Norge 1: Norgeshistorie før 1850 [1, 4 ed.] 8202160995 [PDF]

Zitiervorschau

CAPPELENS HISTORIEVERK FOR DEN VIDEREGÅENDE SKOLEN

TERJE EMBLEM IVAR LIBÆK ØIVIND STENERSEN

NORGE 1

NORGESHISTORIE FØR 1850

'epotbj bi iotéfeet

BOKMÅL

J.W. CAPPELENS FORLAG A S

© J.W. Cappelens Forlag A.S, Oslo 1997

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Terje Emblem, Ivar Libæk, Øivind Stenersen: Norge 1. Norgeshistorie før 1850 er godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter i april 1997 til bruk i videregående skole på studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag VK1 i historie. Godkjenningen er knyttet til fastsatt læreplan av september 1996, og gjelder så lenge læreplanen er gyldig.

Grafisk tilrettelegging og ombrekking: Mette Lund Damsleth Omslagsdesign: Mette Lund Damsleth Omslagsfoto: Øivind Leren (Tofte gård, Dovre i Oppland) Forlagsredaktør: May Britt Stamsø Bilderedaktører: Ivar Libæk og Øivind Stenersen Sats: Ellipse AS Trykk: PDC Tangen, 2006

Utgave nr. 4 Opplag nr. 8 ISBN: 82-02-16099-5

Innhold

Forord 9

Forhistorien

ca. 10 000 f.Kr.-800 e.Kr.

13

Jeger- og fangstkulturer i eldre steinalder (tiden før 4000 f.Kr.) 13 Den europeiske bakgrunnen 13 Den første innvandringen mot slutten av istiden 14 Fosna-, komsa- og nøstvetkultur 15 Steinalderens bergkunst - veideristningene 18 Jordbruket kommer 19 Yngre steinalder 4000-1800 f.Kr. 19 Bronsealderen 1800-500 f.Kr. 20 Fangstkulturer i nord 22 Jernalderen 500 f.Kr.-800 e.Kr. 23 Keltisk jernalder 500 f.Kr-Kristi fødsel 23 Nye gårder, ættesamfunn og høvdingmakt 24 Arkeologer i arbeid 27 Oppsporing av fortidsminner 28 Utgraving og registrering 28 Klassifisering og datering 29 Sammendrag 30 Repetisjonsoppgaver 31 Arbeidsoppgaver 31 Fordypning 31 Tema: Helleristningene forteller 31

Vikingtiden 800-1066 35 De nordiske høvdingsamfunnene 36 Befolkningsvekst og jordmangel 36 Høvdingmakt og krigerkultur 36 Handel 38 Den sterke maritime tradisjonen 41 Vikingferdene 42 Hovedlinjer og utviklingsmønster 42 Nordveg 44 Austerveg 45 Vesterveg 46 Vikingenes religion 49 Verdensbilde og åsatro 50 Vaneguder, vetter, alver og volver 51 Dagligliv på gårdene 52 Rikssamling 53 Grunnlag for en sterkere kongemakt 53

INNHOLD

Harald Hårfagres kongedøm me 55 Fra Harald Hårfagre til Olav Haraldsson 57 Kristendommen vinner fram 63 St. Olav - «Norges evige konge» 63 Den nye troen 64 Kongekirke og folkekirke 66 Harald Hardråde - den siste vikingkongen 66 Hvordan skaffer vi oss kunnskap om fortiden? 69 Sammendrag 71 Repetisjonsoppgaver 72 Arbeidsoppgaver 72 Fordypning 72 Tema: Trellehold i Norden 72

Middelalderen 1066-1537 77 Fred og vekst 1066-1130 77 Borgerkrigstiden 1130-1217 78 Borgerkrigene begynner 78 Kirken under borgerkrigene 79 Kong Magnus Erlingsson 81 Kong Sverre 82 Borgerkrigene slutter 84 Bondesamfunnet 86 Folkeøkning og nyrydding 86 Levealder og helse 86 Familiebruket 90 Bøndene blir leilendinger 91 Bondefamiliene betaler 93 Byene vokser fram 94 Storhetstiden 1217-1349 96 En plass blant Europas kongedømmer 96 Kongen, folket og staten 98 Unionstiden begynner 101 Seinmiddelalderen 103 Svartedauden 103 Samfunnet i seinmiddelalderen 104 Maktforholdene forandres 106 Hansaforbundet 107 Kampen om Norden 109 Unionskongedømmet 111 Norges undergang 113 Sammendrag 118 Repetisjonsoppgaver 119

Arbeidsoppgaver 119 Fordypning 120 Tema: Kirken i middelalderen 120

enevelde 1537-1660

123

Overlevde Norge som eget rike? 123 Lensstyret 123 Reformasjonen i Norge 124 Maktkamp i Norden 127 Trettiårskrig og skattetrykk 131 Sverige befester stormaktsstillingen 133 Kong Fredrik 3. innfører eneveldet 135 Borgerskapet utfordrer en svekket adel 135 Stendermøte og statskupp 136 Enevoldsstaten blir organisert 137 Sammendrag 139 Repetisjonsoppgaver 140 Arbeidsoppgaver 140 Fordypning 140 Tema: Fredrik 3. og kongemakten 140

Bondesamfunnet 1500-1800 143 Giftermål, fødsel og død 143 Bøndene blir selveiere 145 Gårddeling og nyrydding 147 Husmenn 149 Tjenestefolk 151 Gårdsdrift og arbeidsdeling 152 Hva krevde staten av bøndene? 153 Skatt 153 Militærtjeneste 156 Fattigforsorg og skolegang 157 Norske og danske bønder 159 Folket og loven 160 Hekseforfølgelsene 163 Uekte barn og usedelighet 164 Sammendrag 166 Repetisjonsoppgaver 167 Arbeidsoppgaver 167 Fordypning 167 Tema: Hvordan henvendte folk seg til kongen i enevoldstiden? 167

INNHOLD

Lensstyre og

5

INNHOLD

Næringer i vekst 1500-1800 171 Merkantilismen 171 Helstatspolitikk og monopoler 171 De norske handelsnæringene 174 Trelasthandelen 174 Bergverk 177 Fiske 180 Skipsfart 182 Kjøpsteder og ladesteder 185 Sammendrag 187 Repetisjonsoppgaver 188 Arbeidsoppgaver 188 Fordypning 188 Tema: En gate forteller historie 188

Enevoldstiden 1660-1807 193 Kriger i Norden 193 Fast grense mot Sverige 195 Samene og staten 198 Embetsmenn og bønder i konflikt 200 Ekstraskatt og strilekrig 200 Lofthusreisningen 201 Haugianerne 202 Reformpolitikk og norsk selvhevdelse 203 Reformer mot slutten av enevoldstiden 203 Norsk selvhevdelse 205 Sammendrag 208 Repetisjonsoppgaver 209 Arbeidsoppgaver 209 Fordypning 209 Tema: Ulike syn på dansketiden 209

1814 213 Danmark-Norge i krig 213 Blokade og nødsår 214 Norge rives løs fra Danmark 216 Norsk selvstendighet 219 Nordmennenes selvstendighetsreisning 222 Riksforsamling og grunnlov 223 Kampen om Norge 226 Sverige og Norge i krig 227

Mot en ny tid 237 Det frie Norge 237 Et selvstendig land med tom statskasse 237 Stortinget forsvarer Grunnloven 237 Embetsmannsstaten 241 Bøndene og Stortinget 242 Nasjonsbygging og kulturell utvikling 243 Skole og utdanning 244 Det førindustrielle samfunnet 245 Befolkningsvekst, nydyrking og poteter 245 Torskefiske og sildefiske 247 Thranebevegelsen 249 Kautokeino-opprøret 251 En ny tid i emning 253 Sammendrag 254 Repetisjonsoppgaver 255 Arbeidsoppgaver 255 Fordypning 255 Tema 1: Agitatoren Marcus Thrane 255 Tema 2: Husmannssønn og småbrukersosialist 257

Norges

konger

259

Register 261 Illustrasjonskilder 267

innhold

Norsk-svensk union 228 Sammendrag 232 Repetisjonsoppgaver 233 Arbeidsoppgaver 233 Fordypning 233 Tema: 1814 - Nasjonalt frigjøringsverk eller resultat av ytre begivenheter? 233

v-rr

Otfll

Forord

Denne boken dekker hovedtrekk i norgeshistorien fra de eldste tider og fram til 1850. Den er skrevet etter den nye læreplanen i historie (Reform 94). I denne utgaven har Øivind Stenersen skre­ vet om tiden fram til 1030. Ivar Libæk dekker periodene 1030-1349 og 1537-1807. Terje Emblem har skrevet om seinmid­ delalderen og perioden 1807-50. Framstillingen er kronologisk, og den tar for seg sentrale trekk ved samfunnsutviklingen. Forfatterne har lagt vekt på å trekke lange linjer i økonomisk, sosial og politisk historie. Eksempler på dette er endringene i bondesamfunnet, kristningen av landet og framveksten av en norsk kirkeorganisasjon, statsmaktens utvik­ ling og forsvarshistorien.

Vi har også viet historisk metode stor plass. I egne metodeavsnitt viser vi hvordan historikere arbeider. Både i arbeidsoppgaver og i fordypningsemner vender vi tilbake til dette. På den måten har vi fokusert på læreplanens mål 3 - metodemålet. Hensikten er blant annet å lære elevene hvordan historiske kilder kan brukes. Gjennom arbeidet med norgeshistorien vil elevene møte kil­ der som er typiske for de ulike periodene. Det gjelder for eksem­ pel arkeologiske funn i forhistorien og vikingtiden, sagaer, lov­ tekster og brev (diplomer) i middelalderen, og supplikker (søk­ nader) og folketellinger fra unionstiden med Danmark. Elevene skal lære hva som er karakteristisk for de enkelte kildekategoriene. Denne kunnskapen vil de ikke bare kunne bruke for å prøve historiske framstillinger kritisk, men også ha glede og nytte av seinere i livet, for eksempel i forbindelse med slektsgranskning. Vi har også lagt vekt på å vise at historikere vurderer histo­ rien ulikt. Var for eksempel unionen mellom Norge og Danmark før 1814 en ulykke for landet? Målet er at elevene skal bli bedre i stand til å vurdere lærebokteksten med kritikk. Det pedagogiske apparatet er plassert i slutten av hvert kapittel og omfatter

1 Bildeteppet til venstre fra Kvamnie i Lom, Oppland, ble vevd i 1760-årene. Motivene er hentet fra bibel­ historien. Øverst tilber de hellige tre konger Jesus. I midten står de fem kloke jomfruer og Jakob; nederst de fem dårlige jomfruer og Josef.

sammendrag av kapitlet med tidslinje. Dette kan brukes som en repetisjon av hovedmomentene i kapitlet, eller det kan leses som en innledning før arbeidet med grunnteksten begynner

2 et visst antall repetisjonsoppgaver til forståelse av hovedpo­ engene i teksten 3 større arbeidsoppgaver som kan løses individuelt eller i grup­ per, skriftlig eller muntlig, ved hjelp av lærebok, oppslags­ verk, historisk atlas eller informasjonsteknologi 4 ett eller flere fordypningstemaer som presenterer ulike kilde­ typer med varierte oppgaver. Elever og lærere står selvsagt

FORORD

10

fritt til å velge hvilke temaer de vil fordype seg i. Timetallet gjør det vanskelig å arbeide like grundig med alt. Forfatterne takker Kari Støren Binns, Per Norseng, Øystein Rian og Tor Arne Myhrvold for verdifull kritikk og råd under arbeidet

med Norge 1.

Bruk av informasjonsteknologi Informasjonsteknologi er ett av flere hjelpemidler i historie­ undervisningen, og vi kan nyttiggjøre oss den på flere måter.

A Det enkleste er bruk av tekstbehandling for å besvare arbeidsoppgaver eller prosjektarbeider. B Klassen kan kommunisere med skoler og elever andre steder i Norge eller i utlandet. Det er lett å finne samarbeidspartnere over store deler av verden når det gjelder «bilaterale» histo­ riske prosjektarbeider. C Internett er nyttig ved oppgaveløsning og større prosjekt­ arbeider. Elevene kan søke etter kilder og arbeide med dem. Internett-universet er enormt når det gjelder historiske kil­ der, og det vokser stadig. Det gjelder norsk materiale som folketellingene, Diplomatarium Norvegicum, tingbøker og diverse lokalhistorisk kildemateriale, og ikke minst kilder til verdenshistorien. Det kan ha en egenverdi å lete (surfe) etter kilder på nettet, men bruk av Internett i skolen må ha en pedagogisk målsetting og bør derfor knyttes til en problem­ stilling. På Cappelens hjemmesider (http://www.cappelen.no) har vi lagt

ut stoff som utfyller historieverket: • Sammendrag til de enkelte kapitlene. • En mengde kilder og bakgrunnsstoff i fulltekst er hentet fra de tidligere ressurspermene. Her kan man søke seg fram via egen innholdsfortegnelse. Kildene har oppgaver, og de kan skrives ut som supplement til undervisningen. • Vi vil også legge ut nytt stoff som kan bidra til å utdype lære­

bøkene.

Vi skal i det følgende presentere to forskjellige modeller for hvordan Internett kan brukes i historieundervisningen. Model­ lene kan anvendes på mange av arbeidsoppgavene i bøkene. Det sentrale i de to modellene er at de tar utgangspunkt i en pro­ blemstilling (et spørsmål). I arbeidet er det viktig at lærer og elev eller en gruppe elever bruker god tid til å definere og avgrense emnet. Dersom problemstillingen er uklar, kan det være vans­ kelig å søke riktig på nettet.

Modell A o A lære å søke i et materiale og ta ut relevant stoff i forhold til en problemstilling.

1 Velg et emne/tema. 2 Formuler en klar problemstilling. Eksempel på problemstil­ ling: Hvordan var yrkessammensetningen i din kommune (ditt dis­ trikt) slik det framgår av folketellingen av 1801 ? 3 Søk ved hjelp av ulike søkeverktøy og høvelige søkeord. 4 Velg ut det materialet som er relevant. 5 Sammenfatt resultatet i en kort skriftlig rapport. Modell B o A lære å analysere en konflikt og selv ta stilling. 1 Velg et emne/tema 2 Formuler en problemstilling som synliggjør en konflikt. Eksempel på problemstilling: Hvilke motsetninger fantes mel­ lom den samiske befolkningen og norske myndigheter under Kautokeino-opprøret? 3 Søk ved hjelp av ulike søkeverktøy og høvelige søkeord. 4 Velg ut de dokumentene som er relevante (bruk opplysningene om Kautokeino-opprøret fra kurset i historisk metode som er lagt ut av Historisk institutt ved Universitetet i Bergen) for det pro­ blemområdet som er valgt. 5 Analyser dokumentene: • •

Finn konfliktpunktene Hva mener partene om dem?

6 Ta stilling 7 Sammenfatt i en kort skriftlig rapport

11

FORORD

To modeller for bruk av Internett

Forhistorien Helt siden istiden har rein­ flokker streifet omkring i de skandinaviske fjellområ­ dene.

Jeger- og fangstkulturer i eldre steinalder (tiden før 4000 f.Kr.) Den europeiske bakgrunnen

«Den unge mannen kastet et spyd til. Den lange, sylskarpe flintspissen trengte gjennom den seige huden og ble sittende dypt inne i buken. Enda et spyd fulgte og fant også den myke buken, og vekten av skaftet lagde en lang flenge. Mammuten utstøtte en hes ralling av smerte da blod og blanke, gråhvite tarmer veltet ut som tau av såret. Bakbena hennes viklet seg inn i innvollene. Nok et spyd ble kastet mot det dødsdømte dyret, men det traff et ribben og spratt tilbake. Det neste spy­ det fant en plass mellom to ribben, hvor det lange, flate og tynne bladet kunne trenge inn. Den gamle hunnmammuten sank i kne, prøvde en gang å reise seg, men falt over på siden. Med en kraftanstrengelse løftet den snabelen for å blåse en advarsel. Så sank den langsomt, nesten yndefullt ned på bak­ ken igjen.» Fra romanen Mammutjegerne av Jean M. Auel På denne måten kan vi tenke oss at en flokk Cro-Magnon-mennesker tok livet av en mammut et sted i Sør-Europa 30 000 år før våre dager. Men fant slike jegere noen gang veien til vår del av verden?

Den siste istiden begynte for om lag 115 000 år siden og varte til omkring 8 000 f.kr. Det var i denne perioden at mennesker av vår art kom til Europa fra Afrika, men det er usikkert når de første av dem kom til Norden (se Verden 1). Denne uvissheten har sammenheng med at Nord-Europa for ca. 20 000 år siden ble dekket av en isbre som var opptil 3000 meter tykk. Disse ismassene kan ha fjernet alle spor etter eventuelle innvandrere fra tiden før denne kjempebreen dekket landskapet. Hvis mennesker av vår art virkelig kom til Norden før 20 000 f.Kr., er det likevel mulig at vi en dag vil finne spor etter dem. I den over 100 000 år lange istiden trakk isbreene seg tilbake flere ganger, og fra disse «godværsperiodene» er det gjort flere inter­ essante funn av dyrerester i Norge. De eldste er fra en fjellhule i Tysfjord i Nordland, hvor det er oppdaget knokler av isbjørn, ulv og fugl som er over 50 000 år gamle. I Oppland er det funnet flere støttenner fra mammuter, noe som viser at det også fantes slike langraggete elefantdyr der om lag 10 000 år nærmere vår tid. Da er det ikke utenkelig at neandertalere og/eller Cro-Magnon-jegere kan ha streifet rundt i området. Men hittil er det altså ikke gjort funn som kan avklare dette. Etter hvert som temperaturen steg, begynte den enorme

13

FORHISTORIEN

14

isbreen å smelte, og de vidstrakte steppene på det europeiske fastlandet ble dekket av skog. Det førte til at mammuter, ullhåret neshorn, kjempehjort og andre istidsdyr døde ut. Samtidig trakk reinen og menneskene som jaktet på dem, nordover etter brekanten.

Slik kan vi tenke oss at CroMagnon-menneskene drev mammutjakt.

Den første innvandringen mot slutten av istiden

For omkring 14 000 år siden dukket deler av norskekysten fram igjen. Da var det fastland mellom Danmark og England, og Vikingbanken var en øy ute i Nordsjøen. Bare Norskerenna skilte Sør-Vestlandet fra nordsjøfastlandet i sør. Mye tyder på at det var fra nordsjøfastlandet eller «Vikingbankøya» at de første menneskene fant veien til norskekysten. De første jegerflokkene må enten ha krysset Norskerenna ISTIDER OG KLIMAFORANDRINGER med båt eller vandret over isen en Vitenskapen har satt fram flere forklaringer på hvor­ kald vinterdag. I Ahrensburg i for istider oppstår: Nord-Tyskland er det gjort funn av teltplasser og bål som viser 1 Strålingen fra sola avtar hvordan boplassene deres kan ha 2 Jordaksen endrer seg sett ut. Antakelig hadde de lette 3 Jordens bane i forhold til sola varierer 4 Det oppstår stor vulkansk aktivitet som påvirker telt og båter av skinn som gjorde atmosfæren dem i stand til å flytte rundt på 5 Utbrudd fra undersjøiske vulkaner endrer hav­ leting etter vilt, fisk og annen sjø­ strømmene mat. 6 Meteornedslag skaper enorme eksplosjoner som Det var antakelig rike matres­ forurenser atmosfæren surser som lokket de første men­ neskene nordover. Norskekysten

boplasser langs brekanten.

Fosna-, komsa- og nøstvetkultur

Fra omkring 8000 f.Kr. begynte innlandsisen å trekke seg hurtig tilbake, og fra da av spredte bosetningen seg langs hele kysten. På 7000-tallet åpnet det seg en ny innvandringsvei langs den svenske vestkysten. En av boplassene etter folk som valgte denne ruten til strøkene langs Oslofjorden, er utgravd på Høgnipen ved Sarpsborg. Dette funnet regnes som en del av den

15

FORHISTORIEN

med sine utallige holmer og skjær må den gang ha vært et langt bedre utgangspunkt for jakt, fangst og fiske enn de langgrunne strendene langs nordsjøfastlandet. De eldste sporene som til nå er funnet etter mennesker i Norge, kan fortelle oss noe om hva de levde av: I Blomvåg i Øygarden kommune utenfor Bergen er det funnet beinrester av hval, sel, rein, sjøfugl, skjell og strandsnegler. Disse restene ligger plassert på en slik måte at de må være måltidsrester etter mennesker, og under­ søkelser av flintgjenstander fra stedet viser at vi her står overfor en fangstplass fra ca. 10 500 f.Kr. Etter dette spredte bosetnin­ gen seg både mot sør og nord. Arkeologer har oppdaget pilspis­ ser og skraperedskaper av flint fra midten av 9000-årene på Rennes­ øy utenfor Stavanger, og allerede omkring 9300 f.Kr. hadde noen jegerflokker nådd helt fram til Magerøya i Finnmark. Tiden mellom 9000 og 8000 f.Kr. var den siste kuldeperioden i isti­ den, og på nytt ble store deler av Skandinavia dekket av en mektig isbre. Men deler av norskekysten forble isfri, og det er sannsynlig at etterkommere etter blomvågfolket klarte å livberge seg på noen få

FORHISTORIEN

16

REDSKAPER OG VÅPEN FRA FOSNAOG KOMSAKULTUREN Det ble benyttet to ulike øksetyper i de to før­ ste årtusenene etter at istiden var slutt. Kjerneøksene laget man ved å slå biter av et emne til kjernen hadde fått ønsket form, mens skiveøksene ble laget av steinstykker som lå igjen etter produksjonen av en kjerneøks. Både kjerne- og skiveøksene ble presset inn i et skaft av horn eller tre som hadde et hull til øksehodet i den ene enden. Ingen av disse øksene egnet seg for hogst, men var først og fremst beregnet for oppdeling av kjøtt. Andre typiske redskaper fra eldre steinalder er skraper, stikler (bor til bein- og hornarbeid) og flekker, som ble brukt til pilspisser, mothaker på spyd eller til knivblad.

såkalte fosnakulturen, som har navn etter en boplass i Fosna ved Kristiansund. I Nord-Troms og Finnmark kalles de eldste steinalderfunnene komsakultur etter et funnsted på Komsafjellet i Alta. Både fosna- og komsafolket brukte våpen og redskaper av samme type, men de benyttet forskjellige materialer til å lage dem: I sør brukte de helst flint, i nord kvarts og kvartsitt. Det var drivisen som hadde ført flinten fra Danmark til norskekysten. Tidligere var det en utbredt oppfatning at komsafolket hadde innvandret fra nordøst, men denne teorien er nå kraftig svekket. I dag regnes det som mest sannsynlig at de første komsajegerne kom langs kysten sørfra og tilhørte samme folkegruppe som fosnafolket. Samtidig er det bred enighet om at komsakulturen fikk stadig flere impulser østfra utover i steinalderen. Mellom 7000 og 6000 f.Kr. var temperaturen omtrent som i vår tid, og store deler av landet ble dekket av bjørk, furu og has­ sel. Fremdeles bodde de fleste av jegerflokkene i lette telt og enkle hytter, men noen av dem tok også i bruk huler og hellere (bergvegger som heller utover) som bosteder. Fra 6000-tallet fin­ ner vi de eldste sporene etter boplasser i fjellområdene som for­ teller om reinjakt og ørretfiske. Omkring 6000 f.Kr. begynte en varmeperiode som varte i 3000 år. Norden hadde i dette tidsrommet et klima som var både varmere og fuktigere enn i dag. I lavere strøk i Sør-Norge vokste det fram store skoger med varmekjære løvtrær som alm, lind, eik, ask og bøk, mens furu- og bjørkeskog satte sitt preg på nye fjellområder sørpå og større deler av Nord-Norge. Fra sør van­ dret det inn store pattedyr som hjort, elg, rådyr og villsvin, pels­ dyr som bever og mår og skogsfugl som tiur og orrfugl. Fordi

Disse gjenstandene av flint er funnet på en fosnaboplass og blir nå oppbevart på Stavanger Museum.

Nøstvetflokkene slo seg ofte ned i lune viker langs kysten.

Denne øksa er typisk for nøstvetkulturen. Den ble surret på et treskaft med bløte skinnremmer. Når remmene tørket, satt øksa stramt til skaftet.

Helleristning fra Alta i Finnmark.

FORHISTORIEN

18

naturmiljøet endret seg, måtte menneskene ta i bruk nye redska­ per, våpen og fangstmetoder. I Sør-Norge ble fosnakulturen avløst av nøstvetkulturen fra omkring 7000 f.Kr. Den har navn etter en boplass på gården Nøstvet i Ås kommune sør for Oslo og er kjennetegnet av noen ovale, langstrakte økser med slipt egg som er laget av lokale vul­ kanske bergarter. Slike økser er funnet langs hele kysten fra Øst­ fold i sør til Nordland i nord. Et typisk trekk ved levemåten til folk som livnærte seg av jakt, fangst og fiske, var at de bodde sammen i flokker på omkring 25 personer fordelt på tre til fem kjernefamilier. Slike veidefolk flyttet i løpet av året mellom ulike boplasser. Om vinte­ ren kan vi tenke oss at flokken bodde samlet ved kysten, der de fisket, samlet skalldyr og fugleegg, jaktet på sjøfugl og fanget hval og sel. Om sommeren delte flokken seg i mindre grupper som drog innover i landet langs elver og innsjøer for å fiske og jakte på skogsdyr og rein i fjellet. Utpå høsten vendte de tilbake til boplassene ved havet. Mennene hadde hovedansvaret for jakten, mens kvinnene og barna holdt seg mest rundt boplassene. Der samlet de skjell, østers, reker, kreps og krabber i vannkanten og plukket fugle­ egg, sopp, bær, nyper, hasselnøtter og villepler i skog og mark. Kvinnene samlet også inn forskjellige spiselige planter, som kvann og nesle, og de gravde fram næringsrike røtter og rot­ knoller med spisse gravestokker. Studier av skjelettfunn i Sør-Skandinavia tyder på at fangst­ folkene levde et sunnere og lengre liv enn jorddyrkerne seinere i steinalderen. Menn som klarte seg gjennom det første, kritiske leveåret, synes gjerne å ha oppnådd en levealder på mellom 40 og 60 år. Mange kvinner døde av fødsler i tjueårsalderen, men overlevde de, kunne de bli like gamle som mennene. Noen ganger i året samlet flere jegerflokker seg på spesielle steder. Da byttet de varer og utvekslet erfaringer, og de unge fant partnere som de kunne stifte familie med. Under slike sam­ menkomster var det viktig for flokkene å framheve sin egenart og utføre religiøse ritualer.

Steinalderens bergkunst - veideristningene

Helleristningene fra denne tiden gir oss noen glimt av steinaldermenneskenes gåtefulle naturreligion. De eldste bergbildene viser ofte storvilt og ligger gjerne ved gamle jakt-, fangst- og fis­ keplasser. På Vestlandet finnes flest bilder av hjort, på Østlandet er det mest elgbilder, og fra Trøndelag og nordover dominerer ristninger av rein. Bilder av bjørn forekommer bare nord for

Jordbruket kommer Bøndenes tynn-nakkete økser ble skjeftet som vist på bildet. Disse øksene ble helst brukt til å felle trær. Forsøk har vist at det tok omkring en halv time å felle et tre med en diameter på ca. 20 cm med et slikt redskap. Til høyre for øksene ser vi en skubbekvern og en flintsigd.

Yngre steinalder 4000-1800 f.Kr. Omkring 5000 år etter at folk i Midtøsten lærte seg å dyrke jorda og holde husdyr, nådde disse kunnskapene folk i Norden. Jord­ brukskulturen spredte seg langsomt langs de store elvene Donau, Rhinen, Elben og Oder. De eldste sporene som er funnet etter bønder i Sør-Norge, er datert til ca. 4000 år f.Kr. På noen solrike skråninger med tørr sandjord i Østfold er det gravd fram flere tynn-nakkete, slipte økser og en spesiell type leirkar, som forteller om en ny livsform. Fun­ nene tilhører traktbegerkulturen, Nordens første jordbrukskultur, som hadde sitt tyngdepunkt i SørSkandinavia. Det kan tenkes at kunnskapene om husdyrhold og åkerbruk ble overført fra flokk til flokk oppover langs den svenske vestkysten til Oslofjorden, men det er også mulig at det nye var et resultat av innvandring eller av direkte kontakt over Kattegat mellom den gamle jegerbefolkningen og jordbrukerne i Dan­ mark. Funn på begge sider av Oslo­ fjorden fra 3000-tallet f.Kr. viser at bondekulturen festnet seg. Både i Skjeberg og i Hurum er det opp-

1$

FORHISTORIEN

Dovre, og langs kysten kan vi støte på bergkunst av hval, laks, kveite og fugl. Den største samlingen av helleristninger som er laget av jegerfolk i Nord-Europa, ble først oppdaget i 1970-årene i Alta i Finnmark. Feltene vakte internasjonal oppsikt, og i 1985 ble de satt opp på UNESCOs liste over de mest verneverdige kultur­ minnene i verden. Her kan vi se folk som jakter på rein og bjørn. De fisker, seiler, danser og går på ski og truger. Noen steder opptrer menn og kvinner med masker og trommer. De forestil­ ler sannsynligvis sjamaner som stod i nær kontakt med naturgudene og det overnaturlige. Når noen ble født, ble kjønnsmodne, giftet seg eller døde, ledet sjamanene spesielle seremonier, og de spilte en hovedrolle i ritualer som skulle fremme jaktlykke, fruktbarhet og helse.

FORHISTORIEN

20

daget gravmonumenter av store kampesteiner (megalittgraver). Denne skikken var utbredt blant de første bøndene i Vestog Nord-Europa. Det mest imponerende blant disse gravmin­ nene er Stonehenge i England, som ble reist ca. 2300 f.Kr. Innføringen av jordbruket førte til så dyptgripende endringer i menneskenes liv at det markerer grensen mellom eldre og yngre steinalder. For de første bøndene var antakelig husdyr­ holdet viktigst til å begynne med, men dyrking av korn fikk større betydning etter hvert. De brente ned skog, sådde i asken og høstet jordstykket i to eller tre år til jorda var utpint. Så fant de nye skogteiger i nærheten og gjorde det samme der. Slik fort­ satte de, helt til det første jordstykket hadde ligget brakk i flere år og de kunne så det til på nytt. Denne dyrkingsmetoden, som kalles svibruk, krevde at folk måtte etablere mer permanente bosteder i nærheten av åkrene. De ble «boende», og fra dette begrepet stammer ordet bonde. Jordbruket gjorde det mulig for folk å skaffe seg mer og sikrere tilgang på mat. Dermed lå også forholdene godt til rette for at folketallet kunne stige. Jordbrukskulturen spredte seg til nye flokker langs norske­ kysten, men jakt, fangst og fiske var fortsatt viktig for alle som bodde i landet. Først i de to hundreårene før 2500 f.Kr. skjedde det store gjennombruddet for jordbruket. Nå ble det vanlig å dyrke havre eller bygg og holde storfe, griser, sauer og geiter langs kysten helt opp til Alta, og det samme skjedde i dalstrøk­ ene fra Trøndelag og sørover. Denne utviklingen kan ses i sam­ menheng med at stridsøksfolket innvandret sørfra, et folk som har fått navn etter de vakre, slipte steinøksene som er funnet i graver etter dem. Disse menneskene var dyktige bønder og pottema­ kere som antakelig tok med seg det indoeuropeiske språket til Norden. Fra indoeuropeisk stammer norsk og de fleste andre europeiske språk. Mot slutten av steinalderen begynte bøndene å kvitte seg med skinnklærne fordi kvinnene lærte seg å spinne og veve slik at de kunne lage lettere plagg av saueull.

Bronsealderen 1800-500 f.Kr. En sommerdag for vel 3000 år siden ble en kvinne med kortklipt hår gravlagt i en kiste av eik på gården Egtvedt på Jylland. Kvin­ nen var kledd i en trøye av ull og et lårkort skjørt av tynne ullsnorer, og hun var pyntet med flere vakre smykker av bronse. Ved føttene hennes la de etterlatte ned de brente knoklene til et barn på åtte eller ni år, kanskje rester etter en menneskeofring. Samtidig fikk hun med seg et spann med en sterkt alkoholholdig vin som var brygget av hvete, honning, tyttebær og pors, en drikk som sannsynligvis ble drukket under begravelsen. Som en

FORHISTORIEN

Bronsealdermennesker går i prosesjon. Hel lerist n ing fra Hegra i Nord-Trøndelag.

siste hilsen hadde noen i gravfølget sendt med henne en blom­ strende ryllik. Egtvedtpikens grav er ett av mange funn som viser at Jylland var et rikt område i bronsealderen. Jydene hadde nære forbin­ delser med bønder i de beste jordbruksdistriktene ellers i Nor­ den, særlig Jæren i Rogaland og Skåne ved Østersjøen, som også har storslåtte gravminner fra denne tiden. Mellom disse områ­ dene foregikk det en livlig byttehandel som vitner om at avling­ ene i jordbruket økte såpass mye at det ble skapt et overskudd som ble tatt hånd om av en ny høvdingklasse som bodde i langhus med leirvegger og stråtak. Nå ble det vanlig å pløye åkrene med ard, hesten ble tatt i bruk til ridning og pløying, og flere begynte å bruke flintsigder når de høstet korn. Høvdinger som fikk korn og kjøtt til overs, kunne bruke det til å få tak i pelsverk, huder og kleberstein. Disse varene var ettertraktet sørover i Europa, og de var verdifulle når høvdingene byttet til seg luksus­ varer fra fjerne strøk. Begrepet bronsealder har sammenheng med at det arkeolo­ giske materialet fra perioden har et stort innslag av redskaper, våpen og pyntegjenstander av bronse. Metallene som bronsen ble laget av, ble ikke utvunnet i Norden. Mye av tinnet kom fra De britiske øyene og mesteparten av kobberet fra Mellom-

Europa, men mange støpeformer var laget av kleberstein fra sørnorske fjellbygder. Selv om bronsen har gitt navn til perioden, er det også gjenstander av andre materialer som er karakteristiske for denne delen av forhistorien: smekre flintdolker, smykker av rav og dyrebare gullsmykker. Men slike statussymboler var uoppnåelige for folk flest; de var fortsatt nødt til å bruke stein, bein og tre som redskapsmaterialer. I bronsealderen ble det vanlig at høvdingfamiliene gravla sine døde i gravhauger på høydedrag i landskapet eller som landemerker på nes langs kysten. Disse monumentene skulle demonstrere makt og høy status overfor omverdenen og er tegn på at samfunnet var blitt mer lagdelt, noe som også kommer til uttrykk i religionen. Ved hjelp av helleristningene fra bronsealderen, såkalte jordbruksristninger, får vi et inntrykk av bøndenes religiøse forestil­ linger. Både symboler, seremonier og ritualer som finnes på steinflatene, synes å ha ett mål: De skulle øke grokraften på åkrene og fruktbarheten blant mennesker og dyr. Skålgroper, sirkler, hjulkors og vogner kan tyde på at dyrking av solguden stod i fokus. Kvinner og menn danser og utfører mystiske ritual­ er, ofte med et sterkt erotisk preg, og vi kan se lurblåsere og store skikkelser med økser i hendene. Kanskje var det høvdingene som var øksebærere og ledere for denne fruktbarhetskulten, og det kan tenkes at de mottok jordbruksprodukter, skinn og andre varer fra folk i nærheten som belønning. Et annet vanlig helleristningsmotiv er båter. De kan ha spilt en DE ELDSTE SKRIFTLIGE KILDENE OM viktig rolle i seremonier til ære for SAMENE vannguden, som sørget for livgi­ I det første århundret etter Kristus skrev den romer­ vende regn til åker og eng. Flere ske forfatteren Tacitus verket Germania. Der forteller steder ble det også lagt ned dyre­ han om et jegerfolk kalt/enni som bodde lengst mot bare smykker, våpen og lurer av nord. Det levde av ville urter og hadde klær av dyrebronse i myrer og innsjøer som huder, og både kvinner og menn samarbeidet om antakelig var gaver til naturgudjakten. Omkring 400 år seinere blir samene omtalt av goteren Jordanes i boken Om goternes herkomst og ene.

Fangstkulturer i nord På Nordkalotten fortsatte folk å leve av jakt, fangst og fiske lenge etter at jordbrukskulturen hadde slått igjennom lenger sør. Om­ kring 4000 f.Kr. begynte jegerflokkene i nord å benytte redskaper

bedrifter. Han betegner dem som skiløpere, «skridfinner», en beskrivelse som kan bekreftes av arkeolo­ giske funn. I Alvdal i Hedmark er det gravd fram en ski med spiss bakende fra omkring 600 e.Kr. som kan ha vært samisk. Funnet utgjør en del av det arkeolo­ giske materialet som peker i retning av at samene på denne tiden holdt til i det indre av Skandinavia fra Nord-Østerdal i sør og helt opp til kysten av Troms og Finnmark.

Disse fiskekrokene av bein fra århundrene før Kristi fødsel er funnet på Kjelmøy i Varangerfjorden. De tilhø­ rer den eldste kulturen som arkeologene klassifiserer som samisk.

Jernalderen 500 f.Kr.-800 e.Kr. Keltisk jernalder 500 f.Kr-Kristi fødsel Omkring 330 f.Kr. seilte den greske skipperen Pyteas fra Massilia nordover på Atlanterhavet. Han nådde fram til et land som han kalte Thule, og i sine nedtegnelser fra ekspedisjonen skrev han blant annet: «Thule ligger seks dagers seilas nord for Britannia (...). Folk lever av havre, grønnsaker, ville frukter og røtter. De som har korn og honning, lager seg en drikk av det. Men

23

FORHISTORIEN

av skifer, noe som vitner om kon­ takt med steinalderkulturer i det nåværende Finland og Russland. Likheten mellom helleristninger i Alta og Nordvest-Russland synes å bekrefte slike forbindelser. Folk­ ene som bodde på Nordkalotten, var svært mobile. Ved hjelp av ski, sleder og store skinnbåter var de i stand til å legge hundrevis av kilometer bak seg i løpet av noen få måneder. Omkring 1800 f.Kr. tok også jegerbefolkningen i Nord-Skandinavia i bruk bronse til enkelte våpen, redskaper og smykker. Den arktiske bronsealderkulturen hadde sitt sentrum i Russland og skilte seg ut fra bøndenes bronsealderkultur i sør. Tusen år seinere kom det igjen nye impulser østfra. Da begynte folk lengst i nord å bruke en spesiell keramikk med asbest, som var innført fra Finland. Samtidig ble det vanlig for dem å flytte regelmessig mellom kysten og innlandet etter villreinflokkene. Dette er et mønster vi gjenkjenner hos samer i dag. Disse endringene har etter alt å dømme sammenheng med inn­ vandring fra sørøst. Finsk-ugriske innvandrere ser ut til å ha blandet seg med den opprinnelige jegerbefolkningen, og sam­ men utviklet de samisk språk og kultur. Slik utviklet det seg et skille mellom den indoeuropeiske jordbrukskulturen langs kys­ ten og den samiske veidekulturen. I århundrene før Kristi fødsel tok samene i bruk jernet. Igjen var det kontakten med Russland som påvirket utviklingen. Men det nye metallet fikk ikke dyptgripende konsekvenser for leve­ måten; stein og bein fortsatte å være et viktig råmateriale både til våpen og redskaper.

FORHISTORIEN

24

fordi de ikke har klart solskinn, tresker de kornet i store hus etter at aksene er brakt sammen dit, for det blir ufruktbart på de åpne treskeplassene på grunn av regnskurer og manglende solskinn.» Denne fortellingen er den eldste førstehåndsberetningen (se side 70) som finnes om forholdene i Norden, og mye kan tyde på at Pyteas gikk i land et sted på kysten av Nordland. Beskrivelsen bekrefter resultatene fra flere klimaundersøkelser: Fra omkring 1000 år f.Kr. begynte temperaturen å synke og nedbøren å øke, inntil klimaet ble omtrent slik det er i dag. I fjellet vokste breene, tregrensen krøp nedover, og i kyststrøkene i Troms og Finnmark døde skogen ut. På Sørlandet, Vestlandet og nordafjells ble den varmekjære løvskogen erstattet av furu og bjørk. På Østlandet vokste granskogen fram. Klimaendringene førte til at bøndene måtte bygge hus, som kunne gi bedre ly og mer varme til både mennesker og dyr. Nå måtte husdyrene holdes inne om vinteren, og folk ble nødt til å gå sammen om å samle høy, bark og løv til vinterfor. De nye husene ble helst satt opp på steder med tørr sandjord som ofte hadde vært dyrket helt siden bronsealderen. Der finner vi de eldste gårdsnavnene i landet. Noen av dem er uforståelige, som Madla og Tjora. Slike navn kan være rester av språk som ble talt i Norden før indoeuropeerne kom. Ellers sier de eldste gårds­ navnene gjerne noe om naturforholdene på stedet, som Ås, o Haug, Aker eller Sander. Den første delen av jernalderen, fra 500 f.Kr. til Kristi fødsel, kalles i det sørlige Norden keltisk jernalder. Kelterne var et folk som oppholdt seg i Mellom-Europa, og fra dem lærte nordiske bønder å utvinne jern. Det nye metallet ble framstilt av malm som var lett tilgjengelig i myrer, og folk flest ble nå i stand til å skaffe seg kniver, sigder, økser, pilspisser og andre våpen og redskaper av jern. De nye redskapene gjorde det lettere å dyrke jorda, slik at avlingene ble større og folketallet steg.

Nye gårder, ættesamfunn og høvdingmakt På de eldste jernaldergårdene levde flere generasjoner under samme tak. Når sønnene giftet seg, ble de boende på gården sammen med koner og barn, men etter hvert som folketallet økte, ble det vanskelig for slike storfamilier å skaffe seg nok mat. Derfor måtte de yngste sønnene flytte ut for å rydde nye gårder i nærheten. Slik oppstod det etter hvert bygder. I de første fire århundrene etter Kristi fødsel var det vanlig å gi de nye gårdene navn som ender på -vin og -heim. Vin betyr åpen slette i skogen, mens heim betyr bosted. Gårdsnavn som ender på -land og -set (oppholdssted), har ofte sin opprinnelse i

Rekonstruert jemalderhus fra Ullandhaug ved Sta­ vanger.

Draktspenne fra en høvdinggrav på Åker i Vang, Hedmark, fra slutten av 500-tallet. Det sentrale motivet er et mannshode med hår og bart, noe som tyder på at smykkekunstneren kan ha hentet inspira­ sjon fra frankisk kongsideologi som hadde forestillinger om at kongens hår var hellig.

FORHISTORIEN

25

Jernet ble framstilt i såkalte sjaktovner som hadde vegger av leire. For å oppnå smeltetemperatur (ca. 1200 grader), var det vanlig å blåse inn luft i ovnen med en blåsebelg. Når sjaktovnen ble varm nok, sank slagget ned i bunnen, mens det rene jernet samlet seg i en klump høyere oppe.

r O K H lb I U K l t N

26

tiden mellom 400 og 800 e.Kr. Til denne perioden kan vi også knytte gårdsnavn som vitner om bøn­ denes religion, som for eksempel Torshov, Hovin, Lunder og Hor­ gen (se side 49). En storfamilie dannet sammen med nære slektninger fra andre gårder en ætt. Innenfor den hadde ættefedre og ættemødre høyest rang. De sørget for at gamle tradi­ sjoner ble holdt ved like, og de var bindeledd til ættens avdøde over­ hoder, som ble dyrket som guder. Ættefellesskapet kunne skape trygghet og beskyttelse så lenge det ikke fantes en utbygd sam­ funnsorganisasjon. De fleste kunne regne med hjelp fra ætten når de ble syke eller ble gamle eller kom på kant med folk som tilhørte andre ætter. Hvis det oppstod konflikter i ei bygd på grunn av drap, tju­ veri eller uklare eiendomsgrenser, ble slike saker som regel tatt opp på tinget. Det var et hellig sted hvor all maktbruk var for­ budt. Der kunne alle frie menn møte for å finne fram til forlik eller fastsette bøter for folk som hadde satt seg utover normer og regler. En bot ble gjerne gjort opp med kyr eller smør, og støtte fra ættene var ofte avgjørende for at et tingvedtak ble satt ut i livet. I alvorlige saker kunne en forbryter dømmes fredløs. Det betydde at alle frie menn fritt kunne drepe ham. Innføringen av jernet førte, som vi har nevnt, til at produk­ sjonen i jordbruket økte kraftig, og det ble skapt et overskudd som ble tatt hånd om av en ny høvdingklasse. Arkeologiske funn fra tiden like etter Kristi fødsel viser at høvdingættene brukte en del av overskuddet til å skaffe seg mange luksusvarer fra Romerriket; i gravene deres er det oppdaget romerske bronsekar, gull- og sølvsmykker, glassvarer og sverd. Slike varer ble fraktet nordover fra handelsplasser ved østersjøkysten og ved utløpet av Rhinen og kan ha blitt byttet mot pelsverk, dun og slaver. Noen høvdinger tok nok også med seg luksusvarer hjem etter å ha tjenestegjort som romerske leiesoldater. Fra det latin­ ske alfabetet utviklet folk i Norden sine egne skrifttegn, runene, og de overtok romernes vektsystem. De nære forbindelsene med Romerriket er årsaken til at perioden fra Kristi fødsel til 400 e.Kr.

kalles romersk jernalder.

Arkeologer i arbeid I Norden er det vanlig å sette skillet mellom forhistorien og his­ torisk tid ved inngangen til vikingtiden. Før ca. år 800 e.Kr. er det bare runeinnskrifter som utgjør det skriftlige materialet fra området, og de få beskrivelsene av nordiske forhold som finnes i greske, romerske og bysantinske beretninger, har begrenset verdi. Det betyr at vi i hovedsak må bygge på arkeologisk kunn­ skap når vi skal beskrive størstedelen av tidsrommet som det

27

FORHISTORIEN

Flere høvdinger fikk etter hvert råd til å skaffe seg egne krig­ ere. Ved hjelp av disse hærfølgene kunne de styrke herredøm­ met over folk i egen bygd, og noen høvdinger ble ledere for større distrikter eller stammeområder. I dag kan vi finne spor etter slike høvdingdømmer i landskapsnavn som Hadeland og Ringerike. Da Romerriket gikk i oppløsning omkring 400 e.Kr. og gren­ sene rundt det store imperiet falt, kom store folkegrupper i bevegelse. Vi er kommet til den urolige /olkevandringstiden fra 400 til 550 e.Kr., og det kan se ut til at høvdingene i Norden nå fikk nye militære oppgaver. Flere steder ble det reist bygdeborger, og det er sannsynlig at høvdingene organiserte og ledet dette arbeidet. Her kunne folk og fe søke tilflukt hvis det ble krig mel­ lom høvdingdømmene, som kanskje sloss om jord og fangstom­ råder. Men det er også mulig at borgene ble anlagt som vern mot fremmede stammer som vandret inn i Norden etter Vestromerrikets sammenbrudd. Noen historikere mener at to slike stam­ mer, rygene og hordene, slo seg ned i Rogaland og Hordaland. Etter at deler av Norden sannsynligvis ble rammet av pest og folketap på slutten av 500-tallet, begynte en ny oppgangstid. Fraflyttede gårder ble tatt i bruk igjen, og nye gårdsbruk og setrer ble ryddet i utmarken. Produksjonen av jern tok seg kraf­ tig opp, og handelen rundt Nordsjøen blomstret. Oppsvinget hadde også sammenheng med den økonomiske og politiske utviklingen i Frankerriket, hvor kongsætten merovingerne bygde opp et nytt, stabilt kongedømme. Gravfunn fra denne tiden viser tydelig at merovingerkongene ble forbilder for de nordiske høvdingættene, og det er med god grunn at perioden fra 550 til 800 e.Kr. kalles merovingertiden. Både smykker, hjelmer og ringsverd forteller om nære handelsforbindelser mellom Norden og Frankerriket. På tross av denne kontakten hadde få europeere kjennskap til folkene i Norden på 700-tallet. I de tre hundre årene som fulgte, skulle det bli annerledes.

