Kampen for Norge II. Foredrag og artikler 1940—1941 [PDF]

Zitiervorschau

-l^tf

.-«

GULBRAND LUNDE

KAMPEN FOR NORGE H

GULBRAND LUNDE

KAMPEN FOR NORGE II

FOREDRAG OG ARTIKLER 1940—1941

I KOMMISJON HOS GUNNAR STENERSENS FORLAG

Oslo 1942

OSLO 1942 — NASJONAL SAMLINGS RIKSTRYKKERI

1. DEL

FOREDRAG

Marxismen vil aldri kunne bli noe botemiddel mot det kapitalis tiske systemet. Marxismen bygger på den materialistiske historieoppfatning, og ser målet for menneskene i det materielle, mens de materielle goder bare skulle være midlet, altså den nødvendige forutsetning for et høyere ånde' Hg liv. Nasjonal Samling bygger på folkefellesskapet, det nasjonale. Det er de åndelige verdier i vårt folk som binder oss sammen. 29. juli 1941

NORGES PLASS I DET NYE EUEOPA Tale i Klingenberg Kino i Oslo 17. januar 1941.

Den 9. april om morgenen våknet det norske folket og så seg plutselig midt oppe i de store begivenheter. Forvirring og forferdelse var det som nær mest preget den alminnelige mann. Var det virkelig mulig at vi her oppe i Norge var kommet midt i brennpunktet for de store europeiske begivenheter, for de krigerske forviklinger i Europa? Vi som hadde følt oss så trygge her oppe i vårt rolige hjørne, vi som var så fredselskende, vi som hadde slike «store» utenrikspolitikere, som hadde talt så pent om fred og avrustning i Folkeforbundet og på andre fine internasjonale steder. Hvordan i all verden kunne stormaktene finne på å trekke oss inn i det store oppgjøret ute i verden, vi som bare ville holde oss utenfor det hele? Kunne ikke de andre ordne alle vanskeligheter seg imellom og la de stakkars, snille nordmennene få være i fred? Lad de stærke samfund gløde; lad de andre give møde ; vi har ikke råd at bløde, — vi er små, vi savner evne til et sandheds styrkestævne, kan ej offre folkehelsen for vor brøk af verdensfrelsen. (Henrik Ibsen)

Norges «nøytrale» holdning. Norge ville jo være nøytralt. Politikerne våre hadde jo fortalt oss at vi førte en nøytral politikk. Var da ikke dette som skjedde den 9. april et brutalt overfall på et nøytralt og fredselskende folk? Ja, slik tenkte de fleste nord menn. Eller var det kanskje ikke sant dette som politikerne fortalte, at vi hadde ført en nøytral politikk, var det og noen som tenkte.

9

Men hvor var våre styremakter i denne skjebnetime, de som satt der med det fulle ansvar for land og folk? Hadde de vært forutseende og stod der slik at de kunne møte de store begivenheter vel forberedt? Tok de ledelsen i sin hånd og staket ut en klar linje for den vei vi skulle styre? Å nei, det var ikke så vel. De meldinger som utgikk fra våre styremakter var preget av en enda større übesluttsomhet og forvirring enn de tanker som rørte seg i det norske folk. Over hals og hode forlot storting, konge og regjering sentraladministra sjonen på flukt opp gjennom landet. Og embetsmennene satt igjen i departe mentene og visste hverken ut eller inn. Det er forresten sant, én ting hadde våre politikere forberedt omhyggelig, og på det punkt klikket det heller ikke: de sørget for å få landets gullbeholdning med seg, da de drog. De hadde jo der også gode forbilder. Vi minnes i denne forbindelse Haile Selassie og kong Zogu og sjefen for den såkalte lovlige spanske regjering Negrin, som også innskipet seg i rett tid med sine respektive folks sparepenger, omhyggelig pakket ned i kasser. Det sies at kong Zogu i denne transport også medbrakte en kasse med Albanias jord. Våre politikere renonserte visstnok på dette tillegg. De var i første rekke realpolitikere, som innskrenket seg til å ta med det som til enhver tid kunne omsettes på det kapitalistiske verdens marked. I all denne forvirring som oppstod på grunn av politikernes ansvarsløshet og hodeløse handlinger, visste folk hverken ut eller inn. Hvorfor mobilise ringBordren først kom etter at de viktigste byer og depoter var besatt, reflek terte man ikke så meget over i de dagene. Det var jo ikke så lett å skjønne at årsaken var den, at politikerne hadde regnet med besettelse av landet fra en helt annen kant, og at de derfor ikke torde mobilisere av redsel for at de ærlige nordmenn skulle finne på å rette våpnene mot politikernes demokratiske venner. Først lenge etterpå skjønte man og, at årsaken til at alt var så ufor beredt, at det ikke var lagt ut miner, og at det manglet både dette og hint, skyldtes at farvannet måtte være klart for politikernes venner. Hambro meddelte selv i «New York Times» den 13. juli 1940 at den tid ligere norske regjering ventet at Norge skulle bli besatt av vestmaktene. Ja, han sa videre at den omstendighet som særlig bidrog til at Norges skjebne ble så fort beseglet, var at den norske kystvakt på grunn av mørket natten til den 9. april ikke kunne se om de skip som samtidig kom til syne utenfor alle vik tige punkter på kysten var franske, britiske eller tyske.

For å dekke seg selv satte partipolitikerne i gang en ryktekrig, Men det skal innrømmes, at våre politikere kom i et litt underlig lys, og det gjaldt da å renvaske seg overfor det norske folk, for det var jo klart, at slik som Nygaardsvold og Koht og alle deres hjelpere hadde stelt seg, så kunne jo

10

ikke motstanden mot besettelsestroppene bli særlig effektiv. Men politikerne hadde et godt middel: de satte i gang en ryktekrig, hvis make man aldri har opplevd i dette land. Det var ikke politikernes forsømmelser som var skyld i at det gikk så dårlig. Nei, det var forrædere og sabotører, tyske spioner, NS-folk og udugelige offiserer. De hadde skylden. Det var de som hadde tatt opp de minene som Koht i sin forutseenhet hadde lagt ut overalt. De hadde skåret over telefon ledningene og alarmledninger på praktisk talt hvert eneste sted i landet. De hadde gjort geværer og kanoner übrukelige. I beste fall het det at offiserene var flyktet og hadde overlatt til de flinke soldatene å slåss. Men ofte het det også at de hadde opptrådt som direkte hjelpere for tyskerne og forrådt landet. Ja, Quisling og NS skulle endog ha forberedt det hele. De hadde bedt tyskerne være så snille å besette landet og hadde lagt alt til rette. Ja, de skulle endog ha stått på kaien for å ta imot dem. De politiske rottene for land og strand rundt og spredte gift og løgn i folket. Det skal også medgis at det lyktes disse ansvarsløse politikere for en tid å kaste blår i øynene på det godtroende norske folket, men bare for en tid. Det blir nemlig etter hvert flere og flere i folket som gjennomskuer den altfor vel kjente list som tyven brukte da han sprang for harde livet og ropte: «Stopp tyven!» Sannheten vil komme til å seire også i vårt land, og historien vil komme til å dømme disse partipolitikere som i Norges tyngste stund spilte va banque med folkets skjebne og sine landsmenns liv.

Englenderne fører krigen over på norsk territorium. Våre politikere hadde, på tross av folkets uttrykkelige vilje til nøytralitet, og på tross av at de selv gjentatte ganger hadde forsikret om det samme, brutt vår nøytralitet i og med at de ikke foretok seg noe overfor de britiske nøytra litetskrenkelser i Jøssingfjorden og ved mineutleggingen på norsk territorium den 8. april, bortsett fra tomme papirprotester. Våre politikere foretok seg intet overfor disse direkte britiske brudd på folkeretten, ja, de hadde til og med i forståelse med vestmaktene systematisk forberedt det hele. I henhold til Haageravtalen er det en nøytral stats plikt med makt å hindre inngrep på sitt høyhetBområde fra en av de krigførende makter. Oppfyller ikke den nøy trale stat denne plikt, så er den annen krigførende part berettiget til å gripe inn. At Storbritannia krenket Norges nøytralitet og til og med vår suverenitet er utenfor tvil, og at den daværende norske regjering ikke foretok skritt for å hindre dette er dessverre likså riktig. Men dermed hadde den annen krigførende, Tyskland, i henhold til folke retten både rett og plikt til å gripe inn. Men hva gjør så den unøytrale norske

11

regjering? Jo, nå reagerer den med fiendtlige handlinger overfor den makt «om med retten på sin side griper inn for å hindre ytterligere skadelige følger for seg på grunn av det britiske brudd på folkeretten.

Quisling ville hindre at Norge ble et hærtatt land. Men da våre styremakter flyktet fra hovedstaden og overlot administra sjonsapparatet uten ledelse, var det at Vidkun Quisling grep inn for å prøve å gjenopprette Norges nøytralitet, og hindre at vårt folk kom i den situasjon at vi ble et hærtatt land. Han handlet dermed direkte i pakt med folkeviljen. For det kan vel ikke være tvil om at det norske folket, når en ser bort fra de poli tikere som levde av det gamle systemet, iallfall på det tidspunkt ønsket å være nøytralt. Men virkningen av århundrelang britisk propaganda gjennom norsk presse, litteratur, historiske lærebøker, magasiner og tidsskrifter, kringkasting og film ble sterkere enn det sunne norske folkevett. Folket hadde glemt å tenke selv. Det lot seg blindt lede av England, som talte til det norske folket gjennom sine betalte agenter og politiske leiesvenner. Og vi vet hvordan det gikk. Quisling måtte tre til side, og krigen gikk sin gang. Folkets og landets nasjonale interesser trådte i skyggen for det som for politikerne var viktigere: det demokratiske systemet og partiveldet. Og det norske folket, som gjennom 10 år ikke hadde villet høre på advarslene fra Quisling og Nasjonal Samling, måtte /ø/e. Og det er såvisst ikke partipoliti kernes fortjenester at det ikke gikk mye verre her i landet enn det gjorde.

«We trust in England». Men ennå er det folk her i landet som unnskylder den tidligere regjering: Den mobiliserte jo i tillit til Englands hjelp, «we trust in England» (vi stoler på England), sa man. Men man må virkelig ha lov til å spørre: Hva er det for slags ånd som er kommet inn i landet når det at politikerne «stolte på Eng lands hjelp» skal være et unnskyldende moment for en vettløs mobilisering og en vettløs ofring av norsk liv og eiendom, og det til og med etter at disse selv samme politikere i årtier systematisk hadde ødelagt vårt forsvar og gjort hva de kunne for å drepe forsvarsviljen i folket, slik at et forsvar av land og rike var blitt praktisk talt umuliggjort? Og så unnskylder folket disse sine forførere med dette at de gjorde alt dette i tillit til England. Hvor er ikke hele den tankegangen fjern fra den nor røne idéverden, slik som vi finner den i Eddakvadene, i våre sagaer og hos våre diktere? «We trust in England». Var vi da helt ut blitt en vasallstat av England? Kunne man ikke tenke å stole på seg selv, sette sin lit til «mått sinn ok megin»,

12

«egen makt og styrke» som Arnljot Gjelline sa til Olav Haraldson før slaget på Stiklestad. Det var den unorske ånd som rådde her, og det er den unorske ånd som på mange hold fremdeles rår her. Hva er det for en slags ånd, å knytte hendene i bukselommen, «wc trust in England» og vente på at «something will turn up». Ja, fra den engelskkon liollerte såkalte norske radioutsendelse hørte vi endog en «norsk» stemme som på engelsk uttalte: «Wc trust in the british navy, wc trust in the british air force». «Hejses som mærke usseldoms klude».

Vi stoler på det norske folket! Mot denne feighet og krypende avhengighet heiser vi i Nasjonal Samling et annet merke. Vi stoler på det norske folket. Vi heiser det gamle norske merket solkorset og det norske flagget. Med nordmenn for Norge! Hva er det for et underlig rike, dette England som en stor del av det nor ske folket har slik tillit til, og som de venter seg så store ting av? Dette landet må jo ha gjort oss store tjenester, må ha vært av uvurderlig betydning for oss gjennom tidene, for å ha gjort seg fortjent til slik grenseløs hengivenhet. Og det må jo ha hjulpet andre folk på den mest strålende måte, siden så mange nordmenn venter slik enestående hjelp og støtte derfra.

Englands hjelp til Spania. Ja, Englands historie er i sannhet rik på hjelpeaksjoner og gode gjernin ger overfor andre folk. Vi minnes i farten den gangen England i 1704 satte seg fast i Gibraltar under foregivende av å ville bringe hjelp til Spania. Det ga ved første leilighet sine spanske tilhengere på båten og ble sittende på Gi braltar og har siden sittet der for å kontrollere Middelhavet for seg og sine interesser.

Englands hjelp til India. Vi minnes hvordan det har «hjulpet» inderne ved å utsuge og utplyndre landet deres. En av de sorte pletter i dets historie er Lord Clives erobring av Calcutta fra inderne. Han fikk naboben av Bengalens minister til å forråde naboben. Etterpå ble ministeren selv nabob mot å betale Clive 260 000 pund sterling. Det kan da ikke forundre noen at I*>rd Clive førte med seg uhyre rik dommer, da han reiste tilbake til England. Her ble han hedret for sine be drifter, idet han ble utnevnt til baron. Og England har senere hindret enhver frihetsrørsle i India ved systematisk å sette muhamedanere og hinduer opp mot hverandre. Enkelte spredte frihetsbestrebelser ble holdt nede ved den brutaleste terror vi kjenner til.

13

Vi minnes en annen sort plett, nemlig den gang general Dyer i 1919 skjøt med automatiske våpen på en fredelig våpenløs forsamling av indere som hadde samlet seg på en privat plass i byen Amritsar. 500 ble drept og 1500 såret, hvorav mange kvinner og barn. I sannhet en stor kulturnasjon!

Englands hjelp til Boerrepublikken. Ja, men alt dette gjaldt jo ikke hvite mennesker. Det var jo bare «na tives», sier de norske englendere. Men var da også boerne fargede? Disse hol landske bønder som hadde funnet seg et fristed i Syd-Afrika. Vi minnes hvor ledes England kastet seg over disse nederlendere for å få tak i diamantgruvene, og da det ikke lyktes å beseire dem i ærlig kamp, kastet de boernes kvinner og barn i store konsentrasjonsleirer hvor de omkom i tusenvis av sykdom og gult, og allerede den gang hadde vi norske englendere her i landet. Et norsk sanatorium tilbød britiske offiserer som hadde deltatt i boerkrigen fritt rekre asjonsopphold. Noe tilsvarende tilbud til boere forelå såvidt meg bekjent ikke. Under krigen i 1900 undertegnet 219 kvinner i en østlandsby en adresse til en gelske kvinner hvori disse ble bedt om å virke for fred i Syd-Afrika, og hvori de ble belært om hva en gentlemans plikt er. En rakrygget norsk avis advarte sterkt mot dette, idet den hevdet at det kunne bli oppfattet som en taktløshet mot England.

Englands hjelp til Palestina Men det er jo lenge siden disse grusomheter i Syd-Afrika og alle de andre fæle tingene fant sted, sier våre norske englendere. Det var nødvendig med disse grusomheter for at den britiske velsignelse kunne få virke etterpå. Har vi da glemt Englands velsignelser i Palestina? Under den forrige verdenskrig i 1914—18 lovte England at jødene skulle få en egen nasjonalstat igjen i Pale stina, dersom de ville støtte England under krigen med sitt gull. Men også arabernes støtte trengte England i høy grad i kampen mot tyrkerne, og så kom det i skade for å love at også araberne skulle få Palestina som ledd i et stor arabisk rike. Men det går nå engang ikke an å love bort samme ting til to forskjellige og særlig ikke når hensikten i virkeligheten er at man vil ha denne tingen selv. De rykende ruinhoper i de arabiske byer i Palestina vitner om den britiske takk for arabernes hjelp den gangen, og det forteller oss litt om hvor mye britiske løfter er verd.

Englands hjelp til Irland. Ja, men disse ting er foregått utenfor Europa, forteller de norske englen dere. Er da Irland utenfor Europa? Hvordan i all verden kan det ha seg at

14

irerne i dag kjemper med nebb og klør for ikke å komme inn i krigen på Eng lands side, etter at de har vært utsatt for britisk «beskyttelse» og velsignelse i over 700 år? Vi minnes kanskje i den forbindelse den irske nasjonale reisning i 1916. Istedenfor å gi irerne selvstyre «beskyttet» England dem ved å bom bardere Dublin, deportere 1000 nasjonale irer og henrette deres førere. Det yar Churchill som hadde hovedansvaret for den grusomme mishandling av irerne med brenning, plyndring og drap uten lov og dom, fordi han hadde sagt at irerne måtte slåes ned som gale hunder. Bare de Valera ble skånt, ikke av menneskevennlighet, men ene og alene fordi han var amerikansk statsborger, og man var engstelig for å skade vennskapet med U.S.A.

Englands parole: «Splitt og hersk!» Men det britiske herredømme er da bare en velsignelse, sier Englands agenter i Norge. Det er da så mildt og uegennyttig. Var det noen som sa uegen nyttig? Har ikke England siden dronning Elisabeths tid terrorisert Europa ved stadig å sette den ene makt opp mot den annen, for at de europeiske folk skulle rive hverandre opp i innbyrdes strid, slik at de engelske kapitalister i fred kunne utplyndre de andre verdensdeler. Etter den kjente oppskrift «splitt og hersk» har England anstiftet den ene krig i Europa etter den annen. Alltid har det hett seg at England snart hjelper den ene, snart den annen part, men aldri fikk de som ble hjulpet noe igjen for det. Resultatet var alltid at Eng land befestet sine kapitalistiske interesser rundt om i de forskjellige land, også i Europa, kjøpte opp gruver, oljefelter og kraftkilder, hvor det kunne komme til, og sugde utbytte og renter ut av folkene. Hvordan tror man ellers der kunne leve mer enn 40 millioner mennesker på den britiske Øya som ikke kan brødfø fjerdeparten?

Englands hjelp til Norge. Men Norge har da aldri vært utsatt for slike ting fra Englands side. Eng land har da alltid vært Norges venn, sier man her. Har vi da glemt hva Eng land gjorde da Danmark og Norge i 1800 sluttet nøytralitetsforbund med Sve rige, Russland og Preussen? På samme måte som i dag beslagla englenderne aUe norske fartøyer i britiske havner og hvor de ellers kunne komme over dem, og sendte en stor flåteavdeling til København, som angrep den norske og dan ske flåte på Københavns red den 2. april 1801. Har vi da glemt den engelske krigen mot Norge i 1807—14, som denne kulturnasjon startet med å bombar dere København og stjele den dansk-norske flåte for deretter å iverksette hun gersblokade mot Norge. Har vi alt glemt hvem det var som den gangen prøvde

15

å sulte oss ut alle sammen? Henrik Ibsen hadde iallfall ikke glemt det da han i 1860 skrev Terje Vigen: Så lakked og led det til krigens år i attenhundred og ni. Ennu går sagn om de trængselskår som folket da stedtes i. Engelske krydsere stængte hver havn, i landet var misvækst og nød, den fattige sulted, den rige led savn, to kraftige arme var ingen til gavn, for døren stod sot og død. Lykken er med den engelske mand på rov mellem Norges skær.

Nordmenns mening om England. Om denne samme tiden skriver og Gustava Kielland: «Nøden og Hungeren voxede i Byen. Blege og forgræmmede Sømands koner, hvis Mænd enten var Fanger i England eller ikke kunde faa Hyre eller Arbeide hjemme, gik omkring i Husene og bad om Hjælp. Magre, forsultede Børn saa man overalt i Gaderne.» Og Gabriel Scott har fortalt oss om det samme: «Ogsaa kom krigen og krigens aar. Det første skud indunder kysten faldt vistnok vestenfor Lindesnes, etter som de gamle fortalte, rundt omkring Lister eller saa. Indtil da var det som folk ikke rigtig kunde forståa, at de hadde faat krig med England. De vægret sig ved at tro, at naboen vest over havet kunde ville Norge noget vondt. Det hadde jo ikke fornærmet nogen, ikke pønset paa nogen slags vinding, det ka bare og stred med sit og hadde evig nok med det Men naboen var i dår lig humør, det var gaat ham imot i dominospillet — her bestod efter hans egen mening en gammel avtale mellem ham og Vorherre om at han skulde vinde bestandig, og nu synes han ikke Vorherre holdt avtalen. Og gram i hug over det her strakte han saa kloen mot øst og gramset til sig den dansk-norske flaate —et overfald paa en fredelig nabo, som ikke hadde git aarsak til det og følte sig tryg i sin Utenhet Kysten blev indringet av krigsfartøier, som skulde stænge tilførselen til landet og sørge for, at det blev sultet ut. Det store, det mætte, det rike England begyndte en krig med det fattige Norge efter at ha skaaret livsaaren av paa det, en krig med et vaabenløst, fredelig land, en krig som blev krig imot folkeaanden — mot selve fortvilelsens aand tilslut Men donet, det vakte bak om holmerne, gjenlyden som rullet langs landet og svarte fra fjeld til fjeld indover Overalt var det saa folk sprat — som de traadte en torn i sig: det utrolige var blit sandhet, det skjendige virkelighet!»

