Den tause dimensjonen : en innføring i taus kunnskap 8243001611 [PDF]

Zitiervorschau

B

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

Den tause dimensjonen En innføring i taus kunnskap Oversatt av Erlend Ra Etterord av Knut Ågotnes

SPARTACUS FORLAG AS, OSLO 2000

Originalens tittel: The Tacit Dimension. © Michael Polanyi, 1966. Originalutgave utgitt i 1967 av Doubleday, N. Y. og Routledge &c Kegan Paul, London. Norsk utgave utgitt med tillattelse fra John C. Polanyi, Toronto. Norsk utgave © Spartacus Forlag, 2000 Omslag: Front Strategisk Design Trykk: Valdres trykkeri Printed in Norway ISBN 82-430-0161-1

Utgitt som nr. 5 i VIRUS - en serie bidrag til tenkning og kritikk innen vitenskapene

Tidligere utgitt i serien VIRUS: Ernest Gellner: Nasjonalisme. 1998. Roland Barthes: Retorikken. 1998. Michel Foucault: Diskursens orden. 1999. Isabelle Stengers: For en demokratisering av vitenskapene. 1999 Flere andre sentrale tekster er under planlegging

Forord

Jeg er takknemlig overfor Yale University for invitasjonen til å holde Terry-forelesningene i 1962, som har utviklet seg til denne boken. Bokens tema tok form i løpet av mine år som seniorforsker ved Merton College, Oxford, og ble først frem­ stilt i offentlige forelesninger ved University of Virginia i 1961. Jeg videreutviklet disse ideene under mitt opphold ved Center for Advanced Studies in the Behavioral Sciences ved Palo Alto, ved Duke University, hvor jeg underviste somme­ ren 1964, og ved Wesleyan University hvor jeg var medlem i kollegiet ved Center for Advanced Studies i 1965-66. Jeg husker med takknemlighet mine venner som diskuterte og beriket mine tanker. Professor Philip Hallie ved Wesleyan, professor Marjorie Grene ved University of California og min kone leste manuskriptet og gjorde mye for å forbedre det.

Jeg ønsker å takke professor Harry Woolf, leder av Depart­ ment of the History of Science, for hans tillatelse til å benytte en del av mitt essay «Science and Man’s Place in the Universe» som var med i hans Science as a Cultural Force (Johns Hopkins Press, 1964).

Innhold

Forord............................................................ 5 Innhold.............................................................................. 7 Innledning.........................................................................9

1. Taus kunnskap *...................................................... 13 2. Tilblivelse *............................................................... 35 3. Et samfunn avoppdagere......................................... 57 Noter............................................................................... 93 Videre lesning.................................................................97

Etterord av Knut Ågotnes: «I was lucky enough» Om Michael Polanyis vitenskapsfilosofi...... 101

Innledning

Denne boken er en foreløpig redegjørelse for en under­ søkelse som startet for mer enn tyve år siden. Mine ideer fikk først en systematisk form i Science, Faith and Society i 1946. Der så jeg på vitenskap som en variant av sensorisk persepsjon, og utviklet dette synet til tre forelesninger om temaene vitenskap og virkelighet, autoritet og samvittig­ het, og troskap eller slaveri. I mine Gifford-forelesninger (Aberdeen, 1951-52) utvidet jeg disse temaene betydelig ved å inkludere hele området for kunnskap med røtter i dyrs og menneskers liv. Resultatet var Personal Knowledge (1958), supplert med en teori om historiografi i en liten bok, The Study of Man (1959). Siden den gang har jeg fortsatt denne undersøkelsen og publisert omtrent tyve artikler (angitt i bibliografien) i tillegg til bunker med upublisert arbeid. Dette verket er den første redegjørelsen i bokform for arbeidet jeg har gjort i disse ni årene. Forsinkelsen skyld­ tes håp og frykt. Den neste svingens forlokkende mulighe­ ter for nye syn distraherer oss fra arbeidet med å gjøre opp status, og effekten av denne distraksjonen styrkes av fryk­ ten for at våre teorier kan bli tilbakevist av det som venter der. Det tok meg tre år å bli sikker på at min kommentar til Meno i Terry-forelesningene var riktig. Dette har endelig blitt klargjort på en måte jeg er tilfreds med, i min artikkel «The Creative Imagination», publisert i Chemical Engineering News (Vol. 44 [1966], No.

9

17). ” Nå er det også klart at det jeg sa i Terry-forelesningene om vår evne til å se og forfølge problemer, var sagt langt tidligere i Science, Faith and Society. Dessuten har mitt usikre forslag i Terry-forelesningene, om at taus kunn­ skap er måten som vi er oppmerksomme på nevrale pro­ sesser gjennom sansede objekter på, blitt konsolidert i mitt essay «The Structure of Consciousness» som nylig har blitt publisert i Brain (Vol. 88 [1965], Del IV, s. 799-810). Terry-forelesningene i 1962 gir således et korrekt resymé av min posisjon. Første og andre forelesning er beholdt praktisk talt uendret. Første og siste del i tredje forelesning er i det vesentlige beholdt, men koblingen mellom dem er omformet ved at en mer detaljert redegjørelse for vitenskapelig virksomhet i samfunnet er føyd til. Når jeg ser innholdet i disse sidene fra ståstedet som jeg nådde for åtte år siden, i Personal Knowledge og The Study of Man, så ser jeg at utarbeidelsen av den tause kunnskapens struktur har gjort meg mindre avhengig av forpliktelsens nødvendighet. Den tause kunnskapens struktur viser at all tenkning inneholder komponenter som vi er underforstått oppmerksomme på, gjennom det fokale innhold i tenkningen vår, og at all tenkning lever i underforståtte komponenter som om de var deler av kroppen vår. Derfor er ikke tenk­ ning bare nødvendigvis intensjonal, som Brentano har vist: Den involverer også nødvendigvis røttene som den inkor­ porerer. Den har en /ra-£//-struktur. Forskjellige typer av operasjoner basert på denne struk­ turen, har vist at den er en svært avslørende fremstilling av tenkning. Det faktum at det er umulig å gjøre rede for kunnskapens natur og begrunnelse ved en rekke eksplisitte operasjoner, fremstår som opplagt i lys av den, uten at dypere former for forpliktelse må påkalles. Noe annet kommer også * Dette essayet ble skrevet for studiegruppen om grunnlaget for kulturell enhet som ble arrangert ved Bowdoin College i august 1965, og vil også bli publisert i deres «Toward a Unity of Knowledge» (Psychological Issues) [Marjorie Grene (red.): «Toward a Unity of Knowledge», New York, International Universities Press, 1969. O.a.]

10

til syne, som angår dens motstykke i eksistensialismens eksplisitte tanke. Siden underordnede komponenter benyt­ tes når vi bruker kroppen, ser vi at all ny tenkning er en eksistensiell forpliktelse. Vi har da en brukbar modell som vi kan benytte til å gjengi alle vesentlige eksistensielle handlinger uten å gå inn på de store temaene om menneskets skjebne. Jeg skal for eksempel vise at når originalitet skaper nye verdier, så skapes de ved å bli underforstått. Dette impliserer at vi ikke kan velge et sett av nye verdier eksplisitt, men må underlegge oss dem gjennom selve det å skape eller velge dem. Jeg har vist at ethvert forsøk på å unngå ansvaret for å forme oppfatningene som vi aksepterer som sanne, er absurd, men også at eksistensialismens påstand om at vi velger våre oppfatninger fra begynnelsen av, er absurd. Tanken kan bare leve på et grunnlag som vi overtar for å tjene den virkeligheten som vi underkaster oss.

Senter for høyere studier Wesleyan University, april 1966

1. Taus kunnskap

* [Eng. «Tacit knowing». I originalversjonen brukes «know», «knowing», «knowledge», blant annet om det å kunne noe, vite noe, kjenne igjen noe og å bruke et verktøy. Det lar seg ikke gjøre å gjengi disse forskjellige variantene med ett og samme ord på norsk. For eksem­ pel vil vi på norsk si at vi kjenner et ansikt eller en person, mens Polanyi også i disse sammenhengene vil bruke «know». Leseren bes derfor være oppmerksom på at det hos Polanyi er en sammenheng mellom påstandskunnskap, gjenkjenning av former, bruk av redskaper, evnen til å gjøre noe o.s.v, som fremstår tydeligere gjennom ordvalget i originalen enn i denne oversettelsen. Ordet «tacit» (og enkelte steder «tacitly») er også sentralt, og blir brukt i forskjellige sammenhenger. Dette ordet brukes sammen med «know», «knowledge» og «knowing», men også sammen med ord som «foreknowledge», «integration» og enkelte andre. Jeg har benyttet to oversettelser av dette ordet: «taus» og «underforstå». «Tacit knowledge» og «tacit knowing» er således stort sett oversatt med «taus kunnskap» («tacit knowing» og «know tacitly» enkelte ganger med «underforstå»), mens for eksempel «tacit integration» er oversatt med «underforstått integrering». Ordene «taus» og «underforstå» blir ikke brukt annet enn som oversettel­ ser av «tacit». At de sentrale termene «tacit knowledge» og «tacit knowing» begge er oversatt med «taus kunnskap», innebærer at aktivitetsaspektet i «tacit knowing», og dets tilknytning til våre kunnskapsevner, kommer i bakgrunnen. Leseren bes derfor være oppmerksom på at «taus kunnskap» ikke bare refererer til det en vet, men også til aktiviteten å vite og de mentale evnene som er involvert i denne aktiviteten. O.a.]

Noen av dere er kanskje klar over at jeg vendte meg til filosofien etter min karriere som naturforsker. Jeg vil gjerne fortelle dere hva jeg søkte ved denne endringen, for det vil også forklare den generelle oppgaven som denne fore­ lesningen skal gjøre oss kjent med. Det var først da jeg ble konfrontert med sovjetideologien under Stalin, en ideologi som nektet vitenskapelig arbeid en rettferdiggjørelse, at jeg støtte på filosofiske spørs­ mål. Jeg husker en samtale som jeg hadde med Bukharin i Moskva i 1935. Selv om han var på vei mot sitt fall og sin henrettelse tre år senere, var han fremdeles en av kommunist­ partiets ledende teoretikere. Da jeg spurte ham om arbei­ det med ren vitenskap i Sovjetunionen, sa han at ren vitenskap var et symptom på et sykt klassesamfunn; under sosialismen ville forestillingen om vitenskap bedrevet for dens egen skyld forsvinne, siden forskerne spontant ville vende oppmerksomheten mot problemer i den gjeldende femårsplanen. Jeg ble slått av det faktum at denne avvisningen av selve eksistensen til uavhengig vitenskapelig tenkning, kom fra en sosialistisk teori som hentet sin enorme overbevisningskraft fra sin påstand om at den selv er viten­ skapelig sikker. Den vitenskapelige verdensanskuelsen så ut til å ha frembragt en mekanisk oppfatning om mennesket og historien som ikke hadde noen plass for vitenskapen selv. Ifølge denne oppfatningen hadde ikke tenkningen noen egen indre kraft, og den benektet såle-

15

des også at det var noe grunnlag for å hevde tankens fri­ het. Jeg så også at det var sterke moralske motiver som førte til tankens selvoppgivelse. Historiens mekaniske gang skulle bringe universell rettferdighet. Den vitenskapelige skeptisismen var bare villig til å stole på materiell nødven­ dighet for å oppnå det universelle fellesskapet. Skeptisisme og utopisme hadde dermed smeltet sammen til en ny skep­ tisk fanatisme. Det så da for meg ut til at hele vår sivilisasjon var gjennomsyret av dissonansen mellom en ekstrem kritisk klarhet og en intens moralsk samvittighet, og at denne kombinasjonen hadde frembragt både våre strenge moderne revolusjoner og den tvilen på seg selv som plager det moderne mennesket utenfor revolusjonære bevegelser. Jeg bestemte meg derfor for å undersøke røttene til denne til­ standen. Min undersøkelse har gitt meg en ny oppfatning om menneskets kunnskap der et harmonisk syn på tenkning og eksistens, grunnlagt i universet, ser ut til å tre frem. Jeg skal ta menneskelig kunnskap opp til fornyet over­ veielse ved å ta utgangspunkt i det faktum at rz kan vite mer enn vi kan si. Dette virker opplagt, men det er ikke enkelt å si nøyaktig hva det betyr. La oss ta et eksempel. Vi kjenner en persons ansikt, og vi kan gjenkjenne det blant tusener, ja, blant en million andre. Likevel kan vi vanligvis ikke si hvordan vi er i stand til å kjenne igjen et kjent ansikt. Mesteparten av denne kunnskapen kan vi dermed ikke formulere. Men politiet har nylig introdusert en metode som gjør at vi kan kommunisere mye av denne kunn­ skapen. De har laget en stor samling av bilder som viser forskjellige neser, munner og andre trekk. Vitnet velger enkelttrekkene til ansiktet han kjenner fra disse bildene, og delene kan settes sammen slik at de gir en ganske god likhet med dette ansiktet. Dette tyder på at vi likevel kan kommunisere vår kunnskap om en fysiognomi hvis vi får tilstrekkelige uttrykksmidler. Men bruken av politiets

16

metode forandrer ikke det faktum at vi tidligere visste mer enn vi på det tidspunktet kunne si. Dessuten kan vi bare bruke politiets metode hvis vi vet hvordan vi skal plukke ut de trekkene i samlingen som stemmer overens med de vi husker, og vi kan ikke si hvordan vi gjør dette. Denne måten å kommunisere på viser en kunnskap som vi ikke kan ordlegge. Det er mange andre tilfeller - noen dagligdagse, andre mer tekniske - hvor det å kjenne igjen en karakteristisk fysiognomi har den samme strukturen som det å identi­ fisere en person. Vi gjenkjenner stemningene i et menneske­ ansikt uten at vi er i stand til å si, bortsett fra veldig vagt, hvilke tegn det er vi kjenner dem igjen på. Ved universite­ tene brukes det store ressurser på praktiske øvelser for å lære studenter å identifisere tilfeller av sykdommer og steinprøver, plantetyper og dyrearter. Alle deskriptive vitenskaper studerer fysiognomier som ikke kan beskrives fullstendig i ord, ikke engang ved hjelp av bilder. Men kan det ikke nok en gang hevdes at muligheten for å lære disse forekomstene å kjenne ved praktiske øvelser beviser at vi kan formidle vår kunnskap om dem? Svaret er at vi bare kan gjøre dette ved å stole på elevens intel­ ligente samarbeid for å gripe meningen med demonstra­ sjonen. Ja, enhver definisjon som betegner en ytre ting, må i siste instans hvile på at en peker på en slik ting. Denne navngivning-ved-peking kalles «en ostensiv definisjon»; « og dette filosofiske uttrykket skjuler en kløft som det må bygges bro over ved en intelligent anstrengelse hos den personen som vi ønsker å fortelle hva ordet betyr. Vårt budskap hadde utelatt noe som vi ikke kunne si, og mot­ tagelsen av det må hvile på at mottageren vil oppdage det som vi ikke har vært i stand til å kommunisere. Gestaltpsykologi har demonstrert at vi kan kjenne en fysiognomi ved å integrere vår kjennskap til delene uten å være i stand til å identifisere dem. Min analyse av kunnskap har en nær tilknytning til denne oppdagelsen. Men jeg skal se på aspekter ved gestalt som hittil har blitt

17

oversett. Ifølge gestaltpsykologien foregår persepsjonen av en fysiognomi ved at inntrykkene som netthinnen eller hjernen mottar av dens deler, spontant ordnes. Jeg ser derimot på gestalt som resultatet av en aktiv forming av • erfaring som utføres i søken etter kunnskap. Denne for­ mingen eller integreringen regner jeg som den fantastiske og uunnværlige tause evnen som lar oss oppdage kunnskap ‘ og deretter holde den for sann. Strukturen i gestalt støpes da om til den tause tenkningens logikk, og dette forandrer hele emnets rekkevidde og perspektiv. Nå trer de høyeste formene for integrasjon sterkest frem. Disse manifesterer seg i den tause evnen til vitenskapelig og kunstnerisk genialitet. Den kunsten som ligger i eksperters diagnostisering, er neste på listen som en noe fattigere form for oppdagelse, og i den samme klassen kan vi sette bruken av evner, uansett om det er kunstneriske, sportslige eller tekniske. Her har vi eksem­ pler på kunnskap av både en intellektuell og en mer praktisk type; både tyskernes «wissen» og «konnen» og Gilbert Ryles «knowing what» og «knowing how». Disse to aspektene ved det å kunne eller vite har den samme strukturen, og ingen av dem finnes uten den andre. Dette er spesielt tydelig i kunsten å stille diagnoser, der kyndig testing står i nær sammenheng med ekspertobservasjoner. Jeg vil derfor alltid la «kunnskap» dekke både praktisk og teoretisk kunnskap. I overensstemmelse med dette kan vi også tolke bruken av redskaper, sonder og pekestokker som tilfel­ ler av kunsten å vite, og vi kan også legge den denotative bruken av språk til listen vår som en slags språklig peking. Persepsjon, som gestaltpsykologien satte i sentrum for sin oppmerksomhet, fremstår nå som den fattigste formen for taus kunnskap. Vi skal se at den i kraft av dette bygger bro mellom menneskets høyere kreative evner og de * kroppsprosessene som er fremtredende i operasjonene som utføres ved persepsjon. Noen nye psykologiske eksperimenter har isolert den viktigste mekanismen som taus kunnskap tilegnes ved. 18

Mange av dere har hørt at disse eksperimentene avslører den skjulte overtalelsens djevelske maskineri. Faktisk er de bare elementære demonstrasjoner av den evnen som vi har til å oppfatte forholdet mellom to hendelser der vi kjenner begge, men bare kan uttrykke den ene. Psykologer følger Lazarus og McClearys eksempel, og kaller bruken av denne evnen «subception».1 Disse forfat­ terne stilte en person overfor et stort antall meningsløse stavelser, og ga personen et elektrisk støt etter å ha vist bestemte stavelser. Etter hvert viste personen tegn til å forvente støt ved synet av «støt-stavelser», men når han ble spurt, var han ikke i stand til å identifisere dem. Han hadde funnet ut når han kunne forvente et støt, men han kunne ikke si hva det var som fikk ham til å forvente det. Han hadde tilegnet seg en kunnskap lik den vi har når vi kjenner en person ved trekk som vi ikke kan formu­ lere. En annen variant av dette fenomenet ble demonstrert av Eriksen og Kuethe i 1958.2 De utsatte en person for støt når han uttalte assosiasjoner til bestemte «støt-ord». Etter hvert lærte personen å avverge støtet ved å unngå å uttale slike assosiasjoner, men når han ble spurt, viste det seg at han ikke visste at han gjorde dette. Her lærte forsøks­ personen en praktisk operasjon, men kunne ikke fortelle hvordan han utførte den. Denne typen subliminal persep­ sjon er strukturert som en ferdighet, for en ferdighet kombinerer elementære muskelaktiviteter som ikke er identifiserbare, i henhold til relasjoner som vi ikke kan definere. Disse eksperimentene viser klart hva som menes med at en kan vite mer enn en kan si. For de eksperimentelle oppsettene fjerner mistanken om at det er en selvmotsigelse her, en mistanke som det ikke er lett å avvise når noen snakker om ting som de vet, men ikke kan si. Dette for­ hindres her ved at rollene er fordelt mellom forsøks­ personen og den som observerer. Den som utfører forsøket, ser at en annen person har en bestemt kunnskap som han 19

ikke kan gjøre rede for, og dermed er det ingen som snak­ ker om kunnskap de selv har, men ikke kan gjøre rede for. Vi kan da fremsette følgende resultat: I begge de nevnte eksperimentene, ble subliminal persepsjon forårsaket av elektriske støt. I den første serien fikk forsøkspersonen støt etter å ha blitt vist bestemte meningsløse stavelser, og han lærte å forvente denne hendelsen. I den andre serien lærte han å undertrykke uttalen av bestemte assosiasjoner som ville medføre støt. I begge tilfeller forble de støtfremkallende delene underforstått. Forsøkspersonen kunne ikke identifi­ sere dem, men brukte likevel sin kjennskap til dem i forventningen om det elektriske støtet. Her ser vi den grunnleggende strukturen til taus kunn­ skap. Den består av to ting, eller to typer ting. Vi kan kalle dem de to leddene i taus kunnskap. I eksperimentene utgjorde støt-stavelsene og støt-assosiasjonene det første leddet, og det elektriske støtet som fulgte, utgjorde det andre leddet. Etter at forsøkspersonen hadde lært å for­ binde disse to leddene, fremkalte synet av støt-stavelsene forventningen om et støt, og uttalen av støt-assosiasjoner ble undertrykket for å unngå støt. Hvorfor forble denne forbindelsen underforstått? Det ser ut til at dette var fordi forsøkspersonen holdt oppmerksomheten rettet mot det elektriske støtet. Han brukte sin kjennskap til de delene som fremkalte støtet, bare i deres egenskap av å ha med støtet å gjøre. Vi kan si at han lærte å bruke sin kjennskap til disse stavelsene og ordene til å rette oppmerksomheten mot det elektriske støtet. Her har vi den grunnleggende definisjonen av den logiske relasjonen mellom det første og det andre leddet i taus kunnskap. Den kombinerer to måter å vite noe på. Vi kjenner det elektriske støtet som utgjør det andre leddet, ved å ha vår oppmerksomhet rettet mot det, og således er støtet spesifikt kjent. Men vi kjenner de støtproduserende elementene bare ved at vi bruker vår kjennskap til dem for å rette oppmerksomheten mot noe annet, nemlig det elektriske støtet. Dermed forblir vår kjennskap til dem 20

underforstått. Det er slik vi lærer disse elementene å kjenne, uten at vi blir i stand til å identifisere dem. Slik er den funksjonelle relasjonen mellom de to leddene i taus kunnskap: Vi kjenner det første leddet bare ved å bruke kjennskapen vi har til det, for å rette oppmerksomheten vår mot det andre. I sin bok om viljens frihet skriver Austin Farrar et sted om å rette oppmerksomheten fra bestemte ting for å rette den mot andre. Jeg skal overta en variant av denne ord­ bruken ved å si at når vi bruker taus kunnskap, så retter vi oppmerksomheten fra noe for å rette den mot noe annet, nemlig fra det første leddet mot det andre leddet i den underforståtte relasjonen. Det vil vise seg at det første led­ det i denne relasjonen på mange måter er oss nærmest, mens den andre er fjernere fra oss. Ved å bruke anatomiens språk, kan vi kalle det første leddet proksimalt og det andre leddet distalt. Det er da det proksimale leddet vi har en kjennskap til som vi muligens ikke kan formulere i ord. Når det gjelder den menneskelige fysiognomien, vil jeg nå si at vi bruker vår kjennskap til dens trekk for å rette oppmerksomheten mot det karakteristiske utseendet til et ansikt. Vi retter oppmerksomheten fra trekkene til ansik­ tet, og kan dermed være ute av stand til å spesifisere trekkene. Og jeg vil på samme måte si at vi bruker vår kjennskap til en kombinasjon av muskelaktiviteter i utøvelsen av en ferdighet. Vi retter oppmerksomheten fra disse elementære bevegelsene mot resultatet av deres samlede mål, og er dermed vanligvis ute av stand til å spesi­ fisere disse elementære muskelaktivitetene. Vi kan kalle dette den funksjonelle strukturen til taus kunnskap. Men vi kan spørre: Fremstår ikke det eksperimentelle oppsettet - sammensatt av de meningsløse stavelsene og de elektriske støtene - på en annen måte når vi lærer å forvente et støt ved synet av bestemte stavelser? Det gjør det, og det på en veldig subtil måte. Forventningen om et støt, som til å begynne med hadde vært vag og uavbrutt, begynner nå å fluktuere markant; den stiger plutselig i 21

