Norge 2: Norgeshistorie etter 1850 [2, 4 ed.] 8202163757 [PDF]

Zitiervorschau

FOR

DEN

VIDEREGÅENDE

SKOLEN

TERJE EMBLEM IVAR LIBÆK ØIVIND STENERSEN TORE SYVERTSEN

NORGE 2 NORGESHISTORIE ETTER 1850 B Masjonalbibliotetøt tøapotbibliotelæt

BOKMÅL

J.W. CAPPELENS FORLAG A S

© J.W. Cappelens Forlag A.S, Oslo 1997

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Terje Emblem, Ivar Libæk, Øivind Stenersen, Tore Syvertsen: Norge 2. Norgeshistorie etter 1850 er godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter i juni 1997 til bruk i videregående skole for elever på studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag, for elever som ønsker generell studiekompetanse. Godkjenningen er knyttet til fastsatt læreplan av september 1996, og gjelder så lenge læreplanen er gyldig.

Grafisk tilrettelegging og ombrekking: Mette Lund Damsleth Omslagsdesign: Mette Lund Damsleth Omslagsfoto: NTB Forlagsredaktør: May Britt Stamsø Bilderedaktører: Ivar Libæk og Øivind Stenersen Sats: Ellipse AS Trykk: PDC Tangen, 2006 Utgave nr. 4 Opplag nr. 16 ISBN: 82-02-16375-7

Innhold

Forord 9

Mot

industrisamfunnet

13

Norge i 1850 13 Det førindustrielle samfunnet 13 Levekår 14 By og land 15 Egen grunnlov og felles konge med Sverige 15 Befolkningsvekst og oppbrudd 17 Stadig flere nordmenn 17 Flytting og forandringer i bosetningsmønsteret 18 Utferdstrang 21 Det nye næringslivet 25 Skipsfart - glanstid og krise 25 Dampskipsruter, veier og jernbane 27 Industrialisering 30 Det industrikapitalistiske samfunnet 33 Arbeidsforholdene i industrien 36 På samfunnets skyggeside 37 Fattigforsorg 37 Prostitusjon og dobbeltmoral 39 Jordbruk og fiske 40 Jordbrukssamfunnet i forandring 40 Fiskeriene i vekst 46 Historikerens oppgave 47 Bruk av kilder 48 Ulike typer kilder 50 Oppbevaring av kilder - arkiver og biblioteker 51 Sammendrag 52 Repet isjonsoppgaver 53 Arbeidsoppgaver 53 Fordypning 54 Tema: Utvandrerbrev 54

Et politisk

systemskifte

59

Politiske konflikter 59 Embetsmannsstaten 59 Motstand mot embetsmannsstyret 61 Motkulturene 62 Folkehøyskoler, ungdomslag og landsmål 62 Lekmannskristendom og avholdssak 64 «All makt i denne sal» 67 Statsrådssak og vetostrid 68

INNHOLD

Parlamentarismens gjennombrudd 71 Parlamentarisk system og politiske partier 73 Konflikter og reformer 74 Seierherrene splittes 74 Mot en skole for alle 77 Arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen 79 Fagbevegelsens gjennombruddstid 79 Arbeiderpartiets første år 82 Kvinnenes vei mot likestilling 82 Sammendrag 85 Repetisjonsoppgaver 86 Arbeidsoppgaver 86 Fordypning 87 Tema: Vittighetstegninger i den politiske debatten i 1880-årene 87

Bruddet med Sverige 89 Nasjonalistiske strømninger 89 Innholdet i unionen 91 Unionsstriden skjerpes 92 Konsulatsaken 92 Borgerlig samling? 94 Bruddet 94 Hva gjorde bruddet mulig? 97 Folkeavstemningene i 1905 98 Sammendrag 100 Repetisjonsoppgaver 101 Arbeidsoppgaver 101 Fordypning 101 Tema: Unionsoppløsningen i samtidens lærebøker 101

Det

nye

Norge 1905-40 105

Den nye arbeidsdagen før første verdenskrig 105 Striden om konsesjonslovene 106 Arbeidslover og sosialpolitikk 108 Nøytralitet, krigsfare og jobbetid 110 Norsk utenrikspolitikk før 1914 110 Norge og stormaktene under første verdenskrig 111 Jobbetid, dyrtid og statlige reguleringer 112 Krise og framgang i mellomkrigstiden 115 Paripolitikken 115 Krisetider 116 Verdenskrisen når Norge 120

INNHOLD

Befolkning og helse 121 Helseforhold 121 Næringsliv og arbeidsplasser 123 Skipsfart og samferdsel 124 Arbeiderbevegelsen 126 Splittelse og samling i nordisk arbeiderbevegelse 127 Christopher Hornsruds regjering 130 Klassekamp 131

Borgerlig politikk og nye næringsorganisasjoner 133 Landbrukets organisasjoner og Bondepartiet 135 Fiskernes organisasjoner 136 Antidemokratiske strømninger 138 Rasehygiene og antisemittisme 139 Minoritetspolitikk og nasjonalisme 141 Samer og kvener 141 Ishavsimperialisme 143 Nygaardsvolds regjering 145 Kriseprogram og kriseforlik 145 Utenriks- og forsvarspolitikk 149 Norge i Folkeforbundet 149 Forsvarspolitikken i 1920- og 1930-årene 150 Sammendrag 153 Repetisjonsoppgaver 154 Arbeidsoppgaver 155 Fordypning 155 Tema: Reform eller revolusjon? To regjeringserklæringer 155

Norge i krig 159 Norge kommer i brennpunktet - forspillet til 9. april 1940 Kampene i 1940 162 Striden om okkupasjonsstyret i 1940 167 Tyskerne som okkupanter 169 Samarbeid med tyskerne 171 Motstanden mot NS og tyskerne 174 Hjemmefronten 174 Utefronten 179 Frigjøringen 181 Krigens langsiktige virkninger 184 Sammendrag 185 Repetisjonsoppgaver 186 Arbeidsoppgaver 186 Fordypning 186 Tema 1: Oppslutningen om Nasjonal Samling 186 Tema 2: Nazistisk propaganda 189

159

INNHOLD

6

Vekst

og velstand 1945-72

191

Den aktive stat 191 Gjenreisning og planøkonomi 191 Velferdsstaten vokser fram 192 Modernisering 199 Industri og skipsfart 199 Primærnæringene i forandring 200 Rasjoneringen blir avviklet 203 Ekspansiv bykultur og amerikanisering 206 Livssynskonflikter 208 Prevensjon, kristendom, pornografi og abort 208

Norge og verden 1945-72 211 Norge mellom øst og vest 211 Norden eller NATO? 213 Norge i NATO 215 Venstresosialistisk opposisjon 217 Nordisk samarbeid 218 Norge og den tredje verden 219 «De gylne 60-årene» 221 De borgerlige partiene 224 Strid og samarbeid 224 Borgerlig vaktskifte 226 Flytting og sentralisering 229 Utdanningsreformer og protester 231 Utdanningseksplosjonen 231 Ungdomsopprøret 232 Den grønne bølgen 235 EF-kampen i 1960- og 1970-årene 237 Sammendrag 239 Repetisjonsoppgaver 240 Arbeidsoppgaver 240 Fordypning 241 Tema: 1950- og 1960-årene - en sammenligning 241

Olje-Norge 243 Oljeeventyret 243 Nytt sjøherredømme og opprustning i nord 246 Nye partier, reformer og motkonjunkturpolitikk 248 Turbulens i partipolitikken 248 1970-årene - et reformtiår 249 Oljemilliarder som krisemedisin 251

Kvinneopprøret 252 Innvandring 257

Tema 1: Den nye kvinnebevegelsen 284 Tema 2: EF- og EU-kampen 287

Register 288 Illustrasjonskilder 293

INNHOLD

Samene etter 1945 261 Høyrebølge og liberalisering 265 Høyre i medvind 265 Willoch-perioden 1981-86 267 Fremskrittspartiet i framgang og motgang 270 Problemer i velferdsstaten 271 Store omveltninger i økonomi og samfunnsliv 273 Norge på vei inn i et nytt tusenår 279 Sammendrag 283 Repetisjonsoppgaver 284 Arbeidsoppgaver 284 Fordypning 284

Forord

Denne boken dekker hovedtrekk i norgeshistorien fra 1850 og fram til 1990-årene. Den er skrevet etter den nye læreplanen i historie (Reform 94). I denne utgaven har Terje Emblem hatt hovedansvaret for de to første kapitlene. Ivar Libæk har skrevet avsnittene om jordbruk, fiske og motkulturene på 1800-tallet, mens Tore Syvertsen har dekket bruddet med Sverige og innen­ rikspolitikken fra 1905 til 1940. Øivind Stenersen har skrevet for­ svars- og utenrikspolitikken i mellomkrigstiden og tiden fra krigsutbruddet og fram til i dag. Framstillingen er kronologisk, og den viser sentrale trekk ved samfunnsutviklingen. Forfatterne har lagt vekt på å trekke lange linjer i økonomisk, sosial og politisk historie. Eksempler på dette er endringene i bondesamfunnet, framveksten av politiske par­ tier, arbeiderbevegelsens utvikling og Norges plass i det inter­ nasjonale samfunnet. Vi har også viet historisk metode stor plass. I egne metodeavsnitt viser vi hvordan historikere arbeider. Både i arbeidsoppgaver og i fordypningsemner vender vi tilbake til dette. På den måten har vi fokusert på læreplanens mål 3 - metodemålet. Hensikten er blant annet å lære elevene hvordan historiske kilder kan brukes. Gjennom arbeidet med norgeshistorien vil elevene møte ulike typer av kilder. Det gjelder for eksempel industrialiseringen av landet, arbeiderbevegelsens utvikling, kvinnebevegelsens fram­ vekst og Norges plass i det internasjonale samfunnet. Elevene skal lære hva som er karakteristisk for de enkelte kildekategoriene. Denne kunnskapen vil de ikke bare kunne bruke for å prøve historiske framstillinger kritisk, men også ha glede og nytte av seinere i livet, for eksempel i forbindelse med slektsgranskning. Vi har også lagt vekt på å vise at historikere vurderer histo­ rien ulikt. Målet er at elevene skal bli bedre i stand til å vurdere lærebokteksten med kritikk. Det pedagogiske apparatet i slutten av hvert kapittel omfatter

sammendrag av kapitlet med tidslinje. Dette kan brukes som en repetisjon av hovedmomentene i kapitlet, eller det kan leses som en innledning før arbeidet med grunnteksten 2 repetisjonsoppgaver til forståelse av hovedpoengene i teksten 3 større arbeidsoppgaver som kan løses individuelt eller i grup­ per, skriftlig eller muntlig, ved hjelp av lærebok, oppslags­ verk, historisk atlas eller informasjonsteknologi 4 ett eller flere fordypningstemaer som presenterer ulike kilde­ typer med varierte oppgaver. Elever og lærere står selvsagt fritt til å velge hvilke temaer de vil fordype seg i. Timetallet gjør det vanskelig å arbeide like grundig med alt. 1

FORORD

10

Forfatterne takker Rolf Danielsen, Øystein Rian og Ivo de Figueiredo for verdifull kritikk og råd under arbeidet med Norge 2.

Bruk av informasjonsteknologi Informasjonsteknologi er ett av flere hjelpemidler i historieun­ dervisningen, og vi kan nyttiggjøre oss den på flere måter. A Det enkleste er bruk av tekstbehandling for å besvare arbeidsoppgaver eller prosjektarbeider B Klassen kan kommunisere med skoler og elever andre steder i Norge eller i utlandet. Det er lett å finne samarbeidspartnere over store deler av verden når det gjelder «bilaterale» histo­ riske prosjektarbeider. C Internett er nyttig ved oppgaveløsning og større prosjektar­ beider. Elevene kan søke etter kilder og arbeide med dem. Internett-universet er enormt når det gjelder historiske kil­ der, og det vokser stadig. Det gjelder norsk materiale fra folke­ tellinger, aviser og fotoarkiver og diverse lokalhistorisk kilde­ materiale. Det kan ha en egenverdi å lete (surfe) etter kilder på nettet, men bruk av Internett i skolen må ha en pedago­ gisk målsetting og bør derfor knyttes til en problemstilling. På Cappelens hjemmesider (http://www.cappelen.no/) har vi lagt ut stoff som utfyller historieverket:

• Sammendrag til de enkelte kapitlene. • Kilder og bakgrunnsstoff i fulltekst er hentet fra de ressurspermene som tidligere er utgitt til dette læreverket. Her kan man søke seg fram via en egen innholdsfortegnelse. Kildene har oppgaver, og de kan skrives ut som supplement til undervisningen. • Vi vil også legge ut nytt stoff som kan bidra til å utdype lærebøkene. Vi har blant annet laget en innledning om hovedtrekkene ved den historiske utviklingen fram til mid­ ten av 1800-tallet, der denne boken starter, for de elevene som ikke har hatt eldre historie på VK 1.

Vi skal i det følgende presentere to forskjellige modeller for hvordan Internett kan brukes i historieundervisningen. Model­ lene kan anvendes på mange av arbeidsoppgavene i bøkene. Det sentrale i de to modellene er at de tar utgangspunkt i en pro­ blemstilling (et spørsmål). I arbeidet er det viktig at lærer og elev eller en gruppe elever bruker god tid til å definere og avgrense emnet. Dersom problemstillingen er uklar, kan det være van­ skelig å søke riktig på nettet.

Modell A Lære å søke i et materiale og ta ut relevant stoff i forhold til en problemstilling.

1 Velg et emne/tema. 2 Formuler en klar problemstilling. Eksempel på problemstil­ ling: Hvordan forandret stemmegivningen seg ved folkeavstem­ ningene om norsk EF/EU-medlemskap i 1972 og 1994 i ditt fylke? 3 Søk ved hjelp av ulike søkeprogrammer og høvelige søkeord. 4 Velg ut det materialet som er relevant. 5 Sammenfatt resultatet i en kort skriftlig rapport.

Modell B

Lære å analysere en konflikt og selv ta stilling. 1 Velg et emne / tema. 2 Formuler en problemstilling som synliggjør en konflikt. Eksempel på problemstilling: Hvordan stilte Hjemmefrontens ledelse og kommunistene seg til bruk av militær motstand mot tys­ kerne og NS under andre verdenskrig? 3 Søk ved hjelp av ulike søkemaskiner og høvelige søkeord. 4 Velg ut de dokumentene som er relevante for det problem­ området som er valgt. 5 Analyser dokumentene: • Finn konfliktpunktene. • Hva mener partene om dem? 6 Ta stilling. Hvilket syn framstår som mest troverdig? 7 Sammenfatt i en kort skriftlig rapport.

ii

FORORD

To modeller for bruk av Internett

Norge i 1850 I 1851 flyttet husmannssønnen og småbrukeren Abraham Jør­ gensen Borgen, kona Karen Andrine og barna deres fra Rome­ rike i Akershus til Salten i Nordland. Der ble de resten av livet. Etter noen år klarte Abraham og Karen Andrine å skaffe seg sin egen jord, og som andre bønder langs kysten kombinerte de gårdsdriften med fiske. Karen var i tillegg jordmor i distriktet. Abraham og Karen kan stå som representanter for sin tid. Som så mange andre nordmenn flyttet de for å skaffe seg bedre livsvilkår. Mens Abraham og Karen drog til Nord-Norge, drog andre til byer eller tettsteder for å søke arbeid, og atter andre drog til en annen verdensdel, de fleste til USA. Jordbruket var fortsatt det viktigste livsgrunnlaget for flertallet av landets inn­ byggere omkring 1850, men andre næringer betydde stadig mer.

Det førindustrielle samfunnet

«Hjula veveri» ble malt i 1888 av Wilhelm Peters på oppdrag fra fabrikkeieren.

Gjennom de siste 150 årene har Norge gått fra å være et lite utviklet jordbruksland til å bli et moderne industriland. Indu­ strialiseringen har skapt grunnlaget for dagens velstandssam­ funn. Sammenlignet med våre dager var Norge på midten av 1800-tallet fattig på materiell velferd, men dersom vi sammen­ ligner Norge med datidens Europa, fortoner det seg annerledes. De sosiale forholdene i Norge var stabile, og bedre enn i mange andre europeiske land. De fleste kunne spise seg mette hver dag, og landet hadde vært forskånet for omfattende sult- og nødsår siden krigsårene før 1814. Den moderne industrien med mekanisk drevne maskiner, masseproduksjon og fabrikker fikk stadig større betydning i Storbritannia fra slutten av 1700-tallet. I løpet av første halvdel av 1800-tallet spredte industrialiseringen seg til flere andre europeiske land, men Norge og Norden stod fortsatt utenfor denne utviklingen. Norge var i 1850 fremdeles et førindustrielt samfunn, og det var få som trodde at landet kom til å gjennomgå noen omfattende industrialisering. Samtidig hadde Norge en utadrettet økonomi. Landet var ikke økonomisk isolert og avhengig av selvberging, men var på flere måter knyttet til internasjonal økonomi. De viktigste eksportvarene var trelast og fisk, slik de hadde vært de siste århundrene, men landet var fortsatt avhengig av å importere korn. Om bord på skutene som kom til Norge, fantes det også kolonialvarer og fabrikkproduserte klær. På grunn av industria­ liseringen i Europa hadde norsk sjøfart fått et oppsving på 1800tallet. I byene og tettstedene fantes det folk som hadde solid

13

MOT INDUSTRISAMFUNNET

14

erfaring med kjøp og salg. Salg og marked var viktig for norsk økonomi også før industrien fikk fotfeste. Men noe nytt var i emning. I 1840-årene ble de første tekstilfabrikkene grunnlagt i Kristiania og Bergen.

Levekår

I det gamle samfunnet, en betegnelse som ofte brukes om det førindustrielle samfunnet, var jorda og havet livsgrunnlaget for folk flest. I 1850 var fortsatt omkring tre fjerdedeler av befolk­ ningen knyttet til jordbruket. I tillegg til selveiende bønder hadde det siden slutten av 1600-tallet vokst fram en stor gruppe husmenn. Det skyldtes befolkningsvekst og jordmangel (se ramme side 43). Bare et fåtall bønder og husmenn levde av jorda alene; de fisket, arbeidet i skogen og solgte tømmer. For de enkelte bonde-, husmanns- og fiskerfamiliene var bygda og familien rammen om tilværelsen. På gården var det en klar arbeidsdeling mellom menn og kvinner. Kvinnene hadde ansvaret for husarbeidet. De lagde mat, strikket, vevde og sydde klær, og de sørget for stell av husdyrene. Mennene arbeidet hovedsakelig utomhus. De hogde tømmer, pløyde, slo høy og rodde fiske. Gårdsarbeidet var tungt, og bøndene hadde få arbeidsbesparende redskaper. Derfor krevde onnearbeidet stor innsats fra både voksne og barn. Slekt og naboer gikk ofte sam­ men om gårdsarbeid og fiske, og de hjalp hverandre når det trengtes, for eksempel ved ulykker, sykdom og død. Når unge

Utsikt fra gjestgiveriet Tørset i Surnadal, malt av J.F.L. Dreier.

By og land Embetsstanden utgjorde makteliten i samfunnet og skilte seg fra allmuen ved levestandard og livsstil. Embetsmennene og deres familier behersket dannede omgangsformer. De snakket dansk med norsk uttale og brukte ofte latinske ord og uttrykk. I byene tilhørte rike kjøpmenn og noen velstående håndverkere i noen grad det samme fellesskapet. På landet var prestegårdene og sorenskriverkontorene bastioner for embetsmannskulturen. I kystbyene i Sør-Norge var handel, skipsfart og industri i framgang. De første moderne tekstilfabrikkene, som var blitt etablert i Kristiania og Bergen i 1840-årene, trakk til seg unge menn og kvinner. Skreddere, smeder og andre håndverkere drev fortsatt på den gamle måten med svenner og læregutter. I det norske bondesamfunnet var det store forskjeller mellom øst og vest, og mellom nord og sør. Storbonden på Østlandet hadde mange husmenn som arbeidet for ham, og mellom bønder og husmenn var det et sosialt gap. På Vestlandet, derimot, var den sosiale avstanden mellom bonde og husmann mindre. Vestlandsgårdene var ofte små, og mange husmenn hadde gode inn­ tekter fra fiske og håndverk. En bondekone i Nord-Norge måtte stelle gården uten hjelp fra mannen fordi han var mer fisker enn gårdbruker, og store deler av vinteren var han på lofotfiske.

Egen grunnlov og felles konge med Sverige Fram til 1814 var Danmark og Norge en felles stat under en ene­ veldig konge. På grunn av krigshandlingene i Europa ble Norge revet løs fra Danmark. Uten at en eneste nordmann var til stede, gav kongen landet til kongen av Sverige. Men nordmennene ønsket selv å bestemme over landet sitt. Derfor valgte de repre­ sentanter til en riksforsamling som møtte på Eidsvoll i april 1814.17. mai vedtok eidsvollsmennene en grunnlov som slo fast at Norge skulle være et fritt, selvstendig og udelelig rike. Landet skulle være et konstitusjonelt monarki der makten var delt mel­ lom en utøvende, en lovgivende og en dømmende makt, det vil si kongen, Stortinget og domstolene.

15

MOT INDUSTRISAMFUNNET

par giftet seg, kom brud og brudgom helst fra det samme sosiale fellesskapet. På midten av 1800-tallet bidrog to forhold til å forandre sam­ funnet. For det første vokste befolkningen sterkt. Selv om ny mark ble ryddet, var det ikke nok jord til alle, og mange måtte forlate gården og bygda for å skaffe seg levebrød. For det andre vokste nye næringer fram i byene, og de bød på nye muligheter.

Nederst til venstre: Den stortingsbygningen vi har i dag, stod ferdig i 1866. Før den tid møttes representan­ tene i lokalene til Christia­ nia katedralskole. Maleri av Mathias Stoltenberg.

Edvard Munch «Det syke barn». Maleri fra 1885-86. Motivet, som er gjentatt mange ganger i Munchs malerier og grafikk, er hen­ tet fra søsteren Sofies syke­ leie. Hun døde av tuberku­ lose åtte år tidligere.

Drømmen om full uavhengighet ble ikke virkelighet. Samme høst ble Norge tvunget inn i union med Sverige, og den bestod fram til 1905. Norge og Sverige hadde felles konge og felles utenriksledelse, men utover dette var fellesskapet mellom de to lan­ dene begrenset. Stortinget vedtok lover og bestemte hva stats­ inntektene skulle brukes til. Regjeringen var delt i to avdelinger; statsministeren og to andre statsråder hadde tilhold i Stockholm, men flertallet av regjeringsmedlemmene var i Kristiania. Hoved­ tyngden av den politiske makten lå i Norges hovedstad. Grunnloven gav stemmerett til embetsmenn, byborgerskap og bønder, og i 1814 kunne omkring 40 prosent av alle menn over 25 år stemme ved stortingsvalg. Utover på 1800-tallet var ande­ len stemmeberettigede synkende fordi antall husmenn og eiendomsløse vokste sterkt, men fortsatt var den norske grunnloven en av de mest radikale og demokratiske forfatningene i Europa. Stortinget, som ble valgt hvert tredje år, var dominert av embetsmannsrepresentanter. Blant de stemmeberettigede var bøndene i stort flertall, men i de første tiårene etter 1814 stemte de på embetsmenn. I 1837 vedtok Stortinget formannskapsloven, som gav et valgt kommunestyre en viss innflytelse i lokale saker.

Befolkningsvekst og oppbrudd Stadig flere nordmenn

Ved folketellingen i 1801 hadde Norge 0,9 millioner innbyggere. I 1850-årene passerte innbygger­ tallet 1,5 millioner. I den neste femtiårsperioden steg folketallet til 2,25 millioner, samtidig som over en halv million utvandret til Ame­ rika. Denne utviklingen var ikke særegen for Norge; over store del­ er av Europa foregikk det en be­ folkningseksplosjon på 1800-tallet. Veksten i folkemengden skyld­ tes fallende dødelighet. Flere av barna vokste opp, og gjennom­ snittlig levealder steg. En viktig grunn til denne utviklingen var at kostholdet ble rikere og mer vari­ ert. Sild og poteter var billig og næringsrik mat som var å finne på kjøkkenbordet i de tusen hjem. Uår og svikt i avlingene var ikke

17

MOT INDUSTRISAMFUNNET

Til venstre: Norges første dampskip, skovlhjuleren «Constitutionen», kom i drift i 1827, og fraktet post og passasjerer. Her er skuta på vei utfra Kristiansand. Akvarell av M.A. Appelfra 1828.

MOT INDUSTRISAMFUNNET

18

lenger ensbetydende med sult og naken nød. Og når levekårene ble bedre, betydde det større motstandskraft mot sykdommer. Innen medisin, helse og hygiene ble det gjort viktige fram­ skritt. Staten satset på utdanning av helsepersonell, og det hadde betydning for nordmenns liv og helse at distriktsleger og jordmødre kunne ta seg av syke og fødende. De største bykom­ munene bygde sykehus. Rikshospitalet hadde vært i drift siden 1826, og i løpet av 1880- og 1890-årene kom også Ullevål syke­ hus i Oslo, Haukeland sykehus i Bergen og Tilfredshed hospital i Trondheim i drift. Nå ble sykehusene i stand til å kurere pasi­ enter, mens deres viktigste oppgave tidligere hadde vært å opp­ bevare og isolere smittebærere. Det offentlige helsevesenet bidrog til at sykdommer og epidemier ble mindre livstruende enn før, og at mange kunne bli kvitt lidelsene sine. Til tross for forbedringene døde hvert tiende barn som ble født på slutten av 1800-tallet, før det fylte ett år. De smittsomme sykdommene var fortsatt fryktet. På 1800-tallet krevde koleraepidemier tusener av ofre, og tuberkulose tok årlig 5000-6000 liv. Influensa og forkjølelse, som kunne utvikle seg til lungebe­ tennelse, endte ofte med døden. Det kom av at legevitenskapen ennå ikke kjente til penicillin.

