To revolusjoner : 1750-1815 [10] 8208105947, 8203106013 [PDF]

Zitiervorschau

ÉLVEKUi"! LÆRERHØGbKLJLt

_________________________________________________________________________________ BIBLIOTEKET

ASCHEHOUGS VERDENSHISTORIE Bind 10

lb revolusjoner 1750-1815 Av Kåre Tønnesson Redaktører Knut Helle, Jarle Simensen, SvenTågil, Kåre Tønnesson

•n C J Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

FORLAGT AV H. ASCHEHOUG & CO (W NYGAARD) OSLO 1985

Tekstredaksjon: Øivind Blom Bjarte Kaldhol Aud Røssum Billedredaksjon: Gil Dahlstrom

Layout: Finn Nyebølle Kinta Nyebølle

BIBL1OJEKET

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) 1985 Sats: Teknograf, Helsingborg Reproduksjon: Malmo Repro-Kopia AB, Malmo Trykk: Brepols, Belgia Papir: Mediaprint 135 g ISBN 82-08-10594-7 (bd. 10, ib.) ISBN 82-03-10601-3 (kpl., ib.)

3SY73

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE BIBLIOTEKET

Innhold

To revolusjoner

Nederland — republikk eller monarki? Enevelde, aristokrati og „demokrati”

„Det gamle samfunn” i Europa Sentrum og periferi ................................. Folkevekst.................................................... Livet, døden og evigheten ..................... Barnet .......................................................... Hittebarn og bortsatte barn................... Amming som næringsvei ....................... „Bondens abeid som vi alle lever av” Landsby og landsbyfellesskap ............... Mer enn landsbyfellesskap ..................... Landsbyen, et demokrati? ..................... Bondefolket i overklassens øyne ........ Landsbyen, den gode verden? ............ Bondeopprør ............................................. Byen i det gamle samfunn ................... Prakt og skitt ...........................................

50 51

Krig og diplomati 1763—1783 13 14 15 17 19 20 21 23 25 26 27 28 30 31 33

Privilegium Stendene ...................................................... 35 Adel: Jord, stat og kirke ....................... 37 Bevare slektsarven ................................... 39 Adelen og borgerlige næringer .......... 40 Borgerlige utfordrere og adelens dilemma ............................................. 42 Ny adel ........................................................ 42

Det gamle regimes stater Store riker med mange land................. 45 Enevelde og motkrefter i Spania og Frankrike ..................................... 47 Enevelde og riksenhet............................. 48 Riksenhet og begrenset monarki ........ 49 Polen — monarki eller republikk? .... 50

Hæren og folket ....................................... 53 Hvorfor krig? ........................................... 55 Polen og Osmanriket som bytte ........ 56 Seierherren fra 1763 møter motgang . 57 Den amerikanske uavhengighetskrig i europeisk maktpolitikk .................. 58 Hvem tapte, hvem vant? ....................... 59

Den industrielle revolusjon Kan man tale om revolusjon? ............ 61 Hvorfor tok man i bruk maskiner? .. 63 U-landsproblemer og den industrielle revolusjon........................................... 64 Utenriksnæring og hjemmemarked ... 65 Storbritannia — Europas største „fellesmarked” ................................ 67 Godseierklassen og forretningslivet ... 68

„Forbedring” i landbruket Driftsformer, vekster og dyr ................ 71 Godseier, forpakter og jordbruks­ arbeider ............................................. 73 Jordskifte .................................................... 75

Økonomi og politikk Fra det tomme rom til dampmaskinen Eksplosjon i tekstil ................................. Forleggersystemet i vekstkrise.............. Bomull.......................................................... Fra spinning jenny til dampveveri .... Kjemien i tekstilindustriens tjeneste ..

79 81 82 84 85 87

Mekanisk industri ..................................... 88 Jern og steinkull ....................................... 90 Transport — „kanalfeberen” ................. 91 Jernbanene før lokomotivet................... 92 Kapital, betalingsmidler og kreditt ... 93 Det engelske bankvesenet gjennom 60 år 94 Var det industriell revolusjon utenfor Storbritannia før 1815? ................ 96

Samfunnsomforming Ekteskap, fødsel og død ....................... 98 De nye samfunnsklassene........................ 100 Økonomisk oppsving og sosial oppstigning ....................................... 101 Teknikere, kapitalister og „ entreprenører” ................................... 101 Dristige grundere ..................................... 102 To bomullskarrierer ................................. 103 Religion og den industrielle revolusjon........................................... 104 Kirkesamfunn og sosial klasse ............. 105 Lønnsarbeiderne ....................................... 107 Den industrielle revolusjon og kvinnene....................................... 108 Fabrikken og familien ............................. 110 Hvem fikk del i velstandsøkningen? .. 111 Mot en ny hardhet? ............................... 112

Boklig kultur Bør de fattige kunne lese og skrive? 116 Skole og stand ......................................... 117 Kulturarbeideren og hans beskyttere . 118 Fra aristokratisk patronat til borgerlig marked ............................ 119 Kvinnelig publikum og kvinner som forfattere ........................................... 120 Bokmarked, trykkefrihet og copyright i Storbritannia og Tyskland ................. 121 Sensur i Frankrike ................................... 123 Intellektuelle proletariater ..................... 124 Hva slags skrifter ble lest? ................... 124 Fra latin til nasjonalspråk ..................... 126 Universitetene ........................................... 127 Akademier og „selskaper” ..................... 127 Parisiske salonger ..................................... 129 Londons kaffehus ..................................... 130 Fransk og tysk ......................................... 131

Fra kjemisk laboratorium til industri . 137 Lavoisier — kjemiens Newton.............. 138 Den merkverdige elektrisiteten ............. 139 Naturhistorie .............................................. 141 Utviklingslære ........................................... 143 Det levende vesen som maskin .......... 143 Vitenskap om menneskene og deres samfunn ................................ 144 Historie ........................................................ 145 Økonomi og befolkningslære ............... 146 „De to kulturene” ................................... 146 Vitenskap og politikk ............................. 147

Opplysningsfilosofene Opplysningsfilosofene — et „parti”? .. 149 Den store encyklopedien ....................... 150 Filosofenes høst og de sinte unge menn 152

Menneskenes samfunn — hvordan og hvorfor? Arven fra fortiden ................................... 155 Naturrett og samfunnskontrakt............ 156 Nytteprinsippet ......................................... 157 Samfunnsnytte og strafferett ................. 157 Naturlovene i økonomien — Frangois Quesnay og Adam Smith ................. 159 Fysiokratenes Jordbrukssystem” ........ 159 Adam Smiths liberalisme ....................... 160 Montesquieu og maktfordelingen........ 162 Montesquieu om Englands forfatning . 163 Rousseau: Folkesuvereniteten og almen viljen ......................................... 164 Naturrett og likhet ................................... 165 Kommunistiske utopier ........................... 166 Liberalismen og det fullkomne samfunn 167 Likestilling mellom kvinner og menn? 169 Rousseau, hjemmet og den naturlige kvinnen ............................................... 170 Det naturlige menneske og den enkle lille mann ........................................... 171

Kirke og religion i opplysningstiden Naturlig religion ....................................... 174 Folkelig religion, sekter og vekkelser 175 Paven, biskopene og statsmakten .... 176

Regjeringsmakt og reform

Vitenskap Forskningens vilkår ................................. Etterprøving og videreføring av Newton Naturvitenskap og teknikk..................... Kjemien fra flogiston til oksygen........

133 134 135 136

Opplyst enevelde ..................................... Russland og Vesten ................................. Fredrik den stores Preussen ................. Spania og Portugal ................................. Opplyst enevelde i Det habsburgske rike

178 180 181 183 185

lverum lærerhøgskole biblioteket Maria Theresia ......................................... 185 „Robespierre på tronen” ....................... 186 Leopold II og reaksjonen ..................... 188 Landboreformene i Danmark .............. 189 Konge, riksdag og standsutjevning i Sverige ............................................... 191

Revolusjonen i Amerika Skatt og konstitusjon............................... 193 Fra stempelavgiften til „teselskapet i Boston” ........................................... 194 Uavhengighetserklæringen av 1776 ... 194 Uavhengighetskrigen ............................... 196 Uavhengighetskamp — og revolusjon? 196 Demokratisk revolusjon? ....................... 197 De forente stater ..................................... 199

Demokratiske forsøk og nederlag i Europa Aristokrati og parlament i Storbritannia og Irland ........................................... 200 De irske frivillige ..................................... 201 Politisk krise i Storbritannia ................. 202 Parlamentet avviser reform ................... 203 Revolusjonsforsøk i Nederland............ 204 Belgisk revolusjon ................................... 205 Kontrarevolusjon i Genéve ................... 206 3. mai-grunnloven og Polens undergang 207

Direktoriet, konsulatet og keiserdømmet Direktoriet .................................................. Direktoriets pendel ................................. Et diktatur blir til ................................... Frontlinjer og forsoning ......................... Napoleons menn....................................... Likhet for loven og nye sosiale eliter Opposisjon ..................................................

233 233 234 236 237 238 239

Revolusjonen, Napoleon og Europa Radikalere i Storbritannia og opp­ rørere i Irland.................................. 241 Jakobinere i Øst-Europa ....................... 242 Frankrike mot koalisjonene .................. 243 Revolusjonær krigføring ......................... 243 Erobring, reformer og utbytting.......... 244 Søsterrepublikker: Nederlandog Sveits 246 Søsterrepublikker i Italia ....................... 247 Napoleons Tyskland ............................... 248 Fastlandssperringen og det store keiserriket ......................................... 249 Motstandsvilje og nasjonalitetsidé .... 250 Reformer i Preussen ............................... 252 Nederlaget .................................................. 252

Europa av 1815

Den franske revolusjon Reformregjeringene og parlamentene Parlamentene og patriotene................... Generalstender og stenderkonflikt .... Byrevolusjon ................ Folket i revolusjon ................................... Bondereisning ........................................... 4. august-natten ...................................... Bondereformene og jordfor delingen .. Menneskets rett ....................................... Den nye staten ......................................... Økonomisk liberalisme ........................... Kirkeordningen — det første nederlaget Det nye Frankrikes vanskelige start ..

Demokrati og diktatur ........................... 228 Terroren og jakobinismen ..................... 230

209 210 210 212 212 213 214 215 216 218 220 220 221

Maktbalanse ................................................ 255 Legitimitetsprinsippet ............................... 256 Internasjonalt samarbeid mot revolusjon........................................... 256 Reaksjon ...................................................... 257 Enevelde og liberale regimer .............. 257 Menneskesyn og samfunnssyn.............. 258

Mens Europa var i krig USA vokser ................................................ Uavhengighetskamp i Latin-Amerika Britene erobrer India ............................. Pax Britannica ...........................................

261 261 263 264

Utvalgt litteratur.......................... Register ........................................ Billedliste......................................

265

Jakobinere og sans-culotter Krig .............................................................. 222 10. august.................................................... 224 Revolusjonens voldsomste tid ............... 225 Sans-culottene ........................................... 225 Dyrtid og nød ........................................... 226 Konventet: girondinere og montagnarder ................................... 227

268 272

tLVERUM LÆRERHØGSKOLt

__________________________________________biblioteket_____

To revolusjoner

Tiårene rundt år 1800 damer et av de stote tids­ skillene i verdenshistorien.. Hvis rnan sper hva det var som gjorde denne tiden så epokegjørende, vil vi svare: Den franske revolusjon og den indu­ strielle revolusjon i Storbritannia. Den industrielle revolusjon startet en bølge av teknisk nyskaping og økonomisk ekspansjon som fra Storbritannia har spredt seg—ujevnt ut over verden og har forandret menneskenes levekår grunnleggende. Revolusjonen son brøt ut i Frankrike i 1789 var et opprør både mot enevel­ det og det aristokratiske stendersamfunnet. Den satte nye politiske og sosiale ideer opp mot gamle: folkestyre gjennom valg istedenfor enevelde, lik­ het for loven til forskjell fra særrett, folkesuvere­ nitet i motsetning til fyrstenes rett. Likesorn den industri elle revolusjon ett er en tid sluttet å vaere rent britisk, vm den franske revolu­ sjon ikke bare fransk. For det første rnå vi se den i sammenheng med refornr og revolusjonsbevegelser i andre land i årene før 1789. For d£t annet ble den franske revolusjon„ eksportert’’ gjennom etterligning og ved republikkens og Napoleons militære seierstog. Da Napoleon ehdellg falt i 1814 og 1815, rUaktet seierherrene ikke 4 gjøre om på ah som var blitt forandret flere tiår. De to revolusjonene har engasjert sterke følel­ ser i ettertiden- Dette h^nger SWeA med deres tragiske side: kontrasten meHem håp, [Upligheter og resuimter- E?a det franske frk styrtet i 1789 og monneskemttigheiene proMatnefh vakte

det hos fremskrittsvennlige overalt i Europa be­ geistring og håp om en ny og lykkelig tid for men­ neskeheten. Men striden mellom revolusjonære og kontrarevolusjonære og mellom revolusjonæ­ re innbyrdes førte til brutale konflikter, diktatur og svære tap av menneskeliv gjennom mer enn 20 års europeisk krig. Den industrielle revolusjon på sin side øket ar­ beidernes produktivitet og gjorde det altså mulig å tilfredsstille materielle behov bedre enn tidligere. Men den skapte også det samtiden kalte den umenneskelige fabrikken og fattige arbeiderskarer som levde korte liv i sotfylte, slumpregede in­ dustribyer. For å forstå og kunne forklare både lys og skyg­ ge, må vi se de to revolusjonene ut fra samtidens egne forutsetninger i 1700-tallets samfunnsfor­ hold, i interesser og tenkemåter. Derfor er dette bindet bygd opp i fire deler: Først samfunnsfor­ mer og livsforhold før „de to revolusjonene ”, så den industrielle revolusjon, deretter opplysnings ­ tidens nye kunnskap og ideer om verden, mennes­ ket og samfunnet og endelig revolusjoner og kon­ flikter fra den amerikanske revolusjon til Napo­ leon. Det som skjedde i Europa omkring 1800 er verdenshistorie, ikke alene europeisk historie. Men for verdensperspektivene vil vi vise til binde­ ne 9 og 11. Dette bindet er konsentrert om Euro­ pa, og innen denne verdensdelen igjen behandler det fremfor alt de landene som mest direkte del­ tok i eller ble påvirket av „de to revolusjonene”.

10

rnstiama

ORB Loni

!sen

isterdai

:aw< Brtissel • DE ØSTERRIKi -^EDEJJ^ipi

ISEN

iSTERRI FRANKRIKE

lem SVEITS Milaltp, o» X

[lODErm^ KkRKE-M

• Mi Lisboi

SPANI

GENOVA PARMA LUCCA TOSCANA

STATEN

Ronii Napoli

SARDINIA

APO

NGARN

tLVtKUl i

11

Det tyske rikets grense

'etersburg

USS

„Det gamle samfunn” i Europa Bastillens fall 14. juli 1789 ble symbolet på den franske revolusjons seier over eneveldet. Bastillen var en festning og et fengsel. For fri­ hetens venner i Frank­ rike og i andre land gav dens fall løfte om en ny tid med frihet og lykke i Europa.

James Watt kan stå som symbolet på den indu­ strielle revolusjon. Joshua Reynolds har da også gitt sitt portrett av Watt i arbeid med damp­ maskinen slike dramatis­ ke lys- og skyggevirk­ ninger som hørte til bil­ der av guder, helter og store menn.

Mange perioder i historien har fått navn etter det som skjedde før eller kom etter, slik som når vi taler om førkrigstiden, mellomkrigstiden og etterkrigstiden. Slike betegnelser er mer enn bare en navneskikk. De er med på å bestemme hva vi søker i perioden. 1700-tallets Europa blir i høy grad studert som en epoke som „gikk forut". Det er „det gamle regime”, „det førindustrielle samfunn", eller „det føydale samfunn” på overgangen til kapitalismen. Uttrykket „det gamle regime” plasserer tiden i for­ hold til den franske revolusjon. Betegnelsen oppstod like før revolusjonen brøt ut, og den bar fram håpet om at en epoke var slutt og at en ny og bedre skulle be­ gynne. Opprinnelig var det eneveldet i Frankrike som ble kalt randen régime, men etter hvert som uttryk­ ket slo an, ble det brukt også om før-revolusjonære regimer i andre land. Samtidig videt det seg ut til å be­ tegne samfunnssystemer, ikke bare politiske regimer. Også uttrykket „førindustrielt” har videt seg ut. Først ble det brukt i teknisk-økonomisk betydning, senere har det fått et vidt sosialt innhold. Det henger sammen med at historikerne mer og mer er kommet til å se den industrielle revolusjon som en dyptgripen­ de samfunnsendring, ikke bare som tekniske nydan­ nelser med økonomiske konsekvenser. Når ordet „føydalisme” ble brukt på 1700-tallet om samtidige forhold, var det fremfor alt som kritikk. Det ble brukt om gamle forhold som burde avskaffes, særlig om godsherrenes makt og deres forhold til bøndene. Men det marxistiske begrepet føydalisme i motsetning til kapitalisme har en vid, sammenfatten­ de betydning. Marxistene ser en nøye forbindelse mellom „den føydale produksjonsmåten” og hele „samfunnsformasjonen ”. Vi vil bruke uttrykket „det gamle samfunn”. Dette gamle samfunn har aldri hatt samme form i alle Euro­ pas land, og tidsmessig har det hverken begynnelse eller ende. Vi kan ikke fastsette noe tidspunkt der det gamle samfunn tok slutt i Europa. Institusjoner og samfunnsforhold som de revolusjonære håpet de

HØGSKOLt B1B

DTEKET

13 „Det gamle samfunn” i Europa

„ Bordeaux ’ handel, rik­ dom og prakt overgikk langt mine forvent­ ninger, på tross av alt jeg har hørt og lest om denne byen. ” Slik skrev engelskmannen A rthur Young i 1787. Men hav­ neanlegget var han lite imponert over, det be­ stod av en sølet strand som skipene ikke kunne legge inntil. Tre år senere begynte arbeidet med nye kaianlegg. Maleriet er av Joseph Vernet (1714—89), som spesia­ liserte seg på å male hav, skip og havner.

hadde begravd for alltid omkring år 1800, vist seg å være seiglivede. Andre land sluttet heller ikke å være førindustrielle da Storbritannia hadde gått igjennom en industriell revolusjon. Men det var en ny og pro­ blematisk situasjon å være førindustriell når andre var blitt industrialiserte. At det gamle samfunn ikke har noe bestemt begynnelsespunkt, gir seg nærmest selv, ettersom det er de­ finert i motsetning til det som kom etterpå, ikke i for­ hold til noe som gikk foran. For å få en grundig inn­ føring i de gamle samfunn, må vi altså gå tilbake til de foregående bindene som fører utviklingen opp mot midten av 1700-tallet. Her skal vi summere opp noen hovedtrekk ved det førindustrielle og førrevolusjonære Europa, slik vi ser det ca. 1750.

Sentrum og periferi Sentrum og periferi er et begrepspar som ofte brukes om det økonomiske forhold mellom regionene i ver­ den. Fra de store oppdagelsene til midten av 1700tallet gjorde Europa seg til verdens sentrum. 1 dette ligger det at europeerne var den aktive part i økono­ miske og maktpolitiske forhold. Det var europeiske skip som seilte til andre verdensdeler. Da uteneuropeiske skip begynte å seile til Europa, kom de fra europeiske utflyttersamfunn, først fra New England i Nord-Amerika. I stigende grad foregikk også forbin­ delsen mellom de andre verdensdelene innbyrdes via Europa, eller ved europeiske skip og handelsmenn. Det mest iøynefallende eksempel var trekanthandelen mellom Europa, Afrika og Amerika. Europeiske skip brakte europeiske varer til Afrika, slaver derfra til Amerika og kolonivarer hjem til Europa. Posisjo­ nen som sentrum innebar at handels- og transportinntektene fløt til Europa. Det var også forskjell mellom sentrum og periferi når det gjaldt de varene som ble eksportert. Det ka­ rakteristiske var at Europa eksporterte forarbeidede og dermed relativt kostbare varer, og importerte billi­

ge råvarer. Europa høstet det største utbyttet av den fremvoksende verdensøkonomien. Grunnlaget ble lagt for den fordeling av industrialiserte og ikke-industrialiserte land som vi finner på slutten av 1800-tallet, da USA var blitt den første „sentrumsmakt” uten­ for Europa. Europa var ingen enhet. Det hadde også sitt sent­ rum og sin periferi. De foregående bindene, fra mid­ delalderen av, har vist hvordan tyngdepunktet kunne flytte fra område til område. Men alltid lå det i vest: i de vestlige middelhavslandene fra Italia til Pyreneerhalvøya, og i den vestlige del av det nordlige Europa. På 1700-tallet var Nordvest-Europa sentrum. Der var byveksten sterkest, det økonomiske liv mest allsi­ dig, handelen livligst, og produksjonen av annet enn jordbruksvarer størst. Dette var den del av Europa som spilte den aktive rollen i verdensøkonomien og høstet det meste av utbyttet. Den europeiske periferiens utbytte var mer indi­ rekte. Den kunne levere råvarer og lite forarbeidede

DET

METHODISKE

BOGHOLDERIE, SLLEX EN ORDENTLIG INDRETNING AF KISBMÆNDS BoGER EFTER DEN ITALIENSKE MAADE. DENNF VIDENSKAB BLIVER NJYE FORKLARET, OG MAGT TIL UMVTL56 VED FORSMÆIXIGL EX-

Hr. JOHN MAIf A. M. OG NU EFTER DEN S1ETTE UDGAVE OVERSAT. HssroKøDt» ET Vlt)U>tTlG ANHANG, DEHOLDENDE ADSKILLIGE NYTTIGE TING F< >NHV6? STAND I ALMtNDRLIGHED, MEN SÆI FOR MN HANDLENDE, OG DEM AF VNGDOMMEN, DER AGTE AT INDTRSDE I HANDELSTANDEN.

H6NRICH DBDECHEN.

Handel og vandel Forskyvningen av det økonomiske sentrum i Europa til nordvest er et grunnleggende trekk i moderne europeisk historie. Det gav seg utslag på alle mulige områder. Ett uttrykk kan vi se i resultatene av et pro­ sjekt som er i gang for å registrere alle lærebøker i handelslære som var gitt ut i Europa og Amerika. Det er bøker av ulike typer: regnskapslære, handelskorrespondanse — ofte tospråklige — og konkor­ danser over mynt, mål og vekt i forskjellige land. Fra boktrykkingen begynte til 1599 er det telt opp ca. 1000 bøker, med Tyskland og Ita­ lia i spissen som publikasjonsland. På 1600-tallet er tallet 1300, og det var Nederlandene som brakte det i været. På 1700-tallet ligger antal­ let bøker opp mot 3000, og nå har Storbritannia en overlegen ledelse. Frankrike lå etter både Storbritannia og Nederland, men mange av de nederlandske bøkene var på fransk. I Norden var Danmark — eller nærmere bestemt København — i teten. To av de danske bøkene var på islandsk. (Opplyst av P. Jeannin, Paris.)

14 „Det gamle samfunn” i Europa

268 fartøy 50 fartøy ,

20 fartøy • 10 fartøy • 1 fartøy'

? DANMA NORGE LUBEHC^

SVERIGE

RUSSLAND

STOR' •^REUSSEN RRITANNIA^^ NEDERLAND DMI I ANNI A WøÉ ØSTERRIKSKE USA NÉDERLANDENE Hele Europa hadde glede av det spanske Amerika. Kartet viser hjemstavnen til skipene som i året 1784 besøkte Cådiz, den havnen der handelen med de spanske kolo­ niene var konsentrert. (Braudel.) (Jf. handelen på Bordeaux s. 32.)

Ti! høyre: Pesten i Marseille. Stikk av rådhuset og en del av havnen etter en tegning gjort på stedet under pesten i 1720.

Der var sterke sving­ ninger både i dødstallene og fødselstallene i det gamle samfunn. Legg merke til h vordan tallet på fødsler går ned i dyst­ re tider med høy dødelig­ het. Slike „demografiske kriseår ” opptrådte fort­ satt fra tid til annen i Europa, men utslagene ble, som diagrammet viser, mindre og mindre voldsomme. (Reinhard.)

FRANKRIKE PORTUGAL

7

GENOVA^ ^VtNtZlA SAVOIA® WTOSCAN A |SPANIA R AG USA

oCådiz

varer til det voksende markedet i Nord-Europa. Det var forbruksvarer, som korn fra Øst-Europa og fisk fra Norge. Det var varer som kjøperne brukte til å lage kapitalutstyr: tømmer og trelast fra Norge og Østersjølandene, tjære, bek og annet fra skipsflåtene. Det var jern fra Sverige og fra Russland, som meldte seg som stor konkurrent i løpet av 1700-tallet. Grensen mellom sentrum og periferi i Europa kan naturligvis ikke trekkes i skarpe streker. Det gamle sentrum fra Italia til Portugal hadde ikke mistet alle „sentrumsfunksjoner”, og Skandinavia stod langt nærmere sentrum enn for eksempel Polen. Skandina­ vene drev mer og mer aktiv handel og brakte sine va­ rer til markedene på egen kjøl. De deltok også i be­ skjeden målestokk i uteneuropeisk handel. Danmark fikk sin del av trekanthandelen da det skaffet seg be­ sittelser i Vestindia og et støttepunkt for slavehandel i Accra i Ghana.

befolkede bygder til sterkt voksende byer. Europeer­ ne sprengte rammene for sitt kontinent og emigrerte i masser til oversjøiske land. Det var sammenheng mellom folkevekst, tekniske nydannelser og industrialisering (s. 32), men den in­ dustrielle revolusjon kan ikke forklare at befolkningsbølgen kom igang; folkeveksten startet for tidlig til det. Det første befolkningshistorikerne festet seg ved som årsak til befolkningsvekst på 1700-tallet, var nedgangen i dødeligheten. Etter det gamle mønster var det i „normale” år litt flere fødte enn døde. Det som ble vunnet i folketall, ble så skåret bort igjen i „demografiske kriseår” da dødeligheten skjøt i været som følge av epidemier eller uår og hungersnød. Slike kriseår var det fortsatt mange av, men utsla­ gene ble mindre voldsomme utover 1700-tallet. (Se figur.) For å forklare dette må vi undersøke de smittsom­ me sykdommene. Mikrobene og sykdommene som følger av dem, har sin egen historie, og man har ment at 1700-tallet hadde et „mildere epidemisk klima” enn tidligere århundrer. For en av de mest dødbring­ ende sykdommene er dette uomtvistelig. Svartedau­ den midt på 1300-tallet hadde fremkalt det største folketapet vi kjenner i Europa. Fra den tid var pesten en fast gjest. Gjennom tre århundrer var det knapt et år uten at den slo til et eller annet sted. Men etter pes­ ten i Marseille i 1720 holdt den seg borte fra vår ver­

Folkevekst Omkring midten av 1700-tallet svinger kurven for befolkningstallet i Europa i været. Folketallet fort­ satte å stige kraftig gjennom nær to hundre år. Det ka­ rakteristiske for befolkningsutviklingen i tidligere ti­ der hadde vært vekslingen mellom stignings-, stagna­ sjons- og tilbakeslagsperioder. Nå kom en mer varig vekst. På 1800-tallet strømmet mennesker fra overdensdel, uten at menneskene bevisst hadde gjort stort fra eller til, selv om internasjonale karantenebestemmelser nok kan ha demmet opp for smitte fra Midt­ østen. Demografene har overhodet liten tro på at fremgang i medisin og hygiene har hatt slik betydning for de store masser at dette har kunnet påvirke døde­ ligheten. Vaksinasjon mot kopper, som begynte i England rundt 1800, kom for sent til å gi utslag før 1815. Derimot kan bevisste menneskelige handlinger

CLVtK bibliotek

15 „Det gamle samfunn” i Europa

Europas største tettbefolkede område strakte seg nesten sammenhengende fra Vest-Tysklandover Nederlandene og Nordvest-Frankrike til Eng­ land og Irland.

forklare at færre døde i kriseårene etter dårlige av­ linger. Slike hungerskriser var oftest lokale eller re­ gionale i det gamle samfunn. I ett distrikt kunne folk dø av sult, mens et annet — ikke langt borte — hadde overskudd på korn. Ved transport over land ble kor­ net så dyrt at de fattige ikke kunne kjøpe det, og det var alltid de som først bukket under. Elverensing, kanalbygging, litt bedre veier og mer aktive myndighe­ ter reduserte de lokale utslagene av hungersnød. Men nedgangen i dødelighet er ikke nok til å for­ klare befolkningsøkningen. Det var også stigende fødselstall fordi flere giftet seg, og de gjorde det litt tidligere i livet enn før. Sterke normer i det gamle samfunn krevde at man ikke satte bo før man hadde et levebrød. På landet vil­ le det først og fremst si et bruk. Derfor kan vi se at tal­ let på vielser i kirkebøkene skyter i været etter at epi­ demier og hungersnød hadde herjet, for nå var gårder blitt ledige. Unge mennesker kunne gifte seg, og gjen­ levende ektefeller gifte seg på nytt. I de landene som hadde det mest allsidige nærings­ liv, var muligheten for attåtnæringer en grunn til sti­ gende ekteskapshyppighet og lavere giftermålsalder. Når det var utsikt til at familien kunne få inntekter for eksempel ved at kona, barna eller mannen spant og vevde, kunne gårder deles og gi utkomme til to familier. Unge folk kunne også håpe på å klare seg på en leid jordlapp eller en rydning i utmarka. Landsbyproletariatet vokste og presset på jordas ressurser økte.

Livet, døden og evigheten Omsetningen av mennesker gikk mye raskere i 1700tallets Europa enn den gjør idag. I Sverige ble det

„Jenner vaksinerer”, maleri av L.L. Boilly (1761-1845). Tidligere hadde man forsøkt å be­ kjempe koppene ved å pode inn (inokulere) avkreftede koppebasiller for å gjøre folk immune. Den engelske legen Edward Jenner (1749— 1823) demonstrerte i 1798 at det samme kun­ ne oppnås på en enklere og mindre risikabel måte ved å inokulere den ufar­ lige sykdommen kukopper eller „ vaccine” (av latin vacca = ku).

16

Alderspyramiden viser hvordan en befolkning fordeler seg på ulike aldersgrupper. A v denne svenske pyramiden fra 1750 kan vi blant annet se at kvinnene i gjen­ nomsnitt levde lenger enn mennene. Der var for eksempel betydelig flere kvinner enn menn mellom 55 og 75 år. (Reinhard.)

De tre dødssøylene fra Berlin viser den veldige forandringen av liv og død gjennom 200 år i Europa: 11790 var det barna som ruvet blant de døde, i 1925 var det de eldre, i 1975 de gamle. (Imhof.)

midt i århundret for hver 1000 innbyggere født vel 35 barn, mens noe over 27 mennesker døde. Begge disse tallene er omtrent tre ganger så høye som nå. Den gjennomsnittlige levetiden var mindre enn halvpar­ ten av hva den er nå. I Sverige lå den på ca. 35 år i siste halvdel av 1700-tallet, i Nordhessen i Tyskland lå den på litt over 30 for menn og 34—35 for kvinner, mens forventet levealder for nyfødte i Vest-Tyskland i 1980 var henholdsvis 70 og 77. Men slike gjennomsnittstall forteller ikke hvor mange mennesker som levde kort, og hvor mange som levde lenge. Også dengang var det folk som ble over hundre år. Hvor gamle var folk når de døde? Det forteller alderspyramiden (figur) noe om, men enda klarere kommer det fram hvis vi merker av alderen på alle som døde innenfor et gitt tidsrom. Mens det i dag er de gamle som ruver i døds-statistikken, viser figu­ ren for Berlin at den dominerende gruppen både i be­ 1790-1794 i sognet Dorotheenstadt Antall døde 1118 Aldersgrupper

gynnelsen og på slutten av 1700-tallet var barn under 10 år. Mest drastisk var utslaget for barn under ett år. I den norske gruvebyen Kongsberg var en fjerdedel av alle døde mellom 1750 og 1801 barn under ett år, og barn under 10 år utgjorde halvparten av alle døde. I bygdene omkring byen lå det siste tallet litt lavere, der varierte det mellom 40 og 48 prosent. Død ved barsel var en viktig dødsårsak hos kvinne­ ne. I det samme norske området førte vel én prosent av fødslene til at moren døde. I Danmark er tallet be­ regnet til mellom én og 1,5 prosent. Det virker kan­ skje ikke særlig høyt, men vi må huske at dette var en tilbakevendende risiko i en kvinnes liv. Av alle døds­ fall blant kvinner mellom 15 og 50 år i Norge sent på 1800-tallet skjedde ca. 9 prosent i barselseng. Selv om dødeligheten varierte fra land til by og fra distrikt til distrikt, var mønstret det samme overalt i det gamle samfunns Europa. Livets forgjengelighet var langt mer påtrengende enn den siden er blitt. Å bli gammel var ikke det normale og ble ikke følt slik. At livet var usikkert og døden alltid nær, måtte prege menneskenes holdning til liv og til død. Vi må regne med at et liv etter døden, i himmel eller helvete, var en nesten selvfølgelig sannhet for de fleste. Litte­ rære og billedlige fremstillinger gir et overveldende vitnesbyrd om hvordan menneskene så, og ble lært opp til å se, det jordiske livet som en bro mellom fød­ sel og evighet. „Mentalitetshistorie” er en historisk spesialitet som har utviklet seg i de siste tiårene, særlig i Frankri­ ke. Den søker å studere forestillinger, holdninger og oppfatninger blant folk flest. Mentalitetshistorien har i høy grad konsentrert seg om synet på liv og død. Stu­ diet av „dødens historie” blir også næret av kritikk mot den moderne vesterlandske bortgjemte død, i sy­ kehus og sykehjem. Som kontrast står dødsleiet, gjort til høytidsfull utgang og inngang i „offentlighet”. Den gode død var ikke ensom, men omgitt av familie, ven­ ner, naboer. Fyrster døde helst med sitt hoff omkring seg. Barn ble ikke holdt borte fra dødsleiene.

1925 i Stor-Berlin

Antall døde 45 651 Aldersgrupper

1975 i Vest-Berlin Antall døde 39 181 Aldersgrupper

s „Døden var midt i livet”, sies det ofte om tidligere århundrer. Det kommer til uttrykk ved at kirkegårde­ ne var plassert midt i landsbyene. I større byer var det mange små kirkegårder blant boligkvarterene. Kirke­ gården forpliktet ikke til andaktsfull stillhet. Ofte var

ord når vi ser hvilken uutholdelig tanke det var for foreldre at deres udøpte døde barn ikke kunne kom­ me i himmelen. Særlig fra 1500-til 1700-tallet var det en utbredt skikk i det katolske Europa å holde døde barn fram for et undergjørende Maria-bilde i en kir-

17 „Det gamle samfunn” i Europa

Lengst til venstre: Fra et østerriksk benhus, der knoklene ble bevart innenfor kirkegårdens innviede område. Bare i ett italiensk kloster finnes 7000 slike mumier, de fleste av disse døde hørte til aris­ tokratiet.

den et samlingssted der folk promenerte, sladret og diskuterte i lukten fra grunne graver, hvor hunder kunne finne ben. At tilsiget fra kirkegården til brøn­ ner la nye mennesker i graven, oppdaget man etter hvert. Under opplysningstiden i Frankrike, på slutten av 1700-tallet, fantes det en hel litteratur som kriti­ serte de tradisjonelle gravskikkene. De døde burde ikke lenger få forpeste de levende. Kirken ble angre­ pet for bare å tenke på de dødes sjeler og for å være uten pietet for deres jordiske rester. Skjelettene ble gravd opp så raskt som mulig for å gi plass til nye dø­ de, og kritikken rettet seg ikke minst mot benhusene, der de skjelettene som det ikke lenger var plass til på kirkegården, ble stablet hulter til bulter, for at de for alltid skulle kunne ligge innenfor kirkegårdens inn­ viede jord. De ikke-troende gikk i spissen for å skaffe de døde skikkelige og varige gravsteder istedenfor å holde sjelemesse for deres sjeler. Gravsted og grav­ kammer ble familieeiendom. Denne utviklingen gikk langt i Frankrike og Italia — som når familien oppbe­ varte Monsieur og Madame Necker i store spritbeholdere.

Barnet Ikke i noen sammenheng kan vel troen på det evige liv ha vært en større trøst enn når småbarn døde. Det ble stadig sagt, og nok også følt, at det døpte barn som døde før det fikk syndet, hadde den lykkeligste bane. Det kom rett til Jesus uten å måtte gå gjennom jordens jammerdal. Ord og uttrykk viser at dette var en trøst og et plaster på samvittigheten når man tok livet av spedbarn fordi man ikke orket flere. I Tyskland kaltes det „å himle barnet” (zu himmelri) når det ble tatt fra brystet så det døde. I Sverige var „ånglamakerska” et ord for en fostermor som tok imot barn under den for­ utsetning at det skulle dø. Enda mer talende blir slike

ke, til det syntes å vise „tegn på liv”, så det kunne dø­ pes. Den katolske kirke godkjente aldri offisielt den­ ne folkelige tro, men avfant seg med den og innrettet seg etter den (se rute s. 18). Ved hjelp av kirkebøker kan demografene rekon­ struere familiene i tidligere århundrer, gjennom ge­ nerasjoner. De finner ut av ekteskapspraksis, valg av ektefelle, alder ved bryllup, antall fødsler og avstan­ den mellom dem, hvor mange av barna som levde opp og hva det ble av dem. I forhold til befolkningen ble det født langt flere barn enn i våre dager. Likevel har demografene vist at det er feil når man har trodd at svære barnekull var karakteristisk for det førindu­ strielle Europa. De hører mer til slutten av 1800-tal-

„Barnpå likstrå”. Christian Wagner, født 12.10.1756, død 23.11. s.å., malt av Mathias Blumenthal (1719—63), Bergen. Ved å la sitt døde spedbarn male på en blomster­ smykket paradeseng har vel foreldrene villet kaste et forsonende skjær over døden, som blir fremstilt som en tornerosesøvn.

18

flokk. For den som ikke kunne samle formue, var barn den eneste forsikring mot alderdommen — om man nå fikk leve så lenge. Og barn gav bonden og håndverkeren arbeidskraft. Barndommen var ikke en livsperiode for lek og skolegang; fra barna var små ble de trukket inn i de voksnes arbeidsverden. Men et barn kunne også være en katastrofe for par som var så fattige at de ikke kunne fostre det opp, og for ugifte kvinner. Prosenten av barn som ble brakt til dåpen av ugifte mødre er lav rundt om i Europas kir­ kebøker: fra under én til et par prosent er vanlig. Det var en utbredt og godtatt skikk at trolovelsen innledet samlivet. At bruden var svanger, var også vanlig. Men de sosiale sanksjonene mot å få barn utenfor ekteskap var ofte ubønnhørlige. Derfor var også barnedrap og fødsel i dølgsmål mange steder en stor post på den kri­ minalstatistikken vi kan sette opp etter tidens retts­ protokoller. Prosenten av uektefødte var langt høyeVotivbilde fra Schattdorf i kantonen Uri i Sveits.

Barnets tegn Kirken lærte at udøpte barn ikke kunne komme i himmelen. Et sted i England mente folket at de udøptes sjeler måtte flakke om i skogholt og ødemarker, og aldri finne ro. Men i det katolske Europa svarte folket selv på slike uutholdelige tanker med den skikken som ble kalt „bamets tegn”. Dødfødte barn og spedbarn som døde før man hadde fått døpt dem, ble brakt til pilegrimskirker, som gjerne var kirker viet til Jom­ fru Maria. En av de mest berømte pilegrimskirkene for barnets tegn var kapellet i klostret Urs-

Den norske bygda Sandsvær kan tas som eksem­ pel på barnedødelighet i Europa i annen halvdel av 1700-tallet. Bygda hadde et stort innslag av fattige bergfolk som ar­ beidet ved Kongsberg sølvverk. Deres barn hadde størst dødelighet. Man skal ikke legge vekt på at gårdbrukernes barn hadde større dødelighet enn husmennenes. Forskjellen er liten, og mange steder var for­ holdet motsatt.

let og begynnelsen av vårt eget århundre, da barnedø­ deligheten var gått ned. Men den store barnedødeligheten var ikke alene om å begrense barneflokkene. Ekteskapsalderen var høyere enn den ble senere; et gjennomsnitt godt over 25 år var vanlig for kvinnene i Vest-Europa. I det mer sparsomt befolkede Øst-Europa lå ekteskapsalderen lavere. Det var heller ikke karakteristisk at kvinnene fødte barn så hyppig som det biologiske maksimum. Langvarig amming forlenget perioden da sjansen for befruktning er mindre. Avbrutt samleie ble prakti­ sert, og befruktningshindrende midler som kondo­ mer og pessarer var kjent, også blant almuen. Kloke koner hjalp til med fosterfordrivelse. Hvor mye den systematiske barnebegrensning spredte seg i folket, vet vi lite om. Det synes som om Frankrike var pione­ ren på dette området. Der var det en nedgang i fødsels­ tallet pr. gift kvinne som det er vanskelig å forklare på annen måte. En undersøkelse av den lille byen Meulan har vist at bare 13,3 prosent av ekteparene hadde så lite som én eller to fødsler i perioden 1765— 89, men i 1790—1814 hadde tallet steget til 26,5 og i de neste 25 årene til 35,9 prosent. På den annen side var det gode grunner for mange ektepar i folkets masser til å ønske seg en stor barne-

berg i Bayern. Der gav 24 000 små barnelik teg­ net i årene mellom 1686 og 1720, slik at de kun­ ne døpes, begraves i innviet jord og komme til Maria og Jesus. Votivbildet er gitt av de takk­ nemlige foreldrene til et dødfødt barn som had­ de gitt tegnet i Maria Himmelfarts kirke i Schattdorf i Sveits. Faren holder fram barnet under intens bønn til det gir tegn på liv, kanskje en bevegelse fra farens skjelvende hånd eller et rødskjær i barnets kinn fra det brennende voks­ lyset.

KHØGSKOLfc

rekke av landets store byer. Det har de kunnet gjøre fordi hospitalene har så gode arkiver. Et „hospital” var en blanding av sykehus, sykehjem, gamlehjem og spedbarnsstue for fattige. De innrettet egne avdeling­ er for hittebarn, atskilt fra de spedbarnstuene som tok imot barn fra fattige familier med utearbeidende mødre. Som eksempel kan vi ta Rouen, en by med 60— 70 000 innbyggere midt på 1700-tallet. Den hadde stor tekstilindustri og altså en stor befolkning av unge, underbetalte arbeidersker. Tallet på forlatte barn steg kraftig i løpet av århundret, og „systemet” ble byråkratisert. I begynnelsen av århundret ble de fleste barn lagt på privatfolks trapper, ofte hos håndverke­ re. Mødrene håpet vel at håndverkerne ville ta seg av ungene, fordi de kunne bruke dem som arbeidskraft når de ble større. Men i 1758 bygde byens største hos­ pital et eget tårn for hittebarn. 1 1782 ble det innført

re i større byer, med en stor befolkning av ugifte unge kvinner; prostituerte og tjenestejenter og arbeider­ sker som ofte måtte plusse på inntektene ved prosti­ tusjon. Innen byens underklasser ble også samboer­ forhold uten vielse praktisert. Dessuten flyktet svangre unge jenter fra landsbyene til byene for å føde sitt barn.

Hittebarn og bortsatte bam På landet ble foreldreløse eller forlatte barn og barn som fattige foreldre ikke kunne beholde, fanget opp av landsbyens eller sognets forsorgsvesen. De ble satt bort til en familie, eller satt på legd. I England ble de kalt „sognelærlinger”, fordi de som tok imot dem, skulle lære dem opp i jordbruk eller håndverk. I bye­ ne hadde problemet naturligvis langt større dimen­ sjoner. Under den industrielle revolusjon i Storbri­ tannia fikk tekstilfabrikkene en stor del av sine barne­ arbeidere fra fattigvesenet, særlig i byene (s. 108). Det er først og fremst i Frankrike at historikerne har studert hittebarns og forlatte barns skjebne, i en

19 „Det gamle samfunn” i Europa

Hospitalet i Beaune er vel Frankrikes vakreste (jf. bind 6 s. 134). Det ble bygd for de fattige og syke av en stor rikmann på 1400-tallet. For å finansiere driften i frem­ tiden la han et stort vingods til hospitalet, som fremdeles er en av de største produsentene av burgundervin.

„La meg få hete Ludvig” I Statsarkivet i Rouen ligger en gripende samling av bånd, fargede tøylapper, medaljonger og håndskrevne papirlapper. De er funnet i svø­ pet til barn som var etterlatt på privatfolks trapper eller ved porten til byhospitalet. Det er nødrop som uttrykker morens eller foreldrenes behov for å forklare sin handling, deres ønske om at barnet skal ha en identitet, eller håpet om å kunne hente det tilbake: „Dette barnet er ektefødt, født og døpt i Saint Macloud. Det er av fattigdom. ” „ Jeg trenger å døpes. Mine foreldre bønnfaller Dem om å ta godt vare på meg. ” „La meg få hete Ludvig. ” „ Nød tvinger meg til å sette ham i hospitalet. Det skal ikke vare lenge. ” „Jeg er døpt og vi ber Dem om å beholde mitt navn, Eloy, slik atjeg kan finnes igjen. ” En mor skriver på lappen at hun har laget en nøyaktig kopi som hun vil ha med seg når hun kommer. Ettersom lappen ligger i arkivet, har hun nok aldri kommet tilbake. (Fra en upublisert artikkel av Nam Elisabeth Karwan.)

trykt formular: „Funnet utlagt ved dette hospitalets port.” Av de 3558 hittebarna hospitalet tok imot de neste sju årene var 90 prosent lagt ved porten. Det var straffbart å „legge ut” barn, men myndig­ hetene fant likevel å måtte hjelpe de ulykkelige med å bevare anonymiteten. For eksempel ble en sylinder med en åpning på den ene siden felt inn i hospitalsveggen. Der kunne ungen plasseres usett, og betje­ ningen kunne svinge sylinderen rundt og ta barnet inn i hospitalet uten å åpne porten. Hvor kom hittebarna fra? I Frankrike er det to ce­ lebre eksempler på at „bedremanns barn” kunne væ­ re blant dem. Rousseau presset sin samboer til å over­ late alle deres barn til hittebarnsadministrasjonen. Matematikeren d’Alembert begynte livet som hitte­ barn; hans mor var av kondisjonert stand, og ble en berømt dame (s. 129). Men slikt må være unntak. Det

Mye fattigdom og elen­ dighet skjulte seg bak hospitalenes storslåtte ytre. Dette er Hotel-Dieu Saint-Jacques i Toulouse.

20 „Det gamle samfunn” i Europa

løpet av den første måneden blant de barna som kom til hospitalet umiddelbart etter fødselen. De som kom inn noen måneder gamle, klarte seg bedre. Raskest mulig ble de overlevende utplassert hos ammer eller pleieforeldre på landet. Der skulle de være til sjuårs­ alderen. Bare 482 av de 3558 hittebarna fra Rouen levde så lenge. Men tallene er ikke så forskrekkelige i andre byer. I Lyon nådde nesten halvparten sin sjuårs fødselsdag. Kildene kan også vise lysstreif av menneskelige fø­ lelser. En forsker som studerer hittebarn i Madrid, har interessert seg for betalte pleieforeldres kjærlig­ het til barna. Det viser seg at barna ofte ble adoptert før sjuårsperioden var ute. Det må skyldes kjærlighet, for når barnet ble adoptert, stoppet betalingen umid­ delbart.

„Hjemkomst fra am­ men” av J.B. Greuze (1725—1805), som vant stor popularitet i Frank­ rike ved sentimentale og rørende malerier fra familielivet. Dette bildet er ingen ren idyll. Mor, bestemor, søsken og hund tar overstrømmen­ de imot barnet som ven­ der hjem etter å ha bodd sine første leveår hos sin amme og pleiemor på landet. Men gutten virker forskremt ved møtet med de fremmede. Greuze, likesom Marguerite Gérard, var da også blant de malerne som forherliget moren som ammet sine barn selv.

A v kurvene for døde, for fødte i ekteskap og for hittebarn kan det se ut som om Paris hadde fød­ selsoverskudd Men det er fordi kirkebøkene i byen ikke forteller om alle de små parisere som døde hos ammer og fosterfor­ eldre utenfor bygrensen. Paris som andre byer var avhengig av innvandring for å opprettholde sin be­ folkning. (Reinhard.)

