Keisertidens Roma : daglig liv i det første århundre 8291004595 [PDF]

Zitiervorschau

Jerome Carcopino

Keisertidens Roma Daglig liv i det første århundre

EPOTBIPLIOTEKET 'BOKS 278 - 8601 MO

Originalutgavens tittel: Jérome Carcopino: Rome å 1'apogée de 1'Empire - ler siécle aprés J.-C. © Hachette 1939 © Forsythia 1998 norsk utgave Oversatt av Axel Amlie Trykk: Preutz Grafisk A/S, Larvik 82-91004-59-5 Kopiering og annen mangfoldiggjøring av teksten er kun tillatt etter skriftlig tillatelse fra utgiver.

Innhold

Forfatterens forord................................................................... FØRSTE DEL — Romerlivets ramme ................................... 1. De offentlige praktbygg. Byens utstrekning og folketall 2. Husene og gatene. Antikken bak fasaden ..................

7

11 12 30

ANNEN DEL — Det åndelige miljø........................................... 61 1. Det romerske samfunn: Klasseinndelingen og pengenes makt ........................... 62 2. Ekteskapet, kvinnen og familien.................................. 85 3. Oppdragelse, kultur og religion.............................................. 110 TREDJE DEL — Hverdag og fest........................................... 151 1. Hvorledes dagen ble inndelt.......................................... 152 2. De daglige gjøremål........................................................... 179 3. Skuespillene.............................................................................. 208 4. Livet på «strøket», badet og middagsbordet.................. 257

Litteraturhenvisninger Register ................ .

285 311

Forfatterens forord

Man kan ikke beskrive livet i «det gamle Roma» i største alminne­ lighet. Det vil nødvendigvis føre til at man enten serverer et utall anakronismer eller også en stivnet abstraksjon. Man må holde seg innenfor en bestemt, tidsbegrenset ramme. Ingenting forandrer seg så fort som menneskenes hverdag. Bare i vår egen tid har viten­ skapelige og tekniske landevinninger som dampen og elektrisiteten, jernbanen, bilen og flyet ført til en fullstendig omkalfatring av dag­ liglivet. Og selv i tider med mindre teknikk og større stabilitet har tilværelsens elementære former forandret seg uavlatelig. Kaffe, to­ bakk og champagne gjorde sitt inntog på sekstenhundretallet, po­ teten ble kjent i slutten av syttenhundretallet, og bananen ble en alminnelig brukt dessertfrukt i begynnelsen av vårt eget århundre. Loven om alle tings foranderlighet gjaldt på samme måte i antik­ kens Roma, og allerede romernes egne moralister fremhevet for­ skjellen mellom keisertidens raffinerte luksus og republikkens ro­ buste enkelhet, slik den ble personifisert av Pyrrhos’ overmann, Curius Dentatus, «som selv plukket sine fattige grønnsaker og kokte dem over det vesle fyrfatet sitt». (1) Mellom to så ulike tidsaldre fins det ikke noe felles mål, hverken når det gjelder kostholdet, bolig­ standarden eller møbelstilen:

Tales ergo cibi qualis domus atque supellex (2) Ettersom jeg altså må velge et tidsrom, vil jeg holde meg til den generasjon av romere som ble født i slutten av keiser Claudius’ eller begynnelsen av Neros regjering — dvs. omkring år 50 e. K. — og som fikk oppleve Trajan (98—117 e. K.) og kanskje også Hadrian (117—138). I dette tidsrom nådde Roma sin største makt og rikdom. «Vår» generasjon var med på å gjennomføre keisernes siste store erobringer: krigen i Dacia, (106), som ga byen herredømmet over Transsylvanias gullgruber, og erobringen av Arabia samme år — en erobring som sammen med det vellykkede felttoget mot par-

7

theme i 115 ledet en strøm av rikdommer fra India og det fjerne Østen til Roma under eskorte av legionene i Syria og deres allierte blant ørkenstammene. Materielt sett sto denne generasjonen med andre ord ikke tilbake for noen av antikkens øvrige kulturer. Og takket være et sammentreff som må sies å være ekstra heldig i be­ traktning av at den latinske litteratur faktisk sang på sitt siste vers, er det også denne generasjonen som har etterlatt seg de mest full­ stendige vitnesbyrd om seg selv. Vi er i besittelse av et kolossalt arkeologisk materiale såvel fra Trajans Forum som fra Pompeii og Herculaneum — de to «feriebyene» som ble levende begravet i år 79 — og dessuten fra Ostia, hvor de senere års utgravninger har gitt oss rike funn, hovedsakelig fra den tiden da keiser Hadrians byplanleggere var i virksomhet i dette viktige handelssentret. Til dette kommer den vrimmel av livfulle, maleriske og realistiske opplys­ ninger som vi finner i Petronius’ romaner, Statius’ Silvae, Martialis’ epigrammer, Plinius den yngres brev og Juvenalis’ satirer. Her har historieskildreren virkelig fått en verdifull håndsrekning av skjeb­ nen, ettersom den har vist ham både for- og baksiden av medaljen. Bildet kan da heller ikke bli riktig hvis man løsriver det fra bak­ grunnen og rammen, som ikke må betraktes som staffasje, men som nødvendige perspektiviske elementer. Det er ikke nok å tidfeste det romerliv vi vil beskrive, vi må også stedfeste det. Roma var ikke bare en by, det var et rike, og romeren levde både i byen og på landet. I dag har vi et rikt utvalg av kommunikasjonsmuligheter. Avisene når frem til den fjerneste avkrok, den minste grend har fått elektrisitet, og på så å si hver eneste gård fins det radio og kanskje fjernsyn, slik at ingen behøver å leve helt uten kontakt med det som foregår i hovedstadens forlystelses- og kulturliv. Likevel er det selv i dag et langt sprang fra landlivets ensformighet til den hektiske til­ værelsen i storbyen, og i antikken var avstanden så stor at man kan snakke om en kløft mellom byfolk og bønder. Den bidro også til å gjøre forskjellen i levestandard så hårreisende urimelig at his­ torikeren Rostovtseff godt kan ha rett når han hevder at det var den stadige, innbitte kampen mellom de to klassene som etterhånden førte til at barbarene med pariakastens hjelp kunne bryte gjennom den demning som romerne hadde bygget opp rundt sine rikdom­ mer. Byboerne kunne nyte all verdens goder, bøndene måtte bare slite uten mål og uten virkelig vinning, samtidig som de måtte unn­ være alle de fornøyelser som selv byens fattigste hadde glede av: sportslivet på palaestra, den gode varmen i badehusene, de offent-

8

lige gjestebudene, de rikelige gavene som patriciere og embedsmenn delte ut til folket, de spennende gladiatorlekene. Vi må avstå fra å skildre to så forskjellige tilværelsesformer i ett og samme bilde. Nok en gang må vi velge, og jeg velger byen, eller rettere sagt Byen med stor B - Urbs Roma. Her, og bare her, vil jeg prøve å følge «mine» romere i deres daglige gjøremål under de første antoninske keisere, i et Roma som er universets midtpunkt, og som stolt og mektig hersker over en hel verden hvor den romerske fred tilsyne­ latende er etablert for all fremtid. Men for å gripe denne romerske hverdag i all dens virkelighet må vi først forsøke å danne oss en summarisk, men likevel adekvat oppfatning av selve miljøet og frigjøre oss fra de vrangforestillinger som altfor ofte preger de konvensjonelle skildringer av byen. Og med miljøet mener jeg da for det første selve det fysiske miljøet, den kolossale ansamlingen av hus og mennesker, for det andre det sosiale miljøet i de forskjellige samfunnsklassene, og for det tredje det moralske miljø, de følelser og tanker som var gangbare i tiden og som kan forklare både dens styrke og dens svakhet. Først når vi på denne måten har trukket opp en ytre ramme, iallfall i store trekk, vil vi ha de nødvendige forutsetninger for å gi oss i kast med en mer detaljert beskrivelse av hvordan romeren tilbrakte sin dag.

Første del ROMERLIVETS RAMME

Keisertidens Roma er i sine ytre trekk preget av en rekke tilsyne­ latende uforenelige motsetninger, som imidlertid alle er frukter av den historiske utvikling og av livets egen logikk. På den ene side hadde byen et innbyggertall og en offentlig arkitektur som stiller den i klasse med vår egen tids mest praktfulle hovedsteder. På den annen side bodde folk usigelig trangt. Terrenget var sterkt kupert, og både naturen og myndighetene hadde trukket bygrensene altfor snevert. Med sine krokete gater, sine trafikkfeller og sitt mangelfulle vedlike­ hold liknet Roma på mange måter de middelalderbyene vi kjenner fra krønikeskrivernes skildringer, og som vi den dag i dag blir min­ net om når vi kommer til visse muhammedanske byer med deres maleriske, men uappetittlige urenslighet, deres arkitektoniske krum­ spring og deres kaotiske folkeliv. Det er i første rekke denne kon­ trasten det gjelder å få frem.

1 De offentlige praktbygg. Byens utstrekning og folketall

1. Et praktanlegg: Trajans jorum Det vil neppe være nødvendig å gi noen utførlig skildring av den prakt som preget Roma i begynnelsen av det 2. århundre e. K. Den gjenspeiles den dag i dag av en rekke uforliknelige ruiner som det vil føre for langt å regne opp, ennsi beskrive enkeltvis. Jeg vil nøye meg med å stanse et øyeblikk ved den ruingruppen som er spe­ sielt knyttet til keiser Trajans navn, og som representerer det ypperste av det hans århundre greide å skape (1). Riktignok kan man si at man overalt i det varme romerske sollyset finner ruiner som har be­ vart den harmoniske styrke som må ha preget det opprinnelige byggverk, selv når de bare står der som nakne skjeletter. Men det er likevel noe spesielt med Trajans forum, der det ligger midt i det gamle urbs som et bindeledd mellom Caesars forum og det Augustus bygget. Ikke noe annet sted kommer kulturrikdommen, samfunnsordenen og våre forfedres håndverksmessige og intellektuelle evner til syne på en mer opphøyet og samtidig menneskelig måte. Det verk Trajan her fullførte i årene 109—113, påkaller ikke bare vår beundring, men uttrykker på mange måter en tendens som vi finner igjen hos oss selv. Slik vi i dag — takket være Corrado Riccis utgrav­ ninger — kan se det for oss i dets opprinnelige fullkommenhet, kan dette forum uten videre konkurrere med våre egne arkitekters mest ærgjerrige komposisjoner, og til tross for tidens herjinger finner byggekunstnerne fremdeles lærdom og inspirasjon i de stort tenkte linjene, de smidig sammenføyde detaljrikdommene, de praktfulle materialene, de dristige formene, som er så fulle av «schwung», og den disiplinerte rytmen i utsmykningen. Anlegget er ikke bare et for­ nemt uttrykk for sin egen tid, det bringer også denne tiden nærmere vår egen. Grunnforholdene var vanskelige, og det var heller ikke lett å bygge med så mange eldre praktverk like innpå seg. Likevel lyk­ tes det å skape et sammenhengende og harmonisk hele, som ikke bare omfattet selve plassen eller torget med den praktfulle retts-

12

bygningen — basilikaen — men også to biblioteker, den berømte søy­ len som står mellom dem, og et kolossalt forretningssentrum. Vi vet ikke når dette siste bygget ble ferdig, men det må ha vært tid­ ligere enn søylen. Som vi skal se, er nemlig dennes høyde avpasset etter gesimshøyden på forretningsbygget. Torget og basilikaen ble høytidelig åpnet av Trajan selv den 1. januar 112, mens søylen ble innviet den 13. mai året etter. For oss fremstår det hele som et våge­ stykke, og et utrolig storslagent sådant. For å begynne i syd har vi først det egentlige forum, selve plassen, som slår oss med sin majestetiske enkelhet. Denne hellelagte esplanaden var 116 meter lang og 95 meter bred og var omgitt av en sam­ menhengende søylegang. På sydsiden, hvor inngangen lå, ble taket båret av en enkel søylerad. På de tre andre sidene var søyleraden dobbelt, og fondveggen i øst, som var bygget av den kornete, så­ kalte «peppersteinen» og belagt med marmorplater, buktet seg på midten ut til en halvsirkel med en radius på ca. 45 meter. Midt på plassen sto en rytterstatue av keiseren i forgylt bronse. Mellom søyleradene i buegangene kunne man se mer beskjedne statuer av berømte krigere og talere. På nordsiden førte tre trappetrin av gul marmor opp til basilikaen, som kaltes Basilica Ulpia etter Trajans slektsnavn, Ulpius. Den var 159 m lang fra øst til vest og 55 m bred fra nord til syd. Grunnplanet lå en meter høyere enn plassen uten­ for, og selve bygningen var om mulig enda mer overdådig utstyrt. Den var formet som en stor søylehall, en hypostyl av orientalsk til­ snitt, med inngang på den østre langveggen. Fire langsgående søylerader med i alt 96 søyler delte hallen i fem 130 m lange skip, hvorav det midterste var 25 m bredt. Gulvet var hellelagt med marmor fra Luna i Etruria, taket var tekket med bronseplater, og rundt hele hallen gikk en buegang med skulpturer i mellomrommene mellom søylene. Over takgesimsen løp et felt med usedvanlig myke og liv­ fulle friserelieffer, og på selve gesimsen, over søylehodene, kunne man på hver side av bygningen lese den korte og stolte innskrif­ ten E manubiis — (oppført ved hjelp) av krigsbytte, dvs. byttet fra krigen mot Decebal og hans trakere. Parallelt med basilikaens bakside, og like mye høyere enn denne som basilikaens gulv var hevet over forum, lå de to rektangulære biblioteksbygningene, som også er oppkalt etter sin grunnlegger og kalles de ulpiske biblioteker. Det ene inneholdt greske skrifter, det andre latinske, deriblant de keiserlige arkiver. Over skapene med bokruller — de såkalte plutei — kunne man se lange rekker med 13

byster av forfattere som hadde gjort seg bemerket på keiserrikets to offisielle språk. Mellom bibliotekene lå det en rektangulær plass på 24 X 16 meter, og midt på denne sto underet over alle disse undere: Trajansøylen, som den dag i dag er nesten uskadd. Den står på en praktisk talt kubisk steinsokkel med sider på 5% meter. Over en bronsedør i sokkelens sydvegg kunne man lese dedikasjonsinnskriften. De tre andre sidene var prydet med krigstroféer, og rundt hele overkanten gikk en laurbæromslynget rundlist - torus. Selve søylen er av mar­ mor og er 100 fot (29.77 m) høy og 3.70 m i diameter. En innven­ dig vindeltrapp av hvit marmor med 185 trin snor seg opp gjennom søylen fra rommet i sokkelen. Søyleskaftet krones av et monumen­ talt dorisk kapitél. På toppen sto det til å begynne med en bronseørn med spredte vinger. Etter Trajans død ble den erstattet med en bronsestatue av keiseren, men denne ble sannsynligvis revet ned og smeltet i folkevandringstidens heksegryte. I 1588 ble den så er­ stattet med den statuen av St. Peter som pryder søylen i dag. Totalhøyden er fremdeles omtrent den som oppgis i de eldste dokumen­ ter, nemlig 128% fot» oller ca. 38 meter. Søylens proporsjoner er imponerende i seg selv, men virkningen forhøyes ytterligere av den utvendige utsmykningen. De 17 kolossale marmorsylindrene som søy­ len består av, bærer nemlig et spiralformet relieffbånd som snor seg oppover i 23 felt, og som, hvis vi viklet det ut, ville vise seg å være nesten 200 meter langt. I en stadig stigning, som svarer til det historiske forløp, kan vi her følge hovedbegivenhetene i kei­ serens to dakiske felttog. Så dyktig er relieffene utført at man over­ hodet ikke ser de 43 vindusgluggene som måtte til for å skaffe lys til den innvendige trappen. De 2500 enkeltfigurene var opprinnelig malt i sterke farger, men vær og vind har etterhånden gitt dem til­ bake den varme, men ensartede marmortonen de hadde mens de ble hugget. De bekrefter at de romerske billedhuggerne var mestere i å sette historien i relieff. Som vi vet, døde Trajan plutselig i begynnelsen av august 117. Han hadde da gitt Hadrian kommandoen over den hæren han had­ de mobilisert mot partherne, og var allerede på vei hjem til Italia. Hans aske ble brakt fra Asia til Roma i en urne av gull og bisatt i rommet i Trajansøylens sokkel. Det var ved lov forbudt å gravlegge vanlige dødelige innenfor den gamle bygrensen som kaltes pomerium, og ved å bryte denne bestemmelsen forkynte Hadrian og Senatet enstemmig at Trajan var noe mer enn et menneske. Men Trajan

14

selv hadde hverken ønsket eller forutsett noe slikt. Søylen ble ikke bygget for å gjøre tjeneste som gravkammer, men for å minne ettertiden om opphavsmannens innsats på to forskjellige områder: utsmykningen skulle fortelle om hans seierrike kamp mot rikets ytre fiender, og søylens usedvanlige dimensjoner skulle symbolisere hans overmenneskelige anstrengelser for å beseire naturen og gjøre Roma til en vakrere og rikere by. Dette kommer klart frem i den tidligere noe tvetydige avslutningen av dedikasjonsinnskriften, som i dag er utslettet på noen få bokstaver nær, men som en gang i det 7. århundre ble skrevet av i sin helhet av en turist — den såkalte Ukjente fra Einsiedeln. De to siste linjene i hans notat lyder: .. .ad declarandum quantae altitudinis mons et locus tantis operibus sit egestus. Det latinske verbum egerere har to innbyrdes motstridende betydninger, nemlig på den ene side å tømme, og på den andre d oppføre. Det er opplagt at ordet er valgt med hensikt, og at vi skal tolke den stolte frasen bokstavelig: søylens egen høyde skal mar­ kere hvor meget av Quirinal-åsen (mons) som hadde måttet nivel­ leres for at man på samme sted (locus) skulle kunne bygge det kjempeanlegg som Corrado Ricci påviste i åssiden i 1932, og som forlenger og avslutter forum-komplekset mot øst. Jeg snakker selv­ følgelig om den majestetiske, halvsirkelformede mursteinsveggen som avgrenser selve plassen på denne siden, og som lekende lett bærer torghandlernes boder eller tabemae — 150 i alt, fordelt på seks eta­ sjer. I første etasje, dvs. på samme plan som forum, finner vi for­ holdsvis grunne nisjer, hvor man sannsynligvis solgte frukt og bloms­ ter. I annen etasje, innenfor en loggia med svære bueganger, hadde man gravet ut lange tønnehvelv for vin og olje. I tredje og fjerde handlet man med mer sjeldne varer, særlig med pepper og andre orientalske krydderier — pipera — noe som går igjen i det navnet man gjennom hele middelalderen brukte på den bratte og krokete gaten disse kjøpmennene måtte ta før de måtte vike plassen for pavens undersåtter: Via Biberatica. I femte etasje lå den praktsalen hvor utdelingen av mat og penger til folket foregikk — de såkalte congiaria. Fra slutten av 2. århundre hadde keiserens sosialhjelp sine faste kontorer her: stationes arcariorum Caesarianorum. I sjette og øverste etasje hadde fiskehandlerne sine kummer med levende fisk. Noen fikk ferskvann fra akvaduktene, andre saltvann som ble hen­ tet fra Ostia. Her oppefra har vi oversikt over hele Trajans gigan­ tiske anlegg, og vi legger merke til at vi befinner oss nøyaktig i høyde med glorien til St. Peter på toppen av Trajansøylen. Og

15

mens vi nok en gang begrunner dedikasjonsinnskriftens ordlyd, som vel må antas å ha fått sin endelige tolkning, gripes vi av en stadig større beundring for arkitekten Appollodoros fra Damaskus, som utførte dette storverket for den beste av alle romerske keisere. Byg­ ningsmassene klatrer terrasseformet oppover åssiden og skjuler den fullstendig, og vi tenker på at den ble jevnet ut uten hjelp av våre moderne sprengstoffer. Og så harmoniske er proporsjonene at vi ikke merker vekten, men bare nyter likevekten. Dette er et ekte mesterverk, som har overlevd atten sekler og frydet dem alle. De gamle romere var fullt på det rene med at dette var en severdighet som hverken deres eller noen annen by i verden kunne vise maken til. Ammianus Marcellinus forteller at da keiser Konstans den 2. for første gang besøkte Trajans forum sammen med den persiske ambassadøren Hormisdas i forbindelse med sitt høytidelige inntog i Roma i 356, kunne han ikke beherske seg, men ropte høyt av beundring, samtidig som han uttrykte sin bitterhet over at han aldri ville kunne få en rytterstatue som kunne måle seg med Trajans. «Hva er det du klager for?» mælte da representanten for Kongenes Konge. «Hadde du enda kunnet by hesten din en stall som denne!» Senkeiserdømmets mennesker led av komplekser overfor den monu­ mentale kraft deres forfedre hadde utfoldet i sin storhetstid. Og selv om vi som lever i dag har all grunn til å være stolte over det vi selv har skapt, må vi innrømme at det ikke fins noe i det gamle Roma som vi verdsetter høyere enn dette. Hvor høyt vi enn beundrer Colosseums fullkomne ellipse, føler vi oss uvel når vi tenker på de blodbad den har vært vitne til. Caracallas thermer er preget av noe svimlende og overdrevet som lar oss ane forfallet. Når vi derimot står overfor Trajans forum og dets torghaller, er det ingenting som ødelegger det edle og opphøyde inntrykket. Det imponerer, men det knuser oss ikke. Kurvenes rene mykhet får de enorme massene til å virke lette. Dette anlegget representerer en av de olympiske topper hvor mesterne fra alle de beste stilepoker møtes. Hit opp har de vil­ let klatre, både de begavede disiplene og de lærvillige etterplapreme, både Michelangelo, som har greid å overføre noe av den samme sobre og spenstige orden til Farnese-palassets fasade, og Napoleons arkitekter, som bygget Vendome-søylen av de smeltede bronsekanonene fra Austerlitz. I dette praktfulle speilet møter vi Roma i dets storhet, en verdensby som likner våre egne som en søs­ ter, som sto overfor de samme problemer, og som forsøkte å løse dem i samme ånd som vår egen tids elite. 16

Vi legger merke til at det tydeligvis ikke bare har vært om å gjøre for Trajan å forevige minnet om den seiren som hadde rettet opp caesarenes finanser og gjort det mulig å bygge så overdådig. Han vil også vise at felttoget var berettiget, i og med at hans sol­ dater brakte de beseirede folk i kontakt med en kultur som var deres egen totalt overlegen. Når han stiller opp statuer i buegangene, er det like ofte for å hylle en fremragende, intellektuell personlighet som for å minne om en våpenbragd. Og M. Marrou har påvist hvordan de store forfattere og filosofer helt opp til det fjerde år­ hundre holdt sine forelesninger på den halvsirkelformede plassen ved foten av fjellet, like under torghandlernes boder, hvor romerne sørget for sine timelige behov, og i umiddelbar nærhet av forum, hvor konsulene ga sine audienser og hvor keiserne holdt sine taler til folket, for eksempel når de, som Hadrian, hadde besluttet å ettergi skatten, eller når en filosof som Marcus Aurelius ville forkynne at han skjenket sin personlige formue til statskassen. I all sin prakt var selve basilikaen dog plasert tre trin lavere enn bibliotekene. Og det var mellom disse at Trajan reiste sin krønikesøyle. Denne søylen har avlet mange etterkommere — Marcus Aurelius-søylen på Piazza Colonna i Roma, Teodosius’ og Arcadius’ søyler i Konstantinopel, for bare å nevne noen eksempler fra an­ tikken — men ingen har hittil kunnet påvise noe forbilde. Ifølge den mest sannsynlige teori, som nylig er fremsatt med fornyet styrke av Paribeni, er Trajansøylen et originalt verk, som arkitekten, Apollodoros fra Damaskus, har bygget på grunnlag av keiserens egne idéer. Ved å plasere den midt i boksentret har Trajan villet un­ derstreke at relieffene som snor seg rundt den i spiral skal oppfattes som to bokruller — volumina — av marmor. De skildrer hans kri­ gerske bedrifter og hever i bokstavelig forstand hans makt og mildhet til skyene. Et relieff som er tre ganger så stort som de øvrige danner skillet mellom de to «billedseriene» og gir oss samtidig en antydning om hvordan de skal forstås. Det forestiller seiersgudinnen i ferd med å skrive noe på skjoldet sitt. Ense et stylo — med sverd og penn — kunne man være fristet til å sette som undertekst. Her har vi et lett begripelig symbol på Trajans oppriktige ønske om å tjene fre­ dens og sivilisasjonens sak, også når han opptrådte med våpen i hånd. Det illustrerer en idé som dominerer hele hans politikk og dri­ ver ham til å bekjempe alt som smaker av urett og vold i et mål­ bevisst forsøk på å hevde den romerske imperialismes åndelige be­ rettigelse.

17

Men nettopp her hvor vi møter det nye keiserdømmes strålende idealer, merker vi også storbyens pulsslag. Byen hadde vokst i samme takt som det romerske rike og hadde etterhånden nådd et mnbyggerantall som gjorde den jevnbyrdig med vår egen tids mek­ tigste hovedsteder. Innvielsen av Trajans forum markerte i virkelig­ heten avslutningen på mange års anstrengelser for å gjøre Roma til en by som en ledernasjon kunne være bekjent av, og for å lette det presset som den stadige befolkningstilveksten innebar for inn­ byggerne. I samme hensikt hadde Trajan allerede tidligere utvidet Circus Maximus, gravet ut et stort basseng for marineoppvisninger, kanalisert Tiberen, anlagt nye akvadukter, bygget det største bade­ hus som byen noensinne hadde eid, og skapt en rekke strenge og fremsynte kontrollbestemmelser for den private byggevirksomheten. Nå satte han kronen på verket. Ved å grave seg gjennom Quirinalåsen åpnet han nye veier for gjennomgangstrafikken. Ved å anlegge en ny stor offentlig plass ved siden av dem hans forgjengere — Caesar, Augustus, de flaviske keiserne og Nerva - hadde bygget for å avhjelpe trengselen på Forum Romanum, lettet han trykket i hovedstadens sentrum. De kunstnerisk utsmykkede promenadegangene rundt plassen, bibliotekene og basilikaen var vel egnet til å inspirere den store mengde til edlere fritidsbeskjeftigelser, og torghallene, som både når det gjelder størrelse og praktisk innredning godt kan tåle sammenlikningen med de hallene Paris måtte vente på helt til 1800-tallet, medførte en reell forbedring av byens mat­ forsyning. I virkeligheten er hele denne gigantiske byggevirksom­ heten fullstendig ubegripelig hvis den ikke ses på bakgrunn av et like gigantisk overbefolkningsproblem, som forlangte en løsning. Den dag i dag kan vi ane hvor stor denne befolkningen må ha vært når vi betrakter de folketomme ruinene. Et slikt anlegg forutsetter et stort folketall og ville i seg selv vært nok til å bevise dets stør­ relse hvis vi ikke allerede lenge hadde hatt andre sikre kilder å ty til.

2. Bymurene og det virkelige byområde Spørsmålet om hvor mange mennesker som bodde i Romerrikets hovedstad har vært usedvanlig hissig diskutert (2). Det er da heller ikke noe uvesentlig spørsmål for historikeren. Allerede berber-sosiologen Ibn Khaldoun konstaterte at bydannelsen er en nødvendig

18

følge av all samfunnsutvikling og kan tas som et mål på angjel­ dende samfunns kulturelle nivå. Dessverre fins det neppe noe spørs­ mål som har ført til mer motstridende og polemiske meningsutveks­ linger. Helt siden renessansen har de lærde delt seg i to leirer. På den ene siden har man latt seg forhekse av sin glødende interesse for antikken, betraktet den som en gullalder og tillagt den dimen­ sjoner og materielle muligheter som først vår tids vitenskapelige fremskritt har begavet vår verden med. Justus Lipsius, f.eks., anslår ganske rolig folketallet i keisertidens Roma til fire millioner. I den andre leiren er man tvert imot overbevist om de tidligere genera­ sjoners underlegenhet og frakjenner dem a priori enhver mulighet til en utvikling som kan måle seg med vår. Dureau de la Malle — den første franskmann som beskjeftiget seg alvorlig med antikkens de­ mografi — får ikke plass til mer enn ca. 261 000 sjeler i caesarenes Roma, ifølge sin egen sannsynlighetsberegning. Men både Dureau de la Malle og Justus Lipsius hadde et grunnsyn som så å si programforpliktet dem til å gå til overdrivelser, og det må være tillatt å tro at man ved fordomsfri forskning kan finne det tilnærmet rik­ tige resultat et sted mellom disse ytterlighetene. Tilhengerne av det jeg vil kalle «landsby-Roma» er som regel statistikere som forlanger å granske dokumentene før de uttaler seg. Men de avviser alle de holdepunkter vi kan finne hos antikkens egne forfattere, enda de er temmelig utførlige, og bygger utelukkende på sitt kjennskap til terrenget. Det eneste som interesserer dem, er forholdet mellom flateinnholdet og det antall mennesker som antas å ha kunnet få plass på dette arealet. De går ut fra at keisertidens Roma var nøyaktig avgrenset av Aurelianus’ mur, dvs. at den stort sett faller sammen med det Roma de selv har besøkt, og at den føl­ gelig ikke kan ha hatt et større folketall enn i dag. Argumentasjonen virker ved første blikk ganske besnærende, men man blir snart klar over at den bygger på en illusjon. For det første kjenner vi ikke det gamle Romas virkelige omfang, og for det annet kan vi ikke uten videre benytte en utnyttelseskoeffisient som vi har funnet i de fers­ keste statistikkene. Tilhengerne av denne metoden begår den feil å se bort fra ter­ rengets elastisitet, eller rettere sagt, fra menneskets evne til å la seg komprimere. Dureau de la Malle er kommet frem til sitt resultat ved å regne med befolkningstettheten i Paris under Louis-Philippe — dvs. 150 mennesker pr. hektar — og overføre den til området innenfor Aurelianusmuren i Roma. Hadde han skrevet 75 år senere, i 19

1914, da befolkningstettheten i Paris var steget til 400 pr. ha, ville han ha fått frem et tre ganger så høyt tall. Ferdinand Lot har gjort seg skyldig i en liknende syllogisme når han uten videre har gitt Auralianus’ Roma samme folketall som i 1901, da det bodde 538 000 mennesker på det samme området. Byens flateinnhold er på ingen måte blitt fordoblet i løpet av mellomkrigstiden, ikke desto mindre var folketallet i januar 1939 mer enn det dobbelte, nemlig 1 284 600. Feilen ved begge utregningene er at de bygger på forholdet mellom flateinnholdet og det teoretisk mulige folketall i utregningsøyeblikket — ikke det faktiske folketall i antikken. En slik beregning må bh helt vilkårlig. Selv der hvor terrenget ikke forandrer seg, veksler utnyttelsesmulighetene fra epoke til epoke. Forholdet mellom et an­ tatt flateinnhold og en ukjent folkemengde kan ikke bh annet enn ubestemmelig. Personlig tror jeg ikke engang at det gamle Roma innskrenket seg til det området man hittil har operert med, og i så fall får vi en likning med tre ukjente. Aurelianusmuren var like hte yttergrensen for keisertidens Roma som pomerium eller den muren som feilaktig ble tilskrevet Servius Tullius, var det for republikkens Roma. Men denne påstand krever visse retrospektive forklaringer. Som ahe andre greske og romerske byer i antikken besto det gamle Roma fra sin legendariske opprinnelse til sitt historiske endelikt av to uadskillelige elementer, nemlig selve byen — Urbs Roma — og det omliggende landdistrikt — Ager Romanus. Det sistnevnte område strakte seg helt til nabobyenes grenser, men omfattet ikke disse, for selv om de etterhvert ble pohtisk avhengige av Roma, beholdt de sin kommunale individualitet: Lavinium, Ostia, Fregenae, Veh, Fidenae, Ficulea, Gabii, Tibur, Bovillae. Ifølge de data vi har fått overlevert gjennom bysantineren Zacharias, dannet Ager Romanus en ellipse med akser på henholdsvis 17 650 m og 19 100 m, hvilket skulle bety at området målte ca. 57 km i omkrets og dekket et areal på 250 km2. Noen mulighet til å trekke opp grensene nøyak­ tig eller bestemme de forskjellige lokalitetenes folketall har vi na­ turligvis ikke. Innbyggerne var romerske borgere med samme ret­ tigheter som de cives som bodde i byen. Men uttrykket plebs urbana — folket i Roma — ble bare brukt om den delen av befolknin­ gen som bodde innenfor den linjen som offisielt omsluttet Byen i egenthg forstand — Urbs. Her bodde gudene i sine templer, her bodde kongen, og senere de embedsmenn som delte makten etter ham. Her møttes Senatet og 20

Folkeforsamlingen, som først sammen med kongen og siden sam­ men med embedsmennene styrte den stat som byen i virkeligheten var. Slik var byen opprinnelig noe mer enn en tettbebyggelse. Den var et tempel, som var blitt innviet etter alle augurkunstens regler og nøye avgrenset ved den plogfuren som dens latinske grunnlegger hadde trukket opp i overensstemmelse med det ritualet han hadde lært av etruskerne: foran plogen hadde han spent en okse og en kritt­ hvit ku, han hadde løftet plogjernet opp der hvor han ville plasere byportene, og han hadde passet på at all torven som plogen skar løs, ble veltet innover. Denne hellige omkrets, som ble betrak­ tet som en skisse, en forminsket modell av de skanser og murer som skulle komme, og som derfor ble kalt pomerium (pone muros = reis murene), har gitt Urbs dens navn, dens opprinnelige defini­ sjon, og likeså skjenket den en overnaturlig beskyttelse som ble styr­ ket ved en rekke forbud. Her måtte ingen fremmede guder dyrkes, her fikk ingen bevæpnede tropper true freden, her skulle ingen grav besmitte jorden. Men selv om pomerium — som for øvrig flyttet seg etterhvert som flere og flere grender ble slått sammen for til slutt å danne det historiske Roma — bevarte sin religiøse betydning gjen­ nom hele den klassiske epoke og bl.a. fortsatte å trygge borgernes frihet gjennom forbudet mot å slippe legionene inn i det hellige området, fungerte den ikke lenger som bygrense. Den hadde uteluk­ kende symbolsk betydning. I det praktiske liv var den blitt erstattet av en konkret grense, nemlig den ringmuren som Senatet lot bygge i årene 378 — 352 f. Kr., og som tradisjonen feilaktig har gitt kong Servius Tullius æren for. Så solide, og så fint tilpasset var tuffblokkene i denne muren at store partier av den fremdeles reiser seg midt i vårt århundres Roma, ved Via delle Finanze, i Colonnapalassets hage og på Piazza del Cinquecento, rett overfor jern­ banestasjonen. Disse og tallrike andre spor har gjort det mulig å rekonstruere muren. Allerede i det 3. århundre før vår tidsregning var det ikke lenger pomerium som avgrenset Romas byområde, men denne muren, som hadde vist seg kraftig nok til å motstå Hannibals angrep. Og disse to demarkasjonslinjene falt ikke sammen. Begge holder seg riktignok innenfor den brede sletten som strekker seg mellom åsene og Tiberen, og som under navn av Mars-marken ble brukt til militærøvelser og visse hellige handlinger. Men muren er lenger enn pomerium og omfatter områder som ikke ble berørt av den gamle grensen, f.eks. Arx og Capitolium, den ytterste nord­ østre delen av Esquilina, Velabrum og særlig Aventinerhøydens to

21

topper. Den nordligste av disse ble liggende innenfor muren allerede da den fikk sin første utforming, den søndre ble innlemmet i om­ rådet da konsulene i året 87 f. Kr. forlenget muren for bedre å kunne motstå Cinnas angrep. Man har beregnet at muren i alt om­ fattet 426 hektar (4,26 km2). Det er ikke stort hvis vi sammenlikner med Paris’ 7000 hektar. Men det er mye sammenliknet med det gamle Capua, som dekket 120 ha, eller Caere, som var på 117 ha, eller Praeneste, som nøyde seg med 32 ha. Men hvorfor sammen­ likne? Selv om vi kan beregne Urbs flateinnhold, kan vi ikke uten videre slutte oss til innbyggertallet. Så snart romerne, som var på vei mot verdensherredømmet, ikke lenger behøvde å frykte sine fien­ der, mistet muren sin militære betydning. Den var blitt bygget under panikken etter gallernes invasjon. Nå begynte borgerne å flytte ut over bygrensen, akkurat som bygrensen i sin tid var blitt flyttet ut fra pomerium. Med hjemmel i den rett han som imperator hadde skaffet seg etter å ha utvidet rikets grenser, og i den hensikt å innynde seg hos byens plebs, åpnet Sulla i året 81 f. Kr. en del av Marsmarken for boligbygging. Området lå mellom Capitol og Tiberen, men hvor stort det var, vet vi dessverre ikke. Iallfall overskred Urbs offisielt sin gamle grense i denne retningen, og i praksis hadde den allerede gjort det på mange andre steder. Da Caesar iflg, de post­ hume lovbestemmelser som fins bevart i den såkalte Heracleatavlen, flyttet grensesteinene en romersk mil (1478 m) ut fra muren, gjorde han ikke annet enn å legalisere et faktisk forhold som sikkert gikk tilbake til det 2. århundre før vår tidsregning. Augustus, på sin side, gjorde ikke annet enn å fornye sin adoptiv­ fars initiativ, om enn i noe større skala, da han i år 8 f. Kr. slo fast at Urbs skulle være identisk med de fjorten distriktene han hadde inndelt den eldre og den nyere bebyggelsen i: tretten på Tiberens venstre bredd og den fjortende på den andre siden av elven — regio transtiberina, som den dag i dag overlever i navnet Trastevere. Augustus roste seg av å ha skapt fred i verden og stengte høytide­ lig Janus-tempelet. Han var heller ikke redd for å fjerne befestningene langs republikkens gamle ringmur. Alle de ærerike felttogene og de store erobringene tillot romerne å glemme bekymringene for sin egen sikkerhet, og nå sprengte de muren på alle kanter. Bare fem av Augustus’ bydeler ligger innenfor den gamle grensen. Fem strek­ ker seg tvers over den, og fire ligger helt utenfor, nemlig 5. region, (Esquiliae), 7. (Via Lata), 9. (Circus Flaminius) og 14. (Transtiberim). Og som for å understreke keiserens hensikt begynte

22

romerne snart å omtale den første av disse regionene under navnet Porta Capena, en byport som tidligere hadde markert yttergren­ sen, men som nå var blitt et sentralt punkt i området. Augustus’ inndeling ble bevart så lenge keiserdømmet besto, og det er de fjorten regionenes Roma vi må tenke oss som ramme under de første antoninene. Deres yttergrenser er også byens yttergrenser. Men hvor disse grensene gikk, lar seg ikke fastslå nøyaktig. Det er under alle omstendigheter en grov feil å tro at de er identiske med den mursteinsforskansningen som keiser Aurelianus bygget for å forsvare romerrikets hovedstad mot de fremstormende barbarer, og som siden år 274 e. Kr. har gjort tjeneste som pomerium og festningsmur på én gang. Dette imponerende byggverket ligger der den dag i dag med sine forfalne bastioner og sine umake tårn. De røde mursteinene flammer i solnedgangen og gir selv den minst sen­ timentale turist et levende inntrykk av hvor majestetisk byen må-ha virket selv i forfallsperioden. Men vi skal vokte oss for å la muren forminske bildet av det Roma som eksisterte under gullalderen. Aurelianus’ mur har en omkrets på 18 837 m og omgir et areal på nærmere 14 km2. Men den er bygget etter samme prinsipper som alle de andre bymurene som omtrent samtidig ble reist rundt omkring i Syd-Europa til vern mot de germanske hordene, ikke minst i Frankrike, hvor særlig Adrien Blanchet har viet dem et inn­ gående studium. Disse murene er aldri beregnet på å forsvare byen i sin helhet, men bare de mest vitale delene, akkurat som brynjen beskytter krigerens bryst. Aurelianus’ mur har ikke vært tenkt som et vern for alle Romas fjorten regioner. I stedet for å følge deres yttergrenser har Aurelianus’ ingeniører forsøkt å forbinde de vik­ tigste strategiske punktene i hver region og utnytte de eldre anlegg som lot seg føye inn i deres eget, f.eks. akvaduktene. Mellom Monte Pincio og Porta Salaria i 7. region har en funnet tollboder — cippi — hundre meter utenfor muren. Mellom Porta Prenestina og Porta Asinaria strakte 5. region seg tre hundre meter lenger ut, for der står Antinous-obelisken, som ifølge hieroglyfinnskriften ble reist ved bygrensen. På samme måte vet vi at 1. region endte gjennom­ snittlig seks hundre meter utenfor muren mellom Porta Metrovia og Porta Ardeatina. Befestningene løper nemlig 1 romersk mil — 1478 m — syd for Porta Capena, mens vi vet at denne regionen omfattet aedes Martis, som lå halvannen mil fra porten, og at den gren­ set til elven Almo (i dag Acquataccio) som ligger åtte hundre meter unna. Endelig er det lett å påvise at den delen av muren som skulle

23

beskytte 14. region, på den andre siden av Tiberen. bare er halv­ parten så lang som denne regionens virkelige omkrets, og at denne gikk 1800 m lenger nord og 1300 m lenger syd. Det går med andre ord ikke an å plasere keisertidens fjorten regioner innenfor Aurelianusmuren. En kan ikke engang begrense regionenes flateinnhold til de ca. 20 kvadratkilometeme som markeres av de - forøvrig høyst bevegelige — tollstasjonene. Helt fra Augustus’ tid hadde juris­ tene hevdet det prinsipp at de fjorten regionene ikke var begrenset av noen fast linje, men at byen både rettslig og i praksis var en masse i stadig vekst, med et flateinnhold som automatisk øket etterhvert som nye boligområder ble utbygget i samtlige regioner. Disse nye bygningene kunne ligge opptil en romersk mil (1478 m) utenfor de gamle: Roma continentibus aedijiciis finitur, mille pas­ sus a continentibus aedificiis numerandi sunt (4). Denne høyst rea­ listiske rettsoppfatning tilintetgjør på forhånd ethvert håp om å kunne basere utregningen av folketallet i Roma på noe så usikkert og vekslende som de fjorten regioners flateinnhold. Den bekrefter derimot at de gamle regnet med at keiserbyen ville vokse i det uendelige.

3. Befolkningens vekst

Denne vekst er overbevisende dokumentert i det materiale vi er i besittelse av. Fra Sulla til Augustus øket folketallet jevnt, for så ytterligere å ta et kraftig oppsving under de antoninske keiser­ nes fremgangsrike styre. Ved et skjebnens lune er vi blitt i stand til å konstatere tre hundre års utvikling takket være to bevarte forteg­ nelser over Romas vici, dvs. kvarterene innenfor hver av de fjor­ ten regionene, med de gater som begrenset dem. Hvert kvarter fikk under Augustus sin egen administrasjon under ledelse av fire vicomagistri og sto under beskyttelse av spesielle husguder — lares compitales eller lares Augusti — som ble dyrket i de viktigste gatekryssene. Nå kan på den ene side Plinius den eldre fortelle oss at Roma ved folketellingen i år 73 f. Kr., da Vespasian og Titus ledet censorkollegiet, var inndelt i 265 vici. På den annen side oppgis antallet til 307 i de såkalte regionskatalogene fra det 4. århundre e. Kr. — en meget verdifull samling som Lanciani har kalt «antikkens Almanach de Gotha». Den første av disse katalogene — Notitia — ble redigert i 334, og den siste — Curiosum — i 357. Fra år 73 f. Kr. til, la oss si,

24

345 e. Kr. — midtveis mellom Notitia og Curiosum — fikk byen m.a.o. 42 nye vici, hvilket innebærer en utvidelse av territoriet på 15,4 %. Samtidig kan vi konstatere en tilsvarende økning av folke­ tallet i tidsrommet fra Caesar til Septimius Severus. Denne økningen kan riktignok ikke dokumenteres direkte, men den kan med stor sikkerhet utledes av de stadig større offentlige bidragene til byens plebs. På Caesars og Augustus’ tid ble det år om annet delt ut gratis korn til 150 000 fattige. Ved den store gratisutdelingen - congiarium — i 203 e. Kr., i begynnelsen av Septimius Severus’ regjering, ble ifølge Dio Cassius 175 000 trengende overmåte generøst begavet, hvilket betyr at proletariatet hadde øket med 16,6 %. Overensstem­ melsen mellom disse to prosenttallene er dobbelt instruktiv. Den viser for det første at den dokumenterte byutvidelsen henger sammen med en økning av folketallet, noe vi for øvrig kunne slutte oss til uten videre. For det annet gir den oss grunn til å anta at det er de vellykkede anstrengelsene for å trygge pax Romana i første halv­ del av det 2. århundre e. Kr. som har gitt støtet til denne befolk­ ningsøkningen, og at den største tilveksten fant sted allerede på dette tidspunkt. For selv om den først blir dokumentert i regionskatalogene fra det 4. århundre, må den ha vært i full gang før gratis­ utdelingen i 203. For oss, som — dessverre uten samtidige statistiske vitnesbyrd — skal forsøke å bestemme folketallet i Roma under antoninene, dvs. i byens kanskje mest blomstrende periode, ligger det derfor nær å anta at tallet må være høyere enn de vi kjenner fra de nærmest foregående perioder, og ikke stort lavere enn de som oppgis i regionskatalogene et par hundre år senere. Nå forholder det seg slik at vi helt fra begynnelsen av 1. årh. f. Kr. til midten av 1. årh. e. Kr. kan følge den bevegelsen som uimotståelig har drevet Romas folkemengde i været, og som til slutt ble så voldsom at den truet samholdet og førte til kaos i mat­ forsyningene. Jeg har i en annen sammenheng forklart hvordan Forbundsfellekrigen i 91 f. Kr. førte til at Roma ble oversvømmet av italikere som hadde nektet å delta i oppstanden og derfor måtte søke ly i byen for å unngå opprørernes repressalier. Dette artet seg som en ren befolkningseksplosjon, på samme måte som da de greske flyktningene fra Lilleasia i 1922 plutselig gjorde Aten til en av Europas folkerikeste byer. Ettersom Italia og provinsene sto split­ tet mellom det demokratiske styret i Roma og de stridskrefter som senatsadelen hadde mobilisert for å knekke det, måtte censorene i år 86 renonsere på å foreta en riksomfattende folketelling. I stedet

manntallførte de alle som på det tidspunkt var stuet sammen i Roma, uten hensyn til kjønn, alder, stand eller nasjonalitet, og re­ sultatet kan vi lese i St. Hieronimus’ krønike: 463 000 mennesker i alt - descriptione Romae jacta inventa sunt hominum CCCCLXIll milia. Tretti år senere var tallet blitt atskillig høyere, hvis Lucanus’ kommentator har rett i sin påstand om at Pompeius, som i septem­ ber 57 hadde fått ansvaret for byens forsyninger — annona — greide å skaffe det korn som trengtes for å mette byens 486 000 munner. Etter Julius Caesars triumf i år 45 f. Kr. blir vi vitner til en ny stigning, som ikke kan uttrykkes i dokumenterte tall, men som utvil­ somt har vært ganske vesentlig. Mens Cicero i sine taler mot Verres antyder at byen i år 70 f. Kr. skjenket gratis korn til 40-50 000 trengende, lot Caesar i år 44 hele 150 000 mennesker nyte godt av dette sosiale tiltak. Vi vet også at han i sin egenskap av praejectus morum forordnet at den folketelling som censorene i år 86 på grunn av omstendighetene var blitt nødt til å foreta i selve Roma, skulle bli obligatorisk: ved siden av det vanlige album over alle som hadde romersk borgerrett i riket skulle man føre en fullstendig stati­ stikk over alle som bodde i Roma, enten de hadde borgerrett eller ikke. Dette manntallet skulle føres gate for gate, hus for hus, og det var gårdeierne som skulle være ansvarlige for at myndighetene fikk fullstendige opplysninger. Folketallet fortsetter å stige under Augustus’ principat. Vitnes­ byrdene peker i samme retning og tvinger oss til å anta at byen på dette tidspunkt hadde nærmere 1 million innbyggere. Vi bygger da for det første på det faktum at annona hvert år i denne perioden måtte lagre 1 750 000 hl korn — 20 millioner modii — fra Egypt (iflg. Aurelius Victor) og dobbelt så mye fra Nord-Afrika (iflg. Josephus), i alt 60 millioner modii eller 5 250 000 hl. Setter vi det gjennomsnittlige behov til 60 modii — 5% hl — pr. person pr. år, får vi 1 million forbrukere. For det annet har vi Augustus’ uttalelse i Res Gestae i år 5 f. Kr., da han var blitt folketribun for 22. gang og konsul for 12. gang. Ved denne anledning, sier han, skjenket han 60 denarer til hver av de 320 000 borgere som da dannet Romas plebs. Men keiseren understreker ved sin uttrykksmåte at gaven bare ble gitt til voksne menn: viritim sier den latinske teksten, og det oversettes i den greske versjonen kat’dndra. Kvinnene og alle gutter under elleve år var med andre ord utelukket fra utdelingen, men de må regnes med når almuens størrelse skal bestemmes. Antar vi at forholdet mellom menn, kvinner og barn var omtrent som i 26

våre dager, kommer vi til at det ikke kan ha bodd mindre enn 675 000 romerske borgere i Roma i året 5 f. Kr. Dessuten må vi ta med garnisonen — ca. 10 000 mann — som ikke deltok i congiaria, foruten en stor mengde bofaste utlendinger og en uendelig mye større mengde slaver. Slik har vi så å si keiserens egne ord for at Roma på hans tid hadde ca. en million innbyggere, hvis ikke mer. Tallene i regionskatalogene fra 300-tallet (5) tvinger oss til å anta at folkemengden var enda større i det 2. århundre av vår tids­ regning, da befolkningstilveksten, som tidligere nevnt, må ha vært på sitt kraftigste. Legger vi sammen de tall som Curiosum oppgir for hver av de fjorten regioner i sin fortegnelse over bolighusene i Urbs, kommer vi til et samlet antall av 1782 privathus (domus) og 46 290 leiegårder (insulae). I den kortfattede oversikten — breviarium — som innleder den eldre katalogen, Notitia, oppgis bare total­ summen e, og de er noe høyere, nemlig 1797 domus og 46 602 in­ sulae. Divergensen skyldes med all sannsynlighet bare at mannen som skrev av vårt eksemplar av Curiosum har slurvet under det kjedelige arbeidet med å kopiere de uendelige ramsene, og at han har forvansket eller utelatt en del av postene. Han kan også være kommet i skade for å skrive samme tall to ganger, slik vi ser at han har gjort det når han noterer nøyaktig samme antall domus i 10. region som i 11., og lar antallet insulae bli det samme i 3. og 4. region som i 12. og 13. Det er helt overflødig å forlange full overens­ stemmelse mellom de to katalogene. Det er bedre å holde seg til den som logisk sett bør være minst beheftet med feil. Vi bør med andre ord kunne stole mest på totalsummene i Notitia og på dette grunnlag forsøke å slutte oss til den opplysningen vi ikke finner der, nemlig hvor mange mennesker som bodde i de 1797 domus og de 46 602 insulae den opererer med. Resultatet kan ikke under noen omstendighet bli annet enn om­ trentlig. Med sine overdrevne skrupler har for øvrig de moderne kildekritikere gjort det så vanskelig som mulig for seg. I Frank­ rike har for eksempel Edouard Cuq og Ferdinand Lot tolket fler­ tallsformen domus i Notitia som et uttrykk for samtlige boligbygg i Urbs og ordet insulae — også en flertallsform — som ensbetydende med cenacula, det vil si innredede enkeltboliger eller leiligheter i disse byggene. De går med andre ord ut fra at tallet 46 602 angir antallet enkeltboliger i de 1797 bolighusene. Idet de så regner med at det gjennomsnittlig har bodd 5 mennesker i hver av de 46 602 insulae, kommer de ved enkel multiplikasjon til et samlet innbygger­

27

tall på 233 010. Det kan ikke være tvil om at deres tolkning av de latinske ordene er gal, og at hele utregningen dermed blir verdiløs. For en latinforsker er ordet domus etymologisk sett uløselig knyttet til fedrenearven, arvegodset. Det representerer alltid en privat ene­ bolig hvor det ikke bor andre enn eieren og hans husstand. Insula, derimot, er en isolert konstruksjon — det ligger i selve ordet - en blokk som er delt opp i leiligheter eller cenacula. Hvert cenaculum leies ut til en enkelt person eller en enkelt familie. Det fins nok av eksempler som viser at denne tolkning er riktig, vi behøver bare å nevne Suetonius, som gjengir Caesars forordning om manntallslistene, der han pålegger eierne av de forskjellige insulae - dominos insularum — å føre disse listene. Tacitus nevner hvor umulig det er å presisere hvor mange templer, hvor mange domus og hvor mange insulae som strøk med i den store brannen i 64 e. Kr. Forfatteren av Historia Augusta forteller om en annen brann — under keiser Antoninus Pius regjering — hvor 340 bolighus, dels leiegårder, dels eneboliger, på én dag ble flammenes rov: incendium trecentas quadraginta insulas vel domus absumpsit. Ikke i noen av disse tekstene blir insula brukt om annet enn en hel, frittstående bygning. Det dreier seg om en arkitektonisk enhet, ikke om en del av en leiegård. At ordet har denne betydning også i Notitia, blir hevet over enhver tvil når vi i samme katalog leser den detaljerte beskrivelsen av turistattraksjonene i 9. region og blant andre severdige bygninger finner insula Felicles - dvs. Feliculas høybygg - som vi siden skal komme tilbake til på grunn av dets uvanlige dimensjoner. Dermed forbyr det seg selv å putte de 46 602 insulae inn i statistikkens 1797 domus. De to tallene må tvert imot adderes, og det er ikke lenger nok å mulitiplisere med et gjennomsnittlig antall personer pr. cenaculum. Vi må også finne hvor mange cenacula disse leie­ gårdene gjennomsnittlig inneholdt, hvis vi vil komme frem til et noenlunde riktig folketall. At tallet 233 010, som fremkom ved en feiltolkning av ordet insula, er altfor lite, fremgår også når vi jevnfører det med Augus­ tus’ opplysning om at bare antallet av de voksne menn som nød godt av hans gavmildhet var 320 000. En beregningsmetode som leder til et så latterlig resultat, dømmer seg selv. Så spørs det om vi i stedet skal gå til den motsatte ytterlighet. Cuq’s og Lot’s tolkning av opplysningene i Notitia - 46 602 leilig­ heter fordelt på 1797 hus — ville innebære et gjennomsnitt på 21—22 leiligheter pr. hus. Skal vi godta dette som sannsynlig, også når vi

28

lar de 46 602 insulae være leiegårder, og anta at de var så store? Det ville etter vår mening være en like stor misforståelse. Når vi i neste kapitel skal studere byggeskikken i Roma, vil vi raskt bli klare over at en gjennomsnitts-mswZa omfattet 5—6 leiligheter med minst 5—6 leieboere i hver. På grunnlag av regionskatalogenes opplysnin­ ger om forholdene på 300-tallet og vår antagelse av at Roma alle­ rede to hundre år tidligere hadde nådd, eller iallfall raskt var i ferd med å nå, sin maksimale størrelse, må vi derfor trekke den slut­ ning at byen på det tidspunkt for det første tellet ca. 50 000 bor­ gere, frigivne og slaver som bodde i privathus — la oss for sikkerhets skyld bare regne med ca. 1000 slike domus — og dessuten mellom 1 165 050 og 1 677 672 mennesker som fordelte seg på de 46 602 blokkleilighetene. Selv om vi holder oss til det laveste av de to siste tallene og blir stående ved et samlet folketall på ca. 1,2 millioner i antoninenes Roma (6), viser det seg altså at byen nærmet seg våre egne storbyer i størrelse, samtidig som den manglet de tekniske og kommunikasjonsmessige hjelpemidler som i dag gjør det mulig å samle og skaffe mat til så mange mennesker på ett sted. Dermed må vi også gå ut fra at romerrikets hovedstad led under langt større overbefolkningsproblemer enn våre. Den gjennomgikk, relativt sett, en like voldsom utvikling som New York. I antik­ kens øyne var den universets dronning,

terrarum dea gentiumque, Roma cui par est nihil et nihil secundum (7) (Roma, du gudinne for alle land og folkeslag, du som ikke har din like og ikke står tilbake for noen.) Under Trajan ble den en alt­ oppslukende koloss, som utlendinger og provinsboere sto målløse overfor, akkurat som vi europeere står målløse overfor den ameri­ kanske metropolen. Men i enda høyere grad enn New York har den etter alt å dømme måttet betale for denne sin storhet, som var en nødvendig følge av dens politiske lederstilling.

2 Husene og gatene. Antikken bak fasaden

Selv om Roma hadde vært mer erm 20 km2 stor, ville den ha vært altfor liten til å romme 1,2 millioner mennesker, særlig i betrakt­ ning av at en stor del av området lå uutnyttet og heller ikke lot seg utnytte. De offentlige bygningene, templene, basilikaene, havnelagrene, badene, arenaene og amfiteatrene la beslag på mye av den beste byggegrunnen og ble bare bebodd av en håndfull mennesker: vaktmestere, lagerfunksjonærer, bokholdere, statsslaver og andre offentlige tjenestemenn, samt medlemmer av visse priviligerte laug. Fra nyttearealet må vi også trekke Tiberens lunefulle leie og de ca. 40 parker og hager som først og fremst dekket Esquilina-åsen, Monte Pincio og deler av begge elvebredder. Palatinerkvarteret var utelukkende reservert for keiseren, og på Marsmarken, som med sine templer og søyleganger, sine idrettsplasser, sine graver og sine likbrenningsplasser dekket over 2 km2, var det av religiøse grunner fremdeles forbudt å bygge boliger. De gamle hadde heller ikke de offentlige transportmidler som gir byer som London, New York og Paris så å si ubegrensede utvidelsesmuligheter. Mangelen på kommunikasjoner tvang dem til å holde seg innenfor visse grenser hvis de ville unngå at byens liv skulle bli stykket opp og dets en­ het forsvinne, og det var antagelig nettopp disse grensene Augustus og hans etterfølgere trakk opp. Romerne kunne altså ikke utvide sitt territorium i takt med befolkningstilveksten. De måtte finne seg i å la seg låse inne av sin mangelfulle teknikk og i stedet prøve å kompensere plassmangelen ved hjelp av nødløsninger som står stikk i strid med hverandre innbyrdes, nemlig ved å gjøre gatene så smale og husene så høye som mulig. Ved siden av sine monumentale praktanlegg har det keiserlige Roma alltid frembudt en usammenhen­ gende blanding av overdimensjonerte og flotte, men samtidig ube­ kvemme og lite solide bygninger, adskilte av trange og mørke smug. Jo mer vi greier å oppdage av byens sanne ansikt, desto mer forvir­ ret blir vi av kontrasten mellom en kolossalarkitektur som virker 30

helt moderne, og en middelaldersk primitivitet. I det ene øyeblikket aner vi en praktisk ordenssans som vi er fristet til å kalle ameri­ kansk, i det neste stirrer vi inn i en østerlandsk labyrint.

1. Moderne trekk ved det romerske hus

Man blir straks slått av det nåtidspreg som hviler over den hustypen som var alminnelig i det gamle Roma. En rekke utgravninger har gitt oss et stadig klarere bilde av disse husenes dimensjoner, grunn­ plan og struktur. (1) Selv offentliggjorde jeg i 1910 resultatet av mitt arbeid i Ostias havnekvarter, hvor man helt siden 1907 har forsøkt å rekonstruere denne kolonien, som samtidig var en forstad til Roma og på mange måter en tro kopi av hovedstaden, noe Guido Calza ti år senere med stor dyktighet trakk de nødvendige konse­ kvensene av. I selve Roma har man kunnet rekonstruere bygningene langs «peppergaten» — via Biberatica — ved Trajans torg, ruinene under trappen til Ara Coeli er blitt brakt for dagen, og vi kan studere de gamle leiegårdene ved via dei Cerchi, i skråningen under Palatinerhøyden, og under galeriet på Piazza Colonna. Da vi for 60 år siden prøvde å forestille oss hvordan bebyggelsen hadde sett ut, var det helst de hustypene vi hadde gravet ut av Vesuvs lava og lapilli, som vi i fantasien flyttet til Tiberens bredder, og vi innbilte oss at vi tegnet et sant bilde av Urbs når vi på denne måten kopierte de bildene vi hadde greid å få frem av Herculaneum og Pompeii. I dag vil ingen kyndig arkeolog ty til en så grov og urealistisk forenkling. Sant nok, det fins hus i Roma og omegn som likner dem vi har funnet på campagnaen, f.eks. det vi pleier å kalle Livias hus på Palatinerhøyden, eller familien Gamalas bolig i Ostia, som siden ble kjøpt av en viss Apuleius. Stort sett kan en kanskje si at rikmannsvillaene — regionskatalogenes domus — som regel var bygget i samme stil som husene i Pompeii og Herculaneum. Men katalogene nevner bare 1797 domus mot 46 602 insulae. Det betyr at man i Roma ikke fant mer enn én villa for hver seksogtyvende leiegård. De seneste utgravningene bekrefter både tekstenes opplys­ ninger og de objektive tolkninger som er blitt foretatt av fragmen­ tene av den gamle matrikkel keiser Septirnius Severus lot stille ut på Forum Pacis: det var like stor forskjell mellom den store massen av leiegårder og de forholdsvis få eneboligene som det i dag er mellom et romersk palazzo og en vilino — et ferielandsted ved sjøen, 31

eller mellom de «maisons» vi finner langs rue de Rivoli og de store boulevardene i Paris, og bungalowene på Bretagne-kysten. Så para­ doksalt det enn kan lyde, er keisertidens insula nærmere i slekt med de folkelige case i dagens Roma enn med det samtidige domus av den pompeianske typen. Et slikt domus vender bare en blind vegg ut mot gaten. Alle dører og vinduer åpner seg mot de indre gårdsrommene. En insula, der­ imot, åpner seg alltid utad. Er den, som det ofte hender, bygget i firkant rundt en bakgård, har den dører, vinduer og trapper både mot gården og mot gaten. I et domus er rommenes proporsjoner beregnet en gang for alle. Det er på forhånd bestemt hva hvert av dem skal brukes til, og de ligger etter hverandre i en fast rekkefølge: fauces, atrium, alae, triclinium, tablinum, peristylum. En insula er oppdelt i boligenheter — cenacula — som er like klart adskilt fra hverandre som våre leilig­ heter. Rommene er ikke forhåndsbestemt til å fylle noen spesiell funksjon og brukes da også høyst forskjellig i hver etasje. Men hvert rom er nøyaktig likt tilsvarende rom i husets øvrige etasjer — de er stablet oppå hverandre fra kjeller til loft. Domus, som stammer direkte fra den hellenistiske arkitektur, brer seg ut i hori­ sontalplanet. Insula, derimot, som formodentlig ble skapt i det fjerde århundre før vår tidsregning for å skaffe plass til en stadig voksende befolkning innenfor den såkalte serviske mur, strekker seg i høyden. I motsetning til det pompeianske domus vokste den ro­ merske insula seg stadig høyere og nådde i keisertiden svimlende dimensjoner. Det er høyden som er det karakteristiske ved denne bygningstypen, og det er dette trekket som, etter å ha vakt våre for­ fedres forbausede beundring, fremdeles gjør inntrykk på oss, fordi det viser et så forbløffende slektskap med vår egen tids dristigste og mest moderne byggekunst. Allerede i det 3. årh. f. Kr. var tre­ etasjes leiegårder (de tre etasjene kaltes tabulata, contabulationes og contignationes) blitt så alminnelige at ingen la merke til dem. Når Livius (2) skildrer alle de jærtegn som i løpet av vinteren 217—218 f. Kr. varslet Hannibals angrep, og bl.a. forteller om oksen som rømte fra forum boarium og begikk selvmord ved å kaste seg ut fra tredje etasje i en slik leiegård, til stor forskrekkelse for folket, konstaterer han dette med de tre etasjene uten den ringeste kommen­ tar. Den gjennomsnittshøyde som antydes i denne anekdoten, er forlengst passert i republikkens siste dager. For Cicero er Roma en by som svever i luften på søyler av leiligheter: cenaculis sublatam 32

atque suspensam (3). Augustus’ Roma er blitt enda høyere. «Byens prestisje og den betydelige befolkningstilveksten gjorde det nødven­ dig med en kraftig utbygging av boligsektoren,» forklarer arkitek­ ten Vitruvius, «og på grunn av forholdene måtte man løse problemet ved å bygge i høyden.» (4) Løsningen viste seg for øvrig å medføre en så stor risiko for sammenstyrtninger, med derav følgende skader på liv og eiendom, at keiseren måtte utferdige en bygningslov som forbød privatpersoner å bygge høyere enn 70 fot, dvs. 20 m (5). Dette førte til at byggherrer og entreprenører kappedes om å bygge så billig som mulig og så dristig som mulig innenfor lovens ramme. Opp gjennom hele keisertidens glansperiode finner vi vitnesbyrd om en høyarkitektur som virker utrolig avansert for sin tid. Når geo­ grafen Strabo skal beskrive byen Tyrus i begynnelsen av vår tids­ regning (6), noterer han forbløffet at husene i denne berømte levantinske havnebyen er nesten vel så høye som husene i keiserens Roma. Hundre år senere gjør Juvenalis narr av dette Roma, som svever i luften på et underlag av bjelker så tynne og lange som rørfløyter (7). Enda et halvt hundre år senere klager Aulus Gellius over alle disse husene med sine utallige, besværlige etasjer: multis arduisque tabulatis (8). Og taleren Aelius Aristides (9) påstår i fullt alvor at hvis alle Romas boliger plutselig ble forvandlet til førsteetasjer, ville de dekke landet helt til Hadria innerst i Adriaterhavet. Det hjalp lite at Trajan innskjerpet Augustus’ restriksjoner (10). Han gjorde dem forresten enda strengere, idet han senket den tillatte gesimshøyde til 60 fot, 18 meter, for private bygg. Bolignøden var sterkere enn loven. Så sent som på 300-tallet e. Kr. var den kjempemessige insula Felicles — Feliculas leiegård — en av Romas største severdigheter ved siden av Pantheon og Aurelianus-søylen. Gården må være blitt bygget to hundre år tidligere, for allerede i begynnelsen av keiser Septimius Severus’ regjeringstid (193—211) var den kjent på den andre siden av havet. Da Tertullianus ville forklare sine afrikanske medkristne hvor tåpelig det var av valentinianer-sekten å dikte opp ting som skulle utfylle den uendelige avstanden mellom Skaperen og hans verk, fant han ikke noe bedre symbol enn denne leiegården: disse kjetterne, sier han, som i sin overtro omgir seg med en hærskare av «meglere» og mellommenn, har gjort universet til en gigantisk leiekaserne hvor Gud sitter på kvisten — ad summas tegulas — og hvor etasjene tårner seg opp som i Felicula-gården i Roma (11). Til tross for Augustus’ og Trajans bestemmelser hadde byggmesterne overgått seg selv i dristighet, og insula Felicles raget opp over antoni2. Jérdme Carcopino

33

nenes Roma som en skyskraper. Den må sikkert betraktes som en unntagelse, en monstruøs ytterlighet, men det er ingen tvil om at det vrimlet av gårder på både fem og seks etasjer. I det huset Martialis bodde i på Quirinalen, behøvde han bare å klatre til fjerde etasje når han skulle hjem, men det fantes de som hadde det langt verre. Både der og i nabohusene var det mange som bodde dårligere - det vil si høyere. I sin skremmende skildring av en romersk ildebrann henvender Juvenalis seg til den stakkaren som bor på kvisten, ak­ kurat som valentinianemes Gud. «Fjerde etasje står alt i flammer,» sier han. «Men du aner ennå ingenting. Det hersker full panikk helt ned til første etasje, men den siste som blir stekt er den ulykksalige som ikke har hatt annen beskyttelse mot regnet enn taksteinene, hvor de elskovskurrende duer legger sine egg.» (12) Disse imponerende byggverkene, som man knapt kunne se top­ pen av uten å knekke nakken når man gikk forbi på gaten, falt for øvrig i to kategorier. I de finere dannet hele første etasje en leilig­ het for seg selv og ble betraktet som en slags enebolig som man godt kunne være bekjent av. Ofte ble den da også kalt domus i motsetning til gårdens øvrige cenacula. I de mindre fine insulae var første etasje oppdelt i en uendelighet av boder og butikker, de så­ kalte tabernae, som er vel kjent fra litteraturen, og som vi desto lettere kan danne oss et bilde av som mange av dem fremdeles er bevart, iallfall i store trekk, både langs via Biberatica og i Ostia. Det var bare velbeslåtte pamper som kunne leie seg et domus i en førsteetasje. Vi vet for eksempel at på Caesars tid betalte Cælius 30 000 sestertier — ca. 8500 kroner — pr. år for sin. De som leide seg inn i en taberna, tilhørte derimot folkets bredeste lag. Det man så av disse lokalene fra gaten, rommet som regel ikke annet enn et varelager, et verksted eller en kjøpmannsdisk. Men i en krok fantes det nesten bestandig fire-fem trappetrin av murstein eller hugget stein som fortsatte i en stige av tre opp til en slags åpen hems. Denne fikk lys gjennom et eneste, avlangt vindu som satt rett over butikkdøren: en diger, dobbelt bueportal av tre, som opptok nesten hele butikkens bredde og hver aften ble trukket inn til terskelen og forsvarlig sikret med en slå. Hemsen gjorde tjeneste som bolig for butikkeieren, lagerpersonalet eller verkstedsarbeiderne. Enten de som bodde der var selvstendige næringsdrivende eller slaver, hadde de aldri mer enn dette ene oppholdsrommet til disposisjon. De arbeidet, laget mat, spiste og sov i en røre som var minst like fullstendig som den vi straks skal møte hos leieboerne på kvisten. Ofte satt de kan34

skje enda vanskeligere i det enn sistnevnte. Det later iallfall til at de som regel hadde store vanskeligheter med å betale husleien. Når verten syntes det gikk for langt, pleide han å fjerne stigen som førte ned fra hemsen, slik at de måtte punge ut hvis de ikke ville sulte i hjel. At uttrykket percludere inquilinum — å blokere leieboeren — var offisielt godtatt i rettspleien som ensbetydende med å tvinge ham til å betale husleien, beviser at denne fremgangsmåten, som bare kan tenkes brukt i en taberna, må ha vært svært vanlig i keisertidens Roma. En insula kunne altså være to ting, men forskjellen besto nesten utelukkende i at den ene typens domus var så vidt forskjellig fra den andres tabernae. Den kom med andre ord vesentlig til syne i første etasje og var for øvrig ikke større enn at leiegårder av begge typer lå vegg i vegg og stort sett så likedan ut både inn- og utvendig. La oss se et øyeblikk på våre dagers Roma. I de senere år, og særlig etter at man begynte å utparsellere Ludovisi-parken, har man kanskje kunnet si at byen har fått et utpreget «fint» boligstrøk. Men tidligere har den alltid vært preget av en slags nivelleringstrang, som har ført til at man overalt har kunnet finne de fineste og de simpleste boliger side ved side. Turisten blir alltid like for­ bløffet når han kommer til enden av en riktig folkelig gate og plutselig står ansikt til ansikt med Farnese-palassets majestetiske fasade. Denne broderlige tendens knytter båndet mellom dagens Roma og cæsarenes, hvor høy og lav overalt kom i intim berøring med hverandre uten å støte sammen. Streberen Pompeius anså det ikke for å være under sin verdighet å bli boende i Carinae-kvarteret. Helt til Julius Cæsar av politiske og religiøse grunner flyttet inn i annekset til Regia, bodde han — den mest forfinede av alle patriciere — i det «rampete» Subura. Litt senere kom Mæcenas og anla sin skjønne park i den mest beryktede delen av Esquilinae. Omtrent samtidig slo den styrtrike Asinius Pollio seg ned på den plebeiske Aventiner-høyden, hvor også Licinius Sura — visekeiseren under Trajan — valgte å bo. f slutten av det første århundre av vår tids­ regning bodde keiser Vespasians nevø og en utpreget snylter som dik­ teren Martialis like ved hverandre på Quirinal-skråningen. I slut­ ten av neste århundre ble keiser Commodus myrdet i det vesle fri­ stedet han hadde funnet seg midt på den demokratiske Cæliushøyden. Etter hver eneste av de store ildebrannene som la byen i aske, reiste den seg i ny og enda praktfullere skikkelse. Likevel 35

fortsatte motsetningene å søke hverandre i praktisk talt samme ut­ strekning som før i hver av de fjorten regioner. Alle forsøk på å reservere visse bydeler for visse klasser var dømt til å mislykkes. I høyden kan vi gå med på at de aller mest sensible sjelene, de som for enhver pris ville holde seg unna mengden, etterhvert ble nødt til å flytte lenger og lenger ut i periferien, til kanten av campagnaen, eller til pinjelundene på Monte Pincio og Janiculum, hvor de hadde sine forstadsvillaer og sine parker (14). Folk fra de brede lag kunne like lite som noen annen slå seg ned i sentrum, hvor keiserhoffet og de offentlige bygninger la beslag på all plassen. Men sentrum virket likevel som en magnet på grunn av handelen og all den andre virksomheten som foregikk der. Følgen var at storparten av det arbeidende folk trengte seg sammen i områdene mellom sentrum og periferien, det vil si i de områdene som lå umiddelbart utenfor Servius-muren, og som Augustus ved sin reform hadde gjort til en integrerende del av byen. I regionskatalogene finner vi, som tidligere nevnt, oppgaver over hvor mange insulae som fantes i de enkelte regioner, ordnet etter vici, dvs. kvartalene mellom de for­ skjellige hovedgatene. Summerer vi på den ene side tallene for de åtte regionene som tilhørte det gamle Urbs før Augustus’ re­ form, og på den andre siden de seks som da ble innlemmet i byen, finner vi for de førstnevnte et gjennomsnitt på 2965 insulae for­ delt på 17 vici, mens gjennomsnittet pr. region i «nybyen» er 3429 insulae fordelt på 28 vici. Sammenlikner vi regionene, ser vi altså at brorparten av leiegårdene lå i de ytre bydelene. Her var de også størst: i den indre by finner vi gjennomsnittlig 174 gårder pr. kvar­ tal, i «nybyen» bare 123. Vi ser da også i regionskatalogen at byens største leiegård, Felicula-skyskraperen, lå i 9. region — området rundt Circus Flaminius — midt i «nybyen». Diverse stikkprøver fører til samme konklusjon som disse generelle statistiske beregningene: keisertidens reguleringsarbeid resulterte i at boligblokkene vokste både i antall og størrelse, akkurat som i vår egen tid. Utvendig var disse blokkene stort sett like, og fasadene dannet tilsammen et nokså ensartet gatebilde. Leilighetene lå stablet sym­ metrisk oppå hverandre med sine brede vindusåpninger. Steintrap­ pene, som førte rett fra gaten opp til de øvre etasjene, dannet skrålinjer tvers over butikkenes eller domus’ yttervegger. Studerer vi selve konstruksjonsskjemaet, forekommer det oss underlig kjent. Disse bygårdene kunne vært bygget i går eller i dag. De best bevarte ruinene har gjort det mulig for ekspertene å rekonstruere dem på 36

papiret, og likheten med vår egne leiegårder er så stor at vi er til­ bøyelige til å vise en viss skepsis. Men jo nøyere vi gransker disse rekonstruksjonsforsøkene, desto mer overbevist blir vi. Den svenske professor Axel Boéthius har for eksempel bare behøvd å stille et fotografi av en bestemt del av Trajans «varehus» eller en av bygningene i Ostia ved siden av et fotografi av et av de moderne husene ved via dei Cappellari i Roma, eller via dei Tribunali i Napoli, for å påvise forbindelsen mellom former som ligger mange hundre år fra hverandre i tid, men som likevel kan være praktisk talt iden­ tiske (15). Hvis Trajans og Hadrians undersåtter plutselig gjenoppsto fra de døde, ville de tro at det var sine egne hjem de trådte inn i når de gikk over terskelen til et av disse moderne casoni. De ville til og med med en viss rett kunne beklage at eksteriøret snarere er blitt styggere enn penere i seklenes løp. Sammenliknet med sine etterkommere i dagens Italia vitner keiser­ tidens insula — iallfall ved en overfladisk betraktning - om en finere smak og en større eleganse, og det er faktisk den antikke bygningen som virker mest moderne. Ytterveggene, med sin blanding av tre­ verk og steinfyll, eller med sine kunstferdig sammenføyde murstei­ ner, ble konstruert med en sans for harmoni som er gått tapt i den tid som er gått siden de normanniske borgene og Ludvig den 13.s slott ble bygget. Dørene og vinduene var like tallrike som i disse, og ofte større. Butikketasjen var som regel beskyttet og maskert av en søylegang. Utenfor de øvre etasjene så man — iallfall hvis gaten var noenlunde bred — verandaer som hvilte på disse søylene, de såkalte pergulae, eller også mindre balkonger — maeniana — som kunne få en ytterst pittoresk og variert utforming. De kunne være av tre — vi har funnet stumper av bærebjelkene i murveggene — men de kunne også være av murstein. En slik balkong ble da ofte byg­ get ut på såkalte pendentiver — hvelvsegmenter som dannes i vin­ kelen mellom to buer — med den vannrette linjen mellom støttepunk­ tene som anfang for den parallelle hvelvryggen. Men balkongen kun­ ne også hvile på en rekke tønnehvelv understøttet av kraftige kon­ soller. Disse var gjeme av travertin — en romersk kalkstein — og var solid innmurt i sideveggenes forlengelse. Langs loggiaenes pilastre og balkongenes rekkverk klatret slyngplanter, og sammen med potte­ plantene som prydet de aller fleste vinduer, dannet de veritable miniatyrhager. Slik Plinius d. e. beskriver disse hagene, må de ha fris­ ket godt opp i den hete steinørkenen og vært til stor trøst for en fattig befolkning som tross alt nedstammet fra generasjoner av bøn-

37

der og ennå lengtet etter landluft (16). Fra utgravningene i Ostia vet vi at selv enkle herberger, av samme type som det hvor St. Augustin hadde sin avgjørende, fredfylte samtale med sin mor, Sta. Monica, alltid var omgitt av skyggefulle trær og annet grønt så sent som i slutten av det 4. århundre. Casa dei Dipinti, som er atskillig eldre, later til å ha vært kledd med ranker og blomster fra topp til tå rundt alle veggene. Skal vi dømme etter den meget troverdige rekonstruksjonen Calza og Gismondi har offentliggjort, må dette ha vært en minst like tiltrekkende oase som de grøntanlegg våre dagers byggeselskaper og vel-foreninger spanderer på storbybefolkningen. Når vi betrakter det bildet de to forskerne har tegnet - et bilde som sikkert ikke er nevneverdig forskjønnet - blir vi fristet til å for­ nekte det såkalte fremskritt og misunne dem som allerede under Trajan eller Hadrian kunne nyte en slik virkelighet. Casa dei Dipinti er den mest luksuriøse insula arkeologene har oppdaget hittil. Dessverre har komforten ikke vært på høyde med den flotte utsmykningen. Arkitektene hadde ikke spart på noe når det gjaldt å gjøre huset pent. Gulvene var dekket med fliser og mosaikker i et høyst innviklet mønster som Vitruvius har be­ skrevet. Han har også analysert de strålende fargene, som det kostet mengder av tid og penger å fremstille. I dag er det bare en blek avglans tilbake, men ensane må freskene som har sitt huset dets navn — «huset med maleriene» — ha vært like friske og livfulle som de vi har funnet i Pompeii. Jeg tør ikke påstå at himlingene var nedforet med kassetter — laquearia — av bevegelige plater i tuja og utskåret elfenben. Det var vel bare oppkomlinger som Trimalchio som hadde slikt i spisestuen for å kunne drysse blomster, parfyme og små presanger ned over sine henrykte middagsgjester. Men kanskje var takene pyntet med de forgylte stukkforsiringene som allerede var høyeste mote på Plinius den eldres tid? Nok av det — all denne overdådigheten hadde sin bakside. Selv de flotteste insulae var skrøpelig bygget og sparsomt møblert, og hverken be­ lysningen, oppvarmingen eller sanitæranleggene var noe å skryte av.

2. «Umoderne» trekk ved det romerske hus

Disse høye bygningene var altfor spinkle. I Pompeii var en grunn­ flate på 800—900 m2 ingen sjeldenhet for en enebolig. Leiegårdene i Ostia, som tross alt ble bygget etter keiser Hadrians egne regu-

38

leringsplaner, dekker bare unntagelsesvis en så stor grunnflate, og hva de romerske insulae angår, fremgår det av keiser Septimius Seve­ rus’ matrikkelfragmenter at de oftest varierer mellom 300 og 400 kvadratmeter. Selv om det mot formodning ikke skulle ha fore­ kommet hus med enda mindre grunnflater — hus som er sporløst for­ svunnet under senere tiders planeringsarbeider — er disse tallene yn­ kelige nok. 300 m2 er temmelig lite for en bygning på 18—20 meters høyde, særlig når man kjenner tykkelsen av gulvene mellom hver etasje, og det er lett å se at en slik mangel på proporsjoner innebar en konstant risiko. Romas leiegårder var for høye i forhold til grunnflaten, og faren for at de skulle rase sammen var desto større som entreprenørene gjerne prøvde å øke fortjenesten ved å spare på murkalken og bruke sekunda materialer. «Loven tillot ikke yttervegger på over en halv fots tykkelse (0.45 m),» forteller Vitruvius, «og heller ikke de andre veggene kunne gjøres tykkere av hen­ syn til plassutnyttelsen.» (17) Men han legger til at man iallfall etter Augustus’ tid pleide å avhjelpe disse lovbestemte svakhetene ved å legge inn strenger av murstein for å forsterke den øvrige fyllsteinen, og han konstaterer med et filosofisk smil at denne kombina­ sjonen av hugget stein, murstein og fyllstein hadde gjort det mulig å skaffe romerne en «høy» boligstandard uten vanskeligheter av noe slag: populus romanus egregias habet sine impeditione habitationes. Tyve år senere ville nok Vitruvius’ pipe ha fått en annen låt. Den elegante og lette byggemåten han beskriver, kunne bare brukes på bekostning av soliditeten. Selv etter at man i det 2. årh. var be­ gynt å kle veggene helt med murstein, gjenlød byen ustanselig av brakene fra hus som styrtet sammen, eller som måtte rives før de falt ned av seg selv, og leieboerne kunne aldri være sikre på at de ikke en vakker dag fikk taket i hodet. Vi husker Juvenalis’ nedslåtte og rasende utbrudd: «Hvem har noensinne vært redd for at husene skulle styrte sammen i det kjølige Praeneste eller i en løvomkranset provinsby som Volsinii? Men vi, vi bor i en by som hovedsakelig er bygget av fløytetynne lekter, og når gårdsbestyreren bare har tet­ tet sprekken som lenge har stått der og gapt, venter han at vi skal sove rolig videre med en slik ruin hengende over oss.» Den gamle satiriker har sikkert ikke overdrevet. Digesta behandler atskillige rettstilfelle som forutsetter en like bekymringsfull situasjon som den han irriterer seg over. «Sett at eieren av en insula leier den ut en bloc for 30 000 sestertier til en mann som i sin tur innkasserer 40 000 fra de forskjellige leieboere, og sett at han så beslutter å rive

39

gården med den begrunnelse at den truer med å styrte .sammen I et slikt tilfelle vil forpakteren kunne anlegge erstatningssøksmål mot gårdeieren. Viser det seg at gården virkelig måtte rives, vil forpakte­ ren bare kunne kreve tilbakebetaling av sin egen husleie. Er nedrivningen derimot foretatt for å tillate eieren å bygge et bedre og mer innbringende hus, skal han dømmes til å betale forpakteren det denne har tapt på å måtte si opp sine leieboere.» (18) Denne teksten er interessant i seg selv, og den gir et interessant bilde av forholdene. Den tørre og hverdagslige uttrykksmåten levner liten tvil om at den omhandlede fremgangsmåte forekom temmelig hyppig, og det tyder igjen på at husene i keisertidens Roma var minst like lite solide som de gamle gårdene som for ikke så svært lenge siden var gjenstand for rivningsspekulasjoner i New York. Dertil kom at de var like brennbare som husene i sultanenes Kon­ stantinopel. For det første var de, som vi har sett, vaklevorne på forhånd. For det andre krevde de tykke og tunge gulvene at man brukte grovt dimensjonerte dragere av tre. For det tredje innebar de flyttbare fyrfatene, vokslysene, de osende lampene og faklene en konstant brannfare. Og endelig var, som vi skal se, vannfor­ syningen svært sparsom oppover i etasjene. Derfor brøt det ofte ut brann, og derfor spredte ilden seg med stor hastighet. Vi husker hvordan den styrtrike Crassus i republikkens siste århundre greide å bli enda rikere hver gang det ble meldt brann. Han skyndte seg til brannstedet, uttrykte sin store medfølelse overfor den ulykkelige huseier, som plutselig sto ribbet for alt sitt gods, og kjøpte på stå­ ende fot branntomten av ham for en pris som lå langt under ver­ dien. Ved hjelp av sine egne slaver, som han hadde sørget for å gjøre til faglærte bygningsarbeidere, oppførte han en ny insula, som snart hadde innbrakt ham mer enn han hadde investert. Taktikken var sikkert effektiv i keisertiden også, til tross for at Augustus hadde skaffet byen en kombinert vekter- og politistyrke, de såkalte vigiles. Selv under Trajan, som satte mye inn på å forbedre forholdene, hørte ildebrannene med til romerens hverdag. Rikmannen går i stadig angst for å miste sitt hus og sine skatter og setter en gjeng slaver til å holde vakt over sine smykker av rav, sine bronsestatuetter, sine frygiske marmorsøyler og sine intarsiaarbeider av skilpaddeskall. Den fattige må regne med å bli stekt levende når ilden over­ rasker ham på kvistkammerset mens han sover de uskyldiges søvn. Så sterk er angsten for brann i alle samfunnslag at Juvenalis er parat til å flytte fra hovedstaden for å bli kvitt den. «La meg leve 40

et sted hvor ilden aldri er løs, og hvor vi slipper all nattlig pa­ nikk!» (19) Han har neppe tatt for hardt i. Satirikerens ord blir be­ kreftet av juristene. Ifølge Ulpianus gikk det knapt en dag uten at flere hus brant ned i keisertidens Roma: plurimis uno die incendiis exortis (20). Forsåvidt var det heldig at folk hadde få møbler. Det begrenset skadenes omfang. Ble de bare advart i tide, kunne de fattige stak­ karene som bodde oppover i etasjene rekke å redde sine usle eien­ deler, slik som Juvenalis’ oppdiktede helt fra 3. satire, Ucalegon, en mann som, til tross for at forfatteren har utstyrt ham med et klingende navn fra Aeneiden, fikk plass til alt sitt jordiske gods i et knytte (21). Fullt så enkelt var det ikke for de rike. Men selv om de kanskje hadde en del statuer av bronse eller marmor, hadde de sjelden mange møbler i egentlig forstand. Sin velstand viste de ikke ved å skaffe seg en mengde prangende gjenstander, men ved å la dem forarbeide av kostbare materialer og i raffinerte former. Når den millionæren som Juvenalis stiller opp mot Ucalegon i ovennevnte satire, tar så omfattende forholdsregler for å beskytte seg mot brann, er det ikke av hensyn til møblementet, men til det vi ville kalle hans kunstgjenstandar. For en hvilken som helst romer besto møblementet hovedsakelig av sengen. På den sov han om nat­ ten, på den nøt han sin siesta, på den lå han når han skulle spise, lese, skrive eller underholde sine gjester. Fattigfolk nøyde seg med en enkel brisk som var murt opp samtidig med veggen, og som de dekket med en halmmadrass. Andre skaffet seg flere og flottere senger etterhvert som de fikk råd til det. De smale enkeltsengene — lectuli — var de mest alminnelige. Ektefolk hadde gjeme en dobbelt­ seng — lectus genialis — i soveværelset. I spisestuen fant man tremannsdivaner — triclinia — eller, hvis vertskapet riktig ville impo­ nere med sin rikdom, spisedivaner for seks. Det fantes senger som var støpt i bronse, men de fleste var skåret ut i tre. Tresorten kunne være eik eller lønn, men også terpentin-tre (terebinthus), tuja eller et av de mange eksotiske materialene som med sine bølgende år­ ringer og stadig skiftende glans fikk sengen til å minne om påfulgens mangfoldige farger: lectus pavoninus. Den kunne også be­ stå av en treramme på bronseføtter, hvis det da ikke var rammen som var av bronse og føttene av elfenben. Treverket kunne være innlagt med skilpaddeskall, mens bronsen kunne ha forsiringer av gull og sølv (22). Det fantes til og med hele senger av massivt sølv, slik som hos Petronius’ romanfigur, Trimalchio. Men hvor overdådig 41

eller ussel den enn var, var sengen det viktigste møbel både i rik­ mannens domus og i proletarens insula, og vi kan nesten si at den har hindret både fattig og rik i å utvikle en mer variert møbelkultur. Deres bord hadde ingenting felles med våre. Først meget sent, og da gjennom påvirkning fra den kristne gudstjenesten, fikk de den massive platen på fire ben som vi bruker. Det som under keisertiden gikk under betegnelsen mensa, var enten en enbent marmorhylle hvor husets verdigjenstander sto på stas (cartibulum), eller også et brett av tre eller bronse som kunne stilles på tre eller fire løse støtter - såkalte trapezophori, - hvis det ikke ganske enkelt var en skammel med tre sammenleggbare metallben, som gjerne endte i løveføtter. Utgravningene har brakt svært få rester av bord for dagen, og det samme gjelder av gode grunner i enda høyere grad stolene. Man trengte dem ikke, ettersom man både spiste og ar­ beidet i liggende stilling. Karmstolen med rygg og armlener — thronus - var reservert for gudene. Det fantes ^en stol uten armlener, men med en mer eller mindre skrå rygg — cathedra — men den ble lite brukt i privatlivet. Enkelte fine fruer, som Juvenalis forresten erter for deres bløtaktighet, pleide å slange seg indolent i slike stoler, for øvrig finner vi dem bare i to tekster nevnt som bohave i et hus, nemlig i Augustus’ audienssal - Comeille har tatt sin replikk: «Fa en stol, Cinna» direkte fra Senecas fremstilling - samt i det cubiculum hvor Plinius d. y. pleide å samtale med sine venner. Ellers forekommer denne stolen bare i forbindelse med skolelæreren og presten. Både den offisielle religions frater arvalis, lederne for visse esoteriske, hedenske sekter og den kristne kirkes presbytere satt på cathedra, så det er ikke uten grunn at navnet lever videre både i det norske kateter og i den franske prekestol — chaire. Til daglig nøyde romerne seg med skammeler (scamna) eller krakker (subsellia, sellae) uten rygg og armlener, som de kunne ta med seg når de gikk ut, og som alltid var til å slå sammen, selv når de var av elfenben — som embedsmennenes sellae curules — eller av gull — som Caesars feltstol. Bortsett fra sengene besto møblemen­ tet i et privat hjem vesentlig av gulvtepper, sengetepper og puter som ble plasert på de forskjelligste steder — i sengene, på gulvet rundt bordene, på skammeler og krakker — samt av pyntegjenstander og husgeråd. Tallerkener av sølv var så alminnelige at Martialis håner de patroni som ikke tar seg råd til å gi sine clientes minst 1^ kg tallerkensølv i nyttårsgave ved Saturnalie-festen (23). Bare de aller fattigste spiste på tallerkener av brent leire. Hos de rike var servisene

42

ciselert av berømte mestere og gnistret av gullforsiringer og edle steiner. Når man leser beskrivelsene av antikkens gjestebud, blir man minnet om Tusen og én natt, og de foregikk jo også i en ramme som den dag i dag er bevart i Islam: store, nakne rom hvor rikdom­ men kommer til syne i de mange og brede divanene, i de glinsende damaskstoffene, i glitrende juveler og kobberkar med innlagte gull- og sølvtråder, men ikke i noe av det som Vesten i dag forbin­ der med ordet komfort. Belysningen var for eksempel elendig, selv i de mest luksuriøse romerske hus. Ikke fordi vindusåpningene ikke var store nok. Tvert imot — på visse tider av dagen slapp de inn lys og luft nok til å tilfredsstille de mest moderne behov. Men på andre tider slapp de enten ikke inn noen av delene, eller også ble man fullstendig blen­ det av sol og giktbrudden av gjennomtrekk. Hverken langs via Biberatica — i Trajans torghaller — eller i Casa dei Dipinti i Ostia har man funnet den minste splint av glimmer eller glass i nærheten av vinduene. Det tyder på at åpningene ikke har vært beskyttet av noe av disse gjennomsiktige materialene. Tynne flak av glimmer - lapis specularis — ble ellers i en viss utstrekning brukt i keisertiden når de mer velstående borgere ville avskjerme en sovealkove, et badeværelse, et drivhus eller en bærestol. Når det gjelder glass, har vi funnet en del tykke og lite gjennomsiktige ruter i Herculaneums og Pompeiis badeanstalter, hvor det naturligvis var praktisk å bruke et hermetisk avstengningsmiddel som kunne holde på varmen og samtidig slippe inn et minimum av lys (25). Men folk flest hadde bare valget mellom en utett vindusbeskyttelse av huder eller tek­ stiler som flagret for vinden og ble gjennomvåte når det regnet, eller en altfor tett ditto, nemlig hele eller todelte vinduslemmer av tre, som ikke kunne holde kulden, regnet og heten ute uten samtidig å legge rommet i totalt mørke. Bodde man i et hus som var utrustet med slike lemmer, var man — om man så hadde vært konsul og bar navnet Plinius d. y. — dømt til enten å sitte i dagslys og hutre, eller også å søke ly for tordenværet bak en mur av mørke som ikke engang lynene greide å trenge gjennom (26). En dør, heter det, skal være enten åpen eller lukket. Når det gjelder vinduene i den romerske insula, ville det tvert imot ha vært en fordel om de hadde kunnet holdes åpne og lukket samtidig. Sikkert er det at de — enda de var både mange og store — på langt nær var til samme nytte og hygge for husets beboere som våre vinduer. Heller ikke fyringsproblemene var løst på en tilfredsstillende måte

43

i leiegårdene. I en insula fantes det ikke noe atrium, og leilighetene lå på taket av hverandre, slik at det var umulig å ha en åre midt på gulvet og la røyk og gnister fare ut gjennom en ljore i taket, slik bøndene kunne gjøre det ute på landet. Det er heller ikke rik­ tig at romerne hadde sentralvarme, slik enkelte har hevdet. Misfor­ ståelsen kan bare skyldes at vedkommende har tolket både tekstene og funnene galt. De fyringsanlegg vi har funnet spor etter i så mange ruiner, hadde en helt annen oppgave. Man vil kanskje huske hvor­ dan et slikt anlegg var konstruert: selve varmekilden - hypocaustum — besto av en eller to ovner av bakerovntypen, hvor man, alt etter hvor sterkt og hvor lenge man ønsket å fyre, brente ved, tre­ kull, kvist eller tørt gress. Fra den ene ovnen gikk kaloriene, soten og røyken i skjønn forening inn i den andre via en kanal, og der­ fra inn i varmekammeret - hypocausis. Her hadde man lagt opp parallelle rekker av små mursteinssøyler, og mellom disse fortsatte den nevnte blanding å sirkulere. Rommene som skulle oppvarmes hvilte på fyrrommet, eller var rettere sagt hengt opp over det, og kaltes derfor suspensurae. Enten de var forbundet med varmekam­ meret gjennom kanaler i veggene eller ikke, var de i alle tilfelle iso­ lert fra det ved et kompakt gulv som besto av et lag murstein, et lag stampet leire og et lag heller av stein eller marmor. Dette gulvet måtte være så tykt for å hindre de giftige og illeluktende gassene i å trenge opp, og det ble heller ikke så fort overopphetet. Man har kunnet konstatere at gulvflaten i de rom som skulle varmes opp, altså suspensurae, aldri var større enn ovnenes toppflate, og at det treng­ tes like mange ovner som varmekammere, eller helst flere, for at det hele skulle fungere. Dette innebærer at det ikke dreier seg om noe sentralvarmesystem, og at det ikke kunne brukes i hus på mer enn én etasje. I antikkens Italia har det overhodet ikke vært brukt til å varme opp et helt hus, medmindre dette bare besto av et eneste, stort rom, slik som det offentlige toalett som i 1929 ble avdekket mellom Forum Romanum og Cæsars forum i Roma. Overalt ellers opptar anlegget bare en liten del av de bygningene hvor det har etter­ latt seg spor: badeværelsene i de best utstyrte villaene i Pompeii og det varme badet — caldarium — i de offentlige thermer. Og som ven­ telig var, har vi ikke funnet rester av slike anlegg i noen av de insulae vi kjenner til. Hva verre er: i Romas leiegårder fantes det like lite faste indi­ viduelle ildsteder som sentralfyring. I Pompeii var det bare et par bakerier som hadde ovner med rør som kan sammenliknes med 44

våre skorsteinspiper. Vi kan ikke engang være sikre på at det virke­ lig dreier seg om skorsteinspiper. Det ene av de to eksemplarer vi kjenner til, er så amputert at vi ikke aner hvor det endte. Det andre munner ikke ut på taket, men i et varmeskap i annen etasje. I Pompeiis og Herculaneums villaer har vi ikke funnet spor av slike avtrekkskanaler, og slett ikke i blokkene i Ostia, som var kopier av Romas insulae. Vi blir nødt til å trekke den slutning at man i de romerske leilighetene stekte brød og kaker over glørne i en stengt ovn, og at maten forøvrig ble tilberedt over fyrfat, mens man ikke hadde andre våpen mot kulden enn kullbekkener. Disse kunne oftest bæres eller trilles fra rom til rom, og mange av dem var meget dyktig og fantasifullt utført i kobber eller bronse. Men dette industriprodukts edle og yndefulle design kan ikke skjule det faktum at det led av store tekniske svakheter og hadde en meget begrenset aksjonsradius. Vi kan kort sagt slå fast at beboerne av de knei­ sende leiegårdene i Roma hverken kunne nyte godt av den lune varme våre radiatorer stråler ut, eller av den hyggelige sprakingen fra peisen. De var dessuten utsatt for kullosforgiftning, og til tross for at brenselet som regel hadde gjennomgått en langvarig tørking og ofte rett og slett var blitt tørrdestillert til trekull (ligna coctilia, acapna) ble rommene rett som det var fylt av røyk. Heldigvis hører streng vinterkulde til sjeldenhetene i Roma, men det er likevel leit å tenke på at de gamle ikke hadde annet enn gløden i fyrfatene å tine opp sine valne fingre med. (27) Vannforsyningen i leiegårdene var for øvrig ikke stort bedre. Jeg vet at svært mange mennesker vil stusse over dette. De tenker ikke på at Staten sjelden tar hensyn til den enkeltes interesser når den set­ ter i gang et tiltak til almenhetens beste. Romas vannforsyning ble bekostet av Staten og var et offentlig velferdstiltak. Private interesser hadde overhodet aldri fått lov til å gjøre seg gjeldende, og under hele keisertiden fortsatte systemet å fungere ad usum populi, som Frontinus sier, det vil si som en service overfor almenheten, men uten hensyn til den enkeltes behov. Vi tenker imponert på de fjor­ ten akvaduktene som ifølge Lancianis utregninger daglig brakte en milliard liter friskt og kjølig vann fra Appeninene til Romas 247 vanntårn — castella — hvor eventuelle urenheter kunne synke til bunns. Vi tenker på alle fontenene som allerede dengang fylte luften med sine perlende melodier og sine glitrende kaskader. Vi tenker på de grove blyledningene som var koblet inn mellom akvaduktene og fontenene, og som brakte vannet frem til privathusene. Og vi fore-

45

stiller oss gjeme at romerne hadde rennende vann til sin disposi­ sjon, akkurat som vi. Men slik var det nok ikke. For det første måtte boligkvarterene på Tiberens høyre bredd vente helt til keiser Trajan den 24. juni 109 (28) kunne innvie den akvadukten som bar hans navn - Aqua Traiana - før de i det hele tatt kom i kontakt med skikkelig vann. Helt til da hadde de måttet nøye seg med brønner. Og selv de tappeledninger som med keiserens tillatelse var blitt koblet til vanntårnene på venstre bredd, ble bare leiet ut mot avgift til folk som eide egen jord. Tillatelsen var strengt personlig, og iallfall helt til begynnelsen av 2. årh. hendte det ofte at myndighetene brutalt trakk den tilbake og stengte av vannet bare noen timer etter at lisensinnehaveren var død. Endelig - og det er kanskje det aller viktigste - gikk disse private ledningene etter alt å dømme aldri lenger enn til første etasje, det vil si til leiegårdenes domus, hvor kapitalistene bodde. I Ostia, som jo var en imitasjon av Roma, og som både hadde en akvadukt, et kommunalt vannledningsnett og private avgreninger, har vi f.eks. ikke i et eneste hus funnet stigeledninger opp gjennom de øvre etasjer. Og alle de antikke tekster vi kjenner, uansett når de ble skrevet, bærer vitnes­ byrd om at slike stigeledninger ikke kan ha eksistert. Hos en tid­ lig forfatter som Plautus passer husets herre nøye på at slavene hver dag fyller de åtte-ni bronsekrukkene (dolia) som rommer hans per­ manente vannreserve (29). Og Martialis, som skrev under keisertiden, forteller hvordan han meget mot sin vilje må slåss med det krumme pumpehåndtaket på gårdsplassen (30). I Juvenalis' satirer blir vannbærerne — aquarii — betegnet som slavestandens berme (31). For juristene som skriver i første halvdel av det 3. årh., er disse slavene så nødvendige faktorer i leiegårdstilværelsen at de betrak­ tes som en del av huset og inngår i boet når eieren dør. Det sam­ me gjelder portnerne — ostiarii — og dem som går med feiekosten — zetarii (32). Pretorianergardens sjef, prefekten Paulus, har i sin in­ struks til sjefen for vekterne passet på å minne ham om at han i sin egenskap av brannmester har plikt til å pålegge alle leie­ boere å ha vann nok i leiligheten til å kunne kvele en eventuell brann i fødselen: ut aquam unusquisque inquilinus in cenaculo habeat iubetur admonere (33). Hadde keisertidens romere bare behøvd å skru på en kran for å få vannet til å strømme, ville en slik forordning ha vært overflødig. Den beviser at vannet fra akvaduktene ikke kom lenger enn til 1. etasje i leiegårdene — bortsett fra enkelte unntagelser, som forøvrig

46

ennå ikke er bekreftet ved konkrete funn. Leieboerne i de øvre cenacula var pent nødt til å hente vann fra nærmeste vannpost - en ordning som selvfølgelig var desto ubehageligere jo høyere man bodde. Følgen var at hygienen ble mer og mer mangelfull jo mer man nærmet seg loftet, og at det var smått stell med skuringen i de rommene som trengte det mest, nemlig proletarboligene på kvis­ ten. Vi må se i øynene at skitten hauget seg opp i mange insulaleiligheter bare fordi man ikke hadde vann nok til en skikkelig storrengjøring, og det var ikke til å unngå at den mange steder tok fullstendig overhånd, særlig fordi de meget omtalte kloakkavløp bare har eksistert i visse optimistiske arkeologers fantasi. Ikke så å forstå at jeg ikke nærer den største beundring for det kloakknettet som førte byens uhumskheter ut i Tiberen. Tvert imot. Det ble påbegynt allerede på 500-tallet f. Kr. og stadig forbedret og utvidet under republikken og keiserdømmet, og at det var både plan­ lagt og utført i den helt store stil, viser det faktum at man på sine steder kunne kjøre hele høylass gjennom ledningene. Agrippa, som kanskje er den som har gjort mest for å øke kloakkens kapasitet og holde den ren, idet han fant på å la spillvannet fra syv akvadukter renne gjennom den, kunne uten vanskelighet inspisere hele led­ ningsnettet i robåt. Godt bygget var det også. Den eldste og sam­ tidig rommeligste av kanalene — Cloaca Maxima, som gikk som en hovedoppsamlingsåre fra Forum langs foten av Aventinerhøyden og derved ble sentralaksen i hele systemet — kan beundres den dag i dag, der den munner ut i elven i høyde med Ponte Rotto. Det halvsirkelformede hvelvet, som er 5 m i diameter, danner en like full­ kommen bue i dag som på den tid da kongene ifølge legenden full­ førte den. Tuffsteinene har fått en ærverdig patina, men er ellers ikke angrepet av tidens tann, til tross for at de har gjort tjeneste i 2500 år. Anlegget er en bedrift som vitner om romernes karakteris­ tiske blanding av dristighet og tålmodighet og om deres evne til å utnytte de tekniske erfaringer etruskerne hadde skaffet seg under arbeidet med å drenere strandmyrene sine. Det er kort sagt et mes­ terverk som antikken har all ære av. Men like uomtvistelig som det er at byggmesterne har lagt den største foretagsomhet og ut­ holdenhet for dagen, like uomtvistelig er det at vår tids mennesker ville ha utnyttet et slikt anlegg på en langt mer effektiv måte. De gamle var ganske enkelt ikke flinke nok til å innse hvilke mulig­ heter de hadde til å holde byen ren og høyne innbyggernes hygie­ niske og helsemessige standard. 47

Kloakkene ble brukt til å ta opp avfall fra førsteetasjene og fra de offentlige latriner som lå langs ledningsstrekkene. Men man gjorde ingenting for å sette dem i forbindelse med de private avtredene oppover i etasjene. I Pompeii har vi bare funnet et fåtall villaer hvor man fra latrinen i annen etasje kunne sende avfallet rett til kloakken, enten via et forbindelsesrør til første etasje, eller også i et eget soilrør. I 1910 innbilte jeg meg at jeg i et par-tre rom i Ostas havnekvarter hadde funnet rester av soilrør (34). Men den tolknin­ gen jeg dengang foreslo, er høyst usikker. Det dreier seg om noen sylindre av en steinfyllmasse som for øvrig er såpass grovt behandlet at den må stamme fra en temmelig sen periode. De er plasert innerst i et hjørne av angjeldende taberna og murt inn i gulvet på en nokså primitiv måte. Vi har ikke gravet under gulvet og vet altså ikke om rørene fortsatte nedover. Til overmål er de øvre etasjene i blokken styrtet sammen, så vi kan ikke engang være sikre på at rørene gikk lenger enn til hemsen over butikklokalet. Vi har ikke funnet noe lik­ nende i noen av de større insulae. i Ostia, og heller ikke i noen av de hittil undersøkte ruiner i Roma, så det er ingen grunn til å motsi pater Phédenat, som allerede i 1903 slo fast at leilighetene i Urbs’ leiegårder aldri har hatt avløp til byens kloakk. At slike avløp var vanlige i de romerske hjem, er en myte som vår tids romanofile forskere har diktet opp, og av alle de mangler byen måtte lide under, er det utvilsomt denne et moderne menneske ville ha vanske­ ligst for å akseptere. De aller rikeste romere merket riktignok ikke noe til denne ulem­ pen. De som hadde egen villa, kunne bare bygge sitt avtrede i bakke­ nivå. Dit nådde vannet fra akvaduktene, og skulle huset ligge for langt fra en kloakkledning til at skitten kunne spyles dit, var det bare å sørge for at den havnet i en underjordisk tank. Tanken var sannsynligvis like grunn og utett som den man gravde ut like ved San Pietro in Vincoli i 1892, og vi vet at gjødselforhandlerne — formodentlig på Vespasians tid — fikk konsesjon på latrinetømmingen. De rikmenn som derimot bodde i en insula, leide bestandig før­ ste etasje, hvor de nøt godt av en tilsvarende komfort — en slik leilig­ het kaltes ikke for ingenting et domus. Men de mindre velstående hadde det ikke så enkelt. Under alle omstendigheter måtte de gå ut en tur. Så sant økonomien ikke var altfor skral, kunne de oppsøke nærmeste offentlige latrine mot en beskjeden avgift. Disse lokalene ble administrert av skatteforpaktere, de såkalte conductores joricarum, og vi finner så mange av dem i regionskatalogene at behovet 48

må ha vært stort. Akkurat som i våre mest tilbakeliggende lands­ byer, var størsteparten av befolkningen henvist til de offentlige eta­ blissementer. Men dermed opphører også likheten. Vi har funnet latriner fra romertiden såvel i Pompeii som i Timgad og Ostia, og jeg har nettopp nevnt et eksempel fra selve Roma, nemlig den forica som sto på hjørnet av Forum Romanum og Fo­ rum lulium (Cæsars forum), og som om vinteren ble oppvarmet av et hypocaustum. Og etter det vi vet om disse etablissementene, må de på mer enn en måte ha skilt seg ut fra det vi er vant til. For det første er de offentlige i ordets fulleste betydning, akkurat som våre soldaters feltlatriner. Alle opptrer fritt og utvungent, man treffer kjente, slår av en prat og lar seg invitere til middag (35). Samtidig er de utrustet med en masse luksus som vi betrakter som overflødig, og dekorert med en ødselhet som våre kommunale myn­ digheter iallfall ikke kan beskyldes for å vise når det gjelder den slags lokaler. Rundt det elegant halvsirkelformede eller rektangu­ lære rommet gikk det kanaler med rennende vann. Foran disse had­ de man plasert et snes toalettstoler av marmor. Åpningene var inn­ rammet av konsoller i form av utskårne delfiner. De ga god støtte og skilte en samtidig litt fra naboen. Ikke sjelden sto det en gudeeller heltestatue i en nisje over stolen — slik var det på Palatinen — eller man kunne, slik som i Ostia, finne et alter for Fortuna, lyk­ kens og den gode helses gudinne. En sprudlende fontene bidro ofte til å gjøre det trivelig, det har vi et eksempel på i Timgad. La oss like godt innrømme at en slik blanding av raffinement og vulgaritet virker nokså fremmed på oss. Den høytidelige og vakre utsmyknin­ gen passer likesom så dårlig sammen med den alt annet enn intime virksomheten som utfoldes der. Med eller mot vår vilje må vi tenke på madrasaen i Fez — den muhammedanske høyskolen fra 1400tallet — hvor latrinene også er beregnet på å brukes kollektivt. De er dekorert på omtrent samme måte, med de mest utsøkt søtladne stukkornamenter og med et kniplingsmønster av utskåret cedertre i taket. Vi husker plutselig at selv den keiserlige latrine i Roma — majestetisk og praktfullt utsmykket som den var under sin domkirkekuppel - var utrustet med en tre-seter, og vi konstaterer med en viss undring at Den evige stad, med sin blanding av mystisisme og realisme, kunstglede og sanselighet, på en så usjenert måte røber sitt slektskap med noe så fjernt som merinidenes Maghreb.

