men avtalen bekreftet at Guienne og Calais skulle avstås til kongen av England uten lensbånd til den franske kongen. England skulle 209

også få andre områder, byer, havner og slott mellom Loire og Pyre­ neene i tillegg til landstrekninger omkring Calais. Alt i alt dreide det seg om en tredjedel av Frankrike. Det var den største territoriale gevinst som noen gang var vunnet i Vest-Europa. Edvard ga avkall på Frankrikes krone og på alle de territoriale krav som ikke var uttrykkelig nevnt i fredsavtalen. For å sikre seg at betingelsene ble oppfylt, fornyet man fra eng­ elsk side kravet om 40 gisler blant de fremste i riket. Igjen sto Enguerrand de Coucy på listen. Han var herre på den sterkeste festningen i Nord-Frankrike som hadde vært et sentrum for mot­ standen mot engelskmennene. Han ble utvalgt med hensikt, fordi man trodde at freden ville være sikrere med slike menn som gisler. Gruppen ble ledet av de fire «franske liljer» eller de kongelige prinser - nemlig kongens to sønner, Ludvig og Jean (de fremtidige hertuger av Anjou og Berry); kongens bror, hertugen av Orléans; og kronprinsens svoger Ludvig 2, hertug av Bourbon. Grevene av Artois, Eu, Longueville, Alengon, Biois, St. Pol, Harcourt, Grandpré, Braisne og andre adelsherrer og kjente krigere fylte lis­ ten, som Matthieu de Roye, Coucys tidligere verge. Kong Johan ble sendt tilbake til Calais hvor han skulle oppholde seg til man hadde betalt de første 600 000 écus av løsepengene, og den foreløpige overføringen av landområdene hadde funnet sted. Så skulle han settes fri sammen med ti av dem som var blitt tatt til fange sammen med ham ved Poitiers og erstattes av 40 gisler fra tredjestanden den virkelige inntektskilden - fire fra Paris og to fra hver av 18 andre byer. Deretter skulle herredømmet over slott og byer over­ føres, og resten av løsepengene betales, 400 000 av gangen i seks avdrag med seks måneders mellomrom. En femtedel av gislene skulle frigis hver gang franskmennene betalte. Freden i Brétigny ble «altfor lettvint bifalt til stor sorg og skade for Frankrike» sier den anonyme krønikeskriveren i Quatre Valois, som vi ikke vet noe om bortsett fra at han var borger av Rouen. Festninger og byer med gode forsvarsverker ble oppgitt «til tross for at de lett kunne ha forsvart seg». Det var for så vidt sant, men fredsavtalen ble begrunnet med at det var nødvendig å få satt kongen fri igjen. Det var enda mer nødvendig å befri Frankrike fra røverbandene. I et tillegg til fredsavtalen forbød Edvard under trussel av landsfor­ visning alle ytterligere aksjoner mot freden fra engelske soldaters side. Men Edvard mente ikke noe særlig med det, og Edvards trus­ sel ga ikke Frankrike fred for røverne. Fredsslutningen i Brétigny ■ innledet tvert imot røverbandenes største blomstringstid. En sverm av nydimitterte soldater i grupper som ble kalt Tard-Venus («Etterslengere»), plyndret i hælene på sine forgjengere og sluttet seg litt etter litt til hærene av leiesoldater. 210

Forsøket på å samle inn løsepenger krevde kraftige metoder. Byer, grevskap og gods tømte sine kasser. Blant dem var slottet Coucy som bidro med 27 500 franc. I Paris og omegnen ble det innført en omsetningsskatt på 12 pence per pund. Det skulle betales også av adelsfolk og geistlige og «alle personer som var i stand til å betale». Da inntektene likevel ble for små, vendte man seg til jødene som ble invitert tilbake til landet i 20 år om de betalte 20 floriner hver straks de kom og syv floriner årlig deretter. Kong Johan selv solgte sin elleveårige datter Isabelle i et ekteskap med den niårige sønnen til den rike og brautende Visconti-familien i Milano for 600 000 gullfloriner. Alliansen mellom den franske kongen og en nyutklekket italiensk tyrann var nesten like forunder­ lig som selve nederlaget ved Poitiers. For å få prinsessen tilbød Galeazzo Visconti, brudgommens far, halvparten i kontante penger og halvparten som betaling for en medgift i jordeiendom. Ekte­ skapet skulle finne sted i juli umiddelbart etter forlovelsen, som skikken var, men måtte utsettes da prinsessen ble liggende syk i en feber. Tenk hvor engstelige man må ha voktet over sykesengen til en datter som var verd så mye guil! På denne tiden var den store pesten dukket opp igjen i Savoie og Lombardia i et første utbrudd av noe som skulle utvikle seg til ny epidemi året etter. Etter å ha rømt ut til landstedene sine i som­ mermånedene mens tusener døde i Milano og likene råtnet i av­ sperrede hus, vendte Visconti-brødrene tilbake til byen da pesten dempet seg noe og bestilte juveler, silke og praktfulle drakter fra hele Italia som en forberedelse til bryllupet. Gjestene ble forsikret om at «det skulle bli det største som noen gang var feiret i Lombar­ dia». Da den franske prinsessen ble frisk igjen, ble hun sendt til Milano gjennom Savoie uten tanke på farene og lovformelig gift i midten av oktober under «keiserlig» luksuriøse festligheter som varte tre dager. Tusen gjester med alle sine tjenere samlet seg i byen for anledningen. Den prektige forestillingen Visconti-familien stelte i stand - og som undersåttene deres betalte - forsterket bare inn­ trykket av at Frankrike var ydmyket. «Hvem kunne forestille seg,» skrev Matteo Villani i en betraktning over den franske kongens storhet, «at en mann som bar denne kronen skulle falle så dypt at han faktisk solgte sitt eget kjøtt og blod til høystbydende?» Denne kongedatterens skjebne forekom ham å være «et tegn på den ynkelighet som hersker i alle menneskelige forhold». I mellomtiden hadde kong Johan ventet med sine engelske vaktmannskaper siden juli i Calais sammen med sin yngste sønn som nå ble kalt Filip den dristige. Tilnavnet gjorde den fremtidige hertug av Burgund seg fortjent til på en bankett som kong Edvard holdt for fangene fra Poitiers. Der sprang den unge prinsen opp fra bordet i 211

raseri og slo ned hovmesteren i det han ropte: «Hvor lærte du å servere kongen av England før kongen av Frankrike når de sitter ved samme bord?» «Ja så sannelig, kjære fetter,» sa Edvard, «du er Filip den dristige.» I 1361 da Philip de Rouvre døde, overlot kong Johan hertugdømmet Burgund til sin yngste sønn som det ble en skjebnesvanger arv for. 24 oktober 1360 fikk engelskmennene i Calais et første avdrag på 400 000 écus av løsepengene for Johan. Pengene var for det meste samlet inn i nord. Huset Viscontis gull var så innviklet i vanskelige finansoperasjoner, medgiftsbestemmelser og byttehandler mellom kong Johan og Galeazzo at de nok ikke har spilt noen rolle ved denne anledning. Selv om summen var mindre enn det man var blitt enige om, godtok engelskmennene beløpet, og så ble fredstraktaten med noen modifikasjoner formelt undertegnet som Freden i Calais. Enguerrand de Coucys signatur ble føyd til dokumentet ettersom han var et av de viktigste gislene. Etter sammen med Edvard å ha sverget på å overholde freden til evig tid ifølge traktatens bestem­ melser, skiltes kong Johan fra den engelske kongen og vendte til­ bake til sitt herjede land etter fire års fangenskap. Fire dager etter at kongen var satt fri, den 30 oktober, dro de franske gislene og kongens sønner over til England i kong Edvards varetekt. Noen skulle bli der i 10 år, noen skulle vende tilbake etter to eller tre år, og noen skulle dø i landflyktighet. Blant alle disse gislene var Enguerrands skjebne enestående: han skulle bli den engelske kongens svigersønn. Udødeligheten reiste med ham over Kanalen. Enten på det samme skipet eller på et annet i den samme konvoien reiste en ung prest av borgerlig familie fra Valenciennes i Haincault, som dro til England for å presentere for dronning Filippa en fremstilling han hadde skrevet om slaget ved Poitiers. Dronningen kom fra hans egen egn, og han håpet at hun ville beskytte ham. Presten het Jean Froissart og var mellom 22 og 23 år gammel. Han greide å gjøre inntrykk på dronningen, og med hennes oppmuntring begynte han å samle materiale til en krønike som skulle gjøre ham til sin tids Herodot. Han var bevisst tilhenger av riddervesenet og skrev sin fremstilling i den hensikt «å fortelle om de ærefulle og edle eventyr og slag som fant sted og ble utført i krigene mellom Frankrike og England, slik at de aldri skulle glemmes». Med disse begrensningene skrev han den største og mest levende av alle krøniker. Til «evig erindring» avbildet Froissart sin samtids adelsmenn slik de red og kjempet, - strålende, griske, sterke og grusomme. Men det er nok sant, som Sir Walter Scott klaget over, at Froissart hadde «for­ bausende liten medfølelse» med de «skitne tølperne» som betalte kalaset. 212

Konvoien med gislene omfattet en svært representativ samling av tidens fremste politiske aktører. Blant dem var også en annen be­ trakter som kunne fordele udødelighet. Geoffrey Chaucers tema var menneskeheten, og hele 1300-talls samfunnet - bortsett fra det aller laveste lag - lå innenfor hans horisont. På denne tiden var han 20 år gammel, født i samme år som Enguerrand de Coucy, og hadde fulgt den engelske hæren til Frankrike, som medlem av følget til kongens nest eldste sønn, Lionel, hertugen av Clarence. Mens han deltok i et furasjeringsoppdrag utenfor Reims, var han blitt fanget av franskmennene og ble løskjøpt av kong Edvard for 16 pund som var litt av en sum sammenlignet med de 6 pund, 13 shilling og 4 pence som ble betalt som erstatning for Lord Andrew Lutteralls døde hest og med de to pund som ble betalt som løsepenger for en gjennomsnittlig bueskytter. Vi har ingen dokumenter som forteller at Chaucer var med på sjøreisen tilbake til England. Men siden hertugen av Clarence seilte sammen med gislene, er det mer enn sannsynlig at Chaucer som var i hans følge, reiste sammen med ham. Med tiden skulle Coucy treffe Chaucer og lære ham å kjenne. Coucy ble også en venn og beskytter av Froissart. Men det er ikke noe som tyder på at de tre unge mennene hadde kontakt med hver­ andre under overfarten. Men kort tid etter, mens han ivrig studerte alle dem som kunne gi ham stoff til krøniken, la Froissart merke til sin fremtidige beskytter. Ved en hoffest i England, mens kunstfer­ dige danser og sanger innledet banketten, la han merke til hvordan «den unge herren til Coucy utmerket seg i sang og dans hver gang det var hans tur. Han ble godt likt av både engelskmenn og fransk­ menn, fordi han gjorde alt det han skulle så bra. Han oppførte seg virkelig høvisk, og alle roste ham for hans behagelige manérer». Med de talenter som en stilsikker ung adelsmann skulle fremvise, var Enguerrand utvilsomt en fullbefaren skuespiller. At han tiltrakk seg oppmerksomhet, var ikke overraskende. Innholdet i en ung ridders liv skulle være de eventyr som Mars og Venus beredte ham. «Hvis du utmerker deg i våpenbruk,» sier kjær­ lighetens gud i Roman de la Rose, «vil du bli elsket ti ganger. Hvis du har en god stemme, skal du ikke unnskylde deg når du biir spurt om å synge. For god sang gir stor glede.» Dans og spill på fløyte og strenger hjelper en elsker på hans vei til damens hjerte. Han bør også holde sine hender, negler og tenner rene, snøre til sine ermer, gre håret, men ikke bruke sminke eller rouge, som knapt nok er passende for kvinner. Han bør kle seg vakkert og moderne og gå med blanke, nye sko og passe på at de sitter så godt «at vanlige folk vil diskutere hvor du har dem fra, og hvordan i all verden du fikk dem på». Han bør sette prikken over i’en med en blomsterkrans som koster så lite. 213

I hvilken grad Enguerrand levde opp til dette idealet, er det van­ skelig å si. For det eksisterer ikke noe portrett av ham. Det er ikke noe uvanlig, for på 1300-tallet finnes det knapt portretter av andre enn kongelige personer. Århundret synes å ha vært interessert i det individuelle utseende og personlige karaktertrekk bare når det gjel­ der herskere eller påfallende merkverdige figurer som Bertrand du Guesclin. Andre mennesker er udifferensierte i krøniker og illustra­ sjoner og biir først personligheter gjennom sine handlinger. Når det gjelder Enguerrand de Coucy, finnes det to holdepunkter for hans ytre. Det ene er at han var høy og kraftig. Slik biir hans skikkelse beskrevet mens slagene haglet i hans siste kamp. Det andre er at han kan ha vært alvorlig og noe uberegnelig i voksen alder. Slik ser han ut på et portrett som ble malt av ham mer enn 200 år etter hans død. Siden portrettet var betalt av et cølestinerkloster som Enguer­ rand hadde grunnlagt, kan det ha eksistert en tradisjon om grunnleggerens utseende som kunstneren har tatt som utgangspunkt. Men ansiktet i portrettet kan like gjerne være et rent fantasifoster. Den mest levende beskrivelse av alle, er ikke konkret. Likevel er det vanskelig ikke å se den unge Enguerrand de Coucy i væpneren i Canterbury Tales med hans sang og dans, rideferdighet, sjarme­ rende adferd og talenter som elsker. Det betyr ikke at Chaucer som så riddere og væpnere hver eneste dag under sin tid ved hoffet, tenkte spesielt på Enguerrand da han tegnet det gnistrende portret­ tet i Fortalen. Likevel passer det. Han var en elskelig og lystig ung mann Med lokker så krøllet som om de var lagt i press. Tyve år gammel var han, omtrent Av skikkelse passe lang Med ledige bevegelser og stor styrke. Noen ganger var han på riddertokt Til Flandern, Artois og Picardie. På kort tid ble han så aktet At han kunne håpe på sin dames gunst. Pyntet var han som en eng Full av hvite og røde friske blomster Sang og spilte fløyte hele dagen Så yr som selve mai måned. I frakken kort med lange, vide ermer Han satt som støpt i salen og red rett, Kunne lage og spille sanger Spøke, danse, dikte og skrive. Så dypt og mye elsket han, at han Ikke sov mer enn nattergalen. 214

Med de fire «liljene» i spissen: Anjou, Berry, Orléans og Bourbon, bragte gislene med deres silketøyer og lysende farger «pyntet som en blomstereng» ikke mindre glans over England enn fangene fra Poitiers som de hadde erstattet. Gislene skulle leve i England på egen bekostning - det kunne bli temmelig kostbart for eksempel for hertugen av Orléans som hadde 16 tjenere med seg og et samlet følge på over 60 personer. De lot seg vakkert underholde med ban­ ketter, trubadurer og smykkegaver. Gislene beveget seg fritt om­ kring og deltok i jakt og falkeoppdrett, dans og flørt. De franske og engelske ridderne la sin stolthet i å behandle hverandre høflig som krigsfanger, uansett hvor griske de var i kravene om løsepenger. Dette i motsetning til tyskerne som, ifølge Froissarts hånlige rap­ port, kastet sine fanger «i lenker og la dem i jern som tyver og mordere for å presse frem en høyere løsesum». Coucy har nok ikke kjent seg som fremmed i England. Familien hans eide landområder der som de hadde arvet fra hans oldemor Catherine de Baliol, selv om de var blitt konfiskert under krigen av kong Edvard og var blitt overlatt som en storslått gave til den kri­ geren som hadde fanget den skotske kongen. Slik engelskmenn og amerikanere senere, hadde engelskmenn og franskmenn dengang del i en felles kultur og et felles språk blant adelsfolk. Det var en arv fra normannernes erobring. Omtrent på den tiden da gislene kom til England, begynte man i overklassen å erstatte fransk med engelsk som var vanlige folks nasjonale språk. Før svartedauen hadde fransk vært språk for hoffet, parlamentet og domstolene. Kong Edvard selv var nok ikke særlig god i engelsk. Man lærte også fransk i skolen, og det ergret borgerne fordi deres barn, ifølge en klage fra 1340, «ble tvunget til å oppgi bruken av sitt eget språk, noe som er ukjent i alle andre land». Da mange geistlige som kunne lære bort fransk, ble utslettet av svartedauen, begynte barn i skolen å lære sine lekser på engelsk - både på godt og ondt, ifølge John av Trevisa. De lærte nok grammatikk raskere enn før, skrev han, men fordi de ikke kunne fransk, ble de tilsvarende for­ virret «om de dro over havet og reiste i fremmede land». England var en øy med naturlige grenser. Fordi parlamentets makt utviklet seg tidligere der enn i Frankrike, var England mer enhetlig og hadde en sterkere nasjonalfølelse som stadig ble styrket av konfliktene med paven. Med løsepengene for to konger, Johan av Frankrike og David av Skottland, seire i to slag og nyvundne landområder, hadde Edvards England overgått Vilhelm Erobreren. Men under stoltheten, æren og alle pengene, tærte virkningene av krigen også på England. Plyndringene i Frankrike førte med seg dårlige vaner hjem. Mange i invasjonsstyrkene hadde vært forbrytere og kriminelle i 215

utgangspunktet og hadde sluttet seg til hæren for å få straffen etter­ gitt. Andre ble lovløse og voldelige av det de hadde vært med på hver eneste dag i Frankrike uten hemninger. Da de kom hjem, begynte noen å danne bander som etterlignet de bandene som var blitt igjen i Frankrike. «De organiserte seg som krigsfolk,» røvet og angrep reisende, tok fanger, krevde løsepenger for landsbyer, drepte, lemlestet og spredte skrekk. En forordning fra 1362 gir dommerne beskjed om å samle opplysninger «om alle dem som har røvet og plyndret på den andre siden av havet, og som nå drar omkring og ikke vil arbeide slik de pleide før». Tolv år etter den store pesten, våren 1361, begynte de fryktede svarte hevelsene å dukke opp igjen i Frankrike og England, og «mange døde en rask død». Et tidlig offer var dronningen av Frank­ rike, kong Johans annen kone, som døde i september 1360 litt før den alminnelige epidemien brøt ut. Pestis Secunda («Den andre pestbølgen») ble noen ganger kalt «Barnedøden» fordi den tok med seg et stort antall unge som ikke hadde noen immunitet etter det første utbruddet. «Særlig rammet pesten gutter og menn,» ifølge John av Reading. De unges død i den andre pestbølgen stanset befolkningsveksten og ga samtiden en følelse av at alt var i forfall. I ønsket om å få mange barn tok engelske kvinner, ifølge Polychronicon, «hvilken mann som helst og parret seg uten skam med mindreverdige, fremmede, syke og idioter». Fordi pesten denne gang ikke viste seg som lungebetennelse eller bare i sjeldne tilfeller, var dødsprosenten mindre enn ved det første utbruddet, men den var like uberegnelig. I Paris døde mellom 70 og 80 mennesker daglig. I Argenteuil, noen få kilometer borte, hvor Oise flyter sammen med Seine, ble antallet husholdninger redusert fra 1700 til 50. Flandern og Picardie ble rammet hardt, og Avignon fryktelig. Gjennom de trange og urenslige kvarterene feide pesten som flammer i en høysåte. Mellom mårs og juli 1360 skal «17 000» ha dødd. Selv om pesten nå var mindre dødelig, virket den andre bølgen som et like hardt slag, rett og siett fordi pesten dukket opp igjen. Senere levde folk i en frykt, som stadig igjen ble bekreftet, for at pesten skulle vende tilbake, - akkurat som de levde i frykt for at røverbandene skulle komme igjen. De kunne når som helst utsettes enten for det spøkelse som «reiser seg som svart røyk midt blant oss» eller for de stålkledde ryttere. Begge deler bragte med seg død og ødeleggelse. Den siste delen av århundret levde i en følelse av overhengende dom som ble uttrykt både i domsprofetier og apoka­ lyptiske visjoner. Den mest berømte av disse var «Prøvelser» av Jean de la Roquetaillade, en fransiskanermunk som ble fengslet i Avignon fordi han 216

prekte mot korrupte prelater og fyrster. Som Jean de Venette sym­ patiserte han med de undertrykte mot de mektige, både verdslige og geistlige makthavere. Fra sin celle i 1352, året for nederlaget ved Poitiers, profeterte han at Frankrike ville sykne hen og at hele kristenheten ville bli plaget av problemer: tyranner og røvere skulle komme til makten. Lavere klasser ville reise seg mot de høyere «som skal utryddes på grusom vis av vanlige folk». Mange kvinner skulle «skjendes og bli enker», og deres «hovmod og overflod skal forsvinne». Sarasener og tartarer skulle invadere den vestlige kris­ tenhet. Herskere og folk som var rasende over geistelighetens luk­ sus og hovmod, ville slå seg sammen for å frata kirken dens eien­ dommer. Adelsmenn og fyrster skulle miste sine posisjoner og lide utrolige plager. Antikrist skulle vise seg og forkynne falske lærdom­ mer. Stormer, oversvømmelser og pester skulle utrydde det meste av menneskeheten og alle forherdede syndere og forberede veien til fornyelse. Dette var tidens virkelige bekymringer og stemninger. Men som de fleste av middelalderens domspredikanter, forutsa Roquetaillade ulykkene som en innledning til en bedre verden. I hans versjon skulle kirken gjenoppstå etter at den først var renset for lidelse og tukt og sann fattigdom. En stor reformator skulle bli pave. Mot alle regler skulle kongen av Frankrike velges til Hellig Romersk Keiser og herske som den helligste monark siden historiens begynnelse. Sammen skulle han og paven fordrive sarasenerne og tartarene fra Europa, omvende alle muslimer, jøder og andre vantro, utslette kjetteri, erobre verden for Den alminnelige kirke; og før de døde, skulle de to grunnlegge et fredsrike som skulle vare i 1000 år helt til Dommedag gjorde slutt på det hele. Gislene unnslapp ikke pesten. Et fornemt offer var grev Guy de St. Pol, en svært dyktig ridder, «from og barmhjertig mot de fattige», som avskydde denne verdens lyst og fordervelse, fastet uten å spare seg og var forblitt uskyldig helt til han forlovet seg. De borgerlige gislene fra Paris, Rouen og mange andre byer ble også ofre for pesten. Heller ikke den store hertugen av Lancaster, som sannsyn­ ligvis var den mest velstående mann i kongeriket, var beskyttet mot sykdommen. Også han døde av pesten og etterlot sin titel og en enorm arv til sin svigersønn, John av Gaunt, kong Edvards tredje sønn. Vi vet ikke hvordan og hvor gislene holdt hus og om ridderlig høflighet tillot dem å trekke seg tilbake til herreseter på landet. I 1357, åtte år etter den første pesten, sto London fremdeles uten innbyggere i en tredjedel av husene. Men selv om det ikke var trangt om plassen, var hygienen så dårlig at det stadig ble utstedt forordninger om at borgerne skulle holde det rent omkring husene 217

sine. Riktignok var det forbudt ved lov å tømme nattpotter i gatene, men både potter og kjøkkensøppel ble ofte kastet ut av vinduene. Av og til traff det rennestenen hvor det stadig rant vann. Staller for hester, kyr, griser og kyllinger lå både på utsiden og innsiden av murene. De forårsaket mange klager, fordi gjødselhaugene vokste. Omtrent nå denne tiden organiserte Londons oldermenn et system med leide søppelkjørere som skulle frakte møkka vekk i kjerrer eller søppelbåter på Themsen. Situasjonen for gislene var ikke bekymringsløs. Deres håp om å vende tilbake avhang av at kongens løsepenger ble betalt til rett tid, og man lå allerede på etterskudd i forhold til planen. Pesten gjorde det vanskelig å samle inn de nødvendige midlene, og det var i alle tilfeller vanskelig å finne noe av verdi igjen i de askehaugene som røverbandene hadde etterlatt seg. Det som hendte i Buxeaul, en landsby i Burgund, kan stå som eksempel for mange andre lands­ byer. I en kongelig forordning fra 1361 får vi vite at pesten og massakrer hadde redusert landsbyens mellom 50 og 60 husholdnin­ ger til 10, og at disse «var blitt plyndret og herjet av våre fiender slik at lite eller ingenting var tilbake. Derfor har noen av innbyggerne forlatt stedet, og nye drar sin vei hver dag». På grunn av denne situasjonen måtte innbyggerne, hvis de ble tvunget til å betale van­ lige skatter i tillegg, «flykte og forlate stedet og bli fattige tiggere. Derfor ble det bestemt at landsbyen bare skulle betale skatt én gang i året i stedet for to og skulle slippe alle arveavgifter til godsherren. Kirker som var plyndret av fienden og lå øde, førte til stadige henvendelser til biskopene. Man greide ofte ikke å holde lysene brennende, fordi man manglet vindusglass. Dermed blåste det gjen­ nom kirken. Taket truet med å falle ned, fordi man manglet penger til reparasjoner. Vannet gikk rett igjennom, og regnet falt på alte­ ret. Munker og nonner dro omkring og lette etter et sted å være. Prelater som tidligere ville ha skammet seg over å vise seg offentlig uten et følge av hestefolk og tjenere, «ble nå tvunget til å gå til fots i all ydmykhet sammen med en munk eller en kammertjener og levde på den mest sparsomme føde». Universitetene fikk færre til­ hørere og mindre inntekter. I Montpellier erklærte man at «man manglet både forelesere og tilhørere, fordi et studium som tidligere hadde samlet 1000 studenter, nå knapt nok kunne samle 200». Petrarca som ble sendt av Galeazzo Visconti for å gratulere kong Johan med hans frigivelse, var sjokkert og omtalte Frankrike som «en ruinhaug». Nå var Petrarca en som stadig klaget og alltid ut­ trykte seg sterkt enten det nå gjaldt legers skamløshet, stanken i Avignon eller pavedømmets forfall. Men selv om han overdrev, var hans rapport om Frankrikes tilstand, slik han så landet i januar 1361, tragisk nok. «Landet ligger øde, forlatt og elendig. Markene 218

er upløyde, husene faller sammen og er fraflyttet, bortsett fra de befestede byene. Overalt ser man spor av engelskmennene og de bitre sårene som fremdeles biør etter deres sverd.» I kongens Paris «som ble vanæret av ødeleggelser helt frem til byportene . . . flyter også Seine sorgtungt forbi, som om den følte byens smerte og grå­ ter, skjelver for hele landets skjebne». Petrarca ga kongen to ringer i presang fra Galeazzo. Den ene med en stor rubin var en gave. Den andre var revet av Johans hånd ved Poitiers, og Galeazzo hadde greid å skaffe den tilbake på en eller annen måte. Så holdt Petrarca en tale på latin til hoffet over den bibelske teksten om Manasses tilbakekomst fra Babylon med vel­ valgte henvisninger til skjebnens omskiftelighet slik man kunne stu­ dere den i kong Johans forunderlige gjeninnsettelse etter fangenska­ pet. I den store korrespondansen som han forsiktig nok bevarte kopier av, skrev Petrarca at kongen og prinsen «rettet sine blikk mot meg» med stor interesse, og han følte at hans fremstilling av skjebnen særlig vakte kronprinsens oppmerksomhet, «en ung mann med en lysende forstand». Kronprinsen var rammet av personlige ulykker i tillegg til de ulykker som hadde rammet landet. I løpet av et par uker i oktober 1360 døde både hans tre år gamle datter Jeanne og hennes lillesøster Bonne, hans eneste to barn. Om de døde av pesten, slik som dron­ ningen, eller av noe annet, vet vi ikke. Ved dobbeltbegravelsen var kronprinsen «så nedtrykt som ingen hadde sett ham før». Selv hadde han blitt rammet av en sykdom som førte til at hår og negler falt av, ogi tillegg ble han «tørr som en pinne». Ryktene la skylden på en gift som Karl av Navarra skal ha gitt ham. Det kan godt være, for symptomene tilsvarer dem som følger av arsenikk-forgiftning. Kongen av Navarra var igjen den franske kongens fiende. Da eng­ elskmennene i 1359 sto ved Reims og Karl fryktet at Edvard faktisk skulle bli kronet, hadde han planlagt et kupp på egen hånd. Bevæp­ nede menn skulle dra inn i Paris gjennom mange forskjellige porter, samles for å besette Louvre, trenge seg inn og drepe kronprinsen og hans råd, og så spre seg ut over byen og besette nøkkelstillinger før pariserne rakk å samle seg til motstand. Som ellers var det uklart hva som var Karis endelige siktemål. Planen ble røpet for kronprin­ sen, og sammensvergelsen ødela forholdet mellom dem. Karl av Navarra var tilbake i sin gamle fienderolle. Ikke bare betalingen av løsepengene, men også oppfyllelsen av de territoriale kravene var bestemmende for gislenes skjebne. Som krønikeskriveren sier, hadde man behandlet landområdene altfor overfladisk i Brétigny. Man tok ikke hensyn til at områdene også omfattet dem som bodde der. Det hadde skjedd noe med disse menneskene gjennom to tiår med krig. Borgerne i havnebyen La 219