enkelte øyeblikk og faller mellom dem. Så vi kan si at selv om vi ikke lærer å skille mellom støt-stavelser og andre stavelser, blir vi klar over at vi står overfor en støt-stavelse gjennom erkjennelsen den fremkaller i oss. Vi er med andre ord klar over at vi ser disse stavelsene, gjennom det som vi retter oppmerksomheten mot, nemlig sannsynligheten for et elektrisk støt. Ved å anvende dette på tilfellet med en fysiognomi, kan vi si at vi er klar over dens trekk gjennom fysiognomien som vi retter vår oppmerksomhet mot. Når vi bruker en ferdighet, er vi klar over de mange muskelbevegelsene gjennom utøvelsen som vår oppmerksomhet er rettet mot. Generelt kan vi si at vi er klar over det proksimale leddet i en taus kunnskapsakt, ved at det distale leddet fremstår. Vi er klar over det som vi retter oppmerksom­ heten fra, i tilsynekomsten av en annen ting som vi retter oppmerksomheten mot. Vi kan kalle dette den fenome­ nale strukturen til taus kunnskap. Men i relasjonen mellom de to leddene i taus kunnskap ligger det en betydning som kombinerer dens funksjonelle og fenomenale aspekter. Når synet av bestemte stavelser får oss til å forvente et elektrisk støt, kan vi si at de betyr at det kommer et støt. Dette er deres mening for oss. Vi kunne derfor si at når støt-stavelsene frembringer en oppfatning i oss, uten at vi er i stand til å identifisere sta­ velsene som frembragte den, kjenner vi disse stavelsene bare gjennom deres mening. Det er deres mening vår opp­ merksomhet er rettet mot. Det er gjennom deres mening at de inngår i tilsynekomsten av det som vi retter opp­ merksomheten mot, fra dem. I denne betydningen kunne vi si at en karakteristisk fysiognomi er meningen til dens trekk, som faktisk er det vi sier når en fysiognomi uttrykker en bestemt stemning. Å identifisere en fysiognomi består da i å bruke vår kjenn­ skap til trekkene for å rette oppmerksomheten mot deres samlede mening. Dette kan virke søkt ettersom meningen til trekkene blir sett på samme sted som trekkene, og dermed vanskelig lar seg skille mentalt fra deres mening. Likevel 22

forblir det et faktum at de to er distinkte, siden vi kan kjenne en fysiognomi uten å være i stand til å spesifisere dens deler. For å se skillet mellom en mening og det som har denne meningen klarere, kan vi som eksempel se på bruken av en sonde for å undersøke en hule, eller på hvordan en blind mann føler seg frem ved å banke med en stokk. For her er avstanden mellom de to stor, og vi kan observere proses­ sen som gradvis fører til atskillelsen. Alle som bruker en sonde for første gang, vil kjenne dens trykk mot fingrene og håndflaten. Men etter hvert som vi lærer å bruke en sonde eller en stokk for å føle oss frem, transformeres vår oppmerksomhet på hvordan den trykker mot hånden vår, til en følelse av at tuppen berører objektene som vi under­ søker. Slik gjør en interpretativ anstrengelse meningsløse følelser meningsfulle, og plasserer dem på en viss avstand fra den opprinnelige følelsen. Vi blir klar over følelsene i hånden gjennom deres mening, som befinner seg ved tup­ pen på sonden eller stokken, som vår oppmerksomhet er rettet mot. Slik er det også når vi bruker et verktøy. Vi retter oppmerksomheten mot meningen til dets trykk mot hendene våre gjennom virkningen det har på tingene som vi bruker det på. Vi kan kalle dette det semantiske aspek- * tet til taus kunnskap. All mening tenderer mot å bli flyttet bort fra oss selv. Dette er faktisk min begrunnelse for å bruke termene «proksimal» og «distal» for å beskrive det første og andre leddet i taus kunnskap. Fra de tre aspektene ved taus kunnskap som jeg har definert så langt - det funksjonelle, det fenomenale og det semantiske - kan vi slutte til et fjerde aspekt, som forteller oss hva taus kunnskap er kunnskap om. Dette er dens ontologiske aspekt. Siden taus kunnskap etablerer en • meningsfull relasjon mellom to ledd, kan vi identifisere den med forståelsen av den samlede helheten som disse to leddene tilsammen konstituerer. Således representerer det proksimale leddet helhetens deler. Følgelig kan vi si at vi forstår helheten ved å bruke vår kjennskap til delene for å rette oppmerksomheten mot deres samlede mening. 23

Denne analysen kan benyttes på visuell persepsjon med interessante resultater. Fysiologer slo for lenge siden fast at måten vi ser et objekt på, er bestemt av vår kjennskap til bestemte kroppslige anstrengelser som vi ikke kan føle i seg selv. Vi er klar over det som skjer i kroppen vår, gjen­ nom posisjonen, størrelsen, formen og bevegelsen til et objekt som vi retter oppmerksomheten mot. Med andre ord retter vi oppmerksomheten fra disse indre prosessene mot ytre tings egenskaper. Disse egenskapene er de indre prosessenes mening for oss. Ombyttingen av kroppslige erfaringer og persepsjonen av ting utenfor oss kan derfor nå fremstå som en instans av at vi flytter mening bort fra oss, noe vi har sett er tilstede i noen grad i all taus kunn­ skap. Men det kan sies at følelser som er ombyttet med persepsjon, skiller seg fra de som er ombyttet ved bruk av verktøy eller sonder, ved å være knapt merkbare i seg selv før deres ombytting. Et svar på dette - eller i det minste en del av et svar på dette - kan vi finne i eksperimenter som utvider subliminal persepsjon til subliminale stimuli. Hefferline og hans medarbeidere har observert at når spon­ tane muskelrykninger, som forsøkspersonen ikke kjente men som er observerbare eksternt ved å forsterke aktivitetsstrømmene deres en million ganger - ble fulgt av at en ubehagelig lyd opphørte, responderte forsøkspersonen med å øke frekvensen på rykningene. Forsøkspersonen fikk dermed lyden til å opphøre mye av tiden.3 Vi ser her taus kunnskap operere på en indre aktivitet som vi er helt ute av stand til å kontrollere, eller til og med er ute av stand til å føle i seg selv. Vi blir bare klar over at vi gjør dette ved at lyden bringes til taushet. Dette eksperimentelle resultatet ser i stor grad ut til å være analogt til prosessen der vi oppfatter subliminale prosesser i kroppen vår gjen­ nom persepsjon av ytre objekter. Dette synet, at persepsjon er et tilfelle av ombyttingen av følelser slik vi så i bruken av sonder og subliminal persepsjon, bekreftes av det faktum at evnen til å se ytre 24

objekter må læres på samme måte som bruken av sonder og den subliminale persepsjonens prestasjoner, ved en læringsprosess som kan være anstrengende. Moderne filosofer har hevdet at persepsjon ikke innebærer projeksjon, siden vi ikke på forhånd er oppmerksomme på de indre prosessene som vi angivelig skal ha projisert på egenskapene til tingene vi sanser. Men vi har nå etablert at nettopp denne typen projeksjon er tilstede i forskjellige instanser av taus kunnskap. Dessuten fremstår det faktum at vi i utgangspunktet ikke føler de indre prosessene i seg selv, som irrelevant. Vi kan derfor driste oss til å utvide den tause kunnskapens rekkevidde så den inkluderer nevrale spor i hjernebarken. Dette ville sidestille hendelser i hjernen vår med de subliminale rykningene hos Hefferlines forsøkspersoner? Dette bringer oss til det punktet jeg antydet første gang jeg nevnte persepsjon som et tilfelle av taus kunnskap. Jeg sa at vi ville kaste lys over det kroppslige opphavet til all tenkning, medregnet menneskets høyeste kreative evner, ved å gjøre klart måten våre kroppslige prosesser deltar i våre persepsjoner. La meg nå vise dette. Kroppen vår er det grunnleggende redskapet for all vår kunnskap om ytre ting, både intellektuell og praktisk. I vårt våkne liv bruker vi vår oppfattelse av kroppens kontakt med ytre ting for å rette oppmerksomheten mot disse tingene. Vår egen kropp er den eneste tingen i verden som vi normalt aldri erfarer som et objekt, men alltid gjen­ nom en verden som vi retter oppmerksomheten mot, fra kroppen vår. Det er ved denne intelligente bruken av krop­ pen at vi opplever den som vår kropp og ikke en ting utenfor. Jeg har beskrevet hvordan vi lærer å kjenne at enden på * En slik hypotese forklarer ikke hvordan oppfattede synsinn­ trykk, eller noen annen bevissthetstilstand, oppstår i sammen­ heng med nevrale prosesser. Den benytter bare det prinsippet at over alt hvor en eller annen prosess i kroppen vår gir opphav til bevissthet i oss, vil vår tause kunnskap om prosessen gi mening til den ved en erfaring som vi retter oppmerksomheten mot.

25

et redskap eller en sonde treffer ting utenfor. Som Samuel Butler har sagt, kan vi se på dette som transformasjonen av redskapet eller sonden til en sansende forlengelse av kroppen vår. Men det at vi oppfatter vår egen kropp når vi retter oppmerksomheten mot ting utenfor den, antyder en bredere generalisering av følelsen vi har av kroppen vår. Når vi bruker bestemte ting for å rette oppmerksomheten fra dem mot andre ting, slik vi alltid bruker vår egen kropp, fremstår de alltid på en annen måte. De fremstår nå for oss gjennom tingene som vi retter oppmerksomheten mot, fra dem, slik vi kjenner vår egen kropp gjennom tingene utenfor som vi retter oppmerksomheten mot fra kroppen vår. Slik kan vi si at når vi bruker en ting som det proksimale leddet i taus kunnskap, innlemmer vi den i kroppen vår eller utvider kroppen vår til å inkludere den - slik at vi etterhvert er i tingen. Den fulle rekkevidden av denne generaliseringen kan bare antydes her. Vi kan se indikasjoner på dens rekke­ vidde ved å huske at tyske tenkere ved århundreskiftet postulerte at innlevelse, eller empati, er de riktige midlene til å forstå mennesket og humanvitenskapene. Jeg viser spesielt til Dilthey4 og Lipps5. Dilthey hevdet at sinnet til en person bare kan bli forstått ved å gjenoppleve dets virksomhet; og Lipps fremstilte estetisk forståelse som det å tre inn i et kunstverk og således leve seg inn i sinnet til skaperen. Jeg mener at Dilthey og Lipps her beskrev en slående form for taus kunnskap slik den brukes i forståelsen av mennesket og kunstverk, og at de hadde rett når de hevdet at forståelse bare kunne oppnås ved innlevelse. Men min analyse av taus kunnskap viser at de tok feil når de påsto at dette innebar et skarpt skille mellom natur- og humanvitenskapene. Innlevelse, slik den er avledet fra strukturen til taus kunnskap, er en mye mer presist defi­ nert virksomhet enn empati, og den ligger under alle observasjoner, medregnet alle de som tidligere er beskre­ vet som innlevelse. Vi støter på en annen indikasjon på det vide spekteret

26

av funksjoner som innlevelse har, når vi ser at morallærer aksepteres ved internalisering. Å internalisere er å identi­ fisere seg med lærene det gjelder, ved å få dem til å fungere som det proksimale leddet i taus moralsk kunnskap, slik den blir brukt i praksis. Dette etablerer det underforståtte rammeverket for våre moralske handlinger og dommer. Og vi kan spore denne typen innlevelse til de logisk sett like virksomhetene i vitenskapenes praksis. Å bruke en teori for å forstå naturen er å internalisere den. For vi ret­ ter oppmerksomheten fra teorien mot ting som sees i lys av den, og er klar over teorien mens vi bruker den på denne måten, gjennom det skuet som den tjener til å forklare. Dette er grunnen til at matematisk teori bare kan læres gjennom anvendelse: Den sanne kunnskapen i en mate­ matisk teori ligger i vår evne til å bruke den. Identifisering av taus kunnskap med innlevelse med­ fører en forskyvning av tyngdepunktet i vår oppfatning av taus kunnskap. Vi så først og fremst på taus kunnskap som en måte å vite mer enn vi kan si. Vi identifiserte de to leddene i taus kunnskap, det proksimale og det distale, og så hvordan vi retter oppmerksomheten fra det første mot det andre, for på den måten å oppnå en integrering av enkeltdelene i en koherent helhet som vi retter oppmerk­ somheten mot. Siden vi ikke rettet oppmerksomheten mot enkeltdelene i seg selv, kunne vi ikke identifisere dem: Men hvis vi nå ser på integreringen av enkeltdeler som en inter­ nalisering, får den en mer positiv karakter. Den blir nå et middel til å få bestemte ting til å fungere som de proksimale leddene i taus kunnskap, slik at vi kan oppfatte dem i deres betydning for den samlede helheten som de konstituerer, i stedet for å observere dem i seg selv. Dette viser oss at det ikke er ved å se på ting, men ved å være i dem at vi forstår deres samlede mening. Nå kan vi se hvordan en ubegrenset klarhet kan ødelegge vår forståelse av komplekse saker. Undersøk enkeltdelene til en helhet nøye, og deres mening forsvinner, vår oppfatning om helheten blir ødelagt. Slike tilfeller er velkjente. Gjenta

27

et ord flere ganger mens du nøye retter oppmerksomheten mot leppenes og tungens bevegelser og mot lydene du lager, og snart vil ordet lyde hult og til slutt miste sin mening. Ved å fokusere oppmerksomheten på fingrene kan en pia­ nist midlertidig paralysere sin bevegelse. Vi kan få oss selv til å miste et mønster eller en fysiognomi av syne ved å undersøke dens mange deler tilstrekkelig forstørret. Riktignok kan ødeleggelsen repareres ved å internalisere enkeltdelene igjen. Ordet, igjen uttalt i dets riktige kontekst, pianistens fingre, igjen brukt med oppmerksomheten ret­ tet mot musikken, trekkene til en fysiognomi og detaljene i et mønster, igjen sett på avstand: De kommer alle til liv, og deres mening og omfattende relasjoner blir gjenopp­ rettet. Men det er viktig å legge merke til at denne gjen­ opprettelsen aldri bringer tilbake den opprinnelige meningen. Den kan forbedre den. Studier av bevegelse har en tendens til å paralysere en ferdighet, men vil forbedre den når de følges av praktisk øvelse. Den omhyggelige oppdelingen av en tekst kan ødelegge forståelsen av den, men kan også bidra med materiale til en mye dypere forståelse av den. I disse tilfellene fungerer den inngående undersøkelsen av enkeltdeler, som i seg selv ville ødelegge meningen, som en ledetråd til den etterfølgende integreringen av dem, og etablerer således en sikrere og mer nøyaktig mening. Men skaden som har skjedd ved spesifiseringen, kan være uopprettelig. Omhyggelig oppdeling kan ugjen­ kallelig tilsløre emner som historie, litteratur eller filosofi. Hvis vi ser mer generelt på det, så er det fundamentalt feil å tro at fordi enkeltdeler er mer håndgripelige, så gir kunn­ skap om dem en sann oppfatning om ting. Selvfølgelig er ikke underforstått reintegrering av enkelt­ deler den eneste måten å gjenopprette meningen vi har mistet ved å fokusere på enkeltdelene, på. Den destruktive analysen av en sammensatt helhet kan i mange tilfeller motvirkes ved at vi eksplisitt fremsetter forholdet mellom delene. Der slik eksplisitt integrasjon er mulig, overgår den 28

langt rekkevidden til underforstått integrering. Se for eksempel på en maskin. En kan bli dyktig i å håndtere den uten å vite nøyaktig hvordan den virker. Men teknikerens forståelse av konstruksjonen og virkemåten er mye dypere. Vi er i besittelse av en praktisk kunnskap om vår egen kropp, men fysiologens teoretiske kunnskap om den leg­ ger mye mer for dagen. De formelle reglene for metrikk kan utdype vår forståelse av noe så skjørt som et dikt. Men mine eksempler viser klart at generelt sett kan ikke en eksplisitt integrasjon erstatte dens underforståtte mot­ stykke. Dyktigheten til en sjåfør kan ikke erstattes av grundig skolering i teorien om biler; fortroligheten jeg har til min egen kropp, er fullstendig forskjellig fra kunn­ skapen om dens fysiologi; og reglene for rim og metrikk sier meg ikke det et dikt sa meg uten at jeg hadde noen kjennskap til dets regler. i/ Vi nærmer oss her et avgjørende spørsmål. Det uttalte målet til moderne vitenskap er å etablere strengt desinteressert objektiv kunnskap. Å komme til kort i forhold til dette idealet på noen måte aksepteres bare som en midlertidig ufullkommenhet, som vi må sikte mot å fjerne. Men sett at taus kunnskap utgjør en nødvendig del av all kunnskap, da vil idealet om å eliminere alle personlige elementer i kunnskapen faktisk sikte mot ødeleggelsen av all kunnskap. Idealet om eksakt vitenskap ville vise seg å være fundamentalt villedende og muligens en kilde til katastrofale villfarelser. Jeg mener å kunne vise at prosessen med å formalisere all kunnskap og dermed ekskludere all taus kunnskap er selvmotsigende. For hvis vi skal kunne formalisere rela­ sjonene som konstituerer en sammensatt helhet, for eksempel relasjonene som konstituerer en frosk, så må denne hel­ heten, dvs. frosken, først identifiseres på en ikke-formal måte ved taus kunnskap. Meningen til en matematisk teori om frosken ligger nettopp i dens vedvarende anvendelse på denne fremdeles underforståtte frosken. Dessuten er det å få en matematisk teori til å gjelde sitt emne også en under29

forstått integrasjon av den typen vi har sett i bruken av et denotativt ord for å betegne en gjenstand. Og vi har også sett at sann kunnskap om en teori bare kan etableres etter at den har blitt internalisert og svært omfattende brukt for å tolke erfaring. Derfor kan en matematisk teori kun konstrueres ved å være basert på forutgående taus kunn­ skap. Og den kan bare fungere som en teori innenfor en taus kunnskapsakt som består i at vi retter oppmerksom­ heten fra den, mot den allerede etablerte erfaringen som den gjelder. Således har idealet om en altomfattende mate­ matisk teori for erfaring, en teori som ville eliminere all taus kunnskap, vist seg å være selvmotsigende og logisk uholdbar. Men jeg kan ikke avslutte behandlingen av dette med et så abstrakt argument. La meg derfor avslutte forelesningen med et svært slående konkret eksempel på en erfaring som umulig kan representeres av noen eksakt teori. Det er en erfaring fra vitenskapen selv: det å se et problem slik en forsker ser det i sitt arbeid med å oppdage noe nytt. Det er allment kjent at all forskning må begynne med et problem. Forskningen kan bare ha suksess hvis problemet er godt, og den kan bare være original hvis problemet er originalt. Men hvordan kan man se et problem, et hvilket som helst problem, for ikke å snakke om et godt og origi­ nalt problem? For å se et problem er å se noe som er skjult. Det er å ha en anelse om en sammenheng mellom deler som en ennå ikke har oppfattet. Problemet er godt hvis denne anelsen er god; det er originalt hvis ingen andre kan se den muligheten for forståelse som vi foregriper. Å se et problem som vil lede til en stor oppdagelse, er ikke bare å se noe som er skjult, men å se noe som resten av menneske­ heten ikke engang kan ha en anelse om. Alt dette er selvsagt trivielt. Vi tar det for gitt uten å legge merke til at det er en konflikt i form av selvmotsigelsen som følger. Ikke desto mindre har Platon påvist denne selvmotsigelsen i Menon. Han sier at det er absurd å søke løsningen på et problem; for enten vet du hva du ser etter, og da er det ikke noe 30

problem, eller du vet ikke hva du ser etter, og da kan du ikke forvente å finne noe. Løsningen som Platon ga på dette paradokset, var at all oppdagelse er en erindring fra tidligere liv. Denne for­ klaringen har knapt noen gang blitt akseptert, men noen annen løsning for å unngå motsigelsen har heller ikke blitt gitt. Så vi står overfor det faktum at i over to tusen år har menneskeheten gjort fremskritt gjennom anstrengelsene til mennesker som har løst vanskelige problemer, mens det hele tiden kunne vises at det enten var meningsløst eller umulig å gjøre dette. Poes Purloined Letter gir oss et klas­ sisk eksempel. Det betydningsfulle dokumentet ligger tilfeldig henslengt foran alle, og blir dermed oversett av alle. For Menon viser uten tvil at hvis all kunnskap er eksplisitt, dvs. mulig å formulere klart, så kan vi ikke kjenne til noe problem, eller forsøke å finne noen løsning på det. Og Menon viser derfor også at hvis problemer like­ vel finnes, og oppdagelser kan bli gjort ved å løse dem, så kan vi vite ting, viktige ting, som vi ikke kan si. Den typen taus kunnskap som løser paradokset i Menon, består i anelsen om noe skjult som vi likevel kan avdekke. Disse viktige mentale evnene manifesterer seg på en annen viktig måte. Vi blir ofte fortalt at store vitenskapelige opp­ dagelser kjennetegnes ved hvor fruktbare de er - og dette er sant. Men hvordan kan vi gjenkjenne sannhet ved dens fruktbarhet? Kan vi se at et utsagn er sant ved å prise rik­ dommen av ennå ikke oppdagede konsekvenser? Dette ville selvfølgelig være meningsløst hvis vi måtte vite eksplisitt hva som ennå ikke var oppdaget. Men det gir mening hvis vi innrømmer at vi kan ha en taus forforståelse av ting som ennå ikke er oppdaget. Dette er utvilsomt den typen forforståelse kopernikanerne må ha ment å stadfeste når de i hundre og førti år under sterkt press lidenskapelig fastholdt at den heliosentriske teorien ikke bare var en hensiktsmessig måte å beregne planetbaner på, men virke­ lig var sann, før Newton avgjorde saken. Da viser det seg at det å vite at et utsagn er sant, er å vite 31

