Retorikken : en moderne innføring i den gamle retoriske kunst 8243001247 [PDF]

Zitiervorschau

Roland Barthes

Retorikken En moderne innføring i den gamle retoriske kunst

Oversatt og med etterord av Knut Stene-Johansen

Spartacus Forlag A/S, Oslo 1998

Originaltittel: L’ancienne rhéthorique. Aide-mémoire © 1994, Editions de Seuil Norsk utgave © Spartacus Forlag E998 Omslag: Front Strategisk Design Omslagsillustrasjonen viser et baobabtre fra Gambia, som ifølge en gammel legende vokser med røttene opp i himmelen. Trykk: Valdres Trykkeri Printed in Norway ISBN 82-430-0124-7

Det som følger er en oversikt skrevet i forbindelse med et seminar ved Ecole pratiques des bautes études i årene 19641965. Utgangspunktet — eller horisonten — for dette semi­ naret var som vanlig den moderne teksten, det vil si den teksten som ennå ikke eksisterer. En tilnærmingsmåte til denne nye teksten består i å finne ut hvilket utgangspunkt den har og i forhold til hva den søker å bli til, og på denne måten sette den nye skrivingens semiotikk opp mot det litte­ rære språkets gamle praksis. Derav ideen om et seminar om den gamle retorikken. Gammel innebærer ikke at det i dag finnes noen ny retorikk. Gammel retorikk står snarere i mot­ setning til dette nye som ennå ikke er iverksatt: Verden er utrolig full av gammel retorikk. Jeg ville aldri ha akseptert en utgivelse av disse arbeids­ notatene dersom det allerede eksisterte et verk, en håndbok eller et memento av noe slag, som kunne presentere et krono­ logisk og systematisk panorama over denne klassiske og antikke retorikken. Dessverre finnes det for alt jeg vet ingen slik bok (i hvert fall ikke på fransk). Jeg har derfor blitt nødt til selv å systematisere min viten, og det er resultatet av mine egne forberedelser som her presenteres. Her er huskelisten jeg selv gjerne skulle ha kunnet gripe til da jeg begynte å reflektere over retorikkens død. Det dreier seg altså ikke om noe mer enn et elementært system av informasjoner, en inn­ læring av visse termer og klassifiseringen Ikke desto mindre har jeg i løpet av dette arbeidet ofte blitt grepet av entusiasme og beundring overfor kraften og subtiliteten i dette gamle retoriske systemet, moderniteten ved enkelte av dets ansatser. Beklageligvis kan jeg ikke lenger (av praktiske grunner) gå god for referansene som er angitt i denne lærdomsteksten:

Jeg må sette opp denne huskelisten delvis etter hukommelsen. Min unnskyldning er at det dreier seg om elementærkunn­ skap er: Retorikken er lite kjent, mens det å kjenne til den imidlertid ikke er noe tungt kunnskapsarbeide. Alle og enhver vil således uten problem kunne gå til de bibliografiske refe­ ransene som er utelatt. Det som er samlet sammen (tidvis kanskje også i form av ufrivillige sitater), stammer hoved­ sakelig fra 1) enkelte avhandlinger om retorikk fra antikken og klassisismen, 2) lærde introduksjoner til Guillaume Budés verker, 3) to grunnleggende bøker av Curtius og Baldwin, 4) visse spesialartikler, særlig angående middelalderen, 5) enkelte oppslagsverk, deriblant Moriers Dictionnaire de rhétorique, F. Brunots Histoire de la langue frangaise, og R. Brays bok La formation de la doctrine classique en France, 6) enkelte supplerende lesninger, ofte i seg selv mangelfulle og tilfeldige (av Kojéve, JaegerJ.1 0.1. De retoriske praksiser Retorikken det her dreier seg om, er det metaspråket (der språkobjektet er «diskursen») som har regjert i Vesten fra det 5. århundre f. Kr. til det 19. århundre e.Kr. Det vil ikke bli tatt hensyn til erfaringer fra fjernere himmelstrøk (India, islam), og hva angår Vesten selv begrenser vi oss til Athen, Roma og Frankrike. Dette metaspråket (diskursen om dis­ kursen) har innbefattet flere praksiser, som har eksistert simultant eller suksessivt gjennom tidene, innenfor det som kalles «Retorikken»;

1 Ernst R. Curtius, Europdische Eiteratur und lateinisches Mittelalter, Bern 1948; eng. overs, v. W.R. Task, European Eiterature and Eatin Middle Ages, Princeton University Press, New Jersey 1990 (1983). Charles S. Baldwin. Ancient Rhetoric and Poetic Interpreted from Representative Works, Peter Smith, Gloucester (Mass.), 1959 (1. utg. 1924); Medieval Rhetoric and Poetic (to 1400) Interpreted from Representative Work, Peter Smith, Gloucester 1959 (l.utg. 1928); René Bray, Ea Formation de la doctrine classique en France, Nizet, Paris 1951; Ferdinand Brunot, Histoire de la langue frangaise, Paris 1923; Henri Morier, Dictionnaire de poétique et de rhétorique, PUF, Paris 1961.

1. En teknikk, det vil si en «kunst» i den klassiske betydning av ordet: Kunsten å overtale, en samling regler, oppskrifter hvis iverksettelse gjør det mulig å overbevise talens tilhører (og senere verkets leser), selv om det vedkommende skal overtales om er «falskt». 2. En undervisning: Den retoriske kunst, som først ble over­ levert via personlige kanaler (en retoriker og hans disipler, hans kunder), ble snart trukket inn i undervisningsinstitu­ sjoner. I skolen utgjorde retorikken essensen av hva vi i dag ville kalle et hovedfag eller en høyere utdannelse; den ble gjort til eksamensstoff (øvelser, forelesninger, prøver). 3. En vitenskap, eller i hvert fall en proto-vitenskap, det vil si a) et felt for autonom observasjon som avgrenser visse homo­ gene fenomener, nemlig språkets «effekter»; b) en klassifiser­ ing av disse fenomenene (som i ettertid er mest kjent gjennom listen over retoriske «figurer»); og c) en «operasjon» i Hjelmslevs betydning, altså et metaspråk, en samling reto­ riske avhandlinger hvis materiale — eller signifikat — er et språk-objekt (det argumentative språk og det «figurlige» språk).

4. En moral: Ved å være et system av «regler», er retorikken gjennomsyret av dette ordets tvetydighet: Den er på én gang en oppskriftsbok, inspirert av et praktisk formål, og en lov­ samling, et korpus av moralske forskrifter, som har som rolle å overvåke (det vil si tillate og forby) det emosjonelle språkets «avvik». 5. En sosial praksis: Retorikken er den privilegerte teknikk (siden man må betale for å tilegne seg den) som tillater de herskende klassene å sikre seg eiendomsrett over talen. Et­ tersom språk er makt, har man utstedt selektive regler for tilgang til denne makten, ved å gjøre den til en pseudo-vitenskap, lukket for «dem som ikke kan tale» og underlagt en kostbar innvielse: Skapt for 2500 år siden som resultat av eiendomstvister, utånder og dør retorikken i den «retoriske» klasse, den borgerlige kulturens innlemmelsesrituale.

7

6. En ludisk praksis: Ettersom alle disse former for praksis utgjør et omfattende institusjonelt system («repressivt», som det heter nå for tiden), var det bare naturlig at det utviklet seg en latterliggjørelse av retorikken, en «svart» retorikk (mistanker, forakt, ironi): spill, parodier, erotiske eller obskøne allusjoner,2 klasseromsvitser, en hel skoleguttpraksis (som det for øvrig ennå gjenstår å avdekke og bestemme som en kulturell kode). 0.2. Det retoriske imperium

Alle disse formene for praksis viser bredden i det retoriske fenomenet — et fenomen som imidlertid ennå ikke har gitt opphav til noen betydelig syntese eller noen historisk fortolk­ ning. Kanskje fordi retorikken (ved siden av det tabu som språket er tynget av), dette digre imperium, større og mer gjenstridig enn hvilket som helst politisk imperium i dimen­ sjon og i varighet, forpurrer selve rammen for vitenskapen og den historiske refleksjon, i den grad at historien selv blir 2 Tallrike obskøne vitser omkring casus og conjunction (egentlig grammatiske termer), som man får en idé om gjennom denne videreutviklede metaforen hentet fra Tusen og én natt: «Han brukte preposisjonen i en eksakt konstruksjon og forente bisetningen med konjunksjonen; men kona hans falt lik den nominelle endelsen foran genitivet.» Alain de Lille forklarer, noe mer aktverdig, at menneskeheten begår barbarismer gjennom kjønnenes forening, metaplasmer (utsvevelser) som bryter Venus’ lover; mennesket faller i anastrofer (konstruksjonsinversjoner); i sin galskap begår det til og med tmesis (Curtius, European Literature and Latin Middle Ages, s. 414—15); likeledes, hos Calderon, som kommenterer situasjonen med en kvinne som blir iakttatt idet hun går for å besøke sin oppvarter: «Det er en stor kjærlighetsbarbarisme i det å våge å se og la seg bli sett, for, som en dårlig grammatiker, det hender at en passiv person blir til en aktiv.» Vi vet hvilken anatomisk mening Pierre Klossowski har gjenopptatt skolastikkens termer (utrumsit, sed contra, vacuum, quidest: «Inspektrisens quidest»). Det sier seg selv at den lyssky overenskomsten mellom grammatikk (retorikk eller skolastikk) og erotikk ikke bare er «merkelig»; den peker med presisjon og alvor mot et overtredelsens sted der de to tabuer er opphevet: Språkets og kjønnets tabuer. 8

problematisert, i det minste slik vi er vant til å forestille oss og anvende den, for så å tvinge oss til å ta i betraktning det vi ved en annen anledning kunne kalt en monumental histo­ rie-, den vitenskapelige forakt overfor retorikken tar altså del i denne allmenne uviljen mot å anerkjenne mangfold og overdeterminasjon. Om vi imidlertid tar i betraktning at reto­ rikken — hvilke interne variasjoner som enn kan ha eksistert innenfor systemet — har hersket i den vestlige verden gjennom to og et halvt tusen år, fra Gorgias til Napoleon III; om vi videre tar i betraktning at alt det den urørlig, upåvir­ kelig og nærmest udødelig har sett bli til, passere, forsvinne, uten å beveges og uten å endres: Athens demokrati, de egyp­ tiske kongeriker, den romerske republikk, Romerriket, de store invasjonene, føydalismen, renessansen, monarkiet, revolusjonen; retorikken har fordøyd regimer, religioner, sivilisasjoner; dødssyk siden renessansen har det tatt den tre århundrer å dø. Og enda i dag er det ikke sikkert at den er helt død. Retorikken gir tilgang til det som må benevnes som en over-sivilisasjon: det geografiske og historiske Vestens sivilisasjon. Den har vært den eneste praksis (ved siden av grammatikken, som ble til senere) som har gjort at vårt sam­ funn har oppdaget språkets uovertrufne makt (kurdsis, som Gorgias sier), som dessuten sosialt sett var en «herskapelighet». Klassifiseringen retorikken har pålagt språket, er det eneste egentlige felles trekk for suksessive og varierende historiske grupper, som om det eksisterte en formens ideo­ logi, hevet over innholdsideologier og direkte historiske determinasjoner, som om det — i tråd med et prinsipp fore­ grepet av Durkheim og Mauss, og bekreftet av Lévi-Strauss for ethvert samfunn eksisterte en taksonomisk identitet, en sosio-logikk, i kraft av hvilken det er mulig å fastlegge en annen historie og en annen sosialitet, uten å oppheve de som er tatt i betraktning på andre nivåer. 0.3. Reisen og nettverket Dette svære territorium vil nå bh utforsket (i ordets løse og forhastede betydning) i to retninger: en diakron retning og en systematisk retning. Vi skal vel a merke ikke rekonstruere en retorikkens historie; vi skal nøye oss med å isolere visse

9

betydningsfulle øyeblikk, og vi skal streife i gjennom retorikkens to tusen år ved å stanse opp ved enkelte etapper som vil fremstå som «dager» på vår reise, «dager» som kan komme til å bli av høyst varierende lengde. Alt i alt vil denne lange diakroni omfatte syv øyeblikk, syv «dager», med essen­ sielt sett didaktisk verdi. Defétter skal vi samle sammen retorenes klassifiseringer for å utforme et unikt nettverk, et slags artefakt som vil gjøre det mulig for oss å forestille oss retorikkens kunst som en subtilt sammensatt maskin, et tre av operasjoner, et «program» som er tenkt å skulle produ­ sere tale.

A. Reisen

A.l. Retorikkens

fødsel

A. 1.1. Retorikk og eiendom Retorikken (forstått som metaspråk) ble skapt på bakgrunn av eiendomstvister. Omkring 485 f.Kr. iverksatte de to sicili­ anske tyrannene Gelon og Hieron deportasjoner, folkefor­ flytninger og ekspropriasjoner for å befolke Syrakus og betale leiesoldater gjennom en utparsellermg. Da de ble avsatt etter et demokratisk opprør, og man ville tilbake til et ante quo, oppsto talløse tvistemål, for retten til eiendommene var blitt uklar. Disse tvistemålene var av en ny type: De mobiliserte store folkejuryer, og overfor dem måtte man være «vel­ talende» for å kunne overbevise. Denne veltalenheten som på én og samme tid tilhørte demokratiet og demagogien, det juridiske og det politiske (som i ettertid ble kjent som det deliberative),1' ble fort gjort til gjenstand for undervisning. De første lærerne i denne nye disiplinen het Empedokles av Agrigento, Corax, hans elev fra Syrakus (den første til å ta seg betalt for sin undervisning), og Tisias. Denne undervis­ ningen spredte seg ikke mindre raskt rundt om i Attika (etter de persiske krigene), takket være tvistemål mellom handels­ menn som anla sak både i Syrakus og i Athen. Allerede på midten av det 5. århundre er retorikken delvis athensk.

3 [Betegnelsen «deliberativ tale» betyr rådslående, drøftende, overveiende tale, som i politiske taler: Tilhøreren skal avgjøre noe om fremtiden, veie noe opp mot hverandre, med pro et contra, og noe frarådes/tilrådes. O.a.] 11

A.1.2. En stor syntagmatikk Hva besto denne proto-retorikken, denne coraksianske retorikken i? Den var en syntagmets og talens retorikk, og ikke åndrikhetens eller figurenes retorikk. Corax var alle­ rede i besittelse av de fem store delene av Oratio, som gjen­ nom århundrene utgjør den oratoriske retorikkens «plan»: 1. Exordium; 2. Narrasjon eller handling (sammenstilling av fakta); 3. Argumentasjon eller bevisførsel; 4. Digresjon; 5. Epilog. Det er lett å se at i overgangen fra juridisk tale til akademisk avhandling har denne planen i hovedsak beholdt sin organisering: En introduksjon, en drøftende del, en kon­ klusjon. Denne første retorikken er alt i alt en stor syntagma­ tikk.

A. 1.3. Tilgjort tale Det er kostelig å kunne slå fast at ordets kunst opprinnelig er knyttet til tvister om eiendomsrett, som om språket, forstått som gjenstand for en overføring, betingelsen for en praksis, ikke ble determinert ut fra noen subtil ideologisk formidling (som kan ha vært tilfelle for så mange kunstarter), men med utgangspunkt i den mest avkledde sosialitet, bekreftet i dens grunnleggende brutalitet, nemlig den jordiske besittelse: Vi begynte å reflektere over språket for å forsvare det som var vårt eget. Det er på nivået for sosial konflikt at den første skissen over tilgjort tale ble skapt. (Denne avvek fra den fiktive talen, den poetene benyttet: Poesien var da den eneste litteraturen, idet prosaen først senere fikk tilgang til denne status.)

A.2. Gorgias,

eller prosa som litteratur

Gorgias fra Leontium (idag Lentini, nord for Syrakus) kom til Athen i år 427; han var Thucydides lærer, og Sokrates sofistiske samtalepartner i Gorgias. A.2.1. Kodifiseringen av prosaen Gorgias’ rolle (for oss) er å ha bragt prosaen under reto­ rikkens kode, ved å gi den hevd som lærd tale, estetisk gjenstand, «overlegent språk», «litteraturens» forgjenger. Hvordan? Begravelsespanegyrikken (eklogene), som først ble

12

forfattet på vers, for så å gå over i prosa, blir overlatt til stats­ funksjonærer. Om de ikke er skrevet (i ordets moderne for­ stand), så er de i det minste lært utenat, det vil si på et vis fastsatt; på denne måten skapes en tredje genre (etter den juridiske og den deliberative), nemlig den epideiktiskeA Dette medfører frembruddet av en dekorativ, teatral prosa. I denne overgangen fra vers til prosa går metrumet og musikken tapt. Gorgias vil erstatte dem med en kode som er immanent i prosaen (riktignok lånt fra poesien): Ord med samsvarende konsonans, setningssymmetri, forsterking av antiteser gjen­ nom assonanser, metaforer, alliterasjoner.

A.2.2. Elocutios inntreden Hvorfor utgjør Gorgias en etappe på vår reise? Stort sett er det i den komplette retoriske kunst (eksempelvis hos Quintilian) to poler: En syntagmatisk pol, som er organiser­ ingen av talens deler, taxis eller dispositio, og en paradig­ matisk pol, nemlig retorikkens «figurer», lexis eller elocutio. Vi har sett at Corax hadde lansert en rent syntagmatisk reto­ rikk. Ved å insistere på utvikling av «figurer», gir Gorgias retorikken et paradigmatisk perspektiv: Han åpner prosaen for retorikken, og retorikken for «stilistikken». A.3. Platon

De av Platons dialoger som direkte befatter seg med retorikk er Gorgias og Faidros.

A.3.1. De to retorikker Platon behandler to retorikker, den ene ond, den andre god: 1. Kjensgjerningenes retorikk er konstituert gjennom en logografi, en aktivitet som består i å skrive hvilken som helst tale (det dreier seg ikke lenger bare om juridisk retorikk; helhets­ forståelsen av begrepet er viktig); dens gjenstand er sannsyn­ ligheten, illusjonen; det er retorenes, skolenes, Gorgias’ og skolastikernes retorikk; 2. lovens retorikk er den sanne reto­ rikk, den filosofiske eller sågar den dialektiske retorikk; dens 4 [I den såkalte epideiktiske tale avgjøres ingenting, men det gis ros/ris; den «epideiktiske tale» er nåtidstale. O.a.]

13

gjenstand er sannheten; Platon kaller den en psykagogi (dan­ nelse av sjelen gjennom ordene). — Motsetningen mellom den gode og den onde retorikken, den platonske retorikken og den sofistiske, tar del i et større paradigme: På den ene siden smiger, servile forehavender, falsknerier; på den andre siden strenghet, avvisning av ah lettvinthet; på den ene siden empiri og rutine, på den andre siden kunstartene: Fornøyelsesvirksomhet er en foraktelig imitasjon av det Godes kuns­ ter: Retorikken er forfalskning av rettslæren, slik sofistikk er en forfalskning av lovgivingen, kokekunst en forfalskning av medisinen, og kroppspleie og sminke en forfalskning av gym­ nastikken: Retorikk (logografenes, retorenes og sofistenes retorikk) er altså ingen kunst.

A.3.2. Den erotiserte retorikk. Den sanne retorikk er en psykagogi. Den avkrever en total, desinteressert og generell viten. (Dette blir et topos hos Cicero og Quintilian, men begrepet kom til å bli utvannet: Det man forlangte av oratoren var en god «allmennkultur».) Denne «synoptiske» viten retter seg mot samsvaret eller samhand­ lingen som forbinder typer av sjeler med typer av tale. Den platonske retorikk tilsidesetter det skrevne og søker den personlige samtale, adhominato-, talens grunnleggende modus er dialogen mellom mester og elev, forent gjennom en inspirert kjærlighet. Tenke i fellesskap kunne være dialektikkens motto. Retorikken er en kjærlighetsdialog. A.3.3. Oppdeling og avmerking Dialektikerne (de som lever ut denne erotiserte retorikken) utøver to sammenknyttede fremgangsmåter: På den ene siden en forenende bevegelse, med en stigning mot et ubetinget mål (Sokrates, som i Faidros tar Lysias i skole, definerer kjærlig­ heten i dens totale enhet); på den andre siden en synkende bevegelse, en splittelse av enheten ifølge naturlige artikula­ sjoner, ifølge dens arter, helt ned til udelelige arter. Denne «nedstigningen» går trinnvis: Ved hver etappe, hvert trinn, disponerer man over to termer; man må velge den ene over­ for den andre for å fortsette nedstigningen og nå frem til en ny binaritet, som man i sin tur forlater. Slik er den gradvise definisjon av sofisten:

14

jakt etter vilt vill

temmet (mennesket) med våpen

med overtalelse offentlig

privat ved gaver

ved profitt

for livsopphold: for penger: smiskere sofister Denne divisjonsretorikken, som står i motsetning til Aristoteles’ syllogistiske retorikk, ligner mye på et kyber­ netisk, digitalt program: Hvert valg bestemmer neste alter­ nativ; eller igjen, det ligner språkets paradigmatiske struktur, hvis binære motsetninger innebærer én merket og én umerket term: Her lanserer den merkede termen en ny alternering. Men hvor stammer merket fra? Det er her vi gjenfinner Platons erotiserte retorikk: I den platonske dialog er merket sikret gjennom imøtekommenheten fra respondenten (eleven). Platons retorikk impliserer to samtalepartnere og at den ene gir seg: Det er bevegelsens forutsetning. Således er alle disse elementene av enighet som vi møter i Platons dialoger, og som ofte får oss til å smile (når de ikke kjeder oss) med sine dumheter og åpenbare plattheter, egentlig strukturelle «mer­ ker», retoriske trekk.

A.4. Den

aristoteliske retorikk

A.4.1. Retorikk og poetikk Er ikke all retorikk (om vi gjør et unntak for Platon) aristo­ telisk? Uten tvil: Alle didaktiske elementer som nærer de klassiske oppslagsverk stammer fra Aristoteles. Ikke desto mindre kan ikke et system bare defineres gjennom sine elementer, men også i særdeleshet gjennom den motsetning det er plassert i. Aristoteles skrev to avhandlinger som angår talens fenomen, men de er ganske forskjellige: Techné 15

rhétoriké behandler dagliglivets kommunikasjonskunst, den offentlige tale, mens Techné poiétiké dreier seg om en fantasimessig påkallelsens kunst. I det første tilfellet dreier det seg om å styre talens utviklingsgang fra idé til idé; i det andre utviklingen av verket fra bilde til bilde: For Aristoteles er dette to spesifikke fremgangsmåter,-to selvstendige «technai»-, og det er motsetningen mellom disse to systemene, det ene reto­ risk, det andre poetisk, som faktisk definerer den aristoteliske retorikk. Alle forfattere som vedkjenner seg denne motset­ ningen, kunne situeres innenfor den aristoteliske retorikk; denne retorikk opphører når motsetningen nøytraliseres, når retorikken og poetikken fusjonerer, når retorikken blir en poetisk tecbné (for «det å skape»). Dette skjer tilnærmelses­ vis i Augustus tid (med Ovid og Horats) og kort tid senere (Plutark, Tacitus) — selv om Quintilian fremdeles utøver en aristotelisk retorikk. Sammensmeltingen av retorikken og poetikken er stadfestet av middelalderens vokabular, hvor de poetiske kunster er retoriske kunster, og hvor de store retorikere er poeter. Denne sammensmeltingen er avgjørende, for den befinner seg ved utspringet for selve ideen om littera­ turen: Den aristoteliske retorikken vektlegger resonnementet; elocutio (eller avdelingen for figurene) utgjør bare en del av den (en mindre del hos Aristoteles selv); siden er det tale om det motsatte. Retorikk blir identifisert med problemer, ikke hva angår «bevis», men derimot vedrørende komposisjon og stil: Litteraturen (den absolutte skrivehandling) blir definert som skjønn skrift. Slik må vi på vår reise, under den allmenne betegnelsen aristotelisk retorikk, sette av en etappe til de retorikerne som går forut for den poetiske totalisering. Teorien for denne aristoteliske retorikk finner vi hos Aristoteles selv, praksisen finner vi hos Cicero, dens pedago­ gikk hos Quintilian og dens videreutvikling (gjennom genera­ lisering) hos Dionysios fra Halikarnassos, Plutark og den anonyme forfatteren av avhandlingen Om det sublime. A.4.2. Aristoteles’ Retorikken Aristoteles definerer retorikk som «kunsten å trekke ut den rette grad av overbevisning av ethvert emne», eller som «evnen til spekulativt å avdekke det som i ethvert tilfelle kan være egnet til å overbevise». Det som kanskje er viktigere

16

enn disse definisjonene er det faktum at retorikken er en techné (og ikke en empirisk praksis), det vil si, middelet til å frembringe noe som like gjerne kan være eller ikke være, og som har sin opprinnelse i den skapende utøver, ikke i det skapte objektet: Det finnes ingen techné for naturlige eller nødvendige ting, og derfor tilhører talen verken det ene eller det andre. — Aristoteles oppfatter talen (oratio) som et bud­ skap, og gjør den til gjenstand for en oppdeling av informativ art. Bok I av Retorikken er boken om budskapets avsender, oratorens bok: Den dreier seg hovedsakelig om synet på argumenter, for så vidt som disse avhenger av oratoren, den­ nes tilpasning til tilhørerne, i overensstemmelse med de tre anerkjente talegenrene (forensisk, deliberativ, epideiktisk)5. Bok II er boken om budskapets mottaker, publikums bok: Den dreier seg om emosjoner (lidenskaper), og på nytt om argumenter, men denne gangen i den grad de er mottatt (og ikke lenger oppfattet, som tidligere). Bok III er selve bud­ skapets bok; den dreier seg om lexis eller elocutio, det vil si om «figurer», og om taxis eller dispositio, det vil si om diskursdelenes orden. A.4.3. Sannsynligheten Aristoteles’ retorikk er fremfor alt bevisførselens, resonne­ mentets, den omtrentlige syllogismens (enthymemets) reto­ rikk; den er en logikk som med vilje er degradert, tilpasset nivået for «publikum», for alminnelig folkevett, den hers­ kende mening. Ved at den ble utvidet til å omfatte litterær produksjon (som ikke var den opprinnelige hensikt), frem­ sto den mer som publikummets estetikk enn verkets estetikk. Dette er grunnen til, mutatis mutandi og med alle (historiske) proporsjoner intakt, at den skulle komme til å passe bra for produktene av vår såkalte massekultur, hvor den aristoteliske «sannsynlighet» råder grunnen, altså det «publikum tror er mulig». Hvor mange filmer, kioskromaner og kommersielle reportasjer kunne vel ikke ta denne regelen fra Aristoteles som sitt motto: «Bedre med en umulig sannsynlighet enn en

