161 85 280MB
Norwegian Pages 274 Year 1998
TEKNOLOGISK FORLAGS
STORE BOK OM
JAKT
^^Teknologisk Forlag Oslo
og produsert av AB Nordbok. Gøteborg.
Redaktører: Leif Chr. Dannevig. Robert Elman og Kerstin M. Stålbrand Grafisk formgiver: Roland Thorbjømsson Bilderedaktør: Inge Larsson Litografisk arbeid: Nils Hermansson. Annette Johansson. Lars Jødahl Oversettere: A. W. Mogan og R. Wold Kapittelet «Trening av jakthunder» er oversatt av Peder W. Cappelen
ISBN 82-512-0540-9 1
qx
1 Teknologisk Forlag As. Oslo AB Nordbok, Gøteborg
Originaltittel: Den stora boken om jakt/ The complete book of Hunting
6. opplag 1998 Mangfoldiggjøring av innholdet i denne boken, helt eller delvis, er i henhold til lov om opphavsrett forbudt uten tillatelse fra forlaget. Forbudet gielder enhver form for mangfoldiggjøring gjennom trykking, duplisering. stensilering. bandinnspilling. fotografering etc.
Sals: ft-service, Oslo
Hovedredaktør ROBERT ELMAN har deltatt i planleggingen og utarbeidelsen av denne boken helt fra starten, i samarbeid med Nordboks redaksjon og lay-out avdeling. Han har bistått forfatterne med råd og veiledning, og han har redigert deres tekster og illustrasjoner. Elman har skrevet en rekke bøker om jakt og friluftsliv, han er en ivrig jeger og har som forlagsredaktør spesialisert seg på bøker om jakt og friluftsliv. Han har skrevet kapittelet om våpen for jakt i Afrika og Asia i del IV, og flere avsnitt i del II og del V.
Innhold
TEKNOLOGISK FORLAG
I NATURMILJØET George Reiger 1
Jegeren, et rovdyr i særklasse
10
2
Jegerens rolle i naturen
19
II VILTET Diverse forfattere 1
Vilt i Europa og Nord-Amerika
26
2
Fugl
49
3
Vade- og svømmefugl
66
III JAKTENS HISTORIE
side
8I
John F. Reiger 1
Jakt som fritidsaktivitet
82
2
Jakt fra forhistorisk tid til middelalderen
88
3
Skytevåpnenes tidsalder
9$
IV JAKTVÅPEN 1
Side
Haglgeværet
105
106
J. A. Maxtone Graham Nick Sisley
VI MENNESKETS JAKTKAMERATER 1
Side
Jakthunder
209
210
Nick Sisley 2
Europeiske våpen
126
Tom Turpin
2
Trening av jakthunder
226
Sten Christojfersson 3
Amerikanske rifler
135
Jim Carmichel 4
VII VILTSTELL
Håndvåpen
141
Side
241
Richard F. LaRocco
Jim Carmichel 5
Våpen for jakt i Afrika og Asia
Robert Elman 6
1
Moderne viltstell
242
2
Viltet og jaktens fremtid
252
144
Vedlikehold, innskyting og ammunisjon
146
WilfE. Pyle
VIII NORSKE FORHOLD
Side
261
Diverse forfattere
V
JAKTMETODER
Side
153
1
Jakt i Norge
262
2
De viktigste jaktformer
265
Diverse forfattere 1
Jakt i Europa og Nord-Amerika
154
2
Fuglejakt
179
3
Småviltjakt
197
4
Jakt i Afrika, Asia og Syd-Amerika
203
IX SAKREGISTER
Side
269
I Naturmiljøet
Kapittel 1
Jegeren, et rovdyr i særklasse Jegerens verden er vår egen verden. Overalt på denne klode hvor mennesket utviklet seg og søkte ut til nye områder, gjorde det sine fremstøt som jeger. På Afrikas og Amerikas stepper og prærier er det bare fem-seks generasjoner siden primitive mennesker jaktet etter mat og materiale til nyttegj en stander i de svære hjorder av klovdyr som da streifet omkring. Menneskene blandet seg med dyreflokkene og flyttet rundt med dem, og fant det de trengte av mat, klær, husvær og verktøy når de nedla bison, gnu og antiloper. I Arktis og i ørkenstrøkene var det vanskelig å finne stein som kunne forarbeides til våpen, og trevirke til skaft. Her konstruerte og dekorerte jegerne raffinerte våpen av bein og sener av sel eller hvalross, hjortedyr og gaseller som de var på jakt etter for å skaffe seg mat. I Eurasia gikk man opprinnelig på jakt etter hester for å få kjøtt. Men så temmet «blekansiktene» hestene for å ri dem på jakt etter annet vilt. De afrikanske kamelene, som også hadde vært ettertraktet jaktvilt, ble derimot temmet for å skaffe ørken vandrerne rask transport fra oase til oase, eller fra et vannhull hvor jakten var dårlig, til ett hvor det var mer vilt å finne. I Nord-Amerika drev indianerne jakt på kameler til de utryddet dem. I Syd-Amerika ble lama og alpaca temmet, og dermed ble de husdyr og ikke jaktvilt. I andre deler av verden lærte menneskene å ta i bruk griser, sauer og geiter som husdyr. Men særlig geitene fikk stor og ofte uheldig innflytelse på lokalmiljøet når det ble for mange av dem i forhold til beitemarkene. Og når nomadene slo seg til på en plass, fikk det stor og ofte uheldig innflytelse på deres miljø, livsstil og samfunnsforhold. Ja, menneskene lærte endog opp én av sine eldste «jaktfeller», hunden, til å bli «gjetergutt». Historikerne har gjort mye vesen av det faktum at hjulet ble oppfunnet i Asia, og hevder at det innebærer at denne verdensdelen derfor må betraktes som sivilisasjonens vugge. Og siden hjulmakeme var jordbrukere, har mange histo rikere trukket den konklusjon at etablerte landbrukssamfunn var en forutsetning for en ordnet, bypreget sivilisasjon. Dermed anser de nomadene som drev jakt, som mindreverdige og uskikket til å delta i de intellektuelle og skapende fremskritt mot det vi nå forstår med sivilisasjon. Likevel var jegersamfunnene i andre land ikke mindre skapende eller ten kende enn hjulmakerne i Asia. De hadde bare ikke bruk for hjul - hverken på tundraen eller oppe i fjellene, ved elvedeltaene eller i tettskog, pa steinete sletter og langs klippekyster. Riktignok var det noen som skar ut hjul og satte dem på barnas lekekjøretøyer, men som jegere fant de mer anvendelse for sleder og kjelker, kanoer og flåter. Slike farkoster var bedre egnet for deres formål og de lokale forhold, enn vogner med hjul. Det er betydningsfullt at hjulet ble oppfunnet i forbindelse med jordbruk, altså i et permanent eller iallfall halvpermanent samfunn. Hvilken nytte kunne vel hjulet få for folk som drev jakt eller førte kveget sitt fra sted til sted - som Masaieller Zulufolket, mandaer eller sioux-indianere? De skapte en sivilisasjon fullt på høyde med de bofaste jordbrukssamfunnene uten å ofre noe av sin frihet til å streife om - med eller uten kveget sitt - og jage og fiske. For seksti år siden skrev H. G. Wells at «en form for frihet og en viss likhet forsvant fra menneskelivet da vandremes tid var forbi: Menneskene måtte ofre noe av sin frihet, og de måtte arbeide hardere for å finne trygghet, ly og regelmessige måltider . . . Sivilisasjonen vokste fram gjennom en sterkere slavebinding.»
10
Og som sivilisasjonen vokste fram, skaptes det samfunn basert på kompliserte og til tider innbilte behov, som gjorde det nødvendig å endre hovedelementene i naturens verden. Skoger ble ryddet, elver demmet opp, myrer drenert, hele daler og kløfter fylt igjen - ja, selv fjell ble jevnet ut. Av og til skjedde det bare som følge av nykker og dumme ønsker hos konger og geistlige før i tiden - politikere og teknokrater i våre dager. Jegerfolkene hadde levd i harmoni med naturen og landskapet. Nå måtte de konkurrere med de bofaste. Og jegerens naturlige miljø ble ødelagt av hans mer siviliserte brødre på like opprivende måter som ved vulkanutbrudd, jord skjelv og istider. Jordbruket ble først utviklet i tropiske og subtropiske strøk, og flyttet seg så særlig nordover. I Nord- og Mellom-Amerika samlet folk seg først i landsbyer og byer i land som Guatemala og Mexico. Disse bysamfunnene ble ledet av herskere som både holdt ro og orden, og inspirerte folk til å arbeide med ting som dels virket unødvendige, dels var kjedelige og slitsomme. På disse varme breddegrader kunne man dyrke mais, bønner og gresskar tre ganger om året, så den jevne bonde fant ingen hvileperioder i aztekernes kalender. Fyrstene og prestene brukte overtro og trusler for å holde ham i arbeid året rundt. I nedre del av Mississippidalen ble det utviklet kompliserte samfunn på grunnlag av maisdyrkingen, men om vinteren ble det nødvendigvis en stille tid, da jegerne kunne ta opp sin tradisjonelle virksomhet. Jaktbyttet ga bade mat, pelsverk, sener og bein. Senene ble brukt til trad, beinene til forskjellige redskaper, og fett og talg til lys. Mississippi-indianemes religion var svært omstendelig og knyttet til landbruket. Men når tidene var dårlige - eller særlig gode - kunne religionens bud rettferdiggjøre krigshandlinger mot andre stam mer, og da kom jegernes ferdigheter med spyd og pil og bue til sin rett. Lenger nord måtte løvtræme vike for gran og furu, og her ble det vanskelige re, til slutt umulig, å drive jordbruk. Og dermed oppsto det religiøse seremonier som ikke feiret livets fornyelse i våronnen eller naturens gaver i skuronnen, men jaktens bytte året rundt. Prestene (shamanene) opptrådte nærmest som leger, og folkets tro var grunnlagt på en følelse av fellesskap med naturen og de ville dyr, ikke på underkastelse under en fyrstelig overhøyhet. Det er karakteristisk at i de jordbrukssamfunn hvor man trodde på et liv etter døden, innebar det et liv som var langt bedre enn livet her på jorden. Men i mange samfunn av jegerfolk betydde livet i himmelen bare en fortsettelse av et rikt og fullt liv her - før døden. For indianerne av Ojibwa- og Cree-stammene sto det helt klart at Skaperen — som hadde gitt hver plante, hvert tre og hvert dyr sin spesielle betydning, og som hadde satt navn på hvert fjell og hver elv, slik at tilværelsen var så skjønn - han hadde også skapt «de evige jaktmarker» hvor de rødhuder som holdt hans bud, kunne ha det godt i det hinsidige. Mennesket i sin naturlige tilstand - som det har utviklet seg fra sine for gjengere og som det er i dag - er et slags rovdyr, også under sivilisasjonens ferniss. Den som går på jakt for moro skyld, lærer dette enten bevisst eller instinktivt. Og dette menneskelige rovdyret er trolig mest i harmoni og mest tilfreds i sine naturlige omgivelser. Men mennesket er likevel noe for seg selv blant rovdyrene. Bare det menne skelige rovdyr er i stand til å vise forstandig fremsyn i sin behandling av og i sitt forhold til viltet. Det er mange økologiske og biologiske lover som oppretthol-
Indianerne i Nord-Amerika i gamle dager satte navn på den svære elgen og lærte å herme etter dens parringsbrøl for å lure den innenfor rekkevidde av våpnene deres. Da europeerne senere slo seg ned der, lærte de av indianerne hvordan de skulle lokke viltet til seg. Elgen er kanskje mer enn noe annet dyr inkarnasjonen av den majestetiske villmarken i de tilsynelatende endeløse skogene i nord.
der de andre rovdyrenes balanse i forhold til byttet. Mennesket er ikke underlagt slike lover. Når det viser måtehold, er det av egen fri vilje. Intelligens, egen interesse og evne til å sette pris på det vakre i naturen (kanskje også en egenskap som bare mennesket har), inspirerer jegeren til å søke å bevare naturmiljøet og livet der for kommende generasjoner. Også på andre måter er mennesket forskjellig fra andre rovdyr. I fysisk forstand er han ikke bare svakere enn de store rovdyrene, men også underlegen de dyrene han har utsett seg som bytte. Et menneske kan ikke løpe eller klatre så fort som de fleste av dem, langt mindre kan han fly i luften på jakt etter fugler. Jegeren i menneskeskikkelse er pa langt nær så utholdende som de dyr han etterstreber, og mange av dem er meget sterkere enn ham. Hørselen er dårlig, synet ikke tilpasset svakt lys, luktesansen eksisterer så å si ikke, og evnen til å tåle kulde, sterk varme, sult og tørst er såvisst ikke imponerende. Likevel er mennesket det mest effektive rovdyr. Menneskehjemen er dyrenes overlegen, og den moderne teknologi står så høyt at om menneskene skulle ønske det, kan de utslette alt dyreliv på jorden. Men menneskene har også samvittighet. Trolig er det den som - i forbindelse med vår estetiske opplevelse av naturen — gjør at mennesket kan fremstå som en
velgjører blant rovdyrene. Hjernen og teknologien har også satt oss i stand til å begi oss ut i ødemarken og villmarken, og ikke bare overleve, men ha sann og ekte glede av opplevelsene. Dermed får vår samvittighet og vårt fremsyn oss til å strebe etter å bevare villmarken som et nødvendig naturmiljø for alle skapninger - også menneskene. Dessverre er det vår egen sivilisasjon og alt den fører med seg av urbanisering og industrialisering, som reduserer dyrelivet og truer med å oppsluke det naturmiljøet som er igjen. Og det er også menneskets eget miljø. Å gå på jakt for moro skyld, som en hobby, er vel noe av det mest naturlige
man kan tenke seg: en direkte, nedarvet kontakt med naturen og å samarbeide med den. Jakt som er harmonisk avstemt med de naturlige omgivelser, kan aldri komme til å ødelegge dem. Slik har mennesket lenge jaktet, og det vil alltid fortsette å gjøre det - om ikke andre hendelser ødelegger både flora og fauna. I dag er jaktmulighetene begrenset, og de må strengt reguleres, for gjennom århundrene har mennesket misbrukt viltressursene og dyrenes miljø. Nedgangen i viltressursene skyldes ikke fornuftig, regulert jakt. Den skyldes ødeleggelsen av dyrenes naturlige miljø og den hensynsløse utslettingen av viltet. Industrien legger raskt beslag på veldige områder av myrer, sletter,
deltaer, prærier - ja, selv golde tundraer og taigaer, og ikke minst de særlig produktive regnskogene. Veldten i Afrika og præriene i Amerika blir pløyd opp og inngjerdet. Våtmarkene i Asia og Middelhavslandene blir drenert så de kan utnyttes til kommersielt bruk, eller åpnet for skipsfart. Alle slike økosystemer har avgjørende betydning for villdyrenes muligheter til å overleve. Industri - et ord som engang innebar personlig dyktighet og innsats - har nå for tiden noe å gjøre med alle land og alle jordens havområder, også med dem som ikke egner seg for jordbruk. På den annen side kan industrien påvirke områder som bonden ikke kan bruke slik som de er. Områder i Arktis, i ørknene, på øde øyer eller i høyfjellet-hvor jegerfolkene helt til ganske nylig hadde trodd at de var utenfor industriens rekkevidde - blir nå utnyttet og ofte utbyttet. Lederne for disse selskapene får kanskje aldri se de stedene det gjelder. Ressur sene de vil ha tak i, er ikke de samme som lokalbefolkningen har behov for. Eskimoene er særlig hardt rammet. Deres livsviktige jaktkultur var trygg så lenge det ikke var noe å hente i de arktiske ødemarker som kunne utnyttes kommersielt. Men nå har industrilandenes oljetørst kastet sivilisasjonens skyg ger over de glitrende, golde snøviddene og iskossene i nord. Nedarvete ferdig heter og instinkter blir verdiløse i datamaskinenes verden. Kajakker blir byttet med joller og påhengsmotor - hundesledene med snøscootere. Menn som engang jaget hvalross og sel i små båter de laget av skinnene fra sitt bytte - de spiser nå kyllinger som er oppfødd og slaktet tusenvis av kilometer lenger syd. Ennå er det noen få eskimoer som holder seg til et levesett og en samhørighet med naturen som er eldre enn det eldste hjul. «Det eneste virkelig store her i verden,» synger en eskimojeger, «er å leve, å se en ny strålende dag gry slik at lyset fyller hele verden.» Men det er også mennesker fra industrilandene som arbeider målbevisst for å bevare og beskytte deler av fjerne og stadig mindre områder - på slettene og præriene, i fjellene, regnskogene og ørknene rundt om i verden. De fortsetter det arbeidet som ble startet for mer enn et århundre siden av jegere og naturvernere i Europa og Nord-Amerika som ville forsøke å bevare deler av den villmarken som var i ferd med å forsvinne. Variasjon i naturmiljøet er ikke bare et slagord. Det er en nødvendighet for at menneskene skal kunne trives, kanskje for at de skal kunne bestå som levende vesener på jorden. Men den siviliserte verden har for en stor del glemt hva jakten har lært den. Utslettelse av bestående liv har alltid vært en del av gjenskapelsens mønster, men i de seneste industrialiserte århundrer har utslettelsen av villdyrene økt uhyggelig. I det nittende århundre forsvant 75 fuglearter og 27 arter pattedyr, og hittil har vi i vårt eget århundre greid å utrydde 53 fuglearter og 68 forskjellige arter pattedyr. I dag regnes 345 fugler, 200 pattedyr, 80 amfibier og øgler- pluss et nesten utrolig antall plantearter, mellom 20 000 og 25 000, som truet av utryddelse. Bare i liten utstrekning skyldes dette at folk har skaffet seg mat fra disse dyrene. Vi vet, for eksempel, at polyneserne kom til New Zealand i det tiende århundre, og at deres etterkommere, maoriene, hadde utryddet den opprinnelige lokale svanen (Cygnus sumnerensis) i løpet av de følgende fem hundre år, og avlivet den siste moafuglen knapt hundre år senere. Indianerne i Amerika jaget mange dyrearter for å skaffe seg mat, og de kan nok ha bidratt til å utrydde mammuter og mastodonter. De drev de svære dyrene utfor høye stup, og på den måten drepte de langt flere enn de kunne nyttiggjøre seg til føde. Trolig jaget de også flere andre arter som ikke greide å tilpasse seg det nye miljøet etter at de laurentiske isbreene trakk seg tilbake ved slutten av den siste istiden. Indianerne jaget også bøfler (bison), men bare for å dekke matbehovet. Først da jernbanen ble lagt over prærien i begynnelsen av 1870årene, kom de profesjonelle jegerne inn i bildet. De skjøt bøfler og solgte kjøttet (ofte bare de beste stykkene) til nybyggere, jernbanearbeidere og militærforlegninger. Bøffelskinn og huder ble solgt til garvere, og knoklene til gjødselprodusenter. Dessuten ble det organisert store jaktutflukter for hobbyjegere, og det bidro til å utrydde de svære flokkene. Men i slutten av det nittende århundre var det nettopp hobbyjegeme som begynte på det revolusjonerende arbeidet med å bevare villmark og vakre
12
I regnskogene blir det faktisk ikke plass for noe planmessig jordbruk mellom den frodige veksten av trær, busker, planter og tilsynelatende parasittflora. De menneskene som finner sitt hjem i skogene, kan bare gjøre det ved å dele dem med et enormt utvalg av dyr fugler, pattedyr, krypdyr, insekter og fisk. De finner eller jager det de trenger for å overleve. Bildet nedenfor viser en mann fra Veddastammen i Sri Lanka.
(Ovenfor) Menneskene er stort sett henvist til de laveste deler av regnskogene. Over hodet på dem stiger det lag etter lag av livsformer som tilpasser seg forskjellige nivåer. Og under føttene deres fins kanskje det tynneste og mest fantastiske laget: den
grunne tropiske jordbunnen som kan vaskes bort så fort hvis den beskyttende skogen hugges ned. (Øverst til høyre) Regnskogenes beliggenhet på verdenskartet. (Til høyre) En tropisk regnskog i den nordlige delen av Queensland i Australia.
13
Nedenfor ser vi seks typer vegetasjon: Tundraen (1) yter minst pr. arealenhet i årlig grøde (se diagrammet til høyre). De tropiske regnskogene (8) yter over atten ganger så mye. Mellom disse to ytterlighetene har vi barskoger (2), løvskoger (3), stepper (4), subtropiske skoger(5), ørkener(6) og savanner (7). Hvis man sammenlikner årsavlingen i hver sone med avlingen på rot, får man imidlertid et helt annet bilde. På den arktiske tundra svarer årsgrøden for ikke mindre enn 20% av hele avlingen på rot. I de tropiske regnskogene er det ikke mer enn snaut 7%. I barskogene i den midtre taiga er grøden vel 3%, og i de langsomtvoksende eikeskogene litt over 2%. Men på de tempererte steppene er årsavlingen hele 45% av avlingen på rot, og den er ikke stort mindre i de subtropiske ørkenstrøk 42%.
landskaper som et middel til å bevare fisken i vassdragene og de truede dyrear overveldende mengder. De kunne ikke tenke seg at det skulle være noe behov ter. I Nord-Amerika oppsto den paradoksale situasjon at mange av disse hobby- for viltpleie eller jaktbegrensning - og resultatet var at den tilsynelatende jegeme var rikfolk som tjente sine formuer på å utnytte ressursene i de samme utømmelige viltbestanden ble redusert drastisk på utrolig kort tid og i stadig områdene som de nå ville beskytte for jaktens og fiskets skyld. Men blant økende tempo. Kolonirikenes undergang fikk liten innflytelse på denne utviklingen. De naturvemerne var det også mange politiske og kulturelle ledere, og derfor ble naturvern og miljøvern en motesak langt tidligere enn det ville ha skjedd hvis nasjonene som fikk sin selvstendighet, betraktet viltet som hårdt tiltrengte matreserver - eller som skadelig for jordbruket - eller begge deler. forkjemperne bare hadde vært idealister og intellektuelle svermere. Først ganske nylig har noen få afrikanske og asiatiske nasjoner satt i gang I Storbritannia og på det europeiske kontinent var hobbyjegeme for det meste tiltak for å bevare dyrelivet på savannene, steppene og i regnskogene på disse godseiere og deres venner. De drev jakt og fiske på private områder — ofte svære felter i skogen og fjellene. Eierne var for en stor del aristokrater, oppvokst i den kontinentene. Her, som i Amerika, er det egeninteressene som endelig har skapt føydale tradisjon som innebar at tilsynet med jaktområdene, viltpleien og grobunn for naturvernarbeidet. Det ville dyrelivet er i seg selv en turistattrak oppsyn med fiskebestanden var en nedarvet rettighet og plikt. For dem var ikke sjon, og turistnæringen blir nå betraktet som redningen for samfunnsøkonomien naturvern noe nytt begrep, og de fant det helt selvfølgelig at man holdt skog i mange afrikanske og asiatiske land. De fleste landområder i Nord-Amerika ble kjøpt fra indianerne, og naturres voktere og andre inspektører som sørget for at eiendommen ble holdt i hevd, sursene i disse områdene lot til å være ubegrensete - som i Afrika. Men i de som en ressurs de kunne fornye og ha nytte og glede av også i fremtiden. Fornuftig viltpleie, begrensning av beskatningen, supplerende oppdrett om første tiår etter den amerikanske borgerkrigen var det heldigvis noen fremsynte nødvendig, bekjempelse av rovdyr (og ikke minst krypskyttere) med alle mid idealister som fikk en enorm innflytelse gjennom sine skrifter og lovforslag, og ler, fredningstider og andre tiltak har sikret en tilfredsstillende viltbestand på de som skapte forståelse for naturvern og miljøvern hos den amerikanske befolk europeiske jaktmarker, til tross for den stadig sterkere industrialisering og de ning. For noen dyrearter kom ikke tiltakene tidsnok. Da de svære skogene i den bymessige områders spredning utover i den uberørte natur. I Afrika og Asia var hobbyjegere medlemmer av den klassen som var innstilt østlige delen av USA ble hugget ut, var det trolig den mest betydningsfulle på å utnytte landets ressurser, enten de hadde eiendommer der eller ikke. Noen faktor som bidro til utryddelsen av både den amerikanske skogduen (Ectopiste av dem var opptatt med å bygge ut en koloni for moderlandet, men de så likevel migratorius) og papegøyearten Carolina-parakitt. Ingen av disse fuglene var av på de veldige, uberørte områdene som et utrolig produktivt jaktfelt med vilt i betydning som jaktvilt. Duene ble for det meste skutt i flokkevis av profesjonelle
14
(Til venstre) Rutenettet som er lagt på kartet over Nord- og Mellom-Amerika, viser antall hekkende landfuglarter i de forskjellige deler av kontinentet. Lengst nord, i Canadas North West Territories, er det bare 16, mens det er over 400 i sørlige deler av Mexico. I Ecuador er det syv ganger så mange som i New England-statene - over 800 arter.
jegere og nybyggere, mens papegøyene falt som ofre for rasende fruktdyrkere som ikke likte å se avlingen gå i nebbene på disse vakre fuglene da de forandret dietten fra eikenøtter til epler. Det naturlige miljøet for begge disse artene hadde vært de svære løvskogene som strakte seg fra Atlanterhavet til Mississippi og fra Georgia til New England. Da de ble stykket opp i mindre, avgrensete felter, kunne ikke fuglene overleve. 1 dag kan vi se en liknende utvikling som rammer langt flere arter - i de tropiske regnskogene. Hobbyjegeren har lenge følt seg tiltrukket av områder som gjeme går under navnet «jungel». President Theodore Roosevelt dro i 1914 inn i urskogen langs elvene i Brasil på jakt etter jaguar, tapir og annet storvilt, og han var ikke den første troféjegeren på de kanter. Men Roosevelt følte nok et visst ansvar for slike områder, for det var delvis takket være ham at øya Barro Colorado Island, som oppsto som følge av oversvømmelser ved konstruksjonen av Panamakanalen, ble fredet og gjort til et vitenskapelig forskningsfelt. Denne øya er nesten 26 kvadratkilometer, og store deler av den er dekket av regnskog. Likevel er den tydeligvis ikke stor nok, for bestanden av sjeldne plante- og dyrearter har sunket jevnt gjennom det siste halve århundre. Hvert minutt døgnet og året igjennom blir vel 200 mål tropisk regnskog ødelagt. Opprinnelig ble regnskogarealet anslått til noe slikt som seksten millio ner kvadratkilometer, men i 1975 var det ikke stort over halvparten igjen: 9,3 millioner kvadratkilometer. Og fortsetter utslettelsen av disse feltene i samme tempo som nå - 100 000 kvadratkilometer i året - får våre barnebarn neppe noensinne se en tropisk regnskog.
Det samme mønsteret finner vi når det gjelder andre dyrearter og planter andre steder på kloden. I Europa er det 192 fiskearter, mens man har funnet over 1 000 i Amasonasbekkenet. En løvskog på 16 dekar i Michigan i USA omfatter 10-15 forskjellige tresorter, men på det samme området i en tropisk regnskog i Malaia kan man finne opptil 227 forskjellige trær. (Krebs: Ecology, New York 1972.)
Naturvernorganisasjoner som World Wildlife Fund (Verdens Villmarks fond), delvis med støtte av jegerforeninger, gjør en prisverdig innsats for å få fredet og bevart typiske regnskogfelter før de blir borte. Men det brennende spørsmål er hvor meget som skal til. Regnskogene har flere dyrearter enn noe annet økologisk system på jorden. Mellom 25 og 50% av alle jordiske plante- og dyrearter finnes i disse skogene. Men ingen av dem er over 10 000 år gamle. Hvordan kunne denne utrolige mangfoldighet av arter og livsformer utvikle seg så raskt? Går dyrene i regnskogene langsommere under enn skapninger andre steder - eller er miljøet i disse skogene særlig egnet til å frembringe nye arter? Kanskje er begge deler tilfelle, for det er ingen tvil om at i regnskogene kan flere arter leve harmonisk sammen enn i noe annet miljø - muligens unntatt tangskogene i havet, som på en måte kan sammenliknes med regnskogene. Skjønt vi bare såvidt har begynt å studere disse fenomenene, mister vi regnskogene hurtigere enn selv de beste vitenskapelige instrumenter kan samle inn data om dem. Den røde jorden i tropene er merkelig ufruktbar, og en bonde som rydder seg en plass i jungelen, må oppgi den etter noen få år hvis han ikke tilfører jorden kunstgjødsel hvert år. Det har de færreste fattige bønder råd til. Dessuten fornyes ikke regnskogen så fort i denne røde tropejorden. Vi vet ikke hvordan regnskogene oppsto, heller ikke hvordan vi kan erstatte dem som dør ut. Et hovedspørsmål angående denne ødeleggelsen av verdens regnskoger, er hvilken virkning den vil få på jordens klima og geografiske forhold når det frigjøres noe slikt som 340 milliarder tonn karbon ved at trefibrene i skogene
15
Gresslettene i Afrika dekker en stor del av kontinentet syd for Sahara, helt ned til Syd-Afrika. Landskapstypen varierer fra halvørken og solstekte stepper (i utkanten av Kalahari- og Sahareørknene) til savannene nær ekvator og videre til veld’en i Syd-Afrika. Årlig nedbørmengde og regntidene er de faktorer som i første rekke bestemmer hva slags grasmarker man får i et bestemt område. På savannen finner vi et stort utvalg av planteetende dyr som lever ganske fredelig sammen. Hver art har sitt næringsmønster - og/eller spiser på et nivå som de andre dyrene ikke når opp til. Hø\est når sjiraffen, og så kommer elefanten. Gerenuken (1) strekker seg
16
og står på bakbena for å rekke opp i mellomsjiktet. Gasellen (2) og topien (3) beiter helt nede på grasbakken. Sebraen (4), gnuen (5), det hvite neshornet (6) og kapp-bøffelen (7) er også beitedyr. Noen av dem holder seg ved bakken, andre spiser toppen av det høye graset. Sorte neshorn (8) foretrekker kvister og bark, mens dik-dik (9) tar de laveste bladene på buskene. Disse planteetende dyrene blir så i sin tur bytte og næring for rovdyr som løvene (her ser vi en løvinne med en gasell hun nylig har drept) og åtseldyr som hyener og gribber. Her går hyenene løs på et åtsel, men de er også rovdyr.
(Til høyre) Over denne savannen er det nettopp falt store mengder regn. Trær og gras gror frodig, og her kan alle slags dyr finne næring. De brede og flate kronene på akasietræme er et velkjent syn på savannenes grasmarker.
17
hugges og brennes. Selv forsiktige vitenskapsmenn er inne på tanker om at dette kan varme opp atmosfæren slik at iskalottene ved polene smelter og havet stiger atskillige meter. Dessuten vil kapasiteten for korndyrking i de vestlige deler av Nord-Amerika reduseres drastisk fordi somrene blir stadig tørrere. Det å bevare det naturlige miljøet er altså en langt viktigere sak enn å skaffe rike jegere anledning til å redusere skattene ved å gi store bidrag til naturvernarbeidet. Skogene opptar karbondioksyd og gir fra seg oksygen i slike mengder at våre egne muligheter for å overleve henger nøye sammen med deres. Store og varige endringer i jordens klimatiske forhold virker så fantastiske at de fleste har vondt for å ta slike spådommer alvorlig. Men betydningen av å bevare villdyrenes liv og miljø kan settes inn i en annen sammenheng som vi har lettere for å fatte. Når folk for eksempel får høre at armadilloen nå blir studert inngående som et ledd i arbeidet for å finne et middel som helbreder spedalskhet - at albatrossen kan skaffe oss noe som er virksomt mot hjertesykdommer - at bjørnen kan gi oss nøkkelen til effektiv behandling av nyresvikt - eller at lamantinen, en slags sjøku, kan hjelpe oss å bekjempe blødersykdom - ja, da er alle med på å støtte arbeidet for å bevare de ville dyrearter. På et helt annet felt kan vi notere at revebjellen - som bare finnes i Europa (blant annet i Norge) og i Marokko - er den eneste kilde vi har til å utvinne legemiddelet digitalis. Uten det ville mellom ti og tyve millioner mennesker dø som følge av hjerteinfarkt. Men folk later til å ha mer forståelse for plantenes betydning enn for dyrenes. Og de stusser nok når de får vite at mindre enn et snes plantearter skaffer oss 90% av verdens matforsyning - mens det fins noe nær 80 000 arter som er spiselige og næringsrike. Da kan jo noen hver begynne å tenke over om vi kanskje har tatt spørsmålet om å skaffe proteinrik kost litt for lettvint.
Bare i det siste århundre har mange arter dødd ut, og selv om folk nå for tiden er mer opptatt av naturvernets betydning, er det mange andre arter som engang fantes i overflod, men som nå er sjeldne eller står i fare for å bli utryddet. Her ser vi et par amerikanske vandreduer. Engang var det millioner av dem i Nord-Amerika, nå er arten utdødd.
18
Kapittel 2
Jegerens rolle i naturen
Moskusoksen hører hjemme i de arktiske områder. Den kom opprinnelig fra Asia, og vandret over den landbroen som engang fantes mellom Alaska og Sibir. Siden 1917 er den vernet i Canada og fra 1950 også på Grønland. Nå later dette dyret til å gå en trygg fremtid i møte, og norske forsøk på å innføre moskusokser til Svalbard har vært vellykkete.
I den overbefolkete staten Jalisco i Mexico oppdaget man i 1978 en spesiell kornsort. Det viste seg at den hadde samme kromosomantall som vanlig mais. Det spesielle ved denne arten er at den er flerårig. Den visner ikke og dør når vinteren kommer. År etter år produserer den små kolber. Når de blir krysset med større, blandede maisarter, kan maiskolber dermed høstes fra planter som dyrkes omtrent slik som f.eks. bringebær. Slike planter krever ikke vårplanting hvert år. Denne fantastiske oppdagelsen ble gjort innen et område hvor man gikk ut fra at denne planten var bare «et slags nytt ugras». Områdene hvor den vokste skulle faktisk ryddes og dyrkes, ifølge myndighetenes bestemmelser. Hvis det var blitt gjort uten at områdets ressurser var blitt ordentlig analysert, kunne hele mennes keheten ha tapt umåtelig meget mer enn det man kunne ha oppnådd ved å bygge noen få bolighus i Mexico City. I beste fall kunne de ha skaffet Mexicos økende millioner noe mer husvær. Selv etter at vi har temmet eller kultivert et naturprodukt, er vi dumme nok til å snu ryggen til de kilder som produktet er oppstått av. Dette hendte i 1960-årene etter at farmasøytiske konserner ble litt vel sikre på at de hadde funnet et glimrende, forebyggende middel mot malaria. Det er utvunnet som erstatning for naturlig kinin, et barkekstrat av det sydamerikanske cinchona-tre, og det ble ansett som et effektivt motmiddel når det gjaldt malaria. Imidlertid viste det seg at da krigen i Sørøst-Asia ble intensere, døde flere og flere av faiciparum-malaria i dette området - inntil naturlig kinin ble gjeninnført som en kraftigere motgift enn etterlikningen. Industrilandene føler stadig sterkere mangelen på petroleum. Prisen pr. fat er i dag en helt annen enn den var i 1972, og siden den tid har det foregått en hektisk søking etter naturlige og kunstige erstatninger for oljen. Her kan flere plante vekster komme inn i bildet, blant annet det vidt utbredte euphorbia-treet i ekvatorialområdene. Under disse træme gror mange andre planter, og viltet gresser i deres skygge. Hvis et felt på omtrent fire dekar blir beplantet med slike trær, kan de fremskaffe fra ti til femti fat olje hvert år, og kostnadene blir noe slikt som tyve dollar fatet. Det er ingen urimelig pris. Hva har så alt dette med jakt å gjøre? Det kan uttrykkes ganske enkelt og direkte. Primitive jegere i Syd-Amerika hadde kjent til kininens legende egen skaper lenge før de ble oppdaget av siviliserte europeere. Like primitive folke slag i Afrika og Australia kunne fortelle moderne vitenskapsmenn om oljen i euphorbia-træme. De hadde funnet ut at fliser og kvister av dem var glimrende opptenningsved, men den fete, sotfylte røyken svertet kokekar som ble satt over bålet. Slike eksempler har sammenheng med jakt også fordi jegerne var de første som fant ut at et plantefelt ikke er det samme som en skog, og at villdyrene i en dyrepark ikke er ville lenger. For jegeren er det å drepe viltet en kortvarig handling i sammenlikning med den lange tiden det tar å komme innpå dyret i dets naturlige miljø. Hobbyjegeren har alltid tenkt mer på å bevare visse dyrearter i sin helhet, enn på å bevare enkelteksemplarer av slike arter i dyreparker og zoologiske hager. Jegeren vet at det å bevare miljøet er av fundamental betyd ning, ikke bare for å opprettholde viltbestanden og dyrelivet, men for å bevare hans egen velferd og velvære. Et eksempel på en bevart viltbestand er den amerikanske gaffelantilopen eller 19
prærieantilopen. Før Columbus kom til Amerika, dominerte disse antilopene sammen med bøflene økosystemet på de vestlige prærier og sletter. Hver av stammene talte mellom 30 og 40 millioner dyr. De hadde så like behov for føde og vann at de kunne eksistere side om side. Men ved overgangen til det tyvende århundre ble bestanden av antiloper anslått til bare omtrent 13 000 dyr, og i midten av 1920-årene var det bare i tre stater man kunne drive jakt på disse dyrene. Men fornuftig viltpleie siden den tid har nå sikret en stabil bestand på omkring 400 000 antiloper, og det er jakttid på dem i seksten vestlige stater i USA, to canadiske provinser og én stat i Mexico. Som følge av dette er det skutt nesten to millioner dyr siden 1927 uten at dette har gått ut over bestanden. Buskap av storfe har nå tatt bøflenes plass på gresslettene, og det er liten sjanse for at bøffelbestanden kommer til å bli gjenopprettet utover de få hjordene som nå eksisterer. Bøflene og kveget har for like miljøbehov, mens antilopene ikke på noen måte konkurrerer med buskapen. Bøndene og kveg eierne har etter hvert forstått dette, og derfor blomstrer antilopene. Noe så enkelt som en ny måte å sette opp gjerder på, har medført en vesentlig forbedring for antilope flokkene. De tør ikke å hoppe over ståltråd eller piggtråd, men prøver å klatre over eller klemme seg under. Derfor strekker man nå den nederste ståltråden uten pigger minst 4 desimeter over bakken, og den øverste tråden ikke mer enn en halvmeter over den. På den måten får man god beskyt telse for buskapen uten å hindre antilopene. Mange steder krever bilene flere dødsofre blant antilopene enn gjerder eller jegere. Den kanadiske hjorten (wapiti) er også kommet tilbake, men bestanden er nødvendigvis mer begrenset enn antilopenes, fordi denne hjorten stiller større krav til sitt miljø og kan vanskelig tilpasse seg livet i nærheten av mennesker. Det fins noen små flokker på østkysten av USA, men den underarten (Cervus canadensis canadensis) som før fantes i stort antall på disse kanter, er nå utdødd. Hvor wapitien trives, formerer den seg raskt. For tiden er det lov å jage den i ni av USAs stater og tre av Canadas provinser. Bare i Colorado regner man med at hjortejegerne bidrar med over 40 millioner dollar til statens finanser. Lisens avgiftene står for fire millioner, og de går direkte til viltpleie, naturvern og forskning. For bare trekvart århundre siden eksisterte det neppe mer enn 25 000 wapitihjort. I dag felles det årlig minst 100 000 dyr uten at det beskatter stammen for sterkt. Men inntektene av denne jakten er bare en brøkdel av verdien av utbyttet av virginiahjort, kaniner og duer. Dessverre later det til at vi er kommet til et kritisk punkt når det gjelder å bevare wapitiene. Dyret hører villmarken til, men denne villmarken blir i stigende grad invadert av fotturister. De går ikke på jakt etter hjortene, men driver dem likevel vekk fra mange av dyrenes yndlingssteder. Dessuten er det mange jegere som på død og liv vil ha nedlagt iallfall én hjort i sin karriere. Dette betyr imidlertid ikke så mye for bestanden. Bare enkelte steder, som er særlig lett tilgjengelige, kan jakten få skadelig innflytelse på den lokale bestandens sammensetning. Men på den annen side nedlegges det ikke nok wapitihjorter i mer fjerntliggende områder, og det er like skadelig for sammensetningen av flokkene i disse distriktene. Vilteksperter over hele verden berømmer de nord amerikanske fremskritt innen viltpleie, men når det gjelder disse hjortene, har vi et eksempel på at amerikanerne med fordel kunne ta i bruk det systemet med selektiv jakt (rettet avskyting) som lenge har vært brukt i europeisk viltpleie. Økt tømmerhugst utgjør også en trusel for storviltet, og det blir stadig dyrere å sikre seg vernede miljøer. Endelig er det et faktum at viltpleie i og for seg blir betraktet som uvesentlig av mange mennesker som er motstandere av jakt. Og forskning blir vanskeliggjort eller motarbeidet i de offentlig anerkjente ameri kanske villmarksområder. Det var en tid da wapitiene nesten ble utryddet fordi det ble drevet jakt på dem på grunn av et par tenner dyrene har fremme i overkjeven. Disse «elktennene» som hos den europeiske hjort kalles grandel, var særlig ettertraktet av folk som hørte til «The Eiks» («Elk-ordenen»), en klubb eller et broderskap med huma nitære og sosiale formål. Disse «eikene» betalte så høy pris for slike tenner, at wapitihjorter ble slaktet ned i hundrevis for deres skyld.
20
(Til høyre) Svære og tilsynelatende øde og urørte områder i villmarken, milevis fra by messige strøk og industriutbygging, slik er de typiske nasjonalparkene. Her ser vi en park i Nord-Sverige. Menneskene har stort sett tilpasset seg økologien i disse traktene. Det er for det meste samer og lapper som har reindrift og fiske til husbehov som hovedyrke. (Nedenfor) Uansett hvor fjerntliggende eller urørt en villmark er, kan man nå dit med moderne transportmidler som for eksempel helikopter (1). Energiressursene er så ettertraktet at selv en foss i en nasjonalpark (2) kan utbygges for vannkraftproduksjon, og da by gges det permanente innfartsveier (3). Snart kommer nok endel av villmarken til å forsvinne under vannet i demningen for et elektrisitetsverk (4).
21
Indiske neshorn parrer seg bare en gang hvert fjerde år. Dette dyret (1) er kanskje typisk for de andre overlevende artene: Sort neshorn (2), hvitt neshorn (3), Java-neshom (4) og Sumatra-neshom (5). Disse langsommelige forplantningsvanene antyder nok en langvarig evolusjon mot
en fredelig og trygg tilværelse, men de forklarer neppe at dyrenes hom tillegges egenskaper som skal styrke potensen eller øke lidenskapen. Det er jo et grotesk forhold at denne overtroen kombinert med befolkningstilveksten, truer med å utrydde alle neshomarter.
5 W
(Til høyre) Anatomiske detaljer i et indisk neshorn: (1) «Hornet» som egentlig er en utvekst av hårliknende stoff. Det bæres av et slags fremspring ovenfor overkjeven. Overleppen (2) stikker ut som en slags finger som likner på den ytterste delen av en elefantsnabel.
Like grotesk er den jakten som nå foregår på neshorn for å få tak i «hornene» (egentlig en utvekst av hårliknende stoff) deres. Neshornet har alltid vært regnet for et viktig jakttrofé fordi det er så stort og ofte farlig for jegeren. Men slike troféjegere har aldri utgjort noen fare for bestanden av neshorn. Men i dag er den truet av miljøødeleggelse og av vettløs jakt på hom. Disse hornene er bokstavelig talt verd sin vekt i gull, og som følge av jakten er bestanden i Kenya av sorte neshorn gått ned fra 20 000 til 2 000 i løpet av siste tiår. Hornene blir vanligvis knust til et pulver som blandes i medikamenter som skal kurere alt mulig fra spedalskhet til impotens. I Nord-Yemen lages det kunstferdig utskårne dolkehåndtak av dem, og rike oljesjeiker betaler titusener av kroner for hvert håndtak. Krypskytterne tar en enorm risiko når de sniker seg inn i nasjonalparkene og kommer innpå dyrene i nattemørket. De dreper neshor nene med spyd, sager av hornene og kommer seg unna før morgengry. Risikoen står iallfall ikke i forhold til de forholdsvis små summene de får for hornene. Men mellommennene tjener bra når hornene kjøpes og selges diverse ganger før de når fram til kunden som elskovspulver eller vakkert kunsthåndverk. Men om de dristige neshomdrepemes betaling på vel 1 000 kroner for hvert kilo hom ikke gir så stor fortjeneste, så veier jo et enkelt hom gjennomsnittlig nesten fire kilo, slik at det kan bli penger av det. En oppsynsmann i Kenyas nasjonalparker og reservater tjener ikke engang 300 kroner måneden, så det er i grunnen rart at ikke flere av dem blir homleverandører på deltid! Kanskje de føler seg skamfulle over at noen av de illegale oppkjøperne i Nairobi betaler så mye som 70 kroner for hvert gram hom - og vil prøve å utrydde denne skjendige trafikken i sitt hjemland. Skal de greie det, må deres innsats ofte være vel så farlig som neshom drepemes, og hittil har de ikke oppnådd så store resultater, men det er iallfall tegn på at bestanden av sorte neshorn begynner å øke. Kenya har underskrevet en internasjonal avtale som forbyr handel med produkter fra truede dyrearter,
22
men fjorten av de atten afrikanske statene hvor det ennå lever neshorn, har ikke underskrevet den. Først ganske nylig er den ratifisert av Kina, hovedavtakerlandet for pulver. I Ngorongoro-krateret i Tanzania (som ikke er med på avtalen) var det 76 sorte neshorn i 1978, 26 i 1979, kanskje ikke et eneste i dag. I hele Afrika er det anslagsvis 10 000-20 000 sorte neshorn, omtrent 3 000 hvite neshorn i sør og 500 hvite i nord. I Asia er det neppe mer enn 1100 indiske neshorn, og selv denne lille bestanden er i fare på grunn av økende snikjakt og konflikt mellom menneskenes og neshomenes miljøkrav. I Sumatra er det kanskje 225 neshorn igjen - i Java knapt et halvt hundre. En neshom-hunn føder bare én kalv hvert fjerde år, så den naturlige formeringen kan ikke holde tritt med den ulovlige beskatningen.
En nesten tragikomisk side ved problemet i Øst-Afrika, er at det er blitt så mye verre etter at regulert hobbyjakt ble forbudt for noen år siden. Ikke bare var neshornene langt mer verdifulle for nasjonaløkonomien som jakttroféer enn hornene alene er verd i dag, men hobbyjegeme som dro på safari, hjalp til å holde snikjegeme borte. Nå er det nesten umulig for de få østafrikanske oppsynsmennene å hindre den ulovlige jakten i alle de områdene hvor neshorn er å finne. Før i tiden var alle profesjonelle guider og safariledere også viltoppsynsmenn, og de og deres assistenter var langt mer fryktet av krypskyt terne enn Kenyas og Ugandas myndigheter er i dag. Skjønt det er tvilsomt om vår tids jegere noensinne vil få anledning til å skyte neshorn igjen, fortsetter hobbyjegere å bidra med tid og penger i stor utstrekning for å bevare disse praktfulle dyrene, nest etter elefanten den største av alle landdyrarter. Naturvementusiaster går nok inn for å redde «Flipper» og andre delfiner eller hvaler, men det er ikke den samme oppslutning om «Redd Neshom»-aksjoner. Neshornet er et imponerende dyr, noe særlig de som har vært på jakt etter det har den sterkeste følelse av.
(Nedenfor) Neshornet er tretået. Store deler av fotens bæreflate består av det tykke hornet som beskytter en elastisk pute i foten, som tar opp trykket av dyrets vekt.
Det er ikke så rart at World Wildlife Fund (Verdens Villmarksfond), en frivillig, ikke-statlig organisasjon som får store bidrag nettopp fra hobbyjegere, støtter økonomisk opp om aksjonen for å redde neshornet fra å bli utryddet. Siden WWF ble stiftet i 1961, har det avsatt nesten 180 millioner kroner til 1800 viltforsknings- og miljøbevaringsprosjekter i 131 land. Det har hjulpet til å opprette og drive 260 nasjonalparker på fem kontinenter, og støttet arbeidet for å redde 33 truede dyrearter og planter fra utryddelse. La oss håpe at aksjonen for neshornet ikke kommer for sent. De fleste mennesker tenker fremdeles på noen få eksemplarer i små parker eller dyrehager når det er snakk om å bevare bestanden av ville dyr. De blander sammen det å redde enkeltindivider og det å redde selve artens eksistens i fremtiden. Dette siste er en forutsetning for jegerens interesse, og det innebærer forståelse av at en dyreart bare kan trives og overleve hvis de individer dør som ikke kan greie seg i kampen mot parasitter, sykdommer og rovdyr. Evolusjonen stanser aldri. Naturens mangfoldighet tilsier at det må være nok av føde, vann og dekning av andre behov for en bestemt dyreart i det økosystem den har valgt men den tilsier også at det må være konkurranse. Derfor har jegere forlengst begynt å stifte selskaper hvis formål er vern av viltets miljø og fornuftig vilpleie. Det amerikanske Audubon Society har i og for seg ingen tilknytning til jegerorganisasjoner eller naturvernforeninger. De første medlemmer og ledelsen den første tid var for en stor del jegere som skapte det mønster for natur- og miljøvern som har gjort dette selskapet til den største ikke-kommersielle, ikke-statlige miljøvernorganisasjon i Nord-Amerika. I den senere tid har en annen organisasjon, Nature Conservancy, som har mange jegere i ledelsen og blant medlemmene, gitt miljøvernarbeidet nye impulser, og har nylig konsentrert seg om problemet med regnskogene i SentralAmerika og på De karibiske øyer. Selskapet Ducks Unlimited eier ikke noen landområder, men har bygslet mange hundre tusen mål i Canada for å beskytte våtmarkene og bevare dyreliv
som lever i disse våtmarkene. Det gjelder mange arter dyr og pattedyr som nå aldri vil bli jaget av dette selskapets medlemmer. I Storbritannia overvåker selskapet Waterfowlers Association opplæring av unge jegere og beskyttelse av visse viltarter, og går i spissen for aksjoner for å redde truede våtmarker. Over hele verden spiller hobbyjegeme en hovedrolle når det gjelder å bevare det naturlige miljø som er så viktig for både menneskers og dyrs trivsel. De blir både latterliggjort og forfulgt av uopplyste mennesker, og jaktmotstanderne baktaler deres innsats for naturvern. Man kan få inntrykk av at disse motstan derne vil forvanske historien slik at denne innsatsen skal glemmes. Men å fjerne jegernes innsats fra historien om dyrelivets utvikling på vår klode, det er å fornekte noen av menneskehetens røtter - røtter som ennå gir oss alle de nødvendige ingredienser for li v og utvikling. Mennesket har alltid vært et rovdyr, og i motsetning til viltet har det tredimensjonalt syn, og tenner og kjever som ikke bare er beregnet på bær og røtter. Naturen har skapt oss som jegere, og så lenge det eksisterer vilt, vil menneskene jakte på det.
23
RADYR (Capreolus capreolus)
Kapittel 1
Vilt i Europa og Nord-Amerika
Caribou eller rein (Rangifer tarandus) Dette dyret hører til i de sirkumpolare områder. Det forekommer som mange forskjellige arter og varianter - men den vesentlige forskjellen består i at noen lever over, og noen under tregrensen. Det er kanskje ikke så forbausende at det er de minste artene som vi finner over tregrensen. Dette er den eneste typen hjortedyr hvor både hannene (bukkene) og hunnene (simlene) har gevir (hom) av omtrent samme størrelse. Simlens er oftest noe lettere enn bukkens. Noe annet, som man ikke så lett legger merke til, er pelsen på dyrene. Den er tett, lett, sterkt isolerende og helt vanntett. Disse dyrene tåler vintertemperaturer ned til 40 kuldegrader, men de har naturligvis problemer med å bli kvitt varmen om sommeren. Hverken langvarig regnvær eller lange svømmeturer får skinnet til å bli gjennomtrukket av vann. De luftbevarende egenskapene i pelsen gjør reinen lettflytende i vann. Ordet rein eller reinsdyr stammer fra gammelnorsk. I Europa forbinder man det gjeme med samene. De hadde store buskaper eller hjorder av disse dyrene, og til å begynne med kunne de streife uhindret omkring i Nord-Skandinavia og i Russland. Vi kan finne spor av disse dyrene hele veien østover til Sibir. I Nord-Amerika kaller man dyret caribou - et ord som kom til Canada på fransk og som senere ble overført til engelsk. Opprinnelig er ordet indiansk, og det er kjent over hele det nordligste Canada. Eskimoene i Grønland og Nord-Amerika er avhengig av disse dyrene - for å skaffe seg mat, klær, ly, verktøy og våpen. Dyrene som holder til i skogen, drar ikke så langt bort og flytter ikke på seg fra vinter til sommer. Det er annerledes med dyrene som holder til på tundraen. Vår og høst kan de dra så langt som tusen kilometer fra vinterbeitene til sommerbei tene, og flyttingen foregår i veldige flokker. Det kan være opptil flere titusener av dyr i hver flokk. De bruker gjeme de samme trekkene eller rutene og de samme stedene for kalvingen år etter år. Derfor er de svært utsatt, selv om det ikke synes så godt, for menneskelig inntrenging i sine områder. Faste og varige installasjoner - Alaska-oljeledningen for å ta et velkjent eksempel fra våre dager - fører til at dyrene søker vekk fra slike områder som påvirkes av den tekniske utviklingen - og menneskene. Ved siden av menneskene, er ulv og jerv de største naturlige truslene for reinsdyrene. Dessuten går bjørn og gaupe løs på dyr som er blitt skilt fra flok ken. Slik blir de svake, syke og skadede dyrene fjernet. Det hender at kalver blir rovdyrenes bytte, men som oftest bukker de under for kulden og for det råkalde været tidlig på våren. Rein parrer seg sent på sommeren eller tidlig på høsten, og åtte måneder senere blir kalvene født sent på vinteren eller tidlig på våren. De fødes oftest én og én, men det hender at simlen føder tvillinger. Kalvene kan følge sin mor når de er vel ett døgn gamle. De største caribou-artene i Nord-Amerika er den såkalte Osbome-varianten (Rangifer tarandus osborni) i Rocky Mountains og fjellene omkring. Den har respektinngjytende gevirer, og dyrene blir gjeme betraktet som skogsrein. Vi har både skogsrein (R. t.fennicus) og sibirske rein (R. t. sibericus) i Skandina via. Skogs-caribou finnes over hele Nord-Canada, men deres egentlige miljø er i
26
A Dyrespor i bløt jord eller tynt snølag
kan skjelnes fra hverandre. (1) Reinsdyr har markerte runde klovavtrykk: (a) Gående, (b) løpende. (2) Elgen har asymmetriske klover som
setter omtrent parallelle avtrykk når dyret går (a), men sprer seg utover når det løper (traver) (b). (3) Avtrykk av hjort: (a) Når dyret går, setter det bakbena ned på de avtrykkene som
øst-provinsene, og de flotteste gevirene finner man på caribou i de indre områder av Newfoundland. «Ødemarksrein» (R. t. tarandus) i Nord-Amerika og Grønland omfatter flere underarter med navn etter geografisk tilholdssted. Den viktigste er grønlandsrein (R. t. groenlandicus) som finnes fra Sør-Grønland til MacKenzie-elven litt øst for grensen mot Alaska. Vestenfor denne elven og vestover i Yukon og Alaska har den største av disse reinene, Grant-reinen (R. t. granti) sitt hjem. Lenger nord, på de arktiske øyene og i Nord-Grønland, finner man stammer av den lille, blakke Peary-reinen (R. t. pearyi), anslagsvis 25 000 dyr. Foruten fargen og størrelsen skiller de seg ut ved sine nesten opprettstående gevir. Villrein (R. t. t.) finnes også i norske fjellområder og i det finske Karelen. Ellers finnes tamrein som eies av samer. De markerer eiendomsretten til hvert dyr med et komplisert system for kuttmerker i ørene.
Elg (Alces alces) Disse dyrene er de største i dyrefamilien Cervidae, og de er så svære at de ikke er til å ta feil av. Gevirene er meget store og takkede, mulen (nesen) lang og hengende, bena nesten grotesk lange og tynne. Når de ferdes i sitt rette elementmyrlendte skoger - beveger disse digre dyrene seg som skygger, en slags spøkelser fra en fjern fortid. Det amerikanske navnet moose kommer av indianemavnet moo - en slags rautende lyd. I likhet med reinen finnes de i et belte rundt Nordpolen, men lenger sør enn reinen. Den europeiske arten (A. a. alces) finnes nå vesentlig i Norge, Finland og Sverige, og her kalles dyret elg. En slik elg kan veie over fem hundre kilo. Lenger øst har man sibirsk elg (A. a. pfizenmayeri) i Nord-Russland, og den er like stor som elgen (moose) i Alaska. En mindre variant, den mansjuriske elg (A. a. cameloides) finner man i det østlige Asia. Den største av de nordamerikanske elgartene er Alaska-elgen (A. a. gigas), som kan bli så høy som 230 cm ved skulderen og veie opptil 800 kilo. Geviret er tilsvarende imponerende, og det er et sterkt ettersøkt trofé. Dyrene streifer om i de skogkledde delene av Alaska, vestre del av Yukon og det nordvestre British Columbia. I Rocky Mountains finnes det en mye mindre, blakk variant, Shiraselgen (A. a. shirasi). Den blir sjelden tyngre enn omtrent 450 kilo. I andre områder av Nord-Amerika er elgen enten en nordøstlig eller en nordvestlig variant, henholdsvis A. a. americana og/L a. andersoni. Elgoksene kan veie opptil 450 kilo, men gjennomsnittet ligger lavere. Den nordvestlige varianten er noe større, og den streifer om i Canada fra den vestlige delen av
forbena har satt, (b) Når hjorten løper, lager biklovene tydelig synlige merker. (4) Rådyrspor likner hjortespor, men er mindre: (a) Gående, (b) løpende.
Ontariotil Stillehavet, og nordover til Beauforthavet nord for Alaska - dessuten i de nordlige deler av Wisconsin, Michigan, Minnesota og North Dakota. Her finner vi den sammen med den østamerikanske varianten, som for øvrig lever i skogene i Øst-Canada. Noen få finner man også i avsides strøk i de nordøstligste statene i USA. Elg må ha skoger med myrer og sumper for å trives. De foretrekker å beite av løvtrær, men spiser også skudd og knopper av gran og furu. Og finner de ikke mat i skogen i vårknipa, går de gjeme løs på åkrene. I sommervarmen beiter de gjeme vannplanter og gras i vannkanten. Da kan man se dem ute i vannet som rekker til flankene, eller til og med helt neddykket som flodhester. De fleste elger er også gode svømmere. Elgen parrer seg i september og oktober, og kuene kaller på oksene med høye brølende raut. Oksene slåss og tar iblant livet av hverandre, men de holder ikke kuer i flokk som et slags harem. I vinterens løp mister de gevirene, og nye vokser fram utover våren og forsommeren. Drektighetstiden er åtte-ni måneder, så kalvene blir gjeme født i mai. Tvillinger er svært vanlige, og kalvene holder seg til moren det første året. Selv om kuene ikke har gevir, forsvarer de sitt avkom mot alle som kommer for nær, og de er så svære at de virker skremmende. I brunsttiden blir oksene irritable, og finner ofte utløsning for dette ved å gå løs på trestammer. Jegere har nok skutt slike okser, kanskje i selvforsvar, men kjøttet er ikke særlig velsmakende i brunsttiden. Utenom brunsttiden er elgkjøtt en delikatesse. Det er mørt og saftig, og man får mye kjøtt av hvert dyr. I Skandinavia er bruken av elgkjøtt så vanlig at det medregnes i emæringsstatistikken. I Norge har antall felt elg hvert år steget fra 6-7000 i perioden 1950-1970 til ca. 36 000 i 1997. I tillegg omkommer mange elg ved påkjørsel av tog og bil. Elgstammene i Norge har øket jevnt og sikkert i de senere år, både nær tettstedene og på landet. I vintere med mye snø trekker elgen ofte ned mot bebyggede områder for ledere å finne mat. Dette fører også ofte til dyretragedier, idet det er vanskelig å tå dyrene tilbake til deres naturlige omgivelser. B Gevirene på den amerikanske elgen
Hjort (Cervus elaphus) Kronhjorten er vel det mest etterstrebede vilt i Europa, og gjennom århundrer er den blitt skildret av bildende kunstnere, diktere og komponister. Før i tiden kunne hjorten bare jages av adelsmenn, men i Storbritannia var de juridiske spørsmål angående jakten noe usikre helt til slutten av den annen verdenskrig. Nordamerikansk hjort (Cervus elaphus canadensis) kalles Wapitihjort.
(moose) og europeisk elg er forskjellige i både størrelse og form. (1) Moose-gevir er større og av den palmate type. (2) Også geviret hos europeisk elg kan være palmat. (3) Ofte er det imidlertid av cervin type. Alle slags variasjoner mellom disse gevirtypene forekommer.
27
28
(Ovenfor) Utviklingen av rådyrets gevir: (1) Vintermånedene. (2) Februar. (3) Mars-april. (4) Juni-september. (a) Spiss-gevir. (b) Totakket (gaffel). (c) Tre takket (seksender).
Hjort finner man nå over hele Mellom-Europa fra De britiske øyer til Russ land, over alt hvor det finnes slike skoger som dyrene trives i. Dessuten er det mange hjorter på de trebare åsene i Skottland. Her var det tett skog så sent som i første halvdel av det attende århundre, noe flere stedsnavn viser. Nå er skogen borte, men navnene - og hjorten - er fremdeles der. En kronhjort (hann) i Mellom-Europa veier gjennomsnittlig 125-135 kg (slaktevekt) og er omtrent 1,20 m høy ved skulderen. Total lengde er vel 1,80 m. Geviret kan ha tolv takker eller flere, og kalles da en krone. Det er funnet så mange som atten takker på enkelte gevirer. Hjorten er større i Øst-Europa enn i Vest-Europa, og særlig i Skottland, hvor dyrene beiter på karrig jord, er de små. Gode hjortestammer finnes både i Ungarn, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. I Vest-Tyskland er dyrene mindre, men de finnes i stort antall, takket være tyskernes mange gode tiltak for viltpleien. Hjorten kan tilpasse seg et nytt miljø ganske lett, og trives derfor bra flere steder den er blitt innført. I New Zealand er det for eksempel store stammer i avsondrede områder, og det samme gjelder flere land i Syd-Amerika og Asia. Noen få europeiske kronhjorter har vært innført i USA og Canada, men det har muligens vært uklokt. De har måttet konkurrere med de amerikanske hjortedy rene om beite og tilholdssteder i et miljø som stadig blir mindre på grunn av oppdyrking og industrialisering. Kronhjortene er grådige, og de holder sammen i store flokker som vanligvis ledes av en gammel hind. Flokkene består av hinder, kalver og unge hjorter. De eldre hannene holder seg i atskilte «ungkarsflokker» store deler av året. Brunst tiden begynner mot slutten av september, og den innvarsles av høye brøl fra hjortene når de treffer hverandre og utfordrer til kamp. Voldsomme kamper kan finne sted i brunsttiden. Da samler de eldre hjortene et harem av hinder som de vil forsvare mot andre hjorter. Man kan ofte høre de kraftige kampbrølene, som kan minne om løvebrøl, i morgentimene.
Rådyr (Capreolus capreolus) Sammenliknet med kronhjortene er rådyrene ganske små. En voksen råbukk veier bare 25-30 kg (slaktevekt) og er 70 cm høy ved skulderen. Bukkene har gevirer med opptil seks takker, men råene har sjelden gevir i det hele tatt, og de er i tilfelle ganske små. Rådyrene har fyldig rød pels om sommeren, om vinteren blir den grålig. Det er mange fargevariasjoner i forskjellige land. I Nederland og nordvestre deler av Tyskland forekommer sorte rådyr (såkalt melanistiske). Ved halepartiet har rådyrene et hvitt felt «speil» som dyrene kan utvide og bruke til å varsle fare. Selve halen er ganske liten og knapt nok synlig. Det er to typer rådyr: markrådyr og skogrådyr, og den siste forekommer langt hyppigere. Den liker seg best i små skogholt og helst slike som ligger nær enger eller annen dyrket mark. I dette miljøet finner skogrådyrene både ly og skjule steder kombinert med rikelig tilgang på mat. Markdyrene foretrekker mer åpent terreng, og de greier å finne ly i ganske små buskaser. Selv i ganske tett befolkede land kan det finnes store stammer av disse dyrene. I Vest-Tyskland regner man med at omkring 60 000 rådyr hvert år blir drept ved bilulykker. I Europa finnes rådyr fra Skandinavia og det sørlige Finland sydover til Spania, Portugal og Hellas - og østover til Iran og Uralfjellene. I Storbritannia var arten engang nesten utryddet, men nå er det mange og store stammer, delvis som følge av utsetting i nye områder. Østenfor Ural og i store deler av Asia avløses det europeiske rådyret av en noe større undervariant: det sibirske (C. c. pygargus), og i Kina og på den koreanske halvøy forekommer kinesiske rådyr (C. c. bedfordi).
(Til venstre) Kronhjortens gevir: (1) Første eller annet år. (2) Annet år. (3) Tredje år. (4) Fjerde år. (5) Fjerde eller femte år. 10 takker: a. Øyetakken. b. Issetakk. c. Mellom takk, e, f, g. krone. (6) 12 takker, krongeviret: a. Rosenstokk. b. Øyetakk. c. Issetakk.
30
d. Mellomtakk. e, f, g. krone. (7) 14 takker. Kronen (a) kan danne flere takker. (8) 16 takker. Heretter vil de aller fleste gevirer etter hvert reduseres, men det er felt hjorter med attentakks gevirer.
Dåhjort
(Cervus dama) Dåhjorten kommer opprinnelig fra Mesopotamia, der den holdt til i Eufrats og Tigris’ dalfører. Den er med hell innført i flere deler av Europa, og finnes nå i vill tilstand i nesten alle europeiske land. I Norge, Belgia, Italia, Nederland, Portugal og Sveits forekommer den bare i parker og på private eiendommer. Flokker av dåhjort som er overført fra utlandet, trives godt i villmarken i New Zealand, på private jaktfelter i Nord-Amerika. Som vill trives den i den østlige delen av Kentucky og andre deler av sørøst-statene i USA, der viltpleieorganisasjoner har undersøkt mulighetene for å opparbeide jaktbare dåhjortestammer. Dåhjort er mindre enn kronhjort. En fullvoksen bukk veier omkring 90 kg og er 90 cm høy ved skulderen. I motsetning til nesten alle andre hjortedyr, har dåhjort flekker i pelsen når de er voksne. Det er særlig tydelig å se når pelsen antar sin karakteristiske rødbrune farge om sommeren. Dåhjort oppviser et langt bredere fargespektrum enn de fleste hjorter - fra nesten sort til lyst gulbrunt. Helt hvite og helt sorte eksemplarer er sett. Bare bukkene har gevir, og gevirene er også særpregede for dåhjorten. De har skovler som hos den europeiske elgen, men det er kanskje riktigere å kalle denne formen for halv-skovlet. Gevirene vokser nemlig ut fra skallen som hos kron hjorter, men hos voksne bukker utvikler det seg tydelige skovler på toppen av gevirene. I likhet med andre europeiske hjortedyr og enkelte andre dyr, er dåhjortene større av vekst og har større gevir jo lenger øst de lever. De største bukkene med de flotteste gevirene finner man i Tsjekkoslovakia, Romania og Russland. Det er en underart som kalles persisk eller mesopotamisk dåhjort. Den forekommer i det sørlige Iran, området som romerne først overførte dåhjort fra. Disse dyrene er kanskje de eneste eksempler på den opprinnelige arten som fremdeles eksi sterer i vill tilstand. Dåhjort er mindre vare for mennesker enn kronhjort. De nøyer seg gjeme med små skogholt og glisne skogområder, selv ganske nær menneskers boliger og arbeidssteder. De opptrer ofte sammen med stammer av hjort og rådyr, men av en eller anne grunn synes det som om de unngår steder hvor det er mange villsvin. Det kan skyldes konkurransen om nøtter og annen mat. Dåhjort er blitt lansert som «fremtidens hjortedyr» for Vest-Europa, men det er lite trolig at det noensinne blir så ettertraktet av jegere som kronhjorten.
Virginiahjort (Odocoileus virginianus) De forskjellige artene av dette hjortedyret varierer sterkt i størrelse. I de nordøstligste kyststatene og i Midtvesten i USA kan bukkene komme opp i en vekt av nærmere hundre kilo, mens den vesle hjorten på Florida Keys sjelden veier så mye som 35 kg. På Coiba-øya utenfor Panama-kysten skal det finnes en enda mindre. Bortsett fra disse to små artene, er virginiahjortene temmelig like, skjønt zoologene inndeler dem i over tredve underarter, hvorav sytten finnes i USA. Denne hjorten forekommer nå i Nord-Amerika østenfor Rocky Mountains. Nordgrensen for deres utbredelse avhenger av vinterkulden og snøforholdene. Den gråbrune pelsen gir nok god beskyttelse mot kulden, men når snødybden blir mer enn 1 m, er det tungt for dem å komme fram. Dog er det virginiahjort så langt nord som James Bay og Peace River, bare 600-700 km syd for Polarsirke len. Disse hjortene trives særlig godt på forlatte gårder i de nordøstlige statene. Her kan det være opptil fem-seks dyr pr. kvadratkilometer enkelte steder. Lenger sør, i Alabama og Texas, er det også store stammer, og noen underarter streifer omkring i Mexico og kommer helt ned til Sentral-Amerika. Virginiahjort trives godt i ungskog, for der finner de både beite og ly. Gjennom tidene har de spredt seg etterhvert som storskogene i øststatene i USA ble ryddet. Der var det for lite underskog og lave grener som dyrene kunne beite. De tar allslags plantekost, og på dyrket jord graver de gjeme opp rotvekster som beter og gulrøtter, eller går inn i frukthagene for å ta epler fra trærne. Med en slik
Gevirutviklingen hos den nordamerikanske hjorten Wapitihjorten: (1) I mars er rosenstokkene så vidt synlige. (2) Etter tre måneder er de vordende gevirene dekket av en fløyelsaktig bast. (3) I
august, når gevirene er fullt utvokst, begynner belegget å klø, og hjorten gnir det av mot trestammer og busker. Til høyre ser vi sporene etter en wapiti på flukt. De likner svært på virginiahjortens spor.
31
tilpasningsevne er de i stand til å formere seg raskt, og den samlede bestanden i Nord-Amerika blir nå anslått til noe slikt som 10 000 000. 1 de varme sommermånedene blir hjortene fete, kalvene blir større og sterke re, og bukkene får gevir. Når brunsttiden begynner i slutten av oktober, har de feiet gevirene rene og glatte mot kvist og kvas. Bukkene slåss litt, men skader som regel ikke hverandre. Derimot hender det at gevirene låser seg sammen, og da kan de to bukkene bli stående der til de sulter ihjel. Virginiahjort er polygam, og bukkene lokker til seg hindene ved å skrape en jordflekk ren for løv og planter. Så gjør de flekkensterkt luktende med urin og med moskus fra fotrotskjertlene. Hver bukk har otte flere slike «personlige» skrapeflekker, og når brunsttiden er på sitt høyeste, avlegger han dem regelmes sige besøk. Kort etter at brunsttiden er slutt, begynner virginiahjorten gradvis å trekke mot vinterplassene. Turen kan ta dem bare et par kilometer - eller et par hundre kilometer sydover. Sydpå er vinterbeiteplassene ikke klart definert, men i nord, hvor snøen kan ligge meterdyp, er dyrene avhengige av å lage «gårder» hvis de skal overleve. De tramper dype stier til og fra beiteplassene og ly gjennom snøfonner som et enkelt dyr ville blitt sittende ubehjelpelig fast i. En «gård» er et lett kjennelig overvintringssted, og den ligger oftest i en sydskråning, nede i en dal eller på et annet skjermet sted. Er det for mange dyr i en slik gård, kan det bli smått med mat hvis det er snøstorm eller annet uvær i lengre tid. Men selv om mange av dyrene dør, er resten uvillige til å flytte eller spre seg. I mars begynner vinterens strabaser å vise seg på dyrene. De overlevende er magre og tjafset når våren kommer. Det gjelder særlig årskalvene som er for små til å rekke den maten som finnes. I særlig strenge vintre bukker mange av dem under. Så kommer april, snøen smelter og hjortene kan begynne å streife omkring og beite av hjertens lyst. Nye kalver blir født, flekket i skinnet og nesten uten kroppslukt.
Mulehjort (Odocoileus hemionus) Nesten overalt i den vestre del av Nord-Amerika, fra Mexico til Alaska, finner man hjorten fra Rocky Mountains eller én av dens ti underarter. Hver art er tilpasset sitt spesielle miljø - fra de golde meksikanske sletter til forblåste fjell i Alaskas sydøstre deler. Med unntak for de to underartene som har fått fellesnav net Svarthalehjort, har alle omtrent samme livsmønster. Et særtrekk ved alle mulehjorter er de store ørene. På en stor bukk kan de bli opptil 30 cm lange, målt fra roten. Noen eksperter hevder at ørene tjener til å lede bort overskytende kroppsvarme. Dyrene har kraftig, tønneformet kropp med sterke ben og korte hvite haler med svart tipp. Gevirene er sterkt forgrenet fra roten av. Av alle disse hjorteartene har hjorten fra Rocky Mountains det største geviret, og den er derfor mest ettertraktet som jakttrofé. En voksen bukk veier omkring 180 kg. Disse hjortene trekker høst og vår, og om sommeren kan de holde til helt oppe i 2500 meters høyde. Fra omkring midten av september tar de seg nedover veloppgåtte stier som de selv har laget, fram til vinterbeitene. Hjorter som lever lenger sydpå, trekker ikke. Parringen foregår i slutten av oktober. Dyrene samler seg i grupper av hanner og hinder, men de danner ikke haremer, som mange andre arter, og bukkene slåss ikke så mye. Kalvene blir født etter omtrent syv måneders drektighet. De første årene føder hunnen bare én kalv hver gang, men senere får hun som oftest tvillinger eller trillinger. Kalvene kommer til verden når hjortene har vendt tilbake til sommerbeitene. Dit drar bukkene først, og så kommer de drektige hindene etter. Mulehjorter kan bli opptil tyve år gamle, men gjennomsnittlig levetid er omkring ti år. Tidligere ble de sterkt utsatt for angrep av puma og ulv, men disse rovdyrene er nå blitt temmelig sjeldne. Coyote, bjørn og gaupe tar nok en og annen hjort, men store voksne bukker er det ikke så lett å binde an med.
32
(Øverst foregående side) SVARTHALEHJORT (Odocoileus
hemionus) (Nederst foregående side) VIRGIMAHJORT (Odocoileus virginianus)
(Nederst denne side) Løpende virginiahjorter viser hvor godt navnet «hvithalehjort» passer på dem.
Svarthalehjort (Odocoileus hemionus colombianus og ().
h. sitkensis) Disse to underartene av mulehjort holder til i skogene på Stillehavskysten av Nord-Amerika: Columbiahjorten fra det sørlige California til Vancouver Island i British Columbia i Canada, sitkahjorten videre nordover til Queen Charlotteøyene og Alaska-odden. Svarthalehjortene er på mange måter forskjellige fra de øvrige mulehjortene. Halene ser sorte ut, men er hvite på undersiden. De buer utover til begge sider, mens vanlige mulehjorter har sylindriske haler. Colum biahjorten er litt mørkere og litt mindre enn vanlig mulehjort, og sitkahjorten er enda mørkere og mindre. I ørkenstrøkene i sydvest forekommer en blek gulbrun variant, men ellers er svarthalene typiske skog- og buskasdyr. I likhet med virginiahjort er de sky og lure. Hvis de ikke flykter i full fart, kan de bli stående bom stille selv når jegeren eller hunden hans er like i nærheten -
33
SVARTHALEHJORT (nederst). Når
den sorte halespissen beveger seg tvers over den hvite bakparten, er hjorten synlig på lang avstand.
En svarthalehjort (under) strekker seg etter løv. Se hvor tydelig alt det sorte på halen kjennetegner den.
eller fjerne seg lydløst. Vanlig mulehjorter løper nærmest i galopp, men svarthalene tar bare et sprang eller hopp nå og da. De svømmer godt, og derfor har de spredt seg over hele skjærgården langs kysten av British Columbia og Alaska. Nå er den overbefolket av dem. Tidligere holdt puma, gaupe og ulv bestanden nede, slik at hjortene ikke snaubeitet områdene sine. I dag er det færre av rovdyrene, og i strenge vintre er det ikke nok mat til alle hjortene. Da sulter mange svarthaler ihjel. Disse hjortene trives best i underskog, slik man finner etter skogbrann eller snauhogst. Mange steder har man sett at de holder seg årvisst til samme sted. Selv om hjorten blir hardt beskattet av jegere, søker de tallrikeste stammene til slike nyrydninger med ungskog. Parringen begynner i midten av september i de sydligste av svarthalehjortenes områder, i november i de nordligste. Kalvene blir født etter en drektighetsperiode på noe omkring syv måneder, og tvillingkalver forekommer så ofte at det nærmest er regelen og ikke unntaket.
Gaffelbukk (Antilocapra americana) En fullvoksen bukk veier opptil 65 kg og er vel I m høy ved skulderen. Begge kjønn har hom, og bukkens horn kan bli 50 cm lange, men ca. 30 cm er det vanlige. Et særtrekk ved hornene er at de består av en indre kjerne og en ytre skjede, og denne skjeden felles hvert år. Hunnenes horn blir skjelden lengre enn 7-8 cm. Gaffelbukker er brune på oversiden av kroppen - fra rustfarget til mørkebrune - mens buksiden er hvit. Ansiktet og halsen er mønstret sort-brunt-hvitt. Når dyret blir skremt, stritter den lange, hvite hårdusken på baken. Gaffelbukker hører hjemme i de vestligste deler av Nord-Amerika - fra det sydlige Alberta til det nordlige Mexico. Om vinteren holder de sammen i store flokker, som oppløses i mindre flokker utpå våren. En slik flokk består gjeme av et gammel bukk med opptil åtte hunner og avkommet deres. De unge «ungkarsbukkene» samler seg i egne flokker. Brunsttiden er i september-oktober, og drektigheten varer åtte måneder. Hunnene føder vanligvis én eller to kalver. Gaffelbukkene holder gjeme til på åpne, tørre grassletter og holder seg utenom skog. De beiter mest gras, planter, mose og lav.
Snøgeit (Oreamnos americanus) Dette er et antilopedyr, en fjern slektning av antilopene i Asia og Afrika, men gjør sitt beste for å leve opp til sitt navn. Den ser ut som og oppfører seg som en geit, bor og ferdes i fjellene, og derfor fikk den sitt navn av de første europeere som fikk se den. Den finnes bare i høyfjellet i Nord-Amerika: Syd-Alska, Yukon, Canadas norvest-territorier, sydover gjennom British Columbia og Alberta til Washing ton, Montana og Idaho, med mindre flokker i Wyoming og Syd-Dakota. Den har spesielt tykk, hvit pels med lange dekkhår. Hannene eller bukkene veier fra 90 til 135 kg, mens hunnene er noe mindre. Begge kjønn har horn hunnenes er de tynneste men lengste. Snøgeiter kan finne fotfeste på nesten usynlige hyller og sprekker i fjellside ne, og de tar seg fram over nesten loddrette fjellsider. Det ser ut som om de kan spasere rett oppover bratte fjellvegger - uanfektet av tyngdekraften. Klovene deres er forsynt med en svampaktig pute som virker neste som en sugekopp. Likevel hender det at taket glipper og geiten faller. Langt flere fjellgeiter dør som følge av fall eller ras enn av alle andre årsaker til sammen, enten det er på grunn av rovdyrangrep, sykdommer, jakt eller matknapphet om vinteren. Hunnene og killingene holder seg samlet i flokker på opptil et dusin dyr, mens bukkene er alene eller i små ungkarsgrupper unntatt i november - parringstiden - og midt på vinteren. De finner for det meste næring på beiter i høyfjellet. I brunsttiden blir bukkene kranglevorne. Killingene fødes om våren i tiden april til juni. Enkeltfødsler er det vanlige, men det hender at det fødes tvillinger. Om vinteren søker dyrene ned i lavere lende og sydvendte bakker hvor vind og sol har lagt jorden bar. Utpå våren drar de opp i fjellet igjen.
34
Tykkhomsau (Ovis canadensis el.
Ovis montana) Tykkhomsauene har flotte, tunge og svungne hom. De holder til oppe i høyfjellsområder som er like imponerende som sauene, og som ville virke ødslige om sauene ikke var der. Tykkhornsauer er Nord-Amerikas mest ettertraktede jaktbytte. Vesentlig av hensyn til jegernes systematiske registrering deler man sauene i to grupper: fjellsauer og ørkensauer. Men det forekommer også geografiske varianter, for eksempel den kaliforniske tykkhomsauen, og det gjør systematikDyrene forekommer fra midtre British Columbia østover i Alberta og sydover gjennom de vestlige fjellstrøkene i USA til Sør-Califomia og Nord-Mexico. De golde høydedragene i de amerikanske sydvest-statene er de områder hvor man finner ørkensauene. De er mindre enn fjellsauene og det er færre av dem. Begge kjønn har hom, men søyenes er mindre og lettere. De har heller ikke den flotte «krøllen» som bukkenes. Fullvoksne værer kan veie opptil 135 kg, men 110-115 er det vanlige. Søyene er jevnt over trek vart av værenes størrelse. Tykkhomsauene er oftest brune med blekere snuter og lysere flekker på baken og under buken. Fjellsauene er gjerne mørkebrune, mens ørkensauene kan være like mørke, men oftest noe mer beige av farge, slik at de går bedre i ett med omgivelsene. Parringstiden er sent i oktober og i november. Værene parrer seg med så mange søyer som de kan greie å bedekke. De eldre og sterkere holder de unge borte fra brunstige søyer. Det kommer ofte til voldsomme dueller mellom krigerske værer, og de har nærmest form av et ritual. Det hender at én av kamphanene blir såret, men det er sjelden. Når parringstiden er over, mister værene kamplysten og slutter seg sammen i «mannfolklag», atskilt fra søyene. Vintertiden er vanskelig for tykkhomsauene. Når den første snøen begynner å falle, flytter de ned fra høyfjellet i nesten 3000 meters høyde over havet - til beiter i 600-900 meters høyde. De beste vinterbeitene ligger alltid mot syd og blir holdt mer eller mindre snøfrie av vinden. Om våren vender så sauene tilbake til høyfjellet. Ett av de problemene som disse dyrene støter på hvert år, er at vinterbeitene deres er blitt snaugnaget i løpet av sommeren av tamsauer og annen buskap. Da finner de ikke mye næring når de kommer ned i lavere strøk på forvinteren.
(Ovenfor t.h.) SNØGEIT Den langhårete pelsen over bogpartiet gjør at det ser ut som om dyret har pukkel. (Til venstre) Spor etter en snøgeit i snøen. Klovene har svampaktige puter som «klistrer seg» til fjellet og gjør den utrolig stø på foten.
35
(Til venstre øverst) TYKKHOR.XSAL (Ovis canadensis) (Til venstre nederst) SNØGEIT (Oreamnos americanus)
36
Dallsauer (Ov/5 Dallsauen er en villsau som forekommer i Alaska, Yukon og Canadas nordvestterritorier. En underart - stonesauen (Ovis dalli stonei) - finnes i fjellene i det nordlige British Columbia. Dallsauens pels er hvit og hornene er tynnere av struktur enn tykkhomsauens. og de buer seg utover mot spissene. Både dall- og stonesauene blir ofte betegnet som «tynnhornede».
(Til høyre) DALLSAC (Ovis dalli) (Ender) MlFLONSAIER (Ovis musimon)
(4) Hodeskallen av en gemse viser hvordan beinstammen stikker opp av skallen.
Noen av de dyrene som har gevir, for eksempel kronhjorter, feller gevirene og får nye hvert år. (1) I vokseperioden vokser gevirene fram fra skallen og blir dekket av skinn. (2) Senere faller
skinnet av eller blir gnidd av mot trær og busker. (3) Kuer, antiloper og andre av samme slekt, har hule hom som vokser rundt en beinstamme. Slike hom felles ikke, og de vokser seg lengre år
Stonesauen er mørkegrå, nesten sort, og hornene er noe grovere enn dallsauens, men de har samme form og struktur. Som jakttroféer blir de to saueartenes hom klassifisert separat. Ett av de mest berømte og det største villsauhorntroféet - det såkalte Chadwickhodet - er av en stonesau. Både dall- og stonesauer lever på omtrent samme måte som tykkhomsauer, men dallsauene later ikke til å flytte fullt så langt vår og høst, fra høyfjellet ned i dalene og tilbake igjen. Etter brunst- og parringstiden holder værene og søyene seg mer eller mindre samlet hele vinteren, og først når våren kommer for alvor, vender værene tilbake til separate grupper. Dallsauene har mindre problemer om vinteren enn tykkhomsauene, for de holder til i fjernere strøk hvor de er mindre utsatt for konkurranse fra tamdyr.
Muflonsau (Ovis musimon) Dette er et relativt sjeldent dyr i Europa. Det ble opprinnelig innført fra Korsika og Sardinia. Det har tilpasset seg godt i det kuperte skogsterrenget i Sentral-Europa, særlig der det er tørt og steinet. Dessuten er det innført med hell til øya Lanai i Hawaii. Som hjorten trenger muflonsauen et ganske stort beiteområde for å trives. Muflon er på mange måter lik tykkhomsauene i Nord-Amerika, men de er atskillig mindre. En gjennomsnittsau i den tyske stammen veier omkring 45 kg. Skulderhøyden er omtrent 75 cm. Om vinteren er fargen mørkebrun, og noen deler av kroppen er nesten sort. Næringen består for det meste av planter og gras. Muflonsauer gjør nesten ingen skade på trær eller dyrket mark. De streifer omkring mens de beiter, og kommer tilbake til sine yndlingsbeiteplasser sent på kvelden.
38
for år. Denne figuren viser et unntak: Prærieantilopen feller nok hornene hvert år, men ikke den indre stammen.
Søyer og lam holder seg samlet under ledelse av en gammel søye. Værene lever derimot for seg selv, men det hender at noen voksne værer slår seg sammen en tid - skjønt aldri i brunsttiden. Parringen foregår i november og desember etter at værene har vendt tilbake til flokken for a slass om søyene og etablere et harem. De som taper, streifer rastløst omkring i parringstiden. Særmerket for muflonsauene - som for alle ville sauer og geiter - er naturlig vis hornene. Mange muflonværer får aldri de flotte spiralhomene, og derfor er det bare de fineste troféene som kan måle seg med tykkhomsauenes. En mer alminnelig homform skyter i en grasiøs bue utover fra skallen og så innover mot nakken, men hornene er altså ikke så ettertraktet som trofé.
Gemse (Rupicapra rupicapra) Gemsen er i slekt med den nordamerikanske snøgeiten, men er mindre enn den. Det er en antilopeart som forekommer i lignende høyfjellsterreng, særlig i Alpene, men også i mindre flokker i lavere fjellstrøk, til dels under tregrensen. Gemsens skulderhøyde er omtrent 75 cm, og den er vel 1 m lang. En voksen bukk veier knapt 35 kg, en voksen hungemse litt over 30. Om vinteren er begge mørkebrune, nesten sorte - om sommeren noe lysere brune. Ansiktet er gulaktig hvitt med en markert, mørk stripe fra hvert øre og over øynene fram til nesen. Både bukker og geiter har hom, og begge blir jaktet på for hornenes skyld. Gemsene feller aldri hornene, som svinger bakover inn mot hodet. Bukkens hom har en markert krok, hunnens hom er noen mindre. På grunn av de flotte hornene er gemsen ett av Europas mest ettertraktede vilt.
Det tyske navnet på gemsen er Gams, og hårdusken bak på en voksen gemse kalles Gamsbart. Den eretettertraktet trofé for mange jegere. De plukker hårene løs ett for ett, og samler dem til en flat vifte (gemsefjær) som settes i hattebåndet. Det er en del av den bayerske nasjonaldrakt, og folk som bor i alpelandene synes å mene at garderoben deres ikke er komplett uten at de har minst én slik hatt.
Steinbukk
(Capra)
M denne europeiske villgeitfamilien er det to arter: den alpine (Capra ibex) og den spanske (Capra pyrenaica). Det eksisterer noe slikt som åtte varianter av disse, og de skiller seg vesentlig fra hverandre med hensyn til hornenes størrelse og form. Men det er bare i Pyrineene og i fjellene i Midt-Spania at det forekommer så store steinbukk-flokker at det har noen hensikt å drive jakt på dem. Man regner med at det er noe omkring 30 000 dyr i disse fjellstrøkene. Gjennom intense viltpleieprogrammerer den alpine steinbukken gjeninnført i alpestrøkene i Sveits, Østerrike, Tyskland, Italia og Jugoslavia. Før denne aksjonen ble satt i gang var alpesteinbukken nesten utryddet. Det var bare igjen en liten koloni i Nord-Italia, og en enda mindre i fjellene rundt Salzburg. Begge steinbukkartene er korte og tettbyggede. Bukkene kan veie opptil 105-110 kg. Hornene er så store i forhold til resten av kroppen, at det nesten virker unaturlig. Alpesteinbukken har de største hornene. De kan bli opptil 1 m lange, og de sitter tett sammen foran på pannen. Så svinger de bakover i en enkelt bue. De er trekantet i tverrsnitt, og har tykke knaster eller ribber på den flaten som vender fremover. Den spanske steinbukken har litt kortere hom. De er nærmest lyreformet med en svak kurve mot spissene, men de har ikke slike knaster eller ribber som sine alpine brødre og søstre. Steinbukkens klatreferdighet er legendarisk. Det gjelder selv nyfødte kil linger. De kan følge i morens fotspor bare noen få timer etter fødselen. Om sommeren beiter steinbukkene på grasbakker høyt oppe i fjellet, men etter første snøfall flytter de nedover mot bare grasflekker og moserabber. Parringstiden for steinbukkene er fra oktober til desember, og i brunsttiden slass bukkene innbitt om geitene. Drektighetstiden er omtrent fem måneder, slik at killingene fødes om våren. Det forekommer sjelden tvillingfødsler.
Villsvin (Sus scrofa) Villsvin forekommer fremdeles i Europa østenfor Vest-Tyskland, og i likhet med hjortedyrene blir eksemplarene større og større jo lenger øst man kommer. I Tyskland veier for eksempel en voksen råne gjennomsnittlig 90 kg, men i Tyrkia er gjennomsnittvekten gjeme det dobbelte. Villsvinet er ikke bare altetende, men også et ødeleggende skadedyr. Det er nesten utrolig hvor store skader en villsvinflokk kan anrette på dyrket mark, særlig i kom- og potetåkre. I tettbefolkede jordbruksstrøk i Sentral-Europa blir det derfor drevet intens jakt på dem, men arten er på ingen måte utdødd. Villsvin streifer så vidt omkring at viltmyndighetene i Tyskland har unntatt dem fra sine årlige opptellinger av dyrebestandene. De holder seg vanligvis ved tett buskas som gir gode muligheter til å slippe unna jegere, og våger seg bare ut på åpne og tørre sletter når de sk$l ta seg fra ett beitested til et annet. De streifer om etter mat om natten, og det er sjelden man tilfeldigvis får se et villsvin om dagen. Jakten foregår derfor med drivende hunder. Voksne villsvin har noen skremmende huggtenner som kan stikke opptil 20 cm fremover og oppover på begge sider av trynet (snuten). Når et villsvin går til angrep, buser det bare rett på uten å vike for noe eller noen, selv ikke jegeren. Huggtennene er skarpe og spisse, og mang en jeger har måttet søke tilflukt i nærmeste tre for å unngå dem. Det er usikkert om villsvin er aggressive av natur, eller om de bare prøver å flykte. Men blir man angrepet, er det trolig best å komme seg unna først, og fortsette diskusjonen om villsvinnaturen etterpå! Villsvin er blitt innført til Nord-Amerika flere ganger, og mange av disse dyrene har blandet seg med tamsvin. Amerikanske villsvin har nå langt flere forskjellige farger enn sine europeiske slektninger. Vekten kan variere fra 90 til 160 kg, og de «rene», ville dyrene er stort sett de tyngste.
Brun bjørn eller gråbjøm (Grizzly-)
(Ursus arctos el. «horribilis») 1 Europa finner man små flokker eller enkelteksemplarer av brune bjørner i Nord-Skandinavia, Pyreneene, Alpene og Balkan. I Russland og flere steder i Asia forekommer de også. I Nord-Amerika finnes både grizzly- og kodiakbjørn i ganske store antall, selv om villmarken stadig blir mindre. Zoologene regner nå at alle disse bjørnene tilhører samme art, men skjelner mellom flere forskjellige geografiske raser. Dette er ikke helt tilfredsstillende i Nord-Amerika, og her er det trolig best å snakke om grizzlybjømen som en innlandsbjøm og kodiakbjørnen som en kystbjøm. Gråbjømen (grizzly-) forekommer i fjellene i Wyoming, Montana og Idaho og videre nordover i British Columbia og den vestlige del av Alberta, gjennom det vestligste av Nordvest-territoriene og Yukon til det indre Alaska. Kodiakbjømen finner man i de sørlige deler av Alaska - ikke minst på Kodiak Island som er berømt for sine kjempestore bjørner - og sørover i British Columbia. Kodiakbjømen er større enn innlandsbjømen fordi den spiser mer protein og fett. Den er kjent for sin evne til å fange laks, som den spiser med velbehag. Bjørnen spiser levende fisk på vei oppover elvene til sine gyteplasser, og døde fisk som ikke har overlevet gytingen. Kystbjømbinner (-hunner) veier mellom 250 og 350 kg, mens fullvoksne hanner gjennomsnittlig veier mellom 350 og 550, og mange kan veie en god del mer. En av de største som er målt og veid, var 2,75 m lang og veide 750 kg. Som jakttrofé er det hodeskallen og ikke skinnet som teller. Skallen gir et pålitelig mål for dyrets størrelse, men skinnet går det jo an å strekke! Grizzlybjømen har ikke tilgang til så store mengder protein- og fettrik mat som kodiakbjømen - og derfor er den mye mindre. Binnene veier 180-270 kg, hanbjømene stort sett fra 230 til 360 kg. Pelsfargen varierer fra mørkebrun til nesten blakk eller rustbrun. Grizzlybjømer har ofte dekkhår med hvite spisser. Pelsen virker da grålig, og det har gitt opphav til navnet «grizzly» (gråsprengt). Disse bjørnene er altetende. Ved siden av fisk spiser de all slags gras og planter, vill frukt og bær, og alle smådyr de kan komme over: gnagere, krypdyr og fugler. På grasbakken beiter de omtrent som kuer. De er glad i insekter også. Man har sett bjørner svømme mot strømmen med munnen åpen for å fange opp vannlarver i vannflaten. Villbienes honning forsyner de seg grådig av hvis de kan komme til, og selv maurtuer er ikke trygge. Strekker ikke denslags føde til, kan bjørnen gå løs på større dyr: elg, rein, hjort, snøgeiter og tykkhomsauer. Den spiser dyr den har drept, men også åtsler. Det fortelles at gamle, sultne hanbjømer endog har spist små bjørnunger. Fem forskjellige slags laks gyter i elvene på Stillehavskysten, til forskjellige tider på sommeren, så kodiakbjømen kan spise laks sommeren igjennom. Grizzlybjømer fanger også laks når den gyter langt oppe i elvene, men ellers finner den mest næring på sensommeren oppe i høyfjellet. Da har en jeger best sjanse til å komme innpå den, for bjørnen er opptatt med å «spise seg fet» til vinterdvalen. Det første snøfallet om høsten driver bjørnene ned til hiene sine. De ligger ikke egentlig i dvale, for kroppstemperaturen synker ikke merkbart. Tidlig på varen kommer de ut igjen — først de voksne hannene, til slutt binnene med sine nyfødte eller årsgamle unger. Når de kommer ut av hiet om våren, har bjørnene fremdeles tykk og glansfull pels uten bare, avgnidde flekker i hårlaget. Til å begynne med beiter de gras. Man finner dem derfor oftest i grasbakker og utslåtter i fjellet. De fleste bjørner i Nord-Amerika som nedlegges om våren, blir skutt av jegere som har dratt opp i fjellet med pakkhester eller rekognosert fra båt langs kysten eller oppover elvene. Brune bjørner er villmarksdyr. Skal de ikke bli helt utryddet, må vi bevare villmarken for dem.
Svartbjøm (Ursus americanus) Det er ca. 20 anerkjente underarter av sorte bjørner, men de fleste av dem er så like at det bare har teoretisk interesse å skjelne mellom dem. I det nordlige 39
British Columbia finner man kermodebjømen (Ursus kermodei) som er gråhvit, og brebjømen (Ursus emmonsii) som er blålig og som også forekommer i det sydlige Alaska. Utenom disse to er det svartbjømer fra Midt-Mexico til Alaskas nordspiss og fra Atlanterhavet til Stillehavet. Fargen kan variere fra kullsort til lys honningfarget. I de østlige områdene er de fleste sorte, oftest med brun eller gråsprengt snute og gjeme med hvit bles i brystet. De sorte bjørnene er mye mindre enn de brune. Vekten ligger vanligvis mellom 90 og 180 kg, men de kan bli atskillig større. I 1885 ble det skutt en bjørn i Wisconsin som veide 364 kg, og i 1953 ble det felt en som veide 265 kg uten innvolder. Det tilsvarer en vekt på over 330 kg i levende live, og hodeskallen til denne Wisconsin-bjømen er den største man har målt av noen svartbjøm. Sorte bjørner liker seg best i tett skog og kratt med en blanding av løvtrær og bartrær. De er altetende, og jafser i seg alt de kommer over - planter og gras, smådyr, fugl, insekter, avfall og søppel, matvarer i hytter og telt som de bryter seg inn i. Nar de er sultne, blir svartbjømene pågående og aggressive, meget farlige, og til alle årets tider er de uberegnelige. Fram til 1950-årene var det skuddpremie på bjørn i USA, men nå blir bjørnen ansett som vanlig vilt, og jakten på den er underlagt restriksjoner. Den er fredet i flere nasjonalparker, og ellers er det forbudt å legge ut åte for å lokke den på skuddhold, eller - mange steder i USA - å jage den med hund som kan spore den opp. I likhet med brune og grå bjørner, sover ikke de sorte vintersøvn i egentlig forstand, men de finner seg hi om høsten eller på forvinteren. Ungene fødes i hiet, oftest i januar eller februar. Noen binner har fjorårsungene hos seg, og de får neppe sove uforstyrret enten ungene er store eller små. Selv midt på vinteren kan en støte på bjørner av begge kjønn i nærheten av hiet. Hvor lenge de blir i hiet, avhenger av hvor mye planteføde de kan finne i nærheten. I de sørligste områdene bruker bjørnen knapt nok hiet i det hele tatt, men langt nord kan de ligge inne i over seks måneder til sammen. Binnen føder vanligvis to unger hver gang, men det kan være flere i kullet. I 1947 ble det oppdaget sekslinger, men dette må være et rent unntak. Ungene veier omtrent to hekto ved fødselen, men kommer opp i vel 30 kg før de er årsgamle. Når de blir to år, jager foreldrene dem bort. De er kjønnsmodne i tre-fireårsalderen, full voksne når de er syv, og mange bjørner lever til de blir 30 år.
Isbjørn (Ursus maritimus)
(Foregående side) ALPIN STEINBUKK (Capra ibex) (Denne side øverst) GEMSE (Rupicapra rupicapra) (Nedenfor) A Bakkloven (1) og framkloven (2) hos steinbukken. De
prikkede konturene viser hvordan klovene spriker utover for å gi bedre grep når bukken klatrer. B Spor etter steinbukk som løper i full fart.
Isbjørnen er et praktfullt dyr som lever i snø, is og vann i de arktiske strøk. Bortsett fra mennesket har isbjørnen ingen fiender å være redd for, men det hender at en spekkhugger kan gå løs på en unge og drepe den. Isbjørn finnes i hele området rundt Nordpolen — langs Nord-Amerikas nord kyst, på Grønland og på de arktiske øyene nord for Europa og Asia. På sine vandringer kan de komme så langt syd som til James Bay (den sørligste delen av Hudsons Bay i Canada), det vil si på samme breddegrad som London! Av alle bjørner er isbjørnene de største. Gjennomsnittsvekten ligger rundt 450 kg, men bjørn på 725 kg er skutt. Binnene er litt mindre. Fargen er gulhvit, og kroppen er noe pæreformet så den yter mindre motstand når den svømmer. Som andre bjørner lever isbjørnene for det meste enkeltvis, men binnene og deres halvvoksne unger holder sammen et par år. Når ungene er nesten voksne, må de greie seg på egen hånd. Bare i parringstiden er isbjørnene særlig om gjengelige, men brunsten varer bare en kort tid tidlig på sommeren. Isbjørner er polygame. Ungene fødes etter 240dagers drektighet, gjeme i en hule i pakkisen. De veier bare knapt én kilo, og de holder seg hos moren de første to årene av sitt liv. Isbjørner spiser mest kjøtt, og den er flink til å drive jakt på sel. I timevis kan den sitte og vente ved et pustehull for å slå klørne i en intetanende sel. Men den spiser også åtsler f.eks. av strandede hval, og fisk: ørret, røye og laks i gytetiden - eller fugl, egg, lemen og mus. Man har eksempler på at isbjørn har drept
41
moskusokser og hvalross, men hvalrossen er en farlig motstander. Det er forbudt å jakte på isbjørn for andre enn f.eks. eskimoer, som lever på primitiv vis.
selv hull, men tar i bruk hull som skogmurmeldyr har gravet. I likhet med harer har kaninene en tendens til å ture og komme tilbake til sitt tilholdssted når de blir jaget. New England-varianten tar gjeme større turer enn den vanlige øst-kanien.
Nord-Amerikans kanin (Sylvilagus)
Sumpkaniner kan veie opptil drøyt 2,5 kg, og forekommer i sumper og myrer i sørligste av midtstatene i USA. Pelsen er grovere enn den nordamerikanske kanins, og nakkeflekken er mørkere og mer markert.
Sumpkanin (Sylvilagus aquaticus) Disse kaninene er blant det mest populære viltet i Nord-Amerika, ikke minst fordi de holder til i mange forskjellige miljøer. Gårders innmark og utmark er mest populære, men vi finner dem også i skogholt, gamle overgrodde jorder, buskaser og endog myrer og sumper. De forekommer over hele USA bortsett fra Stillehavskysten og nordlige strøk i New England-statene. De fleste steder er det den vanlige, østlige kaninen man ser, men det er tre underarter som også forekommer. FjellkaninenfSyZvz/agus nuttalli) dominerer i Rocky Mountains, ørkenkaninen (Sylvilagus auduboni) i de tørre, golde strøke ne vestpå, og New England-kaninen som er mest fremtredende i Appalachiafjellene og de sørlige New England-statene. En vanlig (østlig) kanin er vel 40 cm lang og veier opptil snaut 2 kg. Den er gråbrun, mens fjell- og ørkenkaninene er gulaktige, og New England-arten er rødlig grå med en svakt sortaktig flekk mellom ørene, i jaktsesongen. Halen er hvit, og ser ut som en bomullsdott når kaninen løper. Disse kaninene er mest på farten tidlig på morgenen og sent på kvelden, men hvis jakten på dem drives intenst, kan de gå over til å bli nattdyr. De graver ikke
42
Hare (Lepus) Det er mange slags harer i Nord-Amerika, men ikke alle går under dette navnet. Hvithalekaninen (Lepus townsendii) i Rocky Mountains og på prærien er én av disse, en annen er svarthalekaninen (Lepus californicus) i den sørlige delen av Rocky Mountains og prærien. Andre arter er polarharen (Lepus arcticus), tundraharen (Lepus othus) og snøskoharen (Lepus americanus). Denne siste finner man over hele den nordligste delen av USA og sydover gjennom Appalachia-fjellene i øst og Rocky Mountains i vest, foruten i det meste av Canada. Tundraharen holder til i tundrastrøkene i Alaska. Alle harer har lange ører og svært lange bakben. Både hørsel og syn er fremragende. De løper fort og er utholdende, og de foretrekker å løpe oppover bakke når de er i fare eller blir forfulgt. Harene er sterkt knyttet til tilholdsstedet.