mer enn vi kan si og følgelig at når en oppdagelse løser et problem, så er den selv ladet med ytterligere anelser av et ubestemt omfang. Dessuten forplikter vi oss til å tro på alle disse ennå uavdekkede, kanskje ennå utenkelige, konsekvensene når vi aksepterer oppdagelsen som sann. Siden vi ikke har noen eksplisitt kunnskap om disse ukjente tingene, kan det heller ikke finnes noen eksplisitt rettferdiggjørelse av en vitenskapelig sannhet. Men vi kan se et problem, og føle oss sikre på at det viser til noe som er skjult bak det. Slik kan vi også oppfatte de skjulte implikasjonene til en vitenskapelig oppdagelse og føle oss sikre på at de vil vise seg å stemme. Vi føler oss sikre på dette fordi vi ved å kontemplere oppdagelsen ikke bare ser på den for seg, men viktigere, som en ledetråd til en virkelighet som den er en manifestasjon av. Det å forsøke å oppdage noe blir fra begynnelsen av utført på denne måten; hele tiden blir vi ledet av å føle nærværet til en skjult virkelighet som våre ledetråder peker mot. Og opp­ dagelsen som avslutter og tilfredsstiller denne strebenen, næres av den samme visjonen. Oppdagelsen hevder å ha kommet i kontakt med virkeligheten: en virkelighet som, siden den er virkelig, fremdeles kan vise seg for fremti­ dige øyne i et ubestemt antall uforutsette manifestasjoner. Vi har nå nådd våre hovedkonklusjoner. Det er blitt vist at taus kunnskap gjør rede for (1) gyldig kjennskap til problemer, (2) forskerens evne til å forfølge et problem, ledet av hans følelse av å nærme seg løsningen, og (3) en gyldig forventning om de ennå ubestemte implikasjonene til oppdagelsen som blir gjort til slutt. Slike ubestemte forpliktelser er nødvendigvis involvert i en hvilken som helst kunnskapsakt som hviler på innlevelse. For en slik kunnskapsakt avhenger av at vi internaliserer deler som vi ikke retter oppmerksomheten mot, og som vi derfor kan være ute av stand til å spesifisere. Videre avhenger den av at vi retter oppmerksomheten fra disse uspesifiserbare delene til en sammenhengende helhet som forbinder dem på en måte som vi ikke kan definere. Denne 32

måten å vite noe på løser paradokset i Menon ved å gjøre det mulig for oss å kjenne noe så ubestemt som et problem eller en anelse. Men når bruken av våre tause kunnskapsevner viser seg å være et uunnværlig element i all kunnskap, så tvinges vi til å konkludere med at all kunnskap er av samme type som kjennskapen til et problem. Dette er faktisk resultatet vårt. Vi må konkludere med at det paradigmatiske tilfellet av vitenskapelig kunnskap, der alle evner som er nødvendig for å finne og å ha viten­ skapelig kunnskap, er fullt utviklet, er kunnskapen om en oppdagelse som nærmer seg. Å ha slik kunnskap innebærer at en er dypt forpliktet > på at det er noe der som kan oppdages. Den er personlig, i betydningen at den involverer personligheten til den som har den, og også i betydningen at den som regel er ensom; men det er ingen spor av karaktersvakhet i den. Opp­ dageren er fylt av en tvingende følelse av ansvar for å forfølge en skjult sannhet som krever hans ytelse for å vise seg. Når han forstår noe, bruker han sin personlige dømmekraft ved å relatere tegn til en ytre virkelighet som han forsøker å gripe et aspekt av. Forventningen om en oppdagelse, som oppdagelsen selv, kan vise seg å være en villfarelse. Men det er nytteløst å forsøke å finne strengt upersonlige kriterier for dens gyldighet, slik positivistiske vitenskapsfilosofier har for­ søkt å gjøre i omtrent åtti år nå. Å akseptere vitenskapelig arbeid som et fornuftig og fremgangsrikt foretagende, er å dele den typen forpliktelser som forskere påtar seg ved å gå inn i dette arbeidet. Man kan ikke formalisere det å forplikte seg, for man kan ikke uttrykke sin forpliktelse på en uforpliktende måte. Å forsøke å gjøre dette er å utøve den typen klarhet som ødelegger sitt emne. Derfor har den positivistiske bevegelsen i vitenskapsfilosofien feilet. Vanskeligheten er å finne et solid alternativ til dens objektivitetsideal. Dette er virkelig den oppgaven som teorien om taus kunnskap burde forberede oss på.

33

2. Tilblivelse

* [Eng. «emergence». O.a.]

Jeg har gitt dere en redegjørelse for hvordan vi bruker våre tause kunnskapsevner. Vi så at det vi vet på denne måten, inkluderer problemer og anelser, fysiognomier og ferdig­ heter, bruken av verktøy, sonder og denotativt språk. Listen min fortsatte hele veien til den enkle kjennskapen til ytre gjenstander som vi oppfatter med sansene. Det er virkelig slik at persepsjonens struktur kaster lys over alle de andre. Fordi kroppen vår er involvert i persepsjonen av gjenstander, deltar den i vår kunnskap om alle ytre ting. I tillegg fortsetter vi å utvide kroppen vår ved å ta opp i den sett av deler som vi integrerer i fornuftige helheter. Slik danner vi, intellektuelt og praktisk, et fortolket univers bebodd av helheter hvis deler vi har internalisert for å forstå deres mening som koherente helheter. Ta en situasjon der to personer deler kunnskap om den samme sammensatte helheten - om en helhet som én av dem produserer, og som den andre oppfatter. Dette er til­ felle når én har formet et budskap og den andre har mottatt det. Men vi ser de karakteristiske trekkene til situasjonen klarere i måten et menneske forstår den kompetente opptredenen til et annet menneske. Det må forsøke å kombinere mentalt bevegelsene som utøveren kombinerer i praksis, og det må kombinere dem i et mønster som til­ svarer utøverens mønster av bevegelser. To typer innlevelse møtes her. Utøveren koordinerer bevegelsene sine ved å være i dem som deler av kroppen sin, mens betrakteren forsøker å korrelere disse bevegelsene ved å prøve å leve

37

seg inn i dem fra utsiden. Utøveren lever seg inn i bevegelsene ved å internalisere dem. Ved en slik utforskende innlevelse får eleven en fornemmelse av lærerens ferdigheter og kan lære å bli hans like. Dette strukturelle slektskapet mellom subjekt og objekt, og den enes innlevelse i den andre, er heller ikke bare til­ stede i undersøkelsen av kroppsbruk. Sjakkspillere lever seg inn i mesterens ånd ved å øve på de partiene han spilte, for å finne ut hva han hadde i tankene. I begge disse tilfellene av å gå inn i enkeltdelene til en sammensatt helhet møter vi dessuten noe som gjør rede for sammenhengen i helheten. I ett tilfelle møter vi en person som bruker kroppen sin på en kompetent måte, og i det an­ dre en person som bruker hodet på en intelligent måte. Det å kjenne igjen en person i utøvelsen av en ferdighet eller i spillet av et parti sjakk, tilhører forståelsen av disse tingene. Vi må anta at vi står overfor en koordinert opp­ treden, før vi i det hele tatt kan forsøke å forstå den. Dessuten må vi fortsette å forsøke å plukke ut de trekkene som er vesentlige for opptredenen, i lys av handlingen som vi for­ nemmer blir utført i den. Dermed oppstår ikke spørsmålet om hvordan vi kan slutte til eksistensen av andre sinn fra observasjoner av deres ytre manifestasjoner, et spørsmål som er mye diskutert av filosofer, for vi observerer aldri disse manifestasjonene i seg selv. Mange av dem ville vi faktisk ikke kunne identifisere selv etter at vi hadde lyktes i å integrere dem med vår kunnskap om en personlig opp­ treden, slik utøveren ikke ville kunne fortelle oss, bortsett fra ganske vagt, hvilke deler hans opptreden koordinerer. Dette betyr ikke at vi får en forståelse av sinnet uten en undersøkelsesprosess. Men undersøkelsen består, som i en vitenskapelig undersøkelse, i å finne frem til ledetråder som sådan, det vil si slike som har en antatt relevans for tilstedeværelsen til noe som de ser ut til å vise til. Og som i en vitenskapelig undersøkelse vil mange av ledetrådene forbli uspesifiserbare, og de kan også være subliminale. Slik er bestrebelsene som vi går inn i den intime strukturen 38

til en ferdighet eller et parti sjakk med, og på denne måten blir vi kjent med evnene til personen bak dem. Dette er også metoden som en historiker bruker når han under­ søker en historisk personlighet. Det strukturelle slektskapet mellom å kjenne et sinn og å foreta en vitenskapelig undersøkelse kaster lys over flere punkter som er tilslørt av den uriktige antakelsen at vi skaffer oss kjennskap til et sinn ved å begynne med å observere sinnets manifestasjoner i seg selv. Det indikerer at sinnet ikke er substansielt bare i den betydning et pro­ blem ikke er substansielt. En stor personlighet er utvilsomt et uuttømmelig og givende problem for historikeren og litteraturviteren, og enhver person er av uendelig interesse for en som bryr seg om ham. Men hverken problemer eller sinn burde av den grunn skilles for sterkt fra andre ting. For et livløst fast objekt blir også kjent gjennom at vi for­ står delene som vi retter oppmerksomheten fra for å rette den mot det som et objekt. Dette bringer på bane et spørsmål som likner det jeg nettopp har snakket om når det gjelder vår kjennskap til andre sinn. Spørsmålet er hvordan vi slutter til eksistensen av et vedvarende objekt, fra observasjoner av dets sans­ bare kvaliteter. Noen filosofer vil bli kvitt problemet ved å benekte at vi i det hele tatt ser noe annet enn objekter. Men dette er ikke sant. Vi ser de mange delene til et kamu­ flert objekt bare som flekker, og vi kan bare få bukt med denne villfarelsen ved å forsøke å se disse fragmentene meningsfullt som et objekt. Disse filosofene har rett når de påpeker at det ikke forekommer noen slutningsprosess hverken når det gjelder å bli kjent med ett sinn eller å se en brostein, og at det derfor er ufruktbart å undersøke hvor­ dan en slik slutning utføres. Men dette lar oss sitte igjen med oppgaven å forstå hvordan vi kjenner slike ting implisitt, slik vi faktisk gjør. Eksemplene som jeg har nevnt, peker på et nytt aspekt ved dette filosofiske problemet. Det strukturelle slekt­ skapet mellom det å kjenne en person og det å oppdage et

39

problem, og grupperingen av begge med vår kjennskap til en brostein, trekker oppmerksomheten mot den større dybden en person og et problem har, i forhold til en bro­ stein. Personer og problemer oppleves som dypere fordi vi forventer at de vil fortsette å vise seg på uforutsette måter i fremtiden, mens brostein ikke fremkaller noen slike for­ ventninger. En tings evne til å vise seg på uforutsette måter i fremtiden, tilskriver jeg at den observerte tingen er et aspekt av en virkelighet som har en betydning som ikke blir uttømt gjennom vår oppfatning om hvilket som helst enkelt aspekt av den. Å ha tillit til at en ting vi kjenner er virkelig, er i denne forstand å føle at den har uavhengig­ heten og evnen til å manifestere seg i fremtiden på måter som ennå ikke er tenkt. I overensstemmelse med dette vil jeg si at sinn og problemer er i besittelse av en dypere virkelighet enn brostein, selv om det må innrømmes at bro­ stein er virkeligere i betydningen mer håndgripelige. Og siden jeg regner en tings betydning som viktigere enn dens håndgripelighet, vil jeg si at sinn og problemer er virkeligere enn brostein. Dette er å plassere vår kjennskap til virke­ ligheten sammen med den typen forforståelse som leder forskeren til oppdagelser. Med dette i tankene kan vi nå også si at menneskets^ kompetente bruk av kroppen er en virkelig entitet som eri annen kan kjenne til, og bare kjenne til ved å forstå den, og at forståelsen av denne virkelige entiteten har den samme strukturen som sitt objekt. Og - for å slå dette fast - kan vi på samme måte si at en annen persons dyktige gjennomføring av et parti sjakk er en virkelig entitet, som det er mulig å kjenne gjennom vår tause forståelse av den, og at denne forståelsen har den samme strukturen som det som forstås. Dere synes kanskje at jeg har brukt lang tid på å nå denne konklusjonen. Men jeg måtte være helt sikker på den, for den har vidtrekkende implikasjoner. I min forrige forelesning sa jeg at spørsmålet om hva det er vi vet når vi forstår en sammensatt helhet, gir en ontologisk henvisning 40

til det. Vi har nå gitt et solid innhold til denne hittil temmelig vage ontologien. Vi har vist at den typen sammen­ satte helheter som er eksemplifisert ved utøvelsen av menneskelige ferdigheter er virkelige ting. De er like virkelige som brostein og, i lys av deres langt større uavhengighet og kraft, mye mer virkelige enn brostein. Det synes da plausibelt å anta korrespondansen mellom forståelsesstrukturen og strukturen til den sammensatte helheten som er dens objekt, i alle andre tilfeller av taus kunnskap. Og vi ville da forvente å finne strukturen til taus kunnskap gjentatt i prinsippene som gjør rede for stabiliteten og virkningsfullheten til alle virkelige sammensatte helheter. La meg forsøke å vise hva dette betyr. Ta to punkter: (1) Taus kunnskap om en koherent hel­ het avhenger av vår oppfattelse av delene, som vi bruker for å rette oppmerksomheten mot den; og (2) hvis vi flytter vår oppmerksomhet mot delene, så blir denne funksjonen til delene annullert, og vi mister av syne den helheten som vi hadde oppmerksomheten rettet mot. Det ontologiske motstykket til dette ville være (1) at prinsippene som kon­ trollerer en sammensatt helhet ville vise seg å avhenge av lover som bestemmer helhetens deler, for sine operasjoner; Og (2) at samtidig ville lovene som bestemmer delene i seg selv, aldri gjøre rede for de organiserende prinsippene til en høyere helhet som de danner. Se igjen på vår kjennskap til et parti sjakk og spillet sjakk. Et parti sjakk er en helhet som er kontrollert av prinsipper som avhenger av at sjakkreglene overholdes. Men prinsippene som kontrollerer partiet, kan ikke utledes fra sjakkreglene. De to leddene i taus kunnskap, det proksimale, som innbefatter delene, og det distale, som er deres samlede mening, vil da bli sett som to realitetsnivåer kontrollert av forskjellige prinsip­ per. Det øverste avhenger for sine operasjoner av lovene som bestemmer elementene i det lavere i seg selv, men operasjonene til det øverste nivået lar seg ikke eksplisere ved lovene til det lavere nivået. Og vi kunne si at det er en logisk relasjon mellom to slike nivåer, som korresponderer 41

med det faktum at de to nivåene er de to leddene i en taus kunnskapsakt som forstår dem samlet. Jeg har tidligere snakket om måten vi internaliserer deler av universet på, og således befolker det med sammen­ satte helheter. Programmet som jeg nå har fremsatt, vil forandre dette panoramaet til et bilde av universet fylt av realitetslag, meningsfullt knyttet sammen i par av høyere og lavere lag. Jeg kunne eksemplifisere dette ved å analysere de forskjellige tilfellene av taus kunnskap som jeg allerede har nevnt, på denne måten. I stedet skal jeg gi nye eksem­ pler, som vil føre oss lenger, ved å vise par av nivåer som tenderer mot å kjede seg sammen i en serie som danner et hierarki. Ta kunsten å lage murstein. Den avhenger av råmaterialene som befinner seg på nivået under den. Men over teglbrenneren opererer arkitekten, som er avhengig av teglbrennerens arbeid, og arkitekten må i sin tur underlegge seg byplanleggeren. Til disse fire suksessive nivåene korresponderer det fire suksessive nivåer av regler. Fysikkens og kjemiens lover bestemmer mursteinens råmaterialer, teknologi fore­ skriver kunsten å lage murstein, de som bygger lærer av arkitekturen, og reglene for byplanlegging kontrollerer byplanleggerne. Jeg skal drøfte mitt neste eksempel, som er det å holde en tale, mer inngående. Å holde en tale inneholder fem nivåer; nemlig frembringelsen (1) av lyd, (2) av ord, (3) av setninger, (4) av stil og (5) av litterær komposisjon. Hvert av disse nivåene er underlagt sine egne lover, slik de er foreskrevet (1) av fonetikk, (2) av leksikografi, (3) av grammatikk, (4) av stilistikk og (5) av litteratur­ kritikk. Disse nivåene danner et hierarki av sammensatte helheter, for prinsippene for hvert nivå opererer under det neste, høyere, nivåets kontroll. Lyden en lager, blir formet til ord av et vokabular. Et gitt vokabular blir formet til setninger i overensstemmelse med grammatikken. Og setningene kan innpasses i en stil, som videre uttrykker en litterær komposisjons mening. Således er hvert nivå underlagt dobbel kontroll; for det første av lovene som gjelder delene 42

i seg selv og for det andre av lovene som gjelder den sammensatte helheten som de danner.6 I overensstemmelse med dette kan ikke operasjonene på et høyere nivå bli gjort rede for av lovene som bestem­ mer enkeltdelene som utgjør det lavere nivået. Man kan ikke utlede et språks vokabular fra fonetikken; man kan ikke utlede et språks grammatikk fra dets vokabular; en korrekt bruk av grammatikk gjør ikke rede for god stil; og god stil gir ikke et stykke prosa dets innhold. Vi kan da generelt konkludere - som en bekreftelse på det jeg sa, da jeg identifiserte de to leddene i taus kunnskap med to realitetsnivåer - at det er umulig å representere organise­ ringen av et høyere nivå ved lovene som bestemmer dens isolerte enkeltdeler. Dette kan synes å være for opplagt til å bli lagt så stor vekt på, men det vil vise seg å være svært kontroversielt når jeg nå går fra hierarkier av menneskelige evner til hierarkiet av nivåer som vi finner i levende vesener. Rekken av disse nivåene er bygd opp ved at høyere former for liv springer ut av lavere. Vi kan se alle nivåene i evolusjonen ved å kaste et blikk på et enkelt menneske. Den mest primitive formen for liv er representert ved veksten av den karakteristiske menneskelige form, gjennom den morfogenetiske prosessen som blir studert av embryologien. Videre har vi den vegetative funksjonen som blir studert av fysiologien, og over den har vi sansning, som blir til persepsjon og en sentralt styrt motorisk aktivitet, som begge fremdeles hører inn under fysiologiens område. Vi stiger over dette på nivået for bevisst atferd og intellektuell virksomhet, som blir studert av etologien og psykologien. Og øverst møter vi menneskets moralske sans, ledet av firmamentet av dets standarder. Jeg skal for øyeblikket se bort fra i hvilken grad disse nivåene som følger på hverandre, virkelig utgjør et hierarki i vår betydning av ordet. I stedet skal jeg fokusere på det faktum at alle disse nivåene befinner seg over nivået for det livløse, og at de alle følgelig - direkte eller indirekte 43

avhenger av fysikkens og kjemiens lover, som bestemmer det livløse, for sin funksjon. Hvis vi så anvender det prinsippet som tilsier at operasjonene til et høyere nivå aldri kan utledes fra lovene som bestemmer dets isolerte enkeltdeler, så følger det at ingen av disse livsfunksjonene kan gjøres rede for av fysikkens og kjemiens lover. Likevel blir det i dag tatt for gitt blant biologer at alle livsytringer i siste instans kan forklares av lovene som den livløse materien er underlagt. K.S. Lashley uttalte på Hixon-symposiet i 1948 at dette var alle deltagernes felles oppfatning, uten engang å konsultere sine fremtredende kolleger. Likevel er denne antakelsen rent tøv. Det mest slående trekket ved vår egen væremåte er vår sanseevne. Fysikkens og kjemiens lover inneholder ingen forestilling om sansning, og ethvert system som er fullstendig bestemt av disse lovene, må være uten sansning. Det kan være i vitenskapens interesse å snu ryggen til dette viktige faktum ved universet, men det er såvisst ikke i sannhetens inter­ esse. Jeg vil derimot foretrekke å forfølge det faktum at studiet av liv i siste instans må fremvise noen prinsipper i tillegg til de som kommer til syne i livløs materie, og å skissere de generelle hovedtrekkene til et slikt ennå ukjent prinsipp. Jeg skal begynne denne undersøkelsen ved å granske den rådende fremgangsmåten til moderne biologer nær­ mere. Selv om det uttalte målet til vår tids biologi er å forklare alle livsfenomener ved fysikkens og kjemiens lover, er dens faktiske praksis å forsøke å gi en forklaring ved et maskineri, basert på fysikkens og kjemiens lover. Biologer mener at det å erstatte deres uttalte mål med denne oppgaven er berettiget, for de antar at en maskin basert på fysikkens lover, kan gjøres rede for av fysikkens lover. Mitt første poeng er at biologer tar feil når de antar dette. Noen skribenter har påpekt at maskiner fyller en hensikt som ikke kan utledes fra fysikkens og kjemiens lover. Men for å gripe den faktiske relasjonen mellom 44

prinsippene til en maskin og lovene som bestemmer dens deler, må vi se på en maskins væremåte som en sammen­ satt helhet. Dette vil også bidra til å konsolidere og utdype vår oppfatning om den logiske strukturen som bestemmer slike helheter, for i dette tilfellet er det mulig å definere, med en rimelig grad av presisjon, relasjonen som integrerer delene i den helheten de danner. Jeg har presentert denne analysen mange andre steder, og skal derfor fremsette hovedpunktene her uten å drøfte dem. Maskiner er definert ved deres operasjonelle prinsipper, som forteller oss hvordan maskinen fungerer. Disse opera­ sjonelle prinsippene omfatter definisjonen av delene som maskinen består av, og gjør rede for deres mange funksjoner i maskinens virkemåte. De fremsetter også hensikten som maskinen skal tjene. For å virke avhenger maskinen av delenes bestemte fysisk-kjemiske egenskaper og av bestemte fysisk-kjemiske prosesser som er involvert i deres samlede funksjon. En trenger ikke kreve mer i dette henseende enn at maskinens materiale er fast og underlagt mekanikkens lover. Teknikk og fysikk er to forskjellige vitenskaper. Tek­ nikk omfatter maskiners operasjonelle prinsipper og noe kunnskap om fysikk som er relevant for disse prinsippene. Fysikk og kjemi omfatter derimot ikke noen kunnskap om maskiners operasjonelle prinsipper. Dermed ville ikke en fullstendig fysisk og kjemisk topografi over en gjenstand si oss hvorvidt det er en maskin, og hvis det er en maskin, hvordan den virker og med hvilken hensikt. Fysiske og kjemiske undersøkelser av en maskin er meningsløse med mindre de blir gjort på en måte som er relevant for maskinens tidligere fastsatte operasjonelle prinsipper. Men det er et viktig trekk ved maskinen som dens operasjonelle prinsipper ikke viser. De kan aldri gjøre rede for at maski­ nen svikter og heller ikke dens endelige sammenbrudd. Og her kommer fysikk og kjemi inn. Bare den fysisk-kjemiske oppbygningen kan forklare at den svikter. Tilbøyeligheten til å svikte er prisen som betales for å nedlegge operasjonelle prinsipper i et materiale underlagt lover som ignorerer 45