5 [Med «forensisk» tale, av gr. forum, menes en «juridisk» talegenre, der tilhøreren skal dømme om fakta, avgjøre noe om fortiden. O.a.] 17

mulig usannsynlighet»: Bedre å fortelle det publikum tror er mulig, selv om det vitenskapelig sett er umulig, enn å fortelle om det som reelt sett er mulig, dersom denne mulighet er forkastet av den kollektive sensuren i den herskende mening. Det er selvsagt fristende å sette denne masseretorikken i for­ bindelse med Aristoteles’ politikk; som kjent var det den gyldne middelveiens politikk, som favoriserte et avbalansert demokrati, sentrert om middelklassene og ansvarlig for å redusere antagonismene mellom rik og fattig, mellom majo­ ritet og minoritet; derav den sunne fornuftens retorikk, som med vilje er underkastet publikums «psykologi». A.4.4. Ciceros Rhetorica I det andre århundre f.Kr. flommet Roma over av greske retorikere. Retorikkskoler ble grunnlagt på et system med aldersklasser, hvor to former for øvelser var vanlige: Først susoriae, som var en slags oppgaver i «overtalelse» (særlig i den deliberative genre) for barna, og dernest controverses (juridisk genre) for de eldste elevene. Den eldste latinske avhandling er Rhetorica ad Herennium, som tidvis tilskrives Cornificius, andre ganger Cicero. I middelalderen, som ustanselig kopierte denne læreboken, ble den den grunn­ leggende tekst om skrivekunsten, ved siden av Ciceros De inventione. — Cicero er en orator som taler om den orato­ riske kunst; derav en bestemt pragmatisering av den aristote­ liske teori (og altså intet egentlig nytt i forhold til denne teorien). Ciceros Rhetorica består av: 1. Rhetorica ad Herennium (antatt at det er hans), som er en form for for­ kortet gjengivelse av den aristoteliske retorikk; i viktighetsgrad overgår klassifiseringen av «spørsmål» imidlertid teorien om enthymemet: Retorikken profesjonaliseres. Her oppstår også teorien om de tre stilnivåer (lav, høy, middel). 2. De inventione oratoria-. Dette er et (ufullendt) ungdomsverk, helt ut judisielt, særlig viet epicheireme, en utviklet syllogisme hvor et eller to premisser følges av deres beviser: Dette er det gode «argumentet». 3. De oratore, et verk som opp til 1800-tallet var høyt ansett («hovedverket om det sunne vett», «om den sunne og rette fornuft», «om den gene­ røse og høyverdige tanke», «den mest originale av alle reto­ riske avhandlinger»): Som om han hadde Platon i tankene,

18

moraliserer Cicero retorikken og reagerer på skolenes under­ visning: Dette er det dannede menneskets reaksjon på spesialisering; verket tar dialogens form (Crassus, Antonius, Mucms Scaevola, Rufus, Cotta): Det definerer oratoren (som må være i besittelse av en allmenn dannelse), og går etappe­ vis igjennom retorikkens tradisjonelle deler (inventio, dispositio, elocutio). 4. Brutus, den oratoriske kunstens historie i Roma. 5. Orator, som er et idealportrett av oratoren, og hvor annen del er den mest didaktiske (den blir senere behørig kommentert av Pierre Ramus): Her blir teorien om det ora­ toriske «tall» presisert, noe som gjenopptas av Quintilian. 6. Topica, som er en fokortet utgave av Aristoteles Topikken, notert etter hukommelsen i løpet av åtte dager, på båten som førte Cicero til Hellas etter Marcus Aurelius’ maktover­ tagelse. Viktigst for oss er quaestios strukturelle nettverk.6 7. Partitiones: denne lille håndboken med spørsmål og svar, i form av en dialog mellom Cicero senior og Cicero junior, er den tørreste og minst etiske av Ciceros avhandlinger (og derfor den jeg selv foretrekker): Den er en komplett elemen­ tær retorikk, en slags katekisme som har den fordel at den gjengir den retoriske klassifikasjon i sin fulle utstrekning (dette er betydningen av partitio: systematisk inndeling). A.4.5. Den ciceroske retorikk Ciceros retorikk særmerkes med følgende kjennetegn: a) frykten for «systemet»; Cicero skylder Aristoteles alt, men av-intellektualiserer ham i sin søken etter å trenge igjennom spekulasjonen over «smaken» og det «naturlige». Ytter­ punktet for denne omstruktureringen skulle nåes med Augustins Rhetorica sacra (bok IV av De doctrina christiana)-. Ingen regler for veltalenheten, som allikevel er nød­ vendig for den kristne orator: Han trenger bare å være klar og tydelig (noe som er er en barmhjertighetshandling), holde seg til sannheten mer enn til argumentasjonsleddene, og så videre. Denne retoriske pseudo-realismen preger fremdeles akademiske begreper om stil; b) nasjonaliseringen av reto­ rikken: Cicero forsøker å romanisere den (det er betydningen av Brutus), og romantias oppstår; c) den mytiske, hemmelige

6 Se under, B.1.25. 19

overenskomsten mellom profesjonell empirisme (Cicero er en advokat fordypet i det politiske liv) og en appell til høykulturen; denne overenskomsten skulle få en stor fremtid: Kulturen blir politikkens dekor; c) opptagelse av stilen: Den ciceroske retorikk forkynner en utvikling av inventio. A.4.6. Quintilians verk Det knytter seg en særegen glede til det å lese Quintilian; han er en god lærer, ikke for snakkesalig, ikke for moraliserende; et sinn som på én og samme tid er klassifiserende og sensibelt (en kombinasjon som alltid virker overraskende på om­ verdenen); vi kunne gi ham den samme epitaf som M. Teste drømte om å få: Transitt classificando. Han var en offentlig retoriker, utnevnt av staten; hans berømmelse var stor i hans levetid, ble trengt i bakgrunnen ved hans død, men strålte opp igjen i det fjerde århundre. Luther foretrekker ham frem­ for alle; Erasmus, Bayle, La Fontaine, Racine og Rollin setter ham høyt. Hans De institutione oratoria skisserer i tolv bøker utdannelsen av oratoren fra barndommen av og oppover: Det er en komplett plan for pedagogisk fostring (det er institutios betydning). Bok I behandler elementær skolering (studier med grammatikeren, deretter retorikeren); bok II definerer retorikken, dens nytte; bok III til VII behandler inventio og dispositio-, bok VIII til X angår elocutio (bok X gir praktiske råd om hvordan man skal «skrive»); bok XI behandler mindre aspekter av retorikken: Handlingen (iverksettelse av talen) og Hukommelsen-, bok XII diskuterer de moralske kvaliteter som er nødvendige for å bli en orator, og fremfører kravet om en allmenn kultur. A.4.7. Den retoriske skolegang Undervisningen omfatter tre faser (i Frankrike i dag heter det studietrinn, cycles)-. 1- Språkinnlæring: Ingen språkfeil får forekomme hos ammer (Chrysippos ville at de skulle læres opp i filosofi), slaver eller pedagoger; foreldrene måtte være så skolerte som mulig; elevene må starte med gresk, deretter lære å lese og skrive; men det er ikke tillatt å slå elevene; 2. Hos grammaticus (betydningen er videre enn den i vårt ord «grammatiker», vi kunne kalle ham en «mester i gram­ matikk»): Barnet går hos grammatikeren fra syvårsalderen

20

av; det lytter til forelesninger om poesi og gjennomfører øvel­ ser i høytlesning {lectio); det skriver oppgaver (fortelle even­ tyr, parafrasere dikt, videreutvikle maksimer) og det får leksjoner av en skuespiller (stimulert resitasjon); 3. Hos retoren: Eleven må begynne med retorikk ganske tidlig, sann­ synligvis ved fjortenårsalderen, i puberteten; mesteren må ustanselig selv trekke frem eksempler (men elevene får ikke reise seg og klappe for ham); de to hovedøvelsene er: a) narrationes, resyméer og analyser av narrative argumenter, historiske begivenheter, elementær panegyrikk, parabler, vi­ dereutvikling av allmenngyldige sannheter (teser), tale ifølge en plan {preformata materiaf, b) declarationes, eller tale med utgangspunkt i hypotetisk kasus; så å si en øvelse i fiktiv rasjonalitet (slik er allerede declamatio svært nær verket). Det er tydelig at denne pedagogikken betvinger talen: Talen er omringet på alle kanter, drevet ut av elevens kropp, som om det fantes en medfødt hemning mot det å tale, og det krevdes en hel teknikk, en hel opplæring for å trekke den ut av tausheten, og som om denne talen som endelig tillæres, endelig erobres, representerte en god «objektrelasjon» med verden, en sann beherskelse av verden og av de andre. A.4.8. Skrive I sin behandling av troper og figurer (i bok VIII til X) etablerer Quintilian den første teori om «skriving». Bok X henvender seg til dem som ønsker å skrive. Hvordan skal man oppnå «den velfunderte letthet» {firma facilitas), altså hvordan overvinne den medfødte sterilitet, det blanke arkets terror {facilitas), og hvordan allikevel si noe, ikke la seg rive med i skravling, ordgyteri, logorrhea {firma)? Quintilian skisserer et innledende studium for forfatteren: Man må lese og skrive mye, etterligne modeller (skrive pastisjer), korrigere ustan­ selig, men kun etter å ha latt stoffet «hvile», og vite hvordan man skal avslutte. Quintilian bemerker at hånden er lang­ som, at «tanken» og skriften har to forskjellige hastigheter (surrealistens problem: Hvordan oppnå en skrift som er like rask som ... den selv?); men håndens langsomhet er gunstig: ingen diktat, skriften må ikke være tilknyttet stemmen, men hånden, musklene: Å finne seg til rette i håndens langsom­ het: ingen kjapp kladd.

21

A.4.9. Generalisert retorikk Den aristoteliske retorikkens siste etappe: Uttynningen av den gjennom synkretisme: Retorikken opphører å stå i mot­ setning til poetikken til fordel for et transcendent begrep som vi i dag ville knytte til «Litteratur»; den er ikke lenger ute­ lukkende konstituert som gjenstand for undervisning, men blir til en kunst (i ordets moderne forstand); heretter er den samtidig både en teori om det å skrive og et skattkammer av litterære former. Denne overgangen kan observeres i fem ledd: 1. Ovid blir i middelalderen ofte sitert som den som har postulert slektskapet mellom poesien og den oratoriske kunsten; denne sammenligningen blir likeledes bekreftet av Horats i hans Ars Poetica, hvis materiale ofte er retorisk (teori om stiler); 2. Dionysios fra Halikarnassos, en gresk samtidig av Augustin, forlater i sin De compositione verborum et viktig element i Aristoteles’ retorikk (enthymemet) for ute­ lukkende å beskjeftige seg med en ny verdi: setningenes bevegelse. Slik oppstår det autonome begrep om stil: Stilen er ikke lenger fundert i logikken (subjektet før predikatet, substans før bøyningsendelse), ordenes rekkefølge er varia­ bel, kun rettledet av rytmevalører; 3. i Plutarks Moralia finner vi en traktat kalt «Quomodo adulescens poetas andire debeat» («Hvordan få de unge til å lese poesi»), som helt og fullt moraliserer den litterære estetikken. Plutark, som selv var platonist, forsøker å oppheve Platons fordømmelse av dikterne. Hvordan? Nettopp ved å knytte poetikk og retorikk sammen. Retorikk er middelet som gjør det mulig å «løsrive» den (ofte klanderverdige) imiterte handlingen fra den (ofte beundringsverdige) kunst som imiterer den; fra det øyeblikk av hvor man kan lese dikterne estetisk, kan man lese dem moralsk; 4. Om det sublime (Peri Hypsos) er en anonym avhandling fra det første århundre f.Kr. (feilaktig tilskrevet Longinus og oversatt til fransk av Boileau): Den dreier seg om en slags «transcendental» retorikk; sublimitas er egent­ lig det «eleverte» ved stilen; det er selve stilen (i uttrykket «å ha stil»); det er litteraritet, forsvart med en opphetet, inspi­ rert tone: Myten om «kreativitet» begynner å ta til; 5. i Oratorenes dialog (hvis autentisitet tidvis bestrides), politiserer Tacitus årsakene til veltalenhetens forfall: Disse årsakene er ikke epokens «dårlige smak», men Domitians

22

tyranni som pålegger Forum taushet og driver poesien heni­ mot en slags ikke-engasjert kunst. Men dermed flytter veltalenheten over i litteraturen, gjennomtrenger den og grunnlegger den {eloquentia betyr etter hvert litteratur).

A.5. Neo-retorikken

A.5.1. En litterær estetikk Neo-retonkk eller den andre sofistikk er betegnelser vi bruker på den regjerende litterære estetikk (retorikk, poetikk og kritikk) i den forente gresk-romerske verden fra det andre til det fjerde århundre e.Kr. Det er en periode med fred, handels­ virksomhet og samhandling til gode for de økonomisk uavhengige samfunnene, fremfor alt i Midt-Østen. Neoretorikken var virkelig økumenisk: De lærte alle de samme figurene, Augustin i det latinske Afrika, hedningen Libamus, St. Gregorian Nazianzeus i det østlige Hellas. Dette litterære imperium ble bygget på en dobbel referanse: 1. Sofistikken: Lille-Asias oratorer, som var politisk uavhengige, vil kalle seg sofister, som de tror seg å imitere (Gorgias), uten noen nedsettende konnotasjon; disse fullt ut dekorative oratorer nøt svært stor aktelse; 2. Retorikken: den omslutter alt, kom­ mer ikke lenger i motsetning til noen tilstøtende betegnelse, tar all tale opp i seg; den er ikke lenger noen (spesialisert) techné, men en generalisert kultur, og ikke nok med det: Den er en nasjonal utdannelse (på nivå med skolene i Lille-Asia); sophisté kalles en skole-direktør, utnevnt av keiseren eller av en by; mesteren som står under ham er en rhetor. I denne kollektive institusjonen finnes ingen navn å sitere: En støvsky av forfattere, en bevegelse bare kjent gjennom Philostratus’ Sofistenes liv. Hva besto denne utdannelsen i tale av? Nok en gang må vi skille syntagmatisk retorikk (deler) fra paradig­ matisk retorikk (figurer). A.5.2. Declamatio og ekphrasis På det syntagmatiske plan er en øvelse avgjørende: decla­ matio (mélété); det er en regelstyrt improvisasjon over et tema; for eksempel: Xenofon nekter å overleve Sokrates’ død; kreterne hevder de eier Zevs’ grav; en mann forelsker seg i en 23

statue, og så videre. Improvisasjonen setter delenes orden (dispositio) i bakgrunnen; talen, som ikke har noe annet overtalelsesmål enn å være rent dekorativ, mister sin struk­ tur, atomiseres til en slapp serie av briljante fragmenter, og blir sidestilt ifølge en rapsodisk modell. Den viktigste av disse stykkene (som var høyt priset) var descriptio eller ekphrasis. Ekphrasis er et antologisk fragment, som lar seg overføre fra en tale til en annen: Det er en regelstyrt beskrivelse av sted og personer (opprinnelsen til middelalderens topoi). Slik opp­ stod det en ny syntagmatisk enhet, stykket-. Mindre omfat­ tende enn de tradisjonelle delene av talen, lengre enn perioden; denne enheten (landskap, portrett) forlater den oratoriske tale (juridisk, politisk), og forener seg lett med narrasjonen, med fortellingens gang: Nok en gang «spiser» retorikken seg inn i det litterære.

A.5.3. Attikisme/asianisme På det paradigmatiske plan stadfester neo-retorikken at den tar «stilen» opp i seg. Som ypperste verdi setter den disse ornamenteringene: Arkaismen, den utvidede metaforen, anti­ tesen, rytmisk setningsbygging. Siden denne tendensen mot det barokke påkaller sin egen motsetning, oppstår en strid mellom to skoler: 1. attikismen, som hovedsakelig ble for­ svart av grammatikerne, det rene vokabularets voktere (renhetens kastrerende moralisme, som eksisterer den dag i dag); 2. asianismen refererer i Lille-Asia til utviklingen av en inntil det merkelige overstrømmende stil, som i likhet med manier­ ismen var grunnlagt på overraskelseseffekten; her spilte «figurene» en vesentlig rolle. Asianismen ble selvsagt for­ dømt (og blir det fortsatt av enhver klassisk estetisk skole, arvtagere av attikismen).7 A.6. Trivium

A.6.1. Undervisningens agonistiske struktur I antikken besto kulturens støtter i all vesentlighet av den muntlige undervisning og de transkripsjoner denne kunne avstedkomme (esoteriske avhandlinger og logografenes technai}.* Fra og med 700-tallet tar undervisningen en 24

agonistisk vending, idet den gjenspeiler en tilspisset rivalise­ rende situasjon. Ansvaret for de uavhengige skolene (ved siden av monastiske eller biskopale skoler) ble overlatt til hvilken som helst mester, ofte en yngre (i tyveårene). Alt avhenger av suksess: Abelard, som var en begavet student, «beseirer» sin mester, overtar hans betalende publikum og danner en skole. Den finansielle striden er nært knyttet til idékampen: Den samme Abelard tvinger sin mester Guillaume de Champeaux til å oppgi realismen: Han likvi­ derer den fra alle synspunkter. Den agonistiske strukturen sammenfaller med den forretningsmessige strukturen: scholasticos (lærer, student eller tidligere student) er en idéforkjemper og en profesjonell rival. Det finnes to skoleøvelser: 1. Leksjonen, lesing og utleggelse av en fastlagt tekst (Aristoteles, Bibelen), som omfatter: a. expositio, som er en fortolkning av teksten etter en metode som deler teksten opp i underavdelinger (en slags analytisk galskap); b. quaestiones er de påstandene i teksten som kan ha et for og et mot-. Man diskuterer og konkluderer gjennom avvisninger; Ethvert resonnement må fremsettes i form av en fullstendig syllo­ gisme; 2. Disputten er en seremoni, en dialektisk duell, ut­ ført med en mesters tilstedeværelse; etter flere dager fastslår mesteren resultatet. I sin helhet dreier det seg her om en

Attikisme: Denne etnosentrismen blir selvsagt del av det vi kunne kalle en klasse-rasisme: Man må ikke glemme at uttrykket «klassisisk» («klassisisme») har sin opprinnelse i en motsetning som Aulus Gellius (i det annet århundre e.Kr.) fremsatte mellom c/dsszcws-forfatteren og proletarius-. Motsetningen er en allusjon til Servius Tellius’ konstitusjon, som delte innbyggerne inn i fem klasser etter deres formue, der den første var de classici (proletarii var utenfor disse klassene); slik betyr altså klassisk etymo­ logisk sett: Den som tilhører den samfunnsmessige «kremen» (velstand og makt). 8 [Aristoteles’ undervisning var for eksempel av to slag: Den «esoteriske» eller «akroatiske» (av gr. akroasthai, å lytte) dreide seg om spåørsmål om væren, Gud og naturen, og foregikk i mindre grupper av elever som allerede var instruert i læringens teknikk. Den andre undervisningsformen, den «eksoteriske», foregikk offentlig, og berørte temaer som retorikk, politikk, logikk. O.a.]

25

sportskultur: Man skaper tale-atleter: Talen er gjenstand for regelstyrt prestisje og makt. Agressiviteten er kodifisert.

A.6.2. Den skrevne teksten Hva angår den skrevne teksten, så ble den ikke som i dag verdsatt etter originalitet; det vi kaller forfatter eksisterte ikke. Omkring den gamle teksten, den eneste form for tekst som ble praktisert og i en viss forstand forvaltet, lik reinvestert kapital, fantes det ulike funksjoner: 1. scriptoren som kort og godt kopierer; 2. compilatoren som gjør tilføyelser til det han kopierer, men aldri noe som stammer fra ham selv; 3. commentatoren som selv trenger seg inn i teksten, men bare for å gjøre den forståelig; og til slutt 4. auctoren, som fremlegger sine egne ideer, men som alltid baserer seg på andre autoriteter. Disse funksjonene er ikke klart hierarkisert. Commentatoren, eksempelvis, kunne nyte den samme aktelsen som en stor forfatter kan ha i dag (dette var på 1100tallet tilfellet for Pierre Hélie, som hadde tilnavnet «Kommentatoren»). Det vi anakronistisk kan kalle forfat­ teren, er altså i middelalderen essensielt sett: 1. en formidler-. Han viderebringer en absolutt substans som er antikkens skattkammer, kilden til autoritet; og 2. en kombinator-. Han har retten til å «bryte i stykker» tidligere verk, gjennom en grenseløs analyse, og å sette dem sammen igjen (om man i middelalderen hadde hatt forestillingen om «kreativitet», som er en moderne verdi, ville den blitt avsakralisert til en strukturering). 9

9 [R.B. bruker i dette avsnittet først begrepet auteur, deretter écrivain, der vi på norsk begge steder må sette «forfatter». Den første er i fransk sammenheng mer knyttet til forståelsen av forfatteren som en «opphavsmann» til teksten (det ligger i etymologien bak auteur, altså det vi også har i ordet «autoritet»), mens den andre betegnelsen, écrivain i det minste for R.B. betegner en forfatter i videre forstand, en slags skrivende instans som ikke uten videre knyttes til forestillingen om det å være et «opphav» til teksten. Dette har R.B. berørt blant annet i artiklene «Écrivain et écrivants» og «La mort de 1’auteur». O.a.] 26

A.6.3. Septennium I middelalderen er «kultur» en taksonomi, et funksjonelt nettverk av «kunster», det vil si et språk underlagt regler (epokens etymologi knytter art til arctus, som betyr artiku­ lert}, og disse «kunster» blir kalt «frie» fordi de ikke brukes til å tjene penger (i motsetning til artes mecloanicae, hånd­ verksmessige aktiviteter): Disse er allmenne, overdådige språk. Disse frie kunster tar plassen til den «allmenne kultur» som Platon forkastet i kraft av og til fordel for filosofien alene, men som senere ble fremhevet (av Isokrates, Seneca) som et forberedende studium til filosofien. I middelalderen blir filosofien selv redusert, og går inn i den allmenne kulturen som en kunst blant alle andre (Dialectica). Det er ikke lenger filosofien den frie kunst forbereder til, men teologien, som uinnskrenket forble utenfor de syv kunster, Septennium. Hvorfor syv? Allerede hos Varro finnes en teori om de frie kunster, men da er de ni (de som er nevnt nedenunder, med medisin og arkitektur i tillegg); denne strukturen blir tatt opp igjen og kodifisert i det femte og sjette århundre av Martianus Capella (afrikansk hedning) som grunnlegger hierarkiet for Septennium i en allegori kalt Bryllupet mellom Merkur og Filologien (Filologi betyr her allvitenhet): Filologien, denne vise jomfru, er lovet bort til Merkur; i bryllupsgave mottar hun de syv frie kunster, hver og én med sine egne symboler, klesdrakt og språk; eksempelvis er Grammatica en eldre kvinne, hun har levd i Attika og bærer romerske gevanter; i et lite elfenbensskrin har hun en kniv og en fil for å rette på barnas feiltrinn; Rhetorica er en vakker kvinne, hennes drakt er dekorert med alle figurene, hun bærer våpen påtenkt å skulle såre motstanderne (en sameksistens av overtalende retorikk og ornamental retorikk). Martianus Capellas alle­ gorier var viden kjent, vi finner statuer av dem på fasadene av Notre Dame i Paris og katedralen i Chartres, og tegninger av dem finnes blant Botticellis verk. Boethius og Cassidorus (sjette århundre) presiserer teorien for Septennium, den første ved å innlemme Aristoteles’ Organon i Dialectica, den andre ved å postulere at de frie kunster for all evighet er risset inn i den guddommelige visdom og i Skriften (salmene er fulle av «figurer»): Retorikken mottar kristendommens garanti, den kan legalt emigrere fra antikken til det kristne Vesten (og 27

dermed inn i den moderne tid); denne retten blir stadfestet av Beda, på Karl den stores tid. — Hva består Septennium av? Først og fremst må man huske på hva det står i motset­ ning til: På den ene siden teknikkene {Septennium ordner den menneskelige natur i dens menneskelighet-, denne natur kan bare omveltes av inkarnasjonen, som dersom den anvendes på en klassifikasjon, tar formen av en omveltning av språk: Skaperen blir det skapte, Jomfruen unnfanger, og så videre: in hac verbi copula stupet omnis regula). De syv kunster deles inn i to ikke likeverdige grupper, som samsvarer med to veier (viae) for visdom: Trivium omfatter Grammatica, Dialectica og Rhetorica; Quadrium omfatter: Musica, Artimetica, Geometria, Astronomia (medisin tilføyes senere). Motsetningen mellom Trivium og Quadrium er ikke den mellom humanvitenskapene og naturvitenskapene, snarere motsetningen mellom ordets og naturens hemmeligheter.10 A.6.4. Triviums diakroniske spill Trivium (som er det eneste som interesserer oss her) er en talens taksonomi; det vitner om middelalderens standhaftige anstrengelse etter å bestemme talens stilling i mennesket, naturen, skaperverket. Talen er altså ikke, som den senere vil bli, et fremkomstmiddel, et instrument, videreformidlingen av noe annerledes (sjel, tanke, lidenskap); den tar opp i seg det mentale i sin helhet: Ingen erfaring, ingen psykologi: Talen er ikke noe uttrykk, men umiddelbar konstruksjon. Det som er interessant ved Trivium er derfor mindre de enkelte 10 Det fantes en mnemonisk liste for de syv kunster: Gram(matica) loquitur. Dia (lectica) vera docet. Rhe (torica) verba colorat. Mu (sica) canit. Ar (ithmetica) numerat. Ge (ometria) ponderat. As (tronomia) colit astra. En allegori av Alain de Lille (fra det tolvte århundre) redegjør for systemet i all dets kompleksitet: De syv kunster blir innkalt for å sørge for en vogn til Prudentia, som søker å veilede mennesket: Grammatica sørger for vognstangen, Logica (eller Dialectica) for vognens aksel, som Rhetorica smykker med juveler; Quadrium sørger for de fire hjulene, hestene er de fem sansene, påselet av ratio: Ekvipasjen går mot helgenene, Maria, Gud; når grensen for de menneskelige krefter er nådd, avløses Prudentia av Theologica (Undervisning er frelse).

28

disiplinenes innhold, enn spillet de tre disiplinene imellom i løpet av ti sekler: Fra det femte til det femtende århundre emigrerte lederskapet fra én kunstart til en annen, slik at enhver periode i middelalderen underlegges en kunsts domi­ nans: Etter tur er det Rhetorica (femte til syvende århundre), deretter Grammatica (åttende til det tiende århundre), deretter Logica (det ellevte til det femtende århundre) som dominerer sine søstre, som blir forvist til en stemoderlig behandling.