Man risikerte hverken å møte gniere eller lasaroner i Romas of49

fentlige latriner. De hadde ikke så mye som en as å avse til foricaforpakterne. Til enklere forretninger kunne de bruke den krukken som tøy-valkeren hadde stilt opp untenfor verkstedet sitt etter å ha brukket i stykker kanten for å hindre misbruk. Han trengte nemlig urin, men heller ikke annet, i sin virksomhet, og mot en avgift til statskassen - penger lukter som bekjent ikke - hadde han av Vespasian fått konsesjon på å skaffe seg stoffet på denne måten. Eller også fikk de humpe ned trappen med sine potter (lasana) og nattstoler (sellae pertusae) og tømme dem i den store tønnen (dolium) som sto inne under trappehuset (37). Skulle en hårdhjertet insulabestyrer ha nektet dem denne bekvemmelighet, måtte de ty til en av gjødselhaugene i nabolaget. Selv i keisertiden var nemlig Roma på mange måter en primitiv bondelandsby, og mangfoldige smug ble forpestet av en slik gjødselhaug, eller rettere sagt gjødseldam — lacus. Da Cato den eldre var censor, hadde han befalt at alle slike dammer skulle steinsettes, på samme måte som han hadde renset kloakkene og ledet dem ut under Aventinerhøyden. På Caesars og Ciceros tid var de ennå ikke forsvunnet — Lucretius nevner dem i sitt læredikt De natura rerum. To hundre år senere — under Trajan — lå de der fremdeles. Dit kom byens mindre barnekjære furier for å kvitte seg med uønsket avkom — en barbarisk lov ga dem rett til å sette ut nyfødte barn — og dit kom ulykkelige fruer som ikke kunne få barn, i håp om å finne et og dermed tilfredsstille sine god­ troende ektemenns dypt forankrede og utpreget romerske ønske om å bli familiefedre (38). Men det fantes også asosiale individer som syntes at trappen var for bratt og veien til gjødseldammen for lang, og som derfor foretrakk å tømme sine potter gjennom vinduet til gaten, uten hensyn til eventuelle forbipasserende. Disse hadde ikke annet å gjøre, når de var blitt tilgriset eller kanskje lemlestet, slik som hos Juvenalis (39), enn å anmelde den ukjente til politiet, og av de mange eksemplene i Digesta kan vi slutte oss til at byens jurister på ingen måte betraktet det som under sin verdighet å beskrive slike forbrytelser, bringe dem for retten, oppspore de skyldige og fast­ sette erstatningsansvaret i det enkelte tilfelle. Ulpianus legger frem en lang rekke hypoteser som skal gjøre det lettere å ramme den skyl­ dige. «Hvis den leilighet — cenaculum — det gjelder, deles av flere, vil ansvar kunne gjøres gjeldende overfor den som disponerer de vinduer hvorfra væsken er tømt ut. Disponeres leiligheten av en per­ son som lever av fremleie (cenacularium exercens), men som likevel har beholdt størsteparten av leiligheten til eget bruk, skal han betrak-

50

tes som eneansvarlig. Hvis han derimot bare bebor en beskjeden del av lokalene, skal han og hans hybelboere stå solidarisk ansvarlige. Det samme prinsipp skal legges til grunn når væsken eller ’projektilet’ er kastet ut fra en balkong.» Ulpianus utelukker imidlertid ikke at etterforskningen vil avsløre det faktiske, individuelle ansvarsfor­ hold, og han oppfordrer praetor, som i slike saker dømte etter skjønn, til å avpasse erstatningen etter skadens omfang. Han sier f.eks.: «Når den nedkastede gjenstand påfører en fri mann legemlige skader, bør dommeren tilkjenne ham erstatning for de utlegg han har hatt til legebehandling og medisin, og dessuten for den arbeids­ fortjeneste han som følge av skaden har tapt eller kommer til å tape.» (40) Dette er jo sunne prinsipper, som går igjen i vår egen erstatningsrett. Men våre lovgivende myndigheter har heldigvis ikke vært helt bundet av dette forbilde. Ulpianus slutter nemlig med en uttalelse som snart ville berøve den plastiske kirurgi en stor del av dens klientel hvis vi tok den bokstavelig: «Ingen erstatning vil dog kunne beregnes for de arr eller estetiske skavanker som måtte bli følgen av skaden, for en fri manns kropp kan ikke vurderes i pen­ ger.» I all sin opphøyde moral lyser denne siste setningen som en sjelden blomst over en stinkende pøl og gjør oss enda mer nedstemt over de tilstander vi skimter gjennom juristenes tallrike og subtile betenkninger. Også i våre byer fins det fattigdom, slumbebyggelse og derav følgende kriminalitet og umoral. Men det dreier seg oftest om pestbyller som er lokalisert til bestemte bydeler. I keisertidens Roma har vi derimot inntrykk av å møte slummen overalt. I prak­ tisk talt alle byens regioner tilhører leiegårdene privatkapitalister som ikke selv vil påta seg bryderiet med å bestyre eiendommen, og som derfor leier ut de øvre etasjene til profesjonelle forpaktere for fem år ad gangen mot en fast sum, som iallfall er like stor som leieinn­ tekten av Jo/ws-leiligheten i første etasje. Disse forpakterne driver sin virksomhet som en ren industri, og har i og for seg ingen lett jobb. Forpakteren har ansvaret for vedlikeholdet, han skal skaffe leieboere og jonglere med plassen, han skal sørge for ro og orden i huset og innkassere husleien hver tredje måned mens han selv må betale forskuddsvis for et helt år ad gangen. Selvsagt skaffer han seg kompensasjon for bryderiet og risikoen ved å sikre seg en kolos­ sal fortjeneste. Den romerske litteratur er full av jeremiader over de stadig stigende husleier. Allerede i 153 f. Kr. var de så høye at en landflyktig konge måtte dele leilighet med en kunstmaler for ikke å bli kastet ut. På Caesars tid kostet de enkleste leiligheter

51

2000 sestertier, dvs. ca. 400 kroner. * På Domitians og Trajans tid kunne man for et års husleie i Roma uten videre kjøpe en smilende og helsevennlig landeiendom i Sora eller Frosinone til odel og eie (41). Dette førte til at forpakterens leieboere nesten overalt ble nødt til å fremleie alle de rom de overhodet kunne unnvære. Desto høyere opp man kom i etasjene, desto mer kvelende ble trengselen, og desto mer usmakelig ble det intense samlivet mellom personer av begge kjønn og alle aldersgrupper. Var underetasjen delt opp i tabernae, hersket det her en nesten like stor trengsel av håndverkere, småhandlere og vertshusholdere av samme type som den deversitor Petronius beskriver (42). Gjorde den derimot tjeneste som bolig for en privatmann av den priviligerte stand, satte han og hans husfolk et pent og borgerlig preg på lokalene. Men de øvre etasjene besto ikke desto mindre av leiligheter hvor det etterhvert samlet seg all slags pakk. Hele familier ble stuet inn i et eneste rom, støv, skitt og søppel hopet seg opp, og at det fantes nok av veggelus, kan vi lese i Satyricon, hvor gangsteren som har gjemt seg under sengen ligger med ansiktet klint mot en vegg som er svart av utøy. Man kan godt bruke ordet karavanserai om en slik insula, hvor folk bor sammen i en eneste mølje, og hvor en liten armé av slaver og portvakter sliter for å opprettholde ro og orden under kommando av en oppsynsslave. Et trekk er felles for nesten alle bolighusene i Roma, enten det dreier seg om et elegant domus eller en maurtue av en insula. De ligger sjelden pent på rad og rekke langs en aveny. Tvert imot — de slåss om plassen i et virvar av trappegater og mer eller mindre trange, mer eller mindre krokete og mer eller mindre mørke smug, hvor de verste røverkuler kaster sin skygge over palassenes glinsende marmor. 3. Romas gater og trajikkproblemer

Kunne vi ved et trylleslag bringe orden i dette kaos og legge Romas gater pent etter hverandre i én lang rekke (43), ville de tilsammen dekke en distanse på 60 000 passus, eller ca. 85 km. Det fremgår av den oppmålingen Vespasian og Titus foretok da de delte censorembedet i 73 f. Kr. Og Plinius den eldre er gråteferdig av stolthet * All beregning av den hyppig skiftende romerske pengeverdien må bli omtrentlig, og kan ikke i noe tilfelle gjelde annet enn metallverdien. Real­ verdien, dvs. kjøpekraften var enda mer ustabil. Ovs. anm.

52

når han mediterer over denne gatelengden og dessuten tenker på hvor høye husene er langs de 85 kilometrene. Han konstaterer da også at det ikke noe sted i antikkens verden fins en by som kan måle seg med Roma (44). Men dette er en rent kvantitativ storhet, og vurderingen bygger på faktorer som slår hverandre i hjel. Trafikkårene i Roma strekker seg nettopp ikke ut i det rettlinjete perspektiv Plinius har skissert på sin pergamentrulle. De ligger tvertimot sammennøstet som en labyrint i terrenget, og dette at husene i denne labyrinten er så høye, gjør forholdene enda mer utilfredsstillende. Når Tacitus forteller hvor raskt den fryktelige brannen i 64 e. Kr. grep om seg, finner han for­ klaringen nettopp i dette kaos av trange smug som slingrer seg plan­ løst og anarkistisk mellom massen av kjempestore insulae (45). Brannen ga Nero atskillig å tenke på. Han ville gjenreise de øde­ lagte kvartalene etter en mer rasjonell reguleringsplan, med rettere linjer og større avstand mellom blokkene, men dessverre kan man ikke si at han fikk det til. Stort sett dannet gatenettet i Roma gjen­ nom hele keisertiden et uorganisert rot snarere enn et praktisk brukbart samferdselssystem. Det var og ble preget av sin opprin­ nelse og av de kriterier bøndene hadde lagt til grunn dengang da de for lenge, lenge siden skulle anlegge sine veier: itinera, hvor bare fotgjengere fikk plass, actus, hvor det var plass til én kjerre ad gangen, og endelig de egentlige viae, hvor to kjerrer kunne møtes eller kjøre forbi hverandre. Blant alle byens utallige gater fantes det innenfor den gamle muren fra republikkens tid bare to som ble beæret med betegnelsen via, nemlig Via Sacra og Via Nova. Når vi vet at de dannet hovedårene langs og tvers over Forum, opp­ hører vi ikke å forundre oss over hvor smale og ubetydelige de var. Mellom muren og ytterkanten av de fjorten regionene fantes det et snes andre gater som hadde krav på å kalles viae, nemlig de som satte Roma i forbindelse med resten av Italia: Via Appia, Via Latina, Via Ostiense, Via Labicana osv. De er alle mellom 4,80 og 6,50 meter brede, hvilket viser at de ikke er blitt nevneverdig ut­ videt siden de fjerne tider da De tolv tavlers lov fastsatte maksimalbredden til 16 fot, eller temmelig nøyaktig 4,80 meter. Gatene for øvrig, de egentlige vici — nådde som regel bare såvidt opp til denne bredde, og mange var smalere. De kaltes da angiportus — smug — eller semitae — stier, — og de måtte ifølge loven være minst 10 fot, eller 2,9 meter, for at man skulle få tillatelse til å bygge bal­ konger ut over dem (46). At de var så trange, var i og for seg en 53

stor mangel. Men dessuten gikk de gjerne i siksak, og på de berømte syv høydene gikk de bratt opp og ned. Mange av dem ble da også med rette betegnet som clivi - bakkegater - f.eks. clivus Capitolinus, clivus Argentarius osv. Vi kan legge til at de daglig ble tilgriset av søppel fra husene på begge sider (47) og på ingen måte ble holdt i den stand Cæsar forlangte i den lov som trådte i kraft etter hans død. I samme lov forutsatte han at de skulle forsynes med fortau og brolegning, men heller ikke dette ble gjennomført. Man bør i det hele tatt lese denne berømte lovteksten, som kan studeres på bronsetavlen fra Heraclea. I truende vendinger gir Cæsar gårdeierne beskjed om å holde det rent utenfor inngangsporter og fasader som vender ut mot offentlig vei, og den aedilis som har oppsynet med strøket, far streng ordre om a sørge for at arbeidet blir utført, om nødvendig ved å sette det bort i entreprise etter å ha innhentet anbud på den måte som er vanlig i Staten. Omkost­ ningene skal i så fall bæres av de forsømmelige gårdeiere, og hvis avgiften ikke betales punktlig, skal den straks forhøyes med 50 %. Tonen er skarp og bestemt, og nåde den som ikke lystrer. Men hvor genial denne ordningen enn kan virke, medførte den i praksis at det kunne gå lang tid — minst ti dager — før formalitetene var ordnet slik at søppelet kunne fjernes. En gjeng fast ansatte gatefeiere og søppeltømmere ville utvilsomt ha vært det mest effektive. Men det er ingenting som tyder på at aedilene noensinne har hatt et slikt korps til disposisjon, og den for oss ganske naturlige tanke at det offentlige skulle kunne overta den enkeltes initiativ og ansvar på et område som dette, kunne overhodet ikke oppstå hos en romer, selv om han het Julius Cæsar og var et anerkjent geni. Mangelen på offentlig renholdspersonale førte da også til at myndighetene, all sin årvåkenhet og iver til tross, aldri greide å gjøre Roma til det vi ville kalle en ren by. Personlig tror jeg heller ikke at de noensinne greide å forsyne alle byens gater med fortau (margines, crepidines) og brolegning (sternendae viae), slik Cæsar i sin tid hadde bestemt. Det fins arkeologer som ikke deler denne oppfatning. De viser i fullt alvor til de steinsatte italienske landeveiene, men glemmer at brolegningen, f.eks. på via Appia, stammer fra år 312 f. Kr., og at det gikk 65 år før noe liknende ble brukt innenfor den republikanske bymuren, nemlig da clivus Publicius ble brolagt (48). Eller også gjemmer de seg nok en gang bak eksemplet Pompeii, enda de burde vite at de to byene ikke kan sammenliknes. Like lite som man av 54

byggeskikken i Pompeii kan slutte noe som helst angående den romerske insula, like lite kan man ta feriebyen til inntekt for sitt syn på de romerske vici. Hadde gatene i Urbs vært brolagt i den utstrekning enkelte hevder, ville den flaviske praetor som Martialis skriver om, ikke ha vært nødt til «å marsjere i dyp søle» på sin ferd gjennom byen (49), og heller ikke ville Juvenalis ha sittet fast i gjørmen. Jeg har også vanskelig for å få plass til fortauer langs de gatene som etter sigende ville vært oversvømmet av utsalgsboder hvis ikke Domitians forordning hadde satt en stopper for det, slik det fremgår av Martialis’ epigram: «Takket være ham, er ikke lenger søylene behengt med sammenbundne flasker. De skumle kneipene brer seg ikke lenger ut på gatene. Barberere, kaféverter, restauranteiere og slaktere holder seg innenfor sine egne terskler. Roma, som hittil ikke har vært annet enn en kjempemessig butikk, begynner endelig å likne en by» (50). Fikk denne forordningen noen varig virkning? Det kan betviles. Men selv om det skulle mer til enn en despotisk keisers vilje for å få utsalgsbodene vekk fra gatene om dagen, forsvant de av seg selv om natten. Dette er et av de punkter hvor keisertidens Roma skiller seg mest markert fra vår tids storbyer: så sant det ikke var måne­ skinn, lå gatene i det mest stummende mørke om natten. Det fan­ tes hverken oljelamper eller fakkelholdere langs husveggene (51), og heller ikke lykter over dørene, unntagen ved visse spesielle anled­ ninger. Det hendte at hele byen ble illuminert når romerne ville feire en uforutsatt og gledelig begivenhet, slik som den kvelden da Cicero hadde befridd byen for Catilina og hans medsammensvorne. Men i alminnelighet kommer natten som en truende skygge, full av lumske og ubestemmelige farer. Man skynder seg hjem og stenger seg inne bak lås og slå. Forretningslivet stilner av, portene stenges med sikkerhetskjeder, vinduslemmene slås igjen oppover i etasjene, og blomsterpottene forsvinner fra vinduskarmene (52). Rikfolk som skal i selskap, lar seg eskortere av slaver med fak­ ler. Ingen har noe større tiltro til vekterne, som med fakler i hen­ dene går sine faste runder (sebaciaria). Hvert av de syv vekterkompaniene har ansvaret for to hele regioner, så oppsynet må bli man­ gelfullt. Den som av en eller annen grunn må ut, gjør det med angst og motvilje. «Den som går bort til aftens uten å ha skrevet sitt testamente først, betraktes som utilgivelig skjødesløs,» sukker Juve­ nalis, og selv om han i sin egenskap av satiriker gjør seg skyldig i visse overdrivelser når han påstår at det er farligere å ferdes i Roma

55

enn i Gallinaria-skogen eller ved de pontinske sumper (53), skal man ikke bla lenge i Digesta for å finne bekreftelse på at «mangt et uhell kunne fryktes» i disse mørke vici, hvor Roscius fra Ameria hadde møtt døden på veien hjem fra et middagsselskap en gang på Sullas tid. Gang på gang maner juristene vekter-prefekten til å ta seg av alle de mordere (sicarii), innbruddstyver (effractores) og rans­ menn (raptores) som herjer i byen. Uhellene var naturligvis ikke all­ tid like tragiske, selv om nattevandreren utvilsomt kunne bli drept, eller iallfall farlig syk, «hver gang et vindu ble åpnet over ham i et hus hvor folket ennå ikke var gått til sengs». Den minst alvorlige skjebne man utsatte seg for, var vel den som rammet de tvilsomme heltene i Petronius’ roman, da de i sterkt beruset tilstand skulle hjem fra gjestebudet hos Trimalchio i de små timer og gikk seg vill i labyrinten av mørke gater uten navneskilt og husnummer (54). Hele bybildet er preget av denne kontrasten mellom dagslys og nattemørke. Om dagen hersker det et intenst gateliv, en utrolig treng­ sel og en infernalsk larm. Butikkene er stappfulle av mennesker så snart eieren har fått åpnet dørene og stilt varene sine ut på gaten. Barbererne svinger kniven midt i trafikken. Gateselgerne fra Trastevere falbyr sine svovelstikker og tar krimskrams av glass i bytte. Vertshusholderne blir hese av å skrike for døve ører og nøyer seg med å svinge sine kasseroller med rykende varme pølser. Skolemes­ teren og hans elever roper til hverandre under åpen himmel. På den ene siden av gaten sitter vekseleren ved sitt skitne bord og rasler med dagens beholdning av mynt med Neros bilde på. Rett overfor sitter en som handler med gullstøv og dunker på en slitt stein med den glitrende hammeren sin. Midt i gatekrysset stimler folk sammen rundt en slangetemmer og hviner av skrekkslagen hen­ rykkelse. Overalt hører man kobberslagernes hammere og brekingen fra tiggerne som ber om en slant i gudinnen Bellonas navn og forteller om alle sine ulykker i håp om å vekke de forbipasserendes medlidenhet. Men strømmen av mennesker lar seg ikke stanse av alle disse hindringene, den vokser tvertimot til en fossende elv. En hel verden passerer revy — snart i skygge, snart i sol — gjennom gater som ville være en skam for en hvilken som helst landsby. Folk trenger seg frem og tilbake, skriker og dytter, og allerede femten sekler før Boileau skrev sine ironiske skildringer av les embarras de Paris, lar Juvenalis seg inspirere av samme emne. Om natten skulle man tro at angsten ville gjøre det stille som i graven i de samme gatene. Men den ene trengselen blir bare avløst

56

av en annen. Menneskene har fortrukket hjem til seg, men nå inntas gatene av en strøm av laste- og trekkdyr og deres drivere. Det er Cæsar som har villet det slik. Diktatoren innså nemlig at Romas vici var altfor trange, kuperte og trafikerte til at man kunne tillate kjøretøyer å slippe inn i sentrum om dagen. Det ville bare føre til permanente trafikkorker og livsfarlige situasjoner. På den annen side var en by på flere hundre tusen mennesker avhengig av kjørende transporter. Følgelig grep Cæsar til den radikale løsning som står beskrevet i hans posthume lov. Fra soloppgang til solnedgang fikk ingen hjuldoning bevege seg inne i selve Urbs. De som var kom­ met inn i løpet av natten og var blitt overrasket av morgengryet, måtte parkeres og tømmes. Bare i fire tilfelle kunne det gis dispen­ sasjon fra denne regelen. Tre av unntagelsene var tidsbegrenset: Ved visse store religiøse høytider fikk vestalinnene, rex sacrorum («offerkongen») og flamines (yppersteprestene) kjøre i sine tradisjonelle vogner. Når en feltherre skulle feire sin triumf, kunne de nødvendige vogner delta i prosesjonen, og det samme gjaldt når det skulle av­ holdes offentlige leker. Den fjerde unntagelsen gjaldt alle årets dager: nedrivnings- og bygningsentreprenørene kunne bruke vogner i sitt arbeid for å skape en sunnere og vakrere by. Men bortsett fra disse klart definerte tilfelle fikk bare fotgjengere, ryttere og bærestoler sir­ kulere i det gamle Roma om dagen. Selv ikke de døde fikk kjøre til bålet eller gravlunden, uansett om det gjaldt en fattigper som skulle ekspederes i jorden ved solefall eller en stormannsbegravelse ved høylys dag, uansett om det gikk fløytespillere og homblåsere foran kisten eller ikke, og uansett om den ble fulgt av en lang rekke slektninger, venner og gråtekoner (praeficae). Den fattige i sin kiste (capulum) og den rike i sin leide sarkofag (sandapila) ble begge båret til sitt siste hvilested av vespillones på en simpel båre. Så snart natten falt på, begynte til gjengjeld et utall av kjerrer og vogner å fylle byen med sin legale larm. Man må nemlig ikke tro at Cæsars lov gikk i glemmeboken etter hans død, eller at borgerne greide å myke opp de drakoniske bestemmelsene etter hvert som de mer og mer kom i konflikt med deres interesser og bekvemmelig­ het. Diktatorens jernneve beholdt sitt grep gjennom seklene — hans etterfølgere, keiserne, fant det aldri for godt å oppheve de tvangs­ tiltak han i samfunnets interesse hadde gjennomført overfor den en­ kelte undersått. Tvert imot, de innskjerpet bestemmelsene og gjorde dem enda strengere. Claudius gjorde dem ikke bare gjeldende i Urbs,

57

men også i de italienske byene, og Marcus Aurelius innførte dem i imperiets samtlige bysamfunn, uten hensyn til om de hadde municipal-status eller ikke. Mellom disse to opptrådte Hadrian med en for­ ordning som fastsatte et høyeste tillatte akseltrykk og et begrenset antall trekkdyr for de vogner som skulle slippes inn i Roma (57). Og det bildet forfatterne viser oss av byen, både i 1. og 2. århundre etter Kristus, er hele tiden det Cæsar fikserte gjennom sin lovgiv­ ning. Hos Martialis hører vi for eksempel at det er om natten kjerre­ hjulene får byens insulae til å ryste mens ropene fra bærere og dra­ gere gjenlyder over Tiberen (58). Og Juvenalis bekrefter at rome­ ren er dømt til evig søvnløshet på grunn av den ustanselige nattelarmen. «Fins det en leilighet i Roma hvor det går an å sove? Vognrammelen i de krokete gatene og muleseldriverne som banner og skriker når dyrene ikke kommer av flekken, vil kunne vekke en flokk selhunder, ja, selv keiser Claudius!» (Keiseren var kjent for sitt gode sovehjerte. Ovs. anm.) Og når dikteren i neste avsnitt be­ klager seg over den uutholdelige trengselen om dagen, presiserer han at det eneste som rager opp over hopen, er en «vaklende liburnisk bærestol». Hopen selv, og dikteren, som er dens fange, beveger seg til fots, og det hele er et håndgemeng som aldri tar slutt. Juvenalis, som har liten tid, blir bremset av dem som går foran, og dyttet av dem som går bak. Snart får han en albue i ribbenene, snart er det en som dunker ham i hodet med en bjelke eller en nietretes, et 39-liters vinfat. En tung støvel truer med å knuse foten hans, en militær skobesparer har boret seg inn i stortåen, og den nyreparerte tunikaen hans er på ny i filler. Og så, plutselig, er mengden i full panikk. En vogn kommer til syne. Den frakter en lang bjelke som ser ut som om den kan ramle av hvert øyeblikk. Den blir fulgt av en vogn nummer to, som kommer med et digert grantre, mens en tredje er fullastet med marmorblokker fra Liguria. «Sett at en hjulaksel brekker, slik at lasten velter ut over de forbipasserende! Da blir det sannelig ikke stort igjen av stakkarene!» (59) Under de flaviske keiserne og Trajan — dvs. halvannet århundre etter at Cæsar offentliggjorde sin forordning — er altså byggmesterne fremdeles de eneste som får kjøre i Roma om dagen. Den store manns ord er fremdeles lov, og denne konservatismen er et av de originale trekk som gjør Roma til noe for seg selv, både som his­ torisk og geografisk fenomen. I Urbs smelter de mest motstridende foreteelser harmonisk sammen. Byen har på en naturlig måte tilpas58

set seg fortidens og nåtidens skiftende former. Og skjønt den til­ synelatende innbyr til mangfoldige innbyrdes motstridende sammen­ likninger, kan den i bunn og grunn ikke sammenliknes med noe annet. Vi har sett hvordan de stolte, men falleferdige husene reiste seg til en høyde som ikke ligger så langt under det vi selv kan pres­ tere, og hvordan de forenet en raffinert luksus av moderne tilsnitt med en barbarisk mangel på bekvemmelighet. Og nå er det gatene og gatelivet som forbauser oss. Når vi ser de scenene som utspiller seg der, føler vi oss hensatt til en eller annen orientalsk basargate. Mengden vi møter er like høyrøstet, tettpakket og fargerik som på Djemaa-Elfna-plassen i Marrakech, og vi har vondt for å skjønne at en slik almen forvirring i det hele tatt kan ha dannet grobunn for noe som kan kalles sivilisasjon. Men i neste øyeblikk endres hele bildet, takket være en skarp og logisk befaling — en lov som henger sammen fra første til siste stavelse, og som får stå ved makt i gene­ rasjoner. Den kan symbolisere den samfunnsdisiplin som kom ro­ merne til hjelp der hvor deres teknikk sviktet, og som Vesten i dag fortvilet forsøker å gjenopplive for å kunne mestre alle vår tids tek­ niske oppfinnelser og finne en linje i det virvar som kalles frem­ skrittet.

Annen del DET ÅNDELIGE MILJØ

På samme måte som byen selv, er det samfunnet som befolker den i 2. årh. preget av overraskende kontraster. Den sosiale ranginndeling er strengt gjennomført, samtidig som likestillingsprinsippet står urok­ ket. På begge sider av det gråskraverte feltet som heter middelklas­ sen finner vi dels et aristokrati av mangemillionærer, som elsker å skilte med sin rikdom, dels en stor masse av anonyme proletarer. Familielivet har utviklet seg fra den strengeste konformisme til den høyeste grad av frihet. Man har den største respekt for de kul­ turelle verdier, men har ingen vitenskap i egentlig forstand å støtte seg til. Man tiltrekkes av asketenes moralkrav, men også av den løsslupne mangel på moral som er karakteristisk for tiden. Man vak­ ler mellom en egoistisk, negativ skeptisisme og en selvfornektende mystisisme. Eliten lar seg fremdeles begeistre av de edle, gammelromerske dyder, men vansires samtidig av den mest fornedrende lastefullhet. Som guden Janus viser Trajans Roma oss to helt ulike ansikter: dels ser vi den stinkende pøl hvor antikken er i ferd med å råtne, dels den åndens høyborg hvor man har greid å bevare de idealer som skal danne spiren til en ny sivilisasjon.

1

Det romerske samfunn: Klasseinndelingen og pengenes makt

1. Rangforskjell, likestilling og kosmopolitisme

Det romerske samfunn er tilsynelatende spekket med murer og sper­ ringer på kryss og tvers. Prinsipielt står den fribårne mann, enten han er romer eller utlending, i kraft av sin byrd himmelhøyt over slaven. Han er en ingenuus, mens slaven er et husdyr med menneske­ ansikt, uten rettigheter, uten sikkerhet, uten egen personlighet. Som kveg er slaveflokken utlevert til sin herres forgodtbefinnende, og i rettslig henseende blir den da også betraktet som materielt gods snarere enn som en stab av levende mennesker. Slaven er res mancipii — omsettelig eiendom. Men det fins dessuten en påtagelig forskjell mellom den fribårne romerske borger, som beskyttes av loven, og den fribårne ikke-borger, som bare har å rette seg etter den. Og endelig befinner de romerske borgere selv seg på ulike trin av en lang sosial rangstige, hvor formuen er det avgjørende kriterium. Nederst finner vi det vi ville kalle «ringt folk» — humiliores — mennesker uten oppgitt og målbar formue. Som provinsguvernør i Bithynia under Trajan finner Plinius d. y. det helt naturlig å nekte slikt folk adgang til kommunale hverv, og i Roma risikerer de piskestraff for den minste forseelse. Dreier det seg om en virkelig forbrytelse — selv om den er aldri så bagatellmessig — kan synderen sendes til grubene, ad metalla, eller kastes for arenaens ville dyr, hvis han ikke rett og slett blir korsfestet. Over humiliores står de som takket være en formue på minst 5000 sestertier (ca. 1000 kroner) kan kalle seg skikkelige borgere — honestiores. Pengene sikrer dem en viss respektabilitet, og selv om de skulle forgå seg temmelig grovt, kan de forlange å bli straffet på en mildere, og iallfall mindre fornedrende, måte, dvs. ved lands­ forvisning, deportasjon eller konfiskasjon av eiendom. For øvrig er denne gruppen delt i en mengde ulike kategorier. Den laveste — og også langt den tallrikeste — kan ikke kreve adgang til å tjene Staten og kan med andre ord ikke inneha det mest uanselige em62

bede. Denne gruppen fortjener da heller ikke en så nobel betegnelse som «klasse»; ordo. Dette begrepet blir først aktuelt høyere oppe på rangstigen. Den laveste ordo er ridderstanden, ordo equester, hvor medlemmene må eie minst 400 000 sestertier. Forutsatt at de oppnår keiserens tillit, kan de få kommandoen over hans utenlandske hjelpe­ tropper, foruten at visse sivile tjenester er reservert for dem: de kan bli statlige gods- og skatteforvaltere (procuratores), de kan bli guvernører i mindre viktige provinser som Alpene eller Maure­ tania, fra Hadrians tid kan de få ledende stillinger i keiserens sekre­ tariat, og allerede under Augustus kan de oppnå alle prefektembeder unntatt praefectura urbis, dvs. stattholdermyndigheten i Roma. På toppen har vi så senatorstanden — ordo senatorius — hvor medlem­ mene må kunne dokumentere en formue på minst en million sester­ tier. De kan, med keiserens godkjennelse, få befalet over hans ro­ merske legioner, de kan bli legater eller prokonsuler i de viktigste provinser, de kan inneha de høyeste stillinger i byens administrasjon og bli medlemmer av de store prestekollegiene. Innenfor disse hovedgruppene graderes avstanden mellom trinene etter et omhyggelig uttenkt system, og for å markere den enkel­ tes plass på stigen lanserer Hadrian en rekke titler med skarpt de­ finert betydning. En simpel forvalter i statsjenesten kalles en frem­ ragende mann — vir egregius. Omtales en mann som vir perfectissimus, betyr det at han har prefekts rang. Bare den prefekt som har kommandoen over den keiserlige livgarde — praefectus praetorii — får en enda finere titel, nemlig vir eminentissimus — en titel som senere ble gjeninnført for å betegne en kardinal i den romerske kirke. Titelen «lysende» — vir clarissimus — blir brukt om en sena­ tor og hans sønner. I all sin stivbente oppfinnsomhet er dette hierarkiet en forløper for Peter den stores kompliserte «tsjin»-system og Napoleons graderingsreglement for hæren og Æreslegionen. I Roma, hvor offi­ serer og funksjonærer stadig kommer og går, danner det en slags pyramide med keiseren selv tronende på toppen i fornem og ensom majestet mellom jord og himmel. Som titelen antyder, er fyrsten egentlig ikke annet enn senatets og folkets første mann — princeps. Men samtidig innebærer leder­ stillingen at det mellom ham og resten av menneskeheten oppstår en vesensforskjell, og ikke bare en gradsforskjell. Han er Loven per­ sonlig, og han forvalter de religiøse auspicier. Dermed står han i et nærmere forhold til gudene enn til menneskene. I og med at han be-

63

stiger tronen og mottar den hellige titel augustus - den opphøyde blir han noe mer enn en vanlig dødelig. Selv hevder han at han ned­ stammer fra gudene og at han atter vil ta sin plass blant dem når han etter sin død blir utropt til divus som sine forgjengere. Trajan nektet riktignok med forakt å la seg titulere som «herre og gud» — domimis et deus - slik Domitian hadde forlangt, men han kunne ikke hindre at man dyrket hans person som representant for den kei­ serlige genius. Keiserkultusen var et bindeledd mellom alle de ulikeartede vesterlandske og østerlandske samfunnene som tilsammen dannet det romerske verdensrike (orbis romanus), og han måtte finne seg i at alle hans forordninger ble betegnet som guddomme­ lige — iallfall av folk som hadde glede av dem. Slik fremstår Roma ved første blikk som en stivnet verden, et teokratisk enevelde organisert som et uforanderlig system av vann­ tette skott. Men ved nærmere ettersyn viser det seg at skottene ikke er så vanntette likevel. De gjennomtrenges stadig vekk av kraf­ tige demokratiske strømmer. Tanken om alle fribårne menneskers medfødte likhet er en slags visp som holder samfunnselementene i bevegelse og blander dem sammen. Skottene holder elementene på plass, men de greier ikke å isolere dem fullstendig. Selv ikke kei­ serens eget hus unngår å merke disse strømningene. Da det juliske dynasti døde ut med Nero, fantes det ikke lenger noen slekt med guddommelige krav på tronen. De blinkende sverdene som tørnet sammen under borgerkrigen i 69, kastet, som Tacitus sier, et grelt lys inn i keiserdømmets lønnganger. Det er ikke Cæsars eller Augus­ tus’ blod som gjør en mann til keiser, men den støtten han får fra legionene. Vespasian og Trajan var begge generaler — legater — da de ble utropt til keisere, Vespasian i Østen og Trajan i Germania. Den første fikk makten av sine tropper, den andre fikk den fordi den skrekk hans tropper spredte var like stor som den tillit han selv inn­ gå. Begge oppnådde keiserlig guddommelighet fordi de først hadde sikret seg makten, mens keisere som Caligula, Claudius og Nero hadde sikret seg makten ved hjelp av sin nedarvede guddomme­ lighet. De legionærer som kåret Vespasian til keiser, og de senatorer som tvang Nerva til å adoptere Trajan — mannen som behersket grensen langs Rhinen — gjorde i virkeligheten revolusjon, og på samme måte som man etter den franske revolusjon kunne si at en­ hver korporal bar marskalkstaven i sitt tornister, kunne man i Roma fra nå av forutsi at keiserkronen ville tilfalle den feltherre som kunne bevise at han var rikets beste soldat. 64

I og med at keiserverdigheten på denne måten for første gang blir oppfattet som en fortjent utmerkelse — en forfremmelse — er det bare rimelig at konkurranseånden og respekten for personlig dyk­ tighet griper om seg i riket som helhet og bidrar til å gjøre samfun­ net yngre og mer dynamisk. Overbevisningen om at alle mennesker prinsipielt er like gode, åpner nye kontaktmuligheter nasjonene og klassene imellom. I den gjennomtrekk som oppstår, kommer de hver­ andre nærmere og blir ofte til ett. Den jus som gjaldt for ikkeromerske folkeslag — den såkalte ius gentium — blir mer og mer far­ get av de romerske borgeres eget lovkompleks — ius civile — og denne mottar stadig sterke impulser fra naturretten — ius naturale — ikke minst takket være filosofene. Derved minskes avstanden mel­ lom romer og utlending, mellom borger og innflytter — peregrinus. Nye strømmer av peregrini trenger dessuten stadig inn i det ro­ merske borgersamfunn. Slaver blir frigitt, utlendinger får borger­ rett som en personlig gunst, eller også blir store grupper naturali­ sert på én gang, f.eks. en avdeling demobiliserte hjelpetropper eller innbyggerne i en provinskommune som får status som municipium eller æreskoloni. Aldri har Urbs hatt et så tydelig kosmopolitisk preg. På alle samfunnstrin er de egentlige romere i ferd med å drukne i den flodbølge av fremmede som skyller inn over byen og ikke bare omfatter italienske provinsboere, men folk fra alle deler av den kjente verden, med sine språk, sine seder og skikker og sine religiøse forestillinger. Juvenalis skriver opprørt om all «gjørmen fra Orontes» som strøm­ mer ut i Tiberen. Men syrerne, som uttrykket skulle ramme, hadde maskert seg som vaskeekte romere så snart de hadde fått anledning til det, og mange av dem som luftet sin xenofobi var selv inn­ flyttere som ønsket å forsvare seg mot nye invasjoner. Juvenalis selv kom utenfra, fra Aquinum, midtveis mellom Roma og Napoli. Martialis satt i sitt hus ved Pæretregaten på Quirinalen og lengtet tilbake til sin spanske hjemby, Bilbilis. Plinius den yngre, som snart bodde i Roma, snart på sitt landsted i Laurentum og snart på sitt gods i Toscana, glemte aldri sin cisalpinske opprinnelse, og han gjorde gavmildt sitt til fødebyen Comos forskjønnelse. I Romas curia møtte senatorer fra Gallia og Spania, fra Afrika og Asia. Kei­ serne selv var ofte født langt utenfor folkeskikken, i byer og lands­ byer som nylig hadde fått romerske rettigheter. Trajan og Hadrian var begge fra Italica i den spanske provinsen Baetica. Deres etter­ følger Antoninus Pius tilhørte en borgerlig familie i Nimes i Frank­ 3. Jérdme Carcopino

65

rike. Og mot slutten av det 2. årh. ble makten delt mellom en «Caesar» fra Hadrumetum i Tunis, nemlig Clodius Albinus, og en «Au­ gustus» fra Leptis Magna i Tripolis, nemlig Septimius Severus, som ifølge sin krønikeskriver aldri greide å kvitte seg med den semittiske aksenten han hadde arvet fra sine puniske forfedre. De tilsynelatende uoverstigelige sperringer som romernes gamle lo­ ver hadde opprettet mellom dem selv og de laverestående folkeslag, er med andre ord brutt i antoninenes Roma. Byen er snarere blitt en smeltedigel, hvor loven blir satt ut av kraft takket være nye og stadig mer effektive assimilasjonsmetoder. Vi befinner oss i et slags Babel, men et Babel hvor alle blir pent nødt til å lære seg å tale og tenke på latin (1).

2. Slaver og frigivne

Når vi sier «alle», mener vi også slavene. I løpet av det 2. århundre skaffer de seg en levestandard som er like høy som de fribåmes, og takket være en stadig mer human lovgivning, som oppmuntrer til frigivning, er deres kår etterhvert blitt lettere. Romerne var ikke bare begavet med praktisk sans, de hadde også greid å bevare en god porsjon naturlig menneskelighet på bunnen av sine bondesjeler, og begge disse egenskaper hadde alltid avholdt dem fra å mis­ handle sine slaver, sine servi. De hadde vist samme omsorg for sla­ vene som Cato d. e. for sine arbeidsokser, og så langt vi kan se til­ bake i historien, konstaterer vi at de oppmuntret dem og belønnet deres flid med gode gasjer og gratialer som den sparsommelige slave vanligvis greide å kjøpe seg fri for før eller siden. Bortsett fra rene unntagelsestilfelle var slavetilværelsen i Roma hverken uutholdelig eller livsvarig, og aldri hadde den vært behageligere og lettere å komme ut av enn under antoninene. Allerede i republikkens siste sekel var man begynt å innse at også slaven hadde en sjel, og de fribåme borgerne hadde latt ham få delta i de mest populære gudstjenestene. Så tidlig som år 70 f. Kr. fantes det f.eks. like mange slaver som fribåme og frigivne tilsammen blant de magistri som betjente Spes — håpets gudinne — i hennes tempel i Minturnae. Og etterhvert som den romerske kultur ble mer åndspreget og sterkere påvirket av filosofiske retninger som la ho­ vedvekten på nestekjærligheten, fikk slavene stadig større plass rundt 66

gudenes altere. I 1. århundre av vår tidsregning får også slavenes graver innskrifter som åpenlyst hyller den avdødes manes - hans forfedres ånder. Og i 2. årh. ser vi hvordan fribårne, frigivne og slaver broderlig slutter seg sammen i begravelses- eller mysterielosjer, slik som i den menigheten som i 133 ble stiftet i Lanuvium for å dyrke Diana og Antinous. I slike tilfelle forplikter gjeme sla­ vene seg til å spandere en krukke vin på sine losjebrødre den dag de oppnår friheten. Loven hadde på sin side fulgt med i denne idéutviklingen. I begynnelsen av keiserdømmet fikk man en lex Petronia som forbød herren å utlevere sin slave til villdyrene på areanen uten først å ha fått domstolens tillatelse til å straffe ham på denne måten. Omkring midten av 1. årh. bestemte keiser Claudius at syke eller vanføre slaver som eieren ikke ville fø på, skulle frigis automatisk. Litt senere kunngjorde Nero - muligens påvirket av Seneca, som sterkt hadde hevdet slavens menneskeverd - at byprefekten skulle ta affære og etterforske saken når en slave an­ meldte sin herre for dårlig behandling. I år 83, under Domitians regjering, vedtok senatet å forby herren å kastrere sine slaver hvis han ikke ville utsette seg for å få halve sin formue konfiskert. I 2. årh. forhøyet Hadrian denne straffen til det dobbelte, idet han erklærte en slik forbrytelse for å være «kapitab, dvs. verdig den strengeste straff. Han fikk også senatet til å vedta to andre forord­ ninger av samme humanitære art. Den ene forbød herren å selge sine slaver såvel til en leno — en ruffer — som til en lanista, dvs. en gladiator-«manager». Den andre forbød ham å straffe sine slaver uten vekter-prefektens godkjennelse. I midten av samme århundre tar lovgivningen det avgjørende skritt, idet Antoninus Pius dekreterer at den herre som på eget initiativ lar en slave henrette, skal dømmes for mord. På dette tidspunkt kan en si at loven er et ekko av den almene opinion snarere enn et tvangstiltak for å endre den. Det hører alle­ rede til god tone å oppføre seg menneskelig. Juvenalis lar sin satires piskeslag hvine over gnieren som underernærer sine slaver, spilleren som ødsler en formue i et eneste terningkast mens han lar sine folk hutre i fillete kjortler, og sosietetsdamen som lar sine bærere eller sin hushjelp piske for den minste tjenestefeil. Dikteren taler her med folkets røst, på samme måte som han har opinionen med seg når han indignert brennemerker en brutal bølle som Rutilus (1 b). Det er riktignok ennå for tidlig å påstå at slaveeieme helt har gitt avkall på å straffe sine folk på kroppen, men de nøyer seg som regel 67

med å bruke riset. Det kan selv en poet som Martialis tillate seg når kokken har spolert middagen. . Herrene vil således kunne refse sine slaver, men på den annen side pleier de dem når de er syke, gjør dem til sine personlige ven­ ner og sørger ofte dypt når døden eller en annen ulykke rammer dem (2). I de store herskapshusene, hvor mange av slavene var dyk­ tige fagarbeidere, og hvor f.eks. huslæreren, huslegen og høytleseren hadde høyere utdannelse, ble de behandlet med samme aktelse som fribårne menn. Det er ikke måte på hvor omhyggelig Plinius d. y. pålegger sin fetter Paternus å være når han ber ham om å velge en slave for ham på torget. Han passer på sine folks helse med den største omsorg og viker ikke tilbake for utgiftene ved å sende dem på lange og kostbare rekreasjonsreiser til Egypt eller til Fréjus på Rivieraen. Han bøyer seg gjerne for deres velbegrunnede krav og betrakter - sier han - deres ønsker som sin lov. Skulle han få farnh liebesøk, stoler han mer på sine slavers hengivenhet enn på strenee formaninger om å legge seg i selen, for han regner med, skriver han, at de vil gjøre sitt beste for å gjøre sin herre til lags ved å sørge vel for hans gjester. Den samme vennskapelige, for ikke å si familiære tonen overfor slavene merker vi i hele Plinius’ omgangs­ krets. Den sengeliggende gamle senatoren Cornelius Rufus insisterer på å ha sine yndlingsslaver omkring seg, og når han høyst mot­ villig må sende dem ut av værelset for å kunne snakke med en besøkende under fire øyne, går hans kone ut sammen med dem. Plinius selv viser seg ikke mindre velvillig. Han holder seg ikke for god til å konversere med slavene sine, og på landet tar han ofte de mest dannede av dem med seg på en aftentur etter middagen og fører lange og lærde diskusjoner med dem. Slavene på sin side opp­ fører seg svært skikkelig når de blir så skikkelig behandlet. Plinius d. yngres forferdelse når han får høre at senatoren Larcius Macedo er blitt utsatt for et attentat fra tjenerstabens side (3), viser at denslags hørte til sjeldenhetene. At de av senatorens slaver som ikke del­ tok i komplottet gjorde sitt ytterste for å redde hans liv - dessverre uten hell — bekrefter at slavene på dette tidspunkt reagerte indivi­ duelt, selv i de hus hvor de ble hardest behandlet, og oppførte seg slik mot sin herre som han oppførte seg mot dem. En greker som besøkte Roma i midten av det 2. århundre, har da også uttrykt sin store forbauselse over den minimale forskjellen han kunne oppdage mellom slavene og de fribårne, også når det gjaldt klesdrakten. «I Roma,» skriver denne grekeren — som het Appianos og levde under

68

Antoninus Pius - «skiller slaven seg ikke engang i sitt ytre fra den fribåme. Bortsett fra de tilfellene da herren er embedsmann og må iføre seg sin toga praetexta, kler de seg likt.» Enda mer forbau­ set er Appianos over å kunne konstatere at når slaven har fått sin frihet, står han fullstendig på like fot med borgeren (4). Roma var faktisk den eneste statsdannelse i antikken som åpnet døren for sine parias og skaffet dem en plass i samfunnet. En forhenværende slave - libertas — kunne riktignok ikke inneha et embede eller en annen offentlig stilling. Det er også riktig at han fortsatte å stå i et visst avhengighetsforhold til sin tidligere herre, selv om han ikke lenger kalte ham sin dominus, men sin patronus. Han måtte yte visse tjenester og påta seg visse økonomiske for­ pliktelser, og han skyldte ham en nær sagt sønnlig respekt - obsequium. Men ellers var han, ved sin herres nåde, blitt romersk bor­ ger både i navnet og gavnet så snart frigivelsen — manumissio — var blitt offentlig stadfestet. Dette kunne skje ved en fingert frikjøpelsesprosess foran praetor — en såkalt frigivelse per vindictam — eller ved at hans herre sørget for å få ham oppført i manntallet — census — når censorene hvert femte år foretok denne forretning — lustrum. Endelig - og det var nok det vanligste - skjedde frigivelsen tes­ tamentarisk. Under alle omstendigheter oppnådde den frigivnes etter­ kommere i tredje generasjon alle statsborgerlige rettigheter og skilte seg ikke på noe vis fra de fribåme romere. Frigivningsprosedyren ble for øvrig atskillig forenklet med årene. I mangel av skrevne lover sørget sedvanen for å utvikle raskere og greiere fremgangsmåter. Et alminnelig brev fra slaveeieren til hans slave kunne være nok, eller herren kunne, under et gjestebud, gi en rent muntlig erklæring og ta gjestene til vitner. Det hele ble etterhvert litt av en motesak: det var som om husherrene satte sin ære i å være omgitt av bare fri­ givne. og det gikk så langt at Augustus ble engstelig og forsøkte å bremse på denne ødsle gavmildheten. Han bestemte at ingen som ikke var fylt atten år kunne frigi sin slave, og at ingen slave som var fylt tredve kunne frigis. Når det gjaldt den oftest forekom­ mende legale frigivningsmetode, den testamentariske, satte han opp en tabell som begrenset antallet tillatte frigivninger i forhold til testators samlede slavestab. Var denne over en viss størrelse, hadde han ikke rett til å frigi mer enn 100 mann. Endelig innførte han en ny kategori av «halvborgere», de såkalte Latini luniani, med de samme begrensede rettigheter som innbyggerne i de latinske byer og kolonier hadde ifølge ius Latii. bortsett fra at de junianske lati-

69

nere i tillegg ble fratatt retten til å gi eller motta testamentariske gaver. I denne sekken puttet Augustus alle slaver som var blitt fri­ gitt i strid med de reglene han hadde satt opp for lovformelig manumissio, eller som hadde fått friheten på en mer uformell måte^ Men sedvanen viste seg sterkere enn Augustus og grov bunnen vekk under lovverket hans. Han måtte selv frita de junianske latinere som hadde barn fra det mindreverdsstempelet han hadde satt på dem, idet han ble nødt til å bekjempe den synkende nativiteten. Senere kom Tiberius, som trengte romerske borgere til sine kohorter og derfor fritok de tidligere slaver som hadde tjenestegjort i vekterkorpset — vigiles — fra plikten til å la seg innskrive i den lavere kategorien. Claudius, som ville lette og stimulere nasjonaløkono­ mien, ga samme dispensasjon til frigivne menn og kvinner som ville investere sine sparepenger i handelsskip. Nero ville på samme måte oppmuntre til investering i boligbygg, og under Trajan var det bakerivirksomheten som skulle stimuleres. Samtlige keisere delte dess­ uten ut særlige gunstbevisninger til sine egne og sine venners liberti, enten ved å beære dem med en fingert fri byrd (natalium restitutio), eller ved til og med å sette ridderstandens adelsmerke, gullrin­ gen, på deres finger. Dermed var alle spor av deres tidligere slavetilværelse fjernet, og de var plutselig blitt opphøyet til medlemmer av rikets nest-fineste klasse. På det tidspunkt som interesserer oss, foregikk frigivelsene hyppigere enn noensinne. De tidligere slaver sto på like fot med rikets øvrige borgere, de fikk uten vanskelighet gode stillinger og samlet seg store formuer - ofte så store at de, som Trimalchio, kunne kjøpe seg slaver selv. En behøver da også bare å ta en rask promenade gjennom Romas ruiner og studere innskriftene fra keisertiden for å få et levende inntrykk av den dominerende rollen slavene og de frigivne må ha spilt i byens daglige liv. I tre av fire tilfelle er det bare slikt folk vi leser om på de veggene hvor navnene fremdeles er leselige. I en artikkel som utmerker seg ved sin rikholdige og nøyaktige sta­ tistikk har Tenney Frank (5) ingen vanskelighet med å overbevise oss: like uomtvistelig som det er at storparten av slavene forråder sin gresk-orientalske opprinnelse gjennom de spesielle navneformene, like uomtvistelig er det at 80 % av byens befolkning har bestått av, eller nedstammet fra, frigivne slaver. Man er umiddelbart tilbøyelig til å se på denne stadige fornyelsen nedenfra som en meget lovende kraftkilde. Den bringer ustanselig nye elementer inn i det romerske samfunn, og riket kan ikke annet

70

enn vinne på at det etterhvert brer seg ut over et nær sagt uende­ lig felt av assimilasjonsmuligheter. Man er fristet til å se på antoninenes Roma som et sted hvor det fullkomne demokrati har fått fritt spill, med alle de fordeler dette byr på.

3. Omkalfatringen av klassekriteriene Dessverre kan man ikke unngå å se de skygger som allerede gjorde seg sterkt og reelt bemerket i bildet. Selvsagt hadde det sin store betydning at eliten stadig fikk nytt, friskt blod fra folkets brede lag, for det begynte å bli smått med sevje i toppen av samfunnstreet. Av de senatorslekter som ennå var representert ved folketellingen i året 65 e. Kr., var halvparten utdødd 35 år senere, under Nerva. Går vi enda tredve år frem i tiden, eksisterer bare én av de 45 patricierslekter som Caesar hadde oppført på listen hundreogfemogsytti år tidligere, i 45 f. Kr. Men dette at det friske blodet nesten utelukkende ble pumpet opp fra slavenivået, utsatte både det romerske samfunn og den romerske stat for store farer i det lange løp, og at det alle­ rede på kort sikt førte til en viss senkning av kvaliteten, kan det ikke være tvil om. Betingelsen for at slavestanden til enhver tid skulle være i stand til å fylle hullene i de øverste lag, var at den selv stadig ble for­ nyet utenfra. Men etter Trajan — og da særlig etter det andre dakiske felttoget hans, som ifølge livlegen Kriton resulterte i at 50 000 krigsfanger ble brakt hjem til Roma og solgt som slaver (6) — opp­ levde den romerske hær ingen ubetingede suksesser lenger. Hans to nærmeste etterfølgere, Hadrian og Antoninus Pius, vant sitt ry som fredsfyrster, og med Marcus Aurelius innledes en periode med dyre­ kjøpte halvseire, en motstand som det kostet stadig større anstren­ gelser å overvinne, og til slutt en serie invasjoner og nederlag som etterhånden førte til at tilførselen av slaver svant helt bort. Det var lett å se at Romas slavebefolkning ikke på egen hånd kunne mobilisere de krefter som i generasjoner hadde vært nødvendige for å stive av den søylen som hele samfunnsøkonomien hvilte på. Skulle romerne fortsette å styre universet, ville de bli nødt til å ty til den tvangstrøye som kastesystemet representerer, og det er da også dette som skjer i senantikken, da det blir nesten umulig å forlate de samfunnsforhold man er født i. Under flavierne og de første antoniner er denne truselen ennå

71

ikke merkbar. Til gjengjeld trues denne tilsynelatende så lykkelige tid av andre og mer aktuelle farer. Utviklingen, som om ikke lenge vil stagnere, har hittil vært altfor rask og tilfeldig. De første cæsarer håpet vel å kunne lede samfunnet fremover i etapper, men etap­ pene er blitt kortere og kortere, og mange av dem har man ganske enkelt hoppet over. Nå sitter man med en styreform som på den ene side er et enevelde, samtidig som den politiske innflytelse offi­ sielt fremdeles er avhengig av hvilken formuesklasse man tilhører. Sammen bidrar manglene ved begge systemer til å forstyrre den naturlige sirkulasjon i klassesamfunnet og forurense strømmen. Mens keiserne under et dekke av konstitusjonelle fiksfakserier som ingen lenger lar seg lure av, regjerer helt diktatorisk, blir deres slaver og frigivne de mest innflytelsesrike menn i samfunnet. Teore­ tisk er de bare et slags «liggendefe», eller i beste fall borgere med reduserte rettigheter. I praksis hundser de både patriciere og ple­ beiere. De befinner seg daglig i den opphøydes nærhet og nyter hans fortrolighet, og han stoler så blindt på dem at han overlater dem en god porsjon av sin umåtelige myndighet. Helt til Claudius’ tid satt det praktisk talt bare slaver i keiserens sekretariat, som behand­ let bønnskrifter fra hele den kjente verden, sendte instrukser til såvel provinsguvernørene som byens egne magistrater og utarbeidet forskrifter for alle domstoler, også for senatets «høyesterett». Fra og med Claudius til og med Trajan besto sekretariatet av frigivne, og på samme måte som adelen på 1600-tallet måtte finne seg i å bli dominert av ministre og embedsmenn fra det «simple» borger­ skap, måtte keisertidens senatorer i stumt raseri krype for en flokk forhenværende slaver som i ett sprang hadde tatt plass på podiet under tronstolen. Til takk for sin hemmelige og selvrådige innsats ble de overøst med gods og ære, som Pallas eller Narcissus, og i sin herres navn kunne de disponere over undersåttenes liv og eien­ dom og avgjøre alle forfremmelser. Og ikke nok med det: selv når keiseren valgte seg en venn eller rådgiver utenfor deres krets, en senator eller en ridder, kunne man være sikker på at vedkom­ mende selv hadde slaver og frigivne til å skjøtte sine affærer, slik at det aristokrati som i navnet hjalp keiseren med å regjere, i virke­ ligheten overlot styret til sitt tjenerskap, akkurat som han selv gjorde. Keiserens slaver og frigivne og hans hoffmenns ditto hadde i felles­ skap makten over Roma og det romerske verdensrike. Hvor nært de samarbeidet, og hvor sterke de var, fikk man se da de senatorer som hadde overlevd Domitians despotiske mistenksomhet og umette72

lige havesyke, besluttet å rydde ham av veien før det ble deres egen tur. Det var senatorene som sto bak mordet, men det ble forbe­ redt i keiserens eget forværelse og utført av hans og hans nærmestes slaver: guttungen som voktet husalteret (puer a sacrario), den greske kammertjeneren (praepositus a cubiculo) Parthenius og en annen greker, Stephanus, som var intendant hos Domitians søster Domitilla. Senatorene feiret begivenheten ved å prege innskriften LIBERTAS RESTITVTA på rikets mynt, og de mente vel at de hadde gjeninnført republikanske tilstander da de utropte den minst fremtredende av dem alle, den forsagte sekstiåringen Nerva, til kei­ ser. Men alt dette var bare staffasje og tomt snakk. Republikken, som er borgernes felles eiendom, og friheten, som krever trening og selvdisiplin, kunne ikke gjenfødes av en sammensvergelse mellom utlendinger og slaver. Men keiserne innså iallfall til slutt at disse nedverdigende utvekstene på toppen av samfunnet kunne bli en tru­ sel mot deres egen makt. Hadrian bestemte at stillingene som kabi­ nettsekretærer skulle reserveres for medlemmer av ridderstanden, og hans etterfølgere respekterte dette prinsippet. Men for at tiltaket skulle bli effektivt hadde det måttet gjelde også for de underordnede stillingene. I stedet fortsatte keiserne og stormennene å fylle admi­ nistrasjonen med proeuratores og institores av utenlandsk og ufri opprinnelse — folk de kunne kreve ubetinget lydighet av og straffe ved svakeste mistanke om uærlighet. De regnet med å ha disse men­ neskene i sin hule hånd — i virkeligheten ble de mer og mer avhen­ gige av dem alt ettersom riket vokste og skatteoppkrevingen ble mer og mer komplisert. Selvsagt var mange av slavene iherdige og plikt­ oppfyllende menn som ville gjøre seg fortjent til frigivelse, og de frigivne arbeidet sikkert ofte mer av takknemlighet enn av plikt. Det fantes punktlige funksjonærer, ærlige forvaltere, lydige og hen­ givne kontorister, og når statsmaskineriet fungerte såpass knirke­ fritt som det gjorde i det 2. århundre, skyldtes det nok mindre ledelsens årvåkenhet enn betjeningens profesjonelle dyktighet. Men i en så stor flokk måtte det nødvendigvis finnes en hel del sorte får: harde og umenneskelige fogeder — vilici — som uten barmhjertighet innkrevde avgifter og ytelser, dørvoktere som var svake for provi­ sjon og drikkepenger, uforskammede, hjerteløse og uhederlige skatte­ oppkrevere. Det er noe sørgelig paradoksalt i dette at en regjering som ønsket å gjøre administrasjonen mer effektiv, overlot ledelsen til mennesker som var oppdratt i lenker og bare hadde lært å lystre. Den keiserlige forvaltning burde logisk sett ha kunnet utvikle seg til 73

et virkelig samfunnsnyttig apparat. I stedet ble romerne stadig vekk vitner til vilkårligheter og brutale rangforskyvninger som i lengden måtte virke nedbrytende på borgerånden. Både i byen og på landet ble folket demoralisert. Under keiser Commodus hører vi kla­ gene fra de romerske borgere som frivillig er flyttet til Afrika for å dyrke jorden rundt Souk-el-Khmis, men som ikke desto mindre nådeløst blir pisket av slaven som bestyrer keiserens Saltus Burunitanus (7). Men denne klagen er bare et forsinket ekko av Juvena­ lis rasende utbrudd fra Trajans Roma i seklets begynnelse når han ser hvordan den fribårnes sønn nedverdiger seg til å fjeske for rik­ mannens slave (8):

Divitis hic servo claudit latus ingenuorum filius... Allerede på Juvenalis tid ser det ut til at det er bedre å være en rik manns slave enn en fribåren fattigper. Bare dette er nok til å lage sprekker i den smukke keiserlige fasade. Enda farligere for like­ vekten er det at rikdommen, som danner grunnlaget for samfunnshierarkiet, ikke forvaltes av familier som har fått pengene til å yngle ved sparsommelighet og arbeidsomhet, men av en stadig snev­ rere gruppe av priviligerte som nyter fyrstens gunst eller er blitt rike ved rene spekulasjoner. I de fjerne provinser, og for den saks skyld også i den italienske provinsen, fins det fremdeles et livskraftig og tallrikt borgerskap som kan bære de kommunale byrder, men i hovedstaden blir det stadig tynnere i rekkene blant dem som skulle fylle tomrommet mellom plutokratene ved hoffet og den store masse av plebeiere som etterhånden er blitt ute av stand til å klare seg uten keiserens og stormennenes veldedighet, og som har så lite å ta seg til at keiseren må by dem på sirkus annenhver dag.

4. Levestandard og plutokrati Nøyaktige tall har vi ikke, men av det sammenlikningsgrunnlaget som foreligger kan vi trekke visse slutninger. I første kapitel kon­ staterte vi at antallet av dem som mottok offentlig understøttelse steg fra 150 000 til 175 000 i løpet av 2. årh. e. Kr. Ettersom bare voksne menn møtte opp ved utdelingene, kan vi trygt si at ca. 130 000 familier, representert ved familieoverhodet, levde helt eller delvis på statens bekostning. Hvis vi med Martialis (9) regner at det i hver familie gjennomsnittlig fantes fem munner å mette, kom­ 74

mer vi til et samlet antall på mellom seks og syv hundre tusen men­ nesker. Reduserer vi gjennomsnittsfamilien til tre personer, kom­ mer vi like fullt opp i en totalsum på nærmere fire hundre tusen. Det betyr at en tredjedel, og kanskje halvparten, av byens befolk­ ning levde av offentlig veldedighet. Men dermed har vi ikke sagt at to tredjedeler, eventuelt halvparten, av de romerske borgere klarte seg uten slik hjelp, for i byens samlede befolkning har vi også innregnet mennesker som ikke hadde rett til understøttelse, f.eks. garnisonen, som var på minst ti tusen mann, samt peregrini, dvs. ikke naturaliserte utlendinger. Hvor mange det kan ha vært av disse, vet vi ikke, men særlig stort har antallet neppe vært. De fleste var frigivne slaver, men vi vet jo hvor alminnelig det var at slavene ble romerske borgere etter sin manumissio. Endelig må vi holde den egentlige slavebefolkning utenfor. Dens størrelse kan anslås til ca. en tredjedel av den samlede befolkning, hvis vi skal dømme etter forholdene i Pergamon på samme tid (10). Går vi ut fra at Roma på Trajans tid hadde ca. 1 200 000 innbyggere, kan vi trekke fra ca. 400 000 slaver, og vi kommer da til at det ikke var stort mer enn hundre tusen familiefedre som tjente såpass at de slapp å banke på lukene i Annona for å be om statsunderstøttelse. At en så Uten minoritet er økonomisk uavhengig er ille nok. Enda mer skremmende blir forholdet når vi ser den ujevne fordelingen av rikdommen innenfor denne minoriteten. Den langt overveiende del av det vi ville kalle middelklassen levde praktisk talt fra hånd til munn, mens noen få tusen mangemillionærer veltet seg i ufattelige rikdommer. For den formue på 5000 sestertier som i borgerkommunene skilte honestiores fra plebs, var ikke stort å leve av i Trajans Roma. Der kunne man betrakte 20 000 sestertier — ikke i formue, men i inntekt — som et småborgerlig eksistensminimum. En slik sum er det den ruinerte levemannen så beskjedent ønsker seg i alderdoms­ pensjon i en av Juvenalis’ satirer (11). I en annen satire, hvor dik­ teren taler for egen regning, setter han grensen for den formue den vise bør ønske seg til 400 000 sestertier. «Hvis du synes at dette er for Ute,» sier han i sin fingerte samtale, «så nøy deg iallfall med det dobbelte av det som trengs for å tilhøre ridderstanden. Hvis ikke engang det er nok for deg, blir du aldri fornøyd, om du så var rik som Krøsus og perserkongen.» (12) Juvenalis mener nok at den vise bør kunne leve ubekymret, men han mener også at bekymringsgrensen går ved 400 000 sestertier — minimumskravet for medlemskap i ordo equester. De to opplysningene dikteren dermed har gitt oss, 75

bekrefter og utfyller hverandre. Ifølge Billeters undersøkelser var 5 % den vanlige rentefoten på Trajans tid. Laveste middelklasse svarte til laveste ridderklasse, og for å føre en meget beskjeden bor­ gerlig husholdning måtte man regne med å bruke de 20 000 sestertier som svarer til 5 % årlig rente av 400 000. Nedenfor seg hadde da borgeren bare det eiendomsløse proletariat, og i virkeligheten var avstanden dit atskillig kortere enn til de styrtrike kapitalister, selv om han ifølge lovens bestemmelser tilhørte samme honnette stand som de. For hva var vel hans 400 000 sestertier i forhold til de halv snes millioner og mer som de virkelige magnatene hadde å rutte med? Kunne han hamle opp med senatorene fra provinsene, som hadde sine storgods og sine forretningsforetagender å takke for at de var blitt opptatt blant «de lysende» — clarissimi? Nå hadde de tatt sete i Curia — ikke bare for å utføre sine embedsplikter og skjøtte den jord de etter loven måtte erhverve i selve Italia - men først og fremst for å kaste glans over sin hjemstavn og seg selv ved å bygge seg praktfulle hus i Roma og i det hele tatt hevde sin rang i hoved­ stadens sosietetsliv. Og hva med de riddere som hadde oppnådd de høyeste embeder en ridder overhodet kunne inneha, og som hadde passet på å sko seg mens de gikk gradene i finansadministrasjonen og forsyningstjenesten? For ikke å snakke om alle de frigivne som hadde tjent seg rike på å forvalte keiserens og stormennenes for­ muer! Roma, verdens herskerinne, suget dens rikdommer til seg. Tiden og forholdene tatt i betraktning var kapitalkonsentrasjonen ikke mindre i Trajans Roma enn blant våre dagers finansfyrster i City og Wall Street. På samme måte som det i dag fins lorder som eier store deler av London, fantes det romere som kjøpte opp hele kvarterer i hovedstaden. En av dem het Maximus, og til ham sendte Martialis dette epigram: «Et hus har du på Esquilinus, et annet på Diana-åsen, og også i Patricier-gaten har du tak over hodet. Et sted har du utsikt til Kybele-tempelet, et annet til Vestas helligdom. I én retning ser du Jupiters nye tempel på Capitol, i den andre det gamle på Quirinalis. Si meg nå bare hvor du er å treffe. Den som bor overalt, Maximus, har intet hjem.» Akkurat som New Yorks bankierer fikk de romerske magnatene kapitalen til å yngle ved hjelp av omfattende lånetransaksjoner. I et annet epigram lar Martialis oss møte en viss Afer, som korter tiden med å komponere sin egen lille pengegalopp: «Coranus skyl­ der meg hundre tusen sestertier, Mancinus det dobbelte, Titius

76

tre hundre tusen og Albinus seks, Sabinus én million og Serranus en annen ...» Maximus og Afer er kanskje oppdiktede personer, men desto mer typiske må de ha vært for plutokratveldet i Roma. In­ nenfor magnatenes eksklusive krets, hvor alt som glimret var gull, fantes det sikkert mange som var gode for hundre millioner sestertier, slik som den Africanus som Martialis sikter til i et annet epigram (13), og man kalte seg neppe en rik mann før man eide minst tyve millioner. Plinius d. y., som hadde vært konsul, og som var sin tids kanskje mest søkte advokat, var ikke så langt unna denne summen da han skrev sitt testamente, (14) men han hevdet at han ikke var noen rik mann, og han virker oppriktig. Når han skriver til Calvinus for å for­ telle at han vil gi ham 100 000 sestertier som han har tilgode hos hans far, understreker han i fullt alvor at han lever i beskjedne kår — modicae facultates — og må være ytterst forsiktig, så liten og lune­ full som avkastningen av de små jordstykkene hans er (15). Faktum er at en frigi ven som Trimalchio, med en formue som av Petronius anslås til 30 millioner sestertier, er rikere enn Plinius (16), mens den unge Afer, som Martialis karikerer, og som skal ha hatt 3,6 mil­ lioner bare i husleieinntekter, var tre ganger så rik. Men mellom deres økonomiske stilling og hans var det tross alt bare en grads­ forskjell. Derimot kunne hans formue, som var femti ganger så stor som ridderstandens minimum, overhodet ikke sammenliknes med det som var alminnelig i middelklassen. Småborgerne ble bokstave­ lig talt klemt fullstendig flate av de store, og deres eneste trøst var at de stores formuer ble like ubetydelige sammenliknet med keise­ rens uberegnelige rikdommer. Keiseren kunne til sin egen familieformue legge en god del av forgjengerens. Enorme jordegods, latifundia, tilfalt ham dessuten rett som det var gjennom arv, særlig i Afrika og Asia, og når hans domstoler avsa kjennelse for at en borgers eiendom helt eller del­ vis skulle inndras til fordel for keiseren, fikk han faktisk største­ parten av verdiene. Foruten av sin egen kasse kunne han, uten at noen våget å kreve ham til regnskap, forsyne seg av de skattepenger som skulle gå til soldatenes forpleining og ble innbetalt i den keiser­ lige fiscus. Endelig kunne han, uten at noen engang hadde rett til å kreve ham til regnskap, ta hva han ville av det krigsbyttet han vant i sin egenskap av feltherre, for ikke å snakke om at han hadde full råderett over alle inntektene som kom fra Egypt, idet dette landet var krongods. Apropos krigsbytte er det verdt å merke seg at kei­

77

ser Trajan greide å bli milliardær da han i 106 (17) erobret Decebalus’ skatt og dessuten raskt sørget for at utbyttet av de dakiske malmleiene ble dirigert i retning av hans egen lomme (18). Fra det øyeblikk av hvilte hans autoritet ikke først og fremst på soldatenes troskapsed, men på en kolossal formue, som ingen kunne hamle opp med, som ingen kunne kontrollere, og som tillot ham å gjøre hva han ville. Mellom ham og Romas plutokrater er gapet nesten like stort som mellom disse og middelklassen. Den opprørende ujevnheten i rikdommenes fordeling kommer også til syne når man studerer slaveholdet i de respektive grupper. I be­ gynnelsen av det 2. århundre før vår tidsregning fantes det ennå få husholdninger i Roma som tellet mer enn én slave. Dette ser man bl.a. av navneskikken blant slavene: de bar gjerne navn som var sammensattt av ordet puer (slave) og genitivformen av eierens fornavn, f.eks. Lucipor, Marcipor, dvs. Lucius’ og Marcius’ slave. I det 2. århundre etter Kristus kan man derimot si at det er ytterst få som bare har én slave. De kunne telles på fingrene, og man pekte dem ut på gaten. En av dem som på denne måten gjorde seg til latter, var en viss Cotta, som Martialis skildrer nærmest som en lasaron (19). Enten lar man være å skaffe seg slaver, skriver Juven­ alis, for slavemagen sluker mange penger, eller også kjøper og forer man flere på en gang. Derfor bruker da også Juvenalis ordet slavemage i flertall i den verselinjen jeg siterte: ... magno servorum ventres! (20)

Mer enn to slaver behøver man ikke som eskorte når man skal på Circus, mener den nøysomme levemannen vi tidligere har møtt hos Juvenalis. Men det var tydeligvis et minimum. Som regel har man fire eller fem ganger så mange. Selv den mest beskjedne pro­ prietær viser seg nødig med mindre enn åtte servi av hensyn til kreditten, og en av Martialis’ figurer, gjerrigknarken Cimber, sørger iallfall for at han har åtte syriere til å bære de ynkelige presan­ gene han deler ut ved Saturnaliefesten (21). Hos Juvenalis leser vi at ingen regner med å vinne en rettssak hvis han ikke har sikret seg en advokat som kan møte med minst åtte manns eskorte (22). En slik styrke er som regel tilstrekkelig for småborgeren. Rikmannen, derimot, befaler gjerne over en hel bataljon, om ikke flere. For å holde rede på troppemassene skjelner han først og fremst mellom dem som gjør tjeneste på landet og dem han bruker i byen. By78

slavene deles igjen i underavdelinger, alt ettersom de arbeider i eller utenfor huset (servi atrienses, resp, cursores, viatores). Endelig deles hver av disse kompakte gruppene opp i decuriae, timannslag, som får hvert sitt nummer. For øvrig er hele denne innviklede systematik­ ken fullstendig nytteløs. Herre og slave kjenner ikke lenger hver­ andre. Midt i festmiddagen oppdager Trimalchio at han ikke vet hvem han slenger sine befalinger til. «Hvilken dekurie tilhører du?» spør han kokken. «Førtiende, herre,» svarer denne. «Har jeg kjøpt deg, eller er du født i huset?» «Ingen av delene, du fikk meg av Pansa som testamentarisk gave.» «Du får se til å vise hva du kan, ellers havner du i viserguttenes dekurie!» (23) Det fremgår tydelig at neppe én av ti blant Trimalchios slaver kjenner sin herre personlig. Etter ordlyden å dømme må det minst ha vært fire hundre av dem, men 40. dekurie, den eneste Petronius nevner, behøver på ingen måte å ha vært den siste, så vi kan godt tillate oss å tro at staben har vært enda større. Hva Plinius d. y. angår — vi har overfor sett at han manglet ca. ti millioner sestertier for å komme på like fot med Trimalchio — må han ha eid minst 500 slaver. I sitt testa­ mente frigir han nemlig 100 av dem, og ifølge Lex Fufia Caninia, som sannsynligvis ble vedtatt i år 8 f. Kr. og fremdeles var i kraft i det 2. århundre (24), kunne den som eide fra 100 til 500 slaver frigi femteparten, hvilket indirekte betydde at den som eide flere enn 500 måtte nøye seg med å frigi 100. Man kan ikke unngå å bli forbauset over så store tall, og enda ble de ofte passert i det 2. år­ hundre. Halvannet hundre år etter at Lex Fufia Caninia trådte i kraft, uttaler den rettslærde Gaius sin forbløffelse over at den ikke uttrykkelig presiserer hvor mange slaver man kan frigi når man har mer enn 500. Det tyder på at loven på grunn av dette hullet ikke lenger var i samsvar med virkeligheten. At Plinius d. e. som en kuriositet nevner at den frigivne C. Caelius Isidorus like før Kristi fødsel hadde eid hele 4116 slaver, må tolkes som et bevis på at dette fremdeles ble betraktet som litt av en rekord på de flaviske keiseres tid, iallfall når det gjelder private husholdninger (25). Men det er ingen tvil om at det fantes storkapitalister som holdt seg med familiae serviles på tusen medlemmer og mer. Og keiseren, som var uendelig mye rikere enn den rikeste blant dem, hadde sikkert tyve tusen i sin. Dette er det største tallet Athenaeus oppgir (26). Det er så kolos­ salt at det bare kan settes i forbindelse med keiseren selv. I denne hær av slaver inngikk naturligvis alle de som var forlagt til andre

79

deler av riket for å overvake skatteforpakterne, innkassere avgif­ tene, bestyre keiserens umåtelige landeiendommer, hans gruber og hans marmor- og porfyrbrudd. Og det var sikkert ikke så få peloton­ ger som på denne måten tjenestegjorde utenfor caesarenes domus divina. Likevel må det ha vært en sann vrimmel av dem i Roma også, på Palatinerhøyden, hvor vår tids forskere har funnet atskil­ lige spor etter dem. De har avdekket mange graffitti - innskrifter som de har klort ned på veggene i skolestuen — paedagogium — og de har funnet rester av «kakebua» og andre straffelokaler. Men hvor tallrike de må ha vært, fremgår først og fremst av alle de utrolig varierte gjøremålene de hadde å utføre, noe som kommer klart til syne når man studerer gravskriftene deres. Den mest fordomsfrie gransker blir lamslått når han står overfor disse innskriftene og må konstatere hvor utrolig spesialisert slavene var blitt, noe som hadde sin årsak i en fantastisk luksus og en utro­ lig pirket hoffetikette. Bare for å holde orden på garderoben dis­ ponerte keiseren over like mange kategorier av slaver som av drak­ ter. De kjortlene han brukte til daglig hjemme på slottet, ble passet av slaver med betegnelsen a veste privata. De som tok seg av kap­ pene han bar når han skulle ut på byen, kaltes a veste forensi. Hverdagsuniformenes voktere het a veste castrensi, og paradeuniformenes a veste triumphali. Når han skulle i teateret, måtte han kon­ sultere sine a veste scaenica, og skulle han til arenaen, hang an­ trekket hos de slavene som kaltes a veste gladiatoria. Likedan er det med bordserviset, bestemte avdelinger av slaver pusser bestemte typer av redskap. Noen tar seg bare av spiseredskapen, andre bare av drikkekarene. Noen har ansvaret for sølvsakene, andre for gullsakene, atter andre for krystallet eller for de tingene som er besatt med edle stener. Ansvaret for de keiserlige smykker er fordelt på en hærskare servi eller liberti ab ornamentis. Vi merker oss at nåle-slavene kalles a fibulis og perleslavene a margaritis. Når kei­ seren gjør sitt toalett, betjenes han av bademestere (balneatores), massører (aliptae), frisører (ornatores) og barberer (tonsores). Når han gir audiens, blir forhengene foran inngangen til tronsalen truk­ ket til side av spesielle velarii, den besøkende blir vist inn av de såkalte ab admissione og presentert av nomenclatores. Matlagningen og oppvartningen ved bordet krever en tallrik og broket be­ tjening. Ovnene blir passet av jornicarii. Vi finner de menige kok­ kene (coci), bakerne (pistores), konditorene (libarii) og de enda mer spesialiserte sukkerbakerne (dulciarii). I selve spisesalen hviler an80

svaret for arrangementet på de såkalte structores — hovmesteme — og på servitørene, som kalles triclinarii. Men dessuten finner vi ministratores som bærer fatene inn, og analectae, som bærer dem ut igjen. Kjøgemestrene er inndelt i forskjellige rangklasser. Finest er de som kommer med flasken og kalles a lagona, mens de som rekker keiseren kruset heter a cyatho. Endelig har vi praegustatores, prøvesmakerne, som helst bør være mer effektive enn de som tjente Claudius eller Britannicus. De skal for seg selv og de tilstede­ værende bevise at alt som serveres er fullstendig uskadelig. Når det gjelder underholdningen, besørges den etter fritt valg av korsangere (symphoniaci), orkestermusikere, spretne danserinner (saltatrices), dverger (nanni), gjøglere (fatui) og narrer (moriones). Selv når keiseren personlig var en mann av Trajans støpning, en mann med enkle vaner, som avskydde snobberi og unødvendig praktutfoldelse, kunne han ikke i undersåttenes øyne oppfylle sine hellige plikter hvis det ikke foregikk i en glitrende ramme av pomp og stas. Derfor var hans offisielle virksomhet omgitt av cn nærmest mytologisk dekor, hvor selv Kongenes konge ville ha følt seg fullstendig hjemme. Jeg er fristet til å gripe til en haltende, men svært nærliggende sammenlikning og si at huset Valois ville ha misunt det romerske keiserhoff dets nytelser, mens det pompøse og storslåtte seremoniellet ville ha passet bedre for Versailles. Ludvig den 14. gjorde solen til sitt emblem og hevdet stolt at han for den saks skyld kunne hamle opp med flere soler: «Nec pluribus impar». Lenge før ham hadde den romerske keiser kunnet erklære seg like høyt hevet over alle andre dødelige. De rikeste blant hans undersåtter prøvde riktignok å imitere hoffet, men de kom ikke engang i nær­ heten av originalen. De bygget seg veldige palasser, og også de gravskriftene deres slaver og frigivne har etterlatt seg vitner om en stor og komplisert husholdning, men den blir likevel bare en blek etter­ likning i forminsket format. Caesar overveldet selv de mektigste. For de små i samfunnet var det litt av en trøst, dette at også stor­ mennene ble små i forhold til keiserens enorme overlegenhet. Forøvrig var det ennå forholdsvis lett å komme seg opp fra plebs til middelklassen. Trajans heldige felttog hadde lagt grunnlaget for en merkbar velstandsøkning. Hans seire hadde, sammen med Hadrians diplomatiske ditto, åpnet handelsveiene til det fjerne østen og innledet en livlig vareutveksling. De første antoninske keiserne hadde vært tilhengere av en liberal økonomisk politikk som frem­ deles ble fulgt, og blant annet hadde de sørget for at bønder som 81

selv brøytet sin jord fikk arvelig rett til å bruke den. Dette reduserte til en viss grad de skadelige virkningene av at store jordegods etter­ hånden ble samlet på få hender, idet det ved siden av de store godseiere oppsto en selveierstand som om nødvendig kunne regne med keiserens støtte mot magnatene. Alt dette stimulerte nærings­ livet og tillot forvaltere og forpaktere, skipsredere og bankierer, butikkeiere og grossister å skape seg en anstendig formue ved an­ stendige midler, så sant de bare var i besittelse av den nødvendige energi og iherdighet. Samtidig hadde man omsider fått keisere som var sine stillinger verdige. De hadde strammet opp hele forvaltningsverket og skapt en enkel, men kraftig disiplin i de væpnede styrker. Både sivile og militære ledere ble valgt med omhu og satt med gasjer som svarte til deres kvalifikasjoner og gjorde dem lite på­ virkelige for korrupsjonsforsøk. Disse forhold bidro også til å skape en ny sosial basis for en blomstrende middelklasse. Ingen keiserlig procurator tjente mindre enn 60 000 sestertier i året, ingen centurion mindre enn 20 000, eller det dobbelte hvis han var en primus pilus (27). Den førstnevnte, som på forhånd måtte tilhøre riddernes formuesklasse, kunne både fordoble og tredoble denne formuen, og hva offiserene angikk, kunne de legge seg opp nok til å bli riddere, noe innskriftene fra det 2. århundre bærer rikt vitnesbyrd om. Den dik­ ter som bedre erm noen annen representerer tidens middelklassementalitet — nemlig Juvenalis — var nettopp en slik forhenværende offiser som hadde spart seg opp nok penger til å kunne tilbringe en sorgløs alderdom i Romas småborgermiljø. Sant nok, Juvenalis snakker med lengsel om hvor godt han kunne levd på landet for en inntekt som snaut nok strekker til i Roma. Også på dette punkt er han typisk for tiden. Det er i provinsbyene i og utenfor Italia at den klassen han tilhører finner sitt riktige klima. I Roma ble den klemt ned under vekten av alle de rikdom­ mene den ikke hadde noen del i. Den var riktignok knyttet med en og samme lenke til plebs, hvor den fant sine nye medlemmer, og til overklassen, som ble rekruttert fra dens egne rekker. Men den merket mer av lenkens tyngde enn av dens bæreevne, og håpet om å kunne ryste den av seg var like lite som håpet om noensinne å kunne klatre til topps. De virkelig store formuene lå på et utilgjen­ gelig nivå og ble stadig større, enten på grunn av pengenes iboende formeringsevne, eller også takket være omstendigheter som bare de rike kunne dra nytte av. De hadde for eksempel skaffet seg eneret­ ten til de høyeste embeder og kommandoer, og vi kan nevne at et

82

stattholderembede med proconsuls rang innbrakte innehaveren en million sestertier i året. Dertil kom at keiseren sto helt fritt når det gjaldt å fordele sine sympatier, og kunne delegere sin myndighet til de samme yndlinger i år etter år. Endelig kunne de rike utnytte konjunktursvingningene til dristige spekulasjoner. For man speku­ lerte hemningsløst i Roma, så meget mer som byen fungerte som verdensbank. Spekulasjonen ble selve livsnerven i en økonomi hvor produksjonsvirksomheten daglig tapte terreng til fordel for en stadig mer påtrengende kremmerpolitikk. Flid og energi kunne nok skape et skikkelig utkomme, men de store formuene ble til ved et keiser­ lig lune eller et børskup. Det var mellommennene og de som forsto å more fyrsten som dro av gårde med millionene. Martialis utgyter sin harme over å måtte se hvordan advokatene mottar sine honorarer in natura mens de edleste åndelige idretter blir dyrket med rent tap. «Du spør hvem du bør betro din sønns utdannelse til, kjære Lupus. Tro du meg — la ham hverken lese Ciceros prosa eller Vergilius’ poesi. La ham heller studere harpe- eller fløytespill, hvis han da ikke er så intelligent at du bør gjøre ham til auksjonsforvalter (praeco).» (28) Et annet sted sier han: «To pretorer, fire tri­ buner, syv advokater og ti poeter fridde nylig til en gammel gubbes datter. Uten å nøle valgte gubben auksjonsforvalteren Eulogus til svigersønn. Og si meg nå ærlig, Severus, var det så dumt av ham?» (29) Utenfor Romas murer fikk småborgerne ennå noe igjen for sin tro på arbeidets velsignelse. Inne i byen hadde de mistet troen. La oss som en kontrast lese det sjarmerende epigrammet hvor den gamle snylteren Martialis har skapt det jeg pleier å kalle «den latin­ ske versjonen av Plantins sonett». Forbindelsen mellom sonetten og dens latinske forløper er utvilsom: «Dette, Martialis, er lykken: en formue som du har arvet uten å behøve å slite for den, et stykke jord som ikke er altfor utakknem­ lig, en arne som ikke slukner, en tilværelse uten prosesser og alt­ for mange besøk, fred i sinnet, god helse, en frisk kropp, evnen til å tale åpent uten å gå for langt, venner av din egen stand, over­ bærende gjester, et enkelt måltid, kvelder uten sorger som må druk­ nes i glasset, en dydig, men ikke prippen hustru, et godt sovehjerte som gjør mørket kortvarig, evnen til å være fornøyd med det man har og mot til å møte den ytterste dag uten skrekk, men også uten lengsel.» (30) Dikteren jubler ikke egentlig av lykke. Han sukker tilfreds, men samtidig resignert. Han lengter ikke etter noe uoppnåelig. For ham

83

ligger lykken i å slippe unna alt fåfengt strev. Det er et grått ideal, hvor vi aner skyggen av en virkelighet som begynner å eldes. Sam­ funnet er i ferd med å stivne, iallfall i Roma. Ennå er det en del bevegelse å spore midt på rangstigen, men på toppen skjer det ingen­ ting lenger. Det stadige tilsiget som skulle sørge for en uavlatelig fornyelse av hierarkiet, lar seg altfor ofte stoppe av tilfeldige im­ pulser og uforutsette støt. Strømninger som egentlig skulle jevne ut ulikhetene mellom klassene, blir ledet på avveier, bremset eller tvert imot forvandlet til fossefall, med det resultat at de sentrale ulik­ hetene snarere blir overdrevet. Middelklassen, og med den hele den demokratiske samfunnsorden som hviler på den, gir etter under et dobbelt trykk: dels trykket fra de store masser, som ikke oppnår noen normal bedring av sine kår fordi hele økonomien er kommet i ulag, dels trykket fra byråkratiet, som forvalter monarkens fabuløse rikdommer og omsetter hans allmektige vilje i handling, og som derved bidrar til å gjøre hans enevelde enda tyngre å bære. Den glans som stråler ut fra Urbs i 2. århundre av vår tidsregning innrammes med andre ord av mørke skygger, som kommer til å bre seg ut over hele verden i løpet av senantikken, og som hovedstaden allerede nå er ute av stand til å jage bort. Hvis et samfunn skal ha håp om å overvinne sine sykdommer, må det tro på fremtiden. Det romerske samfunn er i ferd med å miste selvtilliten. Det er blitt skuffet i sitt håp om en jevn og rettferdig velstandsøkning og kon­ staterer med uro både den økonomiske stagnasjon og den politiske usikkerhet. Og dette inntreffer samtidig med at det begynner å opp­ stå sprekker i familieorganisasjonen og det spesifikt romerske synet på tilværelsen.