(Foregående side) ISBJØRN (Ursus maritimus) (Til venstre) A Knoklene i foten til en svartbjøm. Den går på hele fotsålen. B Hodeskallen til en brunbjøm viser de kraftige jekslene og hjørnetennene. C Spor etter en brunbjøm. Bakføttene lager størst avtrykk. (Nederst) BRUN BJØRN eller GRIZZLY (Ursus arctosf
43
Derfor løper de i en stor ring når de blir forfulgt av hunder, slik at de til slutt kommer tilbake til dette stedet. De har sine tilholdssteder oppe på bakken, og søker ikke tilhold i huler eller groper, slik kaninene gjør. Både tundraharen og snøskoharen har pels som skifter fra brun om sommeren til hvit om vinteren. Hvithalekaninene nordpå kan skifte farge, men svarthalekaninene gjør det ikke.
Sørhare
(Lepus capensis) Dette er den haren som er mest populær blant jegere, men det er ikke den eneste europeiske hare. Alpeharen eller skogharen (Lepus timidus) holder til i Norge og i Alpene, og i Skottland finner man en underart som kalles blå hare (Lepus timidus scoticus). Vår og høst får pelsen dens et blålig skjær når den brune sommerfargen blandes med den hvite vinterfargen.
44
(Under) SØRHARE (Lepus capensis)
(Ovenfor) NORDAMERIKANSK HARE/SNØSKOHARE (Lepus americanus) (Nedenfor) NORDAMERIKANSK KANIN (Sylvilagus)
Den skotske blåharen er mindre enn den vanlige sørharen, og den trives best i steinete fjellstrøk. I Irland er det også en underart, den irske haren (Lepus timidus hibernicus). Den likner på blåharen, men har forholdsvis større hode og kortere ører. Den skifter ikke farge til hvitt like regelmessig som blåharen gjør det, og vinterpelsen har ofte rustbrune flekker. Stort sett har den hvit pels om vinteren. Variasjoner fra sted til sted forekommer. De britiske harene er mindre enn harene i det øvrige Europa, og harene nordpå er gjeme større enn dem man finner lenger sør. I Asia og Afrika finner man lokale harearter. Det er i alt syv slike underarter som likner på sørharen, men de har f.eks. avvikende hodeskallestruktur. I USA er sørhare innført i områdene rundt de Store Sjøene og noe østover. Den blander seg med de lokale kaninene. Sørharer er gjennomsnittlig 75 cm lange, og de veier omkring 4 kg. De er nær beslektet med nordamerikanske kaniner, som egentlig er harer tross navnet. Sørharene holder til oppe på bakken, og streifer omkring til alle årets tider. De stoler på at de kan merke faren når de kan se eller høre den, og at de kan løpe og gjemme seg for å flykte fra den. Hørsel og syn er utmerket, og de kan krøke seg ned og bli nesten usynlige. Men hvis de bestemmer seg for å flykte, kan de løpe utrolig fort, særlig oppover bakke hvor de lange bakbena gir dem en voldsom fart. Det er mange av disse harene i USA, og de innebærer en trusel mot markens grøde, iallfall der det er minst én hare pr. hektar jord. Harene er viktig for næringskjeden. Rev, hauk og øm og andre rovdyr trenger dem for selv å overleve.
Grårev (Urocyon cinereoargentatus) Gråreven forekommer bare i Nord-Marika, og vesentlig i de østlige statene i USA. Den er like stor som rødreven, men har sjelden så fin pels. Fargen er for det meste peppergrå med rustbrune flekker, hvitt under buken og en sort haletipp. Jakten på grårev foregår på samme måte som på rødreven. Men til forskjell fra sin røde broder, går gråreven i hi om vinteren - oftest i dype kløfter i fjellveggen eller i huler nede i skoglandet. Den er forsiktigere enn rødreven når det gjelder å våge seg ut på åpne sletter. Til sine tider har man brukt lokkemidler for å få dem ut fra hiene, på samme måte som man lokket ut revene i Europa. I USA blir dette ansett som ulovlig, men noenjegere bruker små hunder for samme formål. Dette foregår imidlertid ikke ofte. Når gråreven blir forfulgt av hunder, er den hverken så rask eller så utholden de som rødreven, for den har mindre lungekapasitet og noe kortere ben. Men noenjegere synes at dette gjør jakten interessant og gir hundene god trening. Når gråreven blir oppskremt, er den like lur og vanskelig å få tak på som rødreven. Dessuten har den evnen til å klatre opp i trær når den blir forfulgt, slik at den unngår hundene og menneskene. Og senere slipper den unna ved å stupe ned i buskaset, og så bruke alle mulige lure metoder for å føre sine forfølgere på villspor.
Rødrev (Vulpes vulpes) Engang mente man at eurasiske og nordamerikanske rødrever var særskilte arter, men de er og blir samme art. Bare i Nord-Amerika er det omtrent et dusin underarter av rødrev. Antallet er uvisst fordi artene overlapper hverandre, de parrer seg med andre varianter, og farger og størrelser varierer så sterkt at man neppe kan kalle en lokal stamme for en egen rase. Andre varianter finnes over hele Europa og mange steder i Asia og Afrika. I store deler av Europa kan enhver jeger skyte rev han treffer på fordi den anses som skadedyr. I England blir reven ikke ansett som «skuddvilt», men er forbeholdt «jegere» som høyt til hest følger hundene som driver revene. Men i Nord-Amerika jager man også rev med gevær, og mange steder blir reven også registrert som vilt. I USA har viltpleieekspertene påvist at reven sjelden gjør
45
(Til venstre) RØDREV (Vulpes vulpes) (Nedenfor) A Sporene etter en travende rødrev vises i to rekker (Ai): Framføttene på den ene siden, bakføttene på den andre. (A2): 1 snøen dekker sporene delvis hverandre. B Øyne og ører på rovdyr og bytte under jakten. (Bi): Rettet hovedsakelig fremover. (B2): Rettet utover på tvers av kroppens lengdeakse.
særlig stor skade på hønsebestanden eller andre tamdyr, og den herjer heller ikke i vesentlig grad blant kaniner, fugl og annet vilt hvis revebestanden holdes innen rimelige grenser. En voksen rødrev veier fra 3 til 7 kg. Den fyldige pelsen gjør at den ser større ut, men kroppen er ikke større enn en vanlig katt eller liten hund. Fargen er oftest kobberrød eller rustrød, med «pepring» av hvitt, hvit buk og sorte poter, men dette kan variere sterkt. Tippen på den buskede halen er hvit. Den skiller rødreven fra den andre amerikanske revearten, grårev som ellers likner den meget. Grårevens haletipp er alltid sort. Rødreven går i hi når ungene skal fødes, og hunnen holder seg i hiet den første tiden etter fødselen. Men i motsetning til gråreven går ikke rødreven i vinterhi. Revene liker seg i terreng som er en blanding av skog og åpen mark. Der kan de lett holde utkikk etter fiender mens de søker etter føde. Rødreven tar seg gjeme en lur etter at den har spist seg mett på markmus eller småvilt. Da småblunder den på en liten knaus med god utsikt, krøller seg sammen med hodet mot stedet den nettopp er kommet fra. Rett som det er, løfter den hodet og speider etter en mulig fare. Den sover ikke dypt, og det er ikke lett å komme på skuddhold før den værer jegeren som nærmer seg. En jaktmåte som stadig blir mer populær, er å legge seg i skjul og lokke reven til seg med lyder som likner på de f.eks. en skremt eller såret hare gir fra seg. Mange steder i USA er det lov å bruke lydbånd for avspilling av slike lokkende lyder, men lydene man kan frembringe i et blåseinstrument er oftest mer virkningsfulle. Det er ikke bare rev som jages på denne måten, men også større dyr som vaskebjøm, coyote og puma, og det brukes mange slags lokke midler som etterlikner sårede dyrs klagende skrik.
46
Gråekom (Sciurus carolinensis) Det grå ekornet er ett av det mest ettertraktede vilt i Nord-Amerika. Det finnes i hele USA og Syd-Canada, fra midt på prærielandet østover til Atlanterhavet. 1 nøtteskogene i Syd-Califomia nordover til fjellskråningene opp mot Mount Rainier i staten Washington, finner man det vestlige gråekomet (Sciurus griseus). Grå ekorn veier omtrent en halv kilo, men eldre dyr kan veie en halv gang til så mye. Halene er lange og buskede, og det har gitt dem navnet «buskhale». Fargen er gråsprengt med hvitaktig bukside. De holder til i store skoger, særlig der det er trær som gir dem rikelige forsyninger av nøtter og frukter fra eik, bøk, hickory, hassel og valnøtt-trær. I sydlige områder spiser de pecannøtter, og vestpå går de inn for mandler. Men hvis det er knapt om nøtter, tar gråekomene til takke med mais.
Svartekom (Sciurus niger) Dette ekornet finner man i de samme strøk som det grå, men det forekommer sjelden i New England-statene. Det er noe større - med en gjennomsnittsvekt på to til tre kilo, opptil halvannen kilo for eldre dyr. Fargen er gulaktig rustrød med noen grå flekker. Buken er nærmest oransje. Noen steder, særlig i Carolina-statene, er ekornet sort med hvite flekker i ansiktet. Svartekomet (reveekomet) holder til i skogholt hvor det finner nøttetrær like ved åpen, dyrket mark. Det våger seg ofte ut påkommarkene, og er særlig glad i mais.
Vaskebjøm (Procyon lotor) Vaskebjømen er gråbrun med tykk pels, og den har en busket hale med ringer. Den er et typisk nattedyr og kjøtteter med et karakteristisk maskefjes. Vaskebjømer veier 5,5-16 kg som voksne, av og til enda mer. De finnes nær vann i hele Nord- og Sentral-Amerika i skogene - bortsett fra Rocky Mountains - og holder seg i live ved å spise alt de kommer over. De er i slekt med kattebjømen - pandaen - og alle arter, også de som finnes i sørvest-statene og Latin-Amerika, er kvikke og klatrerlett opp i trærne.De fleste vaskebjøm-jakter ender gjeme med at byttet blir sittende «trefast». De er lure som rever, men ikke særlig flinke til å løpe fort. De svømmer også godt, og forsvarer seg mot hunder i vannet. Det hender at hunden må bøte med livet.
(Øverst) GRAEKORN (Sciurus carolinensis) A Merker etter at ekorn har spist. (1) Restene av en umoden furukongle. (2) Restene av en moden furukongle. (3) Restene av en lerketrekongle. B Spor etter vaskebjøm. (1) Avtrykk av bakfoten. (2) Avtrykk av framfoten. (3) Spor (bakfoten t.v.) (Til venstre) VASKEBJØRN (Procyon lotor)
47
(Over) RUGDE (Scolopax rusticola) (Til venstre) BEKKASIN (Gallinago gallinago)
A Bekkasiner mekrer når de ytre
halefjærene vibrerer under parringsflukten. B Rugdens øyne sitter slik at den har det rene kikkertsyn bakover. Det er av uvurderlig nytte når fuglen roter i dyp, bløt jord.
48
Kapittel 2
Fugl
Rugde (Scopolax rusticola) Denne eurasiske eller europeiske fuglearten er nær beslektet med den ameri kanske og likner meget på den. Den er imidlertid noe større - omkring 35 cm mot snaut 30. Nebbet er tilsvarende større. Rugden er nær beslektet med bekkasinen, men kroppen er rundere. Begge disse fugleartene tilhører snipefamilien - langbente, små strandfugler som har visse egenskaper felles med skogsfugler. Rugden holder seg gjeme på fuktig mark, om enn ikke så sumpig som den bekkasinen foretrekker. Den leter etter metemark, som den særlig lever av, og samtidig etter larver og insekter. Rugden finner man i våte skogmarker, både barskog og løvskog, i buskaser hvor de ofte forekommer sammen med skogs fugler. De kalkhvite ekskrementene og de runde hullene der de har lett etter mat, viser hvor de holder til. Fargen er oftest mørk, men buksiden er stripet lyse- og mørkebrun. Bena og nebbene er mørkt gråaktig kjøttfarget. Vingene er avrundet, og de store øynene sitter langt bak på hodet. Rugden er en skumringsfugl. I tusmørket om morgenen og kvelden flyr den på frierferd. Da streifer den omkring i samme bane, oftest i skumringen, av og til i morgendemringen. Vingeslagene er langsomme som hos en ugle. Dette kan vare en times tid. Når hannrugden flyr på denne måten, er det for å markere sitt område, og treffer han på andre rugder, jager han dem bort. Da kan man høre en høy kvittring fra fuglene. Rugden haren temmelig komplisert parringsseremoni. Den foregår så tidlig som i mars(i de sydligste områdene på grensen til Middelhavslandene). En rugdehøne som har kyllingene med seg, later som om hun er såret eller skadet hvis hun blir oppskremt. Det fortelles også at man har sett rugder bære kyllingene med seg fra ett sted til et annet ved å holde dem mellom bena mens de flyr et kort stykke. Rugder trykker for stående hunder, og de lar ofte hunden komme svært nær før de flyr opp. Men det hender at de sniker seg eller småløper bort gjennom lyng og kratt før de flyr opp. Cocker spanielen har fått sitt navn fordi de ble brukt til å jage opp rugde («woodcock»). Rugde finnes over store områder i hele Europa og gjennom hele Asia til Japan, bortsett fra de nordligste, subarktiske strøkene og den tørre Middelhavsregionen.
Amerikansk rugde (Philohela minor) De latinske navnene på disse to artene er helt forskjellige, men amerikanske og eurasiske rugder er egentlig to varianter av samme art hva utseende og levevis angår. Den amerikanske varianten er en mørk, lubben fugl som holder til i fuktige, myrlendte skoger. Den har avrundete vinger, uvanlig langt nebb, og den har evnen til å lage en fløytelyd med fjærene i vingene når den flyr. I den senere tid har amerikansk rugde spredt seg fra Canadas Atlanterhavskyst og vestover til USAs midtvest-stater. Rugden holder gjeme til der man finner de runde borehullene den lager i myk jord når den søker etter meitemark, som er dens viktigste føde. Den er også kjennelig på de kalkhvite ekskrementflekkene som er lett synlige. Rugden er en trekkfugl. Den søker sydover når telen gjør jorden hard om høsten, men den kommer tilbake til samme sted neste vår. 49
A Bare én av de nordamerikanske vaktelartene har en lang, opprettstående toppfjær (kam), nemlig fjellvaktelen (Oreortyx pictus). B To nordamerikanske vaktler har bøyde, fremoverrettede fjærdusker, og én av dem har også en tydelig sort flekk på buken: Gambels vaktel (Lophortyx gambelii). C MEARNS’ VAKTEL ELLER HARLEKINVAKTELEN (Cyrtonyx montezumae). (Nedenfor) CALIFORNIA-VAKTEL (Lophortyx californicus). (Øverst neste side) VIRGINIA-VAKTEL (Colinus virginanus). (Nederst neste side) SKJELLVAKTEL (Callipepla squamata)
50
Før parringen foregår det en omstendelig kurtisering fra hannens side. Den flakser opp fra bakken, og gir fra seg en lyd som nærmest er en dyp, hes «piiiiint». Seremonien foregår i demringen eller skumringen, og før fuglen daler ned igjen, blir den borte i halvlyset. Men så kommer den til syne, og vi hører på ny det samme skriket. Slik kan den fortsette i 20-30 min.
Bekkasin (Capella galligago eller Gallinago gallinago) Det finnes bekkasin i stort antall og mange arter og varianter rundt om i verden der hvor sumper og myrer kan gi disse fuglene det miljøet de liker. Alle artene tilhører den samme familie av vadefugler - Scolopacidae - og alle har samme levevis. En europeisk bekkasinart er mindre enn den vanlige bekkasinen, mens andre - særlig i Skandinavia og Nordøst-Europa - er større. I New Zealand har bekkasinen den merkelige skikken å bygge redet i andre fuglers forlatte underjordiske huler, mens alle andre bekkasiner har reder på bakken i en grop som de forer med gras. Bare den store, skandinaviske bekkasinen har felles parringsseremonier. Fuglen likner på rugde, men er mindre og ikke så lubben. Den er vanligvis omtrent 27 cm lang, med lange ben og et langt, tynt nebb. Fjærdrakten er spettet brun med rette, sorte striper og sorte flekker rundt øynene. Bekkasinens ekskrementer ser ut som kalkhvite flekker på bakken, og når bekkasinen finner næring i bløt jord, lager den runde hull. Men den holder seg gjeme til fuktigere jord enn rugden, og er ikke så glad i metemark. Det er ikke lett å få øye på bekkasiner på bakken. Men når de blir skremt opp fra sivet i vannkanten, flyr de på en spesiell siksak-måte og skriker hest. Når de har fløyet et kort stykke, blir flukten mer rett fram. Dette vet erfarne jegere som venter til dette stadiet før de skyter. Bekkasiner flyr opp mot vinden, og kommer som oftest tilbake til stedet de lettet fra.
Wilson-bekkasin (Capella galligano delicata) Når denne nordamerikanske bekkasinen flyr opp, er siksak-banen kanskje mer utpreget enn hos andre bekkasiner, og derfor setter den jegeren på en virkelig prøve. I Europa har man to særskilte arter: Lymnocryptes minima og Gallinago gallinago. Wilson-bekkasinen er litt mindre enn amerikansk rugde, men rugden flyr mer rett opp når den blir skremt, og den har runde og ikke spisse vinger. Dessuten holder rugden seg på fuktig skogbunn, mens Wilson-bekkasinen finnes ute på myrene, på våte enger og dyrket mark. I Nord-Amerika forekommer denne bekkasinen over hele Canada og store deler av det nordlige USA. Om vinteren flyr den sydover til USAs sørstater og til det nordlige Mexico, og overvintrer der den finner passende terreng. Noen drar enda lenger syd, kanskje så langt som til Brasil.
Virginia-vaktel (Colinus virginianus) Denne lille fuglen er amerikanske jegeres favorittvilt. På små kornåkrer og mellom hesjene fantes det engang store flokker av slike vaktler, men nå er denne formen for landbruk forlatt til fordel for store åpne marker. Noen jordeiere har imidlertid fortsatt å avsette deler av sitt område til vakteljakt. Fuglen forekom mer også på almenninger som er underkastet viltpleie med henblikk på å bevare vaktler og annen skogsfugl. Vaktlene er små fugler - 22-27 cm - og fargen er oftest brun med lyse og mørke rødaktige flekker på noen av fjærene. De samler seg i flokker på opptil 30 fugler.
51
Skjellvaktel (Callipepla squamata)
Toppet vaktel (Colinus cristatus)
Denne vaktelarten finner man i golde ørkenaktige strøk i den vestlige delen av Texas, i New Mexico, det sørøstre Arizona og Mexico. Brystfjærene, som virker skjellaktige, har gitt fuglen sitt navn. Ryggen er grå med et blåaktig skjær over den øverste delen og nakken samt øverst på brystet. Begge kjønn har en hvit, bomullsaktig kam, mest fremtredende på hanene. Disse vaktlene samler seg i flokker som kan telle opptil 100 fugler, men som oftest er det under 20. De løper heller på bakken enn å ta til vingene, unntatt når de blir jaget opp.
Dette er den alminneligste vaktelarten i det nordlige Syd-Amerika, og den er særlig tallrik i Columbia. Kammen likner den som de amerikanske fjærduskvaktlene (Gambels og California) har. Men når denne vaktelen blir jaget opp av en hund, fyker den ikke til værs slik de andre gjør, men trykker slik som Virginia- eller Harlekinvaktlene. De samler seg i små flokker - ofte der buska pen beiter - og spiser vesentlig ugrasfrø.
Chachalaca (Ortalis vetula) Gambels vaktel (Lophortyx gambelii) I likhet med skjellvaktelen, foretrekker også denne tørt, varmt klima, og forekommer i Arizona, det vestlige New Mexico, Syd-Califomia og i Mexico syd for grensen mot Arizona. Både denne vaktelen og Califomia-vaktelen har en sort fjærdusk på hodet, og den bøyer seg fremover. Fjellvaktelen har også en slik dusk, men den står rett opp. Gambelen skiller seg fra Califomia-vaktelen ved at den har en sort flekk på buken. For øvrig er de to artene like, med hvite konturer i ansiktet og nakken, rødlige kroner, kastanjebrune sider og brunaktige rygger. Begge foretrekker å løpe når de blir forfulgt eller oppskremt.
Dette er en sjelden fugl i Nordøst-Mexico, hvor den finnes rundt lysninger i skog og buskas. Den har fått navn etter det høye, skjærende skriket den utstøter. Den er 50-60 cm lang, har lang hale og et lite hode. Fargen er for det meste brunaktig, men halen, som er avrundet med hvite spisser, har et grønnaktig skjær.
Vill kalkun (Meleagris gallopavo)
Denne arten finner vi i samme strøk som den foregående, men vanligvis høyere oppe i fjellene, ofte nær små elver og bekker. Den skiller seg fra Califomiavaktel ved sin lange og rette kam, og ved de hvite stripene på sidene av kroppen. De to kjønn er ganske like, men hønen er blassere av farge. Som andre vaktler løper fjellvaktelen fort og tar nødig til vingene. Den må skremmes kraftig hvis jegeren skal få den til å lette så han får skudd på den i luften.
Det finnes minst seks-åtte underarter av den ville kalkunen, og de er alle nærmest slanke versjoner av den tamme fuglen. Hanene er mye større enn hønene, og hakelappene deres er mye sterkere rødfarget. Alle kjønnsmodne haner og noen høner utvikler «skjegg» som består av en hengende fjærdusk på brystet. Av underartene er den østamerikanske den tallrikeste. Den er med stort hell innført i USAs øststater, sydstater og midt-veststater. Det var etter at bestanden stadig gikk ned som følge av at de store skogene hvor kalkunen hadde funnet sitt naturlige miljø, ble ryddet og tynnet ut. At villkalkunbestanden økte igjen, skal amerikansk viltpleie ha all ære for. Kalkunen trenger eldre skog for å finne eikenøtter, valnøtter, hickorynøtter, hasselnøtter, bøkenøtter, særlig om vinteren når den trenger mye næring for å overleve. Disse fuglene holder til i træme og sitter på samme sted hele natten. De er årvåkne og ser godt, så det er ikke lett å komme innpå dem. Alle underarter har stort sett samme form som hovedarten, men varierer i størrelse og til en viss grad i farge. Florida- eller osceola-kalkunen er den største og kan veie opptil 10 kg. Den forekommer særlig i midtre deler av Florida, men også lenger nord. Der blander den seg til dels med den østamerikanske kalku nen, men Florida-kalkunen er lysere enn denne. Merriam-kalkunen likner svært på den østlige, men den er typisk for Rocky Mountains og forekommer i stort antall i Colorado, Arizona og deler av New Mexico - samt i California, Wyoming, Montana og andre vestlige stater. Rio Grande-kalkunen veier gjen nomsnittlig bare 4 kg. Den kommer egentlig fra Mexico, og er med hell innført i noen av sydstatene. Goulds kalkun og den meksikanske kalkunen er svært like små fugler med lange ben - og de er de store tamkalkunenes forfedre. I jungelen i Sentral-Amerika og på Yucatan-halvøya finner man den lille påfugl-kalkunen (Agriocharis eller Meleagris ocellata).
Meams’ vaktel eller Harlekinvaktel
Pampashøne (Tinamidae)
(Cyrtonyx montezumae)
Det finnes minst 45 forskjellige arter av pampashøne. Det er en familie av fugler i Syd- og Sentral-Amerika, for det meste jungelfugler og derfor sjelden utsatt for jakt. Bare noen få arter - de som særlig finnes på pampasen i Uruguay og Argentina eller på høyslettene i Ecuador - blir ofte skutt. Pampashøner varierer i størrelse. De minste artene er omtrent så store som rapphøns, mens de største er som fasanhaner. Stort sett er kroppen avrundet med svært kort hale, som nesten helt blir dekket av vingene når de foldes sammen. Hodet er lite, nakken slank, og nebbet er buet nedover. Bena er sterke, typiske for en fugleart som tilbringer mye av tiden på bakken.
Califomia-vaktel (Lophortyx californicus) Disse vaktlene forekommer på USAs vestkyst, fra Syd-Califomia til staten Washington. De liker seg best i blandingsskog i daler og lier, men kommer også inn på dyrket mark, og spiser seg iblant mette på druer i vindistriktene. Hanene er lik gambelvaktlene. Hønene likner også, men de har lysere hals. De samler seg iblant i svære flokker, men som oftest er hver flokk på noe mellom 25 og 60 fugler. Man kan finne mange slike flokker som holder til ganske nær hverandre, og som de andre vaktlene vil de heller løpe enn å bruke vingene. Arten kalles også dalvaktel til forskjell fra fjell vaktel.
Fjellvaktel (Oreortyx pictus)
Denne fuglen holder til i 1200 til 1800 meters høyde i fjellene i Arizona og i de meksikanske statene Chihuahua, Coahuila og Sonora. Den er ganske lubben og litt mindre enn de andre vaktlene vi har omtalt her. Harlekin-navnet kommer av de sorte og hvite fjærene i ansiktet. Hønen er brunaktige, mens hanene er rødlig-grå. Bestanden av denne vaktelarten varierer med den årlige nedbørmengden, i likhet med bestanden av andre arter i de golde og tørre nordamerikanske strøkene.
52
(Til venstre) VILL KALKUN (Meleagris gallopavo) (Rett over) Vill kalkun i flukt. (Øverst) CHACHALACA (Ortalis vetula).
53
Pampashøner er spesielle på flere måter, ikke minst fordi det er hanene som ruger ut eggene. Hønene legger to-tre egg i hvert av flere reder, og eggene har alle mulige farger: turkis, grønne, purpurrøde, vinrøde, sjokoladebrune, skifergrå og sorte! Ungene blir fort store, og kan finne mat sammen med foreldrene nesten straks etter at de kommer ut av egget. Eggene er derfor også uvanlig store. Hos noen av artene kan de veie mer enn 10% av hønens vekt. På pampasen kan jegeren vente å finne tre arter: den flekkede, den toppede (martinetaen) og den rødvingede. På latin heter de henholdsvisTVo/Ttura maculosa, Eudromia elegans ogRhynchotus rufescens. Den flekkede ser man mest til. Den er på størrelse med rapphøns. Martinetaen er vakker med sort- og hvitstripete fjær (velegnet som ørretfluer), og har en lang, smal kam på hodet. Den er omtrent så stor som en fasan. Rødvinget pampashøne forekommer sjeld nere. Den er sky og flyr nesten alltid opp før jegeren kommer på skikkelig skuddhold. Lokalbefolkningen kaller den perdiz colorado. Både den flekkede pampashønen og martinetaen opptrer i flokker, men de flyr ikke opp sammen. Martinetaen flyr gjeme opp én og én, og det gir jegeren liten tid til å lade påny når det er ti-tolv fugler i flokken. De flyr opp som fasaner, med voldsomme vingeslag fulgt av glideflukt. Pampashønejakt gir fin sport, men det finnes nesten ikke noe skjul for fuglene. Derfor er jakten på langt nær så vanskelig som jakt på rugde eller rype. I Ecuador er denne jakten noe helt annet, for fuglene er der på hjemmebane i høyfjellet — 3—4 OOOm.o.h. Her finner man tinamou av slektenNothoprocta, og vil man ha tak i dem, må både jegere og hunder akklimatisere seg. Fuglene lever ikke i flokk som pampashøns på lavslettene, og de flyr oftest opp én av gangen.
(Over til venstre) FLEKKET PAMPASHØNE/TINAMOU (Nothura maculosa) (Over) SØRGENDE DUE (Zenaidura macroura) (Neste side) KLIPPEDUE eller (am.) TAMDUE (Columba livia)
54
DUER Klippedue (Columba livia)
Båndhaledue (Columba fasciata)
Disse duene er svært alminnelige i nesten alle tettbygde strøk i USA, men i Europa forekommer den bare i Middelhavslandene og rundt Skottlands og Irlands kyster. Duen har en hvit flekk ved haleroten, to mørke striper på vingene og et mørkt bånd på halen. Vår ringdue (Columba palumbus) er større og haren fremtreden de hvit flekk på nakken og vingene. Begge arter lager en høy klappende lyd når de blir skremt, ved å la vingene slå hardt mot hverandre. Klippeduen er hardfør, og greier som oftest å finne nok mat. Den finnes tam i byparker i USA, men betraktes som skadedyr ute på landet, hvor den naturlig nok er svært sky.
Denne fuglen holder seg om sommeren i Nicaragua, Costa Rica og Nord-Panama, og trekker så nordover for å hekke i Nord-Mexico, Texas, Arizona, deler av Colorado, langs Califomia-kysten og så langt nord som Oregon og staten Washington. Den er litt større enn klippeduen, og har fått sitt navn på grunn av det grå båndet over den brede halen. Andre kjennetegn er det gule nebbet, skarpt gule føtter og en halvsirkelformet ring i nakkegropen. Den flyr fort, og gjør bruk av termiske oppvinder. I de sentralamerikanske fjellene finner båndhaleduen næring særlig i træme rundt kaffeplantasjene hvor den finner drueliknende bær.
Hvitkamdue (Columba leucocephala) Skjelletdue (Columbigallina passerina) Dette er en liten hurtigflygende fugl som finnes mange steder, men kanskje hyppigst i fjellene i Sentral-Amerika og de nordlige deler av Syd-Amerika. Den har fått navn etter formen på brystfjærene, i likhet med skjell vaktelen.
Denne amerikanske fuglearten har fått sitt navn etter den skinnende hvite kammen. For øvrig er den helt mørk. Den bygger rede i Florida Keys, og flyr ofte sydover til Cuba om sommeren. Der ble det drevet jakt på den før revolu sjonen, og det kan hende at disse jaktmarkene en dag igjen blir tilgjengelige for jegere fra utlandet. 55
Steppehøne
(Pteroclidae) Denne fuglefamilien omfatter flere arter av dueliknende fugler. De har korte ben, rypeliknende nebb, tykkfalne kropper, de bygger rede på bakken og vagler ikke. Men i likhet med duer legger de ganske få egg av gangen, og kyllingene er tidlig utviklet og vokser fort. Steppehøns likner duer når de flyr, de er omtrent like store som klippeduer, men fargen minner mer om rapphøns. De liker seg i tørre ørkenstrøk, og forekommer derfor sjelden i Europa, men er ganske vanlige i Afrika, Midt-Østen og Asia for øvrig, blant annet i deler av India. De spiser frø og frukt og kan ofte ses når de flyr ned mot vannhull.
«Sørgende due»
(Zenaidura macroura)
Denne duearten bygger rede i Øst-Canada, i de østlige statene i USA og i Mexico. Den trekker sydover fra hekkeplassene. I USA er den ofte å se, noe mindre og slankere enn den tamme duen eller klippeduen, med brunlig eller grålig farge og spiss hale. Den flyr fort og skifter lett retning. I noen stater i USA regnes den som sangfugl og er derfor fredet, og pussig nok er det i de statene den er sjelden å se.
(Øverst) STEPPEHØNE (Pterocles burchelli). (Nedenfor) HVITVINGET DUE
(Zenaida asiatica). (Til høyre og neste side) STEPPEHØNS med kastanjebrun buk (Pterocles exustus).
56
«Sørgende duer» flokker seg sammen, ofte på kornåkrene etter innhøstingen. Moderne landbruksmaskiner legger etter seg nok av spiselige rester, og duene spiser seg mette. De kan også gjøre skade på årsveksten, men skadene kan reduseres gjennom systematisk jakt. Trekket later ikke til å foregå etter noe bestemt mønster, kanskje fordi den årlige dødeligheten av denne arten anslås til 60-80%.
Hvitvinget due (Zenalda asiatica) Denne duen er omtrent like stor som «den sørgende» (28-30 cm lang). Den har markerte, hvite flekker på vingene, og halen er avrundet med hvite «hjørner». Som de fleste duer er den en god flyver. Den kaller med en sterk og ugleliknende lyd som er helt forskjellig fra sørgeduens rop eller den europeiske turtelduens malende kurring. Hvitvingeduene tåler og foretrekker til dels tørrere klima enn sørgeduene, men ellers velger de på mange måter samme miljø. Som alle duer trives hvitvingene på dyrket mark, særlig på små kornåkre som nylig er oppdyrket. Dette har man sett på vestkysten av Mexico hvor vanningsanlegg har fått
ørkenen til å blomstre. I den meksikanske staten Campeche i sydvestre del av Yucatan, er jungelen ryddet og rismarker plantet, og der ser man liknende forhold. Både hvitvingede og sørgende duer finnes sammen i sydvestre deler av Texas og nordøstre områder i Mexico, dessuten på noen av De karibiske øyer, ikke minst Cuba. Hvitvingduen bygger rede i det sydvestre Texas, det sydlige New Mexico, Arizona og California, foruten i nordlige deler av Mexico. Her jakter man på den, likeså i de strøkene som før er nevnt. Dessuten drives jakten i flere sentralamerikanske land: Guatemala, Honduras, El Salvador. Nicaragua, Costa Rica og Panama - som den trekker sydover til. Men bare når det er dårlig med føde i nordlige distrikter, drar den så langt syd som til Panama.
Columbiadue eller hvithaledue (Zenalda auriculata caucae) Denne duen likner svært på den sørgende duen, men har nok noe mer hvitt på halen, som er kortere og mindre spiss. Dessuten er ansiktsmerkene på hvithalen ikke sorte, men glinsende mørkeblå. Det finnes en liknende dueart i Vest-India som mangler de hvite halemerkene. Den kalles iblant «øreduen».
57
Det er noen hvithaleduer i Panama, men de forekommer i stort antall i Colombia. De bygger reder året rundt, men især i de tre hekkeperiodene. Ungfuglene er kjønnsmodne når de er 4 måneder. Den voldsomme økningen i hvithalebestanden i Colombia skyldes de nye landbruksmetodene. Nå er jungelen ryddet, og på nyrydningene dyrker man kom, ris, hvete og durra. Duene «beiter» på disse åkrene, og kan spise opp en femtedel av hele årsavlingen. De snauspiser en åker på fjorten dager mellom innhøsting og nyplanting eller tilsåing. Fuglene er blitt skadedyr, og derfor er jakten på dem helt fri.
Rype (Lagopus) Denne fugleslekten finner man rundt heie Nordpolkalotten - i de skandinaviske fjellområdene, på den nordamerikanske tundraen, på Grønland og Island. I Nord-Amerika finnes ryper så langt syd som British Columbia og Rocky Mountains, det nordligste av Minnesota, i Maine og Adirondack-fjellene i staten New York.
58
Ryper er omtrent like store som rapphøns, kanskje litt større. De er hvite om vinteren, med sorte tegninger som kan ha forskjellig form hos forskjellige underarter. Om sommeren er de for det meste brune med hvite vinger. Det kan være vanskelig å skjelne én underart fra en annen. Vi har to arter som er svært like: Fjellrypen (Lagopus mutus) og lirypen (Lagopus lagopus). Om sommeren er fjærdrakten hos begge brunaktig med hvite vinger, og om vinteren er den hvit med sort hale. Lirypen er mørkere brun om sommeren, mens fjellrypen er mer grålig. Om vinteren har steggen en sort stripe fra nebbet til øyet, og nebbet er mindre og slankere. Den trives best på utsatte og nakne klipper, mens lirypen foretrekker mer skjermet terreng. En tredje art - hvithalet rype (Lagopus leucurus) har hvit hale hele året. I Europa har man fjellrype (Lagopus mutus), den samme som i Amerika kalles «rock ptarmigan» - og lirype (Lagopus lagopus), tilsvarende den amerikanske «willow grouse». I Skottland forekommer fjellrypen sammen med den skotske rypen (Lagopus lagopus scoticus), og disse rypeartene regnes som varianter av samme art. De er litt større enn fjellrypen - omkring 40 cm lengde sammenliknet med 36 cm. Av utseende skiller de seg lite, omtrent som de nordamerikanske
rypeartene. Som navnet antyder, holder fjellrypen til i høyere terreng enn de andre artene. I Storbritannia bruker man ofte betegnelsen ptarmigan og grouse om hverandre, fordi man regner ptarmigan som en art av grouse, mens det motsatte hevdes andre steder. Det er unektelig forvirrende. Forklaringen er kanskje delvis at den skotske rypen på gælisk ble kalt tarmachan - ikke ulikt ptarmigan - før den fikk navnet «red grouse». Amerikansk lirype kan man ofte se om vinteren ved breddene av fjordbukter og elver i skogstrøk nordpå. De står gjeme ute på grunnene ved lavvann eller i buskas av selje og andre trær som gir dem ly og næring. (Derav navnet «willow» = selje.) I Nord-Amerika er rypene ikke særlig sky. Der hvor det ikke har vært drevet jakt på dem, er de ikke redde for mennesker. Av den grunn blir de ofte kalt «dumme høns», i likhet med flere andre skogsfuglarter - kravejerpen, granjerpen og flere andre.
Skotsk rype
(Lagopus scoticus) Dette er den typiske britiske rypearten. Den forekommer på åsene og i de lave fjellene i Skottland, Wales og Nord-England. Den er også innført til heiene i . Sydvest-England, og i ganske lite antall til Ardennerne i Belgia. De skotske rypene er lubne fugler, rødbrune og omkring 40 cm lange. Om vinteren skifter fjærdrakten til hvit, og da kan man ta feil av den og fjellrypen. De skotske rypene kaller med en høy, galende lyd, og i hekketiden høres det som om den sier «Gå bort - gå bort - gå bort!» Rypene holder til på høydedragene over tregrensen. De spiser særlig lyng, som man før i tiden brant av. Denne såkalte «muirbum» skulle tjene til å gi ungskogen bedre voksemuligheter mens asken gjødslet jordbunnen. Da jegere (og vilthandlere) begynte å interessere seg for rypejakt i forrige århundre, hadde saueflokkene allerede beitet på grasmarkene i det skotske høylandet i over to hundre år. Men både fugl og fe spiser lyng, og de fleste ser nok på rypene som mer verdifulle. Rypebestanden varierer fra år til år, avhengig av været om våren like etter at eggene er ruget ut, og de unge kyllingene er utsatt for vær og vind. De tåler ikke mye kulde og væte. Bestanden kan hjelpes opp ved å rydde skogen, drenere myr og pløye opp markene så fuglene kan finne føde der.
Kravejerpe (Bonasa umbellus) Denne nordamerikanske skogsfuglen holder gjeme til i buskas og blant kvist og kvas etter hugst i skogen. Det er sjelden man ser kravejerpen på bakken, for de holder seg helst i tette busker. Når de flyr opp, skjer det brått og med voldsom og brå vingesus og klapring. Hanene og hønene er omtrent like store (40-50 cm) og har tydelig sortstripet hale i vifteform. Stripene kan være avbrutt på midten hos hønen, ikke hos hanen. Fuglene fra Stillehavskysten er typisk rødbrune, mens de som holder til i Rocky Mountains, er grålige. Men de er spredt langt videre ut over Nord-Amerika, i Canada og langs nordvestkysten, fra Midtvesten til Atlanterhavskysten, I Min nesota, Wisconsin, Michigan, Ohio, Pennsylvania, New York, New Englandstatene, Canadas maritime provinser, samt Quebec og Ontario. Hanene frembringer en særpreget «tromming» før parringen, ved at den slår voldsomt med vingene mens de står oppreist på en gammel trestamme eller en stubbe. De gjør dette også utenom parringstiden, men da ikke så hyppig. Kravejerpene later til å trives særlig godt i ospeskog og i skoger hvor trærne er av forskjellig alder. Viltpieiere utnytter dette, og kravejerpene formerer seg kraftig i slikt miljø. De søker skjul i nyrydningene, bygger reder i ungskogen og spiser skudd som fullt utviklede trær produserer. Kravejerpen legger opptil 20 egg, og de formerer seg fort på egnede steder. Men kaldt og fuktig vær like etter (Foreg. side) LIRYPE (Lagopus lagopus) i sommerdrakt. klekkingen gjør at det blir knapt med insekter som de nye kyllingene må ha. Det (Øverst) SKOTSK RYPER (Lagopus kan føre til sterkt fall i bestanden som helhet. scoticus).
(I midten) FJELLRYPE (Lagopus mutus). (Nederst) FJELLRYPE i vinterdrakt
59
Granjerpe (Canachites canadensis) Denne fuglen holder til i de dype, fuktige skogene i Canada og Alaska. Den er på samme størrelse som kravejerpen, og den sitter helst oppe i træme - uforstyrrelig rolig selv om jegere nærmer seg. Det er grunnen til at den og andre ryper blir kalt «dumme høner». Utenom Canada og Alaska, forekommer den lokalt i visse deler av New York, Michigan og Minnesota.
Spisshalejerpe (Pedioecetes phasianellus) Det mest fremtredende trekket ved denne fuglen er den korte og spisse halen, som virker hvit når den flyr. Den skiller seg fra præriehønen som holder seg i samme miljø - buskaser i utkanten av dyrket mark - fordi den ikke har fjærtufser på begge sider av halsen. Dessuten har den ikke præriehønens runde og mørke hale. Begge fuglene er omtrent like store (ca. 45 cm). Spisshalejerper forekom mer i nordlige strøk av Midtvesten i USA og i Canadas prærieprovinser.
Stor præriehøne (Tympanuchus cupido) Denne nordamerikanske fuglen var svært tallrik og utbredt for den likte seg i ly av hesjene som ble satt opp på åkrene og engene på præriene i Midtvesten. Nå
60
har hesjene veket plass for stadig større innmarksfelter, og dermed er bestanden av præriehøns gått sterkt ned. Man finner dem nå sammen med spisshalejerper og med de grå (ungarske) rapphøns som er blitt innført til Nord-Amerika. Præriehøns har et særpreget parringsrituale som begynner med at hanene frembringer en hul, tutende lyd omtrent som om man blåser over tuten på en tomflaske. Præriehønene er omtrent like store som spisshalejerpene, og de har kort, mørk, avrundet hale. Fargen er brunaktig.
Liten præriehøne (Tympanuchus pallidicinctus) Denne fuglen likner en liten og blek stor præriehøne. Den er ikke særlig utbredt, men forekommer særlig i Kansas og Oklahoma. 1 begge disse statene har man jakttid på fuglene. De liker et tørrere klima enn sin større kollega, men på andre måter er de lik dem, f.eks. med et liknende parringsrituale.
Blå jerpe (Dendragapus obscurus) Den kalles også «den mørkladne» og er en forholdsvis storfugl, gjennomsnittlig ca. 55 cm lang. Den forekommer i Rocky Mountains fra Colorado nordover i British Columbia.
(Foreg. side) GRANJERPE (Canachites canadensis). (Til venstre) SALVIEJERPE (Centrocerus urophasianus).
Blå jerper er spettet sorte oventil, og skiferfarget blågrå under. Hanen har en oransje eller gul kam over øynene, hønenene er brune i forskjellige nyanser.
Salviejerpe (Centrocerus urophasianus) Dette er en stor gråaktig fugl. Hanen kan bli nesten så stor som en liten kalkun (65-75 cm), mens hønen er mindre. Begge har lang hale, men den er ikke så lang som hos ringfasanen. De er stort sett brune med sort buk, og hanen har hvitt bryst. Salviejerper holder til på de åpne salviebuskslettene i de vestlige statene i USA, og de spiser insekter og planter, blant annet salviebusker (en slags malurt).
Tiur og røy (Tetrao urogallus) Storfugl er fellesnavnet for de to kjønn på norsk. Britene kaller tiuren capercailzie og amerikanerne capercaillie. Tiuren er den største europeiske skogsfuglart. Den veier gjennomsnittlig mellom 3,5 og 5,5 kg, har et vingespenn på rundt 125 cm og er nesten 1 m lang. Røyen er mye mindre, og veier bare halvparten av tiuren. Tiuren er mørk, den er brun på kroppen og vingene, nesten sort på hodet. Over hvert øye er det en skarp rød flekk av naken hud, mens bryst og hals er metallisk mørkegrønne. Storfuglen holder til i skogkledte åser og fjell i flere land, fra Skandinavia og Skottland i nord, til Pyreneene i syd - og østover til Mongolia. Den lever av knopper, blad, barnåler, bær, gras, planter og insekter. Parringstiden er i april/mai. Den brunstige tiuren gjør seg til for røyene gjennom et omstendelig rituale som begynner omtrent halvannen time før soloppgang: tiurleiken. Spillet består av fire «vers»; Først kommer «kneppingen». Den lyder som taktfaste drypp fra en vannkran. Når tiuren føler seg trygg, øker den tempoet («rennekneppet») og avslutter så med «klunken». Den høres omtrent som om korken blir trukket opp av en flaske, og det er den kraftigste lyden under tiurleiken. Straks etter begynner «sagingen» eller «slipingen». Den høres ikke særlig godt, men under denne fasen av leiken er tiuren i høyeste ekstase og døv for alle andre lyder. Hvis den ikke blir forstyrret eller aner fare, begynner den forfra igjen, og det tar gjeme 6-7 sekunder mellom hvert «klunk». Under spillet står tiuren rolig eller spankulerer majestetisk fram og tilbake. Vingene sleper og halen bres ut som en vifte. Nebbet peker rett til værs på strak hals, og skjegget
stritter. Det kan komme til voldsomme slagsmål mellom rivaliserende tiurer, og det har hendt at de er så hissige og øre i kampens hete at man har kunnet ta dem med bare nevene. Mot slutten av parringstiden kan man også høre at røyene er med på leiken. De lokker med en snøvlende tone, og det er de som bestemmer hvilken tiur de vil parre seg med. Også etter eggleggingen, når røyene ruger, fortsetter spillet.
Orrfugl
(Lyrurus tetrix)
Orrfuglen finnes i Skandinavia og ellers i nordre deler av Europa. Den fore kommer også i Russland og Nord-Asia helt øst til Stillehavet. Orrhanen er større enn -hønen - henholdsvis omtrent 1,2 kg mot 0,8 kg i gjennomsnitt. Hanene er sorte eller blåsorte og metallglinsende. Vingene er merket med en hvit skråstripe. Halefjærene buer seg utover til begge sider i lyreform, og undersiden av halen er hvit. Orrhønen er grå/brun. Orrfugl trives inne i skogen og i skogkanten. Her kan den være i fred og her kan den finne nok å spise. Hanen (orren) spiller i likhet med tiuren, under leiken (parringsritualet) om våren, men spillet er ikke fullt så variert som tiurens, mer som en jevn buldring. Orreleiken foregår som oftest på bakken, helst i myrkanten eller på åpne moer. Hanen flakser med vingene og strekker hodet og nakken.
Jerpe (Tetrastes bonasia) Det er i barskog man finner denne lille arten, og den forekommer i omtrent de samme strøk som storfuglen. Jerpen er ca. 35 cm lang med temmelig lang hale, og hannen har en liten fjærtopp på hodet. Hodet og nakken er rødbrune, men halsen er tydelig sort med hvite kanter. Ryggen er blågrå, og halen er markert med et sort og et grått bånd som kan tydelig ses når den flyr. Jerpen har kamuflasjefjærdrakt, og den foretrekker å skjule seg fremfor å fly opp og flykte hvis den blir skremt. Den vagler ofte i trær. Jerpen liker seg best i en bestemt type blandingsskog, der det er mest bartrær, men også osp eller or, bjørk og einer, med tett underskog. Slik skog finner man over hele Europa med unntak av Storbritannia og Irland, Danmark, deler av Frankrike og Balkan. Det finnes i alt fem-seks underarter, og regner man med dem, forekommer jerpe hele veien østover det eurasiske kontinent til Korea. Den er kjent i Japan også.
61
Jerpene holder sammen parvis, og parene finner hverandre om høsten. Men når de parrer seg om våren, kaller hannen på hunnen med en pipende fløyting som jegere ofte etterlikner under jakten om høsten.
Ringfasan (Phasianus colchicus) Dette er den eurasiske fasanarten - den gamle verdens fasan. Hanen har lang hale og en fargerik fjærdrakt med en karakteristisk hvit ring rundt halsen. Hønen er mindre, brunaktig og med lengre hale enn de fleste hønsefugler, som den ofte kan forveksles med. Ringfasanen forekom først i Lilleasia, og ble innført i mange europeiske land av romerne. Mange arter finnes fremdeles særlig i Asia - i Kina, Mongolia og Korea. Til Nord-Amerika kom ringfasanen i 1880-årene, og den er nå spredt over store deler av denne verdensdelen. Denne fuglen flykter heller nede på bakken enn den flyr opp. Men blir den oppskremt, flyr den fort og skriker hest. Raske vingeslag veksler med glide flukt. Om kvelden galer hanen. Ringfasan, er en av de fuglearter som er blitt rammet av moderne skogrydding. Det har ført til at fasanene ikke finner skjulesteder nok. Mange mener også at blanding med tamme fasaner har redusert genekvaliteten hos de ville og tidligere virile fuglene.
RAPPHØNS Europeiske og nordamerikanske (Perdix perdix) Rapphøns finnes nesten over hele Europa, fra de nordlige deler av Spania til Skandinavia og Finland, fra Irland til Sovjetunionen. Tre underarter forekom mer i Asia. Rapphøns fra Ungarn ble innført i Nord-Amerika, og der er det nå store bestander i statene Oregon, Idaho, Washington, Montana, Nord- og Sør-Dakota. Grå rapphøns som de ofte kalles i Amerika, er et noe misvisende navn, selv om fuglene er grå på halsen og øverst på brystet. Hodet er blekt oransje til kastanjebrunt, og har et tydelig hesteskoformet, mørkebrunt merke lenger nede på brystet. Halen er kortere enn hos fasanen, og fuglene er mye større enn europeiske vaktler. Gjennomsnittslengden er 30-35 cm. Rapphøns er glad i stubbmark og kornåkrer, hvor de finner både næring og redeplass, og de kommer tilbake til de samme stedene år etter år. Blir en flokk rapphøns skremt opp, kommer den gjeme ned igjen der den lettet. Det er opptil 20 fugler i en vanlig flokk senhøstes og om vinteren, også store flokker kommer minst fra to reder. Det letter formeringen, for rapphøns parrer seg ikke med søsken.
(Øverst) TIUR (Tetrao urogallus). (Nederst, og nederst på neste side til venstre) ORRFUGL (Lyrurus tetrix).
62
(Til høyre) JERPER (Tetrastes bonasia). (Nederst til høyre) Spor etter: (1) Ringfasan og (2) storfugl.
1
2
&
63
(Øverst) RINGFASAN (Phasianus colchicus). Hane. (Til høyre) RINGFASAN (Phasianus colchicus). Høne.
64
(Øverst) RAPPHØNE (Perdix perdix). (Nederst) RØDHØNE (Alectoris rufa).
Balkanhøne og steinhøne
(Alectoris chukar/A. graeca) I Europa forekommer disse artene i Italia, Hellas og Tyrkia. Videre finner man dem østover inn i Asia på steinet klippegrunn og i skogene. De er innført til USA. Her trives de best i liknende omgivelser i lave fjell og åser i statene Idaho, Utah, Nevada, Washington og Oregon. Steinhøns er mye mindre enn præriehøns, bare ca. 30 cm lange. Begge kjønn er like av utseende, med olivengrønn og brunaktig rygg, en hvit flekk med sorte konturer nederst på ansiktet, og brungule flanker markert med 8 til 13 loddrette striper i sort og kastanjebrunt. Flere arter av steinhøns finnes over store deler av Asia og Syd-Europa. De nordamerikanske kommer fra bestander i Himalaya og Tyrkia. Europeiske steinhøns frembringer en skingrende plystrelyd istedenfor å klukke og kakle. Fuglen trenger et nokså spesielt miljø, for selv om den tåler kulde, greier den seg ikke i dyp snø. Derfor trives den best i temmelig tørre og varme strøk. Den er nært beslektet med den europeiske rødhøne, som beskrives i neste avsnitt.
Rødhøne (Alectoris rufa) Rødhønen forekommer i Portugal, Spania og Sørvest-Frankrike. Den er blitt innført til Azorene, Madeira, Kanariøyene og sydlige deler av Storbritannia. Der later den til å trives best på tørr, dyrket mark og i sanddyner. Den er noe større enn rapphøne, men ungfugler av de to artene er svært like. Voksne fugler kjennes lettest på de røde nebbene og bena, de kraftige stripene på sidene, og en lang, hvit stripe over øynene. Altså helt forskjellig fra de grå rapphønsenes blekt oransje eller kastanjebrune ansikt og med mørkebrune hesteskomerker på brystet. Rødhønen løper fortere, og begge arter flykter heller i skjul enn å ta til vingene. Men når rødhønen flyr, er den én av Europas raskeste fuglevilt - og det er litt av en utfordring til jegeren!
65
Kapittel 3
Vade- og svømmefugl Canada-gås (Branta canadensis) Dette er den alminneligste av alle nordamerikanske gjess. Bestanden er til sammen godt over to millioner. Canada-gåsens typiske kallerop, honk - honk er en høy og gjallende tuting. Man kan oftest høre den før fuglene kommer til syne under trekket. De flyr i V-formasjon. Canada-gjess kan også lett kjennes på utseendet, for de har en svært tydelig hvit flekk under haken, mens resten av hodet og halsen er sort. Vingene og ryggen er mørkt gråbrune, mens brystet, sidene og dekkfjærene under buken er hvite. Canada-gjess er blitt innført til Europa og til New Zealand. Arten kom opp rinnelig fra Nord-Amerika, der den hekket i de nordligste delene og trakk søro ver om vinteren, helt ned til Mexicogolfen. Arten har etablert seg også i Norge, og det er innført vanlig jakttid på den. Gjessene kan være svært brysomme for bønder, for de finner næring i mais- og hveteåkre, og til tider er det store flokker av dem.
Snøgås (Chen caerulescens) En hvit gås med sorte vingespisser. Den veier omkring 3-3,5 kg, og den hekker i de nordligste strøk på det amerikanske kontinent og på Grønland. Om vinteren forekommer den mange steder i de østlige statene i USA, enkelte finner veien til Europa. Den lille snøgåsen (Chen caerulescens caerulescens) overvintrer særlig i Mississippi-deltaet, på kysten langs Mexico-gulfen, enkelte steder i Mexico og California, mens den store (C. c. atlantica) er å finne på USAs Atlanterhavskyst i Delaware, Maryland, Virginia og lenger sør om vinteren. Den lille snøgåsen kan også ha blålig farge, og kalles da blå gås. Ungfuglene er gråbrune, men som full voksne får de skifergrå fjærkledning med blåskjær. Under trekket kan snøgåsen fly svært lange strekninger med et minimum av hvilestopp. De slår seg helst ned på faste samlingsplasser. Gjessene renplukker kornåkrene etter skuronnen, men i noen distrikter i Midt-Canada kommer de før innhøstingen, og da kan de gjøre betydelig skade på komet.
Rossgås (Chen rossi) Rossgåsen er en mindre utgave av snøgåsen, og den er helt hvit med sorte vingespisser, kortere hals og raskere vingeslag når den flyr. Den hekker i det nordligste Canada (Southampton Island), og tilbringer vinteren vesentlig i San Joaquin-dalen i det vestlige Sentral-Califomia og noen andre vestlige stater i USA, samt i de vestligste provinsene i Canada.
Keisergås (Philacte canagica) Fullvoksne keisergjess er noen av de vakreste gjess som finnes. Ryggen er blågrå med sorte kanter, og kroppen ellers er hvit. Hodet er hvitt, nebb og ben lyserøde. Ungfugler er stort sett mørkere av farge. Keisergåsen hekker i de aller østligste strøk på det euroasiatiske kontinent og i Alaskas vestligste distrikter. Om vinteren finner man dem i Aleutene, på Kodiak Island og på den russiske Kamtsjatka-halvøya.
66
(Øverst foreg. og denne side) Underarter av Canada-gås: (1) Kaklende c.gås (B. c. minima). (2) Liten c.gås (B. c. parvipes). (3) Vancouver-c.gås (B. c. fulva). (4) Atlanterhavs-c.gås (B. c. canadensis) (Nedenfor) CANADA-GÅS (Branta canadensis)
67
(Øverst t.v.) SÆDGÅS (Anser fabalis) (Til venstre) HVITKINNGÅS (Branta leucopsis) (Øverst t.h. og neste side) GRÅGÅS (Anser anser)
68
Tundragås (Anser albifrons) Denne gåsen kjennes best på den hvite ansiktsflekken rundt et lyserødt nebb, uregelmessige sorte og brune markeringer på buken, og oransjefargede ben. Ungfugler har gule ben, og de har ingen hvit flekk i ansiktet og ingen tegninger på buken. På voksne fugler er resten av hodet, halsen og store deler av kroppen gråbrun. Nordamerikanske og britiske ornitologer kaller denne fuglen «spettebuken». Den finnes spredt over hele kloden, med hekkeplasser rundt polene, bortsett fra noen strøk i Canadas nordvest-territorier, hvor den mye større Thule-gåsen (Anser albifrons gambelii), som er en underart, holder til. Tundragås overvintrer på kystene av Nord-Amerika fra Syd-Califomia rundt Mexico til Gulf-kysten og sumpene i Texas og Louisiana, men finnes sjelden på USAs østkyst. I Europa overvintrer den rundt de britiske øyer, langs kysten av Nordvest-Europa fra Frankrike til Danmark og østover i Middelhavsområdet fra Italia. Ellers forekommer tundragås også ved kystene av Svartehavet og Det kaspiske hav, i Lille-Asia, India, Kina, deler av Sørøst-Asia og Japan. Som andre grågjess trekker de i store flokker, på rekke bak hverandre eller i V-form. Det sies at det var gjess av denne typen som i år 390 f. Kr. vekket den romerske garnison som ble angrepet av gallere. (Kanskje hadde de også ansvaret for St. Martin av Tours’ skjebne, og derfor må mangen en «mortensgås» lide døden på hans dag - den 11. november.)
Magellan-gås (Chloephaga picta) Denne fuglen er ikke egentlig en gås, for de to kjønn er forskjellige. Den er en slags gravand, men den er likevel Syd-Amerikas viktigste gåseliknende fugl. Den forekommer i alle lavereliggende strøk av kontinentet, også på Falklandøyene. Gassen er hvit med sorte vingespisser, og de hvite ryggfjærene er også
sorte ytterst. Føttene er sorte. Hunnene har striper av mørkt og lyst brunt på bryst og hals, med rustrødt hode. Vingene hvite under og sorte over, med hvite kanter ytterst. Føttene er gule eller oransje. De overvintrer i det sydvestre Argentina, men de kommer i store flokker og spiser en masse gras. Derfor er de dårlig likt av bøndene i disse områdene.
Askegråhode-gås (Chloephaga poliocephala) Denne fuglen holder til i de samme strøkene i Syd-Amerika som Magellan-gåsen, men den er mindre. De to artene flyr av og til i formasjon sammen, men det er lett å skjelne dem fra hverandre, for fargene avviker ganske mye. Askegrått hode og rustrød hals med mørkt bryst er særmerker for denne arten, som også har mørke, nesten sorte vinger med hvit forkant.
Grågås (Anser anser) Denne gåsearten forekommer bare på det euro-asiatiske kontinent. Det er én av de største og sterkeste villgjessene. Fargen er for det meste grå, og hodet og halsen er ikke mørkere enn resten av kroppen. I tillegg til dette kan man kjenne den fra andre «grågjess» på dens lyserød-grålige føtter og nebb. På langturer flyr disse gjessene i V-formasjon, og kakler mens de flyr. Den vestlige arten har et tykt oransjefarget nebb. Den hekker for det meste på Island, rundt Skandinavias og Finlands kyster, i Storbritannia, Nederland, Frankrike, Spania og Nord-Afrika. Den østlige rasen har et tykt lyserødt nebb og ser lysere ut, for fjærene har en lys kant. Den hekker over hele Nord-Afrika, og overvintrer østover fra de østlige Middelhavsland til Kina. En overgangsart finnes i Vest-Russland og Balkanlandene.
69
Sædgås (Anser fabalis) Kortnebbgås (Anser fabalis brachyrhynchus) Sædgåsen er en euro-asiatisk fugl som hekker fra Grønland til det østlige Sibir, og overvintrer mange steder i Europa og Asia, med noen få stammer på øyene i Alaska. Gåsen er grå, og de kan skjelnes fra andre, liknende arter - som grågåsen - ved sine gule føtter og sorte og gule nebb. (Grågåsen har enten lyserød-grå eller oransje eller lyserøde nebb.) Kortnebbgåsen er temmelig stor. Om høsten og på forvinteren spiser den grådig på stubbmarken i kornåkrene. Best liker den bygg, men den tar også godt for seg av andre slags grønnsaker og planter. Kortnebbgåsen er en annen grågås, men noe mindre enn sædgåsen. Den har svært mørkt hode, et lite og lyserødt nebb, ganske lys kropp og lyserøde ben. Den er ikke så utbredt som sædgåsen. Den hekker på Grønland, Island og Svalbard, og tilbringer vinteren mest i Storbritannia, Nord-Frankrike, Belgia, Nederland og Tyskland. Kortnebbgås forekommer til tider i andre deler av Europa, også i Russland. På vei mot Skandinavia slår de seg ned for å hvile på Færøyene og Shetlandsøyene. De flyr i flokker på over tusen fugl, der familie grupper av voksne fugler og gåsunger (gjeslinger) holder følge. Dette er typisk for mange arter av gjess. Kortnebbgjess samler seg i store flokker på moer og myrer, sanddyner og sumper og andre områder ved kysten. Unntagen når de er svært sultne, som når de kommer ned fra trekket, er de vare og vanskelige å komme innpå.
Hvitkinngås (Branta leucopsis) Denne gåsen er mindre enn Canada-gåsen, hele ansiktet er hvitt, mens Canadagåsen bare er hvit under haken. Hvitkinngåsen er en utpreget europeisk fugl, skjønt den av og til viser seg på den nordamerikanske atlanterhavskysten. Den er tydelig markert i sort og hvitt. Det sorte på halsen fortsetter nedover brystet, og føttene og nebbet er sorte. Oventil er den gråaktig. Den skriker kort og skingren de gang på gang, omtrent som en bjeffende hund. Vinteren tilbringer den helst i Danmark, på den nordtyske kysten, i Nederland eller i Irland og Skottland. Den hekker høyt mot nord. 1 Frankrike kalles den «den lille nonnen» på grunn av fargene. Men i 1187 skrev en dikter fra Wales at den vokste som frukter på træme, og i Irland trodde man at den var en slags fisk, slik at man kunne spise den på fastedagene!
Ringgås (Branta bernicla) Dette er en liten og mørk gås, ikke stort større enn en stokkandrik. Det er tre forskjellige arter som er ulike med hensyn til utbredelse og fjærkledningens mørkhet. Ringgjess av alle arter har sort hode, hals og bryst, mens bakparten er skinnende hvit. De hekker ved hele Ishavet, men trekker sydover om vinteren, og viser seg da i Nord-Europa og det nordlige Asia, og i Nord-Amerika. Den som er mørkest under buken, den russiske ringgås (Branta bernicla bernicla), har mørk brungrå buk. Den hekker lengst nord i Europa og Asia, og drar sydover langs kysten om vinteren. Den med lysere buk, den atlantiske, har mye lysere underside, som står i skarp kontrast til den mørke overdelen. Den hekker i det østlige Canada, på Grønland, Svalbard og Franz Josef-arkipelet. Om vinteren drar den sørover langs Atlanterhavets kyster. Begge arter kan forekomme i samme flokk. Den tredje arten er en mørk variant fra Stillehavskysten (Branta bernicla nigricans/orientalis). Den hekker på øyene og langs kysten av Sibir, Alaska og det nordvestligste Canada - og overvintrer på Stillehavskysten fra det sørligste av British Columbia til Baja California. Disse gjessene er mer «sjøvante» i sine måter å opptre på enn de fleste gjess. De hviler på vannet og spiser ofte på grunt vann langs kysten. Om nødvendig setter de enden til værs for å komme til maten. Når de drar ut på tokt etter mat, flyr de gjerne i ujevne flokker, ganske lavt over vannet. Skal de fly over lengre distanser, samler de seg på rekker, men sjelden i ordentlige formasjoner.
70
Gjess har et velutviklet kommunikasjonssystem. (1) Når en gås gjør seg klar til å fly, gir den signal til andre av samme art i flokken. (2) En grågås rister på hodet slik at det røde nebbet blir klart synlig, en Canada-gås løfter hodet for å vise fram den iøynefallende hvite flekken på kinn og hals. (3) En inntrenger blir kastet ut. En av gassene går mot den med hodet fremstrakt og stadig lavere.
Inntrengeren senker hodet og slår ut med vingene som for å beskytte seg. Så vender den bort. Den triumferende gassen spaserer i «gåsemarsj» med baskende vinger og stolt oppstrakt hals tilbake til hunnen, som tar imot ham med fremstrakt hode, noe lavere enn hans. (Neste side) RINGGÅS (Branta bernicla)
(Ovenfor) SKJEENDER (Anas clypeata) (Til venstre) STOKKENDER (Anas platyrhynchos). (Neste side) (Øverst t.v.) SKJEAND (Anas clypeata). (Øverst t.h.) GRAV AND (Tadorna tadorna) (Nedenfor) Fugler som finner sin næring i vannflaten, som stokkanden (1), har bena midt under kroppen, mens bena til dykkender (2) sitter lenger bak. Stokkendene letter fra vannet med et hopp (3), mens dykkendene løper bortover vannflaten et stykke før de kommer i luften (4).
72
Andre gåsearter Det finnes mange gåsearter forskjellige steder i verden. En av dem, «nene-gåsen» på Hawaii, var nesten utryddet, men nå later det til at stammen er i vekst igjen. Andre arter er svanegåsen, Tibet- eller India-gåsen, og rødhalsgåsen i Asia, Cape Barren-gåsen i Australia, en afrikansk shell-gås som kalles den egyptiske gås og som egentlig er en slags langbent and, og tre søramerikanske shell-gjess: rødhodegåsen, Orinoco-gåsen som holder til i skogene, og tang-gåsen som er en sjøfugl.
Gravender (Tadornini) Gravendene har korte og smale nebb som likner gjessenes. De fleste artene har hvite dekktjær over og under vingene, lysende grønne vingespeil og kraftig mønster i den dunaktige fjærdrakten. Den mest tallrike og mest utbredte er trolig den alminnelige eller nordlige gravanden (Tadorna tadorna), som hekker fra Europas vestkyst østover gjen nom store deler av Asia. Denne arten er litt større enn en stokkand. Begge kjønn har samme farger, men andriken er større og har en stor knoll på nebbet. På avstand ser det ut som om fuglene er sorte og hvite, men hodet og halsen er metallisk mørkegrønne. Nebbene er sterkt røde, og kroppen er for det meste hvit, men med et bredt brunt bånd over brystet. Bena er oransje. Halespissen, vingespissene og et bredt bånd langs bakkanten av vingene er sorte. Rustanden (Tadornini ferruginea) hekker noen steder i Syd-Europa. i det nordlige Afrika og over det meste av Sentral-Asia. Den trekker langt syd i Afrika og langs Asias sydkyster, men i motsetning til den vanlige gravanden er dette en innlandsfugl. Fargen er nesten ensartet rustrød eller oransje-brunlig. Hodet er
blekere, nebb og ben er sorte, og vinger og hale har sorte tegninger med noe hvitt på vingenes dekkfjær. Andriken har en liten svart halsring. Andre gravand-arter er Kapp-gravanden i Syd-Afrika, den New Zealandske gravanden og radjah-gravanden som stammer fra Australia.
Stokkand (Anas platyrhynchos) Denne fuglen forekommer over hele den nordlige halvkule. Andriken har friske farger og pussige, nærmest krøllete halefjær, mens andemor er brunfarget og mer uanselig. De hekker overalt hvor de finnes, og trekker så langt syd som til Nord-Afrika, Sørøst-Asia og det sydlige Mexico. Noen arter forekommer også på Hawaii og Laysan-øyene. Stokkender har tilpasset seg menneskelig bebyggelse og bosetning like bra som duer, og de føler seg heit hjemme i parker i byer og tettsteder. De er fete og dovne, nærmest tamme, og blander seg iblant med tamme ender. Men ville stokkender er likevel vare og sky når de møter mennesker - særlig jegere.
Skjeand (Anas clypeata) Den vanlige, eller nordlige, skjeand finner man over hele Nord-Amerika. Europa og Asia. Fra tid til annen besøker den også Syd-Amerika. Afrika og endog Australia. Skjeanden er liten, litt mindre enn stokkanden, men den er lett å identifisere selv nar den flyr, på grunn av det uforholdsmessig store, spadeformede nebbet. Det er bredest ut mot den avrundete spissen. Under trekket er begge kjønn
73
Stjertender (Anas acuta) under flukt. De slanke, spisse kroppene skiller seg ut selv på avstand. De to nederst til venstre er en hann (nærmest) og en hunn. Andriken har nesten helt hvit kropp med sort hode og bakpart. Hunnen er jevnt brunaktig.
brunaktige. Hannen myter da, og er derfor like uanselig som hunnen, og skjeendene kan da forveksles med krikkender eller - senere - små stokkender. Til andre tider er andriken ganske fargerik, med grønt hode i likhet med stokkandens, hvitt bryst, rødbrune sider og buk, sort bakpart og sotfarget hale med hvitaktige ytterfjær, og gråbrun rygg. Begge kjønn har oransje føtter, en blå flekk på vingene og grønt vingespeil. Skjeender finnes i ferskvanns-, brakkvanns- og saltvannssumper. Noen ste der i Nord-Amerika - særlig i California, Louisiana og nordlige deler av Mexico - er det store bestander som overvintrer, og noen flyr helt fra hekkestedene i Alaska sydover til Hawaii. Ellers hekker de i mange europeiske land, men ikke i Italia og Spania.
er slankere og har lengre hals. Når den flyr, kan man se en hvit stripe under andriken - fra buken opp mot hodet, mens stokkandens hvite halsring er tydelig. Stjertender flyr svært fort og høyere enn de fleste andre ender, selv når de nærmer seg en hvileplass. Over korte distanser flyr de i små ujevne grupper, to eller tre sammen, eller alene. På langturer samler de seg i større flokker som også kan splittes opp i buer eller ellipser. Vingene er skarpe og spisse, kroppen strømlinjeformet. De er langt mer sky og årvåkne enn stokkender.
Rødfotand (Anas rubripes)
Stjertand (Anas acuta)
Denne andearten er ikke egentlig sort, men mørkebrun med gulbrune eller kremgule striper langs kantene av fjærene. Vinterfjærdrakten har en strek på de små fjærene på sidene av brystet. Stripen er u-formet hos voksne hanner, men V-formet hos de voksne hunnene. Erfarne ornitologer sier at under flukt minner rødfotender om mørke og svært store stokkandhunner. Men i profil har de lengre, sotfarget kropp og hals med flat buk. Hodet er stort, vingeslagene langsommere og vingene er brede og bare litt buet. De viktigste hekkeplassene strekker seg over østlige deler av Canada og tilstøtende stater i USA. Det samme gjelder for Vest-Canada. Fugl som hekker vestpå, trekker sydover langs Mississippi-dalen, men de fleste trekker til østkyststatene i USA så langt sør som North Carolina. Størst konsentrasjon finner man på Delmarva-halvøya. Bestanden av rødfotender minker, for de er skyere og har vanskeligere for å tilpasse seg enn for eksempel stokkender. De har vondt for å finne seg i menneskelige miljøforstyrrelser.
Bare stokkanden er tallrikere enn stjertanden. De nordlige artene hekker over hele nordkalotten - fra Island gjennom Skandinavia og de nordlige deler av Sovjet til Sibir, og fra Alaska over store deler av Nord-Canada til Grønland. Stjertender trekker sørover til mange steder i Afrika, det sydlige Asia og Syd-Amerika. Noen overvintrer på Stillehavsøyer. Det finnes også en antarktisk art som forekommer på øyene i den sørlige del av Det indiske hav, mens andre arter holder til i Vestindia, Syd-Amerika og Afrika. Hos den nordlige stjertanden er andriken kjennelig på sine hvite sider og hvitt foran på halsen, et brunt hode og lang, spiss hale. Hunnen er brunaktig med ikke så spiss, hale. Ellers likner den svært på stokkandhunnen, men har ikke det typiske vingespeilet. Stjertanden er omtrent på størrelse med stokkanden, men
Det er langt flere ande-arter enn vi kan finne plass til å omtale eller endog å nevne her, men de som er tatt med, er slike som det drives jakt på over større områder. Andre jakt-arter er blant annet fosseanden i Andesfjellene, den blå fjellanden i New Zealand, den sigd-formede anden i Øst-Asia, gulnebbanden i Afrika som likner en stokkand, den flekknebbete anden i Australasia, den filip pinske anden som også likner svært på stokkanden, flere arter av skjeand eller arter som likner skjeender i Syd-Amerika, Afrika og Asia, harlekinanden, havellen og kvinanden - alle sjøfugler som finnes over store områder, også på innsjøer - og den amerikanske kvinand. Det finnes også stokkandarter som er blitt lokalisert på forskjellige steder. De har ofte fått navn etter disse stedene.
Snadderand (Anas strepera) Begge kjønn av denne anderasen kan forveksles med stokkandhunner. Men snadderandriken er for det meste grå med sort bakpart, mens hunnen har gult eller oransje nebb med sorte tegninger. Stokkandhunnens nebb er mer oransje. Snadderender av begge kjønn har hvite flekker under vingene som er lett synlige når de flyr, mens stokkandens vingespeil er blå med hvite kanter. Stokkandens vinger er ikke så spisse. Snadderand finnes overalt unntatt i Syd-Amerika og Australasia, men ikke i noe stort antall. De trekker tidlig på høsten, og trekket er oftest overfør utgangen av oktober.
74
En flokk canadiske villender under flukt (Aythya valisineria). Hannene har sorte hoder og hvite kropper, og det hvite strekker seg ut på vingene. (I ramme) Hodet til villanden (a) og rødanden (b) er svært like av farge. Den rødes nebb er kortere, med et hvitt belte helt ute ved spissen, og hodet er rundere.
Brudeand
(Aix sponsa) Brudeandriken er mindre enn en stokkand, men den er kanskje den mest farge rike av alle nordamerikanske vade- eller svømmefugler. Den kjennes også på kammen som skråner ned fra bakhodet. Hunnen har ingen slike fargerike kjennetegn, men et mørkt hode med kam og en iøynefallende hvit tegning rundt øyet. Hun er brunlig med lysere sider som står i kontrast til de mørke vingene. I luften ser man tydelig kontrasten mellom den hvite buken og mørkere vinger og bryst, og de firkantede halene er også tydelige. Nede på bakken står de svært oppreist som alle ender. De holder til i myrlendte skoger over det meste av de østlige statene i USA og nordover i Canada. Vestpå finnes de fra Midt-Califomia til det sydlige British Columbia. Den viktigste overvintringstrakten er Mississippi-dalen sydover fra Illinois til kystsumpene ved Mexico-gulfen. Men de trekker også til myrer og elvedelta på Atlanterhavs- og Stillehavskystene. Til ganske nylig bygget brudeender bare reder i hule trær, men etter hvert som skogene blir ryddet og utnyttet, blir det få av disse træme igjen. Brudeanden har imidlertid tilpasset seg til fuglekassene som miljøvern- og viltpleiefolk har satt opp. Bestanden er nå på vei oppover etter å ha sunket til et farlig lavt nivå for en tid siden. Rundt om i verden blir det drevet jakt på arter som likner brudeanden - f.eks. mandarinanden i Øst-Asia, som er enda mer fargerik, den australske brudeanden som har mer fargerike hunner enn hanner, Brasil-krikkanden, ringkrikkanden i det sydøstre Syd-Amerika, ville moskovitt-ender (Cairina moschata) fra Mexi co til Sør-Brasil, og den sydøstasiatiske brudeanden som har hvite vinger.
Gulbrun treand (Dendrocygna bicolor) Dette er en brunaktig, langhalset fugl som likner svært på en gås. Begge kjønn er like. Bena er påfallende lange, både når anden går på bakken og når den flyr. Da henger de bakenfor halen. En hvit stripe langs sidene skiller de mørkere vingene fra de lysere kroppssidene. I Amerika er den vanlig fra Mexico til Nord-Argen tina, men ikke lenger nordover enn til sydvest-statene i USA. Den finnes også i det meste av Øst-Afrika, på Madagaskar, i India og noen andre deler av Asia. I Amerika forekommer den sammen med en annen treand, den rødnebbede med sort buk, men den er ikke så alminnelig som den gulbrune. Begge arter kalles også «plystre-and», etter den plystrende eller pipende kallingen.
Det finnes ytterligere seks arter av treender, og alle flyr med langsomme vingeslag. De er så tillitsfulle at de kretser omkring jegerne, så jakten på dem er ikke særlig sportslig. En art - den lille plystreanden i Syd-Asia (Dendrocygna javanica) - er ikke bare liten og stygg, men den smaker så vondt at den er helt uspiselig.
Amerikansk villand (Aythya valisineria) Denne anden er litt mindre enn en stokkand. Andriken har hvit kropp med tegninger på hodet i likhet med rødand eller taffeland, men nebbet er så langt at det gir fuglen en nedskrånende profil. Hunnen har samme profil, men uten de karakteristiske tegningene. Den hekker i prærieprovinsene i Canada, i Yukon og i Alaska, samt i noen av de nordligste statene i USA. De overvintrer i stort antall i distriktene ved Chesapeake Bay på USAs østkyst, men også på Californiakysten og i Mexico. For mange år siden var bestanden av disse endene svært rik, men yrkesjegere, tørke og drenering av sumpene reduserte den drastisk, og siden har den aldri riktig tatt seg opp igjen. Endene er særlig glad i vill selleri som vokser i ferskvann eller brakkvann, og denne planten er det også blitt mindre av. Det hender ofte at rødanden som er en nær slektning, legger eggene sine i villandens reder. Det gjør det problematisk for egg og andunger å overleve - like vanskelig for.begge arter.
Rødand (Aythya americana) Denne amerikanske taffelanden likner den europeiske, bortsett fra at hunnen har en utydelig flekk i ansiktet og er ensartet brunlig. (Den europeiske hunnen viser tydelig kontrast mellom mørkere hode og lysere kropp.) RingandenfÆ collaris) er noe mindre, men kan forveksles med rødand. Hannen har imidlertid sort hode og rygg, mens hunnen har mørkebrun rygg og enda mørkere hode. Ringender har kortere nebb enn rødender. Rødender hekker særlig ved vannhullene i Canadas prærieprovinser og i Bear Lake-distriktene i det nordlige Utah. De trekker langs alle de viktigste ameri kanske trekkrutene. Noen flyr så langt som til Mexico, men svært mange overvintrer ved Chesapeake Bay og ved fjorder og sund på kysten av North
75
Carolina. Det hender at hele 80% av bestanden overvintrer på Gulf-kysten fra Florida til Yukatan. 1 likhet med den amerikanske villanden er rødandbestanden redusert p.g.a. industriell virksomhet i våtmarksområdene nær kysten.
Taffeland (Aythya ferina) Taffelanden er en dykkand som flyr fort med raske vingeslag, men som er dårlig til bens. Den finnes i store deler av Europa og mange steder i Asia. Den er på størrelse med stokkanden. Begge kjønn har grålige vinger og mørkegrå føtter. Hannens hode er mørkt brunrødt, hunnens brunt eller gråbrunt. Andriken har sort bryst, mens andemors har samme farge som hodet. Kroppen er grålig hos hannen og brun hos hunnen. Taffelanden hekker i ferskvannsvåtmarker, men under trekket og om vinteren finner man noen i brakkvannsområder ved elvemunninger hvor de liker å samle seg i store flokker. Disse endene er sky og vanskelige å komme innpå. Som alle dykkender løper de bortover vannflaten for å få fart nok til å lette, for vingene deres er korte.
Bergand (Aythya marila) Berganden er noe mindre enn stokkanden. Andriken er sort i brystet og foran på halsen, har sort hode med grønnskjær, mørk bakpart og hale, lysegrå rygg og hvitt bukparti. Den likner svært på ringanden. Eneste forskjellen er at berganden har en hvit stripe som syns gjennom dekkfjærene. Hunnen hos berganden er brunfarget med en klar hvit flekk rundt nebbroten. Den hvite flekken og den hvite vingestripen er de eneste trekk som skiller den fra hunnen hos liten bergand, ringand og rødand. Bergender hekker på forskjellige steder fra Alaska til USAs midtstater. De mest kjente hekkestedene er vel å finne ved tundradammer og vannhull i Alaska, men mange hekker også i Nord-Europa og Asia. Noen av fuglene holder seg forbausende langt mot nord også om vinteren, men andre trekker sydover til Europas mildere kyststrøk eller lenger sydpå i Asia og Nord-Amerika. De slår seg helst ned ved kysten, hvor de iblant samler seg i veldige flokker som finner mat tidlig om morgenen eller i skumringen. De er nysgjerrige og kan ofte nærme seg ukjente skikkelser som beveger seg, men som den ikke skjønner er men nesker.
Liten bergand (Aythya affinis) Dette er en nordamerikansk art, nærmest en taffeland, som finnes i de indre deler av kontinentet. Den overvintrer heller nær ferskvannsvåtmarker enn ved kysten, i motsetning til berganden. For øvrig er de to svært like. Små bergender hekker fra Alaska ned gjennom Midt-Canada, noen i de nordligste midtvest- og veststatene i USA. De trekker sydover så langt som til Panama, men noen holder seg ganske langt nord. Den lille berganden spiser mer plantekost enn den store, og den er langt mer sky og mistenksom. Artene av slekten Aythyinae som er nevnt, er av de dykkender som det blir drevet mest jakt på, inklusive kvinand og taffeland. Det er den sydlige taffeland i Syd-Amerika og Afrika, den rosen-nebbede langt syd i Syd-Amerika, rødhodeanden i sydøstre del av Europa og Midt-Asia, den australske hvitøye-and og den rustfargede hvitøye-and i det sørlige Eurasia, Baers taffeland i Øst-Sibir, newzealandsk bergand og den eurasiske akmand, som likner ringanden.
(Øverst) Kvinendenes typiske parringslek. (Midten) STJERTAND (Anas acuta) (Nederst) BLÅVINGEAND (Anas discors)
76
(Ovenfor) KVINAND (Bucephala ciangula) (Til høyre) Ser man ender under flukt, kan man ofte se forskjell på artene ved å iaktta fargene på vingene og vingespeilene: (1) Kaneland. (2) Blåvingeand. (3) Grønnvinget krikkand. (4) Vanlig krikkand. (5) Stokkand. (6) Rødfotand.
77
Dykkender og fiskeender Av arter som vi ikke har omtalt i det foregående, er laksender, ærfugl og svartand og sjøorre. Laksanden er ikke så utpreget sjøfugl som de andre, men den likner dem og lever for det meste av fisk og andre sjødyr. Fiskanden (Mergus) har et langt og smalt, nærmest sylindrisk nebb med sagtakker, helt annerledes enn de brede og tykke nebbene hos andre ender. Noen arter har en fjærtopp, andre er ganske fargerike. Ærfugl (Somateria mollissima) er større og mer utpreget arktisk, og den er en typisk sjøfugl. Hunnene er brunaktige. Hannens (ekallens) fjærdrakt er stort sett mønstret sort og hvit, men noen arter har fargerike hoder. Typisk for disse fuglene er en læraktig forlengelse av nebbet, et slags skjold som går helt opp på pannen. De fleste har sorte vinger med hvite flekker i dekkfjærene, og noen arter har fargerike nebb. Ærfugl flyr oftest lavt og på rekke etter hverandre. (Fra 1945 er ærfugl totalfredet i hele Norge.) Sjøorre (Melanitta fusca) er nær beslektet med ærfugl. Hannene er sorte nesten over det hele, og hunnene er mørkt gråbrune. Sjøorren har hvite vingespeil. Den har størst utbredelse - både i Nord-Amerika, særlig Canada, og langs Europas vestkyst fra Portugal til Skandinavia. Svartanden (Melanitta nigra) likner sjøorren. Hannen er helt sort, og den har en oransjegul flekk på nebbet.
Krikkand (Anas crecca) Dette er en liten and, bare halvparten så lang som en stokkand. Det er den minste i Europa og én av de minste i Nord-Amerika, hvor den imidlertid forekommer sjeldnere (på østkysten). Begge kjønn har grønt og sort mønstret vingespeil og grå føtter. Hunnen ser ut som en meget liten stokkandhunn, en spraglet brun fugl med lysebrun eller hvit buk. Andrikken har sort nebb og kastanjebrunt hode med en bred, buet, grønn øyestripe med smale, lyse eller hvite konturer. Krikkanden hekker på Island og over store deler av Europa og Asia. Den trekker langt sydover, og kan nå en linje mellom Guineabukten i vest til Den persiske bukt i øst i Afrika - helt ned til Sri Lanka og Malaya i Asia.
Næring, mest plantetøde, finner de helst pa oversvømte rismarker, i ferskvannssumper, dammer og vassdrag. Blåvingeender flyr lavt, tort og vinglete, ofte i tette flokker.
Kaneland (Anas cyanoptera) Dette er en typisk amerikansk andeart, i likhet med den foregående som den likner svært på. De er like store, har samme levevis og de holder til i samme miljø. Begge har også den blå flekken på vingene, og det har gitt kanelanden sitt latinske navn (cyan = blå, jfr. blåsyre, + ptera = vinger). Hannen er sterkt kanelbrun med sort bakpart, og hunnen noe mer rustfarget. Nebbet er lenger og bredere hos hunnen. Alle ender dukker iblant for å unnslippe sine forfølgere, men kanelanden er den beste undervannssvømmeren. De viktigste hekke- og rugeplassene er i statene Washington, Idaho og Utah i USA, og de fleste overvintrer i Mexico. I flere sydamerikanske land finnes det underarter.
Sibirsk krikkand (Anas formosa) Denne arten hekker vesentlig i Sibir, og den trekker sydover til en rekke steder i Øst-Asia. Noen få havner i Alaska. De overvintrer mest syd i Sibir, øst i Kina, Japan, Mongolia og Korea. Hunnens fjærdrakt er brun og gulbrun. Den likner en grønnvingeand, bortsett fra en tydelig lys gulbrun flekk på kinnet. Hannen er en av de vakreste av alle andriker, med en fargerik fjærdrakt på hodet - et mønster av gulbrunt, gult, grønt og sort, og hver av disse fargene kantet i hvitt. Sidene og brystet er spettet, og vingene brune med grønne speil. Levesett og miljø er omtrent som hos de mer vanlige andartene, som er beskrevet i det foregående.
Sydamerikansk grønnvingeand eller droplet krikkand (Anas flavirostris)
Blåvinget krikkand/blåvingeand (Anas discors)
Hos denne krikkanden er begge kjønn lysebrune og droplet med mørkebrune flekker. En art i det nordlige av Andesfjellene har helt grått hode. Vingespeilet er som hos krikkanden, nebbet hos noen gult, hos andre like mørkt som hos den nordamerikanske grønnvingeanden. Denne sydamerikanske fuglen forekommer flere steder i det vestlige og sydlige Syd-Amerika. Levesett og miljø er omtrent som hos andre krikkender, beskrevet foran. Det blir drevet jakt på flere andre arter krikkand som bare finnes innen et bestemt område — verden rundt. I Syd-Amerika har man sølv-krikkand, i Afrika og på Madagaskar den lille hottentott-krikkanden, i Syd- og Sentral-Amerika forekommer Kapp-krikkand, i Ostindia, Australia og New Zealand grå-krikkand. Dessuten har man en kastanjebrun art (Australia og Tasmania), en brun (New Zealand og øyene omkring), og en marmorert (fra Middelhavslandene til Sørvest-Asia). Mange mener imidlertid at denne siste tilhører en annen slekt. Endelig må vi nevne den eurasiatiske knekkanden.
Dette er en rent amerikansk fugleart. Den er litt større enn de to foregående krikkendene. Begge kjønn har brunaktige vinger med grønne vingespeil og en stor, lett kjennelig lyseblå flekk som dannes av de øvre dekkfjærene. 1 skarpt solskinn kan denne flekken se helt hvit ut. Hannen har blågrått hode med en fremtredende hvit halvmåne som strekker seg fra pannen bakover over øyet. I dårlig lys er det vanskelig å se forskjell på blåvingeand og kanelanden eller grønnvingeanden. Blåvingeender hekker i størst antall i området mellom de store nordameri kanske innsjøene (Great Lakes) og Stillehavet. De trekker sydover sa langt som til Chile og Argentina, men de fleste overvintrer i Columbia på myrene rundt munningen av Magdalena-elven. Andre konsentrasjoner finnes i Florida, i kystsumpene i Louisiana og Texas, i Culican og på Yukatan-halvøya i Mexico, på Cuba og i Guyana.
Dette er en alminnelig, middelstor grasand, litt mindre enn en stokkand. Den kalles også flintskalle-and. Hannen er brun med hvitaktig panne og isse. Ansik tet er hvitt med mørke flekker her og der. Brystet er brunrosa. Ryggen og sidene er brune. Hunnens hode er grålig, og kroppen brunaktig. De hekker over hele det sydlige Canada og i mindre antall i Alaska og noen få deler av USA like syd for grensen mot Canada. De største konsentrasjonene finner man i Canadas prærieprovinser ved vannhullene. Om vinteren samler det seg store flokker i Midt-Califomia, I Mississippi-deltaet og langs kysten ved Mexico-gulfen.
Grønnvinget krikkand (Anas carolinensis) Denne anden er liten, omtrent halvparten av en stokkand. Den hekker i Alaska, Canada og de nordligste stater i USA. De beste rugeplassene ligger mellom Mississippi og Stillehavskysten. Den trekker så langt sør som Sentral-Amerika, men de fleste overvintrer i det nordlige Mexico og langs USAs Gulf-kyst. Disse krikkendene er hardføre. Mange steder er de blant de siste som trekker sydover, men de blir sjelden lenge på hvilestedene hvor de spiser. Det er ikke lett å skjelne mellom A. crecca og A. carolinensis. Når de flyr virker begge arter små, med sorte hoder og hvit buk. De spiser i vannet, setter enden i været for å få tak i bunnvekster, men kan også finne næring på land. Hannens lokkerop lyder som plystring eller fløyting.
78
Amerikansk brunnakke (Anas americana)
Disse brunnakkene holder til ved ferskvannsdammer og sumper, og i sump land og brakkvannsbukter ved kysten. De forsyner seg gjeme av alt hva åker og hage kan by på av plantekost, men finner først og fremst sin føde i og nær vannet. De er ikke flinke til å dykke, så de slår seg helst sammen med andre ender og spiser planter som driver opp når de andre «beiter» på bunnen.
Brunnakke (Anas penelope) Brunnakkehannen kjennes lettest fra sin amerikanske slektning på at pannen og issen er brungul og ikke hvit. Dessuten er ansiktet og halsen sterkt oransjebrun eller kastanjebrun, og den har ikke «flintskallens» grønne striper over øyet. Hunnene er også brunaktige, men den europeiske arten er mørkere enn den amerikanske. Begge kjønn av brunnakken har hvite dekkfjær øverst på vingene, og grønt mønster i vingespeilet. Hunnens er mer gråhvitt enn klart grønt. Brunnakker hekker på Island, i det nordlige Skandinavia, i Skottland og østover mot Sibir. De overvintrer over store deler av Europa og Asia, og fugl fra Europa besøker ofte den nordamerikanske østkyst - hvor ofte er ornitologene uenige om. Fugl fra den østligste delen av brunnakkenes hekkeområder trekker av og til til Nord-Amerikas vestkyst, særlig om høsten og vinteren. Om våren har man funnet brunnakker langt inne på det nordamerikanske kontinent. I tillegg til de to artene av brunnakke som forekommer på den nordlige halvkule, og som vi her har beskrevet, finnes det en sydamerikansk art (Anas sibilatrix) som forekommer i de sydligste deler av dette kontinentet. Det er den eneste arten hvor hunnen har et fargerikt hode. Begge kjønn har lysende grønne hoder, kroppssidene er oransjebrune, og på brystet har de et skjellaktig mønster i sort og hvitt.
Andriker har oftest, men ikke alltid, mer fargerike og sterkere mønstret fjærdrakt enn hunnene. (1) Brunnakke. (2) Amerikansk brunnakke. (3) Australsk krikkand. (Anas gibberifrons gracilis). (4) Sibirsk krikkand.
79
(Foreg. side øverst og innfelt) BRUNNAKKE (Anas penelope). (Foreg. side nederst) ÆRFUGL
(Somateria mollissima mollissima). (Til venstre) Andre ærfugler: (I) Amerikansk ærfugl (S. mollissima dresseri), hann. (2) Praktærfugl (5. spectabilis), hann. (3) Brilleærfugl (S. fischeri), hunn og hann. (Under) ÆRFUGL, hunnen til venstre, hannen til høyre.
Sl)
Kapittel 1
Jakt som fritidsaktivitet
Gjennom hele vår utviklingshistorie har mennesker gått på jakt. Først relativt nylig, etter over en million år, er mennesket fremstått som et «moderne» vesen: urbanisert, industrialisert og avskåret fra sitt naturlige miljø og de skapninger det pleide å jage. «Steinaldermennesket, jegeren, lever videre i våre sosiale drømmer, som et uttrykk for vår biologiske fortid,» skrev den kjente franskfødte, amerikanske biologen René Dubos. Disse drømmene er i virkeligheten «et uttrykk for vår biologiske fortid». Etter at vitenskapsmenn og lærde i århundrer har hatt motvilje mot de primitive jegerfolk og sett på dem som «ville» forgjengere for de mer «siviliser te» bøndene - kommer nå stadig flere antropologer og historikere med en ny fortolkning. Man kan nesten si at den tidligere fortolkning av utviklingshistorien er snudd på hodet. Nå er det noen forskere som hevder at menneskets tilbake skritt begynte da jegerne ble bønder. Ikke bare gikk mye tapt i psykologisk og åndelig forstand, men det var da menneskets kamp mot miljøet begynte for alvor. Som jegere hadde menneskene lært å bli årvåkne, selvhjulpne og oppfinn somme for å lure det mest utspekulerte vilt. De hadde også lært hvordan de skulle samarbeide i grupper og å dele byttet i fellesskap. Nesten alle skritt i den fysiske og mentale utvikling som hjalp «den nakne ape» til å overleve, kom som følge av Morale», utgitt 1658. jegerlivet. D Tegning av en egyptisk jeger som I forhistorisk tid begynte menneskene å bli fastboende og «siviliserte» da de holder et spyd og vifter med et gikk over fra å leve av vilt, fisk og ville bær og frukter, til jordbruk og kastetre. Fra «Hunters’ Palette» i husdyrhold. I henhold til den tradisjonelle fremstilling av historiens gang hadde British Museum og i Louvre. menneskene nå på forhånd oversikt over sine matforsyninger, og derfor kunne de ofre mer tid på det vi kan kalle fritidsaktiviteter og skapende virksomhet. Det ble utviklet samfunn med sosiale lag og klasser, kompliserte religioner, bygging i stor stil - og endelig skrevne ord eller symboler som markerte overgangen fra forhistorisk til historisk tid. Det er imidlertid mange unntak fra denne utviklingsformen som virker så logisk og enkel. Indianske nomadefolk i Nord-Amerika utviklet for eksempel sosial lagdeling og en rik kunst og brukskunst. Men likevel kan man som hovedregel si at menneskene slo rot og ble «siviliserte» først da de ble bønder. Noen nyere forskere hevder at sivilisasjonen kom til å koste. Menneskene fikk nå godkjent jakt som middel i kampen mot rovdyr som truet avlingen eller husdyrene. Ja, alle levende skapninger som ikke passet inn i det mikrokosmos som menneskene hadde skapt for seg selv med sitt landbruk, de ble utryddet såvidt mulig. Bonden ble en fange av været og det land som engang hadde styrket hans ånd så vel som hans kropp. Før hadde han vandret med sin stamme, men nå ble både enkeltmennesket og hele gruppen knyttet til et lite stykke jord. Og stadig var de bekymret for at naturkreftene på et øyeblikk kunne ødelegge resultatet av et helt års arbeid. Kort sagt, selv om landbruk nok kan sies å ha ført til det vi gjeme kaller sivilisasjon, så førte det også til begynnelsen på fangenskapet på ett og samme sted. Hvor strabasiøst steinalderjegerens liv enn kunne være, så var hver eneste dag fylt av virksomhet med en mening. Jakten han drev, var dels et middel til å overleve, dels religiøse ritualer, dels arbeid og dels hobby. De fleste jakthistorikere trekker en skarp grense mellom jakt som rekreasjon eller hobby og jakt som
82
A Spydkastere, kalt woomera av den
australske urbefolkning og atlatl av aztekerne. De må ha vært kjent i mange deler av verden. B Tegningene viser bruk av et kastetre. (1) Jegeren tar oppstilling, sikter mot målet og begynner å løpe. (2) Med spydet pekende mot målet løper han videre og får større fart. (3) Spydet er slengt ut.
et middel til livets opphold i forhistoriske eller primitive samfunn. Selv om det er åpenbare grunner til å trekke opp slike skillelinjer, kunne det være mer avslørende å basere historien om disse tingene på den tese at selv for steinaldermannen var jakten til 1 i vets opphold også en form for hobby - en aktivitet som ga ham glede helt bortsett fra at den skaffet ham mat. At jakten trolig var mer enn strev for føden, tyder hulemaleriene i de berømte hulene ved Lascaux og Font-de-Gaume i Frankrike og Altamira i Spania på. Det er en rent magisk følelse som stråler ut fra disse dyrebildene. Jeg fikk første gang se mesterverkene ved Font-de-Gaume sommeren 1964. Det jeg etterpå skrev i min dagbok for 25. august, kan gi et inntrykk av hvilken rent estetisk virkning og respons de vakte i meg, en moderne fritidsjeger: «Åpningen til hulen ligger i en bakke, og den ser akkurat slik ut som alle tegninger og malerier jeg har sett, som søker å gjengi hvordan livet må ha artet seg i denne forhistoriske tiden ... De fleste av maleriene, eller rettere sagt skissene, viser bøfler, hester, svære og mindre imponerende hjortedyr ... og mammuter ... De fleste er utført av Cro-Magnon-folk, og de stammer fra to hovedperioder: den ene for omtrent 17 000 år siden, den andre for minst 25 000 år siden. Hulen ble tydeligvis brukt av en stamme eller gruppe en stund og så
forlatt. Senere ble den så gjenoppdaget av en annen og helt forskjellig gruppe, som utfoldet sin kunstneriske skapertrang i en annen del av hulen . . . Kunst nerne viste stor oppfinnsomhet ved å bruke huleveggenes konturer som deler av selve maleriet for å gi sterkere følelse av bevegelse og liv. Denne realistiske avbildningen er tydelig planlagt og ikke på noen måte tilfeldig . . . Jeg følte sympati og samhørighet med disse primitive menneskelige vesener og deres åpenbart uslukkelige trang til å gjenskape sitt miljø. Tenk bare på hvordan to-tre av disse urmenneskene sto sammenkrøpet foran fjellveggen, tett inntil den, for 20 000 år siden. En eller to av dem lot fakler kaste lys inn mot veggen, mens kunstneren med fingeren full av fuktig farge tegnet på steinen og gjenskapte den bøffelen som familien eller stammen hadde drept dagen før. Kanskje kom hele gruppen nærmere når tegningen var ferdig, holdt faklene enda nærmere, og gryntet av tilfredshet, beundring og utvilsom glede.» Selv om det er titusener av år siden disse Cro-Magnon-menneskene levde, er de blant de første av vår mennesketype homo sapiens - «tenkende mennesker». Deres tenkeevne og visdom ble utviklet ved at de måtte overleve i et hardt og krevende miljø. De hadde allerede fortrengt de første virkelige jegere, neandertaleme, og ytterligere utviklet deres jaktvåpen og jaktmetoder.
83
A Her ser vi et elgspyd fra siden. Hvis
elgen kom nær tauet (a), utløste det festet (b). Dermed ble spydet (c), som var festet til en trestamme som var spent, slengt fremover. B En elg som synker dypt i løssnøen, blir et lett offer for jegere på ski og med spyd som også brukes som skistaver (se trinsene).
Det første jaktvåpen var kanskje klubben eller køllen som besto av en knokkel fra et stort dyr som var død på grunn av sykdom, ulykke eller angrep av rovdyr. På et tidspunkt må et menneskeliknende vesen ha svingt truende med en slik knokkelklubbe, og forstått hvor nyttig den kunne være når han sto overfor ville dyr med slike truende våpen som spisse hom, hover eller klør og skarpe tenner. Disse klubbene var neppe forarbeidet på noe vis. Urmennesket tok en passende knokkel som det fant, og brukte den til jaktvåpen. Det er også mulig at det første våpen brukt til jakt var en passe tung stein som menneskevesenet tok opp fra bakken og kastet mot det dyret eller den fuglen det var på jakt etter. Selv de svære hulebjømene i Europa ble drept eller slått i svime ved at neandertaljegeme rullet klippeblokker eller slengte kampesteiner ned på dem fra temmelig stor høyde. Enda en gang var det vel tendensen til å etterlikne naturen som førte til slike metoder. Disse tidlige menneskeliknende vesener fikk kanskje se et skred eller et steinsprang som slo ned og drepte mange dyr, og så prøvde de å etterlikne denne drapsmåten i mindre målestokk. På dette punkt vil man kanskje spørre om hvorfor de primitive jegerne gikk etter de svære dyrene istedenfor de mindre artene som ikke var så farlige. For det ene jaget de trolig i grupper som syntes det var enklere (og ga langt større utbytte) å fange et stort dyr som beveget seg langsomt, for eksempel en mammut, enn små og kvikke dyr. Det gjelder særlig slike temmelig store dyr som bøfler. Jegerne kunne simpelthen drive dem inn i snøfonner hvor de ble sittende fast og var så å si hjelpeløse. Det er interessant å merke seg at denne måten å fange og drepe vilt på, ble brukt i Nord-Amerika og i Europa så sent som i begynnelsen av det ty vende århundre. En annen grunn til at disse jegerne foretrakk større dyr, en grunn som man ikke så ofte tenker på, var behovet for store skinn som hele kroppen kunne dekkes med i intense kuldeperioder. Før menneskene lærte seg å sy skinn
84
B
sammen, var de svære dyrenes tykke og omfangsrike pelser kanskje viktigere for dem enn kjøttet. Igjen var det menneskets tenkeevne og samarbeidsvilje som mer enn opp veide dets sårbarhet i forhold til kjempedyrene. Disse to egenskapene satte menneskene i stand til å lage våpen og utvikle metoder som til slutt gjorde dem til de mektigste og farligste «rovdyr» i kvartærtiden. Hulebjømen hadde engang vært et ettertraktet bytte for steinalderjegeme. Men da klimaendringene omdannet Sentral-Europas økologiske systemer, ble mammuten jegernes viktigste matvilt der, og etter hva nye arkeologiske funn viser, var den det i Nord-Amerika også. Forløperne for de amerikanske india nere kom over Beringstredet på en landbro da isdannelsen hadde senket havfla tens nivå betraktelig mellom Sibir og Alaska. Denne innvandringen fant etter forskernes mening, sted i perioder for omtrent 25 000 år siden. Hver gang isbreene flyttet seg sørover, sank havflaten slik at jegerne kunne følge viltet østover fra Sibir. Både i Europa og i Nord-Amerika ble mammuten trolig drevet inn i dyp løssnø eller ut i myrer hvor den ble stående fast slik at jegerne lett kunne drepe den. En forsker antyder at mammuter også ble fanget i store feller hvor de ble drept eller kvestet når de utløste en slags primitiv «mekanisme». Denne meka nismen skulle da få tunge tømmerstokker til å falle over dyret, men forskeren har ikke forklart hvordan de primitive jegerne kunne få lagt opp disse stokkene på et høyt platå på forhånd. Det er mer sannsynlig at jegerne brukte feller i form av fallgruver eller «dyregraver»: dype hull i bakken dekket med kvister og grener som kamuflasje. På denne tiden var nok jegersamfunnene organisert så godt at de kunne danne jaktgrupper av klappere og som drev dyrene mot fellene eller mot det sted hvor de kunne kjøre seg fast i snøen eller ned i myren. Selv når disse store beistene sto hjelpeløst fast, måtte de nok drepes med spyd eller liknende våpen.
