Fabrikasjon av skip, plattformer og sveiste konstruksjoner 8251909619 [PDF]

Zitiervorschau

Ola Westby

FABRIKASJON AV SKIP, PLATTFORMER OG SVEISTE KONSTRUKSJONER

NBR-DEPOTBIBUOTEKET POSTBOKS 273 . 3331 tøQ

TAPIR FORLAG 1991

© TAPIR FORLAG, 1991 ISBN 82-519-0961-9 Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt etter bestemmelsene i "Lov om opphavsrett til åndsverk", "Lov om rett til fotografi" og "Avtale mellom staten og rettig­ hetshavernes organisasjoner om kopiering av opphavsrettslig beskyttet verk i undervisnings­ virksomhet". Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt.

FORORD

Norsk skipsbygging har lange tradisjoner som godt håndtverk helt fra vikingetiden til vår tid. Men godt håndtverk er ikke lenger nok til å være konkurransedyktig.

Det som idag kalles moderne verftsteknikk startet i 1962 med at verdens første numerisk styrte skjærebrenner ble satt i drift på Stord. I 1960- og 70-årene var norske bedrifter ledende i verden som leverandører av både DAK/DAP-systemer for skip og styringer til numeriske skjærebrennere. Samtidig ble det tatt i bruk mekaniserte sveisemetoder og norske formelle systemer av typen gruppenummersystemer og nettverksteknikker. Denne overgangen fra håndtverk til mekaniserte fabrikasjonsmetoder og formelle systemer er en form for industrialisering som frem­ deles pågår og vil bli påskyndet av stadig mer bruk av datateknologi. Selv i 1990-årene står det mye ugjort før norske verft og byggeverksteder har utnyttet de muligheter som ligger i kjent teknologi i form av formelle administrative systemer, mekaniserte fabrikasjonsmetoder og en profesjonell virksomhet med presisjon i utførelsen i alle ledd. Denne bok er ment som et bidrag til utvikling i riktig retning. Mye av stoffet er selvfølgelig, men dessto mer katastrofalt å overse.

Tradisjonelt har norske verft i hovedsak bygget små skip. Men mange av produktene er relativt avanserte. Fra og med 1970-årene har både verft og andre verksteder engasjert seg i leveranser til utbygging av oljeutvinning til havs. Dette har tilført industrien ny teknologi. Det ligger et potensiale i å trekke ut de beste erfaringer fra både skipsbyggere og plattformbyggere.

Når det sies at en journalist har fabrikert en historie menes det at historien ikke er helt sannferdig. Men ordet fabrikasjon er ikke knyttet til usannheter. Det er snarere knyttet til at det foreligger en fremstillingsprosess. Journalisten har gjort noe aktivt for å lage historien. Med fabrikasjon menes i denne bok den prosess som foregår ved fremstilling av produkter. Det legges vekt på produkter som det bare fremstilles en eller noen få av. Det innebærer at for fabrikasjon er prosessen i denne bok karakterisert ved prosjekter og enkeltordre i motsetning til serieproduksjon og masseproduksjon. Et produkts livssyklus går fra idé til konsept og videre til prosjektering, hovedkonstruksjon, produksjonsforberedelse, fremstilling og drift. Fabrikasjon dekker produksjonsforberedelsen (eng.: production engineering) og den fysiske fremstillingen. Fabrikasjon omfatter derfor alt fra det stadium da arrangementstegninger og tilsvarende spesifikasjon foreligger til produktet overleveres til kontrahent.

Det sentrale i fabrikasjon er ikke først og fremst den enkelte operasjon slik som sveising eller sliping eller røntgenkontroll eller stillasebygging, men det er kombinasjonen av flere operasjoner til en fabrikasjonsprosess. I kapittelet om tilvirkningsmetoder beskrives derfor hele arbeidsstasjoner med både materialhåndtering og egentlige tilvirkningsmetoder. Denne lærebok erstatter ikke vanlige

lærebøker i de enkelte fagområder slik som sveiseteknikk, materiallære, kvalitets­ styring osv. selv om disse temaer er berørt. Boken inneholder beskrivelse av konvensjonell fabrikasjon, men målsettingen for boken går langt ut over dette. Et gjennomgående budskap i boken er at all virksomhet på verft og byggeverksteder bør og kan være systematisk. Dette gjelder både administrasjon og fysisk utførelse. Det er en profesjon å se mulighetene for systematikk og forbedringer på verft og byggeverksteder. Det ligger profitt i å implementere systematikken. Denne bok er bl.a. ment som en døråpner for den som ikke har utnyttet mulighetene.

I mange av figurene er det visualisert ideer til løsninger. Det kan være små detaljer eller hovedprinsippet for en figur. Forhåpentligvis vil dette skape assosiasjoner og meninger om ulike løsninger. Både figurer og tabeller er konstruert ut fra det håp at de kan være et godt underlag for diskusjoner og gruppearbeider både i bedrifter og i skole og kurs-miljø. I mange av tabellene finns det tall som det med fordel kan settes søkelys på i forbindelse med utvikling av verft og byggeverksteder. Deler av denne bok er basert på virksomheten ved Sveiseteknisk Senter på SINTEF og Nasjonalt Sveiseteknisk Program, NTNF. Sistnevnte har gitt økonomisk støtte til utarbeidelse av boken.

Mange har bidratt til utarbeidelsen av boken. Takk til Bjørn Østbye som har utarbeidet noe av underlaget som er benyttet og Kristin Johansen som har håndtert tekstbehandlingssystemet. Takk også til de mange NTH-studenter som har bidratt, særlig Morten Lønseth, Lars Fjærtoft og Jan Egil Brændeland. En spesiell takk til Bernt Møller som har skapt grunnlaget for tegningene i boken.

Boken er elementær. Mye av innholdet er kunnskaper som alle i marinteknisk bransje bør være kjent med.

NTH,

april, 1

Ola Westbv

1

INNHOLD

PRODUKSJONSUNDERLAG L KONTRAKT ............................................................ 1.1. 1.2. 1.3. 1.4. 1.5. 1.6.

Kontraktens innhold...................................................... Lover og rettsregler ...................................................... Standardbetingelser ...................................................... Kommentarer til betingelsene i kontrakten................. Betalingsbetingelser ...................................................... Kontraktsinngåelse ......................................................

2. SPESIFIKASJONER OG NUMMERERING ... 2.1. 2.2. 2.3. 2.4. 2.5. 2.6.

Spesifikasjonstyper ved skipsbygging ......................... Generell del av spesifikasjon for skip ......................... Spesiell del av spesifikasjon for skip............................ Gruppesystem for skip .................................................. Nummereringssystem for oljebransjen, GENS .......... Generelt om spesifikasjoner...........................................

3. PRODUKSJONSUNDERLAG .......... 3.1. 3.2. 3.3. 3.4.

Oversikt over ulike typer tegninger ............................ Tegnregler for skrog ...................................................... Isometritegninger .......................................................... Underlag for kapping......................................................

1 1 4 7 15 19 20 22 22 23 24 25 31 34

36 36 48 54 59

PRODUKSJONSTEKNOLOGI 4. TILVIRKNINGSMETODER .............................. 4.1. Innledning ................................................................... 4.2. Kantbearbeiding (inklusive kapping) ........................ 4.3. Arbeidsstasjoner for kantbearbeiding ........................ 4.4. Forming ....................................................................... 4.5. Halvautomatsveising..................................................... 4.6. Argon-Wolfram sveising, TIG ....................................... 4.7. Plasmasveising ............................................................ 4.8. Pulversveising................................................................ 4.9. Elektroslagg og elektrogass sveising............................ 4.10 Boltsveising................................................................... 4.11. Sveisemetodenes egenskaper ....................................... 4.12. Arbeidsstasjoner for sveising ....................................... 4.13. Arbeidsstasjoner og produktivitet ...............................

5. BYGGEMETODER .............................................. 5.1. 5.2. 5.3. 5.4. 5.5. 5.6. 5.7. 5.8.

Båtbygging ................................................................... Terminologi for skip og plattformer ............................ Bygging av plattformunderstell (Jacket) ..................... Bygging av skrog og bærende strukturer.................... Bygging av overbygg og boligkvarter............................ Bygging av lasteromsområdet....................................... Bygging av maskin og pumperomsområdet................. Grafisk illustrasjon av skips- og plattformbygging ...

68 68 68 70 73 74 80 81 82 84 85 86 88 94 98 98 113 118 121 130 135 136 140

6. HALLER OG LÅGERE ........................................ 147 6.1. Forskjellige typer haller .............................................. 147 6.2. Kranarrangement og porter.......................................... 149 6.3. Plate, profil og rørlagere .............................................. 153

7. BEDDINGER, DOKKER ETC.............................. 158 8. TRANSPORT, LØFT OG HÅNDTERING........ 164

9. LAYOUT PÅ VERFT OG VERKSTEDER........ 184 9.1. 9.2. 9.3. 9.4.

Generelt ....................................................................... Systematisk layout analyse.......................................... Praktisk layout planlegging.......................................... Vurdering av layouts godhet .......................................

184 186 191 197

PRODUKSJONSSTYRING 10. KALKYLER ........................................................... 198 10.1. 10.2. 10.3. 10.4. 10.5.

Forkalkyle, hovedkalkyle, etterkalkyle..................... Estimeringsteknikker ............................................... Estimering på kontoplan ........................................... Selvkostmetode og dekningsbidragsmetode............. Disiplin-spesifikke kalkyledata ................................

198 200 207 214 216

11 PLANLEGGING OG PRODUKSJONSSTYRING 231 11.1. 11.2. 11.3. 11.4. 11.5. 11.6.

Oversikt......................................................................... GANTT-diagram.......................................................... Ressursforbruk i diagramform, S-kurver ................. Nettverksteknikk ...................................................... Tilordning av utstyr .................................................. Ressurs og kapasitetsplanlegging ............................

231 234 240 245 257 261

12. MATERIALSTYRING ........................................ 268 12.1. 12.2. 12.3. 12.4.

Generelt......................................................................... Materialstyringsprinsipper ....................................... Byggbestilte materialer............................................... Innkjøp av lagerførte varer .......................................

268 269 273 276

13. DIMENSJONSSTYRING..................................... 280 13.1. 13.2. 13.3. 13.4. 13.5. 13.6.

Generelt om dimensjonsstyring ................................ Sveisedeformasjoner .................................................. Måleutstyr ................................................................. Dimensjonskontroll...................................................... Teori for helhetsvurdering........................................... Toleranser.....................................................................

280 283 289 291 300 305

14. PRODUKTIVITET ............................................... 310 14.1. Begreper og definisjoner ........................................... 310 14.2. Noen produktivitetsdata ........................................... 316 14.3. Produktivitetsmåling på verft og byggeverksteder... 317

LITTERATUR HENVISNINGER............................ 322

"En kontrakt fungerer godt når begge parter er tjent med den".

KAPITTEL 1. KONTRAKT 1.1.

KONTRAKTENS INNHOLD

Med leverandør menes i dette kapittel byggeverksteder for oljeindustri og skipsverft.

I vårt økonomiske system er virksomhet hos leverandører basert på lønnsomhet totalt sett. I tillegg skal leverandøren fungere som en akseptabel arbeidsplass for den enkelte ansatte og leverandøren skal fylle visse funksjoner i forhold til samfunnet f.eks. miljømessig. Økonomien er bestemmende for virksomheten.

I hovedsak bygger leverandører produkter som kontraheres som enkeltordre i motsetning til industri som tilvirker i serier og selger ferdige produkter. Kontraktene innebærer bestilling av ytelser, dvs. tilvirkningskontrakter. Forståelse for krav og forpliktelser i kontraktene er helt essensielt for virksomheten hos leverandører. Uansett markedsforhold er kontraktene avgjørende for om en leverandør skal leve og hvordan han eventuelt skal leve. En vanlig kontrakt i Norge kan økonomisk være på mellom 10 og 1000 millioner kr., men både mindre og større kontrakter forekommer. Kontraktenes innhold og måten de forhandles frem på er forskjellig for skipsbygging og oppdrag for oljeindustrien. Dette kommer både av tradisjoner og byggeoppdragenes natur. Flytende plattformer har i denne forbindelse større likhet med skip enn faste oljeinnstallasjoner til havs.

I oljeindustrien er kvalitetskravene større og tidsaspektet viktigere enn i skipsindustrien. Dette gjør seg utslag i kontraktene for oljeindustrien ved at de blir omfattende, detaljerte og relativt strenge. Dessuten blir gjerne anbudstiden kort. I forbindelse med fabrikasjon finns det i grove trekk 2 typer nybyggings-kontrakter (nr 1 og 2 nedenfor) og 3 typer drifts-kontrakter (nr 3, 4 og 5 nedenfor) : 1.

EPC-kontrakter. EPC kommer fra engelsk og står for "Engineering, Procurement, Construction" som betyr Prosjektering/Konstruksjon, Innkjøp, Bygging. EPC-kontrakter innebærer at kontrahenten spesifiserer skipets eller plattformens funksjon, ytelse og noen rammebetingelser, mens leverandøren sørger for konstruksjon, bestilling av varer og selvfølgelig fabrikasjonen.

2.

Fabrikasjons-kontrakter. For slike kontrakter forutsettes det at kontrahenten eller bestilleren sørger for prosjektering og konstruksjon i det minste ned til et nivå som tilsvarer arrangements-tegninger. Leverandøren sørger i allminnelighet for arbeidstegninger og selvfølgelig fabrikasjonen. Innkjøp av varer kan bli utført av den ene eller den annen part. Ofte bestiller kontrahenten store, sentrale komponenter med lang leveringstid, mens leverandøren kjøper resten.

1

For skipsbygging kjøper ofte verftet det meste. 3.

Reparasjons- og utbedrings-kontrakter. Innholdet i slike kontrakter varierer kraftig. Derfor er også formuleringene av slike kontrakter varierende. Arbeidsdelingen mellom oppdragsgiver og leverandør kan være hvilken som helst.

4.

Vedlikeholds-kontrakter. Slike kontrakter er vanligvis knyttet til definerte vedlikeholdsprogrammer.

5.

Utleie-kontrakter. Slike kontrakter kan angå operatører og/eller utstyr. Kontraktene er ofte svært enkelt formulert, men varierer med hvorvidt utleidd arbeidskraft skal ledes av bestiller eller leverandør. Utleie av arbeidskraft er regulert ved lover og bestemmelser.

Kontrakter for underleveranser kan være av hvilken som helst av de nevnte typer kontrakter. Fagområdet i denne bok er hovedsaklig konsentrert om EPC-kontrakter og fabrikasjons-kontrakter, men mye av stoffet er likevel aktuelt for de øvrige typer kontrakter.

I en fabrikasjons kontrakt kan leverandørene vanligvis påvirke profitten ved å øke produktiviteten i fabrikasjons-prosessene. Men mulighetene til store overskudd er større ved EPC-kontrakter. Det kommer av at i EPC-kontrakter har leverandørene hånd om både konstruksjon, Innkjøp og bygging, dvs optimaliseringsmulighetene er store. På den annen side er risikoen for store underskudd også store ved EPCkontrakter hvis arbeidet utføres dårlig eller innholdet i kontrakten undervurderes ved kontraktsinngåelsen. I praksis forekommer det kontrakter som har elementer av flere typer i seg. I en kontrakt for fabrikasjon av en modul til en offshore-plattform er det f.eks. naturlig å ta med bestemmelser for endrings-arbeider dvs. for endringer som bestilleren eventuelt måtte introdusere etter at kontrakten om fabrikasjonen av modulen er undertegnet. Bestemmelsene om endrings-arbeider har preg av utbedrings-kontrakt, mens fabrikasjonen av modulen vil bli avtalt som en EPC-kontrakt eller en fabr ikasj ons-kontrakt.

I en ideell EPC-kontrakt burde bestilleren eller kontrahenten bare spesifisere bruker-krav slik som funksjon, ytelse, kvalitet osv. Leverandøren burde ha frihet til å velge optimale løsninger med hensyn til produktutformning og konstruksjonsløsninger. Forhåpentligvis gir dette hensiktsmessige produkter og lave fabrikasjonskostnader. I praksis formuleres EPC-kontrakter på en slik måte at leverandørenes frihetsgrader gjerne blir noe mer begrenset enn det som her er angitt som ideelt. Leverandørenes frihetsgrader begrenses gjerne fordi bestilleren ofte vil sikre seg at leverandøren velger spesielle løsninger som bestilleren prioriterer eller fordi bestilleren av tidshensyn må sette en del hovedkomponenter i ordre før kontrakten med leverandøren skrives. Hvis bestilleren har liten tillit til leverandøren velges det gjerne fabrikasjons-kontrakt fremfor EPC-kontrakt. 2

Det forekommer at skipsverft bygger skip for egen regning, og deretter forsøker å selge skipet. Et slikt salg av en ferdig vare formuleres ikke ved en tilvirknings­ kontrakt. Men Kjøpsloven kan danne basis for salg av fartøyer enten fartøyet er nytt eller brukt.

Det er ikke uvanlig at verft først konstruerer skip ferdig og deretter tilbyr skipene for bygging. Det kan f.eks. forekomme ved serietilvirkning av nesten like skip.

Som nevnt ovenfor er de fleste aktuelle kontraktene av typen tilvirkningskontrakter, dvs. bestilling av ytelser som leverandørene skal gjennomføre under bestemte betingelser og risikoer. Tilvirkningskontrakter for skip og plattformer eller deler av disse inneholder følgende tre elementer:

A.

Detaljert teknisk spesifikasjon av produktet Ideelt sett er dette entydige tegninger og spesifikasjoner som er ferdig utarbeidet før kontrakten inngås, slik at leverandøren står fritt til å velge løsninger for alt som ikke er spesifisert. I praksis viser det seg imidlertid at tegninger og spesifikasjoner blir både komplettert og korrigert etter at kontrakten er inngått.

Som del av teknisk spesifikasjon henvises ofte til standarder og regler. For skip kan det f.eks. være klassifikasjonsregler. For faste oljeinstallasjoner kan det være deler av amerikanske standarder som ASME, AWS, API, etc. og i alminnelighet vises det til regler fra olje- og energidepartementet (eng: NPDregulations).

B.

Generelle leveringsbetingelser

Disse er juridiske og forretningsmessige avtaler som både kontrahent og leverandør må godta for at de skal være gyldige. Eksempler på temaer som inngår i leveringsbetingelsene er: Ulike dokumenters prioritet i tilfelle konflikt. Hvem som representerer partene og har fullmakter. Hvem som eier tegninger etc. Retter til patenter, know how og produktutforming. Leveringsbetingelser og betalingsbetingelser. Konsekvenser av mangler (feil) eller for sen leveranse. Ansvar overfor hverandre og tredjepart. Forsikring. Kansellering (operatører i Nordsjøen ønsker ofte å ha rett til å kansellere kontrakter også uten spesiell grunn, hvilket verftene i så fall må avvise eller innkalkulere i anbudet). Garantier. Inspeksjon og kontroll. Force Majeure. Løsning av tvister (f.eks. voldgift) og henvisning til lover.

3

Det finnes både nasjonale og internasjonale standardiserte leverings­ betingelser. De store oljeselskapene har sine egne standarder spesielt tilpasset deres produkter og situasjon.

C.

Selve kontrakten eller spesielle klausuler Dette er det undertegnede, juridisk bindende dokument. I dette dokument star det henvisninger til alle de andre dokumentene som utgjør en del av kontrakts-dokument-mengden.

De 3 ovennevnte elementer A, B, og C kan være svært forskjellig redigert. For skipsbyggings-kontrakter er ofte B inkludert i C. Det finns ikke generelt gyldige klare skillelinjer mellom A, B og C.

Av hensyn til helhet og bedriftspolicy benytter oljeselskaper ofte samme leveringsbetingelser for både store og små leveranser. Betingelsene kan da lett bli så omfattende at små leverandører ikke under noen omstendigheter har kapasitet til seriøse kontraktsvurderinger. Formelt er det ikke nødvendig at kontrahering av skip ved norske skipsverft skjer skriftlig. Men i praksis opprettes alltid en eller annen form for kontrakt.