16

Ja, er det ikke som vi kjenner det igjen alt sammen fra denne beskrivelse av Gabriel Scott? Gjentar det seg ikke nøyaktig på samme måten? Også denne gang tror England at det har en spesiell avtale med Vårherre om at det skal vinne bestandig. Og om det lille norske folket ofres, har det da ingen betyd ning i den forbindelse. Og så krenket våre såkalte venner atter vår nøytralitet, for å få også det norske folket til å kjempe, forat de engelske kapitalistene fortsatt kunne få anledning til å utplyndre verden. Og det var såvisst ikke på grunn av mang lende vilje fra Englands side at ikke den engelske flåten landet her først.

Chamberlain innrømmer at England ville besette Norge. Den britiske statsminister Chamberlain uttalte ifølge en Reutermelding i Parlamentet den 2. mai 1940: «For en måned siden ble det besluttet at visse styrker skulle holdes parat til å besette norske havner på vestkysten. Det norske felttog ble åpnet 7. april. Den kveld gikk hovedflåten og en kryssereskadre fra Scapa Flow og Rosyth. Den 8. april gikk 1. kryssereskadre for å delta i operasjonene.» Og historien fra 1807—14 gjentar seg i dag: England proklamerer igjen hungerblokaden overfor sine «norske venner». Ikke engang varer fra Amerika til Norge tillater englenderne å slippe igjennom. Men forholdene er jo heldig vis litt annerledes enn i 1812: Tyskland står ikke i dag splittet i småstater, men er et samlet, mektig rike, og Tyskland er det norske folks venn. Tyskland har ikke erklært noen hungerblokade mot Norge på tross av at de norske poli tikere erklærte krig mot Tyskland. Men disse handlinger fra Englands side er nødvendige, sier de norske eng lendere. De er nødvendige for at England kan vinne krigen, slik at Norge kan få friheten igjen. Derfor må vi glede oss over at England har erklært hunger blokade mot Norge. Vi må glede oss når de senker kullbåter i fart fra Tysk land til Norge. Vi må glede oss når de bombarderer Bergen og når de senker norske handelsskip som går i innenriks fart med forsyninger fra landsdel til landsdel, og når de dreper norske sjøfolk som befatter seg med noe så lands forrædersk som å skaffe matforsyninger nordover. Vi i NS og med oss alle norsk og nasjonalt tenkende nordmenn, vi mener at folk som tenker slik, det er ikke nordmenn. De er kunstige englendere, forrædere som ikke er verdige å kalles nordmenn.

Englands press på Norge. Og hva er det for slags vennskap England har vist oss? Er vi ikke blitt utbyttet av den engelske storkapitalen på samme måten som alle de andre? o

17

Hvorfor er ikke de norske kraftkildene blitt utnyttet? Hvorfor går ikke de norske jernbanene med elektrisitet? Kanskje det er fordi vi er nødt til å importere britisk kull? Hvorfor er det ikke blitt brutt mer kull på Svalbard? Har det kanskje også en forbindelse med de britiske kullene? Ja, bare hør hva statsministeren i en av våre høyre-regjeringer, Ivar Lykke, meddelte til det norske utenriksdepartement i en skrivelse den 1. mai 1934 i anledning av at daværende dosent Hoel offentlig sterkt hadde tatt til orde for utvidelse av driften på Svalbard, slik at Norge kunne gjøre seg selvhjulpent med kull. Han skriver her bl. a. at: « det ikke tjener Norges interesser at en av statens tjenestemenn offentlig antyder planer om å utestenge andre lands kull, når vi vet hvilken uhyre vekt England og Polen tillegger sin kulleksport. Man kan på den måte lett risikere at det vil bli lagt den norske stat hindringer i veien for en normal utvidelse av Svalbards kullproduksjon d.v.s. Store Norskes, og at det vil bli meget vanskelig å holde den utenfor ved eventuell fornyelse av Englands avtalen. Jeg har ansett det som min plikt å henlede det ærede Departements opp merksomhet på forholdet for at herr dosent Hoel kan bli advart.» Det går fram med all ønskelig tydelighet hvem det var som bestemte her i landet. Og de folk som forfektet nasjonale synsmåter ble som vi vet holdt nede av partipolitikerne, ja, endog straffet på pungen for sitt nasjonale sinne lag. Disse forhold er som alle vet blitt noe forandret etter at nordmenn overtok styret i september i fjor.

Engelske kapitalinteresser i Norge. Hvorfor måtte venstreregjeringen gå i mai 1931, da den ville gi Lilleborg konsesjon? Og hvorfor måtte så bondepartiregjeringen som fulgte etter, likevel gi konsesjon? Var det ikke fordi Lilleborg var et datterselskap av den inter nasjonale fettrust, hvis kontorer lå i London City og som var sterkere enn de norske regjeringer? Hvorfor ble det brukt hvalfett i margarinen i Norge? Men aldri sildolje? Var det kanskje ikke fordi den engelske fettrust hadde kapital i hvalfangsten, men ikke i de norske sildefiskerier? Hvorfor ble det lagt kraftforavgift på norsk sildemel på samme måten som på de importerte kraftforslagene? Var det kanskje ikke fordi det norske sildemelet konkurrerte for sterkt med de importerte kraftforslagene som den britiske fettrust hadde kapital i? Hvorfor får ikke det norske folket øynene opp? Er det kanskje fordi det er så innpisket av britisk propaganda gjennom alle de betalte organer som England har hatt i Norge, at det har mistet evnen til å tenke selv? Nordmen nene har ord på seg for å være et opplyst folk. Består da opplysningen bare 18

i å sluke rått alle de ferdiglagede meningene fra det britiske informasjons departement? Garborg sa i 1878 i en artikkel han kaller «Den nye Rikstanken»: «Det gjeld um å få folk til å meina og tenkja sjølv; vinn me so langt er alt vunnet. At «folket vaknar» er stødt et framstig. For i eit tenkjande folk vinn alltid det sanne og rette fram med tidi.»

England og den norske handelsflåte. Ja, men den norske flåten, seiler ikke den fritt om på alle hav, etter at England har sikret fred på havet, sier kapitalistene. Jo, nøyaktig så lenge som den seiler slik som England vil. Har vi glemt hvordan det gikk flåten vår un der krigen i 1914—18, da vi av denne «havenes beskytter» ble tvunget til å gå i kontrabande slik at nordmenns liv og eiendom gikk tapt i mengdevis. Ja, men det var jo de fæle tyskerne som torpederte skipene, forteller de norske englendere. Ja, det var jo nettopp Englands hensikt at det skulle være de nor ske båtene og de norske sjøfolkene som skulle sørge for transporten til Eng land, at det skulle være dem som førte krigen for England, nøyaktig etter den gamle kjente engelske oppskrift, at det gjaldt om i størst mulig utstrekning å få andre folk til å slåss for seg, å la andre folk bløde for de britiske interesser. Og den samme historien gjentar seg nå, da England, etter å ha erklært krig mot Tyskland, setter himmel og jord i bevegelse for å få andre til å slåss for seg, med løfter om all den hjelp og støtte som det britiske imperium kan pre stere.

Engelske garantier. Og hvorledes gikk det så med alle dem som lot seg hisse til krig mot Tyskland for Englands skyld? Hvor ble det av den stolte engelske hjelpen til Finnland, Polen, Norge, Holland, Belgia, Frankrike? I Finnland og Polen viste de seg ikke i det hele tatt, men innskrenket seg til å hisse opp disse folkene gjennom løgnaktige radiotaler. Og i de andre landene minnes vi de enestående prestasjoner i form av seierrike tilbaketog fra Åndalsnes, Narvik, Dunkerque. Og overalt dekket «the natives» tilbaketoget. Og vi minnes takken for hjelpen i form av hungerblokade av alle de «hjulpne», i form av bomber over de tidligere «venner»s byer, ja, endog i form av direkte angrep på den tidligere forbundsfelles, Frankrikes flåte, en handling som vakte avsky hos alle rettenkende mennesker, som ikke er helt synkvervet av den en gelske syke. Hvorledes kan det være mulig at det norske folket er blitt så forblindet at det ikke i tide har reagert mot disse politikere som har ført en for vårt land så ødeleggende politikk og til slutt ført oss inn i krisen på den «riktige siden»?

19

Den moralske oppløsning i folket. Den internasjonale kapitalismen holdt sitt inntog her i landet. Jakten etter mammon hegynte, arbeidere, skogsfolk og fiskere måtte trelle for den utenlandske kapitals profitt. Bondegårdene sank dypere ned i gjeld for å skaffe kontanter til renter og skatter. Velstand og vellevnet ble mål istedenfor middel. Det norske folket glemte hva som virkelig er av verdi i livet. Ja, vi glemte til og med at det er nødvendig å forsvare disse godene. Det dype forfall i folket kan best karakteriseres ved at partipolitikerne foran valgene reiste rundt og underbød hverandre når det gjaldt bevilgning til forsvaret, og kronen på ver ket ble satt da ridderen av det brukne gevær ble gjort til forsvarsminister. Mannen som ville ødelegge forsvaret ble satt til øverste sjef for dette forsvaret. Umoral og vellevnet var løsenet. Utenlandske reisende i umoral trålet landet og spredte sin gift, understøttet av såkalte fredsforeninger, frihetsligaer og folk som kalte seg sosialister. Til slutt fikk vi som øverste helsemyndighet en mann som gikk inn for abortus provocatus. Til å stelle med det norske folks liv og helse sattes en mann som ville det norske folks død.

Hvilken «frihet» hadde del norske folket under demokratiet? Og i Folkeforbundet var Norge representert av internasjonale snakkema skiner som aldri rørte en hånd for å tale Norges sak, men som vel kunne tur nere sine ord ved internasjonale middager, og i den hjemlige presse svinge seg opp til en slags demokratisk verdensberømmelse. Det utrolige er at det norske folket fant seg i dette og fant det helt i sin orden. Vi hadde jo folke styre. Var det noen som sa folkestyre? De mente vel ikke tilfeldigvis parti styre? For ikke å si partiterror. Ja, men vi hadde da frihet. Etter grunn loven av 1814 hadde vi frihet, — frihet til hva? Frihet til å øve innflytelse på landets styre? Neppe. Ikke hvis du ikke gikk gjennom partimaskinen og ble et ledd i den, og tenkte som den, det vil si lot være å tenke. Ja, men jeg hadde da frihet til å si og skrive hva jeg ville, sier du. Fikk du kanskje lov til å tale i Kringkastingen om forsvaret eller om arbeidstjeneste? Fikk du lov til å skrive i de store avisene om at partistyret var i strid med grunnloven av 1814, og at grunnlovens ånd i virkeligheten var blitt helt ut hulet, slik at der snart ikke var noe igjen av den opprinnelige meningen? Fikk du lov til å tale i Kringkastingen, eller skrive i de store avisene, at folket burde danne en nasjonal samling mot partiveldet, at det var det norske folket som burde bestemme her i landet og ikke partikaksene? Neppe. Men vi fikk da lov til å tale om disse tingene på politiske møter, sier du. Tilsyne latende, ja. Men mange husker nok at det ikke var så ganske få forsamlings lokaler som ble nektet oss til slike møter. Man forsøkte så å holde møtene på plasser og torv, men husker dere at det da kom folk som skrek og hujet og 20

kastet stein, og så fikk politiet beskjed av partipolitikerne om å si, at man ikke kan tillate disse folkene å holde slike møter ute, for de snille folkene som hol der på partiene de blir så opphisset at de begynner å kaste stein, og det går ikke an. Det må da være ro og orden i landet. Jo, her var en deilig frihet, frihet for partipolitikk og for dem som levde av det, men ikke for de andre. Men den slags form for frihet er det nå slutt med en gang for alle. Nå er det det norske folket selv som skal bestemme, ikke korrupte partipolitikere og betalte britiske agenter. Resultatet av all denne friheten, ikke for folket eller for det nasjonale, men for den internasjonale kapitalen, for partipolitikerne, for alle de ned brytende og oppløsende kreftene, var en fullstendig uthulning og oppløsning av vårt folks rettssamfunn, av vår kultur og vårt forsvar, nedbrytning og opp løsning av det sterke og nasjonale i folket. Og for alle tenkende mennesker hadde det lenge vært klart hvor denne utglidning til slutt ville føre hen.

10 års kamp for det norske folket. I 10 år kjempet Vidkun Quisling og hans tilhengere, først gjennom Nor disk Folkereisning, senere gjennom Nasjonal Samling, som ble stiftet den 17. mai 1933, utrettelig for å vekke folket og føre det bort fra den veien det gikk mot forfall, krig og nasjonal utslettelse. Men størstedelen av det norske folket ville ikke høre, og så måtte det da gå slik som vi i NS hadde forutsagt. Men hva skal man si om de folkene som satt med ansvaret og som ikke ville høre på våre advarsler, og som nå setter seg opp til dommere over oss? Med hvilken rett dømmer de oss, som utviklingen har vist hadde rett? Disse folkene har ingen som helst rett til å oppkaste seg som dommere over oss, og aller minst de forrædere som flyktet fra det hele og i dag fører krig mot sitt eget folk. Disse folk har heller ingen som helst rett til å representere Norge. De eneste som i dag har rett til å lede vårt folk, det er de menn som hele tiden satte seg imot den forbryterske politikk som førte landet mot avgrunnen. Det er vi i Nasjonal Samling som i dag har denne rett, fordi vi representerer fol kets vilje til fortsatt nasjonalt liv og til fortsatt eksistens som folk, vi i NS og bare vi!

Det står til det norske folket selv å velge! Reichskommissar Terboven uttalte da også den 25. september: «For i framtiden å løse den nuværende politiske situasjon, norsk og na sjonalt, så det norske folket igjen får sin frihet og selvstendighet i videste ut strekning, har en bare én vei å gå, og den fører over Nasjonal Samling. Det står nå til det norske folk selv å velge.» Og valget kan for enhver nasjonalt tenkende norsk kvinne og mann ikke være tvilsomt. Er det ikke det vi alle lengter etter, igjen fullt ut å bli herrer

21

i vårt eget hus? Og skulle det ikke passe best for nordmenn å tilkjempe seg denne friheten selv og ikke overlate det til England? De som i sin egen liten het venter på at vi skal bli befridd av andre kommer forresten til å måtte vente lenge. For i og med at den tyske krigsmakt behersker kysten fra Kirke nes til Pyreneerne, så er den britiske innflytelse for alltid fordrevet fra Europa, og den kommer aldri mer tilbake. Utfallet av den europeiske befrielseskrigen mot den britisk-jødiske internasjonale kapitalisme er i virkeligheten avgjort. De som ennå mener noe annet lar seg bare lede av følelsesbetonte ønsker, og har totalt mistet sin sunne dømmekraft. Dessuten er slike ønsker direkte i strid med det norske folks interesser. For der er da vel ikke noen norske arbeidere, bønder eller fiskere som for alvor ønsker den internasjonale kapital tilbake igjen, ønsker at det fortsatt skal være britiske og andre internasjonale truster som skal bestemme over arbeidslivet i landet vårt ut fra profitt-interesser iste denfor ut fra folkets eget behov? De eneste som kunne tenke seg å ønske noe slikt, det er de tidligere britiske leiesvenner og alle de som levde av spekula sjon, levde av å utsuge det arbeidende folket. Men disse herrers ønsker kom mer vi ikke til å spørre etter i det nye Norge ! Europa er nå endelig befridd fra det britiske åk, og vi er midt inne i det store nyskapningsarbeidet, som tar sikte på å organisere samarbeidet mellom de europeiske folkene. I det nye Europa som vil stå fram etter krigens av slutning, må også det norske folket finne sin plass. Vi har større muligheter enn de fleste andre europeiske folkene til å spille en stor rolle i dette nye Europa både økonomisk og kulturelt. Reichskommissar Terboven sa da også i sin tale den 25. september at «jeg er viss på at Norge har en stor framtid for seg innen rammen av den nyordningen som foregår i det europeiske rommet.»

Vårt lands store muligheter skal nå utnyttes. Vi har i vårt land store materielle muligheter. Vi har framfor alt store kraftkilder som hittil ikke har vært utnyttet. Vi har råstoffer som spiller en stor rolle for forsyningen av det europeiske rom, metaller, skog og cellulose produkter, og råstoffer fra fiske og fangst, bare for å nevne noen av de vik tigste. Utbygningen av produksjonslivet er allerede i full gang midt under kri gen. Etter at den britiske fettrust måtte slippe taket i Norge, er allerede ut nyttingen av vår sildolje både i margarinindustrien og i hermetikkindustrien i full gang. En bedre foredling av dette råstoffet er av største betydning både ernæringsmessig og økonomisk, og var en av befrielseskrigens første følger. Denne foredlingen til høyverdige produkter kommer direkte våre fiskere til gode i form av høyere priser. Ved et samarbeid med Tyskland innenfor det europeiske rom vil det åpne seg uanede muligheter for eksport, ikke bare av de varer vi kan produsere i dag, men også av alle de nye produkter som kan 22

lages her når våre kraftkilder og råstoffer blir helt utnyttet, og dette store europeiske marked kommer i tillegg til våre gamle markeder. Gjennom øket eksport skapes det også muligheter for øket import, og dermed en almin nelig hevning av levestandarden, som skal komme alle lag i folket til gode. Men det er klart at alle de mange fordeler som nyordningen vil føre med «eg først kan vise seg litt etter litt, når krigen er avsluttet.