FORHISTORIEN

28

har bodd mennesker i vår del av verden. Men arkeologiske funn har også stor betydning for vår forståelse av vikingtiden og mid­ delalderen.

Oppsporing av fortidsminner

En arkeologisk undersøkelse blir som oftest utført når en kom­ mune skal sette i gang utbygging av veier og bolig- og industrifelt. Ellers hender det at funn som blir gjort i forbindelse med graving eller pløying, gjør det nødvendig å foreta nærmere undersøkelser. Kulturminneloven fastslår at alle faste levninger etter menneskers liv og virksomhet i landet fra tiden før 1536 er fredet. Det betyr at ingen må foreta seg noe som kan skade et for­ tidsminne. Alle som støter på slike gjenstander under et grave­ arbeid, har plikt til å stanse arbeidet straks og varsle de arkeolo­ giske museene. Hvis et funn er verdifullt, har både finner og grunneier krav på finnerlønn. Når arkeologene leter etter fortidsminner, tar de i bruk flere hjelpemidler. Først er det vanlig at de skaffer seg en oversikt over tidligere funn i området. Slike opplysninger finnes ved de arkeo­ logiske museene og gir en pekepinn om hvor det er mest sann­ synlig å gjøre nye funn. Deretter kan det tas flyfotografier som viser ujevnheter i jordoverflaten og spor i vegetasjonen som kan være tegn på rester av gamle boplasser, gravhauger, veier eller åkerbruk. På steder som peker seg ut som særlig interessante, er det vanlig å grave prøvesjakter eller gjennomsøke området med metalldetektorer og apparater som måler jordmagnetismen. For å undersøke sjøbunn sendes det ned dykkere eller fjernstyrte undervannskameraer.

Utgraving og registrering Når et område skal graves ut, blir det delt inn i ruter. Mellom rutene bevares urørte tverrsnitt av alle jordlagene. Større deler av jords­ monnet blir ofte siktet for å forhin­ dre at små gjenstander blir over­ sett. Så snart en gjenstand blir oppdaget, blir den avmerket på et detaljkart og beskrevet på et arkeo­ logisk spørreskjema. Deretter blir den fotografert eller tegnet, før den merkes og fraktes skånsomt til nær­ mere undersøkelse, konservering og

Figur av bronse fra ca. 200 e.Kr. funnet på Frøyhov, Romerike i Akershus. Mannen har typisk ger­ mansk klesdrakt med kjortel og belte.

Klassifisering og datering

En viktig del av det arkeologiske arbeidet består i å bestemme i hvilken rekkefølge gjenstandene har kommet i jorda (relativ kronologi). Her kan tverrsnittene av jordlagene være til stor nytte. Jo dypere en gjenstand ligger, jo eldre er den som regel. Arkeologene må i tillegg bruke sine typologiske kunnskaper, det vil si det de gjennom sin utdanning har lært om form og karak­ teristiske egenskaper ved gjenstander fra ulike perioder. Når arkeologene skal finne ut når en gjenstand ble lagt i jorda (absolutt kronologi), benytter de ofte den såkalte C14-metoden. Både planter, dyr og mennesker tar opp i seg radioaktivt karbon (14C) så lenge de er i live. Etter døden reduseres antall 14C-atomer i et bestemt tempo, og det gjør det mulig å bestemme alderen på gjenstanden. Resultatene fra slike undersøkelser kan sammen­ holdes med årringsanalyser av eventuelt trevirke på stedet, som vil gjøre dateringen enda mer nøyaktig. Norske forskere har klart å finne fram til en metode som viser hvordan årringene i furutrær har forandret seg i takt med klimaet gjennom tidene. For å få vite mer om hvordan klima og vegetasjon har vært i et område, kan det foretas pollenundersøkelser. Det vil si at en stu­ derer sammensetningen av blomsterstøvet som finnes i forskjel­ lige torvlag i myrer. Blomsterstøv, eller pollenkorn, er svært motstandsdyktig, og alle arter har ulik form. Iskjerneundersøkelser er en annen metode som benyttes i kli­ maforskningen. Ved å måle mengden av oksygenisotopen 18O i isprøver fra breer finner en svar på hvordan temperaturen har endret seg gjennom historien.

29

FORHISTORIEN

lagring ved museene. Det finnes fem arkeologiske hovedmuseer, som dekker hver sin del av landet: Universitetets oldsaksamling i Oslo, Arkeologisk museum i Stavanger, Historisk Museum i Bergen, Vitenskapsmuseet i Trondheim og Tromsø Museum.

FORHISTORIEN

30

SAMMENDRAG

FORHISTORIEN

Blomvågfunnet (10 500) 10000

f.Kr.

9000

Siste nedising

8000 f.Kr.

m -DRE STEINAl

Fosna- og komsakultur

f. Kr.

o

Nøstvetkultur

Det første jordbruket

4000 ■k

f.Kr.

YNGRE STEINAl m

1800

Høvdingmakt

J

F.Kr.

OD .DEREN

Samekultur

r

500

Redskapsrevolusjon

o z m

f.Kr.

-Kr.f.-

Småriker

400 o m /ANDRUNGS-

ODEN

600

ROVINGE TIDEN

2 m

Ny skips teknologi

800

e.Kr.

z

o X z

De eldste spor etter mennesker som hittil er funnet i landet, er gravd fram i Blomvåg i Hordaland og er datert til omkring 10 500 år f.Kr. De første innvandrerne var jegerfamilier som fulgte etter reinflokkene da isbreene trakk seg tilbake mot slut­ ten av istiden. Det er usikkert om landet ble fraflyttet da isen gjorde sitt siste framstøt mellom 9000 og 8000 f.Kr., men på 7000-tallet spredte bosetningen seg langs kysten fra sør. I Sørog Midt-Norge dominerte fosnakulturen, mens komsakulturen satte sitt preg på Nord-Troms og Finnmark. Mellom 7000 og 4000 f.Kr. overtok nøstvetkulturen i Sør-Norge. Var­ mere klima og et nytt dyreliv skapte behov for nye redskaper og våpen. Ved inngangen til yngre steinalder (4000-1800 f.Kr.) kom jordbruket sørfra. Jakt, fangst og fiske fortsatte likevel å være viktig, særlig lengst i nord. I bronsealderen (1800-500 f.Kr.) ble samfunnet mer lagdelt i jordbruksområdene. Der vokste det fram en rik høvdingklasse som hadde nære forbindelser med Jylland. Bøndene tok i bruk hest og ard og skaffet seg statussymboler av bronse. I keltisk jernalder (500 f.Kr.-Kristi fødsel) ble værlaget kal­ dere og fuktigere. Bondefamiliene ble nå mer stedbundne, fordi husdyrene måtte fores inne om vinteren. Folk flest fikk tilgang til våpen og redskaper av jern. Jordbruksproduksjonen økte, folketallet steg, og det ble ryddet stadig flere gårder. Ved å studere gårdsnavn og gravfunn i jernalderen kan vi danne oss et bilde av bosetningsutviklingen i bygdene. De eldste sporene etter en egen samisk kultur i Nord-Skandinavia stammer fra de siste århundrene før Kristus, men det er sannsynlig at samenes forfedre bodde i området allerede i steinalderen. I romersk jernalder (Kristi fødsel-400 e.Kr.) vokste det fram en ny høvdingklasse. I folkevandringstiden (400—550) fikk høvdingene større militær makt, og i merovingertiden (550-800) etablerte de forbindelser med Frankerriket. Høv­ dingene var overhoder i ættesamfunnet. I tillegg var de både storbonder, handelsmenn, offerprester og ledere på tinget. Ved inngangen til vikingtiden var flere av dem blitt ledere for

et smårike.

1 Hva gjør det sannsynlig at det fantes mennesker i Norden før 20 000 år f.Kr.? 2 Nevn de viktigste årsakene til at det oppstår istider. 3 Beskriv innvandringen til norskekysten mellom 10 500 og 8000 f.Kr. 4 Hvilke våpen og redskaper fantes i fosna- og nøstvetkulturen? 5 Hva er typisk for levemåten til veide­ folkene? 6 Beskriv motivene på veideristningene og finn årsaker til at de ble laget. 7 Hvordan kan jordbruket ha spredt seg nordover? 8 Hvilken betydning hadde stridsøksfolket? 9 Finn årsaker til at samfunnet ble mer lagdelt i bronsealderen. 10 Hva er karakteristisk for bronse­ alderens helleristninger? 11 Hvordan utviklet det seg en egen samisk kultur? 12 Hvilken betydning hadde klima­ forverringen og innføringen av jernet for samfunnsutviklingen i Norden? 13 Hvordan kan gårdsnavn fortelle om bosetningsutviklingen i forhistorisk tid? 14 Hvorfor fikk høvdingene større makt i jernalderen? 15 Hvilke metoder bruker arkeologene for å komme på sporet av fortidsminner? 16 Hvordan dateres et arkeologisk funn?

3 På gården Rege i Rogaland finnes en kvinnegrav fra bronsealderen som har mye til felles med Egtvedt-graven. Les fortellingen om Rege-kvinnen i boken Fortellingen om Embla, Kirja Forlag 1993, side 40-52, og drøft om denne skjønn­ litterære beskrivelsen har gitt et korrekt bilde av bakgrunnen for kvinnens død. 4 Bruk oppslagsverk og finn ut mer om disse folkene: indoeuropeere, keltere, finsk-ugriske folk, gotere, frisere og angelsaksere. 5 Lag en oversikt over eventuelle veideeller jordbruksristninger i fylket du bor i? Beskriv motivene som vises på felt­ ene, og diskuter hvilken funksjon de kan ha hatt. 6 Når kom de første bøndene til kom­ munen din? Hvor slo de seg ned, og hvilket arkeologisk materiale er det funnet etter dem? 7 Gjør rede for bosetningsutviklingen i kommunen din ved hjelp av gårds­ navn.

FORDYPNING ________________________

Tema: Helleristningene

forteller

På de to neste sidene er det gjengitt en del veide- og jordbruksristninger fra ulike helleristningsfelter i Norge og Sverige.

Oppgaver ARBEIDSOPPGAVER 1 Forklar disse begrepene og gjør rede for hvilken periode av forhistorien de til­ hører: stridsøks, skiveøks, ting, traktbeger, veideristning, megalittgrav, bygdeborg, sjaman, svibruk, blot, sjaktovn, flintdolk. 2 Finn argumenter for og imot denne påstanden: «Ingen har levd et bedre liv i Norden enn menneskene i eldre steinalder.»

1 Hva forestiller de forskjellige hellerist­ ningene? 2 Hvilken funksjon kan helleristningene ha hatt? Se arkeologenes «fasit» på side 260. Litteratur: Anders Hagen: Helleristningar i Noreg. Det Norske Samlaget 1990. Knut Helskog: Helleristningene i Alta.

31

FORHISTORIEN

REPETISJONSOPPGAVER

FORHISTORIEN 32

FORHISTORIEN

33

«I det samme året kom hedninger fra nordlige land med hær­ makt over havet som stikkende vepser og spredte seg til alle kanter som ville ulver; de røvet og slo ned ikke bare trekk­ dyr, sauer og okser, men til og med prester og diakoner og flokker av munker og nonner. Og de kom til kirken i Lindisfarne og la alt øde med sin grusomme plyndring, trampet på de hellige stedene med urene føtter, grov opp alteret og røvet alle skatter i den hellige kirke. Noen av bøndene drepte de, andre tok de med seg i lenker, og mange jaget de vekk med spott og hån, og noen druknet de i sjøen.» På denne måten beskriver en engelsk prest angrepet på klosteret Lindisfarne på kysten av Nord-England i 793, en hendelse som vanligvis regnes som innledningen til vikingtiden. Skildringen bekrefter den populære oppfatningen av perioden som en råskapens tidsalder da hedenske røverbander fra nord terrori­ serte Europa med rov og mord.

Monumentet «Sverd i fjell» av billedhoggeren Fritz Røed er reist i Hafrsfjord til minne om rikssamlingen.

En viktig årsak til vikingenes dårlige ettermæle er den omta­ len de fikk av samtidens kristne forfattere. De så ned på folk som var annerledes, og skildret vikingene som brutale, hedenske barbarer. Men det var ikke bare folk fra Norden som var volde­ lige på denne tiden. Plyndring og utpressing var utbredt over hele Europa. Som eksempler kan vi nevne at frankerne under­ trykte saksere og frisere, angelsakserne herjet hos waliserne, og arabere plyndret i Spania. Fra øst rettet madjarene gjentatte angrep mot Sentral-Europa. Resultatene av nyere arkeologiske undersøkelser i York, Dublin, Novgorod og Lofoten har bidratt til å gi oss et mer nyan­ sert bilde av perioden. Tilfanget av skriftlige kilder fra vikingti­ den er såpass stort at perioden innleder historisk tid i Norden. Blant disse kildene står de islandske sagaene i en klasse for seg, men det er viktig å være kritisk når vi leser disse kildene, for de ble skrevet flere hundre år etter at vikingtiden var slutt. Viktige opplysninger finnes også i frankiske, irske, bysantinske og bri­ tiske årbøker, i arabiske reisebeskrivelser og på runesteiner. Slik blir det mulig å skaffe seg et godt inntrykk av både enkeltperso­ ner og begivenheter. I dag har historikere og arkeologer et mer positivt syn på denne tiden. I moderne historieskrivning legges det stor vekt på de fredelige sidene ved vikingsamfunnet: Vikingene var ikke bare krigere, de var fremragende skipsbyggere, sjøfolk, oppda­ gelsesreisende, handelsfolk, håndverkere og bønder som kolo­ niserte store områder, grunnla byer og bygde opp nye riker. De nådde fram til Kvitsjøen i nord, Russlands sletter i øst, Bagdad i sør og Amerika i vest.

35

VIKINGTIDEN

36

Etter å ha vært en ukjent avkrok ble Norden fra slutten av 700-tallet og fram til midten av 1000-tallet et dynamisk og ekspansivt om­ råde i Europa. Hvilke hjemlige forut­ setninger kan forklare denne ut­ viklingen?

De nordiske høvdingsamfunnene Befolkningsvekst og jordmangel Gravstein fra klosteret ved Vi har tidligere sett at jordbruksproduksjonen økte da jernet Lindisfarne, hogd like etter kom i vanlig bruk. Det ble ryddet stadig flere gårder, og folke­ år 800, som viser vikinger tallet steg. I vikingtiden fortsatte nyryddingen. Mange av de nye under angrep med øks og gårdene fikk navn som ender på -stad, og ofte ser vi navnet til sverd. På baksiden av stei­ rydningsmannen som forledd i gårdsnavnene. Eksempler på nen er det avbildet to mun­ det er Finnstad, Bjørnstad og Ulvstad. ker i bønn ved et kors. Ved inngangen til vikingtiden hadde nyryddingen på Vestlan­ VIKING - HVA BETYR DET? det nådd sine naturlige grenser, Ordet viking ble allerede brukt i vikingtiden, men og i de fleste andre bygder i Nor­ hva det opprinnelig betydde, er usikkert. I dagens den var den beste jorda tatt i bruk. diskusjon er det to forklaringer som står sterkt. Den 1 en slik situasjon valgte mange å første går ut på at ordet er avledet av det norrøne utvandre for å lete etter nytt jord­ verbet vikja, som betyr å vike; en viking var altså en bruksland istedenfor å begynne person som vek av fra vanlig kurs for å plyndre. Den andre tolkingen tar utgangspunkt i at ordet stammer som bureiser på skrinn jord i fra landskapsnavnet Viken, som var den gamle hjembygda.

Høvdingmakt og krigerkultur

Høvdingættene fikk økte inntek­ ter og mer makt i vikingtiden. Denne utviklingen hadde trolig nær sammenheng med de religi­ øse oppgavene de hadde fått i bondesamfunnet i løpet av jernal­ deren. Tre ganger i året ble det holdt fester til gudenes ære, og som en belønning for den preste­ gjerningen høvdingen og hus­ fruen utførte under disse blotene, er det mulig at bøndene leverte

betegnelsen på Oslofjorden. En viking blir da en som kommer fra kyststrøkene på begge sider av denne fjorden. Allerede tidlig på 700-tallet var Borre i Vest­ fold et maktsentrum som hadde nære forbindelser med flere handelsplasser rundt Nordsjøen. At ordet kan ha sammenheng med ordet vik som viser at vikingene ofte lå på lur med skipene sine i viker og bukter, får liten støtte i moderne forskning. Det gjelder også forklaringen om at begrepet kan være avledet av det germanske ordet «wic», som betyr handelsplass. Ellers benyttet europeerne forskjellige andre navn på de nordiske sjøfarerne. I Bysants ble de kalt væringer, slaverne brukte helst betegnelsen rus, en­ gelskmennene kalte dem daner, mens vikingene i Frankerriket gikk under navnet normanner.

Midtpunktet på gården var langhuset. Det var som regel bygd av tre og forsynt med yttervegger av stein eller torv der klimaet krevde det. Husene til storbonder og høvdinger kunne være prydet av vakre utskjæ­ ringer og ble reist på åsryg­ ger for å demonstrere ættens prestisje. På større gårder fantes det også mindre bygninger, som for eksempel smie, lager og boliger for tjenestefolk og treller. Byg­ ningen på bildet er en rekonstruksjon av det stør­ ste langhuset som hittil er funnet i Norden. Det er 83 meter langt, 9 meter bredt og 6 meter høyt. Langhuset ligger på Borg på Vestvågøy i Lofoten.

En del av produktene som høvdingen mottok fra bøndene, brukte han antakelig til å lønne profesjonelle krigere - en hird. En høvding måtte være gavmild overfor hirdmennene sine, som avla en troskapsed når de sluttet seg til krigerfølget. De viktigste dydene for dem var dødsforakt, tapperhet, styrke, våpendyktighet og offervilje. For en hirdmann var det bedre å bli drept med ære i kamp for sin høvding enn å dø gammel i egen seng. Hirden må ha vært et viktig maktmiddel for høvdingen. Den kunne bru­ kes til å forsvare ætt og bygd og til å slå ned opprør, og den var nok et nyttig pressmiddel på tingmøter.

En fri mann måtte være våpenfør for å kunne forsvare ættens ære. Svaret på grove ærekrenkelser, som sjikane, fysiske angrep eller seksuelle overgrep mot hustru eller datter, var blodhevn. De islandske ættesagaene er fulle av dramatiske fortellinger om ættefeider, og i mange situasjoner hører vi om kvinner som egger mennene til å gripe til våpen for å kunne hevne overgrep mot ætten. Høvdinger og hirdmenn dyrket først og fremst krigsguden Odin. Han bestemte hvem som skulle seire eller lide nederlag på slagmarken. På hesten Sleipner ble de ført til Valhall, krigernes paradis, hvor de ble tatt hånd om av fagre kvinner som serverte

37

VIKINGTIDEN

korn, kjøtt, jern og andre varer til høvdingene. En del av disse produktene ble sannsynligvis ofret eller spist opp under blotene, men det som ble til overs, kunne nok disponeres fritt av høv­ dingen og hans ætt.

VIKINGTIDEN

38

dem flesk og mjød. Der kunne de kjempe, dø og gjenoppstå dag etter dag til verdens ende, Ragnarok. Dette optimistiske synet på døden kan ha gitt vikingene et psykologisk overtak i kamper mot kristne krigere, som ble opplært til å tro at de i verste fall kunne havne i evig pine hos Satan i helvetet. Vikingene trodde at Odins ånd fantes i bjørnen, og for å få del i Odins raseri kledde noen krigere seg i bjørneskinn. Derfor ble de kalt berserker («bjørneserker»). Berserkene bygde opp et vold­ somt sinne inni seg og kjempet med stor villskap. Helt fra barnsbein av trente guttene for å bli sterke og gode krigere. De løp, red, svømte, rodde og seilte, og mange var dyk­ tige ski- og skøyteløpere. Mye tid gikk også med til å bryte, fekte, kaste spyd og skyte med pil og bue. Vikingenes beste våpen var frankiske sverd som var smidd slik at de ikke brakk i kamp. I tillegg brukte de skarpslipte økser, pil og bue og kastespyd, og i beltet hang det alltid en kniv. Hjelm­ ene hadde nesebeskyttelse og var uten horn. De mest velstående bar ringbrynjer som var laget av tusenvis av små jernringer, mens vanlige krigere måtte nøye seg med tykke lærjakker. Lette treskjold med en skjoldbule av jern over håndtaket beskyttet dem mot piler og kastespyd. I kamper til lands kjempet vikingene ofte i en tett, trekantet flokk kalt svinefylking, der den ene spissen var vendt mot fien­ den og med skjoldvern til begge sider. Denne kampformasjonen skulle skjære som en øks tvers gjennom fiendens rekker. Når de sloss på denne måten, var det mulig for krigerne å holde nær kontakt under slagene. Dermed ble det lettere å samordne både angrep og retretter, og de kunne oppmuntre og hjelpe hveran­ dre. Samtidig sveiset svinefylkingen krigerne sammen i et skjeb­ nefellesskap.

Handel

Byttehandelen skaffet de nordiske høvdingættene rikdom og prestisje. I vikingtiden kom det ny fart i handelen fordi Norden ble et viktig ledd i varebyttet mellom Vest-Europa og Bysants og Bagdad-kalifatet. Knutepunkter for handelen østover var Got­ land i Østersjøen og Birka ved innsjøen Målaren i Sverige. Disse handelsplassene hadde gode forbindelser med Hedeby på øst­ kysten av Jylland, som var Nordens økonomiske sentrum i vikingtiden. Fra Hedeby gikk det handelsruter til Frankerriket, til øyene i Atlanterhavet og nordover til Skiringssal i Vestfold. Det var lett å drive handel i dette enorme området, for vikinger fra alle deler av Norden snakket nesten samme språk og hadde samme religiøse og kulturelle bakgrunn.

I den ene enden av langhuset var det gjerne stall og fjøs som gav varme, men hovedrommet var hallen, hvor gardsfolket oppholdt seg, arbeidet, spiste og sov. Golvet var av hardtrampet jord, og innervegger og tak var laget av brede treplanker som ble holdt oppe av et reisverk av tykke trestolper. Midt på golvet lå det et åpent ildsted hvor maten kunne stekes eller kokes. Røyken slapp ut gjennom et hull i taket, og langs veg­ gene var det benker til å sitte og sove på. På veggene hang det ofte tranlamper og vevde bildetepper, samt hyl­ ler og knagger for husgeråd og våpen. Klær og person­ lige eiendeler ble oppbevart i skrin og trekister. Midt­ punktet i hallen var høy­ setet hvor husbonden og husfrua hadde sine særlige plasser. Det var hevet over de andre benkene og kunne være utsmykket med utskårne gudehodestolper. Maleriet er laget av kunst­ neren Svein Solem.

Treskulptur av Odin funnet i Gamlebyen i Oslo. Ifølge norrøn mytologi hadde guden bare ett øye, fordi han hadde gitt det høyre øyet i pant til Mime, eieren av visdomsbrønnen, som lå under verdens­ treet Yggdrasil.

Vikingsverdfra Steinsvik, Lødingen i Nordland, og fra kongsgården Åsnes i Hedmark. De beste sverdene var damascerte. Det vil si at sverdbladet hadde to jernlegeringer som var sveiset og smidd sammen.

Vikinghjelm fra Gjermundbu, Ringerike i Buskerud. Slike hjelmer var nok forbe­ holdt høvdinger og hirdmenn, mens van­ lige krigere hadde luer av lær.

Den sterke maritime tradisjonen I århundrene før vikingtiden gjorde folk i Norden store fram­ skritt innenfor skipsbygging. De lærte seg kunsten å lage klinkbygde fartøyer av planker med sideror som både kunne ros og drives med seil. Kunnskapene om seilføring fikk de sannsynlig­ vis fra friserne, som dominerte skipsfarten i Nordsjøen på 700tallet. Ved hjelp av en solid kjøl, elastisk skrog og effektive seil var vikingskipene i stand til å krysse store åpne havstrekninger i dårlig vær. Selv om skipene var lave på midten, kunne de ta mye last. De stakk ikke dypt i sjøen og kunne ros oppover grunne elver. Skipene kunne landsettes på sandstrender eller dras på rullende tømmerstokker mellom elver og forbi fosser. På denne måten ble vikingene i stand til å bevege seg raskt over store områder. De kunne både angripe overraskende og for­ svinne fort. Vikingene seilte ut på krigertokter med langskip eller drageskip. Disse fartøyene var de smekreste og raskeste av vikingskip­ ene, og de var særlig godt egnet til strandhogg og raid. For vare­ transport utviklet de knarren, som tok mer last og tålte grovere sjø enn langskipene. Om bord fantes kjøkkenredskaper, lette telt og holdbar mat som gjorde det mulig å foreta lange seilaser i ugjestmilde eller ubebodde strøk. Vikingene var dyktige navigatører som stakk ut kursen ved hjelp av stjernene og ved å måle solhøyden. Beretninger om sjøruter ble overlevert muntlig fra far til sønn, og det gav status å

41

VIKINGTIDEN

Handelsferdene ble organisert på en effektiv måte. Kilder fra 1100- og 1200-tallet forteller at flere gikk sammen om å skaffe skip, mannskap, byttevarer og proviant. Slike felag ble vanligvis ledet av storbonder eller høvdinger, som ofte eide skipet. Skip­ ene kunne også lastes med varer fra lokale handelsplasser. Stedsnavn som Kaupang (som betyr kjøpstad eller markeds­ plass) kan fortelle om slik aktivitet. På gårdene ble arbeidet ordnet slik at mange menn kunne være hjemmefra i månedsvis. Når en bonde drog ut på tokt, overtok husfruen ledelsen av gården, og hun satte kvinner, trel­ ler og barn i arbeid. Funn av skålvekter, syler og pilspisser i flere kvinnegraver på Vestlandet viser at kvinnene også mestret mannsarbeid. På vikingenes handelsplasser var det yrende liv. Mye taler for at slavehandelen var omfattende, og det må ha blitt omsatt store mengder forbruksvarer som korn, ull, lin, klede, tømmer, salt, kjøtt, fisk, horn, bein, honning, vin, øl, voks og husdyr. Mange luksusvarer er bevart fordi de ble brukt som gravgods.

VIKINGTIDEN

42

kjenne andre lands kyster, havstrømmer, sjødybde og vindfor­ hold. Menn med liten utferdstrang og reiseerfaring ble sett på som sneversynte «heimfødinger»; «Små strender, små hav, smått blir menneskets sinn», slås det fast i eddadiktet «Håvamål».

Vikingferdene Hovedlinjer og utviklingsmønster

I begynnelsen av vikingtiden ser det ut til at folk fra Norden drog til fremmede land på rene handelsferder som de hadde gjort i århundrene før. På disse reisene må de ha blitt klar over at forholdene lå godt til rette for sjørøveri og plyndring. De må ha erfart at skipene deres var overlegne, og at kystforsvaret var svakt. De kunne heller ikke unngå å legge merke til at flere riker var preget av oppløsning og indre strid. Det var særlig tilfellet i Frankerriket, som ble alvorlig svekket etter Karl den stores død i år 814. Danskene var i flertall på toktene til det vesteuropeiske fast­ landet og England, mens det var flest nordmenn som drog til Skottland, Irland og områder i det nordlige Atlanterhavet. På ferdene i Østersjøen og i Russland dominerte svenskene. Men ekspedisjonene kunne også bestå av vikinger med ulik

Gokstadskipet fotografert forfra. Den øverste delen er rekonstruert, fordi den hadde råtnet bort i grav­ haugen.

skandinavisk bakgrunn. Flere ganger gikk for eksempel norske og danske høvdinger sammen om å erobre rike byer eller større landområder. Andre ganger sloss vikingene mot hverandre eller allierte seg med kristne fyrster for å ta andre vikinger. Vikingene så at det var lett å røve sølv- og gullsaker fra kir­ ker og klostre. Slike kunnskaper må ha spredt seg raskt over store deler av Skandinavia og må ha fristet stadig flere til å dra på plyndringstokter. Tidlig på 800-tallet pleide vikingene å foreta mindre angrep langs kyster og elver, men fra midten av samme århundre begynte de å overvintre på befestede støttepunkter. Fra disse basene drog de på plyndringsferder oppover langs elvene. De tok med seg verdigjenstander, fanget folk til slaveri og presset fyrster og biskoper til å betale enorme pengesummer. Det gikk ikke lang tid før jordhungrige nordiske bønder var sterke nok til å legge under seg større områder. I begynnelsen av 900-tallet ble flere av disse nybyggersamfunnene egne riker. På slutten av 900-tallet og på begynnelsen av 1000-tallet rustet nor­

VIKINGTIDEN

Osebergskipet ble gravd ut i 1904 under ledelse av pro­ fessor Gabriel Gustafson, som står i midten på bildet til venstre. Skipet var svært godt bevart, fordi det lå i blåleire og var dekket av et tett lag av stein, jord og torv.

VIKINGTIDEN

44

diske rikskonger ut store flåter for å plyndre og erobre England. Den norske kongen Harald Hardrådes nederlag mot angel­ sakserne ved Stamford bru i England i 1066 regnes vanligvis som avslutningen på vikingtiden (se side 66).

Nordveg På 800-tallet ble skipsleia fra Oslofjorden til Hålogaland kalt Nordveg (veien nordover) i flere utenlandske kilder, og det er denne betegnelsen som er opphavet til navnet på staten Norge. De beste samtidige opplysningene om ruten mot nord finnes i en beretning som den nordnorske stormannen Ottar gav til den angelsaksiske kongen Alfred i 880-årene. Ottar tilhørte det mek­ tige høvdingaristokratiet som dominerte kysten av Nordland og Troms opp til Malangen. Maktgrunnlaget for disse håløyghøvdingene var jordbruk, fedrift, fangst, fiske og skattlegging av samene. Slik blir deler av Ottars framstilling gjengitt:

«Ottar fortalte at han bodde nordligst av alle nordmenn, på nordsiden av landet ved Vesterhavet. Han sa at landet strakte seg meget langt nordover derfra, og det var alt sam­ men øde, unntatt på noen få steder hvor finner [samer] holdt til for å jage om vinteren eller fiske i havet om sommeren. (...) I hans eget land hadde de den beste hvalfangst. Noen av dem [hvalene] var 40 alen lange og de største 50 alen. Av dem kunne han selv og fem mann til drepe 60 stykker på to dager. Han var svært rik på slik eiendom, nemlig rein. Da han drog til kongen, hadde han 600 tamme ukjøpte dyr; av dem var seks lokkereiner; de er svært dyre hos finnene, for med dem fanger de villrein. Han var blant de fremste menn der i lan­ det, men likevel eide han ikke mer enn 20 kyr, 20 sauer og 20 svin, og det lille han pløyde, pløyde han med hester. Men det meste av rikdommen hans kom fra skattene som finnene betaler ham, og som består av dyrefeller, fuglefjær, hvalrosstenner og skipsreip som lages av hvalhud eller av selskinn. (...) Han sa at nordmennenes land var langt og smalt. Alt det land som man kan pløye eller dyrke, ligger ved havet, og det er mange steder mye fjell der. Østenfor ligger store fjellstrekninger hvor det bor finner.»

Av beretningen går det ellers fram at Ottar hadde vært på opp­ dagelsesferd til Kvitsjøen øst for Kolahalvøya, hvor han handlet med det finsk-ugriske folket bjarmene. Han fortalte også at han hadde seilt langs kysten fra Hålogaland til Skiringssal og videre via Hedeby til England.

Austerveg Spenne funnet på Gotland i Østersjøen. Den har holdt en kvinnedrakt sammen over brystet.

Det var først og fremst svenske vikinger som krysset Østersjøen og seilte videre på de russiske elvene. Den østligste ruten gikk langs elva Neva og over innsjøen Ladoga til handelsstedene

45

VIKINGTIDEN

Skiringssal var den største handelsplassen langs norskekys­ ten på 800-tallet. Under utgravninger på stedet er det funnet en rekke importsaker fra fjerne strøk: arabiske mynter, frankisk glass og keramikk og smykker fra Irland. Spor etter håndverkere finnes også. Både smeder, perlemakere og gullsmeder hadde trolig egne verksteder på plassen, og det ser ut til å ha foregått en omfattende eksport av klebersteinsprodukter, særlig spinne­ hjul og gryter. Vi kan også gå ut fra at varene som Ottar nevnte i beretningen sin, ble livlig omsatt der - både dun, hvalrosstenner og pelsverk. Andre viktige varer fra høvdingdømmene langs norskekysten var bryner og jernbarrer.

VIKINGTIDEN

46

Aldeigjuborg (Starja Ladoga) og Holmgard (Novgorod). Disse stedene lå strategisk til og var militære støttepunkter som lokal­ befolkningen kalte gorod. På slavisk betydde det gård eller borg, en betegnelse som er avledet av det norrøne ordet «gard». Selv kalte svenskene sitt maktområde i øst Gardarike, som ble opp­ havet til seinere tiders Russland. De svenske vikingene tvang den slaviske befolkningen til å betale dem skatt i form av slaver og pelsverk, som ble solgt videre til arabiske og bysantinske kjøpmenn. En del slaver endte også som arbeidskraft på gårder i Norden, eller de ble solgt til det kristne Vest-Europa, hvor sla­ veriet var utbredt til omkring år 1000 e.Kr. Kildene forteller at vikingene i øst også handlet med frankiske sverd og østeuro­ peiske varer som voks, rav, tjære og honning. Varebyttet med araberne skjedde særlig på handelsplassene Bulgar og Atil ved Volga, men noen vikinger seilte til sørkysten av Kaspihavet og drog videre på kamelryggen helt til Bagdad. Araberne betalte mest med sølvmynter og silkestoffer fra Persia og Kina, som var svært ettertraktet over hele Europa. Den andre hovedruten for ferdene i austerveg gikk langs elvene Dvina og Dnjepr til Kønugard (Kijev) og videre over Svar­ tehavet til den bysantinske hovedstaden Konstantinopel, som på norrønt ble kalt Miklagard («Den store byen»). Der tjeneste­ gjorde mange vikinger som leiesoldater i keiserens livgarde.

Vesterveg Jakten på ny jord ser ut til å være en hovedårsak til at folk fra Vestlandet begynte å slå seg ned på øyer i Atlanterhavet fra slut­ ten av 700-tallet. Utvandrerne fra Vest-Norge seilte først til Hjaltland (Shetland), Orknøyene og Færøyene, hvor de organi­ serte seg i ætte- og høvdingsamfunn etter norrønt mønster. Fra disse øyene trengte nordmennene videre sørover og slo seg ned på Suderøyene (Hebridene), i de nordligste delene av Skottland og på den østlige siden av Irskesjøen. Herfra skaffet de seg kon­ trollen over øya Man, og de opprettet flere småriker i Irland, med Dublin som det viktigste. Da nordmennene kom til Irland like etter 800, fikk de lett spill. Fordi øya var splittet mellom keltiske småkonger som lå i stadig strid med hverandre, møtte de ingen samlet motstand. Vikingene slo seg ned langs kysten, der de grunnla de første byene. De begynte å bruke mynt som betalingsmiddel og fikk i stand en blomstrende handel med Skandinavia, kontinentet og England. Irene lærte etter hvert å lage bedre skip og våpen av viking­ ene. Noen irske småkonger allierte seg med danskene, og

Leiv Eiriksson oppdager Amerika. Maleri av Chris­ tian Krohgfra 1893.

47

VIKINGTIDEN

omkring 900 klarte de å drive nordmennene bort. Men de kom snart tilbake, og først på begynnelsen av 1000-tallet ble det siste norske vikingriket nedkjempet i Irland. På 800-tallet rettet danske og norske vikinger en rekke angrep mot områder i Frankerriket og det arabiske riket i Spa­ nia. Arabernes effektive forsvar virket avskrekkende på de nor­ diske krigerne, og etter tre større ekspedisjoner gav de opp i 866. For å få slutt på herjingene utbetalte frankiske konger og bisko­ per gang på gang store pengesummer, men til liten nytte. Først da vikinghøvdingen Rollo overtok området Normandie som hertugdømme under den frankiske kongen i 911, ble situasjonen bedre. Rollo lovet å forsvare området mot andre vikinger og gikk over til kristendommen. I Frankerriket ble Rollo og kri­ gerne hans kalt normannere. De etablerte seg som en overklasse av grever og riddere og overtok snart fransk språk og kultur. Normandie ble et dynamisk sentrum i Europa på 1000-tallet. Den normanniske hertugen Vilhelm Erobreren grunnla et nytt kongedømme i England i 1066, mens andre normanniske adels­ menn opprettet et nytt rike i Sør-Italia og deltok aktivt i korsto­ gene. Etter lange kamper måtte den angelsaksiske kongen Alfred i 878 overlate store områder til danske angripere. Disse områdene ble kalt Danelagen fordi danskene innførte egne lover og åpnet for stor innvandring fra hjemlandet. Byen York (Jorvik) ble et

VIKINGTIDEN

48

viktig sentrum for vikingene. Den var knutepunkt for handelen på De britiske øyene, og både dansker, nordmenn og angelsak­ sere lå i stadig strid om kontrollen over byen. Etter at angelsakserne hadde maktet å ta Danelagen tilbake på 900-tallet, slo danskene til mot slutten av århundret, og på begynnelsen av 1000-tallet sikret de seg herredømmet over hele England. Under ledelse av kongene Svein Tjugeskjegg og Knut den mektige ble det opprettet et nordsjøvelde, som i en kort periode (1028-35) også omfattet Norge. I dag minner mange stedsnavn, som Grimsby og Skegness, om den norrøne bosetningen på De britiske øyene, og i moderne engelsk språk finnes hundrevis av nordiske lånord. Ord som give, take, knife, window, sister og them er eksempler på det. Ifølge sagaene kom noen vikinger som hadde drevet ut av kurs, til Island i siste halvdel av 800-tallet. Der traff de på noen irske munker, som forlot øya da nybyggere fra Vesterhavsøyene og Norge begynte å slå seg ned der fra 860-årene. En årsak til at flere norske stormenn utvandret til Island, kan ha vært at de ikke ville bøye seg for Harald Hårfagre som overkonge, men for de fleste må nok et annet motiv ha vært avgjørende: På øya kunne de rydde nye gårder uten blodig erobring. Omkring 930 var Island delt mellom noe over 400 høvdingætter, som overlot mye av arbeidet på gårdene til treller av irsk og skotsk avstamning. Høvdingene fikk snart behov for felles rettsregler. Med den norske Gulatingsloven som mønster opp­ rettet de Alltinget, som ble ledet av en lovsigemann. Han ble valgt for en periode på tre år, og i løpet av denne tiden skulle han gjennomgå alle lovene. Ansvaret for å sette Alltingets ved­ tak ut i livet ble overlatt til høvdingene, som iblant røk sammen i blodige feider.

Motiver fra billedvev fun­ net i Osebergskipet rekon­ struert på en akvarell av Mary Storm. De kan fore­ stille kultiske opptog som var en del av den hedenske gudedyrkelsen.

Vikingenes religion Verdensbilde og åsatro Vikingtidens mennesker trodde at verden så ut som en stor, rund skive. Midt på denne skiven lå Åsgard. Der hadde alle gudene boligene sine omkring et veldig tre, asken Yggdrasil. Utenfor og rundt gudenes rike lå Midgard, hvor alle menneskene levde. Rundt Midgard igjen lå Utgard. Dit kunne menneskene komme hvis de seilte langt til havs, gikk ut i ødemarken, drog til fjells eller ned i dype huler. I Utgard bodde de farlige jotnene, som var både menneskenes og gudenes fiender. Det fantes to gudeætter, æsene og vanene, som levde fredelig sammen etter å ha ført krig mot hverandre en gang i urtiden. Beretninger om gudene og livets opprinnelse og utvikling blir kalt myter. Slike fortellinger kunne skape sammenheng i tilvæ­ relsen og gi livet mening. De ble overført fra generasjon til gene­ rasjon, og flere av dem kan ha røtter tilbake til en felles indoeu­ ropeisk tradisjon. Vi finner mange likhetstrekk mellom norrøne, romerske, greske, indiske og iranske myter. Den enøyde Odin var den fremste av æsene. Han var ikke bare krigsguden som brakte falne vikinger til Valhall på sin åttefotede hest Sleipner; men også diktekunstens og visdommens gud som hadde magiske evner. Odin var gift med ekteskaps- og modergudinnen Frigg, og sammen hadde de sønnen Balder. Mens Odin var guden for hirdmenn, krigere og høvdinger, var Tor guden for folk flest. Han hadde enorme krefter og måtte stadig kjempe mot jotnene med hammeren Mjølner. Når det var tordenvær, trodde menneskene at det gnistret og buldret fra vognen til Tor, som ble trukket over himmelen av bukker. Det var vanlig å ofre til Tor for å få hjelp mot all slags farer, og mange bar en liten torshammer som en amulett om halsen.

49

VIKINGTIDEN

Under ledelse av Eirik Raude fra Rogaland ble Grønland kolonisert av islendinger i 980-årene. I tiden som fulgte, ble det reist over 250 gårder i Austbygda og nesten 80 gårder i Vestbygda. De norrøne samfunnene bestod fram til omkring 1500, da befolkningen døde ut (se side 107). Eiriks sønn Leiv var den første europeer som gikk i land i Nord-Amerika. I 1960-årene fant norske arkeologer rester av vikinghus i L'Anse aux Meadows på nordspissen av New­ foundland. Det kan ha vært stedet hvor Leiv Eiriksson overvin­ tret. Landet fikk navnet Vinland, og flere grønlendinger drog vestover for å slå seg ned der. Angrep fra indianere eller inuiter er den sannsynlige årsaken til at de ikke lyktes.

VIKINGTIDEN

50

Andre viktige æser var gudenes vaktmann Heimdall og Idun, som eide eplene som holdt gudene friske og unge.

Vaneguder, vetter, alver og volver

Mens dyrkingen av Odin og Tor var et mannsanliggende, spilte kvinnene en hovedrolle i vanekulten. Det var vanegudene som skulle sikre fruktbarhet, liv og helse, og de viktigste av dem var Njård, Frøy og Frøya. I førkristen tid var det nær sammenheng mellom menneske­ nes daglige virke og deres religiøse oppfatninger. De trodde at alt i naturen var fylt av krefter som måtte tilfredsstilles, og sær­ lig viktig var fruktbarhetskreftene i åkeren, i vannet og hos men­ nesker og dyr. De så hvordan sol og regn fikk åkeren til å gro, og hvordan seksualdriften fikk mennesker og dyr til å formere seg. Hvis fruktbarhetskreftene kom i ulage, ville menneskenes eksi­ stensgrunnlag bli revet bort, trodde de. Derfor gjaldt det å til­ fredsstille kreftene slik at de kunne virke til menneskenes beste. Det skjedde gjennom religiøse handlinger; menneskene ofret til gudene, gikk i opptog og utførte erotiske ritualer. Store deler av fruktbarhetsdyrkingen foregikk ute i det fri -

Dette dyrehodetfra Ose­ bergskipet viser den høye kvaliteten på treskjærerkunsten i vikingtiden. Kunstne­ ren som lagde det, kalles «akademikeren» på grunn av den faste, tradisjonelle stilen han benyttet.

51

VIKINGTIDEN

på åkeren, i hellige lunder, på gravhauger og ved steinaltere som ble kalt horger. Mye tyder på at bilder av fruktbarhetsgudene ble båret rundt på åkrene og deretter dukket under i hellige innsjøer. Slike seremonier blir framstilt på et bildeteppe som lå i Osebergskipet, og det kan tenkes at den yngste av de to kvin­ nene som lå gravlagt der, var gydje (prestinne) for Frøya. Den vakre Osebergvognen kan ha blitt brukt til å frakte gudebildene og offerprestene under slike opptog. Noen steder, som på Mære i Trøndelag og i Uppsala i Sve­ rige, er det funnet rester av bygninger som kan ha vært heden­ ske templer, såkalte hov. Men i bygder flest var det nok høv­ dingens hall som tjenestegjorde som hov når det skulle holdes fester for gudene. Gårdsnavn som Hovstad og Hovland kan sette oss på sporet av slike religiøse samlingssteder. De hellige handlingene som foregikk der, ble ifølge sagaene ledet av både mannlige og kvinnelige seremonimestere, goder og gydjer. Når det ble holdt blot, ble blodet tappet av ofrene og deretter stenket på gudebildene. Kjøttet fra offerdyrene ble spist, og det ble drukket øl og mjød. Når folk kjente rusen fra drikken, trodde de at de hadde fått gudenes kraft i kroppen. Kildene beretter også om menneskeofring. I en arabisk reise­ skildring fra 900-tallet finnes en beskrivelse av hvordan en trell­ kvinne ble ofret til gudene da en høvding ble gravlagt i Russ­ land. Det er også mulig at den eldste kvinnen som ble funnet i Osebergskipet, kan ha lidd samme skjebne, og på et bildeteppe fra skipet ser vi mennesker som er hengt i en hellig lund. Spesielle offerhandlinger ble også utført for vettene, makter som en trodde holdt til i jord, i stein og ellers i naturen. Det ble sett på som en fordel å ha et godt forhold til dem, ellers kunne det gå en ille. Det samme gjaldt for alvene (haugbuene, eller åndene, etter de døde), som kunne volde skade hvis en ikke stelte pent med dem. Særlig nødvendig var det å sørge godt for avdøde slektninger. De skulle ha mat og drikke i høytidene; da ville de bidra til å skape trivsel og vekst på gården. Det var kvin­ nene som hadde hovedansvaret for å blidgjøre vetter og alver. Noen hadde særlige evner til å herske over godt og ondt. Slike folk øvde seid og brukte ofte magiske sanger for å komme i ekstase, slik som i samisk naturreligion. Det ser ut til å ha vært flest kvinner som øvde seid, og de ble kalt volver. Da kristen­ dommen kom, ble volver og seidmenn sett på som trollfolk, og hvis de forsøkte å skade andre, kunne de straffes med døden. Til tross for både fordømmelse og trusler om straff og pine levde noen av de gamle skikkene videre i bondesamfunnet. Helt fram til begynnelsen av 1900-tallet var det vanlig å sette ut jule­ grøt til tunkallen, eller nissen, på mange norske gårder.

