Det 18. århundres kunst 8291004137 [PDF]

Zitiervorschau

o

DET 18. ÅRHUNDRES KUNST STEPHEN JONES

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

Originalens tittel: THE EIGHTEENTH CENTURY Utgitt av the Press Syndicate of the University of Cambridge © Cambridge University Press © Norsk oversettelse Forsythia 1993

Oversatt av Erling Magnar Jørgensen Utgitt på norsk av FORSYTHIA

ISBN 82-91004-13-7

tLVERUM LÆKERHØGSKOLfc BIBLIOTEKET

Innhold 1 TIDENS SMAK 1 Le Grand Tour 6 Akademiene 8 2 ROKOKKOENS KUNST OG ARKITEKTUR 10 Watteau og den franske skole 13 Regénce i Frankrike 17 Madame de Pompadour og hoffstilen 19 Rokokkoens utbredelse i England 21 Thomas Gainsborough 24 Rokokkostilen i arkitekturen 26

3 ET NYTT IDEAL: DEN NEOKLASSISISTISKE VISJON 31 Pompeii og Herculaneum 32 Piranesis innflytelse 34 Soufflot og St. Geneviéve 38 Chambers og AdarmTilpassing av det klassiske 40 Det engelske «country house» 44 Det greske ideal 48 Neoklassisistisk malerkunst 49 4 HAVEN OG NATUREN 56 Haven, tidlig 1700-tall 56 Kineserier og klassiske ruiner 63 Den gotiske stil 66 Nash og Repton: Det pittoreskes siste fase 70

5 REVOLUSJON OG KUNST 74 Den franske revolusjon 74 Den industrielle revolusjon 76 Romantikk og klassisme 81 KUNSTNERBIOGRAFIER 81

ORD OG UTTRYKK 87 VIDERE LESNING 88

INDEX 89

v

Forfatter og utgivere vil takke for tillatelse til bruk av illustrasjoner. Foruten de som er nevnt i billedtekstene, gjelder det: sl Norfolk Museums Service (Norwich Castle Museum); 3,59 Lauros-Giraudon; 4,6,27,28,38 høyre,46,62,63 A.F.Kersting; 5 Roger Viollet; 8,9 reprodusert med tillatelse fra Hennes Majestet Elisabeth 2.; 12,13,14.75,80 Musées Nationaux, Paris; 16,38 venstre, 39 Giraudon; 17,24,53,57 The National Gallery, London; 18,21 The WallaceCollection; 20,23,41,44,45,64,68 The Victoria and Albert Museum; 29,30 Bildarchiv Foto Marburg; 32,47 (J.P.Neale Views of the Seats of Noblemen, bind.V,ca. 1817) Cambridge University Library; 33 venstre The British Library; 33 høyre The Greater London Council som styre for Iveagh legat.Kenwood; 34,66 Bibliothéque Nationale, Paris; 35,36,43 The British Architectural Library, RIBA, London; 37 Sir John Soane’s Museum; 42 Royal Commision on Historical Monuments (England); 48,61 nederst Country Life; 50 Archivi Alinari; 52,60 Henry E. Huntington Library and Art Gallery, San Marino; 55 Bildarchiv PreussischerKulturbesitz; 58Oxfordshire County Libraries; 65 The Fotomas Index; 67 høyre reprodusert med tillatelse av styret for The Chatsworth Settlement; 69, direktøren for Wiltshire Library and Museum Service; 71 øverst GLC Map and Print Collections; 71 nederst Guildhall Library, City of London; 72 Reece Winstone; 73 Det franske turistkontor; 77 Crown Copyright Science Museum, London.

vi

ELVbKUM • IIBLIOTfcKbT

1 Tidens smak

Sir Henry Walton, Robert og Lady Buxton og deres datter Anne, 1792, olje på lerret, 73,7x92,7cm, Castle Museum, Norwich.