Hvem har skylden for den nuværende situasjon? Vi må først gjennom en tung og vanskelig tid. Og det later til at en stor del av det norske folket ikke har forstått hva det vil si å tape en krig og å være et hærtatt land. Men på samme måten som de som gjennom sin poli tikk selv var ansvarlige for krigen i Norge, søkte å kaste skylden over på oss i Nasjonal Samling, så prøver de nå også å gi tyskerne og det nye styre skylden for de vanskelighetene som vi må igjennom. Men la det være sagt ettertryk kelig til alle dem som nå griner og beklager seg over følgene av den politikken som de selv har vært med på å støtte og godkjenne, og til alle dem hvis tale bare er som en engelsk grammofonplate: Hvem er det som er skyld i at vi må innføre rasjonering på forskjellige næringsmidler? Er det NS, er det de konstituerte statsråder, er det tyskerne? Nei, rett anklagen mot de virkelig skyldige, mot de norske partipolitikerne som gjennom årtier forsømte vårt forsvar, undergravde forsvarsviljen i folket og til slutt flyktet over hals og hode, mot de politikere som førte en unøytral politikk og som bare hadde nøy traliteten i kjeften, mot dem som stjal vårt gull, mot dem som stjal vår handelsflåte og bruker den til å forsyne England istedenfor Norge, mot dem som sluttet forbund med englenderne og som i dag sammen med dem fører sulteblokade mot det norske folket og senker norske skip med mat varer til Norge, mot dem som fra London radio oppfordret de rike til å kjøpe opp mat varene slik at det ble knapt for dem som hadde liten råd, mot de partipolitikere som satt igjen i Norge og fulgte appellen fra sine flyktede meningsfeller i London. Rett kritikken mot sabotørene i administrasjonen og i næringslivet, mot dem som søker å skape vanskeligheter for det nye styre i dets kamp for å gjøre det best mulige ut av det fallittbo som er oss overlatt. Og hvem er det som har skylden for at vi har måttet innføre en streng klæsrasjonering? Er det de konstituerte statsråder eller tyskerne? Nei, gi an klagen den riktige adresse. Anklag alle de usosiale individer som i Norges 23

vanskeligste tid kjøpte opp unødige lagre av klær for å sikre seg og sine uten å ta hensyn til at der kanskje kunne bli lite til andre. Ta hamstrerne, og rett anklagen mot det styre som laget en rasjonering som ikke var noen rasjonering, og de forsyningsnemnder som godkjente over en lav sko, de folk som søkte om alt mellom himmel og jord, som de ikke trengte. Anklag alle dem som har handlet unasjonalt og usolidarisk, og ikke den politiske bevegelse som kjemper for orden og rettferd i samfunnet og som setter fellesnytten foran egennytten. NS* program skal gjennomføres uavkortet! Det nye styre skal iallfall sørge for, at hvis det finnes folk her i landet som ikke forstår hva samfunnssolidaritet og nestekjærlighet er, så skal det bli laget et system slik at de blir nødt til å lære det, og slik at det blir en rett ferdig fordeling av godene til alle. Vi må gjennom denne vanskelige tiden, men midt oppe i alle vanskelig hetene bygger vi allerede opp det nye. Veien til frihet går gjennom Nasjonal Samling. Derfor må vi nå sette alle krefter inn på å gjøre denne vår politiske bevegelse sterk, og få folk til å forstå hvilke store muligheter tiden innebærer. Vi vil gjennomføre et ansvarlig og faglig styre i landet. Vi skal skape slike forhold at alle gode byggende krefter i folket kan settes i arbeid. Vi skal utbygge vårt arbeidsliv, utbygge vår produksjon, utnytte alle muligheter. Vi skal produsere varer for det norske behov og til eksport. Kapitalen skal tjene arbeidslivet, ikke omvendt. Midt under krigen, og mens de norske englendere gjør hva de kan for å skape vanskeligheter for oss, gjennomfører det nye styre alle de nye byggende og positive tiltak i pakt med NS program. Bedriftslivet holdes oppe og arbeidsløsheten er gått ned. Vi har innført konsesjonslover som hindrer spekulasjon i eiendommer, de første skritt på veien mot en fri odelsbonde. Der er innført arbeidstjeneste for all norsk ungdom slik at alle kan få være med på å bygge og rydde landet sitt. Ethvert ærlig arbeid skal aktes. Vi har gjennomført arbeidsformidling og satt arbeidsløshetstrygden ut i livet. Vi har truffet tiltak for å hindre urimelige leier, og det er nå nedsatt et utvalg for å utarbeide en arbeidets lov som skal bestemme arbeidernes og arbeidsgivernes gjensidige rettigheter og plikter. Vi rydder opp i den politiske sump i stat og kommune, og lar alle beinpolitikerne isteden få anledning til å utføre et ærlig arbeid. NS bygger på det norske og nasjonale. Vi støtter alt som er norsk og nasjonalt i vår kultur og i vårt åndsliv. Det vi bygger opp, er ikke noen utenlandsk kopi, men den norske form for de nydannelser og tanker som naturnødvendig tvinger seg fram i alle land. 24

På samme måten som mennene på Eidsvoll i 1814 skapte en ny frihet og en ny forfatning for folket, den norske form for den tids internasjonale tanker og strømninger, så er det norske menn og norske kvinner som også i dag legger grunnvollen for folkets framtid. Det er norske menn som i dag sitter som sjefer for administrasjonen i departementene. Vi er ikke tyske leie svenner. Vi samarbeider av egen fri vilje med det tyske folket, fordi vi vet at også dette folket ønsker at Norge skal få en sterk og fri stilling innenfor ny ordningen i Europa, og fordi vi daglig ser hvilken imøtekommenhet de viser overfor Norge og norske interesser. Vi tar mot den vennskapets hånd som vårt tyske frendefolk har rakt oss. Vi vet at den krigen Tyskland fører er en kamp for de germanske folks frigjørelse fra den internasjonale kapital. Vi vil ikke rolig sitte og se på at et nytt Europa bygges opp, mens vårt folk blir sittende i skyggen. Vi må selv tilkjempe oss den plass i det nye Europa som vi på grunn av vår rase og i kraft av våre naturlige betingelser har krav på: «Aldri liggjande ulv lambakjøt fær, eller sovande mann siger.» (Håvamål) Derfor melder de nasjonalsinnede unge nordmenn seg i dag under fanene for i Regimentet Nordland side om side med sine tyske frender å delta i ger manernes frigjørelseskamp. «Kan vi vel sove når Guds finger skriver henover jordens tavle?» (Erling Winsnes)

Vår skjebne for hundrer av år bestemmes nå. Grunnvollen for vårt folks framtid og skjebne gjennom hundrer av år må legges nå, og den må bygges her innen dette lands grenser av ansvarsbe visste norske kvinner og menn, som kjenner sin plikt overfor sitt folk og over for historien. Det er alle nordmenns plikt å slutte opp i rekkene bak Vidkun Quislings merke og ta opp kampen sammen med ham for Norges framtid. Norges frihet kan ikke gjenreises av dem som har ansvaret for alle de vanske ligheter vi i dag strir med. Og den kan enda mindre gjenreises utenfra av dem som er flyktet fra det hele, og som i dag sammen med de britiske kapi talister fører krig for England mot sitt eget folks interesser. Englands makt i Europa er for alle tider brutt. Nordmenn som støtter dette døende verdensrike, stiller seg direkte mot Norges interesser og opptrer 1andsforrædersk. La oss prøve å tenke selv og forstå storheten i det tidsskifte som vi er inne i. Mange nordmenn har så altfor lett for i disse tider å fortape seg i be traktninger over de enkelte små ting og hendelser som i og for seg kan se store nok ut i øyeblikket og for den enkelte, men som likevel er helt betydningsløse

25

sett med historisk målestokk og sett på bakgrunn av de verdenshistoriske begi venheter som utspilles omkring oss, og hvori også det norske folket etter hvert må og skal komme til å spille en stor rolle. Det norske folket er det av de germanske, nordiske folkene som er trengt lengst mot nord, som gjennom generasjoner har skapt seg et hjem og skapt muligheter for sin eksistens i kamp mot havet, isen og vintermørket : «Her er et folk i krig, for livet uavladelig». Vi er med blodets bånd knyttet til de andre germanske folkene, hvis skjebne også er vår skjebne. I vårt folk finner vi også best bevart den gamle norrøne kultur. Vi brakte den til andre folk, først gjennom vikingeferdene, men også ved senere tiders utvandringer fra landet, og i disse andre folkene finner vi ennå de typiske norrøne egenskaper som har vært av avgjørende be tydning for kulturliv og materiell framgang. De germanske folkene reiser seg i dag til kamp for en ny og større fram tid. Vår plass er ved deres side på marsj inn i den nye tid: «Germanias velduge tidebolk tonar sin inngang for alle folk. Odins og Alariks ætter bryt opp frå Brandenburgs sletter til Dovres topp.» (Kåre Bjørgen) Utviklingen viser oss at de enkelte folkene samler seg om det nasjonale, den rasemessige samhørighet blir mer og mer bevisst. Også her i Norge er det vår oppgave å skape et nasjonalt og solidarisk folkesamfunn, som forstår sitt ansvar overfor historien. Men på den annen side må dette ikke føre med seg at vi reiser skranker mot andre folk. Vi må tvert imot også akte og respektere deres egenart. Og vi må søke samarbeid med de folkene som står oss nærmest, de som er av samme rase som os3, de andre germanske folkene, i første rekke det tyske folket. Vi har den tyske Førers ord for at Norge i videste utstrekning vil få sin frihet og selvstendighet tilbake og vårt mål må være å arbeide for et samband av germanske folk. Enhver som tenker dette spørsmål igjennom, vil forstå at dette er like meget i Tysklands som i Norges interesse. Her er en stor oppgave for folket vårt i dag og store muligheter for alle skjulte krefter. Folket vårt har lenge nok ligget i dvale og latt seg lede av små menn. I «Kongespeilet» tales der et sted om de forskjellige slags uår som kan komme over folket, og det heter der, at der er ett slags uår som er mye tyngre enn alle andre, og det er når det kommer uår i folket selv som bor i landet, eller enda verre når det kommer uår i deres seder, klokskap og framferd som skal styre landet. Det har vært slike uår her i Norge en tid. Men den tiden er

26

forbi nå. De er reist sin vei de fleste. En mann er stått fram i folket vårt. Følger vi ham så skal folket vårt gå inn i en ny og stor framtid. «Fremad ! fremad ! » hver der fast på folket tror, «Fremad ! fremad ! » hver der følger fædres spor. Nordens ånd har skatte, forgemt i fjældets ly, de finnes må i morgengry og frem påny. (B. Bjørnson)

ENGLANDS «HJELP» TIL NORGE I DE SISTE ÅRHUNDRER Tale i Bergen 2. mars 1941.

Den tidligere norske stortingspresident Hambro uttalte den 18. februar ifjor (1940) i et intervju like etter den beryktede «Altmark»-affære i Jøssing fjord bl. a.: «Den engelske flåteavdelings opptreden i Jøssingfjord er den mest fla grante krenkelse av en nøytral stats territorium som har funnet sted i denne krig, og man har i Norge meget vanskelig for å forstå denne overmotige og på gående krenkelse av den lille stats suverenitet som ifølge instinkt og tradisjon er Englands beste venn.» Hadde hr. Hambro studert de historiske begivenheter som gjennom de siste århundrer har bestemt vår skjebne som folk, og hadde han følt som nord mann, så ville han ikke hatt vanskelig for å forstå den «flagrante krenkelse» i forbindelse med «Altmark». Det ville derimot vært vanskeligere for ham å be gripe hvordan det kan henge sammen at det norske folk etter så mange tid ligere «flagrante krenkelser» av lignende art ennå etter «instinkt og tradisjon er Englands beste venn.» Det hadde her i landet i altfor lang tid i ledende stillinger sittet parti-poli tikere som hverken tenkte eller følte norsk. De lot seg i sine handlinger lede ut fra egne og partipolitiske motiver istedenfor å fremme det som var det nor ske folks interesser. At disse unasjonale ledere ikke hadde kunnet avse tid til å studere sitt eget folks historie og derfor i stor utstrekning sammen med hr. Hambro betraktet Norge som «Englands beste venn», er bare en annen side av det nasjonale forfall. Hadde våre politiske ledere kjent vårt folks historie, og hadde de handlet ut fra sanne, nasjonale instinkter, så hadde de aldri stolt på noen «hjelp» fra England. De hadde visst at England aldri har hjulpet hver ken Norge eller noe annet land for dette lands egen skyld, men alltid bare 27

hvia det tjente de britiske interesser. Og de ville også visst at England alltid ofrer sine «beste venner», dersom det tjener deres egne interesser, ja, at det formelig er blitt tradisjon i Englands historie å gå fram på den måten. Det kunne være på tide at det norske folket fikk øynene opp for hvordan England gjennom de siste århundrer har «hjulpet» det norske folket, som ifølge hr. Hambro og andre britiske lakeier betegnes som «Englands beste venn».

«Right or wrong — my country!» I hundrer av år har England følt seg kallet til å være havenes behersker. I den engelske nasjonalsang heter det: «Rule, Britannia, Rule the Waves» (Hersk, Britannia, hersk over bølgene). Denne kyniske oppfatning kommer klart til uttrykk i at englenderne all tid har ansett sitt lands grenser å være ved «fiendens kyster». Ja, de har til og med hevdet å ha rett til å fiske like oppe i strendene hos andre folk. De har forlangt at andre makters skip skulle hylde det engelske overherredømme ved å stryke seil og gi salutt når de møtte engelske krigsskip. De har dyrket ein egen folkerett, som hevdet enerett for England, men fullstendig rettløshet på havet for andre, og da i første rekke de små nasjoner. De har under mottoet: «Right or wrong — my country» (Riktig eller galt — mitt land) stilt makten i rettens sted. Gang på gang ned gjennom tidene har England begått det ene overgrep etter det andre mot Norge. Men det er karakteristisk for den unasjonale ånd som rådde her at disse overgrepene for en stor del er blitt fortiet eller redusert i vår litteratur, i vår presse og i de historiske lærebøkene, som har vært brukt på skolene.

Britisk slavehandel i Norge. Går vi så langt tilbake som til det 15. århundre, så finner vi en rekke be retninger om britiske overgrep, særlig i det nordlige Norge og på Island, som den gang var en del av det norske rike. Så utrolig det enn høres, så drev eng lenderne i første halvdel av det 15. århundre en veritabel slavehandel i NordNorge og på Island. Professor Alexander Bugge skriver om dette i «Den norske sjøfarts historie» (Bd. I, s. 301 og 302) : «Mellem de mangfoldige overgrep som engelskmændene gjorde sig skyl dig i, vakte det især harme at de lokket unge gutter og piker med sig fra Island og holdt dem som slaver i England.» Om denne engelske slavetrafikken skriver også professor Taranger i «Nor ges Historie» (Bd. 111, 1, s. 267—69) : «De engelske kjøbmænd bortførte gutter og piger, som de dels røvede med vold, dels afkjøbte deres fattige og uvidende forældre for en bagatel for at 28

have dem til slaver i England. Mod dette uvæsen greb kong Erik ind, idet han i 1429 sendte en biskop, sandsynligvis englænderen Jon Craxton i Hole, til England, hvor biskopen for byen Lynns kjøbmandsgilde (Trinity Guild) an klagede flere af byens kjøbmænd for denne afskyelige trafik. De anklagede blev indkaldt, og det viste sig, at flere kjøbmænd havde ført baade gutter og piger med sig.» At denne slavehandel ikke bare har vært drevet på Island, men også i Nord-Norge går fram av den traktaten som den norske konge, Erik av Pom mern, sluttet med Henrik VI, i 1432. Etter denne traktaten måtte den engelske konge forplikte seg til å sørge for at de menn og kvinner som englenderne hadde bortført fra Island, Finnmark og Hålogaland blev satt i frihet og at det skulle betales bot for alle nordmenn som urettferdig var drept av englenderne. Denne traktaten gir oss et levende billede av hvorledes englenderne har opptrådt overfor Norge. Etter denne traktat skulle en tro at slavehandelen ville opphøre, men den gamle trafikken fortsatte, på tross av traktaten. Om dette heter det i professor Tarangers «Norges Historie» (Bd. IH, 2, s. 51) : «Imidlertid synes den engelske trafik paa Island atter at have slaaet ind i de gamle spor, og den 23. oktober 1443 klager (den norske konge) Kristoffer (av Bayern) til Henrik VI over, at englænderne paa den mest inhumane maade beskatter og udplyndrer hans undersaatter paa Island og fører dem til armo dens afgrund. Men ikke det alene; de hober ondskab paa ondskab, idet de bort fører de udarmede indbyggere fra deres fædreland til fremmede lande, uagtet ikke blot landsloven, men ogsaa den romerske lex Fabia om menneskerov (Dig. 48, 15, Codex 9, 20) og det romerske keiserrige truer sligt med strengeste livs straf. De saaledes bortførte holdes derefter i ægyptisk trældom ikke alene i strid med kongens egen ret, men ogsaa mod kristendommens pligter, humanite tens instinkt og fromhedens medfølelse, som helt og holdent foragtes og sættes tilside.» Også denne gang lover den engelske konge å rette på forholdet, men den umenneskelige trafikk må ha fortsatt ennå i flere år, for den 26. november 1450 får islendingene hos kong Kristjern utvirket «den lange retterbot» som forbyr utlendinger å føre gamle eller unge bort fra landet. I 1467 overfalt engelske islandsfarere kongens hirdtjore Bjørn Torleivson, som ble drept sammen med 7 av sine svenner. Prof. Taranger eier herom (Bd. 111,2,8.133): «Voldsmændene røvede alt hans gods, opbrændte hans huse, bemægtigede sig kongens skat og herjede store dele af landet med ild og sverd. Hirdtjorens lig tog de med sig og kastede det i sjøen. Hans enke, en hugstor kvinde af gammelnorrøn art, samlede nu folkehjælp, fik sin søn udløst af fangenskabet, iførte sig karmandsklær og tog hevn over ildgjerningsmændene.»

29

Englenderne driver ulovlig handel og fiske. De engelskmenn som i det 15. og i første halvdel av det 16. århundre kom til Nord-Norge synes først og framst å ha drevet ulovlig handel. Men snart be gynner også klagene over deres ulovlige fiske. Dette førte til stadig strid, som har rart til den dag i dag. Da krigen brøt ut i september 1939 var det fremdeles et uløst problem hvorledes de norske fiskere skulle kunne verne sine rettigheter og sine egne fiskebanker mot de britiske overgrep. Dette skal vi komme inn på senere. Det er bare nevnt her for å vise at det i over 400 år har vært en übrutt konsekvent linje i Englands opptreden overfor Norge også når det gjaldt å tilrane seg de norske fiskeres og fangstfolks hevdvunne rettigheter, og ta fra dem muligheten for å livnære seg. Også i dette spørsmålet følger England pa rolen: «Right or wrong —my country». Et ganske interessant billede av engelsk «hjelp» til Norge har vi i 7-års krigen med Sverige 1563—70. I 1571 klaget nemlig Bergens og Trondhjems borgere til kong Fredrik den 11. over at «de engelske indtrænger der samme steds (i Finnmark) med handel og vandel at kjøbe og sælge, saa og med fiskeri og i andre maade.» Denne «andre maade» innbefattet bl. a. at engelskmennene i de nordlige farvann solgte våpen til Sverige mens dette land var i krig med Norge! I midten av det 17. århundre begynner England systematisk å utbygge sitt overherredømme på havet. Et ledd i dette er navigasjonsakten, som ble gitt av «det lange parlament» den 9. oktober 1651. Den hadde til hensikt å fremme engelsk skipsfart på bekostning av andre lands interesser. Denne «lov» førte til en rekke kriger mellom de to største sjømakter den gang, England og Holland, og vi begynte snart å merke de engelske krigsskip i våre egne farvann. «En flåte av britiske krigsskip er de beste forhandlingsmenn i verden,» skrev engang den britiske admiral Nelson til Lady Hamilton. Slike «forhand lingamenn» har med visse mellomrom regelmessig besøkt vårt land helt fra 1658 og framover til 1940 for å blande seg i våre affærer.

«Altmarkyy-affæren i 1665. I 1665, under den engelsk—hollandske sjøkrig, inntraff det en episode «om nesten nøyaktig svarer til «Altmark»-affæren i 1940. «Altmark»-affæren er nemlig ikke noe nytt, som skulle være så «vanskelig å forstå» for hr. Hambro og likesinnede. «Altmark»-affæren er et kjent fenomen i Norge som har gjen tatt seg med visse mellomrom i de siste 300 år. I instruksen som er datert 2. juli 1665, heter det ordrett: «Hvis De møter den hollandske flåten eller får sikre opplysninger om den, og De forstår at den vil gå mot Norge, så skal De følge den så langt De er i stand til, idet De tar 30

hensyn til Deres beholdninger av proviant og til Hans Majestets skips sik kerhet. Selv om den hollandske flåten skulle gå inn til en eller annen havn til hørende kongen av Danmark (d.v.s. Danmark-Norge) på de kanter, så må De ikke forsømme anledningen til å ta eller til å ødelegge den helt eller delvis inne i disse havnene, hvis De finner at De er i stand til å gjøre det. (R. C. An derson: «The Journal of Edward Mauntagu First Earl of Sandwich»).» 11. juli 1665 ble det holdt et krigsråd ombord hos jarlen av Sandwich hvor det ble diskutert om englenderne skulle gå inn til Flekkerøy ved Kristian sand for å ta noen hollandske skip som lå der, men for øyeblikket passet det ikke å gå til et slikt skritt. Slaget på Bergens våg. Derimot ble det under et nytt krigsråd ombord hos jarlen av Sandwich 26. juli s. å. bestemt at en engelsk flåte under Sir Thomas Teddiman skulle gå til angrep på hollandske skip i Bergen. De hollandske skipene det gjaldt var noen overordentlig verdifullt lastede Ost-Indiafarere, som etter den tids bruk, av hensyn til faren for sjørøvere, var forsynt med kanoner nesten som om de skulle være virkelige krigsskip. Mens altså Norge var nøytralt og ikke deltok i noen krig seilte plutselig 31. juli 1665 en stor engelsk flåte på ca. 27 krigsskip med i alt ca. 850 kanoner inn på norsk territorium, hvor den utkjempet et stort slag på Bergens våg den 2. august. Under dette slaget ble bl. a. 10—11 mennesker drept inne i selve Bergens by. Bergenhus festning grep inn i kampen for å verne om nøytrali teten, og gjorde dette så effektivt at den engelske flåten med et tap av 112 drepte og 309 sårede måtte dra sin vei med uforrettet sak. I denne kampen deltok bl. a. dikteren Ludvig Holbergs far, major Christian Nielsen Holberg. Det er mange nordmenn som var både forarget og forundret over hvor dan de engelske tropper plyndret og herjet, da de «seirende» forlot Åndalsnes, Namsos og distriktene i Nord-Norge under krigen i fjor (1940). Hadde disse nordmenn lest sin historie ville de visst, at heller ikke dette var noe ukjent og «vanskelig å forstå». England har også her gode tradisjoner. Da den engelske flåten i 1665 etter slaget på Bergens våg måtte trekke seg tilbake, nyttet den høvet til å plyndre Herlø kirke nordenfor Bergen. Beretningen om dette fin ner vi i de gamle kirkeregnskaper og besiktigelser. Således heter det i besiktigelsen av 1686 om Herlø kirke: «Inventarium hjælpeligst, undtagen der er ingen kalk og disk til denne kirke, eftersom den af sølv anno 1665 af de engelske blef bortrøfuedt, da den ruptur var for Bergen.»