Rhetorica A.6.5. Rhetorica som supplement Den antikke retorikk hadde overlevd i enkelte romanske skoler i Gallia og blant enkelte galliske retorer, deriblant Ausonius (310-393), som var grammaticus og rhetor i Bordeaux, og Sidoine Apollinaire (430-483), biskop av Auvergne. Karl den store innfører de retoriske figurene i sin akademiske reform, etter at Beda Venerabilis «den ærver­ dige» (673-735) i sin helhet hadde kristnet retorikken (en oppgave påbegynt av Augustin og Cassiodorus) ved å vise hvordan hele Bibelen er gjennomsyrer av «figurer». Reto­ rikkens dominans varer ikke lenge; den blir fort «klemt» mellom Grammatica og Logica: Den er Triviums stebarn, forutbestemt til å få en strålende gjenfødelse først når den kan livne til i form av «poesi» og mer generelt som «Belles Lettres». Denne svakheten ved retorikken, forringet som den ble gjennom triumfen til de kastrerende språkene: gramma­ tikken (vi husker kniven og filen hos Martianus Capella) og logikken, stammer kanskje fra det at den i sin helhet var skjøvet mot ornamentet, det vil si mot det som går for å være uvesentlig — i forhold til sannheten og kjensgjerningen (det referensielle spøkelsets første tilsynekomst):11 Den fremstår altså som det som kommer etterpå}- Denne middelalderske retorikken henter i all vesentlighet sitt grunnlag i Ciceros avhandlinger (Rhetorica ad kierennium og De inventione) og fra Quintilian (bedre kjent blant mestre enn blant studenter), men den produserte selv avhandlinger som hovedsakelig relaterte seg til ornamenter, figurer, «farger»

29

(colores rhetorici), eller senere poetisk kunst (artes versificatoriae}-, dispositio blir bare berørt med utgangspunkt i «begynnelsen» av talen (ordo artificialis, ordo naturalis}-, de beskrevne figurene er hovedsakelig av forsterkende eller forkortende art; stilen blir relatert til de tre genre i Vergils hjul:11 13 gravis, humilis, mediocris, og til to ornamenter: facile 12 og difficile. A.6.6. Prekener, dictamen, poetisk kunst Rhetorica^ område omfatter tre kanoner av regler, tre artes. 1. Artes semocinandi: Disse er de tre oratoriske kunster i sin allmenhet (gjenstanden for retorikken i egentlig forstand), noe som altså hovedsakelig betyr prekener eller parenetiske taler (formaningstaler); prekenene kan være forfattet på to språk: sermones ad populum (for folket i menigheten), skrevet på morsmålet, og sermons ad clerum (for kirke­ møtene, skolene, klostrene), skrevet på latin. Alt imidlertid er forberedt på latin; morsmålsversjonen er bare en overset­ telse; 2. Artes dictandi, ars dictaminis, brevskrivingens kunst: Fra og med Karl den stores tid medfører veksten av admi­ nistrasjonen en teori om den administrative korrespondanse: dictamen (det dreier seg om å diktere brev). Å være dictator er en anerkjent profesjon, som det undervises i; modellen er det pavelige kanselliets dictamen-. Stylus romanus rager høyest av alle. Et stilistisk begrep oppstår, cursus, som er kvaliteten på tekstens flyt, lært gjennom regler for rytme og aksentuering; 3. Artes poeticae-. Poesien var først en del av

11 Dette spøkelset vandrer fremdeles omkring. I de land utenfor Frankrike hvor det i dag er nødvendig, i motsetning til i de kolonialistiske tider, å redusere fransk til status av et fremmed­ språk, blir det erklært at det som må læres bort kun er det franske språk, og ikke fransk litteratur: Som om det skulle finnes en terskel mellom språk og litteratur, som om språket var her og ikke der, som om språket kunne stanses noe sted og som om det bakenfor dette stedet kun fantes uvesentlige supplementer, deriblant litteratur. 12 «Suprema manus appomt, opusque sororum/Percifit atque semel factum perfectius ornat»: «[Retorikken] legger siste hånd på det, fullfører sine søstres verk, og ornamenterer kjensgjernin­ gen på en mer fullendt måte».

30

dictamen (skillet prosa/poesi er for lang tid fremover en vag motsetning); deretter tar artes poeticae over rythmicum, låner latinske vers fra Grammatica, og begynner å sikte mot fantasimessig «litteratur». En strukturell omlegging innledes, og denne vil på slutten av det femtende århundre sette Den Første Retorikk (eller allmenn retorikk) opp mot Den Andre Retorikken (eller poetisk retorikk), som ulike Ars Poetica springer ut fra, eksempelvis Ronsards.

Grammatica

A.6.7. Donatus og Priscian Etter de store invasjonene er de kulturelle lederne keltere, engelskmenn og frankere, og de må lære seg den latinske grammatikken. Karolingerne stadfester grammatikkens betydning gjennom de berømte Skolene i Fulda, Saint Gall og Tours. Grammatikken leder til allmenn utdanning, til poesi, liturgi og de hellige skrifter. Ved siden av grammatik­ ken i egentlig forstand omfatter den poesien, metrikken og bestemte figurer. — Middelalderens to store grammatikalske autoriteter er Donatus og Priscian. 1. Donatus (omkring 350) produserer en forkortet grammatik (ars minor) som behand­ ler setningens åtte deler, i form av spørsmål og svar, samt en utvidet grammatikk (ars major). Donatus’ berømmelse var enorm; Dante plasserer ham i himmelen (i motsetning til Priscian); flere sider av ham er blant de første som ble trykket, 11 Vergils hjul er en figurativ klassifikasjon av de tre «stiler»; hver av hjulets tre sektorer forener en homogen gruppe av termer og symboler: Aeniden

Eklogene

Georgica

gravis Stylus miles dominans Hector, Ajax equus gladius urbs, castrum laurus, cedrus

humilis Stylus pastor otiosus Tityrus, Meliboeus ovis baculus pascua fagus

mediocrus Stylus agricola Triptolemus bos aratrum ager pomus

31

på linje med de hellige skrifter; han har gitt navn til elemen­ tære grammatiske avhandlinger, de såkalte donats. 2. Priscian (slutten av det femte århundre, begynnelsen på det sjette) var en mauritaner, latinlærer i Bysants, influert av gresk teori og i særdeleshet stoikernes grammatikalske doktrine. Hans Institutio grammatica er en normativ grammatikk (gramma­ tica regulans), den er verken filosofisk eller «vitenskapelig», og den overleveres i to forkortede utgaver: Priscianus minor behandler setningskonstruksjonen, mens Priscianus major tar for seg morfologien. Priscian legger frem mange eksemp­ ler lånt fra det greske Pantheon: Mennesket er kristent, men retorikeren kan være hedning (denne dikotomiens skjebne er velkjent). Dante sender Priscian til helvete, i den syvende sirkelen som er sodomittenes sirkel: en frafallen, en drukken­ bolt, gal, men kjent for å være svært lærd. Donatus og Priscian representerte den absolutte lov — unntatt når de ikke er enige med Vulgata: Grammatikken kunne slik ikke være annet enn normativ, siden man trodde at «reglene» for hvor­ dan man skulle tale var oppfunnet av grammatikerne; de ble spredt viden omkring av Commentatores (slike som Pierre Hélie) og grammatikker på vers (som var svært på mote). Inntil det tolvte århundre inkluderer Grammatica gramma­ tikk og poesi, den behandler på én gang «presisjon» og «fantasi»; bokstaver, stavelser, setningen, perioden, figurer, metrikk; den overlater svært lite til Rhetorica-. bare enkelte figurer. Grammatikken er en grunnleggende vitenskap, knyttet til en Ethica (del av den menneskelige visdom, uttrykt i tekster utenfor teologien): «vitenskapen om å tale vel og å skrive godt», «all filosofis vugge», «ethvert litteraturstudiums første amme».

A.6.8. Modistaene I det tolvte århundre blir Grammatica på nytt spekulativ (slik den hadde vært hos stoikerne). Den såkalte Spekulative gram­ matikk. er et arbeid utført av en gruppe grammatikere man kaller Modistae, ettersom de skrev avhandlinger med tittelen De modis significandi. Mange kom opprinnelig fra den skan­ dinaviske klosterprovinsen, den gang kjent som Dacia, det vil si fra Danmark. Erasmus anklaget modistene for deres barbariske latin, for uorden i definisjonene og utartende 32

subtilitet i deres distinksjoner. Faktisk sørget de gjennom to hundre år for grunnlaget for en grammatikk, og fremdeles står vi i gjeld til dem hva angår visse spekulative begreper (eksempelvis instans). Modistenes avhandlinger hadde to former: modi minores, hvis materiale blir presentert modo positivo, hvilket betyr uten noen kritisk diskusjon, og på en kortfattet, klar og svært didaktisk måte, og modi majores, gitt i form av quaestio disputata, det vil si med pro et contra, gjennom stadig mer spesialiserte spørsmål. Hver avhandling omfatter to deler, på Pricians manér: Etbymologia (morfo­ logi) — stavefeilen var typisk for epoken, og skyldes en falsk etymologi for ordet Etymologia — og Diasyntbetica (syn­ taks). Men forut for denne går en teoretisk introduksjon som dreier seg om forholdene mellom modi essendi (væren og dens tilhørigheter), modi intelligendi (å ta væren i besittelse i dens aspekter), og modi significandi (språknivå). Modi significandi inkluderer selv to strata: 1. Angivelse svarer til modi signandi; elementene i denne er: vox, den lydmessige signifikanten, og dictio, begreps-ord, et generisk semantem (i dolor, doleo er det forestillingen om smerte); modi signandi tilhører ennå ikke grammatikeren: vox, den foniske signifi­ kanten, avhenger av philosophus naturalis (vi ville i dag si fonetikeren), og dictio, som med henvisning til en inert tilstand av ordet, som ennå ikke er beveget av noen relasjon, unnslipper språklogikeren (det hører inn under hva vi ville kalle leksiografi); 2. nivået for modi significandi er nådd når man til angivelsen føyer en intensjon. På dette nivået er ordet, som er nøytralt i sitt dictio, utstyrt med en relasjon, det er forstått som «constructibile»: Det opptrer i setningens høyeste enhet, og slik sorterer det inn under den spekulative grammatikerens og språklogikerens område. Således, langt fra å anklage modistene, som man tidvis har gjort, for å ha redusert språket til en nomenklatur, må man hylle dem for å ha gjort det helt motsatte: For dem begynner ikke språket med dictio og significatum, det vil si med ord-tegn, men med consignificatum eller constructibile, det vil si med relasjonen eller mter-tegnet: Et grunnleggende privilegium blir knyttet til syntaks, bøyning, styrelse, og ikke semantemet, kort sagt til struktureringen, som kanskje er den beste måten å over­ sette modus significandi på. Slik er det et visst slektskap

33

mellom modistene og enkelte moderne strukturalister (Hjelmslev og glossematikken, Chomsky og kompetansen): Språket er en struktur, og denne strukturen er på et vis «garantert» for av strukturen i væren {modi essendi) og i for­ standen {modi intelligendi): Det finnes en grammatica universalis. Dette var en ny tanke, for man trodde i alminnelighet at det fantes like mange grammatikker som det fantes språk: Grammatica una et eadem est secundum substantiam in omnibus linguis, licet accidentaliter varietur. Non ergo grammaticus sed philosophus propriasnaturas rerum diligenter considerans... grammaticam invenit. (Grammatikken er en og samme hva angår substansen i alle språk, selv om den tilfeldig kan variere. Det er altså ikke grammatikeren, men filosofen som gjennom undersøkelse av tingenes natur opp­ dager grammatikken.)

Logica (eller Dialectica)

A.6.9. Studium og Sacerdotium Logica dominerer i det tolvte og trettende århundre: Den tilsidesetter Rhetorica og absorberer Grammatica. Denne kampen tok form av en konflikt mellom skoler. I første halv­ del av det tolvte århundre utvikler skolene i Chartres særlig undervisningen i Grammatica (i den utvidede betydning vi har omtalt): Dette er studium, som har en litterær orienter­ ing; i motsetning til dette utvikler skolen i Paris den teolo­ giske filosofi: Dette er sacerdotium. Paris seirer over Chartres, sacerdotium over studium-. Grammatica blir tatt opp i Logica; dette ledsages av et tilbakefall for hedensk litteratur, av intensivert sans for morsmålet, av en innskrenk­ ning av humanismen, av en bevegelse henimot lukrative disi­ pliner (medisin, juss). Dialectica henter innledningsvis støtte i Ciceros Topikk og av Boetius’ verk, deretter, i det tolvte og det trettende århundre, etter den (massive) andre gangs inn­ føring av Aristoteles, hentes støtte i hele den del av den aristoteliske logikk som dreier seg om dialektisk syllogisme.14

34

A.6.10. Disputatio Dialectica er den levende talens, dialogens kunst. Denne dialogen har ikke noe platonistisk over seg, det er ikke spørs­ mål om noen prinsipiell underkastelse av den elskede under mesteren; her er dialogen aggressiv, den setter på spill en seier som ikke er forutbestemt: Det er en syllogismenes kamp, Aristoteles iscenesatt av to partnere. På denne måten blir Dialectica til slutt forvekslet med en øvelse, en eksponeringsmåte, en seremoni, et spill, disputatio (som kan kalles et kollokvium av motstandere). Prosedyren (eller protokollen) følger Sic et Non: kontradiktoriske vitnesbyrd ble samlet sammen i anledning de enkelte spørsmål; øvelsen konfron­ terer en opponent og en som skal svare; den som svarer er vanligvis kandidaten: Han svarer på innvendinger fremlagt av opponenten. Som i konservatoriets tevlinger tilhører oppo­ nenten personalet. Han er en venn eller blir oppnevnt ex officio-, tesen fremlegges, opponenten argumenterer imot den (sed contra), kandidaten svarer (respondeo). Konklusjonen 14 Når man siterer enkelte av middelalderens antikke kilder, må man være klar over at den uovertrufne intertekstuelle grunn­ stamme, om man kan si det slik, alltid er Aristoteles, og til og med, i en viss forstand, Aristoteles satt opp mot Platon. Platon var overlevert delvis gjennom Augustin, og utgjør i det tolvte århundre grunnlaget for skolen i Chartres (den «litterære» skole, i motsetning til den logiske, aristoteliske skole i Paris) og kloste­ ret Saint-Victor; i det trettende århundre er imidlertid Faidon og Menon de eneste virkelige oversettelsene, og selv disse er lite kjent. I det femtende og det sekstende århundre oppstår det en tilspisset kamp mot Aristoteles i Platons navn (Marsilio Ficino og Giordano Bruno). — Når det gjelder Aristoteles, så ble han introdusert i middelalderen to ganger: første gang i det femte og sjette århundre delvis gjennom Martianus Capella, Porphyrys Kategorier og gjennom Boethius; annen gang, med stor styrke, i det tolvte og det trettende århundre: I det niende århundre var hele Aristoteles’ verk oversatt til arabisk; i det tolvte århundre hadde man tilgang til fullstendige oversettelser, enten fra gresk eller fra arabisk: Dette er den massive innføring av Den senere analytikk, Topikken, Sofistiske avvisninger, Fysikken og Metafysikken-, Aristoteles ble kristnet (Thomas Aquinas). Aristoteles’ tredje inntreden skjer med Poetikken i Italia i det sekstende århundre og i Frankrike i det syttende århundre. 35

trekkes av mesteren, som leder det hele. Disputatio invaderer alt,15 den er en sport: Mestrene fører disputt seg imellom, foran studentene, en gang i uken, og studentene fører disputt i anledning eksamen. Ved hjelp av en gestikulasjon gir den presiderende mesteren studentene tillatelse til å fremføre sine argumenter (hos Rabelais firmes et parodisk ekko av disse gestikulasjonene). Alt dette er kodifisert, ritualisert i en avhandling som minutiøst følger disputatio, for å hindre avledning av diskusjonen: Ars obligatoria (femtende år­ hundre). Det tematiske materialet for disputatio stammer fra den argumentative delen av den aristoteliske retorikken

15 Kristi død på korset er i seg selv assimilert i det scenario Disputatio utfolder (enkelte anser i dag denne reduksjonen av Lidelseshistorien til en skoleøvelse for å være helligbrøde; andre beundrer derimot åndsfriheten i middelalderen, som ikke la noe «tabu» på intellektets drama): Circa tertiam vel sextam ascendunt magistri [in theologia] cathedram suam ad disputandum et queruntunam questionem. Cui questioni respondet unus assistentium. Post cujus responsionem magister determinat questionem, et quando vuult ei deferre et honorem facere, nihil aliud determinat quam quod dixerat respondens. Sic fecit hodie. Christus in cruce, ubi ascendit ad disputandum; et proposuit unam questionem Deo Patri: Eli, Eli, lamma sabchtani; Deus, Deus meus, quid me dereliquisti? Et Pater respondit: Ha, Filt mi, opera manuum tuarum ne despicias: non enim Pater redemit genus humanum sine te. Et ille respondens ait: Ha, Pater, bene determinasti questionem meam. Non determinabo eam post responsionem tuam. Non sicut ego volo, sed sicut tu vis. Fiat voluntas tua. (I den tredje eller sjette time stiger mestrene [i teologi] opp på kateteret for å disputere og stiller et spørsmål. En av assistentene svarer på dette spørsmålet. Etter dette svaret konkluderer mesteren over spørsmålet, og når man ønsker å gi ham en honnør, konkluderer han ikke på noen annen måte enn med det respondenten hadde sagt. Dette var hva Kristus en dag gjorde på korset, hvor han steg opp for å disputere. Han stilte et spørsmål til Gud Fader: El, Eli lamma sabachtani; Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Og faderen svarte: Min sønn, ikke misbillige dine henders verk, for Faderen ville ikke ha kunnet gjenkjøpe den menneskelige rase uten deg. Og Kristus svarte: Min Far, du har konkludert vel på mitt spørsmål. Jeg konkluderer ikke etter deg, osv.) 36

(gjennom Topikken); den omfatter insolubilia, som er på­ stander som er svært vanskelige å bevise, impossibilia, teser som for enhver synes umulige, og sophismata, klisjeer og paralogismer, som stort sett er til for disputationes.

A.6.11. Neurotisk betydning av Disputatio Hvis man skulle evaluere den nevrotiske betydning ved en slik øvelse, måtte man utvilsomt gå tilbake til grekernes maché, denne formen for agonistisk sensibilitet som for grekerne (og siden for hele Vesten) gjorde det umulig å tole­ rere ethvert uttrykk der temaet er i kontradiksjon med seg selv: Det var tilstrekkelig å tvinge en motstander til å motsi seg selv for å redusere ham, eliminere ham, utelukke ham: Kallikles (i Gorgias) nekter å svare fremfor å motsi seg selv. Syllogismen er selve våpenet som muliggjør denne likvide­ ringen, den er denne usårbare kniven som påfører sår; de to disputerende er to bødler som forsøker å kastrere hverandre (derav myten om Abelard, den kastrerte kastrator). Så intens ble den at den nevrotiske eksplosjon måtte bli kodifisert, det narsissistiske sår måtte begrenses: Man hadde gjort sport ut av logikken (slik man i dag ertsatter mange hovedsakelig underutviklede eller undertrykkede folkegruppers potensielle konflikter med fotball): Dette er det eristiske. Pascal innser dette problemet: Han vil unngå at den andre kommer i en radikal selvmotsigelse; han ønsker å «korrigere» den andre uten å såre ham til døde, vise ham at man bare behøver å «komplettere» (og ikke benekte). Disputatio har forsvunnet, men problemene med reglene (ludiske, seremonielle) for det verbale spillet vedvarer: Hvordan disputterer vi i dag, i våre tekster, i våre kollokvier, i våre møter, i våre konversasjoner og helt inn i det private livets «scener»? Har vi gjort opp vårt mellomværende med syllogismen (selv når den er forkledd)? Bare en analyse av vår intellektuelle diskurs vil en dag kunne svare klart på dette.16

16 Se Charles Perelman og L. Olbrechts-Tyteca, La Nouvelle Rhétorique. Traité de 1’argumentation, PUF, Paris 1958 (2 bind). [Eng. overs.: The New Rhetoric: A Treatise on Argumentation, University of Notre Dame Press, Notre Dame 1969.] 37

A.6.12. Restrukturerering av Trivium Vi har sett at de tre frie kunster førte en kamp seg imellom for å få forrang fremfor de andre (og hvor det var Logica som til slutt vant): Det er egentlig Triviums system, med alle dets svingninger, som er av betydning. De samtidige var seg bevisst dette forhold: Noen forsøkte å rekonstruere helheten av den talte kultur. Hugues de Saint-Victor (1096-1141) setter de teoretiske, praktiske og mekaniske vitenskaper opp mot de logiske vitenskapene: Logica dekker Trivium i sin helhet: Det er hele språkvitenskapen. Sankt Bonaventura (1221-1274) forsøker å disiplinere alle former for kunnskap ved å underkaste dem teologien; spesielt er at Logica, eller interpretasjonsvitenskapen, omfatter Grammatica (uttrykk), Dialectica (utdannelse) og Rhetorica (overtalelse). Nok en gang absorberer språket alt det mentale, selv om det er for å sette det opp mot naturen og nåden. Men fremfor alt (fordi det varsler om fremtiden), fra det tolvte århundre av skiller noe som må kalles for Lettres seg fra filosofien;1 for John of Salisbury er Dialectica medvirkende i alle disipliner der resultatet er abstrakt;17 18 Rhetorica tar derimot opp det som

17 [Det franske substantivet lettre (f.) kan ta mange betydnin­ gen I entall betyr det blant annet bokstav (og «bokstavelig», å la lettre) og brev. I flertall viser ordet til en eldre betydning, nemlig «den litterære kultur», som i les belles-lettres, tilnærmet vårt begrep «skjønnlitteratur», og mer omfattende betegner Lettres her en «skriftkultur»; en homme de lettres er en person som har det å skrive som profesjon, og innenfor akademia står les lettres i motsetning til les Sciences, og betegner motsetningen mellom særlig humanvitenskapene og naturvitenskapene, som i det franske ordet for Det Historisk-filosofiske fakultet, La Faculté des lettres. Mer spesifikt er lettres classiques fagene latin og gresk, mens lettres modernes betegner studiet av moderne språk. I det følgende vil den aktuelle betydning tilføyes der den er nødvendig, etter å ha gjengitt det franske Lettre i kursiv. O.aJ 18 [Den skolastiske filosofen John of Salisbury levde fra 1115 til 1180. Han var en engelsk geistlig og lærd, med studier blant annet i Paris under Pierre Abélard, deretter sekretær for Thomas Becket, som han skrev biografien over. Senere ble han biskop i Chartres. Verker: Policratus fra 1159, og et verk om logikk, Metalogicus. O.a.] 38

Dialectica avviser: Den er hypotesens felt (i den gamle reto­ rikken står hypotese i motsetning til tese, som det spesifikke til det allmenne),19 det vil si, alt som impliserer konkrete omstendigheter (hvem? hva? når? hvorfor? hvordan?). På denne måten oppsto en motsetning som skulle få en stor mytisk suksess (den eksisterer fremdeles): Motsetningen mellom det konkrete og det abstrakte: Lettres, skriftkulturen (som utgår fra Rhetorica) blir konkret, mens Filosofien (som utgår fra Dialectica) blir abstrakt.

A.7. Retorikkens

død

A.7.1. Aristoteles’ tredje inntreden: Poetikken Vi har sett at Aristoteles to ganger ble innført til Vesten: En gang i det sjette århundre gjennom Boethius, en annen gang i det tolvte århundre av araberne. Han trer inn en tredje gang: gjennom sin Poetikk. Denne Poetikken var lite kjent i mid­ delalderen, med unntak for visse ødeleggende, forkortede utgaver. I Venezia i 1498 utkommer imidlertid den første latinske utgaven som er bygget på originalen, i 1503 kommer den første utgaven på gresk, i 1550 blir Aristoteles’ Poetikk oversatt og kommentert av en gruppe lærde italienere (Castelvetro, Scaliger, som var italiensk av opprinnelse, og biskop Veda). I Frankrike var selve teksten lite kjent. Det er gjennom den italienske innflytelse at den får sitt gjennom­ brudd i det syttende århundres Frankrike; generasjonen av 1630 inkluderte tilhengere av Aristoteles. Poetikken gir den franske klassisismen dens hovedelement: en teori om det sannsynlige. Den er koden for den litterære «skaperakt», hvis teoretikere er forfatterne og kritikerne. Retorikken, som hovedsakelig har det å «skrive godt», stilen, som sin gjen­ stand, blir begrenset til undervisning, som den for øvrig triumferer over: Dette er lærernes (jesuittenes) område.

A. 7.2. Triumferende og døende Retorikken er triumferende: Den hersker over undervis­ ningen. Retorikken er døende: Fordi den er begrenset til 19 Se under, B.1.25. 39

denne sektoren, faller den gradvis ned i en intellektuell mis­ kreditt. Denne miskreditten er foranlediget av fremstøtet for en ny verdi, evidensen (i fakta, ideer, følelser), som er selvtilstrekkelig, og klarer seg uten språk (eller forestiller seg at den gjør det), eller i det minste pretenderer kun å betjene seg av det som et instrument, et mellomledd, et uttrykk. Denne «evidensen» går fra det sekstende århundre av i tre retnin­ ger: En personlig evidens (i protestantismen), en fornuftsmessig evidens (i kartesianismen) og en sansemessig evidens (i empirismen). Retorikken, om man da tolererer den (i jesuit­ tisk undervisning), er ikke lenger noen logikk i det hele tatt, kun en kulør, et ornament, som man strengt overvåker ut fra det «naturlige». Utvilsomt fantes det hos Pascal enkelte pos­ tulater i denne nye tidsånden, siden det er ham vi har å takke for den moderne humanismens anti-retorikk; det Pascal etter­ spør er en retorikk (en overtalelseskunst) som er mentalistisk, sensitiv, nærmest instinktiv, i forhold til tingenes komplek­ sitet («finessen»). Veltalenheten består ikke i å anvende en ytre kode på talen, men å være seg bevisst tanken som skapes i oss, slik at man blir i stand til å reprodusere denne beve­ gelsen når vi taler til en annen, og slik trekke ham med mot sannheten, som om han selv, av seg selv, oppdaget den. Talens orden har ingen indre kjennetegn (klarhet eller symmetri); den avhenger av tankens natur, som språket må innpasse seg i for å være «korrekt».