Amming som næringsvei

var samfunnets ulykkeligste, både gifte par og fattige ugifte mødre, som handlet slik. For dem var det en måte å komme ut av en umulig situasjon på, og mange må ha tenkt at hospitalet ville gi barnet en sjanse til å leve opp, som de selv var ute av stand til å gi det. Hos­ pitalet i Rouen har oppbevart identifikasjonsmerker og små håndskrevne lapper som var festet til barnas klær. De viser at moren eller foreldrene hadde håp om å kunne ta sitt barn tilbake når bedre dager kom. Det var nok et fåfengt håp. Bedre dager kom sjel­ den, og om de gjorde det, var sjansene små for å finne barnet i live. I Rouen var det 90 prosents dødelighet i

I Frankrike var fattigbarna fra hospitalene bare en dråpe i havet av diebarn som ble sendt ut til ammer på landet. Å være amme for andres barn var en inntekts­ kilde for kvinner i alle land. Den mor som ikke kunne eller ville gi barnet bryst, trengte en amme. Tåteflaske og morsmelkerstatning førte til drastisk barnedøde­ lighet, både på grunn av urenslighet og av mangel på stoffer som morsmelken inneholder. At ammer ble hentet til hjemmet, er kjent overalt. I Bergen skal kvinner fra Sunnfjord ha vært etterspurt som særlig gode ammer. Ammer ble for øvrig ikke bare brukt til spedbarn, men også til tannløse gamle som hadde råd til slikt. Men den skikk å sende spedbarn ut til ammer på landet er ikke noe sted kjent i et slikt omfang som i Frankrike. Denne skikken spredte seg på 1600-tallet og i annen halvdel av 1700-tallet, da den var blitt van­ lig i alle de sosiale lag som kunne betale en amme. Det var ikke bare aristokratiet og borgerskapet. For ar­ beiderfamilier der kona skaffet inntekter til hjemmet, kunne det også lønne seg å sende barna til amme, slik at moren kunne fortsette i fullt arbeid. I Paris var det ca. 21 000 fødsler pr. år i siste halvdel av århundret. Av disse nyfødte havnet flere tusen på hospitalene. Bare et par-tre tusen ble ammet i byen av moren eller en amme. Resten diet i landsbyer vidt og bredt. Mange byfolk kunne finne ammer selv. Det gjaldt innvandrere fra landsbyer, og det gjaldt borgerlige og aristokratiske familier som hadde gods og leilendinger. Men de fleste var ikke så heldig stilt, og derfor var det et marked for meglere. Da de kom i miskreditt, ble de erstattet av offentlige ammeformidlingsbyråer i Paris og flere andre byer. Der møtte landsbykvinnene opp, gjennomgikk en summarisk legeundersøkelse og reiste hjem med det barn de fikk tildelt. Skysskarer spesialiserte seg på slik transport. Hvor langt de reiste, kan vi se av landsbykirkebøkenes opplysninger om døde spedbarn. 115 sogn 60 km nord for Paris var hovedstadsbarna nesten like mange som de „innfødte”. 120 km sør for storbyen

RHØGSKOLfc

21

møttes pariserbarna med diebarn fra andre byer, men de første utgjorde 75 prosent av de „fremmede”. Ammene ble funnet i alle landsbyens sosiale lag unn­ tatt i det aller høyeste, som selv sendte sine barn til ammer. I franske landsbyer var amming en betydelig inntektskilde. Selv om landsbyene i alminnelighet var helsemes­ sig sunnere enn byene, antas det at dette systemet øk­ te barnedødeligheten i Frankrike. Også en annen side er blitt trukket fram. At kvinner som ikke var tvunget til det, gav fra seg spedbarna på denne måten, har vært sett som bevis på en kald og følelsesløs holdning til barn i det gamle samfunn. Den franske forfatteren Elisabeth Badinter har gått lenger. Hun har brukt dette som argument for at morskj ærlighet ikke er noe naturgitt, men skapt av sosialt press. Dette presset meldte seg i siste del av 1700-tallet gjennom den opp­ vurderingen av morsrollen, av følsomheten og kjær­ ligheten, som fremfor alt er knyttet til Rousseau — til hans skrifter, ikke hans praksis. Men det må innvendes at dette ammesystemet, som vi har sett, var særegent fransk. Det er neppe til­ strekkelig til slutninger om menneskets natur. Og når rousseauismen fikk slik begeistret mottagelse, var det kanskje nettopp fordi den appellerte til menneskelige følelser og behov. Det ble mote blant kvinner i de høyere lag å amme sine barn selv. Morskjærligheten var blant „de gode ting” den franske revolusjon ar­ rangerte fester for.

„Bondens arbeid som vi alle lever av” I en viss forstand er det en banalitet å si at alle lever av bondens arbeid, ettersom nesten all mat kommer fra landbruket. Men det lå mer enn bare dette i det da Fran^ois Quesnay i 1766 gjorde jordbruket til alfa og omega i den første sirkulasjonsmodellen vi kjenner for en nasjons økonomi. Quesnay hevdet at alle — di­ rekte eller indirekte — levde av jordbrukets inntekter, eller dets nettoprodukt. Quesnay delte nasjonen inn i tre klasser: „den pro­ og bearbeidede varer til „den produktive klassen” og duktive klasse”, „eiernes klasse” og „den sterile klas­ til „eierne”. Med „eierne” forstod Quesnay alle som fikk del i se”. Den produktive klassen var jordbrukerne: „de som ved å dyrke jorda får nasjonens rikdommer til å jordbrukets nettoprodukt fordi bøndene etter lov og gjenfødes år for år.” Den sterile klassen bestod av alle rett var tvunget til å avgi en del av sine inntekter til dem som var beskjeftiget i „tjenesteyting og andre ar­ dem. Denne klassen, skrev Quesnay, „opprettholdes beider enn jordbruk”. Når Quesnay kalte dem „steri- av inntekten eller nettoproduktet av jordbruket”. Det le”, var det ikke fordi han mente de var unyttige, men vil si overskuddet etter at man hadde holdt tilbake det fordi jordbruket i hans modell var den eneste næring som trengtes til neste års drift og til „den produktive som skapte verdi. Alle andre bare omformet og flyttet klassens” eget livsopphold. I „eiernes klasse” finner vi fyrsten selv og alle som på verdier. Det er lett å kritisere dette, og det ble snart gjort (s. 12). Men viktigere i vår sammenheng er det å levde av de skattene staten krevde inn av bøndene. Vi se Quesnays teori som en avspeiling av jordbrukets finner kirkens folk, som oppebar tiende av jord. En­ sentrale plass i samtidens økonomi. Jordbruket gav delig var det naturligvis jordeierne, som kunne leie ut ikke bare mat til alle. Sammen med skogbruket var jorda mot bygselsavgifter, og Jordherrene”, eller det også den dominerende produsent av råvarer til seigneurene, som vi kaller dem med et fransk uttrykk. håndverk og industri. Fra jordbruket skaffet altså Opp til alle disse store i samfunnet fløt en betydelig „den sterile klassen” seg mat og råvarer, som den be­ del av jordbrukets inntekter, for så å risle ut igjen til talte med inntekter den fikk ved å selge sine tjenester mange små.

„ Moren som ammer selv”. Her strekker bar­ net seg etter sin egen mor. Marguerite Gérard (1761—1837) var en av mange franske malere som tok del i oppvurde­ ringen av morskjærligheten på slutten av 1700tallet og som agiterte for å få franske damer til å amme sine barn selv. Dette maleriet ble utstilt på „salonen ” i 1804.

22 gere eide omtrent like mye. Men selveierne måtte be­ tale føydalavgifter til den som eide det seigneuriet gården hørte inn under. Den som forpaktet jord av en annen jordeier enn seigneuren, måtte betale leieav­ gift til eieren og føydalavgift til seigneuren. Mellom øst og vest var det en grunnleggende for­ skjell i bøndenes stilling: livegenskap mot rettslig fri­ het. Livegenskapet som holdt bonden fast på det god­ set der han var født, kan i Øst-Europa på denne tiden betraktes som en konkurranseregulerende avtale i områder med mye jord og lite folk. Ingen godseier skulle ha lov til å lure til seg en annens bonde ved å by bedre vilkår. I Vest- og Sør-Europa, med mange mennesker og knapphet på jord, var det ikke noe be­ hov for å gjøre bøndene ufrie. De konkurrerte om å få leie jord, slik at jordeierne kunne stille sine vilkår. Problemet for den irske bonde for eksempel var ikke at han ikke kunne reise, men at han ikke fikk bli, fordi Slåttonn på Island. Akvarell fra 1700-tallet.

Til høyre: Vindyrkeren blant sine ranker. Akvarell fra et fransk karmelitterklosters jordebok, 1725.

Russisk landsby. Igiora ved St. Petersburg.

Godseier og seigneur var ikke det samme. Ikke alle godseiere var seigneurer. Når en godseier var seigneur, hadde han øvrighetsmyndighet innen et geografisk område, seigneuriet, som ikke nødvendig­ vis behøvde falle sammen med hans eget gods. Seigneuren hadde politimyndighet og domsrett. Ofte hadde han også monopolrettigheter, slik som enerett til å holde mølle eller vinpresse. Han kunne også kre­ ve inn seigneuralavgifter, eller „ føydalavgifter” som de ofte ble kalt. I Øst-Europa og store deler av Sentral-Europa øst for Elben var godseier og seigneur likevel nesten all­ tid én og samme person eller institusjon, for eksempel et kloster. Adelige og geistlige seigneurer eide jorda, den livegne og hoveripliktige bondestanden var deres festebønder. I Danmark var det også slik. Ca. 85 pro­ sent av jorda hørte til omkring 800 gods; godseierne leide ut storparten til festebønder og drev sine hoved­ gårder med hester og folk som festebøndene måtte holde for dem. Likesom i Øst-Europa var godseierne seigneurer med øvrighetsmyndighet over sine bøn­ der. Men i Vest-Europa for øvrig og i Middelhavslan­ dene var det ikke så stort sammenfall mellom seigneur og jordeier. I Frankrike, Quesnays eget land, satt bondeselveiere med en tredjedel av jorda, og bor-

han ikke klarte avgiftene. Derfor må vi ikke uten vi­ dere gå ut fra at den livegne og rettsløse østeuropeiske bonde materielt sett var dårligere stilt enn småbønder og jordbruksarbeidere i overbefolkede vesteuropeis­ ke bygder. Overføringen av jordbrukets inntekter sier også noe om hvordan selve maten ble overført fra bondefamiliene til den befolkningen som ikke drev jord­ bruk. Matforsyningen i det gamle samfunn var ikke, som i våre dager, fullt og helt basert på at bønder dri­ ver jordbruk for å selge produktene. I varierende grad fra land til land var de tvunget til å avgi en del av sin avling og sin avdrått ved lov og rett og makt. Klarest kommer det fram når jordleie og føydalav-

ØGSKOLfe ______________ 23 „Det gamle samfunn” i Europa

gifter skulle betales med en del av avlingen, eller når kirkens „svarte menn”, som de kalte dem i Frankrike, kom i skuronna for å båndlegge hvert tiende nek på åkeren. Masser av småbrukere — langt over halvparten av bondefamiliene i flere strøk i Frankrike — dyrket ikke mer enn til eget behov. De måtte altså skaffe seg and­ re inntekter for å kunne kjøpe tilbake den avlingen som var tatt fra dem eller som de hadde måttet selge for å kunne betale pengeskatter og pengeavgifter. Kombinasjonen gårdsdrift og skogsarbeid, som vi kjenner den fra Sverige og Norge, tjente formålet bra. Gården gav mat, mens skogen gav kontantinntekter, så man slapp å selge maten. Men det foregikk også en overgang fra selvforsyningsjordbruk til salgsjordbruk. Denne utviklingen gikk for seg gjennom århundrer. Gjennombruddet skjedde til ulike tider i forskjellige deler av Europa, og i forskjellige distrikter innen samme land.

Landsby og landsbyfellesskap For langt de fleste europeere var landsbyen den nær­ meste verden. Befolkningen i byer med over 5000 innbyggere er blitt beregnet til 11 prosent av totalbe­ folkningen midt på 1700-tallet. På frittliggende går­ der eller i små tettgrender, som var vanlige i Norge, i „ Skjære korn, kjøre det i hus og treske det”. Kornhøst hos en storbonde. Tysk kobberstikk fra ca. 1750.

deler av Sverige og ellers i utkantområder, bodde og­ så bare et lite mindretall av befolkningen i Europa som helhet. Det overveldende flertall av menneskene levde i landsbyer. Det russiske ordet for landsbysamfunn, mir, betydde også verden. Ingen vet hvor mange landsbyer det var, men det må ha vært mange hundre tusen. Frankrike alene hadde ca. 44 000 i 1789.1 Øst-Europa ble det bygd nye landsbyer i stort antall etter hvert som ubrukt jord på folkefattige sletter ble lagt under plogen. En rus­ sisk opptelling i 1850-årene, som dekket halvparten av det europeiske Russlands befolkning, kom fram til 100 348 «bosetninger”. Over 50 prosent var landsby­ er med mellom 51 og 300 innbyggere. 1254 hadde

Par la Chaleur par

P on, w øtt l& Pawore Ptzusari'

Pøur mnaf^er par son, lab rur Pe. rjuøi pcaier le CoUccteur.

over 2000. Det ble bare telt opp 5238 frittliggende gårder med 10 eller færre personer. Landsbyen var noe langt mer enn en tett bosetning. Når den var stor nok til det, utgjorde den et kirkelig sogn og en verdslig kommune. Ellers kunne flere små eller en større og en mindre landsby gå sammen om å danne slike enheter. I Frankrike utgjorde de 44 000 landsbyene 36 000 kommuner. Den tradisjonelle landsbyen var også et jordbruksfellesskap. Den mest almengyldige formen var teigblanding i innmarka og fellesrettigheter i utmarka — til beite, vedhogst og hva almenningen ellers kunne bidra med. Ved teigblanding var landsbyens samlede jord delt inn i store jorder, og den enkelte bonde had­ de sin jord fordelt i striper på de enkelte jordene. Et­ ter kornhøsten var stubbmarka beite for alt landsby-

Født til slit og strev Hver bidige dag i det he­ le årl må bonden i mar­ ken gå;/ om solen steker, om kulden er hård,/ man ser ham ved arbeidet stå. /Av fruktene som han med møye oppnår, / det meste til skatteoppkreveren går.

„Landsbydans” av Tho­ mas Rowlandson, 1815. Rowlandson (1756— 1827) var tegner og en av tidens engelske meste­ re i akvarellmaleri med en svær produksjon som bokillustratør og karikaturtegner. Han levde blant de fattige og tegnet deres liv med humor og blikk for det latterlige, men uten noe av Hogarths sosiale medfølelse og forbitrelse.

24

„ Fridag i landsbyen ” av den skotske maleren Sir David Wilkie. I sine ung­ domsarbeider, som dette fra 1809—11, malte Wil­ kie folkelivsscener i en stil som var influert av de flamske og nederlandske 1600-tallsmestrene.

ens kveg. Dette systemet krevde fellesdrift av innmar­ ka. Det var først og fremst tilpasset kornavlen, som var hovednæringen nesten overalt. Der kveghold — eller vindyrking — var viktigst, var fellesskapet mind­ re omfattende. Enheten som landsbyfellesskapet bygde på, var langt de fleste steder en bondes individuelle jord, eid eller bygslet, stor eller liten. I samtiden og i ettertiden trodde folk at landsbyen opprinnelig hadde vært en harmonisk liten verden med likhet mellom mennes­ kene. Hvor mye likhet det nå kan ha vært i fortiden, er det sikkert at det ble mindre av den under befolk­ ningsveksten på 1700-tallet. I Ungarn, som startet folkefattig etter gjenerob­ ringen fra tyrkerne, holdt tallet på gårder nesten tritt med folkeveksten i en del tiår. Først deretter var det at husmannsfamilier og jordløse økte mest i tall. I 1843 var de blitt flere enn medlemmene av gårdbrukerfamiliene. Den nord-franske provinsen Picardie lå derimot midt i en av Europas tettest befolkede regioner, hvor tekstilindustrien spredte seg ut over landsbygda. Fruktbar kalkjord gjorde at nesten alt var dyrket opp. Det var lite skog og små almenninger. Landsbyene lå tett, med en avstand på bare to til fire kilometer. En

undersøkelse av et utvalg landsbyer viser at 74 pro­ sent av landsbybefolkningen hørte til familier med jord. Men av disse „gårdbrukerne” hadde 27 prosent under 10 mål, og 68 prosent under 50 mål. Det var for lite til at en familie kunne leve av bruket alene. Spin­ ning og veving og arbeid for større bønder holdt dem i live, når de i det hele tatt greide seg; Picardie hadde høy dødelighet i kriseår. Den gamle landsbyen tålte endel helt fattige uten å miste sin sosiale samhørighet. Fattige gamle og syke, åndssvake, krøplinger og fordrukne som det var gått ut med, hørte til den verden man var vant med. De hadde sin plass, det var sedvaner for hjelp og nød­ tørftig underhold. Men når det vokste fram en hel ar­ beidsfør underklasse, stod landsbyen overfor sterke påkjenninger og konflikter. Det gav seg ikke minst ut­ trykk i strid om beiteretten. De minste søkte å berge livet ved å holde flere dyr på fellesbeitene enn det jor­ da deres gav grunnlag for. I Frankrike kom staten midt på 1700-tallet de „bedre” bøndene til hjelp ved en lov som reduserte de fattiges beiterett. Den tradisjonelle landsbyen var en liten verden hvor alle, menn, kvinner og barn, små og store, arbei­ det med sine hender. Selv presten dyrket ofte sin jord. De som kunne leve uten å arbeide, hørte til „herrenes

verden”, utenfor og over landsbyen. Men i landsbyer som ble „proletarisert”, skilte det seg regelmessig ut noen få bønder med så mye jord at de kunne lede og administrere, uten selv å arbeide på jorda. De to ting­ ene henger sammen. Det var alltid småfolk som måtte gå fra jorda, for eksempel fordi de kom i gjeld til stor­ bondene, og da kunne disse overta brukene. Rik til­ gang på folk som søkte arbeid og måtte finne seg i lav lønn, gjorde det mulig å drive langt større gårder enn det en bondefamilie med noen tjenestefolk kunne rå med. I Nord-Frankrike, likesom i Storbritannia, økte tallet på storgårder også fordi godseierne etter tidens moderne prinsipper leide ut jorda i store enheter. Vi kan ta „våre” picardiske landsbyer som eksempel. De brukerne som hadde mindre enn 10 mål, eide selv 72 prosent av den jorda de drev. Det var vanskelig for småfolk å få leid jord. Men de tre prosentene av bøn­ dene som hver drev mer enn 400 mål, forpaktet til-

Fra „plogbonde” til godseier I 1694 leide nonneklostret i Goincourt ved Beauvais ut sin jord til Claude Dumesnil, en solid selveierbonde. Noen år senere fikk han også forpaktningen av mesteparten av kloste­ rets inntekter av tiende og føydalavgifter. Da han døde etter 25 år i Goincourt, drev han ca. 1000 mål på tross av at han hadde forpaktet ut sin egen gård fordi den lå for langt borte. Han etterlot seg også store lagre av vin og korn som bøndene hadde levert ham i tiende og avgifter. I skifteprotokollen stod 36 av landsbyens 80 familier oppført med gjeld til Claude for plogleie og lån av såkorn og penger. Gjennom de neste 70 årene vokste DumesniFenes velstand som forpaktere, avgiftsinnkrevere og pengeutlånere. Kronen på verket kom da den franske kirkes gods ble solgt på auksjon under revolu­ sjonen. Da kjøpte familien nonneklostret og all dets jord. (Pierre Goubert: „Beauvais et le Beauvaisis”.)

sammen tre ganger så mye som de eide. De store for­ pakterne var foregangsmenn i det forretningsmessige salgsjordbruket som vokste fram.

Mer enn landsbyfellesskap Mange steder i Europa var det former for jordeie og jordleie som „gjorde motstand” mot at det oppstod en underklasse. En slik form, som vi kjenner fra det skotske høylandet, bestod i at en gruppe på opp til 20 kjernefamilier — far, mor og barn — leide felles åker­ jord og beitemarker. Dels drev de i fellesskap, dels fordelte de jorda mellom seg, og omfordelte den,

somme tider årlig. En annen type var storfamilien el­ ler „flerkjerne-i&m\l\en". Den oppstod ved at et ek­ tepars barn, svigerbarn, barnebarn og så videre, holdt sammen på en gård og hadde alt, gårdsdrift og hus­ holdning, i fellesskap. Slike familiesamfunn var sær­ lig vanlige i mange land i Øst-Europa, men også i Ita­ lia og i Frankrike. I Latvia ble det telt opp 5 3 slike går­ der på et enkelt gods i 1797. De var riktignok ikke særlig store: 14 personer i gjennomsnitt, men slike flerkjernefamilier kunne nå opp i 100 personer. Da hadde de imidlertid lett for å bli sprengt, av mangel på jord og av indre splid. De som ble så tallrike synes ik­ ke å ha hørt til i landsbyen, men på frittliggende går­ der. Gården måtte være så stor og de som bodde der så mange at det ble som en landsby med én hushold­ ning. Når de ble sprengt og eiendommen delt, ble de til vanlige landsbyer. I tidligere århundrer hadde det vært slike familie­ samfunn i mange franske provinser. Kongen hadde gitt en forordning om dem i 1566.1 de fleste landsde­ lene var de forsvunnet før 1700-tallet. Men i gam­ meldagse selvforsyningsstrøk i fjell- og åslandet i Midt-Frankrike var det fortsatt et helt nettverk av dem (se rute). Enda en mulighet til å hindre at landsbyen fikk en

„Dansende bønder” av Januarius Zick (1730— 97), tysk lystig og idylliserende rokokkomaler.

Polsk landsbyskole teg­ net uten illusjoner.

26______________ „Det gamle samfunn” i Europa

utarmet underklasse, var å la landsbyens jord, eller en del av den, „tilhøre” landsbyen som helhet. Da kunne det foretas periodisk omfordeling av jorda. Slik nyfordeling til fordel for fattige og for unge par ble prak­ tisert mange steder i Øst-Europa og Sentral-Europa, men også i Spania, på Sardinia og Korsika. Særlig kjent er dette fra Russland, der miren var et sterkt landsbykollektiv. I motsetning til det som skjedde mange andre steder, ble det på 1700- og 1800-tallet vanligere å omfordele jord i Russland, etter hvert som mulighetene til å utvide landsbyens jord svant hen. Miren var kollektivt ansvarlig for avgiftene til gods­ eierne, og for begge parter var det en fordel at flest mulig husstander kunne være med å dele byrdene. Russiske revolusjonære kom senere til å fremheve miren som modell for kommunismen, men noe helt egalitært samfunn førte omfordeling ikke til. Når landsbyforsamlingen skulle beslutte, var det nokså greit å dele ut jord som var blitt ledig ved naturlig av­ gang. Men det var ikke så lett å ta jord fra de mest vel­ stående bøndene, som møtte i forsamlingen, sterke og innflytelsesrike.

Landsbyen, et demokrati? Landsbystyret og lands­ byforsamlingen holdt møter innendørs eller utendørs. I protokollen for en liten fransk lands­ by med 37 husstander heter det under valgene til generalstendene i 1789 at møtet av „om­ trent 26 personer” ble holdt „på kjøkkenet til Rémy Lefranc, lands­ byens skriver, av mangel på møtelokale”. Maleren A.P. Madsen viser på sitt bilde fra 1887 et dansk landsbystyres steinseter rundt landsbytreet.

Landsbyen, det nærmeste samfunn, var det som gav menneskene mest adgang til å være med å bestemme. Men graden av folkestyre varierte. Noen steder var det landsbyforsamlinger som gav alle husstandene adgang. Andre steder kunne det ha dannet seg et fåmannsvelde ved at et styre — som opprinnelig var et utvalg av landsbyforsamlingen — var blitt arvelig eller selvsupplerende. I Russland synes det å ha vært van­ lig at hvem som helst kunne tale i forsamlingen, men bare husstandsoverhodene var med å beslutte. I Frankrike og mange andre steder var det de som ut­ gjorde landsbyforsamlingene. Husbonden represen­ terte sin husstand, også tjenestefolkene, som aldri hadde egen stemmerett.

„Å leve ved samme gryte og ild” Fra 1755 „oppdaget” franske opplysnings­ menn nettverket av små kommunistiske bonde­ samfunn med opp til 100 medlemmer i Auvergne og Bourbonnais. De var interessante fordi man tenkte at menneskenes opprinnelige samfunn hadde vært slik. De var beundrings­ verdige fordi de holdt seg på trygg avstand fra de to onde ting: luksus og nød. Hvert samfunn utgjorde én husholdning og drev en frittliggende gård utenom landsbyene. Samfunnet valgte en maitre blant de eldste mennene, og kvinnene valte en maitresse, som ledet husholdningen og bameoppfostringen, og som ikke burde ha nær familietilknytning til „mesteren”. Han bestemte giftermålene. Sam­ funnet beholdt så mange gutter som det trengte, men giftet stort sett jentene bort. De måtte da forplikte seg til ikke å kreve arv, og fikk med seg en medgift i klingende mynt, som ble kalt «apa­ nasje”. Konene til samfunnets unge menn kom fra andre samfunn, med sin «apanasje”. Men de ble også hentet fra landsbyer, særlig hvis de hadde med seg jord av interesse for fellesska­ pet. I de største samfunnene var det også ekte­ skap innenfor fellesskapet. Det kunne likevel koste penger fordi det måtte kjøpes dispensa­ sjon fra forbudet mot ekteskap mellom nære slektninger. Noen av disse samfunnene bestod til begyn­ nelsen av 1900-tallet, slik at vår tids historikere har kunnet bruke muntlige kilder for å vite hvordan det føltes å «leve ved samme gryte og ild”, som uttrykket var.

At husstanden skulle være representert, kunne be­ ty at kvinner deltok når mannen var død eller fravæ­ rende. Det er kjent fra Nord-Russland og fra Frankri­ ke, der vi for eksempel kan finne kvinner i protokolle­ ne fra valgmannsvalgene i 1789. Men det fantes også mange begrensninger i husstandenes rettigheter. Jordløse arbeidere og fattig­ folk med bare en hageflekk eller en rydning i utmarka kunne holdes utenfor ved at medlemskapet var reser­ vert for dem som hadde jord i landsbyfellesskapet. Mange steder var grensene snevrere. Deltagelse kun­ ne for eksempel være begrenset til bare dem som had­ de mer enn en viss mengde jord, eller et visst antall kuer. Slik var det noen steder i Sveits. Å være med på å styre landsbyen kunne være et privilegium med et opphav som etter hvert var glemt. Noen steder i Sach­ sen og i England var det et privilegium for dem som bodde i bestemte hus i landsbyen. Det var også store forskjeller i landsbystyrets for-

27

hold til seigneuren, presten og til kongens fogd. I England tok seigneuren, theLordoftheManor, (rnanor = gods, herregård), eller hans forvalter direkte del i landsbystyret. Godsdomstolen, som også var et administrasjonsorgan, bestod av bønder fra godsets landsby(er) under forsete av godseieren eller hans forvalter. I andre land, der herremannsdomstolen be­ stod av en dommer utnevnt av seigneuren, virket den over bøndene, ikke med dem. Landsbyens øverste tillitsmann hadde den oppga­ ve å representere bøndene overfor maktene over dem, og å sørge for at deres ordre ble satt ut i livet i landsbyen. Det var et verv som gav prestisje og ofte materielle fordeler. Men der landsbyen var presset hardt av „den store makten”, kunne „ordførerens” stilling mellom barken og veden være så uutholdelig at bønder måtte tvinges til å ta på seg vervet. I ØstEuropa kunne den som solidariserte seg med sine landsbyfeller for å unngå å bli forfulgt av dem, risike­ re straff på kroppen fra seigneurens side. I Frankrike var det mest statens og ikke seigneurens krav som gjorde at bøndene var uvillige til å bli ordførere. De måtte fordele på landsbyfolket den skatten som fyl­ kesmannen la på landsbyen. De måtte også trekke ut de — få — unge guttene som skulle tilbringe hele sin ungdomstid i kongens klær — og organisere jakten på dem når de stakk av i skrekk. Ettersom det var så mye fellesskap i det gamle sam­ funns landsby, var landsbystyret en viktig institusjon. Hvordan fungerte det? I ro og orden, eller i kamp og strid? Et problem for historikeren er at det er konflik­ ter og overgrep som setter mest spor etter seg i retts­ protokollene. Det tryggeste er vel å anta at landsby­ styret oftest fungerte i god møteorden etter det som var landsbyens skikk. En russisk regjeringsutredning fra 1830-årene om landsbyer på statsgods viser en møteskikk som var eiendommelig ved at det ikke var noen ordstyrer. „Landsbyordførerens” rolle var ikke å være ordsty­ rer, men å utsi „dommen” etter at den alminnelige mening hadde nedfelt seg gjennom ståk og bråk. Den kritiske rapporten hevdet at konklusjonen ofte ble lik meningen til den mann som bød på mest vodka. I and­ re land var det en mer formell møteorden, men det utelukket ikke voldsomme konflikter. Fra Frankrike vet vi tilstrekkelig om hvordan slikt kunne arte seg til å kunne si at den voldsomhet i ord og handling som er kjent fra revolusjonens folkeforsamlinger, ikke var noe spesielt revolusjonsfenomen.

Bondefolket i overklassens øyne Temmelig ålment var bøndene nedvurdert i det gam­ le samfunn. Byfolk tvilte sjelden på at de stod høyere på alle vis. Landsbyfolket var gjenstand for byens for­ akt, og følte det. Godseiere som levde i rimelig har­ moni med sine egne bønder, kunne nok ha en faderlig beskytterholdning overfor dem, men det hindret ikke en foraktfull holdning overfor bønder i sin alminne­

lighet. Av mange uttrykk fra mange land trer den oppfatning fram at bonden var „rå” og dyrisk, så ulik den kultiverte „kondisjonerte” at det knapt var plass for menneskelige følelser dem imellom. Bonden er, skrev en bayersk embetsmann i 1737, „ en hybrid, en krysning mellom dyr og menneske”. Ifølge en kilde fra Provence i 1757, var han „et ondt dyr; han er slu, et halvsivilisert best, uten hjerte og uten ære”. Denne beskrivelsen er fra et øyenvitne til et bondeopprør. De mest ytterliggående uttrykk møter vi nettopp un­ der akutt kamp, eller fra de områdene av Europa der kampen på et vis var konstant. Det var der det var mest grunnlag for å se bonden som et „dyr”, for de mest undertrykte, elendige og alkoholiserte blir „umenneskelige”. Der hadde også overklassen størst behov for teorien om bøndenes dyriskhet. Den rett-

„ To tiggere” av den ita­ lienske maleren Giacomo Ceruti, kjent under navnet „Il Pitochetto”, tiggerungen. Ceruti var virksom mellom ca. 1720 og 1750 i Brescia og ble berømt for sine store malerier av fattige, tiggere, krøplinger, dver­ ger og vagabonder, som han fremstilte uten hu­ mor eller skjønnmaling.

Den rike skal gi til den fattige. Illustrasjon av G. P. Monath til en tysk utgave av Erasmus Roterodamus’ satiriske „Dårskapens pris”.

28

vært hyllet i „all tid”. Men det som ble dyrket var ikke de fattige bondemasser, men et idealbilde, bygget på de mest velbergede av de små. Det overklassene be­ traktet som lykkebringende fattigdom var noe de vir­ kelig fattige ville se som rikdom. Idealbonden var og­ så den mest uavhengige, han som ikke var nedtrykt av herremannen. Et norsk 1700-tallsdikt fremstiller en bonde som det lykkeligste av mennesker. Han „bor langt opp i skogen”, „er fri for herregården”, har åtte kuer, en hest — og ingen gjeld. Fjellbøndene lånte si­ ne trekk til idealbonden i mange land. Det var den sveitsiske bonde, bonden i det østerrikske Tyrol sett fra Wien, den norske fjellbonde sett fra København, den skotske høylender sett fra England. Slik romantisering av bonden har eldgamle røtter, men den fikk et oppsving fra siste del av 1700-tallet. Også landsbyen som samfunnsform ble idyllisert. Et strafferedskap som ble brukt mot bønder, bl. a. på danske herregår­ der, var trehesten med skarp rygg. Bilde av Dronninglund i Frederik Vs atlas.

Polsk høsttakkefest. En god kornhøst gav trygg­ het for å klare seg gjen­ nom vinteren og for å ha såkorn neste vår. Hanen som den unge jenta bæ­ rer på hodet, fortalte hva fremtiden ville bringe: Hvis den gol og tok imot mat, var det et godt tegn; hvis den nektet å spise, var det ille. Maleriet i Norsk Folke­ museum av en fjellbonde fra Telemark er svar på et spørsmål fra Karl XII om hvilken stand som „lever best”.

ferdiggjorde deres egen bruk av makt og pisk mot dem. Dette finner vi åpent uttrykt i en fransk lærebok i godsforvaltning som kom i opplag etter opplag mel­ lom 1600 og 1675. På 1700-tallet kom det ganske andre toner i fransk jordbrukslitteratur. Men beveger vi oss til Øst-Europa, finner vi franske 1600-tallsholdninger fullt levende gjennom 1700- og 1800-tallet. Ungarske godseiere som ville vise at Josef lis bondereformer var en umulig politikk, argumenterte for eksempel med at ingen bonde ville arbeide uten av frykt for pisken. Et ofte sitert uttrykk var en strofe fra et latinsk vers: „ rustica gens est optima flens, sedpessima gaudens”, „bondefolket er best når det gråter, verst når det gleder seg”. Men det fantes også, i vest mer enn i øst, et ganske annet bondebilde. Landlivet, den ufordervede bonde som levde nær naturen i hederlig „tarvelighet” har ^cnoCctrl ben XH= fwik.-. (Sn Ifijjrs Knbt, pnn l)aver en gob nafot cmwejL tm, tneb Sym manbs & libtf V™ wtb (vnSØvoefl. tnxtb af Xanwunib, eJJwUtr nwn veft. op i (Wsmtat flidbutn negtn gvæft.

aqrugt w ben gan gavet» tnjt. t fit arbeib, ben (ever afør=b«jr. v f ::■ ;

I

Landsbyen, den gode verden? Når mennesker har sett tilbake på det gamle samfunn, er landsbyen kanskje det som mest er blitt gjenstand for nostalgisk beundring. Da en relativt stabil bondekultur ikke lenger var en selvfølge, utviklet folkeminnevitenskapen seg og oppvurderte bondekulturen som noe ekte og opprin­ nelig. Bonderomantikk og landsbyromantikk var ett og det samme i storparten av Europa. Det ble snart stilt spørsmålstegn ved „fremskrittet” som førte til at landsbyene ikke lenger var de flestes hjem og til at landsbyene selv ble omformet. Samfunnskritikereog historikere på 1800- og 1900-tallet tegnet, med god grunn, et mørkt bilde av industrialis­ mens byer. Som kontrast idylliserte de ofte den gamle landsby. Landsbyens fellesskap ble oppvurdert i re­ aksjon mot det individualistiske jordbruk, med ut­ skiftning av jorda og oppdeling av almenningen. Det gamle samfunns fellesskap mellom familiene gav kontrasten når man kritiserte den eksklusive, egois­ tiske” kjernefamilie, eller de samfunnsforhold som skapte „det ensomme massemenneske”. At landsbyen tilfredsstilte grunnleggende mennes-

29 kelige behov viser seg ved at den var en vanlig sam­ funnsform og forsatt er det mange steder. Tette bo­ setninger av jordbrukere er kjent fra nær sagt alle jordens himmelstrøk. Landsbyen gav forsvar utad og var en sluttet liten verden for samkvem og samarbeid innad. Dugnad, basert på gjensidighet, uten forret­ ningsmessig regnskap mellom giver og mottager, fan­ tes overalt. Landsbyen gav nærhet i dagliglivets arbeid, i glede og sorg. Landsbylivet var fullt av fester, ved kirkens høytider, eller knyttet til jordbruksårets og til menneskelivets syklus: bryllup, dåp og begra­ velse.

Drukkenskap En offentlig prøyssisk rapport fra 1790 om fat­ tigdom og elendighet blant bøndene i Schlesien gir et drastisk bilde av drukkenskap. Brenne­ vin, heter det, gjør som ved et trylleslag men­ neskenes dovenskap og sløvhet om til munter­ het, lykke og selvutfoldelse. „Brennevin er alt for dem; barn, gamle, unge jenter, gifte koner, alle drikker det. De drikker om morgenen, om kvelden, ved middagstid og ved midnatt; de drikker når som helst de kan få tak i noe. ”

Alle slike lyse sider er med i den nostalgiske be­ undring for den gamle landsby. Men det må være å gå for langt når en betydelig historiker på slutten av 1800-tallet skrev at det gamle samfunns landsby sik­ ret „frihet, likhet og orden, og så stor en lykke som en forenlig med menneskets lodd”. En åpenbar svakhet i

lisert verden. Samtiden var full av kommentarer og bekymring over alkoholens svøpe. Tettheten selv har også to sider. Landsbyen, må vi nok si, gav mer enn nok nærhet for menneskelige be­ hov. Det gjelder for det første rent fysisk: tette sam­ linger av stuer, der mange av familiene bodde på ett rom. Og „familie” kan stå for en husstand av to eller tre generasjoner, pluss tjenestefolk, mest barn og ungdom. Det gjelder for det annet den „sosiale tett­ heten” . Den gav nok støtte og hjelp. Men den betydde også at landsbyen var en trang og intolerant verden. Den som skilte seg ut, ble lett forfulgt. Veien fra uvilje til forfølgelse var desto kortere som både ondt og godt lett ble forklart ved overnaturlige krefter. Den som av en eller annen grunn pådrog seg uvilje, ble lett mis­ tenkt for å ha satt sykdom på folk og fe ved trollskap. Når heksebålene sloknet i løpet av 1700-tallet, var det fordi de samfunnsklassene som bispene og dom­ merne kom fra, ikke lenger trodde på hekser. Det be­ tydde ikke at folket sluttet å se trolldom omkring seg. Hekser kunne forfølges på mange måter. Om hekse­ bål ikke lenger ble tent, var gapestokken tilbake. Fa-

Brudeparet ved borden­ den under en bryllupsfest i Danmark ca. 1800.

Under til venstre: Gleden ved andres ulyk­ ke. „Menn i gapestok­ ken” av den engelske tegneren William Miller, 1805.

„Redslene ved livet på landet”

landsbyromantikken var at den almengjorde bildet av de mest jevnstilte landsbyene, der menneskene — som man så det — levde sitt liv i enkle og lykkebring­ ende kår. Beundrerne så bort fra slitet og den nakne fattigdommen. På den annen side må vi heller ikke fo­ restille oss at fattigdom og nød betydde et liv i kon­ stant mistrøstighet. Tvert om heter det at korte og usikre livsutsikter går sammen med fest og moro, men det hørte også sammen med den store trøsteren alko­ hol. I store deler av Europa var landsbyen en alkoho­

Med disse ordene presenterer en anmelder en ny etnologisk undersø­ kelse av slektskap og vold fra 1600- til 1800-tallet i Gévaudan, det nå­ værende Lozére i Sør-Frankrike. Lozére var et økonomisk tilbakeliggende, fattig strøk, hjemsøkt av ulver og tiggere. Men i tingbøkene er det striden mellom og innenfor bondefamiliene som ruver mest. Fatti­ ge bønder hadde „aristokratiske” ideer om slektens ære, og den måtte forsvares direkte, uten å gå veien om prest, seigneur eller kongens fogd. Slektens eiendom ble holdt samlet ved at faren fritt valgte én av sine sønner som arving. Den utvalgte giftet seg og levde i husholdning med foreldrene, under farens autoritet. De andre barna ble utstøtt, el­ ler gikk som tjenere. Dette, mener forfatterne, forklarer de hyppige brodermord, sønnemord, og ikke minst fadermord, som rammet den tyranniske patriark når han levde lenger enn godt var. Bondesamfun­ net godtok disse omkostningene og tviholdt på sitt system, også da det kom i konflikt med loven om lik arv for barn under den franske revo­ lusjon. (Elisabeth Claviére og Pierre Lamaison: „L’impossible mariage — Violence et parenté en Gévaudan”, 1983.)

30 „Det bayerske parla­ ment”, karikatur fra 1705 av landsby i møte for å sette opp et klage­ skrift. Ved bordet sitter bl. a. presten, mølleren, skolemesteren og skred­ deren. I vinduet står den galliske hane, d. v.s. Frankrike, som ble be­ skyldt for å puste til bondeopprøret.

milier ble drevet ut av sin landsby. Om ingen annen tok imot dem, måtte de søke tilflukt i byenes kortlivede underklasse, eller blant omstreifernes skarer. Den voksende omstreiferplagen som fulgte når be­ folkningspresset økte, hadde sin store andel av usik­ kerheten og voldsbruken. Offentlig politivesen var svakt utbygd på landsbygda, eller fantes slett ikke. Landsbyfolket var væpnet, med blanke våpen og med geværer, enten det var lovlig eller ikke. Det var deres rett å bruke sine våpen til å jage bort udyr og røvere. Det rettsprotokoller kan fortelle om vold innenfor landsbyen og innen familien, underbygger heller ikke det lyse bilde av landsbyens verden.

Bondeopprør

Dobbeltportrett av Brød­ rene Grimm. Jacob (1785—1863) og Wil­ helm (1786-1859) Grimm, kjent som språkforskere og even­ tyrsamlere. Portrettet er utført av en tredje bror, Ludwig Grimm, i 1843.

Fra folkeoppstanden i Bayern i 1705. I sentrum en kjempesterk smed som ble en legende etter oppstanden. Maleri av Franz von Defregger (1835-1921), som ble kjent for sine dramatiske fremstillinger av folkereisninger i fortiden.

I det daglige rammet almuens vold mest almuen selv. Men fra tid til annen reiste landsbyfolket seg mot sine herrer. Det kunne ta form av uro, med press og trus­ ler, av oppstander eller av store bondeopprør. I Østog Sentral-Europa var det blodige bondeopprør både på 1700- og 1800-tallet; men i Nordvest-Europa er det en markant forskjell mellom 1700-tallet og tidli­ gere århundrer. Det var fortsatt utbrudd av bondeuro, men urolighetene fikk ikke slike dimensjoner som hundre år før. En grunn er at 1700-tallsuroligheter ofte var begrenset til landsbyenes underklasse. Når dyrtid på korn og arbeidsløshet i tekstilmanufakturen rammet veve- og spinnelandsbyer, ble uro blant

de jordfattige og jordløse oftest stoppet av landsby­ ens egen væpning. Statsapparatene var også blitt sterkere og bedre rustet til å holde bondebefolkningen på plass. Men da staten „gikk i stykker” i Frankrike i 1789, skulle det vise seg at det fremdeles kunne være kraft og effekt i bondeopprør. Bondeopprør kunne utløses på mange forskjellige måter. Nye eller økte skatter og avgifter var farlige; de rammet ikke bare landsbyfolkets interesser, men også dets rettferdssans. Hevdvunne byrder, om de enn var tunge og forhatte, kunne det føles som en plikt å bøye seg for. Det som var nytt, var urettmessig. Men uår kunne utløse oppstander også mot hevd­ vunne avgifter. Når man visste man ville komme til å lide nød før neste høst, var det bitrest og mest uuthol­ delig å gi fra seg en del av avlingen i tiende eller naturalavgifter, eller å måtte selge for å skaffe penger til skatt.

Når uår rammet lokalt, noe som ofte var tilfelle, var det ikke alltid i det rammede området at uroen opp­ stod. Der ser vi ikke sjelden at folk led og døde i dyster taushet. Der var det åpenbart for alle at kornmange­ len hadde naturlige årsaker. Oppstander kunne iste­ den bryte ut i nærliggende distrikter, hvor prisene steg fordi kjøpmenn kjøpte opp for å selge der hvor prisene var høyere. Folk samlet seg for å fastsette „folkelige maksimalpriser” eller for å hindre at korn ble ført bort fra deres landsby. For dem fremstod

Bybefolkning i Europa Hvor stor del av hele befolkningen bodde i byer med 10 000 eller flere innbyggere? På grunnlag av moderne befolkningshistorikeres arbeider, regner Jan de Vries („Pattems of urbanization in pre-industrial Europe”, 1981) med følgende tall: 1650 1700 1750 1800

Europa inkludert Øst-Europa Middelhavslandene Nordvest-Europa Sentral-Europa

8,0 8,2 8,7 9,4 12,5 11,7 11,7 12,9 10,7 13,0 13,8 14,7 6,6 6,7 7,1 7,1

mangel og prisstigning som menneskegjort — og gjort av ond vilje. Steve Kaplan, en amerikansk forsker som har studert kornforsyningspolitikken i Frankrike på 1700-tallet, har funnet at det under kriser regel­ messig gikk rykter om at mangelen ikke var naturlig. Knapphet og høye priser var skapt av folk som ville tjene på det: spekulanter og korrupte embetsmenn helt opp i regjeringen og kongens hoff. Slike myter overdrev og gjorde misbruk og korrupsjon til altfor mye av et „system”, men helt grunnløse var de ikke. Troen på „det aristokratiske hungerskomplott”, som var et så viktig fenomen under den franske revolu­ sjon, hadde dype røtter. Bondeopprør kunne rette seg mot seigneurer, tiendeoppkrevere, kongens skattefuter, kjøpmenn eller mot alle samtidig. Blant dem hatet rettet seg mot, fin­ ner vi også byene. Matforsyningen til byene kunne hvile som en mare på landdistriktene i knapphetstider. Og i byene bodde også mange av dem som levde av bondens arbeid eller som — med Quesnays uttrykk — fikk del av „nettoproduktets” oppadstigende strøm.

Byen i det gamle samfunn Etter beregninger som befolkningshistorikere har fo­ retatt, bodde knapt ni prosent av Europas befolkning i 1750 i byer med over 10 000 innbyggere. Tallet sti­

ger til 11 prosent hvis vi også regner med byene mel­ lom 5000 og 10 000. Øst-Europa hadde betydelig mindre bybefolkninger enn Europa for øvrig. Størst bybefolkning hadde det gamle sentrum, NordvestEuropa. Mens byenes andel av befolkningen stod omtrent stille ved Middelhavet mellom 1650 og 1800, vokste den betydelig ved Atlanterhavet (se ta­ bell). Dette peker klart på sammenhengen mellom han­ del, håndverk, industri og byer, som alle vil finne na­ turlig. Men likevel er det en sammenheng vi lett kan komme til å overdrive. Byene var den gang som nå ulike og mangfoldige i sitt økonomiske grunnlag. For å skille byene fra landsbyene er byen blitt defi­ nert som et tettsted som ikke produserer jordbruks­ varer. Men denne definisjonen holder ikke for alle de tettstedene som hadde status som by, særlig ikke for de små byene. I mange av småbyene viser skattelister og andre kilder at en ikke ubetydelig del av byfolket var bønder. De bodde innenfor murene, men hadde jordene sine utenfor. Også større byer drev jordbruk. Det var byer som eide jord kollektivt. Borgere kunne ha sine løkker utenfor bymuren. Kristianias løkker — Grunerløkka, Rodeløkka — har satt navn på Oslos bydeler. På den annen side har vi sett at en stor del av folket i mange landsbyer levde av annet enn jordbruk. Øko­ nomisk sett var det altså glidende overganger mellom lansby og by, selv om byprivilegiene gjorde den retts­ lige og administrative forskjellen klinkende klar. Vi

får heller si at en by var et tettsted som langtfra produ­ serte nok mat til eget behov. Hvordan fikk bybefolkningen inntekter så den kunne kjøpe seg matvarer? Produksjon av andre va­ rer for salg og inntekter av handel var det vesentlige grunnlag for mange byer. Særlig langs kystene fra Østersjøen og Bergen til Cådiz og Middelhavet lå det byer med stor fjernhandel. Langt flere var de som bygde på varebytte med det omgivende landskap. Men hvis Europas byer skulle ha nøyd seg med det de tjente ved egen vareproduksjon og formidling av va­ rebytte, ville den samlede bybefolkning vært langt

31 „Det gamle samfunn” i Europa

Rådhuset i Toulouse. Medlemmene av byens styre bar tittelen „capitouls”, et ord som var av­ ledet av Kapitol i Roma. Dette embetet gav adelig rang og les capitouls hørte til byens fineste selskap sammen med sverdadelen, kjoleadelen og de høye geistlige.