31

Det heter og i regnskapene for 1687—89 : «— ingen messehagel ti den anno 1665 tillige med flere kirkens orna menter i den engelske ruptur blef bortrøfuedt.» (Bergens historiske Forenings skrift nr. 7.)

Nordens fortvilte kamp mot den engelske rettløshet på havet. For å få fjernet denne usikkerheten på havet sluttet Danmark og Norge 11. juli 1670 en traktat med England, hvori England gikk med på «at den ene parts undersåtter uforment skulde kunne handle med den andens fiender og tilføre dem alle slags varer, som ikke gikk ind under kontrabande. Dog måtte de ikke seile til havne som av den anden part var beleiret (blokert).» Stikk i strid med denne avtalen sluttet England i august 1689 en traktat med Nederland som gikk ut på å hindre all handel på Frankrike. England og Nederland skulle med eine flåter sperre alle franske havner. «Det er klart at de forenede sjømagter ved at forbyde skibsfarten paa Frankrike gjorde sig skyldig i en retskrænkelse overfor de skandinaviske lande,» skriver Thorvald Boye i sin bok «De væbnede neutralitetsforbund», s. 58. Den nøytrale skipsfart led stor skade ved de engelske krigsskips vold somme opptreden. Om disse overgrep skriver professor Ose. Alb. Johnsen i «Norges Historie» (Bd. V, 1, s. 105) : «I strid med folkeretslige principer, som allerede dengang havde naadd frem til anerkjendelse, erklærede de forenede sjømagter, at de betragtede alle franske havne som blokerede, skjønt de faktisk ikke var det, og søgte med om fattende kaperier at stanse alle neutrale skibes fart paa Frankrige, selv med saadanne varer, som ikke pleiede at henregnes til krigskontrabande. Disse over greb havde da kun til følge, at de nordiske riger i 1691 sluttede sig sammen for at verne om den neutrale handel, især ved udsendelse af konvoier.» Også under den spanske arvefølgekrig 1701—1713, hvor England deltok, ble de skandinaviske handelsskip utsatt for oppbringelser og krenkelser fra de krigførendes side. Engelske overgrep mot den nøytrale skipsfart ble nå til regel praktisk talt i hver eneste krig England førte. I 1755 kom det igjen til krig mellom England og Frankrike. «England vilde gjerne søke anledning til å ødelægge den franske marine og bli alene om verdensherredømmet paa havet,» sier Boye (1. c, s. 87).

England støtter sjørøveriet. I denne kamp for å sikre seg verdensherredømmet på havet skydde ikke England noe middel og trådte all folkerett under føtter. Parlamentet vedtok i mai 1756 at «opbragte skiber og deres ladninger i sin helhet skulde tilfalde kaperne som eiendom. 32

Følgen av dette var at kjøbmenn og redere kappedes om å utruste kaper fartøier, og disse ikke alene ødela den franske skibsfart, men de opbragte også en mengde nøitrale skibe uden hensyn til folkeretslige regler, som efterhaanden havde vundet frem til anerkjendelse.» (Ose. Alb. Johnsen, «Norges Historie», bd. V, 2, s. 14.) Ose. Alb. Johnsen skriver videre at «de engelske kapere og krigsskib gik frem med den største vilkaarlighed og hensynsløshed overfor de nøitrale staters skibsfart og fandt herunder kraftig støtte hos den engelske regjering. Denne udstragte begrebet krigskontrabande ikke alene til vaaben og ammunition, men ogsaa til trælast, tjære og tran, ja, endog til levnedsmidler, som f. eks. korn, smør og fisk, altsaa netop de skandi naviske staters vigtigste udførselsprodugter, og den ene ladning efter den anden af disse blev opbragt og erklært for lovlige priser.» England oppfordret således systematisk til sjørøveri og vedlikeholdt med vilje en fullstendig rettløshet på havet, en politikk som de har ført konsekvent til den dag i dag. Det må jo virke som den reneste ironi på en som har lest historie, når han hører de engelske lakeier snakke om England som «havets beskytter». De skandinaviske land sluttet i 1756 det annet nordiske nøytralitetsforbund for å verge seg mot de engelske overgrep. Akkurat som i krigen 1914—18 og i krigen 1940 forsøkte England i 1756 å få Norge trukket inn i krigen og slåss for seg. Men det lyktes ikke den gangen. Den dansk—norske og den svenske re gjering overrakte ved eine ministre i London 1757 en note hvori det bl. a. heter, at det ofte hendte at danske (d.v.s. danske og norske) og svenske skip ble mis handlet i åpen sjø ved kaprere med forakt for nasjonenes rett, og at de ble av holdt fra deres bestemte fart, tatt og ført til havner under Storbritannias herre dømme, hvor de siden ble oppholdt ved langvarig rettergang, og endelig når de endog erkjentes skyldfri i alt det de var beskyldt eller mistenkt for, dog idømtes umåtelige omkostninger, som ofte oversteg skipets eller ladningens verdi. Når det ble klaget over de tallrike oppbringelser og priserettenes vilkår ligheter, henviste den engelske regjering til at domstolene var uavhengige av administrasjonen, og at den ikke kunne blande seg inn i deres avgjørelse. En stor del av den engelske befolkning var nemlig interessert i kaperfarten. Eng lenderne levde altså av sjørøveri, og det var dette som direkte ble beskyttet av det engelske styre. Forholdene i 1757 har en forbausende likhet med det som hendte under verdenskrigen 1914—18 og under den nuværende krig. For nordmenn som kan sin historie og tenker nasjonalt er det bare enda mer forbausende at det finnes nordmenn som hører mer på hr. Hambro og andre av de britiske kapitalisters talerør enn på dem som kjemper for det norske folks virkelige interesser, og for vår frihet og selvstendighet. 3

33

Det er betegnende hva det heter i selve den nordamerikanske uavhen gighetserklæring av 4. juli 1776: « Den nuværende konge av Storbritannias historie er en historie be stående av gjentatte tilføyelser av skader og krenkelser som alle har til direkte hensikt å etablere det absolutte tyranni.»

Nye britiske folkerettskrenkelser. 4. juli 1780 ble det på ny sluttet en traktat mellom Danmark—Norge og England, hvorved England anerkjente dansk-norske handelsskips rett til å til føre Englands fiender hva der tjente til næring og livsopphold. Likevel ble det, stikk i strid med denne avtalen, under den første koalisjonskrig mot Frank rike av England 8. juni 1793 utferdiget en instruks for krigsskip og kapere som bestemte at det skulle være tillatt å stoppe og tilbakeholde alle skip helt eller delvis lastet med kornvarer eller mel bestemt til fransk havn og sende dem til havn hvor ladningen bekvemt kunne bli kjøpt til bruk for den engelske stat. «Dette likefremme traktatbrudd kunde ikke undskyldes med, at den en gelske regjering lovet å kjøpe de opbragte ladninger,» skriver Boye (s. 218). 20. mars 1794 ble det utferdiget en engelsk «order in council» om at det særlig skulle holdes øye med fartøyer fra Norge og Danmark. Som følge av den ble det i tiden inntil slutten av sommeren 1794 av englenderne oppbrakt ikke mindre enn 220 norske eller danske skip, og av denne store mengde skip var det ikke mer enn ett eneste ett som de engelske domstoler kunne kondemnere på grunn av falske skipspapirer eller fordi det hadde hatt kontrabande om bord. (Edvard Holm: «Danmark—Norges udenrigske Historie under den franske revolution og Napoleons krige fra 1791 til 1807» — s. 109).

«Altmark»-affæren i 1795. I 1795 hadde vi igjen en «Altmark»-affære. Engelske kryssere trengte inn på havnen i Farsund og havnene i nærheten og røvet en fransk og en hol landsk kaper som hadde bemektiget seg 4 engelske handelsskip. Denne gangen måtte riktignok englenderne levere kaperne skipene tilbake, og betale ve derlag for de fire handelsskipene. «Altmark»-affæren i 1940 atskiller seg fra denne historien bare ved at England i 1940 var blitt enda frekkere, og nektet å betale erstatning, som den naive Koht ba så pent om.(!) Brutaliteten fra kaperførernes side mot mannskapene på de skipene de visiterte hørte til dagens orden. Det var alminnelig at visitasjonen, selv om slike skip fikk lov til å seile videre, ikke forløp uten at det ble røvet en del ombord. 34

Da den dansk-norske regjering grep til den utvei å trygge sine handels skip ved å la dem konvoiere av krigsskip, krevde englenderne likevel rett til å visitere slike konvoier. 25. juli 1800 ble således fregatten «Freja» med en kon voi på 6 norske og danske skip i kanalen forsøkt stoppet av en engelsk eskadre på 6 skip. Sjefen på «Freja» avviste englendernes krav på visitasjon og sendte en kule etter en engelsk båt som ble satt på vannet. Straks åpnet den nærmest liggende engelske fregatt ild med hele sin bredside, og etter en times kamp måtte «Freja» overgi seg. Denne affære fant altså sted under /reJs-tilstanden mellom Danmark— Norge og England. Det kom til diplomatiske forhandlinger som ble ført i tem melig bitter tone. «Ogsaa var det karakteristisk, at Englænderne lode som det var dem, der vare blevne angrebne. De maatte have saavel Oprejsning for det Skete, som Sikkerhed imod en Gjentagelse af lignende fornærmelige Voldsomheder. Det stakkels England kunde ellers igjen være udsat for at en dansk Fre gat angreb en hel Eskadre af dets Krigsskibe,» sier Holm (1, c, s. 323). Det er den kjente engelske skinnhellige metode å begå de brutaleste handlinger og all verdens urett under skinn av rettferdighet og humanitet, og kaste skylden på den som blir angrepet. I anledning av denne saken sendte England først sin prøvede diplomat Lord Whitworth til København, men for å styrke ham ble det sendt med et stort antall «Nelsonske diplomater» — en flåte på ikke mindre enn 19 skip, hvorav 7 store linjeskip. #• Denne gang kom det ikke til kamp.

Slaget på Københavns red 1801. Men noen få måneder etter sendtes en ny stor engelsk flåte mot DanmarkNorges hovedstad, og heller ikke da var krig erklært. Englands mest berømte admiral, Nelson, gikk til angrep på den dansk norske flåte, mens denne lå avtaklet som i dypeste fred. Også under kampen benyttet denne av englenderne så høyt ærede admiral seg av de gemeneste me toder for å redde seiren for seg. «I Virkeligheden kan man ikke tænke sig noget inhumanere og raaere end Nelsons Trudsel i hans Brev til Kronprinsen om, at han vilde se sig nødt til at opbrænde de tagne og med mange Saarede opfyldte Blokskibe, hvis ikke Ilden stansede fra dansk Side,» sier Holm (s. 398). «Ingen Mand af Ære kunde have udført en saadan Misgjerning.» Dette slaget på Københavns red fant sted 2. april 1801. Den britiske ånd som i de siste 300 år har svevet over havene kommer

35

for øvrig ganske klart fram i et brev som Nelson skrev på reisen over Nord sjøen til København i 1801. Han sier i brevet bl. a.: «Jeg hører likeledes, at vi skal ankre utfor Kronborg istedenfor ved Kø benhavn, som ville gi våre fordringer mer vekt. En dansk minister ville be tenke seg to ganger på å sette sitt navn under en krigserklæring mot England, når han det neste øyeblikk sannsynligvis ville se sin herres flåte skutt i brann og hovedstaden i ruiner, — men ute av øye, ute av sinn, sier et gammelt ord. De danske må se vårt flagg vaie, hver gang de løfter sitt hode.» I England ble budskapet om den britiske «seier» på Københavns red mottatt med begeistring. Flåten, nasjonens yndling, og Nelson, Englands mest populære mann, ble hevet til skyene. Den 2. april ble framhevet som en av historiens mest glimrende seire til sjøs, ikke bare jevnbyrdig med sjøkrigs historiens største heltegjerninger, men som en bedrift det engelske språk mang let ord til å gi den rette hyldest. Det er forbausende å se hvordan England har vært seg selv lik gjennom historien. Også «slaget» mot det tyske handelsskip «Altmark» i Jøssinghavn, ble som vi husker i engelske aviser berømmet som enestående i Englands sjø krigshistorie. Det kunne bare sammenlignes med admiral Nelsons strålende bedrifter. (!) Sammenligningen var kanskje ikke så dårlig, men riktignok på en litt annen måte enn englenderne tenkte seg det. Unntakelsesvis løftet det seg i England en spe røst mot «hjelpen» etter slaget på Københavns red i Londonbladet Morning Cronicle: «Vi har hittil trodd at det var av menneskekjærlighet at Lord Nelson hadde foreslått de danske en våpenstillstand, men vi har erfart at grunnen var å redde tre av hans skip fra deres farlige stilling. Dette er altså ikke en men neskekjærlig handling, men en krigslist, og vi er i tvil om den sømmet seg for en ærlig kriger.»

Nye «Altmark»-affærer 1802. Så ble det sluttet fred med England, men man må ikke tro at Norges nøytralitet under de kriger som England førte ble respektert for det, og Eng land førte krig praktisk talt bestandig. Det er karakteristisk at England i de siste 350 år har ført krig i 113. Nøytralitetskrenkelsene begynte allerede neste år. I februar 1802 hadde vi en ny «Altmark»-affære : Et engelsk krigsskip tok et fransk fartøy inne i havnen Ekvåg ved Farsund, og samtidig benyttet det anledningen til å fyre på en bark som kom ut fra loshavnen, og drepte en mann. I mars samme år var det igjen en «Altmark»-affære : Den gangen gikk et engelsk krigsskip etter oppdrag fra admiral Dixon inn på Risør havn og tok 4 krigsskip som lå der.

36

Etter en kort fred kom det i mai 1803 igjen til krig mellom England og Frankrike, og også under denne krig gjorde England seg skyldig i en rekke helt vilkårlige oppbringelser og territoriale krenkelser.

Flåteranet 1807. Så kommer året 1807, det året da England om mulig overgikk seg selv i skjendig opptreden overfor Danmark og Norge. Våren 1807 rustet England sterkt. Norge fikk snart erfare mot hvem, men så sent som den 31. juli dette året, uttalte Lord Castlereagh i Parlamentet, at de som rustningene var rettet mot ikke måtte ane at det var mot dem. Den 3. august 1807 gikk en engelsk flåteavdeling på 12 svære linjeskip foruten mindre fartøyer under admiral Gambier til Øresund, vekslet vennska pelig salutt med Kronborg og fortsatte ned sundet. Et par dager senere kom en lignende engelsk styrke samme vei, mens en tredje flåteavdeling styrte ned Storebelt, slik at Sjælland ble fullstendig om ringet av engelske krigsskip. Englenderne betalte den vanlige toll av transportskipene, sendte offiserer til Kronborg for å komplimentere kommandanten, lot båter gå inn til Hel singør for å kjøpe proviant osv. Tilsynelatende så det hele svært pent ut. Landene var ikke i krig med hverandre. Den engelske sendemann i Kø benhavn, Garlike, hadde gitt regjeringen i København de sterkeste forsikring ger om sitt hoffs gode sinnelag og i sine depesjer hjem sterkt framhevet Dan mark—Norges iver for å holde fast ved nøytraliteten. Så kom plutselig 8. august en engelsk diplomat, Sir Francis Jackson, til Kiel, hvor han først overfor Christian Bernsdorff og deretter overfor kronprins Frederik kom med sine berømte krav, bl. a. om den dansk-norske flåtes ut levering til England. 16. august begynte den første landgang av i alt 36 000 engelske soldater og matroser på Sjælland. Fra dansk—norsk side ble det vist en fredelig holdning like til det siste. Så sent som 14. august fikk englenderne i Helsingør kjøpe tømmer og planker — som de like etterpå brukte ved landstigningen. Natten mellom 14. og 15. august ble vaktskipet ved Helsingør, den gamle, nesten übrukelige dansk-norske korvett «Fredriksværn» erobret av englenderne. «De engelske Befalingsmænd vare for praktiske Folk til at bryde sig om, at Krigen endnu ikke var begyndt,» sier Holm (11, s. 261). Så ble da den dansk-norske flåte ranet, mens den lå opplagt som i dypeste fred. Men ikke bare det: « naar er vel en Plyndringsordre bleven fuldbyrdet paa en skamløsere Maade, end da Englænderne tømte Arsenalerne?» sier Holm (11, 37

s. 325). « de ødelagde Alt, hvad de ikke kunde føre med sig, navnlig Arsenalernes Værksteder, og plyndrede og borttoge Alt, hvad de kunde gjøre i Penge, Arbejdernes private Værktøj, Kakkelovne, Døre, Vinduer og Laase, som de brækkede løs av Holmens Bygninger, og meget andet lige ned til Papir saxene i Kontorerne.» Denne uærlige og skitne dåd står som noe helt enestående i historien. Bare England kunne se seg i stand til å nytte den slags metoder. Vi må si som englenderne selv når de skal berømme en av sine «fine» seire: Vårt språk savner uttrykk for å beskrive våre følelser overfor denslags metoder, som etter sin art er helt fremmed for norrøn tankegang. Det var ikke noe lite bytte englenderne dengang dro med seg: 16 linje skip, herav flere omtrent nye, 10 fregatter, 5 helt nye korvetter, 8 brigger, 1 flåtebatteri, 1 stykkpram og 29 mindre fartøyer samt hele 92 transportskip fylt med forråd av alle slag. Under den videre kommentar av begivenhetene skriver professor Holm bl. a.: « Ingen anden Stormagts Politik har mere vedholdende end den engelske været Danmark (dvs. Danmark—Norge) fjentlig under de Forviklin ger, det har havt at kæmpe imod i de to sidste Aarhundreder. — — Under samtlige store europæiske Krige var dets Handelspolitik saa stridende som vel muligt imod Danmarks og Norges Tarv .» Noen krigserklæring ble fremdeles ikke utstedt tross flåteranet. Men da kronprins Frederik ved en deklarasjon av 16. august 1807 ga befaling til å be slaglegge engelsk eiendom osv., grep den engelske regjering til å legge embargo på alle de danske og norske skip som den kunne få i sin makt. Allerede den 25. september var tallet på de skip fra Danmark og Norge som englenderne hadde oppbrakt kommet opp i 335. På samme tid krysset engelske skip rundt omkring de danske og norske kyster. Det kom stadig til sammenstøt, og englenderne plyndret en rekke ste der på kystene. Den 10. september gikk englenderne i land i Flekkerøy og sprengte ka stellet i luften. Den 25. september krevde en engelsk eskadre som la seg i nær heten av Kristiansand, at et linjeskip, «Prins Christian Frederik», som lå der skulle utleveres, da ellers Kristiansand ville bli utsatt «for en storms og den visse ødeleggelses redsler». Men nordmennene nektet, og det ble med truselen.