VIKINGTIDEN

52

Dagligliv på gårdene Umiddelbart etter fødselen ble de fleste barna knesatt, det vil si opptatt i ætten ved en seremoni. Faren løftet barnet opp på kneet, gav det navn og erkjente det som sitt. Nyfødte barn som var uønsket, kunne settes ut i utmarken for å omkomme. Van­ ligvis var det bare vanskapte barn som led en slik skjebne, men hvis en familie ble rammet av sult og nød, kunne det nok hende at også friske barn ble tatt av dage. Oppdragelsen tok sikte på å gjøre barna voksne så raskt som mulig slik at de kunne gjøre nytte for seg i gårdsarbeidet. Alle­ rede når en gutt fylte 12 år, kunne han dømmes på tinget, og i sagaene fortelles det at gutter på den alderen drog ut i viking. Barn av høy byrd ble ofte sendt til fostring hos en stormannsslekt for å bli opplært i overklassens seder og skikker. Guttene konsentrerte seg om våpenbruk og idrett, mens jentene fikk inn­ føring i alle oppgavene som husfruen hadde. På denne måten ble ei jente bedre skikket til ekteskap. Jenter kunne giftes bort i 12-15-årsalderen. Giftermål var en avtale mellom ættene, og bryllupet var en stor fest. Bruden fikk med seg klær og annet utstyr fra farsgården, og hun mottok gaver fra ektemannen. Disse sakene forble kvinnens eiendom i ekteskapet. Hun kunne kreve skilsmisse og ta med seg sin part fra boet. Hvis hun ble dårlig behandlet av husbonden, kunne hun søke støtte fra sin egen ætt. Husfruen på storgårder skulle først og fremst stå for det dag­ lige arbeidet ved og i husene. Hun hadde oppsyn med bolighus, fjøs, stabbur og setrer. Kvinnene hadde dessuten ansvaret for barnepass, matlaging og det tidkrevende arbeidet med å lage klær. Som tegn på sin status fikk husfruen overlevert husets nøkler i bryllupet. Når ektemannen var hjemmefra eller døde, overtok hun styringen av gården. Mennene jaktet, fisket, snekret og smidde redskaper og våpen. De arbeidet også i skogen og på åkeren, og noen drev handel. På mindre gårder var det ikke så skarpt skille mellom arbeidsoppgavene til menn og kvinner. Når en verken hadde treller eller tjenestefolk til å hjelpe seg, måtte mann og kone hjelpe hverandre som best de kunne. Enkelte stormenn skaffet seg elskerinner som ble kalt friller. Ofte kom disse kvinnene fra fattige familier, eller de kunne være treller. Et frillebarn kunne tas opp i farens ætt hvis han ved­ kjente seg farskapet. Snorre forteller at Harald Hårfagre hadde tjue sønner, og mange av dem var frillebarn. Hvis en gift kvinne hadde seksuelle forbindelser utenfor ekteskapet, hadde ektemannen rett til å hevne seg. En mann som

Rikssamling Grunnlag for en sterkere kongemakt

Stigende inntekter fra handel, plyndring og utpressing gjorde nordiske høvdinger mye rikere i løpet av 800-tallet. Noen av dem ønsket ikke bare å trygge og øke rikdommene sine, men ble stadig mer opptatt av å legge andre høvdingdømmer under seg. På vikingferdene ble de kjent med nye styreformer. De bysan­ tinske, frankiske og angelsaksiske rikene var utvilsomt de vik­ tigste forbildene for de mest ambisiøse høvdingene i nord. Sær­ lig positivt så de nok på den makten kirken gav kongen på bekostning av vanlige høvdinger. Det kan være en viktig årsak til at flere nordiske konger valgte å gå over til kristendommen. Fra begynnelsen av 800-tallet prøvde danske konger å skaffe seg herredømmet over Viken, noe som ser ut til å ha fått flere norske høvdinger til å samle seg til motstand under én konge. Disse stormennene hadde lenge vært knyttet sammen av gamle ættebånd og handelsforbindelser.

53

VIKINGTIDEN

hadde et forhold til en gift kvinne, utsatte seg for fare; hvis han ble tatt på fersk gjerning, kunne han etter loven drepes på stedet uten at ætten hans hadde rett til bøter. Jenter som fikk barn utenfor ekteskap, pliktet å oppgi hvem barnefaren var. Hvis han nektet farskapet, ble han kalt halv far og måtte betale bidrag i ett år. Ellers var han uten forpliktelser. Trellene var slaver og befant seg på bunnen av vikingsamfunnet. De fleste av dem var blitt kjøpt på en handelsplass eller blitt fanget på vikingferder. Mesteparten av tungarbeidet ble nok overlatt til dem. Graving, hogst, vannbæring, vask og maling av korn ser ut til å ha vært typisk trellearbeid. Uttrykket «slit og træl» sier mye om hva som preget livet deres. Trellene var rettsløse, og eieren kunne gjøre hva han ville med dem. Lovene fastsatte harde straffer for treller som forbrøt seg. Mannlige treller som stjal, kunne enten piskes i hjel eller halshogges, mens kvinnelige trelltyver ble behandlet noe mil­ dere. Dem skar en heller ører og nese av. En fri mann kunne sette en trell fri, og trellen ble da kalt løy­ sing. Han beholdt friheten dersom han ikke satte seg opp mot sin tidligere eier. Det samme kravet gjaldt for sønnene hans. Først løysingens sønnesønner oppnådde en helt fri stilling. Det er vanskelig å fastslå hvor mange treller som fantes i vikingtiden, og hvilken rolle de spilte i samfunnet. Mye tyder på at de fleste storbondene hadde treller. Trelleholdet gikk sterkt tilbake fra 1000-tallet, da vikingtogene stoppet opp.

SAMLINGEN AV SVERIGE OG DANMARK På 800-tallet dannet svearne et rike rundt innsjøen Målaren og den blomstrende handelsplassen Birka. Rikets politiske og religiøse sentrum lå i Uppsala, som var kongesete, tingsted og møte­ plass for store blotfester. En gang i løpet av 900-tallet ble svearne forent med gøtene under én konge, og den første kongen som vi vet navnet på i Sveariket, var Olof Skøtkonung. Han satt med makten omkring år 1000. Stadige angrep fra det mektige Frankerriket var en hovedårsak til at det vokste fram en sterk kongemakt på Jylland. I begynnelsen av 800-tallet organiserte kong Godfred jydene til forsvar og forsterket vollen Danevirke over Sønder-Jylland som hadde blitt påbegynt i 730-årene for å beskytte Hedeby og den livsviktige handelsruten over land mellom Nordsjøen og Østersjøen. I siste halvdel av 900-tallet satt de mektige kongene Harald Blåtann og Svein Tjugeskjegg ved makten i Danmark. På denne tiden omfattet det danske riket Jylland, øyene vest for Øre­ sund, Skåne, Halland og Blekinge. Begge kongene sikret seg herredømmet over Norge, og Svein klarte også å legge England under seg. I dag minner de imponerende festningsanleggene trelleborgene oss om danskekongenes militære styrke.

Luftfoto av Trelleborg på Vest-Sjælland. Det er fun­ net rester av fem slike borg­ anlegg som kan ha spilt en viktig rolle under den dan­ ske rikssamlingen.

Gyda sender bud til kong Harald. Tegning av Halv­ dan Egedius i Snorres kon­ gesagaer.

Harald Hårfagres kongedømme

«Kong Harald sendte sine menn etter ei jente som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend til henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike å styre over enn noen få fylker. (...) Da talte Gyda med sendemennene, bad dem ta de ord med til kong Harald at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone; hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge. (...) Sendemen­ nene kom nå tilbake til kong Harald og sa ham hva jenta hadde svart. (...) Og så sa han: «Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret og kjemme det før jeg har vunnet hele Norge med skatter og skyl­ der og fullt styre, eller også dø.» Fra Harald Hårfagres saga

VIKINGTIDEN

55

VIKINGTIDEN

56

Snorre forteller oss altså at kong Harald Hårfagre ville legge hele Norge under seg fordi han ble provosert av en stolt kvinne! Denne framstillingen befinner seg nok langt unna virkeligheten, og den viser at sagaene alene kan gi oss et temmelig skjevt bilde av fortiden. Men selv om fortellingen om Gyda er oppdiktet, får Snorre fram et motiv som må ha spilt en viktig rolle da Harald bestemte seg for å legge hele Norge under seg. Som vikinger flest må han ha vært opptatt av å øke sin egen makt og rikdom. Mye tyder på at Harald hadde en solid maktbasis. Sagaen knytter ham til ynglingeætten, og Snorre gir ham en ledende posisjon i Øst-Norge. Haralds ætt hadde antakelig kontroll over Ringerike og Hadeland. Flere historikere mener at ynglingene kan ha hatt store inntekter fra handelen i Skiringssal i Vestfold, og at de storslåtte gravminnene fra Oseberg og Gokstad vitner om kongeættens rikdom. Men i moderne historieforskning er Haralds slektsbakgrunn og maktgrunnlag svært omdiskutert. I 1990-årene har det blitt argumentert for at Harald Hårfagres og ynglingeættens tilknytning til Vestfold er diktet opp av sagafortellere på 1100- og 1200-tallet. De kan ha vært opptatt av å tømre opp et ideologisk forsvar for de norske kongenes kontroll over Viken, som fremdeles stod under press fra Danmark. Haralds største rivaler skal ha vært jarlene fra ladeætten i Trøndelag, som hadde nære slekts- og handelsforbindelser med høvdingene langs kysten av Nord-Norge. Bygdene rundt Trondheimsfjorden hadde kanskje allerede før rikssamlingen opprettet et felles lovområde. Det ble kalt Trøndelag, trøndernes lovområde. Men Harald måtte også kjempe mot en rekke høvdinger fra Agder og Vestlandet. Disse vikingene har nok ikke kunnet la være å røve skip som fraktet varer mellom Skiringssal og det nordlige Norge. Dermed kan grunnlaget ha vært lagt for en alli­ anse mellom ladeætten og Harald som kunne trygge handels­ veien langs kysten. Sammen startet de ifølge sagaene kampen mot vestlandshøvdingene, og på slutten av 800-tallet vant Harald en avgjørende seier over dem i Hafrsfjord i Rogaland. Det ser ut til at Harald oppholdt seg mest på Vestlandet, og at det var der han hadde mest å si. Fordi han rådde over flere store kongsgårder, kunne han utruste en stor hird, som slo hardt til mot folk som ikke ville bøye seg. Kongen overtok gårdene til høvdinger som var blitt drept eller hadde flyktet, og på kongs­ gårdene innsatte han styringsmenn som ble kalt årmenn. Harald skaffet forsyninger til seg selv og hirden sin når han drog på veitsle. Da reiste han rundt fra kongsgård til kongsgård med hærfølget sitt for å ta hånd om overskuddet av gårdsdrif­ ten. Når kongen kom til ei bygd, måtte bøndene sørge for mat og

For å styrke sin anseelse både hjemme og i utlandet sendte Harald sønnen Håkon til oppfostring hos den engelske kongen, Athelstan. Der ble han kristnet, og Håkon fikk tilnavnet Adalsteinsfostre.

Fra Harald Hårfagre til Olav Haraldsson Etter kong Haralds død omkring 940 kjempet sønnene hans om hvem som skulle arve riket. Håkon vendte hjem fra England og gikk seirende ut av den blodige brødrestriden. Han fikk tilnav­ net «den gode», antakelig fordi han samarbeidet nært med bøn­ dene. I Trøndelag ble Håkon hyllet til konge av bøndene på Øretinget etter å ha lovet å respektere gammel lov og rett. Han ble også presset til å oppgi forsøkene på å innføre sin kristne tro, og han fikk i stand en ny ting- og forsvarsordning. I samarbeid med bøndene på Vestlandet og i Trøndelag opp­ rettet Håkon de nye lagtingene Gulating og Frostating. Dermed var de to første norske lagdømmene grunnlagt. Det betydde at de gamle alltingene, hvor alle frie menn kunne møte, ble omgjort til representasjonsting. På lagtingene møtte det utsen­ dinger fra forskjellige distrikter som var utpekt av årmennene på bygdetingene. Når lagtinget var samlet, ble det avsagt dom­ mer og utarbeidet lover for landsdelen (landskapsloven). Lag­ mannen, som var lovkyndig, ledet arbeidet. Han sa fram lovene og tolket dem før tinget fattet sine vedtak. Når kongen møtte på tinget med hirden sin, kan vi regne med at han oftest fikk det som han ville. Det var trolig Håkon den gode som fikk lagtingene med på å bygge ut en sjøforsvarsordning, som ble kalt leidang. I lovene ble det bestemt at bøndene langs kysten skulle utruste langskip med mannskap og utstyr. Flåten skulle stå under kongens kom­ mando og ble utrustet for to måneders innsats. Hvert skip hadde en styringsmann som var oppnevnt av årmennene, og flåten ble utkalt ved vardevarsling.

57

VIKINGTIDEN

drikke. På disse reisene kunne han demonstrere sin makt og beskytte fredelig handel og sjøfart. De gårdene som Harald eide, var spiren til krongodset, som ble et viktig grunnlag for det nor­ ske kongedømmet i middelalderen. Det ser ut til at Harald lot stormennene nordafjells få beholde mange av sine gamle maktposisjoner, men for å markere sin overhøyhet krevde han en del av sameskatten. Harald trygget skipsleia langs vestlandskysten, blant annet ved å slå til mot vikinger som hadde baser på Vesterhavsøyene. På Østlandet prøvde han å sikre seg innflytelse ved å innsette sønnene sine som småkonger.

VIKINGTIDEN

58

Både lagtings- og leidangsordningen viser at bøndene så seg tjent med et kongedømme som sikret lov og orden og bidrog til å forsvare dem mot ytre fiender. Samtidig var ordningen med på å styrke rikskongedømmet og prestisjen til hårfagreætten. Like­ vel stod den norske kongemakten og hårfagreætten på utrygg grunn da Håkon den gode døde i kamp omkring 960. Hårfagreættens mektigste motstandere var danske konger som klarte å sikre seg kontrollen over områdene rundt Oslofjor­ den. Danskene fikk flere ganger støtte av ladejarlene i Trønde­ lag, som heller ville underordne seg en fjern konge framfor å bøye seg for hårfagreætten. To hårfagreætlinger med navnet Olav tok opp kampen mot ladejarlene og de danske kongene. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson ranet til seg store rikdommer på vikingtog som de benyttet til å lønne mange hirdmenn og til å kjøpe seg støtte blant norske høvdinger. Begge Olavene hadde latt seg døpe og kom seilende fra vest for å erobre og kristne landet, men mot­ kreftene var sterke. Olav Tryggvason måtte gi tapt i år 1000 etter bare fem år som konge. Om lag 15 år seinere kom Olav Haraldsson til Norge. Fordi danskekongen var opptatt med krigstog i England, ble det let­ tere for Olav å slå ladejarlene og å legge landet under seg. Som

Vindfløy fra Tingelstad i Oppland. Slike værhaner ble ofte montert på toppen av vikingskipenes stavn.

Mannshode fra vognen som ble funnet i Osebergskipet.

VIKINGTIDEN

60

den første kongen siden Harald Hårfagres tid fikk han herre­ dømmet over Østlandet og han gikk snart i gang med å bygge ut sin kongemakt. Olav forsøkte å tøyle de gamle høvdingættene på flere vis. For det første ser det ut til at han lot årmennene få større myn­ dighet. De skulle ikke lenger bare være gårdsbestyrere og sørge for at bøndene leverte gjestebudskost (veitsler) til kongen, de fikk også ansvaret for ro og orden i bygdene. De straffet forbry­ tere og drev inn bøter fra folk som hadde brutt lovene. Olav knyttet flere høvdinger til seg ved å gjøre dem til lend­ menn. En lendmann avgav troskapsløfte til kongen og stilte sin hird til hans disposisjon. Som takk for hjelpen fikk lendmennene inntekter fra kongsgårdene. Som Olavs menn ble de kongedøm­ mets øverste lokale representanter, og de bistod årmennene hvis de trengte det. Olav gjorde kristendommen til den eneste tillatte religionen i landet og la grunnlaget for en norsk kirkeorganisasjon. Han satte biskoper til å lede den, men i praksis var han selv den øver­ ste lederen for kirken. I 1020-årene ble, ifølge sagaene, hoved­ prinsippene for den nye troen utformet i en egen kristenrett, som siden ble vedtatt på lagtingene. Olav for hardt fram mot dem som var fiendtlig innstilt over­ for den nye religionen. De kunne bli enten bøtelagt, drept eller

Kong Olav Haraldssons fall på Stiklestad i 1030. Teg­ ning av Halvdan Egedius i Snorres kongesagaer.

«Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. (...) Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund ham med spy­ det. Stikket gikk inn nedenunder brynjen og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på ven­ stre side. (...) Disse tre sårene var det kong Olav døde av.» Fra Olav den helliges saga Etter Olavs fall sendte Knut den mektige sønnen Svein og dron­ ning Alfiva til Norge for å overta styret av landet, men skal vi tro sagaene, gikk det ikke lenge før mange norske stormenn ble mis­ fornøyde med de nye herskerne på grunn av økte skatter og brutte løfter. I tillegg vokste misnøyen på grunn av uår. De harde nødsårene gjorde at mange trodde at danskestyret brakte ulykke med seg, og i 1034 drog føreren for bondehæren på Stiklestad, Kalv Arneson, til Gardarike for å hente hjem Olavs elleveårige sønn Magnus. Bøndene hyllet ham til konge året etter, og Svein og Alfiva flyktet fra landet uten kamp. Like etter gikk danskenes nordsjøvelde under.

61

VIKINGTIDEN

landsforvist. Kongen rev ned hov og knuste gudebilder og reiste kirker isteden. Arkeologiske undersøkelser viser at kirker ofte ble bygd på de gamle offerplassene. Selv om kristendommen hadde vunnet innpass langs kysten på 900-tallet, var det ennå mange som var imot den, særlig i indre strøk på Østlandet og i Trøndelag. Der stod den gamle religionen sterkest, og flere høvdinger så med uro på at Olav ville ta fra dem posisjonen som goder. Som offerprester hadde de fra gammel tid kunnet utøve makt både innenfor ætten, på tinget og i krig. De høvdingene som holdt fast ved den gamle religionen, hadde altså gode grunner til å bli fiender av Olav Haraldsson, men også flere kristne høvdinger gikk imot ham. Uansett reli­ gion ville de ikke finne seg i at kongens årmenn og lendmenn trengte seg inn på deres maktområder. Denne misnøyen gjorde det lettere for den danske kongen Knut den mektige å få støtte fra norske høvdinger da han i 1025 bestemte seg for å innlemme Norge i sitt nordsjøvelde. Flere stormenn lot seg dessuten kjøpe med gull fra Knuts skattkister. Olav ble tvunget til å forlate landet, men i 1030 vendte han tilbake for å ta opp kampen. På Stiklestad i Verdalen møtte han sine fiender nordafjells i et avgjørende slag, som altså ikke bare var en strid mellom hedninger og kristne. Slik skildrer Snorre det som skjedde:

Olav den helliges død på Stiklestad 29. juli 1030 ble malt på forsiden av et alterbord i Haltdalen stavkirke ca. 1300. Etter reformasjo­ nen i 1537 ble det sendt til Danmark, men ble gitt til Nidarosdomen under Olavsjubileet i 1930. På dette utsnittet velsigner kirkens menn den døde kongen.

Kristendommen vinner fram St. Olav - «Norges evige konge» Etter slaget på Stiklestad hadde noen bønder i all hemmelighet brakt kongens lik i sikkerhet og begravd det i sand ved Nidelva. Sagaene forteller at det skjedde undere ved kongens grav, og et år etter Olavs død ble liket gravd opp igjen mens de fremste i landet var til stede. I Olav den helliges saga heter det: «Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tiden siden han falt.» Liket ble lagt i et skrin som ble pyntet med kostbart tøy og satt i Klemenskirken, og ryktet om at Olav var hellig, spredte seg raskt. Kirken opphøyde den døde kongen til helgen, og nå ble Olav Haraldsson til Olav den hellige, «Norges evige konge». I årene som fulgte, vandret skarer av pilegrimer til Nidaros. De kom fra alle deler av Norge, fra resten av Skandinavia, fra Eng­ land og fra kontinentet. Som Roma i sør, Jerusalem i øst og San­ tiago de Compostella i vest ble Nidaros i nord et mål for mange pilegrimer i middelalderen. På 1100-tallet samlet prestene i Nidaros fortellingene om helgenkongen i en egen bok, Passio Olavi, Olavs lidelseshistorie. Avskrifter av denne boken er fun­ net i Finland, England, Frankrike og Østerrike, noe som forteller om hvor utbredt Olavs-kulten ble i middelalderen. Hva betydde Olavs helgenkåring for kongedømmet og kirken i Norge? For det første ble det en styrke for seinere konger å hevde at de var etterkommere av helgen­ kongen Olav Haraldsson som hadde falt i slaget på Stiklestad. For det andre var det en fordel for kirken at Norge hadde fått sin egen nasjonalhelgen. De sakene kongen hadde kjempet for mens han levde, rikssamlingen og kris­ tendommen, ble realiteter etter hans død. Slik fikk både konge­ dømmet og kirken hjelp av den hellige kongen.

63

VIKINGTIDEN

I Eivindvik i Gulen ytterst i Sognefjorden står dette to og en halv meter høye steinkorset fra slutten av 900-tallet. Korset er et minnesmerke over de første forsøkene på å innføre kris­ tendommen i landet. Et sted i nærheten møtte Gulatinget, men vi vet ikke nøyaktig hvor det var.

VIKINGTIDEN

64

Den nye troen

Litt etter litt vant kristendommen innpass blant folk flest, og prestene fortalte om den nye læren på en enkel måte. De sa at himmelens og helvetets makter stod mot hverandre. Kampen gjaldt om det enkelte menneskes sjel skulle ende i evig salighet hos Gud i himmelen eller i evig pine hos Satan i helvetet. På den ene siden stod Kristus i spissen for sin hær av engler og helge­ ner. På den andre siden stod Satan i spissen for mørkemaktene. Det gjaldt for menneskene å holde seg til den rette siden for å

oppnå frelse og evig liv. Gammel sed og skikk ble tatt opp i den nye gudsdyrkingen. Kirker ble reist over hele landet, mange av dem der de hedenske kultstedene hadde ligget. Julefeiringen fortsatte, og som før brygget bøndene øl og signet det julenatten til godt år og fred. Nå ble ikke ølet lenger signet i de gamle gudenes navn, men i navnene til Kristus og Jomfru Maria. At kirken hadde helgener, var nok også med på å lette overgangen til ny tro. Det nye, mannlige gudsbildet - Faderen og Sønnen - kunne kanskje virke fjernt for mange i begynnelsen, men å tilbe et menneske som hadde levd, skapte trygghet. Det viste seg da også at helgen­ ene overtok de gamle gudenes rolle som menneskenes hjelpere. For eksempel tok Olav den hellige guden Tors rolle som bekjemper av troll og onde vetter. Sankt Nikolas overtok etter guden Frøy som verner av fruktbarheten i jorda. Hans navn lever ennå i ordet «nisse». Selvsagt betydde kristendommen en omveltning for nord­ mennene, for mye av det nye brøt med skikkene i ættesamfunnet. Tidligere hadde husbonden og husfruen ledet gudsdyrkingen hjemme. Nå måtte bygdefolket til en ny bygning, kirken, for å høre Guds ord fra en spesialist, presten, og han var alltid mann. Prestene snakket om at folk skulle være ydmyke og tilgi andre, noe som brøt med stoltheten og selvrådigheten i hedensk tid. Det virket nok også fremmed at alle skulle begraves på kirkegården i vigslet jord, og ikke hauglegges på gården i ættefellesskapet. Lovene kan fortelle oss mye om den nye troen. Det ble for­ budt å spise kjøtt i fasten, og å spise hestekjøtt var strengt for­ budt, fordi det ble sett på som hedensk mat. «Om noen spiser kjøtt i langfasten [førtidagersfasten før påske], skal han bøte til biskopen, uten at han spiser av nød og ikke har annen mat. Om en mann spiser hestekjøtt i langfasten, da har han forbrutt hver penning av godset sitt og skal fare ut av landet til kongen vår.» Det var bare hvis en mann hadde gått seg vill på sjuende døgnet at han hadde lov til å slakte hesten eller hunden sin: «Han skal før ete hunden enn den ham.»

/ middelalderen skaffet pile­ grimene seg ofte synlige bevis på at de hadde besøkt valfartssteder, og over hele Norden er det funnet små metallmerker med helgen­ bilder. Dette pilegrimsmerket viser Olav den hellige med øks, og det er funnet i Sverige.

Olav Haraldsson var en populær helgen i Norden gjennom hele middelalde­ ren. På dette veggmaleriet fra Dingtuna kirke i Vdstmanland i Sverige bruker kongen sin kraft til å gjøre onde makter om til stein.

65

VIKINGTIDEN

Prestene fortalte folk at alle mennesker var Guds barn som hadde krav på respekt. «Vi skal gi en trell fri hvert år her i Gulatingslagen,» heter det i en lovtekst fra den første kristne tiden, og på 1200-tallet var trellene forsvunnet. Kristendommen bidrog nok til det, selv om det trolig var viktigere at folkeøkningen førte til at det ble billigere å leie folk enn å holde treller. Det ble også forbudt å drepe nyfødte barn som var vanskapte. Likevel ble det gjort unntak for barn med store skader. «Hvert barn skal føs opp som blir født i landet vårt, uten at det er født med slik lyte at ansiktet vender dit nakken skulle, eller tærne vender dit hælene skulle, da skal de føre barnet til kirke, heve det fra hedenskapet [døpe det] og la det dø der.» Årsaken til at kirken ville at slike barn skulle døpes før de døde, var at et døpt barn som var begravd på kirkegården, var sikret en plass i himmelen. Også synet på seksualitet og samliv forandret seg. Kroppen ble sett på som syndig og uren, og det ble forbudt å ha seksuell omgang på om lag halvparten av dagene i året. Kirken prøvde å få slutt på frilleholdet: «Men om en mann har trellkvinnen sin ved siden av kona si, og har henne i huset til medkone for kona si, (...) da skal han bøte til biskopen og gå til skrifte og bøte til Krist og la kvinnen fare.» Også retten til skilsmisse forsvant, selv når en mann mishandlet kona si offentlig. Årsaken var at ekte­ skapet var innstiftet av Gud. Kvinner mistet også retten til å være prester, slik de hadde kunnet være i førkristen tid.

VIKINGTIDEN

66

Kongekirke og folkekirke

Kirken var den eneste velutviklede organisasjonen i landet, og det hadde stor politisk betydning hvem som ledet den. Det var kongen som hadde grunnlagt den norske kirken, og et hundreår etter 1030 var han kirkens egentlige leder. Men formelt stod den norske kirken under erkebiskopen i Bremen - siden under erkebiskopen i Lund - og øverst stod paven i Roma. Etter hvert ble Norge delt i fem bispedømmer: Nidaros, Bergen, Sta­ vanger, Oslo og Hamar. Bispedømmene ble delt inn i kirkesogn. Kongen bygde kirker på kongsgårdene, og mange stormenn fulgte eksemplet og lot bygge kirker på sine eiendommer. Kon­ gen utpekte biskopene, som igjen førte tilsyn med sognepres­ tene. Han skaffet både prestene og biskopene inntekter ved å gi kirken gaver, og vanligst var det at han gav kirken jord. I de første tiårene kom mange sogneprester fra England og Tysk­ land, og de giftet seg med norske kvinner. Seinere ble sogne­ prestene rekruttert fra lokalsamfunnet. Etter hvert skjerpet kir­ kelederne kravet om sølibat, men det var likevel vanlig at pres­ tene levde sammen med kvinner i samboerforhold helt fram til reformasjonen i 1537, da sølibatet ble opphevet. Bøndene bygde kirker i bygdesentrene, og de vedlikeholdt dem. De betalte lønn til prestene, og de hadde også innflytelse når prester skulle tilsettes. Slik ble den norske kirken i hundre­ året etter Olav Haraldssons fall ikke bare en kongekirke, men også en folkekirke.

Harald Hardråde - den siste vikingkongen I 1045 kom Olav den helliges halvbror, Harald Hardråde, hjem til Norge. Som 15-åring hadde han kjempet på Stiklestad, og etter nederlaget flyktet han gjennom Sverige og Gardarike til Konstantinopel. Der gikk han i tjeneste hos den bysantinske kei­ seren, som hadde en livgarde av krigere fra Norden. Harald kjempet på Sicilia og i Bulgaria, og han ble en av lederne i gar­ den. Samtidig samlet han store skatter som han brakte med til Norge. Han presset nevøen sin kong Magnus til å la seg bli samkonge med ham i 1046, og da Magnus døde året etter, ble han enekonge. Da Harald vendte hjem, stod Norge i en helt annen situasjon enn da han flyktet fra Stiklestad i 1030. Knut den mektige var død, og etterfølgeren hans på den danske tronen, Hardeknut, lå i stadig strid med kong Magnus i Norge. Begge hadde ambisjo­ ner om å erobre hverandres rike. Men Hardeknut hadde et mål

TROSSKIFTET I NORDEN Munken Ansgar (801-865) blir kalt Nordens apostel. Han ble erkebiskop i Hamburg-Bremen og skulle virke som misjonær blant dan­ sker og svensker. Han lot reise en kirke i Birka, en i Hedeby og en i Ribe. Men selv om Danmark og Sverige fikk de første kirkene allerede på 800-tallet, var det først da kong­ ene så det som fordelaktig å gå over til den nye troen, at det kom fart i kristningen. På Jylland i Danmark reiste kong Harald Blåtann den berømte Jelling-steinen i 960årene. Steinen har denne runeinnskriften: «Kong Harald lot gjøre dette minnesmerke etter sin far Gorm og sin mor Tyra, den Harald som vant hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.» I Sverige, utenfor Birka, tok det lengre tid før kristendommen slo rot. Det hedenske kultsenteret i Uppsala stod sterkt, og først utpå 1100-tallet seiret den nye religionen. I Finland vant kristendommen langsomt fram på 1000- og 1100-tallet. Svenskekongen Erik den hellige førte et korstog mot Turku i slutten av 1150-årene. Da ble finnene i disse områdene tvangsdøpt, og i 1209 ble bispesetet i Turku opprettet. Slik ble Finland gradvis lagt under Sverige. Utviklingen på Island var særegen. Kildene forteller at Alltinget drøftet religionsspørsmålet i år 1000. På Alltinget møtte både hedenske og kristne menn, og hedningene var i flertall. Den hedenske lovsigemannen, som ledet møtet, mente det var uheldig med to religioner. Det ville skape splittelse. Dermed vedtok Alltinget kristendommen som eneste religion, men det skulle være tillatt å blote og spise hestekjøtt i hemmelighet. Det er ikke usannsynlig at kong Olav Tryggvasons trussel om å herje Island hvis innbyggerne ikke gikk over til kristendommen, kan ha hatt betydning for hvordan tingmennene stemte.

Bildet i rammen viser en kopi av Jelling-steinen.

som var mer interessant enn Norge; han ville bli konge også i England. For å få ryggen fri sluttet han fred med Magnus. De to kongene ble til og med enige om at hvis en av dem døde sønneløs, skulle den andre arve riket. Dermed ble Magnus også konge over Danmark da Hardeknut døde i 1042. Kong Magnus oppholdt seg mye i Danmark i årene som fulgte, og han forsvarte landet mot ytre fiender; han slo det slaviske folket venderne på Lyrskogshede i Sønderjylland i 1043. Han måtte også verge seg mot indre opprør. Men alt i 1047 døde Magnus. Enkelte historikere hevder at han døde på sotteseng, mens andre mener at han snublet i landgangen til skipet sitt slik at han falt i sjøen og druknet.

VIKINGTIDEN

67

Jomfru Maria med Jesusbarnet, skulptur fra Hedalen stavkirke i Valdres, 1200-årene. Maria har krone og et forfinet ansikt; hun er «himmeldronningen». Skulp­ turen er nå på Historisk museum i Oslo.

Utsnitt av den berømte portalen fra Urnes stavkirke i Luster kommune. Utskjæringene er datert til andre halvdel av 1000tallet, og de har gitt navn til Urnes-stilen. Karakteristisk for denne stilarten er dyr i kamp med kroppene tett sammenslynget. Urnes stavkirke står på UNESCOs liste over verdens mest bevaringsverdige bygninger og steder.

Etter kong Harald Hardrådesfall ved Stamford bru i 1066, gjorde hertug Vilhelm av Normandie krav på den engelske tronen. Den 14. oktober samme året drepte han den engelske kongen Harald Godvinsson i slaget ved Hastings, og han fikk tilnavnet Erobreren. Bildet viser et utsnitt av det 70 meter lange Bayeux-teppet som ble brodert til minne om hertugens seier. Harald Godvinsson er han som blir ridd ned midt på bildet.

Hvordan skaffer vi oss kunnskap om fortiden? Vi er alle omgitt av levninger fra fortiden. Historikere bruker lev­ ninger som kilder for å finne svar på sine spørsmål (problemstil­ linger). En kilde kan være alt fra konkrete gjenstander som red­ skaper, bygninger, mynter, bøker, innskrifter, brev og aviser til muntlige fortellinger, stedsnavn, sedvane og språk. Alle kilder er levninger fra fortiden. Det er vanlig å skille mellom «stumme» og «talende» kilder. En stum kilde kan for eksempel være ei steinøks, et sverd, ei hustuft eller en hode­ skalle. De er rester etter eller resultater av virkeligheten slik den var, og stumme kilder kan bare utnyttes som levninger. En talende kilde - skriftlig kilde, film, båndopptak, bilde, kunstverk - kan derimot utnyttes både som levning og som beretning. La

69

VIKINGTIDEN

Harald Hardråde var enekonge nå, men han klarte ikke å gjenerobre Danmark etter nevøens død. Da den engelske tronen ble ledig i 1066, gjorde han arvekrav på landet. Om høsten gikk han i land i Northumbria med hæren sin, men en pil i strupen gav ham banesår ved Stamford Bridge utenfor York. Den siste norske vikingkongen var borte.

VIKINGTIDEN

70

oss bruke Snorres kongesagaer som eksempel. Snorre Sturlason (1178/79-1241) skrev de norske kongenes sagaer til og med Magnus Erlingsson (1177). I Harald Hårfagres saga forteller han om hvordan Norge ble samlet til ett rike. Hvis vi skal utnytte denne sagaen som levning, er vi interessert i det kilden kan avsløre om opphavsmannen og den tiden han levde i. Hvis vi derimot skal utnytte Harald Hårfagres saga som beretning, er vi opptatt av det den forteller om, nemlig rikssamlingen på 800-900-tallet. Les mer om sagaenes kildeverdi i rammeteksten på side 85. Når historikeren står overfor en kilde, må han vurdere den kritisk. Et viktig punkt er dateringen. Kilden må plasseres så nøy­ aktig som mulig i tid. Videre må vi slå fast om kilden er falsk eller ekte. Deretter må vi rette søkelyset mot kildens opprinnelige funk­ sjon. Hvilket formål tjente den? Forsøkte den å tilsløre virkelig­ heten? Er viktige opplysninger bevisst utelatt? Som regel foretrekker vi samtidige kilder framfor seinere når vi arbeider med talende kilder. Det er også viktig å skille mellom førstehåndsberetning og andrehåndsberetning. En førstehåndsberetning gir opplysninger fra et vitne som selv har observert eller deltatt i det vedkommende beretter om. Andrehåndsberetningen gjengir kunnskap som kildens opphavsmann har fra

andre. Når vi står overfor en kilde, er det nødvendig å bestemme om den gir opplysninger om virkeligheten slik den egentlig var, eller om den gir uttrykk for ønsker og krav om hvordan noe burde være (normativ kilde). En lovtekst er en normativ kilde. Lovgiveren ønsker at noe skal være slik eller slik. For eksempel het det i Gulatings kristenrett: «Vi skal gi en trell fri hvert år.» Men vi kan ikke vite om lovteksten ble fulgt i praksis. Normative kilder kan altså bare utnyttes som histo­ riske levninger. All historieskriving er tolk­ ninger av fortiden, og den som skriver, er alltid preget av den tiden han selv lever i og av per­ sonlige erfaringer og holdninger. Et hovedkrav er likevel størst mulig objektivitet. En historiker skal presentere en sak eller en per­ son fra flere sider.

Snorre Sturlason. Tegning av Christian Krohg.

VIKINGTIDEN

Ny skipsteknologi

800

£

1ARIKETID

Jordmangel

Utvandring til Vesterhavsøyene

Bygdeting

Landnåm på Island

Harald Hårfagre

Årmenn 900

Rollo fransk hertug

911

5 1

Lagting og leidang

1000

Dansk nordsjøvelde

Stiklestad

1030

Olav den hellige

Stamford bru

1066

KRISTNING

Grønland og Vinland

z o

SAMMENDRAG I vikingtiden (ca. 800-1066) blir tilfanget av skriftlige kilder såpass stort at perioden innleder historisk tid i Norden. Nå ble Norden et ekspansivt område som ble preget av at mange drog ut på tokter til fjerne strøk. Disse menneskene ble kalt vikinger. De både røvet og plyndret, men de drev også frede­ lig handel, bygde byer, koloniserte store områder og grunnla nye riker. Vikingferdene ble ledet av høvdinger som rådde over pro­ fesjonelle krigerfølger med effektive våpen og en krigersk tro. Når mennene var hjemmefra, gjorde kvinnene tradisjonelt mannsarbeid og styrte gårdene. På handelsferder gikk viking­ ene sammen om å skaffe skip, utrustning, varer og mannskap. Handelen gikk godt, for det var stor etterspørsel etter nor­ diske varer som pelsverk, hvalrosstenner og jern, og det var fordelaktig for varebyttet at handelsruter mellom Vest-Europa og Midtøsten gikk gjennom Norden, der Birka, Hedeby og Skiringssal var de viktigste handelsplassene. Vikingene var dyktige sjøfolk med gode skip for havseilas og elvetransport. Det var lett å skaffe mannskap, for sterk befolkningsvekst hadde ført til at mange var villige til å reise ut for å finne nytt jordbruksland. Lensoppløsning og indre stridigheter ute i Europa gjorde ekspansjonen lettere. Svenskene drog gjerne østover langs de russiske elvene, mens danskene var i flertall på toktene til Frankerriket og England. Nordmennene seilte helst til øyene i Atlanterhavet. I siste halvdel av vikingtiden oppstod det tre nye riker i Norden: Danmark, Norge og Sverige. Harald Hårfagre var Norges første rikskonge. Han vant en avgjørende seier i Hafrs­ fjord omkring år 870. Haralds etterfølgere bygde ut konge­ makten i stadig strid med danske konger og de mektige lade­ jarlene i Trøndelag. Det ble opprettet regionale lagting og en ny sjøforsvarsordning, leidangen, og kongene utnevnte egne lokale styringsmenn. Både Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson møtte hard motstand da de prøvde å kristne landet. Etter slaget på Stiklestad ble Olav Haraldsson opphøyd til helgen. Dette styrket både kirken og kongedømmet, og grad­ vis vant den nye troen fram. Kirken ble ledet av kongen, men den var også en folkekirke. Vi regner vikingtiden som avsluttet med Harald Hardrådes fall i 1066 da han forsøkte å erobre England.

VIKINGTIDEN

71

VIKTINGTIDEN

REPETISJONSOPPGAVER

1 Hvilke kilder gir kunnskaper om vikingtiden? 2 Forklar innholdet i ordet viking. 3 Nevn de hjemlige forutsetningene for vikingferdene. 4 Hvilke forhold utenfor Norden fikk betydning for vikingekspansjonen? 5 Finn karakteristiske trekk ved viking­ ferdene mot nord, øst og vest. 6 Finn årsaker til at Sverige og Danmark ble samlet til egne riker. 7 Hvordan skaffet Harald Hårfagre seg kontroll over landet? 8 Forklar begrepene lagting, leidang, årmann, veitsle, lendmann. 9 Hvilken betydning fikk det at Olav Haraldsson ble opphøyd til helgen? 10 Hva vil det si at kirken var en kongekirke og en folkekirke? 11 Hvorfor er det rimelig å kalle Harald Hardråde en vikingkonge?

ARBEIDSOPPGAVER

1 Finn opplysninger om vikingenes syn på døden og dødsrikene. Slå for eksem­ pel opp på side 83-84 i boken Mennes­ ker og makter i vikingenes verden, Universitetsforlaget 1994. 2 Hvilke stedsnavn i det fylket du bor i, kan fortelle om hedensk gudsdyrking? 3 Slå opp i et leksikon og finn ut om opp­ havet til navnene på ukedagene. Hvordan er noen av dem knyttet til de norrøne gudene?

FORDYPNING ________________________

togene sluttet. Andre årsaker kan ha vært at kirken motarbeidet trellehold og at det på 1100- og 1200-tallet var billigere å leie arbeidsfolk enn å holde treller. En trell var et annet menneskes eien­ dom. Kildene nedenfor forteller om ulike sider ved trelleholdet i Norden. Hvilke funksjoner hadde trellene i vikingsamfunnet, og hvilken rettsstilling hadde de?

Kilde 1: Brev til Lindisfame kloster Etter angrepet på Lindisfarne i 793 sendte presten Alkuin ved Karl den stores hoff et brev til klosteret for å trøste munkene:

«Hedningene har besudlet de hellige ting som var viet til Gud, utgytt hellige menns blod omkring alteret, lagt huset som vi knytter vår fortrøstning til, øde, og i Guds tempel trampet på de hellige menns legemer, som om det var søppel på gaten (...). Når vår herre kong Karl vender hjem etter (...) å ha undertvunget fiendene, har vi til hensikt med Guds hjelp å møte ham. Hvis vi da kan få i stand noe til fordel for Dem, hellige bror, enten det dreier seg om guttene som ble ført bort i fangenskap av hed­ ningene, eller andre vanskeligheter dere måtte ha, vil vi med omhu sørge for at det settes ut i livet.»

Kilde 2: Ulster-bøkene (Irland) 821. «Byen Etar blir plyndret av hed­ ninger. Et stort antall kvinner ble tatt med derfra.» Kilde 3: Ibn Rustah: Boken om de kostelige prydelser (ca. 950) Ibn Rustah var en arabisk astronom og geograf. I sitt verk omtaler han rusfolket og sier blant annet:

Tema: Trellehold i Norden Trellehold (slavehold) var utbredt i Norden i vikingtiden, men det ble avviklet i århundrene som fulgte. En årsak var at tilgangen på treller ble mindre da viking­

«De herjer mye blant slaviske stammer, og de bruker skip for å komme til dem. De tar dem til fange og fører dem til Hazaran og Bulgar (byer ved Volga) og selger dem der.»

«(...) i den grad er de svikefulle overfor hverandre, at så snart en har fanget sin neste, selger han ham uten barmhjertig­ het som trell til en venn eller fremmed. Danene har også mye annet i sine lover og skikker som strider mot det som er rett og rimelig, men jeg har ikke funnet det formålstjenlig å omtale noe annet enn det, at kvinnene straks blir solgt hvis de har drevet med utukt. Men hvis mennene blir anklaget for majestetsforbrytelse eller grepet i en annen for­ brytelse, vil de heller bli halshogd enn pisket. De har ikke noen annen straff enn øks og trelldom.»

Kilde 5: Rigstula Dette eddadiktet skildrer guden Rigs (Heimdalls) vandring på jorda. Han besøker trellens, bondens og jarlens slekt. 7 Barn fikk Edda det østes med vatn, svart i huden, fikk hete trell.

9 Han gikk til arbeid med alle krefter, basttau bandt han, gjorde bører, kvist bar han heim hele dagen.

10 Der kom til gards gjengelbeina, med søle på føttene, solbrente armer, kroket nese, kaltes Tir. 11 Satte seg makelig midt på benken, sønnen i huset satt hos henne; de snakket og hvisket, redde seng, Trell og Tir, etter tunge dager.

12 Barn fikk de, bygde og trivdes, Reim og Klegge kaltes de, tror jeg, Klurr og Fjøsne, Fulne, Kjefse, Drumb, Digralde, Drott og Hosve, Lut og Leggjalde, laget gjerder, gjødslet åkrer, alte opp svin, gjette geiter, og grov torv. 13 Døtrene deres het Drumba og Kumba, Økkvinkalva, og Arinnevja, Ysja og Ambått, Eikepluggen, Totrughypja og Tranebeina. Fra dem kommer alle trelleætter. Oversatt av Ludvig Holm Olsen

Navnene på trellene kan oversettes slik: Reim: skrikhals, bråkebøtte Klegge: hestebrems

73

VIKTINGTIDEN

Kilde 4: Adam av Bremen: De hamburgske erkebiskopers historie Dette verket er en sentral kilde til Nordens historie på 900- og 1000-tallet. Adam av Bremen (1040-85) var knyttet til en kloster­ skole. Han forteller erkebiskopenes histo­ rie, men gir også Norden bred plass, fordi dette området var en viktig misjonsmark. Han bygger delvis på skriftlige kilder og muntlige overleveringer, men han reiste visstnok også selv gjennom Danmark.

VIKTINGTIDEN

74

Klurr: Bølle Fjøsne: fjøsnisse Fulne: styggen Kjefse: horebukk Drumb: klossmajor Digralde: tjukken Drott: lathans Hosve: gråbein Lut: krokrygg Leggjalde: gjerdebygger Kumba: klosse Økkvinkalva: tjukkbeinet Arinnevja: askepott Ysja: skravlebøtte Ambått: trellkvinne Eikepluggen: vaskekjerring Totrughypja: filletøs Tranebeina: fyrstikkbein Kilde 6: Fra Gulatingsloven Gulating var lagtinget for hele det sørvest­ lige Norge, fra Sunnmøre til og med Agder. Gulatingsloven er rettsreglene for dette området før 1274. Da ble denne loven innarbeidet i landsloven. Gulatingsloven ble antakelig skrevet ned omkring år 1100, og de eldste bevarte håndskriftene går til­ bake til 1100-tallet. Allerede i 930 ser det ut til at loven ble brukt som mønster for lov­ givningen på Island. Utdragene nedenfor inneholder bestemmelser om trellene.

Om flokkdrap «Det heiter flokk når fem menn er saman, i det minste. No går fem menn på vegen, og ein av dei blir mannsbane der og drep ein av dei han reiser saman med. Da er den mannsbane som står aleine med si utsegn. Er ein træl med dei på ferda, da er han mannsbane om dei andre vil skulda han for det.» Om fri mann og træl stel saman «No gjer dei tjuveri saman, fri mann og træl, da er det den frie som er tjuven; men trælen skal ikkje bli tjuv for sin del (...).»

Om pilskurd «Men alle dei menn som pila kjem til, har da fem dagar frist til å møte attmed skipet. Men om nokon blir sitjande i ro, da er han utlæg [fredlaus], for da skal både tegn og træl fare (...). No møter dei ein hær og det blir strid, og blir ein træl mannsbane, da er han fri enda han før var træl.»