disse prinsippene. Et slikt materiale vil til slutt kaste av seg åket til en slik utenforstående kontroll. Men hvordan kan en maskin som, i kraft av å være et livløst legeme, lyder fysikkens og kjemiens lover, unngå å bli bestemt av disse lovene? Hvordan kan den følge både naturlovene og sine egne operasjonelle prinsipper som maskin? Hvordan gjør formingen av livløst stoff til en maskin den i stand til å virke eller svikte? Svaret ligger i ordet forming. Naturlover kan gi livløst stoff distinkte former, slik som månens og solens kuleformer, og frembringe forskjellige mønstre som solsystemets. Andre former kan påføres stoffet kunstig, og likevel uten å bryte naturlovene. Maskiners operasjonelle prinsipper er nedlagt i stoff ved slik kunstig forming. Disse prinsippene kan sies å bestemme et livløst systems grensebetingelser - et sett betingelser som eksplisitt er ubestemt av naturlovene. Teknikken bidrar med en bestemmelse av slike grensebetingelser. Og slik kan et livløst system være underlagt dobbel kontroll på to nivåer: Det øverste nivåets operasjoner er kunstig nedlagt i det lavere nivåets grenser, som det hviler på for å overholde den livløse naturens, det vil si fysikkens og kjemiens, lover. Vi kan kalle kontrollen som det organiserende prinsippet til et høyere nivå øver på delene som utgjør dets lavere nivå, prinsippet om randkontroll. Dette prinsippet om randkontroll kunne sees allerede i måten jeg beskrev noen hierarkier av menneskelige handlinger på. En kan se, for eksempel i hierarkiet som konstituerer tale, hvordan suksessive prinsipper kontrollerer grensen som ikke er bestemt på det neste lavere nivået. Lyd, som er det laveste nivået til tale, lar kombinasjonen av lyder til ord være stort sett åpen, noe som kontrolleres av et vokabular. I neste omgang lar et vokabular kombinasjonen av ord til setninger være stort sett åpen, noe som kontrolleres av grammatikk, og så videre. I tillegg innfører hvert lavere nivå begrensninger på nivået over, slik lovene som gjelder den livløse naturen begrenser muligheten for tenkelige maskiner. Igjen kan vi se at en høyere operasjon kan svikte når den neste, 46

lavere, operasjonen unndrar seg dens kontroll. Ord druk­ ner i en strøm av tilfeldige lyder, setninger i en rekke av tilfeldige ord, og så videre. I grove trekk kan vi se dette prinsippet om randkontroll operere også i hierarkiet av livsnivåer. Det vegetative systemet, som opprettholder statisk liv, lar muligheten for kroppsbevegelse ved muskelaktivitet være åpen, og prinsippene for muskelaktivitet lar muligheten for å integrere muskel­ aktivitetene i medfødte atferdsmønstre være åpen. Slike mønstre lar videre deres forming av intelligens være åpen, en intelligens som deretter gir vidtrekkende muligheter for utfoldelsen av enda høyere prinsipper i de av oss som har dem. Disse illustrasjonene av prinsippet om randkontroll skulle gjøre det klart at det også er tilstede i artefakter som maskiner, i menneskelig atferd som tale og i livsfunksjoner på alle nivåer. Det ligger under funksjonene til alle sammen­ satte helheter som har en bestemt struktur. Vi kan derfor trygt bruke vår analyse av maskiner for å hevde at det dominerende synet blant biologer - at en mekanisk forklaring av livsfunksjoner tilsvarer en forklaring ved fysikk og kjemi - er feil. Konklusjonen, at maskiner er definert ved det faktum at grensebetingelser som uttrykkelig er ubestemt av fysikk og kjemi, kontrolleres av prinsipper som ikke hører hjemme i fysikk og kjemi, gjør det dessuten klart at det er i kraft av dens karakteristiske grensebetingelser at en mekanisk fungerende del av livet unndrar seg rede­ gjørelse ved fysikk og kjemi. Dette er ikke å benekte at det er mye sant i den meka­ niske forklaringen av liv. Kroppens organer fungerer i stor grad som maskiner, og de er underlagt et kontrollhierarki som utøves av en stigende serie av mekaniske prinsipper. Biologer som forfølger målet å forklare livsfunksjoner som maskiner, har oppnådd forbløffende suksess. Men dette må ikke tilsløre det faktum at denne fremgangen bare tilfører trekk ved livet som ikke kan representeres ved lover som manifesterer seg i den livløse naturen.

47

Det er en viktig minoritet av biologer som benekter muligheten for å representere alle livsfunksjoner ved mekanismer av den typen som er kjent i ingeniørkunsten og teknologien. Disse biologene postulerer at det finnes noen prosesser som skiller seg fra maskiners, og disse kaller de organismiske. Slike organismiske prosesser finnes i regenerasjon, og fremstår mest slående ved den embryoniske regenerasjonen til sjøpinnsvinet, som ble oppdaget av Hans Driesch. Driesch oppdaget at gjennom hele gastrulastadiet vil en hvilken som helst celle eller kombinasjon av celler som fjernes fra embryoet, utvikle seg til et normalt sjøpinnsvin. Han beskrev et embryo som har slike regenerative evner som et «harmonisk ekvipotensialt» system. Slik regene­ rasjon av et embryo fra et fragment er også kjent som «morfogenetisk regulering». På den annen side finner vi gjennom embryoets utvikling en økende begrensning av ekvipotensialiteten på grunn av fastsettelsen av skjebnen til de mange områdene i embryoet. Dette gir embryoet en mosaikk-karakter. Fra nå av kombineres to prinsipper i utviklingen til et embryo: (1) Dets oppdeling i områder med bestemt utvikling gir det en maskin-lik struktur; (2) de regulative evnene som gjen­ sidig tilpasser de mange områdene med bestemt potensiale, og som bevarer ekvipotensialet innenfor hvert område, representerer på den annen side et organismisk prinsipp. Etter hvert som modningen skrider frem, fører den til mekaniske strukturer med en økende grad av differensiering, og i disse er området for regulering tilsvarende redusert. Biologer som aksepterer den grunnleggende distinksjonen mellom mekanismiske og organismiske prosesser, ser på livsfunksjoner i alle stadier som bestemt av en kombina­ sjon av en mekanisme med en organsimisk regulering. Gestaltpsykologer har ofte foreslått at regulerings­ prosessene slekter på formingen av persepsjon, men deres insistering på at både perseptuell forming og biologisk regulering bare er resultatet av fysisk balansering, førte dette forslaget inn på et blindspor. Jeg er enig med gestalt48

psykologene i at levende veseners regulative evner og deres mentale forståelsesevner likner hverandre, men jeg mener at det er nedlagt prinsipper i begge som ikke viser seg i den livløse naturen. Jeg ser på tilstedeværelsen av slike prinsipper i levende vesener som et etablert faktum, og vil fortsette å undersøke disse prinsippenes operasjoner. La meg vende tilbake til min redegjørelse for maskinliknende funksjoner hos levende vesener, basert på prinsippet om randkontroll. Denne kontrollen bruker distinkte deler av kroppen til bestemte funksjoner. Sammen med dette har vi nå regulative prosesser som opererer ekvipotensialt. Slike operasjoner likner på en integrering av deler i taus kunn­ skap, og likner fremfor alt på det å se og å løse et problem. Jeg tenker spesielt på problemer som det å skrive et dikt, finne opp en maskin, eller gjøre en vitenskapelig opp­ dagelse. Slike problemer er forutanelser av den potensielle sammenhengen til ting som ennå ikke er satt i sammen­ heng, og løsningen på dem etablerer en ny sammensatt helhet, om det måtte være et nytt dikt, en ny slags maskin, eller ny kunnskap om naturen. Den livløse naturen hviler i seg selv, den oppnår ingen­ ting, avhenger ikke av noe, og er følgelig uten feil. Dette faktum definerer den vesentligste nyskapningen som er oppnådd ved at liv har oppstått fra det livløse. En livs­ funksjon har et mål som den kan oppnå, eller mislykkes i å oppnå. Prosesser som skal oppnå noe, har en verdi som ikke lar seg redegjøre for ved prosesser som ikke har noen slik verdi. Den logiske umuligheten til en slik forklaring kan knyttes til maksimen at ikke noe som bør være, kan bestemmes ved å vite hva som er. Dermed må et prinsipp som ikke er tilstede i det livløse, operere når det gir opp­ hav til levende ting. Men den hierarkiske strukturen til de høyere livsformene nødvendiggjør antagelsen om ytterligere tilblivelsesprosesser. Hvis hvert høyere nivå skal kontrollere grensebetingelsene som operasjonene til det neste, lavere, nivået har latt stå åpne, så impliserer dette at disse grensebetingelsene faktisk 49

ikke bestemmes av operasjonene som skjer på det lavere nivået. Med andre ord kan ikke noe nivå skaffe seg kon­ troll over sine egne grensebetingelser. Derfor kan det hel­ ler ikke skape et høyere nivå med operasjoner som skulle kontrollere disse grensebetingelsene. Dermed impliserer den logiske strukturen til hierarkiet at et høyere nivå bare kan begynne å eksistere gjennom en prosess som ikke manifesterer seg på det lavere nivået. Dette er en prosess som således kvalifiserer til betegnelsen tilblivelse. Igjen kan vår forståelse av dette forholdet utdypes hvis vi ser på dets mentale motstykke. Kombinasjonen av organismiske og mekaniske prinsipper byttes på det mentale området ut med kombinasjonen av taus kunn­ skap og et sett av faste logiske operasjoner. Et barn be­ gynner med et sparsomt repertoar av medfødte mentale forbindelser og øker dem raskt ved å bruke sine forståelsesevner til å etablere nye faste relasjoner i erfaringen. Piaget har beskrevet hvordan et barns evne til å resonnere forbedres ved at det utvikler stadig mer stabile regler for logiske prosedyrer. Stimulert av internaliseringen av språk pro­ duserer denne prosessen til slutt det voksne sinnet. Jeg beskrev i min forrige forelesning den implisitte forståelsesprosessen som gjør at vi oppfatter meningen til et budskap som er adressert til oss. Læringsprosessen som det mennes­ kelige sinnet oppstår gjennom, er en av de viktigste anvendelsene av disse forståelsesevnene. Sinnets utvik­ ling gjenskaper hele det konseptuelle rammeverket og alle reglene for resonnering som det har arvet fra sin kultur. I denne betydning begrenser hver av disse bindingene rekkevidden til kreative evner, men de styr­ ker også disse evnene ved å gi dem nye verktøy. Proses­ sen virker som den anatomiske differensieringen til en organisme som utvikler seg, den begrenser områdene for ekvipotensialitet, men gir den til gjengjeld bruken av et mer kraftfullt levende maskineri. Jeg aksepterer her antakelsen til gestalt-psykologer om at ekvipotensialiteter av den typen som Driesch oppdaget

50

i embryoet til sjøpinnsvinet slekter på prosessene som vi former nye idéer gjennom. Men den typen tilblivelse som jeg identifiserer med forståelse, er en hendelse som skaper nye sammensatte helheter. Den ligner på Bergsons élan vital og tilbakeviser Kohlers dynamiske likevekt. Videre må vi undersøke på hvilken måte denne oppfatningen gjelder levende veseners evolusjon, som tilstedeværelsen av en slik kreativ kraft ble postulerte for av Bergson, Samuel Butler og i den senere tid Teilhard de Chardin. Vi må begynne med å omforme problemet som evolu­ sjon innebærer, et problem som er deformert av den rådende evolusjonsteorien. Det interessante ved evolusjon ligger i at høyerestående vesener springer ut av laverestående og først og fremst i menneskets fremtreden. En teori som bare anerkjenner evolusjonsforandringer på grunn av den selektive fordelen ved tilfeldige mutasjoner, kan ikke anerkjenne dette problemet. Alle arter som fortsetter å overleve har den samme overlevelsesverdien; bare de som blir utryddet kan sies å mangle selektiv fordel. I dette henseende er faktisk mennesket dårlig stilt i dag. Dets overlevelse på jorden ser ut til å være mindre sannsynlig enn insektenes. Men dette påvirker neppe betydningen vi tillegger spørsmålet om hvordan mennesket oppsto, i noen større grad enn det får oss til å vende oss bort fra mennes­ kets historie, litteratur og kunst mot insektenes historie og etologi. Det er toppen av intellektuell perversjon å gi avkall på, i den vitenskapelige objektivitetens navn, vår posisjon som den høyeste livsformen på jorden, og vår egen fremtreden som det viktigste problemet i evolusjonen. Den feilaktige fremstillingen av evolusjonen som en prosess av kontinuerlig selektiv forbedring, har blitt hjulpet ved at oppmerksomheten har blitt flyttet fra evolusjon til arters opprinnelse. En opptatthet av hvordan populasjoner av en ny type oppstår har fått oss til å miste av syne det mer fundamentale spørsmålet: Hvordan oppsto et hvilket som helst enkeltstående individ av en høyere art? Men vi kan bringe dette problemet i fokus ganske enkelt ved å 51

undersøke de historiske forfedrene til et hvilket som helst enkeltstående individ fra en høyerestående art. Opprinnelsen til ett menneske kan betraktes ved å spore dets slektstre tilbake til de forhistoriske protoplasmaflekkene som dets første opprinnelse lå i. Historien til dette slektstreet inkluderer alt som har bidratt til at dette mennesket har oppstått. Dette segmentet av evolusjonen er helt på linje med historien til et befruktet egg som utvikler seg til en voksen mann, eller historien til en enkelt plante som vokser fra et frø. Dette inkluderer alt som forårsaket at det mennesket eller den planten oppsto. Naturlig utvalg ser på populasjoner, noe som ikke spiller noen rolle i evolusjonen til et enkelt menneske. Hvis vi insisterte på å bruke populasjonsbiologiens begreper på problemet om individets opprinnelse, ville dette være det samme som å innføre mulig motgang som ikke forhindret slektslinjen fra å utvikle seg, og som selvsagt ikke spiller noen kausal rolle i dens utvikling. Vi kan kalle denne mer avgrensede kausale sekvensen en ideogenese i motsetning til den vanligvis studerte, den mer omfattende statistiske sekvensen til fy logenese. * Vi ser ikke dermed bort fra at det finnes tilfeldige muta­ sjoner som kan vise seg å være tilpasningsdyktige. Vi antar bare at disse kan skilles fra forandringer av type, som oppnår nye eksistensnivåer. De fleste paleozoologer ville være enige i at selv om denne distinksjonen ofte er vanske­ lig, er den likevel gyldig. Og straks denne distinksjonen er akseptert og tatt hensyn til, viser den autonome kraften til evolusjonær utvikling seg like klart som veksten til et individ fra en kimcelle. Å ikke ville akseptere det fordi forskere har bestemt seg for å overse det utfra hensynet til sine * Dermed er den vanlige kjemiske kinetikken basert på massevirkning, en mer omfattende statistisk beskrivelse av kjemisk for­ andring enn å spore den kausale rekken som gir opphav til et enkelt nytt molekyl. De kjemiske reaksjonenes moderne dynamikk (slik de blir studert av D.R. Herschbach, R.B. Bernstein, J.C. Polanyi og andre) består utelukkende i denne kausale rekken.

52

vitenskapelige mål, er å gi avkall på en stor sannhet til fordel for en nyttig teknisk fiksjon. Gjennom hele denne forelesningen har jeg lagt ut om konsepsjonen av taus kunnskap ved hjelp av generaliseringer som nå stemmer overens med dette bildet av evolusjon. Vi så at våre tause evner tolket verden rundt oss ved å omdanne kontakten mellom kroppen vår og tingene som kommer vår vei, til en forståelse av deres mening. Denne forståelsen var både intellektuell og praktisk. Kretsen av sammensatte helheter ble videre utvidet slik at den, i tillegg til vår egen atferd, inkluderte både andre personers atferd og disse personene selv. Her nådde vi døren som hele det biologiske området lå bak, og nøkkelen til døren fikk vi når vi så at sammensatte helheter består av en særegen logisk kombinasjon av suksessive realitetsnivåer. En slik oppfatning rekker lenger enn området for menneskelig atferd og inkluderer alle livsnivåene i et menneske og i hele dyre- og planteriket. Den fremviser det lagdelte universet av levende ting. I en organisme kontrollerer hvert høyere prinsipp grensen som ikke er bestemt av det neste lavere prinsippet. Det avhenger av det lavere prinsippet for sine operasjoner, uten at det griper inn i dets lover, og fordi det høyere prinsippet logisk sett ikke lar seg gjøre rede for ved det lavere, er det utsatt for svikt ved å operere gjennom det. Den første tilblivelsen, som liv blir til gjennom, er proto­ typen på alle de følgende trinn i evolusjonen, som de høyere livsformene, med deres høyere prinsipper, oppstår gjennom. Jeg har inkludert alle stadier av tilblivelse i en utvidet oppfatning av oppfinnsomhet som er oppnådd ved taus kunnskap. Synet av stigende tilblivelsesstadier bekrefter denne generaliseringen ved å frembringe de mentale evnene som vi først oppdaget vår evne til taus kunnskap i, på det høyeste nivået av evolusjonær tilblivelse. I min teori om et lagdelt univers har jeg lagt vekt på de distinkte nivåene til levende ting. Men evolusjon er en kontinuerlig prosess: Til slutt må analysen revideres for å tillate den gradvise intensiveringen av nye funksjoner, slik 53

de oppstår fra former som de ennå ikke ses i. Jeg skal foregripe dette i noen grad her ved å snakke om den grad­ vise intensiveringen av en bestemt gruppe trekk gjennom menneskets evolusjonære tilblivelse. Rekken av stadig mer omfattende operasjoner som fører til at mennesket oppstår, følges på hvert trinn av en ekstra tilbøyelighet til å mislykkes. Vekstevnen som levende vesener får sine karakteristiske former gjennom, kan produsere misdannelser; fysiologiske funks j oner er underlagt muligheten for invalidiserende og i siste instans dødelige sykdommer; persepsjon, driftstilfredsstillelse og læring bringer med seg nye ufullkommenheter ved feil­ tagelser; og i siste instans er mennesket ikke bare tilbøy­ elig til et mye større spekter av feil enn dyr, men har i egenskap av sin moralske sans muligheten for ondskap. Denne parallelle utviklingen av evner og ulemper følges av en konsolidering av senteret som de tilhører. Liv eksisterer først og fremst i form av individer. Men på det vegetative nivået, som i planter, er individualiteten frem­ deles svak. Individets sentrum trer tydeligere frem med dyrenes aktiviteter, og blir enda mer markert i bruken av intelligens. I mennesket stiger det til nivået for det å være en person. Men hver funksjon som legges til sentrumet utsetter det for nye represalier ved nye feil. Siden alt liv er definert ved dets evne til å lykkes og mislykkes, er all biologi nødvendigvis kritisk. Helt verdifri observasjon er bare mulig i vitenskaper som omhandler livløs natur. Spor av kritikk er til og med tilstede i noen av disse vitenskapene, for eksempel i krystallografien. Der er det eksemplaret som sies å mangle perfeksjon hvis det ikke passer teorien. Men krystaller fungerer ikke; dermed er forståelsen av til og med det mest lavtstående levende vesenet kritisk i mye større grad enn forståelsen av et krys­ tall. Hver ny gren av biologien som ble utviklet for å dekke den stadig mer komplekse funksjonen til høyerestående dyr, setter frem nye standarder, som den som observerer forventer at dyret skal oppfylle. Og denne intensiveringen 54

av kritikken faller sammen med en økende berikelse av relasjoner mellom kritikeren og hans objekt. Vi kjenner et dyr slik vi kjenner en person, nemlig ved å leve oss inn i dets atferd. Og vi forstår dyret som et individ som denne atferden har mening for, ved at den er til nytte for det. Selv på det laveste, rent vegetative nivået aksepterer vi dyrets interesser som standarden som bestemmer vår egen interesse for dyret. All biologi er i denne forstand konvivial. Men denne konvivialiteten stiger til emosjonell deltagelse når dyret nærmer seg det menneskelige nivået. Vi blir da opp­ merksomme på dets sansning, dets intelligens, og fremfor alt dets emosjonelle relasjoner til oss selv. Uansett hvor mye vi måtte bry oss om et dyr, er det likevel en følelse som ikke noe dyr kan fremkalle, og som vi hele tiden retter mot våre medmennesker. Jeg har sagt at vi på det høyeste nivået, nivået av personer, møter menneskets moralske sans, ledet av firmamentet av dets standarder. Til og med når den ser ut til å være fraværende, er den moralske sansens rene mulighet tilstrekkelig til å kreve vår respekt. Vi har her et faktum som gir evolusjonsprosessen en ny stor oppgave. Dette er en oppgave som ser desto større ut når vi innser at både den moralske sansen og vår respekt for den forutsetter lydighet overfor bud som aksepteres stikk i strid med det eldgamle prinsippet for selvoppholdelse. Et prinsipp som hadde dominert den evolusjonære pro­ sessen frem til dette punkt. Likevel må evolusjon gi mening også etter denne etter­ tanken til fem hundre millioner års ren egoisme. Og på en måte kan dette problemet formuleres i biologiske termer. For dette potensialet for lydighet overfor høyere krav er i stor grad involvert i et annet særegent menneskelig forhold til andre mennesker, nemlig evnen til å føle ærbødighet for mennesker større enn en selv. Hvis evolusjon skal inklu­ dere menneskets tilblivelse, med hele dets sans for høyere forpliktelser, må den også inkludere den menneskelige storhetens tilblivelse.

55

I min siste forelesning skal jeg utvide det kosmiske panoramaet som jeg har skissert så langt, til å inkludere menneskets kulturelle utrustning, og dette skulle gi oss et rammeverk for å definere ansvarlig menneskelig handling, som menneskets moralske avgjørelser bare utgjør et bestemt tilfelle av.

3. Et samfunn av oppdagere

Min første forelesning handlet om våre tause kunnskapsevner. Den viste at vi ved taus kunnskap oppnår forståelse gjennom innlevelse, og at all kunnskap består av eller er grunnlagt i slike forståelsesakter. Den andre forelesningen viste hvordan den tause kunnskapens struktur bestem­ mer strukturen til sammensatte helheter. Ved å studere hvordan en gjennom taus kunnskap forstår menneskelig opptreden, så vi at det som blir forstått har den samme strukturen som forståelsesakten. Vi så at forholdet mellom en sammensatt helhet og dens deler var et forhold mellom to forskjellige realitetsnivåer; det høyeste nivået kontrollerer randbetingelsene som ikke er fastlagt av prinsippene som bestemmer det lavere nivået. Slike nivåer ble så stablet opp på hverandre i et hierarki, og stablingen åpenbarte et panorama av lagdelte levende vesener. Denne lagdelingen ga oss et rammeverk for å definere tilblivelse som hendelsen som frembringer det neste, høyere, nivået, først fra det livløse til det levende og så fra hvert livsnivå til det neste. Dette gjel­ der både for utviklingen av et individ og for levende vesener. Således overtok tilblivelse den tause kunnskapens funksjon, nemlig å frembringe fundamentale nyskap­ ninger. Men etter hvert som tilblivelse forserte høydene som førte til menneskets fremtreden, tok den gradvis på ny den menneskelige kunnskapens form. Så til slutt stod vi igjen overfor det menneskelige sinn som stadig forstår verden på nytt, gjennom innlevelse i dens deler med deres sammenheng for øyet.

59

Vi går nå inn i et nytt emnespekter. Vi må spørre om intellektuelle evner som er grunnlagt i taus kunnskap og nedstammer fra evolusjonær tilblivelse, kan utøve den typen ansvarlig dømmekraft som vi må gjøre krav på hvis vi skal tilskrive mennesket en moralsk sans. Kan min gjendrivelse av eksakthet som vitenskapsideal åpne for en teori som faktisk reetablerer moralske standarders berettigelse? La meg nok engang ta utgangspunkt i spørsmålene som jeg begynte med. Jeg fortalte dere hvordan jeg ble slått av teorien som i lang tid var fremherskende i Sovjetunionen under Stalin. Dette var en teori som benektet at vitenskap hadde noen berettigelse som søken etter kunnskap for kunnskapens egen del. Jeg sa at denne tenkningens vold­ somme selvødeleggelse ble drevet frem av moralske motiver, og at en liknende sammensmeltning av en kritisk klarhet uten sidestykke og intensiverte moralske følelser gjennom­ syrer hele vår sivilisasjon og oppildner eller paralyserer både fornuft og moral. Historien om hvordan vitenskapelig rasjonalisme har svekket moralske oppfatninger, først ved å legge deres religiøse sanksjoner i grus og så ved å stille spørsmålstegn ved deres logiske grunnlag, har ofte blitt fortalt, men den vanlige redegjørelsen forklarer ikke det moderne menneskets sinnstilstand. Det er sant at opplysningstiden svekket den geistlige autoriteten, og at moderne positivisme har avvist alle transcendente verdiers berettigelse. Men jeg tror ikke at diskrediteringen av grunnlaget for moralske overbevisninger, gjennom idealet om eksakt vitenskapelig kunnskap, alene kunne skadet disse overbevisningene i særlig grad. Den moderne sinnstilstandens selvdestruktive tendenser gjorde seg først gjeldende da den vitenskapelige skeptisismens innfly­ telse ble kombinert med en glød som drev det moderne mennesket i motsatt retning. Først da en ny lidenskap for moralsk fremgang smeltet sammen med moderne vitenskapelig skeptisisme, oppsto den typiske moderne sinnstilstanden. 60

De nye sosiale ambisjonene hadde sine utgangspunkter i kristendommen, men de ble fremkalt av angrepene på den. Først da opplysningsfilosofien hadde svekket den intellektuelle autoriteten til de kristne kirkene, fløt kristne ambisjoner over i menneskets sekulære tanker og førte til en veldig intensivering av våre moralske krav til sam­ funnet. At den geistlige kontrollen ble lagt i grus, kan på sikt ha vært ødeleggende for moralen, men dens umiddelbare virkning var å heve den sosiale moralens standard. Dessuten samarbeidet den vitenskapelige skeptisismen godt med de nye lidenskapene for bedring av de sosiale forholdene. Ved å slåss mot den etablerte autoriteten banet skeptisismen vei for politisk frihet og humanitære reformer. Gjennom hele det nittende århundret inspirerte vitenskapelig rasjonalisme sosiale og moralske forandringer som har bedret nesten alle menneskelige forhold, både private og offentlige, i hele den vestlige sivilisasjonen. Ja, fra den franske revolusjonen og frem til våre dager har vitenskapelig rasjonalisme øvet en sterk innflytelse i retning av intellektuell, moralsk og sosial fremgang. Hvor ligger da den skjebnesvangre konflikten mellom vitenskapens moralske skeptisisme og de enestående moralske kravene til det moderne mennesket? Vi kan spore den stigende understrømmen av deres sam­ lede destruktive innflytelse gjennom hele perioden der de dannet en så gunstig forbindelse, og denne understrømmen nådde til slutt overflaten og har vært dominerende de siste femti årene. Både vitenskapelig skeptisisme og moralsk perfeksjonisme hadde i noen tid vokst seg mer radikale og mer uforenelige, og blitt dypere rotfestet i tenkningen vår. Til slutt smeltet de sammen i forskjellige enheter, som alle inneholdt en farlig motsetning. Disse hybridene av skeptisisme og perfeksjonisme tilhører to klasser, en personlig og en politisk. Den første typen hybrider kan representeres av moderne eksistensialisme. Der hevdes det at vitenskapelig desinteresserthet stiller oss overfor en verden av nakne fakta.

61

Det er ingenting der som kan rettferdiggjøre autoritet eller tradisjon. Disse fakta er der; bortsett fra det står mennesket fritt til å velge. En kunne forvente at den moralske perfeksjon­ ismen ville bli rystet av denne læren. Men nei, den gleder seg over den. For moderne eksistensialisme bruker moralsk skeptisisme til å angripe det eksisterende samfunnets moral som kunstig, ideologisk, hyklersk. Moralsk skeptisisme og moralsk perfeksjonisme kom­ bineres på denne måten for å bringe alle eksplisitte uttrykk for moral i vanry. Vi har da moralske lidenskaper som er fylt av forakt for sine egne idealer. Og når de skyr sine egne idealer, kan moralske lidenskaper bare komme til uttrykk i antimoralisme. Uttrykk for absolutt selvhevdelse, umotiverte forbrytelser og perversitet, hat til en selv og fortvilelse er de eneste bolverkene som er igjen mot en sviende mistanke om ens egen vonde tro. Moderne eksis­ tensialister anerkjenner Marquis de Sade som den første moralisten av dette slaget. Dostojevskijs Stavrogin i De besatte er den klassiske fremstillingen i romanform. Dens teori ble kanskje først skissert av Nietzsche i Moralens genealogi, Rimbauds En tid i helvete var dens første store åpenbaring. Moderne litteratur er full av uttrykk for den. Den oppfatningen om moral som denne bevegelsen har etablert, fjerner skillet mellom godt og ondt, og det er derfor poengløst å gi uttrykk for motstand gjennom moralsk fordømmelse. Den enestående kritiske klarheten til det moderne mennesket har her smeltet sammen med dets like enestående moralske krav og skapt en hissig absolutt individualisme. Men ved siden av dette skaper den samme sammensmeltningen politiske doktriner som går god for den totale under­ trykkelsen av individet. Vitenskapelig skeptisisme og moralsk perfeksjonisme slår seg da sammen i en bevegelse som stem­ pler enhver appell til moralske idealer som fåfengt og uær­ lig. Dens perfeksjonisme krever en total transformasjon * [Sartres mauvaise foi, selvbedrag. O.a.]

62

av samfunnet, men dette utopiske prosjektet får ikke lov til å gi seg til kjenne. Den skjuler sine moralske motiver ved å innlemme dem i en maktkamp som antas å frem­ bringe de utopiske målene automatisk. For å kunne bli i denne troen, aksepterer den blindt marxismens vitenska­ pelige vitnesbyrd. Marxismen innlemmer det moderne menneskets grenseløse moralske ambisjoner i en teori som beskytter idealene mot skeptisk tvil ved å benekte at moralske motiver har noen realitet i det offentlige livet. Marxismens makt ligger i at den forener de to motstridende kreftene i det moderne sinnet i én enkelt politisk doktrine. Slik oppsto en idé som favnet hele verden, der moralsk tvil er avsindig av moralsk raseri og moralsk raseri er væpnet med vitenskapelig nihilisme. Bukharin sluttet sirkelen da han i 1935 høflig forklarte at vitenskapelig sannhet under sosialismen ikke lenger ville søkes for dens egen del. Nedfelt i en vitenskapelig sank­ sjonert politisk makt, ga ikke moralsk perfeksjonisme rom for sannhet. Bukharin bekreftet dette tre år senere da han ansikt til ansikt med døden bar falsk vitnesbyrd mot seg selv. For å fortelle sannheten ville ha vært å fordømme revolusjonen, noe som var utenkelig. Det kan fremstå som ekstravagant å håpe at disse selvdestruktive kreftene kan harmoniseres ved å ta måten vi vet ting på, opp til fornyet behandling. Hvis jeg fremdeles tror at en ny forståelse av kunnskap kan ha noen virkning i dag, så er det fordi det i noen tid har vært en merkbar reaksjon mot idéene som har brakt oss til vår nåværende situasjon. Både innenfor og utenfor Sovjetunionen er folk i ferd med å gå lei av idéer som har sprunget frem fra en kombinasjon av skeptisisme og perfeksjonisme. Det kan være verdt å forsøke å gå tilbake til vårt fundament og forsøke å legge det på nytt, bedre. Jeg har forberedt dette på visse punkter. Alt jeg har sagt, har implisert at jeg avviser grunnlaget som den store filo­ sofiske bevegelsen som opplysningstiden avlet, erklærte menneskets absolutte intellektuelle selvbestemmelse på. Å 63

anerkjenne at det å underforstå er en nødvendig del av all kunnskap og den grunnleggende mentale evnen som gir all eksplisitt kunnskap mening, er nemlig å benekte mulig­ heten for at hver nye generasjon, for ikke å snakke om hvert medlem av den, skulle kunne teste alle anskuelsene som den blir oppdratt i. Utsagn som eksplisitt er avledet fra identifiserbare premisser, kan bli kritisk testet ved å undersøke deres premisser og slutningsprosessen som ledet til dem. Men hvis vi vet atskillig som vi ikke kan si, og hvis til og med det vi vet og kan si, bare aksepteres av oss som sant med henblikk på at det gjelder en ytre virkelighet - en virkelighet som i fremtiden fremdeles kan manifestere seg i et ubestemt spekter av uforutsette resultater - hvis vi virkelig anerkjenner en stor oppdagelse, eller en stor personlighet, som mest virkelig på grunn av deres bredere spekter av ennå ukjente fremtidige manifestasjoner, så kollapser ideen om at kunnskap er basert på fullstendig identifiserbare grunner. Vi må da konkludere med at over­ føringen av kunnskap fra en generasjon til den neste i overveiende grad må være underforstått. Vi har sett at taus kunnskap lever i vår oppfattelse av enkeltdeler, mens den gjelder en helhet som delene til sammen konstituerer. For å dele denne innlevelsen må eleven anta at en undervisning som til å begynne med frem­ står som meningsløs, faktisk har en mening som kan oppdages ved å oppnå den samme typen innlevelse som læreren utøver. Å gå inn for dette bygger på en aksept av lærerens autoritet. Tenk på den utrolige utviklingen av spedbarnets tenke­ evne. Den anspores av en enorm tillit, spedbarnet antar den skjulte meningen til tale og voksnes atferd. Slik griper spedbarnet deres mening. Og hvert nye skritt kan bare tilbakelegges ved å overlate seg i denne grad til en lærer eller leder. St. Augustin så dette da han hevdet at «[h]vis du ikke tror, så skal du ikke forstå». Det ser dermed ut til at tradisjonalisme, som krever at vi tror før vi vet og for at vi skal kunne vite, bygger på en

64

dypere innsikt i kunnskapens og dens meddelelses natur, enn en vitenskapelig rasjonalisme som bare vil la oss tro eksplisitte utsagn avledet fra håndgripelige data ved en formal slutning som er åpen for gjentatt prøving. Men jeg tar ikke opp igjen tradisjonalisme for å støtte dogmer. Å hevde, som jeg gjør, at det er nødvendig å stole på autoriteter dersom noen menneskelig kultur skal kunne bringes videre, er ikke å kreve underkastelse under religiøs autoritet. Jeg innrømmer at min bekreftelse av tradisjonal­ isme kan ha betydning for religiøs tenkning, men dette vil jeg se bort fra her. Forsoningen mellom det moderne menneskets kritiske skarpsindighet og dets ubegrensede moralske krav må først og fremst skje på sekulær grunn. Den svekkede autoriteten til åpenbart religion kan ikke oppnå denne forsoningen; den kan snarere håpe på å få nytt liv ved at en slik forsoning oppnås. Jeg vil ikke på noen måte motsette meg kraften til den franske revolusjonen. Jeg aksepterer dens dynamikk. Men jeg tror at menneskets nye selvbestemmelse bare kan reddes fra å ødelegge seg selv ved å anerkjenne sine egne grenser i det autoritative tradisjonsbestemte rammeverket som den hviler på. Tom Paine kunne erklære hver generasjons rett til å bestemme sine institusjoner på nytt siden hans krav faktisk hadde en veldig begrenset rekkevidde. Han aksepterte uten spørsmål kulturens og den private eiendomsrett­ ens kontinuitet som rammeverket for selvbestemmelsen. I dag kan Tom Paines idéer bare reddes fra selvødeleggelse ved en ny bevisst bekreftelse av tradisjonens kontinuitet. Den typen tradisjonalisme som hans motstander Edmund Burke fremholdt, er det eneste som kan redde Paines ideal om et ubegrenset gradvis fremskritt fra å bli knust av revolusjon.

La meg vise dere nødvendigheten av et tradisjonsbestemt rammeverk, først i et eksempel på en stor moderne bedrift. Denne kan så tjene som et paradigme for andre intellektuelle

65

og moralske fremskritt i et fritt og dynamisk samfunn. Mitt eksempel er naturvitenskapene. Dette kommer kanskje som en overraskelse, for moderne naturvitenskap ble grunn­ lagt gjennom en voldsom avvisning av autoritet. Gjennom de århundrene som formet moderne naturvitenskap, var opprør mot autoritet dens kamprop: Det ble ropt ut av Bacon og Descartes og av grunnleggerne av The Royal Society i deres valgspråk Nullius in Verba.* Det disse menneskene sa, var sant og viktig på den tiden, men da motstanderne som de kjempet mot, var overvunnet, ble vitenskapens avvisning av all autoritet eller tradisjon et villedende slagord.8 I følge den populære oppfatningen er vitenskap en samling av observerbare fakta som enhver selv kan verifisere. Vi har sett at dette ikke er sant når det gjelder ekspert­ kunnskap, som i diagnostiseringen av en sykdom. Men det er heller ikke sant i de vitenskapene som beskjeftiger seg med den livløse naturen. For det første kan du umulig få tak i utstyret som er nødvendig for å teste for eksempel et utsagn i astronomi eller kjemi. Og om vi antar at du på en eller annen måte skulle få anledning til å bruke et observatorium eller et laboratorium, så ville du sann­ synligvis ødelegge utstyret fullstendig uten noen gang å få gjort en observasjon. Og selv om du skulle klare å gjøre en observasjon for å teste et vitenskapelig utsagn og fikk et resultat som motsa det, så ville du med rette anta at du hadde gjort en feil. Legfolks aksept av vitenskapelige utsagn er basert på autoritet, og dette gjelder i nesten like stor grad forskere som bruker resultater fra andre grener av vitenskapen enn deres egen. Forskernes fakta avhenger i stor grad av andre forskeres autoritet. Denne autoriteten blir håndhevet på en enda mer personlig * [En kortform av uttrykket Nullius addictus iurare in verba magistri. «Jeg er ikke tvunget til å sverge ved noen mesters ord.» Fra Horats epistler 1.1. Takk til Amund Børdahl for denne opplysningen. O.a.]

66

måte når det gjelder hvordan forskere kontrollerer kanalene som bidrag gjøres kjent for alle de andre forskerne gjen­ nom. Bare bidrag som bedømmes som tilstrekkelig plausi­ ble, blir antatt for publisering i vitenskapelige tidsskrifter, og det som refuseres vil bli ignorert av vitenskapen. Slike avgjørelser er basert på grunnleggende overbevisninger om tings natur og om hvilken metode som det derfor er sannsynlig vil gi resultater av vitenskapelig verdi. Disse oppfatningene og kunsten å drive forskning som er basert på dem, er i liten grad kodifisert: De er for det meste underforstått i den tradisjonelle vitenskapelige virksomheten. For å vise hva jeg mener, skal jeg trekke frem et eksem­ pel som jeg fant i et brev, publisert i Nature for femogtyve år siden. Brevet inneholdt en påstand som var så lite plausibel at den nærmet seg det absurde. Forfatteren av dette brevet hadde observert at den gjennomsnittlige drektighetsperioden til forskjellige dyr fra kaniner til kyr var et helt antall ganger tallet ti. Materialet han hadde frembragt var omfattende, og det stemte godt. Likevel var det bare som en spøk at tidsskriftet hadde akseptert dette bidraget. Ingen bevismengde ville ha overbevist en moderne biolog om at svangerskapsperioder er lik et helt antall ganger tallet n. Vår oppfatning om hvordan verden er innrettet sier oss at en slik relasjon er absurd, men vi kan ikke gjøre rede for hvordan dette skal kunne bevises. Et annet mer teknisk eksempel fra fysikken finnes i en artikkel av Lord Rayleigh som ble publisert i Proceedings of the Royal Society i 1947. Den beskrev ganske enkle eksperimenter som i følge forfatteren beviste at et hydrogenatom som treffer en metalltråd, kunne overføre energier til den på opp til hundre elektronvolt. Hvis en slik observasjon var korrekt, så ville den være mye mer revolusjonerende enn Otto Hahns opp­ dagelse av atomspalting i 1939. Da denne artikkelen kom ut og jeg spurte flere fysikere om deres oppfatning, trakk de likevel bare på skuldrene. De kunne ikke finne noen feil på eksperimentet, men likevel nektet de ikke bare å tro på det, men fant det ikke engang bryet verdt å vurdere hva

67

som var galt med det, for ikke å snakke om å etterprøve det. De bare ignorerte det. Omtrent ti år senere ble jeg gjort oppmerksom på noen eksperimenter som tilfeldigvis forklarte Lord Rayleighs funn. Resultatene hans så ut til å skyldes noen ganske uinteressante skjulte faktorer som han imidlertid neppe kunne ha identifisert på det tidspunktet. Han skulle ha ignorert observasjonen sin, for han burde ha visst at det måtte være noe feil med den.9 Avvisning av lite plausible påstander har ofte vist seg å være feilgrep, men å sikre seg mot faren for slike feilgrep kan bare skje ved å la tidsskriftene bli oversvømt av tøv. Det er et annet krav til forskere som skal opprettholdes av den vitenskapelige opinionens autoritet. For å være en del av vitenskapen må et utsagn om fakta ikke bare være sant, men også interessant og nærmere bestemt interes­ sant for vitenskapen. Pålitelighet, eksakthet, er en faktor som bidrar til den vitenskapelige verdien, men det er ikke nok. To andre elementer medvirker i vurderingen av et bidrag. Ett av dem er forholdet til vitenskapens systematiske struktur, korrigering eller utvidelse av denne strukturen. Det andre er helt uavhengig både av pålitelighet og syste­ matisk betydning, for det ligger i emnet slik det var kjent før det ble en del av vitenskapen: Det består i emnets iboende betydning. Den vitenskapelige betydningen - eller verdien - til et bidrag består således av tre faktorer: dets eksakthet, dets systematiske betydning og emnets iboende betydning. Størrelsesforholdet mellom disse, slik de inngår i den viten­ skapelige verdien, varierer sterkt på vitenskapens mange områder: Mangler i en av dem kan utlignes av fortreffelig­ het i en annen. Den høyeste grad av eksakthet og det bredeste spekter av systematisering finner vi i matematisk fysikk, noe som kompenserer for at emnet i seg selv er mindre betydningsfullt. I motsetning til dette har vi i den andre enden av naturvitenskapene områder som zoologi og botanikk som i liten grad er eksakte, og med en grad av systematisering som ikke er i nærheten av den vi finner i

68

fysikken. Men dette oppveies av at levende ting har mye større betydning enn livløs materie. Den samlede vitenskapelige kunnskap er det den er i kraft av at konsulenter hele tiden eliminerer bidrag til vitenskapen som mangler en aksep­ tabel vitenskapelig verdi, slik denne måles av de samlede medvirkende koeffisientene eksakthet, systematisk betydning og emnets iboende betydning. Vitenskapen formes av disse subtile vurderingene til den vitenskapelige opinionen. Vi kan da undre oss over hvordan konformiteten som håndheves gjennom dagens vurderinger av plausibilitet, kan la noen sann originalitet fremstå. For det tillater den virkelig: Vitenskapen fremviser et panorama av over­ raskende fremskritt. Hvordan kan slike overraskelser skapes med utgangspunkt i et gjeldende dogmatisk grunnlag? Vi hører ofte om overraskende bekreftelser av en teori. Oppdagelsen av Amerika var en overraskende bekreftelse av at jorden var rund. Oppdagelsen av elektrondiffr aksjon var en overraskende bekreftelse av De Broglies bølgeteori. Genetikkens oppdagelser brakte overraskende bekreftelser av de mendelske prinsippene for arv. Her har vi paradigmet på all vitenskapelig fremgang: Oppdagelser gjøres ved at muligheter som antydes av kjent kunnskap forfølges. Dette gjelder også radikalt nye oppdagelser. Alt materia­ let som Max Planck bygde sin kvanteteori på i 1900, var til­ gjengelig for alle andre fysikere. Det var bare han som så en ny orden innskrevet i det, en orden som endret menneskets verdensoppfatning. Ingen annen forsker hadde noen anelse om denne visjonen; den var til og med mer ensom enn Einsteins oppdagelser. Plancks idé var så merkelig at selv om det kom mange slående bekreftelser på den i løpet av noen få år, tok det elleve år før kvanteteori vant endelig aksept blant ledende fysikere. Så sent som i 1914 var kontroversen om kvanter fremdeles tilstrekkelig levende til å bli brukt som en spøk i et middagsselskap hjemme hos den store Walther Nernst i Berlin. En doktorgradsstudent ved navn Lindemann (som senere ble Lord Cherwell) sa om en medstudent som

69

nylig hadde giftet seg med en rik jente, at han hittil hadde vært tilhenger av likefordelingsprinsippet, men nå var mer opptatt av kvantum. I løpet av tredve år nærmet likevel Planck seg en posisjon som bare Newton hadde hatt. Selv om vitenskapen dikterer et enormt spekter av autoritative proklamasjoner, tolererer den ikke bare avvik i noen enkeltheter, men gir sin største tilslutning til kreativ dissens. Selv om det vitenskapelige maskineriet av viten­ skapelige institusjoner strengt undertrykker bidrag som bryter med det gjeldende synet på tings natur, gir det idéer som sterkt modifiserer disse aksepterte oppfatningene, sin største hyllest. Denne tilsynelatende selvmotsigelsen løses av det meta­ fysiske grunnlaget som ligger under all vår kunnskap om den ytre verden. Synet av et massivt objekt indikerer at det både har en bakside og et skjult indre som vi kan utforske; synet av en annen person indikerer ubegrensede skjulte fysiske og mentale aktiviteter. Persepsjon har en uuttømmelig dybde fordi det vi sanser er et aspekt av virkeligheten, og aspekter av virkeligheten er ledetråder til ubegrensede, uavdekkede og muligens fremdeles utenkelige erfaringer. Dette er hva den eksisterende vitenskapelige kunnskapen betyr for den produktive forskeren: Han ser et aspekt av virkeligheten i den som, som sådan, gir løfte om å være en uuttømmelig kilde til nye lovende problemer. Og hans arbeid bekrefter dette; vitenskapen fortsetter å bære frukter - som jeg sa i min første forelesning - fordi den gir innsikt i virkelighetens beskaffenhet. Dette synet på vitenskap anerkjenner ganske enkelt hva alle forskere tror - at vitenskapen gir oss et aspekt av virkeligheten, og derfor kan manifestere sin sannhet uuttømmelig og ofte overraskende i fremtiden. Uten å ha denne oppfatningen kan ikke forskeren se problemer, drive undersøkelser, hevde at han har oppdaget noe; denne oppfatningen er grunnlaget for hans undervisning av studenter og hans offentlige autoritet. Og det er ved å overføre denne oppfatningen til nye generasjoner at for-

70

„Vter som de, henaige utgang$Pu mOt sine Mevef viavk eng g ■ seg i ir sine elever kan g betydmngen muligens isfta {orandre betyu- °utsatt egne opp a„ nye f akt * 1‘ standarder er , raitig Qppdageis ;nteUektneii r~cVopi tok seg o o

opp Pa

.i forskere pa, . 11 bragd er P 2;eldet a W" teorien ^JXil^

tll kansk)e

u UeS '^0ttnY- H^San da også

U'"',ekt«e Swtnde verdær og.opP™u

Men en beskri

egne^^e

f Rørelse

* opP^®

"S” s.

'eg00t’^vis sikrer »"dis^ opP^T forskeres

S"XS»“

“'

sal inteO,\^”TX »odreedXe^®

Son om den- P^

dte bedømm

rertea\e”et«ønne)-°'a3 at alle epler er g

lde Vltenslcan^/°m den°'°e'XeÆtn,nger.sær/iglnn ^^^'^kape^retlkke mf‘^ykologl AVforskere?dJfe7P&nCet

s°m Var .,J^nnlaSt i erf^;^ °PPstodf SinraP^bll^m. vi^Zn \det fra feXl ,ng’ og -kke® e * krav

bygger nfbare kan væJ^PP^- Min Dj ” metafysikk ogX/ ^Pfrfntnge æ, As'Pbnertog oPasrand om at

Stllll”gen om

e^ellge spørsmå)

HvotdaTÅenner ^iver av j n bldrar resn/. n Jlten del av ? k °den, arbeid til em StOrt se» utfo tene av deres undnskaPene kan i±:enskapenes;i' Renhet

OVerdeforsfc„. / Sa nukgheter ? T rekke Punkt J0"1 effer s/iken 'ge °mrådene f f°rdet-Forslo kter hvor studert atbeUjkrerOg fikletV‘tensk3Pelig k,Sp,redt ut r°t og• 'det td andre hv,ert s'«>."■kvende punkrf^de Praksis til dP beste måte En I! gen særegne k k

°g

^kapene"^ er på de snL aretar best

esufaessivestad._

ene av vitenskapelig fremgang. Slik virker selvkoordinering gjennom gjensidig tilpasning i vitenskapen. Alle institusjoner som tjener vitenskapenes utvikling og utbredelse, hviler på den antakelsen at det finnes et felt av potensiell systematisk fremgang, og at det er klart til å bli avdekket gjennom de enkelte forskeres uavhengige initiativ. Det er med dette for øyet at forskere oppnevnes til å drive forskning på livstid, og at de gis faste subsidier til dette formålet. Mange kostbare bygninger, utstyr, tidsskrifter etc. opprettes og holdes vedlike i denne tro. Det er den mest generelle tradisjonelle oppfatningen som en nybegynner aksepterer når han blir med i det vitenskapelige fellesskapet ved å bli en forsker. Dette reiser et annet og mer intrikat spørsmål: Hvordan kan vi med overbevisning snakke om vitenskapen som et systematisk kunnskapsområde og gå ut fra at den er tilstrekkelig pålitelig og interessant i alle sine grener i henhold til de samme standardene for vitenskapelig fortjeneste? Kan vi i det hele tatt være sikre på at nye bidrag vil aksepteres i alle områder ut fra de samme standardene for plausibilitet, og bli belønnet ut fra de samme standardene for skjønn­ het og originalitet? Med mindre bidrag innen forskjellige områder aksepteres ut fra i det vesentlige like standarder, kan store ressurser misbrukes. Kan vi forsikre oss mot en slik skandale ved å overføre ressurser fra områder hvor standardene for tiden er lavere, til områder hvor de er høyere? Det kan se ut til å være umulig å sammenlikne den komplekse vitenskapelige verdien til perifere bidrag innen så forskjellige områder som for eksempel astronomi og medisin. Jeg tror likevel at dette faktisk blir gjort, eller at en i praksis nærmer seg dette i rimelig grad. Det skjer gjennom bruken av et prinsipp som jeg ikke har sett beskrevet noen andre steder, selv om det benyttes på forskjellige områder. Jeg vil kalle det prinsippet om gjensidig kontroll. Det består, i dette tilfellet, av det enkle faktum at forskere holder øye med hverandre. Hver forsker blir både underlagt

73

alle de andres kritikk og oppmuntret av deres verdsettelse av ham. Slik dannes det en vitenskapelig opinion som håndhever vitenskapelige standarder og regulerer fordelingen av profesjonelle muligheter. Det er klart at bare andre forskere som arbeider med nært beslektede områder, er kompetente til å utøve direkte autoritet over hverandre. Men deres personlige områder vil danne lenker av overlappende nabolag som strekker seg over hele det vitenskapelige området. Det er nok at standardene for plausibilitet og for hva som er verdt å holde på med, er de samme rundt hvert enkelt punkt for at de skal være like for alle vitenskapene. Til og med forskere innenfor de grenene av vitenskapen som står lengst fra hverandre, vil stole på hverandres resultater og støtte hverandre mot legfolk som retter alvorlige angrep mot deres autoritet. Slik gjensidig kontroll skaper en formidlet konsensus mellom forskere, selv om de ikke kan forstå mer enn en enkel skisse av hverandres emner. Og dette gjelder selv­ følgelig også meg selv. Alt jeg har sagt her om hvordan gjensidig tilpasning og gjensidig autoritet virker, er basert på min egen personlige oppfatning om at samværsmåtene som jeg har observert innenfor mitt vitenskapelige område, kan antas å være de samme i alle vitenskapene. Gjensidig kontroll gjelder også de nye som trer inn i det vitenskapelige fellesskapet på et hvilket som helst punkt i dets enorme domene. De begynner sine undersøkelser ved å tre inn i vekselspillet av gjensidig koordinering og ved * Jeg skal straks forklare hvordan gjensidig autoritet også styrer andre kulturelle områder. Men jeg tror det gjelder for andre konsensusstyrte aktiviteter som deltagerne bare kjenner en liten del av. Gjensidig autoritet antyder hvordan ressurser kan fordeles rasjonelt mellom hvilke som helst konkurrerende mål som ikke kan bli vurdert i pengeverdi. Alle tilfeller av offentlig forbruk som tjener kollektive interesser, er av denne typen. Jeg mener det er slik kravene til tusen statlige etater kan bli rimelig rasjonelt veid mot hverandre, selv om ingen enkelt person kan ha nært kjennskap til mer enn en liten del av dem.

74

samtidig å ta del i det eksisterende systemet av gjensidig kontroll, og de gjør dette med overbevisningen om at systemets gjeldende standarder i det vesentlige er sanne og felles i hele det vitenskapelige området. De stoler på tradisjonene som er frembragt av dette systemet av gjensidig kontroll, uten å ha noen særlig erfaring med det, og samtidig krever de en uavhengig posisjon som de kan omfortolke og muligens revolusjonere denne tradisjonen fra. Det vitenskapelige fellesskapet fremviser noen hierarkiske trekk, men disse endrer ikke det faktum at den vitenskapelige opinionens autoritet utøves gjennom den gjensidige kontrol­ len til uavhengige forskere, langt utover den umiddelbare rekkevidden til noen enkelt av dem. Når vi snakker om vitenskapen og dens fremgang, eller dens historie, eller snakker om de vitenskapelige standardene og kaller dem «vitenskapelige», viser vi til noe som vi kaller «vitenskap», som ingen noensinne har kjent mer enn en liten brøkdel av. Vi har sett at den vitenskapelige tradisjonen bevirker sin egen fornyelse ved å gjelde en virkelighet som overskrider dens erfaring. På samme måte ser vi nå at hver enkelt forskers kunnskap om sitt eget nabolag har betydning for hele det vitenskapelige området langt utenfor hans egen erfaring. På denne måten kontrollerer han de vitenskapelige standardene indirekte, med den samme grad av uavhengighet som alle andre, mens han til gjengjeld underkaster seg deres kontroll av hans eget arbeid. Hver utveksling av gjensidig kritikk er noe i retning av et basketak og kan være en kamp på liv og død. Slik blir nye plausibilitetsstandarder og nye standarder for viten­ skapelig betydning initiert og til slutt etablert. Bevegelsen vil begynne på ett område og gradvis spre seg til alle de andre. Vitenskapen blir hele tiden omformet på denne måten, og likevel opprettholdes dens koherens over alle områdene. Jeg befinner meg selv i en slik vanskelig stilling for tiden gjennom min dissens når det gjelder noen metoder i dagens psykologi og sosiologi. Men jeg utfordrer ikke dermed eksistensen til vitenskapen som et koherent

75

tankesystem: Jeg forsøker bare å få den reformert i be­ stemte henseender. *

X’

Vi har sett at forskeren må tro på en skjult virkelighet som vitenskapen gjelder, for å kunne se problemer og utforske dem. Nå som jeg også har vist hvordan vitenskapelig originalitet springer ut av den vitenskapelige tradisjonen og samtidig overskrider den, kan jeg vise hvordan denne prosessen etablerer den følelsen av personlig ansvar som nærer forskeren i hans forskning. Fremgangen som gjøres ved frontlinjen til vitenskapelige oppdagelser ettersom den flyttes frem i løpet av en periode, kan betraktes på to måter. Vi kan se på slik fremgang som tankens utvikling i hodene til begavede mennesker langs vitenskapens veier. At oppdagelser ofte skjer samtidig, kan se ut til å støtte dette bildet. Til og med store oppdagelser, som omformer vårt syn på naturen fundamentalt, kan gjøres samtidig av flere forskere på forskjellige steder. Kvantemekanikken ble oppdaget i 1925 av tre forfattere så uavhengig av hverandre at en på det tidspunktet trodde de hadde gitt uforenlige løsninger på problemet. Sett på denne måten fremstår utviklingen av nye ideer som fullstendig forutbestemt. Sinnene til de som gjør opp­ dagelsene, ser bare ut til å gi et passende jordsmonn for de nye ideenes vekst. Når vi ser fremover før oppdagelsen har skjedd, frem­ står den likevel som personlig og ubestemt. Den begynner med de ensomme forvarslene om et problem, om deler her og der som ser ut til å gi ledetråder til noe skjult. De ser ut som fragmenter av en ennå ukjent koherent helhet. Denne tentative visjonen må bli en personlig besettelse, for et problem som ikke uroer oss, er ikke et problem: Det er ingen drivkraft i det, det eksisterer ikke. Denne besettelsen, som ansporer og leder oss, gjelder noe som ingen kan for­ mulere: Dens innhold er udefinerbart, ubestemt og strengt

personlig. Ja, prosessen som bringer det frem i lyset, vil anerkjennes som en oppdagelse nettopp fordi det ikke kunne blitt frembragt gjennom noen iherdig anvendelse av eksplisitte regler på gitte fakta. Den sanne oppdageren vil hylles for sin forestillingsevnes dristige bedrift, der den krysset ukjente hav av mulig tanke. Dermed er det tilbakeskuende bildet av tanker, der menneskelige hjerner fremstår som det passive jordsmonnet for deres vekst, feil. Likevel representerer det et aspekt ved vitenskapen. Vitenskapelig fremgang kan i ettertid betrak­ tes som en fremvisning av mulighetene som tidligere var skjult og vagt fornemmet i et problem. Dette forklarer ikke hvordan forskjellige forskere uavhengig av hverandre kan oppfatte forvarsler om en bestemt mulighet, ofte få den i syne ved forskjellige ledetråder og muligvis oppdage den ved forskjellige termer. Legg merke til at det er en utbredt oppfatning at forskere støter på oppdagelser ved ganske enkelt å prøve ut alt som tilfeldigvis faller dem inn. Denne oppfatningen bunner i en manglende evne til å se menneskets kapasitet til å forutse at en skjult sannhet nærmer seg. Forskerens antakelser eller anelser driver hans søken og gir den retning. De involverer høye innsatser, like hasardiøse som deres muligheter er fascinerende. Tiden og pengene, prestisjen og selvtilliten som blir spilt bort på feilslåtte gjetninger, vil snart tære bort en forskers mot og anseelse. Hans famling er tunge avgjørelser. Slik er de ansvarlige valgene som blir gjort underveis i en vitenskapelig undersøkelse. Valgene blir gjort av forskeren: De er hans handlinger, men det han forfølger er ikke noe han har laget; handlingene hans er underlagt dommen til den skjulte virkeligheten som han søker å avdekke. Hans visjon av problemet, hans besettelse av det, og hans endelige sprang til en oppdagelse er fra begynnelse til slutt fylt med en forpliktelse overfor et ytre mål. I disse intenst personlige handlingene er det derfor ingen egenrådighet. Originaliteten blir på hvert trinn kommandert av en følelse

av ansvar for å fremme sannhetens vekst i menneskenes sinn. Dens frihet er å tjene. Mange skribenter har, siden Dewey hevdet det ved slut­ ten av det forrige århundret, sett at i noen grad former vi all kunnskap ved måten vi besitter den på. Det kan da se ut til at kunnskapen ligger åpen for betrakterens tilfeldige innfall. Men den vitenskapelige virksomheten har vist oss hvordan den som har kunnskap, er styrt av upersonlige krav til og med når han former sine egne forutanelser. Hans handlinger er personlige dommer som er ansvarlig utøvd, med en virkelighet for øyet som han søker å etablere kon­ takt med. Dette gjelder for all søking etter og oppdagelse av ytre sannhet. Det gis ikke noen mer positiv rettferdiggjørelse enn dette for å akseptere at vitenskapen er sann. En har forsøkt å kompensere for denne tilsynelatende mangelen ved å minske vitenskapens fordringer. Med dette formålet ble usikkerheten og foreløpigheten til vitenskapen vektlagt og overdrevet. Dette er likevel på siden av saken. Å fremsette et sann­ synlig utsagn inkluderer en dom som ikke er noe mindre personlig enn det ville være å hevde utsagnets sikkerhet. Enhver konklusjon, uansett om den gis som en antakelse eller hevdes å være sikker, innebærer en forpliktelse for personen som når den. Ingen kan uttrykke noe mer enn sin egen ansvarlige forpliktelse, og dette tilfredsstiller full­ stendig oppdagelsen av sannhet og kommuniseringen av den. For forskeren, som gjennom hele sin undersøkelse har stolt på tilstedeværelsen av noe virkelig skjult der ute, vil med rette stole på denne ytre tilstedeværelsen også for å hevde gyldigheten til resultatet som tilfredsstiller hans søken. Slik han hele tiden aksepterte disiplinen som den eksterne polen til hans bestrebelser påla ham, forventer han at andre - hvis de er utstyrt som ham - også vil anerkjenne nærværet som ledet ham gjennom hele hans undersøkelse. Ved sin egen avgjørelse, som bandt ham til søkenen etter virkeligheten, vil han hevde at hans resultater

78

er universelt gyldige. Dette er den universelle intensjonen om en vitenskapelig oppdagelses gyldighet. Jeg snakker ikke om en etablert universalitet, men om en universell intensjon, for forskeren kan ikke vite om hans påstander vil bli akseptert. De kan vise seg å være feil, eller å ha liten overbevisningskraft selv om de er sanne. Han kan til og med forvente at konklusjonene hans vil vise seg å være uakseptable, og selv om de blir akseptert, så vil ikke dette gi ham noen garanti for deres sannhet. Å hevde at en påstand er gyldig, er bare å erklære at den bør aksepteres av alle: Det å fremsette en vitenskapelig sann­ het har karakter av et påbud, noe det deler med andre verdidommer som blir erklært universelle ved vår egen respekt for dem. Jeg har snakket om sinnsbevegelsen knyttet til problemer, om å være besatt av anelser og visjoner som er nødvendige sporer og retningsvisere til oppdagelser. Men vitenskapen er angivelig desinteressert. Det er virkelig en idealisering av dette tilstede i våre dager, en idealisering som anser at forskeren ikke bare stiller seg likegyldig til resultatet av sine antakelser, men faktisk forsøker å tilbakevise dem.10 Dette står ikke bare i motsetning til erfaring, men er logisk ubegripelig. En arbeidende forskerens antakelser fødes av forestillingsevnen som søker oppdagelser. En slik anstrengelse risikerer å mislykkes, men den etterstreber aldri nederlag; det er faktisk forskerens lengsel etter suksess som gjør at han tar sjansen på å mislykkes. Det er ingen annen måte. I rettssaker brukes det to forskjellige advokater som fremmer motsatte påstander, fordi det bare er gjennom en emosjonell forpliktelse på et bestemt syn forestillingsevnen kan oppdage materialet som støtter det. Forestillingsevnens kreative fremstøt næres av forskjellige kilder. Først og fremst bidrar skjønnheten til den forventede oppdagelsen og eksaltasjonen ved den ensomme oppdagelsen. Forskeren trakter også etter profesjonell suksess, og hvis den vitenskapelige opinio­ nen belønner hans fortjenester riktig, vil også ambisjo79

nene være en virkelig spore til å gjøre oppdagelser. Den delen av vitenskapen som forskeren har påtatt seg ansvaret for å fornye, omgis av et hav av informasjon som han avhenger av i sin virksomhet. Forskeren kan se på området han har valgt som sitt «kall», et kall som nødvendigvis inkluderer at han underkaster seg det enorme området av informasjon og oppfatninger som omgir hans utvalgte forskningsområde. Forskeres forskjellige kall har hver sin geografi. Hver enkelt må forsøke å velge et problem som ikke er større eller vanskeligere enn han kan mestre. Hans evner ville ikke bli utnyttet fullt ut hvis han brukte dem på en for enkel oppgave, og de ville være fullstendig bortkastet på en oppgave som var for stor. Graden av originalitet som en hvilken som helst forsker stoler på at han er i besittelse av, burde dermed bestemme høydene som han vil forsøke å forsere, og dermed også mengden av informasjon som han vil akseptere uten spørsmål. Goethe skrev at mesteren viser seg ved sin tilbakeholdenhet - og det samme gjelder for vitenskap.

Min redegjørelse for vitenskapelig oppdagelse beskriver et eksistensielt valg. Vi begynner å utforske ved å gå inn i de underordnede elementene til et problem, og vi fortsetter å leve oss inn i ytterligere ledetråder etter hvert som vi trenger frem, slik at vi når oppdagelsen fullt ut forpliktet på den som et aspekt av virkeligheten. Disse valgene skaper en ny eksistens i oss som utfordrer andre til å forandre seg i dens bilde. I denne grad kan vi si at «eksistens kommer før essens» - det vil si at den kommer før sannheten som vi etablerer og gjør til vår egen. Men viser dette oss at «mennesket er sin egen begynnelse, skaper av alle sine verdier» ? Hvis originalitet i vitenskapen blir sett som et eksempel på et eksistensielt valg, fremstår disse påstandene fra Sartres og Nietzsches eksistensialismer som dårlig tenkt. De dristigste vitenskapelige nyvinningene 80

springer ut av en enorm informasjonsmengde som forskeren aksepterer som en bakgrunn for sitt problem uten å stille spørsmål. Selv når han ledes til å modifisere standardene for vitenskapelig verdi, vil de gjeldende standardene danne grunnlaget for denne reformen. Vitenskapen som et hele, formidlet av tusener av forskere han aldri har hørt om, aksepterer han uten innsigelser. Hans oppgave forandrer ham ved å tvinge ham til å gjøre en rekke valg. Betyr dette at han eksistensielt velger seg selv? På en måte kan vi si at det gjør det; han søker intellektuell utvikling. Men han lener seg ikke tilbake og velger en ny eksistens etter eget forgodtbefinnende. Han anstrenger sin forestillingsevne til det ytterste for å finne en vei som kanskje vil føre til et høyere intellektuelt liv. Alle hans eksistensielle valg gjøres som svar på en mulig oppdagelse; de består i å oppfatte og følge forståelsens retningsgiver som vil føre til utvidelsen av hans mentale eksistens. Hvert skritt er en anstrengelse for å møte et umiddelbart behov; hans frihet består i en vedvarende tjenesteyting. Det er ikke noe eksistensielt valg her som omfatter og tar ansvar for hele verden. Et slikt valg ville hverken etter­ late et senter som det kunne stå til ansvar overfor, eller et kriterium som det kunne bli bedømt etter. Dette umulige ansvaret som er kilden til eksistensialistens følelse av universell meningsløshet, fremstår nå som en åpenbar selvmotsigelse. Den motsatte ytterlighet, vitenskapsteorien som ble fremholdt under Stalin, er like forfeilet. Å erklære at vitenskapen - virksomheten som er preget av navnene til Copernicus og Newton, til Harvey, Darwin og Einstein - i et klasseløst samfunn spontant vil vende seg til gjennomføringen av den neste femårsplanen, er ganske enkelt latterlig. Likevel var ikke denne doktrinen uten alvorlige konsekvenser i Sovjetunionen og heller ikke uten påvirkningskraft i England. Det var mitt forsøk på å forsvare vitenskapens frihet mot slike lærer som fikk meg til å innse svakheten til