Den britiske sulteblokade mot Norge 1807—14. Først den 4. november 1807 erklærte den engelske regjering krig mot Danmark—Norge, og så begynte den krigen som satte så sterke spor i Norges 38

historie. Ingen har skildret den bedre enn Henrik Ibsen i sitt kjente dikt om «Terje Vigen»: Endnu går sagn om de trængsels-kår, som folket da stedtes i. Engelske krydsere stængte hver havn, i landet var misvækst og nød, den fattige sulted, den rige led savn, to kraftige arme var ingen til gavn, for døren stod sot og død. En rekke av våre andre kjente forfattere har også skrevet om denne tiden og fortalt vårt folk om hvorledes England gikk fram mot oss. For en nasjonalt tenkende nordmann er det helt utrolig at disse ting kan være glemt. At våre partipolitikere hadde glemt dem, eller ønsket å glemme dem, er kanskje ikke så utrolig, for det passet nå en gang i deres unasjonale partipolitiske kram, men at det norske folk i så lang tid har latt seg påvirke av de falske toner fra London, at det helt har glemt sin historie og til slutt glemt å tenke selv, er helt utrolig. De norske englendere unnskylder sine engelske herrer med at dette er lenge siden, og at englenderne er blitt sånne gode venner siden. Men for det første er 1 1/^ århundre ikke noen lang tid ien nasjons historie, og for det annet er England i dag nøyaktig det samme som for 125 år siden og for 350 år siden. Englendernes mål er det samme. Det viste krigen i 1914—18 oss, og det viste krigen 1940 oss.

En foraktelig bande menn. Hvordan statsråd Niels Aall til Ulefoss så på England går fram av hva han selv skriver den 25. september 1807: «Mange sukke er dragne i anledning av de siste politiske begivenheter,» skriver han, «og übodelig ulykke er spredt over verden ved den fatale kamp om verdensherredømmet, men aldri har verden vært vidne til en mere redsels full scene av falskhet og redsel, enn den Kjøbenhavn og omegn nylig falt som bytte for. Visselig vil den i historien bli omtalt som det mest utspekulerte og røverske angrep på meneskenes helligste rettigheter, og hvis der er en hevnens engel til, sannelig vil hans sverd falle tungt på angriperne. Disse betrakter jeg dog ikke som representanter for den engelske nasjon i almindelighet, tvert imot er jeg overbevist om at den største part av denne i høi grad misbilliger deres lederes opførsel; jeg forbauses alene over, at en så foraktelig bande menn er tålt som en gentil og hederlig nasjons ledere. Ikke så å forstå, at vi er übe kjente med det nedrige påskudd for deres blodige plan, men selv om denne var basert på rettferdighet, så kunde de ha anvendt midler mere overensstem mende med humanitetens lover for å oppnå sine mål. Nei, sådanne midler tjener ikke til å rane til sig det scepter over oseanet, som en annen verdensmakt

39

innehar over kontinentet, og alene for å tilfredsstille denne forfengelighet er universets fred og ro ofret. 0 Tempora! 0 Mores! (Hvilke tider, hvilke skikker.)» Som i 1807 så og i 1940. Statsråd Aalls betraktninger kunne like godt gjelde Churchill og hans menn i dag, som den «foraktelige bande menn» som etter Niels Aalls egen uttalelse styrte England i 1807. Det er bare forbausende at det fremdeles finnes nordmenn som på tross av de klare kjensgjerninger og på tross av historiens tale, ennå ikke har oppdaget Englands sanne ansikt.

Engelske plyndringer i Norge. Den norske sjøkrigshistoriker, kommandørkaptein Beutlich, skriver i sin bok «Norges sjøvæbning 1750—1809» om denne krigen som begynte i 1807: «De engelske orlogsgastenes optreden under båtekspedisjoner mot de små vergeløse uthavnene og handelsstedene vest og nordpå, minner mangen gane mer om sjørøvere enn om en disiplinert krigsstyrke.» Alle de som har opplevd den engelske «hjelp» i Nord-Norge ifjor, vil kunne bevitne at disse ordene passer like godt på englenderne i dag som i 1807, og Beutlich skriver videre fra denne tiden: «Og klagene fra norske sjøfolk, som blev bragt op av engelske kryssere, lyder så å si unisont, at de blev fratatt klærne sine, så de kom ofte så å si halv nakne ombord i fangeskibene. Det kan heller ikke være tvil om at befalet må ha tillatt, eller i hvert fall sett igjennem fingerene med, folkenes rå optreden.» Om englendernes plyndringstog til Hasvig i Finnmark sommeren 1809, beretter handelsmann Killengreen: «De opbrekket derpå kirken, sønderbrøt fattigblokkene og uttok derav pengene, samt fordervet vokslys og alterklæde, kort utviste den skjendigste op førsel. De forblev på Hasvig inntil den 9. juli, røvet imidlertid alt hvad de fant såvel i mitt hus som i min krambod, slaktet de beste kreaturer og skjøt iblandt de øvrige, hvorved en del blev beskadiget. Endelig opbrøt de gulvene, sønder slo dørene såvel i stuebygningen som i pakkhusene, ødela møbler og bohave o.s.v. Av jorden blev opgravd det meste av hvad jeg der hadde forvart, hvor iblandt en koffert med 4500 rd. i penger, to gullur samt en del sølvtøi, foruten andre ting av verdi. Med makt tok de støvlene av føttene på mig, gav mig ad skillige støt, og kapteinen forbød mig ved tolken å tale. Således måtte jeg være en taus tilskuer til det uanstendigste røveri, der kan begåes mot en verge løs mann.» Ty jj*| Den 22. juli 1809 plyndret englenderne i Hammerfest. Om dette fore ligger en rekke beretninger. Således beretter kjøpmann Buck: «Ved min ankomst hertil erfaredes at fienden havde ødelagt alt i ethvert lius, nedrevet de fleste kakkelovne, samt udslaget næsten hvert vindue. Vore huse er derfor ganske übeboelige i dette år.» 40

Likeledes ble kirken ranet. Tollkontroller Wadel innberetter: « at alt av løsøre i tollboden enten var bortført eller ødelagt, og at intet hus i byen var skånet for overlast og vold, overalt syntes den laveste skadefrohet at karakterisere englændernes tog til Finnmark.»

De britiske kapitalisters kamp imot Norge. «Overalt,» skrev Christian Magnus Falsen i 1808 i avisen «Tiden», «vrim ler ikke søen af Engelske Capere, der opbringe vore Skibe, hvor de træffe dem Hvem er det vel, der udruste de Capere, som forfølge og tåge vore Skibe? Hvem uden den Engelske Kjøbmand eller Capitalist, der herved troer at kunne formere sin Formue? Den Fattige er det i det mindste ikke.» Det er ganske interessant å se hvorledes en av de førende nordmenn på den tid klart erkjente det engelske imperiums sanne vesen. Den gang som i dag gjaldt krigen å sikre gull og profitt for en liten klikk av engelske kapitalister, som levde høyt på det engelske arbeidende folks slit Den gang som i dag gjelder krigen kampen mot den britiske kapitalisme. Christian Magnus Falsen forstod det allerede i 1808, men de norske, såkalte «arbeider førere» med Nygårdsvold i spissen, som var programforpliktet til å kjempe mot kapitalismen i arbeidernes interesse, skjønte ingenting i 1940. De gikk sammen med de borgerlige partier og sluttet forbund med kapitalistklikken i London, og nå sitter de i kapitalismens metropol og fører krig mot det norske arbeidende folk, bønder og fiskere.

Hungersnøden i Norge 1809. Den forbausende mangel på forståelse når det gjelder Englands metoder, blir dobbelt merkelig når man leser hva tidligere professor Worm-Muller skri ver i sin bok «Norge gjennem nødsårene 1807—10» (s. 329) : «Og nu begynte den engelske blokade at virke. Aldrig har avsperringen, hungersnøden været mer gjennemført end i 1809. Engelskmændene har tat lære av erfaringerne fra aaret forut. Deres kryd sere, som stadig vokste i tal, tok faste stationer i 3 forskjellige kjeder. Den ene strakte sig fra de vestlige norske havner til Jyllands vestkyst, den anden fra Norges østhavner til Skagen, hvorfra den tredje gik til den svenske kyst. Norge var saaledes aldeles indringet, selv om flaaten og kaperne gjorde enkelte kup og nogen smaabaater slåp gjennem nettet. De danske kyster var helt om sværmet og situationen blev betydelig forværret da engelskmændene 18de mai tok Anholt og indrettet en station der. Det var derfor en vældig fangst admiral Saumarez gjorde; i disse aar erobret han 430 skibe, hvorav 340 var danske eller norske.» Når professor Worm-Miiller, som i disse dager er kjent for sin engelsk vennlighet, kan beskrive forholdene slik, så kan vi sikkert gå ut fra at det ikke er overdrevet. 41

Og Wbrm-Muller forteller videre: «Det var nød i landet i 1809. Den meldte sig vistnok ikke saa tidlig som i 1808, det var først i juli at den blev saa frygtelig. Den var stor i Akershus amt, hvor utsæden var gaat tilbake med %, og der manglet 18 287 td., eller over halvparten av behovet til høsten. Den var sterkest i Smaalenenes amt, hvor utsæden var formindsket med og som trængte forholdsvis mest. Fra Rakkestad, hvor presten Aschehoug skrev at der ved St. Hans tid fandtes 189 familier som intet hadde at spise, og som opholdt livet enten ved at laane eller betle. «Gud hjælpe os! Almuens omløb paa mig og dens klynken og jamren og graad er ikke til at udholde.» Stillingen var ikke god i Kristians amt, og der tales stadig om barke- og mosespisning. «Der døde i Norge i 1809 31 931 mennesker, eller 35.20 pro mille, det var over 7 000 mere enn i 1808, og langt høiere end i nødsaaret 1812—13 ; aldrig siden har dødsprocenten været saa høi.» (Worm-Miiller, s. 346.) Diktet om Terje Vigen er blitt symbolsk for denne tiden, beretningen om den fattige nordmannen som med en liten åpen båt forsøkte å bryte den engelske blokade, for å få mat hjem til sine kjære: Du sejled imag på din store korvet, jeg rode min ringe båd; jeg trælled for mine til døden træt, du tog deres brød, og det faldt dig så let at håne min bittre grad.

De norske sjømenn i «Prisonen». De norske sjømenn som ble fanget av englenderne led de frykteligste kvaler i engelsk krigsfangenskap. De ble puttet i «prisonen», — det var gamle linjeskip som var innrettet som fangeskip. Fangene ble her anbrakt på batte riene. Om natten lå de i hengekøyer så tett at man ikke kunne gå mellom dem. Luker og porter ble dessuten stengt om natten så fangene holdt på å kveles i de trange rommene. Maten var elendig og behandlingen rå og brutal. Tallet på danske og norske krigsfanger vekslet, i januar 1809 var antallet 3 574.

Englands «hjelp» for å hindre Norges selvstendighet i 1814. Så kommer vi da fram til 1814, det avgjørende år i Norges frihetskamp. Og nå stillet vel England, «de små nasjoners beskytter», seg på Norges side i dets kamp for friheten? Å nei, tvert imot var England med på å slutte garantitraktaten av 3. mars 1813 med Karl Johan om at England, om nødven dig, med våpenhjelp, skulle sørge for at Sverige fikk Norge. 42

Og i 1814 blandet England seg opp i våre indre anliggender på en måte som ikke var til å ta feil av. Prins Kristian Fredrik hadde sendt Carsten An ker til England for å forhandle. Han meddeler i brev til Christian Fredrik den 11. april 1814, hvilket svar han mottok fra den engelske førsteminister Lord Liverpool: «Mr. Anker! Der er intet jeg mindre ønskede at gjøre end at bedrage Dem. Ville de norske lade prins Kristian reise til Danmark, saa ville vi i alt hvad vi kan, hjælpe Dem til gode konditioner med Sverige; men beholde de denne danske prins hos sig og persistere i at ville være uafhengige, da maa vi assistere Sverige i at erobre Norge.» «Dette afgjørende og haarde svar,» føyer Anker til, «overvældede mig. Jeg stod op og spurgte: Er dette Deres herligheds ultimatum? Nu stod ogsaa han op og svarede med en alvorlig mine: Ja, det er, Sir! Nu, sagde jeg, saa er dette vor dødsdom. Thi Norge vil ikke blive svensk, hænde hvad hænde vil.» (Sars, Norges Historie, Bd. VI, 1 ', side 72.) Og kong Kristian Fredrik uttalte ved åpningen av det overordentlige storting 8. oktober 1814. «Døv mod alle Forestillinger, viste det Engelske Ministerium Rigsforsam lingens Afsendte tilbage, og dets Blocade-System Skjærpedes, ja, udvidedes til Kystene af Bergens og Trondhjems Stifter . . . . » «De små nasjoners beskytter» var ute og gikk igjen.

Henrik Wergeland om engelske politikere. Henrik Wergeland karakteriserte treffende den engelske politikk i sin «Norges Konstitutions Historie» (5. avsnitt), hvor det bl. a. heter: «Der har ikke været noget politisk Parti i Verden som har flere og mere glimrende Fortjenester af sit Fædreland eller flere og afskyeligere Forbrydel ser imod Udenverdenen og Menneskeheden paa sine Tavler, end de engelske Toryers.» Men det var ikke bare vårt land som led under Englands kyniske politikk og brutale metoder. Den amerikanske president, Thomas Jefferson, som var president fra 1801—09 og som regnes som en av Amerikas «store» presidenter, karakteriserte England i et brev til Thomas Liper den 12. juni 1815, på føl gende måte: «Vi er enige i å betrakte Englands regjering som totalt uten moral, så uforskammet at det ikke kan tåles, opblåst av forfengelighet og ærgjerrighet, strevende etter fullstendig herredømme på havene, fortapt i korrupsjon og dypt rotfestet hat mot oss, fiendtlig mot friheten hvor den enn reiser sitt hode, og som den evige forstyrrer av verdens fred.» Og England er akkurat den samme i dag, som det var dengang, 43

«Bodøsaken». — Den engelske regjering støtter forbrytere. Karakteristisk for den måten englenderne gjennom alle tider har gått fram på overfor de små stater, er den beryktede «Bodøsak», hvor den engelske regjering direkte støttet engelske smuglere som hadde satt seg fast i Bodø. Da de norske toldere skred inn, fanget englenderne vaktmannskapet, brøt opp pakkhuset, stjal de beslaglagte varer og seilte avgårde med dem. De fangne nordmenn ble satt av på havet utenfor Bodø i en elendig båt, så det var et under at de kom fra det med livet. «Forholdet var altsaa,» sier professor Sars (i Norges Historie, Bd. VI, 1 *, side 176), «at en række aldeles aabenbare, utvilsomme forbrydelser var blevet begaaet af disse udlændinger paa norsk grund: smuglere, væbnet modstand mod lovlig øvrighed i lovligt ærende, indbrudstyveri, strafbar hensynsløshed ligeoverfor medmenneskers liv og helbred. Selvfølgelig burde alt dette været henvist til domstolenes paakjendelse. Istedet derfor blev det gjort til gjen stand for diplomatisk forhandling. De engelske smuglere optraadte med støtte af Englands regjering som de forurettede.» Og det lyktes dem ikke alene å unngå forfølgning og straff, men de fikk drevet igjennom at beslagleggelsen av varene skulle oppheves, og at det straks skulle utbetales 2 500 pund av statskassen i erstatning, og at det skulle tilståes tollfrihet for tilsammen 15 500 pund i fire år. Denne stat er det som ynder å kalle seg «de små nasjoners beskytter».

Englands kamp mot Norges fiskere. I tiden etter 1814 og framover til verdenskrigen i 1914 skulle man trodd Norge fikk være i fred for England. Men det var ikke tilfelle. I denne tiden blir den engelske kampen mot de norske fiskere stadig skarpere. England vil alene være herre på havet, og vil ikke engang anerkjenne de norske fjordene som norsk territorium, og når det gjaldt fiskerne, forfektet de det standpunkt, at de, som verdens herrer skulle ha rett til å fiske like opp i strendene til an dre folk. Fiskerigrensen hadde fra gammel tid av vært bestemt ved bankenes utstrekning i havet, i motsetning til nøytralitetsgrensen som var én mil (4 kvartmil) fra land. I 1747 fikk således russerne lov til å fiske på Finnmarks kysten utenfor 4-milsgrensen mot å betale en avgift. Havet utenfor 4-milsgren sen ble altså også betraktet som norsk område. Det vil føre for langt her å komme inn på utviklingen i denne sak. Fiskerne i Nord-Norge har kjempet en fortvilet kamp for sin rett til fiskebankene mot de utenlandske, særlig engelske trålere. England krevde rett for seg til å fiske med trål like inntil 3 kvartmil fra land langs norskekysten. Men den samme rett skulle ikke gjelde for fiskerne 44

ved den engelske kyst. Der foreligger en rekke forbud i England mot tråling utenfor 3-milsgrensen. Altså også når det gjelder de norske fiskere, fulgte Eng land parolen «Wright or wrong, — my country».

Oslofjorden skal få lov å være norsk. Det er typisk for den engelske mentalitet, at etter det utkastet til overens komst angående fiskerigrensen, som ble forelagt under forhandlingene i Lon don i 1925, skulle Norge ha enerett til fisket innenfor en 3-kvartmilsgrense fra land, og at likeledes 13 nærmere betegnede norske fjorder skulle være under lagt norsk jurisdiksjon. Blant disse fjorder, som skulle få lov til å være norske, nevnes bl. a. Langesundsfjorden og Oslofjorden! Man må jo si at det var en enestående imøtekommenhet fra Englands side å foreslå at Oslofjorden fortsatt skulle få lov til å være norsk! For oss som kjenner den engelske mentalitet er det ingenting som forbau ser. Det forbausende er bare at det ennå finnes nordmenn som tross kjensgjer ningenes klare tale ikke skjønner noen ting.

De norske fiskeres nødrop. Utallige er da også henstillingene til våre statsmakter fra fiskere nordpå om å sikre fiskernes gamle, hevdvunne fiskefelter for Norge. Den 6. april 1934 vedtar Andenes herredstyre en henstilling hvori det bl. a. heter: «Man må derfor på det kraftigste henstille at det fra Nordlands fylkes ting inngis til storting og regjering et enstemmig forlangende om beskyttelse av havfisket på bankene utenfor Nordland, da de nuværende tilstander er like meningsløse som om utenlandske borgere kom for å hugge skogen i det norske innland.» Den 11. februar 1934 holdtes et møte i Gryllefjord hvor det møtte fiskere fra størstedelen av Troms og Finnmark og hvor det ble vedtatt en resolusjon hvor det bl. a. heter: «Utenlandske trålere i et antall av 20—30 stk. har nu erobret helt de felter på Svendsgrunnen og Malangsgrunnen hvor fisken står. Følgen av dette er at vi må søke utenom på felter hvor ingen fisk er å få .... Vi er derfor blitt nødsaget til i de senere år å koste større båter med kostbart utstyr for å kunne drive fiske på eggen, og når vi skal drive vår næring til levevei og til dekning av vår store gjeld for båter og utstyr, kommer disse utenlandske trå lere og jager oss bort fra det fiskefelt som i generasjoner har vært vårt. Hvor skal vi så hen? .... Skal vi bli nødsaget til å forlate våre hevdvunne fiskefelter og gå til grunne i kampen for tilværelsen?»

45

England truer i 1934 med krigsskip mot de norske fiskerne. I 1934 gikk England til nye voldsomme angrep på vår fiskerigrense. Vår kystvakt måtte gjentatte ganger gripe inn mot britiske trålere som drev fiske i våre territorialfarvann. Trålerne ble frekkere og frekkere, og det ble stadig vanskeligere for vår kystbevoktning å beskytte de norske fiskere. De oppbrakte, mulkterte eller fordrevne britiske trålere klaget til den engelske regjering, og det er typisk for den britiske mentalitet at lordseglbevarer Eden uten å avvente svar på henvendelsen som var rettet til den norske regjering uttalte: «Hvis dette svar ikke blir tilfredsstillende eller hvis det ikke kommer noe svar i nær framtid er den britiske regjering villig til å gi trålerne sjømili tær beskyttelse. En slik beskyttelse vil sikkert bli gitt trålerne helt inn til de grenselinjer som det var tale om ifjor, og muligens vil den britiske regjering gå så langt at den beskytter trålerne helt inn til 3-milsgrensen. Hvordan situa sjonen enn blir, vil den britiske regjering overveie spørsmålet om å sende krigs skip til fiskefeltet i nær framtid.» De «små nasjoners beskytter» ville sende krigsskip mot de norske fiskere på deres egne fiskebanker! Norges Fiskarlag som i sakens anledning holdt møte i Bergen, vedtok en uttalelse til Utenriksdepartementet hvori det heter: «Vi hadde sist av alt ventet at det fra engelsk side vilde bli tatt slik på vei mot at vi prøver å hevde vår soleklare rett til 4-milsgrensen og beskytte våre egne fiskeres rett og eksistens mot overlast på redskap og drift.» Også i denne uttalelse merker vi hvorledes den britiske propaganda har forgiftet den norske folkesjel. Man ser med sine egne øyne det ene overgrep etter det annet, den mest brutale hensynsløshet fra britisk side, og likevel er man like forbauset hver gang det kommer et nytt overgrep.

