Rød storm
 8210035177 [PDF]

  • 0 0 0
  • Gefällt Ihnen dieses papier und der download? Sie können Ihre eigene PDF-Datei in wenigen Minuten kostenlos online veröffentlichen! Anmelden
Datei wird geladen, bitte warten...
Zitiervorschau

Tom Clancy

Rød Storm Oversatt av Oddvar Dahl og Fritz Hansen

Tiden Norsk Forlag NB Rana Depotbiblioteket

*

Tidligere utgitt på norsk: Jakten på Rød Oktober (1986) Patriotenes spill (1989) Overhengende fare (1990) Del absolutte mareritt (1991) Kardinalen i Kreml (1992) Uten anger(1993) Æresgjeld (1994)

5. opplag 1999 Originalens tittel: Red Storm Rising Copyright © 1986 by Jack Ryan Enterprises Ltd. and Larry Bond Først utgitt av G. P. PutnarrTs Sons, New York Copyright © norsk utgave 1988 Tiden Norsk Forlag A/S, Oslo Tidens Maxiutgave 1990 Tidens Pocketutgave 1992 Omslagsdesigm Cover Design, Reidar Gjørven Papir: 55 g Snowbulk. bulk 1,8 Trykk og innbinding: AIT Trondheim AS ISBN 82-10-03517-7

FORORD Det er en god stund siden jeg begynte på denne boken. Jeg ble kjent med Larry Bond gjennom en annonse i Naval Institute’s tidsskrift Proceedings, da jeg kjøpte hans krigsspill «Harpun». Det viste seg å være forbausende nyttig, og det ble den viktigste kilden for «Jakten på Rød Oktober». Jeg ble så fengslet av spillet at jeg samme sommer (1982) reiste til en kongress for folk som var interessert i krigsspill. Jeg dro dit for å møte Larry Bond, og vi ble etter hvert gode venner. Mens «Rød Oktober» ennå befant seg på et tidlig stadium i utviklingen - det var i 1983 - begynte vi å drøfte et av hans prosjekter, «Konvoi -84». Det er et makro-krigsspill eller «kampspill». Ved hjelp av «Harpun»-systemet kunne det bru­ kes til et nytt «Slaget om Atlanteren». Jeg syntes det var fascinerende, og vi begynte å arbeide på en bok omkring ideen. Vi var skjønt enige om at bortsett fra oss var det bare folk i forsvarsdepartementet som hadde gått gjennom detaljene i et slikt sjøslag med moderne våpen. Jo mer vi snakket om saken, jo bedre likte vi ideen. Vi begynte å pusle med en disposisjon, og forsøkte å finne en metode til å begrense krigsspillet til et overkommelig omfang uten å fjerne viktige elementer fra pro­ sjektet. (Dette viste seg å være et problem som vi egentlig ikke fant noen skikkelig løsning på, trass i endeløse diskusjoner og enkelte heftige meningsbrytninger!) Selv om Larrys navn ikke står på tittelsiden, er boken like mye hans som min. Vi foretok aldri noen fordeling av arbeids­ oppgavene. Det vi gjorde, var å fullføre en bok sammen. Den eneste kontrakten vi hadde, var et håndtrykk. Vi hadde mye moro mens vi arbeidet med boken! Det er opp til leserne å avgjøre hvordan vi har klart oppgaven.

TAKK

Det er ikke mulig for Larry og meg å takke alle dem som på forskjellig vis hjalp oss mens vi arbeidet med denne boken. Selv om vi forsøkte, ville navn på folk som har gitt viktige bidrag, falle ut. Mange stilte sin fritid til disposi­ sjon, og svarte utførlig på et utall spørsmål. Vi husker dere og hva dere gjorde for oss. Dere er alle med i denne boken. Men vi vil likevel få rette en spesiell takk til kapteinen, offiserene og mannskapet på FFG-26. I løpet av en eventyrlig uke lærte de en landkrabbe noe om hva det vil si å være sjømann.

Fra uminnelige tider har hensikten med å ha en marine vært å påvirke, av og til å avgjøre, begivenheter som foregår på landjorden. Slik var det med de gamle greker­ ne; med romerne som bygget en flåte for å nedkjempe Kartago; med spanjolene som med sin armada mislyktes i forsøket på å erobre England; og ganske spesielt i Atlan­ terhavet og Stillehavet i de to verdenskrigene i vårt århundre. Havet har alltid gitt oss gode transportmulighe­ ter og greie forbindelser over store avstander. Det kan også gi oss skjul, for når man befinner seg bak horisonten er man utenfor rekkevidde. I den vestlige verdens historie har havet betydd mobilitet, muligheter og støtte, og de som tapte kraftprøvene til sjøs - i første rekke Aleksander, Napoleon og Hitler - tapte også alt annet i det lange løp. - Edward L. Beach, i «Keepers of the Sea»

Lunten tennes

NISJNEVARTOVSK, USSR De beveget seg raskt og målbevisst under en krystallklar, stjernestrødd kveldshimmel i det vestlige Sibir. De var muslimer, noe man knapt kunne merke på språket. De snakket russisk, riktignok med et syngende aserbadsjansk tonefall som ingeniø­ rene feilaktig syntes var sjarmerende. Tre av dem hadde nett­ opp fullført en inviklet jobb på det svære området der tankbi­ lene og togsettene sto oppmarsjert. De hadde åpnet flere hundre lasteventiler. Ibrahim Tolkase var lederen, selv om det ikke var han som gikk først. Det gjorde Rasul, en storvokst tidligere politisersjant. Han hadde allerede tatt livet av seks mennesker denne iskalde kvelden - tre med en pistol han gikk rundt med under jakken, og tre med bare nevene. Ingen hadde hørt dem. Et oljeraffineri er en arbeidsplass med mye støy. De hadde kastet likene inn i skyggene. De tre mennene klatret inn i bilen til Tolkase for å gjennomføre neste del av aksjonen. Sentralkontrollen var en moderne tre etasjers bygning som lå strategisk plassert midt i komplekset. Krakkingstårn, lagertanker, katalysekamre og ikke minst tusenvis av kilometer med digre rør - Nisjnevartovsk var et av verdens største oljeraffine-

12

ringsanlegg - fordelte seg utover i alle retninger i minst fem kilometers avstand fra sentralkontrollen. Himmelen ble med ujevne mellomrom opplyst av spillgassflammer. Luften stinket av petroleumsdestillater, flybensin, bilbensin, diesel, benzen, nitrogentetroksyd til interkontinentale raketter, smøreoljer og andre petrokjemiske produkter som det bare var mulig å bestemme ved hjelp av alfanumeriske prefikser. De nærmest seg den vindusløse murbygningen i Tolkases Sjiguli. Bilen stanset på hans reserverte parkeringsplass. Tolkase gikk ut og slentret alene mot døren mens de andre krøp sammen i baksetet. Ibrahim åpnet glassdøren og hilste på sikkerhetsvakten, som smilte tilbake. Han rakte ut hånden får å ta imot Tolkases sikkerhetspass. Sikkerhetsreglene her var nødvendige, men fordi de var over 40 år gamle, var det ingen som tok disse reglene særlig mer alvorlig enn alle de andre byråkratiske proformabestemmelsene i Sovjetunionen. Sikkerhetsvakten hadde drukket. Det var den eneste formen for trøst i denne kalde, barske egnen. Blikket var sløret og han smilte stivt. Tolkase mistet passet, og vakten bøyde seg ned for å ta det opp. Han reiste seg aldri mer. Pistolen til Tolkase var det siste han fornemmet, kaldt stål mot skallen. Han døde uten å vite hvorfor - eller hvordan. Ibrahim gikk rundt bordet og tok våpenet som vaktmannen stolt pleide å vise fram til de teknikerne han var satt til å beskytte. Han løftet opp liket og satte det fra seg, sammensunket over bordet. Enda en kveldsvakt som hadde sovnet på jobben. Så vinket han på kameratene sine. Rasul og Mohammet kom løpende mot døren. - Tiden er inne, mine brødre. Tolkase ga AK-47-riflen og ammunisjonen til sin storvokste venn. Rasul forsikret seg om at våpenet var ladd og usikret. Så slengte han ammunisjonsbeltet over skulderen og kneppet bajo­ netten på plass før han åpnet munnen for første gang denne kvelden: - Paradiset venter. Tolkase pustet dypt, lot fingrene gli gjennom håret, rettet på slipset og festet sikkerhetspasset på den hvite laboratoriefrakken sin før han løp foran de andre opp trappene til sjette etasje. Ifølge reglementet skulle en av de ansvarlige på skiftet først gi sin tillatelse når noen ville inn i sentralkontrollrommet. Mannen som først oppdaget Tolkase, var Nikolaj Barsov, som

13

virket forbauset da han fikk øye på ham gjennom det vesle vinduet i døren. - Du har ikke vakt i kveld, Isja. - En av ventilene sviktet i ettermiddag, og jeg glemte å undersøke om den ble reparert skikkelig før jeg gikk hjem. Du vet hvilken jeg mener, det er reserveventil for parafin nummer åtte. Hvis den ikke er i orden til i morgen tidlig, må vi omdiri­ gere hele oljestrømmen, og du vet hva det innebærer. Barsov gryntet at han forsto. - Jeg skjønner, Isja. Den middelaldrende, kortvokste halvrusseren hadde fått det inntrykk at Tolkase likte ham. Han tok sørgelig feil. - Ligg unna mens jeg åpner denne helvetes døra. Den tunge ståldøren svingte utover. Barsov hadde ikke hatt mulighet til å se Rasul og Mohammet før, og han fikk snøtt nok mulighet til det nå. Tre 7.62 mm kuler fra Kalasjnikoven eksploderte i brystet hans. Et mannskap på 20 var på vakt i sentralkontrollrommet, som på mange måter minnet om et hovedstyringsrom på en jern­ banestasjon eller en kraftstasjon. Langs de høye veggene hang det skjematiske fremstillinger av oljerør på kryss og tvers, og det blinket ustanselig i lys som fortalte hvilke kontrollventiler som gjorde hva. Ute på gulvet sto det flere statuspaneler som viste utsnitt av systemet. De var stort sett datastyrt, men kon­ stant overvåket av omkring halvparten av teknikerne som var på vakt. Det var ikke til å unngå at de hørte skuddene. Men ingen av dem var væpnet. Uten å forhaste seg begynte Rasul å bevege seg innover i rommet. Han brukte Kalasjnikoven med overlegen sikkerhet der han fyrte løs mot teknikerne. Først prøvde de å komme seg unna, men de oppdaget fort at Rasul forsøkte å drive dem mot et hjørne som en flokk kveg. To teknikere gjorde et tappert forsøk på å strekke seg etter en telefon for å få varslet utrykningspatruljen fra KGBs sikkerhetsstyrker. Rasul reagerte raskt og skjøt ned en av dem, mens den andre dukket ned bak rekken av kontrollkonsoller og tumlet mot døren der Tolkase sto. Tolkase kjente ham igjen. Det var Boris, partiets mann, sjefen for det lokale kollektiv, mannen som hadde vært «ven­ ner» med ham og som hadde gjort ham - Tolkase - til russernes spesielle kjæledegge. Ibrahim tenkte på alle de gangene dette gudløse svinet hadde behandlet ham nedlatende, som en primi-

14

tiv utlending som var importert for å more sine russiske herrer. Tolkase løftet pistolen. - Isjaaaaa! brølte mannen redselsslagen. Tolkase skjøt ham i munnen, og håpet at Boris levde lenge nok til å høre forakten i stemmen hans: - Hedning. Det gledet ham at Rasul ikke hadde kommet ham i forkjøpet og drept akkurat denne mannen. Men hans tause venn måtte gjerne få ta seg av resten. De andre teknikerne ropte og skrek. De kastet kopper, stoler, bøker. Men det var ikke mulig å komme seg unna, vekk fra den mørkhudede, svære drapsmannen. Noen løftet hendene bønnfallende. Det var nytteløst. Andre begynte til og med å be høyt - men ikke til Allah, noe som kanskje kunne ha reddet dem. Levenet stilnet etter hvert som Rasul nærmet seg det blodige hjørnet. Han smilte mens hans skjøt den aller siste av dem, i vissheten om at dette svettende svinet av en hedning ville lyde ham i paradiset. Han ladet på nytt, og så seg om i sentralkontollrommet. Han stakk bajonetten i de døde og døende, og skjøt nye skudd mot de fire som ennå viste tegn til liv. Han hadde et hardt, tilfreds ansiktsuttrykk. Minst 25 gudløse svin var døde. 25 utenlandske inntrengere som ikke lenger sto mellom hans folk og deres Gud. Han hadde i sannhet tjent Allah! Den tredje mannen, Mohammet, var allerede i full gang med sin del av aksjonen, mens Rasul stilte seg øverst i trappen. Han svitsjet rommets data-automatiserte systemkontroll-modus over til manuell alarm, mens han omhyggelig holdt seg unna de automatiske sikkerhetssystemene. Ibrahim var en mann som gjorde sine ting grundig. I måneder hadde han planlagt og pugget hver eneste detalj i den jobben han skulle utføre, men for sikkerhets skyld hadde han likevel tatt med seg en sjekkliste. Nå tok han den fram og brettet den ut foran seg på hovedovervåkingskontrollbordet. Tolkase kastet et blikk på rekken av statusskjermer og sjekket listen. Han tok fram sitt aller kjæreste eie fra baklommen, halvpar­ ten av bestefarens Koranen. Hans slo den opp på en tilfeldig side, og øynene falt på noen ord under kapitlet Hærfanget. Bestefaren var blitt drept under det feilslåtte opprøret mot Moskva. Faren var blitt vanæret i en hjelpeløs underdanighet overfor hedningene, og Tolkase selv var blitt forført av russiske skolelærere til å slutte seg til deres gudløse samfunn. Andre

15

hadde gitt ham muligheter til å utdanne seg som oljeingeniør, og han ble ansatt ved landets største raffineri i Aserbadsjan. Først da var han blitt reddet av sine fedres Gud. Det skjedde takket være en onkel, en «uregistrert» imam som hadde bevart troen på Allah. Onkelen hadde gitt ham dette fillete eksempla­ ret av Koranen, et eksemplar som stammet fra en av Allahs egne stridsmenn. Tolkase leste dette avsnittet: En gang smidde de vantro renker mot deg, for å sette deg fast, drepe deg eller jage deg bort. De la planer, men Gud la også planer! Og Gud er den beste planlegger! Tolkase smilte i forvissningen om at dette var det endelige Tegnet i en plan som ble ledet av en hånd, større enn hans egen. Han var tillitsfull og gikk med stor ro i gang med å oppfylle sitt skjebneoppdrag. Først bensinen. Han stengte 16 reguleringsventiler - de nær­ meste lå tre kilometer unna - og åpnet 10. Det førte til at 80 millioner liter bensin begynte å renne ut av vognlastventilene. Bensinen ble ikke antent med en gang. De tre hadde ikke tatt med seg pyroteknisk utstyr for å få det hele til å eksplodere. Hans gud Allah ville selv sørge for det hvis det var slik at de utførte et oppdrag for Ham, mente Tolkase. Og det gjorde Han. En liten lastebil som kjørte over opplastingsplassen svingte litt for raskt, skled i bensinen som fløt utover og gled sidelengs mot en stolpe. Én gnist var nok ... og stadig mer bensin fortsatte å strømme ut over plassen. Tolkase hadde en spesiell plan med bryterne til hovedrørledningene. Han skrev raskt inn en kommando i data-anlegget, samtidig som han takket Allah for at Rasul var så sikker med riflen at han ikke hadde ødelagt noe av betydning. Hovedrørledningen fra det nærmeste produksjonsfeltet var to meter i diame­ ter, med mange forgreningsrør til alle produksjonsbrønnene. Oljen ble drevet gjennom rørene fra pumpestasjoner. Ved hjelp av data-anlegget åpnet og lukket Ibrahim ventiler i rask rekkefølge. Rørene sprakk på et dusin steder, mens datamaski­ nen fortsatt ga ordre om å holde pumpene i gang. Den lette råoljen fosset ut. En eneste gnist var nok til at den kalde vintervinden spredte et ragnarok over oljefeltet. Samtidig opp­ sto det et nytt brudd der hvor olje- og gassledningene krysset elven Ob. - De grønnkledde kommer! ropte Rasul. I neste øyeblikk

16

kom en utrykningsgruppe fra KGBs grensevakter stormende oppover trappene. En kjapp salve fra Kalasjnikoven drepte de to første av dem. Resten av patruljen bråstoppet lenger nede i trappen, mens den unge sersjanten som hadde kommandoen, forsøkte å tenke ut neste trekk. Det automatiske alarmanlegget hylte nå for fullt i hovedkontrollrommet. Hovedstatuspanelet viste at fire branner var i ferd med å utvikle seg på området. Små, blinkende røde lys fortalte hvor det brant. Tolkase gikk bort til hoved-datamaskinen og rev løs båndrullene med de digitale kontrollkodene. Reservedelene lå i hvelvet nedenunder, og de eneste personer i ti kilometers omkrets som kjente kombinasjonen, befant seg i dette rommet - døde. Mohammet var travelt opptatt med å røske løs hver eneste telefon i rommet. Hele bygningen ristet da en lagertank for bensin eksploderte to kilometer unna. Smellet fra en håndgranat røpet at KGB-soldatene hadde planer om et nytt fremstøt. Rasul fyrte tilbake, og skrikene fra døende menn overdøvet nesten de øresønderrivende brannvarslingssirenene. Tolkase løp bort til hjørnet, der gulvet var slimet av blod. Han åpnet døren til sikringsboksen, slo av hovedbryteren, løftet pistolen og skjøt inn i boksen. Den som nå skulle forsøke å reparere skadene, måtte til og med finne seg i å jobbe i stummende mørke. Rasul var ferdig. Ibrahim så at hans storvokste venn var dødelig såret, truffet i brystet av granatsplinter. Han ravet mens han forsøkte å holde seg oppreist i døråpningen, klar til å forsvare sine kamerater til siste åndedrag. - Jeg søker trøst hos den allmektige Gud, ropte Tolkase trassig til sikkerhetssoldatene, som ikke forsto et ord arabisk. Jeg søker tilflukt hos menneskenes Herre, menneskenes Konge, menneskenes Gud mot ondt fra den smygende frister ... KGB-sersjanten løp opp til trappeavsatsen, og den første salven rev riflen ut av Rasuls følelsesløse hender. To håndgrana­ ter gikk i en bue gjennom luften mens sersjanten forsvant bak nærmeste hjørne. Det var ikke noe sted å gjemme seg, og det var heller ingen grunn til å gjøre det. Mohammet og Ibrahim sto urørlige i døråpningen da granatene traff det flislagte gulvet. Det virket som om hele verden omkring dem var satt i brann, og på grunn av dem var det nettopp det som ville skje med hele verden. - Allahu akhbar!

17

SUNNYVALE, CALIFORNIA - Du store Gud! utbrøt sersjanten. Brannen som hadde begynt i raffineriets bensin- og dieselseksjon hadde vært nok til å alarmere en strategisk fjernvarslingssatellitt i en geofysisk bane 38 500 kilometer over Det indiske hav. Signalene ble oppfanget i et topphemmelig amerikansk flyvåpenanlegg. Ansvarshavende ved satellittkontrollanlegget var en oberst i flyvåpenet. Han snudde seg mot sjefen for teknikerne. - Kartlegg dette. - Javel, oberst. Sersjanten skrev en kommando inn på data­ maskinen. Den gikk ut på at satellittkameraene skulle endre lysømfintlighetsstyrken. Det ble straks mindre blafring på skjer­ men, og satellitten fanget raskt inn kilden for varmeutviklingen. Et datakontrollert kart på skjermen ved siden av ga en nøyaktig stedsangivelse. - Oberst, det brenner i et oljeraffineri. Jøss, dette er svære greier! Vi får en bedre oversikt i løpet av 20 minutter. Satellittbanen er maksimum 120 kilometer fra åstedet. - Aha. Obersten nikket. Han fulgte nøye med på skjermen for å forsikre seg om at varmekilden ikke beveget seg. Han grep telefonen til NORAD, Det nordamerikanske luftforsvarssystemet i Cheyenne Mountain i Colorado. - Dette er Argus Kontroll. Jeg har en viktig melding til CINC - øverstkommanderende - for NORAD. - Et øyeblikk, svarte en stemme. - Dette er CINC-NORAD, sa en annen stemme. - General, dette er oberst Burnette ved Argus Kontroll. Vi har observert et omfattende varmeenergiutslag i posisjon 60 grader 50 minutter nord og 76 grader 40 minutter øst. Det ligger et oljeraffineri i dette området. Om 20 minutter vil en KH-11 passere i nærheten av kilden. Min foreløpige konklusjon går ut på at det er en større brann på oljefeltet. - Kan det tenkes at de har sendt en laserstråle mot satellitten vår? spurte CINC-NORAD. Det var alltid en mulighet for at sovjetrusserne ville forsøke å forvirre de amerikanske satellitte­ ne. - Nei. Lyskilden avgir også infrarødt, og det synlige spektret er ikke - jeg gjentar: er ikke - monokromatisk. Vi vil ha flere opplysninger om noen få minutter, general. Men det ser altså ut til å være en storbrann på bakkenivå.

18 30 minutter senere var de sikre. Rekognoseringssatellitten KH-11 kom over horisonten, nær nok til å registrere kaoset med alle de åtte fjernsynskameraene. En sidelinje overførte signalet til en geosynkron kommunikasjonssatellitt, og Burnette kunne iaktta det hele «i virkeligheten», direkte og i farger. Brannen hadde allerede oppslukt over halve raffinerikomplekset, og mer enn halvparten av det nærliggende produksjonsfeltet sto også i brann, samtidig som stadig mer brennende råolje spredte seg fra den ødelagte ledningen over Ob. De kunne sitte og se ilden spre seg raskt i den sterke vinden. Røyken lå som et teppe over mesteparten av området, men følsomt infrarødt utstyr trengte seg gjennom og avdekket en rekke varmekilder som ikke kunne være noe annet enn store oljelagertanker som sto i flammer. Burnettes sersjant var fra det østlige Texas, og som gutt hadde han jobbet på et oljefelt. Han forstørret dagslysfotografiene og sammenlignet dem med tilsvarende dataopplysninger for å få fastslått hvilke deler av raffineriet som allerede sto i brann. - Herregud, oberst. Sersjanten rystet nesten andektig på hodet. Han snakket med fagmannens rolige sikkerhet. - Raffineriet er ... ja, det er ferdig, oberst. Ilden vil spre seg med vinden, og det finnes pokker ta meg ingen mulighet til å stanse den. Raffineriet er fortapt, helt gåent. Det vil brenne i tre dager, kanskje i fire - og noe av det vil kanskje brenne i en uke. Og hvis de ikke klarer å stanse brannen, ser det ut til at produksjonsfeltet vil gå med også, oberst. Neste gang satellitten passerer, vil alt stå i flammer, til og med brønnhodene ... Herregud, jeg tror ikke at selv Red Adair ville ha gitt seg i kast med dette! - Blir det ingenting igjen av raffineriet? Hm. Burnette stu­ derte et opptak av bildene fra satellittpasseringen. - Det er deres nyeste og største raffineri. De kommer til å mangle olje helt til de får bygd det opp igjen fra bunnen. Og når de først får slokket disse brannene, må de legge radikalt om hele petro­ leumsproduksjonen sin. Det kan man i hvert fall si om Ivan: Når han lager en industrikatastrofe, gjør han det grundig. Svært så ubeleilig for våre sovjetiske venner, sersjant. Denne analysen ble bekreftet av CIA neste dag, og dagen deretter av britenes og franskmennenes etterretningstjenester. De tok alle feil.

2

En tviler kommer til Kreml

DAG-TID 01/31-06:15 KOPI 01 om 01 BRANN I SOVJETUNIONEN Melding om katastrofebrann på det sovjetrussiske oljefel­ tet ved Nisjnevartovsk. Prioriteres foran ONSDAGENS PM Av William Blake Militærmedarbeider i AP Washington (AP): - Den mest alvorlige oljefeltbrannen siden katastrofen i Mexico City i 1984 og brannen i Texas City i 1947, opplyste himmelen over den sentrale delen av Sovjetunionen i dag, ifølge militære talsmenn og etterretningskilder i Washington. Uden ble oppdaget av amerikansk «nasjonalt teknisk utstyr», et uttrykk som vanligvis betyr rekognoseringssatellitter som opereres av den sentrale etterretningsorganisa­ sjon CIA. Talsmenn for organisasjonen avslo å kommentere saken. Kilder i Pentagon bekrefter imidlertid meldingen. De opp­ lyser at varmeutstrålingen fra brannen en kort stund skapte røre i Den nordamerikanske forsvarskommandoen for luft­ rommet. Man hadde mistanke om at varmeutviklingen muli-

20

gens stammet fra en rakettutskyting rettet mot USA, eller et forsøk på å nøytralisere amerikanske fjernvarslingsanlegg med laser eller annet bakkeutstyr. Det ble understreket at det ikke på noe tidspunkt var på tale å øke den amerikanske beredskapen eller å for­ sterke beredskapen til de amerikanske kjernevåpenstyrkene. - Det hele var over på mindre enn 30 minutter, sa talsmannen. Det sovjetrussiske nyhetsbyrået TASS har ikke omtalt saken, men sovjetrusserne offentliggjør sjelden slike ulyk­ ker. Når offisielle amerikanske kilder nevner to større industrikatastrofer, tyder det på at denne storbrannen kan føre til flere ulykker. Kilder innen forsvaret ville ikke innlate seg på spekulasjoner om ulykken hadde kostet menneskeliv. Byen Nisjnevartovsk ligger like i nærheten av oljefeltene. Produksjonen fra disse anleggene utgjør omlag 31,3 pro­ sent av den totale råoljeproduksjonen i Sovjetunionen. Ifølge Det amerikanske petroleumsinstituttet står det nye raffine­ riet utenfor Nisjnevartovsk for omkring 17,3 prosent av pro­ duksjonen av petroleumsdestillater. - Heldigvis for dem har ikke olje under jorden lett for å bli antent, slik at brannen trolig vil slokne av seg selv i løpet av noen dager, sier Donald Evans ved instituttet. Det kan imidlertid bli en svært kostbar affære å bygge opp igjen raffineriet hvis det er svært brannherjet. Når noe slikt skjer, blir skadene vanligvis ganske omfat­ tende, men sovjetrusserne har tilstrekkelig raffineringskapasitet til å erstatte avbrekket, i første rekke takket være de store utbyggingsarbeidene som er foretatt ved raffinerianlegget i Moskva, sa Evans. Han kunne ikke si noe om årsaken til brannen. - Men klimaet kan ha vært en medvirkende årsak. På oljefeltene i Alaska fikk vi noen problemer som kostet oss adskillig arbeid før vi klarte å løse dem. Men generelt sett er ethvert raffineri brannfarlig, og derfor er det uhyre viktig at de blir drevet av et dyktig, grundig og velutdannet personell, sa han. Dette er det siste i en rekke tilbakeslag for den sovjetrus­ siske oljeindustrien. På det siste plenumsmøtet i kommu­ nistpartiets sentralkomité ble det innrømmet at produk-

21

sjonsresultatene ved de to østlige feltene i Sibir «ikke svarte til de mål man hadde satt seg». Denne forsiktige uttalelsen blir i vestlige kretser tolket som en sviende kritikk av den avgåtte olieindustriminister Satysjin. Han ble senere erstattet av Mikhail Sergetov, tidli­ gere sjef for partiapparatet i Leningrad. Han betraktes som en mann på rask vei oppover i partihierarkiet. Sergetov er en teknokrat med bakgrunn i maskinteknikk og partiarbeid. Oppgaven med å reorganisere den sovjetiske oljeindustrien blir sett på som en oppgave som kan strekke seg over en årrekke. AP-01 -31 0501 - SLUTT -

MOSKVA, USSR Mikhail Eduardovitsj Sergetov fikk aldri en mulighet til å lese denne nyhetsmeldingen. Han var blitt tilkalt fra sin datsja i bjørkeskogen som omgir Moskva, og fløy øyeblikkelig til Nisjnevartovsk. Der hadde han oppholdt seg i bare ti timer da han ble kalt tilbake til Moskva for å avgi rapport. Jeg har bare vært tre måneder i jobben, og så skulle dette hende! tenkte han ved seg selv der han satt i den tomme forkabinen i IL-86-flyet. To av hans nærmeste medarbeidere, unge dyktige ingeniører, var blitt igjen for å forsøke å bringe orden i kaoset og redde det som reddes kunne. Sergetov gikk gjennom notatene han skulle legge fram for politbyrået senere på dagen. 300 mennesker hadde satt livet til i kampen mot flammene, men utrolig nok var bare i underkant av 200 innbyggere i Nisjnevartovsk omkommet. Det skapte problemer, men ikke verre enn at de lot seg løse. De fagfolkene som var drept, ville etter hvert bli erstattet av ekspertise fra andre større raffinerier. Raffineriet var nesten totalskadd. Gjenoppbyggingen ville ta minst to til tre år. Den ville kreve en betydelig andel av landets stålrørproduksjon, pluss alt det andre spesialutstyret som måtte skaffes til et slikt anlegg: Femten tusen millioner rubler. Og hvor mye av spesialutstyret måtte kjøpes i utlandet - hvor mye hard valuta og gull ville gå med? Og dette var de gode nyhetene. De dårlige nyhetene: Brannen som hadde rast over produk-

22

sjonsfeltet, hadde ødelagt brønnhodene fullstendig. Det ville ta minst 36 måneder å bygge nye. 36 måneder, tenkte Sergetov dystert - hvis vi kan få hentet inn borerigger og boremannskaper til å bore opp igjen hver eneste brønn og samtidig bygge opp igjen rørledningssystemene. 1 minst 18 - og mer sannsynlig i 30 - måneder vil Sovjetunionen få et enormtfall i oljeproduksjonen. Hva vil skje med vår økonomi? Han trakk en skriveblokk opp av vesken og begynte å regne. Fly­ turen tok tre timer, og Sergetov ble ikke klar over at han var frem­ me før flygeren kom inn i kabinen og fortalte at de hadde landet. Han myste utover det snødekte landskapet ved Vnukovo-2, VIP-flyplassen utenfor Moskva, og gikk ned trappene til en ventende SIL-limousin. Bilen kjørte øyeblikkelig av gårde uten å stanse ved noen av sikkerhetskontrollene. Militsoffiserene fulgte bilen med øynene, men straks den hadde passert, fikk de det igjen travelt med å holde varmen i kuldegradene. Det var en solrik og klar dag, bortsett fra noen spredte skyer. Sergetov så sløvt ut av vinduet, mens han grublet over tallene han allerede hadde sjekket en rekke ganger. Politbyrået ventet på ham, forklarte KGB-sjåføren. Sergetov hadde bare vært kandidatmedlem - medlem uten stemmerett - i politbyrået i seks måneder. Sammen med åtte andre yngre «kandidater» var han rådgiver for de 13 mennene som tok alle viktige avgjørelser i Sovjetunionen. Hans eget spesialområde var energiproduksjon og distribusjon. Han hadde sittet i stillingen siden september, og han var bare så vidt kommet i gang med sine planer om en fullstendig reorganisering av de syv regionale og sentrale ministeriene som stelte med energispørsmål, men som stort sett ikke gjorde annet enn å motarbeide hverandre. Han ville ha dem samlet i ett departe­ ment som rapporterte direkte til politbyrået og partisekretaria­ tet, i stedet for å samarbeide med det byråkratiske ministerrå­ det. Han lukket øynene og takket Gud - det fantes muligens en, mente han - for at det første forslaget han hadde levert for en måned siden, hadde dreid som om sikkerhet og politisk pålitelighet. Han hadde særlig anbefalt ytterligere russifisering av den store «utenlandske» arbeidsstokken. Så når det gjaldt dette forslaget, hadde han intet å frykte. Han hadde til nå gjort en rask og ubrutt karriere. Han trakk på skuldrene. Den oppga­ ven han nå sto foran, ville i ethvert tilfelle bestemme hans fremtid. Og kanskje også landets.

23

Bilen kjørte nedover Leningradskij Prospekt og inn i Gor’kogo. Limousinen økte farten i midtfeltet, som politiet holdt lukket for all annen trafikk enn for vlastien. De kjørte forbi Intourist Hotel til Den røde plass før de endelig nådde inn­ gangsporten til Kreml. Sjåføren måtte stoppe tre ganger for kontroller, som ble foretatt av KGB-folk og soldater fra Tamangarden. Fem minutter senere stanset limousinen foran døren til ministerrådets bygning, den eneste moderne bygningen på festningsområdet. Vaktene kjente Sergetov av utseende, hilste stivt og åpnet døren slik at han raskt kunne komme seg inn i varmen. Politbyrået hadde den siste måneden holdt sine møter i fjerde etasje i bygningen, mens deres egentlige møterom i den gamle arsenalbygningen gjennomgikk en høyst tiltrengt restaurering. De eldre medlemmene beklaget at de for en stund måtte klare seg uten den gamle komforten fra tsartiden, men Sergetov foretrakk de mer moderne omgivelsene. Det var på tide at partiledelsen omga seg med sosialistiske kunstverk i stedet for Romanovenes møllspiste prakt, tenkte han. Det hadde vært dødsstille i rommet da han trådte inn. Hvis dette hadde vært i arsenalet, ville det hele fortont seg som en begravelse - og dem hadde det vært altfor mange av, tenkte den 54 år gamle teknokraten. De gamle menn som hadde overlevd Stalins terror var nå stort sett ute av arbeid, og de nåværende medlemmene, «unge» menn i 50- eller først i 60-årene, hadde endelig sluppet til. Miljøet hadde endret seg. Men det skjedde for langsomt - altfor langsomt for Sergetov og hans generasjon av partiledere, trass i den nye generalsekretæren. Han var allerede bestefar. Sergetov fikk det av og til for seg at når alle disse gamle mennene en gang ble borte, ville han selv være en gammel mann. Men når han nå så seg om i rommet, følte han seg faktisk ganske ungdommelig. - God dag, kamerater, sa Sergetov, og rakte frakken til en tjener som øyeblikkelig forlot rommet og lukket døren etter seg. De andre mennene inntok plassene. Det samme gjorde Sergetov, halvveis nede på høyre side av bordet. Partiets generalsekretær åpnet møtet. Stemmen var rolig og forretningsmessig. - Kamerat Sergetov, du kan avgi rapport. Først vil vi gjerne ha din forklaring på hva som egentlig skjedde. - Ved 23-tiden i går, Moskva tid, trengte tre bevæpnede menn seg inn i sentralkontrollrommet for Nisjnevartovsk-

24 komplekset og gjennomførte en meget velberegnet sabotasje­ handling. - Hvem var de? spurte forsvarsministeren skarpt. - Vi har bare identifisert to av dem. En av bandittene var en elektriker som var ansatt hos oss. Den tredje var overingeniør I. M. Tolkase, sa Sergetov idet han trakk fram mannens identi­ tetskort og kastet det ned på bordet. - Han var en fagmann som åpenbart utnyttet sine kunnskaper om kontrollsystemene til å foranstalte en storbrann som spredte seg raskt i den sterke vinden. En sikkerthetsgruppe fra KGBs grenseavdeling rea­ gerte øyeblikkelig da alarmen gikk. Den ene av forræderne som vi ennå ikke har identifisert, drepte eller såret fem av dem med en rifle. Den hadde han tatt fra nattvakten, som også ble skutt. Jeg har snakket med KGB-sersjanten, og jeg kan slå fast at grensevaktene reagerte raskt. Løytnanten som ledet avdelingen ble drept, men de andre skjøt ned forræderne i løpet av noen få minutter. De klarte imidlertid ikke å forhindre at hele anleg­ get ble fullstendig ødelagt, både raffineriet og produksjonsfeltene. - Men hvis vaktmannskapene reagerte så raskt, hvorfor klarte de da ikke å hindre ødeleggelsene? spurte forsvarsministeren rasende. Han gransket passbildet på identitetskortet med hat i øynene. - Og hvorfor befant denne drittsekken av en muslim seg i det hele tatt på området? - Kamerater, det er en hard jobb å arbeide på oljefeltene i Sibir, og vi har hatt store vanskeligheter med å skaffe folk nok. Min forgjenger bestemte seg for å hente dyktige oljearbeidere fra Baku-regionen til Sibir. Dette var galskap. Dere husker kanskje at noe av det første jeg foreslo i fjor, var å endre denne politikken. - Vi er klar over det, Mikhail Eduardovitsj, sa generalsekre­ tæren. - Fortsett. - Vaktmannskapene registrerer alle telefonsamtaler og all radiotrafikk. Gruppen som ble alarmert, brukte under to minut­ ter på å ta seg inn i bygningen. Men uheldigvis er vaktmannska­ pene forlagt like ved den opprinnelige kontrollbygningen. Den nåværende bygningen ble reist tre kilometer unna. Der var alt datakontrollutstyret som vi kjøpte i Vesten for to år siden, installert. Det var også planlagt å bygge en ny vaktstue der, og byggematerialer var kjørt fram. Men det viste seg at direktøren for oljeanleggene og den lokale partisekretæren hadde brukt

25 materialene til å bygge datsjaer ved elven som ligger noen få kilometer unna. Jeg sørget for at de begge ble arrestert for forbrytelser mot staten, opplyste Sergetov nøkternt. Ingen rundt bordet reagerte. Uten at saken i det hele tatt var drøftet, var de alle klar over at de to mennene var dømt til døden. Ministeriene som denslags saker var underlagt, ordnet med formalitetene. Sergetov fortsatte: — Jeg har allerede satt i verk bedre sikkerhetsforanstaltninger ved samtlige petroleumsanlegg. Jeg har også gitt ordre om å arrestere familiene til de to forræderne vi har identifisert. De ble pågrepet i sine hjem utenfor Baku, og de blir nå - sammen med alle som kjente dem og arbeidet sammen med dem - grundig avhørt av Sikkerhets­ tjenesten. Før grensevaktene rakk å skyte forræderne, klarte disse å ødelegge kontrollsystemene på oljefeltene slik at det utviklet seg en storbrann. De klarte også å sette kontrollsystemet ut av spill. Så selv om vaktstyrkene hadde klart å skaffe ingeniører til å gjenopprette kontrollen, er det lite sannsynlig at noe ville blitt reddet. KGB-troppen ble tvunget til å forlate bygningen, som senere brant ned. til grunnen. Det var ikke mer de kunne ha gjort. Sergetov tenkte på sersjantens sterkt forbrente ansikt, der tårene rant nedover brannsårene mens han fortalte hva som hadde skjedd. - Hva med brannmannskapene? spurte generalsekretæren. - Over halvparten av dem døde mens de kjempet mot flam­ mene, svarte Sergetov. Sammen med dem omkom over hundre innbyggere som meldte seg frivillig for å bekjempe ilden. Her er det i sannhet ingen å bebreide, kamerat. Da først denne bastarden Tolkase var kommet i gang med sin djevelske hand­ ling, var det ikke lenger mulig å gjøre noe. Det var som å temme et jordskjelv. Nå er ilden stort sett slokket. Det skyldes at det meste av drivstoffene som var lagret i raffineriet, brant opp i løpet av omlag fem timer. Det skyldes også at alle brønnhodene på oljefeltet er brent ned. - Men hvordan kunne en slik katastrofe i det hele tatt skje? spurte et av medlemmene. Sergetov var overrasket over at stemningen i rommet var så avslappet. Hadde de andre allerede hatt et møte og drøftet saken? - Jeg beskrev faremomentene i rapporten jeg sendte den 20. desember. Sentralkontrollrommet kontrollerte faktisk alle pumper og ventiler i en omkrets på 100 kvadratkilometer. Noe

26

tilsvarende gjelder for alle våre oljeanlegg. Fra et slikt nervesenter kan et menneske som kjenner kontrollprosedyrene, manipu­ lere de ulike systemene på oljefeltet etter eget ønske. Han kan ganske enkelt få hele anlegget til å tilintetgjøre seg selv. Tolkase kunne alt dette. Han var fra Aserbadsjan, og ble plukket ut til spesialutdannelse fordi han var intelligent og fordi alle trodde han var til å stole på. Som student utmerket han seg ved universitetet i Moskva, og i det lokale partiet hadde han et godt omdømme. Men det viser seg altså at han var en religiøs fanatiker som ikke gikk av veien for forræderi. Alle som ble drept i kontrollrommet, var hans venner - de trodde i hvert fall at de var det. Han har vært 15 år i partiet, han hadde god lønn, arbeidskameratene respekterte ham for hans yrkeskunnskap, og han hadde til og med sin egen bil. Likevel var hans siste ord et skingrende rop til Allah, sa Sergetov tørt. - Det er ikke så lett å forutse i hvilken grad vi kan stole på folk fra denne regionen, kamerater. Forsvarsministeren nikket igjen. - Men hva vil dette bety for oljeproduksjonen? De fleste ved bordet lente seg fremover for å få med seg Sergetovs svar. - Kamerater, vi har mistet 34 prosent av vår totale råoljeproduksjon i minst ett år, kanskje i tre år. Sergetov så opp fra papirene sine og betraktet mennene rundt bordet. De så ut som om de hadde fått en ørefik. - Vi må bore opp igjen hvert eneste produksjonshull og bygge opp igjen hele rørledningssystemet fra oljefeltene til raffineriet og videre. Raffineriet er totalskadd, men det er ikke det som gir grunn til størst bekymring. Det kan bygges opp igjen, og i alle fall representerer det ikke mer enn syvendeparten av vår totale raffineringskapasitet. Det virkelige alvorlige for vår økonomi er avbrekket i råoljeproduksjonen. På grunn av den kjemiske sammensetningen av oljen fra Nisjnevartovsk betyr det at det totale produksjonstapet får en enda større innvirkning på vår økonomi. Den sibirske råoljen er «lett og søt», noe som betyr at den inneholder uforholdsmes­ sig store mengder av de mest verdifulle fraksjonene - dem vi bruker for å lage bensin, parafin og diesel, for eksempel. Nettotapet er her 44 prosent av vår produksjon av bensin, 48 prosent av parafin og 50 prosent av diesel. Dette er omtrentlige tall som jeg regnet ut på flyet, men feilmarginen er maksimum 2 prosent i hver retning. Folkene mine vil ha de nøyaktige tallene klare om et par dager.

27

- Halvparten? spurte generalsekretæren saklig. - Det stemmer, kamerat, svarte Sergetov. - Og hvor lang tid vil det ta å få produksjonen i gang igjen? - Kamerat generalsekretær, hvis vi henter alt som finnes av borerigger fra andre områder og utnytter dem, tror jeg det er mulig å gjenoppta produksjonen i løpet av tolv måneder. Det vil ta minst tre måneder å rydde området, og vi må regne med like lang tid på å kjøre fram utstyret og komme i gang med boringen. Men vi vet nøyaktig hvor brønnene er og hvor dype de er, så det vil ikke skape problemer. Om et års tid - det vil si seks måneder etter at vi har begynt å bore igjen - vil oljen begynne å strømme opp fra produksjonsbrønnene. Men det vil gå ytterligere to år før de er i full drift igjen. Mens alt dette skjer, må vi også sørge for å skifte ut IS-utstyret. - Og hva er så det? spurte forsvarsministeren. - Injeksjonssystemet, kamerat minister. Hvis brønnene hadde vært forholdsvis nye, ville de ha vært utsatt for et sterkt gasstrykk nedenfra. Da kunne brannen ha rast i ukevis. Men som du kjenner til, kamerat, så er dette brønner som har vært lenge i produksjon. Vi har tatt ut en god del olje allerede. For å øke produksjonen må vi pumpe vann ned i brønnene, noe som innebærer at mer olje blir presset ut. Det kan imidlertid også føre til skader på de oljebærende lag. Alt dette er våre geologer allerede i gang med å studere. Da strømmen ble kuttet, forsvant trykket som presset oljen oppover, noe som førte til at brannene på produksjonsfeltene ganske raskt begynte å dø ut av mangel på brennstoff. Slik var situasjonen da jeg satte meg på flyet til Moskva. - Så vi kan ikke engang være sikre på at produksjonen vil være i full gang igjen om tre år? spurte innenriksministeren. - Det stemmer, kamerat minister. Det eksisterer faktisk intet vitenskapelig grunnlag for å foreta en beregning av totalproduksjonen. Situasjonen vi nå er oppe i, har aldri forekommet tidligere, verken i Vest eller Øst. I løpet av et par-tre måneder kan vi bore noen test-brønner som vil gi oss enkelte indika­ sjoner. Ingeniørene mine i Nisjnevartovsk vil starte prosessen så raskt som mulig når utstyret kommer på plass. - Godt, nikket generalsekretæren. - Det neste spørsmålet gjelder hvor lenge vi som nasjon kan fungere i en slik situasjon? Sergetov rådførte seg med sine papirer. - Kamerater, det står ikke til å nekte at dette er en katastrofe for vår økonomi.

28

Vinteren har tappet tungoljelagrene våre mer enn vanlig. En forholdsvis konstant mengde energi går til bestemte formål. I fjor ble eksempelvis 38 prosent av våre oljeprodukter brukt til å produsere elektrisk kraft. Det er langt mer enn vi hadde planlagt, men det skyldes tidligere tilbakeslag i produksjonen av kull og gass. Vi hadde regnet med langt bedre resultater, noe som ville ha redusert behovet for olje. Moderniseringen av kullindustrien har gått altfor tregt, og det vil ta minst fem år å bringe den på fote. Og boringen etter gass går heller ikke som planlagt, på grunn av de klimatiske forhold. Det byr på store tekniske problemer å arbeide i ekstrem kulde. - Så se å få disse late drillemannskapene til å jobbe hardere! foreslo sjefen for partiet i Moskva. - Det gjelder ikke arbeiderne, kamerat, sukket Sergetov. - Det er maskinene. Metall tåler mindre enn mennesker. Verk­ tøy og utstyr blir skjørt i kulden - det rett og slett sprekker. Og det er vanskelig å få kjørt fram reservedeler på grunn av værforholdene. Marxist-leninismen kan ikke gjøre noe med været. - Vil det være vanskelig å holde boreoperasjonene hemmelig? spurte forsvarsministeren. Spørsmålet overrasket Sergetov. - Om det vil være vanskelig? Det vil være umulig, kamerat. Hvordan skal vi kunne skjule flere hundre borerigger, som alle er mellom 20 og 40 meter høye? Vi kunne like godt forsøke å holde rakettutskytingsanleggene i Plesetsk hemmelig. Sergetov la for første gang merke til at forsvarsministeren og generalsekretæren vekslet blikk. - Vi må altså redusere kraftverkenes oljeforbruk, erklærte generalsekretæren. - Kamerater, la meg få legge fram noen tilnærmet riktige tall om forbruket av oljeprodukter. Jeg har bare hukommelsen å støtte meg til, siden årsrapporten om saken akkurat nå er under utarbeidelse. I fjor produserte vi 589 millioner tonn råolje. Det var 32 millioner tonn mindre enn vi hadde planlagt, og den mengden som faktisk ble produsert, skyldes bare de kunstgrepene jeg allerede har nevnt. Omtrent halvparten av produksjonen ble semi-raffinert til masut, som er tung brenselsolje til bruk i kraftverk, fabrikk-kjeler og lignende. Mesteparten av denne oljen kan faktisk ikke brukes til noe annet. Og årsaken er at vi har bare tre - unnskyld, nå er det bare to - raffinerier med så

29

avanserte katalytiske krakkingskamre at de kan raffinere tungolje til lettere destillater. Brenselsoljene vi produserer kommer vår økonomi til gode på mange måter. Jeg har allerede fortalt at 38 prosent går med til å produsere strøm og andre former for energiprodukter. Heldigvis er mye av dette masut. Så har vi de lettere brennstof­ fene - diesel, bensin og parafin. De blir brukt i jordbruket og i næringsmiddelindustrien, til frakt av gods og handelsvarer, til offentlig forbruk og offentlige kommunikasjonsmidler og sist men ikke minst - til forsvaret. Det alene forbrukte mer enn halvparten av fjorårets produksjon. Med andre ord, kamerater: Når vi nå har mistet oljeproduksjonen i Nisjnevartovsk, klarer vi ikke å produsere nok til de forbrukergruppene jeg allerede har nevnt. Og det blir ingenting igjen til metallurgisk industri, til tungindustrien, til kjemisk industri eller til bygge- og anleggs­ arbeid - for ikke å snakke om den eksporten vi vanligvis har hatt til våre sosialistiske allierte i Øst-Europa og ellers rundt om i verden. For å svare på ditt spørsmål, kamerat generalsekretær, så kan vi muligens redusere bruken av lettoljer noe i kraftanleggene. Men vi har allerede i dag et alvorlig underskudd på kraft, som til tider fører til delvis mørklegging og til regulær strømstans. En ytterligere reduksjon i kraftproduksjonen vil få alvorlige følger for statlige aktiviteter som industriproduksjon og jernbanedrift. Som du vil huske, eksperimenterte vi for tre år siden med å endre strømspenningen for å spare på forbruket av lette fyringsoljer, og det førte til at de elektriske motorene i indu­ striområdet Donets ble ødelagt. - Hva med kull og gass? - Kullproduksjonen ligger allerede 16 prosent etter planen, kamerat generalsekretær. Det verste er at dette har ført til at mange kullfyrte kjeler og kraftverk er bygd om til oljefyring. Og det er både dyrt og tidkrevende atter en gang å bygge om slike anlegg til kullfyring. Vi har i stedet gått sterkt inn for gass, som er et langt mer attraktivt og billigere fyringsalternativ. Også gassproduksjonen ligger etter planen, men den er i ferd med å ta seg opp. Vi hadde regnet med å gjøre det bedre enn målsettingen i løpet av året. Her må vi også ta med i vurderingen at mesteparten av den gassen vi produserer går til Vest-Europa. Den gir oss vestlig valuta som vi bruker til å kjøpe og innføre olje og - naturligvis - korn.

30 Politbyråmedlemmet som hadde ansvaret for landbruket krympet seg i stolen. Hvor mange personer var det egentlig som hadde fått sparken fordi de ikke hadde klart å effektivisere det sovjetiske jordbruket? undret Sergetov. Ikke den nåværende generalsekretæren. På en eller annen måte hadde han klart å avansere trass i at heller ikke han hadde oppnådd noe på dette området. Men man ventet ikke at gode marxister skulle tro på mirakler. Mannen hadde betalt sin pris for å komme dit han nå var. Først nå begynte Sergetov så smått å forstå det. - Så hva vil du foreslå, Mikhail Eduardovitsj? spurte forsvars­ ministeren med nervøs bekymring. - Kamerater, dette er en byrde vi må bære som best vi kan. Vi må bedre effektiviteten over hele det økonomiske spekter. Sergetov fant det ikke hensiktsmessig å snakke om økt olje­ import. Han hadde redegjort for underbalansen. Skulle dette underskuddet dekkes, måtte man 30-doble importen. Valutareservene tillot neppe mer enn en dobling av innførselen av olje fra utlandet. - Vi må øke produksjonen og kvalitetskontrollen ved Barrikaden borerigg-fabrikk i Volgograd, og vi må kjøpe mer boreutstyr i Vest slik at vi kan øke utnyttelsen av de feltene vi kjenner. Og vi må bygge flere kjernereaktorer. For å spare på vår egen produksjon, kan vi innføre rasjonering på bensin til lastebiler og privatbiler. Her er det mye sløsing, som vi alle vet - kanskje en hel tredjepart av totalforbruket. Vi kan midlertidig redusere drivstoff-forbruket i forsvaret. Kanskje kan vi også overføre en del tungindustriproduksjon til livsviktige industri­ grener - på bekostning av forsvarets våpenproduksjon. Vi har tre harde år foran oss - men bare tre, slo Sergetov fast i en lysere tone. - Din innsikt i utenrikspolitiske og forsvarsmessige spørsmål er ikke særlig god, er den vel, kamerat? spurte forsvarsministe­ ren. - Nei, og det har jeg da heller aldri forsøkt å gi inntrykk av, kamerat minister, svarte Sergetov forsiktig. - Da skal jeg fortelle deg hvorfor denne situasjonen er uakseptabel. Hvis vi gjør som du sier, vil Vesten få kjennskap til den krisen vi nå befinner oss i. Hvis vi går til økt innkjøp av oljeproduksjonsutstyr og hvis vi setter i gang arbeider i Nisjnevartovsk som vi ikke kan holde skjult, vil det være helt klart for dem hva som foregår her. I deres øyne blir vi straks sårbare. En slik sårbarhet vil bli utnyttet. Og endatil ... her slo forsvarsmi­

31

nisteren neven i bordet - foreslår De å redusere tilgangen på drivstoff til det militære, som forsvarer oss mot Vesten! - Kamerat forsvarsminister, jeg er ingeniør, ikke soldat. Du spurte meg om en teknisk vurdering, og det fikk du. Sergetov holdt en rolig tone. - Situasjonen er svært alvorlig, men den har for eksempel ingen innvirkning på våre strategiske rakettstyrker. Er ikke de tilstrekkelig til å beskytte oss mot imperialistene i gjenoppbyggingsperioden? Hvorfor er de ellers opprettet? spurte han seg selv. Alle disse pengene som bte spadd ned i uproduktive hull. Er det ikke nok at vi er i stand til å tilintetgjøre Vesten ti ganger? Hvorfor må det være tyve? Og nå var ikke engang det nok? - Har det ikke falt deg inn at vi ikke vil få kjøpt det vi måtte ha behov for i Vesten? spurte parti-teoretikeren. - Når sa kapitalistene nei til å selge til oss — - Når har kapitalistene noensinne hatt et slikt våpen de kan bruke mot oss? sa generalsekretæren. - Vesten har for første gang en mulighet til å ta kvelertak på oss i løpet av et eneste år. Hva vil skje hvis vi heller ikke får kjøpt korn? Sergetov hadde ikke tenkt på det. Sovjetunionen hadde hatt enda en nedslående kornhøst, den syvende på elleve år. Landet måtte derfor kjøpe store mengder korn. Og i år var det bare USA og Canada man kunne stole på. Dårlig vær på den sørlige halvkule hadde ødelagt kornhøsten i Argentina og til en viss grad også i Australia, mens USA og Canada som vanlig hadde hatt rekordavlinger. Det var forhandlinger i gang i Washington og Ottawa om kornkjøpet. Amerikanerne hadde overhodet ingen betenkeligheter med å selge, men dollar sto høyt i kurs så det amerikanske kornet ble uforholdsmessig dyrt. Men det ville ta måneder før kornet kunne lastes. Det ville være svært enkelt for kornhavnene New Orleans eller Baltimore å skylde på «tekniske problemer» - og så forsinke eller til og med stanse forsendelsen helt i en kritisk tid, tenkte Sergetov. Han tok et overblikk rundt bordet. Det var i alt 22 menn, men bare 13 av dem hadde makt til å bestemme. En av de 13 var fraværende. Resten satt helt stille og grublet over utsiktene til at over 250 millioner sovjetiske arbeidere og bønder ville sulte og holdes i uvisshet. Samtidig ville Den røde hær, innenriksministeriet og KGB oppleve at det drivstoffet de trengte for å drive øvelser og være mobile, var rasjonert. Mennene i politbyrået var blant verdens mektigste menn,

32 langt mektigere enn hver av deres vestlige motstykker. De sto ikke til regnskap for noen, ikke for kommunistpartiets sentral­ komité, ikke for Det øverste sovjet og slett ikke for det sovjet­ iske folk. Disse menn hadde ikke satt sine ben på gatene i Moskva på mange år. Sjåfører fraktet dem i håndproduserte biler til og fra deres luksusleiligheter i Moskva, eller til deres velutstyrte datsjaer utenfor byen. Når de handlet - hvis de i det hele tatt gjorde noe slikt - skjedde det i forretninger som var reservert for eliten, og de ble legebehandlet på sykehus som også var reservert for dem. Alt dette gjorde at de betraktet seg selv som herre over sin egen skjebne. Det var først nå det streifet dem at de som alle andre mennes­ ker var underlagt en skjebne som var svært vanskelig å mestre nettopp på grunn av deres enorme personlige makt. De styrte et land der folket hadde dårlig med mat og dårlige boforhold. Det eneste de hadde nok av, var svære malte plaka­ ter og slagord om sovjetisk fremgang og solidaritet. Noen av mennene rundt dette bordet trodde faktisk på disse slagordene, formodet Sergetov. Han gjorde det til og med selv av og tih særlig når han tenkte tilbake på sin idealistiske ungdom. Men den sovjetiske fremgangen hadde ikke gitt folket mat, og hvor lenge ville sovjetisk solidaritet overleve i et folk som sultet og ble holdt utenfor alt? Ville de da føle stolthet over rakettene i de sibiriske skoger? Over de mange tusen stridsvogner og kanoner som ble produsert hvert år? Ville de føle styrke når de kastet et blikk mot himmelen der romstasjonen Saljut befant seg - eller ville de spørre seg selv hva slags mat eliten hadde tilgang til? Det var ikke engang et år siden Sergetov hadde vært regional partisjef, og i Leningrad hadde han lyttet oppmerksomt når hans medarbeidere fortalte om vitsene og knurringen i de lange køene, der folk stilte seg opp for å få kjøpt noen brød, tannkrem eller et par sko. Allerede den gang sto han utenfor og over den barske virkelighet i Sovjetunionen. Men likevel hadde han ofte grublet på om de byrder den jevne arbeider måtte bære, kanskje en dag ble for tunge for ham. Han visste ikke svaret da. Han visste det ikke nå heller. Og de aldrende menn rundt bordet - ville de noen gang få vite det? De kalte det narod, et maskulint uttrykk som henspeiite på dem som var kuet på ethvert område: Massene, de utallige anonyme kvinner og menn som daglig slet og arbeidet i Moskva og rundt om i landet, i fabrikker og på kollektivbruk. De gjemte

33 tankene sine bak gledesløse masker. Medlemmene av politby­ rået sa til seg selv at disse arbeiderne og bøndene ikke misunte lederne det luksusliv som fulgte med stort ansvar. Dessuten var levekårene på landsbygda blitt betraktelig bedre. Det var den stilltiende avtalen. Men avtalen var i ferd med å bli brutt. Hva ville skje da? Nikolai II hadde ikke visst det. Men det gjorde disse mennene. Forsvarsministeren brøt stillheten. - Vi må ha mer olje. Så enkelt er det. Alternativet er en forkrøplet økonomi, et sultent folk og redusert forsvarsevne. Det vil få følger som vi ikke kan godta. -Vi kan ikke kjøpe olje, påpekte et av kandidatmedlemmene. - Da må vi ta den.

FORT MEADE, MARYLAND Bob Toland så på krydderkaken og rynket pannen. Jeg burde ikke spise dessert, sa etterretningsanalytikeren til seg selv. Men Det nasjonale sikkerhetsbyråets kantine serverte denne kaken bare én gang i uken, og krydderkake var noe av det han likte aller best. Dessuten inneholdt den bare 200 kalorier. Ikke mer. Det innebar fem tilleggsminutter på treningssykkelen når han kom hjem. - Hva mener du om denne reportasjen i avisen, Bob? spurte en kollega. - Den om oljebrannen? Toland kastet et blikk på mannens sikkerhetsskilt. Han var ikke klarert for opplysninger om satellitt-etterretning. - Det ser ut til at det er litt av en brann. - Har du sett noen offisielle rapporter om saken? - Nei, men lekkasjen til avisene stammer fra en person med en høyere sikkerhetsklarering enn jeg har. - En topphemmelig sak - la avisene få den! Begge lo. - Noe sånt, ja. Det fantes opplysninger i reportasjen som jeg ikke visste om, sa Toland, og fortalte stort sett sannheten. Brannen var slokket, og karene i avdelingen hans hadde lurt på hvordan Ivan hadde klart å kvele den så fort. - Jeg tror ikke de får altfor store problemer. De har jo ikke millioner av bilister på veiene i ferietiden, slik vi har. - Enig. Hvordan smakte kaken? - Ikke verst, smilte Toland, og lurte på om det var nødvendig med disse ekstra minuttene på sykkelen.

34

MOSKVA, USSR Politbyrået møttes igjen klokken 0930 neste morgen. Himmelen utenfor dobbeltvinduene var grå. Det var begynt å snø igjen, en tung snø som økte det halvmeter høye snølaget som allerede dekket marken. I kveld blir det sledekjøring i Gorkij-parken, tenkte Sergetov. Og snøen ville bli ryddet fra isen på de to innsjøene, og skøyteløpere ville leke seg på isen til musikk av Tsjaikovskij og Prokofjev. Moskovittene ville le og drikke sin vodka, og nyte vinterkvelden i lykkelig uvitenhet om det som ble sagt i dette rommet, om hva som ville skje med deres hverdagsliv og levekår. Møtet i politbyrået var blitt hevet klokken fire dagen i for­ veien. Deretter møttes de fem medlemmene som utgjorde Forsvarsrådet. Ikke engang alle medlemmene av politbyrået kjente til dette mektige rådet. På den ene kortveggen hang det et maleri av Vladimir Iljitsj Uljanov - Lenin - i full størrelse. Sovjet-kommunismens revo­ lusjonære helgen med den høye, hvelvede pannen kastet tilbake som om han sto i frisk bris, rettet sine gjennomborende øyne mot en ærerik fremtid. Det strenge ansiktsuttrykket bar et tillitsfullt bud om denne fremtiden, som den «vitenskapelige» marxist-leninismen kalte en historisk uunngåelighet. En ærerik fremtid. Hvilken fremtid? spurte Sergetov seg selv. Hva er skjedd med vår revolusjon? Var det virkelig slik kamerat Iljitsj hadde tenkt seg den? Sergetov så på generalsekretæren, den «unge» mannen som Vesten trodde hadde makten i sin hule hånd, mannen som sto for viktige endringer. Det var en overraskelse for mange at han nådde det høyeste verv i partiet. Også for Sergetov. Vesten betrakter ham med like stort håp som vi en gang gjorde, tenkte Sergetov. Det var en illusjon han raskt mistet da han selv kom til Moskva. Enda en knust drøm. Mannen som gjorde gode miner til slett spill mens han i år etter år hadde ansvaret for produksjonssvikten i jordbruket, utnyttet nå sin overfladiske sjarme på en større arena. Han var et arbeidsjern av de sjeldne, noe alle rundt bordet kunne bekrefte. Men han hadde en håpløs oppgave. For å få toppvervet hadde han vært nødt til å gi altfor mange løfter og inngå altfor mange kompromisser med den gamle garden. Selv «ungdommene» på 50 og 60 år som han hadde klart å få inn i politbyrået, hadde sine bånd til tidligere

35 ledere. Ingenting hadde egentlig endret seg. Det virket ikke som om Vesten var klar over det. Makten hadde ikke vært samlet på én hånd siden Khrustsjovs dager. Den eldre generasjon innen partiet hadde på ingen måte glemt farene ved et enmanns-styre. De yngre medlemmene hadde så ofte hørt om utrenskningene under Stalin at de hadde tatt lærdom av det, og offiserene hadde ikke glemt hva Khrustsjov hadde gjort med hierarkiet i Den røde hær. Den eneste loven som gjaldt i politbyrået var den samme som i jungelen, nemlig å overleve. Og den kollektive sikkerheten lå i et kollektivt styre. Av den grunn ble ikke mennene som ble utpekt til den titulære stillingen generalsekretær i første rekke valgt fordi de var spesielt dynamiske, men heller på grunn av sin innsats i partiet. Det var en organisasjon som ikke belønnet folk som skilte seg altfor klart ut fra mengden. Den nåværende partisjefen manglet - i likhet med Bresjnev, Andropov og Tsjernenko - den særpregede personlighet som trengtes for å styre folkene i dette rommet ved hjelp av egen viljestyrke. Han hadde vært nødt til å inngå kompromisser for å beholde posi­ sjonen. De virkelige maktretningene hadde ingen bestemt form - det spilte ingen rolle hvordan medlemmene var knyttet til hverandre, lojalitetsbånd skiftet med omstendighetene og ble styrt av det som var hensiktsmessig. Partiet selv hadde den reelle makten. Partiet bestemte alt, men det ga ikke lenger uttrykk for bare én manns vilje. Nå telte også synspunktene fra tolv andre menn. Forsvaret, KGB, tungindustrien og til og med jordbruket - alle hadde sine spesielle interesser å ivareta. De representerte hvert sitt maktområde, og lederen for det enkelte område allierte seg med andre for å sikre sin egen plass. Generalsekretæren ville nok forsøke å endre på dette. Han ville forsøke å utpeke sine egne folk i verv som ble ledige ved naturlig avgang. Men ville han som sine forgjengere fort oppdage at denne lojaliteten lett forsvant rundt dette bordet? Nå bar han stadig på byrdene av sine egne kompromisser. Ennå hadde han ikke fått plassert mange nok av sine egne folk, og generalsekretæren var derfor bare den ledende i en gruppe som kunne avsette ham like enkelt som den hadde avsatt Khrustsjov. Hvordan ville Vesten reagere hvis den fant ut at den «dynamiske» generalsekretæren stort sett satte i verk det andre hadde bestemt? Heller ikke nå var han den som grep ordet først.

36

- Kamerater, begynte forsvarsministeren. - Sovjetunionen må ha olje, minst 200 millioner tonn mer enn vi kan produsere. Denne oljen finnes bare noen få hundre kilometer fra våre grenseområder i Persia-bukta. Der er det mer olje enn vi noen sinne får bruk for. Og vi er naturligvis sterke nok til å ta den. I løpet av to uker vil vi kunne samle nok fly og flybårne styrker til å slå ned på disse oljefeltene og sikre oss dem. Dessverre ville dette føre til en voldsom reaksjon fra Vest. De samme oljekildene forsyner Vest-Europa, Japan og også til en viss grad USA. NATO-landene har ikke °vne til å forsvare disse oljefeltene med konvensjonelle våpen. Amerikanerne har sitt eget brannkorps, et hult skall som består av et hovedkvarter og noen lettere styrker. Selv med deres forhåndslagrede utstyr i Diego Garcia, vil de ikke ha mulighet til å stanse våre flybårne og mekaniserte styrker. Hvis de forsøkte - og det vil de - vil vi overmanne og tilintetgjøre elitetroppene deres i løpet av noen få dager. Da vil de bare ha et eneste alternativ igjen: Kjernevå­ pen. Dette er en virkelig fare vi ikke kan se bort fra. Det er en kjensgjerning at amerikanernes krigsplaner omfatter kjernevå­ pen i en situasjon som denne. De har slike våpen lagret i Diego Garcia, og det er liten tvil om at de vil ta dem i bruk. Før vi erobrer Persia-bukta må vi derfor gjøre en annen ting. Vi må nøytralisere NATO som en politisk og militær styrke. Sergetov rettet seg opp i skinnstolen. Hva var det han mente, hva var det han sa? Han måtte ta seg sammen for ikke å røpe hva han tenkte mens forsvarsministeren fortsatte. - Når NATO er ute av bildet, vil USA befinne seg i en høyst spesiell stilling. Landet vil kunne få dekket sitt energibehov fra kilder på den vestlige halvkule. Det vil med andre ord ikke ha behov for å forsvare araberstatene, som for øvrig ikke er særlig populære i det jødisk-zionistiske samfunnet i USA. Trodde de virkelig på dette? spurte Sergetov seg selv. Trodde de virkelig at amerikanerne ville bli sittende med hendene i fanget? Hva var det som hadde skjedd på ettermiddagsmøtet i går? Det var i hvert fall én som delte hans bekymring. - Så det eneste vi behøver å gjøre, er å erobre Vest-Europa, kamerat? spurte et av kandidatmedlemmene. - Er det ikke disse landene og deres konvensjonelle våpen du advarer oss mot hvert eneste år? Hvert år forteller du oss om hvilken trussel de store NATO-styrkene representerer for oss, og nå sier du

37

sånn rent i forbifarten at vi må erobre dem? Unnskyld meg, kamerat forsvarsminister, men har ikke Frankrike og Storbri­ tannia sine egne kjernevåpen-lagre? Og hvorfor skulle ikke USA oppfylle sitt traktatløfte om å bruke atomvåpen for å forsvare NATO? Det overrasket Sergetov at et kandidatmedlem tok opp disse problemene så raskt. Enda mer overrasket ble han da for­ svarsministeren svarte. Altså en ny bit til puslespillet. Men hva mente KGB om dette? Hvorfor var ingen fra KGB til stede på møtet? Sjefen selv var på rekreasjonsopphold etter en operasjon, men en eller annen fra organisasjonen skulle ha vært her - med mindre denne saken var blitt ordnet kvelden i forveien. - Det sier seg selv at vi må begrense våre angrepsmål. Det stiller oss overfor flere politiske oppgaver. For det første må vi skape en følelse av trygghet i USA. Vi må overrumple dem slik at det blir for sent for dem å reagere effektivt. For det andre må vi forsøke å trevle opp NATO-alliansen rent politisk. Forsvarsministeren forsøkte seg med et svakt smil. - Som dere vet, har KGB arbeidet med en slik plan i flere år. Den er nå praktisk talt ferdig. Jeg vil legge den fram for dere i store trekk. Det gjorde han. En meget dristig plan, konstaterte Sergetov, en plan som også fikk ham til å forstå mer av maktbalansen i dette rommet. Det var altså KGB. Han burde ha visst det. Men ville resten av politbyrået slutte opp om planen? Ministeren fortsatte: - Nå forstår dere hvordan den vil virke. Bit etter bit vil falle på plass. Disse forutsetningene i et for øvrig svært uryddig politisk landskap - sammen med vår forsikring om at vi ikke er villige til direkte å true de to selvstendige NATO-atommaktene - gjør at vi mener at faren for en atomkrig er mindre enn den faren vi står overfor i vår økonomi. Sergetov lente seg tilbake i skinnstolen. Slik var altså situa­ sjonen: Krig var mindre farefullt enn en fred med kulde og hungersnød. Det var allerede avgjort. Eller var det ikke? Fantes det en fraksjon av politbyrå-medlemmer som var sterk nok og hadde prestisje nok til å kunne si nei til denne avgjørelsen? Våget han selv å ta til orde mot en slik galskap? Det var kanskje best med et forsiktig spørsmål først: - Er vi sterke nok til å beseire NATO? Han fikk kuldegys­ ninger av det overfladiske svaret:

38 - Naturligvis. Hva tror du vi har en hær for? Vi har allerede gått gjennom saken med våre militære toppsjefer, svarte for­ svarsministeren. Men da du i forrige måned ba om mer stål til flere nye stridsvogner, kamerat forsvarsminister, var da begrunnelsen at NATO var for svak? spurte Sergetov seg selv rasende. Hva slags renkespill var nå på gang? Hadde de allerede drøftet saken med sine militære rådgivere, eller var det bare forsvarsministe­ rens egen brautende ekspertise som var kommet til uttrykk? Hadde generalsekretæren latt seg kue av forsvaret? Og av utenriksministeren? Hadde han i det hele tatt hatt noen innven­ dinger? Var det på denne måten det ble tatt avgjørelser som bestemte nasjonenes skjebne? Hva ville Vladimir Iljitsj ha sagt til dette? - Kamerater, dette er galskap, sa Pjotr Bromkovskij. Han var den eldste av dem alle, over 80 år og skrøpelig. Han mimret av og til om tidligere tiders idealisme, den gang kommunistpar­ tiet virkelig trodde på sin historiske misjon. Jesjovstjtsjinautrenskningene satte en stopper for det. - Ja, vår økonomi er i stor fare. Ja, statens sikkerhet er i stor fare-men skal vi erstatte dette med en enda større fare? Tenk over hva som kan skje. Hvor lang tid vil det ta, kamerat forsvarsminister, før du kan sette i verk angrepet på NATO? - Jeg er sikker på at vi i løpet av fire måneder kan ha hæren klar til kamp. - Fire måneder. Jeg går ut fra at vi har drivstoff nok om fire måneder - drivstoff nok til å starte en krig! Petja var gammel, men lot seg ikke dupere. - Hva er så din mening, kamerat Sergetov? Generalsekretæren pekte på ham og unngikk dermed atter en gang å ta stilling selv. Hvilken side skulle han stille seg på? Han tok en rask beslut­ ning. - Vi har for øyeblikket store lagre av lettere drivstoff bensin, diesel og så videre, måtte Sergetov innrømme. - Vi bruker alltid vinteren - da forbruket av disse drivstoffene er minst - til å bygge opp reserver. I tillegg har vi våre strategiske forsvarsreserver, som vil vare i 45 ... - 60! avbrøt forsvarsministeren. - 45 dager er et mer realistisk tall, kamerat. Sergetov sto på sitt. - Som et ledd i arbeidet for å øke de strategiske drivstoffreservene, noe som tidligere ble forsømt, har min avdeling gått gjennom de militære enhetenes drivstoff-forbruk. Ved å spare

39

inn på annet forbruk, også innen industrien, kan vi utvide forsvarets reserver til 60, kanskje til 70 dager. Vi vil også kunne forsyne forsvaret med drivstoff til utvidede militære øvelser. På kort sikt vil de økonomiske omkostningene være ubetydelige, men dette vil endre seg raskt når sommeren kommer. Sergetov tok en pause, nokså opprørt over hvor lett han hadde gått med på den uuttalte avgjørelsen. Jeg har solgt min sjel... Eller har jeg handlet som en patriot? Er jeg blitt som de andre rundt dette bordet? Eller har jeg bare sagt sannheten - og hva er sannheten? Det eneste han kunne være sikker på, var at han hadde over­ levd, sa han til seg selv. Han fortsatte: - Som jeg sa i går, har vi en begrenset mulighet til å endre destilleringsproduksjonen. I så fall mener mine medarbeidere at vi kan skaffe forsvaret en økning på ni prosent av det mest nødvendige drivstoff basert på vår reduserte produksjon. Men jeg gjør uttrykkelig oppmerk­ som på dette: Våre analytikere mener også at alle vurderinger som er foretatt av drivstoff-forbruket i en krigssituasjon, er svært optimistiske. Endelig et svakt forsøk på protest. - Skaff oss drivstoffet, Mikhail Eduardovitsj. Forsvarsmini­ steren smilte kaldt. - Vi skal sørge for at det blir brukt på en forsvarlig måte. Mine analytikere er av den mening at vi kan nå våre mål i løpet av to uker, kanskje ikke det engang. Men jeg erkjenner at NATO-styrkene har slagkraft og vil derfor doble våre beregninger til 30 dager. Likevel vil vi ha mer enn nok. -Men hvis NATO oppdager våre planer? spurte gamle Petja. - Det vil de ikke. Vi er allerede i gang med forberedelsene til vår maskirovka, vårt komplott. NATO er ingen sterk allianse. Det kan den ikke være. Ministrene kjekler om de enkelte lands bidrag til forsvaret. Folkene i NATO-landene står splittet og er bløtaktige. De er ikke i stand til å standardisere sine våpen, og av den grunn er det vilt kaos i deres forsyningsopplegg. Og organisasjonens viktigste og mektigste medlem er skilt fra Europa av 5 000 kilometer hav. Sovjetunionen ligger bare en natts togreise fra den tyske grensen. Men jeg vil svare deg på spørsmålet ditt, Petja, min gamle venn. Skulle alt gå galt og vår plan bli oppdaget, kan vi avbryte den når som helst og hevde at det hele var en øvelse. Dermed vil vi være tilbake i fredstidsforhold, og vi vil ikke være verre stillet enn om vi ikke hadde foretatt oss noe i det hele tatt. Vi slår først til når alt er klart. Vi kan trekke oss tilbake når som helst. Alle rundt bordet var klar over at dette var en løgn, riktignok

40 en slu løgn, men ingen hadde mot til å avsløre den. Hvilken hær var noensinne mobilisert for så å bli kalt tilbake? Det var ingen som tok til motmæle mot forsvarsministeren. Bromkovskij fort­ satte å snakke ut i luften et par minutter. Han mintes Lenins strenge formaning om ikke å sette verdenskommunismens hjemland i fare, men ingen følte trang til å kommentere det. Den fare staten befant seg i - det vil si den farefulle situasjonen for partiet og politbyrået-var innlysende. Den kunne ikke være mer alvorlig. Alternativet var krig. Avstemningen i politbyrået foregikk ti minutter senere. Ser­ getov og de andre åtte kandidatmedlemmene var bare tilskuere. Avstemningen ga elleve mot to for krig. Prosessen var i gang.

DAG-TID 02/03 17: KOPI 01 OM SOVJETISK RAPPORT Sovjetisk rapport 2310 TASS bekrefter brann på oljefelt. Prioriteres foran LØRDAGENS PM Av Patrick Flynn APs Moskva-korrespondent Moskva (AP): Det sovjetiske nyhetsbyrået TASS bekreftet i dag at det har rast «en alvorlig brann» i det vestlige Sibir i Sovjetunionen. I en reportasje på sistesiden av Pravda, kommunistpartiets offisielle dagsavis, blir brannen omtalt. Det heter at «den heltemodige brannhrigaden» hadde reddet utallige menne­ skeliv ved dyktighet og pliktoppfyllende innsats. Den hadde også hindret at ilden spredte seg til oljeanlegg i nærheten. Det heter at brannen oppsto som følge av en «teknisk feil» i raffineriets automatiske kontrollsystem. Ilden spredte seg raskt, men den ble også raskt slokket. Det skjedde imidlertid ikke «uten dødsofre blant de tapre mannskapene som for­ søkte å slokke brannen, og blant de modige oljearbeiderne som heltemodig strømmet til for å hjelpe sine kamerater». Dette stemmer ikke helt med vestlige reportasjer, men brannen ble slokket raskere enn ventet. Offisielle talsmenn i Vesten funderer nå på om sovjetrusserne har utviklet og installert et svært avansert brannslokkingssystem i oljeanlegget i Nisjnevartovsk, siden de klarte å slokke ilden så raskt. 2-3-16:01 - SLUTT -

3

Samordning av stridskreftene

MOSKVA, USSR - Ingen spurte meg, forklarte sjefen for generalstaben, marsjall Sjavyrin. - Ingen spurte om min vurdering. Den politiske avgjørelsen var allerede tatt da jeg ble innkalt torsdag kveld. Det er i det hele tatt lenge siden forsvarsministeren ba om mitt råd i en viktig avgjørelse. - Hva svarte du da du ble innkalt? spurte marsjall Rosjkov, øverstkommanderende for landstridskreftene. Han fikk et stramt, ironisk smil til svar. - At Sovjetunionens væpnede styrker ville være i stand til å gjennomføre oppgaven, forutsatt at de fikk fire måneder til forberedelsene. - Fire måneder ... Rosjkov stirret ut av vinduet. Så snudde han seg. - Det er altfor kort tid. - Fiendtlighetene begynner den 15. juni, svarte Sjavyrin. Vi må være klare, Jurjj. Og hadde jeg egentlig noe valg? Ville du at jeg skulle ha sagt at «jeg beklager, kamerat generalsekre­ tær, men Den sovjetiske hær er ikke i stand til å utføre dette oppdraget»? Da ville jeg blitt avskjediget og erstattet med en som er mer medgjørlig - og du vet hvem det ville være. Ville

42

du heller ha marsjall Bukharin som din overordnede ...? - Den tosken! brummet Rosjkov. Det var den daværende generalløytnant Bukharins briljante plan som hadde ført den sovjetiske hæren inn i Afghanistan. Som offiser var han et null. Men hans politiske forbindelser hadde ikke bare reddet ham, de hadde bidratt til hans videre karriere, og nå sto han nesten på toppen når det gjaldt militær makt. En slu fyr, denne Bukharin. Han var selv aldri involvert i det afghanske felttoget, så han kunne bare henvise til sine storartede papirplaner og klage over at de var blitt dårlig gjennomført. Det var det han gjorde etter at han hadde overtatt kommandoen i Kievs militær­ distrikt, vanligvis betraktet som springbrettet til marsjalls grad. - Ville du ha ham her, til å fortelle deg hva du skal gjøre? spurte Sjavyrin. Rosjkov ristet på hodet. De to hadde vært venner og kolleger siden det avgjørende fremstøtet mot Wien i 1945, da de hadde hatt kommandoen over hver sin stridsvogntropp i det samme regimentet. - Hvordan skal vi klare dette? spurte Rosjkov. - Rød Storm, svarte marsjallen nøkternt. Rød Storm var planen for et mekanisert angrep mot Vest-Tyskland, Nederland og Belgia. Den ble stadig oppdatert når det gjaldt styrkeforhol­ det på begge sider. Planen omfattet et tre ukers felttog som skulle settes i verk etter en rask opptrapping av spenningen mellom Øst og Vest. Trass i dette var et strategisk overraskelses­ angrep en forutsetning for at planen skulle lykkes, og bare med bruk av konvensjonelle våpen. - De nevner i hvert fall ikke atomvåpen, gryntet Rosjkov. Andre planer med andre navn bygde på ulike krigsspill. Noen av dem omfattet taktiske og til og med strategiske kjernevåpen. Det var ingen militære som ønsket å gå inn for slike planer. Trass i all sabelrasling fra de politiske lederne var disse yrkessoldatene fullstendig klar over at atomvåpen bare ville bli tatt i bruk i ytterste nødsfall. - Og hva med maskirovka? - Den er todelt. Den første er rent politisk og er rettet mot USA. Den andre delen stammer fra KGB, og vil bli satt i verk umiddelbart før krigen begynner. Du kjenner planen fra KGB Gruppe Nord. Vi gikk gjennom den for to år siden. Rosjkov brummet. Gruppe Nord var en ad hoc-komité av KGBs avdelingssjefer, opprettet av den daværende KGB-sjefen Jurij Andropov, midt på 1970-tallet. Hensikten var å klekke ut metoder til å splitte NATO-alliansen, og generelt å lede poli­

43 tiske og psykologiske operasjoner for å undergrave Vestens forsvarsvilje. Den spesielle planen om å rokke ved NATOs militære og politiske oppbygging umiddelbart før et krigsut­ brudd, var Gruppe Nords gjeveste eksempel på taskenspillerkunst. Men ville den virke? De to eldre offiserene vekslet ironiske øyekast. Som yrkessoldater flest mistrodde de spioner og alle deres planer. - Fire måneder, gjentok Rosjkov. - Vi har mye vi skal ha gjort. Men hvis nå KGB ikke lykkes med sine knep? - Det er en god plan. Den vil føre Vesten bak lyset i en uke, selv om jeg gjerne skulle ha sett at det hadde vært to uker. Det springende punkt er naturligvis hvor raskt NATO kan være i full beredskap. Kan vi forsinke mobiliseringsprosessen med en uke, er seieren sikker - Og hvis vi ikke klarer det? spurte Rosjkov skarpt. Han var klar over at selv en syv dagers utsettelse ikke var noen garanti. - Da er ikke seieren sikker, men styrkeforholdet går i vår favør, som du vet. Muligheten for å tilbakekalle de mobiliserte styrkene hadde aldri vært drøftet med generalstabssjefen. - Det første vi må gjøre, er å styrke soldatenes disiplin, sa øverstkommanderende for landstridskreftene. - Og jeg må få underrettet mine høyere offiserer. Vi trenger å sette i verk omfattende øvelser straks. Hvor ille er egentlig dette drivstoffproblemet? Sjavyrin ga sin underordnede papirene. - Det kunne ha vært verre. Vi har tilstrekkelig til å utvide øvelsesopplegget ved forlegningene. Det er ingen lett oppgave du har foran deg, Jurij, men fire måneder er nok, er det ikke? Det var det ikke, men det var ingen grunn til å påpeke det. - Altså fire måneder på å innpode disiplin og kampånd i styrkene. Får jeg frie tøyler? - Innenfor visse grenser. - En ting er å få menige soldater til å adlyde raskt når sersjanten gir en ordre. Noe annet er det å forvandle offiserer som er vant til å flytte på papirer, til stridsledere. Rosjkov gikk som katten rundt grøten, men hans overord­ nede oppfattet poenget. - Du får frie hender til dette, Jurij. Men gå forsiktig fram. Rosjkov nikket kort. Han visste hvem han skulle bruke for å få dette gjennomført. - Vi kunne ha klart dette hvis vi hadde

44

hatt de soldatene som vi hadde for 40 år siden, Andreij. Rosjkov satte seg. - Og vi har jo det samme råmaterialet nå som vi hadde den gang - og bedre våpen. Soldatene er den ukjente faktor. Da vi kjørte stridsvognene inn i Wien, gjorde vi det sammen med tøffe, harde veteraner - Det samme var disse SS-kjøterne vi knuste. Sjavyrin smilte da han tenkte på det. - Husk at det er de samme styrkene som nå står i Vest, bortsett fra at det er enda flere av dem. Men hvor godt vil de klare å yte motstand når de blir overrasket og splittet? Dette kan gå bra. Vi må sørge for at det går bra. - Jeg møter mine militære sjefer mandag. Jeg skal selv orientere dem.

NORFOLK, VIRGINIA - Jeg håper du tar godt vare på det, sa borgermesteren. Det tok et øyeblikk før orlogskaptein Daniel X. McCafferty reagerte. USS «Chicago» hadde vært tjenesteklar i bare seks uker. En brann på verftet førte til forsinket levering, og under høytideligheten da båten ble sjøsatt, var ikke borgermesteren i Chicago til stede fordi kommunearbeiderne var i streik. Men nå var båten tilbake etter en fem ukers strevsom prøvetur i Atlan­ terhavet. Mannskapet var i ferd med å laste proviant til båtens første operative oppdrag. McCafferty var stadig like henrykt over sin nye kommandostilling, og han ble aldri trett av å beundre fartøyet han skulle føre. Han og borgermesteren hadde nettopp vært en tur på øverste dekk. Det var alltid dit de besøkende ble vist først, enda det var nesten ingenting å se der. - Unnskyld, hva sa du? -Ta godt vare på skipet vårt, sa Chicagos borgermester. - Vi kaller dem båter, borgermester, og vi vil ta godt vare på henne. Skal vi stikke innom offisersmessen? - Enda flere leidere. Borgermesteren lot som om han rynket på nesen, men McCafferty visste at han tidligere hadde vært brannsjef. Han kunne sikkert ha gjort nytte for seg under bran­ nen for noen måneder siden, tenkte kapteinen. - Hvor drar dere hen i morgen? - Til sjøs, borgermester. Kapteinen begynte å gå ned leide­ ren, og Chicagos borgermester fulgte etter ham. - Jeg tenkte meg det. Til å være en mann i slutten av 50-årene

45 kom han seg bemerkelsesverdig lett ned stålleideren. De stanset da de var nede. - Hva driver dere egentlig med på disse fartøyene? - Marinen kaller det for «havforskning», borgermester. McCafferty viste vei, men han snudde seg med et smil da han svarte på det vanskelige spørsmålet. Det var alt begynte å skje ting med «Chicago». Marinen ville så fort som mulig undersøke hvor effektivt ubåtens nye støydempersystem var. De akustiske testene nær Bahamas hadde virket oppløftende. Nå ville de undersøke hvordan det virket i Barentshavet. - Borgermesteren lo da han hørte det. - A ja, og da kan dere vel samtidig telle hvaler for Greenpeace. - Nå, jeg kan i hvert fall forsikre om at det finnes hvaler der vi skal nå. - Hva med det gummibelagte dekket? Jeg har aldri hørt om gummidekk på skip før. - Det kalles ekkofri flis, borgermester. Gummien absorberer lydbølger. Det innebærer at vi kan operere mer lydløst og at det er vanskeligere å oppdage oss med sonarinstrumenter. Kaffe? - På en dag som i dag? Kapteinen klukklo. - Vel, men det er imot reglementet. Borgermesteren løftet koppen og skålte med McCafferty. - Lykke til. - Det skåler jeg for. o

MOSKVA, USSR De møttes i De høyere offiserers klubb i Moskva militærdistrikt på Ulitsa Krasnokasarmennaja, en svær og imponerende bygning fra tsartiden. Dette var vanligvis den tiden på året da høyere offiserer holdt sine møter i Moskva, møter som alltid ble avbrutt av storslagne middager. Rosjkov møtte sine kolleger ved hoved­ inngangen, og da alle var samlet, gikk han foran dem ned trappen til det dekorerte dampbadet. Alle de operative sjefene var der, ledsaget av sine nestkommanderende, sjefen for luftforsvaret og sjefene for sjøforsvaret - en forsamling som strålte av stjerner, bånd og tresser. Ti minutter senere satt de der nakne, med bare et par håndklær over midjen og et bjerkeris i hånden. De så ut som en hvilken som helst gruppe av middelaldrende menn, selv om de nok var noe sprekere enn sine jevnaldrende landsmenn.

46

Alle kjente hverandre. Selv om mange av dem konkurrerte om de samme jobbene var de tross alt i det samme yrket, og de første minuttene satt de og småpratet med hverandre i det intime dampbadet. Flere av dem hadde barnebarn, og de snak­ ket ivrig om familiene sine. Skjønt disse offiserene var yrkesrivaler, var det ventet av dem at de skulle hjelpe sine kollegers sønner til stillinger som ga karrieremuligheter. Derfor utvekslet de opplysninger om hvor sønnene befant seg og hvor de kunne tenke seg å bli forfremmet. Og til slutt oppsto den uunngåelige russiske diskusjonen om hvor «sterk» dampen skulle være i en badstue. Rosjkov avbrøt med en diktatorisk mine diskusjonen ved å sette en tynn, rennende stråle av kaldt vann på de glovarme steinene midt i rommet. Hvesingen som oppsto ville være tilstrekkelig til å overdøve et eventuelt lytteutstyr i rom­ met, hvis da ikke den fuktige luften for lengst hadde fått det til å ruste. Rosjkov hadde ikke engang gitt dem en antydning om hva som skulle skje. Han mente det var bedre å gi dem et sjokk slik at han kunne få spontane og oppriktige reaksjoner på det han hadde å si. - Kamerater, jeg har en kunngjøring. Samtalen stilnet, og offiserene så spørrende på ham. Så setter vi i gang. - Kamerater, den 15. juni, akkurat fire måneder fra i dag, setter vi i gang et angrep på NATO. Det ble stille i rommet. Den eneste lyden var hvesingen fra vannet på de varme steinene. Så begynte plutselig tre av men­ nene å le høyt. De hadde tatt seg noen stive drammer i stabsvognen på veien fra Kreml. De som satt nær nok til å se ansiktsut­ trykket til øverstkommanderende for landstridskreftene, lo ikke. - Snakker du alvor, kamerat marsjall? spurte øverstkomman­ derende for militærdistrikt Vest. Han fikk en nikk til svar, og spurte: - Da vil du kanskje redegjøre for årsaken til denne aksjonen? - Naturligvis. Dere kjenner alle til katastrofen på oljefeltet ved Nisjnevartovsk. Men dere kjenner ennå ikke til de strategiske og politiske problemene den medfører. Han brukte seks minutter på å redegjøre for alt politbyrået hadde be­ stemt. - Om fire måneder skal vi sette i verk den mest av­ gjørende militære operasjon i Sovjetunionens historie: Vi skal tilintetgjøre NATO som politisk og militær makt. Og det skal vi klare.

47

Da han var ferdig, ble han sittende og betrakte kollegene sine. Dampen hadde hatt den ønskede virkning på gruppen av høyere offiserer. Varmen i rommet gjorde det vanskelig å puste, samtidig som den bidro til å klare hjernen på dem som hadde drukket. Og den fikk dem til å svette. Det ville de fortsette å gjøre i de nærmeste månedene, tenkte Rosjkov. Pavel Aleksejev, nestkommanderende for militærdistrikt Sørvest, var den første som grep ordet. - Jeg har hørt rykter, sa han, men er det virkelig så ille? - Ja, vi har nok drivstoff til tolv måneders vanlig virksomhet, eller til 60 dagers krigshandlinger etter en kort periode med økt øvelsesaktivitet. Han sa imidlertid ikke hva det ville koste, nemlig at landets økonomi ville være lammet omkring midten av august. Aleksejev bøyde seg fremover mens han pisket seg med bjerkeriset. Det minnet om en løve som slo med halen. Han var 50 år, den nest yngste av offiserene som var samlet, en vel ansett intellektuell soldat, og en sprek, pen mann med skuldre som en tømmerhogger. Han myste med de mørke, skarpe øynene i den tette dampen. - I midten av juni? - Ja, sa Rosjkov. - Det er den tiden vi har til å sette i verk planene og forberede troppene våre. Sjefen for landstridskreftene så seg om i rommet. Dampen lå nå tett oppunder taket. - Jeg går ut fra at vi kan snakke åpent med hverandre her? - Det kan vi, Pavel Leonidovitsj, svarte Rosjkov. Han var ikke det minste overrasket over at Aleksejev var den første som hadde grepet ordet. Sjefen for landstridskreftene hadde nøye fulgt hans karriere det siste tiåret. Han var eneste sønn av en målbevisst pansergeneral fra annen verdenskrig, en av de mange dyktige offiserer som Nikita Khrustsjov avskjediget med pensjon under de ublodige utrenskningene i slutten av 1950årene. - Kamerater. Aleksejev reiste seg og gikk langsomt ned på marmorgulvet. - Jeg godtar alt marsjall Rosjkov har fortalt oss. Men fire måneder! I løpet av fire måneder kan vi bli avslørt, i løpet av fire måneder kan alle overraskelsesmomenter gå tapt. Og hva skjer da? Nei, vi har allerede en plan som kan brukes: Sjukov-4! Øyeblikkelig mobilisering! I løpet av seks timer kan vi alle være tilbake på våre kommandoplasser. Hvis vi skal gjennomføre et overraskelsesangrep, så la oss gjøre det før

48

noen klarer å avsløre det - la oss si om 72 timer fra nå. Igjen var den eneste lyden i rommet vannet som freste på de gråbrune steinene. Så begynte alle å snakke i munnen på hverandre. Sjukov-4 var vintervarianten av en hypotetisk plan som avslørte at NATO hadde planer om å iverksette et over­ raskelsesangrep mot Warszawa-pakt-landene. Den sovjetiske militære tenkemåten var den samme som gjaldt for alle andre: Angrep er det beste forsvar. Kom NATO-styrkene i forkjøpet ved øyeblikkelig å gå til angrep med Kategori A mekaniserte divisjoner! - Men vi er ikke forberedt, innvendte sjefen for militærdi­ strikt Vest. Han hadde «spiss»-kommandoen med hovedkvarter i Berlin, isolert sett den mektigste militærkommandoen i ver­ den. Et angrep på Vest-Tyskland var i første rekke hans ansvar. Aleksejev løftet hendene i været. - Det er ikke de andre heller. De er faktisk mindre forberedt enn vi er, sa han tenk­ somt. - La oss se på våre etterretningsopplysninger. 14 prosent av deres offiserer er på ferie. De har riktignok nettopp avsluttet en øvelsesperiode, men nettopp derfor er mye av materiellet deres ute av drift på grunn av vedlikehold. Dessuten er mange av de høyere offiserene reist til sine respektive hovedsteder for konsultasjoner, akkurat som vi er nå. Styrkene deres ligger i vinterkvarter, og det eneste de bedriver er de vanlige vinter­ aktivitetene. Dette er årstiden for vedlikeholdsarbeid og papirar­ beid. De har skåret ned på den fysiske treningen - hvem liker vel å løpe rundt i snøen, hva? Soldatene deres synes det er kaldt, og de drikker mer enn vanlig. Dette er vårt tidspunkt for å gå til aksjon! Vi vet alle at historisk sett kjemper de sovjetiske soldatene best om vinteren, samtidig som NATOs stridsberedskap alltid er dårligst på denne årstiden. - Men det er vår også, din unge tosk! knurret øverstkomman­ derende i militærdistrikt Vest. - Det kan vi rette på i løpet av 48 timer, svarte Aleksejev. - Umulig, påsto nestkommanderende for militærdistrikt Vest. Han var flink til å støtte sjefen sin. - Det vil ta noen måneder før vi kan være i høyeste stridsberedskap, innrømmet Aleksejev. Hans eneste mulighet for å få gjennomslag for sine ideer hos de eldre offiserene var å snakke fornuft med dem. Han var klar over at han sannsynligvis ikke ville nå fram, men han måtte prøve. - Det vil være vanskelig, nesten umulig, å holde det skjult.

49

- Som marsjall Rosjkov fortalte oss, Pavel Leonidovitsj, er vi lovet politisk og diplomatisk maskirovka, påpekte en av generalene. - Jeg tviler ikke på at våre kamerater i KGB og våre dyktige politiske ledere kan gjøre mirakler. Rommet kunne tross alt ha mikrofoner som virket. - Men imperialistene frykter og hater oss, og de har våkne agenter og spionsatellitter. Er det da ikke all grunn til å tro at de straks vil oppdage det når vi dobler øvelsesaktiviteten? Vi vet at NATO øker beredskapen hver gang vi har større militærmanøvrer, og deres krigsberedskap vil automatisk øke nar de setter i gang sin faste vår-øvelse. Og fortsetter vi vare øvelser ut over det som er vanlig, vil de bli enda mer alarmert. Full stridsberedskap innebærer at vi må sette i verk en lang rekke ting ut over det vanlige. Til alt overmål er Øst-Tyskland fullt av vestlige spioner . NATO vil registrere det. NATO vil reagere. De vi møte oss på grensen med alt de har i sine felles våpendepoter. - Hvis vi på den annen side går til angrep nå med alt vi har, er det vi som har overtaket. Våre soldater er ikke på slalåmferie i Alpene! Sjukov-4 er planlagt slik at vi kan skifte fra fred til krig på 48 timer. NATO har ingen muligheter til å reagere på så kort tid. De vil bruke 48 timer på å samordne sine etterret­ ningsopplysninger og legge dem fram for sine ministre. Da vil allerede våre granater hagle over bresjen i Fulda, og våre stridsvogner vil rykke fram like bak dem. - Det er for mange ting som kan slå feil! Sjefen for militærdi­ strikt Vest reiste seg så brått at han nesten mistet håndkleet. Han grep tak i det med venstre hånd, mens han knyttet den andre mot sin yngre kollega. - Hva med trafikk-kontroll? Hva med å trene soldatene våre i nytt kamputstyr? Hva med å få flygerne mine kampklare mot imperialistene? Her, og akkurat her, står vi overfor problemer vi ikke kan komme utenom: Flygerne våre trenger minst en måneds intens trening. Det samme gjør stridsvognsoldatene mine, og kanonskytterne mine og geværmennene mine. Hvis du hadde gjort jobben din, ville de vært klare nå, din fordømte noksagt av en drittsekk! tenkte Aleksejev, men han våget ikke å si det høyt. Øverstkommanderende for militærdi­ strikt Vest var en mann på 61 som likte å skryte av sin potens og sine kvinneerobringer - noe som skjedde på bekostning av hans arbeidsinnsats. Aleksejev hadde hørt disse skjørtejeger-

50 historiene bli hvisket fortrolig her i dette rommet mer enn en gang. Men sjefen for militærdistrikt Vest var politisk til å stole på. Slik er det sovjetiske systemet, tenkte den unge generalen. Det vi trenger, er soldater som kan slåss, men hva har det gitt oss som kan forsvare «Rodina»? Politisk pålitelighet! Han tenkte med bitterhet på hva som hadde skjedd med hans far i 1958. Men Aleksejev kunne likevel ikke få seg til å betvile riktigheten av at partiet hadde kontrollen over de væpnede styrker. Partiet var staten, og han var statens erklærte tjener. Det var helt innlysen­ de, og han hadde lært det allerede mens han satt på sin fars kne. Men han hadde enda et godt kort på hånden: - Kamerat general, det er dyktige offiserer som leder dine divisjoner, regimenter og bataljoner. Stol på at de kan jobben sin! Det kunne neppe skade at han viftet lett med Den røde hærs banner, tenkte Aleksejev. Rosjkov reiste seg, og alle i rommet lyttet oppmerksomt da han tok ordet. - Det du sier er positivt, Pavel Leonidovitsj, men kan vi sette fedrelandet i fare? Han ristet på hodet og siterte doktrinen ordrett, slik han hadde gjort det i altfor mange år. - Nei. Vi stoler på overraskelsesmomentet i det første massive anfallet, som vil sprenge vei for det dristige angrepet fra våre mekaniserte styrker. Og en overraskelse vil det bli. Vesten ønsker ikke å tro det som virkelig skjer, og med politbyrået som beroliger dem mens vi forbereder det først angrepet, vil vi kunne spille ut vår strategiske overraskelse. Vesten vil ha tre kanskje fire - dager på seg til å oppfatte hva som skjer, og selv da vil de ikke være mentalt forberedt på at vi kommer. Offiserene fulgte Rosjkov ut i dusjrommet, der de skyllet av seg svetten i iskaldt vann. Ti minutter senere møttes de i en bankettsal i tredje etasje. Oppkvikket og i full uniform. Stem­ ningen var rolig, og offiserene snakket lavt seg imellom, så det var ikke mye servitørene - mange av dem var KGB-angivere klarte å snappe opp. Generalene var fullstendig klar over at KGB-fengselet Lefortovo lå bare en snau kilometer unna. - Hva slags planer foreligger? spurte sjefen for militærdistrikt Sørvest sin nestkommanderende. - Hvor mange ganger har vi ikke spilt dette krigsspillet? svarte Aleksejev. - Vi har gått gjennom kart og planer i årevis. Vi vet hvor troppene og stridsvognene skal samles. Vi kjenner marsjruter, hovedveier og tverrveier vi skal bruke, og vi vet

51 hvilke NATO vil følge. Vi kjenner både våre egne mobiliseringsplaner og deres. Det eneste vi ikke vet, er om våre omhyg­ gelig utarbeidede planer faktisk vil virke. Vi bør angripe nå. Da vil ukjente faktorer ramme begge parter i like stor grad. -Og hvis nå angrepet vårt utvikler seg altfor godt og NATO griper til kjernefysisk forsvar? spurte hans sjef. Aleksejev inn­ rømmet at det var et vesentlig og alvorlig spørsmål som det var umulig å svare på. - Det kan hende de gjør det uansett. Alle våre planer bygger på overraskelsesmomentet, ikke sant kamerater? Dette momentet kombinert med fremgang for oss vil tvinge Vesten til å vurdere bruk av atomvåpen. - Her tar du feil, min unge venn, irettesatte sjefen for militær­ distrikt Sørvest. - Beslutningen om å ta i bruk kjernefysiske våpen skjer på det politiske plan. Å hindre at disse våpnene tas i bruk, er også et politisk spørsmål som det tar tid å utrede. - Men hvis vi venter i over fire måneder - hvordan kan vi regne med et strategisk overraskelsesangrep? forlangte Alekse­ jev å få vite. - Våre politiske ledere har lovet det. - Det året jeg begynte på Frunse-akademiet fastsatte partiet datoen for når vi ville oppleve «den sanne kommunismen i vår levetid». Det var et høytidelig løfte. Dette tidspunktet passerte vi for seks år siden. - Du kan godt si slike ting til meg, Pasja. Jeg forstår deg. Men hvis du ikke lærer å passe munnen din - Unnskyld, kamerat general. Vi må ta med i betraktningen at overraskelsesmomentet glipper fra oss. «Trass i de mest omhyggelige forberedelser kan vi ikke unngå å ta sjanser i kamp,» siterte Aleksejev fra Frunse-akademiets pensum. «Man må ta alt med i beregningen og man må legge planer ned til minste detalj for å kunne møte enhver tenkelig kritisk situasjon i den samlede operasjonen.» - Du har en hukommelse som en kulak, Pasja. Sjefen for militærdistrikt Sørvest lo, og fylte sin nestkommanderendes glass med georgisk vin. - Men du har rett. - Skulle vi ikke lykkes med et overraskelsesangrep, vil vi måtte utkjempe en utmattelseskrig av umåtelig omfang, en høyteknologi-versjon av første verdenskrig. - Som vi vil vinne. Sjefen for landsstridskreftene satte seg ved siden av Aleksejev.

52

- Som vi vil vinne, istemte Aleksejev. Alle generalene aksep­ terte det faktum at hvis de ikke klarte å tvinge fram en rask avgjørelse, ville alternativet være en blodig utmattelseskrig som ville tære like mye på begge parter. Sovjetrusserne hadde større reserver både når det gjaldt soldater og materiell som de kunne sette inn i en slik krig. Og den politiske vilje til å bruke dem. - Det vil si hvis vi får bestemme fremdriften under slaget, og hvis våre venner i sjøforsvaret kan hindre at NATO får nye forsyninger fra USA. NATO har et materiell-lager som vil vare i om lag fem uker. Vår nydelige, dyre flåte må stenge Atlanter­ havet. - Maslov. Rosjkov nikket til øverstkommanderende for Den sovjetiske marinen. - Vi vil gjerne ha ditt syn på samordningen av styrkene i Nord-Atlanteren. - Hva blir vårt oppdrag? spurte Maslov forsiktig. - Hvis overraskelsesmomentet i Vesten glipper, Andreij Petravitsj, vil våre kjære kamerater i marinen bli nødt til å isolere Europa fra Amerika, erklærte Rosjkov. Han glippet med øynene over svaret. - La meg få en divisjon flybårne tropper og jeg skal utføre oppdraget, svarte Maslov sindig. Han tok en slurk av glasset med mineralvann. Han hadde holdt seg unna alkohol denne kalde februar-ettermiddagen. - Spørsmålet er om vi skal innta en offensiv eller defensiv strategisk holdning. NATO-flåtestyrkene - og da særlig den amerikanske - er en direkte trussel mot «Rodina». Den har fly og hangarskip som kan angripe innenfor våre egne grenser, på Kola-halvøya. Vi vet faktisk at de har planer om å gjøre nettopp det. - Om så var? spurte sjefen for militærdistrikt Sørvest. - Vi kan naturligvis ikke se gjennom fingrene med et angrep på sovjetisk jord, men vi vil lide svære tap under dette felttoget uansett hvor godt vi kjemper. Det som betyr noe, er sluttresul­ tatet. - Hvis amerikanerne lykkes i å angripe Kola, vil de kunne hindre oss i å stenge Nord-Atlanteren. Og du må ikke bare trekke på skuldrene når vi snakker om et slikt angrep. Kommer amerikanerne inn i Barentshavet, vil de utgjøre en direkte trussel mot våre kjernefysiske avskrekkingsstyrker, og det vil kunne få mer forferdelige følger en du kan forestille deg. Admiral Maslov lente seg fram. - På den annen side: Hvis dere klarer å overtale STAVKA til å gi oss de ressursene vi trenger

53 for å sette i gang Operasjon Polarglans, kan vi ta initiativet og bestemme fremdriften av operasjonene i Nord-Atlanteren på våre egne premisser. Han holdt en knyttet neve i været. Dermed kan vi for det første ... en finger i været - forhindre et amerikansk marineangrep mot «Rodina»; for det andre ... en ny finger i været - dirigere flesteparten av ubåtene våre til de områdene i Nord-Atlanteren der vi finner handelsskipene, i stedet for å la dem ligge uvirksomme i forsvarsposisjon; og for det tredje ... enda en finger i været - kan vi fullt ut utnytte marineflyene våre. Denne operasjonen omdanner med ett slag vår marine fra en defensiv til en offensiv styrke. - For å kunne klare det trenger du vel en av våre maskingeværskytter-divisjoner? La oss få høre mer om planen, kame­ rat admiral, sa Aleksejev. Maslov brukte fem minutter på å legge den fram. - Hvis vi lykkes, avsluttet han, - kan vi med ett slag gi NATOs sjømili­ tære styrker mer enn de kan tåle. Det vil sette oss i en fordelaktig stilling som vi kan utnytte når krigen er over. - Ville det ikke være bedre å konsentrere seg om hangar­ skipene deres og ødelegge dem? Sjefen for militærdistrikt Vest brøt inn i diskusjonen. Maslov svarte: - Amerikanerne har fem eller seks hangarskip som de kan sette inn mot oss i Atlanterhavet. Hvert av dem frakter 58 fly som kan gi dem overtaket i luften, og som de kan bruke til et atomangrep. En del av disse flyene vil de naturligvis også bruke til å forsvare sine egne flåtestyrker. Jeg er enig i det, kamerat, at det er viktig for oss å holde disse skipene så langt unna «Rodina» som mulig. - Andreij Petravitsj, jeg er imponert, sa Rosjkov tenksomt. Han la merke til at det hadde gjort et dypt inntrykk på Alekse­ jev. Operasjon Polarglans var både dristig og enkel. - Jeg vil ha en fullstendig orientering om denne planen i morgen ettermid­ dag. Jeg forstår det slik at hvis vi kan få tildelt disse ressursene, vil vi høyst sannsynlig lykkes med vårt foretagende? - Vi har arbeidet med denne planen i fem år, og har spesielt gått inn for å gjøre den enkel. Hvis vi kan holde den hemmelig, er det bare to ting som må klaffe for at vi skal lykkes. Rosjkov nikket. - Du skal få min støtte.

Maskirovka 1

MOSKVA, USSR Utenriksministeren steg opp på scenen fra venstre, slik han alltid gjorde. Han gikk bort til talerstolen med spenstige skritt, mer spenstige enn man kunne vente det av en 60-åring. Foran seg hadde han en gjeng med pressefolk som vaktene hadde plassert etter et bestemt system. Avisjournalistene satt klar med skriveblokken, de fleste med egne fotografer, og film- og fjernsynsfolkene var plassert foran de bærbare lyskasterne. Utenriksministeren hatet både lysene og folkene som satt foran dem. Den vestlige pressen manglet fullstendig folkeskikk, den snuste og grov og forlangte alltid svar han aldri behøvde å gi sine egne landsmenn. Merkelig i grunnen, tenkte han for seg selv mens han så opp fra manuskriptet, merkelig at jeg ofte må snakke mer åpent til disse betalte utenlandske spionene enn til medlemmene av partiets sentralkomité. Spioner ja, det var akkurat det de var ... De kunne naturligvis villedes av en dreven person med et knippe vel forberedte desinformerende opplysninger - og det var nettopp det han nå skulle gjøre. Men stort sett var de farlige fordi de aldri holdt opp med å snuse og grave. Det var noe

55 utenriksministeren var fullstendig klar over, og det var grunnen til at han ikke kunne overse dem. Det lå alltid en potensiell fare i dette å ha med dem å gjøre. Selv når de ble manipulert, kunne deres krav om opplysninger være farlige. Om bare resten av politbyrået forsto det. - Mine damer og herrer, begynte han på engelsk. - Jeg skal komme med en kort erklæring, og jeg beklager at jeg på det nåværede tidspunkt ikke kan svare på spørsmål. Samtlige vil få en pressemelding når dere forlater rommet - det vil si, den er visst ferdig allerede. Han vinket på en mann, som nikket energisk. Utenriksministeren sorterte manusarkene enda en gang og begynte å prate med klar diksjon, en diksjon han var kjent for. - Presidenten i USA har ofte etterlyst «handling, ikke ord» når det har vært snakk om kontroll med strategiske våpen. Som dere vet - og til skuffelse for en hel verden - har ikke nedrustningsforhandlingene i Wien gjort nevneverdige frem­ skritt på over et år. De to partene gir hverandre skylden for dette. - Fredselskende folk over hele jorden vet at Sovjetunionen aldri har villet krig, og at bare en sinnssyk person ville overveie tanken på en atomkrig som en mulighet i vår verden av overkill, nedfall og «atomvinter». -Jøss,mumlet APsMoskva-sjef PatrickFlynn. Sovjetrusserne hadde knapt nok innrømmet at det fantes noe som het «atomvin­ ter», og de hadde aldri uttalt seg så åpent før. De rykket i følehornene hans ved tanken på hva som nå ville komme. - Tiden er moden for vesentlige reduksjoner av strategiske våpen. Vi har lagt fram en rekke seriøse og oppriktige forslag for å få til virkelige våpenreduksjoner. Trass i dette har ameri­ kanerne fortsatt med utviklingen og utplasseringen av sine klart offensive våpen: Førsteslagraketten MX, som kynisk blir kalt «Fredsbevarer»; den avanserte Trident D-5 førsteslags ballis­ tiske rakett som kan avfyres fra en neddykket ubåt; to slags krysserraketter som gjør verifisering av våpenkontroll nesten umulig; og selvfølgelig SDI, det såkalte stjernekrigs-programmet som gjelder utplassering av offensive strategiske våpen i verdensrommet. Dette er hva amerikanerne har bidratt med. Han så opp fra manuskriptet, og sa ironisk: - Og likevel har amerikanerne det fromme krav at Sovjetunionen skal foreta seg noe positivt.

56 Vi setter i gang i morgen, og da vil vi en gang for alle få bekreftet om vi kan stole på amerikanernes ord. Da vil vi få klarlagt hvor stort gap det er mellom USAs fredsprat og Sovjet­ unionens fredshandlinger. På forhandlingsbordet i Wien i mor­ gen vil Sovjetunionen legge fram et forslag om å redusere lagrene av strategiske og slagmarks-atomvåpen med 50 prosent. Reduksjonen skal skje i løpet av tre år etter at avtalen er ratifisert. En uavhengig inspeksjonsgruppe skal foreta kontroll i de enkelte land. Sammensetningen av disse gruppene bestem­ mes av alle signatarmaktene. Legg merke til at jeg sier «alle signatarmaktene». Sovjetuni­ onen innbyr Storbritannia, Frankrike og - han så opp - Kina til å bli med på forhandlingene. Fotoblitzene blinket så han måtte se bort et øyeblikk. - Mine damer og herrer, vær så snill ... Han smilte og holdt hendene opp for å beskytte øynene. - Disse øynene er for gamle til å tåle slik mishandling, og jeg har ikke lært talen utenat - hvis dere da ikke vil jeg skal fortsette på russisk. Den siste bemerkningen utløste en latterbølge, og et aldri så lite tilløp til applaus. Den gamle luringen har virkelig skrudd på sjarmen, tenkte Flynn, mens han noterte som besatt. Dette så ut til å bli virkelig sprengstoff. Han undret seg på hva som nå ville komme, og særlig spent var han på den eksakte ordlyden i forslaget. Flynn hadde dekket våpenforhandlinger før, og han visste altfor godt at en generell beskrivelse av et forslag grovt kunne forvrenge enkelthetene i de problemene man egentlig skulle forhandle om. Russerne kunne ikke være så åpne - det var simpelthen ikke mulig. - Jeg går videre, sa utenriksministeren. - Vi er blitt beskyldt for at vi aldri har foretatt en handling som viser vår gode vilje. Beskyldningen er naturligvis ugrunnet, men i Vesten lever denne negative oppfatningen fortsatt. Men ikke fra nå av. Ingen vil lenger ha grunn til å tvile på oppriktigheten i det sovjetiske folks bestrebelser for å oppnå en rettferdig og varig fred. Vi begynner i dag. Som et tegn på vår gode vilje - og her utfordrer vi USA og enhver annen aktuell nasjon om å gjøre noe tilsvarende — vil vi trekke en hel klasse ubåter som er utstyrt med atomraketter, ut av tjeneste. Jeg snakker om ubåtene som i Vesten er kjent som Yankee-klassen. Vi kaller dem naturligvis noe helt annet, sa han med et lurt smil som avfødte en høflig latter. - 20 av disse fartøyene er i tjeneste, og alle er utstyrt med

57 12 ballistiske raketter som kan avfyres i undervannsstilling. Alle ubåter i denne klassen er forlagt til den sovjetiske nordflåten på Kola-halvøya. Vi begynner altså i dag, og hver måned fremover vil vi trekke ut en ubåt fra aktiv tjeneste. Som dere vet, krever en fullstendig nedbygging av et så avansert fartøy som en rakettubåt at et verft tar seg av oppgaven. Rakettrommet må fysisk fjernes fra selve skipsskroget, og det er derfor ikke mulig å desarmere disse ubåtene raskere. Men, for at det ikke skal være tvil om våre intensjoner, innbyr vi USA til å gjøre en av to ting: Først vil vi invitere en gruppe på seks amerikanske marineoffiserer til å inspisere de 20 ubåtene og forsikre seg om at rakettutskytingsrørene er blitt fylt med betong, i påvente av at alle rakettrommene blir fjernet fra samtlige ubåter. Som en gjenytelse vil vi forlange at et like stort antall sovjetiske offiserer får inspisere amerikanske verft på et tidspunkt begge parter kan godta. Skulle imidlertid ikke USA være villig til en gjensidig nedrustningskontroll, går vi med på at en annen gruppe på seks offiserer utfører dette oppdraget. De kan komme fra en - eller flere nasjoner som USA og USSR blir enige om i løpet av 30 dager. Sovjetunionen godtar i prinsippet en gruppe fra nøytrale land som Sverige eller India. Mine damer og herrer, tiden er kommet da det må bli en slutt på våpenkappløpet. Jeg vil ikke gjenta noen av de flosk­ lene vi alle har hørt i løpet av de to siste generasjoner. Vi vet alle hvilken trussel disse uhyggelige våpnene utgjør for men­ neskeheten. Men ingen skal igjen komme og si at ikke regje­ ringen i Sovjetunionen har gjort sitt for å minske krigsfaren. Takk. Det ble plutselig stille i rommet, bortsett fra lyden fra de motordrevne pressekameraene. De vestlige pressefolkene som var ansatt ved nyhetsbyråene i Moskva, var blant de mest velorienterte innen sitt yrke. De var kunnskapsrike, de var ærgjerrige og de hadde en kynisk innstilling til det de var med på i Moskva og til forholdene de måtte arbeide under. Nå var de alle lamslått. - Pokker, mumlet Flynn etter noen sekunders stillhet. - En altfor svak uttalelse, gamle venn, istemte Reuters kor­ respondent William Calloway. - Var det ikke din Wilson som snakket om å få til åpne avtaler etter åpne samtaler?

58 -Joda, min bestefar dekket den fredskonferansen. Du husker hvordan det gikk med den? Flynn gjorde en grimase, mens han holdt øye med utenriksministeren. Han smilte inn i kameraene idet han forsvant. - Jeg må lese pressemeldingen. Vil du sitte på med meg? - Gjerne. Det var en svært kald dag i Moskva. Snøen fokket seg på fortauene. Himmelen var kjølig krystallblå. Og varmeapparatet i bilen virket ikke. Flynn kjørte mens hans venn leste pressemel­ dingen høyt. Avtaleutkastet var på 19 sider. Reuter-korrespondenten var fra London. Han hadde begynt sin journalistiske løpebane som kriminalreporter. Senere hadde han dekket begi­ venheter over hele verden. Han og Flynn hadde møtt hverandre for mange år siden på det berømte Caravelle Hotel i Saigon, og de hadde utvekslet drinker og skrivemaskin-fargebånd i over 20 år. I den russiske vinterkulden mintes de den trykkende heten i Saigon med noe som minnet om nostalgi. - Her står det, sa Calloway undrende, mens han pustet tungt, - her legger de fram et forslag om nedbygging og fjerning av en rekke våpen som er i bruk i dag. Begge parter skal kunne skifte ut foreldede utskytingsramper, begge sider skal kunne ha totalt 5 000 stridshoder, og dette antallet skal være uforandret i fem år etter den tre-årige nedbyggingsperioden. Et eget forslag går ut på å forhandle om å fjerne «tunge» raketter fullstendig. De skal erstattes av mobile raketter, og rakettutskytingsprøver skal begrenses til et nærmere fastsatt antall i året. - Ingenting i avtaleforslaget om deres stjernekrig-forskning ... ? Sa han ikke noe om det i erklæringen sin? Patrick, gamle venn - som du allerede har sagt: Dette er sprengstoff. Dette kunne like godt ha vært formulert i Washington. Det vil ta måneder å utarbeide alle tekniske detaljer, men dette er et pokkers så seriøst og raust forslag. - Ingenting om stjernekrig? Flynn rynket pannen idet han svingte til høyre. Innebar det at russerne selv hadde hatt et gjennombrudd? Han måtte forhøre seg i Washington om det... - Dette er litt av en nyhet, Willie. Har du tenkt på en tittel? For eksempel: «Freden slår kloa i deg»? Calloway lo.

59

FORT MEADE, MARYLAND I likhet med alle andre etterretningsagenter rundt om i verden, gikk også de amerikanske gjennom nyhetstelegrammene. Toland studerte nyhetene fra AP og Reuter før de fleste sjefene for nyhetsbyråene, og sammenlignet dem med versjonen som var gått via den sovjetiske mikrobølgesendingen til de regionale utgavene av Pravda og Isvestia. Måten harde nyheter ble offent­ liggjort på i Sovjetunionen, skulle signalisere til partimedlem­ mene hvordan lederne reagerte. - Dette har vi vært gjennom før, sa hans avdelingssjef. - Sist gang brøt det hele sammen på spørsmålet om mobile raketter. Begge sider vil gjerne ha dem, men begge er redde for at motstanderen skal få dem. - Men tonen i rapporten - De er alltid opprømte over sine våpenkontrollforslag, for pokker. Bob, det vet du da. - Ja, men dette er første gang jeg har hørt at russerne ensidig har trukket våpen ut av tjenesten. - Yankeene er foreldet. - Javel, men de kaster aldri noe, uansett hvor foreldet det er. De har ennå liggende artilleriskyts fra annen verdenskrig i våpenlagrene sine, i fall de skulle få bruk for dem igjen. Dette er noe helt annet, og den politiske betydingen - Vi drøfter ikke politikk, vi snakker om atomvåpenstrategi, bjeffet avdelingssjefen tilbake. Som om det er noen forskjell! sa Toland til seg selv.

KIEV, UKRAINA - Vel, Pasja? - Kamerat general, vi har i sannhet hårdt arbeid foran oss, svarte Aleksejev der han sto i giv akt i Kievs hovedkvarter for Sørvestdistriktet. - Våre tropper trenger skikkelig trening. I helgen gikk jeg gjennom mer enn 80 beredskapsrapporter fra stridsvogn- og motoriserte infanteridivisjonene. Aleksejev trakk pusten før han fortsatte. Dette med taktisk trening og beredskap hang som en svøpe over det sovjetiske militærvesenet. Styrkene besto nesten utelukkende av vernepliktige soldater, som var inne i to

60 år. Og halvparten av denne tiden gikk med til å lære dem grunnleggende militære ferdigheter. Til og med underoffisere­ ne, ryggraden i enhver hær siden de romerske legioners tid, var vernepliktige. De ble plukket ut til spesielle opplæringsakademier, men de var ute av bildet igjen straks vervingstiden var over. Av den grunn var det sovjetiske militærvesenet sterkt avhengig av sine offiserer, som ofte måtte utføre oppdrag som i Vesten gikk under betegnelsen sersjantjobber. Det eneste faste, det eneste sovjethæren hadde å støtte seg til, var yrkesof­ fiserene. Teoretisk sett. - Sannheten er at vi ikke kjenner beredskapssituasjonen akkurat nå. Oberstene skriver alle det samme i sine rapporter, uten det minste avvik. Hver eneste rapport tilfredsstiller krave­ ne. De har like mange øvelsestimer, den samme mengden med politisk indoktrinering, og de har hatt like mange skyteøvelser - med et avvik på under 3 prosent. De har hatt det nødvendige antall feltøvelser. Det er i overensstemmelse med direktivene. - Og slik det er bestemt i øvelsesreglementet, bemerket generalobersten. - Naturligvis. Akkurat, for faen: Ikke noe avvik for dårlig vær. Ikke noe avvik for forsinkede drivstoff-forsyninger. Ingen avvik for noe som helst. Jeg skal nevne et eksempel. Det 703. motoriserte infanteriregimentet var i oktober utkommandert til innhøstingsarbeid sør for Karkov - likevel klarte de på en eller annen måte å gjennomføre det pålagte treningsprogrammet den måneden. Det er ille nok å lyve, men dette er tåpelige løgner. - Det kan ikke være så galt som du vil ha det til, Pavel Leonidovitsj. - Tør vi virkelig tro noe annet, kamerat? Generalen stirret ned i bordplaten. - Nei. Godt, Pasja. Du har rett. Du har utarbeidet din plan. La meg få høre. - For øyeblikket tar du deg av arbeidet med planen for angrepet på muslimske landområder. Jeg må ut i felten og få skikk på feltkommandantene. Hvis vi skal klare å utrette det vi har satt oss fore før angrepet mot Vest, må vi statuere et eksempel når det gjelder de verste lovbryterne. De har begått grove og ubestridelige kriminelle handlinger. Her har du nav­ nene og siktelsene. Han rakte ham et papirark. - Det er to dyktige menn her, Pasja, innvendte generalen. - De er statens forsvarere. De innehar de høyeste stillinger

61

og er blant nasjonens mest betrodde menn. De har forrådt denne tilliten ved å lyve, og ved å gjøre det, har de brakt staten i fare, sa Aleksejev. Han grep seg i å tenke på hvor mange mennesker i landet som man kunne si dette om. Han lot tanken fare. Det var mer aktuelle problem å løse. - Du er klar over følgene av de beskyldningene du kommer med? - Naturligvis. Straffen for forræderi er døden. Har jeg noen gang forfalsket en beredskapsrapport? Har du? Aleksejev så til en annen kant et øyeblikk. - Dette er skarp lut, og jeg kan ikke si jeg liker det - men hvor mange unge soldater vil dø på grunn av offiserenes feilvurderinger hvis vi ikke får skikkelig orden på våre enheter? Vi har mer bruk for stridsberedskap enn fire løgnere. Kanskje kan vi løse denne saken ved å følge en mykere linje, men jeg er ikke i stand til å finne en slik løsning. En hær uten disiplin er en udugelig gjeng. STAVKA har sendt ut et direktiv om hvordan vi skal behandle ustyrlige menige soldater og gjenopprette underbefalets autoritet. Det sier seg selv at hvis menige må lide for sine feilvurderinger, må også deres oberster gjøre det. Det er oberstene som har størst ansvar. Det er oberstene som får den største hyllesten. Noen få avskrekkende eksempler vil i høy grad bidra til å gjenopprette disiplinen i hæren. - Inspektoratet? - Ja, det peker seg ut. Aleksejev var enig. På den måten var det ikke sikkert at beskyldningene kunne spores tilbake til selve toppsjefene. - Jeg kan sende folk fra generalinspektøren ut til disse regimentene om to-tre dager. Divisjons- og regimenthovedkvarterene fikk våre øvelsesordrer i dag morges. De vil bli satt ut i livet med fornyet kraft når sjefene for våre militære enheter får høre hva som er skjedd med de fire forræderne. Men vi vil uansett trenge to uker før vi har et klart bilde av hvor vi må satse. Men når vi først har blinket ut de feltene der vi må sette inn ressursene, vil vi ha god tid til å utføre de oppdragene vi må utføre. - Hva skal øverstkommanderende for Vestdistriktet gjøre? - Akkurat det samme, får vi håpe. Aleksejev ristet på hodet. - Har han bedt om noen av våre enheter? - Nei, men det kommer han til å gjøre. Han vil ikke få ordre om å sette i verk angrep mot NATOs sørflanke - et ledd i maskirovka-spihet. Du må regne med at mange av våre Kate-

62

gori B-enheter vil bli sendt til Tyskland, kanskje også noen av våre «A»-stridsvognstyrker. Men uansett hvor mange divisjoner denne tosken har, så vil han ha flere. - Men vi må beholde nok tropper til å besette oljefeltene' når tiden er moden, bemerket Pasja. - Hvilken plan skal vi bruke? - Den gode gamle. Vi må naturligvis oppdatere den. Den gamle planen forutdaterte sovjetisk innblanding i Afghanistan, og nå har Den røde hær et helt nytt aspekt som går ut på å sende mekaniserte styrker inn i et område som er besatt av væpnede muslimer. r Aleksejev knyttet nevene. - Storartet. Vi må altså utarbeide en plan - men vi vet verken når den kan bli gjennomført eller hva slags styrker vi har til disposisjon. - Ikke glem hva du fortalte meg om en stabsoffisers liv, Pasja, klukket sjefen for Sørvestdistriktet. Den yngre mannen ristet bedrøvet på hodet, fanget i sitt eget garn. - Det ser faktisk ut til, kamerat general, at vi må vente med å sove til etter krigen.

5

Sjøfolk og skrømt

CHESAPEAKE BAY, MARYLAND Det sved i øynene da han myste mot horisonten. Bare halve solskiven var synlig over den grønnbrune randen som utgjorde østkysten av Maryland. De såre øynene minnet ham om - hvis han nå hadde behov for noen påminnelse om det - at han hadde arbeidet sent kvelden i forveien, at han hadde gått til sengs enda senere og at han hadde stått opp ved halvfem-tiden om morge­ nen for å dra på fisketur. En bihule-lignende hodepine var i ferd med å slippe taket, men den minnet ham ennå om de seks ølene han hadde drukket foran fjernsynsskjermen. Men dette var sesongens første fisketur, og han følte tross alt velvære der han satt med fiskestangen. Han kastet forsiktig mot en krusning på den rolige vannflaten i Chesapeake Bay. En blåhai? Uansett hva det måtte være - det bet i hvert fall ikke. Men han hadde god tid. - Kaffe, Bob? - Ja takk. Robert Toland la fra seg fiskestangen og lente seg tilbake i svingstolen midtskips på sin Boston Whaler Outrage. Svigerfaren, Edward Keegan, fylte plastbegeret fra en stor termos. Bob visste at kaffen ville være god. Ned Keegan var en

64

tidligere marineoffiser som satte pris på kaffe, særlig når det var ispedd brandy eller irsk whisky. Det var noe som fikk en til å åpne øynene og sette fart på fordøyelsen. - Det er kaldt, men jaggu er det fint å ligge utpå her. Keegan tok en slurk mens han hvilte den ene foten på agnboksen. De to var enige om at dette ikke bare var for fiskingens skyld. Å komme ut på sjøen var i seg selv avkobling. - Det skulle ta seg ut hvis det skjedde noe i verden akkurat nå, bemerket Toland. - Jøss, ingen telefon om bord? - Nei, men har ikke du med deg personsøkeren din? - Jeg må ha lagt den igjen i de andre buksene mine, klukklo Keegan. - DIA får klare seg uten meg i dag. - Tror du de kan det? - Nåvel, marinen klarte det. Keegan hadde militær utdannelse. Han hadde arbeidet de obligatoriske 30 årene i forsvaret før han gikk av. Nå hadde han dobbelt lønn. I forsvaret hadde han vært etterretningsspesialist. Stort sett hadde han den samme jobben ennå, men nå som statstjenestemann. Lønnen her kom i tillegg til pensjonen. Toland hadde vært løytnant på en torpedojager som lå i Pearl Harbor da han møtte Martha Keegan. Hun studerte ved univer­ sitetet på Hawaii, med psykologi som hovedfag og surfriding som avkobling. De hadde nå vært lykkelig gift i 15 år. - Nå, hvordan står det til i byrået? Keegan reiste seg opp og gjorde et kast med stangen. Bob Toland tilhørte midtsjiktet av analytikere i Det nasjonale sikkerhetsbyrået. Han hadde forlatt marinen etter seks år, da begeistringen over å gå i uniform hadde bleknet, men han var stadig aktiv som reservist. Hans arbeid i byrået stemte ,godt overens med det han hadde bedrevet som reserveoffiser i mari­ nen. Han var kommunikasjonsekspert med elektronikkutdannelse, og jobben besto i å avlytte sovjetiske signaler som byråets mange lytterposter og rekognoseringssatellitter fanget opp. Han hadde også tatt magistergraden i russisk. -Jeg hørte noe svært interessant forrige uke, men jeg klarte ikke å få overbevist sjefen min om at det betydde noe. - Hvem er seksjonssjefen din? - Kaptein Albert Redman fra marinen. Toland fulgte med øynene en fiskebåt noen få kilometer unna. Skipperen var i ferd med å legge ut krabbeteiner. - Han er en drittsekk.

65 Keegan lo. - Du må være forsiktig med å si den slags høyt, Bob, særlig nå som du skal ut i aktiv tjeneste i neste uke. Bert jobbet for meg for ... ja, det må ha vært for 15 år siden. Jeg måtte holde ham i ørene av og til. Han kan være nokså sta. - Sta? fnøs Toland. Han er faen ta meg noe av det mest innskrenkede du kan tenke deg: Først dukket denne nye våpenkontrollaffæren opp. Så kom jeg over noe virkelig bemerkelses­ verdig sist onsdag, og han bare arkiverte det. Jeg begriper pokker ikke hvorfor han i det hele tatt gidder å kaste et blikk på nye opplysninger som renner inn - han stivnet jo til fullsten­ dig for fem år siden. - Du kan kanskje ikke fortelle meg hva det dreide seg om? - Jeg burde ikke gjøre det. Men det ville være for jævlig om han ikke kunne betro seg til bestefaren til sine egne barn ... - En av våre rekognoseringssatellitter befant seg over hoved­ kvarteret til et sovjetisk militærdistrikt i forrige uke og snappet opp en telefonsamtale over mikrobølge. Det var en rapport til Moskva om fire oberster i Det karpatiske militærdistrikt som var blitt skutt for å ha skrevet uriktige beredskapsrapporter. Nyheten om krigsrettssaken mot dem og henrettelsene vil bli offentliggjort, trolig i Røde Stjerne denne uken. Han hadde fullstendig glemt brannen på oljefeltet. - Jasså? Keegan hevet øyenbrynene. - Og hva sa Bert? - Han sa: «Det var jaggu på tide at de ryddet opp i sysakene sine.» Det var alt. - Og hva svarte du? - Svigerfar, jeg er ikke i Fremtids- og Planleggingsavdelingen - disse tåper av noen spåmenn - men jeg vet at selv ikke russerne dreper folk for moro skyld. Når Ivan avliver folk offentlig, har han et mål og en mening med det. Her dreier det seg ikke om sesjonsoffiserer som tar imot bestikkelser for at folk skal få utsatt militærtjenesten. De ble ikke skutt for å ha stjålet diesel eller for å ha bygd datsjaer med stjålne bygnings­ materialer. Jeg undersøkte i arkivet, og vi har opplysninger om to av dem. Begge var erfarne offiserer, begge hadde stridserfaring fra Afghanistan, begge var partimedlemmer med et godt omdømme. Den ene var utdannet ved Frunse-akademiet, og han har til og med hatt noen artikler i Militære Tanker. Men alle fire ble dømt i krigsretten for å ha forfalsket sine beredskapsrap­ porter - og skutt tre dager senere. Nyheten vil bli offentliggjort i Krasnaja Svesda - delt opp i to eller tre reportasjer - i løpet

66 av de nærmeste dagene under «Kommentator»s vignett - og det vil gjøre den til en politisk sak med stor P. «Kommentator» var pseudonymet for et ukjent antall høyere offiserer som leverte bidrag til Røde Stjerne, dagsavisen til de væpnede styrker i Sovjetunionen. Forsidestoffet og artiklene under denne vignetten blir grundig studert, både innen våpengrenene og blant dem som overvåket dem. Denne spalten blir nemlig i første rekke brukt til å bekjentgjøre politiske erklæringer som både den militære overkommandoen og politbyrået i Moskva har godkjent. - En artikkel fordelt over flere dager? spurte Keegan. - Ja, det er noe av det mest interessante ved hele saken. Dette at nyheten blir gjentatt, tyder på at de virkelig vil ha saken kjent. Alt dette er i strid med det vanlige mønsteret, svigerfar. Det skjer noe merkelig. Jo, de skyter offiserer og menige - men ikke oberster som har skrevet i generalstabens avis. Og de skyter dem slett ikke for å ha forfalsket noen få linjer i en beredskapsrapport. Han pustet ut, og følte seg lettet over å ha fått fortalt det. Fiskebåten var på vei sørover. Den laget kjølvannsbølger på den speilblanke vannflaten. Toland skulle ønske at han hadde hatt et kamera om bord. - Det lyder logisk, mumlet Keegan. - Hva? - Det du sa akkurat nå. At det strider mot det vanlige mønsteret. - Ja jeg foretok noen undersøkelser sent i går kveld. Den røde hær har de siste fem årene offentliggjort navnet på 14 offiserer som er henrettet. Ingen av dem hadde høyere grad enn oberst. Og av dem var det bare én med så høy grad - en sesjonsoffiser i Georgia. Han hadde tatt imot bestikkelser fra folk som ville ha utsettelse med militærtjenesten. De andre sakene gjaldt ett tilfelle av spionasje - for oss eller andre - tre tilfeller av pliktforsømmelse på grunn av alkoholmisbruk og ni vanlige korrupsjonssaker. De hadde solgt på svartebørsen alt fra bensin til en hel datamaskin. Men nå skyter de plutselig fire regimentssjefer samtidig og i det samme militærdistriktet. - Det må du legge fram for Redman, foreslo Keegan. - Bortkastet tid. - De andre tilfellene ... gjaldt det ikke blant annet tre karer som -

67 - Joda, det skjedde som et ledd i en måteholdskampanje. Det er altfor mange som møter til tjeneste i beruset tilstand, og så plukker de ut fra frivillige pour encourager les autres. Bob ristet på hodet. - Jøss, Voltaire ville ha elsket disse karene. - Snakker du av og til med folk i den sivile etterretningstjene­ sten? - Nei, jeg treffer bare folk som driver med militære telekom­ munikasjoner. - Under en lunsj forleden, jeg tror det var mandag, snakket jeg med en kar fra Langley. Han var tidligere i hæren. Nåvel, vi moret oss over at det er dukket opp en ny mangelvare der borte. - Enda en? Bob smilte. Vareknapphet var ikke noe nytt i Sovjetuniuonen. En måned var det tannpasta, en annen toalett­ papir eller vindusviskere - han hadde hørt mye om dette i kantinen i Det nasjonale sikkerhetebyrået. - Denne gangen er det batterier til personbiler og lastebiler. - Virkelig? - Ja, den siste måneden har det ikke vært mulig å få kjøpt batterier til biler og lastebiler. Massevis av biler står, og det stjeles batterier over en lav sko. Og når folk setter fra seg bilen om kvelden, tar de ut batteriet og bærer det med seg hjem, påstås det. - Men Togliattistadt - sa Toland, og stanset. Han siktet til den svære bilfabrikkbyen i europeisk Sovjetunionen. Det var et «helteprosjekt», dit det var flyttet tusenvis av arbeidere. Det var en av verdens mest moderne bilfabrikker, som stort sett ble bygd med italiensk teknologi. - De har en helsikes stor batterifabrikk der. Den er ikke gått i lufta, vel? - De driver for fullt i tre skift. Hva har du å si til det?

NORFOLK, VIRGINIA Toland gransket seg selv i helfigurspeilet i offiserenes forlegning i Norfolk. Han hadde kjørt ned hit kvelden før. Uniformen passet fortsatt, selv om den strammet litt rundt livet. Men det var jo naturlig med noen alderstillegg, ikke sant? «Salat-dekorasjonene» på brystet besto bare av en og en halv stripe, men ennå hadde han sin «vannvinge» til minne om sin aktive tjenestetid. Han hadde ikke vært radio-operatør hele sitt liv. På ermene

68

hadde han de to og en halv stripene som fortalte at han var kapteinløytnant. Han tørket av skoene med en fille og forlot rommet. Det var en klar mandag morgen, og han var på vei for å gjøre sin årlige to ukers tjeneste i marinen. Fem minutter senere kjørte han nedover Mitcher Avenue mot hovedkvarteret til CINCLANTFLT, øverstkommande­ rende for Atlanterhavsflåten, en enkel og svært uanselig byg­ ning som en gang hadde vært sykehus. Toland var som vanlig tidlig ute. Parkeringsplassen på Ingersoll Street var bare halv­ full, men han fant seg likevel en unummerert plass for å være sikker på ikke å pådra seg en eller annen høyere offisers vrede. - Bob? Bob Toland! ropte en stemme. - Ed Morris! Det var orlogskaptein Edward Morris fra Den amerikanske marine. Toland la merke til at han bar en gullstjerne på uniformsjakken. Det betydde at han var sjef på ett eller annet fartøy. Toland lo til vennen og tok ham i hånden. - Spiller du stadig bridge, Bob? Toland, Morris og to andre offiserer var i sin tid de ivrigste bridgespillerne i offisersklubben i Pearl Harbor. - Litt. Marty er ikke noe særlig glad i kortspill, men vi er en gjeng på jobben som møtes en gang i uken. - Er dere så gode som vi var? spurte Morris, mens de begynte å gå. - Er du gæern? Vet du hvor jeg jobber nå? - Jeg hørte du begynte ved Fort Meade etter at du trakk deg tilbake. - Stemmer. Og det finnes bridgespillere ved sikkerhetsbyrået som spiller med datamaskiner. Helt vilt! - Hvordan står det til hjemme hos deg? - Finfint. Og hos deg? - Ungene vokser opp altfor fort - det får en til å føle seg gammel. -Enig i det, klukklo Toland. Han pekte på vennens stjerne. - Fortell meg om den nye ungen din. - Se på bilen min. Toland vendte seg rundt. Forden til Morris hadde et helt spesielt nummerskilt: FF-1094. For uinnvidde var det et helt vanlig nummer, men en sjømann visste at det røpet bileierens militære kommando: Antiubåt-fregatt nummer ett tusen og nitti fire, USS «Pharris».

69

- Du har alltid vært en pen og beskjeden mann, smilte Toland. - En god egenskap, Ed. Hvor lenge har du vært sjef på denne skuta? -1 to år. Hun er stor, hun er vakker, og hun er minl Du skulle ha blitt i marinen, Bob. Den dagen jeg overtok henne, var pokker ta meg som den dagen Jimmy ble født. - Jeg forstår. Men det er en forskjell på deg og meg, Ed. Jeg har alltid visst at du ville få ditt skip, men jeg har også vært klar over at jeg aldri ville få det. På rullebladet til Toland sto det at han hadde kjørt en torpedojager på grunn mens han hadde kommandoen på dekk. Det var ren uflaks. Årsaken til feilmanøvreringen var et tvetydig draft og ugunstige tidevannsforhold. Men mer skulle det ikke til for å ødelegge en karriere i marinen. - Og nå skal du ut i den obligatoriske toukers-tjenesten? - Stemmer. - Celia er på besøk hos foreldrene sine, så jeg er gressenke­ mann. Hvor skal du spise middag? - På McDonakTs, kanskje? lo Toland. - Neppe. Danny McCafferty er også i byen. Han er sjef på «Chicago», som ligger ved pir 22. Hvis vi klarer å grave opp en fjerdemann, kan vi kanskje ta et parti bridge, akkurat som i gamle dager. Morris ga vennen en vennskapelig dult i brystet. - Jeg må stikke. Møt meg i vestibylen i O-Club klokka 1730, Bob. Danny har invitert meg til middag på båten sin en time senere. Dermed rekker vi å prate en times tid om gamle dager før vi drar over til ham. Vi spiser middag i offisersmessen før vi tar et par timers kortspill, akkurat som i gamle dager. - Javel, orlogskaptein. — Jeg var altså om bord på «Will Rogers», forklarte McCafferty. - Vi var på 50 døgns patruljetjeneste, og så en dag meldte sonarfolkene at de hadde fått inn et merkelig signal på kurs null-fem-to. Vi lå i periskophøyde, så jeg stilte inn søkerskopet mot kurs null-fem-to. Og der så jeg denne Golfstrøm-36 seilbå­ ten. Den automatiske styreinnretningen var satt på, og farten var mellom fire og fem knop. Pokker også, det var en dødsens kjedelig dag, så jeg finstilte siktet. Og der lå eieren sammen med kona øverst på dekkshuset, vannrett og i nærbilde. Båten var kanskje en kilometer unna, men det virket som om vi nesten var om bord. Så satte vi i gang opptakskameraet og videobån­

70 det. Vi måtte navigere en smule for å komme i bedre posisjon. Det hele varte i 15 miutter. Mannskapet kjørte opptaket om og om igjen i en uke. Det er godt for moralen å være helt klar over hva du kjemper for. De tre offiserene lo. - Som jeg alltid har sagt, Bob, bemerket Morris. - Disse undervannsfolkene er en gjeng fæle kikkere - for ikke å si perverse. - Hvor lenge har du stått om bord på «Chicago», Danny? spurte Toland, mens han drakk sin annen kopp kaffe etter middagen. De tre var alene i ubåtens offisersmesse. De andre offiserene om bord lå enten og sov eller var på vakt. -1 tre hektiske måneder når vi ser bort fra tiden på skipsverf­ tet, svarte McCafferty. Han drakk melk. McCafferty var den første skipperen på den nye angrepsubåten, den beste av alle tenkelige verdener. Toland hadde merket seg at Dan ikke hadde sluttet seg til ham og Morris i offisersklubben, der de to hadde helt i seg tre sterke drinker hver. Dette lignet ikke den gamle McCafferty. Kanskje han ikke ville forlate ubåten sin, av frykt for at det på en eller annen måte ville påvirke karrieren hans om han ikke sto om bord. - Synes det ikke på ham hvor lenge han har stått om bord? Det kan du da se på det grå og blekfete uttrykket som huleboere og ubåtfolk har felles, spøkte Morris. — For ikke å nevne at de er svakt selvlysende på grunn av atomreaktoren om bord. McCafferty flirte. De ventet på fjerdemannen ved bridgebordet. Det var en ung ingeniør som var i ferd med å avslutte vakttjenesten ved reaktoren. Reaktoren i «Chicago» var ikke i drift. Ubåten fikk strøm fra land, men reglementet sa at det skulle være vakt ved reaktoren enten tekjelen kokte eller ikke. - Jeg innrømmer at jeg faktisk var nokså blek for fire uker siden. McCafferty var alvorlig nå - i hvert fall så alvorlig som han var i stand til å være. - Hva mener du med det? spurte Toland. - Dere har vel en peiling på hva slags møkkajobber disse båtene må utføre? - Hvis du tenker på innsamling av etterretningsopplysninger, Dan, kan jeg fortelle deg at det elektroniske etterretningsstoffet dere samler inn, kommer til mitt kontor. Jeg kjenner antagelig de menneskene som ber om de data-opplysningene dere skaffer. Hva er det for slags opprørske tanker du kommer med! lo Bob.