Kilde 7: Ibn Fadldns beskrivelse av rusfolket ved Volga ca. 920 Ibn Fadlån var en lærd araber som deltok i en sendeferd fra kalifen i Bagdad til Bulgar ved Volga. Her traff han nordiske handels­ folk som kom med varene sine nedover Volga. «Da nå den mann, som jeg ovenfor har nevnt, var død, sa de til hans trellkvin­ ner: «Hvem av dere vil dø sammen med ham?» En av dem svarte: «Jeg.» Da fikk to andre trellkvinner i oppdrag å vokte henne, hvor hun stod og gikk (...). Og så gikk de med henne bort mot skipet. Hun tok da av seg to armringer som hun hadde på seg, og gav dem til den gamle kona som de kalte dødsengelen, og som var den som skulle drepe henne. Så tok hun av seg to ankelringer som hun hadde på seg, og gav dem til døtre av den kvinnen de kalte dødsengelen. Så førte de henne opp til skipet, men lot henne ikke komme inn i teltet. Så kom mennene og hadde med seg skjold og trestaver, og rakte henne et beger med nabid. Hun sang over det, og drakk det ut. Da gikk seks mann inn i teltet, og de tok henne etter tur alle sammen. Så la de henne ved siden av hennes døde herre. To tok beina hennes, og to tok hendene. Og den kona de kalte døds­ engelen, la et rep rundt halsen på henne, knyttet med endene til motsatte sider, og rakte endene til to menn for at de skulle trekke i det. Så gikk hun fram med en liten dolk med bredt blad, og

«Det er skikk hos kongen over rus at det sammen med ham i borgen er fire hundre mann av heltene i hans følge og av hans mest pålitelige menn. De dør sammen med ham og lar seg drepe for ham. Hver av disse menn har en trell­ kvinne som varter ham opp, vasker hans hode, og setter fram for ham hva han skal spise og drikke. Han har en annen trellkvinne som han ligger med. Disse fire hundre sitter under [neden­ for] hans trone, og denne tronen er stor og prydet med kostbare edelsteiner. Sammen med ham på tronen sitter førti vakre trellkvinner som er bestemt for hans seng. Ofte tar han en av dem i nærvær av sine våpenfeller, dem vi har omtalt.» Johannes Brønsted: Vikingene, Gyldendal 1961

Kilde 8: Snorre: Olav den helliges saga, kapittel 23 «Erling hadde alltid 30 treller hjemme hos seg omframt andre tjenestefolk. Han gav trellene sine faste dagsverk og fri etterpå, og gav hver som ville det, lov til å arbeide for seg selv i kveld­ ingen og om natten; han gav dem åker­ land til å så korn på, og det de høstet, ble deres eiendom. Så satte han verdi

på hver av dem og satte løsepenger, og det var mange som løste seg ut alt det første eller andre året, og alle de som dugde til noe, løste seg på tre år. For pengene kjøpte Erling seg nye tjeneste­ folk, og av løysingene sine (de som hadde kjøpt seg fri) sendte han noen på sildefiske og noen i andre næringer; noen ryddet skoger og bygde der. Alle hjalp han til framgang på et vis.»

Oppgaver 1 Hvordan ble folk gjort til treller? 2 Hvem ble gjort til treller? Forklar hvor­ for spesielle grupper var mer utsatt enn andre. 3 Hvilke arbeidsoppgaver hadde trel­ lene? Bruk alle kildene. 4 Hva forteller trellebarnas navn om trellenes status i samfunnet? 5 Hva forteller bestemmelsen om flokkdrap om trellenes rettsstilling? 6 Hvorfor betraktes ikke en trell som tyv når han stjeler sammen med en fri mann? 7 Hva skjedde med en trell dersom han greide å drepe en fiende i kamp? 8 Hvorfor er Ibn Fadlåns beretning en spesielt verdifull kilde? 9 Drøft hvorfor trellkvinnen i Ibn Fadlåns beretning måtte dø. 10 Hvilke motiver kan Erling ha hatt for å frigi treller? 11 Hvordan kan kildene ovenfor utnyttes som levninger og/eller beretninger?

75

VIKTINGTIDEN

gav seg til å stikke den inn og trekke den ut mellom ribbeina på piken, og de to mennene kvalte henne med repet så hun døde.»

I europeisk historie omfatter middelalderen perioden fra ca. 500 til 1500 e.Kr., og man deler den i tidlig middelalder (500-1000), høymiddelalder (1000-1300) og seinmiddelalder (1300-1500). I Norge o regner vi middelalderen fra ca. 1050 til 1537. Årsaken til at vi set­ ter skillet mellom vikingtiden og middelalderen midt på 1000tallet, er tre store begivenheter: Olav Haraldssons død i 1030, kristningen av landet og Harald Hardrådes mislykkede forsøk på å erobre England i 1066. Tiden fra 1150 til begynnelsen av 1300-tallet er det vanlig å kalle høymiddelalderen, mens seinmid­ delalderen enten blir regnet fra 1319, da Norge og Sverige fikk fel­ les konge, eller fra 1349-50, da svartedauden rammet landet. Med reformasjonen i 1537 regnes middelalderen som avsluttet.

Fred og vekst 1066-1130

Heddal kirke er en av de om lag 800 trekirkene som ble reist i middelalderen. Den ble bygd ca. 1250 og er den største stavkirken i Norge.

Harald Hardråde var konge i 19 år, og fortellingen om ham omfatter drøyt 50 sider i Snorres kongesagaer. Sønnen hans, Olav, fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Han styrte i hele 26 år, fra han ble hyllet året etter farens fall og til han døde i 1093, men Olav Kyrres saga er bare på to og en halv side! Snor­ res vektlegging sier noe om tidsskiftet rundt midten av 1000-tallet. Harald Hardrådes dramatiske liv ble husket og fikk stor plass. Olav Kyrre, derimot, innledet en lang fredsperiode, og Snorre kjente nok få dramatiske beretninger om denne kongen. Det betyr likevel ikke at hans regjeringstid var mindre viktig. Hva forteller egentlig Olav Kyrres saga om kongedømmet og samfunnsforholdene? Olav var en fager og storvokst mann, og hirden hans var større enn den kongene før ham hadde hatt. Snorre forteller også at kjøpstedene vokste sterkt, og at kjøpmenn fra mange land seilte dit, og han gir kongen æren for å ha grunnlagt Bergen. Olav var også en flittig kirkebygger som lot reise steinkirker både i Bergen og i Nidaros, og i den sistnevnte ble Olav den hel­ liges skrin satt på alteret. Sagaen forteller til slutt om flere undere som skjedde ved helgenkongens kiste etter at kirken var innviet, og Snorre gir Olav Kyrre denne attesten: «Han var en særlig vennsæl konge, og Norge hadde steget mye i rikdom og glans i hans styretid.» Sagaen understreker altså at andre halvdel av 1000-tallet var en fredelig veksttid for landet, og nå ble kongens og kirkens organisasjon bygd ut. Det skal ha vært i Olav Kyrfes tid at landskapslovene ble skrevet ned for første gang. I det aller meste av regjeringstiden var Olav konge alene fordi han ikke hadde brø­ dre som krevde kongsmakt.

77

MIDDELALDEREN

78

Borgerkrigstiden 1130-1217 Borgerkrigene begynner

I 1120-årene styrte Olav Kyrres sønnesønn Sigurd Jorsalfare i Norge. Tidligere hadde han styrt sammen med de to brødrene sine i et samkongedømme, men etter at de døde, var han konge alene. Tidlig på 1100-tallet hadde Sigurd vært på korstog til Det hellige land, mens brødrene hans satt hjemme i Norge, og det var det korstoget som gav ham tilnavnet Jorsalfare (av jorsalir, norrønt navn på Jeru­ salem). Men under den rolige overflaten lurte det konflikter, og da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, var det slutt på freden (se ramme). Snart krevde flere kongsemner makten i Norge, og det innledet den perioden som har fått navnet borgerkrigstiden, og som kom til å vare i nesten hundre år. La oss se nærmere på bakgrunnen for disse konfliktene. I Norge var det slik at alle kongssønner, ektefødte og uektefødte, hadde rett til kongedømmet. Når faren var død, kunne et kongsemne sammenkalle til lokale valgting rundt om i landet. Der la han fram vitnemål om at han var kongssønn, og han gav et kongsløfte om å styre etter lov og rett. Hvis tingfolket godtok vitnemålet og løftet, tok de ham til konge. Når de var stilt over­ for kongsemnets væpnede hird, gjorde de klokt i det. I 1140- og 1150-årene var det stadig nye kongssønner som krevde å bli tatt til konge, og slikt skapte ufred. Men det var flere parter i striden enn tronkreverne. Kongs­ emnene var ofte bare barn, og bak dem stod grupper av stor­ menn som hadde sine egne interesser å ta vare på, og de brukte uten å nøle kongsemnene som sine redskaper. Mange av dem var kongens lendmenn som fikk jord og andeler i bøtene av kon­ gen. Derfor er det mulig å se kamp om ressurser som en av driv­ kreftene bak borgerkrigene, for stormenn kom til å stå mot stor­ menn og landsdel mot landsdel i borgerkrigstiden. Norge var ennå ikke en politisk enhet. Likevel er det galt å legge for mye i begrepet «borgerkrigs-

Flere eddadikt forteller om den germanske sagnhelten Sigurd Fåvnesbane som drepte dragen Fåvne. Portalen i Hylestad stav­ kirke i Valle i Setesdal fra ca. 1200 har flere motiver fra sagnet. Her smir Sigurd og stefaren Regin sverdet.

Kirken under borgerkrigene

Det var kongen som hadde innført kristendommen i Norge, og han hadde stor innflytelse over kirken. Men på slutten av 1000tallet oppstod det en reformbevegelse som ville frigjøre kirken fra verdslig overherredømme. Paven i Roma var drivkraften bak denne politikken. Også til Norge nådde kravet om libertas ecclesiae - kirkens frihet. Med utgangspunkt i klosteret Cluny i Burgund i Frankrike vokste det fram en bevegelse som hevdet at den verdslige makt verken klarte å ta vare på kirkens interesser

KAMP OM KONGSMAKT Da kong Sigurd Jorsalfare døde i 1130, ble sønnen Magnus tatt til konge. Men alt før Sigurd døde, var det kommet en mann til Norge som påstod at han var bror til Sigurd, og han krevde å bli konge. Denne man­ nen het Gilchrist og kom fra Irland, men i Norge kalte han seg Harald Gille. For å bevise at han var sønn av Sigurds far, kong Magnus Berr­ føtt, gikk han etter tidens skikk over sju glødende plogjern, og sagaen forteller at føttene var uskadde tre dager seinere. Sigurd godtok gudsdommen, men Harald Gille måtte love ikke å la seg hylle som konge før Sigurd selv og Magnus var døde. Dette var et uvanlig vil­ kår, og mange syntes nok det var urettferdig. Harald Gille hadde tross alt bevist at han var kongssønn, og da hadde han rett til samkongedømme. Det skulle også vise seg at avtalen var lite verdt, for kort tid etter Sigurds død brøt det ut strid mellom Harald og Magnus. Sagaen forteller at Magnus var gjerrig, mens Harald var lystig og elskverdig. Derfor fikk Harald tilhengere, og han fikk støtte på Opplandene og i Viken. Magnus var sterkest på Vest­ landet. Kampen endte med at Harald fanget, blindet og kastrerte Magnus og hogg av ham den ene foten. Deretter ble Magnus Blinde, som han nå ble kalt, plassert i Nidarholm kloster. Harald Gille var likevel ikke trygg. Året etter ble han myrdet av en ny tronkrever, Sigurd Slembe, mens han sov hos en av frillene sine.

79

MIDDELALDEREN

tid»; i lange perioder var det fred, og folketallet økte sterkt. Stri­ den stod først og fremst mellom kongsemnene og deres følge av profesjonelle krigere. Det var bare i de to siste tiårene av 1100tallet at bredere lag av befolkningen ble berørt av krigene. Da hendte det at flere tusen bønder og bymenn måtte være med i leidangstyrkene. Også bondefamiliene fikk føle ufredstidene når udisiplinerte krigerflokker drog gjennom bygdene og krevde mat og husly.

MIDDELALDEREN

80

eller å skape fred i samfunnet. Reformbevegel­ sen krevde at kirken skulle ha selvstendig øko­ nomi og frie bispevalg, og at egne kirkelige dom­ stoler skulle dømme etter kirkeretten uten inn­ blanding fra kongen. Pavens utsendinger be­ søkte kirkeprovinsene rundt om i Europa for å fremme disse synspunktene. I 1152-53 fikk Norge sin egen erkebiskop med sete i Nidaros. Det var paven som tok initi­ ativet til å gjøre Norge til egen kirkeprovins, og erkebiskopen fikk hele ti bispedømmer under seg. For kongemakten var en norsk kirkeprovins en fordel. Den kunne virke samlende på riket og styrke kongemakten, særlig på øyene i vest. En kardinal fra Roma kom til Norge som pavens sendemann. Han viet biskop Jon Birgersson og gav ham palliet, et ullbånd med kors som var erkebiskopenes verdighetstegn. Til stede var tre samkonger, alle biskopene, lendmennene, hirdmenn og 12 bønder fra hvert bispedømme, og representanter for dem forhandlet med kardina­ len. Hva fikk kirken ut av nyordningen? At det nå ble opprettet et eget norsk erkebispedømme, betydde at den norske kirken fikk egen erkebiskop og dermed egen leder. Tiden var inne for å løsrive kirken fra kongens over­ herredømme og bygge opp en egen kirkemakt. I denne forbindelsen var opprettelsen av domkapitlene viktig. De bestod av framstående prester som skulle være biskopens rådgivere og velge ny biskop når den gamle døde. Nordmennene gikk med på å betale en avgift som het Peterspenning, til paven, og det var nå tienden for alvor fikk gjennomslag. Kirken i Norge fikk rett til en tidel av alt korn og en del andre varer som ble produsert, og dette var den stør­ ste skatten i landet. Dessuten ble det tillatt å gi mer jordegods til kirken. Kirken var på vei mot et omfattende selvstyre. På samme tid svekket borgerkrigene kongedømmet, noe som gav kirken god anledning til å bygge ut sin egen makt, særlig under erkebiskop Øystein Erlendsson (1161-88). Det begynte med at Øystein gikk i forbund med den mektige Erling Skakke (1115-79) fra Sunnhord­ land. Han hadde fått tilnavnet fordi han hadde fått et hogg i hal­ sen under bordingen av et muslimsk skip utenfor Sardinia da han var på korstog, og hans ry som høvding ble ikke mindre av det.

På øya Selje i Sogn og Fjord­ ane ligger ruinene av et benediktinerkloster som ble bygd rundt midten av H00tallet. Ifølge sagnet skal den irske kongsdatteren Sunniva ha søkt tilflukt der på 900-tallet for å unnslippe en hedensk frier. Hun ble sein­ ere helgen. Finn ut mer om St. Sunniva.

Erling Skakke var gift med datte­ ren til kong Sigurd Jorsalfare. Med henne hadde han sønnen Magnus. Erling var leder for et kongeløst parti, og hans mål var å få gjort Magnus til konge selv om han ikke var kongssønn. Til det trengte han kirkens støtte. Erkebi­ skop Øystein grep sjansen til å fremme kirkens sak, og han alli­ erte seg med Erling Skakke og Magnus. Særlig godt likte han at Magnus var ektefødt. De fleste tronkreverne i borgerkrigstiden var nemlig født utenfor ekteskap. Erling Skakke handlet raskt. Han slo ned motstanderne og fikk støtte fra alle landsdelene unntatt Trøndelag. Erkebiskop Øystein kronet og salvet den sjuårige Magnus Erlingsson til konge i Bergen i 1163. Det var den første kongekroningen i Norden. Hand­ lingen gav Magnus Erlingssons kongedømme kirkens velsignelse, og Magnus ble kalt konge av Guds nåde og Herrens salvede. Slik ble den svake kongsretten styrket med bånd direkte til Gud. Til stede under den høytidelige seremonien var en utsending fra paven, prester og biskoper, stormennene og hirden. En ny tronfølgelov ble vedtatt samtidig. Den nye tronfølgeordningen gikk ut på at Norge bare skulle ha én konge, og samkongedømme skulle være forbudt. Når en ny konge skulle kåres, skulle biskopene, hirdmennene og 12 utvalgte bønder fra hvert av de fem bispedømmene i landet komme sammen til et riksmøte. De 60 bøndene skulle velge ny konge. Den eldste ektefødte sønnen av den gamle kongen skulle ha fortrinnsrett. Biskopene skulle ha vetorett hvis de mente at den valgte ikke var skikket til å styre landet. Slik skaffet kirken seg makt til å avgjøre hvem som skulle være konge i Norge. Endelig måtte lille kong Magnus avlegge troskapsed til paven, og han lovet å styre Norge etter Guds og landets lover. I

81

MIDDELALDEREN

Kong Magnus Erlingsson

MIDDELALDEREN

82

tillegg lovet han å respektere alt det kirken hadde oppnådd i 1152-53, og han gav kirken enda flere økonomiske fordeler. Både Erling Skakke og erkebiskop Øy­ stein fikk det slik de ville. Det var Erling Skakke som hadde makten i Norge nå. Han bygde ut leidangen, styrket hir­ den og begynte å innsette syslemenn. De var kongens represen­ tanter i bondesamfunnet, og litt etter litt overtok de lendmennenes og årmennenes rolle. Men Erling og Magnus var ikke trygge. I Trøndelag var det motstand mot det nye styret, og på Østlandet støttet opprørsflokker stadig nye kongsemner som Erling Skakke måtte slå ned. En av disse flokkene fikk en ny leder i 1177. Han het Sverre og sa han var kongssønn.

Kong Sverre Sverre kom fra Færøyene, og han var utdannet prest. Det er mulig at Sverre selv trodde at han var kongssønn, men det er lite sannsynlig at han var det. Historikere har vist at han snakket usant, blant annet løy han om alderen sin. Men han var rikt bega­ vet og hadde en sterk personlighet, og det at kongsemner løy om opphavet sitt, forekom både før og etter Sverre. Heller ikke Mag­ nus Erlingsson var kongssønn, og det var derfor faren la så stor vekt på kirkens støtte. Sverre lot påbegynne sin egen saga mens han levde (se ramme), og i den forsøkte han å bygge opp en egen ideologi mot Magnus Erlingsson: I en drøm åpenbarer St. Olav seg for ham og kårer ham til sin stridsmann. Og på tross av den makten Erling Skakke og kong Magnus hadde, klarte Sverre å vinne striden. 11179 falt Erling i kamp mot Sverres menn i slaget på åkeren Kalvskinnet utenfor Nidaros, og fem år seinere mistet kong Magnus livet i sjøslaget ved Fimreite i Sogn. Birkebeinerne het den opprørsflokken Sverre ble fører for. De var fattige, og navnet birkebeiner var ment som spott og siktet til det dårlige fottøyet deres, som var laget av bjørkenever. Sagaen sier at de var ca. 70 mann da Sverre kom til dem. Mange av dem fikk pussige tilnavn som viser at de satte pris på det de kunne vinne. Karl Kjøttlår, Helge Byggvom og Einar Smørbak er

Kroningen av Magnus Erlingsson i Bergen i 1163. Tegning av Erik Werenskiold i Snorres kongesagaer.

83

MIDDELALDEREN

eksempler på det. «De var harde og våpendjerve menn, ikke lite villstyrige; de for voldsomt og rasende fram når de mente de hadde stor styrke,» forteller Snorre i Magnus Erlingssons saga. Birkebeinerne ble kjernen i den hæren Sverre bygde opp, og flere kom til. Snart fikk han støtte fra Erling Skakkes gamle mot­ standere i Trøndelag, og i de områdene han vant kontroll over, satte han inn birkebeinere som syslemenn. Vanlige folk brydde seg nok lite om hvem som var konge, bare han kunne gi dem fred, og de støttet den sterkeste. Men for å få kontroll over byg­ dene gikk Sverre ofte hardt fram. Om kongens metoder i Sogn­ dal forteller sagaen: «Hundre gårder brente de der, og det var før en stor fager bygd.» Viktig for Sverres framgang var den militære taktikken han brukte. Kongens kamprop forteller mye: «Fram kristmenn, korsmenn og den hellige kong Olavs menn - og la oss fare spredt!» Han lot mennene sine angripe i spredt formasjon, noe som var effektivt mot Magnus Erlingssons svinefylking. I sjøslag lot han skipene manøvrere fritt istedenfor å binde dem sammen. Han brøt med tradisjonen om at kongen skulle kjempe i første rekke, og han ledet ofte kampen fra hesteryggen eller fra et mindre skip. Motstanderne fryktet kongens militære begavelse. «Slik ville Sverre ha gjort om han hadde vært i vårt sted,» lar sagaen en av dem fortelle. Selv om Sverre og birkebeinerne utkjempet om lag 60 slag, vant de aldri kontroll over hele Norge. Særlig var Østlandet et problematisk område der stadig nye opprørsflokker stod fram. I tillegg ble kirken kongens argeste motstander. Sverre var dømt til å få kirken mot seg fordi han hadde for­ drevet kong Magnus, kirkens venn og Herrens salvede. Samti­ dig ville Sverre styrke kongens makt over kirken, og det var umulig for ham å godta tronfølgeloven av 1163. Han gikk også mot mye av det kirken hadde oppnådd, blant annet retten til å velge biskoper uten kongelig medvirkning. Sverre ville ha muligheten til å få satt sine folk på bispestolene rundt om i lan­ det. Sverres strid med kirken var ikke et rent norsk fenomen. Kravet om kirkens frihet førte til strid mellom geistlig og verds­ lig makt i flere europeiske land, og Sverres kamp blir derfor en del av et felleseuropeisk bilde: Kongene kjempet for å bevare og gjenvinne sin innflytelse over kirken. Striden mellom Sverre og kirken endte med at Sverre ble lyst i bann av paven i 1194, og bannlysningen varte helt til hans død. Paven truet også Norge med interdikt, som betyr stans i alle kir­ kelige embetshandlinger. I andre halvdel av 1190-årene gikk kir­ ken og en del stormenn sammen i baglerpartiet (av norrønt bagall, bispestav), og de prøvde å nedkjempe Sverre. Kongen

MIDDELALDEREN

84

selv så striden med kirken som så ødeleggende at han på dødsleiet rådet sønnen Håkon til å forlike seg med den, og sønnen fulgte farens råd. Selv om Sverre ikke greide å vinne en endelig seier, fikk hans styre betydning for samfunnsutviklingen. Få lendmenn fra de gamle stormannsslektene overlevde denne perio­ den, og menn av lavere ætt ble utnevnt til lendmenn og trådte inn i kongstjenesten. For landets stormenn ble kongstjeneste stadig viktigere, for den gav dem mer makt enn de kunne få som ledere i lokalsamfunnet.

Borgerkrigene slutter I 1208 ble Norge delt i et birkebeinerrike med tyngde­ punkt i Trøndelag og på Vestlandet og et baglerrike med sentrum på Østlandet. Men i begge riker var det uro, og opprørsflokker truet makthaverne. Trusselen gjorde at baglere og birkebeinere skrinla stridighetene og samlet seg om Sverres sønnesønn, Håkon 4. Håkonsson. Han ble konge i 1217, og selv om det også seinere var mindre reisninger mot styret, er det rimelig å si at borgerkrigene sluttet med valget av Håkon Håkonsson. Kanskje var det først nå at samlingen av Norge var endelig avsluttet?

Kanskje er det kong Sverres kronte hode som smykker gesimsen i Nidarosdomen? Det ble hogd tidlig på 1200tallet.

FORTIDSSAGAER OG SAMTIDSSAGAER Kongesagaene er sentrale kilder til kunnskap om norsk middelalder. De eldste delene av dem, fortidssagaene, er de mest upålitelige. De bygger på muntlige overleveringer, og de ble først skrevet ned flere hundre år etter at begivenhetene fant sted. Da islendingen Snorre Sturlason (1178-1241) skrev Heimskringla - sagaen om de norske kongene til og med Magnus Erlingsson - i 1230-årene, brukte han som grunnlag to anonyme sagatekster fra 1220-årene, Morkinskinna (Den morkne skinnboken) og Fagerskinna (Den fagre skinnboken). Snorre sa selv at han bygde sin skildring av striden i 1130-årene på en skriftlig framstilling bygd på øyenvitneskildringer, men denne teksten har gått tapt. Det er likevel først med Sverres saga at vi får en skikkelig samtidssaga. Vi vet at den første delen er skrevet av den islandske abbeden Karl Jonsson, antakelig i samarbeid med Sverre selv. Den andre delen av sagaen ble muligens skrevet etter Sverres død i 1202 av abbeden eller en annen. Forfatteren bygde på øyenvitner som hadde fulgt kongen. Også Baglersagaen og Håkon Håkonssons saga er viktige samtidssagaer. Historikerne må vurdere kongesagaene kritisk. De kan kontrollere dem mot arkeologiske funn, skaldekvad, runeinnskrifter, islandske ættesagaer og utenlandske årbøker. Fra midten av 1100-tallet blir kildematerialet rikere. Landskapslovene gir som normative kilder et rikt bilde av samfunnet, og fra 1200-tallet blir brev og andre dokumenter vanligere.

«|f d&w* prøuf ntaryr øc$| fymirr blinKiyWi ■ 4WKOT™- •ttjWrørgrt ya æ wft Tåll 1 ^av $ ar fi ecfi fialyfl ifi bly mi i r li s * I’0 ty H fø Wiviitf påtfjf vapæfhwt ^rtr4htttw ntøft In* W» ålhr«tøtii fi ,h rrrTia» v k e With* b m w tffcr er ... rW Vn #«* Vwa tw fi w P tafi or iwMj p w* b,w3i fcflt ««WR ønbtøfc.tø» &&

>-

i® JP* V

Mukwr fttric r WH. fw Huol.di byfaspi MiWecmcfatøm yba CnSråMfHfcttnu

Denne siden hører med til hovedhåndskriftet av Sverres saga. Det ble skrevet av tidlig på 1300-tallet og befinner seg nå i Det Arnamagnæanske Institut i København.

MIDDELALDEREN

85

MIDDELALDEREN

86

Bondesamfunnet Folkeøkning og nyrydding I høymiddelalderen fortsatte folketallet å stige. Vi kjenner ikke det nøyaktige folketallet, men historikerne regner med at det var om lag 150 000 innbyggere i Norge på 1000-tallet. I år 1300 var tallet steget til mellom 300 000 og 450 000, og de aller fleste levde i bondesamfunnet. I byene bodde det bare 15 000-20 000 men­ nesker. Folkeøkningen i Norge i middelalderen har likhetstrekk med utviklingen ellers i Europa, men historikerne er usikre på årsak­ ene til veksten. De har pekt på at ressursene i havet ble bedre utnyttet, og at enkelte driftsmåter ble mer effektive slik at det ble produsert mer mat i landbruket. Som argument for det siste bruker de det økende antallet gårdsbruk som ble ryddet i høy­ middelalderen. Det var særlig på Østlandet at ny jord ble lagt under plogen. I denne landsdelen ble det ryddet 3000-4000 nye gårdsbruk, og om det vitner gårdsnavn på -rød og -rud, som betyr rydning. Disse gårdene var mindre bruk som lå i utkanten av gamle jord­ bruksbygder. Gårdsnavnene hadde gjerne et kristent manns­ navn i forstavelsen, noe Pålsrud og Jonsrud er eksempler på, o men også kvinnenavn forekom, som Magnhildrud og Aserud. Navnene Tullerud, Ormerud og Padderud viser at disse går­ dene gjerne lå på mindre attraktive steder. Historikerne diskute­ rer om noen av -rudgårdene ble ryddet av treller eller etterkom­ merne deres. Vi kjenner gårder som Drumberud og Kumberud, og i eddadiktet Rigstula er disse navnene brukt på trellebarn. (Se fordypningsemnet side 73.) I landet sett under ett ble det ryddet om lag 5000 gårder i høymiddelalderen. Samtidig foregikk det en oppdeling av gamle gårder over hele landet. Det gjaldt særlig på Vestlandet, der det var lite ny jord å rydde. Der kunne det være seks til åtte brukere på det som opprinnelig hadde vært ett gårdsbruk.

Levealder og helse Selv om folketallet steg i høymiddelalderen, var dødeligheten høy, og menneskene hadde døden nær innpå seg. Gjennom­ snittlig levealder lå trolig under 30 år. En hovedgrunn til det var at opptil halvparten av barna døde i løpet av det første leveåret, og for mange ble livet bare en kort reise fra vogge til grav. I dag bruker forskerne moderne teknologi for å undersøke levealderen. Skjeletter fra middelalderkirkegårder rundt om i Norden blir undersøkt. Resultatene bekrefter den høye barnedø-

Skjelett av kvinne som døde før hun fødte. Legg merke til fosteret i morens mage.

87

MIDDELALDEREN

deligheten, og det er mulig at den gjennomsnittlige leve­ alderen kan ha vært så lav som 22-23 år! Under slike for­ hold kjente nok få barn besteforeldrene sine, og svært mange må ha vokst opp med bare den ene eller ingen av foreldrene i live. Forskere mener også at spedbarnsdødeligheten økte i høymiddelalderen fordi det ble mindre vanlig at mødrene ammet barna de første dagene etter fødselen. Mange trodde at morsmelk var skadelig for barnet de første levedagene. Derfor gav mødrene isteden det nyfødte barnet det beste de hadde, for eksempel rømme­ grøt, fløtegrøt eller smør, men det var skadelig. Feit kost er uheldig for sarte spedbarnsmager, og dessuten er morsmelk den mest verdifulle næringen et barn kan få. Dødeligheten var høyere blant kvinner enn blant menn. Årsaken synes å være at mange kvinner døde når de skulle føde. En kvinne fødte gjerne sitt første barn i tenårene, og hyppige fødsler knekket mange. En norsk biskop påla gravide kvinner å «gå til skrifte ti-tolv dager før hun tror hun skal bli barnsyk, og på den måten gjøre seg forlikt med Gud, legge alt i Guds nådes vold og påkalle jomfru Marias hjelp og forbønn, til frelse for sin vånde [smerte] og fare.» En runeinnskrift som er funnet på bryggen i Bergen, lyder slik: «Maria fødte Kristus. Elisabet fødte Johannes døperen. Vær forløst til ære for dem. Kom ut, barn! Herren kaller deg til lyset.» Ofte hendte det at kvinner ble begravd med barnet uforløst, eller den dødfødte ble lagt i gra­ ven sammen med moren. Men det skapte problemer for pres­ tene. Et barn som ikke var døpt, ble sett på som hedensk, og bare mennesker som var døpt, hadde rett til å bli begravd i innviet jord. Mot slutten av 1100-tallet innskjerpet erkebiskopen i Nida­ ros overfor prestene at de ikke måtte hindre at gravide kvinner ble begravd på kirkegården. De skulle heller ikke kreve at uforløste barn ble skåret ut av moren. I middelalderen ble de gamle langhusene fra vikingtiden litt etter litt avløst av årestuer med ildsted midt på golvet og åpning i taket. Husene var kalde og trekkfulle, og gikt var en folkesykdom. Med den alminnelige urensligheten fulgte skabb, lus og lopper og smittsomme sykdommer som skremmende ofte var dødelige på grunn av dårlig hygiene. Urter og magi ble brukt som botemiddel, men datidens mennesker visste ikke at dette oftest virket mot sin hensikt. Så seint som i 1533 foreslo den før­ ste legeboken som ble trykt i Norden, denne kuren hvis man hadde problemer med å late vannet: «Ta haregress og støt det smått, og bind det på den sykes navle. Det hjelper ham å pisse.»

QMfcWfew f

‘-'i;.’

USlr' -. fe

M •'*

.. - '/■: .\ ■*

fMpwUbi flupvct &oirm ftttbterjtø fctl

Denne initialen fra jordleiebolken i Magnus Lagabøtes landslov viser en jordeier som sitter og inngår en avtale om jordleie. Til høyre står et vitne, slik loven krevde.

I middelalderen bodde folk flest i årestuer. Ildstedet (åren) lå midt på golvet, og røyken slapp ut gjennom en åpning i taket. Denne åre­ stua fra Tolstad i Vågå står i dag på Maihaugen på Lillehammer.

MIDDELALDEREN

90

Familiebruket

Familiebruket var den økonomiske grunnenheten i middelalde­ ren. Kone og mann drev gården sammen, og de var avhengig av å produsere så mye at familien kunne overleve. Hvis en av ekte­ fellene døde, var det vanlig at den andre giftet seg om igjen. Det kom av at gården krevde felles arbeidsinnsats. Bondefamilienes økonomi var basert på selvforsyning. Over­ alt i landet dyrket de korn der det var mulig, og kornproduksjon var kjernen i norsk landbruk i middelalderen. Havre og bygg var de viktigste kornsortene, men avkastningen var mye mindre enn i dag, så de måtte ha store kornåkrer for at det skulle bli nok korn. Dagens bønder kan høste 20 foll, mens middelalderbonden bare fikk tre foll igjen. Kornet gav mel til grøt og flatbrød og malt til øl. I vanlige bondefamilier var det melmaten som domi­ nerte. «Grøt kan en koke enten det er helg eller søkn [hverdag], for den er så hellig at ingen skal bøte for det,» het det om tillatt helligdagsarbeid i Borgartings kristenrett. I de beste åkerbruksområdene kunne korndyrkingen gi over­ skudd. På markeder som ble holdt hvert år, byttet bøndene kor­ net med for eksempel fisk fra kystbygdene eller smør fra fjell­ bygdene der folk hadde lite korn. På åkrene dyrket også bondefamiliene lin som kvinnene vevde tøy av, mens løk, nepe, kål, erter, bønner og epler gav verdifulle tilskudd av vitaminer. Åkerbruket var det viktigste næringsgrunnlaget for bondeo familiene, men også husdyrhold var viktig og nødvendig. Aker­ bruk og husdyrhold utfylte hverandre, for åkrene gav for til dyrene og mat til menneskene, mens dyrene blant annet gav gjødsel til åkrene. Lovene hadde bestemmelser om at en fjerde­ del av jorda måtte ligge brakk. Da kunne husdyrene beite der og tilføre jorda gjødsel, slik at den ikke ble utpint. Storfe, sau og geit var de viktigste husdyrene. Feholdet gav kjøtt, melk og melkeprodukter og dessuten skinn og ull til klær og fottøy. Mange bondefamilier holdt flere dyr enn de hadde for til, og derfor var sulteforing vanlig i vårknipa. Det var om å gjøre å holde liv i så mange dyr som mulig, for om sommeren kunne de beite i utmarken eller på setra og bli feite og fine og gi rikelig med melk og kjøtt. Skinn og smør var dessuten gode varer å betale skatten med. Storfeet var mer småvokst enn i våre dager, og dyrene veide kanskje ikke mer enn en tredjedel av det det gjør i dag. Derfor ble avkastningen per storfe mye mindre når det gjaldt både melk og kjøtt. Og fordi avlingene og kjøttproduksjonen varierte en del, betydde næringer som fiske, fangst og jakt mye for de fleste bondefamilier.

Disse initialene viser Ijåslått, skjæring av korn med sigd og tresking med sliul. Illustrasjonene er hentet fra Margrete Skulesdatters salme- og bønnebok. Hun var datter av hertug Skule Bårdsson og ble gift med kong Håkon Håkonsson i 1225. Etter kongens død flyttet hun til nonnekloste­ ret på Rein på Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag. Hun døde i 1270.

Vi tror at de fleste bønder var selveiere i vikingtiden. Det vil si at de eide den gården de drev. Men i løpet av mid­ delalderen skiftet svært mye jord eier, og i 1300 var det meste av jorda i Norge leilendingsjord. En leilending var en bonde som leide jord av andre, og da måtte han betale leieavgift til jordeieren. Denne avgiften ble kalt landskyld. Det var vanlig å sette landskylda til en sjette­ del av avlingen på gården, og alle gårder var taksert til en bestemt landskyldverdi. Leilendingene betalte lands­ kylda med jordbruksprodukter. Det vanligste var korn og smør, men produkter fra fiske og fangst ble også brukt. I tillegg til å betale landskyld pliktet leilendingen å holde husene på gården i orden. I middelalderen var vanlig leietid på jord tre år, men i praksis var det slik at en leilending fikk leie jorda så lenge han levde. Men jordeiendomsforholdene ble innfløkte. Det fan­ tes bønder som var rene selveiere eller rene leilendinger, men det vanlige var flere eiere til samme gårdsbruk. I slike tilfeller kunne bonden som drev gårdsbruket, være både selveier og leilending. For eksempel kunne kirken eie halvparten av gårdsbrukets verdi, mens en stormann og bonden selv delte den andre halvparten. Hver av de tre eierne hadde da rett til tilsvarende andeler av land­ skylda; bonden beholdt altså den siste fjerdedelen av

landskylda selv. Historikerne har beregnet hvordan jordfordelingen var i middelalderen. Ved hjelp av jordebøker og skatte­ lister fra tiden etter 1500 har de funnet ut at jordeien­ dommene trolig fordelte seg slik i år 1300, regnet etter landskyldverdien på gårdene: Kirken eide om lag 40 prosent av landskylda i Norge, adelen mellom 15 og 20 prosent, kongen 5-10 prosent, mens bøndene eide resten. Noen bønder var storbonder; de eide flere gårder der det var leilendinger som drev jorda. Langs kysten og i de beste jordbruksbygdene var det mest leilendingsjord, mens selveie var vanligst i fjelldaler og andre utkantområder. Hvorfor fikk vi en overgang fra selveie til leilendingsvesen? Historikerne har pekt på mange forhold som kan forklare dette. For det første beslagla erobrerkongene på 900- og 1000-tallet gårdene til motstanderne sine, og det samme skjedde da kristen­ dommen ble innført. For det andre sa loven at kongen eide all jord som andre ikke eide, og dermed ble nyryddere på slik grunn leilendinger under kongen. For det tredje er det grunn til

91

MIDDELALDEREN

Bondene blir leilendinger

1

MIDDELALDEREN

92

REDSKAP OG TREKKDYR Trespade og trehakke, av og til forsterket med jernbeslag, var vanlige redskaper i åkerbruket over hele landet. Bøndene bearbeidet jorda for hånd før de sådde. Særlig gjaldt dette små går­ der på Vestlandet og i fjellbygdene. I korndistriktene på Østlandet og i Trøndelag var ard og plog vanlig. Arden (se bildet nedenfor) skjøv jorda til side og smuldret den. Plogen gikk dypere enn arden og hadde veltefjøl. I hele middelalderen var det vanlig å pløye med okser, men disse dyrene fikk sterk konkur­ ranse av hesten. På større gårder der de hadde nok for, ble det vanlig å holde hester som trekk­ dyr. En hest var mer utholdende og arbeidet raskere, og man mener at hester med gode sko og skikkelig seletøy gjorde arding og pløying bedre enn oksen. Slik kan åkerbruket i høymiddel­ alderen ha blitt mer effektivt. Fra slutten av 1000-tallet vet vi at hestesko var i bruk, og på 1100tallet kom bogtreet. Det skal ha forbedret hestens trekk-kraft fire til fem ganger. Nakke og hals ble skånet når man brukte bogtre.

å anta at mange bondefamilier satt i trange kår alt på 1100-tallet, fordi folketallet økte, og fordi gårdene ble delt. Hvis en bondefamilie kom i vanskeligheter, kunne den bli nødt til å selge går­ den, eller en del av den, for å betale gjeld til konge, kirke, verds­ lige stormenn eller andre bønder. Familien slapp oftest å flytte fra gården, for den nye eieren lot selgeren få fortsette å drive den, men nå som leilending. En fjerde grunn til at jord skiftet eier, var at arvinger kvidde seg for å dele gården. Isteden beholdt en av dem gården udelt, mens de andre arvingene fikk andeler i landskylda. På denne måten unngikk man å få to eller flere småbruk. Vi har sett at kirken ble den største jordeieren i middelalde-

Bondefamiliene betaler Når bondefamiliene hadde produsert nok til å opprettholde eget liv, måtte de være med på å underholde kongen, adelen og kir­ ken. Flertallet av bøndene betalte landskyld av den jorda de leide, og alle betalte skatt til kongen. Skatten på hver gård svarte til om lag en sjettedel av landskylda. Når det var krig, måtte de yte militær leidangstjeneste isteden, og våpen, skip og leidangskost måtte de holde selv. Viktig var også tienden som kirken skulle ha fra 1130-årene. Tienden, som var en 10 prosents skatt på avkastningen av hver gård, ble betalt i korn, smør eller andre produkter. Fiskerne måtte betale hver tiende tørrfisk de produ­ serte, i tiende. Endelig måtte bøndene vedlikeholde kirkene og holde rideveier og bruer i orden, og de pliktet å stille hester til disposisjon for kongen og hans menn, både i krig og fred. En annen inntektskilde som tok seg kraftig opp i middelalde­ ren, var bøteinntektene. Bøtestraffene ble strengere, og en regner med at de kongelige bøteinntektene i år 1300 kan ha vært omtrent halvparten så store som skatteinntektene. Også kirken hadde store bøteinntekter. På 1200-tallet måtte bondefamiliene gi omtrent 20 prosent av det de produserte, til kongen, kirken og adelen. Det var minst

93

MIDDELALDEREN

ren. Det kom av at kongen og stormennene gav jord til kirken, mens bønder gav andeler i gårdene sine som sjelegaver. Det var nemlig ikke uvanlig at folk som hadde råd til det, gav kirken jord for at prestene og munkene skulle be til Gud om at sjelen deres skulle bli frelst. Det er vanlig å regne med at befolkningsveksten og over­ gangen til leilendingsvesen førte til hardere levekår for norske bondefamilier. Men når det gjelder forholdet bøndene imellom, er det nødvendig å minne om at en leilending ikke trengte å ha det dårligere enn en selveier. En leilending kunne ha høyere inn­ tekter enn selveieren hvis han drev en stor gård med fruktbar jord. Dessuten var en bonde ofte både leilending og selveier samtidig. Gjennom hele middelalderen var leilendingene i Norge retts­ lig frie bønder. De stod ikke i et personlig avhengighetsforhold, til jordeieren slik det var vanlig ute i Europa. De norske godsei­ erne - kongen, kirken og adelen - eide gårder som lå langt fra hverandre, og de eide deler av enkeltgårder. Slikt jordegods blir kalt «strøgods» fordi det lå geografisk spredt. Når gårdene lå spredt og landskylda var delt på flere eiere, var det vanskelig å underkue brukerne. Det er nok noe av grunnen til at den norske bonden stod sterkere enn de fleste bønder på kontinentet.

MIDDELALDEREN

94

300 adelsfamilier og 2000 geistlige i Norge på denne tiden. Til sammenligning var det om lag 60 000 gårdsbruk i landet, og altså like mange bondefamilier. Jordeierne tok også ulovlige tilleggsavgifter av dem som leide jord. I forbindelse med et bondeopprør på Hadeland i 1290-årene klaget bøndene over at de «har vært tynget av de til­ leggsavgifter som jordeierne og deres ombudsmenn har pålagt dem». Kongen forbød slike avgifter, og han irettesatte ombudsmennene, men vi kan anta at den ulovlige praksisen har vært nokså utbredt. Det var altså bondebefolkningen som gav de ytelsene som kongen, kirken og adelen levde av i middelalderen. Staten var fattig sammenlignet med andre europeiske land, og ytelsene fra bondefamiliene var et nødvendig grunnlag for den norske stor­ hetstiden på 1200-tallet.

Byene vokser fram Rundt år 900 forsvant den viktige handelsplassen Skiringssal i Vestfold. Historikerne regner med at flere norske byer opprin­ nelig hadde vært slike enkle, sesongpregede handelsplasser. Men en by er mer enn en handelsplass, og det var på 1000-tallet de første varige byene i Norge vokste fram. De fire viktigste byene gjennom hele middelalderen var Nidaros (Trondheim), Bergen, Tunsberg og Oslo. Av andre byer kan vi nevne Marstrand og Konghelle (nå Kungålv) i Båhuslen, Sarpsborg, Skien og bispebyene Stavanger og Hamar. Hva var det egentlig som fremmet byveksten? Kongen bygde gjerne en kongsgård i byen, og han bodde der visse tider av året. Samtidig ble byen et kirkelig administrasjonssentrum, og kon­ gene var ivrige etter å få reist kirker der. Bøndene fra distriktene omkring betalte skatter og avgifter i form av landbruksproduk­ ter som ble levert i byen, og det bidrog sterkt til at byene vokste. Både kongen selv og kirkens menn hadde behov for luksusvarer som bøndene ikke kunne skaffe, og handelen med utlandet blomstret. Kongen gav egne bylover, og byene hadde sin egen administrasjon. Folk som bodde i en by, skilte seg klart fra bøndene som bodde i bygdene omkring. De hadde felles handelsinteresser, og de var avhengig av at bøndene leverte mat til dem. Ved siden av kongens og kirkens menn var det kjøpmennene som hadde høy­ est anseelse. Når handelen blomstret et sted, søkte også et stort antall håndverkere dit. Det var snekkere, smeder, skomakere, pottemakere, kammakere, bakere og ølbryggere. Sammen med

MIDDELALDEREN

95

Denne rekonstruksjonstegningen av Trondheim ca. 1250 er laget av Kari Støren Binns. Den er basert på arkeologiske utgravninger. Husene vi bare ser kontur­ ene av, er ikke utgravd. Utgravningene tyder på at Trondheim ikke utviklet seg tilfeldig, men etter en plan.

bygningsarbeidere, tjenere, bryggesjauere og prostituerte bidrog de til å gjøre byen til et sammensatt samfunn. Kongsgårder og kirker i byene ble oftest bygd av stein, men ellers var de norske byene typiske trebyer. Byene her i landet skilte seg fra byene ute i Europa ved at de var åpne - de hadde ikke en bymur rundt seg til vern mot fiender. Likevel følte nok bybefolkningen seg trygg fordi kongens soldater var der, og på 1200-tallet lot kongene festninger bli bygd ved flere byer. Bergen var den viktigste byen. Foruten kongsgården hadde den hele 18 kirker og 5 klostre i høymiddelalderen. Det var sær­ lig fiskehandelen som gjorde at byen blomstret. Torskefiske i stor stil var i gang i Lofoten fra først på 1000-tallet, og fiskehan­ delen økte i omfang. Fisken ble foredlet til tørrfisk, transportert til Bergen og skipet videre til utlandet. I byen byttet fiskerbøndene i Nord-Norge til seg korn og mel mot tørrfisk. På 1200-tallet kom østersjøtyskerne til å stå sentralt i denne handelen med korn og fisk. Befolkningsveksten krevde tilførsel av matkorn fra utlandet, og det fantes i de tyske østersjøbyene. De tyske skipene, koggene, viste seg å være nordmennenes han­ delsskip overlegne, og fiskebøndene på Nord-Vestlandet og i Nord-Norge kunne føle seg trygge på at tyskerne leverte det kornet og saltet som trengtes. Tyskerne overtok etter hvert også nordmennenes gamle handel på England, og etter 1250 fikk de

MIDDELALDEREN

96

rett til å oppholde seg i byene også om vinteren, noe som viser hvor viktig denne handelen var blitt. Den tyske dominansen ble sterkere i seinmiddelalderen, og på 1300-tallet organiserte en rekke tyske byer seg i Hansaforbundet (se side 107).

Storhetstiden 1217-1349 Norske byer og handelsplasser på slutten av 1200-tallet

En plass blant Europas kongedømmer Selv om Sverre-ætten gikk seirende ut av borgerkrig­ ene, tok det 30 år før paven var villig til å krone Håkon o Håkonsson. Årsaken var at Håkon var uektefødt. Men i 1247 ble det stelt i stand til kroningsfest i Bergen. Paven hadde oppgitt sin motstand etter å ha fått en stor penge­ sum, og han sendte en av kardinalene sine for å krone Håkon. Kongen skulle krones i Kristkirken på Olav den hel­ liges dødsdag 29. juli, og fordi det ofte er dårlig vær i Bergen, var det satt opp et tak av rødt og grønt klede fra kongsgården til kirken. I spissen for kong Håkons følge gikk 80 hirdmenn. Kardinalen tok imot kongen i kirke­ døren, og kirkegården var full av bønder og byfolk. Etter at kroningsseremonien var slutt, festet gjestene i et stort naust like ved. Naustet rommet 500 mennesker, og de som ikke fikk plass, spiste og drakk i telt utenfor. Slik gjengir Håkon Håkonssons saga den talen kardinalen holdt da måltidet var over:

«Takk være Gud også fordi jeg ikke snudde på veien som jeg ble rådd til. Det ble sagt at jeg ikke ville treffe mange folk her, og at de jeg traff, ville være mer lik dyr enn mennesker i sin framferd, men nå har jeg truffet utallige, og jeg synes de har fin framferd. Mange utlendinger er her også, og flere skip enn jeg har sett i noen havn, lastet med gode saker. Folk skremte meg med at jeg ville få lite mat her, og at den jeg fikk, ville være vond, og at jeg ikke ville få annet å drikke enn blande [surmelk] og vann. Men Gud må være lovet for at jeg ser bare gode ting her, slikt som er bedre å eie enn å savne.»

