Det moderne fengsels historie 8205092583 [PDF]

Zitiervorschau

Michel Foucault Det moderne fengsels historie

Michel Foucault Det moderne fengsels historie Oversatt av Dag Østerberg

NBR-Depotbiblioteket Postboks 278, N-8601 MO I RANA 75 12 13 CO - iif.; 75 12 11 65 ' •«>-t. aepot^nbr.no

Gyldendal Norsk Forlag • Oslo

Originalens tittel: Surveiller et punir Utkommet første gang på norsk 1977 i Gyldendals Fakkel-serie © Éditions Gallimard, 1975

Printed in Norway As Norbok, Oslo/Gjøvik 1977

ISBN 82-05-09258-3

Innhold

Forord........................................................................................................ VII I PINSLER

........................................................................................

7

I. Den domfeltes kropp.................................................................... 9 II. Den offentlige tortur ..................................................................... 33

II STRAFF

..

..................................................................................... 67

I. Avstraffelsen almengjøres.............................................................. 69 II. Milde straffer..................................................................................... 96 III DISIPLIN........................................................................................... 123

I. Den føyelige kroppen

................................................................... 125

Inndelingens kunst....................................................................................131 Kontroll over virksomheten.................................................................... 138 Organiseringen av geneser .................................................................... 143 Kombineringen av krefter.................................................................... 149 II. Den gode dressurs midler ............................................................155 Den hierarkiske bevoktning.................................................................... 155 Den normaliserende sanksjon................................................................. 161 Eksamen og eksaminasjon .................................................................... 167 III. Panoptismen

................................................................................... 176

IV FENGSEL.......................................................................................... 203

I. Totale og strenge institusjoner......................................................... 205 II. Lovstridige virksomheter og kriminalitet.................................... 229 III. Det fengselsaktige ........................................................................... 261

THOMAS MATHIESEN:

Forord

På tre fundamentale måter knytter Michel Foucaults nye bok, om det moderne fengsels historie, seg til debatten og kampen rundt fengslene. For det første har boken noe å si til den samfunnsvitenskapelige fengselsforskning som har pågått og pågår. Den samfunnsvitenskapelige forståelse av fengslet som «sosialt sy­ stem» kan grovt sett sies å ha gått gjennom tre hovedstadier. Første stadium gjaldt den sosiologiske utforskning av fengslets in­ terne liv, fangene imellom og deres voktere imellom. Denne forskningsvirksomheten, som hadde stor slagkraft dels før og dels etter Den annen verdenskrig, viste oss et miniatyrsamfunn der den enkelte innsatte fangen - i større eller mindre grad levde seg inn i en egen, kriminelle fangekultur etter hvert som oppholdet hans skred framover, en fangekultur som betød at han tok opp i seg «anti-sosiale», kriminelle verdier og normer og som derfor i sin tur betød at han forlot fengslet mer «kriminell» enn han var da han kom inn. Fengslene var altså faktisk det som mange på forhånd hadde regnet med - «forbryterskoler».1 Det annet stadium i fengselsforskningen, som vi særlig finner i norsk og utenlandsk fengselsforskning i 50- og 60-årene, utvidet dette perspek­ tivet og reiste spørsmålet om hvorfor denne mer eller mindre uttalt kriminelle fangekulturen da oppstår i fengslene, hvorfor den er der for så å si å «ta imot» den enkelte fangen når han kommer inn fengselsporten. Denne problemstillingen nødvendiggjorde at man ikke så fan­ genes liv løsrevet fra fengslets øvrige struktur. Og svaret man ga på problemstillingen var at den mer eller mindre anti-sosiale, kriminelle fangekulturen oppsto som et «svar» på, et forsvar mot, den ellers utslettende mengde press og krenkelser og den enorme maktansamling som 1 Se Donald Clemmer: The Prison Community, Rinehart, New York 1939, Stanton Wheeler: «Socialization in Correctional Communities», American Sociological Review, bind 26 nr. 5, 1961, s. 697-712; Ulla Bondeson: Fången i fångsamhdllet, Norstedt, Malmo 1974. Det bør tilføyes at disse arbeidene viser variasjoner i fangenes - generelt innsattes - tendens til å ta opp i seg en fangekultur, samt at Bondesons arbeid også knytter an til andre problem­ stillinger.