71 Han måtte ta seg sammen for ikke å virke for interessert i omgivelsene. Han hadde aldri vært om bord i en atomdrevet ubåt før. Det var kaldt - atomdrevne ubåter har klima-anlegg drevet av atomkraft - og det luktet sterkt av maskinolje. Alt rundt ham virket gnistrende rent. Det skyldtes nok at alt var nesten nytt, men også at McCafferty utvilsomt hadde fått mann­ skapet til å gjøre en ekstra rengjøringsinnsats før vennene hans kom om bord. Så dette var milliard-dollar-fartøyet som samlet alle de elektroniske etterretningsopplysningene ... - Nå skal dere høre. Vi var oppe i Barentshavet, nordøst for Kola-fjorden. Vi fulgte etter en russisk ubåt - en Oscar - og lå vel omkring ti nautiske mil etter den. Og plutselig befant vi oss midt i en sabla øvelse med skarpe skudd: Raketter fløy i alle retninger over oss. De senket tre gamle holker og sprengte minst et halvt dusin lektere. - Og det gjorde denne Oscar-ubåten alene? - Neida, det viste seg å være en Papa og en Mike i farvannet også. Det er et av problemene når vi går så lydløst som vi gjør. Hvis de ikke vet at vi er der, kan vi fort havne midt oppe i en eller annen virkelig ubehagelig situasjon. Men sonaren begynte å reagere på alle raketthylsene som lå og fløt rundt oss. Vi kunne ikke være sikre på at de ikke ville sende av gårde noen vaskeekte torpedoer. Vi fikk et lytteapparat i overflatestilling og tok inn periskop-radarene deres. Og så fikk jeg øye på noe som pisket forbi like over hodet vårt. Da hadde vi det pokker så ubehagelig i noen minutter, folkens. McCafferty ristet på hodet. - Men et par timer senere satte de opp farten. De dro i 20 knops fart tilbake til stallen. Var ikke det et livlig første tokt? - Har du på følelsen at russerne driver med uvanlige ting for tiden, Dan? spurte Toland. Han var plutselig blitt interessert. - Har du ikke hørt det? - Hørt hva? - De har redusert den patruljetjenesten de driver med diesel­ drevne ubåter i nord, ikke så rent lite heller. Det er vanligvis vanskelig å høre dem, men de siste to månedene har de faktisk glimret med sitt fravær. Jeg hørte en, og bare den. Det var ikke sånn forrige gang jeg var der oppe. Det er tatt noen satellittbil­ der av dem, de ligger av en eller annen grunn fortøyd ved kai. I det hele tatt - det foregår nesten ikke noen patruljeringsvirksomhet i nord, bare en del vedlikeholdsarbeider. Gjetningene går ut på at de er i ferd med å legge om øvelsesperiodene. Dette

72

er vanligvis ikke tiden for skarpskyting, lo McCafferty. - Men det kan naturligvis hende at de gikk trøtte av å banke rust og male de gamle boksene, og bestemte seg for å kvitte seg med dem. Når alt kommer til alt er det den beste måten å bli kvitt dem på. -Tullebukk, fnøs Morris. - Gi meg en grunn til at de tar en hel del dieseldrevne båter ut av tjeneste samtidig, sa Toland. Han angret på de par siste ettermiddagsdrinkene. Tankene tumlet rundt med ett eller annet som han imidlertid ikke fikk tak i, og alkoholen bidro til å sinke tankevirksomheten. - Glem det, det er ingen grunn, mente McCafferty. - Men hva gjør de med disse dieselbåtene sine? - Jeg har ikke sett satellittbildene, Bob, jeg har bare hørt om dem. Det har imidlertid ikke vært noen spesiell aktivitet i tørrdokkene, så det kan ikke være større ting på gang. Endelig fikk Toland tankene til å samarbeide. - Hvor vanske­ lig er det å skifte batterier i en ubåt? - Det er en skitten og tung jobb. Det er imidlertid ikke nødvendig med spesialutstyr. Vi bruker vanligvis tre-fire uker på en slik utskifting. Ivans ubåter har større batterikapasitet enn våre, slik at de er lettere å skifte ut. Vi regner med at de forbruker batterier raskere en oss, og derfor har de også satset mer på å gjøre det enklere å skifte dem ut. De gjør det trolig ganske raskt. Men hva tenker du på, Bob? Toland fortalte om de fire russiske oberstene som var skutt, og hvorfor. - Så fikk jeg høre at det var mangel på batterier i Sovjetunionen. Det fantes ikke batterier til personbiler og lastebiler. Jeg kan forstå dette med personbilbatterier - men lastebilene! Hver eneste lastebil i landet eies av staten. Alle sammen ville bli tatt i bruk under en mobilisering. Bruker de samme salgs batterier? - Ja, alle bruker blyakkumulator-batterier. Har fabrikken brent ned? spurte kommandørkaptein Morris. - Jeg vet at Ivan foretrekker én stor fabrikk i stedet for en masse mindre. - De jobber døgnet rundt på batterifabrikken nå. McCafferty lente seg bakover. - Hvor brukes batterier? spurte Morris retorisk. - Ubåter, forkynte McCafferty. - Stridsvogner, panserkjøre­ tøyer, stabsbiler, startvogner for fly - ja, omtrent alt som får kamuflasjemaling. Det du sier, Bob, er at Ivan plutselig har

73

bestemt seg for å øke beredskapen over hele linja. Spørsmål: For faen, vet du i det hele tatt hva du snakker om? - Det kan du vedde rasshølet ditt på, Danny. Nyheten om de fire oberstene havnet på mitt bord. Jeg gikk personlig gjennom rapporten. Den var fanget opp av en av våre rekognoseringssatellitter. Ivan aner ikke hvor følsomme disse Hitchhiker-fuglene er, og han sender stadig meldinger på mikrobølgenett. Vi oppfanger både stemmer og telex-sendinger hele tiden - men dette glemmer dere at dere har hørt, ikke sant? De andre nikket. - Jeg fikk rent tilfeldig høre om dette med batteriene, men jeg fikk det bekreftet av en kar jeg kjenner i Pentagon. Og nå forteller du om en øking av øvelsesaktiviteten med skarp ammunisjon, Dan. Du la en brikke på plass. Nå vet vi at disse dieselbåtene ligger under land for å skifte batterier. Det begyn­ ner å tegne seg et bilde. Hvor viktig er egentlig nye batterier for en dieseldrevet båt? - Svært viktig, svarte ubåtkapteinen. - Mye avhenger jo av kvalitetskontrollen og vedlikeholdet, men nye batterier kan ha opptil dobbelt så lang levetid som gamle - og det er naturligvis en viktig taktisk faktor. - Jøss, du vet hva dette kan bety? Ivan er alltid beredt til å dra til sjøs, og nå ser det ut til at han ønsker å være virkelig beredt, avbrøt Morris. - Men ifølge avisene oppfører de seg som gjenfødte engler når de presenterer disse våpenkontrollforslagene. Det er noe som ikke stemmer her, mine herrer. - Jeg må få en eller annen i kommandolinje interessert i dette. Jeg kunne legge det fram for en skrivebordoffiser i Fort Meade, men da vil saken neppe komme videre, sa Toland. Han tenkte på seksjonssjefen sin. - Det skal ordne seg, sa McCafferty etter å ha tenkt som om et øyeblikk. - Jeg har en avtale med COMSUBLANT, sjefen for marinens ubåtstyrke i Atlanterhavet, i morgen tidlig. Jeg synes du skal bli med, Bob. Sistemann i bridgelaget ankom ti minutter senere. Han ble skuffet over det dårlige spillet. Han hadde trodd skipperen hans var bedre enn dette.

Toland brukte 20 minutter på å legge fram de opplysningene han hadde for viseadmiral Richard Pipes, sjefen for ubåtstyrkene. Pipes var den første fargede trestjerners ubåtoffiser. Ved hjelp av personlig dyktighet hadde han klatret oppover i et

74 hierarki som tradisjonelt bare hadde vært besatt av hvite. Han var kjent for å være en tøff, krevende sjef. Admiralen hørte etter uten et ord mens han drakk kaffe. Han var tydelig ergerlig over at han fikk en redegjørelse fra en reservist i stedet for McCaffertys patruljeringsrapport - men irritasjonen ga seg etter noen minutter. Han fulgte intenst med. - Vel, du bryter flere sikkerhetsbestemmelser når du forteller meg dette. - Jeg er klar over det, viseadmiral, svarte Toland. - Det var modig gjort. Det er altfor få yngre offiserer som våger å stikke hodet fram. Pipes reiste seg. - Jeg liker ikke det du har fortalt meg, jeg liker det slett ikke. Ivan leker på den ene side julenisse med alt sitt diplomatiske drittprat. Og på den annen side ruster han opp undervannsflåten sin. Det kan jo være en tilfeldighet. Men det kan vi ikke være sikre på. Skal vi gå over og ta en prat med CINCLANT, sjefen for Atlanter­ havsområdet, og etterretningssjefen hans? Toland glippet med øynene. Hva var det han hadde rotet seg bort i? - Viseadmiral, jeg er kommet hit for å gjøre 14 dagers plikttjeneste, ikke for å - Det ser ut til at du har satt sammen disse etterretningsopp­ lysningene bra. Du tror vel på det du fortalte? - Selvfølgelig, viseadmiral, sa Toland stivt. - Da skal du få en sjanse til å bevise det. Er du redd for å stikke hodet fram - eller slenger du bare rundt deg med antagel­ ser til venner og bekjente? spurte admiralen skarpt. Toland hadde hørt at Pipes var en hard negl. Reservisten reiste seg. - La oss gå, admiral. Pipes løftet av telefonrøret og slo et tresifret nummer, hans direktelinje til sjefen for Atlanterhavsområdet. - Bill? Dick her. Jeg har en kar her på kontoret som jeg tror du bør ta en prat med. Husker du den saken vi drøftet sist torsdag? Kanskje vi har fått den bekreftet. En kort pause. - Ja, det er akkurat det jeg mener. Javel, vi er på vei. Pipes la på røret. - McCafferty, takk for at du tok med deg denne karen hit. Vi får gå gjennom patruljeringsrapporten din i ettermiddag. Kom klokka 1530. Toland, du blir med meg. En time senere fikk kapteinløytnant Robert M. Toland be­ skjed om at han var utkommandert til utvidet tjeneste etter ordre fra forsvarsministeren. Egentlig var det etter ordre fra

75 sjefen for Atlanterhavsområdet, men den formelle side ved saken ville bli brakt i orden i løpet av en uke eller to. Samme dag tilkalte CINCLANT sine nærmeste medarbei­ dere til lunsj i Bygning 1 - trestjernersadmiralene som hadde ansvaret for marinens flyvåpen, overvannsskip, ubåter og forsy­ ningsskip. Samtalen var lavmælt, og stoppet helt opp da en servitør kom med hovedretten. De var alle i 50-årene, erfarne, seriøse menn som planla og forberedte seg på å møte situasjoner de håpet aldri ville oppstå. De mistet ikke dette håpet under lunsjen, men etter at alle hadde tømt sin annen kaffekopp, ble det bestemt at marinen skulle ha hyppigere øvelser, og at det ville bli foretatt en del overraskende inspeksjoner. Sjefen for Atlanterhavsområdet avtalte å møte sjefen for marineoperasjonene neste formiddag, og nestkommanderende for etterret­ ningsavdelingen tok seg en snartur med rutefly til Pearl Harbor, der han skulle møte en kollega som hadde Stillehavet som operasjonsfelt. Toland ble løst fra sitt verv og overført til Planlegging, som lå under sjefen for Atlanterhavsområdet og som var en del av den rådgiverstaben som drev med etterretningsarbeid.

6

Overvåkeme

NORFOLK, VIRGINIA Planlegging holdt til i et lite kontor i tredje etasje. Staben besto vanligvis av fire offiserer. Det var vanskelig å få presset Toland inn der, særlig fordi alt gradert materiale måtte dekkes til mens flyttefolkene fikk skrivebordet hans på plass. Da de endelig var ferdige, fant Bob fort ut at han ikke hadde særlig albuerom. Det var ikke mer enn så vidt han kom seg ned i og opp av svingstolen. Døren til kontoret var forsynt med en kodelås med fem strøm­ brytere som var godt gjemt i en stålboks. Kontoret lå i det nordvestlige hjørnet av CINCLANTs hovedkvarter, og fra de tilgitrede vinduene var det ikke stort annet å se enn en motorvei. Men det spilte liten rolle, for de triste, grå gardinene var alltid trukket for. Veggene var muligens malt beige en gang i tiden, men nå kunne man se murpussen under. Hele kontoret hadde en blekmatt farge som nærmest minnet om en gulfeberavdeling på et sykehus. Eldste offiser var en marineoberst som het Chuck Lowe. Han hadde fulgt innflyttingsoperasjonen i taus irritasjon, uten å reise seg fra skrivebordstolen. Først da han reiste seg opp, oppdaget Bob årsaken til det.

77 - Det blir enda vanskeligere å komme seg ut på do nå, sa Lowe grettent. Han støttet seg til en stokk mens hans kom seg rundt skrivebordet og håndhilste på Toland. - Hva er det for noe galt med beinet, oberst? - Det skjedde i julen mens jeg var på Mountain krigsskole i California. Jeg hadde fri og gikk på ski. Legene syntes det var pokker så dumt av meg å brekke skinnebeinet helt nede ved foten, forklarte Lowe med et ironisk smil. - Og jeg venner meg aldri til kløingen. Jeg må gå med gips i tre-fire uker til. Så får jeg prøve å komme i sving igjen. Jeg kan fortelle deg at det tok meg tre år å få lettet på ræva slik at jeg kom meg ut ay etterretningstjenesten. Og da jeg endelig fikk mitt regiment, så skjedde dette. Velkommen om bord, Toland. Kan du ikke hente et par kopper kaffe til oss? Det sto en kaffekanne på et av arkivskapene. Lowe fortalte at de tre andre offiserene var på et orienteringsmøte. - Jeg har lest rapporten du ga CINCLANT. Interessante saker. Hva tror du Ivan egentlig driver med? - Det virker som om han øker beredskapen over hele linjen, oberst - Her på kontoret kan du kalle meg Chuck. - Fint, jeg heter Bob. - Du driver med sambandsetterretning i Det nasjonale sikkerhetsbyrået, ikke sant? Jeg hører du skal være en av satellittekspertene. Toland nikket. - Jeg har å gjøre både med våre satellitter og deres, for det meste våre. Jeg går gjennom fotografier fra tid til annen, men jeg driver mest med sambandsarbeid. Det var da vi kom over meldingen om de fire oberstene. Det har også vært en god del feltøvelser på gang, mer enn vanlig på denne årsti­ den. Ivan forsøker ikke som tidligere å kamuflere stridsvognøvelsene. Han bryr seg ikke om å holde skjult at han kjører en hel bataljon over en pløyd åker, for eksempel. - Og du skal altså holde et øye med alt som ikke er normalt, uansett hvor tåpelig det kan virke? Du jobber over et svært vidt felt, med andre ord. Vi har fått inn noen interessante bilder fra DIA. Se på dem. Lowe trakk åtte-ti fotografier opp fra en konvolutt og ga dem til Toland. Motivet var øyensynlig det samme området, men tatt fra ulike vinkler og på forskjellige årstider. Øverst til venstre lå det et par isbaer, primitive boliger på landsbygda. Toland så opp.

78 - Kollektivbruk? - Ja. Nummer 1196, et lite bruk omkring 200 kameraklikk nordvest for Moskva. Ser du noen forskjell på bildene? Toland studerte fotografiene nærmere. Det ene bildet viste noen teiger, hver av dem på omkring fire-fem mål. Alle var omgitt av rette gjerder. Det andre bildet viste at fire av jordlap­ pene hadde fått nye gjerder, og på ett av feltene gikk det innhengninger så langt utenfor de gamle at det inngjerdede området var blitt dobbelt så stort. - Det var en oberst i hæren som sendte meg bildene. Han trodde jeg ville ha glede av dem. Jeg er nemlig vokst opp på en kornfarm i Iowa. - Så bøndene får altså større jordlapper som de kan dyrke selv? - Det ser sånn ut. - Men det er ikke kjent, er det vel? Jeg kan ikke huske å ha lest noe om det. Toland fikk ikke regjeringens interne, hemmelige Nasjonale Etterretnings-Meddelelser, men praten i kafeteriaen til Det nasjonale sikkerhetsbyrået dreide seg vanligvis om uskyldige temaer som dette. Etterretningsfolk pratet jobb like mye som folk i andre yrker. Lowe ristet på hodet. - Nei, og det er litt rart. Det er noe de burde ha offentliggjort. Avisene ville ha betegnet det som enda et klart tegn på «tøværet» som er på gang. - Men kanskje det bare dreier seg om dette kollektivbruket? - Nei, de har faktisk oppdaget det samme på fem andre steder. Men vi bruker vanligvis ikke rekognoseringssatellittene våre til den slags. De fikk tak i dette en dag det var dårlig med andre nyheter, går jeg ut fra. De viktige sakene vi er på jakt etter, må ha vært dekket av skyer. Toland nikket samtykkende. Rekognoseringssatellittene ble brukt til å studere den russiske kornhøsten, men det skjedde senere på året. Russerne var klar over det, siden avisene åpent hadde fortalt om det i mer enn et tiår. Dette var også bakgrun­ nen for at det amerikanske landbruksdepartementet hadde en gruppe agronomer på lønningslisten, med begrenset klarering som etterretningsfolk. - Det er litt sent på året å sette i gang noe slikt, er det ikke? Bøndene vil da ikke ha noen glede av å få disse teigene på denne årstiden?

79 - Jeg fikk bildene for en uke siden, men de er nok noe eldre enn det. Det er omtrent på denne tiden de fleste brukene begynner såingen. Husk at klimaet holder seg kaldt nokså lenge, men på disse breddegrader får de det igjen i form av lengre sommerdager. La oss anta at dette er noe de har satt i gang over hele landet. Hva har du å si om det, Bob? Obersten knep øynene sammen. - Det er åpenbart et smart trekk. Det vil kunne løse en god del av deres matforsyningsproblemer, særlig når det gjelder gartnerprodukter som for eksempel tomater og løk, skulle jeg tro. - Kanskje. Og vær klar over at denne formen for jordbruks­ drift krever mye menneskelig arbeidskraft og lite maskinelt utstyr. Men hva med det demografiske aspekt i denne saken? Toland blunket med øynene. Den amerikanske marine hadde en tendens til å tro at marinekorpssoldater var stupide siden de livnærte seg av å buse inn i maskingeværild. - De fleste kokolsnikiene er forholdsvis gamle. I gjennomsnitt er de i slutten av 40-årene eller i begynnelsen av 50-årene. Derfor er det eldre mennesker som dyrker de fleste private jordlappene, mens det mekaniserte arbeidet med skurtreskere og lastebiler ... - Som er pokkers så mye mer lønnsomt ... - ... blir utført av yngre arbeidere. Det du nå forsøker å si, er at russerne på denne måten kan øke matproduksjonen uten disse unge ... som er i vernepliktsalderen. - Det er en innfallsvinkel, sa Lowe. - Politisk sett er dette sprengstoff. Du kan ikke utrydde ting som folk allerede har. Tidlig i 60-årene gikk det et rykte - som ikke engang var sant om at Khrustsjov ville redusere eller helt ta fra de stakkars bøndene jordteigene deres. Jeg skal si det ble bråk: Jeg gikk på språkskolen i Monterey på den tiden, og jeg husker godt de russiske avisene som kom til skolen. De brukte uker på å benekte historien. Disse private jordlappene er den mest pro­ duktive delen av hele jordbrukssystemet deres. De utgjør under 2 prosent av den dyrkbare jorden deres, men produserer om lag halvparten av frukten og potetene og over tredjeparten av den totale produksjonen av egg, grønnsaker og kjøtt. Det er den eneste delen av hele det fordømte landbruksopplegget deres som virker. Storingene der borte har i årevis vært klar over at de vil kunne løse landets matmangelproblem ved å gjøre dette, men av politiske grunner har de ennå ikke gjort det. De kan ikke ta sjansen på å gi statsstøtte til en helt ny generasjon av

80

kulaker. Slik har situasjonen vært inntil i dag. Nå ser det ut til at de har gjennomført det uten å offentliggjøre det. Og det faller seg tilfeldigvis slik at de på samme tid øker sin militære bered­ skap. Jeg tror aldri på slike tilfeldigheter, selv som en tåpelig offiser i linjen. Lowes uniformsjakke hang i et hjørne av rommet. Toland tok en slurk kaffe og studerte de fire stripene med dekorasjoner. Lowe hadde tre stjerner på Vietnam-tjenestebåndet og et marinekors. Han gikk i den olivengrønne genseren som marineoffiserene hadde en slik forkjærlighet for. Han var ingen stor­ vokst mann. Midtvesten-aksenten hans understreket et avslap­ pet vesen, og det virket som om han kjedet seg over tilværel­ sen. Men de brune øynene røpet noe ganske annet. Oberst Lowe tenkte allerede i Tolands tankebaner, og han var ikke det minste glad for det. - Chuck, hvis de virkelig forbereder en eller annen aksjon, en aksjon i stor skala, kan de ikke bare skyte noen oberster. Det vil dukke opp noe annet. De vil være nødt til å sette i verk en del grunnarbeid også. - Ja, det er det vi nå må begynne å speide etter. Jeg sendte en anmoding til DIA i går. Fra nå av, når Røde Stjerne kommer ut, vil attacheen i Moskva sende oss en foto-faksimile via satellitt. Hvis de begynner med det grunnarbeidet du snakker om, vil det helt sikkert komme i Krasnaja Svesda, Bob. Jeg tror du har sparket borti et ormebol der det vil tyte ut mye rart, og du blir ikke den eneste som kommer til å studere det. Toland tømte kaffekoppen. Russerne hadde tatt en hel klasse ballistiske rakettubåter ut av tjeneste. De snakket nedrustning i Wien. De kjøpte korn fra USA og Canada på forbausende fordelaktige betingelser, som blant annet omfattet at 20 prosent av transporten skulle skje med amerikanske skip. Hvordan stemte dette med de tegnene han hadde sett? Logisk sett stemte det ikke i det hele tatt, bortsett fra i ett spesielt tenkt tilfelle og det var ikke mulig. Eller var det?

SJPOLA, UKRAINA Den skrallende lyden fra de 125 mm stridsvognkanonene var sterke nok til å blåse håret av hodet, tenkte Aleksejev. Men selv hørte han smellene bare som en svak ringelyd gjennom ørebe-

81 skytterne, etter at han nå hadde fulgt øvelsen i fem timer. Tidlig på morgenen hadde området vært dekket av gress og ungtrær, men nå var alt forvandlet til søle - og sporene etter T-80 stridsvognene og infanteriets BMP-panservogner. Regimentet hadde kjørt gjennom øvelsen tre ganger, et simulert frontalan­ grep med stridsvogner og motorisert infanteri mot en jevnbyrdig fiende. 90 mobile kanoner hadde understøttet angrepet sammen med et batteri av rakettutkastere. Tre ganger. Aleksejev tok av seg hjelmen og fjernet ørebeskytterne. Han så på regimentssjefen. - Jasså, dette er et garderegiment, kame­ rat oberst? Den røde hærs elitesoldater? Disse pattebarna vil ikke engang klare å beskytte et tyrkisk horehus, og de vil dessuten være ute av stand til å utrette noe som helst hvis de først befant seg innenfor veggene i et slikt hus. Og hva har du bedrevet de siste fire årene som sjef for dette rullende sirkuset, kamerat oberst? Du har klart å tilintetgjøre hele styrken din tre ganger. Artilleri-observatørene dine er plassert på feil steder. Stridsvog­ nene og infanterikjøretøyene kan fortsatt ikke samordne forma­ sjonene sine, og stridsvognskytterne dine er ikke i stand til å finne mål som er tre meter høye. Hvis det hadde vært en NATO-styrke som hadde holdt denne åsryggen, ville hele regi­ mentet ditt vært utryddet! Aleksejev studerte oberstens ansikt. Det vekslet mellom rødsprengt frykt og hvitt sinne. Bra. - Det betyr ikke så mye for staten å miste disse folkene, men tenk på alt det verdifulle utstyret, på det verdifulle drivstoffet du forbruker og på all den verdifulle ammunisjonen du ødsler. - for ikke å snakke om at du kaster bort verdifull tid for meg! Kamerat oberst, jeg drar nå. Jeg flyr til min kommandoplass. Men jeg kommer tilbake. Og når jeg kommer tilbake, kjører vi gjennom denne manøveren en gang til. Og da skal soldatene dine gjøre en skikkelig jobb, kamerat oberst. I motsatt fall vil du tilbringe resten av ditt bedrøvelig liv med å telle trær! Aleksejev gikk, uten engang å besvare oberstens hilsen. Hans adjutant, en stridsvogn-oberst, holdt døren åpen og kla­ tret inn etter sjefen sin. - De kom seg etter hvert, synes du ikke? spurte Aleksejev. - Ikke godt nok, men det var jo en viss bedring, medga obersten. - Men de har bare seks uker igjen før de begynner å bevege seg vestover. En sørgelig kjensgjerning, tenkte Aleksejev, som hadde her-

82 set med denne divisjonen i to uker for å få satt den i skikkelig krigsberedskap. Men så, for et par dager siden, fikk han beskjed om at regimentet var overflyttet til den tyske fronten, i stedet for å delta i de ennå ikke fullførte planene hans for en invasjon i Irak og Iran. Fire divisjoner - alle hans elite-stridsvognenheter - var omdisponert, og alle endringer sjefen for Sørvestdistriktet foretok, førte til at han måtte omarbeide planene for Persiabukta. Et Sisyfos-arbeid. Han var blitt nødt til å trekke inn enheter med dårligere treningsgrunnlag, og han var blitt tvunget til å bruke mer tid på å trene opp militære enheter, noe som gikk ut over planen han måtte ha ferdig om to uker. - Disse mannskapene har seks virkelig travle uker foran seg. Hva med regimentssjefen? - Han har vært i jobben altfor lenge. Han er 45 år, altfor gammel til å ha en slik kommando, og han er altfor opptatt av å lese paradereglementet i stedet for å delta i felten. Men han er en bra kar. For bra til å bli sendt av sted for å telle trær. Aleksejev klukket gledesløst. Det var et russisk ordtak som stammet fra tsartiden. Det ble sagt om folk som ble sendt til Sibir at de ikke hadde noe annet å gjøre enn å telle trær. Det var også en av de tingene Lenin hadde endret på. Nå for tiden hadde folkene i fangeleirene nok å gjøre. - De to siste gangene gjorde de det godt nok til å kunne vinne, synes jeg. Dette regimentet vil bli kampklart, og det samme vil resten av divisjonen.

USS «PHARRIS» - Fra sonaroperatør til broen: Vi har en kontakt på kurs null-ni-fire! lød en stemme gjennom høyttaleren. Orlogskaptein Morris snudde seg i svingstolen for å se hvordan offiserene på dekk reagerte. En av dem stilte inn kikkerten i oppgitt retning. Han så ingenting: - Kysten er klar. Morris reiste seg opp fra stolen. - Still inn på posisjon 1-AS. -Javel! Kamp-poster! Daghavende bekreftet ordren. Båtsmannen på vakt gikk bort til det interne kommunikasjonsanlegget og blåste tre ganger med fløyta inn i mikrofonen. - Alle om bord! Alle om bord! Besett kampstasjonene for antiubåt-beredskap. Deretter gikk

83 alarmen, og det var slutt på en fredelig formiddag. Morris klatret ned stigen til kamp-informasjonssenteret. Hans nestkommanderende overtok kommandoen på broen, mens han selv overtok kontrollen med våpnene om bord og lytteoperasjonene fra skipets taktiske nervesenter. Over hele skipet løp det folk på vei til sine poster. Vanntette dører og luker ble skjøvet på plass og boltet. Det hele var gjort på fire minutter. Det går bedre og bedre, tenkte Morris mens han lyttet til beskjeden om at alle poster var «bemannet og kampklare». Det var fire dager siden «Pharris» forlot Norfolk, og båten hadde gjennomsnittlig anropt hovedkvarteret tre ganger om dagen, som var ordren fra Atlanterhavssjefen for marinens overflatestyrker. Ingen hadde bekreftet det, men Morris skjønte at informasjonene fra vennen hans var blitt tatt alvorlig. Treningsrutinene var fordoblet, og ordrene om økt aktivitet ble svært høyt gradert. Bemerkelsesverdig var også det faktum at det økte treningstempoet ødela for vedlikeholdsarbeidet, og det skjedde heller sjelden. - Alle poster rapporterer at de er bemannet og klare! erklærte en stemme. - Status Sebra over hele skipet. - Bra, svarte den taktiske aksjonsoffiseren. - La meg få en situasjonsbeskrivelse, beordret Morris. - Kaptein, navigasjonsradar og luftsøkerradar er klare, og sonaren står i avventende stilling, svarte offiseren. - Det ser ut til at gjenstanden vi har kontakt med, er en snorkel-ubåt. Vi fikk den tydelig inn med en gang. Vi følger dens bevegelser. Den skifter stadig kurs, og det ganske raskt også. Vi er ikke helt sikre ennå, men det ser ut til at den er i ferd med å legge om kursen. Den er trolig ikke mer enn 10 nautiske mil unna. - Har Norfolk fått beskjed? - Når du gir ordre om det, kaptein. - Godt. La oss nå se hvordan vi kan mestre en undervannsaksjon. Et kvarter senere slapp «Pharris»’s helikopter sonarbøyer over ubåten, og fregatten nærmest sirklet den inn med aktiv sonar. Og det ville ikke ta slutt før den russiske ubåten innrøm­ met at den var slått og gikk tilbake til snorkeldyp - eller til den klarte å smette unna fregatten, noe som ville sette en stygg svart strek på rullebladet til Morris. Hensikten med denne ikke-dødelige aksjonen var skummel nok: Å bryte ned ubåtkapteinens tillit til sitt skip, til mannskapet og til seg selv.

84

USS «CHICAGO» De var 1000 nautiske mil fra land og dro nordøstover med en fart av 25 knop. Mannskapet var avgjort ulykkelig, selv om alle hadde vært med på dette før. De skulle egentlig hatt tre ukers landligge i Norfolk. Det var kuttet ned til åtte dager, nokså bittert etter det første lange toktet. Mannskapet hadde gått glipp av utflukter og feriedager, og vedlikeholdsarbeidet som skulle ha vært gjort ved skipsverftet, ble nå utført på døgnskift av mannskapet selv. To timer etter neddykkingen hadde McCafferty meddelt mannskapet sine forseglede ordrer: Sett i gang med intens målsøking og torpedoøvelser i de nærmeste to ukene, dra deretter til Barentshavet og driv ytterligere etterretingsvirksomhet. Han fortalte dem at det var viktig. Det var også noe de hadde hørt før.

7

De første observasjoner

NORFOLK, VIRGINIA Toland håpet at uniformen satt som den skulle. Klokken var 0630 en onsdag morgen, og han hadde vært oppe siden 0400 og gått gjennom rapporten han skulle avgi. Samtidig forbannet han CINCLANT fordi han var en morgenfugl som sikkert kunne ta seg tid til et slag golf utpå dagen. Selv ville han tilbringe ettermiddagen nøyaktig slik han hadde gjort det de siste ukene, nemlig med å gå igjennom svære bunker av etterretningsdokumenter og kopier av russiske publikasjoner i kottet som Planlegging disponerte på den andre siden av bygningen. Flaggoffiserenes møterom var svært forskjellig fra resten av den triste bygningen, men det var egentlig ikke overraskende. Admiraler var vant til komfortable omgivelser. Bob stakk innom det nærmeste toalettet. Han hadde fordøyelsesproble­ mer fordi han hadde drukket altfor mye kaffe for å holde seg våken. Da han var på vei tilbake, kom flaggoffiserene strøm­ mende inn. De hilste på hverandre, men det var ingen tilløp til de vanlige spøkefulle bemerkningene denne onsdagsmorgenen. Offiserene fant sine plasser etter den graden de hadde. Det sto askebegre foran de få som røykte. Alle la en notisblokk foran

86

seg. Servitører kom med flere kanner kaffe, fløte og sukker på sølvbrett, og trakk seg tilbake. Koppene sto der allerede. Offi­ serene skjenket seg selv som en del av morgenritualet. CINCLANT nikket til Toland, som gikk rett på sak. - God morgen, mine herrer. For om lag en måned siden ble fire oberster i den russiske hær - de var alle regimentsjefer for mekaniserte divisjoner - stilt for krigsrett og henrettet for å ha forfalsket rapporter om øvelsesvirksomhet og beredskapstiltak, begynte Toland, og forsøkte å forklare hvor betydningsfullt dette var: - Tidligere i denne uken offentliggjorde Krasnaja Svesda, Røde Stjerne, dagsavisen for alle grener av det sovjetiske forsvar, at et visst antall menige i hæren var henrettet. De var alle, unntatt to, inne i de siste seks månedene av militærtjene­ sten. De var tiltalt for ikke å ha fulgt sersjantenes ordrer. Hvorfor er dette så viktig for oss? Den sovjetiske hær har lenge vært kjent for sin strenge disiplin, men her som på så mange andre områder i Sovjetunio­ nen er ikke forholdene slik vi tror de er. En sersjant i den russiske hæren er ikke en yrkessoldat som i mange andre land. Han er en vernepliktig, akkurat som de menige soldatene. Men tidlig i militærtjenesten blir han tatt ut til spesialtrening på grunn av dyktighet, politisk pålitelighet eller klare lederegen­ skaper. Han blir sendt på et tøft seks måneders intensivkurs, og blir sendt tilbake til sin avdeling som sersjant. Han har i virke­ ligheten ikke mer praktisk erfaring enn sine underordnede. Han har mer teoretisk viten om taktikk og våpenbruk enn sine soldater, men det er langt større avstand i militære ferdigheter mellom sersjanter og ferske rekrutter i styrkene i Vesten. Det er grunnen til at hakkeordenen på grunnplanet i det russiske militærvesenet ikke bestemmes av militær grad, men av hvor lenge den enkelte har vært ute i militærtjeneste. De vernepliktige blir innkalt to ganger i året, i desember og juli. Soldatene er vanligvis inne i to år, og vi kan slå fast at det er fire «klasser» i hvert kull som blir innkalt. I de første seks månedene blir de lavest rangert, i de seks siste høyest. Det er soldatene i de siste seks månedene av toårsperioden som kom­ mer inn i geværkompaniene. De krever og får den beste maten, de fineste uniformene og de beste arbeidsforholdene. Og det er helt symptomatisk at de slipper å motta ordrer fra underbefalet. Ordrene kommer faktisk direkte fra offiserene, ikke fra tropps-

87 og lagsersjantene. Det blir med andre ord tatt lite hensyn til det vi forbinder med vanlig militær disiplin på underoffisersnivå. Det fører til et enormt press på yngre offiserer, og det tvinger på mange måter offiserer til å arbeide under forhold som de på ingen måte finner tilfredsstillende. - Det du sier, er at deres militære formasjoner opererer omtrent som om det skulle være et organisert militært anarki, avbrøt sjefen for Den atlantiske angrepsflåten. - Det gjør i hvert fall faen ta meg ikke marinen deres. - Det er helt riktig. Vi vet at marinesoldatene deres har tre års militærtjeneste i stedet for to. De er i en situasjon som på mange måter kan minne om den i hæren, men likevel er den forskjellig på en rekke felter. Det ser ut som om det skjer endringer i hæren også. Akkurat nå blir disiplinen i underavde­ lingene innskjerpet grundig og effektivt. - Hvor mange menige ble egentlig skutt? spurte admiralen som var sjef for Annen flåteenhet. - Det var elleve. Både navn og avdeling ble oppgitt. De ligger vedlagt den skriftlige redegjørelsen foran dere. De fleste av disse menige befant seg i «fjerde klasse», altså i de siste seks måneder av militærtjenesten. - Hadde artikkelen du leste noen generelle slutninger? spurte CINCLANT. - Nei, admiral. Det er en uskreven lov som omfatter både militære og sivile sovjetiske publikasjoner at du kan kritisere, men ikke generalisere. Det betyr at en person med forvridde synspunkter nok kan risikere å bli straffet, men av politiske grunner er det utenkelig at generell kritikk skulle kunne omfatte en hel institusjon. Altså: En kritikk som er rettet mot noe rent forfatningsmessig ville ipso facto være en kritikk som er rettet mot sovjetsamfunnet. Det som skjer, er altså at når en forbryter navngis, blir hele systemet kritisert, men på en måte som kan godkjennes rent politisk. Denne artikkelen er et signal til hver eneste offiser, underbefal og menige soldat i det sovjetiske militærvesenet: Tidene er i ferd med å endre seg. Og det vi spør oss om i Planlegging er dette: Hvorfor? Det bør nå være klart at dette ikke er noe isolert eksempel på at tidene endrer seg. Toland skrudde på en fremviser og la et diagram på plass. - Overflate-til-overflate-raketter med skarp ammunisjon er økt med 70 prosent i den russiske marinen siden i fjor. Som det går fram av diagrammet har aktiviteten vært

88 høyere før, men ikke svært mye. Ubåtvirksomheten, og det gjelder særlig dieseldrevne ubåter, er slapp. Etterretningsrap­ porter opplyser at det ligger et usedvanlig stort antall ubåter under land. Det kan virke som om det er vedlikeholdsarbeider som pågår, men det er i så fall ikke forhåndsplanlagt. Vi tror faktisk at dette har noe å gjøre med en landsomfattende mangel på blyakkumulator-batterier. Det ser ut til at alle sovjetiske ubåter får nye batterier, og at den totale batteriproduksjonen er omdirigert til den delen av sovjetisk økonomi som har med det militære å gjøre. Men det er flere ting vi har merket oss. Overflatestyrker fra marinen, marinefly-enheter og andre langtrekkende flyavdelinger har økt aktiviteten og våpenøvelsene. Og endelig har de sovjetiske overflateskipene vært sjeldnere i havn enn tidligere. Det har ikke vært store endringer i så måte, men det stemmer ikke med den virksomheten vi er vant til. Vanligvis seiler de fra ett sted til et annet og kaster anker, men nå ser det ut til at overflatestyrkene deres driver mer realistiske flåtemanøvrer. Det har de gjort før, men da har de alltid varslet det. Det vi faktisk har observert, er at den sovjetiske marinen nærmest later som om den holder på å avvikle, samtidig som den øker øvelsesvirksomheten voldsomt. Hvis vi sammenligner med våre observasjoner når det gjelder hæren og flyvåpenet, ser det ut til at de øker sin beredskap over hele linjen. Og på samme tid som de foreslår å redusere strategiske atomvåpen, setter de sine konvensjonelle styrker i stand til å gå til kamp­ handlinger. Vi som jobber i Planlegging, mener at dette er en farlig situasjon når vi ser den i sammenheng. - Jeg synes det virker nokså uklart, sa admiralen, og pattet på snadden. - Hvordan skal vi få noen til å tro på at dette betyr noe som helst? - Godt spørsmål, admiral. Vi har her å gjøre med en rekke indikasjoner. Ser vi hver indikasjon isolert, virker den helt logisk og ikke urovekkende. Men det som bekymrer oss, er at alt skjer samtidig. Problemet med å utnytte menneskemateriel­ let i Sovjetunionen har eksistert i generasjoner. Problemet med treningsmønstre og offiserenes integritet er heller ikke noe nytt. Men det som begynte å interessere meg var dette med batte­ riene. Det vi ser, er begynnelsen på noe som kan bli et alvorlig sammenbrudd i den sovjetiske økonomien. Når russerne plan­ legger sin økonomi skjer det alltid sentralisert, og dessuten på

89 et politisk grunnlag. Den desidert største batterifabrikken arbeider nå i tre skift i stedet for to, som er det vanlige. Men på den sivile sektoren er tilgangen på batterier kuttet ned. Uansett fra hvilken vinkel vi ser det, har De rett, admiral. Hver for seg betyr ikke disse indikasjonene noe som helst. Det er først når vi ser dem i sammenheng det er grunn til bekymring. - Og du er bekymret, konstaterte CINCLANT. - Ja, admiral. - Det er jeg også. Hva gjør dere for å finne ut av saken? - Vi har rettet en henvendelse til SACEUR, øverstkomman­ derende for de allierte stridskrefter i Europa, og bedt dem om å varsle oss straks de oppdager noe de finner uvanlig i de russiske styrkene i DDR. Nordmennene har forsterket opp­ synet i Barentshavet. Vi er i gang med å skaffe oss bedre fotografier av havner og flåtebaser. DIA er blitt informert, og driver etterforskning på egen hånd. Vi får stadig nye biter til puslespillet. - Hva med CIA? - Det tar DIA seg av via deres hovedkvarter i Arlington Hall. - Når begynner de sin vårøvelse? ville CINCLANT vite. - Admiral, Warszawa-paktens årlige vårøvelse - de kaller den «Fremskritt» i år - skal etter planen begynne om tre uker. Det er ting som tyder på at russerne i avspenningspolitikkens ånd vil invitere NATO-representanter til øvelsen - ja, til og med vestlige pressefolk - Det eneste merkelige med dette, er at de plutselig er begynt å gjøre akkurat det vi alltid har bedt dem om, gryntet sjefen for Atlanterhavsområdets sjømilitære overflatestyrker. - Forsøk å få avisene til å tro på det, innvendte sjefen for Atlanterhavsområdets marineflyvåpen tørt. - Noen forslag? spurte CINCLANT sin operasjonsoffiser. - Vi er faktisk allerede i full gang med et nokså omfattende øvingsprogram. Jeg tror ikke det ville være så dumt å skru det ytterligere opp. Toland, du sa at det som fikk deg virkelig interessert i denne saken, var mangelen på batterier i den sivile sektor. Tror du vi kan vente oss andre økonomiske forstyrrel­ ser? - Det tror jeg. DIA er satt på den oppgaven, og min kontakt i Arlington Hall har dessuten bedt CIA om å foreta visse tilleggsundersøkelser. Jeg kan legge til, mine herrer, at den russiske økonomien er sentralstyrt, noe jeg allerede har pekt

90 på. De legger planer for industrien som er nokså lite smidige. Det skal mye til før de avviker fra disse planene, fordi ethvert avvik lett fører til ringvirkninger for hele økonomien. Uttrykket «sammenbrudd» er kanskje for sterkt på det nåværende tids­ punkt - Du har bare en ubehagelig mistanke, brøt CINCLANT inn. - Bra, Toland, det er det vi betaler deg for. En utmerket redegjørelse. Bob forsto hintet og forlot rommet. Admiralene ble igjen for å drøfte situasjonen nærmere. Det var en lettelse at det var over. Han følte seg nok smigret over oppmerksomheten, men man kunne fort få nerver når man ble gransket på denne måten omtrent som bakterier i et mikro­ skop. Mens han gikk tilbake til kontoret, så han bilister kjøre rundt og rundt på leting etter en parkeringsplass. Gresset begynte å bli grønt. Sivile arbeidere drev og klippet og gjødslet det. Buskaset skjøt knopper, og han håpet det fikk lov til å vokse skikkelig før det ble trimmet ned igjen. Han hadde hørt at Norfolk-våren kunne være svært behagelig, med asaleaduft i den saltholdige luften. Han lurte på hvordan det var her om sommeren. - Åssen gikk det? spurte Chuck. Toland vrengte av seg jakken. - Ganske bra. Det var ingen som forsøkte å skalpere meg. - Jeg ville ikke uroe deg før møtet, men noen av dem du møtte, er faktisk kjent for å prøve akkurat det. Det sies at CINCLANT helst vil ha stekte militære sjefer garnert med forlorne løytnanter til frokost. - Overraskende. Han er admiral, ikke sant? Jeg har vært med på slike avhør før, Chuck. Alle marinesoldater mente at alle gaster var sveklinger, min­ tes Toland. Det var ingen grunn til å gi ytterligere næring til den slags tanker. - Kom dere til noen konklusjon? - CINCLANTs operasjonsoffiser nevnte noe om å intensi­ vere øvelsesvirksomheten. Det var det siste jeg hørte før jeg ble sendt på dør. - Godt. Vi venter en haug med satellittfotos i løpet av dagen. Vi har fått noen forespørsler fra Langley og Arlington. Det foreligger ikke noe håndfast ennå, men jeg har mistanke om at de vil snuble over en del bemerkelsesverdige opplysninger.

91 Hvis det viser seg at du har rett Bob - vel, det er nok ikke du som får æren - Jeg er klar over det. En eller annen som har tilknytning til regjeringen vil gjøre Den store oppdagelsen. Helvete heller, jeg gir blaffen i det, Chuck. Jeg håper jeg tar fe ill Jeg håper at alt dette skal gli over, så jeg kan komme hjem til hagen min og få slått plenen. - Da har jeg kanskje gode nyheter til deg. Vi fikk TV’en koblet til en ny satellittmottager. Jeg fikk kommunikasjonsfolkene våre til å la oss tappe russisk fjernsyn, slik at vi fikk inn kveldsnyhetene. Vi får aldri noen virkelige nyheter på den måten, men vi får en slags stemningsrapport. Jeg gikk gjennom sendingen like før du kom, og jeg festet meg ved at Ivan arrangerer en filmfestival som omfatter alle Sergej Eisensteins filmer. I kveld sender de «Panserkrysseren Potemkin». Deretter følger alle de andre filmene hans, og festivalen avsluttes med «Aleksander Nevskij» den 30. mai. - Jøss, jeg har «Nevskij» på video. - Vel, de flysendte alle de originale negativene til EMI i London for å få digitaliserte kopier og overspilt det originale Prokofjev-partituret til Dolby-format. Vi kommer til å ta det opp på bånd. Er maskinen din en VHS eller en Beta? - En VHS, lo Toland. - Kanskje denne jobben likevel har sine lyspunkter. Har vi fått inn noe nytt? Lowe ga ham en bunke papirer. Det var på tide å begynne å gjøre noe igjen. Toland satte seg til rette i stolen og tok fatt på å sortere papirer.

KIEV, UKRAINA - Det ser bedre ut nå, kamerat, meldte Aleksejev. - Disiplinen i offiserskorpset er blitt mye bedre. Øvelsen med 261-garden gikk svært bra i formiddag. - Og 173-garden? spurte sjefen for Sørvestdistriktet. - De trenger også mer drilling, men de blir nok klare når de skal være det, sa Aleksejev fortrøstningsfullt. - Offiserene opptrer som offiserer skal. Men vi må lære de vernepliktige til å opptre som soldater. Vi kommer nærmere inn på det når «Fremskritt» begynner. Vi må få offiserene våre til å satse på realistiske krigsspill i stedet for det gammeldagse kulisseoppleg-

92

get. Vi kan utnytte «Fremskritt» til å avsløre militære sjefer som ikke lenger makter å tilpasse seg en kampsituasjon, og erstatte dem med yngre offiserer som kan det. Han satte seg ned på den andre siden av sjefens skrivebord. Aleksejev regnet ut at han var omtrent en måned på etterskudd når det gjaldt søvn. - Du ser trøtt ut, Pasja, sa sjefen for Sørvestdistriktet. - Det har jeg ikke hatt tid til å tenke på, kamerat general. Men med enda en helikoptertur vil jeg nok slokne fort, klukklo Aleksejev. - Pasja, jeg vil du skal dra hjem og ikke komme tilbake før om 24 timer. -Jeg- Hvis du hadde vært en hest, ville du allerede ha brutt sammen. Dette er en ordre fra din øverstkommanderende: 24 timers hvile. Jeg ser helst at du bruker tiden til å sove, men det er jo opp til deg. Tenk på det. Pavel Leonidovitsj, at nå forbereder vi stridsoperasjoner. Da trenger du søvn. Ja, regle­ mentet krever det faktisk. Det var en hard lekse vi lærte av krigen mot tyskerne. Vi vil få bruk for alle dine evner, og da må du være våken. Hvis du kjører deg selv for hardt nå, vil du ikke være filla verd når jeg virkelig trenger deg: Vi møtes klokken 1600 i morgen. Da går vi gjennom planen for Persia-bukta. Da regner jeg med at du har fått søvnen ut av øynene og rettet ryggen. Aleksejev reiste seg. Sjefen hans var en barsk gammel bjørn, svært lik hans egen far. Og en ekte kriger. - Få med i rullebladet mitt at jeg adlyder alle ordrer fra min øverstkommanderende. De lo begge to, og begge hadde behov for det. Aleksejev forlot kontoret og gikk ned trappene til tjeneste­ bilen sin. Da den stanset utenfor leieblokken noen kilometer unna, måtte sjåføren vekke sin general.

USS «CHICAGO» - Vi går nærmere innpå, beordret McCafferty. Han hadde fulgt et overflateskip i to timer, helt siden sonaroperatørene oppdaget det innenfor en radius av 44 nautiske mil. Nå nærmet de seg bare ved hjelp av sonaren, og den hadde ennå ikke fortalt ildledelsen hva de egentlig var på sporet etter. Slik

93 situasjonen var, ble enhver overflatekontakt bedømt som et fiendtlig krigsskip. - Rekkevidde 300-500 meter, meldte nestkommanderende. - Kurs en-fire-to, fart 18 knop, kurs to-seks-en. - Periskop opp! beordret McCafferty. Det gikk opp på styr­ bord side. En styrmann plasserte seg bak instrumentet, satte håndtakene i riktig stilling og innstilte retningen. Kapteinen finstilte trådkorset til han fikk inn baugen på målet. - Retning - anvisl Styrmannen presset inn «på kornet»-knappen, og overførte kursen til ildledelsens MK-117-datamaskin. - Vinkelen til baugen, styrbord 20. Ildledelseskontrollen punsjet dataene inn i maskinen. Mikrochipene beregnet raskt avstander og vinkler. - Målet er bestemt. Klar med utskytingsrør tre og fire! - Alt i orden. McCafferty trakk seg tilbake fra periskopet og henvendte seg til sin nestkommanderende. - Her kan du se hva vi traff. - Pokker også! Nestkommanderende lo og trakk ned perisko­ pet. Flytt deg, Otto Kretchmer! McCafferty grep mikrofonen, som hadde forbindelse med samtlige høyttalere om bord. - Dette er kapteinen. Vi har nettopp avsluttet ettersøkingsaksjonen. For den som måtte være interessert, har vi nettopp «senket» «Universe Ireland», en oljetanker på 340 000 tonn. Det var alt. Han satte mikrofonen tilbake i holderen. - Vel, hva synes du, spurte han sin nestkommanderende. - Det var altfor lett, skipper. Han holdt jevn fart og stø kurs. Etter at vi peilet ham inn, kunne vi ha spart fire-fem minutter på analysen av gjenstandens bevegelser. Men vi prøvde faktisk å finne ut om skipet beveget seg i sikksakk. Det gjorde det altså ikke. Jeg synes nok fremgangsmåten vår var riktig når vi tenker på at målet beveget seg langsomt. Det gikk ganske greit, dette. McCafferty nikket enig. Et mål som beveget seg i stor fart, som for eksempel en torpedojager, ville trolig sette kursen direkte mot dem. Mer langsomtgående fartøyer ville derimot stadig skifte kurs i en krigssituasjon. Kapteinen henvendte seg til ildledelsesgruppen. - En fin jobb dere gjorde. Fortsett med det. Men neste gang, tenkte McCafferty, vil jeg sørge for at sonaroperatørene ikke varsler målet før vi er tett innpå det. Da

94 ville han kunne få et inntrykk av hvor raskt mannskapet hans mestret en uventet situasjon. Men først skulle han sette i verk en rekke krevende datasimulerte øvelser.

NORFOLK, VIRGINIA - Det er batterier, ingen tvil om det. Lowe ga ham satellittfotografiene. Bildene viste en god del lastebiler. På de fleste av dem var lasteplanet dekket av presen­ ninger, men den høytflygende satellitten hadde klart å avbilde tre lasteplan som ikke var tildekket. Fotografiene avslørte noen badekarformede, overdimensjonerte battericeller, og en gjeng sjauere som bar dem utover en brygge. - Hvor gamle er disse bildene? spurte Toland. - De ble tatt for 18 timer siden. - De kunne ha vært nyttige på morgenmøtet i dag, sa Toland surt. - Det ser ut som om tre Tango-ubåter er fortøyd til hverandre. Og dette er ti tonns lastebiler. Det er så vidt jeg kan se ni av dem. Jeg har undersøkt litt, og hver battericelle veier 218 kilo før de blir fylt. - Jøss, hvor mange skal det til i en ubåt? - En god del! flirte Toland. - Men vi vet ikke hvor mange. Det foreligger fire vurderinger som spriker 30 prosent i hver retning. Men uansett skifter behovet for batterier fra skip til skip. Vi må få vite mer om dette. - Vi er i gang med å kartlegge det. Vi står nå på listen over alle som skal ha fotos av marineanlegg. Hva mener du om overflateskipenes aktivitet? Toland trakk på skuldrene. Bildene viste bortimot et dusin krigsfartøyer, fra kryssere til mindre skip. Dekket på alle disse fartøyene var overfylt av kabler og pakk-kasser, og det var svært mange mennesker om bord. - Disse bildene sier oss egentlig ikke så mye. Jeg ser ingen kraner, så det er ingen tyngre gjenstander som er lastet. Men kraner kan også flyttes. Det er det som er problemet når det gjelder skip. Alt det du gjerne vil ha nærmere greie på, befinner seg under dekk. Det eneste vi kan slutte av disse bildene, er at fartøyene er fortøyd til hverandre. Alt annet er ren gjetning. Også når det gjelder ubåtene, kan vi bare anta at de laster batterier om bord.

95

- Det mener du ikke, Bob, fnøs Lowe. - Hør nå her, Chuck, svarte Toland. - De vet hva vi bruker satellittene våre til, ikke sant? De kjenner omløpsbanene, og de er fullstendig klar over hvor de befinner seg i rommet til enhver tid. Hvis du fikk i oppdrag å lure disse satellittene når du visste at de kom - ville du egentlig hatt noen problemer med å klare det? De er pokker så gode å ha, men vi er blitt altfor avhengige av dem. De har sine begrensninger. Vi må få mobili­ sert litt menneskelig hjernevirksomhet for å få klarlagt dette.

POLJARNYJ, USSR - Det er ganske merkelig at et menneske står der og fyller sement i et skip, sa Flynn på veien tilbake til Murmansk. Han hadde aldri hørt om begrepet ballast. - Men er ikke det flott da! utbrøt eskorten deres, en kaptein i den russiske marinen. — Tenk om deres marine kunne gjøre det samme! Den vesle gruppen av pressefolk var blitt kjørt ut på en brygge. Der sto de og så på at to Yankee-klasse ballistiske rakettubåter ble satt ut av spill. Hele opplegget var velregissert, kunne Flynn og Calloway registrere. De ble kjørt rundt i grupper på to og tre, og hver av dem ble ledet av en marineoffiser og en sjåfør. Det var i grunnen ikke så merkelig. Men de to pressefolkene var svært forbauset over at de hadde sluppet inn på en såpass hemmeligstemplet base i det hele tatt. - Synd at presidenten deres ikke lot en gruppe amerikanske offiserer få lov til å følge med på dette, fortsatte eskorte-kapteinen. - Jeg må jo være enig i det, kaptein, nikket Flynn. Da ville de kunne ha laget en adskillig bedre reportasje. Nå var det bare en svensk og en indisk offiser - og ingen av dem var ubåtfolk - som hadde fått se nærmere på det journalistene kalte «sementseremonien». Etterpå hadde de to tørt forklart at jo, det var blitt fylt sement i hvert eneste utskytingsrør i de to ubåtene. Flynn hadde tatt tiden for hvert støp som ble helt ned i ubåten. Han ville gjerne foreta noen nærmere undersøkelser når han kom tilbake. Hvor mye rommet et slikt utskytingsrør? Hvor mye sement ville gå med for å fylle det helt? - Men du må være enig i det, kaptein, at den amerikanske

96

reaksjonen på deres forhandlingsutspill har vært svært positiv. William Calloway deltok ikke i samtalen. Han satt og stirret ut av bilvinduet. Han hadde dekket krigen på Falklandsøyene for sitt byrå. Han hadde da tilbrakt en god del tid sammen med folk fra Den britiske marine, både om bord og ved marineskipsverft. Der hadde han studert de forberedelsene som ble gjort før marinestyrkene ble sendt sørover. Bilen passerte flere utstikkere og et havneområde der det lå en rekke overflatekrigsfartøyer. Det var noe som ikke stemte, men hva? Det Flynn ikke visste, var at hans kollega ofte underhånden arbeidet for den hemmelige britiske etterretningstjenesten. Han var ikke borte i mer ømfintlige saker - han var korrespondent, ikke spion - men som journalister flest var han en skarp og våken mann som omhyggelig noterte seg ting. Han visst ikke engang hvem som var stasjonssjef i Moskva, men han kunne sende en rapport om saken til en venn han hadde i den britiske ambassa­ den. Opplysningene ville bli kanalisert til rette vedkommende. - Hva synes så vår engelske venn om russiske skipsverft? spurte kapteinen med et bredt smil. - De er langt mer moderne enn våre, svarte Calloway. - Og jeg går ut fra at dere ikke har fagforeningsklubber på verftene deres, kaptein? Offiseren lo. - Vi har ikke bruk for fagforeninger i Sovjet­ unionen. Hos oss er det arbeiderne som eier alt. Dette var partiets standardsvar, registrerte de to journaliste­ ne. Naturligvis. - Er du ubåtoffiser? spurte engelskmannen. - Nei! utbrøt kapteinen. En rungende latter. Russerne ler voldsomt når de først ler, tenkte Flynn. - Jeg kommer fra steppene. Jeg setter pris på blå himmel og vide horisonter. Jeg setter stor pris på mine kamerater på ubåtene, men jeg har ingen ønsker om å slutte meg til dem. - Akkurat slik føler jeg det også, kaptein, istemte Calloway. - Vi gamle briter setter pris på våre parker og våre hager Hva slags sjømann er du? - Jeg jobber på land nå, men det siste skipet jeg var om bord i, var «Leonid Bresjnev», isbryteren. Vi foretar en del observa­ sjoner, og holder også åpne råker for handelsfartøyer som trafikkerer strekningen fra polarstrøkene til Stillehavet. - Det må være en anstrengende og farlig jobb, sa Calloway. Hold praten gående, gammeln ...

97 - Ja, det krever omtanke og forsiktighet. Men vi russere er vant til kulde og is. Det er en ære å få være med på å bidra til sitt lands økonomiske vekst. - Jeg kunne aldri tenke meg å bli sjømann, fortsatte Calloway. Flynn sendte ham et overrasket øyekast: Neigu om du kunne ... - Det er for mye jobbing, selv når du ligger under land. Se her, for eksempel. Er det alltid så travelt på skipsverftene deres? - Her er det da ikke så travelt, svarte kapteinen uten mistan­ ke. Mannen fra Reuter nikket. Det virket rotete om bord på skipene, men det var ingen særlig åpenbar aktivitet. Det var få mennesker å se. Mange av kranene var ubetjent. Truckene sto parkert. Men overflate-krigsfartøyene og hjelpeskipene lå der som om de ... Han så på klokken. Halv fire på ettermiddagen. Arbeidsdagen var neppe slutt. - En stor dag for Øst-Vest-avspenning, sa han for å dekke over det han tenkte. - Pat og jeg har virkelig fått stoff. - Godt. Kapteinen smilte igjen. - Det er på tide vi får en virkelig fred. Korrespondentene var tilbake i Moskva fire timer senere, etter den vanlige ukomfortable turen med et Aeroflot-fly med Torquemada-seter. De to journalistene gikk bort til Flynns bil - Calloways bil var stadig hors de combat med mekaniske problemer. Han angret på at han ikke hadde anskaffet en russisk bil i stedet for å ta med seg Morrisen sin. Helt håpløst å få tak i reservedeler. - Vi fikk en god sak i dag, Patrick? - Absolutt. Men jeg skulle ønske vi kunne ha fått tatt et bilde eller to. Sov-foto hadde lovet dem bilder av «sementseremonien». - Hva synes du om skipsverftet? - Ganske svært. Jeg har i sin tid tilbrakt en dag på verftet i Norfolk. Jeg synes alle ser helt like ut. Calloway nikket tankefullt. Skipsverft ser like ut, tenkte han, men hvorfor virket verftet i Poljarnyj så spesielt? Var det bare hans mistenksomme journalisthjerne? Det stadige spørsmål: Hva er det han/hun/det holder skjult? Men russerne hadde aldri før latt ham få slippe inn på en marinebase, og dette var hans tredje opphold i Moskva. Han hadde vært i Murmansk før. En gang hadde han møtt ordføreren og spurt ham hvilken betyd-

98

ning marinepersonellet hadde for byen. Det var alltid unifor­ merte mennesker i gatene. Ordføreren forsøkte å unngå spørs­ målet, men til slutt svarte han: - Det finnes ingen marine i Murmansk. Et typisk russisk svar på et vanskelig spørsmål. Men nå hadde de sluppet et dusin vestlige pressefolk inn på en av de viktigste basene sin. Og med det ville de bevise at de ikke holdt noe hemmelig. Calloway betemte seg for at han ville ta en drink med ambassade-vennen når han hadde skrevet reportasjen sin. Dess­ uten var det et selskap der i kveld, det var ett eller annet som skulle feires. Han ankom ambassaden, med utsikt til Kreml-muren på den andre siden av elven, litt etter klokken ni om kvelden. Det ble fire drinker etter hvert. Ved den fjerde studerte han et kart over marinebasen. Hans gode hukommelse hjalp ham til å fortelle nøyaktig hva slags aktiviteter han hadde festet seg ved. En time senere var opplysningene oversatt til kode og telegrafert til London.

8

Flere observasjoner

GRASSAU, DDR Reportasjeteamet fra fjernsynsselskapet NBC hadde det storar­ tet. Det var mange år siden de sist hadde hatt en mulighet til å filme en sovjetisk militærenhet i aksjon. Og det var skjedd så mange grove feil at reportasjen virkelig ville sette en spiss på kveldsnyhetene. De så en stridsvognbataljon som hadde stanset opp i et veikryss på Motorvei 101, 50 kilometer sør for Berlin. Bataljonen hadde åpenbart kjørt feil ett eller annet sted, og de kunne høre bataljonssjefen brøle til sine underordnede. Et par minutter senere dukket det opp en kaptein som pekte ivrig på et kart. En major fikk beskjed om å fjerne seg da den yngre offiseren åpenbart hadde løst problemet. Kameraet fulgte den uheldige majoren til han satte seg inn i stabsvognen. Den kjørte nordover langs hovedveien. Fem minutter senere satte bataljo­ nen seg i bevegelse igjen. Reportasjeteamet begynte å laste utstyret inn i carrya//-bilen. Sjefen for teamet ruslet over til en fransk offiser som også hadde fulgt episoden. Franskmannen var medlem av Den felles militære liaisongruppen, en levning fra siste verdenskrig som gjorde det mulig for begge sider å spionere på hverandre. Han var en mager

100 fallskjermsoldat med pokerfjes. Han røkte Gauloises-sigaretter. Han var naturligvis etterretningsoffiser. - Hvilke slutninger trekker du av dette, major? - De gjorde en feil fire kilometer unna. De skulle ha svingt til venstre, men gjorde det ikke. Han trakk på skuldrene. - Altså ingen særlig vellykket forestilling, sett fra russernes side? smilte TV-reporteren. Franskmannen var mer betenkt. - La du merke til at de hadde med seg en tysk offiser? Reporteren hadde lagt merke til en person som bar en anner­ ledes uniform, men han hadde ikke tenkt nærmere over det. - Så han var østtysker. Hvorfor spurte ikke russerne ham om hjelp? - Ja, hvorfor gjorde de ikke det? repliserte franskmannen. Det han ikke fortalte var at dette var fjerde gangen han hadde observert at en sovjetisk offiser lot være å be om assistanse fra sin østtyske guide ... og det i løpet av de siste par dagene. At sovjetiske avdelinger rotet seg bort, var ikke noe nytt. De brukte et annet alfabet og hadde et annet språk. Det økte mulighetene for navigeringsfeil, og russerne hadde alltid med seg offiserer fra DDR som kunne hjelpe dem å orientere seg i landskapet. Helt til nå. Han knuste sigaretten under foten. - Var det andre ting du festet deg ved, Monsieur? - Obersten var svært rasende på majoren. Så dukket det opp en kaptein, og jeg tror han påpekte feilen og hvordan den kunne rettes opp. - Når dukket han opp? - Mindre enn fem minutter etter at de hadde stanset. - Godt. Franskmannen smilte. Majoren var på vei tilbake til Berlin, og denne bataljonen hadde nå fått ny operasjonssjef. Smilet forsvant. - Nokså tåpelig å rote seg bort slik, ikke sant? Franskmannen gikk til bilen sin for å følge etter russerne. - Har du noensinne mistet retningen i et fremmed land, Monsieur? -Ja, hvem har ikke det? - Men disse fant fort ut av feilen, ikke sant? Majoren ga sjåføren beskjed om å kjøre. Og denne gangen fant de ut av det uten hjelp, tenkte han. Interessant... Fjernsynsreporteren trakk på skuldrene og gikk tilbake til sitt eget kjøretøy. Han fulgte den bakerste av de russiske stridsvog­ nene med øynene, og ergret seg over at de bare holdt en fart av

101 30 kilometer i timen. Den farten holdt de nordvestover til de nådde Motorvei 187. Der traff de mirakuløst på en annen sovjetisk enhet og sluttet seg til den. Farten ble satt ned til de vanlige 20 kilometer i timen. De dro vestover mot øvelsesområdet.

NORFOLK, VIRGINIA Det var imponerende. De fulgte nyhetssendingen fra fjernsynet i Moskva, der et helt regiment stridsvogner kjørte fram over et flatt landskap. Kameraet ble rettet mot en loddrett søyle av jord og søle idet en ildvalse fra artilleriet sprengte de markerte fiendtlige posisjonene. Jager-bombefly skar over himmelen og helikoptre utførte sin egen dødsdans. Kommentatoren forkynte at Den russiske hær var beredt til å møte enhver trussel utenfra. Det så da også avgjort slik ut. Neste innslag på fem minutter gjaldt nedrustningsforhandlingene i Wien. Her fremkom de vanlige klagene over hvordan USA motarbeidet visse aspekter ved det svært generøse sovjet­ iske forslaget. Men kommentatoren fortsatte med at det var gjort reell fremgang trass i amerikanernes steile holdning, og at det ville være mulig å oppnå en omfattende avtale i løpet av sommeren. Toland var forbauset over den sovjetiske utleg­ ningen av forhandlingene. Han hadde ikke tidligere interessert seg særlig for den slags retorikk, og han syntes svart/hvitt-skildringen virket eiendommelig. - Helt vanlig, svarte Lowe da han nevnte det. - De nærmer seg en avtale når russernes klager begynner å avta. I den fasen vil de begynne å snakke om hvor forstandig vår president er til å være en klassefiende. Omkring den tiden avtalen skal under­ skrives, kan de bli svært oppstemt. Det du så og hørte på skjermen nå, var svært så milde toner. Tenk deg om. Hva slags språk bruker de vanligvis mot oss? - Manøveren virket normal? - Den gjorde så. Har du noen gang tenkt på hvor lite festlig det må være å stå ansikt til ansikt med 100 stridsvogner? La du merke til at de alle var utstyrt med 12,5 cm kanoner? Og hvilken artilleristøtte de fikk? Og så flyene. Russerne tror virkelig på dette med samkjørte våpen. Når de går løs på noen, gjør de det med alt de har og der alt er samordnet.

102 - Hva skal vi stille opp mot det? - Vi må ta initiativet. Hvis vi lar motstanderen få legge opp til en kamp etter sitt eget hode, kan vi like godt gi opp. - Det samme gjelder på sjøen. - Akkurat.

KIEV, UKRAINA Aleksejev skjenket seg - og det var noe han sjelden brydde seg om - en kopp te. Deretter gikk han over gulvet og bort til sjefen sin, som satt bak skrivebordet. Aleksejev smilte fra øre til øre. - Kamerat general, «Fremskritt» utvikler seg bra! - Jeg har oppdaget det, Pavel Leonidovitsj. - Dette hadde jeg aldri drømt om. Vårt offiserskorps har forbedret seg enormt. Daukjøttet er fjernet, og de offiserene vi har forfremmet, er ivrige og dyktige. - Så det hjalp at vi skjøt de fire oberstene? bemerket øverst­ kommanderende for Sørvestdistriktet sardonisk. Han hadde ledet de to første dagene av øvelsen fra sitt hovedkvarter, og lengtet etter å komme ut i felten der øvelsene foregikk. Men det var ikke feltsjefens jobb. Aleksejev var hans beste kilde når det gjaldt å få greie på hva som virkelig skjedde. - Det var et tungt valg, men det var riktig. Resultatene taler for seg selv. Aleksejev følte seg plutselig ikke fullt så ivrig lenger. Samvit­ tigheten plaget ham. Han hadde fått erfare at problemet med vanskelige avgjørelser ikke var å ta dem, men å lære seg til å leve med dem. Han forsøkte å tenke på noe annet. - Med ytterligere to ukers intens trening vil Den røde hær være klar. Vi kan klare det. Vi kan klare å slå NATO. - Vi behøver ikke å kjempe mot NATO, Pasja. - I så fall må Allah hjelpe araberne! sa Aleksejev. - Allah vil hjelpe oss. Vestdistriktet vil få enda en av våre stridsvogndivisjoner. Generalen viste ham en melding. - Faktisk den samme du inspiserte i dag. Jeg lurer på hvordan han gjør det? - Ganske godt, ifølge mine spioner. - Og du er blitt tilknyttet KGB, Pasja? - En klassekamerat av meg er i staben hos øverstkommande-

103

rende for Vestdistriktet. Også der har de innført et system for å kvitte seg med udugelige folk. Jeg har sett resultatene. En ny mann gjør en langt bedre innsats enn en som har sittet så lenge i den samme jobben at den er blitt rutine ... - Unntatt på toppen, naturligvis. - Jeg hadde ikke regnet med at jeg noensinne ville ta øverst­ kommanderende Vest i forsvar, men ifølge alle de opplysninger jeg har fått, ser det ut til at han vil klare å sette styrkene i beredskap like godt som oss. - Situasjonen må virkelig ha bedret seg når du kan være så storsinnet. - Det har den, kamerat. Enda en stridsvogndivisjon til Tysk­ land? Vel, han trenger den bedre enn vi gjør. Vi vil feie araberne unna som fluemøkk, nå som alltid. Det er ikke så mange av dem, og hvis disse araberne er som libyerne jeg studerte for tre år siden - og disse har jo ikke fjell der de kan holde seg skjult. Dette er ikke Afghanistan. Vårt oppdrag er å erobre, ikke å pasifisere. Det vil vi klare i løpet av et par uker, regner jeg med. Det eneste som bekymrer meg er at oljefeltene kan bli ødelagt. De kan bruke den brente jords taktikk slik vi har gjort. Vi vil få problemer med å forhindre det, selv med fallskjermsoldater. Likevel, vi kan nå vårt mål. Våre soldater vil være beredt.

9

Et siste overblikk

NORFOLK, VIRGINIA - Det er ikke lenge vi har kjent hverandre, men jeg vil gjerne ha sagt at jeg setter pris på ditt vennskap. Jeg synes det er synd at du skal tilbake til marinekorpset, Chuck, sa Toland og rakte ham bollen med popcorn. - Tenk på det! Klokken 1600 blank på tirsdag vender oberst Charles DeWinter Lowe tilbake til aktiv marinetjeneste. Jeg overlater papirarbeidet til dere ubåtfolk. Toland lo. - Og du kommer ikke til å savne kveldsfilmene? - Kanskje litt. En snau kilometer unna tappet en satellittmottager en russisk kommunikasjonssatellitt. I ukevis hadde de hentet ned signa­ lene fra denne og to andre satellitter for å holde et øye med nyhetene på russisk fjernsyn, og også for å få med seg kveldsfilmen. De var begge begeistret for Sergeij Eisensteins filmer. Og «Aleksander Nevskij» var hans mesterverk. Toland åpnet en boks cola. - Jeg lurer på hvordan Ivan ville like en westernfilm av John Ford. Jeg har egentlig en følelse av at kamerat Eisenstein kanskje kunne latt seg påvirke av en eller to av dem.

105 - Nettopp. John Duke Waine ville ha gjort seg her. Eller enda bedre: Errol Flynn. Drar du hjem i kveld? - Straks filmen er slutt. Jøss, fire dagers ferie. Hvordan skal jeg få tiden til å gå? Det var nye fortekster, forskjellige fra dem han hadde på sin egen videokopi av filmen hjemme. Den opprinnelige lyden var beholdt i dialogene, men musikken var ny. Den var spilt inn av Moskva statssymfoniorkester og kor. De gjorde avgjort ikke skam på Prokofjevs suggestive musikk. Filmen begynte med et panorama over et russisk landskap ... Stepper? spurte Toland seg selv. Eller skulle det forestille den sørlige delen av landet? Den viste i hvert fall en bølgende gresslette overstrødd med skjeletter og våpen etter en gammel krig mot mongolene. Den gule fare, stadig et russisk skremmebilde. Sovjetunionen hadde absorbert mange mongoler - men nå hadde kineserne kjernevåpen og verdens største hær. - Kopien er fæl, sa Lowe. - Men faen så mye bedre enn min videokopi, svarte Toland. To VHS-maskiner spilte av filmen. Det var ikke marinen som hadde skaffet tapene. Offiserene hadde kjøpt hver sin. SACLANTs generalinspektør hadde et dårlig rykte på seg. Alt skjedde i nærheten av Østersjø-kysten, visste Toland. Hovedpersonen i filmen ble presentert ved hjelp av en sang, mens han tydeligvis var i ferd med å rettlede noen karer som balet med et fiskegarn. En god sosialistisk introduksjon, mente de to offiserene - helten drev med kroppsarbeid. Det var en kort muntlig konfrontasjon med mongolene, fulgt av en disku­ sjon om hvem som representerte den største faren for russerne - tyskerne eller mongolene. - Jøss, tenker de i de samme banene ennå, klukklo Toland. -Jo mer ting forandrer seg... Lowe åpnet sin egen cola-boks. - Jeg synes denne karen på filmen virker litt merkelig. Da han vasset ut i vannet etter garnet, løp han som en jente, med flaksende armer. - Det er ikke så lett å løpe i vann som rekker deg til knærne, gryntet marineoffiseren. Og scenen skiftet til Den tyske fare. - En gjeng dagdrivere av noen riddere, akkurat som korsfarerne. Det minner pokker ta meg om indianerfilmer fra tretti-åra. De skjærer unger i småbiter og kaster spedbarn på bålet.

106 - Tror du at de faktisk gjorde slike ting? - Har du hørt om Auschwitz, Bob? spurte Lowe. - Det er et navn fra vårt siviliserte 20. århundre. - Men de var ikke ledet av en biskop. - Les om korsfarernes frigjøring av Jerusalem. Biskoper og kardinaler støttet dem varmt enten de drepte eller voldtok ofrene før de drepte dem - alt til ære for Herren. En fin gjeng. Ja, det er nok bortimot sant. Det skjedde gudbedre mye av den slags på begge sider på Østfronten i 1941^45. Et nokså avskyelig felttog i grunnen. Vil du har mer popcorn? Til slutt gikk folket til væpnet opprør, og da særlig bøndene:

Vstavaitje, ljudi russkije, na slavnij boi, na smjertnij boi... - Faen! Toland rettet seg opp. - Den sangen har de virkelig spritet opp. Lydsporet var nesten perfekt, selv når de tok problemer med satellittoverføringen i betraktning. Det russiske folk, reis dere, til en rettferdig strid, i en kamp til døden: Reis dere, frie og tapre folk, forsvar vårt vakre fedreland!

Toland fant ut at ordet «Russland» eller «russisk» var brukt på over 20 ulike måter. - Merkelig, sa han. - De forsøker jo å komme bort fra det begrepet. Sovjetunionen skal utgjøre en eneste stor familie, ikke Det nye russiske rike. - Det er det vi kan kalle en historisk vri, bemerket Lowe. Stalin ga ordre om at det skulle lages en film som skulle gjøre folket oppmerksom på den nazistiske trussel. Gamle Josef var georgier, men utviklet seg til å bli litt av en russisk nasjonalist. Han var faktisk en merkelig skrue. Det var ikke vanskelig å se at dette var en film fra 1930-årene. De sentrale figurene var svært lik hovedpersonene hos John Ford eller Raoul Walsh. Prins Aleksander Nevskij var den ensomme helt, fulgt av to komiske følgesvenner, pluss en kjær­ lighetshistorie. De tyske fiendene var arrogante og stort sett usynlige under noen usannsynlige hjelmer som Eisensein selv hadde utformet. De tyske invasjonsstyrkene hadde allerede

107

delt opp Sovjetunionen seg imellom. En ridder var gjort til «prins» av Pskov, der seerne fikk et uhyggelig eksempel på okkupantenes gjenopprettelse av freden. For å markere hvem som var herrer drev invasjonsstyrkene og slaktet ned menn, kvinner og barn - barna ble kastet på bålet. Den store slag­ scenen foregikk på en islagt innsjø. - Hva er det for slags galninger som ifører seg et halvt tonn stålplater og som slåss på isen på et vann? snøftet Toland. Lowe forklarte ham at det faktisk hadde skjedd, om ikke akkurat nøyaktig som i filmen. - Jeg er nokså sikker på at det er en fri gjengivelse, omtrent som i filmen «De døde med støvlene på», mente obersten. Men slaget har faktisk foregått. Slaget var en overdådig episk scene. De tyske ridderne gikk til angrep uten hensyn til taktiske overveielser, og de russiske bøndene - dyktig ledet av Aleksander og hans to ledsagere lyktes i en Cannae-lignende omringningsmanøver. Og så fulgte naturligvis mann-til-mann kampen mellom prins Aleksander og den tyske høvdingen. Det var ingen tvil om hvem som ville vinne. Det var russeren, og de tyske soldatene kom fra hverand­ re. De forsøkte på samle seg igjen på isen innunder land. Men isen ga etter, og nesten alle druknet. - Nokså realistisk, klukket Lowe. - Tenk på hvor mange hærstyrker som er gått dukken på den russiske landsbygda! Slutten av filmen dreide seg om kjærlighetshistorien (følges­ vennene traff hver sin pene jente) og om frigjøringen av Pskov. Prinsen løftet en flokk unger opp til seg på hesteryggen før han red inn i byen, men han viste aldri noen som helst interesse for kvinner. Han avsluttet med en preken. Aleksander sto der alene og fortalte om hva som skjedde med folk som forsøkte å invadere Russland. - Nevskij skal minne om Stalin, hva? - Enig, svarte Lowe. - Den sterke, ensomme mann, en faderlig velgjører ... litt av en velgjører! Uansett hvordan du ser det, er dette den beste propagandafilmen som noensinne er laget. Men så skjedde det et år senere at Sovjetunionen og Tyskland undertegnet ikke-angrepspakten. Eisenstein fikk beskjed om å sette opp Wagners «Valkyrien» som teaterforestil­ ling. Det var som straff for at han hadde tråkket tyskerne på tærne. - Jøss, du har jaggu studert disse menneskene, Chuck.

108 Oberst Lowe trakk fram en pappkartong som sto under skrivebordet, og begynte å pakke ned sine personlige effekter. - Tja, hvis du står overfor den muligheten at du må slåss mot et menneske, er det en fordel å vite mest mulig om ham. - Vil vi måtte slåss? - Jeg opplevde nok av det i Vietnam. Men det er jo det vi er betalt for, ikke sant? Toland reiste seg opp og strakte kroppen. Han hadde en fire timer lang biltur foran seg. - Oberst, det har vært en fornøyelse for undertegnede å samarbeide med deg. - Undertegnede marinemann er heller ikke misfornøyd. Hør her, når jeg får samlet familien der nede i Lejeune, kan du ikke komme og besøke oss en eller annen gang da? Det er mye fisk å få der nede. - Det er en avtale. De tok hverandre i hånden. - Lykke til med regimentet ditt, Chuck. - Og lykke til i jobben din her, Bob. Toland gikk ut og satte seg i bilen. Han kjørte raskt ut Terminal Boulevard til Interstate 64. Det gikk svært tregt til Hampton Roads-tunnelen, men derfra kunne han som vanlig slalåmkjøre på motorveien. Toland kunne ikke slippe scenene fra Eisenstein-filmen. Scenen som hadde festet seg mest, var den uhyggeligste av alle. Det var der en tysk ridder med korstogskorset på brystet røsket et spedbarn fra morens bryst og kastet ham - eller var det et pikebarn? - på bålet. Hvem ville ikke bli opprørt over å se noe slikt? Det var ikke det minste rart at den fengende sangen «Det russiske folk, reis dere» hadde vært en svært populær melodi i en årrekke. I de neste scenene i filmen krevde folk blodig hevn, og Prokofjevs musikk pisket opp stemningen - den oppfordret folket til å gripe til våpnene. Toland oppdaget at han satt og nynnet melodien. Du er litt av en etterretningsoffiser ... Toland smilte for seg selv, og forsøkte å tenke som det folket han var satt til å vurdere og studere ... «forsvar vårt vakre fedreland ... » sa nasju sjemliju tsjestnuiju! - Hva sa du? spurte den kvinnelige bomvakten. Toland ristet på hodet. Hadde han sunget høyt? Han ga henne 75 cent med et fårete smil. Hva ville damen egentlig tro om en amerikansk marineoffiser som sang på russisk?

109

MOSKVA, USSR Det var like etter midnatt da lastebilen kjørte nordover over Kemennij-broen til Borovitskaja-torget og svingte til høyre mot Kreml. Sjåføren stanset foran den første vaktstyrken fra Kremlgarden. Papirene var helt i orden, og de ble vinket videre. Lastebilen kjørte fram til neste kontrollpost utenfor Kreml. Også denne vaktstyrken fant at papirene var i orden. Herfra var det 500 meter til service-inngangen til ministerrådets bygning. - Hva slags leveranser har dere på denne tiden av døgnet, kamerater? spurte kapteinen fra Den røde hær. - Rengjøringsmidler. Se her. Sjåføren klatret ut og gikk langsomt rundt til baksiden av lastebilen. - Det må være fint å ha vakt her på denne tiden av døgnet. Alt virker så rolig. - Joda, medga kapteinen. Han skulle gå av vakt om 90 minutter. - Se her. Sjåføren rev av presenningen. På lasteplanet sto det 12 kanner med løsemidler og en kasse som inneholdt rengjøringsutstyr. - Tyske varer? Kapteinen var forbauset. Han hadde bare tjenestegjort i Kreml-garden i to uker. - Da. Fritzene produserer svært effektivt rengjøringsutstyr, og vlastiene bruker det. Dette er flytende tepperens. Dette skal brukes på toalettveggene. Dette er beregnet på vinduer. Kassen - javel, jeg skal åpne den. Han åpnet lokket uten vanskelighet, siden spikerne var løsnet på forhånd. - Som du ser, kamerat kaptein, her ligger det maskindeler til rengjøringsutstyret. Han flirte. - Også tyske maskiner kan bryte sammen. - Vil du åpne en av kannene, sa kapteinen. - Naturligvis, men den lukter ille. Hvilken av dem skal jeg åpne? Sjåføren fant fram en liten skrutrekker. - Den. Kapteinen pekte på en kanne som inneholdt rengjø­ ringsmidler for bad. Sjåføren lo. - Den mest illeluktende av dem alle. Still deg bak meg, kamerat. Vi vil ikke at dette skvipet skal skvulpe utover den rene uniformen din. Kapteinen var såpass ny og samvittighetsfull i jobben at han ikke trakk seg tilbake. Vel-vel, tenkte sjåføren. Han brukte en skrutrekker for å få av korken på kannen, og plutselig sprutet

110

det ut et flytende stoff. Kapteinen fikk noe av det på uniformen sin. - Fælt! Det lukter vondt. - Jeg advarte deg, kamerat kaptein. - Og hva er så dette? - Det brukes til å rengjøre baderomsfliser. Sørg for å få renset uniformen så fort som mulig, kamerat kaptein, for dette midlet kan ødelegge ullstoffet. Kapteinen følte at han burde bli rasende, men han var klar over at han var blitt advart. Neste gang vil jeg takle situasjonen bedre, tenkte han. - Vel, kjør inn. - Takk. Jeg beklager at jeg sølte på uniformen din. Sørg for å få den renset. Kapteinen tilkalte en menig og forsvant. Soldaten låste opp døren. Sjåføren og hans medhjelper gikk innenfor og hentet en tralle. - Jeg advarte ham, sa sjåføren til soldaten. - Javisst gjorde du det, kamerat. Soldaten likte situasjonen. Det var ikke så ofte han opplevde at en av hans overordnede gikk på limpinnen. Sjåføren satt og så på mens assistenten hans lastet kannene på trallen. Han fulgte etter da trallen ble kjørt inn til vareheisen. Så vendte begge tilbake for å hente et nytt lass. De tok heisen til tredje etasje, slo av strømmen og trillet varene til et lagerrom som lå rett under det store konferanse­ rommet i fjerde etasje. - Den kapteinen mestret vi bra, sa medhjelperen. - La oss komme i gang med jobben. - Javel, kamerat oberst, svarte sjåføren. De fire kannene med flytende tepperensmiddel hadde falske skrukorker, som løytnanten skrudde av og la ved siden av seg. Deretter tok han fram pakkeladningene. Obersten hadde planen over bygningen i hodet. Det sto en mursøyle i hvert hjørne av rommet. De festet en ladning til hver av dem. De tomme kannene ble plassert ved siden av ladningene, slik at de skjulte dem. Deretter fjernet løytnanten to paneler under taket, slik at stålbjelkene som støttet etasjens betongdekkplate kom til syne. Her ble resten av ladningene festet, og tak-kledningen ble satt tilbake på plass. Fenghettene var festet til ladningene på forhånd. Obersten tok den elektroniske utløsermekanismen ut av lommen, sjekket klokken og ventet i tre minutter før han trykket inn knappen og

111 satte i gang tidsuret. Bombene ville eksplodere om nøyaktig åtte timer. Obersten ventet mens løytnanten ryddet opp, og begynte så å skyve håndtrallen mot heisen. To minutter senere forlot de bygningen. Kapteinen ventet på dem. - Kamerat, sa han til sjåføren, - du burde ikke la din eldre kollega gjøre alt tungarbeidet. Vis ham litt respekt. Husk å ta hensyn til de eldre. - Du er et godt menneske, kamerat kaptein. Obersten smilte skjevt og trakk fram en halvflaske vodka fra innerlommen. Vil du ha en slurk? Den bekymrede omtanke for de eldre tok en brå slutt. En arbeider som drakk i jobben - og i Kreml! - Kom dere av gårde! - Ha en god dag, kamerat. Sjåføren satte seg inn i bilen og startet. De måtte gjennom de samme kontrollpostene som tidligere, men papirene deres var stadig i orden. Lastebilen svinge nordover på Marksa Prospekt, som den fulgte hele veien til KGBs hovedkvarter på Dsersjinskij plass 2.

CROFTON, MARYLAND - Hvor er ungene? - De sover. Martha Toland omfavnet sin mann. Hun var kledd i noe som både var gjennomsiktig og tiltrekkende. - De har vært på badestranden i hele dag, og jeg klarte ikke å holde dem våkne. Hun sendte ham et skøyeraktig smil. Han husket det første innbydende smilet hennes på Sunset Beach i Oahu. Da hadde hun hatt et surfebrett - og en minibikini. Hun var stadig glad i å ligge ved stranden. Og bikinien passet ennå. - Jeg synes jeg aner en plan bak alt dette? - Hvis du gjør det, er det fordi du er en fæl, mistenksom type. Martha gikk ut på kjøkkenet og kom tilbake med en flaske Lancers Rose og to duggete glass. - Hvorfor tar du ikke en dusj og roer deg ned litt? Etterpå kan vi begge slappe av. Han syntes det var et godt forslag. Det som så fulgte var enda bedre.

10

Smellet i Kreml

CROFTON, MARYLAND Toland våknet da telefonen ringte. Det var mørkt i rommet. Han var stadig døsig etter den lange bilturen fra Norfolk og vinen han hadde drukket. Det ringte et par ganger før han reagerte. Han kastet et blikk på radiouret. Det viste 0211. Faen, to midt på natta! tenkte han, sikker på at det var en skøyerfant som hadde ringt, hvis det da ikke var feil nummer. Han tok av røret. - Hallo, sa han grøtet. - Kan jeg få snakke med kapteinløytnant Toland. Et langt gjesp før han svarte: - Toland her. - Dette er vakthavende offiser hos CINCLANT, sa en metal­ lisk stemme. - De har ordre om straks å dra tilbake til tjeneste­ stedet. Vær så snill å bekrefte ordren, kapteinløytnant. - Straks tilbake til Norfolk. Forstått. Bob satte seg opp i sengen og plantet de bare føttene på gulvet. - Takk, kapteinløytnant. Mannen i den andre enden la på røret. - Hva var det, kjære, spurte Marty. - De vil ha meg tilbake til Norfolk.

113 - Når da? -Nå. Det vekket henne. Martha Toland satte seg opp i sengen. Dynen gled ned og blottet brystet. Huden hennes fikk et blekt, eterisk skjær i måneskinnet. - Men du er jo akkurat kommet! - Jeg er klar over det. Bob reiste seg opp og gikk på støle ben mot badet. Han måtte ta en dusj og få i seg litt kaffe hvis han skulle klare å komme seg helskinnet til Norfolk. Da han kom tilbake ti minutter senere, så han at Martha hadde satt på nyhetene fra Cable NetWork News på fjernsynsapparatet i soveværelset. - Bob, du må høre på dette. - Dette er Rich Suddler i en direktesending fra Kreml, sa en reporter i blå blazer. Bak ham så Toland de dystre steinmurene som gikk rundt den gamle borgen, der Ivan den grusomme en gang hadde bodd. Nå så han bare væpnede soldater i stridsantrekk. Toland nærmet seg langsomt fjernsynsapparatet. Det var noe helt usedvanlig som foregikk. Et helt kompani væpnede soldater i Kreml - det lovet ikke godt. - Det har vært en eksplosjon i ministerrådets bygning her i Moskva. Det skjedde omkring 0930 i formiddag, Moskva tid, mens jeg holdt på med et opptak bare noen hundre meter unna. Da hørte vi et skarpt smell fra den nye glass- og stålbygningen, og ... - Rich, dette er Dionna McGee på nyhetsdesken. Bildet av Suddler og Kreml ble henvist til et hjørne av skjermen, som ble overtatt av en tiltrekkende svart kvinnelig reporter som hadde ansvaret for nyhetssendingen i CNN denne natten. - Du hadde vel med deg russiske sikkerhetsfolk da det skjedde. Hvordan reagerte de? - Dionna, det kan du få se straks teknikerne er klare til å sende opptaket vi gjorde. Han presset øretelefonen tett inn mot øret. - Nå er det klart, Dionna ... Opptaket kuttet direktesendingen og fylte hele skjermen. Det åpnet med en pause i opptaket. Suddler gjorde en bevegelse mot et eller annet, trolig mot den delen av muren der de begravde fremtredende kommunister, tenkte Toland. Så begynte kameraet å gå. 1 samme øyeblikk tok Suddler et skritt tilbake og vendte seg

114

brått rundt da et brak forplantet seg over plassen. Fotografen svingte instinktivt kameraet mot stedet der smellet kom fra. Han søkte litt fram og tilbake før han stanset ved en sky av støv og røyk som veltet opp fra den moderne bygningen midt inne i Kremls slaviske rokokko-kompleks. Et øyeblikk senere fanget zoom-linsen inn scenen. I tre etasjer var glassveggene blåst fullstendig ut. Kameraet fulgte et digert konferansebord som falt ned i etasjen under, der gulvet så vidt hang igjen i noen forsterkningsribber. Kameraet søkte seg nedover til gateplan, der det i hvert fall lå ett lik - kanskje to - mellom en rekke parkerte biler som var knust under den sammenstyrtede byg­ ningen. Bare noen sekunder senere var hele området fullt av løpende uniformerte menn og den første av mange tjenestebiler. En uskarp skikkelse som ikke kunne være noe annet enn en mann i uniform, blokkerte plutselig kameralinsen. Dermed stanset opptaket, og Rich Suddler dukket opp igjen i det nedre venstre hjørnet av TV-skjermen med en direkte sending. - Det var her militskapteinen som hadde fulgt oss - milits tilsvarer omtrent, tja ... det amerikanske statspolitiet-han fikk oss til å stanse opptaket og beslagla kassetten vår. Vi fikk ikke lov til å fotografere brannbilene og de flere hundre soldatene som kom strømmende til og som nå holder vakt over hele området. Men vi har nettopp fått tilbake kassetten, og vi vil også kunne sende direkte fra åstedet, nå som brannen er slok­ ket. Skal jeg være ærlig, må jeg si at jeg forstår militskapteinen - det gikk temmelig varmt for seg her i noen minutter. - Var du utsatt for trusler av noe slag, Rich? Ja, virket det som om de trodde at du ... Suddler ristet energisk på hodet. - Absolutt ikke, Dionna. Det virket faktisk som om de var mest bekymret for vår sikkerhet. Nå har vi militskapteinen med oss igjen, pluss et lag infanterister fra Den røde hær. Offiseren deres har forsikret oss om at han er her for å beskytte oss, ikke true oss. Vi får ikke lov til å nærme oss ulykkesstedet, og vi får naturligvis heller ikke lov til å forlate området her - men det vil vi jo ikke uansett. Vi fikk kassetten tilbake for noen ganske få minutter siden, og vi fikk beskjed om at vi kan få sende direkte. Kameraet svingte mot bygningen. - Som dere ser, er det omkring 500 mann her fra brannvese­ net, politiet og det militære. De leter i ruinene etter overlevende

115

og omkomne. Like til høyre for oss har vi et russisk TV-team som driver med akkurat det samme som vi gjør. Toland studerte fjernsynsbildet nøye. Det eneste liket han kunne se, virket usedvanlig lite. Det skyldes vel avstanden og perspektivet, tenkte han. - Dionna, det vi opplever her er trolig den første større terroristhandlingen i Sovjetunionens historie ... - ... etter at de selv overtok, knurret Toland. - Det vi vet - det vi er blitt fortalt - er at det ble sprengt en bombe i ministerrådets bygning. De er sikre på at det var en bombe, og intet uhell av noe slag. Og vi vet med sikkerhet at tre mennesker, kanskje flere, ble drept og at 40 personer muligens er skadet. Men det som virkelig er interessant, er at politbyrået skulle hatt et møte her omtrent på den tiden bomben eksploderte. - Nei, så faen! Toland satte fra seg sprayboksen på nattbor­ det. Han hadde stadig barbersåpe på den ene hånden. - Vet du om noen av dem er blant de døde eller sårede? spurte Dionna øyeblikkelig. - Nei. Du skjønner, vi var bortimot en halv kilometer unna, og de store gutta i Kreml kommer i bil. Og når de gjør det, kommer de inn fra den andre siden, gjennom en annen port. Så vi visste ikke engang at de var her. Men militskapteinen vår var klar over det, og han plumpet rett og slett ut med det. Han sa -og jeg siterer ham ordrett: «Herregud, politbyrået er der inne!» - Rich, kan du si noe om hvordan Moskva reagerer på dette? - Nei, det vet vi svært lite om, siden vi har vært her på stedet hele tiden og fulgt utviklingen etter eksplosjonen. Vaktmann­ skapene i Kreml har reagert akkurat som ventet, og slik som vår egen hemmelige etterretningstjeneste ville ha handlet, skulle jeg tro - med en blanding av skrekk og raseri. Men jeg vil gjerne få understreke at raseriet ikke er rettet mot noen spesielt, og slett ikke mot amerikanerne. Jeg fortalte militsoffiseren vår at jeg var i Capitol-bygningen i Washington i 1970 da Weathermen's bombe eksploderte. Han svarte nokså foraktelig at kommunismen sannelig begynner å ta etter kapitalismen, at det gikk en svær voldsbølge over Sovjetunionen. Det forteller noe om hvor alvorlig de tar denne saken. En russisk politioffiser ville vanligvis ikke uttalt seg så åpent om en slik sak. Om jeg skulle forsøke å sammenfatte det som har skjedd her i ett ord, måtte det blir «sjokk».

116 Så, for å sammenfatte det vi vet til nå, har det skjedd en bombe-eksplosjon innenfor Kremls murer. Det har muligens vært et forsøk på å utrydde politbyrået, men jeg understreker at det er vi ikke sikre på. Vi har fått bekreftet av politiet på åstedet at minst tre personer er døde og omkring 40 såret. De sårede er sendt til et sykehus i nærheten. Vi vil følge utviklingen i saken og sende stoff straks vi har noe nytt. Dette er Rich Suddler, CNN, direkte fra Kreml. Bildet skiftet over til nyhetsredaksjonen i studio. - Og dette var enda en eksklusiv nyhetsrapport fra Cable NetWork News, sa Dionna og smilte. Så fulgte et reklameinnslag om øl. Marty reiste seg fra sengen og tok på seg en morgenkåpe. - Jeg setter på kaffen. - Nei, så faen, så Toland igjen. Han brukte lengre tid enn vanlig på å barbere seg, og skar seg to ganger mens han stirret inn i speilet. Han kledde raskt på seg og listet seg inn til sine barn, som lå i dyp søvn. Han bestemte seg for ikke å vekke dem. 40 minutter senere satt han i bilen på vei sørover langs U.S. 301. Han hadde åpnet bilvinduene, og følte velvære ved den kjølige natteluften. Han satte på bilradioen, og tok inn en nyhetssending. Det var ikke tvil om hva som foregikk i det militære i USA. En bombe hadde eksplodert - trolig i Kreml. Toland var klar over at avisjournalister kunne ha det travelt før avisen gikk i trykken, slik at de ikke rakk å sjekke en nyhet før de skrev den ut. Det samme var ofte tilfelle med TV-reportere som gjerne ville være først med en eksklusiv nyhet. Kanskje var det en gassledning? Fantes det gassledninger i Moskva? Hvis en bombe var årsaken, var han sikker på at russerne øyeblikkelig ville tro at Vesten hadde noe med den å gjøre, uansett hva denne fyren Suddler måtte mene. Og de ville skjerpe bered­ skapen. Og Vesten ville automatisk gjøre det samme for å kunne møte en eventuell russisk aksjon. Ikke noe altfor vold­ somt, ingenting som kunne ytterligere provosere dem, stort sett en økt etterretnings- og overvåkingsvirksomhet. Russerne ville forstå det. Det er slik dette spillet spilles, særlig hos dem, tenkte Toland. Han hadde drapsforsøkene mot amerikanske presiden­ ter i tankene. Men hvis de virkelig tror det er oss? spurte Toland seg selv. Nei, de måtte vel være klar over at ingen var så gale. Måtte de ikke?

117

NORFOLK, VIRGINIA Han kjørte i tre timer til, og ønsket at han hadde drukket mer kaffe og mindre vin. Han lyttet på bilradioen for å holde seg våken. Han var fremme like etter syv, den vanlige starten på arbeidsdagen. Han ble overrasket over at oberst Lowe var på kontoret. - Jeg skal ikke melde meg i Lejeune før tirsdag, så jeg bestemte meg for å stikke innom og ta en titt på det som er skjedd. Hvordan gikk bilturen? - Jeg kom levende fra den, det er det viktigste. Hva er skjedd? - Dette vil du like. Lowe holdt fram et telex-ark. - Vi tusket til oss dette fra Reuters nett for en halvtime siden, og CIA bekrefter - noe som trolig betyr at også de stjal telex-telegrammet - at KGB har arrestert en viss Gerhardt Falken. Han er vesttysker, og han er siktet for å ha smelt av en bombe i Kreml! Marineoffiseren pustet tungt. - Han fikk ikke tatt livet av de store gutta, men ifølge de siste meldingene er det seks Unge Oktobrister blant de omkomne. Og de kommer fra Pskov: De skulle få møte politbyrået. Små­ unger. Dette blir det bråk av. Toland ristet på hodet. Stort verre kunne det ikke bli. - Og de påstår at det var en tysker som gjorde det? - En vesttysker, rettet Lowe. NATOs etterretningsorganer går omtrent i spinn for å få fram at de tar avstand fra fyren. Den offisielle russiske erklæringen oppgir navn og adresse på man­ nen. Han skal bo i en forstad til Bremen og drive et mindre import- og eksportfirma. Det er alt vi vet om ham, men det russiske utenriksministeriet føyde til at det ventet at «denne usle internasjonale terrorisme-handlingen» ikke ville innvirke på forhandlingene i Wien. På det nåværende tidspunkt tror de ikke at Falken har handlet på egen hånd, men de har heller «intet ønske» om å tro at vi har noe med saken å gjøre. - Bra. Virkelig synd at du må tilbake til regimentet ditt, Chuck. Du finner så lett fram til de viktigste poengene. - Vi kan snart få bruk for dette regimentet, kapteinløytnant. Jeg synes det lukter råttent av hele saken. I går kveld gikk den siste filmen i Eisensteins filmfestival, Aleksander Nevskij, en ny digitalisert kopi med ny lyd - og hva var budskapet i filmen? «Reis dere, russiske folk», tyskerne kommer! Og i dag hører vi

118

historien om seks døde russiske småunger - fra Pskov\ Og en tysker er mistenkt for å ha plantet bomben. Det eneste som ikke stemmer, er at dette ikke akkurat er raffinert gjort. - Kanskje det, svarte Toland tenksomt. Han snakket som en halvhjertet djevelens advokat. -Tror du avisene eller en hvilken som helst person i Washington ville tro på oss hvis vi satte sammen disse bitene for dem. Det er for vilt, for mange sam­ mentreff. Snedig, javel - eller altfor snedig? Og dessuten er ikke målet å overbevise oss, men deres egne innbyggere. Det virker vel begge veier. Dette er det vel mening i, Chuck? Lowe nikket. - Det er det verd å undersøke nærmere. La oss snuse litt rundt. For det første må du ringe CNN i Atlanta og finne ut hvor lenge denne Suddler har forsøkt å få laget en reportasje om Kreml. Hvor lang tid hadde han på seg, når fikk han tillatelsen, hvem samarbeidet han med for å få det til, og var det andre enn hans ordinære presseforbindelser som til slutt ga tillatelsen? - Det var arrangert. Toland sa det høyt. Han lurte på om de var dyktige - eller klinisk paranoide. Han var klar over hva folk flest ville tro. - Det er ikke mulig å smugle et eksemplar av tidsskriftet Penthouse inn i Sovjetunionen uten å sende det som diplomatpost. Og nå vil de ha oss til å tro at en tysker smuglet inn en bombe? Og så prøver han å sprenge politbyrået i luften? - Kunne vi gjøre noe slikt? Toland spurte høyt. - Om CIA er gale nok til å forsøke det, mener du? Jøss, dette er noe mer enn bare galskap. Lowe ristet på hodet. - Jeg tror ikke noen kunne gjøre noe slikt, ikke engang russerne selv. Her har ikke forsvaret store sjanser. Det vil bli satt inn røntgenutstyr, politihunder og et par hundre vaktmannskaper fra tre ulike administrasjoner - hæren, KGB, MVD og trolig også militsen. Faen, Bob. du vet hvor paranoide de er mot sitt eget folk. Hva tror du så de mener om tyskere? - De kan altså ikke si at dette var en gal mann som var alene om ugjerningen. - Som betyr ... - Nettopp. Toland grep telefonrøret for å ringe til CNN.

119

KIEV, UKRAINA - Barn! utbrøt Aleksejev lavt. Vår maskirovka innebærer at partiet myrder barn: Våre egne barn. Hvor langt er vi kommet? Hvor langt er jeg kommet? Hvis jeg fornuftsmessig kan begrunne rettslig drapet på fire oberster og noen menige, hvorfor skal da ikke politbyrået kunne sprenge noen barn i luften? Men Aleksejev sa til seg selv at det var en forskjell. Også generalen var blek da han slo av fjernsynsapparatet. - «Reis dere, det russiske folk.» Vi må glemme dette, Pasja. Det er vanskelig, men det må vi. Staten er ikke perfekt, men det er staten vi må tjene. Aleksejev kastet et skarpt blikk på sin sjef. Generalen klam­ ret seg til disse ordene. Han var allerede i gang med å trene på hvordan han skulle bruke dem overfor de få viktige personene som ville få kjennskap til denne voldshandlingen. De måtte uansett utføre de oppdragene de fikk, som om handlingen aldri hadde vært begått. Det vil komme en regnskapets dag, sa Pasja til seg selv, en regnskapets dag for alle de forbrytelser som er begått i det sosialistiske fremskrittets navn. Han undret seg på om han ville få oppleve det, men fant fort ut at det ville han neppe.

MOSKVA, USSR Så langt var det altså kommet med revolusjonen, tenkte Serge­ tov. Han stirret inn i ruinene. Solen sto ennå høyt på himmelen, selv om det var sent på ettermiddagen. Brannfolkene og solda­ tene var nesten ferdige med å sortere de sammenstyrtede dele­ ne. Alle løse deler ble kastet opp på lastebiler noen få meter fra der han sto. Dressen hans var blitt støvete. Jeg må se å få renset den, tenkte han, mens han så brannfolkene bære bort liket av det syvende barnet, med en forsiktighet som egentlig var meningsløs nå. Ett barn var ennå savnet, og ennå hadde man et svakt håp om å finne det i live. En uniformert militærlege sto noen meter unna og rullet opp bandasjer med skjelvende hen­ der. Til venstre for ham sto det en infanterimajor og gråt av raseri. Utvilsomt en familiefar. Fjernsynskameraene surret. Naturligvis. Dette er noe vi har lært av de amerikanske mediene, tenkte Sergetov, mens TV-fol-

120

kene banet seg vei for å kunne skildre hver eneste uhyggelige detalj i kveldsnyhetene. Han ble overrasket over å finne et amerikansk TV-selskap der også. Så, vi har altså gjort masse­ drap til en internasjonal forlystelse. Sergetov var altfor rasende til å vise sine følelser. Det kunne ha vært meg, tenkte han. Jeg kommer alltid tidlig til torsdagsmø­ tene. Det er noe alle vet. Vaktene, kontorfolkene og naturligvis også mine kamerater i politbyrået. Så dette er nest siste trekk i vår maskirovka. Dette må altså til for å motivere, for å lede vårt folk. Var det meningen at det skulle ligge et medlem av politbyrået i ruinhaugen? spurte han seg selv. Et kandidatmedlem, naturligvis. Jeg tar naturligvis feil, sa Sergetov til seg selv. Han klarte ikke la være å tenke over spørsmålet med kjølig objektivitet, samti­ dig som han tok i betraktning sitt personlige vennskap med enkelte av medlemmene i politbyrået. Han visste ikke hva han skulle tro. En merkelig situasjon for en av partiets ledere.

NORFOLK, VIRGINIA - Jeg heter Gerhardt Falken, sa mannen. - Jeg kom til Sovjet­ unionen for seks dager siden over Odessa havn. Jeg har vært agent for Bundesnachrichtendienst, den vesttyske regjeringens etterretningsapparat, i ti år. Mitt oppdrag var å ta livet av politbyrået under møtet torsdag morgen ved hjelp av en bombe som ble plassert i et lagerrom rett under konferanserommet i fjerde etasje. Lowe og Toland var sterkt imponert over det de så på skjermen. Dette var fremragende. «Falken» snakket flytende russisk, med nøyaktig den syntaks og den diksjon som skolelæ­ rerne i Sovjetunionen forsøkte å fremelske. Han snakket Leningrad-dialekt. - Jeg har i en årrekke drevet et import- og eksportfirma i Bremen, og jeg har spesialisert meg på å handle med Sovjet­ unionen. Jeg har vært i Sovjetunionen mange ganger og jeg har ofte - bak dekke av firmaet - forsøkt å skaffe agenter som fikk i oppdrag å svekke og spionere på partiet og militære anlegg. Kameraet gikk tettere inn på ansiktet. «Falken» leste mono­ tont fra et manus. Han løftet sjelden øynene mot kameraet. Hendene skalv svakt hver gang han bladde om sider fra manu­ skriptet.

121 - Ser ut til at han har fått en omgang juling, mente Lowe. - Interessant, svarte Toland. - De lar oss faktisk få vite at de banker opp folk. Lowe snøftet. - En type som sprenger unger i lufta? De kan brenne denne tølperen på bålet, og ikke en faen ville bry seg om det. - Jeg vil gjerne gjøre dette klart, at jeg ikke hadde noen planer om å skade barn. Falken hevet stemmen. - Mitt politiske mål var politbyrået, men mitt land fører ikke krig mot barn. Det kom et brøl av forakt fra bakgrunnen. Som på et stikkord svingte kameraet mot et par uniformerte KGB-offiserer som satt på hver sin side av Falken. De satt med ubevegelige ansiktsuttrykk. Det var omkring 20 tilhørere, alle i sivile klær. - Hvorfor kom De hit til vårt land? - Det har jeg allerede forklart. - Hvorfor vil Deres land ta livet av lederne av vårt sovjetiske parti? - Jeg er spion, svarte Falken. - Jeg utfører oppdrag. Jeg stiller ikke slike spørsmål. Jeg følger de ordrene jeg får. - Hvor ble De arrestert? - På jernbanestasjonen i Kiev. - Nydelig, bemerket Lowe. - Han kalte seg selv spion, innvendte Toland.- Du bruker ikke det ordet. Du kaller deg «offiser». En «agent» er en utlending som arbeider for deg, og en «spion» er en skurk. De bruker de samme uttrykkene som vi gjør. CIA/DIA-rapporten kom på telex en time senere. Gerhardt Engen Falken. 44 år gammel. Født i Bonn. Gått på vanlige skoler, gode karakterer - men det manglet bilde av ham på den videregående skolen han hadde gått på. Han avtjente verneplik­ ten i en transportavdeling, men rullebladet ble ødelagt i en brakkebrann for tolv år siden. Rosende omtale var funnet i hans personlige effekter. Universitetsgrad i samfunnsfag, gode karakterer, men heller ikke nå fantes det noe bilde, og tre professorer som hadde gitt ham gode karakterer kan åpenbart ikke huske ham. Et lite eksport- og importfirma. Hvor fikk han pengene fra til å starte firmaet? Ingen kunne svare på det. Bodde i Bremen, rolig, beskjedent og alene. Hyggelig kar, etter alt å dømme. Han hilste alltid på naboene, men hadde aldri omgang med dem. En god sjef for sine ansatte, og «svært korrekt», sa hans aldrende sekretær. Reiste en del. Kort sagt,

122

mange kjente til ham, noen få gjorde forretninger med ham, men det var egentlig ingen som visste noe som helst om ham. - Avisene kommer alle som en til å slå fast at han er en agent. Toland rev av papirutskriften og la den i en mappe. Han skulle avgi rapport til CINCLANT om en halv time - men hva skulle han si? Toland visste det ikke selv. - Si til ham at vesttyskerne vil angripe Sovjetunionen. Kanskje vil de klare å ta Moskva denne gangen, flirte Lowe. - Hold kjeft, Chuck! - Javel, kanskje dreier det seg bare om en operasjon for å vingestekke russerne, slik at de kan gjenforene Tyskland en gang for alle. Det er egentlig det Ivan påstår, Bob. Lowe så ut av vinduet. - Det vi har foran oss her er en klassisk etterretningsoperasjon. Denne Falken-fyren er et eneste myste­ rium. Vi har ingen mulighet til å finne ut hvem han er, hvor han kommer fra og selvfølgelig heller ikke hvem han arbeider for med mindre det skjer noe helt spesielt, og jeg skal vedde på at det skjer ikke her. Vi vet - vi tror - at tyskerne ikke er så vanvittige, men det eneste indisiet som foreligger, peker mot dem. Si til admiralen at dette virker uhyggelig. Det var nøyaktig det Toland gjorde.

KIEV, UKRAINA - Kamerater, vi vil starte offensive operasjoner mot NATOlandstyrker om to uker, begynte Aleksejev. Han forklarte årsakene til det. Korps- og divisjonskommandørene mottok opplysningene uten å reagere. - Den faren staten nå står overfor, er større enn de farene vi har vært igjennom de siste 40 årene. Vi har brukt de siste fire månedene til å bringe hæren i kampklar stand. Dere og deres underordnede har utført våre ordrer på en god måte, og jeg kan bare si at jeg er stolt over å ha tjenestegjort sammen med dere. Jeg overlater de vanlige parti-tiradene til deres politiske offiserer. Aleksejev forsøkte seg med et svakt smil. - Vi er yrkesoffiserer i den sovjetiske hær. Vi vet hva vi skal gjøre. «Rodina»s skjebne er avhengig av vår evne til å gjennomføre vårt oppdrag. Det er det eneste som betyr noe, avsluttet han. Så faen heller om det gjør ...

11

Slagordenen

SPJOLA, UKRAINA - Du kan fortsette, kamerat oberst, sa Aleksejev over feltradioen. Han sa ikke: Forsøk å lure meg nå, og du vil komme til å telle trær. Generalen sto på en høyde 500 meter vest for regimentets kommandoplass. Ved siden av ham sto adjutanten og politbyråmedlemmet Mikhail Sergetov. Som om jeg ikke har nok problemer fra før, tenkte generalen oppgitt. Først kanonene. De så blaffene lenge før de hørte den rul­ lende tordenlyden. Granatene ble avfyrt bak en annen høyde tre kilometer unna. De beveget seg i en bue på himmelen til venstre for dem, og ga fra seg en lyd som når man flerrer opp lintøy. Partimannen krøp sammen da han hørte lyden. En av disse bløte sivilistene, tenkte Aleksejev. - Jeg har aldri likt den lyden, sa Sergetov kort. - Har du hørt den før, kamerat minister? spurte generalen interessert. - Jeg tjenestegjorde fire år i et motorisert infanteriregiment, svarte Sergetov. - Og jeg lærte meg aldri til å stole på mine kamerater ved artilleriets plottebord. Jeg vet det er tåpelig. Beklager, general.

124

Deretter fulgte stridsvognkanonene. De iakttok i kikkert de svære stridsvognene som kom ut av skogen. Det var som et mareritt å se de lange kanonene spy ild mens de rullet over det kuperte terrenget på øvelsesområdet. De kunne også se infante­ riets stridskjøretøyer kjøre fram. Så kom de væpnede helikopt­ rene som slo ned på angrepsmålet fra høyre og venstre, mens de fyrte av prosjektilene sine mot øvelsesmodeller av bunkere og panservogner. Nå var angrepsmålet på toppen av åsen nesten skjult av eksplosjoner og jord og leire som ble virvlet opp av artilleriilden som pepret høyden. Aleksejev studerte øvelsesvirksomhe­ ten med øvede øyne. Alle som befant seg på denne høyden måtte være ille ute akkurat nå. Det ville de ha vært selv om de hadde ligget i en smal, dyp skyttergrav eller i en stridsvogn som var sikret mot sidebeskytning. Artilleri-ilden var voldsom. Den ville ha forstyrret soldatene som hadde ansvaret for fjernstyrte våpen, sambandsfolkene og trolig også offiserene som måtte befinne seg der. Kanskje. Men hvis det nå hadde vært et fiendtlig artilleri der som hadde besvart ilden? Hva om panservernhelikoptre og fly hadde feid over stridsvognbataljonene som kjørte fram? Det var mange ukjente faktorer i kamp. Så mange uberegnelige faktorer. Det var mange sjanser en kunne ta, og det var mange grunner til ikke å gjøre det. Hva ville skjedd hvis det hadde vært tyskere oppe på høyden? Lot tyskerne seg forvirre - selv i 1945 ved innfartsveiene til Berlin? Hadde tyskerne noen gang latt seg forvirre? Det tok 12 minutter før stridsvognene og infanteriets belte­ vogner nådde høydetoppen. Øvelsen var over. - En fin jobb, kamerat general. Sergetov tok av seg hørsels­ vernet. Det var godt å komme seg bort fra Moskva, selv om det bare var for noen få timer, tenkte han. Og hvorfor likte han seg bedre her enn på sitt vanlige arbeidssted? Var det på grunn av denne offiseren? - Husker jeg ikke feil skal denne øvelsen gjennomføres på 14 minutter. Stridsvognene og infanteriets kjøretøyer samarbeidet godt. Jeg har aldri sett væpnede helikoptre i aksjon før, men også det virket imponerende. - Den viktigste forbedringen var koordineringen av artilleriilden og infanteriet i sluttfasen av angrepet. Tidligere feilet de stygt. Nå gjorde de det riktig - en krevende operasjon. - Jeg vet det, lo Sergetov. -1 mitt kompani var det ingen som

125 ble såret i slike øvelser. Men to av vennene mine ble det. Det var heldigvis ikke alvorlig. - Unnskyld at jeg sier det, kamerat minister, men jeg er glad over å høre at våre medlemmer i politbyrået også har tjent staten i uniform. Det gjør det lettere for oss stakkars soldater å kommunisere med dere. Aleksejev var klar over at det var en fordel å ha en venn i de høyere sirkler, og det virket som om Sergetov var en hyggelig kar. - Min eldste sønn var ferdig med militærtjenesten i fjor. Også min yngste sønn vil tjenestegjøre i Den røde hær straks han er ferdig med universitetsutdannelsen. Generalen virket overrasket. Han senket kikkerten og kastet et raskt blikk på partimannen. - Du behøver ikke å si det, kamerat general, smilte Sergetov. - Jeg er klar over at altfor få av de høyere partitillitsmennenes barn avtjener verneplikten. Jeg har vært imot det. De som skal styre, må først avtjene verneplikten. Men jeg har noen spørsmål å stille deg. - Kom, kamerat minister, vi setter oss ned et sted og prater. De to gikk bort til Aleksejevs skuddsikre stabsvogn. Genera­ len lot adjutanten og soldatene i kjøretøyet tre av. De to var alene i den ombygde infanteri-beltevognen. Generalen hentet en termos med varm te fra førerhuset, og skjenket opp to kopper. - La oss skåle for din helse, kamerat minister. - Og for din, kamerat general. Sergetov tok en slurk, og satte fra seg koppen på kartbordet. - Hvor klare er vi egentlig for Rød Storm? - Vi har gjort bemerkelsesverdige forbedringer siden januar. Soldatene våre er i form. De har stadig hatt øvelser for å kunne mestre oppgavene. For å være ærlig ville jeg gjerne hatt to måneder til på meg, men likevel - jeg tror vi er beredt. - Godt svart, Pavel Leonidovitsj. Skal vi så få høre sannhe­ ten? Politbyrå-medlemmet stilte spørsmålet med et smil, men Aleksejev var øyeblikkelig på vakt. - Jeg er ingen tosk, kamerat minister. Og det ville være galskap å lyve for deg. - Sannheten er ofte en form for høyere galskap i vårt land. La oss snakke rett fra leveren. Jeg er kandidatmedlem til politbyrået. Jeg har makt, javel, men både du og jeg er klar over

126

at denne makten er begrenset. I dag er det bare kandidatmedlemmer som befinne seg i våre væpnede styrker, og vår oppgave er å sende rapporter til de faste medlemmene. Du vil kanskje også trekke noen slutninger av at jeg befinner meg her hos deg, og ikke i Tyskland. Dette er ikke den hele og fulle sannhet, tenkte Aleksejev. Hans militære enhet ville bli transportert til Tyskland om tre dager, og det var grunnen til at partimannen befant seg her. - Er vi virkelig klare, kamerat general? Vil vi vinne? - Hvis vårt strategiske overraskelsesangrep og vår maskirovka lykkes, tror jeg faktisk vi vil vinne, svarte Aleksejev forsiktig. - Det er ikke «helt sikkert» at vi vil vinne? - Du har selv vært soldat, kamerat minister. På slagmarken vet vi ingenting med sikkerhet. Vi kjenner ikke slagkraften til en hær før den har luktet blod. Vår hær har ikke det. Vi har gjort alt vi kan tenke oss for å gjøre vår hær kampklar - Du sa at du gjerne ville ha to måneder til på deg, utbrøt Sergetov. - Vi kan aldri si om en slik oppgave at nå er den fullført. Det er stadig mulig å gjøre forbedringer. For bare en måned siden satte vi i verk tiltak for å erstatte eldre offiserer på bataljonsog regimentsnivå med yngre, mer ærgjerrige underordnede sjefer. Det har virkelig vist seg å være vellykket, men en del av disse kapteinene som nå er majorer, kunne trenge mer opplæ­ ring og trening. - Så du har stadig dine tvil? - Det er alltid grunn til å tvile, kamerat minister. Det å utkjempe en krig er noe annet enn en matematisk oppgave. Vi har med mennesker å gjøre, ikke tall. Tall er tall, og mennesker er mennesker uansett hva vi forsøker å gjøre med dem. - Bra, Pavel Leonidovitsj, svært bra. Jeg har møtt et ærlig menneske. Sergetov skålte med generalen med tekoppen sin. Jeg ba om å få komme hit. En kamerat i politbyrået, Pjotr Bromkovskij, fortalte meg om din far. - Onkel Petja? spurte Aleksejev. - Han var kommissær i min fars divisjon under Wien-offensiven. Han besøkte oss ofte da jeg var gutt. Hvordan står det til med ham? - Han er gammel og syk. Og han sier at et angrep mot Vesten er galskap. Mimring fra en gammel mann, kanskje. Javel, men han har et fremragende rulleblad fra krigstiden. Og jeg vil

127

gjerne ha din vurdering av våre muligheter. Jeg vil ikke rapportere det du forteller meg, general. Altfor mange mennesker er redde for å fortelle oss - vi som er medlemmer av politbyrået - sannhe­ ten. Men nå er det viktig å få fram sannheten. Jeg må ha din mening som yrkesoffiser. Hvis jeg kan stole på at du gir meg den, kan du til gjengjeld stole på at du ikke får noen ubehageligheter. Det var en bønnfalling som sluttet som en skarp ordre. Aleksejev så sin gjest rett i øynene. Det var ikke lenger noen velvilje å spore. De blå øynene var iskalde. Det var fare på ferde, selv for en general. Men det gjesten hadde sagt, var sant. - Kamerat, vi planlegger et lynangrep. Vi forutsetter at vi kan nå Rhinen i løpet av to uker. Disse planene er faktisk mer forsiktige enn de planene vi la for bare fem år siden. NATO har bedret sin beredskap, særlig når det gjelder panservernstyrken. Jeg vil mene at tre uker er mer realistisk, avhengig av slagkraf­ ten i det taktiske overraskelsesangrepet og av de mange ukjente faktorene som dukker opp i en krig. - Så nøkkelen er overraskelsesmomentet? - Nøkkelen er alltid overraskelsesmomentet, svarte Alekse­ jev raskt. Han siterte den sovjetiske doktrinen ordrett. - Over­ raskelsesmomentet er den viktigste faktoren i en krig. Her er det to momenter, den taktiske og den strategiske. Taktisk over­ raskelse er en operativ krigskunst. Det er noe en dyktig divi­ sjonssjef vanligvis vil kunne mestre. Strategisk overraskelse er noe politikerne må sørge for. Det er din oppgave og ikke min, og den er langt viktigere enn noe vi i hæren kan gjøre. Altså, med et virkelig strategisk overraskelsesmoment, hvis vår maskirovka virker etter planen, er det nesten sikkert at vi vil seire på slagmarken. - Og hvis vi ikke gjør det? Da har vi myrdet åtte barn til ingen nytte, tenkte Aleksejev. Og hvor delaktig var hans sjarmerende venn i det? - Da kan det gå galt. Vil du svare meg på et spørsmål? Kan vi splitte NATO politisk? Sergetov trakk på skuldrene, ergerlig over at han var gått i sin egen felle. - Som du sa, Pavel Leonidovitsj, det finnes mange uberegnelige faktorer. Hva skjer hvis alt går galt? - Da vil krigen bli vunnet av den som har sterkest vilje og de fleste reserver. Vi bør vinne. Det er mye lettere for oss å sette inn reserver. Vi har flere erfarne soldater, flere stridsvogner og flere fly i nærheten av krigssonen enn NATO-styrkene har.

128

- Og USA? - USA ligger på den andre siden av Atlanterhavet. Vi har en plan som går ut på å stenge Atlanteren. De kan fly soldater til Europa - men bare soldater, ikke våpen og drivstoff. Da må de ha skip, og det er enklere å senke skip enn å tilintetgjøre en kampdivisjon. Hvis vi ikke klarer å utnytte overraskelsesmo­ mentet fullt ut, vil dette havområdet bli svært viktig. - Og hvis NATO slår til med et overraskende angrep? Generalen lente seg tilbake. - Det er pr. definisjon umulig å forutsi overraskelsesmomentene, kamerat. Det er derfor vi har etterretningstjenestene, for å begrense dem eller til og med å eliminere dem. Det er derfor en rekke uforutsette eventualite­ ter er innebygd i planene våre. Hvis for eksempel overraskelses­ momentet glipper fullstendig og NATO angriper først, hva vil skje da? Han trakk på skuldrene. - De ville ikke oppnå mye, men de ville forkludre opplegget. Men det som egentlig bekym­ rer meg, er om de vil svare med atomvåpen. Men også dette er i første rekke et politisk spørsmål. - Enig. Sergetov tenkte med bekymring på sin eldste sønn. Når reservene ble innkalt, ville han klatre inn i sin stridsvogn, og det var ikke nødvendig å være medlem av politbyrået for å vite hvor den stridsvognen ville bli sendt. Aleksejev hadde bare døtre. Han er heldig, tenkte Sergetov. - Denne militære enheten skal altså til Tyskland? - I slutten av uken. - Og du? - I den innledende fasen skal vi være strategisk reserve for øverstkommanderende for operasjon Vest. Dessuten skal vi forsvare fedrelandet mot mulige angrep på sørflanken. Det bekymrer oss egentlig ikke noe særlig. Hellas og Tyrkia må nemlig samarbeide for å være en trussel mot oss. Og det kommer de ikke til å gjøre, hvis da ikke vår etterretningstje­ neste er helt på villspor. Min sjef og jeg vil deretter gjennomføre Fase To i planen og erobre Persia-bukta. Heller ikke det vil by på problemer. Araberne er væpnet til tennene, men det er ikke så mange av dem. Hva driver sønnen din med nå? - Den eldste? Han er i ferd med avsluttende eksamen i språk. Han er den beste i klassen - og han studerer Midtøsten-språk. Sergetov undret seg over at han selv ikke hadde tenkt på dette.

129 - Jeg kunne ha bruk for flere av dem. Flesteparten av våre arabisk-talende soldater er muslimer, og når det gjelder dette oppdraget kunne jeg godt tenke meg folk som er mer til å stole på. - Du stoler ikke på Allahs tilhengere? - I krig stoler jeg ikke på noen. Så hvis din sønn er flink i arabiske språk, vil jeg få god bruk for ham. Avtalen ble beseglet med et nikk, og begge lurte på om den andre hadde planlagt det akkurat slik.

NORFOLK, VIRGINIA - «Fremskritt» har ikke utviklet seg slik operasjonen var plan­ lagt, sa Toland. - Satellitter og andre rekognoseringskilder viser at de russiske styrkene i DDR og i det vestlige Polen stadig befinner seg i operative enheter i felten. Det er ting som tyder på at det er gjort klart til jernbanetransport flere steder i Sovjetunionen - på steder som samsvarer med planene om å forflytte store troppestyrker vestover. - Den russiske nordflåten sendte ut seks ubåter i morges. Etter alt å dømme skal de avlaste den operative skvadronen i Middelhavet. I de neste to ukene vil de altså ha flere ubåter i Nord-Atlanteren enn de vanligvis har. - Hvem skal etter skiftplanen ut av Middelhavet? forlangte CINCLANT å få vite. - En Victor, en Echo, tre Foxtrotter og en Julia. Den siste uken har de alle ligget fortøyd til depotskipet ved Tripoli. Depotskipet lå for anker i libysk territorialfarvann. De vil passere Gibraltar-stredet omkring 1300 zulutid i morgen. - De venter altså ikke på avløsning først? - Nei, admiral. Vanligvis venter de på avløsning i Middel­ havet, men hver tredje skiftplan gjør de som nå. Det innebærer at tolv russiske ubåter er på vei nordover og sørover. I tillegg finnes det ytterligere en November og tre Foxtrot-ubåter som har vært på øvelse sammen med den kubanske marine. For øyeblikket ligger de samlet. Det undersøkte vi for to timer siden. - Hva så med Europa? - Vi har ingen flere opplysninger om denne Falken. NATOs

130

etterretningstjeneste har stanget hodet i veggen. Vi har heller ingen nye opplysninger fra Moskva, vi vet ikke engang når han blir stilt for retten. Vesttyskerne sier at de overhodet ikke vet noe om fyren. Det ser ut til at han først dukket opp som 31-åring da han startet sitt firma. Leiligheten hans har vært grundig ransaket, men det er ikke funnet noe av interesse - Vel, kapteinløytnant, la oss få ditt personlige syn på saken. - Admiral, Falken er en russisk passiv agent som ble sendt til Vest-Tyskland for 13 år siden. Han fikk svært få oppdrag, antagelig ingen i det hele tatt, før akkurat dette. - Du mener altså at dette er en rent russisk etterretningsope­ rasjon. Egentlig ikke overraskende. Men hva er hensikten? spurte CINCLANT skarpt. - Admiral, de forsøker i hvert fall å øve et enormt politisk press mot Vest-Tyskland, kanskje for å tvinge landet ut av NATO. Og enda verre - Det holder. Vi har selv vurdert akkurat dette. Du har gjort en god jobb, Toland. Og jeg skylder deg en unnskyldning for det jeg sa i går. Det er ikke din skyld at du ikke hadde alle de opplysningene jeg trengte. Toland måpte. Det var ikke ofte en admiral ba en kapteinløyt­ nant i reserven om unnskyldning i nærvær av andre høyere offiserer. - Hva driver flåten deres med? - Admiral, vi har ingen satellittbilder fra Murmansk-området. Det er skyet vær der, men vi venter klarvær i morgen ettermiddag. Nordmennene har økt patruljevirksomheten i Barentshavet. Bortsett fra ubåtene har russerne forholdsvis få skip i området for øyeblikket, går det fram av de norske rapportene. Men i hele den siste måneden har de hatt forholds­ vis få skip i åpent farvann. - Noe som kan endre seg på tre timer, bemerket en admiral. - Hva er ditt syn på flåteberedskapen deres? - Den er den beste de har hatt siden jeg begynte å studere den, svarte Toland. - Slik jeg ser det er beredskapen på bort­ imot 100 prosent. Som De nettopp bemerket, kan de sende hele flåten til sjøs på meget kort varsel - Hvis den drar ut, vil vi fort få greie på det. Jeg har tre ubåter der oppe som følger med, sa admiral Pipes. - Jeg snakket med forsvarsministeren tidligere i dag. Han skal møte presidenten i dag og be om en DEFCON-3 global

131 beredskap. Vesttyskerne ber oss om å holde Spiral Green klar til russerne viser tegn til å slappe av. Hva tror du russerne vil gjøre, kapteinløytnant? spurte CINCLANT. - Det vi vi få mer klarhet i senere i dag, admiral. Partiets generalsekretær vil holde en tale på krisemøtet i Det øverste sovjet, og kanskje også under begravelsen i morgen. - Den sentimentale kjøteren, gryntet Pipes. Toland savnet Chuck Lowe da han en time senere satt foran fjernsynsapparatet på kontoret. Han kunne ha trengt ham til å hjelpe til med oversettelsen. Generalsekretæren snakket irrite­ rende fort, og Toland var ikke god nok i russisk til å få tak i alt han sa. Generalsekretæren snakket i 40 minutter, og han brukte tre fjerdedeler av tiden på de vanlige politiske frasene. Men på slutten av talen erklærte han at de vernepliktige reserveavdelingene ville bli innkalt for å møte en mulig trussel fra VestTyskland.

Begravelsesseremonien

NORFOLK, VIRGINIA Det var usedvanlig mange mennesker samlet i Fagforeningenes Hus, observerte Toland. Vanligvis begravde de bare én helt om gangen med et slikt seremoniell. En gang gjaldt det tre kosmo­ nauter, nå var det elleve helter. Atte unge oktobrister fra Pskov, tre gutter og fem jenter i alderen åtte til ti år, og tre kontorfolk som alle arbeidet direkte under politbyrået. De lå i polerte bjerketreskister, omgitt av et hav av blomster. Toland studerte opplegget nøye. Kistene var hevet slik at alle kunne se ofrene. Men to av ansiktene var dekket av svart silke. På deres kister var det plassert et innrammet fotografi som viste hvordan disse barna hadde sett ut mens de var i live. Fjernsynskame­ raene dvelte lenge ved dette gripende og samtidig uhyggelige arrangementet. Søylehallen var drapert i rødt og svart. Til og med de overlessede lysekronene var dekket til i forbindelse med denne høyti­ deligheten. De etterlattes familier sto på én rekke. Fedre uten barn, hustruer og barn uten fedre. De var kledd i posete klær med dårlig snitt, som russere flest. Ansiktene deres viste ingen følelser, bortsett fra at de så ut til å være i en sjokktilstand, som

133

om de ennå ikke hadde forstått hvilket slag livet hadde gitt dem. Det virket som om de stadig håpet at de ville våkne opp av dette uhyggelige marerittet og finne barna sine i sengen som før. Og samtidig visste de innerst inne at det aldri ville skje. Partiets generalsekretær skred høytidelig langs rekken. Han omfavnet hver enkelt av de etterlatte. Han hadde festet et svart sørgebånd rundt armen. Det sto i sterk kontrast til den prangende Lenin-ordenen han bar på brystet. Toland studerte ansiktet hans. Han var virkelig beveget. Man skulle nesten tro at han var i ferd med å begrave noen i sin egen nære familie. Da han omfavnet og kysset en av mødrene, falt hun nesten sammen. Hun seg ned på knærne og gjemte ansiktet i hendene. Generalsekretæren bøyde seg øyeblikkelig ned til henne og la hodet hennes mot skulderen sin faktisk før ektemannen hennes rakk å reagere. Deretter hjalp han henne på føttene igjen, og skjøv henne forsiktig mot ektemannens beskyttende arm. Han var kaptein i Den russiske hær, og ansiktet hans bar preg av et ubendig raseri. Herregud, tenkte Toland. Dette kunne de ikke ha satt i scene bedre med selveste Eisenstein som regissør.

MOSKVA, USSR Din iskalde jævel, sa Sergetov til seg selv. Han og resten av politbyrået sto på et eget geledd til venstre for kistene. Han sto med ansiktet vendt mot kistene, men han kunne se fire fjernsynskameraer som foreviget seremonien. Folkene i TV hadde forsikret dem om at hele verden ville se på dette. Alt var glimrende organisert. Dette var det nest siste trekk i maskirovkaen. Her sto både æresgarden fra Den røde hær og gutter og jenter fra de unge pionerene i Moskva vakt over barna som var blitt drept. De nydelige fiolinene. For en maskerade! sa Serge­ tov til seg selv. Legg merke til hvor omsorgsfulle vi er overfor foreldrene til de barna vi har myrdet! Han hadde opplevd mange løgner i løpet av de 35 årene han hadde vært med i partiet. Ja, han hadde kommet med nokså mange selv - men aldri med noe som kunne sammenlignes med dette. Det er kanskje en fordel at jeg ikke har klart å få i meg noe mat i dag, tenkte han. Blikket hans stanset et øyeblikk nølende ved det voksbleke ansiktet til et av de døde barna. Han husket ansiktene til sine

134

egne sovende barn. Nå var de voksne. Når han kom sent hjem fra partimøter og kvelden, hadde han ofte listet seg inn på barneværelset og gledet seg over de fredfulle ansiktene deres. Han hadde alltid stanset et øyeblikk for å høre om de pustet som vanlig, om de brygget på en forkjølelse eller om de snakket i søvne. Hvor ofte hadde han ikke sagt til seg selv at han og partiet arbeidet for barnas fremtid? Du blir aldri forkjølet mer nå, småen, sa han til seg selv med øynene festet på det nærmeste døde barnet. Du kommer ikke til å drømme mer heller. Det er hva partiet har gjort med fremtiden din. Øynene ble fylt med tårer, og han hatet seg selv for det. Kameratene hans ville tro det var en del av forestillingen. Han ville gjerne se seg omkring for å finne ut hva kameratene i politbyrået syntes om den handlingen de hadde vært med på. Han studerte på hva KGBfolkene som hadde utført ugjerningen, tenkte på akkurat nå: Hvis de da i det hele tatt var i live lenger. Det ville være en enkel sak å sette dem på et fly og få det til å styrte, slik at ikke engang bødlene ville få vite om dem. Han var sikker på at alle vitnes­ byrd om bombesmellet allerede var tilintetgjort. Og blant de 30 menneskene som visste om komplottet, sto omlag halvparten på det samme geleddet som han selv. Sergetov begynte nesten å ønske at han hadde gått inn i bygningen fem minutter tidligere. Det hadde vært bedre å være død enn å ha vært med på en slik skjenselsgjerning. Nei, egentlig visste han bedre. I så fall ville han ha spilt en enda større rolle i denne brutale farsen.

NORFOLK, VIRGINIA - Kamerater. Det vi har foran oss her, er vår nasjons uskyldige barn, begynte generalsekretæren. Han snakket langsomt og tydelig, noe som gjorde det lettere for Toland å oversette. CINCLANTs etterretningssjef satt ved siden av ham. - De ble drept av terrorismens djevelske redskap. De ble drept av en nasjon som to ganger har besudlet vårt fedreland med onde drømmer om erobring og drap. Foran oss ser vi vårt partis hengivne, ydmyke tjenere som ville tjene staten. Vi ser foran oss martyrer for Sovjetunionens sikkerhet. Vi ser marty­ rer for fascistisk aggresjon. Kamerater, jeg sier til familiene til disse uskyldige barna og

135

til familiene til disse tre trofaste menn at regnskapets time vil komme. Vi skal ikke glemme dem. Jeg erklærer at rettferdighe­ ten skal skje for denne onde forbrytelse ... - Jøss, Toland sluttet å oversette og så på sjefen sin. - Ja, nå blir det krig. På den andre siden av gaten sitter det språkeksperter som kommer med en fullstendig oversettelse. Bob, vi må snakke med sjefen. - Er dere sikre? spurte CINCLANT. - Kanskje vil de nøye seg med noe mindre voldsomt, men jeg tror det ikke, svarte Toland. - Hele opplegget er satt i scene for å hisse opp det russiske folk i en grad jeg aldri har opplevd før. - La oss få det helt klart. Du hevder at de med overlegg myrdet disse menneskene for å fremkalle en krise. CINCLANT stirret ned på skrivebordsplaten. - Det er vanskelig å tro det, selv om dem. - Admiral, enten må vi tro det eller vi må tro at den vesttyske regjeringen har bestemt seg for å sette i gang en krig mot Sovjetunionen for egen regning. Og i så fall må de jo ha blitt faen så sprø, brast det ut av Toland. Han glemte at det bare var admiraler som hadde lov til å banne - og da bare i nærvær av andre admiraler. - Men hvorfor? - Vi vet ikke hvorfor. Det er problemet med etterretnings­ virksomhet, admiral. Det er lettere å forklare hva som skjer enn hvorfor det skjer. CINCLANT reiste seg opp og gikk bort til vinduet. Det ville bli krig, og han visste ikke hvorfor. Han ville vite hvorfor. Det kunne være svært viktig. - Vi begynner med å kalle inn de vernepliktige. Toland, du har gjort en pokker så god jobb de siste to månedene. Jeg vil anbefale at du forfremmes til full orlogskaptein. Du befinner deg utenfor det ordinære systemet, men jeg tror nok jeg skal klare å ordne denne saken. Sjefen for Annen Flåte mangler en etterretningsoffiser, og han har bedt om å få deg hvis noe går galt, og det ser det jo ut til at det gjør. Du vil bli rangert som nummer tre i staben hans, og du skal tjenestegjøre på et hangarskip. Det er der ute jeg vil ha deg. - Det ville avgjort ha gjort seg med en dag eller to hjemme hos familien, admiral. Admiralen nikket. - Det har du krav på. «Nimitz» er fore­ løpig bare ute på ordinært tokt. Du kan møte henne utenfor

136

kysten av Spania. Meld deg her onsdag morgen med alle militæreffektene. CINCLANT gikk bort til ham og tok ham i hånden. - Takk for en god jobb, kapteinløytnant. To nautiske mil unna lå «Pharris» fortøyd ved siden av sitt depotskip. Ed Morris sto på broen og fulgte med øynene kranen som firte torpedoene med ASROC-startraketter ned på for­ skipet før de ble sendt ned i magasinet. En annen kran låret forsyninger ned til helikopterhangaren akterut, og tredjeparten av mannskapet hans var travelt opptatt med å finne plass til utstyret i lagerrom rundt om i skipet. Han hadde vært sjef på «Pharris» i nesten to år nå, og dette var første gangen de hadde en full våpenlast om bord. Teknikere fra verftet arbeidet for å finne en mindre feil på den åtte-cellede «pepperbøssen» ASROC-rakettutkaster. Et annet lag fra depotskipet samarbei­ det med hans eget mannskap for å løse et problem med radaren. Skipets eget tekniske verksted fungerte aldeles utmerket, langt bedre enn han hadde ventet om bord på et skip som var over 20 år gammelt. I løpet av noen få timer ville USS «Pharris» være fullstendig klart ... til hva? - Ennå ingen avseilingsordre, skipper? spurte hans nestkom­ manderende. - Nei. Jeg har en mistanke om at alle lurer på hva vi skal gjøre, men jeg vedder på at til og med flaggoffiserene - Morris kalte alltid admiraler for flaggoffiserer - ikke aner noe som helst på det nåværende tidspunkt. Det skal være et møte i morgen hos CINCLANTFLT. Kanskje får jeg vite noe da, sa han tvilende. - Hva tror du om disse påstandene om tyskerne? - Jeg har samarbeidet med dem på sjøen, og de Fritzene jeg har møtt, har vært hyggelige karer. Det er ingen som er avsin­ dige nok til å forsøke å blåse hele det sovjetiske maktsystemet i luften. Morris trakk på skuldrene. Fjeset var morskt. - Det er ingen grunn til å stole på at vår verden styres av fornuft. - Det er mye sant i det. Jeg tror vi kommer til å trenge disse torpedoene, skipper. - Jeg er stygt redd for at du har rett.

w CROFTON, MARYLAND - Til sjøs? spurte Martha Toland. - Det er der de vil ha meg, og det er der jeg hører hjemme, enten vi liker det eller ikke. Bob hadde vanskelig for å se henne i øynene. Det var ille nok å høre den skjelvende stemmen hennes. Det hadde aldri vært hans mening å skremme henne, men det var nettopp det han hadde gjort. - Bob, er situasjonen så alvorlig som jeg frykter? - Ingen kan svare på det, kjære. Den er kanskje det, men ingen vet noe. Hør her Marty, du husker vel Ed Morris og Dan McCafferty? De innehar begge kommandostillinger nå, og de må dra ut. Og da er det vel ingen grunn til at jeg skulle forsøke å finne meg et koselig, trygt sted på land, er det vel? Hun hevet stemmen da hun svarte: - De er yrkesoffiserer, og det er ikke du. Du leker soldat i helgene og tjenestegjør to uker i året bare for å late som om du stadig er i marinen, Bob. Du er sivilist, og du hører ikke til der ute. Du kan ikke engangsvømme\ Marty Toland var dyktig nok til å kunne gi selv sjøløver svømmeundervisning. - Visst faen kan jeg det! protesterte Toland, samtidig som han var klar over at dette var et tåpelig diskusjonstema. - Jasså! Jeg har ikke sett deg i et svømmebasseng på fem år. Tenk om det skulle skje noe med deg, Bob. Du drar ut og driver med ditt, og så blir jeg sittende alene igjen med ungene. Hva skal jeg si til dem? - Fortell dem at jeg ikke stakk av. Jeg gjemte meg ikke bort. Jeg ... Toland så bort. Dette hadde han ikke ventet. Marty kom fra en marinefamilie. Hun burde forstå. Men tårene rant ned­ over kinnene hennes nå, og munnen skalv. Han gikk mot henne for å omfavne henne. - Hør nå her, jeg blir stasjonert på et hangarskip, ikke sant? Det er det største skipet vi har, det tryggeste og best beskyttede skipet vi har. Og rundt dette svære skipet er det et dusin andre skip og hundre fly, og alle er de der for å holde fienden unna. De trenger meg fordi jeg kanskje kan bidra til å fortelle dem hva slags planer fienden har, slik at de kan holde dem så langt unna som mulig. Marty, det jeg skal gjøre, er viktig. De trenger meg. Admiralen ba om å få nettopp meg. Jeg er nødvendig - i hvert fall er det noen som mener det.