Hva forteller beskrivelsen av kroningsfesten? Samtidssagaen om Håkon Håkonsson gir et storslått og kan­ skje fortegnet bilde av kroningsfesten og forholdene i Norge, men det var ikke for ingenting at sagaskriveren ville skape et

■ By • Andre handelsplasser

Frdson

Steinkjer

Lillehammer •

Hamar*

M a rst r and® KongheWe

Håkon Håkonsson ble kro­ net i Kristkirken i Bergen 29. juli 1247. Denne akva­ rellen fra 1910 viser hvor­ dan kunstneren Gerhard Munthe tenkte seg kro­ ningsseremonien.

MIDDELALDEREN

98

slikt inntrykk. Kong Håkon ville føre videre Sverres sterke kon­ gedømme, og det var viktig å vise at Norge hadde en plass blant statene i Europa. Det er tydelig at Håkon hadde europeiske hoff som forbilde, og kroningsfesten fulgte europeisk skikk. Det var historikerne i forrige århundre som så 1200-tallet som Norges «storhetstid». Vi kan diskutere om en slik betegnelse er riktig, men vi vet at kongene på 1200-tallet lot sine sendemenn forhandle om økonomi, utenrikssaker og giftermål ved hoff over hele Europa. Det kongelige og kirkelige Norgesveldet (se kart s. 100) var en betydelig makt i Nord-Europa, for på 1200-tallet rådde Norges konge over mer land enn noen gang før og siden. Riktignok gikk Suderøyene og Man tapt til Skottland i 1260årene, men til gjengjeld ble Island og Grønland lagt under Nor­ ges konge.

Kongen, folket og staten

11270-årene lot kong Magnus Håkonsson Lagabøte utarbeide en felles lovbok for hele landet på grunnlag av de gamle landskapslovene. Den fikk navnet Landsloven. I samtiden mente folk at kongen ikke hadde rett til å gi nye lover, men han hadde lov til å «bøte» gammel rett slik at den ble bedre. Det var grunnen til at kong Magnus fikk tilnavnet sitt. Kongen rettferdiggjorde lov­ revisjonen ved å hevde at han gjenopprettet «St. Olavs lov». Han så det nok som en fordel å knytte forandringene i loven til helgenkongens navn. Det ble nok lettere for folk å akseptere nye bestemmelser da. Likevel viser lovarbeidet at kongen respekterte bøndene. Upopulære lover ble ikke presset på bondebefolkningen, og bøndene vedtok de nye bestemmelsene på lagtingene rundt om i landet. De 13 lagtingene hadde hver sin kongelig utnevnte lag­ mann, og han ble den egentlige dommeren. Samlingen av landskapslovene i en lovbok skapte enhet i rettsvesenet og gav kan­ skje folk en økt fellesskapsfølelse. Kongen fikk monopol på å straffe forbrytere. I andre halvdel av 1200-tallet forbød han at folk hevnet seg på den som hadde voldt skade. Nå ble bøtelegging den mest utbredte straffeformen, men noen forbrytelser var så alvorlige at det ikke var mulig å bøte for dem. De ble kalt ubotamål. Utover på 1200-tallet ble stadig flere forbrytelser ubotamål. Det var ubotamål å myrde, hogge legemsdeler av noen, blinde og gjelde. Det samme gjaldt voldtekt og kvinnerov. Fredløshet og tap av formuen var vanlig straff for ubotamål, men kongen hadde anledning til å gjøre straffene om til klekkelige bøter, og det ble en god inn­ tektskilde. Likevel ble kroppsstraff og dødsstraff nyttet mer og

KULTURBLOMSTRING I dag kan vi se merker etter storhetstiden. Kongene og kirken lot reise imponerende byggverk, og de hentet inspirasjon og kunnskap i Frankrike og England. Omkring år 1300 stod Akershus festning i Oslo ferdig i sin opprinnelige form. Også Håkons­ hallen i Bergen og erkebispegården i Trondheim er det naturlig å nevne. Kort tid før opprettel­ sen av erkebispesetet i 1152-53 begynte byggingen av Nidarosdomen på restene av Olav Kyrres Kristkirke fra 1075. Denne katedralen er den største middelalderbygningen i Norden. Dessuten ble det bygd en mengde kirker over hele landet, dels stavkirker, dels steinkirker. I forbindelse med kirkebyggingen utfoldet det seg en rik treskjærerkunst. Det ser vi av portaler, krusifikser og annet kirkeutstyr som er bevart. Bildevev og kunsthåndverk i stein var også av høy kvalitet. I storhetstiden blomstret litteraturen, noe kongesagaene er eksempler på. Boken Kongespeilet gir råd om handel og hirdliv, men forteller også om kongens syn på sin egen plass i samfunnet. Franske romaner og eventyr fra Østen ble lest høyt ved det norske hoffet, og etter hvert spredte disse fortellingene seg til flere. De utenlandske forbildene blandet seg med det særnorske, og slik fikk landet sin egen folkediktning i middelalderen. Folk sang og danset til folkeviser, og i hundreårene som fulgte, ble eventyr fortalt fra generasjon til generasjon.

Nidarosdomen i Trondheim er bygd etter vest­ europeisk mønster kort tid før opprettelsen av erkebispesetet i 1152-53.1 århundrene som fulgte, utbedret erkebiskoper og konger kirken. Bildet viser den praktfulle vestfronten slik den tar seg ut i vår tid.

Håkonshallen i Bergen stod ferdig til kong Magnus Lagabøtes bryllup med den danske prinsessen Inge­ borg Eiriksdatter i 1261. Da faren, kong Håkon Håkonsson, ble kronet i 1247, måtte bryllupsgjest­ ene nøye seg med å spise og drikke i naust og telt.

99

MIDDELALDEREN

mer, men i europeisk sammenheng var Landsloven human. Norge ble på 1200-tallet delt i 50 områder som ble kalt sysler. Syslemannen, en adelsmann fra kongens hird, hadde politimyn­ dighet. Han hadde ansvaret for å kreve inn skatter og bøter, og han var leder for leidangen i sin sysle. I lønn fikk han en del av

bøteinntektene. Syslemannen var GRØNLAND J 1261-1814 ■ Tingsted ISLAND utnevnt av kongen, og syslene Ubygoir/ 1261-1814 t Erkebispesete VestripygS gikk ikke i arv slik lenene ofte t Bispesete Pingvellir^r|Jp5lKoit GARDAR (Alltinget) 1262-1814: gjorde i føydalsamfunnene på kon­ Under Norges konge tinentet. Eystribygi Samfunnsutviklingen skapte FÆRØYENE TIL 1814 Færøyene behov for en mer effektiv sentral­ Kirkjubæriwporshpfn administrasjon. Derfor vokste kan­ selliet fram. Kongens kansler ledet Hjaltland :C Orknøyene “bmgavpllr dette kontoret, og han rådde over KGR.,^rW,lr,',~el

;Z, fant ->f>,^ • •

-

JT Atf JAa* -

Uves / v &rza n AerjQtTirtva fter ■&ør)få72C^> ?de?/< n

?> ;Z

trys re?t9t - -

■f»H Cfr/tan ijc 6si/a ^irrfåeøk-\.

/»,>< ।

( | ‘

€umnt« vait Relfetallet i poet «Bve og Segn m. v.

. - e/ .

r

>

# a

iXzZj" /zZZzZ^Z^Z^

L

c V^z/z/c

/5

/ficmSi/Æn/r(\7es, /sn

/c>/‘ ■. /■ J S“ C Z Z/Z» ZZZ Js/j/ést %ria • 1

A^e/-'ty (9rr< S< ■ fy, *K £7^ 1$

i

i>i

v

8/

Jtm tr’v

L

•

n

j

/c ■/&. 1 h

./Hi/,.

*

1- •

K/2-r'^rf ii -


*-W K aA»K»»~ Ia v -

0

^>1/

A0

■lb

.

,

L Imtft ^8c !

rf ■ ■

X. /.

f

c.

• /

I

NÆRINGER

ptiii «Jottctatøt f c > '/?< (gogn tmtcr faafebeé fent tet Gefantte at verre ten i flc $ebr. 1801, tilligentcb ftortfarittø om cntjvcr 'perfoiré Stant»/ €mbebeog Startnøévci/ m.v.

VEKST

189

190 Prestegjeld

Agger

Aggershuus

Gård/hus

Sokn/gate Grønlands Storgade

Merknad

Nol

NÆRINGER

I

VEKST

Amt

Fornavn

Mellomnavn

Etternavn

Husstandsstilling

Alder

Sivilstand

Yrke

Johan

Gotfrid

Ringel

Huusbonde

34

Iste ægteskab

Tømmermand

Anne

Margrete

Christophersdtr

Hans kone

29

2det ægteskab

Maren

Syverine

Larsdtr

Hendes datter

11

Ugivte

Anne

Dorte

Michelsdtr

Deres tieneste pige

22

Ugivte

Bay

Logerendes

68

11 ægteskab

Ole

Merk

Consumtions-

skriver Malene

Karen

Maria

Logerende

40

Enke efter Iste ægteskab

Andersdtr

Hendes datter

9

Ugift

Prestegjeld

Amt

Agger

Aggershuus

Fornavn

Hansdtr

Mellomnavn

Gård/hus

Sokn/gate

Grønlands Storgade

Merknad

No 2

Etternavn

Husstandsstilling

Alder

Sivilstand

Yrke

Bjerke

Huusmoder

62

Enke efter 2det ægteskab

Bager

Christophersdtr Holm

Fosterdatter

21

Enke efter Iste ægteskab

Anne

Gulbrandsdtr

Tieneste piger

39

Ugivte

Kari

Torkildsdtr

Tieneste piger

20

Ugivte

Gunnhild

Johanne

Amt Aggershuus

Fornavn

Karine

Prestegjeld

Agger

Mellomnavn

Gård/hus

Sokn/gate

Grønlands Storgade

Merk

Merknad

No 3

Etternavn

Husstandsstilling

Alder

Sivilstand

Yrke

Erland

Skaar

Huusbonde

37

Iste ægteskab

Bager vertshuusholder

Helene

Svendsdtr

Hans kone

38

Iste ægteskab

Svend Ingeborg

Erlandsen Larsdtr

Deres søn Tieneste pige

8 23

Ugifte Ugifte

Merk

Sophia

Dorothea

31

Andersen

Hendes søn

5

Enke efter Iste ægteskab Ugivte

Hendes datter

3

Ugivte

Jertmund

Martiny

Hendes søn

1

Ugivte

Anders

Halqvist

Af fødsel svensklogerende

50 50

I Iste ægteskab

Kristine

Dalstrøm

Hans kone

32

I 2. ægteskab

Christian

Vilhelm

Deres søn

5

Anne

Stine

Deres datter

4

Amt

Prestegjeld

Agger

Aggershuus

Fornavn

Mellomnavn

I

Henrik

Logerende

Brændevinsbrænder

Gård/hus

Sokn/gate

Merknad

No 4

Grønlands Storgade

Etternavn

Husstandsstilling

Alder

Sivilstand

Yrke

Jens

Vemschiold

Huusbonde

50

Iste ægteskab

Cons. betient

Abigael

Nielsdtr

Hans kone

48

Iste ægteskab

Jensen

Deres sønner

15

Ugivte

Jensen

Deres sønner

11

Ugivte

Konens søsterdatter

10

Ugivte

Hans

Henric

Christian Gunnild

Maria

NÆRINGER

Johan

Andersen

VEKST

191 Dorothea

Ingeborg

Ericsdtr

Tieneste pige

19

Ugivte

Lorens

Hofmeier

Huus ejer

30

Ugivte

Tadeus

Bartmen

Logerende

32

Ugivte

Anders

Sverer

Logerende

27

Ugivte

Bernhart

Rors

Logerende

26

Ugivte

Træe uhrmagere og nurenborgere

Merk

Enevoldstiden Kong Kristian 6. (1699-1746) og hans tyskfødte dronning Sofie Magdalene. Maleri av den tyske hojfrnaleren C.M. Tuscher.

Kriger i Norden Under fredsforhandlingene med Sverige i 1660 kjempet kong Fredrik 3. hardt for å få tilbake Trondheims len slik at Norge skulle bli helt igjen. Kongen fryktet at et delt Norge kunne føre til at svenskene fikk kontroll over Nord-Norge. Og kongen vant fram med sitt krav. Svenskene måtte gi fra seg Trondheims len med Nordmøre og Romsdal, og partene aksepterte at Norge var et sammenhengende rike fra Lindesnes til Nordkapp. Men Dan­ mark-Norge hadde tapt mye, og kongen syntes det var ubehage­ lig å ha fått en stormakt som nabo i Øresund. Derfor var revansjelysten stor i Danmark-Norge, men kongen måtte være forsiktig. Den svenske stormakten hadde to åpenbare fordeler. For det første måtte en revansjekrig ha støtte fra europeiske stormakter dersom den skulle lykkes, men stormaktene var ikke interessert i å sette den dansk-norske kongen i en situasjon der han beher­ sket begge sider av Øresund. Da kunne han kanskje true den frie skipstrafikken gjennom blokade eller ved å sette opp tollen. For det andre hadde Sverige en alliert i hertugen av Gottorp i NordTyskland, og han var en stadig trussel. Etter 1660 befant altså Danmark seg i en knipetang mellom det mektige Sverige og et fiendtlig Gottorp - og havet skilte Danmark og Norge. I 1664 utnevnte Fredrik 3. sin uektefødte sønn, Ulrik Fredrik Gyldenløve (1638-1704), til stattholder i Norge. Denne stillingen hadde han helt til 1699, og han bodde fast her i landet i lange perioder. I begynnelsen av 1670-årene satte Gyldenløve i gang store byggearbeider for å ruste opp festningene, og han gav ordre om bygging av flere fort ved viktige grenseoverganger mot Sverige. Festningene skulle forsvares av vervede, profesjo­ nelle soldater, men som før var bondehæren kjernen i Norges forsvar. Våren 1676 begynte revansjekrigen som i Danmark ble kalt den skånske krigen, men som i Norge har fått navnet Gyldenløvefeiden. Norske tropper rykket inn i Båhuslen, mens danske styr­ ker rykket inn i Skåne, hvor de ble stoppet av svenskene. Men Gottorp og svenske besittelser i Tyskland ble erobret. Dette hjalp likevel lite, for under fredsforhandlingene i 1679 grep den abso­ lutt sterkeste militærmakten i Europa inn: Frankrike forlangte at grensene skulle være som før, og Danmark-Norge måtte trekke troppene sine fra områder det hadde erobret. Men den norske hæren under Gyldenløves ledelse hadde gjort en innsats som viste at den var et maktmiddel man måtte regne med. (Se også side 134.) Følgen ble at Danmark-Norge førte en nøytralitetspolitikk fra 1680-årene av. Revansjeplanene ble ikke gitt opp, men landet ble

193

tvunget til utenrikspolitisk passivitet og balansegang. Slik ble rikene stående utenfor flere europeiske kriger, men de unngikk ikke å bli blandet inn i den store nordiske krigen. Det skjedde i 1709. I Sverige ble Karl 12. (1682-1718) konge da han var 15 år gammel, og dette forsøkte svenskenes argeste motstandere Polen, Russland og Danmark-Norge - å utnytte. Men det skulle snart vise seg at den unge kongen var en militærbegavelse av de sjeldne. Han slo danskene på Sjælland og erobret Polen, men Russland ble for sterkt. I 1709 ble Karl slått av tsar Peter den store i slaget ved Poltava i Ukraina, og han rømte til Tyrkia for å vinne støtte der i kampen mot Russland. Kongen mislyktes, og først fem år seinere kom han tilbake til Sverige, men av hæren på 49 500 mann vendte bare 1300 soldater hjem. Folk i Sverige lengtet etter fred, men likevel bestemte kongen seg for å gå løs på Norge. I 1716 erobret han Kristiania, men klarte ikke å ta Akershus festning. Han fikk heller ikke sivilbefolkningen på sin side ved å gi gode løfter, og svenskene ble nødt til å heve be­ leiringen og dra hjem. Karl 12. tok ikke sjansen på å bli stående da dansk-norske tropper ble overført fra Danmark. Avgjørende betyd­ ning hadde det også at Torden­ skjold ødela den svenske hovedflåten i Dynekilen (se ramme s. 197). To år seinere angrep svenskene på nytt. En styrke på 7000 herjet stygt i Trøndelag, mens hovedstyrken på 40 000 mann under kon­ gens ledelse rykket inn i Sør-Norge og begynte beleiringen av Fredrik­ sten festning ved Halden. På fest­ ningen befant det seg 1550 solda­ ter, som snart ble omringet. Etter tidens beleiringsskikk gravde sven­ skene løpegraver for å nærme seg festningsmuren. Det var i en slik grav Karl 12. mistet livet i desem­ ber samme året. Historikerne har ikke funnet ut om det var en norsk eller svensk kule som satte en stop­ per for hans krigerkarriere, men Fredrik 4. av Danmark-Norge, som

Denne norske infanteristen fra 1728 var nok svært lik dem som kjempet under den store nordiske krigen.

ENEVOLDSTIDEN

195

Dette tyske kobberstikket viser beleiringen av Fred­ riksten festning i november-desember 1718. Nord er til venstre på kartet, og øverst til høyre ligger sven­ skenes hovedleir i Tistedalen. Foran leiren lå tre svenske kanonstillinger, som beskjøt fortet «Gylden­ løve» som lå mellom dem og selve festningen. Fortet ble stormet den 8. desember med Karl 12. selv i spissen. Deretter begynte svenskene å grave løpegraver fram mot festningen. Det var i en av disse gravene at kongen falt for en norsk eller svensk kule.

for øvrig var Karis fetter, lot slå en medalje til minne om seieren og fetterens fall. Medaljen hadde denne innskriften: «Den Sven­ ske Løve faldt for Norske Løvens Fod. Der miste hand Sit Liv og sidste Helte Blod.» 11720 ble det sluttet fred. Sverige måtte gi avkall på tollfrihe­ ten i Øresund, og Danmark fikk den gottorpske delen av Slesvig. Sverige mistet alle sine besittelser ved Østersjøen unntatt Finland og en del av Pommern. For folk i Norge hadde krigs­ årene vært harde. Skattetrykket hadde økt, og handel og skips­ fart hadde gått tilbake. Under beleiringen av Fredriksten hadde innbyggerne i Halden tent på husene sine for å stoppe fienden, og 330 hus brant ned. Men den svenske stormaktstiden var over, og freden kom til å vare ut århundret.

Fast grense mot Sverige Etter freden i 1720 gjenopptok Danmark-Norge nøytralitetspoli­ tikken, og revansjeplanene ble oppgitt. I Sverige sluttet man for en tid å snakke om erobring av Norge, og i 1734 gikk de to sta-

Peter Wessel Tordenskjold, maleri av Balthasar Denner. Sjøhelten utformet adelsvåpenet sitt med stor fantasi. Legg merke til ilden og hjnet og den norske løven.

Krigerkongen Karl 12. blir båret hjem til Sverige av trofaste soldater i desember 1718. Maleri av C.G. Cederstrøm, 1878.

tene i allianse for å sikre seg mot stormaktene. I denne fredelige atmosfæren bestemte man seg for PETER WESSEL TORDENSKJOLD Den fremste sjøhelten fra den store nordiske krigen å løse grenseproblemet, som var var Peter Wessel (1691-1720) fra Trondheim. Han ble særlig alvorlig på Nordkalotten, snart kjent som en dyktig, dristig og handlekraftig hvor det ikke fantes grenser i inn­ sjøoffiser, og selv om mange av historiene om ham er landet. Svenske og dansk-norske fri diktning, er det hevet over tvil at han grep avgjø­ kommissærer fikk ordre om å rende inn i krigen. I 1716 ble Peter Wessel adlet under navnet Tor­ undersøke forholdene og finne løs­ denskjold for sine bedrifter som sjøoffiser, og kon­ ninger «på alle de pladser, hvor gen gav ham kommandoen over en flåte på fem skip. nogen tvist på norske grensen Samme året beleiret Karl 12. Akershus festning og være kunde.» forberedte et angrep på Fredriksten, og den svenske Først i 1738 kom arbeidet i hovedflåten med ammunisjon og forsyninger lå i gang, og den endelige traktaten den trange Dynekilen nær Strømstad. Tordenskjold ble undertegnet i 1751. Et av fikk vite dette, og han klarte å seile ubemerket inn på havnen natten til 8. juli. Straks fyrte han løs på de hovedproblemene var hvor gren­ svenske krigsskipene som lå der. Tordenskjold tok sen skulle gå fra Tysfjord og nord­ med seg 13 skip til Danmark som krigsbytte. Resten over. Svenskene gjorde krav på en ble brent eller senket. I alt mistet svenskene 44 skip, større del av innlandet enn Dan­ og Karl 12. innstilte angrepet på Norge. Torden­ mark-Norge, og de krevde å få skjold ble utnevnt til kommandør og seinere admiral. land helt ut til kysten nord for Etter Karl 12.s død i 1718 angrep en dansk-norsk hær på om lag 30 000 mann Båhuslen, og under Tor­ Varangerfjorden. Men svenskene denskjolds ledelse ble Marstrand med Karlsten fest­ mislyktes med sin politikk på ning erobret. Men seieren fikk ingen politisk betyd­ Nordkalotten. For det første gav ning, for ved freden måtte statene i Norden nok en de avkall på nesten hele fellesom­ gang bøye seg for stormaktene. Tordenskjold tok rådet i nord mot å få beholde Idre avskjed fra den dansk-norske marinen, men døde i og Sårna som de hadde erobret duell med en svensk offiser i 1720. under Hannibalsfeiden i 1645, og grensen ble trukket langs fjellene. For det andre var den utenrikspolitiske situasjonen spesielt gun­ stig for Danmark-Norge ved sluttføringen av forhandlingene. Russland planla krig mot Sverige, og svenskene fryktet en alli­ anse mellom Danmark-Norge og den mektige naboen i øst. Der­ for godtok de Tana som grense, og forhandlingene var over. Grensetraktaten hadde to tillegg. Det ene bestemte at flyttsamene som drev reindrift, enten skulle være norske eller sven­ ske, men at de fritt skulle kunne krysse grensen etter gammel sedvane. Hvis en svensk reindriftssame lot sine dyr beite på norsk side av grensen, pliktet han å betale en liten skatt av hvert 20. dyr. Det andre tillegget bestemte at grensen skulle markeres skik­ kelig. Derfor ble det satt i gang store merke- og ryddearbeider som pågikk i 15 år. Det ble bygd 348 riksrøyser, og skog ble hogd for å lage grensegater. Det er antakelig riktig å hevde at avtalen med Sverige i 1751 er en av norgeshistoriens viktigste.

ENEVOLDSTIDEN

198

Samene og staten Fra middelalderen av hadde samene bodd i sidaer. En sida var et område som lå rundt en fjord eller en elv, og de samefamiliene som bodde der, samarbeidet om jakt, fangst og fiske. Samene i sidaen jaktet på rein og bjørn, de fanget hval i fjordene og fisket laks. Sidaen kunne ha en valgt leder eller et styre som bestod av en representant for hver familie. Både menn og kvinner kunne være med i ledelsen. Lederne i sidaen organiserte jakten og fangsten, og de sørget for at byttet ble delt mellom familiene. Folk i sidaen eide land og vann i fellesskap. I århundrene som fulgte, ble det stadig mindre rein fordi fangstmetodene ble mer effektive, og fordi handelen og skatte­ trykket økte. Presset på ressursene førte til at en del samer som bodde i innlandet, begynte å holde tamreinflokker. Beitene i sidaområdene ble etter hvert for små. Derfor drev de flokkene sine over lange avstander for å finne sommer- og vinterbeiter, og det hendte at de kom i konflikt med folk fra andre sidaer. Samer som bodde langs kysten, klaget til myndighetene over at store reinflokker ødela for deres jakt og fangst. Man mener at denne utviklingen begynte tidlig på 1500-tallet, og det ble skapt et skille mellom fjellsamene (flyttsamene), som hadde store reinflok­ ker, og sjøsamene, elvesamene og skogsamene, som levde av fiske og jordbruk. På slutten av 1700-tallet var tre fjerdedeler av befolk­ ningen i Finnmark samer og kve­ ner. Men selv om Finnmark var samenes kjerneområde, strakte den samiske bosetningen seg helt ned til Femundtraktene. For de norske kongene hadde samene vært skatteobjekter helt fra rikssamlingstiden. Skatten ble helst betalt i pelsverk og tørrfisk. Men fordi grensene ikke var fast­ lagt, ble samene på Nordkalotten skattlagt også av svensker og rus­ sere som opererte på vidda og langs finnmarkskysten. Grenseav­ talen med Sverige i 1751 bedret forholdene, men først i 1826 ble grensen mot Russland fastlagt.

En fogd krever skatt av samene. Illustrasjonen er hentet fra «Speculum Boreale» (Nordens speil), som er skrevet av Hans Lillienschiold (1650-1703). Han var amtmann i Finn­ mark i femten år, så han kjente forholdene godt.

ENEVOLDSTIDEN

199

Pres en (nud Leem (169i-l774) skrev boken «Bescriielse over Finnmarkens Lapper», og han var denjørsie som skrei’ om språtft til de norske samme. Illustrasjonene er hentitfn denne boken. Til vens re f tår en same med runéion.me. Til høyre pre­ ker ei piest for samene.

Arbeidet med å kristne samene skjøt fart da pietismen fikk gjennomslag i Danmark-Norge i første halvdel av 1700-tallet. I pakt med sin gamle naturreligion tilbad samene mange guder og ånder. Enkelte hadde spesielle evner som gjorde at de kom i kon­ takt med kreftene i naturen og med avdøde slektninger. De ble kalt noaider, og ved hjelp av en spesiell tromme - runebomme kom de i ekstase og fikk kontakt med «den andre verden». Det var presten Thomas von Westen (1682-1727) - samenes apostel - som organiserte misjonsarbeidet skikkelig. De samiske bosetningsområdene ble delt i 13 distrikter, og omreisende misjo­ nærer samarbeidet med sogneprestene. Enkelte steder ble det bygd egne kapeller for samene. Sommeren 1716 gjorde von Westen sin første misjonsreise, og etter noen få uker mente han å ha omvendt flere hundre mennes­ ker. von Westen bad først «de avgudiske lapper» komme til seg. Deretter snakket han vennlig med dem, men snart gikk han over til å tale om deres villfarelser og avgudsdyrkelse. Etter intens bønn og sterke ord gav samene som oftest etter, og von Westen meddelte dem syndenes forlatelse. Naturgudene ble snart opp­ fattet som onde makter av de omvendte. Dyktige misjonærer førte von Westens arbeid videre på 1700-tallet, og litt etter litt ble samene kristnet. Men kristningen førte til at mange kulturminner gikk tapt. For eksempel ble hundrevis av runebommer samlet inn og brent; i dag er bare 71 bevart i museer.

ENEVOLDSTIDEN

200

Embetsmenn og bønder i konflikt Ekstraskatt og strilekrig

Danmark-Norge slet med høy statsgjeld etter 1720, for krigen mot Sverige hadde vært dyr. Kong­ ene prioriterte å nedbetale gjel­ den, og ved midten av hundreåret var den ubetydelig. Men så be­ gynte problemene. Under sjuårskrigen (1756-63) holdt DanmarkNorge seg nøytralt, men situasjo­ nen i Tyskland gjorde det nødven­ dig å holde en styrke på 25 000 mann i beredskap i Holstein. Halv­ parten av soldatene var utskrev­ ne bonde- og husmannsgutter fra Norge. Døden herjet stygt i forleg­ ningene, og om lag halvparten mis­ tet livet. Men det norske bonde­ samfunnet skulle få kjenne virk­ ningene av krigen også på andre måter. Det kom av at statsgjelden steg til svimlende 23 millioner riks­ daler! I denne situasjonen bestemte kongen i 1762 at hver innbygger over 12 år i Danmark-Norge skulle betale en riksdaler i ekstraskatt. I et samfunn der inntekt og formue var svært ujevnt fordelt, virket denne ekstraskatten urettferdig, og mange småbønder fikk en skatteskjerpelse på 50 prosent. Over hele landet klaget bøndene, og flere steder var det skattestreik. Norske embetsmenn støttet bøndenes krav, og de kriti­ serte ekstraskatten overfor myndighetene i København. Men i bygdene omkring Bergen kom det til åpen konflikt. Der kjente folk seg presset fordi uår og dårlig fiske kom samtidig med den nye skatten. Harde fogder presset på for å få drevet inn pengene, og det hele toppet seg i strilekrigen i Bergen i 1765. Da strømmet 2000 rasende striler inn i byen, og de samlet seg ved stiftamtmannens hus. Han ble slept ut på gaten, og folk rev parykken av ham og kalte ham «en kongens tyv». Myndighetene ble nødt til

Lofthusreisningen

«Fiskerbonde eller Havstriil» tegnet av J.F.L. Dreier tidlig på 1800-tallet.

Svenske spioner i Norge fulgte godt med under Lofthusreis­ ningen i 1780-årene. De rapporterte til Stockholm om betydelig misnøye og uro. Kanskje ville nordmennene gjøre opprør? Kristian Jensen Lofthus (1750-97) fra Agder var en driftig bonde som også bygde skip og drev handel. Men handelen i området var forbeholdt arendalsborgerne, og slik kom Lofthus i konflikt med myndighetene. Flere ganger ble han dømt, og han måtte selge gården sin for å få betalt kreditorene. Da bestemte Lofthus seg for å reise til København for å klage. Han hevdet at embetsmennene utsugde bøndene, og at borgerne utnyttet sine privilegier til å drive bønder fra gård og grunn. Et hovedpunkt i klagen var at kornhandelen ikke burde drives av borgerne, for da kunne de lett sko seg på bøndenes bekostning. I Nedenes fikk han støtte, og snart ble han fører for en omfattende bondereisning.

Nå ble embetsmennene redde og sendte ut ordre om at Loft­ hus skulle arresteres. Men bøn­ dene sluttet opp om han, og i 1786 truet han embetsmennene i Kris­ tiansand med en styrke på 300 mann og forlangte å få se arrestor­ dren. Myndighetene måtte gi seg i første omgang, men etter noen uker klarte de å arrestere Lofthus. Resten av livet satt han lenket til en steinstøtte på Akershus fest­ ning. Han døde i 1797, og først to år etter ble livstidsdommen stad­ festet av Høyesterett. Men selv om Lofthus personlig led nederlag, førte hans kamp til forandringer. Kongen avsatte de mest forhatte embetsmennene i amtet, og det kom strenge regler for hvor mye embetsmennene

201

ENEVOLDSTIDEN

å gi strilene pengene tilbake, men lederne for opprøret ble dømt til døden. Seinere ble de benådet til livsvarig festningsarbeid, noe som antakelig viser at myndighetene var redd for at uroen skulle spre seg til andre deler av landet. Etter ti år ble ekstraskatten opphevet i Norge. Myndighetene i København ønsket ikke å utfordre norske bønders lojalitet, for svenskekongen Gustav 3. ønsket å gjenreise den svenske stor­ makten.

kunne ta seg betalt av bøndene. Slik beholdt myndighetene i København nordmennenes lojalitet nok en gang.

Haugianerne Hans Nielsen Hauge (1771-1824) opponerte også mot embets­ menn og borgere. Han var bondesønn fra Tune i Østfold og stod i spissen for en omfattende religiøs vekkelse omkring århundre­ skiftet. Tilhengerne hans, haugianerne, la vekt på personlig reli­ giøs opplevelse, og de følte seg forpliktet til å leve i overens­ stemmelse med Guds krav. Haugianerne mente at økonomisk framgang var viktig. Den var et tegn på at Gud så i nåde til dem som arbeidet hardt og levde sparsommelig. De likte dårlig den måten statskirkeprestene forkynte Gods ord på, for forkynnel­ sen i kirken var sterkt preget av rasjonalismen. Det var en ånds­ retning som la vekt på fornuften, og de rasjonalistiske prestene følte et ansvar for at folk fikk det bedre. Derfor fortalte de bøn­ dene om praktiske tiltak, for eksempel hvordan de kunne drive jorda bedre, og at de burde dyrke poteter. En av disse «potet­ prestene» sa dette i en preken: «Haver I et støkke jord der vende mot sønden, da siger jeg Eder: Sett potatos. Atter vil jeg sige: Sett

potatos.» Hauge klarte å skape en virke­ lig folkebevegelse. En biskop skrev om haugianerbevegelsen at den hadde «omspundet det hele Norge». Hauge reiste rundt og holdt møter, og han var Norges mest produktive forfatter på slut­ ten av 1700-tallet. I bevegelsen fantes det også kvinner som forkynte Guds ord, og som spilte en framtredende rolle. Da noen av de mannlige medarbeiderne spurte Hauge om det var riktig at Sara Ousten fra Tolga i Østerdalen reiste rundt og talte Guds ord i forsamlingene, svarte lederen med et spørsmål: «Tror I at hun er en alvorlig og ydmyg kristen med så stor kriste­ lig kunnskap og erfaring at hun er skikket til å veilede andre?» Da svaret var ja, spurte han videre: «Er hun dyktig og flittig i sitt jor­

Dette portrettet av Hans Nielsen Hauge i «Illustrert Familieblad» fra 1888 reg­ nes for å være det mest autentiske bildet av ham.

diske kall?» Da de svarte ja også på dette spørsmålet, konklu­ derte Hauge: «Da kan I uhindret lade henne tale». Det tok ikke lang tid før Hauge kom i konflikt med borgere og embetsmenn. Borgerne følte seg truet av den økonomiske framgangen som haugianerne hadde, og embetsmennene med prestene i spissen så på Hauge som en trussel. I enevoldstiden var det nemlig bare prestene som hadde lov til å preke Guds ord, og folk hadde ikke lov til å holde religiøse møter uten at presten hadde gitt tillatelse til det. Derfor ble Hauge forfulgt, og han hadde ti korte fengselsopphold mellom 1797 og 1804. Fra 1804 til 1811 satt han i fengsel og ventet på dommen, men han ble satt fri før dommen falt, og resultatet ble en bot. Men Hauges helse hadde fått en knekk i de usunne fengslene, og for haugian­ erne var fengslingen av lederen et tap. Likevel satte haugianerne et sterkt preg på kristenlivet i Norge på 1800-tallet. Strilekrigen, Lofthusreisningen og Hans Nilsen Hauges kamp viser hvordan staten behandlet personer som utfordret borgernes og embetsmennenes makt; makthaverne stod sam­ men for å bevare den eksisterende samfunnsordningen. Men disse konfliktene viser også at bondebefolkningen hadde evnen til å stå sammen, og det tok myndighetene hensyn til, særlig hvis erkefienden Sverige truet.

Reformpolitikk og norsk selvhevdelse Reformer mot slutten av enevoldstiden

Kongeloven av 1665 gav enevoldskongene all makt, men de som skrev loven, hadde sett bort fra at en konge kunne være uskikket til å styre. I siste halvdel av 1700-tallet regjerte den fordrukne Fredrik 5. og den sinnssyke Kristian 7. Den som stod på god fot med kongen eller rådde over hans underskrift, hadde makten. Kristian 7. giftet seg med den engelske prinsessen Karoline Mathilde da han var 17 år gammel. Kongen ble viet til sin 15-årige brud i London, men han var ikke selv til stede ved seremonien; en utsending fra hoffet i København representerte ham. De unge hadde ikke sett hverandre før bryllupet, og den unge dron­ ningen følte seg snart ensom da hun kom til Danmark. Ekte­ mannen, som lekte med tinnsoldater og knuste vinduer og por­ selen, hadde hun liten glede av. Derfor søkte hun trøst hos kon­ gens tyske livlege, Johann Friedrich Struensee, som ble vennen og elskeren hennes. Samtidig hadde Struensee kongens fulle fortro­ lighet, og fra 1770 til 1772 styrte han nesten eneveldig. Livlegen var tilhenger av opplysningstidens ideer og «det opplyste eneveldet», og han gjennomførte flere reformer. Han

«Haugianere», malt av Adolph Tidemand i 1852. Forsamlingen lytter til forkynnelsen mens lyset fal­ ler inn gjennom en ljore i taket.

Eilif Peterssen: «En aften i Norske Selskab 1780». Johan Herman Wessel løfter punsjglasset mens han lytter til Johan Nordahl Bruns opplesning. 1 bak­ grunnen står krovertinnen madam Juel. Kunstne­ ren malte bildet i 1892.

Pomorhandelen: av rus­ sisk pomor, som betyr en som bor ved kysten.

Norsk selvhevdelse Mot slutten av 1700-tallet var Norge sterkt integrert i det enevel­ dige helstatssystemet. Da stattholderembetet ble opphevet i 1772, var det bare den norske hæren som var en selvstendig enhet her i landet. Norge ble styrt fra København som en sam­ ling stiftamt og amt, og amtmennene rapporterte direkte til kol­ legiene i København. I hovedstaden lå Danmark-Norges Høyes­ terett. I Norge fantes det verken bank eller universitet, og selv om borgerskapet flere ganger krevde slike institusjoner, svarte myndighetene i København nei. Frykten for at helstaten skulle sprenges var for sterk.

Til København ble også store deler av de norske skatte- og tollinntektene sendt. Dessuten nøt danske godseiere godt av

205

ENEVOLDSTIDEN

innførte trykkefrihet, gjorde straffeloven mildere og innskrenket bruken av dødsstraff. Han brøt også med helstatspolitikken ved ikke å favorisere København i så stor grad som før. Men Struensee hadde satt i gang et farlig spill. Folk aksep­ terte at kongen hadde elskerinner, men en dronning måtte ikke ha elskere. Derfor vakte det irritasjon at Struensee besøkte Karo­ line Mathilde til alle døgnets tider. Selvsagt fikk han uvenner fordi han hadde klart å tilrive seg så mye makt, og etter et kupp ble han avsatt, dømt, halshogd og partert. Karoline Mathilde måtte forlate Danmark, og hun døde i Celle i Tyskland i 1775. Det arbeidet Struensee hadde satt i gang, lot seg ikke stoppe. Etter en kort reaksjonsperiode, hvor blant annet trykkefriheten ble opphevet, fulgte den viktigste reformperioden i eneveldets historie. Bakgrunnen var at myndighetene ville øke statsinntek­ tene, og de hentet inspirasjon fra boken Wealth of Nations som skotten Adam Smith hadde gitt ut i 1776. Smith satte prinsippet om fri konkurranse opp mot merkantilismen, og regjeringen fulgte mange av hans ideer. Nå fikk sageierne lov til å skjære ubegrenset, og handelspatrisiatet tjente godt på liberaliseringen. Kornmonopolet og jernmonopolet ble opphevet, og de nye tolllovene brøt fullstendig med merkantilistisk tankegang. Ikke noen annen stat i Europa hadde toll-lover som gikk så langt i ret­ ning av frihandel. I Danmark ble stavnsbåndet avskaffet i 1788, og hoveriplikten gikk gradvis over til å bli en pengeavgift. Monopolet på finnmarkshandelen ble også opphevet, og litt etter litt fikk Tromsø, Vardø og Hammerfest betydning som kjøpsteder. Byene fikk tollfrihet i ti år, og handelen med rus­ serne, den såkalte pomorhandelen, blomstret. Russerne seilte til Finnmark og Troms med rugmel, lin, tjære og jernvarer som de byttet mot fisk.

ENEVOLDSTIDEN

206

kornmonopolet, og hovedstaden trakk til seg penger når nord­ menn oppholdt seg der. Alt dette førte til kronisk pengemangel i Norge. Dikteren og historikeren Ludvig Holberg sammenlig­ net derfor ganske treffende Norge med en elv som sørget for at den danske sjøen ikke tørket ut (se kilden side 209). Norge hadde jo et stort overskudd på handelen med utlandet, mens Danmark hadde et underskudd. Det var derfor ikke uten grunn at norske embetsmenn og storborgere støttet bøndenes mot­ stand mot høyere skatt. I perioder da det ble lettet på sensuren, særlig under Struensee, veltet det fram krass kritikk av at Norge ble fjernstyrt fra København, og at norske økonomiske interesser ble satt til side. Særlig handelspatrisiatet i Kristiania var sterkt kritisk. Enkelte i dette miljøet gikk så langt at de i 1790 forhand­ let med en av svenskekongen Gustav 3.s fortrolige medarbeid­ ere om våpen til et norsk opprør. Slik støtte fikk de ikke, for svenskekongen ville ikke ha en egen norsk stat, men legge Norge inn under Sverige. Nasjonalfølelsen blomstret blant nordmennene. Den kom klart til uttrykk i Det Norske Selskab i København, som var et samlingssted for studenter og forfattere fra Norge. I selskapet vanket kjente menn som forfatterne Johan Herman Wessel og Johan Nordahl Brun. Bruns kampsang «Norges skål» innledes med ordene «For Norge, Kiæmpers Fødeland», og den kan stå som eksempel på ånden som rådde. I Trondheim ble Det Kon­ gelige Norske Videnskabers Selskab stiftet i 1760. Det fikk betydning for norsk kultur og for norsk historieforskning, og selskapets boksamling var lenge Norges eneste bibliotek. Men på tross av selvhevdelse og patriotisme var det liten fare

Denne gravyren på et nøstetangenglass viser et saltverk. Mannen til høyre pumper vann inn i bingene, hvor mesteparten fordam­ per. Til venstre ser vi en mursteinspanne hvor resten av vannet kokes inn. Til slutt blir saltet fylt i tønner. Nøstetangen glassverk ved Hokksund var Norges første, og det ble grunnlagt i 1741.

ENEVOLDSTIDEN

207

Carl Friedrich Vogt: «Havefest på Ullevål», 1815.1 det greske templet midt i parken - «Erkjentlighetstemplet» - kunne gjes­ tene nyte forfriskninger, for eksempel vin, ost og frukt.

for at Danmark og Norge skulle skille lag på 1700-tallet. Flertal­ let av folket, bøndene, så på kongen i København som «han far sjøl» som kunne gi dem den retten de hadde krav på. Bøndenes forhåpninger til myndighetene i København var nok større enn frykten for dem. Borgerskapet var også fast knyttet til helstaten, og den liberalistiske politikken myndighetene førte i slutten av foreningstiden, dempet kritikken. I tillegg var borgerskap og embetsstand knyttet til Danmark gjennom familiebånd og øko­ nomi. Helstatspolitikken ødela likevel ikke forestillingen om at Norge var et eget rike. Den hadde levd godt i tiden etter 1537. I denne perioden gikk Norge gjennom en sterk vekst, som kunne gi grunnlag for en selvstendig norsk stat. Folketallet hadde økt, bøndene var langt på vei blitt selveiere, og veksten i nærings­ livet hadde gjort mange borgere rike. Embetsmenn og borgere utgjorde landets økonomiske og kulturelle elite, og den hadde respekt for bøndene. Snart skulle denne eliten vise at den hadde evnen til å ta ledelsen. Det skjedde da Danmark-Norge ble truk­ ket inn i napoleonskrigene i 1807 og unionen slo sprekker.

ENEVOLDSTIDEN

1660

1670 KRIGER I

Den skånske krigen

NORDEN

1680

1690

1700 Den store nordiske krigen

1710

Samemisjonen

1720

1730

MAKTBZ kLANSiE I NORDEN

Svensk stormaktstid slutt

1740

Fast grense mot Sverige

1750

1760

Strilekrigen

1770

1780

REFORMER OG NORI

Struensee

1765

Lofthusreisningen

Hans Nielsen Hauge 1790

m s m

Økonomisk liberalisme

1800

SAMMENDRAG Revansjepolitikken overfor Sverige etter 1660 lyktes ikke. Selv om Danmark-Norge hadde framgang i den skånske krigen (1676-79), forlangte Frankrike at troppene skulle trekkes tilbake, og grensene ble som før. Heller ikke i den store nordiske krigen (1700-20) fikk Danmark-Norge tilbake de tapte områdene, men ved freden i 1720 mistet Sverige sin status som stormakt, og resten av 1700-tallet var det fred i Norden. 11751 ble grensen mot Sverige endelig fastlagt. I NordNorge ble grensen trukket langs fjellene og Tana elv. Sverige aksepterte at Norge fikk store deler av Finnmarksvidda, og presset ikke fram kravet om å få land ut til havet. Årsaken var frykten for en allianse mellom Russland og Danmark-Norge. Grenseoppgangen bedret reindriftssamenes rettsstilling. Fra middelalderen hadde samene bodd i spesielle områder som ble kalt sidaer. På 1500-tallet oppstod det et skille mellom fjellsamene, som holdt store reinflokker, og samer som var fastboende. I begynnelsen av 1700-tallet bestemte kongen at samene skulle kristnes, og presten Thomas von Westen organiserte misjonsarbeidet. Samenes gamle naturreligion ble stemplet som overtro, og litt etter litt slo kristendommen rot. De siste tiårene av 1700-tallet forekom det rivninger mellom kongens embetsmenn og bondebefolkningen. Ekstraskatten utløste strilekrigen i 1765. Kristian Lofthus endte sine dager i lenker fordi han hadde utfordret borgernes og embetsmennenes makt, og Hans Nielsen Hauge måtte tåle lange fengselsopphold fordi han talte Guds ord uten myndighetenes tillatelse. De siste tiårene av 1700-tallet var også en reformperiode. Under Struensee i 1770-årene ble straffeloven mildere og trykkefrihet innført. Etter en kort reaksjonsperiode ble reformene ført videre. Blant annet ble merkantilismen erstattet av en handelspolitikk som bygde på frihandel, etter den skotske økonomen Adam Smiths prinsipper. Men nordmennenes krav om egen bank og eget universitet ble ikke innvilget. Myndighetene i København var redd for at helstaten skulle bli sprengt. Likevel stod unionen mellom Danmark og Norge på trygg grunn ved århundreskiftet. Det var først da rikene ble trukket inn i napoleonskrigene i 1807 at unionen slo sprekker.

REPETISJONSOPPGAVER

FORDYPNING ________________________

1 Hvorfor var hertugdømmet Gottorp en trussel mot Danmark-Norge? 2 Hva ble resultatet av den store nordiske krigen? 3 Gjør greie for hovedinnholdet i grense­ avtalen med Sverige. 4 Hva var en sida? 5 Hva var karakteristisk for samenes naturreligion? 6 Hva var ekstraskatten? Hvorfor ble den så dårlig mottatt av folk i Norge? 7 Hva var bakgrunnen for Lofthusreisningen? 8 Hvorfor ble Hans Nielsen Hauge for­ fulgt av myndighetene? 9 Hvilke reformer ble gjennomført i Struensee-perioden? 10 Hva er Adam Smith kjent for? 11 Hva var Det Norske Selskab? 12 Hvorfor var Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab så viktig?