32______________ „Det gamle samfunn” i Europa

Den gotiske domkirken i Chartres i Frankrike sti­ ger mektig opp blant tett bebyggelse. Fra middel­ alderen til 1700-tallet manglet kirkene ofte også den åpne plassen foran. Boligkvarterene med trange smug trengte seg tett inn til kirke­ veggene. Bordeaux ’ eksport til europeiske havner, i gjennomsnitt for årene 1780-91. Et fransk tonn var ca. 1,5 m3. Bor­ deaux utførte vin fra sitt eget oppland og salt fra Sør-Europa. Fra Vestin­ dia kom sukker, kaffe og indigo som ble reeksportert til europeiske land. Som kartet viser, var det særlig landene i NordEuropa som var han­ delspartnerne. De sendte korn, trelast og fisk til Bordeaux, men hadde likevel underskudd på handelsbalansen. (Braudel.)

mindre. (Om ulike grunnlag for byer, se bind 5 s. 164-66.) Til byene fløt en stor del av jordbrukets nettoprodukt, som gikk til „eiendomsbesitternes klasse”: fyrs­ ten og hans menn, kirken og godseierne. Fremfor alt gjaldt det for hovedsteder på de forskjellige nivåene der skatteinntekter samlet seg: provinshovedsteder, landshovedsteder og rikshovedsteder. Militære gar­ nisonsbyer kom i samme stilling. Sant nok er det ensi­ dig å betrakte skattene bare som en strøm fra land til by. Staten skattla også byfolk og bynæringer, og skat­ teinntekter ble også brukt på landet. Men den domi­ nerende næringsveien, jordbruket, var også det størs­ te skattegrunnlag. Det var en nettostrøm av skatt fra land til by. Hovedstedene hadde ikke glede av skatt alene. De drog også fordel av at geistlige institusjoner samlet seg der. Dette betydde mest i katolske land, der geist­ ligheten var tallrikest og hadde størst inntekter. En­ delig trakk miljøet som dannet seg rundt offentlige in­ stitusjoner til seg godseiere, som slo seg ned i byen i hvert fall i vinterhalvåret. Der brukte de mye av sine godsinntekter. Handelsbyen og administrasjons- og residensbyen var naturligvis i praksis ikke to rene typer. Det er hel­ ler slik at de to inntektstypene var blandet i ulike for­ hold. London er et slående eksempel på de to hoved­ grunnlagene for en by, fordi de der var skilt geogra­ fisk fra hverandre. Stor-London vokste fram mellom og rundt to byer: det næringsdrivende borgerskaps

City of London, og kongens, parlamentets og gods­ eiernes City of Westminster. Som eksempel på en mellomstor europeisk by som i høy grad levde på overføring av inntekter fra jord­ bruket, kan vi ta Toulouse, en av Frankrikes store byer, med 40 000 innbyggere midt på 1700-tallet. Toulouse hadde bare et lite næringsdrivende storborgerskap. Tekstilmanufaktur og -handel hadde vært viktig tidligere, men hadde stagnert. Til gjengjeld var byen sete for Frankrikes annet parlament i rang, med 112 adelige dommere. De var alle godseiere og seigneurer. Der var også en overrett — presidialdomstol — med 68 dommere. Også de hadde godsinntek­ ter, likesom de aldelsmennene som satt i byens egne embeter. Dessuten var det en rekke andre offentlige institusjoner som trakk skatt og godsinntekter til byen. Universitetet i Toulouse hadde 23 professorer, og byens velkjente kollegier (gymnaser) hadde tilsammen ca. 3000 elever. Videre hadde Languedocs ho­ vedstad en erkebiskop og en kirkelig domstol for 28 bispedømmer. Der var to domkapitler, 23 munkeklostre, 28 nonneklostre og flere andre geistlige insti­ tusjoner. Til dem alle strømmet tiende, føydalavgifter og jordleier fra et stort oppland. Sammen med rike godseiere uten embete, som og­ så bodde i byen, ble dette en stor og kjøpedyktig overklasse. Fra den sildret overskuddet av bondens arbeid ned til et stort tjenerskap, til håndverkere, handelsfolk og deres tjenere, og like ned til „filleproletariatet” av innvandrere. De hadde dratt til byen for å søke et utkomme eller tigge almisser, som hardt utbyttede landsbyer ikke kunne gi. Slike sosiale strukturer er en viktig forklaring på at bybefolkningene kunne holde seg tallmessig oppe i middelhavslandene, selv når de ikke lenger hadde den økonomiske dynamikk vi finner i NordvestEuropa. Palermo og Napoli var dengang som senere kjent som ekstreme eksempler på store slumbefolkninger, som mer avspeilte overbefolkede landsbyers fattigdom enn byens aktive næringsliv. Slik skapte byenes utbytting av landsbygda et byproletariat.

33

Prakt og skitt Byvekst vil si nybygg, og byggevirksomheten økte igjen veksten ved alle de arbeidsplassene de gav til ar­ beidere og håndverkere. Mange byer som ikke allere­ de tidligere hadde sprengt bymurenes ramme, gjorde det på 1700-tallet. Håndverker- og arbeiderforsteder spredte seg utover. Men også i gamle, tette bysentre var det stor bygge­ virksomhet, særlig fordi de velstående klassene skaf­ fet seg mer standsmessige boliger i ny stil. Borgere som steg i rikdom, bygde nytt, og inntektsøkningen under 1700-tallets prisstigning på jordbruksvarer av­ speiles i adelens nye bygårder. Samtidig fornyet mange adelsmenn sine herregårder på landet. Offent­ lige bygg og offentlig utsmykning økte byenes prakt. 1700-tallets byggevirksomhet har satt sterkt preg på pavens Roma, keiserens Wien og kongens Paris. Men de gamle byene, med byplan fra middelalde­ ren, hadde mindre grandiose sentre enn flere av dem senere har fått. Nedrivingen av tette slumpregede kvartaler for å anlegge praktgater og åpne plasser for­ an kirker og monumentalbygg begynte først for alvor på 1800-tallet. I tidligere århundrer var det karakte­ ristisk at monumentalbygg og rikfolks residenser steg rett opp av tett, folkelig bebyggelse. Nå viste deler av aristokratiet tendens til å flytte sammen og bort fra folket. I Paris kan den gamle, blandede bydelen Marais fortsatt sees i kontrast til den mer rent aristokra­ tiske Saint-Germain, 1700-tallets motestrøk. Klasseblandingen i byene viser seg også mange ste­ der i leiegårdene. De var klassedelte, ikke kvartalsvis, men horisontalt. De velstående bodde i de nederste etasjene, de fattigere øverst oppe — og i kjellerrom. Om den parisiske sans-culotte heter det, i 1793, at han bor „i tredje eller fjerde etasje” (se rute side 226).

Dette er et gammelt trekk kjent fra antikkens Roma (bind 3 s. 187). Denne nærheten betydde at de høyere klasser fikk sin del av byens skitt og stank. Byene luktet ille, særlig om sommeren. Det het seg at man kunne finne veien til Berlin ved hjelp av neseborene. „Å ta luft” var et parisisk uttrykk for å dra til godset på landet. Smale og trange gater, trangboddhet, åpne kloak­ ker og dårlig vannforsyning gjorde byene usunne. Småfolket ble rammet hardest, men epidemier spred­ te seg også til de høyere klasser. Dødeligheten lå høy­ ere enn på landet. I Sverige lå byenes dødelighet en halv gang over landsbygdas til langt inn på 1800-tallet. Høyest var den i arbeiderforstedene, „malmene”, i Stockholm. Byenes høye dødelighet gjorde at stadig innflytting fra landet måtte til for å opprettholde eller øke byenes befolkning. I forholdet mellom by og land var byene mottagere av mat, inntekter og mennesker.

Blackfriars Bridge i London. I bakgrunnen St. Pauls-katedralen, som ble oppført som del av gjenoppbyggingen av London City etter den store brannen i 1666.

I en sidegren av Seinen mellom broene Pont Notre-Dame og Pont au Change i Paris hadde en populær forlystelse fått plass. To lag kjemper om å få støtt hverandre i vannet med lanser. Folk som bodde i husene på broen, hadde de beste tilskuerplassene. Det var vanlig at høye, smale hus trengte seg sammen også på broene. Nye ideer om byplanlegging og trafikkens krav på slutten av 1700-tallet førte til at husene ble revet. På denne broen startet ned­ rivingen i 1787, tre år etter at bildet ble malt.

Privilegium

Et nøkkelord for å forstå det gamle samfunn er det rettslige begrepet privi­ legium, særrett for en begrenset gruppe mennesker innenfor en stat. Når folk talte om rett — „min rett, din rett” — tenkte de i høy grad på særrettene, ikke på almen lov, som var felles for alle. Ordene „privilegier”, „rettigheter” og „friheter” ble brukt om hverandre i samme betydning.

særretten i forhold til den almene lov. Særrett skilte ut grupper innen befolkningen på kryss og på tvers. Der var stenderprivilegier, knyttet til store sosiale ka­ tegorier. Laug og andre yrkeskorporasjoner hadde monopoler og annen særrett. Endog grupper av fatti­ ge kunne ha privilegier, ettersom særrett ble brukt som middel i fattigforsørgelse. En bestemt gruppe fattige kunne ha monopol på voksrestene etter of­ ringen av lys i kirkene. Vanligere var det at de jord­ løse i en landsby hadde enerett på å sanke aks på åkre­ ne etter kornhøsten. I varierende grad fra stat til stat var dét geografisk avgrensede privilegier, for riksdeler, provinser, mindre landskap og for byer. Mye av slik særrett had­ de sitt opphav i middelalderen, da fyrstene bare i liten Menneskenes forhold til hverandre og til øvrigheten i grad kunne håndheve sin myndighet direkte over un­ et samfunn er regulert av lov, som kan være gitt av dersåttene. Det var de små enhetene som hadde vært myndigheter eller ha utviklet seg som sedvane gjen­ rammen for menneskenes liv: landsbyen, godset, små nom tidene. I de gamle samfunns lovsystem ruvet og store lensherrers myndighetsområde. Sedvanerett

„Akssankere” av Jean Frangois MUlet fra 1857 viser en eldgammel skikk. De tre kvinnene utnytter den retten som landsbyens fattige hadde til de løse aksene som falt av under kornhøsten.

________ 35 Privilegium

hadde utviklet seg på landskapsvis, og virkningene av dette var fremdeles fullt levende i mange europeiske land på 1700-tallet. Men privilegier var også skapt av de sterke monar­ kiene som kjempet seg fram etter middelalderen. De hadde på den ene side bekjempet privilegier som stod i veien for dem, og de hadde hevdet sin myndighet til å gi lov som var gyldig for alle. Men på den annen side tildelte de privilegier som ledd i maktkampen, for å belønne tjenester og kjøpe troskap. Og privilegier var et viktig virkemiddel i den økonomiske politikken som har fått navnet merkantilisme. Monopoler og andre former for privilegium ble gitt til handelskom­ panier og manufakturer, til gruver og smelteverk. Gruve- og verksarbeidere var somme steder, slik som i Norge, fritatt for militærtjeneste — et ikke ubetyde­ lig privilegium.

Familieidyll i et prøys­ sisk offisershjem. Husets herre er vendt hjem fra tjeneste. Hustruen og fire barn gjør alt de kan for at han skal føle seg vel i sin hyggelige rokokkostue. Tegning av Georg Friedrich Schmidt (1712—75).

Alle europeiske stater før den franske revolusjon kjente stender som rettslig inndeling. Det var knyttet privilegier til dem, og det krevdes en formell handling for at et individ kunne gå over fra én stand til en an­ nen. Men stenderinndelingen varierte fra land til land. Det var en eldgammel tanke at Gud hadde skapt samfunnet med stender som hadde hver sine oppga­ ver: Geistligheten skulle be, adelen skulle kjempe, folket skulle arbeide og underholde de to første ved skatter og avgifter. De to første var stilt over tredjestanden, men rangeringen dem imellom varierte fra land til land. Fordi geistligheten var knyttet til kirken som institusjon, fikk den ulik karakter i protestantis­ ke og i katolske land. I protestantiske land med stats­ kirke ble den en embetsstand. I romersk-katolske land fikk den en mer uavhengig posisjon fordi den bå­ de var knyttet til staten og til den internasjonale kirke. Men sølibatet gjorde at den ikke kunne rekruttere seg

Alle disse kryssende særrettene gjorde altså at grupper av småfolk kunne være privilegert i forhold til andre grupper av småfolk, samtidig som de var „under-privilegerte” i forhold til de høyere stendene.

Stendene „Et menneske kalles en person såfremt det nyter be­ stemte rettigheter i samfunnet. Samfunnet består av et antall mindre samfunn eller stender, som er bundet sammen ved naturen eller loven, eller ved dem begge. Medlemmer av hver stand har, som sådanne og be­ traktet som individer, bestemte rettigheter og plik­ ter.” Slik lyder tre paragrafer i „Den alminnelige lands­ lov for de prøyssiske stater” av 1791. Denne loven opprettholdt en samfunnsoppfatning som hadde vært uomtvistet i århundrer, men som nå var under angrep. To år før hadde den franske menneskerettserklæringen proklamert at menneskene var født med like rettigheter, at de måtte være like for loven.

Til venstre: Offiser med sabel, svensk anonym skisse.

Dame i domino, maskeradekappe med hette. Ett av mange grafiske blad som tegneren P.T. Le Clerc sendte utfra 1779 under samletittelen „De fire tidene for damenes toilette”. Der var forkla­ rende tekst under bilde­ ne, som ble brukt som motejournal.

36________ Privilegium

Fra de to høyeste stende­ ne: en biskop og en adels­ mann.

Lengst til høyre: Fra militæretaten: en av Fredrik lis „ brune hu­ sarer”.

selv, og den katolske geistlighet ble selv stenderdelt i adelig høygeistlighet og uadelig lavgeistlighet. I Frankrike hørte alle som ikke var adelige eller geistlige til tredjestanden. Men likevel var „folket” i realiteten ikke én stand. Borgerskapet skilte seg ut ved privilegier knyttet til by og laug. I England var bare 26 biskoper og overhodene for ca. 200 rike godseierfamilier skilt ut som privilegerte Fasade og grunnriss (lengst til høyre) av tjenestebolig for svenske oberster...

... og for lavere offiserer.

på riksplan. Deres viktigste privilegium var setet i Overhuset. Alle andre var rettslig sett „commoners”. Men England var en eiendommelighet. Det vanlige var en stenderinndeling som inneholdt adel, geistlig­ het og borgerskap. Slik var det i Sverige, og der var det også en privile­ gert bondestand. Den svenske riksdagen bygde altså på fire stender. Men det var trukket et skille mellom

_______ 37 Privilegium

Lengst til venstre: Skisse til medalje over det svenske rikets fire stender: adelen, preste­ skapet, borgerskapet og bondestanden. Teksten lyder: „klokskap, from­ het, årvåkenhet og tap­ perhet”. Den frie tyrolerbonde.

bondestanden og de tre andre, som ble kalt for „herrestendene”. Også i noen andre land som hadde be­ vart både frie bønder og stenderforsamlinger, finner vi en egen bondestand med politiske rettigheter. Det gjelder for Tyrol og Vorarlberg i Østerrike og for noen av kantonene i Sveits. Norge hadde frie bønder, men under det dansk-norske enevelde var det ingen stenderforsamlinger. Stendene var for det første definert i forhold til hverandre, med hver sine privilegier og forpliktelser. Men like viktig er deres forhold til dem som stod utenfor. I byene var borgerskapet en minoritet, over­ ordnet sitt tjenerskap, sine svenner og lærlinger og mengden av løsarbeidere. Den privilegerte bonde­ stand omfattet aldri hele bondebefolkningen, men var avgrenset til gårdbrukerne, etter nærmere be­ stemmelser om jordeie eller jordleie, og eventuelt størrelsen på bruket. I Sverige var det selveiere og leilendingene på kronens jord som valgte representan­ ter til Riksdagen. Husmenn, arbeidere og bygdehåndverkere stod utenfor. Det gjorde også leilendingene på adelsgods. De skulle være representert av sine adelige herrer. At de små her skulle være representert av de store, føyer seg inn i det trekket i det gamle samfunn som kalles paternalisme (av latin paternalis = faderlig). Den lave skyldte den høye respekt, underdanighet og trofasthet. Men etter tidens normer skulle også den store beskytte dem som var avhengige av ham, gi dem hjelp når det trengtes og tale deres sak. Øverst i dette rettslige og sedvanebestemte hierar­ ki stod adelen. Den kom da også i brennpunktet for 1700-tallets kritikk og opposisjon mot forrang og

rettslige privilegier. Derfor må vi behandle den mer utførlig.

Adel: Jord, stat og kirke Adelen i Europas land var mangfoldig, i tall, i karak­ ter og i privilegier. Dens andel av befolkningen va­ rierte voldsomt, fra anslagsvis åtte prosent i Polen før delingen i 1772 til mellom én og 1,5 prosent i Frankri­ ke og en brøkdel av en prosent i England. Men slike forskjeller viser at adelen, økonomisk og sosialt sett, var svært ulik fra land til land. I England var det bare lordene som rettslig sett var adelige. Vi må trekke inn hele godseierklassen for å få noe som kan sammenlig-

Underdanighet i Russ­ land. En mann kaster seg i støvet for et herskap som passerer, mens en annen nøyer seg med et dypt bukk. Fra plassen foran Kazankirken i St. Petersburg.

38

var knyttet til jord. Æresprivilegiene ble det lagt stor vekt på i det aristokratiske samfunn. De var dels felles for adelen i et land, dels gradert etter rang innenfor adelen. Æresprivilegiene understreket adelens for­ rang og bygde opp under det krav han og hun hadde på å behandles med særskilt respekt. I Østerrike var det etter loven straff for den som ikke titulerte en adelsmann på riktig måte. Adelsmenn hadde privilegier i forhold til rettsve­ senet. I Storbritannia kunne peers bare dømmes av sine likemenn, altså av Overhuset, i kriminalsaker. I Frankrike kunne det høyeste sjikt av adelen alene dømmes ved høyesteretten Paris-parlamentet. Selv ved henrettelse, om så ille skulle skje dem, kunne de adelige glede seg over særbehandling. I Frankrike var de fritatt for å henge til spott og spe i en galge. De ble halshogd isteden. Staten, fyrstens hoff, de høyeste embeter, de mest Sommerselskapelighet på et rokokkoslott på landet. Håndkolorert tegning.

Etienne Fran^ois, hertug av Choiseul, fransk uten­ riksminister 1758— 70. På bordet „familiepakten ” mellom Frankrike og Spania. Malt i 1763 av Louis Michel Vanloo, fransk maler av flamsk herkomst (1705—65), kjent for sine elegante portretter i rokokkostil.

nes med den franske adel. Den var igjen noe annet enn den polske, der adelsmann var det samme som fri mann til forskjell fra livegen bonde. Adelsprivilegiene var mangfoldige og varierende, slik at ikke noe vi kan si om dem er like riktig for alle land. En stor del av adelen nøt for det første godt av de privilegiene som lå til seigneuriene (s. 22). I mange land var det et adelsprivilegium å eie seigneurier. Men det var svært langt fra at alle adelsmenn var seigneurer, eller eide jord overhodet. Fyrster gav adelskap til fortjente embetsmenn og offiserer. Det fantes også embeter som gav adelskap til den som ikke hadde det fra før. Det oppstod altså en embetsadel. I Frankrike ble den kalt „kjoleadelen” til for­ skjell fra den mer tradisjonelle „sverdadelen”. Det ser ut til at de franske „kjoleadel”-familiene nesten unntaksløst eide herregårder, men dette gjelder ikke for alle land. Der var da også en rik flora av privilegier som ikke

Fallen storhet Da hertugen av Choiseul fikk avskjed i unåde i 1770, sendte den nye franske regjeringen ham i eksil. Det vil si at han måtte oppholde seg på landet, på sitt slott Chanteloup. Der holdt han åpent hus, hadde 50—60 tjenere i hovedhuset og lot daglig dekke for 30 til 50 gjester, som jaktet i hans skog, leste i hans bibliotek, konverserte og intrigerte mot regjeringen. Slik gjestfrihet var ikke noe uvanlig for en mann i Choiseuls stil­ ling, og tallet på tjenere virker svært lavt. Der var spanske grander som hadde mange hundre tjenere, inkludert leger og jurister, som levde med kone og barn i arbeidsgiverens store hus­ holdning. Hertugen av Alba hadde 400 sove­ rom i sitt slott, og skal ha hatt plassproblemer.

39

lukrative og ærefulle posisjoner stod åpne for adels­ menn — alene eller fremfor andre. Regjeringene i det gamle regime ble nesten uten unntak sammensatt av adelsmenn. Dette kunne følge av privilegier fastsatt i lov, men behøvde ikke gjøre det. Fyrstene så på seg selv som adelens „ypperste hode”. De omgav seg med adelige menn og kvinner, og et aristokratisk miljø re­ krutterer fortrinnsvis nye medlemmer i egne rekker. Uten formelle privilegier la adelen under seg brorparten av embetene i den katolske høygeistligheten. Den samme tendensen kan vi se i forholdet mel­ lom den engelske godseierklasse og den anglikanske kirke. Den katolske gjennomsnittsbiskopen var født av høyadel og hadde aldri vært munk eller sogne­ prest. Noen stater i Italia unndrog seg fra dette mønstret, og i Spania var det fremdeles mulig å avan­ sere til biskop ved dyktighet og fortjeneste. Men i Frankrike var alle bispene i 1789 adelig født. Klostre, bispeembeter og domkapitler, rike på gods og tiende, kunne gi svære tilskudd til de familiene som kapret dem. Og dette var de rikeste familiene. Dels slapp de inn til maktens sentrum fordi de var rike, dels ble de rike av å være der. Men store inntekter kunne også treng­ es, for på slike høyder krevdes et stort forbruk, som skulle synes. „Dekorativ luksus” kalte Quesnay det; „iøynefallende forbruk” er det senere blitt kalt. Selv svære inntekter strakk ikke alltid til. Da kunne stats­ kassen hjelpe med pensjoner, betaling av gjeld og medgift til døtre. Katarina II av Russland er et ek­ stremt eksempel på gavmildhet mot favoritter, men den franske konge var også raus mot hoffolk i nød.

Bevare slektsarven Den store mengde av godseieradelen residerte ikke i fyrstens nærhet, men holdt seg på sine slott og herre­ gårder på landet. Når landadelsfamilier hadde byhus til vinterbruk, var det i provinsbyer, ikke i hovedsta­ den. Hvis slike familier „levde adelig” over evne og kom i ulykke, kunne de sjelden kalle fyrsten til hjelp. Det var da også alltid familier som det gikk ut med. Å føre slektsarven videre krevde en livsførsel i rimelig samsvar med ressursene, god godsforvaltning og en familiepolitikk. Å dele godset mellom sønnene — og derved skaffe ektemenn til andre familiers døtre — ville raskt gjøre en velstående familie om til en samling av fattige. Det er kjent fra strøk i Europa, der godsdeling ble prakti­ sert. Fremfor alt gjelder det Russland, der Peter den store forgjeves forsøkte å få gjennomført førstefødselsrett. Men førstefødselsrett var ikke alltid nok. Det måtte finnes ordninger som hindret at de yngre sønnene tok ut sine brorlotter, og døtrene sine mindre søsterlotter, på en slik måte at godset sank ned i gjeld. Stamhuset, eller fideikommisset, var en slik ordning. Det definer­ te godset som slektens eiendom gjennom generasjo­ nene, og eldste sønn forvaltet det, udelt og uavhende-

Fattigadel Særlig i Frankrike og Spania lever en tradisjon om adelige seigneurer i falleferdige slott langt ute på landet. Hovmodige var de, men så utfattige at de bare kunne holde en tjener eller to i huset og selv måtte arbei­ de på markene, der de hengte sverdet sitt opp i et tre mens de pløyde. At det fantes fattige seigneurer er ikke tvilsomt, men det er nok skapt overdrevne forestillinger om hvor vanlig det var. Tidens skjønn­ litteratur har bidratt mye til det. Blandingen av fattigdom og preten­ sjoner gir en komisk effekt og var et populært motiv. Det appellerte både til de store, som foraktet de små, og til de små, som mislikte ade­ len. Et sted opptrer en adelsmann som må ligge til sengs fordi tjeneste­ jenta skal lappe hans bukser. I minnene fra sin barndoms Bretagne gjør dikteren René Chateaubriand narr av fattige adelsmenn i et godsdelingsdistrikt: De var „store og fornemme herrer over en kaningård og et dueslag”. lig, for sin livstid. Til gjengjeld hadde han et ansvar for sine mindre heldige brødre og sønner. Hvordan kun­ ne så disse skaffes et utkomme som var forenlig med deres rang? En amerikansk historiker, Robert Forster, har stu­ dert adelen i Toulouse. Fra senhøstes, når den høye domstolen, parlamentet, åpnet igjen med fest og pro­ sesjon, bodde hele adelen i sine byhus. På vårparten flyttet dommere og sverdadel ut til sine gods på den rike kornsletten rundt byen. I dette distriktet var skikken at faren mens han en­ nå levde, overførte godset udelt til sin eldste sønn. Sedvane og familiedisiplin krevde at de andre søsk­ nene mest mulig lot sine arvelotter stå i godset. For å se hva de gjorde i livet, og hvor mange som giftet seg, har Forster fulgt de 15 mest fremstående slektene, seks av sverdadel, ni av dommeradel, gjennom fire generasjoner opp til 1790. Av de 62 yngre sønnene som vokste opp, gikk 21 inn i kirken og forble altså „En prokurator eller retts­ lærd”, tysk kobberstikk ca. 1750 av Martin Engelbrecht. I boken som den rettslærde holder er jussen blitt til„den rabu­ listiske kunst”, rettfer­ dighetens vekt tipper ned på den side som står ju­ risten nærmest, og av de 32 lappene som repre­ senterer forskjellige sider av prokuratorens lær­ dom og virksomhet, er mange lite smigrende, slik som „knep” og „rettskorrupsjon”.

40_______ Privilegium

Blant disse 15 slektene er det én som skiller seg ut ved at nesten alle barna giftet seg og ikke én av pikene ble hjemme. Det var den mest velstående familien, ri­ kest på jordegods og hovedaksjonær i Canal du Midi, som førte alle disse godseiernes korn mot Middelha­ vet og Atlanterhavet.

Flyfoto av sluser i Canal du Midi som forbinder Middelhavet med elva Garonne og derved med Atlanterhavet. Initiativ­ taker til kanalanlegget var den styrtrike skatteforpakteren Paul Riquet, som også ledet arbeidet til han døde året før ka­ nalen ble åpnet i 1688. Samtidig som Colbert skaffet Riquet kongelig tillatelse til å sette i gang i 1666, gjorde Ludvig XIV ham til adelsmann. På 1700-tallet var fami­ lien Riquet fremdeles den største aksjonæren i kanalen.

Adelen og borgerlige næringer Det eksemplet på adelsdøtres og yngre adelssønners liv som vi hentet fra Toulouse, er sikkert ikke strengt representativt. Men det viser noe svært ålment. Unge adelsmenns yrkesmuligheter var begrenset. De ble le­ det mot karrierer i kirke og stat fordi borgerlige næ­ ringer var stengt for dem. I den prøyssiske landslov heter det kort og kategorisk at adelsmenn ikke kan drive borgerlig næring. En liste over 1700 adelsmenn i Pommern og Kurmark i 1767 viste at 1300 av dem

Adelskap som sover ugifte, og bare ni av de andre stiftet familie. Offisersbanen var den vanligste for disse 32. Hvis de levde lenge nok, flyttet de ugifte gjerne tilbake til familie­ godset som gamle for å leve i brorens eller brorsøn­ nens husstand. Der kunne de møte igjen søstre som hadde bodd der hele sitt liv. For pikene var det to muligheter for å flytte ut: ek­ teskap og klostret. Det standsmessige ekteskapsmar­ kedet var trangt, ettersom så mange adelsmenn ikke søkte kone. Ekteskap krevde en stor medgift. Klost­ rene krevde nok også en „medgift”, men den var langt mindre enn det det kostet å skaffe en ektemann av samme rang som en selv eller høyere. Å gifte seg ned­ over var en skam. Av de 132 døtrene i våre familier giftet 65 seg, 27 gikk i kloster og 40 ble hjemme.

Guildhall — rådhuset i kjøpmennenes City of London. Inngangspartiet avbildet av J. Schnewbelie i 1788. Den gotiske fasaden skriver seg fra 1400-tallet, mens porta­ lens renessansegavl er en senere tilføyelse.

I Bretagne, en provins med mange eiendommeligheter, fantes en institusjon som gjorde det lettere for adelsmenn å skaffe seg startkapital i livet. Det var „det sovende adelskap”. Unge menn „deponerte” sin adelige rang ved skriftlig erklæring i et offentlig kontor, og gikk ut i for­ retningslivet. Helst drog de til sjøs, i slave- og sukkerfarten på Afrika og Vestindia. Når de hadde samlet penger nok til å kjøpe en herre­ gård, eller sette den gamle i orden, vendte de til­ bake til kontoret og hentet sitt adelskap. Dikteren Chateaubriands far var en av dem som rettet opp sin vaklende formue på denne måten.

fikk sitt levebrød som offiserer og sivile tjeneste­ menn. Forbud i lov var enda ikke alt, ja ikke engang nød­ vendig. Da den franske regjering på 1700-tallet løs­ net på bestemmelsene om at borgerlige yrker førte til tap av adelskap, ble virkningene små. Tilvante sosiale normer, adelsstolthet, følelsen av at handel og hånd­ verk var uverdig, virket i seg selv som en barriere, mer eller mindre absolutt fra land til land. Spania er kjent som et ekstremt eksempel. Intendanten i Sevilla skrev i en rapport i 1760 at mange adelsmenn tigget daglig i gatene. England skilte seg ut i motsatt retning. Den engelske godseierklasse hadde ikke noe formelt adel­ skap å miste. Det var ikke skam om yngre godseiersønner gikk inn i handel og manufaktur, eller iallfall ikke stor skam. Men også i England var stat og kirke de foretrukne veiene, sammen med alle de mulighete­ ne det oversjøiske imperiet gav. Det var først og fremst de yngre sønnene som ble rammet av sperringen mot borgerlige næringer. Den

________ 41 Privilegium

Franske bønder måtte betale mye tiende og jordleie for at kardinal, erkebiskop og minister Loménie de Brienne skulle kunne bygge dette slottet i Champagne etter å ha revet sin gamle føy­ dale borg. Briennes nye slott, i en streng og kjølig stil, var et av de siste store slott som ble bygget i Frankrike før revolu­ sjonen.

betydde ikke at adelen som helhet bare hadde inntek­ ter av stat, kirke og jord. Godsressurser som førte over i industrivirksomhet kunne utnyttes uten tap av status. I skogsdrift, gruver og glassverk stod adelen ofte sterkt. De fleste franske jernverkseiere var adels­ menn. Oversjøisk handel og skipsfart i stor stil var og­ så forenlig med adelskap i Frankrike, og det ble utnyt­ tet. Adelige familier var aktive i vineksport og i han­ delen på Vestindia, og borgerlige fortsatte i disse næ­ ringene selv etter at de hadde fått adelsskap. Virkelig rike adelsfamilier kunne lett heve seg over forbud og fordom mot borgerlig næring. De invester­ te kapital og drev sine bedrifter ved forvaltere og be­ styrere. Også i Spania er det eksempler på det. I Frankrike var hertugen av Orléans, den største av alle landets adelsmenn, en stor industrientreprenør i flere bransjer, blant annet i tekstil. Det syntes ikke på ham. Ettersom ny forskning har funnet så vidt mye adel og adelig kapital bak stordrift i handel og produksjon, har noen historikere vendt det tradisjonelle bilde av adel og ny økonomi opp-ned. Det adelige aristokrati, sier de, var drivkraften i kapitalistisk utvikling. Det er å gå langt. Prisstigningen på jordbruksvarer i annen

halvdel av 1700-tallet gav utvilsomt godseierne stør­ re inntekter. Men den del av sin voksende kapital som adelige godseiere brukte til produktive investeringer Dukkehus, Dorset 1760. Modell av engelsk coun­ try house i italiensk stil. Den balustradekronte, symmetriske bygningskroppen har en renessansepreget strenghet og enkelhet i sin oppbyg­ ging. Hver av de tre eta­ sjene har fått sin særegne utforming. Den impone­ rende trappen i barokk stil, som leder opp til annen etasje, gir dukke­ huset dets særpreg.

42

Marmorsalen — interiør fra Gartenpalast Schwarzenberg i Wien, i barokk stil fra første halvdel av 1700-tallet. Rommet overvelder med sin overdådige utsmyk­ ning: illusjonistiske fres­ ker i det hvelvede taket, vegger i mangefarget marmor med sensuelt ut­ førte figurrelieffer og rikt forgylte relieffpartier.

er nok liten i forhold til det som gikk til „ dekorativ luksus”. Et vitnesbyrd om det er den nye bølge av her­ regårds- og slottsbygging, som har spredt arkitekto­ niske perler over Europa, på land og i by, fra Middel­ havet til Skandinavia og fra Irland til Russland. Når inntekter av borgerlig virksomhet på den an­ nen side fløt inn i adelen, skyldtes det ikke først og fremst at adelige godseiere fikk renter av sin kapital. Viktigere var det nok at borgerlige rikmenn ble adlet.

Kongelig og aristokra­ tisk gate i Berlin, ca. 1780. Billedteksten pre­ siserer at til høyre ligger „palasset” til prins Ferdi­ nand av Preussen, for enden grev von Schulenbergs „ hus”.

Borgerlige utfordrere og adelens dilemma Tidlig på 1800-tallet skrev en tysk adelsmann at det var et stort problem for adelen at det „på sivilisasjo­ nens nåværende stadium” vokste fram så mye rik­ dom, talent og kultur utenfor adelens rekker. Slik ut­ fordring mot et ubestridt hegemoni for adelen kom

både fra de høyere lag av det næringsdrivende bor­ gerskap og fra mellomklasser basert på utdannelse. Begge steg i tall, velstand og selvbevissthet. Utviklingen av en profesjonell embetsstand hang sammen med at det ble krevd universitetseksamener for ansettelse i embeter. At de lavere embetsmenn steg i status, kan en se ved å undersøke hvor de hentet sine koner. I Tyskland for eksempel er det blitt vist hvordan universitetsutdannede borgerlige menn tidlig på 1700-tallet giftet seg med døtre av håndverksmestre og småkjøpmenn. Ved slutten av århundret giftet de seg høyere opp i det næringsdrivende borgerskap, eller innenfor egne rekker. I protestantiske land ble presteskapet i økende grad selvrekrutterende, men prestesønner gikk også inn i andre embetsbaner. Mindre enn tidligere var ærgjerrige ikke-adelige villi­ ge til å se det som tingenes naturlige orden når adelige kolleger avanserte raskere og høyere. Men slike utfordringer av adelens sosiale hegemo­ ni var høyst ulike i Europas forskjellige deler. I ØstEuropa var det fremdeles en høy grad av sammenfall mellom adel og sosial elite. Det var når man beveget seg mot vest gjennom Sentral-Europa at sivilisasjo­ nens nåværende stadium” skapte et dilemma: „Hvis vi holder de nye utenfor,” skrev den tyske forfatteren, „skaffer vi oss fiender; hvis vi slipper dem inn, blir adelen forsimplet.” Gjennom et par århundrer var det blitt bygd ut en ideologi som gikk ut på at adelen var av en høyere arvelig kvalitet enn annet folk. Dette gikk sammen med høye forestillinger om adelens al­ der. I Frankrike var det en teori om at adelen hadde de frankiske erobrernes blod i sine årer, mens tredjestanden nedstammet fra den undertvungne be­ folkningen. Slike myter måtte bygge opp under adelseksklusivitet. Men helt lukket kunne ingen adel være. Da ville tallet på familier raskt skrumpe inn. Adelsfamilier var mer utsatt for å dø ut enn andre, av den enkle grunn at de var utdødd som adelsfamilie hvis de ikke hadde mannlig arving. Det var et rent unntak når adelskap i den franske provinsen Champagne kunne arves fra moren. Denne „livmoradelen” (noblesse utérine) hadde også lavere rang.

Ny adel Adelen var alltid blitt fornyet. Derfor var den heller ikke så gammel som ideologien ville ha det til. Forsøk på beregninger har gitt som resultat at maksimum fem prosent av Europas adel var fra middelalderen, mens halvparten av familiene var blitt adlet siden begynnel­ sen av 1600-tallet. Det var kongen som legalt kunne gjøre noen til adelsmann. Det forekom at det ble motstand fra dem som alle­ rede var adelige. Det svenske Riddarhuset — adelskammeret i Riksdagen — vedtok i 1762 at det ikke ville ta imot nye menn som kongen gav adelsskap. Dommerne i franske parlamenter reagerte somme ti-

43

Klesdrakten i Paris. Mens moten i den aristo­ kratiske verden utviklet seg mot stadig større kunstferdighet, holdt den folkelige klesdrakten seg forholdsvis uforandret i tiden fram mot revolu­ sjonen. Både den gamle mureren, skopusseren og mannen som roper ut vinnerlodd i lotteriet, har på seg tresnutet hatt og bærer tettsittende frakk i forskjellige lengder. De unge pikene som selger egg, fløte og fisk har teg­ neren nok forskjønnet. I sine „Bilderfra Paris”, gjorde Louis-Sébastien Mereier narr av slike teg­ ninger. Virkeligheten var ikke så yndefull.

der på samme måte overfor en ny kollega som de ikke fant fin nok. En nyadlet hadde heller ikke den samme prestisje som en som var født til adelskap. Et fransk ordtak sa at kongen kunne gjøre en noble, men det trengtes fire generasjoner for å bli gentilhomme. Ved å ta tiden til hjelp kunne det også være mulig å skaffe seg adelskap uten formalitet, eller som det het med et stygt ord, ved usurpasjon. I vesteuropeiske land var det på et hvilket som helst tidspunkt mange ikke-adelige familier som hadde lagt seg til en adelig livsform. De hadde trukket seg ut av synlig borgerlig næring, kjøpt seigneurier og gjerne embete. Dette var oftest forutsetningen for å kunne kjøpe adelskap. Men mange sparte omkostningene ved å gi seg ut for å være adelige. Gode forhold til adelen i distriktet var en forutsetning for at det skulle lykkes. Å gifte døtre inn i adelsfamilier var meget nyttig. For adelsfrøkener har vi sett at det var en skam å gifte seg under sin stand. Men dette gjaldt mye mindre for mennene, hvis bruden var rik. På fransk hadde de et eget uttrykk for at en adelig godseier rettet opp sin økonomi ved ekteskap med en arving til borgerlig formue. Det het „å gjødsle sine jorder”. I Italia og Spania var „usurpasjon” fremdeles en fullt farbar vei til adelskap på 1700-tallet. I Frankrike var det blitt verre, av skattemessige grunner, etter at Colbert under Ludvig XIV hadde flyttet 40 000 så­ kalt adelige over på skattelistene for vanlige folk. Franske adelskandidater måtte helst finne seg i å be­ tale det det kostet. Men gjennom kjøp var den franske adelen mye mer åpen enn man ofte har sagt. Det var likevel grenser for hvor mye slike åpninger kunne avverge stenderkonflikt. Det var mange som stod utenfor uten rimelig håp om å slippe inn. Og det var mye tvetydighet i holdningen til adelskap. Det er inkonsekvent, men menneskelig forståelig om den samme mann både drømte om å slippe inn i adelens fortryllede krets og ønsket han kunne rive i stykker dens titler og privilegier.

Scene fra Hogarths kobberstikkserie „ Marriage å la Mode” (moderne ek­ teskap). Den halvgamle aristokraten med poda­ gra peker på sitt fornem­ me stamtre for å gifte seg til den unge pikens for­ mue. Maleren og grafi­ keren William Hogarth (1697—1764) har med sine „moralske bilder” kastet lys over livet i England i alle samfunns­ lag-

Det gamle regimes stater

Villa Manin i Passarinano, bygd 1738, var som­ merresidensen til den sis­ te dogen av Venezia. Ca. 1000 villaer ble bygd rundt Venezia på 1700tallet. Det vitner om stor rikdom i republikkens overklasse, selv om Ve­ nezia kommersielt og militært bare var en skygge av hva det hadde vært.

I Europa under det gamle regime fan­ tes alle slags statsformer, og alle ble betraktet som like legitime”, skrev Al­ bert Sorel i sitt store verk „Europa og den franske revolusjon ”. Men det kan også hevdes at tross de skiftende for­ fatningene, var alle Europas stater aristokratiske. Vi skal forsøke å rede ut det forvirrende mangfold av statsfor­ mer og vise hvorfor statene kan kalles aristokratiske. En stat i moderne forstand er en organisasjon som er overordnet alle andre organisasjoner i et samfunn. Den har myndighet over alle innbyggere innenfor sitt territorium og har enerett på å bruke vold mot inn­ byggerne. Statsmakt i denne betydning er noe som

har vokst fram i Europa etter middelalderen, gjen­ nom mange vansker og tilbakeslag. De fleste stater på 1700-tallet var langt fra å tilfredsstille slike krav. Voldsmonopolet for staten eksisterte for eksempel ikke når man sammen med et seigneurie kunne arve eller kjøpe domsmyndighet over bøndene, like opp til retten til å idømme og iverksette dødsstraff. Statsmaktens myndighet over forskjellige deler av riket kunne være høyst ulik som følge av geografiske privilegier. Derfor må vi skille mellom riker som var løse sammenføyninger av land på den ene side, og mer enhetlige stater på den annen. Både de store rikene og mange av de mindre state­ ne hersket over befolkninger av ulik nasjonalitet, de­ finert ut fra språklig, kulturelt og etnisk fellesskap. I det gamle regimes tid reiste det ingen store proble­ mer. Nasjonalitetsprinsippet, som kom til å rive stater opp og føye nye sammen på 1800- og 1900-tallet, er en idé som begynte å bre seg i løpet av den perioden vi behandler. I katolske land var statsmakten, rett nok i varieren­ de grad, begrenset av kirken, dels fordi kirken hadde privilegier, indre selvstyre og rester av dømmende myndighet, dels fordi den var en del av en internasjo­ nal organisasjon med Paven i spissen. Den statstype som dominerte i Europa, var fyrstedømmet, i ulike utforminger. Der var verdslige fyrstedømmer og der var geistlige, fra Pavestaten til det lil­ le, men suverene bispedømmet Liége. Men Europa hadde også et stort antall små republikker. Den poli­ tiske teori skilte mellom despoti, monarki og repu­ blikk, som kunne være aristokratisk eller demokra­ tisk. I despotiet var makten samlet hos én mann, og den­ ne makten var vilkårlig. Undersåttene hadde ingen rett som de kunne appellere til mot fyrsten, det var ingen lov som bandt fyrsten. Det som de fleste politiske forfattere la vekt på, var ikke så mye småfolks rettsstilling, den kunne være usikker i alle land. Nei, det som skilte despotiet ut, var at ikke engang de store hadde noen sikkerhet. For å

45 Den gamle regimes stater

Frankfurt, handels- og sjøfartsby ved elva Main — og egen stat.

bevise at Russland var et despoti, skrev derfor en en­ gelsk reisende ikke bare at tsaren var „herre over alle sine undersåtters liv og eiendom”. Han presiserte at russerne, „selv når de er av den høyeste adel... kan gripes og sendes til Sibir for den mest bagatellmessige forseelse”. Slik sett sluttet Russland å være despoti i løpet av 1700-tallet, for adelen fikk innrømmet fritagelse for vilkårlig arrestasjon og forfølgelse. Monarkiet skilte seg fra despotiet nettopp ved at fyrsten var bundet til å respektere undersåttenes fel­ les eller ulike rettigheter. Lov måtte endres ved ny lov, ikke brytes etter fyrstens vilje. Et enevelde var ik­ ke det samme som despoti, hvis det var en rettsstat, der „loven styrte”. Men politiske teoretikere var sterkt opptatt av hvordan man kunne sikre at enevel­ det ikke utartet til despoti. Med enevelde vil vi forstå en stat der regjeringens makt ikke er begrenset av konstitusjonelle organer med egen rett og myndighet. Danmark-Norge var et enevelde. Sverige var et innskrenket monarki, fordi kongens makt var begrenset av riksdagen. Den hadde en myndighet som kongen ikke hadde rett til å ta fra den. Slike forsamlinger som begrenset fyrstens makt, ble ikke alltid satt sammen ved valg. De kunne også bestå av medlemmer som satt der ved personlig rett. Setet kunne være en arvelig eiendom, som også kun­ ne selges. Slik var det i de franske parlamentene, som først og fremst var domstoler, men som også tok del i lovgivningen. Det engelske parlament og mange stenderforsamlinger kombinerte valg og personlig rett. Underhuset ble valgt, de verdslige lordene satt ved arvelig rett, bispenes seter fulgte med deres em­ beter. Som en fellesbetegnelse på valgte og ikke-valgte forsamlinger bruker vi samtidens uttrykk konstitu­ erte forsamlinger” (constituted bodies, corps constitués). Republikkene var stater som ble styrt av konsti­ tuerte forsamlinger, uten fyrste. Enkelte kan med vel­ vilje kalles demokratiske, andre var aristokratiske, og noen var fåmannsvelder, oligarkier.

La oss nå ta en rundtur på europakartet for å hente noen illustrerende eksempler på disse kryssende ka­ raktertrekk hos Europas stater.

Store riker med mange land Det tysk-romerske rike kunne ikke kalles en stat. Helt tilbake fra 1200-tallet hadde statsmakten utviklet seg på landsplanet, ikke på riksplanet, og på 1500- og 1600-tallet, da de „sterke monarkiene” vokste fram i Europa, gikk dette riket tvert om i oppløsning. Slik var Tyskland blitt delt opp i ca. 300 stater. Til disse verdslige og geistlige fyrstedømmer og byrepublikker kom et par tusen „riksumiddelbare riddere” som ikke anerkjente noen territorialstat. I Wurttemberg, for eksempel, hadde adelen brutt ut i 1514 etter en kon­ flikt med borgerskapet i landets stenderforsamling for å etablere seg som egne „land” i sine borger, med familiemedlemmer, tjenere og leilendinger som un­ dersåtter. De anerkjente ikke regjeringen i Stuttgart og sorterte rett under keiseren. (Se kart s. 249.)

Ridderborgene klorer seg fast i fjellskråningene over Rhinen. Borgen Sooneck i Niederheimbach er fra 1300-tallet, men bygd rundt en 200 år eldre kjerne.

46 Den gamle regimes stater

Mellom Frankrike i sør og Nederland i nord lå det uavhengige fyrstedømmet Liége innfiltret i de østerrikske Nederlandene. Når grensene mange steder i Europa var blitt så forvirrende som dette, skyldtes det mye at det var øvrighets­ myndighet over lands­ byer og retten til å kreve avgifter der som lå til grunn for de små fyrstedømmenes territorier. (Ruwet: „Laprincipauté de Liége en 1789”, Brus­ sel, 1958.)

Keiserrikets viktigste institusjoner var keiseren selv, riksdagen og riksdomstolen. Den største virk­ ningen de hadde på 1700-tallet var nok at de bidrog til å opprettholde Tysklands splittelse, ved å støtte de små mot de store. Riksridderne i Wurttemberg var blant dem som nøt godt av riksdomstolens hjelp. Men stort mer enn en skygge var keiserriket ikke. Under napoleonskrigene, i 1806, ble det avskaffet av keise­ ren selv. Det kunne han gjøre desto lettere som han hadde sitt eget habsburgske rike. To år tidligere had­ de han tatt keisertittelen der. I Det tysk-romerske rike var habsburgeren én av mange fyrster, og han ble valgt til keiser av sine kolle­ ger, kurfyrstene. I Det habsburgske rike var han selv landsfyrste i alle de land som riket bestod av. Han var erkehertug av de østerrikske provinser, konge av Bohmen og Ungarn, hertug av Milano og av de 10 provinsene som utgjorde de østerrikske Nederlandene. Neustadter-plassen i Dresden, malt av den ita­ lienske maleren Bernardo Bellotto (Canaletto) (1720—80). Bellotto var hoffmaler i Dresden, Wien, Munchen og Warszawa. Hans detal­ jerte malerier ble brukt av polakkene under gjenoppbyggingen av Warszawa etter annen verdenskrig.