2

Ekteskapet, kvinnen og familien

1. Familiefarens myndighet svekkes

I det 2. århundre e. Kr. er de gamle slektslover ikke lenger i bruk: totum gentilicium ius in desuetudinem abiit (1). Det gjenstår bare arkeologiske rester, om en så må si, av de to hovedprinsipper som det gamle Romas patriarkalske familieliv hvilte på, nemlig at slekt­ skap bare var juridisk relevant på sverdsiden, og at pater familias hadde uinnskrenket myndighet over sin husstand. Mens man tidligere utelukkende anerkjente slektskap gjennom mannlige ledd, agnatio, tok man nå også hensyn til slektskap på spinnesiden, cognatio, og man forlangte ikke engang at slektskapet skulle være oppstått gjennom legitimt ekteskap. Helt siden republikkens fall hadde moren hatt samme rettslige krav på barnas respekt som faren. Praetors rettsuttalelser — formulae — hadde gitt henne foreldremyndigheten over barna både når man­ nen var død og det skulle oppnevnes en formynder, og når han var blitt grepet i utroskap. Under keiser Hadrian, som fikk gjennom­ ført det såkalte senatus consultum Tertullianum, fikk hun, hvis hun hadde tre barn og ingen av dem ved sin død hadde egne barn eller halvbrødre i live, rett til å ta arv etter dem alle tre, så sant de ikke hadde truffet andre testamentariske disposisjoner, og dette gjaldt slev om barna var født utenfor ekteskap. Under Marcus Aurelius, i året 178, fastslo senatus consultum Orfitianum uttrykkelig at barna hadde rett til arv etter moren, uansett om de var født i eller utenfor ekteskap, og at de hadde fortrinsrett fremfor morens øvrige slekt­ ninger på farssiden. Dermed nådde man slutten av en utvikling som etterhvert hadde undergravet den gamle arveretten og brutt i styk­ ker selve det romerske familiebegrepet, idet «blodets bånd» nå ble oppfattet på samme måte som i vår egen tid. I Roma er fami­ lien fra nå av bygget på en «blodsblanding», en coniunctio sanguinis, i overensstemmelse med et syn som allerede Cicero hadde gjort seg til talsmann for i De officiis: dette naturlige fellesskapet er særlig godt egnet til å knytte mennesker sammen i gjensidig

85

kjærlighet og hjelpsomhet — et benevolentia devincit homines et caritate (2). To andre viktige trekk ved patria potestas mistet gradvis sin reelle betydning i løpet av det samme tidsrommet, nemlig farens abso­ lutte myndighet over sine barn og mannens absolutte myndighet over hustruen, som ifølge den gamle oppfatning befant seg i hans «hule hånd» — in manu — som om hun hadde vært hans datter (loco filiae). I 2. årh. e. Kr. er slikt en saga blott. De tolv tavler og de hellige lover som etter sigende stammet fra kongetiden ga familiefaren rett til å bestemme over sine barns liv eller død. Denne retten har han ikke lenger, når man ser bort fra én umenneskelig bestemmelse, som først blir opphevet i 374, under kristendommens mildnende innflytelse: han kan fremdeles sette ut sine nyfødte barn på byens søppelhauger, hvor de er dømt til å omkomme, av sult og kulde (3) så sant ikke gudene i sin miskunn gjør en eller annen forbipasserende til sitt redskap og befaler ham eller henne å redde barnet i tide. Den fattige romer griper nok like gjerne som før til denne formen for legalisert barnemord, hvor ansvaret på en måte skyves over på skjebnen og de høyere makter. Til tross for enkelte protester fra stoiske predikanter som Musonius Rufus fortsetter han å sette ut sine uønskede barn, og da særlig hvis de er født utenfor ekteskapet eller er piker. Innskrifter fra Trajans tid forteller at man i et bestemt år og i en bestemt by bare innregistrerte to uekte barn — spurii - blant de 181 som ble bespist offentlig, og av de 179 legi­ time barna var 145 gutter og bare 34 piker. Den eneste mulige for­ klaring på en så ujevn fordeling er at forholdet må ha vært omvendt blant de utsatte barna, det vil si at man først og fremst satte ut spurii og døtre (4). Men hadde pater jamilias først latt barna leve umiddelbart etter fødselen, kunne han ikke lenger kvitte seg med dem. I gamle dager hadde han kunnet selge dem som slaver, men nå ble et slikt salg — mancipatio — bare tolerert som en symbolsk rettshandling i stikk motsatt hensikt, nemlig når barnet skulle adop­ teres av en annen, eller når en sønn skulle erklæres myndig — emancipatio. Han kunne heller ikke dømme dem til døden og henrette dem. Dette var tillatt så sent som i det 1. århundre f. Kr., slik som det fremgår av historien om Catilinas medsammensvome, senatorsønnen Aulus Fulvius, som ble drept på sin fars befaling. Men i mel­ lomtiden var det å ta livet av sine barn blitt en meget alvorlig for­ brytelse. Allerede før keiser Konstantin stilte barnemord på linje med fadermord, hadde Hadrian straffet en far med deportasjon til

86

en av øyene fordi han hadde drept sin sønn mens de var ute på jakt sammen, og dette til tross for at faren hadde et utmerket motiv, idet sønnen hadde forført hans kone nr. 2. (5) Trajan hadde på sin side tvunget en far, som bare hadde mishandlet sin sønn, til å frasi seg farsmyndigheten over ham og gi avkall på retten til even­ tuelt å ta arv etter ham (6). Selve emancipatio, dette at man frasa seg myndigheten over sitt barn, hadde fått en helt annen betydning enn på republikkens tid. Opprinnelig hadde det vært en straff — en straff som var mildere enn døden eller slaveriet, men som likevel var følelig. For ved å bryte båndet mellom barnet og dets nærmeste stengte man det ute fra familiefellesskapet og gjorde det i virkeligheten arveløst. Nå var straffen i stedet blitt en velgjerning. Takket være praetorenes praksis på besittelsesrettens område i begynnelsen av keisertiden kunne en «frigitt» sønn erhverve og disponere eiendom uten derfor å gå glipp av sin farsarv. Så lenge emansipasjonen var en form for straff, hadde fedrene ytterst ugjerne gjort bruk av den. I og med at den skaffet barna en fordel, ble den mer og mer brukt som et uttrykk for faderlig omsorg og offervilje. Nok en gang hadde følelsene greid å gi loven et nytt innhold. Opinionen hadde vendt seg mot de gamles umenneskelige strenghet. På Trajans og Hadrians tid stilte man ikke andre krav til farsmyndigheten enn at den skulle uttrykke den fromme ømhet som kommer frem i denne juridiske definisjonen fra det 3. århundre: patria potestas in pietate debet, non atrocitate, consistere (7). Mer trengtes det ikke for å skape en ny stemning i den romerske familien. Forholdet mellom en far og hans sønner ble beriket med et element av hengivenhet som skilte seg klart fra den strenge og tørre disiplin som hadde preget f.eks. Cato den eldres hjem. Avstanden er faktisk mindre til vår egen tid og den vennskapelige tonen som for oss er naturlig mellom foreldre og barn. Studerer vi tidens lit­ teratur, finner vi utallige skildringer av overbærende fedre og av barn som selv i fedrenes nærvær oppfører seg som om de var sine egne herrer. Plinius d. y., som selv var barnløs i sine tre ekteskap, blandet seg gjeme i sine venners barneoppdragelse og forlangte på deres sønners vegne en frihet som han formodentlig heller ikke skulle ha nektet sine egne. Den almene opinion var blitt svært liberal på dette området, og iallfall blant «mennesker av det gode sel­ skap» hørte det til god tone å behandle bama med mildhet. «En av mine bekjente,» skriver Plinius, «ble rasende på sin sønn fordi han

87

brukte for mange penger. — Hvordan er det med deg? spurte jeg da den unge mann var gått ut av værelset. Har du aldri gjort deg for­ tjent til en reprimande fra din egen far?» (8) Plinius preker her en toleranse som stort sett stemmer med vår egen oppfatning. Men det hendte nok at romerne gikk for langt i den retningen. De nøyde seg ikke med å løse på disiplinen, men ga tankeløst etter for en overdreven trang til å vise sitt gode hjerte ved enhver anledning. De hadde oppgitt å lede sine barn og lot seg i stedet kommandere av dem, og de innbilte seg at de gjorde sin plikt når de flådde seg selv til skinnet for å tilfredsstille avkom mets lyster. Det eneste de oppnådde var å ale opp en generasjon av ødsle dagdrivere. Philomusus, som Martialis forteller om, er et godt ek­ sempel på hvor galt det kunne gå med en slik ungdom. Philomusus arvet en stor formue etter sin far, men det varte ikke lenge før han var fattigere enn han hadde vært da han bare hadde sine lomme­ penger å rutte med. «Din far, Philomusus, ga deg 2000 sestertier i måneden i form av daglige utbetalinger. Da han døde, arvet du alt, men i virkeligheten gjorde han deg arveløs.» (9) Dessverre var det ikke bare arv som på denne måte ble ofret på den triumferende individualismes alter. Også den engang så velherdede romerske karakter var blitt temmelig angrepet da vår tidsreg­ ning gikk inn i sitt annet århundre. Samtidig med at den strenge profilen til den tradisjonelle pater familias blir mer ullen i kantene, ser vi stadig oftere det slappe fjeset til pappagutten, dette evige symbolet på et samfunn som har vennet seg til luksus og mistet sansen for disiplin. Enda mer skremmende er det å skimte ansiktet til en far som for egen vinnings skyld ødelegger slektens håp og systematisk går inn for å forderve den ungdom han er satt til å opp­ dra. En slik mann var Plinius den yngres uvenn og konkurrent, advokaten Regulus. Han hadde føyet sin sønn i alle hans påfunn, skaffet ham et kjempebur fullt av troster, nattergaler og papegøyer og alt som i det hele tatt kunne plystre, synge eller snakke, kjøpt hunder av alle raser til ham og gitt ham galliske ponnier til å kjøre med eller ri på. Pengene til alt dette kom fra guttens mor, som hadde en kolossal personlig formue, og så snart hun var død, skyndte han seg å erklære sønnen myndig, slik at denne kunne overta arven og rangle seg i hjel på kortest mulig tid. Dette håp gikk da også i oppfyllelse, og dermed satt faren som arving til formuen (10). Dette har selvsagt vært et ekstra motbydelig tilfelle, som Plinius hadde sine særlige grunner til å forarge seg over. Men bare det at

88

slikt har kunnet forekomme, er ille nok. At det kunne forekomme, skyldtes blant annet at kvinnen i minst like høy grad som barna hadde gjort seg fri fra den tvungne familiesolidaritet som hadde vært en følge av eldre tiders patria potestas og var gått i oppløsning sammen med denne.

2. Forlovelse og ekteskap

Parallelt med at faren mistet sin absolutte myndighet over barna, sto han også stadig svakere overfor sin hustru. Opprinnelig fantes det tre former for legalt ekteskap som alle gjorde hustruen til en del av den eiendom som mannen hadde in mana. Den høytideligste formen var confarreatio, hvor mann og hustru sammen ofret et slags hvetekake — panis farreus — til Jupiter på Capitolium i nær­ vær av den høyeste religiøse myndighet, pontifex maximus, og guddommens spesielle yppersteprest, flamen dialis. Coemptio var et fingert salg som gjorde det mulig også for en plebeier å overdra sin eiendomsrett over datteren til en annen mann. Endelig godtok man usus (sedvanen), dvs. ett års uavbrutt samliv, som ga en patricisk mann samme manus-rett over en plebeisk kvinne. Vi kan med sikkerhet si at ingen av disse ekteskapsformene har overlevd helt til 2. århundre av vår tidsregning. Usus ble avskaffet først, og det er grunn til å tro at Augustus uttrykkelig forbød den ved lov. Laudatio Turiae (gravtalen over Turia) fra det annet triumvirats tid (ca. 43 f. Kr.), er det siste skriftstykke vi har hvor coemptio er uttrykke­ lig dokumentert. Når det gjelder confarreatio, var denne ekteskapsformen allerede i principatets første tid så avlegs at man under Tiberius hadde de største vanskeligheter med å finne tre patriciere som var født i et slikt ekteskap. (Dette var en betingelse for å bekle visse presteembeder.) Juristen Gaius taler for øvrig bare i imperfek­ tum om alle disse tre formene, og de gir utelukkende anledning til retrospektive kommentarer fra hans og hans kollegers side. I stedet fikk man en ekteskapsordning som både formelt og innholdsmessig er merkelig lik vår egen, og som man må ha lov til å betrakte som et direkte forbilde for denne. Før bryllupet var man forlovet. Forlovelsen medførte ingen egent­ lige forpliktelser, men at den ble behørig feiret, bekreftes av Pli­ nius d. y. som tar forlovelsesselskapene med i sin liste over de utal­ lige bagateller man er nødt til å spille tiden på i Roma (11). Sere­

89

monien besto i at de to unge med sine fedres billigelse avla et gjen­ sidig løfte i nærvær av slektninger og venner. En del av disse gjorde tjeneste som vitner, de andre hadde ingen annen oppgave enn å delta i festbanketten som avsluttet høytideligheten. Rent konkret ble for­ lovelsen bekreftet ved at den vordende brudgom ga sin tilkommende presanger av skiftende verdi, (12) samt en ring, som muligens var en levning av de håndpenger som var en forutsetning for eldre tiders coemptio (13). Den kunne være av gullinnfattet jern, eller helt av gull, som våre gifteringer, og piken satte den straks på den fingeren som den dag i dag brukes til det samme, nemlig «fingeren nærmest lillefingeren på venstre hånd» (14). Derfor heter da også denne fingeren på fransk annulaire, etter det senlatinske annularius, ringfingeren, men folk flest vet neppe hvorfor romerne valgte nett­ opp denne fingeren. Aulus Gellius gir oss en litt omstendelig for­ klaring: «Når man åpner menneskekroppen, slik egypterne pleier, og foretar en disseksjon, eller anatome som grekerne sier, finner man en meget tynn og fin nerve som går fra ringfingeren til hjertet. På grunn av den direkte forbindelsen mellom denne fingeren og vårt viktigste organ, har man funnet det riktig å la den få æren av å bære ringen.» (15) Når Aulus Gellius på denne kvasivitenskapelige måte etablerer en direkte linje mellom forlovelsesringen og hjertet, er det naturligvis for å understreke at forlovelsesseremonien var en alvorlig tilstelning, en bekreftelse på et høytidelig engasje­ ment, og at man tok den som et uttrykk for den dype og gjensidige hengivenhet som, når den på denne måten var blitt bekjentgjort offentlig og frivillig, dannet det vesentlige grunnlaget for det romer­ ske ekteskap, ikke bare formelt, men også juridisk. Selve bryllupsseremonien kjenner vi i dens minste detalj, takket være tallrike litterære beskrivelser. Kvelden før den store dagen har bruden fått et rødt nett over frisyren. Nå kler hun seg i den tra­ disjonelle bryllupsdrakten. Nærmest kroppen bærer hun en tunika uten border, timica recta, som holdes sammen av et ullbelte med dobbelt knute, det såkalte herkulesbelte, cingulum herculeum. Over denne har hun en safrangul kappe, palla, og på føttene sandaler i samme farge. Rundt halsen har hun en metallkjede. Over sin egen frisyre bærer hun seks pløser av løshår, adskilt av smale bånd, de såkalte sent crines, som vestalinnene beholder under hele sin funk­ sjonstid, og dessuten et flammende organgefarget slør (derav nav­ net flammeum), som kyskt dekker den øvre delen av ansiktet. Oppå sløret hviler en enkel, flettet krans, som på Caesars og Augustus’ 90

tid består av bergmynte og verbena (jemurt), senere av myrte og appelsinblomster. Når hun er ferdig med sitt toalett, kan hun sam­ men med sine nærmeste ta imot brudgommen og hans slekt og ven­ ner, hvoretter hele selskapet enten begir seg til et tempel i nabo­ laget eller til husets atrium for å ofre til gudene. Offeret kan være et lam, eller i mer sjeldne tilfelle en okse, men oftest er det et svin. Når offerhandlingen er fullbyrdet, kommer auspex og bryllupsvitnene inn i bildet. De sistnevnte, sannsynligvis ti av brudens og brud­ gommens venner, er stumme statister, som ikke har annet å gjøre enn å sette sine segl på ekteskapskontrakten, hvis det foreligger et slikt dokument, noe som ikke er obligatorisk. Auspex, varseltyderen. er hverken prest eller offentlig tjenestemann, men som en slags privat familiespåmann spiller han en meget vesentlig rolle. Han skal granske offerdyrets innvoller og gå god for at de tegn han der finner — auspicia — er gunstige. Kan han ikke det, betyr det at gudene ikke ser med velbehag på giftermålet, og dette ville i så fall være ugyldig. Så snart han har brutt den ærbødige stillheten med sin erklæring om at alt er i orden, lar han de to unge gi hverandre sitt ja ved hjelp av en formel som på en måte gjør dem til ett vesen og én vilje: Ubi tu Gaius, ego Gaia. — «Overalt hvor ditt navn er Gaius, skal mitt være Gaia». Dermed er seremonien over, og gjestene roper ut sine lykkønskninger: Feliciter! Måtte det gå dere vel! Den glade stemningen holdes vedlike under festmåltidet, som varer til mørket faller på. Da skal bruden rives ut av sin mors armer og føres til sitt nye hjem. Fløytespillerne går i spissen for kortesjen, fulgt av fem fakkelbærere, mens gjestene stemmer opp muntre, og gjerne litt vågede viser. Før de kommer frem til bestem­ melsesstedet, kaster de nøtter til alle barna, som naturligvis er strømmet til for å se på opptoget. Disse nøttene har bruden hatt som leketøy da hun var liten — noe å la våre klinkekuler — men når de nå smeller lystig mot gatesteinene, symboliserer de håpet om en lykkelig og fruktbar fremtid. Så går tre av brudgommens venner frem til bruden. Den ene — pronubus, eller forloveren, som vi ville si — svinger bryllupsfakkelen, som er laget av tett sammentvinnede hagtorngrener. De to andre griper bruden, løfter henne over terskelen uten at føttene hennes berører marken, og bærer henne inn i det nye hjem, som er smykket med hvite veggtepper og grønt løv. Tre av hennes venninner følger henne hakk i hæl. To av dem bærer spinneredskapen hennes — den ene håndtenen, den andre spolen som hører til. Disse tingene er klare symboler på hennes huslige dyder.

91

Når brudgommen har ønsket bruden velkommen ved å overrekke henne vann og ild, fører den tredje og fornemste temen - pronuba — henne til brudesengen. Brudgommen lar henne sette seg på sen­ gen, tar av henne palla’en og gir seg i kast med knutene på herkulesbeltet mens gjestene skyndsomt og diskret trekker seg tilbake, slik skikk og bruk forlanger (16). Kan vi, når vi ser bort fra det blodige slaktofferet og brudens flammende slør, være et øyeblikk i tvil om at det er dette ritualet som på enkelte detaljer nær ligger til grunn for de fleste moderne bryllupsseremonier? At biskop Duchesne i sin tid var alene om å innse dette, gjør hans klarsyn desto mer bemerkelsesverdig: «Bort­ sett fra varseltydingen finner vi hele det romerske bryllupsrituale be­ vart i vår kristne tradisjon. Selv brudekransen (-kronen) er kommet med. Kirken har, som den pleier, vært konservativ og nøyd seg med å fjerne det som direkte har vært uforenlig med troen.» Det sentrale i det kristne ekteskap er at to sjeler frivillig beslutter å ofre seg for hverandre. At dette medfører visse fysiske gleder, er i så måte av mindre betydning, og likeså den liturgiske ramme som gjeme bygges omkring begivenheten. Selve sakramentet består i at to men­ nesker slutter et intimt forbund foran en prest, som bare er der for å registrere avtalen for Guds åsyn (17). Nøyaktig den samme defini­ sjon kan vi bruke på det romerske ekteskap i klassisk tid. Ekte­ skapet ble sluttet idet Gaius og Gaia erklærte at de ville leve sam­ men, etter at de gjennom auspex hadde fått guddommens godkjen­ nelse, og vi må tilføye at det nettopp var deres erklæring som var det essensielle. Resten var bare staffasje og overflødige tillegg. Allerede da Cato fra Utica giftet seg med Marcia (riktignok for annen gang!) dvs. i republikkens siste dager, var han og hun blitt enige om å sløyfe staffasjen. De ga hverandre sine løfter uten noen form for festivitas og ville ikke ha noen bryllupsvitner. Ikke en­ gang deres nærmeste slekt var tilstede. De sluttet sin pakt i taushet og lot bare Brutus ta de obligatoriske auspicier: Pignora nulla domus, nulli coiere propinui. lunguntur taciti contentique auspice Bruto (18). Det hviler en åpenbar adel over denne hjertenes forening, som i seg selv er nok til å grunnlegge et ekteskap. Utvilsomt har utvik­ lingen av filosofien, og da særlig stoisismen, som både Cato og hans datter Porcia ble inspirert av, vært en bidragende årsak til at romerretten aksepterte en såpass moderne oppfatning av ekte92

skapet — en oppfatning som den opprinnelig sto helt fremmed over­ for, og som endte med å snu opp ned på familielivets økonomi. Hos de gamle romere — som allerede for juristen Gaius tilhører en fjern fortid — var kvinnen på grunn av sin medfødte mindreverdighet dømt til å være umyndig i hele sitt liv (19). Giftet hun seg cum manu, ble hun løst fra avhengigheten av faren og hans slekt, men bare for å bli like avhengig av mannen. Giftet hun seg sine manu, dvs. etter et formular som ikke gjorde henne til mannens eiendom, ble hun stå­ ende under formynderskap av en såkalt tutor legitimus, som alltid ble oppnevnt blant hennes slektninger på farssiden så snart hennes siste mannlige slektning i rett oppstigende linje avgikk ved døden (20). Dette lovbefalte formynderskap, som hadde vært en nødven­ dig forutsetning for det opprinnelige giftermål sine manu, mistet imid­ lertid all reell betydning samtidig med at denne ekteskapsformen for­ trengte den andre. Allerede i slutten av republikken skulle det ikke mer til enn at formynderen reiste bort noen dager, for at mynd­ lingen kunne klage til praetor og få ham til å oppnevne en ny. Og de befolkningsregulerende lover som i begynnelsen av keisertiden ble utstedt i Augustus’ navn, ofret rett og slett hele tutor legitimussystemet fordi keiseren var mer interessert i å legge forholdene til rette for barnerike ekteskap. Han fritok ikke bare kvinnen for formynderskap så snart hun hadde født tre barn, men foreskrev også at formynderen straks skulle avsettes hvis kvinnen anklaget ham for å sette seg imot hennes ekteskapsplaner eller for ikke å ville utbetale hennes medgift. På Hadrians tid kan kvinnen til og med opprette testamente uten å behøve godkjennelse fra noen formyn­ der, og det er like ualminnelig at en far tvinger sin datter til å gifte seg mot hennes vilje som at han uten virkelig tvingende grunner hindrer henne i å gifte seg med den hun vil ha. For, som tidens juridiske autoritet, Salvius Julianus, sier: det er ikke nok at man putter kontrahentene til sengs sammen for at det skal oppstå et ekteskap, de må selv ville det, og det betyr at også den unge pikens samtykke er uomgjengelig nødvendig. Nuptiae consensu contrahentium fiunt. Nuptiis filiam familias consentire oportet (21).

93

3. Emansipasjon og kvinnelig heroisme Denne nye oppfatningen av ekteskapet kunne ikke unngå å forandre dets natur. Visse årsaker får alltid de samme følger. Også hos oss har de lovgivende myndigheter gradvis begrenset, og til slutt helt fjernet, de hindringer som tidligere sto i veien for folk som øns­ ket å gifte seg, og samtidig med at foreldrene har mistet sin juri­ diske rett til å motsette seg sine barns ekteskapsønsker, har de mistet de siste rester av autoritet. På samme måte gikk det i keisertidens Roma. Etterhvert som man gikk over til nesten utelukkende å gifte seg sine mann, ble kvinnen befridd for sin manns formynderskap, og fordi tidens tenkemåte forutsatte at man fikk gifte seg etter sitt eget hjerte, befridde hun seg likeledes fra sine egnes formynderskap. Hun trådte inn i ektestanden som et fritt menneske, og som gift var hun sin manns like. Man må nemlig ikke, som de fleste gjør, basere sin oppfatning om den romerske kvinnens stilling i keisertiden på det man har lest om forholdene i republikkens første århundrer. På den tid som in­ teresserer oss, nød kvinnen utvilsomt en respekt og en frihet som var minst like stor som den våre dagers kvinnesaksforkjempere krever. Mer enn én teoretiker hadde formulert kvinnens krav allerede i old­ tiden, f.eks. Musonius Rufus under flavieme, og hevdet kjønnenes intellektuelle og moralske jevnbyrdighet (22). I slutten av første og begynnelsen av annet århundre e. Kr. finner vi en mengde høyreiste kvinneskikkelser som utstråler karakterstyrke og avkrever oss den største beundring. På rikets trone sitter en rekke keiserinner som virkelig fortjener titelen Augusta — den opphøyde — en titel som Augustus’ egen hustru, Livia, først fikk da hennes mann var død. Plotina delte Trajans triumfer, likesom hun var med på å bære hans ansvar. Hun fulgte ham i krigen mot partheme, og da denne «den beste av alle fyrster» lå på sitt siste, var det hun som tolket og for­ mulerte hans siste vilje så overbevisende at Hadrian uten strid og diskusjon kunne overta tronen, til tross for at Trajans planer i den retning hittil hadde vært ytterst hemmelige. Hva Hadrians egen hus­ tru, Sabina, angår, blir hun ikke mindre betydelig på grunn av sladderen i Historia Augusta. Mengder av ærbødige innskrifter for­ teller om hennes velgjerninger, og tallrike statuer vitner om at hun hadde fått guddommelig rang allerede mens hun levde. Det er en vanlig påstand at hun og Hadrian kom dårlig ut av det med hver­ andre, men han forlanete iallfall at folk skulle vise henne den største

94

respekt og underdanighet, og Suetonius, som dog var sjef for hans sekretariat (ab epistulis) fikk øyeblikkelig sparken som «skriveriminister» da han forsyndet seg i så måte. Og overklassens damer snakket stolt om alle de kvinner som hadde oppført seg mønster­ gyldig under de tidligere, onde keiserne — om hvordan de hadde vært sine menns medsammensvorne, deltatt i deres felttog og i deres opposisjonspolitikk og så langt fra å svikte dem i farens stund hadde søkt døden sammen med dem i stedet for å stå og se på at tyrannen rammet dem med sin hevn. Både Aemilius Scaurus’ hustru Sextia og Pomponius Labeos hus­ tru Paxea hadde fulgt sine menn i døden under keiser Tiberius (23). Da Nero ga Seneca ordre om selvmord, skar filosofens unge kone, Paulina, pulsårene over på seg samtidig, og når hun ikke døde, skyld­ tes det bare at keiseren, som hadde fått beskjed om hennes offer, be­ falte sine folk å redde henne for enhver pris, slik at hun ble nødt til å la seg forbinde. Den måten Tacitus beskriver denne patetiske scenen på i sine Annales (24), og det portrettet han tegner av det blodløse, sørgende ansiktet, som fortsatte å bære sporene etter trage­ dien i de få årene det ennå ble henne forunt å leve, vitner om hvor intenst romerne selv på Trajans tid, et halvt århundre senere, levde med i denne dramatiske historien om ekteskapelig hengivenhet. Tacitus må ha følt samme beundring for Paulinas standhaftighet som den hans venn Plinius d. y. legger for dagen når han i sitt aller fineste brev skildrer Arria den eldre og det stolte mot hun viste under keiser Claudius’ regjering (25). Det må være meg tillatt å gjengi disse sidene av Plinius’ berømte korrespondanse. Arria den eldre var gift med senatoren Caecina Paetus, og at kjærligheten til ham ga henne kraft til den mest stoiske selvoppofrelse, viste hun under ytterst vanskelige omstendigheter. Paetus ble syk, og det samme ble hennes sønn. Det var lite håp for noen av dem. Sønnen døde. Gutten var like vakker som snill, og dette spilte en enda større rolle for foreldrene enn det faktum at han var deres sønn. Arria forberedte og gjennomførte bisettelsen uten at mannen oppdaget hva som var skjedd. Hver gang hun var inne hos ham, lot hun som om sønnen levde og var på bedringens vei. Paetus spurte stadig vekk hvordan det sto til. «Han har sovet godt,» svarte hun. «Han har god appetitt.» Når gråten truet med å sprenge seg vei, gikk hun ut og ga etter for sorgen i enrom. Så tørret hun tårene, la ansiktet i de rette folder og gikk inn til mannen igjen, idet hun så å si la fra seg sorgen utenfor døren. Takket være disse 95

overmenneskelige anstrengelsene greide Arria iallfall å redde sin mann fra den sykdommen som hadde tatt sønnen fra henne. Men hun greide ikke å redde ham fra keiserens hevn da han i år 42 e. Kr. ble innblandet i Scribonianus’ kupforsøk og arrestert i Illyricum. Hun hadde fulgt ham dit, og var selv tilstede da han ble tatt. Hun bønnfalt soldatene om å ta henne også. «En mann som har vært konsul har krav på å få med seg slaver som kan oppvarte ham og hjelpe ham med påkledningen,» hevdet hun. «Alt slikt vil jeg selv påta meg.» Da hun så at alle bønner var forgjeves, leide hun en fiskebåt, og i denne spinkle farkosten fulgte hun skipet som brakte Paetus tilbake til Italia. Men ingenting nyttet. I Roma viste Claudius seg helt ubøyelig. Arria erklærte da at hun ville følge sin mann i døden. Svigersønnen, Thrasea, forsøkte til å begynne med å få henne fra det. «Kunne du tenke deg å la din datter følge meg i døden hvis noe slikt som dette skulle ramme meg?» spurte han. Men Arria lot seg ikke snakke vekk fra sitt dystre forsett. «Hvis min datter hadde levd så lenge og så harmonisk sammen med deg som jeg med Paetus, ville jeg la henne gjøre det,» svarte hun, og for å få en ende på diskusjonen rente hun hodet så hardt i murveg­ gen at hun falt bevisstløs om. «Der ser du,» sa hun da hun kom til seg selv igjen. «Jeg skal nok finne en vanskelig måte å dø på hvis dere nekter meg en lett.» Og da det øyeblikk kom da Paetus måtte ta sitt liv, trakk hun frem en dolk og stakk den i sitt eget bryst. Der­ etter rykket hun våpenet ut igjen og rakte det til sin mann med orde­ ne: «Det gjør ikke vondt, Paetus,» — noble ord som er blitt udødelige. Når jeg oppholder meg så lenge ved episoder som disse, er det fordi de viser hvordan en viss romersk kvinnetype fra keisertiden kan representere den mest overlegne menneskelige storhet. Nett­ opp i de årene da Roma skulle døpes i de første kristne martyrers blod, erobret den seg, takket være Arria den eldre og andre frie og stolte kvinner av hennes støpning, en plass på toppen av men­ neskehetens moralske rangstige. Og det 2. århundres kvinner nøyde seg ikke med å dyrke sine heltinners minne, de fulgte også rett som det var deres eksempel. Riktignok levde de under rettferdige keisere som sparte dem for de ofre en Claudius’ raseri eller en Neros sinns­ syke villskap hadde fremtvunget, og som nær hadde kostet Arria den yngre livet under Vespasians strenge regime (26). Men selv i hverdagslivet fantes det fremdeles nok av tragiske anledninger til å vise at de romerske kvinner, iallfall de beste av dem, var sine forgjengersker verdige. 96

Plinius d. y. forteller at det fremdeles i hans egen omgangskrets fantes kvinner som følte seg så knyttet til sine menn at de ville følge dem i døden. «Jeg var ute og rodde på min kjære Como-sjø sammen med en eldre venn av meg,» skriver han, «da han gjorde meg oppmerksom på en villa som lå ytterst ute på en klippe. — Der oppe fra kastet en dame her fra trakten seg i sjøen sammen med sin mann, fortalte han. Jeg spurte ham ut om grunnen. Mannen hadde fått et tærende sår i kjønnsregionen. Konen forlangte å få se det, for hun mente at ingen var nærmere til å avgjøre om det kunne helbredes enn hun. Det hun fikk se, fratok henne ethvert håp. Hun bandt seg fast til ham med et rep, og sammen hoppet de utfor skrenten.» (27) Dette har sikkert vært unntagelser, ekstreme tilfelle hvor motet dri­ ves til sin ytterste grense i ren fortvilelse, og hvor det som skulle være en dyd, blir skjemmet av noe som likner umenneskelighet. Men rent bortsett fra slikt — hvor mange eksempler finner vi ikke på varme og lykkelige ekteskap hvor hustruen rett og slett er et fint og edelt menneske? Selv en kyniker som Martialis varter opp med en hel rekke fullkomne kvinneskikkelser. Claudia Rufina var sanne­ lig i besittelse av den rette latinske ånd, «skjønt hun nedstammet fra de tatoverte briter». Nigrina «var heldigere enn Evadne og Alceste, hun slapp å dø for å bevise sin kjærlighet. Og det var vel fortjent». Sulpicias rene sjel kommer klart til syne i det vi får vite om hennes litterære ambisjoner. Hun maner ikke frem galskapen til den berømte trollkvinnen fra Kolkhis (Medea), og heller ikke skildrer hun Thyestes og hans grufulle gjestebud (hvor han ble lurt til å spise sine egne sønner). Hun besynger kun den kyske kjær­ lighet. «Aldri så du en mer avvisende og dydig kvinne. Hun er ikke den som ville la seg forføre av Jupiter eller Apollo hvis hun skulle miste sin elskede Calenus.» (28) Over kvinnene i kretsen rundt Plinius d. y. hviler den samme aura av distingvert og gjennomhederlig trofasthet. Om sin gamle venn Macrinus’ hustru sier han at «hun ville ha vært et eksempel selv i våre forfedres tid: i niogtredve år hadde hun og mannen levd sammen i fred og fordragelighet og gjensidig respekt. Aldri hadde de trettet, aldri hadde hun furtet, kort sagt, aldri hadde det vært en sky på deres himmel.» (29) Like lykkelig levde etter alt å dømme Plinius selv med sin tredje hustru, Calpurnia. Han overøser henne med lovprisninger og roser hennes takt, hennes beskjedenhet, hennes kjærlighet, som gjør ethvert side­ sprang utenkelig, og som også har fått henne til å interessere seg for 4. Jérome Carcopino

97

litteraturen. «Hvor nervøs er hun ikke når hun vet at han skal opptre i retten! Hvor glad blir hun ikke når hun får høre at det er vel overstått! Utrettelig studerer hun hans taler, om og om igjen, helt til hun kan dem utenat. Hver gang han opptrer offentlig med noe han nar skrevet, sitter hun bak et forheng og innkasserer begjær­ lig publikums bifallsytringer. Hun komponerer melodier til hans dikt og synger dem til eget cither-akkompagnement, enda hun aldri har fått noen musikkundervisning. Men så er da også kjær­ ligheten den beste læremester.» (30) Slik fremstår Calpurnia som en riktig moderne kamerat-hustru ved sin litterære husbonds side. Hennes interesse i or det han holder på med er positiv og kjemisk fri for pirket kritikk. Den øker hennes ungdommelige sjarm, og så langt fra å legge en demper på deres følelser for hverandre bi­ drar den tvertimot til å holde dem friske. Begge later til å lide i bokstavelig forstand så snart de må være borte fra hverandre, selv om skilsmissen er aldri så kortvarig. Nar Plinius er ute og reiser, fin­ ner Calpurnia frem manuskriptene hans og plaserer dem der hvor hun er vant til å se ham sitte. Og når det er hun som er reist hjemme­ fra, leser han brevene hennes gang på gang, som om de nettopp var kommet inn ad døren. Om natten ligger han våken og maner frem hennes bilde i mørket. Om dagen «går føttene hans av seg selv» til det rommet hvor han er vant til å finne henne, og det er med tungt hjerte han går ut av det tomme værelset igjen «som om hun had­ de stengt døren for ham». (31) Når man leser disse ømme epistlene, får man lyst til å protestere mot La Rochefoucaulds pessimistiske maksime om at man ikke kan være gift og lykkelig på én gang. Men ved nærmere ettertanke blir man klar over at de polerte og nokså litterære utgytelsene innehol­ der en god porsjon konvensjonelle talemåter. I Plinius’ miljø var for­ nuften sterkere enn følelsene når det gjaldt å finne seg en make. Han kan neppe ha valgt sin egen kone etter stort andre kriterier enn dem han går etter når han tilbyr seg å finne en til sin venn Minucius Acilianus. Han vil, sier han, ikke bare ta hensyn til damens fysiske og åndelige fortrin, men også til hennes slektsforhold og økono­ miske stilling — «for jeg synes ikke man bør la være å ta slike ting i betraktning — ne id quidem praetereundum esse videtur». (32) Det han først og fremst setter pris på hos Calpurnia, later til å være hennes beundring for det han skriver, og selv om han påstår det motsatte, får man snart en følelse av at adskillelsens smerte ikke er større enn at han nokså lett finner trøst i arbeidet med å finpusse

98

sine smukke beskrivelser av den. Vi skal ikke glemme at tidens ekte­ par tross alt levde nokså mye hver for seg. De hadde f.eks. hvert sitt soveværelse. Det Plinius d. y. først og fremst lette etter når han dro til sitt fredelige landsted i Toscana, var ensomheten, som tillot ham å meditere i fred. Og den første han ropte til seg på sengekanten når han våknet om morgenen, var skriveren (notarius), ikke fru Calpurnia (33). Den hengivenhet han ga uttrykk for, var justert etter reglene for god tone, slik det sømmet seg en gentleman, og det fins ting som tvinger oss til å konstatere at det skortet atskillig på virke­ lig varme og inderlighet når det kom til stykket. Vi kan f.eks. studere de nokså tafatte brevene han skriver til Calpurnias tante og farfar for å fortelle dem dels at han hadde gle­ det seg til å bli far, dels at en sørgelig begivenhet har gjort dette håp til skamme (34). Til Calpurnius Fabatus skriver han: «Jo inderligere du har ønsket deg et oldebarn, desto mer skuffet vil du bli når du nå får høre at din sønnedatter har mistet det barnet hun bar under sitt hjerte. Ung og uerfaren som hun er, visste hun ikke at hun var gravid. Hun unnlot å gjøre det man bør gjøre i en slik situasjon og gjorde i stedet det man ikke bør gjøre. Hun har fått seg en ordentlig lærepenge, for det var ikke langt fra at det hadde kostet henne livet.» I brevet til Calpurnia Hispulla endrer han formen, men ikke innholdet i den underlige fremstillingen: «Calpumia har svevet i den største fare — bank i bordet! Skylden må ikke legges på henne, men på hennes unge alder, med derav føl­ gende abort og en trist avslutning på en graviditet som hun ikke engang var klar over. Du får forsøke å forklare og unnskylde dette uhellet overfor din far. Jeg vet at kvinner forstår slikt lettere enn menn ...» Her er det vel nærmest vi som ikke skjønner stort lenger. Eller kanskje skjønner vi altfor vel i hvilken grad Plinius har vært opptatt av å forme sin kones intellekt på bekostning av alt annet. Brevene vitner om en sjokkerende følelseskulde, en tilskuermentalitet som virker helt unaturlig på oss. Det er baksiden av medaljen: friheten er blitt til likegyldighet, likestillingen mellom mann og hustru, som burde ha knyttet dem nærmere til hverandre, har i stedet drevet selv de beste blant dem inn i en slags selvopptatt dvale, og lagt grunnen til alskens griller og perversjoner hos de øvrige.

99

4. Kvinnesak og umoral

Som en kontrast til keisertidens aristokratiske heltinner, til de uklan­ derlige hustruer og mødre som Roma ennå kan rose seg av, er det lett nok å stille opp en lang rekke frigjorte, for ikke å si tøylesløse fruer, for det nye synet på ekteskapet frembrakte et rikt og varierende utvalg av slike. Vi møter kvinnen som unndrar seg sine morsplikter for ikke å gi avkall på sin bekvemmelighet og sitt fordelaktige ytre. Vi møter hustruen som vil være mannen jevnbyrdig på alle områder og kappes med ham i idretter som man ikke skulle tro det svake kjønn i stand til å utøve. Og vi møter henne som ikke er fornøyd med å leve sitt eget liv ved sin manns side, men fore­ trekker å leve det uten ham, hvis nødvendig, og i den anledning gri­ per til svik og forræderi uten så mye som å rødme. I slutten av første og begynnelsen av annet århundre e. Kr. er de romerske ekteskap svært ofte barnløse, enten det nå kan skyldes en bevisst barnebegrensning eller en fysiologisk svekkelse av fruktbar­ heten. Keiserne foregår i så måte med et godt — eller dårlig — eksem­ pel. Etter Nerva, som var ungkar og kanskje nettopp derfor ble valgt til keiser, kom Trajan og Hadrian, som begge var gift, men som ikke fikk noen legitime barn. En aristokrat og forhenværende konsul som Plinius d. y. var barnløs i alle sine tre ekteskap, og hans formue ble delt mellom diverse fromme stiftelser og tjenerne hans. Middelklassen har neppe vært mer tilbøyelig til å formere seg. Den har iallfall etterlatt seg tusenvis av gravskrifter, hvor av­ døde i mangel av etterkommere blir begrått av sine frigitte slaver. Martialis hever i fullt alvor Claudia Rufina til skyene fordi hun har født tre barn, og han skriver et spesielt epigram til ære for en romerinne som to ganger — både i 47 og 88 e. Kr. — er blitt hedret ved sekularfesten fordi hun har skjenket sin mann fem sønner. En presta­ sjon som i våre dager hverken ville berettige til særlig omtale eller til noen som helst belønning, ble altså i keisertidens Roma betrak­ tet som noe helt ekstraordinært og gjort til gjenstand for de høyeste utmerkelser. Men hvis romerinnene tar avstand fra morsverdigheten, kaster de seg til gjengjeld med nesten demonstrativ iver over en rekke aktivi­ teter som mannfolkene på republikkens tid skinnsykt hadde holdt for seg selv. I sin sjette satire morer Juvenalis seg og sine lesere med å tegne en rekke portretter, som ikke engang kan kalles karikaturer, av damer som nekter å brodere, lese, synge eller spille på lyre og i 100

stedet går energisk inn for å ape etter mennene og helst overtreffe dem på alle områder. Noen fordyper seg med vellyst i juridiske dokumenter eller kaster seg ut i politikken. De spør ivrig etter siste nytt fra den store verden, holder seg å jour med sosietetssladderen og hoffintrigene, vet alt om hendelsene i Kina og i Trakia, disku­ terer gravalvorlig de farer som truer partherne eller kongen av Armenia, og er frekke nok til å plage generaler i full uniform med sine teorier om krigføringen mens deres menn må finne seg i å høre på det høyrøstede kannestøperiet i misbilligende taushet. Andre gir avkall på en karriere som diplomater eller strateger og vil i stedet skape seg et navn som litterater. Deres lettflytende og uopphørlige talestrøm utmerker seg ved en latterlig korrekt språkføring, både på latin og gresk, og ikke engang ved bordet blir gjestene spart for deres gode hukommelse og skråsikre vurderinger når det gjelder å avgjøre «om Dido gjorde rett i å begå selvmord, eller om Virgilius var større enn Homeros». Med en innbilskhet som ikke tåler motsigelse lukker de munnen på den lærdeste filolog og den mest berømte taler (35). Plinius den yngre ville sikkert ha satt stor pris på deres intellektuelle ferdigheter, hvis vi skal dømme etter hans begeistrede uttalelser om Calpurnia. Han var jo dessuten svak for alt som smakte av kultur, for eksempel for Pompeius Saturninus’ kone, som skrev så nydelige brev «at man skulle tro det var Plautus eller Terentius som var begynt å skrive prosa». (36) Juvenalis, derimot, som har latt sin filosofi gå i arv til Moliéres Chrysale, tålte ikke slike «lærde fruentimmere». Han sammenlikner kaklingen deres med kasserollelarm og bjelleklang og grøsser når han hører hvordan de pertentlig rabler opp Palaimons grammatikk uten å snuble i en eneste regel. Med drepende «understatements» henger han ut kvinnen «som ikke har noen egen stil, ikke har lest alt i historien og ikke engang har skjønt alt hun har lest». (37) Kvinnen med intellektuelle ambisjoner kan være ille nok, men enda mer rasende blir vår satiriske venn når han skal skildre idretts­ kvinnen. Hva ville han ha sagt om våre dagers kvinnelige bilførere og flygere? Han sparer iallfall ikke dem som i likhet med en viss Mevia blir med mannfolkene på jakt og «med spyd i hånd og blot­ tet bryst gjennomborer Etrurias villsvin». Heller ikke setter han pris på dem som kler seg i mannsdrakt for å delta i kappkjøringer. og slett ikke på dem som har fekting og bryting som hobbies. Med et stort flir skildrer han hvordan de smører seg inn med ceroma (fet krem) og trekker i full mundur: badekåpe (endromis), arm- og lår101

beskyttere, bandolær og vaiende fjærbusk, for så å kaste seg ut i de mest slitsomme voldsøvelser. «Se hvor hissig de praktiserer det de har lært! Hvem kan telle alle hakkene i stolpen (fekternes ’punching-ball’) når de går til angrep med sverd og skjold? Og hvem vet om de ikke har enda større planer? Hvem vet om de ikke en vakker dag tropper opp på arenaen for å slass for alvor?» Mange av leserne beundrer sikkert våre dagers kvinnelige rekordholdere og kaller i sitt stille sinn Juvenalis en trangsynt gammel kverulant. Men la oss iallfall innrømme at samtidens skandaleflom ga ham en viss rett til å sette et og annet engstelig spørsmålstegn: «Hvor mye anstendig­ het kan vi vente av en kvinne som tar på seg hjelm og sviker sitt kjønn?» Keisertidens seierrike emansipasjonsbestrebelser medførte ikke bare fordeler, ikke engang for kvinnen selv. Ved å ta etter man­ nen i ett og alt kunne romerinnen vanskelig unngå å bli preget av hans laster lenge før naturen hadde rukket å gi henne hans fysiske styrke (38). I de siste tre hundre årene hadde fruene fått lov til å sitte - eller rettere sagt ligge — til bords sammen med sine menn når de hadde gjestebud. Etter at de nå dessuten var blitt deres konkurrenter på idrettsplassen, begynte de også å legge i seg av deres kraftige atletkost og holdt dem stangen ved bordet på samme måte som de kjem­ pet med dem om laurbærkransen i arenaen. Og selv kvinner som ikke hadde noen idrett å skylde på, vennet seg til å spise og drikke som om de trenet hver eneste dag. Hos Petronius møter vi den fete konen til Trimalchio, Fortunata. Hun har proppet seg med mat og vin, hun har plysj på tungen og en meget vag hukommelse, og øynene hennes har lagt på svøm. På samme måte hudfletter Juvena­ lis i sine satirer de fine — eller iallfall rike — fruene som uten å skamme seg viser seg som de mest motbydelige slukhalser. Om en av dem hører vi at hun drikker til langt på natt og «slurper i seg den ene digre østersen etter den andre, blander skummende parfyme i Falernervinen og innbiller seg at taket snurrer rundt over hodet på henne mens faklene plutselig er blitt dobbelt så mange». En av de andre er sunket enda dypere. Hun kommer for sent til middagen — cena — for hun har vært i dampbad for å opparbeide en skikkelig tørst, og nå er hun sprengrød i fjeset og parat til å tømme hele 13literskrukken som står på gulvet. «Før hun setter seg til bords, hel­ ler hun i seg en halvliter for å rense magen, og når hun har kastet opp på gulvet, har hun en glupende appetitt. Slik fortsetter hun å drikke og spy om hverandre, akkurat som en kjempeslange som er

102

havnet i en vintønne, mens hennes mann blir kvalm bare av å se på henne og har all verdens møye med å beherske seg.» (39) Slikt hørte vel tross alt til unntagelsene. Men Juvenalis har neppe tegnet sine karikaturer uten å være sikker på at folk ville kjenne igjen modellene, og bare det er ille nok. Forøvrig er det ingen tvil om at den romerske kvinne ofte misbrukte sin uavhengighet og bi­ dro til å oppløse familiebåndene gjennom sitt utsvevende liv. Hun og mannen var snart ikke mer enn mer eller mindre gode naboer: Vivit tamquam vicina mariti (40). Det kunne under slike omstendigheter ikke vare lenge før hun blåste i den troskap hun hadde lovet ham, hvis hun da ikke allerede på forhånd hadde vært kynisk nok til å nekte å avgi noe slikt løfte. «Å leve sitt eget liv» er et uttrykk som i praksis var på moten allerede i vår tidsregnings annet århundre. «Vi var enige,» sier en slik hus­ tru til sin bedratte ektemann, «om at du skulle få gjøre hva du ville, og om at jeg på min side skulle få like frie tøyler. Du kan skrike så mye du vil og sette himmel og jord i bevegelse — jeg er ikke mer enn et menneske!» (41) Det er da heller ikke bare i Martialis’ epigrammer eller Juvena­ lis’ satirer at vi hører om ekteskapsbrudd. I Plinius den yngres ellers så kyske korrespondanse finner vi et helt brev hvor han utelukkende beskjeftiger seg med en prosess som Trajan nylig har måttet avgjøre i sin egenskap av armésjef: en centurion har for­ ført konen til sin overordnede, en senatstribun som gjør tjeneste i samme legion. Det er ikke så meget ekteskapsbruddet som gjør denne saken så eiendommelig i Plinius’ øyne, men snarere omsten­ dighetene som omgir det: det åpenbare bruddet på disiplinen — centurionen måtte selvsagt avskjediges — og tribunens forståelige mot­ vilje mot å kreve fruen straffet etter fortjeneste, en motvilje som tvang keiseren til å ta saken i sin egen hånd (42). At ekteskapsbrudd hører til dagens orden i Roma, forstår vi også når vi leser at Juvenalis, som har bedt en venn til middag, oppmuntrer ham til å glemme alle dagens bekymringer, særlig dette at konen er ute på vift fra den årle morgen og ikke kommer hjem før langt på natt «med mistenkelig krøllet kjole, bustet hår og rødglødende kinner». (43) Hundre år tidligere hadde Augustus gjort et mislykket forsøk på å hindre ekteskapsbrudd ved hjelp av en lov som straffet den skyl­ dige med landsforvisning, konfiskasjon av halve formuen og livs­ varig forbud mot å gifte seg med sin medskyldige. Sett fra vårt stand­ 103

punkt betyr denne loven et stort fremskritt i forhold til eldre tiders praksis. Pa Cato den eldres — «Censorens» — tid ble kvinnens feiltrinn ennå betraktet som en forbrytelse som mannen hadde rett til å straffe med døden. Skulle derimot en ektemann ta et sidesprang, lot man ham gå fri, som om han ikke hadde gjort noe galt. Den kei­ serlige lovgivning var mer human, ettersom den ikke tillot den be­ dratte ektemann å ta en blodig hevn, og samtidig var den mer rett­ ferdig, ettersom den rammet begge kjønn like hardt. Men det faktum at den tidligere så alvorlige forbrytelse nå ble henvist til forhørs­ retten, som vi ville si, beviser at den var blitt svært vanlig. Og at den ikke ble mindre vanlig etter at den nye loven kom, er på den annen side helt sikkert (44). Mot slutten av det første århundret av vår tidsregning var lex lulia de adulteriis så godt som glemt, og da Domitian ville gjøre bruk av den, måtte han høytidelig dekretere alle bestemmelsene om igjen. Hoffsnylteren Martialis kunne selvsagt ikke få smurt tykt nok pa da han skulle besynge dette «hellige bud fra den største blant keisere». Skal vi tro ham, bør byen være mer takknemlig for en lov som gir den anstendigheten tilbake enn for alle keiserens krigerske triumfer:

Plus debet tibi Roma quod pudica est (45). Men etter Domitians død later det til at hans lov havnet i glemme­ boken sammen med lex lulia. Bare noen år senere tør Juvena­ lis tillate seg å håne dens opphavsmann — «denne horebukken, som besudlet seg med blodskam etter beste tragedieoppskrift, men like­ vel ville gjenopplive lover som selveste Venus og Mars ville ha fun­ net for strenge.» (46) To generasjoner etter Juvenalis var loven blitt så lite påaktet at Septimius Severus måtte omarbeide Domitians tekst på samme måte som Domitian hadde omarbeidet Augustus’. (47) Når ekteskapsbruddene likevel ble mindre hyppige i løpet av det 2. århundre, skyldtes det ikke disse sporadiske juridiske tiltakene, men tvert imot at skilsmisselovgivningen var blitt så liberal at de så å si var blitt legalisert på forhånd.

5. Skilsmisse og ustabile familieforhold

Det romerske ekteskap hadde aldri vært uoppløselig, ikke engang i «de gode gamle dager» hvor keisertidens Roma mente å skimte et stadig fjernere idealbilde av seg selv. I de eldste tiders manus104

ekteskap fantes det riktignok ingen mulighet for kvinnen til å forskyte den mann som hadde fått retten til å herske over henne. Men hans rett til å forskyte henne var en del av manus-myndigheten. Denne retten var i prinsippet absolutt, men sedvanen hadde — for­ modentlig fordi samfunnet hadde interesse av noenlunde stabile fami­ lieforhold — satt visse grenser for dens praktiske utøvelse. Tradi­ sjonen har bevart konkrete bevis for at mannen helt til det 3. år­ hundre f. Kr. ikke kunne jage sin kone hjemmefra uten at hun hadde forgått seg, og uten at hans reaksjon var blitt godkjent av et familie råd (hvor selvfølgelig bare hans familie deltok). I De tolv tavlers lov finner vi sannsynligvis et bruddstykke av den formel som ble brukt når familierådet på denne måten skulle uttale sin kollektive fordømmelse og tillate mannen å forlange at husets tidligere hersker­ inne, uten noen mulighet til appell, skulle gi fra seg nøklene og forsvinne: claves ademit, exegit (48). I 307 f. Kr. fratok censorene en senator hans verdighet fordi han hadde skilt seg fra sin kone uten først å forelegge saken for «familiedomstolen» (49), og tre kvart sekel senere, i 235 f. Kr., vakte senatoren Spurius Carvilius Ruga sine kollegers forargelse ved å forskyte sin hustru uten å ha annet å bebreide henne enn at hun ikke hadde født ham noe barn (50). Men det ble snart umoderne å forarge seg over slikt. De føl­ gende generasjoners menn skilte seg friskt fra sine koner uten noe som helst skikkelig motiv, og det var ingen som skrek opp av den grunn. Det kunne være tilstrekkelig at konen hadde vist seg på gaten uten slør, at hun hadde vekslet noen ord med en frigitt kvinne med mindre godt rykte, eller at hun hadde overvært et offentlig festspill uten mannens tillatelse (51). Etterhvert fant man ut at det var bedre å klare seg uten slike ynkelige påskudd, og mot republikkens slutt hadde mannen tilranet seg retten til å skille seg helt og holdent etter eget forgodtbefinnende. Samtidig hendte det at kvinnen skaf­ fet seg samme rett gjennom å gifte seg sine manu. Hvis hun nemlig fortsatte å stå under formynderskap av sin far eller en av hans slektninger, kunne disse når som helst redde henne tilbake til fami­ liens skjød — abducere uxorem. Og hadde hun ingen nære slektnin­ ger, slik at hun var sin egen «herre» — sui iuris — kunne hun selv erklære ekteskapet for avsluttet (52). På Ciceros tid var avtaler eller ensidige beslutninger om skilsmisse dagligdagse begivenheter i familielivet. Sulla giftet seg på sine gamle dager for femte gang, og da var det med en ung, fraskilt kvinne, nemlig taleren Hortensius’ halvsøster, Valeria (53). Pompeius’ to «midterste» koner — Sullas 105

datter Aemilia og Caesars datter Julia - døde fra ham, men den første og den fjerde skilte han seg fra. Antistia hadde han giftet seg med for å innynde seg hos praetor, som hadde avgjørelsen når det gjaldt å gi ham disposisjonsretten over den kolossale formuen faren hadde etterlatt seg. Men senere viste det seg at denne forbindelsen risikerte å hemme hans politiske karriere. Mucia skilte han seg fra fordi hun hadde oppført seg mindre bra mens han var ute og kriget langt hjemmefra (54). Caesar, som først hadde mistet sin hustru Cornelia - en datter av Cinna - og senere giftet seg med Pompeia, skilte seg fra henne da det begynte å gå rykter om henne, for, som han sa, «Caesars hustru må overhodet ikke kunne mistenkes». (55) Den meget moralske Cato d. y. skilte seg fra Marcia, men nølte ikke med å ta henne til nåde igjen da hun i tillegg til sin egen formue arvet alt etter Hortensius, som hun hadde vært gift med i mellom­ tiden (56). Den 57 år gamle Cicero var heller ikke redd for hva folk ville si da han etter tredve års ekteskap skilte seg fra sine barns mor, Terentia, for å forbedre finansene ved hjelp av den unge og velstående Publilias medgift. Terentia later til å ha tatt fornærmel­ sen med godt humør, for hun ble siden gift to ganger — først med dikteren Sallustius og deretter med Messala Corvinus — og levde til hun var over hundre (57). Fra nå av later det til å herje den rene skilsmissepidemi i Roma, iallfall i de aristokratiske kretser som vi har skriftlige vitnesbyrd om. Og til tross for — eller kanskje snarere på grunn av — Augustus’ lovgivning blir denne sykdommen et kronisk og stedegent fenomen under hele keisertiden. Hans lov om de høyere stenders giftermålsplikt - lex de ordinibus maritandis - tok bare sikte på å bøte på den synkende nativiteten i overklassen. Han oppmuntret fraskilte til å inngå nye ekteskap, i og med at han reduserte de ugiftes bor­ gerlige rettigheter, men samtidig oppmuntret han barnløse ektepar til å skille seg for å knytte nye og mer fruktbare forbindelser. Der­ imot gjorde han det ulovlig å bryte en forlovelse. Han hadde nem­ lig oppdaget at en hardkokt ungkar kunne omgå straffebestemmel­ sene og sabotere hans befalinger ved å forlove seg gang på gang uten noensinne å oppfylle sitt løfte om å gifte seg (58). Men han kunne ikke — og ville antagelig heller ikke — hindre folk i å skille seg. Han nøyde seg med å fastsette en lovbestemt prosedyre. For det første stadfestet han den gjengse praksis at den ene parts ønske om skilsmisse var tilstrekkelig. Han forlangte bare at dette ønsket skulle ytres i 7 vitners nærvær og bekreftes i et brev, som en av husets 106

frigitte slaver som regel fikk i oppdrag å overbringe. Dessuten ga han den forsmådde hustru anledning til å kreve tilbakebetaling av medgiften gjennom et sivilt søksmål som kaltes actio rei uxoriae, også i de tilfelle hvor hun og hennes nærmeste hadde vært naive eller tillitsfulle nok til ikke uttrykkelig å stipulere i ekteskapskontrakten at medgiften skulle betales tilbake i tilfelle av skilsmisse. Dette hadde hun fra nå av krav på, bortsett fra at dommeren kunne tilstå mannen retten til å holde en del av medgiften tilbake f.eks. som forsørgelsesbidrag til barna, hvis de ble hos ham (propter liberos), eller som erstatning for de skader hustruen hadde på­ ført ham gjennom ødselhet (propter impensas), gjennom å fjerne verdier fra boet (propter res amotas) eller ved å oppføre seg usømme­ lig (propter mores) (59). Augustus’ motiver var her de samme som da han nektet ektemannen disposisjonsrett over den del av med­ giften som var investert i landeiendommer på italiensk jord. Ved å forsvare kvinnens medgift, ville han forsvare hennes sjanser til å få seg en ny mann. Hans lovgivning stemte til punkt og prikke med hans befolkningspolitikk og var dessuten uangripelig fra et sosialt synspunkt. Men — og det burde han ha kunnet forutse — den bidro raskt til å ødelegge den romerske familiefølelsen. Han oppnådde kanskje at frykten for å miste medgiften fikk en mann til å holde på sin kone, iallfall hvis han hadde tatt henne for medgiftens skyld. Men man bygger ikke noe av varig verdi på en så ynkelig interesse. Augustus’ materialistiske tankegang bidro bare i enda høyere grad til å gjøre mannen til slave av sin kones penger — eller, som Horatius sier: dotata regit virum coniux (60) (en hustru med medgift regjerer sin mann).

Men en lovgivning som reduserte ekteskapets verdighet på denne måten, var ikke egnet til å holde mann og hustru sammen når han var lei av henne og fant ut at han hadde sjanser hos en annen pike med større medgift. Den gode Augustus må da også ta sin del av ansvaret for at de latinske tekstene fra keisertidens to første år­ hundrer utelukkende nevner ekteskap som enten er blitt provisorisk lappet sammen ved hjelp av penger eller også oppløst av økono­ miske grunner. Takket være sin status som hustru sine manu er den romerske matrona altså herre over sin personlige formue, og takket være 107

de juliske lover kan hun regne med å få tilbake iallfall det meste av den faste eiendom hun har brakt inn i boet, for befinner den seg i Italia, kan mannen ikke disponere den uten hennes samtykke, og pantsette den kan han overhodet ikke noe sted, selv om hun er vil­ lig til å gå med på det (61). Hun minner ikke så lite om dollarprinsessene som tyranniserer sine mindre formuende ektemenn langs 5th Avenue. Ved hjelp av sin intendant - denne vesle krølltoppen av en procurator som alltid svinser rundt henne på Domitians tid (62) og hvisker gode råd og komplimenter i ørene på henne - spekulerer, handler og befaler hun som en kar. Juvenalis konstaterer at «hennes mann kan ikke gi bort en øre uten hennes samtykke og kan hver­ ken selge eller kjøpe en ting hvis hun sier nei». (63) Og han slår fast at det verste som fins er en rik kvinne: Intolerabilius nihil est quam femina dives (64). Martialis på sin side forklarer hvorfor han ikke vil ha en rik kone: det er han som skal ta henne til ekte, og ikke omvendt:

Uxorem quare locupletem ducere nolim quaeritis? Uxori nubere nolo meae (65).

Menn som på denne måten var blitt fengslet av konens medgift og ikke av henne selv, flyktet før eller siden inn i et annet og enda mer forgylt bur, hvis de ikke rett og slett ble sparket ut. Både i og utenfor hoffmiljøet tilbrakte keisertidens romerske ektepar tiden med å gå fra hverandre for å gifte seg igjen på hver sin kant så lenge det var liv i dem. Den frigitte slaven som ifølge Augustus’ lov skulle overbringe separasjonsordren til rette vedkommende, fikk sta­ dig mer å gjøre. Juvenalis glemmer ikke å tegne hans karakteristiske silhuett i sine satirer: «Bibula har fått tre rynker i ansiktet, og Sertorius, hennes mann, kaster seg straks i en annen kvinnes favn. Snart kan Bibula vente besøk av husets tidligere slave: Pakk sakene dine og forsvinn! vil han si.» (66) I et slikt tilfelle hadde den for­ smådde ingenting annet å gjøre enn å adlyde ordren, som riktignok ifølge Gaius hadde en litt annen ordlyd: tuas res tibi agito — ta med deg dine eiendeler. Men hun måtte passe nøye på at hun ikke fikk med seg ting som tilhørte mannen personlig, og hun måtte til og med før hun dro avgi erklæring om at det som var igjen, var hans: tuas res tibi habeto — behold det som er ditt (67). Men man må ikke tro at initiativet til skilsmissen alltid kom fra mannen. Kvinnene kunne utmerket godt gi sine menn avskjed på 108

grått papir. Etter å ha tyrannisert dem nådeløst lot de dem like nådeløst seile sin egen sjø, slik som den flyktige damen Juvenalis forteller om, som i løpet av fem år hadde brukt opp hele åtte ekte­ feller (68), eller som Telesilla, som ifølge Martialis giftet seg for tiende gang snaue tredve dager etter at Domitian hadde gjeninnført de juliske lovene (69). Det hjalp ikke at keiserne selv viste veien og levde i det mest eksemplariske monogami. Trajan og Plotina, Hadrian og Sabina, Antoninus Pius og Faustina holdt sammen hele livet, men folket foretrakk å kopiere sine tidligere herskere, som alle sammen — selv Augustus — hadde skilt seg fra minst én hustru. Skilsmissefrekvensen var ifølge tidens jurister ikke bare høy, men kunne også føre til overraskende resultater. Det forekom ikke sjelden at bruden og hennes medgift etter å ha passert mange mellomstasjoner på ny havnet i hennes første ekteseng (70). Motiver som i dag pleier å gjøre en hustru ekstra lojal mot sin mann — at han er gammel eller syk, eller at han gjør krigstjeneste — ble kynisk anført som skilsmissegrunner av den tids kvinner (71), og at folk flest var blitt så harde og blaserte at slikt overhodet ikke vakte protest, er det beste bevis på at det moralske forfallet var i full gang. Antoninenes Roma liknet på dette punkt våre dagers Reno, skilsmissebyen i Nevada, og Senecas harde dom var sikkert ikke ufortjent: «Ingen kvinne behøver her å skamme seg over å være fraskilt, for de mest navngjetne sosietetsdamer bruker ikke lenger konsulenes navn når de skal bestemme et årstall, men sine daværende ektemenns.» De skiller seg for å kunne gifte seg, og de gifter seg for å kunne bli skilt: exeunt matrimonii causa, nubunt repudii (72). Som vi ser, har vi fjernet oss langt fra det oppbyggelige bildet av den republikanske familieidyll. Det som dengang var en massiv granittblokk, er nå sterkt forvitret. Kvinnen, som før var sin manns underdanige tjenerinne, er blitt hans jevnbyrdige og ofte overlegne konkurrent (73). Felleseiet, som før var regelen, er blitt avløst av et nesten fullstendig særeie. Engang var hun stolt av sin frukt­ barhet, i dag er hun redd for å få barn. Hun, som var et mønster på trofasthet, er blitt lettlivet og lastefull (74). Mens en skilsmisse før var en sjeldenhet, skiller man seg nå så hyppig at vi må erklære oss enige med Martialis: dette er blitt en legalisert form for ekte­ skapsbrudd:

Quae nubit totiens, non nubit: adultera lege est (75).

3

Oppdragelse, kultur og religion

1. Tegn på oppløsning

Dette raske forfallet — eller, for å si det mer objektivt, denne om­ vurderingen av familiens betydning — skyldes ikke bare lovgivnin­ gen. Vi har allerede pekt på enkelte økonomiske årsaker og vist hvor­ dan uærlig bekommet og urettferdig fordelt rikdom virker nedbry­ tende på samfunnsmoralen. Vi har også nevnt den sosiale bakgrun­ nen: de farlige smittestoffene som slaveriet påfører den fribårne delen av befolkningen. Aller viktigst er kanskje den moralske for­ virringen som hersker i en kosmopolitisk storby hvor den flateste likegyldighet og den groveste overtro går sammen om å hindre de nye og renere religiøse lengsler i å gjøre seg gjeldende. Trajans seierrike felttog i Dacia, Arabia og Eufrats og Tigris’ dalfører i første fjerdedel av 2. århundre e. Kr. hadde brakt en flod­ bølge av kvinnelige og mannlige krigsfanger til Romas slavemarked og videre inn i hjemmene. Denne voldsomme økningen av slavebefolkningen førte indirekte til en mengde alvorlige problemer. Keiser­ tidens Roma fikk sanne den naturlov som sier at slaveriet til alle tider, og overalt hvor det har vært praktisert, har bidratt til å for­ nedre, for ikke å si avskaffe, ekteskapet. Selv en relativt anstendig romer kunne ha sine grunner til å vike tilbake for den livslange kampen med en viljesterk, legitim hustru, og i stedet — hvis han hadde råd til det — foretrekke å skaffe seg en frille. Konkubinatet var, også etter Augustus, en fullt tillatt, om enn mindre høyverdig, form for ekteskap (1), som var helt akseptert av opinionen, og som selv den vise keiser Marcus Aurelius tok sin tilflukt til da han var blitt enkemann (2). Det man da gjorde, var å frigi sin yndlingsslavinne for deretter å leve sammen med henne, ut fra det synspunkt at en frigitt skyldte sin tidligere herre takknemlighet og lydighet — obseqiiinm — og følgelig kunne forutsettes å bli en underdanig og trofast livsledsagerinne. De barn som måtte bli frukten av forholdet, kun­ ne husherren ganske enkelt adoptere, og de ville da bli betraktet som 110

fullt legitime. Men det forekom nok ikke så sjelden at han unngikk denne formaliteten, som risikerte å svekke hans autoritet. Vi har fun­ net utallige gravskrifter hvor en romer og hans frigivne hustru re­ serverer gravstedet, ikke for sine barn, men for sine frigivne. Alle disse annenrangs-ekteskapene har sikkert ikke vært barnløse, men det ligger nær å anta at husherren i stedet for å adoptere barna i form av en adrogatio har foretrukket en manumissio, som ikke gjor­ de dem til livsarvinger, men tillot ham å testamentere dem så mye han ønsket av sin formue. På denne måten oppsto det, selv i byens beste familier, en viss raseblanding, slik det også senere er skjedd i samfunn som har akseptert slaveriet, og det er klart at dette har bidratt til å aksentuere den nasjonale og sosiale oppløsning som allerede på forhånd var blitt en følge av alle frigivelsene. De gode borgere av Roma greide iallfall som regel å bevare fa­ saden i slike tilfelle og opptre med et minimum av anstendighet utad. Men det fantes mange, og tildels svært fremstående mennes­ ker som fant ut at selv om det «legitime konkubinat» ikke la særlig tunge lenker på dem, var de likevel ikke lette nok. De tenkte ute­ lukkende på sin bekvemmelighet og sine nytelser og hadde ingen følelse av at det også følger forpliktelser med dette å tilhøre en priviligert stand og inneha høye embeder. De foretrakk å herske som pasjaer over alle de haremslavinner de hadde råd til å skaffe seg. Da en av Plinius’ kolleger i senatet, Larcius Macedo, var blitt myr­ det av sine misfornøyde slaver, kom hans «odalisker» strømmende i samlet flokk og kastet seg over liket med gråt og jammer: concubinae cum ululatu et clamore concurrunt (3). Selv de formelt sett mest mønstergyldige ekteskap ble snart for­ styrret av slavenes og slavinnenes stadige nærvær i huset. Martialis kommer med utallige hvasse hentydninger til umoralen i hjemmene. Snart håner han husbonden som må kjøpe tilbake sin slavinne når han oppdager at han ikke kan unnvære henne i sengen, snart skildrer han — naturligvis i fordekte ordelag — den fine fruen som er blitt så forelsket i en frisør at hun ikke bare kjøper ham fri, men dessuten skjenker ham en formue som er stor nok til å gjøre ham til ridder. Eller han forteller om Marulla, som tydeligvis ikke har sin mann, Cinna, å takke for at hun så ofte er blitt mor, men derimot kokken, intendanten, bakeren, fløytespilleren — ja, til og med nevekjemperen og narren. Disse epigrammene henspiller selvsagt på tidens mest sensasjonelle skandaler. Men det må ha forekommet mange slike, ellers ville han neppe ha behandlet emnet så utførlig. Når vi 111

leser tidens diktere, får vi da også et levende inntrykk av at det ble utvekslet atskillige bitre bebreidelser mellom mann og hustru i hjem­ mene bortover: Ancillariolum tua te vocat uxor et ipsa lecticariola est...

(«Din kone beskylder deg for å stå i med tjenestepikene, men selv flyr hun etter bærestol-slavene .. . ») (4) Det er tydelig at slaveholdet medførte misbruk som etterhånden angrep moralen selv i de gamle og fine familier hvor sidesprang i retning av tjenerfløyen ikke ble tolerert. Den rene prostitusjon som «uhinnene» bedrev bak gravlundene i byens forsteder etter mørkets frembrudd, (5) hadde i denne forbindelse mindre å bety enn dette at konkubinatet var blitt en ålment akseptert foreteelse i de beste fa­ milier, og at det var blitt så vanlig å innlede forbindelser med sine slaver og slavinner. Det førte til en likegyldighet, og i verste fall til en liderlighet, som ikke kunne unngå å skade respekten for ekte­ skapet som institusjon. Det å gifte seg ble etterhvert betraktet som et kortvarig eksperiment uten vesentlig betydning. For å motså den­ ne fornedrende epidemien, måtte romerne ha skaffet seg et virkelig moralsk ideal, men det var de ikke lenger i stand til, når man ser bort fra enkelte sterke personligheter, enkelte filosofiske retninger og visse sekter som krevde personlig engasjement. Dertil var deres in­ telligens blitt avstumpet av en kultur som var altfor primitiv, over­ fladisk og verbal, og noen tro hadde de ikke lenger.

2. Grunnskolen

Så lenge kvinnen har barn å ta seg av, er hun til en viss grad be­ skyttet. I Roma ble denne oppgaven fratatt husmoren så snart de var kommet over småbamstadiet. Comelia, moren til brødrene Gracchus, danner en hederlig unntagelse. I republikkens barske århundrer leser vi om hvordan Cato den eldre vil være alene om å oppdra sin sønn, og hvordan han roser seg av å ha lært ham å lese og skrive, svømme og slåss. Og selv i keisertiden må vi vente helt til Antoninus Pius setter seg på tronen før vi opplever at en domstol får mandat til å betro et barn i sin mors varetekt, for øvrig uten derfor å frata faren foreldremyndigheten, til tross for at han klart har bevist sin uverdighet (6). Under alle omstendigheter sørget mødrene for å 112

fralegge seg ansvaret for barnas oppdragelse så snart de vokste til. Den rike frue overlot dem til en eller annen fremstående huslærer, som hun hadde måttet betale for i dyre domme. Hun regnet med at hun hadde gjort sin plikt når hun på denne måten hadde truffet sitt valg etter grundig overveielse og etter å ha lyttet til kompetente bekjentskapers råd (7). Hva den fattige husmor angikk, kunne hun sette barna i en av de mange privatskoler som profesjonelle peda­ goger hadde åpnet allerede i slutten av 2. århundre f. Kr., og som det nå vrimlet av i Roma. Dette var en praksis som skadet alle parter alvorlig. Kvinnene hen­ falt til en «bunnløs lediggang», som Plinius sier, og den ble snart skjebnesvanger. For de svakeste karakterene ble kjedsomheten en oppmuntring og et påskudd til alskens usedelighet. Deres dydige med­ søstre forsøkte å fordrive tiden ved hjelp av diverse underlige in­ teresser som vi allerede har sett eksempler på, foruten at de hadde «dameklubber» hvor sladderen gikk flittig (8). Enkelte lot seg ganske enkelt synke ned i budoarets vamle sløvhet. Da Ummidia Quadratilla, for bare å ta et eksempel, døde i sitt åttiende år, hadde hun ikke gjort annet i sitt liv enn å flytte brikkene på dambrettet, bort­ sett fra at hun på de dager da det ikke fantes noe offentlig skuespill å se på, hadde sittet og glodd på sin store, private stab av pantomimeskuespillere (9). Men mødrenes passivitet gikk naturligvis først og fremst ut over barna. De ble alltid oppdratt av mennesker av ringere stand, av slaver, eller i beste fall av frigivne, og et så skri­ kende paradoks måtte få katastrofale følger. Hvis eleven kom fra et velstående hjem, kunne han lett sette sin lærer på plass — han var tross alt bare en tjener. Allerede hos Plautus, i Bacchides, møter vi en slik fremmelig yngling, Pistoclerus, som tvinger sin paedagogus med seg på jentebesøk gjennom å minne ham om hans underord­ nede stilling: «Er jeg din slave, eller er du min?» (10) Mot et slikt spørsmål nyttet det ikke å opponere, og Gaston Boissier (11) har utvilsomt rett når han går ut fra at mangen romersk magister måtte finne seg i å høre Pistoclerus’ replikk sitert. Når det gjaldt barn av enklere herkomst, hadde de ingen større respekt for sin skolemester. Han var selv av tarvelig byrd og måtte undervise for den latterlige sum av 8 asses pr. elev pr. måned, slik at han var nødt til å arbeide ekstra som skriver, og han hadde ingen annen autoritet enn den han greide å skaffe seg ved hjelp av riset. Juvenalis og Martialis kan da også bevitne at Horatius’ gamle plageånd, spanskrørsvingeren Orbilius, hadde energiske etterfølgere i antoninenes Roma (12). 113

Læreryrket var i det hele tatt ille ansett. Krønikeskriveme fra det 1. årh. f. Kr. omfattet det med så sterk motvilje at de gjorde «magisteren fra Falerii» - den første skolemann i den romerske his­ torie — til den rene teaterskurk (13). Stort bedre var ikke «peda­ gogenes» rykte blitt i keisertiden, og rettenkende mennesker betrak­ tet dem nærmest som samfunnets berme (14). Det er ikke vanskelig å finne iallfall en del av årsakene til yrkets lave standard. Staten hadde intet ansvar for undervisningen. Den kontrollerte ikke lærernes virksomhet, og da den omsider begynte å avlønne dem direkte, var det i Bysants, i 425 e. Kr., 15 år etter at Alarik hadde plyndret Roma (15). Skolemiljøet var som regel lite tilfredsstillende. Gutter og piker ble undervist sammen i små og primitive lokaler, uten hen­ syn til kjønn eller alder: pikene kunne være fra 7 til 13 år gamle, guttene fra 7 til 15. Dette blandede elevmaterialet krevde hardhendte disiplinære tiltak. Korporlig avstraffelse ble brukt i utrengsmål og bidro dels til å gjøre elevene til feige øyentjenere, dels til å gjøre lærerne til sadister. «Skrekk og smerte,» skriver Quintilianus dys­ tert, «får barna til å gjøre ting som man anstendigvis må fortie, og som snart gir dem en kronisk skamfølelse. Enda verre er det at man ikke har sørget for å sikre seg en viss garanti når det gjelder lærer­ nes og tilsynspersonalets egen moral. Det fins avskyelige mennesker som i kraft av sin refselsesrett nedlater seg til skjendigheter som jeg ikke tør beskrive. Andre benytter seg av barnas skrekk for straff til å tvinge dem til skjendigheter av et annet slag. Man forstår meg sik­ kert bare så altfor godt: nimius est quod intelligitur.» (16) Slik kunne den romerske grunnskolen — ludus litterarius — lett for­ derve den ungdom som den skulle oppdra, og på den annen side greide den neppe særlig ofte å bibringe eleven den sanne begeistring for kunnskapens egenverdi. Skoledagen begynte ved daggry og varte uten avbrekk til middag. Arbeidet foregikk gjerne i en taberna, med en markise og noen forheng av teltduk som eneste beskyttelse mot gatelarmen. Utstyret ellers var så enkelt som mulig: en stol til lære­ ren, noen benker eller krakker til elevene, en tavle, noen mindre griffeltavler og et par kulerammer. Slik foregikk undervisningen dag ut og dag inn, avbrutt av markedsdagen — nundina — hver niende dag, den månedlige Minervafesten — quinquatrus — og sommerferiene. Læreren oppfattet sin rolle helt mekanisk: han skulle lære barna å lese, skrive og regne, og ettersom han hadde mange år på seg, fant han ingen grunn til å forbedre metodikken og fornye den triste rutinen, som Quintilianus ikke kan fordømme sterkt nok: barna 114

måtte lære bokstavenes navn og rekkefølge i alfabetet før de fikk se hvordan de så ut, og når de omsider hadde lært å kjenne dem igjen etter utseendet, måtte de møysommelig lære å sette dem sam­ men, først til stavelser og så til ord (17). Det var som om det gjaldt å sinke dem så mye som mulig, og når de omsider skulle begynne å skrive selv, støtte de på de samme mekaniske, irrasjonelle og håp­ løst foreldede metodene. De fikk plutselig beskjed om å kopiere en forskrift, og ettersom de aldri hadde lært å føre griffelen, måtte læreren styre hånden deres langs konturene i mønsteret, helt til de etter utallige timers øvelse selv hadde opparbeidet den nødvendige ferdighet (18). Like liten intellektuell innsats krevde aritmetikken, og like liten må fornøyelsen ha vært. I timevis måtte de øve seg å regne enerne på fingrene — en og to på høyre hånd, tre og fire på venstre, osv. — og deretter lærte de å telle tiere, hundreder og tusener ved å dytte små steinkuler — calculi — omkring langs tilsvarende rek­ ker på kulerammen (19). Vi vet — iallfall fra Aljustrel-innskriften — at keiserne i det 2. år­ hundre e. Kr., og da særlig Hadrian, var interessert i å få oppret­ tet slike grunnskoler i de mest avsidesliggende deler av riket. Med løfte om skattefrihet forsøkte de å lokke kallsbevisste pedagoger til å slå seg ned i gudsforlatte områder som f.eks. grubedistriktet Vipasca i Lusitania (20). Formodentlig vakte også Quintilianus’ kri­ tikk en viss gjenklang her og der, og det fantes nok lærere som lot seg smitte av mer avanserte idéer. Den pedagogen Herodes Atticus ansatte til sønnen sin, forsøkte f.eks. å gjøre læringen lystbetonet. Gutten fikk ikke bare leke med bokstaver av elfenben eller i form av kaker, han fikk også manøvrere en avdeling på 24 slaver, hvor hver mann bar et skilt med en av bokstavene i det latinske alfabet på ryggen (21). Men for hver lærer som prøvde å finne nye veier fantes det hundre som bare kjørte videre i de gamle hjulsporene, og av de utallige ludi litterarii som ble startet i vår tidsregnings annet århundre, var det nok atskillige som ikke greide å oppfylle sine forpliktelser overfor de barn de påtok seg å utdanne. Vi blir nødt til å innrømme at den romerske grunnskole, selv i keiserdømmets glanstid, ikke fylte de krav vi stiller til en slik skole. Den svekket barnas moralfølelse i stedet for å styrke den, og den mis­ handlet kroppene deres i stedet for å forbedre deres fysikk. En del kunnskaper greide den vel å bibringe dem, men åndelig føde i høyere forstand var det smått med. Elevene forlot skolen med et møysom­ melig ervervet minimum av praktisk, jordnær viten, men selv denne 115

var så mangelfull at Vegetius, som skrev så sent som på 300-tallet, med beklagelse måtte konstatere at altfor mange legionssoldater var analfabeter som ikke engang kunne føre avdelingens regnskaper (22). Skolen ga dem ingen lyse minner som de kunne ta med seg ut i livet, ingen dype og fruktbare idéer, ingen intellektuell nysgjerrighet som kunne utvikle seg til et kall. Det de husket, var en lang rekke dystre år som de hadde kastet bort på intetsigende regler og ramser, av­ brutt av brutale refselser. Romas almene folkeskole var med andre ord en fiasko. Hvis man overhodet kan snakke om en romersk peda­ gogikk, er det ikke hos «pedagogene» vi finner den, men hos gram­ ma tikeme og de store talere, som — uten sammenlikning for øvrig — skaffet det keiserlige romerske aristokrati og borgerskap en slags høyere, for ikke å si akademisk utdannelse.

3. Grammatikerne og deres formalisme

Skal man tro grammatikemes og rhetorenes disipler, stolte som de var over sine kunnskaper og sin taleferdighet, må deres undervisning ha vært noe nær det fullkomne, den rette vei til den høyeste lykke. Hør bare hva en av disse ordets mestere — Apuleius fra Madaura — uttaler i slutten av 2. årh. e. Kr.: «I et selskap drikker man først for å slukke tørsten, deretter for å komme i stemning, så fordi man syns det er godt, og til slutt fordi man er gått fra forstanden. Annerledes er det ved Musenes fest. Der blir man visere og klarere i tankegangen jo mer man drikker. Det første glasset serveres oss av vår første lærer — litterator — idet han begynner å grovslipe vår ånd. Etter ham kommer grammaticus og skjenker oss alskens kunn­ skap, og til slutt overrekker rhetor oss veltalenhetens våpen.» (23) Apuleius er med andre ord nokså fornøyd med seg selv, men det er vanskelig å drikke av så fulle pokaler uten å søle på veien, og virkeligheten var neppe så sprudlende som han fremstiller den. Grammatikerne og veltalenhetslæreme henvendte seg for det første til et meget begrenset publikum. Selv så sent som i det 2. årh. e. Kr. var deres undervisning reservert for de få utvalgte, akkurat som i den første tiden, da byens fedre bare med største forsiktighet lot dem slippe til. I det 2. årh. før Kristus var de romerske våpen og det romerske diplomati først og fremst rettet mot grekerne, og ettersom senatorene nødig ville at deres sønner skulle stå tilbake for det folk de var kalt til å herske over, hadde de sørget for at byen fikk en 116

del skoler av hellenistisk type - skoler som hadde sin opprinnelse i øst, i Aten, Pergamon og på Rhodos, og som helst burde kunne konkurrere med forbildene. Her skulle man ved hjelp av greske metoder lære seg alt det de mest velutdannede grekere kunne for­ utsettes å vite. Men samtidig var senatorene oppmerksomme på den politiske innflytelse slike kunnskaper ville medføre, og etter­ som de ikke på noen måte ønsket å gi fra seg sine klasseprivilegier, sørget de for at bare deres egne fikk glede av de nye utdannelsesmulighetene. De første lærere i grammatikk og veltalenhet som fikk lov til å drive undervisning i Roma, var flyktninger fra Lilleasia og Egypt som hadde fått asyl i byen, motstandere av Aristonikos og Ptolemaios Fyskon. De underviste alle på gresk. De italienske lærere som etterhånden avløste dem, fortsatte tradisjonen og lånte deres språk. Grammatikkundervisningen foregikk delvis, og retorikkundervisningen utelukkende, på gresk. I årenes løp ble det gjort visse forsøk på å bryte ned denne språklige forsvarsmuren. Under den demokra­ tiske revolusjonen som for oss først og fremst er forbundet med navnet Marius, var en av dennes partifeller, rhetoren Plotius Gallus, pøbelaktig nok til å tale latin til sine elever, og da læreboken Rhetorica ad Herennium ble utgitt noen år senere, var den spekket med eksempler fra de siste års historie, med stadige henvisninger til emner som var blitt diskutert i de romerske folkeforsamlinger, og et klart uttrykk for samme liberale, konkrete og populariserende ten­ denser. Men adelen var på sin vakt. De få som hadde arvelig rett til å styre, ønsket ikke å gi fra seg sine privilegier. Det var veltalenheten som gjorde utslaget ved de årlige valgmøter hvor de var vant til å få sine mandater fornyet, og de ønsket ikke at andre enn deres egne sønner skulle beherske en slik kunst. Derfor ble repre­ sentantene for den nye retningen forfulgt på alle måter. Rhetorica ad Herennium fikk ingen avleggere, og opphavsmannen er frem­ deles ukjent. Hva Lucius Plotius Gallus angår, måtte han slutte å undervise i året 93 f. Kr. etter ordre fra censorene, som erklærte at «man skulle vende tilbake til forfedrenes skikk og bruk, og at det var en forbrytelse å lansere en metode som stred mot tradisjo­ nen (24)». Først med Caesars diktatur fikk man på ny en latinsk veltalenhetsskole — med Ciceros skrifter som et ypperlig læremiddel — og særlig de flaviske keiserne oppmuntret denne retningen ved å subsidiere dens største mester, Quintilianus, på en meget generøs måte (25). Men gammel vane er vond å vende. Det å studere vel-

117

talenhet, enten det foregikk på gresk eller latin, var og ble et privilegium for de få, og som en garanti for at studiet fremdeles skulle være lukket, sørget man for at «de forberedende prøver» — grammatikkursene - delvis ble gitt på gresk helt til det lakket mot slutten med det egentlige keiserdømme. En annen, og kanskje viktigere, omstendighet er at den veltalenhet som såvel grammatikk- som retorikkundervisningen tok sikte på, var blottet for virkelig innhold. Politikken forlot talerstolen samtidig med at praetorianergarden marsjerte inn på Forum. De juridiske mannjevninger, som allerede på forhånd var blitt en sport for spe­ sialister, forstummet helt etterhvert som den juridiske myndighet ble lagt inn under keiserens råd, en utvikling som begynte med Augustus og ble fullført under Hadrian. Filosofien, matematikken og naturvitenskapen, som i det gamle Hellas hadde vært uløselig knyttet til hverandre, ble generøst oppmuntret av keisere som Tra­ jan og Hadrian, men bare i sitt hjemland, og da særlig i Alexandria og Aten. I Roma, hvor Vespasian hadde forbudt filosofene å under­ vise samtidig med at han over hele riket nektet dem de fordeler han innrømmet grammatikerne og retorene (26), greide filosofien aldri å reise seg etter alle de slag som var blitt rettet mot den helt siden senatet i 161 f. Kr. hadde gjort den til en forbudt vitenskap og senere innskjerpet forbudet i 153, da akademikeren Karneades, stoikeren Diogenes og peripatetikeren Kristolaos (27) samtidig var blitt utvist fra byen til tross for sin diplomatiske status. Den var all­ tid blitt betraktet med ironi og mistenksomhet (28), og den romer som ikke ville nøye seg med å prate filosofi med sine venner, høre en og annen privat forelesning og ellers meditere på egen hånd i sitt elfenbenstårn, hadde bare to utveier. Enten måtte han på egen bekostning skaffe seg en huslærer, eller også måtte han reise til en av de fjerne byer hvor filosofene ustraffet kunne fremlegge resultatet av sine spekulasjoner for offentligheten. Hverken deres fysikk eller deres metafysikk var gjenstand for åpen, regelmessig un­ dervisning i Roma, og det samme gjaldt historie og politikk. Veltalenheten fikk altså hverken næring fra tanken og den rene viten­ skap eller fra det praktiske liv. Den ble følgelig redusert til litterær ørkenvandring og ordakrobatikk. Selv om både grammatikk og reto­ rikk interesserte byens velstående ungdom og nøt keisernes bevågen­ het, og selv om disse fagene inntok en sentral plass i byens liv, ettersom Caesar hadde reservert dem en rekke tabernae på sitt forum og Trajan et helt amfiteater ved sitt (29), ble de allerede på de for118

beredende trinn sterilisert av den ubotelige formalisme som preget veltalenhetsundervisningen som helhet. På hvilket alderstrinn de unge begynte hos grammatikklærerne, av­ hang naturligvis både av deres evner og av pappas penger. Skal vi dømme etter enkelte gravskrifter fra de første århundrer av vår tidsregning, må enkelte av dem ha vært farlig tidlig utviklet — de rene vidunderbarn (30). Grammatikklæreren innviet dem i littera­ turen, eller rettere sagt i to litteraturer: hos grammaticus var den greske minst like viktig som den latinske, om ikke viktigere. I sin, for øvrig meget beundringsverdige, bok om «St. Augustin og den antikke kulturs undergang» mener Marrou å kunne påvise en svek­ kelse av det hellenistiske element i den romerske kultur i tiden etter Quintilianus (31). Her tror jeg at hans syn er blitt noe farget av at han i så høy grad har vært opptatt av Augustins egen person, slik at han er kommet i skade for å trekke Italia inn i vurderinger som i og for seg er riktige nok når det gjelder Nord-Afrika. Augus­ tin var som kjent født i Thagaste, gikk på skole i Madaura og Karthago og døde som biskop i Hippo. Det er iallfall ikke vanskelig å finne støtte for en helt annen oppfatning i det 2. århundres Roma. Vi har allerede sett hvordan byens fine fruer, til Juvenalis’ og Mar­ tialis’ store forargelse (32), dyrker det greske språk med en temmelig affektert begeistring. Vi kan også nevne at omreisende greske rhetorer er meget populære både i Gallia og Italia gjennom hele dette århundret — det mest originale eksemplet er vel Lukianos (33). De «filosofiske» forfatterne — fra Musonius Rufus til Favorinus fra Arles — utgir sine verk på gresk. Keiser Hadrian skriver greske epi­ grammer, og hans kollega Marcus Aurelius uttrykker sine Tanker på samme språk. Sist, men ikke minst, har vi et indisium i det fak­ tum at gresken holder seg levende blant Romas kristne, både i liturgien og i deres teologiske skrifter. Kirken gikk ikke over til latin før i midten av det 3. århundre, etter det store sammen­ bruddet som kløvet Romerriket i to og rystet hele oldtidskulturen i dens grunnvoller (34). Kan man påstå at gresken var på retur i Roma på et tidspunkt da den latinske litteratur faktisk vek plassen for den greske på alle områder? Selv gravskriftene vitner om det motsatte. Vi kan lese om Q. Sulpicius Maximus, som døde bare elleve år gammel etter å ha beseiret 52 konkurrenter i gresk poesi ved de kapitolinske festspillene i år 94 f. Kr. (35), og rekken fortsetter helt til gravskriften over Delmatius’ sønn, som bare var syv år da han døde og følgelig ikke hadde rukket å lære annet enn gresk på 119

skolen - de latinske bokstavene hadde han lært seg på egen hånd (36). Det er all grunn til å tro at de romerske grammatikklærere hele tiden brukte gresken og den greske litteratur som grunnlag for un­ dervisningen i latin, omtrent på samme måte som våre gamle skole­ mestere brukte latin som grunnlag for undervisningen i morsmålet. Denne undervisningen var kanskje ikke særlig levende og «up to date», men den burde ha gitt store muligheter til variasjon. I grunn­ skolen - ludus litterarius - kunne lærerens viten oftest rommes i en eneste bok: et eksemplar av De tolv tavlers lov. Her lærte elevene å stave, og siden å kopiere bokstavene. En gratnmaticus, derimot, hadde to nasjoners litteratur til disposisjon. Men tyngden ble i prak­ sis skjevt fordelt, idet han viste en avgjort forkjærlighet for de uten­ landske verkene, og da særlig for de aller eldste. Hos Homeros, tragikerne, komediedikterne - først og fremst Menandros - hos lyri­ kerne og Aisopos fant han et rikt utvalg av greske tekster, men når det gjaldt de latinske forfattere, hadde han aldri våget seg lenger enn til de aller første generasjoner: Livius Andronicus, Ennius og Terentius. Og han koketterte til og med med å forklare disse dik­ terne på gresk, noe som kanskje kunne forsvares, i og med at deres verk stort sett var bearbeidelser av greske forbilder (37). Først i siste fjerdedel av siste århundre før vår tidsregning foretok en av Atticus’ frigivne — Q. Caecilius Epirota - en dobbelt omvelt­ ning i den grammatikkskolen han da var forstander for. For det første gikk han inn for å undervise på latin, og for det annet byg­ get han sin undervisning på samtidige eller nylig avdøde latinske for­ fattere som Vergilius og Cicero (38). Andre fulgte, om enn noe eng­ stelig, hans eksempel, og i løpet av keisertidens to første århundrer kunne en berømt forfatter regne med å komme med på pensum­ listene iallfall en generasjon eller to etter sin død. Det gjaldt en prosa­ forfatter som Seneca, og det gjaldt lyriske verk som Horatius’ Epist­ ler, Ovidius’ Fasti, Lucanus’ Pharsalia og Statius’ Thebais. Men disse sporadiske foryngelsesforsøkene førte ikke til noen gjennom­ gripende endring i systemet. Undervisningen var og ble «klassisk» forsåvidt som den hovedsakelig var bundet til forlengst anerkjente mesterverk. Det konservative preget ble sannsynligvis om mulig enda sterkere under Hadrian, da den gamle attiske kunst fikk en re­ nessanse som ga seg uttrykk i en mengde kjølige, men elegante sta­ tuer og relieffer, og som på det litterære område førte til at keise­ rens smak for det arkaiske ble en moteretning. Hadrian var utvilsomt en meget belest og allsidig mann, men Cato den eldre og Ennius

120

sto hans hjerte nærmere enn Vergilius og Cicero. Den romerske grammatikkskolen hadde alltid blikket rettet bakover, selv når den av og til tillot fortiden å rykke noe nærmere, og den latin man lærte der, har aldri vært et levende språk i ordets egentlige betydning. På samme måte som sin tvillingsøster, gresken, var den det språk «de gamle» hadde brukt, og som var stivnet i de former deres begavelse hadde tillatt dem å støpe det i. Grammatikkskolens undervisning var altså helt boklig orientert, og allerede her kan man se en av år­ sakene til en åreforkalkningsprosess som ble ytterligere påskyndet av at selve undervisningsmetoden var så unødvendig komplisert. Den bygget først og fremst på høytlesing og deklamasjon. Det gjaldt jo — riktignok på svært lang sikt — å utdanne eleven til taler, og undervisningen hos grammaticus begynte med et kursus i opplesningsteknikk. Dette kunne sikkert ha en gunstig virkning på elevens smak og øke hans forståelse av teksten, men det førte samtidig til at han la større vekt på ytre bravur og teatereffekter enn på å få frem sine egne, dypere følelser for de språklige valører. I neste stadium tok læreren fatt på tolkningen av teksten. Først gjaldt det å bli enige om ordlyden, for overleveringen var jo helt ba­ sert på avskrifter, og i tidens løp hadde avskrivernes nykker ført til atskillige divergenser mellom de eksemplarene elevene hadde fått tak i — noe vi ikke er utsatt for i våre trykte utgaver. Denne så­ kalte emendatio, eller tekstkritikk, som vi ville si, tvang elevene til å bruke sin hjerne og ville forsåvidt ha vært en nyttig øvelse hvis man hadde kunnet avholde seg fra å diskutere de forskjellige varia­ sjonenes litterære fortjenester eller skavanker. Nå etablerte man teks­ ten på grunnlag av sine estetiske fordommer, mens en objektiv vur­ dering hadde kunnet bidra til å gjenopprette originalteksten. Når det var gjort, skulle verket kommenteres i egentlig forstand, og hen­ sikten var at man ved timens slutt skulle kunne konkludere med en generell vurdering. Men denne kommentar — enarratio — ble gjeme uendelig lang og omstendelig, en mangel som senere skulle komme til å skjemme f.eks. en Servius’ ellers så nyttige utredninger. Grammaticus begynte gjerne med å gi en rask og overfladisk analyse av innholdet av det verket han hadde valgt ut. Deretter gikk han over til selve forklaringen — explanatio. Setning for set­ ning, verselinje for verselinje, gransket han hvert ord med den mest pedantiske samvittighetsfullhet for å finne dets rette betydning, be­ skrive alle de forskjellige sammensetninger det kunne opptre i og sette navn på alle de troper eller stilfigurer forfatteren hadde brukt:

121

metafor, metonym, katakrese, litotes, syllepsis osv. Selve menin­ gen betraktet han som noe sekundært, som et resultat av de or­ dene som formidlet den. Den dikteriske virkelighet kunne på denne måten bare oppleves som et slags vedheng til ordlyden - noe en såvidt kunne skimte mellom linjene. Bare indirekte og tilfeldig fikk elevene kjennskap til de fag som hos romerne kaltes de frie kunster — artes liberales. Så langt fra å omfatte alle grener av det som i dag kalles vitenskapen, dannet dette begrepet bare et knippe spinkle kvister av viten. Hos grekerne het det enkyklios paideia — hvilket ikke betyr en encyclopedisk utdannelse, men en normal almenutdannelse - og stort mer var den heller ikke blitt da old­ tidens pedagoger overlot pekestokken til middelalderens. Den ro­ merske grammaticus hadde vært borti alt uten noensinne å gå i dybden, og elevene hans fikk bare et overfladisk begrep om den lærdom som lå bak litteraturen de leste. Om mytologien fikk de vite akkurat det som skulle til for å forstå dikternes behandling av de gamle sagnene. Musikken kom de i berøring med når den hadde be­ tydning for verseføttene i en ode eller et korparti. Litt geografi måtte de lære for å kunne følge Odyssevs på hans alt annet enn rettlinjede ferd mot hjemmet. Uten et minimum av historiske kunnskaper ville store deler av Aeneiden ha vært uforståelige. De mer eller mindre rosenfingrede himmellegemer som pleier å gå opp eller ned i be­ gynnelsen eller slutten av avsnittene, ga anledning til enklere astro­ nomiske betraktninger, og et visst matematisk grunnlag måtte ele­ vene ha for i det hele tatt å ha noe utbytte av magisterens astrono­ miske og musikalske utlegninger. Romerne var kort sagt altfor opp­ tatt av det nyttige, av ting de umiddelbart kunne bruke til et eller annet, og denne deres praktiske sans hindret dem i å se at det på lang sikt også kan lønne seg å satse på ren forskning. De forsto ikke forskningens verdi og følte seg ikke tiltrukket av den. De nøyde seg med å ta vare på de resultater andre hadde nådd før dem, og kunne på den måten finne en slags ferdiglaget vitenskap i sine bøker, men de følte ingen trang til å føre den videre og brydde seg ikke engang om å kontrollere den. Da f.eks. kong Juba II av Mauritania fikk melding om at store elefanthjorder var trengt inn i landet og trampet ned avlingene, viste han at han var blitt en typisk romer i alle de årene han hadde levd som en sønn i huset hos Octavian, den senere Augustus: i stedet for å dra ut og se på disse sjeldne dyrene med sine egne øyne, foretrakk han å gi en populærvitenskapelig beskri­ velse av dem på grunnlag av alt det vrøvlet han hadde lest om dem 122

i sine bøker. Og da historikeren Sallustius femti år tidligere av Caesar ble utnevnt til prokonsul over den nye provinsen Afrika, brydde han seg ikke om å skaffe seg skikkelige opplysninger om forholdene i de områdene han skulle holde styr på. Det fremgår av hans beskri­ velse av krigen mot numiderkongen Jugurtha — De bello lugurthino — hvor han bl.a. plaserer numidernes gamle hovedstad, Cirta — det nåværende Constantine — «ikke langt fra havet». Han burde ha visst bedre, særlig i betraktning av at byen nettopp var blitt opphøyet til autonom koloni (39). Når selv de mest fremstående intellek­ tuelle kunne vise en slik åndelig dovenskap, var det ikke å vente at den jevne romer skulle reagere mot skolevesenet, selv om det aldri så mye gjorde vitenskapen til litteraturens slavinne, på samme måte som man i middelalderen gjorde filosofien til teologiens tjeneste­ pike. Ingenting har bidratt mer til å lamme det romerske undervis­ ningssystem enn dette meningsløse synet på litteraturen som viten­ skapens overordnede. Det måtte isåfall være den like meningsløse målsettingen de hadde etablert for selve litteraturstudiet: at det skulle gjøre folk til talere på et tidspunkt da talekunsten hadde mistet hele sin eksistensberettigelse.