VII

fengslet som struktur bringer over fangene. Fengslets struktur skaper altså sin egen anti-sosiale, kriminelle motkultur, og blir i dobbelt for­ stand en «forbryterskole».2 Andre arbeider fra samme fase i fengselsforskningen har i mindre grad funnet tegn til en antisosial kultur, men har til gjengjeld påvist andre reaksjoner fra fangenes side på strukturens press og krenkelser som kanskje er mer selvdestruktive enn en egentlig kriminell kultur.3 I alle fall viste en stor mengde forskningsarbeider fra denne fasen med største tydelighet fengselsstrukturens nedbrytende ka­ rakter. Det tredje stadium i fengselsforskningen, som vi finner røttene til bakover før Den annen verdenskrig, men som i senere tid har blomstret særlig opp, utvider perspektivet enda mer ved å sprenge grensene for selve fengslet og reise spørsmålet om fengslets forhold til samfunnet omkring. I noen grad har det dreiet seg om utforskning av de konkrete interessegrupper som har forbindelser med fengselssamfunnet4 Spørs­ målet er videre blitt forfulgt historisk: Man har søkt å se fengslet i lys av samfunnets utvikling over tid. Dermed har man kunnet nærme seg spørsmålet om forholdet mellom produksjonsmåte, samfunnsformasjon og fengslet som strafform. Om dette spørsmålet står det i dag betydelig debatt. Et viktig, og omdebattert, forsøk på å besvare spørsmålet har vært gitt gjennom en betoning av en sammenheng mellom variasjoner i tilgangen på arbeidskraft på arbeidsmarkedet og variasjoner i straffe­ reaksjonene.5 Det er karakteristisk for Michel Foucaults nye bok at den skjærer gjen­ nom alle disse tre hovedproblemstillingene. Boken levner knapt noen tvil 2 Gresham M. Sykes: The Society of Captives, Princeton University Press, Princeton 1958; Gresham M. Sykes og Sheldon L. Messinger: «The Inmate Social System», Theoretical Studies in Social Organization of the Prison, Social Science Research Council, New York 1960, s. 5-19; Johan Galtung: Fengselssamfunnet, Universitetsforlaget, Oslo 1959. 3 Thomas Mathiesen: The Defences of the Weak, Tavistock, London 1965; Fleming Balvig m.fl.: Fængsler og fanger, Paludan, Kbhvn. 1969; se til dels også Erving Goffman: Anstalt og menneske, Paludan, Kbhvn. 1967, oppr. utg. 1961. 4 Thomas Mathiesen: Across the Boundariers of Organizations, Glendessary Press, Berkeley 1971. 5 Se George Rusche og Otto Kirchheimer: Punishment and Social Structure, Russel and Russel, New York 1939; se også i kontrast til dette arbeid Leif Petter Olaussen: «Avspeiler straffen arbeidsmarkedssituasjonen?», utkommer i stensilserien ved Institutt for kriminologi og strafferett, Universitetet i Oslo (forkortet utgave i Sosiologi i dag, nr. 4 1976, s. 32 flg.); Heinz Steinert: «On the Development of Penal Policy - Mainly a Critique of Rusche/ Kirch­ heimer and some of their Background Assumptions», Fourth Conference of the European Group for the Study of Deviance and Social Control, Wien 1976. VIII