Englands «hjelp» da vi kjempet for vår selvstendigliet i 1905. Og hvor var England hen den gangen da Norge på ny kjempet for sin frihet i 1905? S. C. Hammer skrev i sin bok «Det merkelige år» om unions bruddet i 1905: « . . . . at der i Foreign Office ikke finnes noget autentisk materiale til støtte for den paastand, som blev gjort gjeldende i Karlstaddagene og vistnok lever fremdeles hos den overveiende del av almenheten, at England la sin mæg tige indflydelse i vegtskaalen til Norges fordel paa dette kritiske punkt.» Derimot satte den engelske kong Edward, etter at det var klart at det drev mot unionsoppløsning, alle krefter i sving for å få sin svigersønn, prins Carl av Danmark på Norges trone. Han gikk så vidt at han den 11. august 1905 telegraferte til prins Carl: «Øyeblikket er nå kommet for deg til å handle eller til å miste Norges krone .... Jeg henstiller inntrengende til deg å dra til Norge med én gang, 46

med eller uten samtykke av den danske regjering, og hjelpe til i underhandlin gene mellom de to land.» Altså ikke engang denne sak kunne Norge få ha i fred uten engelsk inn blanding, og da det i Norge ble bestemt, at det skulle foregå kongevalg, og Eng land var engstelig for at valget ikke skulle falle på den engelske kandidat, reiste det seg straks røster i den engelske presse. Det demokratiske England ville ikke vite av noen hindringer, og forslaget om folkeavstemning kom derfor, som den engelske avis «Times» uttrykte det «om ikke nettopp uventet, så dog atskillig forstyrrende.»

Englands overgrep under verdenskrigen 1914—18. Så kommer verdenskrigen, og England fører nøyaktig den samme politikk og med de samme metoder som tidligere. De forsøkte å sulte ut sivilbefolk ningen. Denne metode, å føre krigen mot den sivile befolkning, er innført av englenderne og det er utelukkende dette lands politikere som har ansvaret for å ha innført den totale krig. Overgrepene fra engelsk side begynte med at de den 2. november 1914 erklærte hele Nordsjøen for militært område, og de begrunnet dette med at tyskerne skulle ha lagt ut miner fra handelsskip under nøytralt flagg. Det bri tiske slagskip «Audacious» gikk nemlig på en mine i Nordsjøen som englen derne mente umulig kunne være lagt ut av noe tysk krigsskip. Senere viste det seg imidlertid at den minen som «Audacious» gikk på var lagt ut av den berømte hjelpekrysseren «Berlin» som senere kom til Trondheim. Begrunnel sen for de engelske motforholdsreglene var altså falsk. Og på denne falske an takelse var det at englenderne gikk til en så drastisk foranstaltning som hittil hadde vært ukjent i alle kriger og som ble helt skjebnesvanger for de nøytrales rett til å seile på det åpne hav. En krigførende makts krigsskip hadde fra gammel tid rett til å visitere nøytrale handelsskip. Formålet var å konstatere vedkommende skips nasjona litet, bestemmelsessted og last. Men nå er det klart, at det var en meget farlig oppgave for de engelske krigsskip å visitere handelsskip i åpen sjø. For å skåne sin egen flåte, og legge all risikoen på de nøytrale, utstedte derfor englenderne pålegg om at nøytrale skip måtte gå innom en britisk havn for å la seg visitere der. Det er nøyaktig den samme praksis som englenderne har fortsatt i den nå pågående krig, og som både dengang og nå har ført til tap av en mengde norske skip og sjømenns liv. Hensikten var da som nå å la de nøytrale ta all risiko. England forlangte også at Norge skulle utferdige eksportforbud for olje, kobber og gummi, og på toppen av alle disse folkerettsstridige krav kommer så Churchills forslag om å avsperre Nordsjøen. « . . . . som jeg ønsker å gjøre til en absolutt helligdom for Dem,» (Nemlig for den britiske admiral Jellicoe), som Churchill sa. 47

Kunngjøringen gikk ut på at fra den 5. november 1914 ville alle skip som passerte en linje trukket fra nordpynten av Hebriderne tvers over Fær øyene til Island gjøre dette på egen risiko. Skip som ønsket å gå til og fra Norge samt Østersjølandene, Danmark og Holland, ble tilrådet for inngående å ta Den britiske kanal hvor de ville motta kursdirektiver som ville sette dem i stand til i trygghet å gå opp langs kysten av England til Farne Island. Her ville de få anvist en såvidt mulig trygg passasje til Lindesnes fyr. Den norske regjering protesterte straks i en note den 5. november hvori det heter: «De forføininger som i kundgjørelsen bebudes, vil paa det føleligste hemme norsk skibsfart og handel og befrygtes helt at kunne standse passager trafikken mellem Norge og Amerika; og hvad mere er, de vil i virkeligheten indebære brud paa det princip hvis opretholdelse alle nationer til denne dag har regnet blandt de største goder som folkeretten sikrer, nemlig principet om det frie hav.» Det er klart at dette måtte medføre skritt fra tysk hold. Tidligere pro fessor Keilhau skriver om dette: «Det var en bekjentgjørelse fra sjefen for den tyske admiralstab, von Pohl, datert den 4. februar 1915, som gav det tyske svar på Nordsjøsperringen. Farvannet rundt om Stoijbritannia og Irland innbefattet Den Britiske Kanal blev erklært som krigsgebet. Det blev truet med at ethvert fiendtlig handels skib innenfor dette område vilde bli ødelagt og om nøitrale skib blev det ut talt: Også nøitrale skib utsetter sig for fare i krigsgebetet, da det av hensyn til det av den britiske regjering den 31. januar anordnede misbruk av nøitralt flagg og sjøkrigens tilfeldigheter ikke alltid lar sig undgå at de på fiendtlige skib beregnede angrep også treffer nøitrale skib.»

En nordmanns tale. Allerede den 30. oktober 1914 ble Den norske amerikalinjes skip «Ber gensfjord» på vei fra New York til Norge, altså underveis mellom to nøytrale havner, oppbrakt og ført inn til Orknøyene helt i strid med folkeretten. Skipets kaptein, nuværende statsråd K. S. Irgens, protesterte i en skrivelse mot slike opphringelBer på en måte som klart gir uttrykk for en korrekt folkerettslig oppfatning av saken. Han skrev: «Jeg innrømmer beredvillig Deres fulle rett til å visitere og ransake mitt skib i åpen sjø og til å bringe det i havn for nødvendig tilbakeholdelse når det er fyldestgjørende grunn til å anta at der er kontrabande i lasten. Men hvis sådan grunn ikke foreligger, beklager jeg ikke å kunne innrømme Deres rett til å ta mitt skib i havn. I sådant fall vil De bli nødt til å overta mitt fckib fullt ut med det fulle ansvar for skib, passasjerer, post og last, inntil mitt skib atter er utenfor krigssonen. Jeg må derfor anmode Dem om at De i Deres in-

48

straks for de offiserer som overtar mitt skib, vil gjøre opmerksom på den over ordentlige farlige stilling mitt skib vil bli satt i hvis det blir stoppet, eller pr. signal blir beordret til å stoppe med en britisk «prisebesetning» ombord.» Da våre flyktede partipolitikere i London har tillatt seg å komme med grove beskyldninger mot statsråd Irgens, kan det i denne forbindelse være av interesse å sitere hva den britiske forfatter E. Keble Chatterton uttaler om ham i sin bok «Den store blokade». Han sier: «Båtens («Bergensfjord»s) fører var etter de beste vikingetradisjoner en fremragende sjømann, som måned etter måned gjennom de fire krigsår tok betydelig risiko fram og tilbake over Atlanteren. Dog var han ingen venn av den britiske marine, som han skaffet atskillig bryderi. Om man noensinne kunne snakke om flott eksempel på blokadebrytning med et moderne skip, så var det vel dette som ustanselig ble gjort av «Bergensfjord» til tross for at den tid snart kom da blokadeeskadren holdt seg nøyaktig å jour med dens beve gelser.» Snart ble nærsagt hele verdens skipsfart dirigert innom britiske havner til kontroll.

Englenderne tramper folkeretten under fot. Postforbindelsen mellom nøytrale land var av folkeretten ansett for å være hellig, ukrenkelig. Englenderne tiltok seg rett til å lese gjennom private brev og holde postpakker mellom nøytrale land tilbake. I 1914—18 nøyaktig på samme måte som i 1940. Når det tjente Englands imperialistiske og kapi talistiske interesser ble all folkerett og privatrett trampet under fot i det 20. århundre som for 350 år siden. Et spørsmål av stor interesse for de nøytrale har vært hva der skulle reg nes til kontrabande. Spørsmålet har vært tatt opp på en rekke internasjonale konferanser, og man er overalt kommet til enighet, unntagen med England som ikke ville anerkjenne noen bestemmelser. Endelig så det ut til at man var kommet til enighet i London-deklarasjonen av 1909, men da det kom til stykket ble overenskomsten ikke ratifisert av Storbritannia. Om dette sier pro fessor Keilhau (i «Det norske folks liv og historie») : «Overhuset hadde forkastet den. Lordene lot sig nemlig overbevise om at reglene i deklarasjonen vilde svekke verdensrikets maritime maktstilling, idet de kom til å vanskeliggjøre en effektiv handelsblokade.» Det er bemerkelsesverdig at denne uttalelse kommer fra den engelsk vennlige hr. Keilhau. Hensikten var nå som alltid å opprettholde fullstendig rettsløshet på havet, fordi dette best tjente de engelske kapitalisters interesser. 4

49

Mowinckel synes England er unødig streng. Våre skip ble nektet kull av Storbritannia, hvis de ikke forpliktet seg til å unngå enhver trafikk som kunne komme Tyskland det minste til gode. Ja, det påståes at en hel rekke norske firmaer kom på svartelister og led store tap uten at de selv hadde anelse om hvorfor de var kommet på slike lister. Selv J. L. Mowinckel uttalte en gang i Stortinget (St. forh. 1917, s. 141) at han «trodde det engelske kullforbud var en unødig streng forholdsregel og en ufortjent hård straff.» Når den engelskvennlige hr. Mowinckel kunne uttale seg slik om «Norges beste venn», så kan vi være sikre på at han ikke har tatt munnen for full og at ganske andre uttrykk burde vært på sin plass. Det ble opprettet såkalte «bransjeavtaler», hvorved den britiske regjering fikk det privilegium å kontrollere de forskjellige norske industriers intimeste hemmeligheter og mest konfidentielle oppgaver. Når en med stor sannsynlig het kan gå ut fra, at det til denne kontroll ble brukt sakkyndige engelske for retningsmenn, d.v.s. folk som kanskje stod i spissen for britiske forretninger som under normale forhold direkte konkurrerte med de tilsvarende norske foretagender, så kan en regne seg til hva den slags privilegier kunne føre til, Blant anstendige mennesker betegnes den slags som handelsspionasje. «Storbritannias tunge hånd knuget ned Norges økonomiske liv,» sier den amerikanske vi the World forfatter War». Paul G. Vigness i sin bok: «The Neutrality of Norway} Om svartelistene sier den samme forfatter «Dette represalieinstrument, som ofte ble hensynsløst brukt, påtvang et visst mål av terrorisme i den britiske bestrebelse på å kontrollere Norges im port- og eksporthandel.»

Den beryktede fiskeavtale 1916. Så kom den beryktede fiskeavtale med England av 1916 som brakte oss på randen av krig. Det britiske forslag var at all den norske fisk som trengtes til hjemmemarkedet skulle selges til den britiske regjering, og at Norge skulle utstede totalt eksportforbud for alle fiskevarer. Den norske regjering skulle sikre britisk kreditt i Norge til å betale alle de britiske oppkjøp. «Det var selvfølgelig helt utelukket fra norsk side å gå med på det bri tiske forslag.» sier Keilhau (i «Norge og verdenskrigen», s. 119). «Dette vilde gitt Storbritannia et fullstendig herredømme over det norske fiskemarked, og kravet om et utførselsforbud for alle fiskevarer med disposisjonsadgang bare imaktene.» den ene retning vilde ha inneholdt en utilstedelig utfordring til central

50

Om den endelige avtale sier Keilhau: «Hovedbestemmelsen i overenskomsten inneholdt en norsk forpliktelse til å utstede et totalt utførselsforbud for alle fiskevarer undtatt hermetikk Avtalen blev gjort avhengig av at de britiske opkjøp lot sig finansiere ved kre ditt i Norge. Til gjengjeld påtok Storbritannia sig en forpliktelse til å tillate eksport av de for fiskernes behov nødvendige mengder av kull, oljer og red skaper, dog «under hensyn til Storbritannias og dets alliertes behov» . . . . » Såvidt Keilhau. Det må jo sies å være et ganske pent tilbud fra engelsk side å ville tillate import til Norge av det kull og den olje som var nødvendig for fiskerne for å fiske opp den fisken englenderne skulle ha! Men som vi ser, også her var det tatt forbehold fra engelsk side. Fiskeavtalen av 5. august 1916 betegnet et av gjørende brudd med norsk nøytralitetspolitikk. Og Keilhau sier videre: «Hvad fikk så Norge til gjengjeld for å la sig binde til med en regjerings garanti å støtte den minst humane del av den britiske blokadepolitikk — for søket på å sulte ut motstandernes sivilbefolkning? En britisk forpliktelse som kunde sies op med 4 ukers varsel.»

De uhyggelige «pliktreiser» for England. Denne unøytrale handling måtte uvegerlig føre til motforholdsregler fra tysk side. Og den 31. januar 1917 ble den tyske note om uinnskrenket übåtkrig offentliggjort. Etter dette gikk England enda videre i sine overgrep overfor Norge, idet det forlangte at norske skip måtte utføre en eller to såkalte «plikt reiser» med kontrabande for å få lov til å føre kull til Norge. Det var særlig disse uhyggelige «pliktreiser» som var årsak til mange norske skipsforlis. Man skulle trodd at det norske folket etter erfaringene fra verdenskrigen 1914—18 hadde lært Englands sanne vesen å kjenne, særlig etter den måte freden ble diktert på, en fred som for ethvert tenkende menneske bare måtte bety en kort frist inntil en ny krig ville bryte ut. Det norske folket burde også vært forberedt på hva som ville hende dersom en ny krig brøt ut. Selv en så lyseblå herre som J. L. Mowinckel var ikke helt blind for faren. «Bryter en ny verdenskrig ut, begynner Storbritannia sin blokade av Norskehavet med full utnyttelse av den erfaring som det hadde vunnet da den forrige sluttet,» skrev han i et forord til den norske utgaven av E. Keble Chat tertons bok «Den store blokade» i 1938. Det er den krigen vi står midt oppe i nå. Og blokadekrigen begynte som kjent akkurat som av J. L. Mowinckel forutsett, mens svaret fra tysk side ble übåts- og luftkrig. Så kom den ofte omtalte «Altmark»-affære. Nygårdsvold nøyde seg som bekjent med å protestere og sa bl. a.: «Vi kan ikke tvile på at den britiske regjering straks vil yte oss full opp reisning.»

51

Oppreisningen bestod som kjent i britiske beskyldninger om at det var Norge som hadde brutt nøytraliteten, og hele vestmaktenes propaganda-apparat ble satt inn mot Norge. Statsmenn og journalister gjorde sort til hvitt og hisset folkestemningen i England og Frankrike mot Norge og nordmennene. Det ble heller ikke lagt særlig skjul på at det ikke lenger pa3set «de små nasjoners beskytter» at vi holdt oss utenfor krigen. Opptakten til felttoget mot Norge var altså allerede i full gang. Mange vil kanskje spørre hva det tjener til å trekke fram alle disse gamle tingene nå. Jo, det er helt nødvendig at det norske folk i dag lærer å se at England til alle tider har vært det samme, at den engelske politikk har fulgt de samme mål og de britiske metoder har vært de samme gjennom de siste år hundrer. Alt har vært rettet mot det ene mål: å sikre herredømmet over alle hav for en liten klikk av britiske kapitalister.

Norges vei. For enhver nasjonalt innstilt nordmann som kjenner disse faktiske for hold, og det er enhver nordmana plikt i disse tider å lese sin historie, er det uforståelig at det kan finnes landsmenn som i dag stiller seg på de engelske utbyttereB side i kampen mot de germanske folkene. De folkene som i dag gleder seg over at englenderne kaster bomber over norske byer, og senker fre delige handelsskip i norsk skipsfart, som gleder seg når nordmenn ved disse tiltakene mister livet, vel å merke når det ikke er dem selv eller en av deres egne — det er ikke nordmenn, og de er ikke verdige til å kalles nordmenn! En slik engelskvennlig innstilling er i dag, som den alltid har vært, stikk i strid med det norske folks interesser, og ikke bare det: de kvinner og menn som i dag støtter England og vanskeliggjør gjenreisningen av Norges frihet, opptrer direkte forbrytersk og landsforrædersk, fordi de ved sine handlinger setter Norges fortsatte eksistens som fri og selvstendig nasjon i fare. Vi i Nasjonal Samling er overbevist om, at også den delen av det norske folk som ennå er helt forblindet av engelsk propaganda, og som fullstendig har glemt å bruke sin sunne fornuft, om ikke så lenge vil få øynene opp, og gå sammen med oss i den fylking som under Quislings ledelse vil føre folket vårt framover til en ny stortid i samarbeid med det tyske rike og de andre germanske folk. — Vi skal være med å bygge opp et nytt Europa. Det er noe stort og herlig denne generasjon får være med på. Det er en herlig tid vi lever i, og for dem som får være med på alt dette er det en dobbelt herlig tid. Disse to dagene her i Bergen, hvor 1200 unge menn har satt hverandre stevne, kommer til å skape historie. Det er Vidkun Quislings tropper dere har sett. Og denne opp marsjen viser oss at noe slikt som Nasjonal Samling, som har slike folk i sine

52

rekker, kan ikke stoppes. Vi marsjerer sammen under Vidkun Quislings merke til en ny stor tid. Og vi skal huske på at Norge har beseiret England før i hi storien. Det er lenge siden nå, men det er allikevel ikke så lenge i et folks hi storie. Vi kan beseire det igjen. I dag står vi sammen med det tyske folket i kampen mot det engelske terrorvelde. Vi skal kjempe for et Norge med orden, rettferd og fred, et Norge som skal bli større og bedre, og som skal bringe kultur videre ut over verden. Fram for det norske folket!

DEN NASJONALE LINJE I VÅR KULTUR Utdrag av foredrag i Deutscher Auslandsklub i Ber lin 21. mars 1941, arrangert av Nordische Verbin dungstelle: «Die Nationale Linie in der Norwegischen Kultur».

Ethvert tenkende menneske må vel nå være klar over at vi er inne i et stort tidsskifte i de europeiske folks historie. Intet folk i Europa kan stå utenfor de veldige omveltninger som foregår. Gamle landegrenser forsvinner og nye stater oppstår. Og også i folkenes politiske liv foregår det store ny dannelser. De gamle former faller og nye blir til. Vi må helt tilbake til folke vandringene for å finne en tid som kommer opp mot denne, når det gjelder store og betydningsfulle begivenheter. I slike tider, da en gammel form bryter sammen og en ny samfunnsform må skapes, da oppstår der alltid en stor fare for et folk, og det er karakte ristisk for det norske folket, at det i slike tidsskifter alltid har stått i fare for å miste sin selvstendighet. Det er da nødvendig at folket finner en fast grunn å stå på, at det søker ned til fast fjell og tømrer den nye på klippegrunn. Dette sikre grunnlag er hos ethvert folk det nasjonale, altså hos oss, den norske egen art. Nyordningen må gå ut fra, må bygge på dette sikre grunnlag. Det som det gjelder er å gi den nye form et norsk innhold og uttrykk, fylle den med norsk ånd. Den nasjonale kjerne i et folk er i det hele tatt den eneste sikre grunn som et folk kan bygge på i vanskelige og tunge tider. Det er denne norrøne ånd som. vi finner hos den store historie- og saga skriver Snorre Sturlason og hans venn Skule jarl. Folk hadde ført fram klager over Skule jarl til kongen, Håkon Håkonson. Da kongen spurte hertug Skule hva han hadde å si til dette, svarte han: En vise kan jeg: Ørnen sitter på steinen. En annen vise kan jeg: Ørnen sitter på stemen. Alltid den samme vise: Ørnen sitter på steinen.