4. Retorikken — en virkelighetsjjern kunst

For den store talekunst — den sanne magna eloquentia — kan til nød klare seg uten regler, men den er, som Tacitus sier, som en flamme: «den krever næring og friske vindpust, og den lyser bare så lenge den brenner klart.» (40) På samme måte som flammen dør når den ikke får luft, har talekunsten utspilt sin rolle så snart friheten er forsvunnet. Hele den delen av historien som Tacitus hadde anledning til å fundere over, bekreftet hans oppfatning. Og like lite som tale­ kunsten greide å overleve i Hellas etter at despotiet var blitt innført i diadokenes riker, like lite greide den å overleve i Roma etter at folkeforsamlingene var blitt oppløst. Aleksanders lærer, Aristoteles, pleide å skjelne mellom tre forskjellige genrer innenfor talekunsten: enten gikk talen ut på å fremtvinge et bestemt vedtak, eller også på å forsvare et tidligere vedtak, hvis den ikke ganske enkelt var en helteskildring eller en lovtale som ikke hadde noe med de aktuelle politiske eller moralske problemer å gjøre. Aristoteles foretrakk klart den første typen fremfor den andre, og den andre fremfor den tredje. Allerede i året 150 f. Kr. kommer imidlertid taleren Hermagoras og 123

snur opp ned på denne verdiskalaen. Han gir forrangen til den så­ kalte epidiktiske, dvs. briljante, stil, med andre ord til en rent formell veltalenhet, og dens fortrin ligger i hans øyne nettopp i at den fritt kan bevege seg på et teoretisk, uvirkelig plan. En slik for­ herligelse av retorikkens mer «show»-pregede side uttrykker impli­ sitt en teori av typen «kunst for kunstens egen skyld», men på et område hvor en slik teori er meningsløs (41). Hermagoras hadde, bevisst eller ubevisst, trukket konsekvensene av den omveltning som hadde funnet sted i de hellenistiske kongerikene, og romerne fulgte ham gjeme ut i paradokset da de selv måtte tilpasse seg et politisk system hvor imperator i likhet med grekernes basilevs fikk en makt som gjorde hele republikken til en illusjon. Cato den eldre hadde definert taleren som en rettskaffen mann med evne til å hevde sitt syn — vir bonus et dicendi peritus — og han hadde ikke et øyeblikk vært i tvil om at talens hensikt var viktigere enn dens fonn. Men mindre enn en mannsalder senere godtok hans landsmenn uten å kny de greske teoretikeres lære om at det å tale og det å handle var to helt adskilte ting. Og da de vel hadde bøyet seg for Caesars ene­ velde, ble denne skilsmissen fullstendig. Veltalenheten ble et ferdig­ hetsfag, en oppvisning i kunsten å fabrikere stereotype, velklingende fraser som ikke kunne vekke noen gjenklang, ettersom de ble slyn­ get ut i det tomme rom. Veltalenhetslæreme hadde en gang for alle slått fast at et hvilket som helst emne skulle behandles i seks avsnitt, inklusive inn­ ledning og avslutning. I timene gransket de så i detalj hvordan disse avsnittene eventuelt kunne kombineres og varieres. Elevene gjennomgikk hele serier av øvelser som skulle gjøre dem til mestere i hver enkelt «gren» av disposisjonsteknikken: fremstillingen av fakta (narratio), det skarpe poeng (sententia), den velformulerte dypsin­ dighet (chria), karakterskildringen (ethopoia), tesen og diskusjonen (42). Man hadde forutsett alle detaljer, og behandlingen av emnet ut­ viklet seg etter et uforanderlig skjema og i en like uforanderlig rytme. Vi sitter igjen med et sterkt inntrykk av at lærerne selv trodde på slagordet: jiunt oratores — talere er noe man kan fabrikere — og på at de ved hjelp av slike akrobatiske øvelser ville gjøre hver eneste elev verdig til talertitelen. Det som kanskje aller best karakteriserer deres knusktørre metode, er den ovenfor nevnte chria — tankespråket eller maksimen, som gjeme ble lagt frem som et sitat fra en eller annen eldre autoritet, og som skulle «bøyes» som et annet grammatikkeksempel, akkurat som om et visdomsord ble dypere og mer ny124

ansert av at man varierte det i kjønn, tall og kasus. «Marcus Porcius Cato sa en gang at kunnskapens røtter smaker bittert. Som Marcius Porcius Cato sier: kunnskapens røtter er bitre... Marcus Porcius Cato var som bekjent av den mening at... Menn som Marcus Porcius Cato hevder gjeme at...» osv. i det uendelige. Det er noe liknende som skjer i Moliéres Borgeren som adelsmann når den gode herr Jourdains lærer i konversasjon lar ham formulere en chria — i dette tilfelle en galant kompliment — på et utall for­ skjellige måter: «Skjønne markise, når jeg ser inn i Deres vakre øyne, dør jeg av kjærlighet. Av kjærlighet dør jeg, skjønne markise, når jeg ser inn i Deres vakre øyne...» osv. Forskjellen er bare den at Moliére gjorde narr av Monsieur Jourdain og hans lærer, mens ingen romer fra 1. og 2. århundre ville ha funnet på å le av de utrolig banale chriae som ble servert i rhetorskolene. Tvertimot — skjønnhånder som Suetonius (43), og etter ham Diomedes, har med stort alvor nedtegnet dem og bevart dem for ettertiden, og selv Quintilianus er nødt til å omtale metoden i sin lærebok — Institutio oratoria (44). Når læreren omsider betraktet sine elever som fullbefarne i disse papegøyekunstene, lot ham dem opptre offentlig. På Ciceros tid kunne man ennå kalle disse debutopptredenene for causae — prøvesaker — men den glosen var gått i glemmeboken i keisertiden. Man kalte dem declamationes — et ord som fra denne tid av har vært brukt i nedsettende betydning. De kunne være av to slag: en suasoria behandlet gjerne en mer eller mindre tragisk samvittighetskonflikt eller pliktkollisjon, mens en controversia var et partsinnlegg i en fingert rettssak. Hvis lærerne hadde kunnet frigjøre seg fra sine fikse idéer, ville en slik offentlig prøve ha kunnet bidra til å gjenopprette forbindelsen mellom skolen og det praktiske liv. Men dessverre gikk de etter alt å dømme inn for å holde seg så langt unna virkelig­ heten som mulig. Jo mer usannsynlig en situasjon kunne virke, desto ivrigere var de etter å bruke den. Det kom formodentlig av at grammaticus og rhetor opprinnelig hadde vært én og samme person (45). Med tiden hadde de konsentrert seg om hvert sitt fag, men de be­ holdt likevel visse felles trekk. Grammatikklæreren brøytet på en måte veien for rhetoren, som på sin side stadig kom inn på tanker og forestillinger som egentlig tilhørte litteraturundervisningen. Ele­ ven hadde byttet klasse, men ånden var den samme: talerutdannelsen var og ble en slave av den klassiske litteratur i dens mest kuns­ tige og bornerte form.

125

De emner som f.eks. Seneca den eldre lot sine elever ta opp til debatt i sine suasoriae, hadde ingen forbindelse med dagens proble­ mer, men var alltid hentet fra fortiden, og oftest fra en svært grå og fjern fortid. De mest aktuelle av dem vi kjenner til, angår opp­ diktede episoder fra de siste ukene av Ciceros liv tre kvart århundre tidligere: han lar Cicero diskutere med seg selv hvorvidt han skal be Antonius om nåde eller ikke, og om han skal gå med på å brenne sine skrifter for å beholde kvet. For øvrig er situasjonene oftest hen­ tet fra den greske, og ikke fra den romerske historie: Aleksander den store overveier f.eks. om han skal begi seg ut på Det indiske hav, eller om han tross oraklets advarsler skal trenge inn i Babylon. Atenerne diskuterer om de skal bøye seg for Xerxes’ ultimatum eller ikke, Leonidas og hans tre hundre spartiater om de skal la seg hugge ned til siste mann for å sinke perserne ved Thermopylene. Men ofte er det som om selv disse gamle problemene er for his­ toriske og almenmenneskelige tross alt, og rhetoren synes han må dykke helt til bunns, til sagn tiden: han lar sine elever skrive en monolog for Agamemnon, som ikke riktig vet om han skal følge Kalkhas’ profetiske oppfordring om å ofre sin datter Ifigenia for å sikre sin flåte gunstig vind. Som vi ser, var disse suasoriae temmelig livsfjerne. Det samme gjelder de juridiske controversiae. I stedet for å bidra til å skaffe den vordende advokat praktisk trening, unngikk de systematisk alle dagliglivets reelle problemer til fordel for en merkelig, uvirkelig ver­ den, hvor de underligste hypoteser og de mest uhyrlige rettstilfelle uten vanskelighet lot seg konstruere. Allerede de gamle lærebok eksemplene som Suetonius siterer, er preget av denne sykelige forkjærligheten for det bisarre og usedvanlige. I en av disse fingerte prosessene hører vi blant annet om en flokk unge herrer som drar til Ostia for å trekke frisk sjøluft. De møter en fisker og blir enige med ham om å kjøpe det han får i gamet i neste kast. Den avtalte kjøpesum er selvsagt meget beskjeden, og det spørsmål som skal av­ gjøres er nå: hvem har rett til den gullbarren som fiskeren ved en skjebnens tilskikkelse haler i land? I en annen prosess møter vi en slavehandler som kommer til Brindisi med en verdifull skipslast. For å lure tollen kler han den stauteste og kostbareste slaven i toga praetexta — den unge romerske borgers drakt — og sender ham i land i dette antrekket. Slaven beholder forkledningen til han er vel fremme i Roma, og der nekter han plent å ta den av seg igjen, idet han hevder at han har fått den som tegn på at han er frigitt (46). 126

Selv i disse fantastiske prosedyreinnlegg finner vi et minimum av plausible omstendigheter. I Seneca den eldres controversiae holdes derimot alt som smaker av virkelighet systematisk utenfor. I stedet for å stille sine elever overfor problemer som iallfall likner dem de risikerer å møte i rettsalen, hauger han anakronismer og usannsynligheter på hverandre av hjertens lyst. De tvistemålene han kon­ struerer, har ingen tilknytning til romersk rett. Selv der hvor kon­ flikten er basert på en historisk situasjon, er den med hensikt for­ vrengt til det rent eventyrlige, og i strid med all logikk forutsetter han lovbestemmelser som enten er hentet fra fjerne land og tider eller snekret sammen på hans egen kjøkkenbenk. Blant alle hans emner har jeg således bare funnet ett som noenlunde uforandret er tatt fra de romerske annaler, nemlig saken mot L. Quinctius Flamininus, som ble tiltalt for misbruk av embedsmyndighet etter at han som prokonsul i Gallia hadde latt en av sine fanger halshugge under en fest for å glede sin elskerinne. Alle de andre saksoppleggene er rene fornærmelser mot sannheten. Vi vet f.eks. at mannen som myrdet Cicero under proskripsjonene i 43 f. Kr. var en viss Popilius Laenas, som han tidligere hadde ført en sak for. Saken var sannsynligvis av sivil art og har under alle omstendigheter vært nokså ubetydelig, ettersom ingen av de kjente forfatterne har brydd seg om å presisere hva den gikk ut på. Men et slikt sammentreff er gefundenes Fressen for rhetoren, og for å gjøre Popilius’ utakknemlighet så svart som mulig, legger han på et tykt lag maling av eget fabrikat og dikterer følgende «stiloppgave»: «Cicero får Popi­ lius frikjent for mord. Senere blir Cicero proskribert av Antonius og drept av Popilius. Du er aktor og skal forsøke å få Popilius dømt for umoralsk vandel.» For det første ville man aldri ha kunnet reise en actio de moribus i et tilfelle som dette — den er oppkonstruert for øvelsens skyld (47). For det annet har ingen noensinne antydet at Popilius Laenas hadde begått noe drap før han med lovlig hjem­ mel tok den fredløse Cicero av dage. Men for rhetoren er det like­ gyldig om han forvirrer de juridiske begreper og forfalsker historien så lenge han på denne måten kan få satt en ekstra spiss på elevenes haranger. For en gangs skyld har han i det minste plasert konflikten i ro­ merske omgivelser. Som regel forlegger han den til fjerne land for å gjøre det hele mer eksotisk og interessant. Oftest finner han sine anekdoter i det gamle Hellas. Han postulerer f.eks. at man i Elis hadde en lov om at tempelskjendere skulle straffes med å få 127

begge hender kappet av, og på dette fabelgrunnlaget skisserer han følgende kontrovers: Folket i Elis har bedt atenerne om å få låne billedhuggeren Fidias for at han skal lage en statue til dem av den olympiske Zeus. Atenerne går med på det, men bare på betingelse av at Elis forplikter seg til å betale hundre tusen talenter hvis de av en eller annen grunn ikke skulle ha lyst til å la kunstneren reise hjem igjen. Når Fidias har fullført sitt verk, beskylder oppdrags­ giverne ham for å ha tilvendt seg en del av det gullet som skulle smykke statuen, og sender ham tilbake til Aten med avhugne hen­ der. Atens advokat skal nå fremsette krav på de hundre tusen talen­ ter, mens Elis’ prosessfullmektig skal avvise kravet. På liknende måte fantaserer Seneca frem de merkeligste biografiske opplysninger om menn som den atenske feltherren Ifikrates og hans eldre kollega Kimon, sønn av Miltiades. Og for riktig å skape en stemning av gru og medynk snur han opp ned på kronologien og dikter opp en utrolig prosess mot kunstmaleren Parrhasios, som blir fremstilt som en infam bøddel, idet han skal ha torturert en av sine model­ ler, en slave og forhenværende soldat fra Olynthos, for å kunne male et sannere bilde av den lidende Prometevs til Atenes tempel. Men det hender også at den store professor i veltalenhet gir av­ kall på å forfalske historien og i stedet skriver sine egne detektivhistorier, som utmerker seg ved en sterkt overdrevet typetegning og et høyst usannsynlig handlingsmønster. I hans klasser snakker man ikke om annet enn tyranner og konspiratører, kidnappere og spioner, i en atmosfære av pornografi og sadisme. Vi hører ekteman­ nen anklage sin hustru for ekteskapsbrudd fordi en rik nabo har gjort henne til sin arving i beundring for hennes dyd. Vi møter en far som vil gjøre sin sønn arveløs fordi han nekter å la seg overtale til å gifte seg rikt og i stedet vil beholde den piken han allerede har giftet seg med, nemlig en røverhøvdingdatter som har reddet hans liv og hjulpet ham ut av sin fars, røverhøvdingens, klør. Vi stifter bekjentskap med en tapper, men gudløs soldat, som trenger bedre våpen og derfor plyndrer en grav i nærheten av slagmarken og tilegner seg de krigstrofeene som pryder den. For ikke å snakke om den rene unge piken som blir kidnappet og tvunget til å arbeide i et bordell helt til hun en dag i avsky over sitt skjendige yrke stikker kniven i en kunde og rømmer til en verdigere tilværelse som prest­ inne i et tempel. De gamle talekunstnere var svært stolte når de hadde diktet en slik historie. Det var effekten de var ute etter, og de smigret seg med 128

å ha oppnådd sin hensikt når de hadde funnet på en riktig usann­ synlig og innviklet situasjon med skikkelser som skilte seg skarpt fra vanlige dødelige. For dern var talens verdi proporsjonal med antal­ let og graden av de vanskeligheter de hadde måttet overvinne, og den høyeste veltalenhet var den som besto i å brodere med rød tråd på et fullstendig ubegripelig stoff — materias inopinabiles — og nær sagt skape noe av ingenting. Et godt eksempel er Favorinus fra Arles, som på Hadrians tid gjorde seg mektig populær, den ene dagen ved å holde en lovtale over Thersites — den styggeste og mest bøllete av de grekere som beleiret Troja — og neste dag ved å synge fjerdedagsfeberens pris. Rhetorene hadde med andre ord en kronisk tendens til å forveksle kunst og kunstighet, originalitet og unatur. De var da etter alt å dømme heller ikke lenger i stand til å drive frem annet enn affekterte komedianter eller plaprende papegøyer. Det fins riktignok forskere — også blant vår egen tids lærde — som forsvarer dem «innenfor visse grenser» med den bestikkende be­ grunnelse at deres pedagogikk hadde en helt annen hensikt enn vår. De var først og fremst interessert i å utvikle elevenes fantasi og opp­ finnsomhet og hadde derfor, som Aulus Gellius sier, rett til å hevde at «jo mer absurd et emne kunne virke, desto mer fortjenestefullt var det å gi seg i kast med det». (48) Etter min mening var det nettopp denne innstillingen som var absurd (49), og slik ble den da også bedømt av de siste store latinske forfatterne. Seneca den yngre fordømmer en undervisning som ikke tar sikte på å skape livsduelige mennesker, men bare flinke skoleelever: non vitae, sed scholae discimus (50). Petronius åpner sin roman med å håne den ensformige duren av svulstige fraser som fyller klasse­ rommene (51). Tacitus konstaterer sørgmodig at de ting som de­ batteres med så mange og store ord på skolen — tyrannmord, pestremedier og incest mellom mor og sønn — har lite med det som foregår på forum å gjøre og tvertimot er en hån mot virkelighe­ ten (52). Juvenalis hudfletter disse talere «som ikke har noe som ban­ ker under venstre brystvorte», «disse esler som tvangsforer oss med Hannibal og hans forskrekkelighet og alle de fæle talene de legger i munnen på ham hver eneste uke», disse skolemestere som det tross alt er synd på, ettersom de «selv blir kvalt til døde av den kålen de har servert så mange ganger». (53) Det er med andre ord ingen grunn til at vi skal gjøre oss til bedre romere enn romerne selv og anstrenge oss for å forsvare et system som de klokeste av dem har karakterisert som det mest sinnssyke pedanteri. 5. Jérdme Carcopino

129

Den som bare tilfeldig får seg servert et eller annet eksempel på de konvensjonelle overdrivelser vi har sitert ovenfor, kan naturligvis nøye seg med å trekke på skuldrene. Men den som av en eller annen grunn er nødt til å sette dem til livs i store porsjoner, f.eks. ved å lese læreboken til Seneca den eldre, vil snart bukke under for en overveldende følelse av kjedsomhet og vemmelse. Når man da tenker på at det var disse ensformige oppskriftene, disse pinlig for­ utsette sjokkeffektene og dette helt igjennom falske og usunne ver­ densbildet som til syvende og sist dannet grunnlaget for den høyere undervisning i Roma, kan man ikke unngå å dele samtidens uro for hvordan det skulle gå med en litteratur som i den grad var forgiftet av litteratur, og med en kultur som i all sin anstrengte eksentrisitet lot en ane forfallet. Man blir skremt ved tanken på hvor underernært blomsten av byens ungdom måtte bli når den ikke fikk annen åndelig føde enn de bedervede, utkokte kjøttslamsene disse «mandarinene» hadde å by dem. Det gjaldt å vise seg be­ lest, man ville blende og forbløffe sine omgivelser, derfor serverte man sitater og reminisenser i stedet for tanker og erstattet den menneskelige stemme med teatralske utbrudd og utstuderte brøl. I stedet for det ekte uttrykk fikk vi affektasjonen. I stedet for naturligheten fikk vi grimaser og forvridde gester som ikke engang hadde nyhetens interesse. Talernes sykelige forkjærlighet for det sjeldne og merkverdige drev dem til å sky alt som smakte av sunn fornuft. Det å bygge på livets lærdommer ble betraktet som svakhet, og livet selv som noe uestetisk. Men livet sørget for å skaffe seg revansj over dem som fornektet det på denne måten: de gode romere be­ gynte å få nok av rhetorenes innholdsløse vrøvl. De som ennå hadde sine sunne instinkter i behold, følte bare vemmelse over hele pa­ rodien, uten å være klar over at den var en parodi. De fulgte Lukianos’ eksempel og besluttet seg for å tvile på alt og flire av alt. Eller °gså gjorde de som den gemene hop: vendte seg bort fra alt som kunne kalles kultur og konsentrerte seg om å tilfredsstille sine ma­ terielle behov og sin trang til fornøyelser (54). De edleste ånder, de som hadde bevart en snev av intellektuell nysgjerrighet, var skuffet, men ikke knekket. Hverken tidens dødfødte vitenskap eller grammatikernes og rhetorenes frynsete litteratur hadde kunnet tilfredsstille deres lengsel etter sjelens ro. Men i de nye frelses-religioner mente de å finne svar på de spørsmål som livets mysterium stiller til det ten­ kende menneske.

130

5. Den gamle religions forfall Den mest betydningsfulle faktor i keisertidens historie er av åndelig art: Orientens mystisisme erobrer Roma og gjør religionen til et per­ sonlig anliggende. Det gammelromerske gudehierarki består tilsyne­ latende urokket. De høytider som i hundrevis av år er blitt feiret på de dager presteskapet har fastsatt i sin hellige kalender, blir frem­ deles feiret på forfedrenes vis. Men mennesket deltar ikke lenger med sitt sinn. De gamle guder har ennå sine prester, men de har mistet sin menighet. Med sin avmålte, prosaiske og nyttebetonede karak­ ter var den romerske religion altfor kald til å appellere til troen. Dens guder manglet særpreg, og dens myter var fargeløse kopier av de eventyr grekerne hadde forlagt til Olympen, hvis de da ikke bare var naive fabler basert på bondens trang til å forklare visse eiendommeligheter ved det latinske landskapet. De bønner man ret­ tet til gudene var formelle som kjøpekontrakter og tørre som rettsreferater. Religionen var blottet for metafysisk nysgjerrighet og stilte ingen etiske krav. Dens interesseområde var flatt og snevert: det innskrenket seg til byen og dens politiske utvikling (55). Den dugde i høyden til å styrke soldatenes kampmoral og minske bøn­ denes frykt for uår, og i den brokede verdensbyen som Roma er blitt i vår tidsregnings annet århundre, har den mistet all makt over hjertene. Folket deltar riktignok fremdeles med liv og lyst i de religiøse fes­ tene, som myndighetene uten å kny ofrer store summer på, men Gaston Boissier er nok for optimistisk når han tolker dette som et bevis på fromhet. Han må selv innrømme at menigmann fortrinsvis strømmer til de tilstelningene «hvor det er mest liv og spetak­ kel, og hvor han føler seg mest hjemme». (56) Det er ingen grunn til å gjøre seg noen illusjoner om folkets følelsesmessige engasje­ ment i disse seremoniene. Spesielt galt ville det være å tolke den store oppslutningen om den årlige festen på Tiber-stranden til ære for Anna Perenna, hvor det ble danset og drukket tett, som et bevis på at romerne fremdeles dyrket denne gamle latinske gudinnen med oppriktig ærefrykt. Det ville være like overilet som å vurdere katolisismens makt i dagens Paris etter tilstrømningen til midnattsmessen julaften. Når det gjelder middelklassen, har vi nok av be­ viser på at den også i keisertiden oppfylte sine plikter overfor de offisielt anerkjente guddommer. Juvenalis, for eksempel, som var en konservativ herre og åpent tilkjennega sin avsky for all «utenlandsk

131

overtro», virker ved første øyekast sterkt bundet til den nasjonale religion, og man vil lett tro at han er dypt grepet av den når man leser innledningen til hans 12. satire, hvor han så friskt og vak­ kert skildrer hvordan han forbereder et offer til den kapitolinske tre­ enighet: Jupiter, Juno og Minerva. «Kjærere enn min egen fødsels­ dag, o Corvinus, er meg denne dag, hvor det festsmykkede alter av gresstorv venter på dyrene som er viet til gudene. Til dronningen bringer jeg et snehvitt lam. Et annet, like hvitt i ullen, skjenker jeg den gudinne som kjemper med Medusahodet på sin brynje. Et stykke unna står dyret som skal ofres til den Tarpeiske Jupiter, og rykker i repet. Det kaster truende med hodet og er i sannhet så vill som en oksekalv skal være når den er moden for tempelets alter. Den vet at den skal stenkes med ublandet vin, og skammer seg over å suge på sin mors spener, og med sine spirende horn går den til angrep på trestammene. Hvis jeg eide en formue som sto i forhold til mine følelser, ville jeg i stedet ha ofret en fullvoksen okse, fetere enn vår venninne Hispulla, for jeg ofrer jo for å feire gjensynet med en elsket venn, som ennå skjelver etter de fryktelige farer han har gjennomgått, og som ennå ikke riktig kan tro på at han er sluppet fra det med livet i behold...» (57) La oss imidlertid granske de utsøkte verselinjene litt nøyere. Det er ikke gudene som er gjenstand for Juvenalis’ lyriske følelser, men det vakre landskapet som danner rammen rundt offerhandlin­ gen, og de fine dyrene han har valgt ut. Det er dikterbondens skjønn­ hetssans som kommer til uttrykk. Og først og fremst vil han hylle vennen, som han så nær hadde mistet, og som nå skal få en duf­ tende og appetittvekkende forsmak på den festen som skal markere gjensynet. Guddommene holder seg i bakgrunnen og må nøye seg med en middelmådig «kenning», som Minerva, eller, som Juno Regina, med en tradisjonell titel. Jupiter selv blir ikke beæret med an­ net enn en geografisk bestemmelse — han hadde som bekjent sitt tem­ pel på Capitolium, på toppen av Den tarpeiske klippe. Juvenalis ville da også hatt store vanskeligheter med å beskrive sine guder mer inngående. De var blitt overmåte konturløse for ham. De var ikke annet enn abstrakte vesener, og han forkastet hele deres mytologi. «For at det skulle finnes et underjordisk rike for de avdødes ånder, hvor Charon staker seg over Styx gjennom flokker av sorte padder i en farkost som alene skulle kunne romme så mange døde, det tror ikke engang et barn, iallfall ikke etter at det er blitt gammelt nok til å betale for seg på badet.» (58) 132

Når det kom til stykket, var Juvenalis’ skepsis ålment utbredt. Den var trengt helt ned til folkets brede lag, hvor selv de mest vel­ villig innstilte måtte innrømme — om enn med sorg — at folk flest sto helt likegyldige overfor de gamle romerske guder med deres «forniklede føtter» — pedes lanatos. Byens fine og stolakledde fruer - stolatae — tilsto uten skam at de «ikke brydde seg en døyt om Jupiter» (59). Selv de mest fremstående konformister delte Juvena­ lis’ oppfatning. Stormenn som Tacitus og Plinius den yngre var riktignok minst like nøye som han med å oppfylle sine religiøse plikter, men de var akkurat like lite troende. Førstnevnte var praetor under Domitian, konsul og prokonsul i Asia under Trajan, og kun­ ne selvsagt ikke unngå å delta i de offisielle, polyteistiske sere­ moniene. Jødehater var han også — om mulig i enda høyere grad enn Juvenalis — så det var ingen tvil om han hadde den rette tro. Men av og til sier han ting som gjør at vi begynner å lure. Han avskyr jødene, men roser dem likevel indirekte for deres tro på «en evig, allmektig Gud, som ikke må avbildes og derigjennom gjøres forgjengelig». Og i sin Germania uttrykker han på samme måte sin beundring for barbarfolket som «av respekt for sine guder hver­ ken vil sperre dem inne mellom fire vegger eller lage menneskeliknende statuer av dem», men som i stedet «oppsøker hellige lunder og skogholt hvor de med sitt indre øye ser det ubeskrivelige som de har satt gudenavn på». I begge skildringer kan vi mellom linjene lese en sympati som tyder på at Tacitus, som romersk gudetilbeder be­ traktet, er trådt ut av aktiv tjeneste (60). Hans venn Plinius den yngre er heller ingen glødende tilhenger av statsreligionen, og selv om han nærer tilstrekkelig respekt for dens ærverdige alder, og for selve staten, til å bøye seg for dens konven­ sjoner, føler han ingen indre overbevisning. Gaston Boissier har ment å kunne fremstille ham som en religiøs natur på grunnlag av et av brevene til vennen Romanus, nemlig det hvor han skildrer den be­ tagende stemningen som hviler over den skyggefulle cypresslunden ved Clitumnus-kilden og det gamle tempelet i nærheten, hvor den stedlige Jupiter avgir sine orakelsvar (61). Det er unektelig en vak­ ker skildring, men inspirasjonen kommer snarest fra følelser som er beslektet med Juvenalis’ i diktet vi siterte ovenfor: en frisk og umiddelbar naturopplevelse, en mild glede over et vakkert landskap. De hellige handlinger og den tro som knytter seg til stedet, forbigås i stillhet, og brevet slutter faktisk med et eselspark til de troende som valfarter dit: «Her er det mangt og meget å lære, Romanus, 133

hvis du gir deg tid til å lese alle de innskriftene folk har kludret ned på søyler og vegger til ære for den hellige kilden og dens skytsgud. Mange av dem er egnet til å forbause deg, og enkelte vil kan­ skje få deg til å le. Skjønt du er selvfølgelig altfor veloppdragen til å le av slikt.» (62) I et annet brev forteller Plinius at han er vil­ lig til å bekoste et nytt Ceres-tempel på sin eiendom i Toscana, i overensstemmelse med de råd han har fått av haruspices - tegntyderne. Men den måten han legger projektet frem for arkitekten på, tyder på at hensynet til dem som skal bruke tempelet veier tyngre enn ærefrykten for gudinnen. Han må skaffe til veie en ny Ceres, forteller han, «for den gamle trestatuen er gått i stykker både hist og her». Men langt viktigere er det å utstyre helligdommen med en søylehall, for det fins ikke noe sted i nærheten «hvor de besøkende kan søke ly for regn og sol». (63) Plinius er mer interessert i å gjøre seg til venns med sine bønder enn med Ceres, og når han gjør sitt for å gjøre tempelbesøket så behagelig som mulig, sier det ikke mer om hans religiøse overbevisning enn Voltaires regelmessige kirkebesøk som godseier i Ferney sier om hans.

Forresten har vi enda tydeligere tegn på Plinius’ absolutte like­ gyldighet overfor den kultus han fant det opportunt å delta i. Vi kan f.eks. lese det brevet hvor han forteller at han nylig er blitt innvalgt i augur-kollegiet. Den glede han legger for dagen, er av helt verdslig art. Den religiøse myndighet som følger med augurverdigheten — sacerdotium plane sacrum — kommer han så å si ikke inn på: retten til å tolke de tegn gudene benytter for å uttrykke sin vilje, og til å fortelle embedsmennene, deriblant keiseren selv, hvil­ ken betydning de skal legge i de varslene de har tatt. En dypt re­ ligiøs person ville ha mottatt et slikt kall med bevende og ansvars­ bevisst begeistring. Det Plinius gleder seg over, er for det første at embedet er livsvarig — insigne est quod non adimitur viventi — for det annet at Trajan selv har gitt ham sin anbefaling, for det tredje at han er funnet verdig til å innta plassen etter en begavelse som Frontinus, og sist, men ikke minst, at historiens største taler — Mar­ cus Tullius Cicero — ble beæret på samme måte (64). Plinius er stolt og glad, men hans følelser er på ingen måte religiøst motivert. Det er hoffmannen, verdensmannen og litteraten som kommer til orde, ikke den personlig troende tempeltjener. Han er lykkelig om­ trent på samme måte som en moderne forfatter er lykkelig over å bli innvalgt i Akademiet, og meget tyder da også på at Romas 134

høyeste presteskap ble betraktet som en slags intellektuell klubb — også av medlemmene selv. Da keiseren opphøyet seg til guddom, ble han til å begynne med dyrket med en viss glød, men denne var nå kjølnet betraktelig. Keiserdyrkelsen var bare det nyeste og mest velsmurte leddet i et offisielt religionsmaskineri som gikk av seg selv uten åndelig driv­ kraft. En viss styrke hadde den hatt så lenge den var knyttet til ett og samme dynasti, akkurat som hos de diadokiske basileis, som ble gjort til gjenstand for samme slags apoteose. Men med Nero døde Augustus’ slekt ut, og hans fall betydde derfor et hardt slag for denne kultus. Oppkomlingen Vespasian, som hadde håpet å grunn­ legge et nytt dynasti, forsøkte riktignok å innbille egypterne at han var i besittelse av overnaturlige evner, men hjemme i Roma nedlot han seg ikke til noe slikt, og vi vet alle hvordan han tappert spøkte med sin forestående apoteose på dødsleiet: «Jeg merker at jeg hol­ der på å bli en gud.» (65) At han gjorde rett i å være skeptisk, viser det faktum at sønnen Domitian bare oppnådde å bli myrdet da han glemte sin fars sunne prinsipper og forlangte å bli behandlet som herre og gud — dominus et deus — til og med hjemme i Italia. Hadde denne «skallete Nero» hatt råd til å bestikke sine pretorianergardister og skjemme bort pøbelen i all evighet, ville keiserdyrkelsen muligens ha levd videre til tross for alle hans skjendige forbrytelser. At keiseren kunne oppnå sin makt og guddommelighet gjennom et militærkup, var allerede et akseptert faktum, men at han til tross for sin påståtte guddommelighet kunne styrtes ved en palassrevolusjon, det var nok til å gjøre ende på hele guddommelighetstroen. Under de første antoninene er da keiserdyrkelsen heller ikke annet enn et påskudd til å feste, et symbolsk uttrykk for undersåttenes lojalitet, en forfatningsrettslig floskel. Så snart Trajan hadde overtatt makten etter sin avdøde adoptivfar, Nerva, skyndte han seg å er­ klære ham for divus — opptatt blant gudene — men han passet på å gi begivenheten et noenlunde menneskelig og sannsynlig preg. For det første presiserte han at keiseren måtte være død før en slik ære kunne vederfares ham, og dessuten fremstilte han hele apoteoseseremonien som en slags belønning for lang og tro tjeneste på tronen. Han ga sin hoff skribent Plinius d. y. i oppdrag å forklare de rent administrasjonsmessige hensyn som lå bak formaliteten, og i sin lovtale forsikrer denne sine kolleger i senatet at det beste bevis på en avdød keisers guddommelighet er at hans etterfølger viser seg sin oppgave voksen — certissima divinitatis fides est bonus successor. 135

ble brukt ved offisielle anledninger når man ville be gudene om a gi keiseren et langt liv og en god helse: gudene behøvde bare å ta hensyn til bønnen så lenge han regjerte til statens og almenhetens beste - si bene rem publicam et ex utilitate omnium rexerit (66). En såpass beskjeden politikk har krav på vår anerkjennelse. Men det ville være naivt å tro at den fremkalte noen spontan og følelsesbetonet begeistring for keiserens person. Etter slaget ved Actium, som gjorde slutt på borgerkrigen og sikret både verdensfreden og den romerske verdensherredømme, kunne seierherren med en viss rett ta imot en ærestitel som Augustus — Den opphøyede — og der­ med stille seg over og utenfor resten av menneskeheten, og det var bare naturlig at massenes begeistring og dikternes henførte utgytelser under slike omstendigheter plaserte ham på linje med gudene. På den tiden var Caesar, hans far, allerede blitt en gud som man ifølge folketroen kunne se spasere over firmamentet i form av en komet. Og da hans egen sønn, Tiberius, kom til makten, var alle, fra den enkleste borger til tronfølgeren, overbevist om at hans au­ spisier hadde en overnaturlig kraft som inspirerte hans generaler og gjorde dem uimotståelige — omtrent som når en japansk admiral fra vår egen tid kan gi mikadoens genius æren for seieren ved Tsushima. Men med Trajan kom keiserens person og livshistorie ned på jorden igjen. Av gammel vane og respekt for hoffetiketten snakket hans ydmyke undersåtter fremdeles om hans «guddommelige hus» og «himmelske beslutninger» (67), men de fleste innså at det ikke len­ ger fantes noe keiserlig «hus» i egentlig forstand, og de mest opp­ riktige av dem som hadde noe å takke keiseren for, nøyde seg med å hylle «hans utrettelige innsats for menneskehetens vel». (68) Fyrs­ tene selv, statens allmektige tjenere, betraktet da også tronbestigningen som en slags siste forfremmelse. Trajan unngikk å omgi sine bragder med en overnaturlig glorie, og han var bl.a. ekstra stolt over å ha slått germanerne før han var blitt keiser og før noen kunne kalle ham sønn av en gud — necdum dei filius (erat) (69). Og i den lovtalen han lot Plinius offentliggjøre over sin regjeringsvirksomhet, blir hans form for enevelde på hver eneste side fremstilt som en idealrepublikk. Formelt sett videreførte han keiserdømmet slik han hadde overtatt det, men han ville gjøre det til en styreform hvor friheten, for å sitere Tacitus, for første gang kunne la seg forene med førerprinsippet. Dette måtte skje på bekostning av keiserdyrkelsen, som, iallfall i Roma og senatsmiljøet

136

der, måtte gi avkall på alle oversanselige pretensjoner og bli et verdslig rituale. Og selv om man på ny hadde fått et opplyst og aktivt enevelde, kunne hverken Hadrians gemyttlige ertelyst, Antoninus den Frommes beskjedenhet eller Marcus Aurelius’ stoiske fata­ lisme gjenoppvekke de følelser som folket engang hadde gitt uttrykk for i sin tilbedelse av Augustus.

6. Den orientalske mystikk får vind i seilene Roma var ikke dermed blitt en by hvor troen ikke lenger hadde noen plass. Troen var ikke engang blitt svakere, snarere tvert imot. Etterhvert som folkets intellektuelle våpen var blitt sløvet, takket være et undervisningssystem som hverken tok hensyn til fornuften eller virkeligheten, hadde troen fått stadig større spillerom. Den hadde bare tatt en ny retning og funnet seg nye objekter. Den hadde vendt seg bort fra den offisielle polyteisme og tatt sin tilflukt til filosofenes sekter og til de mer eller mindre hemmelige losjer som dyrket orientens mysterieguddommer. Der fikk de troende svar på sine spørsmål, der fikk de fred i sinnet. Der fant de løsningen på verdens og livets gåte og fikk samtidig en moralsk rettesnor og den nødvendige kraft til å akseptere lidelsen og døden. Vi kan der­ for paradoksalt nok slå fast at Romas religiøse liv — i vår betyd­ ning av begrepet — begynte i det 2. århundre e. Kr., nettopp på det tidspunkt da statsreligionen mistet sitt grep på sinnene. Forvandlingen hadde sine røtter langt tilbake i tiden og skulle få virkninger langt fremover. Den skyldtes den hellenistiske innflytelse som Roma hadde vært utsatt for i to hundre år uten å merke det. I hellenismen var østens åpenbaringsdogmer og de greske filoso­ fenes teorier trengt inn i hverandre og smeltet sammen. På det tids­ punkt som interesserer oss, er de filosofiske læresetninger, som ikke lenger må gjøres til gjenstand for offentlig undervisning, blitt til religiøse trossetninger. Filosofene selv opptrer som sjelesørgere, og for deres disipler er læren bestemmende ikke bare for hvordan de skal oppføre seg, men også for hvordan de skal kle seg og klippe sitt skjegg. Selv når de, som epikureerne, fornekter ethvert liv etter dette og forviser gudene til en passiv tilværelse i en slags mellomverden, opptrer de som frelsere fra døden og dens redsler, og i de fromme fester som inngår i sektenes virksomhet, blir deres stif­ tere hyllet som heroer med salmesang og ofring, akkurat som ved de

137

rent religiøse seremonier (70). Enten predikanten er en ekte greker fra Aten eller en gresktalende og greskskrivende romer, røper han at hele hans dialektikk hviler på en bunn av orientalsk spekulasjon. Joseph Bidez har påvist hvordan stoisismen ikke bare står i gjeld til de semitter som bidro til å spre den, men til hele den semittiske troslære (71). Og at ny-pythagorismen, slik Nigidius Figulus preket den i Roma, er sterkt påvirket av aleksandrinsk tenkemåte, er hevet over enhver tvil (72). På den annen side er, som Frantz Cumont har vist, guddommer av så forskjellig opprinnelse som Kvbele og Attis, Mitra, Baalim og Dea Syria, Isis og Serapis blitt gjenstand for en kultus som frembyr så mange og så slående likhetspunkter at man må forutsette at alle disse religionene har passert en 02 samme filosofiske støpeskje. Enten de kommer fra Anatolia eller Iran, Syria eller Egypt, enten de er mannlige eller kvinnelige, enten de krever blodige eller ublodige seremonier, viser de «orientalske» guddommer vi møter i Roma umiskjennelige fellestrekk og represen­ terer oppfatninger som dekker hverandre til forveksling. Dette er guder som så langt fra å være fjerne og følelsesløse som de romer­ ske, lider, dør og gjenoppstår. Deres myter favner over hele Kos­ mos og rommer dets hemmelighet. De hører hjemme på et astralt plan som er høyt hevet over alle jordiske landegrenser, og de garan­ terer sine adepter - men også bare dem - en beskyttelse som ikke er betinget av den enkeltes nasjonalitet eller sosiale stilling, men av den grad av renhet han eller hun har oppnådd. De forskjellige orientalske folkeslag som har skapt disse gudeskikkelsene, har ingen felles mentalitet som skulle kunne forklare alle disse likhetspunktene. Men vi vet at ingen av dem er kommet til Italia uten først å ha oppholdt seg lenge i Hellas eller et annet greskpåvirket land. Og hellenismen adopterte dem ikke i tiden etter Alek­ sanders erobringstog uten først å ha plukket av dem de mest bar­ bariske utvekstene og til gjengjeld gitt dem litt av sin egen kosmopolitisk-filosofiske politur (73). Det er her vi må søke forklaringen på at de er blitt såpass ensfarget, og på at det mytologiske apparat som engang har omgitt hver enkelt av dem, er blitt forenklet til et sett av praktisk talt identiske symboler som alle er tilpasset tanken om én universell guddom. Nå skjønner vi også hvorfor de alle ret­ ter seg etter ett og samme astrologiske system — et system som kom­ mer like klart til syne i Attis’ strålediadem i Ostia som i de fleste italienske Mitra-kapeller og i Bel-tempelet i Palmyra, hvor Zeus’ ørn strekker ut sine vinaer omeitt av Dvrekretsens teen. Vi forstår 138

også — og det er det viktigste — hvorfor romerne såpass lett om­ vendte seg til Orientens religioner. Det var ikke bare fordi Orienten imponerte dem ved sin rikdom og store folkemengde, men fordi Roma på forhånd var gjennomsyret av den hellenistiske kultur som hadde formet alle de ulike orientalske religionene så å si i sitt eget bilde og iallfall etter sine egne åndelige krav. I 2. århundre av vår tidsregning er Roma oversvømmet av slike religioner. Kybele og Attis, som begge stammer fra Anatolia, har fått hjemstavnsrett etter at keiser Claudius har forordnet visse endringer i liturgien. De egyptiske gudene var blitt bannlyst av Tiberius, men Caligula ga dem offentlig sin velsignelse. Og da Isis-tempelet brant ned i 80 e. Kr., sørget Domitian for at det ble bygget opp igjen med en luksus som den dag i dag kommer til syne i de obe­ liskene som er blitt stående, dels på sin opprinnelige plass ved Minervas tempel, dels foran Pantheon like i nærheten, og likeledes i de kolossal-statuene som forestilte Nilen og Tiberen, og som senere er blitt fordelt mellom Vatikan-museet og Louvre. I midten av 1. årh. e. Kr. fikk det syriske gudeparet Hadad og Atargatis sitt tempel på Tiberens høyre bredd, like nedenfor Lucus Furrinae på Janiculum, hvor Paul Gauckler fant det igjen i 1907. Atargatis var den eneste guddom som den ellers så fritenkende Nero nedlot seg til å hylle. Vi vet også at Mitra hadde sine helligdommer såvel i Roma som i Capua allerede under de flaviske keisere (74). Denne brokede blanding av guddommer ble dyrket av diverse sek­ ter og losjer som ikke bare tolererte hverandre, men til og med samarbeidet om å verve nye tilhengere. I Ostia ser det ut til at Attis- og Mitradyrkerne er gått sammen om kjøpet av tomten hvor deres helligdommer ble reist vegg i vegg. I tempelet på Janiculum hersket det fred og fordragelighet mellom de syriske guddommene og diverse greske og egyptiske gudebilder (75). Forholdet mellom de forskjellige religionene var i det hele tatt mer preget av slektskap og samhold enn av rivalitet. Alle ble ledet av prester som omhyggelig unngikk å blande seg med den gemene hop. De bygget sin lære på personlige åpenbaringer og opprettholdt prestisjen ved hjelp av mer­ kelige drakter og en like merkelig livsførsel. Deres tilhengere måtte gjennomgå en spesiell innvielsesseremoni og siden med jevne mel­ lomrom leve mer eller mindre asketisk. Felles for sektlederne var også deres interesse for astralteologiske spekulasjoner og deres henoteistiske innstilling, dvs. deres tro på sin egen gud som en hovedgud blant flere, og alle hadde de et håpets budskap å legge frem. 139

De romere som ikke hadde latt seg lokke av noe slikt budskap, strøk dem alle over én kam og betraktet dem som like farlige og mistenkelige. Vi har allerede hørt Juvenalis’ rasende beskrivelse av hvordan Orontes tømmer sitt kloakkvann av østerlandsk overtro ut i Tiberen, og han denger løs på alle disse trosretningene uten å gjøre forskjell på dem. Tiberius haddde brukt en sensasjonell ekteskapsskandale, hvor noen Isis-dyrkere var innblandet, som påskudd til å utvise dem en bloc, og dikteren følger ham i kjølvannet med et nådeløst angrep på alle orientalske prester uten unntagelse. Kaldeere, komagenitter, frygiere og Isis-tilbedere, alle er de charlataner og bedragere. «Kledd i lin og med glattbarbert isse spaserer de omkring i våre gater med sine Anubis-masker og flirer i smug av folket som deltar i prosesjonen med sine klagesanger (76)». Gang på gang kommer han tilbake til deres skammelige lurerier. Mot «en fet gås eller en finkjevlet kake» selger de avlat til naive synderinner, eller opptrer som profeter og spåmenn og lover dem «en staut elsker eller en stor arv etter en barnløs rikmann» (77). Snart beskylder han dem for liderlighet, snart håner han den veldiae evnukken han har sett rage opp over alt folket i prosesjonen til ære for Bona Dea, gudemoren, og som «i sine nederdrektige tilhengeres øyne er en ærverdig person» (78). Eller han antyder hva som foregår under mysteriene «når fløytens toner kiler i underlivet og Priapos’ terner danser hylende omkring og river seg i håret i en rus av vin og eggende trompetfanfarer (79)». Han ler ubehersket når han ser botferdige kvinner og menn underkaste seg alskens spekelser med dyster fanatisme. Han viser oss kvinnen som «tidlig om mor­ genen, midt på vinteren, hakker hull i isen på Tiberen og dukker tre ganger», hvoretter hun naken og hutrende «sleper seg langs hele Tarquinius-plassen på sine blodige knær». Og vi møter hennes medsøster, som «på den hvite Io’s befaling» drar langt inn i det heteste Egypt, «for å hente Nilvann som hun kan stenke på Isis-tempelet» (80). Juvenalis’ uforsonlige dom er ikke egnet til å forbause oss. Med stort talent og megen styrke uttrykker han «gammelromemes» frem­ medhat og deres motvilje mot alt nytt. De betrakter enhver spontan følelsesytring som usømmelig og forlanger at den religiøse tro skal være like veldisiplinert som en offentlig parade. Men tiden er gått, og på oss virker hans angrep umåtelig urettferdige. For det første bebreider han de orientalske religionene en overtro som kan påvises lenge før orientalismen gjorde sitt inntog i Roma, og som i at-

140

skillige tilfelle har utviklet seg videre helt uavhengig av dens på­ virkning. For det annet, og det er langt alvorligere, burde han ha innsett at de orientalske religionene var ladet med en intens følelses­ messig varme som, alle overdrivelser og misforståelser til tross, beteg­ net et stort moralsk fremskritt. Spådomskunsten var f.eks. en overtro som alltid hadde vært dyr­ ket i Roma, selv om det må innrømmes at Østens interesse for astro­ logi ga den ny vind i seilene. Den var en følge av et syn på gudene som helt fra Homers tid hadde gjort selv Zevs (Jupiter) til en slave av Skjebnen, og den medførte bl.a. at man i Statens navn tok vars­ ler og gransket offerdyrenes innvoller ved alle viktigere begivenheter. Folk som i det 2. årh. e. Kr. stilte seg helt likegyldig, for ikke å si fiendtlig, til de utenlandske religionene, sjenerte seg ikke for å kon­ sultere en haruspex eller en augur, og Staten selv trodde så sterkt på deres kunst at det var straff for å opptre som spåmann uten of­ fentlig autorisasjon. Når derfor Juvenalis latterliggjør kaldeernes til­ hengere, som dirrer av skrekk når de får kjennskap til Saturns kon­ stellasjoner, eller den sengeliggende kvinnen som er dum nok til ikke å turde spise «på andre tider enn dem Petosiris hadde be­ falt», (81) så lukker han øynene for det faktum at den samme overtro og de samme tabuforestillinger hadde sine ofre på alle trin av den romerske samfunnsstigen, også blant de lunkne og gudløse. Den frigivne oppkomlingen Trimalchio dekker f.eks. sitt festbord med en brodert duk som gjengir tegnene i Dyrekretsen. Han skryter av at han selv er født i Krepsens tegn, og at det er dette spesielt gunstige tegn han kan takke for at «han står støtt på sine to friske ben og er rik på gods både til lands og til vanns». Han sluker als­ kens historier om vampyrer og varulver, og når han hører hanen gale midt i de nattlige orgiene, grøsser han urolig over dette dår­ lige varselet (82). Høyere oppe på den sosiale rangstige finner vi minst like karakteristiske eksempler. Til tross for enkelte diskrete forbehold og lett ironiske bemerkninger tør en mann som Tacitus ikke benekte at det ligger noe i de «jærtegnene» han refererer, og han skildrer dem like omhyggelig som noen av sine forgjengere, idet han tilstår at han ikke vil ta ansvaret for å utelate «overleverte fakta» eller behandle dem som sagn og fabler (83). De fleste av hans kolleger er plaget av liknende bekymringer. Suetonius blir skremt av en drøm og regner allerede med å tape den prosessen han er innblandet i. Advokaten Regulus, Plinius den yngres usym­ patiske konkurrent, benytter seg av horoskoper og haruspex141

uttalelser for å sikre sitt renommé og skaffe seg testament-jobber. Plinius selv er tilbøyelig til å betrakte drømmetydningen som den rene barnslighet og hevder, med et sitat fra Homer, at «det beste varsel gir kampen for fedrelandet», uansett hva man drømmer om natten. Men samtidig skriver han til vise-keiseren, ex-konsulen Licinius Sura, som ikke bare er en berømt kriger, men også går for å være en uutømmelig visdomskilde, for å spørre hva han skal tro om slikt som gjengangere og spøkelser. Han har nemlig opplevd en mengde rare ting, som han beskriver meget detaljert, og som hittil har fått ham til å tro fullt og fast på slike veseners eksistens (84). Bare dette ene brevet er nok til å vekke vår mistanke mot Juvenalis og hans forargede utbrudd. Det er så fullt av tåpeligheter at vi langt lettere bærer over med stoikernes spådomskunst, som iallfall byg­ get på en dyp respekt for et Forsyn som virker gjennom alle ting. Vi har heller ikke så vanskelig for å akseptere de innslag av okkul­ tisme og åndemaning som forekom i de orientalske religionene. De tjente i det minste sjelen til oppbyggelse. Det lar seg nemlig ikke nekte at disse religionene sto høyt hevet over det livløse teologiske systemet de konkurrerte med. Enkelte seremonier, f.eks. Magna Maters tyreoffer eller furutreet som ble rykket opp og båret i prosesjon som et symbol på den kastrerte Attis, har utvilsomt noe barbarisk og usedelig over seg — «en stank av bordell og slaktehus», som det er blitt sagt (85). Men den tro som lå bak dem, har ikke desto mindre hatt en gunstig innvirk­ ning på menneskene — den har styrket dem og hevet dem opp på et høyere nivå. Dette fremgår klart av Frantz Cumonts spenstige ana­ lyse (86). Med sine fargerike fester og staselige prosesjoner blen­ der de østerlandske religioner sine tilhengeres øyne, likesom de kjæ­ ler for deres ører med sin smektende sang og sin berusende instrumentalmusikk. Langvarige botsøvelser og intens meditasjon skaper en egen, nervøs spenning, som, sammen med de opphissende dan­ sene og alle de sterke drikkene som ofte markerer avslutningen på fasten, bidrar til å hensette den troende i en ekstase «hvor sjelen fri­ gjør seg fra kroppen og smerten for å gli ut i henrykkelsen». Men, som Frantz Cumont så riktig bemerker, mystikeren har lett for å gli «fra det opphøyde til det lastefulle». Ikke desto mindre har de orientalske mystikerne greid å utvinne en slags idealisme av den usedeligheten som så ofte preger naturreligionene. Under påvirk­ ning av gresk spekulasjonslyst på den ene siden og romersk disi­ plin på den andre har de hevet seg opp til den åndelige sfære hvor

142

målet er å oppnå den fullkomne visdom, den fullkomne moralske renhet og den totale seier over sykdom, synd og død. Denne tredobbelte triumf er det som i mystikerens øyne betegner oppfyllelsen av de guddommelige løfter. Det fulgte mye falsk vitenskap med de forskjellige sekters gnosis, men den hadde iallfall det gode ved seg at den både kunne vekke og stille den innviddes tørst etter visshet. De fysiske renselsesseremonier den foreskrev, medførte en indre lutring. Forsakelsen, askesen, skjenket fred i sinnet. Først og fremst lærte den at all liturgi var virkningsløs så sant fromheten bare ble båret til skue. Dermed vant den sin rett til å forespeile sine tilhengere at de skulle få nyte samme salige udødelighet som gudene, som stadig fødes på ny i de himmelske sfærer. Det ble opptakten til en åndelig vekkelse som appellerte til alle opprørske sjeler. Den førte på den ene side til at de mest høytstående romere, også de som mente seg høyt hevet over all orientalsk mystikk, fikk en uklar følelse av at gudenes beskyttelse var noe man måtte gjøre seg fortjent til og ikke bare kunne vente å få i gave. Allerede før Juvena­ lis lar sin vrede legge seg i trygg forvissning om at «gudene elsker mennesket høyere enn mennesket selv (87)», uttrykker Persius Flaccus i annen halvdel av 1. årh. sin overbevisning om at hans like ansiktsløse guder i grunnen ikke forlanger annet av ham enn «en sjel hvor den verdslige og den geistlige rett regjerer i full harmoni, et sinn som er rent i hver minste krok, og et hjerte som er fylt av nestekjærlig rettskaffenhet» (88). Og Statius formulerer indirekte, under Domitian, sin tro på den personlige fromhet som den eneste effektive religion: «Hvordan skulle jeg fattige stakkar noensinne kunne gjøre meg gjeldfri overfor gudene? Selv om Umbrias daler tømte ut all sin rikdom for mine føtter, selv om engene ved Clitumnus skjenket meg alle sine snehvite okser, ville min gjeld være like stor. Og dog har gudene mangfoldige ganger med velbehag tatt imot mitt offer når jeg har budt dem en nype salt og en håndfull mel på en gresstue (89).» Disse dikterne tolket sin samtids følelser når de betraktet gudenes gunst som en belønning for menneskelig rettsskaffenhet. Samtidig kan vi konstatere at ordet salus, som opprinnelig bare betydde «sunnhet» i høyst jordbunden og fysisk forstand, i det 2. år­ hundres språkbruk får en moralsk og eskatologisk tilleggsbetydning som omfatter såvel sjelens frigjøring her på jorden som dens evige salighet i himmelen. Skritt for skritt vinner de orientalske religio­ nenes frelsesbegrep innpass i alle virkelig religiøst interesserte kretser 143

i det gamle Roma. Vi finner det i den menigheten som under Had­ rian plutselig dannet seg til ære for Antinoos, den billedskjønne slaven fra Bithynia, som hadde ofret sitt liv for å redde keiserens i Egypt (90). Den samme salus står i sentrum for de brødrelosjene hvor man — særlig i Bovillae på Antoninus Pius’ tid — kunne møte dendroforene, de som bar trær til ære for Attis og Kybele (91). Men vi møter også frelsesbegrepet i de enkle begravelsesforeningene i Lanuvium, hvor plebeiere og slaver fra Hadrians tid av kom sam­ men som én stor familie for å dyrke dels Diana, de dødes beskytterinne, dels frelseren Antinous (92). Så stor makt har ordet fått at begge de Lo siste organisasjonstypene bruker det for å danne det adjektivet som skal beskrive dem og deres store håp: både dendroforenes brorskap og begravelsesforeningen kaller seg et collegium salutare. Selv fyrstene blir grepet av idéen om frelsen. I det 2. årh. er de riktignok stadig tilbøyelige til å identifisere seg med de olym­ piske guder. Både mynter og monumenter fremstiller keiseren i skik­ kelse av guden Mars, som ifølge legenden var stamfar til byens grunnleggere, mens keiserinnen avbildes som Venus, caesarenes og det romerske folks felles stammor (93). Andre steder opptrer de som sagaskikkelser, som om de ville styrke sin forholdsvis ferske guddommelighet med et dåpsbad i de hellige latinske legender. Like­ vel virker det ikke som om denne offisielle hellighet er tilstrekkelig for dem. De tror ikke lenger på at apoteosen — denne guddommelighetserklæringen som senatet ifølge protokollen kommer til å utferdige ved deres død — vil sikre dem den evige, overnaturlige frelse de føler at de trenger, akkurat som alle andre dødelige. Hadrian vier statuer, templer og byer til sin frelsermann, Aminoos. Commodus blir medlem av Mitras menighet (94). Mellom dem forteller Antoninus Pius ved hjelp av myntenes lettfattelige billedspråk at hans hustru Faustina (som han mistet i begynnelsen av sin regje­ ringstid, og som da fikk et tempel med en symbolsk frise som kneiser over Forum den dag i dag), ikke ville ha kunnet nå til himmels hvis hun ikke hadde fått bruke vognen til Kybele og stått under beskyt­ telse av denne gudenes frelsebringende mor — Mater deum sala­ taris (95). Slik ser vi hvordan nye og fruktbare trostanker spirer og vok­ ser seg sterke i det tradisjonelle pantheons ruiner takket være møtet mellom den gammelromerske fornuft og Østens mysteriereligioner. Mens hedendommen går stadig mer i oppløsning, aner vi, iallfall som et fremtidsprosjekt, en veritabel frelsesøkonomi basert på den

144

tanke at mennesket skal kunne kjøpe seg fri med en kombinasjon av egne fortjenester og himmelsk bistand. Agnostikerne kaller det en historisk nødvendighet, de troende kristne har helt siden Bossuets dager kalt det en Forsynets tilskikkelse at nettopp Roma gjen­ nom dette sammenstøtet mellom to trosformer ble en gunstig jord­ bunn for kristendommen. Allerede på den tid vi behandler var den kristne menighet blitt tilstrekkelig stor og velorganisert til å kunne anlegge sine første felleskirkegårder og til å finne forsvarere som var i stand til å gjøre selv keiseren og hans hoff oppmerksomme på de kristnes eksempel og deres bønneliv.

7. Kristendommen kommer til Roma

Hverken Statius. Martialis eller Juvenalis later til å ha hatt anelse om at det fantes kristne i Roma på deres tid. Heller ikke Plinius den yngre, som hadde vært i konflikt med de kristne da han var praetor i Bithynia, antyder noe slikt i sine brev (96). Tacitus og Suetonius har tydeligvis hørt rykter, men den første omtaler kristendom­ men i så injurierende ordelag at han neppe kan ha hatt noe saklig kjennskap til den, og den andre legger for dagen en begrepsforvir­ ring som viser at han hverken var særlig godt underrettet eller sær­ lig klarsynt (97). Ikke desto mindre kan det slås fast at Roma hadde sine første kristne allerede under keiser Claudius (41—54) (98). På Neros tid hadde de gjort seg tilstrekkelig bemerket til at han kunne gi dem skylden for byens brann i 64. De raffinerte pinsler han straf­ fet dem med, innledet den lange rekken av forfølgelser som skulle ramme kristendommen uten å knekke den. Menigheten må med andre ord ha gjennomgått en forbausende rask underjordisk vekst. Årsaken ligger neppe i Romas sentrale stil­ ling som verdensby, men i det faktum at den hadde fått en meget betydelig jødisk koloni i den tiden som var gått siden Julius Caesar først viste jødene sin velvilje. De hadde akklimatisert seg, og i be­ gynnelsen av keisertiden var de blitt såpass mye av et uroelement at Tiberius måtte gå strengt frem mot dem i år 19. At de da også var blitt svært tallrike, skjønner vi når vi får høre at han kunne depor­ tere 4000 jøder til Sardinia på én gang. Takket være slike forbunds­ feller kunne den nye læren fra Jerusalem trenge inn i Roma, hvor den for øvrig straks førte til at det oppsto en dyp splittelse i kolo­ nien mellom dens tilhengere og dem som holdt på den gamle lov. 145

Jødenes religion hadde øvet en sterk tiltrekning på mange romere, som hadde sett storheten i de ti bud og troen på én, sann Gud. Kristendommen strålte ut den samme glans, men brakte dessuten et budskap om forløsning og brorskap som snart førte til at den vant sine egne proselytter. For en utenforstående var det likevel ikke lett å holde de to retningene ut fra hverandre, og det er meget mulig at en del av Juvenalis’ jødehat egentlig var rettet mot de kristne, som også var bundet av Jahves bud og overfladisk sett kunne kalles «tilhengere av de jødiske sedvaner». (99) Men etter Jerusalems og Tempelets ødeleggelse i 70 e. Kr., og senere under de første antoninske keisere, måtte «Kirken» nødvendigvis skille seg mer og mer ut fra Synagogen, og ettersom dens forkynnelse rettet seg til alle, uten hensyn til rase og nasjonalitet, tok den snart luven fra den mosaiske proselytisme. Hvor mange romere som omvendte seg i disse første år, er det naturligvis umulig å avgjøre. Men man bør ikke tro at de bare til­ hørte underklassen. I sine epistler hilser Paulus sine brødre «i kei­ serens hus» — in domo Caesaris — så det er tydelig at han helt fra begynnelsen av har skaffet seg tilhengere blant palassets slaver og frigivne, og selv om disse tilsynelatende var keiserens ydmyke tje­ nere, vet vi at de måtte betraktes som rikets mektigste funksjo­ nærer (100). Noen år senere foreligger det en hel rekke opplysnin­ ger som alle peker i retning av at kristendommen var i ferd med å bane seg vei blant de ledende i landet. I sin omtale av konsulen Aulus Plautius, britenes beseirer, som levde under Claudius og Nero og døde under flavierne, forteller Tacitus at hans hustru Pomponia Graecina ble mistenkt for å tilhøre en «kriminelt unasjonal religion» fordi hun levde så strengt, smilte så sjelden og alltid kledte seg i sorg. Dio Cassius og Suetonius forteller begge om Manius Acilius Glabrio, konsul i 91, som av Domitian ble anklaget for gudløshet og dømt til døden, og om hvordan keiseren senere rettet den samme anklage mot sin fetter og kusine, Flavius Clemens og Flavia Domitilla. Den første, som hadde vært konsul i 95, ble dømt til døden, mens hans søster ble forvist til øya Pandataria (101). Endelig nevner Tacitus i sine Historiae Vespasians egen bror, Flavius Sabinus, som var byprefekt da Nero forvandlet de kristne til brennende fakler og brukte dem som parkbelysning, og som mot slutten av sitt liv «var besatt av tanken på alt det blod han hadde vært med på å ut­ gyte» (102). Ingen av de siterte forfattere sier rett ut at de fremtredende

146

personligheter de skriver om var kristne. Men man må ha rett til å spørre seg, som Emile Male gjør, om ikke Flavius Sabinus’ anfek­ telser kan tyde på at møtet med de første, modige martyrer har vunnet ham for den nye lære (103). Enda mer sannsynlig er det at det er kristendommen som menes når det snakkes om Pomponia Graecinas utillatelige, fremmede religion og om den «gudløshet» som tydeligvis har fått de andre anklagede til å nekte å hylle de offi­ sielle avguder. Når det gjelder Flavius Clemens og Flavia Domitilla, blir en slik hypotese støttet av det faktum at deres niese — som også het Flavia Domitilla — ifølge Eusebius ble internert på øya Pontia i egenskap av kristen (104). de Rossi (105) har trukket vidtgående slutninger i denne retning og støtter seg bl.a. på funn som Priscillas katakombe, hvor Acilius Glabrios navn går igjen, Lucinas krypt, hvor en viss Pomponius Graecinus er omtalt i en senere gresk innskrift, og Domitillas grav, hvor navnet uvegerlig får oss til å tenke på Domitians ofre. Men selv om de Rossis kritikere skulle ha rett når de daterer alle disse gravene til midten av 2. århundre, har han fremlagt atskillige argu­ menter som styrker en i troen på at oppsiktsvekkende omvendelser må ha forekommet allerede i slutten av 1. årh. Helt uomtvistelig er det at mange av dem som fra og med Hadrians tid (117—138) fulgte Kristi kall og sluttet seg til hans romerske «ecclesia», tilhørte stormennenes nærmeste krets og hadde deres velsignelse. Den kristne kirke dannet selvsagt bare en liten minoritet i Roma og var stadig utsatt både for almenhetens fordommer og myndig­ hetenes misbilligelse. For det første avholdt Jesu tilhengere seg fra å delta i de tradisjonelle seremonier. For det annet var de så ensidig innstilt på at himmelen var deres fedreland, at de glemte hvor de var født her på jorden, og bare gjentok at de var kristne hver gang man spurte dem hvor de hørte hjemme. Slikt gjorde dem i folks øyne til desertører og samfunnsfiender (106). Ved å være så sta utsatte de seg for harde straffer — pave Telesphoros måtte f.eks. bøte med livet under Hadrian — men forfølgelsene var for lite syste­ matiske til å utrydde dem, og de bar dem med en standhaftighet som ikke kunne unngå å imponere deres motstandere. Det som øket deres anseelse og fikk menigheten til å vokse, var ikke først og fremst den lange rekken av forsvarsskrifter — Apologiae — som Quadratus innledet under Hadrian, men det mot martyrene viste, og i like høy grad den kraft som strålte ut fra deres trosbekjennelse og den evangeliske fredsommelighet som gjennomsyret hele deres livs-

147

førsel. For selv de som stadig peker på analogier mellom kristen­ dommen og de hedenske mysteriereligioner, er enige om at kristen­ dommen sto høyest, også der hvor likhetene var størst (107). Mot den gresk-romerske mangfoldighet av guder, som riktignok var blitt re­ dusert til symboler, og mot de orientalske religionenes uklare fore­ stillinger om én stor og mange mindre guder stilte kristendommen sin lære om den ene, allmektige og kjærlige Far i himmelen. I stedet for en avgudsdyrkelse som bare delvis ble mildnet av metafysiske spekulasjoner om den guddommelige «ether» og de evige planeter, satte den en kultus hvor menneskets ånd sto i sentrum. Den kvit­ tet seg med alle astrologiske villfarelser, alle blodige ofringer og alle grumsete innvielsesseremonier og tilbød i stedet en dåp i rent vann og et enkelt fellesmåltid. Som de hedenske mystikere hadde også den kristne sine hellige bøker, hvor han mente å kunne finne svar på alle spørsmål om tingenes opprinnelse og menneskets lodd. Men den Frelser som hadde brakt ham det «glade budskap» var ingen ugripelig og tvetydig abstraksjon som ble borte i mytologiens labyrint. Han åpenbarte seg i all sin mirakuløse virkelighet i Jesus, Guds sønn, som hadde virket på jorden. Som sine forgjengere garan­ terte kristendommen sine tilhengere et evig liv. Men i stedet for å forvise sjelen til stjernetåkenes avgrunnsdype stillhet, blåste den vir­ kelig nytt liv i evighetstanken gjennom å vise hvordan Kristi opp­ standelse var et eksempel på at hvert enkelt menneske ville våkne opp til en ny og bedre tilværelse. Også kristendommen foreskrev sine tilhengere en livsform og en moral. Den utelukket hverken medi­ tasjonen, askesen eller ekstasen. Men den misbrukte ikke slike mid­ ler og konsentrerte sine moralkrav i evangeliets ord om barmhjer­ tighet og nestekjærlighet. Det var utvilsomt dette som ga den nye læren dens særlige til­ trekningskraft. De kristne var alle brødre og hilste hverandre som det. Møtene deres fikk ofte betegnelsen agape, som på gresk betyr kjærlighet. De var stadig opptatt med å hjelpe hverandre «uten opp­ styr og uten nedlatenhet». Fra menighet til menighet gikk det en strøm av «gode råd, opplysninger og materiell assistanse», og alt dette var, som Duchesne skriver, «langt mer levende enn i de hedenske sammenslutningene». Mange som på den tiden studerte de krist­ ne, har nok sagt til seg selv: «Hvor enkel og ren er ikke denne reli­ gionen? For en tillit de har til sin Gud og hans løfter! Se hvor­ dan de elsker hverandre og er lykkelige sammen!» (108) I det 2. århundre hadde denne evangeliske glede ennå bare nådd

148

ut til noen ganske få, isolerte grupper i storbyens vrimmel. Men det var en smittsom glede, og uten at folk flest hadde anelse om det, var den allerede i ferd med å forvandle tusenvis av menneskers til­ værelse. Dette er noe man ikke bør tape av syne hvis man vil for­ stå livet i Roma i denne perioden. Kirken kommer sjelden til syne. Men den er der, den virker, og selv om resultatene ikke umiddel­ bart springer i øynene, må vi ikke undervurdere de velgjørende mu­ ligheter den rommer i sitt skjød. I all stillhet brygger den de medi­ siner som kan helbrede byens sivlisasjon for de sykdommene som undergraver dens helse. Med et nytt ideal for øye gjenoppvekker den de gamle, anløpne eller glemte dyder: den personlige verdighet og det personlige mot, familiesamholdet, en sans for moralsk sannhet som skal komme til syne både i de voksnes oppførsel og i deres barneoppdragelse. Dessuten preger den forholdet individene imel­ lom med en mennskelighet som er ny for de hardhudede oldtidssamfunnene. Romas ytre storhet er ikke i stand til å dekke over de indre opp­ løsningstendenser som i det lange løp vil føre til at riket mister sin maktposisjon og gjør økonomisk bankerott. Det som først og fremst slår oss når vi gransker antoninertiden, er den kolossale mengden av mennesker som kryper omkring ved hans keiserlige majestets føtter, deres umettelige pengebegjær, det glitrende skallet av luksus som skjuler all elendigheten, de ødsle bevilgningene til offentlige skue­ spill som er en innrømmelse til dovenskapen og menneskets laveste instinkter, den påtagelige tomheten som preger det intellektuelle liv, og den sløvende sanseligheten man kaster seg ut i når man mangler sans for intellektuelle forlystelser av så blodfattig karakter. Men hverken den glitrende staffasjen eller de mørke skyggene bør hindre oss i å se den vesle, flakkende flammen som tross alt var blitt tent i enkelte utvalgte sinn som et varsel om at dagen snart skulle gry over en helt ny verden.

149

Tredje del HVERDAG OG FEST De første antoninenes Roma er et enormt og mangeartet kosmo­ politisk samfunn med utallige, voldsomme kontraster. Likevel kan man få et ganske godt inntrykk av gjennomsnittsromerens normale dagligliv. Et slikt forsøk på å rekonstruere fortiden vil alltid til en viss grad skjemmes av misforståelser og subjektivitet. Men når man ser bort fra at det fantes en vrimmel av yrker som vi ikke kjen­ ner i alle detaljer, og når vi likeledes ser bort fra de spesielle for­ hold som de rikes ufattelige rikdom og de fattiges ufattelige fat­ tigdom skapte i begge ender av samfunnsstigen, fantes det et visst minimum av styr og stell, plikter og fornøyelser som med små varia­ sjoner gikk inn i dagliglivet til det store flertall. En slik «gjennomsnittsdag» er desto lettere å beskrive som den var preget av en god del vanefenomener, samtidig som den ikke var bundet av vår tids respekt for klokken.

1

Hvorledes dagen ble inndelt

1. Den romerske kalender

Etter at Caesar i 46 f. Kr. fikk gjennomført den såkalte julianske kalenderreform, var romernes tidsregning knyttet til jordens kretsløp rundt solen, akkurat som vår. Våre tolv måneder har beholdt den rekkefølge, den lengde og de navn som den geniale diktator og hans kloke arvtager, Augustus, tildelte dem. Således inneholdt de helt fra keisertidens begynnelse nøyaktig samme antall dager som nå, og det gjelder også februar, både i normale år og skuddår. Og ved siden av den gamle offisielle datering i forhold til månedens tre merkedager: kalendae (den 1.), nonae (den 5. eller 7.) og idus (den 13. eller 15.) (1), hadde de astrologiske spekulasjoner som gikk igjen i alle religioner og tankesystemer, ført til at man regnet med en syv dagers uke, hvor dagene sto under innflytelse av de syv planeter som med sine bevegelser styrte universet. Denne skikken var etter­ hånden blitt så fast forankret at Dio Cassius, som skrev i begynnel­ sen av det 3. årh. e. Kr., gikk ut fra at den var en romersk oppfin­ nelse (2). Med en eneste unntagelse — den gamle soldagen, dies holis, Sunday, Sonntag, er i de romansktalende land blitt erstattet med Herrens dag dies Dominica, dimanche, domingo — har den da også overlevd helt til vår tid, til tross for astrologiens og hedendommens fall. Endelig var hver av ukens syv dager delt i 24 timer, og utgangspunktet var hverken soloppgangen, som hos babylo­ nerne, eller solnedgangen, som hos grekerne, men midnatt, akkurat som hos oss (3). Men dermed er det også slutt på likheten mellom antikkens tid og vår. Det latinske timebegrepet — hora — som er en relativt sen foreteelse i romerens dag, har riktignok bevart den samme betegnelsen i våre moderne språk: heure, hour, og også antallet timer i døgnet er uforandret, men den romerske timen var i virkeligheten noe helt annet enn vår. Både ordet og begrepet er av gresk opprinnelse og var knyttet til de målinger grekerne allerede i det 5. årh. f. Kr. var begynt å foreta av solens formodede ferd fra øst mot vest over himmelen. Det solur 152

Meto skaffet atenerne, besto av en halvkule av stein, den såkalte po­ los, som lå med åpningen vendt mot zenith med en loddrett metallstav — gnomon — i midten. Så snart solen viste seg over horisonten, dannet staven en skygge i halvkulens bunn, og i dagens løp tegnet spissen en kurve som var omvendt symmetrisk med solens bane. Fire ganger om året, ved jevndøgnene og solhvervene, markerte man skyggens bevegelser med en strek, som snart ble hugget inn i steinen, og ettersom den kurven man fikk ved høstjevndøgn falt sammen med den man fikk ved vårjevndøgn, hadde man til slutt tre kon­ sentriske sirkelbuer. Hver av disse ble så delt i tolv like stykker. Når man deretter trakk forbindelseslinjene mellom de punktene som markerte tolvtedelen av hver «dagbue», fikk man tolv timelinjer som nærmet seg hverandre mot randen av halvkulen, og mellom dem hadde man de tolv timer — gresk horai, latin horae — som mar­ kerte tolvtedelen av en soldag til enhver tid av året. På grunn av sin funksjon fikk polos også navnet «timeteller» — horologion — et navn som går igjen i det latinske horologium og det franske horloge — «ur» (4). De andre greske byene satte sin ære i å skaffe seg like fine solur som Aten, og astronomene greide å finne ut hvor­ dan det samme prinsipp skulle anvendes uansett byenes geografiske posisjon. Solens bane varierte jo med stedets geografiske bredde, slik at lengden av den skygge gnomon kastet på bunnen av polos kunne være høyst forskjellig fra den ene byen til den andre. I Alexandria var den bare tre femtedeler av stavens egen lengde, i Aten tre fjerdedeler av denne lengden, i Tarent nærmet den seg ni ellevtedeler, og i Roma var den åtte niendedeler av stavens lengde. Hver by måtte med andre ord bygge sitt eget solur. Romerne var de siste til å skjønne dette, og ettersom de, selv to hundre år etter aternerne, ikke var interessert i annet enn å telle dagens timer, greide de heller ikke å gjøre det nøyaktig før de selv hadde holdt på i hundre år (5). I slutten av det 4. århundre f. Kr. nøyde de seg ennå med å dele dagen i to deler, nemlig formiddag og ettermiddag. Følgelig gjaldt det først og fremst å holde rede på når solen sto rett i syd. En av konsulenes funksjonærer hadde til oppgave å konstatere dette hver dag og rope det ut til folket på Forum. Tidspunktet var særlig viktig for folk som skulle i retten, for de måtte levere sine innlegg før middag hvis prosedyren skulle være rettsgyldig. Heroldens instruks gikk ut på at han skulle si fra når solen sto «mellom rostra og graecostasis» — dvs. mellom talerstolen og den greske ambassade153

bygningen. Systemet måtte m.a.o. være av temmelig ny dato. Ordet rostra - skipssnablene - kan ikke ha vært i bruk før talerstolen var blitt smykket med de baugsprydene Gaius Duilius brakte hjem som seierstrofeer etter sjøslaget mot antiatene i 338 f. Kr. På sam­ me måte var graecostasis et ukjent begrep helt til grekerne for første gang sendte en delegasjon til byen, noe som visstnok skjedde om­ kring år 306 f. Kr., da Demetrios Poliorketes’ sendemenn ble mot­ tatt av senatet (6). Under krigen mot Pyrrhus tok romerne et skritt fremover, idet de fant på å dele hver av dagens to halvdeler i to. Man fikk på den ene siden morgen og formiddag — mane og ante meridiem — og på den annen ettermiddag og aften — de meridie og suprema (7). Men først i begynnelsen av første puniske krig, i 263 f. Kr., gjorde grekernes horologion, og dermed deres timebegrep, sin entré i Roma (8). En av konsulene for dette året, Manius Valerius Messalla, som hadde kriget på Sicilia, tok nemlig med seg Catanias solur hjem som krigsbytte. Han lot det stille opp på comitium uten justeringer, og i tre mannsaldre fikk romerne sine timeangivelser fra et polos som var beregnet for en helt annen breddegrad og følgelig ga en tid som ikke hadde noe med de faktiske forhold å gjøre. Plinius den eldre, den store naturforskeren, påstår at romeme rettet seg blindt etter dette soluret i 99 år (9). Vi får vel tro at de oppdaget misvis­ ningen, selv om de ikke var i stand til å rette på den. Sannsynlig­ vis mistet de ganske snart interessen for Messallas gave og fortsatte å ta tiden etter solens stilling i forhold til byggverkene rundt de offent­ lige plassene. I 164 f. Kr. — tre år etter slaget ved Pydna — sørget imidlertid den intelligente og gavmilde censor Quintus Marcius Philippus for at romeme for første gang fikk en «timeteller» som var konstruert etter de stedlige forhold og følgelig viste noenlunde riktig tid. De hilste den også velkommen som en misunnelsesverdig gave, hvis vi skal tro Plinius d. e. (10). De romerske legioner hadde da kjempet så å si uten opphold på gresk jord — først mot Philippos den 5., så mot aitolerne og Antiochus i Syria, og senest mot Persevs — og de hadde således stiftet bekjentskap med motstandernes tekniske landevin­ ninger. Formodentlig hadde de skaffet seg dyrekjøpte erfaringer an­ gående fordelene ved å ha en mer nøyaktig tidsskontroll enn den de selv hadde nøyd seg med hittil. Desto mer tilfreds ble de da deres egen by omsider fulgte med tiden, og for ikke å gjøre seg mindre populære enn Q. Marcius Philippus tok hans etterfølgere i censor154

embedet, P. Cornelius Scipio Nasica og M. Popillius Laenas, et skritt videre og stilte opp et vann-ur ved siden av soluret hans, som en nyttig reserve på tåkedager og om natten (11). I over hundre år hadde grekerne i Alexandria benyttet seg av det vann-ur, hydrion horoskopeion, som Ktesibios hadde konstruert på grunnlag av den eldgamle klepsydra for å avhjelpe de uunn­ gåelige mangler soluret var beheftet med. På latin fikk apparatet betegnelsen horologium ex aqua. Mekanismen var så enkel som overhodet mulig. La oss først forestille oss den klassiske klepsydra, dvs. et glass hvor en konstant vannmengde drypper inn pr. tidsen­ het, etter samme prinsipp som sanden i timeglasset, og la oss plasere den ved siden av et solur. Idet solurets gnomon kaster sin skygge på en av linjene i polos, avmerker vi med en strek utenpå klepsydraglasset hvor høyt vannet står. Når solviserne peker på neste timelinje i polos, avmerker vi vannstanden på ny, og slik fortsetter vi til vi har fått en gradering av vannstanden for hver time av denne spesielle dagen. Det vil nå uten videre være klart at vi kan gjøre klepsydra-glasset sylindrisk, risse inn tolv loddrette linjer som represen­ terer årets tolv måneder, og på hver av disse markere vannstanden for hver time av én bestemt dag i hver måned. Hvis vi nå tegner en kurve rundt sylinderveggen mellom de punktene som representerer samme time på månedslinjene, vil vi bare behøve å avlese vann­ standen på den månedslinjen som er aktuell, for straks å få vite hvilken timelinje solurets viserskygge ville ha nådd hvis solen hadde vært synlig. I og med at vannuret var gradert i overensstemmelse med soluret, behøvde man strengt tatt aldri å se på dette siste lenger, og ved å avlese månedslinjens timepunkter i omvendt rekkefølge kunne man bruke samme timeinndeling om natten som om dagen. Det er derfor ikke noe rart i at slike vannur ble mer og mer alminnelige i Roma. Solurene ble på sin side bygget ut til kjempekonstruksjoner, for eksempel på Marsmarken, hvor Augustus i år 10 e. Kr. lot stille opp den såkalte Montecitorio-obelisken, som gjorde tjeneste som gno­ mon og kastet sin skygge på innfelte timelinjer av bronse i marmorbrolegningen (12). Men man bygget også stadig mindre solur og kom til slutt frem til lommemodeller — solaria — som gjorde samme tjeneste som våre lommeur. I Forbach og Aquileia har man fun­ net eksemplarer med en diameter på snaue tre centimeter. Sam­ tidig ble imidlertid de offentlige bygninger, og likeså mange rikmannsboliger, utrustet med stadig mer kunstferdige vannur. Ur- og 155

instrumentmakeme — clepsydrarii og organarii — kappedes om hvem som kunne lage de beste, og lanserte stadig nye finesser. Som våre veggur har sine slagverk og tårnurene sine klokkespill, var de vannurene Vitruvius beskriver, utrustet med automatiske flottører som markerte timene ved å kaste egg eller småstein opp i luften, eller ved å blåse i en fløyte (13). Vannurene ble mer og mer populære i annen halvdel av det første, og gjennom hele det andre århundret av vår tidsregning. På Tra­ jans tid var et slikt ur et statussymbol med samme prestisje som våre dagers flygel. Når Trimalchio, helten i Petronius’ roman, pre­ senteres som en «meget betydelig person» — homo lautissimus — er vi ikke i tvil om grunnen til at hans svirebrødre ser opp til ham: har han ikke «et horologium i spisestuen og en hornblåser som ikke har annet å gjøre enn å fortelle en at livet er blitt nok en time kortere?» Trimalchio er for øvrig så forelsket i vannuret sitt at han helst vil ta det med seg hinsides. I sitt testament har han bestemt at arvingene skal reise ham et praktfullt gravmæle, med en fasade på hundre fot (30 m) og en dybde på det dobbelte, og «midt på skal det stå et ur, slik at ingen skal kunne se hva klokken er uten å måtte lese hans navn» (14). En så eiendommelig metode til å sikre sitt ettermæle kan bare forklares med at romerne hadde vennet seg til å se på klokken både titt og ofte. Timesystemet var med andre ord gått inn i folks bevissthet. Dermed vil vi ikke ha sagt at romeren «hang i klokkestrengen» som vi gjør det i dag, og ikke hadde øye for annet enn solviseren eller vannurets flottør. De var ikke slaver av tiden, og kunne heller ikke være det. Dertil var deres tidsmålere ennå altfor upålitelige. For det første stemte soluret og vannuret sjelden overens. Soluret kunne bare vise riktig tid hvis det var justert nøyaktig etter bredde­ graden. Vannurets målinger gjaldt for alle månedens dager, uansett hvor ofte solen hadde vært fremme, og ettersom urmakeren hadde stilt det etter solviseren, kunne han ikke forhindre at det oppsto visse uregelmessigheter. Spurte man om klokken, kunne man regne med å få flere forskjellige svar på én gang, for, som Seneca sier, i Roma vet ingen nøyaktig hva klokken er, og «det er lettere å oppnå enighet mellom filosofene enn mellom urene» — horam non possum certam tibi dicere. Facilius inter philosophos quam inter horologia convenit (15). Den romerske tid var med andre ord svært omtrentlia. Dessuten var selve timebegrepet temmelig flytende og til dels selv­ motsigende. Opprinnelig var timens lengde beregnet på grunnlag av 156

den tiden solen var oppe, og selv etter at vannuret hadde gjort det mulig å avlese tiden også om natten ved å snu på de data soluret hadde levert, var det ikke mulig å få det hele til å stemme. Et horologium ex aqua måtte «trekkes opp», dvs. tømmes to ganger i døgnet, en gang for dagen og en for natten. Dermed oppsto en første uoverensstemmelse mellom det borgerlige døgns fireogtyve timer, som løp fra midnatt til midnatt, og det naturlige døgn, som offisielt ble delt i to grupper: dagens tolv timer på den ene siden og nattens tolv timer på den andre (16). Men dette var ikke det hele. Våre timer består alle av 60 minutter å 60 sekunder og er nøyaktig begrenset av den brøkdelen av minut­ tet hvor viseren passerer tolvtallet. Romernes time hadde ingen slik inndeling. Avstanden mellom det ene timetallet og det neste forand­ ret seg i årets løp, og innenfor det enkelte døgn var dagens og nat­ tens timelengder omvendt proporsjonale. Solurets time var tolvte­ delen av tiden mellom soloppgang og solnedgang, følgelig måtte en nattetime defineres som tolvtedelen av tiden mellom solnedgang og soloppgang. Men natt og dag endret seg med årstiden: når dagene ble lengre, ble nettene kortere, og omvendt. Bare to ganger om året, ved vår- og høstjevndøgn, var timene like lange og identiske med våre. Mellom disse datoene forandret de seg i motsatt retning, og ved solhvervene var forskjellen maksimal. Ved vintersolhverv (25. des.) besto soldagen av 8 timer og 54 minutter og natten av 15 timer og 6 minutter. En dagtime var altså ikke mer enn 444/9 minut­ ter, mens nattetimen fikk en lengde på 1 time og 155/9 minutter. Ved sommersolhverv var situasjonen omvendt: nattetimene krym­ pet sammen, mens dagtimene ble lengre. Ved vintersolhverv så romerens dag slik ut: I. II. III. IV. V. VI. VII. VIII. IX. X. XI. XII.

— — — — — — — — — — — —

Hora prima Hora secunda Hora tertia Hora quarta Hora quinta Hora sexta Hora septima Hora octava Hora nona Hora decima Hora undecima Hora duodecima

fra kl. _ _ _ _ - ------

733 817 902 946 1031

til gi7 _ 902 _ 946 _ 1031 -1115

------ 1115 -1200 _ _ 1200 _ 1244 _ _ 1244 _ 1329

------ 1329 - 1413 _ _ 1413 — 1458 ------ 1458 _1542 ------ 1542 _ 1627

157

Ved sommersolhverv var fordelingen til gjengjeld slik:

I. II. III. IV. V. VI. VII. VIII. IX. X. XI. XII.

— — — — — — — — — — — —

Hora prima Hora secunda Hora tert ia Hora quarta Hora quinta Hora sexta Hora septima Hora octava Horanona Hora decima Hora undecima Hora duodecima

fra kl. 427 til 542 ----------_ _ -----_ _ -------------------------------

542 658 813 929 1044 1200 1315 1431 1546 1702 181"

_ 658 - 813 — 929 _1044 _ 1200 _ 1315 _ 1431 _ 1546 _1702 _ 1817 - 1933

Et tilsvarende skjema over nattetimene ville naturligvis ved vintersolhverv gjengi daglengdene ved sommersolhverv, som ovenfor, og omvendt. Disse uoverensstemmelsene fikk dyptgripende følger for romernes dagligliv. Dels hadde de, med sine rent empiriske målemetoder, ingen muligheter til å sette opp matematiske skjemaer over sin høyst varierende dag, slik vi har gjort det ovenfor, og dette gjorde seg gjeldende under hele oldtiden. Til tross for at tilværelsen i Roma kunne være svært hektisk, utmerket den seg ved en smidighet og elastisitet som vi med våre strenge timeplaner må unnvære. Og etter­ som dagen stadig skiftet lengde etter årstiden, varierte virksomheten i intensitet. Den var minst i den mørke årstid med dens korte dagtimer og økte i takt med lyset. Til tross for storbyens vrimlende fol­ keliv, bevarte romerens tilværelse et preg av landlig naturlighet.

2. Romeren begynner sin dag

La oss først slå fast at den keiserlige hovedstad våknet like tidlig som noen landsby, nemlig ved soloppgang, om ikke enda tidligere. Jeg har allerede sitert det epigrammet hvor Martialis regner opp alt det som forstyrrer den gode romer i hans nattesøvn: fra sol går opp stiger det en øredøvende larm opp fra gater og torg, hvor kobbersmedens hammerslag blander seg med huiingen fra skolebarna (17). Den rike er til en viss grad beskyttet av husets tykke vegger og trær­ 158

ne 02: buskene i hasen. Men selv i sine indre semakker blir han vekket av slavene når de tar fatt på rengjøringen. Så snart klokken rin­ ger ved daggry, går en gjeng søvndrukne tjenere løs på rommene med sitt arsenal av bøtter, kluter (mappae), gardintrapper, lange stenger (perticae) med svamper (spongiae) i enden, støvekoster og sopelimer (scopae), som kan være laget av grønne palmeblad eller kvister av tamarisk, lyng eller villmyrt. På gulvet strør de sagmugg, som de siden feier opp igjen sammen med skitten, og med svampene går de til angrep på søyler og listverk. De vasker, gnir og tørker støv med samme støyende energi. Hvis husets herre venter besøk, er han kanskje selv stått opp for å lede arbeidet med skarpe, mu­ ligens litt morgengretne tilrop som skjærer gjennom larmen: «Her må det feies bedre! Du der borte, sørg for at det skinner av søylene! Få vekk spindelvevet der oppe i hjørnet! Og husk at sølvfatene og de ciselerte vasene skal pusses (18)». Men selv når han overlater oppsynet til en hovmester, blir han vekket av alt bråket, hvis han da_ ikke har sørget for en lydisolerende korridor mellom soveværelset og resten av huset, slik Plinius d. y. innredet sin villa i Laurentum for å slippe morgenståket (19). Romerne var stort sett A-mennesker. Den kunstige belysningen var så elendig at både rik og fattig ville utnytte dagslyset mest mulig, og man underskrev villig Plinius den eldres valgspråk: å leve er å holde seg våken — profecto enim vita vigilia est (20). De eneste som lå og dro seg om morgenen, var visse unge ranglefanter, som Aulus Gellius beskriver, eller andre som trengte å sove ut rusen (21). Og selv de var som regel på bena i god tid før middag. Ifølge Persius slepte de seg ut «omkring den 5. time», som gjerne sluttet ved 11tiden (22), og når Horatius ligger og later seg i Mandela (23) — eller når Martialis gjør det samme i sitt fjerne Bilbilis (24) — strekker dovenskapen seg ikke ut over den 3. time, som iallfall om sommeren sluttet ca. kl. 8. Selv den som på denne måten forsøkte å tøye natten så lenge som mulig, var blitt så vant til å stå opp med solen at han som regel våknet i god tid før det ble lyst. Der lå han da i sin seng og strevde for å finne tråden i alt det han hadde å gjøre, mens en veke av stry, dyppet i smeltet voks, kastet et svakt og blaffende lys ut i rommet. En slik lampe kaltes lucubrum, og det latinske ordet for intellektuelt nattarbeid — lucubratio — lever videre i det franske éliiciibration, élucubrer, som nettopp antyder et preg av møysom­ melig og pedantisk slit i dårlig lys (25). Både Cicero og Horatius, 159

Plinius den eldre og Plinius den yngre, keiser Marcus Aurelius og utallige andre fremstående romere «elucubrerte» så godt de kunne i de mørke vintermorgenene (26). Plinius den eldre, naturforskeren, brukte for øvrig nattens siste timer til tankearbeid hele året rundt (27), og allerede før det ble lyst, meldte han seg til tjeneste hos kei­ ser Vespasian. som da var i full gang med å studere dagens post (28). Var man først stått opp, gikk det ikke lange stunden før man var ute av huset. Selve morgentoalettet var en enkel og rask prosess. Soveværelset — cubiculum — var sjelden så hyggelig at man var fris­ tet til å oppholde seg der lenger enn nødvendig. Det var som regel svært lite. Når de tette vinduslemmene var stengt, var rommet mørkt som en grav, og åpnet man dem, utsatte man seg for høljende regn, brennende sol, kulde og trekk. Noen kunstnerisk utsmyk­ ning var det så å si aldri tale om. Tiberius vakte nærmest skandale da han fant på å plasere kunstverk i soveværelset sitt (29). Møble­ mentet besto som regel kort og godt av sengen — cubile — men kunne også omfatte en kiste — area — til å ha klær og penger i, en stol hvor Plinius d. y. plaserer sin sekretær eller en venn som kommer på besøk, mens Martialis bruker den til å slenge fra seg kappen på — og endelig nattpotten (lasanum) (30) eller urinflasken (scaphium) (31). Fra litteraturen kjenner vi de sistnevnte gjenstander i mange for­ skjellige modeller, fra det simpleste leirkar — matella fictilis (32) — til det juvelbesatte sølvvidunder (33). Hva selve sengen angikk, var rammen og gavlene ofte rikt utsmykket, men bekvemmeligheten sto sjelden i forhold til utgiftene (34). Bunnen besto av korslagte remmer. På den la man en madrass — torus — og en lang, rund hode­ pute — culcita, cervical — som gikk tvers over sengen, og som hos fattigfolk var stoppet med halm eller siv mens de rike kunne koste på seg ull fra Leuques i Meuse-dalen, eller kanskje til og med svanedun (35). Men det fantes hverken springmadrass eller laken. Når sengen var oppredd, lå det ganske enkelt to tepper over madras­ sen, de såkalte tapetia. Den sovende lå på det ene — stragulum (36) — og hadde det andre — operimentum — over seg. Om dagen var sen­ gen dessuten dekket av et stikkteppe — lodices — eller et broket damaskstoff (polymita) (37). På gulvet ved siden av sengen, eller, for å bruke romernes eget uttrykk, foran madrassen — ante torum — lå gjerne en toral, en sengeforlegger, som kunne være av samme kostbare stoff som sengeteppet (38). På det kalde flisegulvet i soveværelset var sengeforleggeren nesten 160

en nødvendighet. For selv om romeren av og til brukte en slags leggings (fasciae) for å beskytte seg mot kulden, hadde han ingenting som svarte til våre strømper eller sokker, så når han haddde tatt av seg skoene for å gå til sengs, var føttene bare (39). Av fottøy fantes det ellers ulike typer. Solea var en slags munkesandal, en såle som ble holdt fast ved hjelp av en lisse over vristen. Crepida var også en sandal, en «espadrillo» av lær med hull til en vristrem. Calceus var en lærsko med kryss-snøring og caliga en lukket halvstøvel. Bortsett fra at han altså tok av seg på bena, var romeren like lite som våre dagers orientaler vant til å kle av seg før han gikk til sengs. Det eneste han tok av seg var kappen, som han enten bredde over seg som et ekstrateppe oppå operimentum (40), eller også slengte over en stol ved sengen (41). De gamle skjelnet mellom to slags klesplagg: indumenta, som man bærer nærmest kroppen både natt og dag, og amictus, ytterplagg som man bare bruker til visse tider. Grekerne uttrykte samme ny­ anser med ordene endumata og epiblemata. Blant indumenta må vi først nevne subligaculum eller licium. Det var ikke, som man ofte hører, en underbukse, men et enkelt lendeklede, oftest av lin og alltid til å knytte rundt livet. Opprinnelig var det antagelig standard-underplagget for både adelsmannen og kroppsarbeideren. Sistnevnte hadde overhodet ikke annet på seg. Adelsmannen viklet togaen utenpå, uten noe plagg imellom, og så sent som på Caesars og Augustus’ tid fantes det konservative herrer som fulgte den gamle skikken for riktig å demonstrere sin innstil­ ling (42). Men i det 2. årh. e. Kr. er det bare idrettsmennene som opptrer offentlig i et så spartansk antrekk (43). Selv arbeiderne (44) pleier å trekke en tunica utenpå lendekledet. Tunikaen er blitt det typiske indumentum. Den er en slags skjorte av lin eller ull og består av to tøystykker som er sydd sammen i sidene. Man trakk den over hodet og snørte den sammen med et belte rundt livet. Man heiste den opp bak, slik at skjortekanten kom i høyde med knehasene, mens den skulle være litt lengre foran (45). For øvrig sørget de skiftende moter for enkelte variasjoner når det gjaldt dette plag­ get, som opprinnelig hadde vært felles for begge kjønn og alle sam­ funnsklasser. Kvinnetunikaen var gjerne lengre enn mannens og kunne være fotsid — tunica talaris (46). Den militære tunika var kortere enn den sivile, og borgerens kortere enn senatorens, som dessuten var prydet med en bred, purpurfarget bord (latus cia6. Jérome Carcopino

161

vus) (47). I keisertiden er det ikke uvanlig å gå med to tunikaer. Den innerste kalles da subucula og den andre, den egentlige, tunica exterior. De verste frysepinnene brukte to subuculae innenfor yttertunikaen — Augustus skal til og med ha forlangt tre, hvis man kan feste lit til de skildringene Suetonius gir av keiserens fikse idéer (48). Men ermene var korte både sommer og vinter. Først i senkeisertiden ble det ansett som passende å la dem gå nedenfor albuen (49). Man vil derfor ikke forundre seg over at selv slavene fikk lov til å bruke pulsvanter i den kaldeste tiden av året (50), og at det i høy grad trengtes en amictus utenpå indumenta. Det typisk romerske ytterplagget både under republikken og i be­ gynnelsen av keisertiden er togaen - toga - et ord som antagelig er i slekt med verbet tegere — å dekke. Den er et stort sirkel segment av hvit ull med et tverrmål på 2.70 meter, og den runde kanten skiller den klart fra alle avarter av grekernes himation (51). Léon Heuzey har forresten funnet ut at de to draktformene uttrykker mye av den grunnleggende forskjellen i lynne og oppfatning mellom de to folk (52). Med sin forkjærlighet for den rettlinjede arkitek­ tur «lar grekeren det tøystykket han innhyller seg i, beholde de rette kanter og hjørner det har fått i vevstolen», og han har «på en be­ undringsverdig måte forstått å utnytte disse elementære formene, som stemmer overens med hans enkle smak og klare forstand». Etruskeme, derimot, og etter dem romerne, begynte tidlig å benytte buen i sin arkitektur, og på samme måte som de ofte brukte sir­ kelen som grunnplan for sine tempelbygg, begynte de å avrunde sine klesplagg. De oppnådde dermed «en rikere og mer majeste­ tisk drapering, men deres drakt mangler den greskes rettfremme skjønnhet». Med sitt uforanderlige snitt og sin imponerende folderikdom var togaen et så særpreget romersk fenomen at f.eks. Mitradates’ soldater aldri behøvde å undersøke hva som befant seg innenfor foldene da de fikk ordre om å utrydde den italienske be­ folkningen i Lille-Asia, til tross for at de aldri hadde sett en romer før (53), og nasjonaldrakten fortsatte under hele keisertiden å være det obligatoriske høytidsantrekket hver gang romeren skulle opptre som samfunnsborger. Togaen var et plagg som var verdens herrer verdig. Den var svulmende, veltalende og full av alvor. Men den var samtidig altfor komplisert, og det var noe svulstig og over­ drevet over foldenes utstudert tilfeldige fall. Det å forme disse fol­ dene var en kunst som krevde stor behendighet, og ikke engang en så lite kokett embedsmann som Cincinnatus torde gi seg i kast med

162

oppgaven på egen hånd, selv om han — som det mønster han var på gammeldags nøysomhet — ikke ba andre enn sin kone, Racilia, om hjelp (54). Drakten skulle dessuten helst ikke komme i ulag, selv om man gikk temmelig fort, holdt en flammende tale eller måtte trenge seg frem gjennom en tett folkemengde, og dette forut­ satte en aldri sviktende oppmerksomhet (55). Bare vekten var uut­ holdelig (56), og skulle den holde seg skinnende hvit og flekkfri, måtte den vaskes stadig vekk, hvilket for det første var dyrt og for det annet førte til at den temmelig snart ble så frynset at den måtte kastes (57). Alt dette skapte en voksende motvilje mot plag­ get, og det hjalp ikke at enkelte keisere i lovs form påbød at det skulle bæres ved visse anledninger (58). Claudius forlangte at man skulle opptre i toga i retten (59), Domitian gjorde den obligatorisk i teateret (60) og Commodus i amfiteateret (61). I det 2. århundres Roma drar man på landet for å slippe den, man kler seg i stedet i pallium (62), en etterlikning av grekernes himation, i lacerna, som er en kulørt pallium, eller i paenula, som er en lacerna med hette, cucullus. Selv i byen foretrekker man å komme til finere middager i synthesis, et plagg som forener tunikaens enkle overdel med togaens vidløftige nederdel (63). De lokale kommunepamper vil ikke lenger bruke toga i embeds medfør, og den alminnelige borger bærer den først når han ligger på paradeseng den dag han skal begra­ ves (64). Å gå til sengs i toga i levende live er selvsagt helt utenkelig. Det eneste som tar tid om morgenen er derfor å iføre seg dette eller et av de andre «mzcfz/.v-plaggene som har avløst det. Det å få på seg togaen må faktisk ha vært nesten like anstrengende som det er for en moderne arkeolog å finne ut hvordan det foregikk. Men hvis man, som de kommunale embedsmenn, ga avkall på enhver amictus, eller iallfall utsatte den omstendelige operasjonen til senere, var man påkledd i ett, to, tre. Man behøvde bare å sette føttene på sengeforleggeren og ta på seg skoene. Keiser Vespasian, f.eks., kledde på seg i en håndvending på denne måten — uten å be sine slaver om hjelp — og så snart han hadde fått på seg sine calcei, var han parat til å gi sin første audiens og i det hele tatt utføre sine keiserlige plikter (65). Datidens romer var funksjonsdyktig i det øyeblikk han var ute av sengen. Frokosten besto av et glass vann og tok ikke lang tid (66). Og ettersom man visste at man skulle bade utpå formiddagen, enten i sitt private balneum, hvis man hadde hatt råd til å installere noe

163

slikt, eller også i de offentlige thermer, brydde man seg ikke om å gjøre noe morgentoalett. I Pompeii har man bare i en eneste villa, nemlig Diomedes’, fun­ net en såkalt zotheca, en alkove med bord og vaskefat, i soveværel­ set. Når Suetonius skildrer keiser Vespasians morgen, hopper han over alt som toalett heter, og de få ordene han ofrer på emnet i sin beskrivelse av keiser Domitians siste timer (66 b) er altfor intet­ sigende til at vi kan tillegge dem noen vekt. Keiseren var blitt spådd at dagens femte time ville bli skjebnesvanger for ham denne 18. september 96 e. Kr. — noe som også viste seg å holde stikk. Men i håp om å lure skjebnen hadde han stengt seg inne på soveværelset og holdt seg i sengen, hvor han hadde gjemt et sverd under hode­ puten. Først da man hadde innbilt ham at den sjette time var inne, enda den femte bare såvidt var påbegynt, besluttet han å stå opp og «stelle sin kropp» — ad corporis curam — i sideværelset. Men kammertjeneren Parthenius, som deltok i sammensvergelsen, holdt ham tilbake ved å foregi at han straks ville få besøk av en person som hadde viktige avsløringer å komme med. Suetonius presiserer dessverre ikke hva slags stell (cura) keiseren hadde tenkt å utsette kroppen sin for da morderne overlistet ham. Men nettopp dette at han bare såvidt nevner emnet, og at keiseren så lett lot seg snakke vekk fra sitt forehavende, tyder på at det dreier seg om et temmelig overfladisk toalett. Vi vet for øvrig at såpen ennå var ukjent for romerne — ordet sapo ble bare brukt som betegnelse på et farge­ stoff (67) — så det kan neppe ha vært spørsmål om annet enn å dyppe ansikt og hender i kaldt vann. Noe mer er det heller ikke tale om når Ausonius så sent som på 300-tallet beskriver sitt mor­ gentoalett i en av de mange sjarmerende visene i Ephemeris: «Opp med deg, slave! Kom med skoene mine og kappen av musselin. Du har vel lagt frem min amictus, for nå skal jeg ut. Hell opp vann fra brønnen så jeg kan få vasket hendene, munnen og øynene:

Da rore fontano abluam manus et os et himina!» (68) Deretter går dikteren til sitt huskapell, og etter å ha forrettet sin morgenbønn begir han seg ut for å oppsøke sine venner.