De fleste norske leverandører er for små til å kunne påta seg hovedentreprise for utbygginger i Nordsjøen. Ved et eventuellt engasjement vil derfor de fleste bli underleverandører, mens enkelte få norske leverandører kan ta ansvar for hovedentreprise.

1.2.

LOVER OG RETTSREGLER

Kjøp og salg av varer er regulert ved lov med hensyn til ansvar, plikter, rettigheter og konsekvenser. Internasjonalt har rettsregler for kjøp og salg i hovedtrekk også blitt gjort gjeldende for tilvirkning. Kjøp og salg mellom parter som har forretningssted i ulike stater kalles internasjonalt kjøp. FN-konvensjonen av 1980 om internasjonale løsørekjøp danner basis for tolking og formulering av mange nasjonale lover for internasjonale kjøp. Innholdet i konvensjonen faller utenfor målsetningen for denne bok.

De rettsregler som gjelder i det land der tilvirkningen skjer blir normalt gjort gjeldende i hvert enkelt tilfelle. For norske leverandører er derfor norsk rett viktigst. Følgende lover er aktuelle ved fabrikasjon av skip og plattformer:

- Lov om kjøp (Kjøpsloven) av 13. mai 1988. - Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø (§ 14 er Arbeids­ miljøloven) - Lov om aksjeselskaper - Lov om produktansvar 4

Avtale om bygging av skip og plattformer klassifiseres som "verksleie" på samme måte som entreprise-kontrakter og transportavtaler. Det finnes ikke noe eget lovverk som dekker dette spesielt, men juridisk ligger det mellom arbeidsretten og kjøpsretten.

I prinsippet gjelder Kjøpsloven for bygging av skip og plattformer i Norge. Imidlertid kan ikke Kjøpsloven gjøres gjeldende for alle forhold, og det er derfor nødvendig å vurdere ulike rettsregler for de forskjellige tilfeller.

Det kom ny kjøpslov i Norge i 1988. Loven er primært utformet for å regulere omsetning av eksisterende varer, men den gjelder også tilvirkning. Kjøpsloven gjelder ikke når bestilleren gjør en vesentlig del av innkjøpet. Det betyr at kontraktstype 5 i Kapittel 1.1. "utleie av arbeidskraft", ikke dekkes av Kjøpsloven, men arbeidsretten. EPC-kontrakter dekkes normalt av Kjøpsloven. Det gjør også fabrikasjonskontrakter i alminnelighet. Domstolene behøver ikke alltid følge Kjøpsloven i forbindelse med avtale om tilvirkning hvis f.eks. enkelte paragrafer åpenbart er formulert for andre forhold enn skip- og plattform-bygging. Rettsreglene er bygd opp på en slik måte at det er naturlig først å vurdere mislighold ved levering av sluttproduktet (skipet eller plattformen), og deretter vurdere ansvar etc. bakover i produksjonsrekken dvs. for underleverandører, konsulenter og institusjoner. Leverandøren kan dermed få ansvar som leverandør av et spesialprodukt, mens leverandørens under-leverandør kan få ansvar som leverandør av masseproduserte gjenstander i samme sak.

Ifølge Kjøpsloven § 3 viker loven for annen avtale mellom partene og for etablert praksis. Dermed gis partene anledning til å spesifisere en mer relevant avtale enn de generelle regler som Kjøpsloven tilsier. Partene kan til og med bli enige om at andre lands lover skal gjøres gjeldende mellom dem. Dette kan de gjøre selv om tvisten skal avgjøres i Norge. Men partene kan selvfølgelig ikke bestemme hvilke lover som skal gjelde overfor tredjemann og samfunn. I praksis dekkes regler for mangelansvar ved bygging av skip av private avtaler og bransjesedvane, men både arbeidsretten og kjøpsretten kan komme til anvendelse. Ifølge Kjøpsloven § 2 vil skipsbygging falle inn under denne lov, mens entreprise for fast eiendom gjør ikke det.

Det er ikke opplagt at domstolene uten videre aksepterer alt som står i en avtale. Hvis avtalen er åpenbart urimelig kan domstolene ved en tvist legge bransjepraksis til grunn istedenfor ordlyden i avtalen. Ifølge Kjøpsloven § 3 kan også loven vike for slik sedvane. Men da må selvfølgelig bransjepraksis være godt innarbeidet. Domstolene kan sette en avtale til side hvis f.eks. den ene part har vært urimelig overlegen i forhandlingene. Konflikter om mangler og ansvar kan derfor tenkes avgjort på basis av : a.

Kjøpslovens generelle regler.

b.

Spesifikt avtalt ansvar (tilvirkningskontrakt). I oljebransjen inkluderes vanligvis omfattende generelle leveringsbetingelser i kontrakten. Dermed vil denne avtale dominere.

5

c.

Analogi med tilvirkningskontrakten (dette kan gjelde hvis det aktuelle forholdet ikke inngår i kontrakten).

d.

Bransjepraksis.

e.

Domstolene unnlater å anvende Kjøpsloven fordi de anser at Kjøpsloven ville føre til åpenbart urimelige resultater.

Rent praktisk vil konflikter ofte bli avgjort ved voldgift istedenfor rettssak fordi avtale om voldgift normalt tas med i kontrakten. En voldgift har gjerne 3 medlemmer som oppnevnes etter en avtalt prosedyre. I oljebransjen benyttes også en ordning med at en ekspert alene utarbeider avgjørelser i tvister. Men da kan tvisten tas opp via rettsvesenet etterpå hvis en av partene ser seg tjent med det. En voldgift kan ikke ankes. Det anbefales at norske leverandører insisterer på å ta med klausul om at norsk lov eller voldgift på angitt sted i Norge skal anvendes.

Bransjepraksis legges helst til grunn når hverken Kjøpsloven eller kontrakten tilsier en avklaring.

Kjøpsloven dekker ikke inspeksjon under bygging, prøving ved overtakelse eller service etter overlevering.

I Kjøpsloven omtales kontraktsobjektet som "ting", og det benyttes det omfattende uttrykket "mangel" istedenfor uttrykket "feil" som er vanlig i teknisk terminologi. En ting har mangel dersom den ikke er i samsvar med de krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen. En ting regnes også å ha mangel hvis den ikke tilsvarer selgerens informasjon om tingen. Kjøpsloven er bygd opp slik at først defineres mangler, og dernest angis konsekvenser av ulike mangler. Hvis f.eks. en leveranse omfatter tegninger og spesifikasjoner av et fartøy så er uoverensstemmelser og feil i dokumentene å oppfatte som mangler i Kjøpslovens terminologi. Det kan bli en komplisert tvist av å finne ut hva de juridiske konsekvensene av slike mangler skal bli. Hvis en ting er solgt "som den er" så er det ofte underforstått at kjøperen godtar feil på tingen. Likevel anses tingen i følge Kjøpsloven å ha mangler hvis selgeren har gitt mangelfull eller feil informasjon om tingen eller dens egenskaper. Ref. Kjøpsloven § 19.

§ 30-40 i Kjøpsloven omhandler konsekvenser av mangler. De generelle konsekvenser er meget strenge. Det heter bl.a. at dersom det foreligger mangel og denne ikke skyldes kjøperen kan han kreve retting, omlevering, prisavslag, heving og erstatning samt holde kjøpesummen tilbake. Konsekvenser for forsinkelse er spesielt lovfestet for tilvirkningskontrakter i Kjøpslovens § 26. Den lyder : "Gjelder kjøpet av en ting som skal tilvirkes særskilt for kjøperen etter hans oppgaver eller ønsker, og kan selgeren derfor ikke uten vesentlig tap disponere tingen på annen måte, kan kjøperen bare heve dersom forsinkelsen medfører at hans formål med kjøpet blir vesentlig forfeilet. 6

Bestemmelsen her gjelder ikke internasjonalt kjøp. Særlig interessant er Kjøpslovens § 27. Den generelle regel her er at "kjøperen kan kreve erstatning for det tap han lider som følge av forsinkelse fra selgerens side". Dette er et såkallt konsekvensansvar, dvs at i den grad denne paragraf kan gjøres gjeldende kan selgeren påføres erstatningsansvar langt utover det tingen i seg selv er verdt.

Det finns mange forbehold og forutsetninger i de enkelte paragrafer i Kjøpsloven som ikke utdetaljeres her. I § 34 heter det at kjøperen kan kreve omlevering når mangelen er vesentlig. I § 39 heter det at kjøperen kan heve kjøpet dersom mangelen medfører vesentlig kontraktbrudd. Noe av dette kan virke urimelig ved fabrikasjon. Diskusjon av dette kommer i kapittel 1.4. Kjøpsloven er balansert dvs. den ivaretar ikke bare kjøperens interesser, men også selgerens. Det heter f.eks. at kjøperen skal yte slik medvirkning som det er rimelig å vente av ham. Dersom kjøperen ikke betaler eller oppfyller sine øvrige plikter etter avtalen eller loven kan selgeren kreve oppfyllelse, heving og erstatning. Han kan også holde tilbake ytelse. Kjøpsloven er på bare 22 sider. Den er lettlest og anbefales alle som foretar kjøp.

De lover og regelverk som angår de tekniske løsninger behandles senere i kompendiet. De viktigste er klassifikasjonsregler for skip. For oljeinstallasjoner til havs er det forskrifter fra Oljedirektoratet (eng.: NPD-regulations).

1.3.

STANDARDBETINGELSER

De generelle leveringsbetingelsene avtales i alminnelighet i en eller annen standardform eventuelt med visse justeringer.

Oljeselskapene benytter gjerne sine egne firmastandarder ved kontrakter. Slike standarder kan være voluminøse og behøver ikke å være balanserte. Snarere tvert om kan de være formulert for å ivareta oljeselskapets interesser. Ved kjøp og salg av varer benyttes ofte offisielle standarder (f.eks. ECE) eller standarder utarbeidet av bransjeorganisasjoner. Disse typer betingelser er ofte formulert mer balansert enn rene firmastandarder. De viktigste standarder er nevnt nedenfor: FN har utgitt to standardvilkår under betegnelsen ECE.

of Plant

ECE 188:

General Conditions for the Supply Machinery for Export (utgitt 1953).

ECE 188 A:

General Conditions for the Supply and Erection of Plant and Machinery for Import and Export (utgitt 1957).

and

Leverandører av hovedmotor, hjelpemaskineri og propellanlegg benytter ofte ECE 188 A eller tilsvarende nordiske bransjestandard som kalles NLM 71. For ECE 188 7

finnes en tilsvarende nordisk standard som kalles NL 79. The International Federation of Consulting Engineers har utgitt standardvilkår under betegnelsen FIDIC.

FIDIC "red book" angår bygg og anlegg. FIDIC "yellow book" angår elektriske anlegg og mekaniske anlegg. ECE er vesentlig enklere å lese enn FIDIC. Et viktig poeng er at FIDIC er formulert ut fra at rådgivende ingeniører spiller en vesentlig rolle i prosjektet hvilket er tilfelle i Nordsjøen. Norske oljeselskaper og Mekaniske Verksteders Landsforening som senere har gått inn i TeknologiBedriftenes Landsforening, utarbeidet i 1987 en fabrikasjonskontrakt. Denne fabrikasjons-kontrakt har fått navnet Norsk Fabrikasjonskontrakt 1987 og benevnes ofte NF87. Den er på ca 40 sider. Hensikten med utarbeidelsen var å komme frem til balanserte standardvilkår for fabrikasjons-kontrakter i forbindelse med bygging av oljeinstallasjoner til havs. NF87 er inndelt i 10 kapitler eller deler. De 10 delene er :

Del Del Del Del Del Del Del Del Del Del

1. Alminnelige bestemmelser. 2. Utførelsen av arbeidet. 3. Fremdrift. 4. Endringer og avbestilling. 5. Levering og betaling. 6. Kontraktsbrudd. 7. Force Majeure. 8. Ansvar og forsikringer. 9. Opphavsrett m.v. 10. Øvrige bestemmelser.

Selv om disse vilkår skal være balanserte er det absolutt nødvendig for en leverandør som skal gi anbud under disse vilkår å forhåndsvurdere innholdet i vilkårene. Rent generelt varierer anbudspris kraftig med formuleringene av kontraktsvilkår. For et aktuelt oppdrag står det naturligvis partene fritt om de vil benytte NF87, og om de eventuelt vil endre den på enkelte punkter.

I del 1 i NF87 er presedens mellom ulike dokumenter i tilfelle motstrid definert. Dokumentene gis prioritet i følgende rekkefølge (kan variere litt):

1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8

NF87 Arbeidsbeskrivelse (eng.: Scope of work) Vederlag Fremdriftsplaner Spesifikasjoner Tegninger Diverse vedlegg prioritert i spesiell rekkefølge

Det er verdt å merke seg at eventuell tvist om oppgjør eller mangler sannsynligvis vil bli basert på NF87 og arbeidsbeskrivelsen. Kjøpsloven gjelder ikke faste installasjoner og bygninger, og vil under alle omstendigheter prioriteres lavere enn alle nevnte dokumenter. Likevel kan Kjøpsloven komme til anvendelse for innkjøp av komponenter. For å gi et inntrykk av innholdet i NF87 er det nedenfor gjengitt visse bruddstykker fra NF87. Forbehold og forutsetninger for disse bruddstykker er for oversiktens skyld ikke tatt med.

I del 2 står det at leverandøren "skal utføre arbeidet på en fagmessig og aktsom måte i henhold til denne kontrakt. Han skal herunder legge vekt på sikkerheten slik at skade på eller tap av person og eiendom unngås". I første omgang kan dette utsagn virke selvsagt fordi dette også er dekket av norske lover og regler som leverandøren må følge. Det er likevel interessant at slike formuleringer utgjør viktige deler av NF87 som er det dokument som er ment å ha høyeste prioritet mellom partene. Det står i del 2 at leverandøren plikter å holde seg informert om og rette seg etter gjeldende lover og forskrifter, krav og pålegg fra klasseinstitusjoner og offentlige myndigheter samt gjeldende fagforenings- og lønnsavtaler. Dette betyr at leverandørens ansvar overfor samfunn, kontrollinstitusjoner og personale understrekes. I del 2 står det (art. 6) også at leverandøren skal søke etter mangler og uoverensstemmelser i tegninger og spesifikasjoner som er mottatt fra oppdragsgiver. Mangler skal rapporteres uten ugrunnet opphold. Oppdragsgiver skal rette mangler. Disse bestemmelser virker hensiktsmessige for fabrikasjonskontrakter, men de krever at leverandøren går igjennom mottatt dokumentasjon nøye. I følge NF87, art. 4, får leverandøren et generelt ansvar for byggekostnader for eventuelt ikke oppdagede mangler.

For å løse en tvist om dette må det studeres nøye hvem som har hvilket ansvar for tegningene og om leverandørens ansvar er godt definert andre steder i kontrakten, særlig "scope of work". Følgende eksempel illustrerer dette. Anta at leverandøren mottar et stort antall tegninger og spesifikasjoner fra oppdragsgiver. Leverandøren oppdager ingen feil ved mottaket av tegningene. Men under byggingen oppstår kollisjon mellom utstyr og rør. For å oppdage denne konstruksjonsmangel på tegningen må det kombineres tegninger fra flere disipliner (stål, rør) og skisse av utstyret. Spørsmålet er da om leverandøren har et konsekvensansvar for konstruksjonsmangelen som han selv ikke har forårsaket og som er delvis skjult.

Underleveranser er underlagt strenge bestemmelser. I grove trekk skal oppdragsgiver godkjenne alle viktige beslutninger, og underleveransene skal i størst mulig grad underlegges samme regler som hovedleveransen. I del 2 står det også at utpeking, forflytting eller utskifting av personer betegnet som nøkkelpersoner hos leverandøren, skal godkjennes av oppdragsgiver. Godkjennelse kan ikke nektes uten saklig grunn. Oppdragsgivers engasjement i personalsaker 9

illustrerer at det legges stor vekt på ledelse av prosjektet og på sentrale fagfolk. En interessant bestemmelse i NF87 er følgende : "Leverandøren skal ved valg av underleverandører gjøre bruk av norske varer og tjenester så langt disse er konkurransedyktige med hensyn til kvalitet, service, leveringstid og pris". Ettersom NF87 er en privat avtale kan partene selvfølgelig fritt bestemme kriterier for valg av underleverandører. Men i den grad myndighetene er involvert må man følge de internasjonale avtaler som Norge godkjenner. Viktigst av disse er GATT. Nevnte formulering for valg av norske underleverandører er fullt akseptabel.

I tillegg til bestemmelser om kontroll av dokumenter og ting står det også i NF87 at leverandøren skal ha et iverksatt og dokumentert system for kvalitetssikring. Dette er en kort enkel formulering, men den innebærer store krav til leverandøren. Det er ikke gjort i en håndvending å innføre et akseptabelt kvalitetssikringssystem for en leverandør som tidligere ikke har levert til oljeselskaper. I praksis blir det ofte vist til norsk kvalitetsstandard NS-ISO 9000, 9001, 9002, 9003 og 9004. Hele del 3 i NF87 er viet bestemmelser om fremdrift. Hvis leverandøren får grunn til å anta at arbeidet ikke kan utføres i samsvar med de milepeler som er fastsatt i fremdriftsplanen skal oppdragsgiver straks varsles. Leverandøren har plikt til detaljert oppfølging av fremdriften. Videre er det angitt hva hver av partene har plikt og rett til a gjøre for å rette opp forsinkelsen. Alle tillegg i forhold til planlagt byggevirksomhet skal håndteres som endringsordre. Forsinkelser fører til dagmulkter og plikt til forseringer. Ved vesentlige forsinkelser kan oppdragsgiver besørge at arbeidet blir utført av en annen enn leverandøren. I del 4 er bl.a. endringsordre behandlet. En endringsordre skal uttrykkelig betegnes som dette og gis på fastsatt skjema. Oppdragsgiver har rett til å gi pålegg om slike endringer av arbeidet som etter oppdragsgiverens oppfatning er ønskelige. Dog kan det ikke kreves at leverandøren skal påta seg mer arbeide enn det som med rimelighet kunne forventes da kontrakten ble inngått. Leverandøren kan foreslå endringsarbeider.

Endringsordres konsekvenser for fremdrift og pris håndteres etter nøye spesifiserte prosedyrer. I hovedsak er prinsippet at den av de 2 partene som forårsaker et endringsarbeide også skal betale for det. Konstruksjonsforbedringer godkjennes og betales av oppdragsgiver. NF87 del 4 er å forstå slik at oppdragsgiver på et hvert tidspunkt kan si opp kontrakten. Arbeidet skal da opphøre og leverandøren skal få oppgjør for utført arbeid og innkjøpt materiale. I tillegg får leverandøren visse kompensasjoner. Tilsvarende kan oppdragsgiver også beordre midlertidig stopp av arbeidet.

Konsekvenser for mangler er i hovedsak formulert slik at den som forårsaker en mangel også skal utbedre den eventuelt hvis dette ikke lar seg gjøre, betale for den. Leverandøren pålegges ikke ansvar for konsekvenser for mangler bortsett fra de som har med byggeaktivitetene å gjøre. Derimot er oppfølging av utbedring nøye spesifisert. Leverandøren pålegges ikke kostnader for sikkerhetskurs, transport, kost og losji etc. for arbeide som flyttes fra land til hav.

10

Levering av kontraktsgjenstanden (eller tingen) skjer ved at "partene i fellesskap etter krav fra leverandøren oppretter en leveringsprotokoll når leveringsdato er nådd og kontraktsgjenstanden er ferdig". Ut fra denne formulering er det å håpe at det ikke oppstår en situasjon der den ene part er tjent med at leveringsprotokoll ikke kan opprettes og dermed leveringsmilepel ikke oppnådd. Det er lagt inn flere formuleringer for å unngå slike problemer. Det sies bl.a. at "leveringsprotokollen skal opprettes selv om det gjenstår å utføre mindre deler av arbeidet" forutsatt at dette ikke forårsaker praktiske problemer. I betalingsklausuler refereres det til tidspunkt da leveringsprotokoll ble opprettet eller skulle vært opprettet. I NF87 er det lagt opp til at mindre tvister løses på spesielle, enkle måter. Det er ikke forutsatt voldgift, men partene kan selvfølgelig bli enige om å bruke voldgift. Ellers er det referert til norsk rett.