C En renneløkke henger fra grener over
en kjent viltsti. D Fallfellen utløser en tung vekt som
faller ned på viltet.
Villhesten var nok utdødd i Nord-Amerika før de første menneskelige vesener kom inn i bildet. Men i Sentral-Europa kom hesten til å avløse mammuten som det mest ettertraktede vilt i steinalderen. Villhester streifet om i store flokker, og de bukket under nettopp fordi de var så grådige og så raske. Jegerne kunne bruke grasbranner til å drive flokkene utfor høye stup, med hindringer og vakter på begge sider, slik at ingen av hestene skar ut før de nådde kanten av stupet. Og når først lederne var falt ned, fulgte flokken blindt etter og presset hverandre utfor. Ved Solutré i nærheten av Lyon er det et berømt hestedrapstup hvor det ligger knokler av minst 10 000 hester ved foten av klippen. Noen forskere anslår totalantallet av drepte hester til over 100 000. Stupet ble brukt til dette formålet i flere hundre år, og trolig mest intenst for omtrent 40 000 år siden. Men som hesten hadde avløst mammuten, som før hadde avløst hulebjømen som det viktigste jaktvilt - så ble hesten nå avløst av reinsdyret i siste del av steinalderen i Sentral-Europa. Disse dyrene var fra tid til annen blitt jaget helt fra neandertalemes tid, men det var først som følge av den siste istidsperioden at de ble virkelig etterstrebet. Reinsdyrene beitet i store flokker akkurat som hestene, og steinalderfolkene forfulgte dem med de samme metoder som hadde vist seg så effektive i jakten på villhester. De brukte ild, ikke for å drive reinen utfor stup, men vanligvis ut i vann og elver hvor de var hjelpeløse mot jegernes våpen. De nordamerikanske indianerne brukte liknende metoder til hjortejakten. Selv så sent som i slutten av det nittende århundre kunne indianerjegere i staten New York bruke jakthunder til å drive virginiahjort ut i innsjøer, for så å ro ut i kanoer og drepe dem. På den tiden da reinsdyr ble det viktigste viltet for de siste steinalderfolkene, hadde europeiske jegere begynt å bruke våpen som gjorde dem til de mest raffinerte rovdyr. De mest brukte av disse våpnene var pil og bue eller spydslynger, de såkalte «atlatl». Dette våpenet består av en kort stokk med et hakk eller en fordypning i den ene enden. Her plasseres spydet, og spydkasteren får på denne måten så å si en forlenget kastarm og større fart i utkastet. Han beholder naturligvis atlatlen i hånden når spydet forlater den, og kan kaste opptil 60% lenger med en slik innretning. Det berettes om bruken av slike slynger både i Europa, Nord-Ameri ka og Australia. Eskimoene brukte dem ved jakt fra kajakk, for de kunne bruke den frie hånden til å holde fartøyet støtt. Samtidig med at våpnene ble forbedret, kom imidlertid de første tilløp til jordbruk og temming av dyr til husbruk. Husdyrholdet hadde kanskje sin opprinnelse i at jegerne tok med seg ungene hjem når de hadde drept moren deres. Hunder viste seg først som åtseldyr rundt jegernes leirer, og selv om de fortsatt ble regnet som spiselig vilt inn i forhistorisk tid, var de blant de første dyr som ble temmet og brukt som hjelpere under jakten. Jakt og innsamling av markens ville grøde var de eneste måter steinalderfol kene skaffet seg mat på, men senere mistet de mye av sin betydning. Søppelhauger fra den senere steinalder som er funnet på boplasser i mange europeiske land, støtter denne antakelsen, for bare en liten del av de mange knoklene som arkeologene har undersøkt, stammer fra ville dyr. Da «den store forandringen» inntrådte med jordbruk og faste boplasser, begynte menneskene å omdanne den naturlige omverden istedenfor å prøve å leve av den som den var. Fremtiden ble ikke så usikker og sjansene for å overleve var bedre. Av disse grunner var de utvilsomt villige til å slå seg til ro med alt det slitsomme og kjedelige arbeidet som et liv basert på jordbruk førte med seg. Jegerstammene gikk over til å danne små samfunn på faste boplasser, og folketallet vokste med matforsyningene. Jegerne ble soldater som forsvarte sine jorder og beitemarker mot andre stammer. Men de hadde nok rikelig med åpent land å flytte til, for i mange tusen år må befolkningstettheten ha vært svært lav. Den beste jorden og de frodigste beitemarkene fantes vel bare i visse typer økosystemer, og konkurransen om disse ønskestedene var sikkert hard. Før den store omveltningen var de største og sterkeste menn i stammene de mest aktive jegere. Senere ble de soldater som dels beskyttet stammen mot angrep, eller gikk til angrep på nabostammene. De aller sterkeste ble høvdinger, og dermed var utviklingen mot et klassedelt samfunn i full gang.
85
Høvdingene, og ofte også deres etterkommere, fikk eller skaffet seg visse privilegier. Et av de viktigste var retten til å jage ville dyr. Jordene og beitemar kene vokste i omfang, og jaktmarkene skrumpet tilsvarende inn, til det ble nødvendig å begrense og beskytte dem for at viltet skulle overleve. Denne utviklingen tok nok flere tusen år. Engang hadde jakten vært nødvendig for at stammene kunne overleve, og derfor varden knyttet til magi og religiøse ritualer i steinalderjegemes tanker. Senere ble den et symbol på sosial status, og for første gang i historien gikk denne nødvendige funksjonen over til å bli ren og skjær rekreasjon - hobby - sport.
A En forhistorisk kunstners gjengivelse
av en hjortejeger på jakt etter sitt bytte. B Våpnene fra den yngre steinalder ble
etter hvert mer raffinerte. (1) Dolk med basthåndtak. (2) Pilene ble gjeme forsynt med flintspisser. Flinten ble omhyggelig pusset og festet til pileskaftet. C Pil og bue var et våpen som var kjent i mange deler av verden. (1) I Nord-Europa ble buer nesten alltid laget av barlind (Taxus). De største kunne være opptil 185 cm lange. (2) Pilene hadde flintspisser og halefjær.
86
87
Kapittel 2
Jakt fra forhistorisk tid til middelalderen Mange som ikke går på jakt, hevder at da jakten ikke lenger var nødvendig for å kunne overleve, ble den en ren fritidsaktivitet, et middel til rekreasjon og nærmest dekadent. De oppfatter ikke rekreasjon som noe av det viktigste i livet. Ordet rekreasjon betyr egentlig «gjenskapelse», og defineres som «ny styrke gjennom hvile eller atspredelse». For jegere har yndlingshobbyen vært minst like betydningsfull som det daglige yrke, som et middel til å oppnå rekreasjon. For de fleste jegere gjennom tidene har det ikke vært nok å leve behagelig. De har søkt et liv preget av vitalitet og målbevissthet. Den spanske filosofen Jose Ortega y Gasset skrev i 1942 i sin bok Tanker om jakt: «Andre skapninger lever rett og slett. Men mennesket kan ikke gjøre det; et menneske kan og må bevisst gå inn for å leve med hensikt... Og det viser seg at mange i våre dager går inn for jakt. Og opp gjennom verdenshistorien, fra oldtidsrikene i Sumeria, Akadia, Assyria og Egypt fram til vår egen tid, har det alltid vært mange mennesker som gikk inn for jakt fordi de følte glede ved det, ønsket det eller var henfalne til det. Jaktens symbolske betydning for herskerne i de store kultursamfunn i oldtiden kommer klart til syne i kunsthistorien. Det er ganske forbløffende hvor mange av billedkunstens verker som viser jaktscener. For å ta noen få eksempler: Jakt på ville okser i tempelet til Ramses III (1195—1164 f.Kr.) i Egypt. Den berømte fuglejakten fra et gravkammer i Theben (1570-1349 f.Kr.). Kongelig løvejakt avbildet i Assurbanipals palass i Ninive (669—626 f.Kr.) og det praktfulle bildet av en døende løvinne som er gjennomboret av piler, men reiser seg til et siste angrep. Sist, men ikke minst perserkongen Kosros I som rir ut på ibex-jakt, et sølvsmedarbeid fra det sjette århundre før Kristus. Disse kunstverkene stammer fra forskjellige tider og mange land, men de har to ting felles: kraft og realisme. En kunsthistoriker uttrykker det slik: «De gjengir naturens former like nøyaktig som i de forhistoriske hulemaleriene.» Når man studerer jaktens rolle i kunsten i de store oldtidsriker, må man være enig med Ortega y Gasset i at jegeren, kanskje i høyere grad enn andre mennesker, må være «det årvåkne menneske - for bare jegeren, som etterlikner villdyrets evige årvåkenhet, kan se alt». Fra historikerens synspunkt er jaktbildene kanskje viktigst fordi de viser hva slags vilt som ble jaget og hvilke metoder som ble brukt. Oldtidens egyptiske bønder gikk på jakt for å skaffe seg mat, men faraoene og deres hoffmenn jaget for moro skyld. De brukte i blant søkende hunder som minner om vår tids mynder. I Tutankhamons bueskrin er det et bilde av en slik hund som løper ved siden av et gaselle-liknende dyr og hugger tak i dyrets forben medjennene. Bak dem kommer den unge farao i sin jaktvogn, og han gjør seg klar til å skyte en pil i dyret som jakthunden har innfanget for ham. Hos egypterne var tydeligvis jakt fra en lett vogn trukket av to raske hester en yndet måte å jakte etter storvilt på. Pil og bue ble oftest brukt mot mindre farlige dyr, men spyd måtte til for å nedlegge løver, villokser og liknende. De egyptiske herskerne var også glad i småviltjakt. Blant de mest berømte kunstverker i faraoenes gravkamre, er den før nevnte fuglejaktscenen i Theben. Her står jegeren i en båt som glir mellom høyt papyrusgras i myren, og «skyter» ender som blir skremt opp foran båten. Jaktvåpenet hans er en lang s-formet kastekjepp. I den andre hånden holder han tre ender etter bena. De slår litt med vingene, og det er ikke helt klart om det er bytte han nettopp har nedlagt, eller lokkefugler som brukes til å trekke til seg fugleflokker som kommer flyvende.
88
A
A Utsnitt av et malt relieff fra Tis
B Jegerdrømmen oppfylt?
gravmæle i Sakkara (5. dynasti, 2563-2423 f.Kr.). Dyrelivet var utrolig rikt i Egypt på den tid. Det var vanlig at fremstående borgere var ivrige jegere.
Tutankhamon og hans hunder avliver fem løver og to løvinner. Farao, som later til å skyte med venstre hånd, har tre fulle pilkoggere i reserve, (fra en kiste i Tutankhamons gravmæle i Theben).
89
En ting er iallfall sikkert. Det vrimlet av svømmefugler på Nilen dengang, og de tette flokkene av ender som ble skremt opp foran båten, gjorde at den lange og tunge kjeppen sikkert var et effektivt våpen når den traff midt i flokken. Merkelig nok later det til at jegeren brukte en katt og ikke en hund, som apportør. I likhet med egypterne, drev assyrerne storviltjakt fra vogn, men de later til å ha brukt pil og bue selv mot de villeste og farligste dyr. I en berømt avbildning ser vi en rasende løve, såret av flere piler, hoppe opp bakpå kongens jaktvogn, hvor han skyter den på kloss hold. At assyrerne likte farlig jakt, viser et bilde fra Ninive. Her er kongen på løvejakt til hest og med spyd. Han støter spydet ned i halsen på en løve som har reist seg på bakbena for å slå kongen ned av hesten. Bakenfor ser vi en annen hest som blir angrepet fra siden av en løve som er gjennomboret av tre piler. Den er antakelig skutt av kongen på et tidligere tidspunkt. Både assyrerne og perserne var så glad i å gå på jakt at de bygget store inngjerdinger hvor viltet kunne holdes til det passet kongen og hans jaktselskap a slippe det løs. En assyrisk hersker hevdet å ha drept 450 løver, 390 villokser, 200 strutser og 30 elefanter på en eneste jakt, samtidig som mengder av dyr ble innfanget for å plasseres i inngjerdingen til fremtidig forlystelse. Ordet «para dis» er av gammel-persisk opprinnelse, og betyr nettopp en slik dyreinngjerding. Grekerne og romerne var også ivrige jegere, og takket være kunstverker og skriftlige beretninger som er bevart, vet vi langt mer om jakten i disse rikene. Den var tydeligvis meget populær, iallfall blant de rike og mektige. Men nå var det ikke bare spørsmål om en populær fritidsaktivitet eller hobby. I stadig sterkere grad så man på jakt som en meget viktig del av opplæringen fra gutt til mann - både fysisk og symbolsk. 1 Platons berømte Republikken sier Sokrates til en annen filosof: «Og nå, Glaukon, må vi stille oss som en kjede av jegere rundt buskaset hvor viltet skjuler seg, med årvåkne sinn og sanser, slik at rettferdigheten ikke unnslipper oss. . .Vær på vakt og gjør ditt beste for å få et glimt av den, og driv den mot meg.» Platon avslutter denne jaktlignelsen med Sokrates’ utbrudd: «For pokker! Jeg tror vi er på sporet etter den, og nå skal den ikke slippe unna!» Platon vil tydeligvis fortelle leseren at når filosofen søker rettferdigheten, skal han ha den samme innstilling og de samme egenskaper som en god jeger. Jaktens og filosofiens metoder har det felles at begge søker å løse meget vanskelige problemer. De greske filosofer og deres elever kjente de forskjellige former for jakt, og historikeren Xenofon priste jakten for dens betydning for sunnhet, styrke og militær ferdighet. I sinbokCynegeticus, den førstejakthåndbok man kjenner til, sier han: «Menn som er glad i å gå på jakt, har store fordeler av denne sporten. De får sunnhet, bedre syn, bedre hørsel, og lever lenger. Men først og fremst er jakt en glimrende opplæring og trening for den som skal gjøre tjeneste i krig.» På den tiden ble jakt drevet på en slik måte at det tyder på at Xenofon hadde rett da han mente at jakten hadde god fysisk virkning på jegeren. Pil og bue ble fremdeles brukt til matnyttig jakt, men spydet var det mest populære jaktvåpen for dem som drev jakt som sport. Det var to slags spyd: lette kastespyd og tunge stikkvåpen. Det er ikke vanskelig å forstå at jakten fremmet årvåkenhet og fysisk mot hos dem som møtte angrepet fra et rasende villsvin, væpnet bare med et spyd. Denne formen for villsvinjakt, der jegeren bare hadde et spyd eller spyd og kort jaktsverd, var høyt respektert i Europa i flere hundre år. Så sent som i vårt eget århundre har dristige sportsjegere i Nord-Amerika og europeiske land tatt opp tradisjonen. Det krever mot og dyktighet med våpnene i en slik grad at det neppe er å anbefale for den alminnelige jeger. Villsvinjakt foregikk alltid med hunder som skulle drive villsvinet inn i nett som de viklet seg inn i, slik at de lett kunne drepes med stikkspyd. Men allerede Xenofon kan berette om at det ikke alltid gikk etter planen, slik at jegerne uventet sto ansikt til ansikt med et rasende villsvin som hadde kjempet seg fri av nettet. Kanskje det mest betydningsfulle trekk ved jakten i disse fjerne tider, er at den
90
var en form for sport, ikke meningsløs og dekadent nedslakting av viltet. Villsvinjegeme var for eksempel til fots og væpnet bare med spyd og kanskje sverd. Deres hovedoppgave var å dirigere de kraftige jakthundene som liknet ulver, og å lure villsvinet til å vikle seg inn i nettet. Det kunne lett utvikle seg til en situasjon hvor jegeren ble den angrepne og måtte verge seg med håndvåpnene. Senere ble de europeiske jegeres våpen radikalt forbedret, men selve idéen bak jakten forble den samme. Det var ikke sportslig jakt hvis ikke viltet hadde en reell mulighet for å unnslippe, hvis ikke hunder deltok i jakten, og hvis det ikke var en viss risiko for at jegeren kunne bli skadet, selv om det siste var nokså teoretisk. Som den fremragende jakthistoriker Gunnar Brusewitz sier: «Det er absolutt ikke overdrevet å si at jakt som sport i Europa har sine røtter i Roma og Hellas.» Brusewitz nevner harejakt som et utmerket eksempel på at det er sporten som er hovedsaken - at det viktigste er å jage og ikke å drepe viltet. Xenofon anbefalte at når man jaget med hunder, skulle haren til slutt få unnslippe «til jaktgudinnens ære». To tusen år senere sa den franske vitenskapsmann og filosof Pascal det samme på en annen måte: «Haren er ikke til for at vi skal drepe den, men for at vi skal forfølge den.» La oss også nevne at harejakten ved Donaus bredder, langs romerrikets nordgrenser, er et eksempel på en innstilling som kanskje er utbredt fremdeles: at bare «overklassen» kan nyte jaktens gleder. Der red de rike etter hundene, mens de fattige bøndene som ikke hadde råd til å holde hester, fulgte etter til fots. Den engelske form for revejakt med hunder, som senere ble innført også i Nord-Amerika, understreker jaktpoenget og det betydningsløse ved det å ta livet av byttet. Også her spiller klasseforskjellen en stor rolle. Romerne overtok og opprettholdt så mange sider ved den gamle greske kultur, også jakten. De var særlig påvirket av Xenofon. Men da romerrikets nedgang og endelige oppløsning begynte, led også jakten under dette. Selv den som ikke har sett Romas Colosseum, som ble oppført i årene 72-80 e.Kr. og hadde plass til 50 000 tilskuere, har vel hørt skremmende historier om gladiatorer som kjempet mot løver, og slavinner som ble revet i stykker og spist av utsultede krokodiller. Mange av disse historiene er dessverre ubehagelig nær sannheten. Ville dyr ble brakt til Colosseum fra alle kanter av det romerske keiserrike, slik at i hele provinser ble flere dyrearter utryddet. Det gjaldt særlig de store rovdyrene. Her hadde jakt utartet til ren og skjær blodsutgytelse. Historikere som gjeme vil ha orden og system i sakene, sier at da det vest-romerske rike falt i år 476, innvarslet dette middelalderens begynnelse i Europa. Vel, uansett når denne perioden egentlig begynte, så fortsatte den iallfall gjennom reformasjonen og renessansen fram til de store oppdagelsers tidsperiode. Av alle de former for jakt som ble drevet i stor utstrekning i middelalderen, er det én som særlig er minneverdig - nemlig falkejakt. Den hadde vært drevet i Asia i uminnelige tider, kanskje særlig på Turkestans stepper. Derfra spredte sporten seg østover og vestover med erobrerhærer og nomader. Når den først var blitt kjent og populær, avhang dens videre skjebne av to ting: fortsatt jevn tilførsel av jaktfalker og åpent land hvor man kunne se og nyte jaktens spenning. Enda en gang har vi et utmerket eksempel på at sporten og ikke blodsutgytelsen er det viktigste. Det hendte at falken selv ga slipp på byttet etter at den hadde tvunget fuglen til bakken. Traner var særlig populært vilt for falkejegeme i Europa. Falkene satte etter de langsomme vadefuglene over våtmarkene. Jakt med rovfugler var til å begynne med åpen for alle, men etter hvert ble den forbeholdt bare de høyere klasser. Bare keisere hadde lov til å bruke gullømen, og i britisk middelalderlov var det fastsatt at kongen hadde enerett til den nest beste fuglen - hvite grønlandsfalker. Hertuger kunne bruke vandrefalker og vanlige riddere måtte holde seg til hønsehauker. Fuglene ble dermed et rangsymbol, og de spesielle uttrykkene som hadde med falkejakt å gjøre, gikk igjen i kunst og litteratur. Den første bok om jakt på engelsk utkom i 1486 og hetthe Boke ofSt. Albans.
Her blir falkejakt drøftet inngående, og boken avslører at selv om geistligheten offisielt fordømte falkejakt, var prester og andre geistlige minst like interessert i sporten som legfolk utenfor kirken. Selv om falkejakten altså spilte en stor rolle i Europa i middelalderen, bør vi ikke glemme at den oppsto og ble utviklet i Østen. Samtidig som europeiske fyrster og andre falkejegere frydet seg over «luftslag», gjorde nok Kubla Khan og andre østerlandske herskere det samme - i betydelig større målestokk. Marco Polo forteller fra sitt besøk i Kina i det trettende århundre, atkhan’en gikk på jakt med «10 000 falkefengere og omkring 500 jaktfalker, foruten vandrefalker og jakthauker i stort antall, og hønsehauker som var trenet opp til å angripe vadefugler og svømmefugler. . .». Men om de adelige i Europa var henfalne til falkejakt, gikk sporten ubønn hørlig tilbake. Det gikk stadig fortere ettersom mer land ble lagt under plogen, og jakt med skytevåpen med dertil hørende viltpleie, ble mer utbredt. Så kom den industrielle revolusjon og stadig flere og større byer, og falkejegeren hadde ikke særlig mer åpne marker å drive sporten på. I likhet med falkejakt var også andre jaktformer i middelalderen forbeholdt hoffet og aristokratiet som et særlig privilegium. Den frankiske kong Dagobert fra det syvende århundre bestemte at bare kongen og hans adelsmenn hadde rett til å drive jakt. Noe senere, i 1016, kunngjorde Knut den store Englands første jaktlov, som blant annet fastsatte dødsstraff for den som våget seg til å drive jakt i de kongelige skoger. Jakthistorikeren Michael Brander skriver at «på kong Knuts tid var den mest brukte jaktformen den gamle saksiske metoden å drive viltet fram gjennom «hayes», traktformete ganger mellom tette hekker». Så gjaldt det å drepe dyrene med piler eller med spyd når de løp forbi jegerne på utsiden av hekkene. Denne jaktmåten hadde sikkert eldgamle tradisjoner. Etter normannemes erobring i 1066, ble jaktmåtene fullstendig forandret, som så mye annet i England. Istedenfor å drive viltet fram mot de ventende jegere, satte jegerne nå etter viltet, som oftest til hest og med hunder. En blodhund ble brukt for å snuse opp hjorten i sitt leie. Når så dyret var drevet ut, ble flere hunder sluppet løs på det mens jegerne galopperte etter så godt de kunne. Det ble blåst i hom for at jegerne skulle kunne holde kontakt inntil hundene hadde drevet hjorten opp i et hjørne så den ikke kunne unnslippe. Det er lett å forstå at denne jaktformen likner svært på revejakt slik den senere er blitt drevet i England og Nord-Amerika. De som går inn for denne sporten, bruker ikke ordet «jakt» om noen annen form. Og selv nybegynnere har hørt ropet «tally-ho» som er en forvanskning av normannemes «thiaulau».
Flodhestjakt. Harpunspissene kan fria^res, og de er forsynt med tau. Hvis jegeren kan treffe flodhesten i neseboret, hindrer han den i å dykke (fra Sakkara, 5. dynasti).
91
B Falkefengerens utstyr omfatter (1) en tykk hanske som skal beskytte hånden og håndleddet fra fuglens nebb og klør når den sitter på hånden og kommer tilbake til den. Et lite kjøttstykke som holdes mellom pekefinger og tommelfinger, lokker fuglen til å
A En vandrefalk (Ai) venter på sitt bytte og (A2) avslutter stupet etter å ha drept en fasanhane. Nede på bakken har en falkefenger nettopp sendt opp en falk. Fire andre falker sitter på kanten av brettet, alle med hetter som skal hindre dem i å se byttet for tidlig. Falkefengeme bruker en tykk hanske som de helst bærer på venstre hånd. Fuglen sitter på den, men kan ikke fly opp før falkefengeren frigjør den fra hetten. En falkefenger må være behendig i sin behandling av fuglen.
92
komme tilbake. Gjør den ikke det, finner man lettere fuglen hvis den har en liten klokke (2) festet til benet. Denne (3) elegante fjærkledte hetten er av nederlandsk type. Den er laget slik at den dekker fuglens øyne uten å skade dem.
A Et villsvinspyd av den typen som er
beskrevet i keiser Karl V’s «Inventario Iluminado». Bladet er inngravert med keiserens valgspråk «Plus Oultre» og hans devise (Herakles’ Søyler). År 1530. B Armbrøst fra middelalderen. Slike buer (flitsbuer) ble ofte brukt på villsvinjakt. C Høy gafler og spyd for fotfolket, sverd for adelsmennene til hest, noen få sårede hunder og et villsvin som er trengt opp i et hjørne. Bortsett fra rytternes elegante klær kunne en slik scene ha utspilt seg når som helst mellom middelalderen og det 18. århundre.
94
95
Kapittel 3
Skytevåpnenes tidsalder
Normannemes erobring av England førte til store forandringer der i landet, men langt større omveltninger foresto da Christopher Columbus med sine skip forlot Spanias kyst og satte kursen vestover. Mer enn noen annen begivenhet i historien markerte denne hans første oppdagelsesferd i 1492, slutten på middel alderen. I det hele tatt innledet denne ferden som kulminerte med oppdagelsen av Amerika i nyere tid, en spredning av Europas folk og europeisk kultur til alle verdenshjørner. En utvikling som foregikk fra begynnelsen av det sekstende til begynnelsen av det ty vende århundre, og som vel er noe av det mest betyd ningsfulle i hele verdenshistorien. Da de første oppdagelsesreisende landet på Nord-Amerikas østkyst, var områdene der slett ikke forblåst villmark, som mange tror den dag i dag. Det var land som indianerne hadde dyrket og hvor de hadde drevet jakt, og det var langt flere indianere der enn man tidligere har antatt. De fleste indianersamfunn i skoglandet der øst hadde basert seg dels på landbruk og dels på jakt, fiske og fangst fra gammel tid av. Trærne ble hugget og brent for å rydde marker hvor de kunne dyrke mais og bønner, og ilden ble brukt til å drive hjortedyr og annet vilt mot de ventende jegerne. Slik skapte de rydninger og lysninger i skogen, som etter hvert grodde til og skapte et fint miljø for hjort, rådyr, jerpe og villkalkuner som jegerne fra Europa oppdaget i tusenvis da de våget seg inn i villmarken. Hadde disse skogene vært urørt, med tett løvverk høyt oppe og lite eller ingen undervegeta sjon på bakken, kunne ikke dette viltet ha eksistert i slike mengder, for det stiller spesielle krav til skogsmiljøet. Mange av de jaktmetodene som indianerne brukte, var akkurat de samme som de europeiske innvandrernes steinalderforfedre hadde utviklet. Selv om india nerne av og til drev jakt for sportens skyld, var de spesialister i massedrap for å skaffe seg så mye kjøtt som mulig. Dyrene ble drevet inn i en inngjerding eller ut i vann eller dypsnø hvor de var så å si hjelpeløse. Som før nevnt ble det ofte brukt ild for å skremme dyrene i den retning man ville ha dem. Selv om de europeiske nybyggere og oppdagelsesreisende sjelden tok i bruk disse indianske formene for masseslakt, hendte det at de anvendte liknende metoder når de jaget enkelte dyr. I middelalderen og delvis så sent som under renessansen var det flere steder i Mellom-Europa vanlig å bruke hunder til å drive hjorter uti elver og tjern hvor ryttere med lanser spiddet dem. I det østlige Nord-Amerika ble denne metoden modernisert etter indiansk mønster, og lanseknektene ble avløst av skyttere i kanoer. Denne brutale formen for jakt ble ikke stoppet før på slutten av forrige århundre. En annen slags jakt som innvandrerne lærte av indianerne, var basert på at det gikk en mann med en fakkel eller et annet sterkt lys rett bak jegeren. De to beveget seg langsomt og stille gjennom skogen, og når viltet ble skremt opp av lyset, ble det gjeme stående blendet et øyeblikk. Jegeren kunne da sikte rett på gjenskinnet av lyset i øynene på dyret. Denne metoden ble mest brukt ved jakten på hjortedyr, men den var også meget effektiv ved fuglejakt på eller ved vann. Særlig de profesjonelle jegerne plasserte ofte et kraftig lys i baugen på en robåt, viklet tøy om årene og rodde langsomt og nesten lydløst mot flokker av ender og gjess som lå på vannet. Når natten var mørk og stille, fløy ikke fuglene opp før skytteren bak lyset var på kloss hold.
96
kalt en «Kentucky-rifle». Flintelåsen som er konstruert av Moore, har snellertavtrekker. Løpet er 107 cm langt og har kaliber 11 mm. Det er merket N KILE - 1817. B Jegere som skyter på fugl med håndvåpen. Fra Tartaglias bok «Three Bookes of Colloquies».
C Sidesnitt av en lås (1) som viser
fjærsystemet som utløser serpentinen. (2) Låsen sett ovenfra. Vi ser hvordan lokket åpnes før våpenet avfyres. D En tilsynelatende oppfinnsom måte å forfølge viltet på. Tegning fra begynnelsen av det 18. århundre. E En praktfullt gravert fransk hjullås fra 1665.
97
A Fra en våpensmeds verksted i Paris i
slutten av det 17. århundre. T.v. en lærling og en eldre våpensmed som instruerer. T.h. en svenn som tar sluttstykket ut. I vinduet henger pistoler, geværer og vesker. Fra Nicola Guérards «Diverses Pieces d’Arquebuserie» (Paris ca. 1720). B En forsølvet avtrekkerbøyle fra et flintlås-jaktgevær som ble laget av Boutet i Versailles for kong Karl IV av Spania (ca. 1803). C To skyttere fra det 17. århundre med luntebørser.
98
Selv i våre dager forekommer denne sjofle formen for jakt, men nå med moderne metoder. «Jegeren» kjører i bil gjennom skogen og blender viltet med frontlyktene for så å skyte det på kloss hold mens det står som lammet. Det kan virke underlig at de europeiske innvandrere i Amerika skulle ta i bruk indianernes jaktteknikk, i betraktning av at indianerne brukte pil og bue eller spyd, mens de hvite hadde skytevåpen. Men selv om kruttet var kommet til Europa allerede i det fjortende århundre, tok det lang tid før effektive jaktgeværer ble laget. De første bærbare geværer, som var å se allerede før Columbus’ første ferd til den nye verden, var rett og slett farlige for skytteren, og dessuten måtte de ha en anleggsstøtte. Disse første «håndkanonene» var så effektive som krigsvåpen at det ga grunn til videre arbeid med å forbedre konstruksjon, utforming og mekanisme. Noen av soldatene som fulgte med Columbus, hadde primitive arkebuser, men de egnet seg slett ikke til jakt, og andre soldater foretrakk mer gammeldagse håndvåpen, som armbrøster, og andre buer og piler. Senere ble de tungvinte luntebørsene avløst av geværer med hjullås. Allerede Leonardo da Vinci hadde tegnet en slik hjullås, og geværer av denne typen var å se i begynnelsen av det sekstende århundre, og de var luntebørsene helt overleg ne. Tenningsmekanismen virket raskere og sikrere enn den lunefulle lunten, og det var meget lettere å sikte med de nye geværene. Nå begynte man også å ta hjullåsgeværer i bruk til jakt, men snart fikk også de avløsning. Snapphanegeværer og andre former for flintebørser ble stadig mer utbredt. Men også flintelåsene var tungvinte i bruk, tunge og upålitelige. Det var ikke før i slutten av det attende århundre at de fremragende britiske børsemakeme, spesielt Henry Nock, greide å forbedre tenningsmekanismen slik at kruttladningen brant fullstendig og effektivt i et forholdsvis kort løp. I 1787 konstruerte Nock et kammer som overførte gnisten fra fengpannen til ladningen i løpet meget hurtigere. Det var særlig denne forbedringen som gjorde det mulig å lage lette, elegante glattløp-haglgeværer istedenfor de tunge og lange jaktgeværene som til da hadde vært i bruk. Snart kom også de dobbeltløpete haglgeværene som ble svært populære. Av de første riflene var en type helt overlegen, den såkalte Jåger-riflen (jegerriflen), et tysk gevær med en ypperlig fransk flintelås, som snart ble populær over nesten hele det europeiske kontinent. Den ble brukt i skytekonkurranser, i krig og på jakt. Riflen hadde langt skjefte og temmelig kort løp med ganske stort kaliber, og alle deler var preget av fremragende håndverksarbeid. Det var for eksempel en liten eske med skyvelokk innfelt i kolben, som skytteren kunne oppbevare flint og småverktøy i. Slike esker ble senere innfelt også i perkusjonsrifler for å gi plass til fenghetter og lapper. Jåger-riflen var en forløper for mange av de ypperlige europeiske jaktriflene som senere ble laget, og for jaktkarabinen. Til Amerika kom den i det attende århundre med tyske og sveitsiske innvandrere, og der ble den omarbeidet. Den fikk etter hvert lengre løp med mindre kaliber, og hele våpenet ble lettere og mer elegant. I denne form ble den kjent som den amerikanske rifle. Jåger-riflen var opprinnelig konstruert med henblikk på villsvin-, gemse- og hjortejakt. Den amerikanske riflen var mer allsidig. Fordi den var småkalibret kunne jegeren ta med seg nok kuler og krutt til å dra på lange jaktturer. Dette var også viktig i dette tynt befolkede landet hvor det ofte kunne være vanskelig å få tak i krutt og bly. Den lette riflen var samtidig nøyaktig nok til at man kunne skyte ekorn med den, og kraftig nok til å nedlegge hjort eller endog bjørn. Den amerikanske riflen ble utviklet og forbedret særlig i Pennsylvania, men ble best kjent som Kentucky-riflen. De første årene etter at europeerne hadde funnet veien til den nye verden, oppdagemes og nybyggernes epoke, var det imidlertid ingen Jåger-rifler i Amerika. Heller ikke fantes det noen lette, dobbeltløpete haglgeværer eller noen Kentucky-rifler. Noen av de første jaktgeværene som kom til Amerika, kunne nok brukes med hell mot tette flokker av svømmefugler eller hjort som ble blendet av jegerens lys. Men de var neppe mer effektive enn pil og bue på lengre hold, og lite brukbare for jegeren som listet seg fram gjennom skogen for å komme innpå en hjort, for eksempel. Indianernes buer var meget dårligere enn de europeiske langbuer, som forresten allerede var gått av bruk i innvandrernes
hjemland, men de hadde en vesentlig fordel fremfor de første skytevåpnene i Amerika. Et skudd fra buen er nesten lydløst, så hvis jegeren bommer med en pil, blir viltet ofte stående stille lenge nok til at han kan skyte på ny. Den europeiske armbrøsten var et kraftig og treffsikkert våpen, men var vanskelig å skyte med og komplisert å lage. En stor bue av denne typen måtte man bruke et lite gangspill og taljer eller en slags sveiv for å få bøyd, og dette ble tidkrevende og tungvint. Den enkle langbuen, europeisk eller indiansk, hadde derfor spesielle egenskaper som jaktvåpen, noe mange historikere har oversett eller undervurdert. Indianerne hadde altså et hurtigskytende repetérvåpen, mens europeerne måtte nøye seg med geværer som bare kunne fyre av ett skudd av gangen, eller tungvinte armbrøster som det tok lang tid å lade. Spanierne i Florida oppdaget i det sekstende århundre at når først indianerne kom over sin umiddelbare frykt for «tordenstokkene», var deres piler minst like effektive som de europeiske våpnene. Dette gjaldt i høy grad på vestkysten av Nord-Amerika før de hvite fikk repetérgeværer i det nittende århundre. Indianerne red på hester som var etter kommere av de hestene som spanierne hadde ført med seg til Mexico, og indianerne kunne skyte pil etter pil mot en hvit mann som strevde med å gjøre munnladningsgeværet sitt klar til neste skudd. På jakten brukte indianerne de samme metoder som steinaldermennene i Europa. Gjennom årtusener hadde de drevet bøfler (større enn de bisonokser som nå eksisterer) utfor stup slik europeerne hadde gjort med villhester. Før indianerne fikk hester brukte de hunder til å hjelpe seg med å trekke sleder. De kunne ikke streife særlig vidt omkring når de måtte ferdes til fots, og det viktigste var å skaffe seg mat så stammen kunne overleve. Jakt for sportens skyld hadde de neppe tid eller anledning til. Men da indianerne på slettelandet begynte å bruke hester som trekkdyr og ridedyr, i slutten av det attende århundre, ble hele deres livsførsel gradvis fullstendig forandret. 1 løpet av vel hundre år varde blitt slått og underkuet av de hvite, men først nå nådde deres utvikling toppen. Hestene ga dem større bevegelighet og bedre muligheter til å unngå hungersnød fordi de kunne komme raskt til nye jaktmarker. Det er mulig at jakten da også ble en fornøyelse. Nå hadde de lært seg å galoppere tett opp til en løpende bison og skyte den med pil og bue. De som var flinkest til dette, ble aktet og æret som en storjeger. Det å drive jakt på bøfler i et reservat med moderne jaktrifler, regnes av mange som lite sportslig fordi disse dyrene er langsomme. Men de bisonoksene som indianerne ga seg i kast med på prærien, var både raske og sterke. Det hendte nok ofte at de bråsnudde mot rytteren og drepte både hest og jeger. De store, åpne slettene var dessuten fulle av hull som villhundene hadde gravd, og det gjorde selve ridningen svært risikabel. Men den besettende spenningen ved å galoppere over prærien midt i en bisonflokk var så fristende at amerikanerne ofte i følge med europeiske adelsmenn - dro lange veier for å prøve seg. Det var i årene 1830-1870, men denne jaktformen var det altså indianerne som først hadde begynt med, og de brukte bare pil og bue. Som oftest brukte de hvite jegerne pistoler til å skyte de bisonoksene som de red midt iblant. Den amerikanske forfatteren Washington Irving var med på en slik jakt, væpnet med en enkeltskudds pistol. Senere skrev han om denne opplevelsen i En tur på prærien. Maleren George Catlin avbildet seg selv på bøffeljakt med en Colt-revolver i hånden. Det var rimelig nok, for det var Samuel Colt selv som hadde betalt ham et klekkelig honorar for bildet som han skulle bruke i reklameøyemed. I 1837 kom den kjente skotske jeger og oppda gelsesreisende William Drum^ond Stewart til Amerika, og reiste rundt på prærien i Rocky Mountains. Han deltok også i en bisonjakt, og brukte da en perkusjonspistol med bare ett skudd. I 1872 kom turen til storhertug Alexis av Russland. Han var i USA som president Ulysses Grants gjest, og skulle blant annet prøve .44 kaliber Smith & Wesson revolvere, og eventuelt ordne med innkjøp for den russiske hær. Som så mange andre rike europeiske jegere, hadde han lenge drømt om å galoppere inne i en bisonflokk som tordnet over prærien, og foren slik standsperson var det ikke noe problem å få i stand en jakt. Alexis prøvde revolverne på bisonoksene og
fant dem visstnok svært tilfredsstillende. Sammen med ham var generalene Custerog Sheridan, og én av førerne varden berømte Buffalo Bill Cody. Knapt femten år senere var bisonen utryddet fra prærien. I den vestlige del av USA begynte ikke de hvite innbyggerne å drive jakt som sport og fritidsaktivitet før i det nittende århundre, men i øststatene utviklet denne typen jakt seg så raskt som den tekniske utvikling gjorde det mulig. De første nybyggere i Virginia kom fra England, og de var ivrige etter å ta opp sitt fødelands skikk med å ri på jakt med hunder. George Washington var en av de mest henfalne til denne form for revejakt. I Amerika var det også en overflod av fugl, men så lenge det var nok av hjort, syntes de fleste jegere at fuglejakt var mindreverdig. Så tok det imidlertid ikke lang tid før hjortedyrene nesten var utryddet, for dyrestek var uhyre populær mat. Alle forsøk på å innføre restriksjoner ble stoppet, for viltlover var noe som hørte det tyranniske England til, og var det ikke nettopp for å komme bort fra slike overgrep mot individets frihet at de hadde utvandret til Amerika? Da det ble mangel på dyrekjøtt, så folk i øststatene seg om etter annet og mindre vilt. De bodde ganske nær store innsjøer, og oppdaget snart at nesten hele året var det mulig å skaffe seg mer kjøtt av ender og gjess enn de før hadde fått av hjortedyrene. Knapt tyve år etter at byen Plymouth i Massachusetts var grunnlagt, skrev Edward Winslow om hvordan man kunne skyte svømmefugler fra skjulesteder på bredden med tunge, grovkalibrete musketter. Geværene var trolig satt opp med fast anlegg, og de bolde jegere skjøt på fuglene som lå på vannet. Det var i 1630-årene. Det var forresten vanlig i Amerika helt til langt inn i det nittende århundre, å skyte på fast mål enten det gjaldt skogsfugl eller svømmefugl. Selv etter at dobbeltløpete hagler ble tatt i bruk, pleide de fleste å skyte det første skuddet mot en fugl som lå på vannet eller satt i treet eller på bakken. Det andre fyrte de av etter at fuglen hadde lettet - nærmest som et siste fortvilet forsøk. Grunnen til at amerikanerne tok opp fluktskyting så sent, henger nok sammen med at de første nybyggerne drev jakt som et middel til å skaffe seg mat til livets opphold. De så på sportslig jakt eller fritidsjakt som noe jåleri som ikke hørte hjemme i en nasjon preget av frihet og likhet. Når slike og andre antibritiske synspunkter fant grobunn, er det ikke så rart at det drøyde lenge før amerikaner ne gikk over til å skyte fugl i flukten. Det hadde vært vanlig i Spania og noe senere i England allerede i midten av det syttende århundre. I en bok om dannede menneskers fritidssysler som utkom i England i 1686, skrev forfatteren Richard Blome: «Det er nå mest korrekt å skyte fuglen når den er på vingene, for det er erfaringsmessig funnet best og sikrest. Når fuglen flyr, er den mer utsatt forfare, for hvis et eneste hagl treffer de utspilte vingene, faller fuglen til jorden, selv om den ikke blir drept. Og da kan jakthunden lett få tak i den der den har falt ned, og er den veldressert, vil den straks bringe byttet til jegeren.» Og hvis amerikanerne i det attende og nittende århundre ville lære seg kunsten å skyte fugl i flukt, kunne de bare slå opp i boken The Sportsman s Companion som utkom i 1783. En jaktekspert har kaltden «den første egentlige jakthåndbok som er utgitt i Amerika». Den er skrevet av en anonym forfatter, trolig en britisk offiser som var stasjonert i de amerikanske kolonier, som det dengang het. Den forklarer de nyeste engelske metoder som ble brukt til fuglejakt, gir råd om bruken av stående hunder og apportører, og kommer endog med en henstilling til leserne om å vise ansvar og ikke overbelaste viltbestanden. Amerikanerne hadde på den tiden liten interesse for slik litteratur, men britene var av stikk motsatt oppfatning. Gaston de FoixNLe livre de la chasse (Boken om jakt) som utkom i det fjortende århundre, ble oversatt til engelsk av hertugen av York allerede kort tid senere, mellom 1406 og 1413, og utgitt undertittelen The Master ofthe Game. Boken er blitt kalt «det første omfattende og fullstendi ge verk om jakt i Europa», og betraktet som et klassisk standardverk gjennom flere århundrer. Andre bøker fikk også mange lesere, som jakthistoriene av Sir Thomas Cockaine og Gervase Markham omkring år 1600. Etter hvert som middelklassen i Storbritannia ble mer velstående, fikk den også større interesse for jakt, ikke for å skaffe seg mat, men for å etterlikne aristokratiets livsmåte. Men om britene var interessert i jakt og interessen økte sterkt i denne 99
perioden, var de mindre villige til å ta i bruk avansert teknologi og nye metoder. De nøyde seg med å godta at børsemakeme i Spania. Frankrike og Tyskland var langt dyktigere enn de engelske. Vi har nevnt at det tok sin tid før de begynte å skyte fugl i flukten, slik man hadde gjort i Spania og Frankrike i årevis. Det var naturligvis sammenheng mellom disse to tingene, for fluktskudd var vanske ligere med de dårlige børsene som britene brukte. Henimot slutten av det syttende århundre begynte de britiske børsemakeme å komme etter, med god støtte av myndighetene, som selvfølgelig var interessert i å få bedre våpen. De spilte ikke tiden, men importerte de nyeste oppfinnelser fra kontinentet, blant annet et par av de første repetérgeværer som var blitt kon struert. I det attende århundre og begynnelsen av det nittende tok britene ikke bare opp fluktskyting for alvor, men laget også verdens beste geværer for denslags jakt. Den første virkelig brukbare perkusjonslås, den berømte «lukteflaskelåsen», ble konstruert i 1807 av den skotske presten Alexander John Forsyth som var en ivrig fuglejeger. Det er merkelig at britene fortsatte å gå inn for å skyte sittende fugl, også etter at de var blitt fluktskuddentusiaster og hadde fått verdens beste børsemakere som laget de fineste, dobbeltløpete haglgeværer som fantes i det nittende århundre. Jakt på sittende eller svømmende fugl utviklet seg til en spesiell sport som ble drevet med svære glattløpere montert som en slags mitraljøser i baugen på båter. Amerikanske hobbyjegere sluttet med denslags jakt i slutten av det nittende århundre, men profesjonelle jegere drev med sine «andebåter» i mange år inntil slik jakt ble forbudt ved lov. I Storbritannia er det en liten gruppe entusiaster som fortsatt holder «punt hunting» ved like. De hevder at denne jakten stiller sportslige krav fordi det gjelder å manøvrere båt og gevær nøyak tig, og fordi det er vanskelig å komme seg lydløst inn på en fugleflokk uten å skremme den opp for tidlig. Det må også innrømmes at det ideelle i grunnen er en form for fluktskudd, for det gjelder å skyte akkurat når fuglen har lettet såvidt over vannflaten, og det krever hårfin beregning. Mens børsemakeme og jegerne på kontinentet hadde utviklet ypperlige våpen og effektive metoder for fuglejakt, var det gått sterkt tilbake med storviltjakten i egentlig forstand. Den hadde utviklet seg til en form for blodsutgytelse som Europa ikke hadde sett maken til siden de romerske gladiatorkamper. I Spania, Frankrike og Tyskland ble det i det syttende og attende århundre oppført forestillinger som var nærmest motbydelige og som ikke hadde noe med jakt å gjøre, selv om de ble kalt jaktselskaper. En av disse forestillingene gikk ut på at hjorter ble drevet inn gjennom smale ganger mellom lerretskjermer til en slags arena hvor de ble tvunget i bakken og drept i tilskuernes påsyn. Mange av disse tilskuerne var hoffdamer. En annen form for underholdning var å drive dyrene gjennom en slags «triumfbue», nedover en bakke og ut i vannet hvor de så ble skutt av jegerne. Det aller mest dekadente presterte imidlertid de arrangørene som satte fargerike klær på de stakkars dyrene, før de sendte dem inn for å bli slaktet.
100
En selvspennende hjullås med helt innelukket aksjon, av Jacob Zimmerman, signert og datert 1646. Når hanen, som holder pyritten, beveger seg, presser den sammen en fjær som driver hjulet når man trykker på avtrekkeren.
Kapittel 4
Fra den gyldne tidsalder til våre dager
Da vi gikk inn i det nittende århundre, inntraff det store forandringer på jaktens område på begge sider av Atlanterhavet. I Europa kom aristokratiets forkjærlig het for blodig jakt og sport til å få mindre betydning idet nye politiske, sosiale og filosofiske idéer vant fram. Og i Amerika begynte nye oppfatninger å vinne fram når det gjaldt jakt. Men i de første tiårene var det lite som tydet på at de ville føre til forandringer. Viltpleie og jaktbegrensning ble avvist som levninger fra feudalismen i den gamle verden. Hver eneste amerikanske mann mente at han hadde rett til å gå på jakt året rundt, og viltbestanden var utømmelig, trodde de fleste. Den mann som kom til å gjøre mer enn noen annen for å ta initiativ til en endring i disse oppfatningene, var Henry William Herbert, en engelsk adels mann som kom til USA i 1831. Han begynte å skrive små jakthistorier i 1839, og fortsatte til han begikk selvmord i 1858. Herbert skrev under pseudonymet Frank Forester, og med sine essays innførte han i USA de sportslige dyder som man kan kalle jegerens ledesnor. Da de amerikanske jegerne fikk lese Foresters Field Sports, American Game in Its Seasons og The Complete Manual for Young Sportsmen, som utkom henholds vis i 1853 og 1856, forsto de at det bare fantes én riktig måte å jage viltet på. Andre metoder var «simple» eller endog umoralske. Grunntanken var «fair play». Viltet skulle ha en rimelig sjanse til å unnslippe, for ellers var det ikke tale om sport i egentlig forstand. Like viktig var det at en «sann jeger» måtte drive jakt av estetiske grunner, og ikke for å skaffe seg mat eller økonomisk fortjene ste. Forester/Herbert fikk stor innflytelse på den tid. Det forfattere som Isaac Walton (med sin Compleate Angler) hadde vært for britiske fisketradisjoner, kom Herbert til å bli for de amerikanske jegere. Han ble et mønster for unge fritidsjegere i USA, og ikke minst viktig var det at han skjelnet så markert mellom amatørene og de profesjonelle jegerne. De som drev jakt av økonomiske grunner, var ikke bundet av noen form for etiske eller moralske skrupler. Å selge det viltet man nedla, hadde alltid vært en akseptert tradisjon i europeisk jakt. Men i Europa ble viltet solgt gjennom eieren av jaktterrenget eller den som har leid det, og de er ansvarlige for å bevare og fornye viltbestanden der. Detaljsalg av vilt er - iallfall i Storbritannia - strengt regulert, og det er i eiernes interesse å unngå å drepe «gåsen som legger gulleggene». Viltsalget i Europa har derfor aldri sunket til det nivå som yrkesjegeme var på i Amerika i det nittende århundre. Yrkesjegeme hevdet, og det hadde de til en viss grad rett i, at når amatørene hadde imot dem, var det bare fordi de var flinkere jegere. For øvrig mente de at hvis de ikke skaffet restauranter, hoteller og markedsplasser alt det vilt de ville ha, kom andre jegere til å ta seg av etterspørselen. En skribent i det populære verket i flere bind - Cabinet of Natural History and American Rural Sports — skrev i begynnelsen av 1830-årene: «Andens rike, saftige kjøtt, dets mørhet og smak, gjør det til noe uovertruffent - både her og kanskje i alle deler av verden. Disse endene er favorittene på vårt bord. De pynter opp på bordet og gir det verdighet, og de får matskjønneme til å henfalle til storslagne idéer. Ved slike anledninger som denne har det ikke vært uvanlig å betale to-tre dollar for et par slike ender. Når det lar seg gjøre, må man bare hugge tak i dem. hva enn prisen måtte være.»
Å lage lokkefugler har lange tradisjoner i Nord-Amerika. (Ovenfor) Tre lokkefugler, funnet i 1911 i Nevada. De ble laget for over tusen år siden av indianere («sivspisere»). To av fuglene er laget av sivaks, mens den tredje består av hodet, huden og fjærdrakten
til en and som er trukket over et skjelett av siv. (I midten) Gåsejegere i skjul i en grav, omgitt av flate, malte lokkefugler. Tegning av Charles A. Zimmerman i det 19. århundre. (Nederst) Rammen for en moderne gåselokkefugl.
101
I begynnelsen av det nittende århundre skjøt både fritidsjegere og yrkesjegere villender og andre vannfugler fra skjulesteder som de hadde satt opp langt ute i bukter og elveutløp. Senere ble lokkefugler. både levende og kunstige, tatt i bruk, men de var nærmest ukjent til å begynne med. Selv om flere eksperter har hevdet at bruken av lokkefugler var noe som ble kopiert etter indianernes jaktmetoder, finnes det ikke bevis for en slik påstand. Arkeologene har funnet fint forarbeidede lokkefugler som indianerne må ha laget for flere tusen år siden. De ble som oftest laget av vevede eller sammenflettede siv og strå. Et eksemplar som ennå er bevart, er dekket med andeskinn og fjær. I det nittende århundre ble lokkefugler lite brukt i Europa, og heller ikke i særlig grad av indianerne. Det er mulig at amerikanske jegere utviklet jakten med lokkefugl fra sin gamle skikk å oppbevare vingeskutte fugler som levende lokkefugler - og fugleskremsler! Senere overtok lokkefugler av tre. for de trengte mindre pass og stell enn de levende. Lokkefugler av tre ble nok laget og brukt i Skandinavia til fuglejakt, men bruken av lokkefugler nådde sine største høyder i USA og det sydøstlige Canada. En enkelt jeger kunne samtidig bruke flere hundre dykkand-lokkefugler av tre og et skjul som besto av en «skytetønne». Den så ut som en kiste uten lokk. Den ble forankret så kantene så vidt var over vannflaten i et rolig sund, hvor den var nærmest usynlig for andre fugler som fløy lavt innover vannet til sine vante beitemarker. Lokkefugler lå tett i tett rundt kassen, og villendene som fløy inn, trodde vel ikke sine egne øyne da de fikk se mannen som med ett reiste seg og fyrte av midt inn i flokken. Skytetønnene viste seg å være svært effektive. Store mengder av fugl ble skutt så å si overalt hvor de slo seg ned langs Atlanterhavskysten. En liknende form for fuglejakt hadde lenge vært drevet med like stort hell i Europa. De fuglefellene som der ble brukt, kunne ha forskjellig form, og lokkefuglene kunne også variere. Det vanligste var å sette opp en stor traktformet gampose ved bredden av et tjern eller en myr. Den var lukket på landsiden og hadde åpningen helt ute i vannet. På kysten av Nordsjøen og Østersjøen hadde man brukt slike feller siden Middelalderen. Der lokket man svømmefuglene inn i posen ved hjelp av levende lokke-ender og en jakthund som langsomt og forsiktig drev fuglene innover. I England var det hunden som «lokket», en hund med samme farge som en rev, og som var dressert til å svømme like ved endene. Den ble borte og viste seg igjen på en slik merkelig måte at fuglene ble nysgjerrige og fulgte den inn i gamet. Denne metoden med en sterkt rødfarget hund synes å være beslektet med en friere jaktform som har vært brukt både i England, på det europeiske kontinent og i USA og Canada. Her lot jegerne en slik hund løpe fram og tilbake på stranden innenfor store flokker av svømmende ender. Fuglene ble nysgjerrige når de fikk se hunden, svømte nærmere og ble skutt av jegere som satt skjult. Denne jakten var svært populær i staten New York helt til midten av det nittende århundre, da man begynte å bruke skytetønner i Chesapeake Bay og nærliggen de områder. 1 Nova Scotia var «tolling», som jakten med lokkehund ble kalt, i bruk helt til 1930-årene. I slutten av det nittende århundre begynte jaktens gyldne tidsalder for vel stående jegere på begge sider av Atlanterhavet. De nye dobbeltløpete bakladnings-haglgeværene hadde erstattet tungvinte munnladningsgeværer, og repetérrifler var kommet istedenfor de gamle munnladerriflene og rifle-musketter. Litt senere kom også repetér-haglgeværer til Amerika, og særlig yrkesjegeme var ivrige etter å sikre seg dem. 1 Europa mente de fleste jegere imidlertid at det var lite sportslig å bruke våpen som kunne skyte mer enn to skudd av gangen, og repetérgeværer er aldri blitt populære i den gamle verden. Fremskrittene når det gjaldt våpen og ammunisjon i kombinasjon med forbe drede transport- og kommunikasjonsmidler, ga jegerne enestående muligheter i perioden 1870 til 1914. Det var den moderne imperialismes tid. Europeiske nasjoner konkurrerte om å besette hvert eneste ukjent område, og USA ekspan derte mot vest. De «innfødte» var stort sett fredelige, de lokale økosystemer relativt uskadd, og jaktmulighetene så å si ubegrenset for de jegerne som hadde råd til å bekoste ekspedisjoner inn i villmarken. Når man snakker om storviltjakt på den tiden, tenker man gjeme først og
102
fremst på Afrika syd for Sahara. Boerne i Syd-Afrika dro inn i ødemarken allerede i 1840-årene, og der fikk dyreverdenen først merke de hvite jegeres ubønnhørlige hånd. Alt før 1870 var viltbestanden blitt sterkt redusert. Boerne trengte kjøtt, de ville beskytte sine åkre. enger og kveg, og de fant et godt marked i Europa for pelsverk og i noen tilfelle elfenben. I begynnelsen av 1870-årene var det ennå rikelig med vilt mange steder. Familien Van Zyl nedla for eksempel en hel elefanthjord på over hundre dyr i løpet av en eneste dag i traktene ved Ngamisjøen. I begynnelsen av det nittende århundre hadde boerne greid å skyte elefanter med seksten punds glattløpere som de ladde med hundre grams kuler og svartkrutt. Senere kom dobbeltløpete bakladningsrifler som gjorde elefantjakten litt mindre risikabel for jegerne. Jegerne i Afrika og Asia tok vel ikke hensyn til at de var i ferd med å utrydde viltet, men i rettferdighetens navn bør det nevnes at viltbestanden syntes å være nærmest ubegrenset. Dessuten lot det til at disse jegerne ikke tok hensyn til den risikoen de selv løp. Det varden samme innstillingen som hadde fått dem til å «ri bøfler» i USA, som nå fristet dem til å møte angripende storvilt i Afrika og Asia ansikt til ansikt - ofte med forbløffende spinkle våpen. Det ble for eksempel konstruert en «howdah» pistol for tigerjakt fra elefantryggen. Disse jegerne i Orienten viste like lite tilbakeholdenhet som sine kolleger ute på de amerikanske præriene. Europeere som drev storviltjakt i Afrika eller Asia, snakket alltid i glødende vendinger om sitt enorme jaktbytte. Sir John Willoughby og sir Robert Harvey var pionerer i 1880-årene, og helt fram til første verdenskrig kom det «en stadig strøm» (for å sitere en samtidig forfatter) av rike jegere, både kvinnelige og mannlige til Afrika. De ville sikre seg rikt bytte og flotte trofeer. Snart begynte Øst-Afrika å merke det svære innhugget i de veldige storvilthjordene, slik det hadde gjort seg gjeldende i Syd-Afrika mange år før. Alt i 1910 klaget storviltjegeme over hvordan områder som før hadde myldret av vilt, nå lå øde og tomt for dyreliv. I perioden 1870-1914 var det på moten å dra til Afrika for å gå på jakt i den store stil, men samtidig gikk mange inn for helt andre jaktmarker. Australia og New Zealand hadde ikke stort å by på, men Nord-Amerika hadde ennå mye vilt igjen, og så var det litt av hvert som lokket i Det fjerne østen. Det hadde vært europeere i India siden portugiserne nådde fram dit i det sekstende århundre, men den første boken om jakt på disse trakter kom ikke før i 1807. Det var kaptein Thomas Williamsons Oriental Field Sports. Her beskrev denne britiske offiseren jakt i Bengal i de siste tyve år av det attende århundre. Boken viser at de indiske fyrster var oppslukt av jakten, og den forteller om deres jaktmetoder som senere ble tatt opp av europeiske jegere. De drev jakt på et ganske utrolig antall forskjellige viltarter som fantes i India. Som Kubla Khan engang hadde gjort, likte de indiske og andre østerlandske fyrster å gjøre jakten til en festforestilling. Williamson nevner for eksempel at ikke mindre enn to-tre tusen dresserte elefanter ledsaget fyrsten på jakten. Den britiske kapteinen drøfter også jakt på bjørn og villsvin med lanser. Jegerne var som oftest til hest, et nytt eksempel på hvordan den dristige jeger oppsøker faren - kanskje i et ubevisst forsøk på å få kontakt med sine forfedre i steinalderen. Den britiske jakten på villsvin i det nittende århundre oppsto da det ble for få bjørner å gå på jakt etter. Bjømejakten med lanse eller spyd ble da omlagt til jakt på villsvin, som forekom i større antall. Det var såvisst ikke noe «dekadent» i å stå overfor villsvinets huggtenner, væpnet bare med et spyd eller en lanse. Det hendte ikke så sjelden at jegeren ble kastet til jorden og såret eller drept. En form for drivende jakt oppsto naturligvis også i India i det nittende århundre. Harejakt var jo populær i Europa, strutsejakt i Australia og kaninjakt i USA. I India gikk man på jakt etter harer eller kaniner, gaseller, sjakaler og liknende vilt, og til å drive dem ble det som oftest brukt mynder eller andre jakthunder. Her var det mange slags fugler, og påfugler var av de mest ettertraktede. Jegerne innførte gjeme britiske hunder for fuglejakten. Naturligvis var det de store pattedyrene som var det fineste og farligste viltet: elefanter, tigre, leoparder, ja, endog neshorn. Det var nok av alle disse artene helt til langt inn i vårt århundre. I motsetning til Afrikas stepper og savanner var
A Stifttenningsmekanismen ble
oppfunnet av Casimir Lefaucheux i 1 835. Hanen drev en metallstift mot tennhetten. B Patronen var beregnet på bruk i bakladningsgevær som ble åpnet for lading ved å brekke løpene nedover på hengsler. Stiftene stakk ut gjennom små spalter i kammeret. C Skytetønne til bruk ved jakt på ender og andre sjøfugl. Brukt i slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre.
103
Denne illustrasjonen ble første gang publisert i en utgave av «Saturday Review» i 1834 under tittelen: «Det øyeblikk da Forsynet redder et menneske fra tigerens klør.»
de beste jaktområdene i India ofte i tykke og tette regnskoger. Der var det ikke så lett å komme viltet inn på livet, og derfor ble det heller ikke overbelastet. Den vanlige måten å drive tigerjakt på, helt til ganske nylig, var å bruke klappere som drev byttet mot jegeren som satt i en såkalt «howdah», en delvis innelukket plattform på elefantens rygg. I årenes løp har tigre drept og spist så mange indere at tigrene må regnes blant verdens farligste dyr, selv om de ikke blir ertet opp. Den som greide å hoppe helt opp i howdah’en, må ha gitt tigerjegeren noen spennende sekunder. Bortsett fra forbedringen i våpnene, og kanskje innføringen av noen fine nye
104
jakthundraser, var det liten endring i jaktens metoder da det nittende århundre gikk over i det ty vende. Men nå endret hele verden seg raskt, ikke bare i India. Befolkningseksplosjonen, den industrielle ekspansjon og allslags uavhengighetsbevegelser førte til nye tider, ikke bare for India, men for Europa og Amerika. Disse tre faktorene innvirket alle sterkt på forholdene som hadde skapt jaktens gyldne tidsalder like før og like etter århundreskiftet. Hektiske forsøk ble gjort i siste liten for å redde de restene som var igjen av vilt og villdyr rundt om i verden. I store deler av den «tredje verden» later det til at det skal mislykkes, men det er også fremgang å spore enkelte steder.
IV Jaktvåpen
Kapittel 1
Haglgeværer
ENGELSKE HAGLER I Europa er det dobbeltløpede haglgeværet langt mer populært enn pumpe- eller automathagler, som særlig har stor utbredelse i Nord-Amerika. Noen europeis ke våpenfabrikker lager pumpe- eller automathagler, men disse går vesentlig til eksport. Dobbeltløpere har tradisjonelt vært det vanlige våpenet for all slags småviltjakt over hele Europa. Fram til 1970-årene var sideliggere vanligst, men over-under dominerer nå markedet. Unntaket er Storbritannia, som er det landet hvor sideliggeren ble utviklet, og som har hatt en enestående tradisjon for frem stilling av eksklusive sideliggere. Det er derfor ikke uten grunn at mange jegere har en viss ærbødighet når temaet er engelske våpen. Sideliggeren ble utviklet på 1800-tallet, og regnes av mange som det klassis ke haglgeværet. Det er denne typen som forbindes med den typiske fuglejakten på De britiske øyer, og forkjærligheten skyldes både tradisjoner og at mange finner sideliggeren mer estetisk enn over-under-typen. De fineste britiske haglene bærer betegnelsen «best gun». Denne betegnelsen betyr noe langt mer enn det ordene alene står for. De fineste dobbeltløpeme som har vært produsert i USA (som Parker og Winchester Model 21) er fremragende våpen, men i britisk språkbruk så langt fra «best gun». Uttrykket brukes ikke bare om en våpensmeds absolutte toppkvalitet, men også til å spesifisere at et våpen omhyggelig er blitt tilpasset kjøperen, og fremstilt for hånd tvers igjen nom. På denne måten er det mulig for en britisk våpenprodusent å fremstille utmerkede våpen, men likevel ikke kunne tilby «best gun». Så lenge Storbritannia opprettholdt de gamle klasseskillene var den tradisjo nelle fuglejakten forebeholdt aristokratiet. Denne gruppen kunne betale de store summene som et «best gun» kostet, og våpenfabrikkene hadde dermed et jevnt marked for denne våpenkategorien. I nyere tid ble det alminnelig at også vanli ge folk av den såkalte «middelklassen» gikk på jakt, og dette økte markedet for serieproduserte, rimeligere våpen. Disse jegerne drev jakt på fugl nå og da, men deltok sjelden i de store, tradisjonelle rypejaktene, og mange hadde heller ikke økonomisk anledning til å skaffe den type dobbeltløpere som de gamle aristo kratene foretrakk. Disse våpnene betinger også at kjøperen aksepterer å vente to jaktsesonger eller lenger på at det spesialbestilte våpenet skal bli ferdig. London har alltid vært selve senteret for «best gun»-handelen. Mot slutten av forrige århundre fantes det bortimot 25 våpensmeder bare i London. I dag finnes det fire av de store fabrikkene igjen, alle i London. I tillegg finnes det en rekke mindre verksteder som lager mellom to og ti geværer i året. Den som sannsyn ligvis har det beste renommé, er James Purdey and Sons, foruten Churchill og Holland & Holland. I tillegg kommer merkene Boss og Rigby, som er kjøpt opp av Holland & Holland. Tre av de mest ærverdige, gamle navnene er forsvunnet, nemlig John Dickson, et gammelt skotsk firma som ikke lenger bygger «best gun», Atkin Grant & Lang som er blitt overtatt av Churchill, og W.W. Greener som er kjøpt av Webley & Scott. Antall våpensmeder som fremstiller «best gun» er sunket av årsaker som er atskillig mer kompliserte enn en ren nedgang i etterspørselen. De våpensmedene som er igjen, rapporterer om en langt større etterspørsel en de kan tilfredstille. De har alltid en lang venteliste med håpefulle kunder som sjelden venter
106
Våpenfirmaet James Purdey and Sons ble grunnlagt i London mens kong Georg III regjerte. Et Purdey-våpen blir spesialbygget etter mål slik at det passer til kjøperen. Her ser vi et Purdey-gevær av side-ved-side typen for å illustrere haglgeværets terminologi, (a) Fall ved hæl. (b) Fall ved kam. (c) Skjeftelengde. (d) Tå. (e) Rekylkappe. (f) Avtrekkere, (g) Avtrekkerbøyle. (h) Sidelåsplate. (i)
Forskjefte. (j) Løp. (k) Munning, (i) Sikte. A: Den berømte Purdey-mekanismen: (a) Sikring, (b) Sikringsfjær. (c) Hane, (d) Holder, (e) Spennstang. (f) Slagfjær, (g) Avtrekker stang, (h) Avtrekkerfjær. B: Mekanismens arbeidsmåte. (Bi) Geværet avfyrt og lukket. (B2) Geværet åpent og spent. (B3) Geværet klar til skudd.
Dl
D2
D3
C: Purdey-våpenets deler. (1)
Skjefteemne. (2) Forskjefteemne. (3) Våpen med grovbearbeidet skjefte. (4) Forskjefte. (5) Underbeslag med avtrekkere og avtrekkerbøyle. (6) Forskjeftelås. (7) Tennstift. (8) Forskjeftebeslag. (9) Løp med mekanisme. D: Løpemnet (Di) blir først maskinelt bearbeidet av toppkvalitet, smidd stål. (D?) Grovbearbeidet for sammenlodding. (D3) Løpene er loddet sammen, og begge skinner er montert.
107
mindre enn to år på sitt «best gun». Endel av årsaken er at disse våpensmedene alltid har fremstilt små antall «best gun»; nærmest som en slags hjemmeindus tri. Noen av håndverkerne tar faktisk med seg arbeidet hjem! Hvis produksjonen trappes opp, vil den miste sitt preg av eksklusivitet. En annen årsak er vanske lighetene og omkostningene forbundet med å fremskaffe noen av råmaterialene. For eksempel kjøper Purdey sine skjefteemner av valnøttre fra Dordogne-skogene i Frankrike, og selv før de blir bearbeidet er de meget kostbare. Men den aller viktigste årsaken er at skikkelige, kvalifiserte håndverkere omtrent ikke finnes lenger. Vi lever ikke ikke akkurat i en tidsalder for håndver kere. Det totale antall «best gun» som fremstilles overstiger neppe 300 hvert år. Våpensmedene som fremdeles driver denne virksomheten, er avhengig først og fremst av «best gun» for størsteparten av omsetningen. Et våpen av vanlig god kvalitet koster ca. 10 000 kroner. Men et godt brukt «best gun» vil komme på langt mer enn det. Et nytt «best gun» koster gjeme 200 000 kroner. Fremstillingen av et «best gun» begynner med en omhyggelig måltaking av kjøperen. Selgeren benytter et prøvevåpen med stillbart skjefte, slik at man får
108
en nøyaktig tilpasning etter kjøperens høyde, kroppsbygning og skytestil. (Noen våpensmeder skal ha sendt kunder til en skyteskole for å fjerne noen uno ter heller enn å tilpasse et «best gun» til en dårlig skytestil.) Produksjons metodene har vært omtrent uforandret i nesten 100 år. Etter måltakingen er fremstillingen av et «best gun» stort sett et spørsmål om dyktige håndverkere som sliter ut en mengde verktøy og filer. Bortsett fra selve boringen av løpene og den første, grove formingen av emnene, foregår alt for hånd. Ingen vil ha et «best gun» uten en passende gravering. Ei heller vil en våpensmed levere fra seg et slikt våpen uten denne tradisjonelle prikken over i’en. Dyktige gravører er svært ettertraktet, og arbeidet deres hører med til det mest tidkrevende. Antall strøk med gravømålen på ett enkelt våpen kan overstige 22 000. Selve byggingen av et «best gun» - uten å regne med ventetiden mens en kjø pers navn langsomt arbeider seg til topps på ventelisten - tar opptil halvannet år. En gang i tiden ble slike våpen nesten alltid kjøpt i omhyggelig tilpassede par, og noen kunder vil fremdeles ha det slik. Geværer i par ble særlig brukt
samme våpensmedene som bygger dem. Noen ganger blir slike våpen utbudt til salgs av dødsbo etter avdøde jegere. Disse våpnene er fremdeles kostbare, men ikke på langt nær så dyre som nye, og skjeftet kan justeres (uten altfor lang ven tetid) slik at det passer til den nye kjøperen - så sant den gamle og den nye eie ren ikke har altfor forskjellig anatomi.
Våpenfirmaet Holland & Holland ble grunnlagt i London i 1835, og er et av de best ansette våpenfirmaene i verden. Mange av våpnene som tradisjonelt ble benyttet for storviltjakt i Afrika og India, kom fra dette firmaets våpensmier. Her har man egne lærlingeskoler for å sikre firmaet fremtidige håndverkere til å fortsette de stolte tradisjoner når det gjelder den ypperste håndverkskunst som firmaet er kjent for. A: En kaliber 12 «Royal» dobbeltløpet hagle. Betegnelsen «royal» blir benyttet for å markere at våpenet er et «best gun». B: Disse utsøkte graveringene pryder Chatsworth-haglen - et våpen bygget utelukkende for utstillinger. Navnet har det fått fra den første jaktutstilling i Chatsworth (1966).
o o r b fspf > 2 S 0 0
S 8 ? tj z i
under den tradisjonelle klappjakten, fordi det ofte kom mange fugl på en gang. Britene utviklet hurtige og finstemte samarbeidsteknikker mellom en skytter og en assistent, der skytteren ga sitt avfyrte gevær til en assistent for omlading, samtidig som han overtok gevær nr. 2 fra ham. Kong Georg V, som begynte sin jegerkarriere allerede på 1880-tallet, var én av de raskeste og mest treffsikre av klappjaktskytteme, og han benyttet tre helt like våpen og to ladere på standplas sen under rypejakten. Den type klappjakt som krever et ekstra våpen, koster nå store summer pr. dag, og i tillegg må assistenten betales. Det gjør at flere og fle re skyttere i dag bestiller «best gun» enkeltvis. Sannsynligvis blir omtrent halvparten av disse håndlagde våpnene bygget for den «tradisjonelle» kundekretsen i Storbritannia, men eksporthandelen har endret seg endel. En gang i tiden kom bestillingene fra indiske maharajaer og sultaner, men de siste årene er amerikanske jegere og industriledere blitt en sta dig viktigere kundegruppe. Endel kjendiser tilhører også kundekretsen. For dem som eventuelt ikke har tålmodighet til å vente på «best gun» eller midler til å kjøpe det, kan man ofte komme over brukte våpen i god stand hos de
2r 0r tJJpb 2 2
109
HAGLGEVÆRER FOR AMERIKANSK JAKT Mens presisjon er nøkkelordet for skyting med rifler, kan skyting med haglge værer kalles en slags kunstart. Det skytes nesten utelukkende på bevegelige mål med hagler, og skytteren må fyre av i brøkdelen av et sekund. Han får aldri tid til å innta en skikkelig skytestilling, legge an geværet omhyggelig, bedømme avstanden eller tenke over slike finesser som ballistiske tabeller og prosjektilbaner. Blant betingelsene for å bli en habil haglskytter, er konstant trening, erfaring, et skjefte som passer perfekt til skytteren og evnen til å bedømme hvor haglene tar veien. De fire hovedtypene av haglgeværer er pumpegeværet, den halvautomatiske haglen, den tradisjonelle dobbeltløperen med side-ved-side løp, og over-under typen som blir stadig mer populær. I tillegg til disse finnes det to typer som spiller liten rolle blant jegere; én med sluttstykke og én enkeltløper med en mekanisme som spennes når geværet knekkes. Ingen av disse vil bli behandlet i det følgende.
Pumpegeværet De europeiske dobbeltløpeme har aldri riktig passet til den masseproduksjonsteknikk som amerikanske våpenprodusenter har vært tilhengere av. Dessuten har disse våpnene kun tillatt to skudd, mens nordamerikanske skyttere alltid har vært mer interessert i våpen av repetertypen med større ildkraft. Disse to problemene (nødvendigheten av å masseprodusere for å kunne bringe omkostningene ned, og ønsket om større ildkraft) ble løst da man oppfant pumpemekanismen. Den fungerte pålitelig og krevet ikke overdimensjonert mekanisme og låskasse, og den hadde ekstraskudd i et rørliknende magasin under løpet. Videre var mekanismen ikke mer komplisert enn at den kunne massefremstilles. Winchester Model 97 var ikke det første pumpegeværet, men det var så absolutt det første som fikk suksess blant jegere - over hele verden og spesielt hos dem som gikk på jakt etter fugl, og som nå kunne skyte minst fem skudd uten omladning. Noen yrkesjegere omarbeidet sine pumpegeværer ved å utstyre dem med et ekstra langt magasin som kunne inneholde opptil 11 skudd (dette ble senere forbudt). Hagler for fuglejakt som ble utstyrt på denne måten, fikk balansepunktet forskjøvet, særlig når de var fulladet. Til tross for det, ble de brukt til å skyte enorme antall ender og gjess. Selv om europeiske jegere ser ned på hagler med pumpemekanisme, er det et utmerket våpen i felten. Med en halvautomatisk eller det tradisjonelle dobbeltløpede geværet, hender det at jegeren fyrer av det uhyre viktige andre skuddet brøkdelen av et sekund for tidlig, hvilket nesten alltid resulterer i en bom - eller et knippe halefjær. Med pumpegeværet behøver man imidlertid brøkdelen av et sekund for rent fysisk å spenne mekanismen, hvilket tvinger jegeren til å ta nytt sikte før det andre skuddet avfyres. På denne måten gir jegeren seg selv bedre sjanse til å treffe byttet. Pumpegeværet er også det billigste våpenet som med hell kan benyttes på alle bevegelige mål. Mekanismen er svært pålitelig og våpenet er sikkert. John Moses Browning konstruerte de fleste pumpegeværer som ble fremstilt rundt århundreskiftet. Først kom en type med utvendig hane, og noen år senere fulgte en type med innebygget hane. Samtlige pumpegeværer i dag er av den sistnevnte typen. Pumpegeværets rørmagasin blir hurtig ladet fra låskassesiden. Et noe over dimensjonert forskjefte sitter rundt magasinet, og tjener samtidig som håndtak for selve pumpen. Med den hånden som ikke betjener avtrekkeren, kan jegeren raskt føre håndtaket bakover og så forover igjen. Denne bevegelsen trekker den avfyrte patronen ut av kammeret og kaster den ut, samtidig som en ny patron blir tatt fram fra magasinet og ført inn i kammeret, og våpenet blir spent. Sikringen er vanligvis en liten knapp på avtrekkerbøylen. Mekanismens og frembringerens enkle konstruksjon er en sann velsignelse for en jeger, spesielt når man jager i ulendt terreng eller i sumpområder etter gjess og ender. Et skikkelig og godt pumpegevær vil ikke forkile seg, selv med sand og slam i mekanismen. Det
110
A: Ithaca Model 37 Standard Vent
Rib-hagle av pumpetypen. Den ventilerte sikteskinne tillater den opphetede luften å unnslippe fra det giohete løpet. B: Remington Model 870 med pumpemekanisme. C: Den italienske våpenprodusenten Berettas RS 200 med pumpemekanisme blir nå markedsført i Nord-Amerika. I tillegg til de to fabrikkene i Italia, har Beretta opprettet nok en fabrikk i Brasil.
D: Slik fungerer pumpemekanismen. Når forskjeftet (a) trekkes tilbake, beveger sluttstykket (b) seg til sin bakerste posisjon, og den avfyrte patronen kastes ut. Samtidig føres en ny patron (c) fra magasinet (d) inn på frembringeren (e) som svinges opp i ladeposisjon. Når forskjeftet føres fremover igjen, følger sluttstykket med og skyver patronen inn i kammeret. I siste del av bevegelsen forover, smetter en klakk (f) inn bak en kant i låskassens overside (g). Samtidig spennes mekanismen, og våpenet er klart til skudd.
111
(Over) Hvordan man tar fra hverandre en Mossberg 500 hagle med pumpemekanisme. (1) Skyv forskjeftet forover omkring 2,5 cm. Skru ut magasinskruen. (2) Løpet tas av. (3) Låspinnen som holder avtrekkerhuset fjernes, og avtrekkerhuset løftes ut. (4) Sluttstykket tas ut (a), sluttstykkestopperen (b) og hylseutkasteren (c) fjernes. (5) Trykk sammen og ta ut tilbringeren. (6) Ta ut sluttstykket. (7) Når våpenet skal settes sammen igjen, utfører man det hele i motsatt rekkefølge.
(Til høyre) Trangboringen på et haglgevær kontrollerer spredningen av haglene etter at de har forlatt løpet. Hvis løpet er trangere mot munningen, får det haglene til å spre seg med en viss intensitet. Mekanismer som kan festes til våpenet for å variere trangboringen er nå tilgjengelig hos våpenhandlere. Dette har ført til at haglens trangboqng i en fart kan tilpasses forskjellig type vilt. Tre forskjellige trangboringer: (1) Forbedret sylinder for jakt på ryper, duer og vaktler på 15 til 25 meters hold, (2) halv trangboring for fasan, kanin og ekorn på 25 til 40 meters hold, (3) full trangboring for ender og gjess på 30 til 50 meters hold.
112
skal imidlertid mindre ting til for å sette en halvautomat ut av funksjon. Dessuten er pumpegeværet et allsidig feltvåpen, og de utbyttbare løpene kan skiftes lettvint og uten ekstrautstyr. I dag er sannsynligvis pumpegeværet det mest populære våpenet i USA, og kanskje også i Canada.
Halvautomaten Opprinnelig benyttet det halvautomatiske haglgeværet - nok en konstruksjon fra John Browning-det såkalte langrekyl-prinsippet. Våpen med dette systemet er fremdeles i bruk (f.eks. Browning Auto-5), men i løpet av de siste 20-30 årene er den gasstrykkdrevne halvautomaten blitt mer og mer populær. Gasstrykkdrevne våpen har vist seg å være svært driftssikre, og er dessuten lettere og billigere å produsere. Men den største fordelen ligger likevel i det faktum at man ikke kjenner rekylen så sterkt. Gjennomsnittsjegeren vet nok ikke hvor mye han lar seg påvirke av rekylen, mens en erfaren jeger vil gå til alle mulige ytterligheter for å redusere den. En svak rekyl reduserer jegerens tilbøyelighet til å spenne seg etter hvert skudd. Derfor kan den gasstrykkdrevne halvautomaten gi muligheter til en serie raske skudd uten i vesentlig grad å redusere nøyaktigheten. Noen halvautomatiske hagler er endel tyngre enn pumpegeværer og dobbelt løpere. Denne ekstra vekten kan være nyttig til å oppfange rekylen, men den kan gjøre våpenet svært tungt og uhåndterlig i felten. Den letteste halvautomaten som lages er Franchi 48/AL-et rekyldrevet våpen. Den harkal. 12 og veier bare 2,7 kg med et 61 cm langt løp. Remington produserer også en lettvektsutgave i kal. 20 av sin Model 1100 med svak rekyl og gasstrykkdrift. Halvautomatene er for øvrig beryktet for å streike midt under skytingen. Imidlertid kan som oftest feilen tilbakeføres til jegeren og ikke til våpenet. Hemmeligheten er svært enkel: Gasstrykkdrevne våpen vil ganske enkelt ikke fungere tilfredsstillende hvis de ikke blir holdt absolutt rene - mekanismen, pumpen, gassventilene, og spesielt kammeret. Men de kan aldri bli fullt så pålitelige som pumpegeværer eller vanlige dobbeltløpere. Imidlertid vil et godt gasstrykkdrevet, halvautomatisk haglgevær fungere godt nær 100% av tiden, hvis jegeren gjør våpenvedlikehold til en hovedsak. Dette betyr å ta våpenet fra hverandre etter hver eneste jaktdag, og alle deler rengjøres og sprayes lett med olje. Løpet bør rengjøres først med en fille og dernest med en pussedott omviklet fin stålull, og til slutt tørrpoleres. Plasthylser setter alltid igjen endel rester i kammeret, så man må sørge for at det blir skikkelig rengjort med stålull. Hvis disse plastrestene ikke blir fjernet, kan det bli vanskelig å få avfyrte patroner ut av kammeret. Idet det bare er en viss mengde gass til rådighet for å drive mekanismen, er det små sjanser til at det vil være tilstrekkelig trykk til de andre funksjonene dersom den første arbeidsope rasjonen - å trekke den avfyrte patronen ut av kammeret - krever for mye energi. Halvautomater er vanligvis litt dyrere å fremstille enn pumpegeværer, men likevel endel billigere enn dobbeltløpere. Som jaktvåpen er de bare populære i Nord-Amerika, men de fremstilles også i Europa og Det fjerne østen i tillegg til i USA. Endel europeere har begynt å benytte slike våpen til leirdueskyting på grunn av den svake rekylen.
Side-ved-side dobbeltløperen Dette er det klassiske jaktvåpenet. 1 årevis har de berømte våpensmedene i England kun fremstilt begrensede antall «best gun», men prisene har alltid ligget så høyt at dette markedet kun har vært for de utvalgte få. Ypperlige side-ved-side våpen blir nå fremstilt i Italia og noen få i Spania. I USA er det kun Winchester Model 21, som bare fremstilles på spesialbestilling, og som kan måle seg med standarden til et «best gun». Mindre kostbare våpen er pålitelige, men de mangler den omhyggelige tilpasningen, den utrolige presisjonen og det flotte utseendet til de kostbare dobbeltløpeme. En dobbeltløper har flere fordeler fremfor et pumpegevær eller en halvauto mat. Det kan for eksempel fremstilles med forskjellig boring på løpene. Det er også mer kompakt. Sammenliknet med en over-under hagle eller et hvilket som
Beretta har utviklet et godt halvautomatisk våpen som opererer etter gasstrykkprinsippet. Her ser vi A300 i kaliber 12 eller 20. Når skuddet avfyres går noe av den gassen som dannes, gjennom en åpning (a) inn i en sylinder (b) med et stempel (c). Gasstrykket skyver stempelet med forbindelsesarmen (d) bakover, og dermed også sluttstykket. Når sluttstykket blir presset bakover, presser det samtidig rekylfjæren sammen, trekker den avfyrte patronen ut av kammeret og kaster den ut. Hanen blir spent igjen i samme operasjon. Når rekylfjæren er klemt fullstendig sammen, begynner den å presse sluttstykket forover igjen, samtidig som en ny patron føres inn i kammeret. Overflødig gass slipper ut samme vei som den brukte patronen. Stempelet (e) har den egenskap at det tilpasses det gasstrykk som utvikles av en hvilken som helst patrontype. Dette skyldes konstruksjonen av flensene (f) og de ekspanderende «leppene» (g). Hvis det benyttes en kraftig patron, ekspanderer leppene utover som vist ved pilene på den nederste illustrasjonen.
113
Gasstrykkdrevne hagler er meget populære i Nord-Amerika, men blir sett ned på i Europa - der de til og med er forbudt i enkelte land. Flere europeiske våpenprodusenter fremstiller dem for eksport og leirdue- og skeetskyting. A: Remington Model 1100 B: Ithaca Model XL 300 Standard C: Weatherby Deluxe Model Centurion D: Den innvendige diameteren på et hagleløp angis ved det antall helt runde kuler av rent bly som går på et engelsk skålpund (454 g) og som passer til kaliberet. For eksempel vil en rund kule med samme diameter som kaliber 12, veie 1/12 pund. Våpenets kaliber blir vanligvis preget på løpet, og det
HQCCMI
samme gjelder for patronene. Kaliberangivelsen markeres på metallkappen. Denne Fiocchi-patronene (Di) er for eksempel kaliber 12. Remington-patronen (D2) og Winchester-patronen (D3) kan lades med blyhagl av forskjellig størrelse, avhengig av hvilken type jakt man skal bruke dem til, hva slags vilt man skal jage, hvilket hold man skal skyte på og spredningsmønsteret man ønsker, (a) Metallkappe. (b) Tennhette. (c) Krutt, (d) Filtpropp. (e) Hagl, (f) Plastkopp som beskytter haglene når de går gjennom løpet, og sørger for jevne spredningsmønstre. (g) Plasthylse.
E: Browning 2000 halvautomatisk
hagle med gasstrykkdrevet mekanisme. Skuddkapasiteten kan varieres fra to til fem skudd. (Innfelt) Browning-haglens innvendige gassutluftningssystem sender overskuddsgass ut gjennom et hull i forenden på forskjeftet. Dette reduserer avsetning av kruttrester til et minimum.
115
I
helst enkeltløpet gevær, har det også et langt bredere sikteplan. Disse forskjelle ne er mer objektive enn estetiske. Dobbeltløpere for jakt kan ha forskjellig boring på løpene, avhengig av hva slags jakt man skal drive. På jakt avfyres som oftest det første skuddet på ganske kort hold, og det andre på noe lengre hold. Jegeren bør da avfyre løpet med den åpne boringen først, og så følge opp med det trangborete løpet deretter. Det motsatte er tilfelle når man skyter på vilt som kommer mot jegerne. Man avfyrer løpet med den trangeste boringen så snart viltet er på skuddhold, og følger opp med det åpne løpet når viltet er direkte over hodet på jegeren eller nesten i den posisjonen. Denne taktikken blir benyttet av erfarne duejegere, og av og til av andre jegere i passende situasjoner. En dobbeltløper er mer kompakt enn både pumpegeværet og halvautomaten, som begge har en lang låskasse. Dobbeltløperen er ca. 8 cm kortere enn de to andre. Dette gjør balansen bedre, og legger den største vekten omtrent der jegeren holder hendene. Våpenet blir derved lettere å håndtere, spesielt av en erfaren jeger. Det brede sikteplanet på en dobbeltløper blir av noen jegere betraktet som langt bedre enn det smalere plan på enkeltløpere. Den langt vanligste mekanismen forhammerless hagler er den såkalte bokslåsen. Stålkvaliteten har gjennomgått stadige forbedringer opp gjennom årene, og svikt i mekanismen - et fenomen som tidligere forekom svært hyppig - er nå meget sjelden. Idet bokslåsen er billigere å fremstille enn sidelåsen, har den inntatt førsteplassen når det gjelder popularitet. Dette skyldes nok også at den ikke svekker skjeftet i samme grad som en sidelås gjør. Når man går til anskaffelse av et godt side-ved-side våpen, skal man velge et gevær som passer den spesielle jakt man skal drive. En andejeger vil nok foretrekke et relativt tungt våpen, med langt løp og trangboring, mens en jeger som vesentlig jager fugl i høyereliggende strøk, vil foretrekke noe helt annet. En virkelig «klassisk»
116
dobbeltløper har løp som er 61 cm lange: Det ene løp med ren sylinderboring og det andre med forbedret sylinder. Et slikt våpen veier mindre enn 2,8 kg. I den senere tid har det vært en tendens til å kjøpe tyngre og kraftigere over-under, automater eller pumpegeværer. Dette krever sterkere mekanismer og solidere skjefter for å fange opp endel av rekylen før den treffer jegerens skulder. Men samtidig viser det seg at endel jegere som foretrekker kal. 12, er begynt å gå over til svakere ladninger i patronene. I Europa har ladninger på 28,35 eller 30,12 g vært svært populære i lang tid, nå begynner 28,35 g-ladningen å bli populær i USA også. Denne ladningen har vist seg å være tilstrek kelig for mange arter vilt. Med tiden vil dette kanskje oppmuntre til markedsfø ring av lettere haglgeværer for alle typer jakt. For tiden er nok en toppkvalitet side-ved-side hagle fremdeles ansett som det ideelle våpenet for jegere som foretrekker svakere ladninger. De fleste amerikanske våpenprodusenter sluttet å produsere side-ved-side våpen etter den annen verdenskrig, med unntak av Savage og Winchester. Det kan imidlertid være interessant å nevne noen av de merkene som forsvant for lenge siden, fordi de er steget betraktelig i verdi i løpet av de siste 10 årene. På toppen av listen finner vi Parker, tett fulgt av L. C. Smith, Fox Sterlingworth, Lefever, Ithaca og Baker.
Over-under dobbeltløperen Som med side-ved-side haglen, gir over-under typen jegeren valget mellom to forskjellige boringer på løpene. Likeledes er den et kortere og bedre avbalansert våpen enn pumpegeværene og automatene. Hovedvekten holder seg der skytte rens hender befinner seg. Dette gjør den lettere håndterlig enn våpen med lange låskasser. Forskjellen fra en side-ved-side er at over-under våpenet har et smalt sikteplan.
ooOOOO
Aj Fauré Le Page - den franske
30—35
40 — 45
50—55
60 — 65
70 — 80
våpenprodusenten - bygger dette side-ved-side dobbeltløpede geværet med automatisk ejektor. Dette er modell 1716. B: Merkels Model 47S, kaliber 12 med sidelås. C: Her er de seks standardkalibrene for hagler vist i full størrelse. Til høyre ser vi hvilke avstander de passer best for. (1) Kaliber 10. (2) Kaliber 12. (2a) Kaliber 12 Magnum. (3) Kaliber 16. (4) Kaliber 20. (4a) Kaliber 20 Magnum. (5) Kaliber 28. (6) Kaliber .410. Avstandsangivelsen er i yards (nederst) og meter (øverst).
117
A: Berettas Model 424, kaliber 12,
side-ved-side, med Berettas patenterte bokslås.
118
B: Browning Anson 23 side-ved-side dobbeltløper med dobbelt Purdey-lås og automatisk ejektor av typen Holland. I overensstemmelse med tradisjonene for dobbeltløpere, har det høyre løpet en åpnere boring enn det venstre. (1) Løpene er av krommolybdenstål.
C: Savage Fox B-SE er det eneste
D: Ithaca-SKB Model 100
amerikansk produserte side-ved-side våpen som fremstilles i kalibrene 12, 20 og .410.
E: Brno ZPE 47 hammerless med
side-ved-side hagle, kaliber 12 eller 20.
sidelås.
119
Noen amerikanske og europeiske (ikke britiske) side-ved-side hagler. A: Winchester Model 21 er det eneste amerikanske våpen som bygges på bestilling. B: Winchester Model 23 XTR leveres i kaliber 12 og 20. C: 1 motsetning til britiske og amerikanske hagler, er denne Suhler 127 dobbeltløperen uten ejektor, utstyrt med fester for rem. Den produseres i kaliber 12 og 16.
120
D: Bemardelli Premier Gamecock har
de smekre linjene til et våpen med rett skjefte. E: Krieghoff 32 ble bare fremstilt i kaliber 12. Det er en hammerless type, med én avtrekker, automatisk ejektor, ventilert sikteskinne, og dobbelte siktekom. Illustrasjonen viser Monte Carlo-modellen.
Men også rekylen er annerledes i en over-under. Det underste løpet blir vanligvis avfyrt først, og rekylen har tendens til å tvinge våpenet bakover og inn i skulderen, heller enn oppover og mot kinnet. Dette gjør at skytteren raskere kan få våpenet rettet inn mot målet igjen, fordi munningen ikke hopper så mye. Våpenet som gjorde over-under typen kjent og populær over hele verden, var Browning Superposed. Dette utrolig pålitelige våpenet ble patentert av John Browning i 1923, og ble først produsert i Liége i Belgia. Siden har våpenet vært i produksjon uavbrutt. Grade 1 modellen - som ble produsert for siste gang i 1976 - varden som ble produsert i størst antall. Andre modeller som opphørte omtrent samtidig, var Pigeon, Midas og Diana. Superposed-modellen blir fremdeles produsert, men nå nesten utelukkende på bestilling. Den serien som fremstilles nå, går under betegnelsen Presentation Series. Sidelåsmekanismen finnes bare på ganske få over-under våpen, og bokslåsen
121
dominerer totalt. Noen Beretta-modeller har imidlertid påmontert falske sideplater, slik at gravøren kommer til med sin kunst. Slike plater finnes også på Weatherby Regency. I USA tilvirkes for tiden kun to modeller over-under hagler - nemlig Remington 3200 og Ruger Red Label. Begge er lansert i de senere år. Remington 3200 er blitt et populært våpen blant konkurranseskyttere, men jaktversjonene lages ikke lengre. Våpenet er ganske tungt, noe som demper rekylen. Men tyngden gjør det tungt å bære på lange jaktturer. Red Label-geværet veier mindre og er mer letthåndterlig. Blant fabrikanter av gode over-under hagler, er det de japanske fabrikkene som nå holder på å bli ledende. 1 Japan lages slike hagler som SKB 500 og 600
122
Over-under hagler for jakt, skeetskyting og trapskyting. A: Miroku Model 3700HS i kaliber 12. Jaktversjonen veier 3 kg. B: Remington 3200 Competition Trap (konkurransevåpen for trapskyting). Kaliber 12. C: En gjennomskåret mekanisme fra Winchester Model 101 Field Magnum over-under hagle, (a) Kombinert
sikringsfløy og løpvelger. (b) Selektiv, automatisk ejektor for utkasting av kun den avfyrte patronen, (c) Mellomrommet mellom løpene er tildekket i hele lengden for å forhindre at kvister og blader m.m. setter seg fast når man jakter i tett underskog og kratt. D: Winchester Pigeon Grade hagle bygges i kalibrene 12, 20, 28 og .410.
seriene, Browning Citori Sporter serien, Nikko, Winchester 101, Weatherby Regency og Weatherby Olympian. Dette er alle utmerkete våpen, men anses ikke på høyde med våpen fra de italienske våpenfabrikantene Fabbri og Famars. De italienske haglene i mellomprisklassen ligger godt an. Perazzi-våpnene er gjennom tidene ansett som de beste hagler for trapskyting. Beretta og Franchi lager flere modeller av over-under hagler beregnet på de mer kresne skyttere. Like utmerkete våpen lages i Tyskland, f.eks. Krieghoff- og Merkel-geværene. Hvilke fordeler eller ulemper har så en over-under hagle sammenliknet med en side-ved-side? Det kan ikke gis noe entydig svar på dette spørsmål. Den personlige smak blir avgjørende.
123
Flere over-under hagler. A: Nikko Golden Eagle kaliber 12 kan
brukes til jakt, skeet- og trapskyting. B: Simson Bock hammerless 100 EJ12 er et kal. 12 gevær med ejektor. Dette våpenet har dobbelte avtrekkere, og er utstyrt med fester for rem. C: Luigi Franchi 255 kaliber 12 veier bare 2,8 kg. (1) Løpvelger og sikring kombinert. (2) Avfyringsmekanisme. D: Beretta SO-4 er ett av de siste våpnene i en lang rekke fra denne fabrikken.
124
125
Kapittel 2
Europeiske våpen
Den våpentypen som kanskje mest forbindes med drivjakt i Mellom-Europa, er det kombinerte rifle/haglegeværet. Årsaken til det er at denne jaktformen ofte ikke begrenser byttet til enten «pels» eller «fjær», men tar begge i samme sleng en! Det er ikke uvanlig at deltakerne på drivjakt får anledning til å skyte hare, kanin, rapphøns, fasan, rev, villsvin, og i enkelte land også rådyr og kronhjort. Kombinasjonsvåpenet er selvfølgelig ideelt til dette. Det sørger for en rifle til bytte som har pels, og en hagle til de fjærkledde, samt hare og kanin. Kombinasjonsvåpnene er særlig populære blant jegere i Mellom-Europa, fordi mange av jaktformene der gjør at ett eneste våpen er tilstrekkelig til all slags vilt. Jaktvåpen blir produsert i de fleste europeiske land. Spania, Russland, Finland, Tyskland, Østerrike, Frankrike, Italia, Belgia, Tsjekkia, Slovakia, Sverige og Storbritannia eksporterer alle jaktvåpen. I noen land er produksjonen ganske begrenset eller spesialisert. Hagler blir for eksempel hovedsakelig mas seprodusert i Italia, Spania og Frankrike, mens Storbritannia, Belgia, Tyskland, Østerrike, Tsjekkia og Russland produserer både hagler og rifler. De mest kjen te kombinasjonsvåpnene blir laget i Østerrike og Tyskland, men også den finske Valmet-serien er populær. Kombinasjonsvåpen blir fremstilt i en rekke utgaver, med fra to til fire løp (det har vært produsert våpen med så mange som fem løp!) De to som er mest vanlig i bruk, er over-under versjonen og drillingen, som har tre løp. Den van ligste drillingutgaven har ett rifleløp under to sidelagte hagleløp. En noe mer uvanlig løsning er å ha to ett hagleløp under en dobbeltløpet rifle (på tysk kalt «doppelbiichs-drilling»). Hovedprodusentene av slike kombinasjonsvåpen er Gebriider Merkel, Krieghoff og Heym, alle fra Tyskland. Franz Zodia og de fleste medlemmene i Ferlach Genossenschaft i Østterrike, og Brno i Tsjekkia. Selv om det finnes flere tekniske varianter av drillingtypen, så har de som regel bokslåsmekanisme, Greener kryssbolt, Greener sikring og dobbelte låseklakker. Løpsvelgeren sitter der sikringen vanligvis sitter på en dobbeltløpet hagle. Når velgeren skyves forover, kommer siktet opp bakerst på geværet, og den forreste avtrekkeren blir slått over til å fyre av riflen. Helt til dette blir gjort, virker de to avtrekkerne på hagleløpet. På denne måten er jegeren sikret en rask og lettvint måte å bytte fra hagle til rifle. En annen vanlig versjon av kombinasjonsvåpenet er over-under typen. Tyske og østerrikske våpen har vanligvis rifleløpet under haglen. På noen tsjekkiske modeller og enkelte geværer som fremstilles i USA, sitter rifleløpet øverst. Noen modeller har en løpsvelger og enkeltavtrekk, mens andre har to avtrekke re. Sistnevnte utførelse gir det raskeste valget mellom rifle og hagle, faktisk ras kere
126
A: Carl Gustaf Drilling Standard. To
side-ved-side hagleløp over ett rifleløp som kan fås i mange kalibre. Med hagle i kaliber 12, varierer riflekaliberet fra .222 Remington til 7 x 57. Med kaliber 16 er variasjonen fra 6,5 x 57 til 7 x 57. (Ai) Mekanismen på nært hold. B: Merkel Model 32S er en drilling som kombinerer en kaliber 12 side-ved-side (eller kaliber 16), med en rifle av kaliber .222 til 7 mm.
C: Kombinasjoner som er populære
blant europeiske jegere. (1) Biichsflinte. (2) Rifle og hagle over-under. (3) Drilling. (4) Dobbelt rifle. (5) Bockdrilling. (6) Enkelt hagleløp under dobbelte rifleløp. (7) Vierling. D: Et budt prosjektil med myk kjerne av den ekspanderende typen, (a) Tennhette. (b) Messinghylse. (c) Kruttladning. (d) Mantelen er forsterket på midten, (e) Et ekspanderende prosjektil etter at det har truffet.
127
C 10186
HU
128
A: Anschutz Savage 7 x 57 kaliber
rifle utstyrt med kikkertsikte. Et meget godt våpen fra 60-tallet. B: Carl Gustaf 3000 Standard fremstilles med to mekanismer: én for 6,5 x 55, .30-06, og 9,3 x 62 kalibrene, og den andre som er kortere, for .222 Remington og .308 Winchester. (Bi) Sluttstykket på en Carl Gustaf 3000 Standard sett bakfra. En rød prikk (a) forsvinner når sikringen (b) er på.
(B2) Når sikringen (a) er på, spretter en liten knapp (b) opp på sluttstykket. Når denne knappen er oppe, kan sluttstykket åpnes for å trekke ut patronen i kammeret uten at sikringen heves. C: Husqvama 1979 Monte Carlo rifle lages i kalibrene 6,5 x 55, .30-06, .308 Winchester og 9,3 x 62. (Ci) Graveringen på undersiden. D: Sako Model 72. Et moderne, finsk våpen med sylindermekanisme.