På riksplanet var habsburgeren eneveldig. Det var ingen stenderforsamling for hele Det habsburgske ri­ ket, ingen riksorganer som keiseren ikke utnevnte medlemmene av. Som eneveldig monark kunne han føre utenrikspolitikk og bruke de skatteinntektene som kom inn til riksregjeringen. Men når det gjaldt å skaffe seg inntekter, var han langt mindre eneveldig. I de enkelte landene og provinsene stod habsburgherskeren overfor „ konstituerte forsamlinger” som voktet over sine privilegier. I de østerrikske Nederlandene hadde alle provin­ ser stenderforsamlinger av adel, geistlighet og bor­ gerskap, unntatt Flandern, som var sterkt bypreget allerede i middelalderen og ikke hadde noe adelskammer. I Milano derimot var et heladelig 60-manns råd samarbeidspartner og motpart for keiserens sted­ lige representant. Sterkest stod keiseren i sine arveland, det egentlige Østerrike og Bohmen. Men også der verget provinse­ ne sine privilegier. Det største problemet for riksregjeringens finanser var at den i store deler av riket ik­ ke nådde fram til bondemassene. I Bohmen, Ungarn og deler av Østerrike var adelige godseiere, klostre og bispestoler den nærmeste øvrighet over livegne bøn­ der. De tok brorparten av det som kunne tvinges ut av dem ved avgifter og hoveriarbeid. Keiserens rett kom i annen rekke. Og stenderforsamlingene var politiske organer for adelen. I Ungarn, som hadde beholdt mest uavhengighet i forhold til Wien, satt magnater og bisper i et overhus, akkurat som i England. Under­ huset bestod av representanter for resten av adelen og for byenes borgerskap. Hver adelsrepresentant had­ de én stemme; byrepresentantene hadde én stemme til sammen. Den ungarske stenderforsamling var sterk, fordi den madjarske adel var det. Riksregjeringen arbeidet for å utvide sin myndig­ het, sin adgang til å forandre lov og rett. Det skjedde gradvis og forsiktig under Maria Theresia 1740—80, kraftfullt og dristig under Josef II. Hans regjering endte i et av 1700-tallets store fyrstelige nederlag. Osmanriket var det som mest fortjente navnet des­ poti. For de kristne folkene på Balkan og i Romania

47 Den gamle regimes stater

Stortorget „ der Hohe Markt” i Wien, en av Europas store og glit­ rende hovedsteder.

var despotiet en trussel som hvilte over dem, og som fra tid til annen ble brutal realitet. Men i de nære ting lot sultanen dem i høy grad styre seg selv, når de bare betalte sin tributt. Montenegrinere og albanere levde i sine fjell uten å se tyrkere. Grekerne var nok undertvunget av osmanene, men gjorde også karriere i sultanens byråkrati og stod sterkt i rikets handel og by­ næringer. Blant rumenerne hersket adelen, bojarene, over sine undergivne. De kunne riktignok ikke lenger velge sin fyrste, hospodaren. Han var sultanens mann, og alltid en greker.

Enevelde og motkrefter i Spania og Frankrike Spania hadde mye til felles med Det habsburgske ri­ ke. Det var et enevelde „på toppen”, uten noen riksstenderforsamling. Men i den sentrale riksdelen Castilla og i Navarra fortsatte stenderforsamlingene, cortes, å møtes. Der var mange privilegerte byer med stor selvstendighet. Adel og kirke eide store deler av Spa­ nias jord og fikk inntekter fra titusener av landsbyer og hundrer av byer som lå på deres grunn. Rikssamlingen, som hadde sitt opphav i ekteska­ pet mellom Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragdn i 1469, var ikke fullført. Den spanske arvefølgekrig 1702—13 var ikke bare en internasjonal krig, men også en spansk borgerkrig, der Aragon og Cataluha forsøkte å kaste av seg Castillas overmakt. Like­ som en annen spansk borgerkrig to århundrer senere tok den først slutt da Barcelona kapitulerte etter lang­ varig beleiring. Cataluha beholdt en særstilling gjen­ nom 1700-tallet, og det gjaldt enda mer for baskerne. I deres land kunne kongen ikke pålegge skatt, men måtte forhandle seg til bidrag til statskassen.

Etter fransk 1600-tallsmønster gikk regjeringen i Madrid i gang med å styrke sin myndighet ved å sende ut fylkesmenn, intendanter, som ble overordnet hele massen av lokalembetsmenn som satt i stillinger de hadde kjøpt av den forrige eier eller arvet. Ludvig XIVs franske enevelde var beundret av fyrster som ville styrke sin stilling ved byråkrati og hærmakt og gi sin makt synlige uttrykk gjennom slott og hoff. Den franske konge hadde retten til å gi lover og legge på nye skatter. Generalstendene var ikke blitt kalt sammen siden 1614. Likesom „Solkongen” selv hevdet Ludvig XV og Ludvig XVI at all statsmakt hadde sitt opphav i dem selv. Utad stod Frankrike som en samlet og sterk makt, Europas sterkeste. „Dere er heldige, dere franskmenn, som har en stat”, sa en tysker. Likevel kunne Mirabeau, rett før revolusjo­ nen, skrive at Frankrike ikke var annet enn „en u-konstituert samling av splittede folk”.

Under til venstre: Kroatisk kriger. Kroatia var blant de områdene Habsburg vant fra tyr­ kerne ved freden i Karlowitz i 1699.

Tyrkisk dame med tjener og langpipe.

48 gjort slik at den ble rettsgyldig — ved at parlamentene skrev den inn i sin protokoll. Før de skrev den inn, hadde parlamentene rett til å gjøre innsigelser. De adelige parlamentsdommerne brukte sin myndighet til å forsvare privilegiesamfunnet mot reformer som gikk i retning av større likhet. Den franske kongemakt hevdet altså å være ene­ veldig, men den stod overfor sterke motkrefter i stats­ apparatet selv. Den franske revolusjon ble utløst av disse konfliktene.

Enevelde og riksenhet Det fantes stater i Europa som var langt mer enhetlige enn disse store rikene. Det gjelder, naturlig nok, slike småstater som Tyskland var så fullt av, og hvor det knapt nok var plass til geografiske områder med egen rett og egne institusjoner. Men det gjelder også for noen stater av større utstrekning. Paris-parlamentet under et møte i 1787. Hoved­ stadens parlament var det største og høyeste i rang blant Frankrikes „høyesteretter”. Kongen inntok selv forsetet ved høytidelige anledninger eller når han ville hevde sin rett til å gi dommerne ordre. En spansk stormann, hertugen av Osuna og hans familie, malt av Goya i 1788. Francisco Jose de Goya y Lucientes (1746—1828) vant en høy stjerne ved hoffet etter at han slo seg til i Madrid i 1773. I løpet av noen tiår malte han en rekke portretter og bilder fra overklassens liv. Han fikk store oppdrag for hertugen av Osuna.

Spanier fra Salamanca.

Likesom i andre store riker var det i Frankrike stor forskjell mellom utkantene og sentrum — kapetingerkongenes gamle domene eller „husmaktsområde”. De ytre provinsene, som senest var kommet under kongens myndighet, hadde særrett på mange for­ skjellige områder. De var skilt fra hverandre og fra sentrum ved tollgrenser. Deler av Nordøst-Frankrike hørte tollmessig til Det tysk-romerske rike. Provinse­ ne i periferien hadde sine egne høyesteretter, parlamenter, 16 i tallet. Flere av dem hadde fremdeles stenderforsamlinger; mest betydelige i rettigheter og virksomhet var de i Bretagne og Languedoc. Ektepaktene mellom Anna av Bretagne og de to franske kongene hun giftet seg med i 1492 og 1499 sikret bretonerne retten til „å abonnere” på skatten. Likesom baskerne hadde de rett til å forhandle om skatten, ik­ ke få den pålagt slik som andre. I de sentrale provinsene var det ingen stenderfor­ samlinger og bare én høyesterett, Paris-parlamentet. Men også der var det et mylder av gamle administrasjonsgrenser; og de fleste embetsmennene satt i arvede embeter, offices. Sett fra Versailles hadde det den sørgelige følge at de grodde fast i sine distrikter. De forsvarte heller lokalsamfunnet mot regjeringen enn regjeringen mot lokalsamfunnet. Over alt dette hadde kardinalene og kongene på 1600-tallet bygd ut et nytt administrasjonssystem av intendanter, i 38 distrikter som dekket hele riket. In­ tendantene eide ikke sine embeter, de ble kalt kom­ missærer og kunne avskjediges eller forflyttes når som helst. Det øverste og mest effektive administrasjonsap­ paratet måtte arbeide gjennom, og ofte imot de eldre embetsverkene. Ikke minst viktig var det at kongens ordinære domstoler bestod av dommere som eide si­ ne embeter. Mot den uavhengighet som det gav dem, hadde regjeringen sine midler, av despotisk karakter. Parlamentene var mer enn bare domstoler. Når kongen gav ny lov, ble den promulgert — offentlig-

Danmark-Norge må kalles en enhetlig stat. Bildet blir riktignok et annet hvis vi trekker inn alle det dans­ ke monarkis land, med Island og fremfor alt med hertugdømmene Slesvig og Holsten, som ikke var fullt integrert i riket. Som hertug av Holsten var kongen landsfyrste i Det tysk-romerske keiserdømme. Men de to kongerikene var sveiset sammen til hva man se­ nere har kalt den dansk-norske helstat. De var sant nok ikke en rettslig enhet. Norge hadde beholdt sin egen lov, og dette skillet ble opprettholdt ved Christi­ an Vs danske lov av 1683 og norske lov av 1687. Men den kongelige regjering i København delte ikke stats­ makten med noe „konstitusjonert organ” med egen rett. Danmark-Norge var blant Europas mest „fullendte” enevelder. Det fantes hverken riksstender el-

49

ler provinsstender. Heller ikke de privilegerte byene hadde en slik stilling at de kunne begrense regjerings­ makten. Da Fredrik II overtok den prøyssiske tronen i 1740, var Brandenburg-Preussens samling av land med egen rett og egne institusjoner blitt utviklet til et enevelde. Langt på vei var det også en „helstat”. De enkelte landenes stenderforsamlinger var blitt avvik­ let som politiske maktfaktorer i løpet av 1600-tallet. En sterk sentralmakt var blitt bygd ut i et makkerskap med den dominerende standen, godseieradelen i Brandenburg, Pommern og Preussen. Adelen hadde på den ene side fått garantert sin stilling som herre over den livegne bondebefolkningen. Den var på den annen side trukket inn i staten som tjenesteadel i offi­ serskorpset og det sivile embetsverk. Hæren var blitt bygd ut som den første „allprøyssiske” institusjon nest etter fyrsten selv. Fellesstatens sivile utgifter ble dekket av inntektene av kongens do­ mene, det vil si av hans egen store godsmasse. Men for å finansiere hæren ble det skapt en riksomfattende fi­ nansforvaltning, som ble utgangspunktet for et riksembetsverk på alle administrasjonsområder. Det prøyssiske byråkrati var høyt profesjonalisert og etter samtidens forhold uvanlig ukorrupt. Likesom i Dan­ mark-Norge var det administrasjonens og rettsvese­ nets normer for embetshandlinger som sikret at lan­ det ble styrt etter lov. Preussen var et enevelde, men også en rettsstat. Tsarens Russland, har vi sett, var ingen rettsstat. Der var ingen lov som kunne settes opp mot tsarens vilje. Altså hadde heller ingen provins noen rett den kunne påberope seg. I prinsippet stod hele riket i samme forhold til tsarens allmakt. Formelt sett hadde Russland stor riksenhet. Men i realiteten skapte geografisk avstand store forskjeller. Kommunikasjon var et stort problem for regjeringen i det svære terri­ toriet, som på 1700-tallet ble utviklet mot øst, mot sør og mot vest. Utenfor de sentrale provinsene i St. Petersburgs og Moskvas nærhet, nådde regjeringens makt knapt lenger enn til godseierne. De var knyttet til tsaren eller tsarinaen som tjenesteadel, men styrte selv som små tsarer over sine landsbyer og sine bøn­ der. Tsarens makt gikk langt, men ikke dypt. I siste Fredrik II av Preussen malt i 1740, storslått og majestetisk, men også sødmefylt, av rokokkomaleren Antoine Pesne (1683—1757).

Fredrik II der han etter seieren over russerne ved Zorndorf bringer det li­ dende folk sin trøst fra hesteryggen. Tegneren Adolf Menzel (1815— 1905) var en av dem som bygde opp bildet av Fredrik den store som grunnleggeren av det annet tyske rike.

del av århundret knyttet Katarina II riket nærmere sammen ved å bygge ut provinsadministrasjonen.

Riksenhet og begrenset monarki To stater, Storbritannia og Sverige, skilte seg ut blant monarkiene både ved stor riksenhet og ved at de ikke var enevelder. Her var kongens makt begrenset, av en n'Æ.sfor samling. Stuartenes forsøk på enevelde i England på 1600tallet ble ikke nedkjempet av noen adel som hevdet

Parlamenter og provin­ ser i Frankrike i 1789. Kartet over jurisdiksjonsområdene til de høye domstolene parlamentene viser hvordan utkantene av det franske rike fremdeles i 1789 ikke var integrert i riket på linje med sentrum. I Paris-parlamentets store embetsdistrikt betydde den gamle provinsinndelingen lite etter Ludvig XIVs tid. I utkantene derimot hadde provinse­ ne sine egne parlamen­ ter. Paris-parlamentet hadde sitt opphav i mid­ delalderens kongsråd, mens de fleste provinsparlamentene opphavlig var en lokalfyrstes egen høyesterett.

50 Riket hadde vokst fram som en helhet, og det egent­ lige Finland” mellom Åbo og Helsingfors var blant rikets tidlige sentrale provinser. Når historikerne taler om et Sverige-Finland på 1700-tallet er det altså ikke fordi disse landene tidligere hadde vært to stater, men fordi de senere ble det.

Polen — monarki eller republikk? Polen var det tredje, innskrenkede monarki, men det hadde en svak sentralmakt og liten riksenhet. Den reelle styringsmakt lå i provinsene og først og fremst hos magnatene, som hadde gods på størrelse med et mellomstort tysk fyrstedømme. Kongen var valgt, så vi kunne godt kalle ham „president på livstid”. Ade­ len kom sammen i riksdagen, men der var vedtak bare gyldige hvis ingen stemte imot. I den polske adel likte de å fremstille Polen som en demokratisk republikk, Kreml (russisk for by­ borg) i Moskva. Det mo­ derne Kreml ble bygd opp fra 1400-tallet som regjeringssenter for Russland. Også etter at Peter den store hadde gjort St. Petersburg til hovedstad i 1712, ble Kreml utbygd med nye bygninger.

Til høyre: Russisk troika.

sin makt i atskilte provinser, men av en godseierklasse og et borgerskap som handlet gjennom parlamentet. En riksinstitusjon seiret over en annen. På 1700-tallet var lokalforvaltningen i England i høy grad i hendene på den lokale godseierklasse. Men det virket ikke oppløsende, for det var den samme klasse som dominerte i parlamentet. Storbritannia ble skapt i 1707 da personalunionen mellom England og Skottland ble gjort om til realunion. Det skotske parlamentet ble avskaffet og skottene fikk representanter i Overhuset og i Under­ huset i Westminster. Helt integrert ble Skottland like­ vel ikke. Det beholdt sitt eget rettssystem, og de to landene hadde hver sin offisielle kirke: anglikansk i England, presbyteriansk i Skottland.

Riddarhuset i Stockholm var møtestedet for riks­ dagens første stand, adels- eller ridderstanden. Bygningen med det karakteristiske taket, som skyldes arkitekten Jean de la Vallée, stod i all hovedsak ferdig i 1674.

Irland stod utenfor, som et undertvunget, vesentlig katolsk land, til 1801. Da ble også parlamentet i Dub­ lin avskaffet. Men bare de angloirske godseierne og protestantene i Nord-Irland fikk politiske rettigheter. Inntil 1829 kunne katolikker ikke sitte i det britiske parlament. Også etter 1829 skulle det vise seg at det katolske Irland ikke lot seg integrere. I Sverige som i Storbritannia opptrådte kongemakt og riksdag som to riksinstitusjoner både når de sam­ virket og når de lå i strid. Riksenheten var helst større i Sverige enn i Storbritannia. Sverige og Finland var ikke to opprinnelige stater som var blitt føyd sammen slik som England-Skottland og Danmark-Norge.

lik det gamle Athen. Som Athens borgere hersket over slaver og „fremmede”, slik hersket Polens frie menn — adelen — over livegne bønder og borgere og omreisende handelsmenn av fremmed opphav: tyskere, armenere, grekere og jøder. I virkeligheten var adelen ikke så demokratisk inn­ byrdes. Magnatene dominerte med sine følger av små adelsmenn. De sørget for at den polske staten bare fikk et minimum av makt, noe som svekket Polen utad. Etter at riket ved Polens første deling i 1772 måtte gi fra seg provinser til de sterkere nabostatene, ble store deler av adelen overbevist om at de måtte skaffe seg en virkelig sentralmakt.

Nederland — republikk eller monarki? „De forente provinser”, som Nederland ble kalt, var en føderasjon av sju republikker. De hadde to felles styringsorganer, generalstendene (eller generalstatené) og en valgt stattholder. Stattholderne ble hentet fra familien Oranien og fikk derved preg av å være konger. Stattholdernes ambisjon var å gjøre landet til et virkelig monarki, men kongetittelen fikk de først i

1815. Noen sterk posisjon hadde stattholderne ikke i fredstid, dertil ble de holdt altfor mye i sjakk av stenderforsamlingene, og „generalstatene” ble da også brukt som betegnelse på den nederlandske fødera­ sjon. De nederlandske provinsene er gode eksempler på utviklingen mot fåmannsvelde, et generelt trekk ved Europas byrepublikker, fra Italia over Sveits til Tysk­ land. Nederlandske byer og provinser var dominert av rike familier som hadde trukket seg tilbake fra ak­ tiv næringsdrift, og som levde av kapitalutbytte og embetsinntekter. Derfor ble de kalt „regentene”. Amsterdams regenter var de sterkeste. De behersket ikke bare byen, men også stenderforsamlingen i pro­ vinsen Holland, som igjen førte det store ord i generalstendene. I 1780-årene ble det en tilspisset kon­ flikt mellom stattholderen og regentene.

Enevelde, aristokrati og „demokrati” Vi åpnet dette kapitlet med å hevde at bak ulike stats­ former var alle Europas stater aristokratiske. Da reg­ ner vi ikke bare adelen som aristokrati, men også and­ re eksklusive grupper av familier med gammel rik­ dom, slik som regentene i Nederland og patrisierne i Genéve. I republikken styrte aristokratene selv. I monarki­ ene var det de som hadde den sterkeste stillingen i stenderforsamlinger og andre konstituerte forsam­ linger som begrenset fyrstens makt. I de samme klas­ sene rekrutterte fyrstene sitt hoff og sitt høyeste embetsverk. Den politiske strid foregikk derfor for en vesentlig del innenfor aristokratiene. Men ikke ute­ lukkende.

51 Den gamle regimes stater

DISCOURS

A LA RÉPUBLIQVE

SUR DORIGINE

DE GENEVE

ETLES FONDEMENS DE L’INÉG ALITÉ Jf d&JTI LES UOMMES. PAR.

J J ROUSSEAU; Citotek de

Gimri.

ia deprivaris. fed in his bene fecimdnm narurxt» ie hubent, cvnfidenndum eft qmd fit luanlt AMSTOT. Pohdc. I» »

Poluiquc. Tome L

y

Magjopkjces, Trés-Honorés, ET SoUVERlISS

SeIGMEURS ,

COnvaibcu qu*il ifappartient qu’au Citoyen vertueux de tendre å & Patrie des honneurs qu’ellc puiflé avouer, il y a trente ans qne je travaille å mériter de vous ofiiir un honunage public; & cctte A 2

I byrepublikken Genéve var styret i hendene på patrisiatet, en liten grup­ pe familier som satt inne med alle de høyeste em­ betene. Til disse „ Strå­ lende, Høystærede og Suverene Herrer” dedi­ serte Jean-Jacques Rous­ seau i 1755 sin „Frem­ stilling av opprinnelsen og grunnlaget for ulik­ heten mellom mennes­ kene”.

I en rekke av Europas land kom det i annen halvdel av 1700-tallet til tilspissede konflikter mellom regje­ ringsmakt og privilegerte grupper. Men samtidig ble de konstituerte forsamlingene utsatt for angrep fra folk som stod utenfor. Angrepene kom ikke fra almuen, ikke fra bønder eller småfolk i byene, men fra velstående „kondisjonerte” mennesker, som ikke hadde del i aristokratenes privilegier. Den opposisjo­ nen som reiste seg i Nederland i 1780-årene, både mot stattholderen og mot regentene, var en pioner i Europa ved at den tok partinavnet „demokratene”. Hvordan slike „trekantkonflikter” mellom fyrstemakt, aristokrati og „demokratiske” bevegelser ut­ spilte seg i forskjellige land, skal vi se i kapitlene som følger. Amsterdam, fisketorget med rådhuset i bakgrun­ nen. Stikk fra 1797.

Krig og diplomati 1763-1783

Fransk ambassadør i embetsdrakt. Charles Gravier, greve av Vergennes, var karrierediplomat. Han represen­ terte Frankrike i Kon­ stantinopel 1754—68 og i Stockholm fra 1771 til 1774 da han ble kalt hjem for å bli utenriks­ minister. Han ble regnet som en av sin tids store diplomater. Maleriet er av Gustaf Lundberg (1695—1786), som var en kjent portrettmaler, først i Frankrike, der han ble medlem av kunstakademiet, så i Sverige, der han introdu­ serte det grasiøse pastellmaleriet.

Vi har sett hvordan Europa var oppdelt i et stort antall politiske enheter. Dette faller særlig i øynene når man sam­ menligner med andre store og tett be­ folkede områder som India og Kina. Mangfoldet av stater som rivaliserte innbyrdes er et viktig trekk ved denne livlige og aggressive verdensdelen, som bredte sin makt ut over kloden. Karak­ teristisk for krigene i Vest-Europa fra slutten av 1600-tallet er at de uteneuropeiske konfliktemnene vokste i be­ tydning. Samtidig førte Russlands eks­ pansjon vestover og Preussens frem­ vekst som stormakt til at Øst- og VestEuropa ble ett krigsområde. Disse ut­ viklingstrekkene gikk sammen om å gjøre Sjuårskrigen 1756—63 til en „ verdenskrig”. Men mellom 1763 og den neste store ufreden under revolu­ sjonen og Napoleon skilte de to områ­ dene seg fra hverandre igjen i et øst­ europeisk og et vestlig og oversjøisk krigsområde.

53 ut og profesjonalisert etter fransk mønster fra Ludvig XIVs tid. Utenrikspolitikken, retten til å beslutte om krig og fred, var i monarkiene fyrstens udelte myndighets­ område, hans prerogativ. Dette ble betraktet som den ypperste del av hans utøvende makt. Det som ble fordømt aller sterkest i den svenske forfatning under frihetstiden 1720—72, var nettopp at riksdagen gjennom sine utvalg trengte inn på dette området. I Frankrike drev Ludvig XV det så langt at han førte sin egen utenrikspolitikk, le secret du roi (kongens hemmelighet) utenom utenriksministeren. Selv i Storbritannia var utenrikspolitikk i prinsip­ pet kongens særrett. Men i praksis fikk parlamentet en avgjørende innflytelse på krig og fred gjennom sin rett til å debattere og kritisere. Parlamentet stod selv under press fra utenomparlamentariske interesser, fremfor alt fra de store kjøpmennene som trengte sta­ tens militærmakt for å hevde seg mot franskmenn og spaniere på havet og i koloniene. Mer enn i noe annet land kan man i Storbritannia tale om en utenrikspoli­ tisk opinion, i mellomklassene og endog til dels i fol­ ket. Oftest virket presset fra folkemeningen i aggres­ siv retning. Om andre stater kunne være like aggressi­ ve som Storbritannia, var britene utvilsomt 1700-tallets mest aggressive nasjon. Krigspolitikeren og im­ perialisten William Pitt ble presset på kongen og par­ lamentet av kjøpmannsgrupper under sjuårskrigen i 1757, og da han tok avskjed i protest mot kongens og regjeringskollegers fredsønske i 1761, var han ombølget av folkelig sympati. Men denne krigsbegeistringen betydde ikke at folket var villig til selv å tjene som soldater og matroser. Utskrivning av kullgruvearbeidere til soldater samme år førte til blodige sam­ menstøt, der gruvearbeiderne hadde 42 falne og 48 sårede.

Det fantes på 1700-tallet ingen opinion som fordøm­ te krig som politisk middel, selv om slike ideer ble hevdet av enkelte tenkere og jurister som var opptatt av folkerett. En slik tenker var abbeden av Saint-Pierre, som i 1713 hadde offentliggjort et „Prosjekt for evig fred i Europa”. Han ville sikre freden ved hjelp av en internasjonal føderal myndighet. Rousseau gav sin tilslutning til Saint-Pierres ideer. På et helt annet grunnlag hevdet talsmennene for frihandel pasifistiske ideer i siste halvdel av århund­ ret. Både de franske fysiokratene og de britiske liberalistene hevdet at når frihandel mellom nasjonene var gjennomført, ville krig falle bort av seg selv, fordi alle ville se at krig var skadelig for næringslivet og for velstanden. Men slike ideer ble avskrevet som utopiske. For store deler av den europeiske adel kunne de ik­ ke engang oppfattes som gode utopier. Å lede krigs­ makten var en del av adelens oppgave, det gav leve­ brød og prestisje og status i samfunnet. Om offisersbanen ikke var forbeholdt adelsmenn, så var den i hvert fall dominert av dem. Enda mer eksklusivt aris­ tokratisk var diplomatiet, som i alle land var blitt bygd

Hæren og folket Krigsmakt og krig var på 1700-tallet mer atskilt fra si­ vilbefolkningens liv enn tidligere og senere. Indirekte

William Pitt (1708-78) ble adlet med tittelen jarl av Chatham. Hans far­ far, som fikk oppnavnet „naboben”på grunn av den svære formuen han vant seg i India, trakk seg tilbake som storgods­ eier i England. William Pitt fikk sete i Under­ huset som representant for Old Sarum, en „rot­ ten borough ” som tilhør­ te familien. Pitt var tals­ mann for kjøpmennene og rederne i London og vant deres begeistrede støtte ved å gå inn for krig mot franskmennene og spanierne på havet og i koloniene. Til venstre: Gallionsfigurer til skip gav mange oppdrag til kunstnere. Denne gal­ lionsfiguren prydet det britiske orlogsskipet „ Victory”, som ble sjø­ satt i 1765 og som 40 år senere var Horatio Nelsons flaggskip i slaget ved Trafalgar.

Franske praktpistoler fra 1700-tallet, i blått stål og med innlagt gull.

54 Krig og diplomati 1763-1783

c 5ardcJ (!(incvijej.

fhu det amn,.

Inkvisisjonen i Lisboa. 1700-tallsstikk av „den store prosesjonen ”, der de dømte føres fram mel­ lom soldater og geistlige.

Sebastido José de Carvalho y Mello, marki av Pombal (1699—1782), den portugisiske regje­ ringens ledende mann under kong Josef 1, 1750—77.

nister, grev Pedro de Aranda, en nær venn av Vol­ taire, ble kirkens uavhengige myndighet gradvis re­ dusert. Det var mer i Karis jordbruksprogram enn bare fri kornhandel. Det ble gitt en lov til forsvar for leilendingers sikkerhet, og kongens regjering søkte å få ut­ skiftet godseiernes og byenes svære gods. Ved lov skulle jord fordeles til nye og større bondebruk. Men overfor herrenes motstand og bøndenes passivitet ble resultatene små. Først i 1786 ble det gjort reelle inn­ grep i Mesta-korporasjonens hevdvunne privilegium på å leie svære områder til sauedrift til skade for korn­ avlen. Virksommere var regjeringens lange kamp for å bryte laugenes makt og gi manufaktur og handel nytt liv, for eksempel ved å gi kvinner frihet til å arbeide i manufakturene. Spania fikk del i det økonomiske oppsvinget i Vest-Europa; de spanskproduserte va­ renes andel av eksporten til koloniene steg på bekost-

Spansk kvinne fra Burgos.

ning av import og reeksport av franske manufaktur­ varer. I Portugal var markien av Pombal ledende minis­ ter fra 1750 til 1777. I den historiske tradisjon har hans styre hatt ry for å være preget av opplysningsprinsipper. Markien av Pombal vant dette ry ved sin effektive ledelse av gjenoppbyggingen av Lisboa etter det store jordskjelvet i 1755, ved styrking av sentral­ makten, økonomisk lovgivning og den høyst opplyste handling å være den første til å utvise jesuittene. Men nyere historikere har gjort glansen mattere: Pombals økonomiske politikk var usammenhengen­ de, hans statsledelse var mer rå maktkamp, terroris­ me og mord enn institusjonell utbygging, og utvis­ ningen av jesuittene var en del av maktkampen, uten innslag av åndsstrid mellom jesuitter, jansenister og opplysningsmenn.

185 Portugal var lite opplyst. I skjæringspunktet mel­ lom arabisk og europeisk kultur hadde dette landet vært nyskapende og det hadde åpnet Østen for euro­ peerne noen århundrer tidligere. Men nå hadde det lukket seg ute fra alt nytt i europeisk tenkning. Til forskjell fra Spania som hadde en mangfoldig oversettelseslitteratur, var nesten alt forbudt i Portugal, fra John Locke til Voltaire. Selv de portugisiske opplysningsfilosofene (det fantes noen i eksil) var ukjente i Portugal. Innsmugling av forbudt litteratur synes å ha vært forsvinnende liten, fordi så få var interessert. På den portugisiske landsbygda, dominert av prester og adelige godseiere, er dette ikke underlig. Men Lis­ boa var et stort handelssentrum, som forbandt Portugals kolonier med Europa. Her kunne man ha ventet „moderne” opposisjonelle miljøer. Isteden foregikk det i mellomklassene en viss overgang fra katolisisme

ninger og gjennom valget av ministre og rådgivere. Den habsburgske regjeringen var blant tidens mest „opplyste”. Intellektuelle rådgivere ble hentet fra fle­ re land i og utenfor riket. De tre monarkene var svært ulike. Maria Theresia forente målbevissthet med nøktern bedømmelse av hva det var mulig å oppnå. Hun søkte heller kompro­ misser enn konflikt. Josefs radikalisme og kompromissløshet har skaffet ham tilnavnet „Robespierre på tronen”. Ingen fortjente som han betegnelsen opp­ lyst despot. Leopold derimot hadde konstitusjonelle ideer. Men han var ikke i den stilling at han kunne for­ søke å gjennomføre noe program. Hans mer utakk­ nemlige oppgave var å redde hva reddes kunne av et fallittbo.

Maria Theresia Maria Theresia hadde en hard start. Hennes rike truet med å falle fra hverandre i 1740—41. For dronningen og hennes ministre beviste denne krisen at det sam­ mensatte riket måtte utvikles til én stat. Regjeringens vilje måtte nå fram til undersåttene overalt i riket, til jødedom, i hemmelighet av frykt for inkvisisjonen. I dette har historikere sett en slags alternativ politisk protest. Portugal var det land i Europa der den franske re­ volusjon gjorde minst inntrykk.

Opplyst enevelde i Det habsburgske rike Fra Wien kom det største av forsøkene i annen halv­ del av 1700-tallet på å endre stats- og samfunnsfor­ holdene ved regjeringsmakt. 11792 stod det også som det opplyste eneveldes største nederlag. I dette tids­ rommet ble riket ledet av tre monarker: Maria There­ sia (1740—80) og hennes sønner Josef II (1780—90) og Leopold II (1790—92). Alle tre var aktive regje­ ringssjefer som førte politikk ved initiativ og beslut-

Dette samtidige stikket over jordskjelvet som rammet Lisboa i 1755, viser ødeleggelsene ved sammenstyrting av hus, ved ildebrann og ved oversvømmelse i elva Tajos munning. Ansla­ gene over antall omkom­ ne varierer voldsomt, fra noen få tusen til 150 000. Jordskjelvet ble sett som Guds straff: En jesuitt ble forvist fra Lisboa fordi regjeringen betraktet hans bok om „ Jordskjelvets sanne år­ saker” som et angrep på den verdslige myndighet og en fare for den offent­ lige ro. I England gikk en bok over samme tema i svære opplag.

I Nasjonalbiblioteket i Madrid ligger denne lis­ ten over bøker som var forbudt av den spanske inkvisisjonen.

Maria Theresia, hersker over Det habsburgske ri­ ke 1740—80, ble velsig­ net med mange barn. Hun giftet seg med her­ tug Frans av Lorraine, som hun i 1745 fikk valgt til tysk-romersk keiser (Frans I, død 1765). Litografi av den keiserlige familie etter maleri av A. Bencini, ca. 1755.

186

Den madjarske adel og dens dronning Av alle landene i Det habsburgske riket var det Ungarn som hadde den sterkeste adel. De madjarske adelsmennene forsvarte Ungarns friheter overfor Wien og sine egne privilegier i Ungarn. Montesquieu var deres yndlingsfilosof. Han skrev da også rosende om den madjars­ ke adel i „Lovenes ånd”. Det var ungarerne som reddet Maria Theresia i 1741. Mens prøys­ serne okkuperte Schlesien og franskmennene Bohmen, drog hun til Ungarn, stadfestet alle dets friheter og ble kronet til dronning. Kledd i svart, som om hun var enke etter sine tapte land, opptrådte hun med stor effekt overfor alle Riksdagens forsamlede menn og fikk penger og en hær. Under Sjuårskrigen, i 1764, møtte hun en ny riksdag for å be om mer penger og en ny hærordning istedenfor adelsoppbudet. Hun krevde også å få godtatt „den Gud behagelige likhet” at også adelen skulle betale skatt. Men den madjarske adel avviste både skatte- og hærreformene. Dronningen måtte trekke seg tilbake med et magert kompromiss. Nå hadde hun „lært folk å kjenne”, sa hun. Maria The­ resia innkalte aldri mer den ungarske riksdagen.

istedenfor å stoppe opp ved landenes adelige og geist­ lige godseiere, som dominerte stenderforsamlingene. I 1748—49 var det likevel nettopp til stenderfor­ samlingene sentralregjeringen måtte henvende seg for å be om større inntekter og for å få gjennom at også godseiernes privilegerte jord skulle skattlegges. Med det gode og det onde vant Maria Theresia fram på denne veien i de følgende årene og etter Sjuårskri­ gen. Hun bygde også ut et system av regjeringsopp­ nevnte distriktskommissærer for skatte- og militæradministrasjon. Men dette gjaldt bare for arvelandene. Ungarn, Milano og de østerrikske Nederlandene fikk hun ikke trukket nærmere inn under riksregjeringen. Ungarns nasjonalhelligdom, Stefanskronen, skrev seg fra 1000-tallet (bind 7 s. 213).

Målet for Maria Theresias kirkepolitikk var å legge det svære kirkegodset under beskatning, å hindre at det vokste ved gaver og testamenter, og å nedlegge avfolkede klostre og inndra deres gods. Alt dette var godt for finansdepartementet, men det var også i samsvar med den jansenistiske oppfatning at kirkens rikdom var et onde fordi den verdsliggjorde og demo­ raliserte. Den fromme katolikken Maria Theresia omgav seg med jansenister. Jesuittene mistet sin ster­ ke stilling i undervisningsvesenet allerede før paven måtte oppløse ordenen i 1773. Universitetene og den høyere skolen ble modernisert under ledelse av verdslige opplysningsmenn. Den livegne bondestandens stilling var det grunn­ leggende problemet i habsburgernes sentraleuro­ peiske hovedland. Hardest hvilte pliktarbeidet for godseierne, robot, på bøndene i Bohmen. Etter et stort bondeopprør i 1775, da herregårder ble angre­ pet og en bondeskare på flere tusen beleiret Praha, fastsatte regjeringen roboten til maksimum tre dager i uken. Til stor forbitrelse for godseierne ble soldater sendt ut på landsbygda for å offentliggjøre den nye lo­ ven direkte for bøndene. Da Maria Theresia døde i 1780, hadde hennes rike

Venceslas Anthon, fyrste av Kaunitz-Rittberg (1711—94) hørte til den bøhmiske adel. Som Ma­ ria Theresias utenriksmi­ nister gikk han inn for å nærme seg Frankrike, mot den nye stormakten Preussen. 1 innenrikspo­ litikk var han en opplysningspreget reformator.

utviklet seg et lite stykke mot å bli en stat, og denne staten hadde gitt de små iallfall en smule hjelp mot de store. Men for hennes sønn Josef var dette for intet å regne.

„Robespierre på tronen” Siden faren døde i 1765, hadde Josef II vært tyskromersk keiser og sin mors medregent. Han hadde kunnet ta initiativ og delta i rådslagninger, men ikke beslutte. Nå var han fri til å sette sine ideer ut i livet. Josef var en mann med en plan. Han ville gjøre rent bord for å kunne bygge noe nytt, ubundet av historisk arv. Ubundet var han også av enhver respekt og sym­ pati for aristokratiet. Han bestred at stenderforsam­ lingene var rettmessige representanter for sine land. Den oppskrytte ungarske forfatning, sa han, eksister­ te bare for 300 000 menneskers skyld, det vil si for adelens.

Å velge mellom pest og kolera For den som både ville ha frihet og et større mål av likhet og rettferdighet, var det et utrivelig di­ lemma å måtte velge mellom enevelde med re­ former på den ene side og aristokratisk frihet uten reformer på den annen. Økonomen Pietro Verri i Milano kan illustrere denne valgsitua­ sjonen. I 1760-årene dannet han en reformgruppe sammen med Beccaria og andre opplysnings­ menn. De utgav en avis og søkte støtte hos re­ gjeringen i Wien mot Milanos herskende oligarki. „Raske fremskritt,” skrev Verri til Maria Theresias kansler, „er alltid én manns verk mot mange private interesser.” Men lite ble opp­ nådd. Ikke engang torturen kunne avskaffes i Beccarias hjemby. Maria Theresia forbød tor­ tur i sine arveland, men i Milano var det ikke hun, men senatet som hadde den lovgivende myndighet, og senatet erklærte at tortur var et nødvendig styringsinstrument. Da Josef II kom til makten i 1780, kom frem­ skrittet raskt. Torturen ble avskaffet — sammen med alle hertugdømmets konstitusjonelle for­ samlinger og friheter. Dette ble for mye for Verri. Med ett slag ble han konstitusjonalist. Etter at Josef var død, gjenvant de konstitusjo­ nelle organene sin makt. Verri samarbeidet med dem og håpet at den gjenvunne friheten ville bli brukt til annet enn reaksjon. Han ble skuffet, men levde lenge nok til å fatte håp enda en gang: Da franskmennene rykket inn i Italia under revolusjonen, sluttet Verri opp om Bonapartes Cisalpinske republikk. Sin holdning til Ungarn demonstrerte Josef ved å nekte å la seg krone som madjarenes konge. Få år etter fulgte en ny krenkelse da Josef med makt lot Ungarns nasjonalhelligdom, Stefanskronen, føre til Wien. Fylkesforsamlingene, som var de viktigste selvstyreorganene i Ungarn, søkte han å sette ut av makt og myndighet. I arvelandene ble stenderforsamlingene ikke innkalt. I hertugdømmet Milano gjorde han virkelig rent bord. Hele selvstyret gjen­ nom forsamlinger og råd ble ryddet bort og erstattet med et rasjonelt finans-, administrasjons- og rettsve­ sen i tre nivåer og bemannet av folk som tok sine ord­ rer fra Wien. Den samme politikken forsøkte Josef i Nederlandene, men der førte det til opprør. Josefs reformredskap var embetsverket. Når han møtte motstand fra adelige embetsmenn, erstattet han dem med reformvennlige folk fra mellomklasse­ ne. Frimurerlosjene var et viktig rekrutteringsfelt. Helst burde embetsmennene fungere i et annet land enn det de kom fra. Dette var en grunn til at Josef i

1784 gjorde tysk til administrasjonsspråk i hele riket unntatt i Milano og Nederlandene. Det vakte forbit­ relse i Ungarn, hvor tysk nå skulle erstatte latin. Et politisk politi ble opprettet og bemannet med radikalere. Under reaksjonen etter Josefs død stod den harde kjerne av hans reformagenter tilbake som mistenkelige josefister. I 1795 ble de forfulgt som ja­ kobinere. På alle områder drev Josef sin mors reformarbeid opp i tempo og i omfang. Nesten 2/3 av klostrene ble nedlagt og godset konfiskert. De kontemplative or­ denene ble oppløst: Et innadvendt liv var et unyttig og bortkastet liv. Derimot satset Josef på økt rekrut­ tering og bedre utdannelse av landsbyprester: Det var de som var nyttige for tronen, moralen og for å utbre respekt for keiseren. Folkespråkene etstattet latinen i liturgien. Prester og biskoper ble lønnet av staten. Universitetene ble åpnet for protestanter, og også jøder fikk adgang til offentlige karrierer. Fattigforsørgelsen og ekteskapskontrakten ble verdsliggjort, og det ble gitt en lov om uektefødte barns rettigheter. Trolldom og forskjellige krenkelser av religionen forsvant fra straffeloven, og dødsstraff ble opphevet for en serie forbrytelser. Etter Beccarias prinsipper skulle den dømte ikke lenger gå til galgen, men til livs­ varig og nyttig slaveri som pramdrager langs Donau. Arbeidsbesparende maskiner for pisking av bønder, som var innført på en del gods, ble forbudt. Av alle Josefs reformer var det omstøpingen av forholdet mellom bonde og godsherre som kunne ha fått de største samfunnsomformende virkninger. Han begynte med å oppheve livegenskapet i 1781. Åtte år senere kulminerte bondereformene med at pliktarbeidet ble avskaffet samtidig som fysiokratenes al­ minnelige jordskatt ble innført. Denne skatten, som ble lagt både på bønder og godsherrer, skapte uro og opprør i begge disse gruppene. Året for revolusjonen i Frankrike, 1789, så sam­ menbruddet for Josefs verk. Han var i krig med tyr-

187 Regjeringsmakt og reform

Kvinne- og mannsdrakt fra Bdhmen.

188_____________ Regjeringsmakt og reform

Karneval i Toscanas ho­ vedstad Firenze, maleri av Giovanni Signorini (død 1858). Fra 1400tallet ble Firenze og dens omland styrt av slekten Medici, som ble arvelige hertuger og endelig storhertuger av Toscana i 1569. Da slekten døde ut i 1737, gikk Toscana over til hertug Frans av Lorraine og derfra til habsburgerne ved Frans ’ ekteskap med Maria Theresia. Deres sønn Leopold overtok Tosca­ na etter farens død.

Leopold II under kro­ ningen til tysk-romersk keiser i 1790, kobber­ stikk av Joh. Georg Klinger. Leopold døde allerede i 1792.

kerne, den madjarske adel reiste seg mot ham, men samtidig var det svære bondeopprør mot adelen i Ungarn og i Transsilvania. Belgia var i opprør, og de østerrikske troppene måtte snart rømme landet. Uro og kaos rådde i mange andre riksdeler. Hvorfor gikk det så galt? En grunnleggende svak­ het i Josefs stilling var at det utenom adelen ikke fan­ tes grupper som var vant til og i stand til å handle poli­ tisk i fellesskap. Borgerskapet var svakt. Bøndenes opprør ble en belastning heller enn en styrke for Jo­ sefs politikk. Mange av Josefs reformer rammet også mange flere enn dem de var rettet mot. Når geistlige eller verdslige stormenn mistet inntekter, eller når et

kloster ble nedlagt, hadde det ringvirkninger for mange slags folk: tjenere, håndverkere og fattige som mistet en kilde til almisser. Virkeligheten svarte bare så alt for godt til Josefs prinsipp om reform gjennom byråkratiet, noe annet „parti” hadde han ikke.

Leopold II og reaksjonen Da Josef var død, reiste hans bror, hertugen av Tosca­ na, nordover for å overta sin arv. På veien innkalte han stenderforsamlingene i alle arvelandene. Riksda­ gene i Ungarn og Transsilvania hadde Josef måttet kalle sammen før sin død. Det ble en livlig parlamen­ tarisk virksomhet i Det habsburgske rike i 1790, på en tid da nyheter fra Frankrike hadde fortalt om avskaf­ felse både av eneveldet og av stendersamfunnet. Fra alle disse forsamlingene kom kravet om slutt på despotiet og respekt for hvert enkelt lands konstitu­ sjonelle friheter. Stenderforsamlingen i Bohmen po­ lemiserte mot „den abstrakte ideen om en stat som bare består av en monark og en eneste klasse av un­ dersåtter”. Men ikke alle var overbevist om at stenderforsamlingenes sammensetning burde beholdes uendret. I Ungarn ville en del av lavadelen redusere magnatenes makt, og endog byborgerne begynte å røre på seg. I Transsilvania reiste overklassen blant den rumenske majoriteten krav om at rumenerne skulle anerkjennes som en av landets nasjoner ved si­ den av madjarene og den saksiske (tyske) nasjon i Transsilvania. Slike urimelige pretensjoner ble avvist. I sin gamle form gjenvant stenderforsamlingene ret­ tighetene i lovgivning og bevilgning.

189 Regjeringsmakt og reform

I forsamlingene ble det drevet en voldsom nedrak­ king av bøndene i den hensikt å vise at de ikke var ra­ sjonelle vesener som kunne bruke sin frihet til egen og til samfunnets beste. Bønder måtte piskes til arbeid. Resultatet av dragkampen mellom godseierne og Leopold II ble at bøndene igjen ble hoveripliktige og at landskatten ble avviklet. Men livegenskapet ble ikke gjeninnført. Josef lis store forsøk er blitt sett som bevis på at det opplyste enevelde ikke var i stand til å gjennomføre dyptgående endringer i samfunnet. Reformene i Danmark på samme tid kan gjelde som motbevis.

Landboreformene i Danmark I Danmark-Norge i siste halvdel av 1700-tallet skilte to perioder seg ut ved aktiv reformpolitikk. Den førs­ te varte ikke stort mer enn et år etter at den unge og sinnssyke kong Christian VIIs tyske livlege Johann Friedrich Struensee hadde fått makten i regjeringen i 1770. Struensee satte i gang en strøm av reformer som spente fra rasjonalisering av sentraladministra­ sjonen over liberalisering i økonomien til forsvar av bøndene mot godseierne, religiøs toleranse og rettig­ heter for uektefødte barn. Den mangesidige reform­

Høylandet mellom Karpatene i det nåværende nordøstlige Romania, var — og er fremdeles — befolket av rumenere, ungarere og tyskere. Landet har fått navnet Transsilvania (på den annen side av skogene), mens tyskerne kalte det Siebenbiirgen etter sju tyske byer. Bildet viser Schåssburg.

politikken krenket tilsvarende mange interesser. Pressefriheten som Struensee hadde innført, ble vendt mot ham; det var motstanderne som varit kam­ pen om opinionen. Få av Struensees reformer over­ levde ham da han ble styrtet i januar 1772. Struensees mislykkede reformforsøk gjorde inn­ trykk ute i Europa og har fått en plass i det internasjo­ nale bildet av det opplyste enevelde. Det har vært mindre interesse for den vellykkede reformperioden som ble innledet da Frederik (VI) i 1784 tok over som faktisk regent for sin syke far. Den nye regjeringen, med A.P. Bernstorff som den fremste leder, satte i Selim III, tyrkisk sultan 1789—1807, gir audiens ved Lykkens port i Istan­ bul. Selim III forsøkte likesom flere av hans forgjengere på 1700-tallet å styrke Osmanriket gjennom reformer etter europeisk mønster i for­ valtningen og militærve­ senet. Men riket klarte ikke å forsvare seg over­ for russiske angrep og indre konflikter. Røverhøvdingen Ali pasja (1741-1822) gjorde seg til uavhengig hersker over Albania, Epirus, Thessalia og deler av Makedonia. Selims re­ formforsøk brakte ham i konflikt med janitsjare­ ne; han ble styrtet og drept.

190_____________ Regjeringsmakt og reform

Johan Friedrich Struensee (1737—72) malt i 1771, visstnok av C.A. Lorentzen. Struensee, som ble sjeffor den danske regjering i 1770, flyttet samme år inn på slottet og ble dronning­ ens elsker. Ved siden av Struensees utfordrende reformpolitikk var hans forhold til kongeparet årsak til det hat som snart reiste seg mot ham og som førte til at han ble styrtet ved et komplott, dømt til døden og henrettet i 1772.

