Norges kulturhistorie 4 : Det gjenfødte Norge [4] 8203112102, 8203112064 [PDF]

Zitiervorschau

Bind 4

NORGES KULTURHISTORIE

Det gj enfødte Norge Hovedredaktører:

INGRID SEMMINGSEN

NINA KARIN MONSEN STEPHAN TSCHUDI-MADSEN YNGVAR USTVEDT

NB Rana Depotbiblioteket

UTGÅTT BIBLIOTEKET AHO

ARKITEKTHØGSKOLEN 1 OSLO BIBLIOTEKET FORLAGT AV

H. ASCHEHOUG & CO. (W. NYGAARD)

OSLO 1983

Medarbeidere i dette bind:

Harriet Clayhills, Elisabet Helsing, Sølvi Sogner, Randi Bjørkvik, Arnfinn Engen, Sidsel Vogt Moum, Ellisiv Steen, Sigurd Aa. Aarnes, Brynjulf Alver, Helge Ytrehus, Andreas Ropeid, Willy Dahl, Ruth Frøyland Nielsen, Jan-Lauritz Opstad, Astrid Bugge, Odd Nordland, Mentz

Schulerud.

Tekstredaksjon:

Bjarte Kaldhol Anders Komnæs Nils Petter Thuesen

Arvid Bryne

Billedredaksjon:

Else Wiker Gullvåg Hanna Thue Nilsen

Vivi Greftegreff Odd Hvistendahl Redaksjonen avsluttet i januar 1980

I dette opplaget av Norges kulturhistorie er fargeillustrasjonene sløyfet

Trykkfeil er rettet. Oslo, mars 198.

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) 1980 1. opplag 1980 2. opplag 1983 Omslagsdesign av Knut Brandstorp Printed in Norway Norbok A/S, Oslo/Gjøvik ISBN 82-03-11210-2 (bd. 4) ISBN 82-03-11206-4 (kpl.)

Innhold NOK

Våre formødre - kultur og arbeid..................... 1 De barnerike familier.......................................... 21 Gardfolk og plassfolk......................................... 41 Fattigdom og utferd........................................... 69 «Disse uforskammede Piger...».......................... 89 De kondisjonerte kvinner.................................. 107 Nasjonen finner seg selv..................................... 127 Tradisjon og minne............................................. 151 Kunnskap gir makt............................................. 171 Misjon og bedehus............................................. 195 En skilling for en vise......................................... 219 Vi ere en nasjon, vi med.................................... 239 Blant plysj og palmer...... ................................. 261 Krinoline og bunad............................................. 285 Mellom tater og andre farande folk.................. 305 Opp med grinda - opp med dampen!.............. 329 Litteratur............................................................. 351 Medarbeidere i bind 4....................................... 352

*3 I ? i tø

Våre formødre kultur og arbeid Har det gjennom århundrer og årtusener eksistert en egen kvinnekultur, en kvinnenes verden, atskilt fra mannens, men samtidig under hans kontroll, enten vi kaller denne kon­ trollen beskyttelse eller undertrykkelse? Harriet Clayhills og Elisabet Helsing hevder det i dette kapitlet. De hevder også at kjønnsmotsetningene alltid på intrikat vis har stått - og fremdeles står - i vekselvirkning med klassemotsetningene. De hevder videre at industrialismen undergrav kvinnekulturen ved at hjemmet gikk over fra å vevre en produksjonsenhet til å bli en forbruksenhet. Kapitlet, med dets vide og langtrekkende perspektiver og dets eggende form, bør lede til ettertanke. Kanskje vil det også hos mange melde seg motforestillinger og innvendinger. Det tør hende at ikke en gang alle feminister vil være fullt og helt enige. Men et så subjektivt og personlig syn på kvinnekulturen gjennom tidene hører også med i bildet i dag. Kvinnehistorisk forskning er en ny disiplin, der mange små biter må settes sammen.

I de foregående kapitler i denne kulturhistorien er kvinner for en gangs skyld kommet med i ulike sammenhenger. Det kan allikevel være behov for å forsøke å gi en samlet oversikt over kvinnearbei­ det - og dermed kvinnekulturen - i hele den lange selvbergingsperioden. Kvinnekulturen har etter vår mening i hele denne perioden hatt en spesifikk, enhetlig og statisk karakter. Klargjøringen av dette er et nødvendig grunnlag for å forstå den ødeleggende virk­ ning industrialiseringen hadde på kvinnearbeidet. «Det store skif­ tet» begynner i Norge omkring midten av 1800-tallet, og medfører her som i andre vestlige land en stadig avgrensning av kvinnenes makt- og ansvarsområder. Det de tradisjonelt har produsert, blir litt etter litt fabrikkfremstilt. Til slutt sitter kvinnene tilbake med reproduksjonen som sitt eneste egentlige ansvarsområde. Denne utviklingen er på mange måter parallell med den man ser i den tredje verden i dag, der den vestlige teknologi tar over det som tradisjonelt har vært kvinnenes arbeids- og ansvarsområde. Dette har bidratt til vår forståelse av hvordan den samme prosessen foregikk i Norge.

Våre «ensomme» forfedre

Tidligere forskningsarbeider har hatt en tendens til å mene «mann» når de sier «menneske». Denne vig­ netten er et typisk eksempel - benyt­ tet av Instituttet for sammenlig­ nende kulturforskning på tittelsiden av utgitte skrifter.

«Millom bakkar og berg utmed havet heve nordmannen fenge sin heim, der han sjølv heve tuftene grave og set sjølv sine hus uppå deim.» I mange norske kvad til arbeidets ære bygger den norske mannen landet uten nevneverdig bistand fra kvinner og barn. Det samme gjelder i eldre norske kulturhistoriske beskrivelser. I et verk fra slutten av 1930-årene følger vi således nordmannens «ferd fra hulen til gården», - det er uttrykkelig han som legger landet under seg, temmer dyr, planter, høster og sår. De lærde forfatterne visste naturligvis teoretisk at kvinner alltid hadde vært til stede og arbeidet, de var bare ute av stand til å se dem. Ofte er det dessuten slik at forskere ganske enkelt projiserer industritidens - det vil si vår tids - kjønnsrollemønster bakover i historien. I et nordisk kulturhistorisk leksikon sies det for eksem­ pel under avsnittet om kvinnearbeid i middelalderen: «Kvinnen er bundet til huset og varmen i barnas første leveår, - hun kan ikke arbeide ute uten å ha barnet med seg og gi det die, og det går i Norden bare an på varme sommerdager.» Dette bekreftes ikke av vår kvinneoverlevering om hvordan det var før i de nor­ diske bondesamfunn, og strider likeledes mot det vi vet om hvordan kvinners arbeid i dag arter seg i bondesamfunn i utvik­ lingsland. Forfatteren gir da også selv mange eksempler på at kvinner arbeidet flittig også utenfor husets terskel - «utanstokks» - på åker og eng, i skogen, på fjellet. Den ofte omtalte terskelen som har vært sagt å sette grensen for kvinnens virkeområde, bør iføl­ ge vår mening oppfattes mer som en maktgrense enn som en arbeidsgrense.

3 Vi vil betone at kvinnearbeidet gjennom hele Nordens førindu­ strielle tid var en uunnværlig del av produksjonen. I tillegg hadde kvinnen ansvaret for reproduksjonen. Med «reproduksjonen» for­ står vi her ikke bare det å føde og oppdra barn, men også alt det som trengs for å holde «arbeidskraften», dvs. arbeiderne, gående: mat, klær, vask og rengjøring, trivsel - kort sagt, omsorg av ulike slag som gir fornyede krefter og økt arbeidsevne. All denne avl og omsorg har vært en del av vår kultur i ordets egentligste forstand. Men den har aldri vært skikkelig re­ gistrert eller dokumentert. Maten ble spist opp, klærne slitt ut. Husstell og barnestell kan ikke måles i kjente enheter. Iblant, når krefter og ressurser strakk til, ble hverdagslivet kro­ net med overskuddsprestasjoner: dikt og melodier, praktvev og broderi. En del av dette er bevart, men anonymt er det. Når kvinnene nå begynner å bli synlige i kulturhistorien, såvel som i historien for øvrig, skyldes det at vi har anlagt en ny synsvinkel: kvinnenes egen. Dessuten har forskjellige forskningsarbeider omkring utviklingen av maktstrukturer under ulike produk­ sjonssystemer gitt oss god hjelp til en mer fullstendig histo­ rieoppfatning. Bildet vi får, blir imidlertid mer innfløkt enn det var før, fordi kjønnsmotsetningene alltid på intrikat vis har stått - og fremdeles står - i vekselvirkning med klassemotsetningene. Det må bli kvinnenes oppgave å klargjøre dette, og bringe virk­ ningene av kjønnsmotsetningene tydelig inn i det totale bildet. Dette arbeidet pågår i dag. Stadig er det nytt materiale som ser dagens lys. Dessuten må vi så å si «lese kvinnene inn» i det mate­ rialet som allerede eksisterer, og mer dristig bedømme det på ny, med utgangspunkt i det kvinner vet om tradisjonell kvinnelig innsikt og ferdighet. For øvrig har vi her tillatt oss, i likhet med selv de mest ærver­ dige av våre forskerbrødre, å tolke det foreliggende materialet på vår egen måte.

VÅRE FORMØDRE - KULTUR OG ARBEID

formødre ir synlige

vandrere

«Sol kom sunnan, syster åt månen slo høgre handi om himmelhestar. Sol ikkje visste

kvar salar ho åtte, Måne ei visste kvar makt han åtte, stjernor ei visste kvar stader dei åtte.» (Voluspå, vers 5).

Da isen som hadde tynget den skandinaviske halvøya i år­ tusener, trakk seg tilbake, kom kvinner, menn og barn vandren­ de i dens spor. Villreinen fulgte isen, og menneskene fulgte villreinen.Vandrerne brakte med seg mange kunnskaper og ferdighe­ ter, de bar på redskap og de kunne bruke ild. De viktigste ansvarsområder, som var pålagt alle stammens medlemmer, var å skaffe mat, holde varmen og oppfostre et til­ strekkelig antall barn til nye stammemedlemmer. Alle kunne være med på å overliste storvilt ved å fange dem i

4

VÅRE FORMØDRE - KULTUR OG ARBEID

■< A'

/■w

?4t fø fa'/

(•

>

■/>/ '
n. føterwi

ZW

i Jt

tø»

Jy.'

Sc.

e //*

■ *''ff &.

/w,

34

DE BARNERIKE FAMILIER

Det er sagt om de eldste sykehusene at de gjorde mer skade enn gagn. Fattige Norge hadde ikke mange, og det kan vi jo da være glade for. Her er et bilde fra St. Jørgens hus i Ber­ gen - det var sykehus for spedalske fra 1555 og kan stå som et bilde på at sykehus da var oppbevaringsmer enn kuranstalter. Bygningene her er fra senere tid. Man merker seg at arkitekturen følger vanlig byggestil for private hus.

vel oppskriften som forseglede biter av dette norske flatbrødet selv har han smakt på det først og synes det er godt. Og vi finner ham ute på iskanten i Christiania-fjorden, der kornskutene fra Danmark ligger innefrosset, og hvor han lar det farlig varme kor­ net gli mellom fingrene. En annen side av samme stiftamtmanns embetsvirksomhet var hans initiativ til å bygge ut et distriktslegevesen. Dette var et lang­ varig oppbyggingsarbeid, men behovet for det var han blitt klar over på sine mange embetsreiser. Han innså at kortvarige, isolerte tiltak som avlysing av tingsamlinger, eksersis og lignende måtte understøttes av medisinsk kyndige personer ute i distriktene, som hadde autoritet og innsikt og kunne gripe inn raskt: «Det er det eneste middel jeg vet i et land hvor på mange mile ingen doctores er.» Målet var at «... den her i landet så nødvendige folkemengde kan opphjelpes, isteden for at en eneste smittsom sykdom nu bortriver den slekt, som mange år efter hinannen ikke igjen kan frembringe». Når det er så vanskelig å gi sikker kunnskap om hvorfor døde­ ligheten sank, skyldes det dels at kildene er sparsomme, dels at de regionale variasjonene er store og ikke lar seg tolke entydig. Nor­ ge blir ikke demografisk samlet til ett rike før mikrober og mat sirkulerte i et enhetlig område. Før det fantes det områder med be­ folkningsnedgang i normalår, og det fantes områder der det ble

35 hermet etter gamle folk at de måtte flytte ut av bygda for å få dø: «Vi dør itte her i dalen ... vi tørkes bort». Men på bakgrunn av vår kunnskap om 1700-tallet, da dødeligheten i normalår var jevnt høy, og dødeligheten i de store kriseårene gjorde kraftige inn­ hugg i befolkningen, var den endringen som inntraff i begynnel­ sen av 1800-årene epokegjørende. Fallet i dødelighet var den viktigste demografiske endring i tiden. DE BARNERIKE FAMILIER

Langsomme endringer i fruktbarhet Svartedauen ca. 1350 drepte kanskje 25 millioner mennesker eller 1/4 av Europas befolkning. I alle århundrer senere inntil 1700tallet levde folk i frykt for pesten, som kanskje var den viktigste enkeltfaktor til å holde befolknings­ veksten nede. Hvorfor forsvant pesten? Noen har villet se det i sam­ menheng med at den «norske» brune rotten (se bildet) avløste den svarte rotten. Den førstnevnte var mer sky og holdt seg på avstand fra mennes­ kene, og dermed lot pestsmitten seg vanskeligere overføre til folk. Pesten var jo egentlig en gnagersykdom, som ble overført fra syk til frisk gjennom rotteloppebitt. Når rottene døde, søkte loppene seg over til men­ neskene. Andre har lagt mer vekt på smitteoverføringen. Etter en første introduksjon ved rottelopper er den videreført via utøy generelt, og fortrinnsvis husloppen. Det gjaldt å forhindre at smitten i det hele tatt kom til landet.

Nærmest t.h. den vanlige husloppen (Pulex irritans) og hodet av rotteloppen (Xenopsylla cheopis). Det er sistnevnte som inntil nylig har fått hovedansvaret for pestsmitteombæring. Sikkert er det i alle fall at utøy av alle slag har forårsaket mye sykdom og lidelse. Hygiene, kroppsvask og undertøyvask er de prosaiske virkemidler som har befridd oss gradvis fra irritasjon og ubehag, men også fra døden. Kroppslusen (t.h.) var ansvarlig for den dødbringende tyfus. I våre dager er avstanden til denne uhyg­ gelige fortiden alt blitt så stor at vi kan registrere likegyldighet hos folk med hensyn til hygiene, og en til­ svarende oppblussing i utbredelsen av parasitter.

Den eksplosjonsartede befolkningsveksten i Norge etter 1815 var altså forårsaket av at dødeligheten sank. Hvordan skal vi forstå utviklingen ut fra akkurat denne årsaksforklaringen? Dødeligheten i det gamle samfunnet hadde vært den regule­ rende demografiske drivkraften som all annen demografisk adferd var beroende av - dødeligheten var «den uavhengige va­ riabel», ville det hete i moderne sjargong. At dødeligheten syntes å ligge utenfor menneskenes kontroll, avspeiler seg i at befolk­ ningsstudier av denne eldste tiden ofte konsentrerer seg om tilsy­ nelatende perifere temaer, isbreer, rotter o.l. Menneskene måtte innordne seg og sin virksomhet under naturforhold som de hadde liten eller ingen styring på. Det er derfor grunn til å tro at giftermålsmønster og derav føl­ gende fødselstall, var tilpasset det rådende dødelighetsregime. Målet var, som i alle samfunn, å sikre samfunnets fortsatte eksis­ tens, i harmoni mellom befolkning og ressurser. Så lenge hadde systemet fungert at det var vel innarbeidet, og folks normer for gif­ termål og barnetall syntes å være blitt en naturlov, de også. Man giftet seg relativt sent, trolig i forbindelse med overtagelse av le­ vebrød, og tidspunktet for overtagelsen kan i et bondesamfunn igjen ha sammenheng med foregående brukers død. I løpet av ekteskapet fikk man barn i et antall som ble begrenset av den tid man hadde til rådighet og kanskje av ammingstidens lengde. Kvinner fødte barn hvert annet eller tredje år. Av disse vokste

1 mm

36

DE BARNERIKE FAMILIER

Balanse er et nøkkelord i befolkningsstudier. En befolk­ ning må leve i harmoni med sitt ressursgrunnlag. Den må vokse i rimelig takt med det. I det gamle samfunn var døde­ ligheten høy og fruktbarheten også høy. Differansen mellom dem kalles den naturlige til­ vekst, og den var liten. Totalt sett kunne ulikheter i veksttak­ tene områder imellom utlignes gjennom flytting mellom områdene. Dødeligheten var utslagsgivende. Da den begynte å falle ca. 1800, økte tilveksten sterkt, og etter hvert tilpasset fruktbarhetsforholdene seg det endrede dødelighetsregimet, og fødselstallene ble lave, de også. Denne over­ gangsperioden er kalt den demografiske transisjon, og fant i Europa sted i 1800-årene. Og det er den man forsøker å få fullført i utviklingslandene i dag.

som nevnt bare halvparten eller vel så det opp, slik at mange barn trengtes for å sikre slektens fortsettelse. Da dødeligheten sank, måtte det få følger - ikke bare direkte for befolkningsøkningen, men også for de andre demografiske endringsfaktorene som var avstemt etter det gamle dødelighetsmønsteret. På lang sikt fikk fallet i dødelighet størst betydning for frukt­ barheten. Men i første omgang - og det vil si i 1800-årene - syn­ tes ikke det å ha vært tilfelle. Folk flest fikk stort sett like mange barn som tidligere, trass i at flere av dem levde opp. Det var først rundt århundreskiftet 1900 at fruktbarheten begynte å synke, og det har den fortsatt med inntil i dag. Slik dødeligheten gjorde det rundt århundreskiftet 1800, sank også fruktbarheten langsomt i starten, for siden å synke ytterligere - særlig i mellomkrigstiden men som med dødeligheten var det tale om en klar endring i tren­ den og innledningen til et nytt, demografisk mønster. Når det tok så lang tid før fruktbarheten sank - nesten et hund­ reår - er det da rimelig å sette fallet i fruktbarhet i sammenheng med fallet i dødelighet? Ja. Vi står her overfor dyptgripende men­ neskelige holdninger og verdisystemer innenfor det mest intime område av menneskelivet, blitt til som summen av århundrelang menneskelig erfaring og så dypt rotfestet at de kan synes identisk med selve menneskenaturen og ikke produktet av sosial erfaring. Slike demografiske handlingsmønstre endres ikke over natten. Det ser faktisk ut til at de er noe av det siste som endres. Før rea­ gerte de andre demografiske endringsfaktorene, giftermål og flyt­ ting.

Mindre omgifte

Kildeforholdene i dette tidsrommet gjør det vanskelig å studere disse fenomenene inngående. Når det gjelder giftermål, ser det ut til at andelen gifte i befolkningen var stabil utover i 1800-årene, og at også giftermålsalderen endret seg lite. Nyere forskning har imidlertid vist at omgifte går ned, i flukt med den synkende døde­ lighet. Skilsmisse forekom så godt som ikke, og omgifte i denne tiden var derfor en følge av enkestand. Omgifte ville da nødven­ digvis måtte synke som følge av at døden sjeldnere enn tidligere avbrøt et ekteskap, mens ektefellene ennå var i sine beste år. I tillegg til det ser det ut til at omgifte også ble mindre vanlig blant de enkefolk som fortsatt fantes. I 1700-årene var det ikke sjelden å miste sin ektefelle relativt tidlig særlig i de store dødelighetskrisene. Etter slike kriser var det høykonjunktur på ekteskaps­ markedet. Noen av de mange ekteskapene var ganske enkelt slike som var blitt utsatt på grunn av de ekstraordinære forhold under krisen, men vi finner også en høy prosent omgifte. Enkefolk ser ut til å ha foretrukket en tidligere ugift som sin nye partner. Derfor kan vi si at tidligere ugifte, som hadde stått over første runde på ekteskapsmarkedet, gjennom ekteskap med en enkemann eller enke fikk en ny sjanse på det samme markedet. Ønsket om fort­ satt å leve i ekteskap må ha vært utbredt blant enkefolk Trolig

DE BARNERIKE FAMILIER

37

Folk var godt og vel voksne når de giftet seg før i tiden. Både 'brud og brudgom var i slutten av 20-årene - i de brede lag av befolkningen. Giftermålet var innledningen til et arbeids- og livsfellesskap som bare døden avbrøt. Men det å love hver­ andre troskap for livet hadde ikke så lange perspektiver den gangen! Ved enkestand var det vanlig at gjen­ levende ektefelle giftet seg igjen - det trengtes to meier for å kjøre beint, het det. Maleri av Gustav Wentzel: «Føderådsfolk», 1888.

var det en økonomisk og sosial nødvendighet, av hensyn til le­ vebrød og barn, at en ektefelle som døde, måtte erstattes. Følgelig ble omgifte et akseptert sosialt handlingsmønster i det gamle samfunnet. Først dødelighetsfallet i 1800-årene brøt det ned. Den tilsynelatende stabile giftermålshyppigheten dekker altså over en sannsynlig tilbakegang i omgifte, og en tilsvarende økning i førstegangsgifte.

Flere barn født utenfor ekteskap

Men var det nok nye levebrød til at det økende antall unge men­ nesker som nå etter hvert nådde opp i giftealder, kunne stifte eget hjem? Under det gamle omgiftemønsteret gikk jo en del av dem inn i en allerede etablert familiehusstand. Det kan synes som det er blitt relativt færre ekteskapssjanser for ugifte enn før, og at dette var en del av bakgrunnen for den økning i utenomekteskapelig fruktbarhet som karakteriserer 1800-årenes kraftige befolknings­ vekst. Mens de illegitime fødslene i 1700-årene utgjorde bare noen få prosent, stiger de til henimot 9 prosent da tallet lå på det høyeste i 1870-årene. Det er ikke urimelig å se de mange utenomekteskapelige fødslene som iallfall delvis et uttrykk for ekteskap som ikke kom i stand. Lokale studier viser at i det gamle samfunnet var det vanlig at brudene var gravide - fra halvparten til to tredjedeler av alle. Det ser ut som om folk giftet seg når barn var i vente. Det stigende antall fødsler utenfor ekteskap i 1800-årene tyder på at relativt færre ekteskap enn før kom i stand, selv om barn var i vente. Årsak til det kan være vanskeligheten med å sette bo - befolk­ ningen begynner å presse mot ressursene. Hør bare hva Eilert Sundt forteller i 1850-årene: «Jeg mindes en

Dåpsdagen var viktigere enn fødselsdagen i de gamle kirkebøkene før 1800-tallet. Det var høytid, alvor og håp over denne store dagen til det nye lille mennesket. Strenge regler for navngiving plasserte bar­ net innenfor slektssammenhengen. På 1700-tallet ble det skilt mellom de ekte og de uekte barna, ikke bare hva arv angikk, men også selve dåpsseremonien. Men prestene døpte gjerne barna som ekte hvis foreldrene lovet å gifte seg med hver­ andre - den enkelte prest utøvde stor selvstendighet i så måte før vi i 1851 fikk enhetlige regler for hvilke barn som var uekte - nemlig de som var født før foreldrenes giftermål. Maleri av Harriet Backer: «Dåb i Stange kirke», 1899.

hel flok af par, og jeg mindes, hvor forundret jeg blev ved at finde, at de vare så mange i tallet. Det var i en husmands-grænd eller klynge af omtrent 50 husmands-pladse, som ligge i en sammenhængende rad og alle tilhøre en 12 eller 13 gårde i Gud­ brandsdalen. Hine par vare da husmandsbørn, som rigtignok endnu kan være kjærestefolk, men som allerede vare flyttede sammen, dels hos forældrene, dels hos fremmede, og efter de gyngende vugger og skrigende småbørn at dømme allerede dan­ nede lige så mange familier. Jeg talte med adskillige af vedkom­ mende selv og med deres slægtninger og kjendinger; men det lod næsten til, som om man fandt tingen i sin orden: de unge folk holdt af hinanden og skulde have hinanden, men det er ikke så li­ ge til at gifte sig for folk, som ikke endnu have fået pladsbrug og husvær.»

Befolkningspress Flytning var fra gammelt av en utjevnende faktor der hvor det var oppstått manglende balanse i befolkningen på grunn av misfor­ hold mellom fødsler og dødsfall. Vi kjenner til at mennesker vandret fra innlandsbygdene ut mot kysten alt på 1700-tallet. Dø­ deligheten var høyere på den urbaniserte kyststripen enn i innlan­ det, og ledige levebrød trakk innflyttere til. Den enes død er den annens brød. Da dødeligheten etter hvert sank også i kystbygdene, ble denne åpningen stengt for unge mennesker på leting etter etableringsmuligheter. Det oppstod et stigende befolkningspress som ikke lenger lot seg avhjelpe ved innenlandske vandringer alene. Løsningen på problemet følger to linjer. Dels griper man til en løsning i forlengelse av det allerede eksisterende demografiske mønster - migrasjon. Men denne gangen blir det emigrasjon til

39 Amerika, og denne tar til for fullt fra 1860-årene. De som velger denne løsningen, er kanskje de som er sterkest knyttet til jordbru­ ket. Av enda større betydning - fordi det omformer det hjemlige samfunnet - er den endringen i næringsstruktur som vi kaller urbanisering og industrialisering. Den skyter fart på samme tid som Amerika-utvandringen Den økende befolkningen ble i Nor­ ge, men skapte seg de nødvendige levebrød innenfor til dels nye næringsgrener, utenfor jordbruket.

DE BARNERIKE FAMILIER

Virkninger på samfunnsøkonomien

Siste trinn i utviklingen kom med det begynnende fallet i frukt­ barhet rundt århundreskiftet. Dette var selve bruddet med det til­ vante demografiske handlingsmønster, og lar seg nok best forstå i lys av den endrede økonomiske struktur, men denne utviklingen hører hjemme på 1900-tallet. Hva innebar den skisserte demografiske utvikling for sam­ funnsøkonomien? Befolkningsutviklingen hadde den gunstige virkning at de mest arbeidsføre generasjoner økte relativt mest i antall. På 1800-tallet var bare 5 prosent av befolkningen over 65

En «ung» befolkning. Fra Arctanderbrakkene, Stavangerga­ ten i Oslo ca. 1912/17.

år, mot ca. 10 prosent i dag. Det var 10 prosent flere barn under 15 år da enn nå - henholdsvis 35 prosent og 25 prosent av alle. Men produktiviteten var ennå lav på den tid. Menneskers og dyrs muskelkraft utførte det meste av arbeidet. Barn og unge mennes­ ker kom derfor tidlig i arbeid; skolen beslagla lite av deres tid. Og gamle fortsatte lengst mulig å arbeide, det var lite pensjon og ingen trygd. 1800-årenes sterke befolkningsvekst skaffet derfor fram arbeidskraft i rikelig utstrekning. Det kapitalfattige Norge kunne på dette grunnlaget - all verdens tradisjonsbunden tekno­ logi til tross - øke den nasjonale produksjon Dette var den positi­ ve siden På den negative siden finner vi vanskene for den enkelte arbeidstaker. Det var arbeidsgivers marked, ikke arbeidstakers. Når mange hender var villige til å arbeide, ble betalingen gjerne

40

DE BARNERIKE FAMILIER

De barnerike familiene i eldre tid hører 1800-tallet til, da barnas overlevelsessjanser økte. Vi har valgt å la denne vakre søsterflokken representere generasjonene fra rundt århundreskiftet. De skulle få dårligere giftermålssjanser enn sine medsøstre før og siden, de levde i en omlegningstid når det gjaldt å finne seg plass i arbeids- og samfunnsliv. Men utstråler de ikke tillit til livet og fremtiden? Fem søstre, fotogra­ fert av Hulda Bentzen 1898.

lav. Og dette var en tid med sterkt begrenset sosial hjelp for nød­ stedte. Den enkelte familiehusstand hadde langt på vei ansvaret for seg og sine. Derfor var det også stort ansvar forbundet med å etablere en slik. Det offentlige satte av få midler til fattighjelp, og denne var lokalt organisert og tilpasset stabile samfunn av den eldre typen som fantes før dødeligheten begynte å synke. På arbeidsgiver hvilte ingen sosialutgifter og ingen forpliktelser utover de moralsk selvpålagte. Så måtte de gamle ut på legd på bygdene, og arbeidsløse, syke og gamle ty til «forsorgen» eller «fat­ tigkassa» i byene. Det demografiske klima i 1800-årene var preget av at livs-sjansene til den enkelte ved fødselen var større enn tidligere. Dette var en utvikling som varte ved, og som bare ble forsterket etter hvert. Hva dette innebar for det enkelte menneske som barn, som ung­ dom, som gift eller enslig, som samfunnsborger, er ikke mulig å måle og veie og telle. Hvilken innvirkning hadde det på den menneskelige psyke at dets tidshorisonter-ble utvidet? I stedet for å tenke hvis, tenker man når: «Når jeg blir 20 år.» «Hva vil du blir når du blir stor?» Livet må planlegges på lengere sikt i sterkere grad enn tidligere, alene av den grunn at det varer lenger. I flukt med det øker indivi­ det i betydning - gjensidig erstattbarhet avløses av individuell selvhevdelse. - De store barnefamiliene i eldre tid hører 1800årene til, fordi flere av de mange barna som ble født, vokser opp. Det samlet oppmerksomheten om kjernefamilien. - I en ung be­ folkning med mannsunderskudd utvikles respekten for mannen og for alderdommen, og tilsvarende reduseres ungdommens og kvinnens betydning. - Man kan gjøre seg mange tanker om det mentale klima som utviklet seg i en befolkning i sterk vekst. Det udefinerbare som heter kulturhistorie er vel den innfallsvinkel som skulle komme svaret nærmest. Skapes kulturell framskritts­ tro i en atmosfære av økende animalsk overlevelsesevne?

Sølvi Sogner

Gardfolk og plassfblk I dette verket forlot vi det norske bondefolket etter Svartedauens herjinger redusert i antall og blant jordteiger som det ikke maktet å holde i hevd og som derfor ble liggende udyrket, eller - i tidens språk - øde. Vera Henriksen kastet i sitt bidrag blikket fremover mot husmannstida. Senere har andre forfattere fortalt om religionsskifte, om en voksende stats­ makt, om nye næringer og om en ny, relativt jevn befolkningstilvekst fram til 1800-tallet, da en ren befolkningseksplosjon tok til. 1 løpet av tre hundre år - fra 1500-årene til 1800-årene - virket alle disse elementene inn på bøndenes liv. Nye plikter ble lagt på dem, men nye muligheter til fortjeneste og inntekt åpnet seg også, samtidig som de, i slektledd etter slektledd, ryddet jorden på ny. Randi Bjørkvik vender tilbake til bondefolket og viser hvordan forholdene var på gard og plass og mellom gardfolk og plassfolk under de skiftende vilkår som vårt land alltid har budt landsbygdas mennesker, fra nord til sør og fra «Vesterhavet til Kjølens rand».