138

Han smilte vennlig for å skjule løgnen. Et hangarskip var marinens best beskyttede skip fordi det måtte være det! Hangarskip var også russernes første militære mål. - Jeg beklager. Hun smøg seg ut av omfavnelsen og gikk bort til vinduet. - Hvordan står det til med Danny og Ed? - De har adskillig mer å gjøre enn jeg har. Dannys ubåt befinner seg ... vel, akkurat nå er han adskillig nærmere Sovjet­ unionen enn jeg noen gang kommer. Ed gjør seg klar til å dra til sjøs. Han er sjef for en 1052 - et eskortefartøy - og han skal trolig ut for å beskytte konvoier mot fiendtlige ubåter. De har begge familier. Du fikk i hvert fall se meg før jeg dro. Marty snudde seg rundt og smilte for første gang etter at han uventet hadde dukket opp i døren. - Pass godt på deg selv. - Jeg skal være pokker så forsiktig, min kjære. Men ville det hjelpe det minste?

13

De fremmede kommer og drar igjen

AACHEN, VEST-TYSKLAND Det var trafikken som var årsaken. Konvolutten kom som avtalt til den riktige postboksen, og nøkkelen virket som den skulle. Minst mulig kontakt med folk. Majoren var sur fordi han måtte oppsøke et postkontor i fullt dagslys, men det var ikke første gang han arbeidet for KGB, og han trengte de ferske etterret­ ningene hvis han skulle ha noen mulighet til å løse det oppdraget han hadde fått. Dessuten var jo tyskerne så stolte av sitt postvesen, smilte han skjevt ... Majoren brettet sammen den svære konvolutten og puttet den i jakkelommen før han forlot posthuset. Han gikk i vest­ tyske klær, og også solbrillene han tok på seg da han åpnet døren, var tyske. Han kastet et blikk i begge retninger straks han kom ut på fortauet. Det var ingenting som tydet på at han ble skygget. KGB-offiseren hadde forsikret ham om at det overhodet ikke var fare på ferde. Det var ingen som hadde den minste mistanke om at de var her. Antagelig. Taxien ventet på ham på den andre siden av gaten. Han hadde hastverk. Bilene i gaten hadde stanset for rødt lys, og han bestemte seg for å gå rett over gaten, i stedet for å gå ned på hjørnet til fotgjenger­

140 overgangen. Majoren var fra Sovjetunionen, og han var ikke fortrolig med den uregjerlige europeiske trafikken, der man venter at også fotgjengere skal følge trafikkreglene. Han befant seg 100 meter fra den nærmeste trafikkonstabelen, og sjåførene i de nærmeste bilene så at han sto med ryggen til. Majoren ville ha blitt like overrasket som amerikanske turister hvis han hadde oppdaget at de lovlydige tyskerne var alt annet enn lovlydige når de satt bak et ratt. Han gikk ut i gaten uten å se seg for i samme øyeblikk som trafikken satte seg i bevegelse. Han rakk aldri å se Peugeoten som startet. Den kjørte ikke fort, bare 25 kilometer i timen. Men det var fort nok. Høyre forskjerm traff ham i hoften, dreide ham rundt og sendte ham med stor kraft inn i en lyktestolpe. Han ble slått bevisstløs før han ante hva som hadde skjedd. Det var kanskje like bra, siden bena stadig lå i veibanen og Peugeotens bakhjul kjørte over dem og knuste begge anklene. Han hadde store hodeskader. En pulsåre var kuttet over, og blodet strømmet ut over fortauet der han lå ubevegelig med ansiktet ned. Bilen stanset øyeblikkelig, og den kvinnelige sjåføren hoppet ut for å se hva som hadde skjedd. Det lød et skrik fra et barn som aldri hadde sett så mye blod. Et postbud løp ned til hjørnet for å varsle politimannen som sto midt i krysset, mens andre styrtet inn i nærmeste butikk for å tilkalle en ambulanse. Trafikken hadde stanset, og taxisjåføren gikk ut av bilen og kom over gaten. Han forsøkte å komme helt innpå den skadde, men det hadde allerede samlet seg en flokk rundt ham. - Er ist tot, sa en av dem, og majoren var så blek at det var all grunn til å tro det. Han befant seg i sjokktilstand. Det samme gjorde føreren av Peugeoten. Tårene rant fra øynene hennes, og hun hev etter pusten mens hun hulket. Hun forsøkte å forklare alle rundt seg at mannen hadde gått ut i gaten like foran bilen hennes, og at hun ikke hadde hatt noen muligheter til å stanse. Hun snakket fransk, noe som gjorde situasjonen enda mer forvirrende. Taxisjåføren hadde banet seg gjennom folkemengden. Nå var han så nær at han nesten kunne ta på den tilskadekomne. Han måtte få tak i den konvolutten ... men i samme øyeblikk kom politimannen. - Alles zuruck! ropte han. Han var klar over hva han skulle gjøre. Det første var å få situasjonen under kontroll. Han visste også at han ikke måtte flytte på den skadde. Han hadde en

141 hodeskade, kanskje også en nakkeskade, og da måtte det Experten til. En av tilskuerne ropte at han hadde tilkalt en ambulanse. Politimannen nikket kort og håpet at den ville komme snart. Det var langt enklere å skrive rapporter om trafikkulykker enn å vite hva man skulle gjøre med en bevisstløs - eller død? - mann som lå og blødde skamløst i rennestenen. Han ble glad da han oppdaget en av politiets vaktinspektører som banet seg vei blant de nysgjerrige. - Ambulanse? - Den er underveis, Herr Leutnant. Mitt navn er Dieter, Gunther, fra trafikkpolitiet. Jeg befant meg der nede i gatekrysset. - Hvem kjørte denne bilen? spurte vaktinspektøren. Den kvinnelige bilføreren forsøkte å ta seg sammen, og begynte på fransk å fortelle hva som hadde skjedd. En av tilskuerne som hadde vært øyenvitne til påkjørselen, avbrøt henne. - Mannen gikk ut i gaten uten å se seg for. Hun hadde ingen muligheter til å stanse. Jeg er bankier, og jeg kom ut fra postkontoret like bak mannen som ble påkjørt. Han forsøkte å krysse gaten på feil sted, og gikk ned fra fortauet uten å se verken til høyre eller venstre. Her har De mitt visittkort. Bankieren ga det til vaktinspektøren. -Takk, Dr. Muller. Har De noe imot å avgi forklaring? - Naturligvis ikke. Hvis De ønsker det, kan jeg komme til politistasjonen med en gang. - Fint. Det var sjelden vaktinspektøren traff på folk som var så lette å ha med å gjøre. Taxisjåføren befant seg fortsatt blant tilskuerne. Som erfaren KGB-offiser hadde han tidligere vært med på feilslåtte opera­ sjoner, men dette var ... absurd. Det kunne alltid dukke opp noe som ville ødelegge en operasjon, av og til helt enkle, idiotiske ting. Og så skjer dette med den stolte Spetznas-kommandoen - valset ned av en middelaldrende fransk kvinne i en personbil! Hvorfor hadde han ikke sett seg for i denne helvetes trafikken? Jeg burde ha fått en annen til å hente konvolutten og gitt pokker i ordrene. Sikkerhet, bannet han bak et ubevegelig ansiktsuttrykk. Ordre fra senteret i Moskva: Minst mulig kon­ takt med folk. Han gikk tilbake til taxien, mens han tenkte på hvordan han skulle forklare dette overfor sine overordnede. Når noe gikk galt lå feilen aldri i Moskva.

142

Så kom ambulansen. Politimannen fjernet lommeboken fra den tilskadekomnes bukselomme. Mannen het Siegfried Baum - glimrende, tenkte politiløytnanten, en jøde - fra Altona-distriktet i Hamburg. Hun som kjørte bilen var fransk. Han fant ut at han måtte følge ambulansen til sykehuset. En ^internasjonal» bilulykke. Det betydde ekstra mye skrivearbeid. Han angret på at han ikke hadde tatt seg en pils til i das Gasthaus på den andre siden av gaten. Han hadde vært altfor pliktoppfyllen­ de. Han tenkte med bekymring på at han kanskje snart ville bli innkalt i det militære ... Ambulansefolkene arbeidet raskt. De satte en halskrage rundt den skaddes nakke og la et ryggbrett under ham før de løftet ham opp på båren. De brukne anklene fikk hver sin metallskinne. Sanitetsmannen ristet på hodet. Det så ut til å være stygge brudd. Det tok seks minutter før den skadde var i ambulansen. Politiløytnanten klatret inn i sykebilen. I mellom­ tiden var tre politimenn kommet til. De fikk i oppgave å rydde opp etter bilulykken. - Hvor hardt skadet er han egentlig? - Han har trolig brudd på hjerneskallen. Han har mistet mye blod. Hva er skjedd? - Han gikk rett ut i trafikken uten å se seg for. - Idiot, sa sanitetsmannen. - Som om ikke vi har nok å gjøre. - Vil han overleve? - Det avhenger av hodeskaden. Ambulansemannen trakk på skuldrene. - Han vil ligge på operasjonsbordet i løpet av en time. Vet De hva han heter? Jeg må fylle ut et skjema. -Baum, Siegfried, Kaiserstrasse 17, Altona-distriktet, Ham­ burg. -Takk. Vi er på sykehuset om fire minutter. Sanitetsmannen tok pulsen og skrev resultatet ned. - Han ser ikke jødisk ut. - Vær forsiktig med å si noe sånt, advarte politiløytnanten. - Min kone er jødisk. Blodtrykket synker drastisk. Ambulansemannen vurderte intravenøs behandling, men fant ut at det var best å overlate det til kirurgene. - Hans, har du varslet sykehuset? - Ja, de er klar over at vi er underveis, svarte sjåføren. - Jeg tror det er Ziegler som er på vakt i dag. - Jeg håper det. Ambulansesjåføren svingte brått til venstre mens sirenene sørget for at bilene foran dem vek til side. Ett minutt senere var

143

han fremme ved sykehusets ambulanseinngang, der han parkerte Mercedesen. En lege og to sykepleiere sto og ventet på dem. Vesttyske sykehus er effektive. I løpet av ti minutter ble den trafikkskadde - nå pasient - intubert for å holde luftveien åpen, han ble klargjort for blodoverføring og intravenøs behandling, og trillet opp til nevrokirurgisk avdeling, der pro­ fessor Anton Ziegler sto klar til å ta seg av ham. Politiløytnanten måtte vente i skadestuen sammen med reservelegen. - Hvem er han? spurte den unge legen. Politimannen ga ham de opplysningene han hadde. - Er han tysk? - Forbauser det Dem? - Vel, da vi fikk melding om trafikkulykken over radio, fikk vi beskjed om at De også var med. Jeg fikk det for meg at dette var noe spesielt, at det var en utlending som var skadet. - Bilen ble kjørt av en fransk kvinne. - Ach, det forklarer saken. Jeg trodde han var utlending. - Hvorfor? - Tannbehandlingen. Jeg la merke til det da jeg intuberte ham. Han har hatt flere hull i tennene, og de er alle fylt med rustfritt stål - en sjusket tannbehandling. - Kanskje han opprinnelig er fra Østsonen, foreslo politiløyt­ nanten. Reservelegen ristet på hodet. - Det er ingen tysker som har foretatt den tannbehandlingen. En snekker ville ha gjort det bedre. Legen fylte raskt ut innleggelsespapirene. - Hva er det De forsøker å si? - Han har tenner som er elendig behandlet. Merkelig. Han er i svært god form. Han er velkledd. Jøde. Men han har fått en elendig tannbehandling. Legen satte seg ned. - Vi kommer naturligvis over mye rart. - Hvor er hans personlige effekter? Politiløytnanten var nysgjerrig av natur. Det var en av grun­ nene til at han hadde søkt seg til politiet etter å være ferdig med tjenesten i Bundeswehr. Legen tok med seg politimannen til et rom der de personlige effektene ble listeført og oppbevart. Pasientens klær var lagt pent sammen. Jakken og skjorten lå for seg, slik at blodflekkene ikke skulle smitte over på resten av klærne. Vekslepenger, et nøkkelknippe og en stor konvolutt lå fremme for å bli listeført. En funksjonær var i ferd med å fylle ut et skjema over pasientens eiendeler.

144

Politimannen tok opp konvolutten. Den var sendt fra Stutt­ gart dagen i forveien. Et ti-mark frimerke. Impulsivt trakk han en kniv opp fra lommen og sprettet opp konvolutten. Verken legen eller funksjonæren sa et ord. Det var tross alt en politi­ mann som gjorde det. Den store konvolutten rommet en stor og to mindre konvolut­ ter. Han åpnet først den største og trakk ut innholdet. Det var et diagram. Ved første øyekast oppdaget han ikke noe spesielt. Men da han studerte det nærmere, gikk det opp for ham at det var en fotokopi av et dokument fra den vesttyske hær, stemplet Geheim. Hemmelig. Så fikk han se navnet: Lammersdorf. Det han holdt i hånden, var et kart over NATOs kommunikasjonshovedkvarter bare 30 kilometer unna. Politiløytnanten var kap­ tein i reserven i Den tyske hær, og han hadde drevet med etterretningsarbeid. Hvem var Siegfried Baum? Han åpnet de andre konvoluttene. Så gikk han til telefonen.

ROTA, SPANIA Transportflyet var i rute. Toland ble møtt av en svak bris da han klatret ned fra lasteromsdøren. To marinesoldater var møtt fram. De førte Toland og fire andre til et helikopter som sto klart 100 meter unna. Rotoren var i gang. Fem minutter senere var han i luften. Hans første besøk i Spania hadde vart i nøyaktig elleve minutter. Det var ingen som forsøkte å si noe. Toland tittet ut gjennom et av de små vinduene. De fløy over et vann, og de var åpenbart på vei sørvestover. De befant seg om bord på et Sea King antiubåt-helikopter. Sjefen for mann­ skapet var også sonaroperatør, og han holdt åpenbart på med en eller annen test. Toland så seg omkring. Veggene var nakne. Sonarbøyene var lagret akterut. Ellers var luftfartøyet overfylt med våpen og sensoriske instrumenter. De hadde vært i luften i en halv time da helikopteret begynte å sirkle. To minutter senere landet de på USS «Nimitz». Flydekket var varmt, støyfylt og stinket av jet-drivstoff. En dekksgutt viste dem veien til en leider som førte ned til en gangbro, og derfra ble de ført enda lenger ned til en korridor. Her var det installert klima-anlegg, og det var forholdsvis fredelig. De var et godt stykke unna flyvirksomheten som foregikk over hodet på dem.

145 - Kapteinløytnant Toland? ropte en underoffiser. - Her. - Vil De komme meg meg, kapteinløytnant. Toland fulgte underoffiseren gjennom den overbefolkede boligseksjonen under flydekket fram til en åpen dør. - Du må være Toland, sa en offiser, som virket noe stresset. - Stemmer. - Vil du høre den gode eller den dårlige nyheten først? - Den dårlige. - Javel, du må ligge i hengekøye. Det er ikke nok køyesenger til alle oss etterretningsfolkene. Men egentlig spiller det vel ingen rolle hvordan man ligger. Selv har jeg ikke sovet på tre døgn. Den gode nyheten er at du har fått en stripe til. Velkom­ men om bord, kapteinløytnant. Mitt navn er Chip Bennett. Offiseren ga Toland en telex-melding. - Det virker som om CINCLANT liker deg. Det er godt å ha venner i de høyere sirkler. Meldingen var kort og fyndig. Den gikk ut på at kapteinløyt­ nant Robert A. Toland, III, i reserven i Den amerikanske marine, var blitt «utstyrt» som orlogskaptein i Den amerikanske marines reserve, noe som ga ham rett til å bære tre gullstriper. Men han ville ikke straks kunne heve en orlogskapteins lønn. Det var som å bli kysset av sin søster. Vel, tenkte han, kanskje en kusine. - Jeg antar det er et skritt i riktig retning. Hva skal jeg gjøre her? - Teoretisk sett skal du assistere meg, men vi har fått inn så jævla mye stoff i det siste at vi må fordele oppgavene. Du må ta deg av orienteringen til stridsgruppesjefen morgen og kveld. Det skjer klokken 0700 og 2000. Sjefen er kontreadmiral Samuel B. Baker jr. Han er en drittsekk. Han vil ha alt på et sølvfat, med fotnoter og kilder for alt som legges fram. Han sover nesten aldri. Basen din vil være i sikkerhetstjenesten sammen med gruppen som ledes av offiseren for taktisk krigføring. Walker gned seg i øynene. - Hva er det egentlig som skjer rundt oss? - Skjer det noe akkurat nå? - Jada. Vi fikk inn en melding for kort tid siden. Romfergen «Atlantis» ble kjørt bort fra utskytingsrampen på Kennedys romfartsenter i dag, angivelig fordi det var en feil i datasyste­ met. For et øyeblikk siden meldte tre aviser at fergen skulle få

146 ny nyttelast. Den skulle egentlig hatt med seg tre elle fire kommersielle satellitter. I stedet får den med seg rekognoseringssatellitter. - Man begynner altså å ta situasjonen alvorlig.

AACHEN, VEST-TYSKLAND «Siegfried Baum» våknet seks timer senere. Det første han så var tre menn i legekitler. Virkningen av bedøvelsen hadde ennå ikke sluppet taket i ham, og han hadde vanskelig for å feste øynene. - Hvordan står det til? var det en som spurte. På russisk. - Hva var det som skjedde? svarte majoren på russisk. Ach so. - De ble truffet av en bil og befinner Dem nå på et militært sykehus, løy mannen. De befant seg stadig i Aachen, nær den tysk-belgiske grensen. - Hva ... jeg husker jeg kom ut fra ... Majoren snakket som en beruset person. Men så stoppet han plutselig opp. Han forsøkte stadig å feste øynene. - De er ferdig, min venn. Mannen som snakket til ham var gått over til tysk. - Vi vet at De er russisk offiser, og at De var i besittelse av graderte regjeringsdokumenter. Si meg, hvorfor er De så interessert i Lammersdorf? - Jeg har ingen opplysninger å gi, svarte «Baum» på tysk. - Det er for sent det nå, irettesatte forhørslederen. Nå snakket han russisk igjen. - Men vi vil gjøre det enkelt for Dem. Legen sier at vi nå trygt kan prøve en ny, skal vi si, medisinsk behandling på Dem. Da vil De fortelle oss alt De vet. Og dette bør De ta alvorlig. Det er ingen som kan motstå denne formen for utspørring. De bør også være klar over hvilken stilling De befinner Dem i, sa mannen mer truende. - De er offiser i en utenlandsk stats hær. De er ulovlig i Vest-Tyskland, De reiser med falske papirer og De er i besittelse av hemmelige papirer. Vi kan - hvis vi ser stort på det - sette Dem i fengsel på livstid. Men på bakgrunn av hva Deres regjering foretar seg akkurat nå, er vi ikke innstilt på a se stort på det. Hvis De samarbeider, vil De overleve, og trolig senere bli utvekslet med en tysk agent, slik at De kan bli sendt tilbake til Sovjetunionen. Vi vil til og med gjøre Deres landsmenn uttrykkelig oppmerksom på at vi fikk alle opplysningene fra Dem takket være bruk av medika-

147 menter. Vi anser det derfor utenkelig at De vil bli utsatt for represalier. Hvis De ikke samarbeider, vil De dø av skadene De fikk i en trafikkulykke. - Jeg har familie, sa major Andrej Tsjernjavin rolig, samtidig som han forsøkte å huske hvilke forpliktelser han hadde overfor sine arbeidsgivere. Han befant seg i en følelsesmessig forvirring både på grunn av redselen han følte og medikamentene som stadig gjorde ham uklar. Han visste ikke at en ampulle med pentathol-natrium nå dryppet inn i en av blodårene hans, og at midlet allerede hadde begynt å svekke hans viktigste hjerne­ funksjoner. Om ikke lenge ville han ikke være i stand til å vurdere de langsiktige følgene av sin handling. Det eneste som ville bety noe, var hva som skjedde her og nå. - Familien Deres vil ikke lide overlast, lovet oberst Weber. Han var offiser i hæren og knyttet til Bundesnachrichtendienst, og han hadde avhørt mange russiske agenter. - De tror vel ikke at Deres landsmenn straffer familien til hver eneste spion vi griper? Da ville resultatet raskt bli at det ikke ville komme noen hit og spionere på oss i det hele tatt. Weber var mildere i røsten nå. Medikamentet begynte å virke, og etter hvert som pasienten ble stadig mer omtåket, ville han godsnakke og lokke opplysningene ut av ham. Det moret ham å tenke på at det var en psykiater som hadde lært ham denne teknikken. Trass i de mange filmene om brutale tyske forhørsfolk hadde han overhodet ikke trening i å tvinge opplys­ ninger ut av folk ved hjelp av voldelige midler. Synd, tenkte han. Hvis han noen gang skulle ha trengt det, måtte det være akkurat nå. Mesteparten av oberstens familie bodde utenfor Kulmbach, bare noen kilometer fra grensen.

KIEV, UKRAINA - Kaptein Ivan Mikhailovitsj Sergetov melder seg til tjeneste, kamerat general. - Sitt ned, kamerat kaptein. Likheten med faren var bemer­ kelsesverdig, tenkte Aleksejev. Kortvokst og undersetsig. De samme våkne øynene, den samme intelligensen. En ung mann på vei oppover. - Din far fortalte meg at du studerer Midtøstenspråk. - Det stemmer, kamerat general.

148 - Har du også studert de folkene som snakker disse språkene? - Det er en del av studiet, kamerat. Den unge Sergetov smilte. - Vi har til og med måttet lese Koranen. Det er den eneste boken flesteparten av dem har lest, og den er derfor viktig for å kunne forstå villmennene. - Du liker altså ikke araberne? - Ikke noe særlig. Men vårt land må handle med dem. Jeg kommer stort sett godt ut av det med dem. Klassen jeg går i møter av og til diplomater fra land vi kan godta politisk, for å prøve våre språklige ferdigheter. Det gjelder særlig Libya, og av og til også folk fra Yemen og Syria. - Du har tre års stridsvogntjeneste. Kan vi slå araberne i en krig? - Israelerne har gjort det med letthet, og de har bare en brøkdel av våre ressurser. Den arabiske soldat er en uvitende bonde. Han er dårlig trent og ledes av udugelige offiserer. En ung mann som har alle svarene. Og kanskje vil du forklare Afghanistan for meg? tenkte Aleksejev. - Kamerat kaptein, du vil bli knyttet til min personlige stab under den forestående operasjonen mot statene i Persia-bukta. Jeg vil trenge deg i språkspørsmål, som støtte for vårt etterretningsarbeid. Jeg har forstått det slik at du tar sikte på diplomatiet. Det kan jeg ha nytte av. Jeg har alltid satt pris på å få vurdert etterretningsopp­ lysningene som KGB og GRU sender oss. Det er ikke det at jeg mistror våre kamerater i etterretningstjenestene. Det er bare det at det er nyttig med folk som tenker «hæren» når de studerer opplysningene. Og det at du tjenestegjorde i en stridsvognavdeling, gjør deg ekstra verdifull. Et spørsmål til: Hvordan reagerer reservistene på mobiliseringen? - Med begeistring, naturligvis, svarte kapteinen. - Ivan Mikhailovitsj, jeg antar at din far fortalte om meg. Jeg lytter oppmerksomt når partiet har noe å meddele oss, men soldater som forbereder seg til krig må kjenne den usminkede sannhet slik at vi kan oppfylle de krav partiet stiller til oss. Kaptein Sergetov merket seg hvor forsiktig generalen hadde ordlagt seg. - Vårt folk er rasende, kamerat general. De er svært opphisset over det som skjedde i Kreml, over barna som ble myrdet. Jeg tror ikke ordet «begeistring» egentlig er noen overdrivelse. - Og du, Ivan Mikhailovitsj? - Min far fortalte meg at du ville stille dette spørsmålet,

149 kamerat general. Han ba meg forsikre deg om at han ikke kjente til Kreml-dramaet på forhånd, og at det nå er viktig å verge vårt land slik at tilsvarende tragedier aldri skjer igjen. Aleksejev trengte tid før han svarte. Han ble kald ved tanken på at Sergetov hadde lest hans tanker for tre dager siden, og han var forbløffet over at han hadde røpet en så stor hemmelig­ het til sønnen sin. Men det var godt å vite at han ikke hadde tatt feil av politbyrå-medlemmet. Han var et menneske man kunne stole på. Kanskje sønnen også? Mikhail Eduardovitsj mente åpenbart det. - Kamerat kaptein, det finnes ting vi må glemme. Vi har hendene fulle allerede. Kontoret ditt ligger nede i korridoren rom 22. Det ligger arbeid og venter på deg. Tre av.

BONN, VEST-TYSKLAND - Det hele er et bedrag, rapporterte Weber til forbundskansle­ ren fire timer senere. Obersten hadde fløyet til Bonn med helikopter. - Hele bombeattentatet er et forferdelig og planlagt bedrag. - Vi vet det, oberst, svarte forbundskansleren kort. Han hadde ikke sovet på to døgn, i et forsøk på å få herredømmet over den plutselige tysk-russiske krisen. - Herr Kanzler, mannen vi nå har på sykehuset er major Andrej Iljitsj Tsjernjavin. Han kom over grensen fra Tsjekko­ slovakia for to uker siden på falske papirer. Han er offiser i de russiske Spetznas-styrkene, deres elite Sturmtruppen. Han ble hardt skadet i en bilulykke - han gikk rett ut i gaten foran en bil uten å se seg for - og hadde med seg fullstendige tegninger av NATOs kommunikasjonsbase ved Lammersdorf. Stasjonens sikkerhets-vaktposter ble omplassert for en måned siden. Dette dokumentet er bare to uker gammelt. Han hadde også vaktpla­ nen og tjenestelisten for vaktoffiserene - og de er bare tre dager gamle! Han kom over den tsjekkoslovakiske grensen sammen med ti andre personer, og de har altså fått helt ferske operative ordrer. De går ut på å angripe basen ved midnatt dagen etter at Tsjernjavin hadde fått en særmelding om det. Hvis disse pla­ nene av en eller annen grunn måtte endres, foreligger det også en avlysningsmelding. Vi har begge disse meldingene. - Han kom inn i Vest-Tyskland lenge før ... Forbundskansle­

150 ren var overrasket mot sin vilje. Det hele forekom så virkelighetsfjernt. - Akkurat. Alt stemmer, Herr Kanzler. Vi vet ikke hvorfor, men Ivan kommer til å angripe Vest-Tyskland. Alt fram til dette punktet har vært bedrag. Alt har vært fingert for at vi skulle holde oss i ro. Her er utskriften av hele samtalen med Tsjernjavin. Han kjenner til fire andre Spetznas-operasjoner, som alle skal delta i et omfattende angrep på oss. Han befinner seg nå på et militærsykehus i Koblenz under sterk bevoktning, vi har også tatt opp hans forklaring på bånd. - Men hvis alt dette dreier seg om en form for russisk provokasjon - hvorfor hadde de ikke papirene på seg da de krysset grensen? - Omorganiseringen ved Lammersdorf-anlegget innebar at de måtte ha ferske opplysninger. Som De vet, har vi oppgradert sikkerhetsbestemmelsene ved NATOs kommunikasjonsstasjoner siden i fjor sommer, og russerne må også ha oppdatert sine angrepsplaner. Det er svært foruroligende at de i det hele tatt har fått tak i disse dokumentene. Enkelte av dem er jo bare noen dager gamle. Og årsaken til at vi tilfeldigvis fikk tak i denne mannen ... Weber begynte å fortelle omstendighetene omkring ulykken. - Det er all grunn til å tro at dette faktisk var en bilulykke, ikke en provokasjon. Det var en Madame AnneMarie LeCourte som kjørte bilen. Hun arbeider i motebransjen, og selger kjoler for en eller annen moteskaper i Paris. Hun har neppe noe med sovjetisk spionasjevirksomhet å gjøre. Og hvorfor skulle de forsøke en slik provokasjon? De kan da ikke vente at vi vil gå til angrep mot DDR på et slikt grunnlag? Først beskylder de oss for å ha anbrakt en bombe i Kreml, og så skal de forsøke å provosere oss? Det er ingen mening i det. Det vi nå har, er en mann som hadde som oppdrag å legge veien åpen for en russisk invasjon i Vest-Tyskland ved å lamme NATOs kommunikasjonslinjer umiddelbart før et angrep. -Men å gjøre noe slikt-selv om de planlegger et angrep ... - Sovjetunionen er full av «spesielle operasjonsgrupper», noe de lærte av invasjonen i Afghanistan. Det er folk som er spesielt trent for slike oppdrag. De er svært farlige. Og det er en slu plan. Mannen vi fikk tak i var jøde etter de falske papirene å dømme. Kjøterne spiller på vårt sårbare forhold til jødene, ikke sant? Hvis han blir stanset av en politimann, vil han kunne komme med en bemerkning om hvordan tyskerne behandlet

151 jødene, og hva ville en ung politimann gjøre da? Hva? Han ville sannsynligvis be om unnskyldning og la ham gå. Weber smilte dystert. Det hadde vært en omhyggelig uttenkt plan. Han kunne ikke la være å beundre den. - Men de kunne ikke forutse at det skulle skje noe uventet. Vi har vært heldige. Nå må vi utnytte dette hellet. Herr Kanzler, disse opplysningene må straks sendes til NATOs øverstkommanderende. For øye­ blikket har vi skjulestedet deres under oppsyn. Kanskje ønsker vi å angripe. GSG-9 er klar, men det bør kanskje være en NATO-operasjon. - Jeg må ha et regjeringsmøte først. Jeg vil ha en telefonsam­ tale med den amerikanske presidenten og med regjeringssje­ fene i de andre NATO-landene. - Unnskyld, forbundskansler, men det har vi ikke tid til. Med Deres tillatelse vil jeg straks overlevere en kopi av båndoppta­ ket til CIAs forbindelsesoffiserer, og også til den britiske og franske. Russerne kommer til å angripe oss. Det er best å varsle etterretningstjenestene først. Det vil kunne gi grunnlaget for Deres samtaler med presidenten og de andre. Vi må handle øyeblikkelig, Herr Kanzler. Det gjelder liv eller død. Forbundskansleren stirret ned i skrivebordet. - Jeg er enig, oberst. Hva vil De vi skal gjøre med denne Tsjernjavin? Weber hadde det helt klart for seg. - Han døde av skader han fikk da han ble påkjørt. Det vil komme i nyhetene på fjernsyn i ettermiddag og i avisene. Vi vil naturligvis stille ham til disposisjon for våre allierte for ytterligere avhør. Jeg er sikker på at CIA og andre gjerne vil møte ham før midnatt. Vest-Tysklands forbundskansler stirret ut av vinduet fra sitt kontor i Bonn. Han kom til å tenke på sin egen tjeneste i militæret for 40 år siden: En vettskremt tenåring med en hjelm som var så stor at den nesten dekket øynene hans. - Det skjer igjen. Hvor mange vil dø denne gangen? Kjære Gud, hva vil skje nå?

LENINGRAD, USSR Kapteinen kikket ut over babord side fra brovingen. Buksérbåter var i ferd med å skyve den siste lasteprammen opp på heisen akterut, og deretter bakket de. Heisen hevet seg noen få meter, og prammen ble manøvrert opp på trallene som sto klare på

152

spor som gikk gjennom hele skipet. Nestkommanderende på «Julius Fusik» ledet lastearbeidet fra vinsjkontrollrommet akterut. Elevatoren stanset på det tredje lastedekket, som utgjorde et eneste digert lasterom. Noen av sjøfolkene festet kabler rundt trallene og gjorde dem raskt fast. Gangspill trakk lekteren fremover til det tredje, nederste lastedekket på transportskipet. Straks trallene nådde de malte markeringsstrekene, ble den vanntette døren lukket og lyset satt på mens mannskapet sikret lasteprammen. Førsteklasses arbeid, tenkte førstestyrmannen. Lastingen var unnagjort på bare elleve timer, nesten ny rekord. - Den siste prammen vil være forsvarlig surret i løpet av en halv time, meldte båtsmannen til førstestyrmannen, som sendte beskjeden videre til broen. Kaptein Kherov grep telefonen for å snakke med maskini­ sten. - Er dere klare om en halv time? - Javel. Om en halv time. Maskinisten la på røret. Kapteinen vendte seg mot sin celebre passasjer, en fallskjermgeneral som gikk kledd i skipsoffiserenes blå uniform. - Hvordan står det til med soldatene dine? - Noen er allerede sjøsyke. General Andrejev lo. Soldatene - unntatt generalen, naturligvis - var brakt om bord inne i de forseglede lasteprammene, sammen med tonnevis av militært utstyr. - Det er fint at soldatene mine får rusle rundt på underdekket. - Jeg er sjef for et skip, ikke for et fengsel. Håper de ikke begynner å klusse med ting. - De har fått beskjed om å være forsiktige, forsikret Andre­ jev. - Godt. Om noen dager vil de få nok å henge fingrene i. - Dette er første gang jeg er om bord på et skip, sa Andrejev. - Virkelig? Ingen grunn til engstelse, kamerat general. Det er mye tryggere og mye mer behagelig enn å befinne seg i et fly - når man må hoppe ut! Kapteinen lo. - Det er et stort skip som ligger godt i sjøen selv med denne lette lasten. - Lett last? spurte generalen. - Du har over halvparten av min divisjons utstyr om bord. - Vi kan frakte over 35 000 tonn last. Utstyret ditt er volumi­ nøst, men ikke tungt. Dette var nye toner for generalen, som vanligvis var vant til å få utstyret fraktet med fly.

153

I skipets indre befant det seg over 1000 soldater, underoffise­ rer og offiserer fra 234. Flybårne Angrepsregiment. De var beordret til å holde seg nedenunder, bortsett fra en kort periode om natten, til de passerte Den engelske kanal. De fant seg i det uten å mukke. Selv om rommene de oppholdt seg i var fulle av lasteprammer og utstyr, var de svære lasterommene likevel langt mer romslige enn de militære transportflyene de var vant til. Mannskapet om bord på skipet rigget til sovebrisker ved hjelp av planker fra en pram til en annen. Det ble ganske romslige soveplasser, og dermed ble det også bedre plass på dørken for mannskapet som hadde patruljetjeneste. Om kort tid ville troppsoffiserene få en orientering om rutinene om bord, og det ville bli lagt særlig vekt på brannvernøvelser. Det var strengt forbudt å røyke om bord. Mannskapet var forbauset over hvor lydige og beskjedne fallskjermsoldatene var. De hadde ventet en mer brautende gjeng. Selv elitetropper lot seg altså innordne nye omgivelser. Det var en hyggelig overraskelse for sjøfolk fra handelsflåten. Tre taubåter trakk skipet langsomt bort fra kaien. To andre sluttet seg til. Snart pekte baugen mot havet. De var på vei ut fra Leningrad. Generalen iakttok kapteinen, som løp fra en brovinge til en annen med en yngre skipsoffiser i hælene mens han ga en ordre til rormannen hver gang han passerte ham. Kaptein Kherov var nesten 60 år gammel, og han hadde tilbrakt mer enn to tredjedeler av sitt liv på sjøen. - Roret midtskips! ropte han. - Langsomt forover. Rormannen parerte begge ordrene i løpet av et sekund. Slett ikke dårlig, tenkte generalen, som mintes de mange sure kom­ mentarene han hadde hørt fra tid til annen om sjøfolk i handels­ flåten. Kapteinen kom bort til ham. - Vel, nå er det verste gjort. - Men du måtte ha hjelp, sa generalen. - Ja, det var litt av en hjelp. Det er bare fordrukne folk på disse taubåtene. De ramponerer skip ustanselig. Kapteinen gikk bort til draftet. Godt: En dyp, rett renne hele veien til Østersjøen. Han kunne slappe av nå. Kapteinen ruslet bort til nærmeste stol og satte seg. - Te! En stuert dukket øyeblikkelig opp med et brett med kopper. - Finnes det ikke brennevin om bord? Andrejev var overrasket. - Bare hvis dine soldater brakte det med seg, kamerat gene­ ral. Jeg vil ikke vite noe av alkohol om bord på mitt skip.

154 - Det er jo fornuftig. Førstestyrmannen kom mot dem. - Alt sikret akterut. Utkik­ ken er på plass. Vi forbereder dekksinspeksjonen. - Dekksinspeksjon? - Ved vaktskifte undersøker vi vanligvis alle luker for å forsikre oss om at de er lukket, kamerat general, forklarte førstestyrmannen. - Siden du har soldater om bord, vil vi foreta en sjekk hver time. - Stoler du ikke på soldatene mine? Generalen var lettere fornærmet. - Ville du stole på noen av oss om bord i et av dine fly? svarte kapteinen. - Du har naturligvis rett. Unnskyld meg. Andrejev var klar over at her hadde han møtt en mann som kunne sitt yrke. - Er det noen av dine folk som kan sette mine yngre offiserer og sersjanter inn i rutinene om bord? Førstestyrmannen trakk noen papirer opp fra lommen. - Vi begynner undervisningen om tre timer. I løpet av to uker vil soldatene dine være skikkelige sjøfolk. - Vi er særlig opptatt av redningsøvelser, sa kapteinen. - Så det bekymrer deg? - Naturligvis. Dette kan bli farlig, kamerat general. Jeg vil også gjerne få et bilde av hva soldatene dine kan gjøre for å forsvare skipet. Det hadde ikke generalen tenkt på. Operasjonen var blitt satt i verk raskere enn han satte pris på. Det hadde ikke vært tid til å sette soldatene hans inn i rutinene om bord. Sikkerhetshen­ syn? Vel, det eksisterte ingen operasjon som var planlagt til minste detalj, så vidt han visste. - Jeg skal be luftvernsjefen min om å melde seg for deg straks du er ledig. Han nølte. - Hvor mye tåler dette skipet før det går til bunns? - Dette er ikke noe krigsskip, kamerat general. Kherov smilte kryptisk. - Men du har kanskje sett at nesten all lasten ligger på stålprammer. De har dobbelte stålvegger med en meter tomrom mellom seg. Det kan være enda mer betryggende enn oppdelingen i seksjoner uten innbyrdes forbindelse, slik vi finner det i krigsskip. Er vi heldige, slipper vi å få vite hva som er best. Det som bekymrer meg mest er brann. Flesteparten av skipene som går tapt i en krig, går ned på grunn av brann. Hvis vi klarer å sette i verk effektive brannvernøvelser vil vi muligens kunne overleve i hvert fall ett - muligens tre - rakett-treff.

155 Generalen nikket tankefullt. - Jeg stiller mine soldater til din disposisjon når du måtte ønske det. - Så snart vi har passert Kanalen. Kapteinen reiste seg og sjekket draftet enda en gang. - Jeg beklager at jeg ikke kan tilby dere en lysttur. Men kanskje tilbaketuren blir det. Generalen løftet tekoppen. - Skål på det, kamerater. Mine folk står til deres disposisjon, som sagt, La oss skåle for suksess! - For suksess! Kaptein Kherov løftet også koppen. Han fikk faktisk lyst på et glass vodka, slik at de kunne skåle skikkelig for foretagendet de var i gang med. Han var beredt. Han hadde ikke hatt noen mulighet til å tjene staten direkte siden han i sin ungdom var marinesoldat på en minesveiper, og han var fast bestemt på å utføre sin del av oppdraget.

KOBLENZ, VEST-TYSKLAND - God ettermiddag, major. Sjefen for CIAs Bonn-kontor satte seg ned sammen med sin britiske og franske kollega og et par translatører i en bevoktet fløy av militærsykehuset. - Skal vi snakke om Lammersdorf? Det tyskerne ikke visste, var at britene hadde en arkivmappe på major Tsjernjavins virksomhet i Afghanistan. De hadde også et uklart fotografi av ham, som imidlertid ikke var mer uklart enn at det var mulig å gjenkjenne ham. Det var denne mannen Mudjahaddin husket som djevelen fra Kandahar. General Jean-Pierre de Ville fra den franske etterretningstjene­ sten var den av dem som snakket best russisk, og han ledet avhøret. All motstandskraft var nå brutt ned hos Tsjernjavin. Den siste rest av motstand forsvant da han fikk høre et bånd der han under påvirkning av medikamenter hadde tilstått alt. For sine landsmenn var han en død person. Majoren gjentok det disse mennene allerede visste, men som de gjerne ville høre fra hans egen munn. Tre timer senere gikk det ilmeldinger til tre vestlige hovedsteder, og tjenestemenn i de tre etterretningstje­ nestene begynte å arbeide på rapporter til kolleger i de andre NATO-landene.

14

Gass

WANDLITZ, DDR SCENARIO 6 Det normale for været vår og sommer (moderat luftfuktighet og temperatur; sannsynlig nedbør 35 prosent i døgnet); vestlig og sørvestlig vind fra 10 til 30 kmlt på bakkenivå, justert for høydenivå; bruk av høyresistente kjemiske midler mot kommunikasjonsforbindelser, POMCUS-anlegg, flyplasser, forsyningsdepoter og atomvåpenlagre (om beregnet feilprosent se Tillegg F, Bilag 1). Formannen i DDRs kommunistparti leste utdraget helt til siste linje, trass i at han følte en økende sviende magesy­ re: / likhet med scenariene 1, 3, 4 og 5 vil ethvert varsel på over 15 minutter garantere en fullstendig MOPP-4-beskyttelse av strids- og støttepersonell i beredskap. Det som gjenstår, er proble­ met med sivile døde og skadde, da over 100 av målene som er nevnt ovenfor ligger nær store befolkningssentra. Bio-nedbryting av resistente midler som GD (det er ventet at russerne vil bruke dette stoffet; for studier av russisk faglitteratur om dette emnet, Tillegg C, Bilag 2) vil skje langsomt som følge av gjennom­ gående milde temperaturer og nedsatte fotokjemiske reaksjoner

157 på grunn av været. Det vil gjøre det mulig for stoffet i aerosolform å drive med luftstrømmene. I en konsentrasjon på minimum 2 milligram pr. kubikkmeter, med en beregnet temperaturstigning i de høyere lag og et økt skylag, vet man at vinden som fører med seg giftig damp, vil være livsfarlig for store områder av VestTyskland og DDR. Der vil mengden av giftstoffer være omlag 0,3 (pluss eller minus 50 prosent etter våre beregninger, når vi tar hensyn til urenheter og kjemiske nedbrytninger i de kjemiske stridsvåpnene) ganger større enn ved selve målet. Selv med konsentrasjoner under middels dødelige doser (LCT50) vil hele den tyske sivilbefolkningen bli utsatt for den aller største fare. Man kan vente en alliert gjengjeldelsesaksjon som i høy grad vil være psykologisk betinget - men bruken av russiske kjemiske stridsvåpen alene vil være nok til å forurense mestepar­ ten av Stor-Tyskland; man kan forutsi at alt tysk territorium øst for Rhinen vil være farlig for ubeskyttet personell, fra og med 12 timer etter at giftstoffet et sluppet ut. Man kan vente tilsvarende virkninger over deler av Tsjekkoslovakia og til og med det vestlige Polen, avhengig av vindstyrke og vindretning. Man må dessuten vente at forurensningen vil vare minst 1,5 gang ut over den tiden en giftgass vanligvis virker. Dette er det siste (og statistisk sett mest sannsynlige) scenariet som er skissert i sluttspesifikasjonen.

SEKSJON VIII: SAMMENDRAG FRA UTØVENDE KOMMANDOMYNDIGHET Selv om det blir gitt bare noen få minutters taktisk varsel, skal man være klar over at militære beredskapsavdelinger kan stole på at tapene blir små (skjønt med 30-50 prosent svekket stridseffektivitet; denne svekkelsen vil imidlertid ramme begge sider likt); man venter at sivilbefolkningen faktisk vil lide større* tap enn ved bruk av Nivå-2-gjengjeldelse med taktiske atomvåpen (200 krigshoder a < 100 kilotonn styrke: se Tillegg A, Bilag 1) når man har både militære og sivile/industrielle mål. Men selv om kjemiske stridsvåpen i seg selv ikke kan skade bestemte industrielle anlegg, kan man vente alvorlige kortsiktige og lang­ siktige økonomiske virkninger. Selv bruk av flyktige stoffer i FAS (i Forkant av Slagmarken) vil påføre sivilbefolkningen store skader på grunn av den tett befolkede landsbygda og enhver

158 regjerings garantert manglende evne til å treffe gode nok for­ holdsregler for å beskytte sivilbefolkningen. De øyeblikkelige virkninger - de minimum ti millioner pluss de sivile ofrene - tallene i Scenario 2 - utgjør et offentlig helsepro­ blem som er større enn syklonkatastrofen i Bangladesh i 1970, og de vil trolig gi synergiske virkninger som ligger langt utenfor rammen av denne studien. (Sluttspesifikasjonen ser bort fra enhver mulighet for en større gjengjeldelsesaksjon med kjemiske stridsvåpen. Det er på det nåværende tidspunkt umulig å foreta en dyptpløyende undersøkelse av dette temaet. Man må være klar over at det er lettere å analysere slike ting enn å mestre dem når de først skjer. Det kan for eksempel bli nødvendig å importere tonnevis av insektlarver før det første kornakset igjen begynner å gro i Vest-Europa). For øyeblikket kan man ikke ta det for gitt at selv organiserte militære styrker har kapasitet til å kvitte seg med døde sivilister som er begynte å gå i forråtnelse. Og de sivilistene man trenger for å gjenoppbygge industriproduksjonen (og her er beregningene alltid optimistiske) vil i hvert fall være halvert i bokstavelig klassisk forstand.

En analyse av virkningene av kjemisk krigføring på den europeiske slagmark ved hjelp av atmosfærisk værtjeneste Lawrence-Livermore National Laboratories LLNL 88-2504 CR 8305/89/178 SIGMA 2 Distribueres bare til gradert personale »HEMMELIG« Johannes Bitner kastet ikke rapporten i papirkurven, men han følte trang til å vaske hendene. Enda et fellestrekk mellom Øst og Vest, tenkte han kaldt. Rapportene fra regjeringen deres er skrevet av datamaskiner, og de skal vurderes av regnemaskiner. Akkurat som hos oss. Akkurat som hos oss. - Herr generaloberst. Formannen for kommunistpartiet i DDR så opp på sin øverstkommanderende. Han hadde kommet tidlig om morgenen sammen med en annen offiser - og i sivile klær - for å besøke generalsekretæren i hans elegante private residens i Wandlitz, partielitens enklave utenfor Berlin. - Hvor mye kan vi stole på dette dokumentet? - Kamerat generalsekretær, vi har naturligvis ingen mulighet

159

til å gå inn i data-anlegget deres. Men medarbeidere i mitt etterretningsvesen og eksperter fra universitetet i Leipzig har gransket vurderingene av hvor resistente de sovjetiske kjemiske stridsvåpnene egentlig er. De er kommet til at rapporten er pålitelig. - Amerikanerne overvurderer også her russernes evne til å føre fram forsyninger, sa oberst Mellethin, sjefen for Analyser av utenriksanliggender. Han var en mager, asketisk mann som åpenbart ikke hadde sovet på flere døgn. De to andre mennene i rommet festet seg ved at han hadde brukt ordet russere i stedet for sovjetere. - Har De noe mer på hjertet, Mellethin? spurte Bitner skarpt. - Kamerat sekretær, hva er meningen med denne krigen sett fra russernes synspunkt? - Å nøytralisere NATO og å skaffe seg adgang til viktige økonomiske ressurser. Hva er det De har på hjertet, kamerat oberst? spurte Bitner. - Kamerat, hvis Warszawa-pakten skulle seire, vil det bety et forent Tyskland. Jeg vil gjerne få peke på at Sovjetunionen vil betrakte et forent Tyskland, selv et forent sosialistisk Tyskland, som en strategisk trussel. Når det kommer til stykket, er jo vi bedre sosialister enn de er, nicht wahr? Mellethin pustet dypt før han fortsatte. Risikerte han å miste livet? Spilte det noen rolle? Familienavnet hadde en gang vært von Mellethin, og kommunismen hadde ikke klart å innprente hans generasjon av yrkessoldater en urokkelig lojalitet mot staten. - Kamerat partisekretær, skulle Sovjetunionen lykkes med denne opera­ sjonen, vil Tyskland, det kapitalistiske og det sosialistiske, bli liggende igjen som en slagmark - like gold som månens overfla­ te. Mellom 10 og 30 prosent av befolkningen vil dø og vårt land vil være forgiftet, selv om Vesten ikke svarer med kjemiske stridsvåpen. Kamerat, i dag fikk vi melding om at amerikanerne er begynt å flysende «Bigeye» kjemiske flybomber til basen sin ved Ramstein. Hvis våre «allierte» tar i bruk kjemiske stridsvå­ pen og NATO svarer med samme mynt, er det stor sannsynlig­ het for at vårt land - at all tysk kultur - vil helt opphøre å eksistere. En slik ting lar seg ikke forsvare militært, men jeg foreslår, kamerat, at dette kan være et politisk mål som kommer i tillegg til russernes egentlige plan. Bitner satt med et ubevegelig ansiktsuttrykk, og ingen i rommet oppfattet kuldegysningene som gikk gjennom deres

160 nasjonale leder. Møtet i Warszawa uken før hadde vært enerve­ rende nok, men først nå så han klart for seg den egentlige hensikten bak de sleipe forsikringene han hadde fått fra de russiske lederne på dette møtet. - Er det ingen måte å beskytte sivilbefolkningen på? spurte Bitner. - Kamerat. Generalen sukket. - Disse resistente stoffene er ikke bare farlige når vi puster dem inn. De går også til angrep gjennom huden. Den som berører en forurenset gjenstand, blir forgiftet. Selv om vi gir folk ordre om å holde seg hjemme bak lukkede dører og vinduer, hjelper det lite. Hus og boligblokker er ikke lufttette. Og folk må spise. Industriarbeidere i enkelte nøkkelbedrifter må fortsette å arbeide. Helsepersonell, politi og sikkerhetsfolk - noen av våre mest nyttige innbyggere vil være svært alvorlig utsatt. Den usynlige gassen vil spre seg over hele landet, faktisk uten at det er mulig å oppdage den. Den vil legge en hinne av gift over gressplener, trær, gjerder, vegger, lastebiler - nesten overalt. Regn vil vaske bort mye, men prøver som ble foretatt for noen år siden, viste at noe av giften - for eksempel på undersiden av gjerder - holdt seg i uker, ja i måneder. Vi ville trenge tusenvis av desinfiseringsgrupper bare for å gjøre det noenlunde ufarlig for folk å gå i butikken. Oberst Mellethin har rett: Hvis russerne bruker gass og amerikanerne svarer med samme mynt, er vi heldige hvis halvparten av befolk­ ningen er i live om seks måneder. Det er faktisk lettere å beskytte befolkningen mot atomvåpen enn mot giftgass, og virkningen etter kjernevåpen er ikke så langvarig. - Du lieber Gott.

MOSKVA, USSR - Hva sa de? Forsvarsministeren nesten brølte. - Våre vennligsinnede sosialistiske kamerater i DDR gjør oss oppmerksom på at de betrakter bruk av kjemiske stridsvåpen innenfor sitt område som en meget bekymringsfull sak. Uten­ riksministeren redegjorde tørt og saklig. - De har dessuten oversendt etterretningsrapporter som klart viser at bruk av slike våpen bare vil bidra til å styrke NATOs besluttsomhet - og muligens føre til at andre masseødeleggelsesvåpen blir tatt i bruk.

161 - Men de er en del av planen! innvendte forsvarsministeren. - Kamerater, sa Sergetov. - Vi er alle klar over at kjemiske stridsvåpen vil føre til katastrofale følger for sivilbefolkningen - ville det ikke kompromittere vår politiske maskirovka? Hev­ der vi ikke at det er den vesttyske regjeringen vi er i strid med? Hvordan vil det bli oppfattet hvis vi på krigens første dag med kaldt blod utrydder mange tusen sivile? Hvor mange flere uskyldige skal vi massakrere? tenkte han. - Det er et spørsmål til, sa Bromkovskij. Han var gammel og skrøpelig, men han visste mer om den siste krigen mot tyskerne enn de fleste, og han var stadig høyt respektert for sine syns­ punkter i forsvarsspørsmål. - Hvis vi bruker disse våpnene mot alle NATO-hærer - og hvordan skal vi klare å begrense dem til vesttyske enheter - har USA og Frankrike gjort det klart at de betrakter gass som et masseødeleggelsesvåpen, og at de vil svare med samme mynt. - Amerikanernes kjemiske stridsvåpen-arsenal er en vits, svarte forsvarsministeren. - Jeg har lest undersøkelser fra ditt eget ministerium som tyder på noe annet, repliserte Bromkovskij. - Og du ler vel ikke av atomvåpnene deres! Hvis vi tar livet av mange tusen tyske sivilpersoner, vil den vesttyske regjeringen forlange at det blir satt inn atomvåpen mot oss. Hvis vår gasskrig tar livet av noen tusen amerikanske soldater, tror du da virkelig at den ameri­ kanske presidenten ikke vil ta i bruk sine egne masseødeleggel­ sesvåpen? Dette har vi drøftet før, kamerater. Denne krigen mot NATO er en politisk operasjon, ikke sant? Skal vi gi slipp på vår politiske kamuflasje ved å bruke et slikt våpen? Vi har til nå fått forsikringer om at i hvert fall ett NATO-land ikke vil blande seg inn i en sovjetisk-tysk krig. Det er en stor seier for vår politiske statskløkt. Tar vi i bruk kjemiske stridsvåpen, vil vi miste.denne fordelen, samtidig som de vil åpne for politiske farer fra mer enn ett hold. - Jeg mener at vi i politbyrået må bestemme over disse våpnene. Forsøker du å si, kamerat forsvarsminister, at vi bare kan vinne krigen hvis vi bruker masseødeleggelsesvåpen? Den gamle mannen lente seg fram og snakket med barsk besluttsom­ het. - Er situasjonen forandret? Du husker at du fortalte oss at om vi gikk glipp av det strategiske overraskelsesmomentet, kunne vi kalle våre styrker tilbake. Har vi mistet overraskelses­ momentet?

162

Forsvarsministeren ble stram i ansiktet. - Den sovjetiske hær er beredt og i stand til å utføre sitt oppdrag. Nå er det for sent å trekke seg. Dette er også et politisk spørsmål, Petja. - NATO mobiliserer, sa Sergetov. - Altfor sent og altfor halvhjertet, svarte sjefen for KGB. Vi har klart å få ett land til å skille seg fra NATO-alliansen. Vi arbeider videre med andre nasjoner, og jobber hardt i Europa og USA med å spre desinformasjon om bombeaksjonen. Kamp­ viljen er svak blant folk i NATO-landene. De er lite villige til å slåss for vesttyske drapsmenn, og deres politiske ledere leter nå etter utveier for å holde seg utenfor konflikten. - Men ikke hvis vi massakrerer sivilbefolkningen med gass. Utenriksministeren nikket. - Petja og unge Sergetov har rett: De politiske omkostningene ved å bruke slike våpen er rett og slett for høye.

WASHINGTON, D.C. - Men hvorfor? Hvorfor gjør de det? forlangte presidenten å få vite. - Vi vet det ganske enkelt ikke, president. Sjefen for CIA følte seg åpenbart ille til mote over spørsmålet. - Vi vet at bomben i Kreml var et komplott de selv hadde satt i verk - Leste du hva Post skrev i dag? Avisene hevder at denne fyren Falken drev et agentur, og intet annet. - President, vi kan nesten med sikkerhet slå fast at Herr Falken var en sovjetisk agent styrt av KGB. Tyskerne har ikke funnet ut stort om ham. Det er som om han plutselig dukket opp for 13 år siden, og i de siste 12 årene har han drevet sitt import- og eksportfirma uten å gjøre vesen av seg. President, alle opplysninger vi har peker i retning av at russerne forbereder et angrep på NATO. Det er eksempelvis ingen tegn på at de vil dimittere de soldatene som snart nærmer seg slutten av vernepliktstiden. Det er heller ingenting som tyder på at neste års­ klasse - som burde ha begynt å innfinne seg for flere dager siden - er innkalt. Og så har vi historien med Spetznas-majoren som tyskerne fikk tak i. Før bombekomplottet befant han seg i Vest-Tyskland for å angripe en av NATOs kommunikasjonsbaser. Men vi vet egentlig ikke hvorfor, president. Vi vet hva russerne driver med, men ikke hvorfor de gjør det.

163

- I går kveld fortalte jeg nasjonen at vi ville løse denne situasjonen ved hjelp av diplomatiske forhandlinger ... - Det er ennå mulig. Vi må snakke med russerne direkte, sa presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver. - Men hvis de ikke reagerer positivt, må også vi vise at vi mener alvor. President, vi må mobilisere reservistene.

NORD-ATLANTEREN «Julius Fusik» rullet ti grader i sidevinden. Kaptein Kherov la merke til at soldatene ikke var i særlig form, men at de klarte seg bra til landkrabber å være. Hans egne mannskaper hang utenfor skipssidene med sprøytepistoler. De malte over skipets kjennetegn. De skulle erstattes med Lykes Lines rederimerke. Soldatene holdt på med å skjære bort deler av overbygningen for å få silhuetten i samsvar med «Doktor Lykes»s, et ameri­ kansk lasteskip som lignet svært på «Fusik». Det sovjetiske skipet var bygd på Valmet-verftet i Finland for en god del år siden på grunnlag av tegninger som var innkjøpt fra USA. Heisvinsjen var allerede malt helt svart, slik at den var i samsvar med det amerikanske rederiets farger. En svart rombeformet figur var malt på begge sider av overbygningen. En arbeidsgjeng var i ferd med å endre form og farger på de to skipsskorsteinene med prefabrikerte deler. Den verste jobben var maleriarbeidet på skroget. Skipsbokstavene var seks meter høye. Det var nødvendige med en seilduksmal for å dekke bokstavene, og malerne måtte gjøre et skikkelig arbeid. For det var ingen annen måte å få vurdert arbeidet på enn å sjøsette en av livbåtene, og det hadde kapteinen verken tid til eller planer om å gjøre. - Hvor lang tid vil kamuflasjearbeidet ta, kamerat kaptein? - Minst fire timer. Men vi er i rute. Kherov var likevel tydelig nervøs. De befant seg midt i Atlanterhavet, langt fra de vanlige skipsleiene, men hva som helst kunne skje. - Hva skjer hvis et amerikansk fly eller skip får øye på oss? spurte general Andrejev. - Da vil vi få klarlagt hvor effektive våre redningsøvelser har vært - og oppdraget vårt vil være en fiasko. Kherov strøk høyrehånden langs det lakkerte teak-rekkverket. Han hadde

164 vært kaptein på dette skipet i seks år. Han hadde vært innom nesten hver eneste havn i Nord- og Sør-Atlanteren. - Vi vil få opp farten etter hvert. Skipet klarer seg bra i baugsjø.

MOSKVA, USSR - Når har du tenkt å reise? - Snart, Patrick. Jeg håper du blir med? svarte Calloway. Begge hadde ugifte barn som studerte, og begge hadde sendt sine koner vestover dagen i forveien. - Jeg har ikke bestemt meg. Jeg har aldri stukket av før. Flynn skulte mot det tomme podiet ved den ene kortveggen. Han hadde arr som beviste det. - Jeg får betalt for å skaffe nyheter. - Du vil ikke få tak i en eneste nyhet når du sitter i Lefortovofengselet, gamle venn, sa Calloway. - Er du ikke fornøyd med én Pulitzer-pris? Flynn lo. - Jeg trodde jeg var den eneste som husket den prisen. Hva er det du vet som jeg ikke er orientert om, Willie? - Jeg vil ikke dra uten at jeg har pokker så gode grunner for det. Og når de er gode nok for meg, er de faen ta meg gode nok for deg også. Kvelden før hadde han fått vite at det nå ikke engang var 50 prosent sjanse for å komme fram til en fredelig løsning. For hundrede gang var Reuters korrespondent glad for at han samarbeidet med SIS. - Nå skjer det noe. Flynn tok fram notisblokken. Utenriksministeren kom inn gjennom den ordinære inn­ gangen og gikk til talerstolen. Han virket usedvanlig sliten. Dressen var krøllet og skjortesnippen skitten, som om han hadde vært oppe hele natten for å forsøke å løse den tyske krisen med diplomatiske midler. Han myste gjennom brilleglas­ sene da han løftet hodet. - Mine damer og herrer. Året begynte svært godt når det gjaldt Øst-Vest-forholdene, men nå er det hele brutt sammen. USA, Sovjetunionen og de andre nasjonene som svarte ja på vår invitasjon til Wien, var bare noen uker fra å oppnå en omfattende avtale om kontroll av strategiske atomvåpen. USA og Sovjetunionen er blitt enige om og har satt ut i livet en salgsavtale om korn. Den ble inngått med rekordfart og i samarbeidets ånd. I dette øyeblikk blir det losset korn i Odessa

165 ved Svartehavet. Turistflommen fra Vest har nådd nye høyder, og dette gjenspeiler kanskje avspenningsviljen mer enn noe annet - endelig er våre folk begynt å stole på hverandre. Alle disse anstrengelsene, anstrengelsene i Øst og Vest for å komme fram til en rettferdig og varig fred, er fullstendig ødelagt av en håndfull revansjister som ingen ting har lært av annen verdens­ krig. Mine damer og herrer. Sovjetunionen har fått ugjendnvelige bevis for at den vesttyske regjeringen sprengte en bombe i Kreml som et ledd i en sammensvergelse for å gjenforene Tyskland med makt. Vi har i vår besittelse graderte tyske dokumenter som beviser at den vesttyske regjeringen planla å styrte den sovjetiske regjeringen. I den forvirringen som det ville skape, ville de forsøke å gjøre Tyskland til den største maktfaktoren på det europeiske kontinent nok en gang. Alle europeere er klar over hva det ville ha betydd for freden i verden. Tyskland har invadert mitt land to ganger i dette hundreåret Over 40 millioner russiske innbyggere døde i kampen for å slå tilbake de to invasjonsstyrkene. Og vi glemmer heller ikke de mange millioner av andre europeere som også ble ofre for den tyske nasjonalismen - polske, belgiske, nederlandske, franske, britiske og amerikanske menn og kvinner som var våre allierte i kampen for å sikre freden i Europa. Etter siste verdenskrig trodde vi alle at dette problemet var løst en gang for alle. Det var tanken bak avtalene som delte Tyskland og Europa i interes­ sesfærer, der likevektsprinsippet skulle gjøre en krig i Europa umulig. Jeg minner om at disse interessesfærene ble ytterligere ratifisert på Helsingfors-konferansen i 1975. Vi vet at Vesten gjenopprustet Vest-Tyskland angivelig som et forsvarstiltak mot en innbilt trussel fra øst. Det skjedde trass i den kjensgjerning at Warszawa-pakten først ble opprettet lenge etter at NATO-alliansen ble dannet. Dette var det første skritt i Vestens planer om å gjenforene Tyskland for å danne motvekt mot Sovjetunionen. Nå har vi meget klart fått bevis for at dette var en tåpelig og unødvendig politikk. Jeg spør dere: Er det noen i det hele tatt i Europa som med hånden på hjertet ønsker et forent Tyskland? NATO-landene selv sluttet å agitere for det for mange år siden. Unntatt er naturligvis noen tyskere som minnes tyskernes velmaktsdager i et ganske annet lys enn de av oss som ble deres ofre.

166

Vest-Tyskland har åpenbart vendt spillet. Vesttyskerne plan­ legger å bruke NATO som et skjold. Bak dette skjoldet vil de sette i verk sine egne angrepsoperasjoner, der målet bare kan være å bringe forstyrrelser i maktbalansen som har trygget freden i Europa i to generasjoner. Selv om vi kan klandre Vesten for å ha skapt en slik situasjon, vil ikke Sovjetunionen - jeg gjentar: vil ikke - holde USA og dets NATO-allierte ansvarlige for dette. Også mitt land har dessverre opplevd at allierte kan vende seg mot sine antatte venner, på samme måte som en hund kan bite sin eier. Sovjetunionen har intet ønske om å forspille den dramatiske fremgangen vi har hatt i utenriksanliggender med Vesten hittil i år. Forsvarsministeren tok en pause før han fortsatte. - Men Sovjetunionen kan ikke overse eller bagatellisere den kjensgjer­ ning at det er rettet en overlagt angrepshandling mot Sovjet­ unionen, på sovjetisk jord. Den sovjetiske regjeringen vil i dag overlevere en note til regjeringen i Bonn. Som gjengjeld for vårt storsinn og for vår fredsvilje forlanger vi at regjeringen i Bonn med øyeblikkelig virkning demobiliserer sin hær til det nivå som er vanlig i fredstid. Vi forlanger videre at regjeringen i Bonn erkjenner at den har begått en angrepshandling, at den oppløser forbundsda­ gen og går til nyvalg, slik at det vesttyske folk selv kan få gitt uttrykk for sitt syn på hvordan det blir styrt. Og endelig for­ langer vi og venter at regjeringen i Bonn betaler full skadeser­ statning til den sovjetiske regjeringen, og til de etterlatte etter dem som ble så hjerterått myrdet av revansjistiske tyske nasjo­ nalister, som holder seg skjult i sin by på Rhinens vestbredd. Skulle ikke disse kravene bli imøtekommet, vil det få de alvor­ ligste følger. Som jeg allerede har sagt, har vi overhodet ingen grunn til å tro at noen annen vestlig nasjon har den minste delaktighet i denne internasjonale terrorist-udåden. Krisen er derfor en sak mellom regjeringen i Sovjetunionen og regjeringen i Bonn. Det er vårt håp at denne krisen kan bli løst på det diplomatiske plan. Vi ber regjeringen i Bonn om å tenke grundig gjennom følgene av sine handlinger, og til å virke for å bevare freden. Det er alt jeg har å si. Utenriksministeren samlet sammen sine papirer og gikk. Journalistene som var samlet, prøvde ikke engang å stille spørsmål til skikkelsen som raskt forsvant ut av rommet.

167

Flynn puttet notisblokken tilbake i lommen og skrudde hetten på pennen. AP-korrespondenten var blitt igjen i Phnom Penh for å skildre Røde Khmers overtagelse. Det hadde nesten kostet ham livet. Han hadde dekket kriger, revolusjoner og opprør, og han var blitt såret to ganger i jakten på nyheter. Men når det gjaldt å dekke en krig fikk yngre krefter overta. - Når har du tenkt å dra? - Senest onsdag. Jeg har allerede reservert to billetter med SAS til Stockholm, svarte Calloway. - Jeg varsler New York om at vi stenger Moskva-kontoret i morgen. Jeg holder meg i nærheten til du drar, men jeg er enig med deg i at det er på tide å reise nå, Willie. Hvis jeg skal dekke utviklingen i denne saken, vil jeg gjøre det fra et sikrere sted. - Hvor mange kriger har du dekket, Patrick? - Korea-krigen var den første. Siden er det ikke mange jeg har gått glipp av. Jeg holdt på å forblø på et sted som het Con Thien. I Sinai i -73 ble jeg truffet av to granatsplinter.

USS «PHARRIS» FORSVARSLEDELSENS ØVERSTE ORGAN-2. ENGASJEMENTSREGLER OPSJON BRAVO TRÅDT I VIRK­ SOMHET. DENNE MELDING ER ET VARSEL OM KRIG. Morris satt alene i kapteinslugaren og leste meldingen. FIENDTLIGHETER MELLOM NATO OG WARSZAWAPAKTEN ER NÅ SANNSYNLIG MEN IKKE SIKKERT. TA ALLE FORHOLDSREGLER I SAMSVAR MED UTØVELSEN AV DERES KOMMANDOFUNKSJON. DET KAN BRYTE UT FIENDTLIGHETER UTEN REPE­ TERER UTEN FORHÅNDSVARSEL. Ed Morris grep telefonen. - Send nestkommanderende ned til meg. Han var der i løpet av ett minutt. - Jeg skjønner du har fått ett hett budskap, skipper. -Opsjon Bravo. Han ga sin nestkommanderende den knappe meldingen. - Vi starter døgnvaktordningen Tilstand Tre øye­ blikkelig. Antiubåt-rakettene og utskytingsrørene skal være bemannet døgnet rundt. - Hva skal vi si til mannskapet? - Jeg vil drøfte saken med offiserene først. Deretter vil jeg

168 orientere mannskapet. Vi har ennå ikke fått bestemte operasjonsordrer. Jeg kan tenke meg at vi enten skal til Norfolk eller New York for å gjøre konvoitjeneste.

USS «NIMITZ» - All right, Toland, la oss nå få høre. Baker lente seg tilbake i stolen. - Admiral, NATO har økt beredskapen. Presidenten har sanksjonert DEFCON-2. Marinens reserveflåte er mobilisert. Omleggingen tar til klokken 0100 zulutid. Passasjerflyene er allerede trukket inn i militær tjeneste. Britene har satt i verk Dronningens Ordre To. Det er en del flyplasser i Vest-Tyskland som kommer til å få det helvetes travelt. - Hvor lang tid vil vi trenge til omleggingen? - Fra åtte til tolv dager, admiral. - Det er ikke sikkert vi får så lang tid på oss. - Nei, admiral. - La meg få høre om russernes rekognoseringssatellitter, sa Baker. - For øyeblikket har de bare en havrekognoserings-satellitt oppe, admiral - Kosmos 1801. Den er samkjørt med Kosmos 1813, en elektronisk etterretningsfugl. 1801 er den atomdrevne radarfuglen deres, og vi tror den har fotoutstyr til støtte for radarsystemet. - Det er helt nytt for meg. 7 NSA oppdaget indikasjoner på et videosignal for flere måneder siden, men opplysningen gikk aldri videre til marinen fordi den ikke ble bekreftet. Toland sa ikke at det den gang ble bestemt at dette var noe marinen ikke behøvde å få vite. Men nå måtte de få greie på det, mente Toland. Jeg er her nå. - Jeg tror nok Ivan når som helst vil sende opp enda en radarsatellitt, og de har trolig noen flere på stallen. De har skutt opp usedvanlig mange lavtgående kommunikasjonsfugler og flere elektroniske etterretningssatel­ litter. De har vanligvis seks eller syv av dem i luften, men nå er det ti av dem. Det betyr at de har en usedvanlig god elektronisk etterretningsdekning. Hvis vi lager den minste elektroniske støy, vil de høre oss. - Og det er ingenting vi kan gjøre med dem?

169

- Ikke foreløpig, admiral, sa Toland. - Flyvåpenet har seks eller syv antisatellitt-raketter, så vidt jeg husker. Men de er bare prøvd én gang mot en virkelig satellitt, og det har ikke vært noen ASAT-prøver siden i fjor. Flyvåpenet kan trolig tørke støv av programmet og forsøke å få det i gang igjen, men det vil ta noen uker. De prioriterer radarsatellittene, avsluttet Toland optimis­ tisk. - Javel. Våre ordrer er at vi skal møte «Saratoga» ved Azorene og eskortere marinens landgangsenhet til Island. Jeg regner med at russerne vil holde oss under oppsikt hele veien nordover. Og så får vi håpe at den islandske regjeringen går med på at vi får landsette amfibiestyrkene våre når vi først er der. Jeg har nettopp fått melding om at islendingene er i tvil om vi virkelig befinner oss i en krisesituasjon. Herregud, jeg lurer på om NATO vil holde sammen? - Vi regner med at vi har bevis for at det hele er et fingert spill, men vi vet ikke hva det egentlig betyr. Problemet er at en rekke land tror på dette spillet, i hvert fall offisielt. - Javel. Jeg må fortløpende ha dine detaljerte vurderinger av hvilken trussel russiske ubåter og fly representerer. Straks du vet noe som helst nytt om hva de foretar seg til havs, vil jeg ha rapport om det.

15

Mottrekkene

USS «CHICAGO» - Hva er dybden? spurte McCafferty rolig. - 15 meter, svarte navigatøren raskt. - Vi er stadig et godt stykke utenfor sovjetisk territorialfarvann, men 20 nautiske mil lenger fremme begynner vi å nærme oss temmelig grunt farvann, skipper. Dette var den åttende gangen i løpet av en halv time han understreket hva som lå forut. McCafferty nikket. Han ville helst ikke snakke, han ville helst ikke lage unødvendige lyder i det hele tatt. Spenningen lå i luften i kommandorommet på «Chicago», omtrent som siga­ rettrøyken som viftene ikke helt klarte å suge bort. Han så seg rundt i rommet. Mannskapet forsøkte å virke avslappet, men karene klarte ikke helt å skjule nervøsiteten. Den mest nervøse av alle var navigatøren. Det fantes en lang rekke gode grunner til ikke å være nettopp her. «Chicago» hadde muligens vært innenfor russernes territorialfarvann, muligens ikke. Det var i seg selv en ganske alvorlig sak. I nordøst lå Kapp Kanin og i nordvest Kapp Svijatoij. Russerne gjorde krav på hele området som «en historisk bukt», mens

171 USA valgte å holde seg til den internasjonale 40-milsgrensen. Alle om bord var klar over at i dag ville russerne heller skyte enn å forlange en avgjørelse på grunnlag av bestemmelsene i Havretts-konvensjonen. Ville russerne finne dem? De befant seg på snaut 30 favners dyp, og atomdrevne angrepsubåter er - i likhet med de store pelagiske haiene vesener som trives bedre på dypet enn i grunne farvann. Den taktiske posisjonsavmerkingen peilet inn tre russiske patruljeskip, to Grisja-klasse fregatter og en Poti-klasse korvett, alle typiske antiubåt-fartøyer. De var alle langt unna, men likevel var de en reell trussel. Den eneste gode nyheten var stormen som raste over hodet deres. Den sterke vinden og det piskende regnet gjorde det vanskelig å drive med sonarpeiling. Men det innbefattet også deres egen sonar, og sonar var den eneste sikre måten å holde seg orientert på. Så var det alt det uberegnelige ved situasjonen. Hva slags måleutstyr hadde russerne i disse havområdene? Var vannet så klart at et helikopter eller et fly kunne se dem? Fantes det en dieseldrevet Tango-klasse ubåt i nærheten, et stillegående far­ tøy utstyrt med batteridrevne elektriske motorer? De kunne bare få svar på disse spørsmålene når de hørte det metalliske hvinet fra de hurtiggående propellene på en torpedo eller den dumpe eksplosjonen fra en dypvannsbombe. McCafferty hadde tenkt gjennom alt dette, og vurderte risikoen mot den høyprioriterte ordren han hadde fått fra COMSUBLANT: «Lokaliser omgående REDFLTSSBNs operasjonsområde.» Det var en knapp ordre som ikke ga noe særlig spillerom. - Hva med inerti-posisjonen? spurte McCafferty så lett som han var i stand til. - Pluss eller minus 200 meter. Navigatøren så ikke engang opp. Kapteinen gryntet. Han var klar over hva navigatøren tenkte på. De skulle ha mottatt en satellittposisjon fra NAVSTAR for flere timer siden, men risikoen for å bli oppdaget var for stor i dette farvannet, som så å si var oversvømmet av sovjetiske overflateskip. 200 meter pluss eller minus innebar en stor nøyaktighetsgrad - men ikke når en er neddykket i grunt farvann utenfor en fiendtlig kystlinje. Hvor nøyaktig var dette draftet? Lå det umerkede vrak i nærheten? Selv om navigasjonsopplysningene var korrekte, kunne farvannet forut om kort tid

172 bli så smalt at en feil på 200 meter kunne sette dem på grunn, skade ubåten - og lage støy. Kapteinen slo det bort. «Chicago» var verdens beste utgangspunkt for dette oppdraget. Han hadde vært med på slike ting før, og han kunne ikke ta alle bekym­ ringer på forskudd. McCafferty tok et par skritt og stakk hodet inn i sonarrommet. - Hva driver vår venn med? - Han fortsetter akkurat som før, skipper. Det er overhodet ingen endringer i støynivået fra fartøyet, som holder en fart på 15 knop. Det er ikke mer enn 2000 meter unna. Rene lystturen, sa sonarsjefen, ikke uten ironi. Fornøyelsestokt. Russerne sendte ut sine ballistiske rakettubåter i rask rekkefølge - én ubåt hver fjerde time. De fleste av dem var allerede i rom sjø. Dette var noe de aldri hadde gjort før. Og det så ut til at alle satte kursen østover - ikke mot nord eller nordøst som de vanligvis gjorde når de dro på tokt i Barentshavet, Kara-havet eller under isen i Arktis, dit de ofte hadde søkt i den siste tiden. Det var en opplysning SACLANT hadde fått fra norske P-3-fly som overvåket Checkpoint Charlie, som lå 50 nautiske mil til havs, og der russiske ubåter alltid dykket. «Chicago» befant seg nærmest dette punktet, og var blitt sendt dit for å undersøke. De kom fort på sporet av en Delta-III, en moderne russisk «boomer», som de kalte rakettubåtene. De hadde fulgt etter i et 100 favner dypt basseng hele veien ... helt til målet hadde svingt sørøstover mot Mys Svijatoij Nos, og dermed inn i grunnere farvann. Herfra gikk leden ut i Kvitsjøen - som var sovjetisk territorialfarvann. Hvor langt skulle de våge å følge etter? Og hva var det egentlig som foregikk? McCafferty gikk tilbake til kontrollrommet og bort til periskopet. - Opp med periskopet. Skaff et overblikk, sa han. En kvartermester vred på den hydrauliske kontrollen, og periskopet gled °PP gjennom røret. - Stans! McCafferty grep instrumentet da kvartermesteren stanset det like under vannflaten. I en bøyd, forvridd stilling vred skipperen periskopet horisonten rundt. På forreste skott var det plassert en fjernsynsmonitor som viste hva det innebygde kameraet i periskopet fanget inn. Vakthavende offiser og en kvartermester fulgte med på skjermen. - Ingen skygge, sa McCafferty. Altså ingenting som tydet på at det befant seg noe i nærheten.

173 - Enig, skipper, istemte nestkommanderende. - Sjekk med sonaren. Sonarvakten lyttet omhyggelig. Fly som sirklet omkring laget støy, og de hadde minst 50 prosent sjanse til å høre det. Men nå hørte de ingen ting. Det betydde ikke at det ikke fantes noe der - for eksempel et høytflygende helikopter eller en Grisjaubåt som lå og drev med dieselmotorene slått av mens den lyttet etter et eller annet, som for eksempel «Chicago». - Sonaren finner ingenting, skipper, rapporterte nestkom­ manderende. - En halv meter høyere, beordret McCafferty. Kvartermesteren hevet periskopet 57 centimeter, så vidt over vannspeilet men fremdeles i skjul av bølgene. - Skipper! Det var en av teknikerne. Det høyeste punktet på «Chicago»s periskop var en miniatyrantenne som sendte signa­ ler til en bredbånd-mottager. I samme øyeblikk den brøt vann­ flaten, blinket tre lys på varslingstavlen. - Her er det tre til fem, kanskje seks, India-bånd søkerradarer. De befinner seg på skip eller på land, og det er ikke - jeg gjentar: ikke - flyradarer. Ingenting på Julia-båndet. Teknikeren begynte å beregne kompassretningen. McCafferty lot ham arbeide i fred. I disse bølgene var det ikke mulig for en radar å oppdage en så liten gjenstand som et periskop. Han vred igjen periskopet horisonten rundt. - Ikke et eneste skip. Ikke et fly. Halvannen meter høye bølger. Vindstyrken fra nordvest er ... tja ... omkring 20-25 knop. Han smekket opp hendelen. - Periskop ned. Nesten før han var ferdig med å snakke, var stålrøret på vei ned. Kapteinen nikket anerkjennende til kvartermesteren, som sto klar med en stoppeklokke. Periskopet hadde vært over vannspeilet i 5.9 sekunder. Han hadde tjenestegjort 15 år i ubåter, men han var stadig like forbauset over at det var mulig å gjøre så mye i løpet av bare seks sekunder. Den gang han gikk på ubåtkurs, var målet å klare det på under syv sekunder. Navigatøren studerte draftet mens en kvartermester hjalp til med å plotte inn hvor signalene kom fra. - Kaptein. Navigatøren så opp. - Peilingene stemmer med to kjente kystradarsendere, og tre Don-2-anlegg passer til peilesystemet på Sierra 2, 3 og 4. Han refererte til posisjonen for tre russiske overflateskip som var avmerket. - Vi har en ukjent kilde på kurs null-fire-syv. Hva tror du det er, Harkins?

174

- En landbasert India-bånd overflatesøker, en av de nye «kyst-blikkboksene», svarte teknikeren, mens han leste av fre­ kvens og pulsbredde. - Jeg får inn noen svake og utydelige signaler, sjef. Men aktiviteten er stor, og alle senderne er stilt inn på ulike frekvenser. Teknikeren mente at radarsøkerne var godt koordinert, slik at de ikke forstyrret hverandre. En elektriker kjørte videobåndet om igjen. McCafferty stu­ derte enda en gang det han hadde sett i periskopet. Den eneste forskjellen var at periskopets fjernsynskamera var svart/hvitt. Båndet ble kjørt i langsomt tempo for å unngå forstyrrelser. Kapteinen hadde gjennomført den visuelle undersøkelsen svært raskt. - Det er merkelig hvor glad man kan være over ikke å se noenting, Joe? sa han til sin nestkommanderende. Skydekket var lavt, trolig under 300 meter. Bølgebevegelsene dekket i løpet av kort tid periskoplinsen med vanndråper. Rart at det ennå ikke var oppfunnet en mekanisme som klarte å holde linsen klar, funderte McCafferty. Og det mer enn 80 år etter at periskopet var oppfunnet ... - Vannet er litt mørkt også, sa Joe optimistisk. Marerittet for ethvert ubåtmannskap er å bli oppdaget av antiutbåt-fly. - Det er ikke godt flyvær heller. Jeg tror ikke vi behøver å bekymre oss over at noen skal kunne se oss med det blotte øye. Kapteinen snakket høyt, så høyt at han var sikker på at kontrollrommet ville høre ham. - Det blir dypere vann to nautiske mil fremover, meldte navigatøren. - Hvor mye? - Fem favner, skipper. McCafferty kastet et blikk på sin nestkommanderende, som nettopp hadde overtatt kommandoen. - Utnytt det! På den annen side var det kanskje en eller annen helikopterluring som kunne være heldig ... - Javel. La oss dykke ytterligere seks meter, dykkeroffiser. Forsiktig. - Oppfattet. Sjefen ga de nødvendige ordrene til navigatøre­ ne. Man kunne nesten høre hvordan folkene i angrepssenteret pustet lettet ut. McCafferty ristet på hodet. Har du opplevd tidligere at mann­ skapet ditt virker lettet fordi vi går seks meter lenger ned? spurte

175

han seg selv. Han gikk over til sonaroperatørene. Han hadde glemt at det bare var fem minutter siden han sist hadde snakket med dem. - Hvordan oppfører våre venner seg akkurat nå? - Vi har ennå ikke noe klart bilde av patruljebåtene deres, sjef. Det ser ut som om de går i ring, de skifter fortsatt stadig vekk kurs. Boomerens propellomdreininger er også de samme. Fartøyet beveger seg stadig med 15 knops fart. Det går ikke noe særlig stille heller. Vi får stadig massevis av mekaniske lyder fra skipet. Lydene tyder på at de driver et omfattende vedlikeholds­ arbeid om bord. Vil De høre, skipper? Han rakte skipssjefen et par øretelefoner. Mesteparten av sonarsøkingen ble gjort visuelt - datamaskinene omdannet akustiske signaler til skjer­ mer som mest av alt minnet om arkadespill. Men ennå var det ikke funnet en virkelig god erstatning for avlytting. McCafferty satte på seg øretelefonene. Det første han hørte var Deltaens summende reaktorpumper. De gikk i middels tempo, mens de presset vannet ut av reaktorkjelen og inn i dampgeneratoren. Så lyttet han på propell-lydene. Den sovjetiske boomeren hadde to propeller, begge med fire blader. Han forsøkte å telle dunk-dunk-lydene som hvert blad laget ved hver omdreining. Intet spesielt, han måtte som vanlig stole på sonarsjefen ... klang! - Hva var det? Sonarsjefen så spørrende på en av sine kolleger. - En luke som ble smelt igjen? Kollegaen ristet tenksomt på hodet. - Heller lyden fra en eller annen som mistet en skrunøkkel. Men svært nær egentlig, svært nær. Kapteinen måtte smile. Alle forsøkte å virke avslappet, men det var neppe noen av dem som var det. Han var sikker på at alle de andre var like anspent som han var. McCafferty håpet at han kunne komme seg ut av dette skumle bassenget så fort som svint. Men det kunne han ikke fortelle mannskapet. Kap­ teinen måtte ha den fulle kontroll over enhver situasjon - for et helvetes spill! sa han til seg selv. Hva er det vi gjør her? Hva er det som foregår i denne sinnssyke verden? Jeg vil ikke være med på en sånn helvetes krig! Han lente seg mot dørkarmen inn til kontrollrommet, bare noen få skritt fra sine egen lugar. Han skulle gjerne ha vært der inne nå, ha lagt seg nedpå et minutt eller to, slappet av, kanskje

176 fått litt kaldt vann i fjeset ... men da kunne han komme til å kaste et blikk i speilet. Det ville i så fall ikke være særlig oppløftende. Det å være sjef for en ubåt var faktisk en av de mest guddommelige jobber som fantes her i verden, og den krevde til tider en gudelignende holdning. Som nå. Følg spille­ reglene, Danny, sa han til seg selv. Kapteinen tok fram et lommetørkle fra baklommen og gned seg på nesen med det. Ansiktsuttrykket var rolig og avslappet. Det virket nesten som om han kjedet seg da han kastet et blikk på sonarskjermen. Den rolige, sindige kapteinen ... McCafferty gikk tilbake til angrepssenteret. Han håpet at han ikke hadde oppholdt seg for lenge hos sonarmannskapet. Det kunne bli stresset i sjefens nærvær. Han så seg rundt. Rommet var like overfylt som en irsk bar på St. Patricks dag. Folkene hans virket fattet, men de svettet - trass i at det atomdrevne klima-anlegget sto på for fullt. Navigatørene konsentrerte seg om instrumentene. De styrte ubåten ved hjelp av en elektronisk skjerm. Dykkeroffiseren - den eldste offiseren på «Chicago» sto like bak dem. De to parallelle periskopene midt i kontrollrommet var truk­ ket helt ned. En styrmann sto parat til å heve dem. Nestkom­ manderende vandret rundt i rommet. Han kastet et blikk på draftet minst tre ganger i minuttet. Det meste fungerte her. Alle virket anspent, men det som skulle gjøres ble gjort effektivt. - Dette går stort sett bra, sa McCafferty så høyt at alle kunne høre ham. - Det skal bli vanskelig for dem å oppdage oss slik været er på overflaten nå. - Broen, sonar. - Broen, javel. Kapteinen tok røret. - Lyder fra et skrog. Det ser ut som om det er på vei opp. Jada, målet vårt tømmer tankene akkurat nå, skipper. - Oppfattet. Hold oss orientert. McCafferty la på røret. Han gikk tilbake til draftbordet. - Hvorfor går den opp nå? Navigatøren stjal en sigarett fra en matros og tente den. McCafferty visste at navigatøren ikke røykte. Løytnanten så ut til å bli kvalm av røyken. En av kvartermesterne flirte da han så det, og navigatøren smilte ynkelig tilbake. Han rettet blikket mot kapteinen. - Det er ett eller annet som ikke stemmer her, sjef, sa løytnanten rolig. -Ja, hvorfor går den opp til overflaten her? spurte kapteinen.

177 - Broen, sonar. McCafferty gikk til telefonen igjen. - Skip­ per, boomeren blåser alle tankene tomme, sjef. - Andre ting som virker unormalt? - Nei, men båten må ha forbrukt adskillig av reserveluften sin, sjef. - Takk. McCafferty la på røret igjen og grublet over om dette betydde noe. - Har De vært med på dette før, sjef? spurte navigatøren. -Jeg har fulgt etter flere sovjetiske båter, men aldri her inne. - Målet må jo før eller siden gå opp til overflaten. Dybden er bare 20 meter her langs Terskij Bereg. Navigatørens finger fulgte draftet. - Og vi må gi opp å følge etter, medga McCafferty. - Men vi har stadig 40 nautiske mil å gå på. - Det stemmer. Navigatøren nikket samtykkende. - Men denne havbukta er allerede begynt å smalne som en trakt. Og når det gjelder en ubåt i neddykket tilstand har den først to og deretter bare én trygg passasje. Jøss, jeg er ikke sikker. McCafferty gikk akterut igjen for å studere draftet. - Ubåten gikk med en fart av 15 knop i periskophøyde hele veien fra Kola. Dybden har vært omtrent den samme de siste fem timene, og den burde vært uendret i enda en time eller to - men likevel går den opp. Vi er klar over at rennen blir smalere, men det er først 20 nautiske mil forut, sa McCafferty. Han tenkte hardt mens han gransket draftet. Da ringte sonar rommet igjen. - Javel, hva er det? - Ny kontakt, sjef. Peiling en-ni-to. Angitt mål Sierra-5. Overflateskip med to propeller, dieselmaskiner. Det dukket plutselig opp, sjef. Høres ut som et skip av Natija-klassen. Det skifter langsomt kurs fra høyre mot venstre. Det ser ut til at den skal møte boomeren. Tellingen av propellblad-omdreiningene tyder på at farten er omkring 12 knop. - Hva gjør boomeren? - Uendret fart og retning, skipper. Utblåsingen av luft er avsluttet. Den er på overflaten nå, og vi begynner å ta inn lyder, også fra propellene. Et øyeblikk ... vi får ekkoer ... peilingen er trolig omkring en-ni-null, antagelig fra Natijaen. Vi får en høyfrekvens-sonar, umulig å fange opp for øret... jeg skulle tro 22 000 hertz. McCafferty følte det plutselig som om svetten haglet av ham.

178 - Jeg tar over, nestkommanderende. - Javel, kaptein. - Dykkeroffiser: Få oss opp til 20 meter så fort du kan uten å sprenge båten. Observasjon! Opp med skopet! Periskopet gikk opp og McCafferty grep det. - En meter høyere. Bra. I orden. Fortsatt ingenting å se. Hva kan ESM fortelle oss? - Vi tar inn syv aktive radarkilder, skipper. Plottingen er omtrent den samme som før, pluss den nye på en-ni-en. Det er også et annet India-bånd, og det ser ut til å være enda en Don-2. McCafferty stilte inn periskopet. Den russiske rakettubåten lå usedvanlig høyt på vannet. - Hva mener du, Joe? spurte McCafferty. Han ville gjerne høre andre oppfatninger. - Jovisst er det en Delta-III. Det ser ut som om den har tømt seg fullstendig for luft. Den må da ligge over en meter høyere på vannet enn disse ubåtene vanligvis gjør. Den har forbrukt svært mye luft... Det er ikke godt å si, men det kan være masten på Natijaen vi ser forut for Deltaen. McCafferty merket at hans egen «Chicago» rullet. Hendene dirret i takt med bølgeslagene som forplantet seg nedover periskoprøret. Sjøene slo mot Deltaen også, og han kunne se vannet skvalpe ut og inn av lemme-gattene langs boomerens skipsside. - ESM-bordet forteller at styrken på signalene øker. Vi kan bli oppdaget, advarte teknikeren. - Båten har begge periskopene oppe, sa McCafferty. Og han var klar over at han hadde hatt sitt eget periskop oppe altfor lenge allerede. Han vred på en hendel og rykket innpå motivet. Bildet zoomet inn på Deltaens kommandotårn. - Kontrollsta­ sjonen er fullt bemannet. Alle har kikkert... men ingen speider akterut. Ned med skopet. La oss gå tre meter ned, dykkeroffi­ ser. Godt gjort, folkens. La oss se på opptaket, Joe. I løpet av noen få sekunder kom bildet på fjernsynsmonitoren. De befant seg 2000 meter bak Deltaen. En halv nautisk mil lenger unna så de en sfærisk radarkuppel. Det var trolig Nati­ jaen, som rullet kraftig i sjøen. Den russiske ubåten hadde et hvelvet dekk som ga rom for de 16 SS-18-rakettene, og rett bakfra så skrådekket omtrent ut som en vei-avkjørsel. Deltaen var ikke noe vakkert syn, men dens oppgave var bare å få av

179 gårde rakettene. Amerikanerne var ikke i tvil om at de virket som de skulle. - Se der, den ligger så høyt at halve propellen ligger over vannspeilet, bemerket nestkommanderende. - Navigatør, er det langt fram til grunt vann? - Vi følger rennen, og i hvert fall 10 nautiske mil forover har vi minst 25 favner. Hvorfor hadde Deltaen gått opp så langt ute? McCafferty gikk til telefonen. - Sonar, hva skjer med Natijaen akkurat nå? - Den piper som om den skulle være gal, skipper. Ikke mot oss, men vi får ustanselig ekkoer reflektert fra bunnen. Natijaen var først og fremst en minesveiper. Den ble naturlig­ vis også brukt som eskortefartøy for ubåt. Men båtens minesveiper-meterbølge sto på ... Herregud! - Full fart til venstre! brølte McCafferty. - Full fart til venstre! Rormannen snurret roret helt over til babord. - Skipper, nå får jeg ikke vridd det lenger! - Minefelt, stønnet navigatøren. Alle i rommet snudde seg mot ham. - Godt gjettet. McCafferty så dyster ut. - Hvor langt er vi fra stedet der boomeren møtte Natijaen? Navigatøren studerte draftet nøye. - Vi stanset omkring 400 meter unna, kaptein. - Full stopp. - Full stopp. Rormannen kontaktet maskinrommet. - Full stopp i maskinrommet også, kaptein. Vi dreier til venstre på kurs en-åtte-null. - Godt. Her kan vi føle oss trygge. Men tenke seg til at Ivan ville sette en boomer på spill? Det var halvveis et spørsmål, nokså retorisk. Det var ingen som satset en boomer. Alle i kontrollrommet pustet dypt. «Chicago» gikk stadig langsommere, samtidig som den la seg på tvers av sin tidligere kurs. - Roret midtskips. McCafferty ga ordre om to tredjedels fart og ringte sonar. - Noe nytt med boomeren? - Nei, sjef. Kursen er den samme på en-ni-null. Farten er stadig 15 knop. Vi hører stadig Natija-pipingen. Den nærmer seg en-åtte-seks, og omdreiningstakten på propellbladene for­ teller oss at den også gjør omkring 15 knop. - Prøv å finne ut hvordan vi kan komme oss ut herfra,

180

navigatør. Vi må holde oss langt unna alle disse patruljeskipene og få rapportert disse nyhetene så raskt som mulig. - Javel. Tre-fem-åtte ser ganske brukbar ut for øyeblikket, skipper. Navigatøren hadde oppdatert denne kursen de siste to timene. - Skipper, hvis Ivan virkelig har lagt ut et minefelt, så er halvparten av det i internasjonalt farvann, bemerket nestkom­ manderende.- Dristig gjort. - Ja. Men de betrakter det som sitt territorialfarvann, så hvis noen renner på en mine, er det bare faen så synd - Og kanskje en internasjonal episode? spurte Joe. - Men hvorfor piper de? spurte kommunikasjonsoffiseren. Hvis de har en åpen renne, kan de navigere visuelt. - Kanskje de ikke har noen renne i det hele tatt? svarte nestkommanderende. — Sett at de har satt ut bunnminer og fortøyd dem på for eksempel 15 meters dyp. Jeg kan tenke meg at de ikke er så rent lite nervøse for at en mine eller to kan ha for lang fortøyningswire. Så de tar ingen sjanser, og det ville heller ikke vi ha gjort. Og hvilken konklusjon kan vi så trekke av det? - Ingen kan forfølge boomerne deres uten å gå opp til overflaten ... svarte løytnanten. - Og det er det pokker så sikkert at vi ikke kommer til å gjøre. Ivan vet hva han gjør. De har lagt opp et perfekt system. De har plassert alle rakettbåtene sine slik at vi ikke kan nå dem, fortsatte McCafferty. - Selv ikke SUBROC kan klare det fra dette stedet i Kvitsjøen. Og endelig, hvis de må spre båtene, behøver de ikke å stime i en enkelt renne. De kan gå opp alle sammen og spre seg. - Og det betyr: I stedet for å binde et angrepsskip til å beskytte hver eneste boomer mot for eksempel oss, kan de putte alle rakettbåtene i en eneste stor og trygg kurv og frigjøre angrepsskipene til andre oppgaver. La oss se å komme oss ut herfra faen så fort.

NORD-ATLANTEREN - Skip i sikte. Dette er et av den amerikanske marinens fly på tvers av babord for Dem. La oss få kjennetegnet. Kaptein Kherov ga telefonen til en major fra Den røde hær.

181

- Vi er «Doktor Lykes», vi. Åssen har di det, da dere? Kherov snakket dårlig engelsk, men majorens Mississippidialekt var helt kaudervelsk for ham. Det var så vidt de skimtet flyet som kretset over dem i tåkedisen. Det var ikke tvil om at flymannskapet forsøkte å identifisere dem ved hjelp av kikkert. - Fortsett. Vi må ha flere opplysninger, «Doktor Lykes», lød det kort og fyndig. - Vi har vøri i New Orleans og ska te Oslo med støkkgods. Å erre dere vil? - Dere ligger for langt nord hvis dere skal til Norge. Forklar dere. - Leser dere ente blaer, dere æ? Det kan væræ ille fah i dissæ farvannæ nå om dan, og detta gamle skipet kostær peeng. Rederi’ våres har sagt vi ska hølle oss i nærheten a snille følk. Vi er ille glae for at dere er her. Kan dere følle oss et støkke? - Oppfattet, «Doktor Lykes», vi har ikke fått meldinger om at det er ubåter i dette farvannet. - Garrantert? - Nei, det kan vi ikke garantere, lød det lattermildt fra flyet. - Nei, det hadde vi heller ente venta da, vet du. Men hvis dere ente har noe mot det, fortsetter vi nordover og regnær med at dere kan luftvernbeskytte vårs. - Vi kan ikke avsette et fly for å eskortere dere. - Vi skjønner det, vi au, men dere kommer vel hvis vi ropær på dere. Hæ? - Jada, svarte Penguin 8. - Vi fortsetter nordover, og så drar vi østover mot Færøyene. Lovær dere å varsku oss hvis det dukkær opp noen gærninger? - Finner vi noen, vil vi første prøve å senke dem, overdrev flygeren. - Ille fint. Go’ jakt, godtfølk. Slutt.

PENGUIN 8 - Jøss, finnes det folk som virkelig snakker sånn, spurte flygeren på Orion. - Har du ikke hørt om Lykes Lines, da? klukklo annenflygeren. - De ansetter bare folk som snakker sørstatsdialekt. Jeg har egentlig ikke trodd på det før nå. De holder på tradisjonene, skjønner jeg. Men de er utenfor den vanlige skipsleden.

182

- Javisst, men før vi klarer å opprette konvoier, får vi sveipe over et størst mulig område. Vel, men la oss se nærmere på skipet. - Javel, det er helt svartmalt og påmalt «Lykes Lines» midt­ skips. Overbygningen er hvit, skorsteinen er svart med en stor L. Han satte kikkerten for øynene. - Utkikksmasten står foran overbygningen. Stavnen pent buet. Rederiflagg. Svarte skor­ steiner. Det er vinsjer akterut ved lekterheisen, men hvor mange vinsjer det er, kan jeg ikke si. Men den må da være fullastet med lektere? Dårlig malerarbeid, den virker litt loslitt. Men alt stemmer, det er et vennligsinnet skip. - Javel, la oss vinke. Flygeren vred roret mot venstre og fløy Orion-flyet rett over frakteskuta. Han viftet forsiktig med vingene idet han passerte, og to personer på broen vinket tilbake. De to flygerne så ikke de to mennene som fulgte dem med overflate-til-luft-raketter. - Lykke til, folkens. Dere kan trenge det.

MV «JULIUS FUSIK» - Den nye fargesammensetningen vil vanskeliggjøre visuell skuddobservasjon, kamerat general, sa luftvernoffiseren rolig. - Flyet har neppe luft-til-overflate-raketter. - Men det vil de nok få ganske fort. Straks flåten vår drar til havs, vil de bli utstyrt med slike raketter. Og hvis de klarer å slå fast at vi er fiender, hvor langt kommer vi mens de tilkaller andre fly - ja, hvor langt kommer vi hvis de bare flyr til nærmeste base for å bli bestykket? Generalen fulgte flyet med øynene idet det forlot området. Han hadde hatt hjertet i halsen hele tiden. Nå gikk han bort til Kherov på brovingen. Det var bare skipsoffiserene som hadde fått tildelt kopier av ameri­ kanske khakiuniformer. - Jeg må få berømme deg for din språk-offiser. Jeg antar at han snakket engelsk. Andrejev lo gemyttlig, nå som faren var over. - De påstår det. Marinen forlangte en mann med hans spesielle bakgrunn. Han er etterretningsoffiser og har virket i USA. - Han gjorde i alle fall en god jobb. Nå kan vi trygt nærme oss målet, sa Kherov.

183

— Jeg ser fram til å komme på landjorden igjen, kamerat kaptein. Generalen likte ikke å være et så stort, ubeskyttet mål. Han ville ikke føle seg trygg før han hadde fast grunn under føttene igjen. En infanterist hadde i hvert fall en rifle han kunne forsvare seg med, en grop der han kunne gjemme seg, og alltid to ben han kunne bruke når han mente det var nødvendig å stikke av. Slik var det ikke på et skip. Et skip var en eneste stor skyteskive, og den var fullstendig ubeskyttet. Det var i grunnen forbausende å oppleve at det fantes verre ting enn å bli fraktet i et transportfly, tenkte han. Men der hadde han en fallskjerm. Han hadde ikke noen særlig tro på at han ville være i stand til å svømme i land.

SUNNYVALE, CALIFORNIA - Der går det enda en, sa oversersjanten. Det hele begynte så smått å bli kjedelig. Russerne hadde aldri hatt flere enn seks foto-rekognoseringssatellitter i bane så langt tilbake obersten var i stand til å huske. Nå var det ti av dem, pluss ti elektroniske etterretningssatellitter. Noen av dem var sendt opp fra Baikonor-kosmodromen utenfor Leninsk i Kasakhstan, resten fra Plesetsk i det nordlige Sovjetunionen. - Det er en F-booster, oberst. Forbrenningstiden stemmer ikke med en A-type, sa sersjanten. Denne russiske boosteren var en avart av den gamle SS-9 ICBM, og den hadde bare to funksjoner. Den ene var å sende opp oseaniske radar-rekognoseringssatellitter, kalt RORSATS, som overvåket skip i åpent hav. Den andre var å sende opp det sovjetiske antisatellitt-systemet. Amerikanerne fulgte oppsky­ tingen fra en egen KH-11 rekognoseringssatellitt som de nett­ opp hadde sendt opp. Den dekket de sentrale områdene av Sovjetunionen. Obersten grep telefonrøret og ringte til Cheyenne Mountain.

USS «PHARRIS» Jeg burde sove nå, sa Morris til seg selv. Jeg burde hamstre søvn, slik at jeg har noe å stå imot med. Det kan komme dager nå hvor jeg ikke får noen mulighet til å sove i det hele tatt. Men han var for anspent til å sovne.

184 USS «Pharris» stevnet med åtte knops fart ut munningen av Delaware-elven. Ved bryggene i Philadelphia, Chester og Camden 30 nautiske mil lenger nord var det travel aktivitet. Her hadde skip tilhørende den nasjonale reserveflåten ligget i bered­ skap i årevis. Nå ble de gjort klare til å gå til sjøs. Lasterommene var fylt med stridsvogner, kanoner og kasser med artilleriutstyr. Luftsøker-radaren på «Pharris» viste et stort antall troppetransportfly som tok av fra det britiske flyvåpenets base ved Dover. Den militære flytransport-kommandoens digre fly frak­ tet troppene over til Vest-Tyskland, der de ville bli utstyrt med forhåndslagret utstyr. Men når ammunisjonslagrene gikk tom­ me, var det bare én måte å skaffe nye forsyninger på. Det var å frakte dem på den gode, gammeldagse måten - i heslige, brede, langsomme handelsskip. Lette bombemål. Kanskje var ikke handelsfartøyene så langsomme som de en gang var, og kanskje var de større enn tidligere. Men det var færre av dem. I løpet av den tiden Morris hadde vært i marinen, var den amerikanske handelsflåten sterkt redusert, trass i at en rekke fartøyer fikk statstøtte. Hvis en ubåt senket ett skip i dag, var det jevngodt med å senke fire eller fem skip under annen verdenskrig. Mannskapet på handelsskipene var et annet problem. Marinefolk var vanligvis fulle av forakt når de omtalte dem. De mente at et marinefartøy alltid måtte passe på å styre godt unna et handelsskip. Det var slett ikke utenkelig at skipperen om bord kunne finne på å renne marinefartøyet i senk - for avkoblingens skyld. Gjennomsnittsalderen på mannskapene som sto om bord på handelsskipene var omkring 50 år, mer enn det dobbelte enn i et hvilket som helst marinefartøy. Hvordan ville disse bestefe­ drene tåle kampoperasjoner? spurte Morris seg selv. De hadde ganske bra lønn - de eldste blant dem tjente like godt som han selv gjorde - men deres tariff-festede lønn omfattet ikke fiendt­ lige raketter og torpedoer. Han måtte slutte å tenke slik. Disse aldrende menn med unger i videregående skoler og ved univer­ siteter utgjorde hans flokk. Han var hyrden, og det befant seg ulver under Atlanterhavets grå vannflate. Det var ingen stor flokk. For om lag et år siden hadde han sett tallene: Bare 170 lasteskip var eid av amerikanske redere og seilte under amerikansk flagg. I gjennomsnitt var de på 18 000 tonn. Av disse skipene gikk 103 i fast oversjøisk fart. I

185

tillegg kom den nasjonale reserveflåten på 172 lasteskip. A kalle en slik situasjon en skam, ville være det samme som å betegne en massevoldtekt som et mildt sosialt avvik. De hadde ikke råd til å miste et eneste skip. Morris gikk bort til radarskjermen på broen, og telte fly som lettet fra Dover. Hvert glimt omfattet fra 300 til 500 soldater. Hva ville skje når granat-arsenalene deres var tømt? - Enda et handelsskip, skipper. En av offiserene pekte på en prikk i horisonten. - Det er et nederlandsk containerskip. Det er vel for inngående for å hente militært utstyr. Morris gryntet. - Vi trenger all den hjelp vi kan få.

SUNNYVALE, CALIFORNIA - Det er hevet over tvil, sa obersten. - Det er en sovjetisk ASAT-fugl 73 nautiske mil bak en av vår satellitter. Obersten hadde beordret sin satellitt til å snu i rommet og rettet kameraene mot den nye følgesvennen. Lyset var ikke helt godt, men formen på den russiske angrepssatellitten var ikke til å ta feil av: en sylinder som var nesten 30 meter lang, med en rakettmotor i den ene enden og en radarsøker-antenne i den andre. - Hva forslår du, oberst? - Jeg ber om ubegrenset fullmakt til å manøvrere mine fugler slik jeg finner det nødvendig. Så snart ett eller annet med en rød stjerne kommer innenfor en avstand av 75 kilometer, vil jeg foreta en rekke delta-V-manøvrer for å avskjære den. - Det vil kreve en god del drivstoff, advarte CINC-NORAD. - Vi har her et dobbelt problem, general. Obersten svarte som en matematiker. - Vi kan manøvrere fuglene og risikere å miste drivstoffet. Eller vi kan la være å manøvrere fuglene og risikerer å få dem satt ut av spill. Straks den andre er bare 75 kilometer unna, kan den avskjære oss og sette vår satellitt ut av spill i løpet av fem minutter. Kanskje enda fortere. Men vi har aldri sett at de har klart å gjøre det på under fem minutter. Så jeg mener mitt forslag er det riktige, general. Obersten hadde en Ph.D-grad i matematikk fra Universitetet i Illinois, men det var ikke der han hadde lært å kjøre generaler opp i et hjørne. - Javel, jeg sender forslaget ditt til Washington og lover å støtte det.

186

USS «NIMITZ» - Admiral, vi har nettopp fått en foruroligende rapport fra Barentshavet. Toland leste meldingen fra CINCLANTFLT. - Hvor mange flere ubåter kan de sende mot oss? - Kanskje 30 til, admiral. - 30? Baker mislikte alle opplysninger han hadde fått den siste uken. Spesielt dårlig likte han denne. «Nimitz» kampgruppe eskorterte - sammen med «Saratoga» og det franske hangarskipet «Foch»-en av marinens landgangsenheter, kalt en MAU, for å styrke forsvaret av Island. Det var et tokt som tok tre døgn. Hvis krigen startet like etter at landgangsstyrkene var plassert, var deres neste oppdrag å delta i forsvarsplan GIUK, det livsviktige området mellom Grønland, Island og Storbritannia. Denne operative enheten var en mektig styrke. Men var den mektig nok? Ifølge de militære lærebøkene måtte man ha fire hangarskip for å kjempe og klare seg i dette området, men flåten var ennå ikke samlet. Toland fikk rappor­ ter om en hektisk diplomatisk aktivitet for å unngå en krig som alle håpet å unngå. Hvordan ville russerne reagere på minst fire hangarskip i Norskehavet? Det var øyensynlig ingen i Washing­ ton som brydde seg om å finne ut av det, men Toland spurte seg selv om det spilte noen rolle i det hele tatt. Bare for 12 timer siden hadde Island gått med på å ta imot forsterkningene de nå eskorterte til øya, og denne NATO-utposten hadde virkelig behov for øyeblikkelige forsterkninger.

USS «CHICAGO» McCafferty befant seg 30 nautiske mil nord for munningen av Kola-fjorden. Mannskapet virket noe mer avslappet nå, etter en nervepirrende 16 timer lang reise fra Kapp Svijatoij. Det virket som om Barentshavet var fullt av antiubåt-skip, og umid­ delbart etter at de hadde sendt sin rapport, ble de beordret bort fra Kvitsjøen for ikke å bli blandet opp i en alvorlig episode. Her var det 130 favner til bunnen og god plass til å manøvrere, og de begynte å føle seg trygge på at de ville tåle strabasene. De regnet med at det lå to amerikanske ubåter pluss en britisk og to norske dieseldrevne skip maksimum 50 nautiske mil fra «Chicago». Sonarteknikerne om bord kunne ikke høre

187 dem, men de hørte fire fregatter av Grisja-klassen som var på vei sørøstover. De allierte ubåtene i området hadde i opp­ drag å overvåke og lytte. Det var noe bortimot et ønskeoppdrag, siden alt de hadde å gjøre var å smyge seg av sted. De skulle unngå kontakt med overflateskip, som de for øvrig ikke hadde noen problemer med å oppdage på god og sikker avstand. Det var ingen grunn til å sitte på opplysninger nå. McCafferty hadde ingen betenkeligheter med å fortelle mannskapet erfa­ ringene de hadde høstet med de sovjetiske boomerne. Det er for øvrig ikke lett å holde på hemmeligheter i en ubåt. Alt tydet på at de måtte ut i krig. Politikerne i Washington og strategene i Norfolk og andre steder håpet stadig på å unngå det. Men offiserer og mannskap om bord på «Chicago» drøftet måten russerne brukte sine skip på, og deres svar var entydig. Ubåtenes torpedoutskytingsrør var ladet med MK-48 torpedoer og Harpun-raketter. Rakettutskytingsrørene foran trykkskroget rommet tolv tomahawker, tre landangrepsraketter med atomhoder og ni konvensjonelle antiskipsmodeller. Da en av skipsmotorene begynte å fuske, gikk en maskinist øyeblikkelig i gang med å reparere skaden. McCafferty var både fornøyd og overrasket over mannskapet sitt. Gjennomsnittsalderen om bord var bare 21 år. Likevel hadde alle klart å tilpasse seg situasjonen. Han befant seg i sonarrommet, foran og på styrbord side av angrepssenteret. En meter unna sto det et massivt datasystem som silte ut lyder fra havdypet. Det analyserte og avmerket individuelle frekvensbånd som de av erfaring visste var akus­ tiske signaler fra sovjetiske skip. Signalene ble avtegnet på en ensfarget gul skjerm, der tydelige streker indikerte lyder det kunne være interessant å studere nærmere. Fire streker betydde en Grisja, og tydelige punkter markerte lydene fra sonarene deres. McCafferty lurte på hva de var på jakt etter. Spørsmålet han stilte seg var stort sett akademisk. Det var ikke hans skip de jaktet på, men det var alltid noe å lære av hvordan fienden arbeidet. En gruppe offiserer i angrepsrommet plottet bevegel­ sene til de sovjetiske patruljeskipene. De noterte omhyggelig formasjoner og jakt-teknikk, som de senere ville sammenligne med etterretningsvurderinger. Det dukket opp en ny rekke punkter på bunnen av skjermen. En sonartekniker trykket på en knapp for å få et mer selektivt

188 bilde før han plugget inn et sett mikrofoner. McCafferty kunne se at punktene ble til linjer omkring kurs en-ni-åtte, som førte til Kola-kanalen. - Massevis av ulyd, skipper, meldte sonarteknikeren. - Jeg oppfatter Alfaer og Charlier på vei ut, men bak dem er det noe annet jeg ikke får tak på. Når vi teller omdreiningstallet på propellbladet til Alfa, kan vi beregne farten til 30 knop. Men det er svært mye støy bak dem, skipper. Det bekreftet skjermen et minutt senere. Frekvensen - eller tonerekken - avtegnet ubåter på full fart ut fra havneområdet. Deretter spredte båtene seg vifteformet ut. McCafferty merket seg at de allerede hadde dykket. Russiske ubåter dykker vanlig­ vis ikke før de er kommet et godt stykke til havs. - Vi har telt over 20 båter, skipper, sa sjefsonarteknikeren. - Litt av en utfart! - Det ser sånn ut. McCafferty gikk tilbake til angrepssenteret. Mannskapet var allerede i gang med å etablere kontaktposisjoner i ildledelsens data-anlegg, og tegnet linjer på draftet. Krigen hadde ennå ikke begynt. Og selv om det så ut til at den kunne bryte ut når som helst, hadde McCafferty ordre om å holde seg unna enhver sovjetisk formasjon til kontraordren kom. Han likte det ikke angrep var den beste form for forsvar - men Washington hadde gjort det helt klart at de ikke ville forårsake episoder som kunne vanskeliggjøre bestrebelsene på å nå fram til diplomatisk enig­ het. Og det var logisk nok, måtte McCafferty innse. Kanskje kunne disse menneskene i stripete, mørke bukser klare å bringe situasjonen under kontroll. Det var et svakt, men reelt håp. Reelt nok til å temme hans taktiske ønske om å gå i angrepsposisjon. Han ga ordre om å gå lenger ut. En halv time senere virket alt mye roligere, og kapteinen sendte opp en SLOT-bøye. Den var programmert slik at «Chicago» hadde 30 minutter på seg til å komme unna. Deretter begynte bøyen å sende på et UHFsatellittbånd. Da «Chicago» var kommet ti nautiske mil unna, lyttet han til sovjetiske skip som nærmest gikk amok rundt radiobøyen. De trodde åpenbart at de hadde lokalisert en ubåt. Det begynte å bli virkelig alvor. Bøyen sendte til en av NATOs kommunikasjonssatellitter i over en time. Før mørket falt på, var opplysningene radiosendt til samtlige NATO-enheter til sjøs. Russerne kommer.

16

De siste trekk/ De første trekk

USS «NIMITZ» Det var to timer siden solnedgangen var blitt varslet i høyttale­ ren , men Bob måtte bli ferdig med jobben. Solnedganger til sjøs er noe ganske annet enn i den forurensede storbyluften. Han hadde alltid likt å følge solen når den gikk ned bak en knivskarp horisont. Nå betraktet han noe som var nesten like vakkert. Han sto med hendene på rekken og fulgte med øynene skummet langs det glatte skroget til hangarskipet. Så rettet han blikket opp mot himmelhvelvet. Toland var født i Boston og var vokst opp der. Han hadde ikke ant hva Melkeveien var før han begynte i marinen, og han ville aldri slutte å undre seg over det brede, klare stjernebeltet. De var hans ledestjerner da han lærte å navigere med sekstant og trigonometriske tabeller. Nå var de i stor grad erstattet av elektroniske hjelpemidler som Omega og Loran. Med de var stadig like vakre å beskue. Arcturus, Vega og Altair blinket stadig med sine egne farger, med sine unike kjennetegn som gjorde dem til fikserpunkter på natthimmelen. En dør gikk opp, og en gast kom bort til ham på flydekkgangbroen. Han var kledd i en purpurfarget skjorte, med andre

190 ord en gast som hadde til oppgave å fylle drivstoff på flyene. - Skipet er mørklagt. Kast sigaretten din, sa Toland skarpt. Det som ergret ham mest, var at han ikke lenger kunne nyte stillheten alene. - Beklager. Sigarettstumpen forsvant over skipssiden. Gasten sto taus et par minutter. Så kastet han et blikk på Toland. - Har De noe greie på stjerner? - Hva mener du med det? - Dette er mitt første tokt. Jeg vokste opp i New York. Jeg har aldri sett stjernehimmelen sånn som nå, så jeg vet ikke engang hvem de er - navnene, mener jeg. Dere offiserer vet alt sånt, ikke sant? Toland lo lavt. - Nå skjønner jeg hva du mener. Jeg hadde det på samme måten første gang. Nydelig, ikke sant? - Jøss, jada. Hva er det for en? Gutten hørtes trett ut. Ikke det minste merkelig, med alle de flyoperasjonene han må ha vært med på i dag, tenkte Toland. Gasten pekte på den klareste prikken på østhimmelen, og Bob måtte tenke seg om et øye­ blikk. - Det er Jupiter. Det er en planet, ikke en stjerne. I kikkerten til kvartermesteren kan du se at den har måner - du kan i hvert fall se noen av dem. Han begynte å peke ut noen av stjernene de brukte når de navigerte. - Assen gjør dere det? spurte gasten. - Du bruker en sekstant og avmerker posisjonen over hori­ sonten. Det høres vanskelig ut, men det krever bare litt trening. Og så sjekker du beregningene med en bok som forteller om stjerneposisjonene. - Hvem lager den boka, da? - Det er en bok du kan få hvor som helst. Men jeg tror den vi bruker er laget av Marineobservatoriet i Washington. Stjer­ nene og planetene har imidlertid vært studert i 3000-4000 år, lenge før teleskopene ble oppfunnet. Men hør her: Hvis du vet nøyaktig hvor mange klokken er, og hvis du vet hvor en bestemt stjerne befinner seg, kan du med ganske stor nøyaktighet beregne hvor du befinner deg på jordkloden. Det kan dreie seg om et avvik på bare noen få hundre meter hvis du virkelig har lært denne jobben. Det samme gjelder for solen og månen. Det er noe vi har kjent til i hundrevis av år. Problemet var å finne

191

opp en klokke som viste helt riktig tid. Og det ble gjort for noe over 200 år siden. - Jeg trudde de brukte satellitter og sånne ting, jeg. - Vi gjør det nå, men stjernene er stadig like vakre. - Javisst. Gasten satte seg ned og lente hodet bakover for å kunne studere det svære himmelteppet med hvite prikker. Under seg hørte de at skipet pløyet sjøen med en vislende lyd. Det virket som om denne lyden og himmelen på en eller annen måte hørte sammen. - Vel, nå har jeg i hvert fall lært noe om stjernene. Når begynner det, offiser? Toland kastet et blikk på stjernebildet Skytten. Senteret i galaksen lå bak den. Det fantes astrofysikere som hevdet at det var et svart hull der inne. Ifølge fysikken var det den mest destruktive kraften man kjente til. De kreftene menneskene kontrollerte, virket skrøpelige i sammenligning. Men det var adskillig lettere å tilintetgjøre mennesker. - Snart.

USS «CHICAGO» Ubåten var langt til havs nå, vest for de store sovjetiske ubåtog overflatestyrkene. Ennå hadde de ikke hørt eksplosjoner, men de kunne ikke være langt unna. Det nærmeste sovjetiske skipet befant seg omtrent 30 nautiske mil unna i østlig retning, der de hadde observert i alt ti-tolv fartøyer. Alle sveipet sjøen med sonarer. McCafferty hadde nettopp mottatt en ordre med høyeste prioritet. Den overrasket ham. «Chicago» skulle trekke seg ut av Barentshavet og drive patruljetjeneste i Norskehavet. Opp­ drag: A sperre veien for sovjetiske ubåter som forsøkte å dra sørover mot Nord-Atlanteren. Det var en politisk beslutning: Man måtte ikke foreta seg noe som helst som kunne oppfattes som om NATO provoserte Sovjetunionen til å gå til krig. Førkrigsstrategien med å ta opp kampen med den sovjetiske flåten i dens egen bakgård var forkastet med et pennestrøk. Det var som med alle andre førkrigsplaner i vårt århundre, tenkte ubåtskipperen. Heller ikke denne fungerte, fordi fienden ikke oppførte seg slik vi ventet at den ville. Naturligvis. Russerne sendte langt flere ubåter ut i Atlanterhavet en vi hadde ventet - og vi gjorde det faktisk lettere for dem! McCafferty lurte på

192 hvilke overraskelser som ellers ventet ham. Ubåtens torpedoer og raketter var nå armert, ildledelsessystemene døgnkontinuer­ lig bemannet og mannskapet fulgte vaktrutiner som i krigstid. Men nå fikk de ordre om å stikke av. Kapteinen bannet. Han var rasende på den som måtte ha tatt en slik beslutning. Men han bar ennå på et svakt håp om at det var mulig å unngå krig.

BRUSSEL, BELGIA - Det kan ikke vare lenge nå, mente COMAIRCENT, sjefen for luftstridskreftene i Mellom-Europa. - Pokker, de har gjort seg klar til kamp. De kan ikke vente til alle våre omdisponerte styrker er på plass. De må slå til snart. - Jeg forstår deg, Charlie, men vi kan ikke gjøre det første trekket. - Noe nytt om gjestene våre? Luftforsvarsgeneralen siktet til major Tsjernjavins gruppe av Spetznas-soldater. - De holder seg i ro. En avdeling vesttyske grensevakter, elitesoldater fra GSG-9, overvåker skjulestedet deres døgnet rundt. Dessuten har britene en gruppe klar til bakholdsangrep. Den er plassert mellom den sovjetiske gruppen og deres antatte mål i Lammersdorf. Etterretningsoffiserer fra de fleste NATOlandene er med i overvåkingsgruppen. De har alle direkte linje til sin regjering. - Tenk om det bare er lokkemat for å få oss til å angripe først? ~°Det kan vi iicke gjøre, general. Det jeg ønsker, er grønt lys for å sette i verk Drømmeland når vi vet at nå er det alvor. Vi må kunne slå til fort, sjef. SACEU-R lente seg tilbake i stolen. Han hadde oppholdt seg i det underjordiske kommandosenteret siden han forlot sitt kontor for ti dager siden. Han lurte på om det fantes en eneste general på jorden som hadde fått seg en lur de siste to ukene. - Når det først blir tatt en avgjørelse - hvor lang tid vil det ta før du kan omsette den i aktiv handling? - Alle satellittene er ladet og klare. Mannskapene er klare. Hvis de får ordre om alarmberedskap, kan Drømmeland være operativ en halv time etter at du har gitt klarsignalet. - Bra, Charlie. Presidenten har gitt meg fullmakt til å besvare ethvert angrep. Be folkene dine om å holde seg i alarmbered­ skap.

193 - Javel. Det ringte i SACEURs telefon. Han tok av røret, lyttet og så opp. - Våre gjester rører på seg, sa han til COMAIRCENT. Han snudde seg til sin operasjonsoffiser. - Kodeordet er Ildskjær. NATO-styrkene skulle settes i høyeste beredskap.

AACHEN, VEST-TYSKLAND Spetznas-gruppen forlot sitt skjulested i to varebiler og kjørte sørover mot Lammersdorf. Lederen deres var drept i en trafikk­ ulykke, og nestkommanderende hadde overtatt. Han var kap­ tein og hadde fått kopier av de papirene sjefen hans hadde satt livet til for å få tak i. Kapteinen hadde gått grundig gjennom planen med mennene sine, som var rolige og spente. Offiseren hadde omhyggelig forklart dem at fluktruten deres var grundig planlagt. Straks de hadde utført oppdraget, skulle de dra til et annet skjulested. Der skulle de vente i fem døgn. Da ville kamerater fra Den røde hær dukke opp. Og her dreide det seg om elitefolk fra hæren, hadde kapteinen forsikret dem. De hadde fått grundig trening i å operere bak fiendens linjer. Alle hadde kamptrening fra fjellene i Afghanistan, forklarte han. De var veltrente. De var beredte. Elitesoldatene hørte på redegjørelsen i dyp taushet. De var først og fremst plukket ut på grunnlag av sin intelligens, så de var fullstendig klar over hulheten i redegjørelsen. Oppdraget var avhengig av om de hadde hell med seg, og det hadde de slett ikke hatt hittil. De savnet alle major Tsjernjavin, og den tanken streifet enkelte av dem at oppdraget allerede var avslørt på en eller annen måte. Men de forsøkte å skyve slike tanker unna. Hver enkelt av dem begynte å konsentrere seg om sin del av oppgaven, som gikk ut på å ødelegge Lammersdorf. Sjåførene var KGB-agenter som var vant til å arbeide uten­ lands. De tenkte i de samme baner. De to varevognene holdt moderat fart. Sjåførene fulgte med i speilet, men det så ikke ut til at de ble skygget. Begge bilene var utstyrt med politiradio som var innstilt på politiets lokale frekvens. De hadde også radioer til intern kommunikasjon. Det var ikke mer enn en time siden offiserene hadde gått gjennom planen for siste gang. Moskva hadde fortalt dem at NATO ennå ikke var i full

194 beredskap. Sjåføren i den første varevognen - hans dekkjobb var taxikjøring - lurte på om «full» NATO-beredskap innebar en parade på Den røde plass. - Til høyre nå. Bil 3, følg etter. Bil 1, sving til venstre i neste veikryss og kjør forbi dem. Oberst Weber ga sine ordrer over en radio av samme slag som ildstøtteavdelingen brukte. Bakholdsopplegget hadde vært klart i flere dager. Straks den fiendtlige gruppen forlot sitt skjulested, gikk det ilmelding over hele Vest-Tyskland. NATOstyrkene var allerede i enkel beredskap. Nå gikk det ut ordre om full stridsberedskap ... det siste trekket før krigsutbrudd. Hvis da ikke, tenkte Weber, hvis da ikke gjengen ganske enkelt er på vei fra ett skjulested til et annet, der de avventer neste ordre. Han hadde ingen anelse om hva som egentlig ville skje, bare at noe ville skje ganske snart. De to varevognene befant seg nå i landlige omgivelser. De var på vei sørøstover gjennom den tysk-belgiske naturparken, en turistattraksjon i ferietiden. De hadde bestemt seg for denne lite beferdede veien for å unngå militærtrafikken på de store gjennomfartsårene. Men idet de passerte Mulartshutte, stivnet sjåføren i den første bilen da han fikk øye på en militær konvoi av stridsvogner rett forut. De var plassert på noen svære til­ hengere. Merkelig nok sto stridsvognene baklengs på tilhenger­ ne, med kanonene rettet bakover. Han merket seg at det var britiske stridsvogner, helt nye Challengere. Nåvel, han hadde ikke ventet å finne vesttyske Leopard-stridsvogner ved den belgiske grensen. Det hadde aldri vært mulig å forhindre at vesttyskerne mobiliserte. Han forsøkte å innbille seg selv at de andre NATO-landene ikke kunne ha handlet så raskt. Hvis dette oppdraget lyktes, ville NATOs kommunikasjonslinjer bli sterkt ødelagt. Og kanskje ville hærens stridsvognavdelinger virkelig komme dem til unnsetning. Konvoien kjørte langsom­ mere nå. Sjåføren var inne på tanken om å kjøre forbi den, men han hadde ordre om ikke å vekke oppmerksomhet. - Alt klart? spurte Weber. - Vi er klare, svarte oberst Armstrong. Men en faen så floket operasjon, med amerikanske stridsvognsoldater og vesttyskere som skal samarbeide. Men det er jo nødvendig hvis vi skal klare å kverke en bande Spetznaser, tenkte han. Konvoien satte ned

195 farten og stanset på en rasteplass. Weber stanset bilen sin 100 meter unna. Nå avhang alt av den britiske bakholdsavdelingen. De to varevognene lå plutselig i flomlys.

KGB-sjåføren krøp sammen i førersetet da han ble blendet av lysene. Så fikk han øye på kanonrørene på stridsvognen bare 50 meter unna. Kanonen siktet seg inn mot frontruten på bilen. - Spetznas-soldater, lød det på russisk i en megafon. - Hør etter, Spetznas-soldater. Dere er omringet av et kompani meka­ niserte tropper. Kom dere ut av bilene en og en og ubevæpnet. Hvis dere åpner ild, vil dere øyeblikkelig bli drept. Så kom en annen stemme. - Kom ut, kamerater. Dette er major Tsjernjavin. Dere har ingen sjanser. Kommandosoldatene så skrekkslagne på hverandre. Kaptei­ nen i den første varevognen begynte å trekke splinten ut av en granat. En sersjant kastet seg over ham og holdt kapteinens armer i en skruestikke. - Vi må ikke bli tatt i live! Det er våre ordre! brølte kap­ teinen. - Visst faen kan vi det! Også sersjanten brølte. - Gå ut av bilen en og en, kamerater - med hendene over hodet. Og vær forsiktig! En menig soldat hoppet ut av bakdøren på bilen, og kom langsomt fremover. - Du hører stemmen min, Ivanov. Kom nærmere, sa Tsjern­ javin fra en rullestol. Han hadde røpet mange detaljer i håp om å redde avdelingen sin. Han hadde samarbeidet med dem i to år, og han fant det meningsløst at de skulle dø til ingen nytte. En ting var å være lojal mot staten, en annen ting var å være lojal mot folk han hadde ledet i kampoperasjoner. - Du vil ikke bli skadet. Hvis du bærer våpen, kast dem øyeblikkelig. Jeg vet du har en kniv, menig Ivanov ... Bra, neste. Det hele gikk greit. En sammensatt gruppe fra flyvåpenet og GSG-9-kommandosoldater tok seg av russerne, satte på dem håndjern og bandt bind for øynene deres. Snart var det bare to igjen. Problemet var granaten. Kapteinen hadde nå innsett det nytteløse i sitt forehavende, men de fant ikke igjen granatpinnen. Sersjanten kom med et advarende rop til Tsjernjavin, som forgjeves forsøkte å komme nærmere. Den siste som kom ut, var kapteinen. Hans hensikt var å kaste granaten mot offiseren

196 han trodde hadde forrådt sitt fedreland. Han fikk øye på majo­ ren som satt der med begge bena i gips. Tsjernjavin så mannens ansiktsuttrykk. - Andreij Iljitsj. Vil du ofre livet til ingen nytte? spurte majoren. - Disse drittsekkene dopet meg og fikk vite tilstrekke­ lig til å ta livet av dere alle. - Jeg har en granat her, sa kapteinen høyt, - og den kaster jeg mot bilen. Det gjorde han før noen rakk å stanse ham. Kjøretøyet eksploderte, og gruppens kart og fluktplaner ble tilintetgjort. For første gang på en uke smilte Tsjernjavin bredt. - Godt gjort, Andrusjka! To andre Spetznas-grupper var mindre heldige. Vesttyske enhe­ ter som var orientert om arrestasjonen av Tsjernjavin, stanset dem like før de nådde sitt sabotasjemål. Men det fantes ytterli­ gere 20 grupper innenfor de vesttyske grensene, og man hadde ikke rukket å advare alle NATO-anleggene i tide. Det oppsto en rekke blodige nærkamper på begge sider av Rhinen. En krig som kom til å omfatte millioner av mennesker begynte med at lag- og troppeavdelinger kjempet for livet i mørket.

17

Frisbee-flyene fra Drømmeland

VEST-TYSKLAND, FREMRE GRENSE AV FORSVARSOMRÅDET Det var et syn som ville ha skremt de fleste. I 4000 fots høyde lå det et tett skylag. Han fløy gjennom regnbyger som han mer så enn hørte i nattemørket, og det virket som om tretoppene han bare så omrissene av, strakte seg opp for å gripe fatt i jagerflyet hans. Bare en gal mann ville finne på å fly så lavt i en natt som denne. - Så er jeg kanskje det, da, smilte han bak oksygenmasken. Oberst Douglas Ellington kjælte med styrespaken på sin F-19A Ghostrider angrepsjager, mens den andre hånden hvilte på gasskontrollen han hadde til venstre for seg i førerkabinen. Skjermen foran ham meldte 625 knop indikert flyfart. Flyhøyden var 106 fot og kursen 013. Rundt tallene kunne han studere et ensfarget holografisk bilde av terrenget forut. Bildet kom fra et fremadrettet infrarødt kamera i jagerflyets neseseksjon, supplert av en usynlig laser som undersøkte bakken åtte ganger i sekundet. Den overdimensjonerte hjelmen hans var utstyrt med beskyttelsesbriller som ga ham et visst utsyn til begge sider. - Nå er snart helvete løs over oss, meldte mannen i baksetet.

198

Major Don Eisly betjente både radioen og radarsignalene og deres egne instrumenter. - Systemene forteller at avstanden til målet nå er 140 kilometer. - Bra, svarte Duke. Han hadde fått tilnavnet fordi han het Ellington, og fordi han faktisk lignet litt på jazzmusikeren. Ellington likte oppdraget. De strøk nordover i farlig lav høyde over det kuperte østtyske terrenget. Frisbee-flyet deres, som aldri gikk høyere enn 200 fot over bakken, hoppet opp og ned mens flygeren ustanselig foretok kursjusteringer. Lockheed kalte flyet Ghostrider. Flygerne kalte det Frisbee, F-19A-flyet, Stealth-angrepsjageren som var utviklet i all hem­ melighet. Det hadde ingen hjørner og ingen skarpe kanter som kunne hjelpe en fiendtlig radar til å få et klart bilde av flyet. Utblåsingsmunnstykkene var konstruert slik at de bare etterlot seg en svak infrarød stripe. Sett ovenfra virket det som om vingene etterapte formen på en kirkeklokke. De gikk bueformet nedover. Sett forfra pekte de i en merkelig kurve mot bakken - noe som hadde gitt det kjælenavnet Frisbee. Flyet rommet et svært avansert teknologisk utstyr, men de aktive systemene var vanligvis ikke i bruk. Radarer og radioer laget lyder som en fiende kunne oppdage, og hele ideen med Frisbeefly var at de skulle oppføre seg som om de i det hele tatt ikke fantes. Høyt over hodene deres, på begge sider av grensen, befant det seg hundrevis av jagerfly som drev et livsfarlig narrespill. De satte kursen mot grensen, og svingte så unna. På begge sider ble det gjort forsøk på å egge fienden til å begynne en luftkamp. Begge sider hadde radarfly på vingene til å kontrollere et slikt slag. Og ved hjelp av dem skulle de sikre seg overtaket i en krig som allerede hadde begynt, selv om det var få som ennå var klar over det. Og nå er vi i ferd med å slå til raskt. Endelig gjør vi noe fornuftig! tenkte Ellington. Han hadde hundrevis av oppdrag bak seg i Vietnam med den første serien av F-l 11 A-jagere. Han var det amerikanske flyvåpenets fremste ekspert på hemmelige lavtflygingsoppdrag. Det var sagt om ham at han kunne «blinke ut sentrum i en tornado over Kansas midt på natten». Det var ikke helt sant. Frisbee-flyet ville aldri klare seg gjennom en tornado. Den sørgelige sannheten var at F-19 oppførte seg som en gris - en følge av dens lite vakre utforming. Men det brydde ikke Ellington seg om. Han mente det var bedre å være usynlig

199

enn vakker. Han var klar over at det var en antagelse som ganske snart enten ville bli bevist eller motbevist. Frisbee-skvadronen var nå i ferd med å trenge gjennom det mest konsenterte SAM-beltet, bakke-til-luft-rakettsystemet, som verden noensinne hadde opplevd. - Avstanden til det første målet er nå 90 kilometer, sa Eisly. - Alle systemene om bord virker som de skal. Det er ingen radarer rettet mot oss. Dette ser bra ut, Duke. - Oppfattet. Ellington skjøv spaken forover og gikk lavere idet de passerte en åsrygg. Så flatet han ut i 80 fots høyde over en hveteåker. Duke kunne dette. Han hadde mange års erfaring med angrep i lav høyde. Det første målet var en russisk IL-76 Mainstay. Det var et AWACS-lignende fly, et flybåret kontrollog varslingssystem, som nå kretset rundt i nærheten av Magdeburg. Derfra var det bare 15 raske kilometer til deres neste mål, broene på E-8 over Elben ved Hohenroarthe. Oppdraget begynte å bli spennende. Jo nærmere de kom innpå Mainstay, jo flere radarsignaler ville treffe flyet deres. Før eller senere ville Mainstay få reflektert såpass mange signaler at folkene om bord kunne tyde dem - selv om Frisbee-flyet hadde bueformede vinger som var laget av radar-gjennomtrengelige materialer. Stealth-teknologien gjorde radarpåvisning vanskeligere, men ikke umulig. Ville Mainstay oppdage dem? Hvis så - når og hvor raskt ville russerne gå til aksjon? Hold flyet nær bakken, sa han til seg selv. Utnytt alle dine mangeårige erfaringer. I ni dager hadde de trent på oppdraget i «Drømmeland», det topphemmelige øvingsområdet i nærheten av Nellis flyvåpenbase i Nevada. Selv E-3A Sentry hadde hatt de største problemer med å oppdage dem 65 kilometer unna, og Sentry må da være en langt bedre radarplattform enn Main­ stay - eller? Nåvel, det var det de skulle finne ut ganske snart... Det var fem Mainstay-fly på vingene, alle 100 klikk øst for grensen mellom DDR og Vest-Tyskland. Det var en ganske betryggende avstand, også fordi det befant seg mer enn 300 jagerfly mellom dem og grensen. - 30 kilometer, Duke. - Javel. Avbryt, Don. - Oppfattet. Vi er stadig ikke utsatt for målsøking eller målfølging. Mye radiokvitring, men for det meste vest for oss. Det er svært lite VOX å høre fra målet.

200

Ellington strakte ut hånden for å armere de fire AIM-9M Sidewinder-rakettene som hang under flyvingene. Våpenindikatoren blinket med en stikkende, men vennlig grønnfarge. - 27 kilometer. Det ser ut til at målet kretser rundt som normalt. Ingen tegn på unnvikelsesmanøvrer. 15 kilometer på slaget, ett minutt og førti sekunder. Ellington regnet i hodet. - 25 kilometer. Eisly leste tallene på en datamaskin som var stilt inn på NAVSTARs satellitt-navigasjonssystem. Mainstay-flyet ville ikke ha en sjanse. Frisbee-flyet ville først begynne å stige når det var rett under målet. 22 kilometer. 18. 15. 13. Ni kilometer igjen. - Mainstay snudde nettopp - ja, det går i sikksakk. En Foxfire feide nettopp over oss, sa Eisly rolig. En MIG-25 avskjæringsjager søkte etter dem, trolig etter ordre fra IL-76-flyet. Med eller uten Stealth-teknologi - det raske Foxfire-flyet burde ha gode muligheter til å finne dem. - Noe som er rettet mot oss? - Ikke ennå. Eisly holdt øynene festet på farevarslingsinstrumentene. Ennå var ingen radarer eller raketter rettet mot Frisbee-flyet. - Vi er under målet. - Javel. Vi stiger nå. Ellington trakk styrespaken bakover og åpnet for etterbrennerne. Frisbee-flyet kunne bare gi ham Mach 1.3, men nå trengte han maksimal fart. Ifølge meteorolo­ gene gikk skylaget opp i 20 000 fot, og IL-76-flyet befant seg om lag 5000 fot over skyene. Nå var Frisbee-flyet sårbart. Det lå ikke lenger godt beskyttet langs bakken, og brenngassene strømmet uhemmet ut bak. Stealth-flyet kringkastet sitt nær­ vær. Nå må du klatre raskere, baby ... - Glimrende! utbrøt Ellington altfor høyt over interkom’en idet han brøt gjennom skyene. I nattsyn-systemet oppdaget han øyeblikkelig Mainstay-flyet. Det var åtte kilometer unna, og det stupte øyeblikkelig for å finne dekning. For sent. Farten på Frisbee-flyet var nesten 1500 kilometer i timen. Obersten hadde det andre flyet i sentrum av kanonsiktet. Det lød en syngende tone i hodetelefonen. Sidewindernes søkere var direkte vendt mot målet. Med høyre tommelfinger utløste han utskytingsbryteren, og han trykket to ganger på avtrekkeren med pekefinge­ ren. Sidewinderne skjøt ut fra flyet med et halvt sekunds mellomrom. Han ble blendet av de klare eksosflammene, men

201

han tok ikke øynene fra rakettene som raste mot målet. Det tok åtte sekunder. Blikket hans var stadig festet på de to rakettene, som holdt stø kurs mot Mainstay-flyets høyre ving. Ni meter unna detonerte laser-nærbrannrørene og fylte luften med død­ bringende bestanddeler. Det skjedde altfor raskt. Mainstays to motorer på høyre side eksploderte, vingen falt av, og det russiske flyet falt kast i kast nedover før det forsvant i skyene. Jøss! tenkte Ellington, mens han lot flyet foreta en stupdykking nedover mot bakken og sikkerheten. Det var ikke som på film. Målet ble truffet og var satt fullstendig ut av spill på et øyeblikk. Javel, dette gikk lett. Det første angrepsmålet var tilintetgjort. Men nå begynte vanskelighetene ... Radarteknikerne på en E-3A Sentry som kretset over Stras­ bourg slo med tilfredshet fast at alle de fem russiske radarflyene var satt ut av spill i løpet av to minutter. Det gikk som det skulle. De var virkelig overrasket over F-19-flyene. Obersten som var sjef for Operasjon «Drømmeland», lente seg forover i stolen og grep mikrofonen. - Trompeter, Trompeter, Trompeter, sa han og la fra seg mikrofonen. - Vel, karer, dette gikk bra. Han pustet lettet. I svermen av NATOs taktiske jagere som kretset rundt i nærheten av grensen, brøt omlag 100 lavangrepsjagere ut og dykket. Halvparten av dem var F-l 11F Aardvark-fly, den andre halvparten «GR.l» Tornadoer, med vingene tunge av drivstoff­ tanker og splintbomber. De kom etter den andre bølgen av Frisbee-fly. Den var allerede 90 kilometer inne i DDR, og spredte seg ut for å finne sine bakkemål. Bak angrepsflyene fulgte altværs-jagerne Eagle og Phantom. Det var avskjæringsfly som ble ledet fra Sentryene som kretset over Rhinen. De begynte å skyte ut de radarstyrte rakettene sine mot sovjetiske jagere som nettopp hadde mistet sine fly for flybåren varsling og kontroll. Og deretter fulgte en tredje gruppe NATO-fly som feide lavt inn på jakt etter bakkeradar-stillinger som skulle overta radardekningen for Mainstay-flyene som var tilintetgjort.

HOHENROARTHE, DDR Ellington sirklet inn sitt mål i 1000 fots høyde og på flere kilometers avstand. Det var en dobbelt bro med to betongspenn. Hvert spenn var om lag 500 meter langt og hadde to

202 kjørebaner. Broen krysset Elben der elven gjorde en S-sving. Nydelige broer. Ellington mente de måtte være bygd i 30-årene, siden hovedveien fra Berlin til Braunschweig var en av de første autobahnene som ble anlagt. Kanskje har gamle Adolf selv kjørt over disse broene, tenkte Ellington. Angrepsmålet ble ikke mindre interessant av den grunn. Fjernsynet som var koblet til målsøkingssystemet viste at det var fullt av sovjetiske T-80-stridsvogner på broen, alle på vei vestover. Ellington studerte bildet på skjermen. Dette måtte være den andre av hærens troppeformasjoner som var på vei for å angripe NATO. På toppen av Høyde 76 på østbredden sør for broene observerte han et SA-6-batteri, åpenbart plas­ sert der for å forsvare broene. Det kvitret uavbrutt i høretele­ fonene hans mens målsøkingsradarene fra en rekke luftvernbatterier uten stans sveipet over flyet hans. Hvis bare en eneste av dem fikk respons ...en lite artig eventualitet, tenkte Ellington dystert. - Hva med Pave Tack? - Nominell, svarte Eisly kort. De var begge under et enormt press nå. - Lys, beordret Ellington. Eisly aktiverte Pave Tacks lyslaser. Det sinnrike Pave Tack-utstyret var bygd inn i Frisbee-flyets nedadvendte neseseksjon. Den nederste delen besto av et rote­ rende dekk med en karbondioksyd-laser og et fjernsynskamera. Majoren brukte styrestikken for å få et fjernsynsbilde av broene før han demaskerte den infrarøde laseren. En prikk kom til syne midt på det nordligste brospennet. Et datasystem ville holde «øye» med denne prikken helt til den fikk beskjed om noe annet, og en video-opptager ville ta bildene som viste om angrepet var vellykket eller en fiasko. - Vi har lyssatt angrepsmålet, og det er stadig ingen ildledelsesradarer rettet mot oss, sa Eisly. - Nemo, dette er Shade 4. Målet er lyssatt. - Mottatt. 15 sekunder senere feide den første Aardvarken sørover bare 30 fot over vannflaten, steg loddrett og løsnet en GBU-15 Paveway laserstyrt bombe før den svingte hardt mot øst og inn over Hohenroarthe. Et optisk datasystem i bombens nese regi­ strerte den reflekterte infrarøde strålen og justerte finnene slik at den gikk rett mot målet.

203

Sør for broen forsøkte sjefen for SAM-batteriet å finne ut hva slags støy han hørte. Han så ikke Frisbee-flyet på målsøkerradaren sin. Han var blitt fortalt at han ikke kunne vente å oppdage «vennligsinnede» fly - deres luftled gikk 25 kilometer lenger nord, over flybasen Mahlminkel like ved grensen. Det var kanskje derfra lyden kom, tenkte han. Det hadde ikke gått noen alarm Himmelen i nord fikk en klar, gul glød. Han visste ikke at fire Tornado-fly fra Luftwaffe nettopp hadde fløyet over Mahlmin­ kel og kastet hundrevis av splintbomber. Et halvt dusin sovjet­ iske Sukhoi angrepsjagere gikk opp i flammer. En ildsøyle av jetbrennstoff nådde helt opp til de regntunge skyene. Batterisjefen nølte ikke et øyeblikk. Han brølte en ordre til soldatene sine om å koble ildledelsesradarene fra beredskap til handling, og å drive målsøking over broene. I neste øyeblikk oppdaget de en F-lll som fulgte elven oppover. - Nei, så faen! Systemoperatøren på Aardvarken løsnet øye­ blikkelig en Shrike antiradar-rakett mot SAM-batteriet pluss en ekstra mot målsøkerradaren og enda en Paveway mot broen. Deretter svingte F-l 11-flyet brått mot venstre. En av offiserene som var ansvarlig for ildgivningen ble blek da han oppdaget hva som hadde dukket opp ingen steds fra. Han fyrte av tre raketter. Flyet som nærmet seg, måtte være fiendtlig. Det hadde for et øyeblikk siden sendt fra seg tre mindre gjenstander ... Hans første SAM traff og eksploderte på høyspentlinjene som var strukket over elven like sør for broene. Hele dalen ble opplyst av et blaff da kraftledningene slo gnister idet de falt ned i elven. De andre to SAM-rakettene for forbi eksplosjonen mot det andre F-l 11-flyet. Den første Paveway-raketten slo ned nøyaktig midt på det nordre brospennet. Det var en bombe med forsinket antennel­ se, og den boret seg ned i det tykke betonglaget før den eksploderte noen få meter fra bataljonssjefens stridsvogn. Det var et solid brospenn som hadde vært i bruk i over 50 år. Men de nesten 450 kiloene med høyeksplosiver rev den opp. Den velformede betongbuen ble i neste øyeblikk delt i to, og det oppsto et forrevet seks meter bredt hull mellom de to strebepilarene. De var ikke konstruert til å stå alene, særlig når panservogner skranglet over broen. Bomben som det andre Aardvark-flyet hadde skutt ut traff nærmere land, og østsiden

204

av spennet brøt fullstendig sammen. Åtte stridsvogner styrtet i Elben. Det andre F-l 11-flyet var imidlertid satt ut av spill før det skjedde. Det ble truffet av en SA-6-rakett. Den eksploderte midt på flyet og blåste det i småbiter tre sekunder etter at de to Shrikes-rakettene som flyet hadde skutt ut, tilintetgjorde to sovjetiske radarkjøretøyer. Ingen av partene hadde tid til å tenke på tapene. En ny F-l 11 kom susende opp elven mens de overlevende SAM-mannskapene søkte som vanvittige etter angrepsmål. 30 sekunder senere ble det nordlige spennet totalt ødelagt. Svære betongstykker falt i elven med tunge plask etter tre treff fra kraftige bomber. Eisly stilte laserinstrumentet mot det sørlige brospennet. Det var tettpakket av stridsvogner. Veibanen var blokkert av en BMP-1 troppetransportvogn som var blitt kastet fra det ene brospennet til det andre da den første bomben eksploderte. Nå sto den i brann på den vestlige enden av broen. Den fjerde Aardvarken sendte av gårde et par bomber som med ubarm­ hjertig treffsikkerhet tilintetgjorde en laserpost som var plassert i kanontårnet på en stridsvogn. Himmelen ble opplyst av bren­ nende diesel, mens SAM-raketter for gjennom luften. De var blitt avfyrt manuelt - og planløst - av geværmenn som var grepet av panikk. De to Paveway-rakettene eksploderte mindre enn tre meter fra hverandre, og hele brospennet brøt øyeblikkelig sammen. Et kompani panserkjøretøyer styrtet i Elben. En ting gjenstår - der! sa Ellington til seg selv. Russerne hadde lagret brobyggingsmaterialer på en vei som gikk langs elven. Ingeniørstyrken befant seg trolig i nærheten. Frisbeeflyet hvinte over rekken av lastebiler, som alle var fullastet med deler til broseksjoner. Flyet kastet en serie lysbomber før det strøk tilbake mot Vest-Tyskland - og sikkerheten. De tre Aardvarkene som ennå var på vingene, nærmet seg en etter en. Hver av dem slapp to Rockeye røykbokser over lastebilene. Brobyggingsmaterialene ble splintret. Flygerne håpet inderlig at de også hadde klart å ta livet av noen av teknikerne. Så vendte Aardvarkene vestover for å følge F-19-flyet hjem til basen. Omtrent samtidig feide en annen gruppe av F-15 Eagle-jagere innover Øst-Tyskland. Deres oppgave var å rydde fire flyleder for angrepsflyene fra NATO, som nå var ventet tilbake. De

205

fyrte sine radar- og infrarød-styrte raketter mot MiG-jagerne? som forsøkte å avskjære jager-bombeflyene som var på vei tilbake. De amerikanske jagerne hadde stadig radarstøtte fra fly, noe russerne ikke hadde. Det skulle vise seg å være avgjø­ rende. De sovjetiske jagerne hadde ikke hatt tid til å omorgani­ sere seg etter at Mainstay-flyene gikk tapt, og deres formasjoner var i full oppløsning. Det gjorde ikke situasjonen bedre at SAM-batteriene som egentlig skulle ha støttet MiG-jagerne, fikk ordre om å angripe de fiendtlige flyene. Med sine bakke-tilluft-raketter begynte de å skyte mål helt vilt. Da det siste flyet krysset grensen og var tilbake i Vest-Tysk­ land, hadde Operasjon «Drømmeland» vart i nøyaktig 27 minutter. Det var en operasjon som kostet dyrt. To av de uerstattelige Frisbee-flyene og elleve angrepsfly var gått tapt. Likevel hadde det vært en suksess. NATO-jagere hadde satt over 200 sovjetiske altværs-jagere ut av spill, og kanskje hadde «vennligsinnede» SAM-raketter plukket ned 100 til. Det sovjet­ iske luftforsvarets eliteskvadroner var sterkt redusert. Det var rettet angrep mot 36 viktige broer. 30 av dem var ødelagt og resten skadet. Det sovjetiske bakkeangrepet som etter planen skulle starte om to timer, ville ikke få støtte i ryggen av en annen angrepsbølge, og heller ikke av spesialistgruppen til SAMs mobile utskytingsenheter, ingeniører og andre viktige avde­ linger med spesialtrening. Og endelig - angrepene mot flyplas­ sene gjorde NATO jevnbyrdig i luften, i hvert fall for øyeblik­ ket. NATOs flystyrker hadde oppfylt sitt alle viktigste oppdrag: Den fryktede sovjetiske overlegenheten på bakken var avgjort redusert. Krigen på landjorden om Vest-Europa ville nå bli utkjempet mellom to nesten jevnstore styrker.

USS «PHARRIS» På den amerikanske østkysten befant man seg i tid mange timer etter Europa. USS «Pharris» var første skip ut Delaware-elven klokken 2200. Bak seg hadde det en konvoi på 30 skip, med et dusin eskortefartøyer. Det var alt det hadde vært mulig å få samlet på så kort tid. Dusinvis av amerikanske og utenlandske skip var på vei mot amerikanske havner. Mange av dem gikk langt mot sør for å være lengst mulig unna de sovjetiske ubåtene

206 som ifølge rapportene var på vei sørover fra Norskehavet. Morris var klar over at de første dagene ville bli nokså tøffe. - Kan kapteinen komme til kommunikasjonsrommet? lød en stemme gjennom høyttaleren. Morris gikk øyeblikkelig akterut til radiorommet, som alltid var låst. - Det er alvor. Kommunikasjonsoffiseren ga ham det gule papiret. Det var dårlig lys, men Morris hadde ingen vanskeligheter med å lese det.

Z0357Z15JUNI FRA: SACLANT TIL: ALLE SACLANT SKIP TOPP HEMMELIG 1. SETT I VERK UBEGRENSET KRIGFØRING I LUFTEN OG TIL SJØS MOT WARSZAWA-PAKTSTYRKENE. 2. KRIGSPLAN GOLF TAC 7 3. STOUT HEARTS. SACLANT SENDER Krigsplan Syv. Han var svært glad for det, for det betydde at atomvåpen var utelukket. «Pharris» hadde heller ingen om bord for tiden. Liten forvarsel kunne han nå angripe et hvilket som helst krigsfartøy eller handelsskip fra østblokk-landene. Vel... Morris nikket. Han puttet den topphemmelige meldingen i lommen, gikk tilbake til broen og grep mikrofonen. - Dette er kapteinen. Jeg har nettopp fått melding om at vi er i krig. Det blir ingen flere øvelser fra nå av. Hvis alarmen går, betyr det at vi har fiender i nærheten - fiender med livsfarlige våpen. Det var alt. Han hengte opp mikrofonen og vendte seg mot dekksoffiseren. - Johnson, fra nå av skal Prairie/ Masker-systemene stå på døgnet rundt. Hvis noe svikter, vil jeg ha beskjed øyeblikkelig. - Javel, kaptein. Prairie/Masker var et system til å overliste ubåtsonarer. To metallbånd gikk langs skipssidene i hele maskinrommets leng­ de. Det var Masker. Komprimert luft ble presset ut gjennom båndene i form av millioner små bobler. Prairie gjorde det samme med propellbladene. Luftboblene dannet en delvis ugjennomtrengelig sperre som fanget opp de lydene skipet laget. Bare en brøkdel av skipets fremdriftslyder slapp gjennom

207 - noe som gjorde det svært vanskelig for en ubåt å oppdage skipet. - Når er vi ute i åpent hav? spurte Morris. - Om 90 minutter. - Javel, be båtsmannen være klar til å sette ut halen og Nixie - en antennesonar på slep og en Nixie torpedofelle - klokken 2345. Jeg tar en lur. Vekk meg klokken 2330. Hvis det skjer noe, så tilkall meg. - Javel, kaptein. Tre P-3C Orion antiubåt-fly kretset foran dem. For øyeblik­ ket var det bare navigeringen som kunne skape problemer, og det fortonte seg som rene bagateller om de nå skulle skrape bunnen eller kjøre i senk en bøye på avveier. Morris visste at han måtte ta den søvnen han kunne få nå. Det ville ikke forbause ham det minste om det lå en ubåt og ventet på dem på kontinentalsokkelen tre timer forut. Han ville gjerne være uthvilt hvis han møtte en slik situasjon.

SUNNYVALE, CALIFORNIA Hvorfor svarte ikke Washington? spurte obersten seg selv. Det eneste han trengte, var et klart ja eller nei. Han sjekket instru­ mentene. Tre foto-rekognoseringssatellitter av typen KH var i bane for øyeblikket, pluss ni elektroniske overvåkingsfugler. Det var hans lavtflygende «stjernebilde». Han bekymret seg ikke om sine høytflygende navigerings- og kommunikasjons­ satellitter, men de 12 som gikk i en lav bane - særlig KH-ene var verdifulle og sårbare. To av dem hadde sovjetiske ødeleggelsessatellitter nær innpå. En av fuglene hans nærmet seg nå sovjetisk område, og en annen fulgte 40 minutter etter. Den tredje Key Hole-fuglen hadde ennå ingen satellitt hengende etter seg, men den siste passeringen over Leninsk fortalte at en annen booster av F-typen ble gjort klar til å skytes ut. - Se nærmere på forfølgeren, beordret han. En tekniker satte seg ned ved instrumentene, og i løpet av kort tid hadde han snudd satellitten på den andre siden av kloden rundt slik at den rettet kameraet mot den sovjetiske ødeleggelsessatellitten. Den lå 75 kilometer bak og 13 kilometer under den amerikanske satellitten, men nå var den ... forsvun­ net.

208 - Den er gått i stilling. Den er gått i stilling i løpet av den siste halvtimen. Han tok av telefonrøret for å orientere CINC-NORAD at han ville styre satellitten etter sin egen vurdering. Det var for sent. Idet satellitten snudde seg rundt igjen for å vende kame­ raene mot jorden, kom det et glimt, og fjernsynsskjermen ble svart. Helt plutselig. - Har du manøvreringskommandoene klare, Chris? - Det har jeg, svarte kapteinen, som ennå ikke hadde fått øynene fra skjermen. - Gjør dem operative øyeblikkelig! Kapteinen kaltp opp kommandoseksjonen på databordet og skrev Enter. Oberstens telefon ringte samtidig som rakettmotorene i satellittene endret sin bane. - Argus Kontroll, svarte obersten. - Dette er CINC-NORAD. Hva pokker er det som skjer? - Den sovjetiske angrepssatellitten nærmet seg og fyrte av. Vi får ingen signaler fra vår KH-11. Det er all grunn til å tro at de har satt den ut av spill. Jeg har nettopp dirigert de andre to Key Hole-fuglene til å foreta en 30 meter pr. sekund delta-V. Fortell Washington at de ventet for lenge, general.

18

Trefninger under polarhimmelen

KIEV, UKRAINA Det var bestemt at alle sovjetiske felt- og frontkommandanter skulle holdes underrettet om utviklingen i de to tyske statene. Aleksejev og hans overordnede var klar over årsaken: Hvis noen ble fratatt sin kommando, ville den som overtok kjenne situasjonen. De var gledelig overrasket over etterretnings­ rapportene. De hadde ikke ventet at det ville komme særlig mye ut av Spetznas-aksjonene, men det virket som om flere av dem hadde vært svært vellykket - særlig aksjonene i de vesttyske havnene. Så kom rapporten om angrepet på broene over Elben. - Hvorfor ble vi ikke advart om dette? forlangte sjefen for Sørvest å få vite. - Kamerat general, svarte offiseren fra flyvåpenet. - Vi hadde fått melding om at dette Stealth-flyet var en prototyp som ennå ikke var satt inn i vanlig tjeneste. Amerikanerne har imidlertid klart å produsere flere av disse flyene, i det minste bortimot en skvadron. De brukte dem til å sette våre radarovervåkingsfly ut av spill. Dermed lå veien åpen for angrep på våre flyplasser og forsyningslinjer - og for et godt planlagt angrep

210

mot våre altværs-jagere. De gjennomførte et vellykket angrep men det var ikke skjebnesvangert for oss. - Jasså, og sjefen for de vestlig luftstyrker ble arrestert ford han klarte å avverge angrepet, hva? snerret Aleksejev ironisk - Hvor mange fly mistet vi? - Det har jeg ikke lov til å si, kamerat general. - Men broene kan du vel si noe om? - De fleste broene over Elben er mer eller mindre ramponert. Det ble dessuten gjennomført angrep mot ingeniørtroppene og det utstyret de hadde med seg for å bygge provisoriske broer der det var nødvendig. - Fullstendig idiotisk. De lagret altså materialene kloss inntil hovedangrepsmålet! Sjefen for Sørvest så i taket som om han hvert øyeblikk ventet et luftangrep der og da mot Kiev. - Det er der veien er anlagt, kamerat general, sa etterret­ ningsoffiseren lavt. Aleksejev vinket ham ut av rommet. - Det var ingen god start, Pasja. En general var allerede blitt arrestert. Ingen visste ennå hvem som skulle erstatte ham. Aleksejev nikket samtykkende og så på klokken. - Stridsvog­ nene krysser grensen om 30 minutter, og vi har noen overraskel­ ser på lur for dem. De har bare fått fram halvparten av sine forsterkninger. Psykologisk er de ennå ikke i krigsberedskap slik vi er. Det første angrepet vårt vil ryste dem - hvis vår venn i Berlin har gjort en skikkelig jobb.

KEFLAVIK, ISLAND — Flott vær, slo løytnant Mike Edwards fast. Han så opp fra værkartet som kom ut av lyskopieringsmaskinen. - Vi får en kraftig kaldfront inn fra Canada i løpet av 20-24 timer. Da vil vi få en god del regn. Men i dag blir det bra, med høyt skydekke. Vindstyrken fra vest til sørvest blir på 15 til 20 knop. Og en god del «solskinn», flirte han. Solen hadde vært oppe i nesten fem uker nå, og det ville gå ennå fem uker før den gikk ned igjen. Her i Island var de så nær Nordpolen at solen nå i sommertiden holdt seg på himmelen hele døgnet. Nåvel, noe av den gikk ned bak horisonten i nordvest, men den forsvant aldri helt. Det tok tid å venne seg til det. - Flott vær for en trefning, mente oberstløytnant Bill Jeffers,

211

sjefen for 57. nærjagerskvadron, «De svarte riddere». De fleste av F-15 Eagle nærjagerne sto på rad og rekke bare 100 meter unna. Flygerne hadde satt seg inn i flyene. De ventet. De hadde ventet i 90 minutter nå. For to timer siden hadde de fått melding om at et stort antall sovjetiske fly hadde tatt av fra de taktiske flybasene på Kola-halvøya, med ukjent bestemmelsessted. Det var alltid travelt på Keflavik, men den siste uken hadde flybasen vært det rene galehus. Det var en lufthavn både for den amerikanske marinen og det amerikanske flyvåpenet, og dess­ uten en travel internasjonal flyplass der mange rutefly gikk ned for å fylle drivstoff. Trafikken hadde økt sterkt den siste uken. Det var kommet nifse taktiske jagere på vei fra USA og Canada til Europa, overlastede transportfly med livsviktig utstyr, og rutefly tok av mot USA fullastet med bleke turister og med familiene til de soldatene som nå var beredt til å gå i krig. 3000 kvinner og barn var evakuert fra den sivile delen av flyplassen. Hele basen var nå klargjort for militære aksjoner. Hvis russerne satte i gang en krig, var i hvert fall Keflavik klar. - Hvis du ikke har noe imot det, vil jeg gjerne sjekke et par ting med tårnet, oberst. Været kommer til å holde seg stabilt minst et halvt døgn fremover. - Hva med jetstrømmer? Oberst Jeffers så opp fra værkartet. - Ingen forandringer. Det har ikke skjedd noen endringer den siste uken. - Javel, bare stikk. Edwards satte på seg luen og gikk ut døren. Han hadde på seg en tynn offiserskappe utenpå leirantrekket. Han var glad for at flyvåpenet ikke tok det så nøye med hvordan man var antrukket. Resten av «stridsutstyret» hans lå i jeepen - en 38. kaliber revolver, et pistolbelte og feltjakken som sto til kamuflasjeutstyret alle hadde fått seg tildelt for tre dager siden. De har nå tenkt på alt, tenkte Edwards, og kjørte mot tårnet som lå en snau halv kilometer unna. Til og med luftvernjakker. Keflavik ville bli angrepet, sa Edwards til seg selv. Alle var klar over det og alle var forberedt på det, men alle forsøkte å tenke på noe annet. Keflavik på vestkysten av Island var den mest isolerte av alle NATO-utposter, og samtidig en sterkt væpnet flyplass som kontrollerte adgangen til Nord-Atlanteren. Hvis Ivan satset på å føre en krig til sjøs, måtte Island nøytrali­ seres. Fra Keflaviks fire startbaner fløy atten Eagle avskjærings-

212 fly, ni P-3C Orion antiubåt-fly og - farligst av alle - tre E-3A AWACS-fly, jagerflyenes øyne. To av dem var på vingene nå. Det ene kretset rundt 30 kilometer nordøst for Kapp Fontur og det andre befant seg like over Ritstain, 240 kilometer nord for Keflavik. Det var høyst uvanlig. Med bare tre slike fly stasjonert var det problemer nok med å holde bare ett av dem konstant i luften. Sjefen for de islandske forsvarsstyrkene tok det hele svært alvorlig, konstaterte Edwards. Hvis det faktisk var Backfire-fly som nå var underveis for å slå ned på dem, hadde han ikke noe annet å gjøre. Edwards var nyutnevnt skvadronoffiser. Han var meteorolog, og hadde nettopp levert en vær-rapport. Edwards parkerte jeepen på et areal som var reservert for offiserer, og bestemte seg for å ta med seg 38. kaliber revolve­ ren. Området var ikke avsperret, og han så ikke bort fra at noen kunne finne på å «låne» håndvåpenet hans. Det krydde av marinesoldater og militærpoliti fra flyvåpenet på basen. De så alle nokså nifse ut med sine M-16-geværer og web-belter som var pyntet med granater. Han håpet de ville være forsiktig med dem. Om et døgn var en hel landgangsenhet fra marinen ventet for å styrke sikkerheten på basen. De skulle ha kommet for en uke siden, men ankomsten var blitt utsatt. Det skyldtes dels islendingenes blandede følelser over å skulle ta imot et stort antall ubevæpnede utlendinger, men årsaken var i første rekke at krisen hadde utviklet seg så raskt. Han gikk opp den utven­ dige trappen. I tårnets kontrollrom var det overfylt. Vanligvis var det fire mennesker her, nå var det åtte. - Hei, Jerry, hilste han sjefen, løytnant Jerry Simon fra marinen. Det var ingen å se av de sivile islandske flykontrollørene som vanligvis arbeidet i tårnet. Neivel, det er jo ikke lenger noen sivil luftfart å kontrollere, tenkte Edwards. - Godmorgen, Mike, svarte løytnanten. Det var en stående spøk på Keflavik. Klokken var 0315 lokal tid. Om morgenen. Solen var alt oppe, og skinte fra nordøst inn gjennom persien­ nene foran de skrå vinduene. - La oss sjekke situasjonen! sa Edwards og gikk bort til de meteorologiske instrumentene sine. - Jeg hater dette helvetes stedet! fikk han til svar. - La oss ta en positiv sjekk på situasjonen. - Jeg hater positivt dette helvetes stedet! - Så la oss ta en negativ sjekk på situasjonen. - Jeg liker ikke dette helvetes stedet!

213 - Så la oss ta en rask sjekk over situasjonen. - Faen heller! Alle lo. Det hjalp litt. - Det er godt vi klarer å ta det med fatning, slo Edwards fast. Den kortvokste, radmagre offiseren var kommet til basen for to måneder siden, og han var godt likt fra første stund. Han var født i Eastpoint i Maine, og studerte ved Flyvåpenets akademi. Han hadde for dårlig syn til å kunne bli flyger. Han virket lite respektinngytende med sine 1,55 meter og sine 55 kilo. Men han hadde en smittende latter, var slagferdig og var en ekspert på å tolke de ustadige værforholdene i Nord-Atlanteren. Alle på Keflavik satte pris på disse egenskapene. Og alle mente at han en dag ville bli en fremragende værmann på fjernsynet. - MAC-fly fem-to-null, oppfattet. Rulle henne ut, kamerat. Vi trenger plassen, sa en sliten flykontrollør. Noen få hundre meter unna begynte et C-5A Galaxy lastefly a akselerere bort­ over rullebane en-åtte. Edwards fulgte flyet i kikkerten. Det var vanskelig å tenke seg at et slikt monster i det hele tatt skulle klare å løfte seg fra bakken. - Noe nytt fra noen kant? Simon rettet spørsmålet til Edwards. - Nei, ingenting siden den norske rapporten. Adskillig aktivi­ tet på Kola. Jeg var pokker så uheldig med tidspunktet jeg valgte for å jobbe her, svarte Mike. Han studerte endringene på det digitale barometeret. Det begynte for seks uker siden. Den sovjetiske marinen og deres langtrekkende fly med baser på et halvt dusin flyplasser omkring Severomorsk hadde gjennomført øvelser nesten konti­ nuerlig. De fløy i angrepsformasjoner som kunne ha vært rettet mot nesten hva som helst, hvor som helst. Men så, for to uker siden, ble aktiviteten sterkt redusert. Og dette var det illevars­ lende: Først drillet de alle flymannskapene sine til fullkommen­ het, og og så gikk de over i en vedlikeholdsperiode for å forsikre seg om at hvert eneste fly og hvert eneste instrument var i full orden ... Hva ville skje nå? Et angrep på Bodø? Eller kanskje Island? En ny øvelse? Ingen visste svaret. Edwards skrev navnet sitt på en liste, bekreftelsen på at dagens sjekking av instrumentene i tårnet var unnagjort. Han kunne ha overlatt arbeidet til de menige teknikerne sine, men de hjalp flyteknikerne med jagerskvadronen. Derfor tok han sjekkingen selv. Det ga ham dessuten et påskudd til å besøke tårnet, og -

214

- Simon, sa en av de menige kontrollørene brått. - Jeg fikk nettopp inn en ilmelding fra Sentry En: Varsel Rød. Det er mange banditter for inngående. De nærmer seg fra nord og nordøst. Sentry To melder seg ... jøss, de har også observert dem. Det høres ut til at det er 40- 50 banditter. Edwards merket seg at han kalte dem banditter i stedet for det vanlige - zombier. - Er noen av våre fly på vei inn? - Vi har et MAC C-141 20 minutter unna. Bak seg har det åtte andre fly med fem minutters mellomrom. Alle er for inngående fra Dover. - Be dem om å dra tilbake, og få det bekreftet! Keflavik er lukket for all inngåede trafikk til det blir gitt nærmere beskjed. Simon vendte seg mot telekommunikasjons-operatøren. - Be flyoperasjonsrommet om å sende en radiomelding til SACLANT om at vi blir angrepet, og at de varsler videre. Jeg Sirener begynte å hyle rundt dem. Bakkemannskapene kastet lange morgenskygger mens de trakk sikringspinnene ut av de ventende avskjæringsflyene. Edwards iakttok en av flygerne som var i ferd med å feste sikkerhetsbeltet. Startvognene ved hver av jagerne spydde ut svart røyk. -Tårnet, dette er lederen av avskjæringsaksjonen. Klargjør startbanene! Simon grep mikrofonen. - Oppfattet. Rullebanene er dine. Følg Plan Alfa. Klart! Cockpit-dekslene ble skjøvet på plass, klossene foran hjulene ble fjernet og bakkemannskapene veivet en hilsen til flygerne. Hvinene fra jetmotorene ble til brøl da flyene begynte å lette fra startbanen. - Hvor er din kampstasjon, Mike? spurte Simon. - Meteorologibygningen. Edwards nikket og gikk mot døren. - Lykke til, folkens. På Sentry To så radaroperatørene en bred halvsirkel av lysende punkter som samlet seg i ett punkt. Punktene på radarskjermen røpet høyde og marsjfart. Hvert av punktene var oet Badger bombefly fra den sovjetiske marinens flyvåpen. Det var 24 av dem, alle på vei mot Keflavik med en fart på 600 knop. De var kommet inn i lav høyde for å kunne holde seg under E-3A-radarens horisont. Nå, når de var oppda­ get, steg de raskt, 300 kilometer unna. På formasjonen kunne radaroperatørene straks slå fast at det var fiendtlige fly. Det var

215 fire Eagles ute på patruljetjeneste, to av dem med kontroll- og varslingssystemet i funksjon. Men de var så langt ute at de snart måtte snu, og jagerne hadde for lite drivstoff til at de kunne forfølge Badger-flyene på etterbrennerne. De fikk ordre om å jakte på de sovjetiske bombeflyene som var for inngående med en marsjfart på 600 knop. Ennå så de ikke Badger-flyene på sine egne rakettmålsøkings-radarer. Sentry En utenfor Kapp Fontur hadde verre ting å fortelle. Punktene på radaren avslørte at overlyds Tu-22M Backfire-fly var for inngående. Marsjfarten var lav, noe som tydet på at de var tungt lastet med våpen og ammunisjon. Eagles-flyene fikk ordre om å avskjære dem. 160 kilometer bak dem hadde de to F-15-flyene som var øremerket til å forsvare Reykjavik, nettopp blitt ferdige med å tanke i luften. De satte opp farten mot nordøst, mens resten av skvadronen ennå var i ferd med å ta av. Radarbildet fra det to AWACS-flyene ble overført via digital link til stridsoperasjons-senteret på Keflavik, slik at bakke­ mannskapet kunne følge aksjonen. Nå som jagerflyene etter hvert kom på vingene, arbeidet mannskapene på flyplassen desperat for å klargjøre de øvrige flyene. I løpet av den siste måneden hadde de trent på dette åtte ganger. Noen av bakkemannskapene hadde lagt seg til å sove i nærheten av flyene de hadde ansvaret for. Andre ble tilkalt fra sine forlegninger, som lå bare 400 meter unna. Flyene som nettopp var kommet tilbake fra patruljetjeneste fikk nytt driv­ stoff, og bakkemannskapene trimmet dem. Vaktmannskaper fra marinen og flyvåpenet kom løpende. Det var like bra at an­ grepet kom akkurat nå. Det var bare en håndfull sivilister i nærheten, og ruteflytrafikken var på det laveste. Folkene på Keflavik hadde på den annen siden gått dobbelte vakter i en uke nå, og de var slitne. Rutineoppdrag de vanligvis gjorde unna på fem minutter, tok nå fra syv til åtte minutter. Edwards var tilbake på sitt meteorologiske kontor, kledd i feltjakke, luftvernjakke og en tysklignende hjelm. Han var beordret til denne stasjonen. Han var slett ikke fortrolig med å kalle den en «kamp»-stasjon. Som om noen skulle trenge et eget dødbringende værkart for å angripe et inntrengende bombefly! Forsvaret måtte ha en plan for alt mulig. Edwards var klar over det. Det måtte finnes en plan. Men det var ikke alltid den var begripelig. Han gikk ned til flyoperasjonsrommet.

216 o

- Banditt Atte løsgjør ett eller annet. Den skyter ut én - nei to, raketter. Instrumentene opplyser at det er AS-4-raketter, meldte en Sentry-kontrollør. Vakthavende offiser gikk til radioen for å varsle Keflavik.

MV «JULIUS FUSIK» «Doktor Lykes» lå 20 nautiske mil sørvest for Keflavik, og travelheten om bord var stor mens de sovjetiske bombeskvadronene avfyrte sine luft-til-bakke-raketter. Skvadronssjefene sendte et avtalt kodeord til «Fusik». Skipet var klar til handling. - Roret til venstre, beordret kaptein Kherov. - Sett baugen opp mot vinden. Et regiment flybåret infanteri var travelt opptatt med å klar­ gjøre og lade våpnene sine. Mange av dem var sjøsyke etter å ha vært om bord på det digre lasteskipet i to uker. Mannskapet var i ferd med å fjerne presenningene fra de fire aktre «lekter­ ne», som viste seg å være luftputefartøyer av Lebed-klassen. Det seks mann store mannskapet på hver av disse fjernet dekslene over luftinntakene inn til maskinene, som de omsorgs­ fullt hadde stelt i ukevis. De vinket fornøyd til offiserene for luftputefartøyene. Motorene akterut ble satt i gang. Førstestyrmannen på lasteskipet sto ved heiskontrollen akter­ ut. På et gitt signal hoppet et infanterikompani på 48 mann og et bombekastelag opp i hvert av fartøyene, som hevet seg opp på luftputene og ble stående i fire minutter på heisplattformen i akterstavnen på Seabee-skipet. - Fir! beordret førstestyrmannen. Vinsjoperatøren senket hei­ sen ned til overflaten. Sjøen var krapp, og meterhøye bølger slo mot skroget på «Fusik». Da heisen nådde vannflaten økte motorkraften på luftputefartøyene, som satte seg i bevegelse. Heisen ble dirigert tilbake til øverste dekk mens de første to luftpute­ båtene kretset rundt «Fusik». Fem minutter senere kjørte de fire fartøyene i angrepsformasjon mot Keflavik-halvøya. «Fusik» stakk ut en mer nordlig kurs for å gjøre overfarten kortere for resten av luftputefartøyene. På øverste dekk krydde det av bevæpnede soldater med bakke-til-luft-raketter og maskingevær. Andrejev ble stående på broen. Han var klar over at det var her han skulle være. Men han ville aller helst selv ha ledet sine angrepsstyrker.

217

KEFLAVIK, ISLAND - Operasjonssenter Keflavik, bandittene snudde straks de hadde avfyrt ASM-rakettene. Til nå har hvert fly skutt ut to raketter. Det er 50 - nei, i alt er det 56 raketter på vei innover, og flere blir avfyrt nå. Men det er intet å se, jeg gjentar: det er intet å se bak bombeflyene. Det betyr at det i hvert fall ikke er fallskjermstyrker på vei inn. Dukk, folkens, det er nå 60 raket­ ter på vei innover. - Det er i hvert fall ikke atomraketter, sa en kaptein. - Når de avfyrer 100 raketter mot oss, har de faen ikke behov for atomstridshoder, svarte en annen. Edwards fulgte radarbildet over skulderen på en offiser. Flyene laget store, langsomme lysende punkter på skjermen. De raskere punktene var Mach-2-raketter. - Han traff! skrek en menig radaroperatør. En Eagle var kommet innenfor rakettrekkevidde av Badger-flyene, som fikk en fulltreffer av en Sparrow-rakett - ti sekunder etter at de hadde skutt ut sine egne raketter. Neste Sparrow-rakett bommet, mens den tredje så ut til å treffe. Eagle-flyet skjøt enda en rakett mot et annet sovjetisk fly. Den var russerne forberedt på, konstaterte Edwards. De angrep i en halvsirkel nordfrå, og med bombeflyene godt spredt slik at en jager bare kunne angripe en eller to av dem. Det var omtrent som - Er det noen som studerer mønsteret i denne strategien? spurte han. - Hva mener du? Hvorfor er ikke du der du skal være? spurte kapteinen. Edwards overhørte bemerkningen. - Du er ikke redd for at de forsøker å lokke jagerflyene våre til å angripe? - I så fall bruker de dyr agn. Kapteinen avviste tanken. - Du mener at de kunne ha skutt ut ASM-rakettene sine lenger ute? Kanskje flyr de ikke så fort som vi trodde. Men problemet er at de første rakettene nå bare er ti minutter unna, og de siste vil slå ned fra fem til syv minutter senere. Og vi kan faen ta meg ikke gjøre noe med det. - Jeg forstår. Edwards nikket. Meteorologibygningen var på to etasjer og ristet hver gang vinden nådde opp i 50 knop. Løytnanten tok fram en tyggegummi og begynte å tygge. Om ti minutter ville rakettene begynne å falle. Det var i alt 100 av dem, hver med et tonn høyeksplosiver - eller et atomstridshode.

218

Det var folkene utendørs som ville få den verste smellen, de menige og bakkemannskapene som strevde for å få klargjort flyene slik at de kunne ta av. Hans jobb var bare å holde seg unna. Han skammet seg litt over det. Og den frykten han følte, gjorde ham ikke mindre skamfull. Alle Eagle-jagerne var nå på vingene og på vei nordover. Det siste av Backfire-flyene hadde nettopp avfyrt rakettene sine og vendte nordover for full fart, mens jagerne med en fart av 1200 knop tok opp jakten på dem. Tre av avskjæringsjagerne avfyrte raketter, og de satte to Backfire-fly ut av spill mens et tredje ble skadet. «Zulu»-jagerne som hadde tatt av fra hangarflyet, var ikke i stand til å innhente Backfire-flyene. Vakthavende offiser på Sentry En forbannet seg selv fordi han ikke hadde sendt dem etter de eldre og mindre verdifulle Badger-flyene, som de i hvert fall hadde en sjanse til å nå igjen. Han ga i stedet jagerne ordre om å skru ned farten, og ba sine kursanvisere om å dirigere dem mot de supersoniske rakettene. Penguin 8, det første av P-3C Orion antiubåt-flyene, rullet nå bortover startbane to-to. Den hadde fem timer tidligere vært på patruljetjeneste, og mannskapet forsøkte å gni søvnen ut av øynene mens jetpropellflyet tok av. - De vipper nedover mot oss nå, sa radaroperatøren. Den første av de sovjetiske rakettene var nå nesten like over dem og begynte å vende nesen nedover. Eagle-jagerne hadde skutt ned to raketter, men de holdt en ugunstig retning og høyde. Flesteparten av Sparrow-rakettene hadde bommet, og de hadde ikke klart å få has på en eneste Mach-2-rakett. F-15-flyene kretset over det sentrale Island, langt unna basene. Flygerne lurte på om de ville finne en flyplass å vende tilbake til. Edwards krøp sammen da den første raketten traff bakken. Det vil si - det gjorde den ikke. Den hadde en anordning som fikk den til å eksplodere 20 meter over marken, og virkningen var uhyggelig. Den eksploderte rett over motorveien, 200 meter fra flyoperasjonssentralen. Det haglet med løse gjenstander som traff en rekke bygninger. Verst gikk det ut over brannsta­ sjonen. Edwards ramlet omkull på gulvet mens løse biter blåste gjennom treveggen. Døren ble løftet av hengslene av lufttryk­ ket, og luften var tett av støv. Et øyeblikk senere eksploderte en bensinbil på Esso-stasjonen 100 meter unna. Det sto en ildsøyle mot himmelen, og de nærmeste husene ble oversprøytet med brennende flybensin. Strømmen forsvant øyeblikkelig.

219

Radarer og radioer døde bort og strømmen forsvant. Det batteridrevne nødaggregatet skulle ha overtatt nå, men det virket åpenbart ikke. Edwards spekulerte et skrekkslagent øyeblikk på om det var en atomrakett som hadde rammet dem. Han følte seg mørbanket av lufttrykket, og han hadde kvalmefornemmelser. Han forsøkte å ta seg sammen og fikk øye på en mann som var slått bevisstløs av en lysstolpe som var falt over ham. Edwards lurte på om han skulle stramme stroppen på hjelmen sin. Han fikk det for seg at det var et uhyre viktig spørsmål for øyeblikket, men han var ikke i stand til å si hvorfor det var så betydningsfullt. En annen rakett slo ned lenger unna, og i løpet av det neste minuttet kom det en serie voldsomme tordenskrall. Edwards var nær ved å bli kvalt av støvet som ble virvlet opp. Han følte det som om brystet var i ferd med å bli sprengt, og impulsivt løp han mot døren for å få frisk luft. Utenfor ble han møtt av en varmemur. Esso-stasjonen var et brølende flammeinferno, og ilden hadde allerde nådd fotolaboratoriet og kantinen. Det veltet også røyk opp ira forleg­ ningene til de menige lenger mot øst. Et halvt dusin fly sto ennå på rullebanen, og de ville aldri komme lenger. Vingene knakk som leketøy da en rakett eksploderte rett over rullebanen. Et knust E-3A Sentry begynte å brenne. Han snudde seg for å se om kontrolltårnet også var truffet. Alle vinduene var blåst ut. Edwards begynte å løpe mot det, uten tanke på å ta jeepen. To minutter senere nådde han tårnet mens han hev etter pusten. Alle i tårnet var døde, gjennomboret av glassbiter som hadde fart som prosjektiler gjennom rommet. Det flislagte gulvet var dekket av blod. Det var stadig liv i radiomottagerne som var montert på bordene. Men han fant ingen sender som virket.

PENGUIN 8 - Hva faen er det? spurte Orion-flygeren. Han la sterkt over til venstre og økte farten. De hadde sirklet rundt 15 kilometer utenfor Keflavik. De så røyken og flammene fra hjemmebasen sin, da fire massive gjenstander passerte under dem. - Det er en - stønnet annenflygeren. - Hvor De fire Lebed-luftputefartøyene beveget seg med en fart på

220 over 40 knop, og de kastet seg i de halvannen meter høye bølgene. De var om lag 25 meter lange og 10 meter brede. De hadde to propeller over dekket, like foran et høyt, flylignende ror som var malt med den sovjetiske marinens merke, en rød hammer og sigd på blå bunn. De var allerede for nær kysten til at Orion-flyet kunne åpne ild mot dem. Flygeren fulgte dem med et vantro blikk, men han kom til seg selv igjen da de begynte å skyte mot ham med 30 mm kanoner. De bommet stygt, men flygeren var ikke sen med å snu flyet og dra vestover. - Taktisk koordinator, meld fra til Keflavik ASW-operasjonssenter om at det får besøk. Det er fire væpnede luftputebåter underveis. Klasse ukjent, men de er sovjetiske - og de har etter alt å dømme soldater om bord. - Keflavik svarer ikke, meldte den taktiske koordinatoren tilbake et halvt minutt senere. - ASWs operasjonssenter er borte, og tårnet er borte også. Jeg forsøker å få tak i Sentryene. Kanskje vi kan få kontakt med et jagerfly eller to. - Bra, men gi ikke opp Keflavik. Slå av radaren. Vi forsøker å finne ut hvor de kom fra.

KEFLAVIK, ISLAND Edwards sto og betraktet ødeleggelsene i kikkert da han hørte meldingen som kom inn - og han kunne ikke besvare dem. Hva skulle han gjøre nå? Han så seg rundt og fant én ting han kanskje kunne bruke, en Hammer Ace radio. Han tok den svære radioen med seg og løp ned trappene. Han måtte finne marineoffiserene og få advart dem. Luftputefartøyene kom i full fart inn Djupivogurviken og landet et minutt senere, mindre enn halvannen kilometer fra flybasen. Soldatene pustet lettet ut da fartøyene kom inn i smulere farvann. De spredte seg og holdt stø kurs mot NATOflybasen. - Hva i helvete - utbrøt en marinekorporal. Lik en dinosaur som var på vei til en frokost i det fri dukket en diger gjenstand opp i horisonten. Det så ut som om den kom inn over land i stor fart. - Hei, marinesoldater, kom hit! brølte Edwards. En jeep med tre menige stanset. De løp mot ham. - Ta meg med til deres overordnede, og det fort!

221

- Han er død, svarte sersjanten. Kommandoplassen ble truf­ fet, løytnant - blåst til helvete! - Hvor er reserve-kommandoplassen? -1 skolebygningen. - Kom igjen, de må få vite at fienden er på vei inn fra sjøen. Du har en radio. - Jeg forsøkte å kalle dem opp, men det var ikke svar å få. Sersjanten svingte sørover og kom inn på motorveien. Etter røyken å dømme hadde minst tre raketter slått ned her. Det vesle samfunnet som en gang hadde vært Keflavik flybase, var nå bare røyk og ild. Det løp noen mennesker i uniform omkring. Hva de drev med, rakk ikke Edwards å oppfatte. Fantes det en ansvarshavende her? Skolebygningen var også truffet. Den tredje av bygningene som ennå ikke var falt sammen, sto i lys lue. - Virker radioen din, sersjant? - Ja, men den er ikke stilt inn på vaktstyrkene rundt basen. - Så still den inn, da! - Javel. Sersjanten forsøkte en annen frekvens. Lebed-luftputebåtene stanset parvis, en snau halv kilometer fra de ytre forsvarsverkene. Baugportene ble åpnet, og ut rullet to av infanteriets BMD rakettvogner, fulgt av et bombekastermannskap som straks begynte å rigge til våpnene sine. De begynte å skyte med 77 mm kanoner og med rakettutkasterne på beltevognene. Kompaniet i hvert av kjøretøyene rykket forsiktig og veloverveid fram mot marinens forsvarsanlegg. De fikk god dekning av ildstøtten bakfra. Angrepstyrken var håndplukkede soldater fra enheter som hadde kjempet i Afgha­ nistan. De hadde alle vært i ildlinjen tidligere. Luftputebåtene snudde øyeblikkelig og raste tilbake over vannflaten for å hente flere infanterister. Deler av to flybårne elitebataljoner hadde allerede gått til angrep på et eneste kompani av marinesoldater. De hektiske meldingene på troppsradionettet var ikke til å misforstå. Strømforsyningen til basen var kuttet, og det samme var hovedradiosambandet. Marineoffiserene var døde, og det fantes ingen som kunne samordne forsvaret. Edwards lurte på om noen i det hele tatt var klar over hva som var i ferd med å skje. Han fant ut at egentlig spilte det vel ingen rolle. -Vi må komme oss ut herfra så fort som bare faen, sersjant! - Mener du at vi skal stikke av? - Jeg mener at vi må komme oss unna og få rapportert om

222 hva som foregår her. Dette ser ikke bra ut. Vi må få varslet slik at de ikke sender flere fly til flyplassen her. Hvordan kommer vi raskest til Reykjavik? - Faen heller, vi har marinesoldater som slåss - Vil du bli tatt til fange av russerne? Vi har tapt denne trefningen! Vi må rapportere dette, og du gjør nøyaktig som du får ordre om. Oppfattet, sersjant? - Javel, løytnant. - Jeg må ha noe å skyte med. En menig soldat løp bort til ruinene av skolebygningen. Utenfor lå det en marinesoldat med ansiktet ned. Det rant en stripe av blod fra et usynlig, dødelig sår. Soldaten kom tilbake med M-16 feltpakningen hans og et ammunisjonsbelte. Han ga det til Edwards. - Nå har vi én hver. - La oss komme oss herfra så fort vi bare kan. Sersjanten satte jeepen i gear. - Hvordan skal vi få meldt fra? - Det er mitt problem. Oppfattet? - Javel. Sersjanten snudde jeepen helt rundt og svingte inn på motorveien mot den ødelagte satellittantennen.

MV «JULIUS FUSIK» - Fly til babord! ropte en utkikk. Kherov grep kikkerten og bannet lavt. Det som hang under vingene på flermotorsflyet som nærmet seg, kunne ikke være noe annet enn raketter.

PENGUIN 8 - Jøss, se hva vi har her, sa Orion-flygeren rolig. - Det er vår gamle venn «Doktor Lykes». Gjør klar til kamp. Ser du ellers noe i nærheten? - Ingenting. Nærmeste overflateskip er minst 100 nautiske mil unna. De hadde nettopp foretatt en bred sirkel med overflatesøker-radaren på. - Og det er pokker så sikkert at disse luftputebåtene ikke ble fraktet med ubåter. Flygeren justerte kursen da han var tre

223

kilometer fra skipet. Han hadde solen bak seg. Annenflygeren studerte skipet i kikkerten. Skytterne stilte inn fjernsynskame­ raer for å få nærbilder av skipet. De så to helikoptre som ble varmet opp. En eller annen om bord ble grepet av panikk og fyrte av en håndbåret SA-7-rakett. Den bommet på Orion-flyet og eksploderte mot den nedadgående solen.

MV «JULIUS FUSIK» - Idiot, snerret Kherov. Røyken fra rakettmotoren var ikke engang i nærheten av flykroppen. Vær klar, rormann!

PENGUIN 8 - Vel, sa flygeren og tok øynene fra handelsskipet. - Taktisk koordinator, vi har funnet et mål for Harpoon-rakettene dine. Har du nådd fram til Keflavik? - Negativt, men Sentry En sender meldinger til Skottland. De går ut på at en haug raketter traff Keflavik. Flyplassen er trolig stengt enten vi klarer å holde den eller ikke. Flygeren småbannet. - Vel. Det første vi gjør er å blåse dette piratskipet i filler. - Oppfattet, svarte den taktiske koordinatoren. - To minutter til vi kan skyte ut den ... faen! Det lyser rødt fra raketten på babord side. Den lar seg ikke armere. - Forsøk de mulighetene du har, gryntet flygeren. Det hjalp ikke. I travelheten med å komme seg på vingene hadde ikke det slitne bakkemannskapet festet rakettens kontrollkabler skikkelig. - Nåvel, jeg har en som virker, Klar! - Skyt! Raketten skjøt ut fra vingen og falt ni meter før motoren ble antent. Det sto fullt av fallskjermsoldater på øverste dekk på «Fusik». Mange av dem sto med håndutskytingsraketter som de håpet ville avskjære ASM-raketten. - Koordinator, se om du kan få tak i et F- 15-fly. Det vil kunne sprette opp dette fartøyet med 20-millimetere.

224

- Jeg prøver. Vi har et par Eagle’er underveis, men de har ikke mye drivstoff igjen. De rekker ikke mer enn en eller to overflyginger. Flygeren satt med kikkerten for øynene og fulgte den hvitmalte raketten som strøk bortover bølgetoppene. - Fortsett, fortsett ...

MV «JULIUS FUSIK» - En rakett er på vei mot oss. Den går lavt, på babord side. Vi har i hvert fall flinke utkikkere, tenkte Kherov. Han forsøkte å regne seg til farten på raketten, og kom til at den kom mot dem med en fart på 1000 kilometer i timen. - Roret hardt mot høyre! brølte han. Rormannen svingte roret over så fort han kunne og holdt det der. - Det er ikke mulig å stikke av fra en rakett, Kherov, sa generalen rolig. - Jeg er klar over det. Men følg med. Det svartmalte skipet tok en krapp sving mot styrbord. Far­ tøyet la seg over omtrent som en bil i en kurve. Vannlinjen på den sårbare babordsiden lå høyt i vannet da fartøyet la brått over. Offiserer om bord fyrte av signallys i håp om å lede raketten forbi skipet, men det eneste rakettens mikrochip-hjerne brydde seg om, var det enorme lysende punktet midt i radarsøkeren dens. Den registrerte at skipet endret kurs, og foretok en tilsvarende kursjustering. En halv nautisk mil fra målet foretok Harpoon-raketten, som lenge hadde ligget tre meter over vann­ flaten, en vridning oppover. Soldatene om bord på «Fusik» fyrte av et dusin SAM-raketter. Tre av dem «låste» seg til rakettens eksosrør, men de klarte ikke å snu raskt nok til å treffe Harpoon-raketten, som vendte nesen ned og dukket.

PENGUIN 8 - Kom igjen ... hvisket flygeren. Det var ikke lenger noe som kunne stanse raketten nå. Den traff skroget to meter over vannlinjen, like akter for broen. Stridshodet eksploderte øyeblikkelig, mens resten av

225

raketten fortsatte forover og sprøytet ut 100 kilo jetdrivstoff som antente det nederste lastedekket. Et øyeblikk senere var skipet innhyllet i røyk. Tre fallskjermsoldater som ble kastet overende da det smalt, sendte hver sin SAM-rakett rett til værs. - Der traff du bra, taktisk koordinator. Stridshodet eksplo­ derte. Det ser ut til at... flygeren myste gjennom kikkerten for å skaffe seg et bilde av skadene.

MV «JULIUS FUSIK» - Roret midtskips! Kherov hadde vært forberedt på å bli slått overende, men raketten var liten, og «Julius Fusik» besto stadig av 35 000 tonn masse. Han løp ut på brovingen for å få en oversikt over skaden. Skipet var nå på rett kjøl igjen, og det forrevne hullet i skipssiden gapte tre meter over de skvalpende bølgene. Det strømmet røyk ut av hullet. Det brant om bord, men skipet ville i hvert fall ikke renne fullt av vann, mente kapteinen. Den eneste faren var brannen. Kherov ga en rask ordre til brannslokkingsfolkene om bord, og generalen sendte en av sine offiserer for å hjelpe dem. De siste ti dagene hadde hundre av fallskjermsoldatene fått opplæring i å slokke skipsbranner. Nå fikk de sjansen til å vise hva de hadde lært.

PENGUIN 8 «Fusik» beveget seg bort fra røyken med 20 knops fart. Det var et fem meter stort hull i skipssiden. Det veltet stadig røyk ut fra åpningen, men flygeren var klar over at skadene ikke var alvorlige. Han så minst hundre mann på øverste dekk. Noen av dem løp mot leidere som førte ned til brannstedet. - Hvorfor kommer ikke jagerflyene? spurte flygeren. Den taktiske koordinatoren svarte ikke. Han arbeidet med radiomottageren. - Penguin 8, dette er Kobra En. Jeg har to fly, men vi har ingen raketter igjen. Men vi er begge fullastet med 20 -mike-mike. Vi rekke å fly over to ganger, men så må vi tilbake til Skottland. - Oppfattet, Kobra. Målet har et par helikoptre som varmer opp. Se opp for manuelle SAM-raketter. De har i hvert fall sendt opp 20 som jeg har sett.

226 - Oppfattet, Penguin. Har dere hørt noe mer fra Keflavik? - Jeg tror vi må lete etter et nytt hjem for en stund. - Oppfattet. Vel, hold dere unna. Nå kommer vi. Orion-flyet begynte å kretse rundt fem kilometer unna. Fly­ geren så ikke jagerne før de begynte å skyte. De to Eagle-flyene var bare noen få meter fra hverandre og neppe mer enn seks meter over vannflaten, da det begynte å gnistre fra nesepartiet deres. De hadde satt inn sine 20 mm dreibare kanoner.

MV «JULIUS FUSIK» Det var ingen om bord som så at de kom. Et øyeblikk senere smalt det skudd fra kort hold inn i skipssiden på «Fusik», og plutselig var hoved-dekket skjult under støv. En oransjefarget ildsøyle røpet at et av de sovjetiske helikoptrene hadde eksplo­ dert. Brennende jetdrivstoff sprøytet ut over broen, og det var så vidt generalen og kapteinen kom seg unna. - Hva var det? gispet Kherov. - Amerikanske jagerfly. De kom mot oss i svært lav høyde. De har sikkert bare kanoner, ellers ville de ha bombet oss. Men det er ikke over ennå, kaptein. Jagerne spredte seg. Nå kom de inn fra venstre og høyre, mens skipet fortsatte å bevege seg i en vid sirkel med 20 knops fart. Det ble ikke skutt SAM-raketter mot de to flyene, som snudde og kom rett mot baugen på «Fusik». Nå var overbyg­ ningen målet. Et øyeblikk senere ble broen pepret med flere hundre skudd. Alle vinduene blåste inn, og de fleste på broen ble drept. Men skipet holdt seg stadig flytende. Kherov skaffet seg et overblikk over blodbadet. Rormannen var stygt maltraktert etter å ha blitt truffet av et halvt dusin kuler, og alle på broen var døde. Det tok litt tid å komme seg over sjokket. Så kjente han en sviende smerte i mageregionen. Det var blod på den mørke uniformsjakken hans. - Du er såret, kaptein. Det var bare generalen som instinktivt hadde søkt skjul. Han kastet et blikk på de åtte livløse kroppene i styrehuset, og spurte seg selv atter en gang hvorfor han alltid var så heldig. - Jeg må få skipet i havn. Gå akterut. Si til førstestyrmannen at han må fortsette landingsoperasjonen. Du, kamerat general,

227 må lede slokkingen av brannen på dekk. Vi må se å komme oss i havn. - Jeg skal hente hjelp. Generalen løp ut av døren mens Kherov overtok roret.

KEFLAVIK, ISLAND - Stans der! ropte Edwards. - Hvorfor det, løytnant? spurte sersjanten. Men han stanset jeepen på offisersforlegningens parkeringsplass. - Vi tar heller min bil. Denne er så lett å få øye på. Løytnanten hoppet ut av jeepen, og hentet bilnøklene opp av bukselommen. Marinesoldatene så på hverandre et øyeblikk før de begynte å løpe etter ham. Bilen hans var en ti år gammel Volvo. Han hadde kjøpt den for noen måneder siden av en offiser som ble forflyttet. De fleste av veiene i Island var grusveier, og det syntes på denne bilen. - Nå, hopp inn! - Hva er det egentlig vi driver med, løytnant? - Hør nå her, sersjant. Vi må komme oss unna. Tenk om Ivan har helikoptre! Hvordan tror du en jeep ser ut fra luften? Sersjanten nikket. - Men hva er det egentlig vi driver med? gjentok han. - Nå kjører vi til Hafnarfjordur, kvitter oss med bilen, og straks vi finner et trygt sted, varsler vi over radio. Jeg har fått tak i en satellittradio. Washington må få vite hva som foregår her. Det betyr at vi må prøve å danne oss et bilde av russernes angrepsstyrke. Vi må i hvert fall prøve å ta tilbake det som er okkupert. Vårt oppdrag er altså, sersjant, å forsøke å holde oss i live, rapportere og kanskje gjøre det lettere for våre stridssoldater. Edwards hadde egentlig ikke tenkt så langt før det plutselig datt ut av ham. Ville de forsøke å gjenerobre Island? Ville de være i stand til å forsøke det? Og hva faen foregikk ellers rundt omkring? Var det noen mening i noe av det? Han fant ut at det ikke var nødvendig at det var mening i det. Ta en ting om gangen, sa han til seg selv. Han var pokker så sikker på at han aldri ville la seg ta til fange av russerne. Hvis de nå bare klarte å trenge igjennom med en situasjonsrapport, kunne de kanskje

228 ta hevn for det som hadde skjedd med Keflavik. Edwards startet bilen og kjørte østover på riksvei 41. Hvor skulle han kvitte seg med bilen? Det var et butikksenter ved Hafnarfjdrdur ... og Islands eneste Kentucky Fried Chicken-butikk. Fantes det noe bedre sted å sette fra seg bilen enn akkurat der? Den unge løytnanten smilte selv om han ikke var særlig høy i hatten. De var i live, og de hadde det farligste våpenet som fantes en radio. Han ville forsøke å løse problemene etter hvert som de meldte seg. Han hadde funnet ut at jobben hans nå besto i å holde seg i live og rapportere. Når de hadde fått det unna, ville andre fortelle dem hva de videre skulle gjøre. En ting om gangen, gjentok han for seg selv - og la oss håpe at noen vet hva som egentlig foregår.

PENGUIN 8 - Det ser ut til at brannen er under kontroll, bemerket annenflygeren grettent. - Ja, men hvordan klarte de det? Faen, dette skipet skulle jo ha flammet opp som - men det gjorde det ikke. De kunne se en ny kontingent soldater som var i ferd med å fylle de fire luftputebåtene. Flygeren hadde ikke tenkt på at de to tilgjengelige Eagle-jagerne - som nå var på vei til England heller burde ha angrepet luftputebåtene i stedet for dette svære skipet. Du er faen ta meg ikke mye av en offiser, sa han til seg selv. Penguin 8 var utstyrt med 80 sonarbøyer, fire Mk-46 ASW-torpedoer og noen få andre høyteknologi-våpen. Men intet av dette var brukbart mot store mål som dette handels­ skipet. Hvis han da ikke skulle forsøke seg som selvmordsflyger ... Flygeren ristet på hodet. - Hvis du vil til Skottland, har vi drivstoff nok for 30 minutter, opplyste flyingeniøren. - Javel, men la oss ta et siste overblikk over Keflavik. Jeg går opp til 6000 fot. Vi får holde oss unna rekkevidden til SAM. De nådde kysten i løpet av to minutter. En av de sovjetiske luftputebåtene nærmet seg SOSUS og SIGINT-stasjonen tvers overfor Hafnir. De kunne se at det var en viss aktivitet på bakken, og at det sto en røykstripe opp fra bygningen. Flygeren visste ikke hva SIGINT drev med. Men SOSUS, sonar-havovervåkingssystemet, kjente han til. Det var det viktigste midlet til

229 å oppdage mål som P-3C Orion-mannskapene skulle slå ned på. Denne stasjonen dekket området fra Grønland til Island og fra Island til Færøyene. Den viktigste overvåkingsstasjonen for å holde sovjetiske ubåter unna handelsrutene var nå trolig satt helt ut av spill. Bedrøvelig. Ett minutt senere var de over Keflavik. Det var syv eller åtte fly som ikke hadde rukket å ta av. De sto alle i brann. Flygeren studerte rullebanene i kikkert og ble rystet over det han så. Rullebanene var like hele. - Taktisk koordinator, har du kontakt med en Sentry? - Ja, snakk vekk. Du har forbindelse med Sentry To. - Sentry To, dette er Penguin 8, hører du meg? - Jada, Penguin 8, dette er sjefskontrolløren. Vi ser at dere er over Keflavik. Hvordan ser det ut der? - Jeg kan se åtte fly på bakken. De er alle ødelagt og står i brann. Rakettene har ikke ødelagt - jeg gjentar: ikke ødelagt flyplassen. - Er du sikker, Åtter? - Absolutt. Mye er sprengt i filler, men jeg ser ingen hull i bakken. Det ser ut til at drivstofftankene på det avsperrede området er uskadd, og det ser heller ikke ut til at tankanlegget på Hakotstangar er truffet. Vi har overlatt fienden tonnevis av jetdrivstoff og en flyplass. Når det gjelder basen - la meg få studere den nærmere. Tårnet står den ennå. Det er mye røyk og ild rundt flyoperasjonssenteret ... det ser ut til at basen har fått seg noen alvorlige smeller, men rullebanene er pokker ta meg brukbare. Over. - Hva med skipet dere angrep? - Ett skikkelig treff, og to 15-raketter traff den i ræva, men det var ikke nok. Skipet klarer trolig å komme seg i havn. Jeg antar det prøver å komme seg inn til Reykjavik for å losse eller kanskje til Hafnarfjordur. Det er tungt lastet. Det er en 40 000-tonner. Skipet vil nå land i løpet av et par-tre timer hvis vi ikke kan forhindre det. - Det skal du ikke regne med. Hvor mye drivstoff har du igjen? - Vi må øyeblikkelig sette kursen mot Stornoway. Kamerafolkene mine har tatt bilder både av området her og av skipet. Mer kan vi ikke gjøre akkurat nå. - Godt, Penguin 8. Finn et sted der du kan lande. Vi forlater området i løpet av et par minutter, vi også. Ha det bra. Kutt.

230

HAFNARFJORDUR, ISLAND Edwards parkerte bilen ved butikksenteret. Det sto en del mennesker i innkjørselen. De fleste av dem var mest opptatt av det som skjedde i vest, mot Keflavik. De var blitt vekket opp av alarmen noen få kilometer unna, og lurte på hva som hadde skjedd. Akkurat som oss, tenkte Edwards. Det så heldigvis ikke ut til at det var noen fiender i sikte ennå. Uten å tenke over det, slo han av motoren og puttet bilnøkkelen i lommen. - Hva gjør vi nå, løytnant? spurte sersjant Smith. — Sersjant, la oss drøfte saken. Du kan mer om dette enn jeg. Hvis du har noen gode forslag, vil jeg gjerne høre dem. -Vel, jeg synes vi bør dra rett østover, slik at vi kommer bort fra veiene. Vi må finne et sted der vi kan bruke radioen. Og det bør vi gjøre litt brennfort. Edwards så seg omkring. Foreløpig var gatene folketomme, men de burde komme seg unna før de ble oppdaget - før noen senere kunne røpe at de hadde sett dem. Han nikket samtykken­ de, og sersjanten beordret en menig til å ta ledelsen. De tok av seg hjelmene og hengte riflene over skulderen for å virke så fredelige som det var mulig. Men alle følte det som om hundre par øyne stirret på dem bak rullegardinene. En merkelig måte å begynne en krig på, tenkte han.

MV «JULIUS FUSIK» - Gudskjelov, brannen er slokket! erklærte general Andrejev. - Vi har fått en god del skader på utstyret vårt - særlig vannska­ der - men brannen er slokket! Han fikk et bekymringsfullt uttrykk i ansiktet da han fikk se Kherov. Kapteinen var uhyggelig blek. En militærlege hadde banda­ sjert såret, men kapteinen hadde trolig indre blødninger. Han måtte ta seg sammen for å holde seg oppreist over draftet. - Styr rett mot null-null-tre. Det sto en yngre offiser ved roret. - Rett mot null-null-tre, kamerat kaptein. - Du må gå og legge deg, sa Andrejev stillferdig. - Først må jeg få skipet mitt trygt i havn!

231 «Fusik» holdt nå en kurs nesten rett nordover. Den hadde vinden og sjøen fra vest, og bølgene slo inn mot det gapende hullet etter raketten. Han hadde sett lyst på situasjonen, men gjorde det ikke lenger. Noen av sveisesømmene i skroget under hullet hadde begynt å lekke etter rakett-treffet. Det rant inn vann på nedre lastedekk, men ikke verre enn at pumpene holdt unna. Det var 20 000 tonn last om bord, og det var viktig å få den losset. - Kaptein, du må under legebehandling, fastholdt Andrejev. - Etter at vi har rundet odden. Jeg går med på å bli behandlet når vi får babord i le. Si til folkene dine at de må holde seg klare. Et nytt angrep kan gjøre det av med oss. Og si til dem at de har gjort en god jobb. Jeg skulle gjerne dra på tokt med dem igjen.

USS «PHARRIS» - Sonarkontakt, muligens en ubåt på kurs tre-fem-tre, meldte sonaroperatøren. TVÅ begynner det altså, sa Morris til seg selv. «Pharris» var endelig i rom sjø etter at den hadde forlatt den amerikanske kysten. Fregattens taktiske antennesonar hang i et slepetau etter båten. De befant seg 20 nautiske mil nord for konvoien og 110 nautiske mil øst for kysten. De hadde nettopp passert kontinentalsokkelen og nærmet seg virkelig dypt vann over Lindenkohl-dypet. Det var et glimrende skjulested for en ubåt. - Hva slags indikasjoner har du? spurte ASW-offiseren. Morris sa ikke et ord. Han bare så på mens folkene hans arbeidet. Sonaroperatøren pekte på skjermen. Den viste en rekke digitale striper, et stort antall grønne skygger mot en svart bakgrunn. Seks av stripene skilte seg ut fra bakgrunnen. Og en syvende. De sto i en loddrett rekke, noe som innebar at lyden stammet fra en fast peiling fra skipet, omtrent nordnordvest. Men det eneste de hadde, var retningen mot en mulig støykilde. De visste ikke avstanden, og de visste heller ikke om det faktisk var en ubåt, en fiskebåt med en ekstra sterk motor - eller ganske enkelt urolig sjø. Signalene ble borte i ett minutt. Så kom de tilbake, og forsvant igjen. Morris og hans ASW-offiser studerte dybdetermografen. Annenhver time sendte de ned et instrument som målte vann­

232 temperaturen etter hvert som den sank. De oppdaget at vann­ temperaturen ble lavere jo dypere instrumentet kom, men nokså uregelmessig. - Dette kan være hva som helst, sa ASW-offiseren rolig. - Absolutt, svarte kapteinen. Han gikk bort til sonarskopet. Det var stadig noe der. Det hadde holdt seg i ro i ni minutter nå. Men hvor stor var avstanden? Vann egnet seg godt til å forplante lyder. I så henseende var det langt mer pålitelig enn luft, men det hadde sine egne regler. Om lag 20 meter under «Pharris» lå «laget». Der endret vanntemperaturen seg drastisk. Det slapp enkelte lyder gjennom, mens andre ble sendt tilbake. Lydkildene de forsøkte å fange opp kunne være bare fem nautiske mil unna, eller kanskje hele 50. Sporet som skopet fulgte hellet plutselig litt til venstre, noe som tydet på at de var kommet litt østenfor hva det nå måtte være. Eller var det noe som beveget seg vestover fra der de befant seg? Var det en ubåt som drev jakt på dem og som nå snek seg innpå dem bakfra? - Hvis det er et mål, er det ganske langt unna, tror jeg, sa kvartermesteren lavt. Det var forbausende hvor rolig folk kunne ta det når de drev antiubåt-krigføring, tenkte Morris som om en ubåt kunne høre hva de sa. ASW-offiseren brøt inn. - Vi har ingen merkbar kursendring, og den kontakten vi har må ligge minst 15 nautiske mil unna. Det betyr at det må være en ganske støyende kilde, og trolig altfor langt unna til å være en trussel for øyeblikket. Hvis det er en atomubåt skulle det ikke være så vanskelig å få en krysssjekk. Båten holdt fire knops fart. Morris grep telefonen. - Broen. -Javel, nestkommanderende her. - Joe, vi øker til 20 knop i fem minutter. Jeg vil se om vi kan få en kryss-sjekk på målet vi forsøker å finne ut av. - Javel, skipper. Ett minutt senere merket Morris på skroget at fregatten økte farten gjennom de to meter høye bølgene. Han ønsket et øyeblikk at han hadde hatt en av de mer sensitive 2X radarantenneanleggene som Perry-klassen var utstyrt med. De kunne først vente resultatet av peilingen om fem lange minutter. ASW var et spill som krevde tålmodighet. Farten ble redusert nå. Mønsteret på sonarskjermen skiftet fra en slags summing til en brusing. Kapteinen, ASW-offiseren

233 og sonaroperatøren fulgte intenst med på skjermen i ti minutter. Den uregelmessige lyden kom ikke tilbake. I fredstid ville de ha slått seg til ro med at det nok bare var en noe uregelmessig lyd, en lydbølge fra havet som hadde stanset like fort som den hadde begynt. Kanskje var det bare en strømvirvel som la seg til ro på vannflaten. Men nå var de på vakt. De var redd at alt de hørte hadde noe å gjøre med en rød stjerne og et fiendtlig periskop. Mitt første dilemma, tenkte Morris. Han kunne undersøke dette nærmere. Han kunne sende sitt eget helikopter eller et av Orion-patruljeflyene. Men det kunne like gjerne føre til at de kom tilbake uten å ha oppdaget noe som helst. Hvis han ikke foretok seg noe som helst, var det mulig at han gikk glipp av en virkelig kontakt. Morris var inne på den tanken at en kaptein burde utstyres med en mynt som var prentet med JA på den ene siden og NEI på den andre. De kunne kalle den en «digital beslutningsgenerator». Det ville stå i stil med marinens forkjær­ lighet for uttrykk som hadde med elektronikk å gjøre. - Er det noen grunn til å tro at det er noe der nede? spurte han ASW-offiseren. - Nei, sjef. I hvert fall ikke ennå. Offiseren var i tvil om han i det hele tatt burde ha gjort kapteinen oppmerksom på det han hadde trodd kunne være en fiendtlig ubåt. - Vel, vi vil få mer av dette.

19

Ved veis ende/ Ved begynnelsen

HAFNARFJORDUR, ISLAND Sersjant James Smith var kontormann i et av kompaniene. Det innebar at han gikk og bar på sin overordnedes kart, oppdaget Edwards med tilfredshet. Han ville ikke ha vært like tilfreds hvis han hadde ant hva Smith mente om det de nå foretok seg. Det var også en kontormanns ansvar å ha med seg en øks i opppakningen. Men siden det nesten ikke vokser trær i Island, lå øksen fortsatt i kompaniets hovedkvarter. Etter brannen var det trolig bare et sotet øksehode igjen. De gikk østover uten å veksle et ord. Den lave solen sved i øynene mens de tilbakela et par kilometer på lavamark - en taus påminnelse om Islands vulkanske opprinnelse. De gikk fort, uten tanke på å hvile. De hadde havet bak seg, og så lenge de kunne se det, var det også folk ved stranden som kunne se dem. Det støvet rundt føttene deres for hvert skritt, noe som fikk dem til å føle seg svært utsatt. Menig Garcia gikk bakerst. Av og til stanset han og gikk tilbake noen meter for å forsikre seg om at ingen fulgte etter dem. De andre så seg ustanselig omkring - til høyre, til venstre og mot himmelen. De var sikre på at Ivan hadde planer om å sende et helikopter eller

235 to etter dem. De grøsset ved tanken på å bli oppdaget av et luftfartøy. Marken var nesten helt gold. Bare her og der stakk det fram noen tuster gjennom lavadekket. Men stort sett virket terrenget like nakent som måneoverflaten. Edwards kom plutselig til å huske på at Apollo-astronautene nettopp derfor hadde trent et eller annet sted i Island. De klatret opp en skråning. En svak vind virvlet opp litt støv som fikk løytnanten til å nyse med ujevne mellomrom. Han var allerede begynt å bekymre seg for hva de skulle gjøre når feltrasjonene deres tok slutt. Her var det ikke mulig å leve av det naturen ga. Han hadde vært i Island i bare noen få måneder, og han hadde ikke hatt muligheter til å reise rundt på øya og bese seg. Ta ett problem om gangen, sa Edwards til seg selv. Folk dyrker sin egen grøde overalt. Det må ligge noen gårder spredt omkring, og vi bør kunne finne dem på kartet. - Helikopter! ropte Garcia. Han må ha haukeøyne, tenkte Edwards. De kunne ikke høre det ennå, men de kunne se det ute i horisonten. Det var på vei innover fra havet. - Ligg ned. La meg få kikkerten, sersjant. Edwards rakte ut hånden, men sersjanten hadde allerede kikkerten for øynene. - Det er et helikopter, løytnant - et troppetransportfartøy. Han ga kikkerten til sin overordnede. - Jeg stoler på deg, svarte Edwards. Han kunne se den stygge fasongen. Det var trolig om lag fire kilometer unna og på vei sørøstover mot Hafnarfjordur. - Det ser ut til å ha kurs mot havneområdet. Naturligvis. De ble fraktet med et skip som de nå vil ha i havn. Men først må de sikre havnen. - Det lyder logisk, istemte sersjant Smith. Edwards fulgte helikopteret til det forsvant bak noen bygninger. Mindre enn ett minutt senere var det i luften igjen, på vei tilbake mot nordvest. Han studerte horisonten grundig. - Det ser ut til at det er et skip der ute.

MV «JULIUS FUSIK» Kherov gikk langsomt bort til kartbordet, med en lege fra hæren ved siden av seg. Pumpene klarte nesten å holde unna for vannet som flommet inn. Bærbare pumper ble satt i drift nær

236

fartøybunnen for å få lenset mer sjøvann ut gjennom hullet som den amerikanske raketten hadde laget. Han smilte blekt for seg selv. Legen fulgte ham stadig i hælene. Generalen hadde nesten vært nødt til å trekke revolveren for å få kapteinen til å gå med på at legen ga ham en flaske blodplasma og litt morfin. Han var takknemlig for morfinen. Han hadde stadig vondt, men ikke på langt nær så mye som før. Plasmaflasken var pokker så ubehagelig. Legen holdt den høyt opp i luften mens de beveget seg rundt i styrehuset. Men han var klar over at han måtte ha det. Kherov ville gjerne holde seg i live noen timer til - og hvis regimentslegen er dyktig nok, kan jeg kanskje til og med overleve, tenkte han. Det var viktigere ting å tenke på. Han hadde studert draftene over havnen, men han hadde aldri vært her før. Han hadde ikke los. Han ville heller ikke få taubåthjelp, og lekterne som befant seg om bord, var for små til at de kunne gjøre noen nytte. Helikopteret kretset over skipet, tilbake etter den første turen. Det var et mirakel at det i det hele tatt kunne fly, tenkte kapteinen. Helikopteret ved siden av ble nemlig helt ødelagt da «Fusik» ble beskutt fra flyet. Mekanikerne hadde raskt klart å slokke brannen som brøt ut mens de sprøytet vann over det andre luftfartøyet. Dette helikopteret fikk bare noen småska­ der. Det var et dusin hull i skroget, men de ble fort reparert. Og nå gikk det ned like bak overbygningen akter og landet langsomt og klønete i den urolige luften. - Hvordan går det med deg, kaptein? spurte generalen. - Hvordan ser jeg ut? Kapteinen forsøkte seg med et svakt smil. Generalen gjengjeldte det ikke. Han var klar over at han med makt burde tvinge ham ned på bordet i den provisoriske operasjonsstuen om bord, men hvem skulle da få skipet trygt i havn? Kaptein Kherov var i ferd med å dø foran øynene hans. Legen hadde vært ganske klar her. Det var indre blødninger. Plasmaet og bandasjene kunne kanskje hjelpe for en stund. - Har soldatene dine sikret målene? - De melder at det stadig foregår en del skyting på flybasen, men at den snart vil være under kontroll. Gruppen som er kommet til hovedkaien, melder at det ikke finnes folk der. Vi kan være trygge der, kaptein. Du burde legge deg nedpå litt. Kherov ristet på hodet som om han var beruset. - Det kan jeg gjøre senere. Det er ennå 15 kilometer igjen. Vi må komme

237

oss i havn så fort som mulig. Det er ikke utenkelig at amerika­ nerne har sendt fly etter oss. Vi må komme oss i havn og få losset utstyret ditt før middag. Jeg har mistet altfor mange av mine sjøfolk til at jeg kan mislykkes nå.

HAFNARFJORDUR, ISLAND - Vi må rapportere dette, sa Edwards rolig. Han fikk av seg ryggsekken og åpnet den. Han hadde sett folk prøve radioen før, men var glad da han oppdaget at instruksjonene var trykket på siden av radioen. De seks løse antennedelene passet til hverandre. Så plugget han inn hodetelefonen og satte på radioen. Han burde ha rettet den blomsterlignende antennen mot en satellitt på 30. lengdegrad, men han hadde ikke noe kompass som kunne peke ut hvor det var. Smith brettet ut et kart og valgte seg ut et landemerke omtrent i den retningen. Edwards vendte antennen mot merket på kartet, og svingte den langsomt over himmelen til han hørte den syngende bærefrekvensen fra kommunikasjonssatellitten. - I orden. Edwards vendte frekvensknotten til en forhånds­ innstilt kanal og sikret senderbryteren. - Hallo, dette er Mike Edwards, løytnant i Det amerikanske flyvåpenet. Jeg sender fra Island. Vennligst bekreft. Ingenting skjedde. Edwards leste bruksanvisningen om igjen for å være sikker på at han hadde gjort riktig. Deretter sendte han den samme meldingen tre ganger til. - Sender på dette nettet, identifiser dere. Over. Endelig var det en som svarte. - Edwards, Michael D., løytnant i Det amerikanske flyvåpe­ net, serienummer 328-61-4030. Jeg er meteorolog og knyttet til 57. jagerflyskvadron på Keflavik. Hvem er dette? Over. - Hvis du ikke vet det, kamerat, har du ingenting på denne frekvensen å gjøre. Forsvinn, vi trenger denne frekvensen til offisiell trafikk, svarte en stemme kaldt. Edwards stirret på radioen i stumt raseri i flere sekunder før han eksploderte. - Hør her, ditt rasshøl! Karen som kan operere denne helve­ tes radioen er død, og nå er det bare jeg som kan fortelle dere hva som foregår her. Basen på Keflavik var utsatt for et sovjet­ isk luft- og bakkeangrep for syv timer siden. Plassen er over­

238

svømmet av fiender. Det er et sovjetisk skip på vei inn til havnen i Hafnarfjordur akkurt nå, og du prater bare tull! La oss slippe til med det vi har å rapportere. Over! - Vi har notert det. Vent litt. Vi må få bekreftet hvem du er. Ikke antydning til en beklagelse. - Pokker heller, det går ut over batteriene. Vil du jeg skal tappe dem mens du studerer arkivpapirer? En ny stemme tok over. - Edwards, dette er vakthavende kommunikasjonsoffiser. Forsvinn. Det er fare for at de kan avlytte deg. Vi kutter nå og er tilbake om tre-null minutter. Oppfattet? Over. Det var noe annet. Løytnanten så på klokken. - Oppfattet. Vi er tilbake om tre-null minutter. Slutt. Edwards slo av bryteren. - La oss komme oss videre. Jeg var ikke klar over at de kunne peile inn denne. - Vi drar opp til Høyde 152, sersjant. Der bør vi ha god utsikt, og dessuten bør vi kunne finne vann underveis. - Det er varmt vann fullt av svovel, løytnant. Jeg vil helst ikke drikke noe sånt. - Gjør som du vil. Edwards begynte langsomt å gå bortover. Da han var guttunge, hadde han en gang ringt brannvesenet og meldt fra om en brann. De hadde trodd ham den gangen. Hvorfor ikke nå?

MV «JULIUS FUSIK» Kherov var klar over at han nå fullførte det arbeidet amerika­ nerne hadde påbegynt. Det var mer enn dumdristig å styre mot havnen med en fart av 18 knop. Havbunnen besto av fjell, ikke gjørme, og en grunnstøting kunne lett føre til at skipsbunnen ble skrellet av. Men han var enda mer bekymret for et nytt flyangrep, og han var sikker på at det var en gruppe ameri­ kanske jagere underveis mot dem, lastet med raketter og bom­ ber som ville sette en brå stopper for hans mulighet til å lykkes med det viktigste oppdraget han hadde hatt i sitt liv. - Midtskips! ropte han. - Roret midtskips, bekreftet rormannen. Han hadde nettopp fått beskjed om at førstestyrmannen hans var død av skadene han fikk under det første flyangrepet. Hans mest erfarne rormann hadde dødd like foran øynene hans, og

239

det samme hadde mange av de dyktigste dekksfolkene hans. Det var faktisk bare én mann igjen om bord som kunne foreta de nødvendige peilinger slik at de kunne finne den nøyaktige posisjonen. Men nå kunne de se kaien. Kapteinen bestemte seg for å stole på sine egne øyne. - Halv fart, beordret han. Rormannen sendte ordren videre til maskinrommet. - Ror hardt til høyre! Han fulgte med mens skipet langsomt svingte mot høyre. Han sto midt på broen, mens han stadig holdt blikket vendt mot kaien. Han hadde ikke folk igjen som kunne ta seg av fortøyningstrossene. Ville soldatene klare å fortøye skipet? Fartøyet berørte bunnen. Kherov ble kastet overende og bannet av smerte og raseri. Han hadde feilberegnet farten. «Fusik» skalv mens det skrapte langs fjellbunnen. Det var ikke lenger tid til å studere draftet. Når tidevannet skiftet, ville de sterke virvelstrømmene i havneområdet gjøre det bortimot umulig å legge til kai. - Reverser roret! Et minutt senere fløt skipet igjen. Kapteinen overhørte oversvømmelsesalarmen som ulte bak ham. Det var slått sprekker i skroget, eller hadde kanskje sveiseskjøtene gått enda mer fra hverandre? Det spilte ingen rolle. Nå var havnen bare 1000 meter unna. Det var en havn med kaier laget av gråstein. Roret midtskips. Full stopp! Skipet beveget seg altfor fort til at det var mulig å stanse det. Soldatene som befant seg på land, kunne se det. De trakk seg langsomt tilbake fra kaien, som de fryktet ville bryte sammen når skipet braste inn i den. Det var 800 meter igjen. - Full fart akterover! 600 meter. Hele skipet ristet mens maskinene forsøkte å redusere farten. Det traff kaien i 30 graders vinkel, og farten var nå åtte knop. Kherov gikk bort og grep talerøret til maskin­ rommet. - Slå av motorene, sett på sprinkelanlegget og evakuer maskinrommet. - Hva er det du gjør? spurte generalen. - Vi kan ikke legge til kai, svarte Kherov rolig. - Soldatene dine aner ikke hvordan de skal behandle fortøyningstrossene, og mange av mine sjøfolk er døde. Ankringsplassen Kherov hadde valgt seg ut, var nøyaktig en

240 halv meter grunnere enn kjølen stakk på skipet hans. Han gikk tilbake til talerøret. . - Nå, kamerater! I maskinrommet ga maskinsjefen ordrene. Førstemaskinisten stanset dieselmotorene og løp til fluktleideren. Maskinsjefen utløste brannslokkingsanlegget etter at han hadde forsikret seg om at maskinrommet var tomt for folk. - Roret hardt til høyre! Ett minutt senere traff baugen på «Julius Fusik» kaien med en fart av fem knop, og hele skipet dreide mot høyre. Skipssiden slo inn i fjellet i et regn av gnister. Skipsbunnen ble revet opp på styrbord side. Vannet flommet inn på underste dekk, og i samme øyeblikk sto skipet fast på bunnen. «Julius Fusik» kom aldri til å seile igjen. Men det hadde nådd sitt mål. Kherov vinket til generalen. - Mannskapet mitt vil ta seg av de to små slepebåtene i hekken. Be dem om å flytte to lektere og sjøsette dem mellom baugen og enden på kaien. De vil vise dere hvordan vi fortøyer lekterne slik at de ikke sliter seg. Og så bruker dere brobyggingsutstyret deres til å få kjøretøyene fra heisen og ned på lekterne og videre over på kaien. - Det skal gå greit. Og nå, kamerat kaptein, er det legens tur til å ta seg av deg. Og det skal skje uten flere innvendinger fra din side. Generalen vinket på sin oppasser, og de to hjalp kapteinen nedenunder. Kanskje var det ennå håp.

HØYDE 152, ISLAND - Har dere bestemt dere for hvem jeg er nå? spurte Edwards ironisk. Noe som også ergret ham, var de kvart-sekundene signalene brukte til og fra satellitten. - Det er bekreftet. Men problemet er: Hvordan kan vi vite at dette faktisk er deg? Offiseren sto med en telex i hånden som bekreftet at en løytnant Michael D. Edwards, USAF, vitterlig hadde vært meteorolog for 57. FIS. Men det var opplysninger russerne kunne ha fått tak i før angrepet. - Hør nå her, din tomsing. Jeg sitte her på Høyde 152, øst for Hafnarfjordur. Forstått? Det flyr et sovjetisk helikopter omkring, og et uhyggelig svært skip la til på havnen nettopp nå.

241

Det er for langt unna til at jeg kan se flagget, men det er ikke den minste grunn til å tro at det kommer fra New York, er det vel? Russerne har invadert denne øya. De har slått ut Keflavik, og det vrimler av soldater overalt på basen. - La meg få høre mer om skipet. Edwards satte kikkerten for øynene. - Svart skrog, hvit overbygning. Det er malt store bokstaver på siden, men jeg er ikke i stand til å lese det. Det er ett eller annet med Linje. Det første ordet begynner med L. Det er et slags lekterfrakteskip. En taubåt er i ferd med å snu en lekter akkurat nå. - Har du sett noen russiske soldater? Edwards tenkte seg om før han svarte. - Nei, jeg har bare hørt radiomeldingene fra marinesoldatene på Keflavik. De ble overrumplet. De har ikke vært på luften siden. Jeg kan se noen mennesker nede på havnen, men jeg kan ikke si hvem de er. - Vel, vi skal få undersøkt det. Nå foreslår jeg at dere finner et trygt gjemmested og slutter å sende. Hvis vi må ha tak i dere, sender vi hver hele time. Hvis dere har behov for å kontakte oss, vet dere hvor dere finner oss. Forstått? - Oppfattet. Slutt. Edwards slo av. - Helt utrolig, sa han. - Det er ingen som aner hva som foregår, løytnant, sa Smith. - Heller ikke de gjør det. Vi vet faen ta meg ingenting noen av oss. Edwards pakket ned radioen. - Hvis disse idiotene hadde hørt på meg, kunne vi i løpet av et par timer hatt et par jager-bombefly her som kunne ha sprengt dette skipet i luften. Jøss, det er litt av et fartøy. Hvor mye utstyr er dere marinesol­ dater i stand til å stable inn i noe sånt? - Mye, svarte Smith rolig. - Tror du de vil forsøke å landsette flere soldater? - Det er høyst sannsynlig. Det er neppe mer enn en bataljon som tok Keflavik. Og dette er en ganske stor øy. Jeg er brenn­ sikker på at de vil trenge flere styrker for å kunne holde sentrale deler. Men jeg er jo bare en vanlig sersjant ...

HAFNARFJORDUR, ISLAND Endelig kunne generalen komme i gang for alvor. Han ga ordre om at det eneste brukbare helikopteret skulle bemannes. Det sto nå på havneområdet. Flygerne hadde ikke det minste imot

242 at skipet nå lå halvveis sunket ved kaien. Han lot et geværkompani være igjen for å sikre havneområdet og sendte et annet som forsterkning til Reykjavik lufthavn. Det tredje og siste kompa­ niet fikk ordre om å losse resten av utstyret. Deretter fløy han til Keflavik for å skaffe seg et overblikk over situasjonen. De fleste brannene var fortsatt ikke slokket. Drivstoffdepotet nærmest basen sto i flammer, men det så ut til at de store tankene fem kilometer unna var uskadd. En BMD-vogn med rakettutskytingsrampe og noen soldater voktet tankanlegget. Sjefen for disse stormtroppene møtte ham på en av de uskadde rullebanene. - Keflavik-basen er befestet, kamerat general! erklærte han. - Hvordan tok dere basen? - Det gikk hardt for seg. Amerikanerne var lite samordnet en rakett traff kommandoplassen deres - men de ga seg ikke så lett. Vi har 19 døde og 43 skadde. Vi klarte til slutt å overmanne de fleste marinesoldatene og andre sikkerhetsstyrker, og vi driver stadig og teller fanger. - Hvor mange væpnede soldater unnslapp? - Ingen som vi vet om. Det er for tidlig å være helt sikker på det, naturligvis, men flere døde i flammene. Obersten pekte mot det ødelagte området i den østre enden av basen. - Hvordan gikk det med skipet? Jeg hører det ble truffet av en rakett. - Stemmer. Dessuten ble vi beskutt av amerikanske jagere. Skipet er fortøyd til kaien, og lossearbeidet er i full gang. Kan vi bruke denne flyplassen? Jeg ... - Jeg får en rapport om det nå. Oberstens radio-operatør ga radiotelefonen til sin overordnede. Obersten snakket i et par minutter. En fem-mannsgruppe fra flyvåpenet hadde studert skadene på basen. - Kamerat general, basens radar og radiosystemer er ødelagt. Rullebanene er overstrødd med fragmenter, og de sier at de må ha noen timer på seg til å rydde opp. Også drivstoffrørledningen er brutt på to steder. Heldigvis oppsto det ikke brann. Inntil videre må vi bruke lastebilene på flyplassen til å frakte drivstoff. Der ser ut til at alle er like hele ... de anbefaler at Reykjavik blir brukt til flytransport-operasjonen. Har vi sikret den? - Ja, og den er intakt. Var det noe interessant å finne i de amerikanske flyene?

243 - Nei, dessverre. De fleste av dem fikk nokså stygg medfart av raketter. De som ikke ble truffet, ble satt i brann av deres egne mannskaper. Som jeg sa, de ga seg ikke så lett. - Godt. Jeg sender resten av de to bataljonene dine med utrustning så snart vi får alt organisert. For øyeblikket trenger jeg den tredje enheten på havnen. Sett opp forsvarsstillinger rundt flyplassen. Kom i gang med oppryddingen. Vi får bruk for denne flyplassen så snart den er klar. Sørg for å få samlet fangene og gjør klar til å forflytte dem. Vi flyr dem ut i ettermiddag. De skal behandles korrekt. Fanger er et aktivum for oss. - Javel, kamerat general. Og vær så snill å sende meg noen teknikere slik at vi kan få reparert rørledningen. -Skal bli. Du har gjort en god jobb, Nikolaij Gennadjevitsj! Generalen løp tilbake til helikopteret. Bare 19 døde. Han hadde ventet langt flere. Det var et rent lykketreff at marinens kommandosenter var blitt satt ut av spill. Da han kom tilbake til havnen, var utstyret allerede klart til landeveistransport. Det var lagt lemmer på lekterne, slik at kjøretøyene kunne rulle rett i land. Enhetene var allerede organisert på havneområdet. Hans stabsoffiserer hadde alt under kontroll, kunne generalen slå fast. Hittil hadde operasjonen vært en avgjort suksess. Helikopteret fikk drivstoff fra en ledning som hang ned fra skipssiden. Generalen gikk bort til operasjonsoffiseren sin. - Også Reykjavik flyplass er befestet, kamerat general. Der har vi heller ingen drivstoffproblemer. Skal vi sende flytranspor­ tene dit? Generalen tenkte seg om. Reykjavik lufthavn var ikke stor, men på den annen siden kunne han ikke vente til den større Keflavik-basen var klar til å ta imot forsterkningene. - Ja, send kodeordet til hovedkvarteret: Jeg vil ha flytrans­ porten satt i gang øyeblikkelig.

HØYDE 152, ISLAND - Stridsvogner. Garcia hadde kikkerten. - En hel haug av dem, og de er alle forsynt med røde stjerner. De drar vestover på Riksvei 41. Det burde overbevise dem, løytnant. Edwards tok dobbeltkikkerten. Han kunne se stridsvognene,

244 men ikke stjernene. - Hvilken type er dette? De ser da ikke ut som egentlige stridsvogner? Smith kunne svare: - Det er BMP-ere eller BMD-ere. Det er et av infanteriets angrepskjøretøyer, noe i likhet med et amfibie-landingsfartøy. De er bemannet med et lag soldater og utstyrt med en 73 millimeter kanon. Og de er sovjetiske, løyt­ nant. Det er i alt 11 av dem, og dessuten noe sånt som 20 lastebiler fulle av soldater. Edwards pakket ut radioen igjen. Garcia hadde rett. Nå var de interessert. - Javel, Edwards, hvem er du sammen med? Edwards ramset opp navnene på marinesoldatene. - Vi snek oss ut før russerne nådde basen. - Hvor er dere nå? - På Høyde 152, fire kilometer øst for Hafnarfjordur. Vi kan se havnen herfra. Sovjetiske kjøretøyer er på vei vestover mot Keflavik. Dessuten er det noe som ligner på lastebiler på vei nordover mot Reykjavik på Riksvei 41. Hør her, folkens, hvis dere kan hoste opp et par Aardvarks-fly, kan vi kanskje senke dette skipet før det losser, sa løytnanten inntrengende. - Jeg er redd flyene du snakker om er nokså opptatt nå, kompis. Hvis dere ikke har hørt det før, så pågår det altså en krig i Tyskland. Tredje verdenskrig brøt ut for ti timer siden. Vi prøver å få sendt et rekognoseringsfly opp til dere, men det kan ta tid. Det er ikke tatt noen bestemmelse om hva som skal gjøres med dere heller. Inntil videre må dere klare dere på egen hånd. - Faen heller. Edwards så på de andre. - Javel, Edwards. Bruk hodet og unngå kontakt med fienden. Så vidt jeg skjønner, er dere de eneste vennene vi har der oppe akkurat nå. Det betyr at vi gjerne vil ha deres rapporter fortsatt. Hold øynene åpne og meld fra. Stell pent med batteriene. Hold hodet kaldt. Dere vil få hjelp, men det kan ta tid. Lytt etter oss hver time, hver hele time. Har dere en klokke som går helt riktig? I mellomtiden får vi forsøke å klekke ut en måte å finne ut om dere virkelig er det dere gir dere ut for, tenkte kommunikasjonsoffiseren - og at dere ikke har en sovjetisk pistol rettet mot hodet. - Oppfattet. Klokken er nå zulutid. Vi vil lytte. Slutt. - Flere stridsvogner, sa Smith. - Om bord på det skipet må de jaggu ha det travelt.

245

HAFNARFJORDUR, ISLAND Generalen kunne nesten ikke tro at det hadde gått så greit. Da han så Harpoon-raketten komme mot skipet, var han sikker på at oppdraget hans ville mislykkes. Det tredje av kjøretøyene hans trillet ut av skipet og kjørte straks mot bestemmelsesstedet. Nå ville han få resten av divisjonen sin fløyet inn. Deretter kom det flere helikoptre. Det han hadde omkring seg nå var 100 000 islendinger. Han ventet ikke at de skulle være vennligsinnet. Noen få dristige sjeler iakttok ham fra den andre siden av havnen. Han hadde allerede sendt et lag for å bli kvitt dem. Hvor mange av dem ville ringe straks de kom hjem? Var telefonsatellitt-reléstasjonen stadig i orden? Kunne det tenkes at de ringte til USA for å fortelle hva som foregikk i Island? Bekymringer var det nok av. - General, flytransporten er underveis. Den første gruppen tok av for ti minutter siden med jagereskorte. De er ventet inn om fire timer, meldte kommunikasjonsoffiseren. - Fire timer. Generalen sto på skipsbroen og stirret opp mot den klare, blå himmelen. Hvor lang tid ville det ta før amerika­ nerne reagerte og sendte en skvadron jagerbombere mot ham? Han pekte på operasjonsoffiseren sin. - Det står altfor mange kjøretøyer på kaien. La oss få satt dem i bevegelse så snart en tropp er samlet. Vi har ikke tid til å vente på kompanioppsetninger. Hva med Reykjavik flyplass? - Et kompani infanterister er på plass, og et annet er ventet til lufthavnen om 20 minutter. Ingen motstand. De sivile flykontrollørene og vedlikeholdsmannskapene på flyplassen er alle under bevoktning. En avdeling som har patruljert gatene i Reykjavik melder om liten aktivitet. I en rapport fra vår ambas­ sade går det fram at den statlige radioen har oppfordret folk til å holde seg hjemme. Det ser det også stort sett ut til at de gjør. - Be patruljen om å besette hovedtelefonsentralen. La radioog fjernsynsstasjonene være i fred, men okkuper telefonsentra­ len! Han snudde seg og fulgte med da en gruppe fall­ skjermsoldater nådde fram til menneskemengden på den andre siden av havnen. Det var omkring 30 mennesker i alt. De åtte soldatene nærmet seg raskt etter at de hadde hoppet ned fra lastebilen. De holdt riflene klare. En mann nærmet seg solda­ tene mens han veivet vilt med armene. Han ble skutt ned. Resten av folkemengden løp. Generalen bannet. - Finn ut hvem som gjorde det!

246

USS «CHICAGO» McCafferty befant seg i angrepssenteret. Kaffe holder deg alltid våken, tenkte han, enten på grunn av koffeinen eller fordi blæren blir fylt så fort. Situasjonen var ikke særlig oppløftende. Et eller annet geni hadde beordret de amerikanske ubåtene ut av Barentshavet for å unngå en «episode», og dermed var de virkelig ryddet av veien. Akkurat i tide før krigen begynte, tenkte kapteinen beklagende. Han hadde glemt at ordren slett ikke virket ueffen da han mottok den. Hvis de hadde holdt seg til planen, kunne de allerede ha gjort et innhogg i den sovjetiske marinen. Men en eller annen var blitt grepet av panikk på grunn av russernes nye taktiske rakettubåt-disposisjoner. Og så vidt han visste, var resultatet at ingen hadde klart å utrette noe særlig i det hele tatt. De sovjetiske ubåtene som kom i full fart ut Kola-fjorden hadde ikke holdt kursen sørover mot Norskehavet slik det var ventet. Hans langtrekkende sonarer avslørte at det muligens befant seg ubå­ ter langt mot nord. De var på vei vestover. Men signalene ble stadig svakere. Ivan sender kanskje ubåtene sine gjennom Grønland-stredet? spurte han seg selv. Det kan bli dyrt for dem, med vårt SOSUS-system mellom Island og Grønland. USS «Chicago» lå på en kurs bare 150 meter nord for 69. breddegrad, omlag 100 nautiske mil vest for den norske kystlin­ jen. Han hadde de norske dieselbåtene innenfor seg. De patrul­ jerte sin egen kyst. McCafferty hadde forståelse for det, men han likte det ikke. Hittil hadde ingenting gått som det burde, og McCafferty var bekymret. Han hadde ventet problemer, og han kunne tåle dem. Det hadde han lært i hard trening. Han visste hva hans egen ubåt kunne klare, og han var nokså klar over hva de sovjetiske ubåtene var i stand til å utrette. Han følte seg temmelig sikker på sin egen overlegenhet, men et eller annet sovjetisk undervannsfartøy kunne ha flaks. Dette var krig. De befant seg i nye omgivelser, og her var det ikke lett å forutsi hva som kunne hende. De kunne gjøre feil hvis de ikke hadde hell med seg. Og til nå hadde fienden hatt hellet på sin side. Han studerte folkene sine. Han var sikker på at de tenkte i de samme tankebaner, men de stolte alle på ham. Mannskapet om bord ville handle etter hans ordre. Det var han som hadde ansvaret for det vesle samfunnet som USS «Chicago» utgjorde.

247 For første gang følte han det voldsomme ansvaret han hadde. Hvis han ikke handlet riktig, ville de alle dø. Det ville han også - i vissheten om at han hadde sviktet dem. Slik kan du ikke tenke, sa kapteinen til seg selv. Det vil margspise deg. Da er det bedre med en kampsituasjon der jeg bare behøver å konsentrere meg om de aller nærmeste oppgaver. Han så på klokken. Bra. - La oss komme opp i periskophøyde, beordret han. - Vi tar en sveip horisonten rundt for å se hva om foregår der oppe. Det var ikke så rent enkelt, det. Ubåten hevet seg langsomt og forsiktig, og svingte rundt slik at sonaren fikk bekreftet at det ikke var skip i nærheten. - Opp med ESM. En elektronspesialist trykket inn knappen for å løfte masten som var koblet til mottageren hans. Lysene på instrumentbordet ble øyeblikkelig tent. - Massevis av elektroniske kilder, sjef. Tre J-båndsett, en god del annen støy. Mye VHF- og UHF-kvitring. Opptagerne går. Det stemmer bra, tenkte McCafferty. Jeg ville ha blitt forbau­ set om vi ikke hadde hatt noen etter oss nå. - Periskop opp. Kapteinen vred søkerlinsen oppover mot himmelen. Han ville gjerne forsikre seg om at det ikke var fiendtlige fly i nærheten. Deretter søkte han horisonten rundt. Da oppdaget han noe merkelig. Mindre enn 200 meter unna fikk han øye på en grønn røykmarkør. McCafferty krøket seg sammen og foretok en ny sveip med periskopet. Det var da han fikk øye på et flermotors fly som kom ut av skyene - og rett mot dem. Kapteinen reiste seg opp og senket periskopet. - Vi går ned! Vi går ned til 250 meter! Hvor i all verden kom dette flyet fra? Ubåtmotorene ble presset til det ytterste. - Torpedo på styrbord side! brølte plutselig en sonaroperatør. McCafferty reagerte øyeblikkelig. - Hardt til venstre. - Hardt til venstre! Fartsmåleren viste ti knop, og farten økte stadig. Nå var de nede på 30 meter. - Torpedokursen er en-syv-fire. Det piper i den. Den har ikke peilet oss inn ennå. - Skyt ut en støysender. Et 12 centimeter langt rør ble skutt ut 20 meter aktenfor

248 kontrollrommet. Det begynte øyeblikkelig å produsere alle slags lyder for at torpedoen skulle søke mot det. - Støysenderen er i sjøen! - 15 grader til høyre. McCafferty var roligere nå. Han hadde vært med på dette før. - Ny kurs blir en-en-null. Sonartekniker, gi meg riktig kurs på torpedoen. - Torpedokursen er to-null-seks. Den kommer babord for styrbord. «Chicago» var nede på 60 meter nå. Vinkelen var 20 grader, og de fleste om bord satt i sikkerhetsbelter for ikke å stupe forover. Offiserene og de få marinesoldatene som måtte gå oppreist for å utføre ulike oppgaver om bord, klamret seg fast til rekker og relinger for ikke å falle. - Sonaroperatøren her. Det ser ut til at torpedoen er begynt å gå i sirkel. Nå går den fra styrbord mot babord, kurs en-syvfem. Den piper stadig, men jeg tror ikke den kan ta oss. - Bra. Jeg vil bli holdt løpende orientert. McCafferty studerte utskriften fra datamaskinen som hadde fulgt torpedoen. - Det ser ut til at den ville ha bommet uansett. - Kanskje, sa navigatøren, men hvordan i helvete ... - Vi har jo vår MAD - vår magnetiske avviksdetektor. Gikk båndet? Jeg klarte ikke å identifisere torpedoen. Han sjekket posisjonen. Nå var de mer enn en nautisk mil unna stedet der torpedoen ble skutt ut. - Sonaroperatør, hvor er den nå? - Kurs en-ni-null, langt akterut. Den går stadig rundt i sirkel, men det ser ut til at den går litt dypere nå. Antagelig er det støysenderen som har forvirret torpedoen, og nå forsøker den å finne støykilden. - Reduser farten. Det er på tide å ta det roligere, tenkte McCafferty. De hadde klart seg unna det første angrepet, og det fiendtlige flyet ville trenge noen minutter før det begynte å lete etter dem på nytt. Da ville de være to-tre nautiske mil unna. De ville befinne seg langt dypere enn da torpedoen ble avfyrt, og de ville lage lite støy. - To tredjedels fart. Vi ligger på 250 meters dyp. - Javel, og da kan vi trekke pusten igjen, marinesoldater, sa McCafferty. Han skulle ønske at han hadde hatt en fastere stemme. Han så for første gang at en og annen skalv på hånden. Det er akkurat som i en trafikkulykke, tenkte han. Du begynner først å skjelve når du er klar over at du er uskadd. - Legg over

249 15 grader til venstre, til to-åtte-null. Hvis flyet skulle forsøke seg igjen ville det være tåpelig å holde stø kurs. Men de burde føle seg ganske trygge nå. Han merket seg at hele episoden hadde vart i snaue ti minutter. Kapteinen gikk bort til videoen, spolte tapen tilbake og satte den i gang. Den viste periskopet idet det brøt vannflaten, det første raske overblikket ... og så røykmarkøren. Så kom flyet. McCafferty frøs bildet. Flyet så ut som et Lockheed P-3 Orion. - Det er et av våre fly! bemerket vakthavende elektriker. Kapteinen gikk bort og studerte sonaren. - Torpedoen forsvinner bak oss, kaptein. Den har sikkert ikke gitt opp håpet om å få tatt kverken på støysenderen vår. Da torpedoen traff vannflaten, begynte den å sirkle i feil ret­ ning, det vil si bort fra oss. - Hva har du å si om lyden den avgir? - Den høres ut omtrent som en Mark-46, som en av våre førtiseksere! opplyste sonarsjefen. Han spolte tapen tilbake og satte den i gang med lyd. Den hvinende lyden fra tvilling-propellen fikk håret til å reise seg på hodene deres. McCafferty nikket og gikk akteut. - Det kan altså ha vært en norsk P-3. Det kan også ha vært en sovjetisk May. De ser nokså like ut, og de har nøyaktig den samme funksjonen. Takk for innsatsen, folkens. Og nå forsvin­ ner vi fra dette stedet. Kapteinen gratulerte seg selv med måten han hadde taklet situasjonen på. Han hadde klart å vri seg unna det første skuddet som ble rettet mot ham i krig - fra et alliert fly! Men han hadde klart å sno seg unna. Det var ikke bare fienden som hadde flaks. Eller var det likevel det, når det kom til stykket?

USS «PHARRIS» Morris satt og småduppet i stolen på broen, mens han lurte på hva han hadde glemt. Det tok litt tid før det gikk opp for ham at det var på tide å få unna kontorarbeidet, noe som hørte med til ettermiddagens rutiner. Han måtte sende posisjonsrapporter hver fjerde time og fiendemelding når han hadde noen, men det hadde han ennå ikke. I den situasjonen de nå befant seg, slapp han i hvert fall alt det rutinemessige papirarbeidet som vanligvis

250 tok svært mye tid. I grunnen fælt mye å tenke på, men det måtte altså en krig til for at han skulle slippe det. Han forsøkte nesten å innbille seg selv at han nøt det. Konvoien befant seg stadig 20 nautiske mil mot sørøst. «Phar­ ris» hadde sonarvakt i utkanten av konvoien. Oppdraget var å oppdage, lokalisere og angripe enhver ubåt som forsøkte å nærme seg konvoien. For å få sonaren til å virke mest mulig effektivt holdt fregatten ujevn fart. Av og til holdt den full fart - den «sprintet», av og til gikk den for sterkt redusert hastighet. Hvis konvoien hadde holdt stø kurs med en fart av 20 knop, ville det praktisk talt ha vært umulig. Men de tre rekkene med handelsskip kjørte i sikksakk. Det gjorde situasjonen noe enklere for alle som var involvert. Unntatt for sjøfolkene, som hadde lært at en rett linje var den korteste vei mellom to punkter. Morris tok en slurk av colaflasken. Ettermiddagen var varm, og han syntes det smakte bedre med kald koffein. - «Talbot» sender signaler, kaptein, meldte en dekksoffiser. Morris reiste seg og gikk bort til styrbord brovinge. Han satte kikkerten for øynene. Han var hemmelig stolt av seg selv for at han leste morse nesten like raskt som sine sambandsmenn: MELDER ISLAND ANGREPET OG NØYTRALISERT AV SOVJETISKE STYRKER X STØRRE FARE FOR FLY OG UBÅTANGREP X - Stadig flere gode nyheter, skipper, bemerket daghavende offiser. - Javisst.

USS «NIMITZ» - Hvordan klarte de det? spurte Chip høyt. - Det spiller faen ingen rolle hvordan. Vi må få gitt sjefen beskjed straks, svarte Toland. Han hadde en rask telefonsam­ tale og forsvant. Han holdt på å gå seg bort. «Nimitz» hadde over to tusen lugarer. Admiralen holdt til i bare en av dem, og Toland hadde bare vært der én gang. En marinesoldat sto vakt utenfor døren. Skipssjefen, orlogskaptein Svenson, var allerede kommet. - Vi har fått en ilmelding om at russerne har angrepet og nøytralisert Island. De kan ha landsatt soldater der.

251 - Har de fly der? spurte Svenson. - Vi vet ikke. Noen, trolig britene, vil prøve å sende et rekognoseringsfly, slik at vi i hvert fall kan få en foreløpig oversikt. Men noe mer håndfast får vi ikke på seks timer - i beste fall. Den siste satellittpasseringen var for to timer siden, og vi har ingen ny passering på de nærmeste ni timene. - Vel, hvilke opplysninger sitter du inne med? spurte admira­ len. Toland hentet fram de få opplysningene han hadde fått fra Norfolk. - Så vidt vi vet fulgte de en plan som ikke står i noen lærebok, men det ser ut til at den har virket. - Ivan er ikke dum, kommenterte Svenson surt. - Har vi fått noen ordrer? - Ikke ennå. - Hvor mange soldater har de i Island? spurte admiralen. - Det vet vi ikke, admiral. Mannskapet på P-3-flyet så fire luftputefartøyer som gjorde to vendinger. De tok omkring 100 mann hver, og det vil si i alt 800 soldater. Og det vil igjen si minst en bataljon, kanskje bortimot et helt regiment. Skipet er stort nok til å transportere utstyret til en full brigade, minst. Gorsjkov skriver i en av sine lærebøker at denne skipstypen er fremragende til landsettingsoperasjoner. - Det er for stor overmakt for en marineamfibie-enhet, admiral, sa Svenson. En slik enhet besto av en forsterket bataljon. - Med tre hangarskip som støtte? snerret admiral Baker. Men plutselig la han ansiktet i tankefulle folder. - Du kan nok ha rett i det. Betyr denne utviklingen at vi kan bli utsatt for angrep fra luften? - Island hadde en skvadron F-15-fly og et par AWACS-fly. De ga oss en beskyttelse som vi ikke har lenger ... Og det er mer vi ikke har lenger. Tapene betyr at vi ikke lenger blir varslet om plutselige angrep og om tap av egne fly. Svenson mislikte situasjonen. - Vi bør selv være i stand til å ta oss av Backfireflyene deres, men det ville vært adskillig lettere hvis vi hadde hatt Eagle-flyene til å skape forstyrrelser. Baker tok en slurk kaffe. - Vi har ikke fått nye ordrer. - Hva er det som ellers har skjedd i verden? - Norge er hardt rammet, men vi har ingen enkeltheter ennå. Det samme gjelder Vest-Tyskland. Man antar at det ameri­ kanske flyvåpenet har rettet et kraftig angrep mot russerne,

252

men heller ikke her har vi noen detaljer. Det er stadig for tidlig å slå fast hva som egentlig har foregått til nå. - Hvis Ivan har klart å nedkjempe nordmennene og nøytrali­ sere Island helt, er vår stridsgruppe virkelig utsatt når det gjelder luftangrep, sa Svenson. - Jeg må drøfte dette med flygruppen min. Kapteinen gikk. Admiral Baker sa ikke ett ord på flere minutter. Toland måtte stå i giv akt. Han hadde ennå ikke fått ordre om å tre av. - De har altså slått til mot Keflavik? - Ja, admiral. - Finn ut det du kan og kom tilbake. - Javel, admiral. Toland gikk tilbake til radiorommet. Han kom til å tenke på hva han hadde sagt til sin kone: Hangarskipet er flåtens best beskyttede skip. Men kapteinen var bekymret...

HØYDE 152, ISLAND De betraktet det nesten som et hjem. Stillingen var i hvert fall lett å forsvare. Ingen kunne nærme seg Høyde 152 uten å bli sett. De måtte først over en lavamark, og så måtte de klatre opp en bratt, ubevokst skråning. Garcia fant en liten innsjø en kilometer unna, åpenbart fylt med is som nettopp hadde smel­ tet. Sersjant Smith mente vannet ville ha gjort seg godt i en whisky. Hvis de hadde hatt noe whisky. De var sultne, men alle hadde fire dagsrasjoner igjen. De koste seg med delikatesser som skinke og bønner på boks. - Er det noen som vet åssen vi tilbereder en sau? spurte Rogers. De kunne se en stor saueflokk noen kilometer mot sør. - Tilberede med hva? spurte Edwards. -Åh. Rogers så seg omkring. Det var ikke et tre å se. - Åssen kan det ha seg at det ikke vokser trær her? - Rogers har bare vært her en måned, forklarte Smith. - Du vet ikke hva vind er før du har overvintret her. Skal du få et tre til å vokse her, må du plante det i betong. Jeg har opplevd en vindstyrke her som kan blåse satan sjøl av veien. - Fly. Garcia hadde kikkerten. Han pekte mot nordøst. - Det er mange av dem. Edwards overtok kikkeren. Ennå var de bare prikker, men de vokste fort. - Jeg kan se seks, og de er svære. Det ser ut som C-141-fly ... og det vil antagelig si at det er IL-76-fly. Kanskje

253 noen jagerfly også. Sersjant, jeg trenger papir og blyant - her må vi telle. Det tok timer. Jagerflyene landet først. De rullet direkte bort til bensin-fyllingsområdet, og takset deretter bort til en av de kortere rullebanene. Det kom ett fly hvert tredje minutt, og Edwards måtte motvillig innrømme at han var imponert. IL-76flyene gikk under betegnelsen Candid i NATO-landene. De var i likhet med amerikanernes tilsvarende fly et lite vakkert syn. Flyene landet, stanset og rullet mot taksebanene ved siden av hovedrullebanen nord-syd. Det var som om flygerne hadde trent på dette i månedsvis - og Edwards hadde mistanke om at det var akkurat det de hadde gjort. De losset ved terminalbygningen, rullet videre til drivstoff-fyllingsområdet og tok av. De var nydelig koordinert med flyene som landet. De som tok av, passerte nokså nær stedet der Edwards satt, så nær at han faktisk kunne notere seg enkelte av tallene på halen. Da han hadde telt til 50, monterte han radioen. - Dette er Edwards, som sender fra Høyde 152. Er dere klare? Over. - Vi er her. Stemmen svarte øyeblikkelig. - Fra nå av er kodenavnet ditt Beagle. Vi heter Doghouse. Fortsett. - Oppfattet, Doghouse. Det pågår en sovjetisk luft-transport her. Vi har registrert 50 - fem-null - sovjetiske transportfly. De er av India-Lima-Syv-Seks-typen. De kommer inn til Rekjavik, losser og drar videre mot nordøst. - Beagle, vil du gjenta. Er du sikker på tallet du oppgir? - Helt sikker, Doghouse. De tar av og drar like over oss, og vi noterer hver eneste avgang. Det er 50 fly. Smith pekte på notisblokken sin. - Nå er det fem-tre fly, og operasjonen pågår stadig. Det befinner seg også seks en-seters fly ved enden av rullebane fire. Jeg vet ikke hva slags fly det er, men det ser avgjort ut som jagerfly. Du oppfatter, Doghouse? - Jeg har oppfattet fem-tre transportfly og seks fly som antagelig er jagere. Vel, Beagle, vi må få sendt disse opplys­ ningene til høyere hold straks. Bli hvor dere er. Vi holder oss til den avtalte senderplanen. Er det trygt der dere oppholder dere? Det var et godt spørsmål, tenkte Edwards. - Jeg hører deg, Doghouse. Vi holder oss i ro. Han tok av seg høretelefonen. - Er vi trygge her, sersjant?

254

- Absolutt, løytnant. Jeg har ikke følt meg tryggere siden jeg var i Beirut.

HAFNARFJORDUR, ISLAND - En fantastisk operasjon, kamerat general. Ambassadøren strålte. - Jeg kan ikke få fullrost deg nok for den hjelpen du har gitt oss, løy generalen. Den sovjetiske ambassaden i Island hadde over 60 ansatte. Nesten alle drev en eller annen form for etterretningsarbeid. De hadde arrestert lokale politiske størrel­ ser i stedet for å foreta seg noe nyttig, som for eksempel å besette telefonsentralen. De hadde iført seg uniform og arre­ stert de fleste medlemmene av Alltinget. Generalen var enig i at det var nødvendig, men de hadde gjort det på en klossete måte. Et av medlemmene av Alltinget var drept og to andre var såret. Det hadde vært mye bedre å behandle dem pent, tenkte han. Dette var ikke Afghanistan. Islendingene var intet krigerfolk, og det kunne ha lønt seg å behandle dem vennligere. Men denne delen av operasjonen var det KGB som sto for, og de hadde folkene sine plassert i ambassaden. - Hvis du tillater, jeg har ennå en del ting å gjøre. Generalen gikk opp jakobsleideren til «Fusik». Det hadde oppstått problemer med lossingen av divisjonens rakettbataljon. Lekterne med utstyret deres var truffet under angrepet. De nyinstallerte landingsdørene hadde kilt seg fast og måtte åpnes med skjærebrennere. Operasjonen hadde til nå gått som smurt. Det var ikke dårlig med et sammenrasket mannskap. Det meste av det rullende materiellet - 200 panserkjøretøyer og en god del lastebiler - var allerede fordelt og tatt i bruk av troppestyrkene. SA-ll-bataljonen var den eneste som var igjen. - Dårlige nyheter, kamerat general, sa sjefen for SAM. -Få høre, svarte generalen trett. Det hadde vært en lang dag. - Vi har tre raketter som kan brukes. - Tre? - Begge lekterne ble truffet av den amerikanske raketten. Det ødela flere av dem, men vannskadene er verre. - Dette er mobile raketter, innvendte generalen. - De som laget dem måtte da vite at rakettene kunne bli våte! - De har ikke tenkt på saltvann, general. Dette er raketter

255 konstruert for hæren, ikke for marinen, og de er ikke beskyttet mot saltvannskorrosjon. Folkene våre gjorde en stor innsats i kampen mot ilden, og flesteparten av rakettene ble ovesprøytet med vann. Kontroll-ledningsnettet og radarsøkerne på raketthodene ble ødelagt. Ekspertene mine har foretatt elektroniske tester på samtlige raketter. Tre av dem er i orden. Vi kan trolig få tørket og reparert fire til. Men resten er ødelagt. Vi må få flysendt flere. Generalen klarte å beherske seg. Altså, en viktig detalj som ingen hadde tenkt på. Når det begynner å brenne om bord i et skip, forsøker man å bekjempe brannen med saltvann. De skulle ha laget en variant for marinen av denne raketten. Liten tue kan velte stort lass ... - Fordel utskytingsrampene slik vi har planlagt det. Utplasser de brukbare rakettene på flyplassen i Reykjavik, og de du mener kan repareres sender vi til Keflavik. Jeg skal sørge for at vi får flysendt nye raketter. Andre skader? - Det ser ikke slik ut. Radarantennen var pakket inn i plast, og instrumentene i kjøretøyene har ikke tatt skade fordi de var tildekket. Bataljonen er kampklar bare den kan få nye raketter. Vi kan dra om 20 minutter. Jeg beklager. - Det var ikke din skyld. Dere vet hvor dere skal? - To av batterisjefene mine har allerede kontrollert fremrykningsveiene. - Glimrende. Fullfør jobben, kamerat oberst. Generalen klatret opp leideren til broen for å få en prat med kommunikasjonsoffiseren sin. To timer senere var et fly lastet med 40 SA-11 bakke-til-luft-raketter på vei fra Kilpjavr-flyplassen i Murmansk til Island.

20

Vampyrenes dans

USS «NIMITZ» Toland hadde hatt det travelt de siste 12 timene. Meldingene om Island kom sent inn og var usammenhengende. Han hadde ennå ikke nok opplysninger til å kunne danne seg et helhetsbilde av situasjonen. Gruppen hadde fått nye ordrer. De kom først etter mange timers ubesluttsomhet. Planen om å styrke forsva­ ret av Island var en fiasko. Stridsgruppen hadde de siste ti timene holdt en kurs mot østligere farvann, der de kunne håpe på flydekning fra britene og franskmennene. En eller annen hadde bestemt at hvis de amerikanske marinesoldatene ikke kunne dra til Island, ville de nok kunne gjøre nytte for seg i Vest-Tyskland. Bob hadde ventet at de ville bli dirigert til Norge, der en av marinekorpsets landgangsbrigader allerede var på plass. Men det kunne by på problemer å komme dit. Det hadde rast en voldsom luftkrig over Nord-Norge i nesten 20 timer med store tap på begge sider. Nordmennene hadde startet krigen med snaut 100 moderne jagere. De ropte om hjelp, men hittil hadde det ikke vært mulig å hjelpe noen som helst. - Nordmennene er på defensiven, kunne Toland bekrefte. De blir drevet sørover. De fleste angrep er rettet mot basene i

257

nord, og de pågår uavbrutt slik at nordmennene ikke får et pusterom i det hele tatt. Chip nikket. - Det er logikk i dette. Det vil gi Backfire-flyene deres lettere spillerom mot oss. Nå er det orienteringsmøte. - Javel. Toland samlet papirene sine og gikk for å møte sjefene. Det var lettere denne gangen. - Vel, begynn ytterst i periferien, sa admiral Baker. - Det ser ikke ut til at det skjer noe særlig i Stillehavet ennå. Russerne legger åpenbart et stort diplomatisk press på Japan. De gjentar den samme historien de har fortalt resten av verden, nemlig at dette er en vesttysk sammensvergelse. - Sludder, sa Baker. - Det er nok det, admiral, men noen tror på det. Hellas har sagt nei til å oppfylle sine traktatforpliktelser, og en rekke nøytrale nasjoner og land fra Den tredje verden tror på histo­ rien. Men uansett, russerne antyder at de vil gi Sakhalin-øyene tilbake til japanerne hvis de forholder seg nøytrale. I motsatt fall har de truet med å gjøre det helvetes hett for dem. Resultat: Japan tillater ikke baser på sin jord som kan brukes til offensive angrep mot Sovjetunionen. Vi har folk og materiell i Sør-Korea, men det må vi ha der. Den eneste hangarskipsgruppen vi har i det vestlige Stillehavet, befinner seg omkring Midway. De befinner seg langt til havs akkurat nå, og de er lite lystne på å møte Kamtsjatka alene. Det er en viss luftaktivitet i Sør-Kinahavet vest for Filippinene, men den er forholdsvis beskjeden. Det ser ut til at Cam Ranh-bukta er tom for sovjetiske skip. Så det er fredelig i Stillehavet, men det vil ikke vare lenge. I Det indiske hav ble det rettet et rakettangrep - trolig fra en ubåt - mot Diego Garcia. Ingen særlige skader, fordi alt som fantes av skip der var stukket til havs fem dager tidligere. Men angrepet vakte en viss oppmerksomhet. Etterretningsskvadronen sendte sin siste rapport da de befant seg ved 15 grader nord, 90 grader øst. Det er langt fra våre folk, og de var på vei sørover. - Det er i det hele tatt ingen aktivitet på NATOs sørflanke. Tyrkerne har ingen planer om å angripe Sovjetunionen på egen hånd, og grekerne holder seg utenfor det de kaller «denne tysk-sovjetiske tvisten». Så Ivan har også en trygg sørflanke, og det ser ut til at han er tilfreds med det. Til nå har russerne bare gått til angrep i Vest-Europa og mot utvalgte amerikanske installasjoner andre steder. De forteller alle som er interessert i å høre på dem, at de ikke ønsker å kjempe mot oss. De har til

258 og med garantert sikkerheten for amerikanske turister og forret­ ningsmenn i Sovjetunionen. Antagelig blir de alle fløyet ut over India. Vi har undervurdert den politiske dimensjonen her, admiral. Hittil har de trukket fordelen av den. Vel. I Europa begynte operasjonene deres da mellom 20 og 30 Spetznas-kommandoer gikk løs på angrepsmål i Vest-Tysk­ land. De fleste stedene ble de slått tilbake, men de klarte virkelig å score poeng to steder. Hamburgs havn er blokkert. To handelsskip ble senket i selve hovedleden. Det skjedde ved at bunnventilene ble åpnet, og gjengen som utførte oppdraget kom seg unna. Det ble gjort et tilsvarende forsøk i Bremen. De blokkerte deler av hovedleden og satte tre skip i brann ved en av containerterminalene. Denne gruppen ble fakket. De øvrige angrepene var rettet mot atomvåpenlagre, kommunikasjonsposter og mot et tankanlegg. Vi var forberedt på det meste. Vi mistet folk, men Spetznas-troppene ble i de fleste tilfeller uskadeliggjort. Den sovjetiske hær gikk til angrep mot vest like før daggry i går. Men her er det også gode nyheter. Den nye Stealth-jageren vi har hørt så mye om, er nå satt inn i aktiv tjeneste. Og flyvåpenet kan fortelle at det laget det reneste helvete bak de sovjetiske linjer. Flyvåpenet mener det er overlegent - eller i hvert fall nær på - i luften, så Ivan må virkelig ha fått seg en smell. Nåvel. Det første sovjetiske angrepet var mindre omfat­ tende enn ventet. De beveger seg fremover, men ved midnatt hadde de bare avansert 15 kilometer, og på to steder ble de effektivt stanset. Til nå har verken atomvåpen eller kjemiske våpen vært nevnt. Det er meldt om store tap på begge sider, særlig i det nordlige Vest-Tyskland der fienden har trengt lengst inn. Hamburg er truet. Kieler-kanalen kan være angrepet av flybårne avdelinger. Vi vet ikke sikkert, bare at russerne kont­ rollerer deler av kanalen. Situasjonen er noe uklar. Det er en god del aktivitet i Østersjøen også. Den vesttyske og danske marinen satte inn sine hurtiggående angrepsbåter, og de hevder at de gjorde store innhogg i en felles sovjetisk og østtysk flåteenhet som gikk til angrep. Men også her er situasjonen uklar. Toland begynte å beskrive situasjonen i Norge. - Ubåter og fly utgjør den direkte trusselen mot oss. De sovjetiske ubåtene har hatt det ganske travelt. Ifølge de rappor­ ter vi har fått, har de senket 22 handelsskip. Blant dem var

259 «Ocean Star», et Panama-registert passasjerskip som var på vei tilbake fra et cruise i Middelhavet. Det ble truffet av en rakett da det befant seg 800 nautiske mil nordvest for Gibraltar. Vi vet ikke hva slags rakett, men den stammet trolig fra en Juliet-ubåt. Skipet begynte å brenne, og mange omkom. To spanske fregat­ ter er nå på vei for å ta fatt på redningsarbeidet. Vi har fått melding om tre ubåter som følger vår kurs. Det er en Echo, en Tango og en Foxtrot. Det kan være flere, men ifølge etterretningsrapportene befinner de fleste seg sør og vest for oss. Da Island ble nøytralisert, mistet vi G-I-UK SOSUS-linjen. Dermed blir det lettere for sovjetiske ubåter å komme seg ut i Nord-Atlanteren. SACLANT sender ubåter for å tette åpningene. Men de bør komme ganske kvikt. Vi har fått rappor­ ter om at et stort antall sovjetiske ubåter er på vei mot Grønland-stredet. - Hvor mange ubåter har vi satt ut av spill? - Lajes og Brunswick hevder at de har tatt kverken på fire. P-3-ubåtene fikk en god start. Vi har også en dårlig nyhet. Et Orion-fly er savnet, og et annet skal være skutt ned av en rakett som ble avfyrt fra en ubåt. Vi venter å få det bekreftet ved middagstid. Men uansett, det ser ut som om det er fly og ikke ubåter som er den største trusselen mot oss nå. Men i morgen kan situasjonen være en annen. - Vi tar en dag om gangen. Hva er skjedd i Island? spurte Baker. - Rapportene vi fikk i går, var korrekte. Det som åpenbart må ha skjedd, var at en enhet på størrelse med et regiment ble transportert inn med båt, mens resten av divisjonen var flysendt. De første flyene kom inn omkring klokken 1400, og vi antar at flytransporten er avsluttet nå. - Hva med jagerfly? spurte Svenson. - Vi har ikke fått rapport om noen, men russerne kan likevel ha sendt jagere til Island. Øya har fire flyplasser som kan brukes - Feil, Toland, det er tre, sa Baker bryskt. - Unnskyld admiral, men det er fire. Keflavik er den store basen. Den har fem rullebaner, og to av dem er over 3000 meter lange. Vi bygde plassen for B-52-flyene, og det er litt av et anlegg. Ivan tok faktisk flyplassen intakt. Angrepet var omhyg­ gelig planlagt slik at rullebanene ikke skulle ødelegges. Den andre flyplassen er den sivile lufthavnen i Reykjavik. Den

260 lengste rullebanen er om lag 2000 meter, fullstendig stor nok for jagerfly. Det er bybebyggelse rundt hele flyplassen. Et angrep på denne lufthavnen kan koste mange sivile livet. På nordsiden av øya ligger Akureyri med bare en flystripe. Den fjerde, admiral, er gamle Keflavik som ligger om lag tre kilome­ ter sørøst for den nåværende NATO-flybasen. På kartet står det at den er ubrukelig, men jeg møtte for ikke lenge siden en kar som har vært to år i Island. Den stripen er brukbar, i hvert fall for våre C- 130-fly som tåler et ujevnt underlag. Personellet på basen bruker rullebanen til å trimme sine go-carts og sports­ biler. Han mener flystripen kan brukes av jagerfly også. Dess­ uten har hver eneste by på øya en grus-rullebane som deres eget nasjonale flyselskap bruker. MiG-23-flyene og flere andre sov­ jetiske jagere kan gå ned og ta av på ujevne rullebaner, og de vil kunne bruke hver eneste en av dem jeg har nevnt. - Du bringer oss mange glade nyheter, avbrøt sjefen for flygruppen på «Nimitz», kjent som CAG. - Hva med andre muligheter på Keflavik-basen, som drivstoff for eksempel? - Drivstoffdepotet på selve basen ble ødelagt under angepet. Men basens tankanlegg er uskadd, og det samme er den nye terminalen på Hakotstanger. Hvis vi ikke gjør noe med det, har russerne jetbensin nok til å kunne holde det gående i måneds­ vis. - Hvor mye kan vi stole på alt dette? spurte Baker. - Vi har en øyenvitneskildring fra et av marinens P-3-mannskaper som var over området like etter angrepet. RAF sendte to rekognoseringsfly for å studere skadene nærmere. Det første av dem tok gode bilder av Keflavik og området rundt basen. Det andre kom aldri tilbake. Vi vet ikke hvorfor. - SAM-raketter. Sjefen for flygruppen så svært ulykkelig ut. Toland nikket. - Sannsynligvis. Fotografiene viser kjøretøyer som trolig tilhører det sovjetiske flyvåpenets geværdivisjon. Islandsk radio og fjernsyn er tause. Britene melder at de har hatt radiokontakt med amatører på den islandske kysten, men de har overhodet ikke hatt kontakt med noen på den sørvestlige delen av øya. Det er her bosettingen er størst, og det ser ut til at den delen er fullstendig under sovjetisk kontroll. Vi får en og annen etterretningsrapport, men det kan vi ikke satse på vil fortsette. - Det du egentlig sier, er at vi ikke kan vente at nordmennene er i stand til å varsle oss når en angrepsbølge er underveis, og

261 at vi har mistet enhver vakt- og patruljetjeneste ved Island. Har vi i det hele tatt noen som kan varsle oss? spurte Svenson. - Ja, jeg har fått opplyst at vi kan vente angrepsalarm fra en kilde som har kodenavnet Realtime. Hvis en større flystyrke forlater Kola, bør vi få greie på det. - Hva er Realtime? spurte CAG. - Det fikk jeg ikke greie på. - Ubåt. Baker smilte tynt. - Måtte Vårherre holde sin hånd over ham når han sender på radio. Vel, Ivan sendte bombe­ flyene sine mot Island i går. Er det noen som har tenkt over hvor de vil komme i dag? - Hvis noen ønsker å vite det, vil de komme hit. Det er min vurdering som etterretningsoffiser, sa Toland. - Hyggelig med en faglig uttalelse, sa CAG syrlig. - Vi må dra nordover og banke løs på disse russerne, fortsatte han. CAG var utdannet angrepsflyger. - Men det kan vi ikke gjøre før vi har fått tatt oss av Backfire-flyene deres. Hvor sterk er egentlig fienden? - Jeg regner ikke med hjelp fra enheter fra det amerikanske flyvåpenet. Den sovjetiske marinens flyvåpen disponerer seks regimenter angrepsfly, tre Backfire-regimenter og tre Badger-regimenter. Ett regiment med Badger-støysendere. Ett regiment med Bear rekognoserings-fly. Og så har de flere tankfly. Det er 27 fly i hvert regiment. Det blir til sammen 160 angrepsfly, og hvert av dem frakter to eller tre luft-til-bakkeraketter. - Badgers-flyene vil ha problemer med å nå oss. Det er over 6000 kilometer tur-retur, selv om de tar den korteste ruten over Norge. Disse flyene er gamle og nedslitte, sa CAG. - Hva med satellittene deres? Toland så på klokken. - En RORSAT vil passere over oss om 52 minutter. De så oss for 12 timer siden også. - Jeg håper flyvåpenet klarer å følge med her, sa Svenson stillferdig. - Hvis Ivan kan tidfeste disse satellittopplysningene, trenger de ikke de helvetes Bear-flyene. De kan med letthet beregne kursen vår, og de trenger ikke mer enn fire timer for å nå oss her. - Skal vi legge om kursen når den passerer over oss? undret CAG. - Det er det liten hjelp i, svarte Baker, - Vi har reist østover i ti timer. Det må de ha oppdaget, og vi gjør bare 20 knop. Vi

262

kan gi dem et slingringsmonn på 80 nautiske mil. Hvor lang tid tar det å fly den distansen? Toland merket seg at Svenson og CAG ikke likte den avgjø­ relsen, men ingen av dem tok til motmæle. Han hadde hørt at Baker ikke var en mann man diskuterte med. Han lurte på om det var et positivt trekk ved en stridssjef.

HØYDE 152, ISLAND Edwards var fornøyd med seg selv for at han hadde varslet ankomsten av kaldfronten riktig. Det begynte å regne omtrent nøyaktig på det tidspunktet han hadde meldt, like etter midnatt. Hvis det var noe som kunne gjøre en vanskelig situasjon enda verre, var det nettopp dette - kjølig vær og et vedvarende regn. Bygene kom med ujevne mellomrom. De grå skyene i 2000 fots høyde var i rask bevegelse mot øyas fjellrike indre. Vindstyrken var 30 knop. - Hvor er det blitt av jagerflyene? spurte Edwards. Han studerte Reykjavik lufthavn i kikkerten, men så ikke noe til de seks jagerne han hadde sendt rapport om kvelden i forveien. Transportflyene var også forsvunnet. Han så bare ett sovjetisk helikopter og noen stridsvogner. Det var svært liten trafikk i de få gatene han hadde oversikt over. Det var tidlig mandag morgen, og fiskerne måtte vel være på vei til båtene sine? - Er det noen som så flyene da de tok av? - Nei,løytnant. Med det været vi hadde i går, kunne hele det sovjetiske flyvåpenet ha landet og tatt av igjen. Sersjant Smith var irritert han også, særlig over været. - Kanskje de er kjørt inn i hangarene? Ved 2300-tiden kvelden i forveien hadde de sett en lysstipe, omtrent som når en rakett blir avfyrt. Men den forsvant i regnet, så de ante ikke hva den var rettet mot. Edwards hadde ikke meldt fra om det, fordi han ikke var helt sikker på at det var en rakett. Det kunne ha vært et lyn. - Hva er det? Det er ingen stridsvogn. Garcia, se nærmere på den - 500 meter vest for terminalen. Løytnanten ga ham kikker­ ten. - Javel. Det er en slags beltevogn. Det ser ut som om den har en - nei, det er ikke en kanon. Det er tre av dem. Rakett-utskytere, kanskje.

263

- SAM-raketter, mente sersjanten. - Jeg skal vedde på at det var en av dem vi så ble skutt ut i går kveld. Edwards begynte å rigge opp radioen sin, og fikk svar med det samme. - Hvor mange rakettutkastere og hva slags type er det? spurte Doghouse. - Vi ser bare en utkaster,og det er muligens tre raketter på den. Vi kjenner ikke typen. Jeg ville ikke ha sett forskjell på dem uansett. Jeg tror de fyrte av en rakett i går kveld om lag klokken 2300 lokal tid. - Hvorfor i helvete varslet du oss ikke? forlangte Doghouse å få vite. - Fordi jeg ikke visste hva det var! brølte Edwards tilbake. Faen heller. Her sender vi rapporter om alt vi ser, og dere tror ikke engang på halvparten av det vi forteller dere! - Slapp av, Beagle. Vi tror dere. Jeg vet det er vanskelig. Skjer det ellers noe? - Han skjønner at vi har det vanskelig, sa Edwards til solda­ tene sine. - Det er ikke noen særlig aktivitet akkurat nå. Det er stadig tidlig på morgenen, men vi hadde ventet det mer folksomt i gatene. - Oppfattet. Vel, Edwards. Et spørsmål vi må ha et raskt svar på: Hvilket mellomnavn har din far? - Han har ikke noe mellomnavn, svarte Edwards. - Hva ... - Hva heter båten hans? - «Annie Jay». Hva faen er dette? - Hva skjedde med Sandy, kjæresten din? Det var som å få en kniv i brystet. Stemmen var anstrengt da han svarte. Det var i og for seg svar nok: - Dra til helvete! - Oppfattet, svarte stemmen. - Beklager, løytnant, men du måtte gjennom denne prøven. Vi har ingen videre ordrer til deg for øyeblikket. Det er med andre ord ikke bestemt hva vi skal gjøre med dere. Hold dere i ro og unngå kontakt. Vi oppretthol­ der senderplanen vi er blitt enige om. Hvis dere blir tatt og de presser dere til å sende fortsatt, skal dere begynne sendingen med vårt kjennerop og si at dere har det storartet. Oppfattet? Dere har det storartet. - Oppfattet. Hvis jeg sier det, skjønner dere at noe er galt. Slutt.

264

KEFLAVIK, ISLAND Majoren som var sjef for flyvåpen-gruppen, nøt situasjonen enda han hadde vært på bena i over 30 timer. Keflavik var en storartet base, og fallskjermsoldatene hadde erobret den nesten uskadd. Og viktigst av alt - amerikanerne hadde omhyggelig lagret sitt vedlikeholds- og reparasjonsutstyr i bunkere som var spredt rundt på basen, og alt var intakt. Han sto i det ødelagte kontrolltårnet og så fem-seks feiebiler i ferd med å sope ren rullebane ni. De ville kunne ta den i bruk om en halv time. Åtte fulle tankbiler sto ute på flyplassen, og i løpet av dagen ville rørledningen være reparert. Og da ville Keflavik være en fullt brukbar sovjetisk flybase. - Når kan vi vente jagerflyene? - Om 30 minutter, kamerat major. - Få radaren klar. Russerne hadde pakket mesteparten av utstyret som trengtes til en fremskutt flyplass i en av lekterne på «Fusik». En mobil langtrekkende radar var nå i drift like vest for hovedrullebanen. Der sto det også en varevogn bemannet med bakkemannskaper som kunne rette radaren direkte mot mål som nærmet seg. Tre lastebiler med vedlikeholdsutstyr og luft-til-luft-raketter sto på basen, og dagen i forveien var 300 vedlikeholdssoldater fløyet inn. Et fullt batteri med SA-11-raketter beskyttet rullebanene, pluss åtte mobile luftvernkanoner og en infanteritropp væpnet med hånd-raketter. De skulle ta seg av lavtflygende angrepsfly. Den eneste forsinkelsen de hadde hatt, var med SAM-rakettene. Men nå var de kommet, og de var allerede lastet på utskytingskjøretøyene. Et hvilket som helst NATO-fly som kom dansende inn over Island kunne vente seg en alvorlig overraskelse, noe en britisk Jaguar opplevde kvelden i forveien. Den ble skutt ned over Reykjavik før flygeren i det hele tatt rakk å reagere. - Rullebane ni er klar, meldte radio-operatøren. - Glimrende! Sett dem nå i sving på en-åtte. Jeg vil ha alle rullebanene klare i løpet av ettermiddagen.

HØYDE 152, ISLAND - Hva er det? For en gangs skyld var det Edwards som så det først. De brede sølvglinsende vingene på et Badger-bombefly var av og

265

til synlig gjennom skylaget. Det var også en annen gjenstand, og den var mindre. Den forsvant inn i skyene igjen. - Var det en jager? - Jeg så ingenting jeg, løytnant. Garcia hadde sett i feil retning. Men han hørte lyden, det typiske hvinet fra turbojetmotorer som arbeidet langsomt. Løytnanten var blitt en ekspert på å få radioen raskt driftsklar. - Doghouse, dette er Beagle, og jeg liker ikke situasjonen. Dere hører? - Ja, hva har du å rapportere? - Vi har fly over oss på vei vestover, trolig på vei til Keflavik. Vent litt. - Jeg hører dem, men jeg ser ikke noe! Garcia ga fra seg kikkerten. - Jeg så et to-motors fly, trolig et bombefly, og et annet, mindre fly som kunne ligne på en jager. Vi hører flydur over oss, men skylaget tetner i 2000 fots høyde. Akkurat nå ser jeg ingenting. - På vei mot Keflavik, sa du? - Ja. Bombeflyet var åpenbart på vei vestover, og det hadde begynt nedstigningen. - Har dere noen mulighet til å gå tilbake til Keflavik og undersøke hva som foregår der? Edwards ventet litt med å svare. Hadde ikke drittsekken lært seg å lese kart? Det var 45 kilometer til Keflavik. - Negativ. Jeg gjentar negativ. Ingen mulighet. Over. - Oppfattet, Beagle. Beklager, men jeg hadde ordre om å spørre. Meld deg igjen når dere har en bedre oversikt. Dere gjør en god jobb, folkens. Kutt ut. Slutt. - De spurte om vi kunne tenke oss å gå til Keflavik, forklarte Edwards mens han tok av seg hodetelefonene. - Jeg svarte nei. - Flott, løytnant, svarte Smith. Offiserene i flyvåpenet var i hvert fall ikke rendyrkede idioter.

KEFLAVIK, ISLAND Det første MiG-29 Fulcrum-flyet landet på Keflavik ett minutt senere. Det rullet inn bak en jeep og stanset like ved tårnet. Majoren som var sjef for basen, møtte dem.

266

- Velkommen til Keflavik! - Takk. Hvor er toalettet? spurte obersten. Majoren gikk foran til sin egen jeep og kjøre mot tårnet. Amerikanerne hadde etterlatt seg 70 jeeper og over 300 person­ biler. De amerikanske radioene var ødelagt, men til rørlegger­ arbeidet var det brukt mer solide saker. - Hvor mange? - Seks, svare obersten. - Et norsk F-16-fly kom på oss utenfor Hammerfest og skjøt ned et av våre fly før vi i det hele tatt oppdaget det. Et annet hadde problemer med motoren og fikk ikke startet, og et tredje måtte lande på Akureyri. Har vi folk der? - Ikke ennå. Vi har bare ett helikopter, men vi skulle få flere i løpet av dagen. De gikk innenfor. - Annen dør til høyre. - Takk, kamerat major! Tre minutter senere kom obersten tilbake. - Det er den ubehagelige siden ved å fly jagere. Det slår meg at vi aldri gjør kadettene våre oppmerksom på det. - Her har du kaffe. De tidligere beboerne har vært usedvanlig omtenksomme mot oss. Obersten løftet koppen, smakte og nøt duften som om det skulle være den fineste konjakk mens han med øynene fulgte jagerflyene som landet. - Rakettene er klare og venter bare på dere. Vi kan fylle drivstoff på flyene fra bensinbilene her på basen. Når kan dere gå på vingene igjen? - Jeg ville sette pris på om mannskapet mitt i hvert fall kunne få to timer på seg til å spise og slappe av. Og flyene må spres ut over basen når de har tatt inn drivstoff. Er dere blitt angrepet ennå? - Bare av to rekognoseringsfly, og vi skjøt ned ett. Hvis vi har flaks ... - Det er bare tåper som har flaks. Amerikanerne vil angripe oss i dag. Det ville i hvert fall jeg ha gjort hvis jeg hadde vært i deres situasjon.

USS «NIMITZ» - Vi har en ny etterretningskilde på Island. Kodenavnet er Beagle, rapporterte Toland. De befant seg i hangarskipets stridsinformasjonssenter. - Han har registrert over 80 trans­ portfly som gikk ned på Reykjavik i går kveld. De hadde med

2&

seg minst seks jagere. Det er en flytransport som er så omfat­ tende at den har fraktet minst en flybåren divisjon til Island. Doghouse i Skottland melder at de har fått en ubekreftet rapport om at sovjetiske jagere er i ferd med å lande nå. - Det må være fly med stor aksjonsradius - Foxhound eller kanskje Fulcrum, sa CAG. - Vi hadde ikke planlagt å besøke stedet akkurat nå. Men vi kan få et problem hvis de plutselig skulle angripe. - Noe nytt om E-3-støtte fra Storbritannia? Det var Baker som spurte Svenson. - Vi har ingenting hørt. - Toland, når tror du fienden vil være her? - RORSAT passerer oss om 20 minutter. De vil trolig vente på dataene derfra før de letter. De kan ta av når som helst etter dette, admiral. Med maksimal fart vil Backfire-flyene i verste fall være her om to timer. Men fire-fem timer er mer sannsynlig. - Hva sier du, CAG? Sjefen for flygruppen virket anspent. - Hvert av hangarski­ pene har et Hummer-radarfly på vingene, og de har følge av to F-14 Tomcat-fly. Det står ytterligere to Tomcat-fly på katapul­ ten, klare til å dra på fem minutters varsel, og så enda et Hummer-radarfly og et tankfly. Resten av jagerne er klare, og det samme er mannskapet. Vi er i det hele tatt beredt. «Foch» har Crusader-flyene klare. Det er gode fly, men de har korte bein. Når det blir aktuelt, vil vi bruke dem til å gi oss dekningsild.

KIROVSK, USSR Radar Osean Rekognoserings-Satellitten, som ble kalt ROR­ SAT, passerte over formasjonen klokken 0310. Radarsenderen fanget inn formasjonen, og kameraene fulgte kjølvannet på skipene. Dataene var i Moskva fem minutter senere. Og etter ytterligere 15 minutter fikk flymannskapene de siste ordrene på fire militære flyplasser i nærheten av byen Kirovsk på Kola-halvøya. Flygerne var rolige, men tydeligvis like anspente som amerikanerne som ventet på dem. På begge sider grublet de over det samme. Dette var en øvelse de hadde drevet med på begge sider i over 15 år. De hadde begge brukt millioner av

268 timer på planlegging, studier og øvingsmodeller. Nå skulle alt utprøves. De første som tok av var Badger-flyene, som ble drevet av to Mikulin-motorer. Bombeflyene var så tungt lastet at hver eneste avgang var den reneste kraftprøven. De satte kursen nordover, og dannet en nokså løs regimentsformasjon like nord for Mur­ mansk, før de satte kursen vestover og passerte Nordkapp. Der svingte de svakt til venstre mot Nord-Atlanteren. USS «Narwhal» kretset rundt under overflaten 30 kilometer utenfor nordkysten av Sovjetunionen. Det var den mest stillegående ubåten i den amerikanske marinen, og «Narwhal» var et spesialisert etterretningsfartøy som oppholdt seg utenfor den sovjetiske kysten i lengre perioder enn mange sovjetiske mari­ nefartøyer. De tre tynne ESM-antennene var i overflatestilling, og det samme var søkerperiskopet til en millon dollar. I radio lyttet teknikere på samtaler mellom flymannskapene idet flyene dannet formasjon. Tre uniformerte etterretningsspesialister og en sivilist fra Det nasjonale sikkerhetsbyrå forsøkte å danne seg et bilde av angrepsstyrken. De var enige om at den var så stor at de måtte ta sjansen på å radiosende en varselsmelding. En tynn mast ble heist opp over vannflaten. Den var rettet mot en kommunikasjonssatellitt 38 500 kilometer unna. Sendingen ble gjort unna på mindre enn et femtendedels sekund.

USS «NIMITZ» Meldingen gikk automatisk videre til fire forskjellige kommunikasjonsstasjoner. I løpet av 30 sekunder var den i SACLANTs hovedkvarter. Og fem minutter senere satt Toland med mel­ dingen i hånden. Han gikk øyeblikkelig til admiral Baker og overrakte varselsmeldingen: 0418 NULL TID REALTIME VARSLER OM FLYRAID AVGANG 0400 RETNING VEST FRA KOLA ANTATT FEM REGIMENTER PLUSS. Baker så på klokken. - Kjapt gjort. CAG? Sjefen for flygruppen studerte meldingen og grep en telefon. - Skyt ut pluss-femmerne, kall tilbake patruljeflyene og sett opp to flere Tomcat-fly og Hummer-fly på pluss-fem. Flyene som kommer inn, skal vende om øyeblikkelig. Hold av en katapult for tankfly.

269

Så henvendte han seg til admiralen: - Jeg foreslår at vi i løpet av en time sender opp ytterligere to F-14 og enda et Hummerfly, og setter alle jagerne på pluss-fem. Resten av jagerne tar av klokken 0600, og de får med seg tankfly. Da vil vi møte dem med alt vi har om lag 200 nautiske mil til havs og gi dem en alvorlig overraskelse. - Bra. Noen kommentarer? Svenson så på hovedkartet. - Har britene fått den samme advarselen? - Ja, og nordmennene også, svarte Toland. - Hvis vi er heldige, kan kanskje en av dem få kontakt med angrepsformasjonen og kviste den litt. - En hyggelig tanke, men regn ikke med det. Hvis jeg ledet dette angrepet, ville jeg komme vestfra og dreie mot sør like over Island. Svenson kastet et nytt blikk på kartet - Tror du Realtime ville ha varslet oss hvis det hadde vært Bear-fly? - De kan bare sende når de har observert minst tre regimen­ ter, etter det jeg har fått opplyst. 10 eller 20 Bear-fly ville ikke være nok. Det ville de ikke engang ha registrert. - Så akkurat nå har vi massevis av Bear-fly ute i havet, tause som graven. De bare lytter etter våre radarsignaler. Toland nikket samtykkende. Stridsgruppen befant seg innen­ for en radius av 30 nautiske mil. Hangarskipene og troppetransportskipene lå i midten, omgitt av ni rakettvæpnede eskortefar­ tøyer og seks mer spesialiserte antiubåt-skip. Ingen av skipene hadde radaren i drift. De fikk i stedet alle elektroniske opplys­ ninger fra de to E-2C-overvåkingsflyene som kretset over dem. De ble gjerne kalt Hummer-fly, og de hadde radarer som sveipet over et område på 600 kilometer i alle retninger. Det var mange omstendigheter som skulle stemme i dette dramatiske spillet. En rekke uberegnelige faktorer måtte gå i hop. En radars rekkevidde var avhengig av høyde og avstanden til horisonten. Verken radar eller det menneskelige øye kan se over den. Et fly kunne unngå å bli oppdaget av radar - i hvert fall for en stund - ved å stryke langs havflaten. Men det gikk ut over både drivstoff-forbruk og rekkevidde. De måtte få lokalisert stridsgruppen uten å bli oppdaget først. Russerne visste hvor hangarskipsgruppen befant seg, men den kunne gjøre seg kampklar før bombeflyene nådde fram. Den hadde fire timer på seg til det. De sovjetiske rakettene måtte ha helt nøyaktige opplysninger hvis de skulle heime på hoved-

270

angrepsmålene, de to amerikanske og det franske hangarskipet. Ellers ville oppdraget være en fiasko. Jagerflyene på hangarskipene skulle avskjære angrepsflyene. Det krevde grundige vurderinger både når det gjaldt retningen og den farten flyene holdt. Men oppdraget deres var helt klart: De skulle finne og angripe bombeflyene før de fant hangarskipe­ ne. Det viktigste spørsmålet på begge sider var om de skulle bruke radarsenderne eller ikke. Begge mulighetene hadde sine fordeler og sine faremomenter. Det fantes egentlig ingen «be­ ste» løsning på problemet. Nesten hvert eneste amerikanske skip var utstyrt med flysøker-radarer med en rekkevidde på minst 200 nautiske mil. Men disse radarsignalene kunne bli oppdaget enda lenger unna. De kunne faktisk returneres og avsløre utgangspunktet. Dermed kunne russerne sirkle inn for­ masjonen, bestemme dens nøyaktige posisjon og angripe fra alle kanter. Det minnet om gjemsel, lekt over en million kvadratkilome­ ter hav. Og den som tapte, ville dø.

NORD-ATLANTEREN De sovjetiske Bear-D rekognoserings-bombeflyene passerte sør for Island. Det var ti av dem, og de dekket en front på 1600 kilometer. De digre propelldrevne flyene var fullstappet av elektronisk utstyr, og mannskapet om bord hadde mange års trening og erfaring i å lokalisere amerikanske hangarskipgrupper. Følsomme antenner stakk ut fra nese, hale og vingespisser. De søkte etter signaler fra amerikanske radarsendere. De ville fange opp slike signaler og granske dem omhyggelig, men de ville selv befinne seg utenfor rekkevidde for de amerikanske radarene. Det de fryktet mest, var at amerikanerne overhodet ikke ville bruke radar, eller at de ville slå dem av og på med ujevne mellomrom og fra forskjellige steder. Dermed var det fare for at Bear-flyene kunne buse rett inn væpnede ameri­ kanske skip og fly. Et Bear-fly kunne holde seg 20 timer i luften uten å fylle drivstoff, men på den annen side hadde den praktisk talt ingen stridsevne. Det var for langsomt til å dra fra en angriper, og det var ute av stand til å ta opp kampen mot slike fly. Som mannskapet syrlig spøkte seg imellom - Vi har

271

lokalisert fiendens stridsstyrke - Dosvidania, Rodina! Men de utgjorde en stolt gruppe av yrkessoldater. Angrepsflyene var avhengig av dem. Og det samme var fedrelandet. Badger-flyene endret kursen til en-åtte-null 1400 kilometer nord for Island. Marsjfarten var 500 knop. De hadde unngått nordmennene som stadig kunne slå fra seg, og de regnet ikke med at britene kunne nå så langt ut. Flymannskapene kikket imidlertid ustanselig nervøst ut av vinduene, mens deres egne elektroniske sensorer var fullt operative og holdt konstant opp­ syn. Et angrep mot Island med taktiske jagerfly var ventet når som helst, og mannskapene på bombeflyene var klar over at en hvilken som helst NATO-flyger øyeblikkelig ville kaste bombelasten sin for å kunne gå inn i en fly-til-fly-kamp mot et så hjelpeløst mål som en 20 år gammel Badger. Dens dager var snart talte. Det var tilløp til brister i vingene. Turbinbladene i jetmotorene var nedslitt, noe som reduserte utnyttelsen av drivstoffet. Backfire-bombeflyene hadde nettopp tanket drivstoff 300 kilometer bak dem. Tu-22M-flyene hadde hatt selskap av tankfly, og etter at tankene deres var fylt, dro de sørover, svakt vestlig i forhold til Badger-flyenes kurs. De hadde en AS-6 Kingfish-rakett under hver ving. Backfire-flyene var også sår­ bare, men de var i hvert fall i stand til å holde høy marsjfart. Dermed hadde de en god mulighet til å klare seg, selv når de ble angrepet av hissige jagere. Mannskapet om bord utgjorde eliten av den sovjetiske marinens flyvåpen. De hadde god lønn og ble tatt godt vare på av myndighetene, noe deres overord­ nede ikke hadde unnlatt å minne dem om på regimentets siste orienteringsmøte. Nå var tiden kommet til å takke for disse fordelene. De tre flygruppene fløy sørover med maksimal marsjfart. Mannskapet om bord holdt konstant øye med drivstoff-forbruk, motorvarme og en rekke andre måleinstrumenter som var i bruk under den lange flyturen over havet.

USS «NIMITZ» Toland gikk ut for å trekke litt frisk luft. Det var en vakker morgen. Cumulus-skyene hadde en rosa glød i soloppgangen. Han kunne se «Saratoga» og «Foch» i horisonten. De var trolig 12-13 kilometer unna, men størrelsen virket imponerende selv

på denne avstanden. «Ticonderoga» befant seg noe nærmere. Den holdt stø kurs gjennom de halvannen meter høye bølgene. De hvitmalte rakettene var godt synlige på de dobbelte utkaster­ ne. Det blinket i noen lys som tydet på at enkelte skip signali­ serte til hverandre. Ellers var alle skipene innen rekkevidde bare grå omriss, lydløse, avventende. Det var fullt av fly på dekket til «Nimitz». Det sto Tomcat avskjæringsfly overalt. To av dem var festet til katapultene midtskips. De var bare 30 meter fra ham, og mannskapet på to satt og halvsov. Jagerne var utstyrt med Phoenix langtrekkende raketter. Angreps-bombeflyene var utstyrt med drivstofftanker i stedet for våpen. De ble brukt til å forsyne jagerflyene med drivstoff i luften. Dermed kunne jagerne holde seg enda to timer på vingene. Dekksfolk i mangefargede skjorter løp omkring og undersøkte flyene om og om igjen. Hangarskipet begynte å dreie mot babord for å få riktig vindretning når flyene skulle ta av. Han så på klokken. 0558. Det var på tide å gå tilbake til kommandorommet. Det ville være klart skip om to minutter. Vakthavende etterretnings­ offiser tok et dypt åndedrag med frisk sjøluft og spekulerte på om det ville bli hans siste.

NORD-ATLANTEREN - Kontakt! sa teknikeren over Bear-flyets interntelefon. - Sig­ naler tyder på at det er en amerikansk radarsender fra et hangarskip-fly. - La meg få kursen! forlangte flygeren. - Vær tålmodig, kamerat major. Teknikeren foretok en korrigering på instrumentbordet. Radio-interferometerne klokket inn signalene etter hvert som de nådde antennene som var plassert over hele flyet. - Sørøst. Kursen på signalene er en-tre-en. Signalstyrke en. Nokså langt unna. Kursen er ennå ikke endret. Jeg foreslår at vi holder konstant kurs inntil videre. Flygeren og annenflygeren så på hverandre, men ingen av dem sa et ord. Ett eller annet sted til venstre for dem befant det seg et amerikansk E-2C Hawkeye radarfly. Et flymannskap på to, en radar-lytteoperatør og to radaroperatører. Det ville kunne ha oversikt over mer enn 100 fiendtlige fly i en luftkamp og dirigere en rakettvæpnet avskjæringsjager mot dem bare

273 sekunder etter at de var oppdaget. Flygeren var noe usikker på hvor nøyaktige opplysninger han egentlig hadde fått om Hawkeye-radaren. Hva om de allerede hadde oppdaget Bear-flyet hans? Han visste svaret på det. Han ville få det første varselet når han oppdaget ildledelsesradaren på en amerikansk F-14 Tomcat-rakett på vei rett mot ham. Bear-flyet holdt kurs enåtte-null mens plotteoffiseren forsøkte å finne ut om radarsignalet hadde endret retning. I løpet av ti minutter ville de muligens ha en nøyaktig posisjon. Hvis de levde så lenge. De ville ikke bryte radiotausheten før de hadde en posisjon. - Jeg har det, meldte plotteoffiseren. - Antatt avstand til kontakt er 650 kilometer, posisjon 47 grader 9 minutter nord, 34 grader 50 minutter vest. - Få den ut, beordret flygeren. En HF-antenne i halefinnen ble dreid rundt og radiosendte opplysningen til angrepssjefen. Bear-lederflyet hans befant seg 150 kilometer bak radarflyene. Angrepssjefen sammenlignet sine data med opplysningene fra rekognoseringssatellitten. Nå satt han med etterretninger fra to kanter. For tre timer siden var den amerikanske posi­ sjonen 90 kilometer sør for den antatte posisjonen til Hawkeyeflyet. Amerikanerne hadde trolig to av dem på vingene, nordøst og nordvest for formasjonen. Det var den normale flåteprosedyren. Altså, hangarskip-gruppen befant seg omtrent ... her. Badger-flyene satte kursen rett mot den. De ville møte den amerikanske radardekningen om ... to timer. Bra, sa han til seg selv. Alt gikk etter planen.

USS «NIMITZ» Toland studerte luftkartet uten å si et ord. Hawkeye-flyenes radarbilder ble sendt til hangarskipet ved hjelp av en digital radiolinje. Dermed hadde stridsgruppesjefen den fulle oversikt. De samme opplysningene gikk til gruppens luftforsvarssjef på «Ticonderoga» og til alle andre skip som var utstyrt med mari­ nens taktiske datasystem. Det gjaldt også de franske skipene, som for lengst var blitt utstyrt for å kunne operere sammen med den amerikanske marinen. Det eneste de så var sporene etter amerikanske militærfly og rutefly som transporterte soldater og militærutstyr over havet, og tomme fly på vei tilbake til USA. Disse hadde begynt å dreie sørover. Flygerne på DC-10-flyene

274

og C-5A-flyene var blitt varslet om at en luftkamp muligens var under utvikling. De holdt seg forsynlig unna, selv om det betydde at de måtte lande og tanke underveis til bestemmelses­ stedet. Gruppens 48 Tomcat-avskjæringsfly var stort sett på plass. De hadde spredt seg i en bredde på 450 kilometer. Hvert Tomcat-par hadde et tankfly i beredskap. Angrepsflyene, Corsair-flyene og Intruder-flyene, var utstyrt med overdimensjo­ nerte drivstofftanker og forsynt med påfyllingsanordninger for bensinfylling i luften. En rekke av Tomcat-flyene hadde alle­ rede begynt å etterfylle drivstoff. Like etter begynte Corsairflyene å vende tilbake til hangarskipene for å fylle tankene igjen. Det sto stadig en del fly på hangarskipene, klare til å ta av på et øyeblikks varsel. Hvis det kom et angrep, ville de straks bli skutt ut fra katapultene. Det var nødvendig, ikke minst for å hindre brann. Ethvert fly er i seg selv en brannfare. Toland hadde sett alt dette før, men han kunne likevel ikke la være å bli imponert. Alt gikk som smurt, omtrent som i en ballettoppvisning. Hangarskipene hadde satt opp farten nå. De var på vei østover med en fart av 30 knop for å ta igjen den tiden som var gått tapt i forbindelse med utskytingsoperasjonene. Marinens landingsfartøyer «Saipan», «Ponce» og «Newport» kunne bare gjøre 20 knop, og var egentlig forsvarsløse. Litt mot øst patruljerte hangaskip-flyet S-3A Viking og det landbaserte P-3C Orion antiubåt-flyet for å se etter sovjetiske ubåter. De rapporterte til gruppens ASW-sjef på torpedojågeren «Caron». Foreløpig skjedde det ingen ting som kunne sette fart i adrenalinen. De befant seg i en situasjon som alle soldater i en krigssituasjon kjenner til. De ventet.

NORD-ATLANTEREN Angrepssjefen samlet opplysninger i et imponerende tempo. Nå hadde han posisjonen til fire amerikanske Hawkeye-fly. Han hadde bare så vidt fått plottet inn de to første før det dukket opp to til, utenfor og sør for de to første. Amerikanerne hadde uforvarende gitt ham et svært nøyaktig bilde av hvor stridsgruppen befant seg. Hawkeye-flyene holdt stø kurs mot øst, og det ga ham både retning og fart. Bear-flyene hans befant seg nå i en bred halvsirkel rundt amerikanerne, og Badger-

275 flyene befant seg 30 minutter nord for området der de ville bli oppdaget av amerikanernes radarer, og 600 kilometer nord for stedet der skipene deres befant seg. - Send til Gruppe A: «Fiendtlig formasjon på koordinatene 456/810 på rektangelkartet, fart 20, kurs en-null-null. Sett i verk Angrepsplan A på 0615 zulutid. Send det samme til Gruppe B. Den taktiske ledelsen av Gruppe B overføres til Gruppe Øst Koordinator. Slaget var i gang. Badger-mannskapene så lettet på hverandre. De hadde oppda­ get de amerikanske radarsignalene 15 minutter tidligere, og de var klar over at hver eneste kilometer sørover innebar en stadig økende mulighet for at de ville havne i en sky av fiendtlige jagerfly. Om bord i hvert eneste fly arbeidet navigatøren og bombeslipperen raskt med å fdre Kelt-rakettene som var festet under vingene med angrepsinformasjoner. 1300 kilometer mot øst økte Backfire-flyene langsomt farten mens mannskapene sørget for at de fulgte angrepssjefens kursanvisninger. De hadde kretset rundt den amerikanske forma­ sjonen på god avstand. Fra nå av ville de bli ledet av angrepsoffiseren på det første Bear-flyet til å oppnå elektronisk kontakt med Hawkeye-flyene. De hadde en god posisjon på hvor NATO-formasjonen befant seg, men den måtte være bedre hvis de skulle klare å lokalisere og angripe hangarskipene. Mannska­ pene på disse flyene følte seg ikke lettet, men opphisset. Nå kom utfordringen. Slagplanen var lagt for et år siden, og de hadde trent på den - men bare over land - fem ganger. Den hadde virket i fire av tilfellene. Flygerne på 80 Badger-bombefly fulgte med på klokken, mens de telte sekundene fram til 0615 zulutid. - Skyt! Det første Badger-flyet skjøt åtte sekunder senere. Først ble en og så enda en flykroppformet Kelt-rakett frigjort fra utskytingsfestet. De falt flere hundre fot før turbojetmotorene deres begynte å gå får fullt. Med autopilot steg de til 30 000 fot, med kurs sørover og med en indikert flyfart på 600 knop. Mannska­ pet på bombeflyene fulgte dem med øynene et minutt eller to. Så dreide bombeflyene langsomt og vendte nesen hjemover. De hadde fullført oppdraget sitt. Seks Badger-J støysendere fort­ satte sørover. De ville holde seg 60 kilometer bak Keltene.

276 Mannskapene var nervøse, men de følte seg noenlunde sikre på at de ville kunne fullføre jobben. Det ville ikke bli lett for amerikanske radarer å skjære gjennom de sterke støysenderne deres. Og uansett - amerikanerne ville snart få mange angrepsmål å konsentrere seg om. Keltene fortsatte rett fram i jevn fart. De var utstyrt med elektronisk utstyr som ville bli satt i gang automatisk av sensorer i halefinnene. Når de nådde Hawkeye-radarenes teoretiske rekkevidde, ville transponderne i neseseksjonen virke som de skulle.

USS «NIMITZ» - Radarkontakter! Betegnelse Raid 1, kurs tre-fire-ni, avstand fire-seks-null kilometer. Adskillige kontakter, i alt en-fire-null kontakter, kurs en-syv-fem, fart 600 knop. Det taktiske hovedskopet plottet kontaktene elektronisk, og et par plexiglassplater viste en annen visuell avbildning. - Nå kommer de altså, sa Baker rolig. - Akkurat når vi ventet dem. Noen kommentarer? - Jeg ... Toland slapp ikke til. Databildet ble hvitt. - Clipper Base, dette er Hawk-Tre. - Vi får inn forstyrrelser, meldte en kontrolloffiser. - Vi har seks eller syv bakgrunnsforstyrrelser på tre-fire-null til null-tre-null. Det er ganske sterke støysendere. De holder seg trolig på god avstand. Vi har ingen kontakter for øyeblikket. Ber om luftvern fri. Baker så på flyoperasjonsoffiseren sin. - La oss komme i gang. Han nikket og grep en mikrofon. - Hawk-Tre, dette er Clipper Base. Luftvern fri. Jeg gjentar: Luftvern er fri. Dere kan ta i bruk bomber. Slutt. Svenson studerte skjermen. - Admiral, vi må tømme dekke­ ne. Jeg anbefaler at formasjonen holder sammen nå. Han fikk et nikk. - Clipper Fleet, dette er Clipper Base, drei til to-syvnull. Få alle fly på vingene. Sett i gang. Formasjonen gjorde en sving på 180 grader mot venstre. Skip som ennå ikke hadde raketter på utskytingsrampene, fikk det nå. Ildledelsesradarer ble rettet mot nord, men ble stående i beredskap. 30 kapteiner ventet på ordre om å gå til handling.

277

NORD-ATLANTEREN Hun var forbannet. Jøssda, sa hun til seg selv. Jeg er flink nok til å fly. Jeg er til og med flink nok til å være fly-instruktør på Eagle-fly. Jeg har vært testflyger, jeg har vært med på ASA T-programmet og jeg har til og med vært invitert til Houston - men får jeg være med i en luftkamp? Neida, det er en krig på gang, og jeg er bare en bedriten fraktflyger. - Faen! Hun het Amy Nakamura. Hun var major i Det amerikanske flyvåpen med 3000 jetflytimer bak seg, derav to tredjedeler i F- 15-fly. Som så mange andre jagerflygere var hun kortvokst og kraftig. Det var bare hennes far som noensinne hadde kalt henne pen. Han kalte henne også for Bunny. Da hennes flykolleger oppdaget det, forkortet de kjælenavnet til Buns. Hun og tre menn fraktet fire splitter nye Eagle-jagere til Vest-Tyskland, der andre - menn! - ville ta dem i bruk. De var forsynt med drivstoff nok til å slippe mellomlanding. De var også utstyrt med forsvarsvåpen - en Sidewinder-rakett og den vanlige lad­ ningen med 20 mm kanongranater. Kvinnelige sovjetiske flygere fikk være med i kamp under annen verdenskrig! tenkte hun. Et par av dem ble til og med stjernepiloter! - Hei, Buns, kast et blikk i retning klokken tre, anropte vingmannen. Nakamura hadde et førsteklasses syn, men nå trodde hun knapt sine egne øyne. - Hva ser du, Butch? - Badger-fly ...? - Visst faen. Tu-16 Badger-fly - huhei! Hvor finner vi mari­ nen? - I nærheten. Prøv å vekke den opp, Buns! - Marinens operative enhet, marinens operative enhet, dette er flyvåpenets flytransport Golf-Fire-Ni. Vi er på vei østover med fire Foxtrot-En-Firere. Vi kan se en sovjetisk bombeflyformasjon - pokker, hører dere? Over.

- Hvem i helvete er det? spurte en av mannskapet på et av Hawkeye-flyene. Kommunikasjonsteknikeren svarte: - Golf-Fire-Ni, vi må ha deres identifikasjon. November Fire Whisky. Det kunne være en sovjetisk radio som forsøkte å villede dem.

278

Major Nakamura bannet mens fingeren løp nedover listen med kommunikasjonskoder. Der! - Alfa Seks Hotell. - Golf-Fire-Ni, dette er marinens Hawk-En. Oppgi posisjon. Advarsel, vi vil gjerne ta oss av disse Badger-flyene. Har du en nøyaktig posisjon? - Jada. Jeg kan se tre av dem på vei nordover, posisjon 49 nord, 33 øst. - Nordover? spurte avskjæringsoffiseren. Golf, dette er Hawk-En. Bekreft din observasjon. Gjenta hva du ser. - Hawk-En, dette er Golf. Nå kan jeg se et dusin Badger-fly, jeg gjentar Tango-Uniform-En-Seks bombefly. De befinner seg sør for meg. De nærmer seg ganske raskt. Vi tar opp kampen. Slutt. - Det er ingenting på radaren, sjef, sa radaropratøren. - De må være faen så langt nordenfor oss. - Hva i helvete er det han snakker om da? Major Amelia «Buns» Nakamura gjorde raketten klar og trykket inn bryteren til flysøker-radaren. IFF-systemet tolket målet som muligens vennligsinnet. Det var tilstrekkelig. - Frank, drei vestover med avdelingen din. Butch, følg meg. Hold øye med bensinmåleren. Angrip! Badger-flygerne følte seg litt for trygge, nå som de hadde gjort unna den mest farefulle delen av oppdraget. De oppdaget ikke de fire amerikanske jagerflyene før de var en drøy kilometer unna. De amerikanske flyene var blåmalt, og de gikk nesten i ett med den klare morgenhimmelen.

I det første angrepet sendte Buns 200 skudd inn i førerkabinen på et av Badger-flyene. Det to-motors bombeflyet ble øyeblik­ kelig satt ut av kontroll og rullet over som en død hval. En. Majoren hylte av begeistring, drev Eagle-jageren inn i en fem-gloop, og stupte så ned mot neste mål. Russerne var våkne nå, og det andre Badger-flyet forsøkte å dukke unna. Det var sjanseløst. Nakamura fyrte av Sidewind-raketten på bare en drøy kilometers avstand. Hun kunne se raketten slå inn i det sovjetiske flyets motor på venstre siden, og hele vingen ble flerret av. To. En annen Badger-bomber var snaue fem kilome­ ter unna. Vær tålmodig, sa hun til seg selv. Du har fordel av farten du kan holde. Hun hadde nesten glemt at sovjetiske bombefly var utstyrt med kanoner i haleseksjonen. En sovjetisk

279 sersjant minnet henne om det. Han bommet, men hun fikk en skikkelig støkk i livet. Eagle-jageren foretok en seks-g-sving mot venstre, og holdt en parallell kurs med det sovjetiske flyet før den gikk til angrep. Den neste salven fra kanonen på jageren fikk Badger-flyet til å eksplodere, og hun måtte dukke for å unngå vrakrestene. Angrepet hadde vart i 90 sekunder, og hun var våt av svette. - Butch, hvor er du? - Jeg fikk en! Buns, jeg fikk en! Den andre jageren befant seg plutselig ved siden av henne. Nakamura så seg omkring. Men det var ingenting å se. Hvor var det blitt av alle de andre? - Marinens Hawk-En, dette er Golf. Kan dere høre meg? Over. - Oppfattet, Golf. - Javel, marine. Vi har nettopp uskadeliggjort fire - jeg gjentar: fire - Badger-fly for dere. - Nei, Buns, fem! brøt plutselig flygeren på en av de andre Eagle-jagerne inn.

- Det er noe som ikke stemmer her, sjef. Radaroperatøren på Hawk-En pekte på skopet. - Disse luringene vi hadde inne nettopp nå hevdet at de hadde skutt ned noen fly. Det må ha vært 500-600 kilometer unna. - Clipper Base, dette er Hawk-En. Vi hadde nettopp kontakt med en av flyvåpenets flytransporter på vei østover. De hevder at de for kort tid siden uskadeliggjorde fem Badger-fly flere hundre kilometer nord for oss. Jeg gjentar at de sovjetiske flyene var på vei nordover. Toland hevet øyenbrynene. - Trolig fly som ikke har klart å fullføre, mente Baker. - De befant seg på grensen av disse flyenes rekkevidde, ikke sant? - Jo, admiral, svarte flyoperasjonslederen. Det så ikke ut til at han var fornøyd med sitt eget svar. - Vi kommer gjennom, erklærte radaroperatøren. - Vi har funnet igjen målene. Keltene fortsatte ufortrødent videre, uvitende om uroen i områ­ det. Radartransponderne fikk dem til å se ut som 35 meter lange Badger-fly. Støysenderne deres ble satt på, og de ble igjen vanskelige å identifisere på radarskjermene. Autopilot-instru-

280 mentene begynte å kaste dem oppover, nedover, til venstre og til høyre i 100 meters kast, omtrent som et fly ville gjøre når det forsøkte å unngå en rakett. Keltene hadde en gang faktisk vært vanlige raketter. Men de var tatt ut av frontlinjetjeneste for seks år siden. I stedet for stridshoder hadde de nå fått montert ekstra drivstofftanker, og de var blitt tildelt en rolle som fjernstyrte fly, som lokkemat for fienden. Det var de nå. - Hallo! Den første skvadronen på 12 Tomcat-fly befant seg nå 225 kilometer unna. Keltene kom tydelig fram på radaren, og avskjæringsoffiseren i baksetet på hver av jagerne opprettet målspor. Keltene begynte å nærme seg rakettutskytingsavstand - hvis de hadde vært bombefly. Og det trodde alle at de var.

Tomcat-flyene sendte en salve AIM-54C Phoenix-raketter verd en million dollar - på 200 kilometers avstand. Rakettene traff målene med en fart av Mach-5, styrt av jagernes målsøkere. 48 raketter ødela 39 mål i løpet av et snaut minutt. Den første skvadronen svingte unna slik at den neste skulle komme i utskytingsposisjon.

USS «NIMITZ» - Det er noe som ikke stemmer her, admiral, sa Toland rolig. - Hva er det? Baker likte utviklingen. Sporene etter fiendtlige bombefly ble feid bort fra skjermen nøyaktig slik det hadde foregått i krigsspillene. - Russerne forsøker et overraskelsesangrep, admiral.

- Å? - Hittil har de ikke forsøkt å skjule noe som helst! Admiral, hvorfor fløy ikke Backfire-flyene supersonisk? Hvorfor sendte de bare én angrepsgruppe? Og hvorfor sendte de den bare i en retning? - Drivstoffproblemer, svarte Baker. - Badger-flyene har nådd grensen for sin rekkevidde, de må komme direkte mot oss. - Ikke Backfire-fly! - Kursen er riktig, antall angrepsfly stemmer. Baker ristet på hodet og begynte å studere de taktiske dataene igjen. Den andre skvadronen hadde nettopp sendt av gårde en ladning raketter. De hadde ikke klart å sikte inn målene nøyak-

281

tig nok, og resultatet ble deretter. De uskadeliggjorde 34 angrepsmål med 48 raketter. Det var kartlagt i alt 157 mål. Den tredje og fjerde Tomcat-skvadronen angrep samtidig. Da de hadde kvittet seg med Phoenix-rakettene sine, var det bare 19 angrepsmål igjen. De to jagerskvadronene gikk til angrep på resten av angrepsmålene med kanonene sine. - Clipper Base, dette er sjefen for SAM. Det ser ut til at noen kommer seg unna. Jeg foreslår at vi tenner noen SAM-radarer. - Oppfattet, SAM-sjef. Gjør det, svarte gruppens taktiske stridskoordinator.

NORD-ATLANTEREN - Jeg tar inn luftsøker-radarer på kurs null-tre-syv, sa ESM-offiseren i Bear-flyet. - De har oppdaget oss. Jeg foreslår at vi tar i bruk radar, vi også. Bear-flyet satte på sin Big Bulge-radar.

USS «NIMITZ» - Ny radarkontakt. Vi betegner den som Raid 2 ... - Hva? utbrøt Baker. Så kom et anrop fra jagerflyene. - Clipper Base, dette er Slugger Lead. Jeg kan se angrepsmå­ let mitt. Skvadronsjefen forsøkte å studere målet på det langtrek­ kende fjernsynskameraet. Da han snakket, var det med forpint stemme. - Advarsel, advarsel, dette er ikke et Badger-fly. Vi har skutt mot Kelt-raketter! - Raid 2 består av 73 fly, kurs to-en-syv, avstand 130 nautiske mil. Vi har en Big Bulge-radar som følger formasjonen, lød en stemme fra kommandorommet. Toland krympet seg da meldingen kom. - Admiral, vi er blitt lurt. Den taktiske krigsoffiseren var blek da han grep mikrofonen. - Flyalarm. Luftvern fri! Fremrykks-aksen er to-en-syv. Alle skip foretar nødvendige kursendringer for å klargjøre batte­ riene. Alle Tomcat-flyene befant seg langt unna. Skipsformasjonen var praktisk talt ubeskyttet. De eneste væpnede jagerflyene

282 over formasjonen var de åtte Crusader-flyene fra «Foch», fly som for lengst var kassert av amerikanerne. De fikk en knapp ordre fra sitt hangarskip, og på etterbrennere steg de bratt sørvestover mot Backfire-flyene. For sent.

Bear-flyet hadde allerede et klart bilde av den amerikanske formasjonen. Russerne kunne ikke bestemme skipstype, men de kunne skjelne mellom store og små skip, og de hadde identifisert rakettkrysseren «Ticonderoga» på grunn av dens klare radarsendinger. Da visste de at hangarskipene ville være i nærheten. Bear-flyet sendte opplysningene til ledsagerflyene. Ett minutt senere skjøt de 70 Backfire bombeflyene ut sine 140 AS-6 Kingfish-raketter og svingte nordover. En Kingfish min­ net lite om en Kelt. Den ble drevet av en rakettmotor med flytende drivstoff. Den akselererte til 900 knop og begynte å gå ned. Den hadde et radarhode som søkte seg mot et for-programmert målområde som var 15 kilometer bredt. Det var flere raketter på vei mot hvert eneste skip som befant seg midt i formasjonen. - Vampire-raketter, Vampire-raketter! lød en stemme fra kommandorommet på «Ticonderoga». - En mengde raketter er på vei mot oss. Luftvern fri. Luftvernoffiseren om bord ga ordre om å sette krysserens Aegis våpensystem i full beredskap. «Tico» var bygd med henblikk på at akkurat en slik situasjon kunne oppstå. Det sterke radar/data-systemet identifiserte øyeblikkelig rakettene som fiendtlige, og systemet pekte dem straks ut som angrepsmål. Datamaskinen handlet fullstendig på egen hånd. Den kunne elektronisk fyre av mot ethvert mål den fant ut var fiendtlig. Tall, symboler og kursangivelser feide over hovedskjermen. Tvilling-rakettutskyterne forut og akter siktet seg inn mot de første målene og ventet på ordre om å skyte. Aegis var det beste SAM-systemet som var pønsket ut til nå, men det hadde en viktig svakhet: «Tico» var bare utstyrt med 96 SM-2 overflate-til-luft-raketter. Og det var 140 Kingfish-raketter på vei mot formasjonen. Datamaskinen var ikke programmert til å tenke på det. Toland merket at «Nimitz» foretok en krapp dreining og at farten økte. Det svære krigsskipet var snart oppe i over 35 knops fart. De to atomdrevne eskortefartøyene «Virginia» og «Cali­ fornia» hadde også sine raketter klare på utskytingsrampene.

283

Kingfish-rakettene lå i 8000 fots høyde på en avstand av 160 kilometer. De nærmet seg med en fart av 1,5 kilometer for hvert fjerde sekund. Hver av dem hadde valgt seg ut sitt mål. De konsentrerte seg om det største angrepsmålet innenfor sin syns­ vidde. Det nærmeste store skipet var «Nimitz». Eskorteskipene med raketter befant seg litt lenger mot nord. «Tico» sendte av gårde de første fire rakettene da målet var 150 kilometer unna. Rakettene for av gårde med en hale av grå røyk etter seg. Krysseren skjøt ut en rakett hvert annet sekund. Tre minutter senere var skipets rakettmagasiner tømt. Krysse­ ren kom til syne igjen under et tett røykteppe. Nå hadde den bare sitt eget kanonsystem å forsvare seg med. SAM-rakettene raste mot målene med en fart på mer enn 3000 kilometer i timen, ledet av bølgene som skipets egne ildledelsesradarer sendte tilbake til dem. Stridshodene eksplo­ derte 150 meter fra målet. Aegis-systemet virket ganske bra. Over 60 prosent av angrepsmålene ble ødelagt. Nå var det 82 raketter underveis mot i alt åtte skip. Andre rakettutstyrte skip kastet seg inn i kampen. To eller tre raketter ble i en rekke tilfelle sendt mot det samme angreps­ målet, og stort sett klarte de å uskadeligjøre det. Antallet innkommende «vampyrer» var nå nede i 70, så 60 - men det var stadig altfor mange igjen av dem. Nå var identiteten på de amerikanske angrepsmålene ingen hemmelighet lenger. Det ble satt på sterke støysendere. Flere skip forsøkte en rekke uventede manøvrer som kunne minne om stilisert dans. Få av dem tok hensyn til tidligere ordrer om å holde sin anviste plass. Det var ingen som tenkte på muligheten for skipskollisjoner. Da Kingfish-rakettene var 30 kilometer unna, begynte hvert eneste skip i formasjonen å fyre av ekko-strimler. De fylte luften med millioner av metallflak, som førte til at Kingfishrakettene fikk en lang rekke nye mål å velge mellom. Noen av dem mistet kontakten med sine opprinnelige angrepsmål og begynte å jage etter metallflakene. To av dem mistet enhver kontakt og fant seg nye mål bortenfor skipsformasjonen. Plutselig ble radarbildet på «Nimitz» uklart. Prikkene som viste posisjonen for skipene i formasjonen, ble uklare. Bare rakettene var like klare: Omvendte V-formede gjenstander med linjer som røpet kursen og farten de holdt. Den siste bølgen av SAM-raketter uskadeliggjorde tre til. Nå var det bare 41 igjen. Toland så at tre av dem var på vei mot «Nimitz».

284 På øvre dekk var nå forsvarsvåpnene rettet mot rakettene. Det var CIWS, 20 mm Gatling-kanoner. De var utstyrt med radarer for å få innkommende raketter til å eksplodere på en avstand av under 2000 meter. De var helautomatiske, og de to kanonlavettene akterut på hangarskipet begynte å søke etter de to første Kingfish-rakettene som var på vei mot skipet. Lavetten på babord side fyrte av det første skuddet, og et voldsomt hyl kunne høres over hele skipet da seksrørskanonen skjøt ut prosjektilene. Radarsystemet fininnstilte prosjektilene slik at de styrte seg rett mot rakettene. Den første Kingfish-raketten eksploderte 800 meter fra hangarskipets babord side. 1000 kilo høyeksplosiver rystet skipet. Toland kjente lufttrykket, og lurte på om skipet var blitt truffet. Mannskapet i kommandoseksjonen utviste en vold­ som aktivitet. Et av målene forsvant fra skjermen. Det var fire igjen. Den neste Kingfish-raketten nærmet seg baugen på hangar­ skipet og ble sprengt av en CIWS, men temmelig nær skipet. Metallrester haglet over skipsdekket og tok livet av et dusin marinegaster. Nummer tre lot seg lure av en sky av ekko-strimler og gikk rett i sjøen en snau kilometer bak hangarskipet. Stridshodet eksploderte og fikk fartøyet til å riste. En vannsøyle sto 300 meter til værs. Den fjerde og femte raketten kom inn akterut. Det var snaue 100 meter mellom dem. Kanonen akterut rettet seg mot begge, men den kunne ikke bestemme seg for hvem den skulle angripe først. Den gikk i tilbakestilling, og angrep ikke i det hele tatt. Rakettene slo ned med ett sekunds mellomrom. Den ene traff flydekket akterut, den andre traff en av bremsewirene. Toland ble kastet nesten fem meter bortover, og ble stanset av et radarbord. Det neste han merket, var en lyserød flamme som slikket over ham. Så kom lyden. Først smellet av eksplo­ sjonen. Så skrikene. Kommandoseksjonen akterut var der ikke lenger. I stedet var det bare en ildvegg. Seks meter borte så han mennesker som sto i full flamme. De tumlet rundt og skrek. Det eneste Toland tenkte på, var å komme seg unna. Han styrtet mot den vanntette døren. Merkelig nok åpnet den seg lett, og han løp til styrbord side. Sprinkelanlegget hadde allerede begynt å virke. Han merket at han ble dusjet av saltvann, og huden sved. Håret og uniformen var svidd. Han løp til gang-

285

broen som førte til flydekket. En marinegast rettet en vannstråle mot ham. Toland ble nesten slått overbord. - Det brenner i kommandoseksjonen! gispet Toland. - Hvor faen brenner det ikke! brølte gasten. Toland falt ned på knærne og så ut over sjøen. Han husket at «Foch» hadde ligget til venstre for dem. Der så han bare en røyksky nå. Han fikk øye på den siste Kingfish-raketten idet den eksploderte 30 meter over «Saratoga»s flydekk. Det så ut til at hangarskipet var uskadd. «Ticonderoga» lå fem kilometer unna. Overbygningen akterut var halvveis skrellet av og sto i flammer etter at en rakett hadde eksplodert bare noen få meter unna. En ildsøyle i horisonten fortalte at også et annet skip var truffet. Herregud, tenkte Toland ... Kan det være «Saipan»? Den hadde 2000 marinesoldater om bord ... - Kom deg forover, din dust, brølte en brannmann. Det kom en annen person løpende mot gangbroen. - Toland, er du uskadd? Det var kaptein Svenson. Skjorten hans var fillete, og han hadde flere blødende rifter på brystet. - Ja, kaptein, svarte Bob. - Kom deg opp på broen. Be dem om å legge skipet med vinden på tvers av styrbord. Sett i gang! Svenson hoppet opp på flydekket. Det samme gjorde Toland. Han løp forut. Dekket var overskylt av brannslokkingsskum og glatt som olje. Toland løp uvørent og ramlet overende på dekket før han nådde kommandotårnet på hangarskipet. Han var i styrehuset på under ett minutt. - Kapteinen har gitt ordre om at vi skal ha vinden på tvers av styrbord! sa Toland. - Vi har den der! brølte vakthavende offiser. Dekket på broen var dekket av glassbiter. - Åssen står det til med skippe­ ren? - Han er i live. Akterut for å ta seg av brannen. - Og hvem faen er du? spurte nestkommanderende. -Toland fra etterretningsgruppen. Jeg var i øverstkommanderendes stab. - Da er du en heldig jævel. Den andre raketten traff 50 meter unna deg. Kapteinen er ute for å skaffe seg et overblikk over brannen, altså? Har han noen med seg? - Jeg vet ikke. Det brenner som bare faen. - Det ser ut som om du har vært i nærheten av faenskapet du også, orlogskaptein.

286 Ansiktet til Bob sved. Han følte det som om han hadde barbert seg med glassbiter. De svidde øyenbrynene krøllet seg. - Det er bare mindre brannsår. Jeg føler meg bra. Hva vil du jeg skal gjøre? - Kan du styre skipet? Javel, gjør det. Det finnes ingen ting igjen vi kan kollidere med ... Jeg.går akterut for å ta meg av brannen, sa nestkommanderende. - Kommunikasjonene er brutt og radaren er død, men maskinene virker og skroget henger sammen. Bice har ansvaret for dekket, Toland for styringen, erklærte nestkommanderende og forsvant. Toland hadde aldri manøvrert noe større enn en Boston-hvalbåt, og det var over ti år siden. Nå sto han der med et skadet hangarskip. Han grep en kikkert for å skaffe seg et overblikk over hva som fantes av skip i nærheten. Det han så, ga ham frysninger. Det så ut til at «Saratoga» var det eneste skipet som var uskadd, men ved nærmere ettersyn oppdaget han at radarmasten hang skjevt. «Foch» lå lavere i sjøen enn det burde gjøre, og skipet sto i brann fra fordekk til akterdekk. - Hvor er «Saipan»? - Gikk i lufta som et fyrverkeri, svarte orlogskaptein Bice. Herre min gud, det var 2500 mann om bord. «Tico» fikk en fulltreffer i skipssiden. «Foch» måtte tåle tre fulltreffere, og det ser ut til at skipet er fortapt. To fregatter og en torpedojager er også gått tapt - de er rett og slett forsvunnet! Hvem feilberegnet så skjebnesvangert? Du befant deg i kommandoseksjonen, ikke sant? Hvem feilberegnet så katastrofalt? De åtte franske Crusader-flyene fikk samtidig kontakt med Backfire-flyene. De sovjetiske bombeflyene fløy på etterbrennerne og var nesten like raske som jagerflyene. Flygerne på hangarskip-flyene var pinlig klar over at skipet deres hadde sluttet å sende. De var besatt av raseri over det som hadde skjedd. De var ikke lenger kjølige og beregnende profesjonelle jagerflygere. Det befant seg bare ti Backfire-fly innenfor deres rekkevidde. De skjøt ned seks av dem med rakettene sine og skadet to til før de måtte avbryte angrepet. USS «Caron» var uskadd. Det fulgte russerne på radaren, og ba britene om å sende jagerfly som kunne avskjære dem på hjemveien. Men det var noe russerne hadde regnet med på forhånd, og de la tilbaketuren langt vest for De britiske øyer og møtte tankflyene sine 600 kilometer vest for Norge.

287 Russene var allerede i gang med å studere resultatet av aksjonen. De hadde både tapt og vunnet det første større slaget mellom moderne hangarskip og rakettvæpnede bombefly. Begge sider var klar over hva de hadde vunnet og hva de hadde tapt.

Brannen på «Nimitz» ble slokket i løpet av en time. Det var ikke lenger noe lett antennelig om bord nå når alle flyene var borte, og hangarskipet kunne stille med et brannmannskap fullt på høyde med det man fant i en storby. Toland dreide skipet mer mot øst. «Saratoga» tok imot fly igjen, fylte dem med drivstoff og sendte dem - jagerflyene unntatt - til lands. Tre fregatter og en torpedojager sirklet rundt etter overlevende mens de større skipene dro tilbake mot Europa. - Full fart forover, beordret Svenson fra broen. - Toland, hvordan går det med deg? - Ingen grunn til å klage, svarte Toland. Det hadde heller ingen hensikt så lenge skipssykehuset var overfylt av mer elley mindre hardt skadde mannskaper. Ingen hadde oversikt ennå over hvor mange som var omkommet, og Toland likte slett ikke å tenke på akkurat det. - Du hadde rett, sa kapteinen. Han var rasende, men behers­ ket. - Du hadde rett. De gjorde det altfor enkelt for oss, og vi gikk rett i fellen. - Vi vil møte dem igjen, kaptein. - Det har du faen så rett i! Vi setter kursen mot Southampton. Vi får se om britene klarer å reparere noe så digert som dette skipet. Folkene mine er stadig i sving akterut. Kan du ta deg av manøvreringen en stund til? - Javel, kaptein. «Nimitz» og dets atomdrevne eskorteskip satte full fart, nesten 40 knop, og i løpet av kort tid var formasjonen langt bak. Det var for så vidt en dumdristig fart. Den var for stor til at antiubåt-patruljene kunne følge dem. På den annen side måtte en fiendtlig ubåt virkelig kunne sparke fra for å holde følge med dem.

21

Noe vunnet, noe tapt

HØYDE 152, ISLAND - Jeg vet at det var jagerfly, og det må ha vært flere enn ett, sa Edwards. Det regnet igjen, men det så ut til å klarne opp. Han kunne se et gløtt av blå himmel i sørvest. Edwards satt og stirret fremfor seg i sin hjelm og sin poncho. - Jeg antar at du har rett, løytnant, svarte Smith. Sersjanten var nervøs. De hadde oppholdt seg på høyden i nesten et døgn. Det var lenge når de tenkte på at de befant seg i fiendtlig område. Skulle de komme seg unna, burde det skje mens det regnet og sikten bare var noen få hundre meter. Hvis det klarnet opp nå, kunne det ta lang tid før det mørknet igjen. Men de ble sittende på høyden iført kamuflasjeponchoer som holdt dem noenlunde tørre. Men humøret var elendig. Nord for dem gikk det et kraftig regnvær. De kunne ikke se Reykjavik, og de kunne bare så vidt skimte Hafnarfjordur mot vest. Det bekymret sersjanten, som gjerne ville følge med i hva Ivan foretok seg. Tenk om de oppdaget Edwards’ satellittradio og begynte å peile den inn? Hadde fienden sendt ut patruljer? - Løytnant? - Ja, sersjant?

289 - Vi har telefonlinjer på den ene siden av oss, og kraftlinjer på den andre ... - Føler du trang til å sprenge noen av dem i luften? smilte Edwards. - Nei, men snart begynner Ivan å sende ut patruljer langs disse linjene, og da er ikke dette noe særlig brukbart sted å sende fra. - Vi er her for å observere og rapportere, sersjant, sa Edwards. Det virket ikke som om han var helt overbevist selv. - Javel, løytnant. Edwards så på klokken. Den var 1955. Doghouse ville kanskje snakke med ham, selv om de ennå ikke hadde kalt ham opp. Edwards hentet radioen ut av ryggsekken igjen, satte sammen antennen og tok på seg høretelefonene. Klokken 1959 skrudde han på og stilte inn på satellittens bærebølge. - Doghouse anroper Beagle. Doghouse anroper Beagle. Kan du høre? Over. - Ja, vi er her, Doghouse. - Noe nytt å rapportere? - Nei, hvis dere da ikke vil høre om regnet vi har. Sikten er elendig. Det er ikke langt vi kan se. Vakthavende kommunikasjonsoffiser så på værkartet. Så det regnet altså der. Han hadde ikke klart å overbevise sjefen om at Beagle var til å stole på. Edwards hadde svart på spørsmålene sikkerhetsfolkene hadde stilt ham. De hadde til og med studert opptakene av røsten hans i en stemme-analysator. Nålen hadde stanset da han svarte på spørsmålet han fikk om venninnen sin. Her kunne det ikke være tale om noen forfalskning. De hadde fått fakset over hans personalia. En av de beste i klassen i Colorado Springs. Flink i matematikk og tekniske fag. Han gjorde det usedvanlig godt da han studerte meteorologi ved universitetet. Han hadde fått svakere syn mens han oppholdt seg i Colorado Springs, og han ble vraket som flyger. Han ble karakterisert som rolig og litt sjenert, men avgjort godt likt av klassekameratene. Men han var ikke akkurat noen krigertype, hadde psykologen bemerket. Hvor lenge ville han klare dette?

KEFLAVIK, ISLAND Et MiG-29-fly var på vingene. De andre var parkert i hangarene som amerikanerne nylig hadde gjort ferdig ved enden av rulle­

290 bane 11. Jageren hadde en dobbel oppgave. Den skulle gå til det første motangrep hvis det ble oppdaget fiendtlige fly. Men viktigere var det for radarkontrollørene på bakken. De brukte flyets bevegelser til å korrigere radaren. Det kuperte islandske landskapet skapte i seg selv vanskeligheter for enhver radar­ operatør. Og som med overflate-til-luft-rakettene hadde instru­ mentene fått kraftige støt om bord på «Fusik». Jageren kretset rundt flyplassen mens radaroperatørene korrigerte instrumen­ tene sine. Jagerflyene hadde fått drivstoff, og de var klare til kamp. Flygerne hvilte på feltsenger i nærheten. Tankbilen var i ferd med å fylle drivstoff i Badger-bombeflyet som hadde gitt jagerne elektronisk støtte. Det ville snart ta av for å geleide ytterligere ni jagere. Bakkemannskaper fra flyvåpenet var nesten ferdig med å rydde flyplassen. Nå var det bare én rullebane som ikke var ryddet. Restene av de amerikanske flyene var også fjernet. Rørledningen ville være reparert i løpet av en time, sa teknikerne. - En travel dag, sa majoren til sjefen for jagerflyene. - Det er ikke slutt ennå. Jeg vil nok føle meg bedre når resten av regimentet er landet, svarte obersten rolig. - Men de burde ha slått til mot oss nå? - Hva slags angrep venter du? Obersten trakk på skuldrene. - Det er vanskelig å si. Hvis de virkelig satser på å gjøre denne flyplassen ubrukelig, vil de bruke et atomstridshode. - Er du alltid like optimistisk, kamerat oberst? Angrepsstyrken var en time unna. De 18 B-52H bombeflyene hadde forlatt Louisiana ti timer tidligere. De hadde vært nedom Søndre Strømfjord flybase på vestkysten av Grønland for å fylle drivstoff. 80 kilometer foran seg hadde de et enslig Raven EF-111 støysenderfly og fire F-4 Phantom-fly, væpnet for å bryte ned fiendens forsvarsanlegg.

Radaren var ennå ikke helt justert. Den enkleste delen av korrigeringen var imidlertid unnagjort. Jageren hadde fløyet i ovale buer fra nord mot vest og derfra mot Keflavik sørfra. Landskapet vest for flyplassen var nesten flatt, med lave fjellkammer. Deretter fulgte den vanskelige oppgaven, nemlig å fastslå radardekningen i øst over det fjellrike området i midtIsland - et fjellplatå med en ruvende nut. Et annet Fulcrum-fly

291

tok av for å være korrigeringsgjenstand for denne justeringen. Flygeren undret seg på hvor lang tid det ville ta å kartlegge alle nullene - brede dalsøkk der radaren ikke hadde noen mulighet til å nå fram. Men herfra kunne fiendtlige fly usett nærme seg Keflavik. Radaroffiserene studerte sannsynlige problematiske steder på de topografiske kartene da operatøren plutselig ropte høyt. Den klare radarskjermen ble plutselig uklar på grunn av sterke elektroniske forstyrrelser. Det kunne bare bety én ting. Alarmen gikk i jagerflyhangaren ved enden av rullebane 11. Jagerflygere som hadde ligget og døset eller spilt domino, spratt opp og løp mot flyene sine. Offiseren i tårnet satte mikrofonen foran munnen for å orien­ tere jagerflygerne nærmere. Deretter anropte han rakettbatterisjefen. - Flyangrep! Soldater løp i alle retninger. Bakkemannskapene trykket på den innebygde selvstarteren mens flygerne klatret inn i flykabinen. SAM-batteriet satte på søker- og ildledelses-systemene mens utskytingsvognene svingte rakettene i ildstilling. De 18 B-52-bombeflyene befant seg nå like under radarhorisonten, og de hadde nettopp satt på støysenderne sine. De var fordelt i seks grupper med tre fly i hver. Den første gruppen strøk over toppen av Snæfell 90 kilometer nord for Keflavik. Resten kom i en bred formasjon fra vest. De samlet seg om angrepsmålet bak en mur av elektronisk støy fra sine egne fly og fra støysenderflyet EF-111 Raven. Det sovjetiske jagerflyet hadde nettopp tatt av. Flygeren hadde ikke radaren på. Han gransket horisonten mens han ventet på nærmere opplysninger fra bakkeradarfolkene. Flere fly fulgte etter. Han kunne se dem takse nedover rullebanen og ta av. Flyet som nettopp hadde landet, takset til bensinbilen. Flygere gestikulerte og knyttet nevene mot bakkemannskapene som var travelt opptatt med å fylle drivstoff på jageren. De hadde det så travelt at de sølte bortimot 50 liter drivstoff på vingen. Forbausende nok tok det ikke fyr, og et titall bakke­ mannskaper kom løpende med brannslokkingsapparater for å hindre at jagerflyet eksploderte.

292

HØYDE 152, ISLAND Edwards skvatt til da han hørte lyden, det umiskjennelige brølet fra jetjagere. Han så en mørk hale av røyk nærme seg fra øst, og silhuettene passerte på en snau kilometers avstand. De var tunge av våpen og ammunisjon. De oppovervendte vingespissene gjorde at de var lette å identifisere. - F-4-fly! brølte han. - Det er våre fly! De var Phantom-jetjagere fra heimevernets flyavdeling i New York, og gikk under navnet Wild Weasel SAM-fulltreffere. Mens russernes oppmerksomhet var rettet mot det fore­ stående bombeangrepet, feide jagerne over høydedrag og fulgte lange dalsøkk. De utnyttet det skiftende landskapet til å holde seg skjult mens de nærmet seg i lav høyde. Flysoldaten i baksetet på hvert av flyene telte rakettradarene og valgte seg ut de farligste målene. Da de var 15 kilometer fra Keflavik, fyrte de av en skuddserie med Standard-ARM antiradar-raketter. Det kom fullstendig overraskende på russerne. De var i ferd med å rette rakettild mot bombeflyene, og hadde ikke ventet et dobbeltangrep. De oppdaget ikke rakettene. Tre av dem fant sine angrepsmål og ødela to søker-radarer og en rakettutskytingsvogn. En av utskytingssjefene snudde vognen sin rundt og siktet seg manuelt inn mot den nye trusselen. Phantom-flyene støyforstyrret ildledelsesradarene og la etter seg en rekke «ekkostrimler» idet de nærmet seg i ti meters høyde. Jagerflygerne rakk så vidt å få et overblikk over området. En av dem oppdaget en uskadd Sam-utskytingsrampe og svingte rett mot den. Flyet slapp Rockeye-splintbomber som spredte død over hele områ­ det. SA-ll-utskytingsrampen eksploderte, og soldatene som betjente den, rakk aldri å oppfatte hva som skjedde. Omlag en kilometer bortenfor sto det en luftvernskyts-vogn. Et av jager­ flyene fyrte løs med sin egen kanon og ødela vognen. Deretter sveipet flyet over den siste delen av neset og dro ut over havet med en sky av metallflak og ekkostrimler etter seg. Det var et angrep etter læreboken. Alle de fire flyene var forsvunnet før de sovjetiske rakettmannskapene rakk å reagere. De to SAMrakettene de fikk sendt av gårde, eksploderte i ekkostrimmelskyene uten å gjøre skade. To tredjedeler av rakettutskytingsrampene og alle søker-radarene var ødelagt. Tre av de mobile kanonene var også mer eller mindre ødelagt. Bombeflyene var nå bare 30 kilometer unna. De sterke ECM-støysender-

293

anleggene deres druknet de sovjetiske radarene med elektron­ isk støy. Men de klarte ikke å nøytralisere radarene på de mobile kanonene. Det nye systemet hadde en radar som sto dårlig til utrustningen, men det spilte ingen rolle. Kanonene var beregnet til å ta seg av mindre jagere. Da radarene deres oppdaget og forsøkte å «låse» seg til de svære bombeflyene, ble angrepsmålet så stort for dem at radarsignalene kom i ustanselig bevegelse. Datamaskinene klarte ikke å bestemme avstanden til målet. Det elektroniske utstyret var rett og slett ubrukelig i en slik situasjon. Kanonmannskapene bannet i munnen på hverandre og satte over til manuell ildledelse. De forsøkte å bestemme avstanden til de svære flyene med øyemål. Bombeflyene befant seg nå i 270 meters høyde. De håpet å unngå den mest hissige kanonilden og komme seg unna uten tap. De var ikke blitt varslet om at det muligens fantes jagere i området. Oppdraget deres var å ødelegge Keflavik før jagerfly nådde fram. Nå var det russerne som hadde fordel av overraskelsesmomentet. Fulcrum-flyene nærmet seg bombeflyene fra stor høyde. Deres egne ildledelsesraketter var bortimot ubrukelige da de snek seg innpå fienden. Men halvparten av rakettene deres var infrarødt styrt. Og de amerikanske bombeflyene avga nok varme til å tiltrekke seg en blind mann i pels. Tre av flyene på vei sørover oppdaget dem ikke i det hele tatt. Raketter slo inn i to av dem, og de eksploderte i luften. Den tredje ba om jagerdekning over radio samtidig som den la hardt over - for hardt. Flyet klarte ikke å rette seg opp etter det andre stupet og styrtet i bakken nord for Keflavik. Edwards, som befant seg nesten 50 kilometer unna, kunne se ildsøylen. De sovjetiske jagerflygerne nøt situasjonen. Alle de åtte flyene hadde hvert sitt angrepsmål. De begynte å jage etter dem - før Keflavik fikk altfor mange bombetreff. Det var for sent for bombeflyene å komme seg unna. De ropte etter jagerne for å få dem tilbake som støtte. Kanonskyttere på bakken sluttet seg til. De hadde klar sikt, og en ung sersjant traff et bombefly i samme øyeblikk det slapp sin last. Understellet fikk en rekke treff, og flyet forsvant i en øredøvende eksplosjon, som også rystet et annet B-52-fly. Et av rakettutskytingsmannskapene skiftet ildledelses-systemet over til infrarødt angrep og sendte en enslig rakett mot et av

294 bombeflyene. Det ble truffet like etter at flyet hadde kvittet seg med bombene. En av vingene falt av, og flyet svingte hjelpeløst østover med en bred, svart stripe av røyk etter seg. De fulgte flyet med øynene idet det nærmet seg høyden deres. Det var et skadet uhyre. Drivstoffet i høyrevingen brant. Flyge­ ren forsøkte å holde høyde slik at mannskapet hans kunne hoppe ut i fallskjerm. Men alle de fire motorene på høyre side var satt ut av drift, og høyrevingen knakk. Bombeflyet slingret gjennom luften og falt mot jorden, like vest for Høyde 152. Alle i flyet omkom. Det var ikke nødvendig for Edwards å gi ordre om noe som helst. Soldatene hans hadde pakket sammen utstyret sitt på rekordtid, og de løp mot nordøst så fort bena kunne bære dem. De øvrige bombeflyene befant seg nå over målet mens de ropte om hjelp fra eskortejagerne. Åtte av flyene fikk kastet bombelasten og kom seg ut av området. De sovjetiske jagerne hadde tatt fem fly nå, og mannskapene på de øvrige bombe­ flyene forsøkte desperat å komme seg unna. Russerne hadde brukt opp rakettene sine, og de forsøkte nå et kanonangrep. Men det var farlig. B-52-flyene hadde halekanonene klare. En av Fulcrum-jagene ble skadet av maskingeværild og måtte avbryte angrepet. De amerikanske Phantom-flyene kom nå tilbake og skapte fullstendig forvirring. De var bare utstyrt med tre Sparrowraketter hver, og da de satte på rakettavskjærings-radarene, fikk samtlige sovjetiske jagere varsel om det fra forsvarssyste­ mene sine. Fulcrum-flyene spredte seg før de 12 rakettene fant dem og søkte ned mot bakken. Fire av dem feide forbi høyden der Edwards’ gruppe befant seg, og fortsatte over et B-52-fly som hadde krasjlandet sør for Hafnarfjordur. Da de begynte å stige igjen, var det ingenting å se. Drivstoffet begynte å ta slutt i Phantom-flyene. De kunne ikke fortsette angrepet, og vendte tilbake uten en eneste fulltreffer. Bombeflyene som hadde klart seg, lå trygt inne i en sky av støyforstyrrelser. De sovjetiske flyene samlet seg og dro tilbake til Keflavik. Førsteinntrykket var nedslående. Det hadde falt om lag 200 bomber innenfor flyhavn-området, og ni av dem hadde truffet rullebanene. Men rullebane 11 var like hel. De kunne se at det siste Fulcrum-flyet som var blitt tilbake på flyplassen, nå tok av. Flygeren var hvit av raseri. Han jaget mot et fiendtlig mål. Han fikk ordre om å drive patruljetjeneste mens resten av skvadro­ nen landet for å fylle drivstoff.

295

Noe var tapt og noe var vunnet på begge sider. Amerikanerne hadde mistet halvparten av bombestyrken. Til gjengjeld hadde de ødelagt tre av de fem rullebanene på Keflavik flyplass. Rus­ serne hadde fått ødelagt SAM-batteriet, men de kunne stadig bruke Keflavik. Bakkemannskapene var allerede i gang med å hente det maskinelle utstyret for å reparere rullebanene. Det var utstyr amerikanerne hadde etterlatt seg. Det lå en grushaug ved enden av rullebanene, og i bunkerne var det lagret stålmatter. Det som nå ville skje, var at bulldosere ville fylle bombekraterne med materialene som lå spredt etter bombeangrepet. De ville jevne ut hullene og fylle dem med grus og stål. Keflavik var skadet, men rullebanene ville være i stand igjen før midnatt.

USS «PHARRIS» - Jeg tror vi må ta dette alvorlig, kaptein, sa ASW-offiseren rolig. Fargeprikkene på den passive sonarskjermen hadde holdt seg der i syv minutter. Kursen dreide svakt akterover. Det virket som om gjenstanden satte kursen mot konvoien, ikke mot «Pharris». Fregatten holdt 12 knops fart, og Prairie/Masker-systemet sto på. Sonarforholdene var bedre i dag. Et tett termoklint vannlag på 60 meter førte til at de fikk liten glede av overflatesonaren. «Pharris» klarte imidlertid å plassere slepesonaren under dette vannlaget. Der var vanntemperaturen lav, og lyden var helt klar. Og det beste av alt var at det termokline vannlaget virket i begge retninger. En ubåtsonar har like store problemer som en overflatesonar når det gjelder å trenge seg gjennom termoklinlaget. Hvis det nå faktisk befant seg en ubåt under «Phar­ ris», ville denne ikke kunne oppdage skipet. - Har du noen nye data? spurte den taktiske stabsoffiseren. - Det ser ut til at gjenstanden stabiliserer seg, svarte ASWoperatøren. - Det er stadig vanskelig å bestemme avstanden. Vannforholdene og sonarens rekkevidde tatt i betraktning befinner gjenstanden seg 14—30 nautiske mil unna i direkte linje, eller til den første konvergenssonen. Det vil si at vi er 19-23 nautiske mil unna ... En konvergenssone er et fysisk fenomen. Lyder i vann for­ planter seg i alle retninger. Lyd som beveger seg nedover, lar seg gradvis forme til kurver av vanntemperatur og vanntrykk.

296

Kurvene stiger til overflaten før de igjen blir bøyd nedover. Fregatten var i stand til å oppfatte lyder på en avstand av omkring 14 nautiske mil. Konvergenssonen var imidlertid ring­ formet - området mellom to konsentriske sirkler - et smultringformet vannområde som begynte like før 19 nautiske mil og endte 23 nautiske mil unna. Det var ikke mulig å bestemme avstanden til ubåten, men den var trolig mindre enn 23 nautiske mil unna. Den var faktisk altfor nær allerede. Ubåten kunne angripe både fregatten og konvoien den beskyttet med torpe­ doer eller med overflate-til-overflate-torpedoer, en teknikk som russerne hadde utviklet. - Noen forslag? spurte Morris. TAO, den taktiske stabsoffiseren, var den første som grep ordet. - La oss bruke helikopteret til nærsøking, og så setter vi et Orion-fly inn lenger ute. - Det lyder logisk, istemte ASW-offiseren. Fregattens helikopter slapp Lofar-sonarbøyer åtte kilometer unna allerede fem minutter senere. Disse små passive sonarene plasserte en rundtstrålende sonar på et forhåndsbestemt dyp straks det hadde truffet vannflaten. I dette tilfellet holdt alle seg flytende over det termokline vannlaget, slik at de kunne bestemme den omtrentlige avstanden til angrepsmålet. Opplys­ ningene ble sendt tilbake til stridsinformasjons-senteret på «Pharris»: Ingenting. Men den passive sonaren meldte fortsatt at det befant seg en ubåt - eller i hvert fall noe som lød som en ubåt - i nærheten. Så kom Orion-flyet. Det fire-motors flyet sveipet lavt langs kursen som fregatten hadde oppgitt. Flyet fraktet med seg mer enn 50 sonarbøyer, og begynte å droppe dem - dels under, dels over vannlaget. - Nummer seks gir et svakt, og nummer fem gir et middels sterkt signal, meldte en sonaroperatør. Han var tydelig anspent. - Oppfattet. Jeg venter på en bekreftelse, sa den taktiske koordinatoren på Bluebird-Tre. Han hadde hatt den samme jobben i seks år, men også han var oppspilt. - Vær klar med MAD, den magnetiske avviksdetektoren. - Trenger dere støtte fra helikopteret? - Ja, men si at det skal fly lavt. Noen sekunder senere satte SH-2F Sea Sprite-helikopteret kursen nordover. Den magnetiske avviksdetektoren ble kastet

297

ut i line fra høyre side av helikopteret. Den var et høysensitivt magnetometer som kunne oppdage forstyrrelser i jordens mag­ netfelt laget av ferrometall - som for eksempel stålskroget på en ubåt. - Signal nummer seks er nå av middels styrke. Signal på fem er fortsatt middels sterkt. Kartleggingsgruppen oppfattet det som at ubåten var på vei sørover. - Her har dere noe å gå ut fra, sa ASW til TAO. - 42-45000 meter, kurs tre-fire-null til tre-tre-seks. Fregatten sendte øyeblikkelig meldingen videre til Orionflyet. På radar kunne de se at flyet sirklet inn området nøyaktig der sonardataene på «Pharris» mente ubåten befant seg. - «Pharris», dette er Bluebird. Vi har ingen opplysninger om at det befinner seg allierte ubåter i området. Vennligst bekreft. Over. - Oppfattet, Bluebird. Vi bekrefter at det ikke foreligger opplysninger om at det befinner seg vennligsinnede ubåter i området. - Nummer seks får sterkere signaler. Nummer fem har nå et svakt signal. Nummer syv dør ut. Teknikeren måtte virkelig ta seg sammen nå for å opptre rolig. - Vi har bedre avstandsbedømmelse nå. Målets antatte fart er om lag åtte knop, avstanden 43 000 meter. - En lyd! ropte skipets sonaroperatør. Han hadde oppfanget en metallaktig lyd fra stedet de var i ferd med å sirkle inn. En luke som ble lukket, et verktøy som falt i gulvet, døren til et torpedorør som ble åpnet - en lyd som var laget av mennesker. - Mekanisk lyd, oppfanget av bøye fem og seks, lød det øyeblikkelig fra flyet. - Bekreft, svarte den taktiske stabsoffiseren. - Vi fikk inn lyden på sleperadaren også. Vi mener nå at vi har kontakt med en ubåt. - Enig, lød det fra Orion-flyet. - Positiv kontakt. Vi har MAD-kontakt. En stor spiss dukket opp på MAD-avleseren. En av mannskapet trykket på en knapp for å kaste ut en røykmarkør. Flyet dreide hardt til høyre og begynte å sirkle over kontaktpunktet. - Kartlagt!

298

Den taktiske stabsoffiseren markerte posisjonen på sitt tak­ tiske skop med en stor V. - Ubåtkontakt! ropte systemoperatøren i Orion-flyet. Også helikopteret befant seg nå over kontaktområdet. Det slapp en røykbombe, litt sørvestlig for den første. Opplysningene ble nå sendt til fregattens torpedorør og til ASROCs angrepssikte. Ingen av dem hadde stor nok rekke­ vidde til å angripe målet, men det kunne fort endre seg. - Vær tålmodig, sa Morris. Han satt i en stol i kommandosenteret. Og så, høyere: - Ta det rolig, folkens. La oss sirkle den skikkelig inn før vi gir ild. Den taktiske koordinatoren på Orion var enig. Han forsøkte å slappe av så godt han kunne. Helikopteret og flyet foretok en ny sveip fra nord til sør. Orion-flyet fikk kontakt, men ikke helikopteret. Enda et sveip, og begge fikk kontakt. Så fulgte et sveip fra øst mot vest. Første gang bommet begge, men andre gang fikk de kontakt. Det var ikke lenger snakk om en gjen­ stand. Det dreide seg om en ubåt som ble manøvrert av mennes­ ker. Den taktiske koordinatoren på Orion-flyet overtok nå operasjonen alene. Det store patruljeflyet sirklet rundt tre kilometer unna mens helikopteret gjorde en siste overflyging. Flygeren gransket den taktiske skjermen omhyggelig før han konsentrerte seg om gyrokompasset. Helikopteret foretok det siste MAD-søket mens Orion-flyet stadig befant seg tre kilometer unna. -Ubåtkontakt! Ubåtkontakt! Røykmarkør! Den siste røykmarkøren ble droppet. Det fløt et grønt bluss på vannflaten. Helikopteret svingte raskt mot høyre mens Orion-flyet nærmet seg i lav høyde. Flygeren iakttok røyken for å bestemme vindretningen mens han siktet flyet inn mot målet. Bombedørene under flyet åpnet seg. En eneste Mk-46 ASWtorpedo var klar til utskyting. - Torpedo ut! Torpedoen falt som den skulle. Bremsefallskjermen foldet seg ut bak halen for å sikre at våpenet tok vannflaten med nesepartiet først. Flyet droppet samtidig enda en sonarbøye, denne gang en peile-DIFAR. -Tydelig signal, kurs en-syv-ni. Torpedoen dykket ned til 60 meter før den begynte å søke. Dens høyfrekvenssonar slo seg på. Og så begynte tingene å skje ganske raskt.

299

Ingen i ubåten hadde merket aktiviteten over vannflaten. Båten var en gammel Foxtrot. Den var altfor gammel, og den avga altfor mye støy til å delta i frontlinje-operasjoner. Likevel befant den seg der, med et håp om å kunne ta igjen konvoien som ifølge rapportene befant seg et stykke lenger mot sør. Ubåtens sonaroperatør hadde merket og rapportert et mulig plask, men kapteinen var altfor opptatt av å finne posisjonen til konvoien han hadde fått ordre om å angripe. Torpedoens målsøkende sonar endret situasjonen fullstendig. Foxtrot-ubåten begynte øyeblikkelig å svinge hardt fra høyre til venstre og tilbake igjen, i overensstemmelse med de unnvikelsesmanøvrer skipperen hadde lært. En rekke sonarbøyer og den taktiske sonaren på «Pharris» fanget opp lyden fra propellene da ubåten økte farten. Torpedoen var i en søke-og-lytte stilling. Den brukte både aktiv og passiv sonar for å finne målet. Da den hadde sirklet rundt én gang, hørte de passive reseptorene i nesen propelllydene og siktet seg inn mot dem. Pipelyden fra sonaren ble straks kastet tilbake fra akterstavnen på skipet, som stadig beveget seg fremover i sikksakk. Torpedoen søkte automatisk mot lydrefleksene og økte til maksimal fart samtidig som den peilet seg inn på målet som den ubarmhjertige roboten den var. Sonaroperatørene på flyet og fregatten fikk et godt bilde av hva som skjedde. De kunne se torpedoen nærme seg ubåten. Foxtrot-ubåten kunne gjøre 15 knop. Det var for lite mot en 40 knops torpedo. Ubåten foretok en rekke skarpe dreininger, men torpedoen fulgte etter. Den bommet med seks meter i det første forsøket, men snudde øyeblikkelig for å foreta et nytt angrep. Da gjorde ubåtkapteinen en feil. I stedet for å fortsette den venstredreiningen han hadde påbegynt, la han helt om den andre veien i et håp om å forvirre torpedoen. Det ble en fulltreffer. Helikopteret befant seg rett over åstedet. Mannskapet om bord så at vannet begynte å boble og skumme da sjokket fra eksplosjonen nådde overflaten. - Stridshodet er detonert, meldte flygeren. Et øyeblikk senere slapp flyets systemoperatør en passiv bøye. De fikk inn lyden i løpet av et snaut minutt. Ubåten var ferdig. De hørte lyden av luft som presset seg inn i ballast-tankene og de elektriske motorene som fortsatt arbei­ det. Det var som om propellene kjempet mot vekten av vannet

300

som trengte seg inn i skroget og prøvde å presse den skadde ubåten opp til overflaten. Plutselig stanset lyden fra maskinen. To minutter senere hørte de lyden av metallskott som ble flerret opp av vanntrykket. Ubåten sank nå stadig dypere. - Dette er Bluebird. Vi registrerer dette som en fulltreffer. Kan dere bekrefte det? Over. - Oppfattet, Bluebird, svarte ASW-offiseren. - Vi fikk inn lyden av luft som presset seg inn i tankene og av metall som ble flerret. Vi bekrefter at det var en fulltreffer. Mannskapet jublet. De glemte at det ikke var slik de skulle oppføre seg når de var på vakt i kommandorommet. - Javel! En mindre å bekymre seg om. Dere var til uvurderlig hjelp, «Pharris». Sonarfolkene og helikopteret gjorde en god jobb. Slutt. Orion-flyet økte farten og vendte tilbake til patruljetjeneste foran konvoien. - Til hjelp! Faen heller. Det var vi som oppdaget ubåten, snerret ASW-offiseren. - Vi kunne ha sloppet torpedoer mot ubåten like effektivt som han gjorde. Morris klappet ham på skulderen og gikk stigen opp til styrehuset. Mannskapet på broen var i perlehumør. Båtsmannen gjorde seg klar til å male halvparten av en rød ubåtsilhuett ved siden av døren til styrehuset. Det hadde ikke gått opp for dem ennå at de nettopp hadde vært med på å ta livet av hundre unge menn som slett ikke var så ulike dem selv. - Hva var det? ropte en utkikk. - En mulig eksplosjon tvers om styrbord! Morris grep kikkerten og styrtet ut gjennom den åpne døren. Utkikken pekte. En svart røyksøyle steg mot himmelen fra området der kon­ voien befant seg. Det var en til som hadde fått inn en fulltreffer.

USS «NIMITZ» Toland hadde aldri før sett så mange sveiseflamme-apparater i arbeid på samme tid. Nestkommanderende og tre skadekontroll-inspektører ledet arbeidet, mens mannskaper brukte acetylen-brennere til å skjære løs de delene av skipsdekket og dekksbjelkene som var ødelagt. Den første inspeksjonen om

301 bord på «Nimitz» hadde ikke vært oppløftende, og en grundi­ gere undersøkelse viste at skadene var langt større enn først antatt. Seks av de enorme spantene under flydekket var ødelagt, og skaden hadde forplantet seg to dekk nedover. Tredjeparten av hangardekket var fullstendig utbrent. Mesteparten av rørsystemet for drivstoff til flyene og alle vareheisene måtte repare­ res. Kommandotårnet var borte, og dermed også alt data- og kommunikasjonsutstyr som var nødvendig for at skipet skulle være stridsdyktig. Bremsewire-systemene måtte skiftes ut i sin helhet. Hovedradar-søkeren var borte. Listen var adskillig lengre. Slepebåter trakk det skadde hangarskipet mot en av dokkene i Southampton. Det var en svært vanskelig oppgave, ikke minst fordi skipet hadde ti graders slagside. En erfaren vedlikeholdsingeniør fra Den britiske marine og sjefen for Vosperverftet befant seg om bord. De undersøkte omfanget av skadene under dekk og noterte hva de trengte av materiell for å få utført reparasjonene. Kaptein Svenson iakttok kabeltrossene som ble skutt i land. Der sto folk klare til å ta imot dem og fortøye skipet. Toland la merke til at kapteinen var sint. 500 av marine­ soldatene hans var døde, 300 var såret. Og det var en liste som bare var rent foreløpig. Verst var det gått ut over mannskapene på flydekket. Mange av dem var blitt drept av de to sovjetiske rakettene. Derfor måtte det også skaffes nye mannskapsstyrker før «Nimitz» kunne seile og kjempe igjen. - Toland, du er beordret til Skottland. - Hva, kaptein? - Flygruppene skal spre seg. Jagerne og Hawkeye-flyene sendes nordover. Ivan har hamret løs på britenes radarlinje i nord, de mistet mange jagere da de forsøkte å hjelpe nordmen­ nene. Tomcat-flyene er allerede underveis. Vi er i ferd med å losse rakettene deres, slik at britene kan fly dem nordover. Du skal samarbeide med jagergruppene og finne ut hva Ivan pønsk­ er på med Badger-flyene sine. Kanskje kan du bidra til at flygerne våre plukker ned noen av dem. Angrepsflyene er for tiden knyttet til NATOs taktiske flyreservestyrker. - Når skal jeg dra? Toland kom til å tenke på at han ikke hadde noe å pakke. Kingfish-raketten hadde sørget for det også. Det aller første han skulle gjøre var å ringe hjem og si at han hadde det bra.

302

ISLAND - Doghouse, dette er Beagle. Hva faen var det som nettopp skjedde? Over. - Beagle, jeg kan fortelle deg at Keflavik nettopp ble angre­ pet. - Det stemmer, det. Et B-52-fly ramlet rett ned på høyden vår. Meldte du ikke videre at jeg rapporterte om jagerfly? - Opplysningen din ble vurdert som ubekreftet og ble ikke sendt videre, Beagle. Jeg var ikke med på den avgjørelsen. Fortsett. - Jeg så fire - gjentar: fire - sovjetiske en-seters fly med to sideror. Jeg er ikke sikker på hvilken type det er, men flyene hadde to haler. Forstått? -To sideror. Greit. Fire fly. Oppfattet. - En-to-tre-fire, Doghouse. Men sender du bombefly hit nå uten eskorte, må du ikke gi meg skylden, kamerat. - Var det noen overlevende etter krasjet du så? - Nei. Ingen fallskjermer å se, og ingen kan ha overlevd den flystyrten. Jeg så en ildkule på himmelen, men jeger ikke sikker på hva det var. Hvordan gjorde Weaselene det? - Jeg kan ikke svare på det, Beagle, men takk for det du opplyste om SAM-rakettene. - Har du noen instruksjoner til meg? - Situasjonen deres blir vurdert på nytt nå. Vi er tilbake om en time. - La oss si to, kamerat. Vi må bevege oss litt før de sender en patrulje hitover. Slutt. Marinesoldatene han var sammen med ventet. De hadde våpnene klare. De holdt utkikk etter en infanteripatrulje eller et helikopter - eller begge deler. Edwards rev av seg hodetele­ fonen og pakket ned radioen. - Flott. Glimrende, mumlet han. - La oss komme oss av gårde, folkens. Nå var de over en kilometer unna det tidligere tilholdsstedet. De var på vei østover og inn i de ubebodde, øde traktene som utgjorde denne delen av øya. Smith ledet veien gjennom dal­ søkk og holdt seg unna bakkekammer og åsrygger. Til venstre for dem lå det en innsjø, og vest for vannet så de flere hus. Her måtte de være forsiktige. Noen kunne se dem og rapportere. De løp under en kraftlinje, og svingte mot venstre slik at de hadde en åsrygg mellom seg og bebyggelsen. En time senere nådde de

303

Holmshraun, en lavamark overstrødd med en usannsynlig mengde klippeblokker. Her hadde de fin utsikt til Motorvei 1, en av de to hovedtrafikkårene på øya. De så biler som kjørte i begge retninger. Det satt soldater i mange av dem. - Og hva skal vi gjøre nå? Smith var skarp i stemmen. - Vel, sersjant, her kan vi holde oss godt skjult. Selv på 50 meters avstand er det nesten umulig å oppdage oss i dette hølet. Jeg foreslår at vi venter til det mørkner, og så kommer vi oss over på nordsiden av veien. Når vi først er der, finnes det nesten ingen bebyggelse i det hele tatt - hvis vi skal tro kartet. Vi bør kunne føle oss temmelig trygge når vi når fram til ubebodde strøk. - Hva tror du karene du snakker med i radioen vil si til det? - Det vil vi snart få svar på. Edwards så på klokken. Det var nesten gått to timer over tiden. Doghouse var ergerlig på ham. - Hvorfor har du ikke sendt tidligere? - Vi har vært på flukt. Burde vi heller ha holdt oss der vi var og ventet til russerne kom og begynte å plukke fra hverandre vraket, hva? Hør nå her, vi er helt alene her, og det er nokså nifst, skal jeg si deg. - Jeg forstår, Beagle. Vel, vi har ordrer til dere. Dere har et kart over området der dere befinner dere nå? - Det har vi, et 1 til 50 000. - Javel, de vil ha dere forflyttet til Grafarholt. Der er det en høyde. De regner med at dere vil klare å finne et skjulested der. Ta det med ro der, og avvent ytterligere instruksjoner. - Hei, Doghouse. La meg bare få spørre før vi fortsetter: Tenk om Ivan forsøker å peile inn sendingene våre? - Javel, det var på tide du stilte det spørsmålet. Radioen din er omsatt til kode, enkeltbånd. Det betyr at det har tusenvis av kanaler, og det er lite trolig at fienden klarer å peile inn en av dem. Dessuten har du en retningsantenne. Du må sørge for at det er en ås mellom deg og dem når du sender. Du kan bare bli oppdaget når du er i synslinjen. Det er i det hele tatt nokså betryggende. Er du fornøyd? - Det hjalp. - Hvor fort kan dere rekke fram til denne høyden? Edwards studerte kartet. Omlag syv kilometer. I fredstid ville de lett ha klart det på et par timer. Nåvel, i et slikt terreng ville de kanskje ha brukt tre-fire timer. Men nå måtte de vente på

304 mørket, gå utenom noen tettbebyggelser ... og så var det enda en liten ting å tenke på ... - Tolv timer, minst. - Oppfattet, Beagle. Jeg gjentar tolv timer. Det høres bra ut. Vi kaller deg opp da. Har du ellers noe å melde? - Det er en viss aktivitet på veien under oss. En del lastebiler, grønnmalte. De tilhører trolig hæren. En del personellkjøre­ tøyer også, fire og fire kjører sammen. Men ingen panserkjøre­ tøyer. - Javel. Ta den tiden dere trenger, og vær forsiktig. Oppdra­ get deres går ut på å unngå kontakt og å rapportere. Hvis dere skulle trenge oss, vet dere hvor vi er. Slutt. Kommunikasjonsoffiseren i Doghouse-senteret i det nordlige Skottland lente seg tilbake i svingstolen. - Karen virker noe nervøs, sa en etterretningsoffiser over en kopp te. - Ikke helt stålsatt, mente en annen. - La oss ikke skue hunden på hårene, sa en tredje. - Han er skarp, kraftig bygd, og han hadde åndsnærværelse nok til å komme seg unna i rett tid. Jo, han virker nervøs, men det kan vi forstå i den situasjonen han befinner seg i. En av etterretningsoffiserene så nærmere på kartet. - 12 timer for å gå den korte veien? - Over høydedrag, i åpent lende og med en hel divisjon fallskjermsoldater som raser rundt i lastebiler og BMP-ere og med en sol som aldri går ned ... hva faen hadde du egentlig ventet deg av disse fire karene? spurte en fjerdemann. Han gikk i sivil, en mann som var blitt alvorlig såret mens han tjeneste­ gjorde i 22. SAS-regiment. - Hvis denne karen hadde hatt vett i skolten, ville han ha gitt opp i går. Faktisk en interessant type, psykologisk sett. Hvis han rekker tidsnok fram til denne høy­ den, er jeg sikker på at han vil gjøre en god jobb.

USS «PHARRIS» Konvoien hadde spredt seg. Morris fulgte med på radarskjermen, og så at skipene igjen satte kursen østover og så smått begynte å samle seg. Ett handelsskip var senket og et annet hadde fått store skader. Det drev vestover. Tre fregatter for­ søkte å lokalisere ubåten som hadde angrepet konvoien.

305 «Gallery» hadde muligens fått kontakt og fyrte av en torpedo, men uten resultat. Fire helikoptre droppet sonarbøyer i et forsøk på å finne den igjen. Et halvt dusin sonarer pep og hvinte, men det så ut til at ubåten hadde klart å lure seg unna. - Den kom lydløst innpå oss, sa den taktiske aksjonsoffiseren surt. - Den eneste feilen den gjorde, var at den slo til mot de bakerste skipene i konvoien. - Jeg er ikke altfor imponert over ildledelsen, sa Morris. Men den hadde to treffere på et skip som gikk ned, og den skadet et annet. Den bør være fornøyd med det. Hva driver den på med nå? - Jeg skal nesten vedde på at det er en gammel atomdrevet ubåt, sa den taktiske aksjonsoffiseren.- Den har et foreldet ildledelsessystem. Ubåten er ikke i stand til å holde stor fart. Den gikk til angrep og traff to skip. Da de øvrige begynte å spre seg, klarte den ikke å følge etter uten å røpe sin posisjon. Men den var for klok til å avsløre hvor den befant seg. - Hvordan klarte den det? spurte AS W. - Den var nær innpå oss da den angrep. Den krøp inn under konvoien og gikk dypt. Den dekket seg bak støyen fra konvoiskipene og satte opp farten ... - Nordover. Morris bøyde seg over skjermen. - De fleste handelsskipene dreide mot nordøst da de fikk ordre om å spre seg. Ubåten dro antagelig nordover for å finne et nytt angrepsmål senere. Hva slags ubåt tror du det er? - Etterretningstjenesten mener det er tre Foxtroter og en November i området, pluss kanskje enda en atomdrevet ubåt. Den vi uskadeliggjorde var trolig en Foxtrot. Den er ikke rask nok til å kunne forfølge en konvoi. ASW-offiseren så opp. - Men en November kunne klare det. Motstanderen nå er ikke en atomdrevet ubåt. Den ville stadig ha vært aggressiv. Det må være en November. - Javel. La oss si den beveget seg nordover med en fart av seks eller syv knop, og at den så dreide østover for å kunne møte oss igjen i morgen. Hvor ville den da befinne seg nå? - Akkurat nå ... her, kaptein, svarte ASW. Han pekte på et punkt 15 nautiske mil bak fregatten. - Vi kan ikke dra tilbake for ... - Nei, men vi kan lytte etter ubåten for å høre om den forsøker å ta oss igjen. Morris tenkte hardt. Konvoien ville snart skifte kurs til en-to-null og gå lenger mot sør. Den ville

306

forsøke å komme seg lengst mulig unna den plutselig økende trusselen fra langtrekkende sovjetiske bombefly. De ville trenge litt tid før de igjen hadde inntatt sine faste plasser i konvoien. Det ville gi ubåten en mulighet til å smyge seg innpå angrepsmålet. Handelsskipene gikk såpass mye i sikksakk at de bare hadde en effektiv fremdrift på 16 knop, og en November-ubåt hadde faktisk en mulighet til å ta igjen en konvoi som ikke holdt større fart. - Be operatørene om å konsentrere seg spesielt om dette området. Det er ikke utenkelig at fienden dukker opp igjen. - Skal vi innkalle en P-3? spurte den taktiske aksjonsoffiseren. Morris ristet på hodet. - De må konsentrere seg om faren forut. Vi torpedojagere har som oppgave å ta oss av dem som er på sporet etter oss, i hvert fall til vi får kontakt. Jeg tror nok denne ubåten vil forfølge oss.

KIEV, UKRAINA - Gode nyheter, sa marineoffiseren. - Bombeflyene våre mel­ der at de har senket tre hangarskip, to kryssere og to torpedo­ jagere. Aleksejev og sjefen hans vekslet blikk. Deres kolleger i blått ville ikke bli til å holde ut nå. - Er dette bekreftet? spurte sjefen for Sørvest. - Før angrepet fotograferte vi fire hangarlignende skip. På det neste satellittbildet åtte timer etter angrepet fant vi bare ett. To kryssere og to torpedojagere var også borte. Og vi har rapporter som forteller at en rekke fly fra hangarskip er landet på franske marineflybaser i Storbritannia. Våre ubåter klarte ikke å få kontakt med formasjonen. Det ser imidlertid ut til at en av dem beklageligvis er sunket. Men vår første luftkrig med marinefly var særdeles vellykket. Vi vil stenge Atlanterhavet for dere, kamerater, bedyret kapteinen. - Det kan vi trenge, sa Aleksejev etter at kapteinen var gått. Sjefen hans gryntet samtykkende. Det gikk ikke så bra i Vest-Tyskland. Det sovjetiske flyvåpenet hadde hatt større tap enn de hadde regnet med, og det hadde ført til at landstridskreftene lå langt etter planen. Angrepsmålene den første krigsdagen ble bare erobret på ett avsnitt - og det skjedde først dagen etter. Og området som hæren hadde besatt, var blitt møtt med kraftige

307 motangrep 20 kilometer øst for Hamburg. De hadde mistet 50 prosent flere stridsvogner enn de hadde regnet med. De hadde ennå kontrollen over luftrommet, men det var i fare. Det hadde løpt inn en rekke meldinger om at de vestlige flyangrepene var mer omfattende enn de hadde ventet. Til nå var bare halvparten av de sprengte broene over Elben blitt erstattet med proviso­ riske broanlegg, og flytebroene hadde ikke kapasitet til å bære all den tunge lasten de opprinnelige broene ville ha tålt. NATOstyrkene var hele tiden under oppbygging, og det kom stadig inn flybårne amerikanske forsterkninger. De hentet det de trengte av utstyr fra forhåndslagrene. De sovjetiske styrkene hadde lidt store tap, og den andre store formasjonen hadde ennå ikke kommet seg over Elben.

ISLAND - Stort mørkere blir det ikke, sa Edwards. Det var såpass lyst at meteorologer og sjøfolk ville kalle det nautisk skumring. Solen var så vidt under horisonten i nordvest, og sikten var ikke mer enn 500 meter. Løytnanten tok på seg ryggsekken og reiste seg. Det samme gjorde marinesoldatene, omtrent like ivrige som et barn som skal på skolen. De gikk ned skråningen mot Sudura-elven, som Edwards syntes lignet mer på en stor bekk. Lavamarken ga god beskyttel­ se . Det lå opptil en meter høye steiner spredt over hele området. Det var et landskap skapt for en som ikke ville bli sett. Og han håpet at det ikke var folk på utkikk etter dem. De hadde sett flere sovjetiske patruljer. De fleste av dem kjørte forbi på militære lastebiler, stort sett hver halvtime. Så vidt de kunne se, hadde ikke fienden opprettet faste stillinger. Men de hadde besatt kraftstasjonen i Burfell, som lå i østlig retning langs hovedveien. Ennå var det ingen som hadde bombet anlegget. Det lyste fra vinduene i noen bolighus i nærheten. Steinene ble mindre etter hvert som landskapet endret seg til en eng. Her hadde det vært sauer for kort tid siden. Lukten var ikke til å ta feil av, og gresset var gnagd ned. Instinktivt krøket mennene seg sammen og gikk mot en grusvei. Det var bolighus og låver i nærheten. De stakk seg ut en retning der avstanden var en halv kilometer til nærmeste gård både til høyre og til venstre. De håpet ingen ville se dem i det dunkle lyset. Det var

308

ingen å se. Edwards fikk gruppen til å stanse et øyeblikk, og studerte de nærmeste husene i kikkerten. Lysene sto på i noen av dem, men han så ikke et menneske. Russerne hadde kanskje innført portforbud. Det ville si at alle som beveget seg utendørs, ville bli skutt. Lystelige utsikter. Det gikk en seks meter bratt skråning ned til elven. Smith var førstemann. De andre la seg ned med våpnene klare. Sersjanten nådde vannkanten. Han gikk ut i elven og følte seg fram mens han holdt riflen høyt over hodet. Edwards ble forbauset over hvor fort han kom seg over på den andre siden. Sersjanten vinket, og de andre fulgte etter. Edwards skjønte snart hvorfor sersjanten hadde kommet seg så fort over. Midt ute i elven rakk vannet til livet, og det var iskaldt, som de fleste av elvene i Island. Han gispet og fosset over så fort han var i stand til, med riflen og radioen høyt over hodet. Bare et minutt senere nådde han den andre siden. Smith klukklo i mørket. - Dette fikk vel de fleste av oss til å våkne, skulle jeg tro. -Jeg holdt på å fryse av meg ballene, sersjant, klaget Rodgers. - Ingen problemer foran oss, så vidt jeg kan se, sa Edwards. - På den andre siden av denne engen er det enda en bekk, så hovedveien og en landevei. Og så må vi opp en bakke som fører til en lavamark. La oss sette i gang. - Javel, løytnant. Smith reiste seg og begynte å gå. De andre fulgte etter med fem meters mellomrom. Den vesle drittsekken har det jaggu travelt. Terrenget var ganske flatt. Gresset nådde dem til støvelskaftene. De gikk fort og krumbøyd. Våpnene holdt de foran brystet mens de svingte svakt østover for å komme utenom tettbebyg­ gelsen Holmur. Bekken var grunnere enn Sudura, men like kald. De stanset på den andre siden. Nå var de bare 200 meter fra hovedveien. Smith begynte å gå igjen, helt krumbøyd. Han løp noen meter og stanset. Det gjentok seg flere ganger. Karene bak gjorde som ham. De samlet seg igjen 15 meter fra veien. - Javel, sa Smith. - Vi går over veien en og en, med ett minutts mellomrom. Jeg går først. Jeg venter ved steinene dere ser 15 meter fra veien på den andre siden. Se dere ikke omkring når dere løper over veien. Løp - og forsøk å holde dere nede. Ser dere noe som nærmer seg, så løp så langt bort fra veien som mulig og kast dere ned. De ser dere ikke hvis dere ligger stille. Forstått?

309

Alle nikket, Edwards også. Sersjanten gjorde seg klar. Han kastet et blikk i begge ret­ ninger og løp over veien. Utstyret han bar på, slo mot kroppen hans. De ventet et minutt, og så fulgte Garcia etter. Etter enda ett minutt begynte Rodgers å løpe. Edwards telte til 60 og styrtet av gårde. Han ble både forbauset og forskrekket over hvor slitsomt det var. Hjertet banket av skrekk da han nådde veien, og han frøs til is midt i veibanen. Plutselig fikk han øye på billys et stykke unna mot nord. Løytnanten ble bare stående og stirre på bilen som nærmet seg - Få fart på ræva di, løytnant! gneldret sersjanten. Løytnanten våknet plutselig og begynte å løpe mot sersjan­ ten, mens han holdt fast på hjelmen med den ene hånden. - Jeg så lys. De kommer mot oss, gispet han. - Jeg har sett det. Slapp av, løytnant. La oss spre oss, karer. Finn et brukbart skjulested og ligg stille. Og for faen - sjekk at våpnene deres er sikret. Du holder deg her, løytnant. De to menige soldatene forsvant i hver sin retning i det høye gresset. Edwards lå ved siden av sersjant Smith. - Tror du de så meg? I mørket kunne han ikke se sersjantens sinte ansiktsuttrykk da han svarte: - Antagelig ikke. Ikke stopp midt i veien en annen gang, løytnant. - Nei. Jeg beklager, sersjant. Jeg er ikke akkurat vant til slike situasjoner. - Bare hør etter og gjør som jeg sier. Enig? Smith hvisket nå. - Vi er marinesoldater og vi vil passe på deg. Lysene nærmet seg langsomt. Bilen kom fra nord og var på vei ned en bratt bakke. Sjåføren kjørte forsiktig. Han var trolig ikke vant med grusveier. Veien nord-sør delte seg her og tok av til venstre og høyre mot Hovedvei 1. De kunne se at det var en militær lastebil. Lyskasterne var rektangulære. Det var festet strimler over hovedlysene. Kjøretøyet kom fra den svære sov­ jetiske Kamaelv-fabrikken, som for en stor del var reist med hjelp fra Vesten. Lastebilen stanset. Edwards forsøkte å holde seg fullstendig i ro, mens han tok et hardere grep om plastskjeftet på geværet sitt. Hva ville skje hvis noen hadde sett dem krysse veien? Smith strakte ut hånden og presset løytnantens rifle ned. - Vær forsiktig med den, løytnant, hvisket Smith. Ti menn klatret ned fra lasteplanet og spredte seg i gresset

310 ved siden av veien, om lag 50 meter unna. Edwards kunne ikke se om de bar våpen. Alle stanset, og nesten som på kommando begynte de å trekke ned glidelåsen for å urinere. Edwards følte seg både ille berørt og lattermild. Da de var ferdige, gikk de tilbake til lastebilen, som startet og tok veien vestover ved veiskillet. Dieselmotoren var ikke av det lydløse slaget. Marine­ soldatene samlet seg igjen da baklysene forsvant i det fjerne. - Det var nesten synd, smilte Rodgers i halvmørket. - Jeg kunne med letthet ha skutt pikken av en av dem! - Dere gjorde det riktig bra, karer, sa Smith. - Nå, løytnant - skal vi fortsette? -Ja. Løytnanten var skamfull. Smith tok ledelsen. De krysset grusveien, og 100 meter lenger fremme befant de seg på lavamark igjen. De måtte klatre over noen svære klippeblokker som lå strødd i det golde landskapet. De våte uniformsbuksene klistret seg til bena mens de tørket langsomt i den kjølige vestlige brisen.

USS «PHARRIS» - November-ubåten er ikke utstyrt med et ekkofritt belegg, sa ASW rolig mens han pekte på skjermen. - Jeg tror det må være den. Den forsøker å ta igjen konvoien. - Vi har plottet den inn om lag 46 000 meter unna, sa den taktiske aksjonsoffiseren. - Send opp helikopteret, beordret Morris. Fem minutter senere gikk helikopteret for full fart sørvest­ over, og Bluebird-Syv, et annet P-3C Orion-fly, nærmet seg nullpunktet fra øst. Begge fløy lavt, i et håp om å kunne overraske ubåten som hadde senket et av skipene i konvoien og skadet et annet alvorlig. Den sovjetiske ubåten hadde antagelig forregnet seg da den økte farten. Kanskje den hadde fått ordre om å henge seg på konvoien og radiosende opplysninger til andre ubåter. Kanskje tok den sikte på å gjennomføre et nytt angrep. Men uansett hensikten - ubåtens reaktorpumper laget lyder som forplantet seg utenfor skroget. Periskopet var oppe, og det ga flyet en mulighet til å peile inn ubåten med radarene. Helikopteret var noe nærmere, og flygeren hadde forbindelse med den taktiske koordinatoren på Orion-flyet. Hvis dette gikk

311

som de håpet, ville de bli et angrep som tatt rett ut av lære­ boken. - Bluebird, vi befinner oss nå tre nautiske mil fra nullpunktet. Hva er din posisjon? - Vi ligger to nautiske mil bak dere, Pappa-En-Seks. Sett på radaren! Systemoperatøren trykket på en knapp. Den skiftet fra Vær klar til Aktiv. Det begynte øyeblikkelig å stråle energi ut fra radarsenderen som var festet under helikopternesen. - Kontakt, vi har radarkontakt på kurs en-seks-fem, avstand 1100 meter! - Få ut MAD-utstyret! Flygeren justerte gassen og jaget mot målet. - Vi har den også, brøt den taktiske aksjonsoffiseren inn. Kvartermesteren ved siden av ham gjorde klar en torpedo. De røde lysene på helikopteret blafret i mørket. Det var ingen grunn til å skjule angrepet nå. Ubåten måtte ha oppdaget radarsignalene deres, og den ville trolig forsøke et hurtigdykk. Men det ville ta lengre tid enn den hadde til disposisjon. - Ubåtkontakt, ubåtkontakt, ut med røykmarkøren! brølte systemoperatøren. Røyken var usynlig i mørket, men den korte, grønne flammen var et signallys som ikke var til å ta feil av. Helikopteret la over mot venstre for ikke å være i veien for Orion-flyet, som nå var bare 500 meter bak. Flyets sterke lyskastere ble satt på og avslørte kjølvannet etter periskopet, som nå ikke var synlig lenger. Den magnetiske MAD-kontakten var tolket helt riktig, slo flygeren fast. Bombedørene åpnet seg. og torpedoen falt mot den mørke overflaten sammen med en sonarbøye. - Positiv sonarkontakt, vurdert som ubåt! sa en sonaroperatør over interkom’en. Lydlinjene på skjermen viste noe som etter all sannsynlighet var en November-ubåt i full fart, og torpedoen som jaget den sendte en konstant plystrelyd. Torpedoen nær­ mer seg raskt målet ... Dette ser riktig bra ut. Den nærmer seg ... den nærmer seg - treff! Lyden fra torpedoen gikk i ett med lydene fra ubåten. Det dannet seg en lysende flekk på skjermen. Orion-flyet slo over sonarbøyen fra aktiv til passiv. Den fanget opp den stadig tilbakevendende buldringen fra eksplosjonen i torpedoens stridshode. Lyden fra ubåtpropellen stanset, og på nytt hørte

312

han den hvesende lyden av luft idet ubåten begynte på sitt siste dykk. - En fulltreffer, en fulltreffer! ropte den taktiske aksjonsoffiseren opprømt. - Bekreft fulltreffer, sa Morris over radioen. - Fin jobb, Bluebird. Dette gikk virkelig raskt! - Oppfattet, «Pharris». Takk, kaptein! Fint samarbeid også med helikopteret og med dem som oppsporet ubåten. Jeg tror jaggu vi får kretse omkring her en stund, kaptein. Det ser ut til at det er rundt dere det foregår. Slutt. Morris skjenket seg en kopp kaffe. Vel, de hadde bidratt til å senke et par sovjetiske ubåter. Den taktiske aksjonsoffiseren var ikke fullt så fornøyd. - Vi har senket en støyende gammel Foxtrot og en November som handlet dumt. Tror du den hadde ordre om å legge seg etter konvoien og rapportere, og at det var derfor vi fikk den? - Kanskje, Morris nikket. - Hvis Ivan får skipperne sine til å gjøre slike ting - vel, de liker sentralisert styring. Men det kan nok endre seg hvis de finner ut at det koster dem skip. Vi lærte den leksen selv engang.

USS «CHICAGO» McCafferty hadde også kontakt. De hadde fulgt den i over en time nå. Sonaroperatørene hadde imidlertid problemer med å skjelne tilfeldig støy fra klare signaler på skjermene. Opplys­ ningene de fikk, gikk videre til ildledelsens oppsporingsgruppe. Det var fire menn som sto bøyd over kartbordet i et hjørne av angrepssenteret. McCafferty var klar over at mannskapet hadde begynt å mumle seg imellom. Først hadde de verftsbrannen før de i det hele tatt var kommet i tjeneste. Så ble de sendt ut av Barentsha­ vet på et helt galt tidspunkt. Så ble de angrepet av et vennligsin­ net fly ... var «Chicago» en båt det fulgte ulykke med? spurte de seg selv. Sjefen og offiserene gjorde hva de kunne for å få dem på andre tanker, men sjefen og offiserene følte det litt på samme måten, de også. Sjøfolk trodde på hellet, og som sjøfolk flest var også ubåtmannskaper overtroiske. Hvis du ikke har hell med deg, kan vi ikke bruke deg, sa en gang en berømt

313

ubåtadmiral. McCafferty hadde hørt dette sitatet utallige ganger. Til nå hadde han selv ikke hatt hell med seg. Kapteinen gikk tilbake til kartbordet. - Skjer det noe? - Vi kan ikke se noen kursendring. Den må være langt fra oss, skipper, i den tredje konvergenssonen. Kanskje 80 nautiske mil unna. Astanden er noenlunde konstant. Vi ville ha mistet signalene hvis den dro ut av sonen. Nestkommanderende virket noe stresset, han også. Begiven­ hetene den siste uken hadde tatt på ham. - Jeg tipper at vi følger sporet etter en atomubåt, kaptein. Og den beveger seg ikke lydløst. De akustiske forholdene er ganske gode. Jeg kan nesten sverge på at den driver med det samme som oss. Den patruljerer et område den har fått seg tildelt. Det skulle ikke undre meg om den jager fram og tilbake i de samme ovale baner som oss. Det vil i så fall forklare de minimale kursendringene. Kapteinen rynket pannen. Dette var den eneste virkelige kontakten han hadde hatt siden krigen begynte. Han befant seg ved den nordlige grensen av det området han hadde ordre om å patruljere, og angrepsmålet befant seg trolig like utenfor det. Hvis han forfulgte dette målet, ville mesteparten av sektoren han var tildelt bli liggende ubeskyttet ... - La oss forfølge den, beordret McCafferty. - Drei ti grader vest, på ny kurs tre-fire-en. To tredjedels fart. «Chicago» svingte raskt nordover og akselererte til 15 knop, som var ubåtens maksimale «lydløse» fart. Med 15 knop avga den bare en svak støy. Det var liten fare for å bli oppdaget, siden ubåtens egne sonarer selv med denne farten ville oppdage mål fra 8 til 16 kilometer unna. De fire uskytingsrørene var fylt med to Mk-48-torpedoer og to Harpoon antiskipraketter. Hvis målet var en ubåt eller et overflateskip, ville «Chicago» kunne ta seg av det.

GRAFARHOLT, ISLAND - Du er tidlig ute, Beagle, svarte Doghouse. Edwards satt mellom to steiner og lente seg mot den tredje. Antennen hvilte på kneet hans. Han håpet den pekte i en trygg retning. Han hadde regnet ut at russerne stort sett holdt seg langs kysten mellom Keflavik og Reykjavik, langt mot vest i forhold til satellittretningen. Men et stykke unna kunne han se

314 både bolighus og fabrikker, så hvis de hadde en lyttestasjon der ... - Vi måtte karre oss hit før det ble for lyst, forklarte løytnan­ ten. De hadde løpt den siste kilometeren med en stigende sol i ryggen. Edwards følte en viss tilfredsstillelse da han oppdaget at marinesoldatene faktisk peste og hev mer etter luft enn han selv gjorde. - Er dere på et sikkert sted? - Det er en del aktivitet på veien under oss, men den ligger et stykke unna - kanskje halvannen kilometer. - Javel, ser du fordelingstransformatoren i sørvest? Edwards fant fram kikkerten. På kartet het stedet Artun. Der lå hovedtransformatorstasjonen for kraftforsyningen til denne delen av øya. Høyspentlinjene kom østfra, og matekablene gikk ut fra Artun. - Ja, jeg ser den. - Hvordan går det med dere, Beagle? Edwards holdt på å si at de hadde det storartet, men tok seg i det. - Vi har det ganske fælt. - Oppfattet, Beagle. Hold et øye med transformatoranlegget. Er det tegn til liv rundt det? - Vent litt. Edwards la fra seg antennen og studerte området nærmere. Aha! - Jada, jeg kan så vidt se et panserkjøretøy på vestsiden av anlegget. Og jeg ser tre - nei, fire - væpnede soldater. Men det er også alt. - Bra, Beagle. Hold stedet under konstant oppsyn. Si fra hvis dere ser noen rakettutskytingsramper. Vi vil også ha rapport hvis dere oppdager flere jagerfly. Det samme gjelder militære lastebiler og troppestyrker. Skriv det ned! Forstått? - Jada. Vi noterer og rapporterer. - Fint. Dere gjør det bra, Beagle. Dere har altså ordre om å observere og rapportere. Doghouse gjentok seg selv fra tidlige­ re. - Unngå konakt. Stikk av hvis dere ser fiendtlige soldater i nærheten. Ikke tenk på at dere skal rapportere, bare fly som faen og meld dere så fort dere kan. Det var alt. - Oppfattet. Slutt. Edwards la ned radioen igjen. Han kunne det nå, selv med lukkede øyne. - Hva nå, løytnant? spurte Smith. Løytnanten gryntet. - Vi skal bli her og holde øye med transformatorstasjonen der bort. - Tror du de vil at vi skal slokke noen lys?

315 - Det er altfor mange soldater der nede, sersjant! svarte Edwards. Han åpnet feltflasken sin. Garcia satt på vakt på en knaus i nærheten, og Rodgers sov. — Hva har vi til frokost9 - Vel, vi kan gjøre en byttehandel. Hvis du har peanøttsmør og kjeks, så har jeg fersken. Edwards åpnet feltporsjonsboksen og studerte innholdet. - Vi bytter.

22

Motangrep

USS «CHICAGO» Ubåten forsøkte å finne igjen målet. Den hadde holdt 15 knops fart i over en time, og saktnet nå farten betydelig, samtidig som den steg til 170 meters dybde, midt i den dype lydkanalen. McCafferty ga ordre om å holde en østlig kurs, slik at slepesonaren - hans «hale» - kunne peile seg inn på det antatte målet i nord. Det tok flere minutter før sonaren lå i riktig retning, slik at sonaroperatørene kunne begynne å arbeide for alvor. Lang­ somt kom dataene til syne på skjermene deres, og en eldre underoffiser plugget inn et sett hodetelefoner og håpet at han kunne registrere målet ved hjelp av hørselen. Men det var ingenting å registrere. I 20 minutter viste skjermen bare tilfel­ dige lydmønstre. McCafferty undersøkte plottet. Den tidligere kontakten deres skulle nå være nøyaktig to konvergenssoner borte, og skulle ha vært lett å oppdage når man kjente vannforholdene. Men skjermene viste ingenting. - Vi fikk ikke klassifisert den. Nestkommanderende trakk på skuldrene. - Den er borte. — Ta båten opp til antennedybde. La oss se hva som foregår

317 over oss. McCafferty gikk tilbake til periskopsokkelen. Han kunne ikke unngå å legge merke til spenningen som straks grep alle i rommet. Forrige gang de gjorde dette, ble de nesten senket. Ubåten rettet seg opp på 20 meters dyp. Sonarfolkene sjekket igjen og fant ingenting. Den elektroniske signalmasten gikk opp, og teknikeren rapporterte bare svake signaler. I neste omgang gikk søkeperiskopet opp. McCafferty tok et meget raskt overblikk over horisonten - men det var ingenting på overflaten. - Det er storm i nord, linjebyge, sa han. - Ned med perisko­ pet. Nestkommanderende gryntet en nesten uhørlig ed. Selv under normale forhold var det vanskelig å finne en konvensjo­ nell ubåt som gikk på batterikraft. Lyden fra stormen ville gjøre oppgaven nesten umulig. Det var én ting å forlate patruljeområdet en kort stund med gode muligheter for å senke et skip. Noe helt annet var det å være borte en hel dag og se etter noe som de kanskje aldri ville finne. Han så på kapteinen og ventet på eh avgjørelse. - Sikre det fra klart skip, sa McCafferty. - Nestkommande­ rende, før oss tilbake til patruljeområdet i ti knops fart. Hold båten dypt. Jeg vil sove litt. Vekk meg om to timer. Kapteinen gikk de få skrittene til lugaren sin. Køya var allerede brettet ned fra styrbord skott, men ikke redd opp. Instrumentene ville vise ham kurs og fart, og et TV-apparat ville avsløre hva periskopet så, eller vise en videofilm. McCaf­ ferty hadde vært våken i omtrent 20 timer sammenhengende, men det føltes som en uke på grunn av påkjenningen fra kampsituasjonen omkring ham. Han tok skoene av seg og la seg ned, men søvnen ville ikke komme.

KEFLAVIK, ISLAND Obersten kjente med hånden på bombefly-silhuetten som var malt på siden av jagerflyet hans. Det var hans første kampseier, og den var blitt foreviget av kameraet på kanonen hans. Det var første gang en pilot i Det sovjetiske flyvåpen hadde vunnet en virkelig seier i luftkamp siden noen av hans kamerater kjempet i luften over Nord-Vietnam. Denne seieren var blitt vunnet

318

over et bombefly som kunne føre atomvåpen, og som derfor kunne blitt en trussel mot fedrelandet. Nå var det 25 MiG-29 jagerfly i Island, og fire av dem var alltid i luften for å beskytte basene, mens bakkesoldatene befestet sin kontroll over øya. B-52-angrepet hadde rammet dem hardt. Den største søkeradaren var lettere skadet, men en ny var på vei til øya i dag. Den var mer moderne og mobil, og kunne flyttes to ganger om dagen. Han ønsket at de også hadde en flybåren radar, men visste at tapene over Tyskland hadde ført til stor mangel på slike radarer. Meldingene om luftkrigen der var ikke oppmuntrende, selv om de to regimentene med MiG-29-fly gjorde det godt. Obersten så på klokken. Om to timer skulle han lede en skvadron som skulle eskortere noen Backfire-fly som lette etter en konvoi.

GRAFARHOLT, ISLAND - OK, Doghouse, jeg kan se seks jagerfly på rullebanene i Reykjavik. De er alle sammen pyntet med røde stjerner. De har to ror og later til å være utstyrt med luft-til-luft-raketter. To SAM-utskytere og en slags kanon - det ser ut som en Gatlingkanon - montert på et beltekjøretøy. - Det er en Zulu-Sierra-Uniform Tre-Null, Beagle. Det var meget dårlige nyheter. Vi vil gjerne få vite alt om de kjøterne. Hvor mange er det av dem? - Bare en; den står på den gressbevokste trekanten noen hundre meter vest for terminalbygningen. - Står jagerflyene samlet eller spredt? - Spredt, to på hver rullebane. Det står en liten bil ved hvert par, pluss fem eller seks soldater. Jeg antar det er hundre soldater her, med to pansrede kjøretøyer og ni lastebiler. De patruljerer flyplassområdet, og det er flere maskingeværstillinger. Det ser også ut til at russerne bruker de islandske innenriksflyene til å flytte troppestyrkene fra sted til sted. Vi har sett soldater gå om bord i de små flyene med to propeller. Jeg har telt fire flygninger i dag. Vi har ikke sett noe sovjetisk helikopter siden i går. - Hvordan ser byen Reykjavik ut? spurte Doghouse. - Det er vanskelig å se gatene. Vi kan se ned en dal ved flyplassen, men i byen ser vi bare noen få gater. Det står et

319 pansret kjøretøy parkert i et gatekryss. Soldatene går omkring ved hvert gatekryss vi kan se, som om de skulle være politimenn. Hvis jeg skulle gjette, ville jeg si at de fleste av soldatene deres oppholder seg omkring Reykjavik og Keflavik. Det er ikke mange sivile å se, og nesten ingen sivil trafikk. Det er adskillig trafikk på hovedveiene, både langs kysten til området vest for oss, og i øst på Riksvei 1. Trafikken går fram og tilbake, som om de skulle patruljere. Vi har telt i alt femti grupper, fordelt på de to hovedveiene. En annen ting - vi så at noen russere brukte et sivilt kjøretøy. Ennå har vi ikke sett noen jeep, bortsett fra noen av våre egne på flyplassområdet. Russerne har vel også jeeper - av eget fabrikat, mener jeg? Jeg tror de har tatt de jeepene befolkningen eier. Jeepen er praktisk talt nasjonalbilen her, og det finnes en mengde av dem på veiene. - Har det landet noen transportfly på Keflavik? - Fem. Det er klar himmel, og vi kan se dem fly inn mot Keflavik. Fire av dem var av typen IL-76, og det femte så ut som et C-130. Jeg kjenner ikke betegnelsen på det. - Er jagerflyene ofte i luften? - Vi så ett av dem ta av for to timer siden. Jeg tror de har en patrulje i gang og henter jagerfly både herfra og fra Keflavik. Det er ren gjetning, men jeg er villig til å satse penger på det. Jeg kan også si at de jagerne vi ser, kan ta av på mindre enn fem minutter. Det ser ut som de er i høyeste beredskap. - OK, jeg noterer meg det, Beagle. Hvordan har dere det? - Vi er temmelig godt skjult, og sersjanten har satt opp to fluktruter. Vi har ikke sett russerne ute på landet ennå. Det later til at de henger omkring i befolkede områder og på hovedveiene for det meste. Dersom de begynner å bevege seg hitover, vil vi stikke av. - Akkurat, Beagle. Antagelig kommer vi til å gi dere ordre om å forlate den høyden om ikke så lenge. Du gjør en god jobb, gutt. Heng i. Slutt.

SKOTTLAND - Gutten gjør det helt all right, sa majoren. Han var i en vanskelig stilling - en amerikansk offiser på en av NATOs sambandsposter som ble ledet av britiske etterretningstyper med forskjellige meninger om Edwards’ troverdighet.

320 - Jeg mener at han gjør det utrolig godt, samtykket den eldste briten. Han hadde mistet et øye for temmelig lenge siden, men • likevel så han svært tøff ut, syntes majoren. - Legg merke til hvordan han skiller mellom det han ser og det han mener. - En værspåmann, sa en annen hånlig. - Vi må sende noen profesjonelle dit. Hvor lang tid tar det å ordne det? - Det kan kanskje gjøres i morgen. Marinen vil gjerne sende dem dit med ubåt, og jeg er enig i det. Det er litt for risikabelt å slippe folk ned i fallskjerm, vet dere. Det er fjell overalt i Island; øya er som skapt til at man skal brekke ankler og ben. Så er det de sovjetiske jagerflyene. Det haster vel ikke med å sette militære styrker i land der? I første omgang må vi redusere flystyrken deres og gjøre livet så vanskelig for dem som vi kan. - Det begynner i kveld, sa majoren. - Fase To i Nordisk Hammer settes i verk omkring solnedgang, lokal tid. - Jeg håper det går bedre enn Fase En gjorde.

STORNOWAY, SKOTTLAND - Hvordan går det her oppe, da? spurte Toland sin kollega fra Royal Air Force. Like før han var gått om bord i flyet, sendte han et telegram til Marty. JEG HAR DET BRA. LIGGER PÅ STRANDEN EN STUND. KJÆRLIG HILSEN. Han håpet at det ville berolige henne. Nyhetene om hangarskip-slaget sto sannsynligvis i avisene allerede. - Det kunne vært bedre. Vi mistet åtte Tornadoer da vi forsøkte å hjelpe nordmennene. Vi har ikke flere fly igjen enn dem vi trenger til det lokale forsvar, og Ivan har begynt å angripe våre radaranlegg i nord. Jeg beklager det som skjedde med hangarskipet deres, men vi er virkelig glade for å ha dere hos oss en stund. «Nimitz»s avskjæringsjagere og radarfly var blitt fordelt på tre RAF-baser. Det kom fremdeles vedlikeholdsmannskap med transportfly. Det hadde klikket litt med rakettene, men alle F-14-flyene tok med seg et antall som var tilstrekkelig for et tokt, og de kunne bruke RAFs Sparrow-raketter når de trengte ny forsyning. Når jagerflyene opererte fra en base på land, kunne de ta en tyngre last av drivstoff og våpen enn de var i stand til når de tok av fra et skip. Besetningen på jagerflyene var i dårlig humør. De hadde benyttet sine fly og dyrebare

321 raketter til å skyte ned droner, og så de fryktelige resultatene av feiltagelsen da de kom tilbake til formasjonen. Det var ennå uvisst hvor mange liv som var gått tapt, men det var knapt 200 menn som hadde klart å unnslippe fra «Saipan» og bare 1000 fra «Foch». Det var det blodigste nederlag i Den amerikanske marines historie når det gjaldt antall drepte. Tusenvis av menn var døde, og ikke et eneste fiendtlig fly var skutt ned til gjengjeld. Bare franskmennene hadde fått has på Backfire’ene. De klarte oppgaven med sine 20 år gamle Crusader-fly, mens de oppskrytte Tomcatene kom til kort. Toland deltok i det første orienteringsmøtet, som ble ledet av RAF. Jagerpilotene var absolutt tause. Han hadde vanskelig for å bedømme stemningen blant dem. Ingen spøkte. Ingen kom med hviskende bemerkninger. Ingen smilte. De visste at det ikke hadde vært deres feil, men det lot ikke til å spille noen rolle. De var rystet over det som hadde skjedd med skipet deres. Det var han også. Toland vendte i tankene stadig tilbake til synet av det fire tommer tykke stålet i flydekket, som strittet forvridd i været som det skulle være et stykke cellofan, og det svarte, gapende hullet under, hvor hangardekket var tidligere. Lange rekker med sekker, som inneholdt de besetningsmedlem­ mene som var blitt drept om bord på verdens mest slagkraftige krigsskip ... - Orlogskaptein Toland? En flyger klappet ham på skulderen. - Vil du være så vennlig å komme med meg? De to mennene gikk til operasjonsrommet. Bob la straks merke til at et nytt angrep ble plottet inn. Operasjonsoffiseren, en flyløytnant, ga tegn til Toland om at han skulle komme til ham. - Ett regiment, kanskje mindre. Et av deres EP-3ere snuser omkring der oppe og oppfanget samtalen deres over radio mens de tok inn nytt drivstoff nord for Island. De er på vei til en av konvoiene, tror vi. - Vil du at Tomcatene skal angripe dem på hjemveien? Tidsberegningen kan by på problemer. - Ja, den blir ekstremt vanskelig. Det er også et annet problem. De vil bruke Island til navigasjonskontroll og som et trygt samlingssted. Vi vet at Ivan har jagerfly der oppe, og nå blir det meldt at sovjetiske jagerfly opererer fra de to flyplassene på øya.

j

322 - Er kilden for denne meldingen en som kalles Beagle? - Så, du har hørt om ham? Ja. - Hvilken type jagerfly? -To ror, opplyser kilden. Kan være MiG-25, -29 eller -31. - Fulcrum, sa Toland. - De andre er avskjæringsjagere. Fikk ikke B-52-flyene et glimt av dem? Orienteringen de nettopp hadde fått, gjaldt flyvåpenets tokt mot Keflavik. Det ga flere gode nyheter som kunne oppmuntre soldatene. - Det var tydeligvis ikke mye de så av dem, og rent overfladisk er de temmelig like. Jeg er enig i at de sannsynligvis er Fulcrumjagere, og det mest fornuftige Ivan kan^jøre, er å la jagerflyene opprette en trygg korridor for bombeflyene hans. - De må kanskje fylle drivstoff på tilbakeveien ... hva med et angrep på tankflyene? - Vi har tenkt på det. Men de har en million kvadratkilometer hav å utnytte. Det ville være nesten umulig å beregne det rette tidspunkt for et slikt angrep, men en gang i fremtiden tror vi det kan være umaken verdt. For øyeblikket er det luftforsvaret som opptar oss mest. For øvrig tror vi at Ivan vil planlegge en amfibieoperasjon i Norge. Hvis den sovjetiske flåten av overflateskip går ut, blir det vår jobb å senke den.

USS «PHARRIS» - Flyalarm, kaptein, sa nestkommanderende. - Omtrent 25 Backfire-fly er på vei sørover, mål ukjent. - De vil ikke angripe hangarskipsgruppen, ikke med 25 fly, nå som de vet at de er innenfor NATO-jagernes dekningsområ­ de. Hvor befinner de seg nå? - Antagelig over Island. Tre til fem timer borte. Vi er ikke den største konvoien innenfor rekkevidde, men vi er den mest utsatte. - På den annen side, hvis de vil gå løs på alle de skipene som seiler på egen hånd der ute, kan de fritt jakte på forsvarsløse fartøyer på åpent hav. Men det ville ikke jeg ha gjort. Våre skip frakter krigsmateriell ... Konvoien hadde bare fem skip som var utstyrt med SAMraketter. Et modent mål.

323

GRAFARHOLT, ISLAND - Kondensstriper, Doghouse, det er kondensstriper over oss, ser ut som det er omtrent 20 av dem. De passerer over oss akkurat nå. - Kan du identifisere dem? - Nei. Det er store fly, men ingen motorer er synlige på vingene. Jeg er ikke sikker på typen. De går temmelig høyt med kurs sørover. Det er ikke mulig å måle farten heller ... ingen smell som tyder på at de går gjennom lydmuren. Hvis de gikk raskere enn Mach 1, skulle vi ha hørt det nå. - Tell dem en gang til, befalte Doghouse. - Jeg teller 21 sett kondensstriper, to og en i hvert sett. Posisjon omtrent en-åtte-null. Alle jagerne på Reykjavik fly­ plass tok av og dro nordover omtrent 30 minutter før disse kondensstripene viste seg. De er ikke kommet tilbake ennå, og vi vet ikke hvor de er. Bombeflyene ser ikke ut til å ha eskorte. Ellers ingenting å rapportere. - Oppfattet Beagle. La oss få vite det når jagerflyene lander. Det kan være fint å få et inntrykk av arbeidsrytmen deres. Slutt. Majoren vendte seg til sin sersjant. - Få det ut på skriveren med en gang. Bekreft at et regiment Backfire-fly er på vei sørover, at de er over Reykjavik akkurat nå, antatt kurs en-åttenull. Kanskje med jagereskorte ... ja, det er best å ta med det også. NATOs sambandssenter var omtrent det eneste som fungerte slik det skulle. Kommunikasjonssatellitter i sine trygge baner over ekvator forsynte avdelinger over hele verden med informa­ sjon, og her i Skottland var ett av de viktigste knutepunktene; i praksis en høyteknologisk telefonsentral.

USS «PHARRIS» Det var en god dag for kondensstriper, sa Morris. Det var den rette blandingen av temperatur og fuktighet i stor høyde, og det ville oppstå kondens i den varme eksosen fra flymotorene. De kunne se sporene etter flytrafikken over Atlanterhavet. Den store, kraftige kikkerten som vanligvis ble benyttet på brovingene for å holde utkikk med havoverflaten, var blitt flyttet

324

til den midlertidige broen på toppen av overbygningen, og utkikksmennene brukte den til å identifisere flyene. De så i første rekke etter Bear-fly, de sovjetiske rekognoseringsflyene som speidet etter mål for Backfire’ene. Alle var spente, og det var ingen mulighet for lettelser i situasjonen. Ubåt-trusselen var ille nok, men etter at hangarskipsgruppen var blitt maltraktert dagen før, var konvoien praktisk talt forsvarsløs mot flyangrep. Den var for langt ute til havs til at den kunne bli beskyttet av jagerfly med baser på land. «Pharris» var bare utstyrt med den mest primitive form for luftvern. De skipene som hadde luftvernraketter, samlet seg nå på nordsiden av konvoien, 20 nautiske mil sør for fregatten, mens «Pharris» fortsatte letingen etter ubåter. Alt fregatten kunne gjøre, var å holde øye med de instrumentene som varslet fare, og sende beskjed over radio til de andre skipene. De var sikre på at Ivan ville bruke sine egne store søkeradarer om bord på Bear-flyene til å finne og klassifisere målene. Konvoisjefens plan gikk ut på å benytte SAM-skipene som en supplerende rekke av mål, og de skulle gå i en lignende formasjon som handelsskipene. Med litt hell kunne en spesielt nysgjerrig Bear ta dem for å være uvæpnede skip og bli lokket til å lete visuelt. Det var et dårlig kort å spille, men de hadde ikke noe annet... - Kontakt! Vi registrerer en Big Bulge-radar, peiling nullnull-ni. Signalstyrken er lav. - Finn oss ikke, din jævel, hvisket operasjonsoffiseren. - Det er ikke store håpet om at de ikke skal se oss, sa Morris. - Send dataene til eskortesjefen. Bear-flyet hadde sørlig kurs, og brukte radaren sin bare i to minutter med ti minutters mellomrom, mens det nærmet seg konvoien. Snart ble ett til oppdaget litt lenger vest. Plottegruppene vurderte posisjonene, og sendte en rapport via satellitt til CINCLANTFLT i Norfolk med en presserende anmodning om hjelp. Norfolk kvitterte for rapporten, men ti minutter senere fikk de vite at det ikke var mulig å sende hjelp. «Pharris» bemannet kanonstillingen sin. Rakettsystemet til punktforsvar og radaren ved Gatling-kanonen akter ble gjort klare. De andre radarene ble ikke slått på. Radaroperatørene i operasjonsrommet satt nervøst på sine poster og fingret med bryterne mens de lyttet på rapportene om de elektroniske signalene, og av og til kastet et blikk på plottet. - Begge to har antagelig sett oss.

325

Morris nikket. - I neste omgang kommer Backfire’ene.° Kapteinen tenkte på de slagene han hadde studert på sjø­ krigsskolen - i begynnelsen av den annen verdenskrig, da den japanske flåten hadde herredømmet i luften, eller da tyskerne brukte langtrekkende Condorer til å kretse over konvoier og sende radiomeldinger om deres posisjoner til alle som var interessert, og det ikke var noe som helst de allierte kunne gjøre med det. Han hadde aldri ventet å komme i samme situasjon selv. Skulle det samme taktiske dilemmaet gjenta seg etter 40 år? Det var absurd, sa Morris til seg selv. Absurd og skrekkinn­ jagende. - Vi har en visuell observasjon av en Bear, like over horison­ ten på to-åtte-null, sa radaroperatøren. - Bruk kikkerten til å spore målet akterut, sa operasjonsoffiseren med en gang. Han så over mot Morris. — Kanskje den flyr nær nok til at vi kan prøve et skudd. - Ikke slokk noen radarer akkurat nå. Den kan forville seg inn i et område hvor en eller annen kan nå den med en rakett, hvis den ikke er forsiktig. - Piloten kan umulig være så dum. - Han forsøker nok å bedømme konvoiens forsvar, sa Morris lavt. - Han observerer den ikke visuelt ennå, ikke riktig ennå. Alt han kan se en stund fremover, er noen streker på overflaten og kjølvannet bak dem. Det er ikke lett å identifisere et skip fra et fly. La oss bare se hvor nysgjerrig denne karen er ... - Flyet endret nettopp kurs, sa operatøren. - Det går østover mot oss! - Flyangrep styrbord! Drei roret mot styrbord. Full fart forover! Kom til ny kurs en-åtte-null, befalte Morris straks. Han dreide sørover for å lure Bear-flyet til å nærme seg SAMskipene. - Opplys målet. Gjør klar våpnene! Angrip når flyet er innenfor rekkevidde. «Pharris» la seg hardt over da den endret kurs. Forut roterte kanonsokkelen med solen, samtidig som skipet satte akterstevnen mot den posisjonen hvor målet befant seg. Så snart kanonstillingen var avdekket, ga ildledelsesradaren beskjed om innsiktingen, og det lange kanonløpet hevet seg til 30 grader og søkte seg inn på målet. Det samme gjorde rakettutskyteren akter, som ble brukt til punktforsvar. - Målet er i 30 000 fots høyde, avstand 15 nautiske mil, og det nærmer seg.

326

Eskortesjefen hadde ennå ikke gitt tillatelse til en rakettutskytning. Det var bedre å la Ivan skyte sine raketter først, mens han ennå ikke visste hva skipene var utstyrt med. Data fra hangarskip-slaget var allerede sendt ut til flåten. De store sovjetiske luft-til-overflate-rakettene var ikke spesielt vanske­ lige mål å treffe, ettersom de gikk rett etter sine mål. Men man måtte reagere lynraskt, for de hadde stor fart. Eskortesjefen regnet med at Bear-flyet fortsatt vurderte målet og ennå ikke kjente til eskortestyrkens slagkraft. Jo lenger Bearen var uvi­ tende om den, desto bedre, for Backfire’ene ville ikke ha mye tid til å fly omkring på måfå når de var så langt fra basene sine. Og hvis Bearen bare kom litt nærmere ... - Start skytingen! ropte operasjonsoffiseren. Kanonen til «Pharris» ble satt på helautomatisk avfyring og skjøt et skudd annethvert sekund. Bearen var så vidt innenfor kanonens rekkevidde, og det var små sjanser for å treffe den, men det var på tide å gi den noe å bekymre seg over. Noen sekunder etter skjøt to raketter i været, og Bearen dukket straks for å unnvike dem. Den hadde en skur av aluminiumsstrimler i kjølvannet mens den kom rett mot «Pharris». Det ga fregattens kanonmannskap en ny sjanse til å treffe den. De fyrte av 30 skudd til mens flyet nærmet seg. To av dem var kanskje nær nok til å skade flyet, men det var ingen synlige resultater. Rakettene kom i neste omgang, små hvite piler med grå røykstriper etter seg. En av dem bommet og eksploderte mellom aluminiumsstrimlene, men den andre detonerte bare 100 meter fra bombeflyet. Stridshodet utvidet seg eksplosivt som en urfjær, sprang i tusenvis av splinter, og flere splinter rev opp Bearens høyre vinge. Det massive jetpropellflyet fikk store skader på vingen, og kraften forsvant fra den ene motoren, men piloten gjenvant kontrollen like utenfor rekkevidden av kano­ nen til «Pharris». Flyet satte kursen nordover med en tett røykstripe etter seg. Det andre Bear-flyet holdt seg diskret borte fra alles rekke­ vidde. Toktlederen hadde nettopp lært en lekse, som han ga videre til regimentets etterretningsoffiser. - Flere radarer på vei, advarte elektroteknikeren. - Jeg kan telle 10, og det blir flere. 14-18! ropte søkeradaroperatøren like etter. - Radarkontakter, peiling null-tre-fire, avstand en-åtte-null nautiske mil, jeg kan telle fire mål, nå er det fem - seks mål. Kurs to-en-null, fart 600 knop.

327 - Her kommer Backfire’ene, sa operasjonsoffiseren. - Radarkontakt! lød det neste varselet. - Vampyrer! Vampy­ rer! Raketter på vei mot oss. Morris krympet seg innvendig. Alle eskorteskipene slo på radarsenderne sine. Raketter ble siktet inn mot de inngående målene. Men «Pharris» deltok ikke i det spillet. Morris befalte at skipet hans skulle sette full fart og dreie nordover for å komme unna rakettenes sannsynlige målområde. - Backfire’ene snur. Bearen holder sin posisjon. Vi hører radiosamtaler. Nå er 23 raketter på vei hit. Peilingen endrer seg på alle kontakter, sa operasjonsoffiseren. - Alle har kurs for konvoien. Det ser ut til at vi er utenfor faresonen. Morris kunne høre et felles lettelsens sukk fra hele beset­ ningen i operasjonsrommet. Han følte seg også selv litt lettet da han fulgte utviklingen på radarskjermen. Rakettene kom mot konvoien fra nordvest, og SAM-rakettene var på vei opp for å møte dem. Konvoien fikk på ny ordre om å spre seg, og handelsskipene seilte i full fart bort fra målsenteret. Det som fulgte, hadde en nifs likhet med en lek med pil og bue. Ni av de 23 rakettene russerne skjøt, brøt gjennom SAM-sperringen og styrtet ned mot konvoien. De traff syv handelsskip. Alle syv gikk tapt. Noen ble straks smadret av de 1000 kilo tunge stridshodene. De andre holdt seg flytende lenge nok til at besetningene unnslapp med livet. Konvoien besto av 30 skip da den forlot Delaware. Nå var det bare 20 igjen, og nesten 1500 mil med åpent hav lå mellom dem og Europa.

GRAFARHOLT, ISLAND To Backfire-fly slapp opp for drivstoff, og pilotene besluttet å lande på Keflavik. Bak dem var den skadde Bearen. Den kretset over Reykjavik og ventet på at Backfire’ene skulle forsvinne fra rullebanen. Edwards rapporterte det og beskrev Bearen som et propellfly med en skadet motor. Solen sto lavt over horisonten i nordvest, og det glimtet gult i Bearen mot den koboltblå himmelen. - Hold deg på luften, Beagle, befalte Doghouse. Tre minutter senere forsto Edwards grunnen til det. Denne gang var det ingen elektronisk støysending som kunne

328 advare russerne. Åtte FB-lll-fly feide innover klippene, sør­ vest for det fjellrike midtpunktet på øya. De sneiet bunnen av Selja-dalen parvis, og den grønne og grå kamuflasjen deres gjorde dem nesten usynlige for jagerflyene som sirklet over dem. Det første paret dreide vestover, og et nytt par var 700 meter bak dem. De andre fire dro sørover rundt Husfjellet. - Du snyte, sa Smith som så dem først - to raske halefinner på sørhimmelen. Akkurat da Edwards oppdaget dem, slapp det første flyet et par TV-styrte bomber. Vingmannen gjorde det samme, og begge flyene dreide mot nord. De fire bombene søkte seg mot transformatorstasjonen under dem, og alle landet innenfor gjerdet. Alle lys innenfor synsvidde sloknet som om en eller annen hadde slått av en bryter. Det neste paret med Aardvark-fly suste lavt over Riksvei 1 og feide over hustakene i Reykjavik før de kom over målet sitt. Lederflyet slapp spreng­ bombene sine, og vingmannen brøt av til venstre for å angripe flyplassens tankanlegg på sjøsiden. Noen sekunder etter eksplo­ derte kontrolltårnet, sammen med en hangar, og Rockeyesplintbomber sprengte drivstofftankene i luften. De sovjetiske kanon- og rakettmannskapene ble tatt på sengen og skjøt for sent. Også forsvarsgruppene på Keflavik ble overrasket, først da de mistet den elektriske strømmen, og deretter av bombeflyene, som kom over dem bare et minutt senere. Også her var kontroll­ tårnet og hangarene de første mål, og de fleste av bygningene ble lagt i ruiner av de 1000 kilo tunge bombene. Den neste gruppen av bombefly fant to parkerte Backfire-fly og et rakettførende kjøretøy som mål for sine Rockeye-bomber, og de lot det regne med små bomber over rullebaner og taksebaner. I mellomtiden fortsatte FB-111-flyene vestover på etterbrennere, mens kanonkuler og raketter jaget dem - foruten sovjetiske jagerfly. Seks Fulcrum-fly dukket for å angripe Aardvarkene, som forsvarte seg med å fylle himmelrommet med elektronisk støy. Da de amerikanske bombeflyene var kvitt bombelasten, fløy de av sted i 700 knops fart knapt 100 fot over bølgetoppene, men lederen for de sovjetiske jagerflyene ville ikke snu. Han hadde sett hva de hadde gjort på Keflavik og var rasende for at amerikanerne greide å gjennomføre et overraskelsesangrep til tross for at jagerne hans var i luften. Fulcrumene fløy litt raskere og tok stadig litt inn på amerikanerne. De var over 100

329 nautiske mil fra kysten da rakettradarene deres trengte gjennom amerikanenes elektroniske støy. To jagere skjøt straks ut raket­ ter, og de amerikanske flyene fløy i sikksakk og deretter ned­ over for å slippe unna dem. Ett FB-111 ble truffet og gikk i spinn før det styrtet i sjøen, og russerne forberedte en ny salve da lyset på farevarslerne deres ble tent. Fire amerikanske Phantom-fly lå i bakhold og ventet på dem. I løpet av sekunder var åtte Sparrow-raketter på vei mot Fulcrumene. Nå måtte russerne ta på flukt. MiG-29-ene snudde og satte kursen for Island på etterbrennere. Ett fly ble skutt ned av en rakett, og et annet ble skadet. Slaget hadde vart i fem minutter. - Doghouse, dette er Beagle. Transformatorstasjonen er borte\ Aardvarkene jevnet den med jorden, mann. Det brenner som et lite helvete i den sørvestre enden av flyplassen, og tårnet ser ut til å være kløvd i to. To hangarer er ødelagt. Jeg ser to, kanskje tre, brennende fly av sivile typer. Jagerne satte av sted for en halv time siden. Det tankanlegget brenner sannelig noe helt jævlig! Det løper en mengde mennesker fram og tilbake nedenfor oss. Mens Edwards sto der og så, kjørte et dusin biler med tente frontlys omkring på veien under ham. To stoppet en kilometer borte, og noen soldater steg ut av dem. - Doghouse, jeg tror det er på tide at vi forlater denne høyden. - Oppfattet, Beagle. Gå nordøstover mot Høyde 482. Vi venter å høre fra deg om ti timer. Sett i gang! Slutt. - På tide å gå, løytnant. Smith kastet løytnantens oppakning bort til ham og ga de menige ordre om å bryte opp. - Det ser ut til at vi kan gjøre en innsats for den rette siden.

KEFLAVIK, ISLAND MiG-ene landet på rullebane en-åtte, basens lengste, som fort­ satt var uskadd. De hadde ikke før sluttet å rulle før bakke­ mannskapene begynte å gjøre dem klar til neste kampoperasjon. Obersten var forbauset over å se at basekommandanten fortsatt var i live. - Hvor mange skjøt dere ned, kamerat oberst? - Bare ett, og de fikk ett av mine. Så dere ingenting på radaren? spurte obersten.

330 - Ikke noe som helst. De angrep Reykjavik først. To grupper med fly, som kom nordfrå. De jævlene må ha fløyet mellom fjellene, snerret majoren. Han pekte på den store mobile rada­ ren, som sto under åpen himmel mellom to rullebaner. - De bommet totalt på den. Merkelig. - Vi må flytte den. Den må være høyt plassert, meget høyt. Vi får aldri en flybåren radar, og hvis vi ikke forbedrer radarvarslingen, vil vi bli utryddet gjennom disse angrepene i lav høyde. Finn en egnet fjelltopp. Hvor store er skadene på anleggene våre? - Småbombene laget mange små hull i rullebanene. Vi skal lappe dem sammen i løpet av et par timer. Tapet av tårnet gjør det vanskeligere for oss å operere et stort antall fly. Da vi mistet den elektriske strømmen, mistet vi også evnen til å føre drivstoff gjennom rørledningen, og sannsynligvis gikk den lokale tele­ fontjenesten tapt. Han trakk på skuldrene. - Vi kan tilpasse oss, men skadene hemmer oss i vesentlig grad. For mye arbeid, for få menn. Vi må spre jagerflyene, og vi må finne alternative ordninger for drivstoff-fylling. Det neste målet blir brenselsdepotene. - Ventet du at dette skulle bli lett, kamerat? Obersten så bort på de brennende vrakene som en halv time før var to Tu-22M Backfire-fly. Den skadede Bearen holdt nettopp på å lande. Tidsberegningen deres var altfor god. De tok oss da halvparten av mine jagere eskorterte en bombeflystyrke ut fra nordkysten. Det var kanskje hell, men jeg tror ikke på flaks. Jeg vil at bakketroppene skal undersøke områdene rundt flyplassene for .å se om det finnes fiendtlige agenter der. Og jeg vil ha bedre sikkerhetstiltak. Jeg ... hva faen er det? En Rockeye-splintbombe lå på betongen, bare seks meter fra dem. Majoren hentet et plastflagg i jeepen sin og satte det like ved bomben. - Amerikanerne slapp noen tidsinnstilte bomber. Folkene mine er allerede på jakt etter dem. Ta det med ro, kamerat, alle jagerne dine har landet i god behold. Spredningsområdet ditt er ryddet. Obersten trakk seg litt tilbake. - Hva gjør du med bombene? - Vi har god trening med dette. Vi benytter en spesielt utstyrt bulldoser til å fjerne dem fra betongen. Noen vil eksplodere, andre vil ikke gjøre det. De som ikke eksploderer av seg selv, vil bli detonert av en skarpskytter med en rifle.

331 - Tårnet? - Tre menn var på vakt. Dyktige menn. Majoren trakk igjen på skuldrene. - Du må unnskylde meg. Jeg har noe arbeid som må gjøres. Obersten kastet et siste blikk på småbombene før han gikk i retning av jagerflyene. Han hadde undervurdert majoren.

ISLAND - Det er et lys på høyden vår, sa Garcia. Alle kastet seg ned på bakken. Edwards krabbet bort til sersjanten. - En eller annen jævel tente en sigarett akkurat nå, sa Smith surt. Han hadde røykt sin siste flere timer tidligere og led av avvenningssymptomer. - Forstår du nå hvorfor vi bærer på vår egen søppel? - Ser de etter oss? spurte Edwards. - Jeg regner med det. Det angrepet var temmelig smart utført. De lurer sikkert på om flygerne fikk hjelp fra noen her på øya. Det er forbausende at de ikke tenkte på det før. Antagelig var de sterkt opptatt med andre ting. - Tror du de kan se oss? Edwards likte ikke tanken på det. - Fra tre kilometers hold? Det er litt for mørkt til det, og hvis de røyker, er det enda mindre grunn til å tro at de holder øye med oss. Bare slapp av, løytnant, det er ikke så lett å finne fire karer. Det er masser av høyder som må sjekkes på denne klippeøya. Men vi må være på vakt der vi går. Holde oss unna fjellkammene. Det blir ikke lett å se oss hvis vi beveger oss nede i dalene, selv om de har godt utstyr. La oss gå videre, karer, og hold dere lavt i terrenget.

USS «PHARRIS» Et handelsskip sto i brann. Mannskapet var gått i båtene to timer tidligere, men fortsatt brant båten i den vestre horisonten. Flere døde, tenkte Morris. Bare halvparten av mannskapene på de senkede fartøyen? var blitt reddet, og det var ikke tid til å lete mer omhyggelig. Konvoien hadde gitt seg i vei uten et spesielt redningsskip. Helikoptrene hadde plukket mange opp av vannet, men de fleste helikoptrene trengtes til å jakte på

332 ubåter. Han holdt en melding i hånden, der det sto at Orion-fly fra Lajes hadde forfulgt og sannsynligvis senket en rakettførende ubåt av Echo-klassen. Det var i hvert fall én god nyhet, men etterretningsrapporter tydet på at enda to ubåter var senket. Tapet av Island var en katastrofe som man først nå forsto betydningen av. De sovjetiske bombeflyene kunne nå angripe handelsruten uten vanskelighet. Russernes ubåter gikk gjen­ nom Danmarkstredet som de ville, selv om NATOs mariner forsøkte å gjenoppbygge den ubåtbarrieren de hadde mistet en barriere som konvoiene var avhengige av. Flyvåpenet og marinen ville snart forsøke å gjenopprette en jagerflydekning til forsvar mot Backfire’ene, men disse tiltakene var bare nød­ hjelp. Inntil Island ble fullstendig nøytralisert, eller helst gjen­ erobret, var utfallet av det tredje slaget om Atlanterhavet helt uvisst. Mørklagte skip gikk til havs fra Stillehavsflåtens baser i San Diego og Pearl Harbor. Så snart de var ute på åpent hav, satte de kursen sørover mot Panama.

23

Takk for sist

USS «PHARRIS» Situasjonen hadde roet seg igjen. Et meget relativt uttrykk: Backfire’ene opererte fortsatt ved Island, men denne ettermid­ dagen hadde de angrepet en annen konvoi og senket 11 handels­ skip. Alle konvoier med kurs østover tok en avstikker sørover. Det reduserte faren for flyangrep, men ga dem en lengre reise til Europa. Så store som tapene hadde vært hittil - nesten 60 skip var allerede blitt senket - betydde en sørligere kurs i hvert fall at de sovjetiske bombeflyene bare kunne ta med seg én rakett i stedet for to. Påkjenningene begynte å sette spor hos alle sammen. Morris’ besetning var blitt kjørt hardt i nesten en uke - fire timer på vakt, fire timer fri. De fikk ikke sove regelmessig og spiste ikke til faste tider. De krav som stiltes til det livsviktige vedlikeholds­ arbeidet, betydde at mannskapene fikk liten tid til søvn. På toppen av det hele kom vissheten om at de kunne bli utsatt for et ubåt- eller flyangrep når som helst. Det daglige arbeidet ble likevel gjort, men Morris merket seg at mennene var i ferd med å bli sure og oppfarende. De begynte å snuble over dørterskler - et sikkert tegn på tretthet. Snart ville det bli gjort alvorligere

334 feil. Forholdet mellom tretthet og feil er like sikkert som tyngdekraften. Han håpet at alt ville bli mer av en rutine etter en dag eller to, noe som mennene hans kunne tilpasse seg. Det fantes tegn til dette, og de andre offiserene sa at han ikke skulle være urolig. Men Morris var bekymret. - Bro, operasjonsrom. Sonarkontakt, mulig ubåt, peiling null-null-ni. - Så bærer det løs igjen, sa operasjonsoffiseren. For 24. gang på denne turen løp mannskapet på «Pharris» til kampstasjonene. Det varte tre timer denne gangen. Ingen Orion-fly kunne assistere dem, og eskorteskipene samlet helikoptrene sine for å spore opp ubåten under ledelse av Morris og hans folk i operasjonsrommet. Mannen som førte denne ubåten, visste hva han gjorde. Ved den første mistanke om at han var blitt oppdagethans sonar hadde kanskje oppdaget et helikopter i luften eller registrert plasket fra en sonarbøye som ble sluppet ned - gikk han ned til dypere vann og begynte en forvirrende serie med tempovekslinger, fra full fart til nesten full stans. Han lot ubåten sprette over og under det avbøyende laget og strevde hardt for å bryte kontakten - men beveget seg hele tiden mot konvoien. Denne karen var ikke interessert i å flykte. Ubåten forsvant og kom igjen til syne på det taktiske plottet. Den nærmet seg stadig, men avslørte ikke sin posisjon tydelig nok til at man kunne prøve et skudd. - Borte igjen, sa antiubåtkrigs-offiseren ettertenksomt. En sonarbøye som var blitt sluppet ti minutter tidligere, hadde registrert et svakt signal, holdt fast på det i to minutter og så mistet det. - Denne karen er fantastisk. - Og for nær, sa Morris. Hvis ubåten fortsatt holdt sørlig kurs, var den nå i enden av rekkevidden til fregattens aktive sonar. Inntil nå hadde ikke «Pharris» avslørt sin egen posisjon. Ubåtkapteinen kunne slutte seg til at det var overflateskip i nærhe­ ten, siden det var helikoptre i luften, men det var ikke sannsyn­ lig at han ventet å finne en fregatt bare ti nautiske mil sør for sin egen posisjon. Morris så bort på offiseren som hadde ansvaret for antiubåtkrig. - La oss ajourføre vår temperaturprofil. 30 sekunder senere slapp de en dybdetermografisk sonde. Instrumentet målte vanntemperaturen og avga rapport til en skjerm i sonarrommet. Vanntemperatur er det viktigste miljø­

335 forhold som påvirker sonarytelsene. Overflateskip sjekket vanntemperaturen fra tid til annen, men en ubåt kunne gjøre det kontinuerlig - enda en fordel for en ubåt. - Der! pekte Morris. - Den termiske gradienten er adskillig sterkere nå, og denne karen utnytter det. Han holder seg borte fra den dype kanalen og går trolig for full fart på toppen av laget istedenfor under det, slik vi ventet. Okay ... Helikoptrene fortsatte å slippe ned bøyer, og de korte glim­ tene de fikk, var av et mål som gikk sørover, i retning av «Pharris». Morris ventet. - Bro, operasjonsrom, legg roret babord, kom til ny kurs null-en-null, befalte Morris, og rettet skipet mot ubåtens antatte posisjon. Fregatten gjorde fem knop og beveget seg rolig i den stille sjøen. Mennene i operasjonsrommet så av kursangivelsen på akterskottet at kursen endret seg langsomt fra den østlige retningen. Taktikkskjermen var ikke til noen nytte. De mange korte meldingene fra sonarbøyene, som sannsynligvis var falske i begynnelsen, hadde skapt forvirring i datamaskinenes bereg­ ning av ubåtens posisjon. Ubåten kunne være hvor som helst i et område på over 100 kvadratmil. Morris gikk bort til kartbordet i akterhjørnet av rommet. - Jeg tror den er akkurat her. Morris banket lett på kartet. Kommentarer? - Skulle den gå på grunt vann? Det er i strid med læreboken, påpekte antiubåtkrigs-offiseren. Man antok at ubåtfolk holdt seg til etablerte læresetninger. Det ble i hvert fall påpekt i etterretningsrapporter som flåten hadde fått. - La oss finne det ut. Sett i gang et Yankee-søk. Antiubåtkrigs-offiseren ga straks ordre om det. Yankee-søk innebar å aktivere fregattens aktive sonar og hamre løs på vannet for å finne ubåten. Morris tok en sjanse. Hvis ubåten var så nær som han trodde, kunngjorde han sitt eget skips posisjon og inviterte til et rakettangrep som hans punktforsvarssystemer var dårlig rustet til å stoppe. Sonaroperatøren fulgte oppmerksomt med på skjermen. De første fem lydpulsene ga ingen resultater. Sonarstrålen feide fra vest mot øst. De neste pulsene tegnet en lys flekk på skjermen. - Kontakt - positiv sonarkontakt, rett linje herfra, peiling nullen-fire, avstand 11 600 meter. Vurderer det som sannsynlig ubåt. - Ta den, befalte Morris.

336

Startraketten ASROC tente, kom klar av skipet og gikk i bue over himmelen med en lysegrå røykstripe etter seg. Raketten brant ut i løpet av tre sekunder, mens den feide over himmelen som en kule. 3000 meter over vannet skilte torpedoen seg fra startraketten, og en fallskjerm bremset torpedoens fart ned mot vannet. - Den har endret kurs, kaptein, varslet sonaroperatøren. Målet dreier av og øker farten. Jeg - det er «fisken» - torpedoen er i vannet og peiler seg inn. Den ble sluppet temmelig nær. Operasjonsoffiseren overså dette. Tre helikoptre var i ferd med å samle seg over målområdet. Det var mulig at torpedoen ville bomme, og foreløpig måtte man konsentrere seg om å bite seg fast i målet. Han ga ordre om å dreie mot styrbord, slik at fregattens passive sonar kunne spore opp ubåten, som nå gikk raskt for å unnvike torpedoen. Den laget mye støy der den gikk. Det første helikopteret kom og slapp en bøye. - To propeller og hulromslyder. Høres som en Charlie i full fart, kaptein, sa en underoffiser. - Jeg tror torpedoen har den. Torpedoen gikk over fra plystre-og-vente til å plystre uav­ brutt, og jaget etter ubåten, som raste i en bue nedover i vannet. Våpenet mistet ubåten midlertidig da den passerte gjennom termoklinlaget, men fant den igjen da den selv kom inn i det kaldere dypvannet, og avstanden ble stadig mindre. Ubåten slapp et støyinstrument, men det klikket. Et nytt ble satt inn i utskyteren. Men for sent. Torpedoen rammet ubåten på propel­ len babord og eksploderte. - All right! ropte en underoffiser blant sonarfolkene. - Strids­ hodet detonerte. Vi tok den jævelen! - Det var treff. Det var en eksplosjon, bekreftet et helikoptermannskap. - Stå klar. Målets motorer har ikke stoppet helt ... nye fremdriftslyder-metalliske lyder. Luftutblåsning, den blå­ ser tankene tomme. Den kommer opp, målet kommer opp. Vi ser bobler på overflaten. Kjempefint, der er den! Charlie-ubåtens baug stakk over vannflaten seks nautiske mil fra fregatten. Tre helikoptre kretset over det ramponerte far­ tøyet som en flokk ulver, og «Pharris» dreide nordover for å gå mot målet. Fregattens femtommers kanon var rettet mot ubå­ ten. Men det var ikke nødvendig. Luken forut åpnet seg, og mennene begynte å krabbe ut. Andre kom til syne på tårnet og hoppet over bord da ubåtens maskinrom ble fylt med vann. I alt ti menn kom seg ut før ubåten gled bakover og ned under

337

bølgene. En til kom til overflaten noen sekunder etter, men flere overlevende var det ikke. Helikopteret slapp redningsvester til mennene som lå i van­ net. Helikopteret som hadde redningsheis om bord, klarte å ta opp to menn før fregatten kom fram. Morris ledet operasjonen fra broen. Han sørget for at den motordrevne hvalbåten ble satt på vannet i en fart, og redningsarbeidet gikk lett og greit. De sovjetiske gastene var sjokkert og gjorde ingen motstand. Heli­ koptrene viste båten vei til mennene, og lette grundig i området etter mulige andre overlevende. Alle elleve ble reddet, og hvalbåten vendte tilbake til utgangspunktet. Båtsmannen på «Pharris» overvåket operasjonen, mens en fenrik sto taus ved siden av ham. Ingen hadde for alvor overveiet en slik mulighet. En torpedo som traff en ubåt pleide å gjøre fullstendig ende på den. Fanger, tenkte Morris. Hva pokker skal jeg gjøre med fanger? Han måtte avgjøre hvor han skulle plassere dem og hvordan han skulle behandle dem. Hvordan han skulle avhøre dem - fantes det noen om bord som kunne russisk? Kapteinen overlot sty­ ringen til nestkommanderende og skyndte seg akter. Der sto allerede væpnede medlemmer av besetningen. De holdt M-14-riflene på en klosset måte mens de kikket nysgjerrig på hvalbåten. Besetningen i hvalbåten sikret heiselinene til heispunktene, og gasten ved vinsjen heiste båten opp i davitene. Russerne var ikke av det imponerende slaget. Mange av dem var som lammet etter at de så vidt hadde unnsluppet døden. Morris så tre offiserer, og den ene av dem var sannsynligvis kapteinen. Han hvisket en rask ordre til båtsmann Clarke. Clarke fikk den væpnede gruppen til å gå litt tilbake, og tok fløyten sin opp av lommen. Da hvalbåten var satt på plass, blåste han tre toner på fløyten og ga honnør for den sovjetiske kapteinen, som om han skulle være en rangsperson på besøk. Russeren var tydelig forbauset. Morris gikk fremover for å hjelpe ham ut av båten. - Velkommen om bord, kaptein. Jeg er kaptein Morris i Den amerikanske marine. Ed kastet et blikk rundt seg og så et vantro uttrykk i ansiktene til besetningen. Men knepet førte ikke fram. Russeren sa noe på russisk. Enten snakket han ikke engelsk, eller han var åndsnærværende nok til å late som om han ikke gjorde det. En annen ville bli nødt til å ta seg av avhørene. Morris ba båtsmannen om å fortsette. Russerne ble ført under

338

dekk for å bli undersøkt av lege. Inntil videre ville de bli holdt under bevoktning i sykelugaren. Båtsmannen kom snart opp på dekk igjen. -Kaptein, hva pokker var det der? spurte båtsmann Clarke. - De har antagelig hørt at vi ville skyte hodet av dem. Jeg leste en bok engang, der det sto at det mest effektive - du vet, det var en tysker som spesialiserte seg på å hale opplysninger ut av våre gutter under den annen verdenskrig. Han var flink til det, og det han gjorde, var å behandle guttene på en skikkelig måte. Pokker heller, de la sammen penger for å få ham over dammen etter krigen, og nå er han amerikansk statsborger. Skill offiserene fra de menige og de eldste menige fra de yngre. Hold dem adskilt. Forsikre deg om at de har det godt. Gi dem mat og sigaretter og få dem til å føle seg trygge. Hvis du skulle vite om en om bord som har en flaske, få tak i den og gi våre gjester noen sterke drinker. Alle må få nye klær. Vi beholder deres. Send alt sammen til offisersmessen. Vi skal se etter om de har noe av verdi. Sørg for at de blir behandlet pent, så kanskje vi kan få en eller to til å åpne seg og fortelle det de vet. - Riktig, kaptein. Båtsmannen ristet på hodet da han gikk derfra. Han kunne i det minste male en hel ubåt på styrehuset denne gangen. Morris gikk tilbake til styrehuset. Han ga sine menn ordre om å sikre fra klart skip og sørge for at fregatten vendte tilbake til plassen sin i patruljen. I neste omgang kalte han opp eskortesjefen og fortalte om fangene. - «Pharris», svarte kommandøren. - Dere kan male en gyllen «A» på ASROC-røret. Takk alle om bord for god innsats, Ed. Dere er mesterne på denne overfarten. Jeg kaller opp igjen om fangene. Slutt. Kapteinen vendte seg om og så at brovaktene ennå sto der. De hadde hørt hva kommandøren sa over radio. Trettheten var borte, og de smilene som møtte Morris, betydde mer for ham enn eskortesjefens ord.

KIEV, UKRAINA Aleksejev så over etterretningsmaterialet som lå på skrivebor­ det hans. Sjefen hans var i Moskva for å delta i et orienterings­ møte på høyt nivå, men disse opplysningene var - burde være,

339

rettere sagt - omtrent de samme som hans overordnede fikk kjennskap til. - Det går ikke bra i Tyskland? spurte Sergetov. - Nei. Vi skulle ha nådd Hamburgs utkanter innen H 4- 36. Halvannet døgn, etter planen. Istedenfor det er vi fortsatt ikke kommet dit, og Tredje Støtarmé har lidd morderiske tap under NATOs flyangrep. Han tidde litt mens han stirret på kartet. Hvis jeg var NATO-sjef, ville jeg gå til motangrep igjen, akkurat der. - Kanskje de ikke er i stand til det. Det første motangrepet ble slått tilbake. - Ja, men det kostet oss en stridsvogndivisjon og 60 fly. Seire som den kan vi klare oss uten. Bildet i sør er neppe bedre. NATO-styrkene gir opp arealer for å vinne tid, og de gjør det på en fremragende måte. Deres bakkestyrker og taktiske fly opererer i de samme områder som de har hatt manøvrer i gjennom 30 år. Våre tap er nesten dobbelt så store som beregnet på forhånd, og det kan vi ikke tåle. Aleksejev lente seg tilbake. Han skjente på seg selv fordi han snakket som en defaitist. Det var i grunnen bare en måte å få utløp for sitt ønske om å få delta i kampene. Han var like sikker som enhver annen general ville være, på at han kunne gjøre det bedre. - Hvor store tap har NATO hatt? - Meget store, tror vi. De har brukt forbausende mye penger på våpen. Tyskerne har satset for mye på å forsvare Hamburg, og det har kostet dem dyrt. Hvis jeg var i deres stilling og ute av stand til å gå til motangrep, ville jeg trekke meg tilbake. En by er ikke så mye verd at man bør sette hele hæren på spill for å holde den. Den leksen lærte vi i Kiev ... - Unnskyld meg, general, men hva med Stalingrad? - Det var en litt annen situasjon, kaptein. Ikke desto mindre er det underlig hvordan historien kan gjenta seg, mumlet Alek­ sejev, mens han studerte kartet på veggen. Han ristet på hodet. Vest-Tyskland hadde for mange veier til at det kunne føre fram. - KGB rapporterer at NATO har krigsmateriell for bare to, høyst tre, uker til. Det blir den avgjørende faktor. - Hva med våre forsyninger og vårt drivstoff? spurte den unge kapteinen. Generalen svarte bare ved å rynke pannen.

340

ISLAND Det fantes i det minste vann. Elvene fikk stadig nytt tilsig fra isbreene midt på øya - vann som hadde falt som snø over 1000 år tidligere, lenge før atmosfæren ble forurenset, og blitt trykket sammen til is. Da den til slutt smeltet for å fylle fjellbekkene, ble den til krystallrent vann, som smakte vidunderlig, men som ikke hadde noen som helst næringsverdi. Det var også iskaldt, og det var ikke lett å finne vadesteder. - Maten vår varer bare én dag til, løytnant, sa Smith da de hadde spist. - Ja, vi må tenke over den saken. Edwards samlet sammen avfallet sitt, og Garcia samlet søppelet fra alle sammen for å grave det ned. Hvis det hadde vært mulig å fjerne fotavtrykkene i støvet, ville Smith sikkert ha satt dem til å gjøre det også. Det var ikke lett. Edwards satte sammen radioen mens han lyttet til spanske forbannelser og lyden av en sammenleggbar spade som slo mot den løse grusen som gikk for å være jord på toppen av Høyde 482. - Doghouse, dette er Beagle. Vi slipper straks opp for mat. Over. - Det var synd, Beagle. Kanskje vi kan sende noen pizzaer ut til dere. - Du er en virkelig morsom drittsekk, sa Edwards uten å vri om sendernøkkelen. - Hva er det du vil ha oss til å gjøre denne gangen? - Har noen sett dere? - Vi er i live, ikke sant? Altså nei. - Fortell meg hva du kan se. - OK, det går en grusvei nedover mot nord, kanskje tre kilometer borte. Det er noe som ser ut som en bondegård pløyde marker, men jeg kan ikke si hva som vokser der. En sauefarm vest for oss, vi passerte den på veien hit. Masser av sauer. For ti minutter siden så vi en lastebil på veien. Den kjørte vestover. Hittil i dag har vi ikke sett noen fly, men jeg regner med at det vil endre seg. De eneste sivile vi har sett, har vært like ved husene sine. Vi har ikke engang sett noen sauegjetere, og på bondegården nord for oss er det ingen synlig virksomhet. Ingen gjentar ingen - sivil veitrafikk. Ivan har sannelig klart å stenge av denne øya, Doghouse. Det er omtrent alt jeg kan si. Si til de Aardvark-pilotene at de gjorde godt arbeid med den

341 transformatorstasjonen. Det er ikke noe mer igjen av den enn et hull i bakken. Siden da har vi ikke sett et eneste elektrisk lys bli tent. - Fint, Beagle. OK, dere har ordre om å gå nordover mot Hvammsfjdrdur. Dere må ta en lang omvei mot øst for å unngå alle disse buktene jeg ser på kartet. La oss si ti dager, høyst tolv. Det greier dere fint. Hold dere unna folk og ta ikke kontakt med noen. Fortsett å holde kontakt med oss og rapporter om alt du ser som kan ha interesse. Bekreft. - Oppfattet, Doghouse, du vil ha oss ved Hvammsfjordur i slutten av neste uke, og vi skal opprette den vanlige radiorutinen. Noe mer? - Vær forsiktig. Slutt. - Hvammsfjdrdur? spurte Smith. - Det er 150 kilometer i luftlinje. - De vil at vi skal ta en omvei østover for å unngå kontakt. - 200 kilometer - å gå i dette terrenget. Smiths gnistrende øyne lot til å kunne kløve et fjell i to. - I slutten av neste uke? Ti eller elleve dager? Edwards nikket stumt. Han hadde ikke visst at det var så langt. - Det blir en tøff jobb, herr Edwards. Sersjanten trakk et stort kart ut av mappen. - Jeg har ikke engang kart over hele kystlinjen. Pokker. Se her, løytnant. Fjellkammene og elvene på denne øya kommer ut fra midten som eikene i et hjul. Det betyr at vi må klatre temmelig mye, og det er ikke noen lave høyder. Overalt hvor det er lavt terreng, er det også veier, og vi kan ikke følge veiene. Han ristet på hodet. Edwards tvang fram et smil. - Kan vi ikke ta en drosje? Jeg trodde dere marineinfanterister var i god form. Smith løp normalt åtte kilometer hver morgen. Han kunne ikke huske at han noengang hadde sett denne lille spirrevippen fra flyvåpenet løpe langs veiene. - OK, herr Edwards. De sier jo at ingen har druknet i svette noengang. På beina, marinesoldater, vi har ordre om å spasere litt. Rodgers og Garcia vekslet blikk. «Herr» var ikke nettopp et uttrykk for hengivenhet overfor en offiser, men Smith regnet med at oppsetsighet bare telte når offiseren visste at noen fornærmet ham.

342

KEFLAVIK, ISLAND Det tok tid å montere helikoptrene. De store AN-22-transportflyene hadde levert to Mi-24 angrepshelikoptre. Det var litt av en last, selv for de fire-motors uhyrene. En IL-76 var kommet med teknikere og flymannskaper som skulle montere, vedlike­ holde og fly helikoptrene. Det var gjort en alvorlig feil i planleg­ ningen, tenkte generalen. Det ene helikopteret, som hadde greid seg i flyangrepet den første dagen, var nå ute av funksjon - og selvfølgelig var den ødelagte delen ikke blant dem som var sendt med som reserve. Det burde ha vært flere helikoptre. Han trakk megetsigende på skuldrene. Ingen plan var perfekt. Det ville bli fløyet inn flere helikoptre, foruten noen flere mobile radarsett og flere SAM-ramper. Det så ut til at amerikanerne tenkte å gjøre hans tjenestetid i Island så vanskelig som mulig, og han trengte mer utstyr for å møte den trusselen ... Så var det de KGB-kjøterne. Vi må pasifisere øya, sa de. Som om Island ikke var fredelig nok fra før. Hittil hadde det ikke vært et eneste tilfelle av aktiv motstand - ikke ett, tenkte generalen, og husket det året han gjorde tjeneste i Afghanistan. Sammenlignet med det fjellrike helvetet, var dette et paradis. Men det var ikke godt nok for KGB! Nekulturnije barbarer. De hadde tatt 1000 gisler, men erfarte snart at det ikke fantes fengsler nok til dem. Fallskjermsoldatene må holde vakt over de stakkars, harmløse meneskene. Det går med et helt kompani soldater til det. Han hadde ordre om å samarbeide med den lokale KGB-gruppen. Men selvfølgelig samarbeidet man ikke med KGB, man ble dominert av dem. Det fantes KGB-offiserer i hans mobile patruljer, for å gi råd, som de uttrykte det. General Andrejev begynte å bli urolig. Førsteklasses fall­ skjermsoldater var ikke dyktige fengselsbetjenter. Det ville ha vært noe annet hvis de hadde fått ordre om å behandle islen­ dingene pent. Men i stedet tvang ordrene dem til å opptre barskt, og det skapte en fiendtlig holdning. De hadde faktisk hørt noen islendinger juble da de siste amerikanske bombe­ flyene trengte gjennom til flyplassene. Absurd, tenkte genera­ len. De mistet elektrisiteten, mens vi ikke mistet noenting - og likevel jublet de. På grunn av KGBs ordrer. Hvilken dumhet. En god anledning var gått tapt. Han overveide å sende en protest mot ordrene til sentralkommandoen i Moskva, men

343 hvilken hensikt hadde det? En offiser som mislikte KGB, var en offiser som mislikte selve partiet. Den hvinende lyden av gassturbinmotorer vekket ham opp av drømmene. Den første av Mi-24-helikoptrene snudde roto­ ren og prøvde motorene. En offiser løp mot ham. - Kamerat general, med din tillatelse er vi klare for en prøveflygning. Vi drar uvæpnet. Vi laster inn våpen når vi kommer tilbake. - Godt. Kaptein, sjekk høydetoppene omkring Keflavik og Reykjavik. Hvor lenge er det før det andre helikopteret er klart? - To timer. - Utmerket. Godt arbeid, kamerat kaptein. Et minutt etter tok det tunge angrepshelikopteret av.

- Ned og ligg stille! ropte Garcia. Det kom ikke i nærheten av dem, men synet av det var nok. - Hvilken type er det? - Hind. Det er et angrepshelikopter, som Cobraen. Dårlige nyheter, løytnant. Det tar åtte soldater og flere raketter og mitraljøser. Og tenk ikke engang på å skyte på det. Den jævelen er like godt pansret som en fordømt stridsvogn. Mi-24-helikopteret kretset over høyden som de nettopp hadde oppholdt seg på. Så forsvant det i østlig retning for å undersøke en annen høyde. - Jeg tror ikke de så oss, sa Edwards. - La oss fortsette slik. Vent litt med radioen, løytnant. Vi kan gi beskjed om dette etter at vi har gått et stykke, OK? Edwards nikket samtykkende. Han husket en orientering om sovjetiske helikoptre som han hadde fått på Flyvåpenets akade­ mi. - Vi er ikke redde for russerne, hadde en afghaner sagt. Men vi er redde for helikoptrene deres.

BITBURG, FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND Oberst Ellington våknet klokken seks den kvelden. Han bar­ berte seg og gikk ut. Solen sto fortsatt høyt på kveldshimmelen. Han lurte på hva slags oppdrag de ville få denne kvelden. Han var ikke bitter, men det var vanskelig å akseptere at nesten en tredjedel av hans menn - menn som han hadde arbeidet sammen

344

med i to år - var døde i løpet av en uke. Det var for lenge siden de erfaringene han gjorde i Vietnam. Han hadde glemt hvor forferdelige slike tap kunne være. Hans menn kunne ikke ta fri en dag for å sørge over de døde og få utløp for smerten de følte, selv om de sikkert hadde behov for det. De fikk den hvilen de trengte. De stående ordrer ga dem åtte timers søvn hver dag som nattjegere sov de bare om dagen. Men det betydde noe at de var der. Han var sikker på det. Hver natt tok de svarte og grønne Frisbee-flyene av for å angripe et spesielt mål, og russerne hadde ennå ikke funnet på noe mottiltak. Kameraene som var montert i alle flyene, brakte tilbake bilder som vingens etterretningsoffiserer knapt nok kunne tro. Men det kostet mye. Vel. Obersten minnet seg selv om at et tokt i døgnet var en lettere oppgave enn de andre flymannskapene måtte utføre, og at støttemannskapene led like store tap som folkene hans. Til kvelden skulle et nytt oppdrag bringes i havn. Han ga seg selv ordre om bare å beskjeftige seg med det oppdraget. Orienteringsmøtene varte en time. Ti fly skulle på vingene den kvelden: Parvis skulle de angripe fem mål. Som leder fikk han den vanskeligste oppgaven. Rekognosering hadde vist at Ivan hadde et tidligere ukjent drivstoffdepot et sted vest for Wittenburg, som støttet opp om offensiven mot Hamburg, og tyskerne ville ha depotet bort. Hans vingmann ville ta med Durandal-bomber, og han skulle følge etter med Rockeyesplintbomber. Det ville ikke være noen støttefly med denne gangen, og obersten ønsket heller ikke at noe fly med støysender skulle delta. To av de flyene som var gått tapt, hadde slik støtte, og de elektroniske forstyrrelsene hadde bare varslet forsvaret. Han gransket de topografiske kartene nøye. Området var flatt. Det fantes ikke mange fjell og høyder å gjemme seg bak, men han kunne fly i høyde med tretoppene, og det var nesten like bra. Han ville nærme seg østfra, bak målet. Det blåste en 20 knops vestlig vind, og hvis han kom inn fra lesiden, ville forsvarerne være ute av stand til å høre ham før bombene falt ... antagelig. De ville forlate området ved å sette kursen sør­ vestover. Hele oppdraget ville vare 75 minutter. Han regnet ut hvor mye drivstoff han måtte ha, og passet på å ta bombelasten med i beregningen. I tillegg til det drivstoff han måtte ha, regnet han med fem minutter på etterbrenner i tilfelle det ble luftkamp,

345 og ti minutter til å forberede landingen i Bitburg. Da han var ferdig med å regne, gikk han for å spise. For hver bit toast han tygde, gikk han i tankene igjennom oppdraget, som om det var en film han så. Han så for seg hver eneste hendelse, hver hindring, hver SAM-base som måtte unngås. Han forestilte seg også uventede ting. Hvilke følger ville det få for oppdraget hvis det var en formasjon med jagerfly i lav høyde over målet? Hvordan ville målet se ut i en slik situasjon? Hvis han måtte slippe bomber to ganger, hvilken retning skulle han da komme fra? Major Eisly spiste i taushet sammen med sjefen sin. Han gjenkjente det fraværende uttrykket i ansiktet hans og gikk i gang med sin egen indre kontrolliste.

De fløy 75 kilometer inn over DDR før de dreide nordover ved Rathenow. To sovjetiske Mainstay-fly var i luften, et godt stykke fra grensen, og omgitt av raske avskjæringsjagere av typen Flanker. De to amerikanske flyene fløy lavt og i tett formasjon og holdt seg utenfor rekkevidden til de sovjetiske flyenes radarer. Når de hvinte over hovedveier, var det alltid i retning bort fra kursen mot deres mål. De unngikk byer, lands­ byer og kjente fiendtlige depoter, hvor det kunne være SAMraketter. Treghetsnavigasjons-systemene registrerte den tilbakelagte strekningen på en kartavbildning på instrumentbordet. Avstan­ den til målet skrumpet raskt inn da flyene svingte vestover. De feide over Wittenburg i 500 knop. De infrarøde kame­ raene viste kjøretøyer som fylte drivstoff på veien til høyre for målområdet ... der! Minst 20 tankbiler kunne ses mellom trær­ ne. De fikk drivstoff fra tanker under jorden. - Målet i sikte. Utfører oppdraget etter planen. - Oppfattet, sa vingmannen. - Jeg har dem visuelt. Duke svingte til venstre og gjorde veien klar for vingmannen, som skulle angripe først. Vingmannens fly var det eneste som var igjen av de som var utstyrt med utkasterstativer for disse svære våpnene. - Jøss! Dukes skjerm viste en SA-ll-rampe rett under ham. Rakettene pekte nordvestover. Ett av hans fly hadde bitter erfaring for at SA-11 hadde infrarødt målsøkerutstyr som ingen hadde ventet. Obersten dreide flyet hardt til høyre, bort fra rakettrampen, og lurte på hvor resten av rakettbatteriet befant seg.

346 Vingmannen fløy lavt over målet. Han slapp de fire bombene sine og fortsatte vestover. Kanonilden lyste opp himmelen bak ham. For sent. De franskproduserte Durandal-bombene falt ned fra utkasterstativene og spredte seg. Så snart de var fri, pekte de ned­ over, og små raketter akselererte våpnene mot bakken. De var konstruert til å bryte opp rullebaner av betong, og var ideelle mot drivstofftanker under jorden. Bombene eksploderte ikke da de traff bakken. I stedet trengte de massive bombene flere fot ned i jorden før de eksploderte. Tre av dem detonerte i driv­ stofftanker under jorden. De eksploderte oppover, slik at det brennende drivstoffet for opp i luften. Det var nesten som en kjernefysisk sprengning. Tre hvite flammesøyler slo mot himmelen, spredte seg ut som fontener og slapp ned drivstoff flere hundre meter fra eksplosjonsstedet. Alle kjøretøyer i området ble omspent av flammer, og bare tre menn i nærheten av tankene kom fra det med livet. Noen sekunder etter eksploderte de gummiballongene med drivstoff som var plassert på stedet, og en elv av brennende diesel og bensin rant mellom trærne. I løpet av et øyeblikk ble 80 mål skog forvandlet til en ildkule som stadig utvidet seg. Det kom også flere nye eksplosjoner. Ellingtons jager rystet voldsomt da sjokkbølger passerte. - Fordømt, hvisket han. Etter planen skulle han bruke splintbombene sine for å antenne det Durandal-bombene hadde sprengt i luften. - Jeg tror ikke Rockeye’ene trengs, Duke, bemerket Eisly. Ellington forsøkte å blunke bort prikkene han hadde for øynene og fløy så lavt han kunne. Han så at han fløy langs en vei.

Den sovjetiske øverstkommanderende på Vestfronten var sint fra før, og det han så mot himmelen i øst, gjorde ham ikke blidere. Han hadde nettopp hatt en samtale med sjefen for Tredje Støtarmé i Zarrentin og fått vite at offensiven igjen var stoppet opp like utenfor Hamburg. Han var rasende for at hans mest slagkraftige stridsvognstyrke ikke hadde nådd målet. Han hadde gitt sjefen for stridsvognstyrken avskjed på grått papir og var på vei tilbake til sin egen kommandostasjon. Nå så han det som bare kunne være et av de tre store drivstofflagrene deres gå i luften. Generalen bannet og reiste seg, mens han skjøv

347

taket på den pansrede kommandovognen til side. Det flimret for øynene hans, og han blunket for å se klart. Det neste han oppfattet, var en svart masse som så ut til å komme ut av den nedre enden av ildkulen. Hva er det? spurte Elllington seg selv. TV-skjermen hans viste fire pansrede kjøretøyer i en tett kolonne - ett av dem en SAM-rampe. Han slo bombeslipp-kontrollen over på Armert og slapp de fire Rockeye-beholderne før han dreide sørover. Kameraene på halepartiet tok opp det som fulgte. Beholderne åpnet seg, og splintbombene falt spredt over veien. De eksploderte da de traff bakken. Øverstkommanderende på Vestfronten døde som en soldat. Det siste han gjorde, var å gripe et maskingevær og skyte mot flyet. Fire småbomber falt noen meter fra kommandovognen. Splintene skar gjennom det lette panseret og drepte alle innen­ for før bensintanken eksploderte og sendte en ny ildkule mot en himmel som ikke hadde rukket å bli mørk.

USS «CHICAGO» Ubåten kom sakte opp til overflaten. Den snodde seg oppover for å gjøre det mulig for sonaren å sjekke hele området. Den gikk opp til antennedybde. McCafferty hadde ikke hatt hell med seg hittil, og det var ikke en situasjon som oppmuntret til å ta noen unødig risiko. Da ubåten rettet seg opp under bølgene, gikk den elektroniske signalmasten opp først og snuste etter fiendtlige elektroniske signaler. Deretter ble søkeperiskopet hevet. Kapteinen feide raskt over himmelen og så vannflaten. Nestkommanderende offiser fulgte nøye med på fjernsynsskjer­ men for å støtte opp om kapteinens observasjoner. Alt virket rolig. Sjøen var moderat, med fem fot høye dønninger, og den klare, blå himmelen var dekorert med godværsskyer. I det hele tatt en vakker dag. Hvis det ikke hadde vært for krigen. - OK, send, befalte McCafferty. Øynene hans flyttet seg ikke fra periskopet som han dreide på hele tiden, mens han rettet linsen opp og ned for å avsløre eventuelle fiender. En under­ offiser heiste UHF-antennen, og lampen som viste «OK for sending», blinket i radiorommet aktenfor angrepssenteret.

348 De var blitt kalt til overflaten av en radiomelding på meget lav frekvens, som hadde deres kallesignal, QZB. Den ledende radiomannen økte styrken på senderen, slo inn QZB på UFKbåndet og ventet på et svar. Det kom ikke noe. Han så spør­ rende på sidemannen og gjentok operasjonen. Heller ikke denne gang fanget kommunikasjonssatellitten opp signalet. Underoffiseren pustet dypt og sendte QZB for tredje gang. To sekunder etter begynte den «hete» skriveren i akterenden av rommet å tikke et kodet svar. Sambandsoffiseren slo en kom­ mando inn i chiffreringsmaskinen, og den opprinnelige teksten kom fram på en annen skriver.

TOPPHEMMELIG FRA: COMSUBLANT TIL: USS «CHICAGO» 1. RAPPORT STOR RØDFLT AMFIBIE GRP FORLOT KOLA 1150GMT19JUNI. STYRKEN BESTÅR AV 10PLUSS AMFIB MED 15-PLUSS KRIGSSKIPSESKORTE INKL. «KIROV», «KIEV». STERK RPT STERK ASW STØTTER GRP. VENTER OGSÅ RØDFLT SS/SSN STØTTE DENNE GRP. VESTLIG KURS, STOR FART. 2. TROR GRPS MÅL BODØ. 3. FORTSETT I STØRSTE FART TIL 7ON 16V. 4. ANGRIP OG ØDELEGG. RAPPORTER KONTAKT HVIS MULIG FØR ANGREP. ANNEN NATO SS/SSN TRAFIKK DETTE OMRÅDE. FLYSTØTTE MULIG MEN IKKE RPT IKKE FORELØPIG. 5. VIL SPESIFISERE POSISJON DENNE GRP NÅR MULIG. McCafferty leste meldingen uten å kommentere den, og rakte den til navigatøren. - Hvor lang tid tar det å komme dit i 15 knop? - Omtrent elleve timer. Navigatøren tok en passer og målte opp på kartet. - Hvis de ikke flyr, kommer vi til å være der lenge før dem. -Joe? Kapteinen så på sin nestkommanderende. - Jeg liker det. Rett på hundrefavnerskurven, og vannforholdene er litt underlige, siden Golfstrømmen er så nær og fersk­ vann kommer strømmende ut fra fjordene. De vil ikke gå for nær kysten på grunn av de norske dieselbåtene, og de vil ikke

349

seile for langt ut på grunn av NATOs atomubåter. Hvis jeg skulle gjette, ville jeg si at de kommer rett i fanget på oss. - OK, ta båten ned til 300 meter og sett kursen mot øst. Sikre fra klart skip. La alle få mat og hvile. Tre minutter senere var «Chicago» oppe i 15 knop og gikk i kursen null-åtte-en. Den gikk dypt, men vannet var forholdsvis varmt, takket være havstrømmen som begynner i Mexico-golfen og går helt til Barentshavet. Ubåten nøt godt av sonarforhold som gjorde det nesten umulig å bli oppdaget av et overflateskip. Vanntrykket hindret at det oppsto hulromslyder. Motorene kunne drive ubåten i denne farten uten å bruke mer enn en brøkdel av den totale motorkraften, og det var ikke behov for reaktorpumpene. Kjølevannet i reaktoren sirkulerte på natur­ lige konveksjonsstrømmer, og det eliminerte den viktigste kil­ den til strålingsstøy. «Chicago» var i sitt rette element, en lydløs skygge som beveget seg gjennom svart vann. McCafferty la merke til at stemningen blant besetningen endret seg litt til det bedre. Nå hadde de et oppdrag. Et farlig oppdrag, men ett som de var blitt opplært til å utføre. De utførte ordrene med rolig presisjon. I offisersmessen gikk de taktiske offiserene igjennom reglene for sporing og angrep og kjørte et par øvelser gjennom en datamaskin. De gransket sjøkartene for å finne steder med spesielt dårlige vannforhold, hvor de kunne ligge skjult. I torpedorommet to dekk under angrepssenteret utførte gaster elektroniske tester på grønnmalte Mk-48-«fisker» og Harpoon-raketter, som lå i hvite beholdere. Ett våpen viste en elektronisk feil, og et par torpedomenn tok straks av inspeksjonsplaten for å skifte ut en del. De kontrollerte også Tomahawk-rakettene, som lå i vertikale utskytingsrør i baugen. Dess­ uten kjørte våpenkontollørene en computersimulering gjennom Mk-117-maskinen for å forsikre seg om at alle systemer om bord opererte innenfor de forventede grenser. Mannskapene smilte håpefullt til hverandre. Tross alt var det ikke deres feil at ingen russer hadde vært dum nok til å gå i veien for dem, tenkte de. Hadde de ikke noen få dager tidligere landet praktisk talt på stranden - i Sovjetunionen! - uten å bli sett? Sjefen var virkelig profesjonell, ikke sant?

350

USS «PHARRIS» Det var en forlegen stemning ved middagsbordet, for å si det mildt. De tre sovjetiske offiserene satt ved enden av bordet, og to væpnede vakter sto tre meter fra dem. I kjøkkenet i offisersmessen holdt kokken en stor kniv slik at russerne måtte se den. Det var en ung gast som serverte middagen, en skjeggløs syttenåring som skulte mot russerne da han serverte salaten. - Snakker noen av dere engelsk? spurte Morris hjertelig. - Jeg gjør det, svarte en av dem. - Min kaptein har bedt meg takke for at du reddet våre folk. - Si til din kaptein at både krigen og havet har sine regler. Si ham også at han viste stor dyktighet da han nærmet seg oss. Morris helte litt dressing over salaten, mens det han hadde sagt ble oversatt. Offiserene hans holdt øye med gjestene, men Morris passet på å se en annen vei. Bemerkningen hadde den virkning som han ønsket. Russerne ved den andre enden av bordet konfererte raskt med hverandre. - Min kaptein spør hvordan du fant oss. Vi - hva heter det slapp unna helikoptrene deres, ikke sant? - Jo, det gjorde dere, svarte Morris. - Vi forsto ikke måten dere opererte på. - Hvordan fant dere oss? - Jeg visste at Orion-flyet hadde angrepet dere tidligere, og at dere gikk i stor fart for å ta oss igjen. Jeg kunne forutsi hvor angrepet deres kom fra. Russeren ristet på hodet. - Hvilket angrep var det? Hvem angrep oss? Han vendte seg til kapteinen sin og snakket et halvt minutt med ham. Det er en Charlie til der ute, tenkte Morris. Hvis han da ikke lyver. Vi burde få en som kan russisk til å snakke med mannskapsmedlemmene under dekk. Pokker, hvorfor har jeg ikke en av dem her? - Min kaptein sier at du tar feil. Vår første kontakt med dere var med helikoptre. Vi trodde ikke at ditt skip var i nærheten. Er dette ny taktikk? - Nei, vi har fulgt den i noen år. - Hvordan fant dere oss, da? - Du vet hva en slepesonar er? Vi oppdaget dere først ved hjelp av den, omtrent tre timer før vi skjøt på dere. Russeren sperret øynene opp. - Er sonaren deres så god?

351 - Av og til. Da dette var blitt oversatt, sa den sovjetiske kapteinen noe som lød som en fyndig ordre, og samtalen stoppet. Morris lurte på om radioteknikerne hadde satt opp mikrofonen i russernes lugarer ennå. Det de sa seg imellom, kunne kanskje være interessant for flåtens etterretningsfolk. Inntil videre ville han fortsette å få dem til å føle seg som gjester. - Hvordan er maten om bord på en sovjetisk ubåt? - Ikke som denne, svarte navigatøren etter å ha konferert med sin sjef. - God, men ikke som her. Vi spiser forskjellig mat. Mer fisk, mindre kjøtt. Vi drikker te, ikke kaffe. Ed Morris så at fangene hans gikk løs på porsjonene sine med dårlig skjult velbehag. Selv ikke mannskapene på våre ubåter får nok friske grønnsaker, tenkte han. En underoffiser kom inn i messen og ble stående ved døren. Det var hans fremste radiomann. Morris vinket ham bort til seg. Underoffiseren rakte ham en meldingsblankett. DEN SPE­ SIELLE JOBBEN ER GJORT, sto det, og Morris la merke til at mannen hadde tatt seg tid til å skrive det på en vanlig blankett, slik at ingen skulle få mistanke om hva det betydde. Alle russernes lugarer ble avlyttet nå. Morris lot mannen tre av, og la blanketten i lommen. Båtsmannen hadde på en mirakuløs måte funnet to flasker brennevin - trolig i offiserenes lugarer, men Morris visste bedre enn å spørre - og de ville finne veien til russerne utpå kvelden. Han håpet brennevinet ville løse på tungebåndene.

24

Voldtekt

USS «PHARRIS» Morris vinket ikke til det lavtflygende flyet, men han ville det gjerne. Den franske marinens patruljefly signaliserte at de var innenfor de landbaserte flystyrkenes rekkevidde. Bare en svært modig sovjetisk ubåtkaptein ville ha noe ønske om å prøve seg her, hvor det var en rekke franske dieselubåter noen få mil nord for konvoiruten, og hvor flere antiubåt-fly dannet en tricolor paraply over konvoien. Franskmennene hadde også sendt ut et helikopter for å hente de sovjetiske ubåtfolkene. De ble fløyet til Brest for å bli avhørt av NATOs etterretningsoffiserer. Morris misunte dem ikke turen. De ville bli holdt fanget av franskmennene, og han var ikke i tvil om at Den franske marine var fiendtlig stemt etter at den mistet ett av sine hangarskip. Båndene som besetningen hadde tatt opp av samtalene mellom russerne, ble også sendt i land. Russerne hadde snakket seg imellom, godt hjulpet av båtsmannens brennevin, og de lavmælte samtalene hadde kanskje litt verdi. De skulle overlevere konvoien til en blandet fransk-britisk eskortestyrke og overta en gruppe på 40 handelsskip som skulle

353

til Amerika. Morris sto på brovingen og snudde seg hvert femte minutt for å se på de to halve og den ene hele silhuetten som båtsmannen hadde malt på begge sider av styrehuset - «Det ville være dumt om en eller annen tosk på den gale siden av skipet skulle unngå å se dem, hadde båtsmannen understreket alvorlig. Deres antiubåt-taktikk hadde fungert godt. Med «Pharris» som sonarvakt og med god støtte fra Orion-flyene hadde de avskåret alle unntatt én av de inngående sovjetiske ubåtene. Det hadde vært mye skepsis på dette punktet, men taktikken hadde sanne­ lig ført til resultater. Men den måtte fungere enda bedre. Morris visste at situasjonen ville bli verre. Under den første turen hadde russerne bare kunnet sette en brøkdel av sine ubåter inn mot dem. De ubåtene trengte seg nå fram gjennom Danmarkstredet. NATOs ubåtstyrke, som forsøkte å blokkere passasjen, hadde ikke lenger SOSUS-linjen til å rettlede avskjæringer, og heller ikke hadde den Orion-fly til å angripe de kontakter som ubåtene ikke kunne nå. De kom til å senke en del ubåter, men ville de senke mange nok? Hvor mye større ville faren bli denne uken? På ruten for tilbaketuren til USA kunne Morris se at strekningen ville bli nesten 500 nautiske mil lengre fordi de skulle krysse adskillig lenger sør - delvis på grunn av Backfire’ene, men mer for å redusere ubåt-trusselen. To trusler å bekymre seg over. Skipet hans var ikke utstyrt til å ta seg av mer enn én. De hadde mistet en tredjedel av konvoien, for det meste som følge av flyangrep. Kunne de tåle det? Han lurte på hvordan besetningene på handelsskipene tok det. De nærmet seg konvoien, og han kunne se den nordligste rekken av handelsskip. Et stort containerskip sendte et lyssignal mot dem. Morris løftet kikkerten for å lese signalet. TAKK FOR INGENTING, MARINE. Et av spørsmålene var besvart.

USS «CHICAGO» - Så, der er de, sa McCafferty. Lyssporet var nesten hvitt på skjermen, en tykk strek av bredbåndsstøy, peiling tre-to-ni. Det kunne bare være den sovjetiske spesialstyrken som var på vei til Bodø. - Hvor langt ute er det? spurte McCafferty.

354 - Minst to konvergenssoner, kaptein, kanskje tre. Signalet økte i styrke for fire minutter siden. - Kan du få til en telling av propellslagene eller noe annet? - Nei, kaptein. Sonarmannen ristet på hodet. - Bare en mengde uforståelige lyder for øyeblikket. Vi har forsøkt å isolere noen spesielle frekvenser, men heller ikke det har lyk­ kes. Kanskje senere, men alt vi får nå, er en masse bråk. McCafferty nikket. Den tredje konvergenssonen var godt 100 nautiske mil borte. På slike avstander mistet akustiske signaler sine kjennetegn i den grad at peilingen til målet bare ble et grovt anslag. Den sovjetiske formasjonen kunne være flere grader lenger øst eller vest enn de trodde, og på dette punktet betydde det en forskjell som måtte måles i nautiske mil. Han gikk akter til kontrollrommet. - Før båten vestover fem nautiske mil i 20 knop, befalte McCafferty. Det var et spill, men ikke noen hasard. Da de kom til sin stasjon i patruljen, hadde de funnet uvanlig gode vannforhold, og den lille bevegelsen medførte at de risikerte å miste kontakten midlertidig. På den annen side ville nøyaktige avstandsopplysninger gi ham et mye bedre taktisk bilde, og gjøre det mulig for dem å avgi en solid rapport om kontakten. De kunne også avgi rapporten over UHF-radio før den sovjet­ iske formasjonen kom nær nok til at den kunne snappe opp sendingen. Mens båten gikk vestover, studerte McCafferty den dybdetermografiske målingen. Så lenge temperaturen ikke end­ ret seg, ville han beholde den gode lydkanalen. Og temperatu­ ren endret seg ikke. Ubåten satte farten raskt ned, og McCaf­ ferty gikk tilbake til sonarrommet. - OK, hvor er de nå? - Vi har dem! Akkurat der, peiling tre-tre-to. - Nestkommanderende, plott det og sett opp en rapport om kontakten. Ti minutter senere ble rapporten sendt over satellitt. Svaret ga «Chicago» ordre om å sette i gang: GÅ LØS PÅ SKURKENE.

ISLAND Bondegården lå fem kilometer derfra; heldigvis kunne de gå nedover bakke gjennom høyt, grovt gress. Da Edwards så den gjennom kikkerten for første gang, kalte han den Honningkake-

355

huset. Et typisk islandsk våningshus med hvite mursteinsvegger, støttet opp med tunge trebjelker, rødmalt utsmykning som kontrast og et bratt skråtak. Det var som hentet rett ut av Brødrene Grimms eventyr. Uthusene var rommelige, men lave, og takene var tekket med gresstorv. Markene nede ved elven var tett besatt med hundrevis av store, rare sauer med tykke, hvite ullfrakker. De lå og sov i gresset noen hundre meter bak huset. - Veien slutter der, sa Edwards og brettet sammen kartet. Vi kan trenge litt mat. Det er verd sjansen, men vi må gå forsiktig fram. Vi følger denne skråningen mot høyre og holder den åskammen mellom oss og bondegården til vi er omtrent 700 meter fra gården. - OK, løytnant, sa sersjant Smith. De fire mennene satte seg for å ordne utstyret igjen. De hadde gått nesten i ett sett i to og et halvt døgn og var nå 50 kilometer nordøst for Reykjavik. Det ville være et beskjedent tempo på flat mark, men i dette terrenget var det en drepende fart, særlig fordi de hele tiden måtte være på vakt mot helikoptrene som nå patruljerte over landsbygda. De hadde spist sine siste rasjoner seks timer tidlige­ re. Den lave temperaturen og de harde fysiske anstrengelsene sammensverget seg for å trekke all energi ut av kroppene deres, der de gikk over og rundt de vel 600 meter høye åsene som var like tallrike som gjerdestolper langs den islandske kysten. Det var flere grunner til at de holdt seg i bevegelse. Én var frykten for at den sovjetiske divisjonen som var kommet med fly, ville utvide sitt baseområde og fange dem opp. Ingen likte tanken på å være fange hos russerne. Men verre enn det var frykten for å mislykkes. De hadde et oppdrag, og ingen arbeids­ herre kan stille strengere krav enn de man stiller til seg selv. Og så var det stoltheten. Edwards måtte være et eksempel for de andre. Det var et prinsipp han husket fra Colorado Springs. Marineinfanteristene kunne naturligvis ikke la en «snørrunge» gjøre det bedre enn de selv. Uten å tenke bevisst over det, var de fire mennene innstilt på å gå til de ikke hadde krefter igjen, for stolthetens skyld. - Det blir regn, sa Smith. - Ja, det vil være nyttig som dekning, sa Edwards, som fremdeles satt tilbakelent. - Vi venter til regnet kommer. Jeg hadde aldri trodd at det kunne være så hardt å gå i dagslys. Det er nifst når den fordømte solen aldri vil gå ned.

356 - Det behøver du ikke fortelle meg. Og jeg har ikke engang en sigarett, klaget Smith. - Regn igjen? spurte menig Garcia. - Du må bare venne deg til det, sa Edwards. - Det regner 17 dager i juni i gjennomsnitt, og hittil har dette året vært fuktig. Ellers ville ikke gresset ha vært så høyt. - Liker du dette stedet? spurte Garcia, så forbauset at han glemte å legge til «løytnant». Island hadde lite til felles med Puerto Rico. - Min far er hummerfisker og arbeider utenfor Eastpoint i Maine. Da jeg var barn, dro jeg ut med båten så ofte jeg kunne, og det var alltid slik som her. - Hva skal vi gjøre når vi kommer fram til gården, løytnant? Smith trakk dem tilbake til ting som hadde betydning for dem. - Be om mat ... - Be? Garcia var forbauset. - Be. Og betale for den, kontant. Og vi skal smile og si «Takk, min herre», sa Edwards. - Husk å oppføre dere pent, karer, hvis dere ikke vil at han skal ringe til Ivan ti minutter etter at vi har dratt. Han kastet et blikk på de andre. Tanken på Ivan gjorde sin virkning. Regnet begynte som en lett dusj. To minutter etter styrtregnet det, og siktbarheten ble redusert til noen hundre meter. Edwards kravlet opp på bena, og tvang marineinfanteristene til å gjøre det samme. Da de gikk nedover skråningen, kom solen fram over skyene på nordvesthimmelen før den gled ned bak en høyde. Høyden - de tenkte på den som et fjell, siden de sannsynligvis skulle klatre i den dagen etter - hadde et navn, men ingen av dem kunne uttale det. Da de var 400 meter fra bondegården, var det så mørkt som det kunne bli på denne årstiden, og de kunne bare se omtrent 80 meter rundt seg på grunn av regnet. - Det kommer en bil. Smith så billysene først. Alle fire la seg på bakken og rettet instinktivt geværene mot lysene i horisonten. - Slapp av, karer. Dette er en sidevei fra hovedveien, og de lysene kan være ... pokker! bannet Edwards. Lysene fortsatte ikke langs hovedveien ved kysten. De kom nedover sideveien mot bondegården. Var det en bil eller en beltevogn med kjørelysene på? - Spre dere og hold dere våkne. Smith ble hos Edwards, og de to menige gikk omkring 50 meter nedover skråningen.

357 Edwards lå på magen, støttet albuene på det våte gresset og holdt kikkerten i hendene. Han trodde ikke det var mulig å se dem. Marinens kamuflasjeuniformer gjorde dem nesten usyn­ lige i dagslys, så lenge de ikke beveget seg fort. I mørket var de gjennomsiktige skygger. - Det ser ut som en lastebil, en jeep, eller noe sånt. Lysene står nokså høyt. Den spretter for mye omkring til å være en beltebil. Edwards tenkte høyt. Lysene beveget seg rett - men langsomt - mot våningshuset og stoppet. Dørene ble åpnet, og noen menn steg ut. En av dem gikk foran frontlysene før de ble slokket. - Faen! snerret Smith. - Ja, det ser ut som fire eller fem Ivaner. Få Garcia og Rodgers over hit, sersjant. - Javel. Edwards fortsatte å holde øye med huset gjennom kikkerten. Ingen elektriske lys var tent der inne. Han gjettet at dette området fikk sin kraftforsyning fra Artun, og han hadde selv sett bombene fjerne den kraftstasjonen fra kartet. Men det var en slags belysning inne i huset, antagelig fra stearinlys eller en stormlykt. Det er faktisk omtrent som hjemme, tenkte Edwards; også hos oss går strømmen rett som det er, enten på grunn av stormer fra nordøst eller is på ledningene. Folkene i våningshuset måtte ligge og sove. Arbeidende bønder, tidlig i seng, tidlig opp - sliter seg ut og blir mentalt sløve, tenkte han. Gjennom linsene så han russerne - han telte fem av dem kretse rundt huset. Som innbruddstyver. Ser de etter ... oss? Nei. Hvis de hadde lett etter oss, ville det kommet mer enn fem karer i en bil. Det er interessant. De må være ute på plyndringstokt... men hva skjer hvis noen ... Jesus, vi vet at det bor noen der. Noen må ha tent den lykten. Hva er det de tenker å gjøre? - Hva ser du, løytnant? spurte Smith. - Ser ut som det er fem russere. De leker kikkere, ser inn i vinduene og ... nå sparket en av dem døren inn! Jeg liker ikke tanken på hva som kan hende her, karer. Jeg ... Et skrik bekreftet hans vurdering av situasjonen. Et skrik fra en kvinne. Det skar tvers gjennom øsregnet og fikk dem til selv å føle redselen og fryse enda mer. - La oss gå litt nærmere, karer. Vi holder oss samlet og passer pokker så godt på. - Hvorfor skal vi gå dit nå, løytnant? spurte Smith skarpt.

358

- Fordi jeg sier det. Edwards la kikkerten bort. - Følg meg. Et nytt lys ble tent i bygningen, og det lot til å bevege seg omkring. Edwards gikk fort og holdt kroppen lavt, slik at det gjorde vondt i ryggen. Innen to minutter var han bare noen meter fra lastebilen som nettopp var kommet, og ikke mer enn 20 meter fra hovedinngangen til huset. - Løytnant, du holder på å bli litt for uforsiktig, advarte Smith. - Ja, vel, hvis jeg gjetter riktig, så gjør de også det. Jeg vedder på... De hørte lyden av glass som gikk i stykker. Et skudd braket gjennom halvmørket. Det ble fulgt av et skrik som fikk blodet til å isne i årene på dem - så hørtes et nytt skudd og enda ett. Så et nytt skrik. - Hva i helvete foregår det der inne? spurte Garcia forskrek­ ket. En grov mannsstemme ropte noe på russisk. Inngangsdøren gikk opp, og fire menn kom ut. De snakket sammen et øyeblikk før de delte seg i to grupper og gikk til venstre og til høyre til vinduene på hver side av huset. Der ble de stående og kikke inn. Så hørtes enda et skrik, og det ble fullstendig klart hva som foregikk. - De fordømte svina, sa Smith. - Ja. Løytnant Edwards var enig. - La oss trekke oss litt tilbake og tenke over dette et minutt. De gikk 50 meter tilbake og stakk hodene sammen. - Jeg tror det er på tide vi gjør noe. Er noen uenig? spurte Edwards. Smith bare nikket. Han var nysgjerrig på forand­ ringen i Edwards’ holdning. - OK, vi tar den tiden vi trenger for å gjøre det riktig. Gå sakte bort dit. Ti minutter. Hvis dere kan fange dem levende, er det OK. Hvis ikke, så stikk dem ned. Vi må forsøke å opptre så lydløst som mulig. Men hvis dere må skyte, så må dere forsikre dere om at det første skuddet gjør jobben. OK? Edwards så etter om det kunne være flere russere i nærheten. Ingen. De fire mennene la fra seg oppakningen, sjekket arm­ båndsurene og begynte å krabbe fremover gjennom det våte gresset. De hørte et nytt skrik, men så ble det stille. Edwards var glad for at det ikke kom flere skrik - han greide seg uten den påkjenningen. Krabbingen var en langsom og trettende manø-

359 ver som tappet kreftene fra armene hans. Han og Smith tok en omvei, rundt en traktor og noen andre redskaper. Da de kom fram, var det bare én mann på deres side av huset. Hvor er den andre? spurte løytnanten seg selv. Hva skal vi gjøre? Du må holde deg til planen. Alt avhenger av deg. - Dekk meg. Smith ble forbauset. - La meg gjøre det, løytnant, jeg ... - Dekk meg, hvisket Edwards. Han satte ned M-16-geværet sitt og trakk kampkniven. Den sovjetiske soldaten gjorde det lett for ham. Han sto på tå hev og var fullstendig oppslukt av det som foregikk inne i huset. Tre meter bak ham reiste Edwards seg og nærmet seg langsomt. Det gikk et øyeblikk før han forsto at soldaten var et hode høyere enn han selv - hvordan skulle han klare å ta dette uhyret levende? Han behøvde ikke det. Det måtte ha oppstått en pause i hendelsene innenfor. Den sovjetiske soldaten slappet av og lette i lommene etter en pakke sigaretter. Han vendte seg litt for å tenne en, mens han holdt hånden rundt fyrstikken. Han fikk et glimt av Edwards i det ene hjørnet av øyet, og den amerikanske løytnanten hoppet forover med kniven i hånden og stakk mannen i strupen. Russeren ville skrike ut, men Edwards trakk ham ned og la venstre hånd over munnen hans, mens han på nytt stakk ham med kniven. Han vred mannens hode en vei og vred kniven den andre veien. Knivbladet støtte mot noe hardt, og offeret hans sluttet å gjøre motstand. Edwards følte ingenting; alt druknet i en flom av adrenalin som strømmet gjennom årene hans. Han tørket kniven på buksene sine og sto på den døde mannen for å se inn av vinduet. Det han så, tok nesten pusten fra ham. - Hei, karer, hvisket Garcia. To sovjetiske menige snudde seg og sto overfor to Mi-16-geværer. Selv hadde de latt geværene sine ligge igjen i lastebilen. Garcia pekte mot bakken med geværet sitt, og begge soldatene la seg med ansiktet ned og med sprikende armer og ben. Rodgers undersøkte om de hadde våpen og gikk deretter rundt huset for å melde fra. - Vi tok begge levende, løytnant. Han ble overrasket da han så «snørrungen» med blod på hendene. - Jeg går inn, sa Edwards til Smith. Sersjanten nikket. - Jeg dekker deg herfra. Rodgers, du hjelper ham.

360 Løytnanten gikk inn gjennom den halvt åpne døren. Stuen var tom og mørklagt. Han hørte noen pustet tungt i rommet ved siden av, og så et blekt lys. Edwards gikk bort til døren - og så en russer som holdt på med å kneppe opp buksene. Det var ikke tid til å tenke over hva han skulle gjøre. Edwards kjørte kniven inn under mannens ribben så langt det var mulig. Mannen skrek og sto på tå hev et øyeblikk før han falt bakover. Han forsøkte å komme seg fri av kniven, men Edwards trakk seg litt tilbake og stakk igjen. Han falt over mannen i en grotesk seksuell stilling. Den sovjetiske fallskjerm­ soldaten forsøkte å skyve ham bort, men løytnanten følte at offeret hans ble stadig svakere mens han krabbet fremover for å stikke ham i brystet på ny. En skygge rørte på seg, og da han så opp, fikk han øye på en mann som tumlet fremover med en pistol i hånden. Rommet eksploderte i et voldsomt brak. - Stå stille, ditt svin! ropte Rodgers og holdt Mi-16-geværet sitt mot mannens bryst. Tordenskrallet fra de tre skuddene han hadde avfyrt, ringte i ørene på dem. - Er du i orden, sjef? Det var første gang han hadde kalt ham det. - Ja. Edwards kom seg på bena og lot Rodgers gå foran seg bort til russeren. Mannen var naken under beltestedet - buk­ sene hang og slang rundt anklene. Løytnanten tok opp pistolen som russeren hadde kastet fra seg, og så ned på mannen han hadde stukket ned. Det var ingen tvil om at han var død. Det pene slaviske ansiktet var fortrukket av smerte og forbauselse, og uniformsjakken var våt og svart av blod. Øynene kunne like gjerne vært klinkekuler, skulle man dømme etter det liv de inneholdt. - Er du all right, frøken? spurte Rodgers, som hadde sett seg om i rommet. Edwards så henne nå for annen gang, der hun lå på gulvet med sprikende ben. Det var en pen pike. Nattkjolen var revet i stykker og dekket så vidt det ene brystet. Resten av kroppen, som var rød og forslått flere steder, var naken. Bak henne i kjøkkenet så Edwards de urørlige bena til en annen kvinne. Han gikk inn i rommet og så en mann og en hund, som også var døde. De hadde alle en liten rød sirkel i brystet. Smith kom inn. Han lot øynene gli omkring i rommet, og så deretter på Edwards. «Snørrungen» kunne bite fra seg. - Jeg ser etter i annen etasje. Pass på her, sjef. Rodgers sparket russeren ned på gulvet og satte bajonettspis-

361

sen mot ryggen hans. - Rører du deg, kutter jeg deg i to, snerret han. Edwards bøyde seg over den blonde piken. Ansiktet hennes var hovent etter slag mot kjeven og kinnet, og hun pustet tungt og uregelmessig. Han gjettet at hun var omtrent 20 år gammel. Nattkjolen var ødelagt. Edwards så seg om, trakk duken av spisebordet og la den om henne. - Er du all right? Kom igjen, du er i live. Du er i sikkerhet. Alt er i orden nå. Hun kastet et blikk rundt om i rommet og så deretter på løytnanten. Edwards krympet seg da han så utrykket i øynene hennes. Han klappet henne på kinnet så vennlig han kunne. - Prøv å reise deg fra gulvet. Ingen vil gjøre deg noe vondt, ikke nå. Hun begynte å skjelve så voldsomt at det lot til at hele huset ville ryste med henne. Han hjalp henne opp og foldet duken godt om henne. - Kom igjen. - Alt i orden oppe, løytnant. Smith var kommet ned igjen. Han holdt en kjole i hånden. - Vil du ikke la damen ta på seg denne? Har de gjort noe annet med henne? - De har drept foreldrene hennes. Og en hund. Jeg regner med at de ville drepe henne også, når de var ferdige med henne. Sersjant, få orden på tingene. Ransak russerne, ta med noe å spise; alt ellers som kan komme til nytte. Gjør det fort, Jim. Vi har mye å utrette. Har du en førstehjelpspakning? - Ja, sjef. Her. Smith ga ham en liten pakke med bandasjer og antiseptiske midler. Deretter gikk han ut av døren for å se hvordan det gikk med Garcia. - La oss gå ovenpå og få vasket deg. Edwards la høyre arm om skulderen hennes og hjalp henne opp den bratte, gamle tretrappen. Hjertet hans hadde begynt å banke for denne piken. Hun hadde porselensblå øyne, underlig livløse, selv om de også nå fanget lyset på en måte som måtte tiltrekke enhver manns oppmerksomhet. Som de nettopp hadde gjort, tenkte Edwards. Hun var bare tre centimeter kortere enn han, med blek, nesten gjennomsiktig hud. Figuren var skjemmet av en utbulning i mageregionen, og Mike kunne tenke seg hva det skyldtes, siden resten av kroppen var så perfekt. Og hun var nettopp blitt voldtatt av en russer, som bare ville ha vært den første av flere, tenkte Edwards, som var rasende over at han enda en gang i sitt liv hadde støtt på denne motbydelige formen for forbrytelser.

362

Det var et lite rom på toppen av spiraltrappen. Hun gikk inn i det og satte seg på sengen. - Hv-hv-hvem er ... stammet hun på gebrokkent engelsk. - Vi er amerikanere. Vi unnslapp fra Keflavik da russerne angrep. Hva heter du? - Vigdis Agustdottir. Det kom et lite tegn på liv i stemmen hennes. Vigdis, datter av Agust, som lå død på kjøkkenet. Han lurte på hva navnet Vigdis betydde, og var sikker på at det ikke var pent nok for henne. Han satte stormlykten på nattbordet og åpnet pakken. Hun hadde et sår på kjeven, og han gned et desinfiseringsmiddel på det. Det gjorde sikkert vondt, men piken lot seg ikke merke med det. Ellers på kroppen hadde hun bare skrubbsår, kanskje noen rifter på ryggen etter å ha ligget på det harde gulvet. Hun hadde gjort kraftig motstand og fått et dusin harde slag. Et blødende sår i ansiktet. Det kunne ha vært langt verre, men Edwards’ sinne fortsatte å vokse. Et så vakkert ansikt skjendet ... vel, han hadde allerede tatt den beslutningen. - Du kan ikke bli boende her. Vi må snart gå herfra, og du må bli med. - Men ... - Jeg beklager. Jeg forstår ... jeg mener, da russerne angrep, mistet jeg også noen venner. Ikke så ille som din mor og far, men-åh, nei! Edwards hender skalv da han stotret seg gjennom de meningsløse ordene. - Jeg beklager at vi ikke kom hit tidligere. Hva er det noen av feministene sier? Voldtekt er den forbrytelse som alle menn gjør bruk av for å underlegge seg alle kvinner? Men hvorfor vil du gå ned og... Edwards visste at noe nesten like tilfredsstillende var i emning. Han tok hånden hennes, og hun gjorde ikke motstand. - Vi er nødt til å gå herfra. Vi kan følge deg hvor som helst hvor vi kan gå. Du må ha familie omkring, eller venner. Vi skal følge deg til dem, slik at de kan ta seg av deg. Men du kan ikke bli her. Hvis du gjør det, kan du være sikker på å bh drept. Forstår du? Han så at hun nikket, nesten umerkelig. -Ja. Vær så snill å la meg være alene. Jeg må være alene litt. ° OK. Han klappet kinnet hennes igjen. - Hvis du trenger noe, så rop på oss. Han gikk ned trappen. Smith hadde tatt komman­ doen. De tre russerne sto på knærne med bind for øynene, kneblet og med hendene bakbundet. Garcia sto ved siden av

363

dem. Rodgers var ute på kjøkkenet, og Smith lette gjennom en haug med varer på bordet. - OK, hva er det vi har her? - Smith så på offiseren med et blikk som kunne minne om vennlighet. - Vel, løytnant, vi har fanget en sovjetisk løytnant med en våt pikk. En død sersjant. En død menig og to levende. Løytnanten hadde dette. Edwards tok kartet og brettet det ut. - Det var litt av et funn! Det var en mengde avmerkninger på kartet. - Vi har en kikkert også, og en radio - synd vi ikke kan bruke den! Litt mat. Ser ikke godt ut, men bedre enn ingenting. Vi har gjort det bra, sjef. Tatt fem russere og bare løsnet tre skudd. - Hva kan vi ta med oss, Jim? - Bare maten, løytnant. Jeg mener, hvis vi tar med et par geværer, vil vi få dobbelt så tung last. Vi har nok å dra på fra før ... - Og vi er ikke her for å slåss, bare for å leke speidere. Riktig. - Jeg synes vi burde ta med litt klær, gensere og slikt. Tar vi kniven med oss? - Vi må det. Smith nikket. - Ja, det låter fornuftig. Håper hun liker å gå, løytnant. Det ser ut til at hun er i god form, bortsett fra at hun er gravid. Fire måneder på vei, later det til. - Gravid? Garcia snudde seg. - Voldta en gravid pike? Han mumlet noe på spansk. - Har noen av dem sagt noen ting? spurte Mike. - Ikke et ord, løytnant, svarte Garcia. - Jim, ta deg av piken og hjelp henne ned. Hun heter Vigdis. Vær varsom med henne. - Det skal jeg nok, løytnant. Smith gikk opp trappen. - Løytnanten er han som har den hengende ute, ikke sant? Garcia nikket, og Edwards gikk bort for å se på russeren. Han måtte fjerne knebelen og bindet for øynene. Mannen var på hans egen alder. Han svettet. - Snakker du engelsk? Mannen ristet på hodet. - Spreche deutsch. Edwards hadde lært tysk to år på gymnaset, men han kjente plutselig at han ikke ville snakke med denne mannen. Han hadde allerede bestemt seg for å drepe ham, og han hadde ikke noe ønske om å snakke med en som han tenkte å drepe - det kunne gi ham samvittighetsnag. Edwards ville ikke at samvittig­ heten hans skulle huske dette. Men han holdt øye med mannen

364

et par minutter for å se hva slags person det var som kunne gjøre noe slikt. Han ventet å oppdage noe uhyrlig, men det gjorde han ikke. Han så opp. Smith holdt på å hjelpe Vigdis ned trappen. - Hun har godt utstyr, løytnant. Pene, varme klær, men støvlene er dårlige. Jeg tror vi kan skaffe henne en feltflaske, en anorakk og en pakksekk. Jeg ville la henne ta med en børste og slikt som jenter trenger, løytnant. Jeg tar med litt såpe og kanskje en barberhøvel. - Det er bra, sersjant. Vigdis, sa Edwards henvendt til piken. - Vi går herfra snart. Han snudde seg og så ned på russeren. - Leutnant. Wofur? Warum? - Hvorfor gjorde du alt dette? Ikke fortell meg det, men henne. Mannen visste hva han hadde i vente. Han trakk på skuldre­ ne. - Afghanistan. - Sjef, de er fanger, brast det ut av Rodgers. - Jeg mener, løytnant, du kan ikke ... - Mine herrer, dere er tiltalt i henhold til den militære straffelov for ett tilfelle av voldtekt og to drap. Dette er forbry­ telser som straffes med døden, sa Edwards, hovedsakelig for å rettferdiggjøre at han skjøt de to andre også. - Har dere noe å si til deres forsvar? Ikke? Dere er funnet skyldig. Jeg dømmer dere til døden. Med venstre hånd skjøv Edwards løytnantens hode bakover. Den høyre hånden grep kniven, svingte den raskt i luften og slo mannen i strupehodet med skjeftet. Lyden av slaget var forbausende høy. Edwards sparket russeren bak­ over. Det var fryktelig å se på, og det varte flere minutter. Løytnan­ tens strupehode brakk med en gang, og hevelsen blokkerte luftrøret. Han klarte ikke å puste, og brystet rykket fra den ene siden til den andre mens ansiktet ble stadig mørkere. Alle i rommet fulgte med i det uhyggelige dramaet. Hvis det var noen som syntes synd på ham, viste de det ikke. Til slutt lå han stille. - Jeg beklager at vi ikke gjorde det fortere, Vigdis, men dette uhyret kommer ikke til å gjøre noen annen fortred. Edwards håpet at hans amatør-psykiatri ville overbevise henne. Piken gikk opp trappen igjen, antagelig for å vaske seg, tenkte han. Han hadde lest at det kvinner fremfor alt ville gjøre når de var bhtt voldtatt, var å ta et bad, som om de var synlig merket av å ha vært offer for et dyrisk begjær. Han vendte seg mot de to andre russerne. De hadde ikke muligheter til å holde fanger, og

365

det de hadde sett her, ga ham en god unnskyldning. Men disse to hadde ikke skadet piken, og ... - Jeg skal ta meg av det, løytnant, sa Garcia lavt. Den menige sto bak de knelende fangene. En av dem ga lyd fra seg, men selv om han ikke hadde vært kneblet, kunne ingen av amerika­ nerne ett ord russisk. De hadde ingen sjanse. Garcia stakk dem fra siden, kjørte kniven helt igjennom én nakke og deretter den andre. Begge mennene falt. Det var over på et øyeblikk. Den menige og løytnanten gikk ut på kjøkkenet for å vaske hendene sine. - OK, vi legger dem bak i lastebilen og kjører den tilbake til hovedveien. Vi får se om vi kan fingere en ulykke og sette fyr på bilen. Finn noen brennevinsflasker. Vi får det til å se ut som de satt og drakk. - Det gjorde de også, løytnant. Rodgers holdt opp en flaske med klart brennevin. Edwards kastet et kort blikk på flasken, men slo tanken fra seg. - Antagelig gjorde de det. Hvis jeg ikke tar feil, var disse karene vakter ved veikryssene på hovedveiene - eller kanskje bare en patrulje. Jeg tror ikke de kan vokte over alle veikryss på øya. Hvis vi er litt heldige, kommer sjefene deres aldri til å forstå at vi har vært innblandet i denne affæren. Lite sannsynlig, tenkte han, men hvorfor ikke forsøke? - Løytnant, sa Smith. - Hvis du vil gjøre det, må vi ... - Jeg vet det. Du og Rodgers blir her og gjør alt klart. Ser dere noe mer vi kan bruke, så ta det med. Når vi kommer tilbake, får vi heller slepe på det. Edwards og Garcia lastet de døde bak i lastebilen og gikk omhyggelig igjennom russernes kamputstyr. De tok ut vann­ tette anorakker som hadde omtrent samme kamuflasjemønster som deres egne, og noen få andre ting som ingen ville savne. Så kjørte de fort nedover veien. De hadde hell med seg. Det var ingen fast vakt ved veikrysset, kanskje fordi veien til bondegården var en blindvei. Russerne hadde sannsynligvis vært en patrulje, som hadde valgt bonde­ gården for en litt uformell sammenkomst med lokalbefolk­ ningen. To hundre meter nede på hovedveien langs kysten var det en bratt klippe som gikk parallelt med veien. De stoppet bilen der og plasserte likene i setene. Garcia tømte en bensin­ kanne bak i bilen, og de to mennene puffet den mot veikanten med bakluken åpen. Garcia kastet en sovjetisk-produsert gra-

366 nat inn i bilen da den veltet over kanten. Ingen av dem hadde noe ønske om å stå og beundre arbeidet. De løp tilbake de få hundre meterne til våningshuset. Nå var alt klart. - Vi er nødt til å brenne huset, frøken Vigdis, forklarte Smith. - Hvis vi ikke gjør det, vil russerne forstå hva som skjedde her. Foreldrene dine er døde, men jeg er sikker på de gjerne ville at du skulle leve. OK? Hun var fremdeles for sjokkert til å gjøre noe mer enn symbolsk motstand. Rodgers og Smith hadde vasket de to døde og båret dem opp til deres eget soveværelse. Det ville ha vært bedre å begrave dem, men de hadde ikke tid til det. - La oss dra, folkens, sa Edwards. De burde ha vært på vei allerede. Noen måtte komme for å undersøke den utbrente lastebilen, og hvis de brukte et helikopter ... - Garcia, pass på damen. Smith danner baktroppen, Rodgers, du går foran. Vi må gå ni kilometer i løpet av de neste tre timene. Smith ventet ti minutter før han kastet en granat inn i huset. Parafinen han hadde helt rundt om i første etasje, tok fyr med en gang.

USS «CHICAGO» Kontakten var mye bedre nå. De hadde klassifisert ett skip som en rakettførende jager i Kasjin-klassen, og tellingen av propellslagene tydet på at det holdt en fart på 21 knop. De forreste skipene i den sovjetiske kolonnen var 37 nautiske mil borte. Det lot til å være to grupper, den første var spredt som en vifte og skjermet den andre. McCafferty ga ordre om at den elektro­ niske signalmasten skulle heves. Den viste adskillig aktivitet, men det hadde han også ventet. - Opp med periskopet. Kvartermesteren hevet instrumentet, trakk ut håndtakene og gikk til side. McCafferty feide raskt over horisonten. Etter ti sekunder smekket han håndtakene opp igjen, og periskopet ble straks senket tilbake i sokkelen. - Det kommer til å bli en travel dag, karer, sa kapteinen. Han lot alltid mennene i angrepssenteret få vite så mye som mulig om det som foregikk. Jo mer de visste, desto bedre kunne de gjøre arbeidet sitt. - Jeg så et par Bear-F-fly, det ene med kurs nordover, det andre vestover. Begge var et godt stykke borte,

367 men dere kan vedde på at de slipper sonarbøyer. Nestkomman­ derende, ta båten ned til 160 meters dyp i fem knop. Vi vil la dem komme til oss. - Angrepssenter, sonar. - Angrepssenter, javel, svarte McCafferty. - Vi registrerer enkelte aktive sonarbøyer i nordvest. Vi kan telle seks av dem, alle meget svake. Sonarsjefen avleste pei­ lingene til signalkildene. - Fortsatt ingen aktive sonarsignaler fra målformasjonen, kaptein. - Godt. McCafferty ga mikrofonen tilbake til ham som hadde rakt ham den. «Chicago» forandret raskt dybde da de dykket i 15 graders vinkel. Han gransket dybdetermografen. På 65 meters dyp begynte vanntemperaturen å synke fort, og den endret seg 12 grader innenfor 25 meter. Godt, et sterkt lag å gjemme seg under, og det kalde vannet på dypet ville gi gode sonarforhold for hans egne sensorer. To timer tidligere hadde han fjernet en torpedo fra ett av rørene og erstattet den med en Harpoon-rakett. Dermed ville han bare ha én torpedo klar for øyeblikkelig bruk hvis han sporet opp et ubåtmål, men tre raketter til rådighet for angrep på overflateskip, foruten Tomahawkene. Han kunne avfyre dem og håpe på fulltreffere, men McCafferty likte ikke å skyte på hva som helst. Det var ingen mening i å kaste bort en rakett på en liten patruljebåt når det lå en krysser og et hangarskip der ute og ventet på ham. Han ville identifisere sine mål først. Det ville ikke bli lett, men han visste at lette oppgaver ikke behøvde å utføres av ubåter i 688-klassen. Han gikk forut til sonarrommet. Sonarsjefen kom bort til ham. - Kaptein, jeg har kanskje en peiling på «Kirov». Jeg fikk nettopp seks pulser fra en lavfrekvens sonar, og tror det er den. Peilingen er null-tre-ni. Forsø­ ker å isolere motorkjennetegnene nå. Og hvis - OK, det slippes flere sonarbøyer til styrbord. På skjermen så de nye lyspunkter godt til høyre for den første rekken. -Tror du de slipper dem i vinkel, sonarsjef? spurte McCaffer­ ty. Han fikk et smil og et nikk til svar. Hvis russerne utplasserte sine sonarbøyer i vinkel til venstre og høyre for formasjonen, kunne det bety at skipene gikk rett mot «Chicago». Ubåten ville ikke behøve å manøvrere i det hele tatt for å avskjære dem. Den kunne ligge like stille som en åpen grav.

368

- Det later til at de legger dem både over og under laget, kaptein. Det er temmelig stor avstand mellom dem også. Båtsmannen tente en sigarett uten å ta øynene fra skjermen. Askebegeret ved siden av ham var fylt av sigarettstumper. - Vi skal plotte det. Godt arbeid, Barney. Kapteinen klappet sonarsjefen på skulderen og gikk tilbake til angrepssenteret. Ildledelsesgruppen var allerede i gang med å plotte de nye kontaktene. Det så ut til å være et mellomrom på litt over to nautiske mil mellom sonarbøyene. Hvis russerne la bøyene vekselvis over og under laget, var det en god mulighet for at han kunne lure seg mellom et bøyepar. Et annet spørsmål var om det fantes passive bøyer i området. Hittil hadde han ikke oppdaget noen. McCafferty sto ved periskopsokkelen og så på mens mennene fåret ildledelses-computerne med data, med assistanse fra andre menn som var utstyrt med papirplott og minikalkulatorer. Våpenkontrollbordet var opplyst av lamper som viste at alt var klart. Ubåten var kampklar. - Ta båten opp til 65 meters dyp. Vi vil lytte over laget noen få minutter. Manøveren ga gevinst med en gang. - Jeg har direkte signaler fra målene, sa sonarsjefen. Nå kunne de oppdage og spore lydenergi som kom direkte fra de sovjetiske skipene, uten å være avhengig av de ustabile konvergerissonene. McCafferty ga seg selv ordre om å slappe av. Han ville snart få nok å gjøre. - Kaptein, vi kan vente et nytt slipp av sonarbøyer når som helst. De er kommet hvert 15. minutt i gjennomsnitt, og denne gangen kan bøyene bli sluppet temmelig nær oss. - Jeg hører den vinklede sonaren igjen, kaptein, advarte sonarsjefen. - Peilingen er tre-to null denne gangen. Signalet er svakt. Klassifiserer denne kontakten som krysseren «Kirov». Vær klar-en til. Vi har middels-frekvens aktiv sonar tre-tre-en, manøvrerer fra venstre mot høyre. Klassifiserer den kontakten som en antiutbåt-krysser Kresta-II. -Jeg tror han har rett, sa plotteoffiseren.-Tre-to-null er like ved vår peiling på et par av skipene, men langt nok unna til at det sannsynligvis er en annen kontakt. Tre-tre-en er etter alt å dømme det midtre skipet i kolonnen. Krestaen er trolig leder-

369

skipet, og flaggskipet seiler et stykke bak den. Men vi trenger litt tid på å regne ut avstandene. Kapteinen ga ordre om at ubåten skulle holde seg over laget, men være klar til å dykke under det i løpet av sekunder. Det taktiske spillet var i gang. Han hadde en brukbar peiling på «Kirov». Nesten god nok til å skyte, men han trengte fremdeles opplysninger om avstanden. Det lot til å være et par eskorteskip mellom ubåten og krysseren, og hvis han ikke kjente avstanden nøyaktig nok, kunne det hende at raketter han skjøt mot det sovjetiske flaggskipet, traff en jager eller en fregatt i stedet. I mellomtiden innstilte ildledelsen Harpoon-rakettene på å fly direkte mot det skipet han trodde var slagkrysseren «Kirov». «Chicago» begynte å gå i sikksakk til venstre og høyre for sin egentlige kurs. Da ubåten skiftet posisjon, forandret peilingen til sonarkontaktene seg også. Sporingsgruppen kunne bruke ubåtens egen kursavvikelse som en basislinje for å databeregne avstandene til de forskjellige kontaktene. Det var en enkel jobb - i alt vesentlig en øvelse i trigonometri på gymnasnivå - men den tok likevel tid, fordi de måtte vurdere de bevegelige måle­ nes fart og kurs. Ikke engang hjelpen fra datamaskinene kunne få denne prosessen til å gå særlig raskere, og en av kvartermesterne var litt for stolt over at han klarte å bruke en sirkulær regnestav og kjøre materialet i datamaskinene. Spenningen økte gradvis, men mannskapene bevarte roen og fatningen. De lange opplæringsårene betalte seg nå. Dataene ble behandlet, plottet og tolket i løpet av sekunder. Mannska­ pene så plutselig ut til å være en fysisk del av det utstyret de brukte. De hadde fortrengt alle følelser; bare svetten på pannen deres forrådte at de tross alt var mennesker, ikke maskiner. De var helt avhengige av sonaroperatørene. Lydenergi var det eneste som ga dem en antydning om hva som foregikk, og hver ny peilingsrapport utløste intens virksomhet. Det var tydelig at målene seilte i sikksakk, og det gjorde avstandsberegningen enda vanskeligere. - Angrepssenter, sonar! Aktiv sonarbøye nær styrbord side! Jeg tror den er under laget. - Drei hardt til styrbord, forover i to tredjedels fart, befalte nestkommanderende straks. McCafferty gikk til sonarrommet og plugget inn et sett hode­ telefoner. Lydpulsene var høye, men ... forvrengt, tenkte han. Hvis bøyen lå under den termiske gradient, ville de signalene

370 som strålte oppover være ute av stand til å oppdage ubåten sannsynligvis. - Signalstyrke? spurte han. - Sterke, svarte sonarsjefen. - Det er 50 prosent fare for at de har registrert oss. Men 500 meter lenger ut vil de sikkert miste oss. - OK, de kan ikke lytte på alle samtidig. Nestkommanderende lot «Chicago» gå 1000 meter før han ga ordre om å vende tilbake til basiskursen. De visste at de hadde et Bear-F antiubåt-fly over seg, bevæpnet med målsøkende torpedoer og med folk om bord som hadde til oppgave å lytte på sonarbøyesignaler. Hvor effektive var bøyene og mennene? Det var noe de ikke visste. Tre spente minutter gikk, og ingenting hendte. - Forover i en tredjedels fart, kom babord til tre-to-en, befalte nestkommanderende. De var nå kommet forbi bøyekabelen. Tre kabler til lå mellom dem og målene. De var nesten ferdige med å beregne avstanden til tre av eskorteskipene, men ikke til «Kirov» ennå. - OK, karer, Bear-flyene er bak oss. Vi behøver ikke å bekymre oss om dem lenger. Hvor stor er avstanden til nærme­ ste skip? spute McCafferty operasjonsoffiseren. - 26 000 meter. Vi tror det er en Sovremennyj. Krestaen er omtrent 5000 meter øst for den. Den sender lydpulser med skrog- og VDS-sonarer. McCafferty nikket. Sonarene, som lå i forskjellige dybder, kom til å være under laget og hadde små muligheter til å oppdage dem. De måtte være oppmerksom på skrogsonaren, men det ville gå en tid før den ble et problem. OK, tenkte kapteinen, utviklingen går i temmelig stor grad etter planen ... - Angrepssenter, sonar, torpedoer i vannet, peiling tre-tonull! Signalene er svake. Gjentar torpedoer i vannet, tre-tonull, peilingen endrer seg ... mange aktive sonarer lyste nettopp opp. Vi får sterkere propellyder fra alle kontakter. McCafferty var i sonarrommet før rapporten var ferdig. - Peilingen til torpedoen endrer seg? - Ja! Den flytter seg fra venstre til høyre - jøss, jeg tror noen angriper russerne. Treffer! Sonarsjefen slo med fingeren på skjermen. En serie på tre lyse streker kom til syne ved peilingen til «Kirov». Skjermen gikk plutselig berserk. Signaler fra aktive sonarer lyste opp høy- og mellomfrekvensdelen av skjermen.

371

Strekene som antydet skip, ble lysere. Skipene økte farten og endret kurs da de begynte å manøvrere. - Sekundær eksplosjon på denne kontakten - pokker! Det er en mengde eksplosjoner i vannet nå. Synkebomber, kanskje, noe som gjør vannet virkelig opprørt. Der er en ny torpedo langt borte, peilingen skifter fra høyre til venstre. - Skjermbildet var nå så komplisert at McCafferty ikke kunne følge med. Sonarsjefen utvidet tidsskalaen for å gjøre det lettere å tolke signalene, men det var bare han og de erfarne operatørene som kunne forstå dem. - Kaptein, det ser ut til at en eller annen nettopp gikk helt inn til dem og satte i gang et angrep. Han har truffet «Kirov» tre ganger, og nå forsøker de å ta ham. Disse to skipene later til å samle seg om noe. Jeg - en ny torpedo i vannet, vet ikke hvem som har skutt den. Du store, se på alle de eksplosjonene! McCafferty gikk akter. - Periskopdybde, nå! «Chicago» gikk på skrå oppover i vannet og brukte et minutt på å nå sin posisjon. Han så noe som kunne ha vært en mast i horisonten og en svart røyksøyle på posisjon tre-to-null. Over 20 radarer var i drift, foruten en rekke radioer. - Ned med periskopet. Har vi fastslått avstanden til noe mål? - Nei, kaptein, svarte nestkommanderende. - Da de begynte å manøvrere, gikk alle våre data til helvete. - Hvor langt er det til neste kabel med sonarbøyer? - To nautiske mil. Vi kommer til å gå i et mellomrom mellom bøyene. - Sett dybden til 270 meter. Full fart forover, få oss innenfor eskorten. «Chicago»s motorer våknet til liv og akselererte ubåten til 30 knop. Nestkommanderende dykket til 270 meter, langt under en sonarbøye som søkte like under overflaten. McCafferty sto over kartbordet, tok en penn opp fra lommen og begynte ubevisst å tygge på plastskaftet, mens ubåten førte ham nær­ mere og nærmere den fiendtlige kolonnen. Den høye farten gjorde sonarene ineffektive, men snart ga lavfrekvenslydene fra de eksploderende våpnene ekko gjennom stålskroget. «Chica­ go» gikk i samme fart i 20 minutter, delvis i sikksakk, for å unngå de sovjetiske sonarbøyene, mens ildledelsesfolkene ajourførte sine data.

372 - OK, forover i en tredjedels fart og før henne opp til periskopdybde igjen, sa McCafferty. - Sporingsgruppe, vær klar til skyting. Sonarbildet klarnet raskt. Russerne holdt fortsatt på å jakte desperat på den som hadde skutt på flaggskipet deres. Sporet etter ett skip var fullstendig borte - minst ett sovjetisk skip var blitt senket eller ødelagt. Lyden av eksplosjoner kom fortsatt gjennom vannet, avbrutt av plystringen fra målsøkende torpe­ doer. Alle var nær nok til å gi alvorlig grunn til uro. - Oberservasjon før skyting. Opp med periskopet! Søkerperiskopet gled på plass. McCafferty holdt det lavt og feide over horisonten. - Jeg - jøss! TV-skjermen viste en Bear bare 700 meter til styrbord for dem, nord for formasjonen. Han kunne se syv skip, for det meste bare mastetoppene, men en jager i Sovremennyj-klassen var fullt synlig, kanskje fire nautiske mil borte. Røyken han så tidligere, var der ikke lenger. De sovjetiske sonarene ga gjenlyd i vannet. - Sett radaren på og vær klar. En underoffiser trykket på en knapp for å heve ubåtens radar for søking på overflaten, aktiverte systemet, men holdt det i klar-stilling. - Sett den på full styrke og sveip to ganger fort over overfla­ ten, befalte kapteinen. Dette var farlig. Russerne ville nesten helt sikkert oppdage ubåtens radar og forsøke å angripe dem. Radaren var påslått i alt tolv sekunder. Den «tegnet» til sammen 26 mål på skjermen. To av dem lå ved siden av hverandre, omtrent der han hadde ventet å finne «Kirov». Radaroperatøren avleste avstander og peilinger og førte dataene inn i ildledelsens Mk-117-maskin. De ble sendt videre til Harpoon-rakettene i torpedorørene. Dermed fikk de pei­ lingene til målet og den posisjon hvor de skulle slå på søkerhodene sine. Våpenoffiseren sjekket statuslyset sitt og valgte ut de to mest lovende målene for rakettene. - Ferdig! - Oversvøm rørene. McCafferty så paneloperatøren gå gjen­ nom utskytingsforløpet. - Åpne ytterdørene. - Ildledelsen sjekket og godkjent, sa våpenoffiseren rolig. Skyteforløp, to, en, tre. -Skyt! befalte McCafferty. - Avfyr rør to.

373 Ubåten skalv da presset fra høytrykksluften slynget våpenet ut av røret. De hørte suset av vannet som trengte inn i tomrom­ met. - Avfyr rør en ... avfyr rør tre. To, en og tre avfyrt, kaptein. Dørene til torpedorørene er stengt, det pumpes ut for å lade på ny. - Lad igjen med Mark-48. Forbered utskyting av Tomahawk­ er! sa McCafferty. Ildledelsesfolkene skrudde på en bryter for å aktivere rakettene som var montert på baugen. - Opp med periskopet! Kvartermesteren vred på kontrollhjulet. McCafferty lot peri­ skopet gå helt opp. Han kunne se røykstripen etter den siste Harpoon-raketten, og like bak den ... McCafferty slo periskophåndtakene inn og gikk litt tilbake. - Helikopter på vei hit, full fart forover! Ta båten ned. Ubåten raste nedover til større dyp. Et sovjetisk antiubåthelikopter hadde sett rakettutskytingen og kom settende mot dem i stor fart. - Roret hardt til babord. - Roret hardt til babord, javel! -33 meters dyp. Farten 15 knop, rapporterte nestkommande­ rende. - Der er den, sa McCafferty. Pulsene fra helikopterets aktive sonar gjallet gjennom skroget. - Legg roret midtskips. Skyt ut et støy instrument. Kapteinen beordret ubåten tilbake til en østlig kurs og redu­ serte farten da de gikk gjennom laget. Med litt hell ville russerne oppfatte støyinstrumentet som hulromslyder fra ubåten og angripe støyinstrumentet i stedet for «Chicago». - Kaptein, sonar, en jager har kurs mot oss, peiling tre-tre-ni. Høres som en Sovremennyj - torpedo i vannet akterut. Vi registrerer en torpedo i vannet, peiling to-seks-fem. - Roret 20 grader til styrbord. Forover i to tredjedels fart. Kom til ny kurs en-syv-fem. - Kaptein, sonar, ny kontakt, to propeller, begynte nettopp med en lavfrekvens-sonar, trolig en Udaloj, propellslagene sier 25 knop, peiling tre-fem-en og konstant. Peilingen til torpedoen endrer seg, den har kurs bort fra oss, og lyden blir svakere. - Godt. McCafferty nikket. - Helikopteret slapp en torpedo mot støyinstrumentet. Vi behøver ikke å engste oss for den. Forover i en tredjedels fart, sett båten på 330 meters dyp. Han var ikke altfor bekymret over Sovremennyjen, men

374

Udalojen var noe helt annet. Den nye sovjetiske jageren var utstyrt med en lavfrekvenssonar som kunne trenge gjennom laget under visse forhold. Dessuten hadde jageren to helikoptre og en langdistansetorpedo som ble skutt ut med rakett. Den var bedre enn den amerikanske ASROC. Ba-hwah! Det var lyden av en lavfrekvenssonar. Den hadde truf­ fet dem ved første forsøk. Ville den rapportere «Chicago»s posi­ sjon til Udalojen? Eller ville ubåtens gummikledning hindre det? - Peiling til målet tre-fem-en. Propellslagene tyder på at farten er ti knop, rapporterte sonar. OK, han har saktnet farten for å lete etter oss. Sonar, hvor sterk var lydpulsen? - Sonaren var litt for langt borte til å oppdage oss, kaptein. Sannsynligvis fikk den ikke noe ekko fra oss. Kontakten manøv­ rerer, peiling nå tre-fem-tre. Fortsetter å sende ut pulser, men sonaren dens søker fra vest mot øst, et stykke fra oss. Et annet helikopter har en sonar som sender ut pulser, kaptein, peiling null-ni-åtte. Denne svingeren er under laget, men pulsene er temmelig svake. - Nestkommanderende, før oss vestover. Vi forsøker å bukte oss rundt dem på den andre siden og gå mot amfibiefartøyene deres fra vest. McCafferty gikk tilbake til sonarrommet. Han var fristet til å angripe Udaloj-jageren, men kunne ikke skyte ut en torpedo på dette dypet uten å bruke en farlig stor del av den høytrykksluften han hadde i reserve. Dessuten var det hans jobb å senke kommandoskipene, ikke eskortefartøyene. Ildledelsesgruppen gjorde en beregning likevel for det tilfellet at det ble nødvendig å senke den sovjetiske jageren. - Jøss, for et kluss, sa sonarsjefen oppgitt. - Dypvannsbombingen oppe i nord har avtatt. Peilingene stabiliserer seg til disse kontaktene her. Enten har de gått tilbake til basiskursen eller satt kurs bort fra oss. Jeg kan ikke si hvilket alternativ de har valgt. Oj, flere sonarbøyer blir sluppet ned. Sonarsjefens finger pekte på de nye prikkene som kom mot «Chicago». - Den neste blir temmelig nær, kaptein. McCafferty stakk hodet inn i angrepssenteret. - Sett båten på en sørlig kurs og øk farten til to tredjedeler. Den neste sonarbøyen plasket i vannet rett over dem. Kabe­ len plasserte svingeren under laget, og den begynte automatisk å sende pulser.

375 - De har oss, kaptein! McCafferty ga ordre om å endre kursen til vestlig, og økte igjen farten for å komme bort. Tre minutter etter ble det sluppet en torpedo i vannet, enten fra Bearen eller fra Udalojen. Torpedoen begynte å søke etter dem en nautisk mil unna og fjernet seg. Igjen hadde den ekkofrie gummikledningen reddet dem. En dyppesonar fra et helikopter ble oppdaget forut for dem. McCafferty satte kursen sørover for å unngå den. Han var klar over at ubåten ble drevet bort fra den sovjetiske flåten, men kunne ikke gjøre noe med det foreløpig. Et par helikoptre var nå etter dem, og det var ingen enkel sak for en ubåt å slippe unna to dyppesonarer. Det var tydelig at helikoptrene ikke først og fremst tok sikte på å finne ubåten, men på å drive den bort. Han kunne ikke manøvrere raskt nok til å komme forbi dem. Etter å ha forsøkt i to timer, brøt han av for siste gang. Den sovjetiske styrken var utenfor sonarrekkevidde. Den siste kur­ sen som ble rapportert, var sørøstlig i retning av Andøya. McCafferty bannet inne i seg. Han hadde gjort alt riktig, trengt gjennom det ytre sovjetiske forsvaret, og hadde hatt en klar oppfatning av hvordan han skulle dykke for å unngå jagerens forsvar. Men en eller annen var kommet ham i forkjø­ pet, sannsynligvis angrepet «Kirov» - hans mål! - og rotet til allting for ham. De tre Harpoon-rakettene hans hadde antagelig funnet målet, hvis ikke Ivan hadde skutt dem ned - men han hadde ikke klart å registrere nedslagene. Hvis de hadde slått ned noe sted. Kapteinen på USS «Chicago» skrev sin kontaktrapport for å sende den til COMSUBLANT, og lurte på hvorfor det gikk som det gjorde.

STORNOWAY, SKOTTLAND - Det blir ikke lett, sa jagerpiloten. - Nei. Toland var enig. - I den siste rapporten sto det at gruppen var på vei sørøstover for å unngå et ubåtangrep. Vi regner med at den er tilbake på en sørlig kurs nå, men vi vet ikke hvor den er. Nordmennene sendte sitt siste RF-5 rekognoseringsfly for å se etter gruppen, men flyet forsvant. Vi må angripe dem før de kommer til Bodø. Men før vi kan angripe, må vi vite hvor de er.

376 - Ingen etterretning fra satellitter? - Nei. - OK. Jeg drar til området sammen med rekognoseringsflyene. Fram og tilbake ... fire timer. Men jeg trenger et tankfly som kan gi meg nytt drivstoff omtrent 500 kilometer ute. - Det er ikke noe problem, sa RAF-obersten. - Men vær forsiktig. Vi trenger alle Tomcatene dine til å eskortere under angrepet i morgen. - Jeg er klar om en time. Piloten gikk. - Lykke til, kamerat, sa obersten lavt. Dette var det tredje forsøket på å finne den sovjetiske invasjonsstyrken ved hjelp av fly. Etter at det norske rekognoseringsflyet hadde forsvunnet, hadde britene forsøkt med en Jaguar. Også den forsvant. Den mest åpenbare løsningen var å sende en Hawkeye sammen med angrepsstyrken for å prøve en radarsøking, men britene lot ikke E-2-flyene sine dra for langt bort fra sine egne kyster. De britiske radarstasjonene var blitt utsatt for voldsomme flyan­ grep. og Hawkeye’ene trengtes sårt til lokalt forsvar. - Egentlig skulle det ikke være så vanskelig, sa Toland. Her hadde de en sjelden anledning til å slå til mot den sovjetiske flåten. Så sant de fant den, kunne de angripe den ved neste daggry. NATO-flyene ville komme feiende inn og skyte ut luft-til-overflate-raketter. Men den lange avstanden betydde at angrepsstyrken ikke kunne kaste bort tid med å lete. Det var helt nødvendig å lokalisere målet før flyene kunne ta av. Opp­ rinnelig var det meningen at nordmennene skulle ta seg av denne oppgaven, men planleggerne i NATO hadde ikke ventet at Det kongelige norske flyvåpen skulle bli praktisk talt tilintet­ gjort på en ukes tid. Russerne hadde vunnet sine eneste taktiske seire på sjøen, men det var også seire som telte, tenkte Toland. Mens landkrigen i Tyskland gikk mot et høyteknologisk dødvanne, var de oppskrytte NATO-flåtene hittil blitt utmanøvrert og lurt av sine antatte tilbakestående sovjetiske motstandere. Erobringen av Island var et mesterstykke av en operasjon. NATO strevde ennå med å bygge opp igjen sperringen Grønland-Island-Storbritannia med ubåter som etter planen skulle hatt ganske andre oppgaver. De sovjetiske Backfire-flyene opererte over store deler av Nord-Atlanteren. Hver dag angrep de en konvoi, og størsteparten av den sovjetiske ubåtflåten hadde ikke engang vært der ennå. Når flyene og ubåtene samordnet sine krefter, kunne Altanterhavet bli et stengt hav,

377

fryktet Toland. Da ville NATOs armeer være sikre på å tape, til tross for de briljante operasjoner de hadde gjennomført hittil. De måtte hindre russerne i å ta Bodø. Hvis de fikk fotfeste der, ville sovjetiske fly kunne angripe Skottland, trekke ressur­ ser fra fronten i Tyskland og avvise forsøk på å hindre bombeflystyrkene i å slå til mot mål i Atlanterhavet. Toland ristet på hodet. Så snart de hadde lokalisert den sovjetiske styrken, ville de bombe den sønder og sammen. De hadde de rette våpen og den rette doktrinen. De kunne skyte ut rakettene sine utenfor de sovjetiske SAM-rakettenes rekkevidde, på samme måte som Ivan gjorde mot konvoiene. Det var på høy tid at lykken vendte seg. Tankflyet gikk på vingene først, og en halv time senere fulgte jagerflyet. Toland og hans britiske kollega satt og småsov i etterretningssenteret, mens fjernskriveren klapret i kroken. Hvis det kom en viktig melding, ville de yngre vaktoffiserene vekke dem. Høyere offiserer hadde behov for å sove av og til, som alle andre. - Hva? Toland rykket til da en mann rørte ved skulderen hans. - Unnskyld, orlogskaptein. Tomcaten kommer inn for lan­ ding. RAF-sersjanten rakte Bob en kopp te. - 15 minutter igjen. Jeg tenkte du kunne trenge en forfriskning. - Takk, sersjant. Toland strøk hånden over det ubarberte ansiktet sitt, men bestemte seg for å la være å barbere seg. Men den britiske obersten gjorde det, for at resten av ansiktet hans skulle stå i stil med RAF-barten. F-14-flyet kom elegant inn. Motorene gikk på tomgang, og vingene var strukket ut som om flyet var takknemlig for å få lande på noe som var større enn et hangarskip. Piloten takset inn i en hangar og steg ut. Noen teknikere var allerede i gang med å fjerne filmkassetten fra kamerabeholderen. - Ingenting om flåten deres, karer, sa piloten fort. Radaroffiseren kom også ned og stilte seg bak ham. - Skal si det var mange jagerfly der oppe! sa radaroffiseren. - Jeg har ikke sett så stor aktivitet siden vi gikk på angrepsskolen. Og jeg skjøt ned en av kjøterne, også. Men ingen gode nyheter om flåten. Vi dekket kysten fra Ørlandet til Skagen før vi snudde. Ikke et eneste overflateskip var å se. - Er du sikker? spurte den britiske obersten.

378 - Du kan se selv på filmen, oberst. Ingen visuelle resultater, ingenting på infrarødt, ingen andre radarsignaler enn fra fly ikke noe som helst av den sorten - men masser av jagerfly. De første så vi like sør for Stokke, og vi telte - hvor mange var det igjen, Bill? - Syv formasjoner, for det meste MiG-23, tror jeg. Vi regi­ strerte en mengde High Lark-radarer. Ett fly kom litt for nær, og jeg måtte ta den med en Sparrow. Vi så glimtet fra eksplo­ sjonen. Det flyet gikk tapt for dem. I alle tilfeller kan ikke våre venner dra til Bodø med noe annet enn ubåter. - Snudde dere ved Skagen? - Vi slapp opp for film, og vi hadde lite drivstoff igjen. Jagerforsvaret begynte for alvor nord for Bodø. Hvis jeg får lov å gjette, bør vi sjekke Andøya, men vi trenger andre fly til å gjøre det, SR-71 kanskje. Jeg tror ikke jeg kan fly fram og tilbake, bortsett fra på etterbrenner. Det ville bli nødvendig å fylle drivstoff like ved målet hvis jeg skulle forsøke det, og som sagt, er det masser av jagerfly der. - Det blir ikke aktuelt, sa den britiske obersten. - Våre fly kan ikke angripe så langt bort uten massiv støtte fra tankfly, og de fleste av våre tankfly er opptatt andre steder.

25

Vandrere

ISLAND Da de kom over engen, var de tilbake på det som kartet kalte uoppdyrket mark. Terrenget var flatt den første kilometeren, men de måtte begynne å klatre da de kom til foten av Glymsbrekkur, som var 250 meter høy. Så fort som bena glemmer, tenkte Edwards. Det regnet ennå, og tussmørket tvang dem til å holde et sakte tempo. Mange av steinene som de forsøkte å gå på, var løse, og et feiltrinn kunne lett bli skjebnesvangert. Anklene var såre etter at de hadde vrikket dem utallige ganger på den ujevne marken, og de tilsnørte støvlene lot ikke til å hjelpe dem lenger. Etter seks dager under åpen himmel begynte Edwards og marineinfanteristene å forstå hva det ville si å være trett. For hvert skritt ble det tyngre å gå, og de følte seg mer og mer mo i knærne. Stroppene på pakksekken skar seg grusomt inn i skuldrene. De var trette i armene av å bære våpnene og stadig passe på utstyret. De gikk med bøyd nakke. Det var anstrengende å se seg omkring og alltid være på vakt mot et mulig bakholdsangrep. Bak dem forsvant flammeskjæret fra husbrannen bak en

380 høydekam. Det var den første gode tingen som hadde skjedd dem. Ingen helikoptre å se, ingen kjøretøyer som kom for å undersøke brannen. Godt, men hvor lenge ville det vare? Hvor lang tid går det før patruljen blir etterlyst? spurte de seg selv. Alle unntatt Vigdis. Edwards gikk noen skritt foran henne og lyttet til pusten hennes. Han lyttet etter gråt, ønsket å si noe til henne, men visste ikke hva han skulle si. Hadde han gjort det rette? Var det drap? Var det hensiktsmessig? Eller var det rettferdighet? Spilte det noen rolle? Så mange spørsmål. Han skjøv dem til side. De måtte overleve. Det spilte en rolle. - Vi tar en pause, sa han. - Ti minutter. Sersjant Smith så etter hvor de andre var, før han satte seg ved siden av offiseren. - Vi har gjort det bra, løytnant. Jeg tror vi har gått seks, kanskje syv kilometer de siste to timene. Vi kan vel begynne å slappe av litt. Edwards smilte blekt. - Hvorfor ikke stoppe og bygge et hus her? Smith klukklo i halvmørket. - Gjerne for meg, løytnant. Edwards gransket kartet og så seg om for å se hvor godt det stemte med det han selv kunne oppfatte av terrenget. - Hva sier du til å gå til venstre rundt denne myra? Ifølge kartet er det en foss her, Skulafoss. Det ser ut til å være en dyp elvedal. Kanskje vi har hell med oss og finner en hule eller noe lignende. Hvis ikke, så er i hvert fall dalen dyp. Ingen helikoptre kommer til der, og det er skygger som vi kan gjemme oss i. Fem timer? - Omtrent det, sa Smith. Er det noen veier vi må krysse? - Kartet viser ikke annet enn gangstier. - Det er fint. Smith vendte seg mot piken, som så på dem uten et ord der hun satt med ryggen mot en klippe. - Hvordan har du det, frøken? spurte han vennlig. - Trett. Stemmen hennes sa mer enn det, tenkte Edwards. Hun røpet ingen følelser, ingen i det hele tatt. Han lurte på om det var et godt eller dårlig tegn. Hva er det beste ofrene for alvorlige forbrytelser kan gjøre? Foreldrene drept mens hun så på, hennes egen kropp brutalt krenket, hva slags tanker var det som gikk gjennom hodet hennes? Han kom til at det beste ville være å få henne til å tenke på noe annet. - Hvor godt kjenner du dette området? spurte løytnanten. - Min far fiske her. Jeg komme med ham mange ganger. Hun

381 lente hodet tilbake i tussmørket. Stemmen hennes brast, og hun hulket lavt. Edwards ville gjerne legge en arm rundt henne, si henne at alt var all right nå, men han var redd for at det bare ville gjøre vondt verre. Hvem ville for øvrig tro at alt var all right nå? - Fant du noe særlig med mat, sersjant? - Vi har forskjellig hermetikk for fire dager omtrent. Jeg gikk temmelig nøye gjennom huset, løytnant, hvisket Smith. - Fant et par fiskestenger og litt agn. Hvis vi tar den tiden vi trenger, burde vi klare å skaffe oss mat. Det er mange gode fiskebekker her omkring, kanskje akkurat her vi går. Laks og ørret. Jeg har aldri hatt råd til det selv, men jeg har hørt at det er virkelig morsomt å fiske. Sa du ikke at din far er fisker? - Hummerfisker bare. Du sa at du ikke hadde råd ... - Løytnant, de må betale omkring to hundre dollar om dagen for å fiske på disse kanter, forklarte Smith. - Det er ikke så lett å klare det på en sersjantlønn, er det vel? Men hvis de krever så mye for fiskeretten, må det være store mengder med fisk i vannet. - Det lyder rimelig, sa Edwards. - På tide å gå videre. Når vi kommer til det fjellet der borte, tar vi en lengre pause, slik at alle får hvile ut. - Enig i det, løytnant. Men da kan vi komme litt sent fram til ... - Hold opp. Kommer vi sent, så kommer vi sent. Situasjonen har forandret seg litt. Ivan vil antagelig lete etter oss. Vi tar det med ro fra nå av. Hvis våre venner på den andre siden av denne radioen ikke liker det, så de om det. Vi kommer sent fram dit, men vi kommer fram. - Du sier noe, løytnant. Garcia! Gå foran. Rodgers, pass på bak. Fem timer til, marinesoldater, og så skal vi sove.

USS «PHARRIS» Sjøsprøyten slo ham i ansiktet, og Morris elsket det. Konvoien av skip som gikk i ballast, seilte inn i en sterk kuling på 40 knop. Den frådende sjøen var farget i en stygg sjattering av grønt, og små dråper av sjøvann rev seg løs fra skumtoppene og fløy horisontalt gjennom luften. Fregatten klatret opp de bratte, syv meter høye dønningene, og styrtet ned igjen. De brutale, rykk-

382

vise bevegelsene i skipet hadde holdt på i seks timer. Hver gang baugen dukket ned, føltes det som når man bråbremser en bil. Besetningen holdt seg i relingsstøttene og sto med sprikende ben for å motvirke bevegelsene i skipet. De som var på dekk, som Morris, hadde tatt på seg redningsvest og jakke med hette. Flere av de yngste medlemmene av besetningen led vanligvis under slike forhold - selv profesjonelle sjøfolk ville helst unngå den slags vær - men nå lå de fleste av dem og sov. Bortsett fra været var forholdene normale, og mennene fikk en sjanse til å hvile ut etter mange harde dager. Værforholdene gjorde det nesten umulig å føre krig. Ubåter er i alt vesentlig fartøyer som avlytter omgivelsene. For det meste oppdager de mål på sonaren, og støyen fra urolig sjø har en tendens til å overdøve de skipslydene som ubåter lytter etter. En virkelig militant ubåtkaptein kan nok forsøke å gå i periskopdybde for å bruke søkeradaren sin, men det betyr at han risikerer å skade og miste kontrollen over båten. Det er noe en offiser på en atomdrevet ubåt ikke lar seg friste til. En ubåt måtte praktisk talt støte på et skip for å oppdage det, og muligheten for det var svært liten. Besetningen på «Pharris» behøvde heller ikke å frykte flyangrep så lenge uværet raste. Den opprørte overflaten ville uten tvil villede søkerhodet på en sovjetisk rakett. For deres egen del var sonaren på baugen ubrukelig, der den husket opp og ned i en syv meter lang bue og av og til lå over vannet. Slepesonaren lå i det rolige vannet et godt stykke under overflaten, og kunne teoretisk funksjonere temmelig godt, men i praksis måtte en ubåt gå i stor fart hvis den kraftige støyen fra overflaten skulle overdøves. Selv da var det ingen enkel sak å angripe et mål under slike forhold. Helikopteret sto parkert på dekket. Det ville kanskje være mulig å ta av, men landing var ikke til å tenke på i dette været. En ubåt måtte være innenfor ASROC-torpedoers rekkevidde - fem nautiske mil - for å kunne angripes av fregatten, men heller ikke en slik posisjon var særlig sannsynlig. De kunne alltids kalle opp et P-3 Orion-fly - to opererte med konvoien nå - men Morris misunte ikke flybesetningene som nå kjempet seg gjennom skyene i under 1000 fots høyde. Det en storm betydde for alle, var at de slapp å kjempe en stund. Begge parter kunne hvile ut foran neste runde. Russerne hadde det lettere enn dem. De tok vanligvis ned de langtrek-

383 kende flyene under en storm og utførte vedlikeholdsarbeid på dem, og mannskapene på ubåtene deres, som krysset 150 meter under overflaten, kunne ta sine sonarvakter i ro og mak. - Kaffe, kaptein? Båtsmann Clarke kom ut av styrehuset. Han holdt en kopp i hånden og en skål over den for at ikke saltvannet skulle blande seg med kaffen. - Takk. Morris tok koppen og drakk halvparten. - Hvordan har mannskapene det? - De er for trette til å spy, kaptein. Clarke lo. - Sover som barn. Hvor mye lenger skal denne plaskingen vare, kaptein? - Tolv timer til, deretter skal det klarne. Det ligger et høy­ trykk like bak stormen. Langtidsvarselet var nettopp kommet inn fra Norfolk. Stor­ men var på vei nordover. Det skulle stort sett bli pent vær de neste to ukene. Herlig. Båtmannen lente seg over relingen for å se om uværet gjorde skade på dekksskjøtene. For hver tredje eller fjerde bølge dukket «Pharris» nesen hardt under vann, og av og til ble baugen dekket av grønt sjøvann. Dette vannet slo hardt inn i alt som sto i veien for det, og det var båtsmannens jobb å utbedre skader. Som de fleste 1052-ere, som gjorde tjeneste i det stofmfylte Atlanterhavet, hadde «Pharris» fått overheng mot sjøsprøyt og kledning høyere opp på baugen da den sist ble overhalt. Det reduserte, men fjernet ikke helt, det problemet som sjøfolk har stått overfor i alle tider: Havet vil gjøre iherdige forsøk på å drepe deg hvis du ikke viser den respekt det krever. Clarkes trenede øye tok inn hundrevis av detaljer før han gikk tilbake. - Ser ut til at båten klarer dette uværet bra. - Pokker heller, jeg skulle være fornøyd om vi fikk det slik hele veien tilbake, sa Morris etter at han var ferdig med kaffen. - Men når været har lagt seg, blir vi nødt til å finne igjen en hel del handelsskip. Clarke nikket enig. Det var ikke spesielt lett å holde plassen ved konvoien i stormvær. -Så langt har alt gått bra, kaptein. Ingen store ting har løsnet. - Hva med slepesonaren? - Ingen grunn til uro, kaptein. Jeg har satt en mann til å holde øye med den. Den skulle klare seg godt, hvis vi ikke blir nødt til å sette opp farten. Begge visste at de ikke kom til å øke farten. De gjorde to knop, og fregatten kunne ikke seile særlig fortere enn det i den

384 tunge sjøen, uansett hvilken grunn den hadde til det. - Jeg går akter, kaptein. - Ok. Hold motet oppe. Morris så opp for å forsikre seg om at utkikksmennene fortsatt var aktpågivende. Selv om det var lite sannsynlig, kunne det når som helst oppstå en farlig situa­ sjon. Av enhver art.

STORNOWAY, SKOTTLAND - Andøya. De var ikke på vei til Bodø likevel, sa Toland mens han gransket satellittbildene av Norge. - Hvor mange soldater tror du det er på bakken? - Minst en brigade, oberst. Kanskje en liten divisjon. Meng­ der av beltekjøretøyer, masser av SAM-raketter også. De er allerede i gang med å utplassere jagerfly på flyplassen. Det blir bombefly i neste omgang - kanskje de er der alt. Disse bildene er tre timer gamle. Den sovjetiske flåtestyrken var allerede på vei tilbake til Kola-halvøya. De ville kunne sende forsterkninger med fly heretter. Han lurte på hva som hadde skjedd med det norske regimentet som skulle være stasjonert på Andøya. - De lette Blinder-bombeflyene deres kan nå oss derfra. De kjøterne kan rase fram og tilbake i overlydsfart, og det blir jævlig vanskelig å avskjære dem. Russerne hadde gjennomført systematiske angrep på RAFs radarstasjoner på den skotske kysten. Noen ganger angrep de med luft-til-bakke-raketter, andre ganger med krysserraketter fra ubåter. En gang var det til og med jagerbombere som angrep med massiv støtte fra støysendere - men det ble et kostbart angrep for dem. RAFs Tornadoer skjøt ned halvparten av jagerbomberne, hovedsake­ lig på tilbaketuren. To-motors Blinder-bombefly kunne slippe sin tunge bombelast etter å ha fløyet lavt og hurtig inn. Det var sannsynligvis derfor Ivan ville ha Andøya, tenkte Toland. Den hadde en beliggenhet som passet perfekt for russerne. Det var lett å støtte den fra deres egne baser i nord, og litt for langt borte til at jager-bombefly i Skottland kunne gå til motangrep uten sterk støtte fra tankfly. - Vi kan nå fram dit, sa amerikaneren. - Men det betyr at halvparten av våre angrepsfly må lastes med forsyninger for kameratene.

385

- Ingen sjanse for det. De vil aldri i verden frigi dem fra reservestyrken. Den britiske obersten ristet på hodet. - Da må vi begynne å patruljere regelmessig over Færøyene, og det vil frata oss muligheten til å gjøre noe særlig med Island. Toland kastet et blikk rundt bordet. - Det må være en herlig følelse for russerne å konstatere at planen deres klaffer så godt. Hvordan skal vi ta initiativet fra de kjøterne? Vi spiller deres spill. Vi reagerer på deres handlinger, og gjør ikke det vi helst vil gjøre. Det er slik vi taper, mine herrer. Ivan lar sine Backfirefly hvile fordi denne fronten flytter seg over den midtre del av Atlanterhavet. De vil gå på vingene igjen i morgen etter en dags pause, og oppsøke våre konvoier. Hvis vi ikke kan angripe Andøya og ikke gjøre noe særlig med Island, hva i helvete skal vi da gjøre - bare sitte her og bekymre oss over forsvaret av Skottland? - Hvis vi tillater Ivan å bli overlegen i luften ... - Hvis Ivan kan senke konvoiene, oberst, taper vi den for­ dømte krigen! understreket Toland. - Sant nok. Du har helt rett, Bob. Problemet er hvordan vi skal få has på Backfire’ene? Det later til at de flyr direkte ned over Island. Godt, vi kjenner transittområdet, men det forsva­ res av MiG-jagerne, min venn. Det vil ende med at vi sender jagere for å bekjempe jagere. - Så forsøker vi noe indirekte. Vi skyter ned tankflyene de benytter. Jagerpilotene som var til stede, to operasjonsoffiserer, hadde i taushet fulgt samtalen mellom etterretningsfolkene. - Hvordan i all verden skal vi finne tankflyene? spurte den ene. - Tror du at de kan fylle 30 bombefly eller flere uten å si noe over radio? spurte Toland. Jeg har lyttet til sovjetiske tankflyoperasjoner over satellitt, og jeg vet at de snakker sammen. La oss si at vi kan sende en snushane opp dit for å finne ut hvor de fyller drivstoff. Hvorfor ikke sende opp noen Tomcater til å angripe dem på hjemveien? - Angripe etter at de har gitt bombeflyene drivstoff ... undret jagerpiloten. - Det vil ikke gjøre så mye fra eller til for angrepene de første dagene, men det vil bli temmelig følbart for de kjøterne etter hvert. Hvis det blir en suksess, må Ivan forandre sitt operasjonsmønster og kanskje sende jagere med tankflyene. Om ikke

386

annet blir de nødt til å reagere på våre handlinger, til en forandring. - Og kanskje vil det ta bort litt av presset som ligger på oss, sa den britiske obersten. - Ja, la oss se nærmere på dette.

ISLAND Kartet ga ingen antydning om hvor anstrengende det ville bli. Elven Skula hadde skåret ut en rekke kløfter gjennom århund­ rene. Elven gikk høyt, fossene laget en sky av skumsprøyt, hvor det avtegnet seg en regnbue i morgensolen. Den gjorde Edwards sint. Han hadde alltid likt regnbuer før, men denne betydde at steinene de måtte klatre i nedover, var glatte og våte. Han regnet med at det var 70 meter ned til bunnen av kløften, hvor det var en mengde rullesteiner. Det så ut til å være enda lengre. - Har du noengang klatret i fjell, løytnant? spurte Smith. - Nei, ikke som det her. Har du? - Ja, men vi trente mest på å klatre oppover. Dette skulle være lettere. Vær ikke redd for å gli. Disse støvlene gir godt feste. Vær bare sikker på at du setter foten på noe fast, OK? Og ta det pent og rolig. La Garcia gå foran. Jeg liker allerede dette stedet, løytnant. Ser du den dammen under fossen? Der er det fisk, og jeg tror ikke noen vil kunne se oss der nede. - OK, pass på damen. -Ja. Garcia, du går foran. Rodgers, gå bakerst. Smith slengte geværet over ryggen og gikk bort til Vigdis. - Nå, frøken, tror du at du klarer dette? Smith holdt fram hånden. - Jeg har vært her før. Hun smilte nesten, men kom til å tenke på hvem som hadde tatt henne med hit, og hvor mange ganger det hadde skjedd. Hun tok ikke hånden hans. - Det er fint, frøken Vigdis. Kanskje du kan lære oss litt av hvert. Men vær forsiktig. Det ville ha vært nokså lett hvis de ikke hadde båret på den tunge oppakningen. Hver av mennene bar en bør på 25 kilo. Børen og trettheten virket inn på balansen deres, og hvis noen hadde sett dem på avstand, kunne de ha tatt marineinfanteristene for gamle kvinner som krysset en islagt gate. Skråningen

387

nedover var på 50 grader, enkelte steder nesten loddrett. Noen smale stier gikk langs skråningen. De var kanskje laget av rådyrene som det var så mange av her. For første gang var trettheten til fordel for dem. Hvis de hadde vært mer våkne, ville de kanskje ha forsøkt å gå raskere. Som det var, følte de seg alle på randen av sammenbrudd, og de var reddere for sin egen svakhet enn for steinene. Det tok over en time, men de kom ned uten verre skader enn noen rifter i hendene og enkelte skrammer andre steder på kroppen. Garcia krysset elven på østsiden, hvor kløften var brattest, og de slo seg ned på en steinhylle fire meter over vannet. Edwards så på klokken. De hadde vært i bevegelse uten opphør i over to døgn. 56 timer. De fant seg hver sin plass i de dype skyggene. Først spiste de. Edwards kjørte i seg innholdet av en boks uten å bry seg om å se etter hva det var. Han rapte og forsto at det var en slags fisk. Smith lot de to menige sove først, og ga sin egen sovepose til Vigdis. Piken falt i en barmhjertig søvn nesten like fort som marineinfanteristene. Sersjanten gikk en rask tur i området mens Edwards satt og undret seg over at Smith kunne ha noen energi igjen. - Dette er et fint sted, løytnant, sa sersjanten til slutt og la seg ned ved siden av offiseren. - En røyk? - Jeg røyker ikke. Jeg trodde ikke du hadde flere igjen. - Det hadde jeg ikke heller. Men pikens far hadde, og jeg tok noen pakker. Smith tente en sigarett uten filter med en tenner som var pyntet med Marinekorpsets globus og anker. Han tok et langt drag. - Ah, er ikke dette fint! - Jeg tenker vi kan bli her en dag og hvile ut. - Det høres bra ut, synes jeg. Smith lente seg bakover. - Du er visst i god form, løytnant. - Jeg drev med friidrett på Flyvåpenets akademi. Løp 10 000meter, noen ganger maraton. Smith så ulykkelig på ham. - Mener du at jeg har forsøkt å gå en jævla idrettsmann i senk? - Du har gått en maratonmann i senk. Edwards masserte skuldrene sine. Han lurte på om smerten fra stroppene på oppakningen noengang ville forsvinne. Bena føltes som om noen hadde slått på dem med en slegge. Han lente seg tilbake og kommanderte hver muskel i kroppen til å slappe av. Den steinete bakken hjalp ham ikke, men han kunne ikke mobilisere

388 energi nok til å se seg om etter et bedre sted. Han husket plutselig noe. - Burde ikke en eller annen stå vakt? - Jeg har tenkt over det, sa Smith. Han lå tilbakelent med hjelmen trukket ned over øynene. Jeg synes vi kan glemme det for denne ene gangen. Ingen kan oppdage oss, hvis da ikke et helikopter svever rett over hodene på oss. Den nærmeste veien er 15 kilometer herfra. Den kan vi glemme. Hva synes du, løytnant? - Edwards hørte ikke spørsmålet.

KIEV, UKRAINA - Ivan Mikhailovitsj, har du pakket ferdig? spurte Aleksejev. -Ja, kamerat general. - Øverstkommanderede på Vestfronten er meldt savnet. Han var på vei fra Tredje Støtarmé til sitt fremskutte hovedkvarter og forsvant. Han er antagelig blitt drept i et flyangrep. Vi skal overta. - Sånn helt uten videre? - Absolutt ikke, sa Aleksejev sint. - De brukte 36 timer på å avgjøre at han sannsynligvis var død! Den galningen hadde nettopp gitt sjefen for Tredje Støtarmé avskjed og så forsvun­ net. Nestkommanderende ble ikke enig med seg selv om hva som måtte gjøres. Et planlagt angrep begynte aldri, og de fordømte tyskerne gikk til motangrep mens våre menn ventet på ordrer! Aleksejev ristet på hodet for å klarne det og fortsatte roligere: - Nå blir det i hvert fall soldater som leder krig­ føringen, ikke en eller annen politisk pålitelig horebukk. Sergetov merket seg igjen den puritanske innstilling hans overordnede hadde. Det var et av de få trekk som stemte helt overens med partiets politikk. - Hva er vårt oppdrag? spurte kapteinen. - Mens generalen tar ledelsen på kommandostasjonen, skal du og jeg besøke de fremskutte divisjonene for å sette oss inn i situasjonen ved fronten. Beklager, Ivan Mikhailovitsj, jeg er redd dette ikke er den trygge stillingen jeg lovet din far å gi deg. - Jeg snakker godt engelsk i tillegg til arabisk, sa den yngre mannen. Aleksejev hadde sjekket det før han skrev ordren om å overføre ham. Kaptein Sergetov hadde vært en dyktig kompanioffiser før han ble lokket ut av uniformen med løftet

389

om et behagelig liv med arbeid i partiet. - Når skal vi dra? - Vi flyr om to timer. - I dagslys? Kapteinen var forbauset. - Det ser ut til at det er tryggest å reise om dagen. NATO hevder at de dominerer natthimmelen. Våre folk sier noe annet, men de flyr oss ut i dagslys. Trekk dine egne slutninger, kamerat kaptein.

DOVER FLYBASE, DELAWARE Et C-5A transportfly sto utenfor hangaren og ventet. Inne i den hulelignende bygningen arbeidet en gruppe på 40 - halvparten offiserer og halvparten sivile, kledd i General Dynamics kjele­ dresser - med Tomahawk-raketter. Mens en gruppe fjernet de massive antiskips-stridshodene og erstattet dem med noe annet, hadde den andre gruppen en vanskeligere oppgave. Den skiftet ut rakettenes styresystem. De vanlige systemene mot skipsmål ble erstattet med terreng-matchende systemer som mennene visste bare ble brukt i atomraketter mot mål på land. Styringspakkene var nye, nettopp kommet fra fabrikken. De måtte kontrolleres og justeres. En vanskelig jobb. Systemene var allerede blitt godkjent av produsenten, men de vanlige rutinene fra fredstid var borte og erstattet med presserende krav som alle følte, men ingen kjente årsaken til. Oppdraget var fullstendig mørklagt. Ømtålige elektroniske instrumenter matet ferdigprogrammert informasjon inn i styringspakkene, og andre apparater gransket kommandoene som var utarbeidet av datamaskinene. Det var ikke nok folk til å kontrollere mer enn tre raketter om gangen, og hver kontroll tok litt over en time. Av og til kastet noen et blikk opp for å se på det massive Galaxy-transportflyet som fortsatt ventet, mens besetningen enten spaserte omkring eller var innom værvarslingskontoret. Når en rakett var blitt godkjent, laget kontrollørene et merke med en tusjpenn ved siden av kodebokstaven «F» på stridshodet, og det torpedoformede våpenet ble med stor forsiktighet plassert i utskytingsbeholderen. Nesten hver tredje av styringspakkene ble kassert og erstattet med en ny. Flere var totalt ubrukelige, men de fleste hadde bare små feil, som imidlertid var alvorlige nok til at pakkene ikke bare kunne justeres. De måtte skiftes ut. Tekni-

390 kerne og ingeniørene fra General Dynamics var forbauset over det. Hvilket mål kunne kreve en så stor grad av presisjon? Alt i alt tok arbeidet 27 timer, 6 timer lenger enn ventet. Omtrent halvparten av mennene gikk om bord i flyet, som tok av 20 minutter etter, med kurs for Europa. De sov i setene bak i flyet, for trette til å bry seg om de farer som måtte vente dem på reisemålet, hvor nå det var.

SKULAFOSS, ISLAND Edwards satte seg opp nesten før han visste hvorfor han gjorde det. Smith og marineinfanteristene var enda raskere og var allerede på bena. De hadde våpnene sine i hendene og løp i dekning. Øynene deres for over kanten av den lille kløften, mens Vigdis skrek og skrek. Edwards lot geværet sitt ligge og gikk bort til henne. Marineinfanteristene reagerte automatisk med å tro at hun hadde sett en fare nærme seg. Instinktivt visste Edwards at det ikke var riktig. Hun så med et tomt blikk mot det nakne fjellet noen meter fra seg, og hendene tviholdt på soveposen. Innen han nådde fram til henne, hadde hun sluttet å skrike. Denne gangen stoppet ikke Edwards opp for å tenke. Han grep henne om skuldrene og trakk hodet hennes mot sitt eget. - Du er i sikkerhet, Vigdis, du er trygg. - Min familie, sa hun og hev etter pusten. - De drepe min familie. Da ... - Ja, men du er i live. - Soldatene, de ... Piken hadde åpenbart løsnet på klærne for å kunne sove mer bekvemt. Nå trakk hun seg tilbake fra Edwards og la klærne tett omkring seg. Løytnanten holdt hen­ dene sine borte fra klærne hennes og viklet soveposen godt rundt henne. - De kommer ikke til å skade deg igjen. Husk det. De vil ikke gjøre deg mer vondt. Hun så ham inn i ansiktet. Han visste ikke hvordan han skulle tyde uttrykket hennes. Han så smerte og sorg, men også noe annet, og han kjente henne ikke godt nok til å kunne lese hva hun tenkte. - Han som drepte mine foreldre. Du drep - drepte ham. Edwards nikket. - De er alle døde. De kan ikke gjøre deg noe.

391 - Jo. Vigdis så ned i bakken. - Er dere all right? spurte Smith. - Ja, svarte Edwards. - Damen hadde en ... en vond drøm. - De kommer tilbake, sa hun. - De kommer tilbake igjen. - De kan aldri komme tilbake og gjøre deg noe vondt, sa Smith. Han tok henne i armen gjennom soveposen. - Vi skal beskytte deg. Ingen vil skade deg så lenge vi er her. OK? Piken nikket nervøst. - OK, frøken Vigdis, vil du ikke prøve å sove litt? Ingen skal skade deg mens vi er her. Hvis du trenger oss, kan du rope ut. Smith gikk sin vei. Edwards ville reise seg, men piken strakte hånden ut av soveposen og tok ham i armen. - Vær så snill å bli her. Jeg - er redd for å være alene. - OK, jeg blir hos deg. Legg deg tilbake og sov litt. Fem minutter senere hadde hun lukket øynene, og hun pustet regelmessig. Edwards forsøkte å la være å se på henne. Hvis hun plutselig våknet og så at øynene hans hvilte på henne - hva ville hun da tenke? Og hun kunne ha rett, innrømmet Edwards innerst inne. Hvis han hadde møtt henne i offiserklubben på Keflavik to uker tidligere ... han var ung og fri, og hun var åpenbart en ung kvinne som ikke var bundet til noen. Etter den første drinken ville han ikke ha tenkt på noe annet enn å overtale henne til å bli med seg hjem. Litt søt musikk. Hvor vakker hun ville ha sett ut der, når hun kokett tok av seg de fasjonable klærne i det svake lyset som trengte gjennom skygge­ ne. Isteden hadde han møtt en helt naken kvinne, med sår og skrammer på den bare huden. Det føltes underlig nå. Edwards visste uten å tenke at hvis en annen mann forsøkte å legge hånd på henne, ville han drepe ham uten å nøle. Han kunne ikke få seg til å tenke på hvordan det ville være om han selv tok henne - det ville ha vært den mest sannsynlige tanken hvis han hadde møtt henne på gaten. Hva ville ha skjedd hvis han ikke hadde bestemt seg for å gå inn i huset hennes? undret han. Hun ville ha vært død nå, sammen med foreldrene. Noen ville antagelig ha funnet dem etter noen dager ... som de fant Sandy. Og det - var Edwards klar over hele tiden - var grunnen til at han drepte den sovjetiske løytnanten og nøt hans langsomme vand­ ring til helvete. Synd at ingen hadde funnet på å gjøre noe lignende den gangen... Smith vinket på ham. Edwards reiste seg stille og gikk over til ham.

392 - Jeg har satt Garcia til å holde vakt. Jeg tror det er best om vi skynder oss å bli marinesoldater igjen likevel. Hvis dette hadde vært alvor, ville vi alle ha ligget døde nå, løytnant. - Vi er for trette til å røre på oss foreløpig. -Ja, løytnant. Er damen OK? - Hun har hatt det vondt. Når hun våkner - pokker, jeg vet ikke. Jeg er redd hun kan bryte sammen. - Kanskje. Smith tente en sigarett. - Men hun er ung. Det er mulig hun kommer seg hvis vi gir henne en sjanse til det. - Gi henne noe å gjøre? - Det er det samme som med oss, løytnant. Det er bedre å ha noe å henge fingrene i enn å sitte og tenke. Edwards så på klokken. Han hadde faktisk fått seks timers søvn før alt dette hendte. Han var stiv i bena, men ellers følte han seg bedre enn han hadde kunnet forestille seg. Han visste at det var en illusjon. Han trengte minst fire timers søvn til og et godt måltid mat før han var klar til å gå videre. - Vi bryter ikke opp før omkring klokken elleve. Jeg vil at alle skal få sove litt til og få litt mat før vi går herfra. - Det låter fornuftig. Når skal du snakke med dem over radio? - Jeg skulle ha gjort det for lenge siden, men jeg orker ikke gå opp på det fordømte fjellet. - Løytnant, jeg er bare en uvitende hjelpegutt, men i stedet for å gjøre det, hvorfor går du ikke nedover elven noen hundre meter? De skulle være i stand til å spore satellitten din på den måten, ikke sant? Edwards snudde seg for å se nordover. Hvis han gikk så langt, ville det redusere vinkelen til satellitten like mye som når han klatret ... hvorfor tenkte ikke jeg på det? Fordi jeg som enhver annen som har gått på Flyvåpenets akademi, bare tenker på bevegelser opp og ned, ikke sidelengs. Løytnanten ristet sint på hodet, og merket seg sersjantens lumske smil før han tok opp radioen og gikk nedover langs elven. - Du er meget sent ute, Beagle, sa Doghouse med en gang. - Gjenta statusrapporten. - Doghouse, det har vært forferdelig. Vi hadde et sammenstøt med en sovjetisk patrulje. Edwards forklarte i to minutter. - Beagle, er du helt fra vettet? Dere har ordre om å unngå, gjentar unngå, kontakt med fienden. Hvordan vet du at ingen er klar over hvor dere er? Over!

393 - De er døde, alle sammen. Vi rullet bilen over en klippe, og satte fyr på den. Vi fikk det til å se ut som en ulykke, akkurat som på TV. Det er overstått, Doghouse. Ingen grunn til å være urolig over det nå. Vi er ti kilometer fra det stedet hvor det skjedde. Vi kommer til å hvile resten av dagen og fortsette marsjen nordover til natten. Dette kan ta lengre tid enn du har regnet med. Terrenget er pokker så ujevnt, men vi skal gjøre det vi kan. Ingenting mer å rapportere. Vi kan ikke se særlig mye herfra. - Godt. Ordrene dine er uforandret, og vennligst ikke spill ridder med hvit rustning igjen. - Oppfattet. Slutt. Edwards smilte for seg selv mens han pakket inn radioen igjen. Da han kom tilbake til de andre, så han at Vigdis rørte på seg i søvne. Han la seg ned ved siden av henne og passet på at det var en meter mellom dem.

SKOTTLAND - Jævla cowboy - John Wayne som redder nybyggerne fra de grusomme indianerne! - Vi var ikke der, sa mannen med øyelappen. Han fingret litt med den. - Det er ikke riktig å dømme en mann når vi er milevis unna. Han var der, og han så hva som hendte. Det neste spørsmål er: Hva forteller dette oss om Ivans soldater? - Russerne har ikke akkurat et eksemplarisk rykte for den måten de behandler sivile, påpekte den første mannen. - De sovjetiske flybårne soldatene er kjent for sin strenge disiplin, svarte den andre. Han hadde tidligere vært major i spesialstyrken SAS, og nå var han en fremtredende mann i SOE, ledelsen for spesielle operasjoner. - En oppførsel som denne er ikke karakteristisk for veldisiplinerte soldater. Det kan bli viktig senere. For øyeblikket må jeg gjenta det jeg har sagt tidligere, nemlig at denne gutten gjør en meget god jobb. Han sa det uten spor av selvtilfredshet.

26

Inntrykk

STENDAL, DDR Innflygningen gikk dårlig nok. De kom i lette bombefly, og fløy i lav høyde til en militær flyplass øst for Berlin. Det var bare fire stabsmedlemmer i hvert fly. Alle kom trygt fram, men Alekse­ jev var i tvil om det var dyktighet eller flaks som hadde den største del av æren for det. Flyplassen hadde tydeligvis hatt besøk av NATO-fly for ikke så lenge siden, og generalen var allerede skeptisk til det kollegene i flyvåpenet hadde fortalt ham om sin evne til å kontrollere himmelen, i dagslys og ellers. Et helikopter førte delegasjonen hans til den fremskutte kommandoplassen til øverstkommanderende på Vestfronten utenfor Stendal. Aleksejev var det første fremtredende offiser som besøkte dette bunkerskomplekset under jorden, og han likte ikke det han så. Stabsoffiserene der var altfor opptatt av hva NATO-styrkene foretok seg, og ikke nok opptatt av hva Den røde hær skulle gjøre mot dem. Initiativet var ikke forsvunnet, men hans første inntrykk var at det var en reell fare for at så ville skje. Aleksejev fikk tak i en offiser i operasjonskommandoen, og begynte å innhente opplysninger om hvordan felttoget

395

gikk. Kommanderende offiser kom en halv time senere og førte Aleksejev inn på kontoret sitt. - Vel, Pasja? - Jeg må se fronten med en gang. Vi har satt i gang tre angrep, og jeg må se hvordan det går med dem. Det tyske motangrepet ved Hamburg ble slått tilbake på ny, men denne gangen mangler vi styrker til å utnytte det. I det nordlige området står vi - g stamper. Til dags dato har vi ikke rykket lenger fram enn 100 kilometer på noe punkt. Tidstabellen er gått fullstendig til helvete; tapene er langt større enn ventet - på begge sider, men verst for oss. Vi har undervurdert NATOs panservernvåpen og deres ødeleggelsesevne. Vårt artilleri har ikke klart å sette dem ut av spill i den grad at våre styrker har maktet noe større gjennombrudd. NATOs flystyrker påfører oss store skader, særlig om natten. Forsterkningene kommer ikke så raskt fram som ventet. Vi har ennå initiativet i de fleste områder, men hvis vi ikke får i stand et større gjennombrudd, er det ikke sikkert at vi beholder det lenger enn noen få dager til. Vi må finne et svakt punkt i NATOs linjer og sette i gang et stort samordnet angrep så snart som mulig. - Situasjonen for NATO? Aleksejev trakk på skuldrene. - De har kjørt fram store styrker. Nye forsterkninger kommer inn fra Amerika, men etter det fangene våre forteller, kommer de ikke så raskt som de hadde ventet. Mitt inntrykk er at linjene er svært tynne enkelte steder, men hittil har vi ikke funnet noe spesielt svakt punkt. Hvis vi finner det og utnytter situasjonen, tror jeg vi kan rive opp fronten og få til et gjennombrudd for flere divisjoner. De kan ikke være sterke overalt. Det tyske kravet om et fremskutt forsvar tvinger NATO-styrkene til å forsøke å stoppe oss overalt. Vi gjorde denne feilen i 1941, og det kostet oss dyrt. De gjør sannsynligvis den samme erfaringen. - Når vil du besøke fronten? - Innen en times tid. Jeg tar kaptein Sergetov med meg - Partimannens sønn? Hvis han blir såret, Pasja ... - Han er offiser i Den sovjetiske hær, uansett hva faren hans måtte være. Jeg trenger ham. - OK. Hold meg underrettet om hvor du er. Send operasjonsfolkene inn. Vi må se å få kontroll over dette horehuset. Aleksejev rekvirerte et nytt Mi-24 angrepshelikopter til rekognoseringen. Høyt oppe voktet en formasjon raske MiG-21

396 jagerfly over generalen, mens helikopteret strøk lavt over tre­ toppene. Han ville ikke sitte, men krøp i stedet sammen ved vinduene for å se det han kunne. Et helt liv i det militære hadde ikke gjort ham forberedt på slike ødeleggelser som dem han så i landskapet under seg. Det lot til at det sto en utbrent stridsvogn eller lastebil på hver eneste vei. De viktigste veikryssene hadde fått en spesielt hard medfart av NATOs luftstyrke. Her var en bro satt ut av spillet, og like bak den var et panserkompani blitt maltraktert mens det ventet på at broen skulle bli reparert. De forkullede restene av fly, kjøretøyer og soldater hadde forvand­ let det pyntelige, maleriske tyske landskapet til en kirkegård for høyteknologiske våpen. Da de krysset grensen til Vest-Tysk­ land, ble det bare verre. Det var blitt kjempet om hver vei, hver eneste lille landsby. Han talte elleve smadrede stridsvogner utenfor en av landsbyene, og lurte på hvor mange andre som var blitt fjernet fra slagmarken for å bli reparert. Selve byen var nesten fullstendig ødelagt av artilleri-ild og branner. Han så bare én bygning som kunne være beboelig. Fem kilometer lenger vest gjentok den samme historien seg, og Aleksejev ble klar over at et helt panserregiment var gått tapt på en ti kilometer lang strekning - bare på en av veiene. Han begynte å se NATO-utstyr - et tysk angrepshelikopter som bare kunne identifiseres ved halerotoren som stakk ut fra askehaugen, noen stridsvogner og infanterikjøretøyer. Begge parters stolte kjøre­ tøyer, produsert med den største dyktighet og til høy pris, lå strødd i landskapet som søppel noen hadde kastet fra et bil­ vindu. Generalen visste at Sovjetunionen hadde mer å sette inn, men hvor mye mer? Helikopteret landet i en skogkant. Aleksejev så at luftvern­ kanoner som sto like foran trelinjen, fulgte dem hele veien ned til bakken. Han og Sergetov hoppet ut og dukket under hovedrotoren, som fortsatt surret rundt, før de løp inn mellom trærne. Der fant de en klynge kommandobiler. - Velkommen, kamerat general, sa en Røde Armé-oberst som var temmelig skitten i ansiktet. - Hvor er divisjonssjefen? - Det er jeg som har kommandoen. Generalen ble drept i forgårs av fiendtlig artilleri-ild. Vi er nødt til å flytte kommandoplassen to ganger om dagen. De blir stadig flinkere til å lokali­ sere oss. - Situasjonen her? spurte Aleksejev kort.

397 - Mennene er trette, men de kan fortsatt kjempe. Vi får ikke nok flystøtte, og NATOs jagerfly gir oss ikke ro om natten. Vi har omtrent halvparten av vår materielle kampstyrke intakt, unntatt for artilleriets vedkommende. Der er vi nede i en tredjedel. Amerikanerne har nettopp skiftet taktikk mot oss. Istedenfor å angripe de ledende panserformasjonene, sender de nå flyene sine mot kanonene våre først. Vi ble hardt rammet i natt. Akkurat da vi startet et angrep som omfattet et regiment, kom fire av jagerflyene deres og utryddet nesten en bataljon mobile kanoner. Angrepet slo feil. - Hva med kamuflasje? ville Aleksejev vite. - Du kan spørre djevelens mor hvorfor det ikke virker, sa obersten. - Radarflyene deres kan åpenbart spore kjøretøyene på bakken - vi har forsøkt å forstyrre med radiostøy og legge ut lokkemat. Noen ganger går det, andre ganger ikke. Divisjonens kommandoplass er blitt angrepet to ganger. Regimentene mine ledes av majorer, bataljonene av kapteiner. NATOs taktikk går ut på å sette avdelingssjefene ut av spillet, og de kjøterne er flinke til det. Hver gang vi nærmer oss en landsby, må stridsvog­ nene kjempe seg gjennom en sverm av raketter. Vi har prøvd raketter og artilleri for å ta knekken på dem, men vi har ikke tid til å sprenge hver eneste bygning - da ville vi ikke komme noen vei. - Hva trenger dere? - Flystøtte, og mye av den sorten. Gi meg nok støtte til å trenge gjennom det som står i veien for meg, og du skal få det fordømte gjennombruddet ditt! Ti kilometer bak fronten ventet en panserdivisjon på at denne avdelingen skulle bryte opp fronten - men hvordan skulle den kunne utnytte et gjennombrudd som aldri skjedde? - Og forsyningssituasjonen? - Kunne vært bedre, men vi får fram tilstrekkelig til det som er igjen - ikke nok til å fø en intakt divisjon. - Hva gjør dere nå? - Vi innleder et angrep med to regimenter om en times tid. En ny landsby, ved navn Bieben. Fienden har anslagsvis to infanteribataljoner, som ikke er fulltallige, og den styrken støttes av stridsvogner og artilleri. I landsbyen er det et veikryss som vi trenger, det samme som vi prøvde å ta i går kveld. Dette angrepet burde føre fram. Vil du gjerne observere? -Ja.

398

- Da er det best vi får deg fram. Glem helikopteret hvis du ikke ønsker å dø. Dessuten - smilte obersten - kan jeg bruke det til å støtte opp om angrepet. Jeg skal gi deg et infanterikjøretøy til å komme fram til fronten. Men det blir farlig der borte, kamerat general, sa obersten advarende. - Fint. Du kan beskytte oss. Når drar vi?

USS «PHARRIS» Den rolige sjøen betydde at «Pharris» igjen kunne holde et passe tempo. Halvparten av mannskapet var alltid på vakt når fregatten holdt seg på sin plass nord for konvoien. Slepesonaren var satt ut akter, og helikopteret sto klart på startdekket, mens besetningen døset i hangaren. Morris satt også og snorket i skinnstolen sin på broen, og mannskapet moret seg over det. Jaså, det var slik med offiserene også! I mannskapslugarene lød det ofte som om en mengde motorsager var samlet til kongress. - Kaptein, telegram fra CINCLANTFLT. Morris så opp på underoffiseren og undertegnet telegramblanketten. En konvoi på vei østover ble angrepet 150 nautiske mil nord for dem. Han gikk bort til kartbordet for å sjekke avstandene. Ubåtene var ingen trussel for ham. Nok om det. Han hadde sine egne bekymringer, og han brydde seg ikke lenger om noe mer enn det. Det var 40 timer til Norfolk hvor de skulle bunkre og ta inn nytt materiell før de seilte ut igjen innen 24 timer. - Hva søren er det? sa en matros høyt. Han pekte på en lavtliggende stripe av hvit røyk. - Det er en rakett, svarte dekksoffiseren. - Klart skip! Kap­ tein, det var en sørgående krysserrakett en nautisk mil foran oss. Morris satte seg brått opp i stolen og gned seg i øynene. - Gi konvoien beskjed. Aktiver radaren. Fyr av chaffrakettene. Morris løp til leideren og opp til operasjonsrommet. Skipssirenen sendte ut sin skingrende lyd før han kom fram dit. Akterut suste to Super-RBOC raketter mot himmelen og eksploderte, slik at fregatten ble omgitt av en sky av aluminiumsflak. - Jeg ser fem på vei innover, sa en radaroperatør. - En kommer mot oss. Peiling null-null-åtte, avstand syv nautiske mil, fart 500 knop.

399 - Bro, kom rett til null-null-åtte, befalte operasjonsoffiseren. - Vær klar til å fyre av mer chaff. Gjør luftvernskytset klart til innsats. Kanonen med 127 mm kaliber dreide seg litt og avfyrte flere salver, men ingen av skuddene var i nærheten av raketten. - Avstand to nautiske mil, og stadig nærmere, rapporterte radarmannen. - Fyr av fire Super-RBOC-er til. Morris hørte at rakettene ble skutt ut. Radaren viste aluminiumsstrimlene som en ugjennomsiktig sky omkring skipet. - Operasjonsrom, ropte en utkikksmann. - Jeg ser den. Styrbord nå, på vei inn - den kommer til å bomme; jeg så kursendring. Der - der går den, passerer akterut. Bommet på oss med et par hundre meter. Raketten ble forvirret av chaffen. Hvis hjernen dens hadde hatt evne til å tenke, ville den blitt forbauset over at den ikke rammet noenting. Da raketten kom tilbake i klar luft, så radarsøkeren seg i stedet om etter et nytt mål. Det fant den 15 nautiske mil lenger fram og satte kursen for det. - Sonar, beordret Morris, sjekk posisjon null-null-åtte. Det er en rakettførende ubåt der ute. - Ser etter nå, kaptein. Ingenting å se på den posisjonen. - En 500 knops havskummer. Det er en ubåt i Charlie-klassen, kanskje 30 nautiske mil ut, sa Morris. - La oss komme oss ut dit. Jeg går opp på broen. Kapteinen nådde broen akkurat tidsnok til å se eksplosjonen i horisonten. Det var ikke noe lasteskip. Den ildkulen kunne bare bety at magasinene i et krigsskip var blitt sprengt av en rakett, kanskje den som nettopp hadde bommet på dem. Hvorfor hadde de ikke klart å stoppe den? Tre eksplosjoner til fulgte. Lyden beveget seg sakte over havet i retning av dem, og nådde «Pharris» omtrent som den dumpe støyen fra en enorm basstromme. Fregattens Sea Sprite-helikopter tok av nettopp da og fløy nordover i håp om å innhente den sovjetiske ubåten nær overflaten. Morris ga ordre om at skipet skulle sette ned farten til fem knop for at sonaren hans skulle prestere noe bedre. Men fortsatt ingenting. Han gikk tilbake til operasjonsrommet. Besetningen på helikopteret slapp et dusin sonarbøyer. To av dem viste noe, men kontakten døde hen og ble ikke gjenoppret­ tet. Snart dukket et Orion-fly opp og fortsatte letingen, men

400 ubåten hadde sluppet unna uskadd etter at rakettene dens hadde senket en jager og to handelsskip. Det gikk på en, to, tre, tenkte Morris. Ikke noe varsel i det hele tatt.

STORNOWAY, SKOTTLAND - Angrepsvarsel igjen, sa gruppekapteinen. - Fra London? spurte Toland. - Nei, fra en kilde vi har i Norge. Kondensstriper på himmelen går sørvestover. Han teller omtrent 20, flytype ukjent. Vi har en Nimrod som patruljerer nord for Island akkurat nå. Hvis det er Backfire-fly, og hvis de har stevnemøte med en gruppe tankfly, kan vi få noe ut av det. Se om din idé har noe for seg, Bob. Fire Tomcat avskjæringsjagere sto klare til å ta av. To av dem var utstyrt med raketter. De to andre hadde brenselstanker som ble brukt til å overføre drivstoff til andre fly. Strekningen de kunne regne med for en vellykket avskjæring, var omtrent 3000 kilometer. Det betydde at bare to fly kunne nå langt nok, og selv da strakte man seg helt til grensen. Nimrod-flyet kretset 200 nautiske mil øst av Jan Mayen. Den norske øya hadde vært utsatt for flere flyangrep, som hadde ødelagt radaren der. Men hittil hadde ikke russerne gått til noe bakkeangrep, som ventet. Det britiske patruljeflyet struttet av antenner, men førte ingen egne våpen. Hvis russerne sendte eskorte-jagerfly ut med den kombinerte tankfly- og bombeflystyrken, kunne patruljeflyet bare vike unna. En gruppe lyttet på de båndene som russerne brukte til å kommunisere mellom fly, mens en annen gruppe lyttet på radarfrekvenser. Ventetiden var lang og spenningsfylt. To timer etter angrepsvarselet hørtes en forvansket melding, som ble tolket som en advarsel til en Backfire-flyger som nærmet seg et tankfly. Posi­ sjonen ble avmerket, og Nimrod-flyet vendte østover i håp om en krysspeiling ved den neste meldingen av samme type. Men ingen ny melding kom. Uten en sikker posisjon hadde jager­ flyene lite håp om å kunne foreta en avskjæring. De ble stående på bakken. Flygerne bestemte seg for at det neste gang skulle sendes opp et par spionfly.

401

USS «CHICAGO» Signalet kom like etter lunch. McCafferty brakte ubåten sin opp til antennedybde og fikk ordre om å fortsette til Faslane, Den kongelige marines ubåtbase i Skottland. Siden de mistet kontakt med de sovjetiske overflateskipene, hadde de ikke hatt en eneste positiv kontakt. Det var helt vilt. Alle førkrigsvurderinger hadde fått McCafferty til å vente «et målrikt miljø». Hittil hadde han bare vært rik på skuffelser. Nestkommande­ rende tok dem ned igjen til større dyp, mens McCafferty begynte å skrive patruljerapport.

BIEBEN, FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND - Sant nok. Sersjant Mackall var enig. Hans M-l Abrams strids­ vogn hadde gravd seg inn på toppen av en skråning, og kanonen stakk så vidt fram over bakken like bak en rad busker. Mackall kikket nedover en trang dal til en skogkant 1500 meter borte. Russerne var bak trærne. De gransket bakkekammene gjennom kraftige feltkikkerter, og han håpet de ikke kunne se den brede, illevarslende profilen på den tunge stridsvognen. Han sto i en av de tre opparbeidede skytestillingene - et skrått hull i jorden som var gravd ut av ingeniørtroppenes bulldosere. De siste dagene hadde lokale tyske bønder hjulpet til i arbeidet. De hadde gått løs på oppgaven med stor iver. Den dårlige nyheten var at de måtte over en 500 meter lang strekning med åpen mark for å komme til den neste linjen hvor det var naturlig å grave seg ned. Bøndene hadde sådd ett eller annet på markene bare seks uker tidligere. De plantene hadde neppe noe langt liv foran seg, tenkte sersjanten. - Ivan må virkelig elske dette været, bemerket Mackall. Det var overskyet, og skylaget lå bare 400 meter høyt. Flyene som kanskje kom for å støtte dem, ville bare ha fem sekunder på seg til å finne og angripe sine mål før de måtte fjerne seg fra slagmarken. - Hva slags støtte kan du gi oss, kaptein? - Jeg kan be om fire A-10 fly, kanskje også noen tyske, svarte flykapteinen. Han gransket terrenget selv fra et litt annet pers­ pektiv. Hvordan skulle man best få jager-bombeflyene inn og ut? Det første sovjetiske angrepet på denne stillingen var blitt slått tilbake, men han kunne se restene av to NATO-fly som var gått tapt. - Det burde komme tre helikoptre også.

402

Det overrasket Mackall - og gjorde ham urolig. Hva slags angrep var det egentlig de ventet her? - OK. Kapteinen reiste seg og vendte tilbake til den pansrede kommandovognen. - Når dere hører «Zulu, Zulu, Zulu», betyr det at flystøtten er mindre enn fem minutter borte. Hvis dere ser SAM-raketter eller luftvernraketter, så ødelegg dem, for Guds skyld. Styrkene våre har virkelig fått gjennomgå, sersjant. - De sier noe, kaptein. Men det er best De forsvinner herfra; det kommer snart til å skje noe. En av de tingene Mackall hadde lært, var hvor viktig det var med en dyktig offiser fra den taktiske flykommandoen i forreste rekke, og denne karen hadde berget sersjantens tropp ut av en virkelig stygg knipe tre dager før. Han så offiseren løpe 50 meter til den ventende bilen, som allerede hadde motoren i gang. Bakdøren var ikke lukket ennå da sjåføren kjørte av sted i stor fart, nedover skråningen i sikksakk og over pløyd mark til kommandoplassen. B-troppen, 1. skvadron, 11. panserregiment hadde en gang bestått av 14 stridsvogner. Fem av de opprinnelige var borte, og bare to av dem var blitt erstattet. Alle de andre ni var mer eller mindre skadet. Troppslederen var blit drept dagen etter at krigen begynte, og Mackall fikk kommandoen over tre strids­ vogner, som dekket nesten en kilometer av fronten. Mellom stridsvognene hans hadde et kompani tyske infanterister gravd seg ned - soldater fra Landwehr, det lokale motstykket til Den amerikanske nasjonalgarden. De fleste av soldatene var bønder eller forretningsmenn, folk som ikke bare kjempet for sitt land, men også for sine hjem. Også de hadde lidd store tap. «Kompa­ niet» var redusert til to tropper med stridsdyktige. Russerne vet ganske sikkert hvor tynt bemannet vi er, tenkte Mackall. Alle sammen hadde gravd seg dypt ned. Det sovjetiske artilleriets slagkraft var kommet som et sjokk, til tross for alle de advarsler de fikk før krigen.

- Amerikanerne er sikkert glade for dette. Obersten pekte på det lave skydekket. - De forbaskede flyene deres kommer feiende inn for lavt for vår radar, og derfor har vi praktisk talt ingen sjanse til å se dem før de skyter. - Hvor store tap har dere hatt? -Se selv. Obersten pekte på slagmarken. 15 stridsvogner lå innenfor synsvidde - de utbrente restene, rettere sagt. Det

403 amerikanske lavtflygende jagerflyet gjorde dette -Thunderbolten. Våre menn kaller det Djevelens Kors. - Men dere skjøt ned to fly i går, innvendte Sergetov. - Ja, og bare to av våre fire kanonvogner greide seg. Den samme vognen skjøt ned begge flyene - stabssersjant Lupenko. Jeg anbefaler at han får Det røde banner. Det blir posthumt — det andre flyet styrtet rett ned på kanonvognen hans. Min beste skytter, sa obersten bittert. To kilometer borte lå vraket av en tysk Alphajet som en forkullet garnering over restene av en ZSU-30 kanonvogn. Ingen tvil om at det var gjort med overlegg, tenkte obersten. Den tyskeren ville drepe et par russere til før han døde. Sersjanten ga obersten et sett hodetelefoner. Offise­ ren lyttet i et halvt minutt før han sa noen ord, som han understreket med et bestemt nikk. - Fem minutter, kamerater. Alle mine menn er på plass. Vær så vennlig å følge meg. Kommandobunkeren var blitt bygd i all hast av tømmer og leire, med et metertykt lag over taket. 20 mann hadde trengt seg sammen i bunkeren, sambandssoldater for de to regimen­ tene som deltok i angrepet. Divisjonens tredje regiment ventet på å utnytte et gjennombrudd og bane veien for panserdivisjonen som sto i reserve for å angripe fienden bakfra. Hvis alt gikk etter planen, tenkte Aleksejev. Selvfølgelig var det ingen fiendtlige soldater eller kjøretøyer å se. De måtte holde til i skogen på toppen av høydedraget, mindre enn to kilometer borte, og de måtte ha gravd seg godt ned. Han så divisjonssjefen nikke til artillerisjefen sin, som løftet en felttelefon og sa to ord: - Start skytingen. Det tok flere sekunder før lyden nådde dem. Hver eneste kanon som divisjonen var i besittelse av, pluss et batteri fra panserdivisjonen, tordnet som én fryktinngytende røst, og tor­ denen ga ekko over dalen. Granatene suste i krum bane over hodene på dem. Først bommet de på bakkekammene på den andre siden, men senere landet de nærmere målet. Det som hadde vært en myk høyde, dekket med saftig gress, ble forvand­ let til en brun, obscøn masse av gold jord og røyk.

- Jeg tror de mener alvor, sersjant, sa laderen og trakk luken tett igjen. Mackall rettet på hjelmen og mikrofonen sin mens han kikket ut gjennom koøyet som var innebygd i kommandø-

404

rens kuppel. Den tykke panserplaten holdt det meste av lyden ute, men da bakken rystet under dem, kom sjokket så sterkt at kjøretøyet skaket, og det fikk alle besetningsmedlemmene til å tenke over hvilken kraft som skulle til for å rokke en stridsvogn på 60 tonn. Det var slik løytnanten hadde møtt sin skjebne - et prosjektil av tusen fra en kanon hadde landet rett på kanontårnet hans, boret seg gjennom det tynne overpanseret og sprengt stridsvognen. Til venstre og høyre for Mackalls stridsvogn krøp de middel­ aldrende tyske landvernssoldatene sammen i sine dype, trange huler. De var avvekslende skremt og rasende over det som skjedde med dem og deres land - og deres hjem!

- God ildplan, kamerat oberst, sa Aleksejev rolig. Ovenfra hørtes en hvinende lyd. - Der er din flystøtte. Fire sovjetiske jager-bombefly suste over dem, fløy parallelt med bakkekammen og slapp sin napalmlast. Da de vendte tilbake til de sovjetiske linjene, eksploderte ett av dem i luften. - Hva var det? - Sannsynligvis en Roland, svarte obersten. - Deres versjon av vår SA-8-rakett. Nå bærer det løs. Ett minutt. Fem kilometer bak kommandobunkeren skjøt to batterier mobile rakettutskytere ut sine våpen så raskt at det sto en ubrutt flamme fra dem. Halvparten av rakettene var utstyrt med høyeksplosive stridshoder, den andre halvparten med røyk. 30 raketter landet i Mackalls område og 30 i dalen foran ham. Stridsvognen hans ristet voldsomt da eksplosivene slo ned, og han kunne høre smellene av splinter som spratt tilbake fra panseret. Men det var røyken som skremte ham. Den betydde at Ivan var på vei. Fra 30 forskjellige punkter steg det gråhvit røyk opp i luften og dannet en kunstig sky som omhyllet hele terrenget omkring. Mackall og skytteren hans aktiverte sine observasjonsprismer. - Buffalo, dette er Seks. Troppssjefen kalte opp overkommandolinjen. - Sjekk inn. Mackall lyttet oppmerksomt. Alle elleve kjøretøyene var intakte, beskyttet av de dype hullene de var halvveis nedgravd i. Igjen velsignet han ingeniørsoldatene - og de tyske bøndene, som hadde gravd ut tilfluktsrommene. Det ble ikke gitt nye ordrer. Det var ikke behov for noen.

405

- Fiende i sikte, meldte skytteren. Det spesielle siktet som var basert på infrarøde stråler, målte temperaturforskjeller og kunne trenge gjennom størsteparten av det kilometerlange røykdekket. Og vinden var på deres side. En bris med en fart av 15 kilometer i timen drev skyen tilbake mot øst. Sersjant Terry Mackall pustet dypt inn og tok fatt på arbeidet. - Målstridsvogn, klokken ti. Klar! Skyt! Skytteren stilte inn mot venstre og fikk den nærmeste sovjet­ iske stridsvognen innenfor trådkorset i siktet. Tommelfingrene trykket ned laserknappen, og en tynn lysstråle slo tilbake fra målet. Siktet viste avstanden: 1310 meter. Datamaskinen som ledet ilden, registrerte målavstand og fart og hevet hovedkanonen. Datamaskinen målte vindhastighet og retning, lufttetthet og fuktighet, lufttemperatur og stridsvognens egne granater; og alt skytteren hadde å gjøre, var å plassere målet i midten av siktet. Hele operasjonen tok mindre enn to sekunder, og skytte­ rens fingre presset ned avtrekkerne. Lufttrykket fra den 13 meter lange munningen tilintetgjorde buskene som noen tyske speidergutter hadde plantet to år tidligere. Stridsvognens 105 mm kanon rekylerte og støtte ut det brukte aluminiumshylsteret. Granaten delte seg i luften - prosjektilknasten løste seg fra prosjektilet, et 40 mm spyd laget av tungsten og uran, som fløy gjennom luften i en fart av 1,5 kilometer i sekundet. Prosjektilet rammet målet nederst på kanon tårnet. Innenfor holdt en sovjetisk skytter nettopp på med å plukke opp et prosjektil til sin egen kanon, da urankjernen i prosjektilet brente seg gjennom det beskyttende stålet. Den sovjetiske stridsvognen eksploderte, og kanontårnet fløy ti meter gjennom luften. - Treff! sa Mackall. - Målstridsvogn, klokken tolv. Klar! Skyt! Den sovjetiske og amerikanske stridsvognen skjøt i samme øyeblikk, men det sovjetiske prosjektilet gikk høyt og bommet med nesten en meter på den halvt skjulte M-l-stridsvognen. Russeren var ikke heldig. - På tide å dra herfra, sa Mackall. - Rett bakover. Sett kursen for alternativ én. Vognføreren hadde allerede satt vognen i revers og dro hardt i choken. Stridsvognen skrenset bakover før den spant til høyre og beveget seg 50 meter til en ny opparbeidet stilling.

406 - Fordømte røyk! bannet Sergetov. Vinden blåste røyken til­ bake og rett i ansiktet på dem, og de kunne ikke se hva som skjedde. Slaget var i hendene på kapteiner, løytnanter og sersjanter nå. De kunne ikke skimte noe annet enn de oransjegule ildkulene fra eksploderende kjøretøyer, og det var ikke mulig å vite hvem som eide kjøretøyene. Kommanderende oberst hadde hodetelefoner på og bjeffet ordrer til sjefene for underavdelingene.

Mackall kom fram til sin første alternative stilling på mindre enn et minutt. Denne stillingen var gravd ut parallelt med åskammen, og det massive kanontårnet var vendt mot venstre. Nå kunne han se infanteristene, som var gått av og løp foran angrepskjøretøyene sine. Alliert artilleri, både tysk og ameri­ kansk, flenget opp rekkene deres, men ikke raskt nok ... - Mål - stridsvogn med en antenne, kommer akkurat ut fra trærne. - Jeg ser den! svarte skytteren. Han så en sovjetisk T-80 stridsvogn med en høy radioantenne som stakk opp fra kanon­ tårnet. Det var sannsynligvis en kompanisjef - kanskje en bataljonsjef. Han fyrte av. Den sovjetiske stridsvognen dreide seg akkurat da prosjekti­ let forlot munningen. Mackall så at skuddet gikk like forbi motorrommet hans. - Gi meg et HEAT-skudd! ropte skytteren over den interne høyttaleren. -Klar! - Snu, din jævel ... Den sovjetiske stridsvognen ble ført av en erfaren sersjant, som kjørte i sikksakk over dalbunnen. Han skiftet retning hvert femte sekund, og nå vendte han stridsvognen til venstre igjen Skytteren trykket av. Stridsvognen hoppet da rekylen kom, °g prosjektilet spratt med en metallisk klang tilbake fra bakveg­ gen på kanontårnet. Inne i stridsvognen stinket det allerede av ammoniakk fra drivladningen. -Treff! Pent skudd, Woody! Granaten traff den sovjetiske stridsvognen mellom det bakre hjulparet og ødela dieselmotoren. Besetningen begynte straks å bane seg vei ut, og «unnslapp» til omgivelser hvor luften var tett av granatsplinter. Mackall ga vognføreren ordre om å kjøre videre. Da de kom

407

til sin nye skytestilling, var russerne mindre enn 500 meter borte. De skjøt to skudd til, ødela et infanterikjøretøy og slo av beltet på en stridsvogn. - Buffalo, dette er Seks; begynn å kjøre til Bravo-linjen - sett i gang. Som troppssjef var Mackall den siste som forlot stedet. Han så begge de to andre stridsvognene i troppen rulle ned skrå­ ningen bak åskammen. Infanteristene var også i bevegelse. Noen i panserkjøretøyene, mens andre bare løp. «Vennligsin­ net» artilleri skjøt sprengladninger og røykgranater mot åskam­ men for å kamuflere tilbaketrekningen. På kommando spratt stridsvognen forover, akselererte til 45 kilometer i timen og kjørte til neste forsvarslinje før russerne okkuperte høyden de hadde oppgitt. Overalt var det artilleri-ild, og et par tyske personellkjøretøyer eksploderte. - Zulu, Zulu, Zulu! - Skaff meg noe å kjøre med! befalte Aleksejev. - Jeg kan ikke tillate dette. Jeg kan ikke la en general - Gi meg et fordømt kjøretøy! Jeg må følge med i dette, gjentok Aleksejev. Et minutt senere sluttet han og Sergetov seg til obersten i en BMP pansret kommandovogn, som kjørte til den stillingen NATO-soldatene nettopp hadde trukket seg ut av. De fant et hull som hadde gitt to mann ly - til en rakett landet en meter unna. - Herregud, vi har mistet 20 stridsvogner her! sa Sergetov og så seg tilbake. - Ned! Obersten skjøv begge mennene ned i den blodige gropen. En skur av NATO-granater landet på høyden. - Der er en Gatling-kanon, sa skytteren. En sovjetisk luftvernkanonvogn kom over bakkekammen. Et øyeblikk etter ble den truffet av et HEAT-skudd og eksploderte som et plastleketøy. Det neste målet hans var en sovjetisk stridsvogn som kom ned bakken de nettopp hadde fjernet seg fra. - Opp med hodet; allierte fly er på vei! ropte Mackall, og håpet at flygeren kunne skille fårene fra bukkene.

Aleksejev holdt øye med det to-motors jagerflyet mens det feide nedover dalen. Nesepartiet på flyet forsvant i et flamme­

408

hav da flygeren avfyrte panservernkanonen sin. Fire stridsvog­ ner eksploderte for øynene på ham før Thunderbolt-flyet så ut til å vakle i luften og vendte vestover med en rakett etter seg. SA-7-raketten nådde ikke fram til målet. - Djevelens Kors? spurte han. Obersten nikket til svar, og Aleksejev skjønte hvor navnet var kommet fra. Fra en bestemt vinkel så det amerikanske jagerflyet ut som det stiliserte rus­ siske ortodokse krusifikset. -Jeg har akkurat tilkalt reserveregimentet. Vi klarer kanskje å slå dem på flukt, sa obersten. - Er dette, tenkte Sergetov vantro, et vellykket angrep? Mackall så et par panservernraketter slå ned innenfor de sovjet­ iske linjene. En bommet, den andre traff. Det sto mer røyk opp fra begge sider da NATOs styrker trakk seg nye 500 meter tilbake. Landsbyen de forsvarte, var kommet innenfor synsvid­ de. Sersjanten hadde konstatert at hans egen stridsvogn hadde truffet med fem av skuddene. Den var ikke blitt skadét ennå, men det ville ikke vare. Det allierte artilleriet var kommet med i kampen for alvor nå. Det sovjetiske infanteriet var redusert til halvparten av den styrken han først hadde sett, og beltevognene deres holdt seg i bakgrunnen og prøvde å angripe NATOs stillinger med sine egne raketter. Det så ut til å gå forholdsvis bra, men så dukket det tredje regimentet opp. 50 stridsvogner kom over bakkekammen foran ham. Et A-10fly suste over frontlinjen og satte et par av stridsvognene ut av spill før en SAM plukket det ned fra himmelen. De brennende restene av flyet falt ned 300 meter fra ham. - Målstridsvogn, klokken ett. Skyt! Abrams-stridsvognen rykket bakover da skuddet gikk. - Treffer. - Pass opp, pass opp, ropte troppssjefen. - Fiendtlige heli­ koptre nærmer seg nordfrå. Ti Mi-24 Hind kom sent, men til gjengjeld klarte de å øde­ legge to stridsvogner på mindre enn ett minutt. Så dukket tyske Phantom-jetfly opp og angrep dem med luft-til-luft-raketter og kanoner. Det ble en voldsom trefning, der bakke-til-luft-raketter også plutselig blandet seg inn. Røykstriper gikk på kryss og tvers over himmelen, og med ett var det ikke et eneste fly å se.

~ Det kjører seg fast, sa Aleksejev. Han hadde nettopp lært en viktig lekse: Angrepshelikoptre har ingen sjanse til å klare seg

409 mot fiendtlige jagerfly. Akkurat da han trodde at Mi-24-helikoptrene ville avgjøre striden, ble de nødt til å flykte for tyske jagerfly. Artilleristøtten ble mindre. NATOs skyttere gjen­ gjeldte ilden fra de sovjetiske kanonene presist og effektivt, godt hjulpet av jager-bombefly. Han måtte få mer flystøtte på frontlinjen. - Visst pokker gjør det det! svarte obersten. Han ga nye ordrer over radio til bataljonene på sin venstre flanke. - Ser ut som en kommandovogn på klokken ti, på åskammen, kan du nå den? - Langt skudd. Jeg ... Whang! Et prosjektil prellet av mot kanontårnet. - Stridsvogn, klokken tre, rykk nærmere ... Skytteren dreide på spakene, og ingenting hendte. Han strakte med en gang hånden ut mot den manuelle utløseren. Mackall angrep målet med maskingeværet sitt, men kulene prellet av mot T-80-stridsvognen som ingen hadde lagt merke til før nå. Skytteren vred desperat på spaken, samtidig som et nytt skudd rammet panseret deres. Vognføreren kom ham til hjelp, snudde stridsvognen og ba til Gud om at de måtte være i stand til å gjengjelde ilden. Datamaskinen virket ikke; den ble ødelagt av lufttrykket fra den første fulltrefferen. T-80-vognen var mindre enn 1000 meter borte da skytteren angrep den. Han avfyrte et HEAT-skudd og bommet. Laderen slengte ett til i laderommet. Skytteren dreide på spakene sine og fyrte av igjen. Fulltreffer. - Det er flere bak den der, advarte skytteren. - Buffalo Seks, dette er tre-en; slemme gutter på vei inn fra vår flanke. Vi trenger hjelp, anropte Mackall, og sa til vognfø­ reren: - Venstre spor og rygg fort! Vognføreren trengte ingen oppfordring. Han krøp sammen, kikket ut gjennom de små observasjonsprismene sine og ga full gass. Stridsvognen raste bakover og til venstre, mens skytteren forsøkte å fange inn et nytt mål. Men den automatiske stabiliseringen virket heller ikke. De måtte stå stille for å kunne skyte nøyaktig, og det betydde døden å stå stille. Én ny Thunderbolt kom i lav høyde og slapp splintbomber mot den sovjetiske formasjonen. Enda to sovjetiske stridsvog­ ner ble stoppet, men det sto en røykstripe etter jagerflyet da det

410 forsvant. Også artilleriet skjøt for å stanse den sovjetiske fremrykkingen. - For Guds skyld, stopp så jeg kan få skutt en av de jævlene! ropte skytteren. Stridsvognen stoppet med en gang. Han fyrte av og traff en T-72 på beltet. - Lad igjen! En annen stridsvogn sluttet seg til Mackalls 100 meter til venstre for ham. Den var intakt og fyrte av tre raske skudd, og to av dem traff. Så dukket et sovjetisk helikopter opp igjen og sprengte troppssjefens stridsvogn med en rakett. En Stingerrakett, avfyrt fra en skulder, skjøt ned helikopteret da det tyske infanteriet ble omgruppert. Mackall så et par HOT-panservernraketter passere til venstre og høyre for kanontårnet hans i retning av de fremrykkende sovjetiske stridsvognene. Begge traff sitt mål. - Antennestridsvogn, rett forut. - Jeg ser den. Klar! Skytteren dreide kanontårnet tilbake mot høyre. Han hevet kanonen til kamphøyde og fyrte av.

- Kaptein Aleksandrov! ropte divisjonssjefen inn i mikrofonen. Sendingen fra bataljonssjefen hadde stanset midt i et ord. Obersten brukte radioen for mye. 15 kilometer borte siktet et tysk batteri av 155 mm mobile kanoner seg inn etter radiosignalene og skjøt 20 skudd i rask rekkefølge. Aleksejev hørte skuddsalven og hoppet ned i en skyttergrop som tyskerne hadde gravd. Han trakk Sergetov med seg ned. Fem sekunder etter lå røyken som et teppe over hele området, og det var en øredøvende støy. Generalen stakk hodet opp og så at obersten fortsatt sto og ga ordrer over radio. Bak ham brant kommandovognen og radioene med den. Fem menn var døde, og seks andre var såret og skrek av smerte. Aleksejev så ergerlig på hånden sin, hvor det var kommet en liten blodig stripe. Mackall sprengte enda en stridsvogn, men det var tyskerne som stanset angriperne. Det klarte de ved å bruke de siste HOTrakettene sine. Den gjenværende sovjetiske offiseren mistet motet etter at halvparten av stridsvognene i bataljonen var blitt truffet. De overlevende skrudde på røykgeneratorene sine og trakk seg tilbake ned høyden og sørover. Artilleriet sendte noen skudd etter dem. Selve kampene var over, inntil videre.

411 - Mackall, hva er det som skjer hos dere? spurte troppens nestkommanderende. - Hvor er Seks? - Til venstre for deg. Mackall så seg om og fikk øye på troppssjefens stridsvogn som sto i brann. - Så det var den som ... - Bare oss, sir. Hva har vi igjen? - Jeg kan se fire. - Å Gud, tenkte sersjanten. - Gi meg et regiment fra panserdivisjonen, og jeg kan klare det. Det er ingenting igjen av dem; insisterte obersten. Han blødde fra et lite sår i ansiktet. - Jeg vil gjøre dette. Når kan du gjenoppta angrepet? spurte Aleksejev. - Om to timer. Jeg trenger den tiden til å omgruppere styrkene. - OK. Jeg må dra tilbake til hovedkvarteret. Fienden gjorde hardere motstand enn du ventet, oberst. Ellers gjorde styrkene dine det bra. Be etterretningsfolkene om å arbeide mer omhyg­ gelig. Hent inn fangene dine og forhør dem inngående! Alekse­ jev dro videre med Sergetov på slep. - Verre enn jeg ventet, bemerket kapteinen så snart de satt inne i vognen sin. - Vi må ha hatt nesten et regiment mot oss, sa Aleksejev og trakk på skuldrene. - Vi kan ikke gjøre slike feil så ofte og vente å vinne. I løpet av to timer rykket vi fram fire kilometer, men det kostet for mye. Og så de kjøterne i flyvåpenet! Jeg har litt av hvert å si til våre fly generaler når vi kommer tilbake!

- Det gjør dere til tropp XO, sa løytnanten. Det viste seg at fem stridsvogner var kommet uskadet fra det, bortsett fra at begge radioene var ødelagt i en av dem. - Dere gjorde det bra, veldig bra. - Hvordan klarte tyskerne seg? spurte Mackall sin nye sjef. - 50 prosent tap, og Ivan satte oss noen hakk tilbake. Vi kan ikke vente å overleve så mye mer av denne sorten. Innen en time er det mulig vi får forsterkninger. Jeg tror jeg klarte å overbevise regimentet om at Ivan virkelig ønsker å erobre dette stedet. Vi kommer til å få hjelp. Det samme gjelder for tysker­ ne. De lovet en bataljon til innen det blir mørkt, og kanskje enda en innen daggry. Kjør ned med vognen din og fyll drivstoff

412 og last inn ammunisjon. Våre venner er kanskje her igjen temmelig snart. - Det har vært ett lite og to store slag om denne landsbyen. De har ikke tatt den ennå, løytnant. - En annen ting. Jeg snakket med regimentet om deg. Obers­ ten sier at du er offiser nå. Mackalls stridsvogn brukte ti minutter på å nå fram dit hvor det kunne hentes nye forsyninger. Det tok ti minutter å fylle drivstoff, og i mellomtiden lastet den utmattede besetningen en ny beholdning av granater. Sersjanten var forbauset over at han måtte vende tilbake til fronten med fem granater for lite.

- Du er blitt truffet, Pasja. Den yngre mannen ristet på hodet. - Jeg fikk et risp i hånden da jeg steg ut av helikopteret. Jeg lar det blø en stund for å straffe meg selv for å være så klosset. Aleksejev satt rett overfor kommanderende offiser og tømte en hel literflaske vann. Han var forlegen over det ubetydelige såret og bestemte seg for å lyve om hvordan han hadde fått det. - Angrepet? - Vi møtte voldsom motstand. Vi hadde hørt at vi kunne vente å møte to infanteribataljoner, pluss stridsvogner. Men jeg tror fiendens virkelige styrke var på litt mindre enn et regiment, og stillingene deres var godt opparbeidet. Likevel brøt vi nesten igjennom. Obersten som hadde kommandoen, hadde en god plan, og hans menn kjempet så modig som noen kunne vente. Vi tvang dem tilbake til posisjoner hvor målet var innenfor synsvidde. Jeg vil gjerne ha frigitt et panserregiment fra OMG til neste angrep. - Vi har ikke lov til det. - Hva? Aleksejev var som lamslått. - De operasjonelle manøvergruppene skal holdes intakt til gjennombruddet er en kjensgjerning. Ordre fra Moskva. - Ett regiment til er nok. Målet er i sikte! Vi har brukt opp en motorisert infanteridivisjon hittil, og mistet halvparten av en annen. Vi kan vinne dette slaget og få til det første store gjennombruddet i NATO-linjene - men da må vi slå til nå! - Er du sikker på det? - Ja, men vi må handle raskt. Tyskerne forstår nok hvor alvorlig situasjonen er for dem. De vil også forsøke å få forsterk­ ninger. Det forreste regimentet fra 30. panserdivisjon står en

413 time fra fronten. Hvis vi kan sette dem i bevegelse innen en halv time, vil de komme med i neste angrep. Vi burde faktisk flytte hele divisjonen opp hit. Det er ikke lenge vi har denne anled­ ningen. - OK. Jeg skal be STAVKA om tillatelse. Aleksejev lente seg tilbake og lukket øynene. Den sovjetiske kommandostrukturen: Hvis Planen skulle avvikes, måtte til og med en kommanderende offiser ved fronten ha tillatelse'. Stabsgeniene i Moskva brukte over en time på å studere kartene. Det forreste regimentet i 30. divisjon ble frigitt og beordret til å slutte seg til den motoriserte infanteridivisjonen i neste angrep. Men regimentet kom sent, og angrepet ble forsinket halvannen time. Fenrik Terry Mackall - han bar fremdeles sine striper og var for trett til å tenke over sin nye rang - lurte på hvor alvorlig Kommandoen tok dette beskjedne panserslaget. To bataljoner med regulære tyske soldater kom i beltevogner og avløste de utmattede Landwehr-so\datene, som trakk seg tilbake for å anlegge defensive stillinger i og omkring landsbyen bak fronten. Et kompani Leopard-stridsvogner og to lag med M-l-ere for­ sterket stillingen, med en tysk oberst i kommandoen. Han kom i helikopter og inspiserte alle forsvarsstillingene. Den lille kjøte­ ren ser tøff ut, tenkte Mackall. Obersten hadde bandasjer over ansiktet og en smal munn som aldri smilte. Mackall husket plutselig at hvis Ivan brøt igjennom her, ville han kanskje møte nettopp de tyske og britiske styrkene som hadde stanset den mest fremskutte sovjetiske kilen i forstedene til Hannover. Det var noe som gjorde slaget viktig for tyskerne. De tyske Leopardene avløste amerikanerne i de forreste stillingene. Amerikanerne var en full tropp nå og hadde igjen 14 kjøretøyer. Troppssjefen delte styrken i to avdelinger, og Mackall fikk kommandoen over den sørlige gruppen. De fant den siste linjen av utgravde stillinger like sørøst for landsbyen. Mackall stilte opp sin nytildelte gruppe med omhu. Han kon­ trollerte hver stilling til fots og konfererte med hver enkelt vognkommandør. Tyskerne var grundige nok. Alle stillinger som ikke allerede hadde naturlig buskas, fikk transplantert noen busker. Nesten alle de sivile som bodde her, var blitt evakuert, men noen få innbyggere ville ikke forlate de hjem­ mene de selv hadde bygd. En av dem ga noen av pansersoldatene varm mat. Mackalls mannskap hadde ikke tid til å spise

414

den. Skytteren reparerte to løse stikkontakter og fikk den gjenstridige ildledelses-datamaskinen i orden igjen. Laderen og vognføreren arbeidet med et løst belte. Før de var ferdige, falt det artillerigranater omkring dem. Aleksejev ville gjerne være der. Han hadde telefonforbindelse med divisjonen, og lyttet på divisjonskommandoens linje. Obersten - Aleksejev ville gjøre ham til general hvis angrepet førte fram - klaget over at de hadde måttet vente for lenge. Han hadde bedt om - og fått - et rekognoseringstokt over fiendens linjer. Ett av flyene var forsvunnet. Flygeren i det andre flyet meldte om troppebevegelser, men kunne ikke gi noe anslag over størrelsen på styrkene fordi han hadde vært opptatt med å styre unna luftvernraketter. Obersten var redd for at fienden hadde fått forsterkninger, men uten ugjendrivelige beviser kunne han verken forsvare en ny utsettelse eller en anmodning om ytterligere forsterkninger.

Mackall betraktet også situasjonen på avstand. Den siste kjeden av høyder var halvannen kilometer borte, bak et område som hadde vært en bondegård, men som nå hovedsakelig var dekket med små trær, som om jorden var utpint. Styrkene hans var organisert i lag på hver tre stridsvogner. Som kommanderende offiser var det hans oppgave å holde seg i bakgrunnen og lede dem over radio. 20 minutter etter at radioen hadde meldt om en omfattende sovjetisk fremrykning, begynte han å se bevegelser. Tyske personellkjøretøyer begynte å strømme nedover høyden mot landsbyen. Noen sovjetiske helikoptre kom til syne i nord, men denne gangen ble de angrepet av et Roland-batteri som var skjult i landsbyen. Tre av helikoptrene ble sprengt før de andre slo retrett og forsvant. Så kom de tyske Leopard-stridsvognene. Mackall telte dem og fant at det manglet tre. NATO-artilleri hamret løs på bakketoppene, og sovjetiske kanoner skjøt grana­ ter som landet på markene rundt de amerikanske stridsvognene. Så kom russerne. - Buffalo, vent med å gi ild. Gjentar, alle må vente med å gi ild, sa troppssjefen over radioen. Mackall så at tyskerne trakk seg tilbake gjennom landsbyen. Så, det er det den lille Kraut-kjøteren har planlagt, tenkte han. Nydelig...

415

- Vi har slått dem på flukt! sa obersten til Aleksejev over kommandolinjen. Piler ble flyttet på kartbordet foran genera­ len, og plottere avsatte merker med tusjpenner. De tegnet inn en rød bresje i de tyske linjene. De fremste sovjetiske stridsvognene var nå 500 meter fra landsbyen, og rykket fram i den to kilometer vide bresjen mellom B-troppens stridsvogner. Den tyske obersten ga sine ordrer til den amerikanske troppssjefen. - Buffalo, dette er Seks - ta dem! Tolv stridsvogner skjøt samtidig og traff ni mål. - Woody, se etter antenner, sa Mackall til skytteren sin. Han brukte observasjonsprismene for å holde et øye med sine under­ ordnede, mens skytteren svingte til høyre og undersøkte de bakre sovjetiske rekkene. - Der er en! Lad et HEAT-skudd! Målstridsvogn. Avstand 2600 ... Stridsvognen krenget sidelengs. Skytteren så sporlyset på buen av granaten suse gjennom luften den tre kilometer lange veien ...-Treff! Den andre salven fra M-l-stridsvognene ødela åtte stridsvog­ ner, og andre eksploderte etter å ha blitt truffet av panservernraketter som ble skutt ut fra landsbyen. Russerne hadde plassert stridsvogner på flankene sine, og foran dem lå en landsby som struttet av panservernraketter. Den tyske obersten hadde satt opp en felle, og de fremrykkende russerne var gått i den. Leopardene kom allerede fra venstre og høyre bak landsbyen for å gjøre det av med russerne. Flygeleder-offiseren satte sine jagerbombere inn mot de sovjetiske artilleristillingene pa ny. Sovjetiske jagere prøvde å stanse dem, men mens de angrep jagerbomberne, kunne de ikke gripe inn i kampene på bakken. En skvadron tyske Gazelle-helikoptre, utstyrt med raketter, åpnet ild mot russerne på markene. De sovjetiske stridsvognene skjøt ut røyk og forsøkte desperat å finne fienden, men amerika­ nerne var dypt nedgravd i sine stillinger, og de tyske rakett-styrkene i landsbyen var flinke til å skifte skytestillinger etter hvert skudd. Mackall flyttet et lag til høyre og det andre til venstre. Hans egen skytter lokaliserte og ødela enda en kommandovogn, og deretter omringet tyskerne den sovjetiske formasjonen fra nord og sør. Tyskerne var fortsatt underlegne i antall, men de klarte likevel å stanse russerne. De bombarderte panserkolonnen med

416 sine store 120 mm kanoner, og den sovjetiske kommanderende offiseren beordret sine helikoptre tilbake for at de skulle sprenge ut en fluktrute. De overrasket og ødela tre tyske stridsvogner før rakettene begynte å plukke dem ned fra luften igjen. Plutselig ble det for mye for russerne. Mens Mackall så på, snudde den sovjetiske styrken og trakk seg tilbake til høydene med tyskerne i hælene. Motangrepet ble utnyttet til det ytterste, og Mackall visste at ingen gjorde det så godt som Krautene. Innen han fikk ordre om å sette seg i bevegelse, var de opprinnelige forsvarsstillingene igjen på de alliertes hender. Slaget hadde vart knapt en time. To sovjetiske panserdivisjoner var nå blitt desimert på veien til Bieben. Besetningen åpnet lukene for å slippe frisk luft inn i det kvelende varme kanontårnet. 15 tomme hylstere lå og skramlet på gulvet. Ildledelses-datamaskinen var ute av drift igjen, men Woody hadde satt enda fire stridsvogner ut av spillet; to av dem tilhørte sovjetiske offiserer. Troppssjefen kom over til ham i en jeep. - Tre stridsvogner skadet, rapporterte Mackall. - Blir nødt til å trekke dem bort for at de skal bli reparert. Ansiktet hans åpnet seg i et bredt smil: - De kommer aldri til å ta denne byen fra oss! - De Bundeswehr-soldatene gjorde utslaget, sa løytnanten og nikket. - OK, du får sørge for at folkene dine får nye forsy­ ninger. - Ja. Forrige gang fikk jeg fem prosjektiler for lite. - De sparer på ammunisjonen. Den kommer ikke over til oss så fort som vi håpet. Mackall tenkte over den saken og likte ikke resultatet. - Få noen til å fortelle de skittfyrene i marinen at vi kan stanse disse kjøterne hvis de bare klarer å sende oss det vi trenger!

USS «PHARRIS» Morris hadde aldri sett Hampton Roads så overfylt. Minst 60 lasteskip lå for anker, mens en forsterket eskorteflåte forbe­ redte seg på å føre dem til havs. Også «Saratoga» lå inne i havnen. Stormasten var borte, og en ny ble laget på kaien. Det var også satt i gang reparasjoner av mindre synlige skader etter streifskuddet. En mengde fly kretset oppe i luften, og flere skip

417 hadde søkeradaren på i tilfelle en sovjetisk ubåt skulle snike seg inn i havnen og skyte krysserraketter mot de mange skipene. «Pharris» var fortøyd til bunkringsbryggen og tok inn fyrings­ olje til kjelene og jetdrivstoff til helikopteret sitt. Den eneste ASROC den hadde brukt, var allerede blitt erstattet, og det samme var de seks chaffrakettene. Bortsett fra det var det bare nødvendig å ta om bord matvarer. Ed Morris ga patruljerapporten sin til et bud som ville levere den til skvadronsjefen. Han ville helst ha gått selv, men hadde ikke tid til det. Etter planen skulle de seile om tolv timer. Dette var en ny 20 knops-konvoi, som skulle til de franske havnebyene Le Havre og Brest med tungt utstyr og ammunisjon. Morris hadde fått flåtens etterretningsrapport. Situasjonen var tydeligvis forverret. 20 NATO-ubåter var nå satt inn mellom USA og Storbritannia for å forsøke å oppveie tapet av SOSUSlinjen. De meldte at de hadde senket et betydelig antall sovjet­ iske ubåter, men også at noen var kommet igjennom, og for hver kjente inntrenger var Morris sikker på at det var fire eller fem ukjente. Den første konvoien kunne nærmest gå uhindret igjennom. De få sovjetiske ubåtene som befant seg i Atlanterha­ vet på den tiden, var svært spredt og måtte seile raskt og støyende til konvoimålene. Slik var det ikke lenger. Omkring 60 ubåter var sannsynligvis i Atlanterhavet nå, og minst halvpar­ ten av dem var drevet med kjernekraft. Morris tenkte over antallet - hvor stor beholdning russerne hadde og hvor mange NATO hevdet å ha senket. Han lurte på om 60 var et optimistisk anslag. Og så var det Backfire-flyene. Konvoien ville følge en sørlig kurs. Det betydde at det ville ta to dager til å krysse Atlanteren, men de sovjetiske bombeflyene ville bli nødt til å fly så langt at de risikerte å slippe opp for drivstoff. En halv time før hver satellittpassering ville konvoien dessuten legge kursen lenger vest i håp om at russerne da ville dirigere sine bombefly og ubåter til feil posisjon. Et par hangarskip med støttefartøyer var i nærheten, og ville yte hjelp hvis det var mulig. Det var tydelig at de ønsket å legge en felle for Backfire-flyene. Hangarskipene ville følge en unnvikende kurs og prøve å unngå helt å bli oppdaget av satellitter. Morris visste at det var mulig - en geometrisk manøver - men det la snevre grenser for hangarski­ penes handlefrihet. Hangarskipene kom dessuten til å legge beslag på noen av de antiubåt-flyene som konvoien var så

418

avhengig av. Det var et kompromiss, men var ikke hele livet, og spesielt enhver krigsoperasjon - en lang rekke av kompro misser? Morris tente seg en sigarett uten filter. Han hadd< sluttet å røyke for mange år siden, men da han var halvveis utf på sin første krigsseilas, sto han med ett i skipsbutikken for ; kjøpe en kartong tollfrie sigaretter. Han kom til at den økte helsefaren var ubetydelig. Ni jagere og fregatter var allerede senket, to av dem med mann og mus.

ISLAND Edwards hadde begynt å hate de rustfargede høydekurvene på kartene sine. Hver av dem fortalte om en endring på 20 meter. Han forsøkte å regne det ut i hodet, men kom ikke lenger enn til at hver eneste av de fordømte rødbrune linjene representerte 20 meter. Noen ganger var det opptil en åttendedels tomme mellom kurvene. Andre ganger var de pakket så tett sammen at løytnanten nesten ventet å finne en mur. Han husket det eneste besøket han hadde avlagt i Washington, D.C., og den gangen han og hans far i forakt hadde gått forbi turistene som sto i kø og ventet på en tur med heisen til toppen av Washingtonmonumentet. De to foretrakk å gå de 160 meterne opp den spiralformede trappen til utsiktstårnet. De var trette, men stolte, da de nådde toppen. Nå foretok han en lignende oppstig­ ning hver halvannen time, men denne gangen var det ingen jevne, flate trappetrinn; ingen heis ventet på toppen for å gi dem en mer avslappende nedtur ... og ingen drosje til hotellet. De klatret ti høydekurver - 200 meter, eller 665 fot - etter å ha brutt opp fra leiren. Ifølge kartet hadde de gått fra landkom­ munen Skorradalshreppur til landkommunen Lundarreykjadashreppur. Det fantes ikke noe grønt veiskilt som fortalte om dette. Islendingene var oppvakte nok til å vite at alle som reiste i disse traktene bodde her, og derfor ikke trengte noen veiled­ ning. De ble belønnet med to kilometer med ganske jevnt terreng, mens de gikk mellom et par myrer. Marken var dekket med steiner og aske fra noe som kunne være en sloknet vulkan omkring seks kilometer borte. - Vi tar en pause, sa Edwards. Han satte seg ved siden av en meterhøy steinblokk for å ha noe å lene seg mot, og ble forbauset da Vigdis kom bort til ham. Hun satte seg en meter

419 fra ham med ansiktet vendt mot ham. - Hvordan har du det i dag? spurte han. Det var liv i øynene hennes nå, kunne Mike se. Kanskje de var borte nå, de åndene som hadde vekket henne dagen før? Nei, tenkte han, de vil aldri forsvinne helt - men du må være levende for å ha mareritt, og sannsynligvis vil de bli svakere med tiden. Med tiden til hjelp kan du komme over alt, unntatt mord. - Jeg har ikke takket deg for livet mitt. - Vi kunne ikke bare stå der og la dem drepe deg, sa han, og lurte på om det var løgn. Hvis russerne hadde drept alle de tre som var i huset, ville han da ha angrepet dem, eller ville han ha ventet og ganske enkelt plyndret huset etter at de var forsvun­ net? Sannhetens øyeblikk var inne. -Jeg gjorde det ikke for din, skyld, ikke bare for din skyld. - Jeg forstår ikke. Edwards tok lommeboken sin opp av baklommen og tok fram et fem år gammelt foto. - Det er Sandy, Sandra Miller. Vi vokste opp i det samme kvartalet, hele skoletiden igjennom. Kanskje vi ville ha giftet oss en dag, sa han stille. Og kanskje ikke, innrømmet han innerst inne. Folk forandrer seg. - Jeg dro til Flyvåpenets krigsskole; hun til Connecticut-universitetet i Hartford. I oktober i det andre studieåret forsvant hun. Hun ble voldtatt og drept. De fant henne en uke senere i en grøft. Karen som gjorde det - de beviste aldri at han drepte Sandy, men han voldtok to andre piker på universitetet - vel, han er på sinnssykehus nå. De sa at han var gal og ikke egentlig ansvarlig for sine gjerninger. En dag sier nok legene at han er helbredet, og de vil slippe ham ut, og Sandy vil fremdeles være død. Edwards så ned på steinene. - Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Jeg er ikke politimann, og jeg var tre tusen kilometer borte. Men ikke denne gangen. Stemmen hans røpet ingen følelser. - Denne gangen var det annerledes. - Du elske Sandy? spurte Vigdis. Hvordan skal jeg svare på det? undret Mike. Det virket da slik for fem år siden, ikke sant? Men ville det ha ført til noe? Du har ikke akkurat levd i sølibat de siste årene, har du vel? Men det har ikke vært på samme måten heller, eller hva? Han så på bildet, som var tatt tre dager før Sandy ble drept. Det ble lagt i postkassen hans i Colorado Springs etter at hun var død, men det visste han ikke da. Det mørke, skulderlange håret hennes,

420 måten hun Ia hodet på skakke, det skøyeraktige smilet som ble fulgt av en smittende latter ... alt var borte. - Ja. Det var følelse i stemmen hans nå. - Du gjøre det for hennes skyld, ja? - Ja, løy Edwards. Jeg gjorde det for min skyld. - Jeg vet ikke hva du heter. - Mike. Michael Edwards. - Du gjøre dette for meg, Michael. Takk for livet mitt. Den første antydning til et smil viste seg i ansiktet hennes. Hun la hånden over hans hånd. Den var myk og varm.

27

Tap

KEFLAVIK, ISLAND - Først trodde vi at de bare hadde kjørt utfor fjellveien. Vi fant dette i vognen. Majoren fra militærpolitiet viste fram toppen av en knust vodkaflaske. - Men sanitetssoldaten som samlet inn deres personlige effekter, fant dette. Majoren trakk det gummierte lakenet bort fra liket som var blitt slynget ut da bilen traff klippen. Knivsåret i brystet var ikke til å ta feil av. - Og du sa at islendingene var fredelige som sauer, kamerat general, sa KGB-obersten bittert. - Det er vanskelig å rekonstruere nøyaktig hva som skjedde, fortsatte majoren. - Like ved er det en bondegård, og vånings­ huset der var brent ned til grunnen. Vi fant to lik i ruinene. Begge var blitt skutt. - Hvem var de? spurte general Andrejev. - Umulig å identifisere likene. Kulen i brystbenet var det eneste som viste oss at de var blitt skutt, så det ble sannsynligvis gjort på meget kort hold. Jeg fikk en av kirurgene våre til å se på dem. En mann og en kvinne, trolig middelaldrende. En lokal tjenestemann fortalte at det var et ektepar og datteren deres

422 som bodde på bondegården. Hun var ... majoren så etter i notatene sine ... 20 år gammel. Datteren er ikke blitt funnet. - Hva med patruljen? - Den var på vei sørover på kystveien da den forsvant ... - Ingen la merke til brannene? spurte KGB-offiseren skarpt. - Regnet styrtet ned den natten. Men den brennende vognen og bondegården lå under horisonten for de nærmeste observasjonspatruljene. Som du vet, har veiforholdene her vanskelig­ gjort vår patruljeringsvirksomhet, og fjellene begrenser radioforbindelsen. Derfor var det ingen som la særlig vekt på at patruljen var sent ute. Man kan ikke se vognen fra veien, og av den grunn ble den ikke funnet før helikopteret fløy over den. - Og de andre, hvordan døde de? ville generalen vite. - Da vognen brant, eksploderte soldatenes håndgranater med det resultat man kunne vente. Vi kan ikke vite hvordan de døde, bortsett fra sersjanten her. Etter det vi vet, ble det ikke tatt noen våpen. Alle geværene var der, men enkelte ting savnes: en kartmappe og noen andre småting. Kanskje blåste de bort fra vognen under eksplosjonen og falt i sjøen, men jeg tviler på det. - Konklusjoner? - Kamerat general, det er ikke så mye å holde seg til, men jeg antar at patruljen besøkte bondegården, «befridde» denne vodkaflasken, sannsynligvis skjøt og drepte de to menneskene som bodde der og brente huset. Datteren er savnet, og vi leter etter liket av henne i omegnen. En tid etter at dette skjedde, ble patruljen overmannet og drept av en væpnet gruppe som så forsøkte å få drapene til å se ut som en bilulykke. Vi bør gå ut fra at minst én bande motstandskjempere er på ferde. - Jeg er ikke enig, kunngjorde KGB-obersten. - Vi har ikke lokalisert alle fiendtlige soldater. Jeg tror at «motstandskjemperne» dine sannsynligvis er NATO-personell som unnslapp da vi tok Keflavik. De angrep soldatene våre i bakhold, og drepte folkene på bondegården i håp om å hisse lokalbefolkningen opp mot oss. General Andrejev og majoren fra militærpolitiet så underfun­ dig på hverandre. Det var en KGB-løytnant som hadde ledet patruljen. Tsjekisti hadde insistert på at noen av deres folk skulle følge de omreisende patruljene. Akkurat hva vi trengte, tenkte generalen. Det var ille nok at elite-fallskjermsoldater var henvist til å utføre garnisonsplikter, som alltid er ødeleggende

423

for troppenes moral og disiplin, men nå var de også fangevokte­ re, og i enkelte tilfeller kommandert av fangevoktere. Den unge, arrogante KGB-offiseren - han hadde aldri møtt en ydmyk sådan - hadde altså tenkt å ha litt moro. Hvor var datteren? Svaret på mysteriet lå utvilsomt hos henne. Men mysteriet var vel ikke det viktigste? - Jeg synes vi skulle avhøre lokalbefolkningen for å bli klar over hva de vet, sa KGB-offiseren. - Det finnes ingen lokalbefolkning, kamerat, svarte majoren. - Se på kartet ditt. Dette er en isolert bondegård. Den nærmeste naboen befinner seg syv kilometer herfra. - Men ... - Det er ikke viktig hvem som drepte disse uheldige menne­ skene, og hvorfor de gjorde det. Det finnes væpnede fiender der ute, sa Aleksejev. - Dette er en militær sak, og ingenting for våre kolleger i KGB. Jeg skal få et helikopter til å undersøke området rundt bondegården. Hvis vi finner denne motstands­ gruppen, eller hva det nå måtte være, kommer vi til å behandle dem som enhver annen gruppe av væpnede fiender. De må gjerne avhøre de fangene vi eventuelt tar, kamerat oberst. Dessuten er det inntil videre slik at enhver KGB-offiser som følger med våre sikkerhetspatruljer, er en observatør, ikke en kommanderende offiser. Vi kan ikke risikere at mennene dine kommer opp i kampsituasjoner som de ikke er blitt opplært til å takle. La meg snakke med operasjonsoffiseren min for å se hvordan han vil organisere letingen. Kamerater, dere gjorde rett i å gjøre oss oppmerksomme på dette forholdet. Tre av. Tsjekisten ville gjerne bli, men KGB eller ikke KGB, han var bare oberst, og generalen utøvet sine legitime rettigheter som kommanderende offiser på stedet. En time senere tok et Mi-24 angrepshelikopter av for å granske området rundt den nedbrente bondegården.

STORNOWAY, SKOTTLAND - Igjen? spurte Toland. - Dette er ingen alminnelig fridag, orlogskaptein, svarte obersten. - To regimenter Backfire-fly forlot sine baser for 20 minutter siden. Hvis vi vil ta tankflyene deres, må vi handle raskt.

424 Innen noen minutter steg to EA-6B Prowlere til værs med en nordvestlig kurs. Den flytypen har til oppgave å finne og for­ styrre fiendens radar- og radiosignaler, og med en noe tvetydig hengivenhet har det fått oppnavnet Soperen. EA-6Bs mest iøynefallende særtekk er cockpit-taket, som er belagt med ekte gull for å beskytte følsomme instrumenter mot elektromagne­ tisk stråling. Mens flyene steg mot himmelen, var flygerne og elektronikk-offiserene allerede i arbeid i sine forgylte bur. To timer senere oppdaget de sitt offer, ga beskjed om posisjo­ nene over radio - og fire Tomcat-fly kom straks i bevegelse bortover rullebanen i Stornoway.

NORSKEHAVET I en høyde av 36 000 fot fløy Tomcatene i kurver, formet som veddeløpsbaner, nord og sør for den kursen de sovjetiske tankflyene skulle følge. De kraftige søkerakett-styringsradarene var slått av. Isteden sopte de himmelen med et innebygd TV-kamera som kunne identifisere fly så langt borte som 60 kilometer. Forholdene var ideelle, klar himmel med bare noen få høye fjærskyer; jagerflyene etterlot seg ingen kondensstriper som kunne advare andre fly om deres nærvær. Pilotene førte flyene i ovale kurver, kikket ut for å granske horisonten og kastet deretter et blikk på instrumentene. Det var et handlings­ mønster som gjentok seg hvert tiende sekund. - Se her ... sa skvadronsjefen til våpenoperatøren sin. Flyoffiseren i baksetet i Tomcaten rettet TV-kameraet mot et fly. - Det ser ut som en Badger. - Jeg tror ikke det er alene. La oss vente. - Oppfattet. Bombeflyet var over 60 kilometer borte. Snart viste to andre fly seg, sammen med noe som var mindre. - Det er et jagerfly. De har altså jagerflyeskorte så langt ute, hva? Jeg kan telle til sammen ... seks mål. Våpenoperatøren strammet skulderremmene og aktiverte rakettkontrollen. - Alle våpen klare til bruk. Jagerfly først? - Jagerfly først, sett dem i lys lue. Piloten var enig. Han klargjorde radioen sin. - To, dette er Led. Vi ser fire tankfly og et par jagerfly på den omtrentlige

425 kursen null-åtte-fem, 60 kilometer vest for min posisjon. Vi angriper nå. Kom inn. Over. - Oppfattet. På vei, Led. Slutt. To brakte sitt avskjæringsfly inn på den riktige kursen og økte farten. Lederens radar ble aktivert. De hadde nå identifisert to jagerfly og fire tankfly. De to første Phoenixene ville bli innstilt på jagerflyene. - Skyt! De to rakettene frigjorde seg fra opphenget og tente, slik at Tomcat-flyene ble ledet til målene. De sovjetiske tankflyene hadde oppdaget jagerflyets AWG-9radar og forsøkte allerede å komme unna. De eskorterende jagerne satte full fart og aktiverte sine egne rakett-styringsradarer, men fant at de fortsatt var så langt fra de angripende jagerflyene at de ikke kunne nå dem med rakettene sine. Begge skrudde på støysenderne sine og begynte å fly i sikksakk mens de nærmet seg angriperne, i håp om å kunne skyte ut sine egne raketter. De kunne ikke flykte; de hadde for lite drivstoff til det, og dessuten var det deres plikt å holde jagerflyene borte fra tankflyene. Phoenix-rakettene brant gjennom luften fem ganger raskere enn lyden og nådde sine mål på mindre enn et minutt. En sovjetisk pilot så aldri raketten, og flyet hans eksploderte i en rød og svart ildkule. Den andre ble oppmerksom på raketten og svingte raskt et sekund før den eksploderte. Den bommet nesten, men høyre vinge på jagerflyet ble truffet av splinter. Piloten strevet med å få kontroll over flyet mens det suste mot bakken. Bak jagerne skilte tankflyene lag. To satte kursen mot nord, mens det andre paret fløy sørover. Den første Tomcaten tok seg av det nordre paret og satte begge ut av spillet med sine siste to Phoenix-raketter. Den andre Tomcaten fløy sørover og fyrte av to raketter. Den traff med den ene og bommet med den andre, som ble forstyrret av Badgerens støyapparat. Tomcaten nærmet seg enda mer og skjøt en ny rakett. Da var den nær nok til at piloten kunne se Badgeren med egne øyne. AIM-54-raketten suste snorrett fremover og eksploderte bare tre meter fra Bad­ gerens haleparti. Glovarme splinter rev opp det ombygde bom­ beflyet og detonerte den resterende dampen i brenselstankene. Det sovjetiske bombeflyet forsvant i et tordnende oransjegult lysglimt.

426 Jagerflyene søkte med radarene rundt om på himmelen i håp om å finne mål for de siste rakettene sine. Enda seks Badgere befant seg 150 kilometer borte, men de var allerede blitt advart av de sovjetiske tankflyene og var på vei nordover. Tomcatene hadde ikke nok drivstoff til å forfølge dem. De satte kursen hjemover og landet i Stornoway med nesten tomme tanker. - Fem bekreftet ødelagt og ett skadet, sa skvadronsjefen til Toland. - Det gikk. - Denne gang. Toland var likevel glad. Den amerikanske marine hadde nettopp fullført sitt første offensive oppdrag. Og så var det det neste. Det var akkurat kommet nyheter om Backfire-angrepet. De hadde bombet en konvoi utenfor Azore­ ne, og et par Tomcater ventet 300 kilometer sør for Island for å møte dem på tilbakeveien.

STENDAL, DDR - Vi har lidd morderiske tap, sa den sovjetiske flygeneralen. - Jeg skal fortelle våre pansersoldater hvor alvorlige tap vi har hatt, svarte Aleksejev kjølig. - Vi har mistet nesten dobbelt så mye som ventet. - Det er riktig. Våre bakkestyrker slåss i hvert fall. Jeg så selv på et angrep. Du sendte inn fire angrepsjagere. Fire! - Jeg kjenner til det angrepet. Et helt regiment var satt av til det, over 20 fly, foruten dine egne angrepshelikoptre. NATOs jagere angriper oss 15 kilometer bak fronten. Flygerne må kjempe for sitt liv bare for å komme fram dit hvor stridsvognene dine befinner seg - og altfor ofte blir de angrepet av våre egne luftvernraketter! -Forklar deg, befalte Aleksejevs overordnede. - Kamerat general, NATOs radarfly er ingen lette angrepsmål - de er altfor godt beskyttet. Ved hjelp av sin luftbårne radar kan de dirigere jagerflyene sine mot våre for å skyte raketter fra et hold som ligger utenfor synsvidden. Når våre piloter skjønner at de blir angrepet, må de vike unna, ikke sant? Sitter dine pansersoldater stille for at fienden skal treffe dem lettere? Dette betyr ofte at de må slippe bombene sine for å kunne manøvrere bedre. Når de endelig når fram til slagområdet, hender det rett som det er at de blir beskutt av egne rakettstyrker, som ikke tar seg tid til å skjelne mellom venner og fiender.

427 Det var den gamle historien, og ikke bare et sovjetisk pro­ blem. - Du sier i virkeligheten at NATO kontrollerer luftrommet, sa Aleksejev. - Nei, det gjør de ikke. Ingen av partene gjør det. Våre luftvernraketter sørger for at de ikke makter å kontrollere luften over kamplinjen, og deres jagerfly - støttet av deres luftvernraketter, og våre! - nekter oss å få kontroll. Himmelen over slagmarken tilhører ingen. Unntatt de døde, tenkte genera­ len i sitt stille sinn. Aleksejev tenkte på det han hadde sett ved Bieben og lurte på hvor mye rett han hadde. - Vi må gjøre det bedre, sa den øverstkommanderende. - Det neste masseangrepet vi setter i gang, skal ha god nok flystøtte, selv om det betyr at vi må hente jagerfly fra hver eneste enhet ved fronten. - Vi forsøker å få fram flere fly ved å bruke villedende midler. I går forsøkte vi å foreta et skinnangrep for å narre NATOs jagere til galt sted. Det lyktes nesten, men vi gjorde en feil. Den feilen er vi oppmerksom på. - Vi angriper sør for Hannover klokken 0600 i morgen. Jeg vil at 200 fly skal være over frontlinjen og støtte mine divisjoner. - Du skal få dem. Flygeneralen var enig. Aleksejev fulgte flygeren med øynene da han gikk. - Hva mener du, Pasja? - Det er en begynnelse - hvis de 200 jagerflyene kommer. - Vi har helikoptrene våre også. - Jeg så hva som skjedde med helikoptrene da det ble satt inn raketter. Akkurat da jeg trodde de hadde sprengt et hull gjen­ nom de tyske linjene, ble de nesten tilintetgjort av SAM-raketter og jagere. De er nødt til å utsette seg for altfor store farer når rakettene skytes ut. Pilotenes mot er bemerkelsesverdig, men mot alene er ikke nok. Vi har undervurdert NATOs ildkraft - nei, det er riktigere å si at vi har overvurdert vår evne til å nøytralisere den. - Vi har angrepet utbygde stillinger siden denne krigen begyn­ te. Så snart vi har brutt igjennom - Ja. En mobil krigføring vil minske våre tap og gjøre kampen langt mer jevn. Vi må bryte igjennom. Aleksejev så ned på kartet. Like etter daggry i morgen ville en hær - fire motoriserte skytterdivisjoner, støttet av en stridsvogndivisjon - kaste seg

428

mot NATO-linjene. - Og dette later til å være stedet. Jeg vil gjerne være i første rekke igjen. - Som du vil, Pasja. Men vær forsiktig. Fra det ene til det andre - legen sier at såret på hånden din skyldtes en granatsplint. Du har krav på en orden. - For dette? Aleksejev så på den bandasjerte hånden sin. Jeg har fått verre sår når jeg har barbert meg. Ingen medalje, takk, det ville være en fornærmelse mot våre soldater.

ISLAND De holdt på å klatre ned en steinete skråning da helikopteret viste seg tre kilometer vest for dem. Det fløy lavt, omkring 100 meter over fjellkammen, og kom sakte mot dem. Marinesolda­ tene kastet seg straks ned på bakken og krøp til steder hvor de kunne gjemme seg i skyggen. Edwards gikk bort til Vigdis og trakk henne ned også. Hun var kledd i en hvit, mønstret genser, som var altfor lett å få øye på. Løytnanten tok av seg feltjakken og tullet den rundt henne. Han holdt hodet hennes nede mens han trakk hetten over det blonde håret. - Ligg helt stille. De ser etter oss. Edwards løftet hodet et øyeblikk for å se hvor soldatene hans var. Smith vinket at han skulle senke hodet. Edwards gjorde som Smith ville, men passet på at han kunne kikke sidelengs mot helikopteret. Det var en ny Hind. Han kunne se rakettholdere henge fra små vinger på hver side av skroget. Begge dørene til passasjerseksjonen var åpne, og han kunne se et lag infanterister som kikket ned med våpnene klare til bruk. - Å, fanken. Larmen fra gassturbinmotorene økte da Hinden kom nærme­ re, og den massive hovedrotoren med fem blad slo mot luften og virvlet opp det vulkanske støvet som dekket alt på høysletten de nettopp hadde forlatt. Edwards tok et fastere grep om M-16-pistolen og løsnet sikringen med tommelen. Helikopteret kom nesten sidelengs med rakettene rettet mot sletten bak marinesoldatene. Edwards kunne skimte mitraljøsen i nesepartiet på Hinden, et slags roterende gevær som lignet den ameri­ kanske minikanonen som kan spytte ut 4000 kuler i minuttet. De ville ikke ha én sjanse av tusen mot det. - Vend om, din drittsekk, sa Mike innett. - Hva er det det gjør? spurte Vigdis.

429 - Bare ta det rolig. Ikke rør deg. Å Gud, la dem ikke se oss na... o

- Der! Se der på klokken ett, sa skytteren fra frontsetet i helikopteret. - Så, dette oppdraget var ikke bortkastet likevel, svarte piloten. - Sett i gang. Skytteren siktet inn og gjorde mitraljøsen klar. Han satte velgeren på en fem skudds salve. Målet sto behagelig stille da han trykket på avtrekkeren. - Jeg tok ham! Edwards rykket til da han hørte skuddene. Vigdis rørte seg ikke i det hele tatt. Løytnanten flyttet litt på geværet sitt og rettet det mot helikopteret - som fløy sørover og forsvant bak fjellkammen. Han så tre hoder stikke i været. Hva var det de hadde skutt på? Lyden fra motorene endret seg da helikopteret landet ikke så langt borte.

Skytteren hadde truffet hjorten med tre kuler, men det var ikke gjort nevneverdige skader på de spiselige delene av dyret. Det var akkurat nok kjøtt på det 40 kilo tunge dyret til at laget og helikopterbesetningen kunne bli mette. Fallskjermsersjanten skar over strupen på dyret med kampkniven sin og gikk så i gang med å fjerne innvollene. Den lokale hjorten kunne ikke måle seg med de dyrene hans far jaktet på i Sibir, men for første gang på tre uker skulle han spise ferskt kjøtt. Det var nok til å gjøre dette oppdraget vellykket. De lastet skrotten om bord i Hinden. To minutter senere kretset helikopteret opp til marsjhøyde og dro tilbake til Keflavik. De så helikopteret forsvinne mens den stotrende lyden fra rotoren ble stadig lavere i blesten. - Hva var det egentlig som skjedde? spurte Edwards sersjan­ ten. - Neimen om jeg skjønner det, løytnant. Jeg tror det er best vi holder oss her ute. Det er søren så sikkert at de så etter ett eller annet, og jeg vedder på at det var oss. La oss holde oss til steder hvor det er noe å gjemme seg under. - Du sier noe der, Jim. Edwards gikk tilbake til Vigdis. - Vi trygge nå?

430

- De har dratt sin vei. Du kan beholde jakken. Den gjør at det blir vanskeligere å se deg. Den var to nummer for stor for Edwards og så ut som et telt på den lille, spinkle kroppen hennes. Hun strakte armene rett ut for å prøve å få hendene ut av ermene, og for første gang siden han møtte henne, smilte Vigdis Agustdottir.

USS «PHARRIS» - Forover i en tredjedels fart, befalte nestkommanderende. - Forover en tredjedel, javel, svarte vakthavende kvartermester og flyttet skiven opp fra full fart forover-stillingen. Et øyeblikk etter flyttet også innerviseren seg. - Maskinrommet svarer forover en tredjedel. - Godt. «Pharris» hadde hastet i vei i 25 knops fart, men begynte nå å drive igjen for at slepesonaren skulle få lytte etter fiendtlige ubåter. Morris satt i stolen sin på broen og gjennomgikk tele­ grammene som var kommet fra land. Han gned seg i øynene og tente en ny Pall Mali. - Bro, ropte en utkikksmann anspent. - Skumtopp fra peri­ skop ved babord baug! Halvveis til horisonten fra babord baug! Morris snappet kikkerten ned fra bøylen og holdt den for øynene. Han så ingenting. - Kampstasjoner! befalte nestkommanderende. Alarmklok­ ken gikk et sekund etter, og trette menn løp igjen til sine poster. Morris hengte kikkerten om halsen og løp ned leideren til operasjonsrommet. Sonaren utløste et dusin retningsbestemte lydpulser til babord mens Morris gikk til kampstasjonen. Ingenting ble registrert. Helikopteret tok av, og fregatten satte kursen mot nord og ga slepesonaren mulighet til å spore den eventuelle kontakten. - Passiv sonarkontakt, vurderer den som mulig ubåt, peiling null-en-tre, meldte sonaroperatøren. - Maskinlyder, høres som en mulig atomubåt. - Jeg hører ingenting der, sa den operatøren som hadde ansvaret for den aktive sonaren. Morris og hans offiser for anti-ubåtkrig (ASW) gransket kartet over vannforholdene. Det var et avbøyende vannlag på

431

ca. 70 meters dyp. Den passive sonaren var under laget og kunne nok registrere en ubåt som de aktive lydpulsene ikke kunne oppfatte. Utkikksmannen kunne ha sett hva som helst fra en utblåsning fra en hval - det var parringstid for pukkelhvalene - til en skumstripe eller den fjæraktige skumtoppen som et periskop etterlater seg. Hvis det dreide seg om en ubåt, hadde den masser av tid til å dykke under laget. Målet var for nært til å gi ekko fra bunnformasjoner og for fjernt til at sonaren kunne trenge direkte gjennom laget. - Mindre enn fem nautiske mil, sa ASW-offiseren. - Mer enn to. Hvis dette er en ubåt, er det en god en vi er ute for. - Vel. Sett helikopteret inn mot den straks! Morris gransket plottet. Ubåten kunne ha hørt fregatten mens den gikk i 25 knops fart. Nå, med redusert fart og med Prairie/Masker i drift, ville det bli meget vanskelig å oppdage «Pharris» ... og ubåtens ildledelsessystem var sannsynligvis nettopp satt ut av spillet. Men heller ikke Morris hadde noe, og ubåten var farlig nær. En hasterapport om kontakten ble sendt over radio til eskortesjefen 20 nautiske mil borte. Sea Sprite-helikopteret slapp en rekke sonarbøyer. Det gikk noen minutter. - Jeg fikk et svakt signal på nummer seks og et middels på nummer fire, sa kvartermesteren som sto for sonarbøyene. Morris betraktet plottet. Det betydde at kontakten var mindre enn tre nautiske mil borte. - Utløs noen lydpulser, befalte han. Bak ham ga skipets våpenoffiser ordre om å bevæpne ASROC- og torpedorørene. Tre nautiske mil borte snudde helikopteret og feide over målområdet. Denne gangen slapp det tre CASS-bøyer, som sendte ut aktive, ikke retningsbestemte lydpulser. - Kontakt, en sterk kontakt på bøye ni. Klassifiserer som mulig ubåt. - Jeg har den, peiling null-en-fem - dette er en ubåt, klassifiser som positiv ubåtkontakt, sa mannen som hadde oppsyn med slepesonaren. - Den økte nettopp farten. Noen lyder fra hul­ rom. Ubåt med én propell, kanskje av Victor-klassen, peiling skifter raskt fra venstre til høyre. Den aktive sonaren kunne fortsatt ikke registrere den, til tross for at det hele tiden ble sendt lydpulser med maksimal styrke ned den korrekte peilingslinjen. Det var helt på det rene at ubåten lå i skyggesonen under vannlaget.

432

Morris ville gjerne manøvrere, men bestemte seg for ikke å gjøre det. En kraftig vending ville føre til at slepesonaren også svingte, slik at den ble ubrukelig i flere minutter. Da ville han være helt avhengig av sonarbøyer, og Morris hadde større tillit til slepesonaren enn til bøyene. - Peilingen til kontakten er nå null-en-fem og stø ... støyni­ vået er litt lavere. Operatøren pekte på skjermen sin. Morris var forbauset. Kontakten hadde endret seg raskt og var nå stø? Helikopteret tok en ny runde. Enda en sonarbøye registrerte kontakten, men MAD-utstyret bekreftet ikke at det dreide seg om en ubåt, og kontakten ble svakere. Støynivået fortsatte å synke. Morris forsto at kontaktens relative posisjon passerte akterut. Hva pokker var det denne typen foretok seg? - Periskop, styrbord baug, rapporterte utkikksmannen. - Galt sted, kaptein ... hvis vi da ikke ser etter et støyinstrument, sa operatøren. ASW-offiseren sørget for at den aktive sonaren skiftet pei­ ling, og resultatet viste seg øyeblikkelig. - Kontakt peiling tre-fire-fem, avstand 1500 meter! Et lyst blipp glødet på sonarskopet. - Full fart forover! ropte Morris. På en eller annen måte hadde ubåten unngått slepesonaren, passert det avbøyende vannlaget og brakt periskopet i stilling. Det kunne bare bety én ting- Hydrofoneffekter - torpedoer på vei hit, peiling tre-fem-en! Våpenoffiseren ga straks ordre om å skyte ut en antiubåt-torpedo mot den samme posisjonen i håp om at den ville forstyrre den angripende ubåten. Hvis de sovjetiske torpedoene var kabelstyrt, måtte kablene kuttes av hvis ubåten skulle bli i stand til å styre unna det amerikanske gjengjeldelsesskuddet. Morris nærmest løp opp leideren til broen. På en eller annen måte hadde ubåten brutt kontakten og manøvrert seg opp i skuddstilling. Fregatten endret kurs og fart for å prøve å for­ styrre ubåtens ildledelse. - Jeg ser en! sa nestkommanderende og pekte over baugen. Den sovjetiske torpedoen etterlot seg et synlig hvitt spor på vannflaten. Morris merket seg det; det var noe han ikke hadde ventet. Fregatten svingte i stor fart. - Bro, jeg ser to torpedoer, peiling konstant tre-fem-null og minskende avstand, sa operasjonsoffiseren fort. - Begge har kurs for oss. Nixie er i virksomhet.

433

Morris tok opp en telefon. - Rapporter situasjonen til eskorte­ sjefen. - Gjort, kaptein. To helikoptre til kommer hitover. «Pharris» var nå oppe i 20 knop og økte fortsatt farten, samtidig som den vendte akterstavnen mot torpedoene. Skipets helikopter var nå aktenfor tvers og gjorde hektisk bruk av sin magnetiske avviksdetektor for å prøve å lokalisere den sovjet­ iske ubåten. Skumtoppen fra torpedoen passerte baugen på fregatten mens Morris’ skip la roret hardt over. Akterut var det en eksplosjon. En hvit vannsøyle slo 30 meter opp i været da den første sovjetiske «fisken» kolliderte med den falske torpedoen «nixie». Men de hadde bare utplassert én nixie, og en annen sovjetisk torpedo var på vei. - Roret hardt til babord! sa Morris til kvartermesteren. Kampstasjon, hva med kontakten? Fregatten gjorde nå 25 knop. - Ikke sikker, kaptein. Sonarbøyene har vår torpedo, men ikke noe annet. - Vi kommer til å bli truffet, sa nestkommanderende. Han pekte på en hvit stripe i vannet, mindre enn 200 meter borte. Den måtte ha bommet på fregatten i første forsøk og så snudd for å prøve igjen. Målsøkende torpedoer fortsatte å forfølge målet til de slapp opp for drivstoff. Det var ingenting Morris kunne gjøre. Torpedoen nærmet seg fregattens babord baug. Hvis han svingte mot styrbord, ville det bare gi «fisken» et større mål. Under ham svingte ASROCrøret til venstre mot ubåtens sannsynlige posisjon, men uten ordre om å skyte kunne ikke operatøren gjøre noe mer enn å stille inn våpenet. Den hvite skumtoppen kom stadig nærmere. Morris lente seg over relingen og stirret på den i stumt raseri mens den strakte seg som en finger mot baugen hans. Nå var det ikke mulig at den kunne bomme. - Det er ikke særlig klokt, kæpfn. Båtsmann Clarke grep Morris i skulderen og trakk ham ned på dekket. Han grep akkurat etter nestkommanderende da torpedoen traff. Lufttrykket slynget Morris en snau halvmeter opp fra ståldekket. Han hørte ikke eksplosjonen, men et øyeblikk etter at han var blitt slengt opp fra dekket for annen gang, ble han over­ sprøytet med hvitt skummende vann som feide ham mot en relingsstøtte. Han reiste seg og fikk se nestkommanderende

434 offiser - uten hode, sammensunket over døren til styrehuset. Brovingen var revet opp; det solide metalltrekket gjennomhullet av splinter. Vinduene i styrehuset var borte. Det neste han så, var verre. Torpedoen hadde truffet fregatten like bak den sonaren som var montert på baugen. Baugen var allerede brukket; kjølen på baugen var blitt splintret i eksplosjonen. Ruffen var overskylt av vann, og den uhyggelige knakingen i metall fortalte ham at baugen holdt på å bli revet av skipet. Morris vaklet inn på broen og presset skiven til Full stopp. Han var ikke oppmerksom på at maskinistene allerede hadde stanset motorene. Skipet seilte videre av egen fremdrift. Mens Morris sto der og så, vred baugen seg mot styrbord, ti grader for langt, og den fremre kanonstillingen ble overskylt av vann, mens besetningen for­ søkte å komme akterover. Under kanonstillingen var det andre menn. Morris visste at de var døde. Han håpet at de hadde dødd momentant og ikke lå og druknet i vannet, fanget i et synkende stålbur. Hans menn. Hvor mange hadde sine kampstasjoner foran ASROC-røret? Så rev baugen seg løs. 100 fot av skipet forlot resten til akkompagnement av hvinende metall. Den snudde og kolli­ derte med akterenden av skipet mens den rullet rundt i vannet som et lite fjell. Det var noe som rørte seg i en åpen, vanntett dør. Han så en mann som forsøkte å komme seg løs og klarte det. Han hoppet i vannet og svømte vekk fra den roterende baugen. Besetningen på broen var i live. Alle var blitt såret av flygende glassbiter, men de var blitt på sin post. Båtsmann Clarke tok et raskt overblikk i styrehuset og løp under dekk for å hjelpe til med å utbedre skadene. Gruppene som kontrollerte skadene, løp allerede fremover med brannslanger og sveiseutstyr, og i skadekontrollsentralen gransket mennene oppslagstavlen for å se hvor alvorlig oversvømmelsen var. Morris tok opp en elektro­ magnetisk telefon og slo nummeret til sentralen. - Skadekontroll, rapporter! - Oversvømmelse aktenfor spant 36, men jeg tror den vil flyte - i hvert fall en stund. Ingen brann. Avventer rapporter nå. Morris ringte et annet nummer. - Kampstasjon, send en radiomelding til eskortesjefen om at vi er blitt truffet og trenger hjelp. - Gjort, kaptein. «Gallery» er på vei hit. Ser ut til at ubåten

435 slapp unna. De leter fremdeles etter den. Vi har en del skader her. Alle radarene er ute av drift. Sonaren på baugen er ute av funksjon. ASROC kan heller ikke brukes. Men slepesonaren er i orden, og kanonstillingene Mark-32 funksjonerer også. Vent - eskortesjefen sender oss en slepebåt, kaptein. OK, du har styringen. Jeg går under dekk for å se på skadene. Du har styringen, tenkte Morris. Hvordan styrer man et skip som ikke beveger seg? Et minutt etter sto han ved et skott og så hvordan mennene forsøkte å støtte det opp med tømmer. - Dette er temmelig solid, kaptein, det neste forut lekker som en fordømt sil; det er ikke mulig å lappe det sammen. Da baugen slet seg løs, må den ha vridd allting av hengslene. Offiseren la hånden på skulderen til en av sjøfolkene. - Gå akter og hent flere plugger i verktøyskapet. - Kommer dette til å holde? - Jeg vet ikke. Clarke holder på å sjekke bunnen grundig. Vi blir nødt til å sveise inn noen lapper og avstivningsplater. Gi meg ti minutter, og jeg skal si fra om den kommer til å flyte eller ikke. Clarke kom. Han pustet tungt. - Skottet er revnet i tanktoppene, og det er en liten sprekk også. Det lekker temmelig sterkt. Pumpene er i gang og klarer akkurat å holde det i sjakk. Jeg tror vi kan stive det opp, men vi må skynde oss. Skadekontroll-offiseren førte sveiserne under dekk med en gang. To menn kom med en bærbar pumpe, og Morris ga dem beskjed om å gå under dekk. - Hvor mange menn er savnet? spurte Morris båtsmann Clarke. Den ene armen hans virket underlig forvridd. - Alle de som bemanner fem tommers-kanonen har overlevd, men jeg har ikke sett noen som hører til under dekk. Pokker, jeg tror jeg har brukket et eller annet selv. Clarke så på den høyre armen sin og ristet sint på hodet. - Jeg tror ikke mange av gutta fra baugen klarte seg, kaptein. De vanntette dørene er forvridd, og de må ha blitt presset temmelig hardt. - Få legen til å se på den armen, befalte Morris. - Å gi faen i armen, kaptein! Du trenger meg. Mannen hadde rett. Morris gikk tilbake til broen, og Clarke fulgte etter. Da Morris kom til broen, ringte han maskinrommet. Lyden gjennom telefonrøret besvarte det første spørsmålet. Maskinisten snakket høyt for å overdøve den sydende dam­

436

pen som slapp ut. - Støtskader, kaptein. Vi har noen opprevne damprør på kjele nummer en. Jeg tror at nummer to vil funksjo­ nere, men for alle tilfellers skyld har jeg sikret begge to. Dieselgeneratorene er i orden. Jeg har noen sårede menn her og sender dem ut. Jeg - OK, OK. Vi sjekket nettopp kjele nummer to. Noen mindre lekkasjer, men vi kan fikse dem temmelig fort. Ellers ser det tett og bra ut. Alt sammen kan være klart om 15 minutter. - Vi trenger det. Morris la på røret. «Pharris» lå helt stille i vannet. Etter at sikkerhetsventilene var åpnet, strømmet damp ut gjennom den massive skorsteinen og ga fra seg en frastøtende, skurrende lyd som hørtes som skipets eget smerteskrik. Fregattens elegante klipperbaug var blitt erstattet med en flat forpart av opprevet metall og hengende kabler. Vannet omkring skipet var forurenset av olje fra sprukne brenselstanker. For første gang la Morris merke til at skipets akterstevn lå lavt; når han sto rett, var det tydelig at skipet hellet. Han visste at han måtte vente på en ny rapport fra skadekontrollen. Som med ethvert annet ulykkesoffer avhang prognosen av kirurgers arbeid, og de måtte ikke bli utsatt for mas eller forstyrrelser. Han ringte til sitt eget kontor. - Kampstasjon, bro. Hva er siste nytt om ubåtkontakten? - «Gallery»s helikopter slapp en torpedo mot den, men den gikk tom for drivstoff uten å ha truffet noe. Ser ut som om ubåten gikk nordøstover, men vi har ikke hørt noe de siste fem minuttene. Det er en Orion i området nå. - Si til dem at de må kontrollere området innenfor oss. Denne typen kommer ikke til å rømme hvis han ikke er nødt til det. Det kan godt hende at den seiler innover, ikke utover. Si det til eskortesjefen. - Javel, kaptein. Han hadde så vidt lagt på røret da det ringte. - Kapteinen her. - Båten vil flyte, kaptein, sa offiseren fra skadekontrollen. Vi lapper skottet sammen nå. Det blir ikke tett, men pumpene kan ta seg av lekkasjen. Vi kan bringe båten hjem hvis det ikke skjer flere uhell. Sender de slepebåten ut til oss? -Ja. - Hvis vi skal taues, kaptein, er det best det skjer med akterstevnen foran. Jeg tør ikke tenke på hvordan det ellers vil gå hvis vi får høy sjøgang.

437 - OK. Morris så på Clarke. - Send en gruppe menn akter. Vi kommer til å bli tauet fra akterenden; rigg det til. Få satt hvalbåten på vannet for å lete etter overlevende. Jeg så minst en mann ligge i vannet. Og sørg for å få forbundet den armen. - Javel, kæpt’n. Clarke gikk akter. Morris gikk til kontoret sitt og fant en radio som funksjonerte. - X-Ray Alfa, dette er «Pharris», meldte Morris til eskortesjefen. - Oppgi tilstanden hos dere. - Vi ble truffet av en torpedo forut; baugen er ødelagt helt bort til ASROC-røret. Vi kan ikke styre, men jeg kan holde skipet flytende så fremt vi ikke kommer ut for uvær. Begge kjeler er ute av drift for øyeblikket, men vi har sannsynligvis kraftforsyningen tilbake innen ti minutter. Vi har lidd tap, men jeg vet ennå ikke hvor mange som er døde eller såret. Kommandør, vi ble angrepet av en atomubåt, trolig en Vic­ tor. Hvis jeg ikke tar helt feil, har den satt kursen mot dere. - Vi mistet den, men den var på vei ut, sa kommandøren. - Begynn å lete innenfor dere, henstilte Morris. - Denne karen gikk oss helt inn på livet og gjorde det av med oss. Han kommer ikke til å holde seg borte lenge; han er altfor dyktig til det. Kommandøren tenkte litt over det. - OK. Jeg skal huske det. «Gallery» er på vei til dere. Trenger dere mer hjelp? - Dere trenger «Gallery» mer enn vi. Bare send oss slepebå­ ten, svarte Morris. Han visste at ubåten ikke ville komme tilbake for å avslutte arbeidet. Den hadde gjort den delen av jobben, og i neste omgang ville den prøve seg på noen lasteskip. - Oppfattet. La meg få vite det hvis dere trenger noe mer. Lykke til, Ed. -Takk, kommandør. Slutt. Morris ga ordre om at helikopteret skulle slippe en ring av sonarbøyer rundt fregatten for alle tilfellers skyld. Sea Sprite'en fant tre menn i vannet, men en av dem var død. Hvalbåten tok dem opp, slik at helikopteret kunne slutte seg til konvoien igjen. Det ble underordnet «Gallery», som holdt seg i nærheten av «Pharris» mens konvoien dreide sørover. Under dekk arbeidet sveiserne i saltvann som gikk dem til livet, og strevet for å tette sprekkene i de vanntette skottene. Det tok dem ni timer å fullføre jobben, og deretter fjernet pumpene vannet fra de oversvømte rommene.

438 Før de var ferdige, la slepebåten «Papago» seg langs fregat­ tens firkantede akterstevn. Båtsmann Clarke hadde overopp­ synet da en solid kabel ble strukket over til fregatten og gjort fast. En time senere dro slepebåten fregatten i østlig retning i fire knops fart, baklengs for å beskytte den skadde baugen. Morris ga ordre om at slepesonaren skulle plasseres bak baugen for å skaffe dem en aldri så liten forsvarsevne. Han satte ut flere ekstra utkikksmenn til å holde øye med mulige periskoper. Det ville bli en langsom og farlig hjemreise.

28

Gjennombrudd

STENDAL, DDR -Vær forsiktig, Pasja. - Som vanlig, kamerat general, sa Aleksejev smilende. Kom, kaptein. Sergetov gikk litt bak sin overordnede. I motsetning til forrige gang de besøkte frontlinjen, hadde begge to noe beskyttende panser på kroppen denne gangen. Generalen beskyttet bare den armen som bar kartmappen, men kapteinen bar også en liten, tsjekkoslovakisk maskinpistol løst over skulderen, siden han nå var både offisiell livvakt og stabsoffiser. Generalen var en helt annen mann i dag, fastslo kapteinen. Da han var ved fronten første gang, opptrådte han forsiktig, nesten usikkert det falt ikke den yngre mannen inn at Aleksejev, så fremtre­ dende som han var, aldri hadde vært vitne til noe væpnet sammenstøt, og at han gikk til denne alvorlige striden med den samme frykt som en fersk menig soldat. Slik var det ikke lenger. Han hadde luktet på livet ved fronten, og nå visste han hvordan det var og ikke var. Forandringen var bemerkelsesverdig. Far hadde rett, tenkte Sergetov. Han er en mann som må regnes

440 med. En oberst i flyvåpenet steg inn i helikopteret deres sam­ men med dem. Mi-24-helikopteret tok av i mørke med jagereskorten over seg.

LAMMERSDORF, FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND Det var ikke mange som var klar over videospillerens betyd­ ning. Det var naturligvis en nyttig ting å ha hjemme, men først etter at en kaptein i Det kongelige nederlandske flyvåpen hadde demonstrert en lys idé to år tidligere, ble dens nytteverdi på slagmarken bevist under hemmelige øvelser, først i Tyskland, senere i det amerikanske Vesten. NATOs radar-overvåkingsfly holdt seg i sine vanlige posi­ sjoner høyt over Rhinen. E-3A Sentry-flyene, bedre kjent som AWACS, og de mindre, lite kjente TR-1 fløy sine tokter i kjedelige sirkler eller i rette linjer bak kampsonen. De hadde oppdrag som lignet hverandre, men som likevel var forskjellige. AWACS var for det meste opptatt av flytrafikk, mens TR-1, en forbedret utgave av dét ærverdige U2, var på utkikk etter kjøretøyer på bakken. Til å begynne med hadde TR-1 vært litt av en fiasko. Siden de sporet opp for mange mål - en del av dem ubevegelige radarreflektorer som russerne satte ut overalt fikk NATO-sjefene en flom av informasjon som var for forvir­ rende til å kunne brukes. Så kom videomaskinene. Alle data som flyene sendte, ble tatt opp på videobånd i alle tilfeller, siden det var et passende medium for lagring av data, men de videomaskinene som var bygd inn i NATO-systemet hadde et meget begrenset bruksområde. Den nederlandske kapteinen tok med seg sin private maskin på kontoret og demonstrerte hvordan man ved å spole båndet hurtig fram og tilbake kunne utnytte radardataene til ikke bare å vise hvor tingene skjedde, men også hvor styrkene var kommet fra. Hjelp fra datamaskiner gjorde oppgaven lettere, da man kunne se bort fra gjenstander som bare beveget seg annenhver time, og dermed eliminere de sovjetiske radar-lokkeduene. Og dermed sto det der, fikst og ferdig - et flunkende nytt etterretningsmiddel. Det ble laget flere kopier av hvert bånd, og en stab på over 100 etterretnings- og trafikkontroll-eksperter gransket dataene natt og dag. Noen konsentrerte seg om rent taktisk etterretning.

441 Andre lette etter mønstre. En lang rekke lastebiler som kjørte om natten til og fra avdelinger ved fronten, kunne bare bety skytteltrafikk til drivstoff- og ammunisjonslagre. Når en rekke kjøretøyer brøt ut fra en konvoi på en divisjons størrelse og plasserte seg på en linje parallelt med fronten, betydde det at artilleri forberedte et angrep. De hadde lært at den virkelige vanskeligheten besto i å få dataene raskt nok fram til at sjefene på fremskutte poster kunne gjøre bruk av dem. I Lammersdorf gjorde en belgisk løytnant seg akkurat ferdig med et seks timer gammelt bånd, og rapporten hans ble sendt over landkabel til sjefene på de fremskutte NATO-stillingene. Minst tre divisjoner var blitt flyttet fra nord til sør på Autobahn 7, meldte han. Russerne ville angripe med store styrker ved Bad Salzdetfurth tidligere enn ventet. Straks ble det sendt reserveavdelinger fra de belgiske, tyske og amerikanske armeene frem­ over til fronten, og allierte flyenheter ble satt i alarmberedskap for å møte et større angrep over land. Kampene i dette området hadde allerede vært harde nok. De tyske styrkene som dekket landområdet sør for Hannover, hadde mistet halvparten av sine folk, og det slaget som ennå ikke var begynt, var allerede et kappløp, siden begge parter forsøkte å få reservestyrkene fram til angrepsstedet før den andre.

HOLLE, FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND - 30 minutter, sa Aleksejev til Sergetov. Fire motoriserte infanteridivisjoner var på plass og dekket en front på mindre enn 20 kilometer. Bak dem ventet en stridsvogndivisjon på å utnytte det første gjennombruddet i tyske linjer. Målet var byen Alfeld ved elven Leine. Ved byen gikk to veier som NATO benyttet til å frakte avdelinger og' forsyninger nordover og sørover. Hvis byen ble erobret, ville det bli åpnet en bresje i NATO-linjene som ville gi de sovjetiske operative manøvergruppene anledning til å trenge fram til NATOs baktropper. - Kamerat general, hvordan er situasjonen etter din mening? spurte kapteinen rolig. - Spør meg om noen timer, svarte generalen. Elvedalen bak ham var en ny ødemark, fullpakket med soldater og våpen. De sto bare 30 kilometer fra grensen - og man hadde ventet at Den røde hærs stridsvogner skulle nå fram til Holle innen bare to

442

dager. Aleksejev rynket pannen og lurte på hvilket stabsgeni som hadde lagt fram den tidstabellen. Igjen hadde man oversett den menneskelige faktor. Tyskernes moral og kampånd var noe han aldri hadde opplevd maken til. Han husket farens historier om kampene i Ukraina og Polen, men han hadde aldri trodd helt på dem. Nå trodde han på dem. Tyskerne kjempet om hver eneste jordklump i sitt land, som ulver som forsvarte valpene sine. De trakk seg aldri tilbake før de måtte gjøre det, og gikk til motangrep ved enhver anledning. De benyttet alle de våpen de hadde til rådighet og tappet de fremrykkende sovjetiske enhetene for blod. I de sovjetiske planene var det blitt spådd store tap. En bevegelig krig kunne bare oppnås gjennom kostbare angrep ved fronten, der man først måtte sprenge en bresje i linjene - men NATOs armeer hadde hittil avverget et sovjetisk gjennom­ brudd. Deres avanserte våpen, som ble avfyrt fra trygge og godt utbygde stillinger, rev opp den ene angrepsbølgen etter den andre. Flyangrepene deres mot de sovjetiske baktrappene tap­ pet enhetene for folk før de kunne settes inn i kampen, og med støtte fra artilleri ble det anrettet store ødeleggelser til tross for de mest omhyggelige kamuflasjetiltak. Aleksejev minnet seg selv om at Den røde hær rykket fram, og at også NATO betalte en høy pris. Også deres reserver ble tynnet ut. De tyske styrkene var ikke så bevegelige som Aleksejevs ville ha vært i en lignende situasjon. Altfor ofte bandt de seg til geografiske punkter istedenfor å bekjempe russerne mens de rykket fram. Men, tenkte generalen, de har selvfølgelig ikke terreng nok til å ta tiden til hjelp. Han så på uret sitt. Et hav av flammer steg opp fra skogen under ham da det sovjetiske artilleriet begynte sitt forberedende bombardement. I neste omgang kom rakettvåpnene som kunne skyte ut flere prosjektiler samtidig, og morgenhimmelen ble opplyst av ilden. Aleksejev vendte kikkerten nedover. Etter noen sekunder så han de oransje og hvite eksplosjonene fra prosjektilene som landet ved NATOs linjer. Han var for langt borte fra fronten til å kunne oppfatte noen detaljer, men et område som måtte være mange kilometer bredt, lyste opp lik de neonskiltene som var så populære i Vesten. Fra luften over ham kom et øredøvende brøl, og generalen så de første nærjagerne haste mot fronten. -Takk, kamerat general, hvisket Aleksejev. Han telte minst 30 Sukhoj- og MiG-jagerbombere, som alle holdt seg lavt over

443 bakken mens de fløy mot frontlinjen. Ansiktet hans rynket seg i et besluttsomt smil da han gikk inn i kommandobunkeren. - De første styrkene er i bevegelse nå, kunngjorde en oberst. På et bord laget av grove planker som var lagt over sagkrakker, lå det taktiske kart, der offiserene satte merker med tusjpenner. Røde piler begynte sin marsj mot en rekke blå linjer. Alle plotterne var løytnanter, og hver av dem var utstyrt med hode­ telefoner som sto i forbindelse med et bestemt regiments hoved­ kvarter. De offiserene som var tilknyttet reserve-enheter, sto et stykke fra bordet og pattet på sigaretter mens de betraktet pilenes marsj. Bak dem sto sjefen for 8. gardearmé taus og var vitne til at hans angrepsplan ble satt ut i livet. Kommandobunkeren ristet etter eksplosjoner i nærheten. To kilometer borte hadde nettopp en formasjon tyske Phantom-fly angrepet en bataljon mobile kanoner. - Fiendtlige jagere over oss, sa luftforsvarsoffiseren lovlig sent. Noen få øyne så engstelig opp mot tømmertaket i bunke­ ren. Aleksejevs var ikke blant dem. En kraftig NATO-bombe ville drepe dem alle sammen på et blunk. Selv om han trivdes i sin post som nestkommanderende på dette frontavsnittet, øns­ ket han seg tilbake til de dager da han kommanderte en kjem­ pende divisjon. Her var han bare observatør, og han følte behov for å ha tømmene i sine egne to hender. - Artilleriet rapporterer om kraftige bombardementer fra fiendtlige batterier og om flyangrep. Våre raketter er satt inn mot fiendtlige fly i det bakre området til 57. motoriserte infanteridivisjon, fortsatte luftforsvarsoffiseren. - Stor flyaktivitet over fronten. - Våre jagere angriper NATO-fly, rapporterte operasjons­ offiseren. Han så sint opp. — Våre egne SAM-raketter skyter ned jagerne våre! - Luftforsvarsoffiserer! ropte Aleksejev. - Gi dine enheter beskjed om å identifisere sine mål! - Vi har 50 fly over fronten. Vi kan takle NATOs jagerfly alene! insisterte luftforsvarsoffiseren. - Gi alle SAM-batterier ordre om å la være å skyte på mål som befinner seg i over 1000 meters høyde, befalte Aleksejev. Han hadde drøftet dette med sjefen for flystyrkene ved fronten kvelden før. MiG-pilotene skulle fly i stor høyde etter å ha gjennomført angrepstoktene sine, og rakett- og kanonbatteriene skulle bare angripe de NATO-fly som var en umiddelbar

444

trussel mot bakke-enheter. Hvorfor ble hans egne fly truffet? 30 000 fot over Rhinen kjempet to av NATOs E-3A radarfly for livet. Et besluttsomt sovjetisk angrep var i gang; og to regimenter med MiG-23 avskjæringsjagere suste mot dem. Kontrollørene om bord ba om hjelp over radio. Det distraherte dem, slik at de ikke kunne gå til motangrep, og det betydde at noen jagerfly måtte avbryte andre oppdrag. Uten hensyn til egen sikkerhet fløy de sovjetiske jagerne vestover med en fart av over 1500 kilometer i timen, med kraftig støtte fra støyapparater. Amerikanske F-15 Eagle-fly og franske Mirage-jagere samlet seg for å møte trusselen, og luften var snart tett av raketter. Men det var ikke nok. Da MiGene var bare 90 kilometer unna, slokket AWACS-flyene radarapparatene sine og dukket mot bakken for å unngå angriperne. NATO-jagerne over Bad Salzdetfurth var overlatt til seg selv. For første gang var russerne overlegne i luften over en viktig slagmark. - 143. garderegiment rapporterer at det har brutt gjennom tyske linjer, sa en løytnant. Han så ikke opp, men flyttet på den pilen han hadde ansvaret for. - Fiendtlige enheter trekker seg tilbake i vill uorden. - 145. garderegiment melder seg, rapporterte plotteoffiseren som satt nærmest ham. - Tyskernes første motstandslinje er brutt sammen. Fortsetter sørover langs jernbanelinjen ... fiendtlige enheter er på flukt. De omgrupperer seg ikke, prøver ikke å snu. Generalen som var sjef for 8. gardearmé, ga Aleksejev et triumferende blikk. - Sett stridsvogndivisjonen i gang! De to underbemannede tyske brigadene som dekket denne sektoren, hadde lidd for store tap, og var blitt bedt om å stanse for mange angrep. Mennene var utslitt; de hadde mistet de fleste av våpnene sine, og hadde ikke annet valg enn å løpe fra fienden og håpe på å kunne danne en ny linje i skogene bak Motorvei 243. I Hackenstedt, fire kilometer borte, satte 20. stridsvogndivisjon seg i bevegelse nedover veien. De 300 T-80stridsvognene, støttet av flere hundre av infanteriets stormvogner, spredte seg til høyre og venstre for bygdeveien og dannet angrepsformasjoner som hver var på et regiments størrelse. 20. stridsvogndivisjon var operasjonsmanøvergruppen til 8. gar­ dearmé. Siden krigen begynte, hadde den sovjetiske hær forsøkt å bringe en av disse slagkraftige enhetene til NATOs bakre linjer. Nå var dette mulig.

445 - Godt gjort, kamerat general, sa Aleksejev. Plottebordet viste et alminnelig gjennombrudd. Tre av fire angripende moto­ riserte geværdivisjoner hadde brutt gjennom de tyske linjene. MiGene klarte å skyte ned ett av AWACS-flyene og tre Eagle-jagere i et voldsomt luftslag som varte i 15 minutter. Selv mistet russerne 19 MiG-jagere. Det AWACS-flyet som klarte seg gjennom angrepet, lå igjen i sin vanlige høyde, 140 kilome­ ter bak Rhinen, og radaroperatørene om bord arbeidet for å gjenopprette kontroll med luftkampene over Midt-Tyskland. Imens fløy MiGene hjemover gjennom en tett sky av NATOs luftvernraketter. Til en morderisk pris hadde de utført et opp­ drag som de ikke engang var blitt orientert om. Men dette var bare begynnelsen. Nå som det innledende angrepet hadde lykkes, var den vanskeligste delen av slaget kommet i gang. Generalene og oberstene som ledet angrepet, måtte flytte sine enheter fremover i stor fart, og de måtte passe på å holde angrepskolonnene intakt mens de flyttet artilleriet sprangvis sørover for å skaffe de fremrykkende regimentene uavbrutt støtte. Stridsvogndivisjonen hadde høyeste prioritet. Den måtte angripe de neste tyske linjene, bare noen minutter etter de motoriserte infanteristyrkene, for å kunne nå fram til Alfeld før mørket falt på. Enheter fra militærpolitiet opprettet de planlagte trafikkontrollposter og ledet troppene nedover veier hvor skiltene - selvfølgelig - var blitt fjernet av tyskerne. Det var ikke så lett som man kunne ha ventet. Avdelingene var ikke intakte. Noen kommanderende offiserer var døde; kjøre­ tøyer var brutt sammen, og de ødelagte veiene sinket trafikken, slik at farten i fremrykkingen ble langt mindre enn normalt. De tyske styrkene forsøkte for sin del å omgruppere seg. Baktroppene ble stående bak hver sving på veien og skjøt panservernraketter mot de sovjetiske fortroppene, som hadde mistet ekstra mange av sine kommanderende offiserer. Også de allierte flystyrkene omorganiserte seg, og nærjagere begynte å angripe sovjetiske enheter på bakken. Bak kampsonen rullet en tysk stridsvognbrigade inn i Alfeld, og et motorisert belgisk regiment fulgte ti minutter etter. Tyskerne fortsatte nordøstover på hovedveien, mens innbyg­ gere som nettopp hadde fått ordre om å evakuere sine hjem, var interesserte tilskuere.

446

FASLANE, SKOTTLAND - Ingen flaks, eller hva? spurte Todd Simms, kaptein på USS «Boston». - Ingen, bekreftet McCafferty. Selv turen inn til Faslane hadde vært uheldig. Vaktskipet i transittkorridoren, HMS «Osiris», hadde lagt seg i angrepsstilling uten at de hadde oppdaget det. Hvis den britiske dieselubåten hadde vært sovjet­ isk, kunne McCafferty ha vært død nå. - Vi hadde vår store sjanse mot den amfibiegruppen. Alt så ut til å gå perfekt, skjønner du. Russerne hadde lagt ut sonarbøyene sine, og vi rensket helt opp og stilte nær sagt målene opp for et rakettan­ grep - jeg tenkte vi skulle angripe med rakettene først og deretter med torpedoene ... - Det skulle da være en god idé, sa Simms. - Men så setter en annen kar i gang sitt eget torpedoangrep. Ødela alt sammen. Vi skjøt ut tre Harpoon-raketter, men et helikopter så oss gjøre det, og bingo! - dermed hadde vi kjøterne over oss. McCafferty åpnet døren til offisersmessen. Jeg trenger en drink. - Selvsagt, lo Simms. - Alt blir bedre etter noen halvlitere øl. Slikt hender, vet du. Hellet skifter, Danny. Simms lente seg over bardisken. - To sterke, takk. - Skal bli, kaptein. En oppvarter i hvit jakke skjenket opp to krus med varmt, mørkt øl. Simms tok regningen og førte vennen til en bås i hjørnet. I den andre enden av rommet var et lite selskap i gang. - Danny, for Guds skyld, slapp av. Det er ikke din feil at Ivan ikke skaffet deg noen angrepsmål, er det vel? McCafferty forsynte seg godt av ølet. Tre kilometer borte holdt «Chicago» på med å ta inn nye forsyninger. De skulle ligge i havn i to dager. «Boston» og en annen ubåt av 688klassen lå ved samme kai, og et annet par skulle komme inn i løpet av dagen. De skulle utstyres for et spesielt oppdrag, men de visste ikke hva det gikk ut på. I mellomtiden brukte offiserer og mannskap den lille fritiden til å trekke frisk luft og slappe av. - Du har rett, Todd, rett som alltid. - Godt. Spis noen saltkringler. Later til at det er litt av en fest der borte. La oss gå bort dit! Simms tok ølkruset og gikk tvers over rommet.

447

Der fant de en flokk ubåtoffiserer. Det var ikke overrasken­ de, men han som var i sentrum for oppmerksomheten, forbauset dem. Det var en norsk kaptein, en lyshåret mann på omkring 30 år, som tydeligvis ikke hadde vært edru på flere timer. Så snart han hadde tømt et krus øl, rakte en britisk orlogskaptein ham et nytt. - Jeg må finne den mannen som redde oss! understreket nordmannen høyt og fordrukkent. - Hva er på ferde her? spure Simms. De presenterte seg. Den britiske offiseren var kaptein på HMS «Oberon». - Dette er den fyren som skjøt «Kirov» helt hjem til Mur­ mansk, sa han. - Han forteller historien omtrent hvert tiende minutt. Nå er det like før han begynner igjen. - Den drittsekken, sa McCafferty. Dette var den karen som senket hans mål! Som ventet begynte nordmannen å snakke igjen. - Vi nærmer oss sakte. De kommer rett - han hikket - mot oss, og vi kryper veldig sakte fremover. Jeg setter opp perisko­ pet, og der er han! 4000 meter, 20 knop, han vil passere 400 meter til styrbord. Han feide ølkruset i gulvet. - Ned med periskopet! Arne - hvor er du, Arne? Å, han er full. Arne er våpenoffiser. Han vil skyte fire torpedoer. Type 37, ameri­ kanske torpedoer. Han nikket til to amerikanske offiserer som nettopp hadde sluttet seg til flokken. - Fire Mark-37! McCafferty krympet seg. Dette kunne øde­ legge hele dagen. - «Kirov» er meget nær nå. Opp med periskopet! Samme kurs, samme fart, avstanden nå 2000 meter-jeg skyter! En! To! Tre! Fire! Lad igjen og dykk dypt ned. - Du er den typen som ødela opplegget mitt! ropte McCaffer­ tyNordmannen så nesten edru ut et øyeblikk. - Hvem er du? - Dan McCafferty, USS «Chicago». - Du var der? -Ja. - Du skyte raketter? - Ja. - Helt! Den norske ubåtkapteinen løp bort til McCafferty og veltet ham nesten overende da han slo armene voldsomt om amerikaneren. - Du redde mine menn! Du redde mitt skip! - Hva i svarte er dette? spurte Simms.

448

- Å, la meg presentere, sa en britisk kommandørkaptein. Kaptein Bjørn Johannsen fra Den kongelige norske marines ubåt «Kobben». Kaptein Daniel McCafferty fra USS «Chica­ go». - Etter at vi skyte «Kirov», er de over oss som ulver. «Kirov» gikk i luften ... - Fire «fisker»? Jeg tror deg, sa Simms. - Russerne kommer mot oss med krysser, to jagere, fortsatte Johannsen, som nå var helt edru. - Vi, eh, unnviker, går dypt, men de finner oss og skyter RBU-raketter - mange, mange raketter. De fleste langt unna, noen nære. Vi lader igjen og skyter på krysser. - Traff dere den? - En treffer, skadet, men ikke synke. Dette tar - jeg er ikke helt sikker - ti minutter, femten. Det var travle øyeblikk, ja? - Samme her. Vi kom raskt inn, slo på radaren. Vi fant tre skip der vi trodde «Kirov» befant seg. - «Kirov» var senket - sprengt! Det dere så, var krysser og to jagere. Dere skyte raketter, ja? Johannsens øyne funklet. - Tre Harpooner. Et helikopter så det og kom etter oss. vi vek unna og fikk aldri vite om rakettene traff noe. -Traff? Hah! La meg fortelle deg noe. Johannsen gestikuler­ te. - Vi er ute av spillet, batteriet helt nede. Vi er skadet og kan ikke manøvrere. Vi har allerede veket unna fire torpedoer, men de har taket på oss nå. Sonaren har oss. Jager skyte RBU mot oss. Først tre bom, men de har oss nå. Så - bang! bang! bang! Mange flere. Jager gå i luften. En annen truffet, men ikke synke, tror jeg. - Vi slippe unna. Johannsen omfavnet McCafferty igjen, og begge sølte øl på gulvet. Amerikaneren hadde aldri sett en nordmann vise sine følelser så åpenlyst, ikke engang overfor sin kone. - Min besetning i live takket være deg. «Chicago»! Jeg spanderer en drink på deg. Jeg spanderer drink på alle dine menn. - Er du sikker på at vi senket den blikkboksen? - Hvis du ikke senke, mitt skip borte, mine menn døde, jeg død. Du senke. En jager var ikke helt det samme som å senke en atomdrevet slagkrysser, tenkte McCafferty, men det var adskillig bedre enn ingenting. Og en bit av et annet skip, og hvem vet, kanskje det sank på veien hjem.

449 - Ikke så verst, Dan, bemerket Simms. - Det er noen som alltid har flaks, sa skipperen på HMS «Oberon». - Vet du hva, Todd, sa den kommanderende offiseren på USS «Chicago». - Dette er veldig godt øl.

USS «PHARRIS» Det var bare to døde å senke i sjøen. 14 andre menn var savnet og antatt døde, men likevel syntes Morris at han hadde vært heldig. 20 sjømenn var mer eller mindre såret. Clarkes armbrudd, en rekke brukne ankler som følge av lufttrykket etter torpedoen, og seks stygge brannsår på grunn av opprevne damprør. Morris regnet ikke med småsår som skyldtes flygende glassbiter. Morris leste begravelsesritualet fra håndboken. Stemmen hans røpet ingen følelser da han leste ordene om det sikre og visse håp om at havet en dag skal gi fra seg sine døde ... På kommando satte sjømennene messebordene på skrå. Likene, som var innhyllet i plastsekker og gjort tyngre ved hjelp av stål, falt rett ned i vannet. Havet var 10 000 fot dypt her. Det ble en lang sistereis for hans nestkommanderende offiser og en underkanonér av tredje klasse fra Detroit. Til slutt var det en geværsalutt, men ingen tappenstrek. Det var ingen om bord som kunne spille trompet, og båndopptageren var i stykker. Morris lukket boken. - Rydd opp og fortsett. Sjømennene foldet flaggene pent og bar dem til seilkøya. De bar messebordene under dekk og skiftet ut dekksstøttene for å gi redningstauene bedre feste. Fortsatt var USS «Pharris» bare et halvt skip, bare egnet til å bli hogd opp til skrap, tenkte Morris. Slepebåten «Papago» trakk fregatten baklengs i bare litt over fire knops fart. Det ville ta tre dager å nå land. De hadde kurs for Boston, den nærmeste havnen, og ikke for en flåtebase. Årsaken var klar nok. Det ville ta over et år å reparere skipet, og marinen ville ikke belemre en av sine egne reparasjonsdokker med et så langvarig arbeid. Bare de skipene som kunne settes i stand til nyttig krigstjeneste, ville bli reparert så snart det lot seg gjøre.

450 Ikke engang hans fortsatte kommando over «Pharris» kunne tas alvorlig. Slepebåten hadde et reservemannskap, mange av dem redningseksperter i det sivile liv. Tre av dem var om bord for å holde øye med slepekabelen og gi Morris «råd» om hva han burde gjøre. I virkeligheten var rådene ordrer, men høflige sådanne. Det var mer enn nok å sette besetningen i arbeid med. De forreste skottene krevde uavbrutt vakthold og oppmerksomhet. Maskinen ville snart bli reparert. Bare en kjele var i drift. Den skaffet damp til å holde turbo-generatorene i gang og produsere elektrisk strøm. Arbeidet med den andre kjelen ville vare minst en dag til. Den viktigste luft-søkeradaren ville være i orden om fire timer, sa de. Også satellittantennen kunne brukes nå. Innen de nådde havn - hvis de nådde havn — ville fregattens besetning ha ordnet alt de kunne ordne. Det spilte ikke egentlig noen rolle, men som marinen alltid har sagt, en besetning i arbeid er en lykkelig besetning. I praksis betydde det at besetningsmed­ lemmene, i motsetning til kapteinen, ikke hadde tid til å gruble over hvilke feil som var blitt gjort, de liv som var gått tapt på grunn av feilene, og hvem som hadde gjort dem. Morris gikk til operasjonsrommet. Det taktiske mannskapet var på ny i gang med å granske lydbånd og papirer som gjaldt møtet med Victor-ubåten, for å prøve å finne ut hva som var skjedd. - Jeg vet ikke. Sonaroperatøren trakk på skulderen. Kanskje det var to ubåter, ikke bare én. Jeg mener- her er han, ikke sant? Dette lyse sporet - og et par minutter senere plukket den aktive sonaren ham opp der borte. - Bare én ubåt, sa Morris. - I 25 knops fart tar det omkring fire minutter å komme fra dette punktet til det andre. - Men vi hørte ham ikke, kaptein, og det viste seg ikke på skjermen. For øvrig gikk han den andre veien da vi mistet ham. Sonarmannen spolte båndet tilbake for å høre det igjen. - Vel. Morris gikk tilbake til broen og gjennomgikk i tankene alt som ble sagt på båndet. Han kunne huske hele opptaket nå. Han spaserte ut på brovingen. Skvettskjoldene var fremdeles gjennomhullet, og det var en utydelig blodflekk der hvor nest­ kommanderende døde. Noen ville male over flekken i dag. Båtsmann Clarke hadde satt i gang all slags arbeid. Morris tente en sigarett og stirret mot horisonten.

451

REYDARVATH, ISLAND Helikopteret var den siste advarselen de trengte å få. Edwards og gruppen hans gikk nordøstover. De passerte gjennom et område med mange små innsjøer, krysset en grusvei etter å ha ventet en time for å se hvordan trafikken var - ingen i det hele tatt - og begynte å vandre langs en rekke myrer. Etter hvert var Edwards blitt totalt forvirret av terrenget. Blandingen av nakne fjell, gresskledde enger, lavamarker og nå en ferskvannsmyr, fikk ham til å lure på om Island kunne være det stedet hvor Gud la alt som var blitt til overs da han hadde skapt verden. Han hadde tydeligvis hatt akkurat tilstrekkelig med trær, for her var det ingen, og det som skaffet dem best dekning, var det knehøye gresset som skjøt opp fra vannet. Det måtte være hardført gress, tenkte Edwards, for det var ikke lenge siden denne myra hadde vært islagt. Den var fremdeles kald, og bare noen minutter etter at de hadde begynt på myrstrekningen, frøs de på bena alle sammen. Men de holdt ut. Alternativet var å gå i høyerelig­ gende terreng hvor det ikke fantes vegetasjon, og det kunne de ikke engang tenke på så lenge det var fiendtlige helikoptre i luften. Vigdis var forbausende utholdende. Hun holdt følge med marinesoldatene uten å nøle eller klage. En sann bondejente, tenkte Edwards. Hun nøt ennå godt av en barndom som for en stor del besto i å løpe etter familiens sauer - eller hva man nå gjorde med sauer - og klatre i disse gudsforlatte fjellene. - OK, folkens, ta ti minutter, sa Edwards. Straks så alle seg rundt for å finne et tørt sted hvor de kunne legge seg ned. De fleste fant bare steiner. Steiner i en myr! tenkte Edwards. Garcia holdt vakt med den stjålne sovjetiske kikkerten. Smith tente en sigarett. Edwards vendte seg om og så at Vigdis satte seg ved siden av ham. - Hvordan føler du deg? - Meget trett, sa hun med et lite smil. - Men ikke så trett som dere. - Er det sant? Edwards lo. - Kanskje vi skulle sette opp farten. - Hvor vi gå? - Vi går mot Hvammsfjordur. De sa ikke hvorfor. Jeg regner med at det tar fire-fem dager ennå. Vi må holde oss borte fra flest mulig veier.

452 - For å beskytte meg, hva? - Edwards ristet på hodet. - For å beskytte oss alle. Vi har ikke noe ønske om a slass med noen. Det er for mange russere her omkring til at vi kan gå løs på dem. - Så jeg skader ikke - eh, hindrer dere ikke i å gjøre viktige ting? spurte Vigdis. - Absolutt ikke. Vi er alle sammen glade for at du er med oss. Hvem ville ikke like å spasere på landet sammen med en vakker pike? spurte Edwards galant. Var det klokt å si det? Hun så rart på ham. - Du synes jeg er pen, etter - etter - Vigdis, hvis du ble påkjørt av en lastebil - ja, du er meget pen. Ingen mann kan forandre på det. Det som hendte deg, var ikke din skyld. De forandringer som skjedde, fant sted inne i deg, ikke utenpå. Og jeg vet at noen liker deg. - Barnet mitt, mener du? Feil. Han finne en ny pike. Dette er ikke viktig - alle mine venner har småbarn. Hun slo det bort. Den dumme slasken, tenkte Edwards. Han husket at ingen islending ble brennemerket for å være født utenfor ekteskap. Siden ingen hadde noe etternavn - de fleste islendinger hadde fornavn og farsnavn - kunne man ikke engang vite hvem som var født innenfor eller utenfor ekteskap. For øvrig lot det ikke til at islendingene brydde seg det minste om det. Unge ugifte piker hadde babyer og tok seg godt av dem, og det var det. Men hvem kunne la denne piken i stikken? - For å si hva jeg personlig mener, Vigdis - jeg har aldri møtt en penere pike enn deg. - Sant? Håret hennes så fælt ut, sammenfiltret og skittent, innrømmet Edwards innerst inne. Ansiktet og klærne var tilsølt av støv og jord. En varm dusj ville rette på det i løpet av noen minutter og avsløre hvilken henrivende person hun var. Men skjønnhet kommer innenfra, og han hadde så vidt begynt å beundre hennes indre egenskaper. Han strøk hånden over kinnet hen­ nes. - Den mann som sier noe annet, er en idiot. Han snudde seg og så at sersjant Smith kom bortover mot dem. - På tide å gå videre hvis du ikke vil at bena våre skal stivne, løytnant. - OK. Jeg ser gjerne at vi går 12-15 kilometer til. Det er

453 bondegårder og veier på den andre siden av det fjellet vi går rundt. Vi må se nærmere på det området før vi forsøker å gå gjennom det. Jeg skal samle troppen der også. - All right, løytnant. Rodgers! Gå med fortroppen og drei litt vestover.

BODENBURG, FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND Kjøreturen fremover hadde ikke vært lett. 8. gardearmé flyttet sin fremskutte kommandostasjon så nær fortroppene som mulig. Armeens sjef ville, som Aleksejev, være så nær fronten som det gikk an. Turen tok 40 minutter i pansrede personell­ kjøretøyer - det var altfor farlig å benytte helikoptre - og underveis var Aleksejev vitne til et par voldsomme flyangrep på sovjetiske kolonner. Tyske og belgiske forsterkninger var kommet med i kampene, og radiomeldinger som ble fanget opp, tydet på at også ameri­ kanske og britiske enheter var på vei. Aleksejev hadde også tilkalt flere sovjetiske enheter. Det som begynte som et for­ holdsvis enkelt fremstøt med en mekanisert armé, utviklet seg nå til et stort oppgjør. Han tok dette som et godt tegn. NATO ville ikke sende forsterkninger hvis de ikke betraktet situa­ sjonen som farlig. Russernes oppgave var å oppnå det ønskede resultat før forsterkningene kunne settes inn. Generalen som kommanderte 20. stridsvogndivisjon, var på kommandostasjonen. Den var satt opp i en høyere skole. Det var en ny bygning, hvor det var godt med plass, og den måtte gjøre tjenesten til det var bygd en bunker under jorden. Fremrykkingen gikk ikke så raskt som tidligere. Det skyldtes like mye vanskeligheter med trafikkavviklingen som tyskerne. - Rett nedover denne veien til Sack, sa sjefen for 8. gar­ dearmé til pansergeneralen. - De motoriserte geværtroppene mine har nok ryddet opp før du kommer så langt. - Enda fire kilometer til Alfeld. Ja, bare vær sikker på at du kan gi oss støtte når vi krysser elven. Generalen satte hjelmen på hodet og gikk ut døren. Det vil gå bra, tenkte Aleksejev. Denne generalen har gjort en fantastisk jobb ved å få styrkene sine fram til fronten i nesten perfekt stand.

454 Det neste han hørte, var en eksplosjon. Vinduer ble smadret, og deler av taket regnet ned omkring ham. Djevelens Kors var der igjen. Aleksejev stormet ut og så et dusin brennende pansrede kjøretøyer. Mens han sto der, krabbet besetningen ut av en flunkende ny T-80 stridsvogn. Et øyeblikk etter sto kjøretøyet i brann. Flammene slo gjennom ammunisjonsstativene innen­ for, og en ildsøyle sto opp mot himmelen som fra en liten vulkan. - Generalen er død - generalen er død! ropte en sersjant. Han pekte på en BMD infanterivogn, som ingen var kommet levende ut av. Aleksejev hørte sjefen for 8. gardearmé banne ved siden av seg. - Nestkommanderende for den stridsvogndivisjonen er en ny oberst. Pavel Leonidovitsj tok en rask og dristig beslutning. - Nei, kamerat general. Hva med meg? Den kommanderende offiseren så bestyrtet på ham, men så husket han Aleksejevs og farens ry som ledere for panserstyrker. Han tok selv en rask avgjørelse. - 20. stridsvogndivisjon er din. Du vet hva dere skal gjøre. Et nytt infanterikjøretøy rullet fram. Aleksejev og Sergetov steg inn, og sjåføren kjørte i retning av divisjonens kommandostasjon. Det gikk en halv time før de stanset. Aleksejev så lange rekker av stridsvogner stå parkert innenfor skogkanten. Grana­ ter fra alliert artilleri landet like ved, men han brydde seg ikke om det. Regimentsjefene i divisjonen var kommet sammen. Generalen ga ordrer om angrepsmål og tidsinnstilling. Det talte til fordel for den generalen som ennå ikke hadde vært død en time, at hver og en kjente sin oppgave. Divisjonen var godt organisert, og hver eneste detalj i angrepsplanen var allerede fastsatt. Aleksejev så med en gang at han hadde en dyktig stab. Han satte dem i arbeid, og regimentsjefene gikk tilbake til sine enheter. Hans første hovedkvarter lå høvelig i skyggen av et stort tre. Hans far kunne ikke ha ønsket seg noe bedre. Aleksejev smilte. Han fant divisjonens etterretningsoffiser. - Hvordan er situa­ sjonen? - En bataljon tyske stridsvogner er gått til motangrep på denne veien, som går østover fra Sack. Det skulle være mulig å omringe dem, og i alle tilfeller rykker våre vogner fram sør­

455 vestover bak dem. De forreste motoriserte infanteritroppene er innenfor bygrensen og rapporterer om ubetydelig motstand. Våre ledende troppeenheter er i bevegelse og skulle være der innen en time. - Luftforsvarsoffiser? - Det er SAM-raketter og mobile luftvernkanoner like bak fortroppene. Vi har også alliert flystøtte. To regimenter MiG21-fly står i beredskap til forsvar mot flyangrep, men vi har ennå ikke tatt ut noen jagerfly til å angripe bakkemål. De fikk juling i morges - men det gjorde den andre parten også. Vi skjøt ned 12 NATO-fly før middag. Aleksejev nikket og delte tallet på tre, som han hadde lært. - Unnskyld, kamerat general. Jeg er oberst Popov, divisjo­ nens politiske offiser. - Fint, kamerat oberst. Jeg har betalt partikontingenten ut året, og med litt hell lever jeg videre, slik at jeg kan betale for neste år også. Hvis du har noe viktig å si, så si det fort! Dersom det var noe Aleksejev ikke trengte nå, var det en sampolitl - Når vi har erobret Alfeld - Hvis vi erobrer Alfeld, skal jeg gi deg nøkkelen til byen. Men for øyeblikket: La meg gjøre jobben min. Tre av! Han ville sannsynligvis ha tillatelse til å skyte folk som var mistenkt for å være fascister. Som firestjerners general kunne ikke Aleksejev overse politiske offiserer, men han kunne i hvert fall overse dem som hadde lavere rang enn general. Han gikk bort til de taktiske kartene. Noen løytnanter viste den fremgang som hans - hans! - styrker hadde gjort, og etterretningsoffiserer holdt på å sette sammen de opplysninger de hadde om fiendens motstand. Han grep operasjonsoffiseren sin ved skulderen. - Jeg vil at det forreste regimentet skal plasseres like bak de motoriserte infanteristene. Hvis de trenger hjelp, så gi dem det. Jeg vil ha dette gjennombruddet, og jeg vil ha det i dag. Hva har vi satt inn av artilleri? - To bataljoner tunge kanoner er klare. - Godt. Hvis infanteriet har noen mål for dem, så finn ut hvilke mål det gjelder, og sett i gang med å treffe dem. Dette er ikke tiden for diplomatiske finesser. NATO vet at vi er her, og tiden er vår verste fiende. Tiden arbeider for dem, ikke for oss. Operasjonsoffiseren og artillerisjefen kom sammen, og to

456 minutter etter åpnet hans 152 mm kanoner ild ved fronten. Han måtte sørge for å tildele den døde sjefen for 20. stridsvogndivi­ sjon en medalje, tenkte Aleksejev. Mannen fortjente en eller annen utmerkelse for den opplæringen han hadde gitt staben sin. - Fiendtlig flyangrep under utvikling, sa en plotteoffiser. - Fiendtlige stridsvogner kommer ut fra skogene øst for Sack, anslagsvis bataljons størrelse. Tungt artilleri støtter tyskerne. Aleksejev visste at han måtte stole på oberstene sine nå. Den tid da en general kunne ha oppsyn med hele slaget og kontrol­ lere det, var for lengst forbi. Stabsoffiserene gjorde sine små markeringer på kartet. Tyskerne burde ha ventet, tenkte gene­ ralen. De skulle ha latt divisjonens fortropper passere og så angripe divisjonens forsyningskolonne. Dette var tåpelig; det var første gang han hadde sett en tysk kommanderende offiser gjøre en taktisk feil. Sannsynligvis var det en yngre offiser som hadde avløst en død eller såret overordnet, eller kanskje en mann som bodde i nærheten. Uansett grunn var det en feiltagel­ se, og Aleksejev trakk fordel av den. Hans to forreste stridsvognregimenter led tap, men de knuste det tyske motangrepet i løpet av ti desperate minutter. - To kilometer - fortroppene står nå to kilometer fra Sack. Motstand bare fra artilleri. Allierte avdelinger er i sikte. Infan­ terister i Sack rapporterer at det bare er mindre motstand. Byen er nesten i våre hender. Fremskutte speidere melder at veien til Alfeld ligger åpen! - Gå forbi Sack, befalte Aleksejev. - Målet er Alfeld ved Leine.

ALFELD, FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND Det var en sammenrasket gruppe. Amerikanske mekaniserte infanterister og den forreste stridsvognskvadronen i en fremrykkende britisk brigade forsterket restene av de tyske og belgiske styrkene som ble knust av fem sovjetiske divisjoner den dagen. De hadde liten tid. Ingeniørstyrker arbeidet febrilsk med pans­ rede bulldosere for å grave ut stillinger for stridsvognene, mens infanterister gravde groper for panservernvåpnene sine. En støvsky i horisonten var det eneste varsel de trengte. Det ble meldt at en divisjon stridsvogner var på vei mot dem, og

457 sivilbefolkningen hadde ikke helt evakuert byen bak dem. 30 kilometer bak dem kretset en skvadron jagerbombere og ventet på signal til å angripe. - Fienden i sikte! meldte en vaktpost i et kirketårn over radio. Noen sekunder etter regnet det med artillerigranater over de første sovjetiske kolonnene. Mannskapene med panservernrakettene smelte med lokkene på sikteinstrumentene sine og ladet de første våpnene. Det tegnet til å bli en lang kveld. Challenger-stridsvognene i 3. kongelige stridsvognregiment fant seg til rette i grøftene sine. Lukene var stengt, og skytterne siktet seg inn mot fjerne mål. Det var for stor forvirring, og det hadde heller ikke vært tid nok til å opprette en fast kommandokjede i dette området. En amerikaner var den første som skjøt. TOW-2-raketten suste mot en T-80 stridsvogn fire kilometer borte, mens styrekablene lå som et edderkoppnett bak den ...

- Fortroppene står under ild fra fiendtlige rakettgrupper, meldte en plotteoffiser. - Jevn dem med jorden! befalte Aleksejev artillerisjefen. Innen et minutt var luften fylt av prosjektiler fra divisjonens rakettramper. Vanlig artilleri ga sitt besyv med til det blodige skuespillet ved fronten. Så kom også NATO-styrkenes artilleri med i striden for alvor. - Det forreste regimentet har tap. Aleksejev studerte kartet og var taus. Det var ikke plass til noen villedende manøver her, og det var heller ikke tid til det. Soldatene hans måtte trenge gjennom fiendens linjer så hurtig som mulig for å kunne erobre broene over Leine. Det betydde at de fremste stridsvognmannskapene ville få store tap. Gjen­ nombruddet hadde en høy pris, men den måtte betales. 12 belgiske F-16 jagerfly feide i lav høyde over fronten i 500 knops fart og slapp tonnevis av splintbomber over det forreste sovjetiske regimentet. De ødela nesten 30 stridsvogner og et snes infanterikjøretøyer mindre enn en kilometer fra de allierte linjene. En sverm av raketter steg mot himmelen bak de enmotors jagerne, og de vendte vestover og sneiet nesten bakken for å unngå luftvernskytset. Tre ble skutt ned og styrtet blant NATO-troppene. Det førte til nye tap i tillegg til det blodbad som den sovjetiske ilden skapte. Sjefen for de britiske stridsvognstyrkene forsto at han manglet ildkraft til å stoppe det

458

sovjetiske angrepet. Det var bare ikke nok. Bataljonen måtte trekke seg tilbake mens den ennå var i stand til å kjempe. Han ga kompaniene ordre om å være klare til å trekke seg ut, og forsøkte å få gitt beskjed til avdelingene i nærheten. Men styrkene ved Alfeld kom fra fire forskjellige armeer. De snakket forskjellige språk og hadde forskjellige radiosendere. Det hadde ikke vært tid til å fastslå nøyaktig hvem som hadde den øverste kommandoen. Tyskerne ville ikke forlate stedet. Byen var ennå ikke helt evakuert, og de tyske soldatene ville ikke trekke seg ut av sine stillinger før deres landsmenn var kommet trygt over elven. Amerikanerne og belgierne begynte å bevege seg da den britiske obersten ga dem ordre om det, men ikke tyskerne, og resultatet var kaos innenfor NATO-linjene.

- Observatører på fremskutte poster melder at fiendtlige enhe­ ter trekker seg tilbake på høyre side; gjentar, fiendtlige enheter later til å gi opp kampen på nordsiden av byen. - Flytt det andre regimentet nordover, legg en løkke rundt fienden og sett kursen for broene, så fort dere bare kan. Ta ingen hensyn til tap og rykk fram mot de fordømte broene! Operasjonsoffiser, fortsett å presse alle fiendtlige enheter. Vi vil fange dem i en felle på denne siden og gjøre slutt på dem om vi kan, befalte Aleksejev. - Sergetov, kom med meg. Jeg må dra fremover. Angrepet hadde tappet det meste av blodet ut av det forreste regimentet hans. Aleksejev var klar over det, men det var verdt den høye prisen. NATO-styrkene ville bli nødt til å trekke sine enheter gjennom en by i ruiner for å nå fram til broene, og det var en Guds lykke at deres enheter på nordsiden trakk seg ut av kampene først. Nå kunne han beseire dem med et friskt regiment og erobre broene intakt, hvis han var svært heldig. Dette måtte han selv overvåke. Aleksejev og Sergetov steg inn i et beltekjøretøy, som kjørte sørøstover for å innhente det fremrykkende regimentet. Bak dem begynte operasjonsoffiserene hans å gi nye ordrer over divisjonens radionett. Fem kilometer innenfor den andre elvebredden sto et batteri tyske 155 mm kanoner og ventet på akkurat denne anledningen. De hadde holdt seg tause mens deres eksperter på å oppfange radiomeldinger forsøkte å stedfeste den sovjetiske divisjonens hovedkvarter. Skytterne punchet raskt måldataene inn i ildledelses-datamaskinene, mens andre ladet kanonene med

459 høyeksplosive granater. Alle kanoner i batteriet stilte inn på den samme asimut. Bakken rystet da de begynte å skyte. 100 granater landet i og rundt divisjonens hovedkvarter etter mindre enn to minutter. Halvparten av staben ble drept omgående, og de fleste andre ble såret. Aleksejev så på hodetelefonene sine. Det var tredje gang han så vidt unngikk døden. Det var min feil. Jeg burde ha sjekket radiosendernes plassering. Jeg må ikke gjøre den feilen om igjen ... Pokker! Pokker! Pokker! Alfelds gater var tettpakket av sivile kjøretøyer. Amerika­ nerne unngikk helt byen med sine Bradley-beltevogner. De skyndte seg ned høyre bredd av Leine og krysset over til den andre siden i god orden. Der la de seg i stillinger på høydene ovenfor Leine og forberedte seg på å dekke overfarten til de andre allierte styrkene. Belgierne kom i neste omgang. Bare en tredjedel av stridsvognene deres hadde greid seg, og de dekket sørflanken på motsatt side av elven i håp om å stanse russerne før de kunne krysse elven. Tysk Staatspolizei hadde holdt den sivile trafikken tilbake og latt panserenhetene passere, men dette forandret seg da sovjetisk artilleri begynte å skyte tett ved elven. Russerne håpet at skytingen ville hindre trafikken, og det gjorde den i høy grad. Sivile som hadde nølt med å følge ordren om å forlate sine hjem, måtte nå betale for feilen. Artilleri gjorde liten skade på militære kjøretøyer, men knuste et stort antall sivile personbiler og lastebiler. I løpet av noen minutter var gatene i Alfeld blokkert av ødelagte og brennende biler. Folk forlot dem og trosset skytingen for å nå fram til broene. Stridsvognene som forsøkte å nå fram til broene, kom ingen vei. Den eneste måten å bane seg fram på, ville være å kjøre over uskyldige sivile, og vognførerne kunne ikke få seg til det, selv da de fikk ordre om å gjøre det. Skytterne roterte kanontårnene for å kunne se bakover, og begynte å skyte på de sovjetiske stridsvognene som nå kjørte inn i byen. Røyk fra brennende bygninger lå tett i luften og gjorde det vanskelig å se. Skytterne angrep på måfå, og gatene i Alfeld ble forvandlet til et slakterhus, hvor både soldater og ikke-stridende fant sin død.

- Der er de! pekte Sergetov. Tre motorveibroer førte over Leine. Aleksejev begynte å gi ordrer, men det var ikke nødven­ dig. Regimentsjefen hadde allerede innstilt radiomikrofonen sin, og ga en bataljon stridsvogner med infanteristøtte ordre om

460 å fortsette oppover vestbredden og følge den samme ruten som amerikanerne hadde brukt. Den var fortsatt forholdsvis åpen. De amerikanske vognene på den andre siden av elven åpnet ild med raketter og lette kanoner. De ødela seks stridsvogner, og resten av regimentet angrep dem med direkte ild, mens Aleksejev personlig ga ordre om å beskyte bakketoppene. I Alfeld hadde kampene tatt en blodig slutt. De tyske og britiske stridsvognene inntok stillinger i veikryss som var delvis skjult bak vrakene av personbiler og lastebiler, og rygget sakte mot elven for å gi de sivile tid til å krysse den. Det sovjetiske infanteriet prøvde å angripe dem med raketter, men svært ofte ble styrekablene revet opp av vrakgods som lå i gatene. Det førte til at rakettene falt ut av kontroll og eksploderte uten å gjøre skade. Sovjetisk og vest-alliert artilleri-ild malte byen opp til pukkstein. Aleksejev så de sovjetiske styrkene rykke fram mot den første broen. Sør for ham bannet sjefen for det forreste regimentet over tapene sine. Over halvparten av stridsvognene og stormvognene hans var blitt ødelagt. Seieren var innenfor rekkevidde, men nå var soldatene hans igjen blitt stoppet av blokkerte gater og morderisk kanonild. Han måtte se på at NATO-styrkenes stridsvogner trakk seg sakte tilbake, og raste over at de slapp unna. Han ba om mer artilleristøtte.

Aleksejev ble forbauset da artilleri-ilden flyttet fra bysenteret til elven. Han fikk nesten sjokk da han forsto at det ikke var kanonild, men raketter. Det lot til at eksplosjonene ved elven var helt tilfeldige. Så begynte rakettene å eksplodere i elven i rask rekkefølge. Mengden av raketter økte etter hvert da stadig flere utskytingsramper ble innstilt på målet, og det var allerede for sent å stoppe dem. Den broen som lå lengst borte, gikk først i luften. Tre raketter landet samtidig, og broen raste sammen. Aleksejev så forferdet på at over et hundre sivile falt ned i det frådende vannet. Forferdelsen gjaldt ikke de sivile som døde han trengte den broen! To andre raketter eksploderte på den midtre broen. Den styrtet ikke sammen, men skadene på den var alvorlige nok til at stridsvognene ikke kunne benytte den. De idiotene! Hvem var ansvarlig for dette? Han snudde seg mot Sergetov. - Få tak i ingeniørtroppene. Få brobyggere og angrepsbåter

461

fram til fronten. De har absolutt prioritet. Jeg vil også ha alle luftvernrakett- og luftvernkanon-batterier du kan oppspore. Enhver som står i veien for det, må bli skutt. Forsikre deg om at trafikkontroll-offiserene kjenner til dette. Gå! De sovjetiske stridsvognene og infanteristene hadde nådd fram til den eneste gjenværende broen. Tre infanterivogner raste over til den andre siden, og ble møtt av belgisk og amerikansk ild da de prøvde å finne dekning. En stridsvogn fulgte etter. T-80-vognen rumlet over, nådde elvebredden og eksploderte da den ble truffet av en rakett. En annen stridsvogn fulgte, og så en tredje. Begge nådde vestbredden. Så dukket en britisk Chieftain fram bak en bygning og fulgte de sovjetiske stridsvognene over. Aleksejev så forbløffet på at den kjørte midt mellom de to sovjetiske vognene uten at de la merke til det. En amerikansk rakett suste like bak den og eksploderte i bakken. En sky av jord og støv slo opp fra eksplosjonsstedet. To Chieftainer til kom til syne ved brohodet. En av dem eksploderte etter en fulltreffer fra en T-80. Den andre skjøt tilbake og ødela den sovjetiske stridsvognen et sekund senere. Aleksejev husket en fortelling fra guttedagene om en modig bonde på en bro, da den britiske stridsvognen angrep og ødela enda to sovjetiske stridsvogner før en skuddsalve gjorde slutt på den. Fem sovjetiske kjøretøyer til raste over broen. Generalen tok opp hodetelefonene sine og ringte 8. gardearmés hovedkvarter. - Dette er Aleksejev. Jeg har fått et kompani soldater over Leine og trenger støtte. Vi har brutt igjennom. Gjentar: Vi har brutt igjennom den tyske fronten! Jeg vil ha flystøtte, og helikoptre må angripe NATO-enheter nord og sør for bro 439. Jeg trenger to infanteriregimenter til å bistå under kryssingen av elven. Skaff meg støtte, og divisjonen vil kanskje være over elven innen midnatt. - Du skal få alt jeg har. Brobyggerenhetene er på vei. Aleksejev lente seg mot siden på sin BMP. Han løsnet på feltflasken og tok en drøy slurk mens han så de sovjetiske infanteristene klatre opp høydene som sto under ild. To fulltal­ lige kompanier var kommet over elven nå. NATOs artilleri forsøkte å ødelegge den eneste brukbare broen. Han måtte klare å få minst en bataljon over hvis han ville holde brohodet lenger enn noen timer. - Jeg skal få tak i den kjøteren som skjøt på broene mine, lovet han seg selv. - Båter og broer er på vei, kamerat general, rapporterte

462 Sergetov. - De har første prioritet, og trafikkontroll-offiserene i området er blitt underrettet. To SAM-batterier kommer også, °g jeg fant tre mobile luftvernkanoner tre kilometer herfra. De kan være her om 15 minutter. - Godt. Aleksejev rettet kikkerten mot den andre bredden. - Kamerat general, våre infanterikjøretøyer er amfibiske. Hvorfor lar vi dem ikke seile over? - Ta en kikk på elvebredden, Vanja. Generalen rakte ham kikkerten. Så vidt han kunne se, var hele den motsatte bredden forsterket med stein og betong for å hindre erosjon. Det ville være vanskelig, for ikke å si umulig, for beltekjøretøyer å komme i land. Pokker ta tyskerne for det! - Dessuten ville jeg ikke forsøke det med mindre enn et regiment. Den broen er alt vi har, og den kan ikke vare særlig lenge. Selv om vi er aldri så heldige, kan vi ikke ha noen pongtongbro på plass på flere timer. Styrkene på den andre siden må klare seg selv, i hvert fall så lenge. Vi skal sende så mange soldater og kjøretøyer over broen som vi kan, og deretter forsterke dem med infanteribåter sa snart de er kommet. Handboken krever at den slags elvekryssing skal skje i stormbåter i ly av mørket eller røyk. Jeg vil ikke vente til natten, og jeg trenger kanonene til å avfyre ekte granater, ikke harmløse prosjektiler. Vi må bryte reglene, Vanja. Heldigvis tillater boken også det. Du har gjort det godt, Ivan Mikhailovitsj. Du er major nå. Ikke takk meg - du har gjort deg fortjent til det.

STORNOWAY, SKOTTLAND - Vi bommet ikke mye på dem. Hvis vi hadde sett dem fem minutter tidligere, kunne vi ha plukket ned noen av dem. Som det var ... Tomcat-piloten trakk på skuldrene. Toland nikket. Jagerflyene hadde ordre om å holde seg utenfor den sovjetiske radardekningen. — Det er pussig, ikke sant? Tre av dem fløy i en temmelig tett formasjon. Jeg hadde dem på TV-systemet mitt da de var 75 kilometer borte. De hadde ingen mulighet til å vite at vi var der. Hvis vi hadde hatt større rekkevidde, kunne vi ha fulgt dem helt hjem. Som den leken tyskerne drev med oss en gang - sende opp et fly like bak noen som var på hjemvei fra et tokt og slippe noen bomber etter at de hadde landet.

463 - Vi ville aldri få noe gjennom deres radardekning, svarte Toland. - Sant nok, men vi ville vite når de kom til basene sine, med en margin på omtrent ti minutter. Det må da være nyttig for en eller annen. Orlogskaptein Toland satte koppen fra seg. - Ja, du har rett. Han bestemte seg for å legge fram den ideen på skriveren til sjefen for styrkene i den østre delen av Atlanterhavet.

LAMMERSDORF, FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND Det var ikke til å misforstå. NATOs linjer var blitt brutt opp sør for Hannover. To brigader ble tatt fra de farlig tynne bakkereservene til NATO og sendt mot Alfeld. Hvis ikke det hullet ble plugget igjen, ville Hannover gå tapt, og med den hele Tyskland øst for Weser.

29

Botemidler

ALFELD, FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND Som forutsagt ble ikke broen stående såpass lenge som en time. I løpet av den tiden klarte Aleksejev å få en hel bataljon mekanisert infanteri over elven, og selv om NATO-styrker gjennomførte et par voldsomme motangrep mot brohodet, maktet stridsvognene han hadde plassert på østbredden å slå dem tilbake med direkte ild. Nå hadde NATO trukket pusten og samlet artilleri fra alle kanter. Tunge kanoner hamret løs på brohodet og stridsvognene på sovjetisk side av elven, og enda verre var det at angrepsbåtene var blitt oppholdt av utrolige trafikk-korker på veien mellom Sack og Alfeld. Tunge tyske kanoner utplasserte miner på veien og området omkring. Hver av minene var kraftig nok til å slå beltene av en stridsvogn eller hjulet av en lastebil. Ingeniørsoldater finkjemmet veiene uav­ brutt og brukte tunge maskingeværer til å detonere minene. Men hver mine krevde tid, og man så ikke alle før de eksplo­ derte under et tungt lastet kjøretøy. Tapet av de enkelte lastebi­ ler og stridsvogner var ille nok, men enda verre var det trafikkkaos som utviklet seg bak hvert skadet kjøretøy. Aleksejevs hovedkvarter lå i en fotoforretning med utsikt til

465 elven. Speilglassvinduet var blitt blåst bort for lengst, og støv­ lene hans knaste for hvert skritt han tok. Han tok et overblikk over den andre bredden gjennom kikkerten og engstet seg for soldatene sine, som forsøkte å bite fra seg mot mennene og stridsvognene på høydene over dem. Noen få kilometer derfra hastet hver eneste mobile kanon i 8. gardearmé fremover for å gi artilleristøtte til stridsvogndivisjonen hans. Han og Sergetov satte dem til å bombardere NATO-styrkenes kanoner. - Fiendtlige fly! ropte en løytnant. Aleksejev strakte hals og så en prikk på himmelen i sør. Den vokste raskt til en tysk F-104-jager. Gule søyler fra sporlysammunisjon slo ut fra Aleksejevs luftvernkanoner, og plukket det tyske flyet ned før det kunne angripe, men like etter kom et nytt fly til syne. Det avfyrte sin egen kanon mot kanonvognen og sprengte den i luften. Aleksejev bannet da enmotorsjageren feide innover, slapp to bomber på den andre elvebredden og fjernet seg. Bombene falt langsomt, fordi de ble holdt tilbake av små fallskjermer. 20 meter over bakken lot det til at bombene fylte luften med tåke. Aleksejev kastet seg ned på gulvet i fotoforretningen da skyen med eksplosiv damp detonerte fra bombene. Sjokkbølgen var fryktelig, og over hodet på ham gikk en utstillingsmonter i knas så glassbitene regnet over ham. - Hva pokker var det? hylte Sergetov, som følte det som han var døv etter eksplosjonen. Han så opp: - Du er truffet, kamerat general? Aleksejev strøk hånden over ansiktet. Den ble rød. Øynene verket, og han helte innholdet av feltflasken over ansiktet for å skylle vekk blodet. Major Sergetov la en bandasje over genera­ lens panne. Aleksejev la merke til at han gjorde det med bare en hånd. - Hva skjedde med deg? - Jeg falt på litt av dette fordømte glasset! Stå stille, kamerat general, du blør som en slaktet ku. En generalløytnant kom inn. Aleksejev så at det var 8. gardearmés nestkommanderende, Viktor Beregovoj. - Kamerat general, du har ordre om å vende tilbake til hovedkvarteret. Jeg er kommet for å avløse deg. - Til helvete om du er! bjeffet Aleksejev. - Ordren kom fra øverstkommanderende for Vestavsnittet, kamerat. Jeg er pansergeneral og kan ta meg av sakene her.

466 Hvis jeg får lov til å si det, har du gjort en fremragende jobb. Men de trenger deg et annet sted. - Ikke før jeg er ferdig! - Kamerat general, hvis du vil at denne overfarten skal gå bra, må vi få mer støtte. Hvem kan ordne den støtten best, du eller jeg? spurte Beregovoj. Aleksejev snøftet sint. Mannen hadde rett - men for første gang hadde Pavel Leonidovitsj ledet - virkelig ledet! - soldater i kamp, og han hadde gjort det godt. Aleksejev visste det - han hadde gjort det godt! - Det er ikke tid til å diskutere saken. Du har din oppgave, og jeg har min, sa mannen. - Du kjenner situasjonen? - Fullt ut. Det står en vogn bak huset som kan kjøre deg tilbake til hovedkvarteret. Aleksejev holdt bandasjen mot hodet - Sergetov hadde ikke festet den ordentlig - og gikk ut bakveien. Der hvor døren hadde vært, fant han bare et gapende hull. En BMD infanterivogn sto der med motoren i gang. Aleksejev steg inn, og der satt en sykepasser, som smattet beklagende med tungen over generalens tilstand, og straks begynte å forbinde ham. Da vognen kjørte bort fra stedet, lyttet Aleksejev til larmen fra kampene, som stadig ble svakere. Det var den tristeste lyd han noen gang hadde hørt.

LANQLEY FLYBASE, VIRGINIA Ordenen Distinguished Flying Cross kunne mer enn noe annet gjøre et menneske lykkelig over å fly, og hun lurte på om hun kunne være den første kvinne som fikk en slik utmerkelse. Hvis ikke, spiller det ingen rolle, avgjorde major Nakamura. Hun hadde video-opptak av alle sine tre Badgere, og en marineflyger som hun møtte i Bretagne før hun tok et fly til USA, kalte henne en pokker så god pilot til å være en skitt fra flyvåpenet. Hun minnet ham om at hvis de dumfjottene fra marinens flyvåpen hadde hørt på henne, ville ikke flybasen deres ha vært en skraphaug. - Game, sett og match til major Amelia Nakamura, USAs flyvåpen, flirte hun. Alle de F-15 som kunne flys over Atlanterhavet, var blitt fløyet over, og nå hadde hun fått et nytt oppdrag. Bare fire av

467

Eagle-jagerne i 48. skvadron av avskjæringsjagere sto fremdeles på Langley. Resten var spredt på østkysten. Blant besetningen på de sistnevnte flyene var de to pilotene som var kvalifisert for ASAT antisatellitt-raketter. Så snart hun hørte det, ringte hun til Romkommandoen og underrettet den om at hun var den Eagle-flygeren som hadde utarbeidet ASATs flygningsprofil. Hvorfor fjerne en kamp-pilot fra det stedet hvor han trengtes best, når hun kunne utføre oppdraget meget godt? Hun sjekket for å forsikre seg om at den stygge raketten var riktig festet til flyskroget. Den var blitt tatt ut av et sterkt bevoktet lager og undersøkt omhyggelig av en gruppe eksper­ ter. Buns ristet på hodet. Systemet var bare blitt prøvd skikkelig en eneste gang før prosjektet ble stanset. Det var riktignok en vellykket prøve, men altså bare én. Hun håpet den ville gjøre jobben sin. Marinen trengte sannelig hjelp av den «skitten» fra flyvåpenet. Den A-6-flygeren var forresten kjekk. Majoren avsluttet sin rundgang og kontrollerte tiden - målet hennes var ennå ikke over Det indiske hav - og spente seg fast i Eagle-maskinen. Hun lot øyne og hender gli over måleinstru­ mentene og håndtakene, justerte setet og slo til slutt tallene som var malt på veggen i hangaren, inn i flyets system for treghetsnavigasjon, slik at jageren skulle vite hvor den var. Da det var gjort, begynte hun å varme opp motorene. Hjelmen beskyttet henne mot den skrikende larmen fra de to Pratt-and-Whitneymotorene. Nålene på motormålerne roterte til en passende stilling. Under henne så mannskapssjefen etter at alt var i orden, og ga henne et vink om å takse flyet ut. Der ute sto seks personer, bak den røde varselslinjen for å beskytte ørene mot støyen. - Alltid hyggelig å ha tilskuere, tenkte hun, og lot som om hun ikke så dem. - Eagle en-null-fire klar til å takse, sa hun til tårnet. - En-null-fire, oppfattet. Du er klarert for å takse, svarte kontrolløren i tårnet. - Vinden er to-fem-tre i tolv knop. - Oppfattet. En-null-fire er i gang. Buns tok ned cockpit-taket. Mannskapssjefen smelte hælene sammen og ga henne en perfekt honnør. Nakamura besvarte den stolt, ga litt gass, og Eagle-jageren takset til rullebanen som en forkrøplet stork. Et minutt etter var hun i luften, og hun fikk en søt og god følelse av makt da hun rettet sin Eagle mot himmelen.

468 Kosmos 1801 fullførte nettopp da den sørgående del av banen. Den dreide rundt Magellan-stredet for å gå nordover over Atlanterhavet. Den ville passere 300 kilometer fra den ameri­ kanske kysten. På bakkestasjonen forberedte teknikerne seg til å slå på den kraftige radaren som overvåket havet. De var sikre på at en amerikansk hangarskipsgruppe var ute på sjøen, men hadde ikke klart å lokalisere den. Tre regimenter Backfire-fly ventet på opplysninger som kunne gi dem anledning til å gjenta bragden fra den andre krigsdagen.

Nakamura lirket jagerflyet sitt inn under tankflyets haleparti, og operatøren skjøv behendig fyllingsrøret inn i den bakre enden på jageren. På noen få minutter ble fem tonn drivstoff overført til jagerens tanker, og da den løsgjorde seg, steg en liten sky av parafindamp mot himmelen. - Gulliver, dette er en-null-fire. Over, sa hun over radio. - En-null-fire, dette er Gulliver, svarte en oberst i passasjerkabinen i et LearJet som fløy i 40 000 fots høyde. - Jeg har fylt drivstoff og er klar til å dra. Alle systemer om bord viser grønt. Kretser rundt ved Point Sierra. Klar til å begynne oppstigning for å avskjære. - Oppfattet, en-null-fire. Major Nakamura fortsatte å kretse med sin Eagle i en liten sirkel. Hun ville ikke sløse en dråpe drivstoff når hun begynte oppstigningen. Hun skiftet så vidt stilling i setet, noe som var et voldsomt følelsesutbrudd for henne når hun fløy. Hun kon­ sentrerte seg helt om flyet. Mens øynene hennes for over cockpit-instrumentene, sa hun til seg selv at hun måtte få kontroll over åndedrettet. Romkommandoens radarer oppfanget den sovjetiske satellit­ ten da den passerte den nordre delen av Sør-Amerika. Datama­ skiner sammenlignet kurs og fart med kjente data, avpasset dem til Nakamuras posisjon, og spyttet ut sine ordrer, som ble formidlet til LearJeten. - En-null-fire, kom til kurs to-fire-fem. - Snur nå. Majoren dreide jagerflyet brått. - Er ved to-firefem. - Vent ... vent ... gå i gang! - Oppfattet. Buns ga full gass og satte etterbrennerne i gang. Eagle-flyet skjøt fremover som en sporet hest, og farten kom opp i over Mach 1 i løpet av sekunder. I neste omgang trakk

469

hun styrespaken litt tilbake, brakte Eagle’en i en stigning på 45 grader og økte farten opp mot den stadig mørkere himmelen. Hun så ikke ut. Øynene var som låst fast til måleinstrumentene i cockpiten. Jageren måtte holde en bestemt flygningsprofil i de neste to minuttene. Mens Eagle’en skjøt som en rakett mot himmelen, snurret nålen på høydemåleren rundt på tallskiven. 50 000 fot, 60 000 fot, 70 000, 80 000, 90 000 fot. Nå kunne stjernene ses på den nesten svarte himmelen, men Nakamura la ikke merke til dem. - Kom igjen, baby, finn den svinepelsen ... tenkte hun høyt. Under flyet var ASAT-rakettens målsøker i virksomhet. Den lette i himmelrommet etter de infrarøde varmestrålene fra den sovjetiske satellitten. Et lys blinket på Buns’ instrumentbord. - Våpenet mitt søker! Gjentar, våpenet mitt holder på å søke. Utstyret for automatisk utskyting er aktivert. Høyde 94 000 fot, 700 ... den løsriver seg! Hun kjente flyet ryste da den tunge raketten kom fri, og slakket straks av på gassen og trakk i spaken for å loope jageren. Hun sjekket drivstoffbeholdningen. Oppstigningen og bruken av etterbrennerne hadde nesten tømt tankene, men hun hadde nok til å nå Langley uten å få ny fylling. Hun var allerede på hjemvei da hun ble klar over at hun ikke hadde sett raketten. Men det gjorde ingenting. Nakamura svingte mot vest og lot Eagle’en foreta et flatt stup som ville bli avsluttet på kysten av Virginia. Om bord på LearJeten fulgte et søkekamera raketten opp­ over. Rakettmotoren med fast brensel brant i 30 sekunder, og så skilte stridshodet seg fra resten av raketten. Den lille målsø­ keren, MHV, en infrarød varmesensor som var plassert i den flate forsiden av stridshodet, hadde for lengst funnet sitt mål. Atomreaktoren om bord i den sovjetiske satellitten strålte ut spillvarme i rommet, og de infrarøde strålene fra den prosessen kunne konkurrere med solen. Da mikroprosessor-hjernen i MHVen hadde beregnet avskjæringskursen, foretok målsøke­ ren en liten kursendring, og avstanden mellom stridshodet og satellitten sank meget raskt. Satellitten gikk nordover i en fart av 27 000 kilometer i timen, MHVen sørover i over 15 000 kilometers fart. Det tegnet til å bli en høyteknologisk kamikaze. Så... - Jøss, sa den øverste offiseren på LearJeten, blunket med øynene og vendte seg bort fra TV-skjermen. Flere hundre kilo

470

med stål og keramikk var nettopp blitt omdannet til damp. Det var litt av en fulltreffer, sannelig en fulltreffer'. TV-bildet ble sendt til Romkommandoen, hvor det ble bak­ ket opp med et radarbilde. Den massive satellitten var blitt en ekspanderende sky av skrap i bane rundt jorden. - Målet er satt ut av spill, sa en roligere stemme.

LENINSK, KASAKHSTAN Bare noen sekunder etter at Kosmos 1801 var blitt utslettet, ble tapet av signaler fra den registrert. Det var ingen overraskelse for de sovjetiske romfartsekspertene ettersom Kosmos 1801 hadde brukt opp manøvreringssystemene flere dager tidligere og derfor var et lett mål. En ny F-IM startrakett sto på en utskytingsrampe på kosmodromen Bajkonur. En forkortet ned­ telling ville være i gang innen to timer - men fra nå av ville den sovjetiske marinens evne til å oppspore konvoier og flåtestyrker være i fare.

LANGLEY FLYBASE, VIRGINIA - Vel? spurte Buns da hun hoppet ned fra jagerflyet - Fulltreffer. Vi har det på bånd, sa en annen major. - Det gikk. - Når tror du de vil skyte ut en ny satellitt? En fulltreffer til og jeg blir en stjernepilot! - Vi tror de har en på utskytingsrampen nå. 12 til 24 timer. Ikke godt å si hvor mange de har i reserve. Nakamura nikket. Flyvåpenet hadde seks ASAT-raketter igjen. Kanskje det var nok, kanskje ikke - et vellykket oppdrag gjorde det ikke til et pålitelig våpen. Hun gikk over til skvadro­ nens hovedkvarter for å få kaffe og smultringer.

STENDAL, DDR - Pokker også, Pasja! Øverstkommanderende for Vestfronten var sint. - Jeg har ikke en firestjerners nestkommanderende for at han skal løpe omkring og leke divisjonssjef. Og slik som du ser ut! Du kunne ha blitt et hode kortere!

471

- Vi trengte et gjennombrudd. Sjefen for panserstyrkene var drept, og hans nestkommanderende var for ung. Jeg har gitt oss gjennombruddet. - Hvor er kaptein Sergetov? - Major Sergetov, rettet Aleksejev. - Han gjorde det bra som min medhjelper. Han ble såret i hånden, og han har fått noen til å undersøke den. Så. Hvor store forsterkninger kan vi sende til 8. gardearmé? Begge generalene gikk bort til et stort kart. - Disse to stridsvogndivisjonene er allerede på vei - ti til tolv timer før de er fremme. Hvor solid er brohodet ditt? - Kunne vært bedre, innrømmet Aleksejev. - Det var tre broer der, men en eller annen galning begynte å skyte raketter inn i byen og ødela to av broene. Bare en gjensto. Vi klarte å få en mekanisert bataljon over elven, sammen med noen stridsvogner, før tyskerne klarte å ødelegge broen. De har masser av artilleristøtte, og da jeg dro, kom det båter og broleggingsutstyr fram til oss. Mannen som avløste meg, vil forsøke å befeste brohodet så snart han kan få i stand en større overføring av styrker. - Motstand? - Den er liten, men terrenget er på deres side. Jeg antar det er omtrent et regiment som står imot oss - restene av andre NATO-enheter. Noen stridsvogner, men hovedsakelig mekani­ sert infanteri. De har også nok av artilleristøtte. Det var en meget jevn match da jeg dro derfra. Vi har mer ildkraft, men det meste av den står på vår side av Leine. Det blir et kappløp om hvem som kan sende forsterkninger fortest. - NATO satte flystyrker inn i kampene etter at du reiste. Våre folk forsøker å holde dem tilbake, men det later til at NATO er overlegne i luften. - Vi kan ikke vente til natten. De kjøterne eier natthimmelen. - Skulle vi sette i gang nå? Aleksejev nikket og tenkte på hvilke tap han kom til å påføre «sin» divisjon. - Så snart vi kan få samlet båtene. Vi må utvide brohodet til to kilometer og deretter få broene lagt over. Hva sender NATO dit? - Radiomeldinger vi har oppfanget, forteller at to brigader er på vei. En britisk og en belgisk. - De vil sende mer enn det. De må være klar over hva vi kan gjøre hvis vi utnytter gjennombruddet. Vi har 1. gardearmé i reserve ...

472 - Skulle vi sette inn halvparten av våre reserver der? - Jeg vet ikke om noe bedre sted. Aleksejev pekte på kartet. Fremrykkingen mot Hannover ble stoppet like utenfor byen. De nordlige armégruppene trengte inn i Hamburgs utkanter, men 3. armés stridsvognformasjoner ble desimert. - Med litt hell kan hele vår 1. armé rykke fram til fiendens baktropper. Det vil føre oss minst til Weser - kanskje helt til Rhinen. - Litt av et spill, Pasja, sa øverstkommanderende. Men oddsene var bedre enn noe annet sted på kartet. Hvis NATOstyrkene var så uttynnet som hans etterretningsfolk sa, måtte de bryte sammen et sted. Kanskje dette var stedet? - All right. Få ordrene av sted.

FASLANE, SKOTTLAND - Hva med antiubåt-styrkene deres? spurte kapteinen på USS «Pittsburgh». - De er betydelige. Vi mener at Ivan har to store grupper som fører antiubåt-krig. Den ene har «Kiev» som midtpunkt, den andre en krysser i Kresta-klassen. Det finnes også fire mindre grupper, som hver består av en fregatt i Krivak-klassen og fire til seks patruljefregatter av typene Grisja og Mirka. I tillegg er det en stor samling antiubåt-fly og endelig omtrent 20 ubåter, halvparten av dem atomdrevne, halvparten konvensjonelle, svarte offiseren som orienterte. - Hvorfor lar vi dem ikke beholdet Barentshavet? mumlet Todd Simms fra USS «Boston». Det er en tanke. Dan McCafferty var enig i sitt stille sinn. - Tar det syv dager å komme dit? spurte «Pittsburgh». - Ja. Det betyr at det står oss forholdsvis fritt hvordan vi skal gå inn i området. Kommandørkaptein Little? Kapteinen på HMS «Torbay» inntok podiet. McCafferty lurte på om britene hadde noe behov for en robust forsvarsspil­ ler i en av sine lagidretter. James Little så ut som en slik. Han var under seks fot høy, men svært bred over skuldrene, og med en kraftig manke av rødblondt, uregjerlig hår. Når han snakket, var det med en selvsikkerhet som han ikke hadde fått gratis. - Vi er i gang med en kampanje som vi kaller Punchemaskin. Hensikten med den er å vurdere det antiubåt-forsvaret Ivan har i Barentshavet - og selvfølgelig også å gjøre kål på de sovjetiske

473 båtene vi måtte møte. Han smilte. «Torbay» hadde senket fire skip. - Ivan har satt opp en barriere mellom Bjørnøya og Norske­ kysten. Området nærmest Bjørnøya er et solid minefelt. Ivan har lagt disse minene siden han tok øya ved hjelp av fallskjermsolda­ ter for to uker siden. Sør for dette området består barrieren, så vidt vi kan bedømme, ay noen små minefelt og dieselubåter av Tango-klassen, som utgjør en frontlinje. Den bakkes opp av de mobile antiubåt-gruppene og atomubåter av Victor-III-klassen. Deres oppgave later til å være å fordrive fiender, ikke i første rekke å gjøre det av med dem. Hver gang en av våre ubåter har angrepet denne barrieren, har det vært en kraftig reaksjon. - Inne i Barentshavet er situasjonen omtrent den samme. De små gruppene som angriper for å senke, kan være hyperfarlige. Personlig har jeg hatt et møte med en Krivak og fire Grisjaer. På land har de helikoptre og fly som direkte støtte. Det var en meget ubehagelig erfaring. Vi fant også flere nye minefelter. Russerne later til å ha sådd miner nesten tilfeldig i vannet, så dypt ned som hundre favner. Endelig ser det ut til at de har satt opp en mengde feller. En av dem kostet oss «Trafalgar». De la et lite minefelt og plasserte et støyapparat i feltet som lyder nøyaktig som snorkelen på en Tango. Etter det vi vet, dro «Trafalgar» inn for å møte Tangoen og gikk rett på en mine. Noe å huske på, mine herrer. Little tok en pause for at den påminnelsen skulle gjøre sin virkning. - Det vi vil at dere skal gjøre, er å gå nord-nordvestover mot kanten av pakkisen ved Grønland, deretter østover langs pakk­ isen til Svjatana Anna-rennen. Om fem dager fra i dag vil tre av våre ubåter rette et voldsomt angrep mot barrieren, støttet av våre egne antiubåt-fly og noen jagerfly hvis det kan la seg ordne. Det skulle tiltrekke seg Ivans oppmerksomhet, slik at han trekker sine mobile styrker vestover. Da skulle dere bli i stand til å fortsette sørover til målet. Det er naturligvis en omvei, men den setter dere i stand til å bruke slepesonarene så lenge det er mulig, og dere skulle kunne seile forholdsvis raskt til kanten av pakkisen uten å bli oppdaget. McCafferty tenkte over dette. Kanten av pakkisen var et sted med mye støy, siden milliarder av tonn med is var i stadig bevegelse. - HMS «Sceptre» og «Superb» har speidet langs ruten. De møtte bare mindre patruljefartøyer. To Tangoer ble funnet i området. Våre karer hadde ordre om ikke å angripe.

474

Den opplysningen ga amerikanerne et inntrykk av hvor viktig dette oppdraget var. - De kommer til å vente på dere, så vær forsiktig med å angripe noe som kommer i deres vei. - Hvordan kommer vi ut? undret Todd Simms. - Så raskt som dere kan. Innen den tid skulle vi ha minst en ubåt til som kan assistere dere. De vil ligge omtrent tolv timer foran dere og slå ned all motstand de kan finne. Så snart dere når pakkisen, må dere klare dere selv. Våre karer vil bare være der til dere er fremme ved pakkisen. Etter det har de andre plikter å utføre. Vi går ut fra at Ivans antiubåt-grupper kommer etter dere - det er vel ingen overraskelse? Vi vil forsøke å opprettholde presset sør for Bjørnøya for å binde så mange fiendtlige krigsskip som mulig, men fart blir det beste forsvaret deres i dette tilfellet. Kapteinen på USS «Boston» nikket. Han kunne seile fortere enn russerne kunne. - Flere spørsmål? spurte sjefen for ubåtstyrkene i den østre delen av Atlanteren. - Vel, lykke til. Vi skal gi dere all den støtte vi kan. McCafferty bladde gjennom papirene fra orienteringen for å sjekke skyteordrene og stappet deretter operasjonsordrene ned i baklommen. Operasjon Doolittle. Han og Simms gikk sam­ men. Ubåtene deres lå ved samme kai. Det var en kort og rolig kjøretur. Da de kom fram, så de at det ble lastet inn Tomahawkraketter. På «Chicago» ble rakettene installert i tolv vertikale rør forut for trykkskroget i baugen. «Boston» var en eldre båt og måtte losse noen av sine torpedoer for å få plass til rakettene. Ingen ubåtkaptein er glad for å losse torpedoer. - Vær ikke urolig. Jeg skal støtte deg, sa McCafferty. - Gjør det. Ser ut som de er nesten ferdige. Ville det ikke smake med en øl til? Simms klukklo. - Ser deg når vi kommer tilbake. Simms og McCafferty tok hverandre i hendene. Et minutt senere var begge under dekk for å legge siste hånd på forbere­ delsene til å gå ut på sjøen igjen.

475

USS «PHARRIS» Sikorsky Sea King-helikopteret fikk så vidt plass på fregattens helikopterdekk, men reglene ble alltid tøyd når det gjaldt å hjelpe sårede. De ti som var verst rammet, alle med brannsår og brukne lemmer, ble tatt om bord etter at helikopteret hadde fått fylt drivstoff, og Morris så det ta av for å fly til stranden. Kapteinen på det som var igjen av USS «Pharris» skjøv luen litt tilbake på hodet og tente en ny sigarett. Han visste fremdeles ikke hva som var gått galt med Victor-ubåten. På en eller annen måte hadde den sovjetiske kapteinen «telesendt» seg selv fra ett sted til et annet. - Vi tok tre av de kjøterne, kaptein, sa båtsmann Clarke, som hadde dukket opp ved siden av Morris. - Kanskje denne karen bare var heldig. - Leser du andres tanker, båtsmann? - Unnskyld, kaptein. Du ville at jeg skulle avgi rapport om forskjellige ting. Pumpene har gjort det godt og tørt. Jeg tror vi lekker 40 liter i timen; det er lite å snakke om. Skottene holder, og vi har satt folk til å holde øye med dem. Det samme gjelder slepekabelen. De karene på slepebåten vet hva de gjør. Maski­ nisten rapporterer at begge kjeler er reparert, og at nummer to fortsatt er i bruk. Prairie/Masker er i drift. Sea Sparrow kan også settes i drift hvis vi trenger det, men radarene er ennå ute av funksjon. Morris nikket. - Takk, båtsmann. Hvordan har mennene det? - Travelt. De er nokså tause. Sikkert sinte for det som har skjedd. Det er en fordel de har fremfor meg, tenkte Morris. De har det travelt. - Unnskyld at jeg sier det, kaptein, men du ser fryktelig trett ut, sa Clarke. Han var bekymret for kapteinen sin, men hadde allerede sagt mer enn han burde. - Vi kan alle sammen hvile ut om ikke så lenge.

SUNNYVALE, CALIFORNIA - Vi ser at en rakett skytes ut, sa vakthavende offiser til Den nordamerikanske luftforsvarskommando. - Den kommer ut fra Bajkonur kosmodrom med kurs en-fem-fem. Det tyder på en

476 sannsynlig omløpsvinkel på 65 grader. Mye tyder på at det enten er en SS-11 interkontinental rakett eller startrakett av F-l-typen for en satellitt. - Bare en? - Det er riktig; bare en. Mange amerikanske flyoffiserer ble plutselig meget spent. Raketten lå i en kurs som ville føre den direkte over den midtre del av USA innen 40-50 minutter. Raketten det var tale om, kunne være så mangt. Den sovjetiske SS-9-raketten var, som mange amerikanske raketter, avlegs, og var blitt omgjort til en startrakett for satellitter. I motsetning til sine amerikanske motstykker var den opprinnelig tenkt som et system for bombar­ dement fra en bane rundt jorden, FOBS, en rakett som kunne plassere et 25 megatonns atomstridshode inn i en bane, slik at den lignet en harmløs satellitt. - Startrakett løsriver seg - OK, vi viser adskillelsen og ten­ ningen av annet trinn, sa obersten i telefonen. Russerne ville få hetta hvis de ante hvor gode våre kameraer er, tenkte han. Flygebanen fortsetter som før. NORAD hadde allerede sendt en advarsel i all hast til Was­ hington. Dersom dette var et atomangrep, var den nasjonale kommandoen klar til å svare. Det var så mange krigsspill som begynte med at et stort atomstridshode eksploderte i bane over et land og forårsaket enorme elektromagnetiske skader på kommunikasjonssystemer. SS-9-FOBS-systemet var skredder­ sydd for den slags. - Annet trinn løsriver seg ... og tredje trinn tennes. Oppgir dere vår posisjon, NORAD? - Ja, sa generalen under Cheyenne-fjellet. Signalet fra satel­ litten for tidlig varsling ble formidlet til NORADs hovedkvar­ ter, og et vaktmannskap på 30 mann holdt pusten og fulgte bildet av startraketten med øynene mens den beveget seg over kartet. Kjære Gud, la det ikke være en atomrakett... Radarer på bakken i Australia fulgte nå raketten og regi­ strerte det stigende tredjetrinnet og det forbrukte andretrinnet, som falt ned i Det indiske hav. Også den informasjonen ble sendt via satellitt til Sunnyvale og Cheyenne-fjellet. - Det ser ut til at et deksel blir frigjort, sa mannen i Sunnyvale. Radarbildet viste at fire nye gjenstander blafret bort fra tredje­ trinnet. Sannsynligvis var det det beskyttende aluminiumsdekslet som trengtes ved flygning gjennom atmosfæren, men som

Ml var en unødvendig byrde for et romfartøy. Folk begynte å puste jevnere. En gjenstand som skulle tilbake til atmosfæren trengte en slik beskyttelse, men ikke en satellitt. Etter fem spente minutter var dette den første gode nyheten. FOBS hadde ikke behov for noe deksel. Et RC-135 fra flyvåpenet tok allerede av fra Tinker flybase i Oklahoma. Motorene tordnet mens besetningen fikk det ombygde 707-passasjerflyet opp i marsjhøyde. Taket på det som ellers ville ha vært passasjerkabinen, rommet et stort teleskop/kamera som ble brukt til å inspisere sovjetiske romfartøyer. Bak i flyet aktiverte teknikere de avanserte sporingssystemene som ble benyttet til å stille kameraet inn mot det fjerne målet. - Slutt på drivstoffet, kunngjorde de i Sunnyvale. - Gjenstan­ den har oppnådd den hastighet som skal til for å gå i bane. Største avstand fra jorden er sannsynligvis 235 kilometer og minste avstand 222 kilometer. De ville bli nødt til å se nærmere på de tallene senere, men NORAD og Washington trengte noe straks. - Deres vurdering? spurte NORAD ekspertene i Sunnyvale. - Alt stemmer overens med en utskyting av en satellitt for rekognosering over havområder. Den eneste avvikelsen er at kursen inn i banen var sørlig i stedet for nordlig. Som alle visste, var dette en rimelig tolkning. Raketter av enhver art, skutt opp over polen, medførte faremomenter som ingen torde tenke på. En halv time senere var de sikre. Besetningen på RC-135flyet tok gode bilder av den nye sovjetiske satellitten. Før den hadde fullført sitt første kretsløp, var den blitt klassifisert som en RORS AT. Den nye satellitten for radarovervåking over havet ville bli et problem for marinen, men den kunne ikke gjøre slutt på verden. Folkene i Sunnyvale og på Cheyennefjellet fortsatte å våke over satellitten.

ISLAND De fulgte en gangsti rundt fjellet. Vigdis sa at det var et sted som alle turister ville besøke. En liten isbre på nordsiden av fjellet avfødte et halvt dusin bekker, som førte fram til en temmelig stor dal hvor det var en mengde små bondegårder. De

478

hadde et fint utsiktspunkt. Nesten alt som var i sikte, lå under dem, deriblant flere veier som de holdt kontinuerlig oppsyn med. Edwards reiste spørsmålet om det var mest fordelaktig å gå rett over dalen mot målet eller å bli værende i det ujevne terrenget på østsiden. - Jeg lurer på hva slags radiostasjon det der er, sa Smith. Det var et tårn av en eller annen sort tolv kilometer vest for dem. Mike så på Vigdis, men hun trakk på skuldrene. Hun lyttet ikke på radio. - Ikke lett å si på denne avstanden, sa Edwards. - Men det finnes sannsynligvis noen russere der. Han foldet ut det store kartet sitt. Kartet viste en hel del veier på denne delen av øya, men opplysningen måtte tas med en klype salt. Bare to av veiene hadde brukbart dekke. Resten kaltes «årstidsbestemt» på kartet - og hva betydde egentlig det? undret Edwards. Noen av disse veiene var godt vedlikeholdt, andre ikke. Kartet for­ talte ikke hvilke av veiene som var det. Alle de sovjetiske soldatene de hadde sett på landjorden, kjørte i jeep-lignende vogner, ikke i de infanterivognene med belte som de hadde observert på invasjonsdagen. En dyktig sjåfør i en jeep kunne imidlertid kjøre nær sagt overalt. Hvor flinke var russerne til å kjøre jeep i et kupert terreng ... det er sannelig mange ting å bekymre seg over, tenkte Edwards. Han rettet feltkikkerten mot området vest for dem. Der så han et fly med to propeller ta av fra en liten flystripe. Det glemte du, hva? Russerne bruker de småflyene til å frakte tropper omkring ... - Sersjant, hva mener du? Det var like godt å få en profesjonell avgjørelse. Smith gjorde en grimase. Valget sto mellom fysisk fare og fysisk utmattelse. Litt av et valg, tenkte han. Det skulle være derfor vi har offiserer. - Jeg ville i det minste sende noen patruljer ned dit, løytnant. Det er mange veier, og jeg regner med at de har opprettet noen kontrollpunkter, slik at de kan holde øye med lokalbefolk­ ningen. La oss si at den radioen er et trafikkfyr. Det er sikkert bevoktet. Også en vanlig radiostasjon er bevoktet. Alle disse bondegårdene - hva slags gårder er det, Vigdis? - De har sauer, noen kyr, og dyrker poteter, svarte hun. - Når russkijene har fri, er det nok noen av dem som rusler omkring for å skaffe seg fersk mat etter alt det hermetiske

479

skrapet. Vi ville ha gjort det samme. Jeg liker det ikke noe særlig, løytnant. Edwards nikket og var enig. - OK, vi går østover. Vi har nesten ikke mat igjen. - Det er alltid fisk å få.

FASLANE, SKOTTLAND «Chicago» ledet prosesjonen. En slepebåt fra Den kongelige marine hadde hjulpet den ut fra kaien, og den amerikanske ubåten var på vei ut av kanalen i en fart på seks knop. Den trakk fordel av et «vindu» i den sovjetiske satellittdekningen. Det ville gå minst seks timer før en ny sovjetisk rekognoseringssatellitt passerte over dem. Bak McCafferty kom «Boston», «Pittsburgh», «Providence», «Key West» og «Groton» med interval­ ler på to nautiske mil. - Hvor dypt er det? spurte McCafferty over interkonfen. - 190 meter. Tiden var inne. McCafferty ga utkikksmennene ordre om å gå under dekk. De eneste skip i sikte lå akterut for «Chicago». «Boston» var klart synlig; det svarte tårnet og de to dybderorene gled over vannet som dødens engler. Den sammenligningen er treffende nok, tenkte han. Kapteinen på USS «Chicago» sjekket for siste gang kontrollstasjonen på toppen av tårnet, slapp så ned leideren og stengte luken bak seg. Han gikk åtte meter og befant seg i angrepssenteret. Der stengte han en ny luke og dreide rattet som låste den, så langt han kunne. - Alle luker stengt, rapporterte nestkommanderende offiser og gikk igjennom det offisielle ritualet som hørte til når ubåten ble gjort klar for dykking. Ubåtmannskapene satte opp kontrolllister lenge før flygere oppdaget dem. McCafferty sjekket selv statuslisten - og det samme gjorde flere andre medlemmer av besetningen i angrepssenteret i smug. Alt var som det skulle være. - Dykk til 70 meter, befalte McCafferty. Ubåten ble fylt av larmen fra brusende luft og vann, og det glinsende svarte skroget begynte nedstigningen. 43 timer til Svjatana og så sørover. Deretter begynte den virkelig vanske­ lige delen av oppdraget.

480

STENDAL, DDR Slaget om Alfeld holdt på å bli forvandlet til en levende orga­ nisme som åt menn og stridsvogner slik en ulv glefser i seg kaniner. Aleksejev var rasende over å være 200 kilometer fra den stridsvogndivisjonen som han nå betraktet som sin egen. Han kunne ikke klage over at han var blitt avløst, men det gjorde bare saken verre. Den nye kommanderende offiseren hadde gjennomført en vellykket kryssing av elven og plasserte enda to regimenter med mekanisert infanteri på den andre bredden. Nå holdt de på å bygge tre enkle broer over Leine - i hvert fall ble det gjort et energisk forsøk på å bygge dem, til tross for morderisk artilleri-ild fra NATO-enheter. - Vi har fått i stand et avgjørende slag, Pasja, sa øverstkom­ manderende for Vestfronten og stirret ned på kartet. Aleksejev nikket enig. Det som hadde begynt som et begren­ set angrep, holdt raskt på å bli brennpunktet på hele fronten. To sovjetiske stridsvogndivisjoner til befant seg i nærheten av kampområdet og rykket raskt fram mot Leine. Det var kjent at tre NATO-brigader også var på vei dit, sammen med artilleristyrker. Begge parter hentet taktiske jagerfly fra andre områder — den ene parten for å knuse brohodet, den andre for å støtte opp om det. Terrenget ved fronten ga ikke SAM-mannskapene tid nok til å skille venn fra fiende. Russerne hadde langt flere luftvernraketter, og det var oppstått en sone ved Alfeld hvor alt som fløy, automatisk var et mål for sovjetiske raketter. Sovjet­ iske fly holdt seg borte og konsentrerte seg i stedet om å oppspore og angripe NATOs artilleri og forsterkninger. Det sto i strid med førkrigsdoktrinene - det var et helt nytt spill, men gunstig for oss, mente Aleksejev, på bakgrunn av sine erfaringer ved fronten. Det var en viktig lekse som ikke ble understreket tilstrekkelig under opplæringen før krigen: Kommanderende offiserer måtte se hva som skjedde med sine egne øyne. Hvor­ dan kunne vi noen gang glemme det? undret Pasja. Han fingret med bandasjen på pannen. Aleksejev led av en morderisk hodepine, og en lege hadde sydd tolv sting for å lukke såret. Grove sting, hadde legen fortalt ham - det ville bli et arr etter dem. Hans far hadde hatt flere slike arr, og han var stolt av dem alle sammen. Pasja ville ta imot en utmerkelse for dette arret. - Vi har tatt høydedraget nord for byen! Det var sjefen for

481

20. stridsvogndivisjon som meldte seg i telefonen. - Vi har drevet amerikanerne bort. Aleksej ev tok telefonen. - Hvor snart kan broene være på plass? - Vi burde kunne ha en klar om en halv time. Artilleristøtten deres er blitt mindre intens. De skjøt materialene til en bro til helvete, men denne broen vil bli fullført. En bataljon stridsvog­ ner står allerede oppstilt og er klar til å kjøre over broen. SAM-rakettene gjør sin jobb. Fra der jeg står, kan jeg se vrakene av fem fly. Jeg ser ... Generalen ble avbrutt av en kraftig torden som var forårsaket av mennesker. Aleksejev kunne bare stirre på telefonrøret. Han var sint, og hånden hans holdt hardt om røret. - Unnskyld meg. Det var nære på. Den siste broseksjonen blir rullet ut nå. Ingeniørsoldatene har hatt forferdelige tap, kamerat general. De fortjener spesiell oppmerksomhet. Majo­ ren som kommanderer enheten, har vært sterkt utsatt i tre timer nå. Jeg vil at han skal ha Gullstjernen. - Så skal han få den. - Godt, godt - broseksjonen er nede av lastebilen og i vannet. Hvis de gir oss ti minutter til å forankre den bortre enden, skal jeg få de fordømte stridsvognene over for deg. Hvor lenge tar det før det kommer forsterkninger hit? - De første kommer like etter solnedgang. - Utmerket! Jeg må gå nå, men ringer igjen når stridsvognene begynner å rulle. Aleksejev ga telefonen tilbake til en lavere offiser. Det var som å høre på en fotballkamp i radio! - Det neste målet, Pasja? - Nordvestover til Hameln og videre samme vei. Vi klarer kanskje å isolere NATOs nordlige armégrupper. Hvis de begyn­ ner å trekke seg tilbake ved Hamburg, går vi til storangrep og jager dem helt til Den engelske kanal! Jeg tror vi har den situasjonen vi har ventet på.

BRUSSEL, BELGIA I NATOs hovedkvarter så stabsoffiserene på de samme kartene og kom til samme konklusjon, uten begeistring. Reservestyr­ kene var farlig fåtallige - men det var ikke noe valg. Stadig flere soldater og kanoner strømmet mot Alfeld.

482

PANAMA Det var den største transitt av amerikanske krigsskip på mange år. De grå skipene benyttet begge sider av hvert sluseanlegg, og ingen skip kunne seile vestover. De hadde det travelt. Heli­ koptre fraktet kanal-losene til og fra skipene. Fartsbestemmelsene ble brutt, til tross for erosjonsproblemene ved Gaillard Cut. De skipene som måtte fylle drivstoff, fikk gjort det så snart de var ute av kanalen ved Gatun-slusene. Skipene dannet en barriere mot ubåter utenfor Limon-bukta. Det var satt i verk omhyggelige sikkerhetstiltak, og skipene brukte tolv timer på transitten fra Stillehavet til Atlanterhavet. Da det var gjort, seilte de nordover i 22 knops fart. De måtte seile gjennom Windward Passage om natten.

30

Taktikk

BOSTON, MASSACHUSETTS De kaller det lukten av hav, tenkte Morris, men det er det sannelig ikke. Det er lukten av land. Den kom fra tidevannsbel­ tet - fra alt det som levde og døde og råtnet ved vannkanten, alle de luktene som gjæret på våte steder og ble skyllet ut på havet når det var flo. Sjøfolk syntes det var en behagelig lukt, fordi den betydde at land, havn, hjem og familie ikke var langt unna. Ellers var lukten noe som burde nøytraliseres med lysol. Morris så slepebåten «Papagos» gjøre slepelinen kortere for å få bedre kontroll i det trange farvannet. Tre havnebåter kom og la seg ved siden av fregatten, og besetningen kastet liner over til gastene. Da de var gjort fast, kastet «Papagos» loss og dro oppover elven for å fylle drivstoff. - God kveld, kaptein. Havnelosen var kommet ut på en av slepebåtene fra havnen. Han så ut som om han hadde hjulpet skip inn og ut av Boston i 50 år. - God kveld, kaptein. Morris gjengjeldte hilsenen. - Jeg hører at du senket tre sovjetiske ubåter? - Vi selv tok bare en. Vi fikk hjelp med de andre. - Hvor mye vann tar dere inn forut?

484 - Litt under 25 fot - nei. Morris måtte korrigere seg selv. Slepedomen lå på bunnen av Atlanterhavet nå. - Du gjorde en god jobb ved å bringe båten tilbake, kaptein, sa losen og så fremover. - Min båt klarte det ikke. Det var før du ble født, tror jeg. «Callaghan», syv nittito. Assisterende batterisjef, jeg var nettopp blitt fenrik. Vi skjøt ned tolv japanske fly, men like etter midnatt kom den trettende kamikaze-flygeren igjennom ildsperringen og angrep. 47 menn - vel. Losen tok walkie-talkien opp av lommen og begynte å gi slepe­ båtene ordrer. «Pharris» beveget seg sidelengs i retning av en brygge. Rett foran dem var det en middels stor tørrdokk, men de gikk ikke den veien. - Ikke tørrdokken? spurte Morris, overrasket og sint over at skipet hans måtte legge til ved en alminnelig brygge. - Tekniske problemer i tørrdokken. De er ikke klare for dere ennå. I morgen, eller i hvert fall i overmorgen kan de ta imot dere. Jeg vet hvordan du føler det, kaptein. Det er som din egen datter var skadet og de ikke ville ta imot henne på sykehuset. Men ta det med godt humør. Jeg måtte se min båt synke. Morris visste at det ikke nyttet å klage. Mannen hadde rett. Når «Pharris» ikke hadde sunket under tauingen, ville den også klare seg ved bryggen en dag eller to. Losen var ekspert. De øvde øynene hans målte vinden og tidevannet, og han ga de rette ordrer til skipperne på slepebåtene. Innen en halv time var fregatten fortøyd til bryggen. Tre nyhetsteam fra TV ventet på dem bak en skjerm av gaster i marinepolitiets uniformer. Så snart landgangsbroen var satt opp, skyndte en offiser seg om bord og gikk rett til broen. - Kaptein, jeg er kapteinløytnant Anders. Jeg har med dette til Dem, kaptein. Han overrakte en konvolutt som så offisiell ut. Morris åpnet den og fant en av marinens vanlige meldingsblanketter. I marinens tørre prosa ble han beordret til å dra til Norfolk med det hurtigste transportmiddel han hadde til rådighet. - En bil venter på oss. De kan ta ruteflyet til Washington D.C. og så hoppe på toget til Norfolk. - Hva med skipet mitt? - Det blir min jobb, kaptein. Jeg skal ta godt vare på det for Dem. Så enkelt, tenkte Morris. Han nikket og gikk under dekk for å pakke. Ti minutter senere gikk han taus forbi TV-kameraene og ble kjørt til Logan internasjonale flyplass.

485

STORNOWAY, SKOTTLAND Toland gransket satellittfotografiene av Islands fire flyplasser. Merkelig nok gjorde ikke russerne noen bruk av den gamle flyplassen Keflavik. Isteden foretrakk de å stasjonere jager­ flyene sine i Reykjavik og på den nye NATO-basen. Fra tid til annen landet en Backfire eller to på Keflavik, bombefly som hadde fått tekniske problemer eller gått tomme for drivstoff, men det var alt. Jagerflyangrepene i nord hadde også hatt sin virkning - russerne fylte nå drivstoff lenger nord og øst, og det hadde en liten, men god, negativ innvirkning på Backfire-flyenes rekkevidde. Eksperter regnet med at flyene nå hadde 20 minutter kortere tid på seg til å lete etter konvoier. Til tross for den letingen som Bear-flyene og rekognoseringssatellittene foretok, var det bare to tredjedeler av toktene som munnet ut i angrep. Toland visste ikke hvorfor. Hadde russerne problemer med kommunikasjonene? Kunne de allierte i så tilfelle finne en måte å utnytte problemene på? Backfire’ene gjorde fortsatt innhogg i konvoiene, og tapene var betydelige. Etter sterkt påtrykk fra marinen hadde flyvåpe­ net begynt å stasjonere jagerfly på Newfoundland, Bermuda og Azorene. Støttet av tankfly som var utlånt fra den strategiske luftkommando, forsøkte de å opprettholde en luftpatrulje over de konvoiene de kunne nå. Det var håpløst å prøve å bryte opp et Backfire-tokt, men de kunne begynne med å tynne ut Bearene. Russerne hadde bare omkring 30 av de langtrekkende Bear-D-rekognoseringsflyene. Omtrent ti av dem fløy hver dag med sine kraftige Big Bulge-radarer påslått for å vise bombe­ flyene og ubåtene veien til konvoiene. Dette gjorde at de var forholdsvis lette å oppspore, hvis det fantes jagerfly i nærheten som kunne gjøre det. Etter mye eksperimentering var russerne kommet inn i et mønster for flyoperasjoner som kunne forutsies. Det skulle de få betale for. I morgen ville flyvåpenet ha en patrulje på to fly over seks forskjellige konvoier. Russerne skulle også få betale prisen for å stasjonere fly i Island. - Jeg er kommet til at de har et regiment der, la oss si 24 til 27 fly, alle MiG-29 Fulcrum, sa Toland. - Vi ser visst aldri flere enn 22 på bakken. Antagelig har de fått i stand en temmelig kontinuerlig luftpatruljering, og fire fly er i luften nesten hele døgnet. Det later også til at de har tre bakkebaserte radarer, og

486 at de flytter dem omkring ganske ofte. Det betyr sannsynligvis at de er satt opp for bakkestyrte avskjæringer. Er det noe problem med å forstyrre søkeradarene? En jagerpilot rystet på hodet. - Ikke hvis man har den rette støtte. - Vi må altså bare jage MiGene opp fra bakken og skyte ned noen av dem. Sjefene for begge Tomcat-skvadronene sto sam­ men med Toland og gransket kartene. - Men vi må holde oss på avstand fra de SAM-rakettene. Etter det guttene i Tyskland sier, er SA-11 virkelig dårlige nyheter for oss. Det første forsøket flyvåpenet gjorde på å jevne Keflavik med jorden med B-52 bombefly, var katastrofalt. Nye forsøk med mindre og hurtigere FB-lll-fly påførte russerne store tap, men de kunne ikke sette Keflavik helt ut av spill. Den strategiske luftkommandoen ville ikke skille seg med tilstrekke­ lig mange av de raskeste strategiske bombeflyene til at det kunne oppnås. Ennå hadde det ikke vært noe vellykket angrep på det største drivstofflageret. Det lå for nær et befolket område, og satellittfotografier viste at de sivile fortsatt var der. Selvfølgelig. - La oss få flyvåpenet til å prøve et nytt angrep med B-52-fly, sa en jagerpilot. - De kan komme inn som før, men ... Han redegjorde for enkelte endringer i angrepsprofilen. - Nå som vi har Soperne med oss, kan det gå bra. - Hvis du ønsker hjelp fra meg, oberstløytnant, bør du i det minste være litt høflig. Prowler-piloten i rommet likte tydeligvis ikke at flyet hans til 40 millioner dollar ble omtalt med det oppnavnet. - Jeg kan gi de SAM-rakettene en liten baksmell, men husk bare at SA-11 har et infrarødt sporingssystem i reserve. Hvis du kommer så nær rakettrampene som 15 kilome­ ter, er det 50 prosent mulighet for at de plukker Tomcaten din ned fra himmelen. Det verste med SA-11 var at den nesten ikke etterlot seg noen eksosstripe. Derfor var det meget vanskelig å finne den, og det var enda vanskeligere å unnvike en SAM som man ikke kunne se. Det hadde pilotene lært av erfaring. - Vi skal holde oss klar av herr SAM. Det er første gang vi har oddsene på vår side, mine herrer. Jagerpilotene begynte å sette opp en plan. De hadde solide etterretningsrapporter om hvor sovjetiske jagerfly opererte i / kamp. Russerne hadde en god taktikk, men den kunne forut-

487 sies. Hvis de amerikanske flygerne kunne pønske ut en situasjon som russerne hadde innøvd, visste de hvordan Ivan ville reagere på den.

STENDAL, DDR Aleksejev hadde aldri ventet at det skulle være lett, men han hadde heller ikke trodd at NATOs flystyrker skulle kontrollere natthimmelen. Fire minutter over midnatt hadde et fly som aldri ble registrert på deres radar, utslettet radiostasjonen i hovedkvarteret til øverstkommanderende på Vestfronten. De hadde bare hatt tre alternative stasjoner, som alle lå over ti kilometer fra bunkerskomplekset under jorden. Nå hadde de én, foruten en mobil sender som var blitt bombet en gang tidligere. Telefonkablene under jorden ble selvfølgelig brukt fremdeles, men fremrykkingen inne på fiendtlig område hadde gjort telefonsambandet upålitelig. Altfor ofte ble kablene som sambandstroppene hadde strukket, ødelagt i flyangrep eller av biler som ble kjørt av ukyndige folk. De trengte radioforbindelsene, men NATO eliminerte dem systematisk. De hadde til og med forsøkt et angrep på selve bunkerskomplekset - det falske komplekset som lå mellom to radiostasjoner var blitt bombet av åtte jager-bombefly og overøst med napalm, splintbomber og tidsinnstilte høyeksplosiver. Hvis det virkelige komplekset var blitt angrepet, mente ekspertene at mange kunne blitt drept eller såret. Det sier litt om våre ingeniørtroppers dyktighet. Bunkersene skulle være i stand til å motstå trykket fra en atomladning som så vidt bommet på dem. Han hadde nå fått en hel divisjon over Leine - restene av en divisjon, rettere sagt, tenkte han. De to stridsvogndivisjonene som skulle forsterke brohodet, forsøkte å krysse elven nettopp nå, men både broene og de fremrykkende divisjonene var blitt bombet om natten. NATOs forsterkninger hadde begynt å komme fram til elven - også de var blitt utsatt for flyangrep underveis, men de sovjetiske jager-bombeflyene hadde lidd uhyggelig store tap. Taktikerne ... nei, amatørene diskuterer taktikk, tenkte Aleksejev bittert. Profesjonelle soldater studerer transport- og forsyningstjenesten. Om han skulle lykkes eller ' ikke, avhang av hans evne til å bevare broene over elven Leine

488 intakte og holde effektivt orden på trafikken langs veien til Alfeld. Trafikkontrollen hadde brutt sammen to ganger før Aleksejev sendte en gruppe oberster til å ta seg av problemene. - Vi burde ha valgt et bedre sted, mumlet Aleksejev. - Unnskyld, kamerat general? spurte Sergetov. - Det finnes bare en god vei inn til Alfeld. Generalen smilte ironisk. - Vi burde ha brutt igjennom ved en by med minst tre gode veier. De sto og så små trebrikker marsjere - krype - nedover linjen på kartet. Hver brikke representerte en bataljon. Avdelinger av rakett- og luftvernkanon-tropper var plassert i korridoren nord og sør for denne veien, og selve veien ble hele tiden gransket for å uskadeliggjøre de fjernstyrte minene som NATO hadde tatt i bruk i stort antall for første gang. - 20. stridsvogndivisjon har fått en hard medfart, sa genera­ len. Hans tropper. Det kunne blitt et raskt gjennombrudd - og ville blitt det hvis det ikke hadde vært for NATOs flystyrker. - De to divisjonene som skal forsterke brohodet, vil fullføre oppgaven, spådde Sergetov tillitsfullt. Aleksejev ga ham rett. Hvis ikke noe annet gikk galt.

NORFOLK, VIRGINIA Morris satt tvers overfor COMNAVSURFLANT - sjefen for marinens overflatestyrker i den amerikanske atlanterhavsflåten. Han var trestjerners admiral og hadde tilbrakt hele sin karriere i det han likte å kalle «den virkelige marinen», fregat­ ter, jagere og kryssere. De små grå skipene manglet luftfartens romantikk og ubåtenes mystikk, men akkurat nå var det deres innsats som var avgjørende for å bringe konvoiene over Atlan­ terhavet. - Ivan har skiftet taktikk mot oss - mye raskere enn vi trodde han var i stand til. Han går inn for å angripe eskorteskipene. Angrepet på fregatten din var veloverveid; det var ikke slik at du bare snublet over ham. Han lå trolig og ventet på deg. - Forsøker de å drive eskortskipene tilbake? - Ja, og spesielt de skipene som har sonarer på slep. Vi har gjort innhogg i ubåtflåten deres - ikke nok, men vi har skadet den. Slepesonarene har fungert meget godt; Ivan innser det og /

489 forsøker å ødelegge dem. Han er på utkikk etter SURTASS-skipene også, men det er en vanskeligere oppgave. Vi har senket tre ubåter som prøvde å nærme seg dem. Morris nikket. SURTASS-skipene var ombygde tunfisk-kuttere som trakk enorme passive sonarkabler etter seg. Det var ikke nok av dem til å dekke mer enn halvparten av konvoirutene, men de skaffet god informasjon til hovedkvarteret for antiubåt-krigføring i Norfolk. - Hvorfor sender de ikke Backfire-fly etter skipene? - Vi har også lurt på det. Russerne synes åpenbart ikke at de er verd en så stor innsats. Dessuten har vi gitt dem adskillig mer elektronisk utstyr enn noen trodde. Det er ikke lett å lokalisere dem på radar. Admiralen gikk ikke lenger enn det, men Morris lurte på om SURTASS-styrken var blitt utstyrt med Stealth-teknologi, som marinen hadde arbeidet på i årevis. Hvis russerne begrenset seg til å prøve å lokalisere og senke tunfisk-kuttere med ubåtene, så er ingenting bedre enn det, tenkte han. - Jeg vil foreslå at du får en medalje, Ed. Du gjorde en meget god jobb. Jeg har bare hatt tre kapteiner som har vært bedre, og en av dem ble drept i går. Hvor store er skadene på skipet ditt? - Det er kanskje totalvrak. Det var en Victor-ubåt. En torpedo traff baugen. Kjølen slapp taket, og - baugen rev seg løs, admiral. Vi mistet alt som var forut for ASROC-røret. Mange støtskader, men de fleste er allerede fikset. Vi må i hvert fall bygge en ny baug før skipet kan seile igjen. Admiralen nikket. Han hadde allerede sett rapporten om drepte og sårede. - Det var godt at du berget båten, Ed. Veldig godt. «Pharris» trenger deg ikke for øyeblikket. Jeg vil at du skal være her, sammen med mine operasjonsfolk. Vi må skifte taktikk også. Jeg vil at du skal gå igjennom alt det vi har av etterretningsrap­ porter og informasjon om operasjonene og fortelle meg hva du mener. - Som en begynnelse kunne vi stoppe de fordømte Backfirene. - Det arbeider vi med. Svaret lød både tillitsfullt og skeptisk.

490

WINDWARD PASSAGE I øst lå Haiti på øya Hispaniola, og i vest lå Cuba. Skipene var mørklagt, og radarsystemene var påslått og klare til innsats. De seilte i kampformasjon, eskortert av jagere og fregatter. Raket­ tene sto på rampene og ble stilt inn mot babord, mens utskytingskontrollørene svettet i de luftkondisjonerte kampstasjonene. De ventet ingen vanskeligheter. Castro hadde underrettet den amerikanske regjering om at han ikke hadde noen finger med i dette spillet, og var sint over at russerne ikke hadde informert ham om sine planer. Men det var diplomatisk viktig at den amerikanske flåten gikk gjennom passasjen i mørke, slik at kubanerne kunne si oppriktig at de ikke hadde sett noe. Som et tegn på god vilje hadde Castro også advart amerikanerne om at en sovjetisk ubåt befant seg i Florida-stredet. En ting var det å bli utnyttet som en vasall, men det var for drøyt at landet hans ble brukt som en base for krig uten at han ble informert om det. Mannskapene visste ikke alt dette, bare at det ikke kunne ventes noen særlig motstand. De tok det med en klype salt, som de gjorde med alle etterretningsrapporter. Helikoptrene deres hadde sluppet en ring av sonarbøyer, og deres ESM-radarmottagere lyttet etter de pulserende signalene fra en sovjetisk-produsert radar. Over dem rettet utkikksmenn litt klosset telesko­ pene mot himmelen og lette etter fly som eventuelt jaktet visuelt på dem - noe som ikke ville være vanskelig. Skipene gikk i 25 knops fart, og hvert av dem etterlot seg skumbølger som lot til å fluorescere som neon i mørket. - Maalox-tablettene virker ikke lenger, brummet en fregattkaptein for seg selv. Han satt i kommandostolen i operasjonsrommet på skipet sitt. Til venstre for ham sto kartbordet, foran ham (han satt med ansiktet mot akter) sto den unge taktikk-offiseren over plottebordet. Det var en kjent sak at kubanerne hadde overflate-til-overflate-raketter stilt opp i batterier langs kysten, omtrent som festningene i gamle dager. Hvert øyeblikk kunne det komme en sverm av prosjektiler. Forrest på skipet ble et rakettapparat ladet og innstilt, og det samme ble tretomskanonen og de andre våpnene oppe på dekket. Det var dumt å drikke kaffe, men han måtte holde seg våken. Prisen for kaffe­ drikkingen var en stikkende smerte i mellomgulvet. Kanskje jeg skulle snakk med skipslegen, tenkte han, men slo det bort. Han

491 hadde ikke tid til det. Han hadde arbeidet døgnet rundt i tre måneder for å gjøre skipet klart til aksjon, vært igjennom den ene godkjennelsesprøven etter den andre og foretatt stadige undersøkelser. Han hadde drevet mennene sine og skipet hardt, men seg selv hardest av alle. Han var for stolt til å innrømme for seg selv og andre at han hadde anstrengt seg for hardt. Det kom da han tømte sin tredje kopp kaffe. Til tross for alle varslene var smerten like voldsom og overraskende som et plutselig knivstikk. Kapteinen knakk sammen og kastet opp på det flislagte dekket i operasjonsrommet. En gast tørket det opp med en gang, og det var for mørkt til å se at det hadde vært blod på dekket. Til tross for smertene kunne han ikke forlate sin post. Han fikk plutselig kuldegysninger på grunn av blodtapet og minnet seg selv om at han måtte la være å drikke kaffe de første timene. Kanskje han skulle snakke med skipslegen når han fikk en sjanse til det. Hvis han fikk en sjanse. De skulle ligge tre dager i Norfolk. Da kunne han hvile litt. Han visste at han trengte hvile. Trettheten som hadde bygd seg opp i dagevis, hamret løs på ham. Kapteinen ristet på hodet. Egentlig burde man føle seg bedre etter å ha kastet opp.

VIRGINIA BEACH, VIRGINIA Huset sto tomt da Morris kom hjem. Etter forslag fra ham hadde hans kone reist hjem til Kansas for å besøke familien. Ingen vits i at du og barna skal holde dere hjemme og bekymre dere for meg, hadde han sagt til henne. Nå angret han på det. Morris trengte selskap, trengte å bli omfavnet, trengte^ å se barna sine. Mindre enn et minutt etter at han hadde åpnet døren, sto han i telefonen. Hans kone visste allerede hva som hadde skjedd med skipet, men hun hadde ikke sagt noe til barna. Det tok to minutter å overbevise henne om at han var i orden, hjemme og uskadet. Så kom barna, og til slutt fikk han vite at de ikke kunne ta et fly hjem. Alle passasjerfly var enten opptatt med å frakte soldater og forsyninger over havet eller fullbooket til midten av august. Ed syntes ikke det var noen god idé at familien skulle kjøre hele veien fra Salinas til Kansas City for å vente på en ledig plass. De sa adjø til hverandre. Det som kom etterpå, var vanskeligere. Kaptein Edward Morris tok på seg den hvite uniformen sin, og ut av lommeboken

492 tok han en liste over private besøk han måtte avlegge. Alle de etterlatte var blitt underrettet offisielt, men som kommande­ rende offiser var det hans plikt å oppsøke dem personlig. Enken til hans nestkommanderende bodde bare noen hundre meter borte. Morris husket at nestkommanderende hadde vært flink med hagegrillen. Hvor mange lørdager hadde han ikke vært i hagen deres og sett saftige biffer frese over glødende kull. Hva skulle han si til henne? Hva skulle han si til de andre enkene? Hva skulle han si til barna? Morris gikk til bilen sin og syntes at nummerskiltet hånte ham, FF-1094. Det var ikke alle som måtte slepe på sine fiaskoer overalt hvor de dro. De fleste var så heldige at de kunne legge dem bak seg. Mens Morris startet motoren, lurte han på om han noen gang ville kunne legge seg til å sove uten frykt for å gjenoppleve det øyeblikket på skipsbroen.

ISLAND For første gang hadde Edwards slått sersjanten sin i hans egen favorittsport. Smith skulle være en riktig ekspert med fiske­ stangen, men likevel kom han tomhendt tilbake fra en times fisketur, og rakte stangen til Mike i avsky. Ti minutter etter fikk Edwards en to-kilos ørret på kroken. - Nybegynnerhell, gryntet Smith. Det hadde tatt dem elleve timer å legge de siste ti kilometerne bak seg. Den eneste veien de måtte krysse, var en travel ferdselsåre, forsto de. Med få minutters mellomrom kjørte en bil nord- eller sørover. Russerne brukte denne grusstripen som sin viktigste landevei til den islandske nordkysten. Edwards og gruppen hans hadde gjemt seg seks timer bak steinene på en lavamark, holdt utkikk og ventet på at det skulle bli trygt å krysse veien. To ganger så de Mi-24-helikoptre patruljere i området, men ingen av dem kom i nærheten av dem. De så ingen fotpatruljer, og Edwards trakk den konklusjon at Island var for stort til at den sovjetiske styrken kunne kontrollere hele øya. Han tok fram det sovjetiske kartet og begynte å analysere symbolene. De sovjetiske soldatene var konsentrert i en bue som strakte seg nord- og sørover fra Reykjavik-halvøya. Han sendte en radiomelding om det til Skottland, og brukte ti minutter på å beskrive de sovjetiske symbolene.

493

Veitrafikken dabbet av i skumringen, og de kunne krysse veien. De var helt uten mat i et nytt område med mange innsjøer og bekker. Nå har vi gått lenge nok, besluttet Edwards. De måtte ta en hvil og begynte å fiske for å skaffe seg litt mat. Den neste delen av turen ville de være langt borte fra befolkede områder. Geværet hans og annet utstyr lå ved siden av en stein, dekket av kamuflasjejakken hans. Vigdis var hos ham. Hun hadde holdt seg ved siden av ham hele dagen. Smith og marinesolda­ tene fant seg et sted hvor de kunne slappe av, mens løytnanten gjorde det meste av arbeidet. Den lokale insektkolonien var svært aktiv i dag. Genseren sørget for å at det bare var noen få som kom inn på huden hans, men ansiktet tiltrakk seg mange av de pågående dyrene. Han forsøkte å overse dem. Mange insekter svermet på overflaten av vannet i bekken, og ørretene snappet etter dem. Hver gang Edwards så en krusning i vannet, kastet han det fjæraktige agnet mot den. Fiskestangen bøyde seg igjen. - Jeg fikk enda en! skrek han. Smith ristet sint på hodet og gikk inn i buskene igjen 50 meter borte. Edwards hadde aldri tidligere fisket på denne måten. All den erfaring han hadde med fiske, hadde han fått i farens båt, men prinsippene var omtrent de samme. Han lot ørreten dra i snøret, men ikke for mye, bare nok til at den slet seg ut mens han beveget stangen opp og ned og begynte å trekke fisken opp av bekken og inn på steinene. Plutselig snublet han i en stein og falt i det grunne vannet, men han klarte å holde stangen høyt. Han strevde for å komme seg på føttene og tok noen skritt tilbake, mens de våte uniformsbuksene klistret seg fast til bena hans. - Dette er en svær en. Han snudde seg og så at Vigdis lo. Hun så interessert på at han fikk fisken i land og løp mot den. Hun grep tak i fortommen og trakk fisken opp av vannet. - Tre kilo, denne her. Hun holdt fisken i været. Da Mike var ti år gammel, fisket han en 50 kilos tunfisk, men denne brune ørreten virket adskillig større. Han spolte opp snøret mens Vigdis kom mot ham. Fem kilo fisk på 20 minutter, tenkte han. Kanskje vi likevel kan leve av det vi skaffer oss på denne måten. Helikopteret kom til syne uten noe varsel. Det blåste en vestlig vind - helikopteret hadde sannsynligvis patruljert veien

494

østfra - og det var mindre enn en kilometer borte da de hørte den stotrende lyden av den fembladete rotoren. Helikopteret kom rett mot dem. - Ligg helt stille, ropte Smith. Marinesolda­ tene lå trygt i dekning, men Mike og Vigdis var fullt synlige. - A Gud, hvisket Edwards. Han gjorde seg ferdig med å ordne snøret. - Ta fisken av kroken. Slapp av. Hun så på ham mens helikopteret nærmet seg, redd for å snu seg mot det. Hendene hennes skalv da hun vred kroken av den sprellende ørreten. - Det går nok bra, Vigdis. Han la armen om livet hennes og gikk langsomt bort fra bekken. Armen hennes trakk kroppen hans nær inntil sin. Det kom som et større sjokk enn det sovjet­ iske helikopteret. Hun var sterkere enn han hadde ventet, og armen hennes kjentes som en het rand om ryggen og brystet hans. Helikopteret var et par hundre meter borte. Det hadde kurs direkte mot dem. Nesepartiet pekte nedover, og mitraljøsen var rettet mot dem. Edwards innså at han ikke kunne rekke fram til geværet, som lå 15 meter derfra, under kamuflasjejakken. Hvis han løp raskt nok til å få tak i geværet, ville de forstå hvorfor han løp. Han kjente bena ble svakere mens han ventet på døden. Langsomt og forsiktig flyttet Vigdis hånden som hun holdt fisken i. Hun grep Mikes hånd med to fingre, løftet den og la den rundt det venstre brystet sitt. Så svingte hun fisken høyt over hodet. Mike slapp fiskestangen og bøyde seg for å gripe den andre ørreten. Vigdis fulgte bevegelsene hans og klarte å holde den venstre hånden hans på plass. Mike løftet fisken i været mens Mi-24-helikopteret hang 50 meter over dem. Roto­ ren virvlet opp en sirkel av skum fra myra omkring dem. - Forsvinn, sa Mike irritert, mens han smilte opp mot russer­ ne. - Faren min elsker å fiske, sa løytnanten da han satte helikopte­ ret i svevestilling. - Gi blaffen i fisken, sa skytteren rappmunnet. - Jeg vil heller fange en jente av det slaget. Ser du hvor den typen holder hånden sin? Antagelig vet de ikke engang hva som foregår, tenkte han. Men om de vet det, har de vett nok til ikke å bry seg om det. Godt å se at enkelte mennesker er uberørt av galskapen som herjer verden ... Piloten så på drivstoffmålerne.

495

- De virker helt harmløse. Vi har ikke drivstoff til mer enn 30 minutters flygning. På tide å vende tilbake. Helikopteret hang stille, og i et forferdelig øyeblikk tenkte Edwards at det ville lande. Så dreide det i luften og fløy sørvestover. En av soldatene som satt bak i helikopteret, vinket til dem. Vigdis vinket tilbake. De ble stående der mens helikop­ teret forsvant i horisonten. Hun holdt den venstre hånden hans tett inntil seg. Edwards hadde ikke visst at Vigdis gikk uten brystholder. Han var redd for å flytte hånden, redd for å gjøre tilnærmelser. Hvorfor hadde hun gjort det? For å narre russer­ ne, for å berolige ham, eller seg selv? Det syntes lite viktig at knepet faktisk hadde virket etter sin hensikt. Marinesoldatene var fortsatt ikke å se. De sto der helt alene, og den venstre hånden hans brant formelig mens han tenkte fram og tilbake over hva han burde gjøre. Vigdis handlet i hans sted. Hånden hans gled bort da hun vendte seg mot ham og la hodet mot skulderen hans. Her holder jeg den peneste piken jeg noengang har møtt, og har en fordømt fisk i den andre hånden, tenkte Edwards. Det problemet var lett å løse. Edwards slapp fisken, la begge armene om henne og holdt henne tett inntil seg. - Er du all right? Hun så ham inn i ansiktet. - Ja, tror jeg. Det fantes bare ett ord for hva han følte for piken i armene sine. Edwards visste at dette ikke var tiden og ikke stedet, men ordet var der tross alt. Han kysset henne ømt på kinnet. Smilet han fikk til gjengjeld, telte mer enn alle lidenskapelige møter i hans liv. - Unnskyld meg, folkens, sa sersjant Smith, som sto et par meter fra dem. - Ja. Edwards slapp Vigdis. - La oss dra videre før de bestemmer seg for å fly tilbake.

USS «CHICAGO» Alt gikk som det skulle. Amerikanske P-3C-Orioner og britiske Nimroder speidet langs ruten til pakkisen. Ubåtene var blitt nødt til å ta en omvei rundt en antatt sovjetisk ubåt, men det var alt. Ivan lot til å sende de fleste av båtene sine sørover, i

496

tillit til at Norskehavet sto under hans kontroll. Seks timer igjen til pakkisen. «Chicago» lå og drev nå, og var ferdig med sin tørn i spissen for «godstoget» av ubåter. Skipets sonarutstyr søkte i det svarte vannet etter eventuelle lyder fra en sovjetisk ubåt. De hørte ikke noe annet enn det fjerne bulderet fra pakkisen. Sporingsgruppen plottet posisjonene til de andre ameri­ kanske ubåtene. McCafferty var glad for å se -at de hadde problemer med det, selv med det beste sonarutstyret USA rådde over. Hvis de hadde vanskeligheter, ville russerne også ha det. Mannskapet hans så ut til å være i god form. Tre dager på land hadde gjort sin virkning. Ølet som den norske kapteinen skaffet til veie, og beskrivelsen av hva deres Harpoon hadde utrettet under «Chicago»s eneste virkelige trefning, hadde også gjort underverker. Han hadde allerede gitt mannskapet en orientering om dette oppdraget. Opplysningene ble mottatt med stor ro, med en og annen spøk om at de var på vei hjem til Barentshavet. - Det var «Boston», kaptein, sa nestkommanderende offiser. - Nå er det vi som er godstoget. McCafferty gikk tilbake for å granske sjøkartet. Alt så ut til å være i orden, men han sjekket hver detalj omhyggelig. Med så mange ubåter i samme kurs, var det en reell fare for kollisjon. En kvartermester ga ham en oversikt over de søster-ubåtene som hadde passert «Chicago». Kapteinen var tilfreds. - Forover i to tredjedels fart, befalte han. Rormannen gjen­ tok ordren og vred på skiven som ga tegn til maskinrommet. - Maskinrommet svarer forover i to tredjedels fart. -Vel. Roret babord tre grader. Kom til ny kurs tre-fire-åtte. «Chicago» økte farten til 15 knop og inntok sin plass i den bakre enden av kolonnen, mens «godstoget» fortsatte mot Arktis.

31

Ander

VIRGINIA BEACH, VIRGINIA Legg roret hardt over til babord, ropte Morris og pekte på skumstripen etter torpedoen. - Roret hardt over til styrbord, svarte rormannen, vred roret til høyre og så til venstre før han lot det stå i midtstilling. Morris sto på babord brovinge. Sjøen var helt rolig, og skumstripen etter torpedoen var fullt synlig. Den fulgte hver vending og manøver som fregatten gjorde. Han forsøkte til og med å bakke, men det nyttet ikke - torpedoen syntes å bevege seg sidelengs. Den bråstoppet i vannet og steg til overflaten, hvor han kunne se den. Den var hvit og hadde noe som så ut som en rød stjerne på nesen ... og den hadde øyne, som alle målsøkende torpedoer. Han befalte full fart, men torpedoen holdt godt følge. Den skummet overflaten som en flygefisk, og var klart synlig for alle som kunne se - men bare Morris så den. Den nærmet seg langsomt mens fregatten manøvrerte. 50 fot, 30, ti ... - Hvorhen reiste pappa? spurte den lille piken. - Jeg vil at pappa skal komme til meg!

498

- Hva er det i veien, kaptein? spurte nestkommanderende. Det var merkelig, for han hadde ikke noe hode Svetten rant fra Morris’ ansikt da han satte seg opp i sengen, og hjertet slo raskt. Digitaluret på hodegjerdet viste 4.54. Ed sto opp og sjanglet inn på badet for å få kaldt vann i ansiktet. Det var andre gangen i natt, tenkte han. To ganger til under bukseringen tilbake til Boston hadde han hatt mareritt og mistet de få timene med søvn han hadde bevilget seg selv. Morris lurte på om han hadde kommet med noe utrop i søvne. Du gjorde hva du kunne. Det var ikke din feil, sa han til ansiktet i speilet. Men du var kaptein, svarte speilet. Morris hadde besøkt fem hjem da han måtte slutte med det. En ting var det å snakke med koner og foreldre. De forsto. Deres sønner og ektemenn var sjømenn, og hadde tatt den risiko som følger med sjølivet. Men den fire år gamle datteren til underkanonér av annen klasse Jeff Evans forsto ikke hvorfor hennes pappa aldri ville komme hjem igjen. Morris visste at en underoffiser ikke tjente mye. Evans måtte ha jobbet som en gal på det lille huset for å gjøre det så pent som det var. Evans var flink med hendene, husket han, en dyktig underkanonér. Hver eneste vegg var nymalt, og en stor del av det innvendige treverket var skiftet ut. De hadde bodd i huset bare syv måne­ der, og Morris lurte på hvordan underoffiseren hadde funnet tid til å gjøre alt det arbeidet. Han måtte ha gjort det selv; for han hadde ikke råd til å betale håndverkere for det. Ginnys rom vitnet om farens kjærlighet. Dukker fra alle kanter av verden sto på hyller som Evans selv hadde laget. Så snart han hadde sett Ginnys rom, måtte Morris gå. Han var på nippet til å bryte sammen, og hans absurde regler for god oppførsel ville ikke tillate ham å gjøre det mens fremmede så på. Derfor hadde han tatt farvel og kjørt hjem, med resten av listen stappet inn i lommeboken. Han ville sikkert få en god natts søvn, siden han var så trett ... Men nå sto han foran speilet og så på en huløyd mann som ønsket at hans kone hadde vært der. Morris gikk ut i kjøkkenet i det en-etasjes huset sitt og begynte åndsfraværende å koke kaffe. Morgenavisen lå på dørstokken, og han begynte å lese meldinger om krigen som han visste var unøyaktige eller foreldet. Utviklingen gikk altfor raskt til at reporterne kunne holde følge med den. Det var en

499

øyenvitneskildring fra en ikke navngitt jager om en rakett som hadde trengt gjennom skipets rakettforsvar. I en «analyse» ble det forklart at overflatekrigsskip var avlegs i en tid da de kunne utsettes for besluttsomme rakettangrep, og det ble spurt hvor flåtens oppskrytte hangarskip befant seg. Det var et temmelig godt spørsmål, tenkte han. Morris drakk kaffen og gikk tilbake til badet for å ta en dusj. Når han likevel var våken, kunne han like gjerne arbeide. Han hadde en uniform for hverdagsbruk i skapet. Noen minutter etter tok han den på seg og gikk ut til bilen. Det hadde allerede lysnet av dag da han kjørte til Norfolk flåtebase. 40 minutter senere sto han i ett av flere operasjonsrom, hvor posisjonene til konvoier og antatte ubåter var plottet. På veggen lengst borte listet den såkalte trusselstavlen opp russernes beholdning av våpen og utstyr og hvor mange skip som var senket hittil. På en annen vegg hang en liste over egne tap. Hvis etterretningsfolkene hadde rett, tenkte han, var sjøkrigen uav­ gjort - men for russerne var uavgjort det samme som seier. - God morgen, kaptein, sa COMNAVSURFLANT. Enda en som ikke hadde sovet særlig lenge. - Du ser litt bedre ut. Bedre enn hva? undret Morris. - Vi har noen gode nyheter til en forandring.

NORD-ATLANTEREN Besetningene på B-52-flyene var nervøse til tross for den store jagereskorten. 5000 fot under dem fløy en hel skvadron F-14 Tomcat og dekket dem. De hadde nettopp fylt drivstoff fra KC-135 tankfly. Den andre skvadronen holdt på å fylle drivstoff for å gjøre sin del av oppdraget. Solen tittet så vidt over horisonten, og havet under dem lå fortsatt i mørke. Det var 03.00 lokal tid, et tidspunkt da menneskets reaksjonstid er lengre enn ellers på døgnet.

KEFLAVIK, ISLAND Alarmklokken fikk de sovende sovjetiske pilotene opp av felt­ sengene i en fart. Bakkemannskapene brukte mindre enn ti sekunder på å sette i gang forberedelsene til flygning, og pilo-

500

tene klatret opp stålleiderne og inn i cockpitene og plugget inn radioen i hjelmen for å få vite hva alarmen gjaldt. - Stor fiendtlig forstyrrelses-aktivitet i vest, sa regimentsjefen. - Plan tre. Gjentar: Plan tre. I kontrolltraileren hadde radaroperatørene akkurat sett radarskjermene bli forvandlet til et rotet mareritt av hvit lyd. En amerikansk flyformasjon var på vei inn - sannsynligvis B-52-fly, og sannsynligvis var det mange av dem. Snart ville de amerikanske flyene være så nær at de bakkebaserte radarene kunne trenge gjennom forstyrrelsene. I mellomtiden ville jagerne forsøke å angripe så langt ute de kunne for å redusere tallet på bombefly før de kunne angripe sine mål. De sovjetiske pilotene var blitt godt trent den tiden de hadde vært i Island. Innen to minutter rullet det først paret med MiG-29fly; innen syv var alle i luften. Den sovjetiske planen gikk ut på at en tredjedel av jagerne skulle holde seg over Keflavik, mens de andre skulle angripe vestover i retning av forstyrrelsene, med sine egne rakettsøkende radarer påslått for å lete etter angrepsmål. De hadde fløyet i ti minutter da forstyrrelsene opphørte. En enkelt MiG-jager fikk radarkontakt med et fly som hadde sendt radiostøy, og som nå trakk seg tilbake. MiGen sendte en radiomelding til Keflavik, men bakkekontrollørene fortalte at det ikke fantes noe på skjermene innenfor en radius på 300 kilometer. Et minutt senere begynte forstyrrelsene igjen, denne gangen østfra og sørfra. MiGene var mer forsiktige denne gangen, og fløy sørover. Etter ordre slo de ikke på radarsystemene før de var 1500 kilometer fra land, men de fant ikke noe som helst. Den som drev med forstyrrelsene, gjorde det på stor avstand. Bakkekontrollørene meldte at tre støyapparater var innblandet i den første episoden og fire i den andre. Temmelig mange støysendere, tenkte regimentsjefen. De forsøker å jage oss omkring for at vi skal bruke opp drivstoffet vårt. - Kom østover, befalte han pilotene. Besetningen på B-52-flyene var enda mer nervøse nå. En av de eskorterende Prowlerne hadde oppfanget radio-ordrene fra MiGene, og en annen hadde sett et glimt fra avskjæringsradarene deres i sørvest. Jagerflyene satte kursen sørover. De var nå 220 kilometer fra Keflavik og krysset den islandske kysten. Sjefen for flystyrken vurderte situasjonen og ga bombeflyene ordre om å skifte til en litt nordlig kurs.

501 B-52-flyene hadde ingen bomber om bord, bare de kraftige støyapparatene som skulle gi andre bombefly tid til å nå mål innenfor Sovjetunionen. Under dem var den andre Tomcatskvadronen på vei mot de østre skråningene av isbreen Vatna. Sammen med dem var fire av marinens Prowlere, som skulle gi ytterligere beskyttelse mot luft-til-luft-raketter hvis MiGene kom for nær dem. - Begynner å registrere flybårne radarer, peiling to-fem-åtte. Synes å komme nærmere, meldte en Prowler. En annen opp­ fanget det samme signalet, og de triangulerte avstanden til 75 kilometer. Nær nok. Sjefen for flystyrken fløy selv en Prowler. - Gul måne. Gjentar, gul måne. B-52-flyene snudde mot øst og stupte, mens de åpnet bomberommene som slapp ut tonnevis av aluminiumsstrimler for å hindre radarsignalene i å trenge gjennom. Så snart de ameri­ kanske jagerflygerne så det, slapp de sine ytre drivstofftanker, og Prowlerne skilte lag med bombeflyene for å stige opp like vest for aluminiumstrimlene. Nå kom den vanskelige delen av oppdraget. Jagerflyene på begge sider nærmet seg i en fart av over 1500 kilometer i timen. - Soper sjekk, meldte sjefen for styrken. - Blackie sjekk, sa kapteinen på VF-41. - Jolly sjekk, svarte sjefen på VF-84. Alle var i posisjon. - Til aksjon. De fire Prowlerne slo på utstyret sitt for å forstyrre mulige fiendtlige raketter. De tolv Tomcatene lå som tredd på en snor i 30 000 fots høyde. På kommando aktiverte de sine rakettstyrende radarer. - Amerikanske jagerfly, ropte flere sovjetiske piloter. Deres trusselsvarslere underrettet straks pilotene om at radarer fra jagerfly var konsentrert på flyene deres. Sjefen for den sovjetiske jagerstyrken var ikke forbauset. Naturligvis ville ikke amerikanerne på ny risikere å sende de tunge bombeflyene sine uten en passende eskorte. Han ville overse disse jagerne og bane seg vei til B-52-flyene, slik han hadde lært å gjøre det. MiG-radarene var utsatt for sterke forstyrrelser, og deres rekkevidde var redusert til det halve. Inntil videre kunne de ikke oppspore noe som helst mål. Han ga pilotene ordre om å være på vakt mot inngående raketter, og var sikker på at de kunne unnvike de rakettene de så. Han ba alle flyene om å øke farten, og deretter ga han hele reserve­

502 styrken, med unntagelse av to fly, ordre om å forlate Keflavik og komme østover for å støtte ham.

Amerikanerne trengte bare noen sekunder på å finne sine mål. Hvert Tomcat-fly førte fire Sparrow- og fire Sidewinder-raketter. Sparrowene ble skutt ut først. Det var 16 MiGer i luften. De fleste av dem hadde innstilt minst to raketter mot Tomcate­ ne, men Sparrowene var radarstyrt. Hver amerikansk jager måtte konsentrere seg om målet sitt inntil raketten traff. De risikerte å komme innenfor de sovjetiske rakettenes rekkevid­ de, og Tomcatene var ikke utstyrt med noen beskyttende støysender. Amerikanerne gikk til angrep med solen i ryggen. Nettopp da russernes radarer begynte å brenne gjennom de amerikanske forstyrrelsene, kom Sparrow-rakettene. Den første syntes å komme rett fra solen og traff en MiG, som eksploderte i luften. De sovjetiske pilotene ble oppmerksom på at det kom flere raketter, og begynte å fly i sikksakk for å unngå dem. Noen av dem snudde brått da de så de syv tommer tykke rakettene, men fem raketter til traff sine mål. På et øyeblikk var tre fly skutt ned og ett alvorlig skadet. Det skadde flyet snudde for å prøve å komme tilbake til basen. De amerikanske flyene snudde så snart rakettene var skutt ut, og satte kursen nordøstover med en del av de sovjetiske flyene etter seg. Den sovjetiske gruppelederen var lettet over at de amerikanske rakettene hadde truffet så dårlig, men likevel sint over å ha mistet fem fly. Resten av flyene hans satte etterbrennerne i gang da radarene begynte å trenge gjennom de amerikanske forstyrrelsene. Den amerikanske jagereskorten hadde hatt sin sjanse. Nå var det hans tur, tenkte han. De fløy nordøstover, øynene deres var skjermet for solen, og de skjelte vekselvis mot solen og mot radarskjermen for å plukke ut sine mal. De så aldri ned. Den første MiG-jageren fant omsider et mål og skjøt ut to raketter.

20 000 fot under dem, skjermet fra radar på bakken av et par fjell, gikk 12 av Tomcatene fra De svarte ess over til etterbrennere. De to-motors jagerne hadde radaren avslått mens de steg mot himmelen. Innen 90 sekunder begynte pilotene å høre det brummende signalet som fortalte at de varmesøkende Sidewin-

503 der-rakettene deres sporet opp mål. Noen sekunder senere ble 16 raketter skutt ut fra tre kilometers avstand.

Seks sovjetiske piloter fikk aldri vite hva som traff dem. Åtte av de elleve MiGene ble truffet i løpet av noen sekunder. Den sovjetiske gruppelederen hadde hellet med seg en kort stund. Han vred jageren sin til side og unngikk å bli truffet av en Sidewinder, som fortsatte ut mot solen, men hva kunne han gjøre med amerikanerne? Han så to Tomcater fly sørover, bort fra de gjenværende jagerne hans. Det var for sent å organisere et angrep - vingmannen hans var borte, og det eneste sovjetiske flyet han kunne se, befant seg nord for ham. Den sovjetiske obersten styrte MiGen sin inn i en åtte-g-sving og dukket mot amerikanerne, uten å høre den advarende summingen fra trusselsvarsleren sin. Begge de to Sparrowene som ble skutt ut fra den andre gruppen av De svarte ess, rammet vingen på flyet hans, og MiGen ble sprengt i biter. Amerikanerne fikk ikke tid til å triumfere. Sjefen for flystyrken rapporterte at en ny gruppe MiGer var på vei mot dem, og de amerikanske skvadronene omgrupperte seg for å møte dem. De dannet en solid mur av 24 fly, og slo av radarene i to minutter, mens MiGene suste inn i skyen av elektroniske forstyrrelser. Russernes nestkommanderende gjorde en alvorlig feil. Medpilotene hans var i fare, og han måtte forsøke å redde dem. En gruppe Tomcater skjøt ut resten av sine Sparrower, og de andre skjøt Sidewindere. I alt 38 raketter fløy mot åtte sovjetiske fly som ikke hadde noe klart bilde av det som skjedde. Halvparten av dem fikk aldri vite det. De ble utslettet av amerikanske luft-til-luft-raketter. Tre andre fly ble skadet. Tomcat-pilotene ville fortsette angrepet, men gruppelederen ga dem ordre om å avbryte. Alle flyene hadde lite drivstoff igjen, og Stornoway var 1200 kilometer borte. De satte kursen øst­ over, og vek unna skyen av aluminiumstrimler som B-52-flyene hadde etterlatt seg. Amerikanerne ville gjøre krav på å ha ødelagt 37 fly, og det var en anselig mengde, siden de ikke hadde ventet å møte flere enn 27 sovjetiske fly. I virkeligheten hadde russerne bare fem uskadde fly igjen av i alt 26 MiGer. Sjefen på flybasen var sjokkert, og innledet straks redningsak­ sjoner. Ikke lenge etter var fallskjermdivisjonens angrepshelikoptre på vei nordøstover for å lete etter nedskutte piloter.

504

STENDAL, DDR 30 kilometer fra Alfeld til Hameln, tenkte Aleksejev. En times kjøring i stridsvogn. Deler av tre divisjoner var på vei til Hameln nå, og etter at de hadde trengt over elven, hadde de bare rykket fram 18 kilometer. Denne gangen var det britene: Stridsvognene til Det kongelige stridsvognregiment og 21. lansenérregiment hadde stoppet fortroppene hans halvveis til Hameln, og de hadde ikke vært til å rokke de siste 18 timene. Det lå en reell fare i dette. En mekanisert avdelings sikkerhet avhang av at den var i bevegelse. Russerne sendte flere avde­ linger til stedet, men NATO brukte luftstyrkene sine så mye som mulig. Broene over Leine ble ødelagt nesten like raskt som de ble reparert. Ingeniørsoldater hadde forsterket elvebredden i begge ender av broene, og russerne var i stand til å få infanterivognene sine over elven. Men stridsvognene kunne ikke flyte, og alle forsøk på å kjøre dem over på elvebunnen som de egentlig var utstyrt til å kunne - hadde vært forgjeves. De hadde måttet utplassere altfor mange avdelinger for å beskytte bresjen i NATOs linjer, og altfor få hadde klart å utnytte gjennombruddet. Aleksejev hadde oppnådd et perfekt gjennombrudd, helt etter læreboken, men bare for å finne ut at motparten hadde en egen lærebok om hvordan bresjen skulle innringes og knuses. Vestkommandoen hadde i alt seks reservedivisjoner av klasse A, som kunne settes inn i kampene. Etter det ville de bli nødt til å sende reserver av klasse B, hvor både soldatene og utstyret var eldre. Det var mange av dem, men de ville ikke - kunne ikke - kjempe så godt som de unge soldatene. Generalen steilet ved tanken på å måtte sende avdelinger til fronten som uten tvil kom til å lide større tap enn normalt. Men han hadde ikke noe valg. Hans politiske herrer ville ha det slik, og han iverksatte bare politiske beslutninger. - Jeg må dra tilbake, sa Aleksejev til sjefen sin. - Ja, men ikke nærmere fronten enn fem kilometer, Pasja. Jeg har ikke råd til å miste deg nå.

BRUSSEL, BELGIA Øverstkommanderende for NATO-styrkene i Europa, SACEUR, så på listen over styrkene sine. Nesten alle reservene

505 hans var blitt satt inn i kampene, og det lot til at russerne hadde endeløse rekker av soldater og kjøretøyer på fremrykking. Avdelingene hans hadde ikke tid til noen omgruppering eller omorganisering. NATO opplevde det som er et mareritt for alle hærstyrker: De kunne bare reagere på motpartens trekk, og hadde nesten ingen sjanse til å utfolde sitt eget initiativ. Fortsatt hadde de hodet over vannet, men bare så vidt. Sørøst for Hameln var det en britisk brigade, viste kartet. I virkeligheten var det ikke mer enn et forsterket regiment, sammensatt av utslitte soldater og skadet utstyr. Artilleriet og flystyrkene var det eneste som ga ham mulighet til å avverge et sammenbrudd, og selv det ville ikke være tilstrekkelig hvis ikke avdelingene hans fikk mye mer nytt utstyr. Mer illevarslende var det at NATO nå bare hadde materiell for to uker, og at forsyningene fra USA var blitt betraktelig redusert på grunn av angrep på konvoiene. Hva kunne han si til sine soldater? Bruk mindre ammunisjon! - når det eneste som stoppet russerne var maksi­ mal bruk av alle våpen som fantes? Formiddagens etterretningsbriefing skulle begynne. Den ledende etterretningsoffiser i NATO var en tysk general, som kom sammen med en nederlandsk major. Nederlenderen bar en videokassett. For så viktige ting som dette, visste etterret­ ningsoffiseren at SACEUR ville se rådataene, ikke bare analy­ sen. Den nederlandske offiseren gjorde videomaskinen klar. Et kart som var satt sammen ved hjelp av en datamaskin, kom til syne på skjermen, og plasseringen av enhetene ble vist. Det tok under to minutter å vise data som var samlet inn i løpet av fem timer. Dataene ble gjentatt flere ganger for at offiserene skulle skjelne mønstre. - General, vi anslår at russerne sender seks fulltallige divi­ sjoner til Alfeld. Bevegelsene du ser her på hovedveien fra Braunschweig, er den første divisjonen. De andre kommer fra reservene, og disse to som rykker sørover, er reservestyrker fra den nordlige armégruppen. - Du tror altså at de gjør dette til sitt hovedangrep? spurte SACEUR. -Ja. Den tyske generalen nikket. - Der Schwerpunkt er her. SACEUR rynket pannen. Det mest fornuftige ville være å trekke seg tilbake til vestbredden av elven Weser for å korte inn forsvarslinjen og omorganisere styrkene. Men det ville bety at Hannover ble oppgitt. Tyskerne ville aldri gå med på det. Deres

506 egen nasjonale strategi med å forsvare hvert hus og hver mark hadde kostet russerne store tap - og strukket NATO-styrkene til bristepunktet. Politisk ville de aldri godta en slik strategisk tilbaketrekning. Vesttyske enheter ville kjempe videre alene hvis de var nødt til det - det kunne han se tydelig nok i øynene til sin egen etterretningssjef. Og hvis noen invaderte New Hampshire, ville jeg da trekke mine styrker tilbake til Pennsylvania? spurte han seg selv. En time senere satte halvparten av NATO-reservene kursen østover fra Osnabriick til Hameln. Slaget om Tyskland ville bli vunnet eller tapt på østbredden av Weser.

STORNOWAY, SKOTTLAND Tomcatene fikk ikke hvile lenge. Så snart de landet, gikk de britiske og amerikanske bakkemannskapene i gang med å fylle drivstoff og erstatte de våpnene som var brukt. Russerne var mer forsiktige når de bombet flyplassene i den nordre delen av Storbritannia nå. De amerikanske radarflyene som støttet de britiske Nimrod og Shackleton-flyene, gjorde det svært vanske­ lig for de to-motors Blinder-bombeflyene som kom fra Andøya i Nord-Norge. Tornadoer fra Det britiske flyvåpen fløy i patruljeoppdrag 300 kilometer utenfor kysten, mens de ameri­ kanske pilotene hvilte. Noen foretagsomme mannskapsmedlemmer tegnet røde stjerner på bunnen av cockpiten, og etterretningsoffiserer vurderte video-opptak som var gjort med kanonkamera, og notater om sovjetiske rakettstyrende radarer. - Ser ut som vi skadet dem ganske mye. sa Toland. Det antall fly som pilotene gjorde krav på å ha skutt ned, var for høyt, men det var det alltid når jagerpiloter uttalte seg. - Det kan du skrive opp! sa sjefen for marinens piloter. Han tygget iherdig på en sigar. Han hevdet at han selv hadde skutt ned et par MiGer. - Spørsmålet er: Vil de sende forsterkninger? Det gikk en gang, men de vil ikke gå på limpinnen en gang til. Si meg,Toland: Kan de erstatte det vi ødela? - Jeg tror ikke det. MiG-29 er omtrent det eneste jagerflyet de kan stille opp med så langt borte. Resten av dem er i Tyskland, og de har fått en hard medfart der også. Hvis russerne bestemmer seg for å slippe løs noen MiG-31-fly, tror jeg at de kan nå fram med dem, men jeg antar at de ikke vil avse sine

507

viktigste bombefly-avskjærere til denne typen av oppdrag. Sjefen for marinens flygere nikket og var enig. - OK. Neste skritt er at vi sender en flypatrulje opp til i nærheten av Island og begynner å begrense de Backfire-angrepene for alvor. - Det kan nok hende at de også kommer for å se etter oss, advarte Toland. - De vet sikkert hva vi gjorde og hvor vi kom fra. Lederen for VF-41 kikket ut av vinduet. En av Tomcatene hans sto noen hundre meter borte mellom to rekker av sandsek­ ker. De kunne se fire raketter på flyskroget. Han fingret med Sparess-emblemet på brystet og snudde seg. - Godt. Hvis de vil slåss med oss i vårt eget område og innenfor vår radardekning, så la dem bare gjøre det.

ALFELD, FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND Aleksejev forlot helikopteret sitt i utkanten av byen og klatret opp i en BMP infanterivogn. To pongtongbroer var i bruk. Deler av minst fem andre lå strødd på elvebreddene, sammen med utallige utbrente stridsvogner og lastebiler. Sjefen for 20. stridsvogndivisjon kjørte sammen med dem. - NATOs flyangrep er morderiske, sa general Beregovoj. Jeg har aldri sett noe lignende. De kommer fram til oss, enda vi har våre SAM-raketter. Vi skyter ned en del av dem, men ikke mange nok, og situasjonen er verre jo nærmere fronten vi kommer. - Hvor stor fremgang har dere hatt i dag? - Hovedmotstanden for øyeblikket kommer fra britene. Minst en brigade stridsvogner. Vi har drevet dem to kilometer tilbake siden daggry. - Det skulle være en belgisk styrke der ute også. Sergetov pekte ut. - Den er forsvunnet. Vi vet ikke hvor den er - og, ja, jeg er bekymret over det også. Jeg har plassert en av de nye divisjo­ nene på vår venstre flanke for å avverge et motangrep. Den andre vil slutte seg til 20. stridsvogndivisjon når vi gjenopptar angrepet i ettermiddag. - Hvor sterk er den? spurte Aleksejev. - Den 20. er nede i 90 stridsvogner. Kanskje færre, sa generalen. - Det tallet er fire timer gammelt. Infanteriet har

508

gjort det bedre, men divisjonen er nå under den normale styrken. Vognen kjørte på skrå ned til den flytende broen. Hver av de kasselignende brodelene var boltet til to andre, og vognen vippet opp og ned som en liten båt i brenningen da de kjørte over Leine. Alle de tre offiserene var behersket, men ingen av dem likte å være innestengt i en stålkasse over vannet. BMPinfanterivognen var teknisk sett et amfibiekjøretøy, men mange slike vogner hadde sunket uten at noen skjønte hvorfor, og det var sjelden noen kom fra det med livet når det skjedde. I det fjerne kunne de høre artilleri-ild. Flyangrepene på Alfeld kom uten noe varsel. Det tok dem litt over et minutt å krysse elven. -1 tilfelle du er nysgjerrig - den broen vi nettopp kjørte over, har vart lenger enn noen annen. Han så på armbåndsuret sitt. - Syv timer. - Hva er hendt med den majoren du ville gi gullstjernen til? spurte Aleksejev. - Han ble såret i et flyangrep. Han vil overleve. - Gi ham denne. Kanskje det vil gjøre ham frisk raskere. Aleksejev stakk hånden i lommen og tok opp en femtagget gullstjerne som var festet til et blodrødt bånd. Han rakte den til generalen. Den majoren i ingeniørtroppene var nå en Helt av Sovjetunionen.

USS «CHICAGO» Alle båtene slakket på farten da de nådde fram til pakkisen. McCafferty gransket den gjennom periskopet - en tynn, hvit linje mindre enn to nautiske mil borte. Ellers var ingenting å se. Det var få skip som var så nær isen, og ingen fly kunne ses. Sonarfolkene rapporterte om gledelig mye støy. Den takkete iskanten besto av tusenvis av små flak, isblokker som var noen få fot tykke og varierte i størrelse fra noen kvadratfot til flere hektar. Hvert år løsnet de i tøværet om våren og drev tilfeldig til frosten satte inn igjen. Mens de var løsrevet i den korte arktiske sommeren, drev de omkring og skuret mot hverandre, slik at noen av de mindre flakene ble knust. Det førte til en stadig stønning og knirking fra isen, som strakte seg helt fra polen til nordkysten av Alaska. - Hva var det? McCafferty justerte periskopet litt ved å dreie

509 håndtaket til tolvte innstilling. Han hadde fått et glimt av noe som et øyeblikk lignet et periskop. Det var borte nå, men kom til syne igjen: den sverdlignende ryggfinnen på en hann-spekkhogger. Åndedrettet laget en stråle av skum, som fordampet i polarluften. Noen andre hvaler viste seg også. Hva var det de kalte en familie av spekkhoggere? En gruppe - nei, en flokk. De jaktet sannsynligvis på sel. Han lurte på om det var et godt eller dårlig varsel. Orcinus orca var det vitenskapelige navnet: Den som bringer død. - Sonar, har du noe på en-tre-ni? - Jeg ser etter. Vi har elleve spekkhoggere på den posisjonen. Jeg får det til å være tre hanner, seks hunndyr og to unge dyr. De er temmelig nær oss, tror jeg. Posisjonen endrer seg lang­ somt. Sonarsjefen hørtes fornærmet ut. De hadde stående ordre om ikke å rapportere «biologiske vesener» uten at de fikk spesiell beskjed om det. - Vel. McCafferty måtte smile mot sin vilje. De andre ubåtene i Operasjon Doolittle var sprengt langs en linje som var over ti nautiske mil lang. En etter en dykket de inn under pakkisen. En time senere satte «godstoget» kursen mot øst, fem nautiske mil innenfor den antatte kanten av pakkisen. 4000 meter under dem lå bunnen på Barents dyphavsslette.

ISLAND - Vi har ikke sett et helikopter i hele dag, konstaterte sersjant Smith. Konversasjon, tenkte Edwards, hjelper oss til å glemme at vi spiser rå fisk. Han så på armbåndsuret sitt. Det var på tide å kalle opp igjen. Han var blitt så vant til det at han kunne gjøre radioantennen klar i søvne. - Doghouse, dette er Beagle, og situasjonen kunne ha vært adskillig bedre. Over. - Beagle, vi hører deg. Hvor er dere nå? - Omtrent 46 kilometer fra målet, svarte Edwards. Han ga dem kartkoordinatene. De måtte krysse en vei til, og ifølge kartet var det bare en fjellkjede igjen. - Ikke mye å rapportere, bortsett fra at vi ikke har sett noen helikoptre i dag. Faktisk har vi ikke sett noe fly i det hele tatt. Edwards så opp. Himmelen

510 var også temmelig klar. Vanligvis så de jagerfly patruljere en eller to ganger om dagen. - Oppfattet, Beagle. Marinen sendte over noen jagerfly og ga russerne litt av en medfart omkring daggry. - All right! Vi har ikke sett noen russere siden helikopteret inspiserte oss. Kontrolløren i Skottland grøsset da han hørte det. Edwards fortsatte: - Vi har ikke annet å spise enn den fisken vi fanger, men det biter godt her. - Hvordan har din venninne det? - Mike måtte smile. - Hun sinker oss ikke, hvis det er det du mener. Noe mer? - Nei. - Vel, vi kaller opp igjen hvis vi ser noe. Slutt. Edwards slo av bryteren på radioen. - Våre venner sier at marinen gjorde kål på noen sovjetiske jagerfly i dag. - På tide, sa Smith. Han hadde bare fem sigaretter igjen og stirret på en av dem. Han hadde vanskelig for å bestemme seg for om han skulle redusere beholdningen til fire. Men til slutt tente han lighteren for å trekke inn mer gift. - Vi gå til Hvammsfjordur? spurte Vigdis. - Hvorfor? - Noen vil vite hva som finnes der, sa Edwards. Han brettet ut det taktiske kartet. Det viste at innseilingen til bukta var smekkfull av steiner. Det tok litt tid før han forsto at dybdekurvene på kartet var angitt i favner, mens høydekurvene på land var målt i meter ...

KEFLAVIK - Hvor mange? Sjefen for jagerregimentet ble hjulpet forsiktig ned fra heli­ kopteret. Den ene armen hans var forbundet. Da obersten skjøt seg ut av det sønderskutte flyet, forskjøv han skulderen, og da han landet med fallskjermen i en fjellskråning, pådro han seg en brist i ankelen og flere kutt i ansiktet. Det tok elleve timer å finne ham. I det store og hele syntes obersten at han hadde vært heldig - til å være en slik tosk som hadde latt flystyrken sin bli angrepet i bakhold av en overlegen fiende. - Fem fly er uskadet, fikk han høre. - Vi kan reparere to av de skadde.

511

Obersten bannet og var sint til tross for morfinen som strømmet gjennom årene hans. - Mennene mine? - Vi har funnet seks, når vi regner med deg. To er uskadet og kan fortsatt fly. Resten ligger på sykehus. Et annet helikopter landet i nærheten. Fallskjermgeneralen gikk av og kom bort til obersten. - Godt å se at du er i live. - Takk, kamerat general. Fortsetter du letingen? - Ja. Jeg har satt to helikoptre på oppgaven. Hva skjedde? - Amerikanerne gikk til angrep med tunge bombefly. Vi så dem ikke, men vi forsto det på grunn av de elek­ troniske forstyrrelsene. De hadde følge med en del jager­ fly. Bombeflyene flyktet da vi nærmet oss. Flyobersten prøvde å fremstille det på den gunstigste måten, og generalen spurte ikke om detaljer. Dette var en utsatt post, og slike ting kunne skje. MiG-flyene kunne neppe ignorere det ameri­ kanske angrepet. Det var ingen mening i å straffe denne man­ nen. Generalen hadde allerede anmodet over radio om flere jagerfly, men han trodde ikke det ville komme noen. Planen sa at ekstra fly ikke ville bli nødvendig, men planen hadde også sagt at divisjonen hans bare måtte holde denne øya i to uker uten å få forsterkninger. Innen den tid skulle Tyskland være fullstendig beseiret og landkrigen i Europa stort sett være over. Han mottok rapporter fra fronten som bare var skjønnmaling av nyhetene over Radio Moskva. Den røde hær rykket fram mot Rhinen, og den hadde rykket fram mot Rhinen siden første dag av den fordømte krigen! Navnene på byene som daglig ble angrepet, var merkelig nok utelatt. Etterretningssjefen hans risikerte livet ved å lytte på vestlige radiosendinger - KGB betraktet det som en illojal handling - for å få et bilde av hvordan krigen gikk. Hvis de vestlige meldingene var riktige han trodde egentlig ikke på dem heller - var kampen om Tyskland et virvar uten like. Inntil den kampen var over, var styrkene hans sårbare. Ville NATO forsøke å invadere øya? Operasjonsoffiseren hans sa at det var umulig hvis ikke amerikanerne først var i stand til å skyte ned de langtrekkende bombeflyene som fløy ut fra Kirovsk. Hele poenget med å okkupere Island hadde vært å hindre de amerikanske hangarskipene i å seile til en posisjon hvor de kunne gjøre akkurat det. På papiret ventet generalen

512

bare økte flyangrep, og han hadde luftvernraketter til å forsvare seg mot dem. Men han var ikke blitt divisjonssjef ved bare å holde seg til det som sto i papirene.

NORD-ATLANTEREN - Hva pokker var det som hendte? Kapteinen åpnet øynene og så at en gummislange var festet til armen hans. Det siste han husket, var at han sto på broen og at han var halvveis ferdig med ettermiddagsvakten. Nå var koøyet på styrbord side av lugaren hans tildekket. Skipet lå i mørke; det var natt ute. - Du besvimte, kaptein, sa skipslegen. - Ikke gjør det ... Kapteinen forsøkte å reise seg opp. Men han hadde knapt løftet hodet fra puten da kreftene sviktet. - Du må hvile. Du fikk indre blødning, kaptein. I natt kastet du opp blod. Jeg tror det er et perforert magesår. Du skremte vettet av meg i går kveld. Hvorfor kom du ikke og snakket med meg? Skipslegen tok fram en flaske med Maalox-tabletter. Folk vil være så fordømt smarte med allting. - Blodtrykket sank med 20 millimeter, og jeg trodde nesten du var ferdig. Det er ikke mageknip du har fått, kaptein. Du må kanskje opereres. Det kommer et helikopter og flyr deg inn til land. - Jeg kan ikke forlate skipet. Jeg ... - Legens ordre, kaptein. Hvis du dør, er det slutt med mitt perfekte rulleblad. Jeg beklager, kaptein, men du kan få virkelig store problemer hvis du ikke straks kommer under kyndig behandling. Du skal i land.

Nye navn, nye ansikter

NORFOLK, VIRGINIA - God morgen, Ed. Sjefen for marinens overflatestyrker i den amerikanske atlanterhavsflåten satt bak et skrivebord som var dekket med dokumenter. Det så ut til at papirene var omhygge­ lig ordnet i bunker. Morgen - en halvtime etter midnatt. Morris hadde ikke vært ute av Norfolk siden han kom til byen ved daggry dagen før. Hvis han dro hjem, måtte han sove igjen ... - God morgen, admiral. Hva kan jeg gjøre for deg? Morris ville ikke sette seg. — Vil du dra ut igjen? spurte COMNAVSURFLANT uten omsvøp. - Med hvilken båt? — Kapteinen på «Reuben James» er blitt sendt i land med blødende magesår. De fløy ham inn i morges. Båten kommer om en times tid sammen med noen skip fra PACFLT. Jeg vil sette den i konvoitjeneste.Vi holder på å samle en stor konvoi i havnen i New York. 80 skip, alle er store og alle er solide båter, lastet med tungt utstyr for Tyskland. Konvoien seiler om fire dager med en stor amerikansk/britisk eskorte, foruten støtte fra y et hangarskip. «Reuben James» vil ligge i havnen lenge nok til

514

å fylle drivstoff og ta inn forsyninger. Den seiler til New York i kveld sammen med HMS «Battleaxe». Hvis du har lyst på jobben, vil jeg gjerne at du tar over båten. Viseadmiralen mønstret Morris noen sekunder. - Den er din hvis du vil ha den. Har du lyst? - Mine personlige ting er fortsatt om bord på «Pharris» Morns nølte. Ønsket han virkelig å dra ut igjen? - De er pakket og på vei inn, Ed. Det finnes nok av folk som kan gjøre jobben, tenkte Morris. Operasjonsstaben han hadde arbeidet sammen med siden han kom til Norfolk, var full av folk som ville hoppe høyt av glede over en slik sjanse. Dra ut på sjøen igjen og komme i orden etter hvert - eller kjøre hjem hver kveld til tomt hus og mareritt? - Jeg tar jobben hvis jeg får den.

fOlziehausen, FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND Den nordlige horisonten flammet opp av artilleri-ild som flombelyste trærne. Tordenen fra kanonene tok aldri slutt. Det var bare 15 kilometer å kjøre til divisjonens kommandostasjon fra Alfeld. Men tre voldsomme flyangrep og 20 artillerisalver gjorde kjøreturen til et mareritt som varte fra formiddagen til skumringen og enda lenger. 20. stridsvogndivisjons fremskutte hovedkvarter var nå kom­ mandostasjon for hele offensiven mot Hameln. Generalløyt­ nant Beregovoj, som hadde avløst Aleksejev, var nå både sjef for 20. stridsvogndivisjon og gruppesjef for operasjoner og manøvrer (OMG). OMG-konseptet hadde vært en av de mest verdsatte sovjetiske førkrigsideene. Et «dristig fremstøt» ville åpne en korridor fram til fiendens baktropper, og operasjons/ manøver-gruppen skulle utnytte den, haste inn i korridoren for a erobre viktige økonomiske og politiske mål. Aleksejev sto med ryggen til et pansret kjøretøy og betraktet det lysende omrisset av en skog. Enda en ting som ikke er gått etter planen, tenkte han. Som om vi ventet at NATO skulle samarbeide med våre planleggere! Over ham kom det et gult glimt. Aleksejev blunket til han så klart og sa ildkulen bli forvandlet til en komet som falt i bakken ere kilometer unna. Vår eller deres? undret han. Enda et

515 lovende ungt liv var blitt sloknet av en rakett. Nå dreper vi våre unge menn med roboter. Hvem sa at menneskeheten ikke bruker sin teknologi til verdige formål? Han hadde forberedt seg hele livet til dette. Fire år på krigs­ skole. Den vanskelige begynnelsen som yngre offiser, forfrem­ melsen til kompanisjef. Tre år til ved Frunse militærakademi i Moskva etter at han var blitt anerkjent som en kommende stjerne. Så sjef for en bataljon. Tilbake til Moskva til generalsta­ bens Vorosjilov-akademi. Bestemann i klassen. Sjef for et regi­ ment, deretter for en divisjon. Alt sammen for dette her? - Et feltsykehus lå mellom trærne 500 meter borte, og vinden førte skrikene fra de sårede til kommandostasjonen. Det var ikke slik i de filmene han så i barndommen - og fremdeles så. De sårede skulle lide i stillhet, i taus, besluttsom verdighet, røyke sigaretter som de fikk av de godhjertede, hardt arbei­ dende militærlegene, vente på tur hos de modige, arbeids­ somme kirurgene og de vakre, idealistiske sykepleierne. En forbannet løgn, alt sammen en uhyrlig, forbannet løgn, sa han til seg selv. Det yrket han hadde viet sitt liv til, var organisert drap. Han sendte gutter med kviser i ansiktet til et landskap som var overstrødd med stål og vætet av blod. Brannsårene var de verste. Stridsvogn-mannskapene som stormet ut av sine sønderskutte kjøretøyer med klærne i brann - de sluttet aldri å skrike. De som ble drept av lufttrykket eller av en pistolkule fra en barmhjertig offiser, var knapt døde før andre led samme skjebne. De heldige som nådde fram til en hovedforbindingsplass, kom til leger som hadde det altfor travelt til å tilby dem sigaretter, og til kirurger som var dødsens trette. Hans strålende taktiske seier ved Alfeld hadde ennå ikke ført til noe, og han lurte på om den noensinne ville gjøre det, om han hadde ofret unge liv for noe annet enn ord i bøker som ble skrevet av menn som gjorde sitt beste for å glemme de redslene de hadde påført andre og seg selv. Er du kommet på andre tanker, Pasja? spurte han seg selv. Og hva med de fire oberstene du har skutt? Litt sent å oppdage en samvittighet, ikke sant? Men nå var det ikke en lek ved kartbordet eller en manøver ved Sjpola, og heller ikke noen rutinemessige treningsuhell. Det var én sak når en kompanisjef så alt dette etter å ha fulgt ordrer fra overordnede. En helt annen sak var det når mannen som ga ordrene, fikk se resulta­ tene av sitt verk.

516

- Ingenting er mer forferdelig enn et vunnet slag - unntatt et tapt slag. Aleksejev husket sitatet fra Wellingtons kommentar til slaget ved Waterloo, en av de to millioner bøkene i Frunses bibliotek. Det var så visst ikke noe som var skrevet av en russisk general. Hvorfor hadde han fått tillatelse til å lese det? Hvis soldater leste flere slike uttalelser og mindre om ære og berøm­ melse, hva ville de da gjøre når deres politiske herrer befalte dem å marsjere? Nå nå, sa generalen inne i seg; det der er en radikal tanke ... Han lot vannet mot et tre og gikk tilbake til kommandostasjonen. Der sto Beregovoj lent over kartet. En bra mann og en effektiv soldat, visste Aleksejev. Hva tenkte han om alt dette? - Kamerat, den belgiske brigaden kom nettopp tilbake. Den angriper vår venstre flanke. Den overrasket to regimenter som holdt på å flytte til nye stillinger. Vi har et problem her. Aleksejev stilte seg ved siden av Beregovoj og vurderte hvor mange avdelinger som kunne settes inn i kampene. NATO samarbeidet fremdeles ikke. Angrepet var kommet på et sted hvor to divisjoner møttes, den ene utslitt, den andre uthvilt, men uten kamperfaring. En løytnant flyttet noen brikker. De sovjetiske regimentene trakk seg tilbake. - Hold reserveregimentet på plass, befalte Aleksejev. - La denne rykke nordvestover. Vi skal prøve å angripe belgiernes flanke når de nærmer seg dette veikrysset. Gleden over yrket har vanskelig for å dø hos en soldat.

ISLAND - Der er det. Edwards rakte kikkerten til sersjant Smith. Det var ennå mange kilometer til Hvammsfjordur. Da de fikk det første glimt av den, sto de på toppen av et 700 meter høyt fjell. En glitrende elv under dem fløt ut i fjorden over 15 kilometer derfra. Alle holdt seg lavt i terrenget, da de var redde for å rage opp i horisonten med den lave solen bak seg. Edwards tok fram radioen. - Doghouse, dette er Beagle. Målet er i sikte. Det var uhyre dumt å si dette, og Edwards var klar over det. Hvammsfjordur var nesten 45 kilometer lang og 15 kilometer bred på det videste punktet.

517

Mannen i Skottland var imponert. Edwards gruppe hadde tilbakelagt 15 kilometer de siste ti timene. - Er dere i god form? - Hvis du vil ha oss til å gå lenger, mann, så kan det hende at denne radioen ikke virker. - Oppfattet; jeg skal skrive opp det. Majoren forsøkte å la være å le. - Nøyaktig hvor er dere? - Omtrent åtte kilometer øst for Høyde 578. Nå som vi er her, vil du kanskje fortelle oss hvorfor? sa Edwards. - Hvis dere ser noen som helst, gjentar noen som helst, sovjetisk virksomhet, vil vi vite det øyeblikkelig. Selv om det bare er en kar som pisser bak en stein, vil vi vite om det. Skjønner du? - Oppfattet. Du vil ha størrelsen oppgitt i tommer. Ingen russkijer i sikte ennå. Til venstre for oss står noen ruiner, og langt nede ved elven ligger en bondegård. Ingenting rører seg noe sted. Er det noe spesielt sted du vil ha oss? - Vi arbeider med det spørsmålet. Bli hvor dere er inntil videre. Finn et hyggelig sted å gjemme dere på og bli der. Hvordan er det med matsituasjonen? - Vi har nok fisk for i dag, og jeg kan se en innsjø hvor vi kanskje kan fange flere. Husker du at du sa du ville sende noen pizzaer ut til oss, Doghouse? Akkurat nå kunne jeg drepe for å få en pizza. Pepperoni og løk. - Fisk er sunt, Beagle. Jeg hører deg dårlig. Du må begynne å tenke på hvordan du skal bevare batteriene lengst mulig. Noe mer å rapportere? - Nei. Vi kaller opp igjen hvis vi ser noe. Slutt. Edwards slo av bryteren. - Vel, folkens, vi er hjemme! - Det er fint, løytnant, lo Smith. - Hvor er hjemme? - Budhardalur er andre siden av det fjellet, sa Vigdis. - Min onkel Helge bor der. Vi kan sannsynligvis få oss et godt måltid der, tenkte Edwards. Kanskje fårestek, noen øl eller sterkere saker, og en seng ...en virkelig myk seng med lakener og en slik dundyne som de bruker her. Et bad, varmt barbervann. Tannpasta. Edwards kunne lukte hver eneste av sine legemsdeler. De prøvde å vaske seg i bekkene når de kunne, men for det meste kunne de det ikke. Jeg lukter som en geit, tenkte Edwards. Hva det nå kunne lukte av en geit. Men vi har ikke gått så langt bare for å gjøre noe så dumt.

518 - Sersjant, la oss sikre dette stedet. - Javel, løytnant. Rodgers, ut med sekken. Garcia, du og jeg tar første vakt. Fire timer. Du kan ta den knausen der borte. Jeg går til høyre. Smith sto og så ned på Edwards. - En god idé om vi alle hviler litt mens vi kan, løytnant. — Det lyder bra. Hvis du ser noe viktig, så gi meg et vink. Smith nikket og gikk omtrent 100 meter bortover. Rodgers var allerede halvt i søvn. Hodet hans hvilte på den sammenbrettede jakken. Geværet lå støttet til brystet på den menige soldaten. - Vi bli her? spurte Vigdis. - Jeg ville nok gjerne gå og besøke din onkel, men det kan være russere i den landsbyen. Hvordan har du det? - Trett. - Så trett som vi? spurte han med et smil. - Ja, så trett som dere, innrømmet hun. Vigdis la seg ned like bak Edwards. Hun var skitten. Ullgenseren hennes var revet opp flere steder, og støvlene så slitte at de ikke kunne repareres. - Hva kommer til å skje med oss nå? - Jeg vet ikke. Men det var en grunn til at de ville ha oss her. - Men de forteller deg ikke grunn! innvendte hun. Det var en intelligent iakttagelse, tenkte Edwards. - Forteller de deg, men du ikke oss? spurte Vigdis. - Nei, dere vet like mye som jeg. - Michael, hvorfor alt dette skje? Hvorfor kommer russerne hit? - Jeg vet ikke. - Men du er offiser. Du må vite det. Vigdis reiste seg halvt og støttet seg til albuene. Hun så virkelig forbauset ut. Edwards smilte. Han kunne ikke bebreide henne at hun følte seg forvir­ ret. Island hadde ingen annen væpnet styrke enn politiet. Lan­ det var en virkelig fredelig republikk, og hadde ikke noe militær­ vesen å snakke om. Noen få væpnede skip for å beskytte fisket og politistyrken var alt landet noengang hadde trengt for å bevare sikkerheten. Denne krigen hadde ødelagt deres uplettede historie. Gjennom tusen år var Island aldri blitt angrepet, til tross for at det verken hadde en hær eller en marine. Nå hadde det bare skjedd, fordi det lå i veien. Han spurte seg selv om det ville ha hendt hvis ikke NATO hadde bygd sin base på Keflavik. Selvfølgelig ikke! Din idiot, du har da sett hva slags folk russerne er! NATO-base eller ikke NATO-base - Island lå

519 i veien for dem. Men hvorfor pokker hadde alt dette skjedd? - Vigdis, jeg er meteorolog - værmann; jeg spår været for flyvåpenet. Det gjorde henne bare mer forvirret. - Ikke soldat. Ikke, eh, marinesoldat? Mike ristet på hodet. - Jeg er offiser i Det amerikanske flyvåpen, det er riktig, men jeg er ikke en virkelig soldat, slik som sersjanten. Jeg har en annen jobb. - Men du redde mitt liv. Du er soldat. - Vel, jeg antar jeg er det - tilfeldigvis. - Hva vil du gjøre når alt dette er over? Øynene hennes var svært interesserte nå. - En ting om gangen. Han tenkte i timer, ikke dager eller uker. Hva vil hende hvis vi overlever? Skyv det til side. Først må vi overleve. Hvis du tenker på tiden etter krigen, vil det ikke bli noen. - Jeg er for trett til å tenke på det. La oss sove. Hun kjempet mot søvnen. Han visste at h