om at fengslet, slik forfatteren ser det, er en institusjonsform der fangen for alvor blir kriminell. Den levner absolutt ingen tvil om at fengslet er en grusom underkuelsens innretning som selv er med på å skape sine kriminelle. Og den viser med stor tydelighet at det eksisterer fundamen­ tale sammenhenger mellom samfunnsforholdenes utvikling og det mo­ derne fengsels fremvekst. Bokens store originalitet ligger ikke minst i kombinasjonen av disse problemstillinger. Fengslets funksjon, sier Foucault, består bl.a. i å skape forbrytere, for at samfunnet derved lettere skal kunne kontrollere dem. Fengslet er et uunnværlig ledd i den produk­ sjon av forbrytere som inngår i samfunnets selvforsvar. Derfor har vi fengsler. Og derfor kan fengslene sies å være en «sukess». Det er likevel i forbindelse med den siste av de tre nevnte hoved­ problemstillingene at Foucault synes å satse mest. Blant det antall mer konkrete problemstillinger Foucault berører i denne forbindelse, skal jeg kort ta opp én. Foucault har i en tidligere bok, Galskapens historie, fremstilt fremveksten av de store innesperringshusene på 1600-tallet, først og fremst arbeidshus for plassering av de voksende skarer av tiggere og løsgjengere som føydalsamfunnets sammenbrudd bar med seg.6 1600tallets innesperringshus kom imidlertid snarere i tillegg til enn i stedet for de fysiske avstraffelser, etter Foucaults mening som «det siste av de store tiltakene som ble satt i verk siden renessansen for å gjøre slutt på arbeidsløsheten eller i det minste på tiggeriet» {Galskapens historie, s. 47). Det som karakteriserte de moderne fengslenes frembrudd, på 1800-tallet, var at de trådte i stedet for de fysiske avstraffelser. I Det moderne feng­ sels historie viser Foucault hvordan straffereaksjonene endret seg dra­ matisk i Europa i det korte tidsrommet mellom ca. 1750 og ca. 1825. I 1750 sto fremdeles den fysiske avstraffelse sentralt - boken åpner med et dramatisk klipp fra den fysiske avstraffelses grusomhet i 1757. I 1825 var den fysiske avstraffelse mer eller mindre forsvunnet fra straffescenen, og det sterkt disiplinerte fengselsregimet hadde tatt dens plass. Hva frem­ brakte denne ganske plutselige og voldsomme forandring? Skjedde for­ andringen fordi verden nærmest med ett var blitt mer human? Foucault gir ganske andre forklaringer på den store endringen - rent bortsett fra at han åpenbart heller ikke ser fengslene som så markert humane. Fou­ cault er opptatt av hvordan straffen gjennom tidene har innebåret forsøk på å kontrollere menneskenes kropp. Disiplinens fremvekst i forbindelse med 1800-tallets fengsler, disiplinen med dens vekt på systematikk, oppdelthet, oversikt, konsekvens, er en ny og uovertruffen måte å kontrollere kropper på. Grunntanken fantes i Jeremy Benthams Panopticon - en modell til et fengsel der arkitektur og system var slik at man fra sentralt hold med letthet totalt kunne kontrollere og passivisere en stor masse. 6 Michel Foucault: Galskapens historie i opplysningens tidsalder, Gylden­ dal 1973, oppr. utg. 1961.

IX

Dette panoptiske system var 1800-tallets forbilde (og dermed vårt eget), ganske annerledes enn 1600-tallets gamle innesperringshus for løsgjen­ gere og tiggere. For Foucault er det panoptiske disiplinfengsel en modell for disiplineringen av 1800- og 1900-tallets vestlige samfunn generelt. Han sier det slik: «Tilsynelatende var panoptikken bare løsningen på et teknisk problem, men denne løsning skisserte en ny type samfunn.» Foucault nærmer seg spørsmålet om hvorfor den store overgangen skjedde fra flere vinkler, hans frodighet er stor, og jeg slår her ned på ett moment. I et glimt gir han denne grunnleggende forklaring på den plutselige fremvekst av den nye type disiplinfengsler: I ett ord: De disiplinære metoder er helheten av de bittesmå tekniske opp­ finnelser som har gjort det mulig å øke menneskemengdenes nytteeffekt ved å minske ulempene ved den øvrighet som styrer dem for nettopp å gjøre dem nyttige. En mengde, hva enten den er en fabrikk eller en nasjon, en hær eller en skole, når disiplinens terskel når forholdet mellom denne nytte og denne ulempe er gunstig. Dersom Vestens økonomiske oppsving begynte med de metoder som mulig­ gjorde kapitalens akkumulasjon, kan man kanskje si at metodene for å styre akkumulasjon av mennesker muliggjorde et politisk oppsving i forhold til de tradisjonelle, rituelle, bekostelige og voldelige herskeformene som straks ble foreldete og avløst av en fin og velberegnet teknologi for underkuelse.