Vi skal tilbake til 1800-tallet - dette forunderlige århundret som hos oss startet med et folketall på vel 883 000 og endte på nær 2 240 000. I 1800 bodde omtrent hver tiende nordmann i by, mens det hundre år senere var blitt mer enn hver fjerde.1800-tallet var forandringens århundre, heter det, men selv ikke ved århundrets utgang kjente man de maskiner og hjelpe­ midler som siden så totalt har revolusjonert familiens hverdag. På norske garder fantes det derfor heller ikke en eneste hvilestol, ikke i stua hos den jevne bonden og slett ikke på plassen. Livsgrunnlaget var jorda, eller jorda kombinert med fjellet, ha­ vet eller elva. Den sentrale enheten i dette samfunnet var gardbrukerfamilien, den som hadde råderetten. Men dette var ingen enhet­ lig gruppe, skal vi se. Det var heller ikke husmennene, som i mange bygder alt i 1801 bredte seg like tallrikt - ja, her og der tallrikere - enn bøndene. I det gamle bondesamfunnet fantes ikke noe sosialt lag som oppover eller nedover kunne skjæres av fra de andre med rette, heltrukne streker. Det var et hav av sosial avstand, men ingen skarp lagdeling.

Hva var en gard, og hva var gardfolk?

Trønderlånene i firkanttunene på Hollstadgardene i Meldal forteller om en trygg sosial selvkjensle. At Sørgard ligger nord for Nordgard er ikke et eksempel på manglende retningssans, men viser at den historiske realitet kan være sterkere enn den geografiske. Før en gardsbrann i 1839 lå husene tett sam­ men. Ved gjenoppbyggingen plas­ serte de Sørgarden nørdst, men beholdt navnet.

Gardene rangerte fra herregardene i Aker, som Bogstad, Vækerø og Ullevål - rammen om det mondene rikmannslivet til fami­ liene Anker og Collett - til de minste sau- og geitegardene i Sunnylven og Geiranger, der bygdeboka har et eget kapittel om folk som satte livet til i ul.ende, ved utforfall og ved skred. Hedmarksgarden med digre kornåkre og titalls husmannsplasser telles side om side med det minste nordnorske småbruket der kornet bare år om annet modnet. Og den samme forskjellen som i landet som helhet kan vi finne i de fleste bygder. Dvergsten i Brandbu hadde i 1863 en oppsitter som eide 21 hester, 84 krøtter, 108 sauer og 4 griser, avlet 569 tønner korn, 50 tønner erter, 400 tøn­ ner poteter, 24 bismerpund lin og 900 lass høy. Men Anders Olsen Putten innpå Bjonskogen, som slett ikke hadde karrigste bruket i bygda, avlet 8 tønner korn, 15 tønner poteter og 25 lass høy, hadde 1 hest, 3 kuer og 10 sauer. Familien sanket lauv til

43 krøtterfor, skogkrattet vokste like inn til husene, bruket var tung­ drevet, og all forbindelse med hovedbygda gikk langs en bratt­ lendt, besværlig kløweg, når da ikke varene ble fraktet på slede eller kjelke over tjernene vinterstid. Det var også et annet skille i gardbrukergruppen enn det som bruksstørrelse og produksjonsevne skapte. Det gikk på eiersystem og gårdsstruktur, men influerte like fullt på hverdagen rundt om i bondestuene. Omkring en tredjedel av gardbrukerne i hele landet var leilendinger (bygselbrukere) så sent som omkring 1800. Overgangen til selveie kom til forskjellig tid i distriktene. Mot slutten av århundret hadde det gamle leilendingssystemet levd seg selv ut nær sagt overalt. Var denne utviklingen en sosial og økonomisk vinning for gardbrukerne? Fikk gardbrukerfamiliene etter at de var blitt «sjøleiendes folk» høyere status og dermed sterkere stilling overfor de andre samfunnsgruppene? Forbedret det fremtidsutsiktene for de enkelte familiemedlemmene? GARDFOLK OG PLASSFOLK

Eie eller leie

Fra «tørrstuggu» (korntørkestua) på Grevrusten i Vågå. Bruket var bygd i allmenning, og oppsitteren var kongens leilending 1840-56, inntil sønnen fikk frikjøpt det. Men grunnmurene viser en suveren tro på at familien skulle makte å beholde garden i generasjoner.

På 1600-tallet var det liten sosial avstand mellom selveier og lei­ lending. Bonden kunne være begge deler samtidig, partseier i sin egen gard og kanskje også i en annen, mens han leide resten av garden sin og leide bort jordeiendommen i den andre. Det ser ut til å ha vært nesten like attråverdig å eie jord eller rettere landskyldpart i fremmed gard som i eget bruk. Men kanskje var lys­ ten til å eie jord så stor at bonden kjøpte når og hvor det bød seg anledning dersom han kunne reise kapital. Hovedlinjen i utvik­ lingen var iallfall siden at han kvittet seg med sitt utengards jor­ degods og frikjøpte sitt eget. Som leilending (bygselmann) hadde bonden bortimot fri råde­ rett over garden. Han kunne naturligvis ikke avhende parter av den, men han stod fritt i gardsdrifta dersom han ikke for med di­ rekte vanstell. Bare i skogen ble det etter hvert satt visse grenser for hans virksomhet. I praksis kunne han også sette ned husmenn etter ønske. Husmannsloven av 1851 slo fast at ingen leilending kunne opprette eller nedlegge husmannsplass uten jordeierens samtykke. Leilendingen innrettet seg likevel - i hvert fall i mange strøk av landet - som han ville med dette, både før og etter 1851. Det kom seg vel av at husmannskontraktene ofte var muntlige og de skriftlige relativt sjelden tinglyste. Det viktigste var at han hadde livfeste på garden. Etter hans død kunne enken fortsette på hans bygselsbrev. Overfor husman­ nen var leilendingen herre i kraft av sin status som skattebonde. Og ett av barna kunne regne med å få ny bygselkontrakt og overta garden etter foreldrene. På mange måter ble det en smidigere «arvefølge» på leilendingsgarden enn på odelsgarden. Hverken eier eller leier hadde juridisk plikt til å la eldste sønn overta etter et leilendingspar. Det kunne ofte bli yngste sønnen deres, fordi han var lengst heime. En svigersønn kunne og rykke inn. Men datteren var bare repre-

44

GARDFOLK OG PLASSFOLK

«Naar Fæsterens Børn blive saa store at de kunne tjenne og saa længe de staae under Forældrenes Opsigt, ere de forpligtede til at tjenne for Jorddrotten for den i Bygden almindelige Løn for Tjennestefolk fremfor hos nogen anden.» Fra festeseddel på Bekkhus under Roeid i Kviteseid ca. 1825.

sentert gjennom ektemannen eller nevnt som et «tilbehør» til ham. Det var likevel arvefølgen som ble usikkerhetsmomentet for leilendingen, særlig hvis han satt på proprietærgods eller annet privatgods. Loven sa at hvis jorddrotten ble buslitsmann - uten gard til eget bruk - hadde han rett til å drive leilendingen bort og overta bruket, hvis han selv hadde bygslet det til ham. Da den siste store mengden av statens og kirkens gods ble budt fram til salg i 1821, med forkjøpsrett for leilendingen, benyttet langt de fleste anledningen, dersom de maktet. Men mange som ville ha sittet trygt som leilendinger, måtte siden gå fra garden igjen på grunn av gjeld. Også blant selveierne ble det plass i systemet for en minste­ mann. Det hadde naturligvis alltid vært store og små selvsten­ dige garder. Men på 1800-tallet fikk vi likevel noe nytt, alle utparsellerte småbrukene, frasolgte plasser osv. I prinsippet er de også garder og kan i dag ha vært det hundre år eller mer. Skar du en gammel gard opp i fire like, da fikk du fire «garder» eller «gardsbruk», men skar du bare av en snyt i den ene enden, da ble resultatet et «småbruk», samme om det stundom ikke ble nevne­ verdig forskjell på størrelsen. De fire partene kunne bli hetende Oppistua og Nistua og Nordstua og Sørstua, men småbruket Solbakken, Hagen, Bråten. Det gav høyere status å sitte i Nistua enn i Bråten.

Gardbrukeren,

Dette var gardbrukeren: leilendingen, forpakteren, lottbrukeren, selveieren, både den «kondisjonerte» storbonden, den jevne bon­ den og småbrukeren, pantebrukeren ... Bildene skifter, men enda mer skifter de hvis vi ser gardbrukeren og hans familie mot den varierte bakgrunnen som gardssystem og driftsformer gav. Folkelivsgransking viser oss gardbrukerfolk som sjelden skiftet skjorte, som vasket gulvet noen ganger i året og strøk av grautskjeia på ermet eller forklesnippen før den ble satt inn i en sprekk i veggen, eller som slikket vel av den før den ble lagt fram for en gjest. Og pantebøkene tegner et bilde av folk i fattigdom, kamp mot gjeld, av folk som ved ulykke eller sykdom eller på grunn av uår råuser utfor. Og når det først gikk utfor med folk i det gamle samfunnet, gikk det helt til bunns, slik som med frierne ved glass­ berget. Det ble ikke skåret røde render i ryggen på bondefamilier som mistet garden sin slik som på de mislykte i mange eventyr, men de havnet ofte i kjøkkenkroken, på legdekrakken, og dét var lengre pine.

en person i mange skikkelser «Me lika ikkje graut Mor baka nok brau, men me fekk berre ei kakusjive, å når me spurde om å få mei, så svara ho: Nei, kaku e berre fe den som e i skogjen. Bie litt, så ska de få graut.» Husmannsminne fra Telemark i 1880-årene.

Flerbrukstun, fellesskap eller krangel?

I strøk av landet ble utviklingen mot selveie sinket, særlig i NordNorge og i mange av vestlandsbygdene (og i Larvik grevskap med sine særegne forutsetninger). Ved siden av at kombinasjo­ nen av jordbruk og sjøbruk begrenset verdien av jorda nettopp i disse distriktene, kan også gårdsstrukturen og driftsformen ha spilt en rolle. Det kunne være vondt å se fordelen ved selveie når

GARDFOLK OG PLASSFOLK

Dette er Tokheim i Odda 1912, en matrikkelgard med fire hovedbruk. Familiens behov hadde i lang tid bestemt bruksdelingen. Tokheim var én gard der bonden var selveier for halvparten og leilending under domkirken for resten inntil 1732. Da gifta enka på garden seg igjen, og en sønn av første ekteskap over­

tok selveieparten, mens ektemann nr. 2 bygslet domkirkeparten som eget bruk. Dette siste ble delt i to 1807 da oppsitteren overlot halv­ parten til bror sin som og trengte jord - begge disse fikk kjøpt gar­ dene sine i 1835. Men så - i 1844 - ble også det gamle selveierbruket tvedelt ved at bonden solgte til to nye brukere utenfor den nære fami­ liekretsen. Tokheim lå omgitt av gamle skredløyper som undertiden tok nye far og truet folk og tun. Dessuten ble floket eiendomsforhold og tvungent fellesskap en plage. 11936 holdtes offentlig utskiftning, og deretter flyttet hver sine bygninger til egen tildelt eiendom utenfor tunet. Nye boligfelt har siden trengt seg innpå mellom garden og sjøen.

45

mange bønder hadde felles tun og enten brukte jorda sammen på likt eller med en fordelingsskala i utbytte etter gardskylda; eller når de brukte garden oppdelt i spredte teiger. De kunne likevel ikke gjerde inn sitt eget, de kunne ikke prøve ut nye driftsformer uten i samråd med de andre. Det var først da utskiftningslovene av 1821 og 1857 hadde virket en tid, at leilendingsvesenet for alvor måtte bite i gresset i slike områder. Den som vokste opp i et slikt flerbrukstun, enten det var selveierbruk eller leilendingsbruk, fikk fra barndommen øvelse i å innordne seg under felles vedtekter, det var oppdragelse til sosialt samliv både i arbeid og fest. Men det betydde og at familiene bodde så nær innpå hver­ andre at de fulgte med i hva naboen hadde til middag, eller hva ektefellene kranglet om i grannestua. Verre var det at individuelle tiltak ble stanset av nabofliren. Og hvem kunne orke stadig å ta tak til felles beste dersom naboen gikk og drog seg? Det var gildt å være fra selveiergard, gildere når denne var odelsgard, gildest å være odelsgutt. Gamle dagers odelsgutt, det var han som like fra han lå i reivene ble vist fram til tanter og granner som «arvingen», han som ble oppdratt til å tro at han hadde rett på å få det romsligere enn søsknene, og fikk det. Denne foreldreinnstillingen hang lenge i. Fjellbonden kom til tannlegen med to sønner og sa omtrent som så: «Vi får koste gull på han Ola som er odelsgutten, og så sementerer vi han Simen.»

46

GARDFOLK OG PLASSFOLK

Trette om et teigstykke eller om hvor mye nver hadde gjort seg nytte av fiskeretten i gards tjernet, kunne gå i arv fra generasjon til generasjon: En kall lå for døden, og kona hans ville han skulle forlikes med gamlingen på nabobruket før han tok avskjed med denne verden. Grannen ble hentet, de to kom overens og gav hver­ andre handa på oet. Men da han Ola nabo kom til døra på vei ut, reiste kallen seg i senga og sa: «Men du veit det, Ola, at om eg kjæm opp att, da skal alt væra som før!»

Men den bar sterkere konfliktstoff i seg den tid det eksisterte få eller ingen yrkesvalg for barna. Visst fantes odelsgutten som heller ville studere og odelsgutten som foretrakk byen eller Amerika, slik at odelsretten hans mer ble en plikt enn et privilegium. Men jo strengere tidene var og jo bedre garden, dess større forretten hans framfor søsknene, og føl­ gelig var det få som gav den fra seg. Han kunne måtte gå heime som ubetalt tjenestegutt like til han som middelaldrende mann fikk overta, og kanskje kunne fornuf­ tige foreldre forlange tyngste takene av ham. Imidlertid gikk søst­ rene og de yngre brødrene hans mange år i samme slitet, ar­ beidde ulønnet hos foreldrene fra de var en neve store, men visste at de ingen framtid hadde på garden. Etter tjenesteforordningen som gjaldt til 1854, skulle de visstnok ha lønn etter fylte 18 år, men det kunne vanskelig håndheves hvor ingen kontanter var, og slett ikke kontrolleres. Hvis yngre sønner ikke ved arv eller lån kunne reise kapital til gardkjøp - om det fantes noen til salgs - eller hvis de ikke greide å gifte seg til gard, var det stort sett bare to muligheter: at faren delte garden mellom flere sønner, eller at de yngre sønnene fikk seg en plass, kanskje under farens (brorens) gard.

Gardbrukerkoner var saktens like flinke til å arrangere ekteskap som mennene. Ingeborg Svinning fra Brandbu, som her er avbildet med sine 6 døtre, skal ha vært en mester i så måte. Døtrene ble alle gift til større garder på Hadeland. Tradi­ sjonen sier at da Pål Jostad kom til Svinning for å fri, tenkte han på den eldste, Mana, men mor Inge­ borg sa at da måtte hun først spørre gardgutten på Bleiken. Hun skiftet forklæ og gikk dit. Jo, han ville ha Maria. Dermed fikk Pål Jostad beskjed om at så fikk han komme att neste år, for da ville den nesteldste, Margrethe, bli 17 år (f. 1827, nr. 1, sittende foran til ven­ stre). Slik ble det, Pål og Mar­ grethe ble gift i 1844, han var 14 år eldre enn henne. Kanskje mente Ingeborg å ha erfaring for at stor aldersforskjell var lett å leve med, selv var hun 16 år yngre enn sin husbond og hadde ikke mistet makta av den grunn.

For døtrene gikk veien til akseptabel levestandard bare gjen­ nom ekteskapet. For ugifte stod budeie- og innejenteplasser rundt om i bygda åpne og noen få stillinger som husholdersker hos gardbrukere i ungkars- og enkemannsstand. De kunne også bli knyttet til husholdningen på en embetsgard der kokketjenesten synes å ha vært ettertraktet. Mange måtte bli heime med om­ sorgsplikt for gamle foreldre og dele deres føderåd - for å ende sitt liv i en tantetilværelse hos brorsønnen. Om datteren var einbenning (enebarn) eller eldst i en gutteløs søskenflokk på en odelsgard, var hun jo også odelsjente. Da var

47 hun gjev så lenge hun var ugift. Siden var det mannen hennes som i praksis representerte odelslinjen. Hun hadde riktignok fort­ satt odelsretten, og garden kaltes gjerne «hennes» odelsgods, men det fikk bare betydning i enkelte situasjoner ved neste brukerskifte, f.eks. når det var flere kull barn. Ellers var det mannen hennes «med hustru» som hadde skjøte på garden, hans navn stod i panteregistret, skattelistene osv. og det var han som solgte garden videre. Stundom står det «med hustrus samtykke», stundom bare hans navn. Underskriften hen­ nes trengtes ikke. Hun lærte seg for øvrig skrivekunsten senere enn mannen. GARDFOLK OG PLASSFOLK

Lovene av 1821 og 1854

Arvefølge på selveiergarder var detaljert regulert i lovverket. Lo­ ven om odels- og åsætesretten av 1821 bygde på gamle prinsipp. Odelsretten vernet garden for slekta ved å sikre nærmeste odels­ mann eiendomsretten ved eierskifter og gav ham også innløsnings­ rett hvis garden en tid hadde kommet ut av ætta. Åsætesretten forbeholdt bruksretten for nærmeste arving på skifte etter siste bru­ ker. Rangordenen interessentene imellom var slik: mannkjønn foran kvinnekjønn, eldre søsken foran yngre av samme kjønn.

Høyonn i Hardanger 1912. På småbruk og plasser slik som her innmed urda slet kvinner og barn med utearbeid heime mens mannen forsøkte å tjene noen skillinger hos en mer velholden granne eller på sjøen - hvis han da ikke var på pliktarbeid. Flere og flere yngre sønner og døtre havnet i sine ekte­ skap på små sveltihjel-bruk ut gjennom 1800-tallet. Men det kunne også vokse frodig på slike småsteller innmed bekk og stein, og vevre bra å leve der en solskinnsdag.

Foreldre fikk etter loven adgang til å dele garden mellom flere barn. Den som hadde åsætesretten, hadde krav på minst halvpar­ ten av hovedbølet, og ellers skulle fordelingen skje etter samme rangorden som ovenfor nevnt. Forutsetningen var at hvert bruk ble stort nok til å fø en familie. Det skulle derfor mye til at turen kom så langt som til en yngste sønn eller til en datter. Den som stod for tur til å overta gard, «gardgutten» og «gardjenta», ble mer privilegert jo sterkere rift det ble om føda etter hvert som befolk­ ningsøkningen og næringsgrunnlaget kom i utakt. Det var sikrest å være gardgutt og gardjente med odelsrett.

48

Frykten for tvangsauksjon lå tungt over landsbygda, mange hadde kjøpt brukene sine helt ut for lånekapital. Men somme fant ut at de satt tryggere som leilendinger, da ble de ikke så fort kastet av garden for gjeld.

Udelt gard et nødvendig næringsgrunnlag?

GARDFOLK OG PLASSFOLK

På denne måten ble odels- og åsætesretten en slektsvennlig og en gardbrukervennlig lov, men ingen familievennlig, hvis man mener at en slik lov skal ta vare på harmonien i den vesle grup­ pen og velferden til hvert enkelt medlem i den. Ett punkt i odels- og åsætesloven 1821 var positiv som familie­ politikk. Den som fikk overta jorda, skulle betale gangbar pris i bygda, taksasjonsmennene hadde ikke lov til å sette lav pris til fordel for ham. Etter 1821 var det mulighet for at arven etter foreldrene kunne bli såpass at det skapte litt utjevning i vilkårene brødrene imellom. To små linjer i arveloven av 1854 danner en milepæl for kvin­ nene: Kjønnsforskjell mellom de som arver med hverandre, får ingen innflytelse på arveloddenes størrelse. Brorloddene var tidli­ gere dobbelt så store som søsterloddene. Men i 1863 kom bestemmelsen om at arvelateren kunne be­ stemme gardsprisen ved testament, og ellers skulle verdien bli satt etter «billig takst». I et skifte på en middels gard var det ikke mer enn litt løsøre og så salgssummen for garden, gjerne sterkt redusert av gjeld. Løs­ øret ble som regel solgt på auksjon, og da var det - sier tradisjo­ nen - ikke god skikk å by over den som skulle overta. Hvis gar­ den så hadde gått for underpris, satt døtre og yngre sønner tom­ hendte tilbake. Det var nettopp gjeldsbyrdene på gardene som hadde for­ skrekket myndighetene og forårsaket kuvendinga når det gjaldt gardtaksten. Arveloven av 1854 virket med til denne lavtakstbeslutningen. Innløsningsbyrden for gardgutten ble naturligvis tyngre når også søstrene skulle ha samme arvesum som han. Den lave taksten skapte mye nag søsken imellom. Vi ser krefter i utviklingen som virker mot hverandre, garddeling og utparsellering blant annet for å skaffe stadig flere sønner og svigersønner (døtre) levevilkår - vern av den større gardsenheten blant annet for å holde liv i de økende bondefamiliene. Deling av åsæter (bruksdeling) forteller i en viss grad om for­ eldres vilje til å gi barn like kår, utskilling av småbruk av og til om deres vilje til å gi de uprivilegerte blant barna et visst eksis­ tensgrunnlag.

Det er lett å forstå at hensynet til garden måtte veie tungt der ætta hadde sittet i flere generasjoner. Store deler av slekta kunne bli avhengig av garden. Enkelte steder slo dette ut sterkere enn vanlig. Flere generasjoner og flere grener av hver generasjon kun­ ne leve sammen på én gard (ett bruk). På 1800-tallet var gardbrukerens vanlige omsorgsplikt for lengst begrenset til hans foreldre (eller svigerforeldre hvis han var giftingsmann), eventuelt med de ugifte døtrene og de umyndige ugifte sønnene deres, og til gardbrukerkona og gardbrukerparets egne barn. Det var mellomgenerasjonen - gardbrukeren - som var hovedperson. Men selv om ansvaret hadde skrumpet inn, var

Ettbrukstunene i fjellbygdene i Gudbrandsdalen kunne ruve som små kongsgarder på de velvalgte tomtene med skarpskårne fjell som bakgrunn. Ofte var våningshuset større enn jordveien skulle tilsi, særlig der en embetsmann eller en klokker eller lensmann hadde bodd, men også annensteds, for folk likte å ha det romslig. Nå står mange slike hus tomme, bare som minner om den tid da det var folksomt på garder flest. Bildet er fra Synstad i Lom 1886.

garden likevel sentrum for mange mennesker, og den skulle ha økonomisk bæreevne også for neste generasjon. Det var nå engang gammelt tradisjonsbundet krav at den skulle leveres over bedre enn den var overtatt. Dette lot seg dårlig forene med bruksdeling og utparsellering. En nyere undersøkelse fra Ullensaker viser at i 1865 var ca. 45-63 prosent av alle gardsbrukene der småbruk som antagelig ikke skaffet levebrød for en familie uten bierverv (forskjell i pro­ sent alt etter hvor grensen for gruppen ble satt). Bruksmengden i bygda økte fra 1801 til 1865 fra ca. 330/340 til ca. 650, vesentlig ved deling og oppstykking. Talløkningen lå bare på de små bru­ kene. Gjennomsnittstallet på medlemmer i oppsitterhusholdningene - dvs. kjernefamiliene (foreldre-barn) og slektninger, tjenestefolk, legdefolk osv. - var omtrent likt de to årene. Middeltallet for oppsitterkjernefamilien hadde ikke økt stort (fra 4.4 personer til 4.6) og var forbausende lavt. Her må antallet småbruk spille inn, siden gjennomsnittstallet i kjernefamiliene der holdt seg konstant (4.3) og bare var ørlite større enn for husmenn med jord i 1865 som var 4.2. Med andre ord: Det hadde vokst fram en stor undergruppe i gardbrukerklassen som lå i skjøten ned mot husmennene både i næringsgrunnlag og i antall tilstedeværende personer pr. kjerne­ familie i 1865. Naturligvis er ikke tallene for Ullensaker landsgyldige. Men de kan i alle fall reise nye spørsmål. Tankene går til

50

GARDFOLK OG PLASSFOLK

Sundts skildringer av folkelivet i store deler av Sør-Norge i 1850og 60-årene som lar oss sitte igjen med et levende inntrykk av overbefolkning og fattigdom. Var det da ikke så fullt i hytter og hus likevel? Det var fullt. Når - som i Ullensaker - 7296 mennesker fordelt på 1322 husholdninger eller på rundt 650 gardsbruk og 480 husmannsheimer med og uten jord i 1865 skulle krøke seg sammen på det området som i 1801 rommet 4080 personer i 759 hus­ holdninger eller på omkring 330/340 gardsbruk og 360 husmannsheimer, da opplevdes det som fullt. Og det var mange fol­ kerike husholdninger selv om et stort antall riktig små drog gjen­ nomsnittet ned.

«De hadde da så mange tjenere»

Vi har arvet en forestilling om at i gamle dager, da hadde de så mange tjenere, det var ingen sak. De hadde ikke det, i forhold til arbeidsbyrden, den tid alt skulle gjøres for hånd, onning, tersking, fjøsstell, husstell osv., og da alt skulle produseres heime, like fra lys og ved til klær og mat. I Ullensaker var det 1.6 tjener pr. husholdning i 1801, og 1 i 1865. Men det var bare på de 44 store brukene at det var mer enn 4 gjennomsnittlig, både i 1801 og 1865. På de middelstore kunne de ha 1 til 2 tjenere begge år, litt flere i siste enn i første, men på de 91 små brukene hadde de 1801 1 tjener på ørlite mer enn halv­ parten og i 1865 1 på noe under hvert tredje av de 417 som småbrukgruppen da hadde vokst til. Det var hele tida flere kvinner enn menn i tjenergruppen.

Rydding av land er tungt selv for den sterkeste bryter av en mann, men kvinner har tatt mange løft innimellom kjøkkenarbeidet - og slitt seg helseløse på stein og stub­ ber. Det er vondt å se på tidligere dyrket mark som nå igjen får ligge ustelt og vanvørdt i utkant-Norge når en tenker på hva hver kvadrat­ meter har kostet av slit. Bildet er fra 1907.

På småbrukene, der mannen oftest måtte ta lønnet arbeid ved siden av, skulle husmoren også være jordarbeider, og de fleste altså uten annen hjelp enn de minste barna - de eldre tok seg tje­ neste på de større gardene. For småbrukerkona ble dagen et endeløst kav. Men det kunne ikke bli noen sofatilværelse hverken for hus­ bond eller hustru på noen gard. Vi skal se innom Jevnaker ho­ vedsogn 1801, et område der mange garder lenge holdt seg udelt og fikk en lang rad husmannsplasser knyttet til seg. Der var ca. 62 gardsbruk og 117 husmannsplasser og jordløse husmannshytter. Gardsbrukene hadde 136 tjenere (57 menn og 79 kvin­ ner). Det ser bra ut.

51 Tar vi bort de kondisjonertes garder, Prestegarden, Bjellum hos Borch, Mo hos Steenersen og Torbjørnrud hos glassverkforvalteren Hammer, garder som ingen kan hevde var vanlige bondebruk, får vi straks et fradrag på hele 37 tjenere (18 menn og 19 kvinner). Til denne gardgruppen sognet med smått og stort ca. 270 mennesker, husbondsfolket, tjenere, husmannsfolk, legdefolk osv. Disse hadde sin gang ut og inn av gardene, og 17 fullvoksne kvinner skulle ved siden av husfrua holde orden etter dem - av tjenerne var det nemlig fire gutter i alderen 11-14 år og to jenter 14-15 år. Fem av de resterende 58 gardene var ennå i hendene på gam­ mel bondeætt, men hadde likevel, dels på grunn av størrelsen, dels av tilfeldige årsaker, tjenerhold langt over gjennomsnittet i bygda, det var Rønnerud, Nøkleby, Berger og to Vangs-garder med til sammen 28 tjenere (11 + 17). To av tjenerne var gutter 9 og 13 år gamle, og tre jenter 13 år. Til gardsområdene til disse fem hørte minimum 144 mennesker (en del rydningsbruk ble omkring denne tida dømt inn under disse gardene slik at folke­ tallet egentlig var enda større). I denne gruppen ble det 14 full­ voksne kvinner ved siden av gardbrukerkonene til å gjøre hverdagsstellet i garder med et evig tråkk av arbeidsfolk. I hovedgruppen - de 53 gardene som står igjen med 71 tjenere (28 + 43) - var det seks gutter i alderen 10-14 og 7 jenter fra 10 til 15 år. 53 garder hadde altså 22 karer og 36 kvinner i voksen alder til disposisjon. Gruppen må omfatte resten av bondebefolk­ ningen i bygda (glassverk- og rydningsfolkene unntatt), og det var 686 personer. Riktignok rant ikke alle de 686 omkring der GARDFOLK OG PLASSFOLK

På Søndre Horgen i Gran, som i 1813 ble delt i to bruk, bøgarden og Midtgarden, ble de ikke selveiere før ut i andre halvpart av 1800-tallet. Men brukerne var langt fra eiendomsløse, hadde stor beset­ ning på brukene (hver 3 hester, 10-12 kuer, 12 sauer og noen griser), rikt innbo og hørte selv sosialt til det øverste bondeskiktet, slik folk så det. Jordegodset i gardene var ganske enkelt ikke Hl salgs, eides av Fattighuset på Bragnes.

Omkring 1920 hadde Indre Matre ved Matrefjorden i Skånevik, Hordaland, 4 bruk, og det bodde omkring 50 mennesker i den gardgrenda. Bildet av slåttefolket på Matre 1888 viser at ung og gam­ mel - bonden like fullt som hans familie og hans arbeidsstokk - har deltatt i onna.