1700-tallets mennesker virker uunngåelig langt fra vår virkelighet slik de fremtrer på tidens portretter, mennene med tresnutet hatt og brodert vest, og kvinnene innelukket i hvalbenskorsett og overdå­ dige kjoler. Men bak disse synlige trekk skjuler det seg en livshold­ ning som er merkelig beslektet med den moderne tids ånd, i det de var mindre bundet av sosiale og seksuelle konvensjoner enn noen annen tid før vår egen sekulariserte tid. Fraværet av slike hemnin-

1

Tidens smak

ger skapte en svært fri, ofte vulgær holdning til livets realiteter og det skulle meget til for å bli sjokkert. Vi får et inntrykk av tidens smak og det sosiale liv gjennom brev og memoarer, f.o.f. fra representanter fra overklassen og de bemid­ lede, menn som Horace Walpole - yngste sønn til Englands berømte statsminister - eller hertugen av Saint-Simon - en aristokrat ved det franske hoff. Lord Hervey, som var rikskansler for George 2., har gitt tilsvarende inntrykk fra det engelske hoff gjennom meget frittalende og skånselløse rapporter fra den kongelige familie. Både den sofistikerte ånd og den usnerpete akseptering av det menneskelige har gitt tydelige nedslag i tidens kunst. Romanen var f.eks. en kunstform som ble meget benyttet på 1700-tallet. Samuel Richardson tok for seg kvinnesinnet med innlevelse og uten å benytte seg av de noe nedlatende stereotype holdninger som ellers var vanlige i kvinneskildringer. Bøkene Pamela og Clarissa ble med en gang populære både i England og Frankrike. Dette viser at forfatteren berørte et viktig og sensitivt tema i tiden, nemlig utviklingen av en moderne holdning med større vekt på individet. Kvinnelige kunstnere, f.eks., ble i denne tiden mer lagt merke til og akseptert for sin profesjonelle dyktighet. Eksempler er Angelica Kauffman i England og Madame Vigée le Brun i Frankrike. Det ble større rom for kvinnelige kvaliteter. Det ble lagt mer vekt på siviliserte bekvemmeligheter i sosiale og intellektuelle sammen­ komster. Noe av tidens sans for det raffinerte avspeiles i rokokkoens malerier og arkitektur. Dens intellektuelle særtrekk og forskerånd gjenfinnes i utvikling av den neoklassisistiske stil, selv om denne har sine røtter i århundret forut. Ludvig 14., som døde i 1715, hadde mer enn noen annen på denne tiden utformet Vest-Europas politiske kart. Han bygde opp et system av allianser med Frankrike som den ledende makt. Med sin uinnskrenkede kongelige autoritet utgjorde han et eksempel som andre fyrster misunte ham. Selv om dette var av stor viktighet, var Frankrikes innflytelse enda større på andre områder. Motene, manerene, hele den elegante kulturen i 1700-tallets overklasse reflekterte livet i Versailles og Paris. Fransk ble det internasjonale språk i de dannede kretser. Uansett om det var Solkongens hensikt eller ikke, satte han sitt stempel på Europas fremtid. Det mest maktfulle symbol på Europa i slutten av århundret forut, hadde vært slottet i Versailles. Dets enorme og myndige bygning er en mani2

tLVEKUM

Louis Le Vau og Jules Hardouin-Mansart, Versailles, havefasaden, 1669-85.