129
/
enn drilling. Noen ganger er det imidlertid en absolutt ulempe at over-under typen har ett skudd mindre enn drilling. Det finnes ytterligere tre typer kombinasjonsvåpen, men de blir ikke fremstilt i noen særlig utstrekning. Det er Cape-geværet - eller Biichsflinte - som er en rifle (vanligvis det høyre løpet) ved siden av en hagle. Bockdrilling er en over-under kombinasjon med et tredje løp i sammenføyningen mellom de to løpene (ekstraløpet er vanligvis utstyrt med et kammer for en ikke altfor kraftig patron, for eksempel kaliber .22 Hornet), og det mest kompliserte våpenet av alle, vierling, som kombinerer hele fire forskjellige løp med én mekanisme. Ved
130
et raskt blikk kan vierling minne svært om drilling. Men ved nærmere ettersyn finner man det fjerde løpet, enten mellom den dobbeltløpede haglen og riflelø pet, eller i sikteskinnen oppå de to haglløpene. Det fjerde løpet er som regel beregnet på en småkalibret, svak patron. Alle kombinasjonsvåpnene er atskillig mer kompliserte enn vanlige dobbelt løpere, og derfor ganske mye dyrere. Over-under versjonen er noe rimeligere enn drilling på grunn av at det har ett løp mindre enn drilling, og kan bygges opp omkring en sterk over-under haglemekanisme. Ofte markedsføres over-under våpenet med to sett løp - kombinasjonssett og et rent haglesett.
A: Merkel Model 220E dobbelrifle,
kaliber 9,3 x 74. B: F. W. Heym har produsert våpen siden 1865. Dette er repetergeværet Model SR20L. C: Ruger Model HR 38 de luxe. D: HDF Standard-riflen produseres i kalibrene 6,5 x 55, .30-06, .308 Winchester og 9,3 x 62. Det kan plassere fem skudd innen en sirkel på 3,5 cm på 90 meters hold. E: Krico Model 620L i kalibrene .222 Remington og .308 Winchester. Dette er et noe uvanlig våpen fordi forskjeftet går helt fram til munningen.
131
Drillingen er vesentlig mer komplisert, med en tredje lås for rifleløpet og en løpvelger i tillegg til den spesielle mekanismen. Et kikkertsikte for de forskjellige kombinasjonsvåpnene blir vanligvis festet med en hakeanordning som gir en rekke fordeler. Hvis det er montert skikkelig, sitter siktet alltid i nøyaktig samme stilling, men kan raskt og enkelt tas av. Når siktet er skutt inn, kan det tas av og settes på gjentatte ganger uten at innstillingen blir forstyrret. Selve festet for siktet stikker ikke særlig mye opp, og kommer derfor ikke i veien for siktet når våpenet benyttes som hagle. Hakemontasjene er imidlertid ganske kostbare, for de krever en god del håndverksarbeid ved påsettingen. For den som foretrekker haglgeværer, er Europa stedet for dobbeltløperen både side-ved-side og over-under modellene. Det finnes også en stor produksjon av halvautomatiske våpen, spesielt i Italia og Belgia, men disse går i det alt vesentligste til eksport. I enkelte land blir automater av og til benyttet for leirdueskyting, men det er relativt sjelden å se noe annet enn dobbeltløpene i europeisk jakt. De britiske «best gun» nyter fremdeles et fantastisk renommé, men i de senere år er det kommet en kraftig utfordring fra italienske våpen. Det finnes en lang rekke jegere som påstår at de beste våpen som produseres i dag, kommer fra Italia. De italienske firmaene FAMARS, Fabbri og Perazzi leverer virkelig førsteklasses våpen. Men diskusjonen om hvor de beste kommer fra, vil nok sikkert fortsette i lange tider fremover. Utmerkede våpen fremstilles også i Spania, for eksempel av AYA, Victor Sarasqueta, Armas Garbi og Ugarte, bare for å nevne noen få. Det mektige bel giske firmaet FN (Fabrique Nationale) har fremstilt utmerkede våpen i årevis, og enkelte franske fabrikker produserer begrensede antall toppkvalitet sideliggervåpen. De tyske produsentene av kombinasjonsvåpen fremstiller også meget gode hagler, i senere tid først og fremst av over-under-typen. Gebriider Merkel i Suhl i Tyskland er anerkjent som produsent av toppkvalitethagler. Hagler fra Østerrike, spesielt fra Genossenschaft-fabrikken i Ferlach, er utmerkede, like dan våpnene fra det tsjekkiske selskapet Brno. Russiske våpen har også opp nådd et godt renommé, og selv de rimeligste modellene er så solid bygget at de vil kunne vare i «evigheter». Disse navnene er ikke ment å gi en fullstendig oversikt, men et representativt utvalg. Et antall firmaer i Europa bygger også jaktrifler. De største er BSA (Storbritannia), Sako og Tikka (Finland), Steyr (Østerrike), Mauser, Heym og Sauer (Tyskland), FN (Belgia) og Brno (Tsjekkia). Det fremstilles også en del rifler i Spania og Sverige. De tyske rifleprodusentene er kanskje de som er mest innovative. Og av disse tar nok Mauser ledelsen, med en lang rekke tekniske utviklinger. Modell 66, som ble introdusert for mange år siden, inneholdt en mengde nye, effektive opp finnelser, hvorav det mest interessante var utskiftbare løp. Den senere modell 77 hadde også mange nyheter. Den viktigste nyskapningen når det gjelder selve mekanismen, er nok rifler med «straight pull»-mekanisme. Ved omladningen av disse trekkes hevarmen rett bakover, uten å måtte vris opp først. Omladningen kan dermed foretas langt raskere enn med ordinær mekanisme. Når det gjelder jakttilbehør, er det ikke så mye som er fremstilt spesielt for Europa, men det utstyr som fins er utviklet med henblikk på jaktstilen i denne del av verden. Bruken av skytetåm og skikken med å jage ved daggry og ved solnedgang har fremskyndet utviklingen av spesielle sikter og kikkerter for nettopp dette. Villsvin blir ofte jaget om natten, noe som gjør de spesielle optiske hjelpemidlene viktige. 8 x 56-siktet og kikkerter ble utviklet for å gi maksimale muligheter under dårlige lysforhold, likeså de grove trådkorsene man ofte ser på europeiske kikkertsikter. I Europa blir mange rifler og hagler utstyrt med remmer, noe man ser svært sjelden i Nord-Amerika. Jaktvesken er svært populær blant europeiske jegere. Her kan man oppbevare ammunisjon, jaktkniver, mat og andre nødvendigheter. En festeanordning for byttet er vanligvis også å finne på disse jaktveskene. I store deler av Europa er jakten mer en festlig anledning enn den er i
132
Elgen er det største viltet i Europa, og blir jaget i Sverige, Finland, Norge og Sovjet. Ca. 20 000 elg blir felt i Norge hvert år. Når man jager disse flotte dyrene, må man ha et kraftig våpen med sylindermekanisme. A: Walther Model A er en rifle som leveres i mange forskjellige kalibre. For elg benytter man vanligvis 6,5 x 57 eller .270 Winchester.
B: Weatherby Mark V har et meget
karakteristisk skjefte og en sylindermekanisme med hele ni låsklakker. For elg anbefales 7 mm Magnum, .340 og .378. Kaliber .460 som passer for elefantjakt, finnes også. C: Tikka Deluxe med sylindermekanisme lages i Finland i passende elgkalibre: 6,5 x 55 og .308 Winchester.
133
Nord-Amerika, og europeiske jegere er langt mer oppmerksomme på estetiske regler, ofte basert på århundrers tradisjoner. Dette gir seg uttrykk i en noe stivere og mer formell omgangstone blant europeere enn man finner i andre deler av verden. Utenfor Norden kan antrekket være ganske formelt sammenliknet med det amerikanske jegere benytter. Grønt dominerer, men man ser også ofte brunt og grått, og slips hører med. Jakthomet blir ikke bare brukt for å samle jegerne, men også som en tributt til det nedlagte viltet. For mange sportsjegere er det formelle preget og tradisjonene meget tiltrek kende, for det symboliserer det viktige alvoret ved jakten, uten at det reduserer jaktgleden. Det formelle antrekket, som en gang i tiden var et tegn på at man tilhørte aristokratiet i en tid da viltet tilhørte jordeierne, står nå for det aristokra tiske ved jaktånden. Men i rettferdighetens navn må vi skynde oss å legge til at det noe formelle antrekket som benyttes i Europa, ville være svært så upraktisk i andre verdensdeler. Heten og fuktigheten i Afrika og Asia er neppe det ideelle for slips, mens jaktmetoden og det svært utilgjengelige terrenget i Nord-Ameri ka på kort tid ville få en kostbar europeisk jaktjakke til å se ut som en fille!
A: Trådkorset blir laget av ekstra tynn
pianotråd. B: Weaver Qwik-Point siktet gir ingen forstørrelseseffekt, men en lysende oransje prikk vises på bildet av byttet. Lyset faller inn ved (a) og passerer gjennom et dikroisk speil (b). Pæren (c) gir lys til prikken. Bildet av den passerer til skytterens øye via et eliptisk speil (d), en rektangulær linse (e) og det dikroiske speilet (b).
C: Weaver T Model kikkertsikte justeres med en skrue (a). Bevegelsen overføres til en herdet stålkule (b). Selve mekanismen (c) holdes på plass mellom denne kulen og en maken (d) som er fjærbelastet.
134
Dette Ruger siktet kan monteres og demonteres i en fart bare ved å skru et par omdreininger på et par skruer. De sitter på venstre side ved ringene (a) og er ikke synlige på illustrasjonen.
Kapittel 3
Amerikanske rifler
Rifler med sylindermekanisme Rifler med sylindermekanisme er etter hvert blitt dominerende i nordamerikansk jakt, spesielt blant sportskyttere som allerede har eller har til hensikt å anskaffe flere enn én rifle. En av årsakene er den vekt man i dag legger på hvordan patronene virker, spesielt magnumammunisjonen. Med unntak av halvautoma ten Browning BAR-riflen, har man kun valget mellom forskjellige rifler med sylindermekanisme ved bruk av forsterket magnumammunisjon. Selv om det meste av viltet i Amerika - som de fleste andre steder i verden blir skutt på avstander under 90 m, liker amerikanske jegere å være forberedt på lengre skuddhold. Dette er vanligere blant jegere i de vestlige statene der avstandene til dyr som prærieantilope, elg og svarthalehjort ofte blir på 270 m eller mer. Denne type jakt setter ikke store krav til skuddtakten, men den krever patroner som kan levere tilstrekkelig kraft over lange avstander, samt en rifle med høyere treffsikkerhet enn gjennomsnittet. Det som gjør sylindermekanisme-riflene så populære, er det store utvalget i kalibre som tilbys, samt den utrolige nøyaktigheten som er innebygget i mekanismen. I tillegg er noen av disse våpnene meget flotte å se på, og skiller seg markert ut fra de andre. Derfor kan de ha en spesiell appell til dagens skyttere. Den opprinnelige sylindermekanismen er blitt forbedret og modernisert opp gjennom årene. Men i virkeligheten er den nesten uforandret fra Paul Mausers første forsøk med å forbedre sluttstykkeidéen til noe som virkelig fungerte, for over 100 år siden. Den enkle konstruksjonen og virkemåten, sammen med dens styrke, gjør den til den sikreste og mest pålitelige repetermekanismen som finnes. Det er ikke noe som kommer opp mot nøyaktigheten til sylindervåpen. I løpet av de siste 100 år har forskjellige typer mekanismer vært betraktet som de sikreste, men i de siste tiårene har sylindermekanismen vært så å si enerådende på markedet. Dette gjør seg gjeldende ved at samtlige skarpskyttervåpen i handelen i dag - både for senter- og randtenning - er basert på sylindermekanisme-prinsippet. Det finnes kun ett unntak - den britiske BSA konkurranseriflen med randtenning - og dens eneste fortrinn er at den er et unntak! Det er flere grunner til syl i ndermekan ismens presisjon. For det første er mekanismen meget stabil. Låsens symmetriske oppbygning bidrar til denne stabiliteten. Det gjør også skjeftet som er i én del, godt festet til mekanismen. Moderne mekanismer er i stand til å låse meget hurtig, og de har avtrekkere som kan finjusteres - to finesser som hjelper både på presisjonen og våpenets generelle virkemåte. Selv om sylindermekanismen er blitt ansett som den absolutt langsomste av alle repetermekanismer, kan den avfyres med overraskende hurtighet. I den amerikanske feltkonkurransen er det et element der skytteren over en distanse på 183 meter (200 yards) skal skyte 10 skudd i løpet av 60 s. Skytteren begynner i stående stilling, setter seg ned, fyrer av 5 skudd, lader om, legger seg ned og fyrer de siste 5 skuddene. En dyktig skytter kan lettvint klare dette med flere sekunder til gode, etter å ha plassert samtlige skudd innenfor et område som er mindre enn en hånd. 135
Amerikanerne ble for første gang oppmerksomme på sylindermekanismen da hundretusener av amerikanske soldater i den første verdenskrig ble utstyrt med Springfield-rifler fra 1903. Inntil da hadde ethvert forsøk med slike mekanismer bare hatt begrenset suksess. I 1879 begynte for eksempel Winchester å produ sere Hotchkiss-riflen med sylindermekanisme, og i løpet av de neste 20 årene ble omkring 85 000 våpen produsert. Remington fabrikkerte sin rifle med sylindermekanisme konstruert av Lee i perioden 1886 til 1906. En rifle som hadde større suksess, varden norskkonstruerte Krag-Jørgensen som ble bygget på lisens av Springfield og utstyrt med kammer for 30/40 Krag-ammunisjon. Dette var standard våpenet for den amerikanske hær fra 1894 til 1904, og det var det første våpenet med sylindermekanisme i de amerikanske styrkene. I den spansk-amerikanske krig ble våpenet benyttet som hovedvåpenet for de ameri kanske soldatene. Siden den gang har dusinvis av amerikanskkonstruerte og -produserte rifler med sylindermekanisme dukket opp og forsvunnet igjen, og dusinvis av euro peiske modeller er blitt benyttet av amerikanske jegere. De mest populære europeiske riflene er Sako-riflen og forskjellige utgaver av Mauser. I dag er de mest populære riflene Remington M-700, Winchester M-70, Ruger M 77 og Savage M-110, samtlige med sentertenning og sylindermekanisme. Et annet populært våpen med sylindermekanisme, er Weatherby Mark-V, et produkt fra et amerikansk firma som får sine våpen bygget i Vest-Tyskland og Japan. Det finnes en mengde andre våpen med sylindermekanisme på det amerikanske markedet, men det er for mange av dem til at vi kan gå i detalj. Men vi bør ikke
A: Weatherby Mark V magnum-rifler
finnes i kalibre fra .224 forsterket skadedyrs-ammunisjon, til .460 som gir 1100 kg munningsenergi med et prosjektil på 32 g. B: Gjennomskåret mekanisme fra Weatherby Mark V. Sluttstykkets forreste ende (a) er forsenket og passer fullstendig rundt patronhylsen (b), mens sluttstykket selv er helt omsluttet av løpet (c).
136
glemme et par konkurranserifler med sentertenning fra mindre våpenprodusen ter, for eksempel Shilen og Wichita, som fremstiller våpen som er blant de mest treffsikre i verden, og som virkelig skiller seg ut når det gjelder konstruksjonsfinesser. Winchester Model 52-riflen er blitt Nord-Amerikas mest anerkjente våpen med randtenning, men produksjonen av det opphørte i 1979. I årevis hadde det vært det ledende konkurranse våpenet i USA og det våpenet som hadde satt flest amerikanske rekorder. Den mer sportspregede utgaven av M52 blir betraktet som det beste våpenet av denne typen som noen gang er bygget i USA, og våpensamlere betaler flere hundre dollar for et godt våpen. I dag er det tyskbyggede Anschiitz-geværet med randtenning og sylinderlås, amerikanske konkurranseskytteres absolutte favoritt. Ett av målene for amerikanske rifleentusiaster, er å få tak i én av de vakre riflene som kun bygges på bestilling av amerikanske topprodusenter. Etterspør selen overstiger kapasiteten til disse våpenbyggeme, og prisene er meget høye. Med bare noen få unntak, er alle disse toppvåpnene utstyrt med sylinderlås.
Rifler med bøylemekanisme Fremfor noe annet våpen er bøylemekanisme-riflen blitt symbolet på ameri kanske jaktvåpen og det tradisjonelle amerikanske synet på hva et jaktvåpen er. I ikke liten grad skyldes dette den enorme publisiteten og den myten som er blitt skapt av populærlitteraturen, alle westemfilmene og de store episke TV-seriene,
som uopphørlig setter bøylemekanisme-våpnene i forbindelse med hvordan det ville vesten ble temmet. Det er interessant å legge merke til hvordan ethvert forsøk på å forbedre eller modemisere den opprinnelige 18OO-talls bøylemekanisme-konstruksjonen har slått feil. Eksempler på dette er den moderne utseende Winchester Model 88 riflen med sentertenning (1955-1973) og Model 150 med randtenning (1967— 1973), Sakos Finnwolf (1963-1972) og Model 73 (1973-1975), Marlins Levermatic Model 56 og Model 57 med randtenning og Model 62 med senterten ning (1955-1965), og Remingtons Model 76 (1962-1964). Samtlige av disse var forbedrede konstruksjoner av hammerless-typen, med kompakte mekanis mer og større styrke og nøyaktighet. Til tross for alle disse tilsynelatende forbedringene i forhold til våpnene fra 1800-tallet, ble samtlige kommersielle fiaskoer, som forsvant fra markedet i løpet av få år. Det mest moderne bøylemekanisme-geværet som fremdeles bygges, er Brownings BLR som blir omhyggelig pakket inn i forskjellige ting som får det til å se ut som et autentisk våpen fra 1890-tallet. Det eneste unntaket fra denne Westemlinjen er Savage Model 99, som virkelig skriver seg fra 1899, men som likevel har en hammerless-profil. Siden det første gang kom på markedet, har produsentene sørget for forbedringer. Til tross for dette, sendte Savage en nyutgåve av den gamle modell 99A ut på markedet i et forsøk på å skape interesse for dets 1890-talls preg. Våpenhistorikere nevner sjelden at bøylemekanismen ble en skuffelse rent salgsmessig, til tross for dens plass i amerikansk historie. Oliver Winchester betraktet det som et militært våpen, og besøkte forsvarsdepartementene i Euro pa, Asia og Latin-Amerika for å selge det. «Hvor er det geniet som vil fatte hvilket krigsvåpen dette er, og som ved dets hjelp herske over verdens hovedste der?» spurte han. Verdens krigsgenier forble imidlertid skeptiske, og rent bortsett fra noen spredte bestillinger på bøylemekanisme-musketter, måtte Winchester nøye seg med en relativt liten, men jevn, sivil etterspørsel. Ikke desto mindre er hans karabin Model 94 blitt symbolet på alle bøylemekanismevåpen, og står som et eksempel på dets bruksområder, feil og fortrinn. I USA er bøylemekanisme-våpenet blitt karakterisert som et «a brush gun». Bruksområdet er stort sett i tett kratt og buskvegetasjon der flest skudd blir avfyrt på under 75 meters hold, og hvor skudd på hold over 90 m er en unntakelse. For slike forhold er den korte, lett håndterlige karabinen i stand til å holde en relativt høy skuddtakt hvis det skulle være nødvendig. Disse våpnene blir ikke ansett for å være særlig nøyaktige, spesielt ikke i sammenlikning med sylinderlås-våpen og enkelte typer ett-skudd-våpen. Denne mangelen på nøyaktighet skyldes konstruksjonen med delt skjefte, lett løp og forholdsvis spinkel låskasse som lett gir etter ved avfyring. Heller ikke bøylemekanisme-våpen har vært utstyrt med kammer for ammunisjon med høy presisjon - før inntil ganske nylig. Denne nøyaktigheten har imidlertid aldri vært så viktig med henblikk på disse våpnenes bruksområde, selv om noen våpen har hatt en overraskende høy presisjon. Med spesialammunisjon kan man med enkelte av disse våpnene faktisk prestere å plassere fem skudd innenfor en sirkel med 5 centimeters diameter på 100 meters hold. Selv om dette hører til unntakelsene, kan nesten hvert eneste moderne våpen med bøylemekanisme plassere 5 skudd innenfor en 10 centimeters sirkel. De første bøylemekanisme-riflene var utstyrt med et kammer som passet til de tidlige, enhetspatroner, som også ble benyttet i pistoler. Winchester Model 73 (1873-1919) skjøt ammunisjon av kaliber .44/40 og tilsvarende pistolammunisjon, som bare så vidt var tilstrekkelig til hjortejakt, og ikke på langt nær tilstrekkelig til bjørn, elg og bison. Større og kraftigere patroner nødvendiggjor de større og kraftigere rifler. En rekke våpen ble konstruert for .45/70 og større patroner. Winchester og Marlin fremstilte våpen som skulle fyre av disse bison-patronene, en utvikling som kulminerte med Winchester Model 1895 (1895-1931), som benyttet de kraftige patronene .30/06 og den enorme .405 Winchester-patronen med en munningsenergi på 444 kgm. Bøylemekanisme-våpen ville nok kanskje blitt konstruert for kraftigere og kraftigere ammunisjon, hadde det ikke vært for introduksjonen av sylinderme-
137
kanisme. De eneste bøylevåpnene som overlevde, er de lette og raske karabine ne som benyttes til hjorte- og svartbjømjakt. En unntakelse er bøylevåpnene som bygges av Marlin, kaliber .45/70 og .444. Her benytter man ammunisjon laget etter 1800-talls mønster. Slik ammunisjon utvider ikke det praktiske bruksområdet for bøylemekanisme-våpnene, og denne kombinasjonen appel lerer nesten utelukkende til skyttere som har en slags sentimental tilknytning til den gammeldagse stilen. Hovedfordelen ved denne våpentypen har alltid vært deres påståtte hurtighet i aksjon, men i virkeligheten viser dette seg ikke å holde stikk. Hva man sjelden tenker over er at for å kunne opprettholde en høy skuddtakt, må riflekolben ligge inntil skulderen hele tiden, og siktet må holdes på målet mens man beveger bøylen og trykker av. Imidlertid vil en gjennomsnittsjeger høyst sannsynlig ta riflen ned fra skulderen når han lader om. Dette gir omtrent den samme skuddtakten som med et våpen med sylindermekanisme. Den utvendige hanen ble lenge ansett som en viktig sikkerhetsfaktor. Men i virkeligheten er dette ikke alltid riktig. For å sette hanen ned til en sikker posisjon (halvspenn), må avtrekkeren faktisk trykkes inn. Av og til glipper tommelfingeren på hanen - og skuddet går av. For å unngå dette har Mossberg nylig introdusert en modifisert utgave av Model 479 med bøylemekanisme. Denne modellen er utrustet med en manuelt operert kryssbolt som blokkerer hanen selv om den skulle slippes ved et uhell. Bøylemekanisme-våpnene blir vanligvis utstyrt med åpne V-sikter (skur og kom) fra fabrikkens side. Inntil ganske nylig kunne man selv gjøre dette siktet bedre ved å montere et stillbart dioptersikte på låskassen. Mens slike dioptersikter fremdeles blir produsert til nesten alle typer bøyle våpen, velger nesten alle dagens skyttere kikkertsikter. Imidlertid kan dette føre til et problem. Den populære modellen - Winchester 94 - kaster tomhylsene ut på oversiden av låskassen, og det finnes derfor ikke et tilstrekkelig solid feste for et kikkert sikte. Selv om et kikkertsikte nok kan monteres over låskassen, kan hylsene treffe det når de kastes ut, og falle tilbake i mekanismen og blokkere den. Dette problemet løses vanligvis ved at man monterer siktefestet på venstre side av
138
låskassen og selve kikkerten til side for sentrum på samme side, slik at patronhylsene ikke treffer det på veien ut. En annen løsning, utviklet av Leupold Optical Company, er å feste kikkerten til løpet foran låskassen. Kikkerten som passer til dette må ha mulighet for en ekstra lang avstand mellom øyet og okularet. Disse kikkertene forstørrer to eller fire ganger, og leveres med øyeavstand på fra 25 til 60 cm. Endel andre bøylevåpen, som f.eks. Browning, Marlin og Mossberg, kaster tomhylsene ut til siden. De har derfor en solid låskasse som tillater konvensjonell montering av kikkertsiktet. Ammunisjonen som nesten alltid forbindes med bøylemekanismen, er .30/30 WCF som foretrekkes av våpenprodusenter som Winchester, Marlin, Mossberg og Savage. Mens den er fullt tilstrekkelig til hjort og små bjørner, blir den slått av nesten alle andre kalibre når det gjelder prestasjoner. Savage Model 99 fås for eksempel i kal. .22/250 Remington, .250 Savage, .243 Winchester, .300 Savage, .308 Winchester, .358 Winchester og .375 Winchester. Kaliber .22/250 som kalles «revekuler», er ikke brukbare til større vilt, men alle de større patronene kan benyttes til hjort. Browning BLR leveres i kalibrene .243, .308 og .358. Samtlige er beregnet for moderne patroner med stor energi, som igjen passer til vilt i hjorteklassen. Marlin-riflene er ikke beregnet for patroner med høy energi. De er beregnet for patroner med middels gasstrykk eller under, som for eksempel .357 og .44 magnum pistolammunisjon, .30/30, .35 Remington og .45/70. Mossberg-riflene er lik Marlin-våpnene, og kan brukes til .30/30 eller .35 Remington. Rifler med bøylemekanisme kommer nok til å holde på populariteten i mange år fremover, og de kommer ikke til å bli forandret så svært mye fra de typer man kjenner i dag. Det samme kan sies om bøylevåpnene med randtenning i kaliber .22. Mange tiltales av deres westem-utseende, og treffsikkerheten er omtrent den samme som for andre randtenning-rifler. Når det gjelder lettvint og hurtig bruk, rangerer de foran sylindermekanisme-våpen med randtenning. Og på ett område ligger de foran alle andre amerikanske jaktrifler med randtenning: de er samtlige av meget høy kvalitet. Bøylemekanisme-våpnene med randtenning fra Browning, Marlin og Winchester, er samtlige vesentlig bedre enn andre rifler
B: Bøylemekanismens funksjon i en rifle. Bøylen (a) er hengslet på en bolt (b) og overfører bevegelsen til to armer. Den bakerste (c) spenner hanen (d), mens den andre (e) trekker sluttstykket tilbake og gjør det mulig for en ny patron å bli ført fra magasinet til kammeret. Når bøylen føres oppover igjen, låses den på plass fordi hengslingspunktet (b) med de to armene ligger høyere enn de to armenes hengslingspunkter f og g.
med randtenning, og når de også er blant de dyreste i USA, er det fordi man har benyttet det beste som kan skaffes av materialer.
Rifler med pumpemekanisme og halvautomater Ingen ringere enn våpenfabrikanten Colt fremstilte et våpen med pumpemeka nisme så langt tilbake som i 1885. Det ble kalt «Lightning» (lynet). Det hadde ikke særlig suksess, og forsvant stille og rolig mot slutten av århundret, selv om kvaliteten nok var god. Pumpemekanismen har alltid vært foretrukket når det gjelder amerikanske hagler, men den har aldri slått skikkelig an i rifler. Pumpemekanisme-våpnenes tiltrekning på mange jegere kommer av at de har hagler med slik mekanisme, og derfor er de blitt vant til å kaste ut tomhylsen ved å «pumpe» med forskjeftet. Vanlige rifler med pumpe og sentertenning lar seg raskt oppsummere: Remington Model 760 Gamemaster (i kalibrene .243, 6 mm Remington, .270, .308 og .30/06) og Savage Model 170 (enten i kaliber .30/30 eller .35 Reming ton). I øvede hender er pumpemekanisme-geværet bare litt langsommere enn halvautomatene når det gjelder skuddtakt. Etter at skuddet er avfyrt, trekkes forskjeftet helt tilbake med den forreste hånden, og føres deretter helt forover igjen til mekanismen låses i skuddklar stilling. Denne frem-og-tilbake bevegelsen trekker den tomme hylsen ut av kammeret, kaster den ut, spenner avtrekkermekanismen og fører et nytt skudd inn i kammeret. Dette er en flytende, naturlig bevegelse som byr på den fordelen at skytterens hender forblir i skuddposisjon. Den viktigste ulempen når det gjelder virkemåten, er at den ikke gir tilstrekkelig mekanisk kraft i uttrekningsfasen. Hylser ‘ ?m er litt trege å få ut, kan derfor bli sittende fast. Treffsikkerheten for pumpemekanisme-våpen er omtrent den samme som for bøylemekanisme-rifler og halvautomater. Imidlertid kan det forekomme store variasjoner i nøyaktigheten blant våpen av samme merke, modell og kaliber. Selv om man ofte kan høre skyttere fordømme alle typer pumpemekanisme-rifler, behøver slike påstander ikke nødvendigvis være sanne.
Pumperifler med randtenning er ofte mer populære enn de noe større og grovere våpnene. Slike våpen produseres av Browning og Remington, mens det brasilianske firmaet Rossi fremstiller en etterlikning av Winchester Model 62, som var i produksjon fra 1932 til 1959. Det synes ikke som om det har funnet sted noen nyutvikling blant pumpevåpnene i den senere tid, hvis man da ikke tar med introduksjonen av Brownings BPR rifle med randtenning. Det er et pumpevåpen som er blitt til ganske enkelt fordi det har så mange fellestrekk med Browning BAR halvautomat med randtenning. Halvautomater både med rand- og sentertenning er langt mer populære enn pumpemekanismevåpen. I skrivende stund finnes det omkring et halvt dusin amerikanske, eller amerikanskkonstruerte halvautomater med randtenning for sportskyttere på det amerikanske markedet. Dessuten finnes det omtrent et dusin kopier av militærrifler som bare kan karakteriseres som skrapvåpen! Browning, Hamngton & Richardson, Ruger og Remington bygger alle rifler med senter tenning i mange forskjellige kalibre, fra .223 Remington og .44 magnum, opp til .300 Winchester magnum. Noen få eksperimentvåpen i halvautomat er blitt fremstilt for kaliber .458 Winchester magnum. Den helt åpenbare fordelen med en halvautomat er dens høye skuddtakt og at den er lett å bruke. Skytteren trenger bare å trykke på avtrekkeren, og uttrekkingen av hylsen, utkasting og lading skjer helt automatisk. Det er feilaktig å kalle disse våpnene automatiske rifler. Helt korrekt forklart er et automatvåpen en rifle som fortsetter å fyre av skudd så lenge avtrekkeren er trykket inn. Halvautomat er bedre! På en halvautomat må avtrekkeren trykkes inn for hvert skudd. I USA er det ikke tillatt for privatpersoner å eie maskingevær eller helautomatiske våpen, hvis man da ikke skaffer seg en spesiell tillatelse. Hverken i USA eller Canada er helautomatiske våpen tillatt for jakt. Derimot kan man benytte halvautomater til jakt unntatt i noen stater der jaktlovene begrenser magasinkapasiteten til bare noen få skudd. Den vanligste innvending mot halvautomatene er påstanden om at de ofte forkiler seg. Den vanligste grunnen til dette er bruken av håndladet ammunisjon 139
som ikke er blitt skikkelig utført. Men bortsett fra det, er halvautomatene overraskende problemfrie og pålitelige. De mekanismer som er å få i dag, er enten gasstrykkopererte eller direkte rekylopererte. Den sistnevnte typen er meget enkel. Trykket bakover fra den avfyrte patronen skyver sluttstykket bakover og påbegynner derved en ny omgang. Kombinasjonen enkelhet og ukomplisert fremstilling har gjort denne mekanismen til det helt åpenbare valg for randtenningsrifler, men den er vanskelig å tilpasse bruken av patroner med større kraft. Slik ammunisjon krever stadig kraftigere sluttstykker for å fange opp rekylen. En gang i tiden fremstilte Winchester for eksempel sportrifler med sentertenning. De hadde den enkle mekanismen, Model 07 og 10, men de veide nesten 4 kg med sine massive sluttstykker og låsmekanismer. Ammunisjonen til dem var relativt svak, i kalibrene .351 og .401 Winchester. I rifler for ammunisjon med høyt gasstrykk er det mer praktisk å bruke endel av gassen til å operere mekanismen, altså det samme systemet som benyttes i halvautomatiske hagler. Dette benyttes for eksempel i Browning BAR Sporter, Remington 742 og Ruger-Mini-14. Remington fremstilte engang noen halvautomater som baserte seg på Brownings system med lang løpsrekyl, men disse er gått ut for lenge siden. Denne mekanismetypen var vanskelig å fremstille og langt mindre effektiv enn gasstrykkprinsippet. Sannsynligvis vil det aldri bli benyttet i rifler igjen. Selv om man ofte snakker nedsettende om presisjonen hos halvautomatene, er det ingen grunn til å vente at de skal være mindre treffsikre enn pumpemekanisme-våpen eller bøylegeværer, ei heller sylindermekanisme-våpen for den saks skyld. Et par virkelig forseggjorte utgaver av det amerikanske geværet for de militære styrker, M-l Garand og M-14 halvautomater, er i stand til nesten utrolig høy presisjon. 10 skudd plassert innenfor en sirkel med diameter på 7,5 cm på 190 meters hold er et resultat som lar seg høre. Imidlertid lider mange halvautomater av en hard og vrien avtrekker, og dårlig gjennomtenkt utforming av skjeftet. Slike mangler påvirker treffsikkerheten, som altså ikke har noe å gjøre med selve mekanismen. Selv om halvautomatiske rifler for storvilt er vanligst i de nordøstlige deler av USA, hvor høy skuddtakt på kort hold er mer ønskelig enn høy presisjon på langt hold, er de ganske utbredt over hele landet for alle typer storvilt. Modeller med randtenning er mest populære blant dem som skyter småvilt som ekorn og kaniner.
A: Browning BAR 22 er
halvautomatisk med et magasin som kan ta 15 Long Rifle .22 patroner. (1) Detaljillustrasjon av avtrekkeren (a) og sikringen (b). Sikringsknappen har en klar rødfarge. B: Remington Nylon 66 Black Diamond har skjefte og forskjefte av
140
strukturert nylon. En av fordelene ved dette våpenet er dets utrolig lave vekt: bare 1,8 kg totalt! C: Harrington & Richardson Model 865 er et kaliber .22 våpen med sylindermekanisme. Det har avtakbart magasin som kan ta 5 LR-patroner.
Kapittel 4 SMITH & WESSON
Håndvåpen
Det er bare i Nord-Amerika, og da hovedsakelig i USA, at pistoler og revolvere brukes til jakt. De fleste land har strenge restriksjoner som begrenser den enkeltes mulighet til å bære, eie og bruke håndvåpen, og dette er også tilfelle i USA. Det finnes flere føderale og statlige restriksjoner vedrørende håndvåpen (og generelt alle våpen med riflete løp), og enkelte administrative myndigheter innen hver stat pålegger skytterne ytterligere lokale restriksjoner. Noen av disse påleggene er av hensyn til den alminnelige sikkerhet, mens andre regler begren ser bruken av småkalibrede våpen til kun å skyte småvilt eller skadedyr. Andre forbyr bruken av håndvåpen med dårlig sikteanordning eller svært kort løp. Tross disse begrensningene, er et stadig økende antall amerikanske jegere gått over til håndvåpen på jakt der lover og regler tillater det. I løpet av 1970-årene øket antall håndvåpen benyttet til jakt på stort og smått vilt drastisk i Nord-Amerika. Årsakene til dette er at det er blitt lettere å få tak i våpen med kraftigere kaliber, ammunisjonen er blitt forbedret og ladet med kuler beregnet til jakt, og utviklingen av nye typer sikter og fester er gått med rivende fart. Håndvåpnene som benyttes omfatter revolvere og pistoler. Både single- og doubleaction revolvere blir benyttet. På en singleaction revolver må hanen spennes ved håndkraft etter hvert skudd, mens den på en doubleaction revolver blir spent og avfyrt ved avtrekkerens bevegelse alene. Det er en mekanisme med et langt og tungt avtrekk som kan gjøre sikker skyting vanskelig. Når slike håndvåpen blir benyttet til jakt, vil jegeren alltid spenne hanen manuelt før skuddet avfyres. Et godt doubleaction våpen får derved et kort og meget lett avtrekk, og god treffsikkerhet. Det finnes også pistoler av begge typer, men singleaction dominerer fullsten dig. På en slik pistol behøver man bare å spenne hanen manuelt før det første skuddet. Når man skyter vil mekanismen automatisk kaste ut den brukte hylsen, samtidig som en ny patron blir ført inn i kammeret fra magasinet, hanen spennes og våpenet er klart til neste skudd. Det ville være for pretensiøst å utrope en eller annen håndvåpentype til den beste for jakt. Alle typer er populære i Nord-Amerika, og alle har sine fordeler og ulemper. Valg av våpen bør styres av den enkelte jegers personlige smak og erfaringer, idet man tar hensyn til hva slags jakt som er aktuelt. Mens de håndvåpentypene som hittil er beskrevet er de vanligste, har det vært et enormt oppsving i populariteten til enkeltskuddspistoler. Stort sett er dette et resultat av den store utvikling som har funnet sted når det gjelder ammunisjon og kikkertsikter, spesielt dem med lang øyeavstand (som gjør at jegeren kan holde våpenet på normal måte, og ikke behøver å holde det for tett opptil ansiktet). Den mest nøyaktige, komfortable og sikreste måten å holde våpenet på, er med strake armer og et godt grep med begge hender. Det blir enda bedre og sikrere hvis jegerens hender eller underarmer - aldri våpenet selv - legges an mot et solid underlag. Ved å sette et kikkertsikte på et håndvåpen vil man kunne øke avstanden betraktelig til et bytte, og likevel skyte sikkert. Dette forutsetter at våpenet er utstyrt med et skikkelig kammer som tillater ammunisjon med tilstrekkelig styrke. For jakt i åpent terreng og på langt hold burde det være unødvendig med flere skudd avfyrt i rask takt, dersom det første skuddet ikke blir avfyrt før man
A: Smith & Wesson Model No. 19, kal. .357 Combat Magnum, her vist med 10 cm løp. Leveres også med løp på 6 og 15 cm. Revolveren er utstyrt med et S & W Micrometer (Click) sikte som kan justeres både i høyde- og sideretning.
B: Smith & Wesson Model 29 .44
Magnum er en seks-skudds revolver. Avhengig av løpets lengde veier den fra 1,2 til 1,4 kg.
141
A: Denne gjennomskårede illustrasjonen av en Ruger .357 Magnum viser den i ikke-spent tilstand. B: Enkeltskuddspistoler har fått øket popularitet, og mange av dem - som denne Thompson Center-Contender - er utstyrt med utskiftbare løp.
er sikker på å få et godt treff. Enkeltskuddspistolene er blitt utstyrt med kamre for et stort utvalg langdistansepatroner, og har derfor inntatt en noe spesiell posisjon i amerikansk jakt, sammen med håndvåpen med repetermekanisme. Alle typer firbent vilt i USA er blitt jaget med håndvåpen. Forfatteren har brukt slike våpen på småvilt som kaniner, ekorn, og vaskebjømer, og på storvilt som villsvin, hjort, bjørn, elg og den spesielle nordamerikanske elgen «moose». Noe av dette viltet ble skutt med håndvåpen fordi det helt plutselig dukket opp på kort hold, og kunne lettere bli nedlagt med håndvåpen enn med rifle. Mestepar ten av de større dyrene ble skutt med en .44 Magnum Ruger Blackhawk revolver, og et villsvin med en .41 Magnum revolver. Et utvalg våpen ble benyttet til hjortejakten: en .357 Magnum revolver, en .30 Herret enkeltskuddspistol og med en .45 ACP Auto. Det sistnevnte våpenet blir imidlertid sjelden benyttet til jakt. I virkeligheten kan ikke noe enkelt kaliber pekes ut som det mest brukte i amerikansk jakt med håndvåpen. Utvalget som jegerne har er altfor stort. Magnum .357 er svært populær til å jage virginiahjort med, og ikke uten grunn. De fleste jegerne som er ute etter litt større vilt, bruker vanligvis en revolver kal. 44 Magnum - som for eksempel en Smith & Wesson Model 29 doubleaction, eller en Ruger Blackhawk singleaction. Ikke fullt så mange bruker den kraftige, men sjeldne, .44 AMP Automag pistol, eller ThompsonCenter Contender enkeltskuddspistol med «knekkmekanisme». Det sistnevnte våpenet kommer også i en utgave som kan bruke rifleammunisjon i kaliber .30/30 WCF og .35 Remington i tillegg til de tradisjonelle håndvåpenkalibrene. Det finnes flere relativt billige . 22 pistoler og revolvere med randtenning som er gode til småviltjakt på for eksempel kaniner og ekorn. De fleste seriøse skyttere foretrekker imidlertid en revolver av toppkvalitet, som for eksempel
142
Smith & Wesson K-22 eller én av de førsteklasses banevåpen med justerbart sikte og skikkelig avtrekk. En type jakt som er meget populær i enkelte deler av USA, er jakten på dyr som tidligere ble karakterisert som skadedyr. Murmeldyr, præriehunder og coyoter (prærieulv) er de dyregrupper som er blitt mest jaktet på. Når en jeger snakker om rifler eller pistoler for jakt på skadedyr, mener han våpen som er bygget for presisjonsskyting på langt hold, spesielt på præriehunder og murmel dyr, men også på prærieulver, og av og til på rødrev, men da helst jakt på et
snødekket, åpent jorde. Noen av dem som driver slik jakt bruker de samme magnumrevolvere og -rifler som de benytter på storviltjakt. Det er typisk at disse jegerne betrakter skadedyrjakten som en morsom og nyttig trening for treffsikkerheten, som en forberedelse til storviltjakten. Det finnes imidlertid endel entusiastiske skadedyrsjegere som bruker spesielle våpen for skyting på langt hold, og so i betrakter denne formen for jakt som en utfordrende sport i seg selv. En typisk rifle for denne sporten er utstyrt med kammer for .22 ammunisjon med høy hastighet og sentertenning. Den har et tungt løp og er temmelig uhåndterlig, og ofte er den utstyrt med et kraftig kikkertsikte. Noen rifler ser ut som en blanding av et jaktvåpen og en typisk banerifle. Enda merkeligere er noen av håndvåpnene som er blitt utviklet spesielt for denne jakten. De er utstyrt med kammer for spesielle skadedyrpatroner. Det beste og mest treffsikre våpen er Remington XP-100, som faktisk er en kortløpet rifle med sylindermekanisme montert i et pistolgrep av plast. Det bruker .221 Remington ammunisjon, en kort ,22-patron med «flaskehals» og sentertenning. Den kan best karakteriseres som en forkortet utgave av .222 Remington riflepatron, fordi diameteren både øverst og nederst er den samme
(som for Remington-ammunisjonen). Avfyrt fra en XP-100 med 27 cm løp, har .221 en miinningshastighet på 800 m/s med et prosjektil på 3,25 g. Kombina sjonen av våpen og ammunisjon gir en tilstrekkelig nøyaktighet som godt kan sammenliknes med rifler. Avfyrt med anlegg på benk, kan en XP-100 med kikkertsikte og en forstørrelse på 10 x og et skikkelig håndgrep, prestere en femskuddsserie på 100 m med en største spredning på skuddene på bare 2,5 cm. Denne graden av presisjon, kombinert med en relativt høy munningshastighet og en flat prosjektilbane, gjør det mulig å treffe murmeldyr og andre smådyr på 100 meters hold. En skytter som benytter et noe mer tradisjonelt våpen med åpne sikter, må være langt dyktigere og ha en god porsjon flaks for å treffe et lite murmeldyr på 90 meters hold. Likevel er jakt på små skadedyr med slike håndvåpen en så spesiell opplevelse, særlig med magnum-våpen, at det virker meget attraktivt på svært mange jegere. Inntil for kort tid siden ble all skyting med håndvåpen i USA delt inn i tre kategorier, men ingen av dem har noen nær forbindelse med jakt. De tre kategoriene var blinkskyting i henhold til regler og prosedyrer fastsatt av «The National Rifle Association», skyting etter reglene for politiets konkurranser eller politiets kursus i «praktisk» skyting, og den skyting som gjøres i verdens mesterskap, olympiader og andre internasjonale konkurranser etter regler fast satt av den internasjonale skytterunionen (Union Internationale de Tir - UIT). En fjerde - og fremdeles ganske ny - kategori er svært lik jaktskyting, og den er blitt meget populær på kort tid. Denne formen for skyting er kjent som
metallfigurskyting. Den kommer opprinnelig fra Mexico, men spredte seg raskt til USA. Siden 1975 har tusenvis av skyttere som tidligere var uinteresserte i blinkskyting begynt med metallfigurskyting. Til å begynne med omfattet den improvisert rifleskyting på 200, 300, 385 og 500 meters hold, på blinker i full størrelse skåret ut av stålplater etter formen på kylling, gris, kalkun og sau. Reglene er meget enkle. Fem skudd skal avfyres på 2,5 minutt, og ett poeng får man hver gang en figur blir slått overende. Dette er vanskeligere enn det høres, for figurene er tunge, og kulen må treffe det riktige punktet på blinken med tilstrekkelig kraft til å velte den. Et slumptreff et eller annet sted på figuren er ikke nok. Denne konkurranseformen har vist seg å være så populær at den raskt ble kopiert av pistolskytteme, som beholdt figurskivene, men satte avstanden ned til 50, 100, 150 og 200 m. Et stort utvalg utstyr og forskjellige skytestillinger kan benyttes, avhengig av hver enkelt konkurranse. Både enkeltskuddsvåpen og automatpistoler er blitt utstyrt med kammere for denne typen skyting. De første konkurrentene som benyttet pistoler, fant raskt ut at de som var tilgjengelige ikke var nøyaktige eller kraftige nok til å velte figurene. Resultatet ble at det har funnet sted langt mer forskning og utvikling av håndvåpen i løpet av de siste 5 årene enn i de foregående 50 år! Det er høyst sannsynlig at noen av disse forskningsresultatene vil bli benyttet i fremstillingen av våpen og ammuni sjon for jaktbruk. I tillegg har denne skyteformen ansporet et stort antall skyttere til å forsøke seg på jakt med håndvåpen etter større vilt, fordi figurskytingen likner så meget på virkelig jakt.
C: En enkeltskuddspistol med
sentertenning og sylindemnekanisme Remington Model XP-100 - bruker ammunisjon av typen .221 Remington Fireball. Den benyttes for metallfigurskyting og for småviltjakt. Med kikkertsikte oppnår man en treffsikkerhet som kan sammenliknes med en rifles. I): Colt Trooper Mark III doubleaction revolver.
143
Kapittel 5
Våpen for jakt i Afrika og Asia
Før europeiske og nordamerikanske jegere la ut på den første safarien i Afrika resultat for en slik kanon! Han tilføyde at «avdøde A. Henry i Saigon, med et eller Asia, pleide de å gå til innkjøp av hele arsenal av nye våpen. Av to grunner Greener dobbeltløpet våpen i kaliber 8 med en vekt på bare 6,5 kg, ladet med var dette en helt bortkastet vane: En enkelt rifle kan egne seg til mange runde kuler og 39 g svartkrutt», hadde plassert 147 av 163 skudd innenfor en forskjellige former for jakt, og en hel mengde rifler som vanligvis benyttes i sirkel med diameter på 30 cm på 100 meters hold. Henry Sharps bok «Modem Sporting Gunnery» fra 1906, nevner svartkruttEuropa eller Nord-Amerika, passer helt utmerket til mye av det viltet man finner i Afrika og Asia. Men viktigere enn dette, er at man skyter best med et våpen dobbeltløpere med kaliber så stort som 4, samt de mer moderne Nitro-Express man er vant til - et trofast gammelt våpen som har nedlagt vilt før, og som modellene med kaliber ned til .256 (som passer bedre til en gåselle enn en skytteren virkelig stoler på. I del V om jaktmetoder, kommer vi med forslag til elefant) og opp til .600. For det største afrikanske viltet anbefalte Sharp kal. passende kalibre for afrikansk og asiatisk vilt, men dette bør ikke oppfattes som .600 eller .577. Han bemerket at under en prøveskytning hadde en .577 plassert en oppfordring til å kjøpe nye våpen dersom jegeren allerede har noe som passer. 10 skudd (5 fra hvert løp) innenfor 8 cm på 90 meters hold. Ladningene besto av I løpet av det siste tiåret er det blitt introdusert endel underlige våpen i Afrika en 48 grams fomiklet kule som ble sendt avgårde med en 6,5 grams kordittladog Asia, spesielt i Afrika. Halvautomatiske rifler blir ofte benyttet, selv om de er ning. forbudt i noen land, og noen pumpe- og bøylemekanisme-våpen er også obser Da .577 ble introdusert på 1880-tallet, ble det egentlig betraktet som et lite vert. For den saks skyld har noen jegere tatt med seg sine gamle munnladnings- våpen, men det ble et favorittvåpen i Afrika i mange år, og kan fremdeles ses av børser, som i senere tid har opplevd et enestående oppsving. Mye av årsaken kan og til. Arthur H. Neumann som ble kalt den dristigste av alle elfenbensjegere, være nostalgi og den utfordring det gir, samt det romantiske skjæret som hviler stolte vanligvis på en dobbeltløpet .577 Gibbs rifle mot elefanter og nesehorn. over denne type våpen. I øvede hender kan nok et slikt våpen være brukbart til «Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for små kalibre», forklarte han. Men mange endel ufarlig vilt. jegere foretrakk .600 Nitro Express, som ble introdusert omkring 1910 og blant Disse eksemplene tjener som unntak til hovedregelen som er at våpen med annet benyttet i den berømte dobbelte elefantriflen Jeffrey. I mange år hadde den sylinderlås egner seg best til jakt i Afrika og Asia. Noen lands myndigheter har verdens kraftigste ladning. Den skjøt en 58 grams kule med en munningshastiginnført restriksjoner som gjelder visse typer våpen og ammunisjon, men man vil het på 600 m/s og med en energi på hele 1050 kg/m. Siden den gang er aldri få problemer hvis man benytter en rifle med sylindermekanisme og ammu selvfølgelig en lang rekke forskjellige kalibre blitt populære, fra .375 til ganske nisjon med tilstrekkelig effekt. Stort sett finnes det ikke noe annet våpen som mange i .450 og .500 klassen. Den mest kjente av de siste store elefantjegeme, D. W. M. «Karamojo» Bell, hjalp til med å gjøre de relativt småkalibrede passer bedre til jakt på de to kontinentene. Mange profesjonelle jegere - det vil si jegere som driver med utleie av utstyr sylinderlås-våpnene populære. Faktum er at dagens enda mer effektive sylinog som er med som førere på safariene - setter stor pris på sine tradisjonelle derlås-rifler er i stand til å hanskes med et hvilket som helst bytte i Afrika og våpen med stort kaliber og med sikter som kan foldes inn. Som tilfelle er med det Asia. I «African Hunter» har den velkjente vitenskapsmannen og jegeren James dobbeltløpede haglgeværet, er også disse klassiske riflene blitt utviklet og forbedret i Storbritannia. Disse våpnene skulle brukes til å stoppe store og Mellon anbefalt følgende kalibre for afrikansk storvilt som elefant, nesehorn, farlige dyr på kort hold. Selv om mange av dem har en serie med nedfellbare buffalo og flodhest: .375 Holland & Holland Magnum, .378 Weatherby Mag sikter, har disse riflene den samme egenskapen som haglene. De behøver bare num og .458 Winchester Magnum og .460 Weatherby Magnum (amerikanske rettes mot byttet og de kan fyres av svært raskt. De fleste er utstyrt med kamre for og britiske kalibre blir oftest anbefalt for afrikansk vilt). Han hevder også at de ekstremt store og kraftige patroner. Noen ganger kalles de reservevåpen. Det vil eldre britiske kalibrene .416, .450, .456, .470, .475, .500, .577 og .600 også si, den profesjonelle jegeren ventet til klienten har avgitt et skudd med sitt eget kan brukes, selv om det etter hvert er blitt stadig vanskeligere å finne både våpen våpen, og kanskje såret byttet før han med et velrettet skudd fra «muskedunde og ammunisjon i disse kalibrene. Svært få dobbelte rifler blir for eksempel fremstilt i dag. ren» nedla det farlige byttet. For løve og elgantilope anbefaler Mellon patroner fra .378 Weatherby og .375 Ammunisjonen for disse dobbeltløpeme er ikke særlig treffsikker på langt hold, og i de fleste tilfelle er rekylen ganske fryktinngytende. Selv om de kan Holland & Holland ned til .300 Magnum. Noen slike produseres av Holland & redde liv under helt spesielle omstendigheter og i de rette hender, kan de ikke Holland, Weatherby og Winchester. For sebraer og større antiloper anbefaler anbefales til en vanlig jeger som ikke er fortrolig med storkalibrede våpen. En han de samme patronene, samt .30-06, .308 Norma Magnum, 7,62 mm NATO må venne seg til en slik rifle, lære å behandle den raskt og effektivt, og bli vant til (.308 Winchester) og Remingtons og Weatherbys Magnum 7 mm. Annen rekylen før man får særlig nytte av den. Når man virkelig kan håndtere den, er en europeisk eller amerikansk ammunisjon i 7 mm er også tilstrekkelig for denne slik dobbeltløper et formidabelt våpen som for lengst har gjort seg fortjent til sitt typen vilt. For gaseller og mindre antiloper opp til omkring 100 kg, ramser Mellon opp rykte. En gang i tiden var de til og med grovere enn de er nå. W. W. Greener skrev mot slutten av 1800-tallet, at en dobbeltløpet kaliber 8 som hans firma en lang liste ammunisjon fra .300 Magnum, .30-06 og 7,62 mm ned til 6 mm fremstilte, ladet med runde kuler og 39 g svartkrutt, hadde prestert å plassere åtte gruppen. Som virkelig småvilt klassifiserer Mellon kaniner, fugler og dik-dik skudd i et rektangel på 4 x 6 cm på 45 meters hold - et meget imponerende antiloper som ikke veier over 6 kg. For dette viltet er det tilstrekkelig med
144
A: Holland & Holland Royal
Hammerless ejektorrifle er en dobbeltløper som ble laget i en rekke forskjellige kalibre fra .240 til .470. I dag kan det være vanskelig å finne ammunisjon til noen av de større kalibrene. B: Winchester Model 70 African er en rifle med sylinderlås med sentertenning. (1) Detalj illustrasjon av mekanismen.
hvilket som helst av de mindre kalibrene nevnt tidligere. Etter forfatterens mening gjelder dette også den amerikanske skadedyrammunisjonen i kal. .22 med sentertenning og høy utgangshastighet. Imidlertid anbefaler Mellon am munisjon med randtenning - .22 Magnum med randtenning eller .22 Long Rifle. Svært mange jegere over hele verden har våpen som passer for disse patronene med randtenning eller for den noe kraftigere 5 mm ammunisjonen. Asiatisk vilt kan klassifiseres stort sett på samme måte som det afrikanske, med asiatisk villkveg i samme klasse som afrikansk bøffel. Det øvrige storviltet finner man stort sett i Asia også. Tigeren kan sammenliknes med løven, hjortene med hjortene, og så videre. Fugler, både de som lever i høylandet og vade-/svømmefugl, jages mest effektivt med hagle. Mens det er relativt få arter i Afrika og Asia som kan kalles skikkelig fuglevilt, finnes det et slikt mangfold av arter at en jeger kan bli helt forvirret. Men når alt kommer til alt, reiser man jo til disse områdene for å skaffe seg et storvilttrofé. Mange av fuglene er temmelig store - perlehøns, akerhøns
og noen av vadefuglene - og man skyter på ganske korte til relativt lange hold. Man trenger sjelden mer enn ett haglgevær, men kaliberet bør passe til hva som enn dukker opp - det betyr i realiteten en kal. 12. Haglgeværer av repetertypen som er utstyrt slik at man kan forandre trangboringen på et øyeblikk - fra full trangboring til åpen trangboring - er svært allsidig. Dette har nordamerikanske jegere til fulle vist i de senere årene. Men selv om mye godt kan sies om slike våpen, er og blir de konvensjonelle, dobbeltløpede haglene det beste valget for jakt i Afrika og Asia. Hvis man sammenlikner dem med de mange kompliserte repetergeværene, forekommer forkiling og andre problemer praktisk talt aldri. Om haglen skal være over-under eller side-ved-side er et spørsmål om personlig smak. Det viktigste er at våpenet har to løp. De to løpene kan gjeme ha forskjellig grad av trangboring, og det kan være fornuftig å velge en hagle med utskiftbare løp. Med en hagle hvor det ene løpet har full og det andre har åpen boring, vil en jeger være vel utrustet for fuglejakt i både Afrika og Asia.
145
Kapittel 6
Vedlikehold, innskyting og ammunisjon Den interesserte jeger er ikke tilfreds med bare å ta fram jaktvåpenet på jaktdagen og legge det vekk igjen etterpå. Han vil gjeme tilbringe en god del av fritiden sin med de mange gjøremål som er forbundet med det å være jeger, og dette utgjør en vesentlig del av jegerens tradisjonelle rolle. Våpenstell, innsky ting og håndlading av egen ammunisjon er bare noen av disse gjøremålene, men de hører til de mest givende.
Puss, vedlikehold og oppbevaring av våpen For mange år siden var det viktig at jegeren pusset våpenet sitt omhyggelig etter bare noen få skudd. De sterkt korroderende tennhettene og det myke stålet i løpene begrenset våpenets levetid vesentlig hvis det ikke ble gjort skikkelig rent umiddelbart etter skytingen. Fuktighet sammen med krutt- og tennhetterester fikk våpenet til å ruste omgående, noe som har betydd slutten på mange gode våpen. Bruken av svartkrutt i mange av de gamle patronene fikk ofte skylden for skadene. Det var imidlertid ikke før det røkfrie kruttet slo igjennom at man oppdaget at det i virkeligheten var tennladningsblandingene som var ansvarlig for problemene. Kruttet og de ikke-korroderende tennhettene og moderne patroner er langt mindre ødeleggende, for de setter igjen et beskyttende lag inne i løpet. Dette gjør at våpenet ikke behøver pussing etter hver skyting. Men dersom våpenet skal settes vekk for en lang periode, må det selvfølgelig rengjøres grundig og settes inn med beskyttende olje. Et godt pusseutstyr omfatter også en pussestokk som passer til våpenet. Den kan være av aluminium, stål, messing, tre, plastbelagt stål, eller tvunnet ståltråd. Mange pussestokker består av flere stykker som settes sammen, men som regel er pussestokkene som er laget i ett stykke, best. De fleste stokkene er utstyrt med et toppstykke som kan skrus på. Dette gjør at skytteren kan velge hvilket pusseutstyr han vil benytte. Det er også viktig å ha rikelig med filler av flanell eller bomull i pussesakene. Man kan selvfølgelig lage til slike tekstiler hjemme, men det er tilrådelig å kjøpe dem ferdige hos våpenhandleren. På den måten kan skytteren alltid være sikker på at han har tøyfiller av korrekt størrelse og type for våpenets kaliber, og behøver ikke være redd for at de skal sette seg fast i løpet. Man behøver dessuten en god kruttoppløsende olje samt en tube geværfett. Det skal benyttes når våpenet settes vekk etter sesongen. Mange pusseutstyrssett inneholder også en liten fin stålbørste. Pussefremgangsmåten er ganske enkel. Etter å ha forsikret seg om at våpenet ikke lenger er ladd, fjerner man sluttstykket eller åpner mekanismen fullstendig - avhengig av hvilken type våpen man har. Sett en tøyfille fast på pussestokken og stikk den inn i løpet fra kammersiden. Før pussestokken fram og tilbake et par ganger mens munningen peker mot gulvet. Dette er for at ikke kruttrester o.l. skal drysse ned i mekanismen. Denne fremgangsmåten passer bra til våpen med boltmekanisme, eller våpen med pumpe-, bøyle- eller automekanismer. Den fungerer også bra til de fleste hagler. Det er ikke lurt å ta fra hverandre andre våpentyper bare for en enkel pussing. I slike tilfelle er det bedre å pusse våpenet fra munningen. Her må man utvise forsiktighet, for pussestokken kan skade munningen. Før stokken meget forsiktig ut og inn, og hold fingrene slik at de
146
A: Pussesnoren kan med fordel
B: En børste og to forskjellige
benyttes på rifler som ikke kan ta pussestokk fra kammersiden. Snoren med vekten på enden slippes ned gjennom løpet, pussefillen festes. (Ai) Et raskt rykk, og pussefillen trekkes opp gjennom løpet. (A2) Pussefillen etter å være trukket gjennom.
toppstykker til pussestokk som vanligvis finnes i pussesakene. C: Rengjøring av sluttstykkets ende, et område som samler forbausende mye rester etter tennhetten, fett, skitt og til og med messingspon. En tannbørste kan brukes til rengjøringen.
beskytter munningen. En alternativ fremgangsmåte er å benytte en pussesnor som trekker tøyfillen gjennom løpet. En slik pussesnor består av en solid snor med en vekt i den ene enden. I den andre enden er det et øye for feste av pussekluten. Vekten slippes gjennom løpet fra kammeret, en pussefille settes fast, og man griper vekten og trekker fillen gjennom løpet. Dette er en atskillig langsommeren metode enn med pussestokken, men den er brukbar. Når man bruker moderne ammunisjon er det sjelden nødvendig å børste våpenet. Hvis man går over fra én type ammunisjon til en annen, eller hvis man har benyttet ammunisjon med blymantler, bør løpet børstes skikkelig. Hvis våpenet skal benyttes igjen i nærmeste fremtid, er det ikke nødvendig med ytterligere foranstaltninger. Skal våpenet derimot settes vekk for en lengre periode, må man gjøre endel andre ting også. Pussefillen må føres gjennom
D: En hagle rengjøres med pussestokk.
Munningen bør holdes nedover. E: Et godt pussesett er nødvendig for
godt våpen vedlikehold, (a) Filler av forskjellig type, (b) Pussestokk. (c) Kruttoppløsende middel, (d) Geværolje. (e) Olje til skjeftet.
147
løpet fra den ene til den andre enden for å være sikker på at alt smuss o.l. fjernes skikkelig (helst bør man drysse det ut på et papirstykke som er lagt utover gulvet). Med en ren fille dyppet i kruttoppløsende olje, fører man pussestokken flere ganger gjennom løpet. Deretter tørkes løpet grundig med en ren, tørr fille. Også dette gjentas flere ganger. Når det er gjort skal våpenet være helt rent og tørt. Deretter dypper man nok en ren fille i geværolje, og trekker den gjennom løpet to-tre ganger, slik at det avsettes en tynn oljefilm i hele løpet. Denne filmen beskytter løpet i lengre tid. Skal våpenet settes bort riktig lenge, bør en pussefille settes inn med fett og trekkes gjennom løpet. Deretter bør hele våpenet strykes over med en fille dynket med geværolje. Husk alle bevegelige deler! Utsiden av løpet tørkes også skikkelig over, og eventuelle fingeravtrykk pusses vekk med en gang. Ofte starter rustangrepet nettopp i et slikt fingeravtrykk. Sluttstykket i et våpen med sylindermekanisme bør også settes inn med et tynt lag olje. Anslagsflaten børstes lett med en fin børste - en tannbørste passer bra. Når våpenet skal brukes etter lang tids lagring, er det viktig at man fjerner alt fett fra løpet og de bevegelige delene. Fyrer man av et våpen med mye fett i løpet, risikerer man at løpet slår buler på seg. Hvis det er for mye olje i løpet, vil man ikke treffe med det første skuddet. En mekanisme som er full av olje kan føre til at trykket i kammeret øker vesentlig under avfyringen. Dette kan igjen føre til problemer med å trekke patronen ut av kammeret - og i verste fall til skader på våpenet. Husk at et våpen bør settes vekk med munningen ned dersom det skal stå ubrukt i lengre tid. Det finnes faktisk noen skyttere som pusser våpnene sine så ofte at det sliter mer på løpet enn et helt års skyting medfører. Den moderne jeger må være klar over at mange av de «gode, gamle» reglene kan glemmes nå, selv om godt våpenvedlikehold fremdeles er svært viktig for å holde våpenet i brukbar stand i lang tid.
Innskyting av rifler Skytevåpen og tilbehør er sannsynligvis av bedre kvalitet i dag enn de noen gang har vært, men hvis siktet på et våpen ikke er skikkelig innstilt, kan skytteren i hvert fall være sikker på å bomme. De fleste jaktrifler er utstyrt med en eller annen form for åpne sikter, og mange jegere tror at disse siktene er korrekt innskutt for vanlig bruk. Våpnene er vanligvis innskutt på 100 m, men det må alltid foretas en individuell innskyting, da den enkeltes skytestil og fysikk innvirker på treffpunktet. Fabrikkinnskyting av våpen tar ikke hensyn til slike ting, og tilfredsstiller ikke kravene til omhyg gelig tilpasset, individuell innskyting. Det finnes tre hovedtyper av sikter på markedet; fabrikkmonterte, åpne sikter (skur og kom), dioptersikter og kikkertsikter, som er de vanligste i dag. De åpne sikter kommer i mange variasjoner og utførelser, men i hovedtrekke ne er det et V- eller U-formet hakk i baksiktet (skuret) og et fast kom foran. På enkelte typer kan baksiktet justeres i sideretning. Nesten samtlige har imidlertid en innstilling for avstand. Den andre typen - diopteret - har et baksikte i form av et hull. Når et slikt sikte blir fagmessig montert og skikkelig justert, er det meget pålitelig og holdbart. Nesten samtlige er nå stillbare både i sideretning og avstand, mens de eldste typene bare kunne stilles for avstand. Det viktigste kikkertsiktet er i dag et holdbart, nøyaktig og pålitelig optisk instrument, men det krever omhyggelig innskyting. Det er meget enkelt å utføre, for justeringene på de fleste kikkertsiktene er innvendige. De utføres kun ved hjelp av skruer for side- og avstandsjustering, plassert på toppen og på høyre side av siktet. Disse innstillingsskruene kan justeres med en skrutrekker eller en mynt. En pil angir i hvilken retning skruen skal dreies for å få siktet opp eller ned, til høyre eller til venstre. De fleste kikkertsiktene justeres med skruer som gir en klikkende lyd når de dreies rundt - såkalte «knepp». Dette letter juste ringen. Når man har fått tak i det siktet man vil ha, må det helst skytes inn på en skytebane. Til innskytingen trenger man ammunisjon med nøyaktig samme prosjektilvekt som man kommer til å benytte under jakten. Treffpunktet kan 148
variere fra merke til merke - og endel skyteskiver. Man kan enten kjøpe ferdige skiver i våpenforretningene eller lage dem selv. En sirkel med ca. 5 cm diameter på et stykke papp er fullt tilstrekkelig. Hvis man ikke har adgang til en skytebane, må man prøve å finne et egnet sted med skikkelig kulefang som man kan skyte mot. Vær meget nøye med å skaffe tillatelse til å skyte på stedet. Snakk med grunneieren. Ta med et eller annet til å legge an mot. Et lite campingbord eller et teppe som kan foldes sammen, motorpanseret på en bil (med skikkelig underlag) kan gjøre nytten. Illustrasjonen viser skritt for skritt hvordan man bør gå fram når man skyter inn et våpen. En typisk jaktrifle kaliber .30 som blir siktet inn på denne måten, vil gi de fleste jegere mulighet til å skyte på hold opptil 250 m uten å måtte sikte over byttet. Når man utfører dette med godt utstyr og full forståelse for hva som må gjøres, blir de fleste innskytinger ukompliserte. Han som skal bruke våpenet på jakt, bør også utføre innskytingen. Stol aldri på at en rifle rett fra fabrikken skyter nøyaktig når den brukes på jakt første gang.
Grunnleggende regler for håndlading av ammunisjon Håndlading av rifle- og hagleammunisjon er ikke bare en fengslende hobby, men kan redusere jegerens utgifter til det halve av det ny ammunisjon koster. Det store utvalget av komponenter, gjør at jegeren kan «skreddersy» sin ammu nisjon for et spesielt våpen eller en spesiell jakt, uten å måtte renonsere på kra vet til kvalitet. Prosjektiler, tennhetter og krutt som blir solgt i dag, er underlagt en meget streng kvalitetskontroll. Dessuten vil et utvalg forskjellige ladninger i ammunisjonen gi større anvendelighet. Den dyreste delen av en patron er patronhylsen som er av messing. En slik hylse kan selvsagt benyttes mange ganger, men dens levetid er i høyeste grad avhengig av utformingen og hva slags ladning den blir utstyrt med. Første skritt ved omlading er rengjøring og grundig kontroll av hylsen for å se etter sprekker. Slike sprekker forekommer ofte i den smaleste delen - halsen - og i den aller nederste delen som ofte kalles bunnen. Alle hylser med sprekker må kastes. Likeledes må de kasseres hvis de har en ring eller en slags hevelse rundt den tykkeste enden. Slike hylser kan gå av under avfyring, med stor risiko for jegeren. Når man har funnet fram til de hylser som kan lades om igjen, er det fem grunnleggende skritt man må følge. 1. Fjerning av den brukte tennhetten. 2. Pressing av hylsen til dens opprinnelige størrelse. 3. Innsetting av ny tennhette. 4. Påfylling av kruttladning. 5. Isetting av prosjektilet. Det finnes en mengde spesialverktøy for håndlading. I tillegg til selve ladeverktøyet, også kalt ladepresse, trenger man en hylsemal til det kaliberet man ønsker, en hylselader, en kruttvekt og en instruksjonsbok for håndlading av ammunisjon. Slike håndbøker er tilgjengelige i rikt utvalg. Mange av dem beskriver prosessen skritt for skritt, og forklarer de vanligste problemene. Nye utgaver kommer på markedet fra tid til annen, og jegere som håndlader sin egen ammunisjon, bør holde seg orientert om utviklingen ved å skaffe seg slike nye håndbøker. Håndbøkene inneholder gjeme også opplysninger om forhandlere av hylser, mulighetene til å blande de forskjellige fabrikatene, minimums- og maksimumsladninger for de forskjellige patronene, og nyheter innen krutt og kuler. Maksimumsladninger må aldri overskrides, og økninger i ladningen bør gjøres gradvis, med bare seks til åtte hundredels gram krutt pr. gang. Etter at hylsene er utvalgt og kontrollert, må de smøres grundig før de føres gjennom hylsemalen. Noen hjemmeladere liker ikke å få smøremiddelet på innsiden av hylsen. Hvis man har benyttet grafittstøv som smøremiddel, vil det knapt bli nok til at det merkes eller til å ødelegge kruttladningen. Olje eller annet smøremiddel som kommer i kontakt med tennhetten, kan forårsake problemer
Ai: Hvis et våpen ikke er blitt skutt inn, er siktelinjen og løpets linje helt parallelle, og tyngdekraften vil få prosjektilet til å falle ned før målet. A2: Kulebanen fra et våpen som er blitt skutt inn omhyggelig, krysser siktelinjen to ganger: én gang like ved munningen og den andre gangen der prosjektilet slår inn i blinken. Bi: Ved innskytingen av en rifle skyter man en gruppe skudd mot et blink på
25 meters hold med løpet liggende an mot et støtt underlag, som for eksempel et bord. B2: Blinker som denne er brukbare ved innskyting. Inndelingen er i kvadrater på ca. 2,5 centimeters størrelse. Finn midtpunktet i den skuddklyngen du har avfyrt, og mål avstanden over, under eller til siden for sentrumsblinken. Regn ut hvor mange knepp dette representerer. Skru på siktet i henhold til dette. Når man
justerer baksiktet, må man huske på å bevege det til den siden man ønsker at skuddene skal gå. Br Et justérbart dioptersikte med mikrometerinnstilling. Dette siktet kan justeres både for avdrift og avstand. Br Et gammeldags dioptersikte som bare kan justeres for avstand. Når man har utført justeringen av siktet på kort hold, avfyres en serie på 90 meters hold. Midtpunktet i disse skuddene bør sitte omtrent 7,5 cm over
sentrumsblinken. Bs: Et moderne kikkertsikte kan lettvint justeres med en mynt. Avstandsinnstillingen er vanligvis på oversiden, og sideinnstillingen på høyre side.
149
Håndlading av en riflepatron. (1) Patronhylsen settes i ladepressen, som beveger seg oppover mot hylsemalen. (2) Den brukte tennhetten fjernes med en stang. (3) Den ekspanderende pluggen. (4) Hylsehalsen utvides for hånd. (5) Tennhettene bør håndteres minst mulig. (6) Påfylling av krutt fra en kruttdoseringsmaskin. (7) Prosjektilet plasseres i hylsen. (8) Snitt som viser hvordan prosjektilet sitter. A: Lymans hylsetrimmer. B: Nødvendig verktøy. (1) Vekt. (2) Dor for å utvide hylsehalsen. (3) Kruttrakt.
ved å bryte den ned og gjøre dens sprengevne sterkt redusert eller helt ødelagt. Fjerning av den gamle tennhetten, pressing av hylsen og utvidelse av halsen til full størrelse blir i dag utført med ett, eneste håndgrep i en moderne ladepresse. En tynn metallstang som løper gjennom sentrum av hylsemalen, dytter den brukte tennhetten ut. På stangen sitter det en ekspansjonskule som går ned gjennom hylsehalsen og utvider den til full diameter, slik at den kan ta imot en kule med riktig størrelse. Innsiden av hylsehalsen må smøres litt for å lette denne prosessen. Benytter man seg av hjemmestøpte kuler, vil ikke ekspansjonskulen åpne halsen tilstrekkelig. Man må derfor benytte en større ekspansjonskule eller utvide halsen ytterligere ved hjelp av en nebbetang. Det har vært endel diskusjon om fordeler og ulemper ved å utvide bare hylsehalsen og ikke hele hylsen. Så lenge hylsen holdt seg noenlunde rett, gikk det helt fint med bare å utvide selve halsen. Da hylsefasongen ble forandret til den mer flaskeliknende formen og kammertrykket øket, begynte ammunisjonsprodusentene å anbefale blokking av hele hylsen til opprinnelig størrelse. Dette skyldes at mange automatvåpen, bøyle- og pumpemekanisme-våpen ikke
150
vil lukke godt nok hvis hylsen ikke er blitt presset i hel lengde. Denne disku sjonen kommer nok til å holde seg blant hjemmeladere, men det er klart at blokking av halsen er tilstrekkelig hvis ammunisjonen skal fyres fra det samme geværet igjen. Den håndladede ammunisjonen må passe til kammeret som all annen ammu nisjon. Ammunisjon med rand nederst stoppes ved hjelp av kanten, mens skulderen på ammunisjon uten slik kant blir liggende an mot kammerets vegg. Sikkerhet og nøyaktighet er avhengig av at den tilgjengelige plassen er helt korrekt, og at man vet hva den betyr og hvilken rolle den spiller for forskjellige ammunisjonstyper. Kunnskaper om dette er absolutt nødvendig hvis man skal drive håndlading i noen utstrekning. Hylsemalen må derfor monteres i ladepres sen i henhold til instruksen for den aktuelle mal. Hvis dette ikke blir omhyggelig utført, kan det resultere i at hylsen blir for lang eller for kort. Innsetting av den nye tennhetten er neste skritt. Det er en ganske enkel operasjon som må utføres omhyggelig. Tennhetten må plasseres på anleggssiden av ladearmen. De fleste moderne ladepresser er fremstilt slik at man kan foreta isettingen av tennhetten når hylsen trekkes ut fra hylsemalen. Før den nye
tennhetten kan bli satt i, må alle gamle rester av tennhetten fjernes omhyggelig med et spesielt verktøy. Tennhetten blir satt på plass med jevnt, forsiktig trykk på ladepressens håndtak. Den må plasseres omhyggelig i en liten fordypning i hylsens bunn. Hvis ikke dette blir omhyggelig utført, kan det resultere i forsinket tenning, kraften i tennstempelet vil nemlig bli vesentlig redusert på grunn av at tennhetten beveger seg forover i anslagsøyeblikket. Advarsel: Plassér aldri en tennhette i en hylse som er fylt med krutt. Når hylsen er blitt utstyrt med tennhette, kan den imidlertid bli fylt med krutt. Man velger en kruttladning som passer til jegerens behov, og dette er i grunnen hele poenget med å lade sin egen ammunisjon. Det finnes mange forskjellige typer krutt, og en bør nøye følge instruksene i håndboken. Den vil angi en minimumsladning, og til å begynne med bør en velge nettopp den. Kruttladningene angis vanligvis i grains (1 grain = 0,065 g). Et pund (450 g) røkfritt krutt er tilstrekkelig til å lade flere patroner enn de fleste skyttere bruker i løpet av ett år. Hvilket krutt man skal benytte kan være vanskelig å avgjøre. Det finnes mange forskjellige typer og merker, men hvis man studerer håndbøkene
nøye og følger de råd de gir, er man på den sikre siden. Håndbøkene anbefaler forskjellige typer krutt til ulike formål og behov, og man bør derfor eksperi mentere litt med ladninger og kruttyper inntil man finner fram til det man er ute etter. Når man har bestemt seg for en ladning, veier man den til på kruttvekten. Noen anbefaler at man veier hver enkelt ladning, men de utmerkede, moderne kruttmålene gjør dette overflødig. Man trenger en vekt for å kunne bestemme ladningens størrelse og til å kontrollveie enkelte ladninger etter hvert som man lader patronene. Bruken av kruttmålet er først og fremst et spørsmål om å arbeide systematisk og nøyaktig. Noen typer krutt, for eksempel krutt med runde kom, renner fortere gjennom målet enn vanlig krutt, og dette vil kunne påvirke ladningens størrelse. Derfor er det lurt å kontrollveie omtrent hver femte ladning. Det siste skrittet er å plassere prosjektilet og klemme hylsen til rundt det så det sitter fast. Nok en gang må man stille inn hylsemalen i henhold til instruksen. Det er et par faktorer som avgjør hvor dypt man skal plassere prosjektilet i hylsen. En gammel og god regel for mantlede prosjektiler er å plassere det så det 151
stikker helt ned til hylsehalsens nederste kant. Dette fungerer bra for de fleste prosjektiler. Den andre faktoren er den totale lengden av hylse og prosjektil. Hvis prosjektilet sitter for langt ut, kan patronen sette seg fast i rifler med klipsmagasin. Vanligvis er det unødvendig å klemme hylsen til rundt prosjekti let, hvis man da ikke benytter blykuler eller våpen med sylindrisk magasin. Mantlede prosjektiler sitter godt nok fast i hylsen til å overflødiggjøre fastklemming. Unntaket fra denne regelen er når man bruker eksepsjonelt sterke lad ninger i magnumammunisjon. Prosjektiler til våpen med sylindermagasin blir vanligvis utstyrt med en kant som letter fastklemmingen. Når prosjektilet er satt på plass, er patronen klar til en siste inspeksjon. Overflødig fett eller smøremid del bør tørkes av. Håndlading av hagleammunisjon følger stort sett samme fremgangsmåte, men man går fram etter seks punkter i stedet for fem. 1. Fjerning av tennhette og kalibrering. 2. Innsetting av ny tennhette. 3. Påfylling av kruttladning. 4. Isetting og plassering av filtpropp oppå kruttet. 5. Påfylling av hagl. 6. Sammenklemming av hylsen. Haglbeskytteme av plast i ett stykke har i stor utstrekning forenklet håndladingen av hagleammunisjon. I mange tilfelle har den muliggjort en reduksjon av kruttmengden i hver patron, som et resultat av at plastpakningen slutter tettere til hylseveggen. Som ved håndlading av rifleammunisjon er det anbefalt å benytte en vanlig hylsetype. Dette gjelder for øvrig samtlige komponenter. Kombina sjonen av komponenter er meget viktig ved håndlading av hagleammunisjon, og man bør derfor kun benytte det som anbefales i håndbøkene. Ladeverktøy for hagleammunisjon er vanligvis konstruert for storproduksjon, og det finnes mange utmerkede modeller å velge mellom. En del lademaskiner av eldre modell finnes fremdeles, men de var konstruert for papphylser med forladninger av filt og papp. De kan vanligvis ikke benyttes ved håndlading av moderne plasthylser.
A: Fremgangsmåtene for håndlading av
hagleammunisjon kan variere, for eksempel når hylsen blir kalibrert og hvordan sammenklemmingen foregår. På illustrasjonen er kalibreringen den siste arbeidsoperasjonen. (1) Fjerning av tennhetten. (2) Isetting av ny tennhette. (3) Påfylling av krutt. (4) Isetting av forladning. (5) Påfylling av hagl. (6) Sammenklemmingen starter. Noen hylser trenger forskjellig antall folder. Må man derfor være sikker på at man har korrekt verktøy for sammenklemmingen. (7) Sammenklemming. (8) Det ferdige produkt. B: Dette ladeapparatet er av typen Pacific 105 med fem trinn: Kalibrering og fjerning av tennhette, isetting av ny tennhette, påfylling av krutt, forladning settes på plass, sammenklemmingen begynner og sammenklemmingen er ferdig.
152
V Jakt metode
Kapittel 1
Jakt i Europa og Nord-Amerika Hjortejakt i Europa Hjorten hører hjemme i Europa og den vestlige del av Asia. De eksemplarer som er overført til Argentina og New Zealand, har vist seg å trives meget godt i sine nye omgivelser, der de ikke har andre arter åLonkurrere med om føden. Men i Nord-Amerika har man også forsøkt å sette ut noen fa dyr; i omrader der de har måttet konkurrere om mat og revir med andre hjortearter som virginiahjort, svarthalehjort og wapitihjort. Bortsett fra i Skottland og noen hedeområder som for eksempel Dartmoor i den sydvestlige delen av England, holder hjorten til i skogbevokste områder. Dette gjør det nødvendig med en annen jaktform enn den typisk skotske, hvor man sniker seg innpå byttet i åpent lende. På kontinentet, hvor hjorten blir større og større jo lenger øst man kommer, legger jegeren seg i bakhold og skyter fra omhyggelig plasserte skytetåm. Hjortejakt drives også ved å snike seg innpå dyrene i de tette skogene, eller ved å lokke dem til jegeren ved å imitere deres brøl i brunsttiden. Når man benytter et skytetårn, kan jegeren ofte ikke forhindre at lukten av ham driver med vinden mot byttet, og hjorten flykter så fort den far ferten, av et menneske. Skulle jegeren være så uheldig å bevege seg mens han sitter oppvaglet og venter på byttet, vil hver minste bevegelse oppdages av hjorten som setter av gårde utenfor skuddhold. Til gjengjeld er radyr langt mindre vare for slike bevegelser. Men dersom tårnet er omhyggelig plassert i et område av skogen der man vet at hjortene holder til, kan denne jaktmetoden være svært innbringende. De høye tårnene benyttes også ved jakt på andre hjortedyr. Lurjakt er ganske utbredt. For å kunne drive denne typen jakt med hell, må jegeren kunne bevege seg gjennom skogen uten den minste lyd, og uten å røpe sitt nærvær ved å la lukten drive mot byttet. Dette setter store krav til jegerens kunnskaper om og interesse for den del av skogen han jager i. Han må hele tiden vite hvor det er størst sjanse til å finne hjorten. Å lokke til seg hanhjorten i parringstiden er bare å utfordre den slik en annen hjort ville ha gjort. Den europeiske hjorten brøler som en løve i brunsttiden. Jegeren eller føreren hans sender ut en «utfordring», og hvis de er heldige, svarer en hjort. Et erfarent øre kan faktisk høre forskjell på de lysere tonene i en unghjorts brøl og de mørkere tonene til eldre, modne dyr. Utfordringen og svaret veksler helt til hjorten er lokket i en posisjon hvor jegeren kan se den og vurdere om det er et dyr han vil felle. Men denne metoden kan bare benyttes fra midten av september til ut i oktober — det vil si umiddelbart før og i parringstiden.
Jakt på rådyr og dåhjort Rådyr og dåhjort er europeiske arter, men dåhjorten kommer antakelig fra Lille-Asia og Mesopotamia. Selv om det drives jakt på begge artene, kan man si at dåhjorten nesten er blitt et husdyr, spesielt i store parker, og dens naturlige instinkter er derfor blitt svekket. Å jakte på slike dyr byr ikke på tilnærmelsesvis den samme utfordring som hjortejakt. Selv om jaktmetodene som beskrives her kan benyttes for begge arter, er det rådyret som gir jegeren den største utford ring. En rekke forskjellige metoder kan benyttes når man jakter rådyr: lurjakt, jakt fra skytetåm, lokking, sporjakt i snø, drivjakt med hunder eller sporjakt med hund. Den mest krevende metoden er lurjakten. Hvis jegeren gjør det minste
154
(Ovenfor) Human skyting betyr å skyte treffsikkert. En kule som treffer kronhjortens sentralnervesystem, hjertet eller lungene, vil drepe den raskt. Målområdet er imidlertid meget lite (25 x 30 cm) og er plassert (1) rett over forbenet eller (2) mellom forbena. Når man skyter bakfra (3) (bør unngås), kan et skudd mot bakhodet knekke nakken på dyret. Et skudd i hofteregionen vil kunne lamme det. (Nedenfor) Typisk eksempel på et permanent skytetåm plassert i utkanten av en lysning.
feiltrinn - en ubetenksom bevegelse eller en uforvarende lyd - vil han ganske sikkert bli oppdaget av dyret og miste sjansen til å skyte. Selv et meget lite område gir gode muligheter til lurjakt. Rådyrene er meget revirbevisste, og vil nødig oppgi sitt territorium uten at de er blitt sterkt forstyrret. En jeger som vil drive luijakt i ukjent lende, bør snakke med en som kjenner området og følge hans anvisninger. Uansett vil jegeren trenge en kikkert (og et kikkertsikte) og han bør velge klær som passer til årstidens farger i naturen. Selv om regn og blåst er ubehagelig vær for en jeger, vil lyder fra vind og vegetasjon hjelpe jegeren med å snike seg usett og uten å bli hørt, innpå byttet. Bortsett fra nødvendigheten av å nærme seg byttet mot vinden, hjelper det også å ha solen i ryggen. Tidlig start om morgenen kan lønne seg, for rådyrene beiter ofte på den tiden før de legger seg til for dagen. Et skytetåm på ca. 3 m gir jegeren god utsikt. Det vil kunne holde lukten av ham vekk fra bakken, og dermed fra rådyrene. Ulempene ved å måtte sitte stille og ikke kunne bevege seg gjennom terrenget, oppveies i noen grad av anled ningen til å studere dyre- og fuglelivet på nært hold. Å sitte lenge i et primitivt tårn kan være meget ukomfortabelt, men endel tårn er svært forseggjort og kan være utstyrt med tak og oppvarmingsmuligheter. Jegeren eller føreren hans kan holde øye med viltet i nærheten, og avgjøre om noen av dyrene bør felles. Et viktig poeng ved jakt fra tårn er at kulebanen nesten alltid ender i jorden, rett ved det nedlagte viltet. Idet rådyrene er meget små og lette, kan ikke skrottene deres stoppe en kule. Råbukker i brunst kan lokkes til jegeren. Unge bukker svarer lettere på lokk enn eldre. Lyden som tiltrekker dem, frembringes ved at man blåser på et strå som holdes mellom tommelfingrene. Lokkeropet som hunnen utstøter, lyder nesten som en svak mjauing! Dette lokkeropet kan høres om sommeren fordi råene har en meget tidlig brunstperiode. Ved hjelp av et biologisk fenomen som kalles forlenget drektighet (forsinket implantasjon) kan råene nyte en lang sommers godt beite før fosterveksten begynner for alvor. Hvor jakttiden tillater det kan rådyrene jages ved sporjakt i snø. Jegeren kan trekke fordel av dyrenes vanlige oppførsel som får dem til å bevege seg langsomt unna ved den aller minste forstyrrelse. Vanligvis stopper de opp og forsøker å få øye på kilden til forstyrrelsen, og i det øyeblikket må jegeren forsøke å få inn et skudd hvis han er nær nok. Hunder kan benyttes til å hjelpe jegeren, men det er viktig at man bruker en hunderase som ikke skremmer rådyrene. Noen hunderaser som for eksempel dachs og drever, egner seg særlig godt til rådyrjakt. Vanlig drivjakt, med eller uten hunder, ser ut til å fungere meget bra med rådyr. Men som man har erfart med hjortejakt også i Nord-Amerika, må det ikke drives så raskt at jegeren ikke får anledning til et rimelig skudd. Rådyr lar seg ikke villig drive ut av reviret, og hvis man ikke benytter hund, kan man lett overse dyr som gjemmer seg. Selv en meget tett linje med drivere er ofte ikke nok til å forhindre at et rådyr forsøker å stikke tilbake til sitt eget territorium. Blir det store og hyppige forstyrrelser, kan rådyrene komme til å søke seg andre beiteområder, til tross for at de er meget stedbundne. Rådyr er små og kan best skytes med lette rifler, for eksempel .222 Reming ton eller .243 Winchester. Målet de presenterer er også meget lite, ofte ikke stort større enn en håndflate. Det sitter akkurat over og litt bakenfor stedet hvor forbena går over i kroppen. Hvis dyret ikke står absolutt stille, er det et meget vanskelig - for ikke å si umulig - mål å treffe. Hvis en bukk beveger seg sakte, kan en bevisst lyd fra jegeren få den til å stå helt urørlig et øyeblikk, og da er tidspunktet inne til å fyre av skuddet. Hagler er ikke særlig egnet, unntatt på meget kort hold, og selv ikke da blir de alltid godtatt. Drivjakt på rådyr med hagler ble forbudt i Storbritannia på 1950-tallet, da man fikk klarhet i hvilke skadeskytinger som forekom. Når man jakter på rådyr og dåhjort, skal man alltid ta hensyn til at bestandene må tynnes ut, og ikke velge ut det flotteste eksemplaret på grunn av dets verdi som trofé. Gamle bukker, skadede eller syke dyr, eller friske, uskadede dyr som ikke utmerker seg på noen som helst måte, kan skytes. Det betraktes som en ære for en jeger å få tillatelse til å skyte en fullvoksen bukk mens den er på sitt aller fineste. En dåhjort på omkring 10 år med fullt utviklete takker på geviret, som
kan veie 2,5 kg, eller en råbukk på omkring 6 år med gevir, representerer verdige jaktbytter. Jakt i sentrale deler av Europa er noe mer enn bare en sport. En jeger må sette seg på skolebenken og gjennomføre et godkjent kurs for å lære lovens bestem melser når det gjelder jakt og de forskjellige jaktmetoder. Dessuten blir han gitt en grundig innføring i egenskapene hos forskjellig vilt - firbente og vingede om hundestell og trening, skyteskikker og tradisjoner, og mange andre sider ved jaktlivet. I Norge må storviltjegere avlegge årlig skyteprøve for å vise at de behersker kunsten. De lovhjemlede kravene til skytteren blir mange steder nesten satt i skyggen av de formaliteter og tradisjoner som gjør seg gjeldende. I Sentral-Europa er det lange, ubrutte tradisjoner og skikker som nøye angir hvordan jakt skal drives. Naturlig nok kommer disse skikkene og tradisjonene lettere til syne når mange mennesker deltar i jakten og store mengder vilt er felt. Når skumringen senker seg, blir viltet sortert i henhold til den rang det har som bytte. Antallet innen hver gruppe kan lett ses, for skikken er at hvert tiende dyr eller fugl angis på en spesiell måte. Halen eller stjerten peker rett til værs for eksempel. Hele utstil lingen rammes ofte inn med grankvister. Jegernes medhjelpere og viltvokteme som i løpet av dagen har holdt kontakten med hverandre og med jegerne ved hjelp av signaler på jakthomene, blåser en fanfare til hver dyreart som er representert. Sesongens siste jakt markeres noen ganger ved en salutt avfyrt av samtlige jegere. Høydepunktet er når jaktkongen skal kåres. Denne ære blir den jeger til del som i løpet av dagen har nedlagt mest vilt. Den ulykkelige jeger som er blitt tatt i brudd på skikker og tradisjoner, blir utpekt og får sin «straff» i alles påsyn. Deretter bryter man opp, vanligvis for å samles igjen til en jaktmiddag om kvelden.
Luijakt på hjort i Skottland Kronhjortens store, flotte krone er meget ettertraktet som trofé. Med skikkelige beiteforhold kan dyr fra de lavereliggende områder i Europa utvikle gevir som rangerer høyere enn de beste for skotske dyr. Selv om de holder til i høyerelig gende strøk, på treløse åser og vidder, kalles de likevel skogshjort. I tillegg til hjort finnes det forskjellig vilt som lirype, fjellrype, sauer og annen fauna. Klimaet veksler raskt. På sensommeren eller tidlig på høsten, når lurjakten på hjort foregår, kan det skifte fra strålende, varmt sommervær til iskald tåke og temperaturer ned mot null i løpet av en times tid. Selv om det også finnes rådyr, dåhjort og sikahjort i Skottland, ligger kronhjorten forfatterens hjerte nærmest. Dette flotte, majestetiske dyret er blitt foreviget av kunstnere - både kjente og ukjente. Den berømte skotske kunstne ren Landseer har malt et bilde som blir kalt «Fjelldalenes konge». «Deer stalking» - lurjakt - slik den utføres i Skottland, er den betegnelse som er blitt hengende ved sporten å komme seg på skuddhold (75 meter) av en kronhjort, og så skyte den uten at den oppdager jegeren eller hans medhjelper. De har kanskje sneket seg inn på byttet i fem timer eller mer, over åpent lende. Medhjelperen - som i Skottland kalles «the stalker» - velger den ruten de skal følge og taktikken. Dette kan medføre at skytteren må vasse til knes i iskaldt fjellvann i en halv time; krumbøyd så ikke hjorten skal få øye på ham, eller kanskje bare for ikke å skremme en enslig sau som ellers ville kunne røpe at det er uvedkommende i området. Å snike seg inn på dyret betyr også klatring opp og ned fjellsider, eller å ligge absolutt urørlig i en bekk eller myr, mens hjorten skremt av en flokk ryper som jegeren og medhjelperen har fått til å ta til vingene - står og stirrer stivt mot dem i opptil femten minutter i strekk. Straffen for et uheldig skudd som bare skader dyret etter timers anstrengelse, er ikke bare å se hjorten forsvinne over blånende åser. Jaktetiketten forlanger at det skadeskutte dyret blir oppsporet av jegeren, uansett hvor lang tid det kommer til å ta. Til tross for eller kanskje på grunn av disse vanskelighetene, er lurjakt på hjort blitt mer og mer populært i Skottland. Det er mange engelske jegere som ikke har anledning til å delta lenger. De blir overbudt av rike entusiaster fra konti nentet, Midt-Østen og Nord-Amerika. Det koster mye å opprettholde lurjakten,
155
men dette blir i noen utstrekning oppveid av salget av hjortekjøtt. Sel vom britene ikke har fått smaken på hjortekjøtt, er etterspørselen fra kontinentet stadig stigende, spesielt fra Vest-Tyskland. Nesten samtlige dyr som blir ned lagt, finner veien til kjøttgrytene på kontinentet, der det får en meget god pris. Jegeren som nedlegger viltet har bare rett til å sikre seg hodet, hvis han da ikke har drevet lurjakt i over én uke. Som en slags kompensasjon kan han da bli overrakt en bakpart. Ellers må han kjøpe det kjøttet han er interessert i. Jaktsesongen på kronhjort starter i Skottland 1. juli og avsluttes 20. oktober. Allerede dagen etter starter jakten på hjortekollene, og den går fram til 15. februar. Jaktsesongen i England og Wales varierer noe (og i tillegg finnes det helt andre sesonger for andre hjortedyr). Det drives svært lite lurjakt i juli og august, for på den tiden befinner kronhjortene seg på de høyeste toppene, der de er svært vanskelige å oppspore. Dessuten er gevirene fremdeles dekket med bast. Omtrent samtidig med at jaktsesongen på rype starter, omkring midten av august, kommer lurjakten på hjort i gang for alvor. Etter hvert som høsten skrider fram, blir den mer og mer populær, fordi matmangel på de høyerelig gende viddene bringer hjorteflokkene ned til lavere og lettere tilgjengelige beitemarker. Jakten på hjortekoller pågår i hele den lovlige sesongen, men i det verste vinterværet avtar aktiviteten noe. Denne type jakt er absolutt ikke for nybegynnere eller jegere som ikke er i fysisk toppform. Invitasjon til å delta på lurjakt blir ofte gitt kun til jegere som har vist at de er ivrige, lett omgjengelige, og som allerede er eksperter på å snike seg inn på kronhjort. Kolleskytingen finner ofte sted i meget dårlig vær, og det er liten mening i å oppholde seg utendørs lenger enn høyst nødvendig for å fullføre uttynningen i kolleflokkene. På én dag er det vanlig å nedlegge flere koller. Når man jakter på bukkene, er det imidlertid høyst uvanlig å nedlegge to dyr på én dag. Det lar seg gjøre dersom det ikke oppstår problemer med å få begge lokket ned fra åsene før mørket faller på. Grunneieren og medhjelperne hans har dannet seg en mening om hvor godt det vil bli med vilt på eiendommen kommende vinter og vår, basert på antall kalver som kom til verden foregående vår. Dessuten foretas det telling av viltbestanden i løpet av sommeren, og man fører nøye regnskap med hvor mange hjorter som blir skutt i løpet av sesongen. Disse tallene legges til grunn for beslutningen om hvor mange dyr som skal felles av flokkene. De første dyrene som nedlegges er koller som ikke kan kalve, eller de kollene som ikke har vist tegn til kalving det året. Meget gamle koller har sannsynligvis sluttet å kalve, og burde felles hvis de kan identifiseres. Endel av kollene vil ha skavanker som skyldes uhell. Dette kan medføre at dyrene blir halte eller får andre lidelser, og de bør derfor også tas. Av og til kan man se dyr som er blitt skadeskutt av uforsiktige og ansvarsløse jegere (selvfølgelig kommer disse skadeskutte dyrene fra naboeiendommene), og slike dyr bør også felles. På mange eiendommer opplever man at det ikke finnes jegere som vil betale for å jakte på kollene, og dette blir da overlatt til viltvokteme. For jegere som ikke er redde for å begi seg ut i snø og storm, og som muligens ikke har råd til å delta på lurjakt i høysesongen, kan et par kvelder i en hotellbar og muligens en investering i et par-tre whiskydrammer, medføre invitasjon til å bli med viltvokter en dag! Men først må han overbevise om at han er god nok med riflen og sprek nok til å kunne følge med. Riflen som benyttes mest, er en kaliber .240 eller større (rifler med mindre kaliber er forbudt for kronhjort i Storbritannia). Med et slikt våpen kan en god skytter plassere skudd etter skudd i en blink på 15 cm på 200 meters hold på en skytebane. Forholdene når det gjelder skudd på kronhjorter eller koller, er så langt fra lik dem man finner på en skytebane. Før man starter lurjakten, er det vanlig at medhjelperen ber jegeren prøve våpenet. Dette kan skje ved at man skyter mot en hvitmalt blink, en liten metallplate eller en stein på omkring 100 meters hold. Medhjelperen vil studere resultatet nøye, og på bakgrunn av denne prøven avgjøre på hvilket hold jegeren kan være sikker på å drepe byttet. Mange medhjelpere vil ikke la jegeren skyte på lenger hold enn 80 m, i hvert fall ikke før jegeren har bevist sin treffsikkerhet og sin kaldblodighet på kortere hold. Man skyter aldri på løpende hjort. Å skadeskyte et dyr er det verste en jeger kan gjøre. Resten av dagen vil sannsynligvis gå med til å oppspore og avlive dyret. 156
Lurjakt på kronhjort i Skottland er en prøve på jegerens dyktighet, tålmodighet og utholdenhet, og på medhjelperens kunnskaper om terrenget og dyrene som holder til der. Selv lenge før jaktsesongen starter vil medhjelperen ha foretatt fler rekognoseringsturer til det aktuelle området for å kikke (1) på flokkene og bukkene som fremdeles har bast på geviret i juli måned (2). Den dagen man starter jakten, er jegeren tidlig på bena for å komme fram til det aktuelle
jaktområdet så tidlig som mulig. To-tre timers marsj over fjell og hei er ofte nødvendig før medhjelperen kan begynne å titte etter flokker og flotte bukker. Ofte kan han på nesten en kilometers avstand avgjøre om en bukk er et verdig trofé eller ikke. Fordi vinden blåser rett mot flokken, må man foreta en lang, omgående bevegelse. Dette er den mest krevende delen av lurjakten, fordi både jeger og medhjelper må passe på å holde seg vel ute av syne. Dessuten må flokken
W
heller ikke få ferten av dem eller høre at jegerne beveger seg i terrenget. Medhjelperen som kjenner både fjellet og flokkene med dyr, vil om nødvendig lede jegeren over stokk og stein, gjennom iskalde bekker og elver, for å komme på skuddhold av en flott kronhjort. Svært ofte kan det være igående nødvendig med nok bevegelse dersom en saueflokk dukker opp mellom jegerne og hjorten. Når de er på omtrent 100-110 meters hold. n fram finner
futteralet, lader det og gir det til jegeren, samtidig som han gjør tegn til at jegeren må ta seg fram der siste få metrene på egen hånd. (3) Jegeren krabber fram til han er omkring 75 meter fra byttet, venter til han kan få inn et rent skudd, og fyrer av. Ved lyden av skuddet kommer kløvhestføreren fram med hesten, og hjelper til med slakting av dyret. (4) Skrotten blir lastet opp på kløvhesten før den lange turen hjem starter.
157
Ammunisjonen bør være kraftig nok til å gi en noenlunde flat prosjektilbane de første par hundre metrene. Alt over det er bare av akademisk interesse, for man skyter aldri på et bytte som befinner seg på lengre hold. Avstandsbedømmelse er meget vanskelig for dem som ikke er vant til det myke og vekslende lyset i høylandet. Mange skudd fyres av nedoverbakke, og de bommer svært ofte. På 75 meters hold vil man kunne se øynene på dyret, på 150 m er øret bare så vidt synlig, og på 200 m er øret helt usynlig. Disse grunnreglene kan ikke benyttes når man har kikkertsikte, som blir mer og mer populære blant jegere. Tidligere ble de sett ned på av tradisjonsbundne tilhengere av lurjakt. Gjester vil nesten alltid bli gitt valget mellom kikkertsikter og åpne sikter. Gjester bringer sjelden våpen med seg, men låner fra grunneieren. For besøkende til Storbritan nia er det verdt å merke seg at det finnes meget strenge regler for å bære og eie skytevåpen. Forskjellige regler gjelder for rifler og hagler - og det er ikke alltid mulig å få innvilget tillatelse til å ha med seg skytevåpen. Klesdrakten for hjortejakt - og for rypejakt - er ikke et spørsmål om mote, men om kamuflasje. Tykk tweed er det beste, ikke bare rent utseendemessig, men fordi den ikke lager lyder når man beveger seg. Knickers er å foretrekke for vanlige bukser, og i tillegg bør man ha solide lærsko eller lærstøvler, avhengig av forholdene. Jegere som besøker Skottland, har kanskje hørt om det «å gjøre en Macnab». Navnet stammer fra en roman som het «John Macnab», skrevet av John Buchan i 1925. I korthet handler den om krypskytteri på hjort og tyvfiske etter laks fra én og samme eiendom. Grunneieren blir underrettet om at John Macnab har til hensikt å forsøke seg på dette, men tross advarselen klarer Macnab virkelig å gjennomføre det. I dag står uttrykket for en stor sportslig - og organisasjonsmes sig bedrift: å nedlegge én hjort og én rype, samt fiske én laks i løpet av én dag. Skal man forsøke seg på dette, må man velge en dag i slutten av september. Da faller sesongene for alle tre artene sammen. Det er tvingende nødvendig å forsøke seg på laksen før frokost, kort etter daggry, da lysforhold, vind og temperatur samarbeider om å opparbeide en skikkelig appetitt hos fisken. Når laksen er vel på land, må man foreta en rask forflytning til høylandet hvor en medhjelper venter. Nå kan det skje at man med både laks og hjort i sekken, råker ut for et voldsomt regnskyll som setter stopper for all videre jakt den dagen. For forfatteren ble suksessen reddet av en skarpøyd medhjelper som oppdaget beitende ryper på ljåstubben på en kornåker. Der snek vi oss inn på dem, omtrent som man gjør med hjort.