52

■

GARDFOLK OG PLASSFOLK

x

dagstøtt, men de hørte til, dels i gardenes husholdninger, dels i området for gardenes arbeidsstokk. Og jo fler husbonden hentet inn av dem til hjelp ute, dess tyngre ble slitet for gardbrukerkona og de 36 tjenestepikene hennes spredt omkring på de 53 gardene. Det var ikke plass for så mye tilfeldig daghjelp inne på kjøkke­ nene som ute på enger og åkrer. Om tjenestejentene i Jevnaker kan en si med et uttrykk hentet fra Sundt: «Mange i tall, men ikke i forhold». Ikke i forhold til arbeidspresset. Det er klart at når færre enn annenhver gjennom­ snittlig av de 53 hadde fast dreng, måtte gardbrukerne trekke inn i arbeidet både barna sine og husmannsfolket mer og mindre til helårsinnsats, og han selv deltok for det aller meste fullt ut. Men alt mannsarbeid var nøye regulert. Om dagen var lang,, den kunne vare minst fra 5 morgen til 8 kveld, så var den delt inn i økter, til dels med lange kvilder mellom - for hestens skyld, sa de. I Vågå var det mårgåvælsøkt og dugurdsøkt og nonsøkt og kveldsøkt, og de kunne hvile i to timer etter dugurden og l1/2 etter non (middag), det vekslet vel litt fra grend til grend. Men innimellom skulle de ha mat og atter mat, så «øktene for kvinnfolka hang ihop». Mennene tok godt vare på denne rettig­ heten til kvild. «Vi skal lata maten døy», sa de i Trondenes, - matfred skulle de ha selv i onnene. Men «de» - det var jo bare mann­ folk. Gardkona hadde matstrevet og etterstellet sammen med tje­ nestejenta og døtrene - og husmannskona måtte skynde seg heim til ungene sine. «Ja, dessi kara, dom har nå denne kvila å tas med å, dom», sa husmafinskjerringa på Ringsaker.

Bonden og alderdommen

«Var eg konge, så ville eg liggja i ei høyløe og eta risengrynsgraut den heile dag.» Så sa Vinje i 1866, han tenkte på den norske føderådsmannen som kunne overdra garden i sin beste alder og gå uvirksom siste tredjeparten eller fjerdeparten av livet sitt - mente han. Han rammet ikke Ullensaker-bøndene da, for i 1865 var 73-74 prosent av gardbrukerne over 40 år, og 17-18 prosent var over 60. Det var forholdsvis langt flere av dem i de høyere aldersklassene da enn i 1801. Det gjaldt også husmannen med jord, og der falt økningen i gruppen over 60 år, 72-73 prosent var over 40, 22 prosent over 60. Det betydde vel at ungdommen rømte fra husmannsklassen, og at gardbrukeren satt lenger og lenger med garden kanskje, han hadde jo så mange flere og eldre barn heime enn tidligere, alle disse som delvis hadde overtatt tje­ nernes rolle. Det trengte ikke bare å henge sammen med mangel på andre arbeidstilbud, det hadde vel sitt å si at tjenesteforordningen («løsgjengerforordningen») var blitt opphevet ved lov av 1854. Det hadde vært forbudt for en bonde å ha flere barn over 18 år heime enn det trengtes til gardsbruket, og en husmann skulle ikke ha mer enn to over 16, en gutt og ei jente hvis ikke foreldrene var syke og måtte ha dem til driften av plassen. Alle de andre ung-

GARDFOLK OG PLASSFOLK

53

Potetsetting på flatbygdene 1907, den tid de ennå bar hvite skaut i åkeren og husbond var alene i sin stille verden med sin hest og sine kvinner, det være seg hans kone, hans døtre eller tjenestejenter.

Nedover fra setra, på vei fra Høv­ ringen i Gudbrandsdalen, 1912. Om seterlivet dengang ikke var romantikk, men hardt arbeid, så gav det en mulighet for kvinnene i familien til å komme ut på egen hånd i de vakreste månedene av året. Og det gav frihet, frihet for ungjenta til stevnemøter med kjær­ esten, frihet fra dagligmas og folke­ styr for den eldre budeia, og ikke minst frihet Hl uforstyrret samvær med andre kvinner, Hl lange kveldsseter med håndarbeid, even­ tyr og segner - og bygderykter. Mye god replikkunst ble finslipt på setrene.

dommene var forpliktet til å ta seg fast tjeneste. Ellers kunne de forfølges som løsgjengere. I 1854 het det: Ingen kan behandles eller straffes som løs­ gjenger når han ernærer seg uten å betle eller falle det offentlige til byrde. Det var dette både sentralmyndighetene og lokalsamfunnet var på vakt overfor, at sosialutgiftene skulle stige. Viktige lover om fattigvesenet hadde sett dagens lys (1845 og 1863), og folk var fulle av kritikk. Almuen levde relativt bra, selv den armeste husmannen, mente Vinje. «Den som ikkje reint ligg på fattigvese­ net, så har han seg eit naut eller to, ein grisunge og nokre sauer, så der alltid fell av ein liten kjøttbiten. Og vi veta, at dei som få av fattigkassa som tidast leva betre endå» (Dølen 1866). Fattigman­ nen gikk med skillingen han fikk av kassa og kjøpte kaffe, det var nå Vinjes kjepphest. Under slik almen angst for høye sosialutgifter burde føderådsordningen på landet være populær, denne private pensjonsord­ ningen for bøndene som ikke kostet staten det minste, kalt føde­ råd eller kår, vilkår, i Rogaland følga, på Agder og i Telemark blant annet follog, på Hadeland og flere steder helst livøre. Det er som kjent den ytelsen gardbrukerparet betinger seg for å overdra bruket. Akkurat nå for tida blir ordningen idealisert: De gamle får bli heime, det blir kontakt mellom generasjonene. Men ord­ ningen har ført mange konflikter med seg inn i heimene. I retts­ protokollene fra 1800-tallet møter vi dem. Foreldre innkalte søn­ ner for forlikskommisjonen for ikke å ha oppfylt forpliktelsene osv. Og så alt vi skjønner, men ikke hører: To familier i samme hus (for det var de færreste som hadde råd til å reise føderådsbygning) der gamlefar og gamlemor hadde vondt for å slippe tøylene, som syntes det var noe tøys å få lagt fram vann til garden eller rense silda før servering. Mang en nykone ble nykone hele sitt ekteskap, for svigerfaren kunne bli enslig og gifte seg oppatt på sine gamle dager. Det lot seg ikke godt gjøre å jage denne an­ dre kona hans ut av huset om hun så ble enke, til tross for at hun da egentlig ikke hadde noe føderådskrav.

54

Det solide gardbrukerparet fra Lunner på Hadeland, landhandler Hans Olsen Ballangrud (1853-1920) og hans kone jordmor Anne Marie Hansdtr. f Løken (1854-1920) er her fotografert sammen med eneste sønnen, odels­ gutten Ole f. 1882 - døtrene var født senere. Gutten ble grosserer og bykar, jentene ble gift til andre gar­ der, og Østre Ballangrud gikk ut av slekta.

I husmannsstua

GARDFOLK OG PLASSFOLK

Det var og mulig å få to kår-par på en gard. Kåret hvilte jo på garden, ikke på brukeren. Ved gardsalg gikk kårplikten over på den nye eieren. Han måtte ta kårparet med på kjøpet, men det hendte han kunne tinge seg nedslag i prisen av den grunn. Slike arvede kårfolk kunne bli noen rene best - fordi de hadde det vondt. Det gikk kanskje ikke mange årene før eierens sønn måtte overta bruket, selv om vi må tro den første kjøperen satt så lenge han kunne. Dermed fikk sønnen minst fire på kåret. Et kår kunne være en hard forpliktelse for en gard. Her er de «årlige føderådsprestasjoner» som to brødre lovde sine foreldre på Oren i Lunner 1883:14 hektoliter renset bygg, 3 do. gode erter, 4 do. god rug, 15 do. poteter, 40 liter godt malt, 1 to-års fet kvige eller okse til slakt, 2 spedkalver------ ,80 kg. velgjødet flesk, 10 kg. god kaffe, 71/2 kg. raffinade, 9 kg. tørrfisk, uskadd, 200 kg. høy, 2 voksne saufødsler, 6 liter nysilt melk dag­ lig innbrakt i huset, fri tørking, maling og baking, fri opphugd, heimbrakt og innbåret tørr brenneved, fri adgang og benyttelse i frukt- og kjøkkenhagen, do. i gardens fiskevann, fri benyttelse av nordre rom på stabburet, fri hest og kjøreredskap med skysskar når forlanges, tilsyn og pleie, og ved sykdomstilfelle særlig god og omsorgsfull oppvartning osv. Vi ser føderådsfolkene tok seg såkalt leveringskår, og ikke lite heller. Han var 66 år, hun 61. To av de andre barna deres var ennå ugifte, to sønner.

Problemet med den økende husmannsgruppen måtte fortone seg som uløselig for dem som tok fattigdommen deres inn over seg. Og mange innen lokalsamfunnet var opptatt av dette - kanskje særlig de som fikk blikk inn i elendigheten som medlemmer av fattigkommisjonene rundt om, som prestenes medhjelpere osv. En «sognemedhjelper» i Lunner gjorde rede for sitt syn på saken i et udatert brev til fattigkommisjonen fra 1830-40-årene: Det var de største i sognet som hadde skylden, de bygde husmannsplasser på de «mest uduelige steder» og tok inn «trengende» der. Det ville være «priselig» - hvis ikke avgiften ble satt høyere enn plassen var verd, men det var oftest tilfelle. Når husmennene så ikke grei­ de betalingen, jagde de dem av plassen. «Dette synes av meg å kunne kalles å avle trengende». Den som skrev, var selv gardbru­ ker, hørte til de middels store riktignok. Han hadde som medhjel­ per satt navnet sitt under mange sedler som gav husmannsfolk rett til å hente noen settinger korn eller noen få skillinger på kassa, for eksempel under denne: «Her Prosten Boye jeg beder Ham om Han vilde lade Elina Ballangrudeie bekome 4 sætting Byg og 24 skilling da hun er i største forlegenhed med 4 baren» (1843). Elina var ille ute, mannen satt i fengsel på livstid for tredje gangs tyveri - han hadde stjålet for 117 skilling poteter, 13 set­ tinger i alt. I 1844 skrev en annen sambygding til presten om Elina, at hos henne var den største elendighet han kjente til, et barn var sykt osv.:«----- saa faar Dem værre af Deres Godhed at forunde Hende af fatigKornet 2 seting byg for at lindre Elendig-

55 heden for End Thid». Den som hadde befatning med slike forsorgssaker, fikk lære at den fattige virkelig måtte være fattig for å få hjelp. I Snåsaboka er fortalt om kona til husmannen Jens Lian som ble nektet bidrag fordi mannen hennes eide 2 kuer, noen småfe - og så finstue. Det var i 1828.

GARDFOLK OG PLASSFOLK

Mange slags husmenn

Som oftest setter vi husmannen opp mot gardbrukeren, og så maner vi fram et bilde av småmannen, mannen med lua i hånda med en flokk av bleke unger bak seg, de står og ser etter eneste kua som lensmannen har hentet for gjeld. Vi glemmer at hvis vi betrakter ham i forhold til løsarbeideren og tjeneren, vil han som regel stå fram som en privilegert person, en mann med egen

«Husmenn med koner og mødre» er dette bildet kalt. Det er fra garden Moen gnr. 33 bnr. 1 i Kviteseid. Proprietær og landhandler Chris­ tian Munthe (1818-1892) eide Moen fra 1850 til ut i 1860-årene, og fotografiet stammer fra ham. I 1855 var det tre plasser under gar­ den: Passpå, Utsikt og Flaten. I 1869 ble Moen kjøpt til prestegard.

heim, oftest med familie, og med fast arbeid. Og vi glemmer at husmannstypen var like mangfoldig som gardbrukertypen. Så langt tilbake som i husmannsforordningen av 1752 skimter vi forskjellen mellom livfestehusmannen og oppsigelseshusmannen. Husmannen med livfeste, det blir han som forordningen gav «odelsmannen» rett til å «bygsle» plassen eller et stykke jord til, under garden, uten at denne husmannsjorda skulle bli lagt i skyld eller skatt. Denne leieren kunne være en av bondens yngre søn­ ner, døtres menn, søsken, eller andre. Eier og leier fikk tinge seg imellom om hvor mye husmannen skulle «komme bonden til hjelp» med avgifta. Her ble for øvrig ikke brukt uttrykket husmann om ham, og heller ikke nevnt livfeste, men av hele ordlyden går det fram at det nærmest var tenkt på et vanlig leilendingsforhold, leieren kaltes bygselmann. Og leilendinger hadde jo livfeste.

56

Plassen Yppi-Solli i Morgedal. Her i Kviteseid ble det etter oppga­ ver fra 1850-årene ofte betalt svære summer - etter husmannskår - i festepenger (bygsel). 50-150 spesi­ daler var ikke uhørt. Til gjengjeld svartes da lav årsavgift, 3-5 spesi­ daler eller deromkring. Bygselplassene kunne være på 3-5 mål oker og gi en avling på noen tønner bygg og kanskje rundt 20 tønner poteter og for til 2-3 kuer og noen småkrøtter. Med en slik festeavgift satt husmannen trygt, nesten som en selveiende småbruker. Men det var stor variasjon i bygda, på søndre Godokk-plassen under Groven var hele leia målt opp i slått og skur, vedhogst og vanlige arbeidsdager. Plassen Sigurdstøl under Bergland derimot svarte avgift med smør. For disse og mange andre plasser ble det ikke gitt festepenger.

GARDFOLK OG PLASSFOLK

Denne paragrafen med ordbruk som «odelsmann» og «bygsel­ mann» røper at lovgiverne ikke hadde rede på det norske husmannsvesenet. Det stod for eksempel ingenting om pliktarbeid i den Men en kjerne av realitet hadde den likevel. Her ser vi klart linjen fra leilendingen til husmannen. For­ skjellen blir at husmannen ikke betalte jordskatt og jordavgifter, men plassleia skulle opprinnelig være hans del av disse og gå gjennom jordeieren til skattemyndighetene. Den typen som tydeligst viser forbindelsen med leilendingen, var bygselhusmannen Bygselmannens særmerke var at han betalte bygselavgift når han overtok plassen, slik som leilendingen svarte førstebygsel. Så betalte han siden en årlig leieavgift som leilendingen, men han betalte den enten med penger eller med arbeid eller med begge deler. Det var sjelden han slapp helt uten pliktarbeid, i det stykket skilte han seg fra leilendingen, men plikta var som regel begren­ set til noen få dager, oftest onnedager. Når avgifta var oppgjort, hadde ikke husbonden noen rettigheter over ham. I prinsipp hadde alle husmenn pliktarbeid. Det var jo selve vekstgrunnlaget for standen at den skaffet bonden arbeidskraft til gjengjeld for at bonden holdt bustad og jord. Men bygselhus­ mannen lå altså nærmest leilendingen også i så måte at han disponerte friere over dagen sin. Som regel hadde bygsel­ husmannen plassen på livstid og blir dermed en variant av husmannen med livfeste. En annen paragraf i 1752-forordningen handlet om plasser i utmarka som husmennene hadde ryddet og bygd selv. Disse husmennene skulle ha skriftlig tinglest kontrakt, svare årlig avgift og sitte trygt på sin og konas levetid så sant de holdt sin del av overenskomsten. Denne paragrafen peker direkte mot den van­ lige husmannen på livfeste som vi treffer på et langt større om­ råde enn bygselhusmannen. Han betalte ingen bygselavgift når han overtok, men hadde som regel langt tyngre arbeidsplikt. Det

57 hendte at livfestehusmenn - enten de hadde plassen på bygsel eller ei - også hadde arvefeste, dvs. at et av barna hadde rett på bruken etter foreldrene. Endelig hadde forordningen 1752 et punkt om «husmenns stuer og plasser» som bonden selv hadde gjort i stand til gifte tje­ nere, håndverksfolk og andre. Disse folkene skulle betraktes som andre tjenere og flytte etter oppsigelse. Her er det selvsagt rimelig å trekke linjen til husmannen på oppsigelse, enten denne var husmann med eller husmann uten jord. Som benevnelsen forteller, kunne bonden fritt si ham opp, trengte ingen grunn. Han var den mobile husmannen, arbeids­ kraftreserven for bøndene akkurat som løsarbeiderne, men fram­ for dem hadde han fordelen av å ha hus og oftest jord, og alltid hadde han både arbeidsplikt og arbeidsrett. Det var disse grunndragene husmannssystemet var bygd opp etter, og fra myndighetenes side ble det lite gjort for å regulere husmannsvilkårene på annen måte, bortsett fra i 1792. Forordningen av 1792 var viktig i den forstand at den klar­ gjorde 1752-bestemmelsene. Og for å hjelpe norske husmenn «hvis Fliid saa meget har bidraget til at opdyrke landet», ble både kravet om tinglest kontrakt for nyryddere av utmarksplasser inn­ skjerpet, og husmenn i innmark skulle ha skriftlig husmannsseddel. Det trengtes ikke tinglesning, men hvis det ble trette om avta­ len og husbonden ikke kunne legge fram gjenpart av slik seddel, hadde plassmannen rett til livstidsfeste for seg og kone. Først i 1851 ble husmannens vilkår lovfestet i detalj. Hittil har vi sett på husmannen i forhold til bruks- og boretten. Dermed fremkom motpolene livfestehusmann - husmann på oppsigelse. Men arbeidsvilkår var ikke mindre viktig, husmannen og hans familie var helt ut avhengige av sin egen innsats. Da blir «deltidshusmenn» å stille opp mot «arbeidshusmenn». Her er arbeids­ plikta, mengden av tvungent arbeid, avgjørende for typeinndelingen. «Deltidshusmenn» dekker alle dem som i forskjellig grad betalte plassleia ved å skjøte på med inntekten fra kilder utenfor garden, først og fremst bygselhusmenn, men også husmenn med livstidsfeste kunne ha få pliktdager, husmenn på oppsigelse natur­ ligvis også. Arbeidshusmannen hadde et forskjellig antall pliktdager, men selv om han kanskje kunne greie å betale leia med dem, skulle han - og ofte både kone og unger - likevel stå til disposisjon for bonden med arbeidskraften sin ellers også. Han skulle «møte etter tilsigelse», når som helst og hvor som helst bonden trengte ham, eller han skulle tilby husbonden å arbeide på garden før han tok noe som helst arbeid utenfor. Det het da som regel at han skulle ha betaling etter vanlig takst i bygda for det overskytende arbei­ det. Lønna var likevel lavere enn den som arbeidshjelp utenfra fikk Arbeidshusmannen og hans familie kom til å slite på gar­ dene nesten året rundt.

GARDFOLK OG PLASSFOLK

I Trøndelag sa de at «husmannsstua hadde bare tre vegger». Bonden holdt oftest materialer, til gjengjeld kunne han gjøre krav på 1/4 i husene om husmannen flyttet, såkalt skoglott. Plassfolk fikk lav takst på husene sine, det var gjengs nesten over hele landet - der de i det hele tatt eide noe selv.

Gamle hus ligger godt i bakken, unyttige i dag, men atskillig vakrere enn fjølhusene ved siden av. Fra en tidligere plassgrend i Storrviksroa, Vågå.

GARDFOLK OG PLASSFOLK

Husmannstype, gardtype og geografi

Høytransport i Hardanger 1912, mann og kvinne i felles innsats, slik de der på stedet har berget for over vannet årtier igjennom. «Pass deg, kone, så du ikke snubler i sidserken,» ser det ut som han tenker.

Nord-Norge og Trøndelag

Plassene var jevnt over små, fødde 1-2 kuer og noen sauer kan­ skje. Her og der kunne det være en husmann som hadde fått det romsligere, men det var unntaket. På Østlandet var det flere hus­ menn som hadde hest, kuer, sauer og geiter, og plassbebyggelse som en gard i miniatyr, med seter attpå. I andre strøk igjen var slike plasser det helt usedvanlige, som Pikestøl i Iveland med sitt sætehus (våningshus), sine løer, sitt vedskjul og stolpehus og sin badstue. I Agder var denne plassen et særsyn. På Vestlandet økte husmennene raskere i antall i første halvdel av 1800-tallet enn i landsdelene flest, veksten var for øvrig sterk i denne perioden like fra Rogaland til Nordland. Plass- og husmannssystemet rettet seg etter gårdsstrukturen i området. Karrige vilkår for gardsbruk gav enda karrigere plasser, naturligvis, men så var og folk der friere for pliktarbeid. Til gjen­ gjeld var det ofte verre om føda hvis de ikke bodde helt ved sjø­ kanten slik at fisken reddet dem. På Vestlandet, der bøndene drev kombinasjonsbruk av jord og fiske, der var og sentret for bygsel­ husmannen. Han eide som regel husene sine selv, og kunne drive det vesle husmannsbruket sitt om sommeren og dessuten ta leiearbeid på gardene ved siden av pliktdagene hos jordeieren. Om vinteren drog han på fiske side om side med husbonden sin. Bygselhusmannen finner vi helt fra Agder til Nord-Norge, men sjelden i det indre av landet. Han rådde ingen steder grunnen alene. Husmannen med livstidsfeste, uten bygselavgift, men med noe lengere plikttid, var naboen hans overalt. I Iveland som ligger på overgangen mellom de ytre og indre Agder-distriktene, hadde så å si alle livstidsfeste på plassene, men bygdeboka gir bare ett eksempel på arbeidshusmenn. Mange hadde ikke noen avgift utenom arbeidsdagene, som kunne dreie seg om 2-4 uker, andre steder var det bare pengeavgift, gjerne 3-4 spd. årlig eller en blanding av penger og arbeid. Bygdeforfatteren Aslak Fjermedal har regnet ut at i midten av 1850-årene svarte leia på plassene omtrent til 17-20 dagsverk på egen kost. (Han satte daglønna på bondens kost fil 16 skilling uten kost 24). Plassene var ikke til å leve av, sier han, men det var ikke meningen heller. De var arbeiderbosteder. Ellers finner vi på Agder mange slags levekår og alle slags arbeidsavtaler for husmennene. Her var den før nevnte Pikestøl, men her var og plassen Brattebakk i Hornnes der de bare hadde ei ku og noen geiter, ikke fjøs, krøttera stod under stua. Ofte var folket der rent matløse. Når andre hadde malt kornet sitt, sopte husmannen kvernhuset. «Då fekk me mat», forteller datteren. Det må ha vært minner fra slutten av 1870-årene. De befalte 25 kr. året i leie der.

I Nordland og Troms var det mange likhetspunkter med kyst­ strøkene i Agder og på Vestlandet både i natur og gårdsstruktur og dermed også i husmannsvesenet. Plassene var enda karrigere nordpå hvor de hadde de lange vintrene å slåss med. Husman-

59

GARDFOLK OG PLASSFOLK

INCVART SIMONtA-STUA (HUSMANN)

rCPCR JØRCENSEN-STUA (HUSMANN)

frimågen

KJERKESTEINEN1

SKARIEKKEN

SKARhÅG*

VEIEN

HANS ESAUSA-STUA

STUA HANS JOHAN IERNHOFT ANDREASSEN

STABBURE HAN] OLE OTTE3A

FJ03GAMME NILS HAGERUP ANDREASSEN

ALEKSANDER olsastua

OLE OTTE3ASTUA . n ESAU KRISTIANSEN) fclDEONSTUA)

rabben

KAROLESflUA

KARL KRlSTENSENSTUA

HØYLØA OG | FJØSEN HANS , HANS E3AUSEN \l_.

tXCOTTLSA

KRISTEN ElLER'$A-3TUA KRISTEN EILER*SAFJØSEN

KAROLE3 STUA [KAROLIUS FJØS (OLE OTTESA LARS ISAKSA)

Rasmussen;

i

NERGARSVEIEN

LARS ISAKSA-STUA MØYLADE (LARS ISAKSA)

HØYLAPE , , KAROLIUS \! . RASMUSSEN

JOHAN HANSA-STUA

KNUT MIKALSASTUA (HUSMANN)

Cretestua)

KAROLIUS RA3MU3SAFJØSEN

FJØSEN OCLAC

EILERSEN

OLE ÅS EILERSEN

PER MCKAL-

□LAUS XSEILERSA

fjøsen

STUA HANS PER MIKAL HANSEN

ANDERS JCNSA-SjÅEN

STABBUR

ANDERS JENSA-STU^ (NYSTUA)

Overgang til selveie og adgang til binæring hjalp fram en tallrik bruksdeling i Troms på 1800-tallet. «Øvergården på Bjarkøy» hadde ellers 8 brukere alt i 1802. Tuntegningen viser situasjonen like før utskiftningen 1884, da var det 10 brukere og 9 husmenn i én husklynge. Både plassering og hustype tyder på mindre sosial avstand enn sørpå, sammenlign f.eks. stua til gardbrukeren Ole As Eilertsen og stua til hans husmann Knut Mikalsen like attved. Det var da heller ingenting som tilsa at en gardbruker skulle være dyktigere på sjøen enn en husmann, og «sjøen gav halve næringa - minst». Merk og at Johan Hansa-stua kunne kal­ les Gretestua, Aronstua (nederst), Simonette-stua osv. Bruk av kvinnenavn gjaldt husmannsstuer like gjerne som gardbrukerstuer det var jo overalt kvinnene som var heime.

LORNTZ HAN3ENSTUA (ARON-SJÅ) GAMMEL3TUA [ANDERSSTUA]

ARONSTUA ANDERS JENSAFJØSEN

torvmyranC

SJYVEIEN

ARON RASMUSSA-FJØSEN

nen var fisker, båtbygger osv. Han hadde som regel beiterett fil kua si og til noen småkrøtter i utmarka på garden, og kanskje kunne han ved å bruke all slags skrapslått vinterfø ei ekstra ku eller to. Der det var skog til gardene, fikk han ofte lauve til dyra og hente vindfall og kvist til brenne. Minnene om husmannslivet her er fulle av historier om førsel av for lange avstander med båt eller høyfrakting på rygg ned fra fjellet, om brenntorvskjæring, om kalde og små stuer og mange unger, om gjeting og eggsanking som barnearbeid, og om husmannskoner som jord­ brukere. Den nordnorske kvinnen kunne både så og treske. Det var hun og ungene som gjorde en stor del av pliktarbeidet på gardene, i skuren var hun den tradisjonelle arbeidskraften. I nord var husmenn mest livstidshusmenn, delvis bygselhus-

I Nord-Norge, på småbruk og plasser, men og på større garder, var jordbruket sjelden eneste leve­ veien. Derfor ble den nordnorske garden lett delt opp i små enheter, den skulle så likevel ikke absolutt forsørge hele familien. Alt Petter Dass i Nordlands Trompet klagde over denne oppstykkingen: «Det eeneste Fader tilforne besad, Det haver hans Sønner tre, fire paa rad I Bøxel og over at raade. Der over da kommer ald Klammer afsted, den eene forarmer den anden der­ ved ..». Også husmennene ble ram­ met fordi små gardsbruk hadde liten bruk for arbeidskraft og enda mindre evne til å betale. Men med fiskebåten like utenfor stuedøra kunne en familie likevel «eksistere» på en lapp av et bruk, enten det var husmannsbruk eller selvstendig småbruk. Bildet er fra Raftsund i Vesterålen i 1880-90-årene.

menn. Husmannsvesenet hadde ikke kommet så tidlig og sterkt i gang som i de indre bygdene sørpå, men da det kom i siget, fikk det i Nordland stor bredde, og det holdt seg lenge. Der var det så sent som 1875 nesten 3400 husmenn. Husmannsvesenet i Trøndelag danner overgangen mellom den vest- og nordnorske og den østnorske typen. Her var typiske små fiskergardsbruk med få og fattigslige plasser, men kystdistriktet rommet og storgarder med en mengde plasser, slik som Fosnagodset. Og så var det de indre vide kornbygdene med ti-talls husmenn ofte med bra plasser. Gjennomsnittlig var husmannsplassene større enn i vest og nord, likesom i Øst-Norge. Men Trøndelags-husmannen hadde oftest livstidsfeste som vest- og nordlendingen, og også han eide vanligvis husene sine selv. Her fantes og en god del bygselhusmenn. I Snåsaboka fortelles at i midten av århundret hadde hus­ mannen der en 10-12 skilling for dagen, og plassleia kunne være omkring 5 daler, det tok da 50-60 dagsverk å opparbeide leia. Vi kan kanskje si at jo lenger sør i Trøndelag vi kommer, jo fler arbeidshusmenn får vi. Pliktdagene blir flere, og betalingen pr. dagsverk kunne feste seg til 10-12 skilling i storonnene og ellers 8 resten av året, alt på bondens kost. Men betingelsene skiftet fra sted til sted, fra gard til gard. Utålelige inngrep i husmannens privatliv dukker oftere opp i kontraktene. I en husmannsseddel fra Berre (Berge) i Beitstaden

Mjøenstua husmannsplass på Norsk Folkemuseum, fra Oppdal i Sør-Trøndelag, bebygd som en liten gard, med hus reist med sikker sans for vakre proporsjoner. Stua er en såkalt «uppstuggu», kalt så etter rommet i den halve annenetasjen som har mønet på tvers av lengderetningen på selve huset.

Interiør fra Mjøenstua. Bordet er slått opp på veggen for å spare gulvplass, men det ble gjestmildt slått ned om det kom gjester i stua. Det stod nær peisen som jo var kjøkkenet og varmekilden samtidig.

1835 het det at husbonden hadde rett til å «å inkvirere» hos hus­ mannen når som helst han fant for godt, dvs. han hadde uinn­ skrenket overvåkingsrett. I en udatert kontrakt fra Sørsitter i sam­ me bygda het det at husmannen hadde plikt til å angi alle dem som forurettet husbondsfolket i ord eller gjerning, og han og hans måtte heller ikke forløpe seg i så henseende, ellers hadde de forbrutt festet, uten søksmål, dvs. uten rettergang. Proprietærer og prester fikk ordet på seg for å være de hardeste jorddrottene. I 1824 utstedte proprietæren Eilert Hagerup på Storleine i Frosta en kontrakt til sine husmannfolk Lars og Jonetta på livstid, de ble bygselhusmenn for så vidt som de betalte bygsel, men ellers ble de og arbeidshusmenn med årlig avgift, skulle komme til gards og arbeide «når og hvor påfordres», og lønna skulle være 8 skilling dagen for mannen og 5 skilling for kona om sommeren, 6 for mannen og 4 for kona om vinteren på eierens kost. Husmannen måtte ikke være borte fra plassen på reise mer enn 24 timer om gangen uten særskilt tillatelse.