81

den strenge empirismen som har dominert vår oppfatning av vitenskap gjennom dette århundret. Jeg så at denne filosofien etterlot vitenskapen uten forsvar mot Sovjetdoktrinen, og dette bragte meg til den avgjørelsen at vi bare kan gjøre rede for den menneskelige oppfinnsomhetens iboende krefter på et metafysisk grunnlag. Her så jeg også forutsetningene for frihet i vitenskapen. Men mer pågående enn måten den dialektiske materialismen ble påtvunget vitenskapen på, var undertrykkelsen av litteratur og kunst gjennom den sosialistiske realismen, og undertrykkelsen av selve oppfatningen av sannhet, moral og rettferdighet gjennom troen på partiet. Disse doktrinene ble styrket rundt 1932 og har bare blitt svekket i noen særlig grad etter revolusjonene i Ungarn og Polen i 1956. De skulle innlemme menneskets hjemløse idealer i en absolutt underkastelse under kommunistpartiet. Jeg har imøtegått forsøket på å transformere viten­ skapen etter slike retningslinjer ved å gi gode grunner for dens uavhengighet. Dette må nå utvides til å gjelde alle andre vesentlige menneskelige prinsipper. Jeg kan ikke forsøke å gjøre dette her, men jeg skal skissere - om enn vagt - de grunnlag for vitenskap som generelt gjelder også alle de andre kreative systemene til den moderne bevisst­ heten. Den vitenskapelige tradisjonen henter sin evne til å fornye seg fra troen på at det finnes en skjult virkelighet som moderne vitenskap bare er et aspekt av, mens andre aspekter av den vil bli avdekket av kommende oppdagelser. Enhver tradisjon som fremmer tenkningens utvikling må ha denne intensjonen: å forkynne sine nåværende idéer som trinn som fører til ukjente sannheter. Disse sannhetene kan, når de er oppdaget, avvike fra de anskuelsene som skapte dem. En slik tradisjon sørger for sine tilhengeres uavhengighet ved å overføre overbevisningen om at tenkningen har iboende evner som blir fremkalt i deres bevissthet gjen­ nom forventninger om skjulte sannheter. Den respekte­ rer individet for å være i stand til denne responsen, for 82

å være i stand til å se et problem som ikke sees av andre, og til under eget ansvar å utforske det. Dette er det metafysiske grunnlaget for det intellektuelle livet i et fritt, dynamisk samfunn, prinsippet som sikrer intellek­ tuelt liv i et slikt samfunn. Jeg kaller dette et samfunn av oppdagere. I et samfunn av oppdagere er mennesket i tenkningen. Mennesket som oppdager, er omgitt av potensielle oppdagelser som gir det muligheter for utallige problemer. Vi har sett hvordan forskere, spredt over kloden, er åpne for et enormt område av potensiell tenkning, hvordan hver enkelt finner et passende område å utvikle, og hvordan resultatene så samordnes for å skape en systematisk utvidelse av vitenskapen. Slik har også andre typer av tenkning utviklet seg i vår tid. Vår tid har sett en rikdom av litterære og kunstneriske bevegelser uten sidestykke vokse frem til sam­ menheng. Opplysningstiden avlet scientisme og romantikk i en mengde relaterte former; og siden overgangen fra det attende til det nittende århundret har rettslige og sosiale reformer humanisert livet på hundre gjensidig forbundne måter. Dette er også hvordan hybriden av absolutt skeptis­ isme og perfeksjonisme har avfødt nye bevegelser i litteraturen, musikken og malerkunsten i vårt århundre selv om det må innrømmes at disse bevegelsene samtidig har frembragt teoriene som varslet om moderne fanatismer med alle deres tyrannier og grusomheter. Autoritetsstrukturen i et samfunn av oppdagere skiller seg fra den som et dogmatisk samfunn underkaster seg. Ta nok en gang vitenskapen som eksempel. Jeg har snakket om prinsippet om gjensidig kontroll, der hver enkelt for­ sker uavhengig er med på å opprettholde vitenskapelige tradisjoner over et enormt domene av forskning som han vet så godt som ingenting om. Hele dette samfunnet av oppdagere kontrolleres av slik gjensidig pålagt autoritet. Presset som litterære og kunstneriske sirkler utøver er beryktet. De kontrollerer tilgangen til offentlig anerkjennelse mye på samme måte som den vitenskapelige opinionen

83

gjør i vitenskapen. Deres profesjonelle mening styrer allmennhetens bifall slik vitenskapelig mening gjør. Det er selvfølgelig forskjeller: Avhengigheten av annenhånds autoritet gjør seg ikke like gjeldende i litteratur og kunst som i vitenskap, og splittelsene mellom rivaliserende oppfatninger går dypere. I vårt samfunn blir også idéer om moral aktivt kultivert i forskjellige sirkler av felles forståelse, sirkler som står sterkt mot hverandre; og i politikken er disse sirklene bevisst organisert som rivaler. Men vi trenger ikke gå inn på alle disse variasjonene; de overskrides ved en test som beviser at alle slike grupper effektivt fremmer tenkningens iboende kraft. For disse sirklene, disse profesjonelle forbundene - noen kanskje ikke mer enn klikker av gjensidig beundring - er fryktet og hatet av moderne totalitære ledere. De er fryktet fordi mennesket i dem lever i tenkning - i en tenkning som lederne ikke har noen makt over. De er mer fryktet enn vitenskapelige sammenslutninger, fordi litteraturens sann­ het, historiens og den politiske tenkningens, filosofiens, moralens og rettsprinsippenes sannhet er mer avgjørende enn vitenskapens sannhet. Dette er grunnen til at den uavhengige kultiveringen av slik sannhet har vist seg å være en trussel som det moderne tyranniet ikke har kunnet tolerere. Jeg har nå i store trekk generalisert prinsippene som ligger under den vitenskapelige virksomheten, slik at de inkluderer kultiveringen av andre av menneskets idealer. Resultatet viser hvor strengt tenkningens vekst overalt begrenser vår selvbestemmelse innenfra. Uansett om hans kall ligger i litteratur eller kunst, eller i moral og sosial reform, må til og med den mest revolusjonære personlig­ het velge et lite ansvarsområde som sitt kall, og han avhenger av verden rundt som premisser for å forandre det. Perfeksjonismen, som vil forandre all tenkning og hele samfunnet, er et ødeleggelsesprogram som i beste fall ender i en verden av usannhet. Den eksistensialistiske forakten for alle verdier som ikke er valgt av oss selv, som fordøm­

84

mer dem som vond tro, er på samme måte enten tom eller destruktiv. Det er en annen måte å forholde seg til kravet om abso­ lutt selvbestemmelse og perfeksjonismens fordringer på. Jeg kunne avvise disse overdrevne målene ved å vise til logikken som relaterer suksessive virkelighetsnivåer til hverandre. Alle våre høyere prinsipper må hvile på et lavere realitetsnivå for sitt virke. Dette setter nødvendigvis grenser for deres rekkevidde, men gjør dem likevel ikke reduserbare til det lavere nivåets prinsipper. Dette ar­ gumentet gjendriver den rådende kulturelle bevegelsen som stiller spørsmålstegn ved våre idealers iboende makt. Det er ikke ett eneste høyerestående sinnsprinsipp som ikke står i fare for å bli feilaktig bortforklart av psykologisk eller sosiologisk analyse, av historisk de­ terminisme, av mekaniske modeller eller datamaskiner. Men vi kan ikke gå inn i denne kampen her på en så bred front. Jeg må likevel si noen ord om menneskets viktigste ideal som står sentralt i dets engasjement i kombinasjonen av ekstrem skeptisisme og perfeksjonisme, for jeg har eksplisitt lovet å sikre et område for moralske prinsipper som ikke trues av det selvødeleggende kravet om grenseløs selvbestemmelse. Ta kravet om sosial og moralsk perfeksjon og anerkjenn tilstedeværelsen av suksessive virkelighets­ nivåer. Samfunnet, som en organisasjon av makt og profitt, danner ett nivå, mens dets moralske prinsipper ligger på et høyere nivå. Det øverste nivået er grunnlagt i det lavere: Samfunnet, som fungerer gjennom maktutøvelse med materielle fordeler som mål, er et nødvendig medium for moralsk fremgang. Vi må akseptere det faktum at enhver moralsk fremgang må være merket av denne sosiale mekanismen som er alene om å kunne frembringe den. Å forsøke å tvinge igjennom absolutt moral i samfunnet vil bare føre til utemmet vold. Problemet med å ha et balansert sinn, sikret både mot kritisk og moralsk vanvidd, har fått en ny og hittil ukjent 85

viktighet gjennom frigjøringsbevegelsen som har steget frem i sovjetveldet etter Stalins død, en bevegelse som grad­ vis vokste til et opprør blant ledende unge kommunister i Ungarn, i Polen og til slutt i Russland selv. Spørsmålet nå er om denne omveltningen kan frembringe en stabil bevegelse av fri tenkning. Når jeg hører på mine ungarske venner som søkte tilflukt i England etter å ha tatt del i revolu­ sjonen i 1956, når jeg leser deres redegjørelser for deres tid som glødende stalinister, og for den holdningsendring som de har gjennomgått siden da, ser jeg at deres for­ håpninger grunnleggende sett er de samme som de som ga liberal tenkning liv ved århundreskiftet. Det er forhåpnin­ gene som jeg ble oppdratt med som barn i Ungarn. Men uskylden som jeg åndet inn disse idealene med, kan ikke gjenvinnes. Gjenfødelsen av den liberale tradisjonen kan bare sikres hvis vi kan etablere den på en ny, bevisst forståelse av dens grunnlag, på et fundament som vil motstå kombina­ sjonen av den moderne tvilen på en selv og perfeksjonisme.

La meg med dette i tankene føye nok et par strøk til den kosmiske bakgrunnen til idéene som jeg har forsøkt å utvikle som svar på vår tids behov. Jeg har vist hvordan mennesket kan utøve en ansvarlig dømmekraft stilt overfor et problem. Når det søker etter en løsning, er avgjørelsene nødvendigvis ubestemte, i den forstand løsningen på et uløst problem er ubestemt. Men avgjørelsene er også ansvarlige ved å være underlagt forpliktelsen til å søke den forutbestemte løsningen på problemet. Jeg har sagt at dette er en forpliktelse på for­ ventningen om en skjult virkelighet, en forpliktelse av samme slag som kunnskapen om en vitenskapelig sannhet er et eksempel på. Ansvarlighet og sannhet er faktisk bare to aspekter av en slik forpliktelse: Å felle en dom er dens personlige pol, og den uavhengige virkeligheten som den gjelder, er dens eksterne pol.

86

Siden et problem bare kan være underforstått, kan vår kjennskap til det bare anerkjennes som gyldig dersom den tause kunnskapens gyldighet aksepteres; og det samme gjelder sannhet som angår virkeligheten. Her ligger viktigheten av å etablere den tause kunnskapens gyldighet. Men vi må også ta i betraktning de evolusjonære forløperne til men­ neskets evne til å se et problem og løse det. Jeg har identifisert forløperen til problemløsning med tilblivelsesprosessen. Hvis ansvarlige menneskelige valg er uløselig forbundet med problemløsning, må vi derfor regne med å finne at tilblivelsesprosessen har liknende avgjørende iboende kref­ ter gjennom alle evolusjonære nyskapninger som er et resultat av tilblivelse. Slike spekulasjoner er nødvendigvis hasardiøse, men det at vi er engstelige frastøter meg mer, vår engstelse ville få oss til å overlate disse sakene til forskere, som faktisk ser på dem som uegnet for vitenskapelig undersøkelse. Jeg har sagt at de naturlovene som finnes i domenet for det livløse, i to henseender mislykkes i å gjøre rede for at levende vesener har oppstått. (1) De grensebetingelsene som i levende vesener bestemmes i henhold til operasjonelle prinsipper som ikke manifesterer seg i den livløse naturen, lar de være åpne, og (2) de inneholder ingen referanse til sansning, som er karakteristisk for livet i høyerestående dyr. Det virker rimelig å anta at disse to manglene bare er aspekter av ett enkelt prinsipp som må legges til prinsip­ pene for den livløse naturen hvis vi skal gjøre rede for levende vesener. Jeg har, selvfølgelig, allerede introdusert denne antakelsen ved å identifisere tilblivelse med taus kunnskap. Vi kan prøve å få en nærmere definisjon av det man­ glende prinsippet ved å ta i betraktning hvordan det på beste måte kunne danne en overgang fra fysikk til proses­ sen å styre tenkningens vekst i menneskesinnet. Den livløse naturen kontrolleres av krefter som trekker stoffet i retning av mer stabile konfigurasjoner Dette er like sant i mekanikken som i termodynamikken, og det gjelder også åpne syste­ 87

mer som flammer eller strømmer. Kreftene som genereres av mer stabile potensialer, kan bli holdt i sjakk av forskjellige former for friksjon. Denne friksjonen kan overkommes av katalytiske frigjøringsaktivatorer. En eksplosjon kan utløses av den spontane nedbrytningen av et enkelt molekyl i mindre bestanddeler. Kvantemekanikken har også etablert oppfatningen om uforårsakede årsaker, som bare er underlagt et sannsynlighetsfelt. Nedbrytingen av et radioaktivt atom kan være en uforårsaket årsak. La oss da fremsette disse tre karakteristikaene til livløse prosesser: (1) Vi ser krefter som går mot mer stabile potensialer; (2) krefter som er låst av friksjon, kan frigjøres av katalysatorer eller tilfeldige utløsere, og aktualisere disse potensialene; og (3) slike tilfeldigheter kan være uforårsakede hendel­ ser, bare underlagt sannsynlige tendenser. Se nå på måten nyvinninger oppnås gjennom menneskelig tenkning. Denne prosessen kan også beskrives som en aktualisering av bestemte potensialer. Å se et problem og forfølge det er å se et spekter av potensialer som en tror er tilgjengelige. Heuristisk spenning av denne typen ser ut til å genereres i det oppmerksomme sinnet på en liknende måte som krefter i fysikken genereres av at mer stabile konfigurasjoner er tilgjengelige. Men denne spenningen ser ut til å være tilsiktet: Den er en respons som strever for å forstå en løsning som en tror er forutbestemt. Den gjør valg som er hasardiøse, men alltid kontrollert av at de forfølger et mål. Disse valgene likner kvantemekaniske hendelser ved å være uforårsakede og samtidig ledet av et felt som i stor grad lar dem være ubestemt. Men oppdagelser skiller seg fra livløse hendelser på tre måter: (1) Feltet som fremkaller og leder dem, er ikke feltet til en mer stabil konfigurasjon, men til et problem; (2) de skjer ikke spontant, men på grunn av en streben mot aktualiseringen av bestemte skjulte potensialer; og (3) den uforårsakede handlingen som fremkaller dem, er vanligvis forestillingsevnens fremstøt mot oppdagelsen av disse potensialene. Så langt er det ikke mye spekulasjon i denne analysen, 88

og jeg mener at det også er god støtte for å generalisere den til prosessen av evolusjonære nyvinningen Min ana­ lyse av operasjonelle nivåer som følger på hverandre, gjør at vi må anta et prinsipp som virker på samme måte som en nyvinning oppnådd ved underforstått integrering. På meg virker det overbevisende å anta at denne prosessen er fremkalt av tilgangen til de høyere nivåene av stabil mening som den til slutt når. Spenningen som blir generert av et slikt høyere potensiale kan da bli utløst i aktivitet, enten tilfeldig eller ved første årsaker. Å anta at disse kreative utløsningene er kontrollert, og likevel aldri fullstendig bestemt, av deres potensialet, ser dessuten ut til å harmo­ nere med det begrepslige rammeverket til kvantemekanikk på den ene siden og problemløsning på den andre. De kan lykkes eller mislykkes. Og det virker da rimelig å anta, med grunnlag i kontinuitet, at denne spesielle typen ubestemthet følges av at bevissthet oppstår. Den samlede tittelen jeg ga disse forelesningene var «Mennesket i tenkningen». Jeg ville snakke om den logiske innbyrdes forbindelse mellom liv og tenkning i mennesket og utvide denne forbindelsen ved å spore menneskets og tenkningens felles stamtavle, helt tilbake til deres livløse forfedre. Jeg har introdusert mange nye prinsipper, lempet dem opp på hverandre. Jeg klarte ikke å motstå fristel­ sen til å gi dere et glimt av idéer som har fylt bøker, og som kanskje vil fylle flere. Men jeg føler faktisk at alt jeg har snakket om presenterer et ganske enkelt syn. Denne delen av universet, hvor mennesket har oppstått, ser ut til å være fylt av et felt av potensialer som fremkaller handlinger. Handlingen som således blir fremkalt i livløst stoff er hel­ ler fattig, kanskje helt meningsløs. Men livløst stoff, stoff som hverken er levende eller dødt, får mening ved å gi opphav til levende vesener. Med dem entrer en risiko det hittil feilfrie universet: et spill om liv og død. Feltet av nye potensielle meninger var så rikt at dette foretagendet, når det kom i gang, stormet frem mot et ubegrenset spekter av høyere meninger. Uavbrutt helte det

89

meningene ut i virkeligheten i nærmere en milliard år. Nesten fra begynnelsen av ser det ut til at denne evolusjon­ ære responsen på potensiell mening hadde sitt motstykke i atferden til de levende tingene som den frembragte. Det ser ut til at til og med protozoer har evnen til å lære; de responderer på potensiell mening. Stadig høyere stadier i evolusjonen skaper mer meningsfulle organismer, som blir i stand til stadig mer kompliserte forståelsesakter. I løpet av noen få tusen år har mennesket økt området for forstå­ else enormt ved å utstyre våre tause evner med et kulturelt maskineri bestående av språk og skrift. Nedsenket i dette kulturelle miljøet reagerer vi nå på et svært mye større spekter av potensiell tenkning. Det er bildet av mennesket nedsenket i potensiell tenkning som jeg finner avslørende når det gjelder dagens problemer. Det fjerner absurditeten ved absolutt selv­ bestemmelse, men gir likevel hver enkelt av oss muligheten til kreativ originalitet innenfor det fragmenterte området som omringer vårt kall. Det gir oss det metafysiske grunn­ laget og det organiserende prinsippet for et samfunn av oppdagere. Likevel gjenstår spørsmålet om denne løsningen vil til­ fredsstille oss. Kan vi anerkjenne begrensningene den leg­ ger på oss? Må ikke et slikt fragmentert samfunn fremstå som et samfunn uten faste holdepunkter, uansvarlig, egoistisk, tilsynelatende kaotisk? Jeg har hyllet friheten i et samfunn hvor sammenheng spontant etableres ved selvkoordinering, autoritet utøves av likeverdige over hver­ andre, alle oppgaver blir pålagt den enkelte av en selv. Men hvor går de alle sammen? Ingen vet; de stabler opp arbeider som snart vil bli glemt. Jeg har forsøkt å knytte våre kreative foretagender til den organiske evolusjonen som vi har steget frem fra. Denne kosmiske tilblivelsen av mening er inspirerende. Men dens produkter var for det meste planter og dyr som kunne være tilfreds med en kort eksistens. Mennesket * [Encellede dyr. O.a.]

90

trenger et mål som gjelder evigheten. Sannhet gjelder evig­ heten; våre idealer gjør det også. Dette er muligens nok, hvis vi noen gang kan bli tilfreds med våre åpenbare moralske utilstrekkeligheter og med et samfunn som har slike utilstrekkeligheter innebygd i sin virkemåte. Kanskje dette problemet ikke kan løses på et ute­ lukkende sekulært grunnlag. Men dets religiøse løsning burde bli mere gjennomførlig når religiøs tro settes fri fra trykket av et absurd syn på universet. Og i stedet ville det åpnes opp en meningsfull verden som kunne gi religionen gjenklang.

Noter

1 Lazarus, R.S. og McCleary, R.A., Journal ofPersonality (Vol. 18, 1949), s. 191, og Psychological Review (Vol. 58, 1951), s. 113. Det ble stilt spørsmålstegn ved disse resultatene av Eriksen, C.W., Psychological Review (Vol. 63, 1956), s. 74, og de ble forsvart av Lazarus, Psychological Review (Vol. 63, 1956), s. 343. Men i en senere artikkel som gir en oversikt over hele feltet — Psychological Review (Vol. 67, 1960), s. 279bekreftet Eriksen eksperimentene til Lazarus og McCleary, og aksepterte dem som bevis for subliminal persepsjon. [Det er ikke lenger vanlig å bruke termen «Subception», hverken på engelsk eller norsk. Den vanlige termen «subliminal persepsjon» (eng. «subliminal perception») vil derfor bli benyttet. O.a.] Jeg baserer meg bare på subliminal persepsjon som en bekreftelse på taus kunnskap i en elementær form som kan demonstreres ved kvantitative eksperimenter. Jeg ser det som mekanismen som ligger under dannelsen av Gestalt, som jeg først avledet min oppfatning om taus kunnskap fra i Personal Knowledge. Underlig nok har psykologer sjelden lagt merke til sammenhengen mellom subliminal persepsjon og Gestalt i deres kontroverser over gyldigheten til subliminal persepsjon. Jeg klarte bare å finne et sted der det ble hentydet til den, i en artikkel av Klein, George S., «On Subliminal Activation», Journal ofNervous MentalDisorders (Vol. 128, 1959), s. 293-301. Han skriver: «Det kreves ingen eksperimentell demonstrasjon for å kunne si med sikkerhet at vi ikke er oppmerksomme på alle de stimuli som vi benytter i vår atferd.» Jeg har allerede sagt grunnleggende i Personal Knowledge, noe jeg siden har fortsatt å vektlegge, at det er feil å identifisere underordnet oppfattelse med underbevisst eller førbevisst oppfattelse, eller med den jameske oppmerksomhetsranden. Det som gjør en oppfattelse underord­ net, er funksjonen den har, den kan ha en hvilken som helst bevissthetsgrad, så lenge den fungerer som en ledetråd til objektet for vår oppmerk­ somhet. Klein støtter dette ved å si at subliminal aktivering bare er et spesialtilfelle av flyktige eller tilfeldige stimuli av alle slag. Det er ikke den

subliminale statusen som spiller noen rolle, men «betydningene og egenskapene [et stimulus] far ved ytterkanten av tanke og handling». Eriksen og Kuethe, hvis observasjon av ikke bevisst identifisert awerging jeg har sitert som en slags subliminal persepsjon, har kalt denne awergingen en forsvarsmekanisme, og således knyttet den til freudianske oppfatninger. Denne praksisen er utbredt, og har fått Psychological Abstracts til å dele emnet inn i subliminal persepsjon og forsvars­ mekanisme. Enda en fragmentering opptrådte når det ble tatt tilstrekkelig hensyn til observasjoner gjort av Otto Pdtzl tilbake til 1917. En oversikt over hans arbeid, og arbeidet til hans direkte etterkommere, er utgitt i Psychological Issues (Vol. II, No. 3, 1960) under tittelen «Preconscious Stimulation in Dreams, Associations, and Images» av Otto Potzl, Rudolf Allers og Jacob Teler, International University Press, New York 11, N.Y. En innledning til denne monografien av Charles Fischer knytter disse observasjonene til nye studier og bemerker den rådende usikkerheten når det gjelder statusen til stimuli som vi blir bevisste bare gjennom deres bidrag til etterfølgende erfaring. «Saken må avgjøres» skriver Fischer på side 33, «fordi spørsmålet om subliminalitet har viktige implikasjoner for teorier om persepsjon». Jeg mener at denne saken faktisk har mye videre implikasjoner og generelt sett må subsumeres under de logiske kategoriene til taus kunnskap. 2 Eriksen, C.W. og Kuethe, J.L., «Avoidance Conditioning of Verbal Behaviour Without Awareness: A Paradigm of Repression», Journal of Abnormal and Social Psychology (Vol. 53, 1956), s. 203-09. 3 Hefferline, Ralph E, Keenan, Brian og Harford, Richard A., «Escape and Avoidance Conditioning in Human Subjects Without Their Observation of the Response», Science (Vol. 130, November 1959), s. 1338-39. Hefferline, Ralph F. og Keenan, Brian, «AmplitudeInduction Gradient of a Small Human Operant in an Escape-Avoidance Situation», Journal of the Experimental Analysis ofBehaviour (Vol. 4, januar 1961), s. 41—43. Hefferline, Ralph F. og Perera, Thomas B., «Proprioceptive Discrimination of a Covert Operant Without Its Observation by the Subject», Science (Vol. 139, mars 1963), s.834-35. Hefferline, Ralph F. og Keenan, Brian, «Amplitude Induction Gradient of a Small Scale (Covert) Operant,) Journal ofthe Experimental Analysis ofBehavior (Vol. 6, juli 1963), s. 307—15. Se også de generelle konklu­ sjonene i Hefferline, Ralph E, «Learning Theory and Clinical Psychology - An Eventual Symbiosis?» i Arthur J. Bachrach (red.) Experimental Foundations of Clinical Psychology (1962). Legg også merke til at en mengde russiske observasjoner, rapportert av Razran, G., «The Observable Unconscious and the Inferable Conscious», Psychological Review (Vol. 68, 1961), s. 81, har