Det som er beskrevet over om NF87 er ikke ment som en innføring i alle kontraktsdetaljene, men det er forhåpentligvis en illustrasjon til hva som menes med en fabrikasjonskontrakt. Forskjellen mellom en fabrikasjonskontrakt og en kjøpekontrakt i henhold til Kjøpsloven bør være tydelig. NF87 er ikke uten videre egnet til en EPC-kontrakt, men den kan naturligvis omarbeides til å bli det. I fabrikasjonskontrakter må i det minste noe arbeide med arbeidstegninger utføres av leverandøren. I de fleste tilfeller må leverandøren gjøre mye med arbeidstegninger uansett hvor mye oppdragsgiveren har gjort med arbeidstegninger på forhånd. Oppdragsgiveren leverer gjerne arrangementstegningenevedfabrikasjonskontrakter. Men i løpet av et prosjekt har det lett for å oppstå en mengde tegninger og dokumenter som må behandles og gjerne korrigeres av både leverandør og oppdragsgiver. I arbeidsdelingen mellom de to parter oppstår det lett gråsoner.

For å oppnå effektive arbeidsrutiner og klare ansvarsforhold er det helt avgjørende at kontrakter inneholder entydige definisjoner av alle parters ansvar. Vedlegg 2 Arbeidsbeskrivelse (eller arbeidets omfang) til NF87 skal være en slik entydig definisjon. Erfaringer fra utbygging av oljeinstallasjoner i Nordsjøen tilsier at alle parter risikerer store tap og vanskeligheter hvis definisjon av arbeidsbeskrivelsen undervurderes.

Arbeidsbeskrivelse må defineres for hver enkelt kontrakt. For en hel plattform kan "scop of work" utgjøre mange permer. For en modul til en plattform kan det utgjøre fra 50 til noen hundre sider. Innholdet for en modul utledes fra hovedlinjene i "scope of work" for hele prosjektet. Det er f.eks. en tendens til at stadig større ansvar legges på leverandøren som forventes å innkalkulere dette i sine priser. Et eksempel på innholdsfortegnelse for arbeidsbeskrivelse for fabrikasjon av en modul kan være følgende:

a.

Administrative krav. Dokumentstyring Prosjektstyring Rapportering Kontroll osv.

11

b.

Engineering. Kontroll over tegninger Kollisjonssjekk Vektkontroll Endringskontroll Dokumentasjon Utarbeidelse av stykklister Koordinering Utarbeidelse av tegninger av ferdig produkt Manualer osv.

c.

Materialinnkjøp.

d.

Byggeprosedyrer.

e.

Godkjennelsesprosedyrer.

For skipsbygging er kontraktene i allminnelighet mye enklere enn for utbygging av oljeplattformer til havs. Så lenge enkle ^kipsbyggingskontrakter fungerer uten at det oppstår tvister eller misforståelser er Met selvfølgelig bra at de er enkle. Men generelt er det best for begge parter som inngår en kontrakt at kontraktsdokumentene definerer begge parters roller og ansvar detaljert. Det borger for minst mulig tvister. En annen sak er at kontraktsdokumenter ikke bør være så omfattende at den ene part ikke får oversikt over innholdet. F or sammenligningens skyld er en skipsbyggingskontrakt beskrevet nedenfor.

Norges Rederforbund og Skipsbyggerienes Landsforening (SBL) utarbeidet i 1981 en standardkontrakt "Kontrakt for bygging av skip ved norske skipsbyggerier". Den inneholder en del enkle standardvilkår.

Følgende er en typisk innholdsfortegnelse for en kontrakt med innebygde generelle betingelser for bygging av et skip: a.

Skipets hoveddimensjoner som f.eks.:

Lengde over alt Lengde mellom p.p. Bredde på spant Dybde i riss Dypgående under bestemt betingelser

b.

Hoveddata for skipet som:

Fart under bestemte forhold som vindstyrke, turtall, dypgående etc. (garanteres vanligvis kun for prøvetur, ikke drift).

Drektighet ved bestemt dypgående i nærmere angitt saltvann etc. samt hva som inkluderes i laste-evnen. 12

Brenselforbruk under nærmere angitt ytelse fra motoren. (Hvis laste-evnen som vanlig oppgis på sommer fribord kan det oppstå overraskelser fordi myndighetene ikke tildeler offisielt fribord før skipet er ferdig).

(Verftets beregninger av lett skips vekt og dermed TDW kan gi litt mulighet for fusking hvis ikke rederiet er påpasselig). c.

Henvisning til byggeforskrifter som klasse, myndighetsforskrifter (eks. Skipskontrollen for Norge), andre forskrifter. Det angis hvilke sertifikater verftet skal sørge for å få utstedt.

d.

Pris:

Vanligvis benyttes fast pris i bestemt valuta. Men det forekommer at man foretrekker å justere priser i henhold til løpende endringer i lønnsnivå og stålpris. Regningsarbeide benyttes tildels på ekstra-jobber på nybygg og på reparasjoner, men svært sjelden på hele nybygg. Prisen fastsettes ofte i et særskilt vedlegg til kontrakten.

e.

Betalingsterminer: Vanligvis forfaller kontraktsummen til delvis betaling på forskjellige hendelsestidspunkter som:

Kontraktundertegning

Leveringstidspunkter for stålmaterialer Kjølstrekk Sjøsetting Levering

Eventuelt også ved ferdig trykte tanker el.lign, hvis byggetiden er særlig lang. Restbeløp etter levering kan gjenstå som sikring under garanti.

f.

Betalingsbetingelser som valuta og sted for betaling bør være fastlagt. Verftet bør få garanti for at bestilleren virkelig betaler.

13

g-

Eiendomsrett. Som sikkerhet for bestilleren avtales van­ ligvis eiendomsrett til skip og innkjøpte materialer, eventuelt annen sikkerhet.

h. i.

Levering. Tid og sted avtales. Garanti. Verftet gir vanligvis 6 måneder garanti på utført arbeide, mens bestilleren gjerne binder seg til å hyre garantimaskinist fra verftet for garantiperioden. Visse garantier er formulert i klasseforskriftene og gjelder ofte for 12 måneder.

j-

Konvensjonalbot . Som nevnt er de viktigste data for skipet angitt i kontrakten. Dataene må selvfølgelig være entydig formulert, og konsekvensene av at skipet til slutt leveres med data som avviker fra de forutsatte må angis detaljert. Vanligvis formuleres størrelsen på konvensjonalbøter som funksjon av ugunstig prosentuelt avvik sam­ tidig som det kan formuleres premiering for eventuelt bedre resultater enn det som er forutsagt i kontrakten. Konvensjonalbøtene kan angå:

Fart (ved bestemt vindstyrke, dypgående osv.) Drektighet

Brennstoffforbruk

Leveringstid

14

k.

Assuranse. Byggeforsikring med tidsbegrensning gjerne til etter prøvetur bør være avtalt.

l.

Tilsyn. Bestillerens rettigheter og plikter i forbindelse med kontroll (inspektørvirksomhet) kan med fordel avtales. Det er f.eks. viktig at bestillerens plikt til å signere milepeler er detaljert formulert.

m.

Prøvetur. Detaljer for prøvetur bør være avtalt (kan stå i spesifikasjonen) for å unngå misforståelser (det er ikke selvfølgelig at alt skal testes på prøvetur).

n.

Overdragelse. Verftet bør forbeholde seg rett til å nekte enhver overdragelse av kontrakten.

o.

1.4.

Tvist. Oppnevnelse av voldgiftsmedlemmer og hva slags lover som skal anvendes ved eventuell tvist.

KOMMENTARER TIL BETINGELSENE I KONTRAKTEN

En del kontrakter er tungleste, særlig noen av de som presenteres leverandørene i oljebransjen. Å forstå kontrakten er første betingelse for å ha en mening om den, men det kan ta tid. Hensikten med en kontrakt er å unngå tvist, men for å oppnå dette må potensielle tvistespørsmål omfattes av ordlyden i kontrakten. Ved gjennomlesing av en kontrakt bør en spørre seg selv for hver enkelt setning: Hvorfor står dette her? Ved systematisk lesing bør en også danne seg et bilde av hva som ikke står. For å finne ut dette bør leverandøren ha tilgang på et godt sammenligningsunderlag.

Før undertegnelse av en kontrakt bør leverandøren spesielt analysere de sider ved kontrakten som kan bli vanskelig å oppfylle eller som det med stor sannsynlighet kan bli tvist om. Eks.: Er det risiko for at leveransen blir forsinket? Er det risiko for konflikt om kvaliteten? Er det risiko for at kontrahenten forstyrrer produksjonen med for mye inspeksjon? Er det risiko for at kontrahenten til og med ved EPC kontrakt får tilgang på konfidensielle opplysninger? Har kontrahenten eiendomssikkerhet i Norge ved erstatnings-søksmål? Osv., osv. Det er i begge parters interesse at uklare elementer i kontrakten avklares så tidlig som mulig. Av avisreferater å dømme kan en få det inntrykk at konflikter oppstår ofte i oljebransjen og at leverandørene alltid er den tapende part. Dette er ikke hele sannheten. Svært mange kontrakter i oljebransjen har hatt en utforming som har reddet leverandørenes økonomi selv om tilbudet i utgangspunktet har vært for lavt. God betaling for ekstra-arbeider og ekstra honorering for forsering i tid er historiske eksempler på tillegg som har gitt leverandørene gode økonomiske betingelser totalt sett. Det finnes mange tilsvarende både sørgelige og gledelige eksempler fra skipsbygging. Et eksempel er verftenes måte å regne pris på ut fra innkjøpt eller anvendt stål, særlig ved bygging på svenske skipsverft.

I oljebransjen blir kontraktdokumentene som nevnt ofte omfattende. Sjansene for at samme forhold er omhandlet på flere steder i dokumentene er derfor store. I tillegg kompletteres gjerne kontrakten p.g.a. konstruksjonsendringer etc. på flere tidspunkter. Vanligvis har detaljerte formuleringer presedens over generelle, og sist avtalte formuleringer har presedens over eldre. Men generelt bør dokumentenes presedens være spesifisert i kontrakten. En leveringsdato er alltid spesifisert i en kontrakt. For skip angis i tillegg ofte en dagsbot ved for sen levering. Maksimal sum av dagsbøter er dessuten ofte spesifisert som f.eks. 10% av kontraktssum. Slike formuleringer er enkle å ta hensyn til for skipsverft. Miljøvernloven og reguleringer med hensyn til bruk av leiefirmaer gjør det meget vanskelig å gjennomføre forseringer.

For en operatør i Nordsjøen er i alminnelighet leveringsdatoen spesielt viktig p.g.a. at leveransen inngår som del av kjempestore prosjekter. Koordinering med årstider og med andre prosjekter er vanlig. 15

Derfor er tidsaspektet sterkt formulert og håndhevet i oljeindustrien, muligens også for de tilfeller da tidsaspektet ikke er viktig.

Ifølge Kjøpsloven gir en forsinkelse av leveransen rett for kjøperen til å heve kontrakten dersom kjøperens formål med kjøpet blir vesentlig forfeilet. For et verft kan eventuell heving av kjøp fra kjøperens side være katastrofalt hvis bygge­ prosjektet har kommet langt. Bransjepraksis eller sedvanerett som det ofte kalles tilsier at kjøperens rett til heving er begrenset. I oljebransjen formuleres ofte ganske enkelt at kontrahent kan heve en kontrakt ved forsinkelse. Av og til formuleres også at leverandøren må erstatte økonomiske konsekvenser av for sen leveranse, dvs. erstatning for taubåter, kontrakter med andre verft osv. Dette er ikke i strid med Kjøpsloven.

Det kan være hensiktsmessig å benytte formuleringer med dagsbøter, og at maksimal erstatningssum angis i kroner ettersom prosentsats kan variere sterkt med tiden. Hvis dagbøtene er satt spesielt høye som en straff kan de ved en rettssak i Norge og spesielt i England bli satt ned. Engelsk rett er basert på erstatning av virkelig tap hvilket kan bli stort.

I oljeindustrien er det vanlig at kontrakten binder leverandøren til å følge en spesiell byggetakt, dvs. milepeler skal holdes. Dessuten krever ofte oljeselskapene at deres prosjekter skal prioriteres. Dette binder leverandørene vesentlig mer enn ved skipsbygging, og kontrollarbeidet blir større. Leverandørene bør sørge for at kontrakten ikke er urimelig med hensyn til leveringstid. Dette gjelder spesielt for tilfeller da leverandørene mottar produksjonsunderlag (tegninger) for sent, eller at leverandørene mottar uhensiktsmessige byggematerialer (f.eks. stål) fra oppdragsgiver eller at oppdragsgiver ønsker konstruksjonsforandringer eller at oppdragsgiver sinker produksjonen f.eks. ved for sen godkjennelsesprosedyre under byggingen. En del milepeler registreres juridisk ved at kontrahenten utsteder visse certifikater. Det viktigste certifikat er certifikat for ferdig arbeide. Dette vil utløse betaling, prisberegninger, ansvarsendring, forsikringsendring m.m. Det er derfor vesentlig at det i kontrakter finnes formuleringer som klart angir når ferdigcertifikat skal utstedes. Det vil lett oppstå konflikt om dette. En mulig formulering er at ferdigcertifikat skal utstedes før utslep. Dette er et rimelig krav fra leverandørens side etter som offshore arbeide er ekstra kostbart. Eventuell mangel-liste kan skrives når ferdigcertifikat utstedes slik at resterende forpliktelser for leverandøren kun angår mangel-listen, ikke helheten i kontrakten.

En annen sak er at leverandøren ikke kan klandres for forhold det ikke er herre over. Dette kalles "force majeure". I slike tilfeller kan kjøperen ikke kreve heving av kontrakten p.g.a. forsinkelse. Hvis leverandøren påberoper seg "force majeure" skal kjøperen underrettes umiddelbart. Følgende forhold kan tilsi legitim forlengelse av leveringstiden:

1. 2. 16

Endrings- eller tilleggsarbeider (ekstras) Krig, streik og forkortelse av arbeidstid som ikke kunne forutsies

3. 4.

5.

Naturkatastofer, oversvømmelse og brann Forsinket underleveranse (det er ikke uvanlig med konflikt om dette), fabrikasjons- eller driftsuhell Forsinkelser forårsaket av kjøper eller hans representanter

Både med hensyn til ovennevnte om leveranstidspunkt og om mangler (feil) i produktet er det svært viktig for leverandøren at kontrakten formuleres uten for sterke rettigheter for kontrahent til å heve kontrakten.

Eiendomsretten til tegninger og kunnskaper varierer i skipsindustrien avhengig av hvem som har utviklet produktet. De senere år har det vært en tendens til at verftene selv utvikler skip som de tilbyr rederiene.

I oljebransjen formulerer oljeselskapene ofte kontraktene slik at oljeselskapene blir eiere av alle tegninger, produksjonsplaner osv. Dette kan være rimelig hvis leverandøren er uten "engineering-know-how" og får overlevert alt produksjonsunderlag. Men det er urimelig ved EPC-kontrakter som innebærer at leverandøren utvikler deler av produktet. Det finnes mange tilfeller som ligger mellom disse to nevnte ytterpunkter. Kontraktene burde utformes slik at de tok rimelig hensyn til dette. I kontrakter i oljebransjen har ofte ordet "garanti" en sterkere betydning enn i skipsindustrien. En garanti kan f.eks. innebære at leverandøren ikke bare er ansvarlig for å rette oppdagete avvik fra det som er garantert, men også at leverandøren er forpliktet til å dokumentere at det som er garantert virkelig er overholdt.

Et eksempel er at hvis alle sveiseforbindelser skal tilsvare en spesiell standard så må ofte en leverandør i oljebransjen kontrollere og dokumentere hver enkelt sveis. I skipsbransjen kan man f.eks. nøye seg med å kontrollere 10% av alle forbindelser. Feil utbedres. Kontroll utvides bare hvis det er mye feil.

Hvis en leverandør benytter en underleverandør uten kontrahentens godkjennelse vil dette normalt være et brudd på kontrakten i oljebransjen. I dette tilfellet og med hensyn til ansvar for mangler er bransjepraksis strengere for leverandørene i oljebransjen enn i skipsindustrien. Det er karakteristisk for tilvirkningskontrakter at bestilleren kan kreve at den bestilte tingen virkelig leveres i motsetning til som nevnt at Kjøpsloven også åpner mulighet for at mangler erstattes ved økonomisk godtgjørelse. En mangel ved leveransen kan føre til krav om etterlevering, omlevering, utbedring eller prisavslag. Det er vanlig ved levering av skip at det legges vekt på naturaloppfyllelse (dvs. at selgeren skal utbedre mangelen) selv om bestilleren i spesielle tilfeller kan se seg best tjent med å foreta utbedring hos en annen leverandør. Det kan oppstå strid om hvorvidt et skip som faller helt utenfor spesifikasjonen skal omleveres, utbedres eller om kontrakten skal heves. Det er særlig når skipets lasteevne, dypgående eller et annet hovedmål, eventuelt hoved-data (f.eks. fart) faller utenfor spesifikasjonen at konflikten oppstår. Ifølge Kjøpsloven § 39 kan en kjøper heve et kjøp dersom mangelen medfører vesentlig kontraktbrudd. Dette er urimelig for skip hvis det er praktisk mulig å

17

utbedre mangelen. Dette tas det hensyn til i vanlige kontraktsforhold, og Kjøpsloven vil derfor ikke komme til anvendelse for slike forhold. Mangelen skal være meget vesentlig for at kontraktsheving blir aktuell, men det forekommer selvsagt. .1 oljebransjen blir Kjøpsloven i alminnelighet komplettert eller erstattet med kontraktsklausuler som gir kontrahenten relativt sterkere krav overfor leverandøren enn det loven ellers tilsier. Leverandøren bør nøye vurdere hvilket mangelansvar og derav følgende konsekvenser han påtar seg.

Det ansvar en påtar seg ved leveranse av et komplisert utstyr eller en krevende tjeneste benevnes profesjonsansvar. Et skipsverfts profesjonsansvar er klart hvis verftet står for både konstruksjon og bygging. Men det kan være uklart hvis verftet ikke står for konstruksjonen, men bare byggingen. Selv om bestilleren direkte eller indirekte står for konstruksjonen kan nemlig verftet få ansvar for konstruksjonsmangler hvis det er rimelig at verftet burde sjekket og oppdaget mangelen. Verftet er under alle omstendigheter ansvarlig for materialfeil og dårlig utført arbeide. Ansvar for eventuelle konstruksjonsmangler må vurderes i forhold til hva en burde forvente av de ulike parter og i forhold til hvilke avtaler og lover som kommer til anvendelse i hvert enkelt tilfelle. Konsulenter har et begrenset profesjonsansvar. Skipskontrollen og Oljedirektoratet har et svært begrenset ansvar. Klassifikasjonsselskapene fraskriver seg nesten et hvert ansvar. Klassifikajsonsselskapene begrunner dette med at de driver sin virksomhet basert på non-profit. Det er karakteristisk for standardbetingelser at mangelansvar begrenses til vederlagsfri utbedring, dvs. at erstatningsansvar fraskrives i forbindelse med konsekvenser av mangler. Interessante tilfeller har oppstått når kontrakten spesifikt tilsier at leverandøren ikke har erstatningsansvar for konsekvenser av materialfeil eller dårlig utført arbeide, mens erstatningskravet baseres på at leverandøren har ansvar for konsekvenser for konstruksjonsmangel. Juridisk er det en klar tendens til at leverandøren kun plikter å gi vederlagsfri utbedring for mangler. Kjøpsloven er strengere på dette punkt. Ifølge Kjøpsloven har kjøperen i mange tilfeller krav på erstatning for konsekvenser av mangler ved tingen.

Formuleringen av leverandørens garanti kan forrykke bildet noe. Vanlig garantiperiode for registrering av mangler er 6 mndr. etter leveranse for skipskontrakter, men det er ofte 12 mndr. i oljebransjen. Dette må selvfølgelig avtales gjennom betingelsene i kontrakten.