Hjort- og antilopejakt i Nord-Amerika Nord-Amerika, og spesielt USA, har et rikt utvalg på hjort av forskjellig slag. De forekommer over hele kontinentet, og i staten Hawaii. De mangfoldige hjorterasene gir rike jaktmuligheter. Mange forskjellige slags jaktmetoder noen medbrakt fra Europa, andre lært fra en amerikansk indianerstamme - blir benyttet for å følge, drive og tiltrekke dyrene. Disse varierer fra relativt små prærieantiloper på 45 til 55 kg, til store amerikanske elgokser på opptil 800 kg. Antakelig det mest utfordrende, unnvikende og vare av alt det nordameri kanske storviltet er Virginia-hjorten. Den beiter vesentlig om natten, og ved daggry går den til ro. Enkelte dyr begir seg direkte til sitt utvalgte hvilested, mens andre tar det med ro og spiser litt på veien. I områder med fjell og åser finner man de beste beiteområdene nede i dalene der den fuktige jorden gir rikt gras, eller på sletter med løvtrær ved foten av åsene. Så snart jegeren har lokalisert beitemarkene og ser hvordan dyrene tar seg fram og tilbake til hvilestedet, bør han holde hele stedet under oppsyn i noen timer fra daggry. Hjorter er vanedyr, men hvis de blir forstyrret kan de begynne å vandre, og da vil de beite mer om dagen enn de ellers gjør. I øde områder der det ikke blir drevet særlig mye jakt, må jegeren være forberedt på å jage hjorten der dyrene har slått seg til for dagen. Høyereliggende områder rett nedenfor en åskant, fortrinnsvis langs utkanten av en treklynge og i solen, er der man vanligvis vil finne dem. Hjort som har slått seg til i sumpområ der med tett vegetasjon er meget vanskelige å oppdage, spesielt for en enslig jeger som er henvist til å følge kronglete dyretråkk. Jegeren bør bevege seg sakte
158
langs åskanter og dyretråkk mens han stopper for hvert skritt. Se og lytt uopphørlig. Beveg deg mot vinden, for hjorten har en utmerket luktesans. Hold øynene «på stilk» for ethvert tegn til at det finnes hjort i nærheten. Bukkene etterlater sikre spor i form av steder hvor de har skubbet seg eller skrapt med klovene. Sensommer og tidlig høst skrubber bukken bastpelsen av gevirene. Til dette bruker den busker og trær. Disse ødelegges helt, for mens dyret feier gevirene mot kvistene for å gni av pelsen, gnir den barken av kvistene. Merker etter dette kan ses 30 til 90 cm over bakken. Senere kommer brunsttiden - som regel en eller annen gang i perioden fra midten av oktober til tidlig i januar, avhengig av hvilken breddegrad man befinner seg på. I hele denne perioden fortsetter bukkene med å feie gevirene mot trestammer, busker og kvister. Det kan ofte være vanskelig å avgjøre om et slikt feiested er blitt benyttet nylig eller om det er gammelt. Ferske skrapemerker på marken er sikre tegn på at bukken fremdeles befinner seg i området. Skrape merkene markerer deres parringsområde. To jegere som jager sammen, mer enn fordobler sine muligheter til å felle dyr hver for seg. Den ene jegeren bør bevege seg langs åssiden rett nedenfor kammen, og må være uhyre forsiktig så han ikke røper seg. Den andre går omtrent 45-90 m foran, men noe lengre nede i åssiden. Hjort som blir skremt fra sitt hvileleie, men ikke nok til å kaste seg hodestups nedover åssiden, har tendens til å flykte oppover og rundt kilden til forstyrrelsen før den kommer inn på samme kurs bak den. Den øvre av de to jegerne vil dermed få en god mulighet til å skyte, selv om jaktkameraten ikke kan skyte av helt åpenbare grunner. Begge må til enhver tid vite nøyaktig hvor den andre befinner seg. En videreføring av denne jaktmetoden er å benytte et skytetåm eller et tre for å skaffe seg en standplass. Denne metoden er meget populær i Europa og i deler av Texas hvor man jager Virginia-hjort. Tårnene holder lukten av jegeren vekk fra marken, samtidig som de gir ham et godt overblikk når det gjelder hjortens bevegelser (unntatt kronhjortens). En annen fordel er at prosjektilbanen alltid heller nedover slik at en kule som bommer på byttet, forsvinner harmløst ned i bakken. Man kan også bruke drivjakt på hjort. En enkel drivjakt består bare av en enkelt skytter og to-tre drivere. En mer omstendelig jaktform med mange jegere, krever nesten militær presisjon og orden. Jo flere drivere, desto bedre resultat hvis man virkelig tar seg tid til å drive hjortene sakte og rolig mot skytterne. Koller og årsgamle kalver viser seg som oftest først. Bukkene blir hengende etter, og noen ganger forsøker de å snike seg rundt standplassen. I Europa benyttes denne form for drivjakt også ved jakt på villsvin. En av fordelene med drivjakt er at deltakerne ikke behøver å kjenne terrenget inngående. Har man en noenlunde utviklet retningssans og en fører som er godt kjent, bør man kunne være ganske sikker på at drevet inneholder vilt. Korte driv - kanskje ikke mer enn en knapp kilometer - er ofte mer effektive enn lange. To eller tre jegere som er vant til åjakte sammen, arrangerer ofte jakt i terreng som de kjenner godt. På forhånd avtaler de et sted de skal møtes, slik at hver av dem skulle kunne få rikelige sjanser til å skyte på dyr som blir skremt og løper av gårde. I de sydlige statene i USA og i provinsen Ontario i Canada, benytter man ofte hunder til å drive Virginia-hjort forbi jegernes poster. I tette sumpområder og i tett skog er dette den eneste formen for jakt på disse dyrene. Når skuddet avfyres er dyrene nesten alltid på meget nært hold - kanskje bare 30-40 m. Derfor bruker man ofte hagler ladet med hjortehagl i USA. I Ontario må jegerne benytte rifler. En spesiell metode til å lokke til seg Virginia-hjortebukker er blitt utviklet i det sydvestlige USA, spesielt i Texas. Jegeren slår to hom av Virginia-hjort mot hverandre for å simulere to bukker som slåss om en kolle. Dermed blir en bukk lokket til stedet. Skal man ha noe håp om å lykkes med denne metoden, må den bare benyttes i brunsttiden. Jegeren bør skjule seg godt, for eksempel i utkanten av en treklynge. Noen jegere maskerer gjerne sin egen lukt med stanken fra luktkjertlene på en skunk. Dette stoffet kan man lage selv, men det går også an å få kjøpt. Virginia-hjort er blitt utsatt i Tsjekkoslovakia og i Finland. I Tsjekkoslovakia
A: Avstandsbedømmelse uten hjelpemidler kan ofte foretas ved å «plassere» et kjent objekt mellom seg og målet. B: Et rundt, sort punkt plassert midt i trådkorset i siktet kan være til hjelp når det gjelder å bedømme avstand. Ved en gitt avstand dekker punktet en bestemt diameter. (1) For å finne hvor langt borte dyret befinner seg, beregner man
hvor mye av dyre kroppen som er dekket av punktet. (2) Samme effekt kan oppnås ved å sette til en ekstra horisontal linje i siktet. C: Lurjakt på hjort med medhjelper. La ham slippe foran, men hold visuell kontakt med ham. Et skremt dyr vil ofte forsøke å unnslippe samme vei det kom, og jegeren kan få inn et skudd på
159
160
(Lengst til venstre) I de senere år er skyting med håndvåpen blitt stadig mer populært i USA. Skal man benytte slike våpen, må man imidlertid glemme alt man har sett av cowboy-filmer. Ved tohåndsgrepet (I), hviler revolverskjeftet mot håndflaten på den frie hånden. (2) Når man skyter fra sittende stilling, brukes ofte kneet som støtte for våpenet. (3) Hvis man legger an mot en stein eller liknende, bør håndflaten plasseres mellom våpenet og steinen. (Til venstre) Stillinger for rifleskyting. (I) Frittstående. (2) Sittende. (3) Et tre kan benyttes som anlegg. Fingrene bør plasseres mellom treet og skjeftet.
(Under) Å lokke til seg en Virginia-bukk er én av de mest spennende jaktmetodene. Medhjelperen slår noen gevirdeler mot hverandre, og simulerer derved slåsskamp mellom to bukker om en kolle. Byttet nærmer seg for å delta i slåsskampen. Det er meget viktig at jegerne holder seg helt skjult inntil bukken er nær nok til at man kan skyte. Blir bukken mistenksom, forsvinner den som et lyn!
er stammen ikke spesielt stor, men gir i hvert fall anledning til en begrenset jakt. Vanlig jaktmetode er å innta standplasser langs trekkveiene. 1 Finland trives de meget godt, og i antall er det nå bare elgen som slår dem. Den mest populære jaktmetoden — faktisk den eneste — er drivjakt, som blir drevet på samme måte som drivjakten i de østlige statene i USA. En ganske liten hjorterase - en slektning av Virginia-hjorten - kalles i USA coues-hjort. Den holder vesentlig til i de sydvestlige statene og i den mexicanske provinsen Sonora. En annen småvokst hjorterase som også holder til i vestlige områder, er en mindre utgave av svarthalehjorten. Der de store svarthalehjortene holder til i vesten, er åser og fjellsider kledt med spredte klynger av gran, furu og poppel, som vanligvis vokser på den skyggefulle siden av grunne raviner. Mellom disse spredte treklyngene er det kort gras, sagebrush, og enkelte mannshøye buskas av såkalte chaparral- og surbærbusker. Enkelte av disse buskasene kan ha et omfang som et middels stort kvartal i en by! Rett etter daggry og om kvelden, når fjellsidene begynner å bli avkjølt, kan man se svarthalehjort som kommer og går ved skjulestedene sine. En jeger med kikkert kan holde et relativt stort område under oppsikt, og når han får øye på et dyr kan han enten prøve å snike seg innpå det, eller forsøke å avskjære det. Er dette ikke mulig, bør han merke seg hvor det har hvilestedet sitt, og forsøke å ta seg fram dit senere, når vinden er gunstig for ham. Spesielt gamle, kloke bukker velger et hvilested rett nedenfor åskammen hvor de kan holde god utkikk etter sine tradisjonelle fiender - ulv og prærieulv - som nærmer seg på samme måte som uerfarne jegere; fra dalsiden. En erfaren jeger velger alltid å ta seg fram langs høydedraget. En enkelt jeger, eller enda bedre, to jegere, bør bevege seg sakte og forsiktig fra buskas til buskas. Eventuelle skremte dyr vil alltid forsøke å unnslippe oppoverbakke. En variasjon av denne jaktmetoden er at jegerne sniker seg innpå et buskas, og den jegeren som befinner seg høyest opp i åssiden kaster en stein inn i buskaset. Det skremte dyret vil i så fall forsøke å unnslippe nedoverbakke. I endel skogkledte deler av de vestlige statene kan man benytte vanlig fremgangsmåte for drivjakt. Små skogbevokste daler og krattbevokste raviner kan drives effektivt av tre eller fire jegere. I større skoger kan det være gunstig å drive lurjakt, som for Virginia-hjort. Den mindre slektningen til svarthalehjor ten holder oftest til i skogsområder, kan også jages på denne måten. I de store og tette regnskogene på vestkysten kan det være vanskelig å få skikkelig skudd på byttet. Jegeren bør derfor holde seg til lysninger i skogen, for eksempel grassletter, områder som er utbrent etter skogbrann, flatehogstområder, samt tøm mer- og driftsveier. Slike åpninger er oftest bevokst med busker og små trær, og svarthalehjorten kommer fram for å beite der tidlig om morgenen og sent på ettermiddagen. Å finne en post i nærheten av et dyretråkk kan også være lønnsomt. I noen av de vestlige statene kan man benytte hunder i jakten på hjort, men dette gjelder ikke alle statene. Jaktmetoden blir den samme som i sydstatene. Jegeren inntar sin post ved skogsveier, åskammer eller vilttråkk. Prærieantiloper er meget tallrike i de vestlige deler av Nord-Amerika. Når man oppdager dem i kikkerten, er det mulig å snike seg på skuddhold. De er ikke særlig vare, men utrolig raske på foten. Over korte distanser kan de holde en fart på opptil 100 km/time. Derfor kan det være nødvendig å skyte på relativt langt hold. Riflene må være godt kalibrert og utstyrt med kikkertsikte som forstørrer fire eller seks ganger. En god hjorterifle som skal brukes til jakt i nordamerikanske skogsområder, bør være lett og egnet til rask skyting. Kaliberet spiller mindre rolle. En god rifle for svarthalehjort bør skyte relativt flatt. Avstanden kan være vesentlig lengre for disse dyrene enn for Virginia-hjort. Alle kalibre fra .243 til .30 egner seg bra. Mange jegere liker flattskytende kal. .25-06 og .270. Kaliber 7 x 64 er et meget godt valg, likeledes 7 mm Remington ekspress. Prærieantiloper skytes vanligvis på langt hold. Ammunisjonen bør derfor ha høy hastighet med flat prosjektilbane, og hva som helst fra .243 eller 6 mm til .600 Magnum egner seg bra. De beste kalibrene er sannsynligvis .25/06, .270 og 7 mm Remington. 161
D
A: Partenng av skrotten, (a) Nakke og
hals gir godt kjøtt til oppmaling, (b) Kneet er bare brukbart til hundemat. (c) Nedre del av bogen: suppe eller oppmaling, (d og e) Bogen: stek, (f) Ryggen: koteletter eller stek, (g) Isben: stek, (h) Ribben: suppe eller oppmaling, (i) Svange: suppe eller oppmaling, (j) Rundlåret: stek, (k) Tynnlåret: sausekjøtt eller oppmaling. (1) Haseleddet: hundemat eller slaktavfall. B og C: To måter å flytte et bytte. Den
162
øverste metoden er å feste et tau til geviret og så slå et stikk rundt mulen. Den nederste krever en sterk presenning festet til en staur. Dyret plasseres på presenningen og geviret festes til stauren. D: Så fort man er tilbake i leiren må dyret slaktes og henges opp. E: Når man slakter og parterer et dyr ute i skogen, fjerner noen jegere mellomfotkjertlene, mens andre bare passer på at de ikke kommer borti dem (a). Det første og viktigste kuttet er
mellom testiklene (b) og den nederste delen av brystkassen (c). Knivseggen holdes oppover slik at man unngår å stikke hull på vommen. Med en gang man har snittet opp bukskinnet, vil vom og tarmer begynne å tyte ut. Alt dette fjernes forsiktig. Det er ikke nødvendig å åpne brystkassen, men dette kan lettvint gjøres ved hjelp av en liten sag. Luftrøret og spiserøret skjæres av så langt opp mot dyrets hode som mulig (d). Så kan alle indre organer lettvint fjernes på en gang.
Testiklene (b) og endetarmsåpningen (e) blir så skåret vekk med noen relativt dype kutt rundt hele området. Dette må gjøres meget forsiktig så man ikke stikker hull på blæren eller endetarmen. F: Siste del av denne operasjonen blir utført mens man står med ett ben på hver side av skrotten, med ryggen mot dyrets hode. G: Et lite dyr kan bæres på skuldrene. H: Selv ganske store dyr kan relativt lettvint heises opp med en liten blokk.
163
Jakt på wapitihjort, amerikansk elg og nordamerikansk rein I Nord-Amerika finnes det tre andre enestående storv il tarter: den store ameri kanske wapitihjorten, vanlig elg som vi har i Skandinavia (kalles moose i Nord-Amerika), og reinen - caribou - som vi også kjenner fra hjemlige trakter. Både wapitihjort og moose foretrekker relativt urørte områder. Reinen holder til i sub-arktiske strøk, og gjeme høyt til fjells rundt hele nordkalotten. Der trekker de omkring på den helt eller delvis treløse tundraen. Reinjakt er ikke spesielt vanskelig. 1 fjerntliggende områder der det ikke jaktes så mye, er reinen ofte meget nysgjerrig, og kan til og med nærme seg jegeren for å finne ut hva dette fremmede representerer. Man får lettest øye på dyrene hvis man finner seg et utkikkspunkt på en ås eller et høydedrag, og avsøker områdene omkring ved hjelp av kikkert. I Newfoundland jakter man ofte på rein som holder til i skogsområder. Jegerne går gjennom skogene mens de med kikkert undersøker alle myrområdene der vegetasjonen er sparsom. Skogsreinen er gjeme endel varere enn dyrene som holder til på de åpne viddene. For å komme på skuddhold må jegeren snike seg forsiktig inn på dyrene, og benytte all tilgjengelig vegetasjon som skjul, og langsomt arbeide seg opp mot vinden. En rifle med moderat ladning, fra kaliber .270 opp til .300, helst med kikkertsikte med moderat forstørrelse, passer bra til reinjakt. Dyrene som holder til i skogsområdene kan veie opptil 180 kg, mens de som holder til på den arktiske tundraen kanskje ikke veier mer enn halvparten av dette. Reinkjøttet er sannsynligvis det beste dyrekjøttet i Nord-Amerika. Det er bedre enn elgkjøtt, men selve elgjaktens spenning og dramatikk, mer enn oppveier det. Wapitihjorten holder til i de dype skogene, og setter av gårde for den minste forstyrrende lyd. Når man jakter på wapitien er det derfor nødvendig å holde seg helt stille. Selv om stillheten er noe de setter pris på, kan wapitihannen i brunsttiden utstøte karakteristiske trompetstøt, nesten en slags krysning mellom et hyl og en dyp plystretone. Bukkene starter på en lav tone og arbeider seg oppover via fire forskjellige toneleier, før den går skalaen nedover igjen via de samme fire tonene. Jo høyere de kommer på skalaen, desto kraftigere blir lyden. Den avsluttende crescendoen er et øredøvende skrik. På denne måten utfordrer bukkene hverandre omtrent på samme måte som kronhjort gjør det ved sine brøl. Enslige dyr blir tiltrukket av dette bråket, spesielt om det kommer fra et punkt nedenfor dem i åsen. Dette har ført til utviklingen av en jaktmetode der man hermer dyrenes brøl. Jegeren lokker dyrene enten for å finne ut hvor bukkene befinner seg, eller for å forsøke å trekke én av dem mot seg. Hvis jegeren skal finne ut hvor dyrene oppholder seg, plasserer han seg på et høydedrag hvor han kanskje kan få se dyret som svarer. Den beste tiden for dette er tidlig en frostkald morgen. Når man lokker for å tiltrekke seg dyr, skjer dette gjeme fra en relativt lavtliggende posisjon i terrenget. Ideelt sett skjer det fra kanten av en liten lysning hvor jegeren kan slå seg ned med riflen klar, men likevel være ganske godt skjult. Så lager han lokkeropet og venter på svar. Noen bukker har imidlertid en tendens til å nærme seg lokkeren helt lydløst, og det er derfor svært viktig å holde god utkikk, for byttet kan plutselig dukke opp uten varsel. Spesielle lokkefløyter kan kjøpes ijaktforretninger, eller de kan fremstilles av jegeren selv. Man trenger et hult rør på omkring 1 centimeters tykkelse, og omkring 30 cm langt. Hvis man benytter bambus, vil dette gi en noe mørkere tone enn plast eller metall. Det ser imidlertid ikke ut som om wapitien bryr seg særlig om hvilket materiale man benytter. Den kommer uansett. Wapitihjort byr på utfordrende jakt for den jeger som kan nok om hvordan man tar seg fram i skogen på en lydløs måte. Så snart man har oppdaget en wapiti i kikkerten, må jegeren sørge for at dyret ikke får ferten av ham. Wapitihjort har en meget skarp luktesans og en velutviklet hørsel. Når den blir skremt, vil den sette av gårde med det samme, i motsetning til Virginia-hjorten som forsøker å snike seg rundt jegeren for å komme tilbake til stedet hvor den oppholdte seg. Fordi bukken er et stort kraftig dyr, må jegeren ha en rifle med minimum kaliber .270 eller 7 mm. Men det kraftigere kaliber .30, som for eksempel 164
Jakt på svarthalehjort i vestlige deler av USA. I et typisk terreng som på denne illustrasjonen, kan et enkelt drev lettvint organiseres av to eller tre jegere. En av jegerne beveger seg langsomt nedover dalbunnen. Ved enden av den har en annen jeger funnet en fin post. Hvis det i det hele tatt finnes hjort der, vil de bevege seg mot
jegerne. Ungdyr og koller kommer gjeme først, mens bukken forsiktig blir hengende etter. Det er meget viktig at drevet blir foretatt i langsomt tempo, slik at dyrene kun beveger seg i gangfart. Noen ganger kan den som driver også få mulighet for skudd på bukken, spesielt hvis den forsøker å gå tilbake.
165
.30/06 eller de forskjellige typene av .300 Magnum, er sannsynligvis enda bedre. Vanlig elg - moose - kan være enda større enn wapitier, og idet den har andre vaner enn wapitiene, må man ty til andre jaktmetoder. I Nord-Amerika-spesielt i fjerntliggende områder- vil en moose som klarer å komme seg bort fra jegeren, helt sikkert klare seg. De er gode svømmere og kan krysse store innsjøer og elver som jegerne må gi opp for. I Nord-Amerika sniker man seg inn på dyrene, men de er enda mer vare enn Virginia-hjorten. Den minste lyd eller lukt kan fa dem til å sette av gårde på et blunk. I vestlige stater hvor terrenget er noe åpnere enn lenger øst, kan man få øye på byttet på relativt langt hold, og nærme seg det, kanskje først på hesteryggen, før man begynner å snike seg innpå. Om vinteren beveger dyrene seg ganske langsomt på grunn av den dype snøen, og jegerne benytter da ofte truger eller ski. Selv om man ikke ser elgspor i snøen, vil lydene fra beitingen - det smeller som pistolskudd når de bryter kvister - røpe hvor de befinner seg. Det kan da være mulig å snike seg motvinds mot dyret. Den mest effektive metoden er likevel den eldste: lokking. Nordamerikaneme lærte seg kunsten for flere hundre år siden, og denne kunsten har overlevet til våre dager. To forskjellige lokkerop benyttes. Det ene imiterer en okse i brunst, det andre en brunstig elgku. Mange jegere har lært kunsten av forskjellige amerikanske indianerstammer. Endel innfødte bruker fremdeles never surret med granrotremmer til sine lokkerop-megafoner, men man kan også benytte et stykke papp. Den enkleste måten å lære seg lokkeropene på, er å kjøpe en grammofonplate eller et kassettbånd i en sportsforretning. Hensikten med lokkeropene er å utfordre elgoksen eller «forføre» den. Sistnevnte metode virker bare - naturlig nok - når oksen er i brunst og ennå ikke har funnet seg en elgku. Den første kan virke utfordrende på enhver okse gjeme en elgku også - og forlede dem til å komme nærmere for å gi inntrengeren en lærepenge. Etter at man har utstøtt lokkeropet et par ganger, ganske svakt nybegynnere gjør gjeme feilen at de lokker for høyt og ofte - bør jegeren vente og lytte i minst ti-femten minutter før han forsøker et lokk til. Hvis en moose svarer, er et svakt lokkerop atskillig mer effektivt enn et sterkt. Dyret vil aldri nærme seg selv den mest forførende jeger mot vinden. Noen ganger vil en elg være tilfreds med å svare jegeren uten å bevege seg fra skjulestedet sitt. Andre ganger kan den begynne å nærme seg, men helt plutselig bryte av og fjerne seg igjen. Mange jegere tror at lokking bare fungerer i øststatene, men dette er ikke riktig. Lokk fungerer helt ypperlig med vestlige elger også. Selv om de store skogene i de østlige deler av Canada har endel lysninger forårsaket av skogbran ner og tømmerhogst, og store myrområder, er skogen der vanligvis for tett for snikjakt. Lokkejakt er derfor mest populært. I vestlige deler av Canada er skogene glisne nok til at man kan benytte lurjakt, og lokkejakt blir sjelden benyttet i disse områdene.
I den første delen av brunsttiden kan en ung wapitibukk røpe sitt nærvær ved lyden den lager når den feier vekk de siste restene av basten fra geviret, eller når den foretar skinnangrep på busker og ungtrær. Medhjelperen lurer den ut i åpent lende ved å imitere lokkeropene med wapitifløyten. Hendene legges omkring enden på fløyten slik at han kan variere tonehøyde og styrke. Wapitihjorten reagerer ofte svært fiendtlig på dette lokkeropet, og
166
«at
kommer fram på sletten for å slåss. Når dyret er på skuddhold skyter jegeren, som har studert dyret i kikkerten. Å lokke til seg wapitihjort er en jaktmetode som hadde sitt utspring hos de tidligste amerikanske indianere. En jeger bør øve seg på dette før han forsøker det i felten, for et lokkerop som er for svakt eller blir gjentatt for ofte, kan skremme dyret istedenfor å tiltrekke det. Vanligvis er det best å overlate lokkingen til medhjelperen.
W?r^
167
Typisk drivjakt på europeisk elg. Skytterne er plassert på nummererte standplasser - poster - hvor man har markert den sikre skytesektoren før jakten begynner, og ryddet unna busker og kratt som kunne hindre utsynet. Når en elg blir skremt, setter den avsted mot de store myrområdene eller mot den tetteste delen av skogen. Normalt beveger den seg med vinden for å kunne følge med i hvor forfølgerne befinner seg. Driverne som beveger seg gjennom terrenget med 50-100 meters
avstand, driver dyrene langsomt. Hvis en elg blir ordentlig skremt, kan den bevege seg med en fart som gjør at selv den beste jeger ikke ville kunne få inn et dødbringende skudd. Jegeren på denne illustrasjonen står på standplass 12. og har klart skuddfelt til elgkuen (jaktlaget er på forhånd tildelt et visst antall okser, kuer og kalver). (Nedenfor) Sårede elger blir sporet av en hund som er trenet med dette for øye.
(Øverst til høyre) Å få elgskrotten ut av skogen er ingen lettvint jobb, og jaktlaget med driverne må ta i et tak for å få dyret fram til det stedet Slaktingen skal foregå. Både hest og traktor benyttes ofte til dette arbeidet.
169
Elgjakt i Skandinavia Elgjakten i Skandinavia foregår bare om høsten. Både i Norge og Sverige tynnes elgbestanden i jaktsesongen. Antall okser, kuer og kalver som kan nedlegges i hvert jaktdistrikt, blir nøye vurdert. Jegere som overskrider jaktkvotene får alvorlige problemer. I begge land er det strenge regler for avleggelse av skyteprøver. Kravene er imidlertid ikke for store, og en erfaren skytter vil vanligvis ikke ha problemer med å klare prøven. De forskjellige jaktmetodene varierer fra område til område. Den som er lykkelig eier av en god elghund, kan velge og vrake hvor han vil jakte. Å finne og følge en elg med én enkelt hund er den klassiske jaktmetoden og en god elghund og eieren dens er alltid velkommen. Hunden brukes enten som løshund eller som ledhund i bånd. Når det gjelder å oppspore en såret elg, er en god hund helt uunnværlig. Ved jakt med løshund, slippes hunden slik at den kan søke i terrenget foran jegeren inntil den finner et dyr. En veltrenet hund vil ofte søke til et høyerelig gende sted, for eksempel opp på en stor stein. Herfra kan den kanskje få ferten av et dyr, og også få øye på det. Noen hunder har en nesten usannsynlig god hørsel, og registrerer den minste lyd fra en elg. Når hunden har fått elgkjenning, må den ikke være for hissig. Hvis byttet blir støkket vil det sette av gårde, og selv om ikke hunden vil ha store problemer med å holde følge, så vil nok jegeren ha det. Men en god hund kan få elgen til å stoppe opp, og lyden av halsingen (losen) forteller da jegeren hva som skjer og hvor. Av og til foregår jakten uten hund, omtrent som lurjakten i Nord-Amerika. Dette krever at jegeren er en dyktig skogskar, og metoden er mest effektiv ved daggry og i skumringen. Noen ganger benytter man også høye skytetåm, og man må gjøre seg stor flid med å kamuflere dem skikkelig. Drivjakt på elg er også meget populært enkelte steder i Syd-Norge, hvor drevet foregår over store områder. Når postene er bestemt på forhånd, bør man rydde vekk kvister og småtrær som kan hindre jegerens sikt. Dessuten bør man merke av skytesektorer.
To problemer oppstår ofte når et skadet dyr krysser fra et jaktområde til et annet, og når et jaktlag har overskredet jaktkvoten det er blitt tildelt. Det siste kan man gardere seg mot ved å benytte et bestemt signalsystem mellom jegerne, for eksempel ved å fyre av en skuddserie, men walkie-talkier er imidlertid langt mer praktiske og pålitelige. Nasjonale jaktregler krever at en jeger som skadeskyter et dyr, selv forfølger det eller melder fra til nabo eller viltnemnd. Oppsporing av et såret dyr kan ofte ta svært lang tid. Dette er én av grunnene til at erfarne jegere ikke skyter før de er helt sikre på at skuddet er dødelig.
Blir en elg skutt i sentralnervesystemet, faller den om med det samme. Skudd i hjertet vil få dyret til å gå overende i løpet av ti til femten sekunder, men dette er tid nok til at dyret kan forsvinne fra jegerens synsfelt og skape problemer med oppsporingen. Et skudd i et relativt viktig organ - som for eksempel leveren - vil ganske sikkert drepe dyret i løpet av få minutter, men dette er tid nok til at dyret kan stikke seg vekk. Et skadeskutt dyr bør imidlertid gis anledning til å legge seg. Får det først lagt seg ned, vil sjokket og virkningen av skuddet gjøre at det ikke kommer seg på bena igjen og stikker seg vekk når jegeren nærmer seg. En times pause er nok. Denne tiden bør benyttes godt til å granske terrenget der den skadede elgen ble påskutt. Jegeren bør være i stand til å bedømme hva slags skade dyret fikk, og hvor det dro hen etterpå. Er det bare lettere skadet, vil det sannsynligvis etterlate seg spor på busker og trær og på bakken. En sporhund kan være til uvurderlig hjelp, men den må være så veltrenet at den kun følger sporet av den skadeskutte elgen, og ikke bryr seg om andre elgspor den måtte komme over. Den må holdes i bånd. Elgjegeme bruker vanligvis rifler av middels kaliber - .30/06 for eksempel delvis fordi det er vanlig at man trener flittig før jaktsesongen begynner, og delvis fordi ammunisjon til dette kaliberet er relativt billig. Kaliber .308 Mag num, eller .338 og .350 Magnum er utmerket til elgjakt, dersom jegeren kan håndtere dem. Slike rifler veier omkring 4,5 kg eller omkring en fjerdedel mer enn .270, men gir rikelig med kraft til at jobben blir skikkelig utført.
Neste side: Å spore en såret elg kan ta timer og dager, og det er derfor viktig at jegeren vet nøyaktig hvor han bør treffe dyret. Denne tegningen går under betegnelsen «elgklokken». Her ser man hvilke deler av dyrets vitale organer som kan treffes med et skudd når dyret befinner seg i forskjellige stillinger i forhold til jegeren. Det sikreste skuddet er direkte fra siden. Det fremgår av tegningen at 100% av de vitale organer kan da bli truffet.
170
171
Jakt på vill sau og geit De høye fjellområdene i Europa og de vestlige stater i Nord-Amerika kan by på en meget krevende jaktform som kanskje er mer fysisk krevende enn lurjakten på kronhjort i Skottland. Byttet er de ville sauene og geitene i Nord-Amerika, gemsen, som er en slektning av fjellgeitene i Britisk Columbia, Syd-Alaska og Yukon-området - og den sjeldne mouflonsauen, en villsaurase som er innført til det sydlige Europa fra sitt opprinnelige hjemsted, Corsica og Sardinia. Noen dyr ble også overført til øya Lanai på Hawaii. Metoden man benytter for å komme på skuddhold er enkel, men krevende: man sniker. Noen jegere benytter terrenggående kjøretøy for å spore opp dyrene, og noen ganger til selve jakten. Dette siste er ikke vanlig, og flere steder er det også ulovlig. I Nord-Amerika begir man seg vanligvis inn i fjellene til fots, med utstyr og utrustning på kløvhester (se del VI Jegerens jaktkamerater). Men uansett hvordan man tar seg fram til fjellene, må jegeren være i god fysisk form og forberedt på en masse klatring og gåing for å komme byttet på skuddhold. En av de beste taktikkene er sannsynligvis å klatre opp til et høyt og frittlig gende utsiktssted der man kan undersøke fjellsidene og dalene ved hjelp av kikkerten. Men ofte går dyrene nesten i ett med fjellsiden takket være den gode kamuflasjefargen. En bakgrunn i kontrastfarge, for eksempel grønn vegetasjon, hjelper noe. Men når dyrene står mot en bakgrunn av stein og klipper, spesielt hvis bakgrunnen også er delvis skyggelagt, må jegeren ha eksepsjonelt gode øyne for å kunne oppdage byttet. Det finnes alltid mulighet til å begynne granskningen av området nedenfra med kikkert før man starter klatringen, men alle disse dyrene har meget godt syn. Fordi deres naturlige fiender - ulv og puma - vanligvis sniker seg innpå sauene nedenfra, følger de meget årvåkent med i alt som skjer under dem i fjellsidene. Muflonsauen er spesielt var, men den kan som regel lures ved at jegeren uten å bli sett, forlater et kjøretøy som så kjører vekk fra området i full fart. Gemsen er av og til like var, spesielt i områder hvor en liten flokk er blitt utsatt for konsentrert jakt. Der det ikke blir drevet jakt, for eksempel på de høyeste toppene, virker det ikke som om gemsen forbinder synet av et menneske med fare. Når man først har fått øye på byttet, må jegeren ta en avgjørelse om dyret er et verdig trofé-bytte eller ikke. Hvis han synes det er verd et forsøk, må han avgjøre hvordan han skal komme seg på skuddhold. Den ruten han velger kan kreve at han også behersker fjellklatringens teknikk, med riflen i rem på ryggen for å kunne bruke begge hendene under klatringen. Han må også ta seg fram uten å lage den minste støy som kan advare byttet. Feiltrinn og tabber kan gjøre rask slutt på jakten, for ikke å snakke om jegerens liv og helse. Det hender av og til at dyret står slik at jegeren overhodet ikke kan ta seg fram til det, eller slik til at det faller ned og ødelegges etter påskytingen. I noen deler av verden kan det være mulig å påvirke dyret til å bevege seg i en eller annen gunstig retning, for eksempel ved å fyre av et skudd som slår i en stein ved siden av dyret. En typisk sauerifle bør være avpasset for ammunisjon som gir prosjektilet en flatprosjekttilbane. Kalibre som .25-06, .270, 7 mm, .30/06 og hvilken som helst av magnumkalibrene, er passende våpen. Det er vanskeligere å drepe geiter enn sauer. Derfor kan man ikke anbefale mindre kalibre enn .270 og 7 mm. Rifler både for geite- og sauejakt bør utstyres med et kikkertsikte med moderat forstørrelsesgrad. Utmerkede amerikanske riflekalibre for gemse er .243, .257, .270 og .25/06. Til moflonsau anbefales .270, .308, 7,62 mm (NATO-riflen) og .30/06. Gode europeiske kalibre for begge dyrene er 6,5 x 57, 7 x 57, 7 x 64 og 7 x 65. Kaliber 8 x 57 kan brukes til moflonsauen. Noen ganger er det nødvendig å skyte på relativt langt hold fordi det ofte er vanskelig å komme på nært hold. Dette gjelder i særlig grad for gemsen.
172
Muflonsauen er den eneste sauerasen som finnes i vill tilstand i Europa. Den er vandrende av naturen. Dette sammen med dens utrolig sky het, gjør at den er et vanskelig og utfordrende bytte. Den beste metoden er muligens å ha et kjøretøy til hjelp under oppsporingen av viltet og i lurjaktens innledende fase. Denne jaktmetoden er imidlertid forbudt enkelte steder, men blir fremdeles brukt i noen europeiske land. Muflonsauen er absolutt ikke redd for en vogn trukket av en hest, men vil
umiddelbart ta til flukt hvis de får øye på et menneske. Når man har oppdaget en muflonflokk, må jegeren og hans medhjelpere avgjøre om det finnes en brukbar bukk blant dyrene. Hvis de oppdager en fin bukk, sniker de seg ut av vognen, som så kjører av gårde. Jegeme manøvrerer seg så i skuddposisjon og skyter bukken. De beste bukkene er klassifisert som A-bukker, og de er minst seks år gamle. Hornene må være minst 60 cm og danne en trekvart krøll (sirkel).
173
Lurjakt er ofte den eneste mulige jaktmetode for gemse. Som de fleste andre viltarter som holder til høyt til fjells, vil gemsen oftest bli oppdaget nedenfra ved hjelp av kikkert. Når man har oppdaget en fin bukk, må jegeren pønske ut en måte å komme seg i skuddposisjon ovenfor dyret uten å bli
sett. (Innfelt) En vanlig feil ved jakt i fjellterreng, er å sikte for høyt når man skyter på et bytte som befinner seg nedenfor jegeren. Innenfor en reell avstand på opptil 300 m, er det bare nødvendig å justere siktet for å kompensere den horisontale avstanden mellom jeger og bytte.
t-'
1 \Y r . v
174
Bjømejakt I Nord-Amerika finner man svartbjøm i samme områder som sau og fjellgeit, og i de nordvestlige områdene også gråbjøm (grizzly). For disse bjørnene er kaliber .270 i snaueste laget. For gråbjøm anbefales .30/06, 7 mm magnum, de forskjellige variantene i kaliber .300, 8 mm Remington og Remington kaliber .338 og .350. Best av samtlige er Norma kaliber .358 og Holland & Holland kaliber .375, dog under forutsetning av at jegeren kan behandle våpenet, for de gir anledning til større og tyngre kuler. Men det er likevel viktigst å kunne plassere prosjektilet riktig. Rifler og ammunisjon for svartbjøm omfatter også gode, gamle kaliber .30/30 som kan være tilstrekkelig i hendene på en skarpskytter. Andre foretrek ker nok mer moderne ammunisjon som .270, .308 og .30/06, spesielt i vestlige områder hvor avstandene ofte kan bli ganske lange. I østlige skogområder er ammunisjon som .35 Remington og .358 Winchester helt utmerket. Både gråbjøm og svartbjøm kan oppdages av jegere som bruker kikkert for å se etter villsau, geiter, elg eller rein. Om høsten kan man oppdage gråbjømer på grassletter og i 1 iene, eller i nærheten av elver hvor en mengde bjørner samler seg for å fiske laks. Mindre flokker med gråbjøm samler seg på bærfelter mot sensommeren og høsten. Blant annen vegetabilsk føde som gråbjømen inntar, finnes en mengde forskjellige løvsorter, skudd, grener, røtter og rotknoller. Gråbjømer spiser også åtsler og dyr som de selv dreper, inklusive murmeldyr og jordekom. Når de bryter hiet om våren, beiter gråbjømene nesten utelukkende på grønne grasspirer og annen vegetasjon. Svartbjømene elsker ville bær, frukter, honning (og bier), nøtter og en lang rekke andre - vesentlige vegetabilske - næringsemner. Av og til fanger de og spiser fisk, men ikke i samme utstrekning som gråbjørnen. De kan også spise åtsler som for eksempel levningene etter dyr som ble drept i løpet av vinteren. Om våren beiter svartbjømen nesten utelukkende på friske skudd og planter. Senere, mot slutten av sommeren og om høsten, kan man vente å få øye på dem i blåbærlyngen i Midt-Vesten og i forlatte frukthager overalt hvor de ferdes. Når man har fått øye på en bjørn, og har avgjort at det er et verdig trofé-dyr, må man snike seg innpå den til man er på passende riflehold. Bjørnen er utstyrt med en meget skarp nese og en utmerket hørsel, selv om synet er dårlig. Jegeren må derfor snike seg mot byttet mot vinden og så lydløst som mulig. Åpne fjellområder er ideelt for dette. Lurjakt i skogen og på skogsrydninger krever langt mer tålmodighet. Det er bokstavelig talt livsviktig å komme så nær innpå bjørnen som mulig, spesielt en gråbjøm, for å redusere sjansen for at man bare skader den. Skadeskutte bjørner har mishandlet og drept mang en jeger. Begge bjømeartene kan også skytes «på åte» i de deler av Nord-Amerika der denne jaktformen fremdeles er lovlig. Å legge ut kjøtt eller fisk til gråbjøm er ulovlig, men naturlig føde som for eksempel vinterdød wapiti, moose eller rein, eller dyr som er druknet etter å ha gått igjennom isen på elver og sjøer, kan benyttes. Kunsten er å finne slike kadavre og så legge seg på lur ved det i håp om at en bjørn skal komme forbi. Innvoller fra andre dyr kan også benyttes. Åtejakt på svartbjøm er lovlig i de østlige deler av Canada, i noen av Rocky Mountainsprovinsene og i de nordlige statene i USA ved de store sjøene. Men mange jegere betrakter denne jaktmetoden som usportslig, selv om den kanskje er lovlig. De fleste svartbjønene som felles på åte, skytes i skumringen. Åtet henges vanligvis opp i en striesekk eller i en bøtte i et tre, akkurat for høyt til at en bjørn lettvint kan nå opp til det. Åtetreet bør helst stå i utkanten av en tett treklynge, for gamle bjørner - spesielt hanner - liker sjelden å krysse åpne sletter om dagen, men kan godt gjøre det om natten. Åtet bør fornyes daglig om nødvendig. Fleskefett og kjøttrester er bra. Råttent kjøtt kan nok tiltrekke bjørner, men det ser ut til at de helst spiser friskt kjøtt. Fisk egner seg dårlig. Luktåter vaniljeessens, anisette eller peppermynteolje for eksempel - kan benyttes hvis de ikke er forbudt. Åtejakt krever tilstrekkelig tålmodighet og utholdenhet til å kunne sitte stille og vente i timesvis hver dag, flere dager i strekk, i håp om å få øye på en bjørn. Bjørnen selv kan ligge å vokte på et åte i en halvtime eller mer før den nærmer seg forsiktig. Først i store sirkler rundt det mens den snuser i vinddraget, men den kommer ikke nærmere hvis den oppdager det minste mistenkelige. Uansett
hvor godt plassert jegeren opprinnelig var, kan en forandring i vindretningen eller bjørnens bevegelser sette ham i vinddraget i forhold til bjørnen. En svartbjøm mot en bakgrunn av mørk skog kan være meget vanskelig å få øye på i skumringen, og et kikkertsikte vil gi jegeren større sjanse til å plassere et dødelig skudd. Den mest spennende og sportslige metoden å jage svartbjøm på, er ved hjelp av hunder - en jaktform som er blitt utviklet vesentlig i de sydlige deler i USA, i det bølgende landskapet der hundetradisjonen fremdeles holdes i hevd. Det er fremdeles fine bjømehunder i privat eie, og noen av dem kan leies fra kenneler i mange deler av USA. Den klassiske metoden er meget enkel. Hundeflokken tas med til et lovende bjømeområde, og når de finner et friskt spor, slippes de løs for å forfølge bjørnen. Jegerne følger etter. Når bjørnen endelig er stillet (satt til veggs) vanligvis mot en rotvelt, et tett buskas, en stor stein eller liknende - viker den ikke en tomme og kjemper mot hundene. Ofte lemlester og dreper den én eller flere av flokken før jegeren kommer på skuddhold - mot vinden. Denne jaktmetoden blir også benyttet i Finland og Sovjet. Hijakt om vinteren blir fremdeles benyttet i Sovjet, men denne jaktformen er ulovlig i mange områder av Nord-Amerika. I gamle dager foregikk all slik jakt til fots, over stokk og stein i bjørnens rike. I dag har terrenggaende kjøretøyer overtatt arbeidet, langs tømmerveier og at komstveier i skogene. Noen ganger sitter bjømehunden på panseret, og snuser og varsler når den har oppdaget en bjørn. Et par andre hunder kan benyttes til å undersøke om sporet er ferskt, og hvis det er tilfelle, vil resten av flokken bli sluppet løs. Å følge etter en slik flokk til fots er ingen sport for utrenede jegere. En modifisering av denne metoden blir benyttet der mange veier går gjennom det aktuelle bjømeområdet. Jegerne inntar sine poster i skogen der de tror bjørnen holder til. Slike poster blir alltid plassert på åskammer eller langs kanten av kløfter som er overgrodd med buskas, og som bjørnene antagelig vil krysse. To eller tre jegere følger hundene, og hvis en bjørn blir jaget opp, kan jegerne på postene muligens få inn et raskt skudd på den flyktende bjørnen. De fleste svartbjømene blir imidlertid ikke skutt som følge av hundenes medvirkning, men mer på grunn av flaks. En bjørn som blir forstyrret kan slumpe på en jeger som står på post og venter på for eksempel kronhjort, med riflen ladet for den slags vilt. Jakten på isbjørner er nå strengt regulert, etter at de var nær utryddelse etter intens jakt fra fly langs nordkysten av Alaska. Slik jakt er strengt forbudt i USA. Likeledes er det forbudt å importere troféer fra isbjørn (og visse andre marine pattedyr). I den nordlige delen av Canada foregår det en meget begrenset jakt på isbjørn, gjeme ved hjelp av eskimoer og deres hundespann som står til rådighet for jegere som ikke viker unna for den anstrengende og farlige opplevelsen det er å jage isbjørn til fots i isødet.
Villsvinjakt En annen internasjonal jakttype som også forekommer i Nord-Amerika er jakten på villsvin. Å jage med hunder som forfølger byttet er den mest spennende formen for jakt, og den likner svært på bjømejakt med hunder. Jegere blir postert på steder hvor villsvinet kan komme til å passere i forsøket på å unnslippe hundene, som er blitt trenet opp til å finne og følge et friskt spor. Villsvinene kan også stilles av hundene - akkurat som bjørn - men selve forfølgelsen kan vare i dagevis. Etter hvert er imidlertid lurjakt blitt den vanligste form for villsvinjakt i mange områder. Dyrene er mest aktive ved daggry og i skumringen. Da trekker de ut i åpent lende for å lete etter mat. Som ved kronhjortjakt må jegeren bevege seg langsomt og forsiktig mot vinden, for villsvinet har velutviklet luktesans og skarp hørsel. Han må ofte stoppe og lytte. Innsatsen bør konsentreres i områder hvor det vrimler av tegn på at det finnes villsvin, som spor og markering, ferske gytjebad (søledammer hvor svinene har boltret seg), og steder derjorden er rotet ordentlig opp rundt røtter på trær og busker. Et godt råd er å ta en tur før den 175
4
(Øverst) 1 Europa blir villsvin oppsport og jaget om vinteren. Sporene (a) fører inn i et område som er avgrenset av veier på alle kanter. Ingen spor kommer ut av området, og dyrene må da være inne i skogteigen fremdeles. Driverne (b) begir seg inn i området. Jegerne (c) inntar sine posisjoner med omkring 90 meters avstand, og villsvinene kan nedlegges når de dukker fram. Jegerne må aldri skyte inn mot det området der drevet pågår. Heller ikke må skudd løsnes før villsvinet er kommet helt gjennom linjen av jegere.
176
(Øverst) På kort tid kan en villsvinflokk ødelegge en åker med grønnsaker o.l., og de er derfor lite populære blant bøndene. Når villsvinene beiter på dyrket mark, skytes de ofte fra flyttbare skytetåm
(Til venstre) Villsvinhunder blir ofte benyttet under villsvinjakt. Tegningen viseren typisk jaktsituasjon. Hundene blir sluppet der veien krysser elven (a) Elven renner gjennom en dal som er dekket med buskas og trær. Hundene søker oppover langs elven, og jegerne (b) venter ved foten av åsene som omgir dalen, eller der hvor de to elveløpene møtes (c).
177
egentlige jakten starter, og forsøke å lokalisere slike tegn på bytte. Vannhull og andre steder hvor villsvinene drikker er sikre jaktplasser. To typisk europeiske jaktmåter er drivjakt og jakt fra skytetåm. Skytetåm blir ofte benyttet om natten og man bruker som oftest et flyttbart tårn som kan settes opp ved åkre der villsvin har vært på ferde. Utstyr for øvrig - i tillegg til våpenet - omfatter en god nattkikkert - vanligvis den tunge, men meget effektive modellen 8 x 56 - og et godt kikkertsikte. Igjen anbefales 8 x 56 med et grovt trådkors. Drivjakt finner vanligvis sted om vinteren etter et snøfall, slik at det blir relativt enkelt å spore villsvin til et område hvor man kan jage dem fram. Fordi villsvinene er nomadiske - de vandrer over store områder på leting etter mat må man være absolutt sikker på at det finnes vilt i området før drevet starter. Jaktlykken ved slik drivjakt er avhengig av at man har drivere som virkelig kan jobben sin, og som virkelig gjennomsøker hver eneste tykning der det kan tenkes at villsvin har slått seg til. Jegerne må også være fullt innforstått med reglene. For eksempel må man aldri skyte inn mot det området der drevet foregår, men vente til byttet har passert postlinjen før det skytes. Ved en form for drivjakt inntar skytteren en post som på forhånd er blitt oppmerket og nummerert. Der må han oppholde seg til drevet er over. I Vest-Tyskland - hvor jaktmetodene er omhyggelig utviklet - må hver eneste jeger kjenne signalsystemet med jakthom som markerer når jakten starter og slutter, og når man kan skyte eller ikke. Bærbare radioer kan benyttes, men de mangler jo noe av den stemning som følger med lyden av et jakthom. Et sirkeldrev er som navnet antyder, en fullstendig omringing av området hvor villsvinet er. Her er det vekselvis jegere og drivere med en avstand på opptil 50 m, avhengig av terrengets art. Sirkeldrevet kan ha en diameter på bortimot halvannen kilometer. I større jaktlag med opptil 100 jegere, må hver eneste jeger være fullt innforstått med når det er tillatt å skyte inn i ringen, og når dette ikke kan gjøres. På en slik drivjakt må skytterne være forberedt på enhver viltart, både firbente og fjærkledte. Mot slutten av drevet er det bare driverne som beveger seg mot sirkelens sentrum. Jegerne holder seg på en viss avstand, og skyter bare når viltet har passert ringen av jegere. Villsvin er tunge, muskuløse dyr, men de krever likevel ikke så svært kraftige
178
våpen. Kalibrene .270, .30/06 og .308 er alle tilstrekkelige. Europeisk ammuni sjon inkluderer 7 x 57, 7 x 65, 8 x 57 og samtlige typer 9 mm ammunisjon. Noen europeiske jegere foretrekker et drilling-våpen, vanligvis en side-ved-side hagle med rifleløp under. Disse våpnene lades vanligvis med to haglskudd (med én blykule) for skudd på kort hold og med én riflepatron for større avstander. På kort hold er haglkulen den mest effektive for å drepe villsvin. Villsvin jages også i Asia og Afrika (hvor man også finner en rekke andre svinearter) mens navlesvinet - også kalt javelina - bare forekommer i de aller sydligste statene i det sydvestre USA, i Mellom-Amerika og i store deler av Syd-Amerika.
Navlesvin Dette dyret jages på samme måte som villsvin. En erfaren og lur jeger tar seg gjeme en tur i det området han skal jakte før jaktsesongen starter, for å se etter friske spor etter navlesvin. Disse små ørkengrisene kan også jages ved vannhull, der jegeren venter på at dyret skal nærme seg for å drikke. Dette krever imidlertid en uendelig tålmodighet. Lurjakt er derfor både morsommere og mer lønnsomt. Jegeren beveger seg langsomt langs utkanten av større buskas og krattskoger, og overrasker svinet på åpen mark. De samler seg gjerne i flokker. Ett av dyrene er alltid på vakt, så det kan være svært vanskelig å komme på skuddhold. Ved å planlegge lurjakten omhyggelig, arbeide seg forsiktig mot vinden, unngå tørre busker og vekster, kan man komme overraskende på en hel svineflokk. Plutselig skremmes dyrene, og jegeren befinner seg midt blant dem der de skjener av gårde til alle kanter. Navlesvin kan også jages med hunder. I motsetning til vanlige villsvin, har de svært dårlig utholdenhet, og kan ofte stilles på svært kort tid av veltrenede hunder. Men de har også skarpe huggtenner, og hunder kan lett bli skadet. Jakt med hunder er ikke tillatt i alle de amerikanske statene. Samme riflekaliber som benyttes ved villsvinjakt, passer også til navlesvin. Noen amerikanske jegere har imidlertid begynt å bruke pil og bue eller grovkalibrede pistoler og revolvere i jakten på navlesvin. Men slike våpen må kun benyttes av jegere som virkelig kan håndtere dem.
Kapittel 2
Fuglejakt Tiur Denne store skogsfuglen er meget høyt skattet av jegere i sentrale deler av Europa, hvor dens verdi som trofé er svært høyt rangert blant viltet. Jakten foregår gjeme om våren, da man kan trekke fordel av fuglens intense parringsspill for å lure seg innpå den. Men spilljakt på tiurer ikke tillatt i Skandinavia, og andre metoder må benyttes for å komme på skuddhold. Tiuren finnes i ganske store mengder i Skottland, men der er ikke interessen for den like stor som på kontinentet. 1 parringstiden - april og mai - må jegeren stå opp grytidlig, helst før soloppgang, skal han ha en mulighet til å snike seg inn på fuglen. Lenge før sesongen starter er skogene gjennomtrålet for å finne tiurens oppholdssted. De holder til på samme sted år etter år under spillet, og skulle en fugl bli skutt, vil straks en annen overta. Omtrent halvannen time før soloppgang starter spillet, en serenade i tre deler som gjentas i det uendelige. Selv om tiuren vanligvis er en meget sky og var fugl med utmerket syn og hørsel, er den meget sårbar mens den lirer av seg det siste verset i sangen sin. Dette stadiet i parringsspillet kalles slipingen, og det synes som om fuglen blir helt døv mens det pågår. Jegeren står stille og venter på at spillet skal begynne. Først kommer kneppingen. Den øker i hastighet og går så over i en lyd som minner om én som trekker opp en flaskekork. Populært kalles den klunken. Når fuglen begynner på siste del slipingen - kan jegeren bevege seg. Denne fasen av spillet varer bare i noen få sekunder - nok til tre - fire forsiktige skritt. Så må jegeren stå helt stille. Spillet begynner på nytt og under tredje og siste vers kan jegeren bevege seg igjen. Mens han venter planlegger jegeren hvor han skal ta seg fram for å komme på skuddhold. Selv under de gunstigste forhold og med den best planlagte og gjennomførte luringen, kan det være nesten umulig å komme på så kort hold at man kan prøve seg med et hagleskudd. Derfor kan det mest hensiktsmessige våpenet for denne fuglen være en drilling eller en eller annen kombinasjon av rifle og hagle. Hvis man benytter hagle, bør man bruke noe grove hagl. Tiuren er utstyrt med en meget tykk fjærdrakt som det skal endel til å trenge igjennom. På varme og tørre dager kan man med fordel benytte seg av en fuglehund. Hvis man kommer over et kull, vil gjeme røyene fly opp først. Tiuren løper gjeme et stykke langs bakken før den letter. Hunden bør være en god og modig apporterende hund, for hvis en tiur er blitt vingeskutt, er den stor nok til å by på litt av et basketak. Om høsten og vinteren må jegeren ty til andre jaktmetoder. Fuglene holder til i skogen der de sitter i trærne og bare flyr ned på bakken for å spise. I Sverige og Finland benyttes hunder som trenes opp til å jage fuglene opp i trærne. Hundene halser og trekker fuglenes oppmerksomhet vekk fra jegeren, som må arbeide seg på skuddhold mot vinden. Hvis han er heldig kan han komme på skuddhold. Som under spilljakten om våren, kan jegeren oppleve at avstanden til byttet blir for drøy for en hagle - kun en rifle vil ha en sjanse til å treffe. En småkalibret rifle med kikkertsikte er nødvendig idet avstanden kan være opp til 150 m. Drivjakt kan også benyttes, hvis jegerne i jaktlaget kan byttes på om å drive og skyte. En god apporterende hund er alltid nødvendig.
Rypejakt i Skottland Den skotske rypen (Lagopus lagopus scoticus) finnes bare i Storbritannia, hovedsaklig i Skottland. Der holder den til i de noe tørrere østlige områder. Dessuten forekommer den i Wales, Derbyshire, av og til i Devon, og i stor
utstrekning i Lancashire og Yorkshire, som sannsynligvis byr på den aller beste jakten. Arten er også satt ut i Ardennene i Belgia. Den skotske rypen ser ikke ut til å kunne overleve uten yndlingsføden som er unge og friske skudd av røsslyng. Godt viltstell omfatter derfor regelmessig brenning av gammel lyng slik at de unge skuddene kan komme seg opp. Slik lyngbrenning foretas etter eldgamle sæder og skikker. Den blir foretatt sent på vinteren, hvert tiende eller femtende år. Rypeterrenget er høyt til fjells, der det er vilt og ofte ganske fuktig. Rypen deler gjerne området med sauer og krøtter, med kronhjort, hare, kanin, rev, villkatt og annen fugl som orrhane, fjellrype og bekkasin. Men rypen er den mest tallrike i et middels fjellområde. Forsøk på oppdrett av rypekyllinger har hittil slått feil. Viltstellet dreier seg i første rekke om å stelle lyngheiene ordentlig, samt å drive jakt på skadedyr som røyskatt, snømus og rev. Rypene forekommer oftest i små flokker fra et par gamle fugler og opptil et dusin ungfugl. Sent på sesongen kan flokkene trekke sammen i flokker på hundre eller flere ryper. Det påstås at antall ryper er økt betraktelig etter at man startet med drivjakt. Denne jaktformen ble muliggjort da våpen med mekanisme og patroner ble introdusert i det forrige århundre. Når rypene blir drevet mot postene, flyr de eldre fuglene opp først og blir skutt, noe som hevdes å være en fordel. Rypejakt er i stor utstrekning en selskapelig jaktform, hvor 3 til 100 jegere deltar. I Skottland og Yorkshire samler store mengder jegere seg på de mange fornemme eiendommene i rypeområdene i anledning «the Glorious Twelfth» den 12. august som hvert år er den første dag i rypesesongen dersom datoen ikke faller på en søndag. Siste jaktdag er 10. desember, men det jaktes ikke særlig mye etter utgangen av oktober. Både høner og stegger skytes, for det er nesten helt umulig å se forskjell på dem når de har tatt til vingene. Tre hovedmetoder benyttes for rypejakt. Tidlig på sesongen kan man med fordel «gå opp» rypene, som fremdeles ikke er blitt redde mennesker og derfor lar jegeren komme på skuddhold før de tar til vingene. Jakt med hund er etter manges mening en finere jaktform. Den blir stadig mer populær i våre dager, etterat den ble helt neglisjert i flere tiår. Denne jaktformen gir jegeren gleden av å se en godt trenet hund i arbeid. Hunden finner fram til fuglen og markerer hvor den befinner seg. Pointere og settere blir benyttet til dette, mens labrador og spaniel er raser som foretrekkes når man går opp ryper. Den mest populære jaktmetoden er antakelig drivjakt. Skytterne står på standplasser av stein eller torv, eller en blanding av disse materialene. En lang klapperkjede driver rypene over store viddeområder mot standplassene. På en eneste jaktdag kan man klare over et halvt dusin drev, og fangstmengden kan være ganske formidabel. Rekorden ble satt i Lancashire i 1915, da 8 skyttere på én dag nedla i alt 2 929 ryper. Det finnes ingen lovmessige begrensninger på mengde nedlagt fugl, men godseieren og hans viltvoktere vil aldri tillate for store innhugg i bestanden. Da risikerer man at påfølgende års kull ville bli ødelagt. Tidligere ble alltid dette betraktet som en sportslig avgjørelse, men omkostningene forbundet med stell og pleie av viltbestand og jaktområder er i den senere tid gått betraktelig opp. Godseieren er nå nødt til å betrakte rypejak ten som et forretningsmessig foretakende. Jaktretten leies ofte bort på åremål til et jaktlag, men det forekommer også at godseieren lar jegerne betale foren ukes jakt, ja selv for bare én dags jakt. Den store etterspørselen gjelder drivjakt på rype, og på store, forretningsmessige eiendommer blir de få dagene man kan «gå opp» rypene på gammeldags vis, ofret til fordel for drivjakt fra første dag av jaktsesongen. Tidligere ville slik helligbrøde aldri forekomme. Drivjakt i stor stil er like mye et forsyningsproblem som det å føre en stor hær i felten. Også når det gjelder sikkerheten er det visse fellestrekk med et felttog. Dårlig organisasjon og ledelse kan føre til tap av menneskeliv både i krig og på rypejakt! Hensikten med denne jaktformen er å jage opp det størst mulige antall hurtigfly vende ryper foran jegeren som har betalt for dette i dyre dommer, flest mulig ganger i løpet av én dag. En helt typisk jaktdag på en engelsk eller skotsk rypevidde ville sannsynligvis være som følger: Åtte jegere ville bemanne standplassene, og hvis området var rikt på fugl, ville hver jeger være utstyrt med to hagler og ha hjelp av én lader til å klargjøre våpnene mellom hvert drev.
179
180
Rypejakt - ved standplassen. Rypene kommer flyende i lav høyde og meget raskt. Både jegeren og laderen hans får nok å gjøre med å skyte, lade og merke seg hvor fuglene faller. Når jegeren kommer fram til den tildelte standplassen, tar han et nøye overblikk over det omliggende terrenget, og noterer seg hvor de andre standplassene ligger. Han markerer også en 45 graders sikkerhetssone innenfor det området han skal skyte i. Noen jegere som kjenner til de vanskelige lysforholdene i det skotske høylandet, merker opp en avstand på ca. 50 m foran standplassen, og markerer avstanden med f.eks. en stein.
Sannsynligvis ville det bli arrangert fem eller seks drev, hvert på omkring en Times tid. Total fangst vil antakelig kunne komme opp i omkring 300 fugl, og hver skytter ville ha brukt 150 patroner eller mer. Til å overvåke det hele ville godseieren ha assistanse av omkring et halvt dusin viltvoktere, og klapperkjeden ville telle minst 20 mann. Før det første drevet begynner, kommer godseieren - verten - fram med et lite læretui. Ut av det stikker et antall pinner av elfenben (eller plast). Hver skytter trekker én pinne og innprenter seg det nummeret som står på den. Det angir den første standplassen han skal bemanne. Disse standplassene er vanligvis num merert fra lavest til høyest på åsen - i flatt terreng, fra høyre mot venstre. Etter hvert drev legger hver skytter tallet 2 til det opprinnelige tallet han trakk, for å finne ut hvilken standplass han skal innta for drev nummer 2. Hvis man hadde standplass nummer 3 under det første drevet, ville man få nummer 5 for drev nummer 2. Hvis det er 8 skyttere, ville mannen på standplass nr. 7 innta nr. 1 for neste drev, og så videre. Av alle jaktformer i Storbritannia, er drivjakt på rype den som sannsynligvis forårsaker det største antall ulykker. Så snart rypeflokken begynner å fly opp, piskes stemningen i været, lysforholdene er ofte meget dårlige, landskapet er kanskje helt ukjent for de fleste skytterne, og i farten kan det være vanskelig å huske at én eller to standplasser ligger i et lite søkk ute av syne, eller at nr. 7 bare
181
ligger 70-80 m unna i disen. Den største faren for uhell oppstår når en uerfaren jeger følger en flokk «gjennom linjen», og fyrer av når våpenet hans peker mot nabostandplassen. Når dette skjer kan han treffe andre jegere, ladere eller tilskuere. Etter kun ett slikt «vådeskudd» vil den ulykkelige jegeren bli bedt om å tømme våpenet sitt og begi seg på hjemvei. Selv det å følge flokken med våpenet gjennom linjen uten å skyte, blir betraktet som absolutt tabu. Den erfarne skytter hever våpenet sitt til nesten vertikal stilling, altså langt over den 45 grader vinkelen som sikkerhetsreglene foreskriver, bare for å demonstrere at han er meget forsiktig, før han senker det igjen for å skyte på rypeflokken som forsvinner i det fjerne. Skytterne bør også motstå fristelsen til å skyte på fugl som befinner seg rett over linjen av standplasser. Hagl som rikosjetterer kan skremme jegerne på nabostandplassene, selv om de ikke direkte kan skade dem. Den dyktigste skytteren nedlegger det største antall fugl foran standplassen sin, noe som settes pris på av godseieren. Et treff på fugl som befinner seg foran skytteren er nesten alltid dødelig, mens en bom er en bom, og ikke etterlater skadeskutte fugler. Verten vil derimot se med ublide øyne på den jeger som først skyter mot fuglene mens de befinner seg foran ham, og så svinger rundt og forsøker et langt lettere skudd mot fuglene som fjerner seg bak ham. Haglene kan ofte trenge inn mellom fjærene og skade fuglen. En virkelig dyktig skytter med to hagler og en veltrimmet lader, kan nedlegge fem, ja opptil seks fugl fra en flokk, særlig hvis fuglene flyr i sterk motvind. Når drevet nærmer seg slutten, må jegerne beregne avstanden mellom standplassen og det punkt der de venter at rypeflokken skal ta til vingene. De bør også vurdere hvilken retning fuglene vil ta, og hvor man kan skyte uten å sette andres liv og lemmer på spill. Når klapperne når fram til standplassene, er drevet over. Alle våpen tømmes for ammunisjon og legges vekk i futteralene for at man ikke skal risikere at for eksempel en hund skal vimse borti og slå det over ende. Når de nedlagte fuglene skal plukkes opp, er det bedre at en skadet fugl kommer seg unna, enn å risikere et skudd for å nedlegge den mens jegere, klappere, viltvoktere og publikum oppholder seg i terrenget i nærheten. På rypejakt er det akseptert praksis å telle fangsten sin, men ikke å skryte av den. Men man må sørge for at samtlige nedlagte fugler blir plukket opp. Det ville være akseptabelt å fortelle en viltvokter at man fremdeles mangler seks fugler. Derimot ville det ikke være passende å si at jeg har nedlagt 18 fugler,
182
funnet bare 12, og altså har fremdeles seks igjen å finne. Dette ville nemlig kunne oppfattes som skryt! Det kan også hende at skyttere som står på standplas ser ved siden av hverandre, fyrer samtidig på én og samme fug. Det finnes ingen raskere måte å vinne venner på enn å gi fuglen og æren til naboen. Hvis drevet var en suksess, bør man hurtigst mulig overbringe sin takk og anerkjennelse til verten og hans sjefsviitvokter for den måten jakten ble gjennomført. Jaktbyttet for hver standplass blir oftest samlet og lagt ut til beskuelse før viltvokterne plasserer det i bilen eller på kløvhesten for å fraktes tilbake til godset. Vanligvis forteller verten hver eneste skytter hvor mange fugl han har nedlagt etter hvert drev før de setter i gang det neste. Mot slutten av hver jaktdag blir gjeme hver deltaker overrakt et trykt kort der det er angitt antall vilt nedlagt innen de forskjellige kategoriene; rype, orrfugl, bekkasin, hare, kanin og diverse, som et minne om dagen. En eiendom må minst være på ca 1200 hektar for å kunne gi en dags drivjakt på rype. Eieren vil trenge fra 3 til 6 standplasslinjer. En stor, kommersiell eiendom på 80 000 hektar eller mer, kan ha så mange som 100 slike linjer, hver med minst 8 standplasser. Både viltvoktere og andre er for en stor del opptatt med bygging og vedlikehold av slike standplasser utenom rypesesongen. Spesielt nødvendig er dette i områder der kveg går på beite. Disse dyrene ser ut til å ha et naturlig instinkt for å ødelegge standplasser. I henhold til den fremste rypeeksperten i Skottland, Richard Waddington, bør den ideelle standplass være firkantet (kvadratisk eller rektangulær), ikke rund, i en firkantet standplass vil skytteren kunne opprettholde sin retningssans bedre ved referanse til kjente hjørner under sluttfasen på et hektisk drev, da det ofte kan være svært så vanskelig å huske på sikkerhetsregler. Åpningen bør være på siden, hvilket gjør at standplassen kan benyttes fra begge kanter. Minimumsbredden innvendig bør være 120 cm, og høyden fra gulvet til toppen av veggen fra 120 til 135 cm. Det øverste torvlaget bør kunne fjernes slik at man kan bygge på eller fjerne stein for å legge forholdene til rette for høye eller korte jegere. Standplassene kan være helt nedsenket i bakken, delvis nedsenket eller bygget oppå bakken i sin helhet. Førstnevnte type er den beste når det gjelder å skjule standplassen, men som regel er de ganske kostbare å anlegge og vanskelige å holde vannet ute av. Å tilbringe bare én eneste time i en slik standplass med vann langt oppover leggene, ødelegger gleden ved selv det beste rypedrevet. Stand-
plasser som bygges direkte på bakken er billige, men de er lett synlige for rypene, og kan skades - og ødelegges - av kuer på beite. Den beste løsningen er nok en halvt nedsenket standplass. De beste standplassene har et grovt gulv på stolper, en benk laget av noen planker, og en hylle for patronene. Standplasser bygget av torv er gjeme konstruert av stykker på 30 x 60 cm, og er ofte 180 cm dype. Alle torvstykkene - unntatt det øverste laget - legges med grassiden ned. Men noen ganger er det nødvendig å konstruere standplasser av stein i bratte skråninger der det ikke er noe særlig jordsmonn. Slike standplasser er meget bestandige sammenliknet med torvstandplasser. Den øverste kanten må imidlertid dekkes til med et torvlag slik at man fåret mykt underlag som ikke skader våpnene når man legger dem fra seg. Selve plasseringen av standplassen er en kunst i seg selv. Selv i områder der det har vært drevet drivjakt på rype i bortimot 100 år, kan det være nødvendig å flytte på ellers perfekte standplasser etter at en bonde kanskje har sådd til et område eller har plassert en større høystakk i nærheten. Nyanlagte eller omplas serte standplasser bør konstrueres av materialer som gjør det lett å forandre dem dersom det skulle vise seg at de i løpet av den første jaktsesongen ikke holder mål. Endel av hemmeligheten i velplasserte standplasser ligger i at den som har ansvaret for plasseringen først og fremst tenker på rypene - ikke på jegerne. Når de blir skremt søker rypene til et varmt og sikkert hvilested, som for eksempel en tørr, lyngbevokst åsside. Standplassene må plasseres slik at de ligger midt i den ruten fuglene vil ta for å komme dit. Den beste plasseringen er like nedenfor åskanten på den siden som vender mot området drevet foregår. Det er tilsynela tende meget fristende å plassere standplasser langs bunnen av kløfter og daler, men resultatet av dette er som oftest meget dårlig jaktutbytte. Fra en slik standplass er fuglene synbare bare noen korte sekunder, og gjeme så høyt oppe at hvis man i det hele tatt klarer å fyre av, resulterer det bare i vingeskutte ryper og kun et fåtall nedlagt. Imidlertid kan en rad med standplasser tvers over V-en i en bred kløft, resultere i meget gode jaktresultater hvis fuglene blir drevet nedover bakke. Særlig i Nord-England er det mange heiområder som er ganske flate eller småkuperte, og som helt mangler den skjønnhet som man kan finne i Skottland. Slike områder krever en annen jaktteknikk. I et område der det finnes meget
store forekomster av rype, finnes det kun én linje med standplasser. Her står skytterne vendt den ene eller andre veien, og fuglene blir drevet fram og tilbake av to gjenger med klappere. Startsignalet gis gjeme med signalpistol. Når man planlegger dagens jakt, er det en god regel å starte med det presump tivt beste drevet - fortrinnsvis med vinden - og sørge for at dette drevet også avslutter dagen. I teorien er det mulig å bearbeide et område på en slik måte at man samler viltet fra hele heien etter hvert som dagen går, slik at et stadig stigende antall ryper flyr over skytterne ved hvert drev. Det er klart at minst ett drev må foregå mot vinden - noe som fuglene absolutt ikke liker. Hvis et slikt drev kan avvikles raskt, er det bedre sjanser for at fuglene ikke får anledning til å fly tilbake med vinden over klappemes hoder, og således gå tapt for skytterne. Når man utarbeider taktikken bør man huske på at tidlig i sesongen er rypene svært uvillige til å oppholde seg i luften i mer enn 1 minutt av gangen. Selv mot slutten av sesongen er ikke flytiden på mer enn ca. 90 sekunder. Klappingen er ikke en mekanisk handling, og Richard Waddington kan ikke sterkt nok understreke at klapperne bør kunne oppføre seg noenlunde intelligent under jakten. Derfor foretrekker han studenter som klappere. En klapper i linjen kan for eksempel plutselig runde et høydedrag og oppleve at flokk på flokk går opp bare for å unnslippe til siden fordi det ikke finnes noen annen klapper der til å stoppe dem. Da er den beste fremgangsmåten å folde flagget sammen og sette seg ned for å vente på at de andre klapperne skal ta ham igjen, slik at han kan få hjelp til å drive fuglene fremover mot jegerne. Flagget er en helt naturlig del av klapperens utrustning - en hvit tøyfille på en stang, ca. 60 cm i kvadrat. Linjen med klappere som ofte kan være opptil halvannen kilometer lang, bør stå under kontroll av sjefsviltvokteren som befinner seg i midten av linjen. Han er gjeme utstyrt med et grønt og et rødt flagg, slik at han kan signalisere til de to flankene. Ytterst på hver side bør han plassere meget erfarne viltvoktere eller andre eksperter som hurtig kan rette på feil ved å justere fremrykkingshastigheten. Klapperne på flankene er i virkeligheten de som skal sørge for at fuglene drives fram innenfor de foreskrevne linjer. En aktiv og dyktig utført jobb der kan gjøre mer for å lage et vellykket drev enn noen annen faktor. Når en linje med klappere på bortimot halvannen kilometer forsøker å drive rypeflokkene mot en linje med skyttere som bare er 350 m lang, er det ikke til å unngå at endel fugl unnslipper på hver side av skytterne, vanligvis på le side av raden. Derfor
183
Når man går opp skotske ryper, danner man en rekke med fra tre til tolv skyttere. En skytter plasseres i hver ende av rekken, og en viltvokter eller tilskuer mellom hver annen skytter. I godt varmt vær tidlig i sesongen, pleier rypene ofte å trykke lenge, og avstanden mellom hvert ledd i kjeden bør ikke være mer enn 10 m. Men likevel kan man spasere rett forbi et kull som trykker godt skjult av lyngen. Hvis man benytter denne jaktmetoden senere i sesongen, vil fuglene fly opp selv om man har en avstand på 50 m mellom hver mann i rekken. Dette gir muligheter til å danne meget lange rekker Den som fører kommandoen - verten ellei en viltvokter - bør plassere seg i midten av rekken - og stå i kontakt med flankene ved hjelp av plystring eller rop, eller ved å sende beskjeder fra mann til mann. Idet rypene foretrekker å hvile seg på åser og høydedrag, vil en rekke med jegere vanligvis følge åsens konturer. Den nederste skytteren holder seg for eksempel langs en bekk. Fordi hundene bare brukes til å hente nedlagt vilt, er det sjelden at skytterne får særlig forhåndsvarsel når en flokk flyr opp. Dette kan skje på kloss hold eller på middels hold. Når skytterne går tett sammen, kan ofte tre eller flere av dem få en sjanse til å skyte på én og samme flokk. Når en fugl eller flere er nedlagt, stopper linjen opp uten videre instrukser, og venter til viltvokterne og hundene deres har funnet hver eneste fugl. En temmelig rett linje er nødvendig av hensyn til sikkerheten for alle som deltar, og en vert har rett til å bruke munn på en jeger som enten kommer for langt foran eller blir hengende etter. Erfarne rypejegere har vent seg til en god sikkerhetsmargin, og blir meget opprørt om noen finner på å redusere den. Jaktutbyttet ved denne jaktmetoden er aldri særlig stort, omkring 10-20 ryper pr. dag pr. jeger blir ansett som fullt tilfredsstillende.
184
(Over) Når man jager skotske ryper med hunder, må jaktlaget følge hundens nese. Hundene holdes i svært lange bånd av hundepasseme. Hvis to hunder tar stand på den samme rypeflokk (a), men fra forskjellig vinkel, gir dette jegerne en meget god krysspeiling på hvor fuglene holder til, og jegerne kan være fullstendig forberedt når de flyr opp. Jakt med hund har størst forutsetning for å lykkes om man jager mot vinden. Hvis vinden ikke snur i løpet av dagen, er man nødt til å jage også med vinden mot slutten av dagen. Sent i sesongen eller etter regn ser det ut til at rypene er lettere å skremme, og da flyr de gjeme opp for langt borte til at man kan skyte. Man kan likevel få fuglene til å trykke hvis man bruker en drage. Når det er vind nok beveger én av viltvokterne seg på vindsiden av flokken som hundene har tatt stand mot, og sender opp en liten drage mens han går. Mens den henger over rypene er de ikke særlig villige til å fly opp før jegerne har kommet ganske nær. gjeme bare noen få skritt unna. Jakt med hund er en jaktform for den absolutte entusiast, som ikke bryr seg noe særlig om hvor mange ryper som nedlegges, men som setter stor pris på jaktmåten. Mengden av jaktbytte blir nesten alltid mindre ved jakt med hund enn når man går opp rypene.
plasseres gjeme 4 til 5 mann der ute. De ligger lavt i lyngen med flaggene sammenfoldet, og spretter opp med viftende flagg når en rypeflokk kommer mot dem. Av og til kan det også være nødvendig å plassere noen klappere rett foran raden av skyttere, spesielt der hvor man vet at kombinasjonen av vind og terreng tidligere år har ført til at flokk på flokk unnslipper uten å bli skutt på. Når man er nødt til å gjøre dette, er det svært viktig at skytterne er meget forsiktige og at de til enhver tid vet hvor disse ekstra klapperne befinner seg. Skudd må aldri løses i retning av klapperne. Slike flankesikringer kommer mest til sin rett når de plasseres ved foten av en skråning, og ikke på toppen som mange tror. Rypene flyr nesten aldri over en topp, men rundt. Antrekk for rypejakt er hovedsakelig et spørsmål om kamuflasje. De fleste skyttere foretrekker tweed. Den spesielle fargen som kalles «heather mixture» (lyngblanding) er gjeme noe for mørk. Vanligvis er en lysere farge bedre. Den skotske kilten bæres ofte av dem som har rett til det, men det kan føre til pinlige situasjoner. Forfatterens bestefar og hans to brødre skulle en gang forsere et steingjerde med piggtråd på toppen. Akkurat da de hoppet ned på den andre siden, kom et plutselig vindkast som blåste kiltene opp bak dem slik at alle tre ble hengende fast i piggtråden. Fordi de var kledt i følge tradisjonen var det et noe underlig syn som møtte den viltvokteren som skulle få dem løs. De som har sitt daglige virke på heiene og viddene - viltvokterne - er gjeme kledt i nikkers, og det finnes ikke noe mer praktisk plagg for denne jobben. Vanligvis er det fornuftig å anta at man kommer til å bli våt på føttene uansett hvor man ferdes på rypejakt. Da bør man velge et par solide sko med knotter under sålene. Å ta seg fram gjennom den grove lyngen sliter utrolig mye på fottøyet, og det tar vanligvis ikke lang tid før man har slitt hull på tåhetten, selv på meget solide lærsko eller -støvler. Det er meget viktig å ha med seg en eller annen type regntøy. 1 det skotske høylandet kan selv den blåeste himmel skye over og slippe løs en regnbyge på kort tid. Det er viktig å ha en hatt eller et annet hodeplagg, for et bart hode - spesielt et skallet — kan ødelegge jakten for resten av jaktlaget. Til denne form for jakt brukes det utelukkende en side-ved-side kaliber 12 hagle. En automathagle ville ikke bli godt mottatt, og dessuten ville den bli overopphetet under et langt og hektisk drev. Mange jegere mener at det tar lengere tid å lade over-under våpen på grunn av den større bevegelsen som må foretas med løpet for at man skal komme til og lade det underste løpet. Mindre enn kaliber 12 blir noen ganger foretrukket av jegere som går opp ryper, fordi de er endel lettere. For drivjakt er det vanskelig å finne et våpen som er mer effektivt enn en kaliber 12. Et futteral i full lengde - enten av lær eller grovt lerret - er en fordel slik at våpnene ikke blir oppskrapt eller ødelagt i bilen. Når det gjelder patronene, er det mange som vil hevde at 28 gram hagl er tilstrekke lig, særlig fordi den moderne metoden med stjemebretting av hylsen er langt mer effektiv enn den gammeldagse metoden med en pappskive. Og selvfølgelig vil det være langt mindre anstrengende å skyte 300 skudd med 28 grams ladning enn 32 gram i løpet av en dags god jakt. Tilleggsutstyr for dem som går opp ryper, er et patronbelte som kan ta 20 til 25 skudd, selv om mange tradisjonsbundne skotske jegere ofte har et dusin løse patroner i hver jakkelomme. En lær- eller lerretssekk som kan ta 100 skudd kan være ønskelig, spesielt hvis man kan få en annen til å bære den - for så mange patroner vil veie over 4,5 kg. En lerretssekk til viltet er også nødvendig om man jager på egen hånd, eller på en mindre formell jakttilstelning der det ikke er viltvoktere. Når man deltar på drivjakt, er det ofte fordelaktig med en «shooting stick» - en kombinert spaserstokk og stol - som kan være til hjelp når man sliter seg oppover åsene, og som man slår ut og setter seg på for å hvile når man er kommet fram til standplassen. Mange skyttere bringer med seg en papplate som på forhånd er blitt oppmerket med konsentriske sirkler. Her kan jegeren merke av spesielle trekk rundt standplassen, som for eksempel store steiner, større buskas med lyng og liknende, og med blyant markere hvor de skutte fuglene faller ned. I den senere tid er rypejakt i full skala blitt en meget kostbar fornøyelse. Imidlertid finnes det en rekke hoteller i 2. og 3. klasses rypeområder som tillater gjestene å jakte på sitt område. En dags jakt kan innbringe et par ryper. Deltar
185
man på en organisert rypejakt, bør man ikke gjøre den feilen å anta at man får med seg alle rypene man skyter i løpet av jakten. Godseieren er i dag helt avhengig av salget av rypene for å kunne dekke noen av de utgiftene han har til viltstell og landskapspleie. Vanligvis får gjestene med seg et par fugler hver, fire fugler blir betraktet som meget generøst. En jeger som ikke deltar så ofte, kan av og til få problemer med drikkepenger til viltvokteme. Det beste er å konsultere en erfaren jaktkamerat både når det gjelder beløpets størrelse, og hvem som bør få det. Men som med alle slike situasjoner, er det varmen i håndtrykket og den takken man gir som er det viktigste, ikke pengene.
Skogsfugljakt i Nord-Amerika Mange amerikanske jegere synes at den aller fineste jakt er fuglejakten i de store skogene. For alle jegere er høsten en spesiell årstid, men for jegere som jager skogsfugl er den noe helt spesielt. Det finnes tre forskjellige arter av amerikansk skogsfugl (egentlig jerpearter): kravejerpe, blåjerpe i de vestlige skogsområde ne og granjerpe i nåleskogene i nordlige stater. Kravejerpen har fått det noe nedsettende klengenavnet «dumhøne» i endel utilgjengelige skoger der den ikke blir jaget i det hele tatt og hvor den ikke har lært seg å være redd mennesker. Den blir uredd sittende stille når jegeren nærmer seg, og er derfor ikke særlig utfordrende eller krevende som bytte betraktet. Lenger syd har den derimot for lengst kommet over sin tillitsfullhet, og flyr opp med et brak og mye flaksing med vingene når den blir skremt. En må ha lynraske reflekser skal man gjøre seg noen forhåpninger om å treffe en kravejerpe før den forsvinner i skogen. Kravejerpen holder helst til i træme eller i busker langs utkanten av rydninger og åpne sletter i skogen. Helst bør skogen være ganske ung, med trær som fremdeles er i sin første, spede vekstperiode. Rikelige mengder nye trær og busker er indikasjoner på et godt kravejerpe-område. Fuglene spiser en mengde forskjellige frukter, bær, grassorter og vill kløver, som vanligvis finnes i ungskog og langs utkanten av eldre skoger. Vinteren er en kritisk tid for kravejerpen, og hovedkosten på den årstiden er skudd fra hvitpil, rakler av hassel og knopper fra beverasp. Stående hunder egner seg best for jerpejakt, men hundene bør ha en meget god nese slik at de ikke uforvarende dumper borti en jerpe og skremmer den opp. Noen jegere bruker springer spaniel med godt utbytte. De andre jerpeartene i Nord-Amerika holder til enten på de åpne præriene eller i de parkliknende skogene. De kalles spisshalejerper, salviejerper og præriehøns. Landskapstypen for spisshalejerpen er der hvor det finnes svære, bølgende grassletter, med et og annet tre og buskas. Den beste jakten finner man i nærheten av poppelklynger og større buskas. I endel stater foregår jakten fra buskas til buskas, helst systematisk. Spisshalejerpene holder også til i åpne skoger, i nåletreområder, på steder hvor det er store, nakne flater etter skog brann eller flatehogst, og i forskjellige sumpområder. I landbruksområder finner man dem ute på åkrene mens de beiter mais og andre kornsorter. Spisshalejerpen trykker godt for stående hund. Den er en sterk og rask flyver, og hvis den hadde holdt til i det samme tettbevokste terrenget som kravejerpen, ville ikke så mange falt for jegernes skudd. Salviejerpen er en stor fugl. Hanene kan veie opptil 3,5 kg, hønene noe mindre. De holder til i sagebrush-områdene på de tørre slettene og præriene. Den holder seg til salviebusken når det gjelder føde. Den vagler i disse buskene, og bygger sine reder der. Om vinteren gjemmer den seg i de tetteste buskasene den kan finne. Det er kanskje ikke nødvendig å nevne at den også smaker av salvie. I det den ikke er en særlig god flyver, byr den ikke på spesiell spennende jakt. Men dens flotte fjærdrakt og størrelse gjør den likevel til noe ganske spesielt som bytte betraktet. Salviejerpene jages vanligvis ved å gå dem opp, eller ved å ligge på lur og vente på at de flyr over. Generelt kan man si at å gå dem opp er den mest
186
populære jaktformen. Jegerne går tvers gjennom buskasene i håp om å få en eller annen fugl til å fly opp. Hunder er meget brukbare til dette - og rasene som jager opp fuglene er bedre egnet enn stående hunder - for fuglene har en tendens til å løpe foran jegeren gjennom buskene. Når det gjelder jakt på overfly vende fugl, må jegeren stole på at fuglene følger sine vaner og flyr morgen og kveld til bekker, elver eller vannhull for å drikke. Det gjelder å finne ut hvor de vanligvis samles, og så se seg ut et passende sted hvor man kan stå og skyte på dem når de flyr over. Det kan være lurt å gjemme seg bak halmballer, høystakker, hekker, eller ganske enkelt en gjerdestolpe. Præriehøns er en fugleart som holder til i de vestlige deler av USA. Da de store præriene ble lagt under plogen mistet disse fuglene sine tilholdssteder, og antallet sank drastisk. I Canada ble de helt utryddet, men i noen stater i Vesten og Midt-Vesten finnes det fremdeles noen flokker som tåler en begrenset jakt. Høsten er tiden for dette, og jaktmetoden likner meget påspisshalejerpe-jaktens. Tilgrodde dalsøkk og åpne grassletter i nærheten av de store hveteåkrene er præriehønsenes mest populære tilholdssteder. Som med mange andre viltfugler, trykker også disse fuglene godt i begynnelsen av sesongen, når vegetasjonen fremdeles gir skikkelig dekning. Ungfuglene - årsgamle høns - trykker bedre enn eldre fugler. Men som en generell regel kan man si at præriehøns lett skremmes opp, spesielt når vinteren er i anmarsj og fuglene samles i store flokker. Med det samme de flyr opp lager de en kaklende låt som de også lager når de løper gjennom det tykke graset. Jegerne bør derfor lytte etter denne låten. Å gå opp fuglene er den mest populære metoden, og sannsynligvis den minst lønnsomme. Da er det bedre å gjemme seg i en åker der fuglene samles regelmessig for å spise. Halm- eller høyballer, tett underskog eller tykt præriegras gir god dekning. Fuglene flyr inn på åkrene fra omliggende områder tidlig om morgenen og sent om ettermiddagen. En lett hagle kaliber 12 er et ideelt våpen for alle disse jerpeartene. For kravejerpen bør den ha åpen trangboring. For præriehøns bør våpenet ha åpen boring først i sesongen, og full trangboring mot slutten. Hagl nr. 7,5 passer bra, men for præriehøns bør man kanskje velge nr. 6 for jakt senere i sesongen.
Jakt på villkalkun De ville kalkuner er blitt meget sky. I Nord-Amerika ble de først jaget av indianerne med pil og bue, men nå blir de jaget med alle mulige typer skytevå pen. Mange jegere hevder at det å nedlegge en klok, gammel kalkunhane er langt vanskeligere enn å skyte en Virginia-hjortebukk. Kalkunjakten om våren skjer helst ved at man lokker til seg hanen ved å imitere hønens lokkerop, eller ved å imitere en rivals kalling på hønene. Man benytter seg av lokk om høsten også, men med forskjellig hensikt. Når man oppdager en kalkunflokk, skremmer jegeren den slik at fuglene sprer seg. Så imiterer han lokkeropet til en ensom fugl som forsøker å finne tilbake til flokken igjen. Våpenet som for det meste blir benyttet for ville kalkuner, er en hagle kaliber 12 med full trangboring. Patronene bør være ladet med hagl nr. 4 eller nr. 2. Noenjegere foretrekker en rifle som for eksempel en kaliber .22 Magnum med randtenning eller .222 Remington, hvis det er tillatt å benytte dette våpenet. Den ordinære kaliber .22 med randtenning er ikke kraftig nok for kalkuner, og den er ulovlig. Det er for det meste i de vestlige statene at jegerne benytter rifle, for der er det åpnere terreng, og holdet til byttet kan bli temmelig langt.
Jakt på nord-amerikans vaktel Den virginske vaktelen er mest utbredt av de seks forskjellige vaktelartene som finnes i Nord-Amerika. Det skytes flere slike virginske vaktler enn alle de andre artene til sammen. Virginsk vaktel holder helst til i tilgrodde hekker mellom åkrene, i diker eller overgrodde hjørner av ukultivert land. De forlater aldri disse tilholdsstedene, og der beiter, hekker og sover de. Spesielt er det viktig at den kan skjule seg på
disse tilgrodde stedene om vinteren. Bøndene rydder ofte vekk all vegetasjon på slike steder, og der det skjer vil virginske vaktler (og fasaner) lide. Man kan også komme over vaktlene i grasbevokste furuskoger, men ikke i voksne løvtreskoger. Fuglene er meget selskapskjære, og holder sammen i flokker. I sesongen tidlig om høsten, er den beste jakttiden om formiddagen og om ettermiddagen mens flokkene er ute og beiter. Virginske vaktler beiter ofte etter at det har regnet, og når de da beveger seg omkring, kan lukten deres lettere oppfanges av stående hunder. Et par flotte, raske settere eller pointere som jager med stil og kraft inn og ut mellom busker og trær på jakt etter en vaktelflokk, er en av de klassiske opplevelser i amerikansk jakt. Fuglene trykker godt, men en flokk vil fly opp hvis den blir skremt, og en jeger vil ha hell med seg om han omhyggelig merker seg hvor de enkelte fuglene tar veien. Å jage virginske vaktler uten hund kan være en irriterende opplevelse. Fuglen springer ganske enkelt foran jegeren, som ikke kan gjøre seg særlige forhåpninger om å nedlegge så svært mange av dem. Ingen erfaren jeger som prøver seg på virginsk vaktel vil gjøre det uten minst én hund til hjelp. Engelske pointere og settere er de mest populære hunderasene, men flere og flere jegere går nå over til fransk spaniel. Vorsteher er populær i landsdeler der det finnes masse tomekratt. Vorsteherne brukes ofte til å jage enkle fugler når flokken er blitt spredt. De arbeider nærmere jegeren, og er relativt enkle å kontrollere. De lar seg lett dirigere mot det stedet jegeren har notert seg at vaktlene landet. Fjellvaktelen og Califomia-vaktelen er begge hjemmehørende i de vestlige deler av USA, spesielt i Oregon og California. Man kan lett forveksle dem med hverandre hvis jegeren ikke har lagt merke til at fjærdrakten er noe forskjellig. Hos fjellvaktelen er den helt rett, mens den buer seg forover hos Califomiavaktelen. Begge artene er selskapskjære, og begge tar heller til føttene enn vingene når de blir skremt. Califomia-vaktelen må man søke i stort buskas med åpne flekker og på grasbevokste åkerkanter. De spiser ugrasfrø, plukker kom på åkrene etter innhøstingen, og tar for seg av ville bær og frukter. Når en flokk er blitt skremt opp, sprer fuglene seg og stoler på at dekkfargene deres skal beskytte dem mot å bli oppdaget. Så trykker de helt til én av de eldre fuglene har gitt klarsignal. Dette er en oppførsel som gir jegeren en sjanse til å nedlegge California-vaktler, men han trenger en hund med god luktesans for å oppspore de enkelte fuglene. De trykker nemlig helt til de nesten blir tråkket på. Fjellvaktelen er den største av de nord-amerikanske vaktlene, og hanen kan veie opp til 350 g. Den foretrekker områder som er meget uensartede, fra chaparral-buskas til fuktige skråninger. Når fuglene holder til i nærheten av jordbruksland, spiser de ofte kom som er falt av lasset, inklusive mais, men ugrasfrø utgjør likevel den viktigste delen av maten. Fjellvakteljakt krever utrolig mye gåing i bratte lier. Man bør konsentrere seg om tette buskas der fuglene sover og holder seg skjult. Finnes det fjellrug, timotei og vill havre i nærheten, bør man være på den sikre siden. Vann er et annet krav, og i alminnelighet kan man si at fjellvaktelen aldri fjerner seg langt fra en vannkilde. Hovedstrategien er å nærme seg fuglene fra et punkt ovenfor dem i åssiden, for ellers vil de forsøke å unnslippe oppoverbakke. Hvis denne fluktmuligheten er borte, tar de til vingene. Skjell vaktelen, som noen ganger kalles blåvaktel, er en fugl som holder til i vannfattige, buskbevokste områder. Tykke buskas med chaparral-kratt eller mesquite-kjerrmed åpne flater innimellom, er egnede jaktsteder. Men de finnes også i andre buskvekster, for eksempel eikekratt og ørkenhegg, som alle er gode tilholdssteder for skjellvaktel. Ugrasfrø er den viktigste føden, men i jordbruks områder tar de også til seg mais og andre kornsorter. De trenger også vann, og tette buskas i nærheten av vannhull eller vanningstrau for husdyr kan gi godt utbytte. Skjellvaktelen trykker ikke særlig godt for hunder, og fore trekker å løpe fremfor å fly. Fordi de løper raskere enn 25 km/time, er det ikke fullt så usportslig som det høres ut å skyte disse fuglene på bakken. Svært mange av dem skytes nettopp på bakken, og de stiller jegeren overfor den samme utfordringen som en løpende kanin.
Gambelsvaktlene er ørkenfugler som holder til i tørrere områder enn andre vaktler. De får den væsken de trenger gjennom maten, men hvis det finnes vann noe sted, foretrekker de å drikke der. Av og til kan de ta til vingene for å komme fram til et vannhull eller et sted hvor kveget vannes. Klumper med heggbuskas er favoritt-tilholdsstedet for gambelvaktelen. Ofte beiter den på forskjellige kornsorter i jordbruksområder, men de spiser også en lang rekke forskjellige frø og ville frukter, inklusive mesquite-bønner. Det kan ofte være vanskelig å nedlegge gambelvaktler fordi de foretrekker å løpe fremfor å fly, og de trykker dårlig for stående hund. En enkelt fugl trykker bedre enn en flokk, men i ørkenstrøk hvor det er liten dekning, vil en flokk ikke trykke i det hele tatt. Den eneste jaktmetoden som ser ut til å fungere, er å gå opp flokkene eller bruke hund til det og så konsentrere seg om de enkelte fuglene. Dette er en jaktform som bare passer for meget spreke jegere. Den som har tenkt å prøve seg, bør ta på seg et par lette støvler slik at han kan løpe litt fortere. Rent bortsett fra strabasene med mye løping, kan ørkenlandskapet gjøre sitt til å «ta knekken» på både hund og jeger, med risiko for heteslag, kaktuspigger, borrer og klapperslanger. Harlequin-vaktelen hører hjemme på de relativt tørre grasslettene, og de beste stedene er langs grasbevokste åser og sletter. Der det er meget tørt, holder de seg i nærheten av vannhull. Denne vaktelarten foretrekker nesten alltid å bli sittende stille fremfor å fly opp eller løpe av gårde. Selv om dette gjør jakten meget interessant med en god stående hund, som finner de fuglene jegeren ellers ville ha spasert forbi, kan fuglene bli sittende på bakken selv når jegeren er kommet temmelig nær. Derfor har de også fått tilnavnet «idiotfugE. Haglgeværet for vakteljakt bør ha lav vekt og korte løp. For virginsk vaktel bør våpenet ha åpen trangboring og hagl nr. 8. For de andre vaktelartene bør man velge et våpen med halv trangboring, muligens full trangboring, og hagl nr. 7,5 eller nr. 6.
Duejakt i Nord-Amerika Av alt fuglevilt i Nord-Amerika finnes det ingen som er vanskeligere å treffe enn duen. Deres raske, uberegnelige måte å fly pågjørsørgeduene, hvitvingeduene i de sydvestlige deler av landet og båndhaleduene på Stillehavskysten til utrolig vanskelige mål. Båndhaleduene blir vanligvis skutt ved at jegeren ligger på lur og venter på at fuglene skal fly rett over ham på vei til eller fra steder der de sover og spiser, eller mens de er på vandring. Jegeren tar stilling på åskammer eller andre høyerelig gende punkter og skyter på fuglene mens de flyr forbi. De høyestliggende toppene er vanligvis best, fordi der flyr fuglene som oftest innen skuddhold for haglgeværer. Selve skytingen er meget rask og vanskelig. Båndhaleduene flyr raskere enn krikkender, og selv den minste antydning til vind hjelper dem til å bli førsteklasses fly vere - nesten som bekkasinene. Den jegeren som har erfaring fra jakt på høytflyvende ender, eller fra drivjakt på bekkasin eller rapphøns i Europa, vil sannsynligvis nedlegge flere duer enn gjennomsnittsjegeren i høy landet. Haglen for båndhalejakt bør ha full trangboring som samler haglene mest mulig, den bør være lett og kunne svinges raskt fra side til side. Erfarne båndhaleduejegere råder en til å sikte dobbelt så langt foran duene som man føler at man behøver, og så doble avstanden igjen. Den mest populære jaktmetoden for sørgeduer er å finne en post under dekning på kanten av en åker som nylig er blitt høstet, og hvor man vet at duene samler seg for å spise kom. Klær i duse farger er fornuftig, og skytterne bør plassere seg slik at fuglene ikke blir gitt mulighet til å hvile seg, eller til å fly inn og ut av åkrene uten at en eller annen kan få skutt. I tørrere områder er vannhull en spesiell attraksjon for sørgeduer, som ser ut til å velge ut et spesielt vannhull, for så å samles der i store antall. Den beste jakttiden er sent om ettermiddagen. Jegerne bør postere seg et stykke unna vannhullene, slik at fuglene ikke blir skremt og finner seg et annet vannhull. Duer som delvis folder vingene sammen for å lande, er ikke særlig utfordrende mål, og det betraktes som usportslig å skyte på dem. Å jakte ved ett og samme vannhull mer enn én dag av gangen er ikke særlig lurt. Omtrent hver fjerde dag er passe.
187
I den nordre delen av Skandinavia lurjages fjellrypen om vinteren av jegere på ski. Rypene samler seg i forholdsvis store flokker, og jegerne kan følge sporene etter rypene i snøen. Dagstemperaturene kan bli så lave at jegerne kan få problemer med
188
jaktvåpenets mekanisme. Jegerne bør være i god fysisk form, og de bør være både fjellvant og lokalkjent. Hvite klær brukes mest, og en finkalibret rifle dekket med hvit tape er et egnet våpen, men man kan også komme på skuddhold for hagle.
Sørgeduer kan også skytes ved å skremme dem opp. Jegeren spaserer ganske enkelt gjennom markene og åkrene der duene beiter, og skyter på dem som flyr opp innen rekkevidde. De er imidlertid meget vare og lar sjelden jegeren komme for nær. En apporterende hund kan være meget nyttig, fordi det ofte kan være vanskelig å finne igjen fugler som er skutt, spesielt der plantene dekker bakken. Hvitvingeduene i de sydvestlige delene blir jaget omtrent på samme måte som sørgeduene. Men fordi hvitvingeduene holder til i tørrere terreng, blir jakt i nærheten av vannhullene oftere benyttet enn jakt i felten. I enkelte deler av landet kan det også være mulig å skyte duene når de flyr over. Duevåpen bør enten ha full eller halv trangboring fordi holdene har tendens til å bli svært lange. Generelt sett er kafiber 12 best, men man kan også benytte mindre kalibre. Det best egnede haglstørrelsene er nr. 7 eller nr. 6.