164

3. Hos barbereren Sitt egentlige toalett foretok den elegante romer i 2. årh. e. Kr. hos barbereren, hvor han fikk fjernet skjegget og lagt håret. Allerede Julius Caesar, som av Suetonius blir beskrevet som litt av en dandy, betraktet disse to operasjonene som de vesentligste når det gjaldt cura corporis (69). I 2. årh. e. Kr. er det daglige besøket hos bar­ bereren ikke lenger en form for snobberi, men en absolutt nødven­ dighet. Er man rik nok til å ha en tonsor blant sine slaver, tilkaller man ham i den årle morgenstund og gjerne senere på dagen også, hvis det blir nødvendig. Har man ikke råd til å holde en så kostbar slave, må man nøye seg med å avlegge et besøk i en av de utallige barbersalongene som fins i byens tabernae. Mange barberere arbeider for øvrig under åpen himmel og tar seg av et mer folkelig klientel (70). Folk med god tid vandrer gjerne fra den ene barbersalongen til den andre og tilbringer lange stunder på hvert sted. Å kalle dem dagdrivere er kanskje urettferdig når vi tenker på all den møye og omsorg de ofrer på sitt utseende, eller, som Seneca sier: Hos tu otiosos vocas inter pectinem speculumque occupatos? (71) «Du vil vel ikke kalle dem som er så opptatt av kam og speil for dagdrivere?» Fra dag­ gry til den åttende time (72) var det stor trengsel i barbersalongen. En slik tonstrina var virkelig en salong, hvor folk møttes for å ut­ veksle rykter og nyheter (73). Samtidig var klientelet så mangeartet og fargerikt at barbersalongen helt fra Augustus’ tid hadde vært et yndet motiv for kunstmalerne, og skjønnerne sloss om de beste bil­ dene i en genre som hadde vært populær allerede i det gamle Alexandria (74). Takket være den store søkningen kunne barbereren ta seg grovt betalt, og både i Juvenalis’ satirer og Martialis’ epigram­ mer møter vi gang på gang den forhenværende tonsor som har tjent seg rik og forvandlet seg til en respektabel ridder eller godseier (75). Barbersalongen er omgitt av langbenker, hvor kundene sitter og venter på tur. På veggene henger det speil, hvor de forbipasserende benytter anledningen til å granske sitt ytre og eventuelt rette på an­ trekket (76). Midt på gulvet sitter «pasienten» på en krakk. Klærne beskyttes av et håndkle av varierende størrelse — mappa eller sudarium — eller av en kittel (involucre) av batist (linteum) eller musselin (sindon) (77). Omgitt av sine håndlangere — circitores — er tonsor i ferd med å klippe kundens hår. eller, hvis det ikke er blitt altfor langt siden sist, med å legge det i overensstemmelse med 165

gjeldende mote. Den som bestemmer moten, er keiseren. Bortsett fra Nero, som elsket kunstferdige frisyrer (78) har keiserne etter myntportrettene og bystene å dømme stort sett rettet seg etter Augus­ tus, som aldri tilbrakte mer enn noen minutter hos sin tonsor (79), og delt det estetiske ideal som kommer til uttrykk i Quintilianus’ og Martialis’ samstemmige utfall mot langt hår og «etasjekrøller» (80). Dette gjelder iallfall keiserne til og med Trajan. I begynnelsen av 2. årh. nøyde følgelig de fleste romere seg med en enkel klipping og en omgang med kammen. En siste retusj med kammen var uomgjengelig nødvendig, for saksen - forfex - var av den gamle sauesakstypen uten akseltapp i midten og uten griperinger for fing­ rene, så det var lett gjort å klippe «trappetrin» og dermed, som det fremgår av Horatius’ første epistel, gjøre kunden til latter: Si curaus inaeqnali tonsore capillos occurri, rides... (81)

Dette er kanskje en av grunnene til at tidens snobber begynte å gå med krøller. De portrettene vi har av keiser Hadrian, hans sønn Lucius Caesar og dennes sønn Lucius Verus viser at de alle hadde kunstige krøller. Slike kunne man lage ved behendig bruk av kam­ men (flexo ad pectinem capillo) (82) eller ved hjelp av calamistrum, en tynn jernstang som spesielle «tangvarmere» — ciniflones — hadde varmet opp i glødende aske. Rundt dette jernet - som lå i en metallslire, slik at det ikke ble skittent under oppvarmingen — kunne så tonsor tvinne de lokkene som skulle krølles. I begvnnelsen av 2. årh. var dette blitt en nokså utbredt mote, ikke bare blant ung­ dommen — som ikke fikk høre ukvemsord av den grunn — men også blant eldre herrer som ikke hadde mer hår igjen enn at en slik forfengelighet måtte virke latterlig. «Vi ser.» skriver Martialis til en viss Marinus, «hvordan du raker sammen dine spredte hår­ strå fra høyre og venstre og prøver å skjule din blanke isse med lokker fra tinningene, men ved det første vindpust stritter de atter ut som veldige spiraler fra din nakne skalle. Vær ikke så redd for å innrømme din alder, Marinus. Vær deg selv — det fins ikke noe verre enn en skallet krølltopp ...» (83) Den foryngelseskur som frisørbehandlingen i mange tilfelle skulle være, ble fullført ved at tonsor helte fargestoffer (84) og parfyme i de møysommelig opparbeidede krøllene, la sminke på kinnene og limte kunstige føflekker — splenia hinata — av sort tøy i ansiktet på folk som hadde skavanker å skjule eller ønsket å gjøre sin bleke hud 166

mer interessant. Den som tydde til slike raffinementer kunne være sikker på å pådra seg satirikernes oppmerksomhet. Allerede Cicero kom med hånlige hentydninger til de «fuktige frynser» som enkelte av hans fiender hadde lagt seg til med for å dåre (85), og Martialis er ikke nådigere mot sin tids smukkaser: Carocinus, som oser av alle de essenser den berømte parfymehandleren Niceros har på lager i sine blykrukker (86), Postumus, som dufter altfor godt til å være noen bra mann, for «den som alltid lukter godt, lukter ille (87)», Rufus, som fyller hele Marcellusteateret med stanken fra sitt glinsende hår, mens de kunstige føflekkene glitrer som sorte stjerner på hans panne (88). Men det viktigste tonsor hadde å gjøre på den tiden som interes­ serer oss, var tross alt å barbere folk, og det var noe som måtte gjøres hver dag. Dette hadde han ikke alltid behøvd å beskjeftige seg med. I likhet med grekerne hadde romerne lenge latt skjegget gro. Grekerne hadde latt det falle etter ordre fra Aleksander den store, som selv foregikk med et godt eksempel. Først hundreogfemti år senere gjorde romerne det samme. Prokonsulen Titus Quinctius Flaminus opptrer med skjegg på de myntene han lot prege i begyn­ nelsen av 2. årh. f. Kr., og at Cato den eldre var skjegget, fremgår tydelig i alle litterære omtaler av hans virksomhet som moralpredikant og menneske (89). En mannsalder senere var det allerede langt færre som fulgte deres eksempel. Scipio Aemilianus lot seg barbere hver eneste dag, til tross for at han kanskje kunne ha unn­ gått visse insinuasjoner hvis han hadde latt det være (90). Førti år senere var den skikken han hadde innført, blitt høyeste mote i dik­ taturets Roma. Mot sin vilje var det romerske diktatur påvirket av Hellas, og det var som om den hellenistiske ånd fikk stadig større makt, ikke bare på det politiske plan, men også i det mest trivielle hverdagsliv. Sulla var glattbarbert. Caesar, som var hans egentlige arvtager, var meget nøye med aldri å opptre ubarbert (91). Og da Augustus var blitt keiser, ville han aldri ha drømt om å sløyfe den daglige seremonien hos tonsor (92). I slutten av 1. årh. e. Kr. måtte det skje store og tragiske ting for at de som satt med makten skulle hoppe over en så viktig embedsplikt som barberingen var blitt: Caesar gjorde det da eburonene hadde massakrert offiserene hans (93), Cato d. y. etter nederlaget ved Thapsus i 46 f. Kr. (94), Antonius etter tilbakeslaget ved Modena (95) og Augustus etter meldin­ gen om Varus’ nederlag (96). I den delen av keisertiden som begyn­ ner med Tiberius og slutter med Trajan, fantes det ikke en fyrste 167

som opptrådte med skjegg, og deres undersåtter ville ha følt seg mindreverdige hvis de ikke hadde fulgt deres eksempel på dette punkt. Barberingen var faktisk blitt et rituale. Første gang en ung mann lot skjegget falle for tonsors klinge, ble det feiret med en religiøs seremoni: depositio barbae. Vi vet når en del av keiserne og deres slektninger gjennomgikk denne manndomsprøven: Augustus i sep­ tember 39 f. Kr. (97), Marcellus under felttoget mot cantabreme i 25 f. Kr. (98), Caligula og Nero samme dag som de anla de voksnes drakt — toga virilis (99). Den vanlige romer kopierte majesteten med den mest skrupuløse nøyaktighet. I gravskriften over sin avdøde sønn forteller f.eks. de sørgende foreldre at han hadde «avlagt sitt skjegg» i slutten av sitt treogtyvende år, akkurat som Augustus (100). Og på samme måte som Nero hadde puttet skjeggstråene fra deposi/zo-seremonien i et gullskrin og viet dem til den kapitolinske Jupi­ ter (101), oppbevarer Trimalchio sin lanugo i en gulleske som han har plasert i sitt private kapell, mellom sølvstatuettene av husgudene og en liten Venus-figur av marmor (102). De fattige måtte nøye seg med å oppbevare skjeggstubben i en eske av glass. En slik eske ble funnet i 1832 under en tilfeldig graving i et antikt hus ved via Salaria (103). Men både fattig og rik feiret begivenheten så langt finansene rakk — og ofte vel så det — med forlystelser og festmåltider hvor alle familiens venner var innbudt (104). Ved depositio barbae brukte tonsor en saks for å få av det skjegget som skulle være den unge manns første offer til gudene, og den som ikke hadde annet enn dun på haken, ventet gjerne til han var over sin første ungdom før han lot seg barbere (105). Men så sant han ikke var soldat (106) eller filosof (107) måtte han til pers når han hadde nådd noenlunde moden alder. Noe annet ville ha vært høyst upassende. Martialis håner dem som forsøker å lure seg unna, og sammenlikner dem med de afrikanske geitebukkene som holder til ved Cynips’ strender mellom Store og Lille Syrte (108). Selv slavene ble kommandert til en av de mange tonsores som ut­ øvet sitt yrke under åpen himmel (109), hvis da ikke deres herre av økonomiske grunner foretrakk å la sin egen barberer øve seg på dem, slik vi ser at det ble gjort blant Hadrians grubebestyrere i Vipasca (110). Å barbere seg selv var utenkelig. Så mangelfullt som utstyret var, og så lavt som romernes teknikk sto, var de nødt til å stole på ekspertenes erfaring og håndlag. Så paradoksalt det enn kan høres, har arkeologene funnet atskillige barberkniver fra

168

forhistorisk og etruskisk tid, men nesten ingen fra den egentlige romertid. Det kommer av at Terramare-folkene og etruskeme hadde kniver av bronse, mens romernes var av jern og følgelig snart ble angrepet av rust, enten det dreide seg om barberkniver i egentlig for­ stand (novaculae) eller om kniver som ble brukt både til skjegg og negler (cultri eller cultelli). Disse jernredskapene — jerramenta, som de ble kalt med et samlenavn — var skrøpelige og forgjengelige. Men det var ikke den største feilen ved dem. Uansett hvor ofte tonsor slipte dem på sin brynestein — en laminitana som gjerne var innkjøpt fra Spania (111) - og uansett hvor mye spytt han ofret for å få dem skarpe (112), gjorde de mer skade enn nytte på en hud som hver­ ken var preparert med såpeskum eller med olje på forhånd. Den eneste tekst jeg kjenner som behandler disse problemene, beviser etter min mening at tonsor ikke brukte annet enn rent vann for å fukte kundens ansikt før han tok fatt. Man vil kanskje huske Plutarks fornøyelige skildring av den gavmilde Marcus Antonius Creticus, triumviren Antonius’ far. Han fikk en dag besøk av en bekjent som ville låne penger, og det var som vanlig ikke nei i hans munn, men han måtte tilstå at hans kone, som kjente hans svakhet og holdt ham i stramme tøyler, ikke hadde gitt ham en rød as å rutte med. Han måtte altså finne på en list hvis han ville hjelpe sin venn. Han ba en av slavene om å bringe vann i en sølvbolle, og så snart ordren var utført, grep han bollen og ga seg til å fukte skjeg­ get som om han hadde tenkt å la seg barbere, samtidig som han sendte slaven ut av værelset igjen under et eller annet påskudd. Så snart slaven var forsvunnet, lot Antonius gjesten gå sin vei med den lett omsettelige sølvbollen, og krisen var avverget. Et slikt trick forutsetter naturligvis at barberingsforberedelsene bare krevde vann (113). Under slike omstendigheter ble det stilt store krav til tonsors håndlag, og han fikk da heller ikke lov til å åpne eget etablissement før han hadde gått lenge i lære hos en mester og vennet seg til å håndtere de sløveste kniver (114). Men selv den dyktigste yrkes­ utøver møtte stadig farer og vanskeligheter. Virtuosene ble desto mer navnkundige, og det var ikke uvanlig at dikterne sang deres pris. Et eksempel er Pantagathus, som Martialis beæret med følgende lyriske gravskrift: «Her hviler Pantagathus, revet bort i sin beste alder, til utrøstelig sorg for den herre hvis glede han var. Like dyk­ tig som han var til å klippe den ustyrligste manke så å si uten å komme nær den med saksen, like dyktig var han til å gjøre en

169

skjegget hake glatt. Vær ham en lett byrde, o jord — du kan allikevel aldri bli så lett og mild som hans kunstnerhånd.» (115) Pantasathus må vel dessverre formodes å ha tilhørt en forholdsvis begren­ set elite. De færreste av hans kolleger kunne gjøre krav på en slik attest. De som drev sin virksomhet ute på fortauene, risikerte i særlig høy grad a skuffe sine kunder pa det blodigste. En hendelse på gaten kunne lokke oppmerksomheten på avveie, eller barbereren kun­ ne få en dult i trengselen eller bli rammet av tilfeldig kasteskyts, og dermed var det gjort: kniven gled og kunden fikk et sår. Slike episoder var så vanlige at juristene allerede på Augustus’ tid had­ de funnet det på sin plass å definere ansvarsforholdene og fast­ sette erstatningsbeløpene (116). I begynnelsen av 2. årh. er det ikke store fremskritt å spore. Den som går til tonsor, har valget mellom en forsiktig, men til gjengjeld uendelig langsom behandling, eller en raskere, men blodigere ditto, som medfører stor risiko for varige arr. De mest velrenommerte barberere utmerket seg ved en utrolig langsomhet. Augustus forsøkte å redusere tidstapet så godt han kunne ved å studere en bokrulle eller arbeide med griffel og tavle under operasjonen (117). Hundre år senere var denne langsomheten frem­ deles et yndet vitsetema: «Nar barbereren har gjort seg ferdig med Lupercus’ ansikt, er skjegget vokset ut på ny (118).» - «Jeg har en meget dyktig barberer, en ung mann som kunne hamle opp med selveste Thalamus (keiser Neros hoffrisør). En dag lånte jeg ham ut til Rufus, som trengte a få kinnene polert. Rufus ba ham om å være ekstra omhyggelig, derfor gikk han over skjeggstubben mang­ foldige ganger og spurte speilet til råds så ofte at da jeg endelig fikk min barberer tilbake, var han selv blitt skjegget (119).» De fleste tonsores arbeidet noe raskere, men til gjengjeld var tor­ turen mer smertefull. «Den som ikke lengter etter å slutte seg til skyggene ved Styx, bør ha vett til å unngå barbereren Antiochus. Selv Kybeles fanatiske tilbedere svinger mindre brutalt med kniven når de skjærer seg i armene til den frygiske musikkens hissende toner. Og kirurgen Alcon er langt lettere på hånden når han høvler splintene av et brukket ben. Når min hake bærer arr som er en gammel nevekjemper verdig, skyldes det ikke min kone, skjønt hen­ nes negler er farlige nok når hun blir vred. Nei, det skyldes den kniv =e r i sin forbryterske hånd. Av alle skapninger er geitebukken den klokeste. Den beholder skjegget for å unnslippe bøddelen ... (120).» Skrammer av denne art var så vanlige at Pli­ nius d. e. fant seg beføyet til å offentliggjøre en for øvrig temmelig

170

ekkel oppskrift på hvordan man skulle stille blodet etter barbering: man skulle plastre sårene med spindelvev dyppet i olje og eddik (121). Det krevdes med andre ord virkelig mannsmot for å gå til bar­ bereren. Og skulle det først gjøre vondt, foretrakk mange av de romere som i likhet med Martialis’ Gargilianus skalv av skrekk for sin tonsor (122), å tilkalle en dropacista hver morgen (123). Han smurte kinn og hake inn med dropax (124), et hårfjerningsmiddel som vesentlig besto av harpiks. De kunne også la seg gni inn med psilothrum, en ekstrakt av søtvier (125), eller en av de utallige andre salvene som var i bruk. Plinius d. e. sparer oss ikke for noen av dem: villvinsevje, eselfett, geitegalle, flaggermusblod, tørket og finmalt huggorm, og så videre (126). På den samme forskers anbe­ faling kombinerte man til og med slike midler med direkte hårutrykking (127) ved hjelp av en pinsett (128) — volsella — slik selveste Julius Caesar pleide å gjøre det, og slik kvinnene ofte gjør det den dag i dag. Det fantes for øvrig snobber som var så nøye med sitt utseende at de frivillig utsatte seg for ekstra store lidelser hos bar­ bereren, idet de forlangte behandling med saks, kniv og pinsett sam­ tidig, alt etter hva som var mest effektivt på de forskjellige steder i ansiktet. Men når de kom ut fra tonstrinaen etter en slik seanse, risikerte de selvsagt enkelte hånlige bemerkninger. «En del av kin­ net ditt er klippet, en annen barbert, en tredje plukket. Hvem skulle tro at det alt sammen tilhører ett og samme hode?» (129) I begynnelsen av 2. årh. begynte romeren å få nok av barbererveldet. Og da keiser Hadrian, uvisst av hvilken grunn — hans bio­ graf påstår at han ville skjule et skjemmende arr, andre mener at han ganske enkelt ville bryte med en plagsom konvensjon — beslut­ tet å anlegge det krusete skjegget som pryder hans hake på mynter, byster og statuer, fulgte hans undersåtter, og senere hans ettermenn på tronen, eksemplet med største begeistring. Dermed forsvant det som i to og et halvt hundre år hadde dannet tyngdepunktet i romerens cura corporis, fra dagsordenen, og i de neste hundreogfemti årene var barberingsprosessens problemer hverken aktuelle eller sav­ net.

171

4. Romerirmens morgentoalett Hittil har vi bare snakket om mannens morgentoalett, men det er bare den ene halvparten av temaet. For å se hva hans bedre halvdel foretar seg, må vi i de aller fleste tilfelle begi oss til et annet soveværelse. Man vil huske det fornøyelige kapitlet i «Ekteskapets fysiologi» hvor Balzac i de lærdeste vendinger diskuterer fordelene og mang­ lene ved de forskjellige systemer mann og hustru kan velge å følge for å bevare den ekteskapelige harmoni: ett værelse og én seng, ett værelse og to senger, eller to værelser og to senger. Balzac aksep­ terer den første løsningen, men foretrekker den siste og fordøm­ mer på det bestemteste den todelte dobbeltseng som et usselt kom­ promiss. Pussig nok har forfatteren dermed uten å ane det formu­ lert den praksis som var vanlig i keisertidens Roma Bare i ett av de nylig utgravde husene i Herculaneum har man i annen etasje funnet soveværelser med to senger, og meget tyder på at disse værelsene tilhørte et hotell. Det foreligger ikke noe bevis for at de to sengene var beregnet på et ektepar. Når vi i litteraturen hører om et rom med flere senger, dreier det seg alltid om overbefolkede cenacula i leiekasernene. Overalt ellers henvises ektefel­ lene enten til en felles seng — lectus genialis — eller til hver sin seng i hvert sitt rom. Hvilken løsning de velger, avhenger som regel av hvor god plass de har, med andre ord av deres sosiale status. Fat­ tigfolk og enkle borgere bor gjerne trangt og kan vanskelig tenke seg et ekteskap uten ekteseng. Martialis later i et av sine epigram­ mer som om han kan tenke seg å gifte seg med en rik, gammel dame på betingelse av at han slipper å dele seng med henne:

Communis tecum nec mihi lectus erit (130) Men i et annet epigram røres han til tårer over den ømhet Calenus og Sulpicia viste hverandre i de femten årene de fikk leve sammen, og skildrer uten overdreven diskresjon de gleder de opplevde i ekte­ sengen i lyset fra en «lampe som var blitt rikelig dusjet med Niceros’ parfymer». (131) De store i samfunnet pleide derimot å organisere hjemmet slik at hver av partene kunne nyte full uavhengighet. Plinius d. y. er så­ ledes alltid alene når han våkner «omtrent ved den første time — sjelden tidligere, sjelden senere». I stillheten og mørket bak de stengte vinduslemmene føler han seg fri. Der er han seg selv, der

172

kan han tenke uforstyrret og «skrive i hodet» (132). Samtidig må vi forestille oss hans kjære Calpurnia sovende eller i ferd med å stå opp i et annet soveværelse, hvor han oppsøker henne når han er i det kjærlige hjørne, og hvor han automatisk fortsetter å lete etter henne også når hun er bortreist (133). Det hørte etter alt å dømme til god sosietetstone å ha eget sove­ værelse, og også på dette punkt tok oppkomlingene etter de store. Petronius glemmer naturligvis ikke å nevne denne eiendommelighet i sin roman. Trimalchio bryster seg overfor sine gjester over det digre, nye huset han har latt bygge. «Og dette,» sier han, «er mitt værelse, der hvor jeg sover. Der borte har giftslangen min sitt bol.» Det siste med et menende øyekast i retning av husets frue, Fortunata (134). Det er bare det at Trimalchio bluffer, enten han er klar over det eller ei. Om et øyeblikk dukker hans sanne natur opp igjen, den heks. I praksis blir bare ett av de fine soveværelsene brukt, og det er ikke hans. Han tilbringer hver eneste natt i Fortunatas seng. Det er som når den veloppdragne franske ektemann sier «vous» til sin kone i andres nærvær for så plutselig å slippe ut et «tu» som viser at det er den formen han bruker i privatlivet. Trimalchio røper seg i det avsnittet hvor han, som den ekte plebeier han er, gir seg til å servere alskens intime betroelser og bl.a. for­ teller gjestene at han ligger søvnløs på grunn av de eksplosjoner hans tyngre halvdel lar unnslippe seg i sengen. «Ler du av meg, Fortunata? Du som holder meg våken hele natten med denne konserten din!» (135) Nok av det. Hvor romerinnen enn hadde tilbrakt natten, måtte hun om morgenen gjennom omtrent samme program som mannen. Som han hadde hun ligget i undertøyet: lendekledet, brystholderen (strophium eller mamillare) eller korsettet (capetium), en eller flere tunikaer og muligens, til mannens store fortvilelse, en kjortel utenpå det hele (136). Hun hadde følgelig heller ikke annet å ta på seg når hun sto opp, enn skoene og den amictus hun hadde lyst på den dagen, eventuelt etter å ha vasket seg like overfladisk som han. Som han visste hun jo at hun skulle bade litt senere på dagen, derfor konsentrerte hun foreløpig sin cura corporis om ting som vi betrak­ ter som mindre vesentlige. På det punktet liknet keisertidens romerinner vår tids orientalske kvinner: det er det overflødige som er det vesentligste. Det er særlig juristenes oppstillinger over kvinnelige arvelatercs bo som har gitt oss innsikt i det systemet romerinnen gikk etter når 173

hun skulle ordne sitt krigsmateriell. Etterlatenskapene ble gjerne inn­ delt i tre kategorier: Toalettartikler (mundus muliebris), smykker (ornamenta), og klær (vestis). I rubrikken vestis finner vi betegnel­ sene for alle de tekstiler kvinnen kledde seg i. Blant toalettsakene («de ting som hjelper kvinnen til å holde seg ren» - mundus mu­ liebris est quo mulier mundior fit) finner vi diverse fat... (matellae), hennes speil (specula) - som kan være av kobber eller sølv, eller av og til et glass med bly i stedet for kvikksølv på baksiden samt hennes badekar (lavatio) hvis hun hører til de heldise som har råd til å avstå fra besøkene i de offentlige badeinnretninaer. Til ornamenta regnes alt som bidrar til å gjøre kvinnen vakker, fra kammer, hårnåler og -spenner til hudkremer og smykker. I forbin­ delse med badet får hun gjerne bruk for både mundus og ornamenta, men tidlig om morgenen får det være nok å pynte seg: ex somno statim ornata, non commundata (137). Hun begynner med frisyren. Det er ingen enkel operasjon på den tid vi behandler. Bortsett fra et kort «tilbakefall» under keiser Clau­ dius, har den romerske husfrue for lenge siden forlatt den strikte republikanske moten med skill i midten og knute i nakken. Hun nøyer seg ikke engang med å flette håret og legge flettene rundt pannen, slik vi kan se det på enkelte byster av Livia og Octavia. Messalina hadde innført de innviklede hårfasonger som preger kvinneportrettene fra de flaviske keiseres tid. De kvinner som diri­ gerte moten ved hoffet i den perioden som fulgte, nemlig Trajans søster Marciana og hans niese Matidia, avsto fra de verste eksessene, men de fortsatte å legge opp flettene i tårnhøye «diademer». «Se,» skriver Statius i en av sine Silvae, «se på denne opphøyde panne og dens overbygning av hår (138).» Juvenalis morer seg på sin side over kontrasten mellom en bitte liten dame og hennes umåtelig høye frisyre. «Hva er det for slags hus hun går med på hodet? For en uendelighet av etasjer! For en uendelighet av fuger! Sett forfra er hun høyreist som Andromake. Bakfra er hun atskillig mindre. Det kan ikke være samme kvinne!» (139) Like avhengig som romeren er av sin tonsor, like avhengig er hans kone av et menneske som kan hjelpe henne med å bygge opp disse monumentale konstruksjonene. Den hjelpen får hun av ornatrix, frisérslavmnen. Vi har funnet mange gravskrifter over slike ornatrices, med opplysninger om når de levde og hvilke hus de arbeidet i. Romerinnen må tilbringe like lang tid hos frisérdamen som rome­ ren hos barbereren, og heller ikke for henne er behandlingen smerte­

174

fri, særlig hvis hun er like forfengelig som den Julia Macrobius for­ teller om, og forlanger at slavinnen nådeløst skal nappe ut alle de hårstrå som begynner å gråne (140). Arbeidet som ornatrix var langt fra noen sinekyre. Den tortur hun drev, kunne lett nok for­ vandles til et martyrium for henne selv hvis husets herskerinne fant ut at resultatet ikke svarte til de anstrengelsene det hadde kostet henne å sitte stille så lenge. I tidens epigrammer og satirer vrimler det av sinte fruer og hulkende slavinner. «Fruen har et stevnemøte,» skriver Juvenalis, «og vil være enda penere enn vanlig. Den stakkars Psecas, som er blitt lugget slik at hennes eget hår henger i tjafser, og som nesten ikke har klær igjen på overkroppen, strever med å legge håret hennes. — Hvorfor sitter denne lokken så høyt? Øye­ blikkelig hviner pisken av oksehud som straff for den mislykkede lokken (141).» Og Martialis forteller på sin side: «En hårlokk, en eneste liten hårlokk, var ikke helt som den skulle: hårnålen hadde løsnet. Lalage straffet den skyldige ved hjelp av speilet som hadde avslørt forbrytelsen, og Plecousa («Hun som fletter») segnet under slaget som et slaktoffer til denne forskrekkelige avgud, håret (142).» Under slike omstendigheter kunne en ornatrix prise seg lykkelig hvis hennes herskerinne allerede hadde mistet håret, for det var ikke fullt så risikabelt å frisere løsfletter (crines, galeri, corymbia) eller hele parykker. Disse kunne være farget blonde ved hjelp av sapo fra Mainz, en blanding av geitetalg og bøketresaske, (143) eller de kunne være ibenholtsorte. Importen av sort løshår fra India var så betyde­ lig at den keiserlige regjering satte capilli Indici på listen over toll­ pliktige varer (144). Men ornatrix var ikke bare frisérdame. Hun måtte også fjerne sin frues sjenerende hårvekst (145), og først og fremst måtte hun «male» henne. Pannen og armene ble hvittet med kritt og blyhvitt (146), kinnbenene og leppene ble malt røde med oker, fucus (fuchsin) eller rødvinsgrums (147), mens øyenvipper og øyenhuler (148) ble svertet med aske (fuligo) eller antimonpulver (149). Som palett disponerte hun et helt arsenal av krukker og flakon­ ger, aryballae og alabastri, dråpeflasker og esker, hvor hun kunne finne alle de salver, pomader og sminker som hennes herskerinne ønsket. I alminnelighet holdt fruen hele denne kolleksjonen innelåst i et skap i sitt budoar (thalamus) (150). Hver morgen spredte hun tingene ut over bordet, hvor hun også hadde en porsjon finstøtt horn, som hun i likhet med Messalina brukte til å emaljere tennene med (151). Før hun lot sine ornatrices sette i gang, sørget hun for 175

å låse døren, for hun hadde lest Ovidius og visste at «kunsten forskjønner bare så lenge den ikke er synlig (152)». Når hun senere bega seg til badet, tok hun gjerne med seg attiraljene i en spesial­ bygget koffert, hvor hver krukke hadde sin bestemte plass. Denne kofferten kunne være av massivt sølv og kaltes capsa eller alabastrotheca, og man kan vel si at den inneholdt hennes offisielle ansikt, dagansiktet, som hun tok på seg om morgenen og fornyet etter badet for sa a beholde det helt til hun gikk til sengs: «Du bor i dine utallige krukker, Galla, og det ansiktet du viser oss, deler ikke din seng (153).» Når fruen er ferdig med sin make-up, velger hun med slavinnenes hjelp sine smykker, som gjerne er besatt med edle stener, og tar dem på seg i tur og orden: et diadem i håret, et par øredobber, et halsbånd (monile) eller en kjede (catellae), et brystsmykke (pectoral), diverse armbånd og fingerringer, samt, ikke å forglemme, de rin­ gene hun bærer rundt overarmene og anklene. De kalles periscelides og minner om de khalkhals av gull som velstående arabiske kvinner bruker på samme måte den dag i dag (154). Nå trer garderobeslavinnene (a veste) støttende til og hjelper henne på med den lange ytterkjortelen, stola, som er et tegn på hen­ nes sosiale posisjon og har en brodert gullbord nederst, den såkalte instita. Rundt livet får hun et belte (zona), og til slutt legger slavin­ nene et langt sjal, supparum, over skuldrene på henne (155). Det når gjerne helt ned til anklene. I stedet for sjalet kan hun forlange en palla, en parallell til mennenes pallium, dvs. en stor kappe skåret i firkant. Den faller i rytmiske folder og har ofte en festlig farge. Forskjellen mellom manns- og kvinnedrakten ligger ikke så mye i snittet som nettopp i fargene og stoffkvalitetene. Mens mennene vanligvis kler seg i lin og ullstoffer, foretrekker kvinnene bomull og silke. Bomullen kommer fra India, og tilførselen er blitt temmelig regelmessig nå etter at først Augustus og siden Trajan har tuktet partherne og sikret denne handelsveien. Silken blir produsert av et mystisk østasiatisk folk, sererne. Siden Neros dager er det kommet årlige karavaner med silke fra Issidon Scythica (Kasjgar i kinesisk Turkestan) til Svartehavskysten, eller også via Persia til Eufrat og Tigris. Men silken blir også sendt sjøveien fra Indus’ utløp til den Persiske bukt eller til de egyptiske havnene ved Rødehavet. Disse stoffene er ikke bare smidigere, lettere og vakrere i glansen, de egner seg også bedre enn alle andre til videre behandling hos offectores, som med sine ingredienser forsterker de opprinnelige fargetonene, 176

hos injectores, som er spesialister i å endre dem, eller hos andre medlemmer av fargernes høyt spesialiserte bransje, hvor yrkesbeteg­ nelsene er like tallrike som de fargestoffer de har lært seg å be­ handle: purpurarii, flammarii, crocotarii (safran-fargere), violarii, etc. Fargene stammer fra plante-, dyre- og mineralriket. Hvitt får man av kritt, såpeurt og vinsteinsalt. gult av safran og reseda, sort av galleple, blått av vaid (Isata tinctoria), mens de lyse og mørke rødfargene fremstilles av krapprot, farge-lav (Roccella) og purpursneglens slim. Også når det gjelder å avstemme fargene ettter ens egen teint og velge farger som står godt til hverandre, følger damene Ovidius’ råd (156). og de setter utvilsomt kulør på gatelivet med sine brokede kjoler, sjal og kapper. Ofte forsterkes fargeeffekten av et gnistrende broderi, slik som på den praktfulle sorte palla Isis opptrer i hos Apuleius (157). Romerinnen kan dessuten komplettere antrekket med accessoirer som er helt fremmede for mannen og derfor gjør hennes egen appari­ sjon desto mer oppsiktsvekkende. Mannfolkene går f.eks. oftest barhodet. Når det regner, eller når solen brenner for sterkt, trekker de en flik av sin toga eller pallium over hodet, hvis de da ikke er reisekledd i paemila med hette. Kvinnen derimot, har et rikt utvalg av hodepynt til disposisjon. Har hun ikke et diadem eller en mitra, har hun kanskje et hårnett av gull (reticulum) (158). Hvis ikke, kan hun holde håret på plass med et enkelt, purpurfarget bånd, vitta, eller, som prestefruene (flaminicae), med en slags kyse (tutulus) (159) som stikker frem over pannen i form av en kjegle. Rundt halsen har hun ofte et skjerf (focale). Over armen henger en mappa, et tørkle som kan brukes til å tørke støv og svette av ansiktet — det kalles også sudarium eller oraium — og som hun muligens også er begynt å pusse nesen med, skjønt skikken å bruke lommetørkle til dette ikke er særlig gammel. Det eneste latinske ord som vi har rett til å oversette med lommetørkle, eller mer direkte «snytefille», nem­ lig muccinium, påtreffes iallfall ikke før i slutten av 3. årh. e. Kr. (160). I den ene hånden holder hun ofte en vifte av påfuglfjær (flabellum), som også brukes til å jage vekk fluer med (muscariiim) (161). I den andre har hun i den varme årstid en parasoll, umbella, umbraculum, hvis hun da ikke har en oppvartende slavinne (pedisequa) eller en ditto kavaler til å holde den for seg. Den er gjerne trukket med et muntert, grønt stoff, men er ikke alltid til å slå sammen, slik som våre. Derfor lar man den gjerne bli hjemme når det blåser for mye (162), 177

I dette utstyret kan så byens skjønnheter våge seg ut for å møte medsøstrenes kritiske blikk og sole seg i mannfolkenes beundring. De er naturligvis på langt nær så tidlig på farten som sine ekte­ feller: et så innviklet toalett må ta sin tid, særlig i betraktning av at romerinnen iallfall ikke er mindre kokett enn andre tidsaldres kvinner. Men tiden spiller da heller ingen rolle for henne. Hun har ikke så mye å gjøre som mannen, og hvis hun overhodet deltar i det offentlige liv, er det stort sett bare i forlystelseslivet.

2 De daglige gjøremål

1. Klient-institusjonen

I Trajans Roma holdt kvinnene seg stort sett hjemme. De fat­ tigere blant dem tok seg av husstellet (1), iallfall i morgentimene før de kunne begi seg til de offentlige badeanstaltene som var reservert for dem. De rike, som kunne lesse alt manuelt arbeid over på en tallrik tjenerstab, kunne gå ut når det passet dem for å hilse på sine venninner, spasere en tur eller gå i teatret, og senere på kvelden var de kanskje bedt bort på middag. Mennene, derimot, gikk tidlig hjemmefra om morgenen. Hvis de hadde et yrke, måtte de skynde seg til arbeidet, for i alle bransjer begynte arbeidstiden i 1. time, også på Forum og i senatet. Og selv om de ikke var av­ hengige av å tjene sitt brød, måtte de grytidlig av gårde for å skjøtte sine klientplikter. Det var nemlig ikke bare de frigitte slavene som sto i avhengighetsforhold til sine patroni. Enhver romer — fra snylte­ ren til stormannen — følte seg knyttet til en mann som var mektigere enn han selv, og som han skyldte omtrent samme respekt — eller obsequium, for å bruke det tekniske uttrykket — som den en for­ henværende slave fortsatte å skylde den herre som hadde frigitt ham. En patronus var på sin side forpliktet til å ta imot besøk av sine klienter, be dem til sitt bord en gang iblant og hjelpe dem med råd og dåd. Var de i økonomiske vanskeligheter, fikk de ta med seg matvarer hjem i en kurv, den såkalte sportula, hvis han da ikke syntes det var enklere å gi dem en pengegave når de kom på visitt. På Trajans tid var denne skikken blitt så alminnelig at man nesten kunne tale om en fast sporteltariff som gjaldt for samtlige overklassehus i byen, nemlig 6 sestertier pr. klient pr. dag (1 b). Advo­ kater uten oppdrag, lærere uten elever, kunstnere uten bestillinger — hvor mange slike mennesker var det ikke som livnærte seg hoved­ sakelig av denslags almisser? (2) De klienter som hadde et arbeid, la sportelen til månedslønnen, og for ikke å komme for sent til job­ ben skyndte de seg å innkassere den før solen var stått opp (3). Etter­ 179

som en manns innflytelse ble målt etter hvor mange klienter han hadde, ville det gå ut over hans prestisje hvis han ble liggende i sen­ gen om morgenen i stedet for å ha huset fullt av gjester. Det kunne til nød gå an ute i provinsen — f.eks. i det fjerne Bilbilis. Men i Roma hadde man ikke råd til å avslå å lytte til klientenes klager, krav og mer eller mindre muntre morgenhilsener (4). Mottagelsene var for øvrig underkastet meget strenge og pedantiske etiketteregler. Klientene behøvde ikke å ankomme i bærestol — de kunne komme til fots — men å opptre i et annet antrekk enn toga var høyst upas­ sende. Dette innebar en så tung økonomisk belastning for klienten at det ville ha slukt hele sportelinntekten hvis ikke hans beskytter ved høytidelige anledninger hadde forært ham en toga i tillegg til de 5—6 pund sølv han pleide å få i nyttårspresang (5). Etter an­ komsten måtte han tålmodig vente på tur, og det var ikke den som kom først, som først fikk audiens, men den som sto høyest på samfunnsstigen. En praetor gikk foran en tribun, en ridder foran en alminnelig borger, en fribåren foran en frigiven (6). Endelig måtte klienten passe nøye på at han ikke kom i skade for å kalle sin patron ved navn. Han måtte bare bruke tiltaleformen domine — herre — ellers risikerte han å måtte gå tomhendt hjem (7). Hver morgen gjenlød Romas gater av denne høflighetstrafikken. De fattigste avla gjerne flere visitter for å øke sportelinntekten. Og den rike, som pleide å få besøk, hadde selv folk han måtte besøke. Hvor høyt man enn hadde greid å klatre i samfunnet, kjente man alltid en eller annen som sto enda høyere og derfor fortjente at man viste ham sin aktelse. Til syvende og sist var det vel bare keiseren som ikke følte at han hadde noen over seg. Kvinnene slapp i det minste å bli trukket inn i denne hvirvelen av bukking og skraping. Som regel avsto de såvel fra å avlegge som fra å motta høflighetsvisitter av denne typen. En unntagelse dannet på denne tiden — dvs. i 2. årh. e. Kr. - de enker som oppsøkte sine av­ døde menns patroni for å fremlegge sine klager og krav. En og annen særlig rovgrisk tigger mente også å kunne oppnå mer ved å la sin hustru delta i fjeskingen, og hun ble da pompøst fraktet omkring i bærestol når mannen gikk sin runde. Juvenalis sparer ikke på sar­ kasmen når han skildrer slike utslag av overdreven egeninteresse: «Der har vi en som kommer trekkende med sin syke eller gravide hustru. En annen ber om sportler for sin kone idet han later som om hun er tilstede og peker på hennes tomme bærestol, hvor gar­ dinene er trukket for. ’Galla sitter der inne. Tror De meg ikke? . . . 180

Galla, stikk hodet ut et øyeblikk!... Hun sover visst — la oss ikke plage henne..(8) Knepet er så grovt at man har Juvenalis sterkt mistenkt for å ha villet dikte opp en god skrøne. Men enten han skrøner eller ikke, bekrefter han at det ikke var normalt for en kvinne å delta i klientbesøkene.

2. Kjøpmenn og håndverkere Etter å ha gjort sin plikt som klient tok man fatt på dagens sysler. Det er riktig, som Rostovtseff hevder (9), at keisertidens Roma, med sitt hoff, sine senatorer og sin forgrenede administrasjon med tusenvis av embedsmenn, først og fremst var befolket av det vi ville kalle kupongklippere, med andre ord av rentierer. Der møtte man for eksempel de store godseiere fra provinsen som var blitt innvalgt i senatet og følgelig måtte bo i Roma (10). Rentierer måtte man også kalle skriverne, som hadde kjøpt sine stillinger i de forskjel­ lige statlige og kommunale etater, slik man ennå kunne det i Frank­ rike under 1’Ancien Régime (11). Kupongklippere i enda mer bok­ stavelig forstand var direktørene og aksjonærene i skatteforpaktningsselskapene. Med sin kapital sto de inne for selskapets anbud, og til gjengjeld fikk de sin prosent av utbyttet. Til samme samfunns­ klasse hørte de utallige funksjonærer som keiseren punktlig betalte av sin egen kasse for at de skulle være hans øyne, hans ører og hans hender i de forskjellige administrasjonsenheter. Og endelig må vi ta med «stønadsmottageme» — de 150 000 proletarer som ble under­ holdt av statens forsorgsvesen, Annona. De var kronisk arbeidsløse og trivdes godt med det, for så lenge de levde, kunne de hver måned hente sin matrasjon. De gjorde da heller ikke annet. Men det fantes også et annet Roma enn det som ble represen­ tert av disse fast ansatte eller kronisk understøttede rentierer. Byen var tross alt et økonomisk sentrum. På grunn av sin politiske makt og sin rivende utvikling som by betraktet måtte den utfolde en uopphørlig og intens aktivitet, som ikke bare besto av spekulasjon og mer eller mindre tvilsomme handelsoperasjoner, men også av en høyst variert foredlingsvirksomhet og annet effektivt arbeid. I Roma møttes alle Italias veier, og dessuten alle sjøveiene over Mid­ delhavet. Roma, universets dronning, suget til seg det beste av det som ble produsert i verden. Byen hadde tiltvunget seg retten til å finansiere og dirigere verdensproduksjonen. Den ville også ha ene-

181

retten til å utnytte dens rikdommer. For å beholde et slikt hegemoni måtte den slite hardt, på sin egen måte. At den systematiske utbyttingen etterhånden hadde antatt helt håp­ løse dimensjoner, er romerne selv de første til å bekrefte, og det kommer også til syne i ruinene av visse praktbygg. Petronius har beskrevet situasjonen i det diktet han har lagt inn i sin roman: «Romerne hadde allerede underlagt seg hele verden, havet, landjor­ den og begge himmelhalvkuler, men enda var de ikke tilfreds. Med sine skip, som var tunge av last, pløyde de havene. Fantes det i det fjerne en bortgjemt vik eller et fremmed land som var i stand til å eksportere det røde gull, så var det et fiendeland, og skjebnegudinnene forberedte straks en blodig krig for de nye rikdommers skyld. De tradisjonelle fornøyelser hadde mistet sin sjarm, og likeså de plebeiske folkeforlystelser. Den enkleste soldat kunne kjærtegne en bronseskulptur fra Korint.. . Numidene i sør og sererne i øst vevde romerens nye ham, og araberne ribbet sine marker for hans skyld .. . (12)» Omtrent de samme assosiasjoner får vi når vi stu­ derer det som står igjen av laugsorganisasjonenes forum i Ostia. Dette forum er en stor esplanade med en lengde på over 100 meter og en bredde på ca. 80 meter. I midten står et tempel som jeg i sin tid var så heldig å kunne identifisere som «Annona Augustas» hel­ ligdom. Armona — det keiserlige kornkammer — var nemlig også blitt opphøyet til guddom (13). Rett overfor tempelinngangen kantes torget av en overdekket søylegang med søyler av cipollino, en grønnog hvitflammet marmor. Den dannet baksiden av fondveggen til teate­ rets scene, og her kunne tilskuerne finne skygge i pausene. Langs de tre andre sidene, som var stengt ved en mur, løp en dobbelt søyle­ gang av mursteinspilarer kledd med stukk, og med døråpningene mot denne søylegangen lå 61 små «båser» på rad og rekke, adskilt av trevegger som hvilte på en lav grunnmur. Rommene er så Uke, både i utseende og proporsjoner — de er alle ca. 4 X 4 m — at de må ha hatt én og samme funksjon, og hvilken funksjon dette må ha vært, kan vi slutte oss til på grunnlag av de mosaikkbildene som danner en slags «dørmatte» i søylegangens gulv utenfor hvert av rommene. Bildene, som er laget av sorte steinterninger på hvit bunn, omfatter både figurer og en del tekst. De gjør tjeneste som veiviserskilt og forteller at lokalene innenfor ble disponert av forskjelhge bransjeorganisasjoner, som tydeligvis hadde fått de romerske myn­ dighetenes tillatelse til å legge beslag på denne delen av tempelområdet. På ytterste østre fløy har man identifisert kalfatrernes og 182

repslagernes statio og vegg i vegg med dem har buntmakerne holdt til. Så fulgte trelasthandlemes bås - det står å lese i en innfelt medaljong i svalehalefasong — og deretter kom mensores jrumentarii, kornmålerne. Vi kan se en av dem i arbeid: med det ene kneet i bakken er han i ferd med å jevne ut innholdet i en modius - den offisielle standard-skjeppen - ved hjelp av en skrape, rutellum. I den motsatte enden finner vi en tilsvarende yrkesgruppe, nemlig vektkontrollørene, sacomarii. I deres statio fant man det nydelige alteret som de i 124 e. Kr. viet til laugets genius, og som vi i dag kan beundre i Museo delle Terme i Roma. Dette funnet viser med all ønskelig tydelighet at såvel dette som de andre rommene ble brukt som kapeller. Resten av lokalene tilhørte forskjellige rederiforenin­ ger - navicularii - som ikke skilte seg ut fra hverandre på annen måte enn at de var knyttet til bestemte byer. Noen hørte hjemme i Alexandria, andre i Narbonne eller Arles i Gallia, atter andre i Cagliari eller Porto-Torres på Sardinia eller i en av de mange kjente eller glemte havnebyene i Nord-Afrika. Kartago kjenner vi igjen på det skjematiske bildet mosaikkunstneren har forsøkt å gi av byens handelsflåte. Hippo-Diarrhytus er i dag kjent under navnet Bizerte. Curbis heter i dag Courba og ligger nord for Hammamet-bukten. Missua — i dag Sidi-Daoud — ligger sydvest for Cap Bon, mens Gummi (Bordj-Cedria) ligger lengst inn i Kartago-viken. Musluvium er det gamle navnet på Sidi-Rekane mellom Ziama og Bougie. Byens våpenskjold er noe overlesset, men svært instruktivt. Det viser noen fisker, en Amor-figur som rir på en delfin, og to kvinnehoder, hvor­ av det ene er nesten helt utvisket mens det andre har en krone av kornaks over seg og en sigd ved siden av seg. Over navnemedaljongen til rederne fra Sabratha står en elefant som et passende symbol på denne byen ved Syrte-bukten, som hadde spesialisert seg på eksporten av elfenben fra Fezzan. Jeg lar listen være ufullstendig — en slik oppramsing av stedsnavn har lett for å bli kjedelig. Men hvis man, i stedet for å studere den på papiret, selv kan vandre omkring i Ostia og dechiffrere de naive bildene, hvor hvert enkelt laug har prøvd å gi et resymé av sin virk­ somhet og samtidig minne medlemmene om hjembygden langt der borte, blir man grepet av en blanding av beundring og skrekk over­ for den imponerende, men samtidig skremmende virkelighet som gjemmer seg bak de beskjedne kunstverkene. Fra praktisk, arkeolo­ gisk synspunkt ligger deres betydning i at de forklarer hva rommene innenfor ble brukt til: de var kapeller for de religiøse sammenslut183

ningene innenfor næringslivet. Man kan sammenlikne dem med de «hvilealtere» - reposoria - som den dag i dag stilles opp i gatene i syden på de religiøse prosesjonenes vei, og tenke oss laugsmedlemmene i stadig prosesjon rundt sin gudinne, Annona, mens de holder borgerdydens flamme brennende på sine altere. Men de omslutter mer enn et torg og et tempel, de omslutter alt hav og alt land mellom Suez-tangen og Herkules’ Støtter. Vi ser plutselig hvordan torget fylles til trengsel av hele nasjoner som både følelsesmessig og geografisk står fjernt fra hverandre, men som alle har sprengrodd til denne havnebyen for å tilfredsstille Romas behov. Og rundt den uforglemmelige, innhegnede plassen går prosesjonen videre, tynget av de ufattelige mengder av gods og varer som Roma tilegnet seg over hele verden, og med de fremmede nasjoner som fromme offerdyr, vigslet til velstandens gudinne (14). Gjennom de tre havnene, Portus, Ostia og Emporium, helt oppe under Aventinerhøyden, gikk det en stadig strøm av varer inn til Roma: tegl- og murstein, grønnsaker, frukt og vin fra andre deler av Italia, korn fra Egypt og Nord-Afrika, olje fra Spania, vilt, tre­ last og ull fra Gallia, saltmat fra Baetica (Andalucia), dadler fra de arabiske oasene, marmor fra Toscana, Hellas og Numidia, por­ fyr fra Arabias ørkener, bly, sølv og kobber fra den iberiske halvøy, elfenben fra Syrte-buktene og Mauritania, gull fra Dalmatia og Dacia, tinn fra Kassiteridene (Comwall) og rav fra Østersjølandene, papyrus fra Nildælen, glass fra Fønikia og Syria, stoffer fra Orien­ ten, røkelse fra Arabia, krydder, koraller og edelsteiner fra India og silke fra Det fjerne østen (15). Både i og utenfor byen lå lagerskurene — horrea — i rad og rekke så langt øyet kunne nå. Her hentet Roma vomfyll til sin umettelige buk, her stablet den opp det som skulle sikre den et liv i velvære og luksus. I Trajans Portus på Toscana-kysten har fyrst Giovanni Torlonias utgravninger i 1923 vist oss hvilken utstrekning havnelagrene hadde der. Ostias horrea dekket på Hadrians tid et område som var tre ganger så stort som det vi hittil har gravd ut, men bare dét er allerede på ca. 10 hektar. Undersøkelsen av lagertomtene i selve Roma er bare såvidt påbegynt, men tekstene forteller at­ skillig om hvor mange og hvor store de var. Visse områder var av­ satt til en bestemt vare. Horrea candelaria var oppbevaringsstedet for fakler, vokslys og talg. I horrea chartaria magasinerte man papyrusruller og pergament. Dette lageret lå på Esquilinerhøyden. Like ved Forum lå horrea piperataria, hvor man samlet pepper, ingefær

184

og andre krydderier som kom til byen med arabiske skuter. Men de fleste av lagrene ble brukt til alle mulige slags varer på én gang, og det eneste som skilte dem fra hverandre, var adressen og navnet på den familien som opprinnelig hadde eid dem, for det beholdt de selv om de senere ble innlemmet i keiserens domener. Horrea Nervae lå ved Via Latina, horrea Ummidiana på Aventinerhøyden, horrea Agrippiniana mellom Clivus Victoriae og Vicus Tuscus, like ved Forum. Mellom Aventinerhøyden og Tiberen lå flere slike lagerområder samlet: horrea Seiana, horrea Lolliana og det største av dem alle, nemlig horrea Galbae, som opprinnelig stammet fra slutten av 2. århundre før vår tidsregnings begynnelse, og som under keiserdømmet ble utvidet til det dekket mer enn tre hektar. Rundt tre adskilte gårdsrom lå rekker av tabernae, hvor man i tillegg til de vesentligste varene — korn, vin og olje — kunne finne de mest uensartede ting, både materialer og næringsmidler, hvis vi skal dømme etter innskriftene. De forteller om næringsdrivende fra de forskjelligste bransjer, som alle har fått leie lokaler i umid­ delbar tilknytning til granaria — «kornbodene»; snart en fiskehandlerske, piscatrix, snart en marmorhugger, marmorarius, snart en sagarius, en mann som solgte kapper og militæreffekter (16). Med en så kolossal lagerkapasitet, som i de første årene av 2. årh. e. Kr. ble ytterligere øket gjennom de torghallene Trajan bygget i tilknytning til sitt forum (17), måtte antoninenes Roma bli oldtidens viktigste handelssentrum, på samme måte som byen allerede var blitt et sentrum for bank- og børsvirksomheten. Noen utvikling i retning av storindustri opplevde den derimot ikke. Men ved siden av staben av finansgeneraler og handelsstrateger vokste det frem en hel armé av kontorfunksjonærer, detaljister og arbeidere. Bolig­ reisingen og vedlikeholdet av de offentlige bygninger krevde meng­ der av anleggsarbeidere, dokkene trengte folk som kunne losse, lagre og distribuere det gigantiske importvolumet, og flinke fagarbei­ dere var det stadig etterspørsel etter i verkstedene, hvor såvel gro­ vere råvarer som sjeldne og mer ømfintlige halvfabrikata gjennom­ gikk en siste foredling før de ble sendt ut til forbrukerne. I fjerde bind av sitt store verk om de romerske laugs historie har Waltzing (18) satt opp en instruktiv fortegnelse over yrkesorganisa­ sjonene i Roma og Ostia, som kunne betraktes som en romersk for­ stad. Over hundreogfemti yrkesbetegnelser er dokumentert og klart definert, og det er nok til å vise næringslivets omfang. Det bygget, som hos oss, på et samarbeid mellom et aristokrati av arbeidsgivere 185

og et plebs av lønnstakere, men det er ikke alltid lett å skille kjøp­ mannen fra finansmannen som står bak ham, grossisten fra fabri­ kanten, selgeren fra hans leverandør. Det går overhodet ingen klar skillelinje mellom driftslederen og kapitalinnskyteren, hverken når det gjelder grossistene, som kom-, vin- og oljehandelens magnarii, skipsrederne — domini navium — som bygger, utruster og vedlike­ holder hele flåter av handelsfarkoster, eller de ingeniører som ut­ fører selve det praktiske bygge- og reparasjonsarbeidet i verftene jabri navales og curatores navium. I næringsmiddelbransjen førte utviklingen til at det oppsto et sta­ dig større antall spesialiteter. Eksempler på dette finner vi bl.a. hos detaljhandlerne, der enkelte tydeligvis ikke beskjeftiget seg med annet enn å selge sine varer. Lupinarii solgte lupiner, jructuarii solgte frukt, peponarii solgte meloner. Men det fantes også andre, som selv hadde produsert eller høstet de varer de falbød. Olitores var grønnsakhandlere og gartnere. Piscatores solgte fisk de selv hadde fanget. De fleste av disse spesialitetene krevde virkelig yrkesog varekunnskap. Vinarii, som dro rundt i kvartalene og solgte vin, hadde et vel assortert lass av tønner og amphorae på kjerrene sine. Thermopolae var kroverter med varm toddy som spesialitet. I sine crateres blandet de vin og vann i vel beregnede proporsjoner og varmet blandingen opp til den riktige temperatur. Relieffene i Eurysaces’ berømte gravmæle forteller oss at en baker (pistor), iallfall i et større bakeri, fikk assistanse av en møller, molinarius. Kondi­ torene, siliginarii, sukkertøyfabrikantene, pastillarii, og vertshusholdeme, caupones, måtte skaffe seg ry for gode oppskrifter og god service hvis de ville sikre seg en stor kundekrets. Går vi så over til handelen med luksusartikler, får vi iallfall et lite inntrykk av det tekniske detaljarbeid som ble forlangt. Parfymeog drogefabrikantene — pigmentarii — reklamerte for sine miksturer. Speilfabrikantene (specularii) hadde møysommelig polert sine utstillingsvarer. Blomsterhandlerne — det fantes både rosarii og violarii — arrangerte sine buketter etter publikums smak og flettet dessuten kranser som ble videreforhandlet av coronarii. Elfenbenskjæreme — eborarii — var eksperter i å forme prydgjenstander av de elefanttennene Afrikas jegere sendte dem. Det fantes folk som bare hand­ let med ringer, annularii, eller bare med perler, margaritarii, og det fantes et klart skille mellom forgyllere — bractearii inauratores — og gullsmeder — aurifices. Innenfor bekledningsbransjen fantes det neppe noen produksjon

186

som ikke også ble markedsført av produsenten. Lintarii vevde sitt eget lerret, vestiarii sydde selv sine klær, og det samme gjorde sagarii, som var spesialister på arbeids- og imiformsplagg. Sko i største alminnelighet ble laget og solgt av sutores, men det fantes dessuten spesialister i herresko (caligarii) og i damesko (fabri solarii baxiarii). Like spesialisert var de sekundære virksomheter som kom­ pletterte handelen med tøyer og klær i keisertidens Roma. En del var temmelig primitive. Vaskeriene ble drevet av fontani. Fullones stampet tøyet og ga det forskjellige slags appretur. Arbeidsfordelin­ gen mellom fargerne (tinctores, infectores, offectores) har vi tidligere nevnt. Andre var høyst raffinerte: broderier ble laget av plumarii, mens serarii var eksperter i å veve inn bomullstråder i de silkestoffer som monsunen regelmessig brakte til Roma fra slutten av keiser Claudius’ regjering. Blant de utallige yrkesutøvere som selv fremstilte de varer de solgte, kan vi nevne garverne (corarii) og buntmakerne (pelliones), repslagerne (restiones) og kalfatrerne (stuppatores), snekkerne (lignarii) og deres kolleger møbelsnekkerne (citrarii), samt smedene, som kunne hete fabri aerarii eller fabri ferrarii alt ettersom de arbeidet i bronse eller jern. Andre hadde ingen produkter å tilby, bare sin arbeidskraft og sin fagkunnskap, eller det romerne kalte operae, manuelle tjenester. Hit hører f.eks. laugene i bygningsbransjen: rivningsekspertene (subrutores), murerne (structores), tømmermennene (fabri tignarii). Hit hører også de som tok seg av transportvirk­ somheten til lands og til vanns: eseldrivere (midiones), folk som disponerte andre slags trekk- og lastedyr (iumentarii), vognmenn (catabolenses), skysskarer (vecturarii) og kusker (cisarii), pram- og lekterførere (lenuncidarii og lintrarii), kystskippere (scapharii), flø­ tere (caudicarii), pramdragere (helciarii) og stuere (saburrarii). Til denne gruppen bør vi vel også regne dem som arbeidet i dokkene: havnevaktene (custodiarii), bærerne (baiali) og sjauerne (geridi, saccarii). Når man er kommet til siste side i Waltzings endeløse liste, er man overbevist om at de som levde av sitt arbeid i antoninenes Roma, var langt flere enn de som levde av sine penger (18). Når tidens satirikere klager over det øredøvende bråket som fylte byens gater året rundt, skyldtes det deres redskaper, deres «hal-i-og-dra!», deres eder og forbannelser (19). Imidlertid skilte de romerske arbeiderne seg iallfall på tre punk­ ter fra sine kolleger i vår tids storbyer. For det første holdt de ikke til i kompakte, avgrensede industri­

187

strøk, bortsett fra havnearbeiderne, som hadde sitt eget kvarter i nærheten av dokkene, mellom Aventinerhøyden og Tiberen. Virk­ somheten var spredt over hele byen og dannet ikke noe sted et iso­ lert samfunn. I stedet for å vokse sammen til en kjempebasar eller et konsentrert fabrikkområde, dannet lagerbygningene, verkstedene og arbeiderboligene korte kjeder som stadig ble brutt, slik at Roma ble et pussig konglomerat av markedskvartaler. villaer 02 leiegår­ der (20). For det annet besto svermen av arbeidsbier nesten utelukkende av menn. Kvinneemansipasjonen i antoninenes Roma var et luksusfenomen som var forbeholdt aristokratiet. De høyvelbårne damer som satte sin ære i å hamle opp med mennene på alle områder, dannet ikke skole i folkets brede lag. For en kvinne av folket ville det å skulle hamle opp med mannen være det samme som å kaste seg ut i kampen for tilværelsen, og det hadde hun like liten lyst til som sine finere medsøstre. Når disse dyrket musikk og litteratur, vitenskap, jus og filosofi, var det jo bare for å fordrive tiden, akku­ rat som når de ga seg til å drive idrett (21). Å utdanne seg for et yrke var langt under deres verdighet. Blant de ca. tusen gravskrifter fra Urbs som fins samlet i Corpus Inscriptionum Latinarum, har jeg bare funnet et fåtall kvinner med «mannlige» yrker: en sekretær (libraria) (22), en kopist (amanuensis) (23), en stenograf (notaria) (24), to lærerinner (25) mot atten mannlige lærere (26) og fire kvin­ nelige leger (27) mot enogfemti medici (28). Det overveldende fler­ tall av romerske kvinner ville ha måttet besvare spørsmålet om yrke med «intet» — noe som jo blir mer og mer uvanlig hos oss. De yrker som nevnes i forbindelse med kvinner i keisertidens innskrifter, er slike som mannen av naturlige grunner er mindre skikket til: syerske (sarcinatrix) (29), friserdame (tonstrix (30), ornatrix) (31), jordmor (obstetrix) (32), og amme (nutrix) (33). En sjelden gang støter vi på andre yrker, men disse er også blant dem som kvinnen til alle tider har vært spesielt egnet til. Jeg har funnet en fiskekone, piscatrix (34), en ambulerende grønnsakhandlerske, negotiatrix leguminaria (35), en dameskredderske, vestifica (36) — mot tyve mannlige moteskapere, vestifici (37) — to ullhandlersker, lanipendae (38) og to som solgte silke (sericariae) (39). At vi ikke finner en eneste kvinnelig juvelér, er ikke så rart. Det fantes ingen skarp grense mellom de argentarii som solgte smykker og de som under samme yrkesbetegnelse drev bank- og vekselérvirksomhet. og bankforretninger var kvinnen ut­ trykkelig avskåret fra å beskjeftige seg med ifølge et praetordekret

188

som også forbød henne å opptre for retten på andres vegne (40). Me­ get karakteristisk er det at vi ikke finner kvinner som medlemmer av laugene, ikke engang når det gjelder de virksomheter som keiserne var spesielt interessert i å styrke, for eksempel utrustningen av far­ tøyer under Claudius (41) eller opprettelsen av bakerier under Tra­ jan (42). Jeg har ikke funnet en eneste pistrix i byen, men derimot utallige mannlige bakere, pistores (43), og heller ikke i de listene vi har over skipsrederne, har jeg funnet noe kvinnenavn. Claudius lovet som bekjent ius trium liberum — dvs. de privilegier en mor fikk når hun hadde født sitt tredje barn — til de kvinner som ville investere sine penger i frakteskuter, selv om de var ugifte eller barnløse i ekteskapet. Enten har ingen kvinner reagert positivt på denne appellen, eller også har de gjort det gjennon stråmenn. Den velstående romerinne hadde jo gjeme sin procurator eller sin institor til å hjelpe seg med slikt — den første en fribåren, den siste en slave. Dette viser bedre enn noe annet i hvor høy grad den romerske kvinne foretrakk å leve ubemerket i hjemmets skjød, i trygg avstand fra Forum og yrkeslivets kjas og mas, selv etter at hun både moralsk og juridisk var blitt en selvstendig person. I praksis var iallfall det lavere borgerskaps kvinner så dypt for­ ankret i sin dolce farniente at de neppe var oftere å se i butikkene som kunder enn som ekspeditriser. Og det var proletaren selv — aldri hans hustru — som bega seg til Minucius’ søylegang for å hente gratisrasjonen av kom på den dato som sto angitt på trygdekassekortet — eller rettere sagt trygdekassebrikken. På et relieff i Museo dei Conservatori — etter all sannsynlighet en forherligelse av Hadrians gavmildhet — står keiseren på et podium og forkynner en gratisutdeling for det romerske folk, som er representert ved tre bor­ gere fra ulike aldersgrupper: en gutt, en yngling og en moden mann. Det kvinnelige innslag mangler fullstendig, og det giorde det da sik­ kert også i virkeligheten når keiserens manna skulle deles ut (44). På de fleste av veggmaleriene i Pompeii og Herculaneum, og på de gravrelieffer som gjengir gatelivet og trengselen ved kjøpmannsdiskene, er det heller ikke en kvinne å se. De gangene vi i det hele tatt ser en kvinne på bilder av denne typen, er hennes nærvær så å si obligatorisk og forhåndsbestemt; en matrona henter vasketøyet sitt hos valkeren (45), en enke er kommet til steinhuggeren (marmorarius) for å bestille gravstein til mannen (46), en dame prøver sko hos skomakeren (47). Endelig ser vi henne hos skredderen og i motefor retningene, hvor Trajan-tidens

189

romerinne etter alt å dømme var en like flittig gjest som våre dagers pariserinne i «Galeries Lafayette» og «Printemps». Snart ser vi henne treffe sitt valg mens ektemannen sitter tålmodig og venter på en benk ved hennes side, som på relieffene i Uffizi-museet i Firen­ ze (48), snart er hun ute og shopper sammen med bestevenninnen eller hele venninneflokken, slik vi møter henne på visse fresker fra Campagnaen (49). I Saepta Julia, derimot, som etter at folkeforsamlingene ikke len­ ger trådte sammen var blitt forvandlet til en promenadeplass, hvor bronsestøpere, juvelérer og antikvitetshandlere fridde til kunstels­ kere, er det bare mannfolk å se, såvel blant selgerne som blant kjøperne. Her møter vi samleren Eros, den forrykte Mamurra og oldingen Euctus (49 b). Enda mer påfallende er situasjonen i bakerbutikken (50), hos slakteren (51) og i de folkelige restaurantene (52), hvor det bare fins menn på begge sider av disken. Innbyg­ gerne i Pompeii har etterlatt seg veggbilder av sine offentlige plas­ ser, hvor vi ser en og annen kvinne som er ute på byen i all sin stas. Hun er da enten alene, eller, som på det berømte bildet i det såkalte Livias Hus på Palatinerhøyden, i følge med et barn som hun leier ved hånden (53), og ettersom hun hverken har kurv eller torgveske med seg, er det åpenbart at hun ikke har noe ærend, men bare er ute og spaserer for sin fornøyelses skyld. Vi må se kjensgjerningene i øynene: den romerske husmor på Trajans tid gjorde ikke mer nytte utenfor hjemmets fire vegger enn kvinnene i de muham­ medanske storbyene gjør i dag, og akkurat som de muhamme­ danske ektemennene sørger de romerske mannfolkene for alle inn­ kjøp til husets behov (53 b). Men om kvinnenes passivitet ga det romerske bybildet et ekso­ tisk preg, minner til gjengjeld mannfolkenes arbeidsforhold oss om de mest avanserte blant vår tids vestlige nasjoner. De var sam­ vittighetsfulle og velorganiserte, og de lot seg ikke overvelde av det de hadde å gjøre. De tillot heller ikke arbeidet å ta all deres tid. De hadde lært å gjøre seg ferdige med sine oppgaver innenfor ram­ men av en bestemt timeplan, og deres organisasjoner, laugene, sør­ get for at grensene ble strengt overholdt. Augustus og hans etterføl­ gere hadde nemlig gitt dem rett til å fastsette regler som skulle over­ holdes av alle deres medlemmer. Naturen selv hadde, med litt hjelp av solkalenderen, sørget for at arbeidstiden ikke oversteg åtte av våre timer i vinterhalvåret (54). Sannsynligvis sørget de selv på et meget tidlig stadium for at den ikke ble lengre i den lyse årstid, og

190

jeg er til og med overbevist om at de i det 2. årh. e. Kr. hadde greid å redusere den ytterligere. Det ville ha vært svært urettferdig å la transportarbeiderne — som p.g.a. lovbestemmelsene var nødt til å laste vognene sine om natten — slite hardere enn folk som arbeidet på dagtid. Det var da også en god stund igjen til soloppgang da Trimalchios gjester forgjeves forsøkte å finne veien i et mørke som alkoholen gjorde enda tettere, og fikk hjelp av sin verts vognmenn idet disse vendte hjem med sine spann — tydeligvis etter av­ sluttet arbeid (55). På den annen side har vi mangfoldige beviser på at verkstedene og butikkene, som riktignok åpnet ved daggry, stengte i god tid før solnedgang. F.eks. er 5. time ennå ikke slutt når Martialis får besøk av en sulten snyltegjest som innfinner seg lat­ terlig tidlig i håp om å bli bedt til middag, men slavene er allerede ferdige med dagens arbeid og er på vei til badet (56). De selvstendige næringsdrivende hadde det sikkert ikke dårligere. Bortsett fra vertshusholderne og antikvitetshandlere i Saepta lulia, som forsøkte å kapre kunder så lenge som mulig og derfor ikke stengte før i 11. time (56 b), og bortsett likeledes fra tonsores, som arbeidet helt inn i 8. time for å utnytte kundens fritid (57), avslut­ tet praktisk talt alle yrkesarbeidende romere sin dag i 6. eller 7. time — sannsynligvis i 6. om sommeren og 7. om vinteren.

In quintam varios extendit Roma labores, sexta quies lassis, septima finis erit (58). Når vi så husker at den romerske time var på 46 minutter ved vintersolhverv og 75 ved sommersolhverv (59), kommer vi til at ar­ beidsdagen må ha vært på ca. 7 av våre timer om sommeren og noe under 6 om vinteren. Såvel sommer som vinter kunne med andre ord den romerske yrkesutøver disponere hele, eller iallfall størstedelen av ettermid­ dagen. Den moderne 40-timers uke, slik den praktiseres i de fleste land i dag, med lang lunsjpause og avslutning ved 18-tiden, ville neppe ha gjort ham lykkeligere. Romernes landlige vaner og deres overbevisning om å stå høyt over alle andre beskyttet dem mot over­ anstrengelse og stress. Med støtte fra sine livskraftige yrkesorga­ nisasjoner hadde «herrefolkets» butikkpersonale, håndverkere og kroppsarbeidere nådd frem til en arbeidsordning som ga dem fri i 17 eller 18 av våre timer pr. døgn.

191

3. Rettsvesen og politikk

Åndsarbeiderne var etter alt å dømme mindre heldig stillet enn kroppsarbeiderne og de næringsdrivende. Jeg tenker da ikke på et arbeidsjern som Plinius den eldre, som aldri kunne få lest og studert nok. Plinius kunne sitte med nesen i boken i tyve av døgnets fireogtyve timer — han begynte grublingen mens det ennå var så mørkt ute at han måtte tenne lampen, selv i august måned, og ofte satte han i gang allerede kl. 1 om natten. Etter å ha gjort keiseren sin oppvartning studerte han videre med en fabelaktig utholdenhet. Først ved middagstid unnet han seg tid til å få seg litt mat og strekke seg litt i solen, mens han sekretær leste et siste kapitel for ham i det verket han holdt på med. Så tok han en kald avrivning og en kort middagslur, og etter nok et lettere måltid ga han seg i kast med noe som måtte kunne kalles en ny arbeidsdag, ettersom han studerte konsentrert, innbitt og uavbrutt helt til aftens (60). Men Plinius er en unntagelse, et engangsfenomen, en allviter som til og med lot kunnskapstørsten drive seg i døden, og forresten var dette arbeidet, som han gikk opp i med liv og sjel, ikke noe arbeid i egentlig forstand, men en hobby som han drev helt frivillig og uten tanke på å få noe igjen for det. Hans skrifter fortjener den vakre latinske betegnelsen otia, fritidssysler, og vi kan derfor ikke bruke ham som representant for samtidens normale intellektuelle aktivitet. Men selv om de skolerte romere som utøvet det vi ville kalle «frie» yrker i keisertiden, ikke kan sammenliknes med Plinius d. e., hadde de som regel dagen fullt besatt med de gjøremål deres offent­ lige virksomhet påla dem. Når det gjelder tjenestemennene i de statlige og kommunale kontorer, de såkalte officiales, vet vi lite om hvilken innsats som krevdes av dem, og vi kan vanskelig gjøre oss opp noen mening om hvor effektivt man arbeidet i scrinia, dvs. de keiserlige departementer. Men de spredte opplysninger vi finner i litteraturen, gir oss iallfall en viss antydning om hvilken arbeids­ byrde f.eks. en jurist hadde, og likeså om de enda tyngre plikter som periodevis hvilte på en senator hvis han ville gjøre rett og skjel for seg i sitt ærefulle verv. Hos Martialis finner vi en verdifull opplysning om at de vanlige domstoler satt sammen uten opphold fra daggry til slutten av 4. time på de lovlige virkedager — dies jasti (61). Dette skulle etter vanlig beregning bety at rettsmøtene var begrenset til tre av våre ti­ mer om vinteren og fem om sommeren. Men ved nærmere gransking 192

av teksten vil vi finne at den ikke utelukker muligheten av en pause med påfølgende fortsettelse av forhandlingene, en mulighet som blir bekreftet av andre vitnesbyrd. Allerede De tolv tavlers lov presiserer at en sak som var begynt før middag, kunne fort­ sette til solnedgang, forutsatt at begge parter var til stede hele tiden (62). Og på Martialis’ tid var det ikke uvanlig at en advo­ kat forlangte, og oppnådde, en taletid på seks klepsydrer for sitt partsinnlegg (63). Et notat hos Plinius den yngre gir oss grunn til å anta at en clepsydra — som må ha vært justert etter timelengden ved jevndøgn, ettersom et slikt vannur var basert på at vannmeng­ den gjennom karet skulle være konstant — varte i ca. 20 minut­ ter (64). Det innebærer at den nevnte taletid om vinteren ville svare til et helt rettsmøte. Vitneførselen og motpartens innlegg ville da kreve iallfall et like langt ettermiddagsmøte hvis saken skulle kunne avgjøres i løpet av dagen. Forresten fantes det nok advokater som ikke nøyde seg med seks klepsydrer, for eksempel den snakke­ salige Caecilianus, som Martialis erter i et epigram: «Du skrek og bar deg for å få snakke i syv klepsydrer, og dommeren ga deg mot­ villig lov til det. Nå skravler du i ett kjør, og lett tilbakelenet i din stol tyller du i deg lunkent vann som man serverer deg i glass­ flasker. Hvis du virkelig er så tørst, og så taletrengt, burde du heller drikke av vannuret!» (65) Hvis dette spøkefulle råd var blitt fulgt, ville de 140 minuttene som dommeren uforsiktig nok hadde innrømmet den ubeskjedne forsvarer, iallfall ha kunnet reduseres med 20 minutter. Men noe slikt har nok bare forekommet i dik­ terens fantasi. Tvert imot — hvis vi tenker oss at motparten har for­ langt samme taletid, vil den saken Martialis refererer — eller dikter opp — ha vart i minst fem av våre timer, muligens avbrutt av en pause. Vi har all grunn til å beundre romerne for den dyptloddende og hvasse juridiske sans de har lagt for dagen i den rettsvitenskap de har latt oss arve. Men la oss ikke lukke øynene for det faktum at deres fru Justitia ofte lot seg forføre av kranglesykens demon, og at deres paragrafryttere hadde en slem tendens til å dyrke prosessen for prosessens egen skyld. Det kommer klart frem allerede i Ciceros smarte prosedyreinnlegg. Og i keisertiden, da all politikk var bann­ lyst fra Forum, ble byen grepet av en fullstendig prosessgalskap. Etter­ hvert som keiserne avløste hverandre, ble domstolene oversvømmet av rettssaker som det ikke fantes dommere nok til å ta seg av. Alle­ rede i år 2 f. Kr. hadde Augustus måttet åpne sitt eget forum — det 7. Jérome Carcopino

193

som bærer hans navn — for rettsforhandlingene for å hindra at sakene hopet seg opp og skapte en kork på grunn av ren og skjær plassmangel (66). Femogsytti år senere var korken like tett igjen, og Vespasian grublet iherdig på hvordan han skulle bekjempe en prosessmengde som var så stor «at advokatenes samlede levealder ikke ville strekke til for å få bukt med den» (67). I begynnelsen av 2. årh. e. Kr. gjenlyder Forum av ekkoet fra et utall av prosesser som utspilles samtidig. Praetor urbamis har sine rettsmøter ved Libos puteal (68), praetor peregrinus holder sine mellom Curtius’ puteal og innhegningen rundt Marsyas-statuen (69). Hundremannsrådet centumviri - pådømmer sine saker i Basilica lulia, og samtidig tord­ ner straffeloven fra Augustus’ forum, hvor byprefekten holder kri­ minaljustis (70), fra prætorianergardens kaserne, Castra praetoria, hvor gardeprefekten feller sine dommer, fra Curia, hvor senatorene straffer sine egne når de har misbrukt sin stilling eller på annen måte vakt kollegenes forargelse, samt fra Palatinen, hvor keiseren sitter som høyeste appellinstans og hører klager fra hele den kjente verden i sin private basilika, i det selvsamme halvsirkelformede rettslokalet som har overlevd århundrene helt til vår tid. I de 230 dagene sivildomstolene arbeidet (71) — kriminaldomstolene var i funksjon alle årets dager — var Roma hjemsøkt av en prosessfeber som ikke bare smittet de interesserte parter selv og deres advokater, men også det store publikum. Folk var umettelige når det gjaldt skandaler og retoriske dueller, og kunne stå tettpakket rundt de forskjellige juridiske arenaer i timevis. Rettsmøtene var like anstrengende for partene og deres vitner som for dommerne og advokatene, for ikke å snakke om tilhørerne. La oss avlegge et besøk i Basilica lulia en dag hvor centumvirenes domstol er i funksjon (72). Fra Via Sacra, som går forbi lang­ siden av denne bygningen — den ble påbegynt av Julius Caesar, av­ sluttet og senere ombygget av Augustus — går vi opp syv trappetrin og befinner oss i søylegangen som omgir den på alle sider (73). To nye trappetrin fører oss inn i selve den store hallen. Seksogtredve søyler av murstein kledd med marmor deler den i tre skip. Det midterste er det største. Det er 18 m bredt og hele 82 m langt. På galleriene i sideskipenes overetasjer ser vi både mannlige og kvinne­ lige tilhørere som ikke har vært så heldige å få plass i rettens umid­ delbare nærhet. Centumviri — hundremannsrådet — består i virkelig­ heten av 180 dommere fordelt på fire forskjellige «kammere» (74). Alt etter sakens art arbeider disse kamrene hver for seg eller i

194

plenumsmøter. I sistnevnte tilfelle ledes forhandlingene av praetor hastarius i egen person. Han sitter på sin embedsstol - seila curulis - på et improvisert podium, flankert av sine hundreogåtti bisittere. På benker nede på gulvet foran dem sitter partene, deres kausjonis­ ter, prosessfullmektiger og venner. Alle disse danner tilsammen corona, kretsen rundt skranken, som vi ville si. Litt lenger unna står publikum på sine ben. Når kamrene sitter samlet enkeltvis, består de av 45 dommere med en decemvir som formann, og salen er da delt i fire slike skrankeområder ved hjelp av forheng eller skjermbrett. I begge tilfelle er trengselen stor, og atmosfæren blir etterhånden tem­ melig kvelende. Det verste er nesten at akustikken er så elendig at advokatenes taleorganer, dommernes oppmerksomhet og publikums tålmodighet blir satt på en hard prøve. Ofte fyller en stemmebegavet forsvarer hele hallen og overdøver sine kolleger i de andre kamrene. Det fortelles om Galerius Tracalus, som var konsul i 68 e. Kr., og som var utrustet med en virkelig Stentor-røst, at han rett som det var høstet applaus fra tilhørerne i de andre kamrene, enda de ikke kunne se ham og helst ikke burde kunne høre ham hel­ ler (75). Kakofonien forsterkes ytterligere av de betalte heiagjengene som enkelte tvilsomme advokater har for vane å ta med seg i håp om å påvirke retten og vinne anseelse hos publikum. Det var en viss Larcius Licinus som innførte denne skikken, og Plinius den yngres an­ strengelser for å få den avskaffet har ikke båret frukt. Den kjente advokat Domitius Afer prosederte en dag i nærvær av selveste Quintilianus i et av kamrene — rolig og overbevisende som alltid — da han plutselig hørte rop og huiing fra nabo kammeret. Forbauset avbrøt han sin tale til det ble stille igjen. På ny hørtes det larm fra nabokammeret, og nok en gang ble han stum. Det samme gjentok seg en tredje gang. Til slutt måtte han spørre hvem som førte saken ved siden av, og fikk høre at det var Licinus. Da ga han opp å tale videre og satte seg med ordene: «Centumvirer, vårt yrke er ødelagt.» Men de profesjonelle klakørene — på gresk ble de kalt sofokleis, på latin laudiceni eller «bravoslukerne» (76) — hadde ingen grunn til å se så svart på det. Enten advokaten som betalte dem var en god eller dårlig yrkesmann, skaffet hans tale dem det daglige brød. Og så snart det ble motpartens tur til å ta ordet, kunne de — så sant de ikke hadde en avtale med ham også — blåse i hele proses­ sen, selv om de fremdeles måtte være tilstede. Uten ringeste hen­ syn til rettens verdighet kortet de da tiden på forskjellig vis, for 195

eksempel med å spille dam på gulvet. Under utgravningene har man funnet atskillige «dambrett» krittet opp på marmorhellene i Basilica lulia (77). Klakørene var sannsynligvis de eneste i salen som hadde det morsomt. Det må ha vært en lidelse for en samvittighetsfull dom­ mer eller advokat å diskutere en sak omgitt av en støyende folke­ masse og stadig avbrutt av forhåndsbestilte heiarop. Plinius d. y. hevder med stolthet at han la grunnen til sitt ry ved å avlevere sitt livs lengste og beste tale nettopp her, i centumvir-retten (78). Men hvilke fysiske og psykiske anstrengelser må det ikke ha kostet ham? Formodentlig har han sagt omtrent det samme etter denne presta­ sjonen som etter sin gjesteopptreden i det rettslokalet keiser Trajan hadde innredet i sin private villa i Centumcellae (Civitå Vecchia): «Dette har vært ærerike dager, men fy så slitsomme!» Vides quam honesti, quam severi dies! Hvilket ikke hindrer at han mot slutten av sin karriere fremdeles kommer i ekstase når han skal skildre de­ buten i Basilica lulia (79). Keiseren, som måtte ta avgjørelsen i saker som sorterte direkte under ham eller ble henvist til ham fra domstolene i provinsen, var like plaget av arbeidspresset som dommere flest. Og nettopp de retts­ møtene Plinius ble invitert til å overvære hos Trajan i Centumcellae, er opplysende i så måte (80). De pågikk bare i tre dager, og de tre sakene som skulle behandles, var uten enhver interesse. Den ene gjaldt en fremtredende borger av Efesos, Claudius Ariston - ifølge Plinius «en gavmild og populær, men ikke desto mindre hederlig mann» — som måtte forsvare seg mot sine fienders åpenbart grunn­ løse beskyldninger. Den andre gjaldt et ekteskapsbrudd som vi tid­ ligere har omtalt: hva skulle man gjøre med Galitta, som hadde latt seg forføre av en centurion enda hun var gift med en militærtribun? Det siste spørsmålet keiseren måtte avgjøre, gjaldt gyldigheten av de klausuler en ellers ukjent herre ved navn lulius Tiro hadde føyet til sitt testament. Til tross for at Trajan nøyde seg med å behandle én sak pr. dag, fikk han ikke mye tid til overs. Testamenttvisten var særlig komplisert. Det var Eurythmos, en av hans egne prokuratorer i Dacia, som hadde erklært klausulene ugyldige. Arvingene, som ikke hadde noen overdreven respekt for den lokale justis, hadde brakt saken inn for keiseren. Men nå var de plutselig blitt engstelige for å fornærme Trajan ved å saksøke hans frigivne og høyt be­ trodde representant, så keiseren hadde nærmest måtte beordre to av dem til skranken. Eurythmos forlangte ordet for å dokumentere sine påstander. De to arvingene avslo å ta til motmæle, med den 196

begrunnelse at de ikke hadde fått mandat til å opptre på samtlige arvingers vegne. Advokatene gned seg i hendene over alle disse manøvrene og forfulgte hverandre frydefullt gjennom prosessrettens labyrinter. Gjentatte ganger måtte keiseren be dem om å holde på verdigheten, slik han selv gjorde det. Til slutt ble han lei av reve­ strekene deres og lot sin rådgiver sette tingene på plass, hvoretter han endelig kunne heve rettsmøtet og innby bisitteme til å fort­ sette samværet i mer selskapelige former (incimdissimae remissiones). Men da var også tiden inne til å spise middag (cena) (81). I dette tilfelle hadde iallfall ingen av de opptredende glemt den respekt man skylder sin keiser. Slik gikk det ikke bestandig. De som skulle stå til rette, sjenerte seg ikke alltid for å sverge ve og for­ bannelse over Caesar, og rettsmøtene endte ofte med stor bruduljer. Et papyrus fra Oxyrhynchos forteller om egypteren Appianos han var hymnasiark og prest i Alexandria — som uforferdet ga kei­ ser Commodus det glatte lag da denne hadde dømt ham til døden. Keiseren hadde ikke mer enn forkynt dommen, før tiltalte spratt opp og anslo en meget utfordrende tone. «Vet du ikke hvem du snakker til?» spurte Commodus. «Jovisst, til en tyrann!» «Nei, til din keiser!» «Absolutt ikke!» ropte Appianos. «Din far, salig Marcus Aurelius Antonius, hadde rett til å kalle seg keiser. Han dyrket vis­ dommen, foraktet penger og forsøkte å gjøre det gode. Men du har ingen slik rett, for du er din fars rake motsetning. Du er tyranniet, lastefullheten og brutaliteten personlig.» (82) Keiseren var med andre ord i like høy grad som den alminnelige centumvir utsatt for den øredøvende og trettende ordflommen som preget tidens rettsfor­ handlinger, og han kunne altså til og med risikere å bli skjelt ut. Livet ved keiserhoffet står for oss som noe like storslagent som Lud­ vig den fjortendes Versailles, men det som foregikk i palassets retts­ sal, får oss snarere til å tenke på det folkelige kaos som omgir Østens pasjaer når de skifter rett fra divanen på seraiets gårds­ plass. bortsett fra at den romerske prosedyre var enda mer subtil, ordrik og langtekkelig. Men hadde advokatene og dommerne mange tidskrevende og kjedsommelige oppgaver, fantes det tider da en senator hadde det enda mer slitsomt. Antallet ordinære senatsmøter — dies legitimi — var riktignok blitt sterkt redusert i årene etter Augustus’ tronbestigelse. September og oktober var obligatoriske feriemåneder, og res­ ten av året ble senatet bare sammenkalt to ganger i måneden, nem­ lig hver calendae og hver idns (83). Dertil kom at senatets lovgi197

vende virksomhet dabbet mer og mer av etterhvert som keiserens øket. Men senatorene måtte likevel være forberedt på når som helst å bli innkalt til ekstraordinære møter, og jo sjeldnere det forekom, desto mer anstrengende ble dagsordenen. Oftest gjaldt det - på kei­ serens ordre, eller iallfall med hans nådige tillatelse — å møte en eller annen politisk forbrytelse med straffetiltak som var så forfer­ delige at han ikke ville ta ansvaret selv. For «fedrene» — patres — innebar disse sensasjonelle sesjonene det rene tvangsarbeid, som de bare kunne unngå hvis de kunne legge frem akseptable forfalls­ grunner. De møttes i Julius Caesars Curia, som formodentlig beholdt sin opprinnelige form og størrelse da den ble restaurert av Diocletian. Salen var bare 25,5 m lang og 67,6 m bred (84), og på de tre trappetrinformede tribunene som prof. Bartoli har oppdaget under gulvet i den gamle Sant’ Adriano-kirken, kan det neppe ha vært plass til mer enn 300 medlemmer. Iallfall ved større anledninger må en regne med at over halvparten av senatets 600 medlemmer var til stede, og det må da ha vært like trangt som når det engelske parlament stim­ ler sammen i Overhusets sal for å høre trontalen. Etter en guds­ tjeneste med ofring og bønn ble møtet satt i dagens første time, og det var ikke slutt før ved mørkets frembrudd (85). Det samme gjen­ tok seg dagen etter, kanskje flere dager i trekk. Et slikt program ville ha knekket den sterkeste hvis ikke reglementet — eller rettere sagt den uskrevne tradisjon — hadde tillatt senatorene å komme og gå omtrent som de ville. I salen avløste den ene uendelige diskusjonen den andre. Medlemmene overbød hverandre i veltalenhet og smart­ ness. Plinius d. y. har skildret flere slike møter, hvor senatet fun­ gerte som høyesterett. Der måtte prokonsulen for Afrika, Marius Priscus, og hans konkurrenter i korrupsjonens edle kunst svare for sine embedsmisbruk. Der ble den tidligere guvernøren i Baetica (Andalucia), Caecilius Classicus, tiltalt og dømt som skatteflåer etter krav fra provinsens samlede befolkning. Når man leser disse skildringene, blir man grepet av medlidenhet med de senatorer som var nødt til å overvære det hele, lenket til sine sellae curules. Den første prosessen, som ble ledet av Trajan i egenskap av konsul, varte fra daggry til solnedgang i tre dager på rad. Plinius selv, som førte aktoratet mot en av Priscus’ medskyldige, snakket ved et til­ felle i fem timer i ett strekk, og han var til slutt så utslitt at kei­ seren flere ganger måtte la ham anmode om å skåne lunger og stemmebånd. Da han var ferdig, svarte Claudius Marcellinus for

198

tiltalte i en tale av tilsvarende lengde, men deretter skyndte Trajan seg å utsette forhandlingene av frykt for at et tredje innlegg ville bli avbrutt av nattemørket (86). Sammenliknet med denne var proses­ sen mot Classicus kort og grei — et circa Classicum quidem brevis et expeditus labor — hvis man skal tro Plinius, som denne gang kunne nøye seg med å være tilhører. At den må ha vært forholdsvis grei kan man forstå når man vet at spanjolene hadde gjort unna grov­ arbeidet for påtalemyndighetene ved blant annet å kapre tiltaltes private korrespondanse, deriblant et meget avslørende brev til en av hans elskerinner i Roma: «Hurra!» roper han, «snart har du meg tilbake som en fri mann, for jeg har likvidert halvparten av mine undersåtter og sikret meg fire millioner sestertier!» Men at prosessen var kort, kan vi ikke være enige i, og det til tross for mengden av ugjendrivelige beviser. Den tok iallfall tre dager, akkurat som Priscus-saken, og enda Plinius ikke behøvde å si et ord, var han etter eget utsagn helt utslitt da det hele endelig var overstått. «Etter alle disse innleggene og diskusjonene, alle disse vitneutsagnene som skulle avleveres, bekreftes og bestrides, kan du tenke deg hvor slitne vi er — concipere animo potes quam simus fatigati —» skriver han til sin venn Cornelius Minicianus (87). Jo, vi kan unektelig tenke oss det. Vi har bare vondt for å begripe at romerne fant seg i et så anstrengende system uten å gjøre det minste forsøk på å innføre en mer human timeplan. Kanskje var deres hjerner og nerver mer robuste enn våre. Kanskje var de blitt immune mot tretthet, kjedsom­ het og utålmodighet etter hundre års trening i å høre offentlige opp­ lesninger?