Rochelle bønnfalt kongen om ikke å oppgi dem og sa at de heller ville betale halvparten av sine årlige inntekter i skatt enn bli overlatt til engelskmennenes herredømme. «Vi kan adlyde engelskmennene med munnen, men aldri med hjertene,» sa de. Innbyggerne i Cahors gråt og klaget over at kongen hadde gjort dem foreldreløse. Den lille landsbyen St. Romain de Tårn nektet å slippe de engelske guvernørene innenfor byporten selv om de nølende sendte sine re­ presentanter for å avlegge troskapsløfte neste dag på et slott i nær­ heten. Enguerrand Ringois fra Abbeville, marinekommandanten fra an­ grepet på Winchelsea, talte gjennom handlinger på alle sine lands­ menns vegne. De identifiserte engelskmennene med røverbandene og hatet dem maktesløst inne i seg. Enguerrand Ringois var borger av en overlatt by, og han nektet plent å sverge troskapsed til den engelske kongen. Da han ikke bøyde seg for trusler, ble han over­ ført til England og kastet i fengsel uten rettshjelp eller venner. Til slutt ble han trukket til klippene ved Dover hvor han fikk valget mellom å avlegge troskapseden eller dø i den frådende sjøen blant klippene der nede. Ringois kastet seg frivillig i havet. I likhet med pave Bonifacius’ krav om pavens overhøyhet, var fredsbetingelsene fra Brétigny foreldet da de ble formulert. Det var for sent å overføre deler av Frankrike som len fra den ene kongen til den andre. Uten at noen hadde lagt merke til det, hadde innbyg­ gerne begynt å føle seg som franskmenn. Mellom den historiske prosessen og herskernes forståelse av det som skjedde, var det et stort felt fullt av fallgruber. Gislenes skjebne var fanget i disse vanskelighetene. Da utbetalin­ gen av løsepengene ble forsinket og det oppsto vanskeligheter med overføringen av territorier, fortsatte deres landflyktighet uten synlig slutt. De ble ikke sendt tilbake i et fast antall hver sjette måned som planlagt, og heller ikke ble de erstattet av andre. Det var vanskelig å finne noen som var villige til å dra, og Edvard godtok ikke de navnene som ble foreslått. I november 1362 forhandlet de fire utål­ modige, kongelige hertuger seg frem til en avtale på egen hånd med Edvard. De lovte å gi ham 200 000 gullfloriner av løsepengene og visse territorier som tilhørte hertugen av Orléans til gjengjeld for sin og seks andre gislers frihet. De skulle være i Calais på æresord helt til overleveringen hadde funnet sted. Edvard hadde aldri vært mot­ stander av litt ekstra penger og var villig til å slippe dem fri på disse betingelsene. Men kong Johan nektet absolutt å gi sitt samtykke med mindre hans fetter greven av Alenqon, greven av Auvergne og ‘ herren til Coucy ble frigitt i stedet for de tre som «liljene» hadde nevnt. Fordi kong Johans utvalgte var mer fremtredende adelsfolk enn de tre andre, nektet Edvard å gå med på det. Brevene løp frem 220

og tilbake. De kongelige hertugene sendte truende og rasende appeller, og til slutt mistet kong Johan all interesse for saken og ga etter. Da var han dratt fra sitt ulykkelige land til Avignon. Dermed ble Coucy værende i England. Etter at de kongelige hertuger var forsvunnet, sto han mer enn noen gang i sentrum for kong Edvards og hans datters interesse. Begivenhetene tok en uventet retning da kong Johan selv frivillig vendte tilbake til fangenskap i England etter at Frankrike hadde ofret så mye for å få ham fri. Hvilke motiver denne merkverdige monarken kan ha hatt, er det ikke lett å skjønne 600 år senere. Men en rekke omstendigheter er kjent. Da han fikk tilbake tronen, skulle kong Johans første forsøk på å gripe inn overfor dem som plaget landet, vise seg å bli et nytt Poitiers i miniatyr. For å stanse Det store kompaniet av Tard-Venus som tromlet ned Sentral-Frankrike, hadde kongen leiet en mann av deres eget slag, «Erkepresten», Arnaut de Cervole. I tillegg hadde han sendt ut en liten kongelig hær på 200 riddere og 400 bueskyttere under greven av Tancarville som var kommandant i området og den berømte Jacques de Bourbon, greven av La Marche, et barnebarn av Ludvig den hellige, som hadde reddet kong Filips liv ved Crécy. Begge var blitt såret og tatt til fange ved Poitiers uten at deres lyst til offensiv krigføring hadde tatt skade av det. Mot råd fra Arnaut de Cervole ga de to prektige ridderne ordre til et angrep mot en høyde som var besatt av Tard-Venus ved Brignais i nærheten av Lyon 6 april 1362. Røverne slapp løs et stenskred mot den kongelige hæren. Skredet knuste hjelmer og våpen, felte hester og oppløste angrepet slik de engelske bueskytterne hadde gjort ved Poitiers. Ved foten av høyden avsluttet de så sin forretning med korte lanser. Jacques de Bourbon, hans eldste sønn og hans nevø ble drept der. Greven av Tancarville og mange andre rike adelsmenn ble tatt til fange og frikjøpt mot løsepenger. Men røverne brukte ikke sine seiere til noe annet enn å fortsette å røve. Lyon kjøpte seg artilleri, forsterket murene og satte ut vaktposter med lamper om natten. Men på landsbygda led man som før. Kongens reaksjon på Brignais var å reise til Avignon hvor han ble værende nesten ett år. Midt i det militære kaos og alle andre ulykker for hans rike, ville han fortsette planlegningen av det korstog som var blitt avbrutt 20 år tidligere av den fransk-engelske krig. Selv om han hverken kunne beskytte sitt eget land, samle sammen løsepen­ ger eller frikjøpe de mellom 50 og 60 gisler som satt i England for hans skyld, var han mer bekymret for det løfte om å dra i korstog som hans far ikke hadde oppfylt. Froissart gir ham et realistisk motiv når han sier at kongen med dette korstoget ville trekke røverbandene ut av sitt rike. Men merkverdig nok tilføyer han: 221

«Denne hensikten og dette ønske beholdt han for seg selv.» Kanskje Johan betraktet et korstog som den «allerkristeligste» konges vik­ tigste oppgave. Kanskje han oppfattet det som en oppreisning etter sine siste ydmykelser. Kanskje Frankrikes vanskeligheter rett og slett ble for mye for ham, slik at han ønsket seg et påskudd for å komme vekk. Kongen hadde også planer om å forene Frankrike med Provence - landet omkring Avignon - ved å gifte seg med grevinne Johanna, dronningen av Napoli som var århundrets mest kompliserte arving. På denne tiden var hun halvveis i en aktiv giftemålskarriere og allerede enke to ganger. En av ektemennene hadde hun, ifølge ryktene, fjernet egenhendig. Siden Napoli var et len under paven, måtte hennes ekteskap godkjennes av paven. Innocens 6 var fransk­ mann, og man regnet med at det hele ville gå greit. Kong Johans korstogsprosjekt var det høyeste mål for denne fromme og alvorlige paven som, nettopp for å få til et korstog, hadde meglet så ivrig mellom England og Frankrike. Han var utslitt etter 10 års uenighet og strid for å dempe prelatenes verdslighet, og senere fikk han pesten og røverne å stri med. Derfor døde pave Innocens i september 1372, mens kong Johan var på vei til Avignon. Hans etterfølger, Urban 5, var også franskmann av fødsel, men han betraktet sammenslåingen av Provence og Frankrike som en trussel mot pavedømmets uavhengighet og motsatte seg ekteskapet. Men han støttet korstoget og fikk aktiv hjelp av den titulære kongen av Jerusalem, Pierre de Lusignan, kongen av Kypros, som kom til Avignon for å drive propaganda for prosjektet. På denne tiden var det latinske kongedømmet i Jerusalem ikke mer enn et minne. De siste europeiske kolonister i Syria hadde trukket seg tilbake til Kypros, og europeerne dro dit nå bare for å handle. Fordi handelen med muslimene blomstret, mistet man noe av lysten til å massakrere dem. Den hellige krigen hadde tapt noe av sin kraft, fordi den europeiske enheten var svekket. Altfor ofte hadde man brukt korstog mot kjettere i ens eget land, og i de siste årene var befolkningen gått tilbake på grunn av pesten. Kristen­ dommen fryktet fremdeles både de vantro og kjetterne, fordi de ble oppfattet som virkelig truende skikkelser. Korstogene hadde frem­ deles sine ivrige forkjempere, men i de brede lag var begeistringen borte. Kirken hadde hovedsakelig brukt slike prosjekter som et påskudd til å kreve inn penger. Blant adelsmenn og konger over­ levde tradisjonen som en del av riddervesenets prinsipper og hadde nylig fått ny aktualitet igjen på grunn av tyrkernes trusler mot Europas grenser. Vanskeligheten var at korstogene led under samme brist som staten: man kunne ikke lenger samle en hær av selvfinansierte frivil­ lige, men trengte leiesoldater og penger til å betale dem med. 222

Kongene av Kypros og Frankrike tilbragte hele vinteren og våren i Avignon og diskuterte utsiktene med paven. På langfredag ble korstoget kunngjort. Kong Johan ble utnevnt til øverstkommande­ rende og lovte å dra i korstog sammen med greven av Tancarville og andre som nylig hadde deltatt i slaget ved Brignais. Dette var prosjektets høydepunkt. Da kong Edvard senere fikk besøk av kon­ gen av Kypros, unnskyldte han seg «høflig og svært klokt», og etter at han ikke fikk større reaksjoner ved noen andre hoff i Europa, ble kongen av Kypros tvunget til å la korstoget hvile en stund. Kong Johans prosjekter i Avignon var altså mislykkede, og hjemme sto han ansikt til ansikt med all verdens ulykke. Han red gjennom sitt fortvilede rike i langsomt tempo og nådde Paris i juli 1363. Der fikk han vite at kronprinsen og hans råd hadde satt en stopper for den private avtalen mellom de kongelige gisler og Edvard, fordi den ga for store innrømmelser. Hva verre var, hertu­ gen av Anjou hadde rømt og dermed brutt sitt æresord. Han var nygift før han dro bort som gissel, og var dratt til Boulogne for å møte sin kone som han skulle være svært glad i. Derfra nektet han å vende tilbake til Calais. Kong Johan betraktet sin sønns handling som «forræderi» mot kronens ære. Sammen med etterskuddet i be­ talingen av løsepengene, avvisningen av gislenes egen private avtale (som han selv hadde gått med på), og den manglende oppfyllelse av andre innrømmelser, bragte det skam over hans ære og ga ham ikke noe annet valg - mente han - enn å vende tilbake til England som fange. Selv på 1300-tallet syntes man at denne tankegangen var temme­ lig spesiell når man tok de politiske realiteter i betraktning. Kong Johans råd og Frankrikes prelater og baroner «oppfordret ham inn­ stendig til det motsatte» og fortalte ham at hans plan var «en stor dumhet». Men han holdt på sitt og sa at om «gjensidig tillit og æresord skulle avskaffes i resten av verden, skulle de fremdeles finnes i fyrstenes hjerter og ord». En uke etter jul dro han, og krysset Kanalen midtvinters. Denne avreisen forbauset hans samtidige. Jean de Venette som ikke likte hverken konger eller adelsmenn, foreslo at han vendte tilbake «for moro skyld» (jod causa). Historikerne har gitt ham alle tenkelige unnskyldninger: at han vendte tilbake for å unngå krig eller regnet med at hans personlige nærvær kunne overtale Edvard til å senke løsesummen, eller overtale ham til å trekke tilbake støt­ ten til kongen av Navarras nye fiendtligheter. Hvis dette var hans grunner, greide han ikke noen av delene. Og hvis det var æren som tok ham tilbake, hva da med hans kongelige forpliktelser? Hva skyldte han ikke et kongedømme som trengte sin hersker, eller borgerne som var flådd for sine siste penger for å frikjøpe ham, eller 223

minnet om Ringois fra Abbeville? Hvem kan si hva som fikk Johan til å vende tilbake? Kanskje grunnen ikke var så middelaldersk, men ganske enkelt en menneskelig tragedie hos en mann som skjønte at han ikke kunne fylle den rollen han var født til, og som derfor oppsøkte den tvungne passiviteten i fangenskap. Han kom til London i januar 1362 og ble hilst med store festlig­ heter og prosesjoner. Så ble han syk av en «ukjent sykdom» i mars og døde i april 45 år gammel. Edvard ga ham en storslagen begra­ velse i St. Pauls. Ved denne anledning brukte man 4000 fakler som hver var fire meter høye og 3000 vokslys som hver veide 4,5 kilo. Senere ble kongens legeme sendt tilbake til Frankrike for å bli begravet i den kongelige kirken St. Denis. Kong Johan hadde ende­ lig funnet gravens fullstendige passivitet. Fremdeles skyldte man én million floriner i løsepenger, og gislene ble holdt tilbake. Noen av dem brukte fra tid til annen de utreise­ tillatelser som de fikk og unnlot å vende tilbake til tross for mange oppfordringer. Noen kjøpte seg fri fra Edvard med deler av sine egne territorier. Andre forsvant ganske enkelt på den ene eller andre måten. Greven av Anjous yngre bror Jean, greven av Berry, snodde seg så dyktig og fant på så mange unnskyldninger mens han var borte at han beholdt både frihet og ære. Matthieu de Roye derimot passet man vel på, kanskje fordi han var kjent som en stor kriger. Han var fremdeles gissel etter 12 år. Enguerrand de Coucy ble frigitt under spesielle omstendigheter i 1365.

9

Enguerrand og Isabella

Isabella av England, annet barn og eldste datter av kong Edvard og dronning Filippa, var sin fars favoritt, en far hvis ekteskapsdiplomati på hennes vegne fem ganger hadde mislyktes. Siden den siste fiaskoen da hun var 19, hadde hun fått leve i uavhengighet, en bortskjemt, egensindig og usedvanlig ekstravagant prinsesse, som var 33 år i 1365, åtte år eldre enn Enguerrand de Coucy. Som spedbarn hadde hun ligget i stasvugge, forgylt og med krone, foret med taft, og med et dekke av 670 skinn skjønt hun var født i juni. En spesiell sydame utnevnt for barnet laget en kjole til henne av Luccasilke med fire rader besetninger, kantet med pels, til å ha på seg ved morens relevailles, eller første mottagelse etter fødselen. For anledningen bar dronningen en kjole i rød og purpur fløyel, brodert med perler, og mottok hoffet hvilende på en offisiell seng utstyrt med et enormt sengeteppe av grønn fløyel på syvogenhalv ganger åtte alen, og brodert over det hele i et mønster av havmenn og havfruer som holdt skjoldene til England og Hainault. Alle hen­ nes hoffdamer og hele hennes hushold, fra kansleren og skattmesteren ned til kjøkkenpiken, bar nye klær beordret for anledningen. Praleri var en prinsesses plikt. De tre første kongelige barna - Edvard, Isabella og Joanna hadde sammen sin egen husholdning, med sine egne kapellaner, musikere, en adelig forstander og guvernante, tre hoffdamer for Isabella og to for Joanna, en stab av væpnere, klerker for spis­ kammer og anretning, kjøkkensjef, tjenere for forrådsrom og kjøk­ ken, kammertjenere, vannbærere, lysbærere, portnere, stallgutter og annet tjenerskap. De spiste på sølv, sov i silke, og bar pels­ kantede kjoler i skarlagen og grått klede med knapper av guil- og sølvtråd. Deres garderober ble fornyet ved statsfestlighetene og til jul, påske og allehelgensdag, da alle som hadde råd bar nye klær. Når Isabella og Joanna red i sine damesadler fra London til West­ minster med hver sin tjener ved bisselet, gikk deres almisseutdeler ved siden av og delte ut almisser til de fattige og til fangene i Newgate. For deres tilstedeværelse ved en turnering da de var ti og ni, arbeidet 18 personer i ni dager med broderiet av kjolene deres under oppsyn av kongens skjoldbærer, og brukte elleve unser bladgull til hele prosessen. 1300-tallets materielle liv overlever i 8. Et fjernt speil

225

den nitidige bokførselen, spesifisert til siste detalj på pergament­ ruller. Da hun var 12, var Isabellas posisjon som favoritt markert ved at hun hadde syv hoffdamer mot Joannas tre. Sammen med Isabella ble alle syvs ankomst til en turnering i Canterbury under svartedauen i 1349 rapportert, iført masker, forutsetningsvis mot smitte, skjønt dette kunne ikke hindre at hennes favorittledsager, fruen til Throxford, døde. Merkelig uberørt av pesten holdt hoffet den år­ lige, forseggjorte seremonien for hosebåndsordenen i 1349, med dronningen, Isabella og 300 adelige damer til stede ved turnerin­ gene og festlighetene. Hosebåndsjomfruer bar de samme kappene som mennene, brodert med blå og sølvfargete hosebånd og med ordenens motto, og skjenket dem årlig av den kongelige kisten. Da Isabella var tre år, hadde kongen foreslått ekteskap med Pedro, sønn av kongen av Castilla, men forhandlingene brøt sam­ men, kanskje et hell siden den potensielle brudgommen senere ble beryktet som Pedro den grusomme. Som erstatning for søsteren var Joanna på vei til sitt giftemål med denne prinsen, da hun døde av pesten i Bordeaux i 1348. Et annet parti for Isabella med sønnen til hertugen av Brabant ble utsatt på grunn av for nært slektskap, og mens paven overveide dispensasjonen, ble hun i stedet forlovet med den motvillige Ludvig av Flandern, og nådde praktisk talt opp til alteret før den berømte forsmåelsen. To år senere mislyktes kong Edvard i å få i stand et parti med Karl 5 av Bohmen, den valgte men ennå ikke viete keiseren, da enkemann. Så kom episoden med Isabellas gjengjeldelse. I 1351 da hun var 19, lot kongen utrope hennes kommende giftemål med Bérnard d’Albret, sønn av Bernard-Ezi, herre til Albret, en stor lensherre i Gascogne og Edvards første stedfortreder der. Hvorvidt valget var kongens eller datterens, vet vi ikke. Skjønt ikke av herskerslekt, var d’Albretene en stor og mektig klan med vasallplikter overfor både England og Frankrike, hvis vennskap Edvard var interessert i å beholde. I forlovelsesåret skjenket han en pensjon på 1000 pund til Bernard-Ezi med henvisning til hans lojalitet ved å ha motstått både «truslene og smigeren» til franskekongen. Selv om forening med d’Albretene for en konges eldste datter ikke akkurat var noen diplomatisk triumf, var den likevel fordelak­ tig på en tid da Edvard gjorde alt han kunne for å styrke grepet om Guienne. Han lot dette skinne igjennom ved utropelsen, som talte om hans ønske om å «fremelske hos herren til Albret og hans etter­ kommere et nærere vennskap med vårt kongelige hus, og å knytte dem fastere til oss» - nettopp det motivet som skulle dukke opp igjen i Coucys tilfelle. På samme tid syntes kongen uvillig til å la Isabella reise, og beskrev henne som «vår meget kjære eldste datter, 226

som vi har elsket med spesiell hengivenhet». Da han bevilget henne en medgift på 4000 mark og en årlig innkomst på 1000 pund, føyet han til det vanlige forbeholdet - nesten som en bestikkelse for at hun skulle forandre mening - at i tilfellet noe hindret giftemålet, ville ikke disse pengene gå tilbake til kongen, men til Isabella selv. For å føre prinsessen med hennes følge av riddere og jomfruer til Bordeaux, ble fem skip beordret ved den direkte metoden med å utstyre en kongelig tjenestemann med arrestordre på fem passende fartøyer «i alle havner og farvann» fra munningen av Themsen og vestover. Brudens utstyrskiste inkluderte kjoler av gullklede og Tripolisilke og en kappe av indisk silke foret med hermelin, brodert over det hele med blader, duer, bjørner og andre symboler i sølv og gull. For en annen drakt av skarlagensfarget fløyel krevde tidens moteriktige, intrikate broderier 13 dagers arbeid av 20 menn og ni kvinner. Som gaver bragte Isabella med seg 119 kranser laget av silke iflettet perler, kronet av et gyllent Agnus Dei på et grønt fløyelsbånd utsmykket med blomster og blader. Men disse fantas­ tiske merkverdighetene skulle aldri bli båret - i hvert fali ikke etter sin hensikt. På stranden forandret Isabella mening og reiste hjem. Var det ønsket om å forsmå slik hun var blitt forsmådd? Eller motvilje mot å anta lavere rang? Eller kanskje minnet om søsterens død på en tidligere giftemålsreise til Bordeaux? Eller var hele affæren bare et påfunn for å skaffe seg inntekter og en ny garderobe? Bérnard d’Albret ble påstått å være så såret av brudens frafall at han frasa seg arven sin til fordel for en yngre bror, og kledde seg i fransiskanerkutte. Men i henhold til andre vitneprov giftet han seg med en frue til St. Bazeille, mottok visse områder i len fra franskekongen i 1370, og tok et våpenskjold med det underlige merket av et midashode understøttet av to løver - som antyder de stikk mot­ satte interessene av fransiskanernes fattigdom. Uberørt av Isabellas egensindighet, fortsatte hennes far å overøse henne med land og inntekter, gods, slott, klostre, formynderskap, gårder og kostbare smykker. Utleggene hennes oversteg alltid hans gaver. Når hun kjøpte sølvspenner på kreditt, lot være å betale tjenerskapets lønninger, pantsatte smykkene sine for opptil 1000 mark, betalte kongen godmodig gjelden hennes, og i 1358 da hun var 26, ga han henne en regelmessig inntekt på 1000 pund til i året, som ble utbetalt til fastsatte tider til hun døde. Seks år senere ga han henne formynderskapet over den rike, mindreårige Edmund Mortimer, jarl av March, som Isabella solgte tilbake til jarlens mor for ytterligere 1000 pund i året, på det hårde vilkåret at dersom de kvartalsvise betalingene var så mye som én dag sene, ville straffen være dobbel betaling for det kvartalet. På hvilket punkt i Enguerrand de Coucys femårige opphold i 227