Tema: Ulike syn på

ARBEIDSOPPGAVER

1 Læreboken hevder at grenseavtalen med Sverige kanskje er en av de vik­ tigste avtalene i norgeshistorien. Diskuter denne påstanden. 2 På side 205 heter det at folk aksepterte at kongen hadde elskerinner, men de godtok ikke at dronningen hadde elskere. Hva lå til grunn for en slik tankegang? 3 Hvilke fellestrekk finner du mellom strilekrigen, Lofthusreisningen og Hans Nielsen Hauges kamp? 4 Bruk litteraturhistorien og hold et kort foredrag om Det Norske Selskab i København.

dansketiden

Begrepet «dansketiden» har en negativ klang i mange nordmenns ører. 11816 sendte dikteren Henrik Wergelands far, Nicolai Wergeland, ut skriftet «En sann­ ferdig beretning om Danmarks politiske forbrytelser mot kongeriket Norge fra år 995 inntil 1814», og Henrik Ibsens uttrykk «firehundreårsnatten» fra Peer Gynt (1867) blir ofte sitert. Nedenfor følger fire sterkt forkortede utdrag som alle sier noe om unionen med Danmark. To av dem er fra 1700-tallet og to fra 1980-årene.

Tekst 1 «Når man ettertenker at Danmark ingen eksporter har, eller varer å utføre, og når man tillikemed betrakter den store begjærlighet dette folk har til fremmede varer, endogså dem der alene tjener til vellyst, således at få ting her uti landet blir fabrikert, da kan man fast ikke begripe hvorledes der ennå kan være penger tilbake. Men de store hull som rede pengers idelige utførsel har forårsaket, er til denne tid noenledes blitt stoppet ved de penger som norske eksporter har brakt tilbake. Ti Danmark har kunnet anses som en høy sjø der styrter idelig vann ned i det store hav, som aldri kommer tilbake, og Norge som en flod der faller igjen uti samme sjø og derved hindrer at den så hastig ikke kan uttørres.» Fra Ludvig Holberg: Danmarks og Norges beskrivelse, 1729 Tekst 2 «Jeg bør ei fortenkes som innfødd, om jeg velger å være tolk for mitt kjære fedreland, det arme Norge, der i så lang tid synes å ha vært stebarn. (...) Jeg finner intet dokument fra år 1660 hvorved Norge er gjort umyndig, men

vel at dette kongerike er i henseende til privilegia og like omhu satt ved siden av Danmark. Intet synes å være stridigere mot all sunn politikk enn at et kollegium i et annet rike hvorav kun ganske få kjen­ ner landet og dets beskaffenhet, og enda færre, ja måske ingen, er bekjent for noen grundig kunnskap og innsikt i de til økonomien henhørende vitenska­ per - skal dirigere et så viktig lands økonomi som Norges. Men her har vi måske kilden til mange av våre betyde­ ligste mangler. Hvorledes kan den i et økonomi- og kommersekollegium dømme om handelen som ei har vært handlende? Hvorledes kan den dømme om Norge som aldri har sett Norge?» Fra Philonorvagi (norgesvennens) velmente tanker til veltenkende medborgere, utgitt i trykkefrihetens første år, 1771

Tekst 3 «Folketalsvoksteren ut over nivået frå 1319 og 1670, ca. 450 000, og den øko­ nomiske omlaginga, har denne bak­ grunnen: Nordsjøområdet vart frå ca. år 1500 den mest avanserte økonomiske regionen i Europa. Det vart etterspørsel etter det vi kunne skaffe, særleg av tre­ last. I Noreg disponerte 150 000 men­ neske dei uhyre skogane, som veks ut til strendene. Av skoglanda låg vi i sær­ klasse nærast marknadene. Fjordar og vikar gav gratis hamner over alt, som ingen annan stad. Det vertikale land­ skapet og det rikelege regnet gav billeg og allstadnærverande drivkraft til sagene, som ingen annan stad. Noreg utvikla trelastnæringa 200 år tidlegare enn Sverige og Finland. Det var neppe noko land i Europa som hadde så store aktuelle ressursar pr. innbyggar som Noreg, omkring år 1500. Dette hadde ikkje med foreininga med Danmark å gjere. Derimot verkar det klårt at foreininga var årsak til at

utnyttinga av desse ressursane gav vesentleg seinare økonomisk vokster enn vi kunne hatt, med ein sjølvstendig norsk stat. Det skal eg spesifisere. (...) Det var den nye staten som stod bak kulturekspansjonen i alle land. Stats­ inntektene av Noreg steig også, truleg sterkare enn nokon annan stad. Det var meir enn 15-dobling på 1600-talet. Men statsinntektene kunne ikkje gje økono­ misk vokster, ikkje sosial differensie­ ring, inga kulturblomstring, z Noreg: Dei norske statsinntektene gjekk til Danmark. Midt på 1600-talet galdt dette 67 % av dei bokførde norske stats­ inntektene. Overføringsprosenten fall til ca. 50 i 1807. Storleiken på overfø­ ringane var i eit par hundre år på to kuverdiar pr. bonde pr. år. (Kupris i 1987 ca. kr 12 000.) Det er ikkje mogeleg å dra i tvil at foreininga med Danmark var årsaka til denne svære økonomiske tappinga av landet. Næringslivet var enno lågproduktivt. Skatteskruen til den eineveldige staten var effektiv. Dei overførte stats­ inntektene må ha representert ein stor del av det overskotet som kunne ha gitt raskare vokster i Noreg. Og overføring­ ane måtte verke som ei betydeleg «u-hjelp» frå Noreg til Danmark. Vi ser utslag av at overføringane verkar slik: Danmark hadde ingen skogar, fossar, hamner eller malm som kunne gje slik eksporthandel som den norske. Likevel var Danmark framleis i år 1800 dobbelt så sterkt urbanisert som Noreg. Det om lag like store danske folketalet brukte i år 1800 framleis 300 % meir glas enn det norske brukte. Desse skilnadene kunne neppe ha halde seg, utan at overskotet av norsk eksportnæring hadde gått til Danmark. I tillegg til dei beinveges overføringane kom den mas­ sive favoriseringa av København, med bankmonopol og handelsmonopol. Favoriseringa måtte hindre utvikling

av dei norske byane, og borgarstanden. Konklusjonen må bli: Dei trekk ved norsk økonomisk og sosial utvikling i dansketida som dei fleste vil finne posi­ tive, hadde ingen samanheng med forei­ ninga.»

«Dansketid og unionsmytologi», Dagbladet 2.11.1987. Utdrag av professor Kåre Lundens anmeldelse av Bagge og Mykland: Norge i dansketiden, Cappelen 1987

Tekst 4 «Betrakter man, som tidligere sagt, nasjonal selvstendighet som det høy­ este og eneste mål for et folk, må foreningstiden på mange måter bli en «firehundreaarig natt.» Men ser man foreningstiden under et bredere samfunns­ perspektiv, trer den fram som den stør­ ste ekspansjonsperioden landet til da hadde opplevd. Avfolkingen i senmiddelalderen ble fulgt av en ny rask befolkningsvekst og økonomisk vekst. Det gamle jordaristokratiet ble avløst av et storborgerskap og en embetsstand som de herskende samfunnsgrupper,

og mot slutten av foreningstiden hadde de norske bønder en friere stilling og var mindre beskattet enn bøndene i noe annet land i Europa. I senmiddelalderen var den gamle norske staten på mange måter gått i oppløsning. På 1500-tallet begynner en ny rikssamling i Norge, planlagt og organisert fra København, kjennetegnet ved oppbyg­ gingen av et nytt og sterkt og velordnet forvaltningsapparat. Det var ikke et undertrykt folk som fikk sin frihet i 1814, men et folk i vekst og fremgang.» Norge i dansketiden. Utdrag av professor Knut Myklands svar til Kåre Lunden, Dagbladet 18.11.1987

Oppgaver 1 Gjør greie for innholdet i de fire utdra­ gene. 2 Ta utgangspunkt i det du kan om uni­ onstiden med Danmark, og kommenter de synspunktene som kommer fram. 3 Professorene Lunden og Mykland har ulike syn på perioden. Hvordan vurde­ rer du det som er sagt i læreboken, sett i forhold til det de har skrevet? Kan læreboken tas til inntekt for et spesielt syn på unionstiden? Sammenlign gjerne med andre lærebøker.

alLUll-i»

1814

«Århundrer er henrullet, og har vært langt mindre merkverdige enn dette år,» skrev slottspresten på Akershus, Claus Pavels, i sin dagbok da året 1814 var omme. Pavels, som hadde kunnet følge begivenhetene på nært hold, hadde grunn til å være foruno dret. Aret hadde vært fylt av politisk dramatikk. Det 400 år gamle dansk-norske fellesskapet ble oppløst. På Eidsvoll hadde en valgt riksforsamling gitt landet en grunnlov og valgt ny konge. Eneveldet ble erstattet av et konstitusjonelt monarki der makten var delt mellom konge og storting. Men det nasjonale kongedømmet fikk en brå slutt. Om høsten ble Stortinget tvunget til å godta en union med Sverige. Dette kapitlet handler for det første om bakgrunnen for at Norge ble revet løs fra det dansk-norske eneveldet. Den andre hoveddelen beskriver den norske selvstendighetsreisningen og grunnlovsarbeidet. Den siste delen forsøker å gi svar på hvorfor Norge og Sverige fikk felles konge, og hvilken stilling Norge fikk i unionen.

Danmark-Norge i krig

Fra Eidsvoll 17. mai 1814, etter ’t maleri av Peder Balktfra 1834. En troppeavdelng paraderer, og en del nennesker har samlet segpi plassen foran Eids­ volls lygn i ngen. Bygn i ngen var ei del av Eidsvoll verk og tihørte Carsten Anker, en avNorges rikeste og mektgste menn.

Begivenhetene i Norge og Norden hadde nær sammenheng med utviklingen ellers i Europa. Den store franske revolusjonen hadde utløst en storkrig i Europa. Etter at keiser Napoleon kom til makten, kom Frankrike på offensiven. Østerrike og Preussen ble beseiret, og i 1807 inngikk Russland og Frankrike en freds­ avtale. Bare sjømakten Storbritannia holdt fortsatt stand, og kampen mellom Frankrike og Storbritannia fikk særlig betyd­ ning for Danmark-Norge. Napoleons strategi var å tvinge brit­ ene i kne ved hjelp av en handelsblokade som gikk ut på at Stor­ britannia skulle nektes adgang til å levere eller hente varer på det europeiske fastlandet (fastlandssperringen). Danmark-Norge, som hadde klart å holde seg nøytralt og utenfor krigen, ble tvunget til å ta parti, enten for eller imot Napoleon. Dersom kongen bøyde av for Napoleons krav, ville det innebære krig med Storbritannia. All ferdsel over havet ville bli lammet, og kontakten med Norge ville bli stengt av britiske krigsskip. Gjorde kongen det motsatte, å bryte fastlandssper­ ringen mot Napoleons vilje, risikerte han at fiendtlige styrker rykket inn på dansk territorium. I begynnelsen av 1800-årene var den dansk-norske flåten en av Europas største. Den kunne ikke måle seg med Storbritannias flåte, men den var likevel sterk nok til at britene ville hindre at den kom på franske hender. Dersom det skjedde, ville Øresund bli lukket, og britiske skip ville ikke få adgang til Østersjøen.

213

1814

214

Den britiske regjeringen ønsket derfor å komme Napoleon i for­ kjøpet. Sommeren 1807 seilte en større britisk flåtestyrke til København, der den dansk-norske flåten lå for anker. Den bri­ tiske admiralen krevde å få flåten overlevert. Kongen avviste kravet og tok opp kampen, men måtte gi tapt. Noen skip ble ødelagt i kampene, og resten av den dansk-norske flåten tok britene med seg. I København var forbitrelsen over det britiske flåteranet stor, og få dager seinere gikk Danmark-Norge i allianse med Frank­ rike. Nå var dobbeltmonarkiet trukket inn i den europeiske stor­ krigen.

Russland, som var alliert med Frankrike, hadde som mål å utvide riket vestover. 11808 invaderte russerne Finland, som var en del av Sverige. Dermed var russere og svensker i krig. På grunn av alliansen med Frankrike var Danmark-Norge forplik­ tet til å støtte Russland, og kongen erklærte derfor krig mot Sve­ rige. I Sør-Norge trengte svenske styrker raskt fram til Glomma, men nordmennene klarte innen utgangen av 1808 å presse fien­ den tilbake. Den danske hæren, derimot, kom aldri i kamp, for britiske krigsskip hindret den i å passere Øresund.

Blokade og nødsår

Etter flåteranet i 1807 var Storbritannia Danmark-Norges hoved­ fiende. Siden all ferdsel mellom Danmark og Norge gikk over åpent hav, var det mulig for britene å blokkere forbindelsen mel­ lom de to landene. Britiske krigsskip lå utenfor norskekysten, og ingen kunne krysse Kattegat uten overhengende fare for å bli tatt.

To ganger ble den dansk­ norske flåten angrepet av britiske flåtestyrker mens den lå for anker på Køben­ havns red - i 1801 og i 1807.1 april 1801 ble den dansk-norske flåten - som lå nedrigget på havnen i København - angrepet av en britisk styrke på 53 skip. Danskene bet kraftig fra seg, men etter fem timers kamp godtok kongen et britisk tilbud om våpen­ hvile. På dette bildet av C.A. Lorentzen mottar kron­ prins Fredrik det britiske tilbudet om våpenhvile.

215

1814

Fordi forbindelsen mellom Dan­ mark og Norge ble brutt, opp­ nevnte kongen en regjeringskommiFrankrike og dets allierte Fastlandssperringen sjon som skulle styre Norge så rettet mot Storbritannia FINLAND lenge blokaden varte. Men kom­ o cc SVERI O misjonen sluttet våpenhvile med Kristiania 1 o svenskene i strid med kong Fre­ •Edinburgh drik 6.s vilje, og den arbeidet sys­ '/(7 ATLANTERSTOR­ tematisk for å oppheve blokaden, Tilsit BRITANNIA , obehhav HAVET cti Friedlahd slik at handelen med Storbritan­ LsiF Brernen tondon 7 WEST\N nia kunne komme i gang igjen. Warszawa FALEN.Auerstådt Bruxelles Jena» RHIN Årene før 1807 hadde vært Paris Austerlitz FORBUNDET svært gode for de norske eksport­ .Ulm Fontainebleau Wien HELVETIA FRANKRIKE ØSTERRIKE næringene. Norge eksporterte tre­ Milano Bordeaux last, fisk, jern og kobber, og særlig Marengo PORTUGAL DET for de store trelasthandlerne på Madrid OSMANSKE KE Corsica Lisboa * Østlandet var krigshandelen inn­ Roma • RIKE SPANIA STATEN Napoli SARDINIA bringende. Krigsutbruddet i 1807 'Cartagena og blokaden betydde slutten på

Gibraltar MIDDELHAVET Traf algar SICILIA de gode tidene. Landet ble ram­ MAROKKO ALGERIE met av en krise som berørte hele den norske befolkningen. Blokaden, som stanset all eksport, rammet både bedriftseiere og ansatte. Skogsarbeidere, fløtere, tømrere, fraktfolk, sjøfolk, gruvearbeidere og fiskere mistet arbeid og inntekt. Blokaden innebar også at det ikke kom nok varer til Norge. Dette var katastrofalt for et land som var helt avhengig av kornimport. Regjeringskommisjonen gjorde en iherdig innsats for å skaffe korn, og en del skip klarte å ta seg gjennom blokaden, men ikke nok til å forhindre matmangel, sult og nød. Matmangelen rammet særlig de fattige. Mange blandet bark i brøddeigen, og de forsøkte å drøye kosten ved hjelp av tare, lav, planter og røtter, men næringsverdien av denne matauken var liten. Heldigvis fikk potetdyrkingen større utbredelse i disse årene, og for kystbefolkningen var det viktig at silda vendte til­ bake etter mange års fravær. Sild og poteter betydde mye for kostholdet, men kunne ikke på noen måte erstatte matkornet. Befolkningen i Nord-Norge slapp noe lettere fra kriseårene enn de som bodde i Sør-Norge. Dette skyldtes pomorhandelen (se side 205): Russerne leverte korn i bytte mot fisk. Situasjonen ble bedre i løpet av 1809. For å lette trykket mot Norge, gikk kong Fredrik 6. med på å gi særskilte tillatelser, lisenser, for norsk eksport til Storbritannia. Samtidig opphevet britene blokaden av Norge. Dermed var kornskuter fra Dan­ mark igjen å se i norske havner, og norsk trelasteksport tok seg Europa etter den franskrussiske fredsavtalen 1807

1814

216

opp. Denne lisenshandelen reddet handelsborgerskapet fra ruin og gav mat og inntekter til folk flest. Handelen gav nordmennene et pusterom, men forholdet mellom Frankrike og Russland ble stadig dårligere. I 1812 an­ grep Napoleon sin gamle alliansepartner, og felttoget skulle vise seg å bli skjebnesvangert. På kontinentet strammet Storbritannia grepet om Frankrike og dets allierte. Det betydde slutten på lisenshandelen, samtidig som blokaden av Norge ble gjenopp­ tatt.

Som følge av denne blokaden fulgte de verste nødsårene som har rammet landet i nyere tid. Det var som om naturen selv vendte seg mot nordmennene i disse skjebneårene. I 1812 kom sommeren seint og vinteren tidlig. Selv i de beste jordbruksdis­ triktene på Østlandet var avlingene dårlige. Heller ikke kystbe­ folkningen slapp unna nøden. I nord slo fisket feil, og kornet frøs. Kornlagrene over hele landet var små, og utpå vinteren 1813 var de tømt. Av folketellingen fra 1815 framgår det at antal­ let døde steg dramatisk under nødsårene. Nød og fattigdom var utbredt også i tidligere tider, men sultedød hadde vært en uvan­ lig dødsårsak. I årene 1812-13 var det mennesker i Norge som sultet i hjel. I tillegg svekket matmangelen motstandskraften, og mange døde av sykdom. Et eksempel er Vågan i Lofoten, der det døde flere enn fire ganger så mange som det ble født i de to krise­ årene 1812 og 1813, av en «epidemi, forårsaget av mangel og umådelighed i brugen av usædvanlige fødemidler», som det het i en kommentar til folketellingen et par år seinere. I enkelte deler av landet var det hungeroppløp, der sultne og desperate men­ nesker brøt seg inn i kornlagre og matforråd.

Norge rives løs fra Danmark

I 1809 sluttet Sverige våpenhvile med Russland, og måtte samtidig gi fra seg Finland. Mange svenske stormenn gav kongen skylda for nederlaget. Misnøyen endte med statskupp, og Gustav 4. måtte gå av. Samtidig fikk landet en ny for­ fatning (grunnlov), der en valgt nasjonalforsamling, riksdagen, fikk mer innflytelse. Et eldre medlem av kongeslekten ble satt inn på tronen som Karl 13., men dette var en midlertidig løsning; den nye kongen hadde ingen arvinger.

En skiløperpatrulje på ski og truger i 1808. Tegning av Andreas Bloch.

Fregatten «Tartar» var med på den britiske blokaden av Norge. Her ser vi fregatten i kamp med fem norske kanonbåtjoller utenfor krutt­ verket på Alvøen ved Bergen i 1808.

Fra 1808 vendte vårsilda tilbake til vestlandskysten. Her som i Nord-Norge var fisket først og fremst mennenes gjøremål, mens kvinnene tok ansvaret for gårdsdriften. Fisket foregikk vinterstid i åpne båter. Morgendrammen som kona serverer, ble oppfattet som nødvendig for å holde ut kulde og strabaser.

1814

218

Som tronarving valgte den svenske riksdagen en av de frem­ ste menn i Norge: Kristian August, prins av Slesvig-Holstein, leder av regjeringskommisjonen og kommanderende general sønnafjells. Han hadde hatt kommandoen i den ærerike krigen mot Sverige i 1808, og var av mange sett på som Norges red­ ningsmann. I løpet av de siste århundrene hadde Sverige gjort gjentatte forsøk på å erobre Norge med militærmakt. Valget av Kristian August som svensk kronprins var ledd i en mer fredelig strategi. Dersom Norge frivillig brøt med Danmark og allierte seg med Sverige, ville det bli fred med Storbritannia, og utenrikshande­ len kunne gjenopptas. Men denne strategien slo feil. I den nor­ ske eliten var det få som ønsket en allianse med Sverige. I 1810 døde Kristian August brått, og svenskene måtte legge nye planer. Den svenske riksdagen gjorde et overraskende valg. Den nye tronfølgeren var fransk og tilhørte kretsen rundt Napoleon. JeanBaptiste Bernadotte hadde en strålende militær karriere bak seg. Under revolusjonen var han blitt general og under Napoleon marskalk og fyrste. Som svensk kronprins tok Bernadotte nav­ net Karl Johan. Fram til sin død i 1844 spilte han en hovedrolle i svensk og nordisk politikk, først som tronfølger fram til 1818, deretter som konge. Valget av nettopp Karl Johan skyldtes hans fremragende militære lederegenskaper og at han kunne få i stand en forsoning med Napoleon. Målet var å gjenreise Sverige som nordisk stormakt. To hoved­ alternativer forelå. På den ene siden kunne landet, med Napole­ ons støtte, forsøke å gjenerobre Finland fra Russland. Det andre alternativet var å erobre Norge. Karl Johan forkastet straks «det finske alternativet». For ham betydde gamle bånd til Finland lite, og en ny militær konfronta­ sjon med Russland var eventyrpolitikk. Isteden rettet Karl Johan oppmerksomheten mot Norge. Han kontaktet Napoleon, men da han ikke fikk støtte, brøt han med keiseren og vendte seg til Frankrikes fiender. Han sluttet fred med Russland og inngikk i 1812 en traktat der Sverige ble lovet russisk militær støtte i et felttog mot Norge. Også Storbritannia og Preussen lovet at Sve­ rige skulle få Norge mot at svenske styrker gikk med i kampen mot Napoleon. Med sikte på å få Norge som gevinst, hadde franskmannen Karl Johan trukket Sverige med i krigen mot

Frankrike! På denne tiden snudde Napoleons krigslykke. Felttoget i Russland utviklet seg til en katastrofe: Av storarmeen på 400 000 mann kom bare 20 000 tilbake. Keiseren selv drog hjem, og han klarte på rekordtid å mobilisere en ny fransk armé for å forsvare Frankrike mot stormaktsalliansen.

1814

219

Etter sterkt press fra Norge besluttet kong Fredrik 6. i 1811 at landet skulle få et eget universitet. Det Konge­ lige Fredriks Universitet ble lagt til Kristiania. Under­ visningen startet opp i 1813 med fem professorer, en lektor og 17 studenter. 1 de første årene foregikk under­ visningen ulike steder i byen. Universitetets bygninger i Karl Johans gate ble oppført i løpet av 1840årene. Litografi fra 1850årene etter et maleri av Joachim Frich.

I slaget ved Leipzig i oktober 1813 led Napoleon et avgjø­ rende nederlag. I spissen for de svenske styrkene stod Karl Johan, og han ønsket å utnytte den militære situasjonen. Iste­ denfor å forfølge restene av Napoleons hær inn i Frankrike mar­ sjerte de svenske styrkene nordover mot Danmark. Karl Johan fryktet at stormaktene ikke ville stå ved sine løfter om Norge, og ville derfor ordne saken på egen hånd. Svenskene gikk inn i Slesvig og Holstein, uten at danskene klarte å stå imot. I fredstraktaten, som ble undertegnet i det svenske hoved­ kvarteret i Kiel 14. januar 1814, måtte kong Fredrik 6. avstå Norge til kongen av Sverige. Med Kieltraktaten var det 434 år lange unionsfellesskapet mellom Danmark og Norge slutt. Dan­ mark fikk imidlertid beholde Island, Færøyene og Grønland. Slik mistet Norge de skattlandene landet hadde lagt under seg i middelalderen.

Norsk selvstendighet Det var altså begivenheter utenfor landets grenser som førte til Norges brudd med Danmark, ikke indre norske forhold. Men i Norge var nasjonale krefter i utvikling. Patriotiske holdninger ble vekket til live på slutten av 1700-tallet, og i vide kretser vok­ ste bevisstheten om en egen norsk kultur som ikke var en del av det dansk-norske fellesskapet. Dette kom til uttrykk på flere måter.

1814

220

I 1770-årene ble den første trykte boken om Norges historie gitt ut. Der kunne samtidens menn og kvinner lese om norsk storhetstid i middelalderen, vikingtidens helteskikkelser og høyreiste, selvstendige norske bønder. På samme tid kom Snorres kongesagaer i ny utgave, og også disse fortellingene styrket den nasjonale selvhevdelsen. De nasjonale strømningene var sterkest i overklassen, men også bønder og allmue følte og tenkte som nordmenn. Etter krigsutbruddet i 1807 ble kravene om egne norske insti­ tusjoner reist med ny styrke. Norsk økonomi led under mange­ len av en nasjonalbank, og norsk handel og eksport var regulert fra København. Det fantes heller ikke noe norsk universitet. Alle som skulle studere, måtte utenlands, og de aller fleste drog til København. Selskapet for Norges Vel, som ble stiftet i 1809, hadde et nasjo­ nalt program. Selskapets viktigste sak var arbeidet for et norsk universitet. Etter at selskapet hadde drevet en vellykket lands­ omfattende innsamlings- og støtteaksjon, bøyde kongen av for kravet. I 1811 ble universitetet grunnlagt, og kongen hadde bestemt at det skulle ligge i Kristiania. Innen den norske eliten var det noen som arbeidet for et svensk-norsk kongefellesskap mellom to selvstendige og like­ verdige riker. Karl Johan fulgte intenst med på utviklingen i Norge, og ved hjelp av betalte agenter og skriftlig agitasjon gjorde han hva han kunne for å nøre opp under antidanske holdninger. Svenske propagandaframstøt i Norge viste seg like­ vel å være fånyttes.

Prisonen - fangeskipet «Fyen». Under krigm mot England havnet omcring 7000 norske og damke sjø­ folk i britisk fangenskap. De fleste fangene havnet på fangeskip som lå largs Themsen og ved Plymouth. Fangeskipet «Fyen» et tid­ ligere dansk-norsk narineskip, lå ved Chathan mer London. Det er tegret av Anders Simonsen Bmun fra Tønsberg.

Kristian Fredrik vai dansk arveprins, og han vir statt­ holder i Norge fra 1113. Han ble regent etterstormaktsmøtet på Eidswll i februar 1814 og kotge i Norge 17. mai sanine år. Etter våpenhvilen ned Sverige i august må te han forlate landet.

1814

222

Nordmennenes selvstendighetsreisning Da nyheten om Kieltraktaten nådde Norge, ble den møtt med vantro. Gjennom krigsårene hadde Fredrik 6.s norske undersåt­ ter lidd sult og savn, og så ble landet gitt bort til kongen av Sve­ rige! Kieltraktaten kunne ikke aksepteres! Kristian Fredrik, Danmark-Norges arveprins, var kommet til Norge høsten 1813 etter en dramatisk ferd gjennom den britiske blokaden. Han var sendt til landet som stattholder, og hadde som sin viktigste oppgave å sikre båndene mellom Danmark og Norge. Kristian Fredrik skaffet seg solide støttespillere i Norge, og han ble populær i vide kretser. Da Kieltraktaten ble kjent, innkalte han landets fremste menn til et stormannsmøte på Eids­ voll i februar. Der hevdet Kristian Fredrik sin rett som norsk arveprins. Fredrik 6. hadde frasagt seg Norge, og dermed opp­ fattet han, Kristian Fredrik, seg som landets rette konge. Stormennene avviste Kristian Fredriks krav om å styre Norge som et eneveldig arvekongedømme. Ingen hadde arve­ rett til den norske tronen; kongen måtte velges av nordmenn. Flere ledende embetsmenn var godt kjent med opplysningstid­ ens filosofi og de frihetsidealer som hadde fenget i Europa. Der­ for krevde stormannsmøtet at all makt måtte springe ut fra fol­ ket. Tilhengerne av dette folkesuverenitetsprinsippet mente at fol­ ket selv måtte få uttale seg om det ønsket et uavhengig norsk kongerike eller ikke. En ny grunnlov måtte lages av en riksfor­ samling som var valgt av folket. Kristian Fredrik bøyde seg for dette synet. Dermed var mak­ ten formelt lagt i hendene på det norske folket. Kristian Fredrik skulle fortsette som regent (regjerende overhode i et konge­ dømme) til grunnloven ble ferdig. Prinsen stod nå i spissen for nordmennenes selvstendighetsreisning. Karl Johan og hans soldater var opptatt med sluttoppgjøret med Napoleon. Kristian Fredrik og nordmennene kunne derfor arbeide uforstyrret med å lage en ny forfatning. Men det hastet, for det gjaldt å bli ferdig før Karl Johan marsjerte nordover for å legge Norge under den svenske tronen. Valgene til en norsk grunnlovgivende forsamling ble holdt i kirkene i februar og mars 1814. Hver valgkrets skulle velge valg­ menn, og valgmennene skulle utpeke representantene til riksfor­ samlingen. På stormannsmøtet hadde Kristian Fredrik fått igjen­ nom at det i forbindelse med valgene ble avlagt en ed. Presten spurte: «Sværge i at hævde Norges selvstændighed og vove liv og blod for det elskede fædreneland?» Og svaret lød: «Det sværge vi, saasandt hjælpe os Gud og hans hellige ord!» 12 av de fremste medlemmene i hver menighet måtte avlegge eden skriftlig.

Riksforsamling og grunnlov 112 representanter møttes på Eidsvoll 10. april for å gi landet en grunnlov. Prinsregenten åpnet Riksforsamlingen med en tron­ tale. Han deltok deretter ikke selv i forhandlingene, men han bodde på Eidsvoll og påvirket nok de beslutningene som ble fat­ tet. Riksforsamlingen delte seg i to grupperinger, selvstendighetspartiet og unionspartiet. De som stod bak selvstendighetspartiet, omkring to tredje­ deler av forsamlingen, mente at Norges utenrikspolitiske stilling var avgjort ved folkeeden. Denne grupperingen rommet både folk som beklaget bruddet med Danmark og de sterkeste tals­ menn for en norsk, nasjonal politikk. Motstanderne kalte denne gruppen prinsepartiet, og de fremste lederne, sorenskriver Christian Magnus Falsen og professor Georg Sverdrup, hadde nær kontakt med Kristian Fredrik mens forhandlingene pågikk. De som tilhørte unionspartiet, som motstanderne kalte svenskepartiet, mente det var umulig å se bort fra Kieltraktaten, og at en ordning med Sverige ikke var til å komme utenom. Lederen for denne grupperingen, grev Herman Wedel Jarlsberg, hadde i flere år arbeidet for en norsk-svensk union av to selvstendige riker. Unionstilhengerne mente dessuten at det økonomiske grunnlaget for en uavhengig norsk stat var for svakt. De to «partiene» utgjorde på ingen måte faste blokker i for­ samlingen, og i mange saker var meningene delt langs andre skillelinjer. Av de 112 representantene var 57 sivile og militære embetsmenn, 18 forretningsmenn, brukseiere, grosserere og kjøpmenn (borgerskap) og 37 bønder. Embetsmennene domi­ nerte forsamlingen, og flertallet av dem tilhørte selvstendighets­ partiet. Også bonderepresentantene sluttet opp om denne grup­ peringen. Unionspartiet hadde sine sterkeste støttespillere blant representantene fra borgerskapet.

223

1814

På grunn av de dårlige kommunikasjonene foregikk valgene i den nordlige landsdelen seinere. I Finnmark var valgmennene klare først i juli, altså lenge etter at riksforsamlingen hadde avsluttet arbeidet. Ingen av representantene i riksforsamlingen kom lenger nordfrå enn Trøndelag. Kristian Fredrik, prinsregent og norsk kongsemne, var også dansk arveprins, og i de begivenhetsrike vårmånedene 1814 opprettholdt han forbindelsen med Fredrik 6. Danskekongen sendte skipslaster med korn nordover på tross av at de allierte stormaktene hadde lagt ned forbud mot dette. Kanskje hadde Kristian Fredriks kamp for norsk selvstendighet som mål å knytte Norge til Danmark på nytt.

1814

224

Den grunnloven eidsvollmennene utarbeidet, var inspirert av den franske revolusjonsforfatningen av 1791, men representantene studerte også den amerikanske og den svenske forfatningen. Opplys­ ningstidens filosofer hadde utarbeidet prinsipper for hvordan en stat burde være organisert. Særlig viktig var maktfordelingsprinsippet, som delte mak­ ten i tre: den lovgivende, den utøvende og den døm­ mende makt. Hensikten var å motvirke uheldig makt­ konsentrasjon, sørge for at statsorganene kunne utøve gjensidig kontroll med hverandre, og forhin­ dre vilkårlig maktbruk overfor landets innbyggere. Ikke minst det siste var viktig. Troen på individets frihet stod sentralt i tenkningen omkring Norges nye grunnlov, men ble ikke fullt ut gjennomført. Grunnlovens forbud mot å gi jesuitter og jøder ad­ gang til riket viste at det ikke var religionsfrihet i landet. Kongens sterke stilling i Grunnloven var i tråd med Kristian Fredriks ønsker, og den var en poli­ tisk arv fra enevoldstiden. I den norske grunnloven hadde kongen ansvaret for statsfinansene, og det var han som skulle peke ut statsråder og embets­ menn. Som sjef for de militære styrkene kunne han erklære krig. Dessuten hadde han utsettende veto i lovsaker. Riksforsamlingen på Eidsvoll skapte en nasjonalforsamling, Stortinget, som skulle samles hvert tredje år. Stortinget skulle vedta lover, fastsette størrelsen på skattene og bevilge penger. Grunnloven gav stemmerett til embetsmenn, bønder og bybor­ gere med eiendom over en viss verdi. For å kunne stemme måtte man være fylt 25 år og ha oppholdt seg minst fem år i landet. De stemmeberettigede utgjorde i 1814 omkring 40 prosent av alle voksne menn (over 25 år). Dette var en større andel enn i noe annet land på denne tiden. Norges grunnlov var derfor svært radikal på dette området. Det grunnleggende nye var at store deler av befolkningen, særlig bønder, fikk en rettighet de ikke hadde hatt før. Det var ikke aktuelt å gi arbeidsfolk, tjenere og husmenn anledning til å delta, og tanker om kvinnelig stemme­ rett lå ennå fjernt fra folks bevissthet. Under eneveldet var embetsstanden og borgerskapet fritatt fra militærtjeneste. Denne tunge plikten hvilte på bondesamfun­ net. Selvstendighetspartiet gikk inn for allmenn verneplikt, det vil si lik rett og plikt for alle mannlige borgere til å delta i for­ svaret av landet. Godseier Severin Løvenskiold, som tilhørte unionspartiet, mente at verneplikten fortsatt burde hvile på bøn-

Både militære og sivile embetsmenn bar uniformer. Ved sin klesdrakt og fram­ ferd skulle embetsmenn inngi respekt og autoritet. Illustrasjonen viser en stiftamtmannsuniform fra 1801.

Riksforsamlingen på Eidsvoll, malt av Oscar Wergeland i 1885.1forgrunnen ser vi presidenten, Christian Magnus Falsen, lese utkastet til Grunnloven. Sekretæren, Wilhelm Koren Christie, sitter til høyre.

Grev Herman Wedel Jarlsberg (1779-1840) var delvis vokst opp i Eng­ land. Da krigen brøt ut i 1807, var han amtmann i Buskerud, og han ble etter hvert en drivende kraft i regjeringskommisjonens arbeid. 11809 var han med på å stifte Selskapet for Norges Vel, og han gikk aktivt inn for å opprette et norsk universi­ tet. Han møtte på Eidsvoll i 1814 som representant for sitt grevskap, Jarlsberg, og ble unionspartiets fremste talsmann. Etter at unionen med Sverige var inngått, ble han statsråd og sjeffor Finansdeparte­ mentet. Han ble også valgt til Stortinget og fikk flere andre posisjoner i styringen av landet.

1814

226

der og underklasse, fordi enhver, som han sa, «udelukkende forbliEIDSVOLL ver ved den dont hvortil han ved Den bygningen vi i dag kjenner som Eidsvollsbygfødsel og oppdragelse synes be­ ningen, der Riksforsamlingen holdt hus i april og stemt». Andre fra samme side mai 1814, var eid av Carsten Anker, som var Kristian argumenterte med at velstående Fredriks nære venn og fortrolige. Anker var selv ikke borgere ville flytte fra landet for å til stede under forhandlingene, han var norsk sende­ slippe verneplikten. Selvstendigmann i London. Stedet var valgt med omhu. Representantenes hetspartiets folk vant likevel saken, kontakt med omverdenen var begrenset, og mulig­ ikke minst på grunn av bøndenes heten for å holde kontroll med det som skjedde, var klare støtte. Men gjennomførin­ bedre enn i Kristiania. Rykter og spekulasjoner om gen av allmenn verneplikt ble ut­ hva som foregikk i Europa, florerte mens forhand­ satt i 40 år. lingene pågikk. Flere av representantene fryktet at 17. mai 1814 undertegnet rep­ det kunne være svenske eller danske spioner til resentantene i riksforsamlingen stede på Eidsvoll. Kristian Fredrik hadde sitt eget diplomati, og han Grunnloven og valgte Kristian fikk dermed bedre informasjon enn representantene. Fredrik til konge i et fritt, selv­ Prinsen, som disponerte lokaler i selve Eidsvollsbygstendig og uavhengig Norge. Be­ ningen, mottok og sendte kurerer, samtalte jevnlig geistret kunngjorde presidenten, med ledende representanter fra selvstendighetsparGeorg Sverdrup: «Reist er altså tiet og hadde kontakt med kong Fredrik i Danmark. Ingen var så godt informert om begivenhetene uten­ inden Norges enemerker Norges for Eidsvoll som Kristian Fredrik. gamle kongestol, som Adelstener Representantene var innlosjert over hele bygda, og Sverrer beklædte og hvorfra de og mange av representantene måtte bo langt unna med visdom og kraft styrede gam­ selve forhandlingslokalet. Noen var flittige dagbokle Norge.» skrivere, og deres beretninger kan fortelle om dag­ På Eidsvoll hadde det skjedd lige forhold, innkvartering og kosthold. Mange av en politisk revolusjon. Uten blods­ representantene måtte ta til takke med mye dårligere forhold enn det de var vant til. utgytelser og i løpet av noen få uker var det skapt et nytt politisk system. I det nye Norge var kon­ gens makt begrenset av Grunnloven og folkets representanter på Stortinget.

Kampen om Norge Kristian Fredrik sørget straks for å kunngjøre kongedømmet Norges nye grunnlov utenfor landets grenser. Han sendte dele­ gasjoner til stormaktene Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen. Særlig overfor den britiske regjeringen ble det gjort store anstrengelser for å vinne sympati for Norges sak. Kristian Fredrik spilte dessuten på trusselen om at Karl Johan kunne bli en Nordens Napoleon. Sjarmoffensiven mislyktes. Stormaktene mistenkte Kristian Fredrik og Fredrik 6. for å drive dobbeltspill, og de stod fast på

Sverige og Norge i krig Da Karl Johan kom tilbake til Sverige på forsommeren 1814, begynte han straks å forberede et felttog mot Norge. Han samlet tropper på svensk side av grensen og krevde at norske festninger skulle forlates. Forsøk på å få i stand forhandlinger stran­ det. Istedenfor å lite på stormaktsstøtte bestemte han seg for å gå til krig. Den norske hæren, som bestod av 30 000 dårlig utrus­ tede soldater, kunne umulig klare å stå imot 40 000-50 000 krigsvante svenske elitesoldater. I løpet av de siste dagene i juli gikk de svenske styrkene over grensen i sør, og de møtte liten motstand. Hele felttoget varte i knappe to uker. Blant norske politiske ledere, trolig med bred folkelig støtte, var det vilje til å sette hardt mot hardt overfor svenskene, men etter ordre fra Kristian Fredrik trakk de norske styrkene seg tilbake. Så lenge krigen varte, kom det aldri til noe hovedslag. Istedenfor å fortsette mot Kristiania stanset Karl Johan fram­ rykkingen og innledet forhandlinger. Våpenhvilen som ble underskrevet i Moss 14. august (Mossekonvensjonen), slo fast at Kristian Fredrik skulle skrive ut nyvalg til et ekstraordinært (overordentlig) storting og deretter forlate landet. Dette var i samsvar med de løfter han hadde gitt stormaktene. I Kieltraktaten het det at Norge skulle gis til kongen av Sverige. Det gav Karl Johan nå frivillig avkall på. Isteden aksepterte han Eidsvollsgrunnloven som forhandlingsgrunnlag og gikk med på at Stortinget skulle vedta en union med Sverige. Dermed aksep­ terte Karl Johan at Norge fikk beholde egne styringsorganer. Felttoget var til en viss grad en maktdemonstrasjon. Karl Johan fikk satt et definitivt punktum for Kristian Fredriks videre politiske karriere i Norge, men vek tilbake for å benytte militær­ makt for å sette Grunnloven til side og selv diktere hvordan Norge skulle styres.

227

1814

sine løfter til Karl Johan. Etter at Frankrike kapitulerte, og mens riksforsamlingen fortsatt var samlet på Eidsvoll, tvang stormakt­ ene Fredrik 6. til å stanse all dansk-norsk handel, og de sendte en delegasjon til Kristiania for å se til at Kieltraktatens bestemmel­ ser ble fulgt opp. Stormaktsdelegatene innledet forhandlinger med Kristian Fredrik som endte med at han lovet å overlate makten til Stor­ tinget. Dette var i virkeligheten en stor innrømmelse overfor nordmennene. Stortinget, som var blitt til som en del av Grunn­ loven, var dermed i praksis akseptert som norsk nasjonalforsam­ ling, mens Kieltraktaten var satt til side. Fortsatt presset imidler­ tid stormaktene på for at Norge skulle gå i union med Sverige.

228

Hvorfor handlet Karl Johan som han gjorde i 1814? For det første var han maktpolitiker. Han var valgt til svensk kronprins for å gjenreise Sverige som stormakt, og han sørget for å tvinge unionen med Norge gjennom. For det andre ville han være uav­ hengig av stormaktene. Karl Johan stolte ikke helt på deres støtte, og i Storbritannia var det voksende sympati for Norges sak. I til­ legg hadde Karl Johan det travelt. Samme høst skulle seierher­ rene ta fatt på fredsoppgjøret i Wien, og for Karl Johan var det viktig å få kontroll over Norge før forhandlingene begynte. Endelig kan det ha spilt en rolle i vurderingene at han drømte om å vende tilbake til moderlandet (Frankrike) som monark. Ved å akseptere en liberal forfatning i Norge regnet han med å styrke sine muligheter i Frankrike. Felttoget mot Sverige var ingen ærefull avslutning for Kris­ tian Fredrik. Nordmennene følte seg sviktet, og beskyldte ham for å vike unna. I ettertid er det lettere å se at han neppe hadde noe valg. Kampen om Norge var for hans del i alle fall tapt. En forhandlingsløsning var langt å foretrekke framfor et totalt mili­ tært nederlag, som sannsynligvis ville være utfallet.

Norsk-svensk union Etter at Kristian Fredrik ble tvunget til å gå av, var det statsrådet (regjeringen) som styrte landet, og som planla forhandlingene med svenskene.

Datidens kommunikasjoner gjorde at det tok tid før de viktige nyhetene fra Eids­ voll nådde fram til folk. Bildet av J.F.L. Dreier viser hvordan kongevalget ble offentliggjort i Bergen 27. mai.

Karl Johan het opprinnelig Jean-Babtiste Bernadotte, og var sønn av en advokat fra Sør-Frankrike. Han opp­ nådde å bli marskalk og fyrste av Pontecorvo og ble i 1810 valgt til svensk kron­ prins. 11818 ble han inn­ satt som kong Karl 14. Johan av Sverige og Norge. Maleriet av Justienin Clary fra 1836 viser Bernadotte i fransk tjeneste i 1806.

1814

230

Valgene til det ekstraordinære stortinget høsten 1814 gav stor oppslutning om selvstendighetspolitikken. Da Stortinget trådte sammen i oktober, stod det foran en svært krevende opp­ gave. På den ene siden gjaldt det å holde fast på selvstendighe­ ten og Grunnloven. På den andre siden var Stortinget nødt til å gi noe etter for svenskenes krav. Var nordmennene for steile, kunne svenskene tvinge unionen igjennom med makt, og da ville hele Grunnloven kunne gå tapt. Svenske soldater stod klare i Østfold, og etter Mossekonvensjonen hadde nordmennene ingen­ ting å stå imot med.

KRISTIAN FREDRIK OG KARL JOHAN - TO RIVALER Kampen om Norge kan ses som en kamp mellom to rivaler: Karl Johan og Kristian Fredrik. Da Karl Johan (1763-1844) ble kalt til Sverige i 1810, var han fyrste av Pontecorvo, et rikt fransk område i Nord-Italia. Han tilhørte kretsen rundt Napoleon. Karl Johan var ikke bare et militært geni, han var også en uberegnelig politisk gambler. Han brøt med Napoleon for å erobre Norge, og han truet med å ta landet med militærmakt. Han ønsket å vinne kontroll over Norge, men gav fra seg initiativet og lot det norske Stortinget ta styringen. Også seinere truet han med å bruke makt overfor Stortinget, men han satte aldri truslene ut i livet. I rojalistiske kretser var Karl Johan en outsider, en mann med borgerlig bakgrunn og et produkt av den franske revolusjonen. Han fikk aldri stormaktsledernes tillit, til tross for sin innsats mot Frankrike og Napoleon. Karl Johan etterfulgte Karl 13. i 1818 og var konge i Sverige og Norge fram til sin død i 1844. Dronningen, Desideria, som en gang hadde vært forlovet med Napoleon, hadde ikke fast til­ hold i Stockholm før i 1823. Kongefamiliens franske bakgrunn satte sitt preg på det svenske hof­ fet i klesvei, tale, livsstil og væremåte. Karl Johan lærte aldri svensk. En gang, i møte med den svenske stenderforsamlingen, prøvde han å tale på sine undersåtters morsmål ved å lese fra manuskriptet. Reaksjonene i forsamlingen var ikke til å ta feil av, og forsøket ble aldri gjentatt. En rytterstatue av Karl Johan pryder i dag slottsplassen i Oslo. På sokkelen står hans stolte valg­ språk: «Folkets kjærlighed - min belønning!» Kristian Fredrik (1786-1848) var fetter av kong Fredrik 6. og nærmeste arving til den dansk­ norske tronen. Bare 27 år gammel, uten militær trening eller administrativ erfaring, ble han satt til å lede Norge. Først var han stattholder, etter stormannsmøtet i februar var han regent, og etter 17. mai 1814 var han landets valgte konge fram til han ble tvunget til å gå av. Til tross for sin mangelfulle erfaring viste Kristian Fredrik en politisk klokskap det står respekt av. Det lyk­ tes ham å tenne begeistring og nasjonal lidenskap hos nordmennene. Han stod i fremste rekke i selvstendighetsreisningen, og sammen med de toneangivende representantene satte han sitt klare preg på det som skjedde på Eidsvoll. Etter krigen sommeren 1814 ble han beskyldt for å være en talenes og ballsalenes mann, en «teaterkonge» uten mannsmot. Denne delen av Kris­ tian Fredriks virksomhet har seinere kastet skygge over hans innsats i Norge. Mange har i ettertid stilt spørsmål om Kristian Fredrik mente alvor. Var kampen for norsk selvstendighet et skalkeskjul? Var hensikten at veien skulle ligge åpen for en gjenforening med Danmark? Og støttet virkelig Kristian Fredrik en liberal forfatning med et konstitusjonelt monarki? Noen historikere har hevdet at begivenhetene i vårmånedene 1814 var resultat av en stemningsbølge. Kristian Fredrik og eidsvollsmennene var grepet av sine egne ord og den stemningen som var skapt. Den politikken Kristian Fredrik seinere førte i Danmark, har også blitt tillagt en viss betydning for å forstå hans rolle i den norske selvstendighetsreisningen. Da han overtok som dansk konge i 1839, fulgte ingen konstitusjonelle reformer. Under ham fort­ satte Danmark å være et eneveldig kongedømme.