Fasanjakt Antall fasaner er gått ned i Nord-Amerika siden midten av 1950-tallet. I mange områder finnes det bare meget dårlig grunnlag for å fø opp en fasanstamme, og bl.a. innføringen av kjemikalier i jordbruket for å drepe ugras og andre vekster, har gjort situasjonen for fasanene enda verre. Slåmaskinene ødelegger samtidig fasanredene, og den bitre sannheten er at fasanstammene nå har sunket til et minimumsnivå. Den britiske metoden med såkalt støkkjakt blir også mest benyttet i NordAmerika. Typiske jaktmarker er ugrasbevokste åkre og jorder, overgrodde diker, hekker mellom åkrene og mindre dalsøkk. Maisåkre er bra hvis de er overgrodd med ugras. Sent på sesongen gjemmer fasanene seg i den tettest tenkelige del av tilholdsstedet - utkanten av sumpområder og våtmarker, og til og med i små skogklynger. Det som gjør fasanen til et slikt ettertraktet jaktbytte - rent bortsett fra dens kvaliteter på middagsbordet - er dens evne til å stikke seg unna. Den kan løpe, lure seg vekk og trekke fordel av hver eneste lille busk eller plante som kan gi dekning, og den flyr først når den blir tvunget til å gjøre det. Uten en god hund som kan få fasanene til å fly opp, blir fasanjakt temmelig skuffende. Springer spaniel er den beste jakthunden, men den bør også være en god apportør (flink til å finne og hente nedlagt bytte), for en vingeskutt fasan vil løpe av gårde og være nesten umulig å finne for en jeger alene. Drivjakt på fasan finner sted i maisåkrene i Midt-Vesten av USA, omtrent på samme måte som drivjakt i Europa. En rekke jegere går gjennom åkeren mot en linje med jegere som er postert i fuglenes fluktvei. Fasanene løper foran jegerne, men tar til vingene når de kommer til postene ved enden av åkeren. Disse vil antakelig stå for det meste av selve skytingen, men klapperne kan også få inn et skudd eller to. Men i neste åker blir rollene byttet om, og balansen blir gjenopprettet. I Europa - og i Storbritannia - står jegerne stille, mens klapperne sørger for å jage fasanene mot postene. Disse kan enten ligge på åpen mark eller langs kanten av rydninger i skogen. I Storbritannia blir mesteparten av viltet nedlagt i såkalte organiserte jaktselskaper, og en dags fasanjakt er like meget en sosial begivenhet som en sportsbegivenhet. Damene spaserer ofte omkring og slår av en prat med jegerne mens selve drevet pågår. En slik jaktdag inkluderer også ofte en lunsj for et par dusin prominente personer. Over 40 klappere kan være med på å jage viltet mot de ventende skytterne. De fleste legfolk som ikke vet noe om drivjakt på fasan, sier ofte at denne jaktformen er som å skyte tamhøns på gårdsplassen. Faktum er at fasan som drives er meget vanskelig å treffe, spesielt hvis fuglen fremdeles stiger eller svinger til en av sidene når den kommer på skuddhold av de ventende jegerne. På store engelske jordeiendommer hvor fasanoppdrett drives kommersielt, kan flere tusen fugl nedlegges på én dag! På slike eiendommer fores kyllingene opp i bur og settes ut i skogen sent på våren eller tidlig på sommeren. I Storbritannia blir både haner og høner nedlagt under drivjakten, men skikken er at bare haner blir nedlagt på sesongens siste jaktdager, normalt i januar måned. Dette gjøres fordi et overskudd av haner bare vil føre til proble mer i fasanbestanden som lever i frihet. 189
Jakt på rapphøns Rapphønen (Perdix perdix) i europeiske jordbruksområder og steinhønen (Alectoris chukar) i de tørre åsene i Midt-Østen er begge innført til USA med hell. Begge arter kan by på god jakt i områder der andre arter går til grunne. Rapphønen kalles vanligvis ungarsk rapphøne fordi de først ble innført fra Ungarn. I Nord-Amerika jages rapphøns nesten utelukkende med stående hund. Den trykker meget godt, men når den løper er den langt vanskeligere å følge enn fasan, selv om den er endel langsommere. Bare hunder med meget velutviklet luktesans kan klare å følge en liten flokk etter at den har sirklet rundt og forsøkt å komme seg unna. Rapphøns jages helst på ljåstubb, ugrasbevokste hekker mellom åkrene, og på marker som ligger inntil innhøstede kornåkre. Dessverre har moderne jordbruksmetoder ført til at det i dag er langt færre fugler enn tidligere. Når det er dårlig med dekning for fuglene, flyr de opp på meget langt hold, og skuddene blir ofte svært lange. Rapphønsene er svært uvillige til å fly opp. Når de blir forstyrret flyr de ikke mer enn et par minutter hver gang, men når de først flyr er de meget raske og byr jegeren på meget krevende mål. Steinhønsene som er endel større enn rapphønsene, foretrekker utilgjengelige tilholdssteder i stupbratte dalsider eller kløfter på den østlige skråningen av Rocky Mountains, fra det sydlige British Columbia til Arizona. Disse områdene karakteriseres ved et mylder av kampesteiner ved foten av fjellskråningene. Vegetasjonen er meget sparsom med bare litt rugfaks, sagebrush, eller einer blant alle steinene. Senhøstes flytter fuglene gjeme til lavereliggende terreng, noen ganger helt ned på jordbruksområdene i dalbunnen. Når den har god dekning trykker steinhønen godt for stående hund, men god dekning er ikke så lett å finne. Vanligvis forsøker de derfor å unnslippe fra jegeren ved å løpe oppover bakke, og deretter flyr de nedover igjen om nødven dig. Ofte kan man se en hel flokk som løper langt av gårde og utenfor skuddhold. Jegere som nærmer seg fuglene ovenfra kan imidlertid ofte komme seg på skuddhold før fuglene tar til vingene og flyr nedover. De flyr meget raskt, og kan derfor være meget vanskelige å treffe. Rapphønen (Perdix perdix) og fransk rapphøne - eller rødhøne som de også kalles (Alectoris rufa) - blir begge jaktet på i Storbritannia (sistnevnte art bare i den sydlige del av landet). Den vanlige metoden er å gå dem opp på ljåstubben eller gjennom åkre med rotfrukter som turnips og poteter. Hvis flokkene som holder til på grasbevokste steder kan bli manøvrert inn blant rotvekstene, kan man ofte klare å splitte flokkene. Fuglene flyr da opp enkeltvis eller to og to, og mange kan nedlegges. Den beste rapphønsjakten forekommer når det finnes fugl nok til å organisere en drivjakt. Fuglene er meget raske og krevende mål, og å nedlegge en fugl med hvert løp er en opplevelse som mange rapphønsjegere kan leve lenge på.
Jakt på rugde og bekkasin Den nordamerikanske rugden er atskillig mindre enn dens europeiske slektning, men bortsett fra dette er de meget lik hverandre. Rugdens karakteristiske tilholdssteder i fuktige skogsområder bestemmer hvor den kan jaktes på. Når fuglene leter etter mark, borer de små hull i sandbakker o.l. med nebbet. Deres avføring er også meget karakteristisk, små hvite flekker omtrent på størrelse med en liten mynt. Fuglene trekker imidlertid og kan være i ett område én dag, og langt borte den neste. Når det blir kaldere i været flytter de sydover om høsten, og værmeldinger som varsler kaldt vær nordpå blir mottatt med glede av rugdejegere sydpå. Rugdene trekker oftere i daler som går i nord/syd-retning enn i daler som går i andre retninger. Lett, sandholdig leirjord gjør markletingen enklere enn i tung og kompakt leire. Dette er to faktorer man bør ta i betraktning når man leter etter rugdenes tilholdssteder. Fjærdrakten til rugdene har en fargesammensetning som gjør at de kan likne visne blad, og ofte krøker bare fuglene seg tett sammen for å unngå å bli oppdaget. En jeger uten hund bør bevege seg langsomt, stoppe for hvert annet skritt i håp om å få fuglen til å lette. Under ruskevær kan vinden skjule lyden av
190
jegeren, slik at han lett kan overraske og skremme opp en hel flokk. Rugdejakten blir mest interessant hvis man benytter en veltrenet og dyktig, stående hund, eller en som jager fuglene opp. En springer eller cocker spaniel er bra for å jage opp fuglene - den sistnevnte hunderasen har fått sitt navn fra woodcock-jakt (rugde heter woodcock på engelsk). Noen hunder nekter imidlertid å apportere en rugde som er blitt skutt, sannsynligvis fordi de små fjærene lett kan løsne i munnen på dem, eller muligens fordi de ikke kan fordra lukten eller smaken av dem. Men selv om en hund ikke vil bringe inn en skutt fugl, så har den sin store verdi hvis den kan finne fugl som faller ned i tett kratt og busker. I Storbritannia kan det hende at rugder blir skutt under drivjakt på jerpe hvis området som drives er tilstrekkelig fuktig. Dette skjer imidlertid hyppigere under drivjakt på fasan. Rugde forekommer også i skogsområder der deres vinglete og lunefulle flyvning ofte kan føre til at de som ikke akkurat skal til å skyte, må søke dekning. Det fortelles en historie om en god, gammel engelsk viltvokter som feiret sin hundreårs fødselsdag. På det tradisjonelle spørsmålet om han kunne fortelle hvorfor han var blitt så gammel, svarte han: Hver gang jeg hørte ropet «rugde», kastet jeg meg ned så lang jeg var på bakken. Bekkasiner kan man se etter i fuktige engmarker, på tidevannsstrender eller i utkantene av myrer og sumpområder. Man kan si at de holder til i de åpne våtmarkene. Den mest effektive jaktmetoden for bekkasin er å gå gjennom slike områder med en god hund, enten stående eller av den typen som jager opp fuglene. En apportør-hund som henter byttet-er absolutt nødvendig. Bekkasi ner som faller i eller rett ved vanndammer, kan være nesten umulig å få tak i uten å vasse. Akkurat som med rugden kan bekkasinene være ett sted én dag, og langt av gårde den neste. En tidevannsstrand med tusenvis av bekkasiner kan være helt tom i løpet av et par timer. Bekkasinen er en meget rask flyver, og når den blir jaget opp flyr den av gårde i et meget karakteristisk sikksakk-mønster som retter seg ut etter noen få sekunder. En jeger som holder hodet kaldt og ikke skyter med det samme, har langt større mulighet til å treffe en flyktende fugl. Å si «bek-ka-sin» langsomt inni seg er av mange betraktet som nødvendig for å få det rette tidsintervallet. En god hagle for bekkasin og rugde er lett og med åpen trangboring, selv om et våpen med forskjellig trangboring på løpene er enda bedre. Noen av skuddene kan jo bli ganske lange. Best egnet er hagl nr. 8 men nr. 7 og til og med nr. 6 kan benyttes.
Jakt på ender og gjess Sjøfugljakt er jakten på alle fuglearter som finnes i og ved vann, fremfor alt jakten på ender og gjess. Mange jaktmetoder blir benyttet, og noen av disse oppsto lenge før jaktgeværet ble oppfunnet. For flere tusen år siden lokket indianerne i Nord-Amerika til seg fuglene ved å legge ut lokkefugl, og sannsyn ligvis også ved å bruke lokkerop. Disse metodene blir brukt over hele verden den dag i dag. Ender som bare stikker hodet under vann mens de leter etter føde, kan man lure seg innpå hvis sjøen eller dammen er stor nok til det. Jegeren som beveger seg til fots, kryper inn mot vannet og benytter seg av det han kan finne som skjul. Når han er så nær han kan komme, jager han opp fuglen slik at den tar til vingene. Noen ganger er det mulig å høre snadringen og kvakkingen fra endene som holder til i nærheten, og det kan derfor være nyttig for jegeren å lære seg hvordan de forskjellige artene høres ut. En annen måte å snike seg inn på fuglene, er å bruke kano eller en robåt. Ofte lar ikke endene seg uroe av slike fartøyer som kommer drivende med strømmen. Lokkejakt på ender benyttes visstnok bare i Nova Scotia i Canada hvor hunderasen med samme navn hører hjemme. Den rødbrune, reveliknende hun den ble trenet opp til denne jaktformen. Ender er ganske nysgjerrige, og hvis de ikke blir skremt eller advart, vil de svømme nærmere for å ta en titt når de ser en hund som løper og hopper opp og ned på stranden uten å vie endene den minste oppmerksomhet. Dette kan jegeren oppnå ved å legge seg i skjul selv, og kaste pinner eller en ball som hunden kan hente. Så snart fuglene er innenfor skudd hold, kan man jage dem opp og skyte på dem. Denne jaktformen har sin
opprinnelse i Europa, hvor hundene ble benyttet til å lokke fuglene inn i store nettingfeller. Dykkendene omfatter sjøfuglarter som ærfugl og svartand, samt bergand, amerikansk villand (canvasback), rødand, ringand og kvinand. De jages vanlig vis i store elveutløp og på store innsjøer. Når de tar til vingene, springer de mot vinden inntil de har fått farten opp og kan lette. Vingene deres er mindre og ikke så sterke som svømmeendenes. Disse fuglene letter med et byks fra vannflaten. Senhøstes er topptiden for jakt på dykkendene, med iskald vind som blåser gjennom marg og bein. Denne iskalde vinden kommer fra nord, og endene flyr sydover med den. Fuglene er hårdføre og raske, og ser alltid ut til å komme flyvende i de verste stormkastene som om de trives med det. Halvmørket i timene rundt daggry, bølger som bryter mot stranden, og en mengde lokkeender med is på, er alt sammen medvirkende faktorer i jakten på disse fuglene. Jakten er for øvrig meget spesiell og foregår helst i åpent vann, med en stor mengde lokkeender. Seksti stykker er minimum, det dobbelte antall er bra, for dykken dene flyr i store flokker. Så snart man har funnet fram til et område der man tidligere har observert ender og hvor man vet at de tar til seg føde, må lokkeendene settes ut. Dette gjøres slik at det finnes store åpne vannflater mellom dem og jegerens skjulested så villendene har plass til å lande. Et forseggjort skjulested dekker jegeren helt, og bør bygges i god tid før endene ankommer. Dette er meget viktig fordi noen ender, for eksempel bergender og rødender, lar seg lett lokke av disse jukseendene, mens andre - for eksempel amerikanske villender - ikke lar seg lure like lett. Fra skjulestedet sitt passer jegerne på når endene ankommer. Hvis de skal lande på sjøen, begynner de å dra føttene etter seg på god avstand. Hvis de beholder føttene godt trukket opp under seg, er det sannsynlig at de bare bevilger seg et raskt stup ned for å ta en titt på lokkeendene. Under stupet øker farten deres endel, og det er derfor viktig at jegeren sikter ganske godt foran dem for å kompensere for denne fartsøkningen. De forskjellige andeartene har imidlertid forskjellig måte å gjøre det på. Rødendene lar seg villig lokke av store mengder lokkefugl - det vil si hvis man ikke har drevet jakten for intenst. Av og til kan de slippe seg ned fra store
høyder. Av og til stuper de ned i siksak, men langt oftere foretar de flere overflyvninger mens de studerer området under seg. Deretter kommer de grad vis lavere, og jegeren bør være svært tålmodig og ikke skremme dem for tidlig. Store bergender flyr sjelden svært høyt, men av og til kan de drive jegeren nesten til vannvidd ved å lande på bortsiden av lokkeendene, akkurat så vidt utenfor skuddhold. Skulle dette skje, kan jegeren lokke dem nærmere ved å imitere lokkeropet deres - en slags myk, katteaktig maling - eller ved å vifte med en lue eller et tørkle bak skjulestedet. Store bergender er meget nysgjerrige når det gjelder bevegelser som ikke umiddelbart kan sees å stamme fra mennesker. Små bergender er ikke slik, de er meget vare og mistenksomme. Svartender er helt fryktløse, og vil la seg lure til alle slags lokkeender hvis de ikke er blitt jaktet på tidligere. Ofte kan man se treklosser som lokkeender, og for noen år siden benyttet man ganske enkelt korkfløtene fra fiskegarn. Noen jegere bruker silhuett-lokkeender, lange rader med andesilhuetter spikret på en lang planke. Hvis jegeren sitter stille i en båt, behøver han ikke gjøre andre anstrengelser for å kamuflere seg. Noen ganger kan det hende at endene sirkler over ham og lander bak ham. Et godt jaktområde for svartand er inne i en bukt med en odde som stikker ut i sjøen. Hvis det er to eller flere jegere, bør de fortøye båtene sine omkring 100 m fra hverandre, og begge bør sette ut sine egne lokkeender. Svartendene er hurtige flyvere som vanligvis kommer inn lavt over vannet og bare så vidt stiger litt for å gå klar hindringer. De lar seg lure til et sett med lokkeender, og når de blir skutt på stiger de og forsøker seg på neste sett med juksefugl. Alle typer båter malt i duse farger egner seg til denne jakten. Erfarne jegere bruker ofte gamle prammer eller andre flatbunnede båter. Hvis to jegere deler båt, bør de sitte rygg mot rygg og således holde utkikk i alle retninger samtidig. Selv om man skyter fra stranden, er det nødvendig med en båt til å plukke opp byttet. Å jakte på gjess eller ender over høstede kornåkre er en meget spesiell og populær nordamerikansk jaktmetode. De fleste gjess som blir skutt i NordAmerika, faller som offer for denne jaktmetoden. Dette gjelder også en rekke forskjellige andearter, i det stokkender, stjertender og brunnakkeender liker kom godt. Dette gjelder også i høyeste grad Canada-gjess og tundragås, som
En jeger plasserer lokkefugler som skal tiltrekke små snøgjess i en åker der disse fuglene gjeme beiter. Den lille snøgåsen er en fugl som gjeme beiter i innlandet, mens den store foretrekker å holde seg langs kysten. De små lar seg narre av meget grove lokkefugler hvite filler eller papirark kan være meget effektive. Jegeren skyter enten fra et skjulested eller liggende på bakken dekket av et hvitt laken. Når fuglene kommer inn for landing, setter han seg opp og skyter.
191
rø
Når man forbereder seg til jakt med lokkefugler. bør de settes ut slik at de likner på en andeflokk som har lagt seg på vannet, kanskje sammen med et par gåseimitasjoner. Spre dem ut i en slags fiskekrok-mønster (eller formet som en C, J eller V), for fuglene som er i anmarsj vil trolig lande i den beskyttende delen av lokkefuglflokken. Av denne grunn bør den borteste
192
lokkefuglen ikke ligge mer enn omkring 50 m fra jegeren, slik at endene lander innen skuddhold. Når man velger eller lager lokkefugler, bør man huske på at hunnfuglene til mange andearter ser nesten helt like ut vanligvis en kjedelig gråbrun fjærdrakt - og at hannene i begynnelsen av sesongen har den flotteste fjærdrakten, som taper seg noe senere i sesongen.
Lokkefugler som er større enn fuglene selv, er meget nyttige når det gjelder å lokke til seg fugler fra store høyder. Skytterens skjulested bør kamufleres med vekster som hører hjemme i området, slik at det ikke stikker seg ut. Klærne bør være så lite oppsiktsvekkende som mulig. Hodet må holdes lavt inntil man skal skyte.
ehg hker kom. Av denne grunn drives det i dag flott gåsejakt i staten land. Gjessene ser ut til å ha endret trekkrutene sine for å få med seg mest ulig kom underveis. j Det kan være meget skuffende å jakte Canada-gjess på stubbåkrene. Teknik^j|ken er stort sett den samme som for ender, men man må være enda mer forsiktig ^mår det gjelder gjess. Så snart jegeren har funnet hvor gjessene beiter, må han ' plassere lokkefuglene sine og grave seg en skytestilling i god tid før flokken kommer, kanskje så tidlig som kvelden før. For jakt på ender kan det være tilstrekkelig å bygge et lavt og enkelt skjulested av halm og ugras i en kanthekk eller langs utkanten av et åpent område, men gjessene er for kloke til å lande i nærheten av kanthekker eller andre ting som kan skjule deres fiender. Når man graver en skyttergrop for å skjule seg for gjessene, er det nødvendig å fjerne løs jord fra skyttergropens umiddelbare nærhet. Hvis dette ikke gjøres kan gjessene oppdage skyttergropen og bli skremt av gårde. Hvis de blir utsatt for intens jakt kan de bli meget sky, og unngår flokker som befinner seg på bakken, skyr lokkefugler og beiter sjelden i samme åker to dager på rad. For morgenjakten må jegeren være på plass i skyttergropen sin lenge før daggry. Etter hvert som dagen gryr ser det ut til at endeløse flokker med stokkender kommer ut fra sumper og myrer, og av og til også mindre flokker andre ender. Når en slik flokk begynner å sirkle over lokkefuglene, må jegeren vente tålmodig til fuglene er på skuddhold, og han må hindre at hunden setter av gårde med det samme for å hente byttet, for det kommer stadig nye flokker med fugl. Når aktiviteten avtar-eller jegeren har skutt det lovlige antallet for dagenkan hunden få lov til å apportere det nedlagte viltet. Det siste som bør gjøres før man forlater jaktplassen, er å fylle igjen skyttergropen. Noen grunneiere har imidlertid permanente skyttergroper eller skjulesteder i eller ved kanthekker. Lokkefugler for gjess bør se ut som en flokk som beiter. Noen av lokkefugle ne bør ha hodene ned, andre rett fram og noen hodene rett opp, som om de var på vakt - men bare noen ganske få. Blir det for mange med hodene rett opp, sprer det uro og en slags advarsel til fuglene som skal lokkes til å lande. Så snart en gåseflokk kommer til syne på horisonten, må jegeren begynne å lokke. Han må imidlertid holde seg skjult hele tiden, og om han ikke er en ekspert på å etterlikne gjessenes lyder, bør han forholde seg rolig og stille så snart fuglene nærmer seg lokkefuglene. En eneste falsk tone i lokkingen kan advare fuglene og skremme
193
dem langt av gårde. Å bedømme avstand kan være meget vanskelig, for de er ganske store og flyr langt raskere enn uerfarne jegere tror. Derfor er det nødvendig å beregne godt foranhold. Jakten på brantsgjess eller ringgjess foregår for det meste over vann i NordAmerika i områder der man vet at gjessene vil ta til seg føde. Å lete langs stranden etter klumper med ålegras - en plante som disse gjessene setter meget stor pris på - er en god start på jakten. Lokkefugler blir nesten alltid benyttet, men fuglene kan også skytes når de flyr over, for eksempel fra et steinete nes. Skyting av overflyvende fugl er vanligvis meget sjansebetont når være er klart, for fuglene flyr meget høyt og kommer bare ned når de nærmer seg spisestedet. Men når været er dårlig eller det er tåke, holder gjessene seg lavt og kan by på en anledning til å prøve seg med et skudd eller to. Gjessene tilbringer vanligvis nettene på innsjøer eller elver, og dette er steder å holde utkikk etter dem når man leter etter et egnet sted for å skyte når de flyr over. Overflyvningsjakt er den vanskeligste når det gjelder sjøfugl, for under overflyvningen har de langt større hastighet enn når de kommer inn for landing ved lokkefugler. Skuddholdet er også betraktelig større - 50 til 70 m. Det er imidlertid en enkel og ukomplisert jaktform, for man trenger ingen lokkefugler. Jegeren må stole på sine egne kunnskaper om fuglene og det området han jager i. Hans valg av standplass dikteres av blant annet vær og vind, og hvordan standplassen ligger i forhold til fuglenes oppholdssteder og åkrene der de beiter. En god standplass kan for eksempel ligge ved en liten elv eller på en smal landtunge mellom to myrdrag. Den korteste luftveien mellom myrene og korn åkrene kan også gi mange brukbare skyteposisjoner. Ved kysten kan man finne gode posisjoner ved rev, store steiner på stranden, eller på odder og nes som stikker ut i sjøen - under forutsetning av at vinden står riktig og at fuglene flyr til helt spesielle åkre i innlandet. Andre sjøfugljegere kan også by på problemer. En jeger kan ha skjult seg selv omhyggelig i god tid før daggry, og så finne ut at han er altfor nær en annen jeger til at jakten kan foregå på betryggende vis. Selv om dette ikke skjer, kan en økning av skyteaktiviteten i et område føre til at ender forandrer sine flyruter eller ganske enkelt flyr meget høyt til sine beiteplasser. Noen ganger hender det at endene flyr til beitemarkene før daggry, som er grensen for lovlig jakt i mange
stater i Nord-Amerika. I noen europeiske land er det imidlertid ikke ulovlig å skyte gjess og ender om natten. Da er en god apporterende hund absolutt nødvendig hvis man ikke vil miste mange fugler. Overflyvningsjakt fordrer en hagle med full trangboring og en tung hagllad ning. Dette er et område der magnumvåpnene har sin store fordel. De setter jegeren i stand til å skyte (og treffe) fugl på lengre hold enn vanlige våpen. Jakt fra robåt er en annen metode som egentlig er en meget spesialisert form for lurjakt, der jegeren benytter seg av en meget lav båt som han ligger ned i under jakten. Jegeren selv eller hans medhjelper padler båten fremover med én åre akterut, eller den liggende jegeren benytter en kort padleåre i hver hånd. Det hele går ut på å bringe båten og jegeren på skuddhold av en flokk fugl som ligger på vannet. Idet disse flatbunnete prammene vanligvis har meget lavt fribord, kreves det både dyktighet og en god porsjon flaks for å manøvrere sikkert hvis det blåser det minste. Selv små bølger vil kunne fylle båten. Pramjakt er en meget spesiell avart av denne jaktmetoden slik den foregår i Storbritannia, nærmere bestemt på kysten av East Anglia. En diger muskedunder med en løpsdiameter på nesten 2,5 cm monteres fast i baugen på prammen. Løpets lengde er vanligvis over 150 cm og vekten nesten 14 kg. Hele båten og ikke bare våpenet må siktes inn mot byttet. Denne jaktmetoden er forbeholdt en liten og meget entusiastisk gruppe sjøfugljegere. Skuddet løsnes idet fugleflokken letter fra vannet, slik at vingene ikke dekker den mer sårbare siden av fuglekroppen. Svært mange fugler blir skadet når man benytter en slik kanon, og jegeren bør derfor ha med seg en vanlig hagle for å ta hånd om skadeskutte fugler. Sjøfugljakten i Storbritannia - bortsett fra pramjakten - er et spørsmål om én eller høyst to jegere som jager på strendene mellom tidevannsmerkene i påvente av at en fugleflokk skal fly over på vei til eller fra beite. I Perthshire i Skottland drives sjøfugljakt også i innlandet, og dette området er berømt for sin store gåsebestand. Når grågjessene og kortnebbgjessene holder til der mellom vandringene, tilbringer de dagene med å beite på enger og åkre, og om kvelden flyr de den korte distansen til åpnet vann på flere innsjøer. Av disse er sannsynligvis Carsebreck og Auchterarder de best kjente. Disse sjøene er i privat eie, og jakt drives kun tre-fire ganger i sesongen. Inviterte skyttere blir plassert i skjulesteder langs bredden av innsjøer eller på øyer ute i den. På én
I Nord-Amerika brukes en slags kort, bred og grunn båt som likner på en kano. Båten har meget lavt fribord, og her kan jegeren ligge på ryggen (1) og vente på fuglene. Når fuglene kommer over, setter jegeren seg opp og skyter. Andre jaktmetoder for sjøfugl inkluderer skytestillinger bygget på stolper i vannet (2) eller i sivet (3). Hvis disse skytestillingene eller skjulestedene er godt dekket til med
kveld kan jaktbyttet komme opp i flere dusin gjess. På disse jaktselskapene benytter man aldri lokkefugl. I områder som for eksempel Solway Firth, har sjøfugljakten nesten skaffet turistindustrien en sesong nummer to. Hotellene organiserer jaktturer for gjeste ne sine, for eksempel til steder der man vet at gjessene beiter i store flokker. Skytterne gjemmer seg bak steingjerder eller finner annen naturlig dekning, og man benytter ofte silhuettlokkefugler.
195
Småviltjakt drives på mange forskjellige måter. Det største utbyttet gir utvilsomt drivjakten, en jaktmåte som er alminnelig i store deler av Europa. Fra 20 til over 100 jegere og drivere kan delta. Viltet kan være fasan
196
(1), rugde (2), rype (3), rev (4) og hare (5). Driverne med hundene, ofte med et par jegere, går gjennom jaktområdet mot jegerne. På slutten av drevet kan jegerne bare skyte når viltet har passert gjennom og over drivkjeden.
Kapittel 3
Småviltjakt
Jakt på kanin og hare Metodene som benyttes ved kanin- og harejakt i Nord-Amerika er ikke særlig innviklede, og denne jakten kan man glede seg over uten å måtte reise lange veier eller skaffe seg kostbart utstyr. Kaninjakten er på sitt aller beste når jegerne benytter harehunder som for eksempel beagler eller bassethunder for å jage dyrene fram fra skjulestedene. De beste kaninhunder er relativt langsomme. For raske hunder vil bare føre til at kaninene stikker seg vekk i underjordiske ganger. Hvis dette ikke skjer, har kaninene en tendens til å ture, som om de skulle prøve å komme tilbake til sitt eget territorium igjen. Jegeren må derfor forsøke å bedømme hvor det kan være gunstig å forsøke og avskjære losen. Hvis jegeren er alene - uten hund - bør han gå langsomt fram gjennom den type terreng som sannsynligvis kan skjule kaniner. For hvert tredje eller fjerde skritt bør han stoppe opp og se seg rundt. Denne oppførselen som av kaninene blir oppfattet som en lurende fare, vil ofte gjøre dem så nervøse at de plutselig spretter fram fra skjulestedet der de ligger helt urørlig og nesten ikke kan skjelnes fra bakgrunnen. Den erfarne jeger tar seg tid til å undersøke hver eneste treklynge eller buskas som kan tenkes å skjule byttet. Dette gjelder også områder med tett gras, kvisthauger, og tette bregner. I de nordlige deler av USA kan vinterkulden få kaninene til å søke ly i hulene til murmeldyr eller andre underjordiske tilholdssteder, men den første dagen med godt varmt vær vil bringe dem opp i dagen igjen. Om vinteren etter et snøfall kan man lurjakte på kaniner. Jegeren bør ha en uendelig tålmodighet. Han må gå fram uhyre langsomt, og metodisk søke gjennom hvert eneste kratt som kan gi kaninene skjul. Som regel vil jegeren oppdage kaninens sorte øyne mot den hvite snøen. Et godt våpen for kaninjakt er en hagle fra kaliber 20 til 12, med åpen trangboring og med hagl nr. 5 eller 6. For sumpkaniner foretrekker mange jegere noe større hagl; nr. 4. For lurjakt i snø kan en rifle kaliber .22 være et passende våpen.
Sumpkaniner bør man helst jage med hund. I det tette buskaset i våtområdene som for eksempel i den midtre og sydlige delen av staten Tennessee der det vrimler med sumpkaniner, kan jegeren og hunden forfølge en kanin i en time eller mer. Dyrene braser gjennom buskaset, men så snart de kommer i nærheten av jegeren blir de helt stille, og forsøker å snike seg vekk usett. Mange forskjellige haretyper finnes i Nord-Amerika. Polarharen på tund raene lengst mot nord, snøskoharen i de nordlige skogene, tre forskjellige arter av prærieharer på de vestlige præriene og i ørkenområdene, og den europeiske haren (sørharen) som ble innført fra Europa og sluppet ut i de østlige deler av Nord-Amerika. Prærieharer blir betraktet som skadedyr i mange stater, og blir skutt som det. I andre stater er disse dyrene beskyttet av forskjellige sesongbestemte restriksjoner. Når det blir for store forekomster av prærieharer, drives det ofte organisert drivjakt på dem av jegere og gårdbrukere. Dette går i enkelthet ut på at jegerne beveger seg fremover på linje med en avstand på omkring 100 m mellom hver mann, og harene skytes så fort de kommer fram fra skjulestedene. Et godt våpen for denne jaktformen er en hagle med full trangboring og hagl nr. 3. Et par jegere kan skremme opp prærieharer ved å gå langsomt gjennom 197
Vaskebjømjakt med spesielle hunder er på sitt beste en varm natt om høsten. Ofte vandrer vaskebjømene langs stille småveier, og ser etter åtsler og avfall
langs slike veier. Når hundene har skremt opp en vaskebjøm, vil den svært ofte forsøke å slippe unna ved å løpe fra hundene, men den vil før eller senere tvinges opp i et tre. Når hundenes bjeffing signaliserer at byttet sitter i treet, kan jegeren høre dette på forskjellen i halsingen. De skynder seg til stedet, for vaskebjørnen blir ikke sittende i treet svært lenge. De fleste jegerne er utstyrt med hodelykter for å ha begge hendene fri. En rifle kaliber .22 eller en tilsvarende pistol er tilstrekkelig for denne jaktformen på kloss hold.
198
områder der harene trykker om dagen, men den beste tiden er om morgenen og om kvelden. Da er de mest aktive. Så fort prærieharene begynner å løpe blir de meget vanskelige mål å treffe; idet harens hastighet er målt opptil 65 km/time. Den mest sportslige rifletypen er en lett rifle, for eksempel en .222 med et kikkertsikte med moderat forstørrelse. Noen få entusiaster i vesten driver fremdeles med den gamle jaktformen der hunder forfølger harer på åpen mark. Hunderasen som tradisjonelt blir benyttet til dette, er greyhunder eller de noe mindre whippets. Jaktformen er meget populær i Storbritannia, og drives for det meste i åpent lende hvor det finnes rikelig med harer. Jaktformen er belagt med strenge regler, og de som driver med det legger mer vekt på stil og kraftutfoldelse under forfølgelsen, enn det å nedlegge byttet. Kun ytterst sjelden vil hundene ta igjen og drepe haren, for de aller fleste klarer å løpe fra hundene. Etter omkring 45 sekunders forfølgelse vil haren, som vanligvis får et forsprang på omkring 75 m, begynne å løpe fra greyhundene. Harens utholdenhet er langt større enn greyhundenes, og derfor har man i Storbritannia begynt å bruke salukimyndertil denne jaktformen. Disse hundene kan ikke komme opp mot greyhundene når det gjelder hastighet, men de er atskillig mer utholdende. I den kanadiske provinsen Ontario blir sørharer også jaget ved drivjakt, vanligvis med fem eller seks jegere. Noen foretrekker å benytte hunder. Sørha rer løper mye lengre turer enn kaniner når de blir jaget, og kan løpe opptil 8 km før den vender tilbake til sitt eget territorium igjen. Noen jegere foretrekker en hagle med full trangboring med hagl nr. 4 eller 2; andre vil heller bruke en kaliber .22 rifle eller en kaliber .222. Snøskoharer kan som regel jages med hunder. Når jakten foregår i dyp snø, må hundene ha svært lange ben. Store beagles eller andre hunder av de noe større rasene passer best. Når harene ikke blir forfulgt av hunder, oppfatter ikke snøskoharen en jeger som spesielt farlig, og vil ikke løpe av gårde. Dette holder stikk spesielt i de noe utilgjengelige ødemarkene. En rifle kaliber .22 er et godt våpen for denne jaktformen, men man kan også benytte håndvåpen. Når man jager harer i tett vegetasjon, som for eksempel ungskog på tidligere flatehogster eller skogbrannområder, kan holdet bli noe langt. Det best egnede våpenet synes å være en kaliber 12 hagle - men noen ganger blir kaliber 16 og 20 benyttet også. Polarharen blir sjelden utsatt for jakt, ganske enkelt fordi svært få jegere forviller seg så langt mot nord. Fra tid til annen - gjeme med ti års mellomrom blir polarhareforekomstene meget tallrike, omtrent som når det er lemenår. Da jaktes de av eskimoer og indianere, som benytter dem i stor utstrekning i kostholdet. Noen av de nordlige indianerstammene pleide tidligere å lage tepper og klær av hareskinn. Harer blir skutt som skadedyr og ikke for jaktens skyld i Storbritannia. Denne skytingen finner sted uten noen jakttid. For mange som har sitt utkomme fra jorden, er hareskytingen den eneste anledning til å komme sammen for å drive jakt (lovlig), og harejakten blir derfor betraktet som en meget farlig foreteelse. Ofte ledes jakten av viltvokteme fra de store godsene. Haren beveger seg ikke særlig raskt og den er forholdsvis lett å treffe. Jakten kan nok bli ganske slitsom for den som må bære på 4-5 harer mens jakten går over stokk og stein. Hare forekommer ikke på menyen hos folk flest, men noen syns hare er god mat. Mange folk i landdistriktene avstår fra å spise hare på grunn av gammel overtro det skulle medføre ulykker og uår dersom man gjorde det. For bøndene er kaninene en plage som kan ødelegge avlinger for store verdier. I helt ekstreme tilfelle rapporteres det om at kaninflokker har satt til livs en tiendedel av avlingen. For jegere i Storbritannia kan kaniner være et kjær komment tillegg til annet vilt etter en dags jakt på forskjellige andre arter, men svært sjelden er kaninen jegerens hovedbytte. Den eneste form for sportsjakt i Storbritannia og deler av Europa der kanin er det eneste byttet, er jakt med fritte (hvit jaktilder). Dette er en jaktform som krever et lite jaktlag - helst to jegere samt en hjelper til å håndtere frittene. Man bør også ha nok en hjelper i bakhånd for ekstraoppgaver, som for eksempel å grave fram en fritte som ikke kommer ut frivillig, eller finne igjen et dyr som er blitt borte på annen måte. Fritten tilhører mårfamilien, og er en slektning av røyskatt, snømus, ilder, mår og grevling. Den har en ideell kroppsbygning for å kunne krype inn i
kaningangene - lang og slank - omkring 30 cm lang og ikke mer enn 5 cm tykk. Mange er gråhvite med røde øyne. Andre likner mer på vanlige ildere, med grå eller gråbrun pels og noe større enn den hvite varianten. Frittens instinkt forteller at den skal utforske alt som befinner seg under jorden, og drepe det den kommer over. Bare det at den kommer inn gjennom en underjordisk gang, er som regel nok til å få selv den modigste kanin til å styrte ut i friluft, der jegerne med hagler og nett venter på den. På en typisk jaktdag med fritter plasserer jegerne seg slik at de ser nedover bakke på kaninhullene. Fritte-passeren lar dyret krype inn i et passende hull. Fem minutter senere kommer det hvite ansiktet til fritten fram igjen i det samme hullet, og den blir straks overført til et annet hull som kan tenkes å inneholde kaniner. Umiddelbart høres en slags dunking fra gangen. Det er en kanin som tramper med bakbena for å advare andre kaniner om faren som truer. Så skjer det ikke noe på en stund, men plutselig og uten forvarsel kommer kaninen som skutt ut av hullet, foretar en kvikk høyresving og stuper ned i hullet igjen. Erfarne jegere vet at man ikke bør skyte, for en såret kanin som befinner seg inne i hullet vil helt sikkert bli funnet og drept av fritten, som vil bli der nede i timevis og sannsynligvis må graves ut. Den største ulempen ved kaninjakt med fritter er all den tid som går med til å grave fram frittene. Viltvokteme har funnet fram til mange forskjellige måter å lokke dem fram på istedenfor graving. Noen ganger spretter de opp en kanin og legger innvollene i åpningen til et hull som ligger slik til at vinden fører lukten med seg inn i de underjordiske gangene. Lokkerop benyttes også, samt at man har forsøkt å imitere kaninens forskjellige låter. Man har til og med forsøkt å fyre av et gevær ned i kaninhulen. For å hindre at fritten spiser opp byttet, blir den ofte utstyrt med munnkurv, eller man kan trekke den ut av hulen med en lang snor som er festet til dyret med et slags seletøy. Det siste på området er en liten radiosender som festes til fritten, og som i hvert fall forteller viltvokteme helt nøyaktig hvor de skal begynne å grave. Kaninjakt med fritter er en sport hvor det skjer uventede ting hele tiden. Den klassiske jakthistorien innen denne jaktformen, gjelder en jeger som i et forsøk på å lokke fritten fram fra et hull, hadde stukket hodet og skuldrene inn i kaningangen. Kaninen hadde akkurat avgjort at geværene utgjorde en mindre trussel enn fritten, og kom styrtende ut av gangen med en slik fart og kraft at jegerens nese brakk. På legevakten spurte en vennlig sykepleier om hva som hadde hendt. «Jeg ble sparket av en kanin,» svarte jegeren. Når alt går etter planen finnes det nesten ingen hyggeligere måte å drive jakt. Dessuten har man også tilfredsstillelsen av å hjelpe gårdbrukeren med å bli kvitt skadedyr, samt at man forsyner noen mennesker med billig mat av utmerket kvalitet. To jegere og to viltvoktere til å håndtere frittene kan forvente et jaktresultat på opptil 100 kaniner på en god dag i et område med god bestand. I motsetning til harer som bare har godt av å henge et par dager, bør kaninen gjøres opp så snart som mulig. I hvert fall bør den tømmes for urin før den blir lagt i jaktvesken. Dette gjøres ved at man holder kaninen i hodet og klemmer om bakkroppen slik at urinen klemmes ut. Hvis dette ikke blir gjort, kan urinsmaken ødelegge kjøttet.
Jakt på vaskebjøm Dette kraftig byggede og kortbente dyret med buskete hale og svart «røvermaske», utgjør ikke et særlig fryktinngytende jaktbytte, men i mange deler av USA og det sydlige Canada er vaskebjømjakt meget populær. Vaskebjømer tar en god del av sin føde fra vannet, men de er altetende, og spiser gjeme høns eller maiskolber også for den saks skyld. Et hønsehus eller en maisåker tiltrekker flere vaskebjømer enn en elv eller bekk, men det er likevel fornuftig å slippe hundeflokken i nærheten av vann. Finnes det ferske vaskebjømspor eller ekskrementer i nærheten av et hønsehus, kan dette også være et godt utgangspunkt for vaskebjømjakten. Vaskebjømer er typiske nattdyr, og den beste jakten foregår naturlig nok om natten. Jegere bærer som oftest hodelykter. Der dyrene ikke gjør skade for gårdbrukerne, kan en jeger jage en vaskebjøm opp i et tre bare for å se hundene i 199
200
I noen deler av Norge skytes rev om natten på åte. Dette skjer vesentlig om vinteren ved fullmåne, når snøen og måneskinnet gjør sikten god. Hagler blir ofte benyttet, noen ganger med kikkertsikte. Åtet - et hvilket som helst åtsel eller avfall - bør dynges godt ned med stein for å hindre at reven trekker
av gårde med det. Det bør plasseres innen haglehold fra et uthus eller fra våningshuset på gården. En lampe på utsiden av huset kan være til hjelp. En snor fra åtet til en dempet bjelle ved siden av den ventende jegeren, advarer ham når reven er på åtet.
201
aksjon og høre på bjeffingen. Er han ikke interessert hverken i kjøttet eller pelsen, kaller han til seg hundene og lar vaskebjømen forsvinne i skogen. Noen gamle vaskebjømer ser ut til å ha lært seg dette, og det virker nesten som om de har stor moro av å lede en hundeflokk på vill jakt gjennom skogen. Hvis jegeren ønsker å skyte byttet, er en kaliber .22 rifle med åpent sikte det best egnede, eller en pistol med samme kaliber. Disse våpnene blir mest benyttet, for en vaskebjøm som er jaget opp i et tre utgjør et lett bytte på meget kort hold. En hagle lager for mange huller i den flotte pelsen. Hundene som benyttes bør være fra en eller annen av rasene som trenes opp til vaskebjørnjakt og som beskrives i del VI. En flokk er bedre enn én enkelt hund. Den erfarne jegeren kan fortelle på grunnlag av bjeffingen når vaskebjømen er blitt jaget opp i et tre. Hunder som har lett for å bjeffe er bedre enn tystlåtne. Når en hund begynner å halse tiltrekkes de andre av dette, og samlet har de større mulighet til å holde vaskebjømen i treet inntil jegeren når fram. I de siste årene er noen jegere begynt å bruke lokkefløyter som imiterer skrikene til en såret kanin. Andre modeller høres ut som en fugl eller en liten gnager i fare. Jegeren som vanligvis er kledd i kamuflasjefarget tøy, holder seg godt skjult og lokker vaskebjømen til seg. Der nattejakt er forbudt, er det best å forsøke seg like etter daggry og akkurat før solnedgang. En hodelykt med rødt glass forstyrrer dyrelivet mindre enn en lykt med vanlig gult lys. En lokkefløyte kan i mange tilfelle lokke til seg andre dyr enn vaskebjøm, for eksempel rev, og noen steder også coyote og gaupe, og endel av fornøyelsen med denne jaktfor men er at man til enhver tid må være forberedt på det uventede. I noen distrikter er det tillatt å bruke lokkesignaler som er tatt opp på bånd, men lokkefløyter som jegeren selv blåser på er langt mer sportslige, og med litt øvelse kan de være akkurat like effektive. Vaskebjømene er mest aktive senhøstes mens de spiser alt de kommer over for å legge på seg mest mulig før vinteren, og den beste jakten foregår da. Den kan også drives med hell i februar måned når hanndyrene vandrer omkring på leting etter en make. Noen stater tillater jakt på sensommeren, og selv om dette er en god jakttid, vil svært mange av vaskebjømene som jages opp i trærne være små og unge.
Av og til kan tre eller fire jegere lage en liten drivjakt hvis de er ganske sikre på hvor en rev har slått seg til for dagen og hvor den vil løpe hvis den blir skremt. En eller to jegere posterer seg langs et gjerde eller en trekledt åskant som reven sannsynligvis vil krysse. De andre driver eller sporer reven mot de to som står på post. Det er forresten meget lett å skjelne mellom sporene til grå- og rødrev. Gråreven har mye større tåputer, og rødreven har så mye pels mellom hver tåpute at avtrykket av den enkelte pute nesten viskes ut.
Ekomjakt
Bare de største artene av ekorn regnes for jaktvilt. Dette gjelder gråekom, svartekom og buskøreekom. Den fineste måten å jage ekorn på er å gå inn i skogen om morgenen. Så snart solen står opp kommer ekornene fram for å finne mat, og jegeren må holde seg helt stille, med øyne og ører «på stilk». På en stille og vindløs morgen kan jegeren høre biter av nøtteskall som slippes ned fra træme på det tørre løvet. Der hvor en nybegynner bare vil kunne se ekornet når det sitter helt ubeskyttet, kan en erfaren jeger oppdage et ekorn selv om bare et øre, en del av en labb eller halen er synlig rundt en trestamme eller gren, eller der en underlig silhuett på en gren eller i løvverket avslører at et ekorn ligger utstrakt. Dette er en fin sport for skarpskyttere med rifle. En nøyaktig rifle kaliber . 22 med kikkertsikte med liten eller variabel forstørrelsesgrad, er nok det beste. Holdene kan variere opp til 100 m. En annen god jaktmetode, er å gå sakte gjennom skogen mens man ser og lytter etter ekorn. To jegere vil ha mer hell med seg enn én, for ekornene skynder seg rundt på baksiden av træme slik at de kan unnslippe en enkelt jeger. Når ekornet begynner å hoppe fra tre til tre, er det nødvendig med en trangboret hagle og hagl nr. 5. Man kan også jage ekorn sent om ettermiddagen, og stille, varme dager egner seg best. Dyrene er meget aktive etter et regnskyll, spesielt hvis solen titter fram igjen med det samme. I kaldt og vått vær kommer de ikke ut i det hele tatt. Nøttene som ekornene spiser, vokser på trær som trives i elvedaler. Jegerne kan derfor la seg drive nedover med strømmen i en kano eller lett båt - en både behagelig og innbringende ekomjakt, fordi den er absolutt lydløs. Å skyte fra en båt som beveger seg stiller langt større krav til skyteferdigheten. Det kan også lønne seg for kanojegeren å gå i land i et område som ser lovende ut, og hvis han Det finnes mange forskjellige jaktmetoder for revejakt i Nord-Amerika, hvor det har hellet med seg kan han kanskje komme over en rugde eller en skogsfugl, for finnes rødrev og grårev. Det for eksempel den formelle revejakten hvor jegerne ikke å snakke om duer. Noen jegere bringer fiskeutstyr med seg på en slik tur. Man kan også lokke til seg ekorn hvis jegeren kan klare å ta seg inn i en kler seg i tradisjonelt utstyr - røde jakker og sorte bukser - og rir etter revehundene. Dette er en tro kopi av den tradisjonelle revejakten på de britiske ekomskog uten at dyrene blir klar over at han er der. Når han ligger i dekning kan øyer, hvor man setter stor pris på reven for den spenning den byr på - bortsett fra han begynne lokkingen. Er han blitt sett bør han vente i omkring 10 minutter, for det tar ikke lenger for ekornene å glemme at jegeren befinner seg på deres i forstadsområdene der den er blitt en sann plage. En annen jaktmetode blir ofte benyttet av nordamerikanske bønder eller andre enemerker. Et improvisert lokkesignal kan man få fram ved å dunke med en i landdistriktene, uten formelle regler og som oftest om natten. Hensikten med mynt på børsekolben, eller ved å slå to steiner mot hverandre. Men ingen av jakten er å nyte «the hound music» mens hundeeierne sitter rundt et leirbål og disse metodene frembringer et lokkesignal som kommer opp mot det som lages lytter til losen. De forskjellige eierne kan kjenne igjen sine hunder på låten, og med en såkalt blåsebelg. De fleste lokkeapparatene er av denne typen, og de de kan også høre når hundene har mistet sporet, når de plukker det opp igjen og imiterer ganske naturtro den hurtige «klukkingen» til ekornet. To lange serier når reven løper alt den orker. Denne formen for jakt blir mest praktisert i de klukk følges av flere korte, og etter en pause på omtrent 1 minutt gjentar man det sydlige stater der man fremdeles setter stor pris på hunder og deres «musikk». hele igjen. Så venter jegeren og lytter etter dyr som måtte dukke fram eller svare på lokken. Hvis noe ikke skjer på 5 minutter, kan han forsøke seg igjen. Hvis Av og til følges hundene med biler. Etter et snøfall foregår revejakt ofte med bare to-tre hunder. Man starter tidlig ikke noe ekorn har dukket opp i løpet av et kvarters tid med lokk og lytt, bør om morgenen og leter etter ferske spor. Hundene slippes, og jegeren forsøker å jegeren forflytte seg. avskjære revens fluktrute. Rever løper som regel i sirkel innen deres eget territorium, men det er ikke så lett å få skutt på dem, for de er meget intelligente. De er altfor slue og har en altfor skarp hørsel og godt syn til å la seg felle lett. Noen jegere foretrekker rifler som for eksempel kaliber .222, mens andre bruker en hagle med full trangboring - kaliber 12 med hagl nr. 3 eller 1. Andre jaktmetoder omfatter å spore rev i nysnø uten hunder. I klarværkan det være meget lønnsomt å granske snødekte åssider med kikkert, for reven liker å sove i solhellingen. Ved daggry og i skumringen kan man lokke til seg rever med en lokkefløyte som imiterer skrikene til en såret kanin. Gråreven er ikke fullt så slu som rødreven, som overhodet ikke lar seg lure av en slik lokkefløyte.
Revejakt
202
Kapittel 4
Jakt i Afrika, Asia og Syd-Amerika Løvejakt i Afrika Løvejakten kan foregå på mange forskjellige måter: ved åte, ved sporjakt i ørkenen eller ved å finne dem på grunn av brølene. Åtejakt er det beste hvis det er tillatt. Fremgangsmåten ved åtejakt er å henge opp et kadaver av sebra, bøffel eller gnu i et tre, godt over bakken slik at ikke de mindre åtselsdyrene kan komme til det. Jegeren venter i et skjulested 50-60 m unna fra to til tre timer før solopp gang. For å være sikret et skytefelt uten hindringer, kan det være nødvendig å rydde unna gras og busker mellom skjulestedet og åtet. Når en løve dukker opp og det er lyst nok til å skyte, gjelder det å passe på når en skikkelig anledning byr seg. Sporjakt er en meget sportslig metode, men kan bare utføres i ørkenen eller i meget sandholdig terreng, hvis løven ikke er så snill å holde seg til et uttørket elveleie. Dyktige sporjegere kan følge et spor som er blitt satt mens duggen lå, men selv ikke den dyktigste sporsøker kan se noe når solen har tørket duggen. Ved sporjakt er muligheten til å komme overraskende på en løve meget god. Når dyret oppdager en jeger kan det enten angripe eller stikke av. Jegeren har bare et sekund eller to på å avgjøre om dyret utgjør et skikkelig trofé. Et rent og drepende skudd er alltid ønskelig, og noen ganger absolutt nødvendig. På relativt åpne sletter, i skogene og på savannene kan en jeger som går ut om natten, høre løvene brøle - én av de mest opphissende dyrelåter man kan høre i Afrika. Et dypt brøl kan tyde på at det er en stor, gammel hannløve. Jegeren setter ut til fots i retning av brølet, og korrigerer kursen etter ytterligere brøl. Med litt hell vil løven brøle nok en gang like før daggry. Da har jegeren omtrent fifty-fifty mulighet til å finne løven hvis lendet er åpent nok. Av og til kan jegeren oppdage en løveflokk mens han kjører omkring i safaribilen. Da bør han komme seg ut av den ubemerket, og mens løvene holder øye med bilen som kjører av sted, må jegeren snike seg i posisjon for skudd. Det ideelle skuddet mot en løve er på bogen, omkring en fjerdedel opp fra bakken. Her brekker skuddet overarmsbenet og gjennomborer hjertet. Andre treffpunkter er vanskeligere å oppnå: hjemeskudd mellom øynene rett forfra, eller ved øreroten fra siden. Skudd i hjernen rett forfra kan være den eneste måte å stoppe en løve som angriper, når den kan bevege seg med en hastighet på opptil 100 km/time. Dette gir ikke jegeren så svært mye tid til å tenke over hvor han bør treffe. I de fleste land i Afrika finnes det bestemmelser om minimumskalibre for løver eller andre farlige arter, kaliber .375. Jegeren anbefales å holde seg til det kaliberet eller noe større og benytte ekspanderende kuler. De franskinspirerte landene i Afrika tillater 9,3 X 62 mm eller 9,3 X 64 mm.
Drepende skudd for storvilt i Afrika: (1) Hjemeskudd. (2) Hjerteskudd. (3) Bogskudd. (4) Nakkeskudd. Hjemeskudd rett forfra er det eneste som kan stoppe et av disse store dyrene når det angriper jegeren. Man må ta i betraktning vinkelen på hodet når dyret angriper. Bøffelens pannebrask er særlig vanskelig å trenge gjennom.
Leopardjakt Leopard skytes nesten alltid på åte. For å tiltrekke en leopard må åtet bindes skikkelig fast til en kraftig gren i passende høyde over bakken, på et tilstrekkelig stort tre i en tykning som gir god dekning. Selve åtet behøver ikke være særlig stort. En liten antilope eller en bavian er omtrent den riktige størrelsen. Jegerens skjulested bør ligge i et tett kratt så nær åtet som mulig. Det bør være plassert slik at det gir en silhuett mot himmelen, for man skyter gjeme i dårlig lys ved daggry eller i skumringen. En avstand på omkring 30 m er omtrent det gjennomsnittli ge, men mange leoparder blir nedlagt på hold helt ned til det halve av det.
203
4
Kafferbøffelen er et farlig og vanskelig dyr å jage. Bakholdsangrep ved daggry er én av de mest effektive metodene. Bøffelen holder seg vanligvis i dekning i den varmeste del av dagen, og forflytter seg til vanningsstedene sent på ettermiddagen eller tidlig på kvelden. De drikker og beiter om natten, og vender tilbake til skjulestedene om morgenen.
204
(Innfelt) Jegeren som har funnet ut hvor tlokken holder til om natten og som har sett seg ut en passende okse, sniker seg det siste stykket til fots i mørket. Han plasserer seg selv slik at han ligger like ved stedet der dyrene passerer i grålysningen. En avstand på 35 m blir betraktet som absolutt maksimum.
Et skudd i bogen vil drepe dyret umiddelbart. En såret leopard er atskillig farligere enn en såret løve. Selv et dyr som er truffet og ligger urørlig på bakken kan bare være svimeslått, og et skudd nr. 2 kan ofte være på sin plass. Et såret dyr vil søke dekning og ligge der å vente på den som har angrepet det. Når man skal oppspore et såret dyr. bør man holde hodet kaldt og skaffe assistanse av en erfaren og dyktig sporfølger. Dessuten bør man ha en hagle kaliber 12 med hjortehagl, og en god porsjon hell skal man overleve det og komme seg hjem igjen med et flott trofé. Noen ganger kan man overraske en leopard når man kommer ut for å gå på jakt tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Det er en god regel at man ikke skal forsøke skudd på over 80 meters hold selv under ideelle forhold. Riflen bør være kaliber .375 eller større, med kikkertsikte. Noen ganger kan det også være mulig å høre en leopard som grynter mens den nærmer seg sitt døde bytte eller åte. Denne lyden minner meget om lyden fra en noe hes hjortebukk - en slags sagende hoste. Har man hørt denne lyden en gang glemmer man den aldri.
Jakt på afrikansk elefant Det mest fengslende ved elefantjakt i Afrika er at man bokstavelig talt må jage dyrene, vanligvis med den nesten glemte kunsten å spore dem. Dette er den eneste sikre måten å komme på skuddhold av en elefant. Idet disse svære dyrene
kan ferdes over store områder, må jegeren også være forberedt på en lang og strabasiøs jakttur. Dette gjelder i særlig grad i regntiden, når elefantene spres over store områder og ferdes mye lengre av gårde enn i tørketiden. For å være verd å følge må elefantsporet være satt ganske nylig og det bør være ganske stort - minst 50 cm bredt. Et glatt fotavtrykk tyder på et eldre dyr. Tar man en liten titt på gjødselhaugene, kan man få mange verdifulle opplys ninger. Hvis den ennå ikke er for sterkt angrepet av gjødselbiller og andre insekter er den ganske fersk, gjødsel fra eldre elefanter inneholder ufordøyde plantedeler. Der elefanten hviler kan merker på trærne omkring eller på tre stammer som ligger på bakken, gi en liten pekepinn på hvor store støttenner dyret har. Jegeren må nærme seg dyret mot vinden, og når man har kommet nær nok kan man høre lyden det lager mens det spiser - buldring og rumling i magen, tunge sukk og flagring med de store ørene. Denne siste lyden kan være det eneste man hører når dyret hviler. En flokk som hviler inntar posisjoner som eikene i et hjul: hvert dyr ligger vendt utover. Det ideelle holdet for et skudd er bare 25 m. eller enda nærmere hvis mulig. Hvis dyret står med siden til. befinner hjernen seg omkring 7.5 cm foran øret på en linje som går til øyet. Et hjemeskudd som treffer skikkelig dreper elefanten med det samme. Et skudd i hjertet fra siden bør siktes inn omkring en tredjedel opp på brystet, halvt bak bogen. En elefant som blir skutt på denne måten faller ikke umiddelbart over ende, men kan gå opptil 25-30 m før den stuper. I dag er det sjelden å finne elefantstøttenner som veier mer enn omkring 30 kg.
205
mens man på begynnelsen av århundret ofte kunne komme over tenner som veide opptil tre ganger så mye. Under elefantjakt benyttet man rifler med kalibre ikke mindre enn .375 og .400 og med solide prosjektiler. Normalt var våpnene dobbeltløpede eller utstyrt med magasin. Nå er elefanten en utdøende rase som konkurrerer om føden med mange andre dyrearter i afrikanske nasjonalparker, og som stadig blir truet av behovet for ytterligere jordbruksland foren stadig økende befolkning. Krypskytteri skaper enorme problemer både for dyrene og for alle dem som ønsker at disse praktfulle skapningene skal overleve.
Neshomjakt Bare i Syd-Afrika drives det jakt på det hvite neshornet. Der blir arten opprett holdt på private eiendommer under strengt kontrollerte forhold. Under jakten letes de opp, av og til fra bil, og man behøver derfor ikke å følge sporene etter dem. Det sorte neshornet blir imidlertid vanligvis sporet, det vil si i den utstrekning det fremdeles er lovlig vilt. Spor på under 20 centimeters bredde gir en pekepinn om at dyret ikke er stort nok til at det kan egne seg som trofé. Det første tegnet til at et neshorn er i nærheten, er de bråkete skrikene til okseplukkerfuglene som er neshornets noe underlige samboer. Deres varselskrik advarer neshornet, som enten løper av gårde eller angriper blindt i retning av lyden eller lukten fra jegeren. Dyret kommer som en bulldozer rett gjennom kratt og kjerr som måtte befinne seg mellom det og jegeren, som vil bli nødt til å skyte på temmelig kloss hold, ikke stort over 20 m. Siktepunktet er den sterkt skrånende pannen over øynene og på den ene eller andre siden av hornet på snuten. På dyr som står oppreist kan man bruke hjerteskudd. Siktepunktet er omtrent en tredjedel opp på bogen, og selv om et slikt skudd ikke umiddelbart feller dyret, vil det ikke la det slippe for langt av gårde. Neshornet har meget tykk hud. Over nakken og skuldrene er huden nesten 5 cm tykk, ellers er den omtrent 3 cm. Man må aldri bruke rifle med mindre kaliber enn .375, og kulene bør være solide.
Jakt på kafferbøffel De fleste jegere betrakter bøffelen som det farligste viltet i Afrika. Den har utmerket hørsel og syn samt velutviklet luktesans, og den er utrolig sterk, meget årvåken og slu. Disse egenskapene gjør bøffeljakten både spennende og ubereg nelig. En jeger som er ute etter en skikkelig okse, må enten granske flokker på flere hundre dyr eller spore én enkelt okse eller en liten flokk okser som er blitt utstøtt av hovedflokken. På slettene og i savanneområdet kan en jeger oppdage en flokk og nærme seg den til fots. I skogsterreng må han lete langs dyretråkk og på lysninger ved daggry. Bratte skråninger eller åssider kan gi en jeger et godt utkikkspunkt for å bruke kikkert på det omliggende distriktet. I miombo-skoger som forekommer der bøffelen kan påtreffes, kan jegeren klare å spore et enkelt dyr eller en liten flokk. Han må på svært kort hold - mellom 10 og 35 m. Alt over 40 m blir for risikabelt. For å komme på skuddhold må han bevege seg mot vinden. Flokkene har flere dyr på vakt, og hvis ett av dem blir skremt, kan man bare vinke far vel til planene om et trofé. Sjansene til å finne et skikkelig trofédyr er større i en flokk med bare okser enn i en avlsflokk. En okse med hom som stikker 5 cm utenfor ørene, kvalifiserer som trofé. Så snart jegeren har valgt seg ut en okse og kommet på skuddhold, må han roe seg ned for å skyte. Det beste er et skudd i hjertet, omtrent en tredjedel opp på brystet, på linje med benet. Selv om han treffer med et perfekt skudd, vil ikke dyret falle sammen med det samme. Det vil hoppe til og sette av gårde i full fart, og skremme opp hele flokken. Men etter bare 30-^40 m vil det falle sammen. Hvis et skudd gjennomborer brysthulen, men ikke treffer hjertet eller knuser skulderbladet, kan bøffelen tilbakelegge en utrolig distanse, og man kan trenge flere skudd for å gjøre det av med den. Et treff i ryggraden på det stedet der halsen og kroppen møtes, vil få dyret til å stupe med det samme, men ikke drepe
206
det. Det vil da være nødvendig med nok et skudd i hjertet. Skudd forfra mot hjernen er det vanskeligste, og burde ikke forsøkes av en nybegynner, bortsett fra når det gjelder å stoppe en okse som angriper. Når bøffelen beiter ligger siktepunktet for et hjemeskudd akkurat mellom øynene og rett i underkant av homplaten. Når dyret beveger seg for å undersøke f.eks. en ukjent bevegelse i graset, er siktepunktet akkurat over toppen av mulen. Når en bøffel angriper, starter den med hodet opp og avslutter med hodet ned (de første skadene et offer får, blir derfor nesten alltid på ben og hofter).
Bakholdsangrep ved daggry er en annen jaktmetode. I de tidlige morgentimer må jegeren manøvrere seg i posisjon ved et dyretråkk som bøffelflokken kom mer til å benytte for å komme til vannhullet i nærheten. Man må passe godt på slik at man holder seg på den siden av flokken som vinden blåser mot. Å forfølge en såret bøffel er meget vanskelig og svært farlig. Hvis det sårete dyret holder seg til flokken, kan det bli nødvendig å forsøke seg med et skudd på opptil 150 meters hold. Hvis dyret setter av gårde på egenhånd, prøver det å finne det tetteste krattet i omegnen og stopper når det er midt inne i det. Når jegerne kommer nær, styrter det plutselig fram og angriper, ofte på svært kort hold. Kun brøkdeler av et sekund har man til rådighet for et skudd. Det korrekte våpenet og ammunisjon er livsviktig når det gjelder bøffeljakt. Under kaliber .375 kan man ikke finne noe som kan brukes. Kaliber .458 er utmerket, og det er også de tunge dobbeltløpeme fra .450 og oppover via .470, og .500-.465. Prosjektilet må være solid. Selv om et prosjektil med blyspiss kan være tilstrekkelig for et skudd mot kroppen på dyret, vil det absolutt ikke være brukbart for å stoppe et angripende dyr.
Asiatisk villsvinjakt Villsvin finnes over hele Asia. De holder til i meget variert terreng som snørike, åpne skogsområder i Sibir, tørre landområder for eksempel i India, i tropiske skoger og i jungelen. Villsvinet i India er nesten uten bust, og det er mindre og mørkere enn artsfrendene i Sibir eller i de tropiske junglene. Villsvin som holder til i områder med mye spanskrørpalmer- hovedsaklig i Malaysia og Indonesia er blant de ytterst få villdyr som angriper mennesker uten noen form for provokasjon. Deres dårlige humør skriver seg fra de tallrike tornene som de får i seg mens de roter etter føde under spanskrørpalmene. Å nedlegge et villsvin i troféklassen, særlig i de dype skogene, er vesentlig spørsmål om å følge et spor, som oftest langs bekker eller andre steder der svinene har rotet i jorden. Når sporene etter klovene overskrider en bredde på 5 cm kan dyret være av interesse. Denne klovstørrelsen indikerer en vekt på rundt 100 kg. For hver 6. millimeter kloven er bredere enn 5 cm, kan man trygt legge 40-50 kg til dyrets vekt. Å følge spor etter dyret kan dreie seg om mange timers slit gjennom vanskelig buskterreng eller i bratt fjell. Man må være meget forsiktig og utvise den største årvåkenhet når man nærmer seg beiteområdene, eller når man følger sporet gjennom tett underskog eller tykt gras der villsvinet kan ha slått seg til. Med litt hell kan en jeger få øye på et svin tidlig om morgenen mens det fremdeles roter i jorden. Dette vil sannsynligvis være den eneste muligheten til å finne et svin som er så opptatt at det ikke lar seg merke med at et menneske befinner seg i nærheten. Villsvin i alle forskjellige områder har den merkelige vanen at de lager seg et natteleie av grener, kvister, gras, løv og annet rusk og rask som de finner. I fjellstrøk samler de kvisthaugene på åsryggene, i åpent lende kan man finne dem under trær. Mens de fremdeles er helt nykonstruerte, kan jegeren tydelig se at de friske kvistene og bladene som er benyttet som byggemateriale, ikke hører hjemme akkurat på det stedet. Men når det blir gammelt og tørt kan det være vanskelig å oppdage. Villsvinet slår seg til under hele haugen, og hvis det blir forstyrret kommer det fram på en meget oppsiktsvekkende måte, og setter kursen nedover åsen. Det kan derfor være lurt at jegeren nærmer seg villsvinleiet fra toppen av åsen eller bakken. Sovesteder som ikke benyttes så ofte av villsvinene, har ikke et slikt perma-
nent dekke. Dyrenes farge er godt tilpasset naturen rundt det. Selv når de sover er villsvinets sanser på vakt for den minste forstyrrelse. Villsvinspor går i siksak når det nærmer seg sovestedet, og når jegeren ser at dyret oppfører seg slik, må han være ytterst forsiktig. Et svin som angriper er utrolig raskt og smidig, og det kan være klokt å velge et dobbeltløpet haglgevær av kaliber 10 eller 12, gjeme av repetértypen, ladet med tunge hjortehagl når man driver sporjakt på villsvin. Dette er et ganske fryktinngydende dyr.
Tigerjakt En gang i tiden drev man tigerjakt i India for moro skyld. Jaktselskapet besto gjeme av asiatiske fyrster og deres gjester, som ble båret på elefantryggen gjennom jungelen. Senere fikk den navngjetne Jim Corbett æren av å ha forandret jegernes måte å drive tigerjakt på, slik at de store kattene hadde en sjanse til å slippe unna. Åtejakt. sporjakt eller bakholdsjakt i nærheten av et nedlagt tigerbytte er metoder som ble benyttet av tilreisende jegere. Enkelte ganger ble lokale ferdigheter til å imitere et mindre dyr i nød benyttet for å lure tigeren fram fra skjulestedet sitt. Tigerjakt er alltid farlig, og risikoen ved å forsøke å nedlegge en såret tiger er meget stor. Tigerjakt er nå forbudt overalt. Imidlertid kan det bli nødvendig å tillate tigerjakt igjen engang i fremtiden dersom de forskjellige bevaringsprosjekter som har vært i gang siden midten av 70-tallet, er vellykkede. Det som bestemmer hvilket antall tigre man kan tillate, er tilgangen på vilt og den stadige spredningen av sivilisasjonen.
Jakt på besoarantilope og nilgau Disse to antilopeartene blir jaget i India, ofte i de samme områdene med åpent grasland i utkanten av Gir- og Sal-skogene. Nilgauen finnes også i jordbruks områder der de er betraktet som skadedyr. I nærheten av bebodd område er begge artene meget sky og vare. Det er meget vanskelig å snike seg innpå dem, og dessuten må man ta alle mulige sikkerhetstiltak for ikke å skade mennesker i de tettbefolkede områdene. På de åpne slettene vil begge artene holde god avstand til en jeger som forsøker å nærme seg, eller de bare forsvinner ut av syne. Drivjakt kan sette driverne i faresonen. Den beste metoden er å sirkle rundt dyrene mens man sakte og sikkert arbeider seg nærmere inntil man er på skuddhold. Det er imidlertid ganske vanskelig å bedømme avstander når det ikke finnes noen trær. Hetedisen kan også forstyrre sikten, og man bør ikke forsøke seg på skudd på over 300 meters hold. Mindre sportslig, men kanskje langt mer effektiv er den metoden de lokale jegere benytter. De legger seg på lur ved vanningsplassene. Hvis det er tilstrek kelig dekning ved eller i nærheten av et vannhull, kan også en besøkende jeger forsøke seg på denne metoden ved å sørge for at dyrene blir drevet mot ham fra vanningsstedet. Besoarantilope i fart kan være meget vanskelig å treffe, for den beveger seg med en rask, hoppende gange, og kan foreta kjempehopp når de virkelig får farten opp.
Sydasiatisk bjømejakt I de dype skogene i tropene er sporjakt den grunnleggende jaktmetoden for bjørn, særlig når regn har gjort bakken myk. Jegeren bør følges av en veiviser. Når de følger et spor bør jegeren holde oppmerksomheten rettet fremover og til siden for sporet. Dette er helt livsviktig hvis sporet plutselig forandrer retning, for det kan bety at bjørnen har begynt å lete etter et sted å slå seg til for å sove, eller at den er blitt klar over at den er forfulgt. Hvis det siste skulle være tilfelle, kommer den til å legge seg i bakhold. Når angrepet kommer vil det være helt lydløst og foretatt i stor fart. Alle de tre asiatiske bjømeartene er farlige, men den tibetanske svartbjømen er absolutt den farligste av dem. Det er derfor best å avstå fra bjømejakt i tett jungel. 1 tørre områder eller åpent fjellterreng er sporjakt meget vanskelig, men bjørnene kan oppdages på ganske kort hold hvis sikten er god. En jeger bør sikte
omhyggelig på en bjørn som oppholder seg ovenfor ham i en skråning. Hvis den ikke blir drept på stedet, kan den la seg rulle nedover, og den vil ikke stoppe den ville ferden før den er kloss innpå jegeren. Den tibetanske svartbjømen blir svært ofte bare såret fordi den har en helt spesiell anatomi, og en underlig vane med å spre seg utover så den nesten blir helt flat. Oftere hender det at dyret bare blir skadeskutt fordi jegeren har skutt i nervøst hastverk.
Jakt på asiatiske sauer og geiter Å drive jakt i de asiatiske fjellområdene krever at jegeren er i meget god fysisk form og at han er utstyrt for temmelig barske forhold. Riflene bør være utstyrt med kikkertsikte og være av relativt fint kaliber. Kaliber .270 Winchester eller et tilsvarende våpen er bra. Kaliber .300 Magnum er utmerket for sauer og geiter. Riflene bør være innskutt på 250 m. Gjennomsnittsavstanden kan ventes å ligge mellom 200 og 300 m, selv om man kan oppleve lengre hold i Altai- og Pamir-regionene. Jaktleiren blir vanligvis satt opp innen en times marsj fra området der geitene eller sauene finnes, vanligvis nedenfor 3 000 meters høyde, men så vidt ovenfor der den tynne luften gjør seg gjeldende. En jeger kan behøve endel tid på å venne seg til dette fenomentet. Leiren bør være ganske liten og stillle, for fjell vilt kan ofte bli oppdaget uten at man behøver å forlate leiren. Mang en steinbukk, tahreller skruegeit er blitt nedlagt så fort teltfliken slås til side om morgenen. De fleste dyrene som holder til i høyfjellet - særlig sauene - har utrolig godt syn, og kan se en mann som kommer mot dem på meget lang avstand. Jegeren bør derfor innta en skikkelig stilling i god tid før daggry, slik at han er uthvilt og kan begynne å søke med kikkerten så fort det lysner. Grønngrå klær går nesten i ett med terrenget. Bevegelsene bør begrenses til et absolutt minimum, slik at dyrene ikke blir skremt. Da står de helt stille, og de blir utrolig mye vanskeligere å oppdage. Jegeren må være i vinddraget fra dyrene, ellers ville lukten av ham skremme dem med det samme. Hvis de forsvinner vil det sannsynligvis være det siste jegeren ser til dem. En stille vakt til å begynne med, konstant årvåkenhet og rolige, forflytninger uten å skynde seg kan gi gode resultater. Før man skyter er det viktig å bedømme om byttet vil kunne falle ned i en utilgjengelig fjellsprekk e.l., eller bli skadet ved fall. Noen ganger kan et dyr «overtales» til å flytte på seg til en sikrere posisjon ved at jegeren enten roper eller fyrer av et skudd. Men det er under forutsetning av at dyret ikke kan se hvem som roper eller skyter. Dette er en meget viktig taktikk i Himalaya-fjellene og i andre høyfjellsområder.
Asiatisk hjortejakt De asiatiske hjortene holder til i dype skoger og jungler, og jegeren bør derfor være utstyrt for slike forhold. Han må vente å bli våt, og fottøyet bør både kunne holde vann og igler ute. Blant hans personlige utstyr bør det være et par feltflasker med drikkevann. Videre må han huske på at de fleste skudd vil bli avfyrt på kloss hold (under 100 m) og at kulebanen lett kan forstyrres, særlig der det er mye bambus. Ammunisjon med høy munningshastighet er vanligvis mindre effektivt enn langsommere og tunge ladninger, eller til og med hagllad ninger med hjortehagl. Kikkertsikter kan henge seg opp i slyngplanter eller annen jungelvegetasjon, og linsene dugge til i den fuktige luften. Jo mindre som stikker fram på en rifle, desto bedre er det. Europeiske eller nordamerikanske oppfatninger om hva som er lovlig vilt og rettferdige jaktmetoder, teller ikke så mye i mange deler av Asia, der befolk ningen dreper for matens skyld og ikke har noen særlig forståelse for en jegers respekt for et trofé. En jeger som er på besøk i et område, bør forsikre seg om at veiviseren er innforstått med hans ønsker om sportslige jaktmetoder. I enkelte høyereliggende områder benytter innfødte jegere seg av meget sportslige metoder når det gjelder å spore eller snike seg innpå hjort. Slike metoder krever utholdenhet, tålmodighet og dyktighet. Alle asiatiske hjortedyr kan man jage ved å liste seg innpå dem når de beiter tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Resten av dagen bør jegeren konsentrere seg om noen få
207
utvalgte dyretråkk, eller vandre langsomt gjennom områder som man vet inne holder dyr. Bortsett fra chital- og barasingha-hjorten, går alle de asiatiske hjortene til ro dypt inne i bambuskratt eller andre tette skogsteiger. Det krever utrolig dyktighet å overraske en sovende hjort i et slikt kjerr, og få tid til et skudd før den setter av gårde. De fleste hjortene finner seg soveplasser rett nedenfor åskanter eller i lier. Jegeren bør holde seg til de høyereliggende områdene og noe bakenfor veivise ren som beveger seg støyende noe lengre nede. De må holde seg innen hørevidde av hverandre, slik at jegeren kan vite hvor veiviseren til enhver tid befinner seg. I større dalsider vil en erfaren sporfinner vanligvis vise jegeren hvor han kan finne en post, og så jage opp dyrene fra en slik retning at de vil løpe forbi den ventende jegeren. Slike oppskremte hjorter beveger seg sjelden langsomt, og jegeren bør være forberedt på å skyte på dem mens de er i full fart. I enkelte områder benytter lokalbefolkningen seg av lokkpiper til å lokke til seg dyrene med. Slike metoder kan ofte være den eneste mulige måten å få øye på en hjort midt på dagen.
Storviltjakt i Syd-Amerika Syd-Amerika blir ofte kalt for verdens siste villmark. Til tross for at hele verdensdelen er full av relativt små skapninger, finnes det bare noen få arter storvilt, og flere av disse er importert fra Europa. De største innfødte skap ningene er jaguar, puma, tapir og andesbjørner som holder til på vestsiden av Andesfjellene. Alle de store kattedyrene er nå beskyttet på en eller annen måte, og utgjør ikke lenger noe bytte for en jeger. Bokstavelig talt utallige arter av småvilt, fugler, insekter og fisk holder til i de tropiske regnskogene, som for det meste er for tette for jakt. De dyrearter som har noen særlig interesse for en jeger, er de som allerede er nevnt, samt den europeiske kronhjorten som er innført til Argentina. Verdens største gnager - capybaraen eller flodsvinet som det også kalles - er et jungeldyr som er meget godt å spise, men som ikke utgjør noe utfordrende vilt for en jeger. Både Sentral- og Syd-Amerika er kjent både for jakt på sjøfugl og på duer i høylandet. Det er ikke så lett å gå på jakt i Syd-Amerika, selv om man bor der. Den ugjennomtrengelige jungelen, transportproblemer, innstillingen til tjeneste menn og myndigheter oppmuntrer ikke til jakt. Det synes her å være på sin plass med en advarsel om at en jeger ikke bare ankommer til verdensdelen og så starter jakten. Forberedelser må foretas i god tid i forveien. Nesten i hvert eneste land i Syd-Amerika finnes det en nasjonal jaktklubb som en jeger kan benytte seg av for å komme i kontakt med lokale viltkontorer, arrangører av jaktsafarier, veivisere, utstyrsforhandlere osv. Dette er også måten å finne ut om jakttider, begrensninger av viltmengder, våpenbestemmelser og andre viktige regler og forskrifter, inklusive dem som omhandler arter som står i fare for å bli utryddet.
Jakt på kronhjort i Argentina Dette landet har en fantastisk kronhjortjakt som faktisk er den eneste på hele kontinentet. Bestanden tåler godt jakt, og mulighetene til å nedlegge en hjort med gevir i verdensrekordklasse, er ganske gode. Kronhjorten jages vanligvis på de store landeiendommer, mange av dem er større enn 30 000 hektar. Lokalt kalles disse farmene for estancias. Viltvoktere på heltid steller flokkene med hjort slik at de får fram de beste trofédyrene. Gamle og mindreverdige dyr tas ut, og jakten er en måte å få dette til på. Det finnes mange slike eiendommer i nærheten av Bariloche, et turistsenter omkring 180 mil fra Buenos Aires. Byen selv domineres fullstendig av Andes fjellene som ligger like i nærheten, med topper som strekkes seg til over 3 500 meters høyde like vest for byen. Besøkende jegere kan benytte seg av tjenestene til lokale førere som garanterer en hyggelig og innbringende jakttur. Noen av estanciaene er private eiendommer hvor man bare har adgang etter invitasjon. Andre er kommersielle der man gir adgang til jegere. En avgift må
208
betales for hvert eneste dyr som nedlegges, og man kan risikere å bli avkrevet en bonus for et eksepsjonelt trofé. Denne avgiftsmetoden er ikke helt ukjent for dem som har deltatt på tradisjonelle jaktselskaper i Europa. Hver jeger får seg tildelt en kjentmann, og må forberede seg på en god del vandring og leting i fjellterreng, på høytliggende enger og bratte skråninger. Det er kjentmannens oppgave å få øye på hjorten før han og jegeren sniker seg på skuddhold. Jegeren trenger solide støvler, varme klær og veltrenede ben.
Jakt i jungelen Noen jegere kan være interessert i å føye en tapir eller et flodsvin til listen over troféer, men det kan kanskje være mer tvilsomt om så svært mange jegere reiser lange avstander for å nedlegge disse ganske ufarlig jungeldyrene. Tapir og flodsvin er gode å spise. Indianerne driver jakt på dem for matens skyld, og en besøkende jeger kan derfor ikke vente å finne hverken den ene eller andre arten i nærheten av en landsby. I tillegg til det er dyrene meget sky. En tapir skynder seg i dekning ved det første lille tegn til fare, og flodsvinet som er en god svømmer, kaster seg ut i vannet eller springer av gårde inn i jungelen når man nærmer seg. Å skyte fra en liten båt på en elv eller større bekk er kanskje den beste måte å nedlegge et flodsvin, men selv med denne metoden må man vente langt skuddhold. Tapir kan jages med hunder hvis man kan få sammen en god flokk. Dyret er meget vanskelig å få øye på, og kan trenge gjennom kratt og buskas som er fullstendig ugjennomtrengelige for hunder og mennesker, før det forsvinner ut av syne i jungelen eller når de kommer til en myr eller et sumpområde.
Fuglejakt i Syd-Amerika Pampashønen er det fremste fugleviltet i høylandet i Sentral- og Syd-Amerika. En rekke arter holder til i tusenvis på de store grasslettene hvor jaktmetoden går ut på å vandre over de åpne slettene. Stående hunder benyttes i noen områder, men i de sandete delene av pampasen får hundene ofte sandborrer mellom tærne og blir satt ut av spillet ganske snart. En type pampashøne holder til i Ekvador-fjellene i høyder opptil 4 000 m. Pampashønen oppfører seg omtrent som fasanen. Den flyr opp med en voldsom flaksing med vingene, og så flyr den videre mens den av og til glir på stive utstrakte vinger. Fuglene holder sammen i småflekker, men de flyr ikke opp sammen slik som vaktel-flokker. Pampashønen flyr opp én av gangen, og dette gir god sport hvis en flokk på 10 fugl eller flere flyr opp i rekkefølge.
Jakt på svømme- og vadefugl i Syd-Amerika En av verdens største forekomster av krikkand finnes i de enorme myrstrek ningene ved munningen av Magdalena-elven i Columbia. Blåvinget krikkand begynner å samles der i midten av oktober, og noen blir der helt til midten av april. Disse myrstrekningene myldrer med fugler, og det finnes flere krikkender enn alle andre arter til sammen. Jegerne benytter et dusin lokkeender av gummi. De benytter også uthulte trestammekanoer eller andre småbåter som passer, både til å krysse myrstrekningene med og som skytetåm. Enkelte ganger må jegerne gjemme seg i sivet. Magellangåsen byr på ganske god jakt i den sydlige delen av kontinentet. Fuglene flyr nordover fra Ildlandet i april. I den argentinske staten Chubut setter de lokale bøndene stor pris på å få besøk av jegere, for gjessene finnes i store flokker og legger i seg av graset som bøndene skulle ha til kveg og sauer. Jegerne inntar posisjoner langs utkanten av sumpområdene, langs bredden av innsjøer og elver hvor fuglene søker tilflukt for natten. Hvis det er vindstille, kan aviser ofte fungere ganske bra som lokkefugl på engene. Jegerne skjuler seg som best de kan, vanligvis ved å være kledt i klær med farger som går i ett med omgivelsene og ved å stå helt stille, for eksempel ved siden aven storgjerdestolpe. Gjessene svinger ofte rett inn på skuddhold, og lander til og med blant lokkefuglene. Den askehodete gåsen er ikke fullt så utbredt som Magellan-gåsen.
Kapittel 1
Jakthunder
Hundene er viktige, iblant utslagsgivende, både ved storvilt- og for småviltjakt, og det har de alltid vært. Jakthunderasene deles nå i fire hovedkategorier, avhengig av hva slags hjelp hunden yter jegeren: retrievere (apporterende), pointere/settere (stående), spanieler (støtende) og drivende hunder. Alle jakthunder skulle kunne apportere, men noen raser er spesialister i dette. Utvalget av hunder i det følgende er naturligvis ikke komplett, men det omfatter de viktigste av de rasene som brukes.
APPORTERENDE HUNDER De tre viktigste av disse rasene er labrador, golden og Chesapeake Bay retrie vere . Labradorene er de mest populære. Andre apporterende hunder er spaniele ne, cocker spaniel og springer spaniel. Alle disse rasene er utviklet for å hente svømmefugler, men både labradorene og golden retrieverne har i de senere år vist seg flinke til å jage opp og apportere fasaner, ryper, orrfugl, skogduer og endog kaniner.
Labrador retriever Labradoren er en ideell all-round jakthund og en fremragende spesialist på apportering av svømmefugler. Den er hardfør og sterk, klokere enn de fleste andre raser, og kan læres opp av både profesjonelle trenere og de mindre erfarne, selv om det nok vil ta lengre tid for en amatør å oppnå de samme resultater. Sort er den vanligste fargen for labradorer, men de forekommer også som gulblakke og sjokoladefargede. De er svært godlynte, uvanlig snille i omgang med barn, og alltid rede til å gjøre sitt beste for den som gir dem mat. De er kraftig bygget, veier mellom 25 og 34 kg. Pelsen er ganske kort, men tykk så den holder hunden varm, og den er litt oljeaktig så labradoren tåler kaldt vann når den svømmer og dykker. Navnet labrador har ikke noe med den kysten på nordsiden av St. Lawrencebukten som nå bærer samme navn. Det gjorde det ikke dengang hundene kom dit, og portugiserne ga dem simpelthen navnet «arbeider» på portugisisk, altså arbeidshund.
Golden retriever Denne rasen kombinerer et flott utseende og kraftig fysikk med mange egenska per som har gjort den til en favoritt blant fuglejegere både ved vannet, i skogen og på fjellet. Disse retrieverne er nok ikke så hardføre som labrador og Chesa peake Bay når det gjelder å hente inn svømmefugler senhøstes, men de egner seg glimrende for jakt på land. De lærer lett å søke og slå ut over markene, i skogen og på vidda på kort skuddhold for jegerne, og de kan også jage opp viltet og apportere det som er skutt. Vekten ligger gjeme mellom 27 og 34 kg, og høyden er vel 50 cm. De er mer langhåret enn labradorene, og selv om fargen alltid er gylden, kan det være mange nyanser av gull. Golden retrievere er svært kjærlige dyr, og de lar seg lett dressere ved hjelp av gjentakelser, oppmuntring og hengivenhet. Strenge metoder fører ofte til at
210
hunden blir «kuet», men dens umiddelbart kjærlige innstilling kan nesten være en feil. Golden retrievere er svært populære på utstillinger, men hittil har ikke dette hatt noen uheldig virkning på dens jaktegenskaper.
Chesapeake Bay retriever Denne retrieveren er av omtrent samme størrelse som de andre, men har en ganske usedvanlig pels. Den er svært tykk, ekstremt oljeaktig, ganske kort med litt krøllet hår og med ullaktig underpels. Ingen andre raser har en pels som er så ugjennomtrengelig for vann. Pelsen henger løst på kroppen. Den er brun i forskjellige nyanser, fra ganske mørk til en gulbrun som kan minne om visnet gras. Den er mer aggressiv enn de andre retrieverne. Den fredsommelige golden hilser vanligvis en uvedkommende med logrende hale, mens labradoren begyn ner å gjø. En Chesapeake Bay retriever går til angrep og jager inntrengeren bort. Jaktprøvedommeme er ikke særlig begeistret for disse retrieverne, men entusiastiske fuglejegere som er ute etter svømmefugl, setter stor pris på dem. Når en slik hund blir sendt ut etter en fugl som ligger i vannet under et tynt islag, hopper den uti, selv om andre raser ville holde seg hutrende på land. Når det gjelder jakt på fugl i skog og mark, er derimot en Chesapeake Bay retriever neppe det rette valg.
STÅENDE HUNDER (HUNDER SOM TAR STAND) Disse rasene har fått sitt navn fordi de med hele kroppens stilling viser at viltet er like i nærheten, etter at de har funnet det. De tar stand: står helt urørlige og ofte med et forben halvt løftet, slik at de peker (point) mot stedet hvor viltet skjuler seg, og venter på ordren om å jage det opp. Noen hunder står temmelig oppreist, andre kryper sammen lavere. For å finne viltet er disse hundene dressert til å søke fram og tilbake foran jegeren («slå ut»). De snuser da alle steder hvor fugl kan skjule seg. Slike hunder er uunnværlige ved jakt på rapphøns, fasan, rugde, orrfugl, ryper, bekkasiner og vaktler og annen fugl eller vilt bortsett fra dem som straks flyr opp eller flykter så snart de merker tegn til fare. Stående hunder er av naturen flinke til å finne sårede eller skadeskutte fugler som har gjemt seg, og til å apportere. I likhet med retrieverne skal en god pointer eller setter kunne bære et egg i munnen uten å knuse det. Kan den ikke det, regnes den som «hard i munnen».
Engelsk pointer Opprinnelsen til denne rasen er usikker og omdiskutert, men den betraktes av de fleste som den klassiske stående hund. Den er nesten aristokratisk, langt mer reservert enn de hengivne setteme. Pointeren er korthåret og glatt, oftest hvit med flekker eller tegninger i sort, mørkebrunt eller gult. Den er slank og spenstig, og veier mellom 20 og 26 kg.
ringfasanhane, og jegeren gjør seg klar til å skyte.
211
En av den engelske pointerens mest fremtredende egenskaper er dens jaktiver, som iblant kan være nesten overdreven. Det kan gjøre det vanskelig å holde styring på hunden, for den er så opptatt på å finne vilt for enhver pris, at den kan slå ut for langt fra jegeren. Men en god dressør kan kurere den for slike tendenser. En veldressert pointer skal stå fast i stand også når fuglen flyr opp og blir skutt, og når den får ordre om å apportere, skal den bære fuglen tilbake nesten ømt og uten å skade den. Det hender at pointere er noe harde i munnen, men de kan trenes opp til å bli glimrende apportører. Noen eksperter mener at rasen oppsto i Spania i begynnelsen av det syttende århundre. Men på malerier fra samme tid i Frankrike, kan man se hunder som likner pointere. Det blir nå alminnelig antatt at pointeren er utviklet fra en blanding av revehund, mynde og blodhund, som så ble krysset med stående spanieler. Som så mange andre typisk britiske raser, fant pointeren sine karak teristiske trekk i midten og slutten av det nittende århundre. De fremste opp dretterne gjorde også meget for utviklingen av engelske og irske settere og gordonsettere. Da verdens første jaktprøve ble avholdt i England i 1860-arene, fikk ikke pointere lov å konkurrere sammen med settere. Setteme, særlig de engelske, ble regnet som helt overlegne. Men etter hvert kom også pointerne fram i første rekke, og de har holdt seg der siden.
Engelsk setter En engelsk setter beregnet på jakt er mellom 53 og 66 cm høy over ryggen og veier 19-24kg. Den er altså litt mindre enn pointeren. Fargen er gjennomgående hvit (gunstig for en hund som skal kunne ses lett i terrenget), med flekker eller spetter i kontrastfarger - sort, blålig, brunt, gult eller oransje, rødlig eller brunrødt. Det er nå flere oppdrettere som søker å få fram helt hvite eller nesten helt hvite hunder. Pelsen er forholdsvis lang, og halen er vakkert «fjærformet». Setteren tar stand på samme måte som pointeren. Det vil si at den står oppreist med hevet hode og én forlabb halvt løftet, og halen rett ut bakover. Men det hender at man kan spore litt av den noe sammenkrøpede stand som rasens forgjengere var kjent for - omtrent fire århundrer før vår tid, John Caius, som skrev om engelske hunder i 1570, nevnte at når setteme merket så sterk lukt at de skjønte at viltet var i nærheten, stoppet de og krøp sammen med buken ned mot bakken. Så kastet den bolde jeger et nett over den fuglen eller det dyret som skjulte seg. Settere har en sterk medfødt jaktiver, er ivrige og arbeidssomme, lar seg lett dressere ved oppmuntring og repetisjon, men bør ikke behandles for strengt. De er tålmodige når de tar stand, og de er flinke til å apportere. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å avgjøre sikkert når setteme ble utskilt som egen rase. Men det synes rimelig å anta at de stammer fra de såkalte landspanieler, og at splittelsen foregikk så tidlig som i de siste tiår av det fjortende århundre.
Irsk setter Selv om rasen egentlig ikke kom fra Irland, tyder både den flammende røde pelsen og temperamentet på at disse hundene stammer fra Erins grønne øy. Irske settere er litt større enn sine engelske navnebrødre, men i den senere tid har tendensen til å skape vakre utstillingsdyr hatt sørgelige følger for rasen. Disse skjønnhetene har få tiltalende egenskaper. De er lite omgjengelige, og de mangler jaktinstinkt. Noen oppdrettere har prøvd å motvirke dette ved å parre bare gode jakthunder, og ved å krysse med engelske settere for å forbedre hundenes jaktiver.
Gordonsetter Disse sorte og brune setteme er relativt lite utbredt. De mørke fargene kan være en ulempe ute i marken, men i likhet med de irske setteme har gordonsetterne fått stor popularitet på utstillinger i kraft av sitt utseende. Kanskje ville jaktegenskapene kunne forbedres med krysning med engelske settere, for nå har gordon
214
settere en tendens til å slå ut for nær jegeren, og søket er noe slapt, selv om det er grundig. Men de tar stand og kan læres til å apportere. Rasen har fått navn etter familienavnet til hertugene av Richmond som har store eiendommer i Sussex i Syd-England. I det nittende århundre var denne familien ansvarlig for oppdrett av denne rasen. Men det er liten tvil om at sorte og brune settere ble oppdrettet og dressert lenge før den tid.
Tysk, korthåret vorstehhund (vorsteher) Den tyske, korthårete vorstehhund veier fra 23 til 32 kg. Den er altså større enn den engelske pointeren og mer grovbygd. Rasen er stadig under rask utvikling. Den er særlig blitt populær etter annen verdenskrig. Halen blir oftest kupert. Fargen er gjeme rødbrun med hvite prikker eller spetter, men i mange land er det et sterkt innslag av hvitt. Dette påstås å være resultatet av ikke-registrerte krysninger med engelske pointere, som ble foretatt for å øke den tyske hundens hurtighet og dens lyst til å søke foran jegeren. Andre mener at det er resultatet av oppdrett med sikte på fargekombinasjoner så vel som gode jaktegenskaper. Vorsteheren er omgjengelig og arbeidssom, men har ikke det samme søk som en engelsk setter eller pointer. Likevel kan en god trener utvikle disse egenska pene hos den tyske hunden, og skape en god stående hund av den. Rasen er egnet for all-round jakt. Det kommer naturlig fra de jakt-former den tradisjonelt har vært brukt til i de europeiske land - ikke bare fugl, men også villsvin og hjort. Ja, i visse tilfelle har disse hundene måttet drepe katter og rever. Som følge av det er de ofte for harde i bittet til å bli gode apportører. Som andre jakthunder har denne en utvilsomt gammel, men like utvilsomt dunkel fortid. Krysninger mellom spanske pointere og blodhunder eller Sankt Hubert-hunder- og så i det nittende århundre med engelske settere - produserte en rase som (med islett av revehunder) fremsto som tyske pointere i begynnelsen av det ty vende århundre.
Tysk, ruhåret vorstehhund Navnet på denne hunderasen gir en god beskrivelse av den. Pelsen er grov, krøllet og kjennes ru når man stryker den. Hodet er også omgitt av krøllet hår, slik at ansiktet virker skjegget. Denne hunden er omtrent like stor som en grov engelsk setter, med skulderhøyde omkring 61 cm. Fargen er oftest dyp brunrød, delvis med hvite tegninger eller hvite prikker, eller skimlet. Disse hundene egner seg godt for jakt på svømmefugler, men fordi de ikke har så tykk og vannavstøtende pels som labradorer, golden retrievere, bør de ikke brukes til apportering i kaldt vann om vinteren. Men den krøllete pelsen tørker fort. De fleste hundene av denne rasen søker og slår ut på middels hold fra jegeren. Nesen er prima, og hundene er hardføre og seige, nesten overdrevent ivrige etter å gjøre sitt beste for treneren eller dressøren. De kan komme til å bli så sterkt knyttet til den som fører dem, at de glemmer hva de egentlig skal gjøre, men dette hender sjelden ute i felten. Overfor fremmede er de gjeme reserverte.
Breton spaniel Denne spanielen som veier fra 14 til 18 kg, er den minste jakthund som tar stand, men den eneste spaniel av denne typen som nå eksisterer. Den er svært populær i Frankrike. Belgia og Italia, og vinner stadig større utbredelse i USA, men i Storbritannia har den aldri fått anerkjennelse, kanskje fordi den kom fra Frank rike. Denne bretagneren har temmelig lange ben og en tett kropp, og derfor virker den litt oppløpen. Fargen er gjeme hvit med oransje, mørkerøde eller skimlete flekker eller prikker. Av temperament er den oftest svært omgjengelig, og den lar seg best dressere med oppmuntring og stadig repetisjon. De egner seg godt som familiehunder, men er ikke særlig kjærlige av vesen.
Som apportører er de fremragende. De kan trenes opp til å søke på mer enn middels avstand fra jegeren. De kan også lære å gå intenst inn for å søke opp viltet og ta fast stand, men her er de ikke så ivrige som pointere og settere. Disse spanielene kan brukes også til annet slags vilt som bekkasiner og svømmefugler, men de gjør det sjelden så bra som for eksempel vorstehhunde ne.
Vizsla Denne ungarske jakthunden tar også stand. Navnet betyr «våken» eller «akt som» på ungarsk. Av størrelse er den omtrent som en stor pointer. Halen er gjeme kupert. Hunden veier 23-27 kg, er slank og har tett, rustfarget eller gylden pels. Denne pelsen er kort, og derfor er hunden lite egnet til jakt i tett buskas, tomekratt eller annen underskog. Bortsett fra slike forhold, er den fin i skog og fjell når det er tale om søking på kort hold og apportering. I myrlendt terreng og annen våtmark gjør de det ikke så bra. Noen oppdrettere har krysset disse hundene med tyske ruhåret vorsteher eller med griffon, for å gjøre pelsen tykkere. En foretaksom kennel i USA har begynt å kalle rasen «uplander» (fjellhund) for å få rype- og skogsfugljegere til å bruke slike hunder til jakten.
Det er mange andre raser som har vist seg å stå på høyde med den engelske springeren. De vil bli nevnt ganske kort her, men bare springeren blir beskrevet i detalj. Den viktigste av de andre er cockeren, som har fått sitt navn fordi den først ble brukt i jakten på rugde (woodcock). Den er så vakker og liten, og den er så godlynt og hengiven at den er blitt umåtelig populær både på utstillinger og som familiens kjæledegge. Men det førte til at de gale egenskapene ble utviklet. Hunden ble mer ragget i pelsen, mindre, mer nervøs og engstelig - og dermed mistet den sin utholdenhet, fine nese og jaktiver. Særlig i USA ble cocker spanielen nærmest ubrukbar som jakthund. I dag er det mange som regner den engelske cocker spaniel som en egen rase, forskjellig fra andre cockere, spesielt fra de amerikanske utstillingshundene. Den engelske er mer robust, selv om den er mindre enn andre fuglehunder, og den er en ganske dyktig og ivrig jeger. Noen bruker den til jakt på rugde eller endog fasan. Men den har ikke gjenvunnet sin tidligere popularitet som jakthund, og det eksisterer ikke så mange gode «familier» med bra jaktegenskaper.
Engelsk springer spaniel
Av denne rasen er det to helt forskjellige typer: utstillingshunder og jaktprøvehunder. De tilhører samme rase i kennelklubbenes protokoller, men de ser slett ikke like ut. Det er jakt-springeren som alltid har vært og fremdeles er den beste støtende hunden fra jegerens synspunkt. En som vil ha en god jakthund av denne Denne rasen er storvokst. En stor hannhund kan veie opptil 38 kg, skjønt den er typen, må passe på å velge en hvalp som kommer fra et jakt-kennel. bare omkring 66 cm høy over skuldrene. Pelsen er kort og temmelig tynn, halen Disse hundene er små i forhold til andre fuglehunder. Høyden er under blir oftest kupert, og øynene er blågrå eller blekt gulaktige. Pelsens farge er halvmeteren ved skulderen, og de veier gjennomsnittlig ikke mer enn 18 kg. sølvaktig med dypfiolette eller brungrå undertoner når lyset faller på den i en Noen bra hunder er atskillig mindre. De som er merkbart større, er trolig viss vinkel. utstillingshunder, og jegere bør unngå dem. De vanligste fargene er hvit og 1 likhet med vizsla’en er weimaraneren særlig egnet for jakt i skog og fjell. brunrød eller hvit og sort. Noen flekker er typiske, men ikke særlig viktige. Den søker nær jegeren, men ikke så intenst og ufortrødent som settere og Hårlaget bør være mykt å stryke, og hårlengden omtrent som hos en engelsk pointere. Den korte pelsen gjør den lite egnet til jakt i kaldt vær eller ved kaldt setter. Hårene står ut som fjær fra baksiden av bena og under den kuperte halen. vann. Ørene er forholdsvis korte, og skal ikke henge lavere enn kjeven. Springerens viktigste egenskap er kanskje at den kan gjøre godt arbeid i felten med liten trening eller dressur. Som oftest viser hunden at den forstår hva det gjelder bare den kommer ut i «fugleterreng». Men virkelig førsteklasses hunder som gjør det godt på jaktprøver, krever like grundig og langvarig dressur som jakthunder av andre raser. Disse hundene søker ganske nær jegeren-falkejegere i gamle dager, skyttere nå De fleste springere slår naturlig ut på det området som ligger innen skudd for tiden. De finner hurtig hvor viltet skjuler seg, og får teften av det. Når de hold, og de gjennomsøker gjeme terrenget grundig og effektivt. De er også kommer nærmere, logrer de kraftigere og kraftigere med halen, som et signal til flinke til å apportere, og gjør det ofte uten å ha fått spesiell opplæring til dette. jegeren om at nå er det like før viltet flyr opp eller løper ut. Når lukten blir sterk Pelsen er forholdsvis tynn, så de tåler ikke å plaske uti når vannet er særlig kaldt, nok eller når de kan se viltet, løper de fram og griper det eller jager det opp. men under normale værforhold er de fine til jakten på svømmefugler. Jegere 1 England og andre europeiske land venter jegerne at en riktig oppdrettet og som særlig går inn for denslags jakt, bør velge en hund med vesentlig sorte og dressert spaniel skal jage like korrekt enten viltet er fjærkledd eller pelskledd. I brunrøde tegninger og minst mulig hvitt, for da er hunden mindre synlig for Nord-Amerika er det mange som foretrekker at hunden konsentrerer seg om gjess og ender. På den annen side er det lettere for jegeren å se en hvirfarget hund fugler fordi de er redde for at en fuglehund som også jager opp harer, mister og å holde øye med den under jakt i skogen og på fjellet. evnen til å få fuglen på vingene. Dette er nok riktig når det gjelder hunder som tar Det er ikke vanskelig å dressere springere. De liker å bli oppmuntret, blir stand. Smådyr på bakken opptrer helt annerledes enn fugler når hunden nærmer skamfulle når de får skjenn, og skjønner ingenting hvis de får pryl eller brutal seg og en slik hund lærer derfor å spesialisere seg på den ene eller den andre behandling. De er kanskje de mest kjærlige og lekne av alle jakthunder, og typen vilt. Men hunder som jager opp viltet, har ikke vondt av å prøve seg på litt derfor er de glimrende familiehunder. Ute på jakten er springeren ideell for av hvert. Den jegeren som bare lar sin spaniel gå etter fugl, berøver både hunden fasaner, og gjør bra arbeid med harer, orrfugl, rapphøns og annen fugl. og seg selv en vesentlig del av jaktgleden. I England ble rasen først registrert offentlig i 1902. Springer spanieler hadde Ordet spaniel kommer av det latinske navn på Spania: Hispania. Hunder av nok vært kjent før den tiden, så tidlig som i det sekstende århundre, men det later spanieltypen var alminnelige på Den iberiske halvøya tidlig i middelalderen, og ikke til at systematiske forsøk på å skape en ensartet rase begynte før i begynnel har visstnok eksistert for nesten 2000 år siden. I midten av det syttende århundre sen av det nittende århundre. ble flere raser regnet som spanielere - enten landspaniel eller vannspaniel, etter Både i Storbritannia og i USA har springerne vært svært populære i senere tid. hva deres spesialitet var. Senere har retrievere overtatt vannspanielens rolle, I Amerika var pointere og settere langt mer i vinden ved århundreskiftet, fordi men de større landspanielene er som oftest flinke til å hente inn svømmefugler. pointerne egnet seg best til jakten på de fuglene som var mest ettertraktet, særlig Den mest populære rasen - engelsk springer spaniel - er vant til å vise sine i Midtvesten. Men da fasanjakten kom på moten, var tiden inne for springerne. ferdigheter når det gjelder å apportere fra vann og fra land. så vel som evnen til å De er særlig flinke til å styrte fram og jage opp fasaner på skuddhold for jegeren, finne og jage opp både fugl og småvilt på bakken. og på det felt er de setteme og pointerne overlegne.