53

Skule jarl var legemliggjørelsen av den gamle norrøne kultur, i motset ning til Håkon Håkonson, som var mer påvirket av kulturstrømninger uten fra, og Skule vil da på denne måten forklare sitt syn for kongen. Det var skjebnesvangert for det norske folket at Skule jarl representerte søndrings tanken og satte seg opp mot Håkon Håkonsons rikstanke på samme tid som han representerte den nasjonale norrøne ånd mot Håkons svakhet for det uten landske. Håkons rikstanke seiret imidlertid i denne kampen, mens Skule jarl falt etter å ha latt seg utrope til konge i Norge i året 1240. Her finner vi da også samtidig årsaken til forfallet i det stornorske rike, fordi der dengang ikke ble bygd på vår nasjonale egenarts sikre grunn. Det norske folket opplevde også i årene omkring 1814 en politisk krise. Det lyktes dengang å skape et nytt politisk system, en ny forfatning, som var i overensstemmelse med den nye tid og samtidig ga uttrykk for folkets nasjo nale vilje. Det norske folket befinner seg også i dag i en krise, som på mange måter minner om 1814. Også i dag står vi overfor den store oppgave å skape en ny ordning i samklang med tidens nye tanker. Det er derfor av den største vik tighet at den nydannelse av stat og samfunn som nå er i emning også blir båret fram av den nasjonale ånd som bor i folket, av vår norske egenart. For et politisk system vil aldri kunne være noen garanti for et folks utvikling i fram tiden, hvis det ikke er i overensstemmelse med det nasjonale liv. Det norske folket må derfor søke fornyelsen hos seg selv, i sin nasjonale kultur. Det må finne igjen veien til den gamle, sterke, nordiske kultur.

Hva er kultur? Vi må imidlertid først og framst være klar over hva vi egentlig mener med kultur. Professor Herman Harris Aall sier, at det mål som et folks vilje til å hevde seg er rettet mot, kalles for kultur, og han sier videre: «Det er altså til det ytterste nødvendig, at man gjør sig klart for det første, hvad der menes med dette begrep, — så vi altså vet så langt som mulig, hvad det er vi streber efter. Dernest at vi også får rede på, hvilke krefter der fører til dette mål, og omvendt hvad der fører bort fra det, altså hvilke «lover» vi skal nytte for å nå målet. Meningen med ordet kultur finner man ved å søke dets opprinnelige betydning: Det anvendtes fra først av om bondens dyrk ning av sin åker. Men ordene har sin skjebne, de utvikles fra specielle, trange anvendelser utover til større og «tørre omfang. Både subjekt og objekt for ordet er nu utvidet: Det er nu ikke lengre bare bonden som er subjekt for handlingen, men hele menneskeheten. Og det er ikke bare åkeren som er objekt for den, men alle naturkrefter. Kultur betyr idag derfor først og fremst : Menneskets herredømme over naturkrefter. Men vi påvirkes også av en annen gruppe lover: Samfundslover. De har virket fra urtider i enkleste grunnform mellem de to kjønn, mellem mor og barn. Lovene for samfund mellem mennesker kaller vi civilisasjon.» 54

Og professor AaU sier videre: «De to formål, kultur og civilisasjon, har utfylt sig i menneskehetens historie og utfyller sig i normale sinn med et tredje formål — idealitet. Vi fører ikke bare et næringsliv og et samfundsliv, men også et åndsliv. Det kulturformål, et menneske, et folk efter sine indre lover stunder mot omfatter således de tre tilværelsesfelter: naturliv, samfundsliv og åndsliv. Da kultur, herredømme over naturkrefter er grunnlaget for både civilisasjon og idealitet, brukes ordet hyppig i videre betydning enn bare forholdet til natur kreftene — et folks kulturstade betyr også dets civilisasjon og idealitet. Her ved er begrepet «kultur» steget til overhodet å bety åndslovers herredømme over naturlover og samfundslover.» Denne kulturens, åndslivets utvikling finner vi så vel i det universelle som i det nasjonale. I det nasjonale åndslivet finner vi virkeliggjørelsen av folkets misjon i verden. Skal et folk kunne fylle denne sin misjon, må det der for utvikle sin egenart, sin nasjonale kultur, for på det grunnlaget å yte sitt bidrag til verdensutviklingen. Det gjelder derfor for et folk å erkjenne det nasjonale, å lære seg selv å forstå, og dette er som jeg allerede nevnte, særlig i de store krisetider av den største viktighet, forat folket ikke skal komme på avveier.

Det typisk nasjonale i vår kultur. Hvori består nå det typisk norske, det som særpreger det norske folket? Hva er det så som er det typisk nasjonale i vår kultur? Det nasjonale er noe som man må føle i seg, som man må oppleve. Det er alltid til stede i fol ket, selv om det er aldri så skjult under fremmed innflytelse. En nordmann føler straks, intuitivt, hva som er særpreget norsk enten det gjelder bildende kunst, litteratur eller musikk, og bare en nordmann kan også klart avgjøre dette. For det er dette som er alle nordmenns felles eie, som er typisk for oss. Det særpregede i kulturen er nettopp det som ethvert individ og også ethvert folk instinktivt søker for å føle seg tilfreds. En slik tilfredsstillelse fin ner de først ved å finne seg selv, når de som Ibsen sier «er sig selv», det vil si når man setter et høyere åndelig mål for sitt liv enn det rent materielle. I Ibsens «Peer Gynt» kommer denne kampen i mennesket særlig klart fram. Således sier trollet i Dovregubbens hall: Derude under det skinnende hvælv, mellem mænd det heder: «Mand, vær dig selv!» Hermde hos os mellem troldenes flok det heder: «Trold, vær dig selv — nok!» Det er kampen mellom de krefter som setter det materielle som høyeste mål imot de kreftene som ser på det materielle bare som et middel til å nå 55

et høyere åndelig mål. Et menneskes egenart, altså det å være seg selv, finner enhver i sine individuelle anlegg og den skapende evne som er nedlagt i oss alle. Det særpregede går også igjen i den måte hvorpå det enkelte menneske reagerer overfor påvirkning utenfra, enten denne er av åndelig eller materiell natur. På samme måte som hvert individ har sin individuelle karakter kan man hos et folk snakke om en folkekarakter. Nå hører det norske folk til germanerne, og av de germanske stammer er det ingen som er trengt så langt fram mot nord som nordmennene. De har som ingen andre måttet kjempe mot naturkreftene for sin eksistens. Stein og fjell, et opprørt hav, evig is og vinter mørket i nord, det var de kreftene som nordmannen hadde å kjempe mot i sitt harske land. Og i den seierrike kampen mot disse naturkreftene utviklet etter hvert nordmannens seiersvilje seg. I kampen mot naturkreftene kan man bare seire med ærlige midler. Mot naturkreftene kjemper man mot krefter som ikke kan bekjempes eller undertvinges ved fusk og lureri. De er uavvendelige i sitt velde. Nordmennene valgte den harde, tunge veien mot nord og skapte i seig og utholdende kamp eksistensmuligheter her for seg og sitt folk. Og heri finner vi og et uttrykk for den skapende evne som bor i folket. Denne medfødte nasjonale egenart ble så gjennom generasjoner ytterligere utviklet også ved ytre påvirkning. I motsetning til de mennesker og de folk som eier denne skaperevne, finnes der også folkeslag som ikke selv skaper noe nytt, men som ernærer seg av handel og spekulasjon med andres gods og eiendom. Disse folkene repre senterer en helt annen livsoppfatning. I sin livskamp støter de ikke på en hard, men ærlig natur som kan beseires ved iherdig, ærlig arbeid. De støter på andre mennesker, og menneskenes motstand er prinsipielt annerledes enn naturens. Overfor menneskene kan man også komme fram med knep og uær lighet for å nå sitt mål. Vi finner her det grunn-forskjellige særpreg hos det nordisk-germanske menneske i motsetning til den jødisk-kapitalistiske og libe ralistiske idéverden. Det er også typisk at det ærlige, nordiske menneske måtte ligge under i kampen mot de nedbrytende krefter i det øyeblikk han ikke kjente dem. Det er f, eks. karakteristisk, at udyktige, men på samme tid slu og egoistiske men nesker i årevis under det såkalte demokrati kunne sitte i ledende stillinger uten at det norske folket var oppmerksom på deres udyktighet og egennyttige mål. Det var en ganske utenkelig ting i Norge, at folk som satt i slike høye stillinger kunne ha fått dem på annen måte enn ved ærlig arbeid og virkelig dyktighet. I denne livskampen utviklet seg også her oppe i nord aktelsen for den

56

enkeltes prestasjoner. Heltegjerninger var for vikingene en selvfølgelighet. Og denne oppfatning kommer tydelig til uttrykk i den gamle norske gudetro hvor vi lærer at bare de som er falt i kampen kommer til Valhall. Og ennå i dag lever den samme ånd hos våre fiskere og sjøfolk. I Nord-Norge er bare den fiskeren noe til kar som har sittet tre ganger på hvelvet. Det er beviset for at han hverken har skydd stygt vær eller fare under utøvelsen av &in plikt.

Vikingeånden. Vår gamle historie forteller oss at hos ingen norsk stamme var vikinge ånden så sterk og levende som hos horderne. Kongene gikk i spissen. Gamle sagn og kvad forteller om hordekongenes ætt, som opprinnelig skal ha bodd på Ålrekstad (nær det sted hvor Bergen siden ble grunnet). Navnkundigst av dem alle var sjøkongen Halv, som var 18 somre i hærferd, herjet viden om land og seiret alltid. For hans menn, de navngjetne halvsrekker, gjaldt de samme strenge lover som for jomsvikingene og vikingehæren. Ingen skulle eie sverd mer enn en alen langt; ingen skulle forbinde sine sår før en dag var gått. Aldri fanget de kvinner eller barn. Deres sed var å legge bi utenfor de ytterste nes, aldri å reise tjeld på skipene og aldri å ta rev i seil. Et annet karakteristisk trekk i vår nasjonale kultur er den utpregede rettsbevissthet, sansen for det som er rett og rettferdig. Nettopp ved denne rettstanken har det norske folket bevist at det setter åndsverdiene opp over det materielle. Denne rettsbevisstheten var så stor, at den har gitt seg utslag i lovarbeider som i dag står som en åpenbaring om en høyt utviklet rettsbe vissthet. Med den tiltagende industrialisering og den liberal-kapitalistiske ånd som fulgte med den, er det norske folket i mange retninger kommet på avveier, kommet bort fra seg selv. Men den ekte norske ånd, den som setter arbeidet og dåden foran alt annet, den lever ennå i folket og behøver bare å vekkes. Ibsen forstod allerede tidlig denne fare som truet utenfra, og uttrykte det slik: Værre tider; værre syner gennem fremtidsnatten lyner! Brittens kvalme stenkulsky sænker sort sig over landet, smudser alt det friske grønne, kvæler alle spirer skønne, stryger lavt, med giftstof blandet, stjæler sol og dag fra egnen, drysser ned, som askeregnen over oldtids dømte by. —

57

Da er slægten vorden styg; — gennem grabens kramme gange lyder nyn af drypvands-sange ; puslingflokken, travl og tryg, frigør malmens bundne fange, går med puklet sjæl og ryg, glor med dvergens gridske øjne efter guldets blanke løgne. Sjæl ej skriger, mund ej smiler, brødres fald ej hjerter kløver, eget fald ej vækker løver; — flokken hamrer, mynter, filer; rømt er lysets sidste tolk; slægten vorden er et folk, som har glemt, at viljens pligter ender ej, hvor evnen svigter!

Ætt og odel Som alle andre germanske folk føler også det norske en sterk tilknytning til jorden og ætten. Som et levende bevis på dette står vår norske odelsrett, som eksisterer den dag i dag tross alle angrep fra det såkalte demokrati. Den norske bonde henger ved sin gård og betrakter det som en ære å være bonde. Denne bondestoltheten var særlig utpreget i det norske folket, og betegnende for den norske bonde er det, at han aldri noensinne i historien var under trykket. Livegenskapet er ukjent i Norge. Mens ordet «bonde» en tid nesten var et skjellsord hos andre folk, gjaldt det hos oss for en heder. Norge ligger med hele sin lange kyst ut mot Nordsjøen og Norskehavet. Nettopp denne vår geografiske beliggenhet har vært årsak til et livlig kultu relt samkvem med andre land, og innflytelse fra fremmed kultur lar seg lett påvise hos oss på mange områder. Likevel har vårt folks egenart holdt seg usvekket, og kanskje særlig i kunsten kommer det typisk norske ofte fram. Selv om fremmede kulturstrømninger nok har øvd sin innflytelse, så har de oftest bare virket befruktende på vår nasjonale kultur.

Vår nasjonale kunst. Et folks nasjonale kunst preges alltid av den nasjonale egenart. Kunsten taler samtidig et språk som forståes av alle, tvers over alle landegrenser. Kun sten er nasjonens ansikt ut mot verden, og den høyeste form for kultur. Det er også riktig det som den norske maler, Gerhard Munthe, skriver «at hele Kunsthistorien og al Logik peger paa det Nationale, som et absolut og bevisligt Fællesmærke for den monumentale Kunst». 58

Ser vi tilbake i kunstens historie, og ser for oss alt det som er bevart av gamle kunstskatter, så forteller disse mer enn noe annet om folkets kul turelle nivå til de forskjellige tider. I mange tilfelle er disse kunstskatter det eneste som er bevart for etterverdenen om dette folket. Og også i dag er det slik at den nasjonale egenart kommer til uttrykk gjennom kunsten. Ger hard Munthe sier det også på den omvendte måten, at «intet Folk kan gjøre Fordring på at kaldes Nation, med mindre det har vist en speciel intellektuel Vilje og en Særmening på det åndelige Gebet. Dette er Nationens Regalier, Tegnene på dens Værdighed». Det har også bestandig vist seg i kunstens historie, at de kunstnere som har forsøkt å kopiere noe fremmed, uvegerlig forsvinner, selv om de blir satt aldri så høyt av sin samtid. Og de kunstnere som har skapt verker av blivende verd, de har alltid hentet kraft og inspirasjon fra det nasjonale, fra sitt folks egenart. Man taler riktignok ofte om at kunsten er internasjonal. Men dette er bare for så vidt riktig som den kan oppfattes og forståes internasjonalt. Men det som tiltaler oss i andre nasjoners kunst, det som vi finner vakkert, det er nettopp det nasjonale, som gir oss et innblikk i folkets særpregede karak ter. Derfor finner vi og i den norske kunst et uttrykk for det norske folks egenart. Vår byggekunst vitner om en utpreget formsans, slik som vi ennå ser den i våre vikingeskip, våre stavkirker, våre stabbur. Vi finner her den primitive og opprinnelige urkraft parret med det høyeste raffinement. Et annet eksempel på norsk formsans har vi i vår treskurd. Denne typiske san sen for formen går igjen også på andre områder, som f. eks. i språket og setningsbygningen i våre gamle kongesagaer og ættesagaene. Den norske kunst bærer også preg av den kamp som folket gjennom alle tider har måttet føre mot naturkreftene. Den nære forbindelse mellom folket og naturen finner vi i vår folkemusikk, og hos de store norske kom ponister, som er inspirert av vår nasjonale folkemusikk. Welhaven gir ut trykk for dette: I Fjældet bor vor Kunst og Poesi. Den drømmer der endnu i Landets Bringe. Der har den vist os Glimtet av Bin Vinge i Dalens sagn, i Dalens Poesi. Også i den norske kunst finner vi igjen den samme kamp som Ibsen gir uttrykk for i «Peer Gynt». Vi finner den hos de norske kunstnere som ligger under for fremmed påvirkning og på den måten går tapt for den nasjonale kunst.

59

Den norske dikter, Hans E. Kinck, ser i kong Sigurd Jorsalfar typen på den nordmannen som flakker hvileløs omkring internasjonalt, i motset ning til sin bror, kong Øystein, som forble tro mot sin egenart. Fra den nyere norske litteratur kjenner vi en rekke forfattere sona henter kraft og inspirasjon til sine verker fra de gamle norske kilder og derved vinner fram til en fornyelse av den nordiske egenart. Det nye Norge søker i dag bevisst tilbake til disse kilder og henter derfra kraft til folkets fornyelse. På dette grunnlaget, på de nasjonale ver dier, blir i dag den nye stat bygd opp, moderne, tidsmessig i sin form, nasjonal og særpreget i sitt åndelige innhold. Slik ruster det norske folket seg nå til, sammen med det tyske broderfolk, å slå inn på en ny vei for de nordiske folkenes framtid. Da vil også Ibsens ord fra «Tusenårsfesten» gå i oppfyllelse: Da er det sket, hvad dronning Ragnhild skued. Da først, mit land, du yder højsind ly. Da er din gamle stortid vorden ny, og spådoms-gåden herligt løst i nuet. Da ser jeg dig, mit folk, som trøstig voved, hvad du i eamlings-festens rus har lovet, — jeg ser dig træde tidens åbne spor imod et frit, et helt, et mægtigt Nord; jeg ser dig som en slægt, der tungt har sovet, men sund er vågnet ved et manings-ord; jeg ser dig som en slægt, der vil og tror, — med kraft til mer end dont på land og fjord, — med længslers hærgang rundt den vide jord, og store drømmes løvtag om dit hoved!

ARBEIDERPOLITIKK Tale på NS' Faggruppeorganisasjons studiekursus i Oslo, 9. juni 1941.

Kampfeller i Nasjonal Samling! Norske arbeidere! Det er ganske rart i dag å se tilbake på det programmet som vi sluttet opp om og kjempet for i Nasjonal Samling i 1933. Før dette møtet tok jeg dette gamle programmet for meg. Det er ett av de programmene vi delte ut under valgkampen i 1933. Det er blitt gult og falmet, men det som står i det er uforandret, og programmet er som dere vet, nøyaktig det samme som det vi går inn for i dag. Det står her i innledningen: Norge er midt oppe i en skjebnesvanger brytningstid. Revet med i den almindelige verdenskrise, splittet og svekket i klassekamp og partistrid, med vekt og vinglet styre, står det norske folk nu ved en avgjørende skillevei.

60

Man kan vel si at dette passet om mulig bedre i 1940 enn den gang det ble skrevet, og det viser hvor forutseende vår Fører var. Han så klart hva som ville komme. I dag er det alt sammen klart for alle oss andre. Videre står det : Verdenskrisen og Norges krise skyldes ikke materiell fattigdom. Utad er det en organisasjonskrise, økonomisk og socialt, pengeteknisk, politisk og i rettslivet. Men krisen er først og fremst det ytre synlige uttrykk for store ån delige omveltninger som følger av historisk tidehverv. Sitt krasseste uttrykk har denne åndelige krise fått i den fremherskende egoistiske materialisme som dreper idealitet, tro og offervilje, og skaper uro i samfundslivet og i menneske sinnene. Vår tid er preget av stigende oplysning, av specialiseringen, maskin teknikken og stordriften, og viser en veldig økning i den gjensidige avhengighet mellem menneskene og i trangen til social rettferd og trygt samvirke. Men samtidig ser vi hvordan enkeltpersoner og partier, økonomiske og faglige sam menslutninger hensynsløst utnytter og tilsidesetter folket til selviske formål. Både i sin marxistiske og i sin liberal-kapitalistiske utforming er denne materi alisme en fiende av det rettferdige og solidariske samvirke som tidens utvikling tvinger frem. Hadde vi fulgt den linjen Quisling pekte på så ville vi ikke ha opplevd det vi har måttet gjennomgå i dette året. Vi ville ikke kommet i krig med Tyskland. Vi ville ikke ha gjennomgått den fornedrelse det norske folket nå har måttet gå igjennom.