1814

231

Moss jernverk omkring 1800, etter en tegning av John William Edy. Byg­ ningen til venstre var verkets hovedbygning, der våpenhvilen mellom norske og svenske styrker ble inn­ gått i august 1814. Byg­ ningen er for ettertiden kjent under navnet Konvensjonsgården.

Etter press fra de svenske forhandlerne måtte Stortinget straks vedta unionen mellom Norge og Sverige. Men Stortinget utsatte kongevalget og markerte på den måten at Norge ikke var bundet av Kieltraktaten, og at bare folkets representanter hadde råderett over Grunnloven. I løpet av noen uker forandret Stor­ tinget Eidsvollsgrunnloven på noen viktige punkter. 4. novem­ ber avsluttet Stortinget arbeidet og valgte svenskekongen, Karl

13., til konge - Norges tredje dette året. Norge fikk beholde retten til å ha en egen nasjonalbank og et eget pengevesen. En viktig ny bestemmelse i Grunnloven var at kongen måtte forplikte seg til bare å utnevne nordmenn som embetsmenn, og at bare Stortinget kunne gi statsborgerskap til utlendinger. I novembergrunnloven het det også at norske mili­ tære styrker ikke kunne brukes til angrepskrig uten samtykke fra Stortinget, noe som innebar at kongen fikk redusert råderett over militærvesenet. Dessuten fikk statsrådet en mer selvstendig stilling i forhold til kongen enn i maigrunnloven. Sluttresultatene av forhandlingene mellom Sverige og Norge høsten 1814 er oppsiktsvekkende. Med kløkt og vilje til å hevde norsk selvstendighet hadde statsrådet og de ledende stortings­ mennene lyktes i å holde fast på viktige deler av det som var vunnet på Eidsvoll. Stortingets makt i forhold til kongen var styrket, ikke svekket. Suksessen i forhandlingene kunne likevel ikke overskygge det faktum at unionen var påtvunget Norge, og at Sverige var den overlegne part i forholdet. Året etter, i august 1815, inngikk Norge og Sverige en over­ enskomst, Riksakten, der det ble gitt bestemmelser om unions­ kongedømmet og behandlingen av felles utenrikssaker.

1814

232

SAMMENDRAG

1814

Dansk-norsk nøytralitet

1800

1807 Flåteranet

Danmark-Norge alliert med Frankrike

Blokade, nødsår

1808

1809

Regjerings­ kommisjon

Lisenshandel (1809-12)

1810

Karl Johan

svensk kronprins

Sverige med i stormaktsallianse mot Napoleon

1811

Blokade, nødsår

1812

1813 Kristian Fredrik til Norge

Kieltraktaten Løsrivelsen fra Danmark

1814

1814

17. maigrunnloven

Jan.

Kieltraktaten

Feb.

Stormannsmøte

Mar.

Valg og folkeed

Apr.

Riksfor­ samlingen

Mai

Kristian Fredrik konge

Jun. Jul.

Krig mot Sverige

Aug.

Mosse­ konvensjonen

Sep.

Kristian Fredrik går av

Okt.

Ekstraordinært storting

Nov.

Novembergrunnloven

Des.

Union med Sverige Karl 13. konge i Norge

Danmark-Norge klarte lenge å holde seg utenfor napoleonskrigene, men etter at en britisk flåtestyrke angrep Køben­ havn i 1807 og tok den dansk-norske flåten med seg, kom rikene med i krigen på fransk side. Som følge av krigen sper­ ret britiske krigsskip norskekysten, og den regulære forbin­ delsen mellom Danmark og Norge ble brutt. Kongen opp­ nevnte en egen norsk regjeringskommisjon. På grunn av blo­ kaden fikk ikke Norge den nødvendige tilførsel av korn, og kriseår med nød og sult fulgte. 11809 tapte Sverige Finland til Russland og var dermed ikke lenger en nordisk stormakt. Da svenskene i 1810 valgte en fransk fyrste som kronprins, var målet å gjenvinne landets posisjon som nordisk stormakt. Karl Johan vendte seg straks mot Norge, gjorde et mislykket forsøk på å få Napoleons støtte og allierte seg deretter med Frankrikes fiender mot løfte om å få Norge. Etter at Napoleon hadde lidd nederlag i 1813, gikk Karl Johan mot Danmark og presset kong Fredrik 6. til å godta en fredsavtale, Kieltraktaten, der Norge ble gitt til kongen av Sverige. Kristian Fredrik var dansk arveprins og stattholder i Norge. Da Kieltraktaten ble kjent, stilte han seg i spissen for en norsk selvstendighetsreisning. Våren 1814 valgte norske menn representanter til en grunnlovgivende forsamling. Ved valgene måtte alle avgi en folkeed til støtte for Norges selv­ stendighet. Riksforsamlingen på Eidsvoll la folkesuverenitetsprinsippet til grunn i arbeidet med Grunnloven. Makten ble delt mellom den lovgivende (Stortinget), den utøvende (regje­ ringen) og den dømmende makt (domstolene). Den norske grunnloven gav en fjerdedel av landet voksne (over 25 år), mannlige befolkning retten til å stemme ved stortingsvalg. Riksforsamlingen vedtok enstemmig Grunnloven 17. mai 1814, og de valgte samtidig Kristian Fredrik til norsk konge. Sommeren 1814 gikk svenske styrker over grensen mot Norge. De norske styrkene trakk seg tilbake, og hele felttoget varte bare i to uker før våpenhvile ble inngått (Mossekon­ vensjonen). Kristian Fredrik måtte forlate landet, men Karl Johan godtok Eidsvollgrunnloven som forhandlingsgrunnlag. Det ekstraordinære stortinget som satt sammen høsten 1814, reviderte Grunnloven. Det oppnådde å styrke sin posi­ sjon i forhold til kongen, og statsrådet (regjeringens fikk en mer uavhengig stilling. Stortinget valgte Sveriges konge til også å være norsk monark. I unionen med Sverige fikk Norge en forholdsvis selvstendig stilling.

1 Hva var årsakene til at Danmark-Norge ble trukket med i napoleonskrigen i 3807? 2 Hvilken betydning fikk krigsutbruddet i 1807 for styringen av den dansk-nor­ ske helstaten og for befolkningen i Norge? 3 På hvilke måter kom norsk selvhev­ delse til uttrykk i forhold til Danmark? 4 Hva var Kieltraktaten? 5 Hvem var Karl Johan? Hva var bak­ grunnen for at nettopp han ble svensk tronfølger? 6 Hvem var Kristian Fredrik? Hvilken rolle spilte han i den norske selvstendighetsreisningen? 7 Hva var folkeeden? Hvorfor så Kristian Fredrik det som viktig at eden ble avlagt? 8 Forklar kort hva som menes med folkesuverenitetsprinsippet og maktforde­ lingsprinsippet. 9 Hvordan var riksforsamlingens sosiale sammensetning? 10 Forklar kort hva henholdsvis selvstendighetspartiet og unionspartiet stod for. 11 Pek på enkelte hovedtrekk ved 17. maigrunnloven. 12 Hvilken betydning hadde de euro­ peiske stormaktene for selvstendighetsreisningen og Norges forhold til Sve­ rige? 13 Fortell kort om den svensk-norske kri­ gen sommeren 1814. 14 Hva var innholdet i Mossekonvensjonen? 15 Hva var det formelle innholdet i den svensk-norske unionen (1814-1905)?

ARBEIDSOPPGAVER 1 Hva var de viktigste forandringene i den grunnloven Stortinget vedtok 4. november 1814 sammenlignet med den riksforsamlingen vedtok 17. mai?

2 Hvilke trekk ved den norske grunn­ loven fra mai 1814 kan spores tilbake til opplysningstidens tenkning, den ameri­ kanske forfatningen og den franske revolusjonsforfatningen fra 1791? (Se for eksempel Mykland, Opsahl og Han­ sen: Norges grunnlov i 175 år, Gyldendal 1989, og Verden 1, kapitlet Revolusjone­ nes tid.) 3 Deltok det representanter fra det fylket eller det distriktet du bor i, ved riksfor­ samlingen på Eidsvoll? (Se for eksem­ pel Eli Fure: Eidsvoll 1814, Dreyer 1989.) Finn ut hva det står om 1814 i lokalhis­ toriske framstillinger om ditt distrikt. Hvordan foregikk valgene, hvordan ble nyhetene spredt, og på hvilke måter tok folk del i det som skjedde? 4 Norge gikk i 1814 over fra å være en del av et enevelde til å bli et konstitusjonelt demokrati. Gjør nærmere greie for inn­ holdet i og forskjellen mellom disse styreformene. 5 På hvilke måter har de begivenhetene som fant sted i 1814, betydning i dagens Norge? Har Grunnloven mer enn symbolsk betydning?

FORDYPNING ________________________

Tema: 1814 - Nasjonalt frigjøringsverk ELLER RESULTAT AV YTRE BEGIVENHETER?

1814 er et merkeår i norsk historie. Gang på gang har historikere og andre kastet nytt lys over de begivenhetene som fant sted. Det hersker ulike oppfatninger av hva som var grunnlaget for Norges selv­ stendighet. Noen historikere mener fri­ gjøringsverket skyldtes indre, nasjonale krefter: Nordmenn ønsket frihet og selv­ stendighet. Andre har sett frigjøringsver­ ket 1814 som resultat av ytre begivenheter: Uten Kieltraktaten ville selvstendighetsreisningen ikke funnet sted. Nedenfor gjengis synspunkter fra noen framtredende historieprofessorer, ordnet i

233

1814

REPETISJONSOPPGAVER

1814

234

tre hovedgrupper. Ernst Sars og Kåre Lunden er representanter for det vi kan kalle nasjonal historieskriving: Friheten i 1814 var nordmenns verk. Hos den andre gruppen, representert ved Sverre Steen, Jens Arup Seip og Knut Mykland, er hovedforklaringen på frigjøringen i 1814 å finne utenfor Norge. I de seineste årene har andre historikere, her representert ved Ståle Dyrvik og Øystein Rian, lagt vekt på kontinuiteten fra det dansk-norske ene­ veldet til det selvstendige og frie Norge.

Tekst 1: Nordmenns frihetsverk 1800-tallshistorikeren Ernst Sars så begi­ venhetene 1814 som en følge av en ubrutt, nasjonal utvikling. «Der var ved denne tid mange nordmænd, som nærede ønske om en fri forfatning for sit fædreland og syssel­ satte sig i stillhed med tanken på en sådan, (...) påvirkninger af den franske revolution havde lagt sæden til disse tanker, landets senere trængsler havde virket til, at sæden slog rod og spirede.» Nordmenns nasjonalstolthet var blitt krenket, «avstått til en fremmed konge, byttet bort som andet løsøre!» Udsigt over den norske Historie, 1873-91, Universitetsforlaget 1967 Sars var en framtredende venstremann og preget av den nasjonale bevegelse på slutten av 1800-tallet, da Stortinget tvang gjennom et parlamentarisk styresett mot den svensk-norske kongens vilje. Blant nåtidens historikere er det særlig Kåre Lunden som på ny har tatt opp arven fra Sars. Ifølge Lunden spilte det norske folket den avgjørende rollen i selvstendighetsreisningen, ikke Kristian Fredrik. Folkesuverenitetstanken, som «utan nøling vart lagt til grunn - på sjølvstendig initiativ - av nordmennene i 1814 [var] mellom dei mest opplyste relativt godt innarbeidd. (...) Folkesuve­ renitetstanken gjorde det ikkje berre utenkjeleg å godta «salet» ved Kielfre-

den. Den tilsa også at nordmennene når dei klårt oppfatta seg som ein eigen nasjon - i det heile måtte forlange å bestemme over seg sjølve. Den styrken folkesuverenitetstanken, kombinert med norsk nasjonalmedvit, hadde i 1814, garanterer i seg sjølv at det poli­ tiske tilhøvet til Danmark ikkje kunne ha blitt uforandra i den fylgjande tida, med eller utan Kielfred. (...) Der var ei klår nasjonal rørsle før 1814, som var ein like klår føresetnad for det politiske systemet som 1814 resulterte i.» Norsk grålysing. Norsk nasjonalisme 1770-1814, Samlaget 1992

Tekst 2: Friheten i gave På 1900-tallet har toneangivende histori­ kere lagt større vekt på de ytre begivenhe­ tene. Sverre Steen så Norges selvstendighet som resultat av «stormaktsspill med små­ statene som innsats» og mente at Norge fikk «friheten i gave». Det frie Norge, Cappelen 1951 Denne linjen er fulgt av Jens Arup Seip: «Den nasjonale bevegelse var ikke en forutsetning for 1814, men et produkt av det som da skjedde. I løpet av noen få måneder oppstod et fellesskap, en nasjonal bevissthet ble skapt, og der­ med en nasjon i annen forstand enn til­ felle hadde vært forut for 1814. Dette fellesskap vokste fram av arbeidet for felles mål, drømte og udrømte; i sam­ ling om felles symboler: en konge, en grunnlov, en fiende; og gjennom felles opplevelser, med nederlaget til slutt. Intet samler bedre et folk enn et neder­ lag. Trusler om fare drev menn sam­ men.» Utsikt over Norges historie, del 1, Gyldendal 1974 Også Knut Mykland har satt søkelyset på de ytre begivenhetene som forutsetning for 1814. Mykland har sterkere enn andre fokusert på Kristian Fredriks rolle, og kalte

«Det er betegnende at sprengningen av det 434 år gamle dobbeltmonarkiet ikke kom som resultat av et opprør i Norge, men som en frukt av Karl Johans dris­ tige spill på stormaktenes interesser. Reisningen i Norge ble organisert av den danske tronfølgeren, med rikenes tidligere konge, Fredrik 6., som stillti­ ende sympatisør. Den norske grunnlo­ ven ble skapt av det gamle regimets embetsmenn, og 17. mai-grunnloven holdt døren åpen for en gjenforening med Danmark. (...) Mønsteret til den frie forfatning ble riktignok hentet fra opplysningstidens filosofer og først og fremst fra revolusjons- og napoleonstidens liberale forfatninger, men på mange måter danner det konstitusjo­ nelle demokrati en videreføring av den dialog som hadde foregått mellom de sentrale styringsorganer og undersåt­ tene under eneveldet. De borgerlige fri­ heter som ble slått fast i 17. mai-grunnloven og 4. november-grunnloven, inn­ varsler ikke noe prinsipielt nytt; de kom snarest som en kodifisering av praksis fra enevoldstiden.» Kampen om Norge 1784-1814, bind 9 i Norges historie, Cappelen 1978

var et folkevalgt lovgivende og bevil­ gende organ, Stortinget.»

Men også før 1814, påpeker Dyrvik, hadde landets innbyggere stor politisk frihet. Handlingene til Napoleon og Karl Johan utløste den historiske situasjon i Norge i mai 1814, men de gav den ikke. (Ståle Dyr­ vik og Ole Feldbæk: Mellom brødre 1780-1830, bind 7 i Aschehougs Norges­ historie, 1996) Også Øystein Rian har lagt stor vekt på forutsetningene fra tiden før 1814 som gjorde landets ledende embetsmenn i stand til å utnytte den situasjonen som var skapt. «Suksessen i 1814 skyldtes i stor grad at embetsmennene i Norge var på høyde med situasjonen. I foreningstiden med Danmark hadde det utviklet seg et selvbevisst og velutdannet embetsverk, som var vant til både å styre Norge og å finne løsninger på interessekonflikter. Dessuten hadde Norge materielle forut­ setninger for å klare seg som egen stat.» Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt: Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905, bind 1 i Norsk utenrikspolitisk historie, Universitetsforlaget 1995

Oppgaver Tekst 3: Arven fra eneveldet I de seinere årene har flere historikere pekt på at begivenhetene i 1814 skyldtes både ytre begivenheter og de forutsetninger som var skapt i løpet av dansketiden. Ståle Dyrvik har trukket fram at det politiske systemet som Grunnloven skapte, på mange måter var en arv fra eneveldet.

«Grunnloven forutsatte, eller tok opp i seg, et enormt tilfang av institusjoner, lovregler og sosiale forhold som var formet ut under forbindelsen med Dan­ mark. Det eneste store nye den skapte,

1 Gi en kort oppsummering av hoved­ synspunktene (under 1, 2 og 3). Hva er de viktigste skillene mellom de historie­ syn som kommer til uttrykk? 2 Hvordan vil du vurdere framstillingen i denne læreboken i forhold til syns­ punktene som er gjengitt her? Er fram­ stillingen preget av noen av retning­ ene?

235

1814

begivenhetene våren 1814 «det store dob­ beltspillet».

Det frie Norge Norge var kommet ut av skjebneåret 1814 med egen grunnlov, men med felles konge med Sverige. Den nye nasjonalforsam­ lingen, Stortinget, skulle velges hvert tredje år. Spørsmålet var hvor stor makt de folkevalgte skulle ha i forhold til unionskongen. Dragkampen mellom kongen og Stortinget kom til å prege de første tiårene av unionstiden med Sverige, men på kort sikt var det økonomien som skapte problemer.

Et selvstendig land med tom statskasse

De første fredsårene ble vanskelige fordi omleggingen fra krigsproduksjon til fredsproduksjon i Europa voldte problemer. Det tok tid før norsk eksport tok seg skikkelig opp igjen, og særlig innen trelastnæringen var det dårlige tider. Trelast var landets viktigste eksportvare i tillegg til fisk. Mange trelasthandlere fikk ikke det de hadde til gode i utlandet, og flere av de største bruks­ eierne gikk konkurs. Krisen ført til at staten led store tap. Det kom av at toll på eksport var statens største inntektskilde. Under krigsårene hadde den dansk-norske staten finansiert utgiftene ved å trykke pengesedler. Resultatet ble inflasjon og redusert pengeverdi. 11816 ble to tiltak satt i verk for å få orden på statens finanser. For det første skulle den gamle riksdaleren innveksles og erstattes av en ny pengeenhet, spesidaleren, som skulle ha en fastsatt verdi i sølv. For det andre ble Norges Bank opprettet. Banken skulle være privateid og ha et grunnfond på to til tre millioner spesidaler i sølv som garanti for pengesedle­ nes verdi. Begge tiltakene viste seg vanskelige å gjennomføre. Det lyktes ikke å få inn tilstrekkelig store frivillige bidrag til Norges Banks grunnfond. Derfor påla staten enkelte privatper­ soner å kjøpe aksjer i banken. Den såkalte sølvskatten var tung å betale, for det var dårlige tider. Finansministeren selv, grev Wedel Jarlsberg - en av Norges rikeste menn - måtte ta av arve­ sølvet for å betale sin del. Verdien av spesidaleren ble liggende på et lavere nivå enn det Stortinget hadde fastsatt. I 1820-årene begynte verdien av den å stige, men den fastsatte verdien ble ikke nådd før i 1842.

Stortinget forsvarer Grunnloven

Utsikt fra Kobbeltvedbakken ved Bergen. Håndkolorert litografi av J.F.L. Dreier fra 1826.

Grunnloven bestemte at makten skulle være delt mellom konge og storting. Kronprins Karl Johan hadde måttet akseptere Grunnloven i 1814, men etter at han ble svensk og norsk konge i 1818, arbeidet han systematisk for å styrke kongemakten. Derfor kom han stadig i konflikt med Stortinget. Karl Johan var en per-

237

MOT EN NY TID

238

son som benyttet de maktmidler han hadde til rådighet. Han gav embeter og posisjoner til dem som støttet ham, og han benyttet sin store personlige formue til rundhåndede pensjoner, gaver og bestikkelser. Han var heller ikke presset av stormakt­ ene, slik tilfellet var i 1814. Etter fredsslutningen i 1815 feide nemlig en reaksjonær bølge over Europa. Makthavere over hele Europa arbeidet for å bevare den gamle samfunnsordenen, og utviklingen mot folkestyre stanset opp. Kjernen i striden mellom Karl Johan og Stortinget gjaldt inn­ holdet i og tolkningen av Grunnloven. Kongen hadde større myndighet overfor den svenske Riksdagen enn overfor det nor­ ske Stortinget, og Karl Johan ønsket en sterkere forening av de to rikene. For nordmennene, derimot, var Grunnloven garantien for folkestyre og selvråderett. Karl Johan foreslo at Stortinget bare skulle samles hvert femte år (istedenfor hvert tredje), og at kongens veto i saker som angikk landets lover, skulle være abso­ lutt (istedenfor utsettende). Videre ville kongen ha retten til å avsette embetsmenn (i tillegg til retten til å ansette dem), og han foreslo at Stortingets president skulle utpekes av ham. Da forslagene ble lagt fram i 1821, hadde to andre saker alle­ rede brakt Karl Johan og Stortinget i nærkamp. To tidligere stor­ ting hadde vedtatt et lovforslag om å avskaffe norsk adelskap. Norge var nesten uten adel, så saken hadde først og fremst sym­ bolsk betydning. Karl Johan hadde nedlagt veto begge gangene, men et tredje vedtak ville han ikke kunne stanse. Den andre saken gjaldt Norges andel av den dansk-norske statsgjelden, og dette var en sak av både symbolsk og reell betydning. Ved fre­ den i Kiel i 1814 hadde Karl Johan gått med på at Norge skulle betale sin del av statsgjelden. Karl Johan presset på, men Stor­ tinget strittet imot. Norge hadde aldri godkjent Kieltraktaten, og statskassen var tom. Stortingets forhandlinger pågikk samtidig med at svenske soldater var på øvelse utenfor Kristiania, og svenske krigsskip lå for anker på havnen. Rykter om statskupp svirret, men stor­ tingsrepresentantene holdt stand. Stortinget vedtok at adelska­ pet skulle avskaffes, men gav etter for presset når det gjaldt statsgjelden. Når det gjaldt grunnlovsforslagene, ville Karl Johan at de skulle vedtas straks, men Stortinget utsatte behandlingen, slik Grunnloven foreskriver. Karl Johans grunnlovsforslag kom altså til behandling i 1824, og et samlet storting avviste dem. Karl Johan foretok seg ingenting for å oppheve Stortingets vedtak, verken i 1821,1824 eller seinere. Akkurat som under for­ handlingene i 1814 håpet han at trusler var nok for å få nord­ mennene til å gi etter. Men Karl Johan gav ofte opp når han

møtte motstand, og han vek til­ bake for å styre Norge som et okku­ pert land. Han fortsatte å fremme 17. MAI-FEIRINGEN Alt i begynnelsen av 1820-årene var det tilløp til fei­ sine grunnlovsforslag, men Stor­ ring av 17. mai, den dagen da Grunnloven ble under­ tinget stod fast imot. Stillingskri­ skrevet og Kristian Fredrik ble valgt til konge. Karl gen varte til Karl Johans død i Johan oppfattet offentlig markering av denne dagen 1844. som en provokasjon. Han ville heller ha 4. november, Karl Johan var ikke den eneste den dagen da Norge og Sverige fikk felles konge, som ønsket å forandre Grunnloven. som offentlig høytidsdag. For ikke å provosere kon­ gen unødig prøvde Stortinget å holde igjen på fei­ Mange embetsmenn var bekym­ ringen av nasjonaldagen. ret for at bøndene, som var den I 1829 falt 17. mai på en søndag, og et av Norges klart største velgergruppen, skulle to nye dampskip, Constitutionen, skulle denne stemme inn flere folk fra egne rek­ dagen ankomme Kristiania. Det hadde gått rykter i ker på Stortinget. Flertallet av rep­ byen om demonstrasjoner i anledning grunnlovsda­ resentantene, også embetsmenn­ gen. Folk stimlet sammen og ropte: «Hurra for Con­ stitutionen!» (konstitusjon betyr grunnlov). Blant ene, avviste konsekvent alle for­ andre deltok dikteren Henrik Wergeland. Politiet slag om å begrense stemmeretten. forsøkte å spre folkemengden, men klarte det ikke, En uforandret grunnlov gav den og etter kontakt med den svenske stattholderen ble sikreste garanti for landets selv­ militære styrker satt inn. Ikke ett skudd ble avfyrt, stendighet (grunnlovskonservatisme). men «torgslaget» (se illustrasjon s. 241) utløste en Derfor ble Norges radikale og voldsom reaksjon som fikk varige virkningen Da stattholderen kort tid etter døde, ble det ikke lenger demokratiske grunnlov stående utnevnt en svenske til embetet. Dessuten ble det mer uforandret. alminnelig å feire 17. mai, selv om feiringen av nasjo­ I 1830-årene kom Stortinget naldagen for alvor slo igjennom seinere i århundret. mer på offensiven i forhold til Karl Johan. Norge forlangte like­ stilling med Sverige når det gjaldt bruk av eget flagg. Et felles unionsflagg var i bruk fra 1818, men dette var upopulært i Norge. 11821 vedtok Stortinget at landet skulle ha et eget, nasjo­ nalt handelsflagg (det norske flagget slik vi kjenner det i dag). Etter Karl Johans død i 1844 gjennomførte den nye kongen, Oskar 1., formell likestilling mellom rikene når det gjaldt bruk av flagg. Både Sverige og Norge skulle benytte sine nasjonale flagg, men med et felles unionsmerke i øverste venstre hjørne (se illustrasjonen på neste side). Nordmennene ønsket også å markere likestilling mellom de to rikene i forholdet til kongen. Norge var et nasjonalt konge­ dømme, og i den norske kongerekken var Karl Johan den tredje, og skulle betegnes Karl 3. Johan, ikke Karl 14. Johan som i Sve­ rige. Dette avviste kongen kategorisk. Etter 1814 var den norske regjeringen delt i to avdelinger. Statsministeren holdt til hos kongen i Stockholm. Der møtte også to andre statsråder. Hovedtyngden av regjeringen holdt til i Kris­ tiania hvor kongen var representert med en stattholder fram til 1856. De norske statsrådene i Stockholm ble ikke trukket inn i

Karl Johans sengekammer. Karl Johan led av søvnløshet. Han var oppe til langt på natt, og stod sjelden opp før ved ett-tiden. Ofte mottok han ministrer og andre i audiens i sitt soveværelse. Hans regjeringstid er derfor kalt sengekammerregimet. Tegning av Carl St. Bennet.

MOT EN NY TID

241

H.E. Reimers: «Torgslaget 17. mai 1829». Se teksten i rammen på side 239.

saker som angikk unionens utenrikspolitikk, dette var styrt av Karl Johan og den svenske utenriksministeren. I løpet av 1830årene oppnådde det norsk statsrådet å få en begrenset innflytelse over de utenrikssakene som angikk Norge, men stod fortsatt utenfor i beslutninger om unionens forhold til omverdenen.

Embetsmannsstaten

1) Motivet med den norske løven er vår eldste kjente flaggform,fra 1318 brukt på skip ogfestninger. Etter 1903 kan det bare benyttes som kongeflagg. 2)Handelsflagg, benyttet fra februar 1814 til 1821. 3) Unionsflagget fra 1818. 4) Handelsflagg fra 1821, som var i bruk til 1844, der­ etter fra 1898. 5)Handelsflagg (med unionsmerke, «sildesalaten») fra 1844 til 1898. 6)Statsflagg og orlogsflagg fra 1905.

I de første tiårene etter 1814 blir det norske politiske systemet kalt embetsmannsstaten. Landets 2000 embetsmenn utgjorde bare noen få prosent av velgerne, men de hadde en solid andel av stortingsrepresentantene. En håndfull embetsmenn ble gjen­ valgt gang etter gang, og de satte sitt preg på den folkevalgte forsamlingen. Noen ganger var de i flertall, og Stortingets presi­ denter var nesten alltid embetsmenn. Det samme gjaldt de aller fleste statsrådene. Embetsstandens sterke stilling var en arv fra enevoldstiden. Det var folk fra denne gruppen som hadde forutsetninger for å tre inn i posisjoner som statsråder og stortingsrepresentanter, og som stod i fremste rekke for å forsvare Grunnloven og Norges selvstendighet overfor Karl Johan. I tillegg til Stortinget og statsrådet hadde embetsstanden kon­ troll med forvaltningen, rettsvesenet og militærapparatet. I bygd og by var prest, fogd og sorenskriver de ledende menn. Norge var altså styrt av embetsmenn. «De var ikke bare en stat i staten,

MOT EN NY TID

242

de var selve staten», som histori­ keren Jens Arup Seip uttrykte det. Som et tegn på sin standstilhøriget bar både militære og sivile embetsmenn uniformer. Hadde vi kunnet ta en titt inn i embetsmannshjemmene, ville vi nok ha funnet store forskjeller i rikdom, men alle hadde en levestandard som lå himmelhøyt over allmuens. En embetsmann måtte ha høy­ ere utdanning, og det kostet pen­ ger. Få andre enn borgere og em­ betsmenn hadde råd til å betale universitetsutdanning eller krigsskole for sønnene sine. Derfor ble embetsmennene oftest rekruttert fra egne rekker eller fra borgerskapet. Disse to grup­ pene utgjorde samfunnets politiske og kulturelle elite. Familie­ bånd knyttet dem sammen, de talte et forfinet språk, og de behersket dannede omgangsformer.

Bøndene og Stortinget

Bøndene, som i frigjøringsrusen i 1814 ofte ble omtalt som bærere av landets frihet, valgte i stor utstrekning embetsmenn som «sine» representanter til Stortinget. Bonderepresentantene gjorde seg lite gjeldende før i 1830-årene. Før valget til Stortinget i 1833 satte politisk bevisste bønder i gang en propagandakampanje for å velge bonderepresentanter inn på Stortinget isteden­ for embetsmenn. Kampanjen resulterte i et «bondestorting». 45 av de 95 representantene var bønder, mens «bare» 33 var embetsmenn. I 1836 var styrkeforholdet om lag det samme. Bonderepresentantene stod for sparepolitikk og lokalt selvstyre. De ville kutte ned statens utgifter og redusere bevilgningene til embetsmannsgasjer, militærvesen og annet de så liten nytte i. Siden 1700-tallet hadde lokale kommisjoner for skole og fat­ tigstell samlet bønder og borgere til samfunnsinnsats. Bondere­ presentantene på Stortinget ville utvide det lokale selvstyret og foreslo at folkevalgte styringsorganer skulle ha hånd om oppga­ ver som fram til da var tillagt amtmannen. Det radikale forslaget skremte mange embetsmenn, som følte sine posisjoner truet. Den fremste bondelederen, haugianeren og læreren Ole Gabriel Ueland, argumenterte med at lokalt selvstyre ville oppdra og modne bøndene politisk. Den formannskapsloven Stortinget ved­ tok i 1837, var et kompromiss. Et valgt kommunestyre og for­ mannskap skulle ta seg av lokale saker som skole, fattigvesen og

Interiør og miljø fra et embetsmannshjem i 1830årene: Tegning av daglig­ stuen til statsråd Christian Adolph Diriks. Statsråden sitter ved sitt skrivebord til venstre, og fruen ved tebordet til høyre. Tegningen er laget av sønnen, Carl Fredrik Diriks, som har plassert seg selv i døren til venstre. Embetsmannssønner valgte ofte samme utdanning og karrierevei som sine fedre, mens døtrene giftet seg med menn fra samme stand.

«Politiserende bønder» Utsnitt av et maleri av Adolph Tiedemandfra 1847.

veibygging, mens amtmannen fikk et slags utsettende veto. I særlig viktige saker måtte vedtakene god­ kjennes av kongen. Formannskaps­ loven førte til at flere ble trukket med i politisk arbeid, og det lo­ kale selvstyret gav bøndene ver­ difull politisk trening.

Nasjonsbygging og kulturell utvikling

Bomdesme i Hellesylt på Suninmtre, malt av J.F.L. Dreiier, 1827.1 stua foregår det nnar.ge typer aktiviteter, og hiund, gris og katt ser ut til å ha hinnet seg vel til rette'! Utformingen av moti­ vet e’r tiolig ironisk ment.

I løpet av 1800-tallet ble nasjonen Norge bygd ut. Nordmenn oppfattet seg i økende grad som et eget folk med sine egne nasjonale verdier, atskilt fra svensker og dansker. De nasjonale verdiene sprang til dels ut av selvstendig­ heten og Grunnloven fra 1814, dels i oppfatningen av norsk kul­ tur og historie. Under Karl Johan fikk Norge sine mest framtre­ dende nasjonale symboler: flagget og feiringen av 17. mai. Det nasjonale byggverket omfattet ikke bare landets akade­ miske og kulturelle elite. Det politiske systemet, med valg og folkestyre og utvikling mot økt demokrati, forutsatte at et bre­ dere lag av folket deltok.

MOT EN NY TID

244

Norske historikere gransket nordmenns opprinnelse, og de var opptatt av storhetstiden i middelalderen, mens foreningstiden med Danmark fikk mindre oppmerksomhet. Samtidig skjedde det et nasjonalt gjennombrudd innen vitenskap, kunst og litteratur. Nasjonalromantiske kunstnere malte norsk natur idyllisk, vill og vakker. I litteraturen kom de nasjonale hold­ ningene til uttrykk på flere måter. Interessen for folkediktning, med viser, sagn og eventyr, økte. 11830-årene tok Asbjørnsen og Moe fatt på arbeidet med å samle inn folkeeventyrene. Folke­ opplysning stod også sentralt og var en viktig drivkraft for dik­ teren Henrik Wergeland. I 1840-årene fikk Ivar Aasen offentlig støtte til det innsamlingsarbeidet som skulle lede fram til et fol­ kelig, nasjonalt skriftspråk.

Årlige fødsels- og dødsrater i Norge 1735-1850. Fødselsraten holdt seg på om lag samme nivå på 1800-tallet som i det foregå­ ende århundret, mens døds­ raten sank sterkt. Etter 1814 var det ingen kriseår med store utslag i dødelig­ het, som i 1742-43, 1773-74 og 1808-09. Fød­ selsoverskuddet på 1800tallet førte til at befolk­ ningsmengden steg raskt.

Skole og utdanning

Fødselsrate: antall fødte pr. år pr. 1000 innbyggere Dødsrate: antall døde pr. år pr. 1000 innbyggere

Ved inngangen til 1800-tallet stod det dårlig til med folks leseog skriveferdigheter. Det var pliktig skolegang, men den under­ visningen barna fikk, var knapt nok tilstrekkelig til å gjøre dem i stand til å stave seg gjennom bibel og bønnebok. I en rapport fra 1837 het det at de fleste lærte såpass i løpet av skoleårene at de greide seg til konfirmasjonen. I den samme rapporten het det at bare 20 prosent kunne skrive etter avsluttet skolegang, og enda færre kunne regne. Kristendomskunnskap var fortsatt det sentrale skolefaget, men skriving og regning ble viktigere enn før, og etter hvert også orienteringsfag som geografi og historie. På landsbygda var det omgangsskole, mens byskoleloven fra 1848 slo fast at det skulle være minst to undervisningsdager på seks timer i uken. Øvre grense for elevtallet i hver klasse ble satt til 60! Ønsket om å lage en god skole strandet på manglende bevilgninger. I byene ble allmueskolen kalt fattigskolen, fordi bevilgningene til skole og fattige ofte gikk over samme kasse. Ved inngangen til 1800-tallet var kravene til lærernes kvalifi­ kasjoner minimale. I løpet av 1820- og 1830-årene kom lærerut­ danningen i ordnede former, og lærernes anseelse vokste. Mange lærere var haugianere (se side 202), og ofte ble de bønde­ nes talsmenn i lokalsamfunnet. Mange av bonderepresentan­ tene på Stortinget var lærere. I byskolene ble det også tilsatt kvinnelige lærere, men de fikk langt dårligere lønn enn de mannlige. Begrunnelsen var at kvinnene ikke hadde noen fami­ lie å forsørge. De kvinnelige lærerne ble rekruttert fra byenes øvre sosiale lag. I 1814 fantes det fire katedralskoler for høyere utdanning, i Kristiania, Bergen, Trondheim og Kristiansand. Landet trengte

MOT EN NY TID

245

flere folk med akademisk utdanning, og mange nye skoler ble bygd. Latin var det sentrale dannelsesfaget, og eksamen fra latinskolen gav adgang til landets universitet, som var etablert i 1811. Der kunne vordende embetsmenn og akademikere stu­ dere fag som teologi, medisin, juss og filosofi.

Det førindustrielle samfunnet

«Bufarin [reise til seteren] i Bergens stift». Utsnitt av tegning av Johannes Flin toe.

I første halvdel av 1800-tallet levde nordmenn flest slik genera­ sjonene før dem hadde gjort. Jordbruket gav fortsatt levebrød til størstedelen av befolkningen, men et framtredende trekk var at det ble drevet i kombinasjon med andre næringer, for eksempel fiske og skogbruk. Norge var fortsatt et førindustrielt samfunn, men det var samtidig trekk i utviklingen som pekte framover mot en ny tid. Marked og salg fikk større betydning, også i jord­ bruket, og handel og utenriksøko­ nomi betydde fortsatt mye. I andre europeiske land fikk industrien stadig større betydning, og dette fikk konsekvenser også for vårt land.

Befolkningsvekst, nydyrking og poteter

I 1815 bodde det 0,9 millioner mennesker i Norge; i 1855 var tal­ let steget til 1,5 millioner. Tilvek­ sten i løpet av bare 40 år var altså på to tredjedeler. Den raske veksten

MOT EN NY TID

246

skyldtes fallende dødelighet, sær­ lig i den aller yngste delen av be­ folkningen. Tidligere var barne­ dødeligheten skyhøy, men etter som flere «overlevde» barneår­ ene, nådde en større del av befolk­ ningen fruktbar alder. Derfor skjøt folketallet i været. Hovedårsaken til fallet i døde­ lighet var først og fremst bedre levestandard og kosthold. En vik­ tig forklaring ligger i potetens ut­ bredelse. Potetdyrkingen fikk sitt gjennombrudd under nødsårene 1807-14. Fram til 1830-årene var det blitt vanlig å dyrke poteter i alle deler av landet, og poteten ble en av grunnpilarene i landets mat­ forsyning ved siden av korn og fisk. Årsaken til potetdyrkingens

«RIFT OM BRØDET» Tradisjoner og skikker i bondesamfunnet tilsa at mannen skulle skaffe seg gård eller husmannsbruk før han giftet seg, slik at han kunne fø sin familie. Denne normen ble det etter hvert vanskelig å etter­ leve. Eilert Sundt, som foretok omfattende studier av landets befolkning i 1850-årene, forteller fra en husmannsgrend i Gudbrandsdalen om samboende menn og kvinner som «(...) efter de gyngende vugger og skrigende småbørn at dømme allerede dannede lige så mange familier: Jeg talte med adskillige a f vedkommende selv og med deres slægtninger og kjendinger; men det lod nesten til, som om man fandt tingen i sin orden; de unge folk holdt af hinanden, men det er ikke så lige til at gifte sig for folk, som ikke endnu have fået pladsbrug og husvær.» Stadig flere nordmenn klarte ikke å skaffe seg gårdsbruk eller husmannsplass. Det ble, som Sundt sa, «Rift om Brødet».

raske utbredelse var for det første at bøndene fikk større avkast­ ning målt i kalorier av å dyrke poteter enn av å dyrke korn. For det andre var poteten mindre utsatt for tørke og frost, og dette var viktig i norsk jordbruk, der vekstsesongene ofte kunne bli i knappeste laget. Poteten kom inn som et tillegg til graut og flatbrød, slik at kostholdet ble mer allsidig. Dessuten ble det vanlig å spise fisk, særlig sild, sammen med poteter. I tillegg til flatbrød, graut, sild og poteter var det av og til også kjøtt på menyen til folk flest, ikke bare til rikfolk. I fredsperioden etter 1814 var korntilførselen stabil. Den voldsomme befolkningsveksten økte presset på ressur­ sene, og det trengtes mer dyrkbar jord. I skog og på myrer drev bønder og husmenn aktivt nybrottsarbeid, og mer mark ble lagt under plogen. Dersom et gårdsbruk ikke ble delt ved arveopp­ gjør, kunne for eksempel eldste sønn overta gården, mens en yngre sønn eller svigersønn slo seg ned som husmann i utmar­ ken. Derfor vokste antallet husmannsfamilier og dagarbeidere og andre som ikke eide jord, særlig raskt.

Også dyrkingsmetodene ble bedre. Bruk av jernplog ble van­ lig, og sammen med nyrydding gjorde det at størrelsen på avlingene vokste raskere enn befolkningen. Nordenn ble i større grad selvberget med mat, selv om det ble flere munner å mette. I den lange fredsperioden etter 1814 var også tilførselen av korn fra andre land stabil.

Ikke alle forandringer i kostholdet var til det beste for folks helse. Nye, importerte varer som sukker og sirup kunne gå på tannhelsen løs. I kolonialkjøpmannens hyller kunne man også

finne kaffe og tobakk. Tidligere ble boligene varmet opp med åpen ild eller av en ovn uten pipe, og røyken slapp ut gjennom en ljore i taket. På 1800-tallet overtok kakkelovnen med pipe og skorstein. Dermed ble det mulig å holde jevn varme. Med mindre sot og kullos innendørs ble det mer meningsfylt å vaske hus, klær og kropp, og bedre hygiene bidrog til å begrense smitte fra utøy i klær og sengehalm. Bedre kosthold, boforhold og hygiene styrket motstandskraf­ ten mot smittsomme sykdommer, og forekomsten av epide­ miske sykdommer som dysenteri, meslinger og tyfus gikk ned. Også innenfor medisin og helse var det en viss framgang. Kopper, som tidligere tok livet av mange, ble drevet på retur etter at helsemyndighetene i 1810 gjorde vaksinering obligato­ risk. I kampen mot smittsomme sykdommer hadde det også en viss betydning at isolat og karantene ble tatt i bruk. Men frem­ deles var det mange sykdommer som ikke kunne leges fordi det ikke ennå fantes medisiner. På 1800-tallet tok epidemiske ut­ brudd av kolera livet av tusener av mennesker, og det samme gjorde den smittsomme tuberkulosen, som herjet i Norge til langt inn på 1900-tallet. Før 1850 var gjennomsnittlig levealder nesten tretti år lavere enn i dag. SILDA KOMMER! «Flere båter, flere småfartøyer kom inn; det klirret hist og her av ankere som falt. Det blev dundret i sjøhusveggen; folk kom opp og løp med lykter. Sjøhusdørene i første etasje reves til side, og lyset falt over mennene der ute i båten og over den sølvglinsende mengde av deilig, trinn vårsild. Oppe i byen ble der banket på hos kjøpmannen; det drønnet i hele huset, når mannen med sjøstøvlene tok en sten av gaten og slo i veggen - han var ikke redd, han visste han var velkommen. (...) tranlamper stilledes hist og her; folk begynte å komme til - menn og kjerringer og unge piker; saltboden blev åpnet, bødkeren romsterte med tønnene, mannska­ pet ute i båten blev utålmodige, de ropte inn at nu begynte de, og de fire første blanke sild slengtes inn over sjøhusgulvet. (...) Overalt iver og munterhet; sil­ den var kommet - silden som alle hadde ventet på, og som alle hadde ventet seg noe av.» (Fra Skipper Worse av Alexander Kielland.)

Torskefiske og sildefiske Fiskeriene fikk et veldig oppsving på 1800-tallet. Fersk fisk og de fer­ dige produktene som tørrfisk, klippfisk og saltsild gikk både til innenlands forbruk og til eksport. Fra 1815 til 1850 ble eksporten mangedoblet. Økende folketall og urbanisering i Europa skapte større etterspørsel etter matvarer, og det betydde økt salg og høyere priser på norsk fisk. Oppsvinget i silde­ fisket skyldtes også at silda skiftet gyteplass fra Østersjøen til nor­ skekysten i begynnelsen av 1800tallet. Det meste av torskefisket fore­ gikk i Lofoten, på Møre og i Finn-

Torskefiske i Steigen, noen mil nord for Bodø. Bildet er malt av Matthias Stoltenberg i 1859.

Fra en sjøbu i Bergen, ca. 1850, etter et maleri av Knud Bergslien. En sildefangst er ført i land, og kvinnene salter fisken og legger den i tønner. I bakgrunnen ser vi kjøpmannen kontrollere arbeidet.

Josephine og Marcus Thrane fotografert i 1859, like etter at Thrane ble slup­ pet ut av fengsel. Marcus Thrane studerte teologi et års tid, deretter var han lærer, journalist og redak­ tør. 1 1848 stiftet han Drammens Arbeiderfore­ ning, den første norske arbeiderforeningen i landet. Fra 1849 var Thrane redak­ tør ax> Arbeider-Foreningernes blad, en stilling han hadde fram til juli 1851, da han ble arrestert. Etter en langvarig prosess ble han dømt til straffarbeid. Arbeiderforeningernes Blad fort­ satte å komme ut, og i en periode var Josephine Thrane redaktør. Hun ble dermed landets første kvinnelige avisredaktør.

mark. Fra gammelt av leverte fis­ kerne tørrfisk til kjøpmenn i Ber­ gen, og mellom en fisker og en bergenskjøpmann var det et gjensi­ dig avhengighetsforhold (se side 181). Etter hvert fikk væreiere og handelsmenn større betydning. De kjøpte eller bygslet fiskeværene og leide ut rorbuer og hjeller til fiskerne. Istedenfor varer mottok fiskerne penger når de leverte fisk. Sildefisket var mer uregelmes­ sig enn torskefisket, men noen dager med heldig fangst kunne bety store inntekter. Forventning­ ene om rikdommen silda kunne gi, trakk folk til kysten. Flere fiskerbønder slo seg sammen i fiskerlag. Noen velstående enkeltpersoner kjøpte redskaper og båter og ansatte folk. Slik ble det avstand mellom dem som eide fiskeredskapene, og en underklasse av «nothunder».

Thranebevegelsen

I slutten av 1840-årene var det økonomiske nedgangstider i Europa. I Norge førte det til mindre eksport, særlig av trelast. Tømmerprisene sank, og i skogs- og sagbruksdriften ble det inn­ skrenkningen Det rammet folk som drev med hogst, fløting, sagbruksarbeid og kjøring. Med ledighet og tapte inntekter fulgte nød. Krisen utløste sosiale konflikter og konfrontasjoner, og den dannet opptakten til den første organiserte arbeiderbe­ vegelsen i Norge. Bevegelsen fikk navn etter lederen, Marcus Thrane. Fra opp­ hold i Paris og London kjente han de sosialistiske ideene som var framtredende under februarrevolusjonen i 1848. Marcus Thrane var en fremragende agitator og skribent. Han utgav og redigerte Arbeider-Foreningernes Blad. I avisens første utgave het det: «Arbeidere! Gud være med Eder! Gud være med os alle! En kamp vil begynde; en kamp må begynde (...) Vågner derfor op, arbeidere! Forener Eder, og bliver enige om at virke selv til Eders fremtids bedste; thi I have længe nok erfaret, at det er forgjæves at vente på at andre ville gjøre noget for Eder, når I selv tie stille. Hav alltid i tanke at enighed gjør sterk.

MOT EN NY TID

250

Danner derfor arbeiderforeninger; thi dette middel er det eneste til at få andre til at gi ve efter.»