Flytting og forandringer i bosetningsmønsteret Omkring 1850 var 70 prosent av befolkningen knyttet til jord­ bruket, men bare et fåtall levde av jorda alene. Det vanlige var at jordbruk ble drevet i kombinasjon med andre virksomheter, for eksempel fiske og tømmerhogst. Det hadde pågått nyrydding i stor stil gjennom hele århundret, og mange gårdsbruk var ved

Norsk Folkeblad presenterte i 1869 tegninger av det nye Rikshospitalet, som var planlagt bygd. Dette er teg­ ningen til en 16-manns sykesal. De nye sykehuslo­ kalene var innflyttingsklare først i 1883.

KAMPEN MOT SPEDALSKHETEN

Nordmannen Armauer Hansen (1841-1912) stod i spissen for kampen mot spedalskhet. I 1873 klarte han å identifisere leprabasillen, bakterien som forårsaker spedalskhet. Dette var et viktig gjennombrudd i kampen mot sykdommen. Armauer Hansen vant stor anerkjennelse for sitt arbeid. Men kampen mot spedalskheten hadde etiske skyggesider. Etter å ha gjennomført mange dyreforsøk for å utforske om spe­ dalskheten var overførbar, gjorde han også forsøk med mennesker. Han forsøkte å påføre en kvinnelig pasient spedalskhet ved å stikke en infisert nål i øyet på henne. Nålen hadde først vært stukket gjennom en spedalsk knute på en annen pasient. Men resultatet av eksperimentet var negativt - pasienten ble ikke smittet, og hun ble heller ikke skadet. Da kvinnen klaget, kom saken for retten, og Armauer Hansen ble fradømt sin stilling. I domspremissene ble det gjort til en formildende omstendighet at pasienten hadde sittet i ro på stolen mens forsøket pågikk! Armauer Hansens renommé som lege og vitenskapsmann stod imidlertid urokket, og han fikk stilling ved et annet sykehus.

arveoppgjør delt opp i mindre enheter. Ressursene var presset til det ytterste, slik at grensene for hvor mange mennesker norsk jordbruk kunne brødfø, var i ferd med å bli sprengt. 11860-årene inntrådte en krise i jordbruket, blant annet fordi norsk korn fikk konkurranse av billig importert korn (se side 42). Jordbruket kunne ikke gi livsgrunnlag for flere mennesker, og mange søkte arbeid i industri, transport, varehandel, fiske og skipsfart. En storstilt folkevandring tok til. Flyttelassene gikk fra indre strøk mot kysten og fra landsbygda mot byer og tettbygde strøk. I 1850 bodde en sjettedel av befolkningen i byer og tettbygde strøk. I 1900 var andelen steget til en tredjedel. Særlig kystbyene i Sør-Norge fikk flere innbyggere. Hovedstaden vokste med eksplosiv fart, både på grunn av innflytting og fordi kom­ munens grenser ble utvidet. Fra å ha 45 000 innbyggere i 1850 var Kristiania ved århun­ dreskiftet blitt en storby med 230 000 inn­ byggere. I tillegg til å være hovedstad var byen sentrum for handel og offentlig for­ valtning for Østlandet, slik Bergen, Trond­ heim og Tromsø ble det for sine landsdeler. Folkevandringen gikk også fra sør til nord i landet, og det var ikke bare nord­ menn som lot seg friste av mulighetene i Nord-Norge. Fra 1830-tallet innvandret det mange finner til Finnmark og nordlige deler av Troms. Jordmangel og befolkningsvekst drev finnene til nye bosteder, og dette var en fortsettelse av den finske utvandringen til

MOT INDUSTRISAMFUNNET

19

Norge på 1600- og 1700-tallet. I 1860-årene økte den finske inn­ vandringen til Nord-Norge på grunn av krise og uår i Finland. Både for nordmenn og finner var det de rike fiskeressursene som trakk. I nord fantes det dessuten ledig dyrkbar jord. Utferdstrang «De klærne vi brukte, var lappete og delvis hullete, for vi fikk ikke nye hvert år. Helgeklær hadde vi nok ikke. Ytterklærne for oss gutter var bukse og busserull, så vi frøs mange ganger når vi gikk på skolen. (...) Avgiften for plassen var pliktarbeid. Far skulle arbeide tre dager i uken hele året. Samme kontrakt hadde nabohusmannen også.» Ingrid Semmingsen (red.): «Arbeidsfolkforteller», bind 3, Oslo 1960

Slik fortalte en husmannssønn om sin barndom, og illustrerte på den måten hvorfor mange søkte seg bort fra fattigdom og dår-

OVERSJØISK UTVANDRING 1875-1905 Utvandrere i prosent av folketallet 1875 | 40 % og mer

MB

30-39,9 % BES 20-29,9 %

10-19,9 % Under 10 %

60

æ .Y

K

,

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60

Steinkjer Levanger Trondheim Lillehammer Gjøvik Kongsvinger Hamar Drøbak Son Hølen Oslo Sarpsborg Halden Fredrikstad Moss Hønefoss Kongsberg Drammen Åsgårdstrand Svelvik Holmestrand Horten Tønsberg Larvik Sandefjord Langesund Stathelle Brevik Kragerø Skien Porsgrunn Risør Tvedestrand Arendal Grimstad Lillesand Mandal Farsund Flekkefjord Sokndal Egersund Sandnes Stavanger Skudesneshavn Kopervik Haugesund Bergen Florø Ålesund Molde Kristiansund Namsos Mosjøen Bodø Narvik Harstad Tromsø Hammerfest Vardø Vadsø

21

MOT INDUSTRISAMFUNNET

Disse to bildene fra Kristia­ nia gir uttrykk for utvik­ lingen i landets hovedstad på 1800-tallet. Peter Balkes utsiktsbilde fra Ekeberg er malt i 1829. Innerst i fjor­ den ligger bordtomtene. I bakgrunnen til venstre ser vi Akershus slott, og til høyre Tøyen hovedgård med botanisk hage. Bildet neden­ for er fra slutten av 1800tallet. Kristiania var på det tidspunktet blitt en storby. Trelastvirksomheten domi­ nerer ikke lenger motivet. I stedet ser vi en stor havn med livlig trafikk, dampskip og jernbanespor i forgrun­ nen.

MOT INDUSTRISAMFUNNET

22

lige kår. Mulighetene i byene fristet, og noen drog videre over havet for å finne nytt land og en ny tilværelse. For flesteparten av utvandrerne var Nord-Amerika målet. Den første emigrantskuta seilte fra Norge i 1825. Om bord var kvekere som følte seg religiøst undertrykt i Norge. Også i de følgende tiårene var det folk som drog. I 1850-årene emigrerte tusener av nordmenn til USA, men først etter 1865 fikk utvand­ ringen karakter av en folkevandring. I femtiårsperioden 1865-1915 reiste rundt trekvart million nordmenn til USA. Antall utvan­ drere var større enn veksten i folketallet i den samme perioden. Masseutvandringen fra Norge var en del av et felles europeisk flyttemønster, men i forhold til befolkningsmengden var det bare Irland som hadde større utvandring. I 1920 var 1,2 millio­ ner amerikanere av ren norsk avstamning - nesten halvparten av innbyggertallet i Norge på den tiden. Det utvandret også mange svensker og finner, mens det var forholdsvis få dansker som drog. Derimot var utvandringslysten stor i den lille island­ ske befolkningen. Amerika fristet. Dette var mulighetenes land der alle - både fattig og rik - kunne søke lykken. Det var godt om arbeid, løn­ ningene var høyere enn i Norge, og det var framfor alt lett å skaffe seg jord. Utbyggingen av jernbanen åpnet Midtvesten, og i 1862 vedtok den amerikanske Kongressen Homestead Act, en lov som gav inntil 640 mål jord nesten gratis til amerikanske statsborgere eller de som søkte amerikansk statsborgerskap. Midtvesten ble målet for de fleste norske emigrantene. Noen drog enda lenger vestover, mens relativt få slo seg ned på østkysten.

Emigrantene måtte tåle å leve tett innpå hverandre under overfarten. Dette bil­ det er tatt under dekk på emigrantskuta «Hellig Olav».

«Jeg vil nu innslutte noen få ord til deg, min kjære broder og spørre oppriktig om du har lyst til å komme til Amerika? (...) Du kan tjene mere på to måneder her enn du kan tjene i

AMERIKAFEBER

En brevskriver fra Sogn beklaget seg i 1866:

«Du kan ikke tro hvor uhyggelig her er på våre kanter med det skrekkelige amerikaraseri som hersker blant den simple klasse. Her er nå verken skikkelige eller uskikkelige tjenere å få, da alle som på en eller annen måte kan oppdrive penger, reiser, ja jeg tror gjeme man kunne få kjøpt hele Sogns fogderi for en spottpris.» Fra andre steder i landet kunne det fortelles om gårdsbruk, plasser og eiendeler som gikk under auksjonshammeren, gjeme til spottpriser fordi det var få som var interessert i å kjøpe. Av og til var det problemer med å få solgt i det hele tatt. Etter at den amerikanske borgerkrigen var over, var det som en demning brast. Utover våren og forsommeren kunne det langs veiene observe­ res følge etter følge med «amerikanere» på vei til Kristiania, Bergen, Stavanger eller Trondheim. «Det er leit å sjå på alle desse friske og raudlette gjentor og sterke og spræke gutar, og tenkja på at fedralandet inkje skal hava bruk fyre deim (...)», skrev en avisredaktør.

Gjengitt etter Ingrid Semmingsen: «Veien mot vest», Oslo 1950

23

MOT INDUSTRISAMFUNNET

Utvandringslysten var smittsom og førte til at hele familier, ei grend eller ei bygd brøt over tvert og drog. Amerikabrev kunne fortelle om en fristende tilværelse sammenlignet med sli­ tet her hjemme. Opplysninger om buskap, åkerareal og avlinger, sammen med bilder av slektninger og venner i stasklær, talte sitt tydelige språk. Ikke sjelden lå det også penger i konvolutten. En utvandrer skrev hjem:

MOT INDUSTRISAMFUNNET

24

Norge hele året. Kjære fader, du må hjelpe Ole med noen penger. Du må selge et par kreaturer og låne ham.»

Håpet om en bedre framtid fikk nordmenn til å emigrere. Men ikke alle framtidsdrømmene ble realisert. Noen vendte hjem i skuffelse over forholdene. Andre bukket under i slit, sykdom og indianeroverfall, og enkelte gikk til grunne i storbyslummen. Særlig i første fase var det folk fra indre strøk av landet som utvandret. Etter hvert flyttet folk som regel i etapper; mange utvandrere flyttet først fra landet til byen, og derfra drog de videre over havet for å bli farmere. Norske settlere i USA slo seg først og fremst ned i nord, i stater som Nord-Dakota, Minnesota, Wisconsin og Iowa kunne man finne store befolkningsgrupper som snakket norsk. Yngre mennesker utvandret oftest, og det var flere menn enn kvinner. I mange tilfeller reiste familiefaren eller eldste sønn i forveien for å skaffe penger til billetter for resten av familien. På utvandrerskutene fantes det folk fra alle sosiale lag, men husmenn og arbeidsfolk var i flertall. Langt fra alle som ønsket å utvandre, klarte å skaffe nok penger til reisen. Enkelte kommuner kjøpte amerikabilletter til sine fattige fordi det var billigere enn å fø dem over fattigkassen. Rundt århundreskiftet var det yngre og ugifte menn og kvin­ ner som dominerte blant utvandrerne. De reiste av eventyrlyst, eller de tok sikte på å tjene penger i noen år for så å vende hjem igjen. Av dem som reiste etter 1880, vendte ca. en fjerdedel til­ bake til Norge. Den siste utvandringsbølgen kom i 1920-årene.

«Havnemotiv fra en sørlandsby». Maleri av Nils Hansteen fra 1890. Damp­ skipene var på denne tiden blitt en del av det maritime miljøet. I bakgrunnen ser vi røyk fra en fabrikkpipe.

Industrien og de nye næringene hørte i første rekke hjemme i byene, og det var også der de sosiale omveltningene først tok til. Det nye næringslivet slo tidligere igjennom på Østlandet enn på Vestlandet, og i Nord-Norge holdt det gamle samfunnet stand lenger enn sør i landet. Regjeringen ønsket å stimulere til modernisering og økono­ misk vekst. Den økonomiske politikken gikk ut på å avvikle reguleringer og privilegier som bremset vekst og omlegging. Isteden skulle staten stimulere til frihandel, støtte opp om nye tiltak og sørge for at kommunikasjonene ble bygd ut. Denne politikken ble kalt økonomisk liberalisme.

Skipsfart - glanstid og krise

Hurtigruta «Richard With», som ble bygd i 1909, hadde fått navn etter man­ nen som fikk denne rutetra­ fikken i gang.

I første halvdel av 1800-tallet vokste norsk skipsfart fordi uten­ rikshandelen økte, og i årene etter 1850 opplevde norsk skipsfart en gullalder. På 30 år steg tonnasjen til det femdobbelte, og i 1880 hadde bare Storbritannia og USA større flåter enn Norge. Skipsfartseventyret skyldtes oppgangen i det internasjonale varebyttet, som igjen hadde sammenheng med at industrialise­ ringen skjøt fart i flere europeiske land. For Norge hadde det særlig stor betydning at Storbritannia opphevet navigasjonsakten i 1850. Dette var en del av den britiske frihandelspolitikken og innebar at skip fra Norge og andre land kunne frakte varer til

25

MOT INDUSTRISAMFUNNET

Det nye næringslivet

MOT INDUSTRISAMFUNNET

26

og fra britiske havner, uavhengig av hvilket land varene kom fra eller skulle til. Norge hadde tradisjoner som sjøfartsnasjon, og nå kunne mulighetene utnyttes i fullt monn. Norske redere hadde særlige forutsetninger for å utnytte oppgangstidene: Seilskutene krevde stort mannskap, og i Norge fantes det rikelig tilgang på arbeids­ kraft som godtok lave hyrer. Skipsfartseventyret var først og fremst knyttet til Sørlandet, og Arendal var seilskutebyen framfor noen. 11870-årene var det registrert ett skip for hver tiende innbygger i byen. Ikke bare kystområdene, men også indre strøk ble trukket med i opp­ svinget. Verftene trengte arbeidskraft og tømmerleveranser, og mange søkte hyre for seinere å kunne vende hjem med penger mellom hendene. Slike inntekter havnet gjerne i banken, for der­ etter å bli investert i annen virksomhet. Det fulgte både velstand og nye muligheter i seilskutenes kjølvann. Den mest utbredte eieformen var de såkalte partrederiene, der hvert rederi eide et fåtall skip, i mange tilfeller bare ett. Bak rede­ riet stod flere eiere, for eksempel skipperen om bord, eieren av verftet der båten ble bygd, og en kjøpmann. Skutene gikk i trampfart, det vil si at skipperne inngikk nye kontrakter når skipene var i havn. Så lenge det var nok av opp­ drag, var dette lønnsomt. Men næringen var følsom overfor konjunktursvingninger. Uten langsiktige fraktavtaler og med lite kapital å tære på var veien til fiasko kort når nedgangstidene satte inn. 11880-årene slo dampskipene for alvor igjennom i internasjo­ nal skipsfart. Samtidig sviktet konjunkturene, og verdenshande­ len gikk tilbake. Norge hadde verdens tredje største flåte, men svært få av skipene var dampdrevne. Istedenfor å satse på damp holdt de norske rederne seg til seil og trampfart så lenge som mulig. De forsøkte å møte den økende konkurransen ved å skjære drifts- og vedlikeholdsutgiftene ned til et minimum, og det gikk utover forholdene om bord og sikkerheten til mannskap­ ene. Resultatet var at standarden på flåten forfalt. Mange av skutene var «flytende likkister», og i frykt for forlis flyktet tuse­ ner av norske sjøfolk til fremmede havner - med god grunn. I tiåret 1885-94 forliste 2184 norske seilskip. Det verste ulykkesåret var i 1894, da en tiendedel av flåten gikk tapt og 567 sjømenn omkom. Hovedårsaken til at omleggingen fra seil til damp gikk sein­ ere i Norge enn i andre land, var at de små og kapitalfartige part­ rederiene ikke hadde råd til å skaffe seg dampskip av jern og stål. Dessuten manglet landet den ekspertisen som var nødven­ dig for en rask omlegging. Etter hvert gikk partrederiene kon­

Dampskipsruter, veier og jernbane

Seljestad skysstasjon i Har­ danger. Bildet er trolig fra 1890-årene. På skysstasjon­ ene kunne folk og hester ta en pust i bakken før reisen gikk videre.

I det førindustrielle Norge var kommunikasjonene lite utbygd. Folk som skulle reise, måtte ta beina eller årene fatt eller bruke hest og kjerre. Industrien og omveltningene i jordbruk og fiske i andre halvdel av 1800-tallet krevde bedre kommunikasjoner. For disse næringene var det nødvendig med rask og rimelig frakt. Fra gammelt av var sjøveien den viktigste kommunikasjons-

27

MOT INDUSTRISAMFUNNET

kurs, og en omlegging tvang seg fram. Det første skrittet var å ta i bruk skrog av jern istedenfor tre, og deretter erstattet damp­ motor og propell seil som framdriftsmiddel. Da første verdens­ krig brøt ut i 1914, var to tredjedeler av flåten dampdrevet, og Norge var igjen en førende skipsfartsnasjon. Overgangen fra seil til damp betydde slutten på partrederi­ ene. Dampskipsrederiene var organisert som aksjeselskaper med flere skip, og skipene gikk vanligvis i linjefart med langsik­ tige kontrakter, faste ruter og regelmessige avganger. De var mindre utsatt for forlis enn seilskutene, og sjøfolkene slapp unna blodslitet med seil og rigg.

MOT INDUSTRISAMFUNNET

28

åren. Fra midten av 1800-tallet kom flere dampskipsruter i drift langs kysten og i de mange fjordarmene. Hurtigruta åpnet fast forbindelse mellom Nord- og Sør-Norge i 1893, og skipene seilte sommer som vinter. Reisen mellom Trondheim og Tromsø, som før hadde tatt 83 timer, tok i 1894 bare 48 timer. Grunnlaget for driften var de eventyrlige sildefangstene i Lofoten og Vester­ ålen, og Hurtigruta fraktet passasjerer, post og alle slags varer. Veiene var i dårlig stand. Et noenlunde sammenhengende veinett fantes bare rundt Kristianiafjorden, men etter 1850 bevil­ get Stortinget mer penger til veier i Bygde-Norge. Forfatteren Ivar Kleiven fortalte fra ei bygd i Gudbrandsdalen omkring 1860:

«(...) etter den nye vegen kom det sigande, stillt og liksom umerkjande, det eine nybrigde [forandring] etter det andre både i eitt og anna. Difor kom aldri grendi heilt i det gamle lage sitt meir; for nyvegen hadde nok skaka av lag noko i sjølve grunnen.» Ved århundreskiftet var flere av de større sammenbindende hovedveiene utbygd, men veibyggingen skjøt virkelig fart da de første bilene kom til landet tidlig på 1900-tallet. Den første jernbanestrekningen her til lands, Hovedbanen mellom Kristiania og Eidsvoll, ble åpnet i 1854. Banen hadde økonomisk betydning for en femtedel av landets befolkning.

Hovedbanen mellom Kristi­ ania og Eidsvoll ble åpnet i 1854. Fotografiet fra Eids­ voll i 1860-årene viser loko­ motiv nummer 1, som ble bygd i Newcastle i 1851. Det var i drift til 1911.

Det norske postvesenet har eksistert siden 1647. Frimerker og ensartet porto ble tatt i bruk for første gang i 1855. Frimerket til venstre er Norges første. Merket i midten fra 1872 er det første med posthorn, et motiv som fremdeles er i bruk. Til høyre er kong Oskar 2. avbildet på et fri­ merke fra 1878.

29

MOT INDUSTRISAMFUNNET

Rike jordbruksdistrikter, en mengde vannsager, brennerier og fem av landets seks glassverk sognet til banen. Men viktigst var trelasttransporten, særlig fra Odalen og Solør-traktene, fordi ingen fløtningselv munnet ut i Kristiania. Hovedstaden trengte også tilførsel av brensel, korn, høy og andre jordbruksvarer. Transporten den andre veien bestod blant annet av importert korn, kolonialvarer, salt sild og tekstiler, og dessuten gjødsel fra utedoene og stallene i byen. Jernbaneutbyggingen krevde store ressurser, og i de føl­ gende årene ble det bare bygd enkelte banestumper, hovedsake­ lig på Østlandet. Det tok mange tiår før strekningene ble bundet sammen til et nasjonalt nett. Stortingsdebattene var ofte preget av strid om hvilke landsdeler som stod for tur, og langs hvilken rute jernbaneskinnene skulle legges. 11880 ble Østlandet og Trøndelag knyttet sammen da jernba­ nen mellom Kristiania og Trondheim over Røros stod ferdig. På grunn av økonomiske nedgangstider reduserte Stortinget bevilg­ ningene i 1880-årene, og jernbaneutbyggingen stagnerte. I tiåret etter var statens økonomi bedre, og nye bevilgninger førte til ny aktivitet på anleggene. Da fjellovergangen mellom Østlandet og Vestlandet skulle bygges ut, tok anleggsarbeiderne i bruk mo­ derne boreutstyr og sprengstoff. Men arbeidet tok likevel tid, og først i 1909 kunne Bergensbanen åpnes. De andre sammenbin­ dende strekningene ble gjort ferdig mange år seinere. Dampskipsruter, veier og jernbanen åpnet Bygde-Norge. Dampskipskaia og jernbanestasjonen ble knutepunkt og sam­ lingssted, med landhandel og postkontor. De ble bruhoder for bykulturen og brakte nyheter og impulser til bygdesamfunnet. Også anleggsarbeiderne på vei og bane brakte med seg nye verdier og holdninger. De første telegrafkablene ble strukket i 1850-årene, og i løpet av et par tiår fikk landet et sammenhengende nettverk. Når det

MOT INDUSTRISAMFUNNET

30

gjaldt telefon, var Norge et foregangsland. Telefonapparater ble benyttet første gang i Ålesund i 1876; Kristiania og Drammen fulgte etter i 1880. Etter noen år var teknologien god nok til at samtaler kunne finne sted mellom to byer. Rikstelefonen ble grunnlagt i 1895. På det tidspunktet var det 14 000 apparater i bruk, ett per 140 innbyggere. Både anlegg, drift og vedlikehold av de nye kommunikasjon­ ene skapte nye arbeidsplasser, særlig for menn. Kvinner fikk arbeid på telegrafstasjoner og telefonsentraler.

Industrialisering I 1845 møttes to nordmenn tilfeldig i en maskinhall i Manches­ ter. Adam Hjort og Knud Graah var i England for å kjøpe spinnemaskiner, og møtet mellom dem er for ettertiden blitt stående som et symbol på den moderne industriens fødsel i Norge. Begge var reist til England for å skaffe seg kunnskaper om tek­ stilindustrien, og det de lærte seg, satte de snart ut i livet. Kort tid etter grunnla de hver sin tekstilfabrikk i Kristiania. Dette var to av flere fabrikker som lå langs Akerselva, og snart fikk også Bergen sine spinnerier og veverier. Produktene var beregnet for hjemmemarkedet, og kjøperne var i første omgang folk i byer og tettsteder. I løpet av 1840-årene ble også de første mekaniske verkstedene grunnlagt.

Fra Bergens Telefonkontors nye lokaler i 1890-årene. Telefondamene kom fra middelklassen og hadde god utdanning.

31

MOT INDUSTRISAMFUNNET

Industrialiseringen i Norge var en del av en europeisk pro­ sess. De nordmennene som grunnla de første tekstilfabrikkene, importerte maskiner, kunnskap, fagfolk og råvarer fra Storbri­ tannia. Industripionerene var ikke først og fremst folk med tek­ nisk kunnskap, men menn med pågangsmot. Mange av dem hadde erfaring fra handel og forretningsvirksomhet. Forholdene i Norge lå til rette for industrialisering: På 1800-tallet var det rikelig tilgang på arbeidskraft, og kjøp og salg av varer betydde stadig mer. Langs kysten og i byene var det stadig flere som ble trukket helt eller delvis inn i pengesamfunnet. Økt handel og kontakt med utlandet stimulerte denne utviklingen. Behovet for penger økte i takt med industriutbyggingen og omleggingen i næringslivet. De første forretningsbankene ble etablert i 1850-årene og var en viktig finansieringskilde for næringsdrivende. Men tilgangen på kreditt var ikke tilstrekke­ lig, og mange industrigrundere måtte begynne i det små og øke virksomheten ved hjelp av overskudd fra driften. I den moderne industrien overtok maskiner mye av det arbeidet som tidligere ble utført ved hjelp av muskelkraft, og fabrikkene var mye større enn før. Mange arbeidere kom under samme tak med felles ledelse, og produksjonen ble spesialisert og mer effektiv. Nordmennene lærte seg ikke bare å masseprodusere klær. I Europa var det stor etterspørsel etter trelast, særlig til husbyg­ ging, og norske trelasteksportører fikk et større marked. Dampsaga, som ble tatt i bruk i 1850-årene, fikk raskt stor betydning. Sagbrukene kunne skjære mye mer trelast enn før, og siden dampsagene var uavhengig av fossekraft, kunne de plasseres ved de beste havnene. Fredrikstad, som lå ved utløpet av Glomma, Norges største fløtningselv, ble «plankebyen» framfor noen. I slutten av 1870-årene gikk trelasteksporten tilbake fordi næringen ble rammet av nedgangstider i Europa. Men forbruket av papir vokste raskt fordi avisenes opplagstall økte, og bøker og blader ble kjøpt og lest av stadig flere. I Tyskland var det utviklet en metode for å framstille papir av trevirke, men kvali­ teten var dårlig. Norske fagfolk var med på å utvikle en ny tek­ nologi som gjorde det mulig å lage godt og billig papir av cellu­ lose (kjemisk produkt av trevirke). De første cellulosefabrikkene ble bygd i 1880-årene, med Borregaard fra 1889 som den største og mest kjente. Selv om prisen på papir sank, kunne likevel cel­ lulose- og papirfabrikkene holde det gående med god lønnsom­ het. Størstedelen av salget gikk til utlandet. Det som skjedde innen treforedling, illustrerer viktige trekk i industrialiseringen: For det første brukte fabrikkene norske

MOT INDUSTRISAMFUNNET

32

råvarer istedenfor importerte, slik tilfellet var for tekstilindu­ strien. For det andre var norske fagfolk og ingeniører med på å utvikle teknologien, og for det tredje satset bedriftslederne på å eksportere produktene i større grad enn før. Mot slutten av 1800-tallet vokste nye industrigreiner fram. Markedet for aviser, bøker og papir dannet grunnlaget for den grafiske industrien. I hermetikkindustrien var råvarene sild og makrell, og produktene ble solgt på et voksende marked. Også nærings- og nytelsesmiddelindustrien var i framgang, blant annet begynte mange mennesker å kjøpe bryggeriprodusert øl istedenfor å lage det selv. Jernindustrien spilte en spesiell rolle. Denne industrigreinen, som var landets største ved århundre­ skiftet, produserte hovedsakelig for hjemmemarkedet. Produkt­ ene - som verktøy, maskindeler, jernbaneskinner, stålkonstruk­ sjoner og jernplater til skipsskrog - ble brukt i annen industri- og næringsvirksomhet. Industrialiseringen var likevel begrenset på 1800-tallet. 11850 var det i alt 50 000 industriarbeidere, og de fleste var sysselsatt i «gammel» industri. I 1900 var tallet steget til 80 000. Først i de påfølgende tjue årene skjøt industrialiseringen for alvor fart, og antall ansatte steg til det dobbelte. Denne veksten var et resultat av en fantastisk teknologisk nyvinning: Nordmenn temmet fos­ sekraften og omskapte den til elektrisitet (se side 105f).