De økonomiske garantier under byggeperioden inklusive forsikringer er selvfølgelig vesentlige i en kontrakt. En kan f.eks. merke seg at i Sverige er det vanlig at verftet har eiendomsrett til skipet inntil det er levert, mens i Norge går eiendomsretten vanligvis over til bestillerne tidligere. Det er oftest slik at varer inklusive stål som ankommer et verft merkes med byggenummer og dermed går eiendomsretten i Norge over til bestilleren (ref. Kjøpsloven § 14). Overskuddsmateriale blir imidlertid verftets eiendom igjen. I oljebransjen vil en normalt ta med klausuler om konstruksjonsforandringer som introduseres etter at kontrakten er inngått. Slike forandringer er vanligvis av stor økonomisk betydning. Klausulene bør omhandle hvem som kan beordre såkallte

18

"change orders", på hvilke stadier det er tillatt å introdusere dem, hvordan eventuell utsettelse av leveransen skal fastsettes, hvilke betalingsbetingelser som skal benyttes og hvorvidt leverandøren plikter å skaffe kapasitet til å utføre forandringene.

1.5.

BETALINGSBETINGELSER

I følge Kjøpsloven § 11 skal "selgeren bære kostnadene med tingen til den er levert". For skips- og plattform-bygging avtaler man isteden at utbetalingen skal fordeles over definerte milepeler f.eks. 10% ved kjølstrekk, 30% ved sjøsetting, 50% etter teknisk prøvetur og 10% ved sluttoppgjør etter garantiperiode.

I prinsipp formuleres kontraktene etter en av følgende formater for prisberegning: A. B. C. A.

Fast pris Enhetspris Regningsarbeide

Fast pris (eng.: lump sum)

Denne kontraktsform forutsetter at spesifikasjonene er noenlunde gode allerede på tilbuds-stadiet. Fast pris gir leverandøren store muligheter til overskudd eller underskudd. Endringer i spesifikasjonen avtales som oftest etter godtgjørelser beregnet ifølge format B eller C nedenfor. Avtalen for endringer kan være avgjørende for leverandøren.

Fast pris er vanlig for skipsbygging. Fast pris passer godt for EPC-kontrakter og mange typer fabrikasjonkontrakter.

B.

Enhetspriser

Kontrahenten leverer da på tilbudsstadiet en liste over enheter som skal prises. Det kan f.eks. være pris pr. rørskjøt, pris pr. meter sveis, pris pr. m2 vegg osv. Detaljeringsgraden kan være stor, og oppfølgingen for oppgjør kan bli arbeidskrevende.

Enkelte oljeselskaper benytter denne form bl.a. for å kunne sammenlikne anbydere enkelt og for å kunne skrive kontrakt før konstruksjonsarbeidet er ferdig. C.

Regningsarbeide

Grunnlaget for prisberegningen er da lønn pluss sosiale utgifter for leverandørens operatører. Andre variable utgifter tas også med, mens faste utgifter inkluderes i et tillegg, en såkallt overhead. Tillegget (også kallt påslag) i forhold til lønningene hos leverandøren på skipsverftet kan da beregnes på en av de tre følgende måter: a.

Prosentuelt tillegg for alle utførte arbeidstimer, dvs. leverandøren tjener mer dessto mer ineffektivt arbeidet utføres.

b.

Fast totalt tillegg uansett hvor mange arbeidstimer som nedlegges i kontrakten.

19

c.

Tillegget beregnes etter en formel slik at tillegget blir relativt stort hvis nedlagte arbeidstimer blir lavere enn et stipulert antall timer og vice versa.

Regningsarbeide er vanlig for skipsreparasjoner. Alle nevnte metoder for prisberegning i kontrakter forekommer i oljeindustrien. Ofte inngår alle 3 formatene A, B og C i samme kontrakt, men for ulike oppgaver i kontrakten. Man kan f.eks. benytte A for hovedkontrakten, B for veldefinerte endringsordre og C for jobber som det ikke er definert enhetspriser for.

1.6.

KONTRAKTSINNGÅELSE

Skiprederier prosjekterer i alminnelighet sine skip i grove trekk selv. Hovedspesifikasjonen går til et antall verft som detaljerer sine forslag og gir anbud. Verftene gir således vesentlig flere anbud enn de får kontrakter.

Det forekommer også at skipsverftene selv prosjekterer skip og byr disse frem til rederier. Samarbeid mellom skipsverft og rederier om prosjekter forekommer også. I unntaks tilfeller bygger skipsverftene skip for egen regning og tilbyr skipene for salg etterpå. Den tekniske spesifikasjonen er relativt enkel for skip fordi skipene skal tilfredsstille klassifikasjonsselskapenes krav. Disse er standardiserte, detaljerte og velkjente.

Flytende plattformer behandles på samme måte som skip. Faste oljeinstallasjoner til havs behandles helt annerledes. Når en operatør (oljeselskap) skal bygge ut et oljefelt prosjekterer han selv eller sammen med et stort konsulentfirma anleggene i grove trekk. Ett konsern blir gjerne hovedentreprenør. Bare få norske konsern er aktuelle for dette. De øvrige leverandører blir underleverandører.

Ved valg av skipsverft for leverandør av plattformer gjennomføres først en kvalifikasjonsrunde. Leverandørene må da gå gjennom en skriftlig og muntlig prosedyre som ender opp med en vurdering av hva hver enkelt leverandør er eller ikke er kvalifisert til. Myndigheter eller klassifikasjonsselskaper er ikke involvert i denne prosedyren som kalles prekvalifisering. Den kan være kostbar for leverandører som ikke har bygd for oljeinstallasjoner tidligere fordi oljeselskapene krever oppbygging av organisasjonsmessige og tekniske ressurser hos leverandørene.

Bare prekvalifiserte leverandører får gi anbud for hver enkelt oppgave, gjerne 3 leverandører for hver. Alt skjer normalt under stort tidspress. Etter prekvalifikasjonen foregår forhandlinger bl.a. om de generelle betingelsene. Dette er uvant, men nødvendig for tradisjonelle skipsverft. Etter forhandlingene kommer tilbudsfasen. Etter tilbudsfasen undertegner utvalgte leverandører kontrakt.

Faste oljeinstallasjoner bygges ikke etter klassifikasjonsregler som for skip. 20

Installasjonene bygges mer etter de prinsipper som gjelder i bygningsindustrien. Hvert oljeselskap setter opp sine egne tekniske standarder. Visse regler fra norske myndigheter må overholdes. Viktigst er regler fra Oljedirektoratet. Rent praktisk vil en kontraktsforhandling ikke bare være en sak mellom kontrahent og leverandør, men også i forhold til andre parter. For skipsbygging er finansieringen spesielt viktig, og det må derfor føres forhandlinger om dette. Finansieringen kan være en kombinasjon av privat og offentlig medvirkning. Myndighetene har bestemte ønskemål, f.eks. bruk av norske underleverandører til leverandørene, som det i visse tilfeller forhandles om selv om myndighetene normalt ikke hverken kan eller vil diktere forretningsmessige avtaler.

21

"Hvis en spesifikasjon kan misforstås, så er det plag­ somt for alle parter".

KAPITTEL 2. SPESIFIKASJONER OG NUMMERERING 2.1. SPESIFIKASJONSTYPER VED SKIPSBYGGING En spesifikasjon er en systematisk, teknisk beskrivelse av en gjenstand. Under utarbeidelse av en spesifikasjon for et skip må det tas både tekniske, økonomiske og juridiske hensyn. De formelle og språklige krav er store. Både rederifolk, verftsfolk og konsulenter arbeider med skipsspesifikasjoner. Det tekniske fagområdet som skal dekkes er stort siden det omfatter hele skipet dvs. skrog, maskineri, utrustning, innredning m.m.

Under prosjektering av et skip utarbeides det først en kort outline spesifikasjon, gjerne så kort som et par A4-sider, for skipet. De viktigste data settes da opp. Ved eventuell interesse for prosjektet utdetaljeres outline spesifikasjonen til f.eks. 30-40 sider. Denne er et arbeidsdokument for kontraktsforhandlinger. Outline spesifik­ asjonen utarbeides ofte av rederiet, men av og til også av verftet. Ved eventuell undertegnelse av kontrakt er gjerne spesifikasjonen noe endret og ytterligere utdetaljert. Se fig. 1. Når kontrakten inngås går spesifikasjonen over til å bli en kontraktsspesifikasjon. Dette er et juridisk dokument. Kontraktspesifikasjonen angir funksjonskravene. Ordlyden i kontraktsspesifikasjonen er grunnlaget for det økonomiske oppgjør, dvs. hva en regner som inkludert i avtalen. Ekstras utover kontraktsspesifikasjonen må normalt bestilleren betale i tillegg til kontrakten. Ekstras kan representere betydelige beløp. Hvis enkelte detaljer i kontraktsspesifikasjonen endres på et senere tidspunkt er det viktig at det på forhånd tas hensyn til eventuelle konsekvenser av endringene. Følgende eksempel illustrerer tankegangen: Hvis man i et tilfelle blir enige om at verftet for en gitt pris skal sette opp et ekstra skott for å utvide innendørsarealet, bør man samtidig avtale betingelser for eventuelle konsekvenser som f.eks. kan være klassekrav om isolering under dekket. På enkelte verft benyttes kontraktsspesifikasjonen direkte for produksjonen. På andre verft utdetaljeres kontraktsspesifikasjonen ytterligere før den benyttes som byggespesifikasjon. Det siste er vanlig og ønskelig.

Byggingen av skipet skjer sjelden nøyaktig i følge spesifikasjonen. Visse endringer foretas og en bør da oppdatere spesifikasjonen etter hvert slik at en til slutt har en korrekt "som bygd" spesifikasjon. I det følgende er kun kontraktsspesifikasjonen behandlet, og det er lagt vekt på de ting verftet er opptatt av. Systematisk arbeide under produksjonsforberedelse og bygging er avhengig av bruk av et godt nummereringssystem eller gruppenummersystem.

22

Figur 1. Spesifikasjonstyper.

2.2. GENERELL DEL AV SPESIFIKASJON FOR SKIP Den generelle del av spesifikasjonen supplerer kontrakten. Hensikten med spesifikasjonen er å fastlegge alle spesielle eller nødvendige krav uten at mulighetene til forbedringer reduseres. Last-type og trade bør angis. Rederiet vil ofte ha generelle krav som "multi purpose" og "world wide" med i avtalen. Det bør angis at skipet skal leveres "ready for service" selv om spesifikasjonen skulle være mangelfull. Det bør også klarlegges at verftet skal levere alle deler unntatt de spesielle ting som rederiet forbeholder seg retten til å levere. Rederiets leveranser må gis klare tidsfrister. Byggestandarden uttrykkes ofte generelt, hvilket er en svakhet. Men det er ikke likegyldig om det står "høyeste standard" eller "verkstedets høyeste standard". Tilsvarende for materialer kan det stå "beste materialer" eller "materialer egnet for skipet". Rederiet ønsker ofte generelle altomfattende formuleringer. Regler for rederiets approbasjon av tegninger etter hvert som de blir ferdige er vesentlig. Ikke minst er tidsfrister for dette avgjørende for effektiv byggevirksomhet.

Inspeksjon fra rederens side bør følge et fastsatt mønster. Det er viktig for verftet at alle systemer inspiseres så tidlig at de utbedringer som forlanges kan foretas noenlunde enkelt. En vil sikre seg mot klagelister som kommer inn for sent. På den annen side kan det være en belastning å ha alt for mange inspektører gående f.eks. inne på tegnekontoret. Godkjennelsesprosedyrer bør angis.

Verkstedets rett til å reparere eventuelle skader i motsetning til å skifte ut mot helt 23

nytt kan med fordel formuleres f.eks. ved formuleringen at eventuell "skade skal gjøres god".

2.3. SPESIELL DEL AV SPESIFIKASJON FOR SKIP Den spesielle del av spesifikasjonen kan være diktert ut fra rederiets ønsker, men kan også være verftets forslag. Kapasiteter, stabiliteter og lastetilstander.

Det er verftets oppgave å kontrollere alle data fra rederiet. Form og linje.

Spesifikasjon på hvem og hvordan linjer skal utvikles er ønskelig, f.eks. ved modellforsøk. Uttrykk som "best mulig linjer" og "gunstig form" kan være vanskelig å tolke. Konstruksjop, Konstruksjons-systemet dvs. bæresystem, plane/korrugerte skott, spantsystem og detaljer fremgår ofte av kontraktstegningene, men bør ellers spesifiseres. Verftets produksjonssynspunkter (lav vekt, standardiserte materialer, korte avbrutte sveiser, overlapper etc.) avviker ofte fra rederiets driftssynspunkter (lett adkomst, god drenering, lite korrosjon). Bruk av høgfaste (KF-stål) stål bør spesifiseres. Hvis rederiet har krav utover det klassen tilsier, f.eks. rusttillegg, må dette spesifiseres.

Systematisering av spesifikasjonen er forskjellig fra verft til verft. For reparasjonsarbeider har mange verft ikke noe spesifikasjonssystem i det hele tatt. Men behovet for systematisering blir stadig mer påtrengende fordi utarbeidelsen av spesifikasjonen lettes ved at en følger et fast mønster (en fast disposisjon) og fordi gjenfinning av data også blir enklere. Kort prosjekt-tid og faste priser aksentuerer behovet. En måte å systematisere spesifikasjonen på er å bruke et gruppesystem f.eks. SFIs gruppesystem.

24

2.4. GRUPPESYSTEM FOR SKIP Med gruppesystem menes en systematisk gruppering av et stort antall poster. Innenfor skipsbygging brukes grupperingbl.a. for produktspesifikasjon, kontoplaner, materialstyring og tilvirkningsstyring. Det finnes flere prinsipielt forskjellige gruppesystemer avhengig av om grupperingen skjer på basis av: a)

Geografisk beliggenhet, dvs. hvor detaljene hører hjemme i skipet.

b)

Arbeidstype ved bygging, dvs. fagkategori (disiplin) f.eks. maskinarbeide, snekkerarbeide, rørarbeide etc.

c)

Funksjonstyper, dvs. hvilket system detaljen tilhører ombord i skipet f.eks. skrog, maskineri, navigasjon etc.

d)

Geometrisk likeartede typer.

Detaljeringsgraden kan variere kraftig. Type a og b egner seg godt til produksjonsstyring, mens type c egner seg best for økonomistyring og spesifikasjon. Type d benyttes ofte ved produksjonsplanlegging for verksteder som arbeider med sponfraskillende bearbeiding. Det mest utbredte gruppesystem i Norge er SFFs gruppesystem. Dette er et funksjonsrettet gruppesystem og er en inndeling for en teknisk kontoplan. SFI’s gruppesystem er tresifret. Et gruppesystem er i utgangspunktet bare en gruppering av objekter. Det gir ikke et entydig identifikasjonsnummer til hver enkelt komponent. Men SFI-systemet finnes også i mer detaljerte versjoner for spesielle formål f.eks. for materialstyring. I de mer detaljerte versjoner er de enkelte tresiffrete gruppenr. oppdelt videre slik at det totale gruppenr. har blitt fire-, femeller seks-siffret. De siste siffrene er løpenummer som gir et identifikasjonsnummer for hver enkelt detalj. Svakheten med stor detaljerings-grad er at det er arbeidskrevende å bruke systemet.

På de neste sidene beskrives det vanlige tresiffrete SFI gruppesystem. Dette systemet markedsføres av Norwegian Shipping and Offshore Services A.S. Figur 3, 4 og 5 og tabell I er gjengitt med tillatelse fra NSOS. Første siffer er en grov inndeling i hovedgrupper etter funksjon bortsett fra hovedgruppe 0 som er forbeholdt outline spesifikasjon. Hovedgruppe 0 gjelder hele skipet, dvs. den er til dels en overlapp over de andre gruppene. Men outline spesifikasjon er så spesiell og grov at en har funnet det mer hensiktsmessig å benytte en egen hovedgruppe (nemlig gruppe 0) enn å benytte de øvrige hoved­ grupper for denne spesifikasjon.

25

Tabell I. Hovedgrupper i SFFs gruppesystem. 1

2

4

5

Utstyr for last

Skips­ utstyr

Besetning

3

6

7

8

Maskinhovedkom.

Syst. for maskin

Systemer for skip

Skip generelt

Skrog

10

20

30

40

50

60

70

80

Tegninger

Mater­ ialer

Luker

Manøv­ rering

Livredding

Diesel

Brennolje

Ballast

11

21

31

41

51

61

71

81

Forsikring

Akterskip

Utstyr på dekk

Naviga­ sjon

Isolasjon

Damp

Smørolje

Brann

12

22

32

42

52

Modeller

Maskinområde

Spesial­ utstyr

Kommuni­ kasjon

Leidere

13

23

33

Rigging

Last område

Kraner

14

24

34

Sjøsetting

Forskip

Vinsjer

15 Inspeksjon

16 Garanti

Tabell I er å oppfatte slik at f.eks. alt som angår skrog identifiseres med et gruppenr. mellom 200 og 299. Første siffer angir hovedgruppe, eks. 7 : Systemer for maskinhovedkomponenter. De to første siffer angir gruppe, eks. 70 : Brennoljerenseanlegg. I tabell I er det illustrert hvordan hovedfunksjonen (1-siffrede tall) er inndelt i grupper som identifiseres med 2-siffrede tall. For å illustrere prinsippet tydelig er bare en del av rutenettet i tabell I utfylt, og teksten for de enkelte grupper kraftig forenklet.

26

Figur 2. Hovedgrupper i SFI’s gruppesystem.

Et eksempel på oversikt over undergrupper er vist i figur 3.

27

Hovedgruppe 3:

32 31 33 34 Utstyr for dekks­ Spesielt utstyr Dekkskraner med Master og last og romlast for lasthåndtering rigg etc. for last bomposter m/ i bommer, rigg og vinsjer, for last 310

301 Lukedeksler for last m/utstyr på utvendige dekk (på værdekkj

311 Dekk og plattformer løse-, for laat. Ramper

302 Lukedeksler for last m/utatyr på innv. dekk (på romsdekk)

322 Rullebaner og rulletransportorer. Dreieskiver

313

341 Master og bomposter

332 Roterende, kjørbare kraner m/skinner etc.

323 Løpekraner i lasterom

340

331 Roterende kraner med kransøyie etc.

312

Skott lose-, for last. Komfødere etc.

330

321 Lastheiser

Tanker lose-, for last

303 Luker for laste tanker

320

342 Bommer og bomkrykker

333

343 Rigg, stående-

304 Luker, mindre-, Komluker. .Mannlokk

314 Garnering og trallverk i lasterom

305 Baugport

315

325

3161

306

Beskyttelseskapsler. Skjermer. Luketelt og presenninger

307

308

326

317

327

335

328

345 Løftevinsjer

336

346 Manøvreringsvinsjer for bommer

337

Gripe- og løfteutstyr til kraner og master/ bommer for last

318

344 Rigg, løpende-

Pneumatisk anlegg for massegodshåndtering

Containere. Paller etc.

Sideporter

334 Øvrige kraner for last mlutstyr

Skruetransportører. Transportbånd

Dekkslastestøtter. Romlastr-iøtter. Binger, hyller, reoler etc.

Hekkport

324 Bulldozere. Gravemaskiner. Traller, trucker etc.

SFI GRUPPESYSTEM

-

Kjørbare traverskraner m/skinner etc.

1.4.72

300

Undergrupper

30

Luker og porter

Grupper

UTSTYR FOR LAST

347 Fellesanlegg for lastvinsjer

338

348

Skottporter mellom laste rom 1

349!

1 309

319

329

Felles hydr. oljesystem for luker, porter etc.

Figur 3. Undergrupper i SFFs gruppesystem. 28

339

SFI GRUPPESYSTEM

FEB. 89

30

LUKER OG PORTER På undergruppene føres, hvor ikke annet er anmerket, følgende: Produksjonsomkostninger. Lisens- og patentutgifter. Innkjøp (materialer og utstyr). Transportomkostninger (eksterne-). Montering og tilpassing. Prøving og kontroll i verksted og ved (montasje). I u.gr. inngår også: Instrumenter, regulerings- og manøvrerings(betjenings-)utstyr. Beskyttelseskapsler og -hetter (utenom utv. dekk og lasterom). Reservedeler. Henv: Felles hydr. oljesystem for porter, luker etc........................................................... 309 Beskyttelseskapsler og -hetter over rør og kabler på utv. dekk og i lasterom, presen­ ninger over luker etc................................................................................................ 316 Isolering og kledning av luker og porter til fryse-/kjølerom for last..................... 361 Skilter på komponenter......................................................................................... 448 Isolerte dører og -porter til proviantrommene...................................................... 555 Startere og motorvembrytere ............................................................................. 9r8?