Han sier det også, kortfattet og klarere, slik: «Veksten i den kapitalistiske økonomi påkalte disiplinens særskilte form for øvrighet...» Riktignok gjør han ikke mer enn såvidt å antyde sammenhengen - Foucault er mer antydningens enn den konkrete utpenslingens mester - og han presiserer straks at den nye disiplinens «almene prinsipper... kan iverksettes gjen­ nom høyst forskjellige politiske styresett, apparater eller institusjoner». Men antydningen gir god mening til den inngående behandlingen av disiplinens utvikling som presenteres, og kan forfølges: Overgangen fra de usystematiske, ofte fysisk voldelige, vilkårlige avstraffelser til 1800tallets disiplinfengsler, som fant sted i løpet av en 75-års periode, kan ses som drevet fram av kapitalismens gjennombrudd og utvikling nettopp i dette tidsrom; drevet fram av gjennombruddet og utviklingen av en ny produksjonsmåte som nettopp krevet disiplinerthet fra en helt ny, for­ melt fri, arbeiderklasse.

Det er med andre ord min oppfatning at Det moderne fengsels historie på meget vesentlige måter utvider vår forståelse av vår tids mest sentrale straffereaksjon. Det er videre viktig å understreke at dette bidrag til vår forståelse også er direkte «brukelig». Knapt for statens representanter. Men med sin krasse beskrivelse av straffens historie og fengslet som system ligger det i boken et helt arsenal av argumenter for den opposi­ sjon mot systemet som vil bruke dem. Både i Vest-Europa og i USA har vi i de senere årene sett omfattende

aksjoner fra fangenes side i landenes forskjellige fengsler. Mest kjent internasjonalt - og mest avslørende for fengselssystemet og den statlige politikk på området - er vel Attica-aksjonen og dens forløp i USA i 1971. Men liknende fangeaksjoner, og reaksjoner fra myndighets- og politikerhold, har funnet sted i en rekke andre land, blant annet i Norge. Da Ullersmo Landsfengsel utenfor Oslo sto ferdig i 1970, var det feng­ selsmyndighetenes stolthet og nye flaggskip. Det var fengslet som over­ tok etter det gamle Botsfengslet fra 1851, det gamle panoptiske fengsel som Foucault beskriver i sin bok. Men det nye flaggskip begynte å krenge allerede i 1971. I mai det året fant den første norske fangestreiken sted: 120 av Ullersmos 150 fanger la ned arbeidet i ti dager. De krevde en rimeligere lønn - den gjennomsnittlige time«lønnen» var kr. 0.75, mens fangene krevde det dobbelte - samt en ordning med selvstendige tillitsmenn. Kravene ble ikke innfridd, og daværende justisminister ut­ talte at de «innsatte i norske fengsler har ikke noe å beklage seg over». Pressen ble nektet enhver kontakt med fangene, blant annet med den be­ grunnelse fra justisministeren at vi «kan ikke slippe hvem som helst inn i anstaltene. Det må være ro i anstaltene». Og flaggskipet krenget videre etter hvert som årene gikk: I de seks år som har gått siden Ullersmofengslet ble åpnet, har det funnet sted tilsammen seks kjente omfattende streiker i anstalten. I tillegg kommer streiker og aksjoner i flere andre fengsler. I et fengsel er det krevende og vanskelig å sette i gang en streik, for ledelsen har omfattende maktmidler og muligheter for å splitte fangene. På denne bakgrunn blir det enda mer megetsigende at fangene har streiket så mange ganger i løpet av så få år. Ullersmos seksårige historie viser i et nøtteskall hvordan et fengsel fungerer. Og Ullersmofangenes - og andre fangers - tilbakevendende og modige reaksjoner på anstaltsystemet er viktige signaler til samfunnet utenfor. Signalene har retning mot de ansvarlige politiske myndigheter som bidrar til opprett holdelsen av et system som dette. Men signalene har også retning mot politiske grupper som vil solidarisere seg med undertrykte grupperinger. Man har hatt oppstander i fengslene i Europa og USA i tidligere tider. Det som har karakterisert de nye aksjoner, i første halvdel av syttiårene, er imidlertid at de har kommet så samtidig i mange land, og at de nok har vært sterkere politisk fundert blant fangene enn før. I USA kan man si at en radikal politisk ideologi - gjennom George Jacksons og andres bidrag - til dels har kommet fra fengslene, ut til det amerikanske folk. Og aksjonene har vært vevd sammen med en alminnelig politisk opposi­ sjon i de vestlige kapitalistiske samfunn. For fangene er to forhold særlig viktige i forbindelse med deres poli­ tiske aksjoner. For det første er støtte fra radikale politiske grupperinger utenfor fengslene avgjørende, i siste instans støtte fra grupperinger som utgår fra deres egen klasse, arbeiderklassen. Dette er avgjørende fordi isolert XI