Nydalens Compagnie, grunnlagt av Adam Hiort i 1845. Tekstilfabrikken utnyttet vannkraften fra Akerselva. Nydalen lå den gang utenfor Kristianias bygrense, og i dette området vokste det fram et industri­ miljø. J.F. Eckersbergs maleri er fra 1851.

Bergens mekaniske verksted

ble grunnlagt i 1855.

Industriproduktene forandret folks hverdag. Det var i første rekke folk i byer og tettsteder som kjøpte forbruksvarer som bomullsklær, fyrstikker og hermetikk, men med de nye kommunikasjonsmidlene kunne både importerte og

hjemmeproduserte varer også nå ut på bygdene. Med industria­ liseringen startet kampen om kundene og utviklingen mot forbrukersamfunnet.

Det industrikapitalistiske samfunnet

FORDELING AV SYSSELSATTE ETTER LEVEVEI ÅR 1900

Tjeneste­ ytende og offentlig

Jordbruk, skogbruk, fiske 44%

I det førindustrielle samfunnet var befolkningen delt i ulike stender, som embetsmanns-, håndverks-, kjøpmanns- og bonde­ standen. Hver stand hadde særskilte juridiske rettigheter og pri­ vilegier. Etter hvert som industrisamfunnet slo rot, gikk sten­ dene og stendersamfunnet i oppløsning og ble gradvis erstattet av et klassesamfunn der eiendom, inntekt og yrkeskarriere bestemte den enkeltes sosiale status - ikke rettigheter som staten skulle fastlegge. I klassesamfunnet var mulighetene større til å arbeide seg fram til velstand og rikdom - selv om det i praksis bare skjedde for et fåtall. Overgangen til et klassesamfunn skjedde først i byene, men bybefolkningens bevissthet om å tilhøre en klasse var til å begynne med lite utviklet. Industriarbeidernes klassebevissthet var for eksempel ikke noe framtredende trekk før i 1880-årene. I andre halvdel av 1800-tallet satt embetsmenn fremde­ les på toppen av den sosiale rangstigen, men de fikk stadig sterkere konkurranse fra borgerskapet - fabrikkeiere, redere og storkjøpmenn. Storborgerskapet og embetsmennene

33

MOT INDUSTRISAMFUNNET

Industrien var mannsdominert. Kvinnene utgjorde bare omkring en tiendedel av arbeidsstokken. Bare i tekstilindustrien var flertal­ let av de ansatte kvinner, mens det i bekledningsindustrien var omtrent like mange kvinner som menn. I noen grad ble det tradi­ sjonelle kjønnsrollemønsteret ført videre, men samtidig innebar in­ dustrien også et skritt bort fra det kjønnsdelte arbeidet: I fabrikkene utførte menn og kvinner i langt større grad enn før samme type arbeid.

MOT INDUSTRISAMFUNNET

34

utgjorde landets sosiale og økonomiske elite. «De kondisjo­ nerte» skilte seg ut fra andre grupper ved at de hadde tjenere til å holde orden på hus, barn og daglige gjøremål. Noen holdt seg

også med kusk og guvernante. Middelklassen i byene var i rask vekst. Til middelklassen hørte funksjonærgrupper i industri og handel, lærere og mange ansatte i offentlig forvaltning. Også de tradisjonelle handels- og håndverkergruppene gled for det meste inn i middelklassen, og nye grupper av handelsmenn og håndverkere kom til, for eksempel optikere, fotografer og urmakere. Til middelklassen hørte også et økende antall ingeniører og akademikere, for eksempel leger og jurister. Middelklasseyrkene var dominert av menn, men innslaget av yrkesaktive middelklassekvinner vokste (se side 82-83). Disse kvinnenes yrkeskarriere ble som regel avsluttet når de gif­ tet seg. Gifte kvinners plass var i hjemmet, og i høystatusgruppene ble denne normen strengt fulgt. Arbeiderklassen ble skapt av industrialiseringen. Betegnelsen arbeiderklasse brukes vidt - fra godt betalte håndverksarbeidere og industriarbeidere til dagarbeidere og tjenestefolk. Det øvre sjiktet av arbeiderklassen kunne måle seg med middelklassen

1 1885 kunne fabrikkeier Rosendahl i Fana ved Ber­ gen som en av de første i Norge tenne elektriske glø­ delamper for å lyse opp hjemmet sitt. Noen tiår seinere var store deler av landet elektrifisert.

Arbeiderboligene lå som regel nær fabrikkene og atskilt fra byens «finere» strøk. Boligforholdene varierte mye. På de beste stedene hadde leilighetene to rom og et lite kjøkken. Mange bodde mye dårligere. Enkelte steder grodde det fram «hytte­ byer»: trangbodde slumstrøk med elendige sanitære forhold. Forholdene bedret seg noe etter hvert som byggingen av leie­ gårder skjøt fart i de største byene i 1870- og 1880-årene. TJENESTEJENTER

Tjenestejentene var den største gruppen av kvinnelige lønnsmottakere. Jentene var unge og ugifte, og de bodde hos arbeidsgiveren, ofte under kummerlige forhold med mangel på privatliv. Arbeidsdagen var ikke regulert, og for enkelte kunne den vare opptil 15-16 timer i døgnet. Jentene kunne ilegges mulkt for «nattløperi», og de kunne skifte post bare på de såkalte faredagene - to ganger i året (14. april og 14. oktober). Jentene hadde hel­ ler ingen beskyttelse mot usaklig oppsigelse. Mangel på frihet og dårlig betaling gjorde at mange søkte seg bort fra tjenesteyrket. Slik forklarte en Sarpsborg-jente hvorfor hun sluttet i husposten og begynte på fabrikken: «Grunnen til at jeg ville begynne på fabrikken, var at jentene som arbeidet der, hadde større frihet enn hushjelpene. Fabrikkjentene var jo sin egen herre når de var ferdig med arbeidet klokka seks om kvelden - og søndagen helt fri. Fortje­ nesten var større enn den en hushjelp kunne oppnå, selv om en måtte betale for Dette bildet er fra Holmestrand, 1890. kosten (...) Mor og far var imot at jeg skulle begynne på Borregaard, men far gav seg så snart han skjønte at jeg slet forferdelig i huspostene. På frisøndager, da jeg var hjemme, merket far at jeg var sliten og trett til tross for at jeg var stor og kraftig. Og han sa at jeg fikk si opp husposten og gav meg tillatelse til å begynne på Borregaard.» Edvard Btdl (red.): «Arbeidsfolkforteller», bind 1, Oslo 1953

35

MOT INDUSTRISAMFUNNET

når det gjaldt inntekt og levestandard. I fabrikkene var mange arbeidere samlet på ett sted, de mottok lønn i form av penger, og arbeidet ble ledet av arbeidsformenn. Industriens måte å organi­ sere arbeidet på førte derfor til at arbeiderne i større grad fikk følelsen av å tilhøre et fellesskap. Klassefellesskapet omfattet ikke bare arbeiderne ved samme fabrikk, det gjaldt alle arbei­ dere, men utviklingen av en klassebevissthet innen arbeider­ klassen tok likevel tid.

MOT INDUSTRISAMFUNNET

36

Den klart største gruppen av kvinnelige arbeidere var tjene­ stejenter. Det å være i tjeneste for andre var en tradisjon fra bon­ desamfunnet. I byene var det middelklassens og overklassens familier som gav arbeid til de unge og ugifte jentene. Mange av tjenestejentene var innflyttere fra landsbygda, mens byjentene heller søkte seg til industrien.

Arbeidsforholdene i industrien Industriarbeid innebar en dramatisk forandring for folk som kom fra bondesamfunnet. Døgnrytme og årsrytme var annerle­ des i byene enn på landsbygda. I fabrikkene utførte arbeiderne de samme arbeidsoperasjonene dag etter dag, sommer som vin­ ter. I fabrikker med gassbelysning var produksjonen uavhengig

av dagslys. Arbeidsuken hadde seks dager, og daglig arbeidstid var 10-12 timer. For skiftarbeiderne i papir- og celluloseindustrien gikk maskinene uavbrutt, og skiftet varte i 12 timer. Arbeids­ plassene var ofte kalde og trekkfulle, og drivreimer og maskiner var ikke sikret. Derfor forekom det ofte arbeidsulykker, og mange var plaget av gikt og belastningsskader. De som ble inva­ lidisert eller arbeidsuføre, kunne lett havne på fattigforsorgen. De kvinnelige industriarbeiderne tjente gjennomsnittlig bare halvparten av det mennene gjorde. Sammenlignet med syersker

Arbeidsstokken ved Røros Kobberverk bestod av voksne og barn. Dette bil­ det, som er fra 1890-årene, er fra «vaskeriet», der kobbermalm og kis ble skilt fra blandingen med gråberg. Maskiner gjorde grovarbei­ det, mens barna plukket rester av malm og kis utfra småstein som ikke var tatt av maskinene.

Først i 1892 vedtok Stortinget en lov som fastsatte den nedre aldersgrensen for arbeidstakere til 12 år, og ungdom under 18 år skulle ikke ha lov til å arbeide mer enn ti timer om dagen. Stat­ lige inspektører skulle påse at bestemmelsene ble overholdt. I 1894 vedtok Stortinget en lov som gav ulykkestrygd for industriarbeidere. Loven var inspirert av tysk arbeidervernlovgivning og påla industrieierne å yte erstatning til dem som ble skadet. Loven var et viktig skritt på veien mot den moderne vel­ ferdsstaten.

På samfunnets skyggeside Fattigforsorg Etter loven hadde bare såkalt rette fattige - gamle, vanføre, sinnssyke og foreldreløse - rett til offentlig understøttelse, siden deres situasjon ikke kunne regnes som selvforskyldt. Tiggere og omstreifere kunne plasseres i tvangsarbeidshus. Tradisjonelt ble mange fattige sendt på legd, det vil si at de ble sendt fra gård til gård og brukt som billig arbeidskraft.

Mot slutten av århundret vant det fram ideer om at myndig­ hetene hadde et ansvar for samfunnets fattige og utstøtte. 11900 vedtok Stortinget en ny fattiglov, og den kom til å stå nesten uforandret fram til 1965. Loven påla landets kommuner et

37

MOT INDUSTRISAMFUNNET

og tjenestejenter tjente likevel fabrikkarbeiderskene godt. 11870-årene foretok regjeringen en undersøkelse som viste at barnearbeid var utbredt. I enkelte industrigreiner utgjorde barna en stor del av arbeidsstokken, og i tobakks- og fyrstikkindustrien var nesten halvparten gutter og jenter under 15 år. Bar­ nearbeidet var ikke et resultat av industrisamfunnet, det var en videreføring av gammel praksis fra bondesamfunnet. I indu­ strien ble likevel barna i større grad overlatt til fremmede arbeidsherrer, uten beskyttelse av far, mor eller eldre søsken. Reglementet ved en tobakksfabrikk forteller sitt: «Hvis det skjønnes at et barn er sygt, bør det ikke præsses til at arbeide for strængt.» Når barna ble sendt på arbeid, skyldtes det at familien trengte inntekten. Barn var billig arbeidskraft, og mye av det arbeidet de gjorde, kunne barn utføre like bra som voksne. Mange barn opplevde lønnsarbeidet ikke bare som hardt arbeid, men også som et skritt på veien mot det å bli voksen. Det betydde noe positivt å kunne gi en skjerv til familiens under­ hold. De dagene barna skulle på skolen, arbeidet de halv dag. De som begynte å agitere mot barnearbeid, var ikke foreldrene, men lærere som daglig fikk oppleve overarbeidede og utslitte unger som sovnet i timene.

«Albertine i politilægens venteværelse». Maleri av Christian Krohg. Motivet er hentet fra romanen «Alber­ tine», som Krohg selv hadde skrevet i 1886. Romanen var et voldsomt angrep på myndighetenes forhold til prostitusjon.

ansvar for fattigforsorgen. Det var opp til de kommunale fattig­ styrene å avgjøre hvem som skulle få støtte, og i praksis varierte hjelpen etter hvor god økonomi kommunen hadde. Gamle bestemmelser om tvangsarbeid og straff gikk ut av loven. Isteden het det at fattigstyrene kunne henvise arbeidsføre og friske folk til lønnet arbeid eller til arbeidshjem, men det skjedde nesten aldri. Det vanlige var at kommunene støttet fattige med penger eller rekvisisjon på varer. Barn fra fattige familier ble i mange til­ feller plassert på gårdsbruk. Samme år, i 1900, vedtok Stortinget løsgjengerloven, som gav myndighetene anledning til å sette tig­ gere, omstreifere og alkoholmisbrukere til tvangsarbeid. Det var to hovedårsaker til at myndighetene intensiverte fattigomsorgen. Arbeidet var et resultat av medmenneskelighet og politiske holdninger om økt samfunnsansvar, men samtidig ble flokkene av fattige sett på som verkebyller hvor fyll og krimina­ litet hadde rik grobunn, og slikt ønsket en å ta knekken på. Til­ takene hjalp, men det som for alvor drev fattigdommen på retur, var de økonomiske oppgangstidene i begynnelsen av 1900-tallet, med bedre muligheter for arbeid og inntekt.

Prostitusjon og dobbeltmoral Etter datidens moralnormer var seksuell avholdenhet før ekte­ skapet en dyd. Virkeligheten var annerledes. Blant mange menn

39

MOT INDUSTRISAMFUNNET

Christian Krohg (1852-1925), en av Norges betydeligste malere, lagde flere bilder med sosial­ realistiske motiver. Male­ riet til venstre, «Kampen for tilværelsen», er fra 1889.

MOT INDUSTRISAMFUNNET

40

var førekteskapelige forbindelser mer eller mindre akseptert. Seksuell erfaring ble sett på som en del av det å bli voksen, men det var ikke noe en snakket høyt om, i alle fall ikke i dannet sel­ skap! For kvinner, derimot, stilte saken seg annerledes. Det var foreldrenes oppgave å verne om sine døtre, og de hadde ikke noe tilsvarende slingringsmonn som det guttene hadde. Norsk lov forbød horehus, og det var ulovlig å ernære seg ved utukt, men på grunn av det store problemet med kjønnssykdom­ mer hadde myndighetene i 1840 innført en visitasjonsordning med regelmessig legeundersøkelse av de prostituerte. Hensikten var å kurere smittebærere, ikke å straffe jentene for utukt. Dermed hadde myndighetene i realiteten godtatt prostitusjon. Materiell nød drev mange unge jenter ut i prostitusjon. For oppsagte tjenestejenter, underbetalte syersker og innflyttere med svakt sosialt nettverk var prostitusjon en måte å overleve på. De prostituerte ble sett på med forakt og behandlet nedla­ tende. Det ble ikke sett på som passende å ferdes på de samme stedene som prostituerte. Myndighetene stengte dem ute fra res­ tauranter og teatre, og deler av døgnet måtte de holde seg borte

fra hovedgatene. Knapt noe tema stod mer sentralt i den offentlige debatten enn prostitusjon, og i 1870- og 1880-årene økte motstanden mot den. Kirken, politikere, kvinnesaksforkjempere og en nystartet sedelighetsbevegelse klaget over at virksomheten brøt med lan­ dets lover, kom i konflikt med moralske og kristne prinsipper og var til offentlig sjenanse. For disse gruppene var kampen mot prostitusjonen en del av en kampanje for moralsk opprustning. De som forsvarte prostitusjonen, mente den var nødvendig for å tilfredsstille menns seksualbehov og hindre «utukt». Medi­ sinaldirektøren hevdet at forbud mot prostitusjon kunne «sam­ menlignes med tilstoppingen av et kloakkutløp, hvis stinkende innhold straks søker andre utveier og da gjennom en mengde uunngåelige utettheter, hvis omgivelser de infiserer». I løpet av 1880-årene stengte myndighetene horehusene, av­ viklet visitasjonsordningen og overførte kontrollen med kjønns­ sykdommer til de kommunale helserådene. Prostitusjonen ble derfor i mindre grad offentlig debattert, men ingenting tyder på at virksomheten avtok.

Jordbruk og fiske Jordbrukssamfunnet i forandring

I andre halvdel av 1800-tallet skjedde det store forandringer i norske bygder. Det er vanlig å kalle disse endringene det store

MOT INDUSTRISAMFUNNET

41

En bondefamilie høster inn årets kornavling omkring århundreskiftet. Kornband­ ene ble bundet og satt på staur.

hamskiftet fordi bondesamfunnet framstod i en ny skikkelse - en ny ham - når det gjaldt økonomiske, sosiale og kulturelle for­ hold. Bøndene begynte å spesialisere produksjonen og ta i bruk arbeidsbesparende maskiner.

Tidligere var det vanlig å sette selvforsyningsøkonomien i det gamle samfunnet opp mot pengeøkonomien og salgsjord­ bruket etter 1850, men i dag har historikerne et mer nyansert syn. Også i unionstiden med Danmark og i tiårene etter 1814 hadde det vært vanlig at bøndene handlet med hverandre, med folk i nabobygdene og med kjøpmenn i byene. Selv om gårdbruk­ erne ønsket å være mest mulig selvforsynte med mat og red­ skaper, var alle nødt til å kjøpe salt og jern, og om lag en tredje­ del av det kornet som ble brukt i Norge før 1850, var importert. Over hele landet hadde bøndene inntekter ved siden av det jorda kastet av seg. På Østlandet og i Trøndelag lå det skog til gårdene, og bøndene solgte tømmer og kjørte bord fra sagbruk­ ene til utskipningshavnene. I århundrer hadde fiskerbøndene i Nord-Norge vært knyttet til det internasjonale markedet fordi de leverte fisk til bryggekjøpmennene i Bergen og Trondheim. Derfor ble klippfisk og tørrfisk eksportert til land i Mellom- og Sør-Europa. Salgsjordbruk og pengeøkonomi var altså ikke ukjent i Norge før det store hamskiftet satte inn. Det er også nødvendig å understreke at omleggingen foregikk langsomt og ikke til

MOT INDUSTRISAMFUNNET

42

samme tid over hele landet. I bygder der gårdene var små, fort­ satte bøndene å drive på den gamle måten, og de skaffet seg inn­ tekter ved å ro fiske, eller ved å arbeide i skogen og på sagbruk. Til slike gårder kom de tekniske nyvinningene først langt inn på

1900-tallet. Det var den nye industrien, de nye kommunikasjonene og de nye markedene som drev fram hamskiftet, og fra 1870-årene skjøt utviklingen fart. Folketallet i byene økte sterkt, og bybefolk­ ningen trengte ferske jordbruksvarer. Rundt Kristiania og de andre byene ble kommunikasjonene bygd ut, og særlig de nye jernbanestrekningene fikk stor betydning. Også frihandelspoli­ tikken myndighetene førte, kom til å bety mye for jordbruket. Det kom klart til syne under kornkrisen i 1860-årene. I dette tiåret sank kornprisene fordi billig korn strømmet inn i landet fra Russland. Dette rammet bøndene på Østlandet hardt. De nye jernbanene fraktet importkornet til distrikter som tradisjonelt hadde kjøpt østlandskorn, og bøndene mistet mar­ keder. I tillegg forsterket uår og flom krisen, prisene på jord sank, og mange måtte gå fra gårdene sine. Derfor tvang krisen i 1860-årene fram en omlegging av jordbruket. Mange bønder sluttet å dyrke korn og satset mer på husdyrhold. Kornåkrer ble sådd til med gress, slik at bøndene ble i stand til å skaffe nok for til dyrene. Sulteforingen i vår­ knipa tok slutt, og kyrne gav melk hele året. Omleggingen av driften skyld­ tes ikke bare krisen i 1860-årene. Det utenlandske kornet var av bedre kvalitet, og i mange bygder var korndyrking et rent sjansespill fordi snøen og frosten ofte kom før kornet var modent. Bønder som produserte melk og kjøtt, slapp dessuten konkurranse fra utlandet. For å få til en mer rasjonell gårdsdrift var det nødvendig å gjøre noe med det gamle teigblandingssystemet som dominerte på Sørlandet, Vestlandet og i Nord­ land. Der var svært mange gårder delt mellom flere bønder, og teig­ ene var oftest små. Allerede i 1827 hadde Stortinget vedtatt en lov om frivillig utskiftning som gjorde det mulig for bøndene å bytte,

Avistegningen nedenfor er fra landbruksutstillingen i Kristiania i 1877 og viser arbeidsbesparende redska­ per. I forgrunnen ser vi fra venstre en hakkelsmaskin, en slåmaskin, en hesterive, en såmaskin og en kulti­ vator.

Slåmaskinen (nederst) var selve symbolet på det store hamskiftet. Tegningen stod i Tidsskrift for det praktiske Landbrug i 1864.

MOT INDUSTRISAMFUNNET

43

Bildet av denne husmannsplassen ble tatt i Sogn i 1869.

HUSMANNSVESENET

På 1500-tallet begynte folketallet i Norge igjen å stige, og i HUSMENN OG BØNDER 1723-1930 andre halvdel av 1600-tallet førte jordmangelen til at det vokste fram en stor underklasse på bygdene: husmennene. En husmannsfamile fikk lov til å rydde en liten plass på en gård, og den betalte plassleie til bonden. På Østlandet og i Trøndelag lå det mange plasser under gårdene fordi det var stort behov for arbeidskraft i skogen og på jordene, Husmannen pliktet å arbeide på gården mot en mager dag­ lønn, men også resten av familien deltok. Fjøsstellet falt på moren og barna, og i onnene var det full innsats fra alle. I den knappe fritiden måtte de dyrke jorda på plassen. Kon­ trakter fantes nesten ikke, og husmannen og kona hans levde på bøndenes nåde. Mange ble jaget når de ble syke eller gamle. På Vestlandet var det færre husmenn; der var ikke behovet for arbeidskraft så stort. Husmannsfamiliene der levde av fiske og håndverk, og de stod mer på lik linje med bonden enn på Østlandet. Husmannsvesenet økte i utbredelse helt fram til 1860-årene. Da bodde det 67 000 husmannsfamilier her i landet. Men nå begynte tilbakegangen, særlig på Østlandet. Salgsjordbru­ ket og mekaniseringen gjorde arbeidet deres overflødig. I tillegg søkte mange arbeid i byene, eller de utvandret til Amerika. En del fikk kjøpt rimelige gårder av bønder som utvandret. Der­ med ble en god del husmenn småbrukere, og de slo seg på husdyrhold. Fordi husmennene på Vestlandet tjente kontante penger på å drive fiske, ble husmannsvesenet avviklet seinere der. I Nord-Norge økte antall husmenn mot slutten av 1800-tallet. Årsaken var befolkningsøkning og at næringsomleggingen der var kommet kort. I vårt hundreår gikk tallet på husmenn sterkt til­ bake fram til andre verdenskrig, men de sosiale skillene mellom husmann og bonde holdt seg, særlig i flatbygdene på Østlandet. Husmannsgutten og dikteren AlfPrøysen (1914-70) har skil­ dret dette i både lyrikk og prosa.

MOT INDUSTRISAMFUNNET 44

Øverst til venstre: Mannen demonstrerer en stor meieriseparator på en utstilling i Trondheim i 1902. Kvinnen viser den enkle håndseparatoren som ble vanlig på de fleste gårder.

Til venstre: De nye treskemaskinene gjorde arbeidet lettere, men treskemannskapet var stort. Kvinnene serverte kaffe og mat. Bildet ble tatt i 1901 på en gård i Fron i Gudbrands­ dalen.