A.7.3. Jesuittisk retorikkundervisning Som vi har sett ble undervisningen i retorikk mot slutten av middelalderen delvis ofret; den vedvarte imidlertid innenfor visse studentersamfunn i England og Tyskland. I det seks­ tende århundre blir denne arven organisert, glir inn i stabile former, først ved Gymnase Saint-Jérdme som ble drevet av jesuittene i Liége. Dette kollegiet ble etterlignet i Strasbourg og i Nimes: For tre århundrer fremover er undervisnings­ formen i Frankrike fastlagt. Kort tid etter følger et førtitalls kollegier den jesuttiske modellen. Undervisningen som her gis, blir regelbelagt i 1586 av en gruppe på seks jesuitter: Dette er det såkalte Ratio Studorium, som i år 1600 ble adop­ tert av universitetet i Paris. Denne Ratio stadfester «humanioras» og den latinske retorikkens herredømme; den invaderer 40

hele Europa, men størst suksess har den i Frankrike. Denne nye Ratios makt kommer utvilsomt av at det skjer et sammen­ fall av en skoledisiplin, en tankedisiplin og en språkdisiplin i den ideologien den legaliserer. I denne humanistiske under­ visningen er retorikken selv et edelt stoff, den dominerer alt. De eneste akademiske prisene er prisene for retorikk, for oversettelse og for hukommelse. Men prisen i retorikk, som blir tildelt ved utfallet av en spesiell konkurranse, utmerker den beste eleven, som deretter (med talende titler) kalles imperator eller tribune (husk at ordet er makt, til og med en politisk makt). Ved siden av naturvitenskapene var veltalen­ het inntil omkring 1750 den eneste prestisje som fantes. I denne epoken med jesuittenes tilbakegang blir retorikken delvis relansert av frimureriet. A. 7.4. Avhandlinger og oppslagsbøker De retoriske kodene er utallige, i det minste inntil slutten av det attende århundre. Mange (i det sekstende og syttende århundre) er skrevet på latin. Dette er akademiske oppslags­ bøker skrevet av jesuitter, blant andre av fedrene Nuhez, Susius og Soarez. Fader Nunes’ Institutiones, for eksempel, omfatter fem bøker: forberedende øvelser, retorikkens tre hoveddeler (finne talens stoff, disposisjon og stil), og en moralsk del («visdommen»). Imidlertid oppstår mangfoldige retorikker skrevet på morsmålet (her tar vi bare med de franske). På slutten av det femtende århundre er retorikkene stor sett poetikker (kunsten å lage vers, eller kunst ifølge den andre retorikk). Her må nevnes: Pierre Fabris Grand et Vrai Art de Pleine Rhétorique (seks utgaver fra 1521 til 1544) og Antoine Foclins (eller Foquelins) Rhétorique fran^aise (1555), som inneholder en klar og fullstendig klassifikasjon av figurene. I det syttende og attende århundre, faktisk inntil omkring 1830, er det de retoriske avhandlinger som domi­ nerer. Disse avhandlingene presenterer i sin allmennhet: 1. Den paradigmatiske retorikken («figurene») og 2. Den syntagmatiske retorikken («oratorisk konstruksjon»). Disse to kategoriene ble følt som nødvendige og komplementære, i den grad at en kommersiell forkortet utgave, en digest, fra 1806 kan kombinere de to mest berømte retorikerne: Figurene av Dumarsais og den oratoriske konstruksjon av 41

Du Batteux. La oss nevne de mest kjente av disse oppslags­ verkene. For det syttende århundre er det utvilsomt Retorikken til fader Bernard Lamy (1675) som er mest kjent: Dette er en fullstendig avhandling om talespråket, nyttig «ikke bare i skolene, men også i livet, når man skal kjøpe og selge», Den baserer seg selvsagt på språkets og tankens utvendighet: Man har et «tablå» i sinnet, som man vil «gjengi» med ord. For det attende århundre var det Dumarsais’ av­ handling Traité des Tropes fra 1730 som var den mest kjente (og forøvrig den mest intelligente) avhandlingen. Dumarsais, som var fattig og uten suksess i sin levetid, frekventerte D’Holbachs areligiøse krets og ble encyklopedist; hans verk, som er mer enn en retorikk, er en betydningsendringens ling­ vistikk. På slutten av det attende og på begynnelsen av det nittende århundre publiseres det fremdeles en mengde klas­ siske avhandlinger som er totalt likegyldige overfor de revo­ lusjonære rystelser og påfølgende forandringer (Blair i 1783, Gaillard i 1807 med La Rhétorique des demoiselles; Fontanier i 1827 — nylig utgitt på nytt og presentert av Gérard Genette). I det nittende århundre overlever retorik­ ken bare ved kunstig opprettholdelse, med beskyttelse av de offisielle reglementer; selve titlene på avhandlingene og oppslagsbøkene varierer på en talende måte: F. de Caussade med Rhétorique et Genres littéraires fra 1881; Prat med Eléments de Rhétorique et de Littérature fra 1889. Littera­ turen står fremdeles som garantist for retorikken, før den kveler den fullstendig. Men midt i sin dødskamp får den gamle retorikken konkurranse fra «stilpsykologier». A.7.5. Retorikkens endelikt Om vi på kategorisk vis sier at retorikken er død, impliserer det imidlertid at vi må presisere hva den er blitt erstattet av, for som vi i tilstrekkelig grad har merket oss i denne diakrone reisen, må Retorikk alltid forstås i sitt strukturelle mellom­ spill med sine naboer (Grammatikken, Logikken, Poetikken, Filosofien): Det er systemets spill som er av historisk betyd­ ning, ikke hver og én av dets deler i seg selv. Vedrørende dette problemet skal vi avslutningsvis notere oss enkelte orienter­ ingspunkter for undersøkelsen av det. 1. Det ville være påkrevd med en oppdatert leksikologi over ordet: Hvor 42

anvendes det? Fremdeles får det stundom nytt, originalt inn­ hold og personlige fortolkninger som kommer fra forfattere, ikke retorikere (Baudelaire og «den dype retorikk», Valéry, Paulhan); men i særdeleshet ville det være nødvendig med en reorganisering av området for dets aktuelle konnotasjoner: Noen steder nedsettende,20 andre steder analytiske,21 og atter andre steder revaloriserende,22*for dermed å kunne skissere den gamle retorikkens ideologiske utviklingshistorie. 2. Innen undervisningen er de retoriske avhandlingenes endelikt, som alltid i dette tilfellet, vanskelig å datere. I 1926 skriver frem­ deles en jesuitt fra Beirut en lærebok i retorikk på arabisk. I 1938 publiserer fremdeles en belgier, M.J. Vaullaume en håndbok i retorikk, og klassene i retorikk og videregående retorikk forsvant for bare svært kort tid siden. 3. I hvilken grad og med hvilke forbehold har språkvitenskapen tatt over den gamle retorikkens område? For det første har det fore­ gått en bevegelse mot psyko-lingvistikken (eller ekspressivitetens stilistikk);2' men i dag, hvor lingvistisk mentalisme er kjeppjaget? Av hele retorikken har Roman Jakobson beholdt kun to figurer, metaforen og metonymien, og gjør dem til emblemer for de to aksene i språket. For noen synes det enorme klassifiseringsarbeidet den gamle retorikken utøvde

20 (Det sofistiske «nei» hos mystikerne: «For å være alt, pass på å være ingenting for ingenting.») «Ved et lett forklarlig paradoks behager denne destruktive logikken de konservative, for den er harmløs. Ved å oppheve alt, forstyrrer den ingenting. Fratatt effektivitet, er den i bunn og grunn bare en retorikk. Noen falske sinnstilstander, noen operasjoner utøvd på språket, det er ikke det som endrer verdens gang» (Sartre, Saint-Genet, s. 191). 21 Se Julia Kristeva, Séméiotiké, Seuil, Paris 1969. — Se Group p, Rhétorique génerale, Larousse, Paris 1970 (og Seuil, «Points»-serien 1982). «Den tradisjonelle retorikkens forsvinning har skapt et hull i de humanistiske vitenskapene, og stilistikken har allerede gått langt i å fylle dette hullet. Faktisk så ville det ikke være helt galt å beskrive stilistikken som en «ny retorikk» tilpasset standardene og fordringene i det moderne studium i lingvistikk såvel som i litteratur» (Stephen Ullmann, Language and Style, Barnes and Noble, New York 1964, s. 130). 43

fremdeles å være anvendelig, særlig om det anvendes på de marginale felter av kommunikasjon og betydningsdannelse, som i reklamebildet,24 hvor den ennå ikke er forslitt. I alle tilfeller viser disse motsigelsesfulle vurderingene tydelig det retoriske fenomenets nåværende tvetydighet: Det er en stor­ slått gjenstand skapt av intelligens og skarpsindighet, et grandiost system som en hel sivilisasjon i sin ekstreme bredde har perfeksjonert for å kunne klassifisere, det vil si tenke sitt språk. Den er et maktinstrument, et sted for historiske konf­ likter som man lidenskapelig vil kunne utlese dersom man nettopp gjeninnsetter denne gjenstanden i den mangfoldige historie hvor den ble utviklet. Men det er også en ideologisk gjenstand, som faller inn i ideologien i takt med oppgangen for denne «andre tingen» som har erstattet den, og avtvinger oss i dag en uunngåelig kritisk distanse.

24 Se særlig Jaques Durand, «Rhétorique et image publicitaire», i Communications, nr. 15, 1970, ss. 70—95. 44

B. Nettverket

B.0.1. Kravet om klassifikasjon Alle antikkens avhandlinger, særlig de post-aristoteliske, viser­ en hang til klassifikasjon (selve termen partitio i oratorikken vitner om det): Retorikken frembyr seg åpent som en klassi­ fikasjon (av materiale, regler, deler, genre, stiler). Selve klassifikasjonen er gjenstand for en tale: Redegjørelse for avhandlingens grunnriss, streng diskusjon om forgjengeres forslag til klassifikasjon. Klassifikasjonslidenskapen fremstår alltid som bysantinsk for dem som ikke deler den: Hvorfor skal man så ampert diskutere plasseringen av propositio, som stundom settes på slutten av exordium, stundom i begyn­ nelsen av narratio~i I de fleste tilfeller, noe som er naturlig, impliserer imidlertid det taksonomiske valg et ideologisk valg: Det er alltid noe som står på spill knyttet til tingenes plassering: Si meg hvordan du klassifiserer, så skal jeg si deg hvem du er. Således kan man ikke adoptere, slik vi av didak­ tiske grunner skal gjøre her, en enkel, kanonisk klassifisering som åpent vil «glemme» de mange variasjoner som planen for techné rhétorike har vært gjenstand for, uten først å si et ord om disse svingningene. B.0.2. Utgangspunkter for klassifikasjon Fremstillingen av retorikken har essensielt sett hatt tre ulike utgangspunkter (for å si det enkelt). 1. For Aristoteles er utgangspunktet techné (spekulativ institusjon tilknyttet evnen til å frembringe det som kan være eller ikke kan være); techné frhétoriké) fremkaller fire slags operasjoner, som ut­ gjør delene av den retoriske kunst (og ingenlunde talens, oratios enkeltdeler): a. Pisteis, etableringen av «bevisene» (inventio); b. Taxis, organiseringen av disse bevisene i løpet 45

av talen, ifølge en bestemt orden (dispositio), c. Lexis, verbal formulering (på setningsnivå) av argumentene (elocutio)-, d. Hypocrisis, iscenesettelse av talen i sin helhet av en orator som må fremstå som skuespiller (actio). Disse fire operasjo­ nene gjennomgås tre ganger (i det minste hva gjelder inven­ tio)-. Fra synspunktet til budskapets avsender, fra mottagerens synspunkt, fra selve budskapets synspunkt.251 overensstem­ melse med begrepet techné (som er en evne), setter det aristoteliske utgangspunkt talens strukturering (aktiv opera­ sjon) i forgrunnen og henviser dens struktur (talen som produkt) til bakgrunnen. 2. For Cicero er utgangspunktet doctrina dicendi, det vil si at det ikke lenger er en spekulativ techné, men en viten som det undervises i med praktiske siktemål. Ut fra et taksonomisk synspunkt frembringer doctrina dicendi-. a. en energi, et arbeide, vis oratoris, som operasjonene fast­ lagt av Aristoteles avhenger av; b. et produkt, eller om man vil en form, oratio, som knytter til seg de utstrakte delene den er sammensatt av; c. et tema, eller et innhold (en type innhold), om man vil foretrekke å si det slik, quaestio, som talegenrene avhenger av. Slik fremtrer en viss verkets auto­ nomi i forhold til arbeidet det har skapt. 3. Som syntetiker og pedagog kombinerer Quintilian Aristoteles og Cicero. Hans utgangspunkt er riktgnok techné, men det er en prak­ tisk og pedagogisk techné, og ikke en spekulativ, og den stil­ ler opp: a. operasjonene (de arte) — hos Aristoteles og Cicero: b. operatøren (de artifice)-, c. verket selv (de opera) (disse to siste tema blir kommentert, men ikke delt opp igjen). B.0.3. Det som står på spill i klassifikasjonen: Planens plassering Vi kan med presisjon slå fast hva som står på spill i disse taksonomiske svingningene (selv om de synes minimale): Det er plasseringen av plassen selv, av dispositio, ordningen av talens deler: Hva skal den knyttes til, denne dispositioi To valgmuligheter finnes: Enten betrakter vi «planen» som en «ordning» (og ikke en ferdig orden), som en kreativ hand­ ling der stoffet fordeles, kort sagt et arbeid, en strukturering, og vi knytter det da til forberedelsen til talen. Eller vi kan ta

25 Se over, A.4.2. 46

planen som et produkt, med en fastsatt struktur og vi knyt­ ter den til verket, til oratio. Enten er den en dispatching av stoff, en distribusjon, eller så er den et raster, en stereotypifisert form. Kort sagt, er ordningen aktiv, skapende, eller passiv, skapt? Hver valgmulighet har hatt sine representanter, som har bragt den til dens grense: Enkelte knytter dispositio til probatio (oppdagelsen av bevisene); andre knytter den til elocutio: Den er en enkel, verbal form. Rekkevidden dette problemet fikk på terskelen til den moderne tid er kjent: I det sekstende århundre skilte Ramus, som var en voldsom antiaristoteliker (techné er en naturstridig sofistisering), dispo­ sitio radikalt fra inventio-. Ordningen er uavhengig av oppdagelsen av argumentene: Først kommer søkingen etter argumentene, deretter deres gruppeinndeling, kalt metode. I det syttende århundre ble de avgjørende slag mot den deka­ dente retorikken nettopp rettet mot tingliggjøringen av planen, av dispositio, slik den til syvende og sist ble oppfattet gjennom en produktets (og ikke produksjonens) retorikk. Descartes oppdager sammenfallet av invensjon og orden, ikke lenger hos retorikerne, men hos matematikerne, og for Pascal har orden en kreativ valør, det er nok å grunnlegge den nye (den kan ikke være et ferdig, ytre og forutgående raster): «Man må ikke si jeg ikke har sagt noe som helst nytt: Disposisjonen av stoffet er nytt.» Forholdet mellom invensjonens orden (dispositio) og presentasjonens orden (ordo), og særlig avviket mellom og de ulike orienteringene (kontra­ diksjon og inversjon) hos de to parallelle ordnene, har bestandig en teoretisk betydning: Det er ikke mindre enn en oppfatning av litteraturen som hver gang står på spill, noe Poes eksemplariske analyse av sitt eget dikt «The Raven» vitner om: For å skrive verket tar han utgangspunkt i den tilsynelatende siste ting som er oppfattet av leseren (oppfattet som «ornament»), nemlig den melankolske virkningen av ordet nevermore (e/o), og går derfra tilbake til oppfinnelsen av historien og den metriske formen. B.0.4. Den retoriske maskinen Dersom vi, idet vi glemmer dette som er satt på spill eller i det minste resolutt går inn for det aristoteliske utgangs­ punktet, på et vis klarer å overtrykke den gamle retorikkens

47

underklassifiseringer, oppnår vi en kanonisk distribusjon av de ulike delene av techné, et nettverk, et tre, eller snarere en gedigen liane som strekker seg nedover fra platå til platå, idet den tidvis splitter et generisk element, tidvis samler sammen utspredte deler. Dette nettverket er en montasje. Det er nærliggende å tenke på Didcrot og hans maskin for å lage strømper: «Man kan betrakte den som et enkelt og enestå­ ende resonnement, der fabrikasjonen av gjenstanden er dets konklusjon ...» I Diderots maskin blir tekstilene matet inn i begynnelsen, og ved enden kommer det ut strømper. I den retoriske «maskin» er det man putter inn i begynnelsen, og som med nød og neppe dukker opp fra en medfødt afasi, resonnementets råmateriale, kjensgjerninger, et «tema»; det man får ut på slutten er en komplett, strukturert tale, fullt ut bevæpnet for overtalelse. B.0.5. De fem delene av techné rhétoriké Vårt utgangspunkt vil derfor være konstituert av ulike moder-operasjoner av techné (av det foregående vil det være innlysende at vi skal forbinde delenes orden, dispositio til techné, og ikke til oratio: Dette er det samme som Aristoteles gjorde). I sin videste utstrekning omfatter techné rhétoriké fem hoveå-operasjoner. Disse avdelingenes aktive, transitive, programmatiske og operative natur må understrekes: Det dreier seg ikke om elementene i en struktur, men om gradvise struktureringshandlinger, noe som tydelig fremkommer av verbalformen (gjennom verb) i disse definisjonene:

1. INVENTIO Euresis 2. DISPOSITIO Taxis 3. ELOCUTIO Lexis

invenire quid dicas

4. ACTIO Hypocrisis

agere et pronuntiare

5. MEMORIA Mnémé

memoriae mandare

48

inventa disponere ornare verbis

finne ut hva som skal sies ordne det man har funnet tilføye orna­ menter av ord, figurer fremføre talen som en skue­ spiller: gester og diksjon holde seg til hukommelsen

De tre første operasjonene er de viktigste {Inventio, Dispositio, Elocutio); hver av dem opprettholder et bredt og subtilt nettverk av begreper, og alle tre har gitt næring til retorikken hinsides antikken (særlig Elocutio). De to siste {Actio og Memoria) ble svært hurtig ofret, så snart retorik­ ken ikke lenger bare dreide seg om muntlig fremført (dekla­ mert) tale fra advokater eller politikere, eller fra «forelesere» (epideiktisk genre), men også, og fra da av nesten uteluk­ kende, om (skrevne) «verk». Det hersker altså ingen tvil om at disse to delene er av største interesse: Den første {Actio) fordi den refererer til en talens dramaturgi (det vil si til et hysteri og et rituale); den andre fordi den postulerer et nivå av stereotypier, en fastlagt intertekstualitet, mekanisk over­ ført. Men, siden disse to siste operasjonene er fraværende i verket (som står i motsetning til oratio), og siden de selv i antikken ikke tillater noen som helst klassifikasjon (bare korte kommentarer), utelukker vi dem her fra den retoriske maskinen. Treet vårt vil dermed bare omfatte tre grener: 1. Inventio; 2. Dispositio; 3. Elocutio. Det må imidlertid pre­ siseres at mellom begrepet techné og disse tre utgangspunk­ tene, føyer det seg inn nok et nivå, nivået for talens «substansielle» stoff: Res og Verba. Jeg tror ikke dette skal oversettes direkte som «ting» og «ord». Res, sier Quintilian, er quae significantur, og Verba-, quae significant; kort sagt, på talens nivå, «signifikater» og «signifikanter». Res er det som allerede er lovet mening, i utgangspunktet konstituert som betydningens råmateriale. Verbum er formen som alle­ rede søker etter mening for å fylle den. Det er paradigmet res/verba som teller, relasjonene, komplementariteten, utvekslingen, ikke definisjonen av hver term. — Siden Dispositio både angår stoffet {res) og de diskursive formene {verba), vil første utgangspunkt for vårt retoriske tre, første arbeidstegning over vår maskin se slik ut:

49

B.l.

Inventio

B.l.l. Oppdagelse og ikke oppfinnelse Inventio henviser mindre til en oppfinnelse (av argumenter) enn til en oppdagelse: Alt eksisterer allerede, det må bare gjenfinnes: Det er mer et «ekstraherende» enn et «kreativt» begrep. Dette bekreftes ved utpekingen av et «sted» (Topikken) hvor argumentene kan utvikles og må hentes fra: Inventio er en fremmarsj {via argumentorum). Denne fore­ stillingen om inventio impliserer to følelser: På den ene siden impliserer den en svært sikker tiltro til makten i en metode, en vei: Om man med god teknikk kaster de argumentative formenes garn over stoffet, er man sikret å kunne hale opp innholdet til en utsøkt tale. På den andre siden impliserer den overbevisningen om at det spontane, umetodiske ikke gavner: Til det siste ords makt svarer en mtethet i det opprin­ nelige ord; mennesket kan ikke tale uten å gi fødsel til sin tale, og for denne nedkomst finnes det en særskilt techné-. inventio. B.l.2. Overbevise/bevege Fra inventio utgår to store veier, den ene logisk, den andre psykologisk: overbevise og bevege. A overbevise {fidem facere) krever et logisk eller pseudologisk apparat som grovt sett kalles probatio («Bevisenes» felt): Gjennom resonnering dreier det seg om å øve den rette vold mot tilhørerens sinn, hvis karakter og psykologiske disposisjoner da ikke behøver å tas i betraktning: Bevisene har sin egen kraft. Bevege (animos impellere) går derimot ut på å tenke på det over­ bevisende budskapet ikke i seg selv, men i henhold til dets destinasjon, mottagerens sinnstemnmg, ved å fremskaffe subjektive, moralske bevis. Vi skal først gå ned probatios {overbevisningens) lange løype, for dernest å vende tilbake til andre ledd av den innledningsvise dikotomien {å bevege).

B.l.3. Beviser innenfor-techné og beviser utenfor-techné Pisteis, bevisene? Av vane skal vi beholde ordet, men det har for oss en vitenskapelig konnotasjon som i selve sitt fravær definerer de retoriske pisteis. Det ville lyde bedre å si: over­ bevisende grunner, overtalelsens veier, kredittens midler, 50

trofasthetens formidlere (fidesf Den binære delingen av pisteis er berømt: Det finnes årsaker som ligger utenfor techné (pisteis atechnoi), og årsaker som tar del i techné (pisteis entechnoi), på latin: probationes inartificiales/artificiales; på fransk (B. Lamy): extrinséques/intrinséques. Denne motset­ ningen er ikke vanskelig å gripe om vi husker hva en techné er: En spekulativ institusjon for å frembringe det som kan være eller ikke kan være, det vil si det som verken er viten­ skapelig (nødvendig) eller naturlig. Bevisene som er utenfortechné er altså dem som unnslipper til friheten til å skape det tilfeldige objekt; de befinner seg utenfor oratoren (utenfor technés operatør); dette er årsaker som er uatskillelig for­ bundet med objektets natur. Beviser innenior-techné av­ henger derimot av oratorens resonneringsevne.

B.1.4. Beviser utenfor techné Hva kan oratoren gjøre med bevisene som er atechnoi? Han kan ikke dirigere (indusere eller dedusere) dem; fordi de er «inerte» i seg selv, kan han utelukkende arrangere dem, frem­ heve dem gjennom en metodisk orden. Og hvilke dreier det seg om? De er fragmenter av en virkelighet som går rett inn i dispositio gjennom en banal fremhevning, ikke ved trans­ formasjon, eller igjen: De er elementer av det «dossier» man ikke kan oppfinne (dedusere), og som skaffes tilveie av saken selv, av kunden (vi befinner oss for øyeblikket i det rent juri­ diske område). Disse pisteis atechnoi er klassifisert på følgende vis: Vi har 1. Praejudicia, de tidligere dekreter, jurisprudensen (problemet er å ødelegge dem uten å angripe dem direkte); 2. Runiores, offentlig vitnesbyrd, en hel bys con­ sensus; 3. Innrømmelser under tortur (tormenta, quaesita): ingen etisk følelse, men en sosial følelse vedrørende tortur. Antikken anerkjente retten til å torturere slaver, ikke frie menn; 4. Aktstykker (tabulae): Kontrakter, overenskomster, transaksjoner mellom individer, til og med påtvungne rela­ sjoner (tyveri, mord, væpnet ran, overfall); 5. Edsavleggelse (jusjurandum): Dette har element av et sammensatt spill, en taktikk, et språk: Man kan akseptere eller nekte å avlegge ed, avvise den andres edsavleggelse,og så videre; 6. Vitnes­ byrd (testimonia): Det dreier seg essensielt sett, i det minste for Aristoteles, om edelt vitnesbyrd, utgått enten fra de gamle 51

diktere (Solon siterer Homer for å styrke Athens krav over­ for Alamis), fra ordspråkene eller fra berømte samtidige menn; slik er de mer lik «sitater». B.l.5. Atechnois mening De «utvendige» bevisene er-tilpasset det juridiske område (rumores og testimonia kan tjene det deliberative og det epideiktiske); men vi kan forestille oss at de i privatlivet tjener til å bedømme en handling, vite når man skal påskjønne noe, og så videre. Dette er hva Lamy har gjort. Slik kan de utven­ dige bevisene gi næring til fiktive representasjoner (roman, teater); imidlertid må vi være klar over at de ikke er indisier, som tilhører resonnementet; de er simpelthen elementer av dokumentasjon som kommer utenfra, fra en allerede institu­ sjonalisert virkelighet; i litteraturen vil disse bevisene kunne tjene til å skape dokumentar-romaner (slike finnes), som ville gi avkall på enhver konsistent skriving, all organisert repre­ sentasjon, og ville utelukkende presentere fragmenter av en virkelighet som allerede er konstituert som språk av sam­ funnet. Dette er atechnois mening: Konstituerte elementer av det sosiale språk, som går direkte inn i talen, uten å bli transformert gjennom noen teknisk operasjon fra oratorens eller forfatterens side. B.l.6. Beviser innenfor techné I motsetning til disse fragmentene av det sosiale språk, og som gis direkte i rå tilstand (unntatt fremhevingen av en disposisjon), står resonnementene, som i sin helhet avhenger av oratorens evner [pisteis entechnoi). Entechnos betyr her egentlig: Det som stammer fra oratorens praksis, for stoffet er transformert til overtalelsesevne gjennom en logisk opera­ sjon. Denne operasjonen er strengt tatt dobbel: induksjon og deduksjon. Pisteis entechnoi er derfor delt inn i to slag: 1. exemplum (induksjon) og 2. enthymeme (deduksjon); disse er selvsagt en ikke-vitenskapelig induksjon og deduksjon, de er simpelthen «offentlige» (beregnet på publikum). Disse to veiene er obligatoriske: For å skape overtalelse demonstrerer alle oratorer med hjelp av eksempler eller enthymemer; det finnes ikke noen andre midler enn disse (Aristoteles). Imidler­ tid sniker det seg inn en nærmest estetisk eller stilmessig 52

forskjell mellom eksemplet og enthymemet: exemplum frem­ bringer en mildere overtalelse, som prises høyere av massene; det er en belysende kraft, flatterende takket være den lystfølelse all sammenligning har i seg. Enthymemet er sterkere, mer ettertrykkelig, og skaper en voldsom, forstyrrende kraft, det har fordel av syllogismens energi; det utøver et veritabelt rov, det er bevis i kraft av all sin renhet, av sitt vesen. B.1.7. Exemplum Exemplum (paradeigma) er den retoriske induksjon: Vi går fra én enkeltdel til en annen langs det allmennes implisitte forbindelseslinje: Av et objekt trekker vi en slutning om klas­ sen, som igjen blir forelegg for et nytt objekt.26 Exemplum kan ha hvilken som helst dimensjon, det kan være et ord, et faktum, en samling kjensgjerninger og fortellingen om disse kjensgjerningene. Det er en overtalende likhet, et argument basert på analogi: Vi finner gode exempla dersom vi har evnen til å finne analogier — og dessuten, vel å merke, mot­ setninger.27 Som dets greske navn viser, befinner det seg innen­ for området av det paradigmatiske og det metaforiske. Siden Aristoteles har man skilt mellom reelt og fiktivt exemplum. Det fiktive deles inn i parabel og fabeb, det reelle dekker historiske, men også mytologiske eksempler, ikke i motset­ ning til fantasien, men til det man finner opp selv; parabelen er en kort sammenligning,28 fabelen (logos) en oppstilling av handlinger. Dette indikerer den narrative natur ved exemp­ lum, som historisk sett vil få stor utbredelse.

26 Et eksempel på exemplum, hentet fra Quintilian: «Noen fløytespillere som hadde forlatt Roma ble kalt tilbake gjennom et dekret fra Senatet; med enda større grunn bør vi kalle tilbake store borgere som er Republikken verdige og som dårlige tider har tvunget i eksil.» Den induktive kjedens allmenne ledd er klassen av nyttige folk, forvist og tilbakekalt. 2 Exemplum a contrario: «Disse maleriene og statuene som Marcellus ga tilbake til sine fiender, tok Verres fra sine allierte» (Cicero). 28 Eksempel på parabel fra en tale av Sokrates: «Dommere må ikke velges ved loddtrekning, ikke mer enn atleter og skippere».