festasjon i sten av et politisk system. Dets arkitektur er verdig og overveldende i størrelse. Det er klassisistisk i den forstand at det inneholder elementer av antikk gresk og romersk arkitektur. Litt mindre enn hundre år etter at slottet ble skapt, bygde AngeJacques Gabriel et lite paviljonglignende hus for Madame de Pompadour, Ludvig 15.s elskerinne, i Versailles-parken. Petit Trianon, bygd mellom 1762 og 1768, er også klassisistisk, selv om stilen vanligvis kalles neoklassisistisk for å betegne 1700-taIlsarkitektenes bevisste streben etter å gjenskape det edle og enkle ved den klassiske romerske arkitektur. Men denne bygningen tjener som en synliggjøring av langt mer enn den romerske strenghet. Den har et mer intimt preg, og er beregnet som et sted hvor man kunne trekke seg tilbake fra det formelle livet ved slottet. Den tiltalende enkelhet vi møter i fasaden gjentas i salongens utforming og utsmykning. Her skaper denne moderasjon i dekorative detaljer og møbler et helhetsinntrykk av rom og lys. Det gis en sterk følelse av det individuelle, i kontrast til den upersonlige prakt i de offentlige salene i slottet. Kontrasten er nesten for lett å fastslå. Versailles hadde som formål å danne ramme for de nødvendige offentlige seremonier med pomp og prakt, Petit Trianons oppgave var å tilby tilflukt fra de samme anstrengende oppgaver. Men utover på syttenhundretallet ble det sosiale liv ved hoffet og i aristokratiet mindre formelt, og en lettere omgangstone og en naturlig eleganse ble foretrukket. Kongen og kongedømmet hadde hatt en nesten mytisk status. Den gradvise avmytifisering som skjedde på denne tiden reflek3

Ange-Jacques Gabriel, Petit Trianon, Versail­ les, 1762-8.

terte ikke bare at monarkene utviklet en større sans for de politiske realiteter, men også at folk hadde mindre behov for slike tradisjo­ ner. Dronning Anne var den siste britiske monark som mentes å kunne kurere lammelse ved sin blotte berøring. Den idé at konger og dronninger var beskyttet av en ufravikelig guddommelighet og kunne utføre mirakuløse handlinger, smuldret etterhvert hen. Det skjedde ikke bare av politisk nødvendighet, men også som en følge av den medisinske videnskaps fremgang og de stadig økende demokratiske tendenser i Europa. Da Ludvig 14. døde i 1715, var allerede hans styringsform svekket. Selv om aristokratiet støttet monarkiet, visste de godt at uten deres fortsatte støtte hadde det liten sjanse til å overleve. Middelklassens velstand gjorde den mer oppmerksom på sine muligheter, politisk, sosialt og kunstnerisk. Sosiale og kulturelle forbedringer var nok utenfor rekkevidde for nesten alle som var født inn i arbeider- eller bondeklassen. Men for den vanlige velstående middelklassens kjøpmenn og forretningsfolk ble kunsten mer oppnåelig. Franske og engelske malere fulgte de hollandske og flamske malere fra 1600-tallets eksempel og produ­ serte malerier med hjemlige scener og elegante fantasilandskaper for bruk i vanlige borgerhjem. Henry Waltons portrett (s.l) viser den type velstående familie som best representerer den sosiale klasse som gjorde det godt i 4

Den store salongen, Petit Trianon, Versailles.

1700-tallets England. Bildet viser at deres hjem hadde en stor grad av eleganse og komfort. Foreldrene sitter i en sofa av det moderne slaget med full polstring. Denne måten å polstre vanlige møbler på ble ikke alminnelig før i 1750-årene. Inntil den tid var det vanlig at man brukte en løs pute. De leser en bok, nok en indikasjon på den økte interessen for utdannelse og intellektuelle sysler i denne tiden. Det kostet mindre å trykke bøker, og som andre industriprodukter, ble de masseprodusert. I begynnelsen fikk de bare papiromslag. Bokhandleren, som ofte også var utgiver, måtte få dem innbundet i enkelt stoff eller skinn. Enkelte velstående kunder bestilte sin egen innbinding i skinn, ofte med rike dekorasjoner. Enkelte rike samlere utstyrte sine bøker med praktinnbinding og for at de skulle «matche» resten av samlingen. Waltons familie ville sannsynligvis ha sine bøker solid innbundet i elegant, men enkelt skinnbind. Deres boksamling kan ha inneholdt romaner, prekensamlinger, utvalgte dikt osv. Enkelte velstående kunstelskere samlet bøker om kunst og arkitektur i mengder etter en nøye plan, og skapte meget betydelige og omfattende biblioteker. Tegninger av arkitektur, planer over 5

Biblioteket, Stourhead House, Wiltshire (National Trust), 1792.

antikke ruiner som de nylig oppdagede i Pompeii og Herculaneum, illustrasjoner fra Rom og Hellas - ble utgitt av tegnere og lærde, i folioformat og overdådig utsmykket. De stod oppstilt i elegante biblioteker slik som Sir Richard Colt Hoares boksamling i Stourhead House i Wiltshire. Slike biblioteker demonstrerte mak­ ten i det trykte ord som gikk sin seiersgang over Europa, gjerne med en lidenskap for den klassiske kunst og arkitektur.