GARDFOLK OG PLASSFOLK

Østlandet - husmenn på oppsigelse

Husmannsfolk fra Hadeland, fra Langfall under garden Bolken, Lars Larsen f. 1825 og hans hustru Karen Kristensdtr. f. 1828. Det var ikke mye i klesdrakten som skilte mellom gardfolk og plassfolk når de først pyntet seg, iallfall ikke i mannsklærne. De satte sin ære i å ha stasklær hengende, men de skulle være av den heimgjorte sor­ ten, solide vadmelsbrøker osv. Lars Larsen var ellers i slekt med husbondsfolket sitt, for mor hans var fra garden Håkenstad og grand­ tante til gardbrukerkonen på Bol­ ken. Mellom Håkenstad og Bolken ble slektsbåndene knyttet særskilt sterkt i den generasjonen som Lars Larsens husbondsfolk tilhørte, for det ble tre ganger «søskenbytte» gardene imellom. Det vil si at tre søsken fra Bolken giftet seg med tre søsken fra Håkenstad, og det ene av disse parene var altså Nils og Berte Bolken som Lars gikk hus­ mann under. Han ble for øvrig senere selveier i Steinerudhaugen i Lunner - den ene husmannsskjebnen er ikke den andre lik.

Verre vilkår finner vi ikke på Østlandet heller, hvis det ikke hadde vært for at det her mange steder ble føyd til enda et umen­ neskelig vilkår for husmannen: På Østlandet finner vi ikke bare flest arbeidshusmenn med livfeste, men og flest husmenn på opp­ sigelse. Husmannen på oppsigelse hadde som regel et punkt i festeseddelen som lød som så: Når jeg (bonden) eller etterføl­ gende eiere skulle finne for godt enten selv å bruke plassen eller overlate den til andre, skal husmannen være forpliktet til under utkastelse og uten videre lovmål og dom å flytte fra til neste faredag. Husmannen på Østlandet eide sjeldnere husene sine enn kolle­ gaen i vest og nord, og som regel hadde han lavere arbeidslønn, men ikke så elendig som på Leine, 4 skilling for kona var nok et lavmål. På Østlandet hadde kona oftest likt med vinterlønna for mannen hele året, dvs. 6 skilling daglig. Om sommeren hadde mannen gjerne 8 skilling dagen. Betaling for slåttonn og skur var 10-12 skilling, men da var det og lange dager. Det var med andre ord lønn omtrent som for arbeidshusmannen i den delen av Trøndelag der husmannsvesenet var mest utbredt, i de jord­ rike bygdene. Vi skal se hvordan gardbrukeren på Gullen i Gran stelte seg med husmennene sine. I 1834 fikk Anders og Mari kontrakt på plassen (Søndre) Bekken, han var tilsatt på oppsigelse, årlig avgift 5 spd. 3 ort. Både kontrakten og bondens avregning med ham for en del år er bevart. Anders fikk 8 sk. for sommerdag og 6 for vin­ terdag, Mari 6 hele året. Men for skogsarbeid var betalingen for Anders 8 sk. året rundt. Skuren og delvis slåtten gikk på akkord, 12 skilling for mål og mæling som var «laje» (det tilmålte dagsver­ ket). Dersom slåtten ikke gikk på akkord, pleide Gullen-bonden å betale 10 sk. for dagen, men han lot alltid skuren gå på lønn pr. mål. Skulle plassleien vært betalt med 8-skillingsdager, ville den svare til 84 dagsverk, etter 6 sk. dagen til 112 fulle arbeidsdager. For disse dagene hadde husmannen bolig til familien og kosten for minst én person i tilsvarende dager. Plassen fødde i 1865 1 ku og 2 sauer, og husmannen der sådde % tønne bygg og 1/2 tønne havre og satte 1/2 tønne poteter. (Da var det en annen plassfamilie der). For disse arbeidsdagene sine og for arbeidsinnsatsen på plassen hadde ikke Anders avlingen gratis, han måtte kjøpe frø­ korn som gikk på mellomregnskapet med bonden. Våronnhester derimot fikk han låne mot å holde foringen til dem under bruken. Plassen kastet ikke nok av seg til matmjøl, så han kjøpte både byggmjøl, rugmjøl og malt av bonden. I året 1848-49 utførte denne husmannsfamilien i Bekken 212 mannfolkdagsverk på Gullen og 77 kvinnfolkdagsverk pluss noe rugskur som kom attpå. For dette hadde de - utenom plassen våren 48 fått 9 settinger blandkorn og 11 settinger bygg til frø­ korn, og noen settinger bygg til mat, en halv rull tobakk og et par karder. Ved årsoppgjøret i april hadde de til gode ca. 6 spd. 2 ort som bonden betalte med 1 tønne og 12 settinger bygg. (Kornpri­ sen var rundt 4 spd. tønna eller vel så det). Kontanter ble det altså

63 lite av. Det rettet seg noe ettersom barna vokste til, for plassfolkene hadde gjennomført fellesøkonomi. Gardbrukeren på Gullen omgikk bestemmelsen om at en hus­ mannskone etter loven av 1851 ikke kunne pålegges arbeidsplikt, ved følgende formulering: Husmannen var pålagt å skaffe et «voksent, ordentlig arbeidsdyktig og i arbeid kyndig fruentim­ mer» som skulle møte etter tilsigelse vår, sommer og høst (kon­ trakt 1854).

GARDFOLK OG PLASSFOLK

Mye flytting

Potetopptaking i Kleivrolia i Sel, 1912. Foto Norsk Folkemuseum.

Men på Gullen hadde de likevel forholdsvis stabile husmanns­ folk, flere av dem bodde på plassene sine en lang årrekke, forhol­ dene var atskillig bedre enn kontraktene skulle tilsi. Mye flytting var det likevel på dem, som på Hadelands-husmenn ellers. Oppsigelseshusmannen er den variant av arbeidshusmannen vi kjenner flest av fra østlandske flatbygder. Men selv en arbeidshusmann med livfeste flyttet og flyttet på disse kantene, det ser ikke ut som kontrakten betydde så mye for ham. Likedan var det i Iveland på Agder, skriver Aslak Fjermedal. Og de skiftet også mellom å være innerster og husmenn på Østlandet likesom de i Fjermedals distrikt skiftet mellom å være innerster, leilendinger og husmenn år om annet. Dette omflakkende livet er litt av en gåte. I enkelte Østlands­ bygder flyttet de ikke bare fra plass til plass under forskjellige garder, men fra plass til plass under samme gard. En ting er at de flyttet hvis det hadde vært mange dødsfall i barneflokken, det kan man registrere - og forstå. Ofte er det vanskelig å oppdage at den ene plassen kunne være bedre enn den andre. De måtte like­ vel ha en rangering på dem som vi ikke ser i dag, utenom størrel­ sen, kanskje husene var litt bedre, kanskje vassvegen lettere. Men hvor mye plassen kunne kaste av seg - og så oppførselen til husbondsfolket - var likevel avgjørende. Husmennene flyttet sjelden langt avsted, men hit og dit i nabokretsene i mange år, inntil de kanhende plutselig forsvant, til Kristiania, til Amerika. Nå må ingen tro at det bare var flytthusmenn på Østlandet. Her var variasjon som alle andre steder, mange husmenn med livfeste og en og annen med plass på stedsmål også (dvs. på bygsel). I fjellbygdene var stabiliteten relativt stor. Vel kunne det være mer åkervidde på de største breibygdplassene, men oppe i dalene hadde de adgang til fjellbeitene. Arne Olsen på Myrom under Sandbu i Vågå gav i 1846 svi­ gerforeldrene følgende føderåd etterat han hadde fått feste av gårdeieren: årlig 5 tønner bygg, 1 våg salt, to bismerpund tørr­ fisk, 1 bismerpund saltet flesk, 2 par sko, 16 alen strie og lerret til sammen, samt 12 lass gjødsel heime og 4 på setra som lå til plas­ sen, framfødsel av to kyr og 8 sauer eller geiter, og dessuten jord å bruke både på plassen og setra. På Østlandet var det i 1801 alt kommet så vidt at det i flere bygder var like mange husmenn med jord som gardbrukere, eller til og med overvekt av husmenn. Til gjengjeld kunne gardbru-

Fra Kleivrolia der flere Lien-bruk utskilt fra Kleivrud i Sel ligger i bratthenget. De var husmanns­ plasser til etter 1900, men samme slekt har sittet på somme av bru­ kene i generasjoner. Det var mindre flytting i fjellbygdene enn sørpå på Østlandet, ikke mindre slit, men annerledes slit, se forrige bilde. Foto Norsk Folkemuseum, 1912.

kertallet vokse relativt fortere utover århundret enn tallet på hus­ menn, men begge gruppene økte raskt. 1 1855 var det flere husmenn enn bønder i Hadeland og Land, Hedmark, Nordgudbrandsdalen med flere steder. Det ble mange ganger to familier på den plassen det før var én, forteller Sundt. Og denne kjenslen av mangel på pusterom ble forsterket av at husmannsstuene var så små. Det sies på Hadeland at den åpne skorsteinen reddet mange husmannsunger fra å omkomme, lufta ble så stinn av alle folk som sov i samme rommet.

Det sosiale gapet

På landsbasis steg tallet på husmenn med jord fra 1801 til 1855 fra 39 400 til 65 000. En slik økning kunne ikke skje uten konflik­ ter med gardbrukerne. På vandringen gjennom landet har vi sett hvor klassemotsetningene måtte bli bitrest. Ikke på Vestlandet og nordpå, der var husmannsstanden gjennomgående mer nyetab­ lert, slektskapet med gardbrukerne nærmere i tid, og bygselhusmannens og gardbrukerens økonomiske stilling lå ikke så langt fra hverandre. Det måtte bli på Østlandet der mangen husmann hadde husmenn i flere generasjoner bak seg i slekta, og der gar­ den var så mye større og dessuten det vesentligste næringsgrunn­ laget også for husmannen, dvs. der husmannen følte at bonden hadde taket på ham. Hva er det så tradisjonen mest hefter seg ved når det gjelder den sosiale forskjellen? Først og fremst dette at en gardbrukerungdom holdt seg for god til å gifte seg med en av husmannsstand, det gikk ikke an, sies det.

Brudeferd i Hardanger, ved Odda, 1912.

En ung gut som ikke eier mere end de rå dalere, han har indsparet af sin tjenerløn, gifter sig med en næsten jevn-gammel eller endog ældre pige, som har været så længe i tje­ nesten og brugt sin løn så vel, at hun, roruden gode gangklæder og sengeklaeder, eier 2 gryder, 1 bakstehelle, et par lysestager og kanske, når det kommer høit, en ko på leie - se her er et parti, som der stiftes så mange af inden arbeidsklassen på landet! Fra Eilert Sundt: Om gif­ termål i Norge.

Det er sant at en som arvet en storgard, sjelden strøk avsted med ei husmannsjente. Derimot var det selv på Østlandet ganske smertefritt å komme fra det øvre laget i husmannsklassen opp i småbrukerklassen også ved giftermål, og ikke sjelden gikk spranget både lenger opp og lenger ned. Opprykkene kunne også skje på andre måter enn ved giftermål, for eksempel når husmannen fikk kjøpe bruket sitt, eller en annen garddel. Men naturligvis var det lettere å rutsje ned i klassene enn klatre opp i en tid da et uhell på avling eller en uheldig handelstransaksjon kunne rykke hele livsgrunnlaget vekk, en usikker tid da ingen forsikring fantes. Det var lett også fordi de yngre gardbrukerbarna ikke kunne se fram til annet enn et småbruk eller en plass. Sundt gjorde en undersøkelse om giftermål mellom klassene i Christiania stift og Kristiansand stift for 1851 og 1852, dvs. på landsbygda i nåværende Oslo, Hamar og Tønsberg bispedømme og i Agder bispedømme (Telemark og Agder). Den viser ikke bare den forskjellen som vi venter, at det var forholdsvis minst slike giftermål i Christiania stift som rommet Østlandet i sin midte. Men også i Christiania stift giftet 20 prosent av mennene i «eiendomsklassen» seg med piker av «arbeidsklassen». Det blir ingen liten andel, og når vi legger til de som forandret plass på samfunnsstigen av andre årsaker enn giftermål, sitter vi igjen med inntrykk av forholdsvis livlig bevegelse klassene imellom, et inntrykk som også arbeid med slektshistorie på bygdene gir. I O. H. Rolfsens Huusret fra 1840-41, som vel må antas å gjengi samtidens syn, slås fast at foreldremyndighet «uten tvil» strakte seg til å nekte ekteskap for døtre når det ikke kunne «formodes et lykkelig ekteskap på grunn av personenes forskjellige oppdra-

Grøslistua fra Flesberg i Numedal, nå på Norsk Folkemuseum, fra midten av 1600-årene.

geise og dannelsestrin», men denne rett gjaldt ikke overfor en mann over 18 år. Selvsagt gikk gardfolk og plassfolk sammen i arbeidslivet. Når husmannsfortellinger så ofte er fylt av klager over det evindelige slitet, står det gjerne føyd til: «men det var likeeins for gardfolka». Imidlertid, på endel garder ble barna lært opp til at det skulle være forskjell også i hverdagen. Sundt likte ikke den skikken som begynte å få innpass at husbondsfolk og tjenerskap, husmenn iberegnet, spiste ved forskjellige bord og fikk forskjellig kost. Hel­ ler ikke dette med «folkekjøkken» var like utbredt overalt, ikke engang i samme bygda. Noen steder var det tre bordsetninger, kjøkkenbordet for husmenn og tjenere, handverksbordet for sko­ makere og skreddere og slike sjeldnere arbeidsfolk, de fikk det litt finere, og så spiste «sjølfolket» inne, dvs. i stua. Det var vel mest av dette også på Østlandet, men det snek seg inn her og der i hele landet, på storgardene. Men på den jevne middelsgarden kunne det sjelden bli tale om slikt.

På bunnen

Det var bare én virkelig underklasse på landsbygda her, og det var legdebarna, fattiglemmene og rekende tiggere. Legdebarna kunne være husmannsbarn som foreldrene ikke maktet å for­ sørge, eller vanføre og syke barn. Og for utslitte husmannsfolk eller for andre som ikke hadde hatt lykke med seg i livet, var legda eneste utvegen til sist.

GARDFOLK OG PLASSFOLK

På leketøyet skal kamel kjennes. Hesten med gigg er fra Vinderen hovedgard ca. 1830-40. Dokka Billy er riktignok et bybarn, kom­ met fra Moss og ble til i begynnel­ sen av 1800-årene, men er en pas­ sende passasjer i vogna fra Vinde­ ren. Den rødfargede elegante hesten er fra Torpo i Al, og den atskillig enklere Kvitehesten på hjul er også skapt i bondemiljø, i Valle i Setes­ dal. Alt er fra leketøyavdelingen i Norsk Folkemuseum hvor en kan studere miljø og leker. Den sosiale avstanden må ha vært like stor i barnets verden som i den voksnes. Men naturligvis kunne alle barn på landsbygda leke med slikt som kongler og skjell til husdyr, mose og pinner til husmateriale, og da kunne husmannsungen få like mange dyr på båsen som den gildeste odelsgutt - så lenge ungen fikk lov til å leke. Leketida ble vel kort både på plasser, småbruk og garder, det er ikke godt å vite hvor den ble kortest.

67

Legdevesenet splittet opp familiene. Mangt et lite legdebarn ble henvist til å bo i fjøset på gardene sammen med tjenestefol­ kene, og de fikk ingen annen oppdragelse enn den disse gav dem - den kunne være tvilsom nok Men på andre garder og plasser tok de mot legdebarna og behandlet dem som sine egne. De fikk betaling for å ha dem, kanskje hadde de «bydd på dem» ved en lisitasjonsforretning og fått dem fordi de ville forsørge dem bil­ ligst for fattigvesenet. Det forhindret ikke at de tok seg skikkelig av dem. Noen lot dem slite helsa av seg. Det kom an på hjertela­ get, ikke bare på systemet. Mange av legdebarna var barn av ugifte foreldre. Det var slik en mengde forlatte kvinner. Det var «skikken» å vente med gifter­ målet til første barnet var like om hjørnet, og mye kunne skje i de ni månedene. Og det var så mange til å gripe inn. Var det ikke mannens foreldre, kunne det være presten. Han hadde hatt som et slags mandat til å nekte vielse hvis paret ikke kunne legge fram bygselsedler eller festebrev. Om ikke direkte forbud ble prakti­ sert, kunne de virke gjennom samtaler og holdninger. Folkeme­ ningen sa noe lignende, en skulle ikke gifte seg uten «å sjå ned i brødkorga», tenke etter om en kunne klare å fø en familie. Og til sist hadde fattigkommisjonen et ord med i laget. Hadde en av partene tatt imot understøttelse, skulle kommisjonen iallfall etter reglene bli spurt om samtykke til vielsen, men den kunne ikke nekte hvis støtten ble betalt tilbake. Alt dette hadde sitt utspring i at det ikke ble anvendt noen bar­ nebegrensning i datidens familier. Greide ikke paret å brødfø seg, ville kassa og bygda få mange legdebarn istedenfor ett. Men de aller fleste karene hadde kanskje aldri tenkt på å gifte seg, eller de hadde «skiftet sinn» som kirkebøkene sier. De ugifte kvinnene skulle ha bidrag til oppfostring fra barnefedrene, men disse hadde en tendens til å forsvinne, utenbygds, til Amerika osv. I 1821 var bidragsreglene blitt skjerpet, barna skulle ha noen spesidalere årlig til de var 15 år, ikke 10 som før. Det ble satt til dels strenge straffer for å unndra seg betalingen, blant annet kronarbeid (tvangsarbeid), men det hjalp lite. I byg­ dene holdt man seg ikke etter loven, men etter det mulige. I Fron var gangbar takst for et barn én tønne korn og et par sko i året,

68

GARDFOLK OG PLASSFOLK

sier Sundt. Og likevel fant gutten det «vel strengt», så i omtalte til­ felle slo barnemoren litt av på kornet, mot at han skulle hjelpe til med å samle ved til huset. Mange av mødrene slet seg gjennom og beholdt barnet, folketellingene er fulle av slike halve familier. Men ingen gruppe personer er falt fra - ved tidlig død og ved utflytning - i så høy prosent som barna til de ugifte foreldrene. De fleste av disse mødrene var husmannsdøtre. Det forteller en trist historie om hvor utsatte ungjentene fra plassene var som alt i 9-12 års alderen hadde kommet heimefra. De hadde det stusslig hele ungdommen igjennom, fikk ublid behandling av livet. Så søkte de kanskje litt varme, og ble sittende igjen som enslige for­ sørgere. Sosial forskjell klassene imellom? Å ja, det var langt mellom stortingsbonden og husmannen uten stemmerett, han som ikke fikk ha et eneste ord med i laget, hverken innen kommunen eller i rikssammenheng. Men denne forskjellen gikk og tvers gjennom klassene, ingen kvinne hadde borgerlige rettigheter. Det var også langt mellom kona på Bilden i Brandbu som i 1815 krevde stefar sin - naturligvis gjennom ektemannen - for bryllupsgjerd på 60 riksbankdaler og heimegave på 4 kuer, 1 kvige, 10 småkrøtter, 1 hest, 1 ridesal og 1 svin - og husmannkona som Sundt forteller om, hun som bare hadde ei treskei da hun giftet seg, den hun hadde fått av siste gardkona hun tjente hos. Men begge fikk de føle mannssamfunnet på kropp og sjel. Dét hadde de felles.

Randi Bjørkvik

Fattigdom og utferd Den sterke folketilveksten skapte eit auka press mot ressursane i landet, skreiv Sølvi Sogner i kapitlet om dei barnerike familiene. Det vart «rift om brødet», hadde samfunnsforskaren Eilert Sundt slått fast i sine befolkningsstudiar allereie omkring 1850. Noreg var over­ befolka, hevda Morgenbladet i ein redaksjonell artikkel ved midten av 1860-åra. Her var alt for mange menneske i høve til kapital og utvikling i næringsvegane. Arnfinn Engen utdjupar svaret på spørsmålet om korleis menneska reagerte når dei brått vart så mange fleire. Dei tok til å flytta meir enn før - til å byrja med innan landet, til strok med rikt sildefiske eller torskefiske, til stader der det enno fanst udyrka, men dyrkbar jord, som ikkje var i privat eige. Dei slo seg ned i allmenningar, og dei drog til Nord-Noreg. Men frå 1860-åra av og fram til første verdskrigen reiste dei framfor alt til Amerika - til Midtvestens jord, til arbeid i skogbruk og sagbruk, fiske, sjøfart og hand­ verk innan den ekspansive amerikanske økonomien. Dei tok del i den store europeiske folkevandringa.

Husmannsfolka John og Pauline Elstadkleiven frå Ringebu fotogra­ ferte midt i 1920-åra. Dei represen­ terte da ein sosial kategori som heldt på å forsvinne, men var likevel representative for husmannsfolka som hadde vore i landet, der dei står framfor den vesle stugua med den eine kua si.

Med den sterke folkeauken utover på 1800-talet vart det etter kvart trongt om plassen, eller rettare trongt om levebrøda i mange bygder. Og korleis folk prøvde å løyse dette problemet ved å søke levebrød i andre bygder eller utanfor landet, er emnet for denne artikkelen. Vi skal ta for oss materielle kår og vand­ ringar blant dei små i samfunnet, og vi meiner å dekke heile lan­ det, sjølv om mange av dei konkretiserande døma er henta frå område som forfattaren kjenner best. Vi skal først og fremst sjå på dei sosiale gruppene som ikkje åtte jord, dei eigedomslause. Dette var grupper som stadig auka i omfang utover på 1800-talet på grunn av folkeauken og mangel på jord. Fremst her stod husmennene. Dette var folk som hadde fått seg litt jord å drive ved å leige ein jordflekk på ein annan gard. Dei bygde seg ei stugu der mot å gi arbeidskrafta si ein større eller mindre del av året til den som åtte jorda. Og det var nett det å få sikker arbeidskraft relativt billeg som gjorde at gardeigarane gjekk med på å la husmennene få jord på gardsområdet. Om husmannens kår kunne vere ringt, var han i alle fall sikra ei viss inntekt og ein sjanse til å produsere mat. Verre stilte var dei som inga jord hadde å bruke, ingenting åtte og som ikkje hadde noko fast avtale om arbeid. Var du ung og sterk, kunne du livber­ ge deg med tilfeldig arbeid som dagarbeidar. Menn kunne få arbeid i onnene på gardane, og kunne tene bra så lenge det vara. Men til gjengjeld kunne dei vere utan arbeid i lengre tider. Kvin­ nelege dagarbeidarar, og det var helst dei ugifte litt eldre «jentene»

71 og enkjene, livnærte seg som «spindersker», «syersker» eller «ved bagning» eller anna som var rekna som kvinnearbeid. Når ein vart gammal eller av andre grunnar ikkje greidde hardt arbeid, var einaste utvegen for dei eigedomslause å be om hjelp frå fattigstellet. Det var også utvegen for mange gamle husmenn som ikkje lenger greidde å fylle pliktene sine. Var du ikkje heilt hjelpeslaus, men kunne arbeide litt og hadde ein plass å bu, kunne du bli «delvis fattigunderstøttet». Var du derimot sjuk, gammal og huslaus, vart du sendt på legd, vart «legdslem», og da var du ko­ men nedst på rangstigen. Det er desse sosiale kategoriane vi finn i bygdesamfunna fram til i alle fall 1870-80-åra. Frå da startar ein endringsprosess som kastar om mykje på bygdene, men dei grove trekka finn vi att langt inn i vårt hundreår. Det er i verda til dei eigedomslause gruppene, husmennene, dagarbeidarane og fattiglemmene vi skal prøve å få eit innblikk Det er ikkje heilt utan problem å greie dette da dei lite etterlet seg av skriftleg materiale, og dei materielle restane etter desse gruppe­ ne har vore sett på som lite verde å ta vare på. Men ved å bruke alle tilgjengelege kjelder kan vi likevel få vite litt om emnet vårt. FATTIGDOM OG UTFERD

Skiftande tider

Noreg var eit av dei første landa som starta med regel­ messige folketellingar. Den første tellinga her var i 1767, den neste i 1801, så kvart tiår frå 1815 til 1875, da det var opphald til 1890 for å kome i takt med internasjonal prak­ sis. I tellinga i 1801 og frå og med 1865 er kvar person nemnt med namn. Dei mellomliggande tellingane er summariske for kvar gard.

Folkeauken frå først på 1800-talet skulle bli ei sprengkraft i sam­ funnsutviklinga på mange område. Men hundreåret starta med ein stagnasjon i folketalet, eller til og med ein nedgang i visse område. Dette hadde årsak dels i sviktande tilgang på det livsvik­ tige kornet frå utlandet, dels i nedgang i matproduksjonen her i landet på grunn av uår. Det er først og fremst 1812 som er kjent som det store svartåret da «kornet frøs aldeles bort over hele byg­ den og næsten over hele landet» som det heiter i ei dagbok frå Lesja frå denne tida. Om uåra slo hardt ut i fjellbygdene, så var det først og fremst dei distrikta som var mest avhengige av tilførsel utanfrå som fekk merke dei hardast. Dette galdt mest for fiskeristrok som Lofoten og Vesterålen, der det sørnorske og utanlandske kornet var heilt livsnødvendig. Da jektene ikkje lenger hadde med seg korn frå Sør-Noreg i byte for fisk, kom svolten, og nauda var så stor at fol­ ketalet i Lofoten og Vesterålen gjekk ned med bortimot ein fjerde­ del frå 1801 til 1815. Om årsakene til denne nedgangen finn vi merknader i folketellinga for 1815. For Vågan i Lofoten heiter det: «Aar 1812 var de Dødes Antal i Hovedsognet 4dobbelt mod de Fødtes, og 1813 i Annex-Sognet 5 Gange flere Døde end Fødte hvilket havde sin grund i en Epidemie, foraarsaget af Mangel og Umaadelighed i Brugen af usædvanlige Fødemidler.» Liknande meldingar finn vi også frå andre bygder. Det var altså matmangel, bruk av «usæd­ vanlige Fødemidler» og dermed følgjande sjukdomar som var årsak til at så mange døydde. Og vi kan vel trygt rekne med,utan at kjeldene seier noko, at det var dei som frå før hadde minst som vart hardast råka av desse ulykkene.

72

FATTIGDOM OG UTFERD

Mange bønder førte dagbø­ ker over ting som hadde med arden og drifta å gjere. Dei rukte ofte ledige plassar i almanakkane til dette. Her vart merknader om veret og avlinga ført inn, og her førte dei rekneskap over kjøp og sal, og over arbeidstida til hus­ mennene. Slike dagbøker er i dag ofte verdifulle kjelder.

Slike tilstandar måtte verke svært opprivande for folk som opplevde dei, slik nokre tal frå Steigen i Nordland syner. I 1801 var det 285 familiar i dette prestegjeldet. Av desse fanst 112 att på same garden i 1815 som dei budde på i 1801, altså knapt 40 pro­ sent. Av einskildpersonar budde berre vel 20 prosent på same garden i 1815 som i 1801. Dette må tyde at om lag 4/5 av folke­ setnaden i 1801 anten må vere døde, flytte frå bygda eller i det minste flytte frå den garden dei budde på i 1801. Desse tala seier mykje om kor usikre tilhøve folk har levd under denne tida. Etter 1814 tek næringsvegane seg opp, åringane blir jamnare og folk blir stort sett spara for den akutte nauda som uåra førte med seg heilt til vi kjem ut i 1830-åra. Men frå 1834 kjem ei rad med uår som slo spesielt hardt til i fjellbygdene på Austlandet. I tiåret 1835-45 fell «ikje mindre hell 7 taa di verste missvekstaarom som Lesja og Dovre har vore ute for,» skriv Ivar Kleiven. I den før nemnde dagboka står det om 1834: «Vi fikk overmåde dårlig korn. Åkeren var her på garden ganske liden av vekst, og meget tynn, så vi måtte plukke den af på mange steder, ti der var for tørt mange steder i slåttonnen.» I 1837 fraus vatnet i vassren­ nene den 12. juli. I 1838 blir det meldt at kornet dette året var svært dårleg, «både grønt og grått». I 1839 blir det også meldt at skadene på kornet er store, og at folk tok til å bruke av avlinga før kornet var i hus. For 1841 får vi vite at det var nattefrost og snø i fjellet den 18. juli.

f

Stor fattigdom

Ofsen: Ofsen eller Stor-Ofsen blir ofte

den store skred- og flomulykka som herja i Sør-Noreg 21. og 22. juli 1789 kalla. Ofsen herja båda nordafjells og synnafjells, og det vart meldt om skade frå Nordmøre, Gauldal, Østerdalen, Rome­ rike, Gudbrandsdalen, Vald­ res, Numedal og Sandsvær. Størst var skadane i Gud­ brandsdalen, der Vågå leid mest, dernest Fron. I Fron blir ulykka omtala mest som «Skriusåmåfn», «Jordlaupsåmåfn» eller «da skriunn gjekk».