53

B.l.8. Den eksemplariske figur: imago I begynnelsen av det første århundre f.Kr. oppsto en ny form for exemplum: Den eksemplariske karakter (eikon, imago) betegner inkarnasjonen av en dyd i en figur: Cato Ula virtutum viva imago (Cicero). Et repertoar av disse «imago-er» etableres for bruk i retorikemes skoler (Valerius Maximus, under Fiberius: Factorum ac dictorum memorabilium libri novem), etterfulgt av en versifisert versjon. Denne samlingen av figurer nyter en enorm popularitet i middelalderen; den lærde poesien fremlegger en definitiv kanon av disse karak­ terene, ekte olympiske arketyper som Gud har plassert i historiens gang; imago virtutis omfattet av og til svært sekundære karakterer, som gikk en enorm berømmelse i møte, eksempelvis Amyclas, båtføreren som fraktet «Cæsar og hans skjebne» fra Epirus til Brindisi under en storm (= fattigdom og soberhet); det finnes tallrike slike i Dantes verk. Selv det faktum at man har kunnet skape et repertoar av exempla, understreker klart det vi kunne kalle exemplums strukturelle tilbøyelighet: Det er et avtagbart stykke som uttrykkelig bærer en mening (heroisk portrett, hagiografisk fortelling); det er lett å forstå at det kan etterspores helt opp til den både diskontinuerlige og allegoriske skrivemåten i vår egen tids populærpresse: Churchill og Pave Johannes XXIII utgjør hver sitt imago, eksempler som henholdsvis skal over­ tale oss til å være heltmodige og snille. B.l.9. Argumenta Overfor exemplum, den induktive overtalelsesmåten, står gruppen med deduktive fremgangsmåter, argumenta. Tvety­ digheten i ordet argumentum er her betegnende. Den vanlige betydningen i eldre tider var: gjenstand for en iscenesatt fabel (argumentet i en komedie av Plautus), eller også: Artikulert handling (i motsetning til muthos, sammenstillinger av hand­ linger). For Cicero er det på én gang en «fiktiv ting som kan skje» (det plausible) og en «sannsynlig idé brukt til å over­ bevise», noe Quintilian presiserer den logiske rekkevidde av: «Måte å bevise en ting gjennom en annen på, måte å bekrefte det som er tvilsomt gjennom det som ikke er det». Slik opp­ står det en viktig dobbelthet, den i et urent og lett dramatiserbart «resonnement» («enhver form for offentlig resonnement», 54

sier en retor), som på en og samme tid tar del i det intellek­ tuelle og det fiksjonsmessige, det logiske og det narrative (finner vi ikke igjen denne tvetydigheten i moderne «essays»?). Apparatet av argumenta som begynner her og som ikke opphører før slutten av probatio, innledes med et mesterlig stykke, det deduktive bevisets tabernakel, nemlig enthymemet, som av og til benevnes commentum, commentatio, en bokstavelig oversettelse av det greske enthumema (all refleksjon man har i sinnet), men oftest, med en betegn­ ende synekdoke: argumentum. B.1.10. Enthymemet Enthymemet har fått to påfølgende betydninger (som ikke er kontradiktoriske). 1. For aristotelikerne er det en syllogisme basert på sannsynligheter eller tegn, og ikke på det sanne og umiddelbare (slik tilfellet er for den vitenskapelige syllogis­ men); enthymemet er en retorisk syllogisme, utelukkende utviklet på publikums nivå (som man sier: «tilpasse seg noens nivå») ut fra det sannsynlige, det vil si ut fra det publikum tenker. Det er en deduksjon med konkret valør, satt opp i den hensikt å skape en presentasjon (en slags akseptabel forestil­ ling), i motsetning til en abstrakt deduksjon kun utført med hensyn på analysen. Det er et offentlig resonnement, som lett lar seg håndtere av ukultiverte personer. I kraft av denne opprinnelsen frembringer enthymemet overtalelse, ikke demonstrasjon; for Aristoteles defineres enthymemet tilstrek­ kelig gjennom karakteren av sannsynlighet i dets premisser (det sannsynlige tillater kontrariteter); derav nødvendighe­ ten av å definere og klassifisere enthymemets premisser.24 2. Etter Quintilian, og med fullkommen triumf i middel­ alderen (siden Boethius), råder en ny definisjon: Enthymemet blir definert ikke gjennom innholdet i dets premisser, men gjennom den elliptiske karakteren i dets artikulasjon: Det er en ufullstendig syllogisme, en forkortet syllogisme: Det har «verken like mange deler eller like distinkte deler som den filosofiske syllogisme»: Det ene av de to premissene eller konklusjonen kan utelates: Det er altså en syllogisme som forkortes ved utelatelsen (i utsagnet) av en påstand som har

29 Se under, B.1.13, 14, 15, 16. 55

en realitet folk anser som ubestridelig, og som av denne grunn simpelthen er «bevart i sinnet» (en thumo). Om vi overfører denne definisjonen på den syllogismen som dominerer vår kultur (med dens bisarre insistering på vår dødelighet) — og selv om premisset for den ikke bare er sannsynlig, noe som ikke ville kunne gjøre det tiben syllogisme i den første for­ stand — kan vi få følgende enthymemer: Mennesket er døde­ lig, altså er Sokrates en dødelig; Sokrates er dødelig fordi mennesker er det; Sokrates er et menneske, og altså dødelig, og så videre. Fremfor denne makabre modellen kan et mer aktuelt eksempel fremsatt av Port-Royal være å fortrekke: «Ethvert legeme som reflekterer lyset fra alle sider er ujevnt; månen reflekterer lyset fra alle sider, altså er månen et ujevnt legeme», og alle de enthymematiske formene som kan avle­ des av dette (månen er ujevn fordi den reflekterer lyset fra alle sider, og så videre). Denne andre definisjonen av enthymemet er faktisk særlig å finne i Port-Royals Logikk, og vi skjønner svært godt hvorfor (eller hvordan): Det klassiske mennesket tror at syllogismen i sin helhet er en åndsfrembringelse («antallet av tre påstander er ganske proposjonalt med vårt sinns utstrekning»); hvis enthymemet er en ufull­ kommen syllogisme, kan det ikke være på språkets nivå (som ikke er «åndens» nivå): Det er en fullkommen syllogisme i sinnet, men ufullkommen i uttrykket; kort sagt, det er en språkulykke, et avvik.

B.l.11. Enthymemets metamorfoser Her er noen varianter av retoriske syllogismer: 1. prosyllogismen, sammenkjedingen av syllogismer hvor den enes konklusjon blir premisset for den neste; 2. soriter (soros, haug), akkumulasjon av premisser eller følgerekke av forkortede syllogismer; 3. epicheirema (ofte diskutert i antikken) eller utviklede syllogismer, der hvert premiss blir ledsaget av sitt bevis; den epikerimatiske struktur kan utvides til en fullstendig tale i fem deler: Påstand, årsak til oversetningen, forutsetning eller undersetning, bevis for under­ setningen, utvidelse eller konklusjon:30 A ... fordi... Og B ... fordi... Altså C;31 4. tilsynelatende enthymem eller resonne­ ment basert på triks, ordspill; 5. maksime (gnome, sententiaf. Svært elliptisk, ensartet form, et fragment av et enthymem 56

der resten er virtuelt: «Man må ikke gi barna for mye utdan­ nelse (fordi de pådrar seg sine medborgeres misunnelse)».30 32 31 En betydningsfull utvikling ligger i at sententia flytter over fra inventio (fra resonnementet, den syntagmatiske retorikk) til elocutio, til stilen (figurer som kan forsterke eller dempe); i middelalderen er den svært utbredt, og bidrar til å danne et skattkammer av sitater vedrørende alle visdommens temaer: Setninger og ordtak lært utenat og samlet sammen, klassifi­ sert i alfabetisk orden.

B.1.12. Enthymemets lyst Ettersom den retoriske syllogismen er laget for publikum (og ikke under vitenskapens oppsyn), er de psykologiske anta­ gelser treffende, og Aristoteles insisterer på dem. Enthymemet har fremgangens, reisens fornøyelse ved seg: Man går ut fra et punkt som ikke trenger å bevises, og derfra mot en annet punkt som har behov for det; man får den behagelige følelsen (selv under press) av å oppdage noe nytt gjennom en slags naturlig smittende virkning, en kapillær kraft som strekker det kjente (det som det er mulig å uttale seg om) mot det ukjente. For å frembringe all sin iboende lyst må denne frem­ ferden imidlertid overvåkes: Resonnementet må ikke trekkes 30 [Filosofisk/logisk består en syllogisme av «oversetning» og «undersetning», der «oversetningen» er den av de to setningene som inneholder hovedpremisset. O.a.] 31 Et utvidet epicheirema er Ciceros Pro Milone: 1. Det er tillatt å drepe dem som legger snarer for oss; 2. beviser hentet fra naturens lov og fra folkeretten, fra exempla-, 3, og, Clodius har lagt snarer for Milon; 4. beviser hentet fra fakta; 5. således er det tillatt for Milon å drepe Clodius. 32 Maksimen {gnome, sententia) er en formel som uttrykker det allmenne, men bare en allmennhet som har handlinger som sin gjenstand (det som kan velges eller unngåes). For Aristoteles er fundamentet for gnome alltid eikos, i overensstemmelse med hans definisjon av enthymemet gjennom premissenes innhold. Men for klassisistene, som definerte enthymemet ved dets «forkortning», er maksimen essensielt sett et «sammendrag»: «Det inntreffer også noen ganger at man begrenser to påstander til en enkelt påstand: Den enthymematiske sententia (eksempel: «Du dødelige, ikke bær på et udødelig hat»). 57

for langt, og man må ikke gå gjennom hvert stadium for å nå frem til en konklusjon: Dette ville være trettende (epicheirema må bare benyttes ved de store anledninger); for man må regne med tilhørernes ignorans (ignorans er nettopp mangelen på evne til å trekke slutninger gjennom flere trinn og følge et langt resonnement); eller snarere: Denne igno­ ransen må utfoldes ved å gi tilhøreren følelsen av at han selv har opphevet den, gjennom sin egen mentale styrke: Enthymemet er ikke en syllogisme som er avkortet gjennom en defekt eller et forfall, men fordi man må gi tilhøreren gleden ved å bidra fritt til konstruksjonen av argumentet: Det er omtrent som gleden ved å fylle ut et gitt mønster (kryptogrammer, spill, kryssord). Selv om Port-Royal alltid anser språket som feilaktig i relasjon til sinnet — og enthymemet er en språklig syllogisme — erkjenner de denne gleden ved et ufullstendig resonnement: «Denne utelatelsen [av en del av syllogismen] smigrer forfengeligheten hos dem man taler til, ved å overlate noe til deres intelligens og ved å forkorte talen gjør den talen sterkere og livligere».33 Vi ser imidlertid en etisk forandring (i forhold til Aristoteles): Gleden ved enthy­ memet er mindre relatert til den kreative autonomi hos til­ høreren enn til fortrinnligheten tilknyttet concision, som i triumf uttrykkes som tegn for et overskudd av tanke i for­ hold til språk (tanken overgår språket i utstrekning): «Et av de overordnede skjønnhetstrekk i en tale er å være full av mening og gi sinnet anledning til å utforme en tanke som har større utstrekning enn uttrykket...».

B.1.13. De enthymematiske premissene Stedet vi starter fra for å følge enthymemets gleder er dets premisser. Dette er et kjent og sikkert sted, men ikke med vitenskapelig sikkerhet: Det har vår menneskelige sikkerhet. Og hva er det vi tar for sikkert? 1. Det som faller inn under sansenes område, det vi ser og hører: de sikre indisiene,

33 Eksempel på heldig forkortelse er et vers fra Ovids Medea «som inneholder et meget elegant enthymem»: Servare potui, perdere an possim rogas? «Jeg kunne ha beholdt deg, altså kunne jeg miste deg?» (Den som kan beholde kan miste, og, jeg kunne ha beholdt deg, altså kunne jeg miste deg.) 58

tekmeria-, 2. Det som faller inn under meningens område, det folk vanligvis er enige om, som er etablert gjennom lover, det som er blitt sedvane («guder eksisterer», «man skal ære sine foreldre», og så videre). Dette er sannsynligheter, eikota, eller generisk sett det sannsynlige (eikos); 3. Mellom disse to former for menneskelig «sikkerhet» plasserer Aristoteles en mer flytende kategori: semeia, tegnene (en ting tjener til å få en annen forstått, per quod alia res intelligitur). B.1.14. Tekmerion, det sikre index Tekmerion er det sikre indisium, det nødvendige tegn eller til og med «det uknuselige tegn», det som er hva det er, og ikke kan være annerledes. En kvinne har nedkommet: Dette er det sikre indisium (te^merzon) på at hun har hatt omgang med en mann. Dette premisset er nært relatert til det som innleder den vitenskapelige syllogismen, selv om den bare baserer seg på erfaringens universalitet. Som alltid når vi bringer dette gamle logiske (eller retoriske) materialet frem i lyset, er det slående å se hvor fullstendig uanstrengt det fungerer blant verkene i den såkalte massekulturen — i den grad at man kan spørre seg om ikke Aristoteles er denne kulturens filosof, og følgelig grunnlegger den kritikk som kan ha et visst grep om den. Disse verkene mobiliserer faktisk stadig fysiske «evidenser» som tjener som utgangspunkt for implisitt resonnement, for en viss rasjonell persepsjon av anekdotens utfoldelse. I Goldfinger finner det sted en hen­ rettelse ved bruk av elektrisitet: Dette er velkjent, har intet behov for å belegges, det er et «naturlig» premiss, et tekmer­ ion. Et annet sted (i samme film) dør en kvinne fordi hennes kropp er forgylt; her må man vite at gullmaling hindrer huden i å puste, og dermed fremkaller kvelning: Ettersom det er sjeldent, har dette behov for belegg (gjennom en forklaring); det er altså ikke noe tekmerion, eller i det minste er det «ute­ latt» inntil en forutgående sikkerhet er etablert (kvelning er dødelig). Det sier seg selv at tekmeria historisk sett ikke har den fine stabiliteten Aristoteles tilskriver dem: Den offent­ lige «sikkerhet» avhenger av den offentlige «viten», og denne varierer med tiden og med samfunnene. For å vende tilbake til Quintilians eksempel (og dementere det), så har jeg latt meg fortelle at visse befolkningsgrupper ikke oppretter noen

59

avgjørende sammenheng mellom fødsel og seksuell forbin­ delse (barnet sover i moren, Gud vekker det). B.l.15. Eikos, det sannsynlige Den andre typen av «sikkerhet» (menneskelig, ikke viten­ skapelig) som kan tjene sormpremiss for enthymemet, er det sannsynlige, som i Aristoteles’ øyne er et overordnet begrep. Det er et generelt begrep som hviler på den dom mennesker har felt ut fra ufullkomne eksperimenter og induksjoner (Perelman foreslår å kalle det for det foretrukne). I aristo­ telisk sannsynlighet finnes to kjerner: 1. begrepet om det all­ menne, som står i motsetning til ideen om det universelle-. Det universelle er nødvendig, (den er vitenskapens attributt), mens det allmenne ikke er det; det er en menneskelig «all­ mennhet», som når det kommer til stykket bestemmes gjennom flertallets mening; 2. muligheten av det kontrære; riktignok blir enthymemet oppfattet av publikum som en sikker syllogisme, det synes å springe ut fra en anskuelse som antas å være «fast som fjell»; men i forhold til vitenskapen tillater det sannsynlige sin motsetning: Innenfor rammene av den menneskelige erfaring og det moralske liv, altså innenfor eikos, er det kontrære aldri umulig: Man kan ikke på noe sikkert (vitenskapelig) vis forutse et fritt vesens beslutninger: «Den som lever får se», «en far elsker sine barn», «et tyveri uten innbrudd må ha vært begått av en fra innsiden», og så videre. Gjerne det, men det motsatte er alltid mulig; analyti­ keren, retorikeren merker styrken i disse synsmåtene, men i anstendighetens navn holder han dem på avstand, ved å introdusere dem med et esto (gitt at) som fristiller ham i vitenskapens øyne, for hvilke det kontrære aldri er mulig. B.1.16. Semeion, tegnet Semeion, det tredje mulige utgangspunkt for enthymemet, er et mer tvetydig indisium, mindre sikkert enn tekmerion. Blod­ spor tyder på mord, men det er ikke sikkert: Blodet kan komme fra en neseblødning, eller en ofring. For at tegnet skal bli overbevisende, må det finnes andre sammenfallende tegn; eller igjen: For at tegnet skal opphøre å være polysemisk (semeion er faktisk det polysemiske tegn), må man gripe til en annen kontekst. Atlanta var ikke jomfru, for hun løp rundt

60

i skogen med gutter: For Quintilian gjenstår dette å bevise; påstanden er til og med så usikker at han plasserer semeion utenfor oratorens techné-. Oratoren kan ikke gripe til seme­ ion for å omforme påstanden til sikkerhet gjennom en enthymematisk konklusjon.

B.1.17. Utøvelse av enthymemet I den grad enthymemet er et «offentlig» resonnement, var det tillatt å utvide utøvelsen av det utover det juridiske område, og det er mulig å finne det utenfor retorikken (og antikken). Aristoteles selv studerte den praktiske syllogismen, eller enthymemet, som har en beslutningsmessig akt som sin konklusjon. Oversetmngen er lagt beslag på av en vanlig maksime (eikos). I undersetningen konstaterer agens (for eksempel jeg selv) at han befinner seg i en situasjon dekket av oversetningen, og han konkluderer med en atferdsbeslutning. Hvordan har det seg da at konklusjonen så ofte motsier oversetningen, og at handlingen motsetter seg kunn­ skap? Det kommer temmelig ofte av den grunn at det fra oversetning til undersetning går en omvei: Undersetningen impliserer i smug en annen oversetning: «Å drikke alkohol er skadelig for mennesket; og, jeg er et menneske; altså bør jeg ikke drikke». Og allikevel, på tross av dette fine enthy­ memet, drikker jeg; for jeg støtter meg «i lønnlighet» på en annen oversetning: «den perlende og nedkjølte vin slukker tørsten, og å friske seg opp gjør godt (en oversetning kjent fra reklamen og barkonversasjoner). En annen mulig ekstensjon av enthymemet finnes i de «kalde» og fornuftige språk, på én gang distanserte og offentlige, som de institusjonelle språkene (eksempelvis i det offentlige diplomatiet): Kinesiske studenter demonstrerte utenfor den amerikanske ambassa­ den i Moskva (mars 1965), demonstrasjonen ble oppløst av det russiske politiet, den kinesiske regjeringen protesterte på denne handlingen, en sovjetisk note svarer på den kinesiske protesten med en fin epikeirema som ville vært Cicero ver­ dig:34 1. Oversetning: eikos, allmenn mening: det finnes di­ plomatiske normer som aksepteres av alle land-, 2. bevis for oversetningen: I sitt eget land respekterer kineserne selv disse 34 Se over, B.l.ll.

61

normene for opphold-, 3. undersetning: og, de kinesiske studentene i Moskva har brutt disse normene-, 4. bevis for undersetningen: Fortellingen om demonstrasjonen (injurier, gatekamper og andre handlinger nevnt i straffeloven)-, 5. konklusjonen er ikke uttalt (den er et enthymem), men er opplagt: Det er noten selv spm avvisning av den kinesiske protesten: Motstanderen er blitt satt i kontradiksjon med eikos og med seg selv.

B.1.18. Stedet, topos, locus Vi har nå gått igjennom klassene med enthymematiske premisser, men vi må fremdeles fylle disse klassene, finne pre­ missene. Vi har hovedformene, men hvordan skal vi finne opp innholdet? Slik lyder det angstskapende spørsmål reto­ rikken alltid stiller, og som den forsøker å besvare: Hva må sies? Derav følger at svaret er viktig, noe som bekreftes gjen­ nom omfanget av og berømmelsen tilknyttet denne delen av inventio som har ansvaret for å forsyne resonnementet med innhold, og som begynner med dette: Topikken. Premissene kan faktisk bli trukket ut av visse steder. Men hva er et sted? Det er, sier Aristoteles, det som en mangfoldighet av orato­ riske resonnementer sammenfaller i. Stedene, sier Port-Royal, er «visse generelle hovedpunkter til hvilke man kan knytte alle bevis man benytter seg av i behandlingen av ulike typer stoff»; eller også (Lamy): «generelle synsmåter som minner dem som konsulterer dem om alle sidene et tema kan betraktes ut fra». Den metaforiske tilnærmingen til et sted er imidlertid mer betegnende enn dets abstrakte definisjon. Man har benyttet seg av en mengde metaforer for å identifisere stedet. Først og fremst, hvorfor akkurat ste di Fordi, sier Aristoteles, for å huske ting er det nok å gjenkjenne stedet hvor de befinner seg (stedet er altså faktoren av en ide­ assosiasjon, en mottageliggjøring, en dressur, en mnemonikk). Stedene er altså ikke argumentene selv, men feltene man ordner dem i. Herav stammer alle bilder som sammen­ stiller begrepet om et rom med begrepet om et reservoar, en lokalisering og en nedstamming: en region (hvor man kan finne argumenter, en mineralåre, en sirkel, en sfære, en kilde, en brønn, et arsenal, et skattkammer, og til og med et pigeonhole (W.D. Ross). «Steder,» sier Dumarsais, «er cellene hvor 62

så å si alle og enhver kan finne stoffet til en tale og argumenter for alle slags tema.» I sin utforskning av stedets hjemlige natur sammenligner en skolastisk logiker det med en etikett som angir innholdet av en beholder (pyxidum indices). For Cicero vil argumentene som kommer fra steder, presentere seg selv for den sak som skal behandles «som bokstavene for ordet som skal skrives»: Stedene danner altså dette høyst spesielle reservoar som alfabetet konstituerer: Et corpus av former som i seg selv er uten mening, men som bidrar til mening gjennom seleksjon, sammenstilling, aktualisering. Sett i forhold til sted, hva er så topikkd Det synes som om vi kan angi i det minste tre retninger for ordets betydning. Topikken er, eller har vært: 1. en metode; 2. et mønster av tomme former; 3. et reservoar av fylte former. B.1.19. Topikken: en metode Opprinnelig (ifølge Aristoteles’ Topica, som går forut for hans retorikk), har topikken vært en samling faste talemåter fra dialektikken, det vil si fra syllogismer basert på det sann­ synlige (mellomledd mellom vitenskapen og sannsynlig­ heten). Deretter gjorde Aristoteles den til en metode som var mer praktisk enn dialektikken: Den som «gjør oss istand til å forsyne ethvert foreslått tema med konklusjoner trukket ut av sannsynlige årsaker». Denne metodiske betydning av topikken kunne vedvare, eller i det minste dukke jevnlig opp, i løpet av retorikkens historie: Den ble etter hvert kunsten (organisert viten rettet mot undervisningen: disciplina) å finne argumentene (Isidorus), eller også: En samling «kort­ fattede og lette midler til å finne stoffet til talen selv når temaene er fullstendig ukjente» (Lamy) — vi forstår filosofiens mistenksomhet i forhold til en slik metode. B.1.20. Topikken: et mønster Den andre betydningen er et nettverk av former, en nærmest kybernetisk prosess som man underlegger det stoffet man vil ha omgjort til overbevisende tale. Vi må forestille oss tingene slik: et tema (quaestio) blir gitt til oratoren; for å finne argu­ menter lar oratoren sitt tema «spasere» langs et mønster av tomme former: Av kontakten mellom temaet og hver rute (hvert «sted») i mønsteret (i topikken) dukker det frem en

63

mulig idé, et enthymematisk premiss. Siden antikken har det eksistert en pedagogisk versjon av denne prosessen: chreia eller «nyttig» øvelse, var et bevis på virtuositet som ble på­ lagt elevene, og som besto i å få et tema til å vandre gjennom en serie av steder: quis? quid? ubi? quibus auxiliis? cur? quomodo? quandcd Gjennom å la seg inspirere av antikke topikker foreslår Lamy i det syttende århundre det følgende mønster: Genren, forskjellen, definisjonen, nummerering av delene, etymologien, bøyningsformene (verbalrotens assosia­ tive felt), sammenligningen, inkonsekvenser, virkninger, årsaker, og så videre. Sett at vi måtte lage en tale om littera­ turen: Vi «tørker opp» (og med god grunn), men heldigvis disponerer vi over Lamys topikk: Vi kan dermed i det minste stille oss noen spørsmål, og forsøke å svare: Til hvilken «genre» skal vi knytte litteraturen? Kunst? Tale? Kulturell produksjon? Dersom den er en «kunst», hva skiller den fra andre kunstarter? Hvor mange og hvilke deler skal den antas å ha? Hva sier ordets etymologi oss? Eller dets forhold til sine morfologiske naboer (littera, litterat, litteratrise, litteratukleri, litterær, og så videre)? Hva står litteraturen i et inkonsekvent forhold til? Penger? Sannhet? og så videre.35 Sammenfallet av mønsteret og quaestio ligner på det mellom tema og predikat, subjekt og attributt: Den «attributive topikk» har sitt høydepunkt i Lullistenes tabeller (ars brevis)-. De allmenne attributter er arter av steder. — Vi ser rekke­ vidden av det topiske mønster: Metaforene som sikter mot stedet (topos) viser det ganske klart: Argumentene gjemmer seg, de ligger på lur i regionene, i dypene, i avsatser de må trekkes opp av, vekkes opp fra, og så videre: Topikken er det latentes jordmor: Den er en form som artikulerer innhold og slik produserer fragmenter av mening, intelligible enheter.

35 Disse topiske mønstrene er stupide, de har ikke noe forhold til «livet», «sannheten», man har gjort rett i å forby dem fra den moderne undervisning, og så videre. Derom hersker ingen tvil, men allikevel må «temaene» (for stilskriving, hjemmeoppgaver) fremdeles følge denne fine bevegelsen. Samtidig som jeg her skriver, får jeg vite at en av «oppgavene» til artium i år var noe i likhet med «Må vi fremdeles respektere de gamle?» Til et stupid tema, svarer en uunnværlig topikk.