Christian VII (17491808) hadde allerede vist tegn på mentale forstyr­ relser før han ble konge i 1766. Hans sinnssyk­ dom ble senere mer og mer åpenbar, og fra 1784 var hans sønn Frederik (VI) faktisk regent. Maleriet er formodentlig malt av Louis-Michel Vanloo under Christian VIls opphold i Paris i 1768 og fullført av den store danske portrettmaleren Jens Juel (1745— 1802).

gang et reformverk på flere områder, blant annet ved liberalisering av den økonomiske lovgivningen. Det danske monopol på kornimporten til det sønnenfjeldske Norge ble opphevet i 1788. Danmarks mest grunnleggende økonomiske og sosiale problem var imidlertid jordbrukssystemet, basert på stavnsbund­ ne festebønder eller landboer som måtte holde gods­ eieren med den arbeidskraften han trengte for å drive herregårdsjorda(s. 22). Struensee-regjeringen hadde fastsatt 48 dager med hest og 96 dager uten hest som årlig maksimum for det pliktarbeidet som kunne leg­ ges på et bruk. Men dette var altfor lavt for godseier­ ne, og loven ble opphevet etter Struensees fall. Gjennom Den store landbokommisjonen utarbei­ det 1784-regjeringen et reformprogram som gav im­ ponerende resultater. I 1807 var tre fjerdedeler av jorda blitt utskiftet, og almenningene var i ferd med å forsvinne. Og mens det nesten ikke fantes selveiende bønder i Danmark midt på 1700-tallet, var omkring halvparten av de gamle festegårdene blitt selveiergårder innen 1818. Både herregårder og bondegårder ble drevet med lønnsarbeidere som ble hentet blant landsbyenes husmenn og jordløse. Danmark hadde gått over til et slikt jordbrukssystem som fysiokratene anbefalte, og grunnlaget var lagt for 1800-tallets pro­ duktive danske landbruk. Dette var opplyst enevoldspolitikk: reformer dre­ vet igjennom „ovenfra”. Den danske bondestand var gjenstand for reformene, og ikke noen drivkraft bak den. Når det gjelder godseiernes rolle, må vi skille mellom to faser. Selve salget av festegårdene var fri­ villig fra godseiernes side. Men når de ble villige til å selge, var det fordi de ikke syntes de hadde nytte av gårdene etter at stavnsbåndet var opphevet i 1788, og godseiernes øvrighetsmyndighet og rett til fritt å på­ legge arbeidsplikt var avskaffet. Og disse reformene

ble gjennomført mot forbitret motstand fra det kon­ servative flertallet av godseiere. Den eneveldige danske regjeringen viste i denne striden stor sans for å appellere til opinionen, noe enevoldsregimer oftest manglet evne og vilje til. Pres­ sefriheten ble gjeninnført i 1784, og i den intense po­ lemikken var det reformtilhengerne som hadde ini­ tiativet og overtaket. Regjeringen ble støttet av en mi­ noritet av reformgodseiere og av den borgerlige, det vil si den københavnske, opinion. Agitasjonen for re­ formene bygde dels på menneskerettighetene, dels på den nasjonale verdien av en fri og sterk bondestand, dels på økonomiske argumenter. Agitasjonen fikk også et anti-aristokratisk preg. „Lensaristokratiet” var reformfolkenes yndlingsuttrykk om motstander­ ne, som på sin side øste sin uvilje ut over de køben­ havnske „landvesenskvakksalvere” og deres „stuegriller”. Striden om landboreformene kulminerte i „den jyske proprietærfeide” i 1790—91, etter at 103 gods-

Danske bønder hyller Frederik VI (konge 1808—39) idet han rir forbi Frihetsstøtten, reist til minne om opphevel­ sen av stavnsbåndet i 1788. Maleri av C. W. Eckersberg (1783— 1853) som fikk æresnavnet „den danske malerkunstens far ”.

eiere fra Jylland hadde levert kronprinsen en protest mot reformene. I denne polemikken ble bondereformen og striden mellom borgerskap og aristokrati satt inn i den samtidige europeiske sammenheng. Jydenes leder, kammerherre C.T.F. Luttichau, sidestilte landbokommisjonens sekretær Christian Colbjørnsen med „van der Noot og andre advokater” som i Brabant og andre land „smedede Frihedsprojekter til dis­ se Landes Ulykke” (s. 205—06). Danmark var split­ tet, hevdet Luttichau, mellom to uforsonlige partier, kalt demokrater og aristokrater. Da Luttichau ble dømt for injurier mot Colbjørnsen, gikk han i eksil og ble godt mottatt av hertugen av Braunschweig, som i 1786 hadde vært kontrarevolusjonens våpendrager i Nederland. Proprietærfeiden hadde, karakteristisk nok, sitt opphav i de jyske godseiernes årlige sammenkomst, „snapstinget”, for det var ellers en stor svakhet for godseierne at de ikke hadde noen forsamling, ikke noe organ som kunne hevde deres sak. Omvendt ble det fra reformfolkenes, „demokratenes”, side sett som en fordel at Danmark ikke hadde noen stenderforsamling eller andre „hindrende” organer. Det var,

191

som vi har sett, karakteristisk for det opplyste enevel­ de at representative forsamlinger ble sett som hindringfor reformer, ikke som middel til reformpolitikk.

Konge, riksdag og standsutjevning i Sverige Sverige hadde stenderforsamling, og forholdet tilfirestands-riksdagen var av avgjørende betydning for viktige deler av Gustav IIIs politikk. Gustav hadde rykte for å være en opplyst fyrste allerede før han ble konge. Han hadde fått en franskpreget utdannelse av to huslærere som begge hadde vært ambassadører i Paris. Han dyrket Voltaire og var iiiteressert i fysiokratenes statslære. I fransk politikk før revolusjonen sympatiserte han med reformministrene mot parla­ mentene. Han var i Paris da han ble kalt hjem etter farens død i 1771. Gustav III begynte sin styringstid med statskuppet i 1772, da han gjorde slutt på riksdagens domineren­ de makt. Fram til riksdagen i 1786 hadde Gustav i høy grad frihet til å legge opp sin politikk etter sine egne og sine nærmeste rådgiveres ønsker. Han inn­ førte mer økonomisk frihet: I 1775 sendte han en fransk oversettelse av sin forordning om fri kornhan­ del til Turgot som en hyllest til læremesteren. Han gjenopplivet et tidligere forbud mot tortur og fikk riksdagen i 1778 til å avskaffe dødsstraffen for en rek­ ke forbrytelser. Større religiøs toleranse ble innrøm­ met ikke-lutheranske innvandrere og jøder. Kongen og regjeringen var drivkraften i dette reformverket. Det kom klart fram ved at riksdagen i 1778—79 ikke viste noe initiativ, men fremførte kon­ servative klagemål. På ett punkt hadde Gustav like fra statskuppet i 1772 brutt med et viktig ideal hos opplysningsmennene, nemlig pressefriheten. Dette må forstås ut fra den politiske situasjonen: Ved statskuppet hadde Gustav skapt en opposisjon som var fiendtlig mot selve hans regime, mot hans „despoti”. Denne opposisjo­ nen var fremfor alt adelig. Gustav III var selv ikke på noen måte anti-adelig. I årene etter 1772 demon­ strerte han sin adelsvennlighet både ved former og ved realiteter, slik som ved rekrutteringen til høye embeter. Men det avvæpnet ikke adelsopposisjonen. På riksdagen i 1786 var det en aggressiv opposisjon i alle stender. En rekke kongelige proposisjoner ble forkastet, slik som forslaget om å avskaffe dødsstraf­ fen for barnemord og fødsel i dølgsmål (se rute s. 158). Det var likevel en klar forskjell mellom stende­ ne. De tre uadelige opponerte mot kongens politikk, ikke mot hans regime i seg selv; i adelsstanden deri­ mot var det fiendskap mot kongen og hans styreform. Denne riksdagen kom til å danne et vannskille. Fra nå av orienterte Gustav III seg mot de uadelige sten­ dene for å forsvare seg mot adelen. Den siste delen av hans regjeringstid danner en viktig epoke i standsutjevningen i Sverige. Den har altså ikke sin grunn i kongens ideer, men i politisk nødvendighet, slik det kom nakent til uttrykk på den dramatiske riksdagen i

1789. Gustavs mislykkede krig mot Russland reiste en offisers- og adelsopposisjon som til dels faktisk sa seg fri fra troskap mot kongen. Mot trusselen fra adelsmennene appellerte Gustav med stor effekt til folkelig patriotisme og adelsfiendtlighet. De tre uadelige stendene fikk han til å vedta „Forenings- og sikkerhetsakten”, som styrket kongemakten, mens adelskammeret nektet å vedta den og fikk den på­ tvunget. Til gjengjeld for hjelpen oppnådde de ikkeadelige fordeler. Adelsmenns rettslige privilegier på høye embeter ble redusert til nesten intet. Fremfor alt var 1789 viktig i bondestandens utvik­ ling. En ting var at bondestanden i riksdagen ble for­ melt likestilt med de tre „herrestendene”. Viktigere var det at nye lovbestemmelser gjorde veien bredere til full selveierstatus for leilendinger, ved kjøp av både krongods og adelsjord. Reformene i den andre fasen av Gustavs kongstid rørte ved mer grunnleggende samfunnsforhold enn opplysningspolitikken i hans første år, og ettersom de var resultatet av et spill mellom konge og riksdag, un­ derstreker de også at Sverige ikke var et enevelde, selv i Gustav IIIs tid. Men de nye krenkelsene som rammet adelen i 1789 skjerpet en konflikt som kom til å koste kongen livet tre år senere.

Christian Colbjørnsen (1749—1814) stod som sekretær for den store landbokommisjonen av 1786 i sentrum av stri­ den om reformene. Reformfolkene, som brukte „ den frie norske bonde” som eksempel, gjorde et poeng av at Colbjørnsen var nordmann. I en fest­ sang til hans fødselsdag i 1791 heter det: „ Vær stolt, o Norge, af hans Æt! Velsign ham danske Bondemand. ” For mot­ standerne derimot var Colbjørnsen den store skurken. Maleri av Jens Juel.

Sergels statue over Gus­ tav III på Skeppsbron i Stockholm, 1808. Gus­ tavs regjeringstid 1771— 92 vakte internasjonal oppmerksomhet fordi han styrket regjerings­ makten etter frihetstiden, som ble betraktet som et svakt og korrupt aristo­ krati. Et komplott av adelsmenn som ville ha slutt på „ tyrannens ” sty­ re, fikk ham skutt under en maskerade i operaen i mars 1792. Johan Tobias Sergel (1740-1814) vant under sitt opphold i Roma 1767—78 ry som en av Europas førende billedhuggere.

Revolusjonen i Amerika

Striden mellom Storbritannia og de lom de enkelte koloniene. Da de seiret i kampen for uavhengighet, ble de 13 amerikanske koloniene begynte som en av mange konflikter etter Sjuårskri- koloniene til en union: Amerikas for­ gen mellom en sentralregjering og for­ ente stater. Den seierrike revolusjonen samlingene som representerte provin­ bygde på prinsippene om menneskets sene i utkanten av et rike. Men den ble frihet og rett til selvbestemmelse. Der­ snart noe mer. De opprørske kolonis­ ved fikk den også stor innflytelse i tene fant sammen over grensen mel­ Europa. For de 13 britiske koloniene i Nord-Amerika fantes det ikke noe annet felles styre enn Storbritannias konge og parlament. Men hver enkelt koloni hadde Den 4. juli 1776 erklærte de amerikanske kolonie­ ne seg uavhengige av Storbritannia. Nærmest ser vi statuen av Georg III bli revet om kull noen dager senere, mens en frihetsstang reises på bildet til høyre.

sitt eget „ statsstyre” som hadde en overfladisk likhet med parlamentet. Der var en guvernør som represen­ terte kongen, en valgt forsamling som svarte til Un-

derhuset, og et råd som fungerte som overhus i lovgiv­ ningen. Rådet samlet imidlertid flere funksjoner i seg: Det fungerte som guvernørens rådgiver, og det møtte som høyesterett. Rådet bestod ikke som i Storbritan­ nia av lorder og biskoper, men av fremstående menn som i de fleste koloniene ble utnevnt av guvernøren, men som i Massachusetts ble valgt av forsamlingen og i Connecticut direkte av de stemmeberettigede. En­ ten rådsmedlemmene var valgt eller utnevnt, ble de hentet fra den samme krets av familier, som på den måten skilte seg ut som notabler. Formell adel kjente koloniene ikke. Stemmeretten ved valg til forsam­ lingen eller representanthuset varierte sterkt, men selv der den var trangest, var den videre enn i Stor­ britannia. Det var det britiske parlamentet, ikke kolonienes selvstyreorganer, som hadde lovgivningsmyndigheten i alt som gjaldt utenrikshandel, toll og forholdet til andre makter. Indre skattlegging derimot lå etter sed­ vanen til koloniens egne organer. Om det også inne­ bar at det britiske parlamentet ikke hadde rett til å legge skatt på kolonistene, ble de to partene aldri eni­ ge om. Isteden rev koloniene seg løs.

Skatt og konstitusjon Sjuårskrigen fjernet den trusselen som fransk makt fra Canada til Louisiana hadde representert for de britiske koloniene i Nord-Amerika. Det førte til at kolonistene ikke lenger følte så sterkt behov for Stor­ britannias beskyttelse. Gjennom de halvannet hund­ re årene som koloniene hadde eksistert, var også den følelsesmessige tilknytningen til moderlandet svek­ ket. Det var vokst fram en bevissthet om at koloniene var egne samfunn, ikke bare en utvidelse av Storbri­ tannia. Det fantes også direkte uvilje mot det domine­ rende hovedlandet England. Koloniene var blitt mindre engelske enn de tidligere hadde vært. Blant innvandrerne etter år 1700 var engelskmennene i mindretall. Det var kommet utlendinger, særlig tys­ kere, men viktigere var alle „ulstermennene”, de nord-irske presbyterianerne, som tok indre motset­ ninger på de britiske øyene med seg over havet (bind 9 s. 246). Storbritannias regjering la på sin side opp til en mer aktiv politikk i Nord-Amerika. Det viste seg raskt ved at den tok skritt til å regulere kolonistenes fremrykking mot vest for å unngå nye konflikter med india­ nerne etter det store indianerangrepet under høv­ dingen Pontiac i 1763—64. Økende britisk aktivitet skapte friksjoner, men langt verre var det at kolonistene skulle betale for den. Sjuårskrigen hadde vært kostbar for Storbritan­ nia. Statsgjelden var blitt fordoblet, slik at renter og avdrag krevde økte skatteinntekter. For finansminis­ teren var kolonistene fristende skatteobjekter: De var velstående og de var mange nok til at det ville monne. Befolkningen i de 13 koloniene var i 1760-årene nes­ ten tre millioner, omkring en fjerdedel av Storbritan­

193 Revolusjonen i Amerika

En velstelt kvekergård i Pennsylvania i 1787, malt 60 år senere som barndomsminne av Ed­ ward Hicks. Maleren har fremstilt seg selv som sjuåring sammen med si­ ne fosterforeldre, David og Elisabeth Twining; hun leser fra Bibelen for gutten.

nias innbyggertall. Og kolonistene betalte lite skatt, i motsetning til britene, som lå på toppen i Europa som skattebetalere. 1 1764 vedtok parlamentet en lov som la større toll på koloniene; økningen var uttrykkelig begrunnet med utgiftene til kolonienes forsvar. Men det mest provoserende var at loven opprettet nye tolldomstoler uten jury for å unngå at amerikanernes forståelse og sympati for smuglere skulle gjøre tollkontrollen ineffektiv. Året etter fulgte en lov om stempelavgift. Disse to lovene reiste en storm. I sitt opphav var denne konflikten et av mange ek­ sempler på strid om skattlegging mellom sentralmak­ ten og privilegerte utkanter i et rike. Fra Ungarn til Bretagne reiste nye skatter konstitusjonelle spørsmål. This Indenture

m*de in the Yeatof otfvLordone thoufaod, feven hundred and of the one Part, and

t

■fciU.-rrfo

“

‘ v vurcr xari, doth hereby covenant, promife and grant, to and with the faid1%^>-i ----------- - - Executors, 1 ------------ -------- j i ""— from the pay of the Date hereof untii the firft and next —«i America, and after for and during the Term Years tp férve in foch Service and Emgjoyment as the faid or Affigns thall there employ X^ccordiag tp the the like Kind. In Confideration whereof tbe pom of the ___________ doth hereby covenant and grant to,and with the faid^%ée-'z’ WITNESSEtH, tharthe

y.

'JJjcaTTTf

to pay for z/^t/Paflage, and to find aUowZawMeat, Drink, Apparel and Lodging, with other Neceflåries, during the faid Term; and at the End of t he iaid Tenn to pay unto -4^, the ufual Allowance, aocording to the Cuflotn of the Country in the iike Kind. IN WITNESS whereof the Parties above-tnentioned to thefe Indentures have interehangeobiy put their Hands and Seal», the Day and- Year firil above written._____________________________ . zjf

I Amerika kom slike problemer snart til å ruve mer enn motstanden mot skatt og toll i seg selv. Spørsmå­ let om myndighetsforholdet mellom kolonienes egne styrende organer og parlamentet ble satt på spissen ved loven om stempelavgift. Slagordet „ingen skatt­ legging uten representasjon”, som ble utformet i 1765, underkjente parlamentets bevilgningsrett i Amerika, for kolonistene hadde jo ingen stemme ved parlamentsvalgene. Guvernør Sir Francis Bernard i

Ved denne kontrakten inngått i 1784 bandt en ung irsk gutt seg, „med sin fars samtykke”, til i tre år å tjene en „gentle­ man ” i Pennsylvania mot å få betalt reisen og få mat, klær, husvær og andre nødvendigheter, samt en ikke fastsatt godtgjørelse etter endt tjeneste. På denne måten kunne amerikanske ar­ beidsgivere skaffe seg fast og billig arbeids­ kraft, og fattige euro­ peere fikk en mulighet til å krysse Atlanterhavet.

194

lamentets myndighet opprettholdt, denne gang ved en symbolsk skatt på te. Resultatet var teboikott og smugling. Da regjeringen til sist laget billigsalg av te i de amerikanske koloniene for å hjelpe Ostindiakompaniet, svarte en gjeng radikale motstandsfolk i Bos­ ton med å kaste en telast på sjøen i nattens mulm og mørke. Like fra striden om stempelavgiften hadde Massa­ chusetts og dens hovedstad Boston vært sete for den mest voldelige motstanden. Organiserte patrioter fra håndverker- og småhandlerklassen dannet forbindelsesleddet mellom „gatens parlament” og respek­ table menn i koloniens forsamling. Stempelavgiftsforvaltere var blitt terrorisert til å si fra seg sin stilling, den nye tolldomstolen var blitt invadert og herjet. Da koloniens øverste dommer, en respektert mann av en av Bostons eldste familier, forsøkte å få slutt på lov­ løsheten, ble hans bolig herjet og plyndret. Guvernø­ ren i Massachusetts kunne lite utrette, ettersom rePlassene og bygningene i New Englands byer had­ de et umiskjennelig engelsk preg. Dette bildet fra Boston i 1801 viser det gamle hovedsetet for Massachusetts’ admini­ strasjon, „ The Old State House”. Den 5. mars 1770 ble en britisk vaktpost foran en tollbod angrepet av en gjeng av byens bråkma­ kere. En militærpatrulje på åtte mann som grep inn, åpnet til sist ild, og sju mann ble drept. Stik­ ket er et ledd i den radi­ kale patrioten Sam Adams’ propaganda: Sammenstøtet er henlagt til byens fineste plass, og bråkmakerne er blitt er­ stattet av byens kondisjo­ nerte. „ Massakren i Bos­ ton” førte til konflikt mellom byens radikale og moderate. Den senere presidenten John Adams førte forsvaret under prosessen mot soldatene; to av dem ble dømt av juryen for drap, men fikk bare symbolsk straff.

Massachusetts gav samme år en karakteristikk av for­ fatningsstriden. „I Storbritannia,” skrev han, „blir de amerikanske styringsorganene betraktet som korpo­ rasjoner med myndighet til å gi forordninger som er gyldige så lenge parlamentet vil det ... I Amerika hevder de å være selvstendige stater som ikke er av­ hengige av Storbritannia på annen måte enn ved at de har samme konge.” Slik var hovedstandpunktene et tiår fremover. I 1776 ble denne konstitusjonelle striden avsluttet for godt ved den amerikanske uavhengighetserklæringen, som var rettet til Georg III. Hittil hadde koloniste­ ne anerkjent kongen, men nå sa de seg fri fra ham. I mellomtiden var lojaliteten mot konge og moderland blitt brutt ned gjennom en serie konflikter, ameri­ kanske seire og nye skuffelser.

Fra stempelavgiften til „teselskapet i Boston” Kolonistene vant den første politiske seieren allerede i 1766, da stempelavgiften ble trukket tilbake av par­ lamentet. Obstruksjon, press og angrep på avgiftsinnkrevere førte til at loven ikke kunne håndheves. Kolonistenes mottiltak i form av handelsboikott og beta­ lingsutsettelser rammet britisk næringsliv. Parlamen­ tet trakk den praktiske konsekvens at loven måtte oppheves, men samtidig opprettholdt det sitt prinsi­ pielle standpunkt ved en erklæring som hevdet parla­ mentets lovgivnings- og beskatningsmyndighet over alle britiske undersåtter. I koloniene ble seieren feiret under stor begeist­ ring, men gleden varte ikke lenge. I 1767 reduserte parlamentet regjeringens forslag til jordskatt i Stor­ britannia, en skatt som rammet godseierne. Finans­ ministeren, Charles Townshend, måtte fylle hullet ved å få parlamentet til å legge nye tollavgifter på ko­ loniene. Etter tre års strid ble også Townshend-love­ ne trukket tilbake, men på nytt ble prinsippet om par-

presentanthuset valgte opposisjonelle patrioter til å sitte i hans råd. For regjeringen i Storbritannia var „teselskapet” i Boston i 1773 dråpen som fikk begeret til å flyte over. Nå skulle det statueres et eksempel. Boston havn ble sperret, og i 1774 opphevet parlamentet koloniens fribrev av 1691 og erstattet det med en ny styreform som la mer makt i guvernørens hender. „Den demo­ kratiske del” av forfatningen var for sterk i Massa­ chusetts, sa statsministeren, Lord North. Som middel til å stoppe de ytterliggående i Amerika var disse „tvangslovene” totalt mislykket. De førte tvert om til oppslutning om Massachusetts og til organisert sam­ arbeid mellom koloniene.

Uavhengighetserklæringen av 1776 Motstandssamarbeid over grensene mellom kolonie­ ne hadde begynt allerede i 1765, da representanthu-

195 sene i ni kolonier sendte delegater til en antistempelavgift-kongress i New York. I løpet av de ti årene som var gått, var det bygd ut et nett av forbindelser mellom aktive motstandsgrupper som hadde dannet seg uten-

Thomas Paine (1737— 1809), radikal politiker og forfatter, fremstilt av George Romney (1734— 1802), en av tidens mest kjente engelske portrettmalere.

om representanthusene, og som ofte var langt mer ra­ dikale. Da nyheten om tvangslovene nådde Virginia, støt­ tet representanthuset der opp om Boston ved en reso­ lusjon skrevet av et av medlemmene, Thomas Jefferson. Guvernøren i Virginia svarte med å oppløse for­ samlingen, som deretter møttes ulovlig og sammen­ kalte et „konvent” av representanter for motstands­ folk i alle Virginias distrikter. Tilsvarende begivenhe­ ter fulgte i andre kolonier, og samme år møttes dele­ gater fra slike „konventer” i Philadelphia i september 1774. „Kontinentalkongressen”, som forsamlingen kalte seg, forsikret i en henvendelse kongen om sin lo­ jalitet samtidig som den vedtok generalboikott av bri­ tiske varer og oppfordret alle byer og kommuner på landet til å danne sikkerhets- og inspeksjonskomiteer for å sørge for at ingen brøt boikotten. Komiteene gikk i gang med hard hånd, og folkemilitsene startet øvelser. I Virginia samlet frivillige seg omkring George Washington, en godseier med militær presti­ sje fra Sjuårskrigen. Det første militære sammenstøtet skjedde i april 1775, da en britisk styrke ble sendt ut fra Boston for å ta et ammunisjonslager i en landsby. Etter denne „massakren i Lexington” var Massachusetts i åpent opprør. Dette var situasjonen da den annen kontinentalkongress trådte sammen i mai. Likevel gjorde kongressen et nytt forsøk på forlik ved „olivenbladadressen” til kongen i juni. Men den ble fra Storbri­ tannias side møtt med en erklæring om at koloniene var i opprørstilstand. Nå slo den oppfatningen raskt igjennom at koloniene måtte rive seg løs. Kongressen begynte å opptre som nasjonalforsamling og regje­ ring, tok skritt til å skape en felleshær og utnevnte Washington til øverstkommanderende. I mars 1776 drev han de britiske styrkene bort fra Boston. I mai oppfordret kongressen koloniene til å opprette nye styringsorganer og utforme grunnlover. Fra nå av ble koloniene kalt stater. I juni foreslo representanten Henry Lee fra Virginia at de skulle erklære seg uav­

„Sunn fornuft” krever uavhengighet I et velvalgt øyeblikk, januar 1776, sendte Thomas Paine ut „Common Sense”, den mest populære og innflytelsesrike av alle pamfletter som gikk inn for uavhengighet. Thomas eller Tom Paine som han gjer­ ne ble kalt, var kommet fra England to år før og var blitt avisredaktør i Pennsylvania. Paines klare og fengende argumentasjon bidrog til at mange bestemte seg for å bryte broene til Storbritannia uten videre ut­ settelser. Fram til 1783 gav Paine også ut en rekke nye flygeblader. Tom Paine var en av 1700-tallets internasjonale revolusjonære. I 1787 drog han tilbake til England og ble en forgrunnsfigur i debatten om den franske revolusjon og om indre britisk reform (s. 241). Retts­ forfølgelse fikk ham til å flytte over til Frankrike, hvor han ble fransk borger, medlem av konventet og jakobinerklubben og forfatter av „Fornuftens tidsalder” (Age of Reason), et skrift som ble beryktet som ateistisk. 1 1802 reiste Paine igjen til USA, der han døde i 1809.

hengige av den britiske krone. Den 4. juli vedtok kon­ gressen uavhengighetserklæringen, som var forfattet av den intellektuelle godseieren Thomas Jefferson. Uavhengighetserklæringen, som proklamerte Ame­ rikas forente stater, er mest berømt for den begrunnel­ sen den gav. Allerede den første kontinentalkongressen i 1774 hadde offentliggjort en erklæring om kolo­ nienes rettigheter. I debatten hadde det den gang av­ tegnet seg to retninger: Noen representanter ville byg­ ge på kolonistenes historiske rettigheter „som engelsk­ menn” og mente at det ikke trengtes nye forfatninger, andre ville bygge på naturretten og siktet mot større endringer i kolonienes indre styre. „Statsstyret er opp­ løst. .. Vi er i naturtilstand,” sa en av dem. Kongressen hadde slått de to begrunnelsene sammen og henvist til Karikatur av Bostons motstand mot den britis­ ke regjering. I bakgrun­ nen kastes Ostindiakompaniets te på sjøen. I for­ grunnen blir en tollbe­ tjent, som er blitt rullet i tjære og fjær, tvunget til å drikke te til overmål. I frihetstreet over dem re­ pet som lojalistene skal henges i.

196 større landområder eller vinne noen endelig seier over en fiende som stadig dukket opp på nytt. Denne situasjonen ble endret da Frankrike gikk med i 1778, slik at Washington kunne operere sam­ men med regulære franske felttropper. Men Frankri­ ke ventet med å gå inn i krigen til britene hadde lidd sitt første større nederlag ved Yorktown. Der måtte 5000 mann på vei sørover fra Hudsonbukta kapitule­ re overfor transportproblemer og gerilja-angrep. De operasjonene som avsluttet krigen med amerikansk-fransk seier, var en følge av britenes forsøk på å erobre Virginia fra sørstatenes kystbyer. Britene ble drevet tilbake av styrker som Washington hadde stilt under kommando av den franske frivillige, markien av La Fayette. De britiske troppene ble nå beleiret ved Chesapeakebukta, der en fransk flåte hindret For å utarbeide en uavhengighetserklæring nedsatte kontinentalkongressen i Philadelphia i juni 1776 en komité be­ stående av Benjamin Franklin fra Pennsylva­ nia, John Adams fra Massachusetts, Thomas Jefferson fra Virginia, R. R. Livingston fra New York og Roger Sherman fra Connecticut. Bildet viser komiteen idet den overrekker erklæringen til kongressens president. Marie-Joseph-Gilbert du Motier, marki av La Fayette (1757-1834) med en oppasser under den amerikanske uav­ hengighetskrig. La Fayettes innsats i Ame­ rika og i den franske re­ volusjon i 1789 gav ham æresnavnet „ Helten fra de to verdener".

George Washington (1732—99) utnevnes til ø verstkom manderende av kontinentalkongressen i 1775. Plantasjeeieren Washington, som ble USAs første president (1789—97), hadde gjort seg bemerket som en dyktig offiser under Sju­ årskrigen. Han viste seg under uavhengighetskri­ gen å ha sterk vilje, ut­ holdenhet og naturlig autoritet.

„naturens uforanderlige lover, den engelske konstitu­ sjonens prinsipper og [kolonienes] forskjellige fri­ brev”. Rettighetserklæringen av 1776 argumenterte også på disse to plan, men den gav naturretten en sterk og anslående utforming. Naturretten gjaldt for alle men­ nesker, ikke bare for briter. Derfor kunne den ameri­ kanske uavhengighetserklæringen bli en inspirasjon i mange land.

U avhengighetskrigen Både britene og amerikanerne stod overfor store vanskeligheter i krigføringen. Washington led under mangel på penger og krigsforsyninger, og han hadde problemer med å disiplinere bondesoldatene, som helst drog hjem i onnene. Amerikanerne var ikke i stand til å utkjempe feltslag mot større britiske styr­ ker, slik at deres krigføring fikk preg av gerilja. Brite­ ne på sin side hadde problemer med avstandene og med å operere i fiendeland. De kunne nok seire i trefninger og besette byer, men ikke få reell kontroll over

dem i å unnslippe sjøveien. Den 19. oktober 1781 ka­ pitulerte general Cornwallis med 7000 mann ved Yorktown. Etter dette var kampen mellom amerika­ nere og briter så godt som slutt. Krigen fortsatte som en europeisk stormaktskrig til freden i Versailles i 1783, der de gamle kolonienes uavhengighet ble an­ erkjent.

Uavhengighetskamp — og revolusjon? Den amerikanske revolusjon er det vanlige navnet på det som skjedde i de britiske koloniene mellom 1765 og 1783. Men det har vært og blir fortsatt diskutert om dette egentlig var noen revolusjon. Var den en strid for politiske og sosiale endringer ut over selve uavhengigheten? Var den en strid mellom amerika­ nere innbyrdes? Slike spørsmål ble først reist under den franske revolusjon, for da ble det viktig for ameri-

197 kaneme å få fram at deres frihetskamp var noe ganske annet enn franskmennenes radikalisme og voldsom­ het. Det er også andre grunner til at konfliktene ame­ rikanere imellom er blitt neddempet i den historiske tradisjonen. Den seierrike kampen for uavhengighet grunnla den amerikanske nasjon, og nasjonale „minnesmerker” vil man helst oppfatte som noe hele fol­ ket har stått sammen om. Men ikke alle amerikanere stod sammen under revo­ lusjonen. Uavhengighetspolitikken ble drevet fram av aktive minoriteter. De som fortsatte å nekte å være med på opprør mot sin konge, skilte seg til sist ut som et mindretall og ble kalt lojalister. Mellom de politiske gruppene var det sosiale for­ skjeller, selv om linjene ikke var skarpe. Aktivistene kom fremfor alt fra mellomklassene, men det fantes og­ så overklassefolk som tidlig sluttet seg til radikalerne. Thomas Jefferson er ett eksempel. Hvordan de brede lag av folket stilte seg, kunne avhenge av de sosiale og politiske motsetningsforholdene i det enkelte kolonisamfunn. Både i North Carolina og i Pennsylvania var bøndene i vest forbitret på den dominerende gruppen Thomas Jefferson (1743— 1826), forfatter av uavhen­ gighetserklæringen, malt i London 1785 på vei til Paris som amerikansk sen­ demann. Jefferson ble uten­ riksminister 1790, visepresi­ dent 1797 og president i 1801. Han var utdannet som jurist, men arbeidet bå­ de med humanistiske og na­ turvitenskapelige fag. Han var plantasjeeier, men had­ de vokst opp i nybyggersamfunnet i det vestlige Vir­ ginia, og hans samfunnsideal var bondedemokratiet uten godseiere og uten stor­ byer. Han frigav sine egne slaver og arbeidet, uten hell, for å avskaffe slaveriet.

av velstående gamle familier i de østlige distriktene. I 1764 marsjerte tusen rasende Pennsylvania-bønder mot Philadelphia i protest. 11771 ble en bondeopposi­ sjon som brukte skattenekting som kampmiddel, slått ned av et kavaleri av gentlemen i North Carolina. I denne kolonien var de styrende aristokratene uavhengighetsmenn, mens det var mye lojalisme blant bøndene i vest. I Pennsylvania var det motsatt: De dominerende gamle kvekerfamiliene var lojalistiske, folket var patriotisk. Da konflikten med Storbritannia spisset seg til, ble lojalistene forfulgt som landsforrædere. Mange gikk i eksil. I forhold til folkemengden var det fem ganger så mange politiske flyktninger under den amerikanske som under den franske revolusjon. Flyktningenes senere skjebne er en grunn til at den indre striden er kommet i skyggen i amerikansk tradisjon. De ame­ rikanske lojalistenes sak var tapt for alltid. De ble værende i utlandet, mest i Canada. De få som vendte

hjem, kom enkeltvis og i stillhet. De franske emigran­ tene derimot vendte tilbake som gruppe og fikk poli­ tisk makt etter 1815. Blant de landflyktige lojalistene var det folk fra mange sosiale lag, men fremfor alt kom de fra over­ klassene. Derfor var denne emigrasjonen i seg selv et bidrag til større sosial likhet: Det sjiktet som represen­ terte tradisjonen og som krevde respekt for de fine og velstående, skrumpet inn. Også økonomisk hadde emigrasjonen følger. Det var mange godseiere blant lo­ jalistene, og deres gods ble beslaglagt og solgt.

Demokratisk revolusjon? I mai 1776 oppfordret kontinentalkongressen alle statene til å gi seg nye grunnlover. Ti av dem fulgte

Farget stikk som feirer britenes kapitulasjon ved Yorktown i 1781. Som tegn på overgivelsen rek­ ker den britiske general O ’Hara sin kårde til den franske øverstkomman­ derende, greven av Rochambeau, som med en gestus viser ham videre til general Washington.

Det vakte forbitrelse blant amerikanerne at britene brukte tyske tropper mot dem. Kob­ berstikket fra 1776 viser innskipingen av hessiske soldater som Fredrik II hadde leid ut til Storbri­ tannia mot god betaling.

198 I North Carolina skaffet bøndene i vest seg på den­ ne måten revansje for nederlaget noen år tidligere. Det skjedde gjennom et kompromiss med gentry. I Pennsylvania derimot var det ikke rom for kompro­ miss. Et år etter at krigen var begynt, satt fremdeles de konservative og lojalistiske styrerne som lovlig koloniforsamling. Men i 1776 tvang de lokale revolusjonskomiteene igjennom valg til en grunnlovgivende forsamling, et konvent. Denne forsamlingen, der ny­ byggerne i vest hadde like stor overrepresentasjon som de veletablerte i øst hadde hatt før, fungerte som diktatorisk styre gjennom krigsårene og vedtok en forfatning med ettkammersystem. Både representan­ tene og en rekke embetsmenn skulle velges for ett år ved hemmelig valg. Alle mannlige skattebetalere over 21 hadde stemmerett og var valgbare. Denne de­ mokratiske forfatningen ble stående til 1790, da de kondisjonerte fikk omstøtt den. Det mest interessante konstitusjonsarbeidet var det som foregikk i Massachusetts. De revolusjonære Indianere kjempet på begge sider under uav­ hengighetskrigen. Denne samtidige tegningen viser dem straffe lojalister et­ ter freden i 1783. Også av amerikanske patrioter ble lojalistene forfulgt, mishandlet og endog hengt etter freden.

Tyske innvandrere i nybyggerstrøkene i vest. Tresnitt fra 1800-tallet.

Kvekere i Pennsylvania på vei til møte. Stikk fra tidlig på 1800-tallet.

oppfordringen i løpet av 1776—77, Massachusetts’ forfatning ble først vedtatt i 1780, mens Rhode Island og Connecticut beholdt sine gamle fribrev fra koloni­ tiden et halvt århundre fram i tiden. Der hvor det gamle representanthuset hadde beholdt ledelsen som opprørsforsamling, gjeninnførte det gjerne de regle­ ne og institusjonene det var vant til. Derfor innebar ikke de nye forfatningene samlet sett noen stor demo­ kratisk omveltning. Noen av statene hadde vid stem­ merett og valgbarhet fra før og fortsatte med det. Andre var temmelig oligarkiske både før og etter revolusjonen, slik som plantasjeeierregimet i South Carolina. Men så lett gikk det ikke overalt. I en rekke stater var det, som vi har sett, et motset­ ningsforhold mellom bondefylkene i vest og kyststrø­ kene med bypatrisiat og gamle godseierfamilier, som fremdeles dominerte de politiske organene. Når re­ presentanthuset ville gi den nye grunnloven, svarte opposisjonen med Rousseaus prinsipp om at hele det suverene folk måtte være med å gi grunnloven, selv om den godt kunne begrense stemmeretten ved valg til senere lovgivende forsamlinger. I dette satte ame­ rikanerne et revolusjonært eksempel som fransk­ mennene snart kom til å følge.

lederne der nøyde seg med å sette til side loven av 1774 om nytt styre i kolonien og å gjeninnføre fribre­ vet av 1691. Men både fra folket i Boston og fra bøn­ der kom det krav om en ny forfatning. „For at loven skal være bindende for alle, må den være godtatt av alle,” het det i en bondepetisjon. Representanthuset foreslo så at en folkeavstemning med alminnelig stemmerett skulle gi representanthus og råd mandat til å utforme en ny forfatning. Dette gikk igjennom, men da den nye konstitusjonen ble sendt ut for å god­ tas ved folkeavstemning, ble den forkastet. Nå ble det endelig valgt et konvent, som satte juris­ ten John Adams til å skrive utkast til forfatning. Adams, som var vel belest i politisk teori, sa selv om sitt grunnlovsverk at det var „Locke, Sidney, Rous­ seau og Mably satt ut i livet”. Algernon Sidney var en engelsk frihetshelt, henrettet i 1683. Klarere enn forfatningene i andre enkeltstater byg­ de Adams’ forslag på maktfordelingsprinsippet. De fleste forfatningsgiverne fryktet for at den utøvende makt skulle bli sterk. Derfor lot de fleste forfatning­ ene guvernøren velge av den lovgivende forsamling, og han fikk ingen vetorett. Adams derimot var mer

De forente stater

Juristen John Adams (1735—1826), den frem­ ste lederen i Massachu­ setts under uavhengig­ hetskampen, ble USAs annen president 1797— 1801.

De britiske koloniene hadde stått enkeltvis under konge og parlament. De hadde ikke noe fellesorgan i Amerika. Organisert samvirke var et resultat av mot­ stands- og uavhengighetsbevegelsen. Samtidig som kontinentalkongressen søkte å organisere og samord­ ne politikken under uavhengighetskrigen, ble det ar­ beidet for å få i stand et permanent forbund. Resulta­ tet var konføderasjonsartiklene som trådte i kraft i 1781 og skapte et løst forbund. Det var akkurat hva statene hadde ønsket, men det viste seg snart at forHerr og fru Washington, tegnet i 1780 av en nederlender i Pennsyl­ vania.

redd for at den lovgivende forsamling skulle utvikle seg til et „aristokrati” som melet sin egen kake. „De er redd for den ene, jeg frykter de få,” skrev han til Jef­ ferson. Massachusetts’ nye forfatning ble som et speilbilde av den britiske konstitusjonen: Underhuset ble til representanthuset, Overhuset ble til senatet, kongen til guvernøren. Men den store forskjellen var at mens konge og overhus ikke var valgt av noen, ble alle de tre organene valgt av de samme velgerne i Massa­ chusetts. Stemmeretten var vid, men ble noe mer be­ grenset enn i forfatningen av 1691, noe som mest gikk ut over de lavere klassene i byen Boston. Forfatningsarbeidet i de amerikanske statene i åre­ ne etter 1776 ble umiddelbart en impuls til konstitu­ sjonell tenkning i Europa, særlig i Frankrike, der det kom fem oversettelser av amerikanske forfatninger mellom 1776 og 1786. Det stod en internasjonal de­ batt om dem mellom fremstående menn som Adams, Jefferson, den engelske radikaleren Richard Price, Turgot og Condorcet. I denne sammenheng var enkeltstatenes forfatninger mer betydningsfulle enn den føderale grunnloven av 1787. Det var marked for frihetshelter både i Ameri­ ka og i Europa. Denne porselensfiguren som ble masseprodusert i Staffordshire i England bar navnet „ Old English Country Gentleman ”, når den ikke ble solgt som „ G(enera)l Wash­ ington ” eller „ B. Frank­ lin”.

199 Revolusjonen i Amerika

bundet var for løst til å tilfredsstille de behovene som meldte seg, særlig i forhold til utlandet. I 1787 opp­ fordret kongressen statene til å sende representanter til en grunnlovgivende forsamling, et konvent, i Phi­ ladelphia. Føderalkonstitusjonen opprettet det samme syste­ met som i Massachusetts med representanthus, senat og president. Representantene ble fordelt på statene i forhold til folketallet og valgt av de stemmeberettige­ de ved direkte valg. De representerte altså individe­ ne. Presidenten ble valgt av de stemmeberettigede ved indirekte valg. Senatorene derimot ble valgt av de lovgivende forsamlingene i enkeltstatene og repre­ senterte altså statene som sådanne (inntil 1913). Hver stat fikk to senatorer. Denne ordningen var et kompromiss mellom de store og de små statenes in­ teresser. Den grunnleggende forskjell mellom denne unionen og konføderasjonsartiklene var at føderalorganene nå, på de saksområder som var lagt til dem, fikk myndighet direkte over enkeltindividene overalt i USA. Føderale lover kunne håndheves ved føderale embetsmenn og domstoler. USA ble mer enn et for­ bund av stater, det ble selv en stat.

Demokratiske forsøk og nederlag i Europa Kort før og samtidig med at den frans­ menn. Likevel vil vi kalle disse beve­ ke revolusjon brøt ut i 1789, ble det i gelsene for demokratiske fordi de i det flere av Europas stater gjort forsøk på minste gikk i demokratisk retning. å få utvidet retten til politisk deltagelse Alle forsøkene, enten de var fredelige ut over de privilegerte gruppene som eller brukte vold, ble vist tilbake. I hadde slike rettigheter. De som stod noen land skjedde det ved utenlandsk bak disse forsøkene var først og fremst intervensjon. Derfor kan man si at refolk av mellomklassen, og de siktet volusjonstiden i Europa begynte før ikke mot å la almuen få del i styret 1789 og at også kontrarevolusjonen gjennom alminnelig stemmerett for var eldre enn den franske revolusjon.

Parlamentsbygningen i Westminster. Stikk fra 1800-tallet.

I Europa vakte den amerikanske revolusjon begeist­ ring i kretser som stod i opposisjon til eneveldige eller aristokratiske statsstyrer. Gjennom aviser, pamflet­ ter og bøker ble nyhetene fra Amerika spredt raskt, fremfor alt i vesteuropeiske land. Amerikanernes reisning viste at det var mulig å forandre nedarvede forhold. Derfor var nyhetene som kom over Atlanter­ havet med å utløse politiske fremstøt fra mellomklas­

sene i europeiske land. Naturlig nok stod Storbritan­ nia og Irland i en særstilling: Her gikk innflytelsene begge veier over havet. Opposisjonsbevegelsene mot den britiske konge og det britiske parlament i Stor­ britannia selv, i Irland og i Amerika støttet hverandre gjensidig.

Aristokrati og parlament i Storbritannia og Irland De to parlamentene på de britiske øyene var domi­ nert av aristokratiet. Det var med god grunn at Mon­ tesquieu i sin beskrivelse av Storbritannias forfatning (s. 163) satte Overhuset lik aristokratiet, men det var mer tvilsomt når han kalte Underhuset for folket. For det første var Underhuset fylt av godseiere: Tre fjer­ dedeler av alle som satt der mellom 1734 og 1832 hadde sin hovedinntekt av jordegods. For det annet hadde de store adelige familiene medlemmer i begge hus. Parlamentene i Westminster og Dublin var bygd opp på samme måte, ved en blanding av utnevnelse, arv og valg. I overhusene satt biskoper og verdslige lorder. Lordene satt der ved arvelig rett som over-

201 hode for familier som kongen hadde gitt dette privile­ giet. Bispene var utnevnt av kongen, og plassen i Overhuset fulgte med embetet. Underhusene var i prinsippet bygd på valg. Av det britiske underhusets 558 medlemmer midt på 1700tallet satt fire femtedeler for bykretser (boroughs). I de større byene var valget ofte reelt, selv om stemme­ retten ofte lå til en svært liten gruppe av byborgere. Men i mange av småbyene foregikk det ikke noe som kunne kalles et valg. Noen ble kalt rotten boroughs fordi stemmene var til salgs, andre fikk oppnavnet pocket boroughs fordi mandatene „lå i lommen” på den godseieren som eide byens grunn. Det var frem­ for alt slike småbyer som gav mange lorder faktisk rett til å utpeke medlemmer av Underhuset og gjorde det mulig for dem å plassere sønner, slektninger og protesjeer der. I fylkeskretsene, grevskapene, var det for mange stemmeberettigede til at det var råd å kjøpe seg fram i opposisjon til de kandidatene den lokale godseier-

1775 at 100 personer til sammen rådet over 200 av Underhusets 300 seter. Rekorden hadde Mr. John Ponsonby; han „eide” 22 mandater. Begge disse parlamentene ble i 1770- og 1780-årene stilt overfor ubehagelige krav om reform.

De irske frivillige

standen, gentry, samlet seg om. Fra fylkene ble det derfor alltid valgt en gruppe „independent country gentlemen”, som ikke var avhengige av noen stor lord. Men dette betydde også at der sjelden var noe reelt valg: Av alle som kom til Underhuset fra fylkene mellom 1760 og 1800, var over 90 prosent valgt uten motkandidat. Det irske parlamentet var enda mer enn det britis­ ke preget av „privateide” valgkretser. Man regnet i

På tross av likheter i oppbygning var det britiske og det irske parlamentet høyst ulike i sitt forhold til de to landenes befolkning. Det irske parlamentet gav lover som gjaldt for alle irer og la skatter på dem alle, men det var likevel anglo-irenes parlament. Irlands 4,5 millioner innbyggere i 1770 bestod av tre atskilte grupper som var definert ved sin religion: katolikker, presbyterianere og anglikanere. Den ka­ tolske befolkningen, som var blitt undertvunget da England erobret „den grønne øya” (bind 8 s. 166), var på mer enn tre millioner mennesker. Storparten var bønder, men det var også en liten overklasse av katolske godseiere og en voksende mellomklasse.

„ Reformfolkenes angrep på det gamle råtne treet; eller Storskarvenes (= slukhalsenes) ekle reder i fare. ” Til høyre jamrer representantene fra rot­ ten boroughsseg: dere tar livet av oss når dere tar fra oss det vi lever av. ” Karikatur fra 1830—32, da rotten borough-systemet led sitt første nederlag Til venstre: Fattig irsk bondefamilie utenfor sin stue. Fra presten Isaac Taylors „Bilder av britisk vel­ stand”, London, 1823.

Akvarell fra Dublin i 1800, av James Malton (1766-1803).

202

Fra den irske linindustri.

Georg III, konge 1760—1820, varden tredje av Storbritannias hannoveranske konger. Både Georg I og hans sønn Georg (II) var voks­ ne menn da de kom fra Hannover i 1714, og de spilte liten personlig rolle i britisk politikk. Georg III var født i England i 1734 og oppdratt som engelskmann. Gjennom sine første 40 regjeringsår var han en politisk ak­ tiv konge, men i 1805 ble han blind og i 1810 sinnssyk. Året etter over­ tok hans sønn Georg (IV) regentskapet.