LUKEDEKSLER FOR LAST M/UTSTYR PÅ UTVENDIGE DEKK (PÅ VÆRDEKK) Lastelukedeksler m/utstyr på utvendige dekk (på vaerdekk), om fattende så som: Patentiuker(med evt. medleverte karmer), pontongluker, lukelemmer, skjærstokker, låsebommer, pakninger etc. Låsebeslag, bevegelses- og stengningsanordninger/maskineri, separat hydr. olje­ system og/eller evt. blokker, wire etc. for trekk av lukedekslene. Utstyr for stuing av dekslene. Henv: Lukekarmer integrert i vaerdekk ............................................................................. 234 Nedgangskapper .................................................................................................... 252 Tankluker med karmer........................................................................................... 333 Proviantluker, mindre komluker med karmer etc.................................................. 304 Kombinerte sideporter/dekksluker ....................................................................... 307 Felles hydr. oljesystem for luker og porter....................................................... se 309 Lukepresenning, luketelt ....................................................................................... 316 Kombinert lukedeksel/kranvogn............................................................................ 332 Rekkverk rundt lukedekslene (utvendig).............................................................. 533

301

LUKEDEKSLER FOR LAST M/UTSTYRPÅ INNVENDIGE DEKK Lastelukedeksler m/utstyr på innvendige dekk (på skrogdekk nede i lasterom) med til­ svarende som nevnt i u.gr. 301. Henv: Lukedeksler for last m/utstyr på utv. dekk ........................................................... 301 Løse dekk og plattformer for last (f.eks. løse bildekk med evt. pontonger)...... 311

302

LUKER FOR LASTETANKER Luker for lastetanker (i skroget) med så som: Deksler, karmer, pakninger, bevegelsesanordninger, beslag etc. Henv: Mannlokk/luker i løse tanker føres på resp, tank-u.gr. Mannlokk og andre mindre luker i tanker som ikke er for last og forøvrig i skroget 304 Mannlokk/luker i løse tanker for last (f.eks. gasstanker)..................................... 312 Trykk-vakuumventiler på lastetankluken med ledninger etc................................ 375

303

304

LUKER, MINDRE-. KORNLUKER, MANNLOKK Mindre luker og skalkningsanordninger i skrog og skrogtanker, så som: Komluker. Luke og port for Suez-lyskaster. Fortsettes

Figur 4. Utsnitt av detaljbeskrivelse i SFFs gruppesystem.

29

Anvendelsesområdene for gruppesystemet kan være:

Spesifikasjoner Kalkulasjoner og kostnadskontroll

Innkjøp

Tegninger (arkivering) Skipsvedlikehold Det finnes også et SFI-gruppesystem for skipsreparasjoner. Men dette er ikke så utbredt som det nybygnings gruppesystemet som er beskrevet foran. Dessto flere brukere et og samme system har, dessto større er fordelene. Potensielle brukere av systemet er: Skipsverft, rederier, konsulentfirmaer, underleverandører, institusjoner. Dette er illustrert i figur 5.

Figur 5. Anvendelsesområder for SFFs gruppesystem.

30

2.5. NUMMERERINGSSYSTEM FOR OLJEBRANSJEN, GENS Et godt nummereringssystem er en betingelse for styring av byggevirksomhet og ingeniørvirksomhet. Ved overgang fra manuelle til datastyrte rutiner kreves dessuten at rutiner formaliseres, dvs nummereringssystemer må være hensiktsmessige. Innføring av nummereringssystemer undervurderes ofte, men må skje før omfattende styresystemer kan innføres. I det foregående er et godt innarbeidet gruppesystem for skipsbygging beskrevet. I det følgende er et nummereringssystem fra oljebransjen beskrevet.

Etterhvert som datamaskiner blir naturlige hjelpemidler kan det stilles større krav til nummereringssystemene. De bør være enkle å bruke, dvs korte logiske koder skal være tilgjengelige, og det bør være mulig å kombinere dataregistere slik at ulike brukere får dekket sine behov for informasjon. Det systemet som er beskrevet nedenfor, GENS, er utviklet av Statoil for oljevirksomhet på land og til havs. Prinsippet i systemet er interessant også for andre bransjer. GENS, eng.: General Engineering Numbering System, er et system for nummerering av dokumenter, fysiske komponenter, systemer og arealer. Med dokumenter menes tegninger, spesifikasjoner, prosedyrer, prosjektplaner, datablader osv, men ikke koorespondanse. Brev nummereres på en annen måte. Populært sagt skal nummereringssystemet GENS brukes til å holde orden på informasjonsobjekter og fysiske objekter. Beskrivelsen av GENS i det følgende er hverken komplett eller nøyaktig. Beskrivelsen er bare ment som en illustrasjon av prinsippet. Nummereringen er basert på at det kan opprettes to ulike koder for hvert objekt. De to kodene er en identifikasjonskode og en klassifikasjonskode. Hver av disse to koder består av et sett av attributter. Hver attributt er et kort alfanumerisk uttrykk som representerer en egenskap. Klassifikasjonskodens format, dvs hvilke attributter som inngår, kan variere fra bruksområde til bruksområde. Identifikasjonskoden har derimot kun ett format for fysiske objekter og ett for dokumenter. Identifikasjonskoden kan henges direkte på fysiske komponenter på plattformer. På tegninger skrives dokumentidentifikasjonen i tekstfeltet.

Identifikasjonskoden inneholder kun det som er nødvendig for entydig identifikasjon. Klassifikasjonskoden inneholder et sett hensiktsmessige attributter for gruppebeskrivelse av objektet. Men det finns selvfølgelig mye informasjon som ikke er representert i hverken identifikasjonskoden eller klassifikasjonskoden, men som av og til likevel er av interesse. Slik informasjon forutsettes lagt i såkallte engineering databaser eller engineeringregistere. Når identifikasjonskoden er kjent kan datasystemer enkelt få frem den øvrige informasjonen. I figurene i det følgende er det benyttet variabler som er slik at :

N = et tall mellom 0 og 9 A = en bokstav mellom A og Z Z = en karakter som er en bokstav eller et tall

Identifikasjonskode og klassifikasjonskode for dokumenter er vist i figur 6.

31

Identifikasjon : ANNN A AA NNNNN Prosjekt ____________ | Disiplin Dokument-type -------------------------------------------Løpenr.-------------------------------------------------------Blad nr. ------- ------------------------------------- -------- —________

N

Klassifikasjon :-------------------------------------------------------- ---------------------------ANN NN AA NN Areale------------------------- 1 System nr. -------------------------------------------Ansvarlig -----------------------------------------------------Blad nr. ---------------------------------------------- ----------- -----Revisjon ----------------------------------------------------------------- --

NNA

. ...

Figur 6. Eksempel på GENS for dokumenter. Identifikasjonskode og klassifikasjonskode for fysiske objekter er vist i figur 7. Identifikasjonskoden for en komponent gjelder bare så lenge komponenten er på sin tiltenkte plass, dvs ikke etter at den eventuelt er erstattet. I mange tilfeller er en del av koden helt selvsagt for brukeren, f.eks. system eller areale. Da bør det være muligheter til å benytte en kortversjon av nummerne. Det må være nok at bare relevant informasjon er representert.

Identifikasjon : NN AAA NNNNN System --------------------------------------------- 1 Funksjon---------- —------------------------------------------ 1 Løpenr. —.. .... ........................................................................ Parallelt komponent nr.______________________________________ ,

Klassifikasjon : ANN AA NN AA Areale ---------------------------------------------- 1 Type ------------------------------------------------------Størrelse ----------------------------------------------------------------Produkt service ----- —------------------------------------------------------

Figur 7. Eksempel på GENS for fysiske objekter.

32

A

Ut fra GENSnummerene fås tilgang på data i engineeringregistrene. Disse kan f.eks. inneholde informasjon om leverandører, leverandørdata, komponenter på lager, bestillingsordre osv. Informasjon om relasjoner mellom komponenter, f.eks. hvilke som er koblet sammen i et system, står også i engineeringregistrene. Identifikasjonskoden er laget slik at det skal bli minst mulig behov for skifte av nummere mens plattformen er i drift. Hvis man f.eks. skifter ut en sluseventil med en kuleventil skal det ikke være nødvendig å skifte identifikasjonskode for ventilen. Men klassifikasjonskoden og dataene i engineeringregistrene må korrigeres. I figur 8 er det vist et eksempel på et tekstfelt på en tegning. Figuren er hentet fra Statoil dokument nr A-SG-021, revisjon 0.

EXAMPLE DOCUMENT/DRAWWG TTTLE BOX PRESENT1NG BOTH IDENTIFICATION GODE AND CLASSFY1NG CODWG ELEMENTS

COMPANY

CONTRACTOR REV.

DATE

010 020 AREA

DESCRIPTION

10 11

A

SYSTEM

RESPPTY

PREPARED

10V0001

CHECKED APPROVED

10V0002

REVIEW

ACCEPTED

11K00U

TAG NOJLINE NO. DOCUMENT TTTLE:

■ O STATOIL

DRILLING FLOW DIAGRAM— COMPRESSED AIR SYSTEM DOCUMENT NO.

C001-B-0-00018

PROJECT

DISC

DOC. TYPE

1A

SEQ. NO.

REV.

Figur 8. Eksempel på GENS nr. i tekstfelt på tegning.

33

2.6. GENERELT OM SPESIFIKASJONER Som forklart foran for skip og plattformer er det nødvendig å systematisere spesifikasjoner og dokumenter for at det skal være mulig å ivareta helhetsvurderinger og erfaringer. En spesifikasjon må være komplett og entydig. Et godt hjelpemiddel for systematisering av spesifikasjoner er gruppesystemer.

For skip er gruppesystemer godt innarbeidet. For utbygging til havs benyttes omfattende nummereringssystemer. Begge deler gir store fordeler. Man kan f.eks. legge inn en spesifikasjon for et skip på en datamaskin med et tekstbehandlings­ system redigert ifølge gruppenummersystemet. Ved spesifikasjon av neste skip kan man benytte samme tekstbehandlingssystem og samme gruppenummersystem. Under bearbeidingen av spesifikasjonen kan man da sammenligne gruppe for gruppe og dermed ivareta erfaringer fra foregående skip. Hvis erfaringer og økonomidata også er lagret ifølge samme gruppenummer-system kan man under bearbeidingen av spesifikasjonen lese seg til hvordan spesifikasjonen bør forbedres for neste skip. Det finns kommersielle dataprogrammer som gjør det mulig å arbeide på denne måten. Det er ikke bare under bearbeiding av spesifikasjoner at det er store fordeler med å benytte gruppenummersystemer. Det er også fordelaktig ved planlegging av produksjon og ved innkjøp. Av den grunn tilstreber de fleste bransjer og bedrifter å benytte eller utarbeide gruppenummersystemer. Kranbyggere inndeler f.eks. kranene i funksjonslike komponenter. Dette kan detaljeres så godt at til og med konstruktørene kan plukke komponenter i gruppene når det skal komponeres nye kraner. Det kan plukkes en del standardkomponenter som motor, gear, styre-system, wire etc. og enkelte parametriske komponenter som krans, utligger etc.

Generelt konkluderes her med at spesifikasjoner må settes opp etter ett eller annet system. Dette system er gjerne et gruppenummersystem. Det konkluderes videre med at det meste av systematisk arbeid i produksjonsforberedelse og bygge­ aktiviteter bør baseres på et gruppenummersystem eller et annet hensiktsmessig nummereringssystem.

Det tilbys stadig bedre datamaskinprogrammer for å ivareta ingeniørdata. Programmene spenner fra helt generelle databaser til mer skreddersydde applikasjonsprogrammer. Et vesentlig poeng ved spesifikasjon på datamaskin er det format som benyttes for lagring av data, dvs den tabellform som dataene skal ligge i. Som eksempel kan nevnes at det finns en ISO standard for sending av forretnings­ brev som sendes via datalinjer. Fagområdet kalles EDI (eng.: Electronic Data Interchange). Standarden heter EDIFACT. Den kan bl.a. med fordel benyttes for bestillinger, fakturaer etc. Tollbehandling kan inkluderes. En mottaker av et EDIFACT-dokument skal på sin datamaskin kunne lese og prosessere (behandle innholdet i dokumentet) dokumentet selv om avsenderen har benyttet et annet datasystem. Det er stadig flere som benytter EDIFACT. Dette vil derfor etterhvert bli en standardisert spesifisering i forretningsmessige dokumenter. Enkelte store bedrifter ønsker allerede at bestillinger foretas via EDIFACT, særlig i internasjonal handel.

34

Det finns også standarder for datalagring av større komplekse dokumenter som f.eks. de spesifikasjoner som er omtalt i dette kapittel. ISO-standarden ODA (eng: Office Document Architecture) er en slik standard. Denne inndeler dokumentet i deler som f.eks. overskrift, sammendrag, innholdsfortegnelse, ulike kapitler osv. Meningen er at dokumentet skal bli inndelt på en logisk måte slik at det blir hensiktsmessig for brukeren å bearbeide dokumentet. Lagring, overføring av dokumentet samt gjenfinning av dokumentet eller deler av dette skal da være uavhengig av at ulike brukere benytter ulike datasystemer. Det er langt igjen før det blir vanlig å benytte ODA.

Men systematiseringen av dokumenter, f.eks. spesifikasjoner, er en nødvendig forberedelse for enhver bedrift som i fremtiden vil dra nytte av alle de gode muligheter databehandling vil gi.

35

"Bruk av edb er den enkleste teknologi å spå".

KAPITTEL 3. PRODUKSJONSUNDERLAG 3.1.

OVERSIKT OVER ULIKE TYPER TEGNINGER

Det er naturlig å inndele utarbeidelser av produksjonsunderlaget i 3 faser selv om de går litt over i hverandre. De 3 fasene er: a)

Prosjektering (eng.: design), dvs. fastleggelse av arrangement og viktige data.

b)

Konstruksjon, (eng.: detailed design), dvs. utforming og dimensjonering av produktet.

c)

Produksjonsforberedelse (eng.: production engineering), dvs. utarbeidelse av produksjonsunderlaget inklusive fastleggelse av konstruksjonens utforming i den grad dette har betydning for produksjonen.

Formålet med tegningene fra de 3 fasene er forskjellig, allikevel er det ikke uvanlig at de samme ingeniørene tegner innenfor alle fasene. I dette kapittel er det med tillatelse fra Norges Standardiseringsforbund gjengitt utdrag fra en del norske standarder.

I faget Fabrikasjon er det c) Produksjonsforberedelse som er av størst interesse.

Grunnriss

Figur 9. Linjetegning.

36

Fra prosjekteringsfasen for skip kan f.eks. følgende tegninger foreligge:

Linjetegning- spanteriss. Se figur 9. Profil og dekkshøyder og konstruksjonslinjer Bjelkebukt og springprofil (hhv. tverrskipskrumning/langskipskrumning) Propellerbrønn (klarering mellom stavn og propeller) Propeller (som oftest tegninger fra leverandøren) Tankplan Foreløpig generalarrangement Foreløpige stuingsplaner Sementering i akterskarp, evt. andre steder i bunn o.s.v.

For oljeplattformer resulterer prosjekteringen i tilsvarende tegninger, men der legges det mer vekt på prosessenhetene. Dette er naturlig siden en oljeplattform ikke er en transportinnretning, men en boreplattform, produksjonsplattform, prosessplattform eller en blanding av disse tre, eventuelt en serviceplattform. Konstruksjonsfasen for skip ender i hovedsak opp med de tegninger klassifikasjonsselskapet forlanger. Vanlige klassetegninger for stål i skip er: Midtspant Lengdesnitt med profil og dekksplaner Tverrskott utenfor midtspantet (0,4 L). Dobbeltbunn i motorrom og under lasterom Webspant i motorrom Akterstevn (ofte fra spesialbedrifter) Spanteliste Hud Kollisjonsskott og forskarp m/forpiggtank og kjettingkasse Maskincasing Overbygninger og dekkshus Luft- og peilerør, samt fyllerør Dessuten en rekke andre spesielle tegninger som klassifikasjonsselskapet vil forlange Ut fra dette ligger det til produksjonsforberedelsen å utarbeide arbeidstegninger og annet arbeidsunderlag på stålsiden. For skips-skrog vil de viktigste dokumenter fra produksjonsforberedelsen være som vist i følgende eksempler:

Seksjonsplan Materialliste Merkeskisser for profiler Brenneskisser for rektangulære plater Tegninger for optisk skjærebrenning (vanligvis 1/10) Hullbånd for numerisk skjærebrenning Samleliste Del av tilfeldig seksjonstegning

Figur 10. Tabell II. Figur 11. Figur 12.

Figur 13. Figur 14. Figur 15, 16, 17 og 18.

37

fPA M F SPACING: 3300N N

I

FNAMC SPACING

■

70QNM

|

_

H tA M F SPACING

: bOOMM^

o'

38

Figurene følger nesten norsk standard, men ikke helt konsekvent, f.eks. er plateidentifikasjons-merke ikke satt inn i en sirkel i figur 10. Figur 10 viser huden utfoldet. Seksjonsskjøtene er angitt med fylte sveisesymboler.

Tabell II er en noe forenklet materialliste enn hva man vil møte i virkeligheten. Det som er spesielt med denne er at i stedet for posisjonsnummerering så er det brukt et merkesystem. Det man ellers kan lese ut er antallet og dimensjonene.

Tabell II. Materialliste.

MATERIALLISTE. Tegningstittel:

BunnSeksjOH i Side.

187 Seks1nr:114_________________

Dimensjon

Antall

Merke

3*ggnr:

Plater.

41

2

6630x3000x15

43

2

6700x3000x15

44

4

6650x3000x15

50

8

6630x2750x15

68

4

13250x2000x15

Profiler.

4

24

HP. 400x14x13250

16

2

HP. 340x12x13250

16

2

HP. 340x12x13250

39

En merkeskisse for profiler inneholder dimensjoner som operatørene kan benytte for manuell eller datastyrt kapping. På figur 11 er det påskrevet at skissen gjelder seksjon 114, pos. nr. 3. Spantplasseringen er inntegnet, # 64.

Figur 11. Merkeskisse for profiler.

40

Figur 12 er en brenneskisse for parallelt brente plater. Kantene på platen skal fuges 30 grader og kanten skal ha en nese på 6 mm. Foruten dette er spant- plasseringen påmerket. Det kan gjøres numerisk.

Figur 12. Brenneskisse for rektangulære plater.

41

Figur 13 inneholder linjer som en fotocelle skal følge fra startpunktet S. Tegningen kan ha målestokk 1:10. Fra fotocellen går et signal til en skjærebrenner som brenner ut platebitene slik som vist på figur 13.

Figur 13. Tegning for optisk skjærebrenning. 42

Figur 14 er samlelisten, dvs. liste over de deler som inngår i en seksjon eller delseksjon. Den er meget viktig. Formannen skal allltid kontrollere om delene på denne listen er tilvirket før han gir ordre om at sammenstillingen skal begynne.

SAMT.RT.TSTF!

skip«i.i:Bunnse]CSSjon i side Matr. nerke

Posisjons, nr

Antall

•ffl. nr.

187

Kontroll

Msjoaa. »r>114

Merknad

Plater

lA-10

10

Bunnstokk

lA-10

2

Bunnstokk

1A-13

24

kneplate

1A-13/17

2

W

1A-13/18

2

w

1A-13/19

2

R

1A-13/20

2

w

50

1

2

Hudplate

68

2

2

n

50

3

2

R

68

4

2

R

44

5

4

R

41

5

2

R

43

E11A

2

R

T30

12

L = 340

Brikke

T30

12

L = 280

Brikke

6

4

50

Profiler 16

Lsp. 15

2

4

Lsp. 1

8

4

Lsp. 2

16

16

Lsp. 3

2

10

Lsp. 4

24

Brikke

Figur 14. Samleliste. Årsaken til at dette gjøres er at man ønsker å unngå unødvendige stopp pga. deler som mangler etc. Samlelisten forteller hvor mange deler av hvert pos.nr. som skal være produsert og den forteller hvilken del det er (bunnstokk,hudplate etc.). Den angir også hvilke deler som må kontrolleres med hensyn på nøyaktighet. Her skal pos.nr. T30 og T60 sjekkes.