45

MOT INDUSTRISAMFUNNET

kjøpe og selge teiger, slik at hver bonde fikk sammenhengende jordstykker. Men en ny utskiftningslov av 1857 ble et kraftigere virkemiddel for å få til en modernisering. Nå skulle all jord under samme gårdsnummer skiftes hvis en av brukerne krevde det, og dette arbeidet kom for alvor i gang i 1860-årene. Utskift­ ningen førte til at det ble lettere for bondefamiliene å spesialisere seg og ta i bruk nye maskiner. Noen satset på storfe- og fjærfehold, mens andre begynte med hagebruk. 1 en del kommuner på Vestlandet har hele 95 prosent av jorda blitt skiftet fra 1857 og fram til i dag. På grunn av utvandringen til Amerika ble det mangel på arbeidskraft. Det førte til at mange bønder ble interessert i å ta i bruk arbeidssparende maskiner. Slåmaskinen kan stå som selve symbolet på det store hamskiftet; en slåmaskin arbeidet like raskt som fem til ti slåttekarer. Og bøndene kjøpte: 11875 var det 1300 slåmaskiner her i landet, 25 år seinere var tallet 30 000! Også hesteriver, såmaskiner og bedre jernploger gjorde arbeidet på gårdene lettere, ja enkelte storgårder skaffet seg til og med dampdrevne treskemaskiner. Men nytt og gammelt levde side om side, og en nordmøring fortalte om sin barndom i 1880årene: «Den fyrste møkgreipa eg fekk å arbeide med, var ei tregreip. Men attåt var de kome jarngreiper dg. Berre dei aller fær­ raste hadde slåmaskin og enno færre høyrive.» Omleggingen og de kostbare maskinene knyttet bøndene til markedene på en helt annen måte enn før. Derfor gikk staten i spissen for å skaffe bøndene kapital. Allerede i 1851 hadde sta­ ten opprettet Kongeriget Norges Hypothekbank, hvor bøndene fikk lån mot pant i jorda, og etter hvert gav også lokale spare­ banker bøndene kreditt. Statens initiativ viste seg på flere områ­ der. Jordbruksskoler ble grunnlagt over hele landet, og i 1859 kom landbrukshøyskolen på Ås i drift. I slutten av 1870-årene fikk landet sin første landbruksdirektør, i 1889 ble landbrukskomiteen på Stortinget opprettet, og i år 1900 fikk regjeringen et eget landbruksdepartement. Mot slutten av hundreåret gikk bønder sammen om å bygge meierier og potetbrennerier som kunne foredle råvarene. Gjen­ nom innkjøpssamvirker, forsikringsordninger og sparelag skaf­ fet bøndene seg større økonomisk sikkerhet, og i 1896 stiftet noen få østlandsbønder bøndenes første interesseorganisasjon, Norsk Landmandsforbund. Det skulle arbeide for landbruksnæ­ ringens beste og prøve å påvirke politiske avgjørelser. Et viktig mål var å sørge for «at der fra de offentlige myndigheders side gives landbruget den støtte, det (...) har ret til at kræve». Likevel var det få bønder som tenkte på å bruke staten til for­ del for egen næring i tiårene etter 1850. Flertallet ville isteden

MOT INDUSTRISAMFUNNET

46

redusere statens innflytelse. Statsutgiftene burde holdes nede. Bøndene ville føre beslutningsmyndighet over til kommunene, hvor de selv kunne øve innflytelse i formannskap og kommune­ styrer. For å få til en slik desentralisering måtte de få større inn­ flytelse i rikspolitikken.

Fiskeriene i vekst

Mellom 1850 og 1900 ble norsk fiskeeksport mangedoblet. Den voksende befolkningen ute i Europa trengte rimelige matvarer, og Norge økte eksporten til Sør-Europa, med Spania og Portugal som de viktigste kjøperlandene. Samtidig økte forbruket av fisk innenlands. De viktigste fiskeslagene var sild og torsk. Silda ble saltet og lagt i tønner, og saltsild ble nå vanlig kost over hele landet. Tor­ sken ble foredlet til tørrfisk, klippfisk og tran. Men også nye konserveringsmetoder ble tatt i bruk. En del fisk ble lagt på is før den ble eksportert, og mot slutten av 1800-tallet vokste hermetikkfabrikkene fram. Fiskeriene var tett knyttet til bondesamfunnet. Yrkeskombi­ nasjonen bonde og fisker var vanlig i kystdistriktene, og fra fis­ ket fikk bondefamiliene det meste av kontantinntektene. Bønder som deltok på de store sesongfiskeriene i Lofoten, kunne tjene godt med penger på forholdsvis kort tid. Pengene gjorde det let-

Gammel og ny tid møtes. Sildefiske ved Haugesund i 1911.

I mars 1890 røk småbåtfiskere og dampskipsfiskere sammen i det såkalte Trollfjordslaget i Lofoten. Folk som drev tradisjonelt fiske, fryktet dampskipenes effek­ tive snurpenøter, og derfor jagde de dem bort fra fiske­ feltet. Seinere vedtok Stor­ tinget lover som regulerte fisket. For eksempel ble det bare lov til å bruke tradisjo­ nelle redskaper som snøre, line og garn under fisket i Lofoten. Dikteren Johan Bojer har skildret Trollfjordslaget i romanen «Den siste viking». Bildet er malt av Gunnar Berg i 1890-91 og henger nå i Rådhussalen i Svolvær.

Historikerens oppgave Historikerens oppgave er å rekonstruere fortiden, det vil si å danne seg en oppfatning av hvordan fortiden har vært. Han eller hun formulerer problemstillinger, det vil si stiller spørsmål, som gjerne begynner med hva, hvem, når, hvordan og hvorfor. Hva var Hovedbanen? Når slo moderne industri igjennom i Norge? Hvordan foregikk utvandringen til Amerika? Historike-

47

MOT INDUSTRISAMFUNNET

tere for bøndene å betale skatt og gjeld og førte dessuten til en for­ bedring i levemåte og bekledning. Også kvinner og menn som fored­ let fisken, fikk lønn i penger, og dermed ble de sterkere knyttet til pengesamfunnet. De store sesongfiskeriene fore­ gikk i vinterhalvåret, og det pas­ set godt med gårdsarbeidet. Mange kystsamfunn ble tømt for menn på den tiden av året da det var minst behov for arbeidskraft. Like­ vel falt det meste av gårdsarbeid­ et på kvinnene, for mannfolkene rodde ofte fjordfiske når de ikke deltok i sesongfiskeriene. Fiskerne hadde brukt de samme metodene gjennom generasjoner, og mange var innbitte motstand­ ere av nymotens teknikk og uten­ landske påfunn. Her til lands skulle det fiskes på gamlemåten! Men utviklingen lot seg ikke stoppe, og omleggingen begynte for alvor i 1870-årene. På grunn av at silda ble borte utenfor kysten av Sørvest-Norge, ble fiskerne nødt til å finne på noe nytt. Derfor ble det bygd store fiskeskøyter med seil og dekk. Med et mannskap på 6 til 20 mann kunne de drive fiske på de store kystbankene med drivgarn og snurpenot. Men det tok tid å legge om driften, for fiskebåteierne mang­ let kapital. Derfor ble seil og årer de viktigste framdriftsmidlene før århundreskiftet. Noen få fiskebåter fikk satt inn dampma­ skin, men de store omveltningene skjedde ikke før i tiårene etter 1900. Da revolusjonerte den bensindrevne eksplosjonsmotoren den norske fiskeflåten.

MOT INDUSTRISAMFUNNET

48

4

ren vil lete etter sammenhenger, årsaker og virkninger. Hvorfor steg folketallet i Norge på 1800-tallet? Hva var årsakene til utvandringen? Det skilles mellom ulike typer av årsaker, og et vanlig skille går mellom grunnleggende og utløsende årsaker. For eksempel mener de fleste historikere at de grunnleggende årsakene til utvandringen fra Norge var befolkningsveksten og samfunnsut­ viklingen i Norge, og de mulighetene som bød seg i USA. En utløsende årsak til at enkeltpersoner drog, kunne være brev fra slektninger og venner, eller enkeltbegivenheter i Norge eller Amerika. All historieskrivning er tolkninger av fortiden, og den som skriver, er alltid preget av sin samtid og av personlige erfaringer og holdninger. Derfor vil også historikere ha ulike oppfatninger av begivenheter i fortiden. Et viktig krav til historikeren er at han eller hun skal være mest mulig objektiv. I mange tilfeller er det riktig å presentere en sak eller en person fra flere sider.

Bruk av kilder Grunnlaget for historiske rekonstruksjoner er levninger fra fortidig virksomhet. Bygninger, maskiner og redskaper er eksempler på levninger, og det samme er fotografier, dokumenter, dag­ bøker eller andre muntlige og skriftlige beretninger. Levningene er vitnesbyrd om menneskers liv og virksomhet, og historikeren bruker levningene som kilder for å kunne besvare de spørsmål­ ene eller problemstillingene han eller hun har formulert. La oss bruke utvandringen som eksempel på bruk av kilder. Fra 1860-årene førte politikamrene i kystbyene protokoller over emigrantene. Det ble gjort for å holde kontroll med utvan­ dringen og med transportselskapene. Emigrantprotokollene er kilder som gir opplysninger om utvandrernes navn, alder, yrke og hjemsted, om skipets navn og bestemmelsessted for reisen. Ikke alle utvandrere ble registrert, enten fordi de startet overfar­ ten i Goteborg, eller fordi de var sjøfolk som mønstret av i utlan­ det. Likevel kan vi med utgangspunkt i emigrantprotokollene skaffe oss et brukbart grunnlag for å si noe om hvor mange det var som drog. Men hvorfor alle disse menneskene valgte å forlate Norge, gir ikke protokollene alene noe svar på. Heller ikke nøk­ terne beskrivelser av levekår og samfunnsforhold gir fullgode svar på dette. Hvorfor drog det for eksempel mange fra ei bygd, mens folk i nabobygda ble i gamlelandet, selv om levekårene stort sett var de samme? Kanskje var det slik at ett eller flere brev fra Amerika fikk slekt og naboer til å dra. Andre steder kunne det motsatte være tilfellet; mange skrev hjem om hjemlengsel,

iitéoi-1 l '.Harbncri. I. tv lebig. i er 1 erelic. argcreinicrc nueFcften tg cm reftion rftcn i

1871.

,8;'-

Gunnestad & Co. Prindsensgade ligeoverfor Palaiet.

Direkte Dampskibsbefordring fra

JSTorge til Amerika. Undertegnede har overtaget Agenturen for den Norsk-Amerikanske-Linie i Bergen.

Selskabets nye prægtige Dampskib

Olafdrægtig 2500 Tons, afgaar første (lang fra Bergen en af de første Dage i Juni, meste Gang tørst i August d. A. direkte til New York, og medtager saavel Salon- som Mellemd;eks-Pas z s o 5 £

Folkeavstemming om EF-medlemskap Regjeringen Korvald

1973

t?

-5

Ved frigjøringen samlet alle partiene seg om ett program, Felles­ programmet, og i årene fram til 1965 satt Arbeiderpartiet med regjeringsmakten nesten hele tiden. Under gjenreisningen ble det satset på å styre økonomien ved hjelp av nye planøkonomiske organer og reguleringslover, men denne direkte styringen ble oppgitt allerede tidlig på 1950-tallet. Fra da av ble den økonomiske politikken basert et tillitsfullt samarbeid med det private næringslivet. Velferdsstaten ble en realitet i løpet av de første 20 årene etter krigen, da en rekke nye trygdeordninger gjorde slutt på den gamle massefattigdommen. Gjenreisningen gikk raskere enn antatt, og fra slutten av 1940-årene var Marshallhjelpen med på å sette fart i næringsli­ vet. 11950-årene var det særlig gode tider for skipsfarten og den kraftkrevende storindustrien. Samtidig foregikk det en omfat­ tende modernisering av primærnæringene. På denne tiden fikk folk flest bedre boliger, høyere materiell levestandard og en mer amerikanisert livsstil. Kristenfolket protesterte energisk mot arbeiderbevegelsens liberale syn på prevensjon, seksualmoral, abort og kristendomsopplæring. Etter å ha avvist et forslag om et nordisk forsvarsforbund sluttet Norge seg til NATO i 1949. Forsvaret ble styrket, men for å berolige Sovjetunionen sa regjeringen nei til fast stasjonering av allierte tropper og plassering av atomvåpen på norsk jord i fredstid. De norske kommunistene stod sterkt ved frigjøringen, men mistet mye støtte da de forsvarte Sovjetunionen under den kalde krigen. Opprustningen og frykt for atomvåpen, var viktige årsaker til at Sosialistisk Folkeparti ble stiftet i 1961. Det nordiske politiske samarbeidet ble styrket da Nordisk Råd ble opprettet i 1952. Først gjennom medlemskapet i EFTA i 1960 ble norsk industri trukket inn i den nordiske og europeiske konkurransen for alvor. Norge var tidlig ute med å gi hjelp til u-landene. Allerede i 1953 kom det første bistandsprosjektet i gang i India, og i 1960årene ble Norad bygd opp for å planlegge hjelpearbeidet. 11965 overtok den borgerlige Borten-regjeringen, som videre­ førte Arbeiderpartiets vekst- og velferdspolitikk. Mot slutten av 1960-årene begynte deler av ungdommen å ta avstand fra forel­ drenes verdisyn og prioriteringer, og noen av dem engasjerte seg aktivt i studentopprøret, Vietnam-bevegelsen og den marxistleninistiske opposisjonen. Samtidig førte økende forurensning og uvettig ressursbruk til at mange ble opptatt av miljøvern. De radikale studentene, miljøvemforkjempere og folk fra venstresiden gikk på begynnelsen av 1970-tallet sammen med bondeorganisasjonene, fiskerne og folk fra motkulturene aktivt inn i kampen mot norsk medlemskap i EF. Denne alliansen sei­ ret ved folkeavstemningen i 1972, og Norge forhandlet seg fram til en frihandelsavtale med EF.

VEKST OG VELSTAND 1945-72

239

VEKST OG VELSTAND 1945-72

240

REPETISJONSOPPGAVER

1 Hva var hovedinnholdet i Fellespro­ grammet? 2 Gi eksempler på at staten fikk større innflytelse i 1940- og 1950-årene. 3 Hvilke sosiale reformer ble vedtatt mellom 1945 og 1965? 4 Hvilke virkninger fikk Marshallhjelpen og samarbeidet i OECD for norsk øko­ nomi? 5 Hvordan ble jordbruk, skogbruk og fiske modernisert i de første 25 årene etter 1945? 6 Nevn noen typiske trekk ved daglig­ livet i 1940- og 1950-årene. 7 I hvilke saker protesterte kristenfolket i de første etterkrigsårene? 8 Hva var hovedinnholdet i brobyggingspolitikken? 9 Hvorfor ble den norske regjeringen mer og mer skeptisk overfor Sovjetunionen i siste halvdel av 1940-årene? 10 Hvorfor stod NKP så sterkt like etter krigen? 11 Hvorfor avviste regjeringen et nordisk forsvarsforbund og valgte medlemskap i NATO? 12 Hvordan ble forsvaret bygd ut etter krigen? 13 Hvordan prøvde Norge både å berolige og avskrekke Sovjetunionen etter 1949? 14 Hvorfor ble Norge betraktet som «en litt brysom alliert» i 1950-årene? 15 Finn årsaker til at det vokste fram en venstresosialistisk opposisjon, som i 1961 organiserte seg i Sosialistisk Folke­ parti. 16 Gi eksempler på nordisk samarbeid etter 1945. 17 Hvilke hjelpetiltak satte Norge i gang overfor u-landene i 1950- og 1960årene? 18 Hvorfor kan perioden fra 1960 til 1973 beskrives som en gullalder for indus­ trien? 19 Hvorfor tok stadig flere kvinner lønnet arbeid etter 1960?

20 Hvordan ble dagliglivet forandret i 1960-årene? 21 Hvorfor hadde de borgerlige partiene problemer med å samarbeide i 1940- og 1950-årene? 22 Hva var bakgrunnen for at de borger­ lige partiene dannet regjering i 1963? 23 Hvilke reformer gjennomførte Bortenregjeringen? 24 Hvordan endret bosetningsmønsteret seg mellom 1945 og 1970? 25 Hva menes med «utdanningseksplo­ sjonen» og «ungdomsopprøret»? 26 Hvorfor ble folk opptatt av miljøvern og ressursspørsmål i 1960-årene? Nevn tiltak som ble gjennomført for å bedre miljøet. 27 Hvem var tilhengere, og hvem var mot­ standere av norsk EF-medlemskap i begynnelsen av 1970-årene? 28 Nevn hovedargumentene i EF-kampen i 1960- og 1970-årene.

ARBEIDSOPPGAVER

1 Slå opp i en større norgeshistorie og finn ut mer om disse sakene: Spaniasaken, Libertas, Gerhardsens avgang i 1951, Påskeopprøret og Kings Baysaken. 2 Kontakt Forsvarets rekrutterings- og mediesenter og få tak i materiale som kan belyse Norges deltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner. 3 Ta en titt på bolighus, fabrikkbyg­ ninger, forretningsbygg og offentlige bygg i nærmiljøet. Plukk ut bygninger som er typiske for de forskjellige tiårene etter 1900.

Tema: 1950- og 1960-årene - en sammen­ ligning

Målet med denne undersøkelsen er å få fram forskjellene mellom de to tiårene.

Oppgaver 1 Del klassen i to grupper. Den ene grup­ pen få ansvaret for et år på 1950-tallet, mens den andre studerer et år på 1960tallet. 2 Hver gruppe lager en oversikt over de viktigste rikspolitiske begivenhetene slik de blir framstilt i en eller flere av følgende bøker: Hvem Hva Hvor (Schibsted), Bjørn Bjørnsen: Norge etter 1945 (Cappelen 1975) og Århundrets krønike (Cappelen 1988). 3 Lån lokalaviser fra de samme årene på nærmeste bibliotek og del de to grup­

pene inn i undergrupper som tar for seg forskjellige sider av nyhetsbildet, for eksempel: a) lokalpolitikk b) foreningsliv c) næringsliv d) reklame e) filmer på kino f) radio- og fjernsynsprogrammer 4 Gruppene legger fram resultatene fra sine undersøkelser for klassen. Presen­ tasjonen kan gjerne krydres med populærmusikk fra de to tiårene og eventu­ elt avsluttes med visning av en eller flere av disse norske filmene: a) Vi gifter oss b) 1958 c) Boplicity d) Folkeviljen

Filmene kan bestilles fra Det norske film­ instituttet.

241

VEKST OG VELSTAND 1945-72

FORDYPNING ________________________

Olje-Norge Oljeboring på plattformen Ross Rig i Barentshavet i 1987.

Oljeeventyret I 1966 begynte letingen etter olje og gass i den norske delen av Nordsjøen. Flere utenlandske oljeselskaper kastet seg inn i jak­ ten på det svarte gullet, men en etter en gav de opp. Høsten 1969 var det bare Phillips Petroleum Company som ikke hadde mistet håpet, og i det siste hullet som selskapet hadde bestemt seg for å bore, traff borestrengen på plattformen Ocean Viking et oljefelt. Feltet fikk navnet Ekofisk, og i 1970 ble det klart at funnet var blant verdens ti største. Norge var blitt en oljenasjon! Nyheten om Ekofisk kom som en stor overraskelse, for det var ikke mange som hadde tro på at det fantes olje i den norske delen av Nordsjøen. I 1959 hadde norske geologer uttalt at det var utenkelig å gjøre slike funn, så det var ikke rart at norske myndigheter var totalt uforberedt da oljeselskapet Phillips tre år seinere søkte om tillatelse til å starte leteboring. Amerikanerne ønsket å skaffe seg enerett til både leting og produksjon av olje og gass, men heldigvis ble søknaden tatt hånd om av dyktige embetsmenn i Utenriksdepartementet. Under ledelse av juristen Jens Evensen (1917—) begynte en liten gruppe embetsmenn å utarbeide et nytt lovverk som kunne sikre norske interesser. Denne lovgivningen var et pionerarbeid, som siden har blitt kopiert av flere andre land. Staten fikk full kontroll over kontinentalsokkelen langs kysten, og oljeselskap­ ene ble pålagt å søke om konsesjon for å slippe til. I Nordsjøen ble grensene mellom Norge, Storbritannia og Danmark trukket etter midtlinjen. Denne måten å bestemme grenser på havbun­ nen på var fra slutten av 1950-årene blitt akseptert av mange kyststater, men ikke alle. Selskapene måtte også gå med på å gi staten en klekkelig del av overskuddet hvis de fant noe. Et eget oljedirektorat, som seinere ble underordnet Olje- og energidepartementet, fikk ansvaret for å sette bestemmelsene ut i livet. For å unngå at Norge ble en ren råvareeksportør av olje og gass, gikk Stortinget inn for å bygge opp en norsk oljeindustri. Men også utenlandske interesser ble innbudt til å samarbeide med norske selskaper. Den norske oljeindustrien trengte nye kunnskaper, ny teknologi og enorme kapitalmengder for å komme i gang, og den høye risikoen gjorde det ønskelig å dele ansvaret. Statsoljeselskapet Statoil fikk en særstilling, fordi det ble sik­ ret store andeler i nye funn. Staten overtok dessuten aksjemajo­ riteten i Norsk Hydro og tildelte selskapet flere lovende leteområder. Men også det privateide norske selskapet Saga Petroleum fikk slippe til på sokkelen. I løpet av 1970-årene ble det gjort flere rike olje- og gassfunn

243

OLJE-NORGE

244

sør for den 62. breddegrad, som Stortinget satte som en forelø­ pig grense for prøveboring. At oljevirksomheten kunne bli en trussel mot miljøet, ble første gang demonstrert i 1977, da det skjedde en ukontrollert utblåsing på Ekofisk. Amerikanske eksperter klarte å stoppe lekkasjen etter bare åtte dager, slik at en større forurensningskatastrofe ble unngått, men utblåsingen førte til at oljevernberedskapen ble vesentlig forbedret. Oljeutvinningen kunne være farlig. I 1980 havarerte boligplattformen Alexander Kielland, og 123 mennesker omkom. Denne ulykken var likevel ikke til hinder for at det ble satt i gang leteboring nord for den 62. breddegrad, og i 1980-årene ble det gjort nye petroleumsfunn både på Haltenbanken og på Tromsø­ flaket. Olje- og gassfunnene la grunnlaget for ny industri og næringsvirksomhet. Det vokste fram en petrokjemisk industri, og produksjonen av plattformer og utstyr skapte nye arbeids­ plasser. Norske bedrifter var flinke til å hente kunnskaper i utlandet, og snart var de blant de fremste i verden innenfor olje­ virksomhet til havs, «off-shore». De synlige bevisene på dette var de gigantiske plattformene på Statfjordfeltet og Gullfaksfeltet. Stavanger ble landets oljehovedstad. Byen opplevde en even­ tyrlig vekst da Statoil og en rekke andre selskaper etablerte seg der. Andre kommuner på Sør-Vestlandet opplevde at de ble tap-

Et hjelpefartøy sprøyter vann på Bravo-plattformen på Ekofiskfeltet i april 1977 for å hindre brann.

245

OLJE-NORGE

Tromsø­ flaket *»Snøhvit

OUE- OG GASSFELT I NORDSJØEN OG NORSKEHAVET

Askeladden >

Delingslinje mellom Nordsjølaitdene Grense for 200 mils økonomisk sone Oljefelt

Gassfelt Olje- og gassfelt Kondensat (våtgass)

Ilandføringssted Oljerørledning Gassrørledning Planlagt gassrørledning

Trænabanken

Nome/

isjøen

Haltenbanken Heidruna Smørbukk •. ^Midgard

fDraugen

Kristiansund»

SVERIGE

Magnus Thistlel Temt j

Victoi Clair»

fSnorre itatfjord

Hom

• Florø

Gullfaks

Tlea Uteri INinigrt

Shetland

FINLAND

Ibergodden

mgstad

NORGE

Aluryrt

Orknøyene tfkimdal

lotta

Batå^r» ^Hermod

«,'■ Gudrun jBeatrice ^Nigg Bay St. Ferguso

• Stavanger Risavika

ileipnerøst ~

Bamble

'Forties

Cruden Bay Abérdeen Cod

Fulnu

iUla *Gyda 'jtekofisk ■■'ivatfiail

MARK

-Argy/Z

Fredericia

STORBRITA Teeside

f ?.«Emdetø lithdizen

TYSKLAND

pet for arbeidskraft, og at bedrifter måtte legges ned, fordi de ikke kunne konkurrere med lønningene i oljebransjen. Olje- og gassinntektene var formidable, og sett i forhold til folketallet ble Norge et av de rikeste landene i verden. Oljepeng­ ene ble snart en bærebjelke i statsbudsjettene, og politikerne

måtte ta stilling til hvordan inn­ tektene skulle anvendes. I 1980årene stod oljevirksomheten for om lag 15 prosent av bruttonasjo­ nalproduktet.