England Isabella først ble interessert i ham, fortelles ingensteds, men om hennes valg av ham fortalte krønikeforfatteren Ranulf Higden rett ut at «bare av kjærlighet ønsket hun å forlove seg». Det kan være at etter alle hennes år i ugift ensomhet ble hun virkelig forelsket, eller på sin fars oppfordring var villig nok, kanskje til og med fornøyd nok, til å gifte seg med en ung, tiltrekkende, rik fransk adelsmann av gammel slekt og med store eiendommer. Edvard var åpenbart fornøyd med partiet, og kan godt ha stått bak det. Med et sikkert fotfeste i Frankrike på grensen mot Picardie ville han natur­ ligvis ønske å ha innlandet bak Calais på vennlige hender, og i tilfellet av nye stridigheter fjerne en farlig fransk opponent. Hans politikk var fremdeles å fri til de store franske adelsmennene, desto mere fordi det fortsatt oppsto krangel om overføringen av franske områder. Enten det var for å vinne over Enguerrand, eller fordi han likte ham, hadde Edvard allerede i 1363 tilbakeført fullt og helt til ham de delene av Yorkshire, Lancashire, Westmoreland og Cumberland som han hadde arvet etter sin bestemor. Hva Enguerrand mente om giftemålet, vet vi ikke. Siden hans konge og hans fremtidige svigerfar nå ikke lå i krig med hverandre, var det ingen lojalitetskonflikt involvert. Riddervesenets brorskap bandt fremdeles adelsmenn til hverandre med overnasjonale bånd, som tvinnet seg sammen igjen så snart krigens midlertidige fiend­ skap var over. De materielle fordelene ved ekteskapet, som opp­ hevet hans gisselstand og dessuten bragte rikdom og makt, var åpenbare. Hva han følte for damen selv, som ikke så lett passet i rollen som dydig frøken i overgang til underdanig hustru, var et helt annet spørsmål. Isabellas liv som uavhengig kvinne ved et hoff med et frisinnet syn på amorøse forbindelser kan neppe ha vært beskyttet og uskyldig. Hoffets damer var ikke tilbakeholdne. Joan, enkegrevinne av Hol­ land, kalt Kents vakreste pike, som Den svarte prinsen giftet seg med i 1361, var sett på som «den vakreste damen i hele kongeriket» og «den mest amorøse». Hun bar dristige og ekstravagante klær kopiert etter kjolene til «kjærestene til røverne i Languedoc». Ved turneringer, noe som skandaliserte folk, kom det ofte grupper av tvilsomme damer, «de dyreste og skjønneste, men ikke de beste i riket», kledd «i de forskjelligste og vidunderligste mannsdrakter, som om de deltok i turneringen». Med sine delte og mangefargede kofter, korte kapper og dolker i slirer, og på sine flotte stridshester og gangere, oppviste de en «grov løsaktighet» som «hverken fryktet Gud eller rødmet ved mengdens fordømmelse». Ingen kvinnelig synd ble skarpere fordømt enn skikken med å nappe øyenbryn og hårfeste for å gjøre pannen høyere. Av en eller annen grunn ble dette sett på som spesielt umoralsk, kanskje fordi 228

det forandret på Guds verk. Djevlene i skjærsilden ble sagt å straffe denne skikken ved å stikke «glovarme syler og nåler» i hvert huil etter et nappet hår. Da en eneboer ble skremt av en drøm om en kvinne som led denne straffen, ble han trøstet av en engel som sa at «hun hadde vel fortjent smerten». Slik de biir satirisert av Jean de Meung gjennom Duennas ord i Roseromanen, var bekymringene til 1200- og 1300-tallets kvinner ikke spesielle for middelalderen. Hvis hennes hals og barm var vakre, skulle hun bære utringning; for å gi ansiktet farge, skulle hun bruke daglige kremer, men i hemmelighet slik at elskeren ikke skulle vite det; hvis hun hadde dårlig ånde, skulle hun ikke tale med munnen for nær andre; hun skulle le vakkert og gråte med ynde, spise og drikke med eleganse, og passe på å ikke bli full eller sovne ved bordet. Hun skulle gå i kirken, i brylluper og selskaper i sine beste klær for å bli sett og bli kjent, løfte på kjolen for å vise sine fine føtter, og spre sin kappe som en påfuglhale for å avsløre den vakre formen under. Hun skulle kaste sine garn etter alle menn for å fange dem, og dersom flere lot seg erobre, skulle hun passe på at de ikke møttes. Hun skulle aldri elske en fattig mann, siden hun ikke ville få noe ut av ham og kunne bli fristet til å gi ham noe, heller ikke elske en fremmed, siden han kunne ha en omstreifers hjerte, medmindre han naturligvis tilbød henne penger eller smykker. Mens hun lot som om hun lot seg overvinne av kjærlighet alene, skulle hun ta imot alle gaver og oppmuntre til presanger til sine tjenere, piker, søster og mor, for mange hender kan sanke mer, og de kan presse elskeren til å løse ut hennes kjoler og ting fra pant­ setting. Denne vekten på det materielle kan være overdrevet av forfatte­ ren, men satiren består i å pakke inn virkeligheten i overdrivelser. Helt sikkert var penger hovedsaken i Isabellas tilfelle. Det ble sagt at hun alltid hadde i sitt følge to eller tre gullsmeder, syv eller åtte broderere, to eller tre knivsmeder og to eller tre buntmakere, som alle ble holdt i aktivitet for å tilfredsstille hennes behov. Hvis Isabella hadde noen kjærlighetsaffærer før hun ble 33, har ryktene aldri blitt nedtegnet, men å dømme etter eksempler, er det ikke utenkelig. Den adelige piken på 17 år som forførte den eldre, giktbrudne Guillaume de Machaut for ryet å ha hatt den feterte poeten og musikeren som sin elsker, skal ha vært Agnes av Navarra, søsteren til Karl den onde. Uansett hvem hun var, så insisterte hun på at Machaut publiserte affæren deres i sanger og dikt og i en lang, saftig, ubehagelig beretning på vers kalt Livre du Voir Dit (En sann fortelling). Hun kysset og flørtet med den fortumlete poeten og ga ham den lille gullnøkkelen til den clavette eller det kyskhetsbelte som beskyttet hennes «dyrebare skatt». Hele tiden underholdt hun, 229

som han oppdaget senere, sin unge krets med historier om hvordan affæren utviklet seg, og latterliggjorde sin elsker, som Boccaccio var blitt latterliggjort av sin elskerinne Fiammetta, uekte datter av kongen av Napoli. Middelalderens piker, liksom guttene, var voksne i 15 års alde­ ren. Giftemål var vanligvis fullbyrdet når de var 14 eller like etter, skjønt i tilfeller av adelsskap kunne det juridiske være avtalt i spedbarnsalderen eller barndommen. En annen ungpike, den 15 år gamle heltinnen i Deschamps’ dikt «Suis-je beile», åpenbart inspi­ rert av Agnes av Navarra, hadde også kontroll med nøkkelen til sin «skatt», selv om dette antagelig representerte et litterært ekko snarere enn en normal eiendel. Ofte omtalt som om det var gjengs, finnes det svært lite bevismateriale for kyskhetsbeltet i middelalde­ ren, og det var på den tid sannsynligvis mer en litterær kvikkhet enn noe som var i vanlig bruk. Det er antatt at kyskhetsbeltet skriver seg fra den muslimske praksisen med infibulering, som omfatter en låsning av kjønnsleppene med hengelås, og det ble introdusert i Europa sammen med andre luksusartikler under korstogene. Ett og annet eksemplar eksisterer, men ikke-litterært bevismateriale som for eksempel rettsreferater finnes ikke før renessansen og senere. Som et uttrykk for fanatisk mannlig eielyst var kyskhetsbeltet et mindre alvorlig problem for middelalderens kvinner enn for deres etterfølgere. Deschamps’ yppige ungmø regner opp sine yndigheter i hver verselinje - søt rød munn, grønne øyne, faste høye bryster, vakkert formede lår og legger, flotte lender og nydelig venusberg - og lar hver av dem følges av refrenget «Suis-je, suis-je, suis-je belle?». (Er jeg ikke, er jeg ikke, er jeg ikke vakker?) Hun er mannens visjon av den elskovsfulle piken, men Agnes og den lokkende Fiammetta var virkelige nok, selv om begge er kjent, som nesten alle middel­ alderens kvinneskikkelser, bare gjennom menns penner. Det som er sjeldent, er en kvinnes beskrivelse av seg selv. Den forpinte Héloise på 1100-tallet og den feministiske Christine de Pisan på 1300-tallet snakker ut, og begge er bitre, skjønt dette ikke nødvendigvis stiller opp noen regel. Blant individer som blant nasjoner er tilfredshet stum, noe som tenderer til å skape ubalanse i det historiske vitnes­ byrd. Nærheten i middelalderens privatliv gjorde at det rimeligvis var lite som var skjult for ugifte piker, enten de var adelige eller ikke. At ridderen av La Tour Landry virkelig planla sine fortellinger om kjødets lyst som moralsk oppdragelse for sine morløse døtre, tren­ ger ikke tas som sant, men det er interessant at dette var hans unnskyldning. Bøkene hans tar opp vellyst, utukt og voldtekt, med eksempler fra Jobs døtre, Tamars incest og mer lokale tilfeller, som 230

for eksempel damen som elsket en væpner og ordnet samværet med ham ved å fortelle ektemannen at hun hadde avgitt diverse pilegrimsløfter og derfor fikk reise hvor hun lystet, eller en annen dame som ble fortalt av en ridder at dersom hun var vis og god, ville hun ikke «komme til mennenes kvarter nattetid i mørket uten lys, og heller ikke klemme og kysse mennene alene i sengen sin som hun gjorde». Borglivet var åpenbart meget avslappet. Riddere og damer var sent oppe, «med sang, spill og spøk og så mye støy at de ikke ville ha hørt torden», og «da en av mennene holdt hånden sin under en av kvinnenes kjoler», fikk han armen brukket av den sinte ekte­ mannen. Underholdning besto ikke bare i fremføring av opphøyde eposer om ridderlig, men kjedelig utukt. De grovere, komiske fabliauxene i kvikke, rimete kupletter - satiriske, obskøne, ofte nådeløse og groteske - ble gjenfortalt for sin lattereffekt, som grovkornete historier til alle tider, for både adelige og borgerlige tilhørere. Ofte skrevet av hoffpoeter som parodi på romansene, behandlet de sex mer som kilde til munterhet enn til opphøyethet, og fremføringen og høytlesningen av dem var like velkommen på borgen som i byen, vertshuset og sannsynligvis klosteret. Isabella kunne lett ha lyttet til fortellingene til Jean de Condé, på hennes tid poet ved morens opprinnelige hoff i Hainault. Hans stil kan illustreres ved en historie om en sannhetslek de moret seg med ved hoffet før en turnering. En ridder som biir spurt av dronningen om han har barn, må innrømme at det har han ikke, og faktisk «hadde han ikke utseendet til en mann som kunne tilfredsstille sin elskerinne når hun lå naken i armene hans. For skjegget hans var . . . lite mer enn det dunet kvinner har på visse steder». Dron­ ningen sier at det er liten grunn til å mistro ham, «for det er lett å dømme høygaffelen etter høyet». Men i sin tur spør ridderen, «Frue, svar meg uten svik, er det hår mellom bena Deres?» Og når hun svarer, «Ikke i det hele tatt», kommenterer han, «Det tror jeg visselig, for gress gror ikke på en opptråkket sti.» Den fundamentale livssituasjonen i fabliauxen er den bedratte ektemannen, med variasjoner der den ubehagelige elskeren biir lurt og ydmyket i stedet for denne. Mens ektemenn og elskere i histo­ riene er av alle slag, og spenner fra de sympatiske til de motbyde­ lige, er kvinner uten unntak bedragerske: troløse, uten skrupler, kranglevorne, misfornøyde, kåte, skamløse, skjønt ikke nødvendig­ vis alt dette på samme tid. Til tross for sine mer realistiske figurer representerte fabliauxe-n like lite som romansen det virkelige liv, men deres kvinnefiendtlighet avspeiler en vanlig holdning som tok sin grunnstemning fra kirken. Kvinner var kirkens rivaler, fristerinnen, distraksjonen, hind231

ringen for hellighet, Djevelens lokkefugl. I Vincent de Beauvais’ Speculum, den største av 1300-tallets encyklopedier og favorittlesning for St. Ludvig, er kvinnen «mannens forvirring, et umettelig dyr, en evig engstelse, en uopphørlig kamp, en daglig katastrofe, et stormens hus», og - endelig nøkkelen - «et hinder for fromhet». Vincent var dominikaner av samme strenge orden som skapte inkvi­ sisjonen, noe som kan forklare hans opphopning av overdrivelser, men predikanter i almenhet var ikke særlig mer tilbakeholdne. De tordnet mot kvinner for på den ene siden å være slaver av forfenge­ lighet og moter, for monstrøse hodeplagg og den «vellystige og kjødelige provokasjonen» ved klesdrakten, og på den andre for å være overflittige, for opptatt av barn og husholdning, for jordnære til å skjenke guddommelige ting oppmerksomhet. Siden teologi var en mannssak, ble arvesynden sporet til kvinnen. Var det ikke kvinnens råd som hadde frembragt den første ve ved å forårsake Adams tap av Paradis? Av alle menneskets idéer har det å identifisere synd med kjønn etterlatt seg den verste samling av bry. I 1. Mosebok var arvesynden ulydighet mot Gud gjennom valget av kunnskap om godt og ondt, og som sådan var historien om synde­ fallet en forklaring på slitet og sorgen som var menneskets lodd. I kristen teologi, inspirert av Paulus, la dette en permanent skyld på menneskets skuldre som Kristus tilbød løskjøp fra. Den seksuelle sammenhengen ble i det store og hele formulert av Augustin, hvis åndelige kamper for ettertiden plasserte de kristne dogmene som motstykke til menneskets mektige drifter. Paradoksalt nok ble for­ nektelse det momentet av tiltrekning som ga kirken overhøyhet og råderett, samtidig som det plasserte tilhengerne i et evig dilemma. «Akk, akk, at kjærlighet noensinne var synd!» ropte fruen fra Bath (Chaucer). Hvilke tidsaldre av engstelse og skyld ligger ikke konsentrert i denne knappe klagen, selv om hun selv ikke synes å ha vært særlig uleiliget av det hun klaget over. Det var tvert om gjennom henne at århundrets mest åpne feiring av seksualitet ble gitt til en kvinne. Mer enn i mange senere perioder ble kvinnelig seksualitet innrømmet i middelalderen, og ekteskapelige forpliktel­ ser sett på som gjensidige. Teologer bøyde seg for Paulus’ ytring, «La ektemannen gi konen det han skylder henne, og likeledes konen mannen», men de insisterte på at hensikten måtte være for­ plantning, ikke nytelse. Å skille det sanselige fra det forplantningsmessige ved liksom å legge et flammende sverd mellom dem, var nok et dristig bud på tvers av menneskelige vaner. Kristendommens idéer representerte aldri det muliges kunst. Den omfavnet Augustins prinsipp om at Gud og naturen hadde gjort parringen gledesfylt «for å tvinge men­ nesket til handlingen» i den hensikt å bevare arten og øke tilbedel232

sen av Gud. Bruk av parringen for den gieden som lå i den og ikke for oppfyllelsen av naturens hensikt var, fastslo Augustin, en synd mot naturen og derfor mot Gud, naturens befalingsmann. Sølibat og jomfrudom forble foretrukne tilstander, fordi de tillot total kjærlig­ het til Gud, «sjelens ektemake». Striden mot kjødets lyst lot mange uberørt; andre led under den hele livet. Den hindret ikke Aucassin fra å foretrekke helvete for paradiset, «hvis jeg bare kan få med meg Nicolette, min søte kjærlighet». Heller ikke hindret den frembringelsen av Rose­ romanen, den monumentale kjærlighetsbibelen skrevet i to deler med 50 års mellomrom i løpet av 1200-tallet. Påbegynt innenfor den høviske tradisjonen av én forfatter, ble den utvidet i en kynisk og verdslig versjon og i overdreven lengde av en annen. Når 21 780 linjer med anstrengt allegori endelig snegler seg mot slutten, vinner elskeren sin rose i eksplisitt beskrivelse av åpningen av knoppen, spredningen av kronbladene, dryssingen av «litt blomster­ støv midt i senteret», og «inntrengningen i begeret til dets innerste dybder». Petrarca på den andre siden, etter 20 års litterær sutring over Laura mens han annetsteds skaffet seg to uekte barn, greide i 40 års alderen, «mens evnene mine var usvekkede og lidenskapene ennå sterke», å legge av seg de dårlige vanene fra et fyrrig temperament som han «avskydde fra dypet av min sjel». Skjønt han fremdeles var plaget av «sterke og hyppige fristelser», lærte han å skrifte alle sine forsyndelser, be syv ganger om dagen, og «frykte mer enn selve døden den tilknytningen til kvinner som jeg engang trodde jeg ikke kunne leve uten». Han trengte bare å minnes, skrev han til sin bror munken, «hva kvinnen virkelig er», for å jage begjæret på dør og gjenvinne sin normale likevekt. «Hva kvinnen virkelig er» viste til den kirkelige doktrinen at kvinnelig skjønnhet var bedragersk, en maske for falskhet og fysisk fordervelighet. «Hvor som helst skjønn­ het viser seg i ansiktet,» advarte prestene, «der lurer alskens uhumskheter under huden». Kvinnens tarvelighet ble vanligvis innsett mot slutten av livet, når mannen begynte å bekymre seg om helvete, og hans seksuelle lyst i alle fall hadde fortatt seg. Som poet begynte Deschamps i en tilstand av godt humør, og endte opp med en illeluktende tirade mot kvinner, hans Miroir de Marriage, der ekteskapet fremtrer som en smertefull trelldom av lidelse, sorg og sjalusi - for ektemannen. Gjennom 12 000 vers kvernet han ut alle de konvensjonelle, pres­ telige anklagene mot kvinnen - som tankeløs, kranglevoren, usta­ dig, ødsel, pratesyk, og så krevende at hun sliter ut ektemannen med sine amorøse krav. Siden Deschamps andre steder beskriver seg selv som en behagelig gift mann, representerte denne enorme 233

samlingen av likegyldigheter hans avbikt, når slutten nærmet seg, for hans gleder over kvinnen og kjødets lyst. Doktriner vevet seg inn i umulige floker over kjønnslivets reali­ teter. Hvis ekteskapets sakrament var hellig, hvordan kunne sek­ suell glede innenfor ekteskapet være syndig? Hvis gleden var en tilgivelig synd, på hvilket punkt ble den til vellystighet eller over­ dreven nytelse, som var en dødelig synd? Var det å få barn utenfor ekteskapet, noe som var forplantningsfremmende, mer syndig enn parring bare for gledens skyld innenfor ekteskapet? Var et kyskt eller jomfruelig ekteskap, som ikke var forplantningsfremmende, mer hellig enn ekteskapelig parring? Hva om en mann lå med sin kone mens hun var gravid eller etter overgangsalderen, da forplant­ ning ikke kunne være hensikten? Eller om han ble fristet av en annen kvinne, lå med sin kone for å «kjøle ned» sin ulovlige lyst: altså begikk én synd for å unngå en annen? Eller reiste på korstog uten konens tillatelse, eller uten å ta henne med, noe som ikke var forplantningsfremmende, men likevel i kirkens interesse? Disse spørsmålene angikk antagelig dialektikerne mer enn vanlige men­ nesker. Liksom åger trosset seksualitet all doktrinær sikkerhet, bortsett fra det aksepterte prinsippet at enhver seksuell aktivitet som stred mot naturens orden og mål, var syndig. Den termen som dekket dette, var «sodomi», som ikke bare betød homoseksualitet, men enhver bruk, med sitt eget eller det annet kjønn, av en «upassende» åpning eller en «upassende» stilling, eller å spille sin sæd på Onans vis, eller selverotisk utløsning, eller samleie med dyr. Alt dette var sodomi, som ved sitt brudd med naturen betød opprør mot Gud, og derfor repre­ senterte den «verste av synder» innen kategorien vellyst. Ekteskapet var det forholdet mellom kjønnene som var omfattet av størst interesse. Mer enn noe annet er det dette emnet som opptok pilegrimene i Canterburyfortellingene, og spesielt hvem av mannen eller konen som er sjefen. Også i det virkelige livet domi­ nerer spørsmålet om lydighet den håndboken i skikk og bruk som ble skrevet av Husbonden fra Paris for hans 15-årige kone. Hun skulle adlyde ektemannens befalinger, og oppføre seg ut fra hans velbehag heller enn sitt eget, fordi «hans velbehag skal gå foran ditt». Hun skulle ikke være arrogant eller svare igjen eller motsi ham, spesielt ikke med andre til stede, for «det er Guds vilje at kvinner skal underordne seg mennene . . . og ved sin rette lydighet vil en klok kvinne vinne sin husbonds kjærlighet, og kan til slutt likevel oppnå det hun vil av ham». Hun skulle omtenksomt og for­ siktig advare ham mot hans dumheter, men aldri kjefte, «for en manns hjerte finner det vanskelig å bli korrigert av en kvinnes dominans og herredømme». 234

Eksempler på de forferdelige skjebnene som venter pratesyke og kritiske hustruer, blir sitert av Husbonden og også av La Tour Lan­ dry, som forteller hvordan en ektemann, skarpt kritisert av sin kone i offentlighet, «ble sint for hennes hersing, og slo henne til jorden med knyttneven», og deretter sparket henne i ansiktet slik at hun brakk nesen og var så skjemmet for ettertiden «at hun av skam ikke kunne vise sitt ansikt». Og dette var til pass for henne «for det ondsinnete og sterke språk hun hadde brukt mot ektemannen». Så mye vekt blir gjentatte ganger lagt på underdanighet og lydig­ het, at det antyder at de motsatte egenskaper var vanligere. Sinne i middelalderen var forbundet med kvinner, og Vredens synd ble ofte fremstilt som en kvinne på et villsvin, skjønt resten av de syv Dødssyndene ble i almenhet personifisert gjennom menn. I et 1300-talls manuskript var Stolthet en ridder på en løve, Misunnelse en munk på en hund, Latskap en bonde på et esel, Griskhet en kjøpmann på en grevling, Grådighet en ungdom på en ulv, Sinne en kvinne på et villsvin, og Luksussøken (i stedet for den vanlige Vel­ lysten) en kvinne på en geit. Hvis det lege bildet av middelderkvinnen var at hun var et troll og en kjeftesmelle, kan det ha vært fordi kjefting var hennes eneste mottiltak mot menns undertrykkelse, en tilstand som var blitt kodifisert, som alt annet, av Thomas av Aquino. I den rette ordningen av den menneskelige familien, hev­ det han, må enkelte regjeres av andre som er «klokere enn dem»; derfor var kvinner, som var svakere med hensyn til «både sjelelig og kroppslig styrke . . . fra naturens side underlagt mannen, hos hvem fornuften dominerer». Faren, fastslo han, skulle elskes mer enn moren, og skyldes større forpliktelse, fordi hans rolle i unnfangelsen var «aktiv», mens morens bare var «passiv og materiell». Fra sin ugifte orakelverdighet medga St. Thomas at en mors omsorg og næring var nødvendig i barnets oppvekst, men meget mer var farens rolle «som veileder og beskytter under hvem barnet utvikler seg i både indre og ytre godhet». At kvinner reagerte med arrighet i Aquinos tidsalder, er neppe overraskende. Honoré Bonet stilte spørsmålet hvorvidt en dronning kunne dømme en ridder mens hun regjerte kongeriket i kongens fravær. Nei, svarte han, fordi «det er klart at en mann er mye edlere enn en kvinne, og av større dyd», slik at en kvinne ikke kan dømme en mann, og enda mer fordi «en undersått ikke kan dømme sin herre». Hvordan en dronning under disse omstendighetene kunne regjere kongeriket, blir ikke forklart. Guddommeliggjøringen av kvinnens underdanighet var den tål­ modige Griselda, hvis fortelling om utholdenhet under ekteman­ nens harde tester av hennes ekteskapelige underkastelse appellerte slik til mannlige forfattere at den ble gjenfortalt fire ganger midt på 235

1300-tallet, først av Boccaccio, deretter på latin av Petrarca, på engelsk av Chaucer i Klerkens Fortelling og på fransk av Husbon­ den. Uten klage finner Griselda seg i at hvert av hennes fire barn tas fra henne og, ifølge ektemannen, drepes, og deretter sin egen forstøtelse og påståtte skilsmisse, før alt avsløres som en prøve, og hun villig forener seg med den avskyelige opphavsmannen til hennes prøvelser. Husbonden, en god mann i sitt hjerte, syntes at historien «fortel­ ler om en for stor grusomhet (etter min forstand) som overskrider all fornuft», og var sikker på at «det aldri har skjedd». Likevel mente han at hans kone burde kjenne til historien, slik at hun skulle kunne «tale om alle slike ting til andre». Middelalderens kvinner avhang av fortellinger, ordspill og gåter for sin underholdning, og en godt oppdratt, ung, gift kvinne måtte være i stand til å diskutere den servile Griselda og hennes motbydelige husbond. Når alt kom til alt, var også Chaucer skamfull over historien, og i sin etterskrift var han rask med å gi de edle hustruer dette råd: La aldri ydmykhet din tunge låse . . . Og lide aldri mannens overgrep . . . Og frykt ham aldri, bøy aldri dine kne . . . Vær heller lett til sinns som lindens lyse blad, og la han sørge, gråte, vri og vende! Gift kjærlighet var til tross for de høviske romansenes formel frem­ deles et ideal å strebe etter, etter at en var smidd i hymens lenker, mer enn før. Denne oppgaven lå på kvinnen, hvis plikt det var å fortjene sin husbonds kjærlighet, og «oppnå i denne verden den fred som kan ligge i ekteskapet» ved kontinuerlig oppmerksomhet, om­ sorg, vennlighet, føyelighet, enighet, tålmodighet, og ingen skjenning. Alle Husbondens vise råd omkring dette kan sammenfattes i ett: «Ingen mann kan bedre fortrylles enn ved å gi ham det som gieder ham.» Hvis den tredjestanden han representerte, la mer vekt på gift kjærlighet enn adelsskapet, var det utvilsomt fordi den mer stabile nærheten mellom en borgerlig ektemann og hustru gjorde vennligsinnede relasjoner ønskelige. I England kunne ekteskapelig suksess vinne Dunmow Flitch’en - en fleskeside, eller flitch, som ble gitt til ethvert ektepar som kunne komme til Dunmow i Essex etter et års ekteskap, og sverge på at de aldri hadde kranglet, ikke angret på giftemålet, og ville gjøre det om igjen hvis de hadde sjansen. Selv om dyrkelsen av høvisk kjærlighet er forutsatt å ha forøket adelige kvinners prestisje, etterlot den glødende tilbedelsen av jomfru Maria, som utviklet seg til en kult på samme tid, få resultater i form av øket status for kvinner i almenhet. Kvinner ble kritisert for 236

sladder og skravl, for sympatijakt, for å være kokette, sentimentale, for fantasifulle og for lette å lure av vandrende studenter og andre tiggere. De fikk skjenn for mas i kirken, for å stenke seg med vievann ved enhver anledning, for å be for høyt, for å knele ved ethvert alter, og for å være opptatt av alt annet enn prekener. Non­ ner i klostre ble sagt å være melankolske og irritable, «som bikkjer som er lenket for mye». Nonneklostre var for enkelte et tilfluktssted fra verden, for andre hvis familie skjenket dem som gaver til kirken selve skjebnen, og for de få som hadde et religiøst kali et valg, men i alle tilfeller bare tilgjengelige for dem som kom med romslige gaver. Bevismateriale fra manntalls- og husholdsbeskatning indikerer at kvinners dødsrate var høyere enn mennenes mellom 20 og 40, for­ utsetningsvis på grunn av barnefødsler og større sårbarhet overfor sykdom. Etter 40 reverseres dødsraten, og kvinner som var blitt enker, hadde valget mellom å gifte seg igjen og la være. I hverdagslivet fikk kvinner fra både adelige og ikke-adelige klas­ ser pådyttet seg de samme funksjoner, om ikke status, ut fra om­ stendighetene. Bondekvinner kunne være leilendinger, og i egen­ skap av dette utføre de samme tjenester mot betaling som menn, skjønt de tjente mindre for det samme arbeidet. Bondehusholdnin­ ger var avhengige av kvinners inntjening. I laugene hadde kvinner monopol på visse yrker, vanligvis spinning og ølbrygging og enkelte matvare- og tekstilnæringer. Noen yrker utelukket kvinner, bortsett fra medlemmers hustruer eller døtre; innen andre arbeidet de på lik linje med mennene. Driften av en kjøpmannshusholdning - av hans bygård, hans landeiendom og hans forretning under fravær - i tillegg til morspliktene, ga hans kone alt annet enn liv i ledighet. Hun overså sying, veving, brygging, lysstøping, innkjøp, skjenking av almisser, ledet tjenerskapet ute og inne, sto for daglig legekunst og sårbehandling, holdt orden på regnskapene, og kunne dessuten drive egen forretning som ensomstående kvinne. Noen kvinner praktiserte som professorer eller doktorer, men uten lisens. I Paris i 1322 ble en viss Jacoba Felicie trukket for retten av det medisinske fakultetet ved universitetet for å ha praktisert uten universitetsgrad og uten kanslerens lisens. Et vitne bekreftet at «han hadde hørt sagt at hun kunne mer kirurgi og medisin enn den største magister eller doktor eller lege i Paris». Ved universitetet i Bologna på 1360-tallet inkluderte fakultetet Novella d’Andrea, en kvinne som var så kjent for sin skjønnhet at hun foreleste med slør for ikke å distrahere studentene. Men ingen ting blir fortalt om hennes profesjonelle evner. Fruen til et slott var normalt den som måtte ordne alt alene når ektemannen var opptatt andre steder, noe han vanligvis var, for kamp og krig holdt aldri opp på 1300-tallet. Om han ikke sloss eller 237

oppvartet kongen, ble han ikke sjelden holdt et eller annet sted for løsepenger. I slike tilfeller måtte hustruen virke i hans sted, ta av­ gjørelser og utøve lederskap, og det var mange ved siden av Jeanne de Montfort som gjorde dette. Marcia Ordelaffi, som måtte forsvare Cesena mens hennes hissige ektemann (som hadde stukket ned sin sønn) holdt en annen by mot pavetroppene, avslo alle tilbud om forhandlinger til tross for gjentatte angrep, minering av murene, bombardement natt og dag med stener fra beleiringsmaskiner, og hennes fars bønner om overgivelse. Først når hennes riddere for­ talte henne at ødeleggelsen av de indre festningsverkene ville føre til alles død, og at de kom til å gi seg enten hun ville eller ikke, sa hun seg villig til å forhandle, men bare hvis hun fikk gjøre det selv. Dette gjorde hun så dyktig at hun oppnådde fritt leide for seg selv og sin familie og alle tjenere, tilhengere og soldater som hadde støttet henne. Hun ble sagt å bare frykte raseriet til sin formidable ektemann - ikke uten grunn, for til tross for alt prat om høviskehet, var ridderskapets herrer like mye som borgerskapets kjent for å banke sine koner. I ett tilfelle av spesiell brutalitet ble greven av Armagnac anklaget for å ha brukket sin kones ben og holdt henne innesperret i et forsøk på å presse eiendommer ut av henne. Kvinners status på 1300-tallet hadde en eksplisitt kvinnelig eks­ ponent i Christine de Pisan, som så vidt en vet er den eneste middelalderkvinnen som har levd av sin penn. Født i 1364, var hun datter av Thomas fra Pisano, en lege-astrolog med doktorgrad fra universitetet i Bologna, som ble kalt til Paris i 1365 av den nye kongen, Karl 5, og forble i hans tjeneste. Christine fikk opplæring i latin, filosofi og diverse vitenskapelige disipliner som ikke vanligvis inngikk i kvinners utdanning av sin far. Som 15-åring ble hun gift med Etienne Castel fra Picardie, en av de kongelige sekretærene. Ti år senere ble hun alene med tre barn, da hennes ektemann, «i sin ungdoms blomst», og hennes far døde med få års mellomrom. Uten ressurser og slektninger begynte hun å skrive for å få den sikkerhet som kunne garantere et levebrød. Hun begynte med poesi, med beretninger i ballader og rondeauxer om sin lykke som hustru og med klager over sin sorg som enke. Selv om formene var konven­ sjonelle, var tonen personlig. Ingen vet det slit mitt stakkars hjerte tåler For min sorg å skjule der hvor medynk vanter. Der hvor vennskap nektes, der må tårer renne. Ei jeg klager mine dystre sorger, Men lar latter gråten dominere, Og uten rim og rytme mine sanger skjuler Hjertets dyp i meg. 238