LE GRAND TOUR De fleste av disse samlerne ønsket ikke bare å lese om de praktfulle bygningene, de ville også besøke dem. Den såkalte Grand Tour kunne tjene som en effektiv innføring i språk og kultur i en rekke europeiske land, eller simpelthen som en forlenget utenlandsferie for ørkesløse, unge menn av adelige familier. Ved siden av å lære flere europeiske språk flytende og få kjennskap til omgangsformer og etikette blant overklassen i Europa, fikk de møte antikkens ruiner og den klassiske arv. Latin og gresk var fortsatt hovedpillarer i den høyere utdannelse. De var basis for forståelsen av historie, litteratur og kunst. På sitt beste gav Grand Tour dem en 6

Tidens smak

innføring og forståelse, ikke bare i tidens kunst, men også i de tradisjoner som dannet dens grunnlag. Men det ble også forventet at deres undervisning omfattet innføring i livets realiteter på andre områder; madammer fra de «finere» bordeller ble engasjert for å innføre de unge menn i mer enn kjærligheten til kunsten. Johann Zoffanys bilde Tribunaen i Uffizigalleriet viseren tenkt samling av dilletanti - kunstelskere - og selskapslivets menn livselskere - i rotundaen i et av Firenzes berømte kunstgallerier. Zoffany har ikke malt en virkelig situasjon, bildet er i høyeste grad arrangert som en idealsamling av kunstverk og betraktere. Det ble bestilt av den britiske dronning Charlotte som ønsket et bilde av de fineste maleriene i galleriet. Zoffany benyttet anledningen til å hylde en av de mest høyverdige former for tidsfordriv - kunststudier. Bildet inneholder mange detaljer av betydning for å forstå 1700-tallets kunst og sosiale liv. Zoffany har sammenstilt de mest beundrede kunstverkene fra en berømt samling. Titians Venusfra Urbino, en arketype på kunstens fremstilling av kvinnelig ynde, dominerer scenen. Døperen Johan­ nes, Rafaels mesterlige fremstilling av den klassisk mannlige anatomi, henger på veggen bak. Kunstnere som Carracci, Pietro da Cortona og Rubens er representert i denne kunstnerparade over de gamle mestere. Bysten som fremstiller Julius Caesar, den edle romerske hærfører og politiker, ligger til venstre i forgrunnen og bidrar med noe av det alvor og den verdighet som ble så lovprist av århundrets filosofer. Rundt, blant og imellom disse uforliknelige kunstverkene vandrer, gestikulerer og småprater medlemmer av den britiske koloni i Firenze. Menn med eleganse og ordet i sin makt og en intellektuell iver og selvbevisshet. Med sine vide interesseområder og liberale livsholdning kan de stå som typiske eksempler på tidens ånd. Deres sosiale utdannelse har moderert og formet deres argumentasjon i samsvar med tidens beste manerer. Deres entusiasme dempes av deres vidd, deres makelighet av deres ekte interesse. De er selvfølgelig en økonomisk uavhengig og priviligert liten gruppe. Sir Horace Mann som bærer Bathordenen står til høyre. Han var en samler, diplomat og var mottaker av noen av de mest briljante brevene fra Horace Walpoles fascinerende korrespondanse. Slik en mann, med venner ved hvert hoff i Europa, dypt engasjert i renessansens kunst og med stor kjennskap til den moderne arkeologis oppdagelser, må ha vært mer unntagelsen enn regelen. Men slike menn, med en smak som er utviklet ved studier 7

Johann Zoffany, Tribunaen i Uffizi, 1772-80, olje på lerret, 123,5x154,9cm, Royal Collection, Windsor.

av fortidens store kunst, var de opplyste initiativtagere til de kunstneriske nyvinningene i tiden. Deres intuitive og utvungne eleganse er tidens mest fremtredende trekk innenfor kunsten og det sosiale liv.