PETROLEUMSSEKTORENS ANDEL AV BRUTTONASJONALPRODUKTET (i prosent av BNP)

Nytt sjøherredømme og opprustning i nord Det er ikke bare oljefunnene som kan gi grunn til å spørre om nord­ mennene var et «utvalgt folk» i 1970-årene. Som resultat av inter­ nasjonale forhandlinger fikk lille Norge, med bare drøyt 4 milli­ oner innbyggere, kontroll over en kontinentalsokkel på ca. 1,5 millioner kvadratkilometer og en økonomisk sone på omtrent to millioner kvadratkilometer. Dette betydde at Norge fikk enerett til å utvinne alle ressursene som fantes på sokkelen. I tillegg sik­ ret landet seg retten til å disponere alle fiskeforekomstene i den økonomiske sonen. I Europa var det bare Sovjetunionen som fikk råderett over større sjøområder. Men havgrensene i nord ble ikke endelig fastsatt. Der ble det vanskeligere å finne løsninger. Sovjetunionen ville ikke gå ut fra midtlinjen, men fra sektorlinjen, da grensen skulle trekkes i Barentshavet. Forhandlingene om deling av kontinentalsokke­ len kjørte seg helt fast, men det lyktes å komme fram til en mid­ lertidig avtale i 1978 som kunne regulere fisket i de omstridte

S ov]etiske fallskjermjegere under trening i 1980-årene. De opererte blant annet i grenseområdene mot Norge.

seg ansvaret for å regulere fisket i sonen. Land som tidligere hadde fisket der, fikk kvoter, og de ble pålagt å rapportere til norske myndigheter om hvor mye de fisket. De fleste land respekterte dette, men Sovjetunionen protesterte og nektet å levere rapporter. Island ville ikke godta norsk suverenitet over svalbardsonen, og i begynnelsen av 1990-årene ble flere island­ ske fartøyer arrestert og bøtelagt av norske myndigheter for å ha fisket utenfor Svalbard. Det skapte også stor irritasjon i Norge at islendingene startet et stort, ukontrollert torskefiske i det inter­ nasjonale havområdet «smutthullet» i Barentshavet. Da Norge fikk hånd om store oljeressurser og nye havområ­ der, ble landet viktigere både økonomisk og strategisk. Den sov­ jetiske opprustningen på Kolahalvøya virket i samme retning. I 1970-årene fortsatte Sovjetunionen å bygge ut sin nordflåte og anla marinebaser, flyplasser og andre militære anlegg langs Barentshavet. Denne opprustningen var ikke direkte rettet mot Norge, men var en del av den verdensomspennende maktkam­ pen mellom øst og vest. Slik ble Norge mer utsatt, og landet ønsket mer hjelp fra de vestallierte. I begynnelsen av 1970-årene

247

OLJE-NORGE

områdene (gråsoneavtalenf Det var også problematisk å komme fram til en avtale med Danmark om grensen mellom Jan Mayen og Grønland. Saken ble til slutt overlatt til Den internasjo­ nale domstolen i Haag, som av­ gjorde tvisten med et kompromiss i 1993. Spørsmålet om hvem som skulle ha suverenitet over havområdene rundt Svalbard, ble også en hard nøtt å knekke. Norge hevdet at Svalbardtraktatens bestemmelser om lik rett for underskriverne til å utnytte naturressursene ikke gjaldt utenfor firemilsgrensen. På resten av sokkelen og i den økonomiske sonen rundt øygruppen krevde Norge de samme rettighetene som i områdene utenfor fastlandet. Nesten alle land som hadde un­ dertegnet Svalbardtraktaten, av­ viste de norske kravene. 11977 opprettet Norge en fiske­ vernsone rundt Svalbard og påtok

ble det undertegnet avtaler om å bygge ut støttepunkter for ameri­ kanske fly og NATOs flåtestyrker, og i 1981 inngikk Norge en avtale med USA om å forhåndslagre tyngre våpen og utstyr for en luft­ båren marineinfanteribrigade i Trøndelag.

Nye partier, reformer og motkonjunkturpolitikk Turbulens i partipolitikken EF-striden skapte uro og split­ telse, og store velgergrupper mis­ tet mye av lojaliteten til partiene. På venstresiden gikk Arbeiderpartiet tilbake, og SF, NKP og en del EF-motstandere fra Arbeiderpartiet gikk sammen i et valg­ forbund, som oppnådde hele 16 mandater ved stortingsvalget i 1973. Etter valget ble valgforbundet omdannet til Sosialistisk Venstreparti (SV), men NKP besluttet å bryte samarbeidet og fortsatte som eget parti.

EF-tilhengerne i Venstre brøt ut og stiftet et nytt parti. Men både utbryterne og det gamle Venstre gikk tilbake. Ved valget i 1985 klarte ikke Venstre å bli representert på Stortinget. Da var det 102 år siden partiet ble stiftet. Tre år seinere vedtok de to små venstrepartiene å slå seg sammen under det gamle partinavnet Venstre, og ved valget i 1993 klarte de å få inn én representant. På høyresiden oppstod Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, som seinere tok navnet Fremskrittspartiet, mens marxist-leninistene stiftet Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP (m-1)) (se side 233). Ved valgene i 1973 og 1977 kom SV på vippen mellom de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet i Stortinget. Som største parti dannet Arbeiderpartiet tre mindretallsregjeringer på rad fra 1973 til 1981, og i denne perioden måtte partiet baute seg fram med skiftende støtte fra sak til sak. I 1970-årene måtte arbeiderpartiregjeringene ta hensyn til den debatten som hadde rast om det norske etterkrigssamfunnet under EF-striden. At «periferien» reiste seg mot «sentrum», fikk klare følger. Etter folkeavstemningen måtte politikerne ta hen­ syn til kravene om mer demokrati, desentralisering av makt, større overføringer til jordbruk og fiske og bedre miljøvern. Oljeinntektene gjorde det lettere å innfri disse kravene.

Amerikansk marineinfanteri går i land i Nord-Norge under en NATO-øvelse i 1980-årene.

11972 vedtok Stortinget en lov om bedriftsdemokrati som sikret de ansatte i større selskaper rett til å velge egne representanter til styrene. Fem år seinere avløste en arbeidsmiljølov den gamle arbeidervernloven. Den nye loven gav alle arbeidstakere bedre vern mot oppsigelse, skjerpet reglene for overtidsarbeid og satte strengere krav til miljøet på arbeidsplassen. Egne verneombud og arbeidsmiljøutvalg skulle sørge for at loven ble fulgt. Også skoleverket var modent for reformer. Loven om videregå­ ende opplæring fra 1974 bestemte at gymnas, yrkesskoler og han­ delsskoler skulle bli erstattet av en ny videregående skole. Der­ med fikk ungdom mellom 16 og 19 år bedre muligheter til å kombinere teoretiske og praktiske fag innenfor samme skole­ slag. Tønsberg-russ 17. mai 1978.1 slutten av 1960årene og i begynnelsen av av 1970-årene var ikke russefeiringen så omfattende, men fra slutten av 1970årene tok den seg kraftig opp igjen.

Opplæringen av funksjonshemmede ble også lagt om. Nes­ ten alle spesialskoler ble lagt ned, og det vanlige skoleverket fikk hovedansvaret for opplæring av ungdom med forskjellige lære­ vansker. Denne reformen var et ledd i en ny politikk overfor funksjonshemmede. Nå skulle de funksjonshemmede integreres i lokalsamfunnene, og kommunene fikk hovedansvaret for å gi dem opplæring, arbeid og bolig. Det ble også rom for to viktige trygdereformer i 1970-årene. I

249

OLJE-NORGE

1970-årene - et reformtiår

1973 ble den alminnelige pensjonsalderen senket fra 70 til 67 år, og fem år seinere sørget en ny sykelønnsordning for at alle arbeidstakere fikk full lønn under sykdom fra første fraværsdag. EF-kampen skapte større forståelse for landbrukets og dis­ triktenes problemer. I 1975 vedtok Stortinget en opptrappings­ plan for jordbruket, som gav bøndene høyere inntekter og en skikkelig ferieordning. Selv om statens økonomi ble stadig mer anstrengt i slutten av 1970-årene, ble denne planen gjennomført i løpet av seks år. Stortinget sørget også for å overføre myndig­ het fra sentraladministrasjonen i Oslo til fylkene og kommun­ ene. Kommunene fikk flere oppgaver, mer støtte fra staten og større frihet til å bestemme hvordan pengene skulle benyttes.

Oljemilliarder som krisemedisin

Skip i opplag utenfor Hol­ mestrand i 1982.

Den internasjonale økonomiske nedgangen som ble utløst av oljekrisen i 1973, førte til produksjonssvikt og arbeidsledighet over store deler av verden. Men Norge klarte seg bra. Regje­ ringen brukte oljemilliardene på forskudd og lånte store beløp i utlandet for å holde hjulene i gang. Staten sprøytet inn penger i de delene av næringslivet som møtte problemer. Store grupper økte inntektene sine fordi Stortinget bevilget mye til trygder og prissubsidier. I tillegg senket regjeringen skattene og brukte store summer til nye arbeidsplasser i fylker og kommuner.

251

OLJE-NORGE

Solveig Friberg fra Sandsvær i Buskerud var en av de kvinnene som overtok gård­ en på odel i 1980-årene.

OLJE-NORGE

252

Nedgangstidene i 1970-årene rammet skipsfarten hardt. Da oljeprisene steg, sank etterspørselen etter olje, og det varte ikke lenge før omtrent halvparten av den norske tankskipsflåten lå i opplag. Problemene spredte seg til skipsbyggingsindustrien, og i slutten av 1970-årene måtte mange verft gi opp eller omstille seg til nye oppgaver. De verftene som gikk over til å lage utstyr til oljeindustrien og spesialskip, klarte seg best. Det samme gjorde de rederiene som satset på å bygge cruisebåter, oljerigger og forsyningsskip til oljeindustrien. I 1975 opprettet regjeringen Garantiinstituttet for skip og bore­ rigger, som overførte milliarder av statskroner til rederier som var truet av konkurs. Disse bevilgningene skulle hindre at uten­ landske redere fikk kjøpe norske skip på billigsalg. Dette ble en svært dårlig butikk for staten. Oppgangen i skipsfarten uteble, og mange rederier maktet ikke å betjene de store lånene i Garan­ tiinstituttet. Dermed måtte skattebetalerne betale regningen. Skipsfartsnæringen fikk en stygg ripe i lakken da det kom for dagen at rederiet som hadde fått mest i statsstøtte, Hilmar Rekstens rederi, hadde gjemt en kjempeformue i utlandet. Dyktige advokater jaktet på de skjulte pengene helt fram til 1993. Da hadde de fått sporet opp flere hundre millioner kroner. Til å begynne med virket de statlige hjelpetiltakene positivt, og denne motkonjunkturpolitikken ble ansett som en suksess. Mel­ lom 1974 og 1977 økte reallønna, og arbeidsledigheten ble holdt i sjakk. Samtidig hadde Norge høyere økonomisk vekst enn de fleste andre industriland. Men snart begynte problemene å melde seg. Den internasjonale økonomiske krisen ble langvarig, og Norges gjeld nådde rekordhøyder. I 1977 hadde utenlands­ gjelden kommet opp i 100 milliarder kroner - over halvparten av nasjonalproduktet - og næringslivet begynte å tape i konkur­ ransen med utlandet. Samtidig bidrog statsstøtten til å holde i gang bedrifter som ikke var levedyktige. Regjeringen måtte bruke skarp lut for å senke kostnadene. Den innførte pris- og lønnsstopp og devaluerte kronen. Stats­ støtten til industri og skipsfart ble trappet ned, og skatter og avgifter gjorde et hopp oppover.

Kvinneopprøret I 1960-årene tok stadig flere kvinner høyere utdanning. Ved slutten av tiåret hadde tallet på kvinnelige studenter økt til omtrent en tredjedel av studentmassen. Også de kvinnelige aka­ demikerne ble påvirket av samfunnskritikken som kom fram under studentopprøret og EF-kampen. I 1970 stiftet noen av

KVINNEOPPRØRET En bredside mot mannssamfunnet «Fra du åpner morgenavisen til du ser siste bilde i fjernsynets kveldsnytt, blir du uavlatelig konfrontert med at det er menn som betyr noe i dette samfunnet. Det er menn som uttaler seg, som administrerer og konfererer, som mener noe, som gjør noe, som er noe. Og som har utvik­ let en skremmende maktideologi og lederdyrkelse, for å kontrollere hverandre - og ikke minst: for å kontrollere oss. (...) Skolebøkene forteller utrettelig om menn og menns bragder i mennes­ kehetens lange og tvilsomme historie. Det er bilder av menn og fortellinger om menn, fra vikingtid til NATO, fra Vårherre selv til Wergeland og Lenin. Du begynner å undres. Har vi kvinner aldri gjort noe? Og hvorfor har vi ikke gjort noe? Hvorfor beskjeftiger disse bøkene seg aldri med hvorfor bortimot halvparten av menneskehe­ ten ble dømt til passivitet? (...) Menn forsøker å beherske kroppene våre økonomisk, estetisk, moralsk og seksuelt. De bestemmer hva vi skal bruke kroppen vår til, hva slags arbeid, ute eller hjemme. De bestemmer hvordan kroppen vår skal se ut, (...) Vi kan si det så enkelt og så hardt: Alle våre tanker og alle våre holdninger er underlagt menn, fordi vi alle er preget av en tre tusen år gammel mannskultur. Men mytene er i ferd med å rakne.» Fra en artikkel av Bjørg Vik i bladet Sirene, den nye kvinnebevegelsens hovedorgan

Fra et demonstrasjonstog på den internasjonale kvinnedagen i begynnelsen av 1970-årene.

dem de første nyfeministgruppene etter mønster av den ameri­ kanske feministbevegelsen Womens Lib. Den nye kvinnebevegelsen skilte seg ut fra de gamle kvinneor­ ganisasjonene på flere måter. Den hadde ingen overordnet

254

OLJE-NORGE

LØNNSGAPET MELLOM KVINNER OG MENN Gjennomsnittlig beregnet timelønn for kvinner og menn (i alle bransjer)

1980

1995

Kvinneandel i politiske organer 1969-95 (prosent) Stortinget 1969 9

1973 16

Kilde: Likestillingsrådet

1977 24

1981 26

1985 34

1989 36

1993 39

1979 22,8

1983 23,8

1987 31,7

1991 28,5

1991 37

1992 38

1995 39

Kommunestyrene

1967 9,5

1971 14,8

1975 15,4

1995 32,7

Statlige styrer, råd og utvalg 1972 11

1977 17

1983 27

1987 32

ledelse, men bestod av små, selvstyrte grupper som hadde til hovedoppgave å «bevisstgjøre» medlemmene. Nyfeministene rettet skytset mot mannssamfunnet og slo fast at kvinner flest ble undertrykt. Nyfeministene var svært opptatt av at kvinner måtte få et positivt selvbilde, og at de måtte stå sammen i kampen mot «mannssjåvinismen». De ville utvikle en egen kvinnekultur med vekt på «myke verdier», og de var mer opptatt av frigjøring enn av likestilling. De mest radikale blant nyfeministene dannet i 1972 en ny gruppering, Kvinnefronten, som mente at kvinneopprøret måtte bli en del av kampen mot det kapitalistiske samfunnet. Kvinne­ fronten knyttet nære bånd til AKP (m-1) og kom ofte på kant med andre kvinnegrupper. Men i en rekke saker stod hele den nye kvinnebevegelsen sammen. Dette ble tydelig demonstrert

under feiringen av den internasjonale kvinnedagen 8. mars, som kom i gang i begynnelsen av 1970-årene. Den nye kvinnebevegelsen hadde bare noen få tusen med­ lemmer, men stadig flere tok hensyn til den fordi den tok opp saker som kvinner flest var misfornøyde med. I arbeidslivet fan­ tes det mange saker å sette fingeren på. En ny likelønnsavtale gjorde ikke slutt på lønnsforskjellene og den skjulte diskrimine­ ringen. I 1970 tjente kvinnelige industriarbeidere gjennomsnitt­ lig 25 prosent mindre i timen enn sine mannlige kolleger. Mange gifte yrkeskvinner klaget også over mangelen på barnehager og ønsket kortere arbeidstid og lengre svangerskapspermisjon. De var også lei av at ektemenn gjorde for lite husarbeid og tok seg for lite av barna. I 1970-årene var det færre som giftet seg, og ekteskapsalderen gikk oppover. Samtidig levde stadig flere i samboerforhold, og flere barn ble født utenfor ekteskap. Noen var også opptatt av å finne alternativ til den gamle kjernefamilien. De opprettet bofellesskap og kollektiver. I 1970-årene gikk tallet på skilsmisser i været, og det var oftest kvinnene som tok initiativet til å oppløse ekteskapet. Skilsmissetallene viser at kvinnene ble mer selvbevisste og uav­ hengige etter hvert som de tok mer utdanning og kom ut i arbeidslivet. Det var ikke lenger en økonomisk katastrofe å bryte ut av ekteskapet. Alenemødre hadde rett til støtte fra folketryg­ den, og de stilte først i køen hvis de trengte barnehageplass. Det ble også lettere å skille seg fordi kirkens moralsyn fikk stadig mindre å si i folks liv. Siden skilsmisser ble mer vanlig, ble de dermed også mer sosialt akseptert. Samtidig rettet den nye kvin­ nebevegelsen et skarpt lys mot ekteskapet og stilte strengere krav til ektemennene. Stadig flere kvinner våget å stå fram og fortelle om mishandling i ekteskapet. Etter amerikansk mønster ble det første krisesenteret for mishandlede og voldtatte kvinner opprettet i Oslo i 1978, og snart fikk flere distrikter slike sentre. Noen ofre stod fram med rystende beretninger:

«Jeg har fått gule flekker på det hvite i øyet; det er etter blå­ veisene. Han har knust kleshengere over nakken min og kasta glass etter meg. Jeg mista hår, for han løfta meg etter håret. En gang knuste han en flaske og trua meg, men han brukte den ikke. (...) Sist høst slo han meg med knyttneven så kinnbeinet knustes. Jeg kunne ikke spise eller snakke på en uke.» Den nye kvinnebevegelsen krevde at gravide kvinner selv måtte få bestemme i abortsaker. Misnøyen med abortloven av 1960 var

OLJE-NORGE

256

stor (se side 209). Sykehuslegene, som avgjorde abortsøknadene, fulgte ikke samme praksis. Flere og flere kvinner drog til utlan­ det for å fjerne fosteret, og det ble ikke slutt på de illegale abor­ tene. Da Arbeiderpartiet programfestet selvbestemt abort i 1969, møtte det hard motstand fra de borgerlige partiene, med Kriste­ lig Folkeparti i spissen. Motstanderne hevdet at samfunnet hadde plikt til å verne «det ufødte, vergeløse livet». Folkeaksjo­ nen mot fri abort, som var ledet av den unge senterpartikvinnen Anne Enger Lahnstein (1949-), klarte å samle inn om lag 600 000 underskrifter mot lovforslaget. En biskop forlot sin stilling, og en sogneprest nektet å utføre sine embetsplikter i protest, men de vant ikke fram. 1 1978 vedtok Stortinget loven om selvbestemt abort med stemmene til Arbeiderpartiet og SV, og de borgerlige partiene opphevet ikke loven da de kom til makten i 1980-årene. Mange av de nye borgerlige stortingsrepresentantene støttet abortloven, så Kristelig Folkeparti måtte føre en ensom kamp videre for sin store hjertesak. Den aktive og samfunnsengasjerte kvinnebevegelsen tvang partiene til å slippe flere kvinner inn i politiske lederstillinger og på partilistene. Et stor milepæl ble nådd i 1981 da Gro Harlem Brundtland (1939-) overtok som Norges første kvinnelige stats­ minister. Nye regler sikret at flere kvinner kom med i offentlige råd og utvalg. Likestillingssaker fikk plass i partiprogrammene, og flere av dem ble gjennomført. Den nye odelsloven fra 1974

Kvinner demonstrerer for en ny abortlov utenfor Aker Sykehus i 1971.

OLJE-NORGE

257

Gro Harlem Brundtland med sin andre regjering i 1986. Regjeringen vakte internasjonal oppsikt, fordi den hadde en større prosent­ andel kvinner enn noen annen regjering i verden.

bestemte at jenter og gutter fikk lik rett til å overta gårdsbruk, og året etter vedtok Stortinget en ny barnehagelov som satte fart i byggingen av barnehager. I 1978 kom likestillingsloven, som for­ bød forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Et eget likestil­ lingsombud fikk som oppgave å påse at loven ble respektert, og utover i 1980-årene ble loven fulgt opp med flere handlingspla­ ner for likestilling. Alle disse tiltakene gav gode resultater. Lønnsforskjellene ble mindre, og kvinnene tok stadig mer utdanning. 11980-årene ble det flere kvinnelige enn mannlige studenter, og flere kvinner studerte fag som lenge hadde vært dominert av menn. Kvinne­ andelen blant ledere i offentlige stillinger viste en jevn stigning. Men på noen områder skjedde det lite: Relativt få kvinner tok utdanning og arbeid i Forsvaret, og det var få kvinner som kom inn i lederstillinger i næringslivet.

Innvandring 1 1960-årene var det mangel på arbeidskraft, noe som førte til at flere utlendinger kom til landet for å ta arbeid. For første gang på mange år fikk Norge et innvandringsoverskudd, men dette var ikke noe stort problem til å begynne med. I årene fra 1960 til 1975 kom det store flertallet av innvandrere fra Vest-Europa og Nord-Amerika. Mange av disse var eksperter i oljebransjen. I midten av 1970-årene begynte innvandringen å endre karakter. Nå kom det flere folk fra Sørøst-Europa, Afrika og Asia, særlig fra Pakistan. Disse innvandrerne tok som regel lavstatusjobber i industrien, på hoteller, restauranter og i rengjø-

OLJE-NORGE

258

ringsbransjen. De fleste av dem hadde bedre utdanning enn sine norske arbeidskolleger, men det var vanskelig for dem å avan­ sere, og de hadde lett for å bli oppsagt hvis bedriftene måtte skjære ned arbeidsstokken. Dette skyldtes blant annet at de ikke behersket det norske språket godt nok. I 1975 vedtok Stortinget strengere innvandringsregler for å

1 slutten av 1970-årene skaffet mange innvandrere seg boliger i de gamle arbei­ derstrøkene på østkanten i Oslo.

De første pakistanske inn­ vandrerne som tok arbeid i Norge tidlig på 1970-tallet, bodde svært primitivt.

hindre at ufaglærte arbeidere fra fattige land strømmet inn i lan­ det. Andre vesteuropeiske land gjorde det samme. Likevel steg tallet på utlendinger i årene som fulgte. Mange innvandrere benyttet seg av retten til å hente familiemedlemmer til Norge, og i årene rundt 1980 mottok landet noen tusen vietnamesiske flyktninger. De fleste av dem var blitt plukket opp av norske skip i Sør-Kina-havet. Fra midten av 1980-årene sa Norge seg villig til å motta om lag 1000 flyktninger som var plukket ut av FN, årlig. Noen nordmenn så ikke med blide øyne på folk med frem­ med kultur og mørk hudfarge. En undersøkelse fra 1980-årene viste at om lag halvparten av innvandrerne hadde vært utsatt for åpen rasediskriminering. Det var særlig folk med lav utdan­ ning og liten kontakt med fremmedarbeidere som møtte inn­ vandrere fra Asia og Afrika med skepsis. De mest militante gikk så langt som til å rasere innvandrerbutikker og spre rasistisk propaganda. Men disse grupperingene fikk ikke noen bred opp­ slutning. Fra slutten av 1980-årene økte tallet på asylsøkere fra land som var herjet av krig og terror. Det var problematisk å finne boliger og arbeid til dem, så myndighetene måtte sørge for mid­ lertidig innkvartering i asylmottak før de fikk mer permanente boliger. Ved inngangen til 1994 bodde det drøyt 61 000 flykt­ ninger i Norge, og to år seinere hadde om lag 224 000 mennes­ ker, eller 5,1 prosent av befolkningen, innvandrerbakgrunn.

OLJE-NORGE

Utenlandske statsborgere

bosatt i

Norge

1980

1985

1995

52 356 13 978 8 356 9 226 3 556 2 902 2 449 1 651 -

63159 15 740 10 032 12 480 3 739 3 208 3 406 1 665 —

90 721 18 141 14 439 11 234 4 705 3 536 4 995 6 731 9 525

Afrika Etiopia Marokko Somalia

2 615

1 258

3 453 340 1 404

11 603 1 539 1 749 3 803

Amerika USA Canada Chile

13 403 10 639 937 897

13 409 9 995 1 067 1 102

16 962 9 181 1 094 4 572

Asia Pakistan Vietnam Sri Lanka Iran

12 849 6 421 2 221

20 709 8 475 5 276 1 045

43 070 10 311 6 371 6 034

Oseania Australia

496

563 423

761 560

357

178

42

82 076

101 471

164 030

Europa Danmark Sverige Storbritannia Vest-Tyskland/Tyskl. Finland Tyrkia Jugoslavia Bosnia-Herzegovina

Uoppgitt statsborgerskap I alt

Lederen for Folkeaksjonen mot innvandring (FMI), Arne Myrdal, taler på et folkemøte i Brumunddal i 1991. Linder møtet kom det til kraftige sammenstøt mel­ lom innvandringsmot­ stander? og antirasister.

Ved inngangen til 1995 kunne om lag 220 000 mennesker (5,1 % av total­ befolkningen) regnes som innvandrere, det vil si personer som er født i ut­ landet eller i Norge med to utenlandske foreldre.

Kilde: Utlendingsdirektoratet

Asylsøkere fra Nord-Afrika i 1996.

Samene etter 1945 Krigen satte et viktig skille i samefolkets historie. I årene etter 1945 ble den harde fornorskingspolitikken oppgitt. Etter nazis­ tenes nederlag var det umulig å hevde at samene gjennom assi­ milasjon burde løftes opp til en tilværelse på nivå med andre

261

OLJE-NORGE

Denne utviklingen førte til at fremmedfrykten fikk bedre gro­ bunn blant nordmenn flest. Spesi­ elt økte skepsisen blant ungdom og studenter, altså i de gruppene som tidligere hadde vært mest positive til innvandring. Utvik­ lingen hadde sammenheng med at arbeidsledigheten og de sosiale problemene økte (se side 271 og 278). Den nye EF-debatten bidrog også til å fremme nasjonalistiske følelser i folket. Allerede i 1983 gikk noen inn­ vandrere og nordmenn sammen om å bekjempe den økende rasis­ men. De opprettet Antirasistisk Senter, som satte i gang opplys­ ningsvirksomhet og holdnings­ skapende arbeid. To år seinere ble organisasjonen SOS Rasisme stif­ tet, etter inspirasjon fra Frankrike. Den opprettet lokallag utover lan­ det og fikk støtte fra de politiske partiene. Organisasjonen framhe­ vet det positive med et flerkulturelt samfunn og ønsket å være en vaktbikkje mot rasistiske grupper. Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) spilte også en viktig rolle i det antirasistiske arbeidet. Etter starten i 1984 gikk organisasjonen i spissen for å hjelpe asylsøkere som fikk problemer med å få opphold i landet. Asylpolitikken kom igjen på dagsordenen fra 1993, da tusenvis av jugoslaviske asylsøkere flyktet til Norge. Flesteparten av dem var bosniere. Først i 1996 ble de innvilget permanent oppholdstillatelse i landet.