Den sørgmodige tonen (og kanskje mer sympati enn Christine ville innrømme) åpnet pengepungene til adel og prinser - hvis status uttrykte seg i beskytterskap overfor kunstene - og tillot Christine å foreta forstudier til en strøm av didaktiske prosa-arbeider, mange av dem tillempet eller oversatt fra andre forfattere, noe som var vanlig praksis i tiden. Intet emne avskrekket henne: hun skrev et stort verk om krigskunst basert på den romerske klassiker De re militari av Vegetius; en mytologisk romanse; en avhandling om kvinners opp­ dragelse; og en biografi over Karl 5, som fremdeles er et viktig og originalt arbeid. Hennes egen stemme og interesse er på det ster­ keste når hun skriver om sitt eget kjønn, som i La Cité des Dames om livene til berømte kvinner i historien. Skjønt oversatt fra Boccaccios De Claris mulieribus, gjør Christine i prologen den til sin egen, der hun sitter gråtende og skamfull, og undrer seg over at menn «er så enstemmige i å tillegge kvinner ondskap» og over hvor­ for «vi skal være så mye verre enn menn, siden vi også er skapt av Gud». I en blendende visjon synes de tre kronede kvinnefigurene, Rettferdighet, Tro og Barmhjertighet, å forteile henne at disse opp­ fatningene til filosofene ikke er tros-artikler, «men tåkedotter av feil og selvbedrag». De navngir de kvinner i historien som har utmerket seg - Ceres, som skjenket jordbruket; Arachne, som oppfant spin­ ning og veving; og legendariske kvinneskikkelser fra Homer, Det gamle testamentet og kristen martyriologi. I en lidenskapelig protest mot slutten av århundret i sin Epistel til Kjærlighetens Gud spør Christine igjen hvorfor kvinner, tidligere så verdsatt og æret i Frankrike, nå blir angrepet og fornærmet ikke bare av de dumme og lavtstående, men også av adelen og presteska­ pet. Epistelen er et direkte svar på den ondsinnede satiren over kvinner i Jean de Meungs fortsettelse av Roseromanen, tidens mest populære bok. Jean de Meung, en profesjonell skribent med magis­ tergrad fra Parisuniversitetet, ironiserte over de kunstlige konven­ sjonene innen religion, filosofi og spesielt innen den ridderlige tra­ disjonen med sitt sentrale tema av høvisk kjærlighet, og kunne kal­ ies sin tids Jonathan Swift. Naturen og naturlige følelser er hans helter, Falskt Skinn (hykleri) og Tvunget Avhold (obligatorisk kyskhet) hans skurker, som han personifiserer som tiggermunker. Liksom de prestene som lastet kvinner for menns begjær, eller som politimannen som arresterer den prostituerte men ikke kunden, an­ klaget Jean de Meung som mann kvinnene for menneskets frafall fra idealet. Fordi høvisk kjærlighet ga en falsk glorifisering av kvinner, lot han kvinner personifisere falskhet og hykleri. Beregnende, malt, vinningssyk, lettferdig: Jeans versjon av kvinnen representerte helt enkelt den høviske kjærlighetens mannsfantasi i revers. Som Chris­ tine pekte på, var det menn som skrev bøkene. 239

Hennes protest kom til å provosere frem en høyrøstet debatt mellom motstandere og forsvarere av Jean de Meung i en av de store intellektuelle kontroversene mot slutten av århundret. I mel­ lomtiden fortsatte hennes melankolske fløyte å tone i poesi. I dag en måned siden Min kjærest dro sin vei. Mitt hjerte mørkt og stille; Den måned knuger meg. «Farvel,» han sa, «Jeg drar fra deg.» Fra da hans røst ei vekker meg. Den måned knuger meg. Som de påkostede innbindingene av de overlevende kopiene av hennes verker viser, var de sterkt etterspurt av rike adelspersoner. Da hun var 54, trakk hun seg tilbake til et konvent i sorg over tilstanden i Frankrike. Hun levde i elleve år til, lenge nok til å skrive et dikt til ære for den skikkelsen som for ettertiden rager over alle i sin tid - en annen kvinne, Jeanne d’Arc. Det var ikke noe tilfelle at kvinner ofte opptråtte blant de hyste­ riske mystikerne, fiksert som de var innen det mønsteret på kvin­ nens natur som menn pådyttet dem. I de ukontrollerte gråteanfallene til den engelske Margery Kempe uttrykkes noe som taler for mange. Hun begynte å gråte på en pilegrimsferd til Jerusalem, da «hun fikk så stor medlidenhet og smerte ved å se det stedet Herren hadde lidd». I ettertiden fortsatte hennes anfall av «gråting og skriking» og falling på bakken i mange år, én gang i måneden eller uken, enkelte ganger daglig eller flere ganger hver dag, enkelte ganger i kirken eller på gaten eller i hennes kammer eller på mar­ ken. Synet av et krusifiks kunne sette henne i gang, «eller hvis hun så et menneske eller et dyr med sår, eller hvis en mann slo et barn for øynene hennes, eller dengte en hest eller annet dyr slik at hun så eller hørte det, så trodde hun hun så Herren bli slått eller såret». Hun prøvde å «holde igjen så mye hun kunne, slik at folk ikke skulle la seg forarge, for enkelte sa at det var en ond ånd som plaget henne, eller at hun hadde drukket for mye vin. Noen jagde henne bort, noen ønsket henne på havet i en båt uten bunn». Margery Kempe var åpenbart ingen lett nabo, som så mange som ikke kan skjule livets pinsler. Den 27 juli 1365 ble Isabella av England og Enguerrand de Coucy gift på Windsor-slottet med festivitas og prakt. De beste musikan­ tene i kongeriket spilte for anledningen. Bruden strålte av juveler som var bryllupspresang fra faren, moren og brødrene, og kostet 2370 pund 13s.4d. Hennes medgift var betraktelig forøket etter 240

d’Albert-fadesen, og besto i en årlig pensjon på 4000 pund. Kon­ gens gave til Enguerand var ikke mindre verdifull: han ble satt fri fra sin status som gissel uten betaling av løsepenger. I november fire måneder senere fikk paret kongens tillatelse til å vende tilbake til Frankrike, åpenbart gitt med en viss motvilje, for brevet viser til de gjentatte anmodningene om «å dra til Frankrike for å besøke deres besittelser, eiendommer og gods». Isabella var allerede gravid, og kongens brev lovet at alle gutte- og pikebarn hun fødte utenlands, skulle kunne arve jord i England og bli ansett «som fullt naturaliserte som om de var født i riket». Til klangen av den tradisjonelle ringingen med kirkeklokker, trukket av sterke armer for å påkalle helgnene til å lette fødselen, ble en datter født i Coucy i april 1366 og døpt Marie. Før en måned var gått, var Isabella med mann og spedbarn på vei tilbake til Eng­ land. En dame av rang og i hennes tilstand ville reise i en firehjulet, overdekket vogn med polstrede seter, medbringende sine møbler, sengeklær, kopper og kar, kjørler, vin, og med tjenere til å reise foran for å gjøre i stand husrom, og henge opp veggtepper og sengeforheng. Til og med med den slags komfort synes det å våge en Kanaloverfart og den humpete landereisen med et nyfødt barn mer­ kelig, og viser enten uvøren utålmodighet eller desperat hjemleng­ sel. Gjennom hele sitt ekteskap slo Isabella aldri rot på Coucyslottet og rømte øyeblikkelig tilbake til sin fars hoff så snart ekte­ mannen forsvant på én eller annen ekspedisjon. Kanskje var hun utilfreds i det store slottet bak murene på høyden, eller følte seg ikke hjemme i Frankrike, eller mer rimelig kunne ikke leve uten overbærenheten og de kongelige omgivelsene fra ungdommen. Edvards forsett om å binde Coucy så fast som mulig til England, begynte å utfolde seg så snart Enguerrand og hans hustru vendte tilbake. Den 11 mai 1366 informerte kansleren adelen og Under­ huset i parlamentet med Edvard til stede om «hvordan kongen hadde giftet bort sin datter med herren til Coucy, som hadde store eiendommer i England og andre steder; og siden kongen nå var så nær i slekt med ham, var det passende at han skulle opphøye og forøke ham i ære og navn, og gjøre ham til jarl; for hvilket han ba om råd og billigelse». Lordene og Underhuset ga som ventet sin tilslutning, og overlot til kongen valg av titel og land. Enguerrand ble gitt det ledige jarlskapet Bedford, med en inntekt på 300 mark i året, og som Ingelram, jarl av Bedford, opptrer han deretter i engelske nedtegnelser. Som kronen på verket ble han opptatt i hosebåndsordenen. Navneformen Ingelram viser at de sterkt varie­ rende stavemåtene på de to sidene av Kanalen må ha gjort uttale av det felles språket praktisk talt gjensidig uforståelig. Chaucers Priorinne snakket fransk, 241

Som i Stratford ved Bowe hun hadde lært, For Pariserfransk var henne forkjært. På samme tid fikk Isabella 200 pund til i årlige inntekter, som prompte forsvant ned i hennes utgifters bunnløse sluk. Hun synes å ha vært den typen menneske for hvem det å bruke penger er en nevrose, for få måneder etter sin tilbakekomst betalte kongen 130 pund 15s. 4d. til dekning av hennes gjeld hos kjøpmenn for silke og fløyel, taft, gullklede, bånd og tøyer, og enda 60 pund for å løse ut en iuvelkrans hun hadde pantsatt. En eller annen gang før påske 1367, som falt på 18 april, ble Coucyenes andre datter født i England, mindre enn ett år etter den første. Hun ble gitt navnet Filippa etter sin bestemor dronningen, og den nyfødte mottok fra sine kongelige besteforeldre et intrikat sølvservise bestående av seks forgylte og forsirete boller, seks kop­ per, fire vannmugger, fire fat og 24 tallerkner, saltkar og skjeer, til en verdi av 239 pund 18s. 3d. I en ny utvidelse av sin formue ervervet Enguerrand seg nå det som tilsvarte en jarl verdighet i Frankrike med hjelp av sin ikke helt uinteresserte svigefar. Et medgissel og nabo av ham i Frankrike var Guy de Biois og Chåtillon, greve av Soissons, en nevø av både Filip 6 og Karl av Biois fra Bretagne, som til tross for sin store familie og mange forbindelser så langt hadde vært ute av stand til å kjøpe seg fri. Som betaling for hans frihet ble det arrangert at han overlot sin rett til grevskapet til Edvard, som i sin tur ga det til Coucy i stedet for de 4000 pund som var forutsatt i Isabellas medgift. De store lenene Coucy og Soissons, som omfattet en betydelig del av Picardie, var nå forenet i hendene på en svigersønn av kongen av Eng­ land. Med en territorial titel som utvannet det én gang så strenge mottoet til Coucyene, var Enguerrand nå greve av Soissons, og som det vendte han med hustru og barn tilbake til Frankrike i juli 1367.

10

Ondskapens sønner

Under Coucys syv års fravær i England spredte kaoset forårsaket av De frie kompanier seg i Frankrike, Savoie, Lombardia og de pave­ lige besittelsene, og ble til et vesentlig faktum i europeiske forhold. Kompaniene var hverken et forbigående fenomen eller skyldtes ytre krefter, men hadde blitt en livsform, en del av samfunnet selv, brukt og kopiert av dets herskere selv når de søkte å fri seg fra dem. De spiste opp samfunet innenfra som Erysichthon, «jordbryteren», som etter å ha ødelagt trærne i Demeters hellige lund, ble forbannet av gudinnen med en umettelig appetitt, og til slutt spiste opp seg selv for å tilfredsstille sin sult. Disiplin og organisasjon gjorde kompaniene nyttigere som strids­ krefter enn riddere på jakt etter ære og ukjente med kommandoprinsippet. Herskere gjorde bruk av dem, som da Amadeus 6, greve av Savoie, gjorde avtale med den verste av kapteinene om å knuse tilhengerne til en motstander ved hjelp av terrorisme innen egne land. Enten de ble betalt eller levde som fribyttere, lot de rov betale konstnadene. Å leve ved sverdet ble underlagt dets midler; og mid­ lene ble til målet; 1300-tallets klima brøt sammen overfor lovløshetens brutale triumf. I Frankrike nektet mange korps, mens overføringen av landområder foregikk, til tross for kong Edvards gjentatte befalinger, å demobili­ sere eller oppgi sine festninger. Oppsagt fra sin normale beskjeftigelse, som bier fra en dronningløs kube, skapte de seg små bol rundt en eller annen kaptein, og sluttet seg til skarene av Tard-Venus. De fant fort ut at å drive som en kombinasjon av leiesoldater og røvere var lønn­ somt, og de spredte seg, samtidig som de opptok i sine rekker dem som raskt faller tilbake til lovløshet når samfunnskontrakten slutter å funksjonere. Mens de lavere kategoriene besto av oppsopet fra by og land og av de utstøtte fra alle sysler, kom lederne fra toppen - adels­ menn som fant et liv viet sverdets lønnsomhet uimotståelig, eller tapere fra ridderklassen som kompaniene selv hadde produsert. Ute av stand til å leve et normalt liv i de ødelagte landområdene, sluttet de seg heller til leiesoldatene enn å forsøke å leve uten sverdet. «Hem­ ningsløse i alle slags grusomheter», som det heter i pavens ekskommunikasjon fra 1364, syntes de for forsvarsløse mennesker å være som en annen pest, forårsaket av planetene eller Guds vrede. 243

I Frankrike ble de kalt écorcheurs (flåere) og routiers (landeveis­ røvere) , i Italia condottieri fra den condotta eller kontrakt som fast­ satte betingelsene for deres ansettelse som leiesoldater. De presset en systemtisk inntekt ut av sårbare byer i form av en appatis, en tvungen tributt til frikjøp fra angrep, der betingelsene ble nedskre­ vet av klerker. Fra det normale livet tiltrakk de seg notater, sak­ førere og bankierer til å ta hånd om sine affærer, så vel som skri­ vere, smeder, garvere, tønnemakere, siaktere, kirurger, prester, skreddere, vaskekjerringer, prostituterte og ofte også sine rettmes­ sige koner. De utførte sine forretninger gjennom regulære agenter, som solgte deres røvergods med unntak av spesielle våpen eller luksusartikler som de ønsket å beholde, som for eksempel smykker og kvinnekjoler og stål til sverd, eller i ett tilfelle strutsefjær og beverhatter. De ble en del av samfunnsstrukturen. Da Burgund ble okkupert av «Erkepresten» Arnaut de Cervole i 1364, behandlet unge hertug Filip ham med respekt, kalte ham sin rådgiver og føl­ gesvenn, og satte av et slott til ham inntil han kunne samle sammen 2 500 gullfranc til å betale hans avmarsj. For å reise dette beløpet, gjorde Filip bruk av den vanlige fremgangsmåten å skattlegge sine undersåtter, en annen grunn til bitterhet mot adelen. Bertucat d’Albret, av samme familie som Isabellas forsmådde brud­ gom, var en av de kjente høye herrene som var mer pillard enn lensherre. År senere i alderdommen lengtet han tilbake til den tiden «da vi kunne kaste oss over rike kjøpmenn fra Toulouse eller La Riolle eller Bergerac. Det var aldri en dag uten at vi fant oss en vakker ting til øking av vår rikdom og gode humør». Hans venn og landsmann fra Gascogne, Seguin de Badefol, ofte kalt «Kongen av Kompaniene», erstattet de fem hattene i sin fars våpen med fem bezanter, eller gullmynter, som indikerte hans hovedinteresse. Aimerigot Marcel, som etter 20 år som røver endte på skafottet, skrøt av å ha røvet silke fra Brussel, huder fra markedene, krydder fra Brugge, vakre stoffer fra Damaskus og Alexandria. «Alt var vårt, eller måtte løskjøpes etter vårt behag . . . Bøndene fra Auvergne fødde oss på vår borg, og bragte hvete og mel og ferskt brød, høy til hestene, god vin, okse- og fårekjøtt, fete lam og fjærkre. Vi ble forsynt som konger. Og når vi red ut, skalv landet under våre føtter.» Folkets hat tilla kompaniene enhver forbrytelse, fra å ete kjøtt i fasten til å begå redselsgjerninger mot gravide kvinner som forår­ saket ufødte og udøpte barns død. Tre fjerdedeler av Frankrike lå åpent for dem, spesielt vindistriktene i Burgund, Normandie, Champagne og Languedoc. Byer med murer kunne gjøre motstand, og vende volden mot landsbygden, som gang på gang ble herjet med resultat av en omflakkende befolkning av utarmede bønder, hånd­ verkere på utkikk etter arbeid og prester uten sogn. 244

Kompaniene sparte ikke kirker. «Upåvirket av frykten for Gud», skrev Innocens 6 i et hyrdebrev i 1360, «invaderer ondskapens søn­ ner kirker og legger dem i ruiner, stjeler deres bøker, alterkalker, kors, relikvier og rituelle kar, og gjør dem til sitt bytte.» Kirker der blod hadde vært spilt i kamp, ble ansett for profanert, og ble nektet sakramental bruk inntil de hadde gjennomgått en lang byråkratisk prosess av gjenforening. Men pavelig skattlegging fortsatte likevel, og presteskapet i ruinerte sogn endte ofte opp i ytterste nød med desertering som resultat, ikke sjelden til rekkene av deres forføl­ gere. «Se hvor alvorlig dette har blitt,» klaget Innocens i det samme brevet, «når de som har hånd om guddommelig nåde . . . tar del i volden og ødeleggelsene, og til og med spiller blod.» Når adel og presteskap sluttet seg til ondskapens sønner, følte den vanlige mann at han levde i en plyndringstid, og at han intet kunne gjøre. «Om Gud selv var soldat, ville han være røver,» sa en engelsk ridder som het Talbot. Et bånd holdt fremdeles: nødvendigheten av syndsforlatelse. Frykt for å dø uten denne, var så inngrodd at ånder ble sett på som sjelene til de uskriftede som hadde vendt tilbake for å få forlatelse for sine synder i levende live. Samme hvor langt røvere hadde tatt avstand fra andre regler, insisterte de på formell om ikke faktisk tilgivelse. I teorien ville en person som døde i en «rettferdig krig» gå rett til himmelen dersom han hadde angret sine synder, men en ridder som var skyldig i plyndring, ville måtte bevise anger ved å gi sitt bytte tilbake. Idet de ikke hadde noen pretensjoner om å føre rettferdig krig, og heller ikke om tilbakebetaling, måtte kompa­ niene nøye seg med å presse frem tilgivelse, som en slags penge­ sekk, gjennom vold. Når de forhandlet om løsepenger eller utmarsj med sine fanger, selv dem de hadde lemlestet eller torturert, ville de gjøre til betingelse for frikjøp at ofrene søkte absolusjon for dem, eller ba paven om å heve sin ekskommunikasjon. Innocens’ etterfølger, Urban 5, sendte ut to ekskommunikasjonsbuller i 1364, Cogit Nos og Miserabilis Nonullorum, som var ment å virke for umuliggjøring av ethvert samarbeid med eller forsyning av kompaniene, og som ga uinnskrenket avlat til dem som døde i kamp mot dem. Hvis bannbullene uroet røverne, så hindret de dem ikke. Den fremste profesjonelle blant Tard-Venuene, en som Coucy skulle komme til å møte i kamp, var Sir John Hawkwood, som først ble kjent som leder av et av kompaniene som beleiret Avignon i 1361. Hans opprinnelse var av den art som ledet mange inn i kom­ paniene. Som annen sønn av en mindre landeier og garver av yrke, forlot han hjemmet da en eldre bror arvet herregården sammen med 10 pund, seks hester og en vogn, og lot den yngre sønnen landløs 245

med en arv på 20 pund lOs. Nevnt i rullene til den engelske hæren i Frankrike på 1350-tallet, var Hawkwood «fremdeles en fattig rid­ der, som aldri hadde tjent annet enn sine sporer» da han sluttet seg til Tard-Venuene etter Brétigny. Han var da omkring 35. På den tiden han ble tiltrukket av pavelig gull fra Avignon til Italia, hadde han kommandoen over Det hvite kompaniet som besto av 3500 mann til hest og 2000 fotsoldater, hvis hvite flagg og våpenkjoler og sterkt polerte brystpanser ga kompaniet dets navn. Da de først duk­ ket opp i Lombardia, spredte de redsel ved sin villskap og tøylesløshet, og etter som tiden gikk, «var intet mer forferdelig enn å høre navnet på engelskmennene». De fikk rykte for å være perfidi e scelleratissimi (svikefulle og uvanlig onde), skjønt det ble medgitt at «de ikke stekte og lemlestet sine ofre som ungarerne». Vervet av én eller annen av de italienske bystatene i deres kro­ niske kriger, kunne Hawkwood snart forlange topp-priser for sine tjenester. Men uansett hvor ubarmhjertige hans metoder var - og de inspirerte til ordtaket «en italienisert engelskmann er Djevelen selv» - kastet han ikke bort tiden med rent røveri. I stedet leiet han ut sitt kompani til de statene som kunne betale, på hvilken side spilte ingen rolle. Han sloss for Pisa mot Firenze og omvendt, for pavetroppene mot Viscontiene og omvendt, og da han forlot Viscontienes tjeneste, leverte han korrekt tilbake til Galeazzo de bor­ gene som Det hvite kompani hadde erobret. Krig var forretning for Hawkwood, gitt at kontraktene hans fritok ham for å kjempe mot kongen av England. Da han døde etter 35 år i Italia, rik på land, pensjoner og ry, ble han begravet i katedralen i Firenze, og minnet gjennom Ucellos rytterfreske over døren. Nasjonal stolthet for­ langte ham hjem det året han døde; på Rikard 2s personlige anmod­ ning ble hans legeme ført tilbake til England for begravelse i hjem­ byen. I Italia ble kompaniene i praksis brukt som offisielle hærer i offentlige kriger. I Frankrike var de ute av kontroll. Det eneste effektive mottiltak ville ha vært en stående hær, noe som ennå ikke var tenkelig for staten og heller ikke finansielt gjennomførbart. Den eneste mulige strategien mot kompaniene var å betale dem for å dra sin vei. Siden kongen av Ungarn appellerte om hjelp mot tyrkerne, ble det tatt et samstemt krafttak for å få den konstante trusselen avsporet gjennom et korstog foretatt av paven, keiseren og franskekongen. Den personen som ble utpekt av den tidligere regenten, nå Karl 5, var en merkelig, ny kaptein, like ru som sitt bretonske navn, som franskmennene gjenga som De Clequin eller Kaisquin eller Clesquy, inntil hans berømmelse standardiserte Bertrand Du Guesclin. Han var flatneset, mørkhudet, kort og tung, og «det fantes ingen 246

styggere mellom Rennes og Dinant». Slik begynner Cuveliers epos på rim, som var ment å skape en fransk helt som rival til Chandos Heralds lovprisning av Den svarte prinsen. «Hvorfor hans foreldre hatet ham så ille at de ofte i sine hjerter ønsket ham død. Skurk, Tosk eller Klovn pleide de kalle ham; så foraktet var han som et ulaglig barn, at væpnere og tjenere gjorde narr av ham.» Foreldrene var av fattig adel. Den klossete sønnen, uten erfaring fra turnerin­ ger, lærte å slåss i geriljakampene i Bretagne i tjeneste hos Karl av Blois, og ble en dyktig taktiker når det gjaldt bakhold og krigslist, bruk av forkledning, spioner, hemmelige budbringere, røykskyer for å skjule bevegelser, bestikkelser med penger og vin, tortur og drap av fanger og overraskelsesangrep under «Gudsfreden». Han var like dri­ stig som han var skruppelløs, voldsom med sverdet, men alltid klar til å bruke list; hard, slu og like ubarmhjertig som noen écorcheur. Han var født mellom 1315 og 1320, og ble ikke ridder før han var 35 og hadde vunnet lokalt ry i forsvaret av Rønnes. Hans dristige erobring av en festning fra navarreserne, observert av regenten, la grunnlaget for hans fremtredende plass i kongens tjeneste. Skjønt Karl 5 ikke selv var noen kriger, hadde han et krigersk mål. I alle år etter Brétignyavtalen var hans eneste, uuttalte, altoverskyggende mål å hindre den oppgivelsen av territorier som ville ha partert riket. Blottet for ethvert ønske om å lede en hær i strid, visste han at han trengte en militær leder, og fant en i dette «svin i rustning», den første kommandant på fransk side som kunne sammenlignes med Den svarte prinsen eller Sir John Chandos. I 1364, det første året i Karis regjeringstid, ledet Du Guesclin franskmennene til seier og deretter til tap i to historiske slag. I det første, ved Cocherel i Normandie mot styrkene til Karl av Navarra, var troppene få men resultatet viktig, for det førte til elimineringen av Navarras kroniske trussel mot Paris. Slaget fikk enda større be­ tydning ved tilfangetagelsen av Navarras fetter, Captal de Buch, som Karl senere satte fri uten å forlange løsepenger i håp om å vinne hans ustyrlige hjerte for Frankrike. Det andre slaget, fem måneder etter, fant sted ved Auray på den klippefulle Bretagnekysten, og var avgjørende for den bretonske krigen. Karl av Blois, den franske kandidaten til hertugdømmet, ble drept og Du Guesclin tatt til fange. Dette var den siste trefningen mellom de rivaliserende her­ tugene til Bretagne, og etterlot den engelske kandidaten, Jean de Montfort, i besittelse, skjønt hertugdømmet forble ifølge traktatvil­ kårene fransk len. Tapet ble faktisk av Karl vendt om til en bety­ delig fordel. Ved hjelp av en stor pensjon overbeviste han Blois’ enke om å oppgi kravet sitt, og endte gjennom dette den langvarige krigen og årelatingen av fransk styrke. Karl 5 var én som foretrakk å ikke slåss der han kunne kjøpe. 247