«Frihet, likhet og brorskap». For å forstå vår bevegelses nye syn på samfunnsforholdene må vi gå litt tilbake i tiden, tilbake til den franske revolusjon. Slagordene fra den franske revolusjon var «Frihet, likhet, brorskap». Det ble i praksis mest frihet, lite likhet og enda mindre brorskap. De mest hensynsløse tvang seg fram på de andres bekostning. Det enkelte individ skulle ha mest mulig frihet, og det skjedde da på fellesskapets bekostning. Derved førte gjennomføringen av den franske revolusjons ideer litt etter litt til oppløsning og destruksjon. Resul tatet av denne revolusjons ideer uteble da heller ikke i noe land. Før eller senere vant de innpass over alt og brøt ned de gamle prinsipper og former uten å sette noe sterkt og samlende istedet. Denne friheten ble da heller ingen frihet for alle, det var bare i prinsippet det var slik. Det ble bare for de få, som i kraft av sin hensynsløshet og pengemidlene kunne arbeide seg fram på de andres bekostning. Man hevdet betydningen av individets uinnskrenkede frihet, og glemte at vi alle er deler av et fellesskap. Istedenfor frihet for den enkelte innenfor den ramme som ethvert fellesskap og samarbeid nødvendigvis må sette, fikk vi individualisme på fellesskapets bekostning, et forhold som måtte føre til indre oppløsning.

61

Samarbeid er nødvendig som aldri før. Samfunnet vårt er i dag sterkt spesialisert. De forskjellige yrkene er blitt nier og mer avhengig av hverandre. Noen generasjoner tilbake lot det seg gjøre å leve på gården mer eller mindre fullstendig henvist til det gården kunne yte. Vi var mindre avhengig av andre yrker. Enhver kunne til en viss grad klare seg selv, for samfunnet var ikke så komplisert som nå. I dag er det helt annerledes. Vi er alle avhengige av hverandre. Vi ser jo at dersom det stopper opp i en bransje, går dårlig innenfor ett yrke, så lider alle i samfunnet under det. SamfunnBorganismen er blitt så komplisert at den minste knirking gjør at alt stopper opp. Det er like nødvendig at gatene er i orden som at bøndene har gode kår, at fiskeren har de nødvendige redskaper, at håndverkeren har spiker. Alt griper inn i hverandre som hjulene i et urverk. Derfor er det så nødvendig som aldri før at vi samarbeider. Alle de som utfører et arbeid i samfunnet, og det gjør vi alle sammen, må være seg sitt ansvar bevisst. De må yte sitt aller beste, men de skal også vite at vi setter pris på det de yter, vurderer deres arbeid. I det gamle sam funnet så man ikke slik på arbeidet og dets betydning for oss alle. Vi drev på med partistrid og klassekamp og ødela etter beste evne for hverandre iste denfor å samarbeide. Dette skyldtes vel ikke egentlig de enkelte menn og kvinner som gikk inn for partiarbeidet, men i første rekke det herskende sy stemet. Systemet hevdet den enkeltes frihet, den uinnskrenkede rett til ved hjelp av kapital å kjempe for sine interesser, selv om dette skjedde på andres bekostning. Dette liberal-kapitalistiske systemet skapte nok store tekniske framskritt i mange retninger, særlig i den første tiden, men førte også til de frykteligste misforhold. Det ble en voldsom konkurranse på de forskjellige markeder. Dette førte til underbetaling, og vi ble vitne til hvorledes det ar beidende folket til slutt bare ble en vare som var til salgs. De måtte da prøve selv å beskytte seg mot den utbytning de ofte var gjenstand for, og begynte så å slutte seg sammen i organisasjoner. Dette førte til dannelse av fagforeninger på nær sagt alle områder innen næringslivet. Denne faglige organisering var gjennomført praktisk talt full stendig i det norske samfunnet. Hvert eneste yrke dannet etter hvert sin for ening, som ikke hadde noe annet mål enn å verne om medlemmenes faglige interesser og beskytte dem mot overgrep. Mot overgrep fra hvem? Fra kapi talen! Det var nettopp de urettferdigheter og det misbruk av det arbeidende folk gom fant sted i ly av liberal-kapitalismens frihetsparole, som førte til organiseringen av yrkene.

Ingen skal leve av klassekampen. Det var feilen ved det gamle systemet at man hevdet den uinnskrenkede frihet, kreftenes frie spill, og ikke ga beskyttelse for de undertrykte. Som følge

62

derav måtte det arbeidende folket skaffe seg denne beskyttelse selv. Dette førte tU kamp innenfor samfunnet, en kamp som til og med legalisertes av samfunnet, kamp mellom de forskjellige organisasjoner: arbeidernes organi sasjoner mot arbeidsgivernes organisasjoner, klasse mot klasse. Og arbeidslivet ble revet opp, dels av lockout, dels av streiker, som i virkeligheten var like uheldig for begge parter. Disse arbeidskamper ødela ikke bare for begge de kjempende parter, men også for samfunnet som helhet. Den liberal-kapital istiske stat fant alt dette helt i sin orden. Man hadde til slutt funksjonærer innen de forskjellige organisasjoner som hadde til oppgave å bringe denne kamp inn i bestemte legaliserte former. Vi fikk funksjonærer som levde av klassekampen og ledet den.

Marxistenes syn på livet. I motsetning til liberalismen og det demokratiske frihetsideal med alles kamp mot alle, hevdet marxismen at en rettferdig ordning i samfunnet bare kunne oppnås ved å konfiskere all eiendom, ved massens proletarisering, stats kapitalisme og proletariatets diktatur. Da det gamle demokratiske samfunnet hverken ville eller kunne gjennomføre noen rettferdig ordning og løse vanske lighetene, ble arbeidernes organisasjoner etter hvert et lett bytte for de marx istiske synsmåter. Men marxismen er i seg selv nedbrytende, ødeleggende og destruktiv. Når forholdene i det gamle samfunnet hadde ført til misbruk av eiendoms retten, slik at store deler av det arbeidende folk ikke lenger hadde noe som de kunne kalle sitt eget, så sa marxistene: «All eiendom er tyveri!» Vi må derfor ta fra dem som eier noe: «Stjel det som er blitt stjålet!» Dette er den helt negative innstilling i motsetning til den positive, som hevder, at man må prøve på lengst mulig å innrette forholdene slik at alle kan eie noe. På samme måten blir det og i forholdet overfor familie og hjem. Da det gamle samfunnet hadde skapt slike forhold at det var vanskelig for barnerike familier å skaffe underhold til seg og sine, når det ble trangt i hjemmene, og det ble vanskelig å sikre barnas oppdragelse og framtid, så var marxistenes råd straks at det måtte sørges for at det ikke kom flere barn. I motsetning til dette ser vi den positive løsning i å skape bedre økonomiske kår for barnerike fami lier, bedre hjem, og i å sikre en god utdannelse for alle evnerike barn. På samme måten hevdet marxistene, at arbeiderne ikke hadde noe fedreland, for de hadde ingen eiendom, men bare sin arbeidskraft å selge. De måtte derfor stille seg i motsetning til sine landsmenn og samle seg med arbei derne i andre land. «Proletarer i alle land, forener eder!» Nå skulle det jo være klart for enhver, at i vårt land har alle nordmenn felles interesser og ikke samme interesser som arbeiderne i andre land. Det viser seg da også i vanske 63

lige tider, ved naturkatastrofer eller kriger, at hele grunnlaget for denne agita sjon helt hryter sammen. For marxistene gjaldt det bare å ødelegge alt det bestående, det demo kratiske systemet og det liberalistiske syn på alle ting. Dette kunne i og for seg være riktig, men marxistene gikk videre, de ville rive ned alt det som hele vårt samfunn gjennom generasjoner hadde bygget på, moral og tro, ætt og odel, familieliv og hjem, rettsvesenet og forsvaret, alt skulle vekk. Og det gamle borgerlige demokratiske styret var som vi alle vet helt igjennom evneløst, og hadde ikke noe sterkt og positivt å sette opp mot marxismen. Liberalismen hadde jo også selv direkte ført til klassekampen i samfunnet. Marxismen var eélv barn av liberalismen.

NS' stilling til tidens krav. I motsetning til marxistene hevder vi at den sosialistiske stat ikke er et samfunn hvor alle er proletarer, hvor ingen eier noe, og hvor staten er eneste eier av alle produksjonsmidler. Vi mener at den virkelige og sanne sosialisme først kan skapes i et folkesamfunn hvor alle mennesker arbeider solidarisk i fellesskap for alles beste, hvor hvert individ søkes satt på den plass det etter evner og anlegg best kan fylle, og hvor de materielle så vel som de kulturelle goder blir fordelt så rettferdig som mulig. Skal vi redde vårt samfunn gjennom de store omveltninger i tiden, må det skapes rettferd og arbeidsro innad. Dette kan bare gjøres ved å erstatte det evneløse demokratiske system med et styre som bygger på det nasjonale, som vil orden og rettferd, og som makter å tilfredsstille folkets ønsker. Først da kan vi makte å slå tilbake de kommunistisk-marxistiske revolusjonsplaner. Dette nye system må ta hensyn til tidens krav. Den stadig økende spesi alisering av yrkeslivet forutsetter organisering. Det må være en ledende hånd som ordner hele samfunnsmaskineriet til alles tilfredshet, som styrer hjulene slik at alt griper inn i hverandre som det skal. Det må være ansvar og faglig innsikt på alle områder. Dette forutsetter spesialutdannelse på alle felter.

Vi er alle forskjellige, og må få utvikle våre spesielle evner uavhengig av pappas pengepung. Det gamle systemet hevdet at alle var like. Alle avgjørelser ble truffet ved avstemning i styrer og komiteer av folk som ingen forutsetning hadde for å ha noen mening om de sakene de uttalte seg om. Et slikt styresett strider i dag mot all fornuft. Vi har alle forskjellige evner og anlegg. Vi er alle ulike. Hver enkelt av oss kan yte en innsats på sitt spesielle felt bedre enn de andre. Vårt mål må derfor være å få hvert enkelt arbeidende menneske i dette land satt inn der hvor det hører hjemme, der hvor det best kan fylle sin plass. De

64

fleste av oss har evner i en bestemt retning, altså er det tøv å si at alle er like. I det gamle samfunnet hevdet man likheten. Alle skulle gå på samme skole, like lenge og lære det samme, enten de passet til det eller ikke, enten de kunne klart seg med halve tiden eller trengte lenger tid. I motsetning til dette hevder vi at ethvert barn har evner i spesielle retninger, og at skoleutdannelsen bør ta hensyn til dette. Derfor heter det også i NS' program, punkt 23: Bedre skoleutdannelse på kortere tid med større vekt på karakterdan nelse, samfunnsånd, kroppsutvikling og det praktiske livet. En samlet skoleplan med spesialisering etter den enkelte elevs anlegg og framtidsplaner, og etter samfunnets behov. Ved stipendier bekoster staten den høyere utdannelse av særlig begavet ungdom. All ungdom har rett til en ordentlig utdannelse etter evner og anlegg. Dette må være det eneste avgjørende, ikke pappas pengepung. En kan ofte finne begavet ungdom der en minst venter det. Disse skal da hjelpes fram så deres evner kan komme landet til gode.

På hver plass i samfunnet en person med full myndighet og fullt ansvar. På hver plass i samfunnet må vi så sette den mann eller kvinne som har de beste forutsetninger for stillingen og som får det fulle ansvar og full myn dighet på sitt felt, uavhengig av alle slags flertallsavgjørelser i usakkyndige demokratiske forsamlinger. Det sies om oss at vi på denne måten vil friheten til livs. I virkeligheten «r jo det motsatte tilfelle. — Den største form for frihet er vel å få anledning til å utføre det arbeid man er satt til og som man passer til, uten andres innblanding, at man selv får fullt og helt ansvar for dette arbeid. Det er det samme hva det gjelder, enten det er å slå en stein i gata, en spiker i veggen, tegne et bygg, utføre en operasjon, eller styre Oslo kommune. Du får fullt ansvar og full myndighet til å utføre din oppgave. Ingen usakkyndige skal «itte og stemme over det før du går i gang, og bestemme for deg hvorledes du skal gjøre det. Ingen legger seg opp i det. Enhver får full frihet til å bestemme hvordan oppgaven skal løses. Men enhver ting, om den er liten eller stor, skal «tføres med samme omhu og under fullt ansvar. Vi utnytter på denne måten nettopp det at menneskene er ulike. Det er forskjelligheten hos menneskene «om bringer landet framover og utviklingen videre.

5

65

Likhetsprinsippet er i strid med naturens lov. Slik er det også mellom nasjonene. Marxistene fortalte oss også at alle folkeslagene var like. Men tenk dere en forsamling nordmenn og japanere! Kan det tenkes noe mer forskjellig? Vi vil ikke vite av noen slik blanding av alle raser i en stor internasjonal grøt. Det er stikk imot det naturlige livet, og det er heller ikke skaperens mening. Alt i naturen bygger på forskjellighet. Menneskene er forskjellige, folkeslagene er forskjellige, dyrene og blomstene oppviser en uendelighet av arter. Hvert menneske skal utvikle sine anlegg, hvert folk sin nasjonale egenart. Det er det som er meningen med oss. Hvert tenkende menneske kan se at slik skal det være.

Arbeidstjenestens sosiale betydning. Som et ledd i ungdommens oppdragelse har vi innført arbeidstjenesten. Der går de unge guttene i samme uniform, sover i samme brakke, sliter med den samme steinen. For det nye Norge er de like viktige og like gode alle sammen enten deres fedre er fra nord eller sør, enten de er fra et enkelt fisker hjem eller fra en skipsreders elegante villa.

/ det gamle system «lønte» det seg ikke å sette folk i arbeid. En av kreftskadene i det gamle samfunnet var arbeidsløsheten. Det demo kratiske samfunns botemiddel mot arbeidsløsheten het forsorgsvesenet. Hva kunne det komme av at folk gikk arbeidsløse? Arbeid var det jo nok av. Vi skulle ha bygd vei til Finnmark, Nordlandsbanen og Sørlandsbanen. Fossene ventet på å bli utbygd, så jernbanene kunne elektrifiseres. Og vi hadde alt det som skulle til for å sette i gang disse arbeider. Vi hadde jern, stein og sement, arbeidskraft og ingeniører. Arbeiderne gikk arbeidsløse i tusenvis og ingeniører hadde vi så mange av at de måtte dra utenlands for å finne arbeids oppgaver, og så fikk vi høre om dem fra andre land, hvor de utførte verdens kjente ingeniørarbeider. Vi maktet ikke å arbeide oss ut av disse vanskeligheter, fordi systemet var galt. Produksjonen og de store arbeider ble nemlig ikke satt i gang for å til fredsstille et behov, men for å skaffe profitt for den kapital som ble satt inn. Men dette systemet måtte føre til stadig større arbeidsløshet. Var det mange arbeidsløse, så var det igjen mange som ikke hadde råd til å kjøpe de varer som produsertes. Det oppstod «overproduksjon», og man måtte nedsette pro duksjonen i overensstemmelse med den mindre etterspørsel. Så ble det enda flere som ble oppsagt og måtte gå arbeidsløse, enda flere som ikke kunne skaffe seg varene, enda større «overproduksjon». Slik gikk det i ring. 66

Vi mener at så lenge det er mennesker som trenger varene, så lenge kan man ikke tale om overproduksjon. Man må bare sette dem i stand til å skaffe seg det de trenger. Hvorfor bygde vi ikke ut fossene? Vi hadde ikke råd til det, sa man. Vi trengte så mange penger til det, og de pengene måtte man låne, og det hadde ikke staten råd til. Men det er jo klart at det må være noe galt ved systemet, når en mener det er nødvendig å låne penger i London eller Paris for å bygge ut våre fosser med våre egne folk og egne råstoffer. Til det skulle man låne penger borte i London eller et annet sted av folk som vi ikke kjente engang, og så senere betale renter for disse pengene i generasjoner. I Stavanger levde nesten 20 prosent av hele byens befolkning «på forsor gen». De var arbeidsløse. Men byens ansvarlige myndigheter hevdet at det ble for dyrt å sette så mange i arbeid. Man måtte jo blant annet også bekoste red skaper, ble det hevdet. Det var billigere å ha dem på forsorgen. Man regnet i kroner og øre. Jo mer gull i banken, dess bedre. Men nå ser vi at vi ikke er blitt det spor fattigere fordi om Hambro dro avsted med alt det gull som fantes i Norges Bank. Det som er rikdom er nemlig ikke gullet, men våre kraftkilder, våre rå stoffer, våre mennesker, alle vi som bygger og bor i dette landet. Det er rik dom. Jo mer et land har av naturrikdommer, jo bedre er det stilt. Jo mer det skapes av produktivt arbeid desto mer øker vår velstand. At landet og folket stiger i velstand kan ikke være avhengig av at vi låner papirsedler av noen kapitalister et sted ute i verden.

Kapitalen skal tjene arbeidslivet. Hele systemet med arbeidsløshet og forsorgsvesen var uheldig ikke bare for dem som skulle underholdes, men også for de 80 prosent som skulle ut med underholdet. Det ødela økonomien. Ingenting kunne settes i gang, for alle inntekter gikk til de høye skattene, og til avgifter av enhver art. Og at systemet med forsorgsvesenet var uheldig for de stakkars menneskene som gikk og slang og var overflødige er jo klart for enhver. De ble et lett bytte for de marxistiske agitatorer, som fortalte dem at de ikke hadde noe fedreland. De kunne jo ikke føle så meget for et land som hadde behandlet dem slik. Det var ikke naturlig for dem å gå og synge «Ja, vi elsker dette landet». Ingen trengte dem, de var overflødige, og ble etter hånden helt ødelagt både legemlig og åndelig, ble arbeidssky individer. I Nasjonal Samlings program heter det i punkt 12: Arbeidsløsheten bringes til opphør med alle gagnlige midler etter en landsomfattende arbeidsplan. Arbeidstiden og arbeidsårenes antall reguleres i samhøve med teknikkens utvikling så all ungdom kan komme i arbeid. Det til gjengelige arbeid påsees fordelt rimelig og rettferdig. 67

Vi har hevdet dette hele tiden. Vi må innstille oss på å betrakte ar beidslivet på en helt annen måte, nemlig slik at vi blir rike gjennom arbeid, at det tønner seg å sette folk i arbeid, å utnytte våre kraftkilder, bruke våre naturrikdommer. Et helt nytt økonomisk system må komme til anvendelse. I punkt 14 i programmet står det: Bankvesenet omordnes og sentraliseres. Kredittgivingen skal tilbodese næringslivet over det hele land og like meget de små næringsdrivende som de store. Kapitalen skal tjene arbeidslivet. Rentebyrden lettes. Skadelig speku lasjon og urimelig arbeidsfri inntekt hindres. Spareinnskudd og alders- og hvs trygd sikres. Kapitalen skal tjene arbeidslivet. Før trellet arbeiderne for kapitalen. Det skal være akkurat omvendt. Kapitalen skal være der for å sette arbeidet i gang, den produksjon som tjener et behov. Den skal sette alle hjul i sving, så behovet kan dekkes både her i landet og til byttehandel med andre land. Bare på denne måten kan vi frigjøre oss fra det forkastelige liberal-kapitalistiske systemet.

Samfunnet skal ikke underholde arbeidssky folk. Først når vi har avskaffet arbeidsløsheten og skapt arbeidsmuligheter for alle arbeidsvillige, kan vi ta fatt på det neste skritt, som det går fram av NS' program, punkt 19: Den enkeltes ansvar for å berge seg selv skjerpes. Enhver søkes stilt på den plass hvor han best kan nytte sine evner og krefter til det heles vel. Samfunnet skal ikke støtte opp under udugelige individer og underholde arbeidssky folk, som bare går og slenger, og ikke ønsker å arbeide. Vi vil ikke vite av noen falsk humanisme som får oss til å understøtte og flaske opp all slags udugeligheter. Ethvert sunt menneske ønsker å få en oppgave å løse, vil at det skal stilles krav til ham, ønsker å ha ansvar for noe.

Vi skal verne om folkeætten. Samfunnet må også direkte ta seg av familien, av hjemmene, som det heter i punkt 20: Familien og hjemmet vernes. Og videre heter det i punkt 21: Folkehelsen styrkes ved bedre hygiene og bedre boligforhold, ved å mot arbeide alkoholmisbruk og opphjelpe sunn folkeidrett. Vern om folkeætten. Folket vårt m*å jo leve videre, liksom det enkelte menneske skal leve videre. Liksom vi prøver å holde oss selv friske og sunne, må det samme

68

prinsipp gjelde for hele folket. Det er ikke meningen at folket skal dø ut. Vi vil støtte barnerike familier og, på alle måter fremme det syn at barn er en velsignelse i ethvert hjem. Ligen skal føle det som en byrde å ha mange barn. Det er en stats første plikt å sørge for at folket har oliet