4. De offentlige opplesninger

Dette begrepet — offentlige opplesninger — er i den grad forsvunnet fra vår tids kulturvaner at det trenger en forklaring. Men engang inngikk disse forestillingene i den dannede romers åndelige hver­ dagskost og voldte ham tildels store bekymringer. Forfatterne og de lærde i det gamle Roma hadde ingen mulighet til å få «utgitt» sine skrifter i vår betydning av ordet, iallfall ikke i de to første århundrene av litteraturhistorien. Helt til slutten av republikansk tid sørget de selv, eller deres venner og beskyttere, for å få laget avskrifter, som så ble delt ut i bekjentskapskretsen. Atticus, som tok seg av Ciceros taler og avhandlinger, fant snart ut at 199

hans private avskrivningsbyrå kunne utvides til en hel Uten industri. Caesar, som hadde like revolusjonære idéer på det åndelige som på det politiske område, hjalp ham samtidig med avsetningen, idet han grunnla Romas første offentlige bibliotek etter mønster av det som Museet i Alexandria lenge hadde kunnet skryte av. Caesars bibliotek ble fullført av Asinius Pollio (88), og snart vokste det frem liknende institusjoner i provinsene (89). Etterhvert som det statlige og kommunale bibliotekvesen skjøt fart, oppsto det også et behov for bokhandlere og forleggere (bibliopolae, librarii), og det varte ikke lenge før bransjen fikk sine fashionable etablissementer: Horatius nevner Sosii, som solgte volumina på hjørnet av Vicus Tuscus og Forum, like ved Vertumnus-statuen bak Castors tem­ pel (90). Hos Dorus fikk man kjøpt Titus Livius og Seneca (91). Trypho solgte avskrifter av Quintilianus’ Institutio oratoria og Mar­ tialis’ epigrammer (92). Av andre kan vi nevne Gaius Pollius, Secundus - som holdt til i nærheten av Forum Pacis — og Atrectus, som drev butikk i Argiletum (93). Disse forretningsmennene rekrut­ terte og lærte opp flokker av slaver, som snart ble spesialister i sitt fag, og tok seg godt betalt for avskriftene. En tekst som ville fylle ca. 20 sider i vanlig duodez-format, kostet fra 2 til 4 sestertier. En liber, som svarte til ikke fullt 40 sider i samme format (94), kostet 5 denarer eller 20 sestertier. Fortjenesten beholdt de selv. Som regel hadde de dessuten først fått betaling av forfatteren for å ut­ føre avskrivningsarbeidet. Når det gjaldt kjente forfattere, gikk de av og til med på å kopiere verkene for egen regning, men gikk aldri så langt som til å betale opphavsmannen for manuskriptet (95), og de var ikke forpliktet til å gi ham den minste lille prosent av salgsinntektene. Juristene fulgte nemlig her den gamle regel om at solo cedit superjicies, dvs. at eiendomsretten er knyttet til grunnen og omfatter det som senere bygges på den. Dette prinsipp ble altså utvidet til også å gjelde «underlaget» — med andre ord papyrusrullen eller pergamentet (96) — og dermed kunne forleggerne tjene seg rike på å sende stor diktning «til Britannias utbygder, til hvalenes rim­ frosne kyster» — vers som «centurionen gikk og nynnet i sin fjerne forlegning» — uten at det dryppet så mye som en øre på poeten som satt der og hutret i sin elendighet (97). Under slike omstendigheter var det naturlig at fattige og debu­ terende diktere forsøkte å vinne seg et publikum ved selv å lese opp sine verk offentlig. Dels kunne de da greie seg uten librarius, dels kunne de få et visst tak på ham, og det gjorde dem selvsagt ingen­ 200

ting at verket ble kjent før det eventuelt ble utgitt, ettersom utgivel­ sen ikke ville innbringe dem noe. De keiserlige myndigheter var på sin side interessert i å skaffe seg kontroll over den litterære produk­ sjon, selv om de helst ville unngå å hisse opp opinionen med auto­ dafeer å la Tiberius (98) eller dødsdommer i stil med dem Domitian hadde tydd til for å ramme Hermogenes fra Tarsos og hans librarii (99). De foretrakk å nå sitt mål ved hjelp av mer diskrete metoder, som allerede hadde stått sin prøve i Nildalen. Prefektene og prokuratorene som hadde ansvaret for de offentlige biblioteker, kunne, ved ganske enkelt å nekte de suspekte eller opplagt farlige bøker plass i sine hyller, være temmelig sikre på at de langsomt, men sikkert ville komme ut av sirkulasjonen (100). Til gjengjeld drev de en iherdig propaganda for skrifter som støttet regimet. Noe av det første Asinius Pollio gjorde da han var blitt bestyrer av Romas første bibliotek, var å innby publikum til å høre en opplesning av hans Borgerkrigene (101). Dermed la han grunnen til en sedvane som raskt ble en stor suksess, ettersom den samtidig tjente forfat­ ternes og myndighetenes interesser. Det var altså forleggemes alt­ for egenmektige, og bibliotekenes altfor uselvstendige stilling som sammen skapte livsbetingelsene for den offentlige opplesning — et monstrum som vokste raskt og til slutt ble en litteraturens svøpe. Politikernes beregning og skribentenes selvhevdelsestrang gjorde res­ ten, og siden lot utviklingen seg ikke stanse. Allerede Augustus hjalp til med å lansere den nye moten. «Med en velvilje som var like stor som hans tålmodighet, hørte han ikke bare på vers og historieskildringer, men også paradetaler og filo­ sofiske dialoger.» (102) Men bedre skulle det bli i årene som fulgte. Claudius var av Titus Livius blitt inspirert til å skrive historie og satte seg i hodet at han skulle deklamere sine kapitler etterhvert som de ble ferdige. Han var på den tiden prins av blodet og var dermed sikret fulle hus. Men han var dessverre også meget sjenert, for ikke å snakke om at han stammet. Da en av de første forestil­ lingene dessuten ble ødelagt av uforutsett munterhet idet en benk brøt sammen under vekten av en fet tilhører, fant Claudius ut at han ikke lenger ville lese opp selv. I stedet lot han en av sine fri­ givne fremføre fruktene av hans nattlige strev med sin mer skolerte stemme (103). Da han senere var blitt keiser, lånte han beredvillig ut palassets lokaler til andre opplesere, og så snart han hadde tid, innfant han seg for å høre på, som en hvilken som helst vanlig «publikummer». Slik dukket han f.eks. helt uventet opp da Nonia201

nus, en forhenværende konsul, ga en opplesningsaften, noe både oppleseren og hans publikum oppfattet som en stor æresbevis­ ning (104). Keiser Domitian opptrådte senere som en lidenskape­ lig elsker av den høyere poesi og leste flere ganger sine egne dikt offentlig (105). Sannsynligvis gjorde Hadrian det samme. Han gjorde iallfall den offentlige opplesning til et anerkjent kulturtiltak, idet han skjenket kunstarten et eget forum, det såkalte Athenaeum, et lite teater som han hadde bygget for egen regning. Dessverre vet vi ikke nøyaktig hvor det lå, men vi vet at hans undersåtter var meget takknemlige over at han på denne måten lot til å ville gi «de frie kunster» en skolebygning som var dem verdig: ludus ingenuarum artium (106). I virkeligheten beviste innvielsen av Athenaeum ikke annet enn at de offentlige opplesninger nå hadde erobret byen fullstendig. Bygningen representerte ingen arkitektonisk nyskapning, som tok hensyn til kunstartens spesielle krav. Byen hadde bare fått et nytt lokale - riktignok et offentlig sådant - i tillegg til alle de salene som allerede lenge hadde gjenlydt av skribentenes velformede fraser. For så sant en litterært interessert borger hadde råd til det, sørget han på denne tiden for å innrede et rom i huset til auditorium (107). Flere av Plinius den yngres venner påtok seg uten å nøle denne betydelige utgift, f.eks. Calpurnius Piso og Titinius Capito (108). Ut­ styret varierer ikke nevneverdig fra et domus til et annet. Det vik­ tigste innslaget er et podium, hvor den opptredende forfatter har sin stol. Han har gjort seg fin i dagens anledning - oljet håret, tatt på seg en ny toga, satt alle ringene han eier på fingrene og i det hele tatt gjort seg klar til å erobre publikum ikke bare med sine litterære kvalifikasjoner, men også med sin noble holdning, sitt be­ snærende blikk, sitt beskjedne tonefall og sin myke artikulasjon (109). Bak seg har han et forheng, som skjuler dem av tilhørerne som ikke ønsker å vise seg, for resten av publikum — f.eks. hans kone (110). Gjestene er blitt innbudt pr. brev — codicillus. De første rekkene nærmest podiet består av stoler med ryggstø (cathedrae), de øvrige av benker. Før forestillingen deler tjenerne ut pro­ grammet (libellus) (111). Det hele krever et nokså omfattende arran­ gement som ikke hvem som helst kan bekoste. De mindre bemidlede forfattere er avhengige av å ha rike velyndere. En grand seigneur som Titinius Capito oppfører seg alltid som god kollega og låner ut auditoriet sitt gratis (112). Andre er mer praktisk anlagt og leier det ut mot kontant betaling. Juvenalis har svært lite til overs for

202

disse spekulantene som skjuler en Harpagons sjel under Maecenasmasken og forlanger store summer for et skittent lokale med ut­ rangerte møbler (113). På den annen side trengte man ikke et helt auditorium medmindre det gjaldt å vekke oppmerksomhet hos et stort og opinionsdannende publikum. Feinschmeckere som allerede hadde skaffet seg et renommé, foretrakk å lese for en mindre for­ samling av likesinnete. Plinius d. y. inviterte for eksempel aldri mer enn en håndfull av sine nærmeste venner og plaserte dem i sitt triclinium, dvs. i spisestuen, hvor noen kunne ligge på de sofaene som hørte til det faste inventar, mens man bar inn stoler til de øvrige (114). Men selv de stakkarene som ikke hadde noen spise­ stue, og heller ikke hadde råd til å leie lokale, greide å gjøre seg hørt. Så fort de kom i nærheten av en noenlunde anselig menneske­ mengde, rullet de uforstyrrelig opp sitt volumen i håp om i det minste å vekke en viss nysgjerrighet. Det kunne være på Forum, i en søylegang eller blant badegjestene i thermene (115). Opplesningskunsten — recitatio — hadde med andre ord spredt seg til gate­ hjørnene. Tidens tekster gir mangfoldige vitnesbyrd om at hvem som helst leste opp hva som helst hvor som helst. Og når som helst. Morgen og aften, sommer som vinter. Ville man nå et virkelig stort publikum, unngikk man naturligvis de aller varmeste månedene, da de fleste var reist på landet. Men hvis man la mer vekt på tilhørernes kvalitet enn på deres kvantitet, kunne man kanskje nettopp om sommeren samle en passende gruppe av eliten. Plinius d. y. «leste» for eksempel gjerne i juli, fordi rettsferiene ga ham den ro han trengte til denslags åndelige sysler, samtidig som han da kunne håpe på at en del av hans konkurren­ ter i advokatyrket ville få tid til å avlegge et besøk i hans «audi­ torium» (116). Av liknende grunner fant de fleste opplesningene sted om ettermiddagen, da forretningsfolkene kunne disponere sin tid (116 b). Men det fantes kunstnere som var ubeskjedne nok til å forlange at folk skulle ofre hele dagen på deres mesterverk (totum diem impendere) (117), og kanskje både morgendagen og den følgende dag også (118). Når man hører hvor fromt det ikke-arbeidende publikum frivillig utsatte seg for overanstrengelse i de for­ skjellige auditorier, forbauses man ikke lenger over at juristene og senatorene viste en slik utholdenhet i sine påtvungne gjøremål. Nå må det innrømmes at auditorie-gjestene ikke alltid tok sine tilhørerplikter så forferdelig alvorlig. Under en mer eller mindre vel­ oppdragen fasade kunne de være både uoppmerksomme og like­

203

glade. Plinius d. y.’s korrespondanse inneholder flere anekdoter som viser hva folk kunne tillate seg i så måte. Han skildrer f.eks. en bestemt april måned, hvor det har vært recitatio et eller annet sted hver eneste dag. Folk greier det ikke lenger. De fortsetter automatisk å følge innbydelsene, men enten sitter de og prater seg imellom under opplesningen, eller også stikker de av så snart de har vist seg. De høfligste forsvinner stille og ubemerket, men det fins de som åpenlyst og uten skam i livet «nærmest smeller døren igjen etter seg» (119). En gang kommer han litt for sent til en slik recitatio. Salen er smekkfull. Med en blanding av stolthet og skam konstaterer han at hans ankomst tydeligvis minner de tilstedeværende om hvor­ dan man skal oppføre seg: de slutter å skravle, og som ved et trylle­ slag blir det stille i auditoriet (120). Men han forteller også om til­ hørere som riktignok er veloppdragne nok til ikke å bråke, men som ikke desto mindre er så kjølig uinteresserte at det grenser til det uforskammete, hvis de da ikke rett og slett benytter anlednin­ gen til å ta seg en lur. Den berømte juristen Javenolus Priscus er f.eks. til stede ved en recitatio, og ettersom han er den mest fremstå­ ende av de innbudte honoratiores, er det ham oppleseren henvender seg til når han i overensstemmelse med skikk og bruk ber om tillatelse til å rulle opp sitt volumen og begynne: ePrisce, iubes? — Vil du at jeg skal begynne, Priscus?» Den tiltalte våkner med et rykk og har tydeligvis vondt for å samle tankene. Iallfall svarer han helt i ørske: «Jeg, jeg vil absolutt ingenting! — Ego vero non iubeo.» Hvilket naturligvis vekker forsamlingens mer eller mindre under­ trykte latter og bringer den stakkars oppleser helt ut av fatning (121). I andre tilfelle later tilhørerne som om de følger med, men viser tydelig at de spiller komedie. Selv de mest praktfulle avsnitt av en gjennomført velskrevet bok blir møtt med iskald og overlegen likegyldighet, som om salen var full av statuer. Ikke det minste tegn på at teksten er blitt oppfattet — ikke en håndbevegelse, ikke en munn som smaker på ordene, ikke et menneske som reiser seg i begeist­ ring - «ikke engang for å få tresmaken ut av baken!» (122) Det er stadig Plinius d. y. som viser oss denne stumfilmscenen, og han er høylig forarget over forræderne, som har tatt imot en innbydelse og kaster bort timer på å såre forfatteren, en mann som var deres gode venn da de kom, men som de nå risikerer å gjøre til sin døds­ fiende. Vel — konsentrasjonsevnen har sine grenser, selv for en romer, og en veltalenhet som varer for lenge, blir kjedelig på et hvilket som

204

helst språk. Det var avgjort uklokt av forfatterne å tvangsfore folk med skjønnhetsinntrykk som i det lange løp - og det kunne som sagt dreie seg om heldagsforestillinger — måtte forvandle seg til skjønnhetsflekker i en trett og rastløs forsamlings bevissthet. Den som ikke ville risikere å bukke under for kvalmen, hadde ikke annet å gjøre enn å lukke ørene. Så langt fra å vekke folks interesse for litteraturen oppnådde reczVflzVo-systemet bare å ødelegge deres åndelige matlyst. Mangen litterært interessert tilhører har sikkert mistet tålmodigheten for alltid og er med en gjesping bukket under for den daglig gjentatte behandlingen med altfor store doser. Skade­ virkningene ble enda større fordi man ikke fant noe annet middel mot ensformigheten og de stadige gjentagelsene enn å gjøre program­ mene fullstendig usammenhengende. Absolutt alt ble funnet verdig til å leses opp, uansett emne og genre. Georges Duhamel har et sted levert en gnistrende ironisk karakteristikk av de amerikanske grammofonplatealbumene som uten et øyeblikks pause pøser ut melodier som ikke har det ringeste med hverandre å gjøre — en Beethovensonate fulgt av en jazzlåt, en musical-scene umiddelbart etter Siegfrieds gravferd. Men dette — som da Duhamel skrev det ennå bare var et skremmende fremtidsperspektiv — var daglig kost på Trajans og Hadrians tid. Tenk Dem levende menneskestemmer i stedet for pick-up’en, og litterære låter i stedet for musikk-potpurriene, så har De det akustiske kaos som preget romernes offentlige opplesninger. Advokatene leste opp sine prosessinnlegg (123), politikerne sine valgtaler (124). Folk som riktignok tilhørte de dannede klasser, men som aldri hadde tatt i en penn annet enn i embeds medfør, eller for å skrive til venner og slektninger, kunne finne på å innby publikum til å høre den gravtalen de nylig hadde holdt over en avdød slekt­ ning (125). De profesjonelle skribentene gjorde på sin side et ene­ stående vesen av sine mest betydningsløse produkter og kunne ut­ bre seg i det uendelige om et hvilket som helst emne. Når de ikke hadde flere taler på lager, kom de trekkende med sine historie­ bøker, som ble godt mottatt, ettersom de alltid skildret hendelser som lå så langt tilbake i tiden at ingen av de tilstedeværende be­ høvde å rødme (126). På vers hørte man om hverandre Plinius den yngres pludrende idyller (127), Calpumius Pisos astrologiske fun­ deringer (128), Passennus Paulus’ elegier (129), Statius’ Thebais (130) og hele rekken av banale heltedikt som ikke var annet enn etterplapringer av ham og Vergilius: historier om Herakles og Diomedes, om «Labyrinten og det brølende hav hvor den unge Ikaros styrter

205

seg med et brak i sin flygende maskin» (131). Til dette kom en lang rekke tragedier uten dekorasjoner (132) og komedier uten skue­ spillere (133). Alle varianter av den litterære produksjon ble malt til en eneste grøt på auditorienes podier, akkurat som alskens musikk i dag blir spydd ut av grammofon- og radiohøyttalerne. Det hjelper ikke at Plinius d. y„ som var ganske fornøyd med sine evner som oppleser, forsøker å overbevise seg selv og oss om nytten av den slags øvelser, idet han hevder at annengangsfremførelsen av en forsvarstale avslører eventuelle feil og oppmuntrer ham til å rette på dem neste gang. Den kritikk et hvilket som helst verk blir utsatt for under og etter en recitatio, sier han, vil bidra til å fjerne skjønnhetsflekkene (134). Han er muligens oppriktig, men argumentasjonen er for spissfindig. Han er som et barn som av alle krefter forsøker å forsvare leketøyet sitt. De tvilsomme, og i alle tilfelle bagatellmessige fordeler opplesningen kunne by forfat­ teren, sto ikke i noe rimelig forhold til de ulemper og skadevirk­ ninger som Horatius hadde forutsett allerede før opplesningsgalskapen var brutt ut for alvor (135). Hvor forferdet ville ikke dikteren ha blitt hvis han bare hundre år etter sin død hadde kunnet vende til­ bake til sin by og konstatere hvordan hans verste forutanelser var gått i oppfyllelse? De offentlige opplesninger var faktisk i ferd med å fullføre det ødeleggelsesarbeidet grammatikk- og rhetorskolene had­ de begynt med sin rent formelle undervisning. Selve teknikken — dette at man skrev på, og leste opp fra, en rull hvor man bare hadde oversikt over et par setninger ad gangen og vanskelig kunne knytte forbindelsene fremover og bakover i teksten — hadde ført til at stilen var blitt oppfliset og fragmentarisk. Selv de best kompo­ nerte tekster rammes etter våre begreper av den dom Caligula skal ha felt over Seneca (136): det er sand uten bindekalk — arena sine calce. Denne «løsaktigheten», som på en måte lå latent i selve papyrusrullen, ble ytterligere aksentuert ved at forfatteren/oppleseren skrev i bevisstheten om at hans publikum bare kunne holdes i ånde ved hjelp av glitrende detaljer, mens skjønnheten i de store linjer ville gå hus forbi. Den litterære smak var på vei mot sin endelige ruin. Snart var det bare den virtuose tirade, den velformede sententia og liknende knalleffekter som hadde gjennomslagskraft. Ved å rive verket løs fra dets opprinnelige miljø — forsvarstalen fra retts­ salen, den politiske tale fra Curiaen, tragedien og komedien fra teateret — brøt man de siste bånd som ennå kunne knytte litteraturen til livet, og lenset den for den siste rest av menneskelig virkelighet.

206

Uten den kan det ikke skapes noe stort kunstverk. Endelig ligger det i selve den muntlige fremførelsesmetoden en fare som de gamle ikke var klare over, og som ikke alle har innsett i vår tid heller — en fare som truer selve litteraturen. For det første vil en forfatter som stadig skal opptre, og som dermed tilfredsstiller sin selvhevdelsestrang, lett falle for fristelsen til å nøye seg med øyeblikkets suk­ sess og miste alle høyere ambisjoner. Han lar seg beruse av den billige applaus han kan høste i et auditorium som hovedsakelig er fylt med velvillige venner og med kolleger som venter at han skal vise seg like begeistret når det blir deres tur til å opptre. I hvilken grad radioens formspråk har skadet, eller vil komme til å skade, bokens, kan diskuteres. Men at de offentlige opplesninger førte til ubotelige skader for det vi kan kalle forlagslitteraturen i det gamle Roma, er hevet over enhver tvil. Sørgelig er det også å se hvordan muligheten til en lettkjøpt personlig triumf lokket mengder av tvil­ somme talenter inn på kunstens vei. Det var som en kreftsvulst som etterhånden angrep hele samfunnet. I og med at de offentlige opp­ lesninger ble de dannede klassers viktigste tidsfordriv, kunne man konstatere at skrivekunsten mistet sin verdighet og sitt alvor. De lit­ terære verdier ble en slags skillemynt til bruk i selskapslivet, og gehalten ble stadig lavere etterhvert som etterspørselen steg. Til­ hørerne ville også ha tilhørere, man besteg podiet etter tur, og snart kunne alle kalle seg forfattere. Tilsynelatende var dette en triumf for litteraturen. I virkeligheten var det en Pyrrhusseier, det syke legeme svulmet opp, og man kunne ane at slutten var nær. I det øyeblikk da det fantes like mange forfattere som tilhørere — da hver mann hadde sin bok, skrevet av ham selv, som vi ville si — var svulsten blitt så ondartet at litteraturen var dødsdømt.

3

Skuespillene

1. «Panem et circenses»

Enhver latinstuderit har lest Juvenalis’ beske utfall mot sin tids romere — «disse Remus’ degenererte ætlinger», som han lakonisk kaller dem i en skjennepreken som snarere er preget av forakt enn av vrede. «Nå da dette forsumpede folk, som engang hadde makten og dele­ gerte den til sine ledere sammen med fasces og kommandoen over legionene, ikke lenger har noen stemmer å selge, er det bare to ting som står i hodet på det: brød og sirkus. . .. duas tantum res anxius optat: panem et circenses» (1)

Men selv om sitatet er vel kjent, forsvarer det sin plass som inn­ ledning til dette kapitelet. Rent bortsett fra at Juvenalis med disse ordene, som må ha svidd som glødende jern, har formulert den mest utvetydige hyllest til republikken vi i det hele tatt kjenner fra keiser­ tiden, uttrykker han en betydningsfull historisk sannhet som førti år senere blir bekreftet av Fronto i den beherskede tone den vise be­ nytter overfor et ugjendrivelig faktum: «Det romerske folk er ho­ vedsakelig interessert i to ting: matutdelingene og skuespillene (populum Romanum duabus praecipue rebus, annona et spectaculis, teneri).» (2) Keiserne hadde som bekjent påtatt seg å holde folket både med mat og forlystelser. Gjennom de månedlige utdelingene i Minucius’ søylegang sørget de for det daglige brød. Gjennom å arrangere als­ kens forestillinger på byens forskjellige religiøse og verdslige skueplasser — på forum, i teatrene, på stadion, i amfiteateret eller i «sjøslag-bassenget» — kunne de dirigere folkets fritid og holde det i ånde med stadig nye adspredelser. Helt til tidene ble så knappe og statskassen så slunken at de ble nødt til å redusere gavmildheten, greide de å skjenke sine undersåtter flere folkefester enn noe annet proletariat noensinne har opplevd. La oss studere de kalendrene vi har funnet i form av innskrifter. 208

Her nevnes datoene for alle offentlige fester. Hver eneste månedskolonne er full av fridager (3). Noen går igjen fra måned til måned og svarer nærmest til våre søndager: alle de tolv idus, hver an­ nen calendae, hver fjerde nonae, ialt 22 dager. I tillegg kommer så først og fremst 45 feriae publicae som har sin meget dunkle opp­ rinnelse i det gamle Latium og overlever gjennom hele keisertiden. Vi har Lupercalia i februar, Parilia, Cerialia og Vinalia i april, Vestalia og Matralia i juni, Volcanalia, som varer i ni dager, i august, og endelig romernes «julehelg» - Saturnalia, som varer fra 17. til 24. desember. Dessuten har vi forskjellige ludi, idrettsleker, som avvikles i løpet av en og samme dag: rytterlekene den 19. mars og 19. oktober, sekkeløpene (Robigalia) den 25. april, kappløpene til fots og pr. esel (Consualia) den 21. august og 15. desember, fiskekonkurransen — ludi piscatorii — den 8. juni, galoppløpene den 15. oktober (Equus october), militærstevnet — ludi martiales — den 1. august, og årsdagen for Augustus’ fødsel, den 23. september. På varierende datoer feiret man likeledes den regjerende keisers fød­ selsdag samt årsdagen for hans tronbestigelse (dies natalis og dies imperii), og dessuten den dag da hans forgjenger ble erklært gud­ dommelig. Dette blir tilsammen 12 helligdager i tillegg til de tid­ ligere nevnte. Sist, men ikke minst, har vi en hel rekke med «festiva­ ler» — rytterleker, skuespill eller begge deler — som varer i flere dager. De ble innstiftet i republikansk tid til ære for gudene, som regel i en krisesituasjon, og ble senere flittig utnyttet av ærgjerrige diktatorer og keisere i politisk øyemed. De eldste, ludi Romani, ble innstiftet i 366 f. Kr. og varte i keisertiden fra 4. til 19 sep­ tember. Ludi plebei hører vi om for første gang i årene mellom 220 og 216 f. Kr. De ble da avholdt fra 4. til 17. november. Ludi ApolUnares fra året 208 f. Kr. opptok dagene mellom 6. og 13. juli. Ludi Ceriales, innstiftet til ære for Ceres i 202 f. Kr„ fant sted mellom 12. og 18. april. Ludi Megalenses til ære for Magna Mater fra Ida stammer fra 191 f. Kr., da hun fikk sitt tempel på Palatinerhøyden, og ble siden feiret hvert år fra 4. til 10. april. Ludi Florales, som var viet til gudinnen Flora, er ikke kjent med sikkerhet tidligere enn 173 f. Kr. De ble feiret med et litt spesielt seremoniell i tiden 28. april til 3. mai. Diktatoren Sulla, som tydeligvis traktet etter udødelighet, innstiftet ludi Victoriae Sullanae, som fremdeles — 200 år etter hans død — ble avholdt i dagene 27. oktober til 1. novem­ ber. I ti dager, fra 20. til 30. juli, minnet ludi Victoriae Caesaris om den store feltherres bedrifter i Gallia, og i tillegg feiret man fra

209

og med år 45 f. Kr. årsdagene for de fire store seire ved Pharsalos, Zela, Thapsus og Munda. Endelig opptok minnefesten for Augus­ tus’ hjemkomst som fredsstifter i 11 f. Kr.- ludi Fortunae reducis de ti dagene fra 3. til 12. oktober. Vi resymerer: 22 enkelte, obligatoriske helligdager, 45 dagers feriae publicae, 12 ludi av én dags varighet, pluss 103 dager fordelt på forskjellige mer eller mindre langvarige «festivaler». Selv om man tar hensyn til at visse av disse festene falt på samme dag - den 8. juni ble f.eks. delt mellom Vestalia og ludi piscatoriii — kommer man ad rent matematisk vei til det resultat at praktisk talt halv­ parten av årets dager var obligatoriske fridager i keisertidens Roma, Vi kommer nemlig til summen 182, og dette var et minimum som nesten alltid ble overskredet. Det er nemlig atskillige huller i regnskapet. Vi har f.eks. ikke regnet med festen til ære for guden Attis, som ble feiret i to om­ ganger i mars måned: først en serie på fire dager til minne om hans fødsel, offer, død og oppstandelse: cannophoria, dendrophoria, sanguis og hilaria, deretter, den 28. mars, en prosesjon til elven Almo, hvor statuen av Attis’ kvinnelige medregent, Kybele eller Magna Mater, ble badet. Etter at keiser Claudius hadde gitt Attis hjemstavnsrett blant de romerske guder, må vi ha lov til å regne hans fester som offentlige. Dessuten har vi latt være å regne med visse fester som var lokalisert til hovedstadens omegn, men som romeme mer enn gjeme deltok i. Vi kan bare minne om de lys­ tige drikkelagene til ære for Anna Perenna og høytideligheten på toppen av Albanerfjellet i forbindelse med feriae Latinae. Heller ikke har vi tatt med de forskjellige høytideligheter som romerne hadde lovlig rett til å delta i, men som Staten hverken økonomisk eller administrativt hadde noe ansvar for: gudstjenester til ære for bydelenes lares eller for de tolererte utenlandske guder, yrkesorga­ nisasjonenes og losjenes høytider, osv. Endelig har vi utelatt de rent militære festdager — lister over slike er funnet både i Tebessa i Numidia og i Dura ved Eufrat — til tross for at meget tyder på at befolkningen på slike dager ble sluppet inn i Castra Praetoria for å delta i feiringen av hærens ærerike minner og på den måten bli styrket i sin lojalitet (4). Vi må også understreke at vi bare har regnet med det som skjedde i normale år. Man feiret nemlig også ekstraordinære fester i forbindelse med skuddåret hvert fjerde år, f.eks. Actiatica i republikkens tid og agon capitolinus i keisertiden. Med lengre mellomrom forekom det også spesielle renselsesfester. 210

som gjerne strakte seg over atskillige dager. De kunne kalles «seku­ lære», som i 17 f. Kr., eller i 88 og 204 e. Kr., eller også centenarii — hundreårsjubileer regnet fra byens grunnleggelse — som i årene 47, 147 og 248 e. Kr. (4 b). Av naturlige grunner har vi måtte utelate alle de utallige fridager som keiserne forordnet ved spesielle anledninger, og som over­ hodet ikke kunne medtas i noen kalender, ettersom deres politiske virkning i høy grad berodde på at de kom som en hyggelig over­ raskelse. Slike fester ble det stadig flere av, etterhvert som Romas herredømme ble konsolidert og keisernes kasse vokste. Fyrsten kunne be senatet om å bevilge ham en triumf, eller han kunne plut­ selig utlyse en konkurranse. Særlig viktige er i denne forbindelse gladiatorkampene — de såkalte munera — som ble kunngjort på alle mulige foranledninger. De ble etterhvert like hyppige som de offi­ sielle ludi, og i det 2. århundre kunne en slik turnering vare i en hel måned. Selv om vi således har måttet utelate mange festdager fra statistik­ ken, ble de feiret i det virkelige liv, og en grundig analyse tvinger oss til å hevde at keisertidens romer sjelden opplevde et år hvor han var nødt til å arbeide mer enn hver tredje, eller høyst hver annen dag.

2. Staten og jornøyelseslivet Ved første øyekast kan et faktum som det foregående virke nokså forbløffende. Ved nærmere ettertanke vil man innse at det var en nødvendig konsekvens av at den politiske og sosiale utvikling hadde lokket keiserne til å bruke de offentlige festene som et middel til å sikre sitt grep på den menneskemassen som fylte byen og dannet en permanent ring rundt palasset. I den anledning hadde de opprin­ nelig religiøse seremoniene gjennomgått betydelige forandringer. Religionen dannet bakgrunnen for alle de romerske feriae (5) og gjorde seg fremdeles gjeldende, om enn i vekslende grad. Den var såvidt synlig i visse eldgamle seremonier som romerne hadde glemt meningen i, selv om de fortsatte å utføre dem. Fiskekonkurransen den 8. juni, som ble ledet av byprefekten personlig, slut­ tet f.eks. med at man stekte en del av fisken på alteret i Vulcanus’ tempel og høyst prosaisk lot vinnerne sette den til livs. Fra Festus’ hånd har vi imidlertid et notat som sikkert medfører riktighet, nem-

211

lig at skikken stammer fra den tid da man begynte å la guden nøye seg med et fiskeoffer i stedet for et menneskeoffer; pisciculi pro animis humanis (6). Kapprittet på Forum den 15. oktober hadde like­ ledes en primitiv opprinnelse som kommer til syne i avslutnings­ seremonien. Ve den hest som var så uheldig å vinne! Den ble øye­ blikkelig ofret av Mars’ yppersteprest. Blodet ble delt i to por­ sjoner. Den ene ble straks stenket på alteret i presteskapets hoved­ kvarter - Regia. Den andre ble overlevert til vestalinnene, som opp­ bevarte den til bruk ved årets renselsesfester. Hodet ble skåret av, hvoretter innbyggerne fra Subura og de som bodde langs Via Sacra sloss om det med samme iver som den vi kan beundre hos Sienas contrade under' den årlige palio. Det parti som greide å hjemføre hodet av «oktoberhesten», hengte det opp som et trofé på en dertil egnet husvegg i sin bydel. Skikken får sin forklaring når man går tilstrekkelig langt tilbake i tiden. Når troppene kom tilbake fra årets felttog — man førte som regel bare krig fra vår til høst — pleide innbyggerne i Latium, byens grunnleggere, å holde et kappritt som en takknemlig hyllest til gudene. Vinnerhesten ble ofret for at dens blod skulle rense byen, og skjelettet ble betraktet som en fetisj som skulle beskytte den mot alt ondt. I disse eldgamle seremoniene er forbindelsen med forfedrenes ri­ tualer uomtvistelig. Men også i de høytider som ble innstiftet i his­ torisk tid, er det religøse innslaget påtagelig, selv om det ikke gir seg fullt så konkrete uttrykk. Det gjelder f.eks. de leker Republik­ ken arrangerte til ære for Jupiter, Apollo, Ceres, Kybele eller Flora for å sikre seg Olympens støtte i ekstra vanskelige situasjoner, og som senere tiders diktatorer kopierte i stadig stigende antall for å heve sine egne seire, og dermed seg selv, opp på et overmenneske­ lig plan. Ved hjelp av idrettsstevner og kappkjøringer, teaterfesti­ valer og purpurskinnende triumfprosesjoner ville romerne ikke bare glede gudene, men tilegne seg litt av deres kraft, slik den nettopp i øyeblikket var inkarnert i den triumferende magistrat, den store skuespiller eller den seierrike idrettsmann. Og da staten i året 105 f. Kr. begynte å arrangere gladiatorkamper på liv og død — noe pri­ vatfolk i uminnelige tider hadde gjort på forfedrenes gravsteder (7) — fikk disse kampene betegnelsen manus — offergave — et navn de siden beholdt som en stadig påminnelse om at deres egentlige funk­ sjon var å mildne de udødeliges vrede og gi de døde ro i graven ved å ofre nye liv. «Et sonoffer, frembrakt av pliktfølelse», lyder definisjonen hos Festus, som skrev på Augustus’ tid. «En tvungen

212

æresbevisning overfor forfedrenes ånder,» erklærer kirkefaderen Tertullianus i slutten av 2. årh. e. Kr. «Blod som utøses på jorden for å formilde den gud som svinger ljåen i det høye,» skriver Ausonius i slutten av keisertiden (8). Det er som om de gamle etruskeres makabre idéer var gått praktisk talt usvekket og uforandret i arv fra generasjon til generasjon gjennom århundrene. Men slik var det nok likevel ikke. De lærde forklaringene fra keisertiden ville ha gått fullstendig hus forbi hos det store publikum, som i sitt stille sinn, og uten tanke på annet enn underholdningsmomentet, hadde gjort de hellige leker til en verdslig forlystelse. Riktignok var romeren fremdeles «kirkekledd» når han gikk til circus: i sin fineste toga. Det hadde Augustus pålagt ham ved lov, og Claudius hadde presi­ sert at han bare fikk bære en kappe over togaen når det regnet, og selv da først etter at keiseren hadde gitt tegn til at publikum kunne sette seg (9). Han var også nødt til å oppføre seg skikkelig hvis han ikke ville bli utvist — han kunne f.eks. ikke gi seg til å spise eller drikke under kappkjøringene (10). Men for ham var dette et rent etikettspørsmål — han hadde ingen følelse av å delta i en hellig handling. Når han, som skikk og bruk forlangte, reiste seg under åpningshøytideligheten, hvor de tidligere, guddommeliggjorte keiseres statuer ble båret i prosesjon sammen med andre gude­ bilder, var det ikke et utslag av fromhet, men av lojalitet overfor keiserhuset og den fagforening han tilhørte — den sto alltid under beskyttelse av en eller annen guddom — eller rett og slett av begeist­ ring for den flotte paraden. Var han tilfeldigvis så naiv eller så sterk i troen at han mente å ha sett sin yndlingsgud blunke til ham eller vise ham en annen spesiell bevågenhet, kunne han være sikker på å bh gjort til gjenstand for sidemennenes undring og vitsemakernes ironi, for slik troskyldighet var helt avlegs og uhyre sjel­ den (11). Den gammelromerske religion og dens tradisjoner gjorde således fremdeles tjeneste som et slags påskudd til keisertidens pompøse skuespill, men ingen ofret denne siden av saken noen oppmerksom­ het, og man respekterte den så å si uten å ane det. Også her hadde de nye religioner skjøvet den gamle i bakgrunnen, for ikke å si helt ut av bildet. Hvis tilskuerne overhodet trodde på noe med hjertet, var det på astrologien. I så fall kunne de glede seg over å se arenaen som et symbol på jorden, Euripus-graven rundt den som et symbol på verdenshavet, obelisken på midt-terrassen — spina — som et symbol på sollyset som fosser ned fra himmelen, og de

213

tolv inngangsportene fra carceres — stallene — som representanter for Dyrekretsens tolv konstellasjoner. Når hvert løp gikk over syv run­ der, svarte det til de syv planeters ferd over himmelen, eller til ukens syv dager, og sirkusanlegget som helhet kunne ses som et bilde av universet og et resymé av menneskets egen skjebne (12). Og det som først og fremst vakte deres sjelelige begeistring — hvis de hadde tatt med seg sjelen — det var å se de gode, gamle keiseres statuer marsjere forbi samtidig som den regjerende, og naturligvis enda bedre, fyrste viste seg i sin losje — han som hadde makt til å avgjøre hvor hyppige og hvor storslagne forestillinger som denne hans folk skulle få oppleve. Mellom folket og fyrsten skapte disse offentlige tilstelningene en kontakt som var nyttig for begge parter. Fyrsten ble hindret i å stenge seg inne i sitt eget miljø, og folket ble stadig minnet om hans opphøyde eksistens. Så snart han kom til syne på kappkjøringsbanen, i teateret eller amfiteateret, reiste publikum seg som én mann og vinket til ham med lommetørklæme, slik de troende gjør det den dag i dag når paven viser seg på Petersplassen. Det er en hilsen som har noe gripende ved seg, et preg av salmesang og bønn på én gang (13). Men denne tilbedende holdningen utelukket ikke mer menneskelise følelser. De kunne tvert imot være både sterkere og mer i slekt med vanlig sympati i ordets egentlige betydning. Pub­ likum opplevde ikke bare den lykke, som Plinius d.y. sier i sin panegyrikk over Trajan, «å møte sin keiser personlig, omgitt av sine undersåtter». (13 b) Borgerne kom ham også nærmere fordi kappkjøringen, gladiatorkampen eller scenedramaet fremkalte samme spenning, samme frykt og samme glede hos dem som hos ham. Fyrsten kunne la autoriteten slappe av i fellesskapets lettere atmo­ sfære, samtidig som han fikk den bekreftet når jubelen bruste opp mot ham. Og på et tidspunkt da folkeforsamlingen var en saga blott, og senatet ikke sa annet enn det det fikk ordre om å si, var idrettsplassen og arenaen de eneste stedene hvor opinionen ennå kunne komme til orde. Et folkeønske kunne plutselig ta form der nede på tribunene og bli til et rop fra tusenvis av struper, som da Tiberius ble avkrevd Lysippos’ berømte statue av ynglingen som skraper oljen av seg etter idrettsstevnet — Apoxyomenos (14), eller da Galba måtte gi etter for vox populi og henrette Tigellinus (15). Så snart keiserne ble klare over opinionen, sørget de nemlig for å kanalisere den og dirigere strømmen i den retning de selv ønsket, og de var svært dyktige til å ordne seg slik at de kunne gi massene 214

ansvaret for avgjørelser — særlig dødsdommer — som de nok hadde tenkt å ta, men som de foretrakk å ta under såkalt tvang (16). Skuespillene inngikk ikke i regjeringssystemet, men de bidro til å holde det oppe, på samme måte som de holdt liv i den vesle flam­ men som ennå offisielt var statens offisielle religion, uten selv å være anerkjent som integrerende ledd i religionsutøvelsen. Enda viktigere var det at de, i denne tid, da eneveldet ble mer og mer følelig, fungerte som demning mot eventuelle revolusjonære strømninger. Blant byens innbyggere fantes det 150 000 arbeidsløse, som takket være forsorgsvesenet heller ikke behøvde å arbeide, og dessuten like mange som nok hadde et arbeid, men som likevel kunne tilbringe hver ettermiddag fra kl. 12 og utover med å rulle tommelfingre. Disse massene, som ellers lett ville ha kunnet hen­ falle til politikk, ble hindret i dette av skuespillene, som tok all deres tid og all deres følelsesmessige energi og avledet deres in­ stinkter og aktivitetstrang. Et folk som gjesper, er modent for re­ volusjon. Men keiserne tillot ikke sine romere å åpne munnen, hverken for å skrike av sult eller gjespe av kjedsomhet. Ved hjelp av de offentlige tilstelningene skaffet de seg kontroll over lediggjengerne, og hadde dermed gitt absolutismen et effektivt våpen i hende. Den tid og de kolossale summer de ofret på denne sek­ toren, var en bevisst investering som bare tok sikte på å sikre deres makt. Dio Cassius forteller at Augustus en dag bebreidet pantomimeskuespilleren Pylades alt det folkesnakket han og hans kolleger ga anledning til på grunn av sine stadige feider og bakvaskelser. Py­ lades var dristig nok til å svare: «Du skal bare være glad for at folket interesserer seg for oss, Caesar.» Med denne replikken viste den gløgge skuespilleren at han hadde gjennomskuet keiseren og oppdaget en av hemmelighetene ved hans politiske suksess. For­ nøyelsene var faktisk meget viktige faktorer i hans innenrikspolitikk. Han forsømte aldri å kaste glans over dem med sitt nærvær, og han la an på å vise hvor interessert han fulgte med, der han satt midt i sitt pulvinar med hustru og barn ved sin side. Var han nødt til å gå før forestillingen var slutt, ba han alltid om unnskyldning og utpekte en annen stormann til å fungere som ærespresident i sitt sted. Ble han selv sittende, lot han ikke et øyeblikk interessen dabbe av, enten det nå skyldtes at han virkelig var interessert, slik han noe naivt påsto, eller at han ikke, som sin adoptivfar Caesar, ville vekke mengdens mishag ved å sitte og bla i rapporter og statsdoku-

215

menter under forestillingen. Han ville tvert imot more seg sammen med folket, og han sparte iallfall ikke på noe når det gjaldt å more det. «Under hans styre overgikk skuespillene alt som tidligere var sett, både når det gjaldt prakt og variasjonsrikdom.» (17) I sin Res gestae konstaterer han selvtilfreds at han fire ganger har bekos­ tet leker i sitt eget navn og hele treogtyve ganger har betalt gildet for embedsmenn som ikke har hatt råd til å oppfylle sine forplik­ telser, eller som har vært bortreist (18). Det var en svær belastning på konsulenes og pretorenes økonomi, dette at de for sin æres skyld var nødt til å holde fester for massene. Martialis har diktet opp en artig liten historie som belyser dette forholdet: Så snart den unge Proculeia får høre at hennes mann er valgt til pretor, for­ langer hun skilsmisse og skifte. «Hva står på, Proculeia? Hvorfor denne plutselige skilsmisse? Du vil ikke si meg det? Vel, så skal jeg fortelle deg det. Din mann er blitt pretor. Lekene til ære for Kybele vil ha kostet ham minst 100 000 sestertier, hvor spartanske forestil­ linger han enn har forsøkt å lage. La oss ikke snakke om skilsmisse, Proculeia — dette er ren forretning!» (19) I stadig hyppigere tilfelle måtte fyrsten tre støttende til, og ofte måtte han rett og slett overta alle magistratenes utgifter. Augustus’ etterfølgere ville ikke være dårligere enn han — det skulle ikke hete seg at de ga mindre overdådige fester enn forgjengeren — og følgen ble at festene i stedet ble stadig mer overdådige. Ser vi bort fra Tiberius, som vel var republikaner i sitt hjerte, men som i sin uhel­ bredelige mistro til menneskene sto like fjernt fra folket som fra ade­ len, kappedes alle keiserne om å tilby de mest fantastiske program­ mer. De tradisjonelle forestillingene varte ofte helt til den lyse mor­ gen, og det ble stadig kunngjort nye, ekstraordinære leker. Selv de gjerrigste fyrster måtte finne seg i disse utgiftene. Under Claudius, som var en meget forsiktig herre, kostet romerlekene 760 000 sester­ tier, og Apollo-lekene — som da de ble innstiftet hadde kostet sin opphavsmann 3000 sestertier — kom opp i 350 000 (20). Det fla viske amfiteater, som ble kjent under navnet Colosseum på grunn av naboskapet med kolossalstatuen av Solen, men som i like høy grad fortjente navnet på grunn av sine kolossale dimensjoner, ble påbe­ gynt under en keiser som var ålment kjent for å være en gnier, nem­ lig oppkomlingen og skriversønnen Vespasian. Når det gjaldt å ødsle penger på forlystelser for folket, var alle like gode. Og den som tilsynelatende var mest sinnssvak i sin ødselhet, var mønsterkeiseren Trajan — optimus princeps — han som blant alle sine titler også 216

bar en som karakteriserte ham som Jupiters like i fullkommenhet. «Klok som han var,» sier Dio Cassius, «skaffet han seg nøye kjenn­ skap til dem som til enhver tid var i skuddet blant scenens, arenaens og kappkjøringsbanens stjerner. Han visste at den dyktige statsmann legger like stor vekt på folkeforlystelsene som på alvor­ ligere ting. Med kornutdelinger og pengegaver kan man tilfredsstille den enkelte, men det må skuespill for å tilfredsstille folket som masse.» (21) I disse siste ordene finner vi nøkkelen til problemet. Kravet om å fylle folkets fritid med stadig mer intense forlystelser møter en­ hver regjering som bygger sin makt på massene. Vi har sett hvor­ dan de samme prinsipper nylig ble virkeliggjort i Tyskland gjen­ nom Kraft durch Freude, i Italia gjennom Dopo Lavoro og i Frank­ rike gjennom opprettelsen av et Departement for fritidssysler. Men ingen av disse institusjonene ville kunne måle seg med det romerske keiserdømmes folkeforlystelser. Uten dem ville styret neppe ha over­ levd. De var et virksomt middel til å opprettholde ro og orden i den overbefolkede byen, de holdt mer enn en million mennesker i age. Og keiserdømmets glansperiode, begynnelsen av 2. årh. e. Kr., var nettopp det tidsrommet da man ofret mest på kappkjøringene, teaterforestillingene, gladiatorkampenes blodige virkelighet og idrettsstevnenes, litteratur- og musikkonkurransenes fredeligere agones.

3. Kappkjøringene

Det romerne først og fremst forsto med ludi — leker — det var kappkjøringene i circus, de såkalte circenses. Et slikt stevne kan overhodet ikke tenkes utenfor rammen av det byggverket som har gitt dem sitt navn og var konstruert spesielt for dem. Det var av varierende størrelse, men var alltid formet som et langt og smalt rektangel med halvsirkelformede kortsider. Circus Flaminius, som ble bygget av censoren Flaminius Nepos i 221 f. Kr. på det stedet hvor Caetani-palasset ligger idag, var 400 m langt og 260 m bredt. Caligulas circus, som lå på Vatikanets tomt — midtobelisken smyk­ ker i dag Petersplassen — var 180 m langt og 90 m bredt. Eldst og størst av dem alle var Circus Maximus, det store circus, som hadde tjent som mønster for de to andre. Sin form hadde det på en måte fått av naturen, der det lå i dalsøkket mellom Palatinerhøyden i nord og Aventinerhøyden i syd, den såkalte Murcia-dalen. I dag

217

brukes området til utstillinger, men i oldtiden gjennomgikk det flere ombygninger og utsmykningsarbeider som vitnet om romernes sti­ gende interesse for kappkjøringer. Banen var opprinnelig bygget opp av materiale fra selve dal­ bunnen. Det hadde en myk, svampliknende konsistens som gjorde at man kunne falle uten å slå seg fordervet. Tilskuerplassene, caveae, trappet seg oppover begge åssidene. Svingene i hver ende av banen ble markert med hver sin stolpe av tre - den såkalte meta. I en grav ved den vestlige stolpen — meta prima — hadde guden Consus et alter som bare ble avdekket under stevnene. Rett overfor denne stolpen, på utsiden av svingen, bygget man for første gang i 329 f. Kr. en del skur og staller som ble kalt carceres - egentlig «fengselcellene» - og som lenge besto av demonterbare brakker (22). Samtidig, eller muligens noe senere, ble det bygget en lang jordvoll mellom de to metae - etter at dalen først var blitt helt tørrlagt. Romerne kalte den banens «ryggrad» — spina. For å gjøre den mindre kjedelig å se på prydet de den med statuer av guddommer som ifølge tradisjonen var vennlig innstilt til alskens kappestrid, f.eks. Pollentia - «Den strålende kraft» - som ble veltet ved et uhell i 189 f. Kr. (23). Der­ etter, i 174 f. Kr., fikk gudebildene selskap av septem ova, de syv store, eggformede trekulene som kunne manøvreres i forskjellige innbyrdes stillinger for å markere hvordan konkurransen utviklet seg. Men først i de to århundrene som innrammer Kristi fødsel gjorde monarkiet Circus Maximus til det monumentale storverk som for­ bløffet de gamle, men som arkeologene bare har funnet ynkelige rester av. Da Pompeius skulle avholde sine leker i året 55 f. Kr., ville han beskytte tilskuerne med et jemgelender mellom dem og banen, hvor tyve elefanter skulle galoppere med sine førere i «salen». Til publi­ kums store forskrekkelse ga rekkverket på flere steder etter for pres­ set fra de opphissede dyrene (24). For å hindre en gjentagelse ut­ videt Caesar arenaen i begge kortender og omga den med en vanngrav, den såkalte Euripus (25). Samtidig bygget han nye carceres av tuff og grov ut begge åssidene, slik at han fikk sitteplasser til 150 000 mennesker (26). Adoptivsønnen fullførte arbeidet, og i 33 lot Octavianus — den senere Augustus — Agrippa utvide signalanlegget med syv bronsedelfiner. De ble brukt omvekslende med de syv «eggene» og snudd for hver runde (27). Midt på spina plaserte Augustus senere Ramses II.s store obelisk, som han brakte hjem fra Heliopolis. Den står i dag på Piazza del Popolo. Og ovenfor

218

tilskuertribunene på Palatiner-siden innredet han en egen æreslosje for seg, sin familie og sine innbudte, det såkalte pulvinar, som omtales i Res Gestae. Allerede i begynnelsen av keisertiden kunne således romerne imponert skue opp mot majestetens «ørnerede» — som ble en forløper for den kathisma den østromerske basilevs byg­ get seg over hippodromen i Konstantinopel (28). Det later ikke til at Augustus fant det påkrevet å bygge tribuner av stein for det store publikum. Det fortelles nemlig at han ofte i egen person måtte begi seg til visse utsatte tilskuerplasser for å vise at den knakingen folk hadde hørt, ikke var farlig. Hadde han ikke på denne måten lagt sin åndsnærværelse og sitt personlige mot for da­ gen, kunne mengden lett i panikk ha fremkalt den katastrofen den var redd for (29). De første steintribunene var tydeligvis de Claudius bygget for senatets medlemmer samtidig med at han skiftet ut trestolpene med nye metae av forgylt bronse og erstattet tuffsteinen i carceres med marmor (30). I neste omgang bygget Nero steintribuner for ridderne da han restaurerte Circus Maximus etter byens brann i 64. Han benyttet da anledningen til å utvide banen ved å fylle igjen Euripus, samtidig som han bygget helt nye tribuner i cavea og gjorde spina så bred at den kunne romme et par vann­ bassenger. Bassengene ble utstyrt med springvann, idet han lot bronsedelfinene spytte ut lange stråler under stevnene: delphines Neptuno vomimt (31). Domitian, og etter ham Trajan, fullfører ut­ byggingen av cavea, den første ved hjelp av stein som han skaffer seg ved å rive det gamle «Marinestadion» ved Domus Aurea («Gullpalasset»), den andre ved å grave seg dypere inn i åssidene og der­ ved vinne 5000 nye tilskuerplasser, et arbeid Plinius d. y. nevner spesielt i sin Panegyricus (32). Dermed har Circus Maximus fått sine endelige, kolossale dimen­ sjoner — lengde: 600 m, bredde: 200 m — og den utsmykning det skal bevare helt til det definitivt blir ødelagt (33). Det mest karak­ teristiske, utenfra sett, er de tre etasjene med marmorkledde buerekker som omgir banen, og som vi fremdeles kan få et inntrykk av når vi beundrende studerer den tilsvarende arkitekturen i Co­ losseum. I ly av disse buene driver kroverter, restauratører, kondi­ torer, astrologer og prostituerte sin geskjeft. Selve banen er nå dekket med sand, og her og der glimter det av bladgull mellom sandkornene. Men det man først og fremst legger merke til, er det kolossale tribuneanlegget som trapper seg oppover begge åssidene i tre avsatser, og som på Palatinersiden avsluttes av det keiserlige

219

pulvinar. På den nederste avsatsen er benkene av stein, på den andre er de av tre, mens hele øverste etasje later til å ha vært et slags «Store stå» uten sitteplasser. Regionalkatalogene fra 4. årh. pre­ siserer friskt at anlegget kunne ta imot 385 000 tilskuere. Dette er vel noe overdrevet, men sammenholder vi Plinius den eldres beskri­ velse av banen under de flaviske keiserne med de utvidelser Pli­ nius den yngre gir Trajan æren for, kommer vi til at det iallfall fan­ tes 255 000 sitteplasser, og bare det er jo et svimlende tall. På de store publikumsdagene må Circus Maximus ha fortonet seg som en nesten uvirkelig gigantisk by i byen - noe i likhet med de kjempe anlegg vi er blitt så forvent med etter at tyskerne bygget sitt Olympastadion i Berlin. Det mest forbausende er kanskje alle de vel ut­ tenkte detaljene som gjorde banen så vel skikket til sitt formål. Tvers over hver av kortsidene gikk en mur med hvelvede portaler. I den østre, den som vendte mot Caelius-høyden, hadde Domitian i 81 e. Kr. erstattet midtpartiet med en tredobbelt triumfbue til ære for dynastiets seier over jødene. Gjennom den toget den store åpningsprosesjonen — Pompa circensis — inn på banen. Vestmuren, mot Velabrum, var delt opp i tolv carceres, hvor kusker og hestespann ventet på å kunne ta oppstilling ved den hvite startstreken så snart snoren som var spent mellom de to Hermes-søylene foran carceres-portene, ble senket. I overbygningen på taket av carceres hadde man plasert ærestribunen hvor den kuruliske embedsmann som ledet stevnet, tok plass med sitt tallrike følge. Midt på banen, i lengdeaksen, hadde man bygget opp spina. Den var 214 meter lang, og det var den som mest av alt bidro til å gjøre kjøringen spennende og risikabel. Ved meta prima begrenset den selve kjørebanen til en bredde av 84 m, mens bredden ved meta secunda kom opp i 87 m. Banens samlede lengde var 568 m. Romeme likte spenning. De likte å kjenne hvordan farer og vans­ keligheter satte følelsene deres i bevegelse, og disse tilstelningene, hvor alt var lagt an på å kildre nysgjerrigheten og vekke deres be­ geistring, var nettopp noe for dem. I det myldrende folkelivet følte den enkelte seg båret på en bølge av felles entusiasme. De storslagne omgivelsene, parfymeduften og de flotte toalettene, de gamle, ær­ verdige, religiøse seremoniene, keiserens opphøyde nærvær — alt dette dannet den gunstigst mulige ramme rundt det rent sportslige: hindringene og faremomentene som møtte kjørerne, og som satte deres dyktighet på en hard prøve, de plutselige og uforutsette situa­ sjonene som gjorde at et løp aldri var avgjort på forhånd, skjønn-

220

heten i de kraftige hestekroppene og det rikt utsmykkede seletøyet, samspillet i et veldressert spann, og først og fremst kjørernes — eller rytternes — teknikk og dristighet. Etterhvert som banen var blitt større og organisasjonen mer og mer fullkommen, var også konkurranseprogrammet blitt rikere og mer variert. Etter opprinnelig å ha vart en dag eller to, kunne et ' stevne nå omfatte syv, ni, opp til femten daglige ludi, og hvert ludus var også blitt mer omfattende. Et løp gikk alltid over syv run­ der (34). Men det daglige antall løp var stadig blitt større etter at keiserdømmet hadde avløst republikken, og det vokste fremdeles etterhvert som keiserne avløste hverandre. Under Augustus ble det sjelden avholdt mer enn et dusin løp pr. dag. Under Caligula kom antallet opp i 34 (35), og under flavierne steg det til 100. For ikke å bli nødt til å holde på utover natten reduserte Domitian det obliga­ toriske rundetallet fra syv til fem for hvert løp (36). La oss regne litt: fem runder eller spatia pr. løp — missus — vil si fem ganger 568 meter, eller 2840 meter. Hundre slike løp vil med andre ord si at man tilbakela en samlet distanse på 284 kilometer. Tar man pau­ sen ved 12-tiden med i betraktning, foruten de nødvendige opphol­ dene mellom hvert løp, er det lett å innse at det ikke ble mye tid til overs, selv om man holdt på fra soloppgang til solnedgang. Men romerne kunne tydeligvis aldri få nok, og dessuten var pro­ grammet som sagt variert nok til å hindre dem i å kjede seg. I til­ legg til de vanlige kappkjøringene fikk man løp hvor det var innlagt akrobatiske øvelser. Jockeyene måtte mestre to hester på en gang og hoppe fra den ene til den andre — det var de såkalte desultores. Av og til måtte de vise sine kunnskaper i våpenbruk mens de red i full galopp, og late som om de sloss. De måtte omvekslende sitte overskrevs, reise seg på kne eller ligge på hesteryggen i fullt fir­ sprang. Uten å falle av måtte de plukke opp et tøystykke fra mar­ ken, eller de måtte hoppe hinder over en stridsvogn med fire hester foran. Hva kappkjøringene angår, ble det kjempet med mange forskjellige ekvipasjer: bigae (tospann), trigae (trespann), quadrigae, (firspann), helt opp til seks, åtte eller ti hester i spannet (decemiuga). I tillegg til løpets egen spenning kom det høytidelige seremoniellet som innledet det. Mens trompetene smatret, ga konsulen, pretoren, edilen, eller hvem det nå var som fungerte som stevneleder, sig­ nalet til start ved å kaste et hvitt tørkle ned fra tribunen. Det var en meget betydningsfull handling, og starterens person var også vel verd å beskue. Over tunikaen, som var skarlagensrød som Jupiters, 221

bar han en brodert toga fra Tyr — «vid som en gardin». Som et levende gudebilde var han utstyrt med en elfenben stokk, prydet med «en øm som løfter vingene til flukt», og på hodet bar han en krans av gull. Den var så tung at han måtte ha en «slave eller en musi­ kant» til å hjelpe seg med å bære den (37), og de kunstige blomstene var så store at konsulen Paullus kunne brekke av en av dem og gi dikteren Martialis den som et drikkebeger av ekte gull (38). På startstreken rett under ham hadde hestespannene inntatt de plassene de var blitt tildelt etter loddtrekningen. De var ulastelig trimmet, og det hersket den strengeste orden. Det gjaldt å gjøre ære på sin «stalb>. Stallene, eller factiones, som de kaltes, var vokst frem for å gjøre det mulig å finansiere denne sporten. Å finne de beste hester og kusker og holde dem i trening slukte svære sum­ mer. Til gjengjeld kunne stallene innkassere de premiene den ar­ rangerende embedsmann hadde stilt opp. Ofte spedde keiseren på med et beløp fra sin egen kasse, og stallene hadde antagelig en viss fortjeneste av virksomheten. Uvisst av hvilken grunn — muligens fordi banen ikke ga plass for mer enn fire quadrigae ad gangen — fantes det vanligvis ikke mer enn fire factiones i byen, og iallfall fra det 2. århundre av gikk de ofte sammen to og to. Man hadde på den ene side de Hvite (factio albata) og de Grønne (factio prasina), og på den annen de Blå (factio veneta) og de Røde (factio russata), som later til å ha hatt sin treningsbane der hvor Famese-palasset står i dag (39). Foruten kuskene — aurigae eller agitatores — som man kjøpte og solgte for svære beløp, hadde hver factio et stort personale: rideknekter og trenere (doctores og magistri), veterinærer (medici), skreddere og salmakere (sarcinatores, sellarii), hestepassere (conditores) og stallkarer (succonditores), røktere og vanningskarer (spartatores), som oppholdt seg i carceres sammen med sine dyr, og endelig iubilatores, heiagjengen, som skulle egge hestene med sine muntre tilrop. Der sto da hestene og trippet med en palmekvist på hodet og en stram sløyfe i halen, som på denne måten ble holdt løftet. Manen var pyntet med perler og bringen med blinkende medaljer og amulet­ ter. Rundt halsen lå den bøyelige bogselen. Den og springtømmene var farget i stallens farger. Men først og fremst var det vognstyreren som tiltrakk seg oppmerksomheten, der han sto oppreist i vognen, omgitt av sine tjenere, med hjelm på hodet og pisk i neven. Rundt leggene og lårene hadde han viklet beskyttende bandasjer, og rundt livet — utenpå den korte kjortelen, som også gikk i stallens farger — 222

hadde han viklet tømmene. Skulle han bli kastet av vognen, kunne han kutte dem av med kniven han bar ved siden. Publikum var i høy stemning allerede før løpet var begynt. Med beundring og en smule uro gransket man det spannet man hadde satset på. På de tettpakkede tribunene diskuterte man ivrig de for­ skjellige konkurrentenes sjanser med sine naboer av begge kjønn. Nettopp dette at det var så lett å komme i snakk med mennesker som skjebnen hadde plasert på samme benk, hadde sin sjarm både for de giftelystne damene og for byens unge libertinere, som var ute etter et lite eventyr. Det var, for å ta et eksempel så tidlig som fra republikkens tid, under et veddeløp at taleren Hortenius’ fraskilte søster Valeria innledet det bekjentskapet som skulle gjøre henne til diktatoren Sullas siste hustru, idet hun var freidig nok til å rive ut en tråd av togaen hans i håp om at hun derved skulle kunne dele hans legendariske hell. Og under keiserdømmet kunne Ovidius ikke sterkt nok anbefale sine elever i elskovskunsten å gå flittig på veddeløpsbanen, hvor det byr seg så mange sjanser, både mens man korter tiden før start med galant konversasjon, og under løpet, hvor noen og hver blir smittet av en slags feber (40). Jo, temperaturen begynte å stige så snart de første støvskyene ble hvirvlet opp under vognhjulene. Og helt til siste løp var avgjort, satt tilskuerne og hikstet av håp og skrekk, spenning og iver. Det minste tilløp til kollisjon fikk folk til å snappe etter pusten, og så snart svingen var tilbakelagt uten at noen hadde vært borte i stol­ pen, brøt jubelen løs. Kjøreren hadde alltid meta på sin venstre side, Og var det f.eks. et firspann han skulle manøvrere, avhang alt av de to ytterste hestene, som måtte være ekstra smidige og sterke. De ble kalt funales. Mens de to midterste hestene var direkte fastspent til skjeken, var de nemlig koblet til henholdsvis høyre og venstre hjulaksel med trekkliner, såkalte funes, og særlig venstre funalis måtte styres hårfint. Hvis vognen kom nær stolpen, kunne den lett bli vrak. Kom den på den annen side for langt ut i svingen, mis­ tet den terreng og kunne dessuten lett bli påkjørt av den som kom etter. I begge tilfelle risikerte kjøreren å lide havari — naufragium facere — som det tekniske uttrykket lød. Han måtte hele tiden være like oppmerksom i begge retninger: dels måtte han holde øye med hestene og drive dem fremover, dels måtte han holde unna for for­ følgerne. Han må ha følt en viss lettelse når han omsider kjørte over mål etter å ha sneiet stolpen ti ganger og greid å sikre seg det nød­ vendige forsprang på tross av alle de lumske fellene banekonstruk223

tørene og konkurrentene hadde lagt for ham. De innskriftene han har etterlatt seg til minne om sine seire, gir et klart bilde av de enkelte løp. Occupavit et vicit: han la seg i teten og beholdt for­ spranget — successit et vicit: han seiret etter å ha ligget på annen­ plassen — erupit et vicit: han kom som et skudd etter lenge å ha ligget bak i køen. Seierherren ble naturligvis hilst av en jubelstorm som gjaldt både ham og hestene hans. Veddeløpshestene kom fra de forskjelligste steder. Det fantes stut­ terier både i Italia, Hellas og Nord-Afrika, men de spanske hestene ble betraktet som de beste. De ble satt i trening i treårsalderen og debuterte gjerne som femåringer. Ofte spente man et par hopper til skjeken, mens man brukte fullblodshingster som funales. Hvert dyr hadde sin stamtavle og sin seiersprotokoll, og deres ry kunne gå fra munn til munn helt til rikets ytterste grenser. De mest berømte navn har overlevd helt til våre dager. Vi finner dem inngravert på de lam­ pene som pottemakerne var spesialister i å dreie — coraci eller nica (41) — og i enkelte hus i provinsen har vi funnet dem innfelt i mosaikkgulvene. I et badeværelse i Numidia har f.eks. eieren, Pompeianus, erklært sin forkjærlighet for en hest ved navn Polydoxus. «Enten du vinner eller ei, elsker vi deg, Polydoxus!» — Vincas, non vincas, te amamits, Polydoxe! (42) I stein er også navnet Tuscus foreviget — den vant 386 løp! (43) — og likeså Victor, som gjorde rett og skjel for sitt navn hele 429 ganger (44). Men at en seierrik hest også hadde fiender, viser de tynne bronselamellene vi har funnet i enkelte graver. Man risset navnet på den hesten man ville til livs inn i en slik plate, leste de frykteligste forbannelser over den og slapp den ned i en grav med en oppfordring til underverdenenes guder om å ta seg av sakene (45). Hva kjørerne selv angår, vant de seg både ære og rikdommer. Som regel var de av meget enkel herkomst. Oftest var de slaver, selv om de nok i de fleste tilfelle ble frigitt når de hadde høstet tilstrek­ kelig mange triumfer, men berømmelsen skaffet dem raskt kompen­ sasjon for deres lave byrd, for ikke å snakke om alle pengene de tjente. I tillegg til de gavene de fikk av embedsmennene og keiseren, krevde de store summer av domini factionnm for ikke å gå over til konkurrentens stall (46). I slutten av 1. og begynnelsen av 2. år­ hundre e. Kr. fantes det i Roma atskillige elitekjørere som gjorde seg fortjent til betegnelsen miliarii, ikke fordi de var millionærer, men fordi de kunne skilte med mer enn tusen seire. Scorpus vant 1043 ganger, Pompeius Epaphroditus 1467 ganger, Pompeius Musclosus

224

3559 ganger, og Diocles — den største av dem alle — hadde 4462 seire bak seg da han omkring år 150 e. Kr. var fornuftig nok til å trekke seg tilbake fra arenaen med 35 millioner sestertier i for­ mue (47). Av seirene var 3000 vunnet med tospann og resten med firspann eller enda større ekvipasjer. Friedlånder har sammenliknet disse prestasjonene med de opplysningene vi har om de mest kjente Derby-jockeyene fra slutten av 1800-tallet. Wood var mangemillionær da han døde, bare 29 år gammel. Archer vant i løpet av seks år 1172 premier til en verdi av 60 000 pund. Slike karer gjorde det med andre ord like godt som sine antikke kolleger når det gjelder resultatlisten og fortjenesten, men de gammelromerske stjernene kun­ ne glede seg over en langt større sosial prestisje. Meritter som vanlige dødelige ville blitt straffet for, gjorde dem bare mer populære. Når de for eksempel moret seg med å antaste folk på gaten — det hendte til og med at de begikk veritable ran — lukket politiet øynene (48). Bildene deres ble spredt i utallige eksemplarer og klistret opp på husveggene og i private leiligheter. Overalt så man, for å sitere Martialis, Scorpus’ skinnende gullnese: Aureus ut Scorpi nasus ubique micet (49).

Navnene deres var på alles lepper (50), og når en slik champion døde, anså hoffpoetene seg på ingen måte for store til å gi ham en siste hyllest i et språk som ville ha vært på sin plass i en avdød keisers gravtale: «La Seiersgudinnen knekke sine palmegrener i smerte! La Æren kaste de laurbærkranser som så ofte prydet din panne, som et sonoffer på den ild som skal fortære din båre! O, onde og forbryterske skjebne! Du, som så ofte rundet grensepælen uten å røre den, hvorfor skulle du møte den så tidlig på din livs­ bane?» (50 b) At kappkjørerne var romernes helter, hadde sine naturlige grun­ ner. De var topptrenede, harde og snarrådige menn. De tok seg godt ut, der de kneiste på sine vogner og la all sin styrke og koldblodighet for dagen. Det var menn som levde farlig. Fryktløst utsatte de seg dag etter dag for et blodig naufragium, og ofte måtte de late livet i ung alder. Tuscus kjørte seg i hjel i sitt femogtyvende år, etter å ha vunnet 56 ganger. Crescens led samme skjebne etter å ha tjent 1 600 000 sestertier. Han ble bare 22 år gammel. Marcus Aurelius Mollicius var enda yngre, bare 20, da han ble drept etter å ha vun­ net 125 løp (51). Men folkets voldsomme lidenskap for denne idretten var ikke bare 8. Jérome Carcopino

225

et utslag av heltedyrking. Den hadde også sine mindre edle år­ saker, og da først og fremst spillegalskapen. Kappkjørernes betyd­ ning lå i den innflytelse deres prestasjoner hadde på resultatet av veddemålene. For uten veddingen - sponsio - ville hele skuespillet ha vært meningsløst. «Nå satser man på dagens vinner,» skrev alle­ rede Ovidius i sin skildring av kappkjøringsfesten (52). Og når Mar­ tialis skal ønske sin bok lykke på reisen, gir han den et godt råd: «Du får vente med å skaffe deg lesere til folk ikke orker å vedde på Scorpus lenger.» (53) «At ungdommen går på kappkjøringene, er bare naturlig,» innrømmer Juvenalis. «Larmen, veddingen og sam­ været med damer i stort toalett er nettopp noe for mennesker i den alderen.» (54) Når seierherren krysset mållinjen, innebar det at noen var blitt rikere og andre fattigere. Drømmen om den store gevinsten var desto mer levende som det romerske publikum hovedsakelig be­ sto av lediggjengere. Den rike kunne satse en formue på sin factios farger, den fattige satset det han hadde igjen av bidraget. Følgen måtte bli en ren eksplosjon av ubehersket glede og like ubehersket raseri idet resultatet ble avgjort. Følgen måtte også bli at favorittene og deres hester ble gjenstand for den groveste smiger på den ene siden og de inderligste underjordiske forbannelser på den andre. For å hindre skuffelsen i å gi seg utslag som kunne utarte til opptøyer, serverte man ikke bare et veritabelt bankettmåltid etter stevnet - det såkalte epulum — man lot det også regne med godter og penger over tribunene under forestillingen. Agrippa, Nero og Domitian kas­ tet til og med ut anvisninger på skip, bondegårder eller villaer. Slike sparsiones eller missilia tillot de kjappeste og mest hensynsløse blant tilskuerne å ta revansj for dagens tap, eller iallfall å sikre seg en trøstepremie (55). Endelig finner vi i de store økonomiske interessene som sto på spill, forklaringen på det hat som enkelte spillegale kei­ sere kunne omfatte en bestemt factio med — fra Vitellius, som holdt på «de blå» og henrettet deres konkurrenter, til Caracalla, som dømte «de grønnes» beste vognførere til døden. Hverken Trajan eller Hadrian, som vi hovedsakelig beskjeftiger oss med, lå under for den slags kriminelle psykoser. Og ikke lenge etter kunne «filosofen på tronen», Marcus Aurelius, prise seg lyk­ kelig over den likegyldighet han følte overfor «leken» i circus (56). Ikke desto mindre er det store flertall blant deres undersåtter gre­ pet av spilledjevelen, og selv de beste keisere vet å utnytte dette faktum til egen fordel. De gaver som politikerne tidligere fant seg beføyet til å dele ut for å sikre seg folkets gunst, kan folket nå

226

få i en ufarligere form på veddeløpsbanen. Man gjør ikke lenger sin innsats på Forum, men i circus, og stallene med sine forskjel­ lige farger har avløst de gamle partiene. Selvsagt er dette et tegn på moralsk tilbakegang, og man kan forstå at en ærgjerrig patriot som Juvenalis og en vismann som Marcus Aurelius beklager utvik­ lingen. Men samtidig tillater det massene å skaffe seg utløp for en aktivitetstrang som lett ville kunne føre til anarki, og vi må inn­ rømme at keiserne iallfall greide å opprettholde et stabilt og ordnet samfunnsliv.

4. Teateret

Enkelte forskere har hevdet at teaterforestillingene spilte en større rolle enn veddeløpene ved de store, årvisse festene i republikansk tid (57). Fordelingen mellom de forskjellige slags «leker» er imidler­ tid meget vanskelig å fastslå (58), og selv om påstanden skulle holde stikk, er forholdene blitt helt annerledes i keisertiden. Ro­ merne er nå langt mer interessert i circenses enn i tragedien, kome­ dien eller en hvilken som helst av de mer moderne skuespillformene man har forsøkt å lansere. Plinius d. y. nevner overhodet ikke at hans generasjon går særlig mye i teateret. Derimot beklager han seg høylytt over den begeistring en «ussel jockeyskjorte» kan vekke, ikke bare «i de brede lag, hvor usseldommen er om mulig enda større», men også blant tilsynelatende distingverte og etter eget ut­ sagn «alvorlige» mennesker. «Når jeg tenker på hvordan denne tåpe­ lige, ensformige forlystelsen kan få folk til å sitte på sin bak i time­ vis uten noensinne å få nok, føler jeg en viss glede over ikke å dele deres.» (59) Når kappkjøringene på hans tid hadde så mange «fans» blant eliten, er det lett å tenke seg hvilken tiltrekning de må ha øvet på den jevne borger. Han erklærer seg da også fornøyd hvis han bare kan sikre seg tilstrekkelig høy pensjon til at han kan holde to slaver som kan bære ham til veddeløpsbanen (60). Trajan tolket sikkert folkemeningen riktig da han i 112, under for­ beredelsene til en ekstraordinær kjempefestival, besluttet å innby romerne til kappkjøring i tredve dager på rad, mens de teaterinteres­ serte fikk nøye seg med halvparten (61). «Årbøkene fra Ostia» — Fastt Ostienses — som denne opplysningen stammer fra, legger rik­ tignok til at det i løpet av de fjorten dagene ble spilt teater på tre teatre samtidig. Men selv om de tre teatrene i Roma var store, rom-

227

met de ikke engang femtedelen av den menneskemengden som kunne få plass på tribunene i Circus Maximus. Det største og eldste av dem var det teateret Pompeius innviet i 55 f. Kr. Det lå nordøst for Circus Flaminius, og hvis man med øynene følger den buede linjen som avgrenser Piazza della Grotta Pinta, vil man den dag i dag kunne ane dets konturer. Det halvsirkelformede amfiteateret hadde en diameter på 160 meter og et tribuneareal på 40 000 loca (62), hvilket formodentlig i praksis be­ tydde ca. 27 000 sitteplasser. Balbus’ teater, som ble bygget i 13 f. Kr. under det nåværende Monte dei Cenci, disponerte bare 11 510 loca, eller 7700 sitteplasser. I år 11 f. Kr. kunne Augustus’ arkitekter legge siste hånd på Marcellus-teateret, som var blitt påbegynt under Julius Caesar der hvor Sermoneta-palasset ligger i dag. De stor­ slagne reguleringsarbeidene som er blitt foretatt langs Via del Mare, har avdekket det gamle teaterets imponerende murmasser og harmo­ niske form. Men med sine 150 meter i diameter inneholdt tilskuerhalvsirkelen bare 20 500 loca, dvs. 14 000 sitteplasser. Sammen kun­ ne de tre teatrene altsa ikke romme mer enn 60 000 tilskuere, hvilket er bagatellmessig sammenliknet med de 255 000 plassene i Circus Maximus. Ikke desto mindre er det et svimlende tall når vi tenker på hva vi får plass til i selv de største teatersalonger i vår egen tid. Paris-operaen har 2156 sitteplasser, San Carlo i Napoli 2900, La Scala i Milano 3600 og Colon-teateret i Buenos Aires 5000. Det minste teateret i Roma var med andre ord dobbelt så stort som det største det amerikanske kontinent kan vise frem i dag, og bare dét tyder jo på at det fantes en viss teaterinteresse i det gamle Roma, selv om kappkjøringene vakte voldsommere lidenskaper. Symptoma­ tisk er det også at statssjefene fant det umaken og pengene verdt å bygge permanente teatre av stein til tross for at sesongen bare varte fra april til november (62 b), mellom ludi Megalenses og ludi Plebei, og til tross for at det i dette begrensede tidsrommet bare ble spilt teater på visse dager. Og selv om det gikk raskt nedover med teaterinteressen, overlevde den keiserdømmet. Pompeius’ teater, som ble modernisert både under Domitian, Diocletian og Honorius, gjen­ nomgikk sin siste ansiktsløftning så sent som i årene 507—511 e. Kr., under den østgotiske kongen Teodorik. Når teaterinteressen holdt seg så levende, skulle man tro at det romerske folk hadde en utpreget dramatisk begavelse, slik at det kunne fortsette å utvikle denne kunstformen, som alene ville ha vært nok til å sikre de gamle hellenere et evig ry som kulturnasjon, 228

og som på latin hadde hatt slike representanter som Accius og Pacuvius, Plautus og Terentius. I virkeligheten gikk utviklingen samme vei i Roma som i Aten, nemlig bakover. Da romerne om­ sider begynte å bygge permanente teatre — ruvende, harmoniske bygninger som snart ble kopiert over hele den romerske verden, og som vi den dag i dag kan beundre ikke bare i Italia og Gallia, men også i Lycia, Pamphylia og Tripolis - da var den kunst de var byg­ get for, allerede i ferd med å dø. Det er som om tidens dramatiske skaperkraft automatisk bukker under så snart den blir gjort til­ gjengelig for massene. Det blir fremdeles avholdt konkurranser i for­ bindelse med lekene, men det er skuespillertruppene og deres ledere (domini gregis) som konkurrerer, ikke forfatterne. Det produseres ikke dramatikk lenger. De siste romerske tragedier som ble skrevet med henblikk på oppførelse — Varius’ Thyestes og Ovidius’ Medea — er såpass gamle som fra Augustus’ tid, og noen ny komedie har ikke sett dagens lys siden Lucius Pomponius Bassus skrev sine under keiser Claudius. I tiden etter Nero nøyde de forfattere som absolutt ville skrive i dramatisk form, seg med å lese opp sine verk fra auditoriets podium for et utvalgt publikum av sin egen samfunns­ klasse. Slik ble f.eks. Senecas tragedier fremført. Fra slutten av 1. årh. av vår tidsregning lever det store publikum nesten utelukkende på det klassiske repertoaret. I den trengsel og den larm som nødvendigvis måtte herske på de kjempemessige friluftsteatrene, var da tilskuerne heller ikke i stand til å følge en innviklet intrige på vers hvis de ikke kunne den utenat eller iallfall hadde sett den før, slik at de kunne følge handlingen med den hjelp de fikk av prologen og de faste symboler, f.eks. maskene. Disse var tydelig skrekkinnjagende eller tydelig muntre. Var de brunmalt, tilhørte de en mann, var de hvite, skulle de fore­ stille en kvinne. Kostymene, som snart var drapert på gresk vis, snart på romersk, hjalp også til når det gjaldt å plasere rollene geogra­ fisk og sosialt. Oldingene var kledd i hvitt, ungdommene hadde brokede drakter, en kurtisane var alltid kledd i gult, de rike gikk i purpur og de fattige i rødbrunt, en kort tunika var karakteristisk for slaven, mens soldaten utmerket seg ved sin kappe — chlamys. Den profesjonelle snyltegjesten kjente man på hans oppbrettede pallium og halliken på hans mangefargede ditto, og så videre. Men alle disse konvensjonene gjorde at selve skuespillet mistet mye av sin interesse. Publikum behøvde ikke å tenke. Enten husket man stykket, eller også kunne man like gjeme gi opp å følge med. Resultatet ble at 229

man konsentrerte seg om de enkelte skuespillerprestasjoner og om eventuelle regimessige finesser. Det romerske teater var blitt for stort for det romerske drama i den klassiske form det hadde hatt i de siste tre hundre årene. Det trengte et mer og mer tyngende oppbud av konvensjoner for i det hele tatt å holde seg i live, og for å kunne fortsette å spille teater ble man nødt til å gå til radikale formendringer som definitivt brøt forbindelsen mellom scenen og lit­ teraturen. Fra og med slutten av det 1. århundre e. Kr., antagelig under hel­ lenistisk påvirkning (63), gjenomgikk den klassiske tragedie en utvikling som med nådeløs logikk måtte redusere den til en slags ballett. Den romerske tragedie hadde fra de eldste tider vært delt opp i diverbia - det vi ville kalle normal dialog - og cantica resitativer og sangpartier som de jordbundne og hardkokte romere var særlig svake for, fordi det var et eksotisk og uvant innslag. Allerede i republikkens tid hadde iscenesetterne funnet på å flytte koret fra dets plass i orkesteret opp på scenen for på den måten å knytte det nærmere til handlingen. Neste skritt i utviklingen besto i at keisertidens regissører lot kor og skuespillerstab smelte sammen med den risiko dette innebar for at handlingen ville drukne i over­ dådige dekorasjoner og lyrisk stemningsmusikk. Med hård hånd skar de ned dialogpartiene i de tradisjonelle stykkene de pleide å sette opp hvert år, og så radikalt gikk de til verks at en tragedie til slutt ikke besto av annet enn sine lyriske mellomspill, sine cantica, som man med større eller mindre hell hadde forsøkt å tråkle sam­ men. Hvis vi tenker oss Corneilles Cid redusert til sine strofiske «arier» (stances), eller Racines Athalie til sine korpartier, får vi et inntrykk av det som skjedde med dramaet på keisertidens romerske scener. Det er meget som tyder på at de mest berømte av disse cantica ble allemannseie etter hvert som de gikk i arv fra den ene genera­ sjonen til den neste, uten at noen egentlig hadde lært seg dem. Ved Caesars jordeferd sang folkemengden de to hundre år gamle korene fra Pacuvius’ Armorum iudicium, som faktisk kunne ha vært skrevet for å uttrykke dens sorg: «Har jeg reddet dem for bare å dø for deres hånd?»

Men’ servasse ut essent qui me perderent? (64) Man vil også huske hvordan Britannicus besvarte Neros sjikane under Saturnaliefesten i år 55 e. Kr. Keiseren hadde bedt ham sam­ 230

men med en hel del av sine lastefulle svirebrødre, og for å gjøre ham til latter befalte han ham plutselig å stå frem midt på gulvet og synge en sang for selskapet. Den unge prins lot seg ikke skremme. I stedet for å bli stum, eller synge en av de liderlige viser gjestene kanskje håpet på, og eventuelt selv hadde kunnet fremføre, stemte han opp en arie som passet godt til hans egen sørgelige situa­ sjon, ettersom forfatteren hadde lagt den i munnen på en mann som også var blitt fordrevet fra sine forfedres trone. Ifølge Justus Lipsius sang han nemlig Astyanax’ canticum fra Ennius’ Andromache. Cicero har bevart en del av de vakreste verselinjene i sine Tusculanae disputationes: O pater, o patria, o Priami domus!. . . (65)

Selv ved Neros bord gjorde diktet en uimotståelig virkning: «gjes­ tene ble desto mer oppriktig beveget som natten og dens gleder hadde gjort dem ute av stand til å forstille seg.» (66) Ikke mindre beveget ble publikum når en slik canticum ble frem­ ført på teateret. Der ble det stilt overfor en øyens- og ørenslyst som rykket det opp av hverdagsdvalen. De kjente resitativene, som hadde grepet borgeren fra barnsben av — eller eventuelt lullet ham i søvn — ble modulert på en ny måte, akkompagnert av instru­ mentenes polyfoni og understreket av de fantastiske dekorasjonene med deres blendende linjespill, samt ikke minst av sangerens pate­ tiske tonefall og intense gestikulasjon. Virkningen ble ytterligere for­ sterket av at han satt sammen med tusenvis av andre menn og kvin­ ner som også husket teksten og vibrerte i samme takt. Alt dette skapte en gjenklang i ham, det rystet ham eller fikk hans nerver til å falle til ro, og det gjorde hans bevissthet mottagelig for de store og evige følelser i all deres kraft og ømhet. Det var bare løse brokker av det uforliknelige greske drama som lå spredt utover mellom marmorsøylene på den keiserlige romerske scene. Men takket være operaariene som steg opp fra disse ruinene, opplevde man likevel nå og da den rene rus som de gamle mesterverk hadde hatt evnen til å vekke hos sine tilhørere. Dessverre var det ikke til å unngå at denne operaformen etter hvert mistet de trekk som knyttet den til poesien. Selve genren hadde fra første stund vært basert på at canticum ble fremført av en solist (67), og i stadig høyere grad ble numrene tilrettelagt med tanke på den eller den spesielle kunstneren som skulle ha ansvaret for, og æren av, suksessen. Rundt ham var det ikke lenger plass 231

for andre enn statister og bifigurer: pyrrhicistae, dansere som fulgte hans bevegelser og anvisninger, symphoniarii, korsangere som ser­ verte ham stikkordene og gjentok hans motiver, og orkestermusi­ kere som akkompagnerte ham og avløste ham med sine instrumen­ ter: citharer, trompeter, cymbaler, fløyter og «takt-såler», scabella. Disse var alle sammen satellitter i et planetsystem hvor han var sentrum. Det var hans bevegelser som fylte scenen, og hans stemme som fylte hele teateret. Alene fremstilte han hele handlingsforløpet ved sin sang, sin dans og sitt pantomimespill. Krampaktig anstrengte han seg for å bevare sin ungdom og sin slanke figur. Han måtte holde streng diet: unngå krydret mat og sterke drikker og innta brekk- og avføringsmidler så snart «linjen» var truet. Daglig måtte han gjennom et hardt og kjedelig treningsprogram for å holde musk­ ler og ledd sterke og smidige og bevare stemmens kraft og sjarm (68). Med sin evne til å inkarnere alle slags mennesketyper og an­ skueliggjøre alle mulige situasjoner ble han den som kan imitere alt - pantomimus — den som med sin fantasi kan skape en annen virkelighet. Selv om loven fremdeles brukte den nedsettende beteg­ nelsen histrio om ham og betraktet hans yrke som «uærlig», ble han ofte dagens helt og kvinnenes idol. Under Augustus var det pantomimen Pylades som fylte byen med sitt ry, sine forfengelige krav og sine feider. Under Tiberius brøt det ut et veritabelt håndgemeng mellom de forskjellige pantomimenes «fans» — slagsmålet utartet til opptøyer hvor flere soldater, en centurion og en tribun mistet livet (69). Nero misunte skuespillerne deres berømmelse, men ble nødt til å gripe hardt inn mot dem for å stanse de blodige slags­ målene som rivaliseringen mellom dem førte til. Likefullt kunne hverken han eller hans undersåtter unnvære dem. Etter først å ha forvist dem måtte han kalle dem tilbake og slapp dem til og med inn ved hoffet. Dermed kan han stå som et første eksempel på den sykdommen Tacitus har karakterisert med betegnelsen histrionalis favor (70), denne uhelbredelige og ytterst smittsomme stjern ed yr kelsen som i slutten av 1. århundre drev keiserinne Domitia i armene på pantomimen Paris (71). Det kan ikke nektes at det fantes store kunstnere blant disse det romerske folks nye avguder. Den før nevnte Pylades, som innførte pantomimekunsten i Roma på Augustus’ tid, har utvilsomt gjort mye for å foredle den. Det fins mengder av anekdoter som viser hvor samvittighetsfullt og gjennomtenkt han arbeidet. Hans elev og konkurrent, Hylas, opptrådte en dag svært selvsikkert under en prøve

232

i rollen som Oidipus. Pylades ville ha en mer naturlig og ydmyk tone og formet sin kritikk i én setning: «Husk at du er blind, Hylas!» En annen gang opptrådte Hylas offentlig i et stykke hvor han til slutt skulle illustrere «den store Agamemnon» og i den an­ ledning strakte seg i sin fulle lengde for å øke effekten av verse­ linjene. Pylades, som denne dagen var tilskuer, kunne ikke av­ holde seg fra å rope til ham fra sin plass i cavea: «Du gjør ham nok lang, men ikke stor!» Publikum, som hadde oppfattet uforskammetheten, tvang ham til selv å gå opp på scenen og spille rol­ len. Da han kom til stedet hor han hadde kritisert sin kollega, ga han avkall på alle store gester til fordel for en grublende attityde. For det som gjør en leder stor er at han tenker større enn andre og for alle andre (72). Pylades hadde i det minste sans for det rene i kunsten, den skjønnhet som sjelen finner i virkelighetens dypeste grunn. Hans arvtagere var imidlertid ikke av like høy klasse. De fleste av dem måtte gi avkall på å opptre som både sangere og dansere. Allerede Livius Andronicus, en av de første romerske tragedieforfattere, hadde måttet slutte å deklamere teksten når han opptrådte i sine egne stykker, fordi stemmen etterhvert var blitt utslitt. Han nøyde seg med å utføre bevegelsene mens en sanger resiterte versene akkompagnert av fløyter (73). På samme måte innskrenket de fleste pantomime-skuespillere på Domitians og Trajans tid seg til å danse sine roller, idet de overlot til koret å synge de cantica som skulle illustreres med kroppsbevegelser og attityder. Tragedien var allerede på forhånd blitt redusert til en slags opera — nå ble også musikken skjøvet i bakgrunnen til fordel for dansen, og skue­ spillernes talent kom utelukkende til syne i deres stumme pantomimekunst. Man kan si at de talte med alt annet enn stemmen: med hodet, skuldrene, knærne og føttene, og først og fremst med hen­ dene. Deres virtuositet fikk en mann som Quintilianus til å rope høyt av begeistring: «Hendene deres tigger og lover, lokker og avviser. De uttrykker skrekk og uro, glede og sorg, tvil og erkjennelse, anger, selvbeherskelse og fortvilelse, tall og tid. De egger og beroliger, bønnfaller og samtykker. De har en evne til å imitere som gjør ord overflødige. De viser oss legen som føler sin pasient på pulsen, og straks står vi ved et sykeleie. De lar fingrene anslå usynlige strenger, og straks hører vi lyrens toner.» (74) I 2. årh. e. Kr. har pantomimekunsten nådd en slik grad av fullkommenhet at det begeistrede publikum ikke et øyeblikk er i tvil om hva som foregår når en og 233

samme skuespiller fremstiller Atrevs og Thyestes, Aigisthos og Aerope etter tur, slik som i den oppførelsen Lukianos skildrer av Thyestes’ gjestebud (75). Terpsichore er utvilsomt en av de ni muser, og det er nok å lese Paul Valéry for å bli overbevist om dansens magiske poesi. Gjennom sin forherligelse av kroppen forherliger den også sjelen. Gjennom sine lunefulle, og samtidig vel planlagte sprang skaper den en sti­ gende og fallende spenningskurve som er vel egnet til å egge liden­ skapene og bringe dem til ro igjen, og i enkelte guddommelige øye­ blikk kan den uttrykke verdensaltets evige harmoni gjennom musik­ kens og bevegelsenes smidige linjespill. Men samtidig må en inn­ rømme at f.eks. Fregolis forbløffende forvandlingskunster sjelden virker inspirert av Terpsichore, og på samme måte kan en slå fast at den romerske pantomime har tatt livet av kunsten ved sin over­ drevne hang til akrobatikk. Fremfor alt syndet pantomimeskuespillerne ved å snu opp ned på den dramatiske verdiskalaen. Etter først å ha gitt en slags mimisk kommentar til canticum-teksten gjorde de gradvis denne til et helt underordnet element. I stedet for å opptre som verkets ydmyke tje­ nere, formastet de seg til å konfiskere verket. Teatersjefer, musikere og libretto-forfattere var ikke annet enn håndlangere som måtte rette seg etter deres anvisninger. Dikterne var selvsagt lykkelige når de, som Statius, fikk bestilling på en Agave fra en kjent pantomimeskuespiller (76), men de måtte til gjengjeld gi avkall på sin dikteriske frihet. Det var skuespilleren som fastla regien, dikterte stilen og innholdet i versene, bestemte hvor musikken skulle inn, og valgte styk­ kets emne — alt etter det kjennskap han hadde til sine egne sterke og mindre sterke sider, og i den ene hensikt å fremheve de første og skjule de siste overfor et publikum som etterhånden var blitt så stort at dets smak nødvendigvis var blitt temmelig tvilsom. Det viktigste for skuespilleren var ikke å tale til hjertene, men å bril­ jere og appellere til tilskuerens sanser. Han opererte stort sett bare med to genrer: det dystre drama, hvor han kunne få tilskueren til å grøsse, og det erotiske drama, hvor han uten vanskelighet kunne få publikum med på notene med sine vel kalkulerte hentydninger. Hos Lukianos finner vi en ganske fullstendig oversikt over det gjengse repertoaret. Til første kategori hører stykker som Thyestes’ gjestebud og Agave, som vi nettopp nevnte: historien om den sinnssyke konge­ datteren fra Theben som rev sønnen sin i stykker i bakkantisk ekstase. Der finner vi også historien om Niobe og hennes fortvilelse

234

over å se alle sine barn massakrert, samt en hel rekke skildringer av guders og helters raseri, f.eks. Aiax furiosus eller Hercules furio­ sus, et stykke hvor selv Pylades vakte kritikk for sine overdrivel­ ser (77). Hva den andre kategorien angår, er listen nærmest uende­ lig. Der finner vi alskens ulykkelige og mer eller mindre forbry­ terske elskovsforhold: Dido og Aeneas, Venus og Adonis, Jason og Medea. Der finner vi alle tvetydighetene i forbindelse med Akilles’ besøk på Skyros, hvor han forkler seg som kvinne for å kunne omgås Lykomedes’ døtre. Der finner vi de avskyeligste tilfelle av blodskam, som mellom Kinyras og hans datter Myrrha. Cinyras et Myrrha ble for øvrig oppført dagen før mordet på Caligula, etter hva Josephus Flavius vet å fortelle (78). Eller vi kan tenke på Prokne og hennes mann Terevs, som voldtar hennes søster Philomele og skjærer av henne tungen for å sikre seg at hun holder seg taus etterpå, hvoretter damene hevner seg ved å servere ham sønnen Itys til middag. I samme genre er myten om søskenparet Makaris og Kanake. Keiser Nero opptrådte selv som søsteren, Kanake, under en av sine skamløse tilstelninger (79), til tross for at hun bl.a. nedkommer for åpen scene og deretter må se sin far Aiolos slenge fos­ teret til hundene. Om mulig enda mer usmakelig er historien om Pasiphaé, som lar seg bedekke av en tyr i labyrinten på Kreta. Slike fremstillinger måtte virke forrående og nedbrytende på til­ skuerne, enten de satt og grøsset velbehagelig eller følte like velbehagelige, men om mulige enda mer sterile lyster våkne i kroppen. Kvinnene gerådet i ekstase når grimasene ble riktig forskrekkelige, og de slibrigste fakter gjorde dem fra seg av henrykkelse. «Tuccia tisser på seg, Apula sukker og stønner som under et favntak, og Thymele sitter spent og venter — hun er et gudsord fra landet og meget lærelysten.» (80) Under slike omstendigheter er det forståe­ lig at Trajan ikke ville tillate noen som helst tilknytning mellom keiserens hellige embede og en teaterkunst som appellerte til lider­ ligheten. Onde tunger påsto riktignok at han selv var svak for Pylades d. 2., den største pantomimestjernen på hans tid (81), men han forbød iallfall skuespillerne å blande hyldningsdanser til kei­ seren inn i sitt ellers så uanstendige program (82). På sin vei ned­ over via operaen og pantomimen var tragedien nå havnet på stripteasenivået. På komediens område skjedde forfallet muligens noe langsom­ mere, men fallet ble ikke mindre dypt. I det 2. årh. e. Kr. gikk man fremdeles på teateret for å se Plautus og Terentius, men ikke så

235

meget fordi man syntes det var morsomt, som for å vise sin respekt for den klassiske litteratur. Romerne hadde, som Roberto Paribeni så treffende sier, vendt tragedien ryggen fordi «deres ganer hadde vent seg til så krydret kost at Oidipus på Kolonos og Ifigenia i Tauris nærmest smakte som kamillete (83)», og isåfall må den måtelig skarpe sausen i Menechmae eller Andria ha gitt dem en enda flauere smak i munnen. Det forsøket Bathyllus gjorde under Augustus på å fornye komedien ved hjelp av musikk og dans, over­ levde ikke sin opphavsmann. Og ettersom det altså ikke hadde latt seg gjøre å blåse nytt liv i genren, kastet man den på skraphaugen og erstattet den med mimen. Det var en kunstart som hadde stått sin prøve i diadokenes hovedsteder. Romerne hadde stiftet be­ kjentskap med den i det 1. århundre før vår tidsregning og hadde raskt greid å tilpasse den til sine egne massers smak. Mime — på gresk mimos, på latin mimus — betegner både skue­ spillet og skuespilleren. Det er en grov farse, av og til med drama­ tiske innslag i komikken, og stilmessig ligger den så nær opp til virkeligheten som mulig (84). Den er hva franskmennene kaller «en skive hverdag» — une tranche de vie — som serveres rykende varm og vel krydret fra scenen, og det er graden av realisme, eller rettere sagt naturalisme, som avgjør suksessen. Mimen blir da også mer og mer naturalistisk med årene. Mimen bryter med alle gamle, teaterkonvensjoner. Personene bærer ikke lenger masker, og de opptrer i daglig antrekk. Deres antall varierer med behovet, og de danner en sammensveiset trupp. De kvinnelige rollene utføres av kvinner. Deres rykte har fra første stund vært slettest mulig, og Cicero, som selv var svak for en Arbusculas talent og en Cytheris’ skjønnhet, står beredvillig opp for å for­ svare en borger fra Atina som er anklaget for å ha bortført en mimula, idet han påstår at dette er en skikk som har fått hevd ute i provinsbyene (85). Stoffet til stykkene kommer, som sagt, fra dag­ liglivet, idet man legger hovedvekten på de groveste poenger og de mest lettsindige personasjer: a diurna imitatione vilium rerum et levium personarum (86). Disse blir gjeme behandlet med en karikaturpreget livaktighet som ikke sjelden blir usømmelig og hjerteløs. Politikken får sin plass i mimen, akkurat som i våre revyer. Under republikken tilhørte mimeskuespillerne ofte opposisjonen, og deres mer eller mindre halvkvedede viser ga Cicero et visst håp om revansj over Caesars despoti. Men under keiserdømmet gikk mimen av ren nødvendighet i fyrstens tjeneste og «hengte ut» mennesker som hadde

236

gjort seg upopulære ved hoffet. Én mime ved navn Vitalis smigret seg med å være særlig flink til å treffe blinken: «Da den person som jeg prøvde å forestille, fikk se meg, reiste hårene seg på hans hode, så forskrekket ble han over å se en som var enda mer lik ham selv enn han selv.» Og det er etter min mening ingen tilfeldighet at den mime som oftest ble oppført mellom år 30 og år 200 e. Kr. — nemlig Catullus’ Laureolus (87), som hadde premiere under Caligula og fremdeles var kjent stoff for Tertullianus — hadde en samfunnsbevarende moral: den skjebne som rammer hovedpersonen, en gangster, viser at forbrytelser straffer seg under et godt styre og at politiet alltid får det siste ord. Med sin forakt for konvensjonene og sin trang til enkelhet inne­ holdt mimen utvilsomt en spire til dramatisk fornyelse. Iallfall to av mimeforfatteme fra slutten av 1. årh. f. Kr., nemlig Decimus Laberius og Publilius Syrus, greide å heve sine stykker opp til et virkelig litterært nivå. Men jo mer populær mimen ble, desto min­ dre betydningsfull ble selve teksten. De store mimeforfattere jeg har nevnt her, var også skuespillere, akkurat som Moliére. Keiser­ tidens mimer var derimot først og fremst skuespillere. I hodet hadde de i grove trekk komponert et slags scenario som passet til deres egen spillestil, og alt etter sitt eget og publikums humør kunne de improvisere alskens variasjoner over det temaet de hadde oppgitt. Mimen kunne ha tilført den klassiske komedien verdifulle impulser av samme art som dem Comédie-Fran^aise i vår tid har mottatt fra de frie teatrene. Det som skjedde, var at den klassiske komedie ble erstattet med improviserte forestillinger som var mer i slekt med Tabarins markedsgjøglerier eller klovnenes prestasjoner i sirkusmane­ sjen. I disse produksjonene spiller ordet en like liten rolle som de for­ klarende tekstene i våre gamle stumfilmer, selv når de er oversatt. Så underlig det enn kan lyde, inneholdt de romerske mimer for atten hundre år siden nøyaktig de samme ingredienser som dem vi møter i våre dagers underholdningsfilm. Denne kan grovt inn­ deles i to hovedgrupper: «røverfilmer» og kjærlighetsfilmer. De først­ nevnte består av en mer eller mindre logisk sammenhengende rekke av forbrytelser, slåsskamper, kniv- og pistoldueller, spennende forfølgelsesscener og dramatiske arrestasjoner, fryktelige katastrofer og mirakuløse redninger. I den andre kategorien blir vi presentert for smektende idyll og tøylesløs lidenskap, naiv barneforelskelse og kyniske ekteskapsbrudd, sentimentalitet — fra den mest følte til den mest vulgære — og spekulasjonspreget uanstendighet med alt hva

237

dette innebærer av avkledningsscener og andre slibrigheter, alt i nøyaktig beregnede meterlengder. I Roma fant publikum samme slags tilfredsstillelse i Latinus’ og Panniculus’ mimer. De var fulle av bortførelser, bedratte ektemenn, elskere som alltid fant en dragkiste å gjemme seg i (88), og nakenscener. Skuespillerinnene kledde nem­ lig av seg fra topp til tå - ut mimae nudarentur (89) - med en skam­ løshet som fikk Martialis til å rødme (90). Tidligere hadde dette bare vært tillatt ved de nattlige forestillingene under FZoraZza-festivalen. Eller også foretrakk man de «barske» mimene, hvor man ut­ vekslet neveslag og rå replikker, fiket til hverandre i fullt alvor og ofte endte med å slåss så blodet fløt. Når Laureolus holdt seg på plakatene i nærmere to hundre år, var det ikke minst fordi hoved­ personen var en riktig motbydelig morder og brannstifter som, tak­ ket være spesiell tillatelse fra keiser Domitian, fikk sin grufulle straff «på ordentlig» i siste akt, idet man fikk utlånt en dødsdømt fange som tok skuespillerens plass og ble henrettet under alt annet enn imaginære pinsler. Publikum hadde ingenting imot å se denne lat­ terlige og ynkverdige Prometevs få hender og vrister spikret fast i korset eller bli revet i stykker av kaledonske bjørner. Juvenalis nevner dette frastøtende skuespillet helt en passant uten noen form for misbilligelse, og Martialis lovpriser den keiser som gjorde det mulig (91). I denne form hadde mimen etter romernes mening nådd det fullkomne, og det er ingen tvil om at denne tranche de vie, som ble skåret ut av en skjelvende menneskekropp, kom virkelig­ heten langt nærmere enn det dagens filmfotografer kan skape av dyster realisme med sine tricks. Men i og med at mimen på denne måten nådde grensen for sine muligheter, var kunsten definitivt for­ drevet fra scenen sammen med menneskeligheten. Man hadde nådd bunnen av perversitet, og når romerne lot seg lokke av den i stedet for å bli grepet av avsky, kom det av at de altfor lenge hadde fått sine følelser og instinkter ødelagt av all den uverdige slaktingen de hadde sett i amfiteateret.