AKADEMIENE Slike menns penger gjorde mye av 1700-tallets kunst mulig. I gruppeportrettet av medlemmer av det engelske Royal Academy, malt av Zoffany, har vi et eksempel på den andre halvdel av den kreative allianse. Akademiet, som ble grunnlagt av Sir Joshua Reynolds i 1768, ble etablert for å innprente den «korrekte» lære i sine studenter. Utdannelsen var klassisk og akademisk, og i bildet på neste side har vi et presist uttrykk for hva dette betydde i kunstnerisk sammenheng. Malerne og skulptørene er samlet i atelieret hvor det tegnes etter levende modell. Dette var et grunn­ leggende element i den klassisistiske kunstutdannelse fordi det 8

eLVbKUM

.

BIBLIOTEKET

Johann Zoffany, Royal Academys medlemmer, olje på lerret, 100,7x147,3cm, Royal Collection, Windsor.

menneskelige legeme, i forfinet og idealisert form, ble betraktet som det høyeste uttrykk for den rene skjønnhet. Slik grekerne og romerne hadde benyttet den nakne menneskekroppen som et bil­ ledlig uttrykk for deres guder og gudinner, søkte 1700-talls kunst­ neren å skape fullkomne skikkelser som kunne representere de høye prinsipper og det ubesmittede skjønnhetsideal. Dette var det fineste og mest høyverdig uttrykk som kunsten kunne oppnå. Og det var gjennom tegnekunsten at studentene skulle lære å uttrykke denne skjønnhet. Tegningen ble den grunnleggende disiplin som enhver kunstner måtte beherske før han kunne begynne med farve. The Royal Academy varen av mange europeiske akademier hvor disse strenge reglene ble praktisert. Det franske akademi, Den franske skole i Roma og Accademia di San Luca i Napoli er eksempler på lignende institusjoner. Akademiets studenter fikk som treningsoppgaver å gjengi klas­ siske statuer. De kunne sitte i lange tider og gjengi gipsavstøpninger, kanskje fra slike modeller som er vist i maleriet fra tribunaen i Uffizi. Men dette ble å kopiere fra anatomiske stykker som allerede var forskjønnet og idealisert av andre kunstnere. Den vanskeligste delen av studiet var når man begynte å bruke levende modell, for der lærte studenten å trekke ut de elementene fra naturen som kunne skape den idéelle figur.

9

2 Rokokkoens kunst og arkitektur

Ordet rokokko antas å skrive seg fra ordet rocaille, som er en slags skjell- eller stendekorasjon som ofte ble brukt i grotter og haver i 1600-tallets Italia og senere i Frankrike. Men ordet har ingen presis betydning, unntatt kanskje som et rent onomatopoietikon som gir assosiasjoner om klukkende bekker og stilens frodige løvverk. Hverken adjektivet eller stilbetegnelsen kan gis noen klar defini­ sjon, de er begge et uttrykk for en umiddelbar sanselig glede - over den klukkende lyd eller den raffinerte dekorasjon. Barokkstilen som dominerte i europeisk kunst på 1600-tallet hadde en alvorlig og dramatisk motivasjon. Den gjenreiste og triumferende katolske kirkes absolutte sannheter ble forfektet i sten, gips og forgylte dekorasjoner i alle barokkens kirker. Den klassiske arkitektur med sine nøkterne søyler og korrekte propor­ sjoner ble utstyrt med plantedekorasjoner. De stiliserte akantusbladene i den korintiske søyles kapitel begynte å klatre og vri seg med stigende styrke og livfullhet. Sten brytes som bølger ved helgenenes føtter hvis djerve bevegelser driver frem forpinte folder i deres marmorkjortler. Under kuppelen i Peterskirken i Roma lar mesteren i den romerske barokk, Lorenzo Bernini, sine dynamiske apostler stå i talende kontrast mot basilikaens harmoniske høyrenessansepreg. Her ble kunsten benyttet i kampen om sjelene til alle de katolikker som var truet av reformasjonens åndelige opprør. Disse truede figurene, følelsesmessig forpinte, åndelig og fysisk kolossale, var kilden til de nydelige skjell og klatrende grener i rokkokoens dekorasjoner. Men i stedet for å vri seg i smerte, beveger disse seg i lyst og glede - som en pike som lekende unnviker sin elskede. Øyenslyst var målet: Som det rocaillemønster av skjell og småsten hvorfra stilen har sitt navn, har rokokkoens kunst et eneste mål - å henrykke et lettlivet og temmelig ørkesløst samfunnskikt hvor den eneste synd var å kjede. Den flamske maler Peter Paul Rubens var en ledende skikkelse i barokkens kunst. Hans maleri Nedtagelsenfra korset er et berømt eksempel på stilen. Det kreves ingen detaljkunnskap om evangeliet for å oppfatte det som et tragisk og emosjonelt ladet øyeblikk i et 10