64

B.1.21. Topikken: et reservoar Stedene er i prinsippet tomme former; men disse formene fikk fort en tendens til alltid å fylles på samme måte, og til å medbringe innhold som først var tilfeldige, deretter gjentatte og tmgliggjorte. Topikken er blitt et reservoar av stereotypier, faste temaer, fulle «stykker», som man nesten obligatorisk anvender i behandlingen av ethvert tema. Derav den histo­ riske tvetydigheten i uttrykket allmennsteder (topi koinoi, loci communi}-?6 1. Det er tomme former som er felles for alle argumenter (dess mer tomme de er, dess mer er de fel­ les);36 3738 2. Det er stereotypier, forterskede talemåter. Topikken, et fullt reservoar: Denne betydningen er slett ikke Aristoteles sin, men tilhører allerede sofistene, som hadde merket nød­ vendigheten av å ha en tabell over ting man vanligvis taler om, og som man ikke bør bli «satt fast» av. Utover Aristoteles er denne tingliggjøringen av topikken jevnlig fremmet av latinske forfattere; den triumferte i neo-retorikken og var absolutt allmenn i middelalderen. Curtius har gitt en liste over disse obligatoriske temaene, ledsaget av deres fastlagte behandling. Her er noen av disse tingliggjorte stedene (i mid­ delalderen): 1. Topos for det opprørte måtehold: Enhver orator må erklære at han er knust av sitt tema, at han er inkompetent, at det slett ikke er noe koketteri å si så mye, og så videre (exusatio propter infirmitatem)-,3* Topos for puer senilis: Dette er det magiske tema om ungdommen med den fullkomne visdom, eller den gamle med ungdommelig

36 [Fr. lieux commun, i likhet med eng. commonplaces er kurante vendinger på de respektive språkene, og samsvarer etymologisk med gr. topoi koinoi og lat. loci communi, mens det norske allmennsteder er foreldet. Tross denne foreldelsen vil «allmennsteder» i det følgende bli brukt, for å henvise til den retoriske og etymologiske arven, og på bekostning av uttrykk som «forterskede talemåter», «banaliteter», eller annet. O.a.] 3 Se nedenfor, B.1.23. 38 Exusatio propter infirmitatem dominerer fremdeles i overflod i vår egen skriving. Se bare på Michel Cournots humo­ ristiske excusatio i Le Nouvel Observateur, 4. mars 1965: «Denne uken ler jeg ikke, jeg har Evangeliet som tema, og, hvorfor ikke si det med en gang, jeg er ikke på høyde med det, osv.» 65

skjønnhet og grasiøsitet; 3. Topos for locus amoenus: det ideelle landskap, Elyseum eller paradiset (trær, skogholt, kilde og sletter) har gitt tallrike litterære «beskrivelser»,39 men opprinnelsen til det er judisielt: Enhver demonstrativ relasjon ved en sak nødvendiggjorde argumentum a loco: Bevisene måtte baseres på najmren på stedet der handlingen hadde skjedd; topografien invaderte deretter litteraturen (fra Virgil til Barrés). Når det engang er tingliggjort, har topos et fastlagt innhold, som er uavhengig av konteksten: Oliven­ trær og løver ble plassert i nordiske regioner. Landskapet ble løsrevet fra stedet, fordi dets funksjon er å danne et univer­ selt tegn, Naturens tegn: Landskapet er naturens kulturelle tegn; 4. Adynata (impossibilidp Dette topos beskriver kont­ rære fenomener, gjenstander og levende vesener som brått sammenfallende, idet en paradoksal omvending fungerer som et forstyrrende tegn på en verden snudd «opp ned»: Ulven flykter for sauene (Virgil). Dette er et topos som florerer i middelalderen, og som gir rom for en kritikk av epoken, eksempelvis i temaet om grinebiteren og oldingen som sier at nå har han «sett alt» eller fått nok.40 Alle disse topoi, og det selv forut for middelalderen, er stykker som kan løsrives (bevis på deres sterke tingliggjøring), beveges, transporteres: De er bestanddelene i en syntagmatisk kombinatorikk; deres forflytning var underlagt ett eneste forbehold: De kunne ikke settes inn i peroratio (perorasjonen), som er helt tilfeldig, for denne skal oppsummere oratio. Imidlertid, da som nå: Så mange stereotypiske konklusjoner det finnes!

39 Se ekphrasis, A.5.2. 40 To eksempler på kadynata: Dellile: «Snart med den sorte kråke skal svalen forenes; / Snart til sin kjeere den troløse due; / Langt fra det ekteskapelige rede fryktløs skal bringe; / Den ville hauk sitt hjerte og sin tro.» Théophile de Viau: «Denne bekken renner opp til sin kilde; / En okse klatrer opp på et klokketårn, / Blodet flyter fra denne klippe; / En orm parrer seg med en bjørn. / På toppen av et gammelt tårn sønderriver en slange en gribb; / Ilden brenner innenfor isen, / Solen er blitt sort, / Jeg ser månen som snart vil falle, / Dette treet har forlatt sin plass.» 66

B.1.22. Noen topikker La oss vende tilbake til vårt topikk-mønster, ettersom det er dette som gjør det mulig for oss å «klatre» videre nedover vårt retoriske tre, som det topiske mønster i stor grad sørger for å spre utover (et sted for dispatching). Antikken og klassi­ sismen produserte flere topikker, definert enten gjennom inn­ delingen av stedenes eller temaenes affinitet. I det første tilfelle kan vi sitere Port-Royals allmenne topikk, inspirert av den tyske logikeren Clausberg (1654); Lamys topikk, som vi allerede har sitert, gir en idé om det: Det finnes grammatikkens steder (etymologi, conjugataf logikkens steder (genre, egenskap, aksidens, art, differens, definisjon, deling), metafysiske steder (formålsårsak, virkende årsak, virkning, helhet, deler, motsatte begreper). Dette er selvsagt en aristo­ telisk topikk. I den andre tilfellet, som omfatter tematisk topikk, kan vi sitere følgende topikker: 1. Oratorisk topikk i egentlig forstand; denne inneholder faktisk selv tre topikker: En resonnementenes topikk, en sedvanens topikk (ef6é: prak­ tisk intelligens, dyd, affekt, hengivelse) og en lidenskapenes topikk (pathé: sinne, kjærlighet, frykt, skam og deres mot­ setninger); 2. En komisk topikk, som er del av komikkens mulige retorikk; Cicero og Quintilian har listet opp flere steder for det lattervekkende: Kroppslige skavanker, mentale skavanker, innfall, eksteriører, og så videre; 3. En teologisk topikk: Denne inneholder de ulike kildene som teologene kan øse sine argumenter fra: Skriften, Fedrene, Kirkemøtene, og så videre; 4. En sensibilitetens topikk eller fantasiens topikk som man finner den skissert hos Vico: «Grunnleggerne av sivilisasjonen [allusjon til tiden forut for poesien] ga seg hen til en sensibel topikk hvor de forente individenes eller artenes særmerker, egenskaper eller relasjoner og brukte dem konkret i sin utforming av sin poetiske genre». Vico taler forøvrig om «fantasiens universalia»; i denne sensibilitetens topikk kan vi ane en forgjenger for vår tids tematiske kritikk, den som forholder seg til kategorier, og ikke til forfattere: Bachelards kritikk, kort sagt: det oppadstigende, det uthu­ lede, det voldsomme, det sovende og så videre, er «steder» hvor man plasserer dikterens «bilder».

67

B.l.23. Allmennsteder41 Topikken i egentlig forstand (oratorisk, aristotelisk topikk), den som avhenger av pisteis entechnoi i motsetning til karakterenes og lidenskapenes topikk, omfatter to deler, to under-topikker: 1. en allmenn topikk, som er allmennstedenes topikk; 2. En anvendt topikk, de spesielle steder. Allmennstedene (topoi koinoi, loci communissimi) har for Aristoteles en helt annen betydning enn den vi tillegger uttrykket (under påvirkning av den tredje betydningen av ordet topikk).42 Allmennstedene er ikke fullstendige stereotypier, men tvert om formelle steder: Ved å være allmenne (det allmenne sær­ merker det sannsynlige), er de felles for alle temaer. For Aristoteles er disse allmennstedene i sin helhet tre i tallet: 1. Det mulige/umulige-. Konfrontert med tiden (fortid, frem­ tid) gir disse begrepene et topisk spørsmål: Kan tingen ha vært til eller ikke, kan den bli til eller ei? Dette sted kan anvendes på kontrære relasjoner. Dersom det er mulig at en ting begynte, er det mulig at den ender, og så videre; 2. eksisterende/ikke eksisterende (eller virkelig/uvirkelig); som det foregående, kan dette stedet konfronteres med tidsaspektet: Dersom noe som er mindre sannsynlig likefullt har forekom­ met, vil det som er mer sannsynlig helt sikkert ha forekom­ met (fortid). Her ligger det en haug med bygningsmaterialer: Sannsynligvis skal man bygge et hus (fremtid); 3. mer/mindre-. Dette er stedet for storhet og smålighet; dets hovedsakelige drivkraft er «så meget mer som»: Det er store sjanser for at X har gått løs på sine naboer, siden han til og med går løs på sin far. — selv om allmennstedene per defini­ sjon er uten spesifisitet, er hver og en mer tilpasset en enkelt av oratoriske genrene: Det mulige/umulige er tilpasset det deliberative (er det mulig å gjøre dette?), virkelig/uvirkelig er tilpasset det forensiske (har forbrytelsen funnet sted?), mer/ mindre er tilpasset det epideiktiske (hyllest eller bebreidelse).

B.l.24. Spesielle vendinger De spesielle stedene (eide, idia) er steder (topos) som hører til fastlagte temaer. De er allmennt aksepterte sannheter,

41 [Se note 31. O.a.] 42 Se over, B.l.21. 68

karakteristiske påstander. De er de eksperimentelle sannheter knyttet til politikk, lov og rett, finanser, sjøfart, krig, og så videre. Siden disse vendingene faller sammen med praktise­ ringen av disipliner, genre og spesielle temaer, kan vi imidler­ tid ikke nummerere dem. Men det teoretiske problem må ikke desto mindre kunne reises. Fortsettelsen av vårt treskjema vil dermed bestå i å sette inventio, slik vi hittil har forstått det, opp mot innholdets egenart. Denne konfrontasjonen er quaestio.

B.1.25. Tese og hypotese: causa Quaestio er formen for talens egenart. I alle operasjoner den retoriske «maskinen» ideelt sett stiller opp, innføres det en ny variabel (som faktisk er det egentlige utgangspunkt når det gjelder å skape talen): innholdet, det omstridte spørsmål, kort sagt det referensielle. Ved hjelp av en foreløpig defini­ sjon kan dette referensielle imidlertid deles inn i to hoved­ former, som utgjør de to hovedtypene av quaestio: 1. Standpunkt, eller tese (thésis, propositum): Dette er et all­ ment spørsmål, som vi i dag ville kalt «abstrakt», men ikke desto mindre er det presisert. Spørsmålet har en referanse (i motsatt fall ville det ikke sortere under spesielle vendinger), men det er imidlertid (og dette er dets kjennetegn) uten noe parameter for tid eller rom (eksempelvis: Bør man gifte seg?)-, 2. Hypotesen (hypothésis): Dette er et spesielt spørsmål, som impliserer kjensgjermnger, omstendigheter, personer, kort sagt en tid og et sted (eksempelvis: Bør X gifte seg?). Vi ser at i retorikken får ordene tese og hypotese en helt annen betyd­ ning enn hva vi er vant til. Og hypotesen, dette temporaliserte og stedfestede stridsspørsmål, har et annet navn, mer prestisjefylt: Hypotesen er causa. Causa er et negotium, en affære, en kombinasjon av varierte kontingenser; et proble­ matisk punkt hvor kontmgensen er virkende, og i særdeleshet den temporale. På samme vis som det finnes tre «tidsplan» (fortid, nåtid, fremtid), vil vi slik få tre typer causa, og hver type vil da samsvare med en av de tre oratoriske genrene som vi allerede kjenner: Her er de, strukturelt fundert og plassert på vårt retoriske tre. Vi kan tillegge dem deres attributter:

69

Publikum

Formål

Tema

Tid

DeliForsamberativ lingsmedlemmer 2 Foren- dommere sisk

råde/ fraråde

nyttig/ skadelig

frem -tid

anklage/ forsvare

rettferdig/ for­ urettferdig tid

3 Epideiktisk

hylle/ irette­ sette

vakkert/ stygt

0

Genre

1

tilskuere, publikum

Reson­ nement* exempla

Allmennsteder mulig/ umulig

enthymemer

virkelig/ uvirkelig

nåtid forsterk­ ende sammenligning*

mer/ mindre

* Den dominerende måte å resonnere på. ** En variasjon av induksjon, et exemplum rettet mot den hyllede personens eksaltasjon (gjennom implisitte sammenligninger).

B.l.26. Status causae Av disse tre genrene er det den forensiske genre som blir mest kommentert i antikken. Det retoriske treet brer den utover dens naboer. De spesielt forensiske vendingene kalles status causae. Status causae er hjertet av quaestio, det punkt som skal bedømmes. Dette er det øyeblikk hvor det første sam­ menstøt mellom motstander eller partier oppstår. For å forutse denne konflikten må oratoren finne quaestios arki­ mediske punkt (derav ordene stasis, status). Status causae stimulerte antikkens taksonomiske lidenskap i stor skala. Den enkleste klassifikasjonen lister opp tre status causae (det dreier seg stadig om de former det kontingente kan ta): 1. Antagelsen-. Har dette funnet sted eller ei (an sit)? Dette er første allmennsted, ettersom det er det umiddelbare resultat av en første påstandskonflikt: fecisti/non feci: an fecerit? (Det er du som har gjort dette! Nei, det er ikke meg: Er det ham?); 2. Definisjonen (quid sit?): Hva er kjensgjerningens rettslige kategori, under hvilken (juridiske) betegnelse skal det sorte­ res? Er det en forbrytelse? En helligbrøde? 3. Kvaliteten (quale sit?): Er kjensgjerningen tillatt, nyttig, tilgivelig? Dette er de formildende omstendighetenes orden. Til disse tre ste­ dene tilføyes ofte et fjerde av prosessuell art, nemlig tilstanden (status) av påstand om inhabilitet (Forhørsrettens område). — Når status causae er stilt opp, er probatio uttømt. Vi går

70

fra den teoretiske utarbeidelsen av talen (retorikken er et techné, en spekulativ praksis) til talen selv. Vi kommer til det punkt hvor oratorens, egoets «maskin» ledd for ledd må til­ passes maskinen til motstanderen, som på sin side vil ha gått samme vei, utført samme arbeide. Denne «artikulasjonen», denne sammenviklingen, er naturligvis konfliktfull: Dette er disceptatio, de to partienes friksjonspunkt. B.1.27. De subjektive eller moralske bevis Når hele probatio (korpus av logiske bevis hvis formål er å overbevise) er gjennomgått, må vi vende tilbake til den inn­ ledende dikotomien som åpnet Inventios område, og igjen gå opp til de subjektive eller moralske bevis, de som avhenger av å bevege tilhørerne følelsesmessig. Dette er den psyko­ logiske retorikkens avdeling. Den er utvilsomt dominert av to navn: Platon (man må finne typer av tale som passer til ulike slags sjeler) og Pascal (man må gjenfinne den indre bevegelsen i den andres tanke). Når det gjelder Aristoteles, anerkjenner han riktignok en psykologisk retorikk. Men fordi han fortsetter å gjøre den avhengig av en techné, blir den en «prosjektert» psykologi: Psykologien slik alle og enhver forestiller seg den: Ikke det publikum «har i sinne», men det publikum tror de andre «har i sinne»: Det er et endoxon, en «sannsynlighetens» psykologi, i motsetning til det «sannes» psykologi, slik enthymemet står i motsetning til den «sanne» (demonstrative) syllogismen. Før Aristoteles anbefalte teknografer å ta psykologiske tilstander som med­ lidenheten i betraktning.43 Men Aristoteles var innovativ gjennom nitidig å klassifisere lidenskapene ifølge hva man trodde de var, istedenfor hva de var: Han beskriver dem ikke vitenskapelig, men søker argumenter man kan bruke med hensyn på publikums ideer om lidenskap. Lidenskapene er uttrykkelig premisser, steder: Aristoteles’ «psykologiske» retorikk er en beskrivelse av eikos, av lidenskapelig sannsyn­ lighet. De psykologiske bevisene deler seg i to store grupper: Ethé (karakterer, toner, kvaliteter) og pathé (lidenskapene, følelsene, affektene).

43 [Teknograf: En som beskriver kunst og teknikk. O.a.] 71

B.1.28. Ethé, karakterene, tonene Ethé er oratorens attributter (og ikke publikums, pathé): Dette er karaktertrekk oratoren må vise publikum (hans redelighet her betyr lite) for å gjøre et godt inntrykk: Disse er hans «air». Det dreier seg altså ikke om en psykologi som er ekspressiv, men imaginær (i psykoanalytisk forstand): Jeg må uttrykke det jeg vil være for den andre. Dette er grunnen til — innenfor denne teatrale psykologiens perspektiv — at det er bedre å snakke om toner enn karakterer, toner da forstått i den musikalske og etiske forstand som ordet hadde i gresk musikk. I egentlig forstand er ethos en konnotasjon: Oratoren utsier en informasjon og samtidig sier han: Jeg er dette, jeg er ikke dette. For Aristoteles fantes det tre typer «air», som tilsammen konstituerer oratorens personlige au­ toritet: 1. Phronésis: kjennetegnet på en som er god til å drøfte, som kan vektlegge både pro og contra: Dette er en objektiv visdom, en fremvist sunn fornuft; 2. Arété: Dette er fremvisningen av en freidighet som ikke frykter sine konsek­ venser, og som uttrykker seg ved hjelp av direkte bemerk­ ninger, merket av en teatralsk oppriktighet; 3. Eunoia: Det dreier seg om å ikke sjokkere, ikke provosere, om å være sympatisk (og kanskje til og med elskelig), om å tre inn i en velvillig delaktighet med tilhørerne. Kort sagt, mens han taler og utfolder protokollen med de logiske bevisene, må oratoren likeledes ustanselig si: Følg meg {phronésis), verdsett meg {arété) og elsk meg {eunoia). B.1.29. Pathé, følelsene Pathé er tilhørerens (og ikke lenger oratorens) affekter, i det minste slik han forestiller seg at de er. Aristoteles tar dem kun i betraktning innenfor persketivet av en techné, altså som premiss til de argumentative ledd: En avstand han markerer med det esto {gitt at) som går forut for beskrivelsen av hver lidenskap og, som vi har sett, er det «sannsynliges» virke­ middel. Hver «lidenskap» er identifisert gjennom sin habitus (de allmenne disposisjoner som favoriserer den), ifølge sitt objekt (for hvem det er følt) og i overensstemmelse med omstendighetene som fremkaller «krystallisasjonen» {sinnel ro, hat/vennskap, frykt/tillit, misunnelse/kappelyst, utakknemlighet/hjelpsomhet, og så videre). Dette må understrekes, 72

fordi det betegner den dyptpløyende modernitet hos Aristoteles, og gjør ham til den ideelle foregangsfigur for den såkalte massekulturens sosiologi: Alle disse lidenskapene er med vilje grepet i all deres banalitet-. Sinnet er hva alle og enhver forbinder med sinne, lidenskapen er aldri annet enn hva man sier om den: Ren og pur intertekstualitet og sitat (det var slik den ble forstått av Paolo og Francesca, som elsket hverandre kun fordi de hadde lest om Lancelots kjærlighet). Den retoriske psykologi er altså det stikk motsatte av en reduktiv psykologi, som søker å se hva som finnes bakenfor det som folk sier, og som pretenderer å redusere sinnet, for eksempel, til noe annet og mer skjult. For Aristoteles er offentlig mening den første og siste kjensgjerning; hos ham finnes ingen hermeneutisk idé (om dechiffrering); for ham er lidenskapene fiks ferdige biter av språk, som oratoren enkelt nok må kjenne til. Herav stammer begrepet om lidenskapenes skjema, ikke som en samling essenser, men som en oppstil­ ling av meninger. Den reduktive psykologi (som dominerer i dag) blir hos Aristoteles (på forhånd) erstattet av en klassifikatorisk psykologi, som skiller mellom ulike «språk». Det kan synes svært platt (og utvilsomt galt) å si at ungdom lettere blir sinte enn eldre, men denne plattheten (og denne feilen) blir interessant dersom vi forstår at et slikt utsagn ikke er annet enn et element av dette allmenne språket hos den andre som Aristoteles rekonstituerer, kanskje i samsvar med den aristoteliske filosofiens arcanum: «Det som alle tror er sant, er faktisk sant» (Den Nikomakhiske Etikk, X.2. 1173 al).

B.l.30. Semina probationum Slik avsluttes feltet eller nettverket for Inventio, den heuristiske forberedelsen av talens stoff. Vi må nå nærme oss selve Oratio-. Ordningen av delene (Dispositio) og realiseringen av den i ord (Elocutio). Hva er de «programmatiske» rela­ sjoner mellom Inventio og Oratio^ Quintilian sier det med ett ord (et bilde): Han anbefaler at man allerede i narratio (det vil si før den argumentative del i egentlig forstand) plas­ serer «såkorn av bevis» (semina quaedam probationum spargere). Mellom Inventio og Dispositio er det altså en relasjon av spredning-. Man må foreslå, deretter tie, gjenta, få det til å funkle langt avsted. Med andre ord er stoffet for 73

Inventio allerede biter av språk, fremsatt i en tilstand av reversibilitet som nå må innpodes i en orden som er fatalt irreversibel, nemlig talens orden. Av dette kommer den andre store virkningen av techné-. Dispositio, eller behandling av suksessiv spenning. •fe-. B.2. Dispositio Vi har sett at situasjonen for Dispositio [taxis) i techné utgjorde en viktig innsats. Uten at vi skal vende tilbake til dette problemet, kan vi definere dipositio som ordningen (enten i aktiv, operativ forstand, eller i passiv, tingliggjørende forstand) av talens hoveddeler. Den beste oversettelsen blir kanskje komposisjon, om vi har i mente at på latin betyr compositio noe annet, og refererer utelukkende til ordningen av ord innenfor setningen; mens conclatio betegner distribu­ sjonen av stoff innenfor hver av delene. Ifølge en augmentativ syntagmatikk har vi altså: Setningens nivå [compositio), delens nivå [conclatio), talens nivå [dispositio).44 Talens hoveddeler ble meget tidlig understreket av Corax,45 og deres distribusjon har knapt blitt endret siden da: Quintilian ut­ former fem deler (han utvider den tredje delen ved å skille mellom confirmatio og refutatio), Aristoteles fire: Det er denne siste inndelingen vi skal holde oss til her.

B.2.1. Egressio Før disse fastlagte delene nummereres, må den fakultative eksistensen av en bevegelig del nevnes: egressio eller digressio: Dette er en seremoniell del, som ligger utenfor tema eller svært løst knyttet til det, og som har som funksjon å få ora­ toren til å fremstå i beste lys. Som oftest er det en hyllest til stedet eller menneskene (eksempelvis hyllesten til Sicilia i Ciceros Verres). Denne bevegelige delen, som ligger utenfor klassifikasjon og, kan man si, omflakkende — opprinnelsen til neoretorikkens ekphrasis — er en forestillingseffekt, et slags stempelmerke, en signatur fra det «herskende språk» (Gorgias’ kurdsis, Jakobsons «poetikk»). Men akkurat slik

44 [Augmentativ betyr her i stigende grad intensivert, forster­ ket. O.a.] 45 Se over, A. 1.2.

74

et maleri alltid blir signert på samme sted, har dispositio endt opp med nærmest jevnlig å finne sted mellom narratio og confirmatio.

B.2.2. De fire delenes paradigmatiske struktur Dispositio begynner med en dikotomi som med andre benev­ nelser allerede tilhørte Inventio: animos impellere (bevege)/ rem docere (informere, overbevise). Den første betegnelsen (appell til følelsene) dekker exordium og epilogen, det vil si talens to ytterpunkter. Den andre betegnelsen (appell til for­ nuften, fakta) dekker narratio (relasjon mellom fakta) og confirmatio (fastsettelse av beviser eller veier til overtalelse), det vil si talens to mellomliggende deler. Den syntagmatiske orden følger altså ikke den paradigmatiske orden, og vi har med en kiasmatisk konstruksjon å gjøre: To stykker «liden­ skapelig» stoff omslutter en demonstrativ blokk:

1 exordium

l2

demonstrativ 3

narratio

।

confirmatio

4 epilog I

lidenskapelig

Vi skal behandle de fire delene i henhold til den paradigma­ tiske orden: exordium/epilog, fortelling/bekreftelse. B.2.3. Begynnelse og slutt Formaliseringen av begynnelse og slutt, av åpninger og av­ slutninger, er et problem som går ut over retorikken (ritualer, protokoller, liturgier). Motsetningen mellom exordium og epilog, i klart konstituerte former, har uten tvil noe arkaiserende over seg; i sin utvikling og sekularisering har således den retoriske koden blitt ledet til å tolerere tale uten exordium (innenfor den deliberative talegenren), ifølge regelen om in medias res, og til og med til å oppfordre til abrupte avslut­ ninger (eksempelvis Isokrates). I sin kanoniske form inne­ holder motsetningen begynnelse/slutt en differensiering: I exordium må oratoren engasjere seg med forsiktighet, reservasjon, måtehold; i epilogen behøver han ikke lenger

75

beherske seg, han engasjerer seg fullt ut, setter i scene alle det store, patetiske spillets ressurser. B.2.4. Proemiet I den arkaiske diktningen, den hos sangerne i den greske old­ tid, er prooimon (proemiet)ælet som kommer før sangen (ozmé): Det er preludiumet til lyrespillerne, som før tevlin­ gen myker opp sine fingre med det, og benytter anledningen til å vinne over juryen på forhånd (spor av dette finnes i Wagners Mestersangerne). Oimé er en gammel episk ballade: Resitatøren begynte å fortelle en historie på et mer eller mindre tilfeldig øyeblikk: Han kunne ha «tatt den opp» tidli­ gere eller senere (historien er «uendelig»); de første ordene «kutter» den virtuelle tråden i en fortelling uten opprinnelse. Denne tilfeldigheten i begynnelsen ble markert med ord: Ex ou (ut fra hva)-. Jeg begynner med å starte her; Odysseens sanger ber musen om å besynge Odyssevs hjemkomst og om å «begynne hvor hun vil». Proemiets funksjon er altså på et vis å utdrive enhver begynnelses tilfeldighet. Hvorfor skal man begynne med det ene snarere enn med noe annet? Av hvilken grunn skjæres talen inn i det Ponge (forfatter av Proémes) kaller «rå, analogisk magma»? Denne knivens kutt må mildnes, dette anarkiet trenger en beslutningsprotokoll: Dette er prooimon. Dens innlysende rolle er å temme, som om det å begynne å tale, å møte språket, var å stå i fare for å vekke det ukjente, skandalen, monsteret. I oss alle finnes det en skremmende høytidelighet knyttet til det å «bryte» stillheten (eller det andre språket), unntatt hos disse skravle­ bøttene som lik en naiv og tåpelig figur kaster seg hodestups ut i talen, og «tar» ordet med makt, uansett hvor det skulle være: Dette er hva man kaller «spontanitet». Slik er formo­ dentlig utgangspunktet for det retoriske exordium, den regelstyrte åpningen av talen.

B.2.5. Exordium Exordiet inneholder kanonisk sett to ledd. 1. Captatio benevolentiae, eller tiltak for å forføre publikum, som det straks dreier seg om å forlike seg med gjennom et bevis på delaktig­ het. Captatio var ett av det retoriske systemets mest stabile elementer (det florerte fremdeles i middelalderen, og fore76

finnes selv i våre dager). Det følger en svært velutviklet modell, kodifisert ifølge klassifikasjonen av beveggrunner-. Forførelsesmiddelet varierer med beveggrunnens relasjon til doxa, den herskende, normale mening: a. dersom beveggrunnen er identisk med doxa, dreier det seg om en «normal» beveggrunn, god tone, det er ingen grunn til å la dommeren bli gjenstand for noen forførelse eller press. Dette er genrene som benevnes andoxon, honestum-, b. dersom beveggrunnen på et eller annet vis er nøytral i forhold til doxa, kreves en positiv handling for å overvinne dommerens treghet, vekke hans nysgjerrighet, gjøre ham oppmerksom (attentum). Dette er genren kjent som adoxon, humile; c. dersom beveggrunnen er tvetydig, eksempelvis dersom to doxai kommer i konflikt med hverandre, må man oppnå dommerens gunst, gjøre ham benevolum, få ham til å ta parti. Dette er genren kalt amphidoxon, dubium; d. dersom beveggrunnen er diffus, obskur, må dommeren ledes til å bli din veileder, en som opplyser, han må gjøres docilem, mottagelig, føyelig. Dette er genren dysparakoloutheton, obscurum; e. til slutt, dersom beveg­ grunnen er ekstraordinær og fremkaller forbauselse ved å befinne seg langt fra doxa (for eksempel: Saksøke en far, en gammel mann, et barn, en blind, gå imot buman touch), er det ikke lenger tilstrekkelig med en vag påvirkning (en konno­ tasjon) overfor dommeren, det kreves et virkelig middel, men også at dette middelet er indirekte, for dommeren må ikke konfronteres eller sjokkeres åpent: Dette er insinuatio, et autonomt fragment (og ikke lenger en enkel betoning) som finner sted etter begynnelsen: For eksempel kan man late som om man er imponert over motstanderen. Slik arter varian­ tene av captatio benevolentiae seg. 2. Det andre ledd i exordiet, partitio, kunngjør inndelingene som vil bli anvendt, planen man skal følge (partitiones kan mangfoldiggjøres, og kan plasseres i begynnelsen av hver del). Fordelen, sier Quintilian, er at man aldri synes noe er langt når dets avslut­ ning er annonsert på forhånd.

B.2.6. Epilogen Hvordan kan vi vite om en tale er avsluttet? Dette er like tilfeldig som begynnelsen. Det kreves altså et tegn for slutten, et tegn for avslutningen (som i visse manuskripter: «ci falt la 77

geste que Turoldus declinet»)46. Dette tegnet er rasjonalisert under dekke av lystens alibi (noe som viser i hvilken grad man i antikken var seg bevisst «kjedsommeligheten» i sine taler!). Aristoteles har pekt på det, ikke i forbindelse med epilogen, men å propos perioden: En periode er en «behage­ lig» setning, fordi den er det-motsatte av den som ikke har noen ende; derimot er det ubehagelig å ikke være istand til å ane hva som kommer, å ikke se slutten på noe. Epilogen (peroratio, conclusio, cumulus, fullendelse) omfatter to nivåer: 1. Nivået for «ting» fposita in rebus): Det dreier seg om å fortsette og oppsummere (enumeratio, rerum repetitiof, 2. nivået for «følelser» (posita in affectibus): Denne patetiske, tårefylte konklusjonen var lite i bruk hos grekerne, der en rettstjener bragte til taushet enhver orator som for mye og for lenge spilte på følelsene. Men i Roma ga epilogen anled­ ning til et stort teater, med advokatenes mange gestikulasjoner, som å vise frem den anklagde omringet av sine slektninger og barn, stille ut en blodig dolk eller beinpiper tatt fra et sår. Quintilian lister opp alle disse triksene.

B.2.7. Narratio Narratio (diégésis) er riktignok fortellingen om kjensgjerningene som er involvert i saken (fordi causa er quaestio gjennomsyret av tilfeldighet), men denne fortellingen er grepet utelukkende fra bevisets synspunkt, den er «den over­ talende fremstilling av en utført eller påstått utført ting». Narrasjonen er altså ingen fortelling (i ordets romanaktige og desinteresserte betydning), men en argumentativ for-setning. Følgelig har den to obligatoriske kjennetegn: 1. Sin nakenhet: Ingen digresjon, ingen prosopopeia, ingen direkte argumentasjon. Det finnes ingen techné som kjennetegner

46 [«Ci falt ...»: Gammelfransk vending fra Rolandssangens siste vers (nr. 4002), som kan oversettes med: «Slik endte histo­ rien som Turoldus fortalte» eller «Her opphører historien Toruldos forteller». Rolandssangen ble forfattet i annen halvdel av det 11. århundret. Tolkningen av vendingen er imidlertid ikke uproblematisk (hvem er Turoldus: forfatter, forteller, fremfører?), men slike eksplisitte avslutninger var altså vanlige i datidens tekster. O.a.] 78

narratio, den skal bare være klar, sannsynlig og kortfattet-, 2. Sin funksjonalitet: Den er en forberedelse til argumenta­ sjonen; den beste forberedelse er den hvor meningen er skjult, hvor bevisene er spredt utover i form av usynlige såkorn [semina probationum}. Narratio omfatter to slags elementer: fakta og beskrivelser. B.2.8. Ordo naturalis/ordo artificialis I den antikke retorikken er fremstillingen av fakta underlagt en eneste strukturell regel: At sammenkjedningen av dem er sannsynlig. Men senere, i middelalderen, når retorikken ble helt løsrevet fra det forensiske, ble narratio en autonom genre, og ordningen av dens deler {ordo} ble et teoretisk problem: Dette er motsetningen mellom ordo naturalis og ordo artificialis. «Enhver orden,» sier en samtidig av Alcuin, «er enten naturlig eller kunstig. En orden er naturlig dersom man gjengir kjensgjerningene i den samme orden som de har inntruffet; en orden er kunstig dersom man ikke utgår fra begynnelsen av det som har hendt, men fra midten.» Dette er problemet med flash-back. Ordo artificialis krever en sterk segmentering av faktasekvenser, fordi det dreier seg om å oppnå bevegelige, reversible enheter. Den impliserer eller produserer en særegen intelligibilitet, som er kraftig frem­ hevet, siden den ødelegger den lineære tids (mytiske) «natur». Motsetningen mellom de to «ordner» kan ikke lenger dreie seg om fakta, men om selve delene av talen: Ordo naturalis er på denne måten den orden som respekterer den tradisjo­ nelle norm (exordium, narratio, confirmatio, epilog), mens ordi artificialis er den som omkalfatrer denne orden alt etter omstendighetene. Paradoksalt nok (og dette paradokset er utvilsomt hyppig forekommende) betyr naturalis derfor «kul­ turell», og artificialis betyr «spontan», «tilfeldig», «natur­ lig».

B.2.9. Beskrivelsene Ved siden av aksen som i egentlig forstand er den krono­ logiske — diakroniske, eller diegetiske — tillater narratio en aspektuell, durativ akse, formet som en flytende sekvens av stillstander: beskrivelsene. Disse beskrivelsene ble kraftig kodifisert. Det dreide seg hovedsakelig om: topografier, eller

79

stedsbeskrivelser; kronografier, eller beskrivelser av tiden, perioder, tidsaldre; og prosopografier, eller portretter. Vi kjenner disse «stykkenes» skjebne innenfor vår litteratur, utenfor det forensiske. — Avslutningsvis må vi peke på, for nå å gjøre oss ferdige med narratio, at talen noen ganger kan inneholde en sekundær narrasjon. Om den første beskri­ velsen har vært svært kortfattet, gjentar man den mer detal­ jert («Her er i detalj hvordan den ting jeg nettopp har omtalt fant sted»): Dette er epidiegesis, repetita narratio.

B.2.10. Confirmatio Etter narratio, eller fremstilling av kjensgjerningene, følger confirmatio, eller fremstilling av argumentene: Det er her «bevisene» som ble utarbeidet i løpet av inventio fremsies. Confirmatio (apodeixis) kan omfatte tre elementer: 1. Propositio fprothésis): Dette er en konsentrert definisjon av saken, av stridstemaet. Den kan være enkel eller mang­ foldig, avhengig av anklagepunktet («Sokrates ble anklaget for å ha fordervet ungdommen og innført en ny overtro»); 2. Argumentatio, som er fremstillingen av overbevisende grunner; ingen spesiell strukturering er anbefalt, utenom denne: Man må starte med de vektige grunnene, fortsette med de svake bevisene, og avslutte med noen svært sterke bevis; 3. av og til, ved enden av confirmatio, blir den kontinuerlige tale (oratio continua) avbrutt av en svært livlig dialog med advokaten som utgjør motparten eller med et vitne: Den andre bryter inn i monologen: Dette er altercatio. Denne oratoriske episode var ukjent for grekerne; den knytter an til Rogatios genre, eller den anklagende utspørring («Quousque tandem, Catilina ...»). B.2.11. Andre segmenteringer av talen Den svært sterke kodifiseringen av disputatio (som det finnes dype spor av i vår «plan»-pedagogikk) vitner klart om at humanismen i sin tenkning om språket var dypt bekymret over problemet med syntagmatiske enheter. Dispositio er en segmentering blant andre. Her er noen av disse segmenteringene, og først kommer de største enhetene: 1. Talen kan i sin helhet utgjøre en enhet, dersom man setter den opp mot andre taler; dette er tilfellet for klassifikasjon etter genre eller 80

stil; det er også tilfellet for tematiske figurer, den fjerde art figurer etter tropene, ordfigurene og tankefigurene: Temafiguren omslutter hele oratio-, Dionysios fra Halikarnassos skilte mellom tre: a. den direkte (si hva man vil); b. den for­ dekte (indirekte tale: Bossuet som truer monarkene, under dekke av religionens farge)-, c. den kontrcere (antifrase, ironi); 2. delene av Dispositio (som vi kjenner allerede); 3. delen, fragmentet, ekphrasis eller descriptio (som vi likeledes kjen­ ner til); 4. i middelalderen er articulus en utviklingsenhet: I et kollektivt verk, en antologi med Disputationes eller en Somma, gir man et resymé av det omdisputerte spørsmål (inn­ ledet med utrum)-, 5. perioden er en setning som blir struktu­ rert etter en organisk modell (med begynnelse og slutt); den hadde minst to ledd (oppstigning og nedstigning, tasis og apotasis) og høyst fire. Nedenfor dette (og faktisk fra og med perioden) begynner setningen, gjenstanden for compositio, en teknisk operasjon som utgår fra Elocutio. B.3. Elocutio

Det gjenstår å «ordlegge» argumentene som er funnet og grovt fordelt viden om i talens deler: Dette er funksjonen til denne tredje del av techné rhétoriké som kalles lexis eller elocutio, som man feilaktig har for vane å redusere hele reto­ rikken til, på grunn av den interessen de Moderne har hatt for de retoriske figurene, som er del (men bare en del) av Elocutio. B.3. L Utviklingen av Elocutio Elocutio har faktisk utviklet seg mye siden retorikkens opp­ rinnelse. Mens den var fraværende i Corax’ klassifikasjon, gjorde den sitt inntog da Gorgias ville anvende estetiske kriterier på prosaen; Aristoteles behandler den mer sparsomt enn resten av retorikken; den utvikler seg særlig med latinerne (Cicero, Quintilian), blomstrer i åndelighet med Dionysios fra Halikarnassos og den anonyme forfatteren av Peri Hupsous, og ender med å ta opp i seg hele retorikken, som identifiseres utelukkende som «figurer». Imidlertid, i sin kanoniske tilstand definerer Elocutio et felt som åpner for hele språket: Den inkluderer på én gang vår grammatikk

81

(inntil midten av middelalderen) og det man kaller diksjonen, stemmens teater. Den beste oversettelsen av elocutio er kanskje ikke elokusjon (for snevert), men utsigelse, eller til og med talemåte (talende aktivitet). B.3.2. Nettverket De indre klassifikasjonene av Elocutio har vært tallrike, og det utvilsomt av to grunner: Først og fremst fordi denne techné har måttet krysse ulike idiomer (gresk, latinsk, romanske språk) som hver og en kunne modulere «figurenes» natur; for det andre fordi den voksende fremelsking av denne delen av retorikken avkrevde terminologiske nyskapninger (et holdbart faktum i den ville navngivning av figurer). Vi skal her forenkle dette nettverk. Den opprinnelige motset­ ningen er den mellom paradigmet og syntagmet: 1. Velge ut ordene (electio, eglogé); 2. samle dem sammen (synthésis, compositio). B.3.3. «Fargene» Electio impliserer at man i språket kan erstatte en term med en annen: Electio er mulig fordi synonymien utgjør en del av språkets system (Quintilian). Den som taler kan erstatte en signifikant med en annen, han kan til og med i denne erstat­ ningen skape en sekundær mening (konnotasjon). Alle sorter erstatninger, uansett deres formål eller stil, er troper («om­ dannelser»), men ordets betydning er vanligvis redusert til å kunne settes opp mot «figurer». De virkelig allmenne beteg­ nelsene, som i samme grad dekker alle klasser av substitusjoner, er «ornamenter» og «farger». Disse to viser klart, gjennom deres konnotasjoner, hvordan man i antikken opp­ fattet språket: 1. Det finnes et nakent fundament, et eget nivå, en normal tilstand for kommunikasjonen, og med utgangs­ punkt i dette kan man utvikle et mer komplisert, ornament­ ert uttrykk, forsynt med en mer eller mindre stor distanse til den opprinnelige faste grunn. Dette postulatet er avgjørende, for det synes som om det selv den dag i odag forutbestemmer alle forsøk på å gi retorikken ny kraft: A «rekuperere» reto­ rikken er uunngåelig å tro på eksistensen av et avvik mellom to språktilstander; motsatt fordømmes retorikken alltid i kraft av en avvisning av hierarkiet mellom språkene, og man 82

tillater der ikke annet enn et «fluktuerende hierarki» og ikke et som er fastlagt eller naturlig grunnet; 2. det sekundære (retoriske) lag har en livgivende funksjon: Språkets «egent­ lige» tilstand er treghet, den sekundære tilstand er «levende»: Farger, lys, blomster (colores, lumina, floresf, ornamentene er på lidenskapens side, på kroppens side; de gjør talen attrå­ verdig; det finnes en språkets venustas (Cicero); 3. fargene er tidvis brukt for «å spare ærbarheten for forlegenheten i et for nakent uttrykk» (Quintilian). Med andre ord, som mulig eufemisme indikerer farge et tabu, nemlig språkets «naken­ het»: Lik rødmen som farger et ansikt, eksponerer fargen begjæret ved å skjule objektet: Dette er selve klesplaggets dialektikk {schéma betyr drakt, figura fremtoning).

B.3.4. Den taksonomiske galskap Det vi generisk benevner som retorikkens figurer, men som det strengt historisk og for å unngå tvetydigheten mellom troper og figurer ville være bedre å kalle «ornamenter», har opp gjennom århundrene vært, og er i dag igjen, gjenstand for et veritabelt klassifiseringshysteri som stiller seg likegyl­ dig til latterliggjøringen som tok til svært tidlig. Det synes som om man ikke kan gjøre annet med disse retoriske figu­ rene enn å gi dem navn og klassifisere dem: Hundrevis av betegnelser, med enten helt banale former (epitet, retisens) eller helt barbariske (anantapodoton, epanadiplose, tapinose, og så videre), et titalls grupperinger. Hvorfor denne frenetiske segmenteringen, benevningen, denne deliriske aktivitet med språk over språk? Uten tvil (det er i det minste en strukturell forklaring) fordi retorikken søker å kodifisere talen (og ikke lenger språket som system), det vil si kodifisere selve det rom hvor koden i prinsippet stanser. Dette problemet hadde Saussure observert: Hva skal man gjøre med de stabile amal­ gamer av ord, fastlagte syntagmer, som både tar del i språk­ systemet og i talen, i strukturen og i kombinasjonen? Det er i den grad retorikken har varslet en språkbrukslingvistikk (annen enn en statistisk), noe som er en selvmotsigelse, at den har utmattet seg selv ved å prøve å fastholde «måter å tale på» innenfor et nødvendigvis mer og mer finmasker nett­ verk, noe som var å ville mestre det utemmelige: Selve luftspeilingen. 83

B.3.5. Klassifiseringen av ornamentene Alle disse ornamentene (hundrevis) har til enhver tid tatt utgangspunkt i visse binære opposisjoner: troper/figurer, grammatikalske troper/retoriske troper, grammatiske figurer/ retoriske figurer, ordfigurer/tankefigurer, diksjonstroper/ diksjonsfigurer. Fra den ene forfatteren til den andre er klas­ sifikasjonene kontradiktoriske: Et sted står troper i motset­ ning til figurer, et annet sted er de del av dem; hyperbelen er for Lamy en trope, mens den for Cicero er en tankefigur, og så videre. Et ord om de tre mest hyppige motsetningene: 1. Troper/figurer: Dette er den eldste av distinksjonene, den tilhører antikken; i Tropen dreier meningsomdannelsen seg om en enhet, et ord (eksempelvis katakresen: Møllens vin­ ger, stolens ben)-, i Figuren krever omdannelsen flere ord, et helt lite syntagme (for eksempel perifrasen: konversasjonskommoditetene),47 Denne motsetningen ville stort sett svare til den mellom systemet og syntagmet. 2. Grammatikk/retorikk: De grammatiske tropene er omdannelser av mening som har gått inn i gjengs bruk, i den grad at vi ikke lenger «legger merke til» ornamentet, som i «strøm» (som er en metonymi for «elektrisk strøm»), eller «gjestfritt hjem» (utbredt meta­ for), mens retoriske troper fremdeles føles å ha en usedvanlig anvendelse: «naturens skittentøyvask» for syndfloden (Tertullian), «klaverets lyse toner», og så videre. Denne mot­ setningen tilsvarer stort sett den mellom denotasjon og konnotasjon. 3. Ord/tanke-. Motsetningen mellom ordfigurer og tankefigurer er den mest trivielle. Ordfigurer eksisterer der hvor figuren ville forsvinne dersom man endret ordene (som i anaculothon, som i sin helhet avhenger av ordenes rekkefølge: Kleopatras nese, om den hadde vcert kortere, ville verdens ansikt ...); tankefigurene består uansett hvilke ord som velges (som i antitesen «Jeg er såret og kniven», og så videre); denne tredje motsetningen er mentalistisk, den iscenesetter signifikater og signifikanter, der den ene kan

47 [Betegnelsen «konversasjonskommoditetene» av fransk «les commodités de la conversation» som en omskriving av det enkle ordet «stol», men altså med en understreking av at man da har det komfortabelt mens man konverserer, stammer fra en ytterst presiøs språkbruk. O.a.] 84

eksistere uavhengig av den andre. — Det er fremdeles mulig å utvikle nye klassifikasjoner av figurer, og faktisk er det mulig å påstå at ingen som er opptatt av retorikk unngår å bli fristet til å klassifisere figurene i sin tur og på sin egen måte. Imidlertid savner vi fremdeles (men kanskje er noe slikt umulig å produsere) en rent operativ klassifisering av de viktigste figurene: Oppslagsverkene i retorikk gjør det rik­ tignok mulig for oss å vite hva en chleuasme er, eller en epanalepsis, en paralepsis, og å gå fra den ofte svært herme­ tiske benevnelsen til eksemplet; men ingen bok tillater oss å gå den motsatte veien, nemlig å gå fra setningen (som vi har funnet i en tekst) til figurens navn; dersom jeg leser: «Så mye marmor skjelvende i så mye skygge», hvilken bok ville kunne si meg at dette er en hypallage, hvis jeg ikke allerede visste det? Vi mangler et induktivt instrument, som ville være nyttig dersom vi ville analysere den klassiske tekst etter dens eget metaspråk.

B.3.6. Gjennomgang av noen figurer Det er selvsagt ikke på tale å sette opp en liste over de aner­ kjente «ornamentene» innen den gamle retorikken under den allmenne merkelappen «figurer»: Det finnes retoriske opp­ slagsverk. Jeg tror imidlertid det er nyttig å minne om defini­ sjonen av et titalls figurer, tilfeldig utplukket, for å kunne gi et konkret perspektiv over disse bemerkningene om elocutio. 1. Alhterasjon er en gjentagelse av konsonanter som står i nærheten av hverandre i et kort syntagme (le zéle de Lazare); når det er vokalene som gjentas, har vi en apofoni (Il pleure dans mon cæur comme il pleut sur la ville). Det er hevdet at alliterasjonen er ofte mindre intensjonell enn kritikerne og stilistene har tendens til å mene; Skinner har vist at i Shakespeares sonetter er ikke alliterasjonene flere enn man kan forvente fra en normal frekvens av bokstaver og bokstavgrupper. 2. Anakoluton er et brudd i den grammatiske konstruksjon, ofte feilaktig (Outre l’aspect d’une grande armée rangée, les Macédoniens, s’étonnérent quand ...). 3. Katakresen oppstår der hvor språket ikke disponerer over noe «eget» ord, og man må bruke en «figur» (som i bordets ben). 4. Ellipsen består i å sløyfe de syntaktiske elementene innefor grensen for det forståelige (Je t’aimais inconstant, 85

qu’eussé-je fatt fideleg. Ellipsen har ofte blitt ansett for å skulle representere en «naturlig» språktilstand: Den «nor­ male» modus for tale, uttale, syntaks, drøm, barnespråk. 5. Hyperbelen består i å overdrive: Enten ved å forsterke (auxesis: å løpe fortere enn vinden) eller å forminske (tapinosis: langsommere enn en skilpadde). 6. Ironi eller antiphrasis består i å si noe som er ment å bli forstått som noe annet (konnotasjon); eller som F. de Neufchateau sier det: «Hun velger sine ord: De synes alle å være kjælne, men tonen bun bruker gir dem en helt annen mening». 7. Perifrasen er opprinnelig en språklig vending man brukte for å unngå et tabuord. Dersom perifrasen er nedsettende, kalles den perissologia. 9. Aposiopesis, eller tilbakeholdelse, betegner en avbrytning av talen grunnet en brå endring i affekt (som i Virgils Quos ego). 9. Suspensjon forsinker utsagnet, ved at det tilføyes nye avsnitt, før det løses opp. På setningens nivå kalles dette suspens. B.3.7. Det egentlige og det figurative Som vi har sett hviler enhver struktur av «figurer» på fore­ stillingen om at det eksisterer to språk, et egentlig og et figura­ tivt, og følgelig at retorikken i dens elocutio-del er en oversikt over språklig avvik. Siden antikken har disse metaretoriske uttrykkene som bekrefter denne oppfattelsen vært utallige: I elocutio (figurenes område) blir ordene «transportert», «vendt om» eller «fjernet» langt vekk fra deres normale, familiære tilholdssted. Aristoteles ser i dette en sans for frem­ medgjøring: Man må «fjerne seg fra ordinære vendinger [...]: I denne sammenheng erfarer vi de samme inntrykk som i samvær med fremmede eller utlendinger: Stilen må gis et fremmed preg, for det som kommer langt borte fra skaper beundring». Det finnes altså en relasjon av fremmedhet mel­ lom de «ordinære ord» som vi alle (men hvem er denne «vi» ?) benytter oss av, og de «bemerkelsesverdige ordene», ord som er fremmede for dagligdags bruk: «barbarismer» (fremmede folkeslags ord), neologismer, metaforer, og så videre. For Aristoteles må det være en blanding av de to terminologiene, for dersom man bare bruker ordinære ord, blir talen laverestående, og dersom man bare bruker usedvanlige ord, blir resultatet en gåtefull tale. Fra nasjonal/utlending og normal/ 86

fremmed har motsetningen glidd over til egentlig/figurativ. Hva er en egentlig mening? «Det er ordets første betydning» (Dumarsais): «Når ordet betyr det som det opprinnelig ble til for». Den egentlige betydningen kan imidlertid ikke være den tidligste betydning (arkaismer er fremmedgjørende), men betydningen umiddelbart forut for figurens tilblivelse: Det egentlige, det sanne, det er nok en gang det forutgående (faren). I den klassiske retorikken er det forutgående blitt naturalisert. Av dette følger paradokset: Hvordan kan den egentlige betydning være den «naturlige» betydning, og den figurative betydning den «originale» betydning? B.3.8. Figurenes funksjon og opprinnelse Vi kan her skille mellom to grupper av forklaringer. 1. For­ klaringer utfra funksjonen: a. Det sekundære språk kommer av behovet for å forskjønne, eufemisere, unngå tabuer; b. det sekundære språk er en z//ws/ows-teknikk (i maleriets forstand: perspektiv, skygger, trompe-Fæil)', det omfordeler tingene, får dem til å fremtre som noe annet enn hva de er, eller som hva de er, men på en uttrykksfull måte; c. det finnes en iboende glede i det å assosiere ideer (vi kunne kalle det en ludisme). 2. forklaringer ut fra opprinnelsen: Disse forklaringene ut­ går fra postulatet om at figurene eksisterer «i naturen», det vil si i «folket» (Racine: «Det er bare til å lytte til en krangel mellom kvinner av laveste stand: For en overflod av figurer! De strør rundt seg med metonymier, katakreser, hyperbler, og så videre.»); og F. de Neufchateau: «A la ville, å la cour, dans les champs å la Halle,/ Uéloquence du cæur par les tropes s’exhale»:48 Hvordan skal vi så forene figurenes «naturlige» opprinnelse og deres sekundære, bakre rang i språkbygningen? Det klassiske svar er at kunsten velger figurene (med hensyn på en god vurdering av deres avstand, som må måles), og ikke skaper dem; kort sagt, det figurerte er en kunstig kombinasjon av naturlige elementer.

48 [«I byen, ved hoffet, på åkrene, på markedene, gir hjertets veltalenhet seg utløp i troper». O.a.]

87

B.3.9. Vico og poesien Ved å ta utgangspunkt i denne siste hypotesen (om at figur­ ene har en «naturlig» opprinnelse), kan vi igjen skille mellom to typer forklaringer. Den første er mytisk, romantisk, i ordets videste forstand: Det «egentlige» språket er fattig, det fyller ikke alle behov, men det blir-supplert med et annet språks plutselige inntrengning, «disse guddommelige åndsutfoldelser som grekerne kalte troper» (Hugo); eller igjen (Vico, sitert av Michelet), i det poesien er det opprinnelige språk, blir de fire store, arketypiske figurene oppfunnet i rekkefølge, ikke av forfattere, men av menneskeheten i dens poetiske tidsalder: Metafor, deretter metonymi, synekdoke og ironi-, opprinnelig var disse anvendt på et naturlig vis. Hvordan har de så kunnet bli til «retoriske figurer»? Vico gir et svar som er svært strukturelt: Idet abstraksjonen blir født, altså når figuren befinner seg i en paradigmatisk opposisjon til et annet språk.