5. Amfiteaterets blodige arena Når vi i dag, etter å ha vært kristne i nesten to tusen år, trer inn på en romersk arena, er det som å stige ned i oldtidens helvete. Vi føler oss beskjemmet på romerfolkets vegne og vil helst rive ut disse blodige sidene av dets historie. Men blodet lar seg ikke vaske

238

bort, og det gjør det vanskelig for oss å få et klart bilde av denne kulturen, som har skapt alle de ord som betyr noe for vår egen sivilisasjon, og gitt oss en levende virkelighet i arv. Vi kan ikke nøye oss med å beklage og fordømme - vi er rett og slett ute av stand til å begripe den sinnssykdommen som fikk romerne til å forvandle det gamle, religiøst motiverte menneskeoffer - munus til en munter fest som hele byen deltok i med liv og lyst. Hvordan kunne de, av alle mulige fornøyelser, foretrekke å se menn bære våpen på hverandre ene og alene i den hensikt å slakte hverandre og selv bli slaktet til almenhetens forlystelse? Allerede i 164 f. Kr. lokket en slik gladiatorkamp publikum bort fra teateret hvor man spilte Terentius’ Hecyra. I det 1. århundre f. Kr. er gladiatorkampene blitt så populære at kandidatene til de politiske embeder for­ søker å kapre stemmer ved å innby folket til slike forestillinger, og for å sette en stopper for denne kostbare valgpropagandaen må senatet i 63 f. Kr. vedta en lov som på forhånd diskvalifiserer de embedssøkere som i løpet av de to siste årene før valget har finansiert et munus (92). Selvsagt har også de politikere som drømte om å skaffe seg enevoldsmakt, brukt dette middelet til å sikre seg folkets gunst. Pompeius arrangerte så mange kamper at medbor­ gerne faktisk ble lei av dem (93), men Caesar omga dem med en slik praktutfoldelse at de gjenvant sin tiltrekningskraft (94). Og til slutt kommer da keiserne, som bevisst oppmuntrer massenes blodtørst og gjør «gladiaturen» til sitt sikreste, men også uhyggeligste maktmiddel. Det begynte med Augustus. Utenfor hovedstaden overholdt han bestemmelsene i Caesars posthume lover og fortsatte med å be­ grense kommuneembedsmennenes ytelsesplikt til ett munus i året. Fra og med år 27 e. Kr. var disse i praksis de eneste som kunne bekoste slike leker, idet Tiberius da forbød privatpersoner å gjøre det medmindre deres inntekter oversteg «ridderkapitalen» på 400 000 sestertier (95). I selve Roma forlangte Augustus at de sittende pretorer skulle bekoste to gladiatorkamper i året. Under Claudius gikk denne forpliktelsen over på kvestorene, som var en større gruppe. Augustus begrenset antallet kjempende gladiatorpar til 120 pr. fore­ stilling, en grense som Tiberius senere senket til 100 (96). Denne restriksjonen var ikke motivert av ønsket om å tvinge publikum til å beherske sin blodtørst. Den skulle først og fremst øke kei­ serens prestisje. Augustus’ reglement gjaldt nemlig bare de såkalte «ordinære» munera, ikke de ekstraordinære som han skjenket fol239

ket tre ganger i sitt eget, og fem ganger i sine sønners og sønne­ sønners navn (97). Disse forestillingene gjorde han så overveldende praktfulle at ingen kunne hamle opp med ham, og på denne måten gjorde han dem i praksis til et keiserlig monopol som de flaviske keiserne senere bekreftet de jure ved å utstede de nødvendige, lov­ formelige forbud (98). Takket være Augustus’ forordninger ble gladiatorlekene like offisielle og obligatoriske som teaterfestivalene og kappkjøringene. Han gjorde faktisk munus til keiserleken fremfor alle andre, og samtidig skapte keiserstaten den spesielle, storslagne bygningsformen som for oss er blitt stående som den romerske arkitekturs mektigste nyskapning, nemlig amfiteateret. I virkeligheten var det nokså mye av en tilfeldighet at det fikk sin typiske^form, som siden ble kopiert i hundrevis av eksemplarer rundt omkring i riket. Før Caesar hadde znuzzus-arrangørene enten fått låne kappkjøringsbanen eller også brukt Forum, hvor de i all hast slo opp et plankegjerde som ble revet dagen etter. I 53 eller 52 f. Kr. beslut­ tet Curio den yngre, som ville bli folketribun og i all hemmelighet ble finansiert av Caesar ved hjelp av gallisk gull, å ta et krafttak for å gjøre seg bemerket. Hans far var nettopp død, og under på­ skudd av å ville hedre hans manes kunngjorde han at han ville be­ koste dels en teaterfest, dels et munus. I den anledning virkeliggjorde han en original tanke. Til den store dagen bygget han ikke, ett, men to teatre av tre, begge meget rommelige. De hadde den van­ lige halvsirkelformen og lå rygg mot rygg, slik at halvsirklene tan­ gerte hverandre, men begge var bygget opp på en dreibar plattform. Om formiddagen, under teateroppførelsene, beholdt de denne posi­ sjon, for at lyden fra den ene forestillingen ikke skulle forstyrre den andre. Men om ettermiddagen, da gladiatorkampen skulle finne sted - og allerede denne timeplanen viser at folk som var opptatt om formiddagen, heller ville unnvære teateret enn gladiatorkampen - fikk man se hvordan de to teatrene plutselig begynte å dreie seg mot hverandre, helt til de to halvsirklene dannet en sammenhen­ gende, noe oval ring. Samtidig gled de respektive fondvegger til side, slik at scenene ble til én stor arena. Manøvren vakte natur­ ligvis livlig interesse hos publikum, som ikke tenkte på hva som kunne skje hvis det hele brøt sammen, men bare frydet'seg over å få sitte på mens tribunen så mirakuløst gjorde helomvending. Hun­ dre år senere er Plinius d. e. fremdeles indignert over folkets dumdristighet: «Der henger det folk som har beseiret en hel verden og 240

kaller seg Universets herrer, og svever mellom himmel og jord mens det hilser farene med stor applaus!» (99) Påfunnet var utvilsomt halsbrekkende risikabelt. Men desto artigere kan det være å tenke på at det er denne dumdristigheten som har skapt alle verdens amfiteatre. Da Caesar i 46 f. Kr. skulle feire sin firedobbelte triumf ved bl.a. å innby plebs til et munus, tok han opp sin venn Curios idé med dobbeltteateret, men ga avkall på dreiemaskineriet (100). Den geniale diktator hadde dermed funnet formelen, men han måtte nøye seg med å virkeliggjøre den i form av en provisorisk trekonstruksjon. Æren av å ha bygget den første permanente gladiatorscene av stein tilkommer Augustus’ samtid, og det var også skribentene i hans århundre som konstruerte den betegnelsen som siden er blitt sittende på den nye typen av monumentalbygg, nemlig amphitheatrum (amphi er det greske ordet for «rundt omkring, fra alle kan­ ter») (101). Det eldste permanente amfiteater i Roma ble bygget i 29 f. Kr. av C. Statilius Taurus, en av Augustus’ nærmeste venner. Det lå litt sør for Marsmarken og ble ødelagt av brannen i 64 e. Kr. (102). Flavieme besluttet nesten med det samme å erstatte det med et nytt av samme form, men med langt større dimensjoner. Vespasian satte byggingen i gang, Titus fullførte anlegget, og Domitian sørget for den kunstneriske utsmykning. Siden bygget ble ferdig i 80 e. Kr. har hverken jordskjelv eller menneskelig vandalisme rokket de momumentale steinmassene eller redusert deres storhet, til tross for at man under renessansen brukte blokker derfra både i Palazzo Venezia, Palazzo Barberini og Campidoglio. Merket, men ikke ødelagt av tidens tann kneiser det fremdeles i all sin skjønnhet der hvor det vokste frem for atten og et halvt sekel siden — mellom Velia, Caelius og Esquilinus, like ved Solgudens kolossalstatue, i den gjenfylte senkningen som engang var en sjø i parken rundt Neros gylne hus — Domus Aurea — den såkalte stagnum Neronis. Det er det flaviske amfiteateret, bedre kjent under det navnet det fikk i mid­ delalderen: Colosseum. Men allerede i år 2 f. Kr. hadde Augustus måttet sette i gang kost­ bare grunnarbeider på høyre Tiberbredd for å supplere Taurus’ amfi­ teater — som bare var beregnet på kamper til lands — med en såkalt naumachia, et basseng hvor man kunne utkjempe sjøslag. Den ytre rammen rundt denne «arenaen» var en ellipse med akser på hen­ holdsvis 556 og 537 meter, og arenaen var ikke, som vanlig, en

241

flate av stampet jord, dekket med sand, men et vannspeil. Midt i sjøen lå en liten øy, og det hele var omgitt av lunder og hageanlegg. Augustus’ naumachia dekket en grunnflate som var tre ganger så stor som Colosseums, men til tross for dette, og til tross for at arenaen i Colosseum i hvert fall til å begynne med var slik innret­ tet at den kunne settes under vann og gjøre tjeneste som basseng for sjøslag når det trengtes, gikk det ikke lang tid før romerne for­ langte flere anlegg, og Trajan måtte ikke bare bygge Amphitheatrum Castrense helt ute ved bygrensen i øst, like ved den nåværende kirken Santa Croce in Gerusalemme, men også en ekstra naumachia nordvest for Castel Sant’Angelo — Naumachia Vaticana. De to bas­ sengene og Amphitheatrum Castrense er i dag bare minner, men det vi fremdeles kan se av Colosseum, er tilstrekkelig til å vise hvor­ dan et romersk amfiteater var konstruert i sin mest fullkomne ut­ førelse. De harde, kompakte travertinblokkene stammet fra steinbrud­ dene i Albulae like ved Tibur, det nåværende Tivoli, og ble fraktet til Roma på en 6 m bred vei som ble bygget spesielt til dette bruk. Med sine akser på henholdsvis 188 og 156 m danner Colosseum en meget rund oval med 527 meters omkrets, omgitt av en fire etasjers murkonstruksjon som rager 57 m i været. De tre nederste etasjene er tydelig inspirert av Marcellusteateret og består av arkader som er stilt oppå hverandre. De var opprinnelig smykket med statuer og skiller seg bare fra hverandre gjennom stilen på søylene: dorisk i første etasje, jonisk i annen og korintisk i tredje. Fjerde etasje, som ikke har noen gjenpart i Marcellusteateret, består av en hel vegg som på utsiden er oppdelt i felter ved hjelp av innebygde, flate pilastre. Feltene var omvekslende gjennombrutt av vindusåpninger og smykket med bronseskjold. Disse skjoldene, som Domitian satte opp, er naturligvis forsvunnet. Over hvert felt finner vi tre kon­ soller, som svarer til tre hull i den øverste murkransen. De bar en rekke master, hvor marinegaster fra Misenum festet det kjempemes­ sige solseilet som på varme dager ble spent over tribunene og are­ naen for å beskytte tilskuerne og de kjempende. Tilskuerplassene — cavea — begynte 4 m over arenaen med en plattform — podium — som var beskyttet av en bronsebalustrade. Her hadde de priviligerte — man er fristet til å kalle dem «abonnentene» — sine faste plasser på stoler av marmor. Vi kjenner atskillige av dem ved navn. Over dem satt det store publikum på trappetrin i tre adskilte gallerier — maeniana. Det første — som man skulle kunne kalle «parkett» —

242

var adskilt såvel fra det nedenforliggende podium som fra galleriet ovenfor av en ringformet korridor — praecinctio — med hellende gulv og lave murer på begge sider. Dessuten var første og annet galleri delt i seksjoner av skråganger som likesom «spydde ut» til­ skuere, og som derfor ble kalt vomitoria. Første galleri hadde 20 benkerader, annet 16. Mellom annet og tredje galleri reiste det seg en 5 m høy mur med dør- og vindusåpninger. Den var forbundet med den ytre muren med en takterrasse. Under taket satt kvinnene, mens selve takterrassen var reservert for utlendinger og slaver. Disse hadde ikke rett til å få utdelt billettbrikker — tesserae — ved inngan­ gen og måtte nøye seg med ståplassene aller øverst. Regionalkatalogene oppgir at Colosseum hadde 87 000 loca, hvil­ ket etter våre beregninger skulle gi ca. 45 000 sitte- og 5000 stå­ plasser. Fremdeles gir arkitekturen en antydning om hvor sinnrikt man hadde løst problemet med å få en så stor folkemengde noen­ lunde raskt inn og ut. Av de 80 porthvelvene i yttermurens nederste etasje var fire unummerert og stengt for publikum, nemlig de som lå i hver ende av banens to akser. De andre var merket med tallene I til LXXVI. Når tilskueren på keiserens eller den arrangerende embedsmanns innbydelse møtte opp og fikk utlevert sin tessera, kunne han på brikken ikke bare lese hvilken inngang han skulle bruke, men også hvilket maenianum, hvilken seksjon og hvilken benk han skulle sitte på. Mellom yttermuren og den parallelt løpende muren som dannet bakveggen i cavea fikk man i første etasje en buegang og i de øvrige et ringformet galleri som tjente flere for­ mål. Dels tok de opp trykket fra cavea, dels ledet de menneskestrømmen til trappene som igjen munnet ut i vomitoria, og endelig ga de publikum anledning til å spasere rundt i pausene eller til å skaffe seg ly for sol og regn. De beste plassene var naturligvis de som befant seg rett overfor hverandre på podium i banens tverrakse. Her hadde keiseren og hans familie sin losje på nordsiden, mens byprefekten og de andre magistratene hadde sin på sydsiden. Men det kan ikke være tvil om at selv den del av publikum som kaltes pullati, fordi de bare hadde råd til å kle seg i grått og brunt, og som kjempet om plassene aller øverst på «vaglen», hadde full anledning til å følge gangen i det blodige dramaet som ble utspilt nede på areanen. Denne var 86 m lang og 54 m bred og hadde således et flateinn­ hold på godt og vel fire og et halvt mål. Rundt hele arenaen, i en avstand av 4 m fra foten av podium, gikk et nettinggjerde som 243

beskyttet publikum mot de rasende villdyrene som ble sluppet løs. Gladiatorene toget inn gjennom en av portalene i banens lengdeakse. Villdyrene, derimot, var allerede på forhånd blitt anbrakt i kjelleren under arenaen. Denne underetasjen var i år 80 utrustet med et kanalsystem som på et øyeblikk gjorde det mulig å sette arenaen under vann og forvandle den til en naumachia. Senere, antagelig samtidig med at Trajan bygget Naumachia Vaticana, innredet man ikke bare en rekke murte bur til dyrene, men også et innviklet system av ram­ per og heiser som raskt brakte dem opp på arenaen. Det er all grunn til å beundre flaviernes arkitekter, som etter først å ha tørrlagt stagnum Neronis greide å reise et så kolossalt og i sin genre så full­ komment byggverk. Deres tekniske skarpsindighet kommer til syne i hver eneste detalj i planløsningen. At de kunne bygge solid, har århundrene bevist. Og rent estetisk får vi den samme følelse av hen­ rykkelse, eller rettere sagt av indre tilfredsstillelse, som i Peterskirken hver gang vi står overfor denne veldige kraft, som egentlig burde gjøre oss beklemt, denne kunstneriske sikkerhet som får alle proporsjoner til å balansere og smelte sammen i overlegen har­ moni. Men for helt å kunne nyte denne skjønnhet må vi glemme det umenneskelige formål byggverket skulle tjene, og de usigelig gru­ fulle skuespill keisernes byggmestere har hatt i tankene mens de full­ førte sitt mesterverk. På den tid vi beskjeftiger oss med, er de blodige kamplekene dessverre bare så altfor godt organisert (103). I alle italienske municipier og i byene i provinsene kan de embedsmenn som har plikt til å arrangere de årlige munera skaffe seg den nødvendige bistand av spesialiserte «managers» — de såkalte lanistae. Deres yrke er, både i litteraturen og i lovtekstene, betraktet som like æreløst som rufferens, og de arrangerer da også på en måte stevnemøter med døden. En lanista disponerer en trupp profesjonelle slåsskjem­ per — familia gladiatoria — som han på gunstigst mulige betingelser leier ut til duumviri og aediles, vel vitende at han under normale omstendigheter bare vil få halve styrken tilbake i live. Truppen, som får sitt daglige brød av ham, og som lever under en veritabel fengselsdisiplin, består dels av slaver som han har kjøpt opp, dels av utsultede lasaroner, dels av unge menn av god familie som det er gått utfor med, og som har latt seg lokke av utsikten til iallfall å få rikelig med mat hver dag i hans gladiatorskole — ludus gladiatorius. De kan dessuten regne med at de seire de eventuelt måtte vinne, vil innbringe dem både pengepremier og kvinnegunst, for ikke å snakke 244

om den bonus han er forpliktet til å utbetale hvis de fremdeles er i live når kontrakten utløper. På disse premisser har de kynisk gitt ham disposisjonsretten over deres kropper og deres liv og som auctorati fritatt ham fra ethvert ansvar når han forlanger at de uten frykt skal marsjere til arenaen for å la seg slakte. I selve Roma fins det derimot ingen lanistae. Yrket er forbudt av keiseren, som selv har monopolisert det ved hjelp av sine spesielle funksjonærer. Disse disponerer bl.a. de to kasernene ved Via Labicana — ludus magnus, som antagelig ble bygget under Claudius, og ludus matutinus som oppsto under Domitian. Dessuten har de an­ svaret for hele hjorder av ville og underlige dyr som keiseren får sendende fra de romerske provinser, fra fyrstene i de forskjellige lydriker og til og med fra potentatene helt borte i India. De blir plasert i et eget menasjeri — vivarium — like utenfor Porta Praenestina. Sist, men ikke minst, disponerer keiserens procuratores en veritabel armé av dødsdømte forbrytere og krigsfanger — en armé som stadig får nye rekrutter. Gladiatorene deles i instruktører og elever. Etter sine fysiske for­ utsetninger blir de beordret til de forskjellige «våpen». De såkalte samnites er bevæpnet med skjold (scutum) og sverd (spatha). Thraces beskytter seg med et mindre, rundt skjold — parma — og hånd­ terer for øvrig dolken (sica). Murmillones har fått sitt navn på grunn av den fisken — murma — som pryder hjelmen deres. De stil­ ler oftest opp mot de såkalte retiarii, som er væpnet med et nett og en trefork. I likhet med kappkjøringene og de andre lekene varte gladiator spillene gjeme fra soloppgang til solnedgang. Under Domitian hendte det til og med at de fortsatte til langt på natt. En unntagelse dan­ net de såkalte sportulae, som Claudius lanserte. Han var som be­ kjent ikke helt normal, og han foretrakk korte, hissige håndgemeng hvor slaktingen ble unnagjort på noen få timer. Men under ordinære omstendigheter kunne det være et problem å gjøre programmet til­ strekkelig variert. Gladiatorene var trenet i å slåss både på fast mark og på naumachienes farkoster, og i arenaen måtte de dels stille opp mot ville dyr — det kaltes en jakt, venatio — dels mot hverandre. I siste tilfelle talte man om en hoplomachia. Fra litteraturen og forskjellige avbildninger kjenner vi diverse for­ mer for venatio. Enkelte var helt ublodige og besto i at man viste frem dresserte villdyr, som med sine til dels utrolige sirkuskunster dannet et velkomment avbrekk i de ensformige massakrene. Både

245

Plinius d. e. og Martialis skildrer sin glade undring over å se pantere trekke i tospann foran en kappkjøringsvogn, løver som fanget harer og slapp dem levende ut av gapet igjen, tigere som slikket dyretemmerens hånd etter å ha fått en omgang med pisken, elefanter som gravitetisk la seg på kne foran den keiserlige losje eller skrev la­ tinske setninger i sanden med snabelen. Men det fantes også mer skrekkinnjagende former, hvor mennesket heldigvis ikke alltid var innblandet, nemlig tvekamper mellom ville dyr: en bjørn mot en bøffel, en bøffel mot en elefant, en elefant mot et neshorn. Mer motbydelige var de forestillingene hvor menneskene var med uten egentlig å utsette seg for fare. I ly av et gitter, eller — som da keiser Commodus selv deltok — oppe fra den keiserlige losje, skjøt de med pil og bue mot dyrene, som brølte av smerte mens arenaen ble rød av blod under denne nedverdigende slaktingen. Men det fantes også kampformer som appellerte til noe edlere følelser. Are­ naen kunne plutselig bli forvandlet til en kunstig skog, hvor gladia­ torene måtte vise sitt mot og sin behendighet. De risikerte selvfølge­ lig livet når de på denne måten skulle måle krefter med en tyr eller en bjørn, en panter eller en løve, en leopard eller en tiger. Men ofte fikk de hjelp av et kobbel skotske hunder, og de var alltid utrustet med fakler, jaktspyd, buer, lanser og dolker, så risikoen var ikke nødvendigvis større enn den mange keisere — f.eks. Hadrian — selv utsatte seg for når de dro ut på de «felttog» som datidens jaktekspedisjoner ofte måtte kalles. Men gladiatorene gjorde det til en æressak å øke risikoen ved å opptre så dristig som mulig. I stedet for å bruke sine våpen kunne de f.eks. gå inn for å slå en bjørn i svime med bare nevene eller å fange en løve ved å kaste kappen over hodet på den så den ikke kunne se. Eller de kunne gjøre motstanderen enda hissigere, f.eks. ved å vifte med en rød tøyfille foran nesen på tyren, slik de spanske tyrefekterne gjør det den dag i dag, og trekke kampen i langdrag ved hjelp av alskens finter og tricks som lot deres kjapphet og smidighet komme til sin rett. De kunne hive seg over en mur eller hoppe stav for å unngå vill­ dyrets angrep, eller også smyge seg gjennom de svingdør-liknende innretningene — cochleae — som på forhånd var plasert her og der på arenaen, hvis de da ikke raskt og elegant greide å krype ned i det såkalte «pinnsvinet» — ericius — en rund kurv med strittende pigger. En slik venatio, som fyrsten gjerne spanderte på sitt folk utpå ettermiddagen, som en glansfull avslutning på festen (104), var ikke

246

stort annet enn en noe forstørret gjengivelse av den harde virkelig­ het oldtidens jegere måtte være forberedt på å møte. Man kan vans­ kelig fordømme amfiteateret bare på grunnlag av disse elegante og gripende «corridas», hvor for øvrig keiserens livgarde til hest av og til ble kommandert til å delta, som om det dreide seg om en manøver. Det som støter oss, er først og fremst det kolossale antall dyr som ble ofret. Det er ikke overdrevet å tale om blodbad: 5000 dyr mistet livet da Titus innviet Colosseum i år 80 e. Kr. (105), og to av Trajans munera førte til at henholdsvis 2246 og 2243 dyr ble tatt av dage (106). Men denne slaktingen, som gjør oss kvalme, og som i slutten av 3. århundre vekker avsky hos romeme selv (107), hadde iallfall ett praktisk resultat: den gjorde det mulig for keiserne å rense sine besittelser for farlige rovdyr, slik at flodhesten i det 4. århundre e. Kr. var blitt drevet ut av Nubia, løven utryddet i Mesopotamia, tigeren i Hyrcania og elefanten i Nord-Afrika. Tak­ ket være amfiteaterets venationes har det romerske keiserdømme kunnet fortsette det arbeid Herakles begynte til beste for sivilisa­ sjonen. Men samtidig har det vanæret sivilisasjonen både ved sine for­ skjellige former av hoplomachia og ved én venatio som var like feig som grusom. Hoplomachia var gladiatortvekampen i egentlig forstand. Av og til var kampen fingert og våpnene ufarlige som ved våre fektekonkurranser. Den kaltes da en prolusio eller en lusio alt ettersom den var et forspill til det egentlige program eller selv opptok en eller flere kampdager. Under alle omstendigheter representerte lusio bare en forsmak på det egentlige munus, som besto av en lang rekke dueller på liv og død. Flere par kunne for øvrig kjempe samtidig, og nå var våpnene blanke og huggene alvorlig ment. Gladiatoren kunne bare unngå døden ved å drepe sin motstander. Kvelden før forestillingen pleide de som skulle «i ilden» å samles til et festmåltid, som for mange av dem ble det siste. Publikum hadde ad­ gang til disse cena libera, og mange nysgjerrige vandret fra bord til bord for å mette sin usunne sensasjonslyst. De sløveste eller mest fatalistisk innstilte av gladiatorene ofret seg for øyeblikkets gleder og fråtset i den gode maten. Andre var mer interessert i å holde seg i form og øke sin sjanser til å overleve ved å motstå bordets fristelser. De som hadde det verst, var de som hadde på følelsen at det snart var ute med dem. Angsten lammet dem så de hverken kunne svelge mat eller drikke. De satt bare og klaget over sin 247

skjebne, anbefalte familien i de forbipasserendes varetekt og skrev sine testamenter (108). Neste dag begynte munus med en parade. Gladiatorene, som var blitt kjørt fra ludus magnus i store vogner, steg av utenfor Colos­ seum og toget deretter rundt arenaen i sine purpurfargede soldatkapper med gullbroderier. De gikk i militær orden, men holdningen var utvungen, og de hadde hendene frie, for våpnene ble båret av deres oppassere, som marsjerte bak dem. Idet de passerte den kei­ serlige losje, vendte de seg mot sin fyrste, løftet høyre hånd til hyllest og hilste ham med den dystre, og dessverre bare så altfor sanne formelen: Ave, lmp erator, morituri te salutant — de som skal dø, hilser deg (109). Etter paraden gikk man over til å kon­ trollere våpnene. Under denne probatio armorum sorterte man ut alle de sverd som ikke var hvasse eller spisse nok. Det skjebne­ svangre spillet skulle spilles etter alle yrkets regler. Når våpnene var godkjent og fordelt, trakk man lodd om parsammensetningen. Man hadde da på forhånd bestemt om man skulle la gladiatorer med samme bevæpning møte hverandre, eller om man tvert imot skulle stille folk med forskjellige spesialiteter opp mot hverandre: samniter mot thrakere, murmillones mot retiarii. For å gjøre skuespillet mer interessant hendte det også at man satte sammen eksotiske eller abnorme par: en neger mot en neger, slik som ved det munus Nero ga til ære for kong Tiridates av Armenia, eller en dverg mot en kvinne, som ved Domitians arrangement i år 90 e. Kr. Så ga omsider stevnets «president» tegn til at kampen kunne be..gynne, og et skramleorkester med fløyter, skjærende trompeter, horn og vannorgel stemte opp sin kakofoniske bakgrunnsmusikk. Så snart de første to duellantene begynte å føle hverandre på pulsen, ble hele forsamlingen grepet av samme feber som under kappkjøringene. På samme måte som tilskuerne på veddeløpsbanen holdt pusten av spenning og uro for hvordan det skulle gå for de «grønne» eller de «blå», delte amfiteaterets publikum sin gunst mellom parmularii, som Titus holdt på, og scutarii, som var Domitians favoritter. Man utvekslet veddemål, sponsiones, akkurat som i circus, og for å hindre at kampen ble for tam på grunn av avtalt spill mellom duel­ lantene holdt en instruktør seg i nærheten sammen med en stab av lorarii, pryleknekter, som skulle hisse dem opp med rå tilrop: «Dra til ham! (Verbera!)», «Skjær halsen over på ham! (lugula!)», «Brennemerk ham! (Ure!)y>. Om nødvendig kunne de også høyne kampmoralen ved å piske duellantene til blods med sine lærremmer. For 248

hvert sår de kjempende tilføyde hverandre, reagerte tilskuerne med uhemmet lidenskap. De var naturligvis engstelige for sine innsatser. Og så snart motstanderen til den de hadde satset på begynte å vakle, kunne de ikke styre sin glede. Hvert hugg ble markert med blod­ tørstige utrop: «Habet! Den satt!» «Hoc habet! Nå har han fått sin bekomst!» Og når deres favoritt omsider hadde felt sin motstan­ der med et dødelig hugg, følte de ingenting annet enn en barbarisk fryd over hans seier. I samme øyeblikk styrtet funksjonærer forkledd som Charon eller Hermes Psychopompos frem til den falne. Ved å slå ham i pannen med en hammer forvisset de seg om at han virkelig var død, hvor­ etter de ga tegn til at libitinarii kunne komme med sin båre og fjerne liket mens de raskt raket vekk blodflekkene i sanden. Det hendte at man ikke kunne utrope noen seierherre, til tross for at duellantenes kampiver ikke lot noe tilbake å ønske. Enten falt de begge to, etter på alle måter å ha vist seg jevnbyrdige, eller også greide de begge å holde seg på bena — stantes. I slike tilfelle ble kampen erklært uavgjort, og man gikk videre til neste par. Men det vanligste var at den ene part fikk et så alvorlig sår eller ble så utmattet at han ikke orket å fortsette, til tross for at han kanskje ikke hadde fått noe direkte dødelig hugg. Han la seg da på ryggen og rakte venstre arm i været til tegn på at han ba om nåde. Prin­ sipielt var det seierherrens sak å avgjøre om han skulle få leve eller ikke, og vi har funnet en megetsigende gravskrift over en gladiator som ble drept av en kollega som han ved en tidligere anledning had­ de gitt grid. Fra det hinsidige gir han de etterlevende dette grumme, men praktiske råd: «Lær av min skjebne. Gi aldri pardon, hvem din motstander enn måtte være! Moneo ut quis quem vicerit occidat!» (110) Når keiseren var til stede, pleide imidlertid seierherren å gi avkall på sin rett, og keiseren, på sin side, spurte ofte publikum til råds før han tok sin avgjørelse. Hvis taperen hadde forsvart seg godt, viftet tilskuerne med sine lommetørklær, vendte tommelfinge­ ren opp og ropte: Mitte! La ham gå! Fant da keiseren å burde vende tommelen opp, han også, ble taperen benådet — missus. Mente der­ imot publikum at den beseirede hadde kjempet for slapt til å for­ tjene en bedre skjebne, vendte de tommelen ned og ropte: lugula! Drep ham! Som regel fulgte da keiseren eksempelet og vendte tom­ melen ned — pollice verso. Dermed hadde han ganske rolig gitt ordre om henrettelse, og taperen hadde ingenting annet å gjøre enn å ta imot nådestøtet (110b).

249

Den seirende gladiator hadde klart seg for denne gangen, og han fikk straks sin belønning i form av sølvfat fulle av gullmynter og andre verdifulle gaver. Med premiene i hendene løp han over are­ naen under stor jubel fra tribunene. Plutselig hadde han kunnet høste både rikdom og ære. Takket være sine premier og sin popu­ laritet var han, slaven, familiens sorte får, den dødsdømte forbryte­ ren, blir de mest berømte pantomimeskuespilleres og veddeløpskjøreres like. Kvinnene svermet for ham. Både i Roma og i Pompeii, hvor innskriftene på husveggene forteller om hans erobringer, var bøddelen fra arenaen også blitt litt av en hjerteknuser: decus puellarum, suspirium puellarum (111) kalles han både her og der. Men hverken rikdommen eller damenes bevågenhet var nok til å redde ham. Som regel måtte han ennå atskillige ganger ta andres liv og sette sitt eget på spill før han omsider kunne motta — ikke palme­ grenene som symboliserte hans seire — men tresverdet, rudis, som gjorde ham til en fri mann. På det tidspunkt vi beskjeftiger oss med, var forresten keiserne tilbøyelige til å forkorte tjenestetiden for de beste fekterne. Martialis priser den «uovervinnelige» Domitians mild­ het og salomoniske visdom — O dulce invicti principis ingenium!. ..

Etter å ha bivånet en duell hvor ingen av de kjempende greide å få overtaket, til tross for — eller kanskje snarere på grunn av — at begge hadde urtast stor tapperhet, hadde nemlig keiseren avbrutt kampen, erklært begge for seierherrer og skjenket dem tresverdet og friheten sammen med palmegrenene (112). Hvis jeg har rett i min tolkning av årbøkene fra Ostia — Fasti Ostienses — har Trajan vist sin generøsitet ved et liknende tiltak, idet han bestemte at alle de gladiatorer som overlevde de naumachiae og munera han arrangerte i året 109 e. Kr., skulle få sin frihet ved kampens slutt. Det bør kan­ skje tillegges at keiseren hadde tatt 50 000 krigsfanger i Dacia og følgelig ikke hadde noen vanskeligheter med å skaffe nye folk til sin gladiatura. Slike tegn på menneskelighet gjør desto sterkere inntrykk på oss jo mer vi har latt oss opprøre av den grusomhet som preger gladiatorvesenet som helhet. Det hendte for øvrig ikke sjelden at gladia­ torene sa nei takk til keiserens storsinnede tilbud om frihet. De var moralsk sett sunket så dypt at de foretrakk å fortsette som draps­ menn fremfor å gi avkall på den behagelige tilværelsen i kasernen, spenningen ved å leve i stadig livsfare og den triumferende følelsen

250

når de hadde seiret. Gravskriften over en slik mann — Flamma, het han, forteller at han hadde vunnet 21 palmer og latt seg «verve» fire ganger (113). Når det gjelder å vurdere keisernes mildhet skal vi heller ikke glemme at det av og til var nødvendig å frigi store mengder av gladiatorer en bloc for å hindre skuespillet i å stagnere. Jeg skal nøye meg med å nevne en del sikre tall fra Trajans regjegjeringstid. Gjennom Dio Cassius vet vi at keiseren allerede i 107 e. Kr, hadde latt 10 000 gladiatorer kjempe til folkets forlystelse. Årbøkene fra Ostia har nylig fortalt oss at han i 113 arrangerte en sportula som i løpet av tre dager omfattet 1202 kjempende par, dvs. 2404 gladiatorer, og at han i 109 hadde forordnet et munus som varte i 117 dager på rad, fra 7. juli til 1. november, med et forbruk på 4912 par eller 9824 gladiatorer. Det er selvfølgelig godt å vite at de overlevende fikk sin frihet — men vi kan likevel ikke unngå å føle oss beklemt når vi tenker på de hauger av lik som må ha ligget igjen etter alle disse duellene, og på alle de stakkarene som måtte ofre livet for å slippe fri fra sin motbydelige tjeneste. Hvor mange det var av dem, sier årbøkene karakteristisk nok ingenting om. Cicero hevder riktignok at «selv om det skulle finnes en bedre skole i dødsforakt og likegyldighet overfor smerte, er ingen under­ visning mer anskuelig enn den man får under et munus». Og Plinius den yngre påstår noe senere at disse massakrene er «vel egnet til å styrke folkets kampmot ved å vise at ærelyst og seiersvilje er egen­ skaper som forekommer selv hos slaver og forbrytere». (114) Men vi kan ikke ta denslags ynkelige forsvarsargumenter alvorlig. Det gjør vondt når vi tenker på den fomedring publikum ble utsatt for i amfiteateret, for ikke å snakke om de lidelsene alle de døende og skamferte gladiatorene måtte gjennomgå. Dag etter dag satt tusenvis av romere fra morgen til kveld og nøt synet av de blodige ofringene. Uten et øyeblikk å risikere noe selv, dømte de ustanselig men­ nesker til døden, og ikke en tåre hadde de til overs for de beseirede som ved sin død sørget for at de vant sine veddemål. Resultatet av disse avskyelige skuespillene måtte bli en almen, lavpannet forakt for menneskets liv og verdighet. Og hvor ofte var ikke disse såkalte duellene bare et skalkeskjul for lumske mord og ubarmhjertige henrettelser? Helt til slutten av 3. århundre var det, selv i provinsbyene, al­ minnelig å arrangere såkalte munera sine missione, dvs. gladiatorkamper hvor ingen skulle slippe levende fra det. Så snart en av 251

duellantene var beseiret, ble seierherren angrepet av en tertiarius eller suppositicus, en uthvilt reserve, og slik fortsatte det helt til det i beste fall bare fantes én mann igjen i live (115). Og i Roma, hvor programmet ofte varte hele dagen, brøt man ofte ensformigheten ved hjelp av ekstra grusomme innslag: den såkalte morgenjakten venatio matutina — og middagsduellen — hoplomachia meridiana, hvor døden var uunngåelig og enhver form for tapperhet fullstendig hensiktsløs. Gladiatori meridiani var utelukkende tyver, mordere og mordbrennere som var blitt dømt til å omkomme på arenaen: noxii ad gladium ludi damnati. Denne dommen ble fullbyrdet i middagspausen. Seneca har gitt oss en beskrivelse av den motbydelige sere­ monien. Den ynkelige flokken av fanger ble drevet inn på arenaen i lenker, og man slapp løs det første paret, som besto av en mann med våpen og en annen som ikke hadde annet enn skjorten å be­ skytte seg med. Den første skulle drepe den andre, hvilket han nes­ ten ikke kunne unngå å greie. Så tok man våpnene fra ham og stilte ham opp mot en annen fange, som man hadde væpnet til tennene, og slik gikk slaktingen sin nådeløse gang helt til det siste hodet rullet i sanden (116). Morgenmassakren var enda grufullere. Augustus ble kanskje uten å ville det opphavsmannen til denne publikumsvennlige straffemetoden, som etter hvert ble meget alminnelig, da han bandt røveren Selouros til skampælen midt på Forum og slapp sultne pantere og leoparder løs på ham (117). Forbrytere av begge kjønn som på grunn av sin lave sosiale posisjon og sin antatte eller beviste skurkaktighet var blitt dømt ad bestias, ble ved daggry slept inn på arenaen og overlatt til villdyrene, som ble sluppet ut av sine bur i kjelleren. Denne venatio er skildret såvel på et relieff fra Oxford som på en terracottavase fra Afrika og en mosaikk fra Tripolis, og det fremgår med all ønskelig tydelighet at deltagerne ikke var venatores, bevæpnede jegere, men utelukkende bestiarii, forsvarsløse mennesker som var viet til dyrenes villskap (118). Det er denne formen for tortur vi kjenner fra beretningene om jom­ fruen Blandines heltemot i amfiteateret i Lyon, Perpetuas og Felicitas martyrdød i Kartago og alle de kristne helgener og navnløse martyrer som mistet livet i selve Roma. Til minne om dem står i dag et kors midt i Colosseum som en taus protest mot et barbari som krevde så mange ofre av kristendommen før den greide å av­ skaffe det. Den dag i dag er det umulig å se på dette symbolet uten å merke det gufs av iskald skrekk som omgir det som et kor av usynlige skygger. Forgjeves forsøker vi å finne en slags unnskyld-

252

ning i det faktum at denne venatio ble henlagt til et tidspunkt da bare et fåtall tilskuere hadde funnet veien til amfiteateret, og at gladiatores meridiani ble ført inn ved middagstid, da tribunene var nærmest tomme (dum vacabat arena) fordi de som hadde et arbeid ennå ikke hadde rukket å innta sine plasser, og dagdriverne var gått hjem til lunsj. Selv om tidspunktet vitner om en slags skam­ følelse, en slags anger over å være nødt til å arrangere et slikt mareritt, fantes det blant romerne nok av dem som ikke for noen pris ville gå glipp av et skuespill som frydet dem like mye som det piner oss. Heller enn å unnvære det, fulgte de keiser Claudius’ eksempel: innfant seg i amfiteateret før daggry og sløyfet middagsmåltidet (119). Hvilke forsvarsargumenter vi enn trekker frem, må vi fordømme et folk som gjorde sine eksekusjoner til en folkefor­ lystelse og derfor altfor ofte lot Colosseum fremstå som et rettersted om morgenen og et slaktehus for mennesker ved middagstid.

6. Forsiktig reaksjon og endelig avskaffelse

La oss straks slå fast at de beste elementene i det romerske folk så med dyp bekymring på utviklingen og gjentatte ganger forsøkte å hindre den moralske forråtnelsesprosessen i å gå videre. Augustus, for eksempel, lot seg inspirere av de greskpåvirkede hærførerne fra det 2. århundre f. Kr. og av Sullas, Pompeius’ og Caesars sporadiske forsøk på å få romerne til å interessere seg for de greske idrettslekene, som i likhet med våre var basert på at kam­ pen skulle styrke kroppen, ikke ødelegge den, og som for øvrig også innbefattet åndelige idretter i sitt program. I 28 f. Kr. ville han feire toårsdagen for sin seier over Antonius og Kleopatra og samtidig takke Apollon for den, og i den anledning innstiftet han de actiatiske lekene — Actiatica — som skulle avholdes hvert fjerde år såvel i Actium som i Roma. Men allerede seksten år etter Kristi fødsel hører vi ikke lenger om noen slike leker i Roma (120). Nero ville gjenoppta dem under betegnelsen Neronia. Arrangementet skulle fremdeles være periodisk, og på programmet sto, foruten diverse fysiske styrkeprøver, konkurranser i dikterkunst og sang. Enkelte senatorer var villige til å stille opp i de førstnevnte grenene, men i de øvrige våget ingen å måle seg med keiseren, som betraktet seg som en makeløs kunstner. Til tross for hans opphøyde deltagelse var de neroniske leker snart en saga blott, og først med Domitian 253

fikk Roma sine faste leker etter gresk mønster. Han innstiftet i året 86 e. Kr. den såkalte Agon Capitolinus og kåret selv prisvin­ nerne. Han belønnet i tur og orden de beste i hurtigløp og veltalen­ het, boksing og latinsk poesi, diskoskast og gresk poesi, spydkast og musikk. For idrettsutøverne bygget han et eget stadion - Circus agonalis — der hvor Piazza Navona ligger i dag, og for de «åndelige» øvelsene reiste han et Odeon som skjuler sine rester under Palazzo Taverna på Monte Giordano. Under hans styre, og takket være hans raushet, opplevde de greske lekene en kort blomstring. Martia­ lis har besunget flere av prisvinnerne, og lekene overlevde ham, men til tross for at vi har bevis for at Julian den Frafalne viet dem den største omsorg, og til tross for at juristene bestandig fremhevet dem som ytterst respektable (121), kunne de aldri for alvor ta luven fra mimera. For det første ble Agon bare avholdt hvert fjerde år. For det annet hadde Domitian selv tatt sikte på et begrenset publikum, ettersom han bare hadde gitt sitt Odeon 10 600 loca og Circus agonalis 30 088, det vil si henholdsvis 5000 og 15 000 sitteplasser. Tilsammen utgjør dette mindre enn halvparten av tri­ bunekapasiteten i Colosseum, og Colosseum var ikke det eneste amfiteateret i byen (122). Endelig er vi nødt til å konstatere at Agon aldri oppnådde noen større popularitet. Publikum, som var vant til skuespillene i Amphitheatrum Flavium, syntes at de nye lekene manglet både relieff og farge. De ble dessuten også møtt med skepsis hos eliten, som snakket om utenlandsk dekadense, nakenkultur og umoral. Ikke bare Juvenalis, men selv Martialis, som ellers var villig nok til å smiske for keiserhoffet, gjorde narr av de menn og kvinner som trenet med henblikk på de greske lekene, og de var ikke alene om en slik inn­ stilling. Under Trajan var f.eks. Plinius d. y. helt enig med senatet da det besluttet å forby de «skandaløse greske lekene» i den galliske byen Vienne, like ved Grenoble. Og han siterer med fornøyelse sin kollega lunius Mauricius’ forargede uttalelse ved den anledning: «Gid vi bare kunne få dem forbudt i Roma også!» (122 b) De greske idrettsøvelsenes rytmiske harmoni og gladiatorkampenes bru­ talitet burde i arunnen ha vært fullstendig uforenlise. Og faktisk var de det også. Mens de fleste byene i de romerske provinsene fulg­ te hovedstadens eksempel og skaffet seg arenaer — vi har funnet slike i Syd-Algérie, på grensen til Sahara, og helt borte ved Eufrat — forsvarte selve Hellas seg iherdig mot epidemien, og det ser ut som om grekerne greide å holde den på avstand, iallfall fra Attika.

254

Men dette blir en dårlig trøst når vi ser på situasjonen som helhet. I Italia fikk de greske lekene fotfeste i Neapolis (Napoli) og Puteoli (123), men i Roma bukket de fullstendig under for gladiatorkampene. A/mms-uvesenet virket helt uutryddelig. Men de gode keiserne for­ søkte iallfall å gjøre kampene mer humane. Hadrian nedla forbud mot å gjøre en slave til gladiator mot hans vilje, og både Titus, Trajan og Marcus Aurelius gikk inn for å legge opp programmene slik at det ble lagt stadig større vekt på skinnfektingen — lusio. Titus var så begeistret for denne ublodige fektekunsten at han selv deltok i de lekene han arrangerte i sin fødeby Reate. Og ifølge Ostia-årbøkene åpnet Trajan den 30. mars 108 en lusio som strakte seg over hele tretten dager og hadde 350 gladiatorpar på deltager­ listen. Marcus Aurelius, som var stoiker og overbevist menneske­ venn, gjorde hva han kunne for å tvinge provinsembedsmennene til å nøye seg med færre og billigere munera for derved å redusere deres betydning, og hver gang han selv ble nødt til å by det romerske plebs på en slik forestilling, gjorde han det systematisk i form av lusiones. Men i denne kampen mot et skuespill hvor mennes­ ket, for å sitere Seneca, mesket seg med menneskeblod — iuvat humano sanguine jrui (124) — trakk filosofien det korteste strå. Mar­ cus Aurelius’ egen sønn, Commodus, drømte om en karriere som gladiator, og publikum nøyde seg ikke med å holde seg borte fra lusiones. Det svarte med å holde seg borte fra teateret også. Fra og med det 2. årh. e. Kr. ser vi stadig hvordan arkitektene, særlig i Gallia og Makedonia, bygger om teatrene slik at de også skal kunne brukes til hoplomachiae og venationes (125). I Roma flyttet man skrekkdramatikken fra scenen til arenaen, og det var på Colos­ seum at mime-skuespillerne oppførte sine verste grøssere (126). Der kunne man ikke bare få se Laureolus bli korsfestet «på ordentlig», men også Mucius Scaevola stikke hånden inn i et brennende fyrfat, for ikke å snakke om det stykket som het Herkules’ død, hvor man til slutt fikk se helten vri seg på bålet. Og ettersom man på denne måten kunne bruke amfiteateret som scene, lot man ganske rolig byens teatre forfalle. Marcellus-teateret ble nedlagt under Alexander Severus, omkring 235 e. Kr. (127). Alt tydet på at munera var kommet for å bli i all evighet, og at ingenting kunne hindre uvesenet i å spre seg ytterligere. Men der hvor den stoiske filosofi hadde måttet gi opp, greide den nye reli­ gionen å drive sitt syn igjennom. Da romerne vel var vunnet for kristendommen, skammet de seg over sine skjendige tradisjoner og 255

nektet å finne seg i dem lenger. Tyrefektningene og andre dyrekamper levde videre, og likeså kappkjøringene i circus, men slaktingen i arenaen stanset da keiserne lot seg omvende. Den 1. oktober 326 for­ ordnet keiser Konstantin at de forbrytere som tidligere var blitt dømt til å kastes ad bestias, for fremtiden skulle settes i straffarbeid i grubene (ad metallas), og demmet dermed opp for rekrutteringen til gladiatorkasemene. I slutten av 300-tallet var munera avskaf­ fet i det østromerske rike, og i 404 forbød keiser Honorius gladiatorkampene i det vestromerske. Slik viste den romerske kristenhet sin anger over de hedenske caesarers forbrytelser mot menneskets maje­ stet.

4 Livet på „strøket”, badet og middagsbordet

Selv på de dagene da keiseren eller hans embedsmenn ikke ga noe offentlig skuespill til beste, hadde romeren nok av ting å foreta seg om ettermiddagen. Han kunne flanere på strøket, han kunne spille hasard, og han kunne gå til thermene og ta seg et bad. Slik kunne han uten å kfede seg få tiden til å gå helt til c ena, hovedmåltidet som avsluttet dagen før han gikk til ro.

1. Spaserturen, hasardspillet og andre fornøyelser

Gatene i Roma egnet seg egentlig ikke til å promenere i, så trange og fulle av mennesker som de var. Rett som det var, var veien sperret av en utsalgsbod (1), man ble dyttet av andre fotgjengere og tilgriset av de ridende, man ble stadig vekk antastet av alle tiggerne som hadde sine faste plasser i bakkene, under arkadehvelvene og på broene (2), man ble forulempet av soldatene, som følte seg som gatens herrer og rykket frem som om de befant seg i erobret fiende­ land. De var på ingen måte redde for å plasere sine spikerbeslåtte støvler på ens tær hvis man ikke var kjapp nok til å komme seg unna (3). Men bare det å betrakte denne brokete menneskestrømmen som stadig var i bevegelse, var en fornøyelse. Representanter for alle folkeslag i den bebodde verden ble hvirvlet forbi — «bonden fra Thracia og sarmaten som livnærer seg ved å drikke blod fra hestene sine», egypteren som har badet i Nilens vann, «kilikere som pudrer seg med safran, arabere, sigambrere og sorte etiopiere». (4) Gate­ selgerne var artige å høre på, selv om man ikke hadde bruk for skrapet deres, og man måtte beundre jonglørene og slangetemmerne for deres behendighet (5). Hørte man til de heldige som slapp å gå til fots, til tross for forbudet mot vogntrafikk om dagen, kunne man nyte synet av all denne trengselen uten å bli altfor plaget av den. Man hadde kanskje et esel å ri på, eller man hadde fått låne et 9. Jérome Carcopino

257

av en venn, hvis man da ikke hadde leid det av en numider, som gikk foran og holdt det i grimen (6). Man kunne også slange seg behagelig i en enorm bærestol (lectica), omgitt av «speil-stein», som gjorde det mulig å se ut uten selv å bli sett. I så fall seilte man over menneskehavet, båret på skuldrene av seks-åtte syriske slaver. Det fantes også mindre bærestoler — sellae — som husmødrene gjeme brukte når de skulle på visitt. Det var ingenting i veien for å lese eller skrive i en slik (7), om så skulle være. Det var heller ikke forbudt å kjøre i en «rickshaw» — chiramaxium — av den typen som Trimalchio ga sin hjertevenn i presang (8). Ville man unngå trengselen, fantes det roligere strøk som egnet seg bedre til en promenade: forum og basilikaene, iallfall etter at retts­ møtene var slutt for dagen, eller de keiserlige parker, som monarken velvillig holdt åpne for almenheten, hvis han da ikke som Caesar hadde testamentert dem til befolkningen. Her kunne man nyte vårens eventyr når «Flora fyller luften med vellukt og henger opp sine girlander av purpurprektige roser fra Paestums enger». (9) Marsmarken med sin marmorinnhegning (Saepta lulia) var også et yndet promenadeområde. I de hellige hallene der, og i buegangene, kunne man finne skygge og ly for regnet, og der holdt gjerne de aller mest miserable dagdriverne til, hvis vi skal tro Seneca: cum vilissimus quisque in campo otium suum oblectet (10). Det eneste som står igjen av disse søylegangene, er inngangsportalen til den som Augustus innviet og oppkalte etter sin søster Octavia. Med sine marmorsøyler dannet den en slags innhegning rundt det 118 X 135 m store området hvor man hadde reist et dobbelttempel til Jupiters og Junos ære (11). Men det fantes flere andre nordenfor denne. Martialis nevner en del av dem der hvor han følger snylteren Selius på hans jakt etter en bekjent som er villig til å be ham til middag: Europas portica, Argonautenes, De hundre søylers portica med sin allé av plataner, Pompeius’ ditto, med sine to lunder (12). Disse søylegangene var ikke bare utsmykket med grøntanlegg, men også med kunstverker. Veggene i fonden var de­ korert med fresker, og mellom søylene og i gårdsrommet innenfor sto det statuer. Bare i Octavias portica nevner Plinius d. e. en gruppe av Lysippos: Alexander og hans generaler i slaget ved Granikos, en Venus av Fidias, en annen av Praxiteles, samt den Erosstatuen som denne hadde utført for byen Thespiai, foruten en lang rekke bestillingsverker av Pasiteles og hans elev Dionysios (13). Jo, herrefolket var i sannhet omgitt av førsteklasses krigsbytte når

258

det var ute og spaserte. Og enkelte romere stanset vel ennå opp av og til for å beundre mesterverkene. Men det fantes andre som hadde et mindre høytidelig forhold til de velkjente kuriositetene i bybildet. Martialis har en ganske betegnende anekdote. I De hundre søylers portica fantes det en hel rekke dyreskulpturer, og særlig en bronsebjørn tiltrakk seg de forbipasserendes oppmerksomhet. Mange moret seg med å leke med den, og unggutten Hylas ga seg en dag til å erte den, som om den hadde vært levende. Blant annet stakk han «sin smale hånd inn i villdyrets gap. Men en ondsinnet huggorm hadde kveilet seg opp der inne i bronsens mørke indre, og den var langt villere enn bestet selv. Det fikk gutten merke da det var for sent, da han vred seg av smerte etter det dødbringende bittet». (14) Dette var jo en tragisk avslutning på en gategutts lek. Men som vi skal se. var det ikke bare gateguttene som utfordret skjebnen i søyleganger og parker, på forum og i basilikaene. I de skyggefulle gangene ruslet romerne omkring for å fordrive tiden, eller samlet seg i grupper til en lang passiar. Man kikket på alle de andre som var ute og gikk, og kanskje ikke minst på kvin­ nene. Var det utsalg i Saepta gikk man bedagelig omkring og stu­ derte gjenstandene, gjorde seg opp en mening om verdien og pruttet på prisen (15). Overalt lyttet man ivrig etter siste nytt, og det fantes nok av dem som mer enn gjerne fortalte det de visste, og mer til. Martialis skriver f.eks. om en viss Philomusus som under­ holder de forbipasserende med de mest konfidensielle statshem­ meligheter av eget fabrikat. Han vet hva partherkongen sa ved det siste regjeringsmøtet i Arsakidenes palass, han kjenner til de siste troppeforflytningene ved Rhinen og kan gi bombesikre tips for de kapitolinske lekene, som snart skal åpnes (16). Men selv den mest interessante passiar blir mindre interessant når den varer for lenge. Da lar man seg friste av spilledjevelen. Romerne innrømmet gjerne at de var et folk av spillere. Det hadde de alltid vært. Men aldri hadde det vært en så besettende mani hos dem som nå. 1 2. århundre er det ikke lenger en pung man slenger på spillebordet, forteller Juvenalis, man satser hele pengekisten. «Hvilket slagsmål rundt ham som har banken!» Og dikteren spør sørgmodig: «Er man bare sinnssyk når man finner seg i å tape hundre tusen sestertier på ett brett, men nekter å spandere en timica på sin hutrende slave?» (17) For å legge en demper på denne øde­ leggende lidenskap hadde keiserne opprettholdt forbudene fra repu­ blikkens tid. Unntagen under Saturnalie-helgen, som Martialis ut259

trykkelig nevner (18), og som vel også er tidspunktet for Juvenalis’ skildring ovenfor, ettersom slavens hutring sannsynligvis skyldes kul­ den omkring vintersolhverv - bruma - var hasardspill forbudt, og overtredelser ble straffet med en bot på fire ganger innsatsen (19). Et senatsvedtak av ukjent dato bekrefter lex Titia, Publicia og Cornelia som i det hele tatt forbyr all slags veddemål (sponsiones) utenfor det nevnte tidsrom, bortsett fra dem som gjelder idretts­ øvelser (20). I foregående kapitel så vi hvordan dette siste unntaket bidro til å skape en helt sinnssyk interesse for kappkjøringene og gladiatorduellene. Takket være denne bresjen i en lovgivning som var tenkt som et restriktivt tiltak, fikk atskillige former for spill og veddemål innpass i dagliglivet. Selvsagt var man ikke så uforsiktig å velge et offentlig sted når man ville spille terninger (aleae) eller tall (21) - disse langstrakte terningene, med to runde og fire flate sider, som opprinnelig var laget av småknokler fra en dyrefot. For det var jo ikke spillerens fysiske form, men slumpen som bestemte hvordan terningene ville falle når man hadde rystet dem i begeret (fritillus) og slapp dem ned på bakken eller spillebrettet (alveus). Heller ikke vil jeg tro at myndighetene ville ha funnet seg i at et par venner satte seg i en søylegang for å spille navia aut capita (mynt eller krone) eller par impar (likt eller ulikt). Dette siste spillet var Augustus svært be­ geistret for, og han pleide å gi sine nærmeste 250 denarer hver for at de uten samvittighetsnag skulle kunne være med når han kalte dem sammen til en spillekveld på slottet (22). Det var et uhyre monotont spill — det gjaldt rett og slett å vedde om hvorvidt mot­ standeren hadde et like eller ulike antall terninger, småstein eller nøt­ ter gjemt i knyttneven (23). Det fantes imidlertid en avart av par impar hvor man i tillegg til hellet fikk bruk for sin reaksjonsevne, sine kunnskaper i sannsynlighetsberegning og et minimum av psykologisk sans. Det var micatio, et fingerspill som lever videre i Italia den dag i dag under nav­ net morra. De to spillerne strekker ut et stadig varierende antall fingre på høyre hånd samtidig som de roper ut hvor mange utstrakte fingre de tror hendene vil vise tilsammen. Den som gjetter riktig, vinner (24). Det kan ikke være tvil om at micatio ble spilt åpenlyst i antoninenes Roma, og at myndighetene så gjennom fingrene med det. Det tradisjonelle latinske uttrykket når man vil beskrive en rik­ tig hedersmann, «en kar som man kan spille micatio med i mørket», går igjen hos forfatterne fra Cicero til Sankt Augustin - Petronius

260

og Fronto inklusive - og først på 300-tallet nedlegger byprefekten ut­ trykkelig forbud mot å spille micatio på forum (25). Derimot falt sikkert duodecim scripta inn under lovens bestemmelser. Det var et brettspill av typen «trikk-trakk», hvor brikkenes bevegelser ble av­ gjort ved terningkast, altså av slumpen. Derimot var romernes form for sjakk — latrunculi — tillatt, for der var det spillernes dyktighet og evne til å tenke fremover som avgjorde resultatet. Vi vet at både stoikeren Julius Canus og prokonsulen Piso (26) utmerket seg i dette spillet i 1. årh. av vår tidsregning, og på Martialis’ tid hadde det fremdeles sine mestere (27) og «professorer» (28). Det var et spill som krevde kombinasjonsevne og planmessig beregning, og det mis­ tet aldri sin popularitet i Roma, hverken hos dem som selv spilte det, eller hos dem som sto og så på og fortalte hvordan de burde ha spilt. Men selvsagt var det de som fant et slikt spill altfor komplisert og heller ikke ville slepe med seg materiellet overalt — det besto av ett brett med 60 felter og brikker av forskjellig form og farge. De grep i stedet til et slags damspill som kunne improviseres hvor som helst, idet brettet — tabida lusoria — lett kunne risses opp på marken eller et hellelagt gulv. Som tidligere nevnt har vi funnet flere slike «helleristninger» både i buegangene i Basilica lulia og på forum. Skal vi dømme etter de relieffene som viser lekende barn, var «nøttene» det mest populære spillet blant de små. De svarte til våre klinke- eller kiksekuler. Men det var en gammel tradisjon å gi også de voksne en pose nøtter i Saturnalie-presang, og det er ting som tyder på at også de moret seg med å spille med dem i søyle­ gangene og på torget. Spillet kunne gå ut på å kløve en nøtt uten å knuse den, eller å plasere den på toppen av en haug andre nøtter uten å rive dem ned. Man kunne også prøve å treffe motstandernes nøtter etter gjengse kikseprinsipper, eller sikte på et hull i jorden (29). Alt dette var uskyldige og tillatte fornøyelser som minner om bocciaspillet i de franske småbyparkene. I keiserbyens hissige atmo­ sfære brakte de en duft av landlig fred og eldgammel tradisjon. Dessverre er det grunn til å tro at de etterhånden mistet noe av sin uskyld og ble brukt som påskudd til hemmelige veddemål i strid med de moralbevarende lover de tilsynelatende respekterte. Sikkert er det at dagdriverne ikke behøvde å gå langt for å tilfredsstille den spille­ galskapen som keiseren mente de burde få tilstrekkelig utløp for på kappkjøringsbanen og i amfiteateret, men som de nå bar med seg 261

hvor de sto og gikk. Det fantes nemlig nok av vertshus (cauponae) og taverner (popinae, thermopolia) som offisielt bare serverte leske­ drikker eller varm toddy, men hvor man i bakværelset både veddet og spilte terninger hver eneste dag i året. Overfor loven sto spil­ lerne - aleatores - i samme klasse som tyvene (30), men loven sa ingenting om den som holdt spillelokalene, bortsett fra at han ikke hadde rett til å saksøke sine gjester hvis de i spillets hete, eller i raseri og skuffelse, skulle komme i skade for å gå løs på ham eller møblementet (31). Det var altså relativt risikofritt for ham å lokke til seg spillelystne kunder, på samme måte som han på fullt lovlig måte kunne gjøre sitt etablissement til et bordell, idet han hadde rett til å ansette prostituerte som serveringsdamer (32). Velkjent i denne forbindelse er innskriften fra Æsemia: en rei­ sende skal gjøre opp med vertinnen etter en natt i hennes hotell og må finne seg i å bli avkrevet 8 asses — en krones penger — for de tjenester servitrisen har ydet ham i nattens løp (33). Man kunne også nevne den popina som nylig er blitt avdekket i Via delFAbbondanza i Pompeii, og som ved hjelp av en lokkende plakat gjør de forbipasserende oppmerksomme på husets tre velrenommerte tøser (asellae) (34). Men det ville være galt å tro at Roma lå tilbake for provinsbyene på dette området (35). Her, som overalt ellers i riket, ble både cauponae, popinae og thermopolia betraktet som «buler» (ganeae). Og mens et vanlig bordell — lupanar — av hensyn til ung­ dommens helse ikke fikk åpne før i den niende time (36), kunne man i den romerske kneipe få tilfredsstilt alle sine lyster både for­ middag og ettermiddag, selv om uvesenet kanskje ikke var fullt så utbredt som i våre dagers storbyer. Edilenes politi så iallfall gjen­ nom fingrene med det, og kneipenes dører sto alltid åpne for den spaserende. Seneca forarger seg ikke for ingenting over alle de lastefulle personer som fordriver tiden der i stedet for på idretts­ plassen: cum illo tempore vilissimus quisque ... in popina lateat (37).

2. Thermene

Til all lykke for det romerske folk fantes det andre og bedre måter å bruke fritiden på. I de badeanstaltene — thermae — som keiserne bygget, hadde deres undersåtter adgang til rekreasjon i ordets egent­ lige betydning av gjenfødelse. Ordet therme er gresk, men den vir­ kelighet det dekker, er spesifikt romersk, for det var romerne som 262

for første gang fant på å bygge palestraen, idrettsplassen hvor kroppen ble styrket og herdet, sammen med badet, hvor den ble befridd for all sin smuss. Den romerske therme er en av de fineste gaver keiserdømmet har skjenket sivilisasjonen, ikke bare fordi den var en hygienisk landevinning, men også fordi den var et kunstverk. Den dag i dag gripes vi av en dyp beundring overfor disse monumentale bygningene, som selv i sine ruiner har bevart sin storhet, både når det gjelder dimensjonene, proporsjonene og den hensiktsmessige utførelsen. De gjorde den personlige hygiene til et fast punkt på samfunnets dagsorden og gjorde den tilgjenge­ lig for massene. I de eventyrlige omgivelsene ble kroppsøvelsene og kroppens pleie en fornøyelse som selv den fattigste kunne tillate seg (38). Helt siden midten av 3. århundre før Kristus hadde romerne fulgt grekernes eksempel og innredet et badeværelse i sine villaer, både i byen og på landet. Men dette var noe bare de rike kunne tillate seg, og den victorianske sømmelighet som preget republikken og f.eks. hindret Cato den eldre i å bade sammen med sin sønn, gjorde det umulig å bygge offentlige fellesbad. Men i lengden ble renslighetsbehovet sterkere enn blygheten. I løpet av det 2. årh. f. Kr. så de første badeanstalter dagens lys i Roma — naturligvis med adskilte anlegg for menn og kvinner. De kaltes balneae, hunkjønn flertall, i motsetning til det private badet som hadde intetkjønnformen balneum, flertall balnea (39). Ofte ble de bekostet av rikmenn som ville gjøre noe for innbyggerne i sin bydel. I andre tilfelle ble de bygget av entreprenører som til gjengjeld tok sin del av inngangs­ pengene. I 33 f. Kr. foretok Agrippa en opptelling av badene. Det var allerede da blitt 170 av dem, og tallet ble stadig større. Pli­ nius d. e. måtte gi opp å telle dem som fantes på hans tid (40), og senere kom de opp i nærmere 1000 (41). Eieren, eller i mange til­ felle en forpakter som hadde leid badet mot en fast årlig avgift, tok seg betalt for inngangsbillettene, men prisen var bagatellmessig både da og senere, nemlig en quadrans, en kvart as (42) eller ca. 15 øre, og barn fikk bade gratis (43). Agrippa, som var edil i året 33 f. Kr., og som i embeds medfør skulle føre oppsyn med badene, kontrollere fyringen, renholdet og respekten for ordensreglene (44), ville gjøre noe for at hans embedsår skulle bli husket, og påtok seg å betale samtlige badebilletter, slik at folk skulle få bade gratis iall­ fall det året (45). Litt senere bygget han de thermer som bærer hans navn, og hvor entreen fortsatte å være fri (46). Det ble begynnelsen

263

til en helt ny ordning i samsvar med keiserdømmets oppfatning av seg selv som folkets formynder. Det førte også til en revolusjon innenfor arkitekturen og til en helt ny livsstil for den enkelte bor­ ger. Agrippas thermer ble kopiert i stadig mer kolossale utgaver etterhvert som besøksfrekvensen steg under Augustus’ etterfølgere på tronen. Den første til å følge Agrippas eksempel var Nero, som bygget sine thermer på Marsmarken (47). Deretter bygget Titus sine like inn­ under det tidligere Domus Aurea. På den siden som vendte mot Colosseum, prydet han anlegget med en søylegang. Selve mursteinskjernen i flere av søylene er fremdeles synlig. Så ble det Trajans tur. På Aventinerhøyden reiste han de thermene som ble viet til minnet om hans venn Licinius Sura, og nordøst for Titus’ thermer, på branntomten etter de delene av Domus Aurea som var blitt ødelagt i 104, bygget han dem som bærer hans eget navn, og som han kunne innvie samtidig med sin store akvadukt den 22. juni 109 (48). De neste i rekken var Caracallas thermer, som vi i overensstemmelse med den offisielle betegnelsen egentlig burde kalle «antoninenes thermer». Det var nemlig Septimius Severus som la grunnsteinen i 206, og selv om hans sønn Antoninus Caracalla innviet anlegget i 216, ble det ikke helt ferdig før under den siste av dette dyna­ stiets keisere, Alexander Severus, mellom 222 og 235. I ruinene av Diocletians thermer finner vi i dag det romerske Nasjonalmuseum, kirken Santa Maria degli Angeli og St. Bernhards bønnekapell. Kon­ turene av det kjempemessige oppholdsrommet — exedra — faller om­ trent sammen med omkretsen av den plassen som i dag bærer Diocletians navn. Endelig må vi nevne Konstantins thermer på Quirinalen. De ble bygget på 300-tallet. Best bevart er Diocletians ther­ mer, som dekker et område på 130 mål, og i enda høyere grad Cara­ callas, som dekker noe over 110 mål. De tilhører det antikke Romas underverker, og de nakne, storslagne ruinene gjør et uutslettelig inntrykk på selv den mest tykkhudete turist. Begge disse anleggene stammer fra en annen tid enn den vi har foresatt oss å konsentrere oss om. På den annen side er ruinene av Trajans thermer i de senere år kommet såpass frem i dagen at vi kan se hovedlinjene i anlegget og konstatere at de er praktisk talt identiske med Caracallas (49), bortsett fra dimensjonene. Det er omtrent som å se det samme an­ legget i en litt annen målestokk: Caracallas thermer gir et noe for­ størret bilde av Trajans. Vi kan med andre ord trygt si at vi vet hvordan disse monumentale byggverkene var innredet på den tiden

264

da de vakte Martialis’ begeistring, og gjøre oss et begrep om hvilke forbedringer de representerte. Thermene var ikke bare badeanstalter hvor man takket være de mest sinnrike installasjoner kunne velge mellom alle kjente former av bad: tørre svettebad eller vanlige bad, kalde eller varme, svømme­ hall eller karbad. Innenfor det svære, rektangulære området, som på utsiden var omgitt av søyleganger med utallige butikker hvor det alltid var liv og røre, fantes det både hageanlegg og promenader, idrettsplasser og hvilerom, gymnastikksaler og massasjeinstitutter, ja, til og med biblioteker og museer. I thermene fant romeren på en måte et konsentrat av alt som gjør livet verdt å leve. I midten av anlegget sto selve badebygningen. Ingen av de gamle balneae kunne måle seg med den, hverken når det gjaldt vannfor­ bruket eller fyringsanlegget. Fra akvaduktene ble vannet ført til svære reservoarer, som i Caracallas thermer strakte seg over to tredjedeler av den sydligste langsiden og besto av 64 hvelvede kammere. Fyringen utmerket seg ved sin store presisjon og foregikk i et innviklet system av hypocauses og hypocausta, tildels supplert med kanaler som var innebygget i veggene. Fra ovnene og magasinene ble varmen transportert til de forskjellige salene og nøyaktig do­ sert, for temperaturen skulle være forskjellig i nær sagt hvert eneste rom. Like ved inngangen lå avkledningsrommene — apodyteria. Der­ fra kom man inn i tepidarium, et stort, hvelvet rom med middels høy temperatur, som ga adgang til frigidarium på nordsiden og caldarium på sydsiden. Frigidarium, som neppe kan ha vært over­ bygget, så stort som det var, rommet svømmebassenget. Den varme avdelingen, caldarium, var et rundt rom som ble oppvarmet av middags- og ettermiddagssolen i tillegg til varmluften som sirku­ lerte under hellegulvet. Den var omgitt av sudatoria, oftere kalt laconica, hvor temperaturen var så høy at den fremkalte svette, som i det moderne tyrkiske bad, og av mindre rom hvor man mer usje­ nert kunne ta varme karbad. Midt i rommet sto en kjempestor bronsetank med vann som ble holdt varmt av en ovn i kjelleren, i sentrum av den hypocausis som forgrenet seg under hele rommet. Hele det store anlegget ble komplettert av palaestrae og treningsbaner — scholae — hvor de badende kunne dyrke sine yndlingsgrener i Adams drakt. Men det var ikke alt. Rundt denne gruppen av imponerende bygg­ verk gikk det en bred esplanade med skyggefulle beplantninger og springvann. Her kunne barn og voksne leke og spille all slags spill.

265

Utenfor den igjen gikk en sammenhengende ringpromenade som var bygget litt opp og bl.a. gjorde tjeneste som løpebane - xystus. Baken­ for lå gymnastikksaler og hvilerom, biblioteker og utstillingssaler. I denne kombinasjonen av fysisk og intellektuell kultur lå thermenes egentlige særpreg, og særlig interessant er det at gymnastikk og idrett på denne måten fikk hjemstavnsrett i Roma til tross for den motviljen de greske idrettslekene hadde møtt. Opinionen var riktig­ nok fremdeles negativt innstilt til friidretten som konkurranseidrett. Den ble stadig karakterisert som umoralsk, og det ble hevdet at den lokket ungdommen vekk fra krigerens langt mandigere og mer seri­ øse yrke, idet atletene lett ble mer opptatt av å ta seg godt ut enn av å bli gode infanterister. Men man godtok iallfall nakenkulturen i badet, hvor den var obligatorisk, og man godtok også så å si alle friidrettsgrener — foruten en hel del øvelser som friidretten foraktet - så lenge de ikke ble utøvet offentlig og ble et mål i seg selv, noe som jo ikke var tilfellet i thermene, hvor de ble drevet som helse­ sport. Gymnastikk og friidrett var, mente man, nyttige forberedelser til badet, som på denne måten fikk enda større virkning som sunnhetsmiddel. I forrige kapitel konstaterte vi at de kapitolinske lekene - Agon Capitolinus — delvis ble en fiasko. Forgjeves hadde Augustus, Nero og Domitian forsøkt å vekke romernes interesse for kroppskultur ved å innføre noe som liknet grekernes olympiske leker. Men det de ikke hadde greid, oppnådde deres etterfølgere ved hjelp av thermene. På den tid vi beskjeftiger oss med, var det blitt et behov for romerne å gå dit hver dag og tilbringe storparten av sin fritid der. Ifølge de tekster vi kjenner til, hersker det full enighet om at thermene ble stengt ved solnedgang (50). Når det gjelder åpnings­ tiden, er derimot opplysningene tilsynelatende svært motstridende. En verselinje hos Juvenalis tyder på at publikum slapp inn allerede i 5. time, altså før kl. 12 (51), en tolkning som blir bekreftet av det epigrammet hvor Martialis diskuterer når på dagen det er best å bade, og kommer til at 8. time er å foretrekke fremfor 6., da det er for varmt, og til og med fremfor 7., da det fremdeles ikke er blitt kjølig nok i luften (52). På den annen side kan vi lese i Hadrians biografi i Historia Augusta at denne keiser hadde forbudt ved lov å bade i thermene før 8. time, unntagen i sykdomstilfelle (53). Og Alexander Severus’ biograf understreker at man i foregående år­ hundre ikke var sluppet inn før i 9. time (54). Av andre epigrammer hos Martialis fremgår det også at mange menn badet i 10. time (55),

266

og at publikum for øvrig pleide å få slippe inn en god stund før klok­ ken (tintinnabulum) ringte og varslet den offisielle åpningstiden (56). For å få klarhet i spørsmålet og om mulig forlike de motstridende opplysningene må vi, etter min mening, granske thermenes kon­ struksjon og ordensreglenes bestemmelser om at menn og kvinner skulle bade hver for seg. På Martialis’ og Juvenalis’ tid — dvs. under Domitian og Trajan - forelå det ennå ikke noe offisielt forbud mot at kvinnene badet sammen med mennene. De kvinner som ikke hadde lyst til det, kunne holde seg unna thermene og i stedet oppsøke et av de balneae som var reservert for dem. Men mange kvinner var nå begynt å interessere seg for de idrettsøvelsene man kunne drive i thermene, og heller enn å gi avkall på sin hobby ga de avkall på sitt rykte og gikk i thermene sammen med mennene (57). Etterhvert som ther­ mene ble mer og mer populære, førte dette til en lang rekke skandaler, som til slutt tvang myndighetene til å ta affære. For å få slutt på de uholdbare forholdene utstedte Hadrian en gang mel­ lom 117 og 138 den loven som omtales i Historia Augusta, og som skilte kjønnene ad i badet: lavacra pro sexibus separavit (58). Imidlertid rommer en therme bare ett frigidarium, ett caldarium og ett tepidarium. Vi må med andre ord gå ut fra at kjønnene ikke ble skilt ad i rom, men i tid: menn og kvinner disponerte badet hver sin del av dagen. Denne løsningen finner vi dokumentert, rik­ tignok på et sted som ligger langt fra Roma, men på det riktige tids­ punkt, nemlig nettopp under Hadrian: i reglementet for de keiser­ lige gruber i Vipasca i Lusitania pålegger bestyreren badehusforpakteren — conductor — å holde vannet varmt for kvinnene fra 1. til 7. time og for mennene fra dagens 8. til nattens 2. time (59). De romerske thermene var sannsynligvis for store til å kunne opplyses etter mørkets frembrudd, og det er derfor ikke sannsynlig at de fulgte nøyaktig samme timeplan som den nevnte. Men det kan etter min mening ikke være tvil om at de fulgte samme prinsipp, om enn med de variasjoner som de kolossale dimensjonene gjorde påkrevet. Hvis vi nå studerer grunnplanen for et romersk therme-anlegg, konstaterer vi at det i grunnen består av to deler, som kan skilles ad, nemlig selve badehusbygningen på den ene siden, idrettsanleggene og de andre anneksene på den annen. Jevnfører vi dette med de opplysningene vi har funnet hos forfatterne, kan vi få det hele til å smelte sammen til et meget virkelishetsnært bilde. Således har Juvenalis sikkert rett: allerede fra 5. time hadde

267

publikum av begge kjønn adgang til de ytre delene av anlegget. I 6. time ble badehusbygningen åpnet, men bare for kvinnene I begynnelsen av 8. eller 9. time, ettersom det var vinter eller sommer, ringte klokken på ny, og nå var det mennenes tur til å slippe inn i badet, hvor de kunne bli til 11. eller 12. time. En slik inndeling forutsetter at såvel kvinner som menn måtte vente med å kle av seg til de var kommet inn i huset, og at idrettsutøvere i Adams, respek­ tive Evas drakt var begrenset til de gymnastikksaler og idrettsan­ legg som lå i hovedbygningen. Men en slik konklusjon er på ingen måte egnet til å forbause oss. Den blir tvert imot bekreftet av de beskrivelsene vi har av livet og virksomheten i thermene. La oss for eksempel tenke på Trimalchios møte med de tre slyng­ lene han til slutt ber til middag. Det finner sted under badet i ther­ mene - riktignok i en liten by på campagnaen, men det er likevel lett å se at thermene er bygget etter mønster av hovedstadens. Encolpe og hans kumpaner går fullt påkledde omkring blant grup­ pene i palaestra. Plutselig får de øye på «en skallet eldre herre i morgenrød tunica som kaster ball med noen unge, langhårete slaver. Gamlingen spiller i sandaler, og ballene er grønne. Dem som havner på bakken, lar han bare ligge: en annen slave går omkring med en hel sekk full og leverer ut nye når det trengs». (60) Spillet må ha vært det såkalte trigon, hvor de tre spillerne står i en trekant og kaster baller til hverandre mens de tar imot med den andre hånden og forsøker å overraske motstanderne ved å kaste så fort de bare kan (61). Men romerne kjente mange andre typer av ballspill som kunne spilles i thermene, f.eks. det vi kunne kalle «håndtennis», hvor man brukte håndflaten som racket, omtrent som i det gamle franske jeu de paume og i den hardeste formen for baskisk pelote. De hadde også en slags håndball, harpastum, hvor det gjaldt å ta imot ballen (harpasta) «midt i en flokk av konkurrenter som dyttet, fintet og gjorde sitt beste for å være kjappere». Det var et anstrengende spill som dessuten hvirvlet opp en masse støv. Men det fantes mange andre varianter, sprettbah, veggball osv. (62). I stedet for harpasta, som var fylt med sand, eller paganica, som var fylt med fjær, brukte man også en større ball — en follis — som man blåste opp og kjempet om omtrent som vi spiller kurvball, men visstnok med større ele­ ganse enn energi (63). Av og til var ballen av virkelig store dimensjoner og fylt med jord eller mel. Den ble nærmest brukt som punching-ball (64). De som foretrakk det, kunne drive fektetrening mot en stolpe. Alt dette var øvelser som skulle gjøre kroppen moden for 268

badet, og Martialis har nevnt noen av dem i det epigrammet han adresserer til en av sine venner, som kaller seg filosof og ser ned på denslags aktivitet: «Hverken håndtennis eller andre bondske ball­ spill forbereder deg til det varme badet. Ikke dunker du på stolpen med et sløvt sverd, og ikke kaster du deg til høyre og venstre for å fange den støvete harpasta.» (65) Men det fantes utallige andre øvelser. Man kunne løpe om kapp, man kunne trille hjul, akkurat som vi gjorde det i vår barndom — hjulet var av metall og kaltes trochus og det var særlig kvinnene som moret seg med å styre det i lunefulle svinger med en gaffelformet trepinne, den såkalte «nøk­ kelen». (66) De trenet også med manualer, men der måtte de gi seg fortere enn mennene (67). Det er grunn til å merke seg at såvel menn som kvinner har klær på seg under alle disse øvelsene. Enten går de i tunica som Trimalchio, eller i et slags trikot, av den typen som den lesbiske piken Philaenis blir nødt til å ta på seg når hun skal spille harpastum (68). Det finnes også en enkel og varm bade­ kåpe som er spesielt skåret til sportsbruk, den såkalte endromis. Martialis sender en slik som presang til en av sine venner med føl­ gende poetiske hilsen: «Jeg sender deg denne eksotiske endromis, enten du nå skal kaste den håndvarme trigon, forsøke å fange harpasta i støvet som hvirvler opp under dine føtter, eller drible frem og tilbake med den fjærlette og myke follis.» (69) De som ville dyrke brytesporten, måtte derimot ha kledd av seg på forhånd. Konkurrentene ble først smurt inn med ceroma, en blanding av olje og bivoks som gjorde huden myk og smidig, og deretter pudret med sand for at den ikke skulle bli så glatt at man overhodet ikke fikk tak i hverandre. Brytingen foregikk i en palaestra i hovedbygningen. I Caracallas thermer har arkeologene identifisert rommene hvor henholdsvis innsmøringen og sandpudringen fore­ gikk — oleatorium og conisterium (70). Også kvinner dyrket bryte­ sporten, og Juvenalis skildrer meget ondskapsfullt deres perverse fryd over å bli knadd og gnidd etter alle kunstens regler av den mannlige massøren (71). Idretten og badet hørte således sammen. Selve badingen foregikk gjerne i tre etapper. Den badende, som nå var våt av svette, gikk først til apodyterium for å kle av seg, hvis han da ikke allerede var avkledd. Derfra bega han seg til en av badstuene, sudatoria, som lå rundt caldarium, og der ble svettingen enda mer intens. Dette var hva vi kunne kalle det tørre badet. Fra sudatorium gikk han inn i selve caldarium, hvor temperaturen var like høy, men hvor han dess­ 269

uten kunne helle kokhett vann fra labrum onqt sin svettdryppende kropp og skrape huden med sin strigilis. Når han så var blitt ren og tørr, gikk han ut samme vei som han var kommet, stanset et øye­ blikk i tepidarium for at ikke overgangen skulle bli for brå, og kas­ tet seg deretter ut i svømmebassenget i frigidarium. Dette var de tre fasene i det vanlige, hygieniske badet som Plinius d. e. anbefalte (72). Badegjestene i Petronius’ roman følger samme oppskrift (73), og likeså Martialis i sine epigrammer, bortsett fra at han gir sine fin­ gerte tilhørere anledning til å sløyfe renselsesprosessen i caldarium og nøye seg med svettingen (74). Saken var den at det var uhyre vanskelig å stå foran labrum og skrape seg selv overalt. Man trengte hjelp, og hvis man ikke hadde tatt med seg sine egne slaver, måtte man betale for assistansen. En anekdote fra Historia Augusta beviser at man tenkte seg om to ganger før man gikk til en slik utgift: Keiser Hadrian, forteller hans biograf, badet ofte i thermene sam­ men med sine undersåtter. En dag fikk han øye på en av sine gamle soldater, som sto og gned ryggen mot marmorflisene som mursteinsveggene i caldarium var kledd med. Han spurte om grunnen og fikk til svar at mannen ikke hadde råd til å betale en slave for å gni ham på ryggen, hvoretter keiseren straks skaffet ham både slaver og penger. Da keiseren kom til badet neste dag, fant han natur­ ligvis en hel flokk gamlinger som sto og gned seg opp etter veg­ gene i håp om en like generøs behandling. Men Hadrian foreslo ganske enkelt at de skulle skrubbe hverandre, og hans biograf for­ teller at det å skrubbe hverandre på ryggen ble et ålment tidsfordriv i thermene etter denne dag: ex quo ille iocus balnearis innotuit (75). Sannsynligvis ble det nok hovedsakelig et tidsfordriv for de mindre bemidlede. De rike hadde råd til å la seg både massere, tørke og parfymere så meget de lystet. Når Trimalchios vordende middagsgjester kommer tilbake fra frigidarium, finner de sin vert for en kveld stinkende av parfyme i ferd med å la seg tørke — ikke med en alminnelig lerretsduk, men med håndklær av mykeste ull — hvor­ etter tre massører begynner å slåss om hvem som skal få æren av å stelle med ham. «Til slutt tuller de ham inn i et skarlagensrødt teppe og lemper ham opp i bærestolen.» (76) Etter på denne måten å ha latt seg tørke av spesialister i faget kan Trimalchio la seg bære hjem, hvor middagen venter. Storparten av de badende, og da særlig de som bodde mindre luksuriøst enn Trimalchio og hadde en mer spartansk middag i

vente, ble gjerne i thermene helt til stengetid og nøt de stillferdige adspredelser de hadde å by på. Det fantes salonger og lysthus med springvann (nymphea) hvor de kunne prate med venner og be­ kjente. Eller de kunne finne seg en god bok i biblioteket. I Caracallas thermer har en funnet restene av to lesesaler, en i hver ende av cisterne-fløyen. Det er lett å kjenne igjen et slikt rom på grunn av de rektangulære nisjene i veggen. Her plaserte man plutei, trekassene som rommet de verdifulle bokrullene, volumina (77). Man kunne også ta en rolig spasertur i galleriene langs xystus og studere kunstverkene som keiserne systematisk beriket sine thermer med. Hvilke praktstykker man har gravd ut i Caracallas thermer, vil være vel kjent. På de mosaikkbelagte flisegulvene, med takhvelvenes kassettfyllinger over seg og omgitt av marmorkledde vegger og søylerekker med mytologiske figurer i kapitélene, sto engang de skulp­ turene som i dag danner kjernen i den såkalte Famese-samlingen i Napolis museum: Appolonios’ tyr, Glykons Herakles, kvinnetorsoen som lenge ble kalt Flora Farnese, men som muligens forestiller Afrodite, Apollotorsoen fra Belvedere og de to fonteneskålene hvor vannet stadig synger på plassen utenfor Farnese-palasset i Roma (78). Men Trajans thermer var ikke mindre praktfullt utsmykket. Derfra stammer f.eks. den berømte Laokoongruppen som nå står i Vatikanet (79). Når romeren trett og lykkelig etter treningen og badet lot velværet sige inn over seg, kunne han neppe unngå å føle seg gjennomstrømmet av all denne skjønnheten som omga ham. Mange er nok de som på denne måten har følt Åndens vingeslag vifte sin panne og for første gang har fått øynene opp for kunsten. Romerne har selv sagt og skrevet mye stygt om sine thermer og all den uhumskhet som florerte i og omkring dem, og sikkert med god grunn. Det kan heller ikke være tvil om at altfor mange kneipeverter og ruffere fant ly i søylegangene som omga anlegget på gatesiden (80). Resultatet var fråtseri, fyll og alskens andre utskeielser. Vi har grunn til å tro at mange gikk i badstuen for å skaffe seg en real tørst og badet desto oftere jo gladere de var i glasset, for øvrig med risiko for å få blodstyrtning og omkomme ynkelig når som helst (81). Mange overdrev i det hele tatt badingen. Når man f.eks. som keiser Commodus tok opptil åtte bad pr. dag, måtte det resultere i slappe muskler og ødelagte nerver. Thermene får ta sin del av skylden for at også badingen ble en last, «like øde­ leggende, men også like livsviktig som elskov og svir», som dens ofre kynisk pleide å synge: balnea, vina, Venus corrumpimt corpora

271

nostra, sed vitam jaciunt! (82) Likevel er jeg overbevist om at ther­ mene har \ært til stor velsignelse for massene. I sin marmorglinsende majestet har de ikke bare vært vannets palasser (83), men i enda høyere grad folkets egne palasser — noe våre moderne demokratier bare kan drømme om. I dem lærte romeme å sette pris på rens­ lighet, sunn idrett og en kultur som ikke bare var matnyttis. Ther­ mene viste dem veien tilbake til det gamle ideal som engang hadde gitt romerfolket kraft til å yte det helt store, og som Juvenalis nå formulerer på nytt: en sunn sjel i et sunt legeme (84). Og slik har de bidratt til å forsinke forfallet flere mannsaldre.

3. Middagsmåltidet — c e na Trette, men likevel oppkvikket etter oppholdet i badet begir romeme seg hjem til middag. Solen står allerede lavt på himmelen men vi har ennå ikke sett dem spise. Likevel vet vi at mange av dem for­ langer sine fire skikkelige mal om dagen (85), os i tekstene leser vi iallfall om tre faste måltider, som for øvrig har skiftet navn i tidens løp. Akkurat som vår egen «middag» er blitt forskjøvet til lanst ut på ettermiddagen og erstattet med mellommat eller lunch etter at vi begynte å spise aftens langt etter solnedgang, ble romernes jentaculum, cena og \'esperna endret til jentaculum, prandium os cena etter at vesperna forsvant, og dette var betegnelsene i hele den klassiske perioden (85 b). På det tidspunkt som interesserer oss, fan­ tes det fremdeles romere som forlangte alle disse tre målene, f.eks. Plinius d. e., enda han ikke på noen måte var noen storeter (86), og likeså mange eldre mennesker som måtte følge en slik diet etter le­ gens råd (87). Men de aller fleste nøyde seg med et glass vann til frokost (88) og sløyfet et av de to første måltidene, slik sunnhetsekspertene foreskrev. Den store legen Galenos valgte f.eks. jentacuhim, som han inntok omkring 4. time (89). Soldatene måtte derimot vente til de fikk sitt prandium kl. 12 (90). For øvrig var hverken jentaculum eller prandium noe særlig kaloririkt måltid. Martialis’ jentaculum besto av brød og ost (91), og hans prandium var ofte bare et stykke brød (92), men besto vanligvis av litt kaldt kjøtt, grønn­ saker og frukt, som gjerne ble skyllet ned med et glass vin (93). For Plinius d. e. var jentaculum et meget lett måltid - cibum levem et jacilem — og hans prandium ikke stort mer enn en smakebit deinde gustabat (94). Begge måltider var så raskt ekspedert at man

272

hverken fant noen grunn til å dekke bordet eller til å vaske hendene etterpå (post quod non sunt lavendae manus) (95). Varme retter forekom tydeligvis ikke, man spiste nærmest i forbifarten, og dagens eneste ordentlige måltid var og ble cena i alle samfunnslag. Den som leser om Vitellius og hans like, sitter gjeme igjen med det inntrykket at romerne tilbrakte hele levetiden ved bordet. Men hvis vi gransker de virkelige forhold, innser vi at romerne tvert imot ikke gikk til bords før de var ferdige med dagen, akkurat som den kjente gour­ met, fyrsten av Beneventum, da han var fransk ambassadør i Lon­ don for hundre år siden (96). Vi er vant til å betrakte romerne som noen umettelige slukhalser — i virkeligheten gikk de praktisk talt uten mat hele sin dag. Til gjengjeld var de unektelig i stand til å legge ordentlig i seg når de først satte i gang. Men også på dette punkt bør man unngå å trekke forhastede slutninger på grunnlag av overleverte misfor­ ståelser. Hvis vi forestiller oss at det gammel romerske cena generelt sett var en sammenhengende rekke av kulinariske utsvevelser, begår man samme feil som når man tar arabernes «diffa» som et typisk selskapsmåltid eller innbiller seg at man hos oss har for vane å feste «tri heile dagar til ende», som ved et gammeldags bonde­ bryllup. Selv om utstyret, spisevanene og etiketten stort sett var ensartet, var det ene cena sjelden det andre likt. Det var omsten­ dighetene, temperamentet og oppdragelsen som avgjorde om rome­ ren skulle gjøre dagens eneste skikkelige måltid til en vulgær orgie eller til en verdig og smakfull tilstelning. Ser man bort fra visse anerkjente uhyrer som Vitellius og Nero — den siste pleide som bekjent å legge seg til bords ved tolvtiden om dagen (97) — var tidspunktet for cena det samme for alle, nemlig etter badet, dvs. ved slutten av 8. time om vinteren og en time senere om sommeren. Slik var skikken i Plinius den yngres miljø (98), og det er den Martialis følger når han stevner møte med sin venn lulius Cerialis i Stephanus-badet (det som lå nærmest hans egen bolig) ved den 8. time for at de deretter skal gå hjem til ham og spise middag (99). Hvor lenge måltidet varte, varierte derimot sterkt alt ettersom det dreide seg om en hverdagsmiddag eller en bankett, en vert med asketiske tilbøyeligheter eller en matmons. Et vanlig, anstendig cena burde være avsluttet før det var blitt helt mørkt. Når Plinius d. e. gikk fra bordet om sommeren, var det ennå lyst, og om vinteren var det iallfall ikke en time siden solen gikk ned

273

(100). Men det ble gjort mange og beryktede unntagelser fra denne regelen. For straks å nevne et ekstremt tilfelle kan vi minne om at Neros middager gjeme varte til midnatt (101), og Trimalchios ble som bekjent ikke avsluttet før i de små timer (102). Juvenalis går ut fra at vi vil dele hans forargelse over de ranglefantene som fes­ ter «helt til morgenstjernen går opp, til det tidspunkt da feltherrene bryter leiren og gir tegn til avmarsj». (103) Hos noenlunde velstående mennesker serveres middagen alltid i et eget værelse i villaen eller leiligheten, det såkalte triclinium. Det er gjeme dobbelt så langt som bredt (104) og har fått sitt navn etter de tremannsdivanene — triclinia — som gjestene lå på mens de spiste. Dette var en meget karakteristisk skikk, som vanskelig ville kunne slå igjennom i dag. Den får cena til å minne om disse orien­ talske festene hvor våre stoler er erstattet med divaner og puter. Men romerne ville ikke for alt i verden bryte denne tradisjonen. De betraktet den ikke bare som en betingelse for velværet, men også som et tegn på dannelse og sosial overlegenhet. Å sitte og spise, det var noe som hadde vært godt nok for kvinnfolkene i gamle dager, da de inntok sine måltider ved husbondens føtter (105). Nå, da husets frue lå til bords sammen med de andre gjestene, var det bare barna som måtte sitte. De hadde sine krakker foran foreldrenes divan (106). Slavene måtte også sitte, hvis de da ikke hadde fått husherrens tillatelse til å legge seg ned i anledning av en eller annen fest (107). Ellers var det bare primitive bønder, provinsboere fra det fjerne Gallia (108) og tilfeldige restaurant- og hotellgjester (109, 110) som satt ved bordet. Selv om festen ikke var så fin at de hadde trukket i gala-antrekk — den såkalte synthesist av en meget lett musselin som var ytterst praktisk i en atmosfære hvor temperaturen hadde lett for å stige, og som man ofte måtte bytte mellom ret­ tene (111) — ville romerne følt seg simple hvis de ikke kunne strekke seg under måltidet — menn og kvinner side ved side. For dem var det ikke noe unaturlig i den eden den strenge Cato d. y. svor for å vise sin sorg over senatorhærens nederlag ved Farsalos: at han skulle spise sittende helt til Caesars tyranni var knekket — en ed som han for øvrig holdt til han tok sitt liv (112). Spisebordet var firkantet. Langs hver av de tre sidene — den fjerde var fri av hensyn til serveringen — sto en lectus, en seng for tre personer som lå med hodene mot bordet. Sengen hellet, slik at man lå lavere med føttene, og overkanten var noe høyere enn bord­ platen. Den kunne være mer eller mindre rikt utsmykket og var dek-

274

ket med madrasser og tepper. De tre plassene var adskilt med puter. En udannet vert som ikke var redd for å skjemme seg ut overfor sine gjester, kunne finne på å legge beslag på hele den midterste sengen alene, eller bare la én av de andre ta plass ved siden av seg — eller rettere sagt «nedenfor seg», (113) for plassene hadde sin vel etablerte grad av «finhet» og skulle fordeles etter kriterier som var nøye definert i tidens regler for god tone. Disse reglene var for øvrig utarbeidet med den mest fremsynte takt, for de sørget for at den gjesten som sto lavest på rangskalaen fikk kompensasjon gjen­ nom at han ble plasert ved siden av hedersgjesten. Den fineste sengen var den som ikke hadde noen vis-å-vis, altså den midterste (lectus medius), og av de tre plassene på den var det den til høyre som var hedersplassen, eller «konsulplassen», som den ble kalt (locus consularis). Nest høyest i rang var sengen til venstre for den først­ nevnte (lectus summus), og sist kom den til høyre (lectus imus). På begge disse var den beste plassen den til venstre, nærmest sidelenet — fulcrum (114). Gjestene lå på siden, med venstre albu på en pute. Allerede idet de trådte inn i spisesalen hadde de tatt av seg skoene og vasket føttene (115), så de kunne trygt legge bena på tep­ pet. I enkelte familier foretrakk man et rundt bord fremfor et fir­ kantet. Gjestene lå da på én halvmåneformet seng som ble kalt sigma (etter grekernes store S) eller stibadium. Her lå de fornemste gjestene ytterst i hver ende. Teoretisk skulle det være plass til ni personer på en slik seng, men i praksis nøyde man seg med syv eller åtte (116). Besto selskapet av mer enn ni personer, måtte man dekke flere bord og «re opp» flere stibadia eller triclinia (triclinia sternere). De fleste spisestuer var beregnet på fire bord, eller 36 gjester, even­ tuelt bare tre bord og 27 gjester (117, 118). Gjestene ble meldt av en tjener (nomenclator, eg. navneutroper) som også viste dem hvor de skulle ligge. Andre tjenere (ministratores) kom med tallerkener og drikkebegre, som ble plasert på bordet. Fra og med Domitians tid var man begynt å legge duk (mappa) på bordet (119). Tidligere hadde man nøyd seg med å tørke av tre- eller marmorplaten mellom rettene (120). For øvrig hadde gjestene kniver (121), tannpirkere (122) og skjeer av forskjel­ lige størrelser til disposisjon. Den største, trulla, var nærmest en øse, spiseskjeen, ligula, rommet godt og vel en centiliter (en kvart cyathus), og den vesle, spisse «teskjeen», cochlea, ble særlig brukt til egg og skalldyr (123). Gaffelen var like ukjent for romeme som for våre dagers arabere eller for franskmennene ved den nyere tids 275

begynnelse. Man spiste med fingrene, noe som gjorde det nødven­ dig å skylle redskapen både titt og ofte. Man hadde vasket hendene før man gikk til bords, og det fortsatte man med etter hver rett. Slavene gikk rundt med kanner med friskt, parfymert vann som de helte over gjestenes hender, hvoretter de tørket dem med servietten som de bar over den andre armen (124). Gjestene hadde dessuten med seg sine personlige servietter, som de la foran seg på sengen for ikke å sette flekker. Dette at de måtte huske servietten når de gikk hjemmefra, var ikke noe irritasjonsmoment i betraktning av at det var helt comme il faut å bruke den til å pakke inn de godbitene man ikke orket å stappe i seg og følgelig ville ta med seg hjem de såkalte apophoreta (125). Skal vi holde oss til de menyene vi finner beskrevet i litteraturen, måtte man faktisk ha en Gargantuas appetitt for å komme gjennom det hele. Der er det tydeligvis om å gjøre for verten å ta pippet fra gjestene med en sann strøm av retter og sølvtøy. Syv retter — fercula — måtte man minst ha — quis fercula septem secreto cenavit avus? (hvem av våre forfedre satt og spiste syv retter helt alene?) (126): forretter, (gustatio), tre mellomretter, to kjøttretter og desser­ ten, eller secimdae mensae. Vi ser det hele passere revy i Trimalchios gjestbud, til og med beriket med en tredje kjøttrett. Dette skal riktignok være en komisk skildring, men det komiske ligger ikke så meget i menyen — den er ikke stort verre enn ved de offisielle ban­ kettene Macrobius skildrer 350 år senere (127) — som i vertens barns­ lige fryd over sine serveringstekniske påfunn og det groteske, brau­ tende serviset. På brettet med forretter står et bronseesel fra Korint med to kurver på kløven, den ene fylt med grønne oliven, den andre med sorte. Over seg som et tak har det to sølvfat hvor man i bun­ nen kan lese vertens navn og fatets vekt. På små broer som er lod­ det sammen, ligger hasselmus dyppet i honning og bestrødd med valmuefrø. Rykende varme pølser ligger på en grill av sølv, og «kullene» under grillen viser seg å være plommer fra Damaskus med kjerner av granateple (128). Gjestene har ennå munnen full idet tje­ nerne kommer med første mellomrett: på et leie av halm ligger en høne av tre, som plutselig gir seg til å verpe påfuglegg. I hvert egg skjuler det seg en kramsfugl som er innsmurt med eggeplomme og pepper (129). Mellomrett nr. 2 blir brakt inn på en oppsats som er like monumental som barnslig i sin kompliserte konstruksjon: den består av en stor, rund skive hvor dyrekretsens tegn er avbildet, og over hvert tegn står et fat med en rett som på en eller annen måte

knytter assosiasjoner til vedkommende konstellasjon. Over Løven finner vi afrikanske fiken, over Tvillingene testikler og nyrer, over Tyren store biffer, over Jomfruen livmoren fra en ung purke, over Steinbukken en hornkledd hummer. Over alt dette står et stort fat, hvor en hare «som de har satt vinger på for at den skal likne Pegasus», ligger omgitt av broilere og grisejur. I hjørnene av fatet står fire Marsyas-statuetter, som fra sine små vinsekker heller skarp saus ned i en miniatyr-Euripus (beskyttelsesgraven i Circus) hvor små fisker svømmer omkring (130). Så blir de tre kjøttrettene presentert i samme stil: På det første fatet ligger et svært vill­ svin omgitt av innbakte villsvinunger som er fylt med kramsfugl, på det andre en kolossal gris med pølser og blodpudding strømmende ut av buken (131). På det siste ligger en kokt kalv med hjelm på hodet! En forskjærer, scissor, forkledd som Aiax, deler den opp med et sverd og rekker gjestene stykkene på sverdspissen (132). Så kommer omsider desserten, en Priapus-figur av krokan med meng­ der av druer og annen frukt i fanget (133). Mellom det egentlige cena og desserten — som kalles secundae mensae, annen borddekking — bærer man bordene ut og kommer inn med nye i stedet. Mens de såkalte triclinarii er opptatt med dette, kommer andre med safrangul og sinoberrød sagflis som de strør på gulvet (134). På dette tids­ punkt skulle man tro at alle var sprekkeferdige og helst ville gå rett hjem og legge seg. Men nettopp som festen ser ut til å ebbe ut, be­ gynner den på ny frisk. Trimalchio byr sine gjester på et kokhett bad og viser dem deretter inn i et annet triclinium hvor vinen flyter i strie strømmer. Orker man ikke å spise lenger, kan man i det minste fortsette å drikke. Dette drikkegildet, som svært ofte dan­ ner avslutningen på en altfor mektig middag, kalles commissatio og har sitt eget rituale. Man drikker selvsagt under hele måltidet, som innledes med en rundskål. Etter forretten serverer man vin blandet med honning — mulsum. Og samtidig som ministratores holder gjestene forsynt med varme småbrød etterhvert som rettene kommer på bordet (135), sør­ ger de også for å fylle krusene med vin av de forskjelligste sorter, fra Vatican- og Marseille-viner, som ikke står særlig høyt i kurs (136), til den udødelige Falerneren (137). Man fikk vinen til å holde seg ved å sette til kvae, særlig terpentinharpiks fra pinjetreet, og opp­ bevarte den i store krukker, amphorae, som ble forseglet med kork eller leire og forsynt med en etikett (pittacium) hvor årgang og provenans ble notert (138). Krukkene ble åpnet ved bordet, og gjennom 277

en sil - colum - ble vinen helt i en stor bolle - crater - hvor man så igjen fylte krusene. Folk som pleide å drikke disse tunge vinene ublandet, ble betraktet som halvgale og lastefulle personer (139). I crater ble vinen spedd opp med vann, som i visse tilfelle var avkjølt med sne, i andre tvertimot varmet på forhånd. Vannmengden var aldri mindre enn en tredjedel av blandingen og kunne nå opp til fire femtedeler. Drikkegildet etter middagen hadde som tidligere nevnt sitt eget reglement (140) og besto av en rekke skåler som skulle tømmes i ett drag (141) etter nærmere ordre fra «toastmasteren» — magister bibendi eller rex, som han også kaltes. Alle måtte tømme like mange begre, og det var han som avgjorde både antallet og væskemengden, idet han for hver gang ga beskjed om hvor mange cyathi (1 cyathus = 0,0456 1.) man skulle fylle i begeret. Det kunne variere mellom én og elleve (142). Han avgjorde også hvordan man skulle skåle. Man kunne ha hvert sitt beger og tømme det etter tur bordet rundt, idet man begynte med hedersgjesten, (a summo), eller også la begeret gå bordet rundt, idet man fylte det igjen når man hadde tømt det og rakte det til sidemannen med ønsket om alt godt. Endelig kunne man velge en av gjestene å skåle for. Man tømte da like mange begre som det fantes bokstaver i vedkommendes tria nomina — de tre navnene alle romerske borgere bar (143). Man må spørre hvordan selv den sterkeste mage greide å fordøye all denne maten, og hvordan hjernene fungerte etter den endeløse drikkingen i en commissatio. Kanskje var ofrenes antall ikke identisk med gjestenes. Ofte kunne man si om disse tilsynelatende så flotte festene at «mange var kalt, men få utvalgt». Det fantes mennesker som satte sin ære i å be så mange som mulig til sitt bord, men som til gjengjeld ga dem mye mindre å spise og drikke enn de selv fikk, enten det nå kunne skyl­ des gjerrighet eller ren egoisme. Plinius d. e. kritiserer sterkt visse personer han vet om, som «serverer gjestene en annen vin enn den de selv drikker, eller også bytter ut de gode vinene med dårlige etter hvert som måltidet skrider frem». (144) Hans nevø, Plinius d. y., forteller om en mann han kjenner at han spiser de beste styk­ kene selv og lar de andre få smulene, og på forhånd heller vin av forskjellige kvaliteter i flasker som han graderer i tre kategorier og fordeler alt etter gjestenes rang (145). Martialis kjenner en frue som hygger seg med småbrød i de mest eggende former og en Setia-vin «som kan få sneen til å ta fyr», mens hennes gjester må nøye seg

278

med å tygge seigt grovbrød og «drikke det svarte skvipet fra en korsiansk giftkrukke». (146) La oss også nevne Juvenalis, som har ofret over hundre verselinjer på spisevanene hos Virro. Denne tølperen har for vane å meske seg med vin av fineste årgang, brød av fineste hvete, gåselever, trøfler og smørsopp, nytrukket mulle fra Taormina, fete kyllinger og frukt som er så lekker at den kunne stamme fra hesperidenes hage, samtidig som han lar sine gjester drikke en simpel vin av årets høst og spise mugne, svarte brødskalker, kål kokt i olje, tvilsomme sopparter, gumpen av en gammel høne og, til dessert, et eple av den halvråtne sorten som man «slenger til de dresserte apekattene som gjør kunster på murene». (147) Forgjeves protesterte Plinius d. y. mot denslags gjestfrihet (148), den omtales så hyppig at den må ha vært ganske utbredt. Men selvfølgelig kunne det ha sine fordeler at noen gjorde sitt for å begrense fråt­ singen ved cena. På den annen side ble vel de skadelige virkningene noe dempet av at måltidets umåtelige program strakte seg over et så langt tids­ rom. En virkelig bankett, slik som den hos Trimalchio, kunne vare i både åtte og ti timer, og den ble stadig avbrutt av «kunstnerisk underholdning». Hos Trimalchio får vi etter forrettene en konsert (som akkompagnement til en dans av et bevegelig sølvskjelett!), etter den ene kjøttretten et akrobatnummer og en cordax — en mimedans — av husets frue, og mens vi venter på desserten gjetter vi gåter, spiller tombola og jubler av forbløffet begeistring når taket plutse­ lig åpner seg for et veldig hjul behengt med parfymeflakonger som straks blir delt ut (149). Det var mange som hadde den oppfatnin­ gen at et cena ikke var fullstendig uten narrer og klovner, kokette unge pederaster (150) og, viktigst av alt, danserinner som beveget seg smukt og utvetydig erotisk til akkompagnement av klaprende kastagnetter. I keisertidens Roma var det pikene fra Gades (Cadiz) som ble betraktet som spesialister på dette felt, akkurat som Ouled Nail-danserinnene i dagens Algérie (151). Plinius d. y., som ikke satte pris på den slags underholdning og aldri bød på slikt i sitt eget hjem, måtte finne seg i det når han var gjest hos andre (152). Det gikk nok dessverre ofte slik at danserinnenes opptreden ikke bare hjalp på fordøyelsen, men bidro til å forvandle matorgiene til en orgie av helt annen art, en orgie som ikke ble mindre løssluppen av at gjestene var vant til å opptre utrolig usjenert. Akkurat som hos araberne ble det betraktet som svært høflig å rape ved bordet. Skikken ble til og med anbefalt av filosofene, som

279

hevdet at det å følge naturen var toppen av visdom (153). Clau­ dius gikk enda lenger i samme retning, idet han utstedte en forord­ ning om at det skulle være tillatt å slippe ut «knallgasser» som selv araberne forsøker å holde pa (154). På Martialis' tid kunne legene ikke sterkt nok anbefale å benytte seg av den frihet som keiseren i sin noe latterlige velvilje hadde skjenket sine undersåtter (155). Den musikk som den gode Claudius dermed hadde gitt opptakten til, manglet heller ikke hos Trimalchio, som uttrykkelig understreket at han «ikke ville forby noen å uttrykke seg ved hans bord». (156) Men Trimalchio var iallfall hensynsfull nok til å forlate lokalet når han følte et mer presserende behov. Det var ikke alle som gjorde det. Hos Martialis hører vi flere steder at verten med et fingerknips gir tegn til en slave, som straks kommer med «flasken» og hjelper ham med å fylle den (157). Det hendte heller ikke så sjelden at de kostbare mosaikkgulvene var skjemmet av oppkast når måltidet var over (158), og det var helt i sin orden at man tok seg en tur inn i et annet rom for på denne måten å skaffe plass i magesekken, slik at man kunne komme gjennom hele menyen: vomunt ut edant, edunt ut vomant (159). Vi kan ikke legge skjul på vår avsmak når vi leser slike beskrivel­ ser, og vi vil heller ikke benekte at man i det rike Roma, som suget til seg hele rikets produksjon, møtte altfor mange slukhalser og drukkenbolter i alle samfunnslag, selv i de kretser hvor Plinius d. v. beveget seg. Når vi hører Petronius skryte av kjøkkensjefen som er i stand til å få livmoren fra en purke til å se ut som en fisk og forvandle et stykke flesk til en skogdue (160), skjønner vi at den romerske kokekunst sto høyt, iallfall når det gjaldt å anrette maten slik at ingen kunne ane hva den var laget av (161). Hvor høyt den faktisk sto, får vi et bedre inntrykk av ved å lese epigrammene i Martialis" 12. bok. hvor det tvdelig fremgår hvilke fremskritt gastronomien hadde gjort og hvor mange utmerkete næringsmidler kjøkkensjefene hadde å jonglere med. Fra havbuktene like ved ho­ vedstaden fikk de all den fisk og alle de skalldyr Middelhavet er så rikt på. Fra skogene rundt Laurentum og Ciminus fikk de vilt. Like utenfor byen lå bondebygden, som skaffet dem melk og kjøtt, ost fra Trebula og Vestini og alskens grønnsaker: kål og linser, bøn­ ner og salat, neper og kålrabi, gresskar og agurker, meloner og asparges. Picenum og Sabiner-bygden var kjent for sin gode oliven­ olje. Fra Spania kom forskjellige saltlaker som man brukte til å sette smak på eggene, fra Gallia kom kjøtt- og pølsevarer og fra Orienten

280

de fineste krydderiet. Fra hele Italia, ja, fra alle verdenshjørner, fikk romerne frukt og vin - epler og pærer, fiken fra Chios, sitroner og granatepler fra Afrika, dadler fra oasene og plommer fra Damaskus. Hver spesialitet hadde sine tilhengere. Bare hos Juve­ nalis skulle vi kunne mobilisere et helt regiment av feinschmeckere: mannen fra gaten som med velbehag innånder «duften av griselivmor, som strømmer ut fra en varm og koselig tab erna», (162) pappagutten som trofast etterlikner den tåpelige, hvithårete mat­ monsen han har fått til far, og allerede i ung alder lærer seg å rense trøffel, krydre sopp og dyppe kramsfugl i den rette sausen (163), ødelanden som er villig til å gi 6000 sestertier for en fisk som han har fått lyst på (164), og gourmeten Montanus, som bare behøver å smake på en østers for å kunne si om den kommer fra Circeii eller Lucrinus-sjøen (165). Vi bør bare ikke generalisere. At Montanus er som han er, betyr ikke at det bor en matekspert i hver eneste romersk senator, like Ute som det går an å sammenlikne den jevne romers cena med de groteske og motbydelige sirkusforestillingene vi har sett eksempler på. Slikt forekom, men det fantes nok av dem som hadde vett til å gjøre det måltidet som skulle være dagens høydepunkt, til en diskret og smakfull tilstelning hvor intellektet fikk sin rundelige del av næringen, og hvor måtehold og enkelhet preget selv den mest gjennomtenkte meny. Plinius den yngres brev forteller oss hva slags cenae keiser Trajan arrangerte på landstedet i Centumcellae (Civitå Vecchia): det var beskjedne (modicae) måltider som ikke ble forstyrret av annet enn god musikk og et og annet skuespill (acroamata), og for øvrig gikk kvelden med behagelig konversasjon (166). Når Plinius selv får noen troster i presang av Flaccus, er dette for ham en sjelden delikatesse (167), og likeså den broileren Cornutus sender ham (168). Han sier ja takk til en innbydelse fra Catilius Severus (konsul i 115), men bare på betingelse av at middagen blir ytterst enkel og billig og uten annen underholdning enn filosofiske samtaler i Sokrates’ ånd (169). Han har notert den menyen han vil servere for Septicius Clarus. Det er tydelig at han har anstrengt seg, men den er likevel eksemplarisk i sin enkelhet: et salathode, tre snegler og to egg pr. person, oliven, løk og gresskar, og til dessert en hvetekake dyppet i snekjølt, honningblandet vin. Underhold­ ningen skal enten en oppleser, en komediant eller en lyrespiller sørge for — muligens alle tre (170). Samme enkelhet møter vi i det lavere borgerskap. Dette er hva 281

Martialis serverer de syv gjestene som får plass på stibadium i spise­ stuen hans: «Min husholderske har plukket kattost (malva) i min hage - det er godt for fordøyelsen - og mange andre herligheter: den flate salaten og purreløken som gjør seg så godt når man skjærer den i skiver, for ikke å snakke om mynten som gjør deg vakker og åkersennepen som stemmer ditt sinn til kjærlighet. Småhakket egg og ansjos vil bli servert på et underlag av rude (ruta), og du vil også få smake grisejur i tunfisksaus. Dette blir forrettene. For øvrig blir det bare én beskjeden hovedrett, et geitekidd som nær var blitt tatt av en glupsk ulv, garnert med grillstekte koteletter, bønner og frisk rosenkål. Til dette kommer bare en kylling og en skinke som allerede har overlevd tre måltider. Når dere er blitt mette, får dere moden frukt og en krukke bermefri Nomentinervin, som fylte to ganger tre år under Frontinus’ konsulat (år 98 e. Kr.). Ellers kan dere regne med en spøkefull konversasjon uten galle, en oppriktig­ het som ingen kommer til å angre dagen etter, og ikke et ord som noen av dere ville ønske usagt.» (171) Enda enklere og pussigere er den menyen som Juvenalis foreslår for en av sine venner: «Dette finner du neppe på torget! Fra beite­ markene ved Tivoli kommer en fet geitekilling, den møreste i hele flokken. Den har ennå ikke smakt gress og heller ikke tygget på de unge pileskuddene — den har mer melk enn blod i årene. Til dette vill asparges fra fjellet, håndplukket av en bondekone som for en gangs skyld har latt tenen ligge, store egg som ennå er varme fra halmen hvor de ble verpet, samt hønene som verpet dem, og til dessert noen druer som i flere måneder har holdt seg like friske som da de vokste på vinstokken, noen pærer fra Signia og noen duftende epler som kan hamle opp med dem som kommer fra Picenum.» (172) Vi vil gjerne tenke oss at det var den slags menyer han kompo­ nerte, den romeren som dekorerte spisesalen i landstedet sitt i Pom­ peii med følgende noble og verdige hustavle, som fremdeles står å lese på veggen: «Slaven bør vaske og tørke gjestenes føtter og passe på å legge rene trekk på spisedivanene:»

Abluat unda pedes puer et detergeat udos mappa torum velet lintea nostra cave. «Spar din nestes hustru for slibrige og forførende øyekast, og la anstendighet prege din tale.»