tLVERUM LA

Peter Paul Rubens, Nedtagelsen fra korset, 1611-14, olje på panel, 420x3lOcm, midtfelt av triptyk, Antwerpen katedral, C ACL Brussel.

intenst betydningsfullt drama. Kristi legeme danner en kraftfull og blektung diagonal der det faller fra korset og i armene på apostlene, og er klart scenens midtpunkt. Den bleke og sårbare kroppen er både verdig og ynkverdig. Reaksjonene hos de omkringstående figurene er sterke. Kristi død angår dem. Lysbehandlingen er fullt ut barokk. Av størst betydning, kunstnerisk sett, er Rubens ’ bruk av maling for å understreke de sterke følelsene. Han lar den liksom stryke over lerretet, understreker konturene i Kristi legeme, og får noe av nedoverbevegelsen frem i penselstrøkene. Denne løse og fyldige bruk av malingen som kalles impasto, er karakteristisk for enkelte typer av den barokke malerkunst. Emosjonen uttrykkes både i motivet og i malemåten. De spennende muligheter som lå i Rubens’ penselbruk oppmun­ tret kunstnere til å eksperimentere med nye idéer. Samtidig var det aristokratiske samfunnslag mottakelig for kunstens nyvinninger. Den høy barokke stilen som Ludvig 14. hadde benyttet så effektivt i sin propaganda, mistet sin popularitet i de siste årene i hans 11

Peter Paul Rubens, Marie de’ Medicis ankomst, fra en serie malt for Luxembourgpalasset, 1622-5, olje på lerret, 349x295cm, Louvre, Paris.

regjeringstid. I et samfunn med fred og velstand var det ikke alltid like viktig for kongen å være Le Roi Soleil - solkongen - en fjern og blendende sol i en seremoniell hoffverden. Formaliteten vek etter­ hvert for en større uformalitet. Utvungenhet og en lettere tone både i kunst og sosial omgang ble mer anerkjent ved hoffet. Men Ludvig selv holdt fremdeles aristokratiet tett rundt seg, og det måtte delta i en uendelig rekke av morgenoppvartninger, mottakelser og ball. Han berøvet dem effektivt for all makt i landet. Dette gjorde dem til en langt mindre trussel for kongens absolutte maktstilling, men det skapte også et sysselsettingsproblem - hva skulle alle sammen ta seg til ved hoffet? Seremonier og meningsløse plikter var to av svarene, men det var også nødvendig å skape en verden hvor de ørkesløses virksomhet syntes viktig. Romantikk var en motgift til kjedsommeligheten, og hoffet brukte ellers sin fritid til intrigering, 12

Antoine Watteau, Reisen til Kythera, 1712-17, olje på lerret, 129xl94cm, Louvre, Paris.

både romantisk og politisk. De fant at disse idéene var tilstede i arbeider av malere som, inspirert av Rubens’ måte å male på, hadde skapt en idyllisk kunstverden som reflekterte deres egne idealer og beskjeftigelser. Den fremste og første av disse kunstnerne var Antoine Watteau.