OLJE-NORGE

262

nordmenn. Det smakte for mye av rasisme. Kravet om selvsten­ dighet blant kolonifolk i den tredje verden og FNs arbeid for menneskerettigheter gjorde at norske myndigheter måtte ta større hensyn til minoritetenes interesser. Den nye norske samepolitikken ble utformet i innstillingen fra Samekomiteen av 1956. Den tok til orde for å verne samisk kul­ tur, språk og næringsvirksomhet slik at samene ble i stand til å oppnå sosial og økonomisk likestilling innenfor det norske stor­ samfunnet. Men det gikk tregt med å innfri disse ønskene. Så lenge samene ikke hadde organisert seg skikkelig og manglet en politisk ledelse med klare mål, gjorde myndighetene lite for å sette den nye samepolitikken ut i livet. Det var mange grunner til at samene hadde problemer med å organisere seg. Gjennom hundrevis av år var de blitt diskriminert og under­ trykt, noe som hadde skapt lav selvfølelse og maktesløshet. Det var heller ikke lett å få has på de gamle rasistiske holdningene som en del nordmenn hadde overfor samer. Mange samer hadde sluttet å snakke morsmålet sitt, og de som fremdeles gjorde det, snakket fire forskjellige samiske språk. De var få, hadde dårlig utdanning og bodde spredt i fire stater. Mange samer var dessuten motstandere av å bli behandlet på en måte som minnet om reservatindianerne i USA. De ønsket ikke særordninger, men hjelpetiltak som ikke tok etniske hensyn og gjaldt alle innbyggere i distriktene de bodde i. Men på tross av alle disse vanskene opprettet samene flere

Fra en norsktime på folke­ skolen i Karasjok vinteren 1950. Skoletilbudet for samiske barn var elendig de to første tiårene etter 1945. Mangelen på samisktalende lærere og samiske skolebøker var prekær.

organisasjoner for å ivareta egne interesser. I 1948 ble Norske Reindriftsamers Landsforbund stiftet, og omtrent samtidig begynte arbeidet for å stifte en fellesnordisk sameforening. Den fikk nav­ net Nordisk Sameråd og kom i stand midt i 1950-årene. 11964 opp­ rettet regjeringen Norsk Sameråd som ble et rådgivende organ for staten i samiske saker, og i 1968 gikk flere lokale sameforeninger sammen om å stifte Norske Samers Riksforbund. 1 1979 dannet en utbrytergruppe Samenes Landsforbund. Framveksten av de samiske organisasjonene hadde sammen­ heng med at samene fikk mer utdanning. I 1950-årene kom de første skikkelige lærebøkene på samisk, og det ble mulig å ta samisk som fag på lærerskolen. Den første samiske yrkesskolen ble bygd i 1958, og det første gymnaset kom 11 år seinere. 11974 gikk norske, svenske og finske myndigheter sammen om å opp­ rette Nordisk Sameinstitutt i Kautokeino satte i gang forskning omkring samiske spørsmål. Slik fikk samene en utdannet elite som stilte seg i spissen for de samiske organisasjonene. Men også presset mot de samiske kulturene fra de nordiske storsamfunnene bidrog til at samene organiserte seg. 1 områder som samene hadde hatt råderett over i årtusener, ble det bygd veier, gruver, forsvarsanlegg, hoteller og kraftverk. Også i andre land og verdensdeler opplevde urbefolkningene det samme, og i 1975 stiftet de Verdensrådet for urbefolkninger. Denne organisa­ sjonen fikk satt overgrepene mot etniske minoriteter på den internasjonale dagsordenen. Både FN og mediene begynte nå å interessere seg for urbefolkningenes situasjon. Den grønne bølgen skapte større forståelse for samenes krav om å få tilbake råderetten over «land og vann», men det tok tid før de vant fram overfor norske politikere. Debatten om same­ folkets rettigheter kom for alvor i gang tidlig i 1970-årene, da Stortinget besluttet å bygge ut Alta-Kautokeino-vassdraget til kraftformål. Lokalbefolkningen protesterte energisk da Stats­ kraftverkene gikk inn for å demme ned samebygda Masi, og politikerne gikk med på å skrinlegge denne delen av utbyg­ gingen. Men stortingsflertallet holdt fast ved at den nederste

delen av elva skulle reguleres. Dette vedtaket førte til stiftelsen av Folkeaksjonen mot utbyg­ gingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Bak den stod de fleste av de samiske organisasjonene, naturvernere, enkelte «grønne» fra sentrumspartiene og folk fra venstresiden. Under parolen «La elva leve!» strømmet hundrevis av demonstranter til utbyg­ gingsområdet i Alta, og noen samer sultestreiket foran Stor­ tinget. Men regjeringen gav ikke etter. 11981 satte den i verk den største politiaksjonen i Norge i fredstid. Politiet fjernet demon­ strantene med makt, og i 1986 stod kraftverket ferdig.

M kjemp

Alta-saken tvang regjering og storting til å avklare samenes rettigheter. I 1987 kom sameloven, som bestemte at det skulle opprettes et nytt folkevalgt organ, Sametinget, med rådgivende myndighet. Året etter vedtok Stortinget en ny paragraf i Grunn­ loven som slo fast at den norske staten hadde til oppgave å beskytte samisk språk, kultur og samfunnsliv. 11989 kunne nor­ ske samer gå til valgurnene for å velge sine første folkevalgte representanter, og høsten samme året ble Sametinget høytidelig åpnet av kong Olav i Karasjok. Ole Henrik Magga (1947-) ble valgt til tingets første president. I 1994 avgav det såkalte Samerettsutvalget en innstilling som ikke sikret samene noen spesiell rett til naturressursene i nord. Sametinget protesterte kraftig mot utvalgets konklusjoner, og fikk regjeringen til å vurdere saken på nytt. I 1996 kom utvalget med en ny innstilling. Den anbefalte at forvaltningen av ressur­ sene skulle overlates til kommunene og et nytt organ med repre­ sentanter fra Sametinget og Finnmark fylkeskommune. Forslag­ ene skapte en hissig debatt før Stortinget skal ta stilling til ressursforvaltningsspørsmålet i 1998.

Høyrebølge og liberalisering Høyre i medvind Fra slutten av 1970-årene sluttet stadig flere velgere opp om Høyre, og i 1981 gjorde partiet sitt beste valg siden begynnelsen av 1920-årene, med 31 prosent av stemmene. Høyre erobret stemmer fra de fleste andre partiene, særlig fra Arbeiderpartiet, Venstre og Senterpartiet, og skaffet seg en solid posisjon blant de unge.

I løpet av 1970-årene bygde Høyre ut en slagkraftig partior­ ganisasjon med en dyktig og enhetlig ledelse som vervet mange nye medlemmer. Den sentrale lederskikkelsen var den parla­ mentariske lederen Kåre Willoch (1928-), som fikk god støtte av den mer folkelige partiformannen Erling Norvik (1928-). Høyre klarte å fange opp flertallet av de velgerne som var blitt rotløse under EF-striden. For folk som tidligere hadde stemt på Arbeiderpartiet, var det blitt lettere å gå over til Høyre, fordi disse partiene hadde nærmet seg hverandre. Dette ble særlig tydelig under EF-kampen, da de samarbeidet nært for medlem­ skap.

Høyre tjente på at det ble færre industriarbeidere, småbøn­ der og fiskere, som tradisjonelt hadde sluttet opp om Arbeider­ partiet. Partiet drog også fordel av at bykulturen og borgerlige verdier var på frammarsj. Dermed ble de såkalte motkulturene -

OLJE-NORGE

266

avholdssak, lekmannskristendom og målsak - trengt tilbake, og Høyre gjorde innhogg i velgerskarene til Venstre og Kristelig Folkeparti, særlig på Sør- og Vestlandet. Etter hvert som større deler av befolkningen fikk høyere levestandard og bedre utdanning, flyttet flere inn til byer og tett­ steder og tok arbeid i «hvitsnippyrker». Blant funksjonærene var det ingen sterk tradisjon for å slutte opp om arbeiderbevegelsen. Et klart tegn på dette var at LO hadde problemer med å verve nye medlemmer. Det store flertallet av nye arbeidstakere hadde høyere utdanning, og mange av dem organiserte seg i Akademi­ kernes Fellesorganisasjon (AF) eller Yrkesorganisasjonenes Sentral­

forbund (YS). De yrkene hvor arbeiderbevegelsens klassesolidaritet hadde stått sterkest var altså i ferd med å forsvinne. Den hadde grodd fram i det tidlige industrisamfunnet som et forsvar mot nød og undertrykkelse, og den var en viktig drivkraft bak utviklingen av velferdsstaten. Men det var ikke lenger nødvendig å stemme på Arbeiderpartiet for å opprettholde velferdsstaten. De andre partiene stod også bak den, og ungdommen tok den som en selvfølge. Arbeiderpartiet slet tungt ved inngangen til 1980-årene. Par­ tiet stod lagelig til for hogg fra alle sider så lenge det ikke hadde flertallet i Stortinget og måtte forhandle fram kompromiss med forskjellige partier i ulike saker. Partiledelsen hadde heller ikke

En arbeider hilser Høyres parlamentariske leder Kåre Willoch med jubel utenfor Stortinget etter valgseieren i 1989. Ved dette valget erobret Høyre stemmer fra grupper som tradisjonelt hadde stemt på Arbeider­ partiet.

267

OLJE-NORGE

så sterk autoritet som før, og partiet ble herjet av en intens makt­ kamp om ledervervene. Denne striden ble ikke avsluttet før Gro Harlem Brundtland overtok som partileder i 1981.

Willoch-perioden 1981-86 Etter valget i 1981 klarte ikke Høyre, Kristelig Folkeparti og Sen­ terpartiet å danne regjering sammen, selv om de nå hadde vun­ net et flertall i Stortinget. Regjeringsforhandlingene brøt sam­ men fordi Høyre ikke ville godta et krav fra Kristelig Folkeparti om at loven om selvbestemt abort måtte oppheves. Dermed dannet Høyre regjering alene med Kåre Willoch som statsminis­ ter. Kristelig Folkeparti trengte to år på å slikke sårene etter nederlaget i abortsaken. Da hadde de grodd såpass at lysten til å dele regjeringsmakt var vendt tilbake, og sommeren 1983 gikk partiet inn i regjeringen sammen med Senterpartiet. Willoch-regjeringen foretok et kraftig kursskifte for «å gjen­ reise vekstkraften i norsk økonomi». Den innførte store skatte­ lettelser, avviklet en rekke offentlige reguleringer og gav friere spillerom til markedskreftene. Myndighetene mistet adgangen til å sette tak på husleier, og medlemmene i de fleste borettslag fikk lov til å bli selveiere. Leiligheter og hus skiftet eiere som aldri før, og boligprisene steg raskt.

Regjeringen satte fart i aksjemarkedet også. Utlendinger fikk bedre muligheter til å kjøpe norske verdipapirer, og folk som kjøpte andeler i aksjefond, oppnådde skattefradrag. Disse tiltak­ ene bidrog til at omsetningen på Oslo Børs nådde rekordhøyder.

Fordelingen

av stemmer og stortingsmandater på partiene ved valgene

1973 Parti/ valgliste DNA H Kr.F Sp V NKP SF SV DLF ALP/FrP RV Andre

% av st. 35,3 17,4 12,3 11,0 3,5 — 11,2 3,4 5,0 0,4 0,5

— 16 1 4 -

I alt

100

155

mandater 62 29 20 21 2

1977

% av st. 42,3 24,8 12,4 8,6 3,2 0,4 _ 4,2 1,4 1,9 0,6 0,3 100,1

1981

1985

1989

man- % av dater st. 76 37,2 41 31,7 22 9,4 12 6,7 2 3,9 — 0,3 — — 2 4,9 0,5 — 4,5 — 0,7 0,1

man- % av dater st. 66 40,8 53 30,4 15 8,3 11 6,6 2 3,1 0,2 — — 4 5,5 0,5 4 3,7 0,6 0,4

mandater 71 50 16 12

155

155

99,9

100,1

1973-97 1993

1997

% av st. 34,3 22,2 8,5 6,5 3,2 — _ 10,1

mandater 63 37 14 11 _ _ 17

% av st. 36,9 17,0 7,9 16,8 3,6 _ _ 7,9

2

13,0 0,8 1,4

22 1

6,3 1,1 2,5

10 1 -

15,3 1,7 1,5

157

100

165

100

165

100

— 6

mandater 67 28 13 32 1 — — 13

% av st. 35,0 14,3 13,7 7,9 4,5 0,1 — 6,0

mandater 65 23 25 11

Det var hektisk aktivitet på Oslo Børs i jappetiden i 1980-årene.

De nye finanshaiene fikk tilnavnet «japper» (fra engelsk yaps, young aspiring professionals). De slo om seg med penger på de mange nyåpnede kafeene, kjørte rundt i «børstraktorer» med mobiltelefon og viste fram sine luksusvillaer, landsteder og cabincruisere i kjendispressen. Men festen varte ikke lenge. I nedgangstidene i slutten av 1980-årene gikk mange av dem kon­ kurs. Det borgerlige stortingsflertallet vedtok også å oppløse kringkastingsmonopolet. I 1982 kom de første nærradiostasjon­ ene på lufta, og private selskaper startet utbyggingen av kabel­ nett for lokalfjernsyn og satellitt-tv. Dermed var det slutt på den enestående kulturelle samlingen som NRK-dominansen hadde sørget for helt siden 1945. Nå ble det ikke lenger slik at folk sam­ let seg om de samme radio- og fjernsynsprogrammene fra landsende til landsende. Samtidig ble lukningsvedtektene endret slik at butikker og restauranter kunne ha åpent større deler av døgnet. Fram til midten av 1980-årene klarte regjeringen å nedbetale statens utenlandsgjeld, men tallet på arbeidsledige økte jevnt og nådde 80 000 i 1984. Både Arbeiderpartiet og mellompartiene presset fram større bevilgninger over statsbudsjettet for å få flere i arbeid, og ledigheten ble redusert. Men den viktigste årsaken til at arbeidsledigheten gikk tilbake midt i 1980-årene, var at regjeringen avviklet den statlige styringen på det private låne­ markedet. Banker og forsikringsselskaper fikk nå full frihet til å låne ut så mye penger de ville. Dette førte til at det private for­ bruket eksploderte. Folk kjøpte nye biler, båter, hytter, video­ spillere, mikrobølgeovner og andre varer for milliarder. Meste­ parten ble finansiert gjennom lån i bankene, som også lånte ut store beløp til aksje- og eiendomsspekulanter. Den kraftige veksten i det private forbruket skapte nye arbeidsplasser i varehandel, banker, forsikring, hoteller og res­ tauranter. Men økonomien ble for opphetet, og Willoch-regjeringen fikk problemer. Utenlandsgjelden økte dramatisk på grunn av den store importen, og situasjonen ble ikke lettere da oljeprisene falt og utenlandske valutahandlere begynte å kvitte seg med norske kroner. I løpet av vinteren 1985-86 brukte Nor­ ges Bank 28 milliarder kroner til å støtte kronekursen. For å gjenopprette tilliten til norsk økonomi i utlandet måtte regjeringen øke skattene og skjære ned statsutgiftene. Men Fremskrittspartiet, som satt på vippen i Stortinget etter valget i 1985, nektet å godta at avgiftene økte for mye, og Willoch-regjeringen gikk av. I 1986 dannet Arbeiderpartiet en mindretallsre­ gjering ledet av Gro Harlem Brundtland, som ble sittende fram til valget i 1989.

OLJE-NORGE

270

Fremskrittspartiet i framgang og motgang Da forløperen til Fremskrittspar­ tiet ble stiftet i 1972, hadde det nye partiet som hovedmål å arbeide for «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep». Nykomlingen hentet inspirasjon fra et dansk skattenekterparti og var et uttrykk for misnøye med Høyres sentrumspolitikk. Etter hvert som Høyre utvidet samar­ beidet med mellompartiene Ven­ stre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, ble det plass for et alternativ som ville gi større armslag for markedskreftene og det

private initiativ. Fram til midten av 1980-årene stemte mellom 1,9 og 6,3 pro­ sent av velgerne på Fremskrittspartiet. Partiet ble stadig herjet av indre strid, og mange regnet med at det var på vei mot under­ gangen. De tok feil. Ved kommunevalget i 1987 slo Fremskritts­ partiet igjennom som et landsomfattende parti, og ved stortings­ valget to år seinere fikk det 13 prosent av stemmene. Ved det samme valget gikk Høyre tilbake, men til sammen fikk Høyre og Fremskrittspartiet en oppslutning på drøyt 35 prosent. Så sterkt hadde ikke partiene lengst til høyre stått blant velgerne siden begynnelsen av århundret. Vi kan altså si at 1980-årenes høyre­ bølge nådde toppen med Fremskrittspartiets beste valg i 1989. Folk som støttet Fremskrittspartiet, var ikke bare lei av høye skatter. En del mislikte også at stat og kommuner påtok seg sta­ dig flere oppgaver og brukte mer og mer penger. Denne kritik­ ken var tydelig inspirert av den nyliberalistiske politikken som på denne tiden var dominerende i USA og Storbritannia. Både republikaneren Ronald Reagan (1911-) og den konservative Margaret Thatcher (1925-) ville redusere den offentlige virksomheten og gi markedskreftene og enkeltmennesker større frihet. Den norske nyliberalismen var en reaksjon mot den velferdsog utjevningsideologien som hadde gjennomsyret politikken siden 1945. Fremskrittspartiet mente at det offentlige var blitt for opptatt av «å sy puter under armene på folk» slik at arbeidslys­ ten og skapertrangen forsvant. Partiet møtte sympati blant vel­ gere som var motstandere av statlig u-hjelp, og som stilte seg kritisk til innvandring fra den tredje verden. Folk som var skep­ tiske til kvinnefrigjøringen, hadde også lett for å legge Fremskrittspartiets stemmeseddel i valgurnen.

Carl I. Hagen var Frem­ skrittspartiets ubestridte leder i 1980- og 1990-årene. Her står han på talerstolen under partiets landsmøte i 1996.

Problemer i velferdsstaten I begynnelsen av 1980-årene var det en vanlig oppfatning at fat­ tigdom og sosial nød var i ferd med å bli utryddet i landet. Men det varte ikke lenge før samfunnsforskere fant ut at dette var en myte. En undersøkelse fra 1985 slo fast at om lag 5 prosent av befolkningen - omkring 200 000 mennesker - kunne bli betegnet som nyfattige. Blant dem var det flest eldre folk, enslige kvinner med barn, uførepensjonister og arbeidsledig ungdom. De nye fattige kjempet ikke med sult, kulde, underernæring og smittsomme sykdommer, slik som fattigfolk før i tiden. Det verste for dem var at de ikke hadde penger til å skaffe seg goder som folk flest ikke trengte å bekymre seg om. Det var heller ikke så lett å få øye på de nyfattige, for de stakk seg ikke ut i klesveien og bodde ikke samlet i spesielle bydeler. De levde ofte i «usyn­ lig» fattigdom. Tallet på uføretrygdede økte kraftig utover i 1980-årene. En viktig årsak var at folk fikk vansker med å omstille seg til nye oppgaver i arbeidslivet. 11987 var en tredjedel av alle nordmenn uføretrygdet da de nådde pensjonsalderen på 67 år. Det var også bekymringsfullt at stadig flere yngre mennesker måtte leve av forskjellige trygder. Tallet på trygdemottakere under 50 år ble firedoblet mellom 1970 og 1990. Utbetalingene til sosialhjelp eksploderte, særlig mot slutten av 1980-årene. Den sterke økningen i boutgiftene må ta mye av skylda for dette. Mange satt med store lån som de ikke klarte å betjene da renten føk i været. Hvis en i tillegg var så uheldig å miste arbeidet, var ikke veien lang til sosialkontoret. Arbeidsle­ dighetstrygd alene kunne ikke dekke alle utgiftene i en familie. En industriarbeider måtte i 1980-årene betale om lag fem årsløn­ ner for et nytt hus. Det var fem ganger mer enn på 1950-tallet. Også andre sider ved samfunnsutviklingen kunne fortelle

271

OLJE-NORGE

Den innsatsen som ble gjort av partiets leder Carl I. Hagen (1944-), betydde også mye for framgangen. Han hadde person­ lig utstråling, snakket enkelt og klart og gjorde inntrykk på folk gjennom fjernsynet. Politikernes innsats på tv-skjermen ble nemlig viktigere og viktigere for oppslutningen ved valgene, og velgerne hadde lettere for å skifte parti enn før. Oppslutningen om Fremskrittspartiet gikk opp og ned. I begynnelsen av 1990-årene løyet den internasjonale høyrevinden, og partiet ble nok en gang rammet av indre strid. Ved val­ get i 1993 opplevde det en velgerflukt, men det så likevel ut til at partiet var kommet for å bli i norsk politikk.

Maleriet «Trygd» fra 1973 av Odd Nerdrum forteller om den ensomheten og maktesløsheten som kunne ramme gamle mennesker i den moderne, norske velferdsstaten. En narkoman reddes i 1996 på Lilletorget i Oslo av ambulansepersonell etter en overdose.

Problemene i velferdsstaten var godt synlige i nasjonalregnskap­ ene: Fra 1980 til 1990 steg utgift­ ene over trygdebudsjettene fra en åttendedel til hele en femtedel av bruttonasjonalproduktet. Det var derfor ikke rart at diskusjonen gikk høyt om velferdsstatens fram­ tid. På den ene siden var det klart at gjennomsnittsnordmannens til­ værelse var preget av større mate­ riell velstand og sosial sikkerhet enn noen gang. Men samtidig gav internasjonale statistikker for levealder grunn til ettertanke. I 1953 hadde norske kvinner og menn verdens høyeste gjen­ nomsnittlige levealder, men i 1988 var de ikke å finne blant de ti landene som lå høyest på de samme statistikkene.

På den annen side kan det slås fast at Norge var blant de ti statene som lå best an på FNs målinger av menneskelig livskva­ litet i begynnelsen av 1990-årene. Disse rapportene gir en total­ vurdering av levekår i alle verdens land og trekker blant annet inn levealder, utdanningsnivå, kjøpekraft, nasjonalprodukt, inn­ tektsfordeling, likestilling mellom kjønnene og velferdsgoder.

Store omveltninger i økonomi og samfunnsliv Årene fra 1973 til 1993 ble en nedgangstid for industrien. I løpet av denne tjueårsperioden sank industriens andel av bruttonasjo­ nalproduktet med en tredjedel, og om lag 100 000 industriar­ beidsplasser forsvant. Denne utviklingen kan forklares med at bedriftene tok i bruk ny teknologi, framfor alt datamaskiner. Mange bedrifter ble også kjøpt opp og slått sammen med andre, noe som nesten alltid førte til nedskjæringer av arbeidsstokken. Historien til Borregaard-konsernet kan belyse det som skjedde:

273

OLJE-NORGE

KOMMUNALE UTGIFTER TIL SOSIALHJELP 1982-1994

om at de sosiale problemene vok­ ste. 11989 etterforsket politiet dob­ belt så mange forbrytelser som ti år før. Voldskriminalitet og narko­ tikaforbrytelser økte sterkt, spesi­ elt blant unge menn. Også tallene fra barnevernet og edruskaps­ nemndene var trist lesning: Flere barn opplevde omsorgssvikt, og flere voksne fikk alkoholproble­ mer.

274

OLJE-NORGE

Årsverk etter næring 1970-90 (prosent)

Primæmæringer Industri Tjenesteyting

1970

1980

1990

1995

12,6 34,6 52,8 100,0

8,0 32,3 59,7 100,0

6,4 24,3 69,3 100,0

5,0 21,4 73,6 100,0

Kilde: NOS. Nasjonalregnskapene

Etter å ha kjøpt opp en rekke fabrikker fra slutten av 1950-årene ble Borregaard selv «slukt» av Orkla i 1984. Slike fusjoner preget også varehandelen og bank- og forsikringsvesenet. Fordi den internasjonale konkurransen ble hardere, ble det nødvendig å skjære ned lønnsutgiftene mest mulig, særlig så lenge disse kostnadene var høyere i Norge enn i de fleste andre industriland. Noen selskaper bestemte seg også for å legge ned bedrifter i Norge og flytte produksjonen til utlandet. Dette skjedde for eksempel med den tradisjonsrike Askim Gummivarefabrikk. Under høyrebølgen i 1980-årene var ikke politikerne så inn­ stilt på å gi støtte til statsbedrifter, og flere av dem ble lagt ned. Kongsberg Våpenfabrikk ble splittet opp og delvis avviklet i 1987, og Norsk Jernverk i Mo i Rana ble kraftig slanket og pri­ vatisert året etter. Norsk Koksverk, Horten Verft og Sulitjelma gruver stengte portene, mens A/S Sydvaranger måtte trappe

ned før driften ble innstilt midt i 1990-årene. Et tegn på at norsk økonomi ble mer internasjonalisert etter 1970, var at flere selskaper ble omdannet til multinasjonale kon-

Masa Yards i Finland var et at de utenlandske verft­ ene som ble kjøpt opp av Kværner-konsernet i 1980årene.

MILJØSITUASJONEN 11980- OG 1990ÅRENE

Flere av de miljøtiltakene myndighetene satt< i verk fra 1970-årene, virket positivt. Utslip pene av svoveldioksid, bly, KFK-gasser, oj sot ble redusert. Mindre utslipp av nærings salter fra kommunale avløp og jordbruke bedret vannkvaliteten i en rekke elver, inn sjøer og fjorder, som for eksempel Mjøsa o; Oslofjorden. Norge fikk mye internasjonal oppmerk somhet da Gro Harlem Brundtland ledet FN kommisjonen for miljø og utvikling. 1 1987 1; kommisjonen fram den såkalte Brundtland rapporten, som slo fast at verden måtte streb< mot en bærekraftig utvikling: «En utvikling son tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegg< framtidig generasjoners muligheter til å til fredsstille sine behov.» Ti år seinere var fremdeles mange problemer uløste. Utslippene av CO2 fortsatt å øke, og i mange byer var asfaltstøv og stø] en alvorlig plage. Samtidig vokste søppel mengdene, elektrisitetsforbruket, privatbilis men, flytransporten og det private forbruket mens u-hjelpens andel av BNP var lavere eru ti år før!