282

Lascivos voltus et blandos aujer ocellos coniuge ab alterius — sit tibi in ore pudor. «Vær elskverdig og unngå onde ord så sant du kan — hvis ikke, kan du styre dine skritt hjem til deg selv.»

Utere blandiis odiosaque iurgia differ si potes ant gressus ad tua tecta refer f 173). Sikkert er det at plebeierne oppførte seg meget pent når laugene holdt gilde. La oss se litt på ordensreglene for den begravelsesforeningen som ble stiftet i Lanuvium i året 133 e. Kr. Foreningen ar­ rangerer seks fester pr. år: to på årsdagene for innvielsen av hen­ holdsvis Antinoos’ og Dianas tempel — disse to er skytsguddommer for dette «frelsesbrorskap» - og fire til minne om foreningens fire velgjørere — Caesenniene og Cornelia Procula — på årsdagene for deres død. Reglementet foreskriver at festens leder, magister cenae, skal gi hver gjest et brød til en verdi av 2 asses, fire sardiner og en krukke varm vin. Han skal også plasere «kollegene» ved bordene i overensstemmelse med foreningens rangliste, album. Endelig fastset­ ter reglementet hvilke straffetiltak som skal settes i verk mot den som oppfører seg upassende: «Hvis noen for å lage bråk forlater sin plass og okkuperer en annen, skal han betale 4 sestertier i bot. Bruker han skjellsord til en kollega eller i det hele tatt blir høyrøstet, er boten 12 sestertier, og er det festens leder han forulemper, skal han bøte 20 sestertier.» (174) Det er som om de gammelromerske dyder kommer til heder og verdighet igjen i denne foreningen av fattigfolk fra en forstad i keiser Hadrians Roma: måtehold, disiplin, høflighet. Vi aner dessuten en helt ny innstilling som er i ferd med å vokse frem, og som tjener «kollegene» fra Lanuvium til all ære: de brorskapsbånd som skal forene dem i døden, får dem også til å føle seg som brødre i levende live. De har sluttet seg sammen for i fellesskap å kunne finansiere den enkeltes begravelse, men også for i fellesskap å gjøre seg fortjent til frelsen i det hinsidige. Det er den samme følelsen, bare enda sterkere fordi den får næring av et høyere ideal og bygger på evangeliets trosvisshet, som på samme tid fører Romas kristne sammen til de cenae som menighe­ tene har gitt den greske betegnelsen for kjærlighet — agape. Allerede i 1. århundre «inntok de der sin føde med det enfoldige hjertes glede mens de priste Gud». (175) T slutten av 2. århundre gir disse mål­ tidene dem anledning til å vise praktisk nestekjærlighet: «de fattige

283

deler de rikes kost, men uten at noen derved føler seg fornedret eller overlegen,» skriver Tertullianus. «Man legger seg ikke til bords før man har bedt til Gud. Man spiser ikke lenger enn til man er mett. Man drikker ikke mer enn det sømmer seg for anstendige mennesker. Man spiser slik det anstår seg for den som vet at Gud skal tilbes også om kvelden. Man taler slik man bør tale når man vet at Gud hører alt.» (176) Vi har tatt et langt skritt vekk fra en Petronius’ sosietetsskildringer, en Martialis’ vittige vers og en Juvenalis’ satirer. Hvilken still­ ferdig virkelighet kunne ikke keisertidens Roma stille opp mot de skrikende skjendigheter historien til overmål har bombardert våre ører med? Det hvilte en utvilsom og edel verdighet, som vi den dag i dag må respektere, både over elitens vanlige livsførsel, småbor­ gerens og den jevne manns daglige tilværelse, nøysomheten ved hoffet hos en keiser som Trajan, Plinius den yngres og dikternes enkle måltider sammen med sine nærmeste, de gemyttlige cenae hvor Dianas og Antinoos’ tilhengere satt sammen som brødre, og først og fremst over de fredsommelige kjærlighetsmåltider hvor de kristne fikk oppbyggelse for sjelen samtidig som de styrket legemet før de gikk til ro for natten, og hvor de viste hverandre den kjærlighet som hører hjemme blant barn av en og samme «Far som er i him­ melen», mens de i sin glade ydmykhet merket at en stor og mild guddom var tilstede midt iblant dem.

Litteraturhenvisninger

Originalutgaven av foreliggende bok kom ut i 1939. En del av de viten­ skapelige verker forfatteren dengang henviste til, er vanskelig tilgjengelige for en norsk leser, som naturlig vil søke seg til nyere standardverker. Vi kan minne om at såvel Axel Boethius i Sverige som f.eks. Samson Eitrem og H. P. L’Orange i Norge har utgitt ypperlige arbeider over mange av de problemer Carcopino behandler. Imidlertid ville en fullstendig omarbeidelse av bibliografien bli et altfor stort og langvarig arbeid. Vi har nøyd oss med å forkorte Carcopinos kommentarer der hvor de er for utførlige til å interessere ikke-spesialistene. Forkortelsen Dar.-Saglio betegner det franske standardverk Dictionnaire des antiquités grecques et romaines av Daremberg og Saglio. Overs, anm.

Forord 1 Juvenalis XI, 78-79. 2 Ibidem XI, 99.

Første del Kapitel 1 1 Trajans forum er beskrevet i Axel Boethius: Hur Rom byggdes under antiken, s. 238 ff. Se også hans bibliografi. Noen endelig og fullstendig publikasjon av utgravningene foreligger ennå ikke. Lederen av utgravningsarbeidene, Corrado Ricci, har sammen med en del andre forfattere gitt en foreløpig rapport i Via delflmpero (Itinerari dei musei e monumenti dTtalia nr. 24, s. 122-130). Angående Trajansøylen, se K. LehmannHartleben: Die Trajansaule, 1926, hvor også innskriftene behandles. 2 Standardverket når det gjelder Romas befolkning er J. Beloch: Die Bevolkerung der griechisch-rdmischen W elt. Se også Dureau de la Malle: Economie politique des romains I, s. 340-408 og J. Lipsius: De magnitudine romana III, 3. Ferdinand Lot: La fin du monde antique har en bibliografi som når frem til 1925. 3 Om Romas regioner kan man lese i G. Lugli: Det antika Rom, sv. ovs. 1949, s. 8-51, og F. Clementi: Roma imperiale nelle XIV regioni Augustee. Om pomerium og den såkalte Servius-muren, se Michel Labrousses artikkel i Mélanges cf Archéologie et cfHistoire 1937 og G.

285

4 5

6

7

Såflund: Le muridi Roma repubblicana, 1932. Om Aurelianus-muren se I. Richmond: The City Wall of Imperial Rome, 1930. Oppslagsverket når det gjelder Romas topografi er ellers S. T. Platner og T. Ashby: A Topographical Dictionary of Ancient Rome, 1929. Paulus: Digesta, L, 16, 2, 87. Teksten til Curiosum og Notitia finner man i L. Urlichs: Codex Urbis Romae Topographicus, s. 1-27. Zacharias’ Breviarium finner man i H. Jordan: Topographie der Stadt Rom II, s. 1-236 og 540-574 (den latinske oversettelse av den syriske tekst s. 575-577). En nyere behandling av disse spørsmål gir Arvast Nordh: Prolegomena till den romerska regionskatalogen, 1937. Folketallet må ha vekslet atskillig fra den ene perioden til den andre, og likeså antallet av dem som hadde rett til understøttelse. Oates kommer i sin Classical Philology 1934, s. 101-116, til 1 250 000 innbyggere. Julius Caesar reduserte tallet på de understøttelsesberettigede til 150 000, mens tallet i år 5 f.Kr., under Augustus, var oppe i 320 000 (Suetonius: Caesar 41 og Res gestae 15). Spørsmålet behandles av Ensslin i Rheinisches Museum flir Philologie LXXXI 1932, s. 234 ff. Martialis Epigr. XII, 8, 1-2.

Kapitel 2 1 Den for skandinaviske lesere lettest tilgjengelige innføring i keisertidens arkitektur og boligpolitikk er Axel Boethius: Hur Rom byggdes osv. Om opprinnelsen til insula handler A. K. Lakes artikkel: The Origin of the Roman House (American Journal of Archaeology 1937, s. 597-601). Kfr. G. Calza: Rendiconti dei Lincei 1917. 2 Livius XXI 62. 3 Cicero: De leg. agr. II 96. 4 Vitruvius II 3, 63-65. 5 Om Augustus’ regulering se Strabo V 3, 71; XVI 2, 23, Tacitus: Historiae 2,71; Aulus Gellius XV 1, 2; Martialis I 117,7. 6 Strabo XVI 2,23. 7 Juvenalis Sat. III 190 ff. 8 Aul. Geil. XV,1,9. 9 Aelius Aristides: Orator XIV 1, s. 323. 10 Aurelius Victor: Epitome 13,13: statuens ne domorum altitudo exsuperaret pedes LX. Også Digesta XXXIX 1, 117 og Codex Justin. VIII 10,1. 11 Tertullianus: Adversus Valentinianos 7. 12 Juvenalis III 197. Fem etasjers hus er påvist ved Via Biberatica og under trappen til Ara Coeli. 13 Cireca: Pro Caelio VII 17. 14 Se Martialis I 108, 2^4. At villaenes eiere ikke alltid greide å isolere seg, fremgår av X 79. 15 Boethius: Op. eit. s. 269. 16 Plinius: Naturalis Historia XIX 59. Kfr. Martialis XI 18. 17 Vitruvius II 8, 17.

286

18 19 20 21 22

23 24

25

26 27

28

29 30 31 32 33 34 35

36

37

38

39 40

41

Digesta XIX, 2, 30. Juvenalis XIV 305 og HI 196. Ulpianus, Digesta I 15, 2. Kfr. Martialis VII 32. Om denne luksus se Fr. Cumont: Egypte des astrologues 1937, s. 100 fotnote 6. Martialis VII 53. Kfr. Martialis VI 94, XI 22 og 66, Juvenalis XI 120 ff. Alt om møbler i Gisela M. A. Richter: Ancient Furniture, særlig s. 130 ff. Vindusglass var en sjeldenhet i Italia, men ganske vanlig i de galliske villaene. (Fr. Cumont: Comment la Belgique fut romanisée, s. 44, fotn. 3.) Om romernes import av begre og skåler av farget glass fra Syria helt fra 1. årh. e. Kr. gir bl.a. Silvestrini en oversikt i Bullettino d’arte 1938, s. 490 ff. Plinius d. y. Epistulae II 17, 16 og 22, kfr. VII 21, 2 og IX 36, 1. Se også Apuleius: Metamorphoses II 23. Selv i Gallia, hvor fyringsteknikken var kommet lenger, måtte man passe seg for kullosforgiftning fra fyrfatene. Keiser Julianus holdt på å om­ komme da han var i Paris. (Misopogon 341 D.) Om Aqua Traiana se Carcopino i Comptes Rendus de l’Académie des Inscriptions etc. 1932, s. 378 - aquam suo nomine tota Urbe sqlientem dedicavit (Traianus) - fra en innskrift fra Ostia. Plautus Casina I 30 (bl.a.) Martialis IX, 8, skjønt det er bare på landet at han har pumpe. Plinius d. y. har bare brønner på sitt landsted, Ep. II 17, 25. Juvenalis VI 332. Paulus Digesta HI, 6 58, kfr. Papinianus Dig. XXXIII 7, 12, 42. Paulus Dig. I, 15, 3, 3-5. Om avløpsledninger, se Carcopinos artikkel om Le quartier des docks å Ostie (Mélanges d’Archéologie et d’Histoire 1910). Martialis XI, 77, 1-3. På 1700-tallet pleide Filip V og Elisabeth Famese å holde hverandre med selskap på do! Om denne Fortuna se Carcopinos artikkel i Journal des Savants 1911, s. 456. En gresk parallell fantes i thermene i Dura (Excavations at Dura, VI, 1936, s. 105). En Aesculapius-statue fantes i latrinene i Leptis Magna, og en av Bacchus sto i latrinene som hørte til thermene i Sabratha. Kfr. også grekernes syv vise i forbindelse med latrinene i Ostia (Calza i Die Antike XV 1939, s. 99-115). Om tønnen under trappen, særlig i insula Sertoriana, se Corpus Inscriptionum Latinarum VI 29, 791. Livius XXXIV 44, 5; Lucretius IV 1022; Juvenalis VI 602. Kfr. Carcopino i Mémoires de la Société des Antiqucdres 1928 samt Cumont: Egypte des astrologues s. 187 (fotn. 1). Juvenalis III 271. Ulpianus Dig. IX 3, 5 og 7. På antoninenes tid var lovreglene de samme: Gaius, Dig. LVI 7, 5, 18. Dig. XIX 2, 30 og 58; Diodorus XXXI 18, 1; Suetonius Caesar 38; Juvenalis III 223.

287

42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57

58 59

Petronius 95. Om via og vicus, se Dar.-Saglio. Plinius Nat.hist. HI 66. Tacitus Annales XV 38 og 43. Om bredden på maeniana: Codex Just. VIII 10,12. Til 1870 var det vanlig å kaste ut avfall på gaten i Roma. Varro De lingua latina V 158. Martialis VII 61. Ibidem. Først i 1765 fikk Paris oljelykter i gatene. Om risikoen ved nattevandring se Juvenalis III 268-314. Juvenalis DI 246. Juvenalis IQ 271 ff. Petronius 79. Om trengselen i Roma se Seneca De dementia I 6, Martialis I 41 og XII 57. Se art funus i Dar.-Saglio. Suetonius Claudius 25, 2; Historia Augusta: Marcus 23, 8 og Hadrianus 22, 6. Martialis TV 64. Juvenalis III 236 ff.

Annen del

Kapitel 1 1 Juv. III 62 ff.; Seneca Consolatio ad Helviam VI 2 f.; Lucanus Pharsalia VII 404 ff. Kfr. Denis van Berchem Les distributions de blé et cTargent å la plébe romaine sous VEmpire, 1939, s. 59. 2 Martialis VIII 23. Kfr. I 101. 3 Plinius d.y. I 21, 2; VIII 16; I 4, 3; VIII 1, 2; V 19; I 12, 7; IX 36, 4; III, 14, 3. 4 Appianus Bellum civile II 120. 5 Kfr. Tenney Frank i American Historical Review XXI 1916, s. 689 ff. 6 Om verdien av Kritons vitnesbyrd, se Carcopino Points de vue sur 1’impérialisme romain, kap II. 7 Corpus Inscript. Lat. VIII 10070 og 14464. 8 Juv. HI 131 f. 9 Mart. Xffl 12. 10 Iflg. Galenos V 49 (Kuhn) var hvert tredje menneske i Pergamon slave på hans tid, dvs. mellom 136 og 202. 11 Juv. IX 140. 12 Juv. XIV 322-329. 13 Mart. VH 73; IV 37; XH 10. 14 Corpus Inscr. Lat. V 5262. 15 Plinius d.y. Epistulae II 4, 3. 16 Petronius 71.

288

17 Om avslutningen av 2. dakiske krig kfr. Degrassi i Rendiconti dell’Accademia Pontificia 1937. 18 Decebalus’ skatt anslås til 500 millioner kr. Kfr. Carcopino Points de vue sur l’imperialisme romain, kap. II. Se også ang. en annen milliardær P. Graindor Un milliardaire antique: Hérode Atticus. 19 Mart XII 97. 20 Juv. in 167. 21 Mart. VII 53. 22 Juv. Vn 141. 23 Petronius 47 og 37. 24 Om Lex Fufia Caninia kfr. Gaius I 47. 25 Plinius d. e. Naturalis Historia XXXIII 135. 26 Athenaeus VI 104. 27 Se von Domaszewski i Bonner Jahrbiicher 1908, s. 111, 118, 139 ff. 28 Mart. IV 46 og V 56. 28b Mart. VI 8. 29 Mart. X 47.

Kapitel 2 1 Gaius Inst. III 17. Om patria potestas og patronatet se W. W. Buckland A Textbook of Roman Law, s. 100-141 og Kaser i Zeitschrift der Savigny Stiftung, Romische Abteil. 1938, s. 67-135. 2 Cireco De officiis 1 17, 54. 3 Fr. Cumont Egypte des astrologues, s. 187 fotn. 2. 4 Kfr. Musonius Rufus 15 B og J. E. Powell i Archiv fiir Papyrusforsch. 1937, s. 175 ff. 5 Digesta XLVIII 9, 5 om Hadrian. 6 Ibidem XXXVII 12, 5 om Trajan. 7 Marcianus (under Alexander Severus) i Dig. XLVIII 9, 5. 8 Plinius d.y. Epist. IX 12, 1. 9 Mart. III 10. 10 Plinius d.y. Epist. IV 2, 3. 11 Ibidem I 9,1 f. 12 Om forlovelsesgaver se Ulpianus i Dig. XVI 3, 25. 13 Om ringen og arra se Plinius d. e. Nat. Hist. XXXIII 28. 14 Hos Juvenalis VI 25 ff. er det bare piken som får ring. Kfr. Tertullianus Apologeticus 6. 15 Aulus Gellius X 10. 16 Kfr. Catullus 61; Festus s. 63, M; Ovidius Metamorphoses X 1; Plinius Nat. Hist. Vin 194; XV 86; XXVJH 63; Plutark Romerske spørsmål XXX og XXXI; Juvenalis VI 227 og X 330; Claudianus XIII 1; XXXI 96; XXV 328. Om terskelritualet se Rose The Roman Questions of Plutarch, 1924 s. 101 ff. 17 Duchesne Origines du culte chrétien, s. 455. 18 Lucanus Pharsalia H 370 ff. 19 Gaius Inst. I 144 om kvinnens umyndighet: Veteres enim voluerunt 10. Jérome Carcopino

289

feminas etiamsi perfectae aetatis sint propter animi levitatem in tutela esse. Kfr. Cicero Pro Murena XII 27. 20 Gaius Inst. I 173 f.; 115; 145; 157. 21 Julianus Dig. XXIII I, 11. Kfr. Ulpianus Dig. L 17, 30: Nuptias non concubitus sed consensus facit. 22 Kfr. Ch. Favez Un féministe romain: C. Musonius Rufus (Bull. Soc. Et. des Lettres de Lausanne, okt. 1933, s. 1-9). 23 Tacitus Annales VI 29. 24 Ibidem XV 62. Kfr. Carcopino Points de vue sur 1’impérialisme romain s. 247 f. 25 Plinius d.y. Epist. III 16. 26 Tacitus Annales XVI 34. 27 Plinius d.y. Epist. VI 24. 28 Kfr. Martialis XI 53 (om Claudia Rufina) og IV 75 (om Nigrina), X 35 og 38 (om Sulpicia). 29 Om Macrinus’ hustru kfr. Plinius d.y. Epist. VIII 5. 30 Ibidem IV 19. 31 Ibidem VI 4 og VII 7. 32 Ibidem I 14. 33 Ibidem IX 36. 34 Ibidem VII 10 og VIII 11. 35 Juv. VI 243 ff.; 398-412; 434-456. 36 Plinius d.y. Epist. I 16,6. 37 Juv. I 22 f. og 61 f. 38 Ibidem VI 246-264. 39 Ibidem VI 301-305 og 426-^33. 40 Ibidem VI 509. 41 Ibidem VI 282 ff. 42 Plinius d.y. Epist. VI 31. 43 Juv. XI 183. 44 Cato hos Aulus Gellius X 23. Kfr. Quintilianus V 10 104. Om lex lulia de adulteriis se Corbett The Roman Law of Marriage s. 133-146. 45 Mart. VI 4. 46 Juv. II 29 ff. 47 Om Septimius Severus se Dio Cassius LXXVI 16,4. 48 Cicero Philippica II 28, 69 om teksten i De tolv tavlers lov. 49 Valerius Maximus II 9, 2 om strykingen av Antonius’ navn fra sena­ torenes album. 50 Ibidem II 1,4 og Aulus Gellius X 15. 51 Valerius Maximus VI 3, 10-12. Av de nevnte er Q. Anstitius Vetus helt ukjent. De to andre kan ha levd mellom 293 og 218 f. Kr. hvis det er riktig at Valerius Maximus har lånt sine eksempler fra Livius 2. dekade, som er gått tapt. 52 Kvinnen hadde oppnådd samme rett i ekteskapet cum manu. Kfr. Gaius I 137 A. 53 Om Sullas femte ekteskap: Carcopino Sylla ou la monarchie manquée, s. 217. 54 Ibidem s. 190 f. om Pompeius’ skilsmisse.

290

Om Caesars skilsmisse se Carcopino César, s. 667. Om Cato d.y.’s skilsmisse se Plutark Cato den yngre XXXVI og LII. Om Ciceros skilsmisse: Plutark Cicero 41 og Dio Cassius XLVI 18, 3. Om brutte forlovelser: Suetonius Augustus 34. Om Augustus’ lovgivning: Paulus i Digesta XXIV 29, og særlig Gaius II 62 og 63. 59 At medgift holdes tilbake, omtales fra slutten av republikkens tid. Se videre Dig. XXIII 3,73; I 1, 8; XXIV 3, 47; XXV 2, 3, 3; 5, 18; Ulpianus Reg. VI 9-12 og VII 1 ff. Kfr. også Plinius Nat. hist. XIV 14. 60 Horatius Ode III, 24, 19. 61 Paulus Sententiae II 21 B, 2 og Justinianus Institutiones II 8. 62 Martialis V 61. 63 Juv. V 212. 64 Juv. VI 460. 65 Mart. VIII 12, 1-2. 66 Juv. VI 142 ff. 67 Gaius Dig. XXIV 2, 2, 1. 68 Juv. VI 225-228. 69 Mart. VI 7. , 70 Javolenus Dig. XXIV 3, 64. 71 Gaius Dig. XXIV 1, 61. 72 Seneca De beneficiis III, 16, 2. 73 Om kvinnen som herre i huset kfr. Juv. VI 224: imperat ergo vire, og 341: Vidua est locuples quae nupsit avaro. 14 Om den romerske familie i republikansk tid, se R. Paribeni La famiglia romana, 1929. 75 Mart. VI 7, 5.

55 56 57 58

Kapitel 3 1 Om konkubinatet, se Plassard Le concubinat sous le haut empire, 1921. 2 Om Marcus Aurelius’ konkubinat: Dio Cassius LXXI 29 1. Vespasian hadde vist veien: Suetonius Vespasianus 3. 3 Plinius d.y. Epist. III 14, 3. 4 Mart. VIII 71, 6; VII 64, 1 f.; VI 39 og XII 58. 5 Juv. III 66, Mart. I 35, 8. 6 Plutark Cato den eldre XX. Digesta XL 30, 3, 5. 7 Kfr. Plinius d.y. Epist. III 3, 3 og Tacitus Dialogus de oratoribus 29. 8 Om kvinneklubber Suetonius Galba 5, 1 (1. årh. e. Kr.) og Corp. Inscr. Lat. VI 997 og XIV 2, 120. 9 Om Ummidia: Plinius d.y. Epist. VII 24. 10 Plautus Bacchides I 2. Kfr. G. Boissier La fin du paganisme I 149. 11 Om plagosus Orbilius: Horatius Epistulae II 1, 70. Om hans senere kol­ leger: Juv. I 15; Mart. X 62, 10; Plutark Caesar 61, I. 12 Horatius Satirae I 6, 75; Ovidius Fasti III 829; Corp. Inscr. Lat. X 3 969. 13 Livius V 27, 1. Kfr. Diodorus XIV 95,6. 14 Kfr. A. Gwinn Roman Education From Cicero To Quintilian, 1926.

291

15 Den første statlige skole ble opprettet av Theodosius 2.: Codex Theodosianus VI 1, 1. 16 Quintilianus I 3, 1. 17 Om lesemetodene: Quint. I 1,26. 18 Om skrivemetodene: Seneca Epist. 94, 51. 19 Om afeacus-rammen: se Dar.-Saglio. 20 Corp. Inscr. Lat. II 5 181 1. 57 (om Vipasca): ludi magistros a procuratore metallorum immunes es (se placet). Hvor priviligert læreren var, fremgår av at han blir nevnt etter skomakeren, barbereren og tøyvalkeren m.fl. 21 Quint. I 1, 25; Philostratus Vita sophistarum II 1, 10 (om Herodes Atticus’ paedagogus). 22 Vegetius De re militari II 19. 23 Apuleius Floris 20. 24 Aulus Gellius XV 11. 25 Carcopino César, s. 947. 26 Herzog i Sitzungsbericht der Preuss. Akademie XXXII 1935, s. 968 ff. 27 Suetonius De grammaticis I 2 og hans De rhetoribus I. 28 Kfr. de ironiske veggmaleriene av «de syv vise» i Ostias thermer (Die Antike etc. XV 1939, s. 99 ff.). 29 Kfr. M. Marrou i Mélanges de Rome 1933. 30 Marrou: Monaikhos aner, 1937, s. 196 ff. 31 Marrou: Saint-Augustin et la fin de la culture antique, 1937, kap. II. 32 Mart. X 68, Juv. I 185-196. 33 Croiset Essai sur la vie et les æuvres de Lucien. 34 Om latin som kirkespråk i stedet for gresk kfr. P. Monceaux Histoire de la littérature chrétienne, s. 42, samt American Journal of Archaeology 1933, s. 215 ff. 35 Inscriptiones Graecae XIV 2012. 36 Corp. Inscr. Lat. VI 33929 og XI 6435. 37 Carcopino i Bull, de la Soc. Franqaise de Pédagogie mars 1928, s. 15 ff. 38 Suetonius Gramm. 16. Kfr. Pauly-Wissowa III kol. 1201. 39 S. Gsell Histoire ancienne de 1’Afrique VIII 251 ff. Om Cirta, kfr. Sallustius De bell. lugurth. XXI 2. 40 Tacitus Dial. de Orat. XXXVI 1. 41 Aristoteles Rhetor. I 3. 42 E. Jullien Les professeurs de littérature dans l’ancienne Rome, 1885, kap. VI-VIII. 43 Suetonius De rhetoribus II 11. Diomedes De declinatione exercitationis chriarum. 44 Quint. 1 9, 3. 45 Suetonius Gramm. 5: veteres grammatici et rhetoricam docebant. 46 Suetonius De rhet. I. 41 Th. Mommsen Romisches Strafrecht III s. 88. 48 Aulus Gellius XVII 12. 49 Marrou Saint-Augustin et la fin de la culture antique hevder et annet syn. 50 Seneca Epist. 106, 12. 51 Petronius 1.

292

52 Tacitus Dial. de orat. XXXV 4-5. 53 Juv. VH 150 ff. 54 Kfr. Brelich Aspetti della morte nelle iscrizioni sepoltrali delFimpero romano, 1937, s. 50 ff. 55 Fr. Cumont Les religions orientales dans le paganisme romain, 1929, s. 25 ff. 56 G. Boissier La religion romaine d’Auguste aux Antonins II 141 ff. 57 Juv. XII 1-15. 58 Juv. II 149-152. 59 Petronius 44. 60 Tacitus Historiae V 5; Germania IX. 61 Boissier La religion romaine II s. 171. 62 Plinius d.y. Epist. VIII 8. 63 Plinius d.y. Epist. IX 39. 64 Plinius d.y. Epist. IV 8. 65 Suetonius Vespasianus 3. Kfr. Caracallas brutale ord om sin snikmyrdede bror Geta: sit divus dum non sit vivus, (Historiae Augustae, Geta 2). 66 Plinius d.y. Panegyricus XI 3. 67 Uttrykket domus divina brukes en sjelden gang under Tiberius, men fore­ kommer hyppig i innskriftene under Domitian. Under Nerva, som var ungkar og følgelig ikke hadde noe domus, forsvinner uttrykket. 68 Kfr. de formelle motsetningene mellom f.eks. den innskrift fra Rabat som Carcopino behandlet i Mélanges de Rome 1931 og den fra Ain el Djemala som han behandlet samme sted i 1906. 69 Plinius d.y. Panegyricus XIV 1. 70 Boyancé Le culte des Muses, 1937. 71 J. Bidez La cité du monde et du soleil chez les stoiciens, 1932. 72 Om Figulus: Carcopino La basilique pythagorienne de la Porte Majeure, s. 196 ff. 73 Et eksempel er Timotheos, som var hierofant i Eleusis i slutten av 4. årh. f. Kr., men som ikke desto mindre reformerte Attiskulten og grunnla Serapis-dyrkelsen. 74 Om denne kultus i Capua kfr. Notizie degli Scavi, 1924, s. 361, og i Roma kfr. Corp. Inscr. Lat. VI 732. Mithra oppstår ikke igjen, men er også en frelsende og forsonende guddom. 75 Alda Levi La patera d’argento di Parabiago, 1936. 76 Juv. VI 533, 550, 553. 77 Ibidem 540-541, 548-549. 78 Ibidem 511-512. 79 Ibidem 314-317. Det dreier seg om Bona Deas mysterier, som er tydelig påvirket av orientalsk-orgiastisk kultus på dette tidspunkt. 80 Juv. VI 522 f. 81 Ibidem 570 ff. 82 Petronius 39, 62 og 74. 83 Tacitus Historiae II 50. Kfr. Boissier Tacite, s. 146. 84 Plinius d.y. Epist. I 18; II 20; VII 27. 85 Kfr. Lagrange i Revue biblique, 1919 s. 480. 86 Kfr. Fr. Cumont Religions orientales s. 15 og 26.

293

Juv. X 350. Persius II 70-75. Statius Silvae I 4, 128-131. Om Antinoos-kulten se Dietrichson Antinoos, Oslo 1884. Andre konklu­ sjoner trekker Pirro Marconi Antinoo i Monumenti dei Lincei XXIX 1923, s. 297-300. I Leptis Magna fins en restaurert statue av Antinoos, hvor han er utstyrt såvel med Bacchus’ krans av vinløv som med Apollos attributter. 91 Om «tre-bæreme» (dendrophori) og deres collegium salutare i Bovillae kfr. Carcopino i Rendiconti dell’Accademia pontificia di archeolosia 1925-1926, s. 232-246. 92 Om collegium salutare i Lanuvium kfr. Corp. Inscr. Lat. XIV 2112. 93 Kfr. Aymard i Mélanges de l’Ecole de Rome 1934. s. 194 ff. 94 Om Commodus som dyrker av Mithra kfr. Hist. Aug., Commodus 9 og Fr. Cumont Textes et monuments I, s. 281. 95 Graillot Le Culte de Cybéle 1913, s. 151. 98 Suetonius Claudius 25: ludaeos, impulsore Chresto, assidue tumultuantes Roma expulit. Om denne meget diskuterte tekst kfr. Duchesne Histoire ancienne de l Eglise I s. 55 og Janne i Mélanges Bidez, Bruxelles 1934 1, s. 531-532. 96 Plinius d.y. Epist. X 96. 97 Tacitus Annales XV 44; Suetonius Claudius 25 og Nero 16. 98 (Se ovenfor.) 99 Dio Cassius LXVII 14. 100 Apostelen Paulus Filipperbrev 4, 22. 101 Om Pomponia Graecina se Tacitus Annales XHI 32, om M’. Acilius Glabrio se Suetonius Domitianus 10 og Dio Cassius LXVII 12. Om Clemens og Domitilla kfr. Suetonius Domitianus 15 og Dio Cassius LXVII 14. 102 Tacitus Hist. III 65 og 75. 103 Male i Revue des Deux Mondes 15. jan. 1938, s. 347. 104 Eusebius Chronica 2110 og Hist. Eccl. III 18. 105 de Rossis syn på katakombene blir angrepet av P. Styger, Die Romischen Katakomben 1933. 106 Om kristendommens «ulovlighet» se Carcopino i Revue des Etudes Latines, 1936, s. 230 f. 107 Loisy Les mystéres pdiens et le mystére chrétien, s. 363. 108 Duchesne Histoire ancienne de 1’Eglise s. 198. il 88 89 90

Tredje del

Kapitel 1 1 Idus falt på den 15. i mars. mai. juli og oktober, ellers den 13. Nonae falt på den 5. når idus falt på den 13., ellers på den 7. 2 Dio Cassius XXXVII 18, 2.

294

3 Varro hos Macrobius I 3, 2; Aulus Gellius III 2, 2. 4 Se art. Horologium i Dar.-Saglio. 5 Censorinus De die naturali XXIII 8; Plinius Nat. hist. VII 212; Aulus Gellius XVII 2, 10. 6 Om Graecostatis: Varro De lingua latina V 135; Strabo V 2, 5. 7 Censorinus De die nat. XXIV 3. 8 Plinius Nat. hist. VII 213-214. 9 Ibidem 214. 10 Ibidem. 11 Ibidem 215. 12 Kfr. Corp. Inscr. Lat. VI 702 og Plinius Nat. hist. XXXVI 73. 13 Vitruvius IX 9, 5. 14 Petronius 26 og 71. 15 Seneca Apocolocyntosis 2, 3. 16 Censorinus De die nat. XXIII 2. 17 Mart. XII 57. 18 Juv. XIV 59 ff; Horatius Satirae II 4, 81 f.; Mart. XIV 82; Plinius Nat. hist. XVI 108 og XXIII 166 (om forskj. slags scopae). Ulpianus Dig. XXXIII 7, 16. 19 Plinius d.y. Epist. II 17. 20 Plinius d. e. Nat. hist., forordet, 18. 21 Aulus Gellius VI 10, 5. 22 Persius III 3. 23 Horatius Satirae I 6, 119. 24 Mart. XII 18, 13. 25 Isidorus Origines XVIII 20. 26 Cicero Ad Quintum fratrem III 2, 1; Horatius Sat. II 1, 102; Fronto Epist. IV 6, s. 69. 27 Plinius d.y. Epist. III 5, 8. 28 Suetonius Vespasianus 21. 29 Om Lysippos’ Apoxyomenos (Skaperen) og Parrhasios’ Nygift brud som prydet Tiberius’ soveværelse, se Carcopino i Mélanges d’Archéologie et d’Histoire 1923. 30 Acro ang. Horatius Sat. I 6, 109. 31 Juv. VI 261. 32 Mart. XIV 119. 33 Mart. XI 11, 5, kfr. Dig. XXXIV 2, 27, 5. 34 Se ovenfor, s. 41. 35 Petronius 32 og 78; Juv. VI 88 ff.; Mart. XIV 50 og 92. Flanderns gode ullkvaliteter har vært kjent allerede i oldtiden. 36 Varro De lingua latina V 267; Seneca Epist. 87, 2. 37 Mart. XIV 147; Dig. XXXIII 10, 5. Om lodices og polymita Mart. XIV 148 ff. 38 Om toral Varro De Ling. Lat. V 167; Dig. XXXIII 10, 5. 39 Om innholdet av disse begrepene se Dar.-Saglio og L. M. Wilson The Clothings of the Romans 1938. 40 Så lenge romeren bare gikk i licium og toga, hadde han togaen på seg om natten også. Kfr. Varro hos Nonius XIV s. 540. Senere ble togaen

295

bredt over sengen, idet man fulgte bryllupskveldens ritual. (Amobius Adversus nationes II 68.) 41 Mart. XH 18, 17 ff. 42 F.eks. Cato d.y. (Asconius s. 30). Horatius nevner Comelii Cethegi cinctuti i Ars poetica 50. 43 Cicero De officiis I 35, 129. Kvinnelige brytere opptrer gjeme i slikt an­ trekk, se Juv. VI 70 og Mart VII 67. 44 Landarbeideme nøyde seg ofte med subligaria, som derfor gjeme ble kalt campestria. Kfr. Plinius Nat. hist. XII 59. 45 Quintilianus XI 3, 138. 46 At mannfolk gikk med tunica talaris, ble tatt som et tegn på tvilsom virilitet. Kfr. Cicero In Verrem n, IV 13, 31; 33-86; In Catilinam H 10, 22. 47 Quintil. XI 3, 139. 48 Suetonius Augustus 82. 49 Aulus Gellius VI 12, 1 og 3; Nonius 536, 15. Kfr. Augustinus De doctrina Christi TIT 20. 50 Plinius d.y. Epist. ITT 5, 15. 51 Om togaen og hvordan den ble båret, se Victor Chapot Propos sur la toge, i Mém. des Antiquaires de France 1937, s. 37-66. 52 Léon Heuzey Histoire du Costume antique, s. 232. Kfr. Margareta Bieber Entwicklungsgeschichte der griechischen Tracht, 1934. 53 Athenaeus V, s. 213 B. 54 Livius III 26. 55 Vi hører om visse keisere som mister kontrollen over togaen og vikler seg inn i den: Caligula i teateret, Claudius i rettsalen, Nero i Vestas tempel. 56 Tertullianus De pall. 5: ita hominem sarcina vestiat. 57 Juv. LH 147 ff.; Mart. I 103, 5; VH 33, 1; X 11, 5 og 96, 11; XII 14, 4. 58 Augustus kledde seg i amictus så snart han var stått opp, for å være for­ beredt på alle eventualiteter. Kfr. Suetonius Augustus 73. 59 Suetonius Claudius 15. 60 Mart. XIV 124. 61 Hist. Aug., Commodus, 16 62 Mart. X 51, 6. 63 Om den reaksjon som satte inn under Septimius Severus og på hans be­ faling, vitner Hist. Aug., Severus 1. 64 Juv. m 171 ff. 65 Suetonius Vespasianus 21 og Domitianus 16. 67 Se under ordet sapo i Dar.-Saglio. 68 Ausonius 2. 69 Suetonius Caesar 45. Man kan sammenlikne med skildringen av Mme de Talleyrands toalett: hun «vasker seg» ved å skrape seg i pannen med en sølvkniv, men tilbringer timer hos frisøren. (Revue de Paris, 15. juni 1938, s. 884.) 70 Om PnhAls-tonstrinae, barberene i Subura o.l., se Digesta IX 2, 11; Mart. II 17; Horatius Epist. I 7, 45 ff. 71 Seneca De brevitate vitae XH 3.

296

72 Man lot seg ofte barbere etter badet, dvs. like før cena. Kfr. Horatius Sat. I 7, 45. 73 Horatius Sat. I 7, 3; Polybios HI 20, 5 (allerede i 2. årh. f. Kr.). 74 Plinius Nat. hist. XXV 112 og Propertius III 9, 12 75 Mart. VII 64, 1-2; Juv. X 226. Iflg. Diocletians offisielle tariff skal et be­ søk hos barbereren koste 2 denarer. 76 Plutark Kunsten å lytte 8. 77 Plautus Captivi II 2, 16; Mart. XI 39. 78 Suetonius Nero 51. 79 Suetonius Augustus 79. 80 Quintilianus XII 10, 47 og Mart. II 36, 1. 81 Horatius Sat. I, 1, 94. 82 Hist. Augustae: Vita Hadriani 26, 1. 83 Mart. X 83. 84 Mart. TIT 43, 1-4 (til Laetinus, som farger håret): turn subito corvus qui modo cygnus eras. 85 Cicero In Pisonem 11; Pro Sestio 18. 86 Mart. VI 55. 87 Ibidem II 12. 88 Ibidem II 29. 89 Horatius Oder II 15, 10. 90 Aulus Gellius III 4. 91 Suetonius Caesar 46. 92 Plinius Nat. hist. VII 211. 93 Suetonius Caesar 67. 94 Plutark Cato d.y. 53. 95 Plutark Antonius 48. 96 Suetonius Augustus 23. 97 Dio Cassius XLVIII 39, 3. 98 Krinagoras i Anthologia Palatina VI 161. 99 Suetonius Caligula 10 og Nero 12. Kfr. Dio Cassius LXI 19, 1. 100 Notizie degli Scavi 1900, s. 578. 101 Suetonius Nero 12. 102 Petronius 29. 103 Kfr. art. barba i Leclercq og Cabrols Dictionnaire. 104 Juv. HI 186-188. 105 Ovidius Ars amatoria I 517. 106 Seneca Epist. 77. 107 Aulus-Gellius IX 2 og XII 8. 108 Mart. V 9, 13. 109 Kfr. Fabius Mela i Dig. IX 2, 11. 110 Slavene fikk heller ikke lov til å klippe neglene selv. Det skulle gjøres av tonsor, iallfall hver nundinae (hver 9. dag). Varro, fragment 186 B; Plinius Nat. hist. XXVIII og Valerius Maximus III 2, 15. 111 Plinius Nat. hist. XXXVI 164. 112 Ibidem 165. 113 Plutark Antonius 1, 2. BJant de tonsor-attributter vi finner på grav­ steinenes relieffer, forekommer hverken barberkost eller sepeskål. Pro-

297

blemet berøres overhodet ikke i noe kjent verk om grekernes eller romernes privatliv. 114 Petronius 94. 115 Mart. VI 52. 116 Fabius Mela i Dig. IX 2. 11. 11” Suetonius Augustus 79. 118 Mart. VH 83. 119 Ibidem VU 52. 120 Ibidem XI 84. 121 Plinius .Var. hist. XXIX 114. 122 Mart. m 74, 1-4. 123 Ibidem X 65, 8. 124 Juv. XTTT 51. 125 Plinius Nat. hist. XXVI 164 og XXIII 21. 126 Plinius Nat. hist. XXIV 79, XXVHI 250 og 255 og XXX 132 f 1_ Ibidem XXXU 136: in omni autem psilothro evellendi prius sunt pil. 128 Suetonius Caesar 45. 129 Mart. VHI 47, 1-2. 130 Ibidem XI 23, 6. 131 Ibidem X 36. 132 Plinius d..y. Epist. IX 36. 133 Ibidem VII 5. 134 Petronius 77. 135 Ibidem 47. 136 Mart. XI 104. 7-8: Fascia te tunicae obscuraque pallia celani. At mihi nulla satis nuda puella iacet. 137 Digesta XXXIV 2, 25. 138 Statius Silvae I. 2. 113. 139 Juv. VI 502 f. 140 Macrobius H 5, 7. 141 Juv. VI 486 ff. 142 Mart. II 66. 143 Plinius Nat. hist. XXVTIT 191 og Mart. XIV 26 144 Dig. XXXIX 4, 16, 7. 145 Mart. VI 93, 9-10. 146 Ibidem U 41, 11-12: VII 25, 1-2; VHI 33, 17. 147 Ovidius Ars amatoria III. 211. 148 Kfr. Pauly-Wissowa VU sp. 196. 149 Juv. n 93, Mart. IX 37, 6. 150 Ovidius Ars amatoria ITT 209 f. 151 Man bor ikke pusse (defricare) tennene i andres påsyn (Ovidius Ars Ul 216). Plinius. Nat. hist. XXX 27, betrakter tannpastaen som et omamentum snarere enn som en mundus. Om støtt hom og andre oppskrifter se Plinius Nat. hist. XXVHI 178 ff. og XXXI 117: Diodoros V 33, 5; Strabo Ul 164 og Apuleius Apologia 6. I de tre siste tekstene nevnes også urin. Den siste viser at folk nøyde seg med å skylle munnen med vann. Enkelte suget på velluktende pastiller, kfr. Horatius Sat. I 2. 27, og innskriftene omtaler pastillhandlere, pastillarii. (Corp. Inscr. Lat. M 9765 ff.)

298

152 153 154 155 156 157 158 159 160 161 162

Ovidius Ars am. III 329. Mart. IX 37. Petronius 67. Om supparum se Nonius s. 540, 8. Ovidius Ars am. III 109. Apuleius Metamorphoses XI 3. Om reticulum se Petronius 67. Om tutulus se Festus s. 355. Amobius Adversus nationes II 23. Kfr. Mart. III 82, 10 og XIV 67 f. Om parasoller se Juv. IX 50, Mart. XI 73, 6 og XIV 28.

Kapitel 2 1 De kom m.a.o. ikke lenger enn til nærmeste brønn eller søppelplass. Kfr. Juv. VI 603. lb Mart. VI 88. 2 Juv. I 105 ff. 3 Plinius d.y. Epist. III 12, 2. 4 Mart. I 49. 5 Mart. IX 49, X 11, 73, 96 og passim. Om nyttårsgavene kfr. ibidem V 19 og 84, VII 53. 6 Juv. I 95 f. 7 Mart. VI 88. 8 Juv. I 117-126. 9 Rostovtseff Social and Economic History of the Roman Empire, 1926, s. 36 og 155. 10 Se s. 76. 11 Carcopino La loi de Hiéron et les Romains, 1914-1919, s. 188 ff. 12 Petronius 119. 13 Carcopino Ostie, 1929, s. 18. 14 Om alteret i thermene, se Paribeni Guida del museo delle Terme-, s. 264. 15 Dessau Geschichte der rbmischen Kaiserzeit, 1930, II, s. 411. 16 Platner-Ashby Topographical Dictionary s. 260-263. 17 Trajans torg må ha «drept» de eldre spesialtorgene, forum olitorium, f. cuppedinis, f. piscatorium etc., som praktisk talt bare nevnes i tekster fra republikkens tid. 18 Detaljopplysninger i Waltzing Etude historique sur les corporations professionnelles chez les Romains, 1900. 19 Mart. IV 65 og XII 57. 20 Se s. 35-36. 21 Se s. 101-102. 22 Corp. Inscr. Lat. VI 9525. 23 Ibidem 9545.

299

24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40

Ibidem 33892. Ibidem 9758-9. Ibidem 9739-9757. Ibidem 9614-9716. Ibidem 9562-9613. Ved hoffet fantes 2 medicae mot 15 medici. Ibidem 9875, 9984, 33907. Ibidem 9493, 9941 (mot 6 tonsores). Ibidem 9726-9736. (Elleve i alt.) Ibidem 9720-9724. (Fem i alt.) Ibidem 9901. Ibidem 9801. Ibidem 9683. Ibidem 9880. Ibidem 9961-9979 (vestifici eller vesticarii). Ibidem 9497-9498. Ibidem 9891-2. En gammel, men ypperlig bok er Paul Gide Etude sur la condition privée de la femme, 1885, s. 152. 41 Suetonius Claudius 18-19. 42 Gaius I 34. 43 Betegnelsen pistrix mangler t.o.m. i Dessaus ordliste. Iflg, loven om ekte­ skapsbrudd ble såvel ekspeditriser som servitriser a priori betraktet som prostituerte, kfr. Paulus Sententiae II 26 II: quae mercibus vel tabernis exercendis procurant adulterium fieri non placuit. 44 S. Reinach Repertoire des reliefs etc. III s. 375. 45 Helbig Wandmalereien I 502. 46 S. Reinach Op. cit. III 405. 47 Helbig Op. cit. I 496. 48 S. Reinach III s. 44. 49 Helbig I 497,1 498,1 503. 49b Mart. X 80, IX 59, VIII 6. 50 Helbig I 501 og S. Reinach III 403. 51 Helbig Fuhrer H 773. 52 Helbig Wandmalereien I 500. 53 Helbig Wandm. I 493 og 495. 53b Hos Apuleius, Metamorphoses I 24-25, gjør Lucius innkjøpene. 54 Se s. 157. 55 Petronius 79. 56 Mart. VIH 67. 56b Mart. IX 59, 21. 57 Mart. X 48, 12, 57. Det var også da vaktavløsningen fant sted ved den keiserlige garde. 58 Mart. IV 8, 3-4 i mots, til XII 978. Ang. grubearbeideme i Vipasca, se Corp. Inscr. Lat. H 5181, 1, 19 ff. 59 Se s. 158. 60 Plinius d.y. Epist. III 1, 3. 61 Mart. VIII 67, 3. 62 De tolv tavlers lov I, 6, iflg. Aulus Gellius XVH 2, 10.

300

63/64 Plinius d.y. nevner i Epist II 11, 14 et prosedyreinnlegg som har vart i 16 clepsydrae av jevndøgnslengde (spatiosissimas). Dette foregikk i januar, og talen må ha vart i 250, kanskje 300 minutter (5 timer). 65 Mart. VI 35. Kfr. Humbert Les plaidoyers de Cicéron, 1925, s. 25 ff. 66 Suetonius Augustus 29. 67 Suetonius Vespasianus 10. 68 Kfr. Mommsen Ueber die Lage des prdtor. Tribunals i Gesammelte Schriften III s. 319-326. 69 Se Sestons art. i Mélanges de Rome 1927 s. 154-183. 70 Vigneaux Essai sur 1’histoire de la Praefectura Urbis, 1896, s. 125. 71 Hist. Aug., Antoninus 10. 72 Om centumviri se Olivier-Martin’s avhandling, 1904. 73 Huelsen-Carcopmo Le forum romain s. 58-66. 74 Plinius d.y. Epist. VI 33, 3. Kfr. I 18, 3, IV 24, 1, II 14 og og V 9. 75 Quintilianus XI 5, 6. 76 Plinius d.y. Epist. II 14, passim. 77 Huelsen-Carcopino Op. cit. s. 62. 78 Plinius d.y. Epist. VI 33, 1 og 7-8. 79 Ibidem II 14, 1 ff. 80 Ibidem VI 31, passim. 81 Ibidem VI 31, 13. 82 Grenfell-Hunt Papyri Oxyrhynchi I 33. (Den yngste av de alexandrinske martyrprosessene.) 83 Suetonius Augustus 35. 84 Lanciani Ruins and Excavations, s. 268. 85 Seneca De providentia V 4. 86 Plinius d.y. Epist. II 11. 87 Idem III, 9. 88 Carcopino César s. 975 og note 290. 89 Cagnat Les bibliothéques dans 1’Empire romain og Boyd Public Libraries and Literary Culture in Ancient Rome. 90 Horatius Epist. I 20, 1-2. 91 Seneca De beneficiis VII 6, 1. 92 Mart. IV 72 og XIII 3. 93 Ibidem I 1 og 2 og 117. 94 Ibidem I 1, 117, 13 ff.; XIII 3, 3. 95 Juv. VII 86 ff. 96 Gaius II 73 og 77. 97 Mart. XI 3, kfr. Ibidem V 18, XI 108, XIV 219. 98 Suetonius Tiberius 61. 99 Suetonius Domitianus 10: librariis . .. crucifixis. 100 Kfr. Suetonius Caesar 56, Caligula 34. 101 Seneca d. e. Controversiae IV, forordet. 102 Suetonius Augustus 89. 103 Suetonius Claudius 41. 104 Plinius d.y. Epist I 13, 3. 105 Suetonius Domitianus 2. 106 Aurelianus Victor De Caesaribus 14, 3.

301

107 Hva auditorium Maecenatis skulle brukes til, er altfor omstridt til at det kan anføres her. 108 Plinius d.y. Epist. V 17 og VIII 12. 109 Persius I 19, Plinius d.y. V 17 og IX 34. 110 Plinius d.y. Epist. IV 19, 3. 111 Juv. VII, 45-47 og Plinius d.y. Epist. III 18, 4. 112 Plinius d.y. Epist. V 17. 113 Juv. VII 39 ff. 114 Plinius d.y. Epist. III 18, 4. 115 Petronius 90, Horatius Sat. IV 75. 116 Plinius d.y. Epist. VITT 21, 2. 116b Petronius 90, Plinius d.y. Epist. I 13, 3 og VIII 21. 117 Plinius d.y. Epist. VI 17, 3. 118 Ibidem VIII 21, 4; III 18, 4. 119 Ibidem I, 13. 120 Ibidem II, 18, 2. 121 Ibidem VI 15. 122 Ibidem VI 17. 123 Ibidem VII 17. 124 Ibidem III 18, 4 og V, 5, 2. 125 Ibidem III 10 og IV 7. 126 Ibidem IX 27. 127 Ibidem VIII 21. 128 Ibidem V 17. 129 Ibidem VI 15. 130 Juv. VII 83-86. 131 Ibidem I 52-54. 132 Plinius d.y. Epist. VII 17. 133 Ibidem VI 21. 134 Ibidem V 3 og VH 17. 135 Horatius Sat. I 4, 76 ff. 136 Albertini La Composition dans les oeuvres de Sénéque, 1923, s. 315 ff.

Kapitel 3 1 Juv. X 75 ff. 2 Fronto Princ. hist. Vil. 3 Se under calendarium i Dar.-Saglio. Blant de mange som har behandlet den romerske kalender må ellers først og fremst nevnes Th. Mommsen i Corp. Inscr. Lat. I2, s. 205—339. Videre Warde Fowler Roman Festivals og Fink. Hoey og Snyder Feriale Duranum (Yale Classical Studies, Vol VII). 4 Gsell Inscr. Lat. de l’Algerie, Nr. 3041. Kfr. Fink, Hoey og Snyder Feriale Duranum. 4b Jean Gagé Recherches sur les jeux séculaires, 1934. 5 M. Piganiol Recherches sur les jeux romains, 1923.

302

6 Festus s. 238. Kfr. Carcopino Virgile et les origines d’Ostie, 1919 s. 119— 120. 7 Om statens rolle ved munera se Carcopino César, s. 515. 8 Festus s. 135: Munus donum quod officii causa datur. Tertullianus De spectaculis 12: officium mortuorum. Ausonius De fer. 35: falcigerum placant sanguine caeligenam. 9 Suetonius Augustus 40, Claudius 6. 10 Quintilianus, VI 3, 63, forteller at Augustus viste bort en ridder som hadde drukket under kappkjøringene. «Når jeg vil spise eller drikke, går jeg hjem,» sa keiseren. «Ja, men du er iallfall sikker på å få igjen plassen din,» var synderens rappe svar. Om fordelingen av tribuneplassene etter rang, se D. van Berchem Distributions de blé et d’argent sous 1’Empire, s. 61 f. 11 Ovidius Ars amatoria III 2, 43 f. 12 Om denne overtro, se P. Wuilleumier i Mélanges de 1’Ecole de Rome 1927, s. 184 ff. Kfr. Cassiodorus Variae III 51, Isidorus fra Sevilla XVIII 36, Anthologia Latina I 197. 13 Plinius d.y. Epist. VI 5, Tacitus Annales XVI 4, Hist. Aug., Aurelianus 43. 13b Plinius d.y. Panegyricus 51. 14 Plinius d.e. Nat. hist. XXXIV 62. 15 Plutark Galba 17, og Otho 3. 16 Suetonius Titus 6 og Tiberius 47. 17 Dio Cassius LIV 17. 18 Suetonius Augustus 43. 19 Mart. X 41. 20 Opplysningene er hentet fra Fasti Antiates for året 51 e. Kr. 21 Dio Cassius LXVI 10. 22 Livius VIII 20, 21. Ennius, sitert i Cicero De divinatione I 108. 23 Livius XXXIX 7, 8. 24 Plinius Nat. hist. VIII 20 f. 25 Suetonius Caesar 39. 26 Plinius, Nat. hist. XXXVI 102, oppgir 250 000, men på Augustus’ tid skal det iflg. Dionysios fra Halikarnassos bare ha funnes 150 000 plasser. 27 Plinius Nat. hist. XXXVI 71. 28 Kfr. Res gestae Divi Augusti IV 4 og Cassiodorus Variae III 51, 4. 29 Suetonius Augustus 43. 30 Suetonius Claudius 21. 31 Tertullianus De spectaculis 8, kfr. Dio Cassius LIV 17 og Calpurnius Ecl. VII 49-53. 32 Suetonius Domitianus 5 og Plinius d.y. Panegyricus 51, 5. 33 Beskrivelsen er lånt fra Platner-Ashby Topographical Dictionary. 34 Se art. Circus i Dar.-Saglio. 35 Suetonius Caligula 18. 36 Suetonius Domitianus 4. 37 Juv. X 36 ff. 38 Mart. VIII 33. 39 de Navenne Le palais Farnese et les Farnese, 1. kap.

303

40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 50b 51 52 53 54 55 56 57

58 59 60 61

62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 18 79 80 81 82

304

Ovidius Ars amatoria I 135 ff. Corp. Inscr. Lat. XV 6250. Den nå ødelagte mosaikk i Pompeianus’ bad, se Dar.-Saglio fig. 1535. Corp. Inscr. Lat. VI 10048. Ibidem VII 10047. A. Audollent om Tabellae defixionum. Juv. VII 113-114 og Mart. IV 67 og X 74. Friedlånder Sittengeschichte Roms IV s. 179 ff. Suetonius Nero 16. Mart. V 25. Mart. XI 1. Mart. X 50. Corp. Inscr. Lat. VI 33950, 10050 og 10049. Ovidius Ars amatoria I 147. Mart. XI 1, 3. Juv. XI 199 ff. Se art. Missilia i Dar.-Saglio.; Statius Silvae I 6; Suetonius Domitianus 4. Marcus Aurelius I 5. Kfr. Plinius d.y. Epist. IX 6. Om mengden av dramatiske forestillinger under republikken, se Taylor i Transactions of the American Philological Association LXVUI 1937 s. 284 ff. Se O. Navarres bemerkninger i Dar.-Saglio V, s. 203. Plinius d.y. IX 6, 3. Juv. IX 142 ff. Carcopino i Compets rendus de VAcadémie des Inscriptions etc 1932 s. 363 f. G. Lugli La zona archeologica di Roma, s. 346 f. L. Robert Pantomimen im griechischen Orient (Hermes 1930, s. 109 f.). Suetonius Caesar 84. Cicero Tusculanae Disputationes III 19 44. Tacitus Annales XIII 15. Diomedes s. 491 (Keil). Cicero De oratore I 59, 251 og Suetonius Nero 20. Tacitus Annales I 77. Tacitus Dialogus 39, Annales XIII 25 og XIV 21. Seneca Controversiae III, forordet. Macrobius Sat. II 7, 16. Valerius Maximus II 4, 4 og Livius VII 2. Quintilianus XI 3, 87. Kfr. Lucianus De saltatione (skrevet mellom 162 og 165), samt L. Robert Pantomimen, s. 120. Juv. VII 86 f. Macrobius loc. cit. Josephus Ant. Jud. XIX 1, 13. Suetonius Nero 46. Juv. VI 63-66. Dio Cassius LXVIII 10. Plinius d.y. Panegyricus 54.

Paribeni 11 teatro durante 1’impero romano i Dionisio 1938 s. 210. Athenaeus I s. 20. Kfr. Seneca Controversiae III, forordet. Cicero Ad familiares IX 26, Ad Atticum IV 15, Pro Plancio 12. Euanthius IV I, s. 21. Anthologia Latina 693. Juv. I 35 ff., VI 41 ff. Valerius Maximus II 10, 8. Et relieff fra teateret i Sabratha (Guidi Africa Italiana III 1930, s. 1 ff.) forestiller etter alt å dømme et mimespill med titelen Paris’ dom, i tre scener. Til venstre overtales Paris til å opptre som dommer, i midten ser man de tre gudinnene fullt påkledd, bortsett fra Venus, som lar sitt gevant flagre bak seg, og til høyre sluttscenen, hvor alle tre er nakne - nudaiae. 90 Mart. III 86. Unntagelsesvis har nok enkelte mimespill vært oppført i den gamle Atellana-farsens form også i keisertiden. 91 Juv. VIII 185 ff., Mart. De spectaculis 7. 92 Cicero In Vatinium XV 37. 93 Idem Ad familiares II 3, 1. 94 Plinius Nat. hist. XXXIII 16, Plutark Caesar 5, Suetonius Caesar 10. 95 Lex lulia mun. og Lex col. luliae Genitivae LXX og LXXI, Tacitus Annales IV 62 f. 96 Dio Cassius LIV 2 og Suetonius Tiberius 34. 97 Res gestae IV 31. 98 Siste gang vi hører om at et ekstraordinært munus er blitt bekostet av embedsmenn, er i år 70 e. Kr., da konsulene arrangerte kampleker i anled­ ning av keiser Vitellius’ fødselsdag: Tacitus Hist. II 95. 99 Plinius Nat. hist. XXXVI 26. 100 Dio Cassius XLIII 23. 101 Ovidius Metamorphoses XI 25 bruker ennå uttrykket structum utrimque theatrum. 102 Se Platner-Ashbys Top. Dictionary. Ang. Colosseum, kfr. Lugli I monumenti antichi di Roma I s. 186-200. Ang. Amphitheatrum Castrense se Lugli III 490. 103 Se art. Gladiator og Venatio i Dar.-Saglio. De beste illustrasjonene fra oldtiden har vi i mosaikken fra Zliten, se Aurigemma I mosaichi di Zliten, 1926. 104 Kfr. innskriften fra Pompeii (Corp. Inscr. Lat. X 7295): venatio et vela erunt, hvor venatio tydeligvis er forestillingens clou. 105 Suetonius Titus 1. 106 Corp. Inscr. Lat. XIV 4546. 107 Hist. Aug., Probus XIX 5-8. Ang. prisene på ville dyr har vi fått en an­ tydning etter at man har oppdaget et fragment av Diocletians lov, hvor 100 000 denarer later til å være det tillatte maksimum. Tidligere har utgiftene formodentlig ofte vært enda høyere. 108 Plutark Non posse suav. XVIII 6, kfr. Tertullianus A pol. 42. 109 Suetonius Claudius 21. 110 Corp. Inscr. Lat. V 5933. 110b Juv. HI 36. 111 Juv. VI 78-113, Mart. V 24. 83 84 85 86 87 88 89

305

112 Mart. De spectaculis 20. 113 Corp. Inscr. Lat. X 7297. 114 Cicero Tusc. disput. II 20 46, Plinius d.y. Panegyricus 33. Cicero tar visse reservasjoner i Ad familiares VII 1, 3. 115 Slikt forekom ennå i 249 e. Kr., kfr. Corp. Inscr. Lat. X 6012. 116 Seneca Epist. 7 117 Strabo VI 2, 6. 118 Cicero Pro Sestio 64, Ovidius Metamorph. XI 26, Seneca Epist. 70, De beneficiis II 19, Mart. XIII 95. 119 Suetonius Claudius 34. 120 Om Actiatica se art. av J. Gagé i Mélanges de VEcole de Rome 1935. 121 Digesta II 3 f. 122 Se Platner-Ashbys Dictionary. 122b Plinius d.y. Epist. IV 22. 123 Kfr. L. Robert i Revue de Philologie 1930, s. 37. 124 Seneca De tranquilitate animi II 13. 125 Om amfiteateret i Lyon o gfunnene i Filippi: Paul Collart i Bulletin des Correspondants de VEcole d’Athénes 1928, s. 97. 126 Mart. De spectaculis 5, 7, 21, 25. 127 Hist. Aug., Severus Alexander 44.

Kapitel 4 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22

306

Mart. VII 61. Ibid. X 5. Juv. XIV 7-34. Mart. I 3, 1-10, kfr. Juv. III 60-72. Mart. I 41, 3-11. Enkelte ganger til hest - kfr. Mart. IX 22, 14. Om eslene kfr. ibid. VIII 61 og XI 79. Om lecticae og sellae se Juv. III 240-242 og VI 350 f., samt Mart. IX 2. Petronius 28. Mart. VI 80, 1-10. Seneca De providentia V 4. Om disse porticae se G. Lugli I monumenti antichi di Roma I s. 334 ff. Mart. II 13, 3; kfr. III 19. Plinius Nat. hist. XXXIV 31, XXXV 114, 139 etc. Mart. III 19. Om Saeptas nøyaktige beliggenhet se Lugli op. cit. III s. 99. Mart. IX 35. Juv. I 88-92. Mart. XI 6. Cicero Philippica II 23, Horatius Ode 24, 58. Digesta XI 5, 2 og 3; Mart. XI 9. Se under disse ord i Dar.-Saglio. Suetonius Augustus 71.

Om par impar og capita aut navia se Dar.-Saglio. Se under micatio i Dar.-Saglio III 1890. Corp. Inscr, Lat. VI 1770. Se latrunculi i Dar.-Saglio. Mart. VII 72, 7 og 92, 7. Corp. Inscr. Lat. XIII 444. Se nuces i Dar.-Saglio. Se ovenfor, note 19. Dig. XI 5, 1. Dig. XXXII 2, 43, 9. Kfr. Varro Rerum rusticarum I 2, 23. Under et nokså simpelt utført relieff (gjengitt i Dar.-Saglio ved art. Caupona, II 974, fig. 1258) kan vi lese følgende dialog: «Vertinne, la oss regne.» «Du har fått en sextarius (ca. 1 liter) vin. For brødet blid et 1 av og for pollentaen (pulmentarium) 2 asses.» «Det stemmer.» «Og så 8 asses for piken.» «Det stemmer også.» (Pullam asses octo.Et hoc convenit.) 34 Notizie degli Scavi 1911, s. 431 og 457. Det tales i flere tekster om «hotellenes små hun-esler» - et uttrykk som gjennomgående er blitt mis­ forstått. Eslet var i antikken kjent for sin seksuelle appetitt. Kfr. Mallardo i Rivista di Studi Pompeiani 1934, s. 121-125 og 1935 s. 224-228. 35 Keiser Nero hadde typisk nok sørget for å plasere en del slike gjestfrie etablissementer langs sin vanlige rute til Ostia. Kfr. Suetonius Nero 27. 36 Persius I 133. 37 Seneca De providentia V 4. Uttrykket illo tempore må etter sammen­ hengen være likeverdig med totum diem = hele dagen. 38 Se art. gymnasium, gymnastica ars, balneum og thermae i Dar.-Saglio. 39 Varro Ling. Lat. IX 68. Kfr. Blumner Romische Privataltertiimer s. 421. 40 Plinius Nat, hist. XXXVI 1, 21. 41 Regionskatalogen oppgir 858 i Curiosum, 927 i Zacharias’ versjon og 956 i Notitia. 42 Seneca Epist, 86, 9; Mart. II 52; III 30, 4; VIII 42, 1, 3; Horatius Sat. I 3, 137; Juv. VI 447. 43 Juv. II 152. Kvinner betalte mer enn menn: Juv. VI 447. I Vipasca var tariffen % as for menn og 1 as for kvinner: Corp. Inscr. Lat. II 5181 19 ff. 44 Seneca Epist. 86, 10. 45 Plinius Nat. hist. XXXVI 121; Dio Cassius XLIV 43, 3. 46 Dio Cassius LIV 29, 4 og Fronto s. 247 (Naber) (om drikkepenger i garderoben). 47 Se G. Lugli Det antika Rom s. 275 i Billbergs svenske ovs. 48 Datoen angis i Fasti Ostienses (Ann. Epigr. 1933 nr. 30, 1. 10). 49 Se Lugli I momumenti antichi etc. I 419. 50 Det fantes thermer som var åpne om natten og ble opplyst ved hjelp av lamper, både i Pompeii, Vipasca (se nedenfor, note 59) og i Roma (Juv. VI 419), men iallfall i Roma var dette rene unntagelsestilfelle kfr. Hist. Aug., Severus Alexander 24 og Tacitus 10. 51 Juv. XI 205. 52 Mart. X 48, 3-4. Kfr. Vitruvius V 11, 1. 53 Hist. Aug., Hadrianus 22.

23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33

307

Ibidem Severus Alexander 25. Martialis III 36, 6. Ibidem XIV 143 og 163. Plinius Nat. hist. XXXIII 153; Quintilianus X 9, 14; Mart. HI 51 og 72; VII 35; XI 47; Juv. VI 421. 58 Hist. Aug. Hadrianus 18. Kfr. Dio Cassius LXIX 8. Corp. Inscr. Lat. VI 579: Kvinner advares mot å benytte mennenes (private?) svømme­ bassenger. 59 Corp. Inscr. Lat. II 5181, I 19 ff.: omnibus diebus calefacere et praestare debeto a prima luce in horam septimam diei mulieribus et ab hora octava in horam secundam noctis viris. 60 Petronius 27. 61 Se art. Pila i Dar.-Saglio. 62 Ibidem s. 476. 63 Mart. XIV 47. 64 Se art. corycus i Dar.-Saglio. 65 Mart. VU 32. 66 Se art. trochus i Dar.-Saglio. 67 Juv. m 421 og Mart. VH 67 og XIV 49. 68 Mart. VU 67, 4-5. 69 Mart. VU 18. Se art. endromis i Dar.-Saglio. 70 Lugli I monum. ant. I, s. 425. 71 Juv. VI 421. 72 Plinius Nat. hist. XXXVIII 55. 73 Petronius 28. 74 Mart. VI 42. 75 Hist. Aug. Hadrianus 16. 76 Petronius 28. 77 Om bibliotekene i Caracallas thermer, se Lugli I s. 420. Om tilsv, innretninger i Diocletians do., kfr. Hist. Aug. Probus 2. 78 Kfr. Lugli I, 417 f. 79 Kfr. Lugli I s. 207. 80 Dig. Ul 2, 4, 2. 81 Juv. I 143. Kfr. Horatius Epist. I 6, 61; Persius I 3, 93; Seneca Epist. 15, 3 etc. 82 Dar.-Saglio I, s. 663. 83 Octave Homberg L’Eau Romaine 1935. 84 Juv. X 356: Orandum est ut sit mens sana in corpore sano. 85 Suetonius Vitellius 13 og Dio Cassius LXV 4, 3. 85b Festus 54. 86 Plinius d.y. Epist. Ul 5, 10. 87 Galenos VI 332 (Kuhn). 88 Mart. XI 103, 3-4. 89 Se note 87. 90 Om tidspunktet for prandium se Suetonius Claudius 34. 91 Mart. XIII 31. 92 Seneca Epist. 83, 6. 93 Mart. XIII 13.

54 55 56 57

308

Plinius d.y. Epist. III 5, 10. Seneca Epist. 83, 6. Se Wessenbergs Talleyrand-minner i Revue de Paris 1. juni 1938. Suetonius Nero 27. Plinius d.y. Epist. III 1, 8-9. Mart. XI 52, kfr. X 48. Plinius d.y. Epist. HI 5, 13. Suetonius Nero 27. Petronius 70. Juv. Vm 9-12. Vitruvius VI 5. Valerius Maximus II 1, 2. Suetonius Claudius 22 nevner dette som noe avlegs, men vi finner samme opplysning i Acta Arvalium for 27. mai 218 e. Kr. 107 Columella XI 1, 19. 108 Relieffer fra Koln og Neumagen (Esperandieus katalog). 109 Mart. V 70. 110 Maleri i thermopolium i Pompeii: Dar.-Saglio I 973. 111 Mart. V 79. 112 Plutark Cato d.y. 56. 113 Juv. VI 13, 14 og 17. 114 Se art. Caena i Dar.-Saglio. 115 Petronius 31. 116 Mart. X 48, 5 og XIV 87 nevner stibadia for 7 og 8 personer, Suetonius Augustus 70 oppgir 12 plasser som noe ekstraordinært. 117 Vitruvius VI 10, 3. 118 Cicero In Verrem IV 26, 46 og Athenaeus II 47 F. 119 Mart. XII 29, 11. Mappa skulle skiftes etter hver rett. 120 Horatius Sat. II 8, 10. 121 Om knivene Juv. XI 133. 122 Om tannpirkeren - dentiscalpium - kfr. Petronius 33 og Mart. VII 53, 3. 123 Om cochlear Petronius 33 og Mart. XIV 123. 124 Petronius 31. 125 Horatius Sat. II 8, 63, Petronius 32 og 60 og Mart. II 37. 126 Juv. I 94 f. 127 Macrobius Saturnalia II 9 beskriver prestekollegiets bankett ved Lentulus’ innvielse til flamen Martialis. 128 Petronius 31. 129 Ibid. 33. 130 Ibid. 36. 131 Ibid. 37. 132 Ibid. 59. 133 Ibid. 60. 134 Ibid. 68. Man fikk tydeligvis to desserter. 135 Ibid. 35. 136 Mart. X 36 og 45. 137 Ibid. IX 93. 138 Se art. vinum i Dar.-Saglio.

94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106

309

Mart. I 11 og VI 89. Se art. vinutn og caena i Dar.-Saglio. Plinius Nat. hist. XIV 22. Mart. I 26, 9 og VI 78, 6. Ibid. VIII 36, 7; IX 93, 3; XI 36, 7. Plinius Nat. hist. XII 88. Plinius d.y. Epist. II 6. Mart. IX 2. Juv. V 24-155. Plinius d.y. Epist. II 6, 3-4. Petronius 35, 52, 53, 58, 60. Plinius d.y. Epist. IX 7. Juv. IX 162-175. Plinius d.y. loc. cit. Cicero Ad familiares IX 22, Mart. X 48, 10, Juv. III 107, Plinius d.y. Panegyricus 49. 154 Suetonius Claudius 32. 155 Mart. VII 18, kfr. X 15. 156 Petronius 47. 157 Mart. III 82 og VI 89. 158 Juv. XI 174 f. 159 Seneca Consolatio X 3. 160 Petronius 70. 161 Apicius IV 2: inferes ad mensam netno agnoscet quid manduces. 162 Juv. XI 79 ff. 163 Ibid. XIV 116. 164 Ibid. IV 15 f. 165 Ibid. IV 139 ff. 166 Plinius d.y. Epist. VI 31, 13. 167 Ibid. V 2, 1. 168 Ibid. VII 21, 4. 169 Ibid. III 12, 1. 170 Ibid. I 15. Septicius Clarus hadde foretrukket en middag med dansepiker fra Gades. 171 Mart. X 48. 172 Juv. XI 64 ff. 173 Kfr. della Corte i Notizie degli Scavi 1927, s. 93 f. 174 Corp. Inscr. Lat. XIV 2112. Kfr. Boissier La religion romaine II s. 283. 175 Apostl. gjern. 2, 46. 176 Tertullianus Apologeticus 39.

139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150 151 152 153

Register

Acquataccio 23 Actiatica 210, 253 actus 53 Aelius Aristides 33 Aeneiden 42 Afer 77 agape 148 Ager Romanus 20 Agon Capitolinus 254 Agrippa 47, 226, 263, 264 Aisopos 120 alae 32 album 26 Alexander Severus 264 Almo 23 amfiteater 238-253 amictus 162, 163 Ammianus Marcellinus 16 Amphitheatrum Castrence 242 Amphitheatrum Flavium 254 Andromache 231 angiportus 53 Annales 95 Annona 26, 75, 181 Antinous 67, 144 Antinous-obelisken 23 Antoninus Pius 65, 67, 71 Anubis 140 Appollodorus fra Damaskus 16, 17 Apollotorsoen fra Belvedere 271 Apologiae 147 Appianus 69 aquarius 46 Aqua Traiana 46 Ara Coeli 31 Arcadius’ søyler 17 Aristoteles 123 Asinius Pollio 35, 200 astrologi 213

Atargatis 139 Athenaeum 202 Athenaeus 79 atrium 32, 44, 91 Attis 138, 139, 144, 210 auditorium 202 Augusta 94 Augustin, St. 38 Augustus 18, 22 ff., 33 ff., 40, 69, 70, 93, 106, 155, 193,212,215,216,218, 239 f., 252 f., 258 Aulus Gellius 33, 90 Aurelianus 23 Aurelianus’ mur 19, 23 Aufelius Victor 26 auspex 91, 92 Ave, Imperator, morituri te salutant 248

Baalim 138 Bacchides 113 Balbus’ teater 228 ballspill 268 barberer 165-171 Bartoli, prof. 198 Basilica lulia 194, 196 -»- Ul pi a 13 befolkning 24-29 bibliotek, offentlige 199, 200, 271 Bidez, J. 138 Billeter 76 Blanchet, A. 23 Boethius, A. 37 Boissier, G. 131, 133 bokhander 200 breviarium 27 bryting 269 brettspill 261 bryllup 89-92

311

Caere 22 caldarium 44 Caligula 64, 206 , 217 Calpurnia 97-99, 101 Calpurnius Piso 202, 205 Calza 31, 38 Capua 22 Caracallas thermer 264, 269, 271 casa 32 Casa dei Dipinti 38, 43 casoni 37 castellum 45 cathedra 42 Cato d. e. 50, 87, 121, 124, 263 Cato d. y. 106 Catullus’ Laureolus 237, 238, 255 cena 273-284 cenaculum 28, 32-34 censor 25 centumvir 194 Cerealia 209 Ceres 134 Cicero 26, 105, 120, 127, 134, 193, 231, 236, 251 De officiis 85 Cinna 22 cippus 23 circenses 217-226 circus 217-227 agonalis 254 Flaminius 22, 36, 217 Maximus 18, 217-219 cives 21 clarissimus 76 Claudius 7, 58, 64, 67, 70, 96, 163, 189, 201, 213, 219, 280 cliens 42 clivus 54 Cloaca Maxima 47 Clodius Albinus 66 coemptio 90 Colonna-palasset 21 Colosseum 216, 242 f„ 247 f., 252, 254 f. Commodus 35, 74, 163, 255 congiarium 15, 25, 27 Consualia 209 contabulatio 32 contignatio 32

312

Cornelia 106 Cornelius Rufus 68 Crassus 40 cubiculum 42, 160 cum manu-ekteskap 93 Cumont, F. 138 Cuq, E. 27 Curia 76, 194, 198, 206 Curio d. y. 240, 241 Curiosum 24, 27 Curius Dentatus 7 curules 42 Cæsar 18, 25, 35, 54 f., 57, 58, 71, 81, 106, 118, 124, 136, 145, 230, 239 ff, forum 44 dag, romerens 158-178 Dea Syria 138 Decebalus’ skatt 78 Decimus Laberius 237 De natura rerum 50 De officiis 85 De Rossi 147 Diana 67 dies fasti 192 Digesta 39, 50, 56 Dio Cassius 25, 146, 152, 215 f., 251 Diocletians thermer 264 Diogenes 118 Dionysios 258 divus 64 dolium 46 Domitian 64, 67, 73, 104, 108, 146, 163, 219, 238 domus 26-28, 31-52 Domus Aurea 264

ekteskap 89-93 cum manu 93 sine manu 93, 105 ekteskapsbrudd 103-104 E manubiis 13 Emporium 184 Ennius 120 Ennius’ Andromache 231 ense et stylo 17 epigram, Martialis’ 200 epikureer 137

Epistler, Horatius’ 120, 166 Equus october 209 Euripus 219

familiefar, myndighet 85-89 Famese-palasset 16, 25, 271 Farnese-samlingen 271 Fasti 120 Fasti Ostienses 227, 250, 255 fauces 32 Favorinus 119 Festus 212 Fidias 128, 258 filosofi, studium av 118 Flaminius’ cirkus 217 Flaminius Nepos 217 Flora Farnese 271 Floralia 238 forfattere 202-207 forica 49 forlovelse 89-90 fomøyelseslivet 211-217 Fortuna 49 forum 12-18, 31, 44 boarium 32 Caesars 44 Pacis 31 Romanum 18, 44 Trajans 12-18, 31 Frank, T. 70 frigivning 68-71, 87 Fronto 208

Gaius 89, 92 Gamalas bolig 31 gater og trafikk 52-59 Gauckler, P. 139 Germania 133 Gismondi 38 gladiatorkamper 212, 238-256 graffitti 80 grammaticus 116-123 grammatiker 116-123 grunnskolen 112-116 «Gullpalasset» 219 Hadria 33 Hadrian 7, 8, 17, 37 f., 58, 63 ff., 71, 73, 81, 85 f., 119, 270 halvborger 69

Hannibal 32 Hecyra 239 Heraclea 54 Herculaneum 31, 43, 45 Herkules’ død 255 Hermagoras 123 Heuzey, L. 162 Hieronimus, St. 26 Historia Augusta 28, 94, 267, 270 Historiae 146 Homeros (Homer) 120, 142 honestior 62, 75 hoplomachia 247 Horatius 107, 200, 206 Epistler 120, 166 horologium 153, 155 horrea 184 humilior 62 hus 31-52 hypocausis 44 hypocaustum 44 håndverker 181-191 ingenuus 62 in manu 86 Institutio oratoria 125, 200 insula 27-29, 31-52 insula Felicles 28, 33 Isis 138, 139, 140 itinera 52 i us civile 65 -»- gentium 65 -»-Latii 69 -»-naturale 65 -»- trium liberum 189

Janustempelet 22 Josephus 26 Jugurtha 123 Juli an den Frafalne 254 Julius Canus 261 Jupiter 132, 133 Jupiter på Capitolium 89 Justus Lipsius 231 Juvenalis 33 f„ 39, 40, 50, 55 ff., 65, 67, 74 ff., 82, 101 ff., 108, 131 f., 140 ff., 175, 202, 208, 254, 260, 279, 282 f., satirer 46, 103

313

kalender 152-158 kappkjøringer 217-227 Kameades 118 keiserens sekretariat 72 kjøpmann 181-191 klassekriterium 71-74 klededrakt, romerinnens 175-178 klepsydra 155 kleshandlere 187 klient 179, 180 kneipe 262 Konstans den 2. 16 kosmopolitisme 62-66 kristendom, ankomst 145-149 Kristolaos 118 kvinnesak 100-104 kvinneemansipasjon 94-99 Kybele 138-139

lacus 50 lagerskur 184 Lanciani 24 Laokoongruppen 271 lapillus 31 lapis specularis 43 lares compitales, Augusti 24 Latinus 238 Latinus lunianus 69 Laureolus 237, 238, 255 lectulus 41 lectus genialis 41 levestandard 74-84 lex Petronia 67 libertus 69, 70 Licinius Sur a 35 likestilling 62-66 Lipsius, J. 19 Livia 94 Livias hus 31 Li vi us 33 Livius Andronicus 120, 233 Lot, F. 20, 27 Lucanus 26 Pharsalia 120 Lucretius, De natura rerum 50 ludi 209, 221 Appolinares 209 Ceriales 209 Florales 209

314

Fortunae reducis 210 martiales 209 Megalenses 209 piscatorii 209, 210 plebei 206 Romani 206 Victoriae Caesaris 206 Victoriae Sullanae 206 Ludovisi-parken 35 Lukianos 119 Lupercalia 209 lånetransaksjoner 76 maeniana 37 Magna Mater fra Ida 209 Male, E. 147 de la Male, D. 19 mancipatio 86 manumissio 69, 111 Marcellus-teateret 228, 242, 255 Marcus Aurelius 17, 58, 71, 85, 110, 226, 255 Marrou, M. 17, 119 Mars-marken 21, 30, 155, 258, 264 Martialis 8, 34, 55, 58, 65 ff., 74 ff., 83, 88, 100, 108 ff., 158, 167, 175, 192, 225, 238, 246, 254, 259, 267 ff., 273, 278, 282 f. epigram 103, 200 Matralia 209 Medea 229 Menandros 120 mensa 42 middagsmåltidet 272-284 mime 236-238 Minucius’ søylegang 208 Mitra 138, 139 modius 26 Monte Pincio 24 morgentoalett, romerinnens 172-178 Mucius Scaevola 255 munus 212, 239-256 Musonius Rufus 94 mystikk, orientalsk 137-145 Mæcenas 36

naumachia 241, 242 Nero 7, 53, 64, 67, 70, 95, 219, 232, 264, 274

Neronia 18, 64, 71, 73, 135 Notitia 25, 28 ny-pythagorismen 138 Octavia 258 Octavianus 218 odalisk 111 orbis romanus 64 ordo 63 equester 63 senatorius 63 orientalsk mystikk 137-145 ornatrix 174, 175 Ostia 15, 31, 34, 48, 184 ostiarius 46 Ovidius’ Fasti 120 Medea 229 Pahniculus 238 palla 90, 92 Panegyricus, Plinius d. y. 219 panegyrikk 211 panem et circenses 208 Pan the on 33 pantomime 232-235 Paribeni 17 Parilia 209 Pasiteles 258 Passennus Paulus 205 pater familias 86 patria potestas 86, 89 patronus 42, 69 pax Romana 25 peregrinus 65 pergula 37 Persius Flaccus 143 Petronius 8, 52, 56, 77, 79, 156, 284 Pharsalia 120 Piazza Colonna 17, 31 Piazza del Cinquecento 21 Piso 261 Plautus 46, 101, 235 Bacchides 113 plebs 25, 75 ff., urbana 20 Plinius d. e. 25, 37, 52, 79, 154, 192, 240, 258, 263, 273, 278 Plinius d. y. 8, 43, 62 ff., 77 f„ 87 ff„ 97-99 f., 103, 113, 133 f., 141, 172,

196 ff., 205, 227, 254, 278 ff. panegyrikk 214 Panegyricus 219 Plotina 94 plutei 13 plutokrati 74-84 politikk 192-199 pomerium 14, 20, 21, 22 Pompa circensis 220 Pompeia 106 Pompeius 26, 35, 38, 239 Pompeius’ teater 228 Pompeii 31, 43, 45 Porta Ardeatina 23 » Asinaria 23 » Capena 23 » Metrovia 23 » Prenestina 23 » Salaria 23 Portus 184 praefectus morum 26 Praeneste 22 Praxiteles 258 princeps 63 prosesser 198-199 Publilia 106 Publilius Syrus 237 Pylades 232, 233, 235

Quintilianus 114, 117, 233 Institutio oratoria 125, 200

rangordning 62, 63 rederiforeninger 183 Regia 35 regionskataloger 24, 31, 220 regio transtibernia 22 religion, den gamles forfall 131-137 Res Gestae 26 retorikk 123-130 rettsvesen 192-199 rhetor 116, 125 Ricci, C. 12, 15 Robigalia 209 romerens dag 158-178 Rostovtseff 8, 181 r ostra 153 rytterleker 209

315

Sabina 94 Saepta lulia 190, 191, 258, 259 Sallustius 106 De bello lugurthino 123 salus 143 Satumalia 78, 209, 230, 259 Satyricon 52 sekretariat, keiserens 72 seila 42 Seneca 42, 67, 95, 120, 127, 130, 206, 229, 252, 258 Septimius Severus 25, 31, 33, 66, 104, 264 matrikkel 39 Serapis 138 Servius Tullius 21 servus 66 Silvae 8, 174 sine manu-ekteskap 93 skilsmisser 104-109 skuespill 208-256 slaver 66-71, 73, 74, 78, 79 spaserturer 257-259 sportula 179 Statius 8, 143 Silvae 8, 174 Thebais 120, 205 stoisisme 138 Strabo 33 subsellium 42 Subura 35 Suetonius 126, 141, 146 Sulla 105 suspensura 44 taberna 15, 34-35 Tacitus 53, 64, 95, 123, 133, 136, 141, 232 Germania 133, 146 talekunst 123-130 Taurus’ amfiteater 241 teater 227-238 Marcellus 228, 242, 255 Pompeius 228 Teodosius’ søyler 17 Terentia 106 Terentius 101, 120, 235 Hecyra 239 temingspill 260

316

Tertullianum 85 Tertullianus 33, 213 Thebais 120, 205 thermer 262-272 Caracallas 264, 269, 271 Diocletians 264 Thyestes 229 Tiberius 145, 216, 239 Titus 24, 264 toga 162-163 praetexta 69 tolv tavlers lov 86, 105, 120, 193 tonsor 165-171 torus 14 trafikk og gater 52-59 tragedie 230 Trajan 7, 12-18, 29, 33 ff., 38, 46, 50, 61, 64 f., 70, 74, 78, 81, 86, 94, 216, 219, 235, 251, 254, 264, 281 forum (torg) 12-18, 31, 43 lovtale 136 Trajansøylen 14 Transtiberina 22 Trastevere 22 triclinium 32, 41, 203, 274 Trimalchio 41, 56, 70, 77, 79, 141, 156, 277 gjestebud 276 tunica 161, 162 Tusculanae disputationes 231 Tyrus 33

Ucalegon 41 Ulpianus 41, 50-51 undervisning 116-123 Urbs 9, 12, 21 ff. usus 89 Varius’ Thyestes 229, 234 varseltyding 92 veddemål 226, 248 Vergilius 120, 205 Vespasian 24, 35, 48, 64, 135, 194 Vestalia 209, 210 via 53 Appia 53 Biberatica 15, 31, 34 Lata 22 vicus 25, 36, 53, 55, 56

Vinalia 206 vir clarissimus 63 egregius 63 eminentissimus 63 perfectissimus 63 viritim 26 Vitellius 273

Vitruvius 33, 39, 156 Volcanalia 209

Waltzing 185

Zacharias, bysantineren 20 zetarius 46