Drammen arbeiderforening ble, som den første, stiftet ved års­ skiftet 1848-49 og hadde 160 medlemmer. Thranebevegelsen vokste raskt. Omreisende agitatorer organiserte foreninger i byer og bygder. Etter bare to år var det stiftet 400 foreninger med 20 000-30 000 medlemmer. Folk fra alle samfunnsgrupper var med, men underklassen utgjorde hovedtyngden av med­ lemsmassen. Også intellektuelle som Henrik Ibsen og Aasmund Olavsson Vinje var medlemmer. Alle var menn. Den brede sam­ mensetningen gjorde Thranebevegelsen til både en klassekamporganisasjon og en folkebevegelse. Bevegelsen hadde sitt tyng­ depunkt på Østlandet. I Hedmark og Oppland var 20-30 pro­ sent av den voksne mannlige befolkningen tilsluttet en arbeider­ forening. På Vestlandet stod bevegelsen svakt, og nord for Trøn­ delag fantes det ingen foreninger. I mai 1850 overrakte folk fra Thranebevegelsen et bønnskrift med 12 833 underskrifter til kongen (se ramme). Målet var å gi underklassen bedre kår og gi alle lag av folket de samme poli­ tiske rettighetene. Thrane var den første i Norge som reiste kra­ vet om stemmerett for alle voksne menn, og dette var bevegel­ sens viktigste politiske sak. Thrane skrev en gang at han var mot­ stander av at kvinnene skulle ha stemmerett, med mindre de selv satte fram krav om det. Reserva­ THRANEBEVEGELSENS BØNNSKRIFT TIL sjonen og argumentene hans var KONGEN 1 Beskyttelsessystemet må oppheves og tollvese­ de tradisjonelle, at kvinner skulle net føres tilbake til dets rent fiskale karakter. være tilbakeholdne og underda­ (Toll skulle ikke beskytte næringsvirksomhet, nige overfor menn. men bare brukes til å gi staten inntekter.) Både kongen og Stortinget av­ 2 Innførselstollen på korn og andre livsfornøden­ viste Thranebevegelsens krav. I heter må falle helt bort eller iallfall nedsettes til 1850 var arbeideroppstandene ute fem prosent av verdien. 3 Liggedagene må på ny bli innført. (Adgang til i Europa slått ned. Også norske handel direkte fra skip uten fordyrende mellom­ myndigheter var innstilt på å knuse ledd.) alle tegn til opprør og plasserte 4 Det må gis en utvidet handelsfrihet på landet. spioner blant thranittene. Et ved­ 5 Husmannsklassens kår må undersøkes og forbe­ tak om «revolusjon» på arbeider­ dres. foreningenes landsmøte i 1851, på 6 Foranstaltninger må treffes mot brennevinsondet. 7 En forbedring i allmueskolevesenet må finne folkemunne kalt Lilletinget, gav sted. myndighetene et påskudd til å ar­ 8 Alminnelig stemmerett må innføres. restere Thrane og de andre lederne. 9 En reform må gjennomføres i rettspleien. Først etter fire år falt den ende­ 10 Alminnelig verneplikt må innføres. lige dommen. Høyesterett dømte i alt 127 thranitter. Dommene vari-

MOT EN NY TID

251

Samestue i Kautokeino, teg­ net av J.P. Gaimard ca. 1838-40.

erte fra sju måneders til ni års straffarbeid og fengsel, uten fra­ trekk av den lange tiden i varetekt. De harde dommene var uttrykk for klassejustis. Overklassens representanter i domsto­ lene dømte thranittene fordi de truet de rådende maktforhol­ dene i samfunnet. Arrestasjonene og dommene knuste bevegelsen fullstendig. Da Thrane slapp ut av fengslet i 1859, forsøkte han å organisere bevegelsen på ny, men mislyktes. Isteden gjorde han som flere andre thranitter, han drog til Amerika. Thranebevegelsen hadde en imponerende tilslutning, men stod likevel svakt fordi den manglet kampmidler. Streik ville være meningsløst for husmenn og småbrukere. Arbeiderne hadde ikke råd til å streike og risikerte å miste jobben om de for­ søkte. Men selv om den første organiserte arbeiderbevegelsen ble knust, varslet den at en ny tid var i emning. I tiårene som fulgte, ble mange av de samme kravene reist av bønder, arbeid­

ere og kvinner.

Kautokeino-opprøret

Siden 1700-tallet hadde det vært drevet aktiv misjon på Finn­ marksvidda (se side 199), men det tok tid før det kristne bud­ skapet slo rot i den samiske befolkningen. I begynnelsen av 1800-tallet tillot den norske kirken bruk av samisk språk, og språkforskeren og samemisjonæren Niels V. Stockfleth oversatte Det nye testamente til samisk. Misjonsarbei-

MOT EN NY TID

252

det var i framgang, men i 1840årene forlot myndighetene den forsonende linjen og slo inn på en mer hardhendt fornorskingspolitikk. Samtidig økte staten sin kon­ troll over disse spredtbygde om­ rådene. Fomorskingspolitikken gikk ut på å gjøre samene mer lik andre nordmenn og var et ledd i å demme opp for press fra Russland, Nor­ ges stormaktsnabo i øst, som øn­ sket adgang til de norske nordom­ rådene. På svensk side av grensen in­ spirerte presten Lars Levi Læstadius til en kraftfull vekkelse som spredte seg over hele Nordkalotten. På norsk side fikk bud­ skapet stor utbredelse, og blant samene på Finnmarksvidda fikk Læstadius i 1840-årene en stor og hengiven tilhengerskare. Mange av de troende fikk en brennende glød, og det utviklet seg en reli­ giøs vekkelse blant norske samer som var løsrevet fra Læsta­ dius' innflytelse. De vakte samene kom stadig i konflikt med det norske stor­ samfunnet, i første rekke representert ved lensmann og prest. Konfliktene endte med et opprør med sentrum i Kautokeino. I et voldsomt sammenstøt i 1852 mistet lensmannen og handels­ mannen livet, og presten fikk hard medfart. Da aksjonistene ble overmannet, ble to av dem drept. To år seinere falt Høyesteretts dom. To måtte bøte med livet, 11 måtte sone livsvarig fengsel (der fem av dem døde), og mange andre fikk kortere fengsels­ straffer. I Høyesteretts domspremisser het det at samene «lededes så vel af had og hævntørst, som rimeligvis tillige af den blandt den laveste klasse i samfundet over en stor del av den civiliserede verden utbredte higen efter endog med vold og magt at nedbryde alle naturlige skranker mellom sig og de høiere stående, og derved fremtvinge en lighed, som vilde tilingetgjøre al civilisation». Dermed trakk Høyesterett paralleller mellom Kautokeino-opprøret, Thranebevegelsen og 1848-revolusjonene ute i Europa. Konfrontasjonene mellom samene og representantene for norsk øvrighet var uttrykk for dyptgående kulturkonflikter. Blant sameaksjonistene lå det det ikke en samfunnsanalyse til grunn, slik som for Thranebevegelsen: Aksjonene var rettet mot lensmann og prest og de institusjonene de representerte, og mot handelsmannens salg av det fordervelige brennevinet.

To av aksjonistene i Kauto­ keino, Mons Somby og Aslak Hætta, ble dømt til døden og halshogd i 1854. Mons Sombys hodeskalle havnet seinere på Anato­ misk institutt ved Universi­ tetet i Oslo. Etter flere års strid kom hodeskallen i 1996 igjen på samisk hånd, da den ble overlevert til Kirsten Biti, lederen av Samisk kulturminneråd og Nillas Somby. Hodeskallen ligger i en pulk som tidli­ gere ble benyttet ved samiske begravelser.

En ny tid i emning

Etter de første krisesårene etter 1814 kom utenrikshandelen på fote igjen. Det fantes i Norge et stort miljø for handel og næringsvirksomhet som stod klar til å ta fatt da mulighetene bød seg. Trelastnæringen ble igjen landets viktigste, i tillegg til fisket, og skipsfarten var i rask vekst. Norske skip fraktet trelast og tørrfisk fra Norge til europeiske land, og europeisk handel med oversjøiske områder åpnet muligheter for norske skip. Myndighetene ønsket å stimulere næringslivet. I Storbritan­ nia og andre land Norge handlet med, var det den økonomiske liberalismen som ble lagt til grunn i næringspolitikken. Den gikk i korthet ut på at staten ikke skulle styre eller regulere produk­ sjon og marked. Tidligere, under merkantilismen, var i prinsip­ pet all næringsvirksomhet regulert av særskilte rettigheter og privilegier. Under den økonomiske liberalismen skulle alle ha like rettigheter til å drive handel, håndverk, industri og annen produksjon. Disse prinsippene hadde hatt en viss betydning allerede i slutten av enevoldstiden, og i 1830- og 1840-årene slo de igjennom for alvor. Prinsippet om næringsfrihet lå til grunn for håndverksloven av 1839 og handelsloven fra 1842. Lovene gjorde det lettere å sette i gang ny virksomhet, og kvinner fikk større mulighet til å drive handel og håndverk. Fram mot midten av 1800-tallet tegnet konturene av det kapi­ talistiske samfunnet seg klarere. Pengehusholdet, med kjøp og salg av varer, var på frammarsj. Handel og håndverk fikk økt betydning, og det var rikelig tilgang på arbeidskraft. Langs kysten og i byene var det stadig flere som ble trukket helt eller delvis inn i pengesamfunnet. Økt handel og kontakt med utlan­ det stimulerte denne utviklingen. Ved folketellingen i 1801 var 8,8 prosent av befolkningen bosatt i byer, mens andelen i 1855 var steget til 16,9 prosent. Kristiania var blitt like stor som Ber­ gen, begge med 40 000 innbyggere, og de var landets to desidert største byer. Den første moderne industri av betydning ble anlagt langs Akerselva i Kristiania og i Bergen i løpet av 1840-årene. Det var disse bedriftene som for alvor varslet om den nye tiden som var i emning.

MOT EN N'( TID

Grunnloven (1814) Riksakten (1815) Pengesanering Norges Bank (1816)

1814

1820

Stortinget for­ svarer Grunnloven mot Karl Johan

m Z

t-NO RSK UNION

1825

Sterk befolkningsvekst

Nyrydding

Flere bønder og husmenn

1830

Potetdyrking

Fiskeriene økt betydning

1835

Formannskaps­ lovene (1837)

Flaggsaken, forsøk på like­ stilling i unionen

1840

Voksende norsk nasjonal bevissthet Økonomisk liberalisme

De første moderne norske industrifabrikkene

1845

Thranebevegelsen

Kautokeinoopprøret

1850

EMBETSMANNSSTATEN

Bondestorting (1833, 1836)

SAMMENDRAG I Grunnloven fra 1814 var den politiske makten delt mellom kongen og Stortinget. Norge og Sverige var i union og hadde felles konge og felles utenrikspolitikk. Karl Johan, som ble konge i 1818, ønsket en sterkere forening mellom de to rikene og ville styrke sin makt på bekostning av Stortinget. Han for­ søkte å presse igjennom endringer i Grunnloven, men Stor­ tinget klarte å stå imot. Norges demokratiske og radikale for­ fatning ble stående uforandret gjennom en periode som i mange andre land var preget av reaksjon (tilbakevendig til de gamle). Etter 1814 gikk det noen år før eksporten tok seg skikkelig opp igjen. Særlig trelastnæringen var det kriseår. Siden tollen var statens viktigste inntektskilde, hvilte den norske staten på et svakt økonomisk fundament. Norge var i tiden etter 1814 styrt av embetsmenn. De hadde kontroll med forvaltningen, og de dominerte Stortinge og regjeringen. 11830-årene begynte bøndene å gjøre seg mer politisk gjeldende. Istedenfor å velge embetsmenn begynte bøndene i større grad å foretrekke representanter fra sin egen stand. Bonderepresentantene på Stortinget ønsket å gjennom­ føre sparepolitikk og lokalt selvstyre. 11837 vedtok Stortinget formannskapsloven, som gav visse fullmakter til et valgt kommunestyre. I det frie Norge vokste en nasjonal bevissthet fram. Den nasjonale identiteten ble bygd opp omkring landets politiske system, norsk historie og kulturell identitet. Fram mot midten av 1800-tallet var Norge ennå et førin­ dustrielt samfunn. Jordbruket var fortsatt en hovednæring, og det ble ofte drevet i kombinasjon med fiske, skogbruk eller andre næringer. Industri og andre bynæringer hadde begren­ set betydning før midten av 1800-tallet. Bedre levekår og helst bidrog til at dødeligheten sank, og befolkningen vokste med rekordfart. På grunn av det økte presset på ressursene ble det ryddet mye ny jord, samtidig som husmannsvesenet vokste. I slutten av 1840-årene organiserte Marcus Thrane en bevegelse som hadde særlig stor tilslutning blant husmenn og underklasse, men foreningene samlet også medlemmer fra andre sosiale lag. Thranebevegelsen ønsket stemmerett og bedre kår for allmuen, men kongen og Stortinget avviste kravene. I Kautokeino-opprøret på begynnelsen av 1850-tallet aksjo­ nerte samer mot norsk øvrighet. Opprøret var preget av heftig religiøs omvendelse, men også sosiale motsetninger og norsk minoritetspolitikk lå til grunn for konfrontasjonene.

REPETISJONSOPPGAVER 1 Beskriv med få ord Norges stilling i unionen med Sverige. 2 Når ble Norges Bank opprettet, og hva var formålet med å opprette banken? 3 Hva var sølvskatten? 4 Hva var Stortingets begrunnelse for å motsette seg at Norge betalte sin del av den dansk-norske statsgjelden? 5 Hvilke grunnlovsforslag var det Karl Johan fremmet overfor Stortinget? 6 Hva menes med grunnlovskonservatisme?

7 På hvilke måter forsøkte Stortinget å gjøre Norge formelt likestilt med Sverige i unionen? 8 Hva legger vi i uttrykket embetsmanns­ staten? 9 Hva gikk formannskapsloven ut på? 10 Hvordan var det med folks lese- og skriveferdigheter i første halvdel av 1800-tallet? 11 Hva menes med begrepet nasjons-

tygging? 12 Hva menes det med at Norge var et før­ industrielt samfunn fram til midten av 1800-tallet? 13 Nevn viktige årsaker til at antallet nordmenn økte så raskt på 1800-tallet. 14 Forklar Eilert Sundts uttrykk «Rift om Brødet». 15 Hvilke sosiale grupper sluttet opp om Thranebevegelsen? 16 Hvilke krav var det Thranebevegelsen fremmet, og hvordan stilte kongen og Stortinget seg til kravene? 17 Hva var Kautokeino-opprøret? Hvilke sosiale og politiske forhold kan forklare opprøret? 18 Pek på noen viktige utviklingstrekk i norsk næringsliv fram mot midten av 1800-tallet.

ARBEIDSOPPGAVER

1 Hvilken politisk posisjon hadde embetsstanden i Norge? Hvordan kunne det ha seg at den fåtallige grup­ pen av embetsmenn lenge klarte å få så mange representanter inn på Stortinget, til tross for at de utgjorde bare noen få prosent av velgerne? 2 Hva var innholdet i den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet? Nevn flere eksempler på nasjonale symboler. Bruk gjerne eksempler fra vitenskap, kunst eller litteratur. 3 Sammenlign Thranebevegelsen med fagforeninger i våre dager. Finn likhe­ ter og forskjeller når det gjelder rekrut­ tering, organisasjon, krav og forholdet til myndighetene. 4 Bruk bygdebøker eller andre lokalhisto­ riske framstillinger og finn ut om det fantes arbeiderforeninger (Thranebeve­ gelsen) på hjemstedet ditt. Hvilken til­ slutning hadde foreningen, og fra hvilke samfunnsgrupper kom medlem­ mene? 5 Hvilke trekk ved samfunnsutviklingen på første halvdel av 1800-tallet bar bud om en ny tid, og hva er det som drev denne utviklingen framover? Sett opp noen hovedpunkter.

FORDYPNING ________________________

Tema 1: Agitatoren Marcus Thrane Marcus Thrane var en glitrende agitator som benyttet sine skriveferdigheter til å mobilisere og organisere arbeiderfore­ ninger. Hvilket samfunnssyn var det Thrane stod for, og hvordan argumenterte han? Nedenfor følger en tegning og kom­ mentar, Statsbygningen (Arbeider-Foreningernes Blad, mai 1850), og artikkelen «Folket» (Drammens Adresse, august 1848).

MOT EN NY TID

256

Kilde 1: Statsbygningen «Ovenstående bilde er en fireetasjes bygning, og forestiller nåtidens stats­ bygning. I nederste etasje står arbei­ derne; ovenpå deres skuldrer, i annen etasje, borgerskapet og pengeveldet; ovenpå disse embetsveldet og aller øverst kongeveldet. Visstnok trykker kongen embetsveldet, men så holder disse seg skadesløse hos borgerskapet, som klager svært over trykket, men dog har rett og makt nok til å holde seg skadesløse i nederste etasje hos arbei­ derne; og disse er det som til sjuende og sist må bli ved hele byrden. Arbei­ dere! Betrakt denne bygningen og betenk hvilket tårn av tærende mennes­ ker du har på dine skuldrer! Og dog betraktes du halvt som et dyr, der ingen mening må ha, enskjønt det er på dine sterke skuldrer den hele bygning hviler.» Kilde 2: Folket «Det er på tide at man forandrer sitt begrep om «folket». Folket er alle land­ ets innbyggere, de fattige og simple til­ like med de rike og fornemme. Det blir en absolutt nødvendighet å utvide de laveste klassers (proletarenes) makt. At alle velstående frykter for denne utvid­

else er naturlig; de tror, dog uten syn­ derlig grunn, at en forbedring av de fattiges kår ikke kan finne sted uten på de rikes bekostning. Det har derfor vist seg at en stor mengde av den klasse, som før i revolusjoner pleide å slutte seg til folket, har begynt å slutte seg til makten, i håp om å undertrykke de revolusjonære bevegelser. En mengde mennesker, som før talte frihetens og folkets sak, har nu skiftet anskuelser og vendt seg mot folket, og gått over til makthavernes parti, og er således blitt aristokrater. (...) Et demokrati, hvori den fattige nektes innflytelse, er visselig den mest beklagelsesverdige og mest demoraliserende regjeringsform. (...) At en stor del av våre såkalte demokrater, etter de nyeste anskuelser, i grunnen er rene aristokrater, er tem­ melig klart; og især er dette tilfellet med størsteparten av våre rike bønder eller i alminnelighet gårdbrukerne. (...) våre gårdbrukere [har] forstått i en rekke av år å sørge for sitt eget beste, der er således ingen stand i hele landet, som loven i den grad begunstiger, som gårdbrukerne, der er ingen stand så fri for byrder som gårdbrukerne. Det kom­ mer av, at de har for stor makt, deres makt må deles med den egentlige all­ mue, det er nødvendig; vår grunnlovs paragraf 50 [om stemmerett] har for­ lengst overlevet seg selv.»

Oppgaver 1 Hvilke grupper i samfunnet er beskre­ vet i «Statsbygningen»? 2 Hvilke grupper utgjorde «folket» som Thrane henvendte seg til? 3 Hvilken holdning hadde Thrane til gårdbrukerne? Hva kan forklare hold­ ningen? 4 Hvordan vil du beskrive Thranes sam­ funnssyn på grunnlag av disse kildene? 5 Er Thranes politiske syn fortsatt aktu­ elt?

SOSIALIST

Hvem var thranittene? På grunn av den brede rekrutteringen til bevegelsen er det ikke mulig å gi noe entydig svar på dette spørsmålet. Nedenfor følger en beskrivelse av livsløpet til en av bevegelsens agitatorer og organisatoren Fortellingen sier både noe om Thranebevegelsen og om sam­ funnsforholdene i Norge på midten av 1800-tallet. Fortellingen er hentet fra en artikkel av Tore Pryser i Romerike historie­ lags årbok for 1992, side 238f.

Tekst: Den forsvunne thranitt «Abraham Jørgensen Borgen (1816-66) var [sønn til en] husmann og skredder på plassen Rognhaug under Kulsrud i Sør-Odalen. Abraham ble i 1843 gift med Karen Andrine Amundsdatter (1823-80), opprinnelig også fra Odalen (Vinger). Faren hennes var imidlertid nå gårdbruker på en part av Store Borgen i Ullensaker. Her slo Abraham seg ned som innerst [fastboende landarbeider] i håp om å få seg egen jord. Dette skjedde (...) på Råholt i Eidsvoll, hvor han kjøpte et småbruk i 1846. Uten at det skyldtes økonomiske vansker, solgte Abraham og Karen dette etter et par år. Herfra flytta de til Kristiania, hvor Karen trolig fikk seg utdannelse som jordmor, den første videregående skoleutdannelsen som alminnelige kvinner fra bondesamfunnet kunne få i Norge. (...) Også Abraham må ha vært en opp­ vakt gutt. I Kristiania fikk han kontakt med Marcus Thrane og Thranebevegel­ sen. Da han tok til seg Thranes sosialis­ tiske ideer, ble han for 36 skilling dagen engasjert som politisk agitator av Arbeiderforeningens sentralledelse. Abraham Borgen begynte sin agitatorvirksomhet på Borgen i Ullensaker, hvor han stifta sin første thranittfore-

ning i begynnelsen av april 1850. Kjer­ nen i medlemsstokken var slekt og ven­ ner her. Like etter i nabobygda Næs ble han for første gang forsøkt stoppet av en embetsmann. Presten Bruun gjorde alt hva som sto i hans makt for å hindre de tilstedeværende på et møte her fra å skrive seg inn i en forening, men skremslene hans var til liten nytte. Siden ble foreningsdannelser daglig­ dags for Abraham Borgen, som stifta foreninger både på Østlandet og i Trøn­ delag, og var den av thranittbevegelsens omvandrende emissærer som var opphavet til flest lokalforeninger. I Trøndelag opererte han sammen med mureren Carl Johan Michelsen (...). Til sammen stifta de to etter eget utsagn over 80 foreninger, som må bety at de alene verva 4-5000 medlemmer, 1/6 av den samlede medlemsmassen. Også Abraham Borgen kom i myn­ dighetenes søkelys. Men han ble aldri arrestert, i motsetning til de andre fremste thranittlederne. Dette skyldtes nok at han høsten 1851 sammen med kona og datteren Caroline flytta til Sal­ ten i Nordland, hvor kona fikk anset­ telse som jordmor. Den lange turen nordover tok over tre uker, og slik ble familien blant de mange fra Sør-Norge som tok del i den store folkeflyttinga til Nord-Norge. I Folda og Skjerstad i Sal­ ten levde de resten av sitt liv. De fikk bare to barn, datteren født 1846 og en sønn født ti år seinere, noe som kan tyde på at mora praktiserte noe ennå så uvanlig som barnebegrensning, som hennes yrke trolig ga en viss innsikt i. De første åra i Salten var Abraham rydningsmann og husmann. Men i 1862 fikk han seg igjen et eget bruk. Det skjedde på Øvre Breivik i Skjerstad. (...) Som bønder nordpå flest kombinerte Abraham gardsdrifta med fiske sam­ men med svigersønnen - en fisker som også bodde på garden. Abraham Borgen døde 1866. (...)

257

MOT EN NY TID

Tema 2: Husmannssønn og småbruker-

MOT EN NY TID

258

Abraham Borgen var husmannssønnen som ble småbrukersosialist og politisk agitator i Thranebevegelsen. (...) Karen var jordmor, som var det første kvinneyrket i landet med formell utdanning, og som var åpent for kvin­ ner fra «almuen». Slik ble de begge på hvert sitt vis tidlige utbrytere fra det gamle bondesamfunn og dets yrkes­ struktur. Deres flytting til Nord-Norge var videre del av en omfattende migrasjonsprosess som åpnet nye muligheter for folk fra Sør-Norge med økende knapphet på ressursen jord. Abraham Borgen endte som fiskerbonde nordpå. Karen ble det første helsepersonell folk her møtte.»

Oppgaver 1 Hvilke opplysninger får vi om Abra­ ham og Karens sosiale bakgrunn og yrkesmessige karriere? 2 Hvordan ble nye arbeiderforeninger organisert, og hvordan foregikk rekrut­ teringen av nye medlemmer? 3 Abraham og kona Karen beskrives som utbrytere fra det gamle bondesamfun­ net. Forklar nærmere hva som menes. 4 En gruppe mennesker eller en familie kan i mange tilfeller være miniatyrbilder av storsamfunnet. Hva forteller historien til Abraham Jørgensen Borgen og Karen Andrine Amundsdatter oss om samfunnsutviklingen i Norge på den tiden de levde?

259

NORGES KONGER Harald 1. Hårfagre Eirik Blodøks Håkon 1. den gode Harald 2. Gråfell Dansk styre: Håkon Ladejarl Olav 1. Tryggvason Dansk styre: Eirik og Svein, Ladejarler Olav 2. den hellige Dansk styre: Svein Knutsson Magnus 1. den gode Harald 3. Hardråde Magnus 2. Haraldsson Olav 3. Kyrre Håkon Magnusson Magnus 3. Berrføtt Olav Magnusson Øystein Magnusson Sigurd Jorsalfare Magnus 4. Blinde Harald 4. Gille Sigurd Munn Inge 1. Krokrygg Øystein Haraldsson Håkon 2. Herdebreid Magnus 5. Erlingsson Sverre Håkon 3. Sverresson Guttorm Sigurdsson Inge Bårdsson Håkon 4. Håkonsson Magnus 6. Lagabøte Eirik Magnusson

ca. ca. ca. ca. ca.

890-940 940-945 945-960 960-970 970-995 995-1000 1000-1016 1015-1030 1030-1035 1035-1047 1046-1066 1066-1069 1066-1093 1093-1094 1093-1103 1103-1115 1103-1123 1103-1130 1130-1135 1130-1136 1136-1155 1136-1161 1142-1157 1159-1162 1161-1184 1177-1202 1202-1204 1204 1204-1217 1217-1263 1263-1280 1280-1299

Håkon 5. Magnusson Magnus Eriksson Håkon 6. Magnusson Olav 4. Håkonsson Margreta Erik av Pommern Kristoffer av Bayern Karl 1. Knutsson Kristian 1. av Oldenborg Hans Kristian 2. Fredrik 1. Riksrådsstyre Kristian 3. Fredrik 2. Kristian 4. Fredrik 3. Kristian 5. Fredrik 4. Kristian 6. Fredrik 5. Kristian 7. Fredrik 6. Kristian Fredrik Karl 2. (13.) Karl 3. (14.) Johan Oskar 1. Karl 4. (15.) Oskar 2. Håkon 7. Olav 5. Harald 5.

1299-1319 1319-1374 1343-1380 1380-1387 1388-1412 1389-1442 1442-1448 1449 1449-1481 1483-1513 1513-1523 1524-1533 1533-1536 1536-1559 1559-1588 1588-1648 1648-1670 1670-1699 1699-1730 1730-1746 1746-1766 1766-1808 1808-1814 1814 1814-1818 1818-1844 1844-1859 1859-1872 1872-1905 1905-1957 1957-1991 1991-

260

«Fasit» til veideristninger fra Alta A Rituell dans av jegere med fuglehodestenger og gås. Sjaman med tromme og slagstokk i forgrunnen B Dansende sjaman med maske og horn C Menneskefigur med amulettkjede om halsen D Elg og skiløper E Menneske som går på truger F Kveitefiske G Menneske med fiskegarn

H Rituell dans foran elg av jegere med elghodestenger og hund I Menneske som står med hendene på ryggen til en tjoret lokkerein J Kvinner som sitter på et reinsdyr K Snarer til rein- eller elgfangst «Fasit» til jordbruksristninger 1 Krigere med økser, skjold og sverd som forsvarer egen grense 2 Skip med gude- eller høvdingfigurer utstyrt med øks, sverd og skjold 3 Menneske som tilber en guddom 4 Lurblåsere 5 Pløying med ard og vogn med to hjul 6 Fotavtrykk 7 Spiralsymbol 8 Solkors eller solhjul 9 Kvinner som fletter kurv eller ruller solhjul 10 Kvinner og menn i rituelt opptog

register

adelen 93, 99,106,112,138 Ahrensburg 14 Ake?rshus 106 Akershus festning 99,124,127,194 Aldeigjuborg (Starja Ladoga) 46 Alfred den store 44, 47 allmenn verneplikt 224 allmenning 149 allmueskole 244 Alltinget 48, 67 Amerika 251 amt 137 amtmann 137, 242 angelsaksere 35 Ansgar 67 Arabere 47 arbeiderbevegelsen 249 Arbeider-Foreningernes Blad 249 arbeidshusmann 150 arkeolog 27 arvekongedømme 222 Asbjørnsen og Moe 244 Athelstan 57 Austbygda 49 Austerveg 45 avfolkning 104,105

Bagdad 46 Bagdad-kalifatet 38 baglerpartiet 83 Balder 49 Barents, Willem 129 Barentshavet 129 barnearbeid 180 barnedødelighet 246 barnemord 165 Bayeux-teppet 69 Bergen 66, 77, 94, 95,100 Bergenhus 106 Bernadotte, Jean Babtiste 218 berserker 38 Birgersson, Jon 80 Birka 38, 55, 67 birkebeinerne 82, 83 biskop 60,111 bispedømme 66 bjarmer 44 Bjelke, Jens 155 Bjørnøya 129 blodhevn 37

blokade 215, 216 blot 36 bondeoppstand 112 bondeselveie 147 bondestorting 242 Borg i Lofoten 37, 38 borgerkrig 116 borgerkrigstiden 78 borgerskap 223, 224 Bremen 66 bronsealderen 21 Brun, Johan Nordhahl 206 Bryggen i Bergen 107,109 Brømsebro-freden 133 Bulgar 46 byer 94,185 bygdeborg 27 bygdeting 160,125 bygselhusmann 151 Bysants 36, 38 Båhus 106

C14-metoden 29 Cluny 78 Constitutionen 239 Cro-Magnon-mennesket 13,15

Danelagen 48 daner 36 Danevirke 55 Dass, Petter 180 defensjonsskip 132 den skånske krigen 193 den store manndauden 103 den store nordiske krigen 184,194,197 den økonomiske liberalismen 253 Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab 206 Det Norske Selskab 206 Det tyske kontor 107,109 dobbeltmonarkiet 214 domkapittel 80 Dublin 35 dysenteri 247 Egtvedt på Jylland 20 Eidsvoll 226 Eirik Raude 49 ekstraskatt 200 embetsmannsstaten 241 embetsmenn 137, 222, 223, 224, 241 embetsstand 224

261

REGISTER

262

eneveldet 135,137, 213, 224 enevoldsmakt 136 Erik av Pommern 110 Erik av Sodermanland 101 Erik den hellige 67 Erik Pontoppidan 158 erkebiskop 106 Erkebiskop Øystein 81, 82 Erling Skakke 80, 81, 82, 83 Fagerskinna 85 Falsen, Christian Magnus 223 fastlandssperringen 213 fattigforsorg 157,158 felag 41 fellesflåten 132,156 Fimreite 82 Finland 103, 214, 216, 218 finneinnvandring 149 finsk-ugrisk språk 23 fiske 180, 245 fiskerbonde 95,180,181 flåteranet 214 fogd 112,124,160 folkediktning 99 folkeeden 222, 223 folkestyre 238 folkesuverenitetsprinsippet 222 folketelling 143,144, 246 folkevandringstid 27 formannskapslov 242 fornorskningspolitikk 252 fosnakulturen 16,18 Frankerriket 36, 38, 42, 47 Frankrike 213, 214, 216, 218, 219, 226, 228, 230 freden i Roskilde 133 Fredrik 3. 133,134,135,136,140,193 Fredrik 4. 195 Fredrik 5. 203 Fredrik 6. 215, 223. 226 Fredriksten 194 Frigg 49 frille 52 Frøy 50, Frøya 50, 51 Færøyene 46, 219 førindustrielt samfunn 245

gapestokk 165 Gardarike 46, 61, 66 gode 51, 61 Gokstad 56

Gokstadskipet 42 Gotland 38, 45 Gottorp 193 Grimkjell, biskop 63 Grunnloven 222, 224, 226, 227, 230, 231, 237, 238, 241, 243 grunnlovskonservatisme 239 Grønland 98,107,129,172, 219 Gulatingsloven 48, 65 Gustav 2. Adolf 132 Gustav 3. 201, 206 Gustav 4. 216 Gustav Vasa 113 gydje 51 Gyldenløve, Ulrik Fredrik 143,193 Gyldenløvefeiden 193 Hafrsfjord 56 Hamar 66, 94 handelslov 253 handelspatrisiat 176,179 Hannibalsfeiden 133, 197 Hansaforbundet 96,107 hanseatene 181 Harald Blåtann 55, 67 Harald Gille 79 Harald Godvinsson 69 Harald Hardråde 44, 66, 69, 77 Harald Hårfagre 48, 52, 55, 56,101 Hardeknut 66, 67 Hastings 69 Hauge, Hans Nielsen 202 haugianere 202 Hedeby 38, 44, 55, 67 Heimskringla 85 hekseforfølgelser 161,163 helleristninger 17, 21 helstatspolitikk 171, 205 hird 37, 56,100 historisk tid 27, 35 Hjaltland (Shetland) 46 Holberg, Ludvig 157,160, 206 Holmgard (Novgorod) 46 horder 27 horg 51 hov 51, 61 hoveriplikt 159 husmann 150, 246 husmannsvesenet 149 hygiene 247 høvding 37 høvdingklasse 26

Ibsen, Henrik 250 indoeuropeisk språk 23 industrialisering 253 Ingebjørg Håkonsdatter 101,102 Inger til Austråt 117 Irland 42, 46, 47 iskjerneundersøkelse 29 Island 48, 67, 98,103,172, 219 istiden 13,14 Jarlsberg, Herman Wedel 223 Jelling-steinen 67 jernmonopolet 172, 205 Jerusalem 63, 78 jesuitter 224 Jomfruøyene 172 Jordanes 22 Jæren i Rogaland 21 jøder 224

kalmarkrigen 128,129,131 Kalmarunionen 110,111 Kalv Arneson 61 Kalvskinnet 82 kanselli 100 Karl 10. Gustav 133,134 Karl 12.194,197 Karl 13. 216, 230, 231 Karl den store 42 Karl Johan 218, 219, 220, 222, 226, 227, 228, 230, 237, 238, 239, 241, 243 katedralskole 244 katolisismen 116 Kattegat 214 Kaupang 41 Kautokeino 251, 252 keltisk jernalder 23 Kieltraktaten 219, 223, 226, 227, 230, 238 kilder 70 kirke 61,106

kirkebøker 144 kjøpstad 185 kjøpstadsprivilegene 171,175 kloster 80 Knut Alvsson 112 Knut den mektige 48, 61, 66 kolera 247 kollegium 137 kolonier 173 komsakultur 16 konfirmasjon 158, 244 Kongeloven 136,140, 203 Kongespeilet 99 Konghelle 94 Kongsberg sølvverk 177,179,180 kongsråd 100,102 Konstantinopel 66 konstitusjonelt monarki 213 kopper 247 kornmonopol 172, 205, 206 korstog 78 kristendommen 60, 63 kristenretten 60,125 Kristian 2. 112,113,116 Kristian 3. 117,123 Kristian 4. 128,129,131,132,133,163,171,177 Kristian 5.161 Kristian 6. 157,193 Kristian 7. 203 Kristian August 218 Kristian Fredrik 222, 223, 224, 226, 227, 228, 230 Kønugard (Kijev) 46 L'Anse aux Meadows på Newfoundland 49 ladejarl 58 ladested 185 ladeætten 56 lagmann 57, 98 lagting 57, 58, 98,124 landskapslovene 98 landskyld 91, 93,105,145,14?, 161 Landsloven 98,100,113 langhus 37, 38, 87 langskip 41 laug 186 lavadel 106 Leem, Knud 199 leidang 57, 58, 93,100 leilending 90, 91, 93,145,150,159 Leiv Eriiksson 49 len 106,124,135 lendmenn 60, 61, 78, 82, 84

263

REGISTER

høvdingsamfunn 36 høvedsmann 106 høyadel 106 Håkon 4. Håkonsson 84, 90, 96, 99,101 Håkon 5. Magnusson 101 Håkon den gode Adalsteinsfostre 57, 58 Håkonshallen 99 Hålogaland 44 håndfestning 112,135,136,140 håndverkslov 253 Håvamål 42

REGISTER

264

lensherre 106,111,123,131 lensstyre 123 Lindisfarne 35, 36 lisenshandel 216 Lofoten 35 Lofthus, Kristian Jensen 201 Lofthusreisningen 201 lokalt selvstyre 242 lovsigemann 67 Luther, Martin 124 Liibeck 109 Læstadius, Lars Levi 252 Løvenskiold, Severin 224 løysing 53 madjarer 35 Magnus 79,101,109 Magnus Berrføtt 79 Magnus Blinde 79 Magnus den gode 66 Magnus Eriksson 102 Magnus Erlingsson 70, 81, 82 Magnus Lagabøte 98 Magnus Lagabøtes landslov 89 maktfordelingsprinsippet 224 mammut 13 Man 46, 98 Margreta Valdemarsdatter 109,110,111 Margrete Skulesdatter 90 Mariakirken i Oslo 100 Marstrand 94 menneskeofring 51 merkantilisme 171,184, 205 merovingerne 27 Midgard 49 militærtjeneste 156 militærvesen 106 misjon 251 monopol 171 Morkinskinna 85 Mossekonvensjonen 227, 230 Mære 51

Napoleon 213, 214, 216, 218, 219, 222, 230 nasjonal selvhevdelse 220 nasjonalbank 220, 231 nasjonalforsamling 224, 227 naturreligion 18 navigasjonsakten 184 neandertaler 13 Nidaros 66, 77, 79, 94,106 Nidarosdomen 63, 99

Njård 50 Nordkalotten 127,128,197,198 nordområdene 252 Nordostpassasjen 129 nordsjøfastlandet 14 Nordveg 44 Norges Bank 237 Norgesveldet 98,107 Normandie 47 normanner 36 Norskerenna 14 Novgorod 35 nyrydding 147, 246 næringsfrihet 253 nøstvetkulturen 17,18 Odin 37, 38, 40, 49, 50 offentlig skrifte 164 Olav 4. 110 Olav Engelbrektsson 116,117 Olav Haraldsson den hellige 58, 60, 61, 63, 65, 66, 77 Olav Kyrre 77, 78, 99 Olav Tryggvason 58, 67 Olov Skøtkonung 55 omgangsskole 159, 244 oppgangssag 174,175,176 opplysningstiden 205, 224 Orknøyene 107 Osebergskipet 42, 48, 50, 51 Oslo 66, 94 Ottar 44 Pavels, Claus 213 pengevesen 231 pest 103 Peter den store 194 pietismen 157,198 pollenundersøkelse 29 Poltava 194 pomorhandelen 205, 215 postvesenet 171 potetdyrking 215, 246 Preussen 213, 218, 226 protestantismen 113 Pyteas fra Massilia 23, 24

Ragnarok 38 rasjonalisme 202 reformasjonen 77,124,125 regent 222 regjeringskommisjonen 215

Rennesøy 15 ridder 106 riksakten 231 riksdagen 216, 218, 238 riksforsamling 222, 223, 224, 226 riksforstander 111 riksmøte 81,100 riksrådet 102,106,111,112,123, 132,135,136, 140 rikssamling 53 Roll o 47 Roma 63 romersk jernalder 26 runebomme 199 runer 26 Russland 42, 46, 214, 216, 218, 226, 252 ryger 27 Røros 179 sakser 35 samer 22,129,197,198, 200, 252 sameskatt 57 samkongedømme 78 Santiago de Compostella 63 Sarpsborg 94 Sehested, Hannibal 132,133,172,177 seid 51 seinmiddelalderen 104,106 Seip, Jens Arup 242 Selskapet for Norges Vel 220 selveier 90, 93,145,147,159 selvråderett 238 selvstendighetspartiet 223 selvstendighetsreisning 213, 222, 230 Shetland 107 sida 198 Sigurd Fåvnesbane 78 Sigurd Jorsalfare 78, 79, 81 Sigurd Slembe 79 sild 215, 246 sjaman 19 skatt 93,153 skattesystemet 155 Skien 94 skipsfart 182 Skiringssal 38, 44, 56, 94 skolevesenet 157, 244 Skottland 42, 46,107 Skule Bårdsson 90 Skåne 21 slaver 173 Smith, Adam 205

Snorre Sturlason 52, 56, 70, 77, 83, 85 Snorres kongesagaer 220 Sofie Amalie 157 soldatlegder 156 sorenskriver 125, 160 sparepolitikk 242 spesidaler 237 Spitsbergen 129 Stamford bru 44, 69 statsarkiv 125,144 statsgjeld 238 stattholder 124,132, 205, 222, 230, 239 Stavanger 66, 94 stavkirke 77 stavnsbånd 160 Stein viksholm 117 stemmerett 224, 250 stendermøte 136 stiftamt 137 Stiklestad 61, 63, 66 Stockfleth, Niels V. 251 Stockholms blodbad 113 Storbritannia 213, 215, 216, 218, 226, 227, 253 storhetstiden 98, 99 stormannsmøtet på Eidsvoll 222, 230 Stortinget 224, 226, 230, 237, 238, 239, 241, 242 strandsitter 151 stridsøksfolk 20 strilekrigen 200 Struensee, Johann Friedrich 203, 206 Suderøyene (Hebridene) 46, 98 Sundt, Eilert 246 sundtoll 127 Sunniva 81 Svalbard 129 svartedauden 103,104,105,147 Svein Alfivason 61 Svein Tjugeskjegg 48, 55 Sverdrup, Georg 223, 226 Sverige 106,109,111,112,113,133, 214, 216, 218, 223, 227, 230, 231, 237 Sverre 82, 83, 84, 989 Sverres saga 85 svibruk 20, 149 svinefylking 38, 83 sysle 100 syslemann 82, 83,100 sølibat 66 sølvskatt 237 I Tacticus (historieskriver) 22 teigblanding 148

REGISTER

266

Thrane, Marcus 249 Thranebevegelsen 250 Thule 23 tiende 80, 93,105 ting 26 tingbøker 125,165 tjenestefolk 151,152 Tor 49, 50, 64 Tordenskjold, Peter Wessel 194,196 Tore Hund 61 traktbegerkulturen 19 trelasthandel 174 trell 53 trettiårskrigen 131,132 trolovelse 143,164 Trondheim 95,106 tronefølgeloven 81,101 Trøndelag 56 tuberkolose 247 tukthus 156,157 Tunsberg 94 Turku 67 tyfus 247 Tønsberghus 106 tørrfisk 105,107, 247

ubotamål 98 uektefødte barn 164 Ueland, Ole Gabriel 242 Ullandhaug 24 union 227, 229 unionsflagg 239 unionspartiet 223, 224 universitet 220, 245 Uppsala 51, 55, 67 Utgard 49

Valdemar Atterdag 109,110 Valhall 37 vanegud 49, 50 veidefolk 18 veideristning 18 veitsle 56, 60 vendere 67 verneplikt 156 Vestbygda 49 Vestfold 56 Vestindia 172 vetter 51 Viken 36, 53, 56 vikingferder 42, 43 Vilhelm Erobreren 47

Vincens Lunge 117 Vinje, Aasmund Olavsson 250 Vinland 49 vornedskap 159 væring 36 waliser 35 Wergeland, Henrik 239, 244 Wergeland, Nicolai 209 Wessel, Johan Hermann 206 Westen, Thomas von 199

Yggdrasil 49 ynglingeætten 56 York 47, 69 æser 49 ætt 26, 37, 52 ættesagaene 37 ættesamfunn 64 ødegård 105,147 Øresund 127,129,132,193,195, 213 Østerrike 213, 226 Østersjøen 213 Øystein Erlendsson, biskop 80

årestue 87,144 årmann 56, 57, 60, 61, 82 årringsanalyse 29 Aasen, Ivar 244 Åsgard 49

ILLUSTRASJONSKILDER

Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek: s. 249, 256 Arkeologisk Museum i Stavanger: s. 16,17ø, 17m, 25ø Aune Forlag A.S: s. 115n Aust-Agder-Museet, Arendal: s. 183 Kari Støren Binns: s. 95 Buskerud Fylkesfotoarkiv: s. 176 J.W. Cappelens arkiv: s. 19, 21, 23, 42ø, 69, 78, 91,102,108n, 116,117,148,156,158,177, 183, 201, 219, 224, 231, 245 De Danske Kongers Kronologiske Samling på Rosenborg, København: s. 131, 192 De Sandvigske Samlinger - Maihaugen/Pål Kluften: s. 151 /Leif Stavdahl: s. 89,165 Det arnamagnæanske Institut, København: s. 85 Det Kongelige Bibliotek, København: s. 88, 97, 100, 130ø Det Nationalhistoriske Museum på Fredriksborg, Hillerød: s. 135,122,196ø, 214 Finnmarksbiblioteket i Vadsø: s. 198 Forsvarsmuseet i Oslo: s. 103,128,155,194, 216 Hachette, Paris: s. 14 Handels- og Sjøfartsmuseet på Kronborg: s. 174 Anton L. Haugstad: s. 126ø Historisk Museum, Universitetet i Bergen /Ann-Mari Olsen: s. 162 / Svein Skare: s. 217, 228 illustrert Familieblad 1888: s. 202 Knudsens Fotosenter: s. 99h Kungliga Biblioteket i Stockholm: s. 115ø, 195 Kungliga Husgerådskammaren i Stockholm: s. 229, 240ø Kunnskapsforlaget: s. 240n Lademann, København: s. 163 Øivind Leren: s. 12 Professor Vilh. Møller-Christensen, Roskilde: s. 87 Nasjonalgalleriet i Oslo: s. 47,178,186 (J. Lathion) Nasjonalmuseet, Landinspektorens nasjonaloppmåling, Danmark: s. 54 Norske nationale Klædedrakter, Dreier: s.181 Statens konstmuseer, Stockholm: s. 196n Nationalmuseet i København: s. 67,126n Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider: s. 64, 84,108ø Norges konger, Grøndahl 1987: s. 113,114n (nordtysk håndskrift fra 1494)

Norsk Folkemuseum i Oslo: s. 8, 92,146ø, 146n, 154nv, 154nh: Norsk Sjøfartsmuseum: s. 173, 220 Olaus Magnus: Historia om de nordiske folken: s. 164,181 Oslo Bymuseum: s. 207, 241 Flemming Gedsted Rasmussen: s. 114ø Riksantikvariembetet och Statens historiska Museer, Stockholm: s. 65 Riksarkivet: s. 101ø, 120 Samfoto: s. 81, 99v /Kim Hart: s. 34 /Bård Løken: s. 76 Aage Olav Sandal: s. 62 Scanfoto: s. 68h Skokloster Slot: s. 130n Svein Solem: s. 39 Statens Historiska Museum, Stockholm: 45 J.M. Stenersens forlag: s. 55, 60, 79 (Eilif Petersen), 82 Tromsø Museum/Knut Helskog: s. 17n Universitetets Oldsaksamling: s. 36, 42n, 48, 58, 68v /Ove Holst: s. 40øh, 40n, 59 /Eirik Johnsen Irgens: s. 25nv, 40øv, 50, 63,101n Universitetets Runearkiv: s. 67 Universitetsbibliotetket i Oslo: s. 199 Vikingmuseet på Borg: s. 37 Vitenskapsmuseet, Trondheim: s. 133,184 O. Væring eftf. AS: s. 103,154ø, 160,170,175, 204ø, 204n, 212, 221, 225ø, 225n, 243, 248ø, 248n Alle kart er laget av John Arne Eidsmo, Design Aid A.S. Tidslinjer og figurene på side 132 og 245 er laget av Harald Damsleth.

267