Figur 15 - 18 er tegning av en seksjon. I den følgende tekst er det gitt en forklaring til lesning av skipstegninger. Forklaringen er relatert til figur 15 - 18. For en uøvet person tar det lang tid å lese en seksjonstegning nøyaktig. For å demonstrere at dette er tidkrevende er seksjonstegningen nummerert med 4 figurnummere. Figur 15 - 18 viser dobbeltbunnseksjon til bilferge. Tegningen er forklart i det følgende.

43

V.T.

44

Midtbarer.

Det. R

‘f./n' Bvnns+ykk,

_________FORKALKYLE)

KALKULASJON

TERMIN- og BELASTNINGSPLANLEGGING

MATERIALFLYT

.HOVEDKALKYLE, . OPPFØLGING av H KALKYLE. i ETTERKALKYLE.

i TILBUDSPLANL.. . HOVEDPLAN. , TERMIN °g BELASTNINGSPLANL., , OPPFØLGING av TIMERog TIDER.

i OPSJONERING i , FORESPØRSEL/BESTILLING. . LEVERING/LAGRING_______ . ■ FABRIKASJON i

GARANTI-ARB.I

PROSJEKTAKSE____ .________________ i__________________ .__________ 'æ -----------------------=------- 1------------------------ 1 1 KONTRAKT START LEVERING FABRIKASJON

Figur 172. Hovedinndeling av produksjonsstyring /SFI1/. Ved bygging av skip og plattformer kan man ikke i samme grad utnytte linjeproduksjon for store serier med like produkter. Men det er like fullt avgjørende for produksjonskostnadene at ressursene utnyttes godt. Det er både kostbart og demoraliserende hvis operatører må gå uvirksomme i påvente av materialer, utstyr, arbeidsbeskrivelser eller andre operatører. Dessuten kan lav produktivitet føre til kostbare forsinkelser. Dårlig planlegging av operatørers arbeidstid fører ofte til såkallt skjult lediggang, dvs bevisst eller ubevisst "gå-sakte-produksjon". Ingen ønsker slike arbeids-forhold aller minst operatørene, men det stilles store krav til planleggingen hvis man i stor grad skal unngå dette. Passivitet og misforstått snillhet fra ledelsens side gjør god planlegging umulig. Vanskelig er det uansett.

For fabrikasjon av skip og plattformer passer det som sagt ikke godt å anvende de produksjonsstyringsprinsipper som er utviklet for serieproduksjon og som i engelsk litteratur gjerne går under "manufacturing”. Det bør isteden benyttes produksjonsstyringsprinsipper som grupperes som prosjektstyring eller ordrestyrt produksjon. For de fleste bedrifter som har stykkproduksjon eller produksjon i små serier f.eks. inntil 100 ordre per år er prosjektstyringsprinsippet et godt alternativ. Hensikten med tid- og ressurs-planlegging er :

233

a. b.

Å skaffe underlag for kontrakter. Å styre fabrikasjonen i henhold til bedriftens eller prosjektets målsetting.

I dette kapittel behandles både planlegging av bruk av ressurser og oppfølging av fabrikasjonen. For en prosjektledelse er det en profesjon å finne avvik fra planer så tidlig som mulig i prosjektet. Det forekommer alt for ofte at overskridelser presenteres for sent til at det er mulig å redusere uheldige konsekvenser. Nesten alle bedrifter som fabrikerer produkter benytter Gantt-diagrammer, også kallt bjelkediagrammer, i en eller annen form. De benyttes gjerne til illustrasjon av planlagte aktiviteter. Men få utnytter diagrammene til systematisk analyse av produksjonsplanene. Denne mulighet er forklart i dette kapittel. S-kurver benyttes også av svært mange bedrifter. S-kurver kan være et nyttig verktøy for å avsløre fabrikasjonsawik fra planer, men samtidig kan slurvete bruk av S-kurver innebære en risiko for å skjule viktige avvik. Dette er forklart i dette kapittel.

Nettverksplanlegging er et meget effektivt verktøy for planlegging og oppfølging av prosjekter. Nettverksplanlegging krever bruk av datamaskin, men man kommer langt med en vanlig PC. Enkelte nettverkssystemer kan tas i bruk uten at det kreves mye kunnskaper. Andre systemer har høy terskel, men inneholder gjerne mange nyttige, kompliserte funksjoner for effektiv styring av store prosjekter. Prinsippene for nettverksplanlegging er forklart i dette kapittel.

11.2. GANTT-DIAGRAMMER 11.2.1. Generelt Gantt-diagrammer består av horisontale bjelker tegnet i et koordinatsystem hvor abscissen er en tidsakse og ordinaten ikke er en kontinuerlig variabel, men bare plass for parallelle bjelker. Diagrammet er i virkeligheten en en-dimensjonal illustrasjon av tidsintervaller som representerer aktiviteter og som er tegnet som bjelker. Den interessante informasjonen i diagrammet er tidsintervallenes start og slutt-tidspunkter, eventuelt tidspunkter for milepeler innenfor tidsintervallene.

Gantt-diagrammene gir med andre ord svært begrenset informasjon. Ikke desto mindre brukes Gantt-diagrammer mye på skipsverft fordi diagrammene er enkle og gir god oversikt. Eksemplene i det følgende er hentet fra produksjonsplanlegging. I eksemplene er det forutsatt at hver aktivitet tilsvarer en jobb. Dette er ikke alltid selvfølgelig fordi definisjonene er forskjellige. En aktivitet er knyttet til en funksjons- eller områdeoppdeling av produktet f.eks. fabrikasjon av en seksjon hvilket kan involvere både sveisere og rørleggere. Men en jobb er et beordret arbeide for en spesiell fag­ gruppe, en såkallt disiplin, f.eks. montasje av drensrør i 3 ulike seksjoner utført av rørleggere.

234

Aktivitet

Aktivitet

Aktivitet Aktivitet

Figur 173. Prosjektplanlegging med oppfølging. Det er en smaksak hvordan bjelkene tegnes. I figur 175 og 176 er bjelkene tegnet som rektangler med forskjellig skravering for å skille mellom ulike aktiviteter. En annen vanlig tegnemetode er illustrert i figur 173. Planlagt tidsrom for aktivitetene er tegnet som en horisontal strek. De skraverte bjelkene representerer virkelig utførelse, dvs. de er oppfølgings-registrering. I figur 173 ser det ut til at alt foregår som planlagt. Milepeler kan selvfølgelig merkes av langs bjelkene.

Når det benyttes milepeler er det viktig for oppfølgingen at det registreres når disse milepeler virkelig blir nådd. Anta f.eks. at det defineres en milepel ved 75% ferdigmontert sanitæranlegg. Hvis en formann på et ukentlig produksjonsmøte opplyser at 75% av anlegget virkelig er ferdig vil dette i mange tilfeller føre til at det registreres at milepelen er nådd. Erfaring tilsier imidlertid at slike registreringer kan være svært unøyaktige for ikke å si misvisende. Ta et tilsvarende eksempel fra EDB-programmering. Anta at en programmerer har holdt på med et program i 4 uker, og han opplyser at han er 80% ferdig. Hvis dette er en milepel som skal registreres bør programmereren først spørres om han kan love at programmet er ferdig avluset og i brukervennlig tilstand i løpet av en uke. Poenget med disse eksempler er å understreke at Gantt-diagrammene gir en god oversikt, men det er avgjørende for brukerne at dataunderlaget er pålitelig. Det anbefales å bruke fysisk målbare eller kontrollerbare hendelser som milepeler. På skipsverft kan en kobling til kontrollavdelingen være nyttig. Det finnes mange ulike kommersielle tavler som er praktiske ved bruk av Ganttdiagrammer. Slike veggtavler er gjerne basert på forskjellig farvede remser som representerer aktivitetene og som kan festes og flyttes omkring på tavlene. Tavlene brukes f.eks. for produksjon av tegninger på tegnekontorene eller for preventivt vedlikehold i maskinrommet i skip. Bruk av personlige datamaskiner for Ganttdiagrammer er like enkelt som bruk av veggtavler og innebærer i tillegg muligheter for utvidet utnyttelse.

For en enkel produksjonsoppgave, f.eks. ren skrogtilvirkning, kan i alminnelighet produksjonen deles opp i klart definerte aktiviteter. Se figur 174. 235

Seksjon Seksjon Seksjon

Seksjon

Figur 174. Aktiviteter med overlapp. Den totale produksjonstid, D, er summen av varighetene DN for aktivitetene minus overlappene rN mellom hver aktivitet og dens etterfølger. M

M-l

Total produksjonstid = D =E On -E rN 1=1

i =1

der M er antall aktiviteter. Rent praktisk er overlappene, i, for aktiviteter på et skipsverft ofte definert som maksimums- eller minimumsverdier. Dette kommer av rent produksjonsmessige grunner som f.eks. ressursdisponering (f.eks. plassmangel i sveisehall) eller fysisk nødvendig rekkefølge mellom aktiviteter (f.eks. må et rørsystem ferdigsveises før det kan trykkprøves).

Visualiseringen av tidsrelasjonen mellom aktiviteter er meget god i Gantt-diagram. Men hvis en aktivitet i et Gantt-diagram av en eller annen grunn må forskyves i tid er det ikke innebygd noen automatikk som gjør at andre aktiviteter forskyves samtidig slik at korrekte overlapp bibeholdes. Gantt-diagramteknikken er basert på at den som tegner diagrammene til en hver tid manuelt justerer underlaget slik at planene forblir brukbare. Til å ivareta rekke-følge og overlapp mellom aktiviteter er nettverksteknikken overlegen Gantt-diagramteknikken (se avsnitt 11.4. om nett­ verk).

Hvis 2 bjelker i et Gantt-diagram ikke skal kunne forskyves i tid i forhold til hverandre tegnes en vertikal strek mellom bjelkene. Streken forankrer bjelkene i hverandre. Hvis den ene bjelken forskyves skal den andre følge med. Ganttdiagrammet kalles da lenket bjelkediagram (eng.: linked bar chart). Hvis det benyttes Gantt-diagram på PC foregår forskyvningen automatisk. Et bjelkediagram bør ikke inneholde mer enn 10 bjelker. Ellers blir diagrammet uoversiktlig. Men det er vanlig å utdetaljere en bjelke i et nytt Gantt-diagram. Det innebærer at bjelkene eller aktivitetene blir representert i flere nivåer. Ganttdiagrammene utgjør da et hierarki av diagrammer.

Ovenfor er Gantt-diagrammer forklart og illustrert tradisjonelt. Nedenfor er Gantt-

236

diagrammer brukt litt mer spesielt, nemlig i tilknytning til tidsplanlegging i produksjonsløyper (sekvens-planlegging). Dette kan være nyttig å tenke gjennom for planleggere på skipsverft både for prefabrikasjon og seksjonsbygging. Målsettingen er korte ledetider og god utnyttelse av operatører, utstyr og gulvareale. Hvis operatørene er fleksible, f.eks. slik at platearbeidere kan brukes til sveisejobber, har planleggeren en ekstra frihetsgrad i planleggingsarbeidet.

11.2.2. Produksjon i serie Hvis produksjonen består i å tilvirke små serier av like eller lignende deler er det i prinsipp to måter å tidskoordinere de ulike tilvirkningsoperasjonene på (forutsatt at produksjonen ønskes styrt): Den ene måte er å tilvirke i serie. Den andre måte er å tilvirke i parallell.

For produksjon i serie blir:

Total produksjonstid =0^2 i=i

der

i

=

M n dj

= = = =

n di -----Pi

Nummer på operasjon, tilvirkningsmaskin eller arbeidsstasjon. Nedenfor kaller vi hver i for en stasjon. Antall stasjoner. Antall arbeidsstykker i serien som skal tilvirkes. Produksjonstid for en jobb utført på stasjonen i. Dubleringsfaktor, dvs. antall like jobber som er i funksjon samtidig på samme stasjon.

1111TD

Stasjon 3

Stasjon 3a

Stasjon 2

fl' 11 m

Stasjon 1

Figur 175. Eksempel på tilvirkning i serie. Som vist i figur 175 er serietilvirkning enkel i et Gantt-diagram. Men den medfører to store problemer. a. b.

Den totale produksjonstid D blir lang. Det er stort behov for mellomlagring.

237

Alle arbeidsstykkene (som er 4 stk. i figur 175) blir liggende på hver stasjon inntil de alle sammen er ferdig bearbeidet på denne stasjonen.

Dessuten kan det oppstå beskjeftigelsesproblemer på de stasjonene som har kort operasjonstid. Se f.eks. på stasjon 2 i figur 175. Når neste serie med arbeidsstykker (f.eks. neste skip) kommer vil jobbene på stasjone 1 ta så lang tid at stasjon 2 blir stående ledig en stund før arbeidsstykkene blir sendt dit. Organisering med produksjon i parallell istedenfor i serie løser ikke uten videre nevnte beskjeftigelsesproblem. Det er en fordel om bearbeiding på en stasjon kan påbegynnes på et arbeidsstykke når dette er ferdig på foregående stasjon, uten at alle arbeidsstykker er ferdig der.

11.2.3. Produksjon i parallell Produksjon i parallell innebærer at bearbeiding på en stasjon kan påbegynnes på et arbeidsstykke når dette er ferdig på foregående stasjon, uten at alle arbeidsstykker er ferdig der.

Stasjon 3b

Stasjon 3a Stasjon 2

Stasjon 1

4

Figur 176. Eksempel på parallelltilvirkning med tidligst mulig tilvirkningsstart overalt.

M

Total produksjonstid = D =

dt + R (n-1) j=i

der

M

= =

R

=

n

=

Antall forskjellige stasjoner. Produskjonstid for en jobb for ett enkelt arbeidsstykke på stasjon i. Arbeidstakt som er lik produksjonstiden på den mest tid­ krevende stasjon. Antall arbeidsstykker i serien.

Total produksjonstid for denne parallelle organisering (se figur 176) er åpenbart kortere enn for tilsvarende serieorganisering (se figur 175). Men to andre svakheter

238

har oppstått: a. b.

Arbeidet med de minst tidkrevende jobber (stasjon 2 i figur 176) blir stadig avbrutt med ventetider hvilket lett fører til skjult lediggang. Eventuell transport av arbeidsstykkene mellom stasjonene må skje individuelt siden det skjer på forskjellige tidspunkter.

11.2.4. Produksjon i parallell etter transportbåndprinsippet En mulig løsning for dette transportproblem er organisering tilsvarende transportbåndproduksjon. All transport mellom arbeidsstasjoner skjer da samtidig for hele produksjonslinjen. Transporten foregår etter hver arbeidsperiode. En arbeidsperiode kalles en takt og er konstant. Se figur 177. M

Total produksjonstid = D = R (n-p M - 1 +

Pi> + dM i=l

hvor symbolene er som foran. Indeks M gjelder sist utførte jobb. R er tiden for en takt (tid mellom hver bevegelse på transportbåndet). Denne organisering er ofte den eneste mulige for høyt automatiserte verftsanlegg, men rullende vogner eller kraner istedenfor transportbånd burde kunne gi større fleksibilitet. Bruk av rullende vogner krever stort gulvareale, særlig ved seksjons­ bygging.

Stasjon Stasjon Stasjon

Stasjon

Figur 177. Eksempel på parallellproduksjon etter transportbåndprinsippet.

11.2.5. Kontinuerlig parallellproduksjon En tredje variant av parallellproduksjon er basert på at når en jobbtype aktiviseres skal det ikke være avbrudd før hele serien er ferdig med hensyn til denne jobben. Se figur 178. Mellomlagring og individuell transport er nødvendig.

239

Figur 178. Eksempel på kontinuerlig parallellproduksjon.

11.3. RESSURSFORBRUK I DIAGRAMFORM, S KURVER Innenfor prosjektstyring er det vanlig å representere ressursforbruk i diagramform ved å benytte x-aksen som tidsakse mens y-aksen benyttes for akkkumulert ressurs­ forbruk. Kurvene får da ofte en S-lignende form, og kalles i alminnelighet bare Skurver. Se øverste diagram i figur 179. Den deriverte av S-kurven blir ressursforbruk pr. tidsenhet,se nederste diagram i figur 179. Hvis ressursinnsatsen er liten i begyn­ nelsen og slutten av den aktuelle tidsperiode, men stor midt i perioden, får de nevnte kurvene en karakteristisk S-form respektive en såkallt hatteform. Dette er i almin­ nelighet tilfellet for prosjekter og byggearbeider ved skipsverft og byggeverksteder.

De vanligste ressurser som frem­ stilles i S-kurver og hattekurver er kostnader (kr) og arbeidsinnsats (timeverk). Men det forekommer at andre ressurser benyttes som f.eks. materialmengder eller arbeids­ mengder (f.eks. antall meter sveis eller antall monterte rør). I sist­ nevnte tilfelle er arbeidsmengden egentlig ikke et uttrykk for ressurs­ forbruk, men det utførte arbeid som et eller annet ressursforbruk fører til.

240

Ressursforbruk per tidsenhet

tid

Figur 179. S-kurve og hattekurve.

I de fleste tilfeller er det aktuelt å fremstille både det planlagte ressursforbruket og et mål for det utførte arbeidet i samme diagram. Dermed fås flere S-kurver eller hattekurver som kan sammenlignes. Dette gir informasjon om fremdrift med hensyn til både ressurs-overskridelser og tidsforsinkelser, eventuelt det motsatte, i forhold til planer. S-kurver og særlig hattekurver gis ofte en stegvis trappeform istedenfor en kontinuerlig form som vist i figur 179. Årsaken til at en velger trappeform er at bemanning (ressurs) ofte holdes konstant i perioder, f.eks. for hver uke, slik at hattekurvene ligner et søylediagram. Hvis det benyttes trappeform på S-kurven kan det ha sammenheng med registreringsmetodene for brukt ressurs eller utført arbeide.

S-kurvene blir først og fremst brukt til oppfølging, f.eks forskjell mellom planer og virkelighet. Vertikale avvik mellom S-kurver representerer forskjeller i ressurs­ forbruk mens horisontale avvik representerer tidsforskyvninger. Hattekurvene er derimot uttrykk for ressursbehov eventuelt ressursforbruk til et hvert tidspunkt. Så langt er prinsippene for S-kurver enkle. Men i praksis brukes likevel S-kurvene ofte på en måte som gjør at resultatet blir misvisende eller intetsigende. Korrekt bruk av ulike typer S-kurver forklares derfor i det følgende. Forklaringen er knyttet til et eksempel som illustrerer det generelle. Som ressurs velges timeverk, MH, (av eng.: Man Hours). Følgende S-kurver er av interesse:

a.

Opprinnelig planlagt forbruk , EMH (av eng.: Estimated Man Hours).

b.

Utførte aktiviteter målt i det forbruk de samme aktiviteter var planlagt for, EMH, dvs. b er en representasjon av fysisk fremdrift.

c.

Virkelig forbruk, MH (av eng.: Man Hours).

d.

Revidert planlagt tidsforbruk, EMH

e.

Utførte aktiviteter målt i det forbruk som den reviderte plan tilsier for de samme jobber, EMH.

Anta at vi 7 uker etter påbegynnelsen av et prosjekt har planer og registeringer som tabell XVI viser:

241

Tabell XVI. Planlagte timeverk med oppfølging t.o.m. uke 7.

Opprinnelig (EMH) Estimerte Timeverk

Uke nr.

Planlagte jobber a

Utførte jobber b

Reviderte (EMH) Estimerte Timeverk

Planlagte jobber d

Virkelig (MH) Brukte Timeverk

Utførte jobber e

Registrert forbruk c

1

200

180

200

190

200

2

720

630

1120

900

1250

3

1520

1180

2320

1950

3020

4

2540

2020

4100

3410

4920

5

3980

3200

5980

5100

6830

6

5820

4500

7820

6980

8920

7

7460

5900

9860

8580

11200

8

8920

11250

9

10020

12120

10

11060

12750

11

11540

13170

12

11920

13450

13

12000

.13600

14

13720

De forskjellige typer S-kurver , a-e, fra tabell XIII er tegnet i figur 180. Status etter 7 ukers arbeide med prosjektet er da:

Rj = Virkelig overforbruk av MH i forhold til opprinnelig plan. R2 = Virkelig overforbruk av MH i forhold til revidert plan.