Frederic Hauge var den sentrale personen i Miljøstiftelsen Bellona, som førte an i miljøkampen i 1980- og 1990-årene. På bildet i ram­ men blir Hauge arrestert mens han graver opp gifttønner ved Hydro Pors­ grunn.

serner. Det vil si at de skaffet seg produksjonsenheter i minst tre land utenfor Norge og oppnådde en samlet årlig omsetning på over to milliarder kroner. Som eksempler på norske bedrifters økte aktivitet i utlandet, kan vi nevne at Norsk Hydro bygde gjødselfabrikker, Statoil kjøpte opp bensinstasjoner, Dyno skaf­ fet seg sprengstoffabrikker, Kværner overtok skipsverft og Hafslund Nycomed etablerte farmasøytiske bedrifter. Men i europeisk sammenheng var de norske multinasjonale selska­ pene små. I en oversikt fra 1990 over Europas største bedrifter lå Statoil og Norsk Hydro på 46. og 48. plass. Store deler av fiskerinæringen kjempet i motvind i 1980årene. Bestandene av torsk, lodde og makrell var små, og myn­ dighetene måtte fordele beskjedne kvoter mellom fiskerne. Sær­ lig på Finnmarkskysten spredte pessimismen seg, og fraflyt­ tingen økte. I hele landsdelen vokste kravet om at staten måtte gripe inn for å snu utviklingen, og ved stortingsvalget i 1989 valgte finnmarkingene en representant på en egen liste til nasjo-

OLJE-NORGE

275

276

OLJE-NORGE

Husholdningenes forbruk 1974-91 (prosent) Forbruksutgift i alt Matvarer Drikkevarer og tobakk Klær og skotøy Bolig, lys og brensel Møbler og husholdningsartikler Helsepleie Reiser og transport Fritidssysler og utdanning Andre varer og tjenester

1974-76

1977-79

1980-82

1983-85

1986-88

1989-91

100,0 22,6 4,4 9,8 14,1 9,9 2,2 18,6 10,9 7,5

100,0 19,7 3,8 10,0 16,4 9,5 2,2 19,7 11,3 7,5

100,0 20,6 4,0 8,7 17,7 8,7 2,1 19,4 10,8 8,0

100,0 18,6 3,7 8,0 20,1 8,2 2,0 21,4 10,3 7,7

100,0 15,1 3,5 7,4 23,4 8,1 1,9 23,0 9,3 8,3

100,0 14,8 3,7 6,4 26,5 8,0 2,4 19,2 10,7 8,2

Kilde: NOS Forbrukerundersøkelse

nalforsamlingen. Dette signalet ble tatt alvorlig, og i årene som fulgte, fattet Stortinget flere vedtak som gav befolkningen lengst i nord skattelettelser og andre økonomiske fordeler. Disse tiltak­ ene var velkomne, men det var først da torskefisket tok seg opp etter 1992, at optimismen vendte tilbake for alvor. Fra begynnelsen av 1970-årene ble oppdrettsnæringen en redning for mange småsamfunn langs kysten. Produksjonen særlig av laks - vokste raskt. I 1990 arbeidet om lag 6000 men­ nesker med fiskeoppdrett på nærmere 1400 anlegg. Men inntekt­ ene svingte. Dette skyldtes at fiskesykdommer og algeinvasjoner rammet flere anlegg, og i perioder sank prisene på grunn av overproduksjon. Likevel var det mange oppdrettsfirmaer som

Filippinsk sjømann på norsk skip ved kai i Bremerhaven i Tyskland i 1993.11990årene var de fleste av skip­ ene i handelsflåten regis­ trert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). Regis­ tret ble opprettet i 1987, og gav rederiene lov til å inngå lønnsavtaler med utenland­ ske sjøfolk uten medvirk­ ning fra norske fagfore­ ninger.

OLJE-NORGE

277

Fra et oppdrettsanlegg for laks i 1987.11995 hadde verdien av lakseeksporten kommet opp i 9 milliarder kroner av den totale fiske­ eksporten på 21 milliarder.

tjente gode penger, og som beholdt troen på at næringen hadde en lys framtid. Da jappetiden var slutt, sank det private forbruket og etter­ spørselen etter lån. I 1987 begynte problemene å melde seg i butikkbransjen, på eiendomsmarkedet, i byggebransjen og i banker og forsikringsselskaper. Tallet på ansatte måtte skjæres ned, og konkursene kom tett. I begynnelsen av 1990-årene nådde bankenes tap rekordhøyder, og flere av de største forret­ ningsbankene stod på fallittens rand. Over 20 milliarder kroner ble sprøytet inn i bankvesenet fra statskassen for å få det på rett kjøl igjen. Men staten stilte betingelser for å gi støtte, og den skaffet seg aksjemajoritet i de største forretningsbankene.

ARBEIDSLEDIGHET 1983-1997 Sesongjusterte tall for ledighet og personrettede ordinære tiltak. 1983-januar 1997

Kilde: Arbeidsdirektoratet

Fra 1987 økte arbeidsledigheten jevnt. I slutten av 1993 var 112 000 helt ledige og drøyt 58 000 sysselsatt gjennom offentlige arbeidsmarkedstiltak. Dette var den høyeste ledigheten som var blitt registrert på 1900-tallet. Den gruppen som ble hardest ram­ met, var unge menn under 24 år og innvandrere. Men selv om arbeidsledigheten nådde rekordhøyder, ble den ikke så omfat­ tende som i de fleste andre vesteuropeiske land. Hovedårsaken til det var at oljeinntektene gav myndighetene mulighet til å skape nye jobber i offentlig virksomhet. I begynnelsen av 1990-årene var Norge et av de landene i Vest-Europa som brukte mest av sitt bruttonasjonalprodukt til offentlig forbruk, og som hadde høyest prosent av de sysselsatte ansatt i stat og kommuner. Det var kom­ munene som opprettet de fleste arbeidsplassene fra 1987 til 1992. Disse nye arbeidsplassene kom først og fremst innen helse- og sosialsektoren, og nesten alle de nyansatte var kvinner. Men arbeidsplassene i det offentlige var ikke så sikre som før. Ny datateknologi tvang fram nedskjæringer i Postverket og Tele­ verket, og avslutningen av den kalde krigen førte til nedbemanning i Forsvaret. Flere lokalsamfunn fikk føle virkningene av at Forsvaret ble modernisert og omorganisert. Langs kysten ble mange kystfort lagt ned og erstattet av mobile rakett­ batterier, og det som ble igjen av landmilitære styrker ble i hoved­ sak plassert i Indre Troms. Nå ble

Norske soldater fra Tele­ mark bataljon på patruljeoppdrag i Sarajevo i januar 1997. Denne avde­ lingen var en del av NATOs reaksjonsstyrke som skulle overvåke gjen­ nomføringen av fredsavta­ len for Bosnia-Hercegovina.

det satset på høyteknologiske våp­ en som krevde mindre mannskap­ er og vedlikehold.

Norge på vei inn i et nytt tusenår 11990 kom spørsmålet om Norges forhold til EF nok en gang på dags­ ordenen. Sammen med de andre EFTA-landene innledet Norge for­ handlinger med EF om en omfat­ tende økonomisk samarbeidsav­ tale (EØS). Forhandlingene skapte problemer mellom de borgerlige partiene, som hadde dannet en ny trepartiregjering etter valget i 1989 med høyremannen Jan P. Syse (1930-) som statsminister. Høyre ville at Norge skulle strekke seg svært langt for å tilpasse seg EFs nye regelverk for «det indre mar­ kedet», mens Senterpartiet ville beholde mest mulig av den nasjo­ nale kontrollen over næringslivet. Striden om EØS-avtalen endte med at Syse-regjeringen gikk av høsten 1990. Enda en gang måtte Arbei­ derpartiet danne en mindretalls­ regjering med Gro Harlem Brundt­ Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein var EUmotstandernes ukronte dronning under EU-kampen i 1994. Her er hun foto­ grafert under seiersfesten umiddelbart etter at resulta­ tet av folkeavstemningen var blitt klart.

Thorbjørn Jagland fra Arbei­ derpartiet overtok som ny statsminister høsten 1996 og gikk av etter valget i 1997.

land som statsminister. Regjeringen avsluttet forhandlingene om EØS i 1992, og samme året ble avtalen vedtatt av Stortinget under heftige pro­ tester fra Senterpartiet og SV. EØS-avtalen åpnet for fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft mellom alle land i EF og EFTA, men avtalen omfattet ikke jordbruks- og fiskeripolitikk og utenriks- og forsvarsspørsmål. Et felles regelverk skulle sikre like konkurranseforhold i næringslivet. Det betydde at hundre­ vis av norske lover og forskrifter måtte endres, og at deler av norsk lovgivning må tilpasses EUs i årene som kommer. Mot slutten av EØS-forhandlingene søkte Sverige og Finland om medlemskap i EF, som i 1993 skiftet navn til EU etter at Maastrichttraktaten trådte i kraft. Traktaten inneholdt planer for

OLJE-NORGE

280

Norges viktigste

Sverige VestTyskland Tyskland Storbritannia Danmark Frankrike Nederland Belgia, Luxembourg Italia Finland Spania Sovjetunionen Russland Canada USA Brasil Japan Asia (-Japan) Latin-Amerika Afrika

handelspartnere

1950-95

Importverdi (prosent)

Eksportverdi (prosent)

1950 1960 1970 1990 1995 14,5 15,9 20,1 15,6 15,4

1950 1960 1970 1990 1995 7,8 12,1 16,2 11,6 9,8

4,1

19,4

14,4

13,9

13,8 9,7 7,5 4,4 4,4

22,1 3,8 6,5 4,5

15,0

2,1 1,7 0,8

3,0 1,6 1,0

1,8 2,4

3,1

2,1 3,5 3,9

1,1 1,5

1,1 1,3

0,6 0,8

1,1 1,4

1,9 -

1,8 12,2 2,4 0,7

4,9 8,4

0,5 7,3

1,3 0,5

1,1 4,4 3,3 8,6 2,4

2,2 8,8 0,4 4,3 4,9 4,8 4,5

1,8 6,6 0,4 3,8 6,6

4,1 3,2 5,7

12,3 6,2 2,9 3,3

8,9 6,6 3,7 3,9

2,4

2,3 3,2

3,1 1,0

11,2

13,7

17,9

11,1

18,1

22,6 6,4

17,9 7,2

2,6 3,8

3,6 3,3

26,2 4,8 7,7 7,8

2,1 3,5 2,0 0,8 1,5

2,1 2,8 2,5

1,0 1,0

2,1 2,6 2,7 0,9 0,5

0,4 6,8

0,5 5,7 0,8 0,8 2,3

2,5 6,3 0,3 1,7 3,7

1,2 4,2

1,8 1,0

7,1 4,6 4,5

2,4 3,4 1,5 2,0 2,1

0,3 9,8 2,9 0,4

1,6 0,2

12,7 19,8 5,0 7,8 9,1 3,2 2,6 2,7

1,7 0,5 3,8 6,0 0,6 1,8 4,8 2,0 0,7

Kilde: Historisk Statistikk og Statistisk Årbok

en økonomisk, monetær og utenrikspolitisk union i Europa. Gro Harlem Brundtlands arbeiderpartiregjering bestemte seg for å følge Sveriges og Finlands eksempel, og etter harde forhand­ linger ble en medlemskapsavtale mellon Norge og EU ferdig våren 1994. På nytt ble landet kastet inn i en opprivende debatt om Norges plass i Europa. I det store og hele inneholdt 1994-debatten de samme argu­ mentene og fulgte de samme frontene som i 1972 (se side 237), men den foregikk mot en helt annen økonomisk og utenrikspo­ litisk bakgrunn enn den forrige. Mye av forklaringen på at mot­ standen mot europeisk integrasjon ikke ble vesentlig svekket mellom 1972 og 1994, hang sammen med at mange nordmenn var redde for å miste råderetten over de enorme fiske- og petroleumsressursene som Norge sikret seg under havrettskonferansene i 1970-årene. Samtidig gav oljeinntektene landet en enestå­ ende økonomisk styrke og handlefrihet som gjorde det mulig å holde seg utenfor. Siden 1970-årene hadde politikerne overført store summer til folk i distriktene, som fryktet at dette ikke ville kunne fortsette hvis Norge ble EU-medlem. Samtidig hadde tal­ let på kvinnearbeidsplasser i kommunene eksplodert. 11994 var motstanden mot EU-medlemskap blant kvinnene avgjørende for resultatet av folkeavstemningen. Mange kvinner var opptatt

DEN NORSKE EU-MOTSTANDEN I ET LANGT PERSPEKTIV

Som eneste stat har Norge to ganger sagt nei til medlemskap i det europeiske fellesskapet. Hva kan forklare denne sterke motviljen mot europeisk integrasjon? Norge ligger i Europas utkant og har gjennom tidene ikke hatt så nære forbindelser med kontinentet som nabolandene. Som kyststat har Norge tradisjonelt vært orientert mot De bri­ tiske øyene og USA. Fra 1905 til 1948 var Storbritannia Norges sikkerhetspolitiske ankerfeste. Den store utvandringen til USA knyttet nordmenn og amerikanere nært sammen. Sett i forhold til folketallet er det ingen europeere som lytter til så mye amerikansk musikk, ser mer amerikanskprodusert fjernsyn og drikker mer Cola enn nordmennene. Siden 1949 har USAs forsvarsgaranti gjennom NATO vært en bærebjelke i norsk sikkerhetspolitikk. Fordi Norge er en ung stat, som i nyere tid bare har hatt full nasjonal suverenitet siden 1905, har mange innbyggere vært opptatt av å verne om selvstendigheten. Etter å ha blitt dominert av Danmark og Sverige i langvarige unioner er det mange som frykter at landet skal bli fjern­ styrt fra et sentrum langt borte. Denne frykten fikk ny næring under den tyske okkupasjonen 1940-45; motstandskampen mot Hitler og NS bidrog til at mange nordmenn ble mer bevisste på å forsvare uavhengigheten til de folkevalgte institusjonene. Norge har en lang fredelig tradisjon. Landet har ikke vært i krig med et naboland siden 1814 og føler derfor kanskje ikke samme behov som de krigsherjede statene på kontinentet for å skape fred gjennom overnasjonalt samarbeid. Derimot er det mange nordmenn som har tro på at Norge kan styrke internasjonalt fredsarbeid ved å stå fram som en uavhengig brobygger og som et gavmildt forbilde for andre stater. Enkelte særegne politisk-kulturelle forhold har bidratt til å øke avstanden til Europa. De dype sentrum-periferikonfliktene i norsk politikk fortjener spesiell oppmerksomhet. Her spil­ ler motkulturene en hovedrolle. I fjellbygder og indre fjordstrøk sør for Nordland, hvor nynorsk og den frilynte ungdomsbevegelsen har stått sterkest, finnes en inngrodd skepsis mot industrialisering, bykultur, modernisering og ekspertstyre. Motstanden mot sentrumskulturen finnes også blant avholdsfolk og lekmannskristne langs kysten fra Ytre Oslofjord til og med Trøndelag. Med sine lange frihetstradisjoner, slagkraftige organisasjoner og romslige bevilgninger til kampanjene mot europeisk integrasjon tilhører de norske bøndene kjemetroppene blant euroskeptikeme. Sammen med representanter for motkulturene, venstresosialistene og fiskerne har de to ganger bygd opp en effektiv grasrotbevegelse med dyktige ledere som har vunnet folke­ flertallet. Venstresosialistenes motvilje mot overnasjonalitet har røtter tilbake til mellomkrigs­ årenes nøytralitetspolitikk og NATO-motstanden under den kalde krigen. Men også innenfor de borgerlige partiene har det eksistert sterke grupperinger som har ønsket å verne om sjøl­ råderetten. 11952 gikk for eksempel hele Bondepartiet, Kristelig Folkeparti, de fleste i Venstre og deler av Høyre imot opprettelsen av Nordisk Råd fordi de fryktet at norsk utenrikspolitisk handlefrihet kunne bli begrenset.

av å forsvare de solide likhets- og utjevningsidealene som lenge har vært en viktig dimensjon i norsk politikk. De var engstelige for at Norge som EU-medlem kunne bli tvunget til å redusere overføringene til det offentlige slik at velferdsstaten og egne job­ ber kom i fare. EU-motstanden kan også ha tatt opp i seg andre holdninger som var merkbare i begynnelsen av 1990-årene. Økende innvan­ dring hadde skapt mer fremmedfrykt i befolkningen, og den norske diplomatiske innsatsen i fredsarbeidet i Midtøsten og

medaljehøsten under Lillehammer-OL bidrog til å styrke det nasjonale selvbildet. Det ble også lettere for mange å stemme nei fordi det fantes et brukbart alternativ til fullt medlemskap: EØS-avtalen sikret industrien og de tjenesteytende næringene full adgang til EUs indre marked. Da folket gikk til stemmeurnene høsten 1994, hadde et flertall i Østerrike, Finland og Sverige allerede sagt ja til medlemskap. Men disse resultatene hadde liten virkning. Enda en gang avviste nordmennene medlemskap i EU, etter at 52,2 prosent av velgerne hadde sagt nei. Dermed ble Norge stående med EØSavtalen sammen med Island og Liechtenstein. Etter folkeavstemningen beholdt Arbeiderpartiet regjerings­ makten med Gro Harlem Brundtland som statsminister fram til høsten 1996. Da ble hun avløst av Thorbjørn Jagland fra samme parti. Foran stortingsvalget året etter krevde Jagland 36,9 prosent oppslutning fra velgerne for å kunne fortsette. Arbeiderpartiet nådde ikke dette målet, og dermed dannet Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ny regjering med Kjell Magne Bonde­ vik som statsminister.

Kristelig Folkepartis stats­ ministerkandidat, Kjell Magne Bondevik, feiret valgseieren høsten 1997 med en stor sigar.

OUE-NORGE

Ekofisk

1970

Korvald (1972-73)

Nei til EFmedlemskap SV, AKP (m-l) ALP (Fr.P) Venstre splittet Motkonjunktur­ politikk Lov om videre­ gående opplæring

Borten (1965-71) Bratteli I (1971-72)

Bratteli II (1973-76) 1975 Nordli (1976-81)

Arbeidsmiljøloven

Likestillingsloven Gråsoneavtalen

1980

Brundtland I (1981)

Alta-aksjonen Høyrebølge og liberalisering

Willoch I (1981-83) Willoch II (1983-86)

1985

Innstramningspolitikk

Brundtland II (1986-89)

NIS Sametinget

1990

Bankkrise Massearbeidsløshet

EØS-avtalen Nei til EU-medlemskap Synkende arbeidsledighet Oljefondet bygges opp Sterkere krone

Syse (1989-90) Brundtland III (1990-96)

1995 Jagland (1996-97) Bondevik (1997—i

Kontantstøtte til småbarnsfamilier

SAMMENDRAG 11969 ble det første av mange store olje- og gassfelt oppdaget i den norske delen av Nordsjøen. Petroleumsressursene og Sov­ jetunionens opprustning gav Norge økt økonomisk og strate­ gisk betydning. Den sovjetiske trusselen ble møtt med for­ håndslagring av amerikanske våpen i Trøndelag. EF-kampen førte til uro blant velgerne. Venstre ble splittet og Sosialistisk Folkeparti omdannet til Sosialistisk Venstre­ parti. På høyresiden oppstod Fremskrittspartiet, og på ytter­ ste venstre fløy stiftet marxist-leninistene AKP (m-1). 11970-årene vedtok Stortinget nye lover om bedriftsdemo­ krati og arbeidsmiljø, og bestemte at den videregående skolen skulle avløse det gamle gymnaset. En opptrappingsplan for jordbruket gav bøndene høyere inntekter. Arbeiderpartiet, som dannet mindretallsregjeringer fra 1973 til 1981, brukte også mye oljepenger til å støtte industri og skipsfart under konjunkturnedgangen i 1970-årene. Men denne motkonjunkturpolitikken førte til inflasjon og importoverskudd, slik at det måtte føres innstrammingspolitikk. 11970-årene vokste det fram en ny kvinnebevegelse som satte fart i arbeidet for likestilling. I siste halvdel av 1970årene økte innvandringen fra fjerne verdensdeler. Samtidig begynte samene for alvor å kjempe for egne rettigheter, etter at staten startet kraftutbygging i Altaelva. 11989 fikk samene sitt første folkevalgte organ, Sametinget. 1980-årene ble sterkt preget av framgang for Høyre og Fremskrittspartiet. Høyremannen Kåre Willoch dannet to regjeringer som gav friere spillrom for markedskreftene, men økonomien ble for opphetet, og i 1986 overtok en ny arbeider­ partiregjering med Gro Harlem Brundtland som statsminis­ ter. 11980-årene vokste de sosiale problemene. Tallet på ufø­ retrygdede og sosialhjelpmottakere økte kraftig, og fra slutten av tiåret begynte tallet på arbeidsledige å stige, helt til det nådde en etterkrigstopp i 1993. I tiden etter 1970 gikk tallet på sysselsatte i industrien kraf­ tig tilbake, og i næringslivet som helhet fikk storselskapene stadig mer å si. Fra 1987 fikk norske redere bedre muligheter til å skaffe billig utenlandsk arbeidskraft. Mange fiskere hadde tunge år da fangstene sviktet i 1980-årene, men flere kystsamfunn fikk gode inntekter fra fiskeoppdrett. I begynnelsen av 1990-årene skapte europaspørsmålet uro i politikken på nytt. Senterpartiet underminerte den borger­ lige Syse-regjeringen ved å si nei til et nærmere samarbeid med EF, og Gro Harlem Brundtland måtte i 1991 danne en mindretallsregjering for tredje gang. Regjeringen fikk Stor­ tinget til å vedta en omfattende samarbeidsavtale (EØS) med EF, og den forhandlet seg fram til en medlemskapsavtale med EU, som ble avvist i en folkeavstemning høsten 1994.

REPETISJONSOPPGAVER 1 Hvordan sikret den norske staten seg en nøkkelrolle innenfor oljevirksom­ heten i begynnelsen av 1970-årene? 2 Hvordan ble næringslivet påvirket av oljevirksomheten, og hvilken betydning fikk oljeinntektene for norsk økonomi? 4 Hvilke havområder tilfalt Norge i 1970årene? 5 Hvilke rettigheter fikk Norge på konti­ nentalsokkelen og i den økonomiske sonen, og hvordan ble sjøgrensene trukket opp? 6 Hvordan påvirket sovjetiske opprust­ ning utbyggingen av det norske forsvaret? 7 Hvilke nye partier ble stiftet i begynnel­ sen av 1970-årene? 8 Nevn reformene som Stortinget vedtok i 1970-årene. 9 Hva menes med motkonjunkturpolitik­ ken som ble ført i 1970-årene, og hvor­ for måtte den oppgis fra 1977? 10 Hva var karakteristisk for den nye kvinnebevegelsen, og hvilke krav stilte den? 11 Finn årsaker til at tallet på skilsmisser økte så sterkt i 1970-årene. 12 Hvorfor økte motstanden mot abort­ loven i 1960- og 1970-årene? 13 Hvilke tiltak ble gjennomført for å oppnå bedre likestilling mellom kjøn­ nene etter 1970? 14 Hvordan har innvandringen til Norge endret seg fra midten av 1960-årene og fram til begynnelsen av 1990-årene? 15 På hvilken måte ble den norske same­ politikken lagt om etter andre verdens­ krig? 16 Hvordan har samene arbeidet for egne rettigheter etter 1945? 17 Finn årsaker til at Høyre gikk fram, og at Arbeiderpartiet tapte terreng i 1970og 1980-årene. 18 Hvordan liberaliserte Willoch-regjeringen norsk økonomi og samfunnsliv i 1980-årene?

19 Hva var bakgrunnen for at Willochs andre regjering gikk av i 1986? 20 Nevn de viktigste sosiale problemene i 1980-årene. 21 Hvilke store omveltninger fant sted i norsk økonomi og næringsliv i 1980årene? 22 Finn årsaker til at nei-siden seiret for annen gang ved folkeavstemningen i 1994.

ARBEIDSOPPGAVER

1 Hvilke tiltak for de funksjonshemmede har blitt gjennomført i din kommune som ledd i den såkalte HVPU-reformen? 2 Hva kreves for å kunne stemme ved sametingsvalg? 3 Bruk Yngvar Ustvedts bok Det skjedde i Norge 1972-1986, Gyldendal 1992, og beskriv virksomheten til organisasjon­ ene Framtiden i våre hender, Bellona og Greenpeace. 4 Finn årsaker til at arbeidsløsheten begynte å synke fra 1994. 5 Benytt databasen Odin og finn opplys­ ninger om EØS-avtalen.

FORDYPNING ________________________

Tema 1: Den nye kvinnebevegelsen a) Torild Skards bok Halve jorden - inn­ føring i kvinnepolitikk ble utgitt av Sosialis­ tisk Opplysningsforbund i 1977. Den ble flittig brukt av mange feministiske studie­ grupper og er en sentral kilde for forståel­ sen av kvinneopprøret.

Sov Dukke Lise Skrevet av Berit Ås til valgkampen i Asker i 1971. Sov Dukke Lise, sov og bli stor, og mens du sover, styrer din bror, planlegger veier, bygger bedrift. Sov Dukke Lise, sov og bli gift.

Se, Dukke Lise, der står et tre, som du i blant kan glede deg ved. De andre gikk dukken i kullos og bly. Sov Dukke Lise, slumre på ny.