Ei slik rekke med uår skapte tronge tider i bygder som var heilt avhengige av jordbruket, slik som bygdene i Nord-Gudbrandsdalen. I ein artikkel i «Opplandstidende» i 1839 «angaaende Trangen i Gulbrandsdalens Provstie» får vi vite at for heile Lesja prestegjeld (5367 innbyggjarar i 1835) lever 258 personar heilt eller delvis på fattigvesenet, og det er 1400 personar som «lide Nød og Sult». Dessutan er det 202 husmannsfamiliar (av 423) og 100 gardmannsfamiliar (av 554) som har måtta selje dyr, dei siste også jorda si, for å halde oppe livet dei siste åra. Desse har nå ingenting å kjøpe korn for. I alt 26 prosent av innbyggjarane er rekna som fattige mot ca. 2 prosent i 1835. Fattigprosenten i Lesja ligg rett nok lågare enn i dei fleste andre bygdene i dalen, men dette blir forklart slik: På grunn av dei dårlege vilkåra for jordbruk i Lesja er det relativt sett færre hus­ menn der enn i dei andre bygdene. Derimot er det større fattig­ dom i gardbrukarklassa i Lesja enn i noko anna prestegjeld. Derfor måtte ein sjå på Lesja «som det af Gudbrandsdalens Præstegjelde i den dybeste Fattigdom nedsjunkne». Det var vanleg at husmenn og innerstar frå desse bygdene om sommaren reiste til andre distrikt for å søke arbeid, men på grunn av uåret i store delar av landet, var det nå så mange som søkte arbeid at lønnene vart låge. Og sjølv om folk hadde noko å kjøpe for, var det vanskeleg å få tak i korn Den største kornhandlaren på Veblungsnes i Romsdal hadde nemleg tatt så mykje korn på

FATTIGDOM OG UTFERD

73

Denne familien frå Nesflaten i Sul­ dal er fotografert av Vdilse vel 60 år etter den store svartårsperioda i 1830-åra. Men denne familien levde ennå stort sett under dei same økonomiske kåra som menneska den gongen gjorde, og dei kjende framleis fattigdomen svært godt.

kreditt i Bergen året før, at han nå ikkje kunne skaffe meir. Likeins var det i Trondheim og Molde. Ei god hjelp var det at det kom ein del gaver i form av pengar og korn til dalen da nauda var størst. Kong Carl Johan gav 60 tønner bygg, og fleire, både institusjonar og einskildpersonar, gav pengar. Uåra i 1830-åra ser ut til å vere dei siste som førte til direkte hungersnaud i større målestokk i Sør-Noreg, men i Nord-Noreg er både 1848 og 1850 år da svolt saman med epidemiar fører til at det er fleire som døyr enn dei som blir fødde. Også i Sør-Noreg får dei økonomiske vanskane desse åra utslag i form av stor ut­ flytting, som vi skal sjå seinare. Likeins er nokre år sist i 1860-åra vanskelege for Sør-Noreg og var ei viktig årsak til den første store utvandringsbølgja. Men desse åra skapte likevel ikkje slik naud her som det var sist i 1830-åra.

Få eignelutar

Korleis var situasjonen for den enkelte familien eller den enkelte personen frå gruppa av eigedomslause? Skifteregistreringane frå tida fortel mykje både om tilhøva for dei einskilde og om kontrasten mellom fattig og rik, sjølv om vi

74

FATTIGDOM OG UTFERD

«I det Herrens aar 1791 møter øiet i tankerne en liten karava­ ne, belæsset med bohave og værktøy av forskjellig slags just som den fra Sørreisa kom­ mer indi Barduskogen. Denne karavane bestaar av Bardudalens første rydningsmænd: Ole Olsen Brandvola fra Lilleelvdalen, og Jon Simonsen Kalbækken fra Tønset med sine familier, som i den skjønne haapefulle forsommertid begir sig ind i Bardu­ skogen for at utse sig sine bosteder. Det er altid med taknemmelige erindring vi efterkommere - om end i 3.die og 4.de ledd -, av de første rydningsmænd i Bardu ser tilbake og mindes den tid da disse behjertede mænd og fædre forlot sine respektive hjem i Østerdalen og drog hitop til denne ube­ bodde vildmark og satte de første øksehug inde i Bardu­ skogen, 4 mil fjernt fra anden bebyggelse, ryddede, byggede og grundla et nyt hjem ror sig og sine efterkommere. Efter ett års forløp døde Jon Simonsens hustru, og liket som de måtte transportere på kjelke, kunde ikke bringes længere end et stykke frem på Kobryggen, hvor de paa grund av megen og ufarbar sne maate grave det ned i en snefonn og forlate det der til vaaren kom, for da at trans­ portere det videre til Ibestad, wor det ble begravet.» (Frå ei peretning om dei første inn­ flyttarane til Bardu.)

heller ikkje her får vite noko om dei aller fattigaste. Dei hadde ingenting som skulle delast når dei var borte. Da den tidlegare husmannen og legdslemen Ole Ingebrigtsen Løkken frå Lesja døydde i 80-årsalderen i 1806, vart det halde skifteregistrering for at dei få eignelutane etter han kunne seljast på auksjon til dekning av gjelda han etterlet seg, «og tillige at faae forsynet den afdødes kone Marit Olsdatter (-) der og er en lægdslem som har af bøygden nyt tillæg i korn, og nu er blind og meget skrøbelig, saa hun ey ved egen hielp kan forsyne sig». Men før skifteforretninga var ferdig, var også Marit død. Blant det vesle dei etterlet seg finn vi 1 bord og 1 stol, ein del matreiskap som 1 steikepanne og nokre gryter, 1 mjøllaup og 1 saltlaup, 1 smørform, eit par mjølkebøtter og -koller, litt handreiskap til jordbruksdrifta, og endeleg ein del snikkarverkty, da gamle Ole nok har drive som rokkemakar. Av husdyr åtte dei ei ku og ein kalv, 2 sauer og eit lam. Og til å hyse seg og eignelutane hadde dei «2 gamle huse». Alt dei åtte vart seld for 64 riksdalar på auksjon, men med ei gjeld på 59 rd. vart det lite att til deling mellom arvingane. Gjennomsnittseiga for husmenn i Gudbrandsdalen låg etter skifta å døme på 6-8 kuverdiar først på 1800-talet (1 kuverdi = 10-12 rd.). Gjennomsnittleg gjeld kunne tilsvare 2-3 kuver­ diar. I desse tala er alt rekna med: hus i den grad dei åtte dei, husdyr, innbu og lausøyre. Går vi til gardeigarane, finn vi at eiga her kunne tilsvare frå 40 til 50 kuverdiar på dei minste bruka og opp til eit gjennomsnitt på rundt 250 kuverdiar på storgardane. Jorda og husdyra utgjer stor­ parten av verdiane. Men også andre eigneluter kan vege tungt, anten det er klokker, brennevinskjelar, sølv eller dyr reiskap. Etter som den ikkje-rørlege formua, jorda og husa, utgjorde så stor del av den samla formua for bøndene, kan ein kanskje seie at den reelle skilnaden mellom husmenn og bønder ikkje var så stor som tala for gjennomsnittsformua for dei to gruppene synest å vise. Men for det første hadde jordeigarane eit produksjonsappa­ rat som gjorde at dei kunne produsere så mykje meir enn hus­ mennene kunne, både for sal og for eige forbruk Dessutan var det langt lettare for dei å få kreditt, fordi dei hadde noko å pantsette. Blant anna dette gjorde at livssituasjonen var heilt annleis for bonde enn for husmann. Når det gjeld dagarbeidarane, dei gamle, dei fattige, veit vi enda mindre enn om husmennene. Vi kan finne fram til statistiske opplysningar om kor mange dei var, eller korleis til dømes styres­ maktene såg på dei slik dette kjem til uttrykk gjennom lovverket. Men det er vanskeleg å kome innpå personane eller dei konkrete tilhøva dei levde under. Her får vi berre glimt.

Flytting innanfor landegrensene

Hadde dei eigedomslause nokon sjanse til å endre på sin situa­ sjon? Innanfor bygda eller dalen var det lite dei kunne gjere. Det gamle bondesamfunnet var på mange måtar statisk Vi har nok hørt om husmannsguten som fekk gardjenta, men dette er berre

75 sjeldsynte unnatak. Den sikraste måten for ein husmannsson eller ein dagarbeidar å endre sin status på var å skaffe seg jord. Men for å greie dette, måtte han som oftast reise frå bygda. Og jenta kunne kanskje lettare få seg betre arbeid eller ha større sjanse til å bli godt gift om ho reiste ut. Men dette var ikkje alltid like lett. Ungdomen var viktig arbeidskraft i jordbruket, og styresmaktene prøvde å hindre at denne arbeidskrafta reiste bort gjennom ymse forordningar, til dømes den frå 9. august 1754 om «at alle af Bon­ destanden i Norge ( - ) som ei bruge Gaarde eller Huusmandspladse, skal være forbundne at fæste sig i aarlig Tieneste». Dette vart letta på i 1818, ved at folk fekk lov til å flytte mot at dei registrerte seg hos presten og fekk ein attest av han Og flytta gjorde folk. Om det gamle samfunnet var svært stilleståande so­ sialt sett, var det derimot høg geografisk mobilitet. Vi kan gjennom heile 1800-talet skille ut ymse slags flyttestrau­ mar som både skilde seg gjennom føremålet for flyttinga, og ved avstand og geografisk plassering av flyttinga. Vi kjenner ein del hovudtrekk i desse flytterørslene, men kvar landsdel har sine lo­ kale særtrekk, og det er vanskeleg å gi noko samandrag for heile landet. Dei flytterørslene som blir nemnde er derfor ofte berre nokre karakteristiske døme. FATTIGDOM OG UTFERD

Disse to kolonister fristed idetheletatt en kummerlig tilvær­ else, især i de to første aar. Sine livsfornødenheter, som de maatte hente fra sjøen, maatte de enten bære på ryggen, føre i kløv på hesteryggen, eller om vinteren dra pakjelke den 4 mil lange vei. Ofte måtte de overnatte paa veien under aapen himmel i sne og frost og da anbringe større oaal for ikke at fryse fordervet. Det hændte endog iblandt, at de var saa overanstrængt og utmattet, naar de kom frem til det sted, de skulle overnatte, at de magtet ikke at hugge brænde og tænde baal, men sovnet av med øksen i haand. I varebytte pleide de at bringe med sig oparbeidede kopper og kar av træ til forskjellig slags bruk. Prisen var da almindelig koppen eller karret fylt til randen av korn.

Denne stua, Eggenstua bygd i 1791, var av dei første husa dei aust­ landske innflyttarane til Bardu reiste. Ho viser sikre stiltrekk frå byggeskikken på Austlandet. Men familiene som budde her, hadde ikkje store plassen til rådvelde.

Over til høyre: Dette tunet frå garden Lundamo, som nå er Bardu Bygdetun, er bygd i 1868 og vitnar om økonomisk framgang. Framleis viser husa austlandsk tilknyting.

Dei eigedomslause som flytta for å skaffe seg jord, måtte søke til tidlegare ubygde område. Ei av dei første slike koloniseringsflyttingar eller etableringsflyttingar i nyare tid er den som skjedde frå Gudbrandsdalen og Østerdalen til Bardu og Målselv-området i indre Troms sist på 1700-talet. Spesielt etter øydeleggingane i Gudbrandsdalen i Ofsen i 1789, da mange mista næringsgrunnla­ get sitt, skaut denne flyttinga fart. Slike koloniseringsflyttingar innanfor landet heldt fram, sjølv om dei kanskje ikkje er så konsentrerte. Etter uårskrisa på Aust­ landet i 1830-åra vart tidlegare ubygde område i Nordland som Hattfjelldalen og Hamarøy folkesette for ein stor del av innflyttar­ ar frå dalane på Austlandet. I andre område skaffa innflyt­ tarane seg eksisterande gardar. Den største av alle slike kolonisasjonsflyttingar er likevel utfer­ da frå dei norske bygdene til dei store udyrka slettene i Midtves­ ten i USA men dette skal vi kome attende til.

FATTIGDOM OG UTFERD

Fiskeritt gav livnæring Nå var ikkje alle dei som braut opp frå heimbygda og flytte for godt ute etter jord. Det fanst også andre måtar å livnære seg på, og da først og fremst i Nord-Noreg. Det var dei store fiskeria her som trekte folk, og det i den grad at Nord-Noreg var den landsde­ len som auka sterkast i folketal gjennom heile 1800-talet. Det var fiske og eksport av fisk som gav næringsgrunnlag for folk heilt ut på knausane ytst i havet. Det var først og fremst skreifisket i Lofo­ ten som gav det store utbyttet, og dette fisket var godt i 1840- og 1850-åra. Frå 1864 kom det store sildeinnsiget til Nordland, og dette skapte ei sterk økonomisk blomstringstid i 1860- og 1870åra. I takt med den økonomiske oppgangen flytte folk til Nordland. Vi kan ikkje følgje denne flyttinga i detalj før ut i 1820-åra, men det kan påvisast at til og med i hardåra rundt 1812, da folketalet i

Dei rike fiskeria på Vestlandet og i Nord-Noreg gav arbeid og levebrød til mange. Både trongst det mykje arbeidskraft til sjølve fisket med dei metodene som da var brukte, men også trongst det mange hender til foredlinga på land. Her var det ikkje minst kvinneleg arbeidskraft som vart brukt. Inne i ei sildebu i Bergen i 1850-åra. Målarstykke av Knud Bergslien.

området gjekk sterkt ned, var det ei relativt stor tilflytting til Lofo­ ten og Vesterålen. Og denne flyttinga til Nordland heldt fram gjennom storparten av 1800-talet. For ein stor del kom folk frå innlandsdalane på Austlandet. Men også frå Vestlandet, langs den mykje brukte jekteleia til Bergen, flytte mange til Nordland. Frå Sogn og Fjordane flytte 220 personar til Nordland og 57 til Møre og Romsdal i femåret 1846-50, medan 840 drog til Ame­ rika. Det gjekk også eit visst trekk nordover innanfor Nordland frå Helgeland til Salten og Lofoten. Endeleg var det ei relativ stor inn­ flytting frå Sverige og Finland, av finnar mest til Troms og Finn­ mark, av svenskar meir til Nordland. Ein husmannsson frå Saltdal fortel om foreldra sine som flytta

Hamarøy var eitt av dei områda i Nordland som midt på 1800-talet fekk stor tilflytting av folk frå Aust­ landet. Mange av desse kjøpte seg gardar, og Kråkmo var ein gard som vart kjøpt av folk som kom frå Gudbrandsdalen i 1850. Her er folka på Kråkmo fotograferte i 1897.

frå Sverige til Nordland ein gong i 1860-åra: «Min far og mor var født i Arjeplog i Sverige ( -). De kom sammen med 3 av barna til Norge i 1869 og busatte seg som innerster på garden Junkerdal i Saltdal. Grunnen til at far flyttet fra Arjeplog til Norge, var de dårlige år med sult og savn som inntraff i årene mellom 1863 og 1870 i Nord-Sverige. Det var jo dengang hverken jernbane eller veg til Arjeplog, og om vinteren lå Bottenviken tilfrosset, så noen tilførsel av korn eller mel ble det ikke. En var henvist til det en kunne avle selv, og når det slo feil, og tilførslene sjøverts stoppet, ble det ofte den rene nød, især for den fattige befolkning i sognet. Folk måtte da ty til bark og løv til å blande i brødet og til å koke grøt av.» For mange fungerte Nord-Noreg den tida på same måten som

78

Garden Hamsund på Hamarøy fotografert ca. 1912. Denne garden kjøpte far til Knut Hamsun i 1863, etter at familien, som var hus­ mannsfolk i Lom, hadde flytta til Hamarøy. Heilt til venstre er kår­ stua, der Hamsuns foreldre budde i sine siste år.

Mykje av framgangen i jord­ bruket midt på 1800-talet besto i nydyrking og betre bearbeiding av jorda. Det vart greidd dels gjennom betre teknologi. Men ein viktig føre­ setnad var også rik tilgang på arbeidskraft, som vart skaffa dels gjennom husmannssystemet og dels gjennom dei omvandrande arbeidarflokkane.

FATTIGDOM OG UTFERD

Amerika for andre. Der kunne det ennå finnast ledig jord, og der kunne ein få seg arbeid og livsopphald. Dessutan var det billegare og lettare å reise dit enn til Amerika. Derfor finn vi da også at frå ei bygd som Dovre, som skulle bli ein storleverandør av Amerika-fararar etter 1860, var det stor utflytting alt frå 1830-åra, som nesten tilsvara Amerika-farten i omfang, men som for ein stor del hadde Nord-Noreg som mål. Utferda til Nord-Noreg frå denne bygda heldt også fram etter at emigrasjonen til Amerika starta. Men det var vel først og fremst dei som kom frå dårlegare kår som fann sitt Amerika i Nord-Noreg. Reisa til Amerika var rela­ tivt dyr, men til Nord-Noreg kunne dei fleste kome seg. Nå var ikkje søking etter jord, eller det å slå seg ned på ein ny plass målet for all flytting. Vi finn også på 1800-talet det vi med eit moderne ord kan kalle pendling, arbeidsvandringar eller sesongvandringar for å søkje arbeid delar av året. Den største av slike sesongvandringar var den som kvart år skjedde til skreifisket i Lofoten. I dei gode skreiåra midt på 1800-talet kunne så godt som alle vaksne menn i Nordland amt ta del i dette fisket. I tillegg kom det folk frå Finnmark i nord til Møre i sør. I alle fall for nordlend­ ingane var utbyttet av dette fisket livsviktig. Mens mennene var borte frå heimen og budde i dei tronge fiskeværa bortimot tre månader i året, måtte kvinnene og barna ta seg av stellet heime. Denne arbeidsvandringa måtte såleis prege årsrytmen og arbeidssituasjonen for mange.

79 Av mindre omfang, men ikkje mindre viktig for dei det galdt, var sesongvandringane på Austlandet. Ofte som følgje av økonomis­ ke kriseår danna det seg flokkar av arbeidslaus ungdom som drog rundt i bygdene for å søkje arbeid, til dømes onnearbeid. Denne arbeidskrafta spela ei viktig rolle i nydyrkings- og jordforbetringsarbeidet i førre hundreåret, men kunne nok vere med på å trykke ned lønene og gjere situasjonen vanskelegare for dei fast­ buande husmennene og dagarbeidarane. Dei få større industrimessige arbeidsplassane som fanst her i landet på den tida drog nok også ein del sesongprega arbeids­ kraft. Det hende at folk frå Gudbrandsdalen reiste heilt til marineverftet i Horten for å få seg sommararbeid. Vi har ein utflyttings­ attest frå soknepresten for eit par lesjingar som drog ut på denne turen i 1841: «Huusmand Jesper Hansen Brennen, 45 Aar gam­ mel, og Søn Hans Jespersen, 21 Aar gammel, agte sig til Hortens Marineetablissement for der med almindeligt Arbeide at fortjene Noget. Jeg veed Intet at udsætte paa dem eller deres Vandel; og ser de ud til at være arbeidsdygtige og raske. Gud med dem!» Ei tredje type flyttingar ved sida av kolonisasjons- eller etableringsflyttingar og sesongflyttingar er det vi kan kalle nærflytting. Med dette meiner vi alle dei flyttingane som kom i stand til dø­ mes fordi ungdom gifta seg ut av bygda, kom i teneste hos slekt­ ningar utanfor bygda, eller flytta på grunn av tradisjon eller lik­ nande ting. Slike flyttingar gjekk ofte berre til grannebygda eller grannesoknet, men var likevel ganske omfattande, og om vi kartlegg alle slike nærflyttingar i eit større område, kan vi finne ei viss retning på flyttestraumen mot eit økonomisk sentrum. Det gjekk eit sig ned gjennom dalane og ut gjennom fjordane. Når det gjeld omfang kan det som døme nemnast at i 1865 var det for kvar tiande dovring som budde i heimbygda, ein som budde i ei av grannebygdene. Liknande tal finn vi for Nordland, og her kan vi også sjå ein straum i retning av fiskeristroka, sjølv om kvar flyt­ ting kanskje berre gjekk til grannebygda. FATTIGDOM OG UTFERD

Sesongvandringar og nærflytting

Utvandringa til Amerika

Den viktigaste og største av alle flyttestraumane her i landet var den som gjekk til Amerika. Amerikafarten her frå landet starta alt i 1825, men det var først i tida etter 1865 at emigrasjonen kunne måle seg med den innanlandske flyttinga. Og når emigrasjonen fekk så stor plass i folks medvit dei siste tiåra av 1800-talet, var det vel ikkje berre fordi han omfatta så mange, men også fordi oppbrotet og reisa til Amerika var så mykje meir dramatisk enn reisa til grannebygda eller til Nordland. Derfor veit vi meir om utferda Hl Amerika enn om den innanlandske flyttinga. Historia om den norske emigrasjonen Hl Amerika kan delast i to periodar - før og etter 1865. Den første perioden var pionerti­ da. Dei som drog over havet da, var pionerar både ved at dei opna og gjorde kjent vegen Hl Amerika for dei mange som skulle kome etter, og ved at dei våga å gje seg i kast med den ukjente og

80

Cleng Peerson (1782-1865).

FATTIGDOM OG UTFERD

ofte farefulle villmarka i Amerika, og skaffa røynsler for seinare generasjonar. Kleng Pedersen Hesthammer eller Cleng Peerson som han kom til å kalle seg, frå Tysvær i Skjold i Ryfylke var den første. Det var han som organiserte det første utvandrarfølgjet frå landet i 1825. Men også namnet på andre personar er blitt ståande, fordi dei var vegbrytarar ut frå sitt område eller fordi dei på annan måte spela ei viktig rolle for andre emigrantar. Johannes Nordboe, ein evnerik kar frå Ringebu, reiste i 1832 saman med kone og fire barn, og vart den første Amerika-fararen frå Gudbrandsdalen, eit område som skulle bli hardt råka av Amerika-feberen. Brørne Ole og Ansten Nattestad var dei første som drog frå Numedal, og Ole vart kjent for eit lite skrift han gav ut om denne reisa, «Beskri­ velse over en Reise til Nord-Amerika i 1837», eit skrift som vart mykje spreidd og lese av folk som tenkte på å emigrere. Også andre skaffa seg eit namn i den norske emigrasjonshistoria på grunn av ting dei skreiv. Kanskje best kjent av desse vart prestesonen frå Trøndelag, Ole Rynning, som gav ut «Sandfærdig Beretning om Amerika til Oplysning og Nytte for Bonde og

81 Menigmand. Forfattet af en Norsk, som kom derover i Juni Maaned 183 7». Men Ole Rynning vart også kjent som ein akta leiar av eit av dei første norske settlementa i USA Større innverknad på emigrasjonen enn desse skrifta fekk like­ vel alle dei breva, amerikabreva, som emigrantane skreiv til slekt og venner heime i Noreg. Beretningar i brev frå emigrantar som folk i bygda kjente, gjorde mykje til å påverke folk i den eine eller den andre retninga når det galdt spørsmålet om emigrasjon. Eit av dei tidlege norske settlementa var Muskego-settlementet i Wisconsin. Dit kom dei fleste telemarkingane den første tida. Men det synte seg snart at området for kolonien var uheldig valt. Landet var tungt å rydde, og det braut ut epidemiar der som drap mange. Bitter over motgangen skreiv tinndølen Jon Nielsen Bjørndalen eit langt brev heim der han åtvara folk mot å kome til Muskego: «Vi havde alle en god Forhaabning, da vi reiste op igjennem Landet... men vore Forhaabninger blev skuffet. For det første da vi kom til Milwaukee, mødte os paa Bryggen 2 af vore Landsmænd, da først saa vi, hvad for gode Ting man erhverver sig nemlig en mager Krop med et gustent gulblegt Ansigt, og saaledes seer de for det meste Ale ud.» Så reknar han opp alle dei vanskane nybyggjarane møter, sjukdom, klimaet som er for varmt og rått, landet som er tungt å rydde osv. Og så seier han til sist: «Jeg vil da slet ikke raade nogen af mine Paarørende at tænke paa, at reise til America, thi dersom de nu for Tiden skulde see de Norskes Tilstand i America, maatte de vist forskrækkes over deres Tilstand, da Sygdom og Elendighed hersker saa meget, at en stor Deel ere hendøde.» Slike og liknande brev sette nok ein støkk i mange som hadde tenkt å emigrere, og etter slike røynsler som Muskego-settlemen­ tet gav, sokk emigrantmengda nokre år, men tok seg opp att spe­ sielt etter vanskelege år her i landet som 1849 og 1853, og det var jo ikkje alle som hadde like negative røynsler å skrive heim att om som dei som kom til Muskego. Det var ikkje berre vanskane ved å etablere seg i villmarka i Amerika som møtte emigrantane. Også reisa dit kunne vere hard nok. Så lenge seglskip var einaste måten å krysse havet på, var reisa svært usikker. Ho kunne vare i månadsvis, var farleg og ikkje minst dyr. Det siste gjorde at ikkje kven som helst hadde råd til å emigrere. Den første tida kom dei fleste frå dei øvre laga i samfunnet. Folk frå husmannskår hadde vanskelegare for å skaffe pengar til reisa. I alt utvandra om lag 78 000 menneske her frå landet fram til 1865. Det var Sørvestlandet og Telemark som den første tida mista mest folk til Amerika. Seinare kom også Hallingdal, Vald­ res og delar av Gudbrandsdalen med, og til slutt Sørlandet. I den tidlege utvandringa kom emigrantane først og fremst frå bygde­ ne. Men frå 1870-åra og særleg i 1880-åra var utvandringa frå byane stor - større enn gjennomsnittet for bygdene. Byutvandrarane kom først og fremst frå Christiania, men også fra sørlandsbyane og frå Stavanger.

FATTIGDOM OG UTFERD

Plassen på emigrantskipa var utnytta vel og komforten var ikkje av det beste. Det var ikkje uvanleg at båtane hadde fe som returlast frå Amerika til Europa. Innreiinga var derfor ikkje permanent, og reisa var langt frå noka lystreise.

FATTIGDOM OG UTFERD

Masseutvandring

Fram til 1867 hadde styres­ maktene her i landet ingen kontroll med eller oversyn over utvandringa til Amerika. Dette hadde fleire uheldige sider, og frå 1867 vart det innført kontroll på den måten at politiet i utvandringshamnene skulle føre protokoll over alle som utvandra og kontrol­ lere kontraktene som var inngåtte mellom agentane for emigrantreiarlaga og utvand­ rarane.

Agitasjon for å få folk til å reise

Om utvandringa før 1866 gjorde sterkt inntrykk på styresmakte­ ne og dei som var att her i landet, vart dette likevel berre som ei opptakt å rekne for det som skjedde i 1866. Dette året starta den såkalla masseutvandringa. Ho skulle fram til første verdskrigen tøme landet for bortimot 680 000 menneske og gjere Noreg til det landet i verda som nest etter Irland mista forholdsvis flest men­ neske til Amerika. Årsakene til denne storutflyttinga var mange. Ein del grunnleggjande årsaker har emigrasjonen felles med den innanlandske flyttinga: folkeauken og mangelen på levebrød, uår og økonomiske kriser. Den siste faktoren gjer at vi kan dele inn forløpet av emigrasjo­ nen etter 1866 i tre tydelege bølgjer. Den første går frå 1866 til 1873 med høgdepunkt rundt 1868. Så var emigrasjonen låg midt i 1870-åra, dels på grunn av relativt gode tider her heime og dels på grunn av vanskelege tider og arbeidsløyse i Amerika. Men den siste delen av 1870-åra og heile 1880-talet var harde år for mange bygder og byar i Sør-Noreg, ei krise som hang saman med den produksjonsomlegginga i jordbruket som var ein del av det som er blitt kalla det store hamskiftet. Og denne økonomiske krisa gjorde at ei ny emigrasjonsbølgje rulla fram frå 1879, nådde ein topp i 1881 og ebba ut rundt 1894. Den tredje bølgja reiste seg rundt hundreårsskiftet, toppa seg i 1903 og rulla fram til ho vart stoppa av den første verdskrigen. Folkeauke, hamskifte og økonomiske konjunktursvingningar er altså dei grunnleggande årsakene til desse utvandringsbølgjene. Men i tillegg kjem meir tilfeldige ting som styrker eller svekker dei grunnleggande faktorane. Når vi set eit skille i utvandringa ved 1866 er det fordi at borgarkrigen i USA da nyleg hadde slut­ ta og samstundes var indianeropprøra, som kunne gå hardt utover dei kvite nybyggarane, slegne ned. Dei som hadde utsett utvandringa så lenge som ufreden i USA vara, stod nå fritt til å reise. Dessutan kom den såkalla Homestead-lova i USA i 1862 som gav nybyggarane 650 mål jord utan anna betaling enn eit oppmålingsgebyr. Dette var sikkert lokkande for folk som kom frå ei jordfattig bygd. Og i tillegg kom dei store jernbaneanlegga i USA etter borgarkrigen og gjorde det lett for folk å få arbeid. Etter kvart vart det også lettare og billegare å kome seg over havet, da store reiarlag starta dampskipsruter og oppdaga at det var pengar å tene på å frakte emigrantar.

Desse reiarlaga dreiv også i samarbeid med dei amerikanske jern­ baneselskapa ein storstilt agitasjon for å få folk til å reise til Ame­ rika. Reiarlaga ville gjerne fylle skipa sine, jernbaneselskapa ville selje jorda dei hadde fått frå staten for å bygge jernbane gjennom villmarka. Denne agitasjonen var i stor grad retta mot Skandina­ via og gjorde nok sitt til at emigrasjonen vart så stor herifrå. Det fanst hovudagentar for kvart reiarlag i dei store byane, og hovudagentane hadde underagentar i alle bygder. I ei lita bygd som

Med masseutvandringa vart befruktninga av emigrantane ein storindustri. Fleire reiarlag kon­ kurrerte om passasjerane, og det var også tillaup til priskrig. Eit av dei best kjende emigrantskipa var den engelske Wilsonlinjens «Montebello» som frakta emigran­ tane til England, der dei gjekk ombord i eit anna skip. Eder legg «Montebello» frå kai i Kristiania i 1903.

Da folk vart spurt om årsaka til at dei emigrerte, gav enkelte nordlendingar eit svar som dette: «Tabt Lysten til at drive Fiskeriet formedels den Uor­ den paa Søen som den nye Fiskerilov foraarsager». Det dei siktar til er Lofotlova av 1857 som organiserte fisket på Lofothavet på ein ny måte. Og denne nye orden har tydeleg­ vis vore ei årsak til at somme reiste til Amerika.