Etter å ha blitt løstkjøpt, mistet ikke Du Guesclin kongens gunst. Hans fremgang var blitt forutsagt av astrologien og Merlins profe­ tier, noe som kan ha appellert til Karl, som all sin nøkternhet til tross var tilhenger av astrologi, liksom Du Guesclin. Ved siden av å ha en astrolog med seg på alle sine felttog, var Bertrand også gift med én, en kvinne som behersket kunsten og var berømt for sine okkulte evner. Kongens interesse var mer vitenskapelig. Som de fleste herskere beskjeftiget han en hoffastrolog, som uttalte seg om gunstige tidspunkter for handling og utførte hemmelige oppdrag; men ut over dette bestilte Karl oversettelser av astrologiske verker, og grunnla et fakultet for astrologi ved universitetet i Paris, som han utstyrte med bibliotek, instrumenter og kongelige stipendier. I 1365 kalte han til hoffet sitt Thomas fra Pisano, en doktor i astrologi fra universitetet i Bologna, hvis fantasirike om enn noe risikable talenter må ha passet kongen, siden han betalte ham en lønn på 100 franc i måneden. Det er siett ikke umulig at Karls evigvarende sykdommer kan delvis ha skyldtes en medisin som inneholdt kvikksølv, tilberedt for ham av Thomas, og som denne ble sterkt lastet for. Upåvirket fortsatte Thomas med et «enestående og ubeskrivelig» eksperiment, som skulle drive engelskmennene ut av Frankrike. Av bly og tinn lagde han hule statuetter av nakne menn, fylte dem med jord samlet fra senteret og de fire hjørnene av Frank­ rike, innskrev pannene med navnene til kong Edvard eller én av hans kapteiner, og begravde dem med ansiktene ned da stjerneteg­ nene var de rette, samtidig som han fremsa trylleformler som er­ klærte at dette var den evige utdrivelse, tilintetgjørelse og begra­ velse av nevnte konge, kapteiner og alle deres tilhengere. Når det gjaldt å fjerne kompaniene, var det en mer praktisk metode å arrangere korstog i Ungarn. Keiser Karl 4 som var oppsatt på å drive tyrkerne tilbake, kom selv til Avignon med et tilbud om å betale utgiftene til transport, og å garantere inntektene fra Bohmen i tre år som sold til leiesoldatene. Hans tilstedeværelse ved messen sammen med Urban 5 på første pinsedag, der keiser og pave satt side ved side i fred for første gang i manns minne, la en håpets fortryllelse over anledningen. Urban annonserte at tiendene fra det franske presteskapet ville bli overlatt til franskekongen for at han skulle kunne finansiere sin deltakelse i foretagendet. Til tross for alle løfter om betaling, og om paradiset også - for alle ekskommunikasjoner ville bli hevet ved korstoget - så leiesoldatene på de ungarske fremtidsutsiktene med stor skepsis, og spurte «hvorfor de skulle reise så langt for å krige?» Men presset av de sterke følelsene til fordel for deres oppbrudd, og gitt Arnaut de Cervole, en av deres egne, som leder i stedet for Du Guesclin, lot enkelte seg overbevise. Fra flere steder dro forskjellige troppeavdelinger av gårde somme­ 248

ren 1365 til det avtalte møtestedet i Lorraine innen keiserdømmet. Resten var fiasko. Røvernes forferdelige rykte opphisset folk i Alsace til desperat motstand. Til tross for Arnauts forsikringer om at han ikke hadde noen skumle planer for landet og bare ønsket å vanne hestene sine i Rhinen, nektet borgerne av Strasbourg dem å krysse broen, og keiseren ble tvunget av sine undersåtter til å opptre på skueplassen med en hær for å blokkere veien. Men det var kom­ panienes egen motvilje mer enn folkets motstand, som fikk dem til å snu om innen en måned. I mellomtiden hadde det oppstått et nytt prosjekt i Spania som krevde deres oppmerksomhet. Krigen mellom England og Frankrike hadde i virkeligheten ikke sluttet med Brétigny; den hadde forflyttet seg til Spania med par­ tene på hver sin side i striden om kronen mellom Pedro den gru­ somme, konge av Castilla, hvis hårde fremferd hadde utløst opprør, og hans uekte bror Don Henrik av Trastamare, den eldste av farens ti bastarder og leder for opposisjonen. Siden Pedro ble understøttet av engelskmennene, og dessuten hadde forlatt og ifølge ryktet myr­ det sin kone, som var søster til den franske dronningen, og siden Don Henrik var franskmennenes protesjé, og hans erobring av kro­ nen ville gi dem en alliert på en viktig trone, ble de tidligere fien­ dene dratt inn i striden. Don Pedro var fiende av paven, som hadde ekskommunisert ham for å ha nektet å adlyde en innkalling til Avignon for å svare for sin onde fremferd. Den spanske arenaen tilbød under dekke av et korstog mot mau­ rerne i Granada et ideelt utløp og kanskje en grav for kompaniene. Som den utnevnte lederen, hadde Du Guesclin overbevist 25 kap­ teiner fra de farligste kompaniene, inkludert Hugo fra Calveley og Eustache d’Aubrecicourt og andre som hadde vært hans motstan­ dere ved Auray, om å følge med seg til Spania. Det ble utlovet høy betaling, men kompanienes menn hadde ingen planer om å krysse Pyreneene uten klingende mynt i hånden. Den konfrontasjonen som resulterte i dette, fortalt med skadefryd i Cuveliers epos, gir et mikrokosmos av 1300-tallet, selv om det har blitt sagt om Cuvelier at «rimenes tyranni ga ham lite armslag for nøyaktighet». Etter å ha marsjert til Avignon i stedet for direkte til Spania, slo kompaniene leir innen synsvidde av det pavelige palasset på andre siden av Rhone ved Villeneuve. Dit sendte paven en skjelvende kardinal for å fortelle dem «at jeg som har Guds makt og alle helgenenes, englenes og erkeenglenes, vil ekskommunisere hele kompaniet hvis de ikke øyeblikkelig forlater stedet». Kardinalen ble møtt med høflighet av Du Guesclin og den «lærde, kloke og besin­ dige ridder» marskalken d’Audrehem, veteran fra Poitiers, og spurt om han hadde noen penger med seg; han svarte taktfullt at han var kommet for å spørre om deres hensikt med å komme til Avignon. 249

«Min herre,» svarte d’Audrehem, «De ser foran Dem menn som i ti år har begått mange udåder i frankerriket, og som nå er på vei for å slåss med de vantro i Granada», og hvis ledere førte dem dit «slik at de ikke skulle vende tilbake til Frankrike.» Før avreisen bønnfalt de alle om syndsforlatelse, og Den hellige far ble bedt om «å forløse oss fra alle våre synder og fra straff for de hårde og store forbrytelser som vi alle har begått siden barndommen, og dessuten om å skjenke oss 200 000 franc i reisepenger». «Med ny maske» svarte kardinalen at selv om det var mange av dem, skulle det nok bli en råd med syndsforlatelse, men ikke med penger. «Min herre,» brøt Bertrand hurtig inn, «vi må ha alt mar­ skalken ber om, for jeg sier Dem at det er mange her som bryr seg lite om syndsforlatelse, og heller vil ha pengene.» Han la til at «vi fører dem dit hvor de rettmessig kan plyndre uten å skade kristen­ folk», og understreket at medmindre kravene deres ble oppfylt, kunne ikke mennene stoppes, og jo lengre de måtte vente, jo mer medlidenhet hadde han med Villeneuve. Etter å ha hastet tilbake over broen, fortalte først kardinalen paven om kompanienes anmodning om syndsforlatelse, og at han bragte med seg deres skriftemål over synder. «De har . . . begått all den ondskap som er mulig og mer enn man kan fortelle; derfor ber de om barmhjertighet og tilgivelse fra Gud og full syndsforlatelse fra Dem.» «Det skal de få,» sa paven uten nøling, «forutsatt at de forlater landet.» Så ble det neste spørsmålet om 200 000 franc forelagt ham. Fra sitt vindu kunne Urban se at soldatene var i ferd med å ta for seg av husdyr, kyllinger og gjess, godt hvitt brød og alt de kunne bære med seg. Han kalte sammen til rådslagning om hvordan en skulle fremskaffe pengene, og godtok forslaget om at de skulle rei­ ses ved hjelp av en skatt på borgerskapet i Avignon, «slik at Guds rikdommer ikke skulle minkes». Når de innsamlede pengene ble bragt til Du Guesclin av magistraten i Avignon sammen med syndsforlatelsene med sine signaturer og segl, spurte Du Guesclin om pengene hadde kommet fra den pavelige skattekisten. Da han ble fortalt at de kom fra borgerne i Avignon, anklaget han «meget uærbødig» Den hellige kirken for griskhet, og sve'rget at han ikke ville godta en øre medmindre den kom fra presteskapet; alle skatte­ pengene måtte returneres til dem som hadde betalt dem. «Min herre,» sa magistraten, «måtte Gud gi Dem et lykkelig liv; det stak­ kars folket vil giede seg meget.» Pengene ble kvikt returnert til folk og erstattet med 200 000 franc fra det pavelige skattkammer, noe paven snart gjorde seg skadesløs for gjennom å pålegge det franske presteskapet en tiende. 250

På den engelske siden var også myteskapingen i gang, spesielt gjen­ nom Chandos Herald, som feiret Den svarte prinsens styre i Aquitania på denne tiden som «syv års giede, fred og hygge», mens det faktisk var det motsatte. Prinsens arroganse og ekstravaganse opp­ ildnet hans gascognske undersåtter til rasende harme og en dragning mot Frankrike. Med sine idealer om storsinnethet og overdrevet pengebruk, var prinsen helt uten interesse for å balansere forbruk og inntekter. Han utlignet forskjellen gjennom skatter som under­ minerte den lojaliteten og troskapen han som visekonge var satt til å fremelske. «Siden Gud ble født, var det ikke noe åpent hus som var holdt med slik raushet og ære.» Han fødde «mer enn fire snes riddere og minst fire ganger så mange væpnere» - rundt 400 men­ nesker - ved sitt bord daglig, og holdt et stort følge av væpnere, pasjer, tjenere, forstandere, klerker, falkonerer og jegere; holdt banketter, jaktselskaper og turneringer, og lot seg bare servere av en ridder i gullsporer. Hans kone, den skjønne Joan, overgikk sin svigerinne Isabella i overdådige stoffer, pelser, smykker, gull og emalje. Prinsens styre, fortalte Chandos Herald med entusiasme, utmerket seg ved «rundhåndethet, høye mål, sunt omdømme, moderasjon, rettferdighet, fornuft og rimelighet». Med unntak av de to første, hadde prinsen ingen av disse egenskapene. Du Guesclins krigere dro av gårde til Spania, der de sloss så hårdt og mye at Don Pedro flyktet, Don Henrik ble kronet til konge, og kompaniene, av hvem få fant noen grav, alt for snart var tilbake i Frankrike. Men de engelske interessene førte snart til at kampen ble gjenopptatt. Don Pedro appellerte til Den svarte prinsen, som i sin iver etter krig og ære tok opp hans sak. Han hadde også sine grun­ ner i nødvendigheten av å bryte den fransk-kastiljanske alliansen, som på grunn av den sterke spanske flåten truet de engelske kom­ munikasjonene med Aquitania og økte den konstante engelske frykten for invasjon. Som alltid var finanser av avgjørende betyd­ ning. Don Pedro sverget å betale alle utgifter så snart han hadde gjenvunnet sin trone, og til tross for råd om ikke å stole på en mann som hadde gjort så mye galt, ville ikke Den svarte prinsen avstå fra kamp. Mens Du Guesclin og de franske kompaniene på ny støttet Don Henrik, ble krigen gjenopptatt i 1367 og resultatet reversert. I slaget ved Najera i april 1367 vant engelskmennene en seier som er berømt i middelalderske annaler, og franskmennene led enda et av de nederlagene som beskar ikke bare deres ære, men også deres militære overlegenhet. Don Henrik hadde blitt advart av Du Guesc­ lin og marskalken d’Audrehem om ikke å risikere et regulært slag med prinsen og «de beste soldatene i verden», men heller å kutte forsyningslinjene deres og «sulte dem ut uten kamp» - det samme rådet som ble gitt og ignorert av franskmennene ved Poitiers. Av 251

grunner som hadde med været, terrenget og frykten for å vise feig­ het overfor nye tilhengere å gjøre, var det praktisk umulig å følge rådet, og resultatet var katastrofalt. Don Henrik flyktet, Don Pedro ble gjeninnsatt, og Bertrand Du Guesclin ble for annen gang tatt til fange. Skjønt han hadde mest lyst til å holde ham fangen, lot prin­ sen seg ramme av Bertrands hånlige bemerkning om at han ble holdt «av frykt», og lot ham bli løskjøpt for den stive summen av 100 000 franc. Om ære gikk tapt ved Najera, var tapet liksom det ved Auray ikke uten fordeler, for bare de forrevne levningene av kompaniene vendte tilbake til Frankrike. For denne lettelsen fikk Du Guesclin rosen, slik at alle vanlige menneskers bønner overskyllet ham, som Deschamps skulle komme til å skrive. Videre lindring var resultat av dødsfallene til bandittlederen Seguin fra Badefol og «Erkepresten» - den første forgiftet ved middagsbordet av Karl av Navarra for å slippe å betale ham, og den andre myrdet av sine egne tilhengere. Da Don Pedro som forutsagt ikke betalte sin gjeld, ble Den svarte prinsen klandret av sine sinte, ubetalte menn, og «oppmuntret dem underhånden» til å ta seg tilbake til Frankrike og forsyne seg der ved hjelp av de vanlige maktmidler. Selv om de var få i antall, var de herdet i krig og fryktelig å møte, og anglo-gascognske bander kom seg over til Champagne og Picardie, «hvor de gjorde så mye skade og onde gjerninger at det forårsaket stort oppstyr». For prinsen gikk æren fra Najera snart sur; seieren representerte for ham toppen på lykkehjulet - deretter gikk det bare nedover. Hans stolthet ødela forholdet til gascognerne, «for han verdsatte ikke en ridder så mye som en knapp, og heller ikke en borger eller en borgers kone, og heller ikke vanlige folk». Da han overførte byrdene av Don Pedros gjeld til folket i Guienne i form av årlige husholdsskatter i 1367-68, gjorde gascognske herrer opprør og gjen­ opptok forhandlinger med Karl 5 om tilbakevending til fransk til­ hørighet. En grunn og et redskap til å kullkaste Brétignytraktaten var dermed i franskekongens hender.

11

Det gyldne svøpet

Slik var det Frankrike som Coucy vendte tilbake til i 1367. Å dømme etter det viktige skrittet han tok året etter, led hans egne len under den mangel på arbeidskraft som hadde plaget landeiere over­ alt siden svartedauen. Picardie, som fra begynnelsen av lå midt i veien for den engelske inntrengningen, hadde ikke bare lidd under invasjonen, men også under det bondeopprøret som ble kalt jacqueriet og under navarresernes herjinger. Heller enn å betale de stadige skattene som fulgte i kjølvannet av franske tap, hadde bøndene desertert til de nærliggende keiserlige områdene i Hainault og på andre siden av Meuse. For å holde på arbeiderne, var Coucys noe forsinkede virkemid­ del å frigi de livegne, eller ikke-frie bøndene og landsbyboerne i sine len. På grunn av «hat til trelldom», som hans fribrev medga, hadde de dratt sin vei «for å leve utenfor våre land, på visse steder, og frigjort seg selv uten vår tillatelse og ut fra eget ønske». (En livegen som nådde frem til territorier utenfor sin herres kontroll og opp­ holdt seg der ett år, ble ansett for fri.) Med unntak av det fribrevet som ble utstedt til Coucy-slottet i 1197, var Coucys len sene med å oppheve livegenskapet, kanskje på grunn av deres tidligere rikdom. Frie bønder var alltid i flertall i Frankrike før svartedauen. Opphe­ velse ble i mindre grad gjennomført ut fra en moralsk fordømmelse av livegenskapet enn ut fra ønsket om å reise penger fra leie. Selv om det betalte arbeidet til leilendinger var dyrere enn trellenes ubetalte arbeid, trengte ikke leilendinger å bli fødd i arbeidet, noe som ble til en ubetydelig utgift. Coucys fribrev fra august 1368, besto av en almen overdragelse av frihet til 22 byer og landsbyer i hans baroni til gjengjeld for spesi­ fiserte leier og avgifter for hver av dem, «i all evighet til oss og våre etterfølgere». Summene varierte fra 18 pund for Trosly ned til 24 sou for Fresnes (fremdeles eksisterende landsbyer, som de fleste på listen), og 18 pence for hvert ildsted for Courson. Til tross for sakførernes svulmende ordrikdom i hver linje gir ordvalget et klart og presist bilde av middelalderske besittelsesvilkår, i motsetning til den tette urskog som senere fremstillinger har produsert. «Ifølge almen sedvane og bruk,» sier fribrevet, er alle som bor i 253

baroniet Coucy «våre menn og kvinner gjennom morte-main og formariage», med unntak av prester eller adel eller andre «som besitter gjennom ed og vasallskap». På grunn av de mange som har dratt sin vei, «har vårt nevnte land blitt latt udyrket, ubearbeidet og har falt tilbake til utmark, slik at nevnte land har tapt mye av sin verdi». Tidligere hadde beboerne bedt om sin frihet fra hans far, under tilbud om visse avgifter i evighet, «om hvilke forhold vår kjære og høyt elskede far hvis sjel nå er hos Gud tok råd og fant det ville være ham til stor fortjeneste å ødelegge og oppgi nevnte sed­ vane, og akseptere den tilbudte profitt»; men før han kunne opp­ fylle bønnen, døde han. Fullt informert om disse forholdene, myn­ dig og med full kontroll over sine land, og siden han hadde mottatt den samme bønn og de samme tilbud om avgifter «mer lønnsomme og hederlige enn de nevnte morte-mains og formariages er eller kan bli i fremtiden»; og siden opphevelse av trelldommen «ville gjøre folk mer fruktbare og landet mer oppdyrket og ikke tillate det å falle tilbake til utmark, og som konsekvens mer verdifullt for oss og våre etterkommere»; la det derfor være kjent at etter «omhyggelige over­ legninger over nevnte forhold og dype avveininger av våre rettig­ heter og inntekter, ødelegger og opphever . . . og setter vi alle fri fra alle morte-mains og formariages for evig og alltid, enten preste­ skap eller annen stand, uten bibeholdelse av trelldom eller rett til å fornye trelldom for noen av dem nå eller i fremtiden for oss eller våre etterkommere eller for noen andre som helst». De leier og avgifter som ligger til nevnte steder vil bli lagt til «vårt arvegods og len og baroni som vi holder fra kongen», som vil bli bedt om å godta og bekrefte dokumentet. Kongelig bekreftelse ble gitt tre måneder senere. I almenhet hadde landeiere, spesielt de mindre suksessfulle med bruk som var for små til å gi tilstrekkelige inntekter, lidd mer enn bøndene under de siste 20 års ulykker. Det bundne arbeidet som ble tapt gjennom pesten, kunne ikke erstattes, siden frie menn ikke på ny kunne gjøres til treller. Møller, kornmagasiner, bryggerier, låver og annet permanent utstyr måtte bygges opp igjen på eierens be­ kostning. Utgifter til løsepenger og underhold som fange gjennom to tiår med mange tapte slag tæret hårdt på inntektene, selv om kostnadene kunne overføres til bønder og byer, og selv om Coucy, som alltid var heldig, ikke var plaget av dette. Bortsett fra å ha blitt spart for løsepenger, mottok han 1000 franc fra franskekongen i juni 1368 som erstatning for sine utgifter som gissel og for ødeleggelser forårsaket av krigen på hans land. Også Karl 5 fridde til herren til Coucy og Soissons. Selv om båndene mellom landeiere og de avhengige ble svekket ved overgang til basis i betaling, ga inntekter fra leie de rikere 254

godseierne flere goder og mer komfort og frihet til å velge bosted. De bygget store hotels i Paris og ervervet seg byeiendommer. Senteret for tiltrekning var nå kongens nye residens kalt St. Pol, en samling hus han hadde kjøpt og omgjort til et palass med syv hager og en kirsebærlund på østsiden av byen nær den nåværende Bastilleplassen. Tolv gallerier forbandt bygninger og gårdsrom; busker klip­ pet som figurer prydet hagene, løver ble holdt i menasjeriene og nattergaler og turtelduer i aviariet. Karl hersket i en urolig tid, men i alle slike perioder finnes det uberørte steder fylt med skjønnhet og lek, musikk og dans, kjærlig­ het og arbeid. Mens røykskyer om dagen og ildskjær om natten markerer brennende byer, er himmelen i omegnen klar; hvor tor­ turerte fangers skrik høres ett sted, teller bankierer sine penger og bønder pløyer bak dorske okser andre steder. Ødeleggelser i en gitt periode angår ikke alle mennesker hele tiden, og selv om deres virkninger er kumulative, tar det tid før den nedgangen de trekker med seg erkjennes. I Coucys kretser drev menn og kvinner med falke jakt og vanlig jakt, og bar sin favorittfalk i hette på armen alle steder innendørs som utendørs - i kirken, på tinget, til måltidene. Ved anledninger ble det servert enorme bakverk fra hvilke det ble sluppet løs levende fugler som ble tatt av hauker i banketthallen. I borgens tårn der godseierens flagg vaiet, var en vaktmann stasjonert med et horn til å blåse i når fremmede nærmet seg. Han blåste for soloppgang eller hanegal, deretter ble ottesangen sunget av kapellanen, fulgt av messe i kapellet. Om aftenen spilte musikanter på lutter og harper, rørpiper, sekkepiper, trompeter, pauker og cymbaler. Under blomstringen av sekulær musikk som kunstform på 1300-tallet ble så mange som 36 forskjellige instrumenter tatt i bruk. Dersom ingen konsert eller forestilling var avtalt etter kveldsmåltidet, underholdt forsamlingen hverandre med sang og konversasjon, beretninger fra dagens jakt, «høviske diskusjoner» over kjærlighetens konvensjo­ ner og verbale leker. I én lek skrev deltakerne vers, mer eller min­ dre dristige, på små pergamentruller som ble sendt rundt, og som når de ble lest høyt, skulle si noe om leserens karakter. På slike kvelder likte de fornemme herrene å bevare den gamle skikken med å opplyse rommene med fakler holdt av tjenere i stedet for med vegglamper, fordi det tilfredsstilte deres sans for storslagenhet. De bygget sine «dårskaper», av hvilke den mest kunstferdige var de mekaniske spøkefullhetene funnet på av grev Robert de Artois på slottet i Hesdin. Statuer i hagen sprutet vann på besø­ kende når de vandret forbi, eller skrek ord til dem som papegøyer; en skjult lem lot de passerende falle ned på en fjærmadrass under; når man åpnet døren til et rom, ble man møtt av regn eller sne eller 255

torden; kanaler under et visst trykk «vætte damene nedenfra». Da slottet kom i Filip av Burgunds besittelse, ble apparatene holdt i stand av en fastboende ekspert. I Picardie ble det til mer almen forlystelse holdt svanefestival i juli og august, da alle tre stender deltok i jakten på unge svaner oppalet i lokale dammer og kanaler og ennå ikke i stand til å fly. Ledet av presteskapet, fulgt av adel, borgere og de øvrige, dro alle ut i båter ledsaget av musikk og fyrverkeri. Deltakere var forbudt å drepe det de fanget. Jakten foregikk for sportens skyld, og varte i flere dager avbrutt av festligheter. Fordi livet var kollektivt, var det intenst sosialt og avhengig av etikette, derav vekten på høvisk adferd og rene fingernegler. Man vasket ofte hendene både før og etter måltidet, selv om både kniver og skjeer var i bruk, og gafler, om enn sjeldne, ikke var ukjente. En individuell bolle ble tilbudt adelsmannen, og ved inngangen til banketthallen var det et vaskerom der flere samtidig kunne vaske hen­ dene under en rekke av små springvann, og tørke dem på håndklær. Til herrens og fruens bad, de badet ofte, ble varmt vann fraktet til et badekar av tre på soverommet, i hvilket den badende satt og bløtet seg, eller i tilfellet med en avbildet herre, badet i et kar i hagen, der han satt i uutsigelig tilfredshet under kjærlig omsorg fra tre damer. For mindre høytstående folk fantes det gjerne et felles baderom i nærheten av kjøkkenet. To måltider om dagen var vanlig for alle, med middag klokken ti om formiddagen og aftens ved solnedgang. Frokost var ukjent, kan­ skje med unntak av et stykke tørt brød og et glass vin, og til og med det var luksus. Flotte klær fikk man ikke satt en stopper for til tross for de stadige lovforbudene mot overdådighet, som gjentatte ganger spesielt prøvde å forby spisse sko. Til og med når tåspissene var fylt for å få dem til å krølle seg opp, eller var bundet til knærne med gull- eller sølvlenker, resulterte populainene i en affektert gange som vekket latter og anklager om dekadanse. Men overklassen for­ ble opptatt av denne spesielle moten, som ble stadig mer elegant, og enkelte ganger inkluderte fløyel sydd med perler eller forgylt lær eller forskjellige farger på de to føttene. Damenes kåper til jakt var pyntet med bjeller, og bjeller hang det også fra beltene, som var en viktig del av klesdrakten på grunn av alt utstyret de bar: pung, nøkler, bønnebok, rosenkrans, relikvieskrin, hansker, essens­ krukke, saks og sysett. Man hadde undertrøyer og -bukser av fint lintøy, og pels i kaldt vær var svært vanlig. I brudeutstyret til den uheldige Blanche de Bourbon, som uklokt nok giftet seg med Pedro den grusomme, ble det brukt 11 794 ekornskinn, de fleste importert fra Skandinavia. I kirken stakk adelen ofte av så snart messen var ferdig, og 256

«hadde knapt tid til et Fadervår innenfor kirkeveggene». Andre mer troende bragte med seg bærbare altere når de reiste, og skjenket de almissene som var fastsatt av deres skriftefar som bot, skjønt almis­ sene alt i alt beløp seg til langt mindre enn de brukte på klær eller på jakten. Troende eller ikke, alle eide og bar de karakteristiske timebøkene som var den mest populære religiøse eiendelen for adelen på 1300-tallet. Spesiel bestilt med personlige bønner mellom daglige andakter og botssalmer, var bøkene nydelig illustrert, ikke bare med historier fra Bibelen og helgenfortellinger. I margene slapp middelalderen løs hele sin sans for det burleske, komikk, fantasi og satire. Bajasser og djevler vrir og vender seg mellom blomstrende vinranker, kaniner slåss med soldater, dresserte hun­ der viser sine kunster, hellige tekster ender opp som fantastiske skapninger med lange haler, munker med bare rumper klatrer i tårn, rakete hoder pryder dragekropper. Prester med geiteføtter, apekatter, musikanter, blomster, fugler, slott, kåte demoner og fantasidyr tvinner seg over sidene i et merkelig selskap med bønnens hellighet. I religiøse riter ble det hellige ofte blandet med det profane. Når det ble holdt messe for herskere, klaget en biskop, førte det på samme tid til at publikum «drev med andre ting og ikke hadde oppmerksomhet rettet mot gudstjenesten eller fremsa sine bønner». Nattverden, i hvilken nattverdsgjesten ved å spise av Jesu legeme og blod forutsetningsvis får del i korsets forløsende offer og Guds nåde, var kristendommens sentrale rite og forutsetningen for frelse. Gjort gåtefullt av transsubstansiasjonsmetafysikken, var det lite for­ stått av den vanlige legmann, med unntak av de magiske kreftene man trodde lå i den hellige hostien. Hvis den ble lagt på et kålblad i hagen, holdt den etende insekter borte, og plassert i en bikube til kontroll av svermen, fikk den i et tilfelle de troende biene til å bygge rundt den et helt kapell av voks med vinduer, buer, klokketårn og alter, der biene plasserte hostien. Likevel ble altergang og skrifte, som var forutsatt å bli praktisert på alle søndager og andre hellige dager, neppe i gjennomsnitt fore­ tatt mer enn den ene obligatoriske gangen i året til påske. En enkel ridder som ble spurt hvorfor han ikke gikk til messe som var så viktig for hans sjels frelse, svarte: «Dette visste jeg ikke; jeg trodde faktisk at prestene utførte messe for ofringens skyld.» For NordFrankrike har en anslått at ti prosent av befolkningen var praktise­ rende fromme, ti prosent likegyldige, og at resten vaklet mellom regelmessig og uregelmessig overholdelse. I dødens stund tok folk likevel ingen sjanse: de skriftet, betalte erstatninger, ga penger til evige; bønner for sine sjeler, og fratok ofte familien arv med gaver til hellige steder, kapeller, konventer, ene­ boere og betaling for pilegrimsferder ved stedfortredere. 9. Et fjernt speil

257

Kong Karl var ifølge sin biograf Christine de Pisan, datter av astrologen Thomas, nidkjær i sin gudfryktighet. Han gjorde korsets tegn så snart han våknet, og talte dagens første ord i form av bønn til Gud. Når han var kjemmet og kledd, ble han bragt sitt breviar, fremsa de kanoniske timebønnene med sin kapellan og feiret høymesse i sitt kapeli klokken åtte om morgenen med «melodiøs sang» og stille messe etterpå i sitt private bønnekammer. Deretter holdt han audiens for «alle slags mennesker, rike og fattige, damer og møyer, enker og andre». På faste dager førte han forsetet ved stats­ handlinger i rådet. Han levet bevisst «med kongelig regelmessighet» for å vise at kronens verdighet måtte opprettholdes med høytidelig orden. Etter middagsmåltidet lyttet han til musikanters søte musikk «for å glede sin sjel», og mottok deretter i to timers ambassadører, prinser og riddere, ofte i slike mengder at «i hans store haller var det umulig å få snudd seg». Han hørte rapporter om slag og hendelser og nyheter fra andre land, undertegnet brev og dokumenter, påla plikter, og ga og mottok gaver. Etter en times hvil tilbragte han tid med dronningen og sine barn - en sønn og arving ble født i 1368 og etterpå enda en sønn og to døtre - besøkte hagene sine om som­ meren, leste og studerte om vinteren, snakket med sine venner inntil kveldsmåltidet, og trakk seg tilbake etter kveldens underhold­ ning. Han fastet én dag i uken, og leste gjennom hele Bibelen hvert o ar. Uansett hvem som var hans virkelige far, besatt Karl til fulle Valoisenes lidenskap for eiendeler og luksus. Han var allerede i ferd med å rekonstruere Vincennes som sommerpalass, og kom snart til å bygge eller erverve tre eller fire til. Han beskjeftiget den berømte kokken Taillevant, som serverte stekte svaner og påfugler gjenopp­ stått i all sin fjærprakt, med forgylte nebb og føtter og hvilende på et naturlig landskap av spunnet sukker og malt tertedeig. Han sam­ let på dyrebare ting og juvelutsmykkede relikvieskrin til oppbeva­ ring av biten av Moses’ stav, toppen av Johannes døperens hode, flasken med jomfru Marias melk, Jesu barnesvøp, og biter og deler av forskjellige gjenstander forbundet med korsfestelsen, inkludert tornekronen og en bit av selve korset, alt oppbevart i det kongelige kapellet. Ved sin død skulle han eie 47 juvelbesatte gullkroner og 63 komplette sett med kapellutsmykninger, inkludert alterkleder, altertavler, kalker, liturgiske bøker og gullkrusifikser. 30 år gammel i 1368, to år eldre enn Enguerrand de Coucy, var kongen blek, tynn og alvorlig; med en lang, smekker og fremsprin­ gende nese; skarpe øyne; smal, lukket munn; sandfarget hår; og velbeherskete følelser. Gjennom en hård skole hadde han lært å holde tankene sine for seg selv, slik at han ble anklaget for å være dyp og hemmelighetsfull. Han var blitt kvitt de kraftige hodepinene, 258

tannpinene, fordøyelsesbesværene og andre lidelser han hadde lidd av under regentskapet, men var fremdeles plaget av et eller annet - muligens gikt - i den høyre hånden eller armen og av en byli eller fistel på den venstre armen, antakelig tuberkulose, men vanlig an­ tatt å være resultat av Karl av Navarras forsøk på å forgifte ham i 1358. En lærd lege fra Praha, som var sendt ham av hans onkel keiseren, behandlet forgiftningen, men fortalte ham at om byllen noensinne skulle slutte å væske, ville Karl dø, men han ville få en utsettelse på femten dager til å ordne sine saker og forberede sin sjel. Ikke overraskende levde kongen under en viss følelse av at ting hastet. Han var en vitebegjærlig mann, interessert i årsaker og virknin­ ger, og i filosofi, vitenskap og litteratur. Han skapte et av sin tids store biblioteker, installert i Louvre, der han hadde sin andre resi­ dens. Bibliotekets rom hadde paneler i utskåret og dekorert sypress, vinduer i farget blyglass som ble beskyttet med metallnetting mot «fugler og andre dyr», og en sølvlampe som brant til alle døgnets tider slik at kongen kunne lese når som helst. Det var ikke bare kunnskap, men spredning av kunnskap som angikk ham. Han ga Nicole Oresme, en lærd rådgiver med avanserte vitenskapelige kunnskaper, i oppdrag å skrive et verk om teorien for et stabilt pengesystem i vanlig språk; det var den typen statskunst som ga ham tilnavnet Charles le Sage (Den vise). Han bestilte oversettelser til fransk av Livius, Aristoteles og Augustins Gudsstaten «til beste for riket og hele kristendommen», og eide mange andre klassikere, verker av kirkefedrene og arabiske vitenskapelige verker i fransk oversettelse. Biblioteket var eklektisk, og spente fra Euklid over Ovid, Seneca og Josefus til John fra Salisbury, Roseromanen og en av bestsellerne på den tiden, Sir John Mandevilles Reiser. Det inne­ holdt forskjellige 1200-talls universalencyklopedier, en samling av verker om korstogene og om astrologi og astronomi, 47 arturianske og andre romaner, lovbøker, kommentarer og grammatikker, ver­ ker om filosofi, teologi, samtidig poesi og satire - alt i alt ifølge en fortegnelse fra 1373 over 1000 bind, som i siste instans skulle bli kjernen i det franske nasjonalbiblioteket. Når han ble bebreidet for å tilbringe for mye tid sammen med bøker og klerker, svarte Karl: «Så lenge kunnskap blir æret i dette landet, vil det gå det vel.» Hans tre brødre led alle av desperat havesyke: Ludvig av Anjou, den eldste av de tre, etter penger og et kongerike; Jean de Berry etter kunstverker; Filip av Burgund etter makt. Anjou var høy, robust og blond som sin far, men også egensindig, forfengelig og drevet av en umettelig ambisjon. Den sensuelle og nytelsessyke Berry var den personifiserte samleren, hvis kvadratiske, ordinære ansikt, oppstoppernese og tykke kropp passet dårlig med hans kjær259

lighet til kunsten. Filip av Burgund hadde Berrys grove, tunge trekk, men større intelligens og en altoverskyggende stolthet. Alle tre satte sine interesser foran kongerikets, og de hadde påfallende stort forbruk for å øke og demonstrere sin prestisje, og de skulle komme til gjennom sitt velynderskap å produsere kunstverker som representerte det ypperste i sitt slag: veggteppene over Åpenbarin­ gen laget for Anjou, de berømte timebøkene Les Tres Riches Heures og Belles Heures illuminert for Berry av Limbourgbrødrene, og statuene av Moses’ Kilde og De Sørgende skulpturert av Claus Suter for Burgund. Aldri har kongelig storartethet blitt klarere demonstrert enn ved to anledninger i 1368-69 som Coucy deltok i. Hans svoger Lionel, hertug av Clarence, far og enkemann som 29-åring, kom til Paris i april 1368 på vei til Milano for å gifte seg med Violante Visconti, den 13-årige datteren til Galeazzo. (Hans navn var Giovanni eller Gian Galeazzo, men denne korte formen blir brukt for å skille ham fra hans sønn, Gian Galeazzo den yngre.) Eskortert av et følge på 457 personer og 1280 hester (de overskytende var muligens gaver), ble han innlosjert i en suite som var spesielt dekorert for ham i Louvre. Hans søster, fruen til Coucy, og Enguerrand kom til Paris for å møte ham og for å delta i de festlighetene og æresbevisningene som kongen og hans brødre overøste sin forhenværende fiende med. En annen fremtredende gjest var Enguerrands fetter og brudens onkel, Amadeus 6 av Savoie, kalt «Den grønne greven» fra da han ble slått til ridder som 19-åring, og fremsto i en rekke av turneringer bærende grønne fjærbusker, grønn silkekjortel over rustningen, grønne sadeldekkener på hesten sin, og fulgt av 11 riddere helt i grønt, hver av dem ledet til skrankene av grønnkledde møyer som leide sin stridsmanns hest i et grønt bånd. Amadeus lå aldri noen etter i praleri. Mens han var i Paris, der butikkene for anledningen utstilte sine fineste varer, hadde Den grønne greven seg en skikkelig handlerunde, og etterlot seg bestillinger på juvelhalskjeder, bord­ kniver, støvler, fjærbusker, sporer og stråhatter. Han ga kongen et «kapell» av rubiner og store perler som kostet 1000 floriner, og skjenket tre gullfranc til Guillaume de Machaut for en romanse som ble dedisert til ham av poeten. Han tok med hjem til sin hustru fire lengder med klede fra Reims til 60 franc og en jaquette foret med 1200 ekornskinn. Middager og aftensmåltider, dans og lek i St. Pol og i Louvre fylte Clarence’ besøk, inkludert en storslagen bankett som kostet hertu­ gen av Burgund 1556 pund. Alle de mangfoldige artene av vilt, fisk og fugl som da levde i skoger og elver, så vel som tamme arter spesielt fetet opp for bordet, var der til å spise. 40 varianter av fisk og 30 forskjellige steker opptrer i datidens menyer. Ved Clarence’ 260

avreise skjenket kongen ham og hans følge gaver til en verdi av «20 000» floriner, en del av skikken med å gi gaver, som ved siden av å demonstrere giverens status, var nyttig for mottageren som kunne gjøre gavene om til kontanter ved pantsetting. Praleriets og forbrukets topp-punkt ventet i Milano. Å ha kjøpt en datter av kongen av Frankrike til sin sønn og en sønn av kongen av England til sin datter, var en dobbel triumf for Galeazzo Visconti og nok et underverk som bidro til å gjøre dem beryktet, disse Hogg­ ormene fra Milano som de ble kalt på grunn av familievåpenet, som viste en slange som svelget en kjempende menneskefigur, antatt å være en sarasener. To viscontier hersket sammen i Lombardia Galeazzo og hans enda mer forferdelige bror Bernabo. Mord, gru­ somheter, griskhet, effektiv regjering som alternerte med det vil­ leste despoti, respekt for lærdom og støtte til kunstene, og begjær som ble til ren seksuell mani, karakteriserte den ene og den andre av familien. Lucchino, en direkte forgjenger, var blitt myrdet av sin kone, som etter en bemerkelsesverdig orgie på en kanalbåt der hun underholdt flere elskere samtidig, inkludert den venetianske dogen og sin egen nevø Galeazzo, bestemte hun seg for å eliminere ekte­ mannen før han kunne gjøre det samme med henne. Utsvevelsene til Matteo, eldste bror av Galeazzo og Bernabo, var slik at han satte regimet i fare og ble tatt av dage av sine brødre i 1355, året etter deres tiltredelse, slik at han «døde som en hund uten skrifte». Krig med pavedømmet, som de hadde fratatt Bologna og andre av pavestatens len, var viscontienes hovedbeskjeftigelse. Da de i løpet av krigen ble ekskommunisert av paven, tvang Bernabo lega­ ten som bragte ham ekskommunikasjonsbullen til å ete den, inklu­ dert silkesnor og blysegl. Det ble fortalt at han lot fire nonner brenne og en augustinermunk steke levende i et jernbur uten kjent grunn, medmindre det var ondsinnethet overfor kirken. Bernabo var grådig, slu, grusom og vill, og henfallen til raseri­ anfall og makaber humor. Han var arketypen på en tøylesløs aristo­ krat. Hvis en eneste av hans 500 jakthunder ikke var i toppform, lot han røkterne henge og alle krypskytterne med. Quaresimaen, et 40 dager langt torturprogram tillagt Bernabo og hans bror, og antatt å være utsendt som edikt ved deres tiltredelse, var en så uhyggelig katalog at man må håpe den var ment som skremsel snarere enn til virkelig bruk. Med strappadoen, hjul og steile, flåing, utriving av øyne, avskjæring av ansiktstrekk og lemmer ett for ett, og hver torturdag fulgt av en hviledag, var den ment å ende med døden for «forrædere» og dømte fiender. I sine vaner hadde Bernabo viet seg «i en bemerkelsesverdig grad til vellystens synd, slik at hans hushold minnet mer om en sultans harem enn boligen til en kristen fyrste». Han var far til 17 barn med 261

sin hustru Regina, som ble sagt å være den eneste som kunne nærme seg ham i hans raserianfall, og enda flere uekte med sine forskjellige elskerinner. Når Bernabo red i gatene, måtte alle borgere bøye kne; han sa ofte at han var Gud på jorden, pave og keiser i sine egne land. Bernabo hersket i Milano, hans bror Galeazzo i den gamle byen Pavia tre mil unna. De mer enn 100 tårnene som formørket Pavias gater, fortalte om de ustoppelige stridighetene i italienske byer. Galeazzos store kvadratiske tårn, nettopp ferdig i 1365, var bygget inn i den nordlige bymuren, og overskuet hager og fruktbare mar­ ker. Nevnt av kronikøren Corio med patriotisk stolthet som «det fremste palasset i universet», og av en senere beundrer som «den fineste bolig i Europa». Det var bygget av rosenrød mursten av lombardisk leire, og kunne skryte av 100 vinduer som omgå en storslått indre gård. Petrarca, som i åtte år prydet Visconti-hoffet, beskrev dets krone av tårn som «stigende opp til skyene», hvor man «i én retning kunne skue Alpenes snedekte tinder og i den andre de trekledte Apenninene». På en balkong med utsikt over vollgra­ ven, kunne familien spise om sommeren, forfrisket av synet av vann og hager og skogkledte parker fylt med vilt. Galeazzo var en mindre melodramatisk tyrann enn sin bror, med nøkterne personlige vaner og hengiven overfor sin kone, den «gode og milde» Blanche av Savoie. Han bar sitt gyldenrøde hår langt, i fletter eller løsthengende, eller «enkelte ganger hvilende på skuld­ rene i et silkenett eller med blomsterkranser», og han var svært plaget av gikt - «de rikes sykdom» ifølge greven av Flandern, som også led av den. Bryllupet mellom Lionel av England og Violante Visconti som skulle finne sted i Milano, den ledende byen i Lombardia og en innlandsrival til Venezia og Genova. Som senter for handelen syd for Alpene hadde den dominert Nord-Italia i 1000 år. Dens undre, beskrevet av en munk århundret før, omfattet 6000 fontener med drikkevann, 300 offentlige ovner, ti hospitaler hvorav det største kunne ta 1000 pasienter med to i hver seng, 1500 sakførere, 40 kopister av dokumenter, 10 000 munker av alle ordener, og 100 våpensmeder som laget den berømte milanesiske rustningen. På midten av 1300-tallet var den gjenstand for den generelle tendensen til beklagelig dekadanse sammenlignet med de gode, gamle, enkle dagene. Menn ble klandret for ekstravagante moter, særlig hvis de var utlendinger - trange klær «på spansk maner», enorme sporer som tartarene, smykket med perler etter fransk skikk. Kvinner ble irettesatt for å krølle håret og bære kjoler som lot brystene bare. Det ble sagt at Milano hadde så mange prostituerte, at Bernabo skattla dem for å vedlikeholde bymurene. 262

Ved ankomsten til Milano hadde Lionel i tillegg til sitt eget følge 1500 leietropper fra Det hvite kompani, som hadde gått over fra pavens tjeneste til viscontienes. 80 damer, alle kledd likt - som vanlig var for å øke prakten ved store anledninger - i gullbroderte, skarlagen kjoler med hvite ermer og gullbelter, og 60 riddere til hest og væpnere, også de likt kledd, var i Galeazzos velkomstfølge. I tillegg til en medgift til datteren som var så stor at det tok to år å forhandle om den, betalte Galeazzo utgifter på 10 000 floriner i måneden i fem og en halv måned for brudgommen og hans følge. Den fantastiske bryllupsbanketten ble holdt utendørs siden det var juni, og tok pusten fra alle. Dens åpenbare hensikt var å bære vitnesbyrd om «Storsinnet hos hertug Galeas hans sjel, den fulle tilfredshet han hadde ved dette parti og overfloden i hans kister». 30 dobbelte retter av kjøtt og fisk alternerte med presentasjon av gaver etter hver rett. Under ledelse av brudens bror, Gian Galeazzo den yngre, nå 17 og far til en toårig datter, ble gavene fordelt mellom Lionels folk etter rang. De besto i kostelige brynjer, hjel­ mer med fjærbusk og våpen, hestepanser, frakker brodert med juveler, mynder med fløyelshalsbånd, falker med sølvbjeller, emal­ jerte flasker med den dyreste vin, purpur- og gullkjeder og kapper kantet med hermelin og perler, 76 hester inkludert seks nydelige, små gangere med sadeldekkener i grønn fløyel med høyrøde dusker, seks store stridshester i høyrød fløyel med gullrosetter, og to andre av spesiell kvalitet kalt Løven og Abbeden; samt seks blodtørstige, sterke alaunts eller krigshunder, av og til brukt til å feste jerngryter med brennende tjære på ryggen av, og 12 flotte, fete okser. Kjøttet og fisken, alt forgylt med en pasta av pulverisert egge­ plomme, safran og mel, og enkelte ganger blandet med bladgull, smågriser med krabber, harer med gjedder, hele kalver med ørre­ ter, vaktler og rapphøns med mer ørret, ender og hegrer med kar­ per, oksekjøtt og kapuner med stør, kalvekjøtt og kapuner med karper i sitronsaus, kjøttstykker og ost med ålepaier, kjøtt i aspikk med fisk i aspikk, kjøttgalantiner med niøyer, og blant de reste­ rende rettene, grillet kje, vilt, påfugler med kål, franske bønner og nedlagte oksetunger, ystelsoll og ost, kirsebær og annen frukt. Res­ tene som ble fjernet fra bordene, som tradisjonelt gikk til tjenerska­ pet, ble sagt å være rikelige nok til å bespise 1000 mann. Blant dem som deltok i festen, var Petrarca, en æret gjest ved hovedbordet, og både Froissart og Chaucer blant de vanlige, skjønt det er tvilsomt om de to unge ukjente ble presentert for den berømte italienske hoffdikteren. Aldri falt lykkens hjul ned med et slikt brak; aldri ble forfengelig­ het slik straffet. Fire måneder senere, mens han fremdeles var i Italia, døde hertugen av Clarence av en uspesifisert «feber», noe 263

som naturligvis utløste rop om forgiftning, skjønt siden den ødela en innflytelsesrik allianse som Galeazzo hadde kjøpt seg for en enorm sum, var det mer sannsynlig ettervirkningene av alle de forgylte rettene i den hete lombardiske sommeren. Violantes skjebne var knapt lykkeligere. Hun ble først gift med en halvgal sadist, den 17-årige markien av Montferrat, som blant annet kvalte tjenestegut­ ter med sine egne hender. Etter dennes voldelige død giftet hun seg med en fetter, en av Bernabos sønner, som senere ble drept av hennes bror. Hun døde som 31-åring, tre ganger enke. Tolv måneder etter Visconti-bryllupet var Enguerrand de Coucy sendebud for kongen ved et bryllup av større politisk betydning og ikke mindre prakt. Karl 5 hadde utmanøvrert kongen av England ved å vinne for sin bror Filip av Burgund den samme arvingen som kong Edvard ønsket for sin sønn Edmund. Hun var Margrete av Flandern, datter og arving til Louis de Male, greve av Flandern, han som en gang hadde flyktet fra en union med Isabella. Edvard hadde forhandlet om denne damen med de store fremtidsutsikter i fem år, og til og med gått så langt som til å love bort Calais og 170 000 pund til hennes far. Men siden partene var beslektet innen fjerde graden av slektskap, noe knapt to kongelige personer i Europa ikke var, trengtes det en pavelig dispensasjon. Fast bestemt på å holde England og Flandern fra hverandre, utnyttet Karl for­ delen ved en fransk pave. Urban 5 nektet dispensasjon for Edmund og Margrete, men bevilget den etter en passende tid til Filip og Margrete som var beslektet på samme måten. Foreningen av Bur­ gund og Frankrike, et stort kupp for Frankrike, innebar kimen til en uhyrlig fødsel, for den skapte en stat som skulle komme til å strides med opphavet og i det neste århundret gi England hevn på krigens mørkeste stadium. For å tilfredsstille Margretes lidenskap for juveler, sendte hertu­ gen av Burgund bud rundt i Europa etter diamanter, rubiner og smaragder, og kjøpte som det viktigste stykket i samlingen et perle­ halsbånd fra Enguerrand de Coucy for 11 000 pund. Tre enorme kister med dyrebare gjenstander ankom forut for Filip til bryllupet i Gent. Gjennom gaver og festligheter for både borgere og adel, prosesjoner og turneringer, eskortering av og møte med gjester ved grensene, og uniformer laget spesielt for anlednin­ gen, gjorde hertugen alle anstrengelser for å vinne og gjøre inntrykk på flamlenderne. Praleri var for Filip politisk, en del av prosessen med å bygge en stat gjennom prestisje. Han var selv alltid praktfullt kledd, og bar en hatt med fjærbusker av struts, fasan og «en indisk fugl», og en annen med gullbånd og damask importert fra Italia. En mann av iherdig temperament, tilbragte han dager av gangen på jakt, sov ofte utendørs, spilte tennis, og var den mest rastløse rei264

sende i sin tid, med forflytting fra sted til sted opp til hundre ganger i året. Mange av hans reiser var pilegrimsferder, og han bar med seg relikvieskrin og rosenkrans overalt. Han gikk til messe nesten like flittig som kongen, mediterte som kongen alene i et privat bønne­ kammer, og unnlot ikke å gi sine religiøse offergaver i full offent­ lighet. Etter sitt giftemål ga han en Mariastatue til katedralen i Tournai med kjole og kappe i gullklede foret med gråverk og bro­ dert over det hele med hans og hans kones våpenskjold. De summene de rike kunne sløse bort på anledninger som disse i en periode med gjentatte katastrofer, kan synes uforklarlige, ikke så mye med henblikk på motiver som på muligheter. Hvor kom alle pengene fra til å betale for denne luksusen midt iblant ruiner og nedgang og forminskede inntekter fra avfolkede gods og byer? Vel, for det første var penger i mynt ikke utsatt for pest liksom mennes­ ker; de forsvant ikke, og om de ble stjålet av røvere, var de snart i sirkulasjon igjen. I en redusert befolkning var mengden av tilgjen­ gelige kontanter proporsjonelt større. For det andre er det sannsyn­ lig at til tross for den store dødeligheten ved pesten, var evnen til å produsere varer og tjenester ikke redusert, fordi en så stor del av befolkningen ved begynnelsen av århundret hadde vært ikkeproduktiv. Relativt til de overlevende kan rikdom, varer og tjenes­ ter faktisk ha øket. Stort forbruk og praktoppvisninger for å heve inntrykket av en hersker opp over hans jevnbyrdiges og å opphisse til begeistring og ærefrykt blant befolkningen, var tradisjonelt fyrsters skikk. Men nå i annen halvdel av 1300-tallet gikk det over alle grenser, liksom for å fornekte livets økte usikkerhet. Praleriet ble til vanvittig overdri­ velse, et forgylt liksvøp over svartedauen og tapte slag, et desperat ønske om å vise seg heldig i en tid med fremadskridende ulykker. Livsfølelsen i en hjemsøkt tid uttrykte seg i kunstene ved en større vekt på det menneskelige drama og på menneskelige følelser. Jomfru Maria biir mer pint av sorg over sin døde sønn; på alter­ tavlen i Narbonne, malt på denne tiden, er hun avbildet besvimt i andres armer. I en annen versjon av Mesteren fra Rohan er hele menneskehetens lidelsesfylte forvirring konsentrert i ansiktet til apostelen Johannes, som idet han understøtter den dånende moren ved foten av korset, vender sine sorgfulle øyne mot Gud som for å spørre: «Hvordan kunne du la dette hende?» Boccaccio følte at mørket seg på, og vendte seg fra den livsglade, godlynte Dekameronen til en sur satire over kvinner kalt II Corbaccio (Kråken). Én gang selve gieden i hans tidligere fortellinger, fremstår kvinnen nå som en grådig blodsuger, opptatt bare av klær og elskere, og villig i sin vellyst til å menge seg med tjenere eller svarte etiopere. Etter Kråken valgte han et annet nedslående tema 265

om store historiske figurers fali fra lykkens tinder, om hvordan de gjennom stolthet og dårskap beveget seg fra lykke og glans til elen­ dighet. «Slik er de tider, min venn, som vi nå lever i,» skrev Petrarca i et brev til Boccaccio i 1366. Jorden, fortsatte han, «er kanskje sluppet opp for virkelige menn, men var aldri tettere befolket med laster og lastefulle mennesker.» Pessimisme var en normal stemning i middelalderen, fordi men­ nesket ble sett på som dømt fra fødselen av og med behov for frelse, men denne ble mer gjennomgripende og spekulasjoner omkring Antikrists komme mer intense i annen halvdel av århundet. Det eksisterte speculatores eller speidere, trodde man, som var på ut­ kikk etter tegn som kunne fortelle at «de siste ting» sto for døren. En ventet på slutten både i frykt og i håp, for Antikrist ville til slutt gå under ved Armageddon, og innvarsle Kristi rike og en ny tid.

12

Dobbel troskap

Det gikk i retning av at krigen mellom Frankrike og England ville bli gjenopptatt, og Enguerrand var på grunn av sitt engelske ekte­ skap stilt overfor dobbel lojalitet. Han kunne hverken bære våpen mot sin svigerfar, som han skyldte troskap for sine engelske besit­ telser, og heller ikke slåss mot sin lensherre fra naturens side, franskekongen. Kong Karl gikk hardt ut med spørsmålet om overherredømme som var blitt reist av de gascognske lensherrene. Han var omhyg­ gelig med å skape en solid rettferdiggjøring for å ta opp igjen fiendt­ lighetene ved å be om juridiske uttalelser fra loveksperter ved uni­ versitetene i Bologna, Montpellier, Toulouse og Orléans, som ikke overraskende sendte positive svar. Under lovens kappe kalte Karl Den svarte prinsen til Paris for å svare på klager mot ham. Med «et svart blikk» på utsendingene svarte prinsen at han gjerne skulle komme, «men jeg forsikrer dere om at det vil bli med hjelm og 60 000 menn til følge». Karl utropte ham umiddelbart til en illojal vasall, kunngjorde at Brétignytraktaten var oppsagt, og erklærte krig fra mai 1369. Dette førte til at lensherrer som hadde land i begge kongedøm­ mene «ble ille plaget i sine sjeler . . . og spesielt herren til Coucy, for han tok seg svært nær av det». 1 det ubehagelige dilemmaet som lå i å skylde troskap til to herrer som lå i krig med hverandre, skulle en vasall ifølge Bonet tilby sin militære tjeneste til den man først hadde sverget troskap, og sende en stedfortreder til å slåss for den andre, en oppfinnsom, men dyr løsning. Coucy kunne ikke tvinges av Edvard til å slåss mot sin naturlige overherre, men det var like klart at hvis han slåss for Frankrike, ville hans store landeiendom­ mer som jarl av Bedford, og kanskje Isabellas også, bli konfiskert. Hans første tanke var å dra sin vei for å ordne med en Habsburgarv fra sin mor, som lå på andre siden av Jura-fjellene på den sveitsiske siden av Alsace, og som var blitt nektet ham av hans fettere Albert 3 og Leopold 3, hertuger av Østerrike. Selv om Coucys krav har blitt sett på som diskutabelt, og omstendighetene ikke er klare, var han selv åpenbart ikke i tvil om sin rett. Hans segl fra 1369 bærer et firdelt våpen med det østerrikske merket, på samme måten som Edvard firdelte sitt med Frankrikes for å markere sitt 267

krav på den franske tronen. Den lille figuren på seglet, ansiktsløs og knappe fem centimeter høy, uttrykte ved sin uvanlige holdning det samme hovmod som Coucyenes motto. Ulikt det typiske adelsseglet med en galopperende ridder med løftet sverd, står Coucy-figuren rett opp og ned, i panser med lukket visir, alvorlig og streng, og holder i sin høyre hånd en lanse plantet i bakken og i sin venstre skjoldet. En slik stående figur, som sjelden ble brukt, viser regent­ skap eller kongelig avstamning, og opptrådte på Coucys tid på våpenskjoldene til hertugene av Anjou, Berry og Burgund. I denne eller en lignende form, enkelte ganger med en fjærbusk som hang ned til skuldrene, forekom den opprettstående, ubevegelige figuren på Coucys segl gjennom hele hans liv. Med en liten styrke av riddere og en blanding av soldater fra Picardie, Bretagne og Normandie krysset Coucy den keiserlige grensen til Alsace i september 1369. På omtrent samme tid vendte Isabella tilbake til England med sine døtre, enten for å beskytte inntektene sine, eller fordi hennes mor lå for døden på Windsor, eller begge deler. Den gode dronning Filippas død i august 1369 fikk historiske virkninger. Den førte til at Froissart på ny vendte seg til Frankrike og franske velyndere - hvorav Coucy skulle bli en - og til en fransk synsvinkel i sin krønike. I Alsace gjorde Coucy en avtale, til en pris av 21 000 franc, med greven av Montbéliard om dennes hjelp mot Habsburg-hertugene. I et manifest rettet til byene Strasbourg og Colmar benektet han alle fiendtlige hensikter mot dem, og fremla sin arvesak. Deretter er det ut fra det tynne bevismaterialet bare klart at prosjektet ble oppgitt. Enkelte sier at de østerrikske hertugene rekrutterte en mektig mot­ stander av Montbéliard som holdt dennes styrker i sjakk, andre at Coucy ble kalt tilbake av et inntrengende budskap fra Karl 5 den 30 september om at hans hjelp mot engelskmennene var nødvendig. Tvunget til å ta en avgjørelse, greide han åpenbart å overbevise kongen om nødvendigheten av sin egen nøytralitet, for på dette punktet forsvinner han, og bortsett fra en eneste omtale hører vi ingen ting om ham de neste to årene. Denne ene omtalen plasserer ham i Praha, hvor han daterte et juridisk dokument 14 januar 1370, som avsatte 40 mark årlig fra hans engelske inntekter på sin hushovmester, kanniken fra Rober­ sart. En reise til Praha ville ha vært et naturlig forsøk på å vinne keiserens innflytelse mot habsburgerne i hans arvesak. Froissart skulle senere komme til å skrive at Coucy «ofte» hadde klaget over sine rettigheter til keiseren, som medgikk at de var rettferdige, men innrømmet sine manglende muligheter «til å påtvinge Østerrike dem, for de var sterke i hans rike med mange gode krigsmenn». Etter en dokumentarisk pustepause på 22 måneder, plasserer den 268

neste omtalen Coucy i Savoie, hvor han fra november 1371 var aktivt engasjert på sin fetter Den grønne grevens side mot denne adelsmannens uuttømmelige forsyning av motstandere. I 1372-73 sloss de sammen i Italia i pavens tjeneste mot viscontiene. Etter Romerrikets fall var ikke Italia lenger noe maktsentrum. Det var politisk kaos i landet, men Italias byer hadde fremgang i både kunst og handel. Jordbruket nådde et høyere nivå enn andre steder, italienske bankierer samlet kapital og monopol på finanser i Europa, men den uavlatelige striden mellom fraksjoner og den ødeleggende kampen om kontroll mellom pavedømmet og keiser­ riket, mellom guelfer og gibelliner, skjøv Italia inn i tyrannenes tidsalder ut fra et ønske om orden. Bystater, som en gang hadde skapt det republikanske selvstyret, bukket under for Can Grander, Malatestaer og Viscontier, hvis eneste rett til å styre var makt. Med sitt knefall for tyranner - bortsett fra Venezia som beholdt sitt uavhengige oligarki, og Firenze med sin Signoria - ble Italia av Dante sammenlignet med både en slave og en bordell. Intet folk snakket mer om enhet og statsdannelse, og ingen hadde mindre, enn italienerne. Delvis som resultat av disse forholdene fant utenlandske condottieri fotfeste i Italia. Ubundet av lojaliteter, med blikk for fortje­ neste fremfor troskap, nøret de opp under kriger ut fra egen fordel, og holdt dem gående så lenge som mulig, mens den uheldige befolk­ ningen måtte bære lidelsene. Kjøpmenn og pilegrimer måtte leie væpnet eskorte. Prioren ved et kloster nær Siena flyttet to eller tre ganger i året alle sine eiendeler inn i den befestete byen «av frykt for disse kompaniene». En kjøpmann fra Firenze som passerte en fjell-landsby som var overtatt av røvere, ble angrepet, og selv om han ropte høyt om hjelp, var det ingen som turde hjelpe ham. Men til og med når veiene er lovløse og overfall normalt, gror det vanlige livet like iherdig som ugress. De store maritime republik­ kene Venezia og Genova bragte fremdeles Østens varer til Europa, det italienske bank- og kredittnettverket summet fremdeles av usyn­ lige forretninger, veverne i Firenze, rustningssmedene i Milano, glassblåserne i Venezia og håndverkerne i Toscana fortsatte frem­ deles med sitt under sine røde takstener. Ved midten av 1300-tallet var det sentrale politiske faktum i Italia Avignonpavedømmets desperate anstrengelser for å opprettholde sin verdslige maktbase i de pavelige områdene. Å herske over dette beltet tvers over Italia uten å være i landet, var i virkeligheten umulig. Forsøket kostet en rekke ville kriger, blod og massakrer, tyngende skatter, fremmede og forhatte stattholdere, og et stadig økende fiendskap til pavedømmet i dets hjemland. Det var uunngåelig at forsøket på å gjenerobre de pavelige om269

rådene kolliderte med Milanos ekspansjon under viscontiene, som hadde erobret Bologna, et pavelig len, i 1350, og som truet med å bli den dominerende makten i Italia. Da pavestyrkene greide å vinne Bologna tilbake, tvang Bernabo Visconti i et veldig raseri­ anfall en prest til å lyse paven i bann fra toppen av et tårn. I en fullstendig forkastelse av pavelig autoritet la han under seg kirkelige eiendommer, tvang erkebiskopen av Milano til å knele for seg, forbød sine undersåtter å betale tiender, søke avlat, eller ha noe med pavehoffet å gjøre, nektet å akseptere pavens utnevnte til kall i sine områder, og rev i stykker og trampet på pavelige sendebrev. Da han ignorerte en innstevning til Avignon for å stå til rette for sine utskeielser, grusomheter og «diabolske hat» til kirken, ekskommuniserte Urban 5 ham som kjetter i 1363. Ved en av århundrets mer nytteløse handlinger tok han til orde for korstog mot ham. Italienerne, som var fiendtlig innstilt til pavedømmet i Avignon for dets verdslighet, griskhet og selve dets eksistens innenfor fransk maktsfære, så på Urban som lite annet enn et redskap for fransk­ mennene, og brydde seg ikke om hans oppfordringer. Urban var født Guillaume de Grimoard i en adelig familie fra Languedoc, og var en oppriktig from mann, en tidligere benedikti­ nermunk som hadde et ekte ønske om å gjenopprette kirkens tro­ verdighet og gjenopplive pavens prestisje. Han begrenset skikken med å kunne ha flere kall, hevet utdanningsstandarden for prestene, tok sterke forholdsregler mot åger, simoni og prestelig konkubinat, forbød bruken av spisse sko ved pavehoffet, og gjorde seg ikke elsket av kardinalkollegiet. Da han ble valgt, hadde han ikke vært én av dem, men bare en vanlig abbed ved St. Victor i Marseille. Hans opphøyelse over kandidater med høyere rang, inkludert den ærgjerrige Talleyrand av Périgord, hadde bare skyldtes kardinale­ nes manglende evne til å bli enige om en blant sine egne, men offentligheten mente at dette bemerkelsesverdige avviket fra vanlig skikk, måtte ha vært inspirert av Gud. Ifølge Petrarca, som harpet på sitt favoritt-tema, kunne bare Den hellige ånd ha fått slike menn som kardinalene til å undertrykke sine egne sjalusier og ambisjoner, og åpnet veien for en pave som ville bringe pavedømmet tilbake til Roma. Dette hadde Urban til hensikt å gjøre så snart han hadde full kontroll over St. Peters arv. Blant alle fromme var håpet om en gjenforening med Roma et uttrykk for deres håp om en kirkens renselse. Hvis paven delte dette håpet, så han også at gjenforening var det eneste midlet til å beherske sin verdslige basis, og han forsto nødvendighen av å oppheve det resten av Europa så på som underdanighet overfor Frankrike. Det var klart at jo lenger pavedømmet ble i Avignon, jo svakere ble dets autoritet og jo mindre dets pres270

tisje i Italia og England. Mot de voldsomme protestene til kardi­ nalene og franskekongens motstand var Urban fast bestemt på gjen­ forening. I Italia var ikke Bernabo den eneste fienden prestene hadde. Francesco Ordelaffi, tyrann i Forli, svarte på ekskommunikasjon med å la halmfylte figurer som representerte kardinalene bli brent på markedsplassen. Til og med Firenze, som ut fra behovet for å kunne gjøre motstand mot Milano ofte var alliert med pavedømmet og var anti-kirkelig og anti-pavelig av ånd. Den florentinske kroni­ køren Franco Sacchetti unnskyldte Ordelaffis ondsinnete lemlestelse av en prest med at han ikke hadde handlet ut fra griskhet, og at det ville være bra for samfunnet om alle prester ble behandlet på samme måten. I England hadde de et ordtak: «Paven har blitt fransk og Jesus engelsk.» Engelskmennene var i økende grad harme over pavelige utnevnelser av utlendinger til engelske kali, med den tilhørende overføring av engelske penger til utlandet. I sin voksende uavhengighetsånd beveget de seg allerede i retning av en anglikansk kirke uten å være klar over det. I april 1367 gjennomførte Urban den store flyttingen ved å seile fra Marseille under jarnringen fra kardinalene, som biir sagt å ha klaget høylytt, «Å, onde pave! Å, gudløse bror! Hvor drar han sine sønner hen?», som om han førte dem inn i, i stedet for ut av, eksil. De var så lite lystne på å forlate luksuslivet i Avignon til fordel for Romas usikkerhet og forfall, at bare fem av kollegiet dro sammen med ham i utgangspunktet. Størstedelen av den store administrative overbygningen ble i Avignon. Urban gikk i land ved Livorno, hvor Giovanni Agnello, dogen av Pisa, en «forhatt og maktsyk» hersker, kom ham i møte, fulgt av Sir John Hawkwood og 1000 soldater i skinnende panser. Paven skalv ved synet, og nektet å gå i land. Det var ikke noe lykkelig tegn for tilbakevendingen til Den hellige stad. 1300-tallets onde ånd svevet over tilbakevendingen. Først etter å ha samlet en midlertidig hær og en imponerende eskorte av italien­ ske adelsmenn, kunne Den hellige far begi seg inn i kristendom­ mens hovedstad, nå trist og forpjusket. Roma, som tidligere hadde vært avhengig av pavehoffets mangfoldige aktiviteter, hadde ingen livlig handel å falle tilbake på som Firenze eller Venezia. I pave­ dømmets fravær hadde den sunket ned i fattigdom og kronisk rot; befolkningen sank fra over 50 000 før svartedauen til 20 000; klas­ siske monumenter var rast sammen som følge av jordskjelv eller manglende vedlikehold, og ble vandalisert; kyr ble holdt i forlatte kirker, gatene var fulle av dammer og overstrødd med skrot. Roma hadde ingen poeter som Dante og Petrarca, ingen «uovervinnelig 271

doktor» som Ockham, intet universitet som Paris eller Bologna, ingen blomstrende atelierer for maleri og skulptur. Den huset én fremstående figur, Birgitta av Sverige, som var snill og mild overfor alle skapninger, men en lidenskapelig anklager mot korrupsjon i hierarkiet. Keiserens ankomst til Lombardia i 1368 for å gjøre felles sak med paven mot viscontiene, syntes et øyeblikk som et godt varsel. Men lite kom ut av det, og feidene og rivaliseringene var snart i gang igjen. I 1369 syntes det gamle målet gjenforening med Østkirken å være innen rekkevidde, da den bysantinske keiseren, Johannes 5 Palaiologos, kom til Roma for å møte Urban i en praktfull seremoni i Peterskirken. Han hadde håpet å få vestlig hjelp mot tyrkerne i bytte med gjenforening med Romerkirken, men dette prosjektet brøt sammen da de to kirkene ikke kunne enes om ritualer. Urban ble plaget av nye opprør i de pavelige områdene, truet av samlingen av Bernabos tropper i Toscana, og slått og desillusjonert, krøp han tilbake til Avignon i september 1370. I det forlatte Roma forutsa Den hellige Birgitta hans snarlige død for å ha forrådt moderkirken. To måneder senere døde han, som kong Johan av en uspesifisert sykdom. Kanskje dens navn var fortvilelse. I valget av etterfølger satset kardinalene på sikkerhet med en ekte franskmann fra en stor adelig familie, den tidligere kardinalen Pierre Roger de Beaufort, som kalte seg pave Gregor 11. Han var en from og beskjeden prest på 41, plaget av en svekkende lidelse som han «led stor smerte» ved, og som man gikk ut fra ikke ville ha sjelsstyrke nok til å utsette seg for Romas farer. Selv om han var nevø av den praktfulle Clemens 6, som hadde gjort ham til kardinal som 19-åring, hadde Gregor lite av sin onkels herskerevne eller hans prestisje, og heller ingen synlig karakterstyrke. Men kardinalene hadde oversett det høyeste kalis evne til en gang imellom å for­ vandle innehaveren. Så snart han var innsatt, følte Gregor som sin forgjenger styrken i ropet om Roma, både i de troendes bønner og i den politiske nødvendigheten av å forlate Avignon og føre pavedømmet tilbake til sitt hjemland. Med sin nølende og tvilrådige natur kunne han meget vel ha foretrukket et stille liv, men som biskop av Roma hadde han en følelse av kall. Han kunne likevel ikke flytte til Italia før de pavelige områdene var gjort trygge mot viscontiene. Med dette for øyet hadde Urban organisert en Pavelig Liga av forskjel­ lige makter for å føre krig mot viscontiene, som Gregor nå arvet. Da Bernabo i 1371 erobret enda flere len fra pavedømmet, ble det tvingende nødvendig med handling. Samme år trengte Amadeus av Savoie, Den grønne greven, inn i Piemonte, som grenset opp til hans territorium, i forbindelse med 272

•>

en lokal krig mot en av sine vasaller. Han hadde med seg sin fetter Enguerrand de Coucy, som han utnevnte til sin generalløytnant i Piemonte. Enguerrand krysset de snedekte Alpene ledsaget av 100 lanser én eller annen gang mellom november og mårs vinteren 1371-72. Skjønt alpepassene i vår tid ikke lar seg forsere om vinteren, ble de i middelalderen overvunnet av reisende med hjelp av savoiske fjellførere. Middelalderens mennesker lot seg i mindre grad enn sine moderne etterkommere stoppe av fysiske hindringer. Munker fra lokale herberger og landsbyboere fra egnen, unntatt fra skatt for sine tjenester, holdt rutene merket og satte opp rep langs fjellryg­ gene. De ledet flokker av muldyr med last, og dro reisende på en ramasse, en grov madrass av kvister med endene bundet sammen. De reisende hadde snebriller eller hatter og hetter skåret som maske over ansiktet. En kardinals reisefølge med 120 hester ble sett da de krysset i november med hestenes øyelokk gjenfrosne av sne. Likene av reisende som var overmannet av storm, eller som ikke hadde rukket frem til et hospits ved mørkets frembrudd, ble alltid fjernet av førerne om våren. Fra sin høye beliggenhet på den andre siden av Alpene utøvet grevene av Savoie en effektiv kontroll med alpepassene. Den grønne greven, Amadeus 6, var en viljesterk, foretaksom fyrste, hans far og Coucys mormor hadde vært søsken. Han var den syt­ tende i sitt dynasti, svoger til dronningen av Frankrike, grunnlegger av to ridderordener, leder av det korstoget som fordrev tyrkerne fra Gallipoli i 1365, og han gjeninnsatte den bysantinske keiseren på tronen. Amadeus foraktet leiesoldater som «slyngler» og «oppkom­ linger» - men leiet dem likevel. I påkommende tilfeller unnså han seg ikke for å bestikke dem til å løpe fra sine inngåtte kontrakter. For operasjoner i Piemonte mot markien av Saluzzo ansatte han i 1371 den fryktede og brutale Anachino Baumgarten med sitt tysk­ ungarske kompani på 1200 lanser, 600 briganti (røvere) og 300 bue­ skyttere. Stilt overfor denne trusselen, vendte Saluzzo seg til Bernabd Visconti for støtte og forsterkninger. På dette tidspunkt kom Coucy til Piemonte som leder av det savoiske felttoget. Han var åpenbart godt innsatt i de vanlige metodene, for han rapporterte at han hadde lagt Saluzzos territo­ rium øde, og sendte bud til Amadeus etter flere menn slik at dette kunne gjøres mer effektivt. Slik taktikk, som siktet mot overgivelse, bragte fort resultater. Coucys erobring av tre byer og beleiring av en fjerde fremkalte en motoffensiv fra Bernabo på vegne av sin forbundsfelle. Som svar sluttet Amadeus seg til Paveligaen mot viscontiene, til stort ubehag for sin søster Blanche som var gift med Galeazzo Visconti. Som påskjønnelse for de 1000 lansene Amadeus 273

lovet å føre i felten for egen regning, utnevnte paven ham til generalkaptein for ligastyrkene i det vestlige Lombardia. I den følgende striden var partene viklet inn i et nett av personlige relasjoner som var viktigere for dem enn for ettertiden. Forbundet gjennom ekteskap, vasallforhold, traktater eller på andre måter, beveget de krigførende seg fra allianser til fiendskap og tilbake igjen som sjakkfigurer i et enormt spill, noe som kan forklare den mer­ kelig uvirkelige karakteren av stridighetene. Krigen var videre be­ tinget av bruken av leiesoldater, som siden de var uten grunnleg­ gende lojalitet, kunne skifte side over natten enda lettere enn sine arbeidsgivere. Herskeren i Mantova begynte som ligamedlem og overga paven for å slutte seg til Bernabo. Sir John Hawkwood, opprinnelig i Bernabos tjeneste, overga ham for å slutte seg til ligaen. Markien av Montferrat, under sterkt press fra Galeazzo, giftet seg med hans datter, enken Violante. Amadeus og Galeazzo, motvillige fiender på grunn av Blanche, følte seg mer truet av Ber­ nabo enn av hverandre, og ble til slutt enige. Den krigen som holdt Enguerrand de Coucy i Lombardia i de neste to årene, var et orme­ bol fullt av intriger. Ved Asti, som lå i fokus for det savoiske felttoget, fant Coucy seg ansikt til ansikt med Sir John Hawkwoods hvite kompani, da i viscontienes tjeneste. Slik Villani beskriver det, hadde hver enkelt av Hawkwoods menn to pasjer til disposisjon som holdt rustningen hans så blank at den «skinte som et speil og gjorde at de så enda mer skremmende ut». I kamp ble hestene holdt av pasjer, mens men­ nene sloss til fots i en kompakt, rund tropp, med lansene pekende nedover, og holdt av to menn. «Med langsomme skritt og forferde­ lige rop gikk de mot fienden, og det var meget vanskelig å bryte eller spre dem.» Villani legger likevel til at de gjorde det bedre i nattangrep på landsbyer enn i åpen kamp, og når de lyktes, «skyld­ tes det mer våre egne menns feighet» enn kompaniets heltemot eller moralske dyd. Plaget av gikt og uten sans for personlig kamp, hadde Galeazzo sendt sin 21-årige sønn som kommandant, men bare i navnet, ved beleiringen av Asti. Gian Galeazzo ble kalt greven av Vertu etter titelen han fikk da han som barn inngikk ekteskap med Isabella av Frankrike. Han var høy og velbygget, med rødt hår og farens slå­ ende, gode utseende, skjønt det var hans intellektuelle mer enn fysiske kvaliteter som gjorde størst inntrykk på dem som møtte ham. Som eneste sønn av hengivne foreldre var den unge Visconti, selv far til tre barn, utdannet til å styre, men utrenet i krig. Han var ledsaget av to voktere med ordre fra hans foreldre om å hindre at han ble drept eller tatt til fange, noe «som ofte hender i krig». Vokterne var så pliktoppfyllende at de stoppet Hawkwood fra et ■

275

frontalangrep han ønsket å foreta, slik at han i irritasjon strøk tel­ tene sine og forlot leiren. Som konsekvens var savoierne i stand til å unnsette byen. Da Bernabo som straff halverte Hawkwoods be­ taling, deserterte han til pavestyrkene. Kort etter deserterte Baumgarten, den savoiske leiesoldaten, til viscontiene. For savoierne betød unnsettelsen av Asti om ikke en udelt bril­ jant militær seier, likevel åpningen av veien til Milano. Gian Galeazzo som vendte tilbake fra sitt første hærtog uten nevneverdig ære, kom hjem akkurat i tide til å være til stede ved sin 23-årige kone Isabella av Frankrikes død. Hun døde under fødselen av deres fjerde barn, en sønn som overlevet henne med bare syv måneder. Selv om Enguerrands rolle ved Asti ikke er kjent, må den ha vært betydelig og muligens avgjørende på en eller annen måte, for paven ga umiddelbart sin legat, kardinalen av St. Eustache, fullmakt «til å kontrahere og inngå avtaler, allianser og traktater med Enguerrand, herre til Coucy, på vegne av kirken», i den hensikt å gi ham kommandoen over de pavetroppene kardinalen bragte til Lombardia. En første betaling til Coucy på 5893 floriner ble autorisert gjennom en bankier i Firenze, «levert med bud», på den betingelse at dersom Coucy ikke gjennomførte avtalen med kardinalen, skulle han betale tilbake 6000 floriner til det pavelige skattkammeret. 20 floriner per lanse per måned, den vanlige betalingen for leie­ soldater, indikerer at den styrken Enguerrand ble tildelt, må ha vært på 300 lanser, i stedet for de 1000 som pavens løfte opprinnelig omfattet. 300 lanser var en normal størrelse for et kompani i tidens kontrakter, som varierte fra 60-70 til 1000 lanser, hver på tre ryt­ tere, pluss bueskyttere til hest, fotsoldater og tjenere. I desember utnevnte paven formelt Coucy til generalkaptein for det pavelige kompaniet som opererte i Lombardia mot «forbannel­ sens sønner». Utnevnelsen avspeilte Gregors utålmodighet med Amadeus, som hadde påtatt seg å rykke frem mot Milano fra vest, men som fremdeles oppholdt seg i Piemonte, der han forsvarte sitt eget territorium mot viscontistyrkene. Coucys oppgave var å slutte seg til Hawkwood, nå i pavens sold, som hadde trukket seg tilbake til Bologna etter å ha skiftet side, og som allerede var på marsj vestover mot en forhåpentlig beleiring av Milano. Coucy skulle marsjere sammen med ham til et møte med Amadeus, som ville fullføre omringningen. I februar 1373 gikk Amadeus endelig inn på milanesisk territo­ rium etter å ha oppnådd en nøytralitetsavtale med Galeazzo. Det var utvilsomt hans søster Blanche som sto bak traktaten som endte den ulykkelige familiesituasjonen, der hennes manns områder ble herjet av hennes brors styrker. I avtalen lovet Amadeus å ikke forulempe Galeazzos territorium til gjengjeld for Galeazzos løfte 276

om ikke å hjelpe Bernabd mot ham. Galeazzo trakk seg altså halv­ veis ut av krigen, og ga Amadeus anledning til å rykke frem mot Bernabo uten å måtte bekymre seg om angrep i ryggen. I januar 1373 hadde Coucy sluttet seg til Hawkwood et eller annet sted øst for Parma, og de fortsatte videre mot Milano. Den 26 februar, da de nærmet seg målet, ga paven i en forbausende helom­ vending Coucy ordre om å gi Visconti-brødrene fritt leide for å møte i Avignon før slutten av mårs. Gregor hadde latt seg lure av et tilbud fra viscontiene om å for­ handle, noe som bare var et triks fra Bernabos side for å vinne tid til å samle styrkene sine. Mens han fremdeles var i gledesrus over sine fienders forventete underkastelse, skrev Gregor et rosende brev til Coucy, som ble takket for å ha handlet «modig og kraftfullt til beste for kirkens interesser i Italia» og for å være i besittelse av en uvanlig grad av «udelt lojalitet». Da han to dager senere opp­ daget at han var tatt ved nesen av viscontiene, uttrykte paven sorg og forbauselse over at Coucy hadde «diskutert fredsforslag fra kir­ kens fiender». Han ble gitt ordre om ikke å lytte til flere slike forslag, men å fullføre oppdraget sitt i forvissning om at paven var fast bestemt på «aldri å forhandle». I brev til alle involverte parter bønnfalt Gregor om mer energiske skritt for å utvirke foreningen av styrkene. Etter å ha krysset Po i april, nådde Coucy og Hawkwood fjellbyen Montichiari omlag 65 km øst for Milano. Amadeus hadde gått rundt Milano på nordsiden, og hadde etter et langt opphold, etter sigende forårsaket av at Bernabos agenter hadde forgiftet forsyningene hans, nådd et sted bare åtte mil fra Coucy og Hawkwood. Her gjorde han holdt, åpenbart for å forberede en forsvarsposisjon mot fremrykningen av 1000 lanser under Bernabos svigersønn, hertugen av Bayern, som det ble sagt var i nærheten. Mellom de to pavelige styrkene hadde Bernabo laget diker i elven Oglio, som kunne åpnes slik at slettelandet ble oversvømmet og forhindre fiendens fremrykning. Han hadde sendt bud til Galeazzo etter forsterkninger til å blokkere den truede omringningen, og å «belønne i fullt alvor» herren til Coucy og Giovanni Acuto, som italienerne kalte Hawkwood. Selv om han var forhindret fra å kjempe mot sin savoiske svoger, mente Galeazzo seg å ha full frihet til å engasjere seg mot fiendens andre flanke, det vil si Coucy og Hawkwood. Han sendte sin sønn i spissen for en styrke sammensatt av lombarder og Baumgartens leiesoldater, som alt i alt talte mer enn 1000 lanser pluss bueskyttere og fotsoldater. Gian Galeazzo, som ble holdt informert om fiendens styrke og bevegelser av herske­ ren i Mantova, rykket frem i trygg forvissning om sin tallmessige overmakt. 277

Ved Montichiari talte styrkene til Coucy og Hawkwood 600 lanser og 700 bueskyttere ved siden av hastig sammenraskete provisionati eller bonde-infanteri. Da han ble klar over fiendens overmakt, skal Coucy ha overlatt kommandostaven til Hawkwood under henvis­ ning til dennes større erfaring og kjennskap til italiensk krigføring, men tingenes utvikling understøtter en annen versjon - at han selv startet angrepet med den furia francesa som hans landsmenn var kjent for. Da styrkene braket sammen, sloss rytterne «så hardt med hverandre at det var et under å skue». Coucy ble slått tilbake med store tap, og ville ha blitt nedkjempet hvis det ikke hadde vært for Hawkwood, som ifølge Froissart «kom til hans hjelp med 500 fordi herren til Coucy var gift med kongen av Englands datter og bare av denne grunn». Skjønt det kostet mye, klarte de å trekke seg tilbake til bakketoppen, mens Viscontis leiesoldater i forvissning om at seieren var vunnet, brøt formasjonene for å begynne med plynd­ ring. Kompanienes menn var alltid vanskelige å kontrollere. Gian Galeazzo var uerfaren, og Baumgarten enten uforsiktig eller ikke personlig til stede. Han blir ikke nevnt i beretninger om slaget. Coucy og Hawkwood så sin sjanse, omgrupperte sine medtatte styrker, og feide ned mot Gian Galeazzo. Denne ble kastet av hes­ ten, og uten lanse og hjelm ble han bare reddet ved den heltemodige motstanden til sine milanesiske ryttere, som dekket hans flukt, men som selv ble hugget ned før leiesoldatene fikk samlet seg på ny. I en helomvending som i miniatyr var like forbløffende som nederlaget ved Poitiers, triumferte pavestyrkene, og kunne bringe med seg fra slagmarken viscontienes faner og 200 fanger, blant dem 30 høytstå­ ende lombardiske adelsmenn som ville gi gode løsepenger. Paven erklærte seieren for et mirakel, og beretningen om den, som raskt nådde Frankrike, resulterte i Coucys umiddelbare berømmelse. I hans tids lille verden var ære lett å vinne; mer viktig var hva han lærte. Coucy lot seg aldri lure til den typen hodeløst angrep som franske riddere i det store og hele var kjent for. Militært hadde Montichiari liten betydning. Det førte ikke til noen forening med Amadeus, fordi Coucy-Hawkwood-styrkene var for medtatte og reduserte til å tenke på å bryte gjennom, og de trakk seg i stedet tilbake til Bologna til pavens store bedrøvelse. Han fortsatte å insistere på en forening med Amadeus for å knuse Bernabo, denne «Belials sønn». Han lovet Hawkwood at de forsin­ kede betalingene snart skulle komme, og overøste Coucy med kom­ plimenter for hans «lojale og omsorgsfulle dømmekraft, bemerkel­ sesverdige ærlighet og velkjente klokskap». Med henvisning til «Deres fremragende besluttsomhet og forutseenhet som erfaring har gitt bevis på», fornyet paven Coucys utnevnelse som generalkaptein i juni. Hawkwood, hvis kompani var styrkens ryggrad, var 278

ikke én som anstrengte seg uten betaling, og hans ulønnede menn begynte å bli opprørske. På vei gjennom Mantova gjorde de så mye skade og foretok så mange tyverier fra borgerne, at herskeren der klaget til paven, som i sin tur bønnfalt Coucy om å hindre at «kir­ kens styrker» forårsaket flere ubehageligheter. Farene, om ikke ironien ved å bruke røvere til å gjenopprette pavelig autoritet, var i ferd med å bli åpenbar. Ved modig kamp i et smalt pass brøt greven av Savoie ut fra sin posisjon, og greide å slutte seg til Coucy og Hawkwood i Bologna, hvorfra de i juli sammen gjenopptok marsjen vestover. I Modena vekket leiesoldatene igjen borgernes vrede, som paven nesten i tårer bønnfalt Coucy om å berolige, spesielt siden Modena tilhørte Den pavelige ligaen. Da pavestyrkene i 1373 nådde Piacenza, belei­ ret de byen, men beleiringen randt ut i sanden da Amadeus ble syk. Fra nå av oppløste offensiven seg på grunn av voldsomt regn, elver som gikk over sine bredder, angrep fra Bemabos tropper og en generell mangel på entusiasme. Som kaptein for en styrke som nå var helt uorganisert og kom­ promittert, så Coucy liten fremtid i den pavelige krigen. Med hen­ visning til langt fravær fra kone, barn og eiendommer, og nødven­ digheten av å ta seg av sine affærer i sitt eget krigsherjede land, søkte han om tillatelse til å vende tilbake til Frankrike. Gregor skjenket ham nådig hans frihet 23 januar 1374 med enda flere svuls­ tige utgytelser over Coucys lojalitet, troskap, kraft, «store ærlighet» og andre dyder, «som De har blitt utstyrt med av Den allmektige». Når man har i tankene at Coucy var i ferd med å oppgi saken, kan den overdrevne smigeren være ment å dekke over manglende kon­ tanter, for de pengene han hadde til gode, ble ikke betalt av det pavelige skattkammeret før mange år senere. Hans avreise kan ha blitt enda mer tvingende på grunn av oppblussingen av svartedauen i Italia og Sør-Frankrike i 1373-74. Under dennes innflytelse oppløste Gregors krigsanstrengelser seg. Nedslått av sykdom inngikk Amadeus en separatfred med Galeazzo, og overga paven så snart hans egne interesser i Piemonte var sikret. Galeazzo på sin side fryktet at Bernabos politikk ville føre til kata­ strofe, og var like klar til å ta avstand fra sin bror. Bernabo ble sagt å ha vært så rasende over forliket med Amadeus, at han forsøkte å få snikmyrdet sin svigerinne Blanche som den som sto bak. Han var foreløpig tvunget til å søke fred med paven, men sikret seg gunstige vilkår i traktaten fra juni 1374 gjennom å bestikke de pavelige for­ handlerne. Ingen av partene hadde oppnådd noe som helst i krigen, fordi ingen utenom paven - som var ute av stand til å få sin vilje gjennomført - hadde slåss for noe fundamentalt, og krig er en for ubehagelig og dyr affære til å utholdes uten en god sak. 279

For Gian Galeazzo var hans andre nederlag nok. Han komman­ derte aldri igjen tropper i kamp. En dyktig statsmann som skulle komme til å bringe Visconti-imperiet til maktens høyder, forble Gian Galeazzo en melankolsk mann, kanskje nedtrykt over sin manglende evne til å regjere uten bedrag og vold, og nedtrykt av familietragedier. Etter tapet av sin kone og lille sønn døde hans eldste sønn som 10-åring og hans andre sønn 13 år gammel, og etterlot ham med en høyt elsket datter, som heller ikke skulle unn­ slippe en ulykkelig skjebne. Da pesten blusset opp for tredje gang, var smitten under bedre kontroll, selv om den ble like lite forstått. Mens den herjet i Milano, beordret Bernabo alle ofrene bragt ut av byen og etterlatt på mar­ kene til å dø eller komme seg. Alle som pleiet pestpasienter, måtte gjennomgå en streng 10-dagers karantene; prester måtte undersøke sine sognebarn etter symptomer, og gi rapport til en spesiell kom­ misjon under trussel om dødsstraff ved unnlatelse; den som bragte sykdommen inn i byen, kunne dømmes til døden og få sin eiendom inndratt. Venezia nektet alle skip anløp som var mistenkt for å føre smitte med seg, men siden man ennå ikke hadde forstått betydnin­ gen av lopper og rotter, var slike forholdsregler som nok pekte i riktig retning, ikke i stand til å stoppe smittebærerne. I Piacenza, der Coucys krigsinnsats tok slutt, døde halve befolkningen, og i Pisa, der pesten herjet i to år, ble den sagt å ha tatt fire femtedeler av barna. Det mest berømte dødsfallet i 1374 var den 70-årige Petrarcas, ikke av pest, men fredelig sittende i en stol med armene hvilende på en stabel bøker. Hans gamle venn Boccaccio, surnet og syk, fulgte etter ett år senere. Uten noen forbindelse med pesten oppsto det i Rhinland et nytt hysteri i form av dansesyken. Hvorvidt den skrev seg fra elendighet og hjemløshet forårsaket av de store vår-oversvømmelsene i Rhinen det året, eller var et spontant symptom på en urolig tid, vet historien ikke, men de som deltok var ikke i tvil. De var overbevist om at de var besatt av demoner. De dannet ringer i gater og kirker, og danset i timer med hopp og skrik idet de påkalte demoner ved navn for å få dem til å stoppe plagingen, eller ropte at de hadde visjoner av Kristus eller jomfru Maria eller himmelen som åpnet seg. Når de var utslitt, falt de sammen, og rullet seg på marken og stønnet som i krampe. Etter hvert som manien spredte seg til Holland og Flan­ dern, begynte danserne å vise seg med blomsterkranser i håret, og drev i grupper fra sted til sted som flagellanter. De var stort sett fattige - bønder, håndverkere, tjenere og tiggere, med en stor andel kvinner, spesielt ugifte. Seksuell løssluppenhet fulgte ofte med dan­ singen, men den dominerende hensikten var utdrivelse av djevler. 1 tidens lidelser så folk Djevelens tilstedeværelse, og i deres bevisst280

het var det intet som med større sikkerhet pekte mot Satans hånverk i samfunnet, enn moten med spisse sko, som de så ofte hadde hørt fordømt i prekener. Et anstrøk av galskap i denne forkrøplede fri­ volitet fikk vanlige mennesker til å se på den som Djevelens merke. Fiendtlighet overfor presteskapet var felles for danserne og flagellantene. I deres iver etter å undertrykke denne galskapen som truet dem, utførte prestene så mange djevelutdrivelser som mulig, mens folk så på og følte seg omgitt av demoner. Prosesjoner og messer ble holdt for å be for de lidende. Galskapen døde ut i løpet av ett år, men skulle komme til å dukke opp igjen og igjen i de neste to århundrene. Uansett hva årsaken var, vitnet den om den økende underkastelse overfor det overnaturlige, som selv paven var utsatt for. I august 1374 kunngjorde han inkvisisjonens rett til å gripe inn i hekseriprosesser, inntil da sett på som sivile forbrytelser. Fordi hekseri fikk sine virkninger gjennom demoners hjelp, hevdet Gre­ gor at det falt innenfor kirkens domsmyndighet. Da Coucy kom hjem, fant han at hans fedreland var i ferd med å få overtaket i krigen for første gang på 30 år. Frankrike hadde nå en konge, om ikke en kaptein, som var en målbevisst leder med en bestemt målsetting for krigen - gjenerobring av de tapte områdene. I løpet av Coucys fravær i Italia hadde England mistet de fleste av disse territoriene, så vel som tre av sine fineste soldater: Sir John Chandos, Captal de Buch og Den svarte prinsen. Fladde Coucy vært til stede og aktiv i denne perioden for hjemlandets gjenreisning i stedet for å være nøytralisert gjennom sitt engelske ekteskap, kunne han lett ha kommet til å spille Du Guesclins sentrale rolle. Som det nå var, gjorde Karl 5, som hele tiden hadde for øyet å vinne støtte fra de store lensherrene som han var avhengig av, et alvorlig forsøk på å gjenvinne hans lojalitet. Titelen av herre til Coucy ble ifølge samtidens dom holdt i ære «like høyt som kongens eller prinsenes». Ved sin hjemkomst ble Enguerrand umiddelbart kalt til kongen, som feiret ham og spurte nytt fra pavekrigen. Fra Paris dro Enguer­ rand hjem til sin kone, «og om deres møte var stort, var det grunn nok for det», mente Froissart, «for de hadde ikke sett hverandre på lang, lang tid». Ekteskapelig gjensyn ble fulgt av en betydelig æres­ bevisning for Coucy, da Karl 5 i november 1374 utnevnte ham til marskalk av Frankrike, og sendte en ridder under kongelig fane for å gi ham embetets insignier. Fremdeles bundet av sin dobbelte loja­ litet, følte Coucy at han måtte avslå staven. Kongen bevilget ham likevel en årlig pensjon på 6000 franc 4 august 1374, og han mottok den første betalingen på 1000 franc i november. Så langt fra å skade hans navn, ble det at Coucy heller forlot Frankrike enn å delta i krigen, og hans standhaftige nøytralitet etterpå, betraktet som inkarnasjonen av ærefull oppførsel fra begge 281

parter, og var i tillegg til hans fordel da det beskyttet hans eiendom­ mer mot engelske angrep. Under Knollys tokt gjennom Picardie i 1370 «forble herren til Coucys land fredelig, heller ikke fantes det mann eller kvinne som fikk skade for så mye som en penny, om de bare sa de tilhørte herren til Coucy». Hvis de ble røvet før deres tilhørighet var klargjort, ble de betalt dobbelt tilbake. En fransk ridder, Chevalier de Chin, dro en noe uridderlig fordel av denne immuniteten ved å bære et banner med Coucy-våpenet i en hard trefning i Picardie i 1373. Han forårsaket stor forbauselse blant engelskmennene med sitt banner, for de sa: «Hvordan kan det ha seg at herren til Coucy her har sendt menn mot oss, når han burde være vår venn?» Likevel var deres tiltro til hans ære så stor at de ikke trodde på banneret, og unnlot å gjennomføre represalier mot hans områder, «og hverken brenne eller ødelegge der». Karls planlagte strategi var å unngå større slag, men å spre mili­ tære konfrontasjoner til alle sårbare punkter, med så mye press som mulig konsentrert om Aquitania. For å gjenvinne Castilla som alli­ ert, sendte han i 1369 Du Guesclin tilbake til Spania med godt resultat. I et «usedvanlig stort og vilt slag» nær Toledo sloss de to halvbrødrene Don Henrik og Don Pedro med voldsomme øksehugg i et personlig håndgemeng, mens «begge ropte sine rop», inntil Pedro ble overvunnet og tatt til fange. Froissart foretrekker alltid den edlere versjonen, men i henhold til en spansk og muligens bedre informert krønike foregikk tilfangetagelsen med langt mindre ære. Omringet og fanget i et slott, sendte Pedro et tilbud til Du Guesclin om seks len og 200 000 gulldubloner mot fritt leide. Idet han lot som han var interessert, førte Bertrand i hemmelighet kongen ut av slottet, men overlot ham umiddelbart til Henrik. Konfrontert med sin bror, grep Pedro «etter sin kniv og ville ha drept ham uten videre», om ikke en vaktsom fransk ridder hadde grepet ham i benet og snudd ham opp-ned, hvorpå Henrik drepte ham med et dolke­ stikk og gjenvant kronen. For Frankrike ble resultatet den uvurderlige fordelen av den kastiljanske sjømakten, og for England en fornyet frykt for invasjon, som begrenset engelske aktiviteter andre steder. Den svarte prinsen ble invalidisert av en smittsom dysenteri som spredte seg blant eng­ elskmennene og gascognerne, og som i hans tilfelle med grusom ironi resulterte i vatersott. Med sine svulne lemmer var han så «ned­ tynget av en slik kroppslig svakhet at han knapt kunne sitte på hesten», mens han ble tyngre og tyngre og ikke lenger kunne ri, men måtte ligge til sengs. For dette mønster på en stridsmann, for en person med hans virketrang og stolthet, må det å bli satt ut av spill i en alder av 38 av en ydmykende sykdom ha vært forferdelig, og enda verre siden hans styrker befant seg i en kritisk situasjon. 282

Prinsen lot seg overmanne av raseri og dårlig humør: Men før disse nådde sitt tragiske klimaks, kom en ny ulykke. På en bølge av nasjonal følelse besvarte den franske adelen kro­ nens appell, ved å gi tilbake overførte slott, og danne små styrker på 20, 50 eller 100 mann, som gjenvant byer og befestninger i de overgitte områdene. I en trefning tidlig i 1370 ved Lussac mellom Poitiers og Limoges braket Sir John Chandos, sénéschalen for om­ rådet, med en tropp på rundt 300 sammen med en fransk styrke ved en salrygget bro over elven Vienne. Han steg av for å slåss til fots, og marsjerte frem mot sine fiender «med sitt banner foran seg, sitt våpen på seg . . . og med sverd i hånd». Idet han gled på den duggvåte marken, falt han, og ble truffet av et sverdhugg på den siden hvor hans ene øye var blindt, der han ikke kunne se hugget komme. Sverdet trengte inn mellom nese og panne og inn i hjernen. Av en eller annen uforklarlig grunn hadde han ikke lukket visiret. Oppildnet til ekstra villskap, slo hans menn fienden tilbake etter hugg og blodsutgytelse, og med middelaldersk følsomhet slo de direkte over til gråt. De samlet seg rundt sin leders bevisstløse legeme, «gråt ynkverdig . . . vred sine hender og rev seg i håret», mens de klaget, «Akk, Sir John Chandos, ridderskapets blomst, ulykken smidde det sverd som slik har såret deg og bragt deg til gravens rand». Chandos døde neste dag uten å gjenvinne bevisstheten, og eng­ elskmennene i Guienne sa at «de hadde tapt alt på den siden av havet». Som hjernen og taktikeren bak de engelske seirene ved Crécy, Poitiers og Najera var Chandos den største kapteinen på sin side, om ikke på begge. Selv om franskmennene gledet seg over motpartens tap, fantes det enkelte «edle og modige riddere» som så på det som et felles tap, og av en interessant grunn. Chandos, sa de, var «så vis og så fantasifull» og så betrodd av den engelske kongen, at han ville ha funnet et middel «gjennom hvilket fred kunne oppnås mellom de engelske og franske rikene». Til og med riddere lengtet etter fred. Noen måneder senere utførte Den svarte prinsen sin siste kriger­ ske handling. Områder gled ut av hendene hans gjennom stadige angrep fra styrkene under hertugen av Anjou, kongens energiske løytnant i Languedoc, og fra troppene under Du Guesclin. I august 1370 gjenvant Karls politikk med separate forhandlinger med byer og adelsmenn Limoges, hvis biskop, skjønt han hadde avlagt tro­ skapsed til Den svarte prinsen, lett lot seg kjøpe tilbake av hertugen av Berry, løytnant for sentralregionen. Til en pris av ti års fritagelse for forbruksskatter var magistratene og borgerne lette å overbevise. Limoges heiste liljebanneret over sine porter, og etter passende seremoniell dro Berry sin vei og etterlot seg 100 lanser, altfor få til å kunne hindre det som fulgte. 283

Rasende over «forræderiet» og med løfte om at det skulle koste byen dyrt, var Den svarte prinsen fast bestemt på å statuere et eksempel som ville hindre videre frafall. Med kommandoplass i en bærestol ledet han en stor styrke, som innbefattet to av hans brødre og eliten av hans riddere, for å angripe Limoges. Minører gravet tunneler under murene, og slo inn pæler som når de ble tent på, fikk deler av muren til å rase sammen. Soldatene strømmet inn gjennom bresjene, blokkerte byens porter, og gikk etter ordre i gang med å massakrere befolkningen uten hensyn til alder eller kjønn. Med redselsskrik falt folk på kne foran prinsens bærestol og tryglet om nåde, men «han var så opprørt av vrede at han ikke brydde seg om dem», og de falt for sverdene. Til tross for hans ordre om ikke å spare noen, ble enkelte høytstående personer som kunne betale løsepenger tatt til fange, inkludert biskopen, som prinsen sendte «et vilt og grusomt blikk» og sverget å kappe hodet av. Men gjennom en avtale med prinsens bror John av Gaunt unnslapp biskopen til Avignon med sin forferdelige beretning. De ridderne som var vitne til eller deltok i nedslaktingen, var ikke annerledes enn dem som gråt så ynkelig over Chandos, men 1300-tallets lettbevegelige følelser hadde en bakside, en almen ufølsomhet overfor synet av smerte og død. Chandos ble begrått fordi han var én av dem, mens ofrene i Limoges sto utenfor ridderskapet. Dessuten var liv ikke dyrebare, for hva annet var legemet enn et åtsel, og oppholdet på jorden enn en midlertidig stopp på veien til det evige liv? Som sedvanlig straff ble Limoges herjet og brent og dens befestninger rasert. Selv om den blodige historien som spredte seg over Frankrike, utvilsomt kuet motstanden i øyeblikket, næret den i det lange løp det hatet til engelskmennene som 50 år senere skulle bringe Jeanne d’Arc til Orléans. En heltekarriere endte med den hevngjerrige gjengjeldelsen i Limoges. For syk til å herske, overlot prinsen styret av Aquitania til John av Gaunt, og måtte på samme tid tåle tapet av sin eldste sønn Edvard som var seks år. I januar 1371 forlot han Bordeaux for aldri å vende tilbake. Med sin hustru og andre sønn Rikard vendte han hjem til seks år til i hjelpeløs invaliditet. Mens Frankrike nå hadde initiativet, var Englands militære stra­ tegi i hovedsak negativ. Hensikten med Sir Robert Knollys brutale tokt gjennom Nord-Frankrike i 1370 var å gjøre så mye skade som mulig for å hindre den franske krigsinnsatsen og å holde de franske styrkene ute av Aquitania. Hans styrker kunne røve landsbyer og brenne den modne hveten på markene, men kunne ikke innta noe befestet sted eller risikere direkte slag. Uten utsikt til løsepenger eller ære ble hans riddere mer og mer misfornøyde etter som de 284

nærmet seg Paris, men den trusselen de representerte, var likevel alarmerende nok til å forårsake at Du Guesclin ble utnevnt til konnetabel i oktober. Selv om det at han fire ganger var blitt tatt til fange, antyder en dumdristig eller klosset kriger, var Bertrand ingen hodeløs fusentast som for eksempel Raoul de Coucy. Tvert om var han forsiktig og slu, og trodde på å slite fienden ut ved å begrense og utmatte ham, og det var derfor kongen valgte ham. Hans første handling var å inngå en personlig pakt med en annen formidabel bretoner, den enøyde Olivier de Clisson, kalt «Slakteren» for sin vane med å kappe av armer og ben i kamp. De bretonske styrkene med deres tilhengere forfulgte og plaget Knollys, og da hans kompani ble delt ved frafallet av misfornøyde riddere, slo de det i kamp ved nedre Loire. Med glefs og bitt her og der, eller ved å bestikke engelske kapteiner når de satt for trygt, frigjorde Du Guesclins styrker de overgitte territoriene bit for bit. Avgjørende fordel på havet ble vunnet i juni 1373 ved kastiljanernes nedkjempelse av en engelsk konvoi utenfor La Rochelle. De engelske skipene bragte menn og hester til forsterkning av Aquitania og - enda viktigere - 20 000 pund til soldatlønninger, som ble sagt å kunne underholde 3000 stridende i ett år. Karl var informert av sine spioner om ekspedisjonen, og gjorde bruk av sin allianse med kong Henrik. De kastiljanske gallionene på 200 tonn drevet av 180 årer bemannet av frie menn, ikke av forbrytere i lenker, var mer manøvrerbare enn de engelske skværriggete handelsskipene, som ikke kunne krysse, men bare seile med vinden. Spanjerne ble kom­ mandert av en profesjonell admiral, Ambrosio Boccanegra, hvis far ladde vært admiral hos Don Pedro, men som med et klart blikk for ^ykkens Hjul hadde skiftet side på riktig tidspunkt. Den engelske kommandøren var jarlen av Pembroke, en 25-årig svigersønn av kong Edvard, med dårlig rykte og uten kjent maritim erfaring. Da de seilte inn i bukten, ble skipene hans rent i senk av kastiljanerne, >om oversprøytet de engelske riggene og dekkene med olje, som de iatte fyr på med brennende piler. Fra sine høye stevn-dekk eller