242

R3 =

Planlagt økt ressursforbruk som følge av revidering. Denne økning kan ha sin årsak i at tilleggsarbeider har kommet til etter at opprinnelig plan ble lagt eller at en har funnet opprinnelig EMH helt urimelig og derfor revidert planene.

R4 =

Opprinnelig planlagte jobber som burde vært utført i løpet av uke 7, men som fremdeles ikke er gjort.

Figur 180. Absolutte S-kurver for data fra tabell XVI. R5 =

Planlagte jobber som i følge revidert plan burde vært utført i løpet av uke 7, men som fremdeles ikke er gjort.

t1 =

Forsinkelser i følge opprinnelig plan.

t2 =

Forsinkelse i følge revidert plan.

Observer at alle de angitte R og t kan få motsatt fortegn. Så lenge hver enkelt av S-kurvene konsekvent er tegnet på basis av samme type underlag, slik som i eksemplet ovenfor, er de avleste R og t korrekte. Men i praksis er det fristende å tegne blandede S-kurver hvilket kan føre til forvirring. Anta som eksempel at vi på et gitt tidspunkt i et prosjekt bare har kurvene a, b og c, dvs. vi har foreløpig ingen revideringer. Se figur 181 A.

243

Figur 181. Prosjekt med forsinkelse og for stort ressursforbruk. I figur 181A er det åpenbart både forsinkelse og ressurs-overforbruk. For den videre fremdrift av prosjektet antar vi at det er behov for å revidere planlagt kurve. Hvis vi ikke gjør dette, stemmer hverken tidspunkter eller arbeidsmengder for de enkelte jobber som etterhvert skal beordres. Med andre ord har planavdelingen/prosjektledelsen behov for en mer korrekt planlagt S-kurve for å oppnå en meningsfyllt kommunikasjon med utførende avdelinger. Hvis vi på dette tidspunkt i prosjektet skal planlegge ved å tegne en best mulig Skurve tar vi utgangspunkt i kurve c. Den er i alle fall korrekt i øyeblikket. Så forlenger vi c-kurven etter beste skjønn eventuelt etter best mulig prognoserte planer. Bedre enn dette er det vanskelig å tegne S-kurven. Deretter kan vi planlegge ressursbehov, tidspunkter for iverksettelse av enkeltjobber, Gantt-diagrammer osv. Den reviderte S-kurven kan være forbedret underlag for diskusjon med de utførende enheter om hvor store ressurser hver enkelt jobb vil kreve. Den nye planlagte kurven er vist i figur 181 B.

Men når vi nå på et senere tidspunkt skal bruke S-kurven til en ny vurdering av tidsforsinkelser og ressursforbruk har vi fått et problem. S-kurven representerer nederst korrekte oppfulgte verdier. Disse er per definisjon ikke utbyttbare. Vårt registrerte avvik er derfor kun nye avvik fordi den planlagte kurven er tegnet under nye forutsetninger. Det nye avviket er med andre ord mer avhengig av når kurven ble tegnet enn av fremdriftstakten i prosjektet. Kurven består nederst av MH og øverst av EMH.

Det er ikke uvanlig at interessante data skjules av S-kurvene fordi det blandes sammen forskjellige typer data flere ganger uten at det holdes rede på forut­ setningene. Det kreves disiplin for at utbyttet av bruk av S-kurver skal bli maksimalt. En måte å skjule problemer er å endre y-skalaen fra absolutte verdier(EMH) til prosentvise data. Da settes vanligvis 100% til den prognoserte EMH-sluttverdi som

244

egentlig endres etter hvert som prosjektet skrider frem. Men S-kurvens sluttpunkt vil alltid ligge i 100%. Derimot kan tidspunkt variere.

Bruk av %-skala istedenfor absolutt skala langs ordinaten frarådes unntatt for helt spesielle anvendelser. Sjansen for sammenblanding av ulike typer kurver (eller forutsetninger) er større ved bruk av %-skala enn absolutt-skala. Dessuten så ser awikene vanligvis mindre ut ved %-skala enn de virkelig er. I praksis brukes både S-kurver og hattekurver for delprosjekter som etterpå summeres sammen til kurver som representerer helheten. For bygging av en modul til en oljeinstallasjon kan f.eks planleggerne tegne en kurve for stålarbeidet, en for rørarbeidet, en for innredning osv. Summen av disse gir S-kurve for hele prosjektet.

I figur 182 er vist et tilsvarende eksempel. Hver hattekurve representerer planene for ett byggeoppdrag som bedriften har påtatt seg. Den øverste kurven er summen av alle hattekurvene og representerer således planlagt ressursforbruk for alt det arbeide bedriften har påtatt seg å utføre. Den summerte kurve danner grunnlag for videre salg av bedriftens tjenester. Det bør tilstrebes en mest mulig flat kurve, dette for å oppnå jevn og optimal utnyttelse av ressursene.

Figur 182. Eksempel på et verfts samlede ressursforbruk.

11.4. NETTVERKSTEKNIKK 11.4.1. Nettverkstyper Nettverksteknikken ble utviklet i 1950-årene. Den er en planleggingsteknikk som egner seg for en enkeltstående oppgave som kan deles opp i et antall veldefinerte og klart adskilte aktiviteter.

Den er med andre ord egnet for styring av prosjekter som f.eks. bygging av plattform, engineering av et oljefelt eller bygging av et skip. Men den er lite egnet

245

for serieproduksjon.

I prinsipp skiller vi mellom to typer nettverk, nemlig hendelsesorienterte (eng.: AOA-Activity On Arrows) og aktivitets- orienterte nettverk (eng.: AON-Activity On Nodes). De hendelsesorienterte kalles også milepelsorienterte. En hendelse er en milepel. Hendelse

Hendelse

Figur 183. Et hendelsesorientert nettverk. Et hendelsesorientert nettverk karakteriseres av et antall knutepunkter som er definerte hendelser. Aktivitetene foregår langs pilene. Se figur 183. Aktivitetene defineres ikke eksplisitt, men avledes av hendelser som defineres av brukeren. Diagrammet skal forstås slik at all fremdrift skal skje fra venstre mot høyre, dvs. en hendelse inntreffer når alle aktivitetene som er koblet til venstre side av knutepunktet er ferdige. En aktivitet starter når hendelsen til venstre for linjen har inntruffet. Men bortsett fra denne rekkefølge-regelen finnes det ingen tidsakse i diagrammet.

Et aktivitesorientert nettverk karakteriseres av et antall aktiviteter som lenkes sammen til et nettverk ved spesifisert rekkefølge mellom aktivitetene. Se figur 184b. Hver aktivitet representeres av en rektangulær boks. Diagrammet skal forstås slik at all fremdrift skal skje fra venstre mot høyre, og hver linje betyr at aktiviteten til venstre må avsluttes før aktiviteten til høyre påbegynnes. Men bortsett fra denne tvungne avhengigheten mellom aktiviteter langs linjer fra venstre mot høyre finnes det ingen tidsakse i diagrammet.

Figur 184a. Hierarkisk oppdeling av aktiviteter i flere nivåer. 246

Figur 184b. Et aktivitetsorientert nettverk. En aktivitets rang er antall aktiviteter som ligger etter hverandre foran aktiviteten. Når flere linjer går inn i samme aktivitet gis denne høyeste rang av de alternative rangverdier beregningene gir. Et nettverk som begynner bare med en aktivitet eller hendelse og avslutter bare med en aktivitet eller hendelse, kalles et lukket nettverk. Omvendt kalles et nettverk som begynner med og/eller slutter med minst to grener et åpent nettverk. For et hendelsesorientert nettverk defineres som sagt en aktivitet ved hjelp av hendelsene i endene av aktivitetslinjen i diagrammet. Derfor er det ikke tillatt å ha to parallelle aktivitetslinjer mellom samme hendelser. Se figur 185 der en av aktivitetene 2 og 3 må sløyfes når de begge går fra hendelse 1 til 3.

Figur 185. Illustrasjon av "dummy" aktivitet i et hendelsesorientert nettverk. En måte å takle slike problemer og mange andre problemer på er å innføre såkallte "dummy" aktiviteter.

Aktivitet 5 er en "dummy" aktivitet hvilket betyr at den ikke tar noen tid, men angir likevel rekkefølge på vanlig måte. Aktivitet 5 gjør at vi kan introdusere hendelse 2 og dermed flytte aktivitet 2 slik at vi definerer den med hendelse 1 og 2. 247

Slike avhengigheter er enklere å få frem i aktivitetsorienterte nettverk enn i hendelsesorienterte. Til gjengjeld kan den vanligste formelle feil i store nettverk, nemlig utilsiktede sløyfer (aktivitetene biter seg selv i halen), lettest oppstå i aktivitetsorienterte nettverk.

Når en planlegger skal etablere et nettverk for et aktivitetsorientert nettverk skal han/hun definere hver enkelt aktivitet. Det innebærer at det er en stor risiko for at enkelte aktiviteter blir glemt. Noen aktiviteter utelates med hensikt. Ved skips­ bygging er det ikke uvanlig at bare 80% av all virksomhet kommer med i nettverket.

Ved hendelsesorienterte nettverk kan planleggeren få med all virksomhet fordi definerte hendelser som kjølstrekk, stabelavløp, prøvetur etc. per definisjon forutsetter at alt nødvendig arbeide før hendelsen er utført. En annen sak er at planleggeren likevel kan estimere ressursbehovet feil. Figur 186 er et eksempel der planleggeren for rør forutsetter at elektrikerne gjør seg ferdig før rørleggerne begynner å arbeide. Men planleggeren for elektro forutsetter at rørleggerne først gjør seg ferdig. Begge legger inn sine avhengigheter på data­ maskinen som utfører nettverksberegningene. Sløyfer er ofte vesentlig mer innfløkte enn vist i figur 186.

Nedenfor skal det innføres visse modifikasjoner for begge nettverkstyper med hensyn til å tillate delvis overlapp mellom påfølgende aktiviteter. Men i hovedsak er ovenfor beskrevne rekkefølgeproblematikk grunnlaget for all nettverksteknikk.

I 1970- og 1980-årene har norske bedrifter i hovedsak benyttet aktivitetsorienterte nettverk for sivil skipsbygging, men hendelsesorienterte for bygging av moduler og plattformer til faste oljeinstallasjoner samt marinefartøyer. Det er en tendens til stadig mer bruk av aktivitetsorienterte nettverk. Små dagligdagse prosjekter med størrelsesorden 10 aktiviteter er enkle å kontrollere manuelt. Bygging av en skipsseksjon kan f.eks. inndeles i følgende aktiviteter :

1. 2. 3. 4.

Skjærebrenning av alle platekomponenter. Sammensveising av et flak som er huden. Sammensveising av delseksjoner (bunnstokker, bærere etc.). Hefting av hele seksjonen.

248

5. Kontrollmåle seksjonen. 6. Ferdigsveise seksjonen.

Rekkefølgen blir da :

1 1 2 3 4 5

før før før før før før

2 3 4 4 5 6

Figur 187. Produksjon av seksjon. Ved manuell bruk er nettverksteknikk benyttes gjerne 15 - 20 aktiviteter, dvs. en svært grov inndeling for store prosjekter. For skipsbygging er 200 - 500 aktiviteter ikke uvanlig ved bruk av datamaskin, men opptil 1000 - 3000 aktiviteter forekommer. Ved bygging av oljeinstallasjoner er ofte planleggingen detaljert og antall aktiviteter derfor ikke uvanlig fra 2000 - 10000. Ved et stort antall aktiviteter benyttes sjelden uttegning av hele nettverket. Oversiktlige datamaskinproduserte tabeller sortert på forskjellige måter benyttes isteden.

Det kan bli komplisert når antallet aktiviteter øker f.eks. til 400 for bygging av et lite skip eller til 5000 for fabrikasjon av moduler på en oljeplattform. Da er det vanskelig å beholde aktivitetene på bare ett nivå slik som i eksempelet over. Aktivitetene må struktureres.

Aktivitetene brytes ned i en aktivitetsstruktur. Det er det samme som ble kallt arbeidsnedbrytningsstruktur i kapittel 10 om kalkyler. Følgende er et eksempel der tallene 1, 2, 3, 4, 5 og 6 på laveste nivå refererer seg til aktivitetsnumrene i eksempelet over.

249

Bygging av stålstruktur

1

i

Skjære­ brenning

Bygging av Seksjon 1

Bygging av Seksjon 2

Bygging av Seksjon 3

n411 r

n 1111

r~r4 i r

123456

123456

123456

1

t

Figur 188. Nedbryting av aktiviteter i 3 nivåer. I dette eksempel er aktiviteten "bygging av stålstruktur brutt ned i 3 nivåer. Relasjonene i diagrammet er "består av", dvs at aktivitetene i et undernivå bare er en utdetaljering av aktiviteten i nivået over.

Når et byggeprosjekt planlegges på et grovt nivå, dvs et høyt nivå, er det naturlig å inndele aktivitetene i henhold til delproduktenes funksjoner f.eks. separasjonssystem, boresystem, boligfunksjon etc. Men på laveste nivå er det mer naturlig å inndele aktivitetene etter jobber som er disiplininndelt. Det kan ligge en konflikt i dette. Det er planleggerens oppgave å løse en eventuell konflikt. Hvis planleggeren kan definere aktivitetene slik at de lar seg bryte ned i en ren naturlig hierarkisk struktur er det noenlunde enkelt å etablere et nettverk. Det opprettes da et nettverk på øverste nivå med avhengigheter mellom aktivitetene.. Deretter opprettes et nytt under-nettverk for hver aktivitet. Hvis alle avhengigheter i et undernettverk bare er interne fås et enkelt nettverkssystem som er lett å vedlikeholde. Avhengigheter på tvers av nedbrytningsstrukturen skaper problemer.

I alminnelighet kan brukeren av datasystemer definere aktiviteter på laveste nivå, gjerne interaktivt i Gantt-diagrammer. Hvis disse aktivitetene tilsammen utgjør en aktivitet på et høyere nivå blir denne automatisk justert når det blir foretatt endringer på det lave nivået. Hvis f.eks varighet eller start-tidspunkt endres på det lave nivået forplanter endringene seg oppover. Men hvis dette er i motstrid med andre bindinger på høyere nivå gis feilmelding eventuelt opsjoner for hva planleg­ geren kan gjøre. Ikke uvanlig er det at systemet gir melding om at hele nettverks­ systemet må gjennomregnes på nytt. Noe av kunsten ved å planlegge er å dele opp prosjekter i logiske aktivitetsstrukturer. Absolutt nødvendige avhengigheter skal tas med, men ikke mer. Det er bedre å jobbe med åpne nettverk enn med nettverk med mange unødvendige avhengigheter.

250

11.4.2. Tidsanalyse (avhengigheter og slakk) Utledningene i dette avsnitt relateres til aktivitetsorienterte nettverk. Anta at brukeren av et nettverksprogram definerer

1.

alle aktiviteters navn

2.

varighet i tid for hver enkelt aktivitet

3.

nærmeste forgjengere til hver aktivitet (dermed er alle avhengigheter gitt, også etterfølgere til hver aktivitet)

Følgende er eksempler på angivelse av forgjengere:

- forgjenger til sjøsetting er maling av hud

- forgjenger til sjøsetting er montasje av propell - forgjenger til overbyggsmontasje er ombordplassering av hovedmotor

De uttrykk som her er understreket er eksempler på aktivitetsnavn. Ut fra gitte opplysninger skal det nå være mulig å beregne kortest mulig varighet for hele prosjektet og innenfor hvilke tidsrom hver enkelt aktivitet må gjennomføres. Den eventuelle tidsforskyvning starten på en aktivitet kan forsinkes eller forseres kalles slakk.

I formlene velges her følgende bokstavsymboler: Variabler Variabler Variabler Variabler Variabler

som som som som som

begynner med E = tidligst tillatte tidsspunkter (early) begynner med L = senest tillatte tidspunkter (late) begynner med D = varighet av tid (duration) slutter på S = start-tidspunkter (start) for aktiviteter slutter på F = slutt-tidspunkter (finish) for aktiviteter

Indekser brukes slik at en indeks, j, angir en aktivitet, og indeks j-1 angir forgjengeren til aktiviteten. Vi setter nå indeks lik 0 for første aktivitet lengst til venstre i diagrammet og ES0 = 0.

Hvis vi regner gjennom diagrammet fra venstre mot høyre for tidligst mulig start for hver enkelt aktivitet blir:

251

ESo=O

EF^ES^Dj

ESj=EFJ_l Disse ligningene må benyttes for samtlige løyper gjennom nettverket. Dette betyr at en bestemt verdi på j angir en bestemt aktivitet i en løype og en annen aktivitet i en annen løype.

For en aktivitet som har to forgjengere må ES settes lik EF for den av de to forgjengerne som er senest ferdig. Dermed oppstår det slakk i den sløyfen som den andre aktiviteten ligger i.

Figur 189. Aktivitetsorientert nettverk med slakk. Etter å ha regnet gjennom hele nettverket fra venstre mot høyre er resultatet at alle aktiviteters tidligst mulige start-tidspunkter ES er kjente. Dermed er også tidligst mulige ferdig-tidspunkt for hele prosjektet kjent. Ved å regne tilsvarende fra høyre mot venstre kommer alle aktiviteters seneste ferdig-tidspunkter frem. Det forutsettes da at totalprosjektets ferdig-tidspunkt er lik det beregnede tidligste ferdig-tidspunkt eller et gitt senere tidspunkt.

Beregningene blir :

EFsluk ^prosjektets ferdigtidspunkt

LS^LF^

252

LFrLSJtl

Hvis en aktivitet j har flere etterfølgere må LFj settes lik LS for den av etterfølgerne som har tidligst start LS.

Med kritisk linje menes den linje i nettverket som er bestemmende for prosjektets tidligste ferdigtidspunkt, EFaluk. Når LFaluk settes lik EFaluk hvilket er normalt, blir det ingen slakk langs kritisk linje. De andre linjene får i alminnelighet en slakk. Med total slakk (eng.: total float) for en aktivitet menes TSj = LSj - ESj som er den tidsforskyvning aktiviteten kan gis uten at prosjektets ferdigtidspunkt påvirkes. Med fri slakk (eng.: free float) for en aktivitet menes tidsforskyvning aktiviteten kan gis uten at etterfølgende aktiviteter påvirkes med hensyn til start-tidspunkt. Total slakk for en sekvens er satt sammen av fri slakk for denne og innenfor liggende sekvenser.

Den nettverksmetode som er beskrevet ovenfor forutsetter at varighet for alle aktiviteter er kjente. På amerikansk kalles metoden CPM eller "Critical Path Method". Et alternativ er PERT eller "Program Evaluation and Review Technique". CPM er vanlig ved skipsbygging. I motsetning til CPM antas det ved PERT at varigheten for hver enkelt aktivitet ikke er gitt direkte. Derimot antas det tidsestimater med en viss sannsynlighet. Her settes for hver aktivitet:

Dp = pessimistisk anslått varighet Dm = mest sannsynlig anslått varighet

Do = optimistisk anslått varighet Ikke uvanlig er grensene anslått ved 2%, dvs. det er 2% sannsynlighet for at det kan ta lenger tid enn Dp og 2% sannsynlighet at det kan gå hurtigere enn Do. Avveid varighet Da settes lik:

D+4D+D o mp 6

Den videre matematikk innenfor PERT minner svært om tilsvarende for CPM. Men PERT gir ekstra muligheter for beregninger av sannsynlige og mulige konsekvenser.