innenfor systemet har fangene få eller ingen maktmidler til rådighet - selv arbeidsnedleggelse innenfor truer ikke fengselssystemet fundamentalt og dersom aksjonene foregår i isolasjon fra omverden, blir de nedkjem­ pet. Det er åpenbart hovedgrunnen til at fengselsmyndighetene reagerer så spontant, nesten blindt, mot enhver kommunikasjon på tvers av muren når konflikten tilspisser seg. Og slik støtte er avgjørende fordi fengslene i siste instans bare kan rokkes som ledd i den almene politiske kamp i samfunnet. For det annet er en stadig skjerpelse av analyse og argumenter avgjø­ rende for fangenes aksjoner, analyse og argumenter som kan virke tilbake i politisk praksis og fungere bevissthetsskapende i en selv og andre. Det første, integrasjonen over muren, må utvikles gjennom en lang­ sommelig praksis både utenfor og innenfor fengslet. Det siste, analysen og argumentene, må utvikles tett sammen med denne praksis, de to sider må springe ut av hverandre og virke overfor hverandre. Når det gjelder det siste, analysen og argumentene, er det at Foucault også kan komme til hjelp. Som sagt inneholder boken med sin krasse be­ skrivelse av straffens blodige historie og fengslet som perfeksjonert underkuelsesmekanisme et helt arsenal av argumenter for opposisjonen. Brukt i praksis bør boken kunne bli noe av en fakkel for de som slåss mot denne underkuelsesmekanisme, og for de som ser slik kamp i en større politisk sammenheng.

Men Det moderne fengsels historie er ikke bare vesentlig for hva den sier om straffeinstitusjonen fengsel, og heller ikke bare vesentlig for hva den dessuten kan gi til opposisjonen mot denne straffeinstitusjon. Boken er, for det tredje, vesentlig for hva den sier om det fengselsaktige ved vårt samfunn i sin helhet. Jeg har allerede antydet dette: Som jeg sa foran, er det panoptiske disiplinfengsel for Foucault en modell for disi­ plineringen av 1800- og 1900-tallets vestlige samfunn generelt. Men Fou­ cault kommer for alvor fram til denne problemstillingen i bokens siste kapitel, som da også er kalt «Det fengselsaktige». Vårt samfunn er mer eller mindre som helhet blitt «fengselsaktig», fengslet har est ut i samfunnet i stort. Foucault sier det slik: De grenser som allerede i den klassiske tidsalder var blitt flytende mellom innesperring, rettslige avstraffelser og disiplinens institusjoner, tenderer hen­ imot å utviskes fullstendig: Det oppstår et stort fengselsaktig kontinuum, som utbrer forbedringsteknikkene, de strengeste såvel som de mest harmløse disipliner, innfører de disiplinære normer overalt i straffesystemet, og mot­ virker den minste lovstridige virksomhet, den minste uregelmessighet, av­ vikelse eller anomali, verner mot kriminalitetens trusel. Et fint fengselsaktig nett, som omfatter såvel institusjoner som løsrevne metoder og metoder med uklart anvendelsesområde, har avløst den klassiske tidsalders vilkårlige, mas­ sive og slett integrerte innesperring.