WATTEAU OG DEN FRANSKE SKOLE

Watteau ble født i 1684 i Valenciennes, en flamsk by som var annektert av Frankrike. Hans oppvekst var preget av Flandern, Rubens’ land, men det var i Frankrike at han ble først anerkjent. Slik som mange andre av rokokkoens kunstnere og arkitekter var han ikke fullblods franskmann, og det var kanskje derfor at han var vel egnet til å forstå og introdusere en noe fremmedartet stil. Han studerte under Claude Audran, som var ansvarlig for bildesamlingen i Luxembourgpalasset i Paris. Der fikk han se, og kopierte mange av, de store maleriene som Rubens hadde skapt om Marie de’ Medicis liv. 13

Antoine Watteau, Reisen til Kythera, detalj.

Disse utgjør en serie malerier som illustrerer og hylcier Marie, datter av hertugen av Toskana, som giftet seg med Ludvig 13. 1 den scenen som viser hennes ankomst i Frankrike, går hun i land fra et utsmykket skip, og blir hilset av henførte nymfer. I bildet er fantasi og virkelighet blandet, for selv om ankomsten er historisk nok, har kunstneren tatt seg den frihet å fremstille Frankrikes velkomst til den nye dronningen i form av mytologiske figurer. Allegorien, fremstilling av en idé i idealisert fysisk form, er et viktig trekk ved de barokke kjempemaleriene. Elementer av den samme teknikk er også viktig i Watteaus kunst. Tegningene og studiene han gjorde fra denne bildesyklus ble for Watteau en visuell oppslagsbok gjennom hele hans karriere. Hans fantasi ernærte seg ikke av livet, men av andres kunst. Dermed fjernet seg han seg fra virkeligheten, men skapte samtidig en idealisering som forteller oss meget om den verden han levet og arbeidet i. Dette kan best observeres i hans mesterstykke Reisen til Kythera (side 13). Det er det mest berømte eksempel på et maleri i fete champétre-genren, og viser den elegante societeten i parkliknende omgivelser. Watteau påbegynte maleriet i 1712 og arbei­ det på det i fem år. I denne allegoriske fremstillingen, som det 14

biblioteka

Rokokkoens kunst og arkitektur

finnes tre versjoner av, er ikke bare hans modne år i en kort karriere representert, men også essensen i en tid og en livsstil. Kytheraer en virkelig øy i Middelhavet hvor Venus ble dyrket i antikken. Men de yndefulle og tandre figurene som går ombord i båten representerer idéelle elskende som seiler, ikke til kjærlighetsgudinnens alter, men til et udefinert sted hvor romantikken blomstrer i all evighet. Det er også mulig å se disse figurene som en eller annen gruppe med fransk hoffolk som går ombord et sted i parken for å dra på en fornøyelsestur. Det spennende - og pirrende - for aristokratene kan ha ligget i denne romantiske sammenkopling med deres elegante, men temmelig menigsløse tilværelse. De kunne identifisere seg med figurene i maleriet, og ironisk nok, dermed danne sitt liv enda mer i Watteaus bilde, til liv og kunst ble uløselig sammenknyttet. For en betrakter er det som om man står på grensen mellom virkelighet og drøm. Landskapet kan være en hvilken som helst slottspark, og på den andre siden av innsjøen kan den innhyllende disen inneholde hva som helst. Men selv om Kythera skulle ligge i en annen verden, er den høyst virkelig i de elskendes forestillinger og fantasi. Den sterkt pastose måleteknikken som ofte ble brukt av Watteaus forbilde, Rubens, er her fortynnet til en flytende frihet, vital men med en ømhet i kunstnerens hånd som fremkaller lysets fine spill i satinstoffer og løvverk. Disen kan være frembrakt som et tynt og utflytende lag til slutt, men denne teknikken gir samtidig et raffinert og meget dekorativ inntrykk. Lystbåten som ligger i strandkanten er like detaljrikt utformet som Marie de’ Medicis båt. Stevnen domineres av skjellet, eller /w