Alle nettverkstyper som behandles her har som forutsetning at alle inngående aktiviteter skal utføres. Det finnes andre typer nettverk, f.eks beslutningsnettverk, som er basert på at brukeren bare skal velge en av mange mulige løyper fra venstre mot høyre i nettverket. Det er svært vanlig at første utkast til nettverk for et prosjekt gir alt for lang

253

prosjekttid. Første tiltak er da å ta en utskrift av aktivitetene som ligger på kritisk linje for å forsøke å kutte ned på denne.Normalt kan noen aktiviteter etter nærmere omtanke parallellkjøres isteden for å ligge etter hverandre, noen aktiviteter kan gis delvis overlapp (start av etterfølger et gitt antall dager før forgjengeren er ferdig) og noen aktiviteter kan kortes ned i tid uten ekstra kostnader. Under oppjustering av nettverket må det som oftest gjennomregnes flere ganger bl.a. fordi kritisk linje flytter seg. Ofte må bedriften påta seg ekstrakostnader ved forsering av enkelte aktiviteter langs den kritiske linjen.

11.4.3. Ressursutjevning i nettverk Ut fra en gitt rekkefølge mellom aktivitetene vil en nettverksberegning tydeligvis tildele aktivitetene en plass i nettverket. Aktivitetene får en rang, og mange av dem en viss slakk. Ofte vil en del aktiviteter ha alternative plasseringer i nettverket. Fleksibiliteten bør utnyttes til å optimalisere produksjonen.

Figur 190. Ressursforbruk i prosjekt-tiden. En av de viktigste funksjoner å optimalisere er bruk av ressurser som f.eks. bruk av fagarbeidere, maskiner og arealer. På grunn av miljøvernloven og regelverk om begrensning av bruk av leiefirmaer har det i de senere år vist seg å være spesielt viktig å oppnå jevn utnyttelse av bedriftens egne fag- og spesialarbeidere. Dette avsnitt er konsentrert om dette selv om omtalt teknikk for ressursutjevning er helt generell.

Anta at ressursbehovet for hver enkelt aktivitet er kjent, f.eks. et gitt antall timeverk for malere. Anta videre at ressursforbruket er konstant i den tid

254

aktiviteten varer. Dette er i de aller fleste tilfeller korrekt. Antallet tegnere eller sveisere eller rørleggere holdes vanligvis konstant i den tid en aktivitet varer. Hvis ikke må aktiviteten splittes eller det må benyttes et mer avansert nettverkssystem enn det som omtales her.

For hver aktivitet settes opp behovet for timeverk av de forskjellige fagkategorier. Ettersom aktivitetenes varighet er kjent er da også behovet for antall fag- og spesialarbeidere lett å beregne. Summering over samtlige aktiviteter gir da prosjektets ressursbehov som funksjon av tiden. Figur 190 er et eksempel på et slikt resultat der ordinaten f.eks kan være antall rørleggere. Hvis nettverket er planlagt med aktiviteter på flere nivåer kan planleggeren tilordne ressurser til aktivitetene på øverste nivå og dermed hurtig få oversikt over hele prosjektet. Men ressurs-allokeringen blir mer nøyaktig hvis planleggeren tilordner ressurser til aktivitetene på et lavere nivå. Hvis det datasystem som benyttes er avansert summerer systemet ressurstildelingen oppover i systemet. Toppnivået bør gjenspeile ressursforbruk detaljert og korrekt.

Første utskrift fra et datamaskinprogram gir i alminnelighet svært ujevnt ressurs­ forbruk for noen av ressurskategoriene. Men så har det heller ikke vært gjort noe forsøk på å utjevne bruken av ressursene. Istedenfor å utnytte slakken til dette har gjerne alle aktiviteter blitt lagt til tidspunkter som tilsvarer "tidligst mulige (ES) start".

I alminnelighet ønskes en jevn belastning eller en flat belastningsprofil som vi sier. Hvis bedriften har flere prosjekter gående samtidig må det tas hensyn til at det er den totale belastningsprofil som er viktigst for bedriften som helhet. Det er meget komplisert å gjennomføre en allokering av ressurser med hjelp av matematisk optimalisering. Men det finnes mange praktiske teknikker til å forbedre ressursallokeringen i forhold til første tilfeldige allokering. Først og fremst gjøres dette manuelt. I en del datamaskin-programmer ligger det en automatikk som går ut på at aktiviteter flyttes vekk fra de tidsperioder der ressursbehovet er størst. Vanligvis forsøkes det først å flytte på aktivitetene innenfor deres frie slakk. Deretter forsøkes det innenfor den totale slakk. Hvis dette ikke er nok vil prosjekttiden bli forlenget eller visse aktiviteter holdt utenfor. I sistnevnte tilfelle er det vesentlig at ressurser blir tildelt de viktigste aktiviteter. Men hvilke er viktigst?

Når datamaskinprogrammet skal flytte på aktiviteter for å oppnå jevnere belastning på ressurser må aktivitetene prioriteres i forhold til hverandre. Prioritering kan skje på følgende kriterier.

1. 2. 3.

4.

Aktiviteter med minst slakk. Aktiviteter som krever mest ressurser. (Disse aktiviteter må være store og sentrale, mens de øvrige bør kunne puttes inne i mellom.) Aktiviteter med kort varighet. Det kan være nyttig å redusere antall arbeidsstykker i mellomlager hvis dette er et problem ved aktuell type aktivitet. Ved brukers angivelse av prioritetstall for de enkelte aktiviteter.

255

De fleste datamaskinprogrammer for nettverk har en eller annen form for ressursutjevning basert på ovennevnte eller andre regler. Ved ressursutjevning må brukeren i alminnelighet kjøre datamaskinprogrammmene flere ganger for å vurdere og rette opp dataene.

11.4.4. Tid-kost-optimalisering i nettverk Det forekommer at kostnadsøkning ved forsering av prosjekter ønskes kalkulert ved hjelp av nettverk. Forutsetningen for at dette kan beregnes er at kostnadsendring som funksjon av tiden er kjent for de aktiviteter som lar seg justere i tid. I figur 192 er en forenklet vanlig form på en slik kostnadsendring for en aktivitet vist. Den normale varighet Dnormal er i utgangspunktet ønskelig. Hvis varigheten må kuttes ned under Dnormal stiger kostnadene i alminnelighet p.g.a overtidslønninger, innleid kostbar arbeidskraft eller rett og slett fordi det må settes på så mye folk at produktiviteten ikke kan forventes å bli normal ("dess flere kokker dess mere søl og trangere plass"). Men det er vanligvis en fysisk grense D^ for hvor langt ned varigheten kan presses. Denne kalles ofte "crash time". Hvis varigheten strekkes utover Dnormal stiger vanligvis kostnadene, om enn noe svakere enn ved forsering. Kostnadsøkningene ved varighetsforlengelsen beror gjerne på økte drifts- og kapital-utgifter, samt generell senkning i produktivitet ved for lite å gjøre.

En del dataprogrammer er slik at Dn01?nal, D^ og vinkelkoeffesientene for linjene i figur 192 kan gis som input for de ulike aktivitetene. Automatisk nedkortning av kritisk linje til en gitt varighet for prosjektet kan da oppnås. Det er ikke vanlig å utnytte denne mulighet.

256

(crash time)

Figur 192. Kostnad som funksjon av varighet for en enkelt aktivitet.

11.5. TILORDNING AV UTSTYR

11.5.1. Generelt om utstyrsdisponering Ved bygging av skip og plattformer er god disponering av ressurser essensielt for kostnader og tidsforbruk. Av og til kan det være viktig for oppnådd kvalitet også.

Disponering av arbeidskraft bør i hovedsak planlegges med nettverksplanleggingssystemer. Bruk av visse typer utstyrsressurser og fasiliteter kan også med fordel planlegges i samme system. Det gjelder særlig store enheter slik som bedding, sveisehall, kai, store kraner etc. Denne mulighet utnyttes for lite. På verft og byggeverksteder er det også viktig å ha en effektiv utnyttelse av utstyr av mindre typer og for kortere tidsrom. Dette er særlig utstyr som benyttes i tilknytning til service funksjoner slik som transport, stillase, vedlikehold etc. Det er vanlig at daglig disponering av slikt utstyr improviseres av en person med god oversikt og god dømmekraft f.eks. formann for transportavdeling. Bruk av mobil­ telefon og vanlig telefon er et viktig kommunikasjonsmiddel. Det er ikke nok å bruke prinsippet "først til mølla får male først". Det er heller ikke noen god løsning å overdimensjonere tilgangen til utstyr kraftig bare for å unngå ventetider.

Ut fra nettverksplanene bør det fremgå mest mulig om behov for utstyr og fasiliteter. Dette gir visse prioriteter. Men i tillegg til nettverksplanene bør som sagt en bedrift ha et eller annet system for kortsiktig tilordning av utstyr og andre ressurser. Et slikt tilordningssystem kan i første omgang se ut som en kø-ordner. Systemet må virke slik at behov for ressurser meldes inn så snart de foreligger, og prioriteringer skjer ut fra prosjektets målsetting. Det er mye mulig at denne prioritering i stor grad bør skje manuelt. Det trådløse datasystemet for disponering av drosjer er en slik kø-ordner, men på et verft blir dette mer komplisert fordi det er så mange ulike ressurser som bare i visse tilfeller kan utføre hverandres oppgaver.

257

Et tilordningssystem bør være slik :

at det til enhver tid gir god oversikt over hvordan ressursene i øyeblikket disponeres. at det gir god oversikt over hvordan ressursene er planlagt disponert for tiden fremover. at det gir god oversikt over innmeldte behov som ikke har fått tilordnet ressurser. at det viser hva slags kapasitet de ulike ressurser har. at det tillater brukeren på et hvert tidspunkt å generere gode tilordninger, helst optimale. Det er sannsynlig at slike tilordningssystemer bør kjøres desentralisert f.eks slik at transportavdelingen har ett system for sine ressurser, mens maskineringsavdeling, sjaueravdeling, rørleggeravdeling etc. har sine egne systemer i den grad de har nytte av det.

En bieffekt av å benytte tilordning ved hjelp av databaserte systemer er at det genereres et underlag for vurdering av investeringer i nytt utstyr. Tradisjonelt løses tilordningsproblemer ofte med systemer som er basert på en forenklet form av linjær programmering. Dette beskrives i avsnittet nedenfor.

11.5.2. Tilordningsmetoden Tilordningsmetoden går ut på at det finnes N stk. ressursenheter og like mange behovsenheter å dekke. Hver behovsenhet skal dekkes av kun en ressursenhet samtidig som hver ressursenhet kan dekke kun en behovsenhet. Det er ingen forutsetning at alle ressursenheter eller behovsenheter er forskjellige. Ressursenhetene har pris relatert til den behovsenhet som skal dekkes. Beregningen går ut på å tilornde ressursenhetene til behovsenhetene slik at totalkostnadene blir lavest mulig. Se tabell XIV. representerer kostnader. Figuren er å oppfatte slik at f.eks symbolet C32 representerer den kostnad som påføres ved at behovet B3 dekkes av ressurs R2.

258

Tabell XVII. Formulering av et tilordningsproblem. Ressursenhet

Behovsenhet

RI

R2

R3

R4

Bl

cu

@12

^13

c14

B2

^21

^22

C23

^24

B3

C31

^32

C33

C34

B4

C41

C42

C43

C44

Som eksempel fra transport eller håndteringsproblematikken kan ressursenhetene være kraner, trucker, transportbånd etc. Behovsenhetene kan være navngitte transportjobber og matrise verdiene kan være pris pr. døgn eller pris per jobb. Et eksempel kan være:

Tabell XVIII. Eksempel på tilordningsproblem. A Sidelaster

B Truck nr. 1

C Truck nr. 2

D Kran nr. 1

E Kran nr.2

Jobb 1

10

5

7

3

2

Jobb 2

9

4

8

6

5

Jobb 3

2

1

4

3

2

Jobb 4

8

7

10

10

6

Jobb 5

3

2

5

8

1

Problemet består i å finne en optimal løsning som har en og bare en tilordning i hver kolonne, og en og bare en tilordning i hver rad. Med optimal løsning menes den løsning som gir minimal kostnad. Matematisk sett er dette problem en forenklet versjon av linjær programmering. Det er fullt mulig å beregne løsningen manuelt, men i praksis benyttes enkle datamaskinprogrammmer, gjerne på PC. Eksemplet over har følgende løsning:

259

Tabell XIX. Løsning på tilordningsproblemet. A

B

C

J1

E

1

J2

1

J3

J4

D

1 1

J5

1

Kostnaden for denne løsningen er: 3+4+4+8+1=20

Dette er en optimal løsning, men ikke den eneste optimale løsning. For å kunne benytte tilordningsmetoder for transport må behovene forenkles til enhetsoppgaver f.eks. slik som behov for transport av europapaller. I praksis kan vi få behov for å ha ulike antall ressursenheter og behovsenheter, dvs. ikke like mange kolonner som rader. Det kan f.eks bero på at vi har et gitt transportsystem med tilhørende behov, men at vi ønsker å sette inn en ekstra transportenhet i regnestykket fordi vi vurderer å gå til innkjøp av denne enhet. Det kan jo være interessant å se om denne enhet matematisk vil bli tilordnet den jobb den er tiltenkt, eller en annen jobb.

Når en matrise er ubalansert dvs. ikke like mange rader som kolonner må vi gjøre den balansert. Det betyr at vi setter inn tenkte ekstra rader eller kolonner. Matriseverdiene for disse tenkte oppgaver kan settes lik null. Hvis spesielle tilordninger av praktiske grunner ikke ønskes i løsningen, unngås dette ved at tilsvarende matriseverdier gis urimelig høy verdi i forhold til verdi i opprinnelig matrise. Tilordningsmetoden slik den er beskrevet ovenfor er selvfølgelig også aktuell for tilsvarende beregninger av tilordning av ulike tilvirkningsmaskiner til ulike tilvirkningsoperasjoner.

Det vanskeligste ved optimaliseringssystemer er å formulere problemet. Slett ikke alle transportjobber kan utføres med hvilket som helst utstyr. Men ved å beregne deler av systemet separat, eller aller helst samtidig, men med restriksjoner innført (enkelte matriseverdier settes ekstra høyt) kan resultatene bli interessante. Normalt må et transportsystem gjennomregnes mange ganger med ulike betingelser for at løsningene skal kunne vurderes godt. For å vurdere samspillet mellom transport og produksjonsmetoder (f.eks linje260

produksjon) kan man i C2J inkludere både transportkostnader og produksjons­ kostnader.

Den matematiske løsningsmetoden er enkel og velkjent.

11.6. RESSURS OG KAPASITETSPLANLEGGING

11.6.1. Generelt Et verft kan ta på seg oppdrag fordi det kan tilby operatører med evne til å utføre de aktuelle jobbene og dessuten maskinpark, utstyr, bygg og anlegg som er egnet til å få jobbene utført. Kort sagt kan et verft tilby kapasitet til å ta på seg oppdrag, men denne kapasiteten er ikke ubegrenset stor. Innen hvert enkelt felt og for hver enkelt kapasitetstype har verftet en begrenset kapasitet.

For å gjennomføre et byggeoppdrag behøves et antall forskjellige typer ressurser i spesielle mengder i gitte tidsperioder. Estimering av ressursbehov for et oppdrag består i å anslå og kalkulere nødvendig kvantitet av de ulike ressurser som f.eks. antall sertifiserte sveisere, antall og størrelse på tilvirkningsmaskiner, dokk av en viss størrelse, kai med en viss vanndybde osv. Ressursallokering innebærer øre­ merking av deler av verftets kapasitet til spesielle oppdrag i gitte tidsperioder. Ressurs og kapasitetsplanlegging er av avgjørende betydning for skipsverft fordi ledig kapasitet innebærer løpende utgifter mens for liten kapasitet er kostbart og vanskelig å bøte på, kfr. Miljøvernloven som begrenser overtidsarbeide og forskrifter som begrenser bruk av leiefirmaer. Ressurs- og kapasitetsplanlegging har blitt av langt større betydning de senere år enn tidligere.

På kort sikt bør et verft selge tjenester som gir god utnyttelse av eksisterende kapasiteter. På lang sikt bør verftets kapasitet tilpasses verftets langsiktige målsetning. Den enkleste illustrasjon av ressursbehov er et Gantt-diagram med tilhørende ressurshistogram under. Se figur 193.

Hver aktivitet krever at visse ressurser, f.eks. 4 operatører, tilordnes aktiviteten i hele aktivitetsperioden. Histogrammet er et søylediagram som viser hvor mange ressursenheter, f.eks. antall operatører, som det til en hver tid er behov for.

261

LENKET GANTT-DIAGRAM (KUN EN LINK)

AKTIVITET 1 FRONT END kurve angir oppfølging (oppnådd fysisk fremdrift)

AKTIVITET 2

LINK

AKTIVITET 3

FRONT END AKTIVITET 4

Figur 193. Gantt-diagram med ressurshistogram. Nedenfor er først prinsippene for ressursbehovsberegning beskrevet og deretter kapasitetsplanlegging.

11.6.2. Estimering av ressursbehov Tradisjonelt inndeles ressursene i ulike fag-grupper dvs. rørleggere, snekkere, elektrikere, sveisere, platearbeidere, malere, sjauere osv. Maskinparken følger da samme inndeling unntatt stort stasjonært utstyr som skjærebrennere, materiallagere, bedding osv. De grupperes hver for seg.

Det er likevel ikke en selvfølge at ressursene klassifiseres etter denne fag-gruppeinndeling. Et alternativ er klassifisering etter funksjon f.eks. alle utrustningsfunksjoner samlet eller alle seksjons-byggingsressurser samlet eller alle seksjonbyggingsressurser samlet i en gruppe.

Ved bygging av flere noenlunde like produkter estimeres først det totale ressurs­ behovet for ett produkt direkte utfra erfaringsdata. Se kapittelet om kalkulasjon. For de etterfølgende bygg foretas justeringer for antatte produktivitetsforandringer og forskjeller i konstruktiv utformning. Produktivitetsforbedring fra bygging av et skip til neste kalles søsterskipeffekt. Det er ikke uvanlig med søsterskipseffekt på 5-10 % for skip nr. 2 selv om det ikke iverksettes produktivitets-forbedrende tiltak. Det har forekommet negativ søsterskipseffekt fra skip nr. 3 til skip nr. 4. For enkeltprodukter er ressursestimering langt vanskeligere. Estimeringen kan skje på to måter.

262

a.

Syntetisk, dvs. timebehovet beregnes ut fra generelle standard-tider (f.eks. MTM3, WF og UMS) for ulike arbeidsoperasjoner. Standardtider for store jobber kan utarbeides.

b.

Analytisk. Produktet deles opp i enheter som tilsvarer tidligere bygde enheter slik at erfaringsdata kan utnyttes eller ressursbehov for enhetene rett og slett anslås. Sum av anslag for mange små enheter gir normalt bedre resultat enn direkte anslag av totalt ressursbehov.

11.6.3. Kapasitetsplanlegging For produksjon av mange noenlunde like skip er produksjonsgangen ofte å sammenligne med serieproduksjon. Materialet flyter da i en tilnærmelsesvis jevn strøm gjennom verftet fra lager til ferdig produkt. Verftets kapasitet på skrogsiden regnes da gjerne i tonn stål/tidsenhet f.eks 1000 tonn stål/år for svært små verft og 100,000 tonn stål/ år for svært store verft.

Kapasitetsplanleggingen for langsiktig styring består da av tilpassning mot et definert mål f.eks. X tonn stål/år med større eller mindre fleksibilitet. Liten fleksibilitet gir normalt muligheter til investering i mekaniserte anlegg og spesialiserte operatører dvs. effektiv drift. På kort sikt består kapasitets­ planleggingen i balansering av de ulike bearbeidingsstasjoner til hverandre. Det betyr først og fremst å planlegge optimal bemanning på hver enkelt stasjon. Selv om verftets kapasitet som helhet beregnes i tonn stål/år benyttes også andre enheter for hver enkelt arbeidsstasjon. Slike enheter kan f.eks. være m2/år, m/år, stk/år eller timeverk/år. For stykkproduserende bearbeidingsstasjoner er kapasiteten:

der

X

= SWH Rp (1-q)

X

= produksjonskapasitet stk/uke

Sw = antall skift per uke (eng.: shifts)

H

= maskintimeverk per skift ekslusive maskinstopp

Rp = produksjonshastighet stk/time (eng.: rate of production)

q = skrap-andel dvs. 0