94

etablert at betingingen av intestinale stimuli har en tilsvarende skjult karakter som Hefferlines muskelrykninger. 4 Dilthey, W., Gesammelte Schriften (Vol. VII, Leipzig og Berlin, 1914—36), s. 213-16; [Engelsk oversettelse ved H.A. Hodges, Wilhelm Dilthey (New York, Oxford University Press, 1944), s. 121-24]. 5 Lipps, T, Åsthetik (Hamburg, 1903). 6 Se Personal Knowledge, s. 328-35; The Study ofMan, s. 47-52; «Tacit Knowing and Its Bearing on Some Problems of Philosophy», 1962; «Science and Man’s Place in the Universe», 1964; «On the Modern Mind», 1965; «The Structure of Consciousness», 1965; «The Logic of Tacit Inference», 1966. Se bibliografien over forfatterens skrifter. 7 W. Haas har som lingvist kommet til liknende konklusjoner om språks hierarkiske struktur. Se W. Haas, «Relevance in Phonetic Analysis», Word (Vol. 15, 1959), s. 1-18; «Linguistic Structures», Word (Vol. 16, 1960), s. 251-76; og «Why Linguistics Is Not a Physical Science», innlegg presentert for den internasjonale kongressen for logikk, metodologi og vitenskapsfilosofi, Jerusalem, Israel, august—september 1964. 8 Mine ideer om at tradisjonen danner grunnlaget for vitenskap, organiseringen av vitenskapelig virksomhet og kultiveringen av originali­ tet, går tilbake til Science, Faith and Society. De ble delvis utviklet tidligere i artiklene som er utgitt i The Logic ofLiberty, og de dannet senere grunnlaget for Personal Knowledge. Nyere fremstillinger av dette finnes i «Science: Academic and Industrial», 1961; «The Republic of Science», 1962; «The Potential Theory of Adsorption», 1963; «The Growth of Science in Society», 1966. Se bibliografien. 9 Flere enkeltheter angående brevet til Nature finnes i The Logic of Liberty, s. 17. Når det gjelder Lord Rayleigh, se The Logic of Liberty, s. 12, og for fortsettelsen av Lord Rayleighs historie, se Personal Knowledge, s. 276. 10 Dette synet har blitt overbevisende uttrykt av K.R Popper, for eksempel i The Logic ofScientific Discovery (New York, 1959), s. 279, som følger: «Men disse fantastisk fantasifulle og dristige gjetningene eller «antakelsene» våre blir nøye og edruelig kontrollert ved systematiske tester. Vår forskningsmetode er ikke å forsvare dem, for å bevise hvor rett vi har. Tvert i mot, vi prøver å tilbakevise dem. Ved å bruke alle våpnene i vårt logiske, matematiske og tekniske arsenal, prøver vi å bevise at våre antakelser var feil-slik at vi kan fremsette, i deres sted, nye ubegrunnede og ubegrunnbare antakelser, nye «overilte og forhastede fordommer» som Bacon spotsk kalte dem.»

95

Videre lesning

Artikler av

forfatteren som angår temaer i boken:

«Tyranny and Freedom, Ancient and Modern», Quest (Calcutta, 1958). «The Two Cultures», Encounter (september 1959). «BeyondNihilism», Eddington Lecture (Cambridge University, 1960); også i Encounter (1960). «Faith and Reason», Journal of Religion (Vol. 41,1961), s. 237-41. «Knowing and Being», Mind (Vol. 70, 1961), s. 458-70. «The Study of Man», Quest (Calcutta, april-juni 1961). «Science: Academic and Industrial»,/owrw^/ of the Institute of Metals (Vol. 89, 1961), s. 401-06. «Clues to an Understanding of Mind and Body», i I.J. Good, (red.), The Scientist Speculates (Heinemann, 1962). «History and Hope: An Analysis of Our Age», Virginia Quarterly Review (Vol. 38, 1962), s. 177-95. «The Republic of Science, Its Political and Economic Theory», Minerva (Vol. 1, 1962), s. 54-73. «The Unaccountable Element in Science», Philosophy (Vol. 37, 1962), s.1-14. «Tacit Knowing and Its Bearing on Some Problems of Philosophy», Review of Modern Physics (Vol. 34, 1962), s. 601 «The Potential Theory of Adsorption: Authority in Science Has Its Uses and Its Dangers», Science (Vol. 141,1963), s. 1010-13. «Science and Man’s Place in the Universe», i Harry Woolf,

(red.), Science as a Cultural Force (Johns Hopkins, 1964). «On the Modern Mind», Encounter (mai 1965). «The Structure of Consciousness», Brain (Vol. 88, del IV, 1965), s. 799-810. «The Logic of Tacit Inference», Philosophy (Vol. 40, 1966), s. 369-86. «The Creative Imagination», Chemical and Engineering News (Vol. 44, No. 17, 1966). «The Growth of Science in Society», Encounter (1966). Bøker

av forfatteren som er referert:

Science, Faith and Society, University of Chicago Press, 1946; Oxford University Press, 1946; Phoenix-utgivelsen, Chicago, 1964. The Logic of Liberty, University of Chicago Press, 1951; London, Routledge, 1951. Personal Knowledge, University of Chicago Press, 1958; London, Routledge, 1958; New York, Harper Torchbooks, 1964. The Study of Man, University of Chicago Press, 1959; Lon­ don, Routledge, 1959; Phoenix-utgivelsen, Chicago, 1964.

98

«I was lucky enough» Om Michael Polanyis vitenskapsfilosofi Etterord av Knut Ågotnes

I Mister ikke det vestlige sivilisasjonsprosjektet sin mening når idealer som gjennomsiktighet og ekspliserbarhet oppgis? Og stiller ikke Michael Polanyi seg i køen av vitenskapens undergravere, i kompani med størrelser som Kierkegaard og Nietzsche, Rorty og Derrida, når han av­ viser muligheten for å gi den et rasjonelt fundament? For er det ikke vitenskapens løfte om å heve oss ut av kultur­ ens halvglemte minner, arbeidets tause tradering og de subjektive fornemmelsenes fargelegging av virkeligheten, og heller gi oss objektiv, personuavhengig kunnskap, som gir den dens raison d’etre? Polanyi oppfører seg imidlertid ikke helt pent i køen. Han distanserer seg fra den type kritikk som ender i skeptisisme. Slik kritikk ser han som et uttrykk for objektivismens tendens til å undergrave seg selv: Når den kritiske refleksjon som kjennetegner vitenskapen, anvendes på dens egne forut­ setninger, smuldrer dens fundament. Skeptisisme skyldes en ulykkelig, uhelbredelig forelskelse i det objektivistiske idealet selv. Man vender ikke hjem igjen: Pre-vitenskapelige former for kunnskap forblir like upålitelige og uviktige som før. Polanyi, derimot, vil rehabilitere de kunnskaps­ former som vi spontant tar del i gjennom våre personlige erfaringer og gjennom vår kulturelle og institusjonelle tilhørighet. Eller riktigere: Han vil vise hvordan vitenskapens kreative impulser er forankret nettopp her. Vitenskapen er fremdeles det ypperste uttrykket for den menneskelige 101

ånd. Men dens tradisjonelle vektlegging av upersonlig metodebruk, har mystifisert dette uttrykket. Polanyi vil kaste lys over den tilslørte forbindelsen mellom vitenska­ pen og den menneskelige væremåte. Man kan si at han gjør det med få, enkle, kanskje for enkle grep. De vide implikasjonene av disse grepene, og måten de integrerer ulike typer erfaringer, kan imidlertid ikke unnlate å skape gjenkjennelse og refleksjonslyst. Den erkjennelsesprosessen som Polanyi mener å kunne avdekke, tilfredsstiller ikke den rasjonalistiske vitenskaps­ filosofiens teoretiske krav. Den har en ugjennomsiktighet, ubestemthet, ja meningsløshet, som ikke kan oppheves, fordi dette er selve forutsetningen for meningsfulle resul­ tater i forskningen, ja for kunnskap overhodet. Dette er nok en grunn til at Polanyi ikke har fått den plass han fortjener i vitenskapsteorien. Men det skyldes også at Polanyis utgangspunkt ikke er fagfilosofisk. Han interes­ serer seg lite for den kunnskapsteoretiske tilnærmingen til vitenskapens grunnlagsproblematikk. Han kretser ikke omkring spørsmålet om hvordan sannhet kan etableres, men om hvordan oppdagelser blir til. Her er det paralleller til Thomas Kuhn. Forskjellen ligger først og fremst i at Kuhn mener at man kan eksplisere de kognitive faktorer som gjør oppdagelser mulig. De kan være implisitte - tause i den forstand - men ekspliserbare er de. Det var nettopp fordi den tradisjonelle vitenskaps­ filosofien, med sine ulike versjoner av objektivisme, ikke kunne gi en framstilling av den vitenskapelige oppdagelsen som lignet hans egne erfaringer som forsker, at Polanyi fant å måtte gå sine egne veier. Original forskning går ut på å påvise sammenhenger i naturen som ingen andre har sett. Visse fakta trer fram som nøkler til en helhet, de integreres i et nytt meningsfullt bilde. Når de trer fram slik, er andre, og mer skjulte, nøkler i sving; dyptliggende kulturelle, kroppslige og persepsjonelle elementer som vi lever i og som gjør at verden er en personlig realitet for oss. Anelser, tro og forventninger erstattes av visshet og klarhet

102

når elementene etter hvert faller på plass, i en vellykket forskningsprosess. Kunnskap er å integrere deler i en helhet, og helheten gir delene en ny mening. Dette låner Polanyi fra gestalt­ psykologien, som den gang var en ganske mekanisk persepsjonsteori. Polanyi understreker det dynamiske ved integrasjonsprosessen, og lar den gjelde for all kunnskaps­ dannelse. Den har en fra-til-struktur. Vi ser fra visse nøkler eller elementer, som vi «bor i», til den nye sammenhengen eller objektet, som er fokus for vår oppmerksomhet. Nøklene inngår som hint, som biter som er med å skape den nye meningen, men bitenes egen mening, som selvstendige deler av den nye helheten, kan ikke gripes. De er menings­ løse forutsetninger for mening. Noen av dem kan fokuseres og studeres. Men da inngår de i en ny helhet og gis mening ut fra den. Man kan fokusere på selve oppdagelsesprosessen, i stedet for på det som oppdages. Man kan studere, f.eks. i lys av persepsjonsteori, hvordan ornitologistudenter lærer å skjerpe sine iakttagelsesevner. Men man kan ikke på dette viset gripe hva som får en ornitolog til å «se» at to finker, i motsetning til hva gjeldende teori tilsier, tilhører ulike arter. Det er en mekanisme i sving i oppdagelses­ prosessen, sier Polanyi, men vi kan ikke eksplisere fullt ut hva som bidrar til resultatet, og vi kan heller ikke fullt ut gjøre rede for skrittene som tas. Det er noe ubestemt, ugjennomsiktig, ja meningsløst i oppdagelsesprosessens kjerne. Den skaper orden av kaos. På denne måten avskjæ­ rer Polanyi alle forsøk på en rasjonell rekonstruksjon av vitenskapens grunnlag, f.eks gjennom å eksplisere et antatt implisitt paradigme. Til gjengjeld forankres vitenskapen i vår livsverden, i den verden som vi bor i. Når vi bygger på vårt kjennskap til noe (A) for å kunne samle vår oppmerksomhet om noe annet (B), er vi bare subsidiært oppmerksom på A. Tingen B som vi fokuserer, er da As mening. Det fokale objektet B er alltid identifiserbart, mens slike ting som A, som 103

vi er subsidiært oppmerksomme på, kan være uidentifiserbare. De to slags kjennskap utelukker hverandre gjensidig: Når vi vender oppmerksomheten mot noe som vi hittil har vært subsidiært oppmerksom på, mister det sin tidligere mening. Slik er, kort sagt, den tause kunnskapens struktur.1

Polanyi forsvarer seg sterkt mot påstander om at hans vitenskapssyn fremmer subjektivisme. Den mening som skapes i forskningsprosessen er ikke summen av de sub­ jektive nøkler som har bidratt til oppdagelsen. Meningen er de objekter som nå sees annerledes enn før; det er objektene «der ute», f.eks. finkene, som nå klassifiseres på en ny måte. Det er to finkearter. En realist vil kreve at vitenskapelige utsagn skal beskrive en verden som eksisterer uavhengig av betrakteren. En slik formulering vil imidler­ tid minne for sterkt om objektivismens distanserende språkbruk. Virkeligheten må omtales med referanse til oss som bor i den. Realitet er derfor for Polanyi det som vi tror har en eksistens som ikke fullt ut er bestemt av det grepet vi nå har om den, og som vi derfor forventer vil oppføre seg på ennå ikke avklarte måter i fremtiden. Når han også sier at det er objekter som integreres i kunnskaps­ prosessen (og ikke bare våre tanker), så må vi medgi at vi hører en kantiansk undertone her. Men Polanyi vil trolig hevde at han her beskriver hvordan vi erfarer verden: Den er åpen, vi vet at dens objekter vil framstå annerledes i fremtiden, etc. I vår verden er tingene der ute. Språkets elementære funksjon er å peke på dem, å tjene som tegn. Tegnets mening er objektet det indikerer, ikke de termer, tanker eller forestillinger som det kan ha relasjoner til. Disse kan ha subsidiær betydning, men selve meningen er referansen. På denne måten bygger Polanyi - om enn på en noe generell måte - bro over hovedretninger innen språkfilosofien. Mens den elementære funksjonen til språket er å vise oss en verden, er oppgaven til den symbolske språkbruken

104

å integrere oss i verden. Et flagg peker nok på et objekt, fedrelandet. Men det står også i stedet for det. Flagget samler opp momenter, ikke bare ved landet, men ved vårt forhold til det. Flagget reflekterer tilbake på våre diffuse minner (de subsidiære hint) og samler dem for gjenopplevelse. Vi deltar, vi gir oss hen. Metaforen er et mer komplekst symbol. Den knytter sammen to bilder som ikke hører sammen ut fra en naturalistisk forståelse. Som med det enklere symbolet spiller fantasien en stor rolle her. Metaforens oppgave er å integrere det uforenlige, de livsområder som «egentlig» ikke har noe felles, våre sprikende erfaringer. Slik kan livet integreres i en helhet. Metaforen tjener altså vår selvintegrering. - Vi ser at den tause dimensjonen er til stede i språket selv, den finnes ikke bare i en førspråklig sfære, som omfatter kropp og arbeid, slik det antas i mange nyere teorier om taus kunnskap.2 Integrasjon og helhet er viktige termer for Polanyi. Hele hans prosjekt springer ut av hans reaksjon på vitenskapens fremmedgjørende, splittende og distanserende rolle. Objektivismens fordømmelse av subjektive innslag i vitenskapen innebar en nedvurdering og tilsidesetting av kulturell og personlig viten, og av arbeidets og kroppens fortrolige kjennskap til verden. Ikke minst var den etiske siden ved det personlige engasjement anatema. Det klareste og mest negative utslaget av dette fant Polanyi i marxismen, som han så som et ekstremt utslag av opplysningstenkningens vitenskapssyn. Når marxismen var etisk blind, var det fordi den forestilte seg at den vitenskapelige rasjonaliteten var en brekkstang for for­ nuftens gjennomslag i alle menneskelige forhold. Kontakten med de virkelige røttene til marxismens mora­ listiske patos ble brutt, og de moralske innsiktene til det folket marxismen skulle tjene, ble uggyldiggjort. Slike forsøk på å forankre humanismen i en vitenskape­ lig, og dermed universell diskurs, overser også betyd­ ningen av det personlige etiske engasjement.

105

Ingen av de forskjellige versjonene av objektivismen kunne, i følge Polanyi, gjøre rede for oppdagelsesprosessen. Et grep som var vanlig, da som nå, var å forestille seg en oppdagelse som et svar på et problem som var blitt til på forskningsfrontens utposter. Man kunne for eksempel si at relativitetsteorien ble til under arbeidet med løsningen på det problemet som Michelson-Morley-eksperimentet hadde etterlatt seg. Denne tankegangen sikrer kontinuiteten mellom den gamle kunnskapen og den «nye». Den er forenlig med ideen om forskning som en paradigmestyrt, rasjonell prosess, som foregår i en upersonlig sfære, mellom momenter som forskningsfront, problemer, metode, løsning, teori. Polanyi kjenner seg ikke igjen i dette bildet. Han hevder at Einstein ikke utviklet relativitetsteorien som et svar på problemene Michelson-Morley etterlot seg. Tvert om: Det var relativitetsteorien som gjorde det mulig å formulere det problemet den selv framsto som løsning av. Må vi snu på flisa her: Kommer teorien før problemet? Polanyi vil heller si at den problembevissthet som er til stede i en oppdagelsesprosess er dynamisk og sammenvevd med de anelser om en løsning som leder arbeidet. Det er en ubestemthet her. Også problemutviklingen er styrt av fratil-relasjonen; problemet får ny mening underveis. Dermed blir det også vanskelig å forestille seg at forskningsfronten skritt for skritt beveger seg framover.

II

Som ung forsker gjorde Polanyi erfaringer som han senere stadig reflekterte over. Han disputerte i 1916 i Budapest med en avhandling innen fysikalsk kjemi: «Adsorption of Gases by a Solid Non-Volatile Adsorbent». Hans nye adsorbsjonsteori startet med anelser om en ny sammen­ heng, som gradvis vokste til visshet gjennom de «vellykkede» eksperimentene han gjorde. Det må ha vært en ganske ensom prosess, å dømme etter det han selv sier om kvali­ teten til de forskerne han kommuniserte med. Men kort 106

tid etter krigen, under en konferanse i Berlin, fikk hans teori det glatte lag av Einstein og andre autoriteter. Under krigen hadde det skjedd ting i Vest-Europa som Polanyi og hans kolleger i Budapest ikke var kjent med. Intra-atomiske elektriske krefter var påvist. Dette skapte en ny teoretisk situasjon, mente man, også for det feltet Polanyi studerte. Teorien hans var feil fordi han ikke hadde tatt hensyn til disse kreftene. Polanyis visshet var imidler­ tid ikke rokket. Han holdt fast på sin teori - mer eller mindre i dølgsmål - og opplevde 15-20 år senere at den ble alminnelig akseptert. Hadde han hatt rett hele tiden? Tok Einstein feil? Her støter vi på noen paradokser som Polanyi, etter min mening, ikke forholder seg så ryddig til som han burde. Hvis vi godtar Polanyis egen versjon av oppdagelsesprosessen, oppstår det en motsetning mellom denne, som i bunn og grunn er en personlig intervensjon i verden, og evalueringsnivået, som har en kollektiv og institusjonell karakter. I Den tause dimensjonen legger Polanyi vekt på den positive betydningen forskerfellesskapet har når det gjelder å fremme god forskning. Her ser vi også tanken bak hans aksept av Einsteins handling i Berlin: De viten­ skapelige institusjoner undertrykker hardt forskning som motsier det aksepterte syn på tingenes natur. Dette er nødvendig for at vitenskapen skal kunne ha et enhetlig preg, men det er også nødvendig for å kunne sortere ut det verste tøvet. De ideer som skarpt modifiserer de aksep­ terte oppfatningene, hylles derimot av fellesskapet. Ja, mon det. Men i alle fall, er ikke grensen her flytende? Motsa eller modifiserte adsorpsjonsteorien gjeldende forskning? Flere paradokser står i kø her. I Den tause dimensjonen formulerer Polanyi paradigmet for alt framskritt i viten­ skapen slik: «Oppdagelser gjøres ved at muligheter som antydes av kjent kunnskap forfølges.» (s. 69) Her legger han seg opp til et syn på kontinuiteten i forskningen som undermineres både av hans framstilling av oppdagelses-

107

prosessen og av hans egne erfaringer. Adsorbsjonsteorien var ikke et resultat av de antydninger forskningsfronten utkrystalliserte. Tvert om, sett fra den vinkelen, skyldtes den uvitenhet. Han sier at han ikke ville ha konsipert teo­ rien om han hadde kjent til forskningen i Vest-Europa. Og: Jeg tviler på om noen konsulenter i noe vitenskapelig tidsskrift ville ha godkjent adsorbsjonsteorien om jeg hadde presentert den 5 år senere enn 1916. Jeg var så heldig («I was lucky enough») å kunne profittere på konsulentenes relative uvitenhet i 1916, og også på den fullstendige uvitenheten til professoren i teo­ retisk fysikk ved Universitetet i Budapest...3

Paradigmer, allment aksepterte teorier, o.l., er i høyeste grad i bildet når forskning evalueres. Vitenskapen, slik vi kjenner den, kan neppe tenkes uten. Men nettopp dette gir evalueringen et tvilsomt kvalitetsstempel. Polanyis karriere hang i en tynn tråd etter Einsteins intervensjon, som han selv medgir. Når han også sier, som vi så, at han ikke ville ha utviklet adsorpsjonsteorien hvis han hadde kjent til forskningstilstanden i Vest-Europa, medgir han også at paradigmer, på godt og ondt, spiller en rolle i oppdagelsesprosessen. Men er ikke forholdet mellom oppdagelse og evaluering, mellom det personlige og det institusjonelle nivået, så fullt av irrganger og tilfeldigheter, at institusjonenes maktutøvelse alltid vil preges av vilkårlighet? Polanyi identifiserte seg med den vitenskapelige livs­ form. Det kan ha sløvet hans blikk for noen av dens mot­ setninger. Hans egen tenkning omkring kunnskapens natur gjør det minst like nærliggende å kreve toleranse og sling­ ringsmonn som å rope på disiplin i rekkene.

Noter 1 Polanyi, Personal Knowledge. Towards a Post-Critical Philosophy, New York 1964, s. X. 2 Polanyi, Meaning, Chicago 1975 3 Polanyi, Knowing and Being, Chicago 1969, s. 93

108