Weimaraner
STØTENDE HUNDER
(SOM JAGER OPP VILTET - Spanieler)
215
(Ovenfor) ENGELSK SETTER. (Til høyre) GORDONSETTER (Neste side) KORTHÅRET VORSTEHER
216
DRIVENDE HUNDER Disse hundene jager opp viltet etter lukten. Noen av dem, som de engelske revehundene, for eksempel, skal ha størst mulig fart. Beagles ermer utholdende enn hurtige, og når de forfølger harer, kommer jegeren etter til fots eller står på post. Men de fleste drivende hunder følger teften av viltet fra bakken og ikke fra luften, i motsetning til de rene fuglehunder. De aller fleste av disse hundene gir hals når de forfølger viltet. Noen av de mest kjente er: engelske revehunder, nordiske elghunder (spisshunder) og amerikanske vaskebjømhunder. Alle sammen er noe spesielt for sine tilhengere. Det finnes fremdeles mange slags drivende hunder, men mange brukes ikke lenger til jakt. Den afghanske mynden er kanskje den eldste av dem, mens blodhunden er velkjent fra mer eller mindre oppdiktede skildringer av forbry terjakt. Britiske mynder (greyhounds og whippets) jager etter vilt de kan se, og brukes fremdeles i stor utstrekning i Storbritannia til harejakt. Oterhunder, med grålig eller gråsprengt ruhåret pels, blir vel for det meste utstillingshunder fra nå av, for oterjakt er forbudt i Storbritannia. Dachshunder brukes mest til å drive viltet (grevlinger og rev) ut av hiene, ikke til å forfølge det. De nordiske, drivende hunder kalles gjerne støvere eller harehunder i daglig tale. Ved siden av de importerte raser, har hvert land utviklet sine spesielle raser.
Det er gjennomgående store hunder. De er meget robuste, og jager under nær sagt alle tenkelige forhold. Typisk for jakten med støver er at jegeren blir stående på sin post som han har valgt med omhu etter at drevet er kommet i gang. Det er særlig hare og rev jakten dreier seg om, og disse dyr vil gjeme «ture», som jegerne sier. Dette vil si at dyret går i større eller mindre sirkler slik at det kan passere samme sted i terrenget flere ganger. Erfarne jegere har en utpreget sans for å finne en post hvor drevdyret før eller siden vil komme forbi. Under drevet gjør dyret ofte forsøk på å slippe unna forfølgeren ved å oppsøke steder hvor sporet blir vanskelig å følge for hunden. Dette kan være spesielt fuktig mark, en skogsbilvei e.l. Haren er kjent for å foreta sidesprang, og gå tilbake et stykke, eller den finner et gunstig gjemmested. Både hare og rev kan «gå i berg», det vil si at de kryper inn i en ur eller et annet gjemmested i bakken, f.eks. et hi (rev). Av de vanligste støverrasene er tre utviklet i Norge: Disse er dunker, hygenhund og haldenstøver. I Sverige er disse rasene utviklet: Hamiltonstøver, schillerstøver og smålandsstøver. Fra Finland kommer finsk støver. Andre drivende hunder som brukes i Norden, er sveitserstøveren, luzernstøver og drever. Dachsen er også populær, og det samme gjelder beagle.
217
Støvere (harehunder) Dunkeren er den mest alminnelige i Norge. Den finnes i to fargevarianter, en droplet i grått og hvitt, og en sort og blakk med hvite tegninger. Hygenhunden er rødgul med hvite tegninger. Haldenstøveren er hvit med sorte og røde tegninger. Den ble først godkjent som egen rase i 1952. Hamiltonstøveren er trefarget i sort, rustbrunt og hvitt. Schillerstøveren har rustbrunt som grunnfarge, med sort nakkeparti, rygg, sider og hale. Sveitserstøveren stammer fra Sveits slik det fremgår av navnet. Det er en noe grovere bygget hund. Fargen er hvit med rødbrune tegninger. Ørene er svært lange og lavt ansatt. Det finnes én glatthåret og én ruhåret variant. Luzernstøveren kommer også fra Sveits. Det er en tettbygget hund og trefar get i hvitt, sort og rødbrunt. Drever er en lavbent hund som har sin opprinnelse i Tyskland. Den er blitt til ved krysninger mellom harehunder og dachs. Fargen er oftest rødgul med hvite tegninger, men andre farger unntatt leverbrunt, er tillatt. Dachsen er den minste av de drivende hunder som brukes hos oss. Det fins tre varianter, én korthåret, én strihåret og én langhåret. Dette er en meget gammel hunderase. Den er populær både som jakthund og selskapshund. Drever og dachs brukes mye ved jakt på rådyr, men ellers også ved hare- og revejakt.
Beagle Av alle drivende hunder er beagle den mest populære, både til jakt og som familiehund. Til jakthund å være, er den ikke så stor - høyden er 33-38 cm ved skuldrene. Typiske farger er en blanding av sort, hvitt og brunt. Pelsen er kort og
218
ørene lange. De forskjellige forklaringer på navnets opprinnelse gir uttrykk for rasens egenskaper. Noen mener at «beagle» er utledet av det gæliske ordet «beg», som ikke betyr «big» men tvert imot «liten». Andre hevder at navnet kommer av det franske «beegeule» (en høyrøstet, bråkende person). I kombina sjon beskriver disse ordene ganske godt en flokk små beagler som gir munter og klingende hals når de får teften av en hare, og som bare blir tause når de mister sporet. På jakten arbeider de best parvis og to-tre par sammen, men også enkeltvis kan de gjøre en god innsats når de går etter hare eller ekorn i Nord-Amerika. De kan brukes til å jage opp fasaner, men først og fremst er de flokkhunder. Rasen kommer opprinnelig fra Storbritannia, hvor den er utbredt over hele landet.
Basset Ved siden av beagle er basset den eneste lille hunden av betydning for moderne jegere. Den har korte ben, kraftig benbygning og stor kropp i forhold til bena. Høyden er 30-38 cm ved skuldrene. Fargen er vanligvis en kombinasjon av sort, hvit og mørkebrun. Ørene er lange og slengende, og de tunge, hengende overleppene gir den et alvorlig, høytidelig ansiktsuttrykk. Basseter er harespesialister. De er temmelig sene i vendingen - ikke så raske som beagler-men har bedre luktesans enn noen andre hunder som jager i flokk, og de er umåtelig grundige og utholdende. Selv om haren lett løper fra dem, greier den ikke å få dem til å miste sporet. En basset som jager alene, kan oppspore hare eller ekorn og jage opp fasan, men den gjør det langsomt og metodisk. Basseter er dype og rungende i målet. Rasen er av fransk opprinnelse. Man mener den er oppstått som en krysning av franske blodhunder med noen små hunder som ble holdt av munkene i St. Hubertus’abbedi i Belgia for flere århundrer siden. (St. Hubertus er jaktens
skytshelgen). Senere er rasen videreutviklet i Frankrike, Belgia og Russland, og i Storbritannia i slutten av det nittende århundre.
Engelsk revehund Engelske revehunder fremkom i sin nåværende skikkelse først for to-tre år hundrer siden. Utviklingen siden da har tatt sikte på å gjøre dem raske og utholdende, og de jager oftest i flokk. I 1920- og 1930-årene ble noen engelske kull krysset med Walisiske revehunder for å gi dem større hardførhet og bedre luktesans. De enkelte engelske slekter varierer imidlertid ganske meget, særlig når det gjelder fargen. Hundene fra Belvoir er for eksempel mørkebrune, og denne fargen slår ut i andre slekter som er blitt krysset med Belvoir-hunder. I alminnelighet er engelske revehunder sorte, hvite og brune. Høyden ved skuld rene er 53-64 cm. Pelsen er glatt, ørene hengende, og halen holdes høyt. Potene er harde og senete, og revehundene kan gjerne jage et par dager i uken eller oftere i sesongen. Deres oppgave under jakten er å gjennomsøke et område hvor jegerne vet eller tror at reven skjuler seg. Så skal de drive den ut på åpen mark mens de gir hals. På lyden kan erfarne jegere forstå hvor reven befinner seg. Hundene forfølger reven over markene og losen kan gå i timevis. Farten er ganske stor: 12-15 km/t. Amerikanske revehunder er noe mindre enn de engelske.
Amerikansk revehund Den amerikanske revehunds historie kan spores tilbake til 1650, da de første europeiske drivende hunder ble importert til Amerika. I løpet av de følgende par århundrer ble det nokså mange flere som fulgte samme vei, og de var ikke særlig forskjellige fra de revehundene man ser i England i dag. Men samtidig foregikk
det atskillig avl og videreutvikling av rasen i kenneler på landet i Amerika. Det ble skapt lokale stammer, og i mange tilfelle brukte man slike hunder til jakt på andre dyr enn røde og grå rever - eller i tillegg til revejakten. Det gjaldt særlig vaskebjøm, gaupe, bjørn, villsvin, cougar og coyoter. Noen eksperter hevder at ingen annen rase er så god som den amerikanske revehunden når det gjelder å ta sporet etter både rev og diverse annet vilt. En slik allsidig hund må både ha glimrende luktesans og sporsans, hurtighet, utholden het, klangfullt mål, intelligens, stedsans, evne til å ta seg fram i vanskelig terreng og buskas, en aggressiv holdning og iver etter å forfølge viltet enten alene eller i flokk. Noen av de jegerne som bruker drivende hunder, foretrekker å holde seg til en bestemt type vilt, og da må hunden være særlig dressurvillig, slik at den ikke blir distrahert av andre dyr. Men amerikanske revehunder (og andre, liknende amerikanske hunderaser) har medfødt instinkt som gjør at de kan trenes opp til å jage forskjellig slags vilt. I likhet med sin britiske navnefelle er den amerikanske revehunden oftest trefarget: hvit, sort og mørkebrun. Men det forekommer ofte andre varianter som oransje, lysegul og lysere brun. Pelsen er kort og tett, gjennomsnittlig skulderhøyde vel 60 cm, og vekten 23-27 kg. Av de tre mest kjente stammene (Walker, Trigg og July) er en nå registrert som egen rase.
Walker Denne hunden har fått sitt navn etter John Walker, en nybygger fra Virginia som flyttet til Kentucky og begynte å oppdrette denne rasen som nå er offisielt anerkjent, sammen med en annen revejeger, George Washington Maupin. De hundene som viste særlige evner til å jage vaskebjøm (raccoon) opp i trærne, ble videreutviklet for denslags jakt. Walker-hundene er nå velkjente blant vaskebjømjegere.
219
ENGELSK SPRINGER SPANIEL
221
Det er to typer walkere, begge like store med skulderhøyde gjennomsnittlig vel 60 cm og en gjennomsnittsvekt fra 23 til 32 kg. De fleste er trefarget: sorthvitt og mørkebrunt, men det forekommer variasjoner som kan godkjennes. Rasen ble forbedret av en berømt revehund fra Tennessee som het Tennessee Lead, og har altså engelsk revehundblod i seg. Dessuten har den vært krysset med fremragende hunder fra forskjellige stammer i naboområdene. Walkere av i dag søker utrettelig med store utslag. De er hurtige og utholden de, og har god stedsans. De kan ta teften av viltet både fra bakken og fra luften, og dette bidrar til deres hurtighet.
Amerikansk vaskebjømhund Dette er et samlenavn for flere store hunderaser som hovedsaklig, men ikke utelukkende, brukes til jakt på vaskebjøm. Flokker av slike hunder brukes også til revejakt og til å jage bjørn, villsvin, cougar og gaupe (bobcat). I noen distrikter kaller derfor jegerne hundene sine for bjømehunder, villsvinhunder eller gaupehunder, alt etter deres spesialitet og bruk. Dessuten avhenger det av distriktet og jaktfeltet, jegeren og vilttypen, foruten av hundene selv, om de brukes bare til en slags vilt eller til kombinasjoner som bjørn og gaupe eller bjørn og villsvin. 1 noen områder er hundeeierne uvanlig villige til å krysse raser ved parring, særlig hvis hundene ikke er stambokført. De er langt mer interessert i sporsans og andre jaktegenskaper enn i utseendet eller fargene. En slik innstilling ville nok få eiere av gode engelske jakthunder til å heve øyenbrynene. Sett at eieren av en fin pointertispe ble anmodet om å la den parre med en fin spaniel! Hundene i de flokkene som brukes i jakten på storvilt som bjørn eller villsvin, må være fryktløse og harde, slik at de kan omringe dyret eller drive det opp i et hjørne og holde det der ved skiftevis å angripe og trekke seg tilbake. Naturlig nok blir mange hunder såret eller drept under slik jakt. Hvis en cougar eller gaupe er drevet opp i et tre eller på en klippehylle, venter den i det lengste med å komme ned, men når den så bryter ut, skjer det med et plutselig sprang, og da dreper den ofte hunden som kommer i veien for den før den flykter. En forsiktig jeger bør derfor binde hundene sine før han skyter villdyret oppe i treet. De viktigste vaskebjømhundene er sorte og brune, noen med blålige eller rødlige tegninger. De er på størrelse med amerikanske revehunder, men de sort-brune er ofte noe større. De har sort pels med mørkebrune tegninger på bena og i ansiktet, ofte med hvitt bles på brystet. Ørene er lange og dinglende, og
vekten er fra 27 til 34 kg. Disse hundene er forholdsvis langsomme, men svært målbevisste og hardføre, så de tåler kulden godt. De tar sporet på bakken og gir hals med dypt, rungende mål som røper deres avstamning fra blodhunder. De sort-brune er de eldste vaskebjømhundene som rase betraktet. De blåflekkede har blålig pels med bruiie små prikker, men ellers hvitaktig. De ser ikke så elegante ut som en walker, men er fin til storviltjakt og lærer å følge spor i ganske ung alder. En variant som kalles engelsk hund, får navnet «rødspette», og det forteller litt om fargene. Den er rød hvor den blåflekkede er blå. Den gjør kanskje ikke så mye av seg som mange av de andre vaskebjømhundene, men den er stø og pålitelig og svært flink til å følge spor og drive viltet opp i trær. En annen variant kalles «rødbein» og er oftest mstrød over det hele, gjeme med hvite flekker på potene og i brystet. Av størrelse er den omtrent som blåspettene og rødspettene, eller som en amerikansk revehund, men noe tyngre. Fargen har den trolig fått ved krysning med irske settere i siste del av det nittende århundre. Den egner seg godt til jakt på vaskebjøm, og gjeme også til bjøme jakt. Det finnes også en variant som har fått navn etter Jonathan Plott, som emigrerte fra Tyskland og slo seg ned i Smoky Mountains i Nord-Carolina i midten av det syttende århundre. De hundene han hadde tatt med seg, viste seg å være særlig velegnet til jakt på sort bjørn, som det var mengder av på den tiden. Deres ry vokste og bredte seg i de følgende hundreår, men så dalte interessen for dem. Det skyldtes nok delvis at Plott-familien ikke var interessert i å utnytte rasen kommersielt ved avl, men heller holde den innen familien og vennekretsen. Men da villsvinjakten begynte i Smoky Mountains i vårt århundre, ble Plotts hunder nok en gang berømte. Som sine tyske stamfedre er de særlig flinke til slik jakt, men nå for tiden brukes de også til bjømejakt og annet vilt. Det fins gode plotthunder over hele Nord-Amerika, og europeiske jegere har kjøpt mange for å ta dem med hjem. Skulderhøyden hos plotthunder varierer fra 53 til 61 cm, og vekten fra 20 til 27 kg. Hundene er tettbygde og muskuløse, og de har uvanlig sterke kjever. Fargen er stripet i sort og brunt over nesten hele kroppen, vanligvis med en mørkebrun eller sort sal. Hvite spetter eller prikker på potene og hvitt bles i brystet er alminnelige. Av og til er det valper med lysere pels i noen kull. Man antar at dette innslaget skyldes den eneste krysning med annen rase som har forekommet - da en plotthund for mange år siden ble parret med en fremragende bjømehund fra Georgia.
NORDISKE ELGHUNDER De nordiske elghunder tilhører gruppen spisshunder som også omfatter raser som brukes ved fuglejakt (finsk spiss). Dette er ikke drivende hunder, men kalles stillende eller halsende hunder. Disse hundenes oppgave er å finne viltet og «stille» det ved å holde seg på en viss avstand og gi hals. Noen viltarter flykter ikke unna for en slik hund, enten som følge av at de inntar en forsvarsposisjon overfor fredsforstyrreren, eller at de simpelthen er nysgjerrige. Dette antas å være den eldste form for bruk av jakthund i Norden. Hundene brukes særlig ved jakt på elg, og ved jakt på skogsfugl (finsk spiss). Ved elgjakt brukes hunden enten som ledhund (båndhund) eller som løshund. Ledhunden går i bånd og fører jegeren mot viltet som den ved hjelp av sporing og overvær (direkte vær av viltet) har lokalisert. Jegeren lister seg mot viltet og feller det når ham får øye på det. Løshunden arbeider på egen hånd, og finner fram til viltet ved å følge ferske spor eller ved overvær. Når dyret er lokalisert, må hunden ikke gå for hardt på. Den skal ikke angripe viltet, men holde seg på en viss avstand, og gjennom stadig halsing lede jegeren inn på losen. Går dyret unna, skal hunden følge etter, men ikke halse så lenge dyret går. Det er altså snakk om en stålos, og ikke en drivende los som ved støverjakt. Spisshundene er middels store hunder med nærmest kvadratisk kroppsbygning. Ørene er opprettstående, og halen bæres i en krøll over ryggen.
Finsk spiss er den minste av de nevnte spisshunder. Skulderhøyden er 42^4-8 cm for hannhunder og 40-46 cm for tisper. Fargen er gulrød eller varmrød. Denne hunden brukes særlig til skogsfugljakt. Den står under treet hvor det sitter fugl, og gir hals. Jegeren lister seg innpå losen og feller fuglen.
Spisshunder Grå elghund er den mest alminnelige rasen. Det er en grå hund som navnet sier, med kraftig kropp og tett hårlag. Ørene skal stå rett opp, og halen bæres i en krøll. Idealhøyden over skulderen er 52 cm for hannhunder og 49 cm for tisper. Sort elghund er på langt nær så alminnelig som den grå. Den er gjeme noe mindre, og skulderhøyden er 45-50 cm for hannhunder og noe mindre for tisper. Sort elghund ble i tidligere tider brukt til bjømejakt. Jåmthunden likner mye på grå elghund, men er større og mer gul i fargen. Karelsk bjømehund kommer fra Finland, og vanligvis blir den brukt til elgjakt. Omtrent samme størrelse som jåmthund, og den er sort eller brun med hvite tegninger.
223
(Til venstre) AMERIKANSK VASKEBJØRNHUND (Nedenfor) ENGELSK REVEHEND (Neste side) BJØRNEHUND.
224
Kapittel 2
Trening av jakthunder
De fleste av verdens jakthunder kan inndeles i fire hovedkategorier: drivende hunder, stående fuglehunder, støtende hunder (forskjellige spanielraser) og apportører (retrieverrasene). De tre sistnevnte rasene har delvis samme arbeidsoppgaver. En spaniel forventes for eksempel å kunne apportere, en retriever brukes av og til som støtende hund, og de fleste jegere krever at den stående hunden også skal kunne apportere fuglene som skytes over den. Foruten disse fire gruppene av jakthunder bruker man også hihunder mange steder i verden, særlig de forskjellige terrierrasene, men også dachshund. Oppgaven deres er først og fremst å arbeide under jord ved jakt hoved sakelig på rev og grevling. I Skandinavia og nordre Asia finnes det stillende spisshunder, særskilt for jakt på elg og skogsfugl. De skal engasjere viltet og holde det under oppsikt til jegeren kommer fram, veiledet av losen. Videre jager man fremdeles med mynder på gresslettene i Syd-Amerika, i Asias steppeområder og i Storbritannia. Et fåtall jakthunder, som bayersk og hannoveransk viltsporhund, er sporhunder som er spesialisert for ettersøk på ska det klauvvilt. Forskjellene i jaktmåte for de ulike jakthundkategoriene betinges i første hånd av genetiske forskjeller. En stående fuglehund har for eksempel med fødte anlegg for å stå for fugl, mens en drivende hund har arvet egenskapen å forfølge viltet med tett losgiving. Men alle jakthunder krever dessuten ofte en meget omsorgsfull trening før de kan anses for å være ferdige jakthunder. Takket være dressuren kan jegeren kontrollere hundens naturlige instinkter, slik at de øker hans eller hennes muligheter til å komme på skuddhold av vil tet. Allerede fra begynnelsen av sikter den grunnleggende dressuren primært mot å gjøre unghunden lydig og gi den gode vaner for å lette det daglige samværet mellom menneske og hund. Ved å begynne i rett tid gir den også sekundære effekter som er enda viktigere enn de mer håndfaste resultatene av dressuren: den unge hunden får klart for seg hvilken vilje som gjelder. Derfor kommer den i stadig større grad til å oppfatte dressøren som flokklederen sin, være oppmerksom og ønske å gjøre ham eller henne til lags. Den grunnleg gende treningen er stort sett den samme for alle jakthunder, uansett rase. Etter den grunnleggende dressuren er det på tide å spesialutdanne jakt hunden for de oppgavene den kommer til å stilles overfor på jakt. Jaktdressuren er ikke like omfattende for alle typer jakthunder. Støtende og stående fuglehunder er uten tvil mest treningskrevende, mens mange driven de hunder mer eller mindre «jager inn seg selv». Det er imidlertid ikke nok med gode anlegg og omsorgsfull dressur for å få fram en førsteklasses jakthund. Utover dette kreves omfattende jakterfaring, og få hunder kommer så langt før de er tre år gamle. De fleste pleier å nå top pen av utviklingen sin i fire- til syvårsalderen. før prestasjonene faller igjen i og med at kreftene begynner å avta. Mange jakthunder kompenserer en svik tende fysikk med stor erfaring, og gjør fullgode prestasjoner ute i jakt terrengene selv om de er ti eller tolv år gamle. Få hunder orker imidlertid å prestere annet enn korte jakter når de er kommet godt opp i tenårene.
Tre viktige regler Dressuren av en jakthund har størst forutsetning for å lykkes hvis føreren jobber ut fra disse tre viktige reglene:
226
1. Det er meget viktig at jegeren velger valpen sin fra linjer med beviselig gode jaktanlegg. Noen metode for*å gjøre en dyktig jakthund av en hund som mangler de riktige anleggene finnes ikke. Dette er sjelden særlig van skelig når det gjelder raser som praktisk talt bare brukes til jakt, for eksem pel gråhund og støvere. Mange av jakthundrasene våre har også oppnådd utbredt popularitet som selskapshunder. Når avlen innrettes mot andre mål enn hundens egnethet til jakt, forsvinner mange nødvendige jaktanlegg meget fort. Et eksempel på slike hunderaser som delvis er ødelagte når det gjelder jakt, er dachshunder, de fleste terrierne, samtlige spaniel- og retrieverraser, og mange andre fuglehunder. Selskapshunder fra disse rasene mangler de nødvendige jaktanleggene i så stor utstrekning at de ikke lenger har noen forutsetninger for å utvikles til akseptable medhjelpere for jegeren med høye krav til jakthunden sin. Innenfor de fleste av disse rasene finnes imidlertid fremdeles stammer med gode jakthunder, og det er blant disse at jegeren skal finne sin hund. 2. Hunder lærer først og fremst gjennom repetisjon. De har ikke vår evne til innsikt, og kan altså ikke forstå hvorfor de må gjøre saker og ting på en viss måte. De lærer heller ikke noe ved å se en allerede ferdigtrent hund utføre det aktuelle treningsmomentet. Selv om hundemateriellet er det beste, må dressuren være vel gjennomtenkt og legges opp systematisk hvis den skal gi resultater. Helst skal dressuren utvikle seg i måtelig tempo uten stør re tilbakeslag. Ingen øvelse kan være for lett til å begynne med. Vanskelighetsgraden skal økes i en så langsom takt at hunden aldri har pro blemer med å forstå hva som kreves av den. Bygger slik dressur på et veletablert lederskap, behøves det praktisk talt
aldri avstraffelser. Skulle det noen gang bli nødvendig for treneren å marke ikke kan mislykkes, og gi den alltid uforbeholden ros når den utfører øvel re sin misnøye, pleier det å holde med en verbal skyllebøtte eller et kraftig sen noe i nærheten av riktig. Da opplever valpen det som morsomt å gjøre tak i nakkeskinnet. Den søm mener at hardere metoder likevel behøves ved det den blir bedt om. og arbeider med glede og spontanitet. hundedressur, har enten valgt feil oppdretter og fått en valp med utilstrekke Innkalling, sitt og enkel apportering egner seg godt som tidlig valpetrelig samarbeidsvilje, eller er selv en utålmodig og upedagogisk dressør. ning. på samme måte som at det tidlig går an å lære valpen at den ikke får 3. Lær hunden riktig oppførsel allerede fra begynnelsen. Har den for eksem hoppe opp i møbler, oppholde seg i visse rom og så videre. Selv om den som pel fått lov til å hoppe opp i møbler eller løpe ut og inn av dører, blir det bety voksen skal stå i hundegård. bør disse øvelsene gjennomføres nøye og kon delig vanskeligere å lære den av med disse unotene enn hvis den fra begynnel sekvent. Det er nemlig i løpet av de første tre eller fire levemånedene at sen av har fått satt visse grenser. En god regel er å aldri la valpen gjøre noe sammensveisingen hund-menneske skjer. Derfor skal en valp aldri stå alene som den ikke skal gjøre som voksen hund. Da får den gode vaner søm kom i en hundegård i mer enn en liten stund av og til. Hvis den ikke ofte og jevn mer til å sitte resten av livet. Det er akkurat søm barneoppdragelse. Får barnet lig er i kontakt med mennesker som både viser vennlighet og stiller bestem lære å ha faste tider, oppføre seg ordentlig og være snill mot andre mennesker te krav, kommer den aldri til å føle den riktige samhørigheten med mennes fra begynnelsen av. blir dette en automatisk og naturlig oppførsel. ker og underordne seg dem. Da mangler selve grunnlaget for fremtidig Av samme grunn skal en fuglehundvalp aldri tillates å jage etter vilt selv i lydighet og samarbeidsvilje. valpetiden. Den skai heller ikke utsettes for viltkontakter før lydigheten er Man blir ikke flokkleder bare fordi man alltid er vennlig og byr på godbi så godt befestet at føreren kan kontrollere hunden sin. Alle jegere sier seg ter hele tiden. Det fører bare til at valpen isteden oppfatter deg som svak og enig i dette resonnementet. Noen mener fremdeles at fuglehunden til å inkonsekvent. Den blir selvstendig, og kan etter hvert til og med forsøke å begynne med skal tillates å jage etter vilt for å tenne jaktlysten. Men en jak overta lederskapet. Sløs gjerne med ros, kos og godbiter, men bare når val thund skal ha jaktlysten i blodet, og behøver derfor ikke å tennes på denne pen har utført noe du har bedt den om. Den mest effektive måten å bli måten. Det stresser opp hunden i viltsituasjoner. og skaper store problemer i betraktet som en selvskreven flokkleder på, er å være bestemt men rettfer den kommende dressuren. Da må dressøren først venne hunden av med den dig, og alltid være den som setter grenser for hva valpen får lov til å gjøre. dårlige vanen før han kan lære hunden hva som er riktig. Dessuten kommer Da blir man raskt respektert av hunden, og får oppmerksomheten dens på en feilen alltid til å ligge rett under overflaten hos hunden, og før eller senere helt annen måte enn hvis man forsøker å bestikke seg til den. bryter den gjennom med det til følge at den forgår seg på jakt. En nyttig valpeøvelse er å venne valpen til innkallingssignal. Det kan for eksempel skje med en fløyte hver gang den skal fores. Da lærer valpen at innkallingen ofte fører til noe positivt, og lyder dette villig også i andre sam Faktum er at den lille valpen er meget mottakelig for innlæring allerede når menhenger. I forbindelse med denne øvelsen er det også lett å venne valpen den kommer i huset. Den som forstår å utnytte denne tidlige innlæringsevtil å sette seg ved matskålen og vente. nen kommer til å lykkes betydelig bedre med opplæringen av jakthunden sin Denne og liknende øvelser alene gjør naturligvis ikke hunden til en bedre enn den som ikke forsøker å påvirke hunden aktivt før den er over halvåret jakthund, men er av stor verdi likevel. Hensikten er å venne valpen til at viljen gammel. dens er underordnet mennesket allerede fra et tidlig tidspunkt. Snart forstår Det er imidlertid meget viktig å innse at en liten valp absolutt ikke skal valpen akkurat hva som forventes av den: den kommer på signal når det er tid utsettes for dressur i ordets vedtatte forstand. 1 stedet gjelder det å gjøre små for mat. og setter seg spontant når matskålen settes ned foran den. Da er det på øvelser sammen med valpen, som den synes er morsomme og greier å be tide å la valpen vente på det etterlengtede ordet som gir den tillatelse til å ta herske. Øvelsene skal avbrytes for en uke eller to hvis valpen viser den min for seg av lekkeriene. Etter en stund kommer den til å titte undrende opp på ste tendens til å trekke seg unna, bli sliten eller vise frykt. Mislykkes valpen, føreren sin. som først da sier det forløsende ordet. Snart har valpen lært seg at skal den selvfølgelig aldri straffes. Legg derfor opp øvelsen slik at valpen den må se oppmerksomt på føreren sin for at den skal få begynne a spise, og da er grunnlaget for oppmerksomhet lagt også i andre sammenhenger.
Valpeoppdragelse og lederskapsdressur
Biltilvenning Alle jakthunder må kunne kjøre i bil uten å bli bilsyke. Derfor bør man ikke forsømme å venne valpen til korte bilturer på et tidlig stadium. De fleste foretrekker å transportere hundene sine bak i stasjonsvognen, kombien eller terrengbilen. Har valpen det minste anlegg for bilsyke. er dette imidlertid det minst egnede stedet å være for den. Alle svinger og krengninger kjennes betydelig bedre jo lenger vekk man befinner seg fra bilens tyngdepunkt. Det er bedre å plassere valpen på gulvet ved siden av føreren. Da kommer den i nærheten av bilens tyngdepunkt, og får menneskelig kontakt i tillegg. De første gangene bør man være to i bilen, slik at føreren kan konsentrere seg om kjøringen. Hindres valpen fra å hoppe opp i setet, venner den seg fort til å sitte rolig på bilgulvet. Etter hvert greier valpen å bli på plassen sin. selv om bilen parkeres for en kortere tid. Tenk alltid på at selv på en måtelig varm dag blir det livsfarlig varmt i bilen hvis den forlates med
La hunden sitte på dørtrappa til du gir den lov til å springe ut. Slik styrker du hundens følelse av at det er du som bestemmer.
(venstre i l.;ur hunden fra torste stund at den rna holde seg i bilen inntil den lar beskjed om a hoppe ut
(ho\re) Lvdighelslrening stvrker hundens oppmerksomhet og samarbeidsvilje.
vinduene lukket. Når hunden etter hvert blir ordentlig bilvant og villig hop per inn i bilen, kan den stå i et bur bak.
Skuddtilvenning Det er viktig at jakthunden vennes til skudd for den tas med på jakt for torste gang. Særlig viktig er dette for fuglehunder. som i motsetning til for eksempel drivende hunder befinner seg i begivenhetenes sentrum under Jakten og opp lever skuddet på bare noen meters avstand. En skuddredd jakthund er naturlig vis udugelig til formålet. Men skuddredsel er sjeldent blant jakthunder fra eta blerte jaktlin jer. Derimot hender det at en jakthund kan bli nervøs for skudd, del vil si at den viser uvilje mot å arbeide, og helst sniker seg unna hvis del blir løsnet skudd i nærheten. Dette er nesten like ille som ekte skuddredsel. men kan forebygges ved å gi valpen en gradvis tilvenning til skudd. Begynn å trene med en startpistol. Mange valper bryr seg ikke del minste om at et startpistolskudd avfyres i nærheten, men for sikkerhets skyld skal man alltid løsne de første skuddene fra en avstand som ikke må være mindre enn 50 meler. Man bør være to. slik at noen leker med valpen når skuddet avfyres. Del er viktig at denne ikke på noen måte bryr seg om skuddet, men uberørt fortsetter å leke og kose med valpen. Hvis valpen ikke reagerer negativt, kan enda et skudd løsnes fra samme avstand. Gjenta øvelsen dag lig. og minsk avstanden gradvis. Til slutt er valpen så vant til skudd at det går greit å skyle med slarlpistolen i nærheten av den. for eksempel mens den spiser, ulen al den reagerer. Da kan man med fordel gå over til hagle og gjenta hele prosedyren. De hell nære skuddene bør man likevel vente med til hundens jakttrening har kommet i gang for alvor.
Lydighetsdressur For i tiden trodde man ofte at lydighetsdressur ødela hundens jaktlyst. Dette er naturligvis ikke riktig. Tvertimot er en lydig jakthund en mer effektiv medhjelper, fordi den kan styres til å jakte sammen med jegeren i stedet for å jage selvstendig der den selv vil. Lydighetsdressuren forsterker også leder skapet og sammensveiser jeger og hund på en måte som gjør dem til et mer effektivt team. «Sitt»
Enkel lydighetsdressur som «sitt» og innkalling bor. som nevnt, trenes for siktig allerede de førsle ukene valpen er i sitt nye hjem. De aller fleste val per setter seg av seg selv hvis man holder matskålen. en godbit eller noe
interessant over og foran dem. Forsøker valpen å hoppe, trekkes hånden raskt unna. Når valpen sitter nede, får den godbiten under rolige former. Øvelsen gjentas, men fra og med nå gis kommandoen «sitt». Snart setter de fleste valper seg direkte på kommandoen. Det kan være en fordel å heve hånden omgående samtidig som sittkømmandoen gis. Dette gjelder særlig fuglehunder. som skal kunne settes eller legges på lang avstand med en hevet arm som eneste kommando. Fuglehundens stoppsignal, et kort og meget bestemt signal i fløyten, kan også introduseres så snart valpen kan sitte på kommando og håndtegn. Det går også greit å lære valpen å sette seg ved å holde den ene hånden foran valpens bryst mens man deretter vennlig, men bestemt, presser ned bakdelen med den andre hånden. Samtidig gir man sittkommando. Uansett hvilken metode som brukes, er det viktig al hunden ikke får reise seg før det gis tillatelse. De første gangene sittkommandoen trenes, gjør det naturligvis ikke så mye hvis den reiser seg av seg selv. Men når den forslår hva som kreves, skal den gradvis lære å sitte stille så lenge dressøren ønsker det. Tren også hunden til å sette seg på avstand. Begynn med noen få meter, og bli ikke sint på valpen hvis den løper inn til føreren og setter seg hos ham de første gangene. Etter hvert forstår den sikkert hva som forventes. «Her»
Alle jakthunder bør kunne kalles inn under jakt, så sant de befinner seg innenfor hørerekkevidde. For fuglehunder er dette et absolutt krav. Det er greit å begynne innkallingsøvelsene tidlig ved å kalle på valpen ved navn eller blåse innkallingssignal (ofte flere korte signaler i rask rekkefolge) med fløyten. Får den en godbit hver gang den kommer rett inn til føreren, tår val pen en positiv innstilling til innkallingssignalet allerede fra begynnelsen av. og lyder det betingelsesløst. Ved a kalle på valpen mens man sitter på huk. økes dens lyst til a komme straks. Allerede nå er det fornuftig å holde arme ne utstrakt horisontalt til sidene når man kaller på valpen. Dette håndtegnet er det vedtatte for innkalling, og allerede etter noen gjentakelser kommer valpen greit så snart man strekker ul armene. Sa godl som hver eneste gang valpen kommer, bør den slippes av gårde igjen snarest, slik at den ikke setter likhetstegn mellom innkalling og kob ling. Det gjelder også a unngå a kalle på valpen i situasjoner der man ikke er hell sikker på at den virkelig kommer til a lyde. Ved raskt a la en hundre prosent lydighet i forbindelse med innkalling på denne måten har man lagt et godl grunnlag for videre innkallingsirening.
lover til venstre) Sitt gjerne pa huk nar du roper pa hunden. Da blir den ivrigere til a komme.
(over til høyre, samt under) En jakthund må kunne ga lydi^sed siden av føreren.
Etter hvert bør godbiter brukes i stadig mindre utstrekning, og smått om senn er det på tide å kalle inn unghunden i situasjoner der den er opptatt av noe annet. I og med at man høyner kravene til hunden, må man være fullsten dig overbevist om at den hører signalene og vet hva de betyr. Dessuten skal hunden være minst et halvt år gammel. Kommer ikke hunden umiddelbart, får den en skarp sittkommando og skal sitte rolig den tiden den trenger for å snu oppmerksomheten sin mot føreren. Først da gjentas innkallingssignalet. kanskje fra en noe kortere avstand enn første gang. Sannsynligvis kommer hunden umiddelbart, og får selvfølgelig en overstrømmende belønning, «Fot»
Selv om mange ikke synes at det betyr særlig mye at jakthunden drar i kob belet. er de aller Heste sikkert enig i at det er mer bekvemt med en hund som kan gå pent. Det er ikke bare et spørsmål om bekvemmelighet. Det finnes også et sikkerhetsaspekt i denne sammenhengen. Kombinasjonen av ladet våpen i den ene hånden og i den andre en hund som drar og sliter og fra tid til annen løper foran beina dine, er naturligvis livsfarlig for såvel hund som fører og alle andre i nærheten. Jakthunden behøver ikke nødvendigvis gå med nesen inntil førerens ven stre kne. Perfekt dressur er alltid beundringsverdig, men bare nødvendig hos rene lydighetshunder. For jakthunden holder det hvis den kan gå med slakt kobbel ved siden av føreren. Tar man bare hensyn til at alt skal foregå ytterst forsiktig, er det ikke noe i veien for å begynne å trene lineføring på et tidlig tidspunkt - allerede når hunden er tre eller fire måneder gammel. Men vent med å trene «fot» til «sitt» fungerer tilfredsstillende. Det beste er å «sette» valpen, ta på den et lett og smidig kobbel og så gå noen skritt mens man med stemme og kroppsspråk forsøker å få valpen til å holde noenlunde jevn takt ved førerens venstre side. Går det ikke bra. kan en godbit i hånden hjelpe. Valpen skal imidlertid ikke få godbiten før man har stoppet opp og den sitter ved venstre side. To ting er viktige å huske på i denne sammenhengen. For det første skal man ikke stille krav til at valpen skal gå perfekt ved siden av føreren i begyn nelsen. For det andre skal man de første gangene bare gå noen få skritt før man avslutter øvelsen ved å lose valpen fra sitt kommandoen og belønne med klapp og eventuelt godbit. Strupebånd er absolutt forbudt ved disse øvelsene. Denne typen halsbånd er et korreksjonsmiddel. og for å kunne korrigeres må hunden være klar over at
229
den har gjort feil. Ellers blir den redd og mister tilliten til føreren, og da lærer den ikke noe i del hele tatt. Del gjelder å manøvrere den lille valpen med var som hand, slik al den hovedsakelig befinner seg på riktig plass hele tiden. Del er svært viktig å alltid belønne valpen når den gjør noe riktig, ellers forstår den ingen ting og lærer ikke noe heller. Ved å veksle mellom «fot» samtidig som man drar valpen til sin venstre side, og gir uforbeholden ros når den befinner seg i riktig posisjon, forslår valpen snart hva som forventes av den. Og da kommer den også til å innrette seg. Etter hvert forstår den at når man kommanderer «fot» og begynner å gå. så skal den følge pent på venstre side. Husk al en liten valp aldri skal utsettes for regelrette treningsøkter. Del holder lenge hvis man lar valpen gå pent en gang eller to i løpet av dagen. Bare noen meter til å begynne med. og siden, når den er blitt drøyt et halvt år gammel, et hundretalls meter. Deretter skal valpen slippes fri under ord nede former slik at dere kan leke. Da skjerper den seg hver gang du trener lineføring med den, fordi den vet at dette er innledningen til noe morsomt. Når unghunden er moden for regelrette dressurøkter, vet den allerede hva som kreves av den. Da blir treningen både raskere og mer effektiv. Skulle hunden vise tendenser til ulydighet kan man nå uten videre benytte strupebånd, under forutsetning av at det brukes med måte. Forsøker hunden å dra i kobbelet skal den umiddelbart kommanderes «fot», og brøkdelen av et sekund senere korrigeres den med et kraftig rykk i kobbelet slik at den hav ner på riktig plass på venstre side. Å rykke først og så si «fot» er fullkom ment feil. Da lærer ikke hunden al den kan unngå rykket ved umiddelbart å rette seg etter kommandoen.
til land og de ulike verdensdeler, fordi del finnes store forskjeller når det gjelder hvordan jakthundrasene våre anvendes i ulike deler av verden. Drivende hunder
Når lydighetsdressuren er gjennomført begynner den rene jakttreningen. Hvor omfattende denne skal være kommer an på rase, bruksområde og den enkelte jegers krav til hunden sin. Opplæringen er også forskjellig fra land
De drivende hundene arbeider på forskjellige måter i Nord-Amerika og i Europa, men også innen Europa er det store forskjeller i bruksområde og jaktmåte for disse rasene. Ved klassisk jakt på de britiske øyene jager de drivende hundene i store flokker som blir fulgt av et ofte stort antall ubevæpnede jegere. Disse kan enten, som ved revejakt med foxhounds, følge jakten fra hesteryggen, eller til fots som ved harejakt med beagle eller minkjakt med terriere. Også i Frankrike og noen andre kontinentale land jakter man med store flokker dri vende hunder, og jakten følges av jegere til hest. Her er det først og fremst klauvvilt som jages på denne måten. 1 de skandinaviske landene har man en helt annen og meget høytstående jaktkultur med drivende hunder. Ofte jakter man alene, og det deltar sjelden mer enn to-tre jegere på slik jakt. Bare en hund slippes, og den skal selv stendig søke opp viltet og deretter drive det tålmodig og i måtelig tempo med tett losgiving. Jegeren stiller seg på post der han tror at drevdyret kom mer til å passere. Langbeinte, raske støvere av foxhoundtypen dresseres til ikke å bry seg om klauvvilt. og brukes bare til hare og rev. For klauvvilt, først og fremst rådyr, brukes kortbeinte raser som dachs, drever og basset, som har langsomme drev som gjør at drevdyret aldri føler seg direkte truet. En type drivende hund som har fått en omfattende bruk på kontinentet og den skandinaviske halvøya, er kortdrivende raser som wachtelhund og tysk jaktterrier. Man jakter først og fremst hjortevilt og villsvin med disse rasene. De driver med los, men ikke på langt nær like lenge som de «ekte» drivende hundene. Fordi de hovedsakelig anvendes i mindre terreng og skogsområ der, holder det som regel at de forfølger dyret noen minutter, slik at noen av jegerne som deltar får sjansen til skudd.
Beagle - en ypperlig harehund.
En radiosender og -mottaker kan være et hjelpemiddel for å finne hunder som har gått seg bort.
Jaktdressur
230
Tysk jaktterrier er en allroundhund som kan brukes både som drivende hund, sporhund, hihund og til og med som appor tør.
I Nord-Amerika har man en spesiell type drivende hunder som har til opp gave å forfølge arter som vaskebjørn og puma. Disse byttene søker som regel tilflukt i et tre. og hunden skal markere med los for å veilede jegeren til stedet. Man jager også for eksempel kaniner med beagle og liknende raser, og i enkelte stater også hjortevilt. Men mange steder i USA er klauvviltjakt med drivende hund forbudt. Det kreves som regel ikke mye forberedende trening for å få en drivende hund til å jage på riktig måte. De drivende hundene er selvstendige raser som gjeme gir seg ut på egen hånd når de slippes i skogen, og som begynner å drive når de får viltkontakt. De første drevene blir som regel korte og hak kete, men etter hvert som hunden får erfaring blir den stadig sikrere på dre vet. Harer er spesielt besværlige å forfølge, selv for en erfaren hund. Felles for ulike harearter er at de iblant tar et langt sprang - eller avhopp - ut til siden, ofte etter at de først har doblet; det vil si at de snur 180 grader og følger sitt eget spor tilbake atskillige meter. Harer legger dessuten igjen betydelig min dre vitring i sporet enn hva rev og klauvvilt gjør. Den som vil få fram en vir kelig dyktig og spornøye hund, bør derfor drive den inn på hare. Hunder som jages inn på klauvvilt blir ofte slurvete, og mangler erfaringene til hun der som jages inn på hare når vitringsforholdene blir dårlige og sporet van skelig å følge. Hvis hunden ikke får jage klauvvilt. er det naturligvis enda viktigere at innjagingen skjer på hare. En slik hund må kontrolleres nøye slik at den ikke fristes til å forfølge forbudt vilt. Ved å alltid rose hunden når den interesse rer seg for hare, men «fye» hvis den viser interesse for et rådyrspor. forstår den snart hva som forventes av den. De hoybeinte skandinaviske støverne har i generasjoner blitt avlet på grunnlag av interesse for hare og rev, og liten interesse for rådyr, og i dag er mange hunder helt uinteresserte i klauv vilt. I land der man lar drivende hunder jage to eller flere sammen, kan den unge hunden slippes sammen med en erfaren hund og på denne måten raskt få jakterfaring. Metoden anbefales imidlertid ikke for hunder som skal arbeide alene. En slik hund må lære seg å søke selvstendig i terrenget etter
den minste vitring av vilt, og siden følge opp vitringen til den får kontakt med dyret. Føreren får heller ikke hjelpe en slik hund altfor mye. Det beste er å oppsøke et sted i skogen sammen med hunden der det bør finnes vilt i nærheten, sette seg på en stubbe med en god bok og la hunden ta seg av resten. Selv når hunden mister sporet gjelder det å bare støtte, men ikke for søke å hjelpe hunden aktivt. Under virkelig jakt må den drivende hunden klare alle slike problemer på egen hånd. Den som hjelper hunden sin i innlæringsfasen. må betale dyrt for dette i kommende jaktsesonger. De siste årene har det blitt stadig mer vanlig å lokalisere drivende hunder ved hjelp av telemetri. En liten sender sitter festet på hundens halsbånd, og ved hjelp av en mottaker kan føreren peile inn hunden og bestemme såvel retning som avstand. Dette er naturligvis et uvurderlig hjelpemiddel når det gjelder å lokalisere en hund som har gått seg bort, men det er klart uetisk å lokalisere hunden ved hjelp av peilerutrustningen under selve jakten for å øke sjansene til å nedlegge viltet. Man bør heller ikke bruke peileren for å få tak i hunden når jaktdagen er over. Da venner hunden seg til å bli hentet i skogen, i stedet for å lære seg å søke opp føreren sin selv når den ikke greier å følge drevdyret lenger. Hihunder
1 Europa brukes ofte hihunder ved jakt på rev og grevling. Disse to viltarte ne krever ganske forskjellig behandling av hunden, og derfor er det sjeldent å se en hihund som mestrer begge former like godt. Revehunden skal være bevegelig og ofte komme opp av hiet for å gjøre nye fremstøt gjennom en annen inngang. Slik setter den et hardt press på reven og får den til å forlate hiet, ofte mens hunden skifter stilling. Da får jegeren som venter utenfor en sjanse til å felle reven. Grevlinghunden har en helt annen taktikk. Den legger seg foran grevling en og holder den på plass med tett losgiving og sporadiske utfall. Jegeren avliver grevlingen med et skudd fra en finkalibret pistol. I USA er hijakten på langt nær like utbredt som i Europa. Det finnes ingen grevlingart der. men hihunder brukes ofte ved jakt på murmeldyr. Terrierrasenes opprinnelige arbeidssted var i hi under jorden. Navnet «ter-
231
rier» kommer da også av det latinske ordet for jord - «terra». I dag er jo de fleste terrierrasene mer eller mindre selskapsraser, men blant jaek russelterriere. borderterriere. foxterriere og lyske jaktlerriere finnes det fremdeles stammer med utmerkede hianlegg. Selv dachsene er opprinnelig hihunder. De har fått navnet sitt etter det tyske ordet for grevling - dachs. Hihundens opplæring går først og fremst ut på å gjore hunden så lydig at den kan kalles ut av hiet. Jakt med en ulydig hihund sliter hardt på tålmodig heten. På revejakt er det for eksempel fullstendig meningsløst hvis hunden treffer på en grevling i hiet og blir værende hos denne. 1 motsetning til rev er det nemlig i de aller fleste tilfellene umulig å få en grevling ut. Derfor blir resultatet som regel en ødelagt jaktdag. Treningen bør helst foregå i spesiel le treningshi som bygges over jorden og består av ganger som hunden kan lete seg fram gjennom til den avgrensede «kjelen», som man har plassert en tam rev eller grevling i. Hunden lærer seg snart å ta seg fram til kjelen til tross for at veien dit ofte er gjort vanskelig ved hjelp av smale innsnevringer. sandvoiler eller vanngraver. Føreren kan åpne lokk som er montert flere steder i tunnelene, og enten støtte hunden eller gripe inn hvis den ikke lyder innkallingssignalet. En hihund skal under ingen omstendigheter være for skarp. Hunder som går inn i slåsskamper med grevling er uegnet som hihunder. Mot, stahet og intelligens er hihundens våpen, ikke blodtørstighet og dødsforakt. Elghunder og skjellende fuglehunder
I de skandinaviske landene og nordre Russland jaktes elg. bjørn, mår og skogsfugl med forskjellige typer spisshunder. Oppgaven deres er som regel å lete opp viltet og veilede jegeren til stedet ved intens losgiving. I Russland bruker man vanligvis forskjellige laikatyper som en slags allround jakthun der. I Skandinavia brukes de større rasene (gråhund. jåmthund, karelsk bjørnhund m.fl.) til jakt på elg og bjørn, og de størrelsesmessig mindre rase ne finsk spets og norrbottenspets til jakt på storfugl, orrfugl og mår - før i tiden også til ekornjakt. Jaktspisshundenes opplæring begynner med å gjøre valpen skogsvant ved at den tas med ut i skogen så ofte som mulig og får lov til å ta egne initiativ, uten at den mister kontakten med føreren. Den blivende elghunden skal i fred og ro få stifte bekjentskap med elgspor. men den skal ikke slippes på sporet for den er bortimot året gammel. En elg er et meget stort dyr, og det hender at elgen blir aggressiv og gjør utfall mot hunden. Hvis hunden ikke er tilstrekkelig fysisk utviklet kan den komme til å bli skadet eller skremt. Når hunden etter hvert finner sin første elg og begynner å gi stålos, gjelder det å ta seg fram til stedet så fort som mulig, men forsiktig slik at elgen ikke blir skremt. Hvis elgen ikke står stille for den skjellende hunden, må føreren avvente. Så snart det lykkes hunden å få elgen til å stanse gjelder det å komme til skudd så raskt som mulig og felle den. Hunden må fra begynnel sen av lære seg at det ikke blir noe bytte hvis den ikke greier å holde elgen på plass. Stiller hunden en elg som ikke kan skytes, gjelder det å kalle hunden for siktig av standen, uten at elgen blir forstyrret og stikker av gårde med hun den etter seg. Omsorgsfullt gjennomført lydighetsdressur i valpe- og unghundtiden er selvfølgelig en viktig forutsetning for at det skal lykkes å kalle hunden av stand. En elghund pleier som regel å være klar over at føreren er i nærheten, og forlater av og til elgen for å søke ham opp. Da er det selvfølge lig om å gjore å utnytte dette, ved å koble hunden stille og smyge seg vekk fra stedet. Etter hvert, når hunden har blitt erfaren, kan man vente lenge med skud det. 1 treningsøyemed kan man la hunden holde elgen på plass i flere timer. En elghund er ikke uttalt aggressiv mot elg. og normalt bryr ikke elgen seg særlig om hunden i det hele tatt. Vanligvis fortsetter den rolig å beite, tilsy nelatende uberørt av hundens iherdige los. En skjellende fuglehund lærer å jakte på omtrent samme måte. Treningen kan imidlertid starte hjemme på plenen ved at hunden læres til å lose på en
Finsk spets er ypperlig som halsende hund på storfugljakt.
fuglevinge festet oppe i et tett tre. Når valpen har lost iherdig en liten stund slippes vingen ned til valpen. Når hunden på treningsturer i skogen møter beitende fugl og får dem til å lette, forfølger den fuglen så lenge den har synskontakt med fuglen. Tidlig i sesongen flyr ikke fuglene særlig langt, men setter seg som regel i trærne rundt opptaksplassen. Så snart hunden har lokalisert en fugl skal den gi stå los under treet. Jegeren må smyge seg fram ytterst forsiktig for å komme på skuddhold uten å skremme fuglen. Unghunden har som regel store problemer med å lokalisere fuglen nøyaktig og loser ofte under feil tre. eller vender tilbake til opptaksplassen og loser der. Som regel loser den ikke særlig lenge heller. Derfor gjelder det å ta seg fram til stedet så snart som mulig og forsøke å lokalisere fuglen, som er meget vanskelig å oppdage der den sitter i en gran eier furu - ofte presset tett inn mot stammen. Hvis hunden fremdeles loser når føreren oppdager fuglen, skal han felle den som belønning for hunden. Hunden skal forstå at den bare oppnår suksess hvis den loser iherdig og under riktig tre.
Når fuglen går opp. må en stående hund enten stå helt i ro eller legge seg ned.
Med tiden klarer hunden også å lokalisere fugl som har fløyet langt. En erfaren hund kan ofte lokalisere treet der fuglen har satt seg ved hjelp av hør selen. og gir ofte bevis på en fenomenal evne til å vite eksakt hvor i treet fuglen sitter. Men veien dit er lang, og det er om å gjøre at føreren aldri lar sin egen jaktlyst ta overhånd, men bare skyter når hunden har gjort et godt arbeid. Stående fuglehunder
Jakt med stående fuglehund stammer fra Europa, der denne jaktformen har vært populær i århundrer. I begynnelsen ble hundene brukt i kombinasjon med falke- eller nettjakt. men etter at man begynte å konstruere våpen for fluktskyting på 1700-tallet. utviklet jakten med stående fuglehund seg snart til den populære jaktformen som drives over store deler av verden den dag i dag. Hunden brukes så godt som utelukkende til jakt på forskjellige hønsefugl. men også rugde og bekkasiner kan jaktes med stående fuglehund. og enkelte jegere bruker også hunden sin til mindre hårvilt som hare og kanin. Det hersker ingen som helst tvil om at fuglehundene. de stående såvel som de støtende, er de mest dressurkrevende av alle jakthunder. Jakten med fuglehund omfatter nemlig et flertall momenter, noe som krever omfattende trening før hunden behersker dem fullt ut. Heldigvis lettes hundens opplæ ring av at fuglehundrasene tar dressur lettere enn andre jakthunder. Den stående fuglehunden skal avsøke terrenget i et effektivt søk. slik at den helst ikke går forbi fugl uten å oppdage den. Når hunden har funnet en fugl som trykker, skal den ta stand for fuglen. Med dette menes at hunden skal stoppe opp når den kjenner fuglevitringen. og bli stående til jegeren beordrer hunden til å røre på seg. Når jegeren kommer fram kommanderer han hunden til å reise fuglen, det vil si få den på vingene. Hunden skal være helt rolig så snart fuglen letter. Felles fuglen, kan jegeren kommandere hun den til å hente byttet og avlevere det i jegerens hånd. Av den stående fuglehunden kreves det også at den skal sekundere, det vil si at den umiddelbart går i stand når den ser en annen hund som står for fugl.
Jaktes del i tett terreng er det også en fordel med en hund som rapporterer, altså går av standen og søker opp føreren, for deretter å lede ham til stedet der fuglen trykker. Denne sistnevnte egenskapen er forholdsvis uvanlig, men meget ettertraktet. særlig av skogsfugljegere. Jegere i ulike deler av verden forlanger imidlertid ikke nøyaktig de samme egenskaper av de stående fuglehundene sine. Danske og skandinaviske jege re vil at hunden skal reise fuglen raskt og djervt. Kontinentale og britiske jegere nøyer seg med at hunden reiser fuglen i rolig tempo, mens de selv befinner seg helt inntil hunden. I Nord-Amerika har man overhodet ikke noe krav til reising. Der kommanderes hunden til å bli stående mens jegeren selv går fram og skremmer opp fuglen. Kravet til apport er heller ikke universelt når det gjelder de britiske setterrasene og pointeren, og i disse rasenes hjem land kreves det ikke apportering i det hele talt. Stand og sekundering. og iblant også apportering. skal være medfødt hos den stående fuglehunden. i likhet med fugleinteresse og vilje til å avsøke terrenget etter fugl. Men alle hunder må læres til å bli stående etter at de har funnet fugl, a ikke ruse etter fugl eller annet vilt, eller ruse fram når fuglen felles foran den. Dessuten er apportdressuren ganske omfattende. For å lykkes med å få fram en pålitelig og samarbeidsvillig stående hund bor man forberede hunden tidlig ved å trene jaktsituasjoner allerede i valpe liden. Dette skal ikke foregå på virkelig vilt ute i terrenget, men i kunstige situasjoner hjemme. Sannsynligvis er den vanligste feilen som gjøres i stå ende fuglehunddressur at hunden, før den er helt lydig, tas med ut i terrenger der det finnes vilt. En slik hund vil komme til å løpe etler harer, kaniner og oppskremte fugler, og ruse etter i oppflukt og skudd. Unghunden synes selv følgelig at dette er morsomt, og dressøren stilles overfor nærmest uoversti gelige vanskeligheter når han eller hun senere forsøker å få hunden til å respektere, det vil si ikke ruse etter, vilt. Ved at man er nøye med å tilføre valpen mange gode vaner det første halve året, og unngå at den legger seg til slike uvaner som står i motsetning
233
til oppførselen man vil at den skal vise på jakt, forbereder man jaktdressuren på best tenkelige måte. Det har vist seg at tidlig innlærte gode vaner otte sit ter livet gjennom, i likhet med at dårlige vaner lett blir permanente og derfor vanskelige å bli kvitt. Selve jaktdressuren forberedes allerede når valpen er noen måneder gam mel ved hjelp av en fiskestang og en tørket fuglevinge. Vingen tas gjerne fra en vill hønsefugl, men tamhønsvinge går sikkert like bra. Det er lett å få val pen til å stå ved synet av vingen. Holder den ikke standen, rykkes vingen opp i luften og ut av syne for valpen. Den lærer seg raskt at det ikke lønner seg å prøve å ta vingen, og begynner å fatte stand for den. Så snart valpen står for vingen, skal den roses med rolig og vennlig stemme, slik at den for står at den gjør noe riktig, men ikke blir opphisset. Når standen er fast, oppfordres valpen til å reise vingen, som igjen for svinner opp i det blå, mens føreren forsiktig legger eller setter valpen. Vingen kan også sakte «løpe unna». Da får valpen følge med og gå i stand igjen når vingen på nytt ligger stille. Forsøker den å ruse når vingen ligger stille igjen, forsvinner denne naturligvis opp i luften. Slik kan man tidlig lære valpen den grunnleggende fuglebehandlingen, noe som letter arbeidet når dette skal læres inn i virkelighetens jaktterrenger. Hensikten er ikke å gjøre jakthunden ferdig hjemme på plenen ved hjelp av fuglevingen, men å lære inn den grunnleggende oppførselen som ønskes under praktisk jakt. Når jakttreningen begynner for alvor ute i terrenget lærer hunden seg raskt å stå for fuglevitring og respektere oppflukten. Man må imidlertid begynne treningen under så kontrollerte forhold som mulig, og gjeme ha en line på noen meters lengde festet til hundehalsbåndet i begynnelsen. Når hunden står for fugl de første gangene, kan føreren nærme seg forsiktig og ta tak i linen. Når situasjonen er under kontroll får hunden lavmælt og vennlig ros, før den kommanderes fram for å reise fuglen. Skulle hunden bli ivrig og prøve å ruse etter fuglen som letter er det lett å bremse den ved hjelp av linen.
Det går imidlertid ikke å rykke hardt i linen eller på annen måte gjøre noe som gir hunden ubehag. Da forbinder den ubehaget med fuglen, og kan bli uvillig til å reise. En slik hund kan aldri bli en virkelig god jakthund. I stedet bør linen brukes til å bremse hunden så forsiktig som mulig, samtidig som det gis stoppsignal. Når hunden har stoppet opp skal den roses umiddelbart. Slik lærer den seg å forstå hva man vil på en betydelig raskere måte. Når hunden er ferdig dressert skal den stanse momentant i oppflukten så snart det gis stoppsignal. Virkelig gjennomtrente hunder behøver ikke noe signal fra føreren sin. Lyden av vinger eller synet av en fugl i luften er nok til at den stanser umiddelbart. For den som ikke har tilgang på fuglerike terrenger å trene hunden i, kan trening på tamduer være et alternativ. Disse plasseres i et lite bur som kan åpnes ved hjelp av en radiosender. I begynnelsen er det meget viktig at hundens oppførsel konsolideres skik kelig før det jaktes for alvor med den. Føreren skal ikke felle fugl over hun den før den har vist at den kan reise fugl uten å gå etter. Den som bryter med denne selvsagte regelen får garantert tilbakeslag og får sjelden en hund som fungerer godt på jakt. Årsaken er enkel: Har hunden fått klart for seg akku rat hva som kreves av den ved å ha gjort det riktig gjentatte ganger, forstår den førerens misnøye når den gjør noe galt. Tillates den å gjøre feil fra begynnelsen av vet den ikke hvordan den skal oppføre seg for å gjøre det riktig, og da lønner det seg selvfølgelig ikke å bli sint på den. De første gangene det felles fugl over hunden skal den ikke få lov til å apportere. Da forbinder den skuddet med apport, og ruser etter fuglen så snart det smeller. For å beholde det høye dressumivået hele hundens aktive liv, bør man før hver jaktsesong bruke noen dager til å trene på de forskjellige momentene. På jakt skal man alltid være oppmerksom på eventuelle feil i hundens opp førsel, slik at de kan korrigeres før det blir for sent. Hvordan man lærer fuglehunden apport beskrives lenger fram i teksten.
Denne spanielen har akkurat jaget opp en kanin, men stopper nar kaninen tar flukt.
234
Støtende fuglehunder må raskt få opp fuglen...
...men så snart fuglen har lettet, må hunden stå i ro eller sette seg.
Støtende fuglehunder
Den støtende hunden skal støte opp viltet direkte, uten å stå for det først. Den støtende hunden får heller ikke gå etter i oppflukt eller oppsprang. For at jegeren skal få sjanser til skudd mot vilt som hunden støter, skal hunden aldri søke lenger ut fra jegeren enn 25. eller høyst 30. meter. Den støtende hunden er nesten uten unntak en spaniel, oftest en engelsk springer spaniel eller en cocker spaniel. I USA bruker man også ofte retrievere som støtende hunder. Jakten med støtende hund stammer fra de britiske øyene, der de forskjelli ge spanielrasene kommer fra. Jakten er også uten tvil mest populær i Storbritannia.- der den er betydelig mer populær enn jakten med stående hund. Dette kommer for en stor del av at spanielen er den mest effektive hunden for små. viltrike terrenger der viltet ofte ligger i tette hekker, taggete bjørnebærkratt. høyt gress eller annen høyvokst vegetasjon. Dessuten er spa nielen overlegen til kaninjakt, fordi den som ingen annen hund gjennomsø ker de minste teiger etter trykkende kaniner. Også i det øvrige Europa jaktes både mindre hårvilt og fugl med støtende hund, mens man i Nord-Amerika først og fremst jakter fugl med spaniel. I begge verdensdeler er fasanen det fugleviltet som oftest felles av jegeren med spaniel, men også rapphøns, forskjellige amerikanske vaktelarter. orr fugl. tiur, rype og iblant rugde felles regelmessig for spaniel. I prinsippet kreves det en like omfattende dressur av støtende hunder som av stående. Spanielen må først og fremst læres til å søke i nærheten av føre ren. Å stoppe opp for vilt må naturligvis trenes inn nøye før hunden tas med på jakt, og dessuten må hunden lære å apportere både hårvilt og fugl. Den innledende dressuren bør begynne meget tidlig ved at man gir valpen gode vaner, og for enhver pris unngår at den lærer seg ting som skal være absolutt forbudt på jakt. Valpen må på ingen måte få løpe rundt hvor den vil eller gi seg av gårde langt fra føreren når det passer den. eller tillates å løpe etter vilt eller tamfugler. Selvfølgelig skal den få leke og rase rundt, og ha
235
en glad og lykkelig oppvekst, men det gjelder hele tiden å passe på at man ikke lager ris til egen bak ved å tillate noe som kan forvanske den kommen de jaktdressuren. Når unghunden har vennet seg til knallet fra en startpistol, er det på tide å lære den å sette seg når skuddet går. Avfyr et skudd mens hunden er opptatt av noe annet. Skyt med opprettet arm slik at hunden oppfatter armen som et sittsignal når smellet får den til å se seg rundt. Eventuelt kan du gi komman doen med stemme eller fløytesignal de første gangene. Snart oppfatter hun den skuddet som et sittsignal, og setter seg direkte så snart det løsnes skudd. Vanligvis setter en spaniel seg betydelig raskere ved skudd enn på andre sittkommandoer. Den hunden som alltid setter seg når et skudd avfyres, blir ikke like lett en knallapportor som hunden som først har lært seg å forbinde skuddet med at en død fugl faller ned i nærheten. Først når denne forberedende dressuren er gjennomført, er det på tide å begynne søkstreningen. En spaniel fra gode jaktlinjer har en naturlig tilbøy elighet til å avsøke omgivelsene, og liker å rase rundt inne i tett vegetasjon. Dette skal naturligvis oppmuntres, forutsatt at hunden aldri roter seg for langt unna. Ved søkstrening er det om å gjøre at føreren beveger seg meget langsomt fremover i terrenget og passer på at hunden avsøker såvel åpent terreng som tette snar, uten at man noen gang er mer enn et tyvetall meter fra hverandre. Hunden skal rette seg etter føreren, ikke motsatt. Ved å foran dre retning fra tid til annen, og gjerne gjemme seg hvis man ser at hunden har vært uoppmerksom, lærer den seg å alltid holde et øye med føreren og tilpasse seg dennes bevegelser i terrenget. Skulle hunden av en eller annen grunn være på vei for langt ut stoppes den umiddelbart med fløyten, kalles inn og får søke ut på nytt igjen. Det er lurt å lære inn et spesielt snusignal, særlig under søkstrening i åpent terreng. Der skal en spaniel alltid søke i et regelmessig sikksakkmønster foran føreren. I begynnelsen skal treningen foregå i vilttomt terreng, men etter hvert kan den flyttes til steder der det finnes vilt. Det beste er å begynne å trene på
Baser apporteringstreningen på hundens spontane iver etter a hære ting i munnen.
236
fugl. Duer i bur som kan åpnes med radiosender er også brukbart (se avsnit tet Stående fuglehunder). Det er imidlertid viktig at lydigheten er så godt befestet at hunden med største sannsynlighet lar seg stopp i en viltsituasjon. Den første gangen hunden støter en fugl, blir den som regel så overrasket at den ikke kommer seg til å ruse etter. Neste gang er den sikkert med på notene, og det gjelder at føreren er klar til å gripe inn uten noen som helst betenk ningstid. Ved spanieltrening er det en kardinalfeil å være uoppmerksom. Det er viktig å holde øynene på hunden hele tiden. Da lærer man seg å tolke hun dens oppførsel og ser når den markerer vitring rett før oppflukten. Da gjelder det å komme opp til hunden så raskt som mulig, slik at det er lett å gripe inn hvis nødvendig. Er treningen riktig gjennomført, setter unghunden seg fra før ste gang på signal i oppflukten. Hvis den ikke gjør dette, må den bæres tilbake til oppfluktstedet. Der skal den sitte en stund før den sendes ut i nytt søk. Siden gjelder det å følge enda bedre med neste gang hunden finner vilt. Etter hvert lærer hunden seg hva som forventes av den. For den som har et godt emne og gode treningsmuligheter, pleier det ikke å være vanskelig å i løpet av noen uker få fram en hund som setter seg spontant, uten signal, i oppflukt og oppsprang. Men selv den mest omsorgsfulle jakttrening lar seg lett ødelegge ved å begynne å jakte for tidlig med hunden. Ikke før hunden gjentatte ganger har vist seg å være helt rolig i viltsituasjoner er det på tide å felle den første fuglen for den. Selv om hunden er fullkomment rolig, skal den ikke få apportere de første gangene. Skulle den ruse etter fuglen i fallet, må den snarest korrigeres på det mest bestemte, ellers blir det raskt en vane. En slik hund må man også slutte å jakte med til dressuren er vesentlig forbedret.
Apportering Spørsmålet om hvordan man best lærer jakthunden å apportere, er ofte opp hav til følelsesladde diskusjoner jegere imellom. Noen hevder at apportering kan læres inn gjennom lek. Andre mener at man får best resultater ved å
bygge hele dressuren på hundens spontane vilje til å hente ting. Atter andre holder steilt på at apportering må læres inn med tvang. Fremgangsrik dressur tar alltid utgangspunkt i hundens anlegg. Ellers hadde det ikke vært noe behov for de ulike brukshundrasene. Da kunne man dressere en hvilken som helst hund til alle oppgaver. Innlæring av apport er selvfølgelig ikke noe unntak. For at dette skal gå noe i nærheten av raskt og gi akseptable resultater må hunden ha en medfødt vilje til å apportere. Derfor er det vanskelig å forstå hvorfor det noen gang skulle være nødven dig med utpreget tvangsdressur. Men det kan være risikabelt å stole helt og holdent på hundens egen vilje til å løpe og hente ting som kastes ut. I ter renget nøyer man seg ikke med en hund som bare henter når den har lyst. En fullgod apportør skal alltid gjøre sitt ytterste for å finne påskutt vilt. For å få fram en pålitelig og samtidig entusiastisk og arbeidsvillig appor tør. må dressuren bygges på hundens naturlige anlegg. Men man må samti dig kunne stille absolutte krav til at hunden lyder apportkommandoen. Kunsten er å lose hunden gjennom dressuren slik at den alltid kjenner sin plikt, men uten at den mister arbeidsglede og motivasjon. Apportegenskapene er best utviklet innen de forskjellige fuglehundrasene. men forskjellene er ganske store mellom ulike typer av stående, støtende og apporterende fuglehunder. Visse raser og individer har så sterke apportanlegg at hunden utrettelig og med glede henter samme objekt praktisk talt hvor mange ganger som helst. Andre må overbevises om at det overhodet går an å bruke munnen til å bære med. Men det er ikke bare blant fuglehundene det finnes apportører. En jak thund av omtrent hvilken som helst rase kan med tålmodighet og oppmun tring læres til å apportere. Det finnes faktisk brukbare apportører blant dach sen støvere. jaktspisshunder og forskjellige terriere. Dessuten går det an å lære mange hunder av selskapshundrase å apportere. Ved å leke apport med valpen fra et tidlig tidspunkt utvikler man hundens naturlige anlegg og legger grunnen for en positiv innstilling til apportering.
Krav må absolutt ikke forekomme, for da gjør den tidlige treningen mer skade enn nytte. Tiden for å stille krav og kreve fullkommen lydighet kom mer fort nok. Stilles kravene for tidlig, trekker valpen seg unna og viser uvilje under treningen. Begynn med å trille en tennisball på gulvet og la valpen løpe etter den. De aller fleste valper tar ballen i munnen og vil deretter ha den for seg selv en stund. Har man valgt et lite rom og plassert seg selv strategisk, kan man for siktig prøve å fange inn valpen, rose den og trille ballen av gårde en gang til. Men man nå absolutt ikke jage etter valpen for å ta ballen. Da blir selve jak ten en lek. og man får problemer med avleveringen av apportobjektet. I ste det skal valpen lære seg at leken begynner om igjen så snart den har levert ballen til føreren sin. Da lærer den seg snart å komme frivillig med den. Hvis øvelsen ikke fungerer, er det best å avbryte og forsøke igjen noen uker senere. Det er meget viktig at man ikke blir sint på valpen eller forsø ker å tvinge den eller kjefte på den. Noen valper henter ballen og kommer tilbake med den allerede i åtte til ti ukers alder, andre betydelig senere. Det er bare å vente og se. Et viktig prinsipp er å aldri la valpen ruse etter ballen direkte, men holde den tilbake noen sekunder etter at ballen har stoppet. Slik lærer valpen seg raskt at den ikke får hente annet enn på kommando. Man blir alltid like overrasket over hvor raskt valpen lærer seg dette. Ofte har den lært seg å sitte pent og vente på klarsignal allerede ved tre til fire måneders allier. Er man konsekvent her. kommer hunden heller ikke til å ruse av gårde som voksen. Tidlig innlærte vaner, såvel gode som dårlige, utvikles til permanent atferd, noe den forutseende dressøren kan ha stor glede av. Til å begynne med skal man ikke stille høye krav til avleveringen. Det gjør ikke så mye at valpen slipper ballen før man får den i hånden. Man kan tidsnok lære unghunden å avlevere pent. Den som forsøker å få alt perfekt fra begynnelsen av. ødelegger lett apportgleden hos eleven sin. Når man er hundre prosent sikker på at valpen alltid kommer rett inn med ballen, kan
En hund som tålmodig venter på kommando...
237
...og ikke noler med a ta dummyen når den får kommandoen, har vist at den forstår hva som forventes av den. Fra det tidspunktet kan en forvente at hunden alltid lyder ordre om å apportere.
treningen flyttes til et større rom eller gjøres utendørs. Samtidig gjøres øvel sene vanskeligere for å stimulere hunden og øke arbeidsgleden dens. Da er det også lurt å erstatte ballen med en myk lerretsdummy av typen som fin nes i de fleste hundebutikker. Når hunden nærmer seg ettårsalderen og den grunnleggende lydighetsdressuren er gjennomført, er det på tide å finpusse på avleveringen. Samtidig innføres et ufravikelig lydighetskrav i dressuren. Det er meget vik tig at man separerer denne dressuren både i tid og rom fra de lystbetonte apportøvelsene man har utført sammen med hunden. Ellers er faren stor for at hundens apporteringsglede ødelegges. Nå skal treningen igjen flyttes inn i huset. Man setter seg ved siden av hunden, holder dummyen foran den og kommanderer apport. Mange hunder tar dummyen allerede før det kommanderes apport. Dette skal man bare akseptere en gang eller to. Deretter skal hunden vente på kommando. Andre tar villig dummyen direkte på kommando. Visse hunder ser ikke ut til å begripe noe av hva man mener, til tross for at de har apportert et hundretalls ganger under lek. Da gjelder det, rolig og vennlig, å stappe dummyen inn i hundens munn og rose, før man umiddelbart tar dummyen tilbake og roser overstrømmende. Da kommer også denne hunden snart til å forstå at den skal ta objektet på kommandoen apport. Gå forsiktig fram med en slik hund så den ikke mister gnisten. Neste skritt er å kreve at hunden beholder dummyen i munnen, først noen sekunder og etter hvert i stadig lengre tid. På kommandoen «slipp» skal hunden slippe taket umiddelbart. Det gjelder å skynde seg langsomt, og legge opp øvelsene over flere dager. Driv aldri med apporttreningen mer enn noen minutter av gangen. Hvis hunden spytter ut dummyen, stappes den bestemt på plass igjen med et oppfordrende «apport». Særlig i begynnelsen er det viktig å rose når hun
238
den avleverer dummyen i hånden. Vent imidlertid med rosen til etter avleve ringen, ellers risikerer man at hunden slipper dummyen i ren glede. Nå venner man også hunden til kommandoen «hold fast», slik at den kan brukes hvis det noen gang ser ut til at hunden er på vei til å slippe apportobjektet. Når hunden er blitt flink til å sitte med dummyen i munnen, kan man gå noen skritt vekk fra den, kalle den inn og la den sette seg før man kommanderer «slipp». Etter hvert kan man også la hunden gå fot med dum myen i munnen. Slik får man ikke bare fram en korrekt avlevering, men lærer også hunden betydningen av ordet apport, og kan kreve at den alltid lyder det i fortsettel sen. Det er viktig å aldri miste besinnelsen under apportøvelsene og bli sint og voldsom. Vanskeligheter skal takles med tålmodighet og problemene løses i en atmosfære av oppmuntrende, men bestemt vennlighet. Først når hunden alltid lyder apportkommandoen. holder fast så lenge man krever det og slipper på kommando, er tiden inne for å kombinere avleve ringen med apportobjekter som kastes ut. Da kommer hunden også i det videre til å apportere med fart og entusiasme, men avlevere på en disiplinert måte.
Sportrening For de fleste av dagens jegere er ettersøkshunden en selvsagt medhjelper på jakt. Den som er uheldig og skadeskyter et dyr, har som regel små sjanser til å spore opp og avlive det selv. Også når skuddet har vært dødelig, kan det være vanskelig å finne dyret. En elg eller en hjort kan gå langt selv etter et perfekt treff og være umulig å finne uten en dyktig hund. Fugl som faller mellom tette busker, eller ender som havner ute på dypt vann, er også van skelige å berge uten en apportør. I flere land krever også loven at jegeren har tilgang på en utdannet ettersøkshund ved jakt.
En sporhund som selvstendig har fulgt et ska det vilt, og nå varsler jegeren ved å stå og lose.
Ofte kan man bruke samme hund for ettersøk på så vel klauvvilt som små vilt. men selve ettersøksteknikken er ikke den samme. Til ettersøk på klauvvilt trenger man en hund som tålmodig sporer opp det påskutte dyret og leder jegeren til det. Jegeren fører da vanligvis hunden i line. På kontinentet er det dessuten vanlig med ettersøkshunder som sporer opp dyret selvstendig og så rapporterer funnet til føreren sin på en eller annen måte. Dette skjer enten ved at hunden blir værende ved dyret og veileder føreren med Jos, eller ved at den vender tilbake etter å ha funnet dyret og leder føreren fram til fallet. Ettersøkshunden til småvilt arbeider alltid selvstendig. Den er fysisk sett over legen byttedyret og skal derfor apportere, det vil si hente det til føreren. Teknikkene for ettersøk på klauvvilt og småvilt skiller seg også ved at klauvviltjegeren aldri sender hunden av gårde umiddelbart etter skuddet. Da
ville et større klauvvilt med sine siste krefter flykte enda lenger og kanskje aldri kunne finnes igjen. Hvis man derimot venter minst en time etter skuddet, har dyret rukket å gå i sårleie. Da er det betydelig enklere å få kontakt med det. En apportør sendes som regel ut rett etter skuddet. Da har den bedre sjan ser til å løpe om kapp med det skadeskutte dyret og få tak i det. Den viktigste delen av en ettersøkshunds utdannelse for klauvvilt er sportreningen. Det går ikke å tvinge en hund til å spore. Alt sporarbeid må skje ut fra hundens egen vilje til å følge sporet, enten fordi den synes sporing er morsomt, eller fordi den opplever sporslutt med en rådyrklauv eller et nyskutt vilt som belønning. Et treningsspor legges vanligvis ved at en hjorteviltklauv slepes i en snor, samtidig med at svin- eller storfeblod stenkes eller dryppes langs etter sporet.
239
(Det foreligger forslag (pr. 1998) om å forby bruk av blod fra tamdyr til dette formålet, og dersom dette blir vedtatt må en istedet bruke blod fra felt vilt.) Når sporet er lagt, er det nødvendig å hele tiden ha nøyaktig oversikt over hvor sporet går. Derfor må det markeres på en eller annen måte, og enklest er det å bruke fargesterke plaststrimler bundet fast i klesklyper slik at de er lette å sette opp i forbifarten. Oppbevar dem ferdig montert på en ring av ståltråd som kan henges over skulderen under sporleggingen. Til hunden trenger man en sporline samt en sporsele eller et bredt sporingshalsbånd. Verken sele eller halsbånd må brukes til annet enn sporarbeid. Hunden skal forbinde dem med at den skal spore. Sporlinen bør være minst fem meter lang og ha en glatt overflate, slik at friksjonen mot vegetasjon blir minimal. Det er en fordel hvis den har en klar og lys farge, slik at den blir lett å se i dårlig lys hvis man av en eller annen grunn må slippe taket i linen. Legg bare korte spor i begynnelsen, med rikelig blod. Når sporet er ferdig, hentes hunden. Rett før sporets begynnelse tas selen eller halsbåndet på, og føreren peker på sporet og kommanderer samtidig «spor». I begynnelsen forstår ikke hunden hva som ventes av den, men blir interessert i blodlukten fra sporet. Så snart den tar noen skritt i sporretningen, skal hunden få lav mælt ros. Rosen forsterkes når hunden kommer til slutten av sporet, som markeres av klauven eller et sammenrullet skinn fra hjortevilt. Hunden lærer seg snart å forstå hva kommandoen innebærer. Etter hvert kan sporet gjøres lenger samtidig med at det brukes mindre blod. Sporet skal også ligge stadig lengre før hunden hentes. Ganske snart skal hunden uten videre greie å gå et flere timer gammelt spor som er mange hundre meter langt. En hund som har fått varierende sportrening på spor av ulik lengde og varierende alder, i forskjellige typer terreng og værforhold, har styrket mulighetene til å klare et vanskelig ettersøk. Men dermed er det ikke sagt at den er en ferdig ettersøkshund. Det er store forskjeller på et kunstig lagt blodspor og et spor etter skadet klauvvilt. Den eneste måten å få fram en god ettersøkshund på, er å la den være med på så mange virkelige ettersøk som mulig, selv om jegeren har sett dyret falle dødt etter en kort fluktstrekning. Å trene fram en rapporterende ettersøkshund er mer komplisert. Noen hunder har naturlige anlegg når det gjelder å stå og lose ved dødt vilt. Man kan også lokke hunden til å lose hver gang den kommer fram til sporslutt ved sporing i line. Begynner hunden etter hvert å lose frivillig ved sporslutten, kan man i forbindelse med neste sportrening slippe den løs rett før og se om den selvstendig følger sporet helt fram og loser ved sporslutt. Da er det gode muligheter for at man skal kunne få hunden til å rapportere med los også under virkelige ettersøk. Men hunden må være absolutt pålitelig, og skal alltid lose helt til føreren kommer fram, selv om det skulle ta lang tid. Å dressere en hund til å vende tilbake til føreren og hente ham etter å ha funnet dyret selv, er faktisk ikke så vanskelig som man kunne tro. Før opp læringen kan begynne, må hunden både kunne spore i line og apportere. Kort sagt går treningen ut på at hunden læres til å apportere en 10 cm lang lærreim eller liknende, som plasseres på et sammenrullet hjorteviltskinn. De første øvelsene gjøres med hund og fører helt inntil skinnet. Deretter får hunden hente reimen noen ganger fra få meters avstand. Når hunden kom mer til føreren med reimen skal han ikke ta imot den, men først gå til skin net og gjennomføre avleveringen der. Etter hvert legges skinnet ute av syne og et kort spor fram dit. Hunden tar sporet og kommer til føreren med reimen, som oppmuntrer den til å føre ham til skinnet. Der tas reimen imot under mye ros. Senere festes reimen til
240
hundens halsbånd med en kort snor, og hunden sendes mot skinnet fra nært hold, slik at føreren har full kontroll. Når hunden kommer fram til skinnet og ikke finner noen reim å apportere, oppdager den snart reimen i halsbån det og tar den i munnen. Når hunden har blitt vant til dette, forkortes snoren, slik at den ikke henger så langt ned at den er i veien eller kan henge seg opp i vegetasjonen. På denne enkle måten kan man i løpet av kort tid få fram en hund som rapporterer dyr den finner ved å vende tilbake til føreren med reimen i mun nen. Så viser den føreren veien til dyret før reimen tas ut av munnen. Reimen må imidlertid aldri festes til sporingshalsbåndet før hunden skal sendes ut på fritt ettersøk. Slik lærer den seg raskt å forbinde reimen med at den selvstendig skal spore opp et påskutt dyr.
Kapittel 1
Moderne viltstell
Naturvern og miljøvern er nesten forslitte ord i våre dager. Politikere, økologer, oljeselskapsdirektører, husmødre og skolebarn snakker om naturvern. De vil verne verdens skoger, dens energiressurser, dens dyrkbare jord og dens viltbestand. For gjennomsnittsmennesket betyr dette bare at man skal få en ressurs til å vare lenger ved å skjære ned på utnyttelsen av den og forbruket av den. Men i virkeligheten innebærer vern av ressursene mye mer, særlig for jegeren. Vern og stell av ressursene er mer enn bare å bevare eller beskytte dem. Snakker vi om den ressurs viltbestanden representerer, betyr det å forvalte en rik og verdifull kilde som aldri tar slutt hvis vi tar godt vare på den. Når en oljebrønn er helt eller delvis uttappet, blir den aldri fylt igjen. Når man har utvunnet noen gram metall fra en gruve, er dens kapasitet permanent redusert. Men en fornuftig skjøtsel av viltbestanden kan forsyne menneskene med kjøtt, skinn og dun, avkobling og glede, så å si til evig tid. Viltet er en fornybar ressurs som er en av menneskets mest verdifulle og mest uvurderlige rikdommer. I Europa har miljøvern og vilstell ganske andre tradisjoner enn i Afrika, Asia og Australia, og i Amerika. Eierne av jaktterrengene, skogvoktere og viltkonsulenter har lenge vært motivert av rent praktiske hensyn. I nyere tid har de fått tilslutning av vitenskapsmenn i arbeidet for å forbedre skjøtselen av disse selvfomyende rikdommene. De som arbeider med viltstell har forskjellig målsetning. Noen er spesielt opptatt av å øke bestanden av et bestemt dyr i et bestemt område. Dette gjelder ofte sjeldne eller truede dyrearter, og man søker da å få dem til å formere seg raskere så de kan unngå utslettelse. Det er viktig at viltet blir vernet for at det skal være til glede ikke bare for jegere, men også for slike naturelskere som drar ut med eller uten fotoapparat for å studere fugler og andre dyr. De fleste fugler og pattedyr blir skjøtt med henblikk på hobbyjegeme. Viltet forsyner også myndigheter, private grunneiere, turarrangører, førere, hotell eiere og andre med kjøtt, pelsverk og forskjellige inntekter. Ofte går disse inntektene for en stor del til å støtte arbeidet med naturvern og viltstell. Det hender at viltstellets viktigste mål eller eneste oppgave er å kontrollere bestan den. Når rådyr strømmer inn på åkrene i Europa eller tusenvis av svømmefugler slår seg ned på kommarkene i Syd-Canada, må antallet reduseres om ikke markens grøde skal gå tapt. Viltstell er ikke noe nytt. Egyptiske adelsmenn drev jakt som hobby, og det er trolig at de holdt visse viltarter og de beste jaktmarkene til sitt eget bruk. I Europa har man hatt kongelige jaktfelter i minst tolv århundrer. Ghengis Khan bestemte at ingen måtte felle dyr som det var få av. Indianerne i Amerika brukte ilden til å svi av skog så hjortedyrene fikk bedre beitemarker, lenge før den hvite mann satte foten på amerikansk jord, omkring år 1500. Moderne viltstell ble også skapt ved ild - gjennom rådslagning rundt et leirbål dypt inne i Yellowstone-dalen i Montana i 1870. De som satt rundt bålet hadde hørt om naturens underverk i dette området, og de dro ut for å se om ryktet var sant. De ble fort enige om at det de hadde sett var enda mer imponerende enn det beretningene tydet på. Disse menneskene kunne ha sikret seg landet til eget bruk, men de mente at området var for enestående og praktfullt til at det burde være i privat eie. Og denne septemberkvelden ved leirbålet besluttet de å skjenke det til folket i USA. Slik fødtes tanken om verdens første nasjonalpark. I 1872 242
A Lyngbrenning på de skotske
rypeheiene kalles «myir-bum» og er et viktig ledd i viltstellet. De unge skuddene som vokser opp fra asken som gjødsler jorden, er viktig næring for rypene. B Om vinteren når snøen ligger så dyp at hjortedyrene ikke når ned til graset, finner de mat fra grenene på felte ungtrær.
C Spesialkonstruerte fugletak kan
hjelpe rapphøns og fasaner å overleve i strenge vintre når kulden og snøen gjør det vanskelig for dem å finne føde. D Grener av løvtrær som stikkes ned i snøen, gir småvilt et tilskudd til * yinterføden.
ble Yellowstone nasjonalpark fredet som en «offentlig park eller friluftsområde til gagn og glede for folket» ved et vedtak i den amerikanske kongress. Snart ble det opprettet flere parker: Yosemite og Sequoia i California, Mount Rainier i Washington, Crater Lake i Oregon, Wind Cave i South Dakota, Mesa Verde i Colorado og Platt i Oklahoma - i løpet av de seksten årene omkring århundreskiftet. Tanken spredte seg raskt til andre land. Før 1920 var det 16 parker i USA, og Argentina, Sverige, Sveits, Canada, New Zealand, Australia °g Jugoslavia fulgte eksempelet. I mellomkrigsårene fortsatte bevegelsen å vokse og spre seg, med parker i Arika, Asia, Sovjetunionen og Øst-Europa for øvrig. At slike reservater ble opprettet, har nok reddet mange ville dyrearter. Selv den dag i dag blir dyr innfanget i nasjonalparker og overført til områder hvor bestanden av denne arten er blitt særlig liten. Mange av de kraftige wapitihjortstammene i de vestlige statene i USA kommer opprinnelig fra Yellowstone. Spesielle myndigheter ble etablert for å ta seg av disse nye jaktområdene, og mange flere felter ble satt av for viltet. Men viltstell var fremdeles en vitenskap i sin vorden, og de som skulle ta seg av den, gjorde mange feil. Rovdyr, som lenge hadde vært fryktet og hatet på grunn av sine mer tilfeldige inngrep i menneskenes næringsgrunnlag, ble drept i tusenvis. Det resulterte igjen i en voldsom økning i bestanden av viltet som rovdyrene hadde levet av. Jakt var uforenlig med konserverende viltstell, mente man p'å den tid mange steder - og dermed formerte noen arter seg så sterkt at det virket ødeleggende. Hjortedyrene i Yellowstone ble så tallrike at over 20 000 av dem døde i den strenge vinteren 1919-20. Det var simpelthen for mange av dem i forhold til beitemarkene. Vinteren 1961-62 skjøt oppsynsmennene over 4 000 hjorter for å bringe bestanden ned til et niva som sto i rimelig forhold til næringsgrunnlaget. Men tross alle klager og henvendelser fra jegere, førere og forhandlere av jaktutstyr og forsyninger, er jakt i Yellowstone nasjonalpark fremdeles forbudt. Denne situasjonen illustrerer et fundamentalt poeng ved viltstellet som vi oppfatter det i dag. Naturens balanse er like fin som et sveitsisk kronometers. Når et uvitende menneske åpner et slikt urverk og tukler med mekanismen, tar ut enkelte deler rent tilfeldig og forstyrrer de ømfintlige kombinasjonene, går det galt med hele systemet. Det hender at det blir så alvorlig skadet at det ikke lar seg reparere. Men det er en vesentlig forskjell mellom et urverk og et naturmiljø. Mennesker kan lage et nytt ur - men det kan aldri gjenskape et ødelagt naturmiljø. Det har dessverre vist seg at menneskene stadig har lett for å gripe forstyrren de inn i dyrenes og omgivelsenes naturlige utvikling. Her må det innskjerpes om og om igjen at vi - menneskene - aldri kan gjenskape et ødelagt naturmiljø. Et eksempel på dette er forsøk på å innføre dyr i områder hvor de aldri før har vært å finne. Dette har foregått i det siste århundre i hektisk tempo, og det har oftest fått tragiske konsekvenser. Man kan nok peke på enkelte vellykkete forsøk, for eksempel innføring av ringfasan og brun ørret i Nord-Amerika. Men man gjør mye mer vesen av dem enn av alle de fiaskoene og mislykkete prosjekter som kan fylle en hel historiebok. Amerikanske myndigheter kalte karpen Europas vidunderfisk, og innførte den. Nå har karpen nærmest utryddet flere arter av verdifull amerikansk edel fisk, og ødelagt viktige tilholdssteder for svømmefugl. Forslag om å innføre coho-laks i England og Frankrike har skapt engstelse for virkningene på miljøet. Moskusrotter (bisam) ble innført til Europa på grunn av pelsen, men i de fleste europeiske land viste disse immigrantene fra Nord-Amerika seg å være alt annet enn verdifulle. De boret og gravet tunneler under jernbaner, veier og broer, i diker og demninger. Myndighetene brukte enorme beløp - forgjeves - for å utrydde disse plageåndene. En annen gjest fra Amerika kom for et knapt århundre siden: det grå ekornet. Det hadde sin naturlige plass i det amerikanske miljøet, men ble et brysomt skadedyr i Storbritannia. På samme måte kom europeiske kronhjorter - praktfulle dyr og verdifullt vilt - til New Zealand, hvor de ble så plagsomme at myndighetene tilbød gratis ammunisjon til alle som ville skyte dem. Jamaica importerte mungoer for å utrydde rotter som ødela sukkerrørene. De tok seg først av rottene på en ypperlig måte, men så brukte de sine fremragende
243
A Uberørt barskog i de nordlige
områder i Skandinavia kan by et godt miljø for slike dyr og fugler som (1) elg og ulv, (2) mår og (3) tiur. Skogen (4) hadde lite innslag av løvskog, så træme vokste opp, ble gamle, falt over ende og råtnet bort i en århundrelang biologisk rytme (5). Menneskets innflytelse begynte med jakten på rovdyrene - som gjeme var ettertraktet for pelsverket - og etter hvert som de ble fåtallige, ble forholdene gunstigere for de andre dyrene. For tiden er det elgen som klarer seg best, fordi den er langt mer tilpasningsdyktig enn mår eller tiur.
244
Cl
B Ved snauhogst eller flatehugst hugges
alle trærne i et område. Hugstflaten blir senere beplantet med ny skog. (1) Bartrær. De unge bartræme har lett for å bli kvalt i veksten - av løvtrær, kratt og busker som vokser raskere (2), særlig bjørk og osp. Slik «ugrasskog» kan bekjempes ved sprøyting av området med plantevernmidler (3). C (1) Elgen trives i ung, nyplantet furuskog. Den spiser både furuskuddene og løvtræme. Mange steder gjør elgen så stor skade på ung furuskog at forstfolkene skifter over til gran, som elgen ikke liker så godt. Elgens diett varierer fra årstid til årstid: (2) Om sommeren spiser den planter, løv og gras, (3) om høsten særlig lyng, (4) om vinteren løv og skudd av furu og bjørk, og (5) om våren furuskudd og gras. D Fordi man ikke lenger har den kontrollen som rovdyrene sto for, har man regulert elgbestanden hvert år gjennom kontrollert felling av et fastsatt antall okser, kuer og kalver. Disse kvotene fastsettes gjeme på grunnlag av tellinger i hvert distrikt.
245
A Å skaffe opplysninger om de enkelte
dyrs miljø, oppholdssteder og utbredelse er en viktig del av viltstellet. Moderne metoder gjør det lettere å utføre dette på en vitenskapelig forsvarlig måte. (1) En jerv får et halsbånd med en radiosender. (2) Nå kan dyrets bevegelser følges ved hjelp av radiopeiling. (3) Om vinteren forfølger jerven ofte rein og dreper dem. (4) Her ser vi jervens spor. Den løper ikke så fort, men er svært utholdende. (5) Poten er ganske stor, og derfor kan dyret løpe oppe på skaren. Reinens klover (6) slår igjennom, og derfor blir den snart utslitt og jervens bytte.
egenskaper som rovdyr til å forsyne seg av høns, ender og gjess på gårdene, for ikke å snakke om krabber, krypdyr og amfibier. Men tendensen til å flytte på dyrene fortsetter. Coho-laks er funnet i en kanadisk elv som renner ut i Atlanterhavet. Det må være fisk som har funnet veien ut av et fiskeanlegg i Maine. Noen biologer er redd for at denne laksen, som stammer fra Stillehavskysten, kommer til å konkurrere med Atlanterhavslaksen og drive bort denne stammen som har vært for nedadgående i mange år. I New Mexico og Texas går man for fullt inn for å innføre eksotisk storvilt som for eksempel oryx og barbarsau fra Afrika. Ungarske fasaner blir ansett som svaret på det stadig større problemet med fasanjakten i Midtvesten i USA. Men mange eksperter trekker importørenes motiver i tvil. Viltdirektorater er nå utvilsomt forsiktigere i sin virksomhet enn de ofte har vært før i tiden. Mange steder gjennomfører man naturvern og miljøvern på en fornuftig og måteholden vis. Viltbiologi har utviklet seg til en ansett og eksakt vitenskap. Det organiserte viltstell i Storbritannia er et godt eksempel på bevarende og fornyende metoder, basert på nøyaktige undersøkelser av viltproblemene. Myndighetenes erfaringer drar man nå nytte av, ikke bare i Storbritannia, men over hele Europa (også østeuropeiske land) og i Midt-Østen. Viltkonsulenter arbeider på forskjellig måte. Delvis bygger de opp bestanden, men som oftest gjelder det å reparere skadevirkningene på den bestanden som eksisterer. En av deres viktigste funksjoner er viltforskning. Gjennom sine undersøkelser lærer biologene mer om viltet de ønsker å bevare og skjøtte, og det setter dem i stand til å treffe fornuftige beslutninger. Det gjelder slike fakta som formerings- og fomyelsespotensialet, bestandens kjønns- og aldersstruktur, emæringskrav, behovet for skjulesteder, og utviklingstendensen i bestanden. Dette er av største betydning for at viltstellet skal kunne fungere greit og smertefritt. Slike fakta kan for eksempel vise på hvor sterkt jakten kan innvirke på bestanden av gems, Syd-Afrikas oryx, før antallet av disse dyrene blir drastisk redusert. En viltkonsulent må ha et anslagsvis begrep om hvor stor del av dyrebestan
246
den som kan felles uten at det får skadelig virkning på bestanden som helhet. På grunnlag av det etableres så et jaktopplegg som har til formål å tillate jakt i hensiktsmessig omfang. Og deretter gjelder det å få myndighetene til å lovfeste opplegget. Det er på dette punkt at mange gode idéer for viltstell blir ødelagt. De myndigheter som fastsetter bestemmelsene, tar ofte lite hensyn til de biologiske og økologiske fakta. De foretrekker å regulere bestandens størrelse ut fra politiske eller økonomiske vurderinger. Det hender også at politikere mener at de er kvalifisert til å tolke de biologiske forskningsresultater og dyrelivets behov. Dermed setter de opp regler basert på sine misforståelser. Dette har særlig vært et problem i Nord-Amerika. Viltbiologene har protestert, men i mange stater i USA har de lovgivende forsamlinger forbudt jakt på simler og andre hundyr av hjorteslekten. Det er et skoleeksempel på hvordan velmenende lovmakere kan bestemme i strid med viltstellinstitusjoner, som er maktesløse i politisk henseende. Viltmiljøet er blitt sterkt forringet i løpet av de siste århundrer. Når det så blir forbudt å skyte hunnene, formerer dyrene seg raskt inntil det blir for mange av dem til at de kan finne nok næring i området. Ikke bare sulter de, men de blir så utsultet at de kan ødelegge næringsgrunnlaget i jakten på mat, og virkningene kan gjøre seg gjeldende i mange år fremover. Mange steder har jordbruksinteressene stor innflytelse på viltstellet. Som oftest forlanger man mer liberale jaktlover, slik at det blir færre dyr som kan angripe husdyrene eller ødelegge markens grøde. Dette er tilfelle i mange deler av Afrika i dag, og det er en vesentlig grunn til at bestanden av ville elefanter minker så raskt. Disse svære dyrene blir skutt fordi de velter trær og gjerder og derfor gjør forholdene vanskelige for bøndene som søker å utvide jordbruks arealene . Men fornuftig anvendt jaktlovgivning kan bevirke at man får maksimal bestand av vilt, uten at det innebærer noen kvalitetsmessig forringelse. Mange arter av ender produserer flere unger av hannkjønn enn av hunnkjønn, men
B (1) Harer blir fanget i nett så man
kan merke dem. (2) En hare blir merket med farge på benet. (3) En annen hare får et merke i øret. Merkene er usynlige når haren legger ørene bakover. (4) Rir.gmerking av fugler med fargede plastringer. (5) Nummererte ringer brukes også mye til merking av fugler. Jegere som skyter et merket dyr eller en fugl, skal alltid sende merket (ringen) i posten til den som har foretatt merkingen.
fuglene er monogame i parringstiden. De parrer seg således bare med én and av motsatt kjønn. Naturen frembringer altså et overskudd av andriker, og dette overskuddet kan utnyttes som jaktvilt uten at det får. noen innflytelse av betyd ning på neste års andebestand. Det er grunnen til at jegerne i visse distrikter får tillatelse til å skyte flere andriker enn ender, iallfall av visse andesorter. Beskyttelse av viktige villdyrarters miljø er en annen metode som brukes i viltstellet. Om vi skal få nok vilt å jakte på i fremtiden, avhenger for en stor del av hvor godt vi i dag steller med miljøet og beskytter det. Miljøbevaring kan anta mange former: nasjonalparker, viltstellområder, fredede villmarker, statsal lmenninger og privateide områder underkastet spesielle regler for å hindre utbygging. Andre områder bevares fordi de ikke egner seg til oppdyrking eller utnytting på annen måte. Entreprenører og byggmestre unngår for eksempel gjeme områder som er utsatt for oversvømmelser eller elveleier. Bøndene synes det blir for mye strev å dyrke opp landet i bratte skråninger eller på steinet, skrinn grunn. Tsetsefluen som er bærer av den fryktede sovesyken i Afrika og som sprer den blant både husdyr og mennesker, skal likevel ha ære for å ha beskyttet mange viktige jaktområder! Hittil har man ikke fått kontroll over denne fluen, og til ganske nylig fantes det ikke noen vaksine mot sovesyke. Når det nå er utviklet en effektiv vaksine, er det en kilde til bekymring for noen vilteksperter. Hvis tsetsefluen blir utryddet er veien åpen til å dyrke opp hittil utilgjengelig land, og dermed forsvinner mye av Afrikas siste uberørte ødemarker hvor vilt av alle arter har funnet sitt naturlige miljø. Andre viktige områder later nå til å være sikret. I deler av Rocky Mountains blir vassdragene i nærheten av tettbebyggelse beskyttet som drikkevannskilder. For å hindre forurensning og erosjon forbyr myndightene både tømmerfløting og utstrakt beiting av husdyrene. Kontroll med rovdyrene er et annet av viltstellets virkemidler, men det brukes ikke så mye i dag som før. Det er først i de siste årtier at man har fått forståelsen for at rovdyrene gjør en verdifull innsats. Ulv, bjørn, villkatt og andre kjøtteten
de rovdyr er nærmest utryddet i mange deler av verden, særlig i Europa og de østlige statene i USA. Men nå går man mange steder inn for å gi rovdyrene en sjanse, selv om det møter motstand fra folk som ser på ulven som en farlig dreper av husdyr, enten det gjelder rein eller kyr og sau. Og Bamse Brakar har jo fått et dårlig rykte som mannevond morder. Tross slik motstand prøver nå fremsynte vitenskapsmenn i Europa å gjenopprette gaupestammene i strøk hvor dette dyret engang fantes. Mexico arbeider for å øke bestanden av ulv, som nå er en truet dyreart. For bare femten år siden ble fjelløver og svartbjøm ansett som plag somme rovdyr i mange deler av Nord-Amerika. Nå blir de klassifisert som storvilt omtrent over alt hvor de viser seg - unntatt der bestanden er så liten at den ikke bør utsettes for jakt. Det å gjenopprette en bestand som nesten er utryddet, er en ganske ny, men svært nyttig metode for våre dagers viltskjøttere. Den brukes over alt fra Asia til Syd-Amerika, men er særlig brukt i USA. Det var der bedøvelsespilen som kan lamme og bedøve dyrene ble fremstilt. Amerikanske biologer prøver å gjeninn føre i et passende miljø, de villdyrene som kan finne seg til rette. Det gjelder ikke minst hjortedyrene i Rocky Mountains - fjellsau, geit og elg eller hjort. Fjellgeiter er blitt plassert i høyfjellet i Wasatch i Utah, og det later til at de trives og formerer seg. Elg kom til Colorado i 1977, og meldingene derfra går ut på at de svære landdyrene trives på sine nye beitemarker. I vårt moderne samfunn får viltbiologene nye problemer som krever nye løsninger. I mange av verdens land blir flere dyr drept av biler enn av jegere. Natur- og miljøvernere går løs på dette problemet med mer begeistring enn saklig kunnskap, og det er langt til målet. Setter man opp varselsskilt langs veiene, eller kanskje gjerder der det lar seg gjøre, holder det til en viss grad dyrene borte fra bildøden. Men dette er en kostbar utvei som ofte ikke lar seg gjennomføre i praksis. Gjerder hindrer dessuten dyrene i å trekke fra ett område til et annet, og det er en virkelig trusel for slike hjortedyr som må streife over store områder for å finne nok mat. For å redusere viltdøden på veiene har man forsøkt med viltspeil og dyretunneler - uten særlig hell. Langs jernbanene har
247
A I alle økologiske systemer varierer
antall rovdyr med antall vilt. Blir det mindre vilt, formerer rovdyrene seg senere - til det blir balanse. Dette er særlig utpreget der rovdyrenes utvalg er begrenset. I trebare fjellstrøk (t.v.) er lemen (1) kanskje revens (2) viktigste
248
føde. I lemenår (omtrent hvert fjerde år) øker disse smågnagerne voldsomt i antall. Litt senre blir det født et stort antall revunger. Når det er få lemen avtar revebestanden. I lavlandet er det flere elementer i økosystemet, så reven har flere arter å forsyne seg av - som
markmus (A3 viser musunger i redet) kaniner og fugl som har rede på bakken. Her er det heller ikke så store variasjoner i revebestanden som oppe i fjellet.