Dovre fanst det ikkje mindre enn 11 agentar med til saman 21 agentur. Reiarlaga dreiv også annonsering i avisene, og dei brukte alle argument for å få kundar. «Linien fragter hverken Kreaturer eller Irlændere,» heitte det til dømes i ein annonse frå Bremerlinien. Og det ser også ut til at norsk-amerikanarar som var heime på besøk fekk provisjon frå reiarlaga for å skaffe passasjerar til emigrantski­ pa. I alle fall finst annonsar i ymse aviser som at «Hertil hjemkomne Amerikanere ( - ) kunne faa fri Tilbagereise og høieste Provision ved strax at henvende sig til Thingvalla-Liniens HovedContor i Christiania.» Men når dei grunnleggande årsakene først var til stades, var slektskap med emigrantar ein viktig faktor. Ei undersøking av slektskap mellom emigrantar frå Dovre viser at i det første femåret etter 1865 hadde 1/5 av alle emigrantane nære slektningar blant dei som tidlegare hadde emigrert, men går vi til det siste femåret før 1900 hadde heile 3/4 av emigrantane nære slekt­ ningar i US A Desse slektskapsbanda skaffa folk i Noreg gode og førstehands opplysningar om tilhøva i USA, og vissa om å ha slekt og nære venner i det landet dei kom til, var sikkert ein viktig faktor når dei tok avgjerda om å emigrere. Dei som hadde slektningar i USA kunne lettare skaffe seg bil­ lett enn andre ved at dei fekk billettar frå Amerika, såkalla prepaid tickets. Av dovringane som emigrerte reiste vel halvparten på slike billettar som var betalte i Amerika, og som venteleg var, reiste ein

84

FATTIGDOM OG UTFERD

Den gamle mottakarstasjonen for emigrantar i New York, Castle Garden, var i 1867 tydelegvis svært nedslitt, etter ei omtale i Morgen­ bladet å dømme: «Den uhyre, run­ de, uanselige Bygning hvori Emigranterne føres ved sin ankomst, befinder sig i en saa forfalden Til­ stand, at det er sørgeligt at se. Kal­ ken holder paa at falde af baade Vægge og Tag; man ser store Styk­ ker af de bare Lægter; der er store huller i gulvet, og det er forbundet med virkelig Fare at gaa under det idelige Drys afKalk som faller ned i store Stykker, især for Børn hvoraf Bygningen ved Emigrantskipenes Ankomst næsten er opfyldt. Den hele Bygning ser i Virkeligheden saa forfalden ud, at selv den Modigste med god grund kan frygte for, at den en vakker Dag eller Nat vil ramle ned over ham.» Men først i 1891 vart Castle Gar­ den erstatta av ein ny emigrantstasjon, Ellis Island.

mykje større del av dei som hadde slekt i Amerika på slike billet­ tar enn dei som ikkje hadde slekt. Ved sida av desse årsakene til utvandringa kan vi også finne meir personlege grunnar. Ein bondegut frå Dovre seier at han har kjent bygdesnakket så sterkt imot seg fordi han «stiftede Bekjendtskab med en fattig Pige» at dette har vore ein medverkande grunn til at han reiste. Ugifte mødre reiste for å sleppe unna vanæra, ein og annan gut reiste for å sleppe farspliktene, og blant dei tidlege emigrantane finn vi også religiøse årsaker. Men dei viktigaste årsakene må likevel ha vore dei materielle. Frå 1905 vart emigran­ tane spurde om årsaka til at dei reiste da befraktningskontrakta vart skriven, og dei aller fleste frå Dovre har her oppgitt at dei reiste for å tene pengar, eller for å få «bedre fortjeneste».

Amerikabreva

Korleis opplevde så folk det å emigrere? Kva tenkte dei om reisa, om det dei såg om tilhøva dei kom til å leve under, om Amerika? Når det gjeld desse spørsmåla, er Amerikabreva ei framifrå kjelde. Sjølve den lange reisa var nok ei stor oppleving for folk som kanskje ikkje hadde vore stort utanfor heimbygda før. «Paa reisen gik alt vel. Os var ikke meget syke. Det var en dag paa Atlanter­ havet at vi havde styg storm saa bølgerne slog indover dæket, og da var os syge lit. Vi var otte døgn og et halvt over Atlanteren, og saa var os 2 1/2 døgn in igjennem landet. Da os kom til jernbane-

FATTIGDOM OG UTFERD

85

For folk frå t.d. Gudbrandsdalen måtte prærien vere eit uvant og vanskeleg landskap å finne seg til rette i. Men for folk frå tronge hus­ mannskår måtte dei store prærieviddene med jord dei berre kunne sette plogen i også vere mykje av eit paradis. Desse bileta som syner hus og interiør på farmen til ein hus­ mannsson frå Vågå syner at han har gått ein lang veg frå husmanns­ plassen i Noreg.

stasionen i Necedah og os skulde taa, saag vi ikke noget som kunde være by, ei heller nogen vi kjente. Vi trodde ikke vi var fremme. Vi gik til en af konduktørerne og sagde: «Mon Necedah er her?» «Necedah, Necedah,» svarede han, ti han kunde ikke snakke norsk noget.» Necedah er ein liten by i Wisconsin som var reisemål for mange gudbrandsdøler. Seinare skreiv emigrantane om kva slags arbeid dei kunne få, om arbeidstilhøva, om kor stor løn dei fekk for arbeidet, slik som denne brevskrivaren: «Jeg reiste hid - ikke for at tjene Penger -

86

Jørgen og Anna Engen emigrerte frå Dovre til Sør-Dakota i 1883 som nygifte. Jørgen var husmanns­ son og arbeidde på veganlegg før han emigrerte. Dette fotografiet sendte dei heim att rundt hundre­ årsskiftet, og det fortel om både auka familie og auka velstand etter at dei kom til Amerika.

Kritikk

FATTIGDOM OG UTFERD

men for at se Forholdene her. Saaledes har jeg ikke kastet mig in i de styggeste Arbeider her som er livsfarlig og helseødeleggende. Jeg har prøvet og arbeidet for de blodsugende Storfarmerne, samt paa offentlig Jernbanearbeide og i Skougen. Naar man kommer hid, saa for man vide hvad det er at arbeide. Om sommeren naar den tropiske Sol høit oppe paa Himlen kaster sine yders brendende Straaler ned paa Arbeidernes Hoveder, der i denne vanskelige Stiling maa holde paa at arbeide ustanselig i 6 å 7 Timer uden Hvil og Mad. Sveden rinder saa man kan vride Skjorten saa Bækken flyder paa Gulvet, ligesom i Norge naar de vasker Klæder. Luften er undertiden saa trykkende at man neppe kan puste. Om Vinteren derimod er det saa koldt at man fryser i Ansigtet som man skulde blive brændt» Når det gjeld betalinga arbeidarane kan få, har han dette å seie: «Forudsat de er ved Helsen, arbeidsom, passog og ædruelig kan de legge sig meget til Bedste.» Men så seier han vidare: «Millionnærene her har en stor Magt. En Millionær kan sope ind flere Penger end Tusind Arbeidere med sine Hænder. Det er vanskelig at faa Ret paa dem, da de bestikker Dommerne og betaler Vidnerne for at vidne falsk. Men naar amerikanske Arbeidere ikke runerte sine Penger til Drik og kastede overbord Reisefeberen, saa kunde de tvinge dem ved Striker til høiere Dagløn.» Vi nemnte at brev frå slekt i USA kunne vere det som fekk folk til å bestemme seg til å emigrere: «Jeg vil nu indslutte nogle faa ord til dig, min kjære broder og spørge oprigtigt om du haver lyst at komme til Amerika saa maa du ikke betænke dig lenger end til næste vaar, ti nu er du strags i de aar at du kommer i militærtje­ neste, saa er det paa høi tid at komme til næste vaar vist du har lyst. Du kan tjene mere paa to maaneder her end du kan tjene i Norge hele aaret. Kjære fader, du maa hjelpe Ole med nogle penger. Du maa selge et par kreaturer og laane ham.» Om samfunnstilhøva i USA har same brevskrivaren desse kommentarane: «Det er en god ting at alle her i landet har den samme ret ligesaavel den fattige som den rige. Alle har stemmeret for embedsmend, ja, lige til den høieste i landet, nemlig presiden­ ten. Jeg har stemmet mange ganger ogsaa for den nye konge, men saadanne som jeg havde ingen ret i Norge. Her behøver du ikke tage luen af om du møder en prest eller en lensmand.»

Men vi finn også kritiske kommentarar til det amerikanske sam­ funnet, til dømes dette som er skrive under depresjonen i USA sist i 1890-åra: «Her er en besynderlig tid. Landet er opfylt med hvede og overfylt med alle slags levnedsmidler, men enda holder det paa at blive hungersnød i de store byer fordi den arbeidende klasse intet arbeide faar og har saaledes intet at kjøbe mad for ivor billig maden er. Vi har slet ikke Gud at skylde for disse haarde tider i Amerika for han har velsignet landet hidtil med rige frugter, men skylden ligger i presidenten og hans regjeringsstyre, og saa hos Capitalisterne.»

Dei norske bygdesamfunna vart prega av emigrasjonen på fleire måtar. Ikkje berre vart dei tappa for mykje folk, men også for dei men­ neska som vart att, vart livet ann­ leis på mange måtar. Dei fekk t.d. gjennom amerikabreva kontakt med eit samfunn som var heilt ann­ leis enn det norske, og det å ha slekt­ ningar som hadde emigrert, kunne nok gi litt ekstra status. I dette inte­ riøret fotografert på Otta i 1907 har reklameplakaten for emigrantskipet fått ein meir dominerande plass enn bileta av kongefamilien.

Den eldre kvinna som skreiv dette, kommenterte også seinare andre hendingar, som det at kvinnene i Noreg har fått stemme­ rett: «Jeg forstaar mig ikke paa om det er godt eller ondt der i byg­ den, men presten siger at vist kvinderne fik stemmeret her saa vilde dem faa ud baade salonerne og alle berygtede huse. Kort sagt, dem vilde reformere hele Amerika. Men her har kvinderne ikke faat nogen stemmeret enda, for mændene tror at vist kvin­ derne fik stemmeret saa maatte mændene snart træde i konenes sted og stelle huset og børnene. Ja det er ikke ofte jeg ler, men jeg maa le lit til dette aligevel.» Når denne kvinna i eit av dei siste breva ho sender heim att til Noreg skal vurdere sjølve det at ho og familien reiste til Amerika, ordlegg ho seg slik: «Vi er glade for at vi reiste hid til Amerika for børnenes skyld. Men vi har sandeligen arbeidet saa hardt siden vi kom hid, at vi har vist havt det ligesaa godt om vi havde været stille i Norge. Men naar børnene har det saa bra, saa tænker vi ikke mere paa vort slid og slæb. Vi har det godt nu, Gud ske lov. Amerika har været et velsignet land for fattige folk som har kom­ met over hid.» Om emigrasjonen stort sett gav betre kår til dei som utvandra, så førte det til mange skadeverknader for landet dei reiste frå. Ungdomen reiste bort, og landet vart tappa for kapital. Ikkje før etter hundreårsskiftet vart det gjort noko større for å stoppe emi-

88

FATTIGDOM OG UTFERD

1

Locomobil.

Industrialiseringa skapte trong etter arbeidskraft, først og fremst i byane, og var med på å stoppe utvandringa til Amerika. Men på den andre sida skapte industrialise­ ringa ein ny teknologi i jordbruket, nye kraftkjelder, slik som lokomobilen, og nye maskiner, som treskemaskina. Dette reduserte trongen etter arbeidskraft i jordbruket og skapte ei viktig strukturendring i bygdesamfunna.

Tærskemaskine No. 4.

grasjonen, Hl dømes gjennom Selskabet Hl EmigraHonens Indskrænkning. Men det var vel først og fremst gjennom indu­ strialiseringa av landet og den trongen etter arbeidskraft som der­ med vart skapt at folk frå arbeidarklassa lettare fann ein plass for seg og sine innanfor landets grenser. Denne industrialiseringspro­ sessen starta alt rundt 1850 med den nye teksHlindustrien og dei mekaniske verkstadene. I 1870-åra kom treforedlingsindustrien med full tyngde, først og fremst i Drammensvassdraget. Og rundt hundreårsskiftet kom den elektro-metallurgiske industrien, med Norsk Hydro som den fremste verksemda. Denne nye produksjonsmåten, den industrielle, sette nye og andre krav Hl arbeidsorganiseringa enn Hdlegare. Arbeidskrafta måtte samlast på store arbeidsplassar og plasserast nærast mog­ leg energikjeldene, i dei fleste Hlfelle vasskrafta. Dette var ein vikHg føresetnad for veksten av byane i siste delen av 1800-talet. Og industrien trekte servicenæringane med seg. Samstundes kom betringane i kommunikasjonane med veg jernbane og tele­ graf. Alt dette verka med Hl at byane vaks. ChrisHania auka folke­ talet med 57 prosent frå 1855 Hl 1865, og i dei neste 20 åra fram Hl 1885 var folketalet nesten dobla. Auke i folketalet var det også i Trondheim, om ikkje så kraftig som i ChrisHania. Og ein by som Hamar vaks med nesten 5 prosent i året frå 1875 Hl 1885. Bodø og andre tettstader i Nordland hadde også si rike blomstringsHd i 1860- og 1870-åra. Med denne utviklinga tok flyttinga ut frå landet etter kvart slutt, i alle fall når det galdt Austlandet. Men den innanlandske flyttinga heldt ved og har vel heller auka med åra, da det indu­ strialiserte kapitalisHske samfunnet meir enn det gamle jord­ brukssamfunnet er avhengig av ei mobil arbeidskraft. Arnfinn Engen

«Disse uforskammede Piger...» I vårt land har til alle tider de aller fleste mennesker, både kvinner og menn, arbeidet med sine hender, sine redskaper og sine husdyr for å skaffe seg levebrød - for å dekke sine grunnleggende fysiske behov. De som utelukkende kunne leve av andres arbeid var få, om vi sammenligner med andre land. Maskinalderen som med tyngde veltet inn over landet fra midten av 1800-årene brakte likevel her som andre steder en sosial revolusjon i sitt spor. De som arbeidet for penger - daglønn, månedslønn eller årslønn - i fabrikk eller på kontor ble så mange flere. Hvordan virket dette på kvinnene og deres muligheter for yrkesvalg? Var arbeidet på fabrikken noe kvinner ble tvunget inn i, eller en ny åpning? Var det bedre å stå i butikk enn å være tjenestejente på landet eller i byen? Måtte forholdsvis flere kvinner regne med å finne et lønnet arbeid hele livet igjennom fordi giftermålssjansene ble færre på grunn av mannsov erskuddet i utvandringen?

'Samling før demonstrasjonstoget. Tjenestejenter og sypiker var at­ skillig større yrkesgrupper, men de organiserte seg først etter inntrykk av fyrstikkarbeiderstreiken.

En kvinne (født 1900) tok fabrikkjobb: «Jeg begynte med 100 kroner måneden og betalte 75 kroner hjemme.»

«I tobakksindustrien arbeidet en masse skolepiker. Det luk­ tet tobakk av disse pikene; de rullet sigarer og sigaretter med fingrene dengang.» (Aksel G. Lunner, født 1888).

I 1889 streiket fyrstikkarbeiderskene i Christiania. Streiken opp­ stod spontant i protest mot arbeidsvilkårene. Arbeidstida var fra kl. 6 til 19.30, og lønna var blant de laveste for kvinner i industrien (3-6 kr. uka). Særlig urettferdig virket mulktsystemet. Kom arbeiderskene ett minutt for sent, ble det trukket 19 prosent av ukeløn­ na. Men verst var helsefaren. Sykdommen fosfor-nekrose, kalt «masse i tenna», angriper kjevebenet. Det eneste botemiddelet var å meisle bort det syke stykket. Mange fyrstikkarbeidersker hadde dype søkk i ansiktet etter få år. Streiken varte i 7 uker, men kravet om «1 øre mer pr. gros» førte ikke til noe lønnstillegg. Det eneste som ble oppnådd, var at mulktsystemet ble lettet. Likevel blir fyrstikkarbeiderskenes streik fremdeles husket for­ di den vakte sympati i vide kretser. Flere kunstnere holdt konser­ ter til inntekt for fyrstikkarbeiderskene, og ikke minst gjorde det inntrykk at dikterhøvdingen Bjørnson satte all sin kraft inn for deres sak og talte på streikemøtene. Kvinnene selv gikk i demons­ trasjonstog og samlet inn streikebidrag. De dannet fagforening, den første varige for kvinner. Pressen gav streiken stor publisitet, og middelstandens avislesere «oppdaget» at det fantes kvinnelige' fabrikkarbeidere. Fotografier fra fyrstikkarbeiderskenes streik er velkjente for mange også i dag, og de har sikkert vært med på å befeste en nokså utbredt forestilling: Arbeiderklassens kvinner i forrige århundre var fabrikkarbeidersker, og lønnsarbeid for kvinner var nytt med industrisamfunnet. Slik var det ikke. Lønnsarbeid for kvinner går tilbake til det gamle bondesamfunnet, og tjenestejentene er den største yrkes­ gruppe for kvinner så sent som 1910. Holder vi tjenestejentene i jordbruket utenfor, er likevel lønnet husarbeid det yrket som sys-

91 selsetter flest kvinner, dernest kommer industri og håndverk. Jordbruk, husarbeid og industri til sammen sysselsatte omlag 4/5 av alle kvinner med lønnsarbeid. Resten fordeler seg på butikk og kontor, selvstendig næringsdrivende (til sammen ca. 9 prosent) og høyere funksjonærer - som lærerinner og kvinner i telegraf, tele­ fon og postvesenet (under 2 prosent). Veksten i det som i dag er viktige kvinneyrker, butikk, kontor og sykepleie, kommer først fra 1880-tallet, og virkelig store blir disse gruppene først ut i vårt århundre. Nå kan vi kanskje tro at det var svært få kvinner i det hele tatt som måtte tjene til livets opphold ved lønnet arbeid i slutten av forrige århundre. Men det var faktisk en større andel av alle kvin­ ner over 15 år dengang enn i dag som hadde yrke - om lag en tredjedel for hele perioden 1875-1910, eller i alt over 270 000 i 1900. I denne oversikten skal vi se først på arbeiderklassens kvinner ettersom de er flest, men vi skal også se på de yrkene som tiltrakk seg kvinner fra overklassen og middelklassen. For dem var lønnet arbeid noe nytt. Vi skal undersøke arbeidsvilkår og lønnsforhold, men vi skal også prøve å kaste lys over hvordan kvinnene i ulike yrker oppfattet sin egen situasjon og hvilke holdninger de møtte i sitt miljø når de tok lønnsarbeid. Til slutt skal vi sammenlikne kvinnenes yrkesvalg og yrkesliv med våre dagers situasjon. (DISSE UFORSKAMMEDE PIGER . . .»

Til indtægt for

fyrstikpakkerskernes strejk holdes torsdag 31. oktober kl. 8 af­ ten offentligt møte i Arbejdersamfundets store sal.

T

Bjørnstjerne Bjørnson, aere Oscar Nissen m. a

Entre 25 øre. Oog mottas med tak ogsaa mere.

Tjenestejentene - den største gruppen

«Tjenestepigerne må adlyde deres Herskab, både for dets egen, og for Guds Skyld, der befaler Tjenere at elske og adlyde deres Husbonder og Madmødre.» (Hanna Winsnes, 1851) «Disse ustadige, fordringsfulle og uforskammede Piger.»

(Morgenbladet, 1897) Hun som forteller dette, var 18 år i 1909. Da ble hun enepike på Frogner: «Jeg fikk 5 kroner måneden i lønn, pluss kost og losji. Jeg kunne kjøpe et stort forkle for 5 kroner. Jeg måtte holde meg med tøy. Jeg jobba fra 6 om morgenen til 12 om natta.»

Yrket som tjenestejente er det kvinneyrke som har lengst tradi­ sjoner. Det går tilbake til det gamle bondesamfunnet og har eksis­ tert i byene så langt tilbake vi kjenner til. Etter 1870 da byene for alvor tar til å vokse - både Christiania og Trondheim dobler sitt folketall 1870-1900 - er tjenestejentene største yrkesgruppe for kvinner, og fremdeles den eneste i jordbruket. 11900 var det i hele landet 105 000 tjenestejenter, det vil si 39 prosent av alle kvinner med lønnsarbeid. I Trondheim var godt over halvparten av yrkeskvinnene tjenestejenter, i Christiania 46 prosent i 1875 og 30 prosent i 1900. De fleste var innflyttere. En undersøkelse fra Oscarsgate, 1891, viser at over 90 prosent av tjenestejentene var født utenfor Chris­ tiania. I Trondheim var bare en fjerdedel født i byen. Det store kvinneoverskuddet på Vestkanten i Christiania kommer av at der bodde så mange «piger».

92 «Rangordning i kjøkkenet» hos Christianiagrosserer i 1890. En utlært kokke var gjerne eldre enn stuepiken, og kunne tjene det dob­ belte (225 kroner året mot stuepi­ kens ca. 100 kroner).

Julehelgen var særlig strevsom for «pigene». Bildet er fra 1909 og heter «Bybud».

Bare et fåtall av husholdningene (ca. 15 prosent) hadde råd til å ha «pige», men noen hadde både kokkepike, stuepike, barnepike og husjomfru. Dette var også rangordningen pikene imellom. Enepikene var likevel i flertall, og de hadde lavest lønn og hardest arbeidsforhold. Nå varierte tjenestejentenes kår en hel del. Å tjene hos andre kunne være en kortvarig periode i en kvinnes liv hvor hun lærte den finere husholdnings hemmeligheter og tilegnet seg ferdighe­ ter og erfaring som kunne gjøre henne mer ettertraktet på ekte­ skapsmarkedet. Som i bondesamfunnet var det å ha huspost for de fleste en aldersrolle, et ledd i en livssyklus, og de færreste (i Christiania 1/4) fortsatte som tjenestejenter etterat de var 30. Så godt som alle var ugifte. Den trofaste «husjomfru» som fulg­ te familien helt til aldersdomsskrøpelighet førte til at hun fikk av­ skjed (uten pensjon!), blir et særsyn mot slutten av 1800-tallet. Fremveksten av andre yrker - og den voksende middelklasses sti­ gende etterspørsel - gjør tjenestejentene til en gruppe på flyttefot. De skifter post ofte - det var kanskje den viktigste frihet de hadde, og mange går over i annet arbeid så snart de kan. De slutter hvis de gifter seg, og i masseutvandringsårene på 80-tallet har nok mange søkt utveier på andre siden av havet. For bygdejenter i en tid da jordbruk gir stadig færre arbeid var huspost i byen så godt som eneste og iallfall viktigste utvei, fordi de dermed løste problemet med å skaffe seg et sted å bo. Jobb

93 som trise på dampbåt, kjøkkenpike på hotell og restaurant og lig­ nende var mer ettertraktet, men langt sjeldnere og vanskeligere o fo a ta. Byjenter skydde huspost. Når vi ser på arbeidsforhold og lønn, skjønner vi hvorfor: Tjenestejentene hadde ingen ordnet fritid, det var halve søndagen fri annenhver uke. De måtte alltid stå til disposisjon, og arbeidsdagen var vanligvis 16 timer - fra seks morgen til ni—ti om kvelden. (For bygdejentene var ikke det så avskrekkende, for på landet, måtte de gjerne opp i femtida, og lønnsnivået lå lavere enn i byen.) Tjenestejentene bodde på små og uoppfyrte pikeværelser som var plassert innerst i byleilighetene, mellom kjøkkenet og avsatsdoen ved kjøkkentrappen, eller de sov rett og slett i en benk på kjøkkenet. Ofte måtte flere piker dele rom eller til og med seng. Kosten kunne være knapp, og det var slett ikke uvanlig at fruene låste matskapet etter å ha porsjonert ut brød, smør, sukker og kaffe.

«DISSE UFORSKAMMEDE PIGER ...»

Tyendeloven

Det hendte at gifte koner fra Hallingdal gikk til byen og tok «tenest» hvis økonomien var dårlig. De møtte opp ved sta­ tuen av Christian IV i Kristi­ ania og festet seg for 12-15 daler vinteren.

Tjenestejentene var underlagt Tyendeloven (som ikke ble erstattet av noen ny lov før i 1948, da det knapt fantes hushjelper mer). Dette innebar at husbonden - eller fruen - hadde rett til uten vi­ dere å bortvise «utro eller beruset» tyende, eller hvis hun var «uly­ dig eller oppsetsig». Hun kunne ilegges mulkt på 4-50 kr. ved «natteløperi» dvs. opp til halvparten av årslønna. Fram til 1891 stod hun under hustukt. I 1890 klager flere hushjelper i pressen over legemsfornærmelse fra husmødrene. Tjenestejenta selv kunne bare skifte post ved faredagene (hvert halvår), og begge parter hadde tre måneders oppsigelsestid, men det er tydelig at det var lett for herskapet å unngå oppsigelsesti­ den (ved å bortvise ulydig tyende «uten videre»). Å søke post kunne skje på forskjellige måter. Hvis de ikke ble skaffet plass gjennom slektninger eller kjente eller gjennom aver­ tissement i avisene, kunne de søke festekontorene. Bare ett festekontor i Christiania var offentlig, og de private (60 i 1899) krevde innskrivningspenger og betaling når plass Var skaffet. Utgiftene kunne beløpe seg opp i tredjeparten av en må­ nedslønn. I Drammen møttes herskap og tjenere på Strømsø torg på faredagene, og det ble akkordert og kjøpslått. «Socialdemokraten» skrev i 1895: «Her stod arbeidssøkende nærmest på fesjå. De ble gransket, veiet og målt. ( - ) En kan være fristet til å kalle det slavemarken.» Denne skikken varte ved til 1906. Tjenestejentene lå lavest i tidens lønnshierarki. De fleste tjente på 1890-tallet mellom 100 og 120 kr. året ved siden av kost og lo­ sji, men det forekom lønn ned i 60 kr. året så sent som 1915. De best betalte, kokker og husholdersker, kunne komme opp i 240 kr. året. Mannlige tjenere fikk det dobbelte eller mer. Det er gjort beregninger over verdien av kost og losji, men gjennomsnittsløn­ na kommer likevel ikke opp i mer enn 300 og 350 kr. året. Søm, som ble regnet som det dårligst betalte av alle kvinneyrker, ble lønnet med 300-500 kr. året på samme tid.

94

«DISSE UFORSKAMMEDE PIGER . . .»

Fattigkassereren i Trondheim beklaget seg i 1896 over «den talrige Flok af unge Mennesker der på ingen måde vil tage Tjenes­ te som Tyende - eller gjør sig umulig som sådanne.» Vår tid kan kanskje lettere se situasjonen med «den talrige Floks» øyne.

Syerskene - bytte for overklassens menn?

Syerskene drog omkring og bodde i herskapshusene mens de sydde fruers og døtres kjoler for sesongen. Tidspress og nattarbeid hørte med. Chr. Krohgs maleri, «I daggry», fra 1880.

Tjenestejenter og sypiker var de av arbeiderklassens kvinner som ferdedes i overklassens hjem og som først ble «oppdaget» av sam­ tidens tendenslitteratur: Seksuell utnyttelse - «forførelse» - fra det mannlige herskaps side var et dramatisk og yndet motiv, og det var egnet til å levendegjøre klassemotsetninger og undertrykkelse kanskje bedre enn noe annet mellommenneskelig forhold. Var det noe faktisk grunnlag for å gi dette motivet så bred plass? Folketellingsdata for Trondheim viser at svært mange av syers­ kene hadde barn utenfor ekteskap. I Christiania var mange av de ugifte mødrene forhenværende tjenestejenter (forhenværende for­ di graviditet alltid førte til oppsigelse). Nå kan det høye tallet på syersker blant ugifte mødre også for­ klares på annen måte. Hjernmesøm var en vanlig levevei for kvin­ nelige forsørgere: Det lot seg kombinere med husholdnings- og omsorgsarbeid. Kombinasjonen betydde en arbeidsdag på opp til 16-18 timer, og hjemmesyerskene hadde dårligst lønn av alle syersker - ca. 300 kr. året. Her forteller en 47 år gammel kvinnelig forsørger (1905): «Da jeg er mine 86-aarige Forældres og en syg Søsters Forsør­ ger, saa har jeg for at klare Tilværelsen stadig maattet sælge bort mine Eiendele, og Kosten har siden 1896 bestaaet af to Gange daglig Havregrynsgrød, Kaffe og tørt hjemmebagt Brød. Aldrig Smør, Ost, Fisk eller Kjød i Huset. Dette Kosthold, hvortil kommer Kundernes stadige Nedtrykkelse af Arbeidspengene, til trods for deres fulde Tilfredshed Aar efter Aar med det utførte Arbeide, gjør, at jeg selv ikke længere er saa stærk og utholdende som før, og jeg finder, at Kjolesøm er den mest fortvivlede Leve­ vei. Hjalp ikke mit medfødte gode Humør og Evnen til at se de formaaende Kunders Smaalighed i et muntert Lys, saa orkede jeg ikke at holde ut, men jeg er jo nødt til at staa i denne Levevei, saalenge mine gamle Forældre lever, for at kunne være i Huset om dem i deres stadige Alderdomssvaghed. Havde ikke dette tvunget mig, vilde jeg tusen Gang hellere tjene mit Brød som Tjenestepige.» Syerskene er en yrkesgruppe som spenner over både industri, systuer og arbeid i hjemmet med linsøm for forretninger (de dårligst stilte) - og sypiker i fine hus som kunne tjene ganske bra - opp i 500 kr. året. De som arbeidet på systuer hadde fast ar­ beidstid og tjente også bedre enn hjemmesyerskene. I Trondheim var syerskene en større yrkesgruppe enn fabrikkarbeiderskene. Vi skal være klar over at når statistikken forteller at industrien sysselsatte 21 prosent av alle kvinner med lønns­ arbeid i 1900, er både håndverk og industri regnet med. All søm utgjorde omlag halvparten av disse arbeidsplassene.

DISSE UFORSKAMMEDE PIGER . . .»

95

Fabrikkarbeid

Wilhelm Peters' maleri fra Hjula veveri 1887/88.

«Dem vil vel le av det i dag, men jeg var så glad i arbeidet mitt at jeg lengtet tilbake på jobben. Når jeg kom tilbake til veveriet etter feriene mine, så var det sånn at jeg klappa vevstolene mine og sa: Goddag igjen!» (Kvinne, født 1904)

I Norge arbeidet kvinner i malmvaskerier og gruver, bare i dagen. I Sulitjelma var det i 1909100 sjeidersker med regelmessig natt­ arbeid. Dette bildet viser engelske gruvearbe idersker.