Katolikkene hadde ikke politiske rettigheter. Bønde­ nes protester gav seg uttrykk i underjordiske organi­ sasjoner og sporadisk voldsbruk. Politisk var katolik­ kene tause. Presbyterianerne telte en knapp million. De var et­ terkommere etter skotter som hadde slått seg ned i Nord-Irland på 1600-tallet, og de levde under de samme rettslige forhold som dissentere i England. De kunne stemme ved parlamentsvalgene, men ikke vel­ ges eller inneha embeter. Presbyterianerne var bøn­ der, de drev en stor tekstilproduksjon, hadde en mel­ lomklasse, men nesten ingen overklasse. Det hadde til gjengjeld den knapt halve million anglikanere, som var etterkommere etter de engelske erobrerne på 1600-tallet. De eide 5/6 av jorda og holdt katolske bønder som leilendinger. De styrte Irland. På tross av at parlamentet i Dublin var „kolonistenes” parlament og holdt de „innfødte” på plass, hadde Storbritannia ikke vært villig til å gi det noen suveren stilling. Det ble kontrollert fra Westminster, og det britiske parlamentet reserverte for seg selv alt som

angikk Irlands forhold til Storbritannia og til utlan­ det. Det var den britiske politikk overfor irsk nærings­ liv og handel som skapte mest konflikt. Storbritannia behandlet Irland som utland eller innland ettersom det passet. Parlamentet forbød irene å legge toll på britiske varer, men la selv toll på irske. Det tillot irsk eksport av lintøy, men forbød eksport av ullvarer for å beskytte Yorkshire mot konkurranse. Denne han­ delspolitikken rammet særlig Nord-Irland og førte til stor utvandring av presbyterianere over Atlanterha­ vet. Det var vanligere i Nord-Irland enn i England å ha slektninger og kjente i Amerika. Det murret blant „kolonistene” i Irland etter midten av 1700-tallet, og nyhetene om kolonienes reisning møtte gjenklang fra første stund. Da krigen brøt ut, var sympatien stor for amerikanernes sak, men samtidig var de irske protestantene redde for at Frankrike skulle gjøre invasjon i Irland og utløse opp­ rør blant katolikkene. Denne dobbeltheten ble demonstrert da et ameri­ kansk krigsskip seilte inn på havnen i Belfast i 1778. Nå grep presbyterianerne til våpen og dannet mili­ tærorganisasjonen Irish Volunteers, „de irske frivilli­ ge” for å forsvare seg mot fransk angrep og for å vinne frihet likesom amerikanerne. Bevegelsen spredte seg til anglikanerne, og irske lorder og parlamentarikere gikk inn i ledelsen. De irske frivillige, som på det mes­ te skal ha vært 80 000 mann, var en velkommen støt­ te for parlamentet i Dublin mot Westminster. I sin vanskelige stilling etter nederlagene i Amerika bøyde britene av, gav opp eksportforbudene for irske varer og opphevet lover som begrenset det irske parlamen­ tets myndighet. I 1780 fikk også presbyterianerne rettslig likestilling med anglikanerne. Men da dette var skjedd, svant parlamentarikernes sympati for „de frivillige”. 1 1783 marsjerte delegater fra de frivilliges kompanier, i uniform og med våpen, inn i Dublin for å holde „nasjonalkonvent” med krav om at „privateide” valgkretser skulle avskaffes og stemmeretten utvides, men spørsmålet var: for hvem? Mer og mer hadde kompaniene tatt opp kato­ likker og gitt dem våpen. Spørsmålet om katolikkenes rettigheter ble en sprengkile i bevegelsen. Det endte med at nasjonalkonventet vedtok at det ikke skulle kreves politiske rettigheter for katolikker. Blant poli­ tisk bevisste irske katolikker skapte dette en følelse av bitterhet. Det forslaget til parlamentsreform som konventet til sist la fram for parlamentet i Dublin, ble forkastet etter en hard debatt. Det irske parlamentet nektet å la seg reformere, selv om bare protestantene ville nyte godt av det.

Politisk krise i Storbritannia Fra Sjuårskrigen sluttet til et par år etter den ameri­ kanske uavhengighetskrigen gikk Storbritannia gjen­ nom en politisk krise. I sine „Tanker om årsaken til

den rådende misnøye” fra 1770 la Edmund Burke skylden på kongen som hadde skjøvet whiggene til side og dannet sin egen gruppe, «kongens venner”. Partier betydde lite i britisk politikk midt på 1700tallet. Den gamle todelingen i whigger og toryer (bind 8 s. 176) hadde mistet sitt innhold. Alle de politiske lederne kalte seg whigger. Det politiske systemet byg­ de på slektskap, vennskap, patronat og „innflytelse” eller korrupsjon. For at en regjering skulle vinne et valg (ingen sittende regjering tapte noe valg før i 1841), måtte den sammensettes slik at kronen, regje­ ringsmedlemmene og deres „ venner” til sammen rå­ det over et tilstrekkelig antall valgkretser. For å be­ holde støtten i parlamentet var det viktig å disponere nok embeter, sinekyrer og pensjoner til å kunne be­ lønne alle «plassmennene” i Underhuset. Denne «innflytelsen” ble forvaltet av de politiske lederne kongen kalte til regjeringen. Da Georg III kom på tronen i 1760, var regjeringen ledet av hertu­ gen av Newcastle og William Pitt. Pitt førte Sjuårskrigen, Newcastle var tidens største valg- og parlamentsmanipulator. Georg III skjøv dem begge ut. Han gjor­ de sin skotske huslærer, jarlen av Bute, som hverken var medlem av Overhuset eller Underhuset, til faktisk statsminister, og bygde altså ut sitt eget politiske klientell, «kongens venner”. Edmund Burkes «Tanker” var et uttrykk for whiggenes forbitrelse. Burke var talerør for Newcastles arvtager Lord Rockingham, som holdt ham i Under­ huset på fast gasje. Med sin vanlige hang til sterke ord skrev Burke at man kunne risikere at kongen en dag utnevnte sine lakeier, eller, enda verre, parlamentsmedlemmenes lakeier, til ministre. Til rådsbordet, hevdet Burke, burde bare kalles menn som hadde høy status av egen kraft, slik at de representerte sam­ funnsinteresser, ikke bare var lydige redskaper for kongen. I 1771, året etter Burkes «Tanker”, erklærte den

Konservatismens teoretiker Edmund Burke utformet sin politiske lære i skrifter som var innlegg i akutte politiske kon­ flikter og i parlamentstaler som han lot trykke. Blant politiske teoretikere må han betraktes som en praktisk innstilt mann. Det forhindret ikke at parlamentsmedlemmer uten teoretisk legning fant ham så ulidelig prinsipiell og vid­ løftig at de forlot salen når han talte. Burke var fra Irland og satt i Underhuset som whiglederen Lord Rockinghams talsmann. Han hadde sympati både for irene og amerika­ nerne i deres konflikter med den britiske regje­ ring, men fremfor alt var han en forsvarer av parlamentets uavhengighet og myndighet i for­ hold til kongen og folket. Hans lære om gradvis vekst og endring til forskjell fra revolusjon var utformet allerede før den franske revolusjon brøt ut, men fikk sin mest sammenhengende fremstilling i hans «Tanker om revolusjonen i Frankrike” av 1790.

unge Charles James Fox i Underhuset at «vår opp­ gave er å handle konstitusjonelt og forsvare parla­ mentets uavhengighet; om det angripes av folket eller av kronen gjør ingen forskjell”. Parlamentet var altså også truet av «folket”. Det Fox hentydet til var den organiserte bevegelsen for parlamentsreform som nettopp var oppstått. Det var fra mellomklassene, som vokste seg sterke­ re under den begynnende industrielle revolusjon, at reformbevegelsen hentet sin største styrke. De hadde grunn til misnøye. At parlamentet nesten fullstendig bestod av godseiere betydde riktignok ikke at handel og næringer utenom jordbruket savnet talsmenn. For det første var «rene” godseiere ofte gode represen­ tanter for slike interesser (s. 69). For det annet vokste tallet på underhusmedlemmer som selv hadde kapital i bynæringer. Men dette var ikke nok for de nye mel­ lomklassene. De krevde at de nye store byene skulle bli egne valgkretser og at de selv skulle få stemmerett i dem. Derfor stod også reformbevegelsen sterkest i London-området og i Nord-England. Den skjeve mandatfordelingen mellom sør og nord viste hvor urimelig Underhuset var sammensatt. I sør lå de fleste små bykretsene, mens det var Nord-England og Lon­ don som vokste raskest i befolkning og velstand. In­ gen ny by var blitt egen valgkrets de siste hundre år.

Parlamentet avviser reform I 1770- og 1780-årene var der en trekantkonflikt mellom kongen, som søkte å beherske parlamentet,

_____________ 203 Demokratiske forsøk og nederlag i Europa

Edmund Burke (1729— 97), maleri fra Jbshua Reynolds atelier.

Charles James Fox (1749—1806) var med­ lem av Underhuset fra hans far Lord Holland kjøpte en valgkrets for ham i 1768, inntil sin død. Fox var en fargerik skikkelse, beundret for sin veltalenhet. Han forsvarte den franske re­ volusjon mot Burke og flertallet blant whiggene, som sluttet opp om Pitt d.y.s regjering. I Frank­ rike ble han mottatt med begeistring da han kom dit etter freden i Amiens i 1801. Etter Pitts død i 1806 ble Fox utenriks­ minister like før han selv døde.

204

William Pitt d.y. (17591806) ble medlem av Underhuset i 1781, 22 år gammel, og statsminister to år senere. Han ledet Storbritannias regjering 1783-1801 og 180406. Han begynte som talsmann for parlamentsreform og mottok den franske revolusjon velvillig, men ble snart en kompromissløs mot­ stander. For franske re­ volusjonære var ordet „Pitt” et symbol for revo­ lusjonens utenlandske fiender. Maleri av den fasjonable portrettmaleren John Hoppner (1758—1810).

John Wilkes (1727-97) gjør sitt triumferende inntog i City of London i 1768 etter at han ble valgt til parlamentet fra Middlesex. Wilkes hadde en veldig støtte i folket i London. Underkjennelsen av valgene av ham utløste opptøyer som ble møtt av militærmakt med tap av menneskeliv til følge. Først etter at Wilkes i 1774, ved sitt tredje forsøk, var blitt valgt til borgermester i City of London, slapp han også inn i Under­ huset. Etter den tid spilte han ingen opposisjonell rolle.

whiglederne, som forsvarte parlamentet som institu­ sjon, og reformbevegelsen, som angrep parlamentet. Dragkampen mellom kongen og whiggene om inn­ flytelsen over parlamentet ble avgjort med foreløpig seier for kongen da Lord North dannet sin langlivede regjering i 1770. Men nederlagene i striden med de opprørske koloniene svekket den, og i 1782 måtte kongen la Lord North falle og la Rockingham danne regjering. Samme år fikk Edmund Burke, som var konsekvent motstander av parlamentsreform, gjen­ nomslag for sin hjertesak, en „sparereform” som skar ned på de unyttige embetene og pensjonene som kongen kunne bruke til å kjøpe seg „venner”. Men Georg III tok det siste stikket da han fikk en ung over­ løper fra whiggene, William Pitts sønn, til å tjene ham som statsminister. Parlamentet mottok den nye regje­ ringen med forbitrelse, men William Pitt d.y. seiret ved valget i 1784. Dette ble opptakten til hans langva­ rige regjeringer, som la grunnen til et nytt toryparti. Reformorganisasjonene hadde sitt opphav i stri­ den „for Wilkes og frihet” sist i 1760-årene. John Wilkes var den som gikk til de mest drastiske angrep på Georg III og Lord Bute (s. 122), og „kongens ven­ ner” svarte med å få ham utstøtt av Underhuset. To ganger seiret Wilkes ved omvalg i Londons „ demo­ kratiske” omland Middlesex, og hver gang ble han nektet å ta sete. Denne forakt for velgerne vakte ster­ ke lidenskaper og førte til den første forening for par­ lamentsreform i 1769.1 de følgende årene var det en livlig agitasjon. Så stilnet den av noen år for å blusse opp igjen fra 1778 under inntrykket av begivenhete­ ne i Amerika og Irland. Nå sluttet også noen av parlamentswhiggene med Fox i spissen seg til, men de trakk seg snart tilbake.

Den britiske reformbevegelsen hadde sine skrem­ mende trekk, selv om den var fredelig og rent sivil. Det var iøynefallende mange dissentere i den, og den tok sikte på å danne en „generalassosiasjon” for å re­ formere parlamentet utenfra når det ikke ville gjøre det selv. Reformbevegelsen klarte å få gjort parlamentsmøtene offentlige, slik at de kunne refereres i avisene, men oppnådde ellers intet. Gjennom ti år fra 1776 ble en serie reformforslag fremlagt i parlamen­ tet. Alltid var Edmund Burke hovedtaleren mot dem, og alltid ble de forkastet. William Pitt d.y. var blant dem som hadde gått inn for reform. Han fikk støtte av reformfolk ved valget i 1784 og kvitterte for tilliten ved å legge fram et regjeringsforslag om parlaments­ reform. Også dette ble nedstemt. Det „ureformerte” parlamentet motstod all kritikk og alle angrep tvers gjennom revolusjonstiden og like til 1832.

Revolusjonsforsøk i Nederland Ikke noe sted på det europeiske fastland fikk den amerikanske revolusjon så umiddelbare følger som i De forenede provinser, der det reiste seg en borgerlig revolusjonær bevegelse under navnet patriotene eller demokratene. I begynnelsen dannet patriotene sam­ men med Nederlands „whigger”, regentene som styr­ te i kystprovinsene, en pro-amerikansk opposisjon mot stattholderens britiskvennlige politikk. I sjøfartsog handelsbyene var nemlig både regentene og bor­ gerskapet begeistret for amerikanernes sak, så mye mer som de håpet at britenes makt på havet nå kunne brytes. Amsterdams uavhengige utenrikspolitikk før­ te Nederland inn i krig med Storbritannia. Da John Adams kom som utsending for de amerikanske state­ ne i 1780, fikk han store statslån gjennom patriotiske finansfolk. Men snart angrep patriotene både monarkiet, re­ presentert ved stattholderen og hans „venner” orangistene, og provinsenes aristokratiske fåmannsvelder. En av patriotlederne, adelsmannen J.D. van der Capellen tot de Pol, sendte i 1781 ut en anonym „Adresse til det nederlandske folk”. Det var første gang noe politisk skrift rettet seg, ikke til de sju pro­ vinsene, men til folket i hele Nederland. Denne pam­ fletten, som vakte voldsom oppsikt, var en eneste lang tirade mot huset Oraniens misgjerninger i fortid og nåtid. Men den underkjente også regentenes arve­ lige myndighet. Det forenede nederlandske selskap, skrev Capellen, var eid av folket likesom aksjonære­ ne eide Ostindiakompaniet. Embetsmennene var ba­ re eiernes ansatte og hadde ingen personlig rett til sine embeter. Hvem var så folket, og hvem var patriotene? Blant patriotene var det velstående borgere som var uteluk­ ket fra alle styringsorganer fordi de ikke kom fra de rette familiene, eller fordi de ikke tilhørte den neder­ landske reformerte kirke. Den tallmessig største styr­ ken hadde patriotene likevel i småborgerskapet. Men selv om de kalte seg demokrater, holdt de almuen

205 utenfor det „folket” som de ville la velge sine styrere. John Adams bebreidet dem at de ikke hadde nok tan­ ke for småfolkets interesser. Da amerikanerne hadde vunnet og Nederland tapt ved fredsslutningene i 1783—84, ble patriotbevegelsen radikalisert. Patriotene trengte seg inn i de styren­ de organene, dannet militære frikorps etter irsk mønster, holdt provinsforsamlinger og nasjonalfor­ samling og utarbeidet et forfatningsforslag bygd på de amerikanske føderasjonsartiklene. Under dette presset gled deler av regentklassen over til stattholde­ ren, godt hjulpet av britiske penger. Kontrarevolusjonen ble organisert av den britiske ambassadøren, Sir James Harris, og den nokså udugelige stattholderens energiske kone, søster av den prøyssiske kongen Fredrik Vilhelm II. Frankrike, som hele tiden hadde støttet patriotene, så seg ikke i stand til å gripe inn. Ved hoffet i Versailles var man også bekymret over å støtte opp under et „rent demo­ krati”. Etter avtale med Storbritannia marsjerte prøyssiske tropper inn i 1787, under kommando av hertugen av Braunschweig, som fem år senere skulle lede invasjonen i Frankrike. Patrioter ble arrestert,

Vilhelm V (1748-1806) ble fyrste av Oranien og stattholder av Nederland i 1751, og ble erklært myndig i 1766. Han ble drevet i eksil under revo­ lusjonen 1785—87 og på nytt i 1795. Samme år ble han avsatt fra sitt stattholderembete. Vil­ helm V var konsekvent konservativ og satte seg imot alle forslag om kompromisser.

rettsforfølgelse innledet, og tusener flyktet til Belgia for å delta i den belgiske revolusjonen, og deretter til Frankrike. Der dannet de Den bataviske legion, som kom tilbake til Nederland i 1795 sammen med den franske revolusjonshæren.

Belgisk revolusjon Revolusjonære begivenheter rystet fra 1788 både de østerrikske Nederlandene og de uavhengige fyrstedømmene Liége og Bouillon. Det var disse territorie­ ne som senere dannet Belgia, og dette gamle latinske navnet ble tatt i bruk av patriotene på denne tiden.

Den belgiske revolusjonen startet som en reaksjon mot Josef lis autoritære opplysningsreformer. I de østerrikske Nederlandene var det skarpe motsetning­ er mellom konservativ katolisisme og moderne ideer, også innenfor kirken. Frimurerordenen hadde fått stor utbredelse i høyere samfunnslag som organisa­ sjon for de progressive. De 10 provinsenes stenderforsamlinger var, som tilsvarende organer andre ste­ der, lite villige til forandring. Fra 1781 brukte Josef II keiserlige dekreter for å drive igjennom reformer i kirke, økonomi, universitets- og rettsvesen. I 1788 demonstrerte provinsene Brabant og Hainaut ved å nekte å bevilge riksregjeringen de vante „subsidiene”. Josef svarte med å oppheve deres konstitusjoner og opprettet en sentralregjering for alle 10 provinser. Dermed brøt revolusjonen løs. Det uavhengige bispedømmet Liége var økono­ misk fremskredent; det gikk på denne tiden igjennom en industriell revolusjon som kan sidestilles med Storbritannias (s. 96—97). Også intellektuelt var Li­ ége et livlig sted; likesom Bouillon var det et sentrum for radikal litteratur som ble smuglet inn i Frankrike. Bispegreven som var valgt 1772 var en liberal opplysningsreformator. Da han ble etterfulgt av en konser­ vativ mann i 1784, ble det dannet en opposisjon som fordrev fyrsten i august 1789. Dermed kunne Liége bli samlings- og treningssted for friskarer fra de øster­ rikske Nederlandene. Derfra gikk de til angrep og drev de østerrikske troppene ut av Belgia før dette revolusjonsåret var omme. To menn hadde stått i spissen for forberedelsene til revolusjonen i de østerrikske Nederlandene. Begge var advokater. H. van der Noot var født i høyborgerskapet, J.F. Vonck var sønn av en velstående bonde. Da seieren over østerrikerne var vunnet, viste det seg at de to lederne og deres partier hadde lite felles. Van

Samtidig engelsk karika­ tur av nederlandske pa­ trioter som trener seg i å skyte på en prøyssisk husar.

206_____________ Demokratiske forsøk og nederlag i Europa

Begge revolusjonslederne i Belgia, van der Noot og Vonck var fremståen­ de frimurere, og den po­ litiske striden mellom dem splittet også frimu­ rerne. Denne demokra­ tiske karikaturen fra 1790, „Der har vi dem slik som de er”, viser van der Noot som frimurer idet han trykker hånden på løven (Den belgiske republikk), samtidig som han smiler til den høye prelaten og adelsmannen foran sine forfedres kår­ der.

De tre delingene av Polen i 1772, 1792 og 1795.

der Noots „staatister” (stenderfolk) ville bygge det nye Belgia på provinsstenderforsamlingene slik de hadde vært før og proklamerte Belgias forente stater med en forfatning bygd på de amerikanske føderasjonsartiklene. „Vonckistene” eller demokratene, som mest bestod av borgere som hadde stått utenfor det gamle maktsystemet, ville samle Belgia til én stat. De hadde hovedæren for seieren over østerrikerne, men de var nå de svakeste. Sommeren 1790 ble de slått ned under en bølge av terror. Ledet av prester strømmet tusener av bønder inn i Brussel, i prosesjo­ ner med krusifikser, galger og torturinstrumenter. Vonckistene flyktet fra landet. Noen av dem gikk i

forhandlinger med Josefs etterfølger Leopold II og fulgte de østerrikske troppene som gjenerobret lan­ det høsten 1790 og gjorde slutt på staatistenes Belgia. Andre ble i Frankrike, der de dannet den belgiske le­ gion. I demokratenes øyne var den habsburgske kei­ ser og den franske revolusjon alternative veier til re­ form.

Kontrarevolusjon i Genéve „Genéves historie på 1700-tallet,” het det i leksiko­ net „Encyclopedia Britannica” i 1797, „er lite annet enn en fortelling om strid mellom det aristokratiske og det folkelige partiet.” I denne uavhengige byrepublikken var befolkningen nøye inndelt i fem stender. Al­ le „statsborgerne” og „borgeme”, de voksne menn i de to øverste stendene, kunne møte i Det store råd, som valgte medlemmene av de styrende rådene. Men valget var ikke fritt. De som allerede satt ved styret avgjorde hvem som kunne velges. Slik hadde det skilt seg ut et selvsupplerende patrisiat av råds-familier. Mot dem krevde de øvrige medlemmene av de to øverste stendene at det store rådet skulle få større fri­ het og myndighet. En strid som truet med å bli bor­ gerkrig var blitt avgjort ved et kompromiss i 1768. Både Voltaire og Rousseau deltok i debatten. Rous­ seau — som selv var citoyen, medlem av den øverste standen — talte „folkets” sak, men han brydde seg ikke om understendene, „beboerne” og „de innfød­ te”, som manglet alle politiske rettigheter og bare hadde begrenset rett til næringsdrift. Da de leverte en petisjon i 1760-årene, ble de bryskt avvist: De var i staten, het det, men de var ikke noen del av staten, et­ tersom de ikke utgjorde noen stand med privilegier. I løpet av de neste 20 årene var borgerne blitt min­ dre eksklusive. 11781 drev det folkelige partiet igjen­ nom en lov om at menn som var „innfødte” av tredje generasjon skulle få borgerrett. Dette ble for mye for

_____________ 207 Demokratiske forsøk og nederlag i Europa

en del av patrisiatet, som nå bad om hjelp fra de uten­ landske maktene som hadde garantert Genéves kon­ stitusjon. I 1782 beleiret tropper fra Frankrike, Zu­ rich og Bern byen. Da Genéve falt, ble ikke bare loven av 1781, men også kompromisset av 1768 omstøtt. Folkepartiets menn ble forfulgt, og mange gikk i eksil. Genéve gikk inn i revolusjonstiden etter en ytterlig­ gående aristokratisk reaksjon. Det viste seg å være farlig. De politiske flyktningene kom tilbake i 1790årene og hadde giljotinen med seg.

3. mai-grunnloven og Polens undergang Sommeren 1791, da den franske revolusjonsforfatningen snart skulle settes i verk, ble det politisk inte­ resserte Europa også opptatt av en annen ny konsti­ tusjon, den polske av 3. mai. Når polakkene gav seg i kast med å omforme sitt statsstyre, var det et svar på den første delingen i 1772 (s. 56) som hadde vist at Polens svake statsmakt gjorde landet til et forsvars­ løst bytte for nabostatene. Men det må også forstås ut fra tidens aktive intellektuelle liv, som førte til en kri­ tisk holdning til stats- og samfunnsforhold hos mange av de store godseierne. Stanislaus II August, som var valgt til konge i 1764, hørte til blant dem; han var av Stanislaus II August Poniatowski (1732—98), som ble valgt til konge av Polen i 1764 ved hjelp av Katarina Hs innflytel­ se, var en intelligent og kunnskapsrik mann med forbindelser i opplysningskretser i VestEuropa. Han abdiserte i 1795 og døde i St. Peters­ burg. Litografi etter et maleri av Jan Matejko.

slekten Poniatowski, en av Polens største magnatfamilier. Det hadde også vokst fram et velstående og kulti­ vert polsk borgerskap, som stod utenfor det politiske samfunn, men søkte å komme inn i det. Kongen, adels­ menn i riksdagen og intellektuelle borgere utenfor den samarbeidet under „fireårsriksdagen” 1788—92, som var innkalt for å gi landet en forfatning. Forfatningen av 3. mai 1791 gjorde kongemakten arvelig, avskaffet liberum veto (s. 50) og innførte maktfordeling etter Montesquieu. Representantene til riksdagen skulle velges av provinsforsamlingene, og jordløse adelsmenn mistet retten til å møte der. Hensikten var å få slutt på at magnatene møtte omgitt av skarer av avhengig fattigadel. Samtidig fikk bor­ gerne i visse byer rett til å velge representanter til riks­ dagen. Dette var tungt å svelge for fireårsriksdagens adelsmenn. Men for de livegne bøndene ble det ikke gjort noe, selv om den mest radikale gruppen ønsket å avskaffe livegenskapet. Den nye forfatningen fikk kort levetid. En gruppe

Rådhuset og Grand’ Place-Groote Markt i Brussel. Belgia ble revet opp av indre strid under revolusjonen mot østerri­ kerne i 1789—90, men noen motsetning mellom fransktalende og flamsktalende lar seg knapt spore i disse konfliktene.

magnater som stilte seg absolutt avvisende, møttes i Targowica på grensen til Russland, der de dannet en konføderasjon og søkte hjelp hos Katarina II. 11792 intervenerte hun militært sammen med Preussen, slik Preussen og Østerrike forsøkte det i Frankrike sam­ me år, og slik briter og prøyssere hadde gjort det i Ne­ derland og franskmenn og sveitsere i Genéve. Katari­ na nøyde seg ikke med å omstyrte den polske forfat­ ningen: Russland og Preussen tok hver sin bit av lan­ det. Det var den annen deling; den tredje fulgte i 1795.

. lIvdLfOtøEATT

RZFLECTlffJT ara. TALE

„ Ettertankens øyeblikk eller En fortelling for fremtiden ” (1796) — den engelske karikaturtegneren George Cruikshanks fremstilling av Katarina lis syner, idet døden står over henne.

F^v TIMErt

Den franske revolusjon

Den 5. mai 1789 åpnet Ludvig XVI generalstenderforsamlingen i en sal som var bygd i 1786 for notabelforsamlingen. På sin venstre side har han dronningen — et trappe­ trinn lavere — og rundt seg „prinsene av konge­ lig blod” og medlemmer av hoffadelen. Ved mini­ strenes bord står Necker i ferd med å lese åp­ ningstalen. Representan­ tene for geistligheten, førstestanden, sitter på høyre side (til venstre på bildet), rett overfor sitter adelsrepresentantene og lengst bak i salen tredjestandens deputerte. Samtidig stikk.

Revolusjonen i Frankrike i 1789 satte et skille i europeisk historie. Den brøt ut i Europas sterkeste stat og kom til å virke omformende på verdensdelen. De store virkningene utad hang sam­ men med det indre forløpet; revolusjo­ nen i Frankrike var ikke bare en strid innenfor samfunnets overklasser, den grep ned i og mobiliserte store deler av folket. Dette var med å gi revolusjonen i Frankrike dens radikalisme og vold-

somhet. Det var ikke mulig å forutse noe av dette under de konfliktene i 1780-årene som førte til at Frankrikes generalstender ble kalt sammen for første gang siden 1614. Det som siden er blitt kalt „førrevolusjonen ”, kunne fortone seg som bare ett av mange ek­ sempler på konflikt mellom en regje­ ring som forsøkte å reformere og privi­ legerte grupper som forsvarte sin sær­ rett.

Finansproblemene skapte den politiske situasjonen som den franske revolusjon sprang ut av. Finansene var det franske eneveldes svakeste punkt. Mange sto­ re inntekter og formuer var unndratt fra skatt gjen-

nom alle de privilegiene som geistligheten, adelen og atskillige borgere nøt godt av. Desto tyngre hvilte skattebyrden på bondebefolkningen. Innkrevingen av skattene og avgiftene var også kostbar. Svært mye av det som kom inn, ble igjen hos kompaniene som forpaktet de indirekte skattene og hos oppebørselsbetjentene for direkte skatter. Et uttrykk for dette er at de største borgerlige formuene ble skapt, ikke av handels- og industrifolk, men av forretningsmenn som „opererte” i kongens finanser. Fordi skatteinn­ tektene var utilstrekkelige, ble staten tvunget til å oppta store lån, noe som igjen førte til at renter og av­ drag slukte en voksende del av inntektene. I de siste tiårene før revolusjonen var det ikke leng­ er mulig å øke statens inntekter ved å sette opp skat­ ten for dem som allerede betalte mest i forhold til ev­ ne. Skattebyrden måtte omfordeles. De privilegerte måtte bringes til å betale. Men når en finansminister forsøkte å få igjennom en slik reform, stod han over­ for de høyt privilegerte dommerne i parlamentene, de 17 høyesterettene som hadde et slags utsettende veto i lovgivningen (s. 48).

209

Reformregjeringene og parlamentene Gjennom 25 år fra finanskrisen etter Sjuårskrigen til generalstendene ble innkalt, ble det gjort en rekke forsøk på å overvinne motstanden mot skatterefor­ mer som både ville gi kongen større inntekter og ska­ pe mer likhet mellom skattyterne. Det mest drastiske middel var å avskaffe og opprette nye høyesteretter med dommere som ikke eide sine embeter og ikke fikk noen rolle i lovgivningen. Dette ble gjort i 1771 av Ludvig XVs siste regjering, „triumviratet”, og før­ te til en årelang agitasjon mot „ministerdespotiet” og til rettsstreik mot de nye domstolene. Da Ludvig XVI kom på tronen i 1774 kalte han parlamentene tilbake i forsonlighetens tegn. De tok straks opp kampen mot den nye finansministeren Turgots store program som omfattet både finansreformer, sparsomhet ved hof­ fet, økonomisk liberalisme og opprettelse av provinsforsamlinger basert på jordeiendom, ikke på stand. Under presset av opposisjonen lot kongen Turgot fal­ le i 1776. Jacques Necker, en finansmann fra Genéve som bestyrte Frankrikes finanser fra 1777 til 1781, unn­ gikk å utfordre parlamentene. Han søkte langsiktig vinning ved å rasjonalisere skatteforvaltningen og minske „svinnet”. De umiddelbare problemene løste han ved store og billige lån, som han skaffet takket være sine internasjonale forbindelser og nederlendernes sympati for amerikanerne og deres franske al­ lierte. Necker var den eneste av finansministrene som gikk av med hele sin prestisje i behold. Det skulle snart få betydning.

Men i 1786 kom den sure svie: De internasjonale bankkretsene mistet tilliten til den franske stat og stengte kredittstrømmen. Charles-Alexandre de Calonne, finansminister fr a 1783, måtte vende tilbake til skattereformer. Han forsøkte å omgå Paris-parlamentet ved å få en forsamling av fremstående menn til å godta en alminnelig landskatt uten unntak for privi­ legerte. Men da notabelforsamlingen stilte som mot­ krav at det skulle opprettes et valgt organ for å over­ våke kongens finansforvaltning, lot Ludvig XVI Calonne falle i april 1787 og satte erkebiskop Loménie de Brienne i spissen for regjeringen. Nå ble kravet reist fra mange sider om at general­ stendene måtte innkalles. Paris-parlamentet selv er­ klærte at bare generalstendene, som representant for nasjonen, kunne ha myndighet til å innføre en landskatt/Etter at dommerne en tid hadde vært „i eksil”, det vil si forvist til sine gods på landet, kom regjeringen og Paris-parlamentet fram til et kompromiss om skat­ ten. Men dette ble forkastet av provinsparlamentene, og ved „triumviratets” drastiske middel fra 1771: Ledende parlamentsdommere ble arrestert, parla­ mentene oppløst og nye domstoler opprettet. Dette gav støtet til at politisk strid gikk over i åpent opprør. Béarn, Bretagne og Dauphiné forsvarte sine parlamenter med våpen i hånd. Under all denne uro sviktet skatteinngangen. Re­ gjeringen måtte stoppe utbetalingene. Brienne fikk kongen til å love å innkalle generalstendene, og gikk av i august 1788. Kongens siste redningsplanke var „finanstrollmannen” fra Genéve. Necker stilte sine betingelser: Mai-ediktene måtte oppheves og gene­ ralstendene innkalles. For siste gang toget dommerne inn i Justispalasset i Paris under store gledesdemonstrasjoner fra byens befolkning. Generalstendenes møte ble fastsatt til mai 1789.

Over til venstre: Ludvig XVI, født 1754, konge av Frankrike og Navarra 1774, henrettet etter vedtak av nasjonalkonventet 21. januar 1793. Stikk av kongen i kroningsskrud. Marie-Antoinette, fransk dronning, født 1755 som erkehertuginne av Øster­ rike, datter av Maria Theresia, gift med Lud­ vig (XVI) 1770, henret­ tet etter dom i revolusjonstribunalet 16. okto­ ber 1793.

Jacques Necker (1732— 1804) var fra Genéve og skapte seg en formue som bankier i Paris. Fi­ nansminister 1777—81 og 1788—90på tross av at han som protestant ikke formelt kunne ut­ nevnes til statsråd. Necker var forfatter av flere arbeider om økono­ mi og samfunnsspørs­ mål.

210

Parlamentene og patriotene

Louis-Philippe-Joseph d’Orléans (1747-93), malt av Joshua Reynolds ca. 1780. Ved farens død i 1785 ble han overhode for sin slekt, som var en gren av bourbonerne og stod i et konkurransefor­ hold til kongehuset. Her­ tugen, som var en av landets rikeste menn og øverste leder for den franske frimurerorden, spilte en sentral rolle i opposisjonen mot Lud­ vig XVIs regjering. Mange senere revolusjo­ nære ledere var i hans sold. Under revolusjonen tok han navnet PhilippeEgalité (Filip-Likheten). Henrettet 1793.

Promenaden i PalaisRoyal, det fremste sam­ lingssted i Paris under revolusjonen. Palasset, som opprinnelig var Richelieus Palais-Cardi­ nal, tilhørte familien Or­ leans. Etter en brann i 1781 bygde forretnings­ mannen hertugen av Orléans det om for utleie. Rundt slottshagen var der gallerier med butik­ ker, kafeer, små teatre, spillebuler og gledeshus. Den unge mannen som snur seg for å sende et slengkyss, skal være Or­ leans’ sønn, hertugen av Chartres, senere kong Ludvig Filip 1830—48.

Under førrevolusjonen møter vi nesten bare adelige navn på begge sider i striden. Denne tiden er da også ofte blitt fremstilt som en „adelsreaksjon”. Men så enkelt er det ikke. Der var en allianse mellom pri­ vilegerte som bekjempet eneveldet fordi de ville for­ svare sine privilegier, og folk som ville avskaffe både eneveldet og privilegiene. De „nasjonale” eller „patriotene” som de ble kalt, gikk mot reformer som de var enige i, fordi de ikke ville tillate eneveldet å re­ formere seg selv. De brukte parlamentene som kamp­ feller fordi der ikke var andre organer å føre politikk gjennom. Patriotene var også representert i Paris-parlamentet selv. De radikale unge dommernes leder, den 29 år gamle Adrien Duport, var også leder for „Duportklubben” eller „de tretti tyranner”, en gruppe menn fra alle tre stender som virket som en generalstab for pa­ triotene. I deres korrespondanse er det mange uttrykk for taktisk holdning til parlamentene, mest kynisk hos en borgerlig jurist som sammenlignet dem med en gift som kunne brukes som medisin: „Når du er blitt frisk, skal du sørge for å knuse flasken, så giften ikke skal ta livet av deg.” Paris feiret dommerne i flere dager da de

kom tilbake i september 1788; en måned senere fikk flere av dem sine vinduer kastet ut.

Generalstender og stenderkonflikt Sommeren 1788 het det at parlamentsparti og patrio­ ter „er ett”; noen måneder senere skrev en uten­ landsk iakttaker at det ikke lenger var tale om en storm mot eneveldet, men om en krig mellom tredjestanden og de to høyere stendene. Førrevolusjonen i provinsene hadde gitt eksem­ pler både på stendersamvirke og på stenderkonflikt. I Bretagne gikk oppstanden mot regjeringen over i en borgerkrig mellom adel og borgerskap, med borgerne som seierherrer. I Dauphiné derimot fant fremståen­ de menn fra alle tre stender under ledelse av den bor­ gerlige juristen Jean-Joseph Mounier fram til en provinsforfatning som gav tredjestanden like mange re­ presentanter som de to andre stendene tilsammen, mens den hevdvunne skikk i Frankrike var at hver stand hadde like mange representanter. Spørsmålet om sammensetningen av generalstendene var kjernen i stenderkonflikten i 1788—89, og Dauphiné ble mønstret da borgerne reiste kravet om

211

„dobling av tredjestanden”. Nå var det en fordel for borgerskapet at det ikke utgjorde en egen stand. Bor­ gerne kunne tale for tredjestanden som helhet og set­ te „de 24 millionene” opp mot de privilegertes halve million. Tredjestanden stod heller ikke alene om det­ te kravet. De liberale adelsmennene var helt avheng­ ige av en sterk tredjestand, for de kunne ikke håpe å vinne flertall i sin egen stand. Finansminister Necker så dobling som et vilkår for å få flertall for sine skatteforslag, men han hadde vansker med å få regjeringen med seg. I oktober 1788 kjente Paris-parlamentet for rett at generalstendene måtte sammensettes slik som i 1614, i forholdet 1—1—1. Det var denne avgjørelsen som kostet parlamentsdommerne popularitet og vin­ dusruter. I november fikk likevel Necker regjeringen til å vedta dobling, men det var ikke mulig å bli enig om det skulle stemmes „pr. hode” eller „pr. stand”. Dette spørsmålet var viktig. Det kunne avgjøre om general­ stendene skulle bli tre atskilte stender eller virke som en nasjonalforsamling. Spørsmålet stod fremdeles åpent da valgforsamlingene møttes i mars 1789. I gestlighetens valgforsamlinger dominerte sogne­ prestene fullstendig, og det var ytterst vanskelig for en høygeistlig å bli valgt. De få som klarte det, var

Hva er tredjestanden? Størst suksess av alle innleggene for tredjestanden før valgene til ge­ neralstendene i 1789 hadde en pamflett som ble sendt ut i januar av en geistlig mann, Emmanuel-Joseph Sieyés. Den åpnet med tre spørsmål og svar: „Hva er tredjestanden? Alt. Hva har den inntil nå vært i det politiske samfunn? Intet. Hva ber den om å bli? Noe. ” Tredjestanden, hevdet Sieyés, hadde i seg alt som trengtes for å danne en fullstendig nasjon. Den utførte alt det nyttige arbeid i næringslivet fra jordbruk til håndverk, industri og tjenesteyting. Den utgjorde 9/10 av personalet overalt i det offentlige: i statsadministrasjon og rettsvesen, i militærvesen og kirke. Likevel var tredjestanden „intet”, for i privilegiesamfunnet ble man ikke regnet for noe hvis man ikke var skilt ut ved egne privilegier, men bare var „beskyttet av det alminnelige lovverk”. Når tredjestanden bad om å bli „noe”, betydde det at den måtte væ­ re representert av sine egne medlemmer i generalstendene, at den måtte ha minst like mange representanter som de privilegerte til sam­ men og at avstemningen måtte skje pr. hode.

mest liberale menn, preget av opplysningsideene, slik som den høyadelige biskopen Charles-Maurice de Talleyrand-Périgord. Adelen valgte et flertall av småadelsmenn som skulle vise seg ytterst konservati­ ve. Mindretallet bestod av velstående liberalere som Adrien Duport og markien av La Fayette. Tredje­ standen valgte overveiende velutdannede yngre menn. Det gjennomsnittlige utdannelsesnivået var høyere blant tredjestandsrepresentantene enn i de to andre stendene. Bare en liten minoritet var nærings­ drivende, 68 prosent var jurister: embetsmenn eller advokater. Da generalstendene ble åpnet med et fellesmøte 5. mai 1789, hadde den splittede regjering ikke kunnet enes om noe program; den hadde ikke engang be­ stemt seg i spørsmålet om avstemningsmåten. Tre­ djestanden grep initiativet ved å foreslå at valgprotokollene skulle godkjennes i plenum før den enkelte stand konstituerte seg. Til Neckers forbitrelse svarte adelen med å konstituere seg umiddelbart. Ved stem­ metallene 188 mot 47 kom forholdet mellom de kon­ servative eller „svarte” og de liberale adelsmennene med én gang til syne. Først i løpet av juni ble det avgjort hvordan gene­ ralstendene skulle fungere. Den 10. juni inviterte tre­ djestanden de to andre til å slutte seg til den, og den 17. tok den på alle tre stendenes vegne navnet grunnlovgivende forsamling. To dager senere vedtok geist­ ligheten med knapt flertall å ta imot invitasjonen. Den 23. la kongen endelig fram et program, som gikk ut på konstitusjonelt monarki med periodiske generalstender. Skillet mellom statens tre stender skulle opprettholdes i sin helhet som et vesentlig ledd i kongerikets konstitusjon. Men bare fire dager senere,

Emmanuel-Joseph Sieyés (1752—1801) var ordinert prest, men vir­ ket i administrative stil­ linger i kirken. Til gene­ ralstendene ble han valgt som representant for tredjestanden. Sieyés var en av dem som mottok pengestøtte av hertugen av Orleans.

212

Polemikk mot de privile­ gerte, etsning august 1789. Vognen, medet åpenbart verdifullt skrin, kjøres av en adelsmann. Bak ham sitter en geistlig med et dokument som sikrer ham mot arresta­ sjon. Han driver gjøn med sin kreditor som lø­ per etter for å få sine penger. Underveis kjører adelsmannen over en snekker, mens en smed roper: „Stopp, du kom­ mer ikke lenger!”

etter at flere og flere adelsmenn var gått over til tredjestandens sal, dreide regjeringen rundt og gav de to privilegerte stendene ordre om å slutte seg til tredjestanden. Generalstendene var blitt til en ettkammers grunnlovgivende forsamling. Om denne ettergivenhet fra kongens side var al­ vorlig ment, kunne synes tvilsomt. Krigsministeren, som var Neckers mest innbitte motstander i regjering­ en, trakk i begynnelsen av juli tropper sammen om Versailles. Mye tydet på at kretser ved hoffet, hærledelsen og de mest handlekraftige medlemmene av kongefamilien hadde fått den vankelmodige monar­ ken til å gå med på et kupp. Bekreftelsen kom den 11. juli, da Necker fikk avskjed. Hva som ville ha skjedd hvis regjeringen hadde stått fritt, kan vi aldri få vite. For nå grep Paris inn.

Byrevolusjon Fra førrevolusjonen til generalstendene var borger­ skapets aktive politiske rolle økende. Et nytt opp­ sving kom da det under byrevolusjonene ble oppret­ tet revolusjonære bystyrer. I Paris hadde bystyret, som ble kalt kommunen, sitt opphav i valgmannsforsamlingen fra tredjestandvalget i mars. En del av valgmennene hadde nemlig fortsatt å møtes. Da kongen konsentrerte tropper omkring Versailles og Paris i begynnelsen av juli, dannet de sammen med medlemmer av det gamle regimes bystyre en komité som begynte å væpne frivillige til motstand. Da nyhe­ ten om at Necker var avskjediget kom den 12. juli, fenget væpningen som en brann. Våpensmier og våpenbutikker ble plyndret, i Hotel des Invalides og andre militære institusjoner skaffet mange seg gevæ­ rer som de brukte til å angripe hovedfestningen Bastillen, hvor de håpet å finne mange flere. Bastillens fall den 14. juli ble symbolet på at eneveldet var falt. Reisningen i Paris hadde viktige følger. Hele det kongelige maktapparat i storbyen var utslettet. Det revolusjonære kommunestyret ble opprettet 14. juli og valgte til borgermester astronomen Jean-Sylvain

Bailly, medlem av den grunnlovgivende forsamling. Paris fikk en militær styrke i borgergarden under kommando av La Fayette, „helten fra de to verde­ ner”. I Versailles bøyde Ludvig XVI seg, trakk troppene bort og kalte Necker tilbake. At han også ydmyket seg ved å møte opp og bli mottatt i rådhuset av de seiren­ de opprørerne, vakte sterke reaksjoner hos dem som hadde forsøkt å stramme ham opp til motstand. Med kongens bror Karl (X) i spissen begynte de mest be­ sluttsomme kontrarevolusjonære å forlate landet for å forsøke å få utlandet til å gripe inn. I provinsene utløste nyhetene fra Paris en bølge av byrevolusjoner. Bystyrer som var medlemmenes ar­ velige eiendom, ble feid vekk av borgeroppstander med støtte av småfolket. Andre bystyrer ble beholdt, men sa seg fri fra den kongelige fylkesmannens, intendantens, overordnede myndighet. Resultatet var at de fleste intendantene nedla sine embeter. Dette „anarkiet” av selvstyrende byer kunne den grunnlov­ givende forsamling være tjent med for en tid. Noe an­ net var det da bøndene gjorde opprør.

Folket i revolusjon 14. juli-revolusjonen var det parisiske borgerskapets revolusjon i den forstand at det var borgere som ledet den og utnyttet den. Men ikke alle de pariserne som grep til våpen — 60 000 er et av de mer beskjedne an­ slagene — var borgere. La Fayettes borgergarde ble skapt gjennom to trinn: Først ved væpningen fram til Bastillens fall, så ved avvæpning og utelukkelse av noen titusener som det ikke ble ansett for trygt å til­ late å ha våpen hjemme. 14. juli-revolusjonen var et samvirke mellom borgere og småfolket, håndverke­ re, småhandlere og arbeidere. De lavere klassenes inntog var noe av det som vak­ te mest oppsikt og skremte mest i den franske revo­ lusjonen fra og med sommeren 1789. Som vi har sett fra andre land, var det ingen selvfølge at almuen blanGabriel-Honoré Riqueti, greve av Mirabeau (1749—91), var før re­ volusjonen en beryktet levemann, men også en kjent statsrettslig og his­ torisk forfatter. Mira­ beau ble valgt til gene­ ralstendene av tredjestanden, og ble en av dens ledere. Berømt ble hans svar da tredjestanden 23. juni ble vist utav møtesalen: „ Gå og si til dem som har sendt Dem at vi sitter her etter fol­ kets vilje og viker bare for bajonettene. ” 11790 søkte han å opprettholde en sterk kongemakt og mottok i hemmelighet penger av hoffet.

213 Den franske revolusjon

Ballhuseden. Den 20. ju­ ni fant tredjestanden sin møtesal stengt. Derfra gikk de deputerte til ballspillhallen som stod ulåst. Der sverget for­ samlingen under stor be­ geistring „ aldri å oppløse seg, men møtes overalt hvor omstendighetene måtte kreve det inntil konstitusjonen er satt i kraft og hviler på trygg grunn”. Maleri av Jacques-Louis David (1748-1825).

det seg inn i oppgjør mellom kondisjonerte. En grunn til at folket lot seg mobilisere i Frankrike, var den økonomiske krisen og dyrtiden som rammet landet i 1789. Avlingene året før hadde vært dårlige, korn­ prisene steg sterkt, og som vanlig førte det til avsetningskrise og arbeidsløshet i tekstilmanufakturen, som betydde så mye for småfolk både i by og på land. Under slike forhold var uro og oppstander vanlig, og myndighetene undertrykte dem som regel uten større problemer. Men nå virket ikke undertrykkelsen ef­ fektivt lenger fordi statsapparatet var gått i stykker. Folkereisningene under revolusjonen fikk også mer politisk mål og mening enn før, dels fordi borger­ lige grupper styrte dem for sine formål, dels fordi småfolket selv var blitt mer politisk bevisst. I Paris hadde regjeringens strid med parlamentet virket politiserende i de lavere klassene. Småfolk deltok i de­ monstrasjoner, der var et stort oppsving i pamfletter rettet til massene. Den litterære underverden kunne glede seg over ypperlige konjunkturer, kontrollen med pressen brøt sammen, og i 1789 kom en eksplo­ sjon av nye folkelige aviser og flygeblader som ble lest høyt i kafeer, på gatehjørner — og på landsbytorg. I landet som helhet virket valgene til generalsten­ dene politisk bevisstgjørende, særlig fordi alle sogne­ ne på landet, laugene og yrkessammenslutningene i byene ble bedt om å sette opp „klageskrifter” der de kunne peke på alt de ønsket forbedret i staten og sam­ funnet. Det skapte et håp om at kongen og general­ stendene raskt ville gjøre noe for folket. Men etter som ukene gikk under stenderkonflikten i Versailles uten at noe reformvedtak ble fattet, gikk „det store

håpet”, som revolusjonshistorikeren Georges Lefebvre kalte det, over til utålmodighet og forbitrelse.

Bondereisning Klageskriftene som ble satt opp i Frankrikes ca. 36 000 kommuner er en rik kilde til kunnskap om bondebefolkningens oppfatninger og følelser. Bøn­ dene klaget naturligvis over skattene og krevde at de skulle fordeles på alle. De klaget over tienden til kir­ ken og over at den gikk til stormennene, slik at bønde­ ne måtte betale ekstra når landsbykirken skulle repa-

Advokaten og journalis­ ten Camille Desmoulins (1760—94) befant seg i hagen i Palais-Royal da nyheten kom om at Necker var avskjediget. Her reiser han folket til motstand. Fra PalaisRoyal løp parolen om å skaffe seg våpen byen rundt. Gouache av gra­ vøren Louis Lesueur (1746-1803).

214_______ Den franske revolusjon

Plyndringen av Hotel des Invalides, 14. juli 1789. 1 denne bygningen, opp­ rinnelig et hjem for krigsinvalider, skaffet opprørerne seg 28 000 geværer og 20 kanoner. I spissen for angrepsstyr­ ken gikk en av de høyes­ te embetsmennene i ad­ ministrasjonen i Paris og blant hans „tropper” la man merke til en sogne­ prest omgitt av sin me­ nighet og en avdeling av kongens franske garde, som hadde gått over til opprørerne. Maleri etter J.B. Lallemand.