B Kurven (Bi) viser at et liknende forhold foreligger mellom (B2) haren og gaupen. Den vertikale aksen viser bestandsøkning, og den horisontale viser tiden. I de årene som dekkes av periode a, med overflod av mat, formerer harene seg raskt, som den heltrukne linjen viser, og kort etter øker også gaupebestanden (den prikkede konturen). Når det så blir mindre og mindre mat (periode b), blir
det født færre harer, til bestanden når et minimum. Gaupebestanden minker også, men ikke så raskt, for gaupen kan finne annet vilt. I periode c er det igjen god tilgang på mat for harene, og bestanden øker - først ganske langsomt fordi gaupene sørger for å redusere økningen. Senere klarer de ikke å stoppe utviklingen, og hele syklusen gjentar seg.
*•. mumhE;.
..
249
Hvert år blir tusenvis av dyr som det drives jakt på, drept i trafikkulykker. Det fører også til tap av menneskeliv og store lidelser. Mange områder blir nå inngjerdet, men det medfører at dyrene ikke kan bevege seg fritt fra ett område til et annet. Derfor bør det bygges tunneler under veiene.
250
det vist seg meget vanskelig å finne et effektivt stengsel. Spesielle avledningsveier for elg har vært prøvet i den senere tid. Ville eller halvville hunder og katter skaper problemer i nærheten av tettbebyggede strøk. De dreper tusenvis av rådyr, fasaner og annet vilt. Miljøvemforkjempeme har søkt å råde bot på dette ved å få myndighetene til å innføre lover og regler som kan hindre hunde- og katteeiere i å la dyrene sine gå løs, og dessuten lover som påbyr en form for fødselskontroll. De fleste steder er det lov å skyte løshunder som jager vilt. Når viltbestanden blir for, tallrik for det området som er avsatt for viltet, forekommer sykdommer hos viltet hyppigere. Derfor har forskerne måttet studere disse sykdommene for å finne fram til effektive bekjempelsesmidler. For sterk konsentrasjon av svømme- og vadefugler fører ofte til at fuglene faller som offer for sykdommer som kolera og botulisme. Man har nok vaksiner mot dem, men det å vaksinere tusenvis av ville fugler er naturligvis helt ugjennom førlig. Løsningen må være forebyggende tiltak, for hvis en epidemi slår til, kan fuglene dø i flokkevis i løpet av noen timer. For å spre disse konsentrerte fugleflokkene har vitenskapsmennene tatt i bruk fly og andre maskiner som lager mye bråk, og dessuten latt jegere skremme opp flokken med skudd. Men den beste metoden later til å være eliminasjon av én eller flere av de faktorene som er nødvendig for fuglenes eksistens - først og fremst mat eller vann. Store flokker av vannfugler søker ofte sin føde hos menneskene, i form av kom. Noen av de store klovdyrene kan bli smittet av sykdommer som buskapen lider av. Brucellose kan for eksempel angripe en hel bøffelstamme, og drepe alle dyrene i løpet av kort tid. Disse store dyrene kan imidlertid ofte fanges inn og vaksineres. Andre og nyere immuniseringsmetoder blir også prøvet. I enkelte europeiske land er rødreven den alminneligste, ville smittebærer for rabies (hundegalskap). I et forsøk på å immunisere revene har man lagt ut åte som består av hønsekjøtt innpodet med en vaksine som er beregnet på å tas inn gjennom munnen. Åtet legges ut på steder hvor reven vanligvis søker sin føde. Hvis dette forsøket viser seg vellykket, vil metoden sikkert finne stor utbredelse. Et annet lovende eksperiment går ut på å fore husdyr som for eksempel sauer, med antibiotika og andre medikamenter mot de vanligste sykdommer hos dyrene. Men som nevnt er det mange dyrearter man ikke kan vaksinere eller gi medisiner. Derfor har mange land innført strenge bestemmelser om kontroll og karantene ved innføring av dyr fra utlandet. Miljøforurensning er et av de største, økologiske problemer i moderne indu striland. Den virker trolig sterkere inn på fiskebestanden i ferskvann enn på viltbestanden, men også for viltet er forurensningene i mange strøk et alvorlig problem. Oljeutslipp er ofte en katastrofe for fuglebestanden, men bruk av kjemiske rensemidler på strendene langs kysten etter et slikt utslipp kan ha like stor skadevirkning som oljen. En av de umiddelbare virkninger av et oljeutslipp er sjøfugldød. Sjøfuglenes fjærdrakt blir gjennomtrukket av oljen og mister sin isolerende evne. Da vil fuglene dø om de ikke ganske snart blir rengjort. Insektdrepende og bladfjemende kjemiske midler er ikke så lett synlige som olje, men de innebærer en alvorlig trusel. I flere land har de direkte tatt livet av mange tusen fugler og små pattedyr. I Vietnam og Kambodsja led både flora og fauna forferdelig under krigshandlingene, ikke bare på grunn av artilleriild, miner og bomber, men også fordi det ble sprøytet ut væsker som ødela træmes bladverk og dermed fiendens skjulesteder og dekning. Insektmidler og midler mot andre skadedyr virker vanligvis indirekte på viltet. De fleste fugleunger trenger den proteintilførselen de får fra insekter, og dem blir det ikke mange av i områder som er blitt grundig behandlet med insektdrepende midler. En sterk tendens i viltstell i dag går mot intensiv bearbeiding av viltmiljøet. Økologene har påvist at de fleste viltarter liker seg best i økotone felter, grensefeltene mellom to helt forskjellige naturmiljøer - for eksempel mellom skog og eng. Slike felter kan ofte skapes ved å bruke ild, ved vanning, beplanting og tilsåing, eller rydding med bulldozere og andre midler. Slikt arbeid er kostbart og tidkrevende, men ofte verdifullt, særlig når man ønsker å øke bestanden av småvilt. Mange av de viktigste viltreservater i USA blir kontrollert ved hjelp av et system med diker, grøfter og demninger. Ved å
regulere vannstanden kan de som har oppsyn med slike reservater, skape forhold som er tilpasset dén dyrearten som de ønsker å stimulere. Visse arter av ender, for eksempel, bygger redene sine over vann som er innpå en meter dypt. Hvis vannet får stige til den vannstanden, greier disse endene som regel å få ungekullene sine til å vokse opp. Vannstandsregulering kan også brukes til å kontrollere fiskebestanden, slik at de griske rovfiskene kan holdes i sjakk. Først ganske nylig har viltstelleksperter begynt å bruke ilden som hjelpemid del i sitt arbeid. Men de amerikanske indianerne brukte den allerede for flere århundrer siden, og i Skottland er den et viktig middel til kontroll og regulering av rypebestanden. Mange viltarter, kanskje særlig hjortedyr og skogsfugl, trives best på felter som nylig har vært herjet av skogbrann. Naturligvis kommer det forebyggende brannvern også dyrene til gode, men hvis det aldri forekommer skogbrann, resulterer det i et dårligere miljø for dyr som er avhengig av busker, lyng, gras eller unge trær. Myndighetene i USA har i alle år bekjempet alle slags skogbranntilløp, selv når de skyldtes slike naturlige årsaker som lynnedslag. Nå er man begynt å innse at brannene også kan gjøre nytte, men skogbruksinteressene går naturligvis sterkt imot at man skal la ilden ødelegge verdifullt tømmer i store områder. Tettvokste skogsfelter kan man ikke la gå opp i flammer. Det ville medføre fare for menneskeliv og boliger. Derfor mener mange økologer at det er bedre å bruke snauhogst som middel til å rydde områdene for viltet. Det er også et utmerket middel hvis det brukes riktig, men det har resultert i verdiforringelse av store områder der man ikke har vist måtehold og tatt hensyn til de spesielle forhold i områdene. Myndigheter over hele verden bruker en vesentlig del av sine økonomiske ressurser til å passe på at lovene blir etterlevet. Uten kontroll og inspeksjon blir selv de beste og strengeste lover og regler nærmest verdiløse. Krypskyting forekommer overalt, fra «siviliserte» områder i Vesten til «primitive» i det indre Afrika, og visse dyrearter trues av utryddelse der krypskytterne herjer som verst. Neshornene blir skutt av jegere som vil ha tak i hornene deres, som de maler opp og selger som elskovsmidler. Elefantbestanden blir sterkt beskattet av kryp skytterne som får skyhøye priser for støttennene. Om miljøvememe skal lykkes i sitt arbeid avhenger i stor grad av publi kums innstilling og kjennskap til saken. Av den grunn blir det brukt store summer på opplysningsarbeid. I Kina får folk høre om hvor verdifull og viktig kjempepandaen er. I Spania søker man å overbevise om at den brune bjørnen som holder til i avsidesliggende fjellstrøk, er verd å verne. I de fleste industri land understreker man faren ved forurensning, nyrydding av skogområder og befolkningseksplosjon - samtidig som man fremhever hvor viktig det er å bevare villmarken. Det viktigste våpen og verktøy naturforkjempeme har, er trolig kontakt og kommunikasjon med andre mennesker. Hvis verdens viltbestand skal overleve de mange farer den er utsatt for i dag, må menneskene bli overbevist om at vern om viltet og dets miljø er av vital betydning for deres egen eksistens.
Rimelige forholdsregler for å stoppe dyretrekk over veiene, er blant annet refleksmerker på stolper ved veien, som reflekterer billysene for å skremme dyrene fra å krysse veien til bilen har passert. Men slike reflekser må stadig rengjøres, og nytten av dem er i den senere tid diskutert.
De fleste trafikkulykker som elg er innblandet i, inntreffer om sommeren når fjorårskalvene forlater kuene og gir seg ut på egen hånd. En annen farlig periode er september/oktober, brunsttiden, for da er elgen mindre sky.
251
Kapittel 2
Viltets og jaktens fremtid
En novemberdag i 1976 dro to vidt forskjellige menn ut på jakt, og begge opplevde noe som ga dem innsikt i fremtidsutsiktene for viltet og for jakten. Den ene var en 20 år gammel billakkerer som tok med seg sin bretonspaniel for å jakte fasaner på sin fars eiendom langs en mudret elv. Den andre var en skolevaktmester på 71 år, og han dro ut på kalkunjakt. Den unge mannen fikk nå sin siste sjanse til å drive jakt på det feltet han oppsøkte, for neste vår kom bulldozere til å jevne alt som het trær og busker med jorden, og 53 nye hus ville bli reist på tomten. Dermed var det slutt på fasanjakten på de kanter. Den gamle vaktmesteren fant seg et godt skjul i et tre, og tillatelsen til å skyte kalkuner lå trygt i lommen hans. Han så 20 kalkuner og skjøt en sværing på 6 kg. Det foregikk på en forlatt bondegård i et distrikt der det ikke hadde vært noen ville kalkuner å se da vaktmesteren var ung. Men siden den tid hadde det vist seg lite lønnsomt å drive landbruk i området. Nå dekket skogen over 1400 dekar av det som engang hadde vært dyrket jord. Kalkunene var sluppet ut på dette feltet omtrent 5 år tidligere. Den unge mannen fikk inntrykk av at jakt som hobby ikke har noen fremtid. Han begynte å gå på jakt da han var 12 år gammel, og da var det nok av fasaner i den lille dalen han bodde i. Men kort etter ble denne dalen en forstad til nærmeste storby, og bare på farens eiendom var det noen få igjen. Nå er også de borte. Den eldre mannen satt igjen med et helt annet inntrykk. For ham virket det som om viltstellet i den senere tid - la oss si i løpet av det siste halve århundre hadde oppnådd store resultater. Ikke bare var det nå ville kalkuner på et felt hvor de ikke fantes før, men andre sjeldne gjester - hjort, skogsfugl og ender - var kommet tilbake i større antall. Det var like vanskelig og upraktisk å drive jordbruk på de bratte og steinete skråningene nå som da gården ble forlatt. Nå håpet den gamle jegeren på at landet alltid vil gi viltet både ly og næringsgrunn lag. Hva er egentlig jaktens fremtid? Finnes det rom i morgendagens verden for de villdyrene vi jakter på? Det er som kjent uhyre vanskelig å spå, særlig om fremtiden, men studerer vi tendensene før og nå på verdens store jaktmarker, kan vi få en ganske god orientering om utviklingen. Noe vi aldri kan komme bort fra, er den fortsatte virkning som menneskenes økologiske systemer vil få på viltets miljø. Jordens befolkning har øket sterkt i de siste hundre år. Fra omtrent én milliard i 1850 til to milliarder i 1930, og så meget raskere til tre milliarder i 1960 og fire milliarder i 1975. Men menneskets økologiske systemer har utviklet seg enda hurtigere - bare tenk på jernbaner, biler, skip, fly og nå romfartøyer. Dessuten har vi fått industrikonstruerte storbyer og landbruk basert på industri. Bare noen få steder i verden har disse faktorene i sin ekstreme form fått kombinert, direkte virkning. Men de indirekte virkningene - det som produseres og de biproduktene og det avfallet som skapes - vil merkes både nå og senere over alt i verden. Og dyrelivet trives bare der dyrene ikke forstyrrer menneskenes økologiske system - eller blir forstyrret av det. Helt inntil midten av det nittende århundre var det bare noen få områder i Europa og Nord-Amerika som virkelig var berørt av de store forandringene som vi kjenner så godt. I begge disse verdensdelene - kan vi nå litt etterpåklokt si var grensene likevel skjøvet tilbake. Store terrengområder var langsomt, men
252
Glimrende hekkeplasser for vannfugler blir ofte utsatt for drenering, og det fører til at bestanden reduseres. (1) Et vassdrag med mange innbyrdes forbundne elver og vann, med myrer og sivmarker innimellom. (2) Hvis området blir drenert, forandrer det helt karakter, og hekkeplassene blir ødelagt. Hvis fuglebestanden skal opparbeides igjen, må den ha kunstige redeplasser (3 og 4). Noen hekkeplasser flyter opp og synker ned etter hvert som vannstanden forandrer seg (5). Noen steder kan det ordnes med avløp slik at redene ikke oversvømmes (6).
253
Ville kalkuner kan fanges og overføres fra områder med stor bestand til andre hvor det er få eller ingen villkalkuner. Dette fører til økning av den samlede bestand. Andre steder kan det redde hele bestanden der menneskelig aktivitet ødelegger det naturlige miljø. Skadefri innfanging kan gjøres på flere måter. Her ser vi en som gjør bruk av «kanonnett» (1). Man strør kom på en liten lysning i skogen der det er en mengde kalkuner. I utkanten av lysningen settes det opp en utskytningskanon med et stort, lett nett, og en mann legger seg i bakhold ved den. Når kalkunene har samlet seg ved komet, blir nettet skutt ut slik at det fanger dem. Så blir de transportert i kasser til sitt nye miljø og sluppet fri der (3).
sikkert blitt fullstendig forandret. For eksempel i England hadde 250 års inn gjerding av jordbruksområder medført store forandringer i landskap og fauna. Men til tross for at enkelte dyrearter ikke lenger var å finne på de vanlig stedene og at andre hadde blitt helt utryddet, følte man at det fremdeles var rikelig med villdyr. Kanskje ikke akkurat her, men utenfor den byaktige bebyggelsen var dyrene - i nær sagt uendelige mengder. Det er hovedsakelig restene av viltstammene fra midten av forrige århundre som dagens jegere og viltstellet interesserer seg for. Kravene fra menneskets økosystem øker imidlertid fremdeles, og viltstellets oppgave må være å redusere disse kravene og legge forholdene best mulig til rette i den aktuelle situasjon. Hva er det naturvemeren har å kjempe mot, og hvilke midler står til hans eller hennes disposisjon? Første del av spørsmålet er lett å besvare: Forurensning av luft, vann og jord på grunn av kjemikalier, varme og støy - videre industrivirk somhetens økning i antall og omfang, byenes ekspansjon som fører til økede behov for land og vann til industri- og boligformål. Det er også problemer med det ensidige jordbruket i Nord-Amerika og deler av Europa, Asia og Afrika, og med landbefolkningens behov for brensel, og dyrkbar jord i fattige land. I en slik verdensomspennende sammenheng blir natur- og miljøvememe henvist til me toder som er en blanding av gammelt og nytt. Et fremtredende trekk ved den del av jakten som ble drevet for fornøyelsens skyld, var viltstellet i de områder hvor bare de herskende klasser hadde adgang. Loven fastsatte strenge straffer for alle forsøk på å nedlegge noe vilt på disse jaktmarkene - altså for krypskytteri. Disse reglene gjelder fremdeles mange steder, antakelig særlig utviklet i Storbritannia. Nå er riktig nok lovbestemmel sene angående krypskyttere noe mindre barbariske og rigorøse enn før i tiden. I England, et av verdens tettest befolkede og sterkest industrialiserte land, finnes det fremdeles kongelige viltreservater som er nesten 900 år gamle. Her kan en person eie et stykke land, en annen drive det som jordbruker, en tredje har jaktrettighetene der, en fjerde leier dem av ham - og i jaktsesongen kan det
254
lokale jaktselskapet galoppere over disse markene på revejakt om høsten, uten å bryte loven! Alt vilt, selv hjort og dådyr, eies av en eller annen, skjønt det ofte kan være vanskelig å bringe på det rene hvem det er. Naturvernet bygger strengt på det prinsipp at jakt- og fiskerettigheter er juridisk fundert helt utenom de regler som gjelder for det landområdet (og de vassdragene) som jakten (fisket) foregår på eller over. Derfor kan slike rettigheter kjøpes, selges, leies og beskyttes. Forurensning og krypskyttervirksomhet er derfor i strid med eien domsretten. Utenom reservater og privateide jaktfelter må naturvememe ta hensyn til de virkninger jordbruket har på dyrenes levesett og matressurser. Den forlatte gården hvor syttiåringen skjøt kalkuner, var som så mange andre slike steder et offer for industrialisert landbruk, et fenomen som ikke har forekommet før i de siste 30—40 år. Nå fjernes hekker, gjerder og grøfter for at det skal lønne seg å drive med kompliserte landbruksmaskiner som brukes til å dyrke ett enkelt produkt i stor målestokk. Noen av de hekkene som er blitt ødelagt ved denne prosessen i Storbritannia, ble plantet i middelalderen! Hvis det så sprer seg insekter og andre skadedyr i denne ensartede avlingen, skjer det rent eksplosivt, slik at de må bekjempes med kjemikalier i stort omfang. Ikke bare mister fugler og andre dyr skjulestedene de hadde før landskapet ble så å si rasert, men de finner ikke lenger næring. Restene av kjemiske plantevernmidler må nødven digvis innvirke på vannforsyningen og gjøre skade på det plante- og dyrelivet som avhenger av vannet. Industrialisert og mekanisert landbruk er kanskje enda farligere som en direkte trusel for viltet, og et større problem for naturvememe enn til og med industrien. Den er mer konsentrert i visse områder og har svakere direkte virkninger. Jordbruk og småvilt har alltid til en viss grad kunnet eksistere sammen og samtidig. De skadene dette viltet kunne gjøre, ble for bøndene oppveid av gleden ved å jakte på det. Når det er tale om industrialisert landbruk, blir det lite rom for slike følelser. Midler mot insekter og skadedyr forgifter
endog fettlaget i arktiske dyr og sjøfugler, som vel er noen av Jordens mest isolerte skapninger. Hjort og rein har store mengder radioaktivt strontium i knoklene. Men la oss ikke undervurdere virkningene av industriforurensninger. I di striktet ved Los Angeles er nesten halvannen million furutrær ødelagt i fjellene, og dyr som trenger disse træme til ly, mat og rugeplasser, dør i stort antall. En vesentlig faktor ved intenst industrialisert landbruk er irrigasjon (van ning). Det kan føre til at vassdragene nesten forsvinner når regnet blir samlet opp bak deminger i reservoarer med avløp til dalfører som ofte har rik viltbestand. Når så nivået i disse reservoarene stiger eller synker som følge av regn eller tørke gjennom de forskjellige årstidene, skifter de økologiske forhold langs breddene i foruroligende grad. Fra jegerens synspunkt spiller det liten rolle om vannstan den blir regulert av hensyn til et elektrisitetsverk, til jordbruksformål eller til industrien - eller om den holdes på et bestemt nivå for å kunne motvirke flommen. Uansett formålet har slike inngrep i naturen ført til at våtmarkene og dyrelivet i dem og andre naturlige reservater, har tatt skade. Men man skal ikke se bort fra fordelene ved disse kunstige innsjøene. Det går an å fylle dem med settefisk og å bygge opp et økologisk system, et system som er noe nytt i området. Naturvememe stiller seg ofte tvilende til slike prosjekter, for man kjenner ikke konsekvensene av innblanding av fremmede arter. Men uvanlige forhold krever uvanlige løsninger og tiltak. Hvis man installerer kraftige pumper som innfører vann som holder en temperatur omkring 30 °C, kan det skape et nytt hjemsted for halvtropiske fiskearter. Dette med å innføre eksotiske dyrearter i nytt miljø, har jo foregått i det minste siden romerne fikk fasanene til å spre seg over storparten av Nordvest-Europa. I blant gjør man feil - og kaninimporten til Australia er kanskje den verste feilen. Men vi har sett hvordan ørret og fasaner med hell er blitt innført i Nord-Amerika,
og hvordan mange andre dyrearter har klart seg godt både der og andre steder i verden. Det er gjort - og gjøres - gjennom planmessig gjeninnføring i områder hvor disse artene engang hørte hjemme, eller hvor de nå kunne komme til å føle seg hjemme. Barbar-sauer er nå tallrikere i sydveststatene i USA enn i de strøkene i Nord-Afrika hvor de hører hjemme, samtidig som geiter fra Rocky Mountains later til å være blitt vellykket overført til Wasatch-fjellene i Utah. I områdene med varmere vann som har oppstått der varmt kjølevann er sluppet ut fra kraftverkene i Nord-Amerika, har man fått slike arter som liker seg i varmere vann. Det gjelder både fisk og fugl. En stormunnet karpeart, tilapia, fra Florida trives i slike «varmtvanns-områder». Det samme gjelder fugl som vanligvis drar sydover i den kalde sesongen. De trekker ikke lenger, og lever av føden de kan finne på åker og eng og ellers av vekster som trives i det tempererte vannet. Naturvememe føler slike detaljer som et personlig ansvar, og de bidrar med en stadig større vitenskapelig viten om flora og fauna i disse økosystemene. De er også bekymret fordi de forutser andre komplikasjoner. Det gjelder slike ting som følgene for viltet av den alminnelige forurensning forårsaket av industri og jordbruk. Dessuten har man det som skyldes den bevisste eller tilfeldige forurensning med radioaktivt avfall. Det gjelder også spredningen av forstadsbebyggelsen utover i industriområdene, og spredning av jordbruksområder og landsbyer i den tredje verden, utsiktene til fabrikker og anlegg basert på solenergi og vindenergi, overbelastning av landbruksområdene gjennom intens beiting og intens skogsdrift - med påfølgende farer for jorderosjon. Naturverneme har sagt klart fra når det gjelder disse momentene, og deres protester har vært basert ikke bare på hva de fryktet at kunne komme til å hende - men også på hva de vet at de kan gjøre for å forbedre situasjonen. Overbeskatning av viltbestanden ved jakt har vært en hovedgrunn til at mange arter er forsvunnet og andre praktisk talt utryddet. Elg, hjort, bison og alligator i USA er eksempler på arter som er blitt reddet i siste øyeblikk. Bedre forhold på dette området kan f.eks. oppnås gjennom bedre forståelse av
255
rovdyrenes rolle i naturen eller gjennom forståelse av slike fakta som at hvis man forbyr jakt på hunnene, vil bestanden raskt vokse seg for stor. Det fører i første omgang til skade på dyrenes miljø og næringsgrunnlag - i neste omgang til massedød på grunn av hungersnød og sykdommer. Faren ved å holde for store buskaper - som snaubeiter markene - kjenner miljøvememe godt til. I staten Nevada i USA var omtrent 85 % av landarealet prisgitt «ukontrollert, uregulert og ikke planlagt husdyrhold, og virkningen av dette på villdyrenes miljø kan bare karakteriseres som fullstendig ødeleggende,» heter det i en offisiell rap port. Liknende forhold råder sikkert også i mange distrikter i Midt-Vesten og Vesten i USA, og i Nord-Afrika har overdreven beiting ført til at Sahara-ørkenen flytter seg sydover. Over hele verden har snaubeiting redusert næringsgrunnla get, skadet elver og innsjøer og undergravet jordsmonnet. For mye kveg har altfor lenge måttet slåss om for lite mat. Etter hvert har vi fått bedre forståelse også for betydningen av kontrollert snauhogst og endog i noen tilfelle bruk av ild i rydningsarbeidet i skogen. Hugsten har sterk virkning på dyrelivet. Det har man eksempler på i Nord- og Syd-Amerika og senere India, Pakistan og andre deler av Asia. Noen hjortedyr trives i tilvekstskogen etter brann eller snauhogst, mens gammel skog ikke gir dyrene skikkelige beitemarker. Men på den annen side er det visse arter av viltfor eksempel kalkun og storfugl - som trenger gammel skog. Og for sterk snauhogst, enten det er av hensyn til skogbruket eller til viltet, kan få vidtrek kende konsekvenser hvis bratte lier blir ribbet for den vegetasjon som holder på jordsmonnet. Slik hogst kan føre til erosjon og flom. I dag er både myndigheter og miljøveminstitusjoner stort sett forsiktigere enn før når det gjelder å innføre eksotiske dyr på hjemlige jaktmarker. For en tid siden ble slike dyr plassert i sitt nye miljø før man hadde vurdert hvilke krav de stilte til sitt næringsgrunnlag, og hvilke virkninger det nye hjemmet ville få på deres liv og trivsel. Det resulterte i en mengde mislykkete forsøk, enten fordi dyrene mistrivdes i sitt nye miljø, eller fordi de trivdes så godt at de ble skadedyr. Bergsauer fra nordlige trakter i USA ble for eksempel overført til flere av sydstatene, og dette forsøket ble totalt mislykket. Forskerne kunne fortelle at
256
man skulle ha valgt dyr som hadde vennet seg til klimaforholdene før de ble flyttet. Både jegere og naturvernere oppdager i blant at deres interesser kommer i direkte strid med de innfødtes i de områdene det gjelder. Indianerne og eski moene i Nord-Amerika har fått sine krav og rettigheter bekreftet av retten - fra lokaldomstoler til USAs høyesterett - når det gjelder jakt og fiske. Slike rettigheter kan gjelde de trekkende sjøfuglene og deres egg om våren. Dette er regnet som nyttejakt i Nord-Canada, men myndighetene vil nå gi alle kanadiske indianere den samme rett. I Afrika og Asia har den sterke befolkningsøkningen ført til skogrydning til beste for jordbruk og oljeboring, og det øver igjen trykk på viltreservatene og viltbestanden. Neshorn blir utsatt for krypskyttere ikke bare på grunn av horne ne, men også fordi kjøttet kan selges til god pris. (Selv i industrilandene herjer nå krypskytterne blant viltet fordi prisen på ferskt kjøtt er så høy.) Elefanter kan ikke stenges inne i viltreservater, men når de kommer inn i landsbyene eller på jordbruksfeltene i Afrika, blir de skutt. Og disse feltene sprer seg mer og mer i Afrika. I enkelte land får bøndene erstatning av staten hvis villdyr gjør skade på eiendommene. Men fordi verdien av næringsmidlene stiger, opphører kanskje slike refusjoner. I stedet skyter man trolig viltet fordi det er kommet inn på annenmanns område. Det er skremmende å se hvordan myndighetene nå stadig øker erstatningene for skader viltet gjør. Og de midlene som brukes til slike erstatninger, kommer ofte fra avgifter betalt av jegere og fiskere. Meningen var at disse avgiftene skulle brukes til å bedre viltmiljøet - nå går de til bøndene. I distrikter hvor viltet gjør særlig stor skade, kan staten i mange tilfelle kjøpe hele området og la viltet finne sin næring der. Det er også mulig å kjøpe opp tilstøtende landområder, og lokke viltet over dit ved å legge ut mat for det. Men det er ikke til å unngå at slike tiltak vil bli langt dyrere i fremtiden, kanskje helt urimelig dyrt. Det ville naturligvis være unødvendig å legge ut mat for viltet hvis disse dyrene hadde et miljø hvor de kunne finne seg til rette uten å bli forstyrret. En annen faktor som øker kravene på landområder i dag, er det økende
(Til venstre) Denne afrikanske krøtterflokken som kommer hjem etter en dags dårlig beite, er fremdeles utmagret, selv om regntiden er begynt. Der buskapene er for store i forhold til beitemarkene, blir graset etter hvert borte, og da vil vind og regn føre til erosjon av jordsmonnet.
(Til høyre) Ørkener, tørre og vannfattige strøk brer seg over hele verden. Skog blir hugget for å skaffe ved til varme og koking, og elefanter river trær over ende. Områder med skygge som holder på fuktigheten, skrumper stadig inn. Vanning kan få grunnvannet til å stige, og dette vannet er rikt pa mineralske salter. For rikelig vanning kan føre til at jorden blir gold, og det oppstår ørken.
Egentlig ørken Tørre, vannfattige strøk
Utsatte områder
behov for mat. I noen deler av verden vurderer man viltets behov før man fastsetter buskapskvoter. Men hensynet til større mattilførsler kommer nok til å virke inn på vurderingen av buskapskvoter. Et nytt problem er at man mange steder bare kan produsere mat indirekte - ved å opparbeide både viltbestanden og buskapen. Buskapen kan naturligvis kontrolleres nøyere enn viltbestanden, og den er heller ikke utsatt for store svingninger. Derfor virker det som om den beste måten å øke kjøttilførslene på, er å øke buskapene. Dette fører til at viltet blir ødelagt, og det behovet det har tar man ikke hensyn til hvis behovet for kjøtt som næringsmiddel blir for stort. Men det hender jo at buskap kan utnytte det samme miljø som viltet. Ta eksempel fra USA: Prærieantilopens (gaffelantilopens) bestand har vokset fra ca. 13 000 ved århundreskiftet til over 400 000 i dag - til tross for at minst 2 000 000 av dyrene er skutt siden 1920-årene! De krav denne antilopen stiller til næring og vann, avviker på enkelte punkter fra de krav den buskapen har, som fordrev bøffelen fra præriene. Buskapen kan holdes inngjerdet av piggtråd som ikke er særlig kraftig, og antilopene hopper ikke over gjerdet hvis det er meterhøyt. Men de kan åle seg under ganske lav ståltråd, slik at de kan bevege seg noenlunde fritt omkring, og det må de om de skal overleve. I sammenlikning med tap av beiteområder, virker alle andre trusler mot viltet nærmest ubetydelige. Jaktmotstandeme har ikke stort å fare med når man kommer nærmere inn på det som kan komme til å hende i fremtiden. Men på kortere sikt innebærer jakthetsen en virkelig trusel mot jegerne, iallfall i mange deler av verden. Naturvememe i USA har flere ganger anlagt sak for å stoppe jegere. I 1974 tok de det opp for høyesterett fordi de mente at jaktloven ikke inneholdt sterke nok miljøvennlige bestemmelser. Saken falt, men fanatiske naturvernere gir seg nok ikke på lenge. Protestene mot selfangsten er aktuelle eksempler!
I Sveits har kantonen Genf satt spørsmålet under avstemning, og dermed ble jakt kjent ulovlig for godt. Slike forbud kunne komme inn mange andre steder, og det ville gå ut over jegerne, som nesten overalt er i minoritet. I noen byer i
USA er jakt forbudt på åpent land innen bygrensene. Det er oftest følelsesmessig bakgrunn for slike vedtak, men den årsak som gjeme blir oppgitt, er hensynet til sikkerheten for byens borgere. Fordi Virginia-hjorten spredte seg over alle grenser i et område i New Jersey, innkalte myndighetene til en organisert jakt i 1970, i håp om å begrense bestanden til et trygt nivå. Flere grupper av jaktmotstandere grep inn overfor domstolene, og greide å blokkere jakten både det året og de tre følgende. Våren 1974 undersøkte biologer dette reservatet, og kom til at ca. 60 dyr var døde av sult fordi det var for lite beiteland. Merkelig nok prøvet jaktmotstandeme nok en gang å gå til aksjon, men i desember 1974 ble det likevel gitt jakttillatelse. Da halvparten av de 127 dyrene jegerne nedla, ble obdusert, så man hva som hadde hendt. En av hjortene hadde utvekster på hodet (parykkgevir) som tilsammen veide over 3 kg, og som følge av utvekstene var dyret nærmest helt blindt. Slike utvekster var ikke observert før 1974, og etter at jakten ble frigitt har man heller ikke sett noen. Det ble også konstatert at halvårsgamle kalver som ble skutt innen reservatet, veide bare 4,5 kg, under halvparten av gjennomsnittsvekten for tilsvarende ungdyr utenom feltet. Det at vi nå vet mer om rovdyrenes rolle i naturen, har ført til store forbe dringer. For bare 15 år siden ble bjørn og fjelløver sett på som skadedyr, og alle hadde rett til å skyte dem uten videre i flere vest-stater i USA. Nå er de enten fredet eller registrert som vanlig vilt, og dermed har bestanden øket sterkt. I Idaho er bestanden av sorte bjørner øket så sterkt at elgkalvene blir beskattet i stor målestokk. Av den grunn har myndighetene tillatt bjømejakt i enkelte områder. Der kan også jegere utenfor staten skyte to bjørner uten spesielle formaliteter. Kanskje den mest lovende tendensen, iallfall i jegernes øyne, er publikums økende interesse for miljøvern. I det siste tiåret er det kommet en strøm av nye lover og regler for å beskytte og bevare naturressursene. De tar ikke bare sikte på å redusere forurensning og andre synlige tegn på miljøforverring, men også på å beskytte viktige viltmiljøer. Dette kommer mange arter av villdyr til gode, både
257
sjeldne og truede dyrearter - og vanlig jaktvilt. Nå for tiden tar man ofte mer hensyn til viltet enn til buskapen, gruveeierne eller entreprenørene.
Noen planleggere reserverer hele områder for viltet - som hekkeområder for fugl, beitemarker for storvilt, våtmarker for mange fuglearter - og forbyr kommersiell utnyttelse av områdene. I Storbritannia har andebestanden øket merkbart siden den andre verdenskrigen. Dette har skjedd takket være jaktorganisasjonen Wildfowlers Association og endel private jordeiere - for å oppar beide en andebestand til erstatning for fasanene. Deres antall har minsket kraftig på grunn av intensivt og mekanisert jordbruk. Turismen får stadig større betydning mange steder, ikke bare fordi noen land blir rikere, men fordi folk har mer fritid enn noensinne. Turistene gjør sjelden noen skade på viltmiljøet og ofte er de med og redder ressursene. Kanskje er den eneste sjansen for villdyrene i Afrika, at tilstrekkelig mange turister vil betale for å se på dem eller drive jakt på dem. I dag støtter jegerne de statlige myndigheter som har ansvar for viltforvalt ningen og miljøvernet, og de gjør det langt mer åpent og sterkt enn for bare et kvart århundre siden. Til tross for opposisjon og motvilje fra tid til annen, forstår også folk flest behovet for visse regler og restriksjoner. Beskatningen av koller og andre hunndyr gir et godt og viktig eksempel på dette. Det har gjennom århundrer vært tradisjon at en jeger skulle nedlegge bare hannhjorter med gevir, for det var jo gevirene som utgjorde troféet fra jakten. Unntakelser ble bare gjort når det var stort behov for dyrekjøtt. Gradvis og i det skjulte ble denne trofétradisjonen overført til alle samfunnsforhold. En herre skulle beskytte damene, og dette kvinnelige elementet gjaldt også dyreverdenen - altså hunn dyrene blant viltet. Dermed gikk jegerne beredvillig inn for å beskytte hunnene, og hjortejakten ble konsentrert om kronhjorter og andre stolte hanndyr - enten de hadde gevirer som kunne spikres opp på veggen, eller ikke.
(Øverst) Et økende problem er de store mengder olje som slippes ut i havet. Utallige sjøfugler dør hvert år, og virkningene på livet i havet er mange steder katastrofal. Når en fugl først har fått olje på fjærdrakten, mister den sin vannavstøtende evne, og da dør fuglen av utmattelse eller kulde, hvis den ikke allerede er forgiftet av oljen.
258
(Over) Giftige kjemikalier og utslipp fra industrianlegg er en alvorlig trusel for ville dyr. Det er vist at i løpet av de siste 30 år er skallet på dvergfalkens egg blitt tynnere, og det har ført til at mange kyllinger dør inne i eggene. Mange egg er ubefruktet, slik som vi ser her. I det lange løp vil arten bli svekket hvis ikke noe drastisk blir gjort for å hindre forurensning.
Der hjortebestanden var liten og miljøet gunstig, var det hensiktsmessig å beskytte hunndyrene, for dermed øket bestanden. Men nå er ikke problemet lenger for liten bestand - men for stor. Da viltskjøtteme for mange år siden først foreslo at det burde skytes flere hunner for å kontrollere bestanden, reagerte jegerne negativt. I lange tider nektet de å skyte hunndyr. Men nå forstår de betydningen av denne form for regulering, og mange søker om lisens for å skyte koller og kuer. De forstår nå at dette er den eneste utvei hvis man vil stanse den «befolkningseksplosjonen» hos hjortene, som skader miljøet og fører til stor dødelighet blant dyrene. I de senere år har flere stater gjennomført vellykket jakt på hunndyr for første gang, simpelthen fordi jegerne i disse landene ble overbe vist og forsto at det måtte til. Samtidig begynner jegerne også å få en sterkere forståelse av den betydning etisk forsvarlig opptreden har. Det avspeiles i den litteraturen de fordyper seg i. Noen sports- og friluftsmagasiner nekter nå å publisere noe som har med jakt på ikke-spiselige dyr å gjøre. De legger vekten på gleden ved selve jakten, og ikke på fellingen av byttet. Den samme tendensen kan man også se i flere foreninger og forbund. Her blir jegerne blant annet oppfordret til å innrapportere krypskyt tere og folk som legger hovedvekten på å oppnå størst mulig jaktbytte. Vi kommer kanskje aldri til å kvitte oss med jegere som bryter jaktlover og moralske prinsipper, men iallfall ler vi ikke av dem lenger. Vi forakter dem. Men kommer vi til å drive jakt i slutten av neste århundre? Sannsynligvis. Men vi kommer trolig til å få færre muligheter til det. Mange steder blir det neppe noe vilt å drive jakt på. Hva slags jakt våre oldebarn skal få anledning til å drive - det avhenger først og fremst av hva vi gjør i dag.
Blant selene i Østersjøen finner man et annet eksempel på forurensningens skadevirkninger. Sterilitet hos hunnselene er katastrofalt sterkt utbredt - opptil 80% er sterile. Det har vist seg at dette er resultatet av PCB. Hvis selene skulle dø ut, vil det bevirke forandringer i økosystemet som med tiden vil endre også menneskenes livsbetingelser. Noen biologer hevder at for hver dyreart som dør ut, tar menneskeheten ett skritt nærmere sin egen utslettelse.
259
Merking og montering av radiosendere på visse dyr for å følge deres aktiviteter og bevegelser, er en viktig del av viltforskningen. Det kan ofte være viktig å undersøke et dyr for å ta blodprøver. Noen av de større dyrene kan da fanges i feller med lokkemat, mens andre blir bedøvet av sprøyteprosjektiler som skytes ut med spesielle geværer. Dette må gjøres med stor treffsikkerhet. Hvis middelet kommer inn i vevet for nær et ben, i et ledd eller en sene, blir det absorbert langsommere enn hvis det kommer inn i selve muskulaturen. Derfor bør skytteren sikte på de store musklene i bakparten, ved bogen eller i nakken (se de skraverte feltene på hjorten ovenfor). Man må også være omhyggelig med utmåling av dosen. Den riktige dosering kan variere fra dyr til dyr av samme art, avhengig av slike faktorer som dyrets kondisjon og alder, tiden på døgnet (som bestemmer om dyret har full eller tom mage), og
260
værforholdene (et nedkjølt dyr har mindre motstandskraft mot det bedøvende middelet). Ved bruk av visse slike midler, for eksempel av curare-typen, er det ytterst viktig at et motmiddel blir sprøytet inn i løpet av 8 minutters tid etter at dyret synker sammen. En kraftig dose av et slikt bedøvelsesmiddel kan lamme åndedrettsmuskulaturen, og dette vil medføre døden i løpet av noen få minutter.
De skytevåpen og sprøyter (piler med ampuller) som er vist ovenfor, er spesialkonstruert. (1) Paxarms Mark 20 sprøytegevær. (2) Paxarms Mark 10 Smith & Wesson sprøyte pi stol. (3) Et utvalg sprøyteprosjektiler og en doseringsampull.
Vm Norske forhold
Kapittel 1
Jakt i Norge
begrensninger i mange områder, begrensninger som ofte er nødvendige for å holde jakttrykket på et forsvarlig nivå. På den annen side forekommer det begrensninger som går altfor langt, og som legger unødige og uakseptable hindringer i veien for jaktutøvelsen. Det må være en prioritert arbeidsoppgave for norsk viltforvaltning å få gjennomført faglig velfunderte forvaltningsopp legg for jakten i hele landets utmarksområder. Jaktretten kan leies bort for inntil 10 ar av gangen. Leieforhold skal settes opp skriftlig, og melding sendes viltnemnden i eiendommens kommune. Slike leieavtaler kan tinglyses. Det er utarbeidet mønsteravtaler som kan brukes ved oppretting av jaktleieavtaler.
Aktuelle bestemmelser om jakt Vårt lands mangfoldige natur gir levevilkår for et meget variert dyreliv. For de første mennesker som slo seg ned langs kysten, var dyrelivet selve eksistens grunnlaget. Slik er det ikke lenger, men viltet gir fremdeles en verdifull avkast ning som er av vesentlig betydning for vårt samfunn. Riktig skjøttet represente rer viltstammene en selvfomyende ressurs som hvert år vil gi et verdifullt tilskudd til vår ernæring. Det må være riktig å høste den avkastning viltstamme ne kan gi, selv om dette i det alt vesentlige skjer ved jakt som drives på hobbybasis som en form for friluftsliv og sport. Den samlede kjøttavkastning viltet gir, ligger for storviltjaktas del på mellom 6000 og 7000 tonn, som til en kjøttpris på f.eks. 60 kroner tilsvarer 360 til 420 millioner kroner. I tillegg kommer utbyttet av småviltjakta, som de siste årene har ligget mellom 800 000 og 1,3 millioner kilo kjøtt. Det er registrert over 170 000 jegere som hvert år driver en eller flere former for jakt. Disse jegere driver for de aller flestes vedkommende jakt fordi det gir dem naturopplevelse og muligheter for friluftsliv. Men også jaktutbyttet er med å stimulere til interesse for jakt. Om det ikke ble drevet jakt, måtte man ordne høstingen i viltstammene på andre måter. Det ville i så tilfelle bli lønnede folk som måtte foreta den nødvendige felling av vilt. Samfunnet så vel som rettig hetshaverne bør derfor være glade for at jaktinteressen er så stor, og søke å legge forholdene best mulig til rette for en fornuftig jaktutøvelse. Dette kan gjøres gjennom etablering av hensiktsmessig forvaltningsopplegg, opprettelse av jakt områder, forskning og veiledning.
Retten til jakt Jaktretten er knyttet til eiendomsretten. Det vil si at den som eier grunnen i regelen disponerer retten til jakt. Dette gjelder også for eiendommer som eies av det offentlige. Av landets utmarksareal er ca. en tredjedel i offentlig eie. I endel av de forskjellige kategorier offentlig eiendom, er det ved lov bestemt hvem som skal ha retten til jakt. Dette gjelder blant annet statsalmenningene. Den privat eide del av våre utmarksarealer er fordelt på ca. 200 000 større eller mindre eiendommer. Gjennomsnittlig størrelsesorden for de enkelte eiendommer er så liten at de færreste egner seg for selvstendig utnyttelse. Det er i de aller fleste tilfelle nødvendig å slå flere eiendommer sammen for å oppnå et hensiktsmessig jaktområde. For storviltartene elg, hjort, villrein og rådyr kreves visse minstearealer for hvert dyr som tillates felt. En slik ordning nødvendiggjør samarbeid mellom flere eiendommer. Områdene bør imidlertid være større enn arealkravet til ett dyr. For å få til en hensiktsmessig beskatning, er det nødvendig med storviltjaktområder hvor tallet på fellingstillatelser er minst 3—4 dyr av den aktuelle art. En fornuftig småviltjakt er også avhengig av at jaktområdet har en viss størrelse. Dette har jaktloven tatt sikte på skal løses ved forskjellige former for bestemmelser om samarbeid mellom grunneierne. Slikt samarbeid er ikke alltid enkelt å få til. Det kan være flere årsaker til dette. En skjerping av kravene om etablering av jaktområder er derfor ønskelig ut fra viltmessige hensyn. Etablering av jaktområder skal også ha til hensikt å bedre den ikke-jordeiende befolknings muligheter for å drive jakt. I de forskjellige kategorier offentlig eiendom har allmennheten visse muligheter for å drive jakt. Men det gjelder
262
For å kunne drive jakt må man enten være eier av et jaktområde, leie et slikt av en grunneier, eller kjøpe jaktkort i et område hvor dette selges. Videre kreves at man har løst den offentlige jegeravgiften. Avgiften gjelder for jaktåret, som går fra 1. april til 31. mars. Dersom det felles elg, hjort eller villrein skal det i tillegg betales en avgift pr. felt dyr. Disse avgiftene går inn i viltfondet, som disponeres av Direktoratet for naturforvaltning. Direktoratet fastsetter hvert år rammene for jakttider for de forskjellige vilt artene. Forvalterne kan fastsette forskjellige jakttider innen disse rammene: Elg: 10. september-31. januar Hjort: 21. august -31. januar Rein: 10. august-31. januar Rådyr: 1. august - 31. januar Dåhjort: 1. august -31. januar Hare og sørhare: 1. september -31. mars Bever: 1. oktober - 15. mai Bisamrotte: 21. august - 15. mai Ekorn: 15. oktober - 15. april Gaupe: 21. august - 15. mai Grevling og røyskatt: 21. august - 31. mars Mår: 15. oktober - 15. april Ærfugl: 1.-30. november Rødrev, mårhund, villmink og villsvin: hele året
Fjellrype, lirype, storfugl, orrfugl, jerpe, fasan og rapphøne: 1. september -31. mars Canadagås, grågås, kortnebbgås og sædgås: 20. juli - 23. desember Stokkand, krikkand, brunnakke, toppånd, sjøorre, svartand, kvinand, havelle, siland, laksand, ringdue og skogdue: 21. august -31. januar Heilo, polarsnipe, gluttsnipe, brushane, rugde, enkeltbekkasin, småspove og storspove: 21. august -31. januar Svartbak, gråmåke, fiskemåke, hettemåke, krykkje, lunde, alke, lomvi, polar lomvi, teist, toppskarv og storskarv: 21. august - 31. mars Gråtrost og rødvingetrost: 10. august - 31. januar Skjære og nøtteskrike: 10. august - 28./29. februar Ravn: 15. juni - 15. mars Kråke: hele året
Alle jegere må ha avlagt jegerprøve (med unntak av de jegere som hadde løst jegeravgift før kravet om jegerprøve ble innført). Prøven kan avlegges fra den dagen vedkommende fyller 14 år. Den består av en skriftlig, teoretisk eksamen samt et praktisk kurs. Eksamen består av 50 spørsmål, hvorav 40 må være riktig besvart for å bestå. Det praktiske kurset instruerer blant annet om human og sik ker jakt og fangst. Hver kandidat må avfyre 15 skudd med hagle. Jegere som skal drive jakt på elg, hjort eller villrein må avlegge en skyteprøve hvert år. Før prøven kan avlegges, må jegeren ha skutt minst 30 treningsskudd i løpet av minst to forskjellige dager under oppsyn av godkjent skytterlag eller jegerforening. Selve prøven består av fem skudd med jaktammunisjon mot en dyrefigur. På denne er det markert et treffområde i bogen på dyret i form av en sirkel med diameter 30 cm. Det skytes på 100 meters avstand med valgfri stilling uten anlegg. Alle skuddene må være innenfor sirkelen for at prøven skal godkjennes. For kombivåpen, drillinger og dobbeltløpede rifler er det tilstrekke lig med en serie på tre skudd, hvorav alle må være innenfor sirkelen. Dersom jegeren planlegger å bruke flere geværer i løpet av jaktsesongen, må det avleg ges skyteprøve med hvert enkelt gevær. Det gjelder en rekke begrensninger for hvilke våpen og hva slags ammuni sjon som kan brukes til jakt. Ingen militærvåpen kan benyttes (slik som AG-3, US-karabin og Garand). Det skal brukes ekspanderende prosjektil under jakt på elg, hjort og villrein, samt på rådyr og gaupe når jakten foregår med rifle. Det er ikke tillatt å bruke kulevekt under 9 gram på elg, hjort og villrein. Ammunisjon med kulevekt mellom 9 og 10 gram skal ha anslagsenergi på minst 2700 joule (275 kgm) på 100 meters avstand. Prosjektiler over 10 gram skal ha anslags energi på minst 2200 joule (225 kgm) på 100 meter. Ved rådyr- og gaupejakt må anslagsenergien være minst 980 joule (100 kgm) på 100 meter. For en rekke mindre viltarter gjelder også krav om anslagsenergi når jakten skal foregå med rifle. Halvautomatiske rifler kan ha inntil to skudd i magasinet og ett skudd i kam meret. Med haglgevær skal det kun være mulig å skyte to skudd uten omlading. Største tillatte blyhagl er 3,5 millimeter (norsk nr. 2 eller US nr. 3). Med stålhagl er største tillatte diameter 3,81 mm (norsk nr. 1 eller US nr. 2), og det skal dess uten være minimum 100 hagl i patronen. Når våpen fraktes i bil, skal det være tomt for ammunisjon og anbrakt i futte ral, eller på annen måte være nedpakket slik at det ikke er lett tilgjengelig for dem som sitter i bilen. I følge våpenlovens bestemmelser må våpen og ammuni sjon ikke etterlates i ubebodde hytter eller hus. Ved oppbevaring av våpen skal alltid en vital del av våpenet (f.eks. sluttstykket på rifler eller fortreet på hagler) tas av og låses ned slik at det ikke kan finnes sammen med våpenet. Dette gjel der også for ammunisjon. Aldersgrensen for å erverve våpen er 18 år for geværer og 21 år for hånd våpen. Jaktloven inneholder en rekke viktige detaljbestemmelser som jegeren må kjenne til. Blant disse er forbudet mot bruk av kunstig lys under jakt, forbudet mot all bruk av gift til fangst, og forbudet mot å skyte fra motorkjøretøy eller å bruke kjøretøyet slik at viltets oppmerksomhet avledes fra jegeren. Bestemmelsene om hunder er av de ting som det har vært mest diskusjon om innnen jaktlovgivningen. Jaktloven fastsetter betingelsesløs båndtvang i tiden 1. april til og med 20. august over alt hvor det forekommer vilt. Politimesteren kan innføre båndtvang også utenfor dette tidsrom når snøforholdene gjør det nødvendig for å beskytte viltet (oftest rådyr). Hund som treffes løs uten ledsager i områder hvor det forekommer vilt, kan opptas av grunneier eller jaktberettiget. Under visse omstendigheter kan løs hund avlives. Flere andre lover har bestem melser om hunder, f.eks. gjeldre dette bufeloven, reindriftsloven og andre.
Jakten betyr mer enn å nedlegge viltet. Jegeren får anledning til å bli ett med naturen - til å nyte stillheten - og kaffen! Men det er ikke bare jegeren som skal ha mat og drikke. Hunden må også ha mat. Drikke finner den i vann og bekker.
263
Forvaltning og forskning Retten til jakt er grunneierens, men det er myndighetene som trekker opp ret ningslinjene for utnyttelsen av viltet med hjemmel i gjeldende lov. Miljøverndepartementet har det øverste ansvar for viltforvaltningen. Under departementet sorterer Direktoratet for naturforvaltning, som har hovedadmi nistrasjon i Trondheim. På kommunalt plan er det viltnemdene som har ansva ret. Direktoratet har viltkonsulenter i fylkene, som også driver informasjons- og veiledningstjeneste. Direktoratet ble opprettet i 1985, og etterfulgte Direktoratet for vilt og fersk vannsfisk som ble opprettet i 1965. Det har det faglige ansvaret for forvaltning av vilt, fiske og natur i Norge. Av de viktigste arbeidsoppgavene som har rele vans for jakt, kan nevnes at direktoratet arbeider med å finne fram til hensikts messige driftsmåter og fonner for utnyttelse av viltet, å sørge for at bestandene og produksjonen opprettholdes på et hensiktsmessig nivå vurdert ut fra den enkelte arts og artenes samlede næringsgrunnnlag, å sikre at vilt- og ferskvannsproduksjonen blir nyttiggjort, og at riktige høstingsformer tas i bruk, å bedre befolkningens muligheter for jakt og oppelvelser av dyrelivet, å legge for holdene til rette for de næringsinteresser som har tilknytning til vilt, og å styrke kontakten og samarbeidet mellom verne- frilufts- og næringsinteressene på dis se områdene. For å gjennomføre sine arbeidsoppgaver har direktoratet en rekke fagfolk i tjeneste, og har også egne forskningsavdelinger. Direktoratet har faglig instruksjonsmyndighet overfor fylkesmennenes miljø vernavdelinger innenfor fagområdene naturforvaltning og friluftsliv. Hvert fyl ke har en viltkonsulent, som samarbeider med en konsulent for ferskvannsfiske og en naturvernkonsulent. Distriktskonsulentene tar seg av en rekke oppgaver på lokalt og regionalt plan. Særlig viktig er samarbeidet med de kommunale viltnemdene. De fleste villreinområdene har villreinutvalg, med representanter for de berørte viltnemdene, fjellstyrer og andre interessenter. Norges Jeger- og Fiskerforbund er jegernes organ i jakt- og viltsaker. Forbundet har for tiden 90 000 medlemmer, fordelt på 580 lokalforeninger. Forbundets fremste arbeidsoppgaver er å skape dyktige og ansvarsbevisste jege re og fiskere, og å legge forholdene best til rette for utøvelse av jakt og fiske. Forbundet driver utstrakt opplysnings- og kursvirksomhet, og utgir tidsskriftet Jakt & Fiske, som sendes alle medlemmer.
For å drive med jakt må man enten eie et jaktområde, leie et område av en grunneier, eller kjøpe jaktkort som gir rett til å jakte i et spesielt område. Husk at vilttrygdavgift må betales i alle tilfelle.
264
265
Kapittel 2
De viktigste jaktformer
Elgjakt Elgen er uten sammenlikning landets mest verdifulle viltart. Den er utbredt så godt som over alle landets skogsområder, unntatt på Vestlandet der forekomst ene er mer sparsomme. Det ble i 1997 felt rundt 36 000 dyr, noe som betyr en kjøttmengde på godt over 5 millioner kilo. Bestanden er mangedoblet i nyere tid, og her til lands har antall felt elg steget fra 6-7000 i perioden 1950-1970 til ca. 36 000 i 1997. Det felles mest elg i Hedmark og Nord-Trøndelag. 1 enkelte områder volder den store elgbestanden vesentlig skade på skog og dyrket mark. Alvorlige ulykker skjer hvert år ved kollisjon mellom elg og bil, og mange elg må bøte med livet etter å ha blitt tatt av toget. Årsakene til økningen i elgbestanden er mange, men faktorer som kontrollert avskyting, bedre beiter, gunstigere klima og mindre predasjon fra de store rovdyrene har uten tvil spilt en stor rolle. Det er vanskelig å si hvilke faktorer som har hatt størst betydning, men det er særlig to ting som bestemmer en storviltstammes utvikling: tilgjengelig beite for arten gjennom hele året og dessuten beskatningen. Ved hard belastning på f.eks. vinterbeitene vil bestanden gå ned. Det samme vil skje om bestanden beskattes mer enn den årlige tilvekst. I de senere år har vi ikke tatt ut hele tilveksten i elgstammen, og bestanden er økende. Spørsmålet er om ikke bestanden na bør stabiliseres ved at vi søker å ta ut hele den årlige tilvekst. Dette bør likevel skje på en måte som gir størst mulig tilvekst og dermed avkastning. Vi kan gjen nomføre dette ved såkalt rettet avskyting. Det vil si at jegerne får pålegg om å felle bestemte kategorier dyr, fordelt på kjønn og alder (kalv). Skal en slik ordning få full gjennomslagskraft, må utleiesystemet for elgjakt legges opp slik at jegerne ikke taper penger på å felle ungdyr og kalv. Samtidig må det gjennomføres kontrolltiltak slik at man kan påse at de rette dyr blir felt. Det praktiseres mange former for utleie av elgjakt her i landet. Etterspørselen er stor, og prisene er av denne grunn økende. Urimelige priser på elgjakt kan ha flere uheldige følger, og det bør være en oppgave for alle impliserte parter å få til utleiesystemer og priser som er akseptable. Hva er så akseptable priser for elgjakt? Det er flere ting som spiller rolle i denne sammenheng. Det kan nevnes forhold som bestandens størrelse i området, terrengets beskaffenhet, atkomst og transportmuligheter. Mange terrenger bortleies på anbud. Det vil si at den som betaler mest i regelen får jakten. Dette er vel den mest uheldige måte å leie bort elgjakt på, og bør ikke aksepteres. En brukbar ordning er et utleiesystem hvor jegerne betaler en viss pris for hvert dyr som tillates felt, og at det endelige oppgjør skjer når dyret er felt. Oppgjøret kan ordnes på flere måter, enten etter antall kilo kjøtt de felte dyr representerer, eller etter faste priser på de forskjellige kategorier dyr.
266
Jakten kan foregå over store områder.
Elgjakten har rike tradisjoner i vårt land, noe som blant annet har gitt som resultat at det er utviklet en egen jakthundrase som er spesielt egnet for elgjakt, den norske grå elghunden. Denne hunderasen er antakelig én av de eldste i Norden. Den brukes på to forskjellige måter, som løshund og som båndhund. Jakt med løshund foregår ved at hunden søker ute i terrenget etter dyr. Den følger spor som er ferske eller går på direkte teft fra dyr. Finner den dyr, skal den gå innpå dem og gi hals. Forholder dyrene seg rolig, skal hunden fortsette å gi hals. Derved blir dyrenes oppmerksomhet rettet mot hunden, og jegeren kan snike seg innpå losen og eventuelt felle dyr. Er dyrene urolige og går unna, skal hunden ikke gi hals så lenge dyrene er i bevegelse. Det er en fordel om hunden
ikke er altfor påholdende, ellers kan urolige dyr trekke hunden med seg langt av sted og derved spolere jakten den dagen. Jegere som jakter med løshund må ha navn og adresse festet til hunden. Brukes halsbånd, bør det være av en type som kan slites av om det skulle henge seg opp i kvist eller liknende. Jakt med løshund er meget spennende, og stiller store krav til samarbeidet mellom jeger og hund. Denne jaktformen utøves oftest av 2-3 mann med én eller helst flere hunder. Vanligvis slippes kun én hund av gangen. Selve skytingen byr oftest ikke på problemer når jegeren først er kommet i stilling. Det kan være vanskelig å finne rent skuddfelt, og da må jegeren vente til situasjonen endrer seg, eller prøve å komme i ny posisjon. Ikke alle terrenger egner seg for bruk av løshund, og det er en kjent sak at elgen står dårlig for hund i mange områder. Under slike forhold brukes hunden som båndhund. Hunden føres da i bånd hele tiden. Jegeren som er alene, søker med hunden etter ferske spor i terrenget. Treffer han på spor som er ferske og av dyr som kan felles, blir hunden satt til å følge disse. Jeger og hund må ta seg stille fram, og hunden må ikke gå for hardt på. Den må selvsagt være fullstendig taus. Jegeren må stadig granske terrenget, og prøve å finne hvor dyrene står. Ofte vil han merke på hunden når han nærmer seg dyr. Under siste fase av «stillingen» som det kalles når jegeren sniker seg innpå dyr, må hunden kunne legges igjen slik at jegeren kan foreta den siste fremrykking alene. Oftest kombineres jakten med båndhund med at noen jegere er postert på steder hvor man av erfaring vet at dyrene pleier å passere når de blir satt i
Hunden er dressert til å lyde jegerens minste vink. At både jeger og hund har hatt en god dag, vitner sekken om!
267
bevegelse. Ved bruk av løshund forekommer det også at det er foretatt forhåndspostering. Under slik kombinasjonsjakt er det uhyre viktig at postene ikke forlates. Dette kan lett føre til at det oppstår farlige situasjoner. Ved løshundjakt er det kun hundeføreren som skal gå innpå losen. Postene må ikke forlates. I noen strøk av landet brukes forskjellige former for drivjakt etter elg, ofte med stort oppbud av jegere og drivere. Under slik jakt må det være klare regler for jaktens forløp, og uregelmessigheter må ikke tåles. En vesentlig del av jakten er å ta godt vare på det felte dyret. Dettee er litt av en jobb under elgjakten. Elgen er et stort dyr, og det er store kjøttmengder som skal fraktes ut av skogen. Transportmuligheter må være ordnet på forhånd, like ledes lagringsplass og eventuell levering til slakter. Alle disse fohold gjør at elgjakten krever et mer profesjonelt opplegg enn annen jakt. Det er derfor viktig at vi har dyktige og ansvarsbevisste jegere.
Hjortejakt Hjorten er først og fremst Vestlandets storvilt, der den finnes i et sammenheng ende område som strekker seg fra Bokntjorden i syd til Trondheimsfjorden i nord. Bestanden har økt kraftig også andre steder i landet, særlig i dalførene på østlandet, flere steder i Nord-Trøndelag og på Helgelandskysten. Det er Sogn og Fjordane som er vårt rikeste hjortefylke, men både Møre og Romsdal og Hordaland har stor bestand. Bestandens størrelse ble i 1997 anslått til 120 000 dyr, mens det i 1980 var regnet med en bestand på ca. 30 000 dyr og 10 000 i 1960. Denne voldsomme økningen i bestanden viser at jakten ikke makter å ta ut tilveksten. I 1997 ble det felt ca. 21 000 dyr, og dette markerer en tredobling av fellingstallet på 20 år. Årsakssammenhengen når det gjelder økningen i hjortebestanden, er neppe klarlagt. Flere forhold spiller inn her, og som for elgens vedkommende er det klart at en mer kontrollert jakt har hatt stor betydning. Dernest må de klimatiske betingelser ha vært gunstige. Blant annet har de siste vintrer vært snøfattige i hjortedistriktene. Dette er forhold av vesentlig betydning for hjorten som har problemer med å klare seg når snøen blir mer enn 50 cm dyp. Mindre konkurran-se om beitene fordi utmarken er mindre belastet av beitende bufe, er en annen faktor med gunstig virkning. I mange områder volder hjorten skade på skog og åker. Særlig ille kan det være i fruktstrøk med stor hjortebestand. Størrelsen hos hjorten varierer noe fra område til område. En voksen norsk kronhjort i godt hold kan veie omkring 150 kg i slaktevekt, under tiden mer. Hinden veier 70-80 kg i slaktevekt, og kalven har en slaktevekt på rundt 30 kg i jakttiden. Hjortejakten betraktes som en vanskelig jakt. Hjorten er gjeme svært sky, og terrenget der den holder til er oftest kupert og med tett skog. Hund er lite brukt, og de enkelte terrenger er gjennomgående små på grunn av den sterke oppstyk king av de vestlandske utmarker. Alle disse forhold har medvirket til at hjorte jakten gjerne har hatt et litt tilfeldig preg over seg. I de senere år har nok dette rettet seg noe, og interessen for hjortejakt har vært stigende. Den vanligste jaktformen er drivjakt eller en kombinasjon av drivjakt og lurjakt. Ofte forgår jakten ved at 2-3 mann blir stilt på post mens én eller flere gjennomsøker et nærmere avgrenset område. Både jegere på post og de som er ute i terrenget kan feile dyr. Denne jaktformen krever stor forsiktighet, og det er et absolutt krav at man blir på post til jakten er avblåst. Rene drivjakter med mange drivere og poster brukes flere steder. Ved slike større drivjakter bærer ikke driverne våpen. Lurjakt med én eller to jegere ute i terrenget er brukt av mange. Endel dyr felles om kvelden eller om morgenen når de kommer til åker og eng for å beite. I den siste del av jakttiden kan jegerne få hjelp av sporsnø, særlig i de høyerelig gende områder. I brunsttiden som gjeme faller sammen med den siste jakttiden (16.-25. oktober), kan man høre kronhjorten brøle. Dette foregår helst i skum ringen morgen og kveld, men det er ikke sjelden at hjorten brøler selv midt på dagen. Er man heldig kan man treffe på dyr som brøler, og da er det ekstra
268
En vellykket rypejakt. Jegernes tilfredshet smitter over på hunden. Den ser ut til å være svært stolt over jaktresultatet. Her har jegerne også felt en hare, som er hengt opp på veggen.
spennende å være hjortejeger. Det er ikke lett å stille på en brølende hjort. Otte er den i bevegelse, noe som gjør det enda vanskeligere. Jakt under slike forhold utover kvelden må ikke forlede noen til å skyte når det er blitt så mørkt at det er vanskelig å plassere et perfekt skudd. Man skal huske på at et eventuelt ettersøk blir meget vanskelig utover kvelden når mørket melder seg. Også hjortejegere bør bruke hund, i alle tilfelle må man ha mulighet tor å disponere en brukbar sporhund. Dyr kan gå temmelig langt selv med et relativt godt skudd. Mange dyr tapes hvert år fordi de ikke blir funnet umiddelbart etter påskytingen. Svært ofte vil et slikt dyr ikke gå særlig langt, og det vil være en enkel sak å finne det med en sporhund. Det er ikke lenger enkelt å få leiet brukbar hjortejakt, og prisene har vært økende også for denne jaktform.
Villreinjakt Reinen er ett av de eldste nålevende pattedyr i vår fauna. Den er et karakterdyr for fjellområdene hvor den finnes som tamrein fra Trøndelag og nordover, eller som villrein i Syd-Norge. Villreinbestanden har variert sterkt i Norge. Omkring 1930 var bestanden meget liten, men den har tatt seg sterkt opp siden da. De viktigste villreinområdene er Hardangervidda med tilgrensende fjell i syd og nord, Ottadalsområdet. Snøhetta-Dovre og Rondanetraktene. Antall felte dyr har de siste årene ligget på ca. 7000 dyr. hvorav halvparten har vært felt på Hardangervidda alene. Dette tilsvarer en kjøttmengde på vel 300 000 kilo. Villreinens størrelse varierer etter beitetilgang og bestandforhold i de for skjellige områder. Slaktevekten av en stor bukk i de beste områdene kan bli over 100 kg, mens simlen veier omkring det halve. I mindre gode områder er simlevekter ned til 25 kg ikke uvanlig. Kalvevekten varierer også, fra 15 kg og oppover til 25-30 kg, alt etter forholdene. Villreinjakten skiller seg fra annen storviltjakt ved at dyrene som regel opptrer i større eller mindre flokker. Enkelte ganger kan en flokk telle flere tusen dyr. Terrenget dyrene ferdes i er snaufjell, og dermed åpent og oversiktlig. Når det
først er dyr i terrenget, vil jegeren som regel ha mange dyr på skuddhold samtidig. Dette forhold stiller store krav til jegerne, og de må beholde fatningen og ikke foreta seg noe overilet. Når jegeren går på villreinjakt, må han gå mot vinden slik at han ikke værstøkker dyr. Terrenget må granskes nøye gjennom en god kikkert, og han må opptre stillferdig og ikke eksponere seg mer enn nødvendig. Det lønner seg sjelden å jakte over store områder. Ofte er det mer effektivt å finne seg en strategisk posisjon i én av reinens trekkveier, og vente på dyr der. Når det jaktes i fjellet, er dyrene mye på farten, og følger som regel sine vante veier eller sleper. Når jegeren får øye på dyr, gjelder det å finne ut om det er dyr som det kan være aktuelt å felle. Fellingstillatelsene skrives ut på bestemte dyr med hensyn til kjønn og aldersgrupper, så man kan ikke felle det første og beste dyr man får på skuddhold. Har jegeren lokalisert dyr som han vil jakte på, gjelder det å komme i gunstig posisjon. Først og fremst må han se etter at det ikke er andre jegere som er i ferd med å jakte på de samme dyrene. Det hører ikke med til god jaktkultur å jakte på dyr som andre allerede er i ferd med å stille på. Er dyrene i bevegelse, gjelder det å finne et sted hvor dyrene vil passere. Under denne forflytningen må jegeren stadig passe på vindretningen, og holde seg godt skjult. Selv om reinen ikke har spesielt godt syn, vil en jeger som er i bevegelse kunne støkke dyr på lang avstand. Når jegeren er kommet så nær dyr at han vil skyte, det vil si at avstanden ikke er mer enn ca. 100 m, skal han velge ut et dyr. Det gjelder her å følge de pålegg som er gitt og som fremgår av jaktkortet. Lyder fellingstillatel sen på simle, gjelder det å finne en simle som ikke har kalv. Dette kan det være vanskelig å avgjøre, men jegeren må ta denne oppgaven alvorlig. Felling av simle som har kalv bør ikke skje uten at kalven også kan felles. Når jegeren har bestemt seg for hvilket dyr han vil felle, må han forvisse seg om at det ikke er andre dyr bak som kan rammes av kulen om den skulle slå gjennom dyret han skyter. Han må også se etter at det ikke er dyr som kan komme mellom ham og det dyr han vil feile idet skuddet går. Dyret som skal felles bør stå stille, og skuddet rettes mot hjerte/lungeregionen. Det bør ikke treffe for lavt og ikke for langt bak. Et høyt hjerteskudd like bak overarmsbenet, omtrent midt oppe på bogen, er det skudd de fleste jegere bør benytte. Skudd i halsen eller ryggen er selvsagt også utmerket. Dyr i bevegelse må jegeren være meget forsiktig med å skyte på. De fleste mestrer ikke kunsten å treffe et mål i bevegelse med rifle. For dem som har den nødvendige trening, kan det være forsvarlig å felle dyr som er i bevegelse. Men avstanden må være godt under 100 m, og dyret må ikke være i stor tart. Det må imidlertid advares sterkt mot at jegere uten nødvendige ferdigheter skyter på dyr som er i fart.
Rådyrjakt Rådyret er en relativt ny viltart i de fleste strøk av vårt land. Den bestand vi i dag har, stammer fra dyr som omkring århundreskiftet begynte å bre seg fra de sydøstligste deler av landet. Først i tiden etter siste krig har bestanden økt i den grad at vi nå har rådyr over store deler av Norge. De største stammene finner vi i strøk med betydelige jordbruksarealer, det vil si Østlandet, Sørlandet, Rogaland og Trøndelag. Selv om dyrene helst finnes nær kulturlandskap, forekommer de også i skogområder, og kan gå temmelig høyt opp i daler og fjellsider. I slike strøk er imidlertid dyrene sterkt utsatt under vintertiden, med store snømengder og sterk kulde. Antall felte dyr har variert fra år til år, med en topp i 1993 da det ble felt nesten 60 000. Så sent som i 1976 ble det bare registrert 9000 felte dyr. og 21 000 i 1987. Rådyrjakten her i landet har på langt nær samme betydning som i våre naboland Danmark og Sverige. Men den er i ferd med å vinne større innpass i norsk jakt, og det er ca. 30 000 jegere som oppgir at de jakter på rådyr. Ofte er det vel her snakk om en kombinasjon med annen jakt, særlig rådyrjakt/skogsfugljakt og rådyrjakt/harejakt. Rådyrjakt drives gjeme som lurjakt morgen og kveld når dyrene oppsøker åker og eng for å beite. 1 skogen kan hugstflater gi samme muligheter for jakt. Jakt på sporsnø har mange tilhengere, men det er ikke ofte man har brukbare
snøforhold. Det må ikke være for mye snø. og heller ikke skare. Er imidlertid forholdene gunstige, kan denne jaktformen gi meget gode resultater. En jaktform som synes å bli stadig mer utbredt, er jakt med jagende hund. Slik jakt er tillatt i de fleste rådyrstrøk, og med hund som har maksimal skulderhøyde på 41 cm. De raser som vanligvis brukes er dachshund, drever og beagle. Rådyrjakt med jagende hund er en vanskeligjakt, og den lykkes best ved at én eller flere jegere forhåndsposterer før hunden tar ut dyr. Til rådyrjakt er det tillatt å bruke haglgevær, og det er meget effektivt på avstander inntil maksimalt 25 m. Det bør brukes hagl av størrelsene 2, 3 eller 4.
Rypejakt Rypene er våre viktigste småviltarter. Omtrent halvparten av landets areal er rypeterreng. og det årlige utbytte av jakten og fangsten pleier å svinge mellom 400 000 og 700 000 fugl. Svært mange jegere er opptatt av rypejakt med stående hund, og gode rypeterrenger står høyt i kurs. I statsalmenningene er konkurransen om jaktkor tene stor, og stadig flere jegere søker nordover til de store statseiendommene i Nordland, Troms og Finnmark, hvor det hittil ikke har vært begrensninger i kortsalget. Vi har to arter ryper, lirype og fjellrype. Lirypen er den største, og veier omkring 600 g, mens fjellrypen er ca. 100 g lettere. Lirypen har brunspraglet drakt i sommerhalvåret, mens fjellrypen er gråspraglet. Begge arter har hvite svingfjær på vingene, også i sommerdrakten. Om vinteren er begge arter hvite, bortsett fra de sorte styrefjærene i halen. I sommerdrakten er det ikke vanskelig å kjenne de to artene fra hverandre. Langt vanskeligere kan det være om vinteren. Den øvete rypejeger har imidlertid ingen større problemer med dette. For det første er lirypen større, og den har et langt kraftigere nebb. Dessuten har fjellrypesteggen et sort parti mellom nebbroten og øyet (tøylen). Fjellrypene lever høyere oppe i fjellet enn lirypene, som vil ha mer vegetasjon som vier og bjørk for å trives. Det er store svingninger i rypebestanden fra år til år. Hva dette kommer av er enda uklart, men det synes å være en viss regularitet i svingningene. Av de ca. 170 000 jegere vi har i Norge, regner vi med at minst halvdelen driver rypejakt i en eller annen form. 1 alt overveiende grad foregår rypejakten med stående hund. Mest populær er engelsk setter, men også pointer er mye brukt. Irsk setter, gordonsetter og vorstehhunder finnes det også mange av. Det er lirypen som har størst interesse for jegerne. Fjellrypen trykker dårlig for hund, og holder gjeme til i mer ulendt terreng. Den beste tid for rypejakt med stående hund er de første ukene av jakttiden fra 15. september. Da trykker rypene godt, særlig i fint vær, og de ligger nede i liene. Når den første snøen kommer, gjeme i slutten av september eller begynnelsen av oktober, trekker rypene høyere opp i fjellet. De begynner da også å samle seg i flokker, og er langt vanskeligere å jakte på. I enkelte år kommer snøen i mange strøk så tidlig som i begynnelsen av jakttiden, og da kan jakten bli mislykket. Kommer det fint vær med sol og varme senere på høsten, vil rypene igjen kunne trykke og bli lettere å ha med å gjøre. Når vinteren har satt inn for alvor med kulde og snø, er dagene korte og været ofte dårlig. Under slike forhold drives det lite rypejakt. I februar blir det gjeme bedre forhold i fjellet, og man kan få brukbar jakt. Man kan enten bruke hund eller lete opp rypene ved å følge beitesporene. En ulempe på denne tid er at man må bruke ski, men dette går bra om terrenget ikke er for bratt. Egentlig vanskelig kan en neppe si at rypejakten er. I begynnelsen av jakttiden blir skuddene lette når rypene trykker bra. En god hund som kan gå i dagevis og som slår godt ut og har god fart, er ønskelig til rypejakt. Hunden må være sikker i stand, og den må kunne stå så lenge at jegeren, som gjerne er flere hundre meter borte, rekker fram til standen før rypene går på vingene. Reising, ro i oppflukt og skudd samt apporten må være i orden. Knallapport er ikke bra under rypejakt, fordi det ofte ligger fugl igjen som derved kan bli støkket av hunden. Det er mange ganger vanskelig å finne rypene på de store arealene som skal gjennom søkes, og da er en hund med fart og stort søk en stor fordel. Til slik jakt er som nevnt engelsk setter og pointer gjeme de hundene som gjør best arbeid.
269
Skogsfugljakt Som skogsfugl regnes storfugl (tiur og røy), orrfugl og jerpe. Av disse artene er orrfugl den vanligste, og forekommer så godt som over hele landet. Den trives best i skogområder, enten i barskog, lauvskog eller blandingsskog. Den finnes også utenfor skogområdene, særlig gjelder dette heiområdene på Sørlandet og kratt- og lyngbevokste fjellområder på Vestlandet. Likeledes forekommer orr fuglen på en rekke øyer langs kysten. Den kan påtreffes temmelig høyt til fjells, under tiden oppe i vierbeltet. Storfuglen er knyttet til barskogområdene, og finnes over hele landet der det er slik skog av betydning. På Vestlandet er storfuglen mer sparsom, men finnes i flere strøk i ganske gode stammer. Jerpen er den minste av skogsfuglene, omtrent som fjellrypen. Jerpene finner vi i skogområdene på Sør- og Østlandet, i Trøndelag og nordover til opp i Nordland. Bestanden av skogsfugl varierer sterkt, og i de siste 10-15 år har bestanden gjennomgående vært svak. I enkelte strøk er skogsfuglen nærmest blitt borte, og dette har ført til at det er satt i gang et eget forskningsprosjekt som skal søke å klarlegge hva som eventuelt kan gjøres for å bedre bestanden. Det felles mellom 12 og 18 000 storfugl og mellom 26 000 og 50 000 orrfugl årlig her i landet. Skogsfugljakt drives vesentlig med hund, og den lykkes best i første del av jakttiden. Da vil fuglen ofte trykke for hunden, og man kan få god jakt. Senere på høsten er fuglen mer sky, og jakten langt vanskeligere. Det er som regel ungfuglen man får beskattet under vanlig jakt, den gamle fuglen er vanskelig å ha med å gjøre. Den springer helst unna på bakken før den letter i skjul. I enkelte tilfelle kan gamle orrhaner (voksne) trykke hardt for hund, så hardt at det kan være vanskelig for hunden å få dem til å lette. Dette kan man også oppleve med voksen røy og tiur. Jerpene trykker mer sjelden for hund, de letter helst og setter seg i træme. En god hund er avgjørende for et godt resultat under skogsfugljakt. Hunden må ha god kontakt med jegeren, og bør ikke slå for langt ut. Den må kunne avansere lett og forfølge springende fugl. Det er en stor fordel om den rapporte rer, det vil si at den oppsøker jegeren om den har funnet fugl, og står for denne et sted hvor jegeren ikke finner den. Hunden må være sikker apportør. Uten denne egenskap vil man ikke ha full nytte av skogsfuglhunden. Tidligere var det alminnelig å felle skogsfugl med rifle om vinteren når fuglen satt i træme. Denne jaktform er ikke tillatt her i landet, men brukes enda i Finland og Sverige. Under jerpejakten kan man bruke jerpepipe, enten for å lokke jerpen til seg, eller for å lokalisere den. Bruker man jerpepipen i terreng hvor det holder seg jerpe, vil man oftest få svar fra fugl i nærheten. Ren støkkjakt brukes endel ved skogsfugljakt. Ulempen ved denne jaktform er at det er store muligheter for å tape fugl som felles, men stikker seg vekk i tett undervegetasjon.
Harejakt Haren finnes over hele landet, og harejakt med jagende hund (støver) er én av våre mest populære jaktformer i noen strøk av landet. Haren hører til gnagerne, og en voksen hare veier omkring 3 kg. Hunnen, eller setten som den gjeme kalles, er noe større enn hannen. Fargen i sommer halvåret er brun eller gråbrun, mens vinterdrakten er hvit. Fargevarianter finnes, og i de sydøstlige deler av landet forekommer sørharen som ikke blir hvit om vinteren. Som de fleste andre gnagere har haren stor formeringskapasitet. Den får to tre ungekull pr. år, med fra to til seks unger i kullet. Harebestanden svinger fra område til område og fra år til år. Det er forholdene haren lever under som først og fremst bestemmer bestandstørrelsen. Jakten har liten innvirkning. Antall felt hare svinger mye fra år til år, fra ca 125 000 til 70 000. En stor del felles i los for jagende hund. Dene jaktformen drives over hele Østlandet, Sørlandet, deler av Rogaland og i Trøndelag. På Vestlandet og i Nord-Norge forekommer harejakt med hund, men i langt mer beskjeden målestokk.
270
Harehundens oppgave er å finne haren i dens dagleie, jage den ut og forfølge den i los. Det vil si at den gir hals hele tiden slik at jegeren hører losen. Hunden slippes i hareterrenget tidlig om morgenen, helst før det er helt lyst. Når hunden finner spor etter hare, skal den snarest mulig finne haren og få den på bena (uttak). Haren turer gjeme i det område den er kjent, og det gjelder å finne en post hvor haren vil passere. Jegeren må stå helt stille, og huske på at haren ofte er et godt stykke foran hunden. Haren holder moderat fart når den kommer i los. Den gjør mange slags krumspring for å riste forfølgeren av sporet. Den løper tilbake i sine egne spor, gjør avhopp, tar gjeme en tur på fjellgrunn eller en skogsbilvei hvor sporet er vanskelig å følge. Mister hunden sporet, sier jegeren at den har tap. Jegeren må da hjelpe og oppmuntre hunden, og en god hund klarer som regel å finne ut av vanskelighetene. Harejaktens store popularitet skyldes særlig samarbeidet mellom hund og jeger. Det er flere raser som brukes, og av de vanligste er dunker, hygenhund og haldenstøver, som alle er renavlet her i landet. Andre populære raser er finsk støver, hamiltonstøver, beagle og drever. Harejakt kombineres ofte med revejakt. Reven har som regel lengre turer, og jakten regnes som mer vanskelig når det dreier seg om rev.
Annen jakt Av andre jaktformer som skal nevnes er sjøfugljakt, jakt etter ender og duer. Dette er jakt som kan starte 21. august, og som sine steder har mange utøvere. Grunnet fredning av de viktigste alkefuglene de siste år, er sjøfugljakten ikke så attraktiv lenger. En viss jakt drives også etter kråker og rovdyr, men dette er ofte mer sporadisk dreven jakt. Det kan i visse tilfelle være tale om ren bekjempelse av arter eller enkeltindivider som volder skade.
Hunden - jegerens gode jaktkamerat.
Sakregister
271
Sakregister
A Afrika, tidligere storviltjakt Aix sponsa Alces alces Alectoris chukar rufa Alternativhagl Amerikansk brunnakke Amerikansk revehund Amerikansk rugde Amerikansk vaskebjørnhund Amerikansk villand Ammunisjon for jakt i Afrika og Asia håndlading vedlikehold, innskyting Anas acuta americana carolinensis crecca clyeata cyanoptera discors flavirostris formosa gibberifrons gracilis penelope platyrhynchos rubripes strepera Anser albifrons anser fabalis Antilocapra americana Antilope Antilopejakt jakt i Nord-Amerika prærieantilope Apporterende jakthund Armbrøst Asia, tidligere jakt Askegråhode-gås Atlatl. se Spydslynge Audoben Society Australsk krikkand Avstandsbedømmelse
272
102 75 26 65 65 141-143 78-79* 219 49 222,224* 75*
144 148,150-152* 146-148* 74 78 78 78 73 78 78* 78 78 79 79 73 74 74
69 69 70 34 19-20, 257 207 158 161 210 94*, 99 102 69
23 79* 159*
Avtrekkerbøyle Aythya affinis americana ferina marila valisineria
98* 76 75 76 76 75
B 103* Bakladningsgevær 65 Balkanhøne 190 jakt 15 Barro Colorado Island 14 barskoger 218 Basset 218 Beagle 260* Bedøvelse ved sprøyteprosjektiler 48*. 45 Bekkasin 190 jakt Beretta 113* A 30 118 model 424 side-ved-side 110-111 RS 200 side-action hagle 124* SO-4 over-under hagle 76 Bergand 120* Bernadelli. Premier Gamecock hagle 106-109 Best gun Biler som dyredrepere 247, 250-251 * 99 Bisonjakt 39. 41 Bjørn 175.207 jakt 99 Blome, Richard 60-61 Blå jerpe 76-78* Blåvingeand Blåvinget krikkand, se Blåvingeand 121-122 Bokslås for over-under hagle 59 Bonasa umbellus 106 Boss 91 Brander. Michael Branta 70 Bernicla 66 canadensis 70 leucopsis Brebjorn. se Svartbjøm 214-215 Brelon spaniel
Browning. John Moses Auto-5 BAR 22 halvautomat-rifle Citori Sporter Superposed over-under hagle 2000 Brudeand Brunbjørn Brunnakke Brusewitz. Gunnar Bucephala clangula Bøffeljakt Båndhaledue
113 140* 121 121 115* 75 39. 43* 79 90 77 203-206 55
c California vaktel Callipepla squamata Canachites canadensis Canada-gås Capra Capreolus capreolus Caribou, se Rein Carolina-parakitt Centrocerus urophasianus Cervidae Cervus canadensis elaphus Chachalaca Chadwickhodet Chen caerulescens rossi Chesapeake Bay retriver Chloephaga picta peliocephala Churchill Cockaine. Thomas Colinus chri status virginianus Collumbigallina passerina Columbia fasciata
50*. 52 5z 60 66-67* 39 24-25. 30 14 61 26 20 27 52-53* 38 66 66 210 69 69 106 99
51 55 55
leucocephala li via
Cølumbiadue Cro-Magnon-folk Cygnus sumnerensis Cyrtonyx montezumae
55 55 57 83 12 52
Engelsk pointer Engelsk revehund Engelsk setter Engelsk springer spaniel Eskimoer Eskimojeger Eudromia elegans
210. 214 219. 224* 214.216* 215. 220-221* 12 82 54
D F Dallsau Dama dama Dendragapus obscurus Dendrocygna bicolor Dickson.John Dik-dik Dobbe It loper haglegevær over-under side-ved-side Dolk Drilling Carl Gustaf Drilling Standard Drivende jakthund Drivjakt Droplet krikkand Duck Unlimited Duer jakt i Nord-Amerika Dykkender jakt Dyregraver Dåhjort jakt
37-38* 31 60 75 106 16
116. 121 106-109* 86* 126-132* 126-129* 217-222* 155.158 78 23 55-58* 187-189 78-79 191 84 154-155
E Eiendomsretten og jaktrettigheter 254 Ekorn 46 jakt 202 skadedyr i Storbritannia 243 Elefanljakt 2O3: -. 205-206 Elg 11 *. 26-28. 84*. 164. 166. 168-170 Alaska 26 amerikansk 23 dyrespor 26* elgspyd 84* europeisk 26. 133* manjurisk 26 Shiras 26 sibirsk 26 skandinavisk 244-245* Elgjakt 164. 166*. 168-169* Norge 265 Skandinavia 170 Ender, jakt 190-195*
Falkejakt 90-92* Fallfelle 85* Fasan 62. 64* jakt 189.336* Fauré Le Page side-ved-side hagle model 1716 116-117* Fiskand 78 Fiskearter 15* Fiskeender 78-79 Fjellrype 58-59* Fjellvaktel 52 Flatehugst 245 Flintlås 98 Flintlås-jaktgevær 98* Flodhestjakt 91* Flodsvin,jakt 208 Foix, Gaston de 99 Forsyth. Alexander John 100 Forurensning 250.254-255. 258* Franchi 48/ALkal. 12 hagle 113 255 over-under hagle 124-125* Fritte brukt ved kaninjakt 199 Fugl 49-65* ringmerking 247* Fuglearter, hekkende landfug learter i Amerika 15* Fuglefeller 102 Fuglejakt 179-196* punt hunting 100 skyte fugl i flukt 99 skyte fugl på vannet 99 skyte sittende fugl 100 Fugletak 243
G Gaffelantilope. se Antilope Gaffelbukk Gambels vaktel Gåselle Gasset. Jose Ortega Y Gasstrykkdrevne våpen Gaupe og hare Geitejakt
34 V 16 88 113-114* 249* 172-175*. 207
Gemse jakt Gerenuken Gjess jakt Gnu Golden retriever Gordonsetter Granjerpe Grant & Lang. Atkin Grasslettene i Afrika Gravand Greener W. W. Grizzlybjørn. se Brunbjørn Grønnvinget krikkand Gråbjørn, se Brunbjørn Gråekorn Grågås Grårev Guérards. Nicola Gulbrun treand Gås. se Gjess
38-39*. 41* 172-174* 16* 66-73* 190-195* 16* 210.213* 214.216* 60* 106 16* 73* 106 77-78*
46-47* 68-69* 45 98 75
H Hagler 106-109* dobbeltløper 110 halvautomatisk 110. 115 over-under løp 110 pumpegevær 110 side-ved-side løp 110. 113-116 Hare 42 alpehare 44 blå hare 44 hvithalekanin 42 irsk hale 45 jakt 196*. 199 jakt i Norge 269 merking 247 nordamerikansk 42. 44* polarhare 44 skoghare 44 snøskohare 42. 44* 4? svarthalekanin sørhare 44* tundrahare 42 Harlekinvaktel. se Mearns vaktel Harrington & Richardson model 865 140* Hekkeplasser for vannfugler Herbert. Henry William 101 Hester brukt av indianere 99 Heym. B. F. W. model SR 20L repetergevær 13 1 * Hjort 27-30* dåhjort 28*. 30 gevir 30* nordamerikansk 27 Wapiti 27-28*. 31*
Z13
Hjortejakt i Argentina i Asia i Europa i Nord-Amerika i Norge i Skottland (lurjakt) Hjulet Hjullås Hobbyjegere Holland & Holland Royal haglgevær Royal Hammerless rifle Howdah pistol Hulemalerier Hundetrening Husdyrhold Afrika Hvithaledue, se Columbiadue Hvithalehjort, se Virginiahjort Hvitkamdue Hvitkinnngås Hvitvinget due Hyene Høvdingens privilegier
99, 154-163* 208 207-208 154-158* 158-163* 267 155* 10 97-98*, 100* 12, 14 106, 109 109* 145 102 83 226-240 85 256-257*
55 68*,70 56-57* 16 86
I 203-208* Jakt i Afrika, Asia og Syd-Amerika 154-163* Jakt i Europa og Nord-Amerika 208 Jakt i jungelen 262-269* Jakt i Norge 262 bestemmelser 264 båndtvang 265 forskning 264 forvaltning 262 jakttider 262-269 kjøttavkastning 262, 264 retten til jakt 262 skyteprøve 265-269 viktigste jaktformer 262, 264 våpen 266 Jakt med løshund 208 Jakt på storvilt i syd-Amerika Jakt på svømme- og vadefugl i Syd- Amerika 208 257 Jakt, motstand mot 81 Jaktens historie fra den gyldne tidsalder til våre dager 101-104* 88-95* fra historisk tid til middelalderen 82-87* fritidsaktivitet 90 middelalderen 90 oldtiden 84 primitiv jakt 96-100* skytevåpnenes tidsalder 210-234* Jakthunder 226-240 trening av 153-208* Jaktmetoder 88-89* Jaktscener i billedkunst
274
91* flodhestjakt 83 hulemaleriene 105 Jaktvåpen 135 amerikanske rifler 84 de første 106-109* engelske hagler 106 enkeltløpede repetergevær 126-134* europeiske våpen 110 for amerikansk jakt 144-145* for jakt i Afrika og Asia 106-109* haglgevær 113 halvautomat 148-149* innskyting av rifler 116-125* over-under dobbeltløper 110-113* pumpegeværet 146-148* puss, vedlikehold og oppbevaring 136-139* rifle med bøylemekanisme rifle med pumpemekanisme og 139-140 halvautomater 135-136* rifler med sylindermekanisme 113-116* side-ved-side dobbeltløper 10-23 Jeger 12, 14 hobbyjegere 82*, 88 egyptisk jeger 82* eskimojeger 82, 87* fritidsaktivitet 86* hjortejeger 155, 170-171* krav til jegeren 19-23 rolle i naturen 59-61*,63* Jerpe 182-183* jakt 186 jakt i Nord-Amerika 269 jakt i Norge 246* Jerv med radiosender Jordbruksinteresser 10, 82, 246, 254 98 Jåger-riflen
Kortnebbgås Krag-Jørgensen rifle Kravejerpe Krieghoff hagle Krikkand Kronhjort, se Hjort Krypskyting Kvinand
70 136 59 120-121* 77-78* 251 74, 77
L 210,212* Labrador retriever 58 Lagopus 58 mutus 59 scoticus 78 Laksender 203 Leopardjakt 42 Lepus 58-59* Lirype 76 Liten bergand 101-102*, 191-194* Lokkefugler 154-155*, 159* Lokkejakt 166 elglokking 164 lokkefløyter Lophortyx 52 califomicus 52 gambelii Luigi, Franchi 255 over-under hagle 124-125* 154-158* Lurjakt 174* gemsejakt 242* Lyngbrann (Skottland) 61 Lyrurus tetrix 203* Løvejakt 14* Løvskog 15* arter
K Kafferbøffel, jakt Kalkun jakt påfugl-kalkun skadefri innfangning vill kalkun Kanadisk hjort, se Wapiti Kaneland Kanin fjellkanin jakt nordamerikansk sumpkanin ørkenkanin Keisergås Kentucky-rifle Kermodebjøm, se Svartbjøm Kinin Klippedue
203-206
186 52 254-255* 52-53* 77-78* 42 197,199 42,44 42 42 66 96, 98*
19 54-55
M Magellan-gås Malaria Mammut Markham, gervase Marlin 336A Meams vaktel Melanitta fusca nigra Meleagris gallopavo Mergus Merkel 32S drilling 47S sideliggerhagle 220E hagle Merking av dyr og fugler
69 19 84 99 138* 50*, 52
78 78 52 78 126* 117* 130-131* 246-247*, 260*
Miljøvern
242, 247 Miljøverndepartementet 264 Miroku 3700 HS 122-123* Moskovitt-ender 75 Moskusokse 19* Moskusrotter, innført til Europa 243 Mossberg 500 pumpehagle 112* Muflonsau 37* jakt 172-173* Mulehjort 32, 34*, 164-165* Mår
NT IN
Nasjonalparker Nature Conservancy Naturmiljøet naturvernere utslettelse av dyr og planter variasjon viltpleie Naturvern Nesehorn jakt Nikko Golden Eagle Nilgaujakt Nock, Henry Nordiske elghunder Norges Jeger- og Fiskerforbund Nothura maculosa
20, 242-243 23 9-18* 14 12, 18 12 14, 20 242 16*, 22-23, 203*, 206 124-125 207 98 223* 264 54
o Odocoileus hemionus hemionus colombianus virginianus Oreamnos americanus Oreotyx pictus Orrfugl Ortalis vetula Over-under-haglgevær Ovis canadensis dalli musimon
32 33 31 34 52 61-63* 52 106
35 37* 38
P Pampashøne
52, 54*
flekket jakt marfinetaen rødvingede toppede Partering, se Slakting Pascal Pedioecetes phasianellus Perkusjonslås Petreoleum fra trær Philacte canagica Philohela minor Pil og bue Procyon lotor Prærieantilope, se Antilope Præriehøns jakt i Nord-Amerika Pteroclidae Pumpegevær Punt hunting Purdey & Sons, James
54 208 54 54 54 90 60 100 19 66 49 86*, 90 47 60 186 56 110-113* 100 106
R Rangifer tarandus Rapphøns jakt Regnskog Rein dyrespor Grants Greenland jakt jakt i Norge Osbome Peary sibirsk skogrein ødemarksrein Rekyl Remington model 870 model 1100 model 3200 M-700 «nylon 66» Renneløkke Rensing av våpen Repetergevær Rev emæringsgrunnlag jakt Revebjelle Rhynchotus rufescens Rifle for hjortejakt Rifle for kalkunjakt Rifle for villsvinjakt Rifle-haglegevær
26 62,65* 190 12-15* 26, 28*, 85, 164, 166 26* 26 26 164 267-268 26 26 26 26 26, 28* 113
110-111* 113-114* 122-123* 136 140 85* 146-148* 106 45-46 248* 196*, 200-202 18 54 161 186 178 126
Rifler med bøylemekanisme 136-139* Rifler med pumpemekanisme og halvautomater 139-140* Rifler med sylindermekanisme 135-136 Rifler, innskyting av 148-149* Rifler, skytestilling med 160* Rigby 106 Ringfasan 62, 64* Ringgås 70-71* Rossgås 66 Rovdyr og annet vilt 248-249* Rovdyr, viltstell 247 Rugde 48-49* jakt 190, 196 Ruger Red Label 122 Rupicapra rupicapra 38 Rype 58-59* jakt 196* jakt i Norge 268 jakt i Skandinavia 188-189* jakt i Skottland 179-186* Rødand 75 Rødfotand 74,77* Rødhøne 65* Rødrev 45-46* Rådyr 24-25:*,30, 154-155 dyrespor 30* gevir 30 jakt 154-155 jakt i Norge 268 kinesiske 30 melanistiske 30 sibirske 30
s Sako model 72 Salviajerpe jakt Sauer jakt jakt i Asia Savage Anschiitz Fox B-SE hagle Savanner Sciurus carolinensis niger Scolopacidae Sebra Seler, Østersjøen Sharp, Henry Sibirsk krikkand Sideliggerhagle Sikte Sjøorre Skjeand
49 61* 182-183*
172-175* 207 128-129* 119 14,16*
46 46 51 16* 259* 144 78-79* 106 134-135* 78 72-73*
275
55 Skjel letdue 50*. 52 Skjcllvaktel 251 Skogbrann 14 Skogdue Skogs fugl 186 jakt i Nord-Amerika 269 jakt i Norge 59* Skotsk rype 102-103* Skytetønner 154-155* Skytetårn 98 Skytevåpen, de første 162-164* Slakting 196-202* Småviltjakt 74 Snadderand 98 Snapphanegevær 245*.256 Snauhogst 34-36* Snøgeit 66 Snøgås 78 Somateria mollissima 215-216 Spaniel 60 Spisshalejerpe Spisshunder 245* Sprøyting av «ugrasskog» 90 Spyd 83* Spydkaster 83*.85 Spydslynge 39-40 Steinbukk Steinhone. se balkanhøne 87* Steinredskaper 87* Steinoks 56* Steppehøne 103 Stifttenningsmekanisme 74*, 76* Stjertand 72-73*, 77* Stokkand Stonesau. se Dallsau 61-63* storfugl 244* i Skandinavia 179 jakt Støtende jakthund, se Stående jakthund Støvere. se Drivende jakthund 210-216* Stående jakthund 141-143 Stålhagl 14 Subtropiske skoger 120 Suhl 127 39 Sus se ro fa 12 Svane 78 Svartand 39.41.43* Svartbjøm 46 Svartckorn 33-34* Svarthalehjort 161. 164* jakt 66-79 Svømmefugler Sydamerikansk grønnvingeand. s e Droplet krikkand 250* Sykdommer hos vilt 42 Sylvilagus 68. 70 Sædgås 54*. 56 Sørgende due
Zlb
T Tadornini Taffeland Tamdue. se Klippedue Tartaglia Testrates bonasia Tetrao urogallus Tigerjakt Tinamidae Tinnhagl Tiur og røy. se Storfugl Tolling Toppet vaktel Treffsikkerhet Trening av jakthunder Tsetseflue Tundra Tundragås Tykkhornsau Tympanuchus cupido pallidicinctus Tysk korthåret pointer Tysk ruhåret pointer
73 76 96 61 61 104*. 207 52. 54* 141-143 102
154*.171*,203* 226-240 247 14 69 35-36*
60 60 211*.214.217* 214. 218-219
Villsvin 39 jakt 90.94*. 175-I78.2O6-2O7 Wilson-bekkasin 51 Vill i Europa og Nord-Amerika 26-48* Viltbiologi 246 Viltets og jaktens f remtid 252-260 Viltforskning i Norge 265 Viltpleie 14 Viltstell 242-251* Winchester Hotchiss-rifle 136 model 21 120* model 23XTR 120* model 52 136 model 70 136 model 70 African 145* model 97 HO model 101 122-123* Pigeon grade 122-123 Virginia-vaklel 50-51* Virginiahjort 20, 30-33*. 96, 257 jakt 158-161 Vizsla 215 Woomera 83 World Wildlife Fund 15.23 Vulpes vulpes 45 Våpen, se Jaktvåpen Våpensmeder 106. 132 Våpensmeds verksted 98*
u Urocyon cinereoargentatuys Ursus americanus aretos el. «horribilis» maritimus
45 39 39 41
Xenofon
90
Y, Z
V, W Vade- og svømmefugler Vaktel jakt i Nord-Amerika Walker Walton. Isaac Wapiti Wapitihjort, jakt Vaskebjørn jakt Vassdragsregulering Waterfowlers Association Weatherby Deluxe Centurion Mark V Weimaraner Wildfowlers Association Villhest
X
66-79* 50-52* 186-187 219.222 101 20 164-166* 47* 198-199*. 202 255
114 132-133*. 136* 215 258 85
Zanaida asiatica auriculata caucea maeroura Zimmerman. Jacob
57 56 100
Æ, 0 Ærfugl Øredue. se Columbiadue Ørken
78
257*