For landet som helhet er håndverk og industri det tredje viktigste kvinneyrke (etter jordbruk og lønnet husarbeid) i hele perioden. Fabrikkindustrien vokser sterkere enn håndverk, og vi finner kvinner i så godt som alle industrigrener, for eksempel gruveindustri. Selv typiske mannsindustrier som papir og metall har begge et kvinneinnslag på omlag 10 prosent, og kjemisk har nes­ ten 25 prosent kvinner i 1900. Vi skal gi ordet til en kvinne (født 1885) som gikk over fra husarbeid til treforedlingsindustrien: «Samme høsten som jeg ble konfirmert begynte jeg som innejente på en gård. Lønna var 5 kr. i måneden. Det var bare slit å være der. Opp kl. halv fire og gå i et kjør til elve-halv tolv om kvelden - særlig i slåtten. Jeg husker at jeg en gang fikk kjeft av bonden for at jeg kokte for sterk kaffe. Han hadde et par eldre husmenn, og de var glad i sterk kaffe. Jeg fikk streng beskjed om å bruke mindre bønner, og heller ikke måtte jeg sette fram for mye sukker til karene. Det var for godt for dem å få sukker til kaffen. I 1901 begynte jeg på et tresliperi, i pakkpresseriet. Det var en kar og jeg som pakket masseballene, og det var et fælt slit. Lønna mi var 9 øre tonnet, og jeg klarte 5 kr. i uka på 12 timers dag. Det var ei jente på motskiftet mitt, og på de tre år jeg var der første gangen og pakket, begynte og sluttet sju stykker. Arbeidet var tungt, og nattskiftet var grusomt. Kvinnfolka var billigere enn mannfolka og pakkeren som jeg arbeidet sammen med hadde dobbelt så mye i lønn som jeg, og vel så det.» Det at kvinner fikk halvparten av menns lønn var gjennomsnitt

Menn og kvinner arbeidet sammen i fabrikkene, men i nærings-nytelses-industrien var kvinnene i fler­ tall.

for industrien. I de typiske kvinneindustriene lå lønnene aller la­ vest. Men det er viktig å merke seg at lønnsforskjellene mellom menn og kvinner ikke oppstår med fabrikkene. Halv eller tredels lønn for kvinner er en arv fra bondesamfunnet og tjeneste i hus, og gjelder alle kvinnearbeidsplasser i perioden. Unntakene er så få at de ikke engang kan regnes ut i promille. I Christiania sysselsetter fabrikkarbeid i hele perioden omlag en tredel av de selververvende kvinnene. Tekstilindustrien, fyrstikkindustrien og tobakksindustrien sysselsatte flest kvinner, det vil si fag hvor vareproduksjonen lå innenfor kvinnenes tradisjo­ nelle arbeidsfelt i det førindustrielle samfunnet. Disse industrigre­ nene sysselsatte kvinner helt fra begynnelsen, og for landet som helhet finner vi 81 prosent av fabrikkarbeiderskene i tekstil-, be­ kledning- og næring-nytelsesindustrien i 1910.

97 I fabrikkene var arbeidstiden 12-13 timer, støynivået høyt og ulykkesrisikoen ikke ubetydelig. I veveriene stod store svinghjul ubeskyttet, og det var fort gjort å miste noen fingre eller en arm. Til etter 1914 ble det brukt skytler som arbeiderskene måtte suge på for å tre i ny tråd. Det sier seg selv at tuberkulosen kunne spre seg lett. I tillegg kom støvet som skadet lungene og fikk nye fabrikkjenter til å kaste opp. Helsefaren i fyrstikkindustrien er allerede omtalt. Det farlige fosforet som angrep kjevebenet, ble ikke tatt ut av bruk før i 1890årene, og forbudt først i 1913. Samtidens sosialt bevisste og radi­ kale i de øvre lag ble - med rette - forferdet over forholdene. DISSE UFORSKAMMEDE PIGER . . .»

Anerkjennelse og yrkesstolthet

Filmbilde fra Oskar Braatens «Lingen». Når arbeidsdagen var over, hadde fabrikkjentene sitt eget liv, mens tjenestejentene var under stadig oppsikt.

Byjenter av arbeiderklassen foretrakk fabrikkarbeid fremfor huspost fordi det betydde kortere arbeidstid og høyere lønn. I til­ legg kom personlig frihet til å gå på dans og treffe hvem de ville, noe tjenestejentene var avskåret fra. Men når fabrikkene likevel trekker til seg unge kvinner, er det ikke bare fordi det var enda verre å være tjenestejente. Fabrikkar­ beid betydde også at de kunne fortsette å bo hjemme eller leie seg inn hos familier av sin egen klasse, trolig ofte hos slektninger. De unge, ugifte arbeiderskene fikk penger til eget bruk, selv om de betalte for seg hjemme eller måtte bruke mye av lønna til kost og losji. De kunne spare på maten og heller kjøpe klær; det klager fabrikkinspektøren Betzy Kjellsberg over at de gjør i 1914. Arbeiderfamiliene hadde vanligvis fem barn boende hjemme (gjennomsnittet var 8-10 barn pr. familie), og i så godt som alle

98

«DISSE UFORSKAMMEDE PIGER . . .»

Mindreårige jenter var de dårligst lønte av alle i arbeids­ livet. Pikene hadde først og fremst husarbeid, men en del var viserpiker. De fleste gut­ tene var visergutter.

familiene var det bare mannen som tjente penger på fulltid. Derfor var det en virkelig lettelse når barna begynte å tjene. Det gjorde de fra 14-års alderen, så snart de var konfirmert, uansett om de var jenter eller gutter. Den anerkjennelsen som fabrikkjentene fikk i sin nærmeste fa­ milie og i sitt miljø, sammen med yrkesstolthet og glede over ka­ meratskap og samhold på arbeidsplassen, kan forklare den trivse­ len som så mange av dem gav uttrykk for. «Vi trivdes godt, men vi var slitne,» forteller en kvinne som var født i 1912. «Jeg var så glad i det arbeidet - at jeg gleda meg hver morgen til å gå på arbeidet, jeg,» forteller en annen.

Pakkersker ved Nitedal Tændstikfabrik. Også jenter fra arbeider­ miljø kunne bli holdt som «hjemmedøtre» etter at de var 15, altså gamle nok til å forsørge seg selv hvis deres arbeidskraft trengtes til å ta seg av småsøsken, syke slektnin­ ger eller rent husarbeid. Andre måtte begynne i lønnsarbeid før de var konfirmert. Her ser vi hva «barnearbeid» betydde på en kvinnearbeidsplass: Jentungene er tydelig under 15.

De aller fleste fabrikkarbeiderskene var unge og ugifte. Gjen­ nomsnittsalderen i Christiania var ca. 25 år - for hele perioden. Giftealderen lå høyt - i gjennomsnitt 26 år for kvinner og 28 for menn. For kvinnene betydde dette at de var i arbeid en 10-15 år før de giftet seg. Da sluttet de aller fleste. Men noen giftet seg ikke. Enslige fabrikkjomfruer fortsatte i arbeidet så lenge helsa holdt. Noen holdt til de var 70-80 år, selv om de da var utslitt og ble satt til det dårligst betalte arbeidet. Så stor skam var det å «komme på fattigkassa». Kvinner uten familie bodde dårligere enn til og med enker. Gamle som hadde vært tje­ nestejenter eller fabrikkarbeidersker hele livet, falt utenfor i en tid

De eldste «fabrikkjomfruene» fikk det letteste og dårligst betalte arbei­ det. Det fantes ingen aldersgrense. Betzy Kjelsberg møtte en spolerske på 74 år.

Vaskekoner, Kampen skole ca. 1888. Gifte kvinner tok sjelden full­ tidsarbeid og ble derfor ikke regnet som yrkesaktive i statistikkene. De unge, ugifte kvinnene preger bildene fra fabrikkene, men det deltidsar­ beidet som statistikken skjuler, blir synlig her.

Typiske kvinnejobber i NordNorge på 1800-tallet var arbeid på klippfiskberg og med sildeverking.

Særlig i samestrøk var kvin­ nene med og rodde fiske, og de var mer med på å greie garn og egne liner.

da familie var en vesentlig ressurs og barna hadde de forpliktelse­ ne som offentlige trygdeordninger har overtatt i våre dager. Bare 5 prosent av fabrikkarbeiderskene var gift i Christiania 1875 og 1890. For landet som helhet lå prosenten høyere, men vi må gå ut fra at en del av dem som er oppført som gifte, er «forlatte koner» (skilsmisse forekom omtrent ikke i arbeiderklassen) eller at de er gift med menn som ikke er i arbeid på grunn av alkoholis­ me, sykdom eller arbeidsløshet. Fabrikkarbeid lå ikke særlig gunstig til rette for kvinner som var mødre. De skaffet seg bolig så nær fabrikken som råd, og løp hjem så ofte de kunne. Enkelte tok med seg spedbarn på arbeidet, der lå de i en kasse ved siden av maskinen. Det var forbudt, men forekom. De aller fleste enker, ugifte mødre og forlatte koner velger andre måter å forsørge seg og barna på. På Kampen i Christiania, 1890, var de vanligste utveiene skure- eller vaskejobb, hjemmesøm og melkebutikk

100

«DISSE UFORSKAMMEDE PIGER . ..»

Fiskekoner på vei til kunder på vestkanten, 1882. Dette var et tra­ disjonelt kvinneyrke før butikkene overtok.

Kolonialbutikk. Ekspeditriser - et nytt kvinneyrke er oppstått.

Butikk og kontor

Før 1870 var arbeidet i kolonialbutikkene mindre spesialisert.

Kvinner på kontor.

«Butikkjomfruene» er ingen stor gruppe i 1875, og de oppføres i folketellingene som «tyende». Dette betyr både at de er underlagt Tyendeloven, og at de bor i huset hos kjøpmannen og hjelper til med alt forefallende arbeid. Først fra 1880-årene øker tallet på ekspeditriser, samtidig med at speilglassruter og moderne rekla­ me tas i bruk. Lønna var omtrent som i industrien, men dyktige ekspeditriser i finere forretninger kunne tjene atskillig bedre. I Christiania er kvinnene kommet i flertall blant ekspeditører og kasserere innen 1910, men lønna er halvparten til tredjeparten av mannslønnene for samme arbeid. Arbeidstiden varierte, de fleste hadde 7-9 timers dag, men mange hadde like lang arbeidsdag som i fabrikkene. Lukningsvedtekter fantes ikke. Det var helst middelklassens døtre som søkte arbeid i butikke­ ne og kontorene. Hulda Garborg var ansatt hos Dobloug i Chris­ tiania på 80-tallet, og Arne Garborg gir levende bilder fra butikkarbeidet i Hjaa ho mor. I kontorene kommer også kvinner inn fra 1880-tallet. Publi­ kum var uvant med å møte kvinner bak skranken på høytidelige offentlige kontorer. I Christiania ble en dame ansatt på magistratkontoret: «Folk ble stående i dørene, så først på damen, deretter rundt omkring og endte med å spørre: Unnskyld, er der ikke nogen her?» Til de fleste kontorjobber var arbeiderklassekvinner avskåret fra å søke; det krevdes gjerne middelskole, og først etterat middel­ skolen ble gratis i 1912 blir butikk og kontor viktige yrkesalternativer for jenter fra arbeiderstrøk. I bank, forsikring og på visse kommunale kontorer kunne kvinner få mer selvstendige stillinger og samme lønn som menn. En kommunal kontordame fikk i 1892 lønnspålegg fra 80 til 100 kr. måneden - dvs. det dobbelte av lønna for en mannlig arbeider. Kommentaren fra en eldre, kondisjonert dame lød: «Det er altfor meget for en dame, det kan hun jo nesten leve av!»

101 Sykepleien, som også er et viktig kvinneyrke i dag, vokser fram først etter 1868, og etter 20 år er det bare 229 utdannede pleiers­ ker i hele landet. Lønna er omtrent som for tjenestejenter, arbeids­ tiden er 12-13 timer, og nattarbeid er 1/3 av arbeidsåret. Det er en selvfølge at de er ugifte, og de må bo på sykehusene, to eller flere på hvert rom. «DISSE UFORSKAMMEDE PIGER . . .»

Telegraf og skole for de kondisjonerte

Diakonissene var de eneste utdan­ nede sykepleiere fram til århundre­ skiftet. Med dem kom kallstanken inn i sykepleien, og unge, ugifte kvinner fra «gode og dannede Hjem» erstattet de ufaglærte, eldre gangkonene fra arbeiderklassen.

Telegrafistinnene

Vi har sett at for arbeiderklassens og mellomlagenes kvinner var det langt færre yrker å velge mellom enn i dag. Men for kvinnene fra de øverste samfunnslag kunne yrkesvalg bare skje innen enda snevrere rammer. Fanny Holmsen i Garborgs Hjaa ho mor frykter deklassering og velger utveien å gifte seg med en mann hun bent fram frastøtes av fremfor et liv som butikkdame. Nå vokser også gruppen selvstendig næringsdrivende. De aller fleste kvinner som driver forretninger, har små matvarebutikker, selger frukt og blomster eller driver broderiforretninger. De få som driver større foretak, er gjerne enker eller døtre som overtar familiebedrifter. Yrker som stod åpne for kvinner med utdannelse var færre, og de som hadde råd å gi sine døtre utdannelse, var bare de aller øverste lag. Bare de kondisjonerte holdt huslærere eller lot sine døtre gå i pikeskoler før middelskolene ble åpnet for jenter på 1870-tallet. Arbeid som ikke innebar deklassering og som var ettertraktet, var fra 1860-70-tallet bare telegrafen og sko­ len. Lærerinnene og telegrafistinhene var ikke noen stor gruppe, hverken i absolutte tall (ca. 3 500 i 1900) eller i prosent (under 2 prosent), likevel er de viktige grupper fordi de gjør seg så sterkt gjeldende. Fra begge gruppene - og fra de selvstendig næringsdri­ vende - utgår aktive kvinnesakskvinner.

De kvinnene som søkte telegrafen har en mer utpreget høystatusbakgrunn enn de mannlige telegrafistene. Men helt fra begynnel­ sen får de lavere lønn. Det var telegrafdirektøren som i 1857 søkte departementets tillatelse til å ansette kvinner, og sparehensyn var avgjørende. Han argumenterte med at telegrafistinnene ville gjøre full tjeneste, men likevel «være tilfredse med en mindre Aflønning end Mandspersoner». Tilstrømningen til yrket ble enorm: I 1870 ble et telegrafistinnekurs søkt av 100, bare 17 ble tatt opp. Halv­ parten av dem som ble ansatt innen 1875 var tidligere guvernan­ ter, og kvalifikasjonene hos alle var svært gode. De hadde gjeme bak seg språkstudier i utlandet, og gode kunnskaper i opp til tre fremmedspråk ble dokumentert med attester eller bevitnede diktater - som fremdeles er bevart. Kravene til søkerne var strenge. De måtte ha utdannelse tilsva­ rende middelskolen, de måtte være mellom 20 og 25 år, ha god helse, «hæderlig karakter» og «pletfri Vandel». For kvinnene gjaldt et særkrav: de måtte være ugifte. Den siste regelen stod ved makt helt til 1906.

102

DISSE UFORSKAMMEDE PIGER . . .»

Telefonsentralen, Bergen 1890. Telefonen kom til Norge i 1880, og bare kvinner ble satt til å håndtere sentralbordene. Telefonistinnene kom fra samme samfunnslag som telegrafistinnene, men tjente adskil­ lig mindre - i 1889 600-800 kr. året, mens dametelegrafistene fikk 1000-1300.

Telegrafdirektøren skrev i 1857: «Da quindelige Telegra­ fister vilde efter Forholdene være tilfredse med en mindre Aflønning end Mandspersoner, og paa de nevnte Stationer kunde gjøre fuld Tjeneste, antages en saadan Foranstalt­ ning at kunde medføre Fordel for Staten,» og: «Erfaringer viser, at quindelige Medlem­ mer af Landets mest dannede Familier oftere maa søge sit Erverv som Lærerinder eller ved et andet Arbeide, som udfordrer de Forkundskaber der søges hos vordende Telegrafistinder.»

Bakgrunnen for dem som søkte, var svært ofte økonomiske problemer etter farens død. Også for flertallet av de mannlige sø­ kerne var yrket en nødutvei når de måtte avbryte studiene eller oppgi planene om egen forretning. Når så godt som alle telegrafistinnene kom fra embetsmannsfamilier og høyere byborgerskap, har det nok sammenheng med at yrket gav sikker inntekt og medlemskap i Statens pensjonskas­ se. Svært få - under en tredjedel - av telegrafistinnene sluttet etter mindre enn 10 år, og over halvparten fortsatte i yrket i over 30 år. Når vi vet at giftealderen for kondisjonerte kvinner var 19-20 år, og telegrafistinnenes gjennomsnittsalder ved ansettelsen var 24 år, er det tydelig at yrket ble valgt av kvinner som hadde oppgitt håpet om å bli gift. Selv om deres lønn lå lavere enn for de mannlige telegrafistene - på ca. 60 prosent - tjente telegrafistinnene bedre enn lærerinne­ ne. Arbeidstiden var 7 timer pr. dag, men ubetalt overtid gjorde at 10 timer ikke var uvanlig. Begge kjønn gav tidlig uttrykk for utpreget skuffelse over sine kår og stilte lønnskrav, både individuelt og samlet. Allerede i 1864 sender to telegrafistinner i Christiania en felles søknad om lønnspålegg på grunn av økt arbeidspress de to årene de har vært ansatt. Det er nærliggende å se deres selvbevissthet i sammen­ heng med deres sosiale bakgrunn. Men trolig er det damenes kjønnsrolle som gjør at de i høyere grad enn mennene i etaten finner seg i sine kår, mens alkoholmis­ bruk og økonomiske forseelser i tjenesten forekom hos 1 av 9 av de mannlige telegrafistene. Sosialt hadde begge kjønn en nokså enhetlig bakgrunn. Kvin­ nene utgjorde omlag en fjerdedel av de ansatte, og i lønnskrav og fagforeningsvirksomhet stod menn og kvinner sammen til 1897. Først i 1908 danner kvinnene egen fagforening.

(DISSE UFORSKAMMEDE PIGER . . .>

Det var helst i småskolen eller i rene pikeskoler en fant lærerinnene.

Ragna Nielsen. Hennes skole (1885) var vår første fellesskole med småskole fram til gymnas, alle linjer. Sigrid Undset var elev der på 1890-tallet og skildret fremtiden for de kvinnelige artianerne slik: «I syttendemaitoget gikk det alltid så mange lærerinner med duskeluer, så det var aldeles nifst å se det.» («Elleve år»).

103

Lærerinnene «Skolen måtte også såvidt muligt indrettes i Overensstemmelse med Hjemmet, hvor Moderen er, eller bør være, Sjælen i den opdragende Virksomhed.» ^gjcojejnSpe|cføren j Trondheim, 1885) Til lærerinneyrket hadde overklassens døtre lenge søkt som guvernanter og handarbeidslærere i almueskolen. Men først landsskoleloven 1860 og byskoleloven 1869 åpnet formelt adgangen til yrket. Det som er særlig slående, er at det går så kort tid før byskolene blir dominert av kvinner. Allerede i 1876 er læ­ rerinnene i flertall i Trondheims offentlige skoler, og i 1880 i by­ skolene i hele landet under ett. Riktignok er det småklassene og pikeklassene som blir kvinnenes virkefelt i skolene, selv om alle poster åpnes i 1889. Også i de private og høyere skolene - som hadde elever fra 7 til 19 år - er lærerinnenes andel vel 40 prosent i hele perioden 1890 til 1910. I bygdeskolene, derimot, er det få kvinner: 1,6 prosent i 1875 og bare 26 prosent - i alt 1225 - så sent som 1910. Denne påfal­ lende fordelingen har direkte sammenheng med at lærerinnene, i like høy grad som telegrafistinnene, kom fra byenes kondisjonerte klasse. Dette er uforandret i hele perioden til 1910. Før 1890 hadde de ikke adgang til statens lærerskoler, som var gratis for bonde- og husmannsgutter fra 1820-tallet. Dette betyr at lærerin­ ner ble bare de kvinnene som kom fra så velstående og «dannede» hjem at utdannelse i musikk, språk og vanlige skolefag var en selvfølge. Skolemyndighetene anså lenge lærerinnenes dannelsesbakgrunn som god nok, eller til og med bedre enn læ­ rernes fordi lærerne var bygdegutter med seminar, uten røtter i bykulturen. Omvendt søkte få lærerinner poster på bygdene fordi det ville innebære brudd med eget miljø. Når det ble ansatt så mange lærerinner, skyldtes det kanskje

104

«DISSE UFORSKAMMEDE PIGER . .

Det første kommunale skolekjøkken ble opprettet som forsøk på Kampen i 2891.

Lærerinnene i byene var selv­ sikre og følte seg sosialt over­ legne sine mannlige kolleger. Lærerne var gjerne innflyt­ tede bygdegutter fra små kår, mens lærerinnene kom fra gamle embetsmannsfamilier eller byens overklasse. Kløften mellom lærerinner og lærere var både en sosial kløft og en kulturkløft. De snakket ikke samme språk. Ingen annen yrkesgruppe var slik sam­ mensatt.

Slik oppfattet samtiden kvinnelige artianere samme år som den første kvinne ble immatrikulert.

først og fremst at de var billigere enn menn. Når skoleverket byg­ ges ut og behovet for flere lærere blir påtrengende, foretrekkes læ­ rerinner: Deres lønn ligger på halvparten av lærernes. I 1870årene var årslønna 800 kr. mot 1600 for menn. 1 1890 var lønns­ skalaen 800-1200 kr. året for lærerinnene og 1200-2000 for læ­ rerne. Lærerinnene tjente det dobbelte av en vanlig mannlig arbei­ der; men livsvanene i den samfunnsklasse de var vokst opp i gjorde at de ofte bodde to og to sammen dersom de ikke hadde foreldre de kunne bo hos. Gjennomsnittsalderen ved ansettelse var i Trondheim ca. 24 år (1870-90), altså som for telegrafistinner. Lærerinnene var den yrkesgruppe som kom til å gjøre seg ster­ kest gjeldende i kvinnesaksarbeid og politikk. Lærerinnene skiller seg ut på flere måter. De danner tidlig egne fagforeninger, lærerinnelag fordi de ikke får være med i lærerla­ gene. De har en påfallende høy organisasjonsprosent, opp i 80-90 prosent i Trondheim. Dette er et særsyn blant kvinnelige arbeidstakere. Telegrafistinnenes organisasjonsprosent er 50 (1908), og bare kvinner i polygrafisk industri har opp imot 80 prosent. I de typiske kvinneindustriene ligger organisasjonspro­ senten på 6-15. Lærerinnelagene stilte tidlig krav om lik utdan­ nelse, likelønn, lik aldersgrense for kvinner og menn og lik adgang til overordnede stillinger. De protesterte også mot diskri­ minering av gifte lærerinner. I 1906, samme år som telegrafistin­ nene oppnådde retten til å fortsette i yrket etter at de var gift, ble det avgjort ved høyesterettsdom at gifte lærerinner ikke kunne sies opp på grunn av at de skulle ha barn. Lærerinneyrket er da også det yrket hvor kvinner i større ut­ strekning fortsetter etter at de er gifte. Det er bare i alt ca. 4 prosent av kvinnene med lønnsarbeid som er gift, og denne prosenten holder seg uforandret i hele perioden 1875-1900. Lærerinnene skiller seg ut ved at allerede i 1900 er 1 av 11 lærerinner gift, i 1930 1 av 7. Dette er det eneste yrke som peker fram mot 1960og 1970-årenes situasjon, der småbarnsmødrene ikke lenger er noe særsyn i yrkeslivet.

«DISSE UFORSKAMMEDE PIGER . .

105

Høyesterettsadvokat Elise Sem. Kvinner med embetseksamen fikk likelønn fra første stund.

Sykepleierskene ved Nevengården i Bergen skrev i 1912: «Vi har ofte bedt om eget værelse, og det gjør vi fremde­ les da vi synes det er uhygge­ lig å ligge inne hos pasientene. Vi ønsker et rolig værelse, samt en hodepute med fjær i, da vi synes at halmputer er vel drøye for hodet.» Søknaden ble ikke anbefalt av direktøren.

De uhyre få kvinner som hadde likelønn innen 1910, var enkel­ te høyere funksjonærer. I regjeringskontorene var det i alt ansatt 5 kvinner fra 1876 til 99, og bare en av dem var ikke jurist. De kvin­ nelige akademikere tellet ikke mange, og medisin var det faget som de fleste valgte. Innen 1910 var det utdannet 40 kvinnelige leger, av i alt 66 kvinner med embetseksamen. Disse kvinnene som så tidlig har ressurser til å gjennomføre studier og «gjøre kar­ riere», kommer fra det øverste sosiale lag med andre ord fra den samfunnsgruppe som på hele 1800-tallet hadde rekruttert den akademiske og politiske elite. Til slutt må vi nevne kvinnene i Postverket. Av helt spesielle grunner hadde de likelønn - allerede fra 1647. Det var en lukket etat hvor alle ansettelser foregikk gjennom slekt og bekjentskaper. Kvinner - gjerne enker - var postmestere på lik linje med menn. Postverket var en lomme hvor privilegier og laugsånd fikk over­ leve uforstyrret til 1897 da en for første gang averterte - etter mannlige elever. Men de kvinnene som allerede var ansatt, sørget for å komme med på kurset. I 1907 prøvde poststyrelsen å få innført lavere lønn for kvinner, men det lyktes aldri.

Yrkesvalg, kjønn og klasse

I perioden 1875-1910 var det større kvinneinnslag i yrkesbefolk­ ningen enn i dag. Men samtidig må vi merke oss at kvinnene for­ deler seg på en helt annen måte enn i vår tid når det gjelder alder og sivilstand. Det er påfallende få gifte kvinner med lønnsarbeid, bare 4 av 100. Samtidig har vi sett at de aller fleste kvinner i yrkeslivet var mellom 15 og 30 år. Dette gjelder særlig kvinnene i arbeiderklas­ sen. Slik bærer kvinnearbeidet preg av å være aldersrolle også i byene. Men for de kvinnene som ikke giftet seg, betyr lønnsarbeid livs­ varig yrke. Det å være yrkeskvinne er så godt som ensbetydende med å være ugift. Dette gjelder en anselig gruppe, i alle sosiale lag. Påfallende er det da at tallet på ugifte kvinner lå atskillig høyere enn i dag, både fordi det var et større kvinneoverskudd i befolk-

106

De kondisjonerte kvinnene skulle også lære matlagning. Private pike­ skoler hadde eget pensum. Her ser vi skolekjøkkenet ved frk. Rolls Pigeinstitutt.

Kvinner i tradisjonelle mannsyrker forekom selv i det før­ industrielle samfunnet. At disse var rene unntak, viser oppnavn de fikk: HandelsTurid var en kvinnelig han­ delskar som alte opp sau til salg i Hallingdal. TrollfjordAne var høvedsmann på lod­ defiske, og Buks-Beret på Lofothavet (1860-årene). Alle de de legendariske skikkelser.

«DISSE UFORSKAMMEDE PIGER . . .»

ningen (ca. 20 prosent), og fordi færre giftet seg. På 1870-tallet var ca. 7 prosent av mennene og ca. 12 prosent av kvinnene ugifte ved fylte 50 år. I 1960 gjaldt dette 8 prosent av mennene, men bare 3,6 prosent av kvinnene. I middelklassen og overklassen er det vi finner flest «hjemmedøtre». Dette er den eneste gruppe som går tilbake i perioden, både absolutt og relativt, men fremdeles i 1900 er det litt under 1000 hjemmedøtre i Trondheim - mot 5 500 yrkesaktive kvinner. Denne ulikheten mellom arbeiderklasse og kondisjonerte viser at kvinnerollen var forskjellig i ulike samfunnslag. For arbeider­ klassens kvinner var lønnsarbeid en selvfølge og fullt ut akseptert. For de kondisjonerte kvinnene var det noe nytt, og en rett de måtte tilkjempe seg på tvers av fordommer og latterliggjørelse. Arbeiderjentene ble tidlig lært opp til å klare en husholdning med knappe ressurser. Ferdigheter som vasking, skuring, matlag­ ing og søm lærte de ved å delta direkte sammen med moren før de var voksne - dvs. 15 år. Yrkene de velger, ligger tett opp til de­ res kjønnsrolle. Men også de kondisjonerte kvinnenes yrker er arbeid som lig­ ger innenfor de ferdigheter som er en selvfølgelig del av kjønns­ rollen i deres samfunnslag. De lærte å administrere en husholdning med tjenestejenter. Språkkunnskaper, brodering, musikkutøvelse ' og bred almendannelse var nødvendige kvalifikasjoner på ekte­ skapsmarkedet. Når forhold som lå utenfor deres kontroll uteluk­ ket ekteskap, lå deres kvalifikasjoner til rette for de nye yrker som åpner seg. Sidsel Vogt Moum

De kondisjonerte kvinner Kvinnene på 1800-tallet hadde ingen rett til utdannelse eller yrke - selv ikke i de «bedre» kretser. Gifte kvinner var umyndige og helt underordnet sine menn. Man hevdet nok at kvinnen var et edlere og finere vesen enn mannen. Men nettopp derfor måtte hun også beskyttes av mannen og formynderen. Da den unge danske pike Mathilde Fibiger i 1852 ville tale ved en stor minnefest i København, skrev broren til henne og forbød henne en så usømmelig opptreden. Mathilde greide likevel å komme seg opp på talerstolen, men hva hun ville si fikk ingen vite, for en mannlig tilhører grep inn og løftet henne ned. Slik avverget man en såkalt skandale. På samme måten var det med overklassens kvinner også i Norge. De forspilte sine evner og sine muligheter. Men det ble også levet gode kvinneliv på denne tiden og på tidens premisser. Mange av de kondisjonerte damer trivdes med privatsfæren og hele den hjemmekultur som var bakgrunnen og forutsetningen for de kondisjonerte menns innsats i styre og stell i landet.

Sorenskriver Andreas Aagaard Kiønig i embetsuniform.

Ikke lukket gruppe

Ordet «kondisjonert» er gått ut av vår tids språk. Det forsvant med de skarpe skillelinjer som til langt ut i forrige århundre bestod mellom en sosial og kulturell overklasse og en mindre opplyst underklasse - bønder, fiskere og småborgerskap. Kjer­ nen i den kondisjonerte stand var de akademisk utdannede embetsmenn og høyere militære, og sammen med dem reg­ net man gjerne velstående handelsborgere og brukseiere. De kondisjonerte var en liten gruppe, bare noen få prosent av hele befolkningen. Deres innflytelse berodde ikke så mye på økonomisk makt som på den autoritet de hadde i kraft av sine embeter som statsmaktens representanter, og på det kulturnivå deres utdannelse hadde gitt dem. Om mange embets­ menn måtte leve på knappe gasjer med usikre tilskudd av na­ turalier, var de en standsbevisst gruppe, som gjennom genera­ sjoner også var knyttet sammen ved giftermål og slektskap. Mange bar navn som pekte tilbake på fremmede innvandrere, - danske embetsmenn, engelske, tyske og hollandske hånd­ verkere og kjøpmenn, eller franske offiserer som var skyllet i land under Napoleonskrigene. Med den innflytelse de hadde i stats- og samfunnsliv, var det i deres interesse å bevare «det bestående» og standens tradisjoner. De ble etter hvert politisk konservative, men var åpne for kulturimpulser fra Europa. De kondisjonerte var «de fine», «storfolket» som snakket by­ mål. Embetsmennene bar sine titler og uniformer, kvinnene kaltes fruer og «frøkener» til forskjell fra bøndenes «koner» og «jenter», og «madamer» og «jomfruer» hos det ubetitlede bor­ gerskapet. Utenfra ble de kondisjonerte sett på med den blan­ ding av beundring, misunnelse og mistenksomhet som svarte til de gjensidige holdninger mellom byfolk og bygdefolk. Slik som prester, sorenskrivere, fogder og offiserer med noen års mellomrom flyttet fra ett embete til et annet, måtte de bli et frem­ med element blant de bofaste bøndene, hvor aktet og populære de enn kunne være. Familiene måtte stadig rive opp de bånd de hadde knyttet. I byene og særlig i hovedstaden var de kondisjonertes miljø mer stabilt, men alt i alt ble det familien, slekten og selve standen som var den faste tilhørighet.