Utallige bilder feiret Bastillens fall. Her er et stikk som viser nedri­ vingen. Den startet som patriotisk dugnad umid­ delbart etter at festningen var erobret.

reres. Klagemålene gjaldt føydalavgiftene og pliktarbeidet, seigneurens enerett til viltet i skogen, hans rett til å ri over bondens mark under jakten og hans duer som spiste av bondens korn. Seigneurens enerett til vinpresse, mølle og bakerovn var blant det som oftest ble angrepet, fordi de som forpaktet denne retten, kunne drive prisene i været. Det ble klaget over nye eller økte avgifter og over retten som kongen hadde gitt seigneurene til å skille ut en tredjedel av almenningen som sin egen. I noen klageskrifter talte bøndene vel om den gode seigneu­ ren i gamle dager, før han lot seg representere av for­ retningsmenn fra byen som forvaltere og avgiftsforpaktere.

Når kongen hadde bedt folket om å legge fram sine klagemål, måtte det jo bety at han ville gjøre noe for folket. Men ukene gikk, og enkelte landsbyer begynte å ta saken i sine egne hender ved å angripe slottsarkivene og brenne dokumentene som gav hjemmel for seigneurens krav. I siste halvdel av juli fikk „den store skrekken” oppstandene til å spre seg som en farsott. Den store skrekken var en flom av rykter som gikk over landet om utsultede skarer av omstreifere som plyndret landsbyene og skar det umodne kornet på åkrene. Overalt der ryktene gikk, grep landsbyfolket til våpen for å forsvare seg. Når røverne aldri kom, kunne det lett skje at bøndene isteden vendte seg mot seigneurens slott og arkiver. Rapportene strømmet inn til Versailles om bondeopprør, mord og brann.

4. august-natten Bondeopprøret stilte den grunnlovgivende forsam­ ling i knipe. Ikke bare de kontrarevolusjonære „svarte”, men også patriotene ville nok gjerne ha slått bøn­ dene ned for å beskytte orden og eiendom. Men kun­ ne det ikke være farlig for revolusjonen mot enevel­ det å gi regjeringen i oppdrag å slå bøndene ned? Kunne ikke kongen da bruke sin nye makt mot for­ samlingen selv? Patriotlederne stolte hverken på kongen eller hans adelige generaler. Altså var det ingen annen utvei enn å få bøndene til å falle til ro ved å gi dem noe av det de forlangte. Den 4. august diskuterte forsamlingen en erklæ­ ring som skulle sendes til alle sogneprester for at de skulle lese den opp i kirkene. Erklæringen lovet bøn­

dene at føydalavgiftene ville bli tatt opp til behand­ ling, men inntil noe var avgjort, måtte de betales. I „den bretonske klubben” var det samme dag enighet om at dette ikke ville være nok. Denne klubben var dannet rundt de radikale deputerte fra Bretagne, som hadde kommet til generalstendene som landskjente menn etter opprøret i Bretagne. Duport og hans „tretti tyranner” hadde sluttet seg til dem. Den bre­ tonske klubben la nå opp en slagplan for å få føydal­ avgiftene avskaffet med et slag, og fordelte rollene seg imellom. Men opplegget gikk over styr i nattmøtet 4.-5. august, da deputerte som ikke hadde fått noen roller, grep ordet med enda mer radikale forslag. En bre­ tonsk adelsmann i bondedrakt utløste en smittende begeistring ved et følelsesladet angrep på seigneurenes rettigheter som „rester av barbari”. Under en slags kappestrid ble alle slags privilegier ofret på na­ sjonens alter. Hevnmotiver gjorde seg gjeldende, som når en representant som var blitt rammet av et vedtak, sprang opp og „ofret” et privilegium som ikke han selv, men den foregående forslagsstilleren nøt godt av. En forskrekket representant sendte en lapp til presidenten: „De er blitt gale, hev møtet!” Men presi­ denten, den radikale bretoneren Le Chapelier, hevet ikke møtet før det var gjort rent bord med privilegiesamfunnet. De viktigste vedtakene denne natten avskaffet føy­ dalavgiftene og pliktarbeidet, restene av livegenskap der det fantes, seigneurenes monopoler og domsrett, kirkens tienderett, skatteprivilegiene og alle andre privilegier knyttet til person, stand, by eller provins. Eiendomsretten til embeter ble erklært avskaffet mot erstatning fra staten. Laugene skulle avskaffes eller omformes. Alt dette var pwzsippvedtak; hvert enkelt punkt måtte tas opp igjen til ny lovgivning. Ved de

215 Den franske revolusjon

Necker gjeninnsettes. På dette anonyme stikket ser vi ham bæres i triumf av hertugen av Orleans og markien av La Fayette, mens han holder opp frihetsluen og Frankrikes krone.

problemene vedtakene reiste i tiden som fulgte og de stadig skarpere konfliktene de skapte, innledet 4. august-natten en ny fase i revolusjonen.

Bondereformene og jordfordelingen Det var frykten for bondeopprøret som fikk den grunnlovgivende forsamling til å oppheve seigneure-

Landsbyvakt som vokter over kornåkrene til kor­ net er berget. Landsbye­ ne hadde sitt„politi”som ble valgt av landsbyforsamlingen, og som ikke minst skulle beskytte korn, kveg og hus mot omstreifere.

Den store skrekken Ryktene om omstreifende røvere som utløste bondeuroen i Frankrike i juli 1789, spredte seg så langt og med slik fart at folk i samtiden mente at det måtte ligge et komplott bak. Noen trodde at det var en aristo­ kratisk provokasjon, andre hevdet tvert om at borgerlige revolusjo­ nære hadde satt ut ryktene for å få bøndene til å angripe herremenne­ ne. Mange historikere forsvarte komplott-teoriene inntil Georges Lefebvre i 1932 undersøkte panikken i detalj og påviste hvordan den spredte seg på „naturlige” måter, dels fra landsby til landsby, dels over lange avstander med reisende langs hovedveiene. Offentlige tjeneste­ menn spredte også ryktene, fordi de trodde på dem og så det som sin plikt å sende ut advarsler. Lefebvre kunne bygge på et stort antall lokale rapporter. En tjenes­ temann skriver i en humoristisk tone om hvordan herremannens kani­ ner, harer og rådyr hadde fått unngjelde da bøndene ble leie av å vente på røverne. Men mange steder var det liten grunn til humor, ettersom det var herremennene selv, deres forvaltere, slott og arkiver som ble gjenstand for angrep.

216_______ Den franske revolusjon

Tunet på en fransk stor­ gård. Maleri fra 1784 av N.-B. Lépicié.

nes rettigheter. Men det forhindrer ikke at det har vært mye diskutert hvilke interesser og meninger de forskjellige gruppene i forsamlingen hadde i dette spørsmålet. Adelen og høygeistligheten som helhet hadde betydelige inntekter av seigneurier og ønsket å forsvare dem. Men høygeistligheten var svakt repre­ sentert i forsamlingen, og mange av de „svarte” adelsrepresentantene hadde forlatt Versailles etter den 14. juli. Borgerskapet var splittet i sine interesser. En del rike borgere var seigneurer selv, andre virket som mellommenn mellom seigneurene og bøndene. Men langt flere borgere eide jord som de betalte føydalav­ gifter for gjennom sine forpaktere. Likesom bondeselveierne tjente de på at avgiftene forsvant. Blant dem som hadde moderne ideer, enten det var liberale adelsmenn og geistlige eller de velutdannede representantene for tredjestanden, var det en utbredt oppfatning at delingen av eiendomsretten mellom jordeier og seigneur (s. 160) var gammeldags, urasjo­ nell og økonomisk skadelig. Det hadde fysiokratene lært dem. Delte meninger og interesser gav seg uttrykk i at den grunnlovgivende forsamling etter 4. august for­ søkte å skille mellom avgifter og plikter som bøndene skulle slippe uten erstatning og andre som de måtte kjøpe seg fri fra. Men dette lyktes ikke, dels fordi det var vanskelig å trekke skillet, dels fordi så mange bøn­ der nektet å betale noe som helst. 11793 ble alle reste­ rende føydalavgifter opphevet uten erstatning.

Det var først og fremst selveierne som vant på den­ ne store reformen fra 4. august-natten. Det ble ikke billigere å leie jord enn tidligere, og den jordløse var like jordløs som før. Bøndene kom imidlertid til å vin­ ne mer på revolusjonen. Den grunnlovgivende for­ samling nøyde seg ikke med å skattlegge geistlighe­ ten: I november 1789 ble kirkens gods, ca. 10 prosent av Frankrikes jord, beslaglagt for å selges på auksjon, og senere ble emigrantenes gods behandlet på samme måten. Bøndene var ivrige jordkjøpere. Når gods ble solgt i for store enheter for den enkelte bondekjøper, hendte det at grupper av bønder gikk sammen om å gi bud, for så å dele jorda opp etterpå. Likevel var det bare de som hadde en viss økonomisk evne som kun­ ne være med. I Nord-Frankrike gjorde ikke minst vel­ stående forpaktere seg bemerket som jordkjøpere. Mange bønder vant også tilbake rettigheter i al­ menningen ved at seigneurenes rett til en tredjepart ved en utskiftning ble opphevet med tilbakevirkende kraft. Da revolusjonen selv gav en utskiftningslov, ble den så fordelaktig for de små i landsbyene at lite ut­ skiftning ble gjennomført.

Menneskets rett Den 26. august 1789 vedtok den grunnlovgivende forsamling den franske revolusjons mest berømte do­ kument: Erklæringen om menneskenes og borgernes

217

rettigheter. Beslutningen om å utarbeide en rettighetserklæring var tatt den 4. august om formiddagen, altså noen timer før forsamlingen i sitt nattmøte ut­ slettet alle privilegier for stender, byer og provinser. Rettighetserklæringen proklamerte i fullt samsvar med dette et samfunn som bestod av enkeltindivider og en stat som bygde direkte på dem. I erklæringens perspektiv fantes det intet mellom individet og den nasjonale helhet. Hvor revolusjonært dette var, faller i øynene når vi sammenligner med den samtidige prøyssiske landsloven (s. 35). Georges Lefebvre har da også kalt menneskerettserklæringen for „det gamle regimes dødsattest”. En franskmann som leste erklæringen som „dødsattest”, ville fra paragraf til paragraf kunne se hvordan insti­ tusjoner og sedvaner i det gamle regime ble erklært urettmessige og ugyldige. Når det for eksempel stod at „ingen kan bli anklaget, arrestert eller holdt i feng­ sel uten i de tilfelle som loven bestemmer, og i sam­ svar med de former som den har foreskrevet”, inne­ bar det at det ikke var rett når kongen hadde kunnet holde folk fengslet ved en ordre i et forseglet brev (s. 156). Når det het at „Ingen sammenslutning og intet individ kan utøve noen myndighet som ikke uttrykke­ lig utgår fra det [suverene folk]”, var det klart at em­ beter ikke kunne være eiendom og altså at de franske parlamentenes gyldighet var underkjent. Men det står ikke noe om franske parlamenter i rettighetserklæringen. Hverken Frankrike eller franskmenn er overhodet nevnt unntatt i de innleden­

de ordene: „Det franske folks representanter har be­ sluttet å fremstille menneskets naturlige, umistelige og hellige rettigheter i en høytidelig erklæring...” Ved sin universelle form skiller rettighetserklæringen av 1789 seg klart fra de engelske rettighetserklæringene og noe mindre klart fra de amerikanske. I dette ligger dens internasjonale og varige appell. I dette ligger også at menneskerettserklæringen var mer enn en „dødsattest”, den var fremtidsrettet i

Fra 1789 bredte den skikken seg å plante frihetstrær, og i løpet av noen år ble det titusener av dem. På dette bildet fra 1793 danser sansculotter runddansen „carmagnole”. Lansen, eller rettere piken, var sans-culottenes „ hellige ” våpen.

Under revolusjonen ble det holdt et stort antall offisielle folkefester med prosesjoner og kostbar dekorasjon. Dette var en fortsettelse og en omfor­ ming av de tradisjonelle kirkelige og verdslige festene under det gamle regime. Til føderasjonsfesten 14. juli 1790 var denne paviljongen satt opp der Bastillen hadde stått. Føderasjonsfestene rundt om i landet var ik­ ke alene feiring av ettårsdagen for Bastillens fall, men uttrykk for tilslut­ ning til at franskmenne­ ne nå var samlet til én nasjon over alle gamle provinsgrenser.

218_______ Den franske revolusjon

den forstand at den trakk opp grensene for ny lovgiv­ ning: Lover som stred mot rettighetserklæringen ville alltid være urettmessige og ugyldige. Å hevde dette kunne være risikabelt når man selv skulle gå i gang med et stort lovverk. Det manglet ikke på advarsler. En hertug i forsamlingen fremholdt at det som i virke­ lighetens verden bestemte menneskenes rettigheter, var de ordinære lovene som staten gav og som forente naturlige rettigheter med nødvendige begrensninger og praktiske unntak. Derfor var det farlig først å gi en rettighetserklæring, for så kanskje etterpå å måtte gi lover som ikke stemte med erklæringen. En borgerlig jurist la til at naturlige rettigheter var noe som ameri­ kanerne kunne proklamere, for de var en ny nasjon hvor mesteparten av folket hadde eiendom. Frank­ rike derimot hadde en stor befolkning av fattige. De fattige skulle nok ha sine rettigheter, men det var like viktig at de var klar over sine plikter. Advarslene førte imidlertid ikke fram, den grunnlovgivende forsam­ ling forsynte franskmennene med prinsipper som de kunne påberope seg ikke bare mot det gamle, men også mot det nye regimet.

Kvinnerett og menneskerett

Madame de Condorcets salong var et sentrum for feministiske ideer i de første revolusjonsårene. Sophie de Grouchy (1764—1822) giftet seg med den langt eldre filo­ sofen, markien av Con­ dorcet, etter at hun var blitt oppflammet for opplysningstidens radi­ kale ideer. Hun var selv forfatter og oversatte Adam Smiths „ Teori om moralske følelser” til fransk.

For de fleste som leste menneskerettserklæringen var det nok ingen tvil om at det tvetydige ordet homme betydde „menneske” i paragra­ fene som handlet om rettssikkerhet og beskyt­ telse mot overgrep, men „mann” overalt hvor det var tale om aktive politiske rettigheter. Men dette var ikke lenger noen selvfølge for alle. Kravet om politiske rettigheter for kvinner var blitt reist offentlig av filosofen Condorcet i flere skrifter fra årene 1787—88. Blant alle de bønnskrifter og forslag som strømmet inn til regje­ ringen da generalstendene skulle sammenkal­ les, var der også flere fra kvinner, og noen av dem forlangte at kvinnene skulle få stemmerett og være valgbare. Da Sieyés som formann i konstitusjonskomi­ teen la fram stemmerettsforslagene for den grunnlovgivende forsamling, beklaget han at komiteen hadde funnet at den ikke kunne fore­ slå å gi kvinnene politiske rettigheter. Mot dette svarte Condorcet med et polemisk skrift, og forfatterinnen Olympe de Gouges offentlig­ gjorde en „Erklæring om kvinnens rettigheter” som var en omskrivning av menneskerettserklæringen. Her het det for eksempel: „ Kvinnen fødes som og forblir mannens like i rettigheter... Opphavet til all makt ligger helt og holdent hos folket, som ikke er annet enn mann og kvin­ ne i forening.”

Den nye staten Under arbeidet med grunnloven ble patriotene split­ tet i spørsmålet om maktfordeling og aristokratisk innslag i forfatningen, noe som „anglomanene” gikk inn for. Deres leder var konstitusjonskomiteens første formann, Mounier, kjent fra førrevolusjonen i Dauphiné. Hans forslag var absolutt veto for kongen og et tokammersystem med et overhus valgt blant na­ sjonens rikeste menn. Forslaget falt fullstendig sam­ men fordi Mounier ikke fikk med seg flertallet av adelsmennene i forsamlingen. Småadelsmennene, som hadde mer stolthet enn rikdom, satte seg tvert imot et overhus der adelens og borgerskapets topper ville møtes. „Mouniers og våre store herrers senat skal ikke gå igjennom”, sa en av dem. Etter nederla­ get gikk Mounier av og overlot formannsskapsvervet til den langt mer anti-aristokratiske Sieyés. Resultatet var en lovgivende forsamling i ett kam­ mer. Kongen, som selv skulle velge sine ministre, fikk bare utsettende veto i lovsaker, han ville altså ikke kunne hindre eventuelle grunnlovsendringer som re­ duserte hans myndighet. Dette var mer Rousseau enn Montesquieu. Stemmeretten var det som reiste problemet om samsvar med menneskerettserklæringen, der det het: „Loven er et uttrykk for almenviljen. Alle borgere har

rett til, personlig eller gjennom sine representanter, å være med å forme den ut.” Dette måtte leses som et krav om alminnelig stemmerett for menn, noe et mindretall også gikk inn for. Blant dem var adelsman­ nen Duport, presten Henri Grégoire og den borgerli­ ge advokaten Maximilien Robespierre. Men for fler­ tallet var dette et tilfelle av „nødvendig begrensning”. Det ble skilt mellom „aktive borgere” som faktisk fikk utøve sin borgerrett, og „passive borgere” som ville bli aktive så snart de betalte tilstrekkelig skatt. Gren­ sen var indeksregulert til et årlig skattebeløp lik tre dagers inntekt for en ukvalifisert arbeider.

Rasjonelt system for mål og vekt

_______ 219 Den franske revolusjon

Som i mange andre land varierte mål og vekt i Frankrike fra provins til provins, noe som var til ulempe for varebyttet. For å skape riksenhet kunne det ha vært nærliggende å velge én av de mange konkurrerende måleenhetene, for ek­ sempel hovedstadens. Men i franske vitenska­ pelige kretser hadde man større ambisjoner. Metersystemet ble innført etter innstilling fra en komité nedsatt av det franske vitenskaps­ akademiet i 1791. Dette systemet kom til å gå sin seiersgang jorden rundt. Det tok riktignok lang tid. Gjen­ nombruddet kom først med meterkonvensjonen, som ble inngått i Paris mellom en rekke stater i 1875, nær hundre år senere. Også tidsregningen ville de franske revolu­ sjonære omforme i samme rasjonelle ånd. Men det lyktes ikke. Den republikanske kalenderen (s. 229) utfordret religiøse følelser og hadde den sørgelige følge at folk bare fikk fridag hver tiende dag. „ Bruken av de nye måle­ ne”, stikk fra 1795.

Ved denne ensartede census-ordningen, „det franske system”, unngikk den grunnlovgivende for­ samling ethvert preg av standsinndeling, i motsetning til for eksempel den norske grunnloven av 1814, der stemmerettsreglene skilte ut en embetsstand, en bor­ gerstand og en bondestand. Stemmeretten i Frank­ rike var vid; bare omkring en fjerdedel av de voksne mennene falt utenfor på grunn av manglende økono­ misk evne. Men valgbarhetskravene var strengere. Frankrikes administrasjon og rettsvesen ble radi­ kalt omformet blant annet ut fra ønsket om riksenhet og uvilje mot all provinsfølelse som kunne true den. Alt skulle gå opp i nasjonen. Dette førte til at gamle inndelinger ikke ble lagt til grunn. I samme retning virket prinsippet om ensartet oppbygning istedenfor det gamle regimes sammensurium av ulike grenser for de forskjellige administrasjonsgrenene. Endelig skul­ le administrasjonen være desentralisert og basert på valg. Ut fra dette ble Frankrike delt i 83 fylker eller de­ partementer som igjen var delt opp i distrikter. Nederst ble de 36 000 små kommunene beholdt. På alle disse trinnene lå styret i hendene på valgte for­ samlinger, og det fantes ingen embetsmann som re­ presenterte regjeringen og som kunne påse at lover og forordninger ble håndhevet. Intendanten ble ikke er­ stattet av noen ny fylkesmann. Dette skulle vise seg å skape problemer i forhold til riksenheten. Rettsvesenet ble organisert på de samme tre nivåe­ ne, dommerne ble valgt og det ble innført jury ved en del av domstolene. På toppen var det en kassasjonsdomstol som kunne oppheve dommer, og en riksrett.

Forsamlingen rakk også å gi en ny kriminalrett etter opplysningstidens prinsipper. Dødsstraff ble begren­ set til meget få forbrytelser. Robespierre var en frem­ stående talsmann for dem som ville ha den helt av­ skaffet. Finansforvaltningen skilte seg ut fra det alminneli­ ge administrative mønstret ved at den ble mer sentra­ lisert enn før. Frankrike fikk én statskasse. SkatteforIndre tollgrenser i Frankrike før revolusjo­ nen, belyst ved den vikti­ ge skatten på salt. I de såkalte „fem store forpaktningsdistriktene ” hadde Colbert på slutten av 1600-tallet fått opp­ rettet en „tollunion ”. Men selv innen dette om­ rådet fantes det bytoll og annen lokal toll. Saltskattgrensene falt for øv­ rig, som kartet viser, hel­ ler ikke helt sammen med grensene for „ toll­ unionen ”.

220

tet tollgrenser og andre offentlige reguleringer som stengsler, mens de som virket på lokale markeder, anså dem som nødvendig beskyttelse. De intellektu­ elle i den grunnlovgivende forsamling, som var over­ beviste tilhengere av laisser-faire, gjorde kort prosess med de indre tollgrensene. Dette åpnet for en kapita­ listisk utvikling innenfor et stort nasjonalt marked, men de reelle virkningene var temmelig små inntil jernbanenes tid. Kornhandelen ble frigitt. Prinsippvedtakene fra 4. august-natten om avskaffelse av monopoler og privi­ legerte bedrifter ble gjennomført på alle felter, fra de privilegerte teatrene til det ostindiske handelskom­ paniet og laugene. Et motstykke til avskaffelsen av laugene som arbeidsgiverorganisasjoner var Le Chapelier-loven av 14. juni 1791, som forbød arbeidersammenslutninger. Lønningene skulle bestemmes av tilbud og etterspørsel som andre priser. Denne om­ stridte loven ble stående gjennom hele revolusjonstiden og ble først endelig oppgitt i 1884. Parolen for „ oktobertoget” i 1789 var „ brød og en slutt på sakene” (d.e. sanksjon på dekretene). Mange av revolusjonstidens reisninger hadde et slikt dobbelt, materielt og politisk, siktemål. Det var også typisk for slike reisninger at det var kvin­ ner som tok initiativet.

Marie-A ntoinette, „ Strutsehøna ” eller „ Hø­ na fra Østerrike”, erklæ­ rer: „ Jeg fordøyer gull og sølv med letthet, men konstitusjonen kan jeg ikke svelge. ”

paktningen ble avskaffet. Den alminnelige jordskatten, som kongens eneveldige regjering så fåfengt hadde strevet for å få godtatt, gikk igjennom i den grunnlovgivende forsamling uten problemer.

Kirkeordningen — det første nederlaget

At Frankrike måtte ha en ny kirkeordning, fulgte med nødvendighet av at tienden var blitt avskaffet 4. august-natten og kirkegodset inndratt i november Økonomisk liberalisme 1789. Ettersom den franske katolske kirke ikke leng­ Også i økonomisk politikk gjennomførte den grunn­ er var selvfinansierende, tok staten på seg å lønne lovgivende forsamling raskt reformer som eneveldet prester og biskoper: De skulle nå bli statstjeneste­ hadde forsøkt, men ikke kommet noen vei med. I år­ menn, samtidig som de hørte til den internasjonale tier hadde kongens administrasjon laget den ene ut­ kirke under paven. merkede utredning etter den annen om opphevelse Den grunnlovgivende forsamling nøyde seg ikke av de indre tollgrensene. Blant de næringsdrivende med minimumsforandringer da den gav loven om kir­ selv hadde disse planene møtt både støtte og mot­ ken som statlig embetsverk, „geistlighetens sivile for­ stand. De som drev i stort for vide markeder, betrak­ fatning”, av 12. juli 1790. Hele kirkens organisasjon ble gjort om. Antallet bispedømmer ble satt ned fra 135 til 83 for at de skulle falle sammen med departe­ mentene, prestene og biskopene skulle velges av fol­ kevalgte, verdslige forsamlinger, og biskopene skulle utnevnes av erkebiskopene, ikke av paven som hittil. Lønnsregulativet som ble utarbeidet var til glede for prestene og til skade for bispene. Å legge lovforslaget fram for et fransk kirkemøte var den grunnlovgivende forsamling helt uvillig til: Det ville være å sette en korporasjons særinteresse opp mot almenviljen, som den grunnlovgivende for­ samling representerte. Forsamlingen var bare villig til å søke godkjennelse av loven hos paven. Pius VI for­ halte sin avgjørelse, og etter måneders venting satte forsamlingen loven i verk i november 1790 og krevde at geistlige skulle avlegge embetsed. Nederlaget kom umiddelbart. Bare en tredjedel av den grunnlovgivende forsamlings egne geistlige med­ lemmer var villige til å avlegge eden. I landet som hel­ het hadde omkring halvparten avlagt ed før det neste LAPOULLE TJAUTiycæ, . slaget kom i februar 1791 med pavens fordømmelse av geistlighetens sivile forfatning. Etter det trakk y^ere/or brynt avtc/adhltc\mnb jjtM/uJavdir mange sin ed tilbake. Den franske kirke ble splittet i to, mellom den konstitusjonelle geistlighet, som ble

221

lønnet av staten, og edsnekterne som menighetene selv sørget for. Dette skismaet i kirken drev en kile gjennom den franske nasjonen. Store deler av folket dreide mot kontrarevolusjon, og på de revolusjonæres side kom opplysningstidens antiklerikalisme mer og mer i dagen, inntil den gikk over i religionsforfølgelse. Det synes også som om det var kirkepolitikken som fikk Ludvig XVI til å bestemme seg for å bryte med revolusjonen ved flukt.

Det nye Frankrikes vanskelige start Den 14. september 1791 avla Ludvig XVI ed til for­ fatningen; den 30. ble den satt i kraft og den grunn­ lovgivende forsamling ble oppløst. Dagen etter kom den lovgivende forsamling sammen. Offisielt var re­ volusjonen slutt og det konstitusjonelle monarki skul­ le begynne å fungere. Men utsiktene for en fredelig fremtid var ikke gode. Den grunnlovgivende forsamling hadde i sin siste tid stått i en vanskelig mellomstilling mellom stadig mer radikale krefter i Paris på den ene siden og kong­ en og hoffet på den annen. Før Ludvig XVI avla ed til forfatningen, hadde han vist at han ikke følte seg bun­ det av det nye regimet, selv om han hadde sanksjonert alle de lovene som opprettet det. Han hadde da heller ikke underskrevet frivillig. 11789 hadde han utsatt og forhalt sin underskrift på 4. august-vedtakene og menneskerettserklæringen inntil Paris på nytt grep inn i politikken i Versailles, mer direkte enn i juli. En kvinnedemonstrasjon mot brødmangel utløste 5. ok­ tober et tog til Versailles av kvinner, mannlige de­ monstranter og borgergarden, som tok med seg kong­ en og forsamlingen tilbake til Paris. Inne i storbyen ble den grunnlovgivende forsam­ ling utsatt for mer konstant press og påvirkning uten­ fra enn i Versailles. Patriotpartiets „generalstab”, den bretonske klubben, som flyttet inn i et nedlagt jakobinerkloster og fikk navnet jakobinerklubben, ble radikalisert ved at den åpnet seg for medlemmer fra byen. Cordelierklubben, som opprinnelig var en bydelsklubb, ble sentrum for byens ytterliggående re­ volusjonære, med ledere som advokaten Danton, le­

gen Marat og journalisten Camille Desmoulins. Gjennom klubben og avisene advarte de uopphørlig i voldsomme ordelag mot kongen, hoffet, edsnekterne og de adelige offiserene, som de ville ha avskjediget. I juni 1791 ble cordelianernes advarsler bekreftet da kongen og dronningen gjorde et forsøk på å flykte fra landet for å få revolusjonen knust utenfra. De ble imidlertid gjenkjent i Varennes og ført tilbake til Paris. For grunnlovgiverne var dette en katastrofe: I to år hadde de satset på konstitusjonelt monarki med Ludvig XVI som konge. Forsamlingen valgte å dekke over det som var skjedd ved fiksjonen om at kongen ikke hadde rømt, men var blitt bortført. Radikalerne i Paris hadde ingen grunn til å godta denne offisielle sannheten: Svaret på Varennes ble republikanisme. Den 17. juli holdt cordelianerne et massemøte på Marsmarken for å undertegne en petisjon om repu­ blikk. Etter anmodning fra den grunnlovgivende for­ samling sendte borgermester Bailly nasjonalgarden mot dem. Garden åpnet ild og drepte et halvt hundre ubevæpnede demonstranter. Det konstitusjonelle monarkiet trådte altså i kraft med en konge som ville omstyrte revolusjonen og en opposisjon som ville omstyrte kongedømmet.

Georges-Jacques Dan­ ton (1759—94), JeanPaul Marat (1743-93) og Maximilien Robespierre (1758—94), tre menn som spilte en le­ dende rolle gjennom klubber og presse under den lovgivende forsam­ ling. De ble alle medlem­ mer av nasjonalkonventet, som ingen av dem overlevde.

Arrestasjonen av Ludvig XVI og hans familie i Varennes, livfullt for­ midlet i tekst og bilde. Teksten gir en kort fremstilling av hvordan arrestasjonen foregikk, med et innskudd om de store belønningene som var gitt til postmesteren som gjenkjente kongen og den kommunale tje­ nestemannen som tok ham i forvaring.

Jakobinere og sans-culotter

„Friheten eller døden”, malt 1793 av J.-B. Regnault. I midten Frankrikes ånd, til venst­ re republikken i en kvin­ nes skikkelse med den frygiske lue og trekanten med lodd, symbolene på frihet og likhet, og risknippet som uttrykk for samhold.

Årene 1792—94 var den franske revo­ lusjons mest ytterliggående fase. Kongedømmet falt og Frankrike ble republikk. Mange av lederne fra 1789 hoppet av revolusjonens vogn etter hvert som den kjørte veier de ikke ønsket. Republikkens kamp mot indre

og ytre fiender ble ledet av det mest radikale, „jakobinske” borgerskapet i en konfliktfylt allianse med det revo­ lusjonære småfolket. Dette var terrorens tid, men det var også en tid med løfter om demokrati og likhet — som ikke ble til virkelighet. Før den grunnlovgivende forsamling oppløste seg, vedtok den at medlemmene ikke kunne velges til den lovgivende forsamling. Grunnlovsfedrene skulle trekke seg tilbake og overlate plassen til nye repre­ sentanter for nasjonen. Dette førte til at klubbene ble enda viktigere, for slett ikke alle veteranene forlot po­ litikken. Robespierre reiste ikke tilbake til Arras, men ble i Paris og gjorde jakobinerklubben til sin po­ litiske arena. Fra feuillantinerklubben ledet triumvi­ ratet Duport, Barnave og Charles Lameth sine me­ ningsfeller i nasjonalforsamlingen. Den mest betyd­ ningsfulle politikeren som selv satt i forsamlingen, var Jacques-Pierre Brissot på venstre fløy. Valget til den lovgivende forsamling bekreftet den moderate tendensen fra departementsvalgene året før. Av de 745 representantene meldte 350 seg inn i feuillantinerklubben, mens 136 gikk inn i jakobiner­ klubben, der Brissot allerede var medlem. Venstre­ fløyen gikk under navnet „girondinere” etter land­ skapet Gironde, som flere av dens medlemmer kom fra. Brissot og girondinerne kom til å spille en avgjø­ rende rolle i den største saken den lovgivende forsam­ ling stod overfor: spørsmålet om krig eller fred.

Krig Nyhetene om at generalstendene var blitt grunnlovgi­ vende forsamling og at Bastillen var falt, ble mottatt

223 fene og samlet seg til en hær i Tyskland. Venstrefløy­ en i den lovgivende forsamling ønsket også krig, for å utbre revolusjonen. Girondinerne var talsmenn for internasjonal revolusjon; alle landflyktige revolusjo­ nære i Frankrike sluttet seg til dem. Men like viktig Karikatur av Joseph Barnave (1761—93) et­ for girondinerne var det at de ved hjelp av krig håpet å ter at han hadde dreid kunne blottstille og nedkjempe de kontrarevolusjomot høyre. Foran hans nære i Frankrike selv: „Vi trenger store forræderier,” to ansikter er skrevet: sa Brissot. „Folkets mann 1789. Motstanden mot krigspolitikken kom fra feuillanHoffets mann 1791 ”. Pengeposen med avsentinerne og fra den delen av jakobinerklubben som derna vnet „ L ouis Capet ” fulgte Robespierre. Han trodde ikke på at friheten (Ludvig XVI) innehol­ kunne bringes til folkene „på spissen av bajonetten” der en påstand om hans og han spådde at krigen kunne føre til diktatur, ikke motiver. I teksten under bildet ligger en trussel: til frihet i Frankrike selv. Store debatter mellom Bris­ „Jeg pleide å si Dem god sot og Robespierre i jakobinerklubben vakte intens dag, nå sier jeg god oppmerksomhet. kveld. ” I denne striden om krig eller fred var det ytterfløye­ med begeistring i frihetselskende kretser i Europa. ne som seiret. I mars 1792 tok kongen en regjering av Ved fyrstenes hoff var holdningen en annen, men girondinere. Den 20. april 1792 erklærte den lovgi­ umiddelbare fiendtlige reaksjoner var unntaket. For vende forsamling krig mot „kongen av Ungarn og de europeiske maktene var det heller ikke uvelkom­ Bohmen”. Formuleringen var valgt for å gjøre det ment om Frankrike skulle bli svekket av indre strid. klart at Frankrike ikke erklærte det tyske keiserriket Den grunnlovgivende forsamling på sin side prokla­ krig. Men Preussen kom automatisk med gjennom sin merte prinsipiell fredspolitikk i 1790.1 løpet av 1791 allianse med Det habsburgske riket. Krigen ble snart utvidet ved fransk krigserklæring først mot Spania og ble klimaet et annet. På flere hold i Frankrike var krig ønsket, av helt så mot Storbritannia og Nederland i februar og mars ulike grunner. Kongen og særlig dronningen arbeidet 1793. Sommeren 1792 åpnet ikke, som girondinerne aktivt for krig i håp om å få omstyrtet revolusjonen. De franske emigrantene i utlandet agiterte ved hof­ hadde håpet, med fransk offensiv. Isteden trengte

Jacques-Pierre Brissot (1754—93) hadde før re­ volusjonen levd et inter­ nasjonalt liv som forfat­ ter og journalist. Han hadde arbeidet for hertu­ gen av Orléans og stiftet en forening mot neger­ slaveriet. 11788 emi­ grerte han til USA, men vendte raskt hjem da re­ volusjonen brøt ut.

Manon Phlipon, Ma­ dame Roland (1754—93) var begavet, aktiv — og hyllet Rousseaus lære om at kvinnens plass var i hjemmet. Ekteskapet med Jean-Marie Roland de la Platiére (1734— 93), innenriksminister i 1792, gav henne utfoldelsesmuligheter. Hun ble et midtpunkt for gi­ rondinerne (også kalt „rolandinerne”) og skrev offentlige innstillinger i ektemannens navn. Hen­ rettet etter girondinernes fall. Hennes mann, som lå i dekning, tok sitt liv da han fikk melding om hennes død.

Paris på revolusjonens tid. Utenfor skatteforpakternes bymur lå for­ steder med særlig tett ar­ beider- og håndverkerbefolkning.

224 I juni gav kongen girondinerregjeringen avskjed, og girondinerne deltok aktivt i agitasjonen mot kong­ en fram til midten av juli. Da vek de tilbake for det store oppgjøret som var i emning og forsøkte å for­ handle med kongen. Både cordelianerne og Robespierre tok del i bevegelsen som førte fram til reisning­ en. Men det var på et annet plan, nemlig i de 48 sek­ sjonene i Paris at opprøret ble organisert, og som så ofte senere var det arbeider- og håndverkerforstaden Faubourg Saint-Antoine som gikk i bresjen. Seksjonene var bydelskommuner skapt ved lokalinndelingen av 1790. I seksjonene rådet det direkte demokratiet: Alle stemmeberettigede kunne møte i seksjonenes generalforsamlinger. Borgergarden, som nå hadde fått navnet nasjonalgarde, var også or­ ganisert seksjonsvis. Under mobiliseringen mot kongen i juli og august fikk også småfolket, „de passi­ ve borgerne”, innpass i generalforsamlingene og i na­ sjonalgarden. Pariserne var imidlertid ikke alene om 10. augustreisningen. Provinsfolk som hadde meldt seg frivillig til krigen, la veien om Paris for å feire føderasjonsfesten til minne om Bastillens fall og som symbol på na­ sjonal enhet. Viktigst var de fødererte fra Sør-Frank„Rouget de 1’Isle synger Marseillaisen”, maleri av Isidore Pils (1813-75). Ludvig XVI halshugges 21. januar 1793 etter dom av konventet. Det var enighet om å kjenne ham skyldig, men giron­ dinerne var imot å la ham henrette. Den av­ gjørende voteringen skjedde ved navneopprop og gav 387 stemmer mot 334. Alle kunne etter dette vite hvem som had­ de stemt for å henrette Ludvig XVI.

fiendene inn i Frankrike. Men invasjonen knuste hel­ ler ikke revolusjonen, som kongen hadde håpet. Tvert om førte den til at kongedømmet falt.

10. august Forbitrelsen rettet seg mot kongen etter hvert som den østerriksk-prøyssisk hær under hertugen av Braunschweig rykket fram mot Paris, fulgt av emigranthæren under fyrsten av Condé. Kongeparet var mistenkt for å stå i ledtog med fienden. Denne mis­ tanken ble bekreftet senere da kongens hemmelige arkiv ble åpnet: Marie-Antoinette hadde sendt den franske generalstabens feltplaner til keiseren i Wien.

Den rojalistiske avisen „De jakobittiske sabba­ ter” utmerket seg ved grovkornet harselas over jakobinerne, som den kalte jakobitter med en hentydning til en sekt i Syria fra 500-tallet.

rike og Bretagne, der den folkelige revolusjonen hadde mest glød. Den 25. juli kom bretonerne, den 30. fulgte de fødererte fra Marseille; i Faubourg Saint-Antoine vakte de begeistring med den kamp­ sangen som fikk navnet Marseillaisen. Den 1. august ble hertugen av Braunschweigs ma­ nifest kjent i Paris. Hans trusler om drastiske represa­ lier mot byen hvis det skjedde „den minste krenkelse” av kongefamilien, virket mot sin hensikt. I dagene som fulgte, haglet kravene om avsettelse av kongen over den lovgivende forsamling fra parisseksjoner og fødererte. Den 10. august ringte stormklokkene i Faubourg Saint-Antoine. De tre seksjonene der fikk de andre med seg på å erstatte det moderate kommu­ nestyret fra 1790 med en „opprørskommune”. Der­ etter fulgte angrepet, med marseillanerne i spissen, mot kongeslottet Tuileriene. Før kongens sveitsergarde kapitulerte hadde kongen og dronningen søkt tilflukt i den lovgivende forsamling, som ventet til det

var klart at opprørerne hadde seiret, før den suspen­ derte Ludvig XVI og skrev ut valg med alminnelig stemmerett til en ny grunnlovgivende forsamling, nasjonalkonventet.

Revolusjonens voldsomste tid Reisningen den 10. august 1792 betydde et så stort skille at den ofte er blitt kalt „den annen revolusjon”. Fremstående menn i det gamle patriotpartiet som La Fayette og Duport brøt med revolusjonen og forlot landet. Feuillantinerklubben ble oppløst. Konge­ dømmets fall ble fulgt av at konventet proklamerte republikken 21. september og lot Ludvig XVI hen­ rette den 21. januar 1793. Ikke noe som tidligere hadde skjedd under revolusjonen splittet den franske nasjon så dypt. Det aristokratiske miljøet i Paris gikk i oppløsning, aristokratene gikk i eksil, forsøkte å bli glemt på sine gods på landet, eller havnet i fengsel. Helt til 10. august hadde der vært en levende og aggressiv rojalis­ tisk presse. Nå ble den taus. Pressefriheten gjaldt ikke lenger for kontrarevolusjonære. Når republikken kjempet på liv og død, var alle motstandere å betrakte som fiendens allierte. Få dager etter 10. august ble de edsnektende prestene landsforvist under trussel om fengsling og straff. Revolusjonskrigen var ulik det gamle regimes kri­ ger, der folket oftest var følelsesmessig uberørt. I bre­ de lag av folket førte tvert om patriotisk glød både til offervilje og til brutale hat- og fryktreaksjoner. Det siste ble drastisk demonstrert to uker etter 10. august ved septembermassakrene i Paris, da mer enn tusen edsnektere og andre kontrarevolusjonære ble trukket ut av fengslene og drept etter „dom” av improviserte folkelige standretter på gater og plasser. Denne folkelige terror var uakseptabel for alle re­ volusjonære myndigheter, men konventet organiser­ te terroren ved å opprette revolusjonstribunaler for politiske forbrytelser og gi en lov om fengsling av mis­ tenkte uten anklage og dom. Menneskerettserklæringens prinsipper om rettssikkerhet var satt ut av kraft. Snart ble terroren også brukt i politiske konflik­ ter mellom republikanere. Kampen mellom revolu­ sjon og kontrarevolusjon ble til borgerkrig da plikt til militærtjeneste ble innført i februar 1793 og førte til opprør i Vendée i Vest-Frankrike.

Sans-culottene Det revolusjonære småfolket, håndverkere, småhandlere og lønnsarbeidere, fikk under revolusjonen navnet sans-culottes („uten knebukser”) fordi de gikk med langbukser. Sans-culottene gjorde seg poli­ tisk gjeldende mange steder i Frankrike, men det var i Paris de hadde den mest direkte innflytelsen på stats­ makten. Sammen med kvinnene fra de samme sosiale lage­

ne utgjorde sans-culottene hovedmassen i alle de­ monstrasjoner, oppstander og opprør. 10. augustreisningen gav dem også, som vi har sett, innpass i of­ fentlige organer. I seksjonenes generalforsamlinger kunne de heretter slåss i ord — og somme tider på tør­ re nevene — med finere folk. Kvinnene fikk gjøre seg gjeldende fra tilhørergalleriene. Jakobinerklubben forble alltid en borgerlig klubb, fordi kontingenten var så høy. Men folkelige klubber ble dannet i stort antall. Mange av dem var åpne for begge kjønn og ble kalt „hermafrodittklubber” av

dem som ikke likte dem. Både i Paris og i provinsene var det også rene kvinneklubber, inntil en strid om en kvinneklubb langt ute på venstrefløyen gav konven­ tet en kjærkommen anledning til å forby politiske kvinneklubber. Det direkte demokratiet, eller allmøtet, var sansculottenes naturlige politiske form. Det var kjent fra landsbyene, og en stor del av sans-culottene i Paris var innvandrere av første eller annen generasjon. Men at de også hadde lært seg brokker av Rousseaus teori, ser vi ikke minst når seksjonene opptrådte som pressgrupper overfor Paris-kommunen og konven­ tet. Når en seksjon i rolige øyeblikk brakte en petisjon til konventet, ble korrekte former brukt. Da ble form­ ler som „seksjonen Den røde lue taler som del [frak­ sjon] av det suverene folk til sine fullmektige”. I opp­ hissede øyeblikk derimot falt „fraksjonen” ut, og sek­ sjonen var eller talte for hele det franske folk. Og når seksjonene „reiste seg”, det vil si erklærte seg i opp-

225 Jakobinere og sans-culotter Kvinnebataljon, ukjent kunstner. Drevet av både patriotisme og feminisme krevde revolusjonens kvinner å få tjene i vå­ pen. I nasjonalgarden i noen byer ble det oppret­ tet „amasonlegioner”, og atskillige kvinner kjem­ pet i felthærene.

„ Unge menn bringer konventet krutt som de har fabrikkert og en ka­ non som de har støpt. ” Gouache av Lesueur som hyllest til folkets pa­ triotiske innsats for for­ svaret i 1793. En stor oppgave både for menn, kvinner og barn var å skrape salpeter av kjellerveggene for å skaffe råstoff til kruttproduksjonen. Kvinnene spesielt bidrog med strikking og søm for soldatenes ut­ rustning.

226_________ Jakobinere og sans-culotter

Til høyre: „ Sans-culottefamilie ” på søndagsutflukt.

Parisisk sans-culotte.

„Her setter man sin ære i å kalles borger. ” Plakat som ble satt opp i klub­ ber og til dels i offentlige kontorer.

Sans-culotten „Svar på det uforskammede spørsmål: Hva er en sans-culotte? En sans-culotte, mine herrer slyngler, er et vesen som alltid går til fots. Han eier ikke mil­ lioner, som alle dere gjerne ville ha, han har ikke slott, ikke tjenere, men bor ganske enkelt med sin kone og sine barn, hvis han har noen, ifemte eller sjette etasje. Han er nyttig, for han kan pløyejorda, og han kan smi, sage og file, tekke et tak, lage sko og gi inntil sin siste blodsdråpe for å redde republik­ ken ... Om kvelden møter han i sin seksjon, ikke pudret ogparfymert og m edfine stø vier i håp om å gjøre seg bemerket av borgerinnenepå tribu­ nene, men for med all sin kraft å støtte de gode forslagene og pulverisere dem som kommerfra statsmennenes motbydelige klikk. For øvrig bærer sans-culotten alltid sin sabel med skarp egg for å skjære ørene av på alle ondsinnede. Somme tider marsjerer han med lanse, men så snart trommene slår, ser man ham sette avgårde til Vendée, til hæren ved Alpene eller til hæren i nord... ” (Manuskript fra striden med girondineme («statsmennenes motbydelige klikk”) våren 1793, sannsynligvis utkast til flygeblad.)

het. Deres ideal var et jevnstilt samfunn av småhåndverkere med få svenner, småhandlere og småbønder, slik at enhver mann i løpet av livet kunne bli sin egen herre. En av seksjonene i Paris foreslo for konventet å sette en maksimumsgrense for hvor mye jord en fami­ lie kunne leie. Småfolkets forestillinger om hvordan vanskelighe­ ter og motstand kunne overvinnes, var enkle og bru­ tale. Matmangel var for eksempel noe som kunne av­ hjelpes ved å la hamstrere og svartebørshandlere komme under giljotinen. Sans-culottene virket som pressgrupper for stadig hardere terror mot «folke­ fiender” av alle slag.

Dyrtid og nød

En viktig grunn til at folkebevegelsen kunne holde seg som en aktiv kraft gjennom flere år var at mat­ rørstilstand, falt konventets myndighet tilbake til fol­ mangel og inflasjon skapte misnøye og opphisselse i ket, og seksjonene kom med ordrer, ikke petisjoner. folket. Etter 1789 var det ikke først og fremst dårlige Rousseauismens oppvurdering av den lille mann avlinger som var årsak til forsyningsproblemene. Da og begivenhetene under revolusjonen hadde frigjort kirken mistet tienden etter 4. august-natten, forsvant sans-culottene fra den tilvante respekt for samfunns- mye korn fra markedet, og det ble ikke fullt ut erstat­ autoritetene og overklassene. De krevde ikke bare tet ved at bøndene solgte mer. Småbøndene kunne rettslig, men også sosial likestilling. Uttrykk som les tillate seg å leve bedre når de ikke lenger måtte gi kir­ gros (de store) og honnétes gens (kondisjonerte, ken hvert tiende nek og selge en del av avlingen for å dannede) ble skjellsord. For å fjerne de ytre uttrykke­ dekke føydalavgifter og skatt. Det tok tid før det nye ne for sosiale skiller ble tiltaleformen „borger” (cz- regime etter skattereformene fikk bøndene til å betale toyen og citoyenne) innført til erstatning for en rekke skatt på gammelt nivå. ord som varierte etter vedkommendes stand og rang. Ettersom skattene gav for lite, finansierte staten si­ Sans-culottene krevde også større økonomisk lik­ ne utgifter ved å trykke sedler, såkalte assignater. Re­ volusjonens beryktede assignater begynte som gjelds­ bevis som staten utstedte og som kunne brukes til å kjøpe inndratt kirkegods. Fra dette utgangspunktet utviklet assignatene seg til alminnelige pengesedler, samtidig som myndighetene av nød trykket flere og flere assignater, mens det ble mindre og mindre nasjonalgods igjen som sikkerhet. Resultatet var at as­ signatene stadig falt i verdi og at de gode pengene, gull- og sølvmyntene, forsvant fra alminnelig handel. Den som kunne betale i mynt, hadde ikke vanskelig for å skaffe seg korn og andre mangelvarer, men folk flest, som bare hadde inntekter i papirpenger, kom ille ut.

227

Derfor reiste kravet seg om maksimalpriser, leve­ ringsplikt for bøndene og offentlig regulering av for­ syningene til byene. Men både i den lovgivende for­ samling og i konventet stod den økonomiske libera­ lismen sterkt; de deputerte ville ikke tilbake til det gamle regimes reguleringspolitikk. Under krig måtte de også nødvendigvis legge mest vekt på hærens be­ hov. Først etter talløse utbrudd av uro, oppstander og plyndring rundt om i landet og store og truende de­ monstrasjoner i Paris, ble alminnelig prisregulering vedtatt i september 1793. Striden om matforsyningen var også en av grunnene til girondinernes fall.