B.3.10. Lidenskapenes språk Den andre forklaringen er psykologisk: Den tilhører Lamy og klassikerne: Figurene er lidenskapens språk. Lidenskapen deformerer synet på tingene, og krever spesielle ord: «Dersom menneskene oppfattet alle de ting som dukker opp i sinnet, simpelthen slik de er i seg selv, ville de alle tale samme språk: Geometrikere taler nesten alle sammen det samme språk» (Lamy). Dette synet er interessant, for hvis figurene er lidenskapens «morfemer», kan vi takket være figurene kjenne den klassiske taksonomien over lidenskapene, og i særdeles­ het den som knytter seg til forelskelsens lidenskap, fra Racine til Proust. For eksempel: Eksklarnasjon svarer til en brå kid­ napping av talen, en emotiv afasi; tvilen, dubitation (som er navnet på en figur) svarer til den torturerende tvil knyttet til spørsmålet om hvordan man skal oppføre seg (Hva skal jeg gjøre? Det ene eller det andre?), og til den vanskelige dechif­ freringen av «tegnene» den andre utsender; ellipsis til sen­ suren av alt som tynger lidenskapen; paralipsis (si at man ikke skal si det man allikevel kommer til å si) til oppblussing av en «scene», til det demoniske i det å påføre den andre sår; repetisjonen til den tvangsmessige tilbakevendingen til «ens rett»; hypotyposis til scenen man levende forestiller seg, til

88

de indre fantasmene, til det mentale scenario (begjær, sjalusi), og så videre. Med dette forstår vi bedre hvordan det figu­ rerte kan være et språk som samtidig er naturlig og sekun­ dært-. Det er naturlig fordi lidenskapen er i naturen; det er sekundært fordi moralen krever at de samme lidenskapene, uansett om de er «naturlige», blir tatt avstand fra, plassert i syndens regioner. For en klassisk forfatter er det fordi «natu­ ren» er ond, at retorikkens figurer på en og samme tid er fundamentale og suspekte.

B.3.11. Compositio Vi må nå vende tilbake til den første motsetningen, den som tjener som utgangspunkt for Elocutios nettverk: Electio, ornamentenes substitutive felt, står i motsetning til com­ positio, ordenes assosiative felt i setningen. Vi skal ikke her ta parti når det gjelder definisjonen av hva en «setning» er: Den er for oss kun denne mellomliggende diskursive enheten mellom pars orationis (hoveddelen av oratio) og figura (liten ordgruppe). Den gamle retorikken har kodifisert to slags «konstruksjoner»: 1. en «geometrisk» konstruksjon: Den som tilhører perioden (Aristoteles): «idet en setning i seg selv har en begynnelse, en slutt, og en utstrekning som lett kan omfavnes»; periodens struktur avhenger av et internt system av komma (slag) og kolon (ledd); antallet er varierende og diskutert; i allmennhet kreves tre eller fire kolon, stilt opp mot hverandre (1/3 eller 1-2/3-4); dette systemet referer seg til en vitalisme (åndedrettets rytme) eller til sport (perioden reproduserer stadions ellipse: et løp, en kurve, en tilbake­ vending); 2. en «dynamisk» konstruksjon (Dionysios fra Halikarnassos): Setningen blir slik oppfattet som en periode som er sublimert, vitalisert, transcendert gjennom «bevegel­ sen»; det dreier seg ikke lenger om en reise og en tilbake­ vending, men om en oppstigning og en nedadstigning; denne form for «swing» er viktigere enn valget av ord: Den avhen­ ger av en slags medfødt betydning hos forfatteren. Denne «bevegelsen» har tre modi: a. vill, såret (Pmdar, Thucydides); b. mild, veltilpasset, velsmurt (Sappho, Isokrates, Cicero); c. blandet, et reservoar av svingende tilfeller.

89

Slik ender det retoriske nettverket — ettersom vi har bestemt oss for å sette til side de delene av techné rhétoriké som er strengt teatralske, hysteriske, knyttet til stemmen: actio og memoria. Enhver historisk konklusjon (bortsett fra at det ville ligge en viss ironi i at vi selv kodifiserer et sekundært metaspråk som vi nettopp haranvendt, ved hjelp av en peratio som er avledet fra det første) ville gå utover den rent didaktiske hensikt med denne enkle huskelisten. Imidlertid, idet vi forlater den gamle retorikken, vil jeg gjerne uttrykke noe om det jeg personlig har igjen etter denne minneverdige reisen (nedstigning gjennom tiden, nedstigning i nettverket, som i en dobbel elv). «Det jeg har igjen» vil si: Spørsmålene som fra dette fordums rike når meg og dukker opp i mitt nåværende arbeide, og som jeg ikke lenger kan unngå, så nær retorikken som jeg er kommet. Aller først overbevisningen om at en rekke trekk ved vår litteratur, vår undervisning, våre språklige institusjoner (og finnes det en eneste institusjon uten sprak?) ville bh belyst eller forstått annerledes dersom vi kjente til bunns (det vil si om vi ikke sensurerte) den retoriske koden som har gitt sitt språk til vår kultur. Verken en retorisk teknikk, estetikk eller moral er lenger mulig, men en historie? Ja, en retorikkens historie (som forskning, som bok, som undervisning) er nød­ vendig i dag, utvidet gjennom en ny måte å tenke på (lingvis­ tikk, semiologi, historievitenskap, psykoanalyse, marxisme). Videre, ideen om at det er en slags hårdnakket overens­ stemmelse mellom Aristoteles (som retorikken har sprunget ut fra) og den såkalte massekulturen, som om aristotehsmen, som er død siden renessansen både som filosofi og logikk, og død som estetikk siden romantikken, denne ideen overlevde i en degradert, diffus, uartikulert tilstand i de vestlige sam­ funnenes kulturelle praksis — en praksis som gjennom demokratiet er fundert på en ideologi om «det største an­ tall», om majoriteten som norm, om den herskende mening: Alt tyder på at en slags aristotelisk vulgata fremdeles define­ rer en type trans-historisk Vesten, en sivilisasjon (vår egen) som preges av endoxa: Hvordan skal vi unngå denne eviden­ sen som Aristoteles (gjennom sin poetikk, sin logikk, sin retorikk) tilfører hele språket — narrativt, diskursivt, argumentativt — som bæres av «massekommunikasjonene», 90

et komplett analytisk mønster (som starter med begrepet om det «sannsynlige») og at han representerer det optimalt homogene av et metaspråk og av en språk-gjenstand som kan definere en anvendt vitenskap? I et demokratisk styresett, ville aristotelismen altså være den beste av alle kulturelle sosiologien Til slutt denne konstateringen, som er ganske forstyrrende i sin forkortede utgave, at all vår litteratur, utformet som den er av retorikken og sublimert av humanismen, har sprunget ut av en politisk-juridisk praksis (om vi da ikke fastholder den meningsløsheten som reduserer retorikken til «figurer»): Der hvor de mest brutale konfliktene angående penger, eien­ dom, klasser blir tatt over, styrt, temmet og holdt i live gjen­ nom en statsmakt, der hvor statsinstitusjoner setter opp regler for hyklerisk tale og kodifiserer enhver tilbakevending til signifikanten, der er det vår litteratur skapes. Dette er grunnen til at å redusere retorikken til simpelthen og fullt ut et historisk objekt, og i kraft av teksten, skriften, søke en ny språklig praksis, samt aldri skille seg fra revolusjonær viten­ skap — utgjør én og samme oppgave. Communications, 1970 X- X-

S.E.L.E, 14. november 1964.

Strukturell klassifikasjon av retorikkens figurer Retorikken kan defineres som språkets konnotasjonsplan. Signifikatene i det retoriske tegnet har gjennom lang tid vært konstituert av ulike «stiler» som går inn i koden og i dag gjen­ nom selve begrepet litteratur. Dets signifikanter, som er utformet som enheter av ulik størrelse (hovedsakelig større enn monemet), svarer i stor grad til retorikkens figurer. Figurene kan klassifiseres i to hovedgrupper; den første, grup­ pen av metabolas, omfatter alle konnotatørene som inneholder en semantisk dreining; eller en metafor: Nattens passasjer - alder­ dom, den semantiske kjeden dannes pa følgende måte: Signifikant 1 (/nattens passasjer/) = signifikat 1 («nattens passasjer») = signifikat 2 («alderdom») = signifikant 2 (/alderdom/). I denne kjeden fastholder dreiningen signifikant 1 = signifikat 2. Kjedens kanoniske form svarer til de fleste kjente figurer (metafor, metonymi, antifrase, litote, hyperbel), som bare skiller seg fra hverandre gjennom naturen i relasjonen mellom signifikat 1 og signifikat 2. Dette forholdet kan defineres i henhold til forskjel­ lige metoder (logisk, semisk, kontekstuell analyse); den seman­ tiske kjeden kan inneholde to avvikende tilfeller: 1. Signifikat 2 = 0; dette er tilfellet for katakresen, hvor det «egentlige» ordet mangler i språket selv. 2. Signifikant 1 = signifikant 2; dette er tilfellet i ordspill. Den andre gruppen, gruppen av parataxis, omfatter alle uhell som kan berøre en «normal» syntagmatisk rekkefølge (A.B.C.D...): Brudd (anakoluton), skuffelse (aposiopesis), utset­ telse (suspensjon), utelatelse (ellipse, asyndeton), forsterkning (repetisjon), symmetri (antitese, kiasme).

Le Franqats moderne, januar 1966

92

Retorikeren Barthes Av Knut Stene-Johansen

«Verden er utrolig full av gammel retorikk.»

Roland Barthes’ verk - fra eksistensialistisk og strukturalistisk forskning til poststrukturalistisk og nærmest skjønnlitterær essayistikk - fremstår i dag som i all hovedsak sammensatt av mutasjoner og brudd, noe som gjør ethvert forsøk på syntese eller enhetlig oversikt tilsynelatende forgjeves. Det er omtrent som med begrepet «mana» hos Claude Lévi-Strauss: Barthes’ tekst er hverken sentrisk eller eksentrisk, men snarere bevegelig, stadig i forflytning, aldri «i boks», alltid stedløs, atopisk, løst fra enhver topikk, på én gang overskudd og supplement. Men allikevel er det mulig å påpeke ett konstant trekk, foruten det variable som sådan, nemlig den påtagelige interessen for språket, kombinert med noe jeg faktisk ikke finner noe bedre uttrykk for enn en bekymring for menneskets sjel, for dets situasjon som språklig vesen, splittet mellom språket forstått som et system av lov­ messighet og tvang, og språket forstått som aktiv og skapende språkbruk. Av dette synes det å følge en visjon om å kunne for­ ene de ulike diskurstypene uten at den enkelte diskurs mister sin egenart. Slik blir det kanskje også mulig å forstå Barthes’ tekst­ teori som basert på begrepet om intertekstualitet, som han blant annet har hentet fra Julia Kristeva, og som kan betraktes som en litteraturvitenskapelig parallell til det fenomenologiske begrepet om intersubjektivitet (Husserl). Få har illustrert dette begrepet om intertekstualitet bedre enn Barthes, som i flere av sine arbeider legger slik vekt på teksters samspill og resonans. Den samme interessen finner vi i hans arbeider med retorikken: «Verden er utrolig full av gammel retorikk», skriver han, og plasserer reto­ rikken samtidig inn i et moderne prosjekt. Barthes’ egen skrivemåte, hans écriture, er preget av en oppmerksomhetens ethos, som bringer ham inn i en fransk essayistisk og moralistisk tradisjon som stammer fra Montaigne og Pascal. Og her er det vi finner hans essayistiske egenart, 93

nettopp i tradisjonen fra Montaignes søkende essayistikk, mer enn fra Sartres kritisk-politiske essays. Barthes’ tekster om litte­ ratur, kunst og ulike former for semiologi, særlig etter den strukturalistiske epoke (men forøvrig også både før og under den), viser dessuten til en skrivemåte som er dekonstruktiv i sin inn­ stilling, noe som har med den moderne oppfattelsen av retorikk å gjøre, og som vi snart skal berøre nærmere. Barthes’ bidrag til kulturanalysen kan oppsummeres i følgende punkter, hvor vi kan se for oss en teoretisk plattform og en analy­ tisk praksis.

Teoretisk fundament For det første, lingvistikken. Barthes oppfattet gjennomgående språket både som metodisk utgangspunkt og studieobjekt. Hans medium var språket, og hans forskningsobjekt hovedsakelig språklig. Når Barthes i «Elements de sémiologie» fra 1964 kunne hevde at lingvistikken var overordnet den saussurske tanken om en altomfattende tegnvitenskap, semiologien, var det fordi han da oppfattet lingvistikken som en hovedmodell for vitenskapene. Viktige lingvister for Barthes var Saussure, Hjelmslev, Benveniste °g Jakobson. Barthes holdt allikevel fast ved betegnelsen «semiologi» til det siste, noe som åpnet for undersøkelser av andre objekter enn de spesifikt litterære (bilder, musikk, film), og førte over i et mer allment begrep om «tekst». For det andre var sosiologien (som på 50- og 60-tallet var preget av marxis­ tiske idealer), og ikke minst psykoanalysen sentral, med hoved­ aktører som henholdsvis Marx og Sartre, og Freud og Lacan. Litteraturens nullpunkt og Mytologier, som i 1953 og 1957 til sammen innleder til Barthes’ forfatterskap, er preget av disse fagfeltenes innvirkning på Barthes’ tankegang. Med sin bok om motens system, Systéme de la mode, utgitt i 1967, var han på sitt tørreste og mest formalistiske som strukturalistisk forsker. Om denne boken kan synes passe i dag (motene og motebildet er et helt annet), har den ikke desto mindre en rekke interessante betraktnin­ ger omkring retorikk. Med utgivelser som S/Z og Japan-boken LEmpire des signes, begge fra 1970, og kanskje særlig med boken Racine fra 1973 og selvbiografien Roland Barthes par Roland Barthes, som kom i 1975, ble den psykoanalytiske påvirkningen tydelig. I dette siste, selvbiografiske verket utfolder Barthes seg som i en sirkel av bruddstykker, og han spør seg: «Hva er i sentrum»? 94

Man kunne saktens svare: Språket, skriften, det å sette seg selv i scene. Den siste fasen av Barthes’ virke var preget av «tekstvitenskap» i vid forstand. Med referanse til lingvisten Emile Benveniste, sier han et sted at språket er selve det samfunnsmes­ sige, og at lingvistikken liksom økonomien på et vis nå må se seg sprengt innenfra. Lingvistikken er dekonstruert, sier han i sin tiltredelsesforelesning til professorstillingen ved College de France: «Slik økonomiens objekt nå er overalt, i det politiske, sosiale og kulturelle, slik er lingvistikkens objekt uten grenser». Slik ble det også plass til den klassiske retorikken, som et speil for den moderne, «ennå ikke skrevne» teksten. Oversiktsartikkelen «Eancienne rhétorique» fra 1970 vitner nettopp om den posisjon språk og språksystemer kunne få hos Barthes. Her beveger han seg uanstrengt fra den antikke og klassiske retorikken til den moderne tekstvitenskapen. Et verk som Fragments d’un discours amoureux («Fragmenter av et kjærlighetsspråk») fra 1977, er et godt eksempel på hvordan den gamle retorikkens taksonomiske aktivitet og dens intense figurtenkning kan gjenskapes, her innen­ for rammen av noe så romantisk og esoterisk som forelskelsens språk. Boken tar opp et allmennmenneskelig anliggende, forelsk­ elsen, først og fremst slik den aktualiseres via språket og littera­ turen, nært knyttet til forholdet mellom fiksjon og virkelighet som forelskelsen er. Det var en bok som grep fatt i alt fra person­ lige samtaler til film, musikk og filosofi. Det er kjærlighetens retorikk det dreier seg om, og Barthes konstruerer sin bok om kjærlighetens tale rundt forskjellige «figurer», altså med en klar referanse til figurlæren i den klas­ siske retorikken. Disse figurene er ment å skulle representere de ulike talemåtene den romantiske kjærligheten er henvist til å uttrykke seg med. Ved å organisere disse figurene alfabetisk, mente Barthes forøvrig at han hadde unngått den begrensning som ligger i den tradisjonelle romanens helhetlige form, såvel som i akademiske avhandlinger. Kjærlighetsboken er skrevet i fragmentform, hvor fragmentene blir underavsnitt som hører inn under de ulike figurene. Slik vil kapitlenes rekkefølge eksempelvis bli forandret ved oversettelse, og her møter vi Barthes’ overord­ nede mål om å unngå all filosofi om kjærligheten. For Barthes’ prosjekt dreier seg blant annet om å vise hvordan forelskelsens tale «undertrykkes» av ideologier og tankesystemer som utgir 95

seg for å beherske eller forklare kjærlighetens tale, det vil si dempe den. Hans utgangspunkt for å skrive om kjærligheten er at den forelskedes talemåte er «ensom». Den forelskede har ingen plass å tale fra: Han eller hun trenger et sted for sin utsigelse, og det er dette stedet Barthes forsøker å fundere gjennom sin bok om kjærlighetens retorikk.

Analytisk praksis Kulturens verden er for Roland Barthes i den strukturalistiske såvel som i den poststrukturalistiske fasen identisk med tegnenes verden. Men med poststrukturalismens mangel på tillit til de allmenngyldige modellenes velsignelse, og dens kritikk av det saussurske tegnet, ble Barthes’ siste periode i stigende grad en periode med skrivende kulturforskning. I en viss forstand kom­ mer da også hans egen skrivemåte sterkere til syne. Barthes’ re­ torikk, om man vil, er karakterisert av en språkbruk der et faglig presist felt utforskes mer eller mindre essayistisk, mer eller mindre akademisk, med bruk av presiserte fagtermer alt etter tekstens grad av akademisk arbeide, men hvor hovedinntrykket bestandig er en form for enkelhet og kortfattethet, og hvor den personlige (ikke private) komponenten gjerne uttrykker seg i mildt modu­ lerte smakspreferanser og tidvis lett lidenskapelige eksempler og bilder. På dette punktet vil det være naturlig å betrakte Barthes’ skrivemåte som en kombinasjon av essayistisk og skjønnlitterær tekst. Om man kan tenke seg Marcel Prousts roman På sporet av den tapte tid skrevet mer som essay enn som roman, tror jeg vi nærmer oss Barthes’ ideal. I en artikkel om Proust berører Bart­ hes poenget med en «delt» skrivemåte, en skrivemåte splittet mellom de to retoriske figurene «metafor» og «metonymi». Barthes refererer her til Roman Jakobsons definisjon av en meta­ for som noe som ligger under enhver diskurs som stiller spørs­ målet: «Hva er dette?» eller «Hva betyr dette?» Metonymien stiller derimot et annet spørsmål, nemlig av typen «Hva kan det jeg her fremsetter følges av?» eller «Hva kan den episode jeg forteller om avføde?» Det første er essayets spørsmål, det siste tilhører romanen. Barthes viser selv til Jakobsons eksempel med en klasse skolebarn som var blitt bedt om å reagere på ordet «hytte». Den ene halvparten svarte at hytte var et lite hus (meta­ for), mens den andre halvparten svarte at den var brent ned 96

(metonymi). Proust, sier Barthes, var på lignende vis et delt subjekt, slik Jakobsons lille klasse var det, for Proust vet at enhver hendelse i livet kan gi anledning til enten en kommentar (en for­ tolkning) eller en fabulering som fantaserer seg til dens fortell­ ende før eller etter. Barthes fastslår selv at å fortolke er å gå kritikkens vei, diskutere dens teori, mens å forbinde hendelsene og inntrykkene sammen, er litt etter litt å veve en fortelling. Og når forfatteren og filmskaperen Alain Robbe-Grillet ved en an­ ledning kunne hevde at Barthes’ tekster er romaner, var det for å vise til denne kombinatorikken hans retorikk er preget av. Når Barthes utfolder en slik retorisk bevisst kulturanalytisk skrift, hvor det å skrive alltid innebærer å være konsentrert om formen, kan det også synes som om det som har utløst tanken, teorien, refleksjonen er vel så viktig som selve den teoretiske argumentasjonen. Dette aspektet møter vi enten Barthes skriver om litteratur, kunst, musikk, reklame, dagspressen, eller om semiotisk og litteraturvitenskapelig teori og analyse, og det har med en særegen moralitet å gjøre: «Hvorfor skriver jeg dette?». Mest påtagelig er det i de verkene der han utfolder sin fragmentative praksis til det ytterste, for liksom å understreke verdien og gleden ved å dyrke formbevisstheten som om det var et etisk anliggende. I slike tekster merker vi hvor sensibelt språket hans kan være. Karakteristisk er en setning som «Språket er en hud. Jeg stryker mitt språk mot den andre». Den mest særegne teksten Barthes har skrevet i denne sam­ menhengen, er nok den nevnte boken om kjærlighetens tale, som har Goethes Den unge Werthers lidelser fra 1774, som utgangs­ punkt. Men også i en tekst som La chambre claire («Det lyse rommet», 1980), hvor Barthes metodisk kan sies å vende tilbake til Sartre og fenomenologien, er formen slående. Emnet er foto­ grafiet (undertittelen lyder: «notater om fotografiet»), mens teksten utfolder noe som er blitt kalt en «hermeneutisk thriller» (Susan Sontag). I stedet for utelukkende å undersøke berømte fotografers arbeider (han gjør det også), holder Barthes frem amatørfotografiet som et sted der fotografiets vesen viser seg. Hans tidligere politisk pregede kritikk kommer i denne boken til syne i en avvisning av massefotografiet (pressen, fjernsynet) på den ene siden og det estetiske kunstfotografiet på den andre, idet han hevder at begge disse formene søker å forflate og dermed skjule sprengkraften i det fotografiske medium.

97

Hvordan Barthes opererer med begrepspar og begrepssymmetrier, for deretter å la dem falle, er også et trekk ved hans retorikk. Tidligere eksempler er det berømte og polemiske begrepsparet «écrivain» og «écrivant», som betegner henholds­ vis en «forfatter» og en «skribler». Med dette uttrykte Barthes at en type forfattere kan sies å væTe «genuine» fordi de oppfatter språket som et «problem», mens andre ikke skriver i egentlig forstand, fordi de nettopp ikke har innsett språkets dynamikk og motstand. Et annet eksempel finner vi i S/Z, med skillet mellom «lesbar» og «skrivbar» tekst, og et siste kunne være begrepsparet «punctum» og «studium» i La chambre claire. Dette er en be­ grepsmessig motsetning som fastholdes inntil et tredje moment trekkes inn, tiden, som tjener til å svekke motsetningen («stu­ dium» er den vitenskapelige, analytiske, kunnskapsmessige interesse for et fotografi, mens «punctum» er en detalj eller et trekk ved et fotografi som berører betrakteren, noe som bryter inn og forstyrrer studiet: «punctum er også et stikk eller et lite hull, en flekk eller et sår - og dessuten et terningskast. Et fotos punctum er denne tilfeldighet som treffer meg (men som dess­ uten sårer meg, plager meg)». Den «gamle» retorikken Avslutningsvis kan vi fastslå at om språket og mer presist den lingvistiske, semiotiske modellbyggingen har en plass i Barthes forfatterskap, har også den «gamle» retorikken en særegen plass. Barthes var selv utdannet klassisist, og hans interesse for den gamle retoriske kunst såvel som for den moderne behandlingen av retorikken, kan følges gjennom hans verker. Når Barthes’ ar­ tikkel om den klassiske og antikke retorikken utkom i 1970, var det i en periode hvor strukturalismen gradvis så seg erstattet av poststrukturalismen. Men hvorfor denne oversikten over den klassiske retorikken? Hvorfor dette perspektivet på retorikken? Hva bunner interessen for retorikken i? Litteraturteoretisk kan vi kanskje fastslå at den moderne interessen for retorikk henger nøye sammen med oppfattelsen av litteraturen som en først og fremst språklig konstruksjon. Ved å insistere på et begrep om mimesis (Platon, Aristoteles) som til­ skriver imitasjonen annenrangs status i forhold til det imiterte, produseres en motsigelse mellom det imiterte på den ene siden og det litterære tegnet og retorikken på den andre. Konsekvensen 98

blir i den tradisjonelle oppfatningen at litteraturen fratas en verdi i seg selv, qua litterært objekt. Litteraturen får annenrangs status i forhold til det imiterte objektet. Lesningens og analysenes sik­ temål har jo tradisjonelt sett gjerne vært å avdekke et transcen­ dentalt meningsunivers på «baksiden av teksten». Gitt en slik forståelse av mimesis, reduseres litteraturen på denne måten til en gjennomsiktig flate uten tekstuell substans, eller med en sub­ stans det er all grunn til å «overse». Rehabiliteringen av retorikken de siste tyve-tredve år må blant annet ses i sammen­ heng med den økende bevissthet om litteraturen som et spesifikt objekt, eller, om man vil, som en substans som er noe mer enn kun et supplement eller en midlertidig overgang fra en mangel til en fylde. En slik mimesis, som straks den får anledning fører fra litteraturen over i noe annet, frarøver litteraturen dens eksistens og egenart. Dette kommer blant annet til uttrykk i filosofiens skepsis til metaforen, og i særdeleshet til den litterære metaforen. Det litterære tegnet har gjennomgående vært lest med bakgrunn i tegnteori som fratar litteraturen dens egenart. På filosofisk grunn er det Jacques Dernda man forbinder med oppgjøret med en slik tradisjonell mimesis. I likhet med Barthes insisterer han på at det fra og med modernismen og særlig med Mallarmé finnes tilløp til en annen litteratur, og med dette menes en litteratur som ikke er underlagt et syn på litteraturen som transparent, gjennomsiktig flate og annenrangs avbildning. I og med Mallarmé produseres en litteratur som motsetter seg mime­ sis i tradisjonell forstand, og som ikke viskes ut i samme øyeblikk den blir til eller reduseres til et transcendentalt signifié. Riktig­ nok er det ingen litterær tekst som fullt ut kan unngå en transcen­ dental lesning, men litteraturen kan alltid i større eller mindre grad bli utsatt for en suspensjon: Den kan «oversees» fordi man vil se noe annet. Men er dette grunn nok til å rehabilitere den gamle retorikken? Det er fristende å svare bekreftende på dette, men om dette er del av den moderne revurderingen av mimesisbegrepet, synes det som om Barthes både har et mer allmennkulturelt og et mer snevert, pragmatisk siktemål med å gi den gamle retorikken en slik sen­ tral posisjon. Allment er det viktig med den bevisstgjøring Barthes vil skape omkring de gamle systemenes og formenes liv i våre moderne diskurser, hvor de fremdeles kan sies å representere en maktfaktor. Han mener naturligvis ikke at den gamle retorikken

99

nå skal bringes inn i skolesystemet slik den var der før, som et system som måtte drilles inn. Mer snevert er det litteraturen, «teksten» som er siktemålet. Som Barthes understreker innled­ ningsvis i denne oversettelsen var utgangspunktet nettopp «den moderne teksten, det vil si den teksten som ennå ikke eksisterer». Men hvilken form skal retorikken tiltenkes i dag? Barthes skriver:

Verken en retorisk teknikk, estetikk eller moral er lenger mulig, men en historiei Ja, en retorikkens historie (som forsk­ ning, som bok, som undervisning) er nødvendig i dag, utvidet gjennom en ny måte å tenke på [...].

Denne «nye» måten å tenke på knyttet Barthes til nettopp sine egne store inspirasjonskilder: lingvistikken, semiologien, psyko­ analysen, samt historievitenskapen (og dessuten marxismen, som jo var en mer gangbar referanse i 1970 enn i dag). I dag ville han kanskje ha nevnt noen andre. Men at det dreier seg om en historie betyr at det er en systematisk refleksjon over samfunnets og kulturens utvikling, og over språkets rolle i denne utviklingen. Slik forstår vi at en gjenoppdagelse av retorikken kanskje først og fremst innebærer en bevissthet om våre mange tale- og skrive­ måter, en bevissthet om vår egen bruk av språket, enten vi skri­ ver profesjonelt eller ei. For ingen skal kunne hevde at de nye, hyperraske mediene fritar oss fra ansvaret for formen vi frem­ setter våre utallige budskap i, eller at akkurat vår egen talemåte er fri for «retorikk».

100