Selvsagt var de kondisjonerte ingen helt lukket gruppe. Utover i århundret trådte begavede bondesønner som skaffet seg akadem­ isk utdannelse, i økende antall inn i embetsverket og giftet seg inn i gamle embetsmannsfamilier. Rike brukseiere og kjøpmenn ektet døtre av embetsmenn, mens ekteskap mellom kondisjonerte og bønder vel var noe sjeldnere, fordi forskjellen i kulturpreg og livs­ form der var mer markert og krevde større tilpasning. Etter hvert som den økonomiske og sosiale utvikling førte til et mer differen­ siert samfunn, ble den befolkningsmessige bevegelighet større, men den virket ikke radikalt inn på de kondisjonertes status før senere i århundret. Historiske fremstillinger av det første halve hundreår etter

109 1814 er fylt av navn på kondisjonerte menn som på forskjellig vis har gjort seg fortjent til ære og berømmelse. Embetsmennene hadde spilt en dominerende rolle i arbeidet med grunnloven på Eidsvoll, og de hadde hver på sin post rundt om i landet admini­ strert den unge staten i de første vanskelige årene. Fra embetsstan­ den kom de fleste av den nye mannsgenerasjon som i vitenskap og kunst la grunnlaget for det frie Norges nasjonale åndskultur. De kondisjonerte kvinner hører vi lite til; de levde stille og ube­ merket i det private utenfor det offentlige liv. Mens de kondisjo­ nerte menn tok aktiv del i den rivende utvikling som foregikk på alle felt, var det ingen gjennomgripende endringer i det tradisjo­ nelle syn på kvinnene og deres plass i samfunnet. De lover og konvensjoner som bestemte de kondisjonerte kvinners livsmøns­ ter gjennom oppdragelse og utdannelse, stod stadig ved makt, og derfor står dette første halve århundre etter 1814 stort sett som en enhet i kvinnekulturens historie. Først etter midten av 1800-tallet bryter Camilla Collett og Aasta Hansteen ut av den ubemerkethet kvinnene til da hadde beskyttet seg bak og setter i gang den diskusjon om kvinnenes stilling og oppgaver som langt om lenge skulle sette praktiske re­ sultater i lovgivningen. DE KONDISJONERTE KVINNER

Camilla Collett, malt av Johan Gørbitz i 1840-årene, da hun levde som professorfrue i Christiania og ennå ikke hadde gjort seg bemerket som forfatterinne.

Kilder - brev og dagbøker

Aasta Hansteen, vår første profe­ sjonelle malerinne, var utdannet i Diisseldorfog levde av å male port­ retter før hun senere ofret seg helt for kvinnesaken.

Som sagt er det meget lite de historiske fremstillinger kan fortelle om kvinnenes liv i denne perioden. Men i vårt århundre er det etter hvert trukket fram og trykt en ganske stor mengde av for­ skjellige slag personlige opptegnelser fra de kondisjonerte kvin­ ner selv. Før telefonen overtok, var brevskrivning det beste kontaktmidlet, og ved siden av det som er offentliggjort har arkivene store samlinger av kondisjonerte kvinners korrespondanse, der vi kan få øyeblikksbilder av situasjoner og stemninger fra dagligli­ vet. Så isolert som mange embetsmannsfamilier levde, ble dagbo­ ken gjerne «den tause venn» som mottok betroelser om drømmer, håp og skuffelser og innimellom også refleksjoner over kvinnenes lodd. En rekke erindringsbøker ble opp mot århundreskiftet skre­ vet av gamle damer, ofte bestemødre som på oppfordring av barn og barnebarn skrev ned til familiebruk det de kunne fortelle fra sin ungdom. Først lenge etter deres død er de utgitt av etterkom­ merne. Det som der blir fortalt, ligger langt tilbake og har nok ofte fått et skjær av minnenes gylne lys. Likevel gir det sammen med brev og dagbøker en rikdom av konkret kunnskap om hvorledes de kondisjonertes liv artet seg i de mange individuelle variasjoner som fantes innenfor det mer generelle mønster. Men vi må være klar over at slike opptegnelser som er skrevet ut fra de forskjel­ ligste skjebner og leveforhold, stort sett kommer fra kvinner som hver på sitt vis har vært særlig godt utrustet både med iakttagelsesevne og uttrykkskraft. Mye av dette stoffet går inn som en ver­ difull del av vår åndsarv både som kulturhistorie og som litterære arbeider.

DE KONDISJONERTE KVINNER

Litteratur under pseudonym

5lmtmanbené £cttre.

®n gcrtalling.

gøtfte Deel.

----------------- ------------------------

S^riftianta.

^aljan

fJaljl.

1855.

Camilla Collett satte ikke forfatter­ navn på sin roman. Anonymiteten var for henne som for så mange av åe senere kvinnelige skribenter «en Uværskappe man slaar om sig til Vern mot en lang og ensom Reises Farer».

Camilla Wergeland til Emilie Diriks, april 1838: «Ulyksalig er den Klasse i Samfundet, den Stand vi høre til. I dens Midte har man intet Brug for Evner og Talenter der gaae udenfor det Hverdagslige, og den forfølger med Banstraale et­ hvert der river sig løs fra dens Skjød og søger at gjøre sig gjældende udenfor - gid jeg var en Høkerdatter! havde jeg ikke indsuget disse fordømte bureaukratiske Fordomme saa var jeg længe siden blevet noget... Men blot fordi min Fader er Embedsmand og jeg saaledes nyder den Forret at blive buden til vore Notabili­ teten er jeg fordømt til at sye Canevas og kjede mig hele mit Liv.»

Fra senere i århundret finnes også en ganske fyldig men mindre kjent mengde av romaner og fortellinger skrevet av kondisjonerte damer. Engstelige som kvinner stadig var for offentlighet, skrev de ofte under pseudonym. Jevnt over er det ikke stor diktning, men de gjør krav på større interesse enn de foreløpig har fått, for­ di de skildrer tilværelsen fra kvinnelig synsvinkel. Mange av disse forfatterinnene øser av minner og erfaringer fra tidligere tider, og under dekke av diktningen røper de ofte mer av undertrykte følelser, sorger, skuffelser og bitterhet som måtte overvinnes av from resignasjon. Slik kan en del av disse bøkene vise mer av de kondisjonerte kvinners indre liv enn det bestemødrene har villet fortelle til den unge slekt. I den realistiske tendensdiktning fra 1870-80-årene finnes mange skildringer av kondisjonerte kvinner og deres konflikter og problemer. Flere av dikterne, som Alexander Kielland i Garman & VJorse (1880) og Jonas Lie i Familien på Gilje (1883), har brukt tradisjoner og opplysninger fra sin foreldregenerasjon, og ut fra den nyvakte interessen for kvinnenes frigjøring har de villet avsløre hvor forkrøblet kvinneskjebner kunne bli, under trykket av de standsfordommer de kondisjonerte levde med. I slike roma­ ner, likesom i mange av Ibsens dramaer og flere av Bjørnsons verker kommer protest og opprør til uttrykk, og de står alle i gjeld til det første og skjellsettende diktverk om de kondisjonerte kvin­ ners lodd - Camilla Colletts Amtmandens Døtre fra 1855. Flere engelske reisende som besøkte norske bygder og byer har skrevet om sine inntrykk av naturen og samfunnsforholdene. I den lille provinsielle hovedstaden er de blitt overrasket over den kultiverte eleganse og flotthet de kunne oppleve i det velstående kondisjonerte selskapslivet. På landet har de tatt inn både hos bønder og embetsmenn og overalt møtt en rundhåndet gjestfri­ het. De har merket seg at i motsetning til bondestuene var de kondisjonertes hus gjerne malt innvendig, og i storstuene var det ikke veggfast bohave som hos bygdefolk, men flyttbare, stoppede møbler, bokhyller og bilder på veggene og alltid et klaver som de tekkelige døtrene spilte på. Utenfor var det gjerne have, noe som heller ikke var vanlig på bondegårdene. Matstellet var enkelt, men solid, og flere av de reisende forund­ rer seg over at døtrene vårtet opp ved bordet og tok del i husstel­ let, noe som unge engelske damer av samme stand overlater til tjenere. En forteller med utilslørt forskrekkelse om en prestegårdsfrøken som avslo en innbydelse fordi hun skulle lage blodpudding i slaktetiden! Ellers er standsforskjellen merkbar på mange måter. For eksempel vandrer de kondisjonerte damer til kirke i hatt, mens bondekonene går i skaut. Om damene gikk i enkle, hjemmegjorte kjoler, hadde de likevel et visst bymessig preg som skilte dem fra bondedraktene. Slik tok de kondisjonertes tilværelse seg ut for fremmedes øyne, og slik har også norske besøkende møtt embetsmannsfamiliene på landet, når de gjestfritt slo dørene opp og alle viste seg fra sin beste side.

DE KONDISJONERTE KVINNER

111

Kvinnene og lovene

I den illustrerte utgaven av «Fami­ lien på Gilje» har Jonas Lie og Erik Werenskiold sammen gitt oss noen av de heste skildringer av embetsmannsfamilienes kvinner og deres vilkår i 1830-40-årene. Her en skisse av hovedpersonen Inger Johanne i sommerdrakt.

Interiør fra et borgerhjem i Trond­ heim i 1820-årene. Akvarell av M. Dalager.

Alle norske borgeres liv var rammet inn av lovverket, men innen­ for det var de to kjønns stilling ikke lik. Grunnloven av 1814 nevner ikke kvinnene, bortsett fra de kongelige døtres prinsessetittel og enkedronningens rett til regentskap under en konges mindreårighet. Tanken om stemmerett også for kvinner skal så­ vidt ha vært streifet på Eidsvoll, men aldri tatt opp for alvor. I den sivile lovgivning ble en rekke bestemmelser fra Christian Vs lov­ bok stående ved makt, og de definerer med forskjellige begrensninger kvinnenes juridiske stilling ut fra den hevdvunne holdning at kvinnene var en svakere skapning som mennene måtte beskyt­ te og råde over. Både gifte og ugifte kvinner var etter disse lovene umyndige, dvs. uten råderett over eiendom. Etter lovene om ekteskap ble mannen hustruens beskytter og verge. Hun fikk hans navn og rang og han hadde plikt til å forsørge henne og deres barn; derfor skyldte konen mannen lydighet. Hva hun brakte med i ekteska­ pet, arvet eller fortjente, gikk inn i fellesboet som mannen dispo­ nerte. Han bestemte hvor familien skulle bo og hadde den avgjø­ rende stemme i alle huslige anliggender, - den daglige økonomi, barnas oppdragelse, sønnenes utdannelse for en fremtidig næ­ ringsvei og døtrenes giftermål, uansett hvor gamle de var. Faren var døtrenes verge inntil vergemålet ved giftermål gikk over til ektemannen. Enker var i og for seg myndige, men loven tilrår at de tar seg en lagverge som kan bistå med bestyrelsen av eiendom.

112

Av Christian Vs Norske Lov, utg. 1842: Om Arv og Skifte: «Mands Person tager to Loder imod en Qvindis Person tager een, i alle Arve.» Om Ægteskab: «Hvo Hustrue vil have, bede hende af Forældre eller rette Værge; Dog med hendis Ja og Viliie.»

De strenge konvensjonene

Navneduk fra Bergen, 1827. Nå på Norsk Folkemuseum, Bygdøy.

DE KONDISJONERTE KVINNER

Enker kunne under visse forhold overta og fortsette mannens bedrift, men ellers satte lovene for handel og håndverk så strenge grenser at kvinner nesten ble utelukket fra selvstendig virksomhet på disse områdene. Etter hvert som overgangen til økende pengehushold utover 1800-tallet skapte problemer for ugifte kvinner det ikke lenger var arbeid for i hjemmenes selvforsyning, kom det fra 1840-årene forsiktige lempninger i disse bestemmelsene. Men de kom særlig småborgerskapets kvinner til gode. For de kondisjonerte betydde det mer at ugifte kvinner over 25 år i 1845 fikk myndighet som «mindreårige mannspersoner» mellom 18 og 25 år, dvs. at de fikk hånd om sin eiendom, men alle økonomiske transaksjoner måtte foretas med en kurators billigelse og underskrift. De gifte kvinner var fremdeles umyndige. Ved arveskifte fikk døtre halv lodd i for­ hold til sønner inntil en ny lov av 1854 gav alle barn lik lodd. I all korthet skulle en slik oversikt gi oss begrep om hvor rettsog maktesløse de norske kvinner var i lovens forstand.

Ved siden av de skrevne lover har det til alle tider dannet seg uskrevne regler og konvensjoner for oppførsel og omgangsfor­ mer i forskjellige grupper og lag i samfunnet, og de er gjerne strengere for kvinner enn for menn. Likesom lovene er konven­ sjonene dannet ut fra et alminnelig grunnsyn på kvinnens natur, men de får særtrekk for tiden og den enkelte stand. Filosofen Rousseau, som med skrifter om Samfunnspakten og Årsakene til ulikheten mellom mennesker ble en av de ledende ideolo­ ger for den franske revolusjon, har ironisk nok gitt en av sin tids skarpeste og mest konservative formuleringer av synet på kvin­ nekjønnet og med sin autoritet stadfestet de gamle forestillingene om kvinnene som en funksjon av mannen innenfor familien og slektslivet. I den berømte boken Émile fra 1762 hadde han lagt fram radi­ kale ideer om hvorledes gutter skulle ledes av kyndige og huma­ ne lærere til friest mulig å utvikle alle fysiske og intellektuelle evner for å bli gode borgere i fremtidens liberale idealsamfunn. Men i et siste kapittel, «Sophie», slår Rousseau fast at menn og kvinner er fundamentalt ulike, og at pikene må oppdras etter helt andre prinsipper. Mens mannen er sterk, aktiv og intellektuelt overlegen, er kvinnen svak, passiv og bøyelig, av naturen skapt til mannens behag. «Hele oppdragelsen av kvinnene bør innrettes med tanke på mennene,» står det. «Behage dem, være dem nyttige, la seg elske og ære av dem, oppdra dem i ungdommen, ta hånd om dem som voksne, trøste dem, gjøre livet bekvemt og hyggelig for dem - slik er kvinnenes plikter til alle tider, og det er det man bør lære dem fra barndommen av.» Av dette følger at vel trenger piker å lære å lese og skrive litt, men det helt nødvendige er husvesen og håndarbeid. Strenghet må til, men da avhengighet er naturlig for kvinnene, føler de seg skapt til å være lydige. Tidlig må de forberedes til å tåle en fremti-

113 dig ektemanns feil og urimeligheter. Utvikling av spesielle ta­ lenter er bare skadelig og opprør fører til ulykke. Det fikk også mange av revolusjonens kvinner erfare, når de på skafottet måtte betale fordi de hadde trodd at slagordet «frihet, likhet og broder­ skap» også gjaldt for dem. DE KONDISJONERTE KVINNER

Romantikkens kvinnebilde

Ung pike i ærbar langarmet og fot­ sid kjole. Skisse av Erik Werenskiold.

Tidlig på 1800-tallet slo romantikken gjennom i Norden og det romantiske kvinneideal forbandt seg lett med begrepene fra Rousseaus tid. Dikterne dyrket nå den blyge, uskyldsrene unge pike som syslet mildt og stille i huset, elsket blomster og små barn og hadde blide, lettrørte følelser, men var uberørt, ja helst kom­ plett uvitende om driftslivet og sterke lidenskaper. Dette ideal gled naturlig sammen med de borgerlige og kondisjonerte kon­ vensjoner for det tekkelige og regelrette. Med romantikken fikk religionen ny makt over sinnene, og også fra kirkelig hold ble kvinnene innprentet at deres undergivne stilling ikke bare var naturens biologiske orden, men pålagt dem som en Guds straff fordi kvinnen i Evas skikkelse hadde fris­ tet Adam til syndefallet! Blant de mange oppbyggelige skrifter som i forrige århundre ble skrevet spesielt for kvinnene, kan vi som typisk eksempel ta den sveitsiske presten Adolphe Monods bok Kvindens Opgave og Liv i Evangeliets Lys, som ble oversatt til norsk i 1852. Monod fremholder at kvinnen ifølge Skriften fra skapelsen av og enda mer etter syndefallet er «en ledsagerinne som er blitt mannen til del for i en beskjeden og undergiven stil­ ling å arbeide på hans vel... Hennes skuesplass er husets indre, hennes virkekrets det huslige liv.» Videre innprenter han «hin uforanderlige regel, der overlater til mannen den ekteskapelige forbindelses første skritt og ikke engang tilsteder eder det minste skin derav.» Dette er hovedpunktene i det Camilla Collett har kalt «kvinnelighetens strenge lov», hvis viktigste paragraf var den som forbød den unge pike å røpe sine følelser før beileren hadde «erklært seg». Slike skrifter var helst beregnet på kvinnene i det borgerlige og kondisjonerte miljø. Når de strenge konvensjoner og regler for oppdragelse og fremtreden særlig strammet seg om dem, skyld­ tes det nok standens bevissthet om å være dannelsens og sivilisa­ sjonens bærere, men også at dens sosiale status jevnt over ikke var basert på sterk økonomi. Mange embetsmannsfamilier i by og bygd måtte streve for iallfall utad å holde den standard i husinnretning, klesdrakt og gjestfrihet som markerte standens kulturnivå i forhold til de lavere samfunnslag, og uangripelig ærbare, mønstergyldig veloppdragne familiekvinner var et viktig status­ symbol. Avvik fra det konvensjonelt korrekte vakte straks kritikk som falt tilbake på familien, og i det alminnelige omdømme stod den kvinne sterkest som det overhode ikke ble talt om. Uansett familiens kår og den enkeltes individualitet var normen for kvin­ nene det standsmessig passende, og pikenes utdannelse fikk i grunntrekkene et felles preg av «støpegodsoppdragelse», som Camilla Collett har kalt den.

DE KONDISJONERTE KVINNER

Giftermål den ideelle løsning

Fornuftsekteskap. Erik VJerenskiolds illustrasjon til den unge Tinkas bryllup med den gamle fog­ den Giilcke i «Familien på Gilje».

Unge piker pugger katekismus. Skisse av Erik Werenskiold.

Som samfunnsøkonomien og de sosiale forhold var, med få muligheter for kondisjonerte kvinner til å finne et selvstendig og akseptabelt erverv, måtte et standsmessig giftermål være den ideelle fremtid for familiedøtre. Friere ble taksert etter det de kunne tilby av økonomisk trygghet og sosial posisjon, og de unge pikenes egne ønsker og håp måtte ofte komme i annen rekke. Opplæringen tok først og fremst sikte på egenskaper og ferdighe­ ter som var tjenlige i ekteskapet og det huslige bestyr. Men de fleste kondisjonerte prøvde etter evne å gi sine døtre noe mer utdannel­ se enn den enkle undervisning i religion, lesning, skrivning og litt praktisk regning som almueskolene gav. På landet holdt man ofte guvernanter, eller småpikene fikk følge litt med i den undervis­ ning guttene fikk av huslærere. For embetsmenn med dårlig råd og mange barn kunne utveien være å sende den eldste datter til skole i byen og etterpå la henne bringe sine ervervede kunnska­ per videre til yngre søsken. I de større byene var det gjerne ugifte damer som opprettet pi­ keskoler, hvor elevene ved siden av de elementære fag lærte fine­ re håndarbeid, historie og fremmede språk. Særlig var fransk ettertraktet I 1820-årenes Christiania holdt for eksempel frøken Pharo et velrenommert institutt med mannlige hjelpelærere. Senere kom flere skoler til. Frøken Lodzs skole ble søkt for sin gode språkundervisning, og to tyskfødte frøkner Authenrieth var kjent som dyktige pedagoger.

DE KONDISJONERTE KVINNER

Huset der Nissen pikeskole holdt til, nå Øvre Vollgt. 15 i Oslo.

115

Velstående borgerfamilier kunne sende sine døtre til pensjoner utenlands og mange kom til Herrnhutemes kjente institutt i Christiansfeld i Slesvig. Men uansett hvor og hvorledes de kondisjonertes døtre fikk sin utdannelse, avhang utbyttet naturligvis av de enkelte skolers eller læreres kvalifikasjoner. Om hovedprinsip­ pene for kvinnenes moralske og sosiale oppdragelse var siktet inn mot standens idealnormer, måtte den boklige dannelse bli svært ujevn, så forskjellige som mulighetene var. Først da Hartvig Nis­ sen i 1849 opprettet sin pikeskole i Christiania, ble det skapt et mønster for en planmessig og fast skoleundervisning for piker mer på linje med guttenes. Som forberedelse til ekteskapet måtte de kondisjonertes døtre få praktisk øvelse i alle sider av datidens husvesen, som iallfall på landet var innrettet på en ganske høy grad av selvforsyning med flere tjenestefolk i forskjellige funksjoner. I et velordnet hus hjalp de unge pikene etter tur til i kjøkken og melkebod: De dekket bord, vårtet opp, ryddet og tørket støv, mens grovere rengjøring var tjenestepikenes sak Bare i slaktetiden ble alle hender tatt i bruk Øvelse i alskens håndarbeid var en dyd av nødvendighet. Til langt ut i århundret ble meget av det som familien trengte av gangklær og lintøy produsert og sydd opp hjemme. Om ikke alle kondisjonerte kvinner lærte å spinne og veve, så lærte de iallfall grundig å sy. Det hørte til tidens økonomi å ta vare på det man hadde, man reparerte og sydde om i det uendelige, slik at vedlike­ holdsarbeid tok mye av kvinnenes tid. Fint broderi kunne bli en ren kunst, og det var ikke lite som ble laget av fine kraver og man-

116

DE KONDISJONERTE KVINNER

Slaktetid. Illustrasjon av Erik Werenskiold til «Familien på Gil­ je».

sjetter, perlestukne tøfler og bukseseler, for ikke å snakke om det nitide håndarbeid som ble nedlagt på de gifteførdige døtrenes utstyr. Alle kondisjonerte piker burde lære å spille på det klaver som var et standssymbol i hjemmene, og helst også synge litt. I byene kunne man finne profesjonelle musikklærere, på landet gjorde kirkens organist tjenesten eller mødre og tanter tok seg av den si­ den av oppdragelsen. Etter som anleggene var, kunne sang- og spilleøvelsene bli et ork, eller musikken ble en av de gleder som hevet tilværelsen opp over dagliglivets trivialiteter. Med et slikt program ble de unge pikene holdt i flittig arbeid, og morskapslesning fikk vente til ledige stunder. Embetsmennene holdt aviser og tidsskrifter, og i mange hjem ble det bestilt en bokkasse ved juletider, som brakte den nyeste norske og danske litte­ ratur inn i huset. Månedsskrifter som «Hermoder», «Nat og Dag» og «Bien» og ukebladet «Skillings-Magazin» dekket noe av det samme behov som ukebladene i dag med populære artikler og fortellinger. Ellers dyrket særlig damene romaner, som ble lånt fra leiebibliotek eller gikk på omgang. Norsk, dansk og svensk kunne alle lese. Norske noveller av N. M. Aalholm og Maurits Hansen var populære, likeså fortellinger av de danske forfatterne Carl Bern­ hard og Thomasine Gyllembourg og de svenske Fredrika Bremer og Emilie Carlén. Walter Scott, Marryat, Dickens, Eugene Sue og Alexandre Dumas, som var på moten i 1830-årene, holdt

Ung pike med sytøy. Skisse av Erik Werenskiold.

DE KONDISJONERTE KVINNER

117

Alle småpiker måtte lære å spille, og klaveret hørte med i alle kondi­ sjonerte hjem. Skisse av Erik Werenskiold.

seg lenge i publikums gunst ved siden av en mengde søtladne tyske romaner. Å riktig svelge i spennende og sentimentale kjærlighetsfortellinger kunne bli en kompensasjon for den strenge be­ herskelse som konvensjonene påla de unge pikene.

Lesing i det skjulte

Men overdreven leselyst var ikke kledelig. En lærerinne som selv måtte omgås mange bøker for undervisningens skyld, advarer en venninne som var en betenkelig ivrig avisleser: Et fruentimmer må alltid vokte seg for å gjøre noe avstikkende. «For et fruen­ timmer må lesning kun være en behagelig biting, en rekreasjon i enkelte fritimer, men langt fra en hovedbeskjeftigelse, hvem kvinnelig arbeid må være underordnet.» Slike formaninger i konvensjonens navn ble selvsagt ofte brutt. De personlige opptegnelsene kan fortelle om unge piker som romsterte i farens bokhyller, slukte hva de kom over og utviklet seg til å lese med smak og kritikk, men også at de var forsiktige med å skilte med sine litterære interesser, for ikke å nevne egne meninger om politikk eller andre aktuelle spørsmål. Da var man «blåstrømpe», som mennene så på med skepsis. Til de større fornøyelser hørte baller og sammenkomster hvor det ble danset, musisert og lekt selskapsleker. På landet reiste man ofte familievis til vogns lange veier for å møte andre kondisjoner­ te til juleselskaper, bryllup og andre festlige anledninger. Selskapeligheten, hvilke former den enn kunne ta, fungerte

118

DE KONDISJONERTE KVINNER

også som ekteskapsmarked, hvor de unge kunne treffe passende partnere. Derfor gjaldt det å ha en pen og behersket fremtreden og kunne føre seg grasiøst i dansen. I byene, og av og til også på landet, kom det danselærere som gav kurser både for piker og gutter. Der lærte de danseformer som i mye skilte seg fra bygde­ folks danseskikker. Franfaise, vals, polka og galopp kom liksom andre selskapsskikker via hovedstaden fra utlandet. Mest spen­ nende var kotiljongen hvor både damer og herrer kunne dele ut sløyfer og andre tegn som utmerkelse for den foretrukne.

Johannes Flintoe har malt dette festlige bildet som han har kalt «Hoffball». Ute på gulvet står tre bønder og ser kritisk på det elegante selskapet.

I Christiania gav de rike handelspatrisiere og deres damer det finere selskapsliv et visst européisk preg. Der deltok statsråder og andre høye embetsmenn med fruer og døtre, og der kom også de studenter som hadde god nok råd og passende familiebakgrunn. Når noen av de kongelige var i byen, nådde festlivet de store høyder. Ikke rart at så sant økonomien tillot det, ble de unge gifteferdige frøkner sendt til hovedstaden for å få del i de mange ■muligheter som der var til stede.

Illustrasjon til «Familien på Gilje» av Erik Vieren skiold.

Fruene

Når den unge pike var blitt forlovet og gift, stod hun overfor «det praktiske livs jernprøve». Om hun var aldri så ung, skulle hun nå kle seg som matrone med kappe på hodet og ta fatt på hushold­ ning og barnefødsler, som for mange kunne bli en nesten årlig be­ givenhet. Ektemannen var som forsørger den sentrale person i fa­ milien, og en god kone skulle helst holde husmaskineriet i vel­ smurt gjenge, slik at «far» ikke ble uleiliget med trivielle ergrelser. Det ble husmorens oppgave å sørge for hans arbeidsro og velbe­ finnende, holde sønnene til boken, lære opp døtrene, administrere de tjenestefolk som var nødvendige, sørge for mat og klær til alle og ta vare på de tusen ting som hørte til utstyret i et kondisjonert hjem. På landet kunne en embetsmann selv drive sin gård ved hjelp av gårdsgutter og drenger, men alt gården produserte kom under husmorens hender for å tilberedes eller oppbevares. Detaljøkonomien var også hennes sak. Også i byene kunne husholdningen være en omstendelig affære. Ikke sjelden holdt byfolk noen kuer og høns, og stall og vognskjul med hest og kjøretøy var nødven­ dig som garasjen og bilen er i våre dager.

120

DE KONDISJONERTE KVINNER

Hama Winsnes malt av Ma­ thias Stoltenberg som reiste rundt i landet og malte portretter i embetsmannsfamiliene.

Hva som ideelt ble krevd av embetsmannskoner når de skulle bestyre en husholdning med stor familie, mange tjenestefolk, have med bær og frukt, alskens gårdsprodukter og dyr, det får vi en forestilling om i Hanna Winsnes' berømte kokebok fra 1845, som gir et makeløst bilde av kvinnenes bidrag til hjemmets kultur. Matoppskriftene forteller om kostholdet til hverdag og fest for husbondsfolk og tjenere i en tid da selvberging og omtenksom økonomisering var en selvfølgelighet. Hos de kondi­ sjonerte ble det også forlangt en viss standsmessig stil over det som ble satt fram for familie og gjester. Ut fra sine egne erfaringer har Hanna Winsnes utallige gode råd for hvorledes alt slags inventar kan holdes i hevd, og hun kjenner alle hemmeligheter ved å nytte ut til siste trevl tråd og fjær, alt som var eller kom i huset. Av den kyndige og travle husmor forlanger Hanna Wins­ nes at hun også skal være et både praktisk og moralsk eksempel for sine omgivelser. Tjenestefolk må behandles vennlig men be­ stemt for å få rimelig nytte av dem, og det er forskjell på det arbeid familiens kvinner og det tjenerne skal settes til. En stor og folkerik husholdning er nok en samarbeidende enhet, men standsforskjellen er ganske klar. Det hørte til de kondisjonertes livsstil at hjemmene var gjestfrie og åpne, ikke bare for innbudte men også for venner, bekjente og reisende som kom uanmeldt på besøk Om de kom aldri så ube­ leilig, skulle gjestene føle seg velkomne. En av erindringsbøkene forteller for eksempel om Eilert Sundt som kom med sin kone til prestegården akkurat da prestefruen fødte et barn, men så godt ble han tatt imot af han slo seg ned i flere måneder for å drive studier i bygdelivet.

i be for ff j el li ge Srene af

&uu*I)oUntngen af

.©anna JBinaneS