Konventet: Girondinere og montagnarder Av de nesten 800 representantene som møttes for å danne nasjonalkonventet 20. september 1792, hadde

Likhet og eiendomsrett i konventets tid Tanken om en Jordlov” var det mest radikale utrykk for økonomisk likhetspolitikk. .Jordlo­ ven”, det vil si inndragning av store jordeien­ dommer og fordeling av jorda som familiebruk kjente nesten alle konventsmedlemmene fra latintimene på gymnaset — og de avviste den to­ talt. Konventet dekreterte dødsstraff for enhver som talte for jordloven. Derfor var det bare oppdeling av forpaktningsbruk det kunne agiteres for under konventet. Den viktigste konflikten over eiendomsret­ ten gjaldt imidlertid retten til Jordas frukter”. Konsekvente liberalister hevdet at eiendoms­ retten ble krenket ved rasjonering og offentlig beslagleggelse av jordbruksprodukter. Robespierre, som var en beundrer av filosofen Mably (s. 166—67) utformet en prinsipiell be­ grunnelse for det motsatte standpunkt. Selv om eiendomsretten var å betrakte som naturrett, stod retten til liv over retten til eiendom. Ergo måtte privat eiendomsrett til livsnødvendige varer vike for republikkens plikt til å beskytte folket mot sult.

en del sittet i en av de to tidligere nasjonalforsamling­ ene, men mesteparten var nye menn som hadde gjort seg bemerket i lokalpolitikk eller gjennom pressen. Også konventet var dominert av jurister. To ledergrupper avtegnet seg raskt. Den ene var girondinerne, den annen fikk navnet „Berget” eller montagnardene, fordi den samlet seg på de øverste benkeradene i salen. Girondinerne var fra først av de sterkeste. Som krigsparti triumferte de da republik­ kens hær under girondinergeneralen Dumouriez

erobret Belgia i november 1792. Desto større ble be­ lastningen for dem da Belgia igjen gikk tapt våren 1793 og Dumouriez deserterte og gikk over til fien­ den. Montagnardenes maktovertagelse i juni var likevel ikke resultatet av noen parlamentarisk seier, men av hovedstadens makt. Montagnardene var mer enn gi-

Assignatenes fall 1789— 95. Etter „Histoire générale des civilisations”.

Assignater og andre pa­ pirpenger fra revolusjo­ nens tid.

228_________ Jakobinere og sans-culotter

Ludvig Karl, Frankrikes kronprins, født 1785. Fra Ludvig XVIs død regnet rojalistene ham som Ludvig XVII. Hans død i fangenskap i 1795 var et slag for de mode­ rate rojalistene som had­ de håpet på et langt regentskap. Nå tok Ludvig XVIs eldste bror konge­ navn som Ludvig XVIII og proklamerte at han ville gjeninnføre det gamle regime med dets enevelde og privilegier.

„Den heroiske Charlotte Corday stilt for revolusjonstribunalet i Paris 17. juli 1793 for å ha befridd verden for kongemorderen Marat, dette ateistiske uhyre... ” Engelsk karikatur. Foran dommerne har kunstneren plassert liket av Marat; denne mest forhatte av girondinernes motstandere led av en hudsykdom, og Charlot­ te Corday (1768—93) stakk ham i hjel i bade­ karet.

rondinerne rede til å bøye seg for sans-culottenes krav om offentlige tiltak for å skaffe mat til overkom­ melige priser. Kjernen i montagnardgruppen var de deputerte fra Paris; blant dem var Danton og Robespierre. Girondinerne derimot var provinsrepresentanter. De raste mot parisernes maktspråk overfor Frankrikes nasjonalforsamling. Hvis dette ikke tok slutt, ropte en av dem i konventet, „skal man snart forgjeves lete langs Seinens bredder etter det sted der Paris har ligget”. Men også girondinerne hadde støtte i Paris, nemlig i seksjoner som fremdeles var dominert av borgerlige menn. Først etter at sans-culottene hadde seiret i den ene seksjonen etter den annen våren 1793, kom av­ gjørelsen i form av en massedemonstrasjon 31. mai og en militæroperasjon 1. juni, da nasjonalgarden om­ ringet og trengte inn i konventsbygningen og tvang de deputerte til å utstøte girondinerne. Etter dette fulgte arrestasjoner, anklager for revolusjonstribunalet og henrettelse av en rekke girondinerledere, blant dem Brissot. I flere provinser førte undertrykkelsen av gi­ rondinerne til opprør. Verst var det i Lyon, som først ble gjenerobret i oktober etter blodig kamp og som fikk lide under harde represalier.

Marie-Antoinette ble dømt til døden av revo­ lusjonstribunalet i Paris 16. oktober 1793. Male­ ren og konventsmedlemmet Jacques-Louis Da­ vid tegnet henne på vei til giljotinen.

Demokrati og diktatur Under montagnardenes ledelse vedtok konventet lo­ ver som skulle innføre politisk demokrati og gjøre lik­ heten til noe mer enn en rent rettslig likestilling. Dette fikk uttrykk i lover om gratis og obligatorisk folke­ skole, om forsorgsvesen og offentlig helsevesen og i

229 Jakobinere og sans-culotter

Tidsregning under republikken Den 5. oktober 1793 vedtok konventet den re­ publikanske kalenderen med startpunkt 22. september 1792, den franske republikkens førs­ te dag. Året fikk 10 måneder, alle med 30 dager og delt i tre tidagersuker, kalt dekader. For å få året til å stemme med solåret ble det så skiftevis lagt til fem eller seks ekstradager, populært kalt „sans-culottedagene”. Et innslag av poesi gav månedsnavnene, som Fabre d’Eglantine, en av dikterne i konventet, dannet av ord for vær og vekster:

vendémiaire av vinhøst brumaire av tåke frimaire av kulde nivdse av snø pluvidse av regn

germinal av spire floréal av blomster prairial av eng messidor av kornhøst fructidor av frukt

forfatningen av juni 1793 som la politiske avgjørelser mest mulig direkte i folkets hender. Folkeavstemning skulle være et fast ledd i lovgivningen. Stemmerett for kvinner, som i 1789 var blitt diskutert i konstitusjons­ komiteen, kom nå opp i forsamlingen selv. Uimotsagt ble det hevdet at det ikke fantes prinsipielle argumen­ ter mot politisk likestilling mellom kjønnene, men sa­ ken ble likevel lagt til side med en begrunnelse som fritt kan oversettes med at tiden ikke var moden. Det ble den først i 1946 i Frankrike. Den franske histori­ keren Ernest Labrousse har treffende kalt 1793—94 „antesipasjonenes tid”, fordi konventet foregrep re­ former som først menneskealdre senere ble til realite­ ter. Slik Frankrikes situasjon var sommeren 1793, kunne det ikke være tale om å sette den nye forfat­ ningen i verk. Dette ble derfor utsatt „til freden”. I mellomtiden styrte konventet „revolusjonært”, det vil si som et midlertidig unntaksregime med den alt­ overskyggende oppgave å organisere republikkens krefter mot ytre og indre fiender. Konventet samlet i seg all myndighet: Der var in­ gen forfatning, ingen konge eller president, ingen an­ nen regjering enn konventets egne komiteer, som montagnardene besatte*De tre viktigste var sikkerhetskomiteen for politi, overvåkning og terror, fi­ nanskomiteen og — som den aller mektigste — vel­ ferdskomiteen, som hadde ansvaret for krig, forsy­ ninger og alminnelig politisk ledelse. Ved girondinernes fall ble jakobinerklubben montagnardenes partiorganisasjon. Dette var viktig, for jakobinerklubben hadde bygd ut et nettverk av søsterklubber over mesteparten av landet. Robespierre var den fremste lederen av jakobinerorganisasjonen, og dette gav ham en sterk stilling i konventet som hel-

Konger, damer og knek­ ter forsvant fra spillkor­ tene og ble erstattet av symboler for republikan­ ske dyder. Kløverdame heter „ Fritt ekteskap ”, hennes motto er An­ stendighet” og under hennes røde lue står or­ det „ Skilsmisse Borger­ lig ekteskap og rett til skilsmisse ble innført ved loven av 20.9.1792.

het og i velferdskomiteen, der han var medlem. En annen sterk mann i denne komiteen var artillerioffiseren Lazare Carnot, „seierens organisator”, som ledet krigføringen. Vi har sett at den grunnlovgivende forsamling skapte et desentralisert lokalt selvstyre uten repre­ sentanter for sentralmakten. Under det „jakobinske

J.-B. Belley(1747— 1802), konventsmedlem for Saint-Domingue, malt av Girodet-Trioson. Raynal var forfatter av et kjent verk om Vestog Ostindia.

230 Jakobinere og sans-culotter

sans-culottenes støtte. De appellerte virkningsfullt til dem ved å kritisere maktkonsentrasjonen i regjeringskomiteene og kreve at den demokratiske konsti­ tusjonen av 1793 skulle settes i verk. I mars 1794 slo komiteene tilbake. De ledende hebertistene ble arrestert og giljotinert, cordelianerklubben ble stengt, kommunen ble utrensket og håndplukkede jakobinere satt inn som medlemmer. Sans-culotter som forsvarte seksjonsforsamlingenes rettigheter, fant seg snart i fengsel sammen med edsnektere, aristokrater og moderat-revolusjonære. I samme måned rammet giljotinen hebertistenes mot­ setning, Danton og hans venner, som agiterte for å trappe ned terroren, ettersom republikken ikke leng­ er var truet. Militært sett var det jakobinske diktaturet vellyk-

Fra hebertistenes avkristningskampanje: Blekkhus i form av en sans-culottelue som slår en prest til jorden.

„Pére Duchesne” var Jacques-René Héberts populære avis, vulgær og demagogisk, men også fylt av folkelig humor og livsglede. Over brystet bærer gjennomgangsfi­ guren „Far Duchesne” ordene: „Leve fri eller dø, for helsike. ” Hébert (f. 1757) ble giljotinert i mars 1794. Festen for Det høyeste vesen på Marsmarken i Paris, 20. prairial år II var Robespierres siste triumf. En måned tidli­ gere (9. april 1794) had­ de konventet tilbakevist avkristningen ved å de­ kretere at „ det franske folk erkjenner at der er et høyeste vesen og at sjelen er udødelig”.

diktaturet” ble alle disse valgte forsamlingene under­ ordnet regjeringskomiteene. „Nasjonalagenter” ble stilt ved siden av dem for å sørge for at konventets og komiteenes ordrer ble fulgt. Konventsmedlemmer ble sendt ut som „representanter i misjon” med full­ makt til å gjøre hva som var nødvendig for å bringe or­ den der det var vanskeligheter. Med eller uten bruk av fengsel og giljotin skjøv de ut motstandere og „mistenkte” av forsamlingene og satte inn gode jakobi­ nere. Sans-culottene var en del av jakobinernes makt­ grunnlag, men disse uregjerlige allierte måtte temmes og disiplineres. I Paris krevde det et oppgjør med den „hebertistiske” kommunen. Hebertistene, som hadde navn etter Jacques-René Hébert, en journalist og høy kommunal tjenestemann, var en gruppe ytter­ liggående revolusjonære som blant mye annet drev fram avkristningsbevegelsen i strid med deisten Robespierre, som betraktet ateisme som en veder­ styggelighet. Hebertistene, som kontrollerte cordelianerklubben, konkurrerte med jakobinerne om

ket. Sommeren 1794 trengte franske tropper inn i Spania, Tyskland og Belgia. Men maktkonsentrasjon og terror tok spontaniteten ut av revolusjonen. En trykkende taushet rådet. „Revolusjonen er frossen,” klaget Robespierres nære medarbeider Saint-Just, som selv hadde vært med på å fryse den ned. I noen tid hadde det vært sterke motsetninger i ko­ miteene, mellom et mindretall av robespierrister og et flertall rundt Carnot. Et komplott ble dannet, og den 9. thermidor år II (27. juli 1794) satte konventet Robespierre og fire andre konventsmedlemmer un­ der arrest og tiltale. De kom seg unna til kommunen, som gjorde forberedelser til motstand. Men ingen kamp var nødvendig for å styrte robespierristene og avskaffe kommunen. De to følgende dagene fikk bøddelen Samson ta seg av 90 menn fra konventet, kommunen og jakobinerklubben.

Terroren og jakobinismen Ikke noe virket så sterkt som „skrekkveldet” til å ska­ pe avsky for den franske revolusjon, også hos men­ nesker som hadde sluttet opp om den i begynnelsen.

231 ,,1793” ble stående som et skremmende og nytt be­ grep. Kontrasten til de idealene og prinsippene revo­ lusjonen hadde startet med å proklamere, var skri­ kende. Fra vårt århundres synspunkt er skrekkveldet ikke så enestående; verden har sett mange terroristiske regimer. Likevel skiller jakobinernes seg ut på flere måter. Ikke alle strafferettsprinsipper fra begynnelsen av revolusjonen ble gitt opp. Tortur ble ikke brukt, hver­ ken som straff eller for å fremtvinge tilståelser. Skjult likvidering av motstandere ble heller ikke brukt: Alt var åpent, offentlig og utformet i lovs form av kon­ ventet. Terroren var et bevisst politisk virkemiddel for revolusjonsregjeringen. Den siktet dels mot å utrydde motstandere, dels mot å lamme dem ved frykt. For å forklare terroren er det ikke nok å vise til omstendig­ hetene”. Vi må også trekke inn en jakobinsk mentali­ tet, eller grunninnstilling, som hadde bakgrunn i opp­ lysningstidens optimistiske tro på én gyldig løsning som alle rettenkende mennesker måtte være enige i (s. 167-69). Terroren hadde sin teori, som først og fremst var utformet av Robespierre. Maximilien „den ubestikkelige” var moralist. Den alminnelige lære om at vertu (borgerånd, aktivt samfunnsengasjement) var de­ mokratiets prinsipp, hadde hos ham en veldig følel­ sesmessig intensitet. I likhet med alle revolusjonære som hadde studert antikken i gymnaset, viste han sta­ dig tilbake dit: „denne borgerånd som gjorde mirak­ ler i Hellas og Roma og som er bestemt til å frem­ bringe enda mer forbløffende mirakler i det republi­ kanske Frankrike...” Men han polemiserte mot Montesquieu, som hevdet at bare despotiet hadde terror — frykt — som prinsipp. Et demokrati i fred, sa

Robespierre, bygger på vertu alene, men under revo­ lusjon bygger det på borgerånd og terror i forening. „Revolusjonsregjeringen skylder de gode statsbor­ gerne full beskyttelse, men folkets fiender skylder den bare døden.” Hvem var så gode statsborgere? „Republikken har ingen andre statsborgere enn re­ publikanerne. Rojalister og konspiratører er frem­ mede, eller rettere sagt fiender.” Revolusjonsregje­ ringen, erklærte Robespierre, var „frihetens despoti over tyranniet”.

Robespierre forsøkte å ta sitt liv da han ble arres­ tert i rådhuset natt til 10. thermidor. Om kvelden samme dag ble han, Saint-Just, og 17 medar­ beidere giljotinert uten å være stilt for retten.

Den 5. september 1793 omorganiserte konventet revolusjonstribunalet og satte„terroren på dags­ ordenen”. Alle store pro­ sesser ble overført til Pa­ ris og henrettelsene fore­ gikk på Revolusjonsplassen, nå kalt Place de la Concorde.

Direktoriet, konsulatet og keiserdømmet

Fra galleriene i PortRoyal, sett mot hagen. Svingningen i klesmote er iøynefallende mellom dette bildet fra ca. 1800 og bildet s. 210 fra revo­ lusjonens første år. På det første kan vi se at rokokkoens krinoliner og høye hodepynt ikke lenger var enerådende. Nå har den nyklassisistiske direktorie- eller em­ pirestilen slått helt igjen­ nom, inspirert av antik­ kens tunika.

I Frankrike ble den 9. thermidor år II vannskillet i revolusjonen. Etter robespierristenes fall fulgte reaksjonen mot jakobinerne og sans-culottene. De som satt ved makten fra 1795, forsøkte å bygge en varig borgerlig republikk på grunnlag av det som var vunnet i revolusjonens første år. Det lyktes ikke, og før det nye århundret be­ gynte, hadde Napoleon Bonaparte tatt

makten. Kort etter statskuppet sendte han ut en proklamasjon der det het: „Revolusjonen står nå fast ved de prin­ sippene som satte den i gang, revolu­ sjonen er slutt.” Napoleons 15 år lange styre sikret ganske riktig mange av revolusjonens resultater for de vel­ stående klassene. Men hans regime stod ikke fast ved alle prinsippene fra 1789. Den politiske friheten gikk tapt.

Robespierre ble styrtet av medterrorister som ikke hadde noen tanke om å avvikle terroren og regjeringskomiteenes makt. Men 9. thermidor åpnet for en voldsom reaksjon som jakobinerne ikke kunne stop­ pe. Da fengselsportene først ble åpnet for noen, star­ tet en lavine. Alle slags fanger kom ut, blant dem tidli­ gere aktive politikere på høyre og venstre fløy. De

overlevende girondinerne ble tatt opp igjen i konven­ tet. Overlevende hebertister og sans-culotter gjen­ erobret makten i en rekke av Paris-seksjonene. I noen måneder var der et hektisk politisk liv i hovedstaden. Jakobinerne, som kjempet for å opprettholde det re­ volusjonære unntaksregimet, ble angrepet fra begge sider. I november 1794 ble jakobinerklubben stengt. Etter dette kom konflikten mellom høyre og venstre åpent fram. I desember opphevet konventet maksimalprisene og håpet at fri konkurranse skulle sikre Paris gode forsyninger. Det slo ikke til. Senvinteren og våren 1795 ble den verste hungertid byen hadde kjent under revolusjonen, og seksjonsforsamlingene ble stadig mer aggressive. De fremmet også et politisk krav, nemlig at den demokratiske konstitu­ sjonen av 1793 skulle settes i verk. Men utover våren ble det klart at de „moderate” i konventet ville revi­ dere forfatningen, eller endog gi en ny. Den 20. mai 1795, 1. prairial år III brøt revolusjonens siste sansculotte-reisning ut under slagordet „Brød og konsti­ tusjonen av 1793”. Prairialopprøret manglet sentral ledelse, og den fjerde opprørsdagen overgav Faubourg Saint-Antoine seg uten motstand til regulære tropper som var satt inn. Undertrykkelsen etter prairialreisningen tok to

revolusjonær folkebevegelse, ble mer og mer avhen­ gige av hæren, også i indre politikk.

Direktoriets pendel Konstitusjonen av år III var utformet for å sikre det borgerlige republikanske regimets fremtid mellom fløyene. Istedenfor én president — som kunne bli far­ lig — ble fem „direktører” stilt i spissen for staten, der­ av navnet direktoriet. Alle direktørene som ble valgt i 1795, var „kongemordere”. Stemmeretten og valg­ barheten ble innskrenket mer enn i 1791, for å sikre at former. En militærkommisjon tok seg av opprørerne og dem som hadde bøyd av for dem. Blant de 36 som fikk dødsdom, var seks konventsmedlemmer, „de siste montagnarder”. En utrenskningsaksjon i seksjo­ nene rettet seg mot de sans-culottene som hadde vært mest aktive i årene fra 1792. De ble rammet av fengs­ ling og avvæpning, som også innebar tap av politiske rettigheter. I Sør-Frankrike tok reaksjonen langt mer brutale og lovløse former, i den såkalte „hvite terro­ ren”. Prairialoppstanden ble slutten på sans-culottebevegelsen. Småfolket ble skjøvet ut av det politiske samfunn, som de høyere klassene mente det aldri bur­ de vært sluppet inn i. Før konventet oppløste seg 26. oktober, vedtok det konstitusjonen av år III, som gjeninnførte innskrenkning av stemmeretten ved census.

Direktoriet Direktoriet, fra november 1795 til oktober 1799, var et forsøk på å stabilisere det republikanske regime på det grunnlaget som var lagt av „mennene fra 1789”. Forsøket var mislykket. Regimet vant ingen stabilitet, og direktoriet ble et mellomspill mellom revolusjonen og Napoleon. De mest pålitelige forsvarere av den borgerlige re­ publikken var menn som selv hadde satset mye på re­ volusjonen og som hadde mye å tape om kongedøm­ met ble gjeninnført. Det var slike som hadde kjøpt nasjonalgods, og det var fremfor alt „kongemorderne”, konventsmedlemmene som hadde stemt for henret­ telsen av Ludvig XVI. For dem stod det om deres eget liv, noe emigrantene aldri forsømte å minne dem om. Regimet stod mellom to farer. På den ene siden vant rojalismen fram, også blant tidligere aktive revo­ lusjonære, på grunn av ønsket om fred. Det syntes håpløst å nå varig fred uten å forhandle om restaura­ sjon av kongedømmet. På den annen side stod „jakobinerne” som et skremsel. Dette ordet ble nå en al­ men betegnelse på dem som, når den militære situa­ sjonen var kritisk, reiste krav om å appellere til folkets patriotisme og offervilje. I slike situasjoner sprang politiske klubber fram, og frykten for ,,1793” spredte seg i borgerskapet. Makthaverne, som fryktet enhver

233 Direktoriet, konsulatet og keiserdømmet Etter 9. thermidor brøt fornøyelseslivet fram som en eksplosjon i de velstående klassene. Mu­ sikklivet, teaterlivet og dansen utfoldet seg i skrikende kontrast til nøden i Paris og i andre byer senvinteren og vå­ ren 1795.

Madame Tallien og Ma­ dame de Beauharnais danser for Barras og Bo­ naparte. Samtidig stikk. Det var Barras som brakte Bonaparte sam­ men med Joséphine de Beauharnais. Den spans­ ke adelsdamen Teresa de Cabarrus, gift med konventsmedlemmet Jean Tallien, ble i 1795 sosietetsdronningen i Paris, under kjælenavnet „ Vår Frue av Thermidor”.

bare velstående menn kunne velges til nasjonalfor­ samlingen, som nå fikk to kamre. Som sikkerhet mot at et enkelt valg kunne slå hardt ut, ble kamrene for­ nyet med en tredjedel hvert år. Det sørgelige resultat var direktoriets pendel: Alle nyvalg ble fulgt av et statskupp, skiftevis mot høyre og mot venstre. Den unge Bonaparte, malt av David. Napoleon Bonaparte (1769—1821) var født på Corsica året etter at øya ble fransk. Han var utdannet som artillerioffiser ved militærakademiet i Paris og tjente i revolusjonsarmeenefra 1793. Til hell for ham la konventsmedlemmet og offiseren Bar­ ras merke til hans dyktighet samme år, for etter 9. thermidor ble Barras en mektig mann, og Bonaparte var hans protesjé.

234 Direktoriet, konsulatet og keiserdømmet

11796 giftet Bonaparte seg med Joséphine (1763—1814), datter av en plantasjeeier på Martinique og enke etter vi­ comte Alexandre Beauharnais, henrettet i 1793. Da hun ikke fikk barn med ham, lot Napoleon seg skille fra henne i 1809. Maleri av PierrePaul Prudhon (1758—1823).

Det første pendelslaget kom allerede før forfat­ ningen ble satt i verk. Som en ekstra sikkerhet bestemte konventet at to tredjedeler av representan­ tene ved første valg måtte velges blant konventets medlemmer. Forbitrelsen over dette vedtak utløste i oktober 1795 det høyreorienterte vendémiaire-opprøret, som ble slått ned av tropper under kommando av konventsmedlemmet Paul-Frangois de Barras og hans unge protesjé, artillerioffiseren Napoleon Bonaparte. Året etter kom trusselen fra venstre med Babeufs kommunistiske sammensvergelse, og i 1797 var det rojalistene som seiret ved valgene. Svaret var fructidorkuppet, organisert av Barras, som nå var en av di­ rektørene, med hjelp underhånden fra Bonaparte, nå stor general i Italia. Paris ble besatt av tropper, de ny­ valgte rojalistene ble ekskludert, adelsmenn og edsnektende prester som hadde fått komme hjem, ble deportert på nytt — og jakobinerne reiste hodet. De triumferte ved valget i 1798 og ble straks ekskludert. 1 1799 ble jakobinerfrykten sterk. Franskmennene tapte flere slag mot sine nye fiender russerne, Bonapartes hær satt fast i Egypt og britene gikk i land i Ne­ derland. Tvangslån til staten rammet de rike, og patriotisk opphisselse og gjenopprettelse av jakobi­ nerklubben spredte skrekk blant de kondisjonerte. Madame de Staél holdt sin vogn ferdig forspent i gårdsrommet for å kunne rømme på et øyeblikks var­ sel. På den annen side forsonte flere og flere seg med tanken om å forhandle med Ludvig XVIII. I denne si­ tuasjonen samlet en del ledende politikere seg om en

Paul-Franqois de Barras (1755—1829), adelig of­ fiser før revolusjonen, her i uniform som med­ lem av direktoriet. Under direktoriet ble uniformer innført for embetsmenn på alle nivåer. Direktoriemedlemmenes klassisk-inspirerte drakter var tegnet av David.

tredje vei: Å forsøke å løse problemene ved å revidere konstitusjonen. Revisjonistenes leder var en nyvalgt direktør, Sieyés, konstitusjonsmakeren fra 1789. Noe flertall i forsamlingene kunne han ikke håpe på. Her trenges to ting, sa Sieyés, „et hode og et sverd”. Hode mente han selv å ha, til sverd valgte han Bona­ parte, som hadde forlatt sine tropper i Egypt og kom hjem i rette tid. Forhandlinger kom i gang mellom di­ rektøren og generalen, og 18.—19. brumaire (9.—10. oktober 1799) skjedde det siste kuppet: Etter at trop­ per hadde jaget ut de deputerte, vedtok en liten flokk av dem foreløpig å legge den utøvende makt til tre konsuler, general Bonaparte og direktørene Sieyés og Roger Ducos.

Et diktatur blir til I desember 1799 gjorde konsulatforfatningen Napo­ leon Bonaparte til førstekonsul for 10 år. Under for­ handlingene om konstitusjonen hadde det vist seg at „sverdet” også var et godt politisk hode. Bonaparte utmanøvrerte Sieyés, som i grunnlovsutkastet hadde foreslått et maktbalansesystem mellom tre menn i spissen for republikken. Den ferdige forfatning gav førstekonsulen all reell myndighet. De to andre kon­ sulene ble bisittere. I 1802 ble Bonaparte konsul på livstid, og i 1804 lot han seg utrope til keiser. Napoleon er blitt kalt den siste opplyste 1700-talls enevoldshersker, men grunnlaget for hans maktstil­ ling gjør det rimeligere å betrakte ham som den første

moderne diktator. Ideen til det nye regimets forhold til folkesuvereniteten og det representative system kom fra Sieyés, som hadde beveget seg en lang vei fra han 10 år tidligere var talsmann for en ettkammers nasjonalforsamling som bærer av folkets suverenitet. ,,Autoritet ovenfra” og „tillit nedenfra”, som han ut­ trykte det, ble prinsippet for det napoleonske system. Alminnelig stemmerett for menn ble gjeninnført, og folkesuvereniteten legitimerte regimets myndig­ het på to måter: ved folkeavstemninger og ved at fol­ ket valgte „valgmenn” blant de største skattebetaler­ ne, „notablene”. Men de såkalte valgmennene valgte ikke i sin tur representantene. Utvelgelsen skjedde ovenfra. Direkte og indirekte var det førstekonsulen og senere keiseren som avgjorde hvem som skulle sit­ te i senatet, i tribunatet — som diskuterte uten å kunne fatte vedtak — og i den lovgivende forsamling — som vedtok lover uten diskusjon. Viktig var det juridiske rådet Conseil d’Etat, som var hentet fra det gamle kongedømmet. Flertallet av den franske nasjon, både i de høyere klassene og i folkets brede lag, følte utvilsomt omvelt­ ningen i 1799 som en lettelse. Ved folkeavstemning­ en i februar 1800 ble konsulatforfatningen godtatt med 3 millioner stemmer mot 1500, ifølge de offisiel­ le tallene. Denne forfatningen overlevde naturlig nok ikke Napoleon. Derimot er hans omforming av rikets ad­ ministrasjon blitt stående til denne dag. Denne refor­ men var sluttstenen på en utvikling fra det gamle regi­ me. Kongemakten hadde opprettet en sentralisert forvaltning gjennom intendantene midt i havet av pri­ vilegier og gamle administrasjoner. Den grunnlovgi­ vende forsamling ryddet bort alt dette og skapte et ensartet hierarkisk system basert på lokalt selvstyre, uten intendanter. Jakobinerne sentraliserte forvalt-

„De likes sammensvergelse” I mai 1796 avslørte myndighetene i Paris en sammensvergelse som hadde til mål å styrte di­ rektoriet og innføre et kommunistisk system et­ ter det mønster som Morelly hadde lagt fram i sin „Code de la nature” (s. 167). Fra Morelly, Mably og Rousseau hadde lederen for de sam­ mensvorne, Gracchus Babeuf (1760—97) hen­ tet sine ideer. Bare kjernen blant „babouvistene”, som Babeufs tilhengere ble kalt, var over­ beviste kommunister. Den ytre krets bestod av tidligere jakobinere som ville ha konstitusjonen av 1793 gjeninnført, men som ikke strebet etter økonomisk likhet. Babouvistene arbeidet da også dels som en åpen opposisjon, dels som en sammensvergelse, som bare den innviede kjer­ nen hadde full rede på. Våren 1797 ble Babeuf henrettet etter en rettsak som han med stor dyktighet brukte til å bygge seg opp til martyr for sin sak: Han tok på seg all skyld og søkte å beskytte sine medsammensvorne. En av hans viktigste medarbeidere, italieneren Filippo Buonarroti (1761—1837) kom seg unna og utgav i 1828 „De likes sam­ mensvergelse”, en bok som ble noe av en bibel for mange av tidens unge revolusjonære.

235 Direktoriet, konsulatet og keiserdømmet Frangois-Noél Gracchus Babeuf, lederen av „de likes sammensvergelse”, vokste opp i fattigdom. Babeuf gikk i skole hos faren, som var tollbe­ tjent, han blev landmåler og drev selvstudier. „Jeg har, ” skrev han, „denne stolthet som lar oss tro at vi er bedre enn våre brødre (og at) for ver­ dens egen skyld er vi kalt til å styre den. ” Navnet Gracchus tok han som en programerklæring (b. 3 s. 161).

ningen ved å plassere nasjonalagenter ved siden av folkets valgte forsamlinger. Napoleon tok bort det lo­ kale selvstyret og gjeninnførte intendantene under navn av prefekter. Prefektene utnevnte ordførerne i Da Bonaparte under statskuppet presenterte seg i De fem hundres råd omgitt av soldater, ble han møtt med rasende rop som „Ned med dik­ tatoren ”. Han måtte trekke seg ut, og soldate­ ne ble usikre. Da ropte Napoleons bror Lucien, som var president i for­ samlingen, til soldatene at man hadde prøvd å drepe generalen med dolk. Troppene rykket inn igjen og jaget de de­ puterte ut. Dette anony­ me stikket har foreviget Lucien Bonapartes propagandaversjon.

236 mot jakobinere og sans-culotter. Politiminister Jo­ seph Fouché, en gammel hebertist og terrorist som kjente sine folk, brukte lister fra utrenskningen i sek­ sjonene etter prairialoppstanden 1795 til å plukke ut dem som skulle arresteres, forvises til Guyana eller henrettes. Blant rojalistene var det en tid et håp om at Bona­ parte ville bli „en ny Monk”; det var den generalen som kalte Karl II tilbake i 1660 etter den engelske re­ volusjon. Men Napoleon ville herske, ikke tjene. Fø­ lere fra Ludvig XVIII avviste han med forakt, og i 1804 reiste han en uoverstigelig barriere mot huset Bourbon. Det skjedde først med blod, da kongens slektning hertugen av Enghien ble fanget, ført til Frankrike og henrettet. Så fulgte kroningen av keiser Napoleon. Et nytt dynasti var skapt. På den annen side søkte Bonaparte å bilegge kon­ flikter og skaffe seg en oppslutning som kunne isolere noen få uforsonlige hjemme og ute. Det som da fremSamtidig stikk av forsø­ ket på å sprenge Napo­ leon i luften mens han var på vei til operaen jul­ aften år 1800.

landets 36 000 kommuner. Etter samme mønster ble politiet bygd opp, med en politiprefekt i hvert depar­ tement under en politiminister som ledet både det or­ dinære politiet og et nett av politispioner.

Frontlinjer og forsoning Overfor de stridende partene fra revolusjonens år la førstekonsulen opp en dobbel politikk: Han markerte på den ene side hardt og brutalt frontlinjene mot de uforsonlige, og han åpnet på den annen side armene for alle som ville vende tilbake til den nasjonale enhet under den nye hersker. For det moderat-revolusjonære borgerskapet stil­ te han som garant mot restaurasjon uten tilbakefall til jakobinisme. Etter et rojalistisk attentat med „helvetesmaskin” i desember 1800 ble represaliene rettet Charles-Maurice de Talleyrand-Périgord (1754—1838) var biskop og medlem av den grunnlovgivende for­ samling 1789—91. Han var i eksil 1792—96. Året etter hjalp Madame de Staél ham til å bli utenriksminister. Talleyrand hørte hjemme i 1700-tallets maktbalansetenkning og avviste hva han kalte Napoleons overmot. 11807gikk han av og hørte til oppo­ sisjonen mot keiseren. 1 1814 gikk han over til Ludvig XVIII.

Joseph Fouché (1759— 1820), politiminister og hertug av Otrante under Napoleon. Fouché var gymnaslærer i fysikk før revolusjonen, ble med­ lem av konventet og var ytterliggående terrorist, hebertist og kristendomsforfølger i 1793. Han ble truet av Robes­ pierre for å ha drevet „terror uten dyd” og var med å styrte ham.

for alt måtte avvikles, var religionsstriden. I 1795 hadde konventet gitt opp kampen mot edsnekterne, det hadde avskaffet statskirken, sluttet å lønne de konstitusjonelle prestene og latt de to kirkesamfun­ nene konkurrere. Direktoriet pendlet mellom tole­ ranse og forfølgelse av edsnekterne. Men alltid var edsnekterne hjemme og ute en kjerne i motstanden mot republikken. De var desto farligere som det fore­ gikk en religiøs „gjenfødelse” også i høyere sosiale lag, der mange forlot 1700-tallets skepsis. For å avvikle denne konflikten måtte republikken komme til en ordning med paven. Dette oppnådde Bonaparte ved konkordatet i 1801. De to katolske kirkene ble slått sammen igjen under paven og staten. Det betydde at kirken fra å ha vært en fiende ble en støtte. Bønn for førstekonsulen og senere for keiseren inngikk i gudstjenesten. Ingen kunne lenger bekjem­ pe republikken som et gudløst regime. Konkordatet møtte imidlertid så sterk motstand fra antiklerikale generaler og politikere at Bonaparte måtte la den lov­ givende forsamling få vedta tilleggslover som redu­ serte kirkens uavhengighet og gav protestantene li­ kestilling ved at også deres prester ble lønnet av sta­ ten. På tross av at Napoleons italienske politikk sene-

De største franske forfat­ terne i napoleonstiden, Constant, Chateaubriand og Madame de Staél, stod i opposisjon til kei­ seren. FranQois-René de Chateaubriand (1768— 1848) gikk i eksil 1792, vendte hjem og ble diplo­ mat etter Bonapartes statskupp, men brøt med Napoleon og ble liberal opposisjonsmånn. Cha­ teaubriand var romanti­ ker. 1 „ Kristendommens ånd” (1802) dyrket han middelalderen og rehabi­ literte kristendommen som kulturinspirasjon. Portrett av GirodetTrioson.

re førte til konflikter med paven, var konkordatet aldri truet. Det bestod til 1905. Konkordatet hjalp til med å få slutt på den 10 år gamle geriljaen i Vest-Frankrike og åpnet for am­ nestiet av april 1802, som tillot alle emigrerte og landsforviste fra tiden før brumaire å vende hjem un­ der forutsetning av at de lovet regimet troskap. Av stor betydning for oppslutningen om konsula­ tet var endelig en finans- og pengepolitikk som gjorde hverdagen sikrere og morgendagen mer forutsigbar for menigmann enn den hadde vært på lenge. Direk­ toriet hadde tatt på seg belastningen ved å sette en strek over assignatene for å få slutt på den kaotiske in­ flasjonen. Bonapartes regime skaffet seg et godt ut­ gangspunkt ved umiddelbart å vinne bankverdenens

tillit. Tvangslån til staten ble avskaffet rett etter stats­ kuppet, og effektiv administrasjon sørget for at skat­ tene kom inn. I 1800 ble Frankrikes bank opprettet ved et samarbeid mellom staten og finanshusene. Banken fikk monopol på å utstede sedler, og innløselige sedler som gav tillit, brakte gull- og sølvmyntene tilbake i normal sirkulasjon. Napoleons regime var borgerlig, det hadde ingen ambisjoner om å gi folkets masser „lykke”, slik som revolusjonen i sin radikale fase. Men regimet var hel­ ler ikke konsekvent liberalistisk. Napoleon selv stilte seg fiendtlig til liberalistisk teori, mens juristene i Conseil d’Etat forsvarte den. Regimet var preget av proteksjonisme i forhold til utlandet og en høy grad av laisser faire innenlands, men med unntak for det som var viktigst for ro og orden: matforsyningene. Småfolket, som hadde gitt opp revolusjonstidens håp om et bedre samfunn, falt til ro og hyllet keiseren hvor han viste seg. Mangelen på pressefrihet og møtefrihet, sammen med politiministerens spioner, sørget for at ingen på nytt fortalte de små at naturen hadde gitt dem rettigheter som de store ikke respekterte.

Napoleons menn Bonaparte lot ikke bare landflyktige av alle retninger vende tilbake, han hentet også sine ministre og embetsmenn hvor som helst, fra rojalister til hebertister, når de bare la bort sine tidligere prinsipper. Noen, som politiminister Fouché og utenriksminister Talleyrand, hadde vel knapt noen prinsipper å legge bort. Mindre opportunistiske „menn fra 89” — og menn fra 1793 som hadde „vendt tilbake” til 1789 — gav mer eller mindre motstrebende opp idealer som

237 Direktoriet, konsulatet og keiserdømmet

Napoleon og Joséphine krones i Notre Dame 4. desember 1804. Napo­ leon fikk Pius VII til å komme til Paris for å krone ham, men han vil­ le ikke motta kronen av pavens hånd. Helt over­ raskende tok han derfor selv kronen og satte den på sitt hode. Maleri av David. Revolusjonens store maler var dette året blitt Napoleons hoffma­ ler. Helt til han måtte gå i eksil etter Napoleons fall, var David Frank­ rikes kunstneriske leder.

238

fremtidens talenter. Undervisningsvesenet var noe av det han satte sitt personlige preg på. Folkeskolen, som konventet hadde arbeidet for, overlot han til kommunene, kirken og privat initiativ. Heller ikke in­ teresserte han seg for pikeskoler. Likesom almuen trengte de religion, og den kunne de få fra kirken. Kvinner skulle ikke ha høyere utdannelse. De burde blant annet holdes borte fra latin og fremmede språk. Konventet hadde også opprettet videregående „sentralskoler”. Napoleons nyskapning, som ble av grunnleggende betydning for ettertiden, var „univer­ sitetet” som omfattet både universiteter og lycéer. De siste var statsgymnaser med moderne og helt verdslig pensum, innrettet etter militær disiplin og åpne for elever som utmerket seg i sentralskolene, samt for sønner av offiserer og embetsmenn. Napoleon gikk Code civil ble gitt ut i 1803. Til høyre en praktutgave av lovboken etter at den var døpt om til Code Napoleon.

representativt styre og ytringsfrihet; de kunne i det minste fortsette å arbeide for andre saker som de alle­ rede hadde vært engasjert i. Fremfor alt gav Conseil d’Etat slike muligheter. En tredjedel av alle som had­ de embete i dette rådet fra 1800 til 1814, hadde sittet i en eller flere av revolusjonens nasjonalforsamlinger. Også blant de 83 prefektene som ble utnevnt i 1800, var revolusjonsnavnene tallrike. Ikke alle disse embetsmennene måtte se sin karrie­ re slutte da kongedømmet ble gjenopprettet i 1814—15. Hvis de av dem som var født i tredjestanden, tenkte tilbake på hvilke muligheter det gamle re­ gime ville ha gitt dem, må de ha funnet at kravet fra 1789 om «fri bane for talentene” var blitt oppfylt. Napoleon la også vekt på å plukke ut og forme

„Borgerlige dynastier” Krigsleveranser, krigsfinansiering og overfør­ inger fra okkuperte land til Frankrike hadde gjort direktoriets tid til en ekspansjonstid for bankhusene i Frankrike. Flere av dem var dre­ vet av innvandrede sveitsiske protestanter, som hadde stått bak Necker i 1789; man skilte tra­ disjonelt i Frankrike bankvesenet etter religion: de protestantiske, de katolske og de jødiske, slik som den franske avdeling av huset Rothschild. Bankhusene stilte seg bak Bonapartes statskupp, og med dem forhandlet Bonaparte i 1800 om opprettelsen av den privateide Frank­ rikes bank, hvis statutter stod nesten uendret fra 1806 til 1936. Sammensetningen av bankens styre er et slå­ ende uttrykk for den store familiekontinuiteten i fransk kapitalisme på 1800-tallet. Fire med­ lemmer av familien Périer fra Grenoble satt der i tiden fra 1800 til 1869. Mallefene, opprinne­ lig sveitsere, hadde rekorden: De hadde det samme styresete uavbrutt i 130 år.

Benjamin Constant (1767—1830), roman­ forfatter og politisk ten­ ker, var sveitser og kom i 1796 til Paris, der Ma­ dame de Staél ble hans beskytter. Under Napo­ leons hundre dager i 1815 utarbeidet Con­ stant et „ tillegg ” til keiserdømmets forfatning som gjorde den om til en libe­ ral konstitusjon.

aktivt inn for å fremme naturvitenskap og teknikk, han hadde mindre sympati for humanistiske fag, som lett gav studentene uheldige ideer. Keiserdømmet, sa en som levde under det, var en tid for matematikere, ikke for skjønnånder.

Likhet for loven og nye sosiale eliter 1 1804 ble den franske sivil- eller privatrettslovboken Code civil satt i verk. Den fastla de juridiske ramme­ ne for økonomisk og samfunnsmessig liv fra selskapsog avtalerett til familierett og lov om arv. Ved Code civil ble prinsippene fra 4. august-natten og menneskerettserklæringen nedfelt i ett lovsystem for hele landet til erstatning for det gamle regimes 300—400 lokale privatrettsområder. Avskaffelsen av privilegiesamfunnet ble stadfestet, loven var den samme for alle. Jordeiendom ble ren privat eiendom, uten «føy­ dale” begrensninger, og førstefødselsretten ble avskaffet; alle sønner fikk lik arverett. Det fantes likevel begrensninger. Arbeidere og ar­ beidsgivere stilte ikke likt når en konflikt kom for ret­ ten, og likhetsprinsippet stoppet ved skillet mellom mann og kvinne. Napoleon var personlig stolt av Co­ de civil, som han lot døpe om til Code Napoléon. Den kommisjonen under Conseil d’Etat som utarbeidet

239 Direktoriet, konsulatet og keiserdømmet

lovboken, kunne imidlertid bygge på store forarbei­ der fra konventets og direktoriets tid, og Bonaparte spilte ingen stor rolle i arbeidet, unntatt akkurat for familieretten. Som ung var han en begeistret leser av Rousseau. Om noe rousseauisme var tilbake hos ham, måtte det være synet på kvinnens plass. Mannen fikk rettslig myndighet over hustruen og over barna. En gift kvinne kunne ikke inngå rettsgyldige avtaler. På dette punkt var Code civil et tilbakeskritt i forhold til ideer som hadde vært hevdet både i opplysningstiden og under revolusjonen. Det var i det minste i strid med ånden i Code civil når Napoleon opprettet nye formelle eliter: Æresle­ gionen fra 1802 og den keiserlige adel fra 1808. Både generaler og marskalker og de høye sivile embets­ mennene fikk titler tilpasset deres embetsrang, de ble hertuger, baroner og grever. Denne nye adelen holdt seg stort sett innenfor Code civil ved at den ikke had­ de rettslige privilegier, men det ble gjort unntak fra lik arverett for å gjøre det lettere for eldste sønn å skaffe den minimumsformuen han måtte ha for å overta fa­ rens tittel. Den keiserlige adel ble ikke avskaffet ved restaurasjonen og smeltet etter hvert sammen med adelen fra det gamle regime. Ved krigsleveranser og bankvesen var napoleonstiden viktig også for grunn­ leggelsen av 1800-tallets „borgerlige dynastier”.

Julie Récamier (1777— 1849), gift med en ban­ kier i Paris, ble feiret for sin skjønnhet og sitt vidd. Hennes salong var et sentrum for kunstnere, forfattere og politikere. Hun var venninne av Madame de Staél og ble forvist fra Paris i 1811. Maleri av Frangois Gérard (1770-1837), nyklassisist og elev av David.

Opposisjon Oppslutningen om Napoleon reduserte fløyene av uforsonlige motstandere uten å fjerne dem. I utlandet ble det tilbake en hard kjerne av emigranter som holdt seg til det „legitime” kongehus og fordømte Napo­ leon som tronrøver. De hadde mange meningsfeller i Frankrike selv og fikk flere da nederlagene for keise­ ren begynte i 1812. På den annen side var der ufor­ sonlige jakobinere, som nektet å gå i det nye regimes tjeneste. Langt de fleste forholdt seg passive, men en del var aktive i hemmelige selskaper både i Frankrike og i okkuperte land. Babeufs medsammensvorne Filippo Buonarroti var en sentral skikkelse i disse un­ derjordiske bevegelsene, som kom fram i lyset fra 1820-årene av. Der var også opposisjoner av mindre ytterliggåen­ de karakter. Da Bonaparte kom tilbake til Paris i 1801 etter det annet italienske felttog, holdt han oppgjør med tre opposisjonstyper. Blant offiserene stoppet han et begynnende komplott som generalene Jean Bernadotte og Jean-Victor Moreau var innblan­ det i. I tribunatet rensket han ut de mest frittalende kritikerne, og endelig forviste han Madame de Staél fra Paris; hennes salong var et samlingssted for den li­ berale opposisjonen. Liberal opposisjon reiste seg og­ så senere. Gjennom napoleonstiden utformet intel­ lektuelle som Benjamin Constant en politisk liberalis­ me i reaksjon både mot 1793 og 1799. Deres tenkning var ikke-demokratisk, anti-jakobinsk og anti-autoritær.

Germaine Necker, Ma­ dame de Staél, foreleser i friluft.

Revolusjonen, Napoleon og Europa Revolusjonære påvirkninger fra Frankrike bredte seg på flere måter. Revolusjonen var i seg selv „smitt­ som Men den ble også utbredt ved fransk militærmakt i samvirke med lokale jakobinere. Og endelig kom det i fiendtlige stater til en viss etterligning av franske reformer for å vinne styrke i kampen mot Napoleon. Revolusjonens og Napoleons krigføring og ekspan­ sive politikk ble gjennom to tiår den dominerende faktor i Europas politis­ ke historie. I storparten av Europa fra Italia til Skandinavia ble revolusjonen i Frankrike møtt med begeistring blant mennesker som i den så frihetens seier over eneveldet „ Den republikanske elektrisitet gir despotene slike støt at deres troner velter. ” Strømkilden er menneskerettserklæringen og strømmen bærer ordene „frihet, likhet, brorskap og republik­ kens enhet og udelelighet”.

og likhetens seier over aristokratiets privilegier. Sær­ lig blant intellektuelle ble begeistringen omsatt i handling, gjennom det skrevne ord og ved dannelse av foreninger og klubber, legale eller hemmelige. Mange opprinnelige revolusjonsbeundrere skiftet imidlertid snart mening under inntrykket av revolu­ sjonens voldsomhet og folkelige radikalisme. De som fastholdt sitt standpunkt, gikk under navn av patrio­ ter, men ble også snart kalt jakobinere. Sterkest øyeblikkelig virkning fikk impulsene fra Frankrike i Belgia og Polen, som allerede var i en re­ volusjonær situasjon. Men også mange andre steder utløste nyhetene fra Paris uro og oppstander. I Sardinia-Piemonte kom det allerede i 1789 til opprør i den franskspråklige provinsen Savoia (fr. Savoie). Flere steder i Sveits brøt det ut bondeopprør tidlig i 1790årene, og så langt borte som i Schlesien ser det ut til at nyhetene fra Frankrike var med å utløse bonde- og veveroppstander fra 1792 av. Frykten for den revolusjonære epidemi var da også sterk hos makthaverne mange steder. De nøyde seg ikke alltid med å hindre at prorevolusjonære mening­ er kom til uttrykk i pressen. I flere land fra Spania til

241

Or, 77