XII

Det sies også slik: At fengslet ikke danner midtpunkt alene, men er knyttet til en rekke andre fengselsaktige instanser, som tilsynelatende er klart forskjellige - siden de tilsikter å lindre, helbrede og hjelpe - men alle som én, i likhet med fengslet, tenderer mot å utøve en normaliserende myndighet.

Vårt samfunn er altså gjennomsyret av de teknikker som fengslet ren­ dyrker, fengslet er bare forlengelsen av serien av disiplinerende institu­ sjoner, under andre navn, i samfunnet totalt. Påpekningen av dette er ikke ny.7 Det som til dels er nytt, er analysen av de funksjoner som dette kontinuum av disiplinerende institusjoner og teknikker har. Foucault påpeker seks vesentlige funksjoner. For det første skaper den kontinuerlige skala av disiplineringsteknikker - fra fattigkassen til barne­ hjemmet og forbedringsanstalten; fra skolen til velgjørenhetsforeningen, arbeidsstuen, herberget og sykehuset - en tilsvarende kontinuerlig skala av former for «avvik». Den kontinuerlige skala av disiplineringsteknikker gjør det «mulig å gå fra ordensbruddet til lovovertredelsen, og i motsatt retning fra lovovertredelsen til avvikelsen fra en regel, et gjennomsnitt, et krav, en norm.» For det annet, og som en videreføring av det første, skaper skalaen av disiplineringsteknikker avvikskarrierer, det utvikles avviks- og kriminalitetsroller. Skalaen «organiserer hva man kunne kalle 'disiplinære karrierer’, gjennom utelukkelser og avvisninger». For det tredje gjør den kontinuerlige skala av fengselsaktige institusjoner «straffemyndigheten naturlig og legitim». Det grelle ved avstraffelsen svinner og straffemyndigheten gjøres ikke så forskjellig fra annen og mer legitim myndighet, fengslet er «slett ikke utbruddet av en makt av en helt annen orden, men nettopp bare en øket grad av intensitet», noe som legitimerer de som er ansvarlige for straffen. For det fjerde blir det både vanske­ ligere og lettere å dømme: Vanskeligere fordi disiplineringens gradering blir så finmasket og nyansert, men også lettere fordi alle andre myndig­ heter jo også dømmer - «Normalitetens dommere er til stede overalt». For det femte sørger det «fengselsaktige vev» på samme tid for at krop­ pen «virkelig gjøres til fange og stadig er under oppsikt». Det dreier seg om en total kroppens politikk, gjennom kroppskontrollen skjer en «akkumulasjon av mennesker som gjør dem føyølige og anvendbare». For det sjette, og til slutt, forklarer alle de foregående samfunnsmessige funksjoner hvorfor fengslet er så grunnsolid, til tross for sitt vanry. «Hadde fengslet bare vært et redskap som statsapparatet kunne bruke til å utstøte eller knuse sine undersåtter med, ville man lettere kunne gjort noe med dets altfor skrikende fremtoning, eller erstattet det med en

7 Max Weber har påpekt noe av det samme i sin fremstilling av den legale autoritetsform og byråkratiets utvikling i samfunn av vår type. Se Max Weber: Makt og byråkrati, Gyldendal, Oslo 1971, oppr. utg. 1922. XIII

ordning det var lettere å vedstå seg. Men siden fengslet henger nøye sammen med alle andre av øvrighetens maktmidler og strategier, er det meget vanskelig å endre.» Dette er et vesentlig perspektiv. Nå mener ikke Foucault dermed at fengselsinstitusjonen er urokkelig. Den mulighet er blant annet til stede at det øvrige fengselsaktige vev - for å bli i hans språk - overtar en stadig større del av kontroll- og sanksjonsmyndigheten. «Dermed blir fengslet mindre nyttig.» Men denne mulighet for forandring er ikke i og for seg en forbedring, for den forflytter bare kontrollen. Også dette er et vesentlig perspektiv, et vesentlig faresignal som man kjenner igjen fra politisk praksis. Og omtrent her slutter Foucault sin bok. Kapitlet om det fengselsaktige gir et sterkt tankeutvidende perspektiv på fengslet i det moderne samfunn. Det som kapitlet, og boken, ikke gir, er en analyse av overskridende opposisjon mot den struktur som skaper institusjoner som fengslet, og som fengslet selv er en del av. Jeg tror noen vil oppfatte dette som en svakhet ved boken. Selv er jeg - og det må være tillatt å si dette i et forord - nok tilbøyelig til å se det slik. Det må også sies at boken ikke er av de lettest tilgjengelige. Men et studium av den er i høy grad møyen verd. Og som jeg allerede har nevnt, ligger det i boken, presentert med voldsom kraft, et arsenal av kunnskaper og argu­ menter for de som vil bruke dem.

I • Pinsler

KAPITEL I

Den domfeltes kropp

Damiens var den 2. mars 1757 blitt dømt til å avlegge offentlig til­ * ståelse foran hovedinngangen til Eglise de Paris, hvortil han skulle «brin­ ges i en kjerre, bare iført en skjorte, mens han holder et ett kilo tungt brennende vokslys». Siden skulle han «i den nevnte kjerre, ved Place de Greve, på et skafott som der skal reises, knipes med glødende tenger på brystet, armene, lårene og leggenes kjøttfulle deler. Mens hans høyre hånd holder den selvsamme kniv hvormed han begikk det nevnte konge­ mord, brennes i hånden med svovelild, og på de steder hvor han er blitt knepet, skal det kastes smeltet bly, kokende olje, brennende harpiks, sammensmeltet voks og svovel, og deretter skal fire hester trekke og slite løs hans lemmer, kroppen brennes til aske og asken spres for vin­ den.»1 «Omsider ble han sønderrevet,» forteller Gazette d’Amsterdam.2 Denne siste operasjon var meget langvarig, for de hestene som ble brukt var ikke vant til å dra, slik at det ble nødvendig med seks i stedet for fire, og da selv dette ikke var nok, ble man, for å skille den ulykkeliges lår fra hans kropp, nødt til å skjære av nervene og hugge av leddene... «Man bedyrer at ennskjønt han alltid hadde vært svær til å banne og sverge, unnslapp det ham ikke en eneste ed, de overstadige smertene fikk ham bare til å utstøte fryktelige skrik, og han gjentok ofte: Min Gud, vær meg nådig! Hjelp meg, Jesus! Tilskuerne fant det alle som én opp­ byggelig å bivåne den omsorg presten i Saint-Paul menighet viste, for sin høye alder til tross trøstet han uavbrutt den pinte.» Og politioffiser Bouton forteller dette: «Man tente på svovelen, men den brant så dårlig at huden på håndens overside bare ble ubetydelig skadet. Så tok en bøddel, med skjorteermene oppbrettet til over albuen, * Robert-Frangois Damiens (f. 1715) var av en familie som var blitt drevet fra gård og grunn og livnærte seg som hustjener. Han ville minne Ludvig den 15. om dennes plikter ved å gi ham et lettere sår, og den 5. januar 1757 ga han kongen et knivstikk i høyre side, men kongen kom bare ubetydelig til skade. O.a. 1 Piéces originales et procédures du proces fait å Robert-Fran