Sov Dukke Lise, sov og bli stor, og mens du sover, ødes din jord. Fisken i havet, fuglen på gren, sakte forgiftes en etter en. Derfor min Lise må du stå opp, rope et varsko, kreve en stopp, mane til kamp i handling og ord både for din og alle barns jord.

Jenteloven Du skal vite at du er noe Du skal vite at 8-timers dagen gjelder også for deg Du skal vite at kvinner også har rett til ferier Du skal vite at kvinner kan streike Du skal vite at du har noe å lære bort Du skal vite at du har rett til samme lønn som menn Du skal ha rett til å bestemme over din egen kropp Du skal vite at sex også er til for kvinner Du skal vite at du har lov til å le av menn Du skal vite at kvinner kan stå sammen Ti bud for nyfeminister og andre kvinner 1 Du skal ikke ha noen guder som gjør deg liten og usikker. 2 Du skal ikke misbruke deg selv som kvinne. 3 Du skal gå inn for å skaffe deg hvile­ dager, men du skal ikke hvile deg i ekteskap for å unngå ansvar. 4 Du skal hedre din far og mor, men ikke la deg utnytte som kvinne til å ha større ansvar for dem enn dine brødre har. 5 Du skal slå i hjel gamle tanker og for­

6

7

8 9

10

dommer. Hvis du går inn i ekteskapet, skal du ikke gjøre det for å bli forsørget. Du skal akte og ære både deg selv og mannen som likeverdige mennesker og dele plikter og gleder med ham. Du skal ikke stjele, spesielt ikke andre kvinners selvfølelse. Du skal ikke lyve, spesielt ikke om din lykke som undertrykket kvinne. Du skal arbeide etter evne og begjære skikkelig lønn for ditt arbeid. Du må gjerne begjære menn, men bare menn som respekterer deg som men­ neske. Bjørg Vik

Oppgaver 1 Hvilke budskap kommer fram i de tre tekstene? 2 Hvilke virkemidler har forfatterne benyttet for å fram synspunktene sine? 3 Drøft verdien av disse tekstene som historiske kilder. b) Den nye kvinnebevegelsen hentet inspi­ rasjon fra Sverige. Boken Frihet, Jdmlikhet og Systerskap av Maud Hågg og Barbro Werkmåster fra 1971 ble oversatt og bear­ beidet til norsk av en gruppe nyfeminister. Den kom ut i flere opplag i Norge. Et hovedtema i boken var kjønnsrolle­ mønsteret. Til læreren, ungdomslederen Den tradisjonelle inndelingen i kvinnelige og mannlige aktiviteter stammer ikke bare fra hjemmet: Skolen og fridtidsorganisasjonene spiller en minst like stor rolle. På skolen tar den nye læreplanen sikte på en endring av forholdene med forsøk på å ikke skille gutter og piker. Allikevel har det lett for å bli en deling etter kjønn i klassene. Hvis f.eks. gruppedelingen skjer på frivillig basis, foretrekker pikene å gruppere seg med piker og guttene med gutter. I gymnastikktimene spiller guttene fotball, mens pikene spiller kurvball. Til

285

OLJE-NORGE

Sov Dukke Lise, sov og bli stor, før du vet av det, er du blitt mor. Kanskje du fikk ditt barn på klinikk. Vær da takknemlig for alt du fikk.

OLJE-NORGE

286

Antall timer brukt på husarbeid 1970-90 Endring

Endring

1970

1980

1990

1970-80

1980-90

Alle

4.09

3.39

3.31

+ 0.30

+ 0.08

Menn Alle 16-24 år 25-44 år 45-66 år 67-74 år

2.13 1.29 2.22 2.20 2.33

2.26 1.35 2.37 2.33 3.18

2.36 1.40 2.44 2.42 3.37

+ 0.13 + 0.06 + 0.15 + 0.13 + 0.45

+ 0.10 + 0.05 + 0.07 + 0.09 + 0.19

Kvinner Alle 16-24 år 25-44 år 45-66 år 67-74 år

5.55 3.33 6.48 6.03 5.34

4.46 2.41 5.30 5.03 5.12

4.22 2.37 5.00 4.22 4.54

+ 1.09 + 0.50 + 1.18 + 1.00 + 0.22

+ + + + +

klassefestene settes pikene til å rydde og lage mat. Ved valg av timer i praktisk yrkesorientering skilles gutter og jenter. Her må det komme en aktiv innsats fra lærernes side for å redusere oppdelingen i kjønn.

- ikke del opp arbeidet i klassen mellom gutter og piker - la alle gjøre samme arbeid - bland gutter og piker i samme gruppe - la ikke alltid barna selv bestemme hva de skal gjøre når det gjelder frivillig arbeid. Ofte er deres valg på forhånd bestemt av kjønnsfordommer - tren den sjenerte, passive piken til å ta beslutninger - tren den aggressive gutten til å være med på å ta seg av andre - benytt alle sjanser til å forklare hvordan kjønnsdiskrimineringen viser seg. Gi eksempler fra skolen (rektor er en mann, småklasselæreren er kvinne), næringslivet, politikken og hjemmet - ta frem skolebøkene og la barna selv oppdage misforholdet mellom kjøn­ nene f.eks. i regneoppgaveeksempler, hva gjør pikene, hva gjør guttene - la pikene spille fotball, ishockey osv., de har også bruk for å trene seg i lag­

0.24 0.04 0.30 0.41 0.18

ånd og å være gode tapere - la barna stort sett gjøre det samme i gymnastikktimene. Hvor det finnes for­ skjeller i ferdigheter, er det viktigste å trene opp dem som er svakere - pass på at ikke bare pikene skal rydde opp og ordne etter klassefesten

Oppgaver 1 Hva sier denne kilden om forskjellsbe­ handling av gutter og jenter på skolen før kvinneopprøret startet? 2 Drøft i hvilk grad disse normene for oppdragelse har relevans i dag. c) 1 1970-, 1980- og 1990-årene gjennom­ førte Statistisk sentralbyrå såkalte tidsnyttingsundersøkelser som kartla befolkning­ ens dagligliv. Opplysningene ble samlet inn ved hjelp av dagbøker og spørre­ skjema.

Oppgaver 1 Hva forteller tabellen ovenfor om utviklingen? 2 Hvilke faktorer kan ha påvirket omfanget av husholdarbeid? (Se «Døg­ net rundt», sosiale og økonomiske stu­ dier nr.76. Statistisk sentralbyrå 1992, side 43,44 og 47)

Oppgaver 1 Hva sier denne kilden om forskjellsbehandling av gutter og jenter på skolen før kvinneopprøret startet? 2 Drøft i hvilk grad disse normene for oppdragelse har relevans i dag. c) 11970-, 1980- og 1990-årene gjennomførte Statistisk sentralbyrå såkalte tidsnyttingsundersøkelser som kartla befolkningens dagligliv. Opplysningene ble samlet inn ved hjelp av dagbøker og spørreskjema.

Oppgaver 1 Hva forteller tabellen ovenfor om utviklingen? 2 Hvilke faktorer kan ha påvirket omfanget av husholdarbeid? (Se «Døgnet rundt», sosiale og økonomiske

studier nr.76. Statistisk sentralbyrå 1992, side 43, 44 og 47)

Tema 2: EF- og EU-kampen a) Bruk Internett og finn resultatene fra folkeavstemningene i 1972 og 1994 slik de er behandlet av Statistisk sentralbyrå.

Oppgaver 1

2

Hvordan har stemmegivningen endret seg på fylkesnivå mellom de to avstemningene? Sammenlign resultatene fra 1972 og 1994 i den kommunen du bor i. Prøv å forklare de endringene som har skjedd i perioden.

b) EU-striden i lokalsamfunnet.

Oppgaver 1 Bruk lokalaviser fra 1972 og 1994 for å få et inntrykk av hvordan EU-striden foregikk i kommunen du bor i. 2 Intervju folk som var aktive på tilhenger- og motstandersiden i 1994 for å kartlegge de viktigste årsakene til at de engasjerte seg i EU-striden.

OLJE-NORGE

- la ikke alltid barna selv bestemme hva de skal gjøre når det gjelder frivillig arbeid. Ofte er deres valg på forhånd bestemt av kjønnsfordommer - tren den sjenerte, passive piken til å ta beslutninger - tren den aggressive gutten til å være med på å ta seg av andre - benytt alle sjanser til å forklare hvordan kjønnsdiskrimineringen viser seg. Gi eksempler fra skolen (rektor er en mann, småklasselæreren er kvinne), næringslivet, politikken og hjemmet - ta frem skolebøkene og la barna selv oppdage misforholdet mellom kjønnene f.eks. i regneoppgaveeksempler, hva gjør pikene, hva gjør guttene - la pikene spille fotball, ishockey osv., de har også bruk for å trene seg i lagånd og å være gode tapere - la barna stort sett gjøre det samme i gymnastikktimene. Hvor det finnes forskjeller i ferdigheter, er det viktigste å trene opp dem som er svakere - pass på at ikke bare pikene skal rydde opp og ordne etter klassefesten

288

REGISTER

abort 122, 208 abortloven 209, 255 Administrasjonsrådet 167,168 Akademikernes Fellesorganisasjon 266 AKP (m-1) 235, 248, 254 alderstrygd 198 Amundsen, Roald 138 Anders Langes Parti 248 andrehåndsberetning 50 Antirasistisk Senter 261 antisemittisme 141 arbeiderklassen 34, 83 arbeiderlovgivning 37 Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon 79 Arbeidernes Kommunistparti 248 Arbeiderpartiet 82,126 arbeidervernloven 109 Arbeidsgiverforeningen 177 arbeidsledighet 277 asylmottak 259 atomvåpen 216 avholdssaken 64, 65, 67 Barentshavet 246 barnearbeid 37 barnetrygd 198 baseerklæringen 215 bedriftsdemokrati 249 befolkningsvekst 21 Bergensbanen 29,125 Birkeland, Kristian 105 Bjørnson, Bjørnstjerne 70, 75, 90 Bliicher 163 boligbyggelag 203 boligplattformen Alexander Kielland 244 Bondepartiet 135,136, 225 Bondevennene 61 borgerskapet 33 Borregaard 31, 273 Borten, Per 226, 237 brakkebaron 174 Brandt, Willy 192 bransjerådene 193 Bratteli, Trygve 237, 238 Bravo-plattformen 244 brente jords taktikk 181 Brofoss, Erik 195 Brundtland, Gro Harlem 256, 257, 266, 279, 282 byfolkeskolen 231 Bygdefolkets Krisehjelp 139

Castberg, Johan 109 Chamberlain, Neville 166 Churchill, Winston 166

dampsag 31 dampskip 26, 27, 28, 29 DDT 236 de Gaulle, Charles 225, 237 demokrati 73, 74, 78, 83 Den internasjonale domstolen i Haag 247 Den norske Centralbank 120 Den norske stats husbank 196, 203 Det Norske Misjonsselsskap 65 Det Norske Samlaget 70 Det Norske Totalafholdsselskab 65, 67 Det økonomiske samordningsrådet 193 direkte skatt 76 Distriktenes Utbyggingsfond 195 distriktshøyskolene 232 Donau 170 drabantby 203 dyrtid 113 EEC 222, 225 EF 229, 237, 279 EFTA 222, 238, 279 Eidsvoll 15 Ekofisk 243, 244 eksamen artium 77 elektrisitet 32 Elverumsfullmakten 168 embetsstanden 15,17, 33, 59, 60, 70 Erlander, Tage 192 Europabevegelsen 237 Europarådets kommisjon for menneskerettig heter 229 Evang, Karl 122,197 Evensen, Jens 243 Eyde, Samuel 105 EØS 279, 281

fattigloven 37 Fedrelandslaget 138 Fellesprogrammet 191,197 Finland 89, 128, 129,142,143, 216 finner 19 fiskeoppdrett 276 fiskerbønder 41 fiskevernsonen rundt Svalbard 247 fjernsynet 224 flyktninger 181 FN 218

Garantiinstituttet for skip og borerigger 252 Garborg, Arne 64 Gerhardsen, Einar 128,191,192, 212 Gestapo 170,171 grensefestninger 93 Grieg, Edvard 90 Grieg, Nordahl 167 Grundtvig, Nikolai 62 Grunnloven 17, 59, 68, 69, 70, 73, 74, 76,183, 265 Grønland 216 gråsoneavtalen 247 Gullfaksfeltet 244 gymnaset 231

Hagen, Carl. I 270 Hallesby, Ole 122,134, 210 Hambro, Carl Joachim 163 hamskiftet 41 Hansteen, Viggo 175 Hauge, Hans Nielsen 64 Heimvernet 214 Hitler, Adolf 163,164,168,172 hjemfallsretten 107 Hjemmefrontens ledelse 177,191 Homestead Act 22 Hornsrud, Christopher 130 Horten Verft 274 hovedavtalen 146 Hovedbanen 28 Hurtigruta 28 husmannsvesenet 43

Hydro salpeter 112 Høyesterett 71 Høyre 59, 71, 73, 75, 76, 92, 94, 97,135, 225, 265 Håkon 7. 99,167,168,174,176

Ibsen, Henrik 75, 83, 84, 90 Indiahjelpen 220 indirekte virkemidler 195 industrialisering 25 integritetstraktaten 110 Internett 10,11 ishavsimperialisme 143 Ja til EF-aksjonen 237 Jagland, Thorbjørn 279, 282 jamstillingsvedtaket 64 Jan Mayen 214, 247 japper 267 Jeppesen, Carl 82 jernbaneutbygging 29 jernindustrien 32 jobbetiden 113,118,119 Johnson, Gisle 65 jordbruk 19 jordbruksavtalen 201 jøder 141,169 Jaabæk, Søren 61 Karl Johan 59 Karlstad-forhandlingene 96 Kenya 221 Keynes, John Maynard 145 Kielland, Alexander 75 kilder 48 Kings Bay 225 Kirkens Nødhjelp 220 Kittelsen, Theodor 90 Knudsen, Christian Holtermann 82 Knudsen, Gunnar 114 Komintern 127 kommisarisk statsråd 169 kommunalt selvstyre 61 Kompani Linge 179,180 Harald 5. 183 Kongsberg Våpenfabrikk 274 konsesjonlovene 106 konsluatsaken 92 konstitusjonelt monarki 15 konsulatvesen 96 kontinentalsokkelen 246 korporative systemet 196 Korvald, Lars 238

289

REGISTER

FN-styrker 221, 222 Folkeaksjonen mot fri abort 256 Folkeaksjonen mot innvandring 260 Folkeaksjonen mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget 263 folkeavstemning 98, 99 Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet 238 folkehøyskolen 62 folkeskole 74, 77 folkeskoleloven 74, 77 Folketidende 61 folketrygden 197,198, 226 formannskapsloven 17 fornorskningspolitikken 143 forretningsbankene 31 Fremskrittspartiet 248, 269 frihandel 25 frihandelsavtale for industrivarer 238 førstehåndsberetning 50

REGISTER

290

kringkastingsmonopolet 269 krisesenter 255 Kristelig Folkeparti 135, 208, 256, 267 Krog, Gina 83 kvener 110,141,142 Kvinnefronten 254 kvinnebevegelsen 252 kvinner 78, 79, 82, 83 Kværner 275

Lahnstein, Anne Enger 256 landbrukssamvirket 200 landsmål 62, 64 landssviklovgivningen 183 Landstinget 76 Lange, Halvard 216, 228 Lehmkuhl, Joakim 138 lekmannskristne 64 levning 48 Lie, Haakon 212 Lie, Jonas 75 Lie, Trygve 212 likelønnsavtale 255 likestillingsloven 256 LO 128,146,177 lov om alderstrygd 147 lov om arbeidervern 148 lov om arbeidsledighetstrygd 148 lov om sosial omsorg 198 lov om selvbestemt abort 256 lov om vannforurensning 236 lov om videregående opplæring 249 Lyng, John 192, 226, 228 løsgjengerloven 39 Magga, Ole Henrik 265 maktfordelingsprinsippet 68 Mardalsfossen 236 Marshallhjelpen 193,194, 211 mellomriksloven 91, 93, 94 Menstadslaget 133 Michelsen, Christian 94, 95,138 middelklassen 34, 83 middelskolen 77 Milorg 177,179 Mohr, Tove 122 Morgenbladet 70, 71 motkonjunkturpolitikken 252 motkulturene 59, 62, 70 Mowinckel, Johan Ludvig 135 Mykle, Agnar 210 Møller, Katti Anker 109,122

Maastrichtavtalen 279

N.A.F. 146 Nansen, Fridtjof 90, 92, 94,138 Narvik 167 Nasjonal Samling 139,168,171,172,173,174, 183 nasjonalbudsjett 195 nasjonalisme 89 NATO 213, 214, 215, 217, 218, 228, 238 naturvernloven 236 navigasjonsakten 25 9. juni-vedtaket 69, 70 NKP 248 Nobel, Alfred 98 NORAD 220 Nord-Amerika 22 nordisk arbeidsmarked 219 nordisk forsvarsforbund 214 Nordisk Råd 219 Nordisk Sameinstitutt 263 Nordisk Sameråd 262 Nordlandsbanen 125 Nord-Norge-planen 194 Noregs Sildesalslag 136 Norges Bank 169, 269 Norges Bondelag 136, 201 Norges Fiskarlag 136, 202 Norges Idrettsforbund 175 Norges Kjøtt- og Fleskesentral 201 Norges Kommunistiske Parti 128, 212 Norges Naturnvernforbund 236 Norges Samfunnshjelp 138 Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti 127 Norigs Ungdomslag 63 Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste 51 Norsk Arbeidsgiverforening 79 Norsk Bonde- og Småbrukarlag 135, 201 Norsk Bygdekino 206 Norsk Folkehjelp 220 Norsk Hydro 105,111,133, 228, 243, 275 Norsk Jernverk i Mo i Rana 274 Norsk Koksverk 274 Norsk kvinnesaksforening 83 Norsk Landmannsforbund 45,135 Norsk misjon blant hjemløse 140 Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) 261 Norsk Reindriftsamers Landsforbund 262 Norsk rikskringkasting 206 Norsk Sameråd 263 Norske Kvinners Sanitetsforening 121 Norske Samers Riksforbund 263

Odelsloven fra 1974 256 Odelstinget 71 OEEC 199, 211, 238 Oftedal, Lars 65, 75 opptrappingsplan for jordbruket 251 Orientering 217 Oscarsborg festning 163 Oskar 2. 69, 71 Oslo Børs 267

paripolitikken 115,116 parlamentarismen 59, 72, 73, 91, 98 partrederi 26, 27 Phillips Petroleum Company 243 planøkonomi 191 poliomyelitt 123 Politiets Overvåkingstjeneste (POT) 213 Postsparebanken 196 Postverket 278 prevensjon 122, 208, 222 produksjonsutvalg 193 prostitusjon 40 Prøysen, Alf 43 Quisling, Vidkun 139,163,164,165,168, 171, 172,177,183 rasehygiene 139 Reagan, Ronald 270 realskolen 231 Redd Barna 220 reguleringslovene 193,194 Reichskommissariat 168,172 riksakten 91 Riksarkivet 51 riksforsamling 15 Riksgalleriet 206 Rikshospitalet 18 Rikskonsertene 206 riksretten 72 riksrådet 168

rikstinget 172 Rinnanbanden 170 Rjukan 105 Ruge, Otto 165/166 Rygg, Nicolai 115 råfiskloven 136 Saga Petroleum 243 Samekomiteen 262 sameloven 263 Samenes Landsforbund 263 samer 141 Samerettsutvalget 265 Sametinget 263 Samfunnsvernet 138 Sars, Ernst 90 SAS 218 Schjelderup, Kristian 134, 210 sedelighetsbevegelsen 40 68-generasjonen 233 Selmer, Christian August 70, 71, 72 Senterpartiet 225, 267 sigøynere 140 skandinavismen 60 slavearbeidsleirer 171 slåmaskinen 45 snurpenot 47 SOS Rasisme 261 sosialhjelp 271 Sosialistisk Folkeparti 213, 218, 225 Sosialistisk Venstreparti 248 spanskesyken 123 Stang, Fredrik 70, 71 Statens Fiskarbank 202 Statens lånekasse for studerende ungdom 196 Statens prisdirektorat 114 Statfjordfeltet 244 Statoil 243, 275 Statsakten på Akershus 172 statsarkivet 51 statsrådssaken 68 stemmerett 17, 60, 73, 75, 76, 82, 84 Stortinget 15,17, 59, 60, 61, 62, 67, 68, 69, 74, 75, 83, 84 sur nedbør 236 Svaldbardtraktaten 144, 247 Sverdrup, Johan 67, 68, 70, 71, 72, 73, 74, 75, 77 sykehusloven av 1969 228 syketrygd 198, 251 Syse, Jan P. 279 tatere 140 Telavåg 170

291

REGISTER

Nortraship 179 Norvik, Erling 265 novembergrunnloven 91 nyfattige 271 nyfeministene 253 Nygaardsvold, Johan 146, 164, 165, 167, 168, 179,180 nyliberalismen 270 Næringslivets Hovedorganisasjon 79 nøytralitetsvernet 111

REGISTER

292

telefonen 30 Televerket 278 Terboven, Josef 168,172,175 Thatcher, Margaret 270 Thrane, Marcus 79 tjenestejenter 36 tobakksreklame 196 Tonnasjeavtalen 112 Torp, Oscar 192 trampfart 26 Tranmæl, Martin 127 Trollfjordslaget 47 tuberkulose 123 tukthusloven 131 Tysklandsbrigaden 208 U2-flyet 216 ubåtkrigen 112 uekte barn 109 Ueland, Ole Gabriel 61 uføretrygd 271 ulykkestrygd 37 ungdomsskolen 231 utdanning 77, 78, 82 utvandring 22, 24

valgkrets 60 valgmenn 60 veibygging 28 vekkelse 64 Vemork 179 Venstre 59, 71, 73, 74, 75, 83, 92, 93, 94, 97,133, 225, 248 Verdensrådet for urbefolkninger 263 vetostriden 68 Vietnamkrigen 233 Vinje, Aasmund Olavsson 64 Werenskiold, Erik 90 Wickstrøm, Rolf 175 Willoch, Kåre 265, 267 Yrkesorganisasjonens Sentralforbund 266 yrkesskolen 231

økonomisk liberalisme 25 økonomisk sone 246 Øverland, Arnulf 134 Årdal 194 Aasen, Ivar 64 åttetimersdagen 108

ILLUSTRASJONSKILDER 1880-årene, Universitetsforlaget 1984: s. 71 Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek: s. 36, 82,119,121,126,130,190 Aschehougs norgeshistorie, bind 10: s. 115 Audun Hetland: s. 229 Bergens Sjøfartsmuseum: s. 25 Cappelens Arkiv: s. 18, 22, 33, 41, 42ø, 42n, 44ø, 49, 57, 61, 63, 69, 72, 76, 77, 88, 90, 93, 95, 96, 97, 99,107ø, 109,111,114,117,118,122,125, 127,132n, 134,135,136,137ø, 137n, 141,144, 145,148ø, 148n, 149,158,163,165ø, 165n, 166ø, 166n, 168,171,172,175,177,178ø, 178n, 179 v, 179h, 182ø, 182n, 183,184,197, 198,199, 201, 202, 203, 204n, 207, 210, 212, 213, 215, 228, 231, 234ø Dalane Folkemuseum: s. 160 De Sandvigske Samlinger: s. 44n Den norske Atlanterhavskomité: s. 246 Det Kungliga Bibliotek, Stockholm: s. 92 Dette er Norge 1814-1964. Første bind. Gylden­ dal 1963: s. 34, 78 Forsvarets rekrutterings- og mediesenter: s. 248 Forsvarsmuseet: s. 110 Georg W. Fossum: s. 170 Hedmarksmuseet: s. 123 Hjemmefrontsmuseet: s. 176 Jernbanemuseet: s. 28 Johan Brun: s. 266 Klassekampen: s. 235 Kungliga Husgerådskammaren, Stockholm: s. 66ø Misjonshøgskolen i Stavanger: s. 65 Nasjonalgalleriet: s. 16n Norsk Folkemuseum: s. 27, 35, 46, 84,142 Norsk Utvandrermuseum: s. 23 NTB: s. 91,151,162,173,174,180,181,192,194, 200, 204ø, 205, 208, 209, 216, 217, 222, 227, 250, 234n, 236, 244, 249, 251, 257, 264n, (Bjørn Owe Holmberg) 247, (Lise Åserud) 274 Oslo Bymuseum: s. 19ø, 19n, 32,113 Postens frimerketjeneste: s. 29 Postmuseet: s. 107n Reklamebildet: Jorunn Veiteberg og Einar Økland s. 153,196 Samfoto: s. 250 (Birger Areklett), 276 (Trygve Bølstad), 268 (Svein Erik Dahl), 253, 264ø (Bernt Eide) Scan-Foto/Pressens Bild: s. 128

Scan-Foto: s. 106,195, 206, 214, 219, 220, 221, 223, 224, 226, 232, 233, 237, 256, 258, 259, 262, 272n, 278, 279n (Jan Johannessen), 275 (Annemor Larsen), 279ø (Helge Mikalsen), 242 (Terje Mortensen), 260, 270 (Geir Olsen), 261 (Karl E. Refsnes), 277 (Uglum) Statens Konstmuseer, Stockholm: s. 70 Stenersenmuseet: s. 129 Tom B. Jensen: s. 140,188 Universitetsbiblioteket i Bergen: s. 30, 43 Universitetsbiblioteket i Oslo: s. 14, 87,124 O. Væring eftf. A.S: s. 12 Wilhelm Peters/ BONO 1997,17,108 Edvard Munch/MunchEllingsen-gruppen/BONO 1997, 24, 38, 39, 47, 58, 59, 66n, 81ø, 81n, 104,108,132ø, 146-147 Reidar Aulie/BONO 1997, 272ø Odd Nerdrum/BONO 1997 Vest-Agder Fylkesmuseum: s. 16ø Kartene er laget av John Arne Eidsmo Tidlinjer og grafiske figurer er laget av Harald Damsleth

293