Norsk som nabospråk : håndbok for deg som er svensk og vil lære mer om norsk språk og kultur 9789173827720, 917382772X [PDF]

Zitiervorschau

Olaug Rekdal

M arsh

sonv nabosprdh Håndbok for deg som er svensk og vil lære mer om norsk språk og kultur

Wrvrr "Ytetet

ur- -

ff

f -./nclsva II

V vtei f-laceting

Mittuniversiløiet BIBLIOTEKET 871 88 HÄ&WÖSAND

Hallgren & Fallgren

A I, Kopieringsförbud: Detta verk är skyddat av upphovsrättslagen! Kopiering, utöver lärares rätt att kopiera för undcrvisningsbruk enligt BONUS-Presskoptas avtal, är förbjuden. Sädant avtal tecknas mellan upphovsrättsorganisationer och huvudman för utbildningsanordnare t ex kommuncr/universitet. För information om avtalet hänvisas till utbildningsanordnarens huvudman eller BONUS-Presskopia. Den som bryter mot lagen om upphovsrätt kan åtalas av allmän åklagare och dömas till böter eller fängelse i upp till två år samt bli skyldig erlägga ersättning till upphovsman/rättsinnehavare.

© 2002 Författaren och Hallgren & Fallgren Sättning: Kajsa Pettersson Omslag: Richard Kihlgren Omslagsfoto: Elthie Hoel Rekdal, Sunndalsfjell sett fra Hocl Kartor: Oskar Bandlc, s. 16, 35, 40, 54, 56 Illustrationer: Karin Hallgren Tryckning: Eländers i Uppsala 2008 Hallgren & Fallgrcn Studieförlag AB Box 92 192, 120 09 Stockholm Tel. 08-37 66 98, Fax. 08-87 33 31 www.hallgren-fallgren.se ISBN: 91 7382 772 0

Innhold Forord

7

1. leksjon: Nordens språk, nabospråk og norsk Det umistelige Norden og Nordens språk Nabospråkene dansk, norsk og svensk Norsk tale- og skriftspråk Grammatikkrute 1: Tallord

9 9 11 14 19 22

2. leksjon: Ordforståelse Språk og kultur De vanligste ordene Et basisordforråd i norsk for svensker Norsk og dansk ordforråd i forhold til svensk Grammatikkrute 2: Futurum og passiv Grammatikkrute 3: Uttrykk for genitiv

25 25 27 31 38 41 41

3. leksjon: Leseforståelse Leseprosessen Bokstavene ø, æ, å Rettskrivningsregler Bokmål og nynorsk - form og funksjon Grammatikkrute 4: Substantiv I, genus og bøyning Grammatikkrute 5: Substantiv II, ulikt genus i norsk og svensk Grammatikkrute 6: Personlige og possessive pronomen

43 43 44 45 49 57 57 58

4. leksjon: Høre forståelse Når skandinaver samtaler Norske talespråksformer Lydsystemet: prosodi, vokalene, diftongene, konsonantene Uttaleregler og uttaleøvelser: bokmål, nynorsk ogtrøndersk Høytlesning av nabospråk Grammatikkrute 7: Verb I, imperativ, infinitiv og presens partisipp Grammatikkrute 8: Verb II, konjugasjoner, tema og bøyning

59 59 61 63 69 74 77 78

Grammatikkrute 9: Verb III, preteritum partisipp og supinum Grammatikkrute 10: Verb IV, verbsyntaks 5. leksjon: Språkhistorie Nabospråkshistorie Grammatikkrute 11: Hjelpeverb Norsk språkhistorie 1500-2000

79 79 81 81 87 89

Forkortelser

103

Litteratur

105

Grammatikkruter: 1 Tallord 22 2 Futurum og passiv 41 3 Uttrykk for genitiv 41 4 Substantiv I, genus og bøyning 57 5 Substantiv II, ulikt genus i norsk og svensk 57 6 Personlige og possessive pronomen 58 7 Verb I, imperativ, infinitiv, presens partisipp 77 8 Verb II, konjugasjoner, tema og bøyning 78 9 Verb III, preteritum partisipp og supinum 79 10 Verb IV, verbsyntaks 79 11 Hjelpeverb 87

Forord

Norden er i orden! Denne parolen myntet den islandske forfatteren Einar Mår Gudmundsson da han takket for Nordisk råds litteraturpris for boka Englar heimsins (no. Universets engler). Godt og fyndig sagt, tenker både nordmenn, dansker og svensker. Men hvilket språk sa han det på? Snakket han svensk og sa /No:rden år i o:rden/? Vakkert og treffende om språkets betyning for Norden, tenker svenskene. Snakket dansk eller norsk derimot, sa han / norden er i ården/og det synes vi er helt greit! På svensk betyrdet ”Norden år helt i sin ordning” ! De samme ordene betyr ulike ting for oss, og denne tvetydigheten gledet nok forfatteren. Den sier mye om nabospråkenes egenart: så like og dog så eksotiske. Denne boken er en lettfattelig framstilling av ordene i norsk for svensker nettopp med lanke på nabospråksforholdet. Ettersom dansk også er vårt nabospråk får det spille sin rolle i sammenhengen. Et nabospråk er som en utvidelse av morsmålet, ikke et fremmedspråk. Når svensker og nordmenn møtes kan vi langt på vei forstå den andres språk uten å snakke det selv. Undervisningen blir best om den bygger på dette spesielle forholdet mellom morsmål og nabospråk og lærebøkene utformes etter det. Boken er skrevet for grunnkursene i norsk ved universiteter og høyskoler i Sverige, men kan også passe for gymnaskurs i nabospråk. Den bygger på både moderne og klassisk forskning og består av fem leksjoner. Den første leksjonen gir korte oversikter over språkene i Norden, de skandinaviske nabospråkene og språkforholdene i Norge. Andre leksjon tar opp den viktigste delen av nabospråksforståelsen, ordforrådet, og hvordan svensker lettest skaffer seg et basisordforråd i norsk. Tredje og fjerde leksjon behandler lese- og høreforståelsen, med særlig vekt på standardspråkene men også med eksempler på dialekter. Femte leksjon gir hovedlinjer i nabospråkenes historiske utvikling og i den norske språk­ historien fra 1550 til i dag. Nabospråksundervisningen er mer kulturformidling enn grammatikk. Det lille som behøves av grammatikken er derfor smøget inn i egne ruter. 7

Ingen har bedre vist oss systemene i språkvariasjonen i Norden enn den sveitsiske professoren i nordiske språk dr. Oskar Bandle. Hans dialektkart fra avhandlingen Die Gliederung des Nordgermanischen (1973) er som en serie aha!-opplevelser. Vi er vant til dialektkart som slutter ved landegrensene. Men Norden er et språklig kontinuum, med dialcktmerker som sjelden følger nasjonsgrensene. Den store fordelen med Oskar Bandles dialektkart er at de viser denne sammenhengen i det nordiske språkområdet, slik at vi både intuitivt og konkret forstår hvordan området holdes sammen og deles opp av de utviklingene som har foregått gjennom historiens gang. Hans kart har sin givne plass i nabospråksundervisningen og jeg har med glede og takknemlighet tatt imot hans tillatelse til å bruke dem i denne boken, i en tilpasset versjon. En kompendieversjon av Norsk som nabospråk har vært utprøv i undervisningen siden 1997. Jeg takker både mine studenter og kolleger for tips og råd for framstillingen. Stor takk til rådgiver ved Norsk Språkråd Jostein Stokkeland og mine svenske kolleger Ulla Börestam og Evert Melefors for erfaren og uvurderlig hjelp i avslutningsfasen. Jeg vil også takke forlaget for godt samarbeid med både tekst og bilder, for forlagssjef Karin Hallgrens tegninger og redaktør Richard Kihlgrens omslag. En særlig takk til ham for en så treffsikker plassering av min barndoms dals fjell på det. Og takk til mor, Elthie Hoel Rekdal, som tok det fine bildet.

Olaug Rekdal

8

1. leksjon: Nordens språk, nabospråk og norsk Denne leksjonen gir - historien om det umistelige - en orientering om Norden og språkene her - en modell for utviklingen av de nordiske språkene - en oversikt over de skandinaviske nabospråkene - en viktig dialektgrense i Norden - en kort introduksjon til norsk tale- og skriftspråk - grammatikk: å telle (sv. räkna) på norsk

Det umistelige I løpet av året 2CX)0 ble det gjennomført en konferanseserie med tittelen ”Det umistelige”. Serien var lagt opp som en stafett: Den startet på Voksenåsen i Oslo, vandret via Hässelby i Stockholm til Hanaholmen ved Helsingfors og ble avsluttet på Schæffergården ved København. Det um istelige, som konferensene handlet om, var den nordiske språkforståelsen og den nordiske fellesskaps-følelsen. Vi som snakker dansk, norsk el ler svensk kan omgås med hverandre på hvert vårt språk, som når vi møter en dialekt av vårt eget. Vi kan snakke og skrive vårt eget språk og bli forståttav de andre, forutsatt at begge parter er villige til å anstrenge seg litt. Det er denne tilgangen vi har kalt ”det umistelige” -e n konstatering, men også en besvergelse. ”Det umistelige” må passes på og holdes i trim, for ellers kan vi miste det. Språkfolk snakker med uro om det de kaller domenetap, at engelsk overtar mange bruksområder. Hvordan går det med våre nasjonalspråk og hva vil skje med det nordiske språkfellesskapet i framtiden? Hvordan vil vilkårene være for språkforståelsen når våre dagers studenter skal under­ vise neste generasjon nordboere? ”Det umistelige” slik som vi har det er en kilde til glede, kunnskap og opplevelser, slik som islendingen Einar Mår Gudmundsson sa: Norden er i orden. Et spill på tvetydigheten i ordet orden, som forklart i forordet, og som bare nabospråk kan få til.

9

10

Norden og Nordens språk I Europas høye nord, fra Thule i nordvest til Karelen i øst, fra Flensborg fjord i sør til Svalbard i nord, finner vi det område vi kaller Norden. Her ligger de nordiske land Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige med de tre selvstyrende områdene Åland, Færøyene og Grønland. På Nordka­ lotten finner vi Såpmi, Sameland. Befolkningen i Norden utgjør ca. 24 millioner. En del av Norden er Skandinavia, som omfatter Danmark, Norge og Sverige. De nordiske land har gjennom tidene blitt til en kulturell og politisk enhet som gir oss innbyggerne en følelse av samhørighet. De selvstendige statene har utviklet mange former for samarbeid. Offisielt skjer det gjennom Nordisk råd, Nordisk ministerråd, og kommunenes nordiske kontakter, inoffisielt mellom foretak, alle slags organisasjoner, der skole­ sektoren er viktig, og ikke minst privatpersoner. Det offisielle nordiske samarbeidet har resultert i flere avtaler som letter samkvemet mellom borgere av de nordiske land og styrker samhørigheten. Av de viktigste kan nevnes avtalen om felles nordisk arbeidsmarked (1954), om passfrihet i Norden (1957) og om kulturelt samarbeid (1971). Videre har vi konvensjoner om miljøvern (1974) og om sosial trygghet (1982). Av spesiell interesse for nabospråksstudenter har vi Språkkonvensjonen (1981) som gir nordiske borgere rett til å bruke sitt morsmål såvel muntlig som skriftlig i kontakt med myndigheter ved besøk eller opphold i annet nordisk land. Den gjelder for dansk, finsk, islandsk, norsk og svensk. Nordens språk fordeler seg på tre språkfamilier. De nordiske språkene er av indoeuropeisk ætt, finsk og samisk av fmsk-ugrisk og grønlandsk som er et aleutisk språk. Disse språkene har ulik status i sine respektive land, ulike bruksområder og ikke minst ulik mellomforståelighet. Språk­ ene er følgende: Dansk - offisielt språk i Danmark, ca. 5,3 mill. brukere. Dessuten i all offentlig kommunikasjon likestilt med færøysk på Færøyene og med grønlandsk i Grønland, og begge steder er dansk et obligatorisk fag i skolen, men ikke undervisningsspråk. Finsk - offisielt språk i Finland, ved siden av svensk, ca. 4,5 mill. brukere. Færøysk - offisielt språk på Færøyene, ved siden av dansk, ca. 42 000 brukere. Grønlandsk - offisielt språk på Grønland ved siden av dansk, ca. 45 000 brukere. 11

Islandsk-offisielt språk i Island, ca. 280000brukere, hvorav ca. 20000 bor utenlands. Norsk-offisielt språk i Norge,ca. 4,5 mill. brukere. Skriftspråket har to likestilte former, bokmål og nynorsk. Samisk—har offisiell status som minoritetsspråk i Finland, Sverige og Norge og er jamstilt med norsk i noen kommuner i Finnmark. Samisk er igjen spaltet i 6-7 varieteter med dårlig mellomforståelighet, så det kan diskuteres om det er ett eller flere språk. Nordsamisk er det største. De samiske språkene brukes av 30-40 (XX) i Norge, 17-20 (XX) i Sverige, 5— 6000 i Finland og ca. 2000 i Russland. Svensk - offisielt språk i Sverige og Finland, ca. 9 mill. brukere.

Vi har ulike språk i Norden, men vår felles kultur preger oss: Vi sier mye ”takk” . Andre språk har andre skikker, engelsk sier mye ”please” . På alle Nordens språk sier vi ”takk for maten”. Dansk: Islandsk: Finsk: Færøysk: Norsk: Svensk:

Tak for maden Takk fyrir matinn Kiitos ruoasta Mangatakk Takk for maten Tack för maten

De andre gamle språkene i Norden takker ikke så mye som vi, men de kan si det av høflighet mot oss andre: Nordsamisk: Giitu biepmus Lulesamisk: Biebmos gijtto Grønlandsk: Nerisannut qujanaq

Disse språkene er de gamle språkene i Norden. De har vært brukt av befolkningen som har bodd her så lenge historien kan følges tilbake i tiden. Ved tusenårsskiftet fikk noen tradisjonelle språk status som mino­ ritetsspråk. I Norge kvensk (finsk i Finnmark), samisk, jiddish, romani, i Sverige meånkieli (tomedalsfinsk), samisk, jiddish, romani og finsk. I tillegg til disse åtte gamle språkene i Norden har vi i alle land nye innvandrerspråk, i Norge mest urdu (Pakistan) og vietnamesisk. Og nesten alle er vi nå funksjonelt tospråklige med engelsk som verdensspråk.

12

De nordiske språkene Dansk, færøysk, islandsk, norsk og svensk er de nordiske språkene. De stammer fra samme umordiske språk. Fram til 1200-tallet var de ganske enhetlige, men kan skilles i vest- og østnordisk. I vest sa folk på den tiden at de snakket norrønt mål, i sør og øst dansk tunge. De forstod hverandre godt. På Island er dette språket bevart. Et islandsk skolebarn kan den dag i dag lese Snorre på originalspråket. I Danmark. Norge og Sverige har språket forandret seg slik at mellomforståeiigheten mellom de skandina­ viske språkene og øyspråkene, færøysk og islandsk, er gått tapt. I Dan­ mark forandret språket seg enda mer, noe som førte til at språket i sør skilte seg fra språket i nord. Det oppstod et sørnordisk område (Danmark, Skåne og Sørlandet i Norge) og et nordnordisk område som bestod av det øvrige Sverige og Norge, samt Island og Færøyene. Når vi kommer til 1600 har talespråkene i Norden nådd sitt möderne stadium og skillet vest-øst går mellom øyspråkene og skandinavisk. Men heller ikke de skandinaviske språkene var enhetlige. Her hadde vi fått ett skille mellom nordskandinavisk, svensk og norsk, på den ene siden og sørskandinavisk, dansk, på den andre. Den norske språkhistorikeren og dialektforskeren Arne Torp har utarbeidet en modell for denne historien. Hans utgangspunkt er graden av mellomforståelighet. Ettersom språkene har forandret seg på ulike måter gjennom historien, må inndelingene bli forskjellig i ulike perioder.

Inndelingen av de nordiske språk på tre ulike stadier Urnordisk

Før 700 700-1200

1200-1600

Vestnordisk

Østnordisk

norrønt (no., feer, isl.) 1

da., sv.

Nordnordisk

norrønt /svensk 1600-

Øy nordisk

Sørnordisk

II UH

islandsk /// færøysk ////

dansk Skandinavisk

Nordskandinavisk // Sørskandinavisk norsk / svensk // dansk

Tegnforklaring: / = god mellomlbrståelighet, // = mindre god, lill = ingen.

13

Nabospråkene dansk, norsk og svensk Termen nabospråk eller grunnspråk finnes verken i norske eller svenske ordbøker og oppslagsverk. Når vi skal bestemme hva den betyr, får vi undersøke i hvilke sammenhenger den brukes. Vi finner den da ofte i avtaler og utredninger fra offisielle nordiske organisasjoner som Nordisk råd, Nordisk ministerråd og Foreningen Norden. De har alle som mål å styrke det nordiske kulturelle fellesskap og samhørigheten mellom de nordiske lands borgere. Å bevare og styrke den nordiske språkforståelsen, det umistelige, anses som en viktig del av dette. Skoleverkene i Norge, Sverige og Danmark er de nasjonale institusjonene som har fått oppgaven å fremme nabospråksforståelsen i Skandinavia og føre den videre til nye generasjoner. Derfor finner vi termen nabospråk i de respektive lands læreplaner for morsmåls­ undervisningen. Det pleier å stå at elevene skal ha en viss forståelse av nabospråkene og kjennskap til nabolandenes kultur. Nabospråk har vært skolefag i Skandinavia siden 1850-årene og undervisningen i dem har hele tiden tilhørt morsmålsundervisningen. De har derfor aldri blitt behandlet som fremmedspråk, men som en nær slektning av morsmålet. Denne koplingen til morsmålet er kanskje viktig for våre emosjonelle forhold til dem. Modersmål, det språksom barn lärsig först (förstaspråk). Modersmålet är det redskap som barn lär sig utnyttja för att kunna använda symboliska begrepp och koda sin omvärld. I tvåspråkiga familjer kan barn tillägna sig två olika modersmål samtidigt. (Nationalencyklopedin, usignert artikkel)

Målet for nabospråksundervisningen er at vi skal kunne kommunisere på våre egne språk. Hver og en snakker og skri ver sitt språk og forstår og blir forstått av de andre. Hva det krever av kunnskap om likheter og forskjeller i forhold til morsmålet skal undervisningen formidle. Nabospråks­ undervisningen er kulturformidling like mye som innlæring av eksakte språkkunnskaper. Språklig sett bygger ideen om nabospråk på slektskapet mellom de nordiske språk og den typologiske likheten mellom dem. Det betyr at de stammer fra samme urspråk og har gjennomgått samme utvikling. Den som har svensk som morsmål kan allerede 70-90 % av norsk. Når vi i Sverige underviser i norsk som nabospråk, bygger vi på denne morsmålskompetansen. Et nabospråkskurs skal vise hvor likhetene og styrken i nabospråksforholdet er samt veilede i de problemer vi har og hvordan de overvinnes. 14

I dag er norsk det nordiske språk som står svensk nærmest, når det gjelder lydsystem, grammatikk og syntaks. Ordforrådet i norsk har også mye felles med svensk, særlig i nynorsk, men bokmål har mest felles med dansk. Norsk står på en måte mellom svensk og dansk: Lydsystem felles med svensk, ordforråd felles med dansk. Det er en vesentlig forklaring til at svensker og dansker forstår norsk bedre enn de forstår hverandre. Svensker og dansker må lære både uttale og ordforråd for å kommunisere med hverandre.

Språk eller dialekter? Skil let mellom hva vi kaller språk og dialekt er oftest avhengig av grad av mellomforståelighet. En språkvarietet vi forstår er således en dialekt av vårt språk, mens en varietet vi ikke forstår, er et annet språk. Men dette kriteriet gjør det alltid problematisk å skille mellom språk og dialekter, også i Norden. For oss i Skandinavia er det klart at finsk og samisk og grønlandsk er tre ulike språk, for de forstår vi ikke. Islandsk og færøysk like så. Men mellom dansk, svensk og norsk er mellomforståeligheten like god eller dårlig som mellom visse innenlandske dialekter. Er disse tre språk eller tre dialekter? Vi kaller dem tre språk. Samisk derimot består av sju varieteter som innbyrdes er uforståelige. Disse burde vi da kalle sju språk, men vi kaller dem sju dialekter av ett språk. Hva er et språk og hva er en dialekt? Den diskusjonen pleier ofte å bli lang og uavgjort. Som eksemplene viser erdet ikke språklige kriteriersom avgjør. En språkforsker. Max Weinreich, har satt saken på spissen og sagt: Et språk er en dialekt med en hær (sv. armé) og en flåte (sv. flotta).

Denne formuleringen gjør det klart at grensen mellom språk og dialekter bestemmes av nasjonale, kulturelle og politiske verdier.

Avstands- og utbygningsspråk En mer vitenskapelig modell for løsningen av problemet med dialekt og språk er oppdelingen i avstands- og utbygningsspråk. Avstandsspråk er ulike på grunn av store lingvistiske forskjeller, som fmsk-ugriske og aleutiske språk er ulike fra de nordiske språk. Utbygningsspråk er ulike på grunn av bevisst styring og språkplanlegging fra myndighetenes side. Språket ”bygges ut” som symbol for nasjonen ved hjelp av egne språkmerker, for å bli annerledes enn naboens. Det er særlig ortografi og ordforråd som preges av utbygningen. Det var den tyske språkforskeren 15

i

FÄRÖER

X-

Utviklinger i forbindelse med den danske kvantitetsomleggingen r***. støt-grense t ---- tn > nn J g > j, w (iblant med diftongering eller bortfall) ptk > bdg (iblant med videreutviklinger) 11111111 ptk > bdg tn > nn tidligere eksisterende (etter stadnamn/ortnamn) g > j, w mer sporadisk g gjennomgående >j (delvis svekkelse etter visse vokaler) Kart 2 Fra Oskar Bandle 1973: Die Gliederung des Nordgermanischen.

16

Heinz Kloss som myntet disse begrepene for det tyske språkområdet, som også er et kontinuum av dialekter mellom Østerrike og Nordsjøen, med flere skriftspråk. De skandinaviske språkene framstår da som typiske utbygningsspråk.

Dialektgrenser i Norden Kartet til venstre viser noen viktige dialektgrenser i Norden. De vinglete ”ringene” rundt Danmark viser grensene for de forandringene som har foregått i dansk og som nå gjør at dansk uttale er blitt så forskjellig fra norsk og svensk. På 1200-tallet begynte danskene å legge sterkere trykk på første del av ordet enn før. Det kalles på dansk stød, norsk og svensk støt. Norsk og svensk utviklet samtidig våre musikalske aksenter, som gjør at vi kan høre forskjell på 'tomten og ”tomten. Kartet viser støt-grensen, som omgir Danmark. Men denne omleggingen medførte også andre forandringer, som spredte seg utenfor støtgrensen. Et karakteristisk kjennetegn ved skriftspråkene er at p, t,k > b, d, g i dansk. Mange kjennetegn ved de skandinaviske skriftspråkene kan følges på dette kartet. Her er noen eksempel: svensk

nynorsk

bokmål

dansk

tn > nn

vatten botten

vatn botn

vatn/vann bonn/bunn

vand bund

g>i g>v

jag mage hage prästkrage

eg mage hage prestekrage

jeg /jæi/ mave have(lumsktord!) præstekrave

g > bortfall

väg stig

veg stig

jeg /jæi/ mage/mave hage/have prestekrage/ -krave vei sti

p,t,k > b,d,g

gapa gata kaka

gape gate kake

gape gate kake

gabe gade kage

vej sti

Kart 2 viser tydelig hvordan det oppstod et skille mellom dansk uttale på den ene siden, og norsk og svensk på den andre, og hvordan de preger de respektive skriftspråkene i dag.

17

18

Norsk tale- og skriftspråk Norsk er morsmål for de fleste 4.5 mill. nordmenn og skriftspråket har status som offisielt språk i Norge. Det har to likestilte former, bokmål og nynorsk. Navnet på landet har to former Norge på bokmål, Noreg på nynorsk, og betyr ”vegen mot nord”, som i Norway, Nordwegen.

Talespråket Det spesielle ved talespråket i Norge er for det første dialektenes sterke stilling. De brukes ikke bare i uformelle sammenhenger på lokalt nivå, men også i formelle situasjoner og på nasjonalt nivå, selvsagt med en viss utjevning og tilpasning til situasjonen. For det andre har vi ikke noe offisielt ”riksnorsk” standardtalespråk. Så nylig som i 2001 gav Norsk språkråd for første gang ut en veiledning i norsk standardspråklig uttale. Den kjennetegnes av at det meste som finnes i dialektene aksepteres som standardspråk, f. eks. ”tjukk I” (so:L) og trykk på første stavelse av fremmedord (’banan). Vi kan si at vi har regionale standarder eller regiolekter med senter i det største byene: Oslo, Kristiansand, Bergen, Trond heim og Tromsø. Ved siden avdialektmerkene betyr tonefallet mye for å kjennetegne hvor i landet taleren kommer fra. Østnorsk, standard: Østnorsk, dialekt: Sørlandsk: Vestlandsk, standard: Trøndersk: Nordnorsk:

/jæi vet ikke va vi skal jøre me saken/ /je væit itte å vi ska jøra me saka/ /e væit ikkje ka me ska jøR a me saga/ /eg væit ikkje kva me ska jera me saka/ /æ væit itj ka oss ska jæ ra me sakjen/ /æ væit ikkje ka vi ska jø r me saka/

Skriftspråket Norge har to offisielle skriftspråk eller målformer. De kalles bokmål og nynorsk. De haren lang og stormfull historie bak seg og ingen haren fast og enhetlig norm. De fleste nordmenn skriver slik: Noen skriver slik: Noen, særlig i vest, skriver slik: Noen få slik: Og noen få slik:

a) Hun kastet stein så glasseplene ble moset b) Hun kasta stein så glassepla blei mosa c) Ho kasta stein så glasepla blei mosa d) Ho kasta stein så glasepli vart mosa e) Hun kastet sten så glasseplene ble moset

19

Hvis dette virker komplisert, så kan det være en trøst å vite at det er enklere i praksis. a) er bokmål med moderate former, den mest brukte skriftspråksformen i Norge i dag, den fungerer som ”rikssvenska” i Sverige. b) er en mer radikal og dristig variant av bokmål, for den som vil markere noe. c) er nynorsk slik de fleste skriver den i dag. d) er en konservativ variant av nynorsk som noen eldre skrivere bruker. e) er en konservativ variant av bokmål som noen eldre skrivere bruker.

Nynorsk skrives av ca. 15 %. Bokmål skrives av ca. 85 %. Del er også språkformen i denne boka. (Med et visst islett av a-former. Jeg vil også markere noe.) At bokmål og nynorsk er offisielle skriftspråk betyr at det offentlige er forpliktet til å bruke begge språk, og at alle elever og lærere i norsk skole skal lære å skrive begge. Den som skriver et brev til kommune eller stat skal få svar på samme språk. Alle som går ut av norsk skole skal beherske begge språkformer skriftlig. I det private næringsliv, i aviser og eterme­ dier er bokmål så godt som enerådende. Valget mellom de to avhenger mye av hvor i landet man bor og hvilken norsk delkultur man identifiserer seg med. Bokmål er språket for majoritetskulturen, for dem som bor i byer og tettsteder over hele landet og forden folkerikeste delen av Norge som er det sentrale østlandsområdet med Oslo. Bokmål er dels basert på talespråket på Østlandet, dels på dansk fra unionstida. Nynorsk er språket for minoritetskulturen, for dem som bor utover landet og for mange innflyttere til tettsteder og hovedstad som vil beholde sitt språk. Det er basert på talespråket på Vestlandet og brukes mest av folk der. Som minoritetsspråk har det en viss beskyttelse i norsk lov, f. eks. at alle skolebøker skal foreligge på begge språk til samme tid og at NRK skal ha 25% av sendingene på nynorsk.

Det gamle norske skriftspråket Det første skriftspråket i Norge, som i Norden forøvrig, var runeskriften. Med kristendommen kom de latinske bokstavene. I Norge ble kristendom­ men innført i 1030 etter at Olav Digre falt i slaget på Stiklestad og under skjedde ved hans grav. Han ble da omdøpt til Olav den Hellige og høvdingene overgav Odin og bøyde seg for Kvitekrist. Med kristendom­ men kom engelske og irske prester, som begynte å skrive det for dem nye språket med latinske bokstaver. Dette gamle språket ble kalt norrønt eller 20

gammelnorsk og de eldste levningene av er datert til ca 1050. Det var dette spraket nordmenn tok med til Island og senere andre land dit de for i viking og på dette språket skrev islendingene sine eddadikt, sagaer og skalde­ kvad. På Island er dette språket bevart den dag i dag. Norge varet stort og mektig rike på 1200-tallet, men fra begynnelsen av l3(X)-taIlet gikk det nedover og unionstidene begynner, de som varer helt til 1905. Det gammelnorske skriftspråket tapte domener og døde ut. Under unionstiden med Danmark, 1370-1814, ble dansk skriftspråket i Norge.

Moderne norsk - to skriftspråk Fra 1814-1905 var Norge i union med Sverige. Ca. 1840 begynte arbeidet med å skaffe Norge et eget nasjonalt skriftspråk. De interesserte kulturpersonlighetene hadde ulike oppfatninger om hvordan språk­ spørsmålet burde løses, og begge vant: Norge fikk to skriftspråk. De to nye norske skriftspråkene hadde røtter i to av den tidens talespråksvarieteter. På den ene siden det urbane borgerskapet, som etter 400 år i union med Danmark hadde utviklet et dansk-norsk talespråk, på den andre den selvstendige norske bondestand, som snakket dialekter med røtter i gammelnorsk. Dermed var de uttrykk for hver sin norske delkultur og dermed ble de også våpen i disse delkulturenes strid om makt og overhøyhet i norsk kultur- og samfunnsliv. Den dansk-norske sidens utgangspunkt var dog sterkest, for det danske skriftspråket hadde jo vært i bruk i Norge siden 141500-tallet. Det andre nye skriftspråket, som ble basert på bygdedialektenc, ble støttet av bygdefolk som så sin fordel i å få et skriftspråk som var i samsvar med deres talespråk. Språkene ble kalt riksmål og landsmål. Denne språksituasjonen førte til mye strid om skriftspråket i Norge på 1900-tallet. Staten drev aktiv språkplanlegging for å føre de to skriftspråk­ ene sammen til ett. Den døpte om språkene til bokmål og nynorsk, to store skriftspråksreformer ble gjennomført. De møtte hard motstand fra begge hold og til slutt ble samlingspolitikken avblåst 1972. Denne historien har gitt dagens skriftspråk to kjennetegn som skiller dem vesentlig fra både svensk og dansk: For det første at vi har to skriftspråk, bokmål og nynorsk. For det andre at de ikke harén strikt norm, begge har det vi kaller valgfrie fonner. Både bokmål og nynorsk kan skrives med en mer moderne variant og en mer konservativ, med radikale eller moderate fonner, som vist i innledningen her.

21

Grammatikkrute 1: Tallord Grunntall

Ordenstall

null en, ett|ein, eitt to tre fire fem seks sju/syv åtte ni ti elleve [ellve | tolv [tåll|||tålv | tretten fjorten femten seksten [sæistn]|[seksten] sytten [søtnj|[syttenJ atten nitten tjue/tyve tjueen|ein eller OBS! en|einogtjue osv. tretti/tredve førti/førr femti seksti sytti [søtti]|[sytti] åtti nitti hundre tusen totusen trehundre og trettini

nulte første andre tredje fjerde femte sjette sjuende|-ande osv. åttende niende tiende ellefte tolvte ret tende fjortende femtende sekstende |sæistnde||[sekstande] syttende [søttndel|fsyttandej attende nittende tj uende/ty vende| tj uande tjueførste eller enogtj uende|ei nogtj uande trettiendc/trcdcvte|trettiande førtiende|-ande osv. femtiende sekstiende syttiende [søttiende | |[syttiande | åttiende nittiende hundrede tusende totusen trehundre og trettiniende|-ande

Varianter: sju/syv, tjue/tyve

Den gamle og den nye tellemåten ('.st. räknesättet): Norsk har samme system som svensk, vi sier tierne først og enerne etterpå. Vi har aldri hatt det danske 20-talIssystemet for tallene 50-90, men fram til 1951 hadde vi samme system som i dansk, tysk o.a. og sa enerne først: enogfemti, toogfemti osv. 11951 innførte stortinget en reform som kalles Den nye tellemåten. Den var velmcnt, særlig med tanke på de nye tasteapparatene, telefoner m.m., men den ble aldri godt mottatt av alle og ikke før i våre dager er den skolebarnas vanligste dagligtaleform.

22

Uttalen av telefonnummer og priser: Telefonnummer: Alle norske telefonnummer er 8-sifrede og uttales slik: 55 22 43 68 femtifem tjueto førtitre sekstiåtte, eller slik: 552 24 368 femhundre og femtito tjuefire trehundre og sekstiåtte OBS! Priser: kr 2,50 kr 52,50

to femti toogfemti femti el. femtito femti

Nordiske prosjekter Nordjobb Dette er et tilbud fra Foreningen Norden og Nordisk ministerråd, og gjelder ungdom som kan tenke seg sommerjobb i et annet nordisk land. Søknadsskjema og informasjon: www.nordjobb.net Nordisk skolenett Nordisk skolenett skal underlette samarbeide mellom lærere og elever i Norden. Det består av de nasjonale skolenett med et fellesnordisk område og drivesav Nordisk ministerråds avdeling for undervisning og forskning. Kontakt: www.odin.dk Hallo Norden En hjelpetelefon for dem som står fast i det nordiske byråkratiet. Svar på spørsmål i forbindelse med flytting, reiser, pendling, studier osv i Norden. Kontakt: Tfn. 0046-210 21 99 eller [email protected] Norden i fo k u s Dette er Nordisk råds og Nordisk ministerråds kultur- og informasjons­ program og målsettingen er å skape økt interesse for og kunnskap om nordisk samarbeid gjennom kunst- og kulturarrangementer, aktuell samfunnsdebatt og informasjonsvirksomhet. Det utarbeides halvårsprogram. Kontakt: www.nordenifokus.se Foreningen Norden Foreningen Norden er organisert som en vanlig forening, etablert i 1919. Den samarbeider med tilsvarende foreninger i de andre nordiske land og selvstyrende områder, og har nær kontakt med Nordisk råd og Nordisk ministerråd. Kontakt: www.norden.se,www.norden.no 23

2. leksjon: Ordforståelse Denne leksjonen gir - en betraktelse om språk og kultur i Norge og Sverige - de vanligste ordene, likheter og ulikheter - et basisordforråd i norsk for svensker - et innblikk i ordgeografien: markjordbær-smultron - en lumsk oversettelse: Den skinnsjuke greven - om forholdet mellom ordforrådet i dansk, norsk bm|nn og svensk - innblikk i et dialektmerke i Norden, diftongene - grammatikk: futurum og passiv, uttrykk for genitiv

Språk og kultur Når svensker skal lære norsk, er det først og fremst ordforrådet som gjelder. Men når det er sagt, er det også viktig å betenke at vi på mange måter lever i en felles (sv. gemensam) verden i de skandinaviske land. Vi harf.eks. mye likt i vær- og årstidsvekslinger, i våre holdninger til naturen og opplevelsen av den, og vi har mye felles i kultur- og samfunnsliv, seder og skikker. Derfor har vi gode forutsetninger for å forstå hva folk snakker om, vi kan sette det inn i rimelige sammenhenger og vurdere konsekvens­ ene også når de snakker et nabospråk. Vi har en hel del relevante bakgrunnskunnskaper som vi kan bruke i tolkningen. Men vi har også merkbare mangler (sv. brister) i kunnskapene om hverandres kultur og historie. Den norske nasjonallitteraturen med dens symbol- og myteverden er lite kjent i nabolandet. Alle nordmenn kjenner folkeeventyrene våre og vet hvem Per, Pål og Espen Askeladder, svensker har knapt hørt om dem. På den andre siden har vi eksempler på veldig god integrering. Torbjørn Egners Dyrene i Hakkebakkeskogen, Folk og røvere i Kardemomme by og Alf Prøysens Teskjekjerringa er like kjente og kjære for svenske som for norske barn, bare under andre navn: Klas Klättermus, Folk och rövare i Kamomilla stad og Teskedsgumman. Sangglade nordmenn kan de store svenske trubadurene utenat, fra Bellman til Taube og våre dagers internasjonale stjerner. Men vi vet ikke mye om svensk historie, om politiske og sosiale forhold gjennom tidene, like lite som svensker vet om våre forhold. Så lenge vi vet så pass lite om hverandre, føler vi naturlig nok en viss usikkerhet når vi kommer over på 25

hverandres hjemmebaner. Det er nesten som hjemme, men med mye nytt og spennende. Ordene for denne felles verden er til 90 % like el ler gjenkjennelige. De skal vi studere først, og bli kjent med hva likhetene består i. Bare 10 % er vanskelige og må læres. For de kan være som en isbre (sv. glaciär), den har skjulte sprekker. Vi må være forberedt på overraskelser i form av ord som er annerledes, forvanskede eller ukjente. Nordmenn og -kvinner pusser glass, klemmer hverandre og deler skjebne. Enten blir forståelsen helt blokkert eller så tar man tak i deler av ordet som minner om et vi kan fra før og lar det stå til, ofte med merkelige resultater *pussa glass, *klämma varandra, *dela skepnad. (*betyr at oversettelsen er nonsens.) Nårvilesertekster, lytter på talere eller samtalererdet derfor viktig å alltid ha konteksten eller den rimelige sammenhengen med som en overordnet tolkningsramme. Forøvrig kan disse forvrengningene og misforståelsene gi mange morsomme historier, som bare kan oppstå av nabospråksforholdet, og derfor er det ikke nødvendig å bekjempe dem altfor energisk. Vi ler av oss selv og hverandre og det kan vi vel fortsette med. Heller det enn å gi opp og slutte og snakke sammen, i allefall på morsmålet. Øvelse gjør mester også i nabospråk. Og en god latter forlenger livet.

& Norsk rikskringkastning - NRK: för svenskars indre ögon /

26

De vanligste ordene I)e vanligste ordene i et språk bety r de som er mest brukt og dermed de som vi møteroftest i skrift og tale. I språkundervisningen er vi interessert i dem fordi at når vi behersker dem, forbedrer vi forståelsen av språket fort og effektivt. Språkstatistikere har regnet ut at de 1000 mest brukte ordene dekker 70 % av enhver tekst. Vi skal først se på de 1000 mest brukte ordene i norsk og hvordan de forholder seg til svensk. Til det bruker vi en aktuell frekvensordliste og til å begynne med behandler vi bare bokmål. En oversikt over de mest frekvente ordene i nynorsk kommer senere i leksjonen.

Utdrag fra en norsk frekvensordliste

Rangnr. 1-10 antall forekomster

Rangnr. 91—100 antall forekomster

Rangnr. 491—500 antall forekomster

det på

91 92 93 94

5313 5309 5085 5082

ingen får oss hvor

491 492 493 494

74456 73586

som er

95 96

4950 4889

under siden

495 837 496 836

69665 69206 64836 62574

en til å (sv.att) han

97 98 99 100

4843 4797 4566 4553

hele dag gang sammen

497 498 499 500

1 2 3 4

146652 118669 115882 77256

5 6 7 8 9 10

°g

845 839 838 838

834 833 831 830

50 dårlig per trenger (sv.behöver) menneske måten (sv.såttet) vise oppe finner legge

De ordene som er ulike i norsk og svensk er oversatt, her 3 ord av 30 = 10 %

En frekvensordliste viser oss ordforrådet som en fallende kurve. De mest brukte ordene, rangnummer 1-10 begynner høyt med veldig mange forekomster og faller bratt ned. Rangnr. lOharca. 80 000 færre forekoms­ ter enn rangnr. 1. Allerede ved rangnr. 91-100 er forskjellen redusert til 760, ved rangnr. 491-500 er den bare 15. Slik kan vi følge ordforrådet utover. Rundt rangnummer KMK) er forskjellen i forekomster bare 3^4 og deretter flater kurven ut mer og mer. Dette eksemplet er på bokmål, fra en frekvensliste basert på 4,7 millioner løpende ord fra romaner og aviser.

27

Frekvensordlister utarbeidet de også før dataalderen. Den norsk-amerikanske språkforskeren Einar Haugen fortalte hvordan han under depresjonen i USA i 1930-åra sysselsatte arbeidsløse, på statlig bidrag, med å skrive alle ord i fem norske forfatterskap på lapper, det ble 3 642 000 ord og like mange lapper. Disse lappene tredde de på stikker og med målebånd bestemte de ordantallet slik at f.eks. en stabel på 10 cm = 300 ord, på en meter = 3000. De holdt til i en stor ishockeyhall...

Norskans "å bli skuffet ” är inte så handgripligt som bilden visar.

Analyse av de 1000 mest brukte ordene i norsk Når man tar de 1000 mest frekvente norske ordene og oversetter dem til svensk, viser det seg at de kan sorteres i noen få kategorier. Det gir oss den fordelen av vi kan studere typer av ord, ikke bare lære enkeltord. Hvilke de er og hvor stor del av ordene de omfatter ser vi i følgende sammenfatning. Likt og ulikt i norsk og svensk ordforråd: Likhetstyper:

Ulikhetstyper:

Like ord

50%

Lik uttale, ulik stavning

15%

Arveord

25 %

Særnorske og lumske ord

10%

Nedenfor skal vi se nærmere på hvilke ord vi finner i de ulike typene. Disse fem kategoriene kan med en viss rett skilles i to hovedtyper etter vanskelighetsgrad. De tre første kan man lære seg regler for og oversette rett etter dem. De to siste derimot kan man ikke klare uten ordbok. De har vi ingen regler for og hvis man bruker gjettemetoden på dem blir det lett feil og misforståelser. Eksemplene er tatt fra frekvensordlista på fore­ gående side. 28

Likhetstypene Disse utgjør som vi har sett ca. 9 0 % av ordforrådet. Det betyr at når du støter på et ukjent ord er det 9 0 % sjanse for at det tilhører en av likhets­ typene. De består av like og gjenkjennelige ord. De kan aktivisere vår hvilende ordkunnskap i morsmålet om dialektformer, eldre skrivemåter, poetiske ord, m.m. De like og gjenkjennelige ordene er stammen i nabospråksforståelsen, så bevissthet (sv. medvetenhet) og kunnskap om disse likhetstypene er en snarvei til bedre forståelse av nabospråket norsk. 1 Like ord: Ordene har samme form og betydning i norsk og svensk. Eks.: i, det, på, en, ingen, får, dag, finner. Til denne kategorien regner vi også sammen, vise - sv. samman, visa. Veksl ingen e-a i endelser og bøyningssystem mellom norsk og svensk er så frekvent at vi kaller den en type likhet. I nynorsk er dessuten a vanlig også i endelser og bøyningssystem, som i svensk. 2 Lik uttale, men ulik stavemåte: Norsk og svensk har en del ord som uttales likt, men staves ulikt. - Det mest frekvente er infinitivsmerket å. I norsk sier og skriver vi å, i svensk skriver man att men sier ofte lcd. - Hvis bokstaven ä ikke var så mye brukt i svensk, ville våre skriftspråk se veldig mye mer likartede ut. Eks.: er, til, legge - sv. är, till, lägga.

Vekslingen e-ä er nest vanligst etter e-a. Den bokstaven som tilsvarer Ä er re i norsk og dansk. I norsk er den veldig lite brukt, vi skriver e, men uttaler den ofte som å: /æ:r/, /Legge/. - Vi har ulike rettskrivningsregler, som gir ulikt skriftbilde på mange ord som vi uttaler likt og skriver ulikt. Mer om dem i leksjon 3. Eks.: gjøre, stasjon, diskusjon, sykkel - sv. göra, station, diskussion, cykel.

3 Arveord: Lydutviklingen i de nordiske språk har skapt dialektgrenser i Norden og gitt de gamle nordiske ordene ulike vokaler og/eller konsonanter i øst og vest, nord og sør. Vi kjenner dem igjen, ofte eksisterer det faste samband mellom en hel rekke ord, og hvis vi kan reglene, kan vi også oversette dem, uten ordbok. Eks.:

og, hvor, siden, gang, menneske - sv. och, var, sedan, gång människa.

Andre faste samsvar: bein, reise, røyk - sv. ben, resa, rök. lyd, lys, syng - sv. ljud, ljus, sjung. 29

Ulikhetstypene Disse utgjør ca. 10 % av ordforrådet. Ved å lære seg ca. 70 ord kan svensktalende forstå 70-80 % av enhver norsk tekst. Disse ordene kan sorteres på to typer. 1 Særnorske ord. Dette er ord som ikke finnes i en svensk ordbok. Eks.: trenge, måte, felles, omtrent - sv. behöva, sätt, gemensam, ungefar.

2 Lumske ord. Disse ordene ser like eller snarlike ut, men betyr ulike ting i morsmålet og i nabospråket. Disse ordene kalles også ”falske venner” og er de man skal omgås med en viss forsiktighet. Ingen i eksempellista, hvis ikke trenge og måte skal regnes dit. Av de 1000 mest frekvente ordene er følgende lumske: Eks.:

vanskelig - sv. svår/svårt, inte vansklig, osäker, anledning —sv. 1. tilfalle, möjlighet, inte orsak, fremdeles —sv. fortfarande, inte framledes.

Merk også følgende frekvente ord, som lett skaper misstemning: forbauset/-a - sv. förvånad, inte förbaskad!

De lumske ordene har gitt opphav til noen klassiske ”bløte” vitser skandinaver imellom. En er den om svensken som kom til Oslo - eller til København - og sa til taksisjåføren: ”Kör mig till ett roligt ställe!” Han ble kjørt til Nordre gravlund. Ikke så morsom, men faktisk forekommende, er historien om den nykomne norske studenten som ble bedt på middag til sine nye, hyggelige svenske venner og takket nei med ordene: ”Takk, men jeg har dessverre ikke anledning til å komme.” Og ikke forstod hvorfor den som inviterte ble så rar (sv. konstig). Noen order halvlumske. De haren betydning lik i norsk og svensk, men noen betydninger ulike. Verbet loge betyr det samme i norsk og svensk i betydningen sv. framställa. På svensk kan laga også bety ”reparere”, laga cykeln, hvilket er helt ubegripelig på norsk. Der heter det bare reparere. Ofte er det snakk om stilistiske forskjeller som kan utleses av ordenes ulike frekvens. På norsk heter detn bruke penn, kniv, hodet. På svensk heter det att använda penna, kniv, huvudet. At ordet bruka også finnes på svensk og at anvende finnes på norsk er interes­ sant nok, men de brukes (sv. används) ikke like ofte og ikke i samme konteksten Derfor gjelder det å ikke bare tenke på betydningen, men også ordenes bruksområde og stilistiske valør, hvordan de passer i det gitte uttrykket. 30

Ut basisordforråd i norsk for svensker Å ha et basisordforråd i et nabospråk vil si å forstå de mest brukte ordene. Analysen vi gjorde foran viste at med litt kunnskap om likhetene mellom norsk og svensk kan de som har svensk som morsmål forstå ca. 90 % av de mest brukte ordene i norsk. De vanskelige ordene, de som er nye og må læres, utgjør mindre enn 10 %. En svensktalende kan beherske de 1000 mest brukte ordene og forstå ca. 70 % av enhver tekst ved å lære seg 70 ord. Disse ordene er listet opp i følgende øvelse. Øvelse De vanligste vanskelige ordene av de 1000 vanligste ord i norsk avisspråk etter rangnummer: 1-200: ikke, vil, da, må, når, slik, før, uten, uten, mens, hvis, rekke, fordi, like, særlig, enkelte, måte, spørsmål 201—400: ellers, begge, møte, innen, finne, overfor, lite, hvordan, stadig, synes, forskjellige, vanskelige, forteller, eneste, sted, bruk, fortsatt, stilling, laget, dersom, foran, fast, uke, fall, svært, regner, mening, nettopp 4 0 1 - 600: anledning, begynte, enda, felles, fremdeles, byen, oppgave, A/S, tiltak, samfunn, vedtatt, forrige, skyldes, selskapet 601-800: lov, retning, trekke, føler, bildet, bedrifter, ansatt, vedkommende, enten, oppgaver, stiller, dreier, akkurat, utsatt, mistet, melder 801-1000: selvfølgelig, adgang, fly, preget, avisen, ansatte, krefter, slett, tilstrekkelig, henholdsvis, omtrent, riktignok, vær, dere, trukket, utvalg, levert, utdannelse Alle disse ordene inneholder små og/eller store ulikheter i forhold til svensk. Bruk Norsk-svensk ordlista. De vanligaste svåra orden, oversett dem og merk hvilke typer du vil plassere dem i.

Ordene i den nevnte ordlista, Norsk-svensk ordlista. De vanligaste svåra orden, innholder ca. 700 ord, plukket ut av en frekvensordliste på 10 000 ord. Med denne lille ordlisten og denne lærebokas leksjoner i norsk som nabospråk kan svensker skaffe seg et basisordforråd på norsk på ca. 10 000 ord, og etter beregningene forstå godt og vel 90 % av alle norske tekster. De neste leksjonene går ut på å bibringe denne nødvendige kunnskapen om de like ordene. I leksjon 3, Leseforståele, beskrives norske rett31

skrivningsregler i forhold til svensk, i leksjon 4, Høreforståelse, norske uttaleregler og til hver leksjon kommer grammatikkruter med og noen få punkter i grammatikken som er til god hjelp for forståelsen. Leksjon 5, Språkhistorie, gir bakgrunn og sammenheng til både nabospråkshistorien og den norske språkhistorien og binder det hele sammen. Det er nabospråkskunnskap i praksis. Men hva med de 10 % av ordene som er så sjeldne at de faller utenfor dette basisordforrådet? Ord somfryktløs, ellevill, (sv. oförfärad, uppslup­ pen)? Forhåpentlig har dette kurset gitt så mye veiledning i forståelse av norsk at tolkningen kan bygge på kunnskaper om nabospråket. Normalt vil også konteksten være til stor hjelp. Verd å merke seg er at i fagspråk vil ofte ordforrådet være mer forskjellig enn i allmennspråket som frekvensordlistene bygger på. Fagtekster kan derfor inneholde mange ord som er fremmede for nabospråkstalende. For dem som vil ha flere ord og trenger mer presise oversettelser har vi gode ordbøker, både den utmerkede Norstedts norsk-svensk ordbok og velutbygde enspråklige norske, som Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Det finnes også en ordliste som går den andre veien. Börestam & Rekdal: Svensk-norsk ordliste. De vanligste vanskelige ordene. Den er til hjelp for norsktalende som vil lære svensk, men også for svensker som vil lære å snakke med nordmenn. Den svensktalende får oversikt over ord som kan være vanskelig å forstå for nordmenn og som bør forklares, unngås eller omskrives.

Andre slags ord Slang Slang er alltid et vanskelig kapittel i ordforrådet. Den tilhører privatsfæren og lukkede miljøer, men kan bl.a. studeres i ungdomslitteraturen. Norsk har sine former for slang, men ikke den halvoffisielle som svensker har, med ord som käka, fika, bralla, osv. Slike ord er veldig fremmede og ukjente for nordmenn, og vi liker dem ikke. Vi tror jo at vi forstår svensk... Tyske låneord fr a senmiddelalderen } En egen type arveord er alle tyske ord som kom inn i de skandinaviske språk i senmiddelalderen. Ordforrådet ble fortysket både i norsk-dansk og svensk. I svensk ble så mye som 40 % av ordene skiftet ut, og mindre var det ikke i dansk. Men det var ikke alltid de samme ordene som ble byttet ut: 32

tyske ord

nordiske ord norsk/dansk: felles svensk:

vindauga, vindu hota fattas

svensk:

gemensam fönster norsk/dansk: true mangle

N orsk/dansk h ar b eh o ld t e t n o rd isk ord, felles, m ens svensk d e r har fått et lysk, gemensam, osv.

Leksikaliserte fra s e r og idiomatiske uttrykk Iblant in n g år en k elto rd en e i fraser og m å to lk es in n en fo r den og ikke hver for seg: Eks.: selv om - sv. även om med ett - sv. med ens, plötsligt bære over med - sv. överse med

Substantiv m ed vokalveksling (omlyd) i plural N orsk h ar noen su bstan tiv m ed o m ly d i p lural. D en form en kan iblant bli uklar m en s sin g u larfo rm en e r den sam m e e lle r lignende den svenske: Eks.: tå - tær, klo - klør, kraft - krefter (sv. kräftor heter kreps!), tre - trær

"F laue” (sv. pinsam m a) ord Noen ord betyr ulike ting på norsk og svensk på den måten at de er stygge (sv. fula) ord på det ene språket og uskyldig nøytrale på det andre. De kan således støte våre følelser og så vondt blod. Til beroligelse e r de visst bare to:

Kone: Svenske kvinner og menn kan bli ille berørt av å høre at hun eller hans fru kalles en kone. Men det norske ordet er helt nøytralt og betyr/ra, hustru, ingenting annet. Pule: NordmennAkvinner kan bli meget ille berørt av svensker som pular med ting helt åpenlyst. Dette ordet har bare en betydning på norsk og den er som kn- på svensk. På norsk heter det fikle, pusle, ordne. Svenske oppfinnelser S ven sk e k reativ e h jern er h a r b erik et d e t n o rsk e ordforrådet m ed ord som

gulebøy, kjempetorsk, brusefåtølj. D et e r van lig m ellom næ rstående språk d er fo lk s id en titet står på spill å finne på slik e fo rm ent latterlig g jø ren d e

33

nyskapelser. Vi har dem også mellom bokmål og nynorsk. Men hvorfor ikke, vi har jo ord som brilleslange, pinnsvin og sommerfugl (sv. glasögonorm, igelkott, fjäril) fra før!

Sommarens behag och obehag: slange, pinnsvin och sommerfugl.

Ordgeografi Ordene lever sitt eget liv i talespråket og følger ikke de nasjonale grensene. Ordgeografien gir oss kart over ords utbredelse. Kart 4 viser hvor i Norden vi finner smultron og hvor vi finner markjordbær. Kjært barn har mange navn. Smultraer kjent fra Östergötland, smultbär fra Orsa. Andre dialektnavn finnes sikkert også. På norsk kalles de villjordbær eller markjordbær, på dansk skovjordbcer. De som ikke vokser vilt, som på rikssvensk heterjordgubbar, heter på dansk og norsk jordbær. Dette kartet er altså noe forenklet i forhold til virkeligheten, men det viser oss hvor spesielle de svenske bær- og fruktnavnene på -on er, i forhold til dialektene i Norden, og til dansk og norske skriftspråk. Av samme grunn blir våre navn like fremmede for svensker, så ord på -on fortjener en egen liste: rikssvenska

norsk

dansk

smultron hallon hjortron plommon nypon päron lingon

vill-, markjordbær bringebær multer, molter plomme - plommer nype/knype pære - pærer tyttebær

skovjordbær hindbær multebær blomme - blommer hyben pære - pærer tyttebær

eple - epler

æble - æbler

Men ikke:

äpplon!

34

35

En lumsk oversettelse Vi skal se nærmere på en tekst med mange lumske ord, nemlig historien om ”Den sjalu greven”. Den er blitt en del av vår nabospråklige tradisjon og arv, og jeg ser det som en plikt og fornøyelse å føre den videre til nye generasjoner. Den ble forfattet av Beyron Carlsson, signaturen Floridor, og ble publisert i Dagens Nyheter den 1. desember 1902 og er fremdeles like g o d -eller dårlig. Den er opprinnelig ”oversatt” fra dansk til svensk, men ettersom norsk bokmål er så likt dansk, kan den også fungere som eksempel på oversettelse fra norsk bokmål til svensk. De lumske og vanskelige ordene er til stor del de samme i norsk og dansk og her ser vi hvordan det kan gå.

Den skinnsjuke grejven Det var i byn Köpenhamn. Fastän man blott var i början afjuni hade hösten redan börjat på landet, ty heden var mycket stor. Ute på Köpenhamns redd syntes en och annan måg simma på vattnets öfverflata. I Sundet var vädret ej så klart, och de längst ut liggande damskeppen voro inhyllade i taket så att de knappt syntes. På en af byns gator kom en ung man ledigt svängande en stock mellan fingrarne. Ove Rassumsen var visserligen klädd i fattigmans frack men var dock ryss vid universitetet och för öfrigt på grund af sina kunskaper en danad ung man. Han styrde sina steg till grefve Aftenstiernes palats, där det var stor bal. Den unge mannen, som var informator åt grefvens dräng, var äfven inbjuden. Dansen höll just på, och lätta som dyngflugor sväfvade pigorna omkring, förda af ståtliga herrar klädda i eleganta kjolar. Ove blef emellertid ej glad vid att se de dansande. Och han hade heller ingen orsak. En oblid skepnad hvilade öfver honom, och han kände sig ensam och uteluckad. Han gick til en krog, där en eldgammal domestik stod med en tebacke. Ove tog en kopp. "Behagar ni flöte till teet?” frågade domestiken. Ove skakade nekande på hufvudet och ställde sig vid den stora kaminen, där stenkulorna brunno. Dansen fortfor alltjämt och mellan danserna serverades till damerna den läckraste is samt olika slags sylttyg. Ove deltog ej i dansen. Han såg ut att lida af kedja. Då nalkades den undersköna grefvinnan Tilde. Hon var med anledning af dödsfall i familjen klädd i en sorts klänning. Ove och grefvinnan satte sig på ett afsides beläget städ, och medan Tilde såg ner på sitt koketta lilla fottyg, hviskade Ove passioneradt: ”Hvarför förlåter du mig så där i min ensam­ het?” Grefvinnan såg spottande upp på honom och han fortsatte: ”Du kommer att böta på den stora mangel du har-.” 36

I lan hann icke längre, ty grefven, en man med slemmig uppsyn och känd för sin stora skinnsjuka, steg hastigt fram till dem. Grefvinnan hoppade till som stucken af en slang. ”Min herre, vi mötas med våra sekundanter i morgon”, hväste grefven till Ove. Följande morgon gick ( )ve in till en iskrämare för att köpa sig ett vapen. Med högburet hufvud och sin karda i hand infann han sig vid duellen. Striden blef kort. Och en halvtimme efteråt hittades Ove Rassumsen liggande död i zoologiska hafvet. Floridor (Gjengitt etter Bergman 1971, s. 12.)

Ordliste til ”D en skinnsjuke greven ” De få ordene som er ulike i dansk og norsk står med fet stil: dreng/gutt By - stad, høst - skörd, hede/hete - hetta, måge/måke - mås, overflade/overflate - yta, dampskib/dampskip - ångbåt, indhylle/innhylle - insvepa, tåge (taage) /tåke - dimma, stok/stokk - käpp, frak/frakk - overrock, rus/russ - nybliven student, dannet - bildad, dreng/gutt - pojke, son, døgnflue - dagslända, pige/pike - flicka, kjole (egentlig kjole og hvitt) -frack, skæbne/skjebne - öde, udelukke/utelukke - utestänga, krog/krok - vrå, eldgammel - urgammal, domestik/tjener - tjänare, bakke/brett - bricka, fløde/fløte - grädde, kamin/peis - öppen spis, stenkull/steinkol - stenkol, is - glass, syltetøj/syltetøy - sylt, kede/kjedsomhet - leda, sort/svart - svart, sted - ställe, plats, fodtøj/fottøy - skor, forlade/forlate - här: övergiva, spotte - gäcka, bøde på/bøte på - gottgöra, mangel - brist, fel; slem - ond, skindsyge/sjalusi - svartsjuka, slange - orm, isenkræmmer/isenkremmer - järnhandlare, kårde (i eldre skrift kaarde) - värja, have/hage - trädgård

37

N orsk og dansk ordforråd i fo rh o ld til svensk Ordlista til ”Den skinnsjuke greven” har 40 ord som er oversatt til svensk. Bare 6 av dem er ulike i dansk og norsk bokmål. Det er et enkelt og tydelig eksempel på forholdet mellom de to språkene. Dansk var skriftspråket i Norge i 400 år, helt til begynnelsen av 1900-tallet. Det har satt sine spor. Nynorsk oppstod bl.a. som en reaksjon mot dansk, derfor er ordfor­ rådet der mindre likt dansk, ofte mer likt svensk. Noen eksempler fra ordlisten ovenfor: bokmål] nynorsk

svensk

måke | måse gutt | gut døgnflue | døgnfluge pike | jente skjebne | lagnad syletetøy | sylte kjedsomhet | keisemd sjalusi | svartsjuke

mås pojke, son dagslända flicka öde sylt leda svartsjuka

Det dialektmerket som kanskje mest skiller norsk, særlig nynorsk, fra dansk og svensk er diftongene, dvs. de gamle nordiske diftongene. De er blitt forenklet, monoftongert i dansk og svensk, unntatt gotlandsk, men i norsk lever de uforandret i store deler av landet. Kart 5 på side 40 viser

kan man likevel få kontakt i nødens stund hvis man har mot til å stille relevante spørsmål.

38

Monoftongering Monoflongering, eller diftongforenkling, betyr at diftongene^/, øv, au blir ni c, ii, ö i de områdene der denne lydutviklingen har virket. heim, øy, graut > hem, ö, gröt I >isse diftongene kalles ofte de nordiske primcerdiftongene, for de fore­ kommer allerede i de eldste runeinnskriftene. De primære diftongene skal ikke blandes sammen med nyere, sekundære diftonger i låneord som hai, hoi, hui, eller når lang a blir til ao: blå > blao, noe som kan høres i både norske og svenske dialekter. Kartet s. 40 viser hvordan monoftongområdet stikker som en kil opp i Skandinavia og lar områdene lengst i øst, med Gotland og finlands­ svenskedialekter, lengst i vest og lengst i nord beholde primærdiftongene. I Norge er Østlandet nord til Trondheims-fjorden blitt overgangsområder, der noen ord har beholdt diftongen, andre ikke. Kartet viser at ved I tanmarks sørgrense er monoftongområdet tvert slutt. Det må komme av spesielle forhold ved karttegningen, for forskerne antar at monoftongei ingen kom lenger sørfra, fra nedertysk og frisisk. Den nådde Danmark på ‘)()(l-tallet, Bohuslen og sørlige Østfold og helt opp til Uppland på 1100lallet. Kartet stemmer ikke helt. Kartet viser også at diftongerer vanlig i norske dialekter. Både bokmål og nynorsk har diftonger, nynorsk flere enn bokmål. Eks.: stein, feil, heil > sten, fei, hel høy, kjøre|køyre, høre|høyre > hö, köra, höra søm|saum, drøm|draum, bød|baud > söm, dröm, bjöd Monoftongeringen gir derfor en enkel regel for samsvar mellom norsk på den ene siden og svensk/dansk på den andre: ser du en diftong, sett inn monoftongen! Dessverre har også denne regelen sine unntak. Ikke alle ei og øy stammer fra primærdiftongene. Derfor får vi ofte samband som disse: ei blir ofte til ej i svensk: greie > grej, feide > fejd øy - ” öj ” høyde > höjd, fornøyd > nöjd ei, øy blir ofte til ord med g i svensk: leir >läger, speil > spegel, høyre > höger I nynorsk heter det spegel, høgre, som i svensk.

39

ISLAND

f

3

Monoftongering ei>e, øy> ø, au > ø fullstendig gjennomført unntatt i opprinnelig utlyd unntatt i opprinnelig og sekundær utlyd :zH

videre område med monoftongeringstendenser språkgrense

Kart 5 Fra Oskar Bandle 1973: Die Gliederung des Nordgermanischen.

40

( •rnmmatikkrute 2: Futurum og passiv In frekvensanalyse kan også gi opplysninger om ulikheter i norsk og svensk grammatikk. Ved sammenligning av de 100 mest frekvente ord i norsk og svensk kom det fram noen interessante forskjeller. Ordene vill ville og blir/ble hadde mye høyere frekvens i norsk enn i svensk. Hva kan vi lære av det? Forklaringen på den høye frekvensen av vil/ville er at i norsk kan de danne futurum, som i engelsk. Sola vil skinne i morgen - sv. solen kommer att skina i morgon I)en høye frekvensen av blir/ble forklares med at de er hjelpeverb som danner passiv i norsk. S-passiv er veldig lite brukt i norsk i forhold til svensk. Blomstene blir plukket/-a - sv. blommorna plockas Møtet ble åpnet/-a - sv. mötet öppnades

(irammatikkrute 3: Uttrykk for genitiv ( ienitiv uttrykkes med possessive pronomen, se s. 58. Ved siden av disse har norsk følgende alternativ: • s-genitiv: månens fase, solas stråler, snørets farge • preposisjonsgenitiv: fasen til månen, strålene til sola, fargen på snøret • garpegenitiv: månen sin fase, sola sine stråler, snøret sin farge ()m garpegenitiven og hvordan den kom inn i norsk kan du lese s. 85 Merk at her bøyes eiendomspronomenet etter substantivet som ”kommer etter”: månen sin fase (m.), månen sin/si tid (f.), månen sitt skinn (n.), månen sine faser sola sin fase, sola sin/si tid, sola sitt skinn, sola sine faser snøret sin feil (m.), snøret sin/si farge, snøret sitt merke, snøra sine farger Når det gjelder bruken er s-formen den mest formelle, som nesten bare brukes i mer formelt skriftspråk, eller formelt talespråk. De to andre formene brukes i talespråket, der de har overtatt etter s-formen. Begge er produktive, dvs. brukes mer og mer, også i skrift.

41

3. leksjon: Leseforståelse I )enne leksjonen gir - en kort beskrivelse av leseprosessen om utviklingen av bokstavene æ, ø, å versus å, ä, ö rettskrivningsregler, likt og ulikt i norsk og svensk - bokmål og nynorsk, form og funksjon oversikt over to nordiske dialektmerker, eg :jeg Jag og k v -: hv-, vgrammatikk: personlige pronomen, substantiv I og II

I,eseprosessen I .eseforskere deler leseprosessen i flere stadier av avkodning ogforståelse. Når vi har lært å lese vårt morsmål har vi oppnådd en høy grad av automatikk i avkodningen. Bokstavene merkes ikke, vi ”ser” igjennom leksten, vi kjenner igjen ordbilder og vanlige bokstav- og ordkombinasjoner og når innholdet direkte. Nye lesere av nabospråk må trene på det nye skriftbildet for å oppnå sitt vante nivå av automatisk avkodning. Samtidig med avkodningen søker vi meningen i det vi leser. Forståelsen loregårogså på ulike stadier, fra bokstavelig forståelse av ordene til en mer lolkende, der lesningen skjer med tanke på helheter og sammenheng, videre til kreativ og kritisk lesning, der leseren tilegner seg kunnskaper og får nye ideer, samt kan finne tekstens budskap og ta stilling til form og stilistiske virkemidler. Når svensker og nordmenn skal lese hverandres språk møter vi et nytt skriftbilde. Vi har ulike rettskrivningsregler så ord som uttales likt virker mer fremmede enn de egentlig er. Vi har også to ulike bokstaver. Det er derfor naturlig om lesningen til å begynne med oppleves som ”hakkete” av mange. Likevel er leseforståelsen mellom norsk og svensk ganske god. I)en norske pedagogen Øystein Maurud viste i sin undersøkelse i 1976 at den var langt opp mot morsmålsforståelse for de svenske og norske rekruttene som deltok, de forstod ca 85-90 % av de tekstene de fikk lese. Det mest fremmede er kanskje å møte to ulike versjoner av skriftsprå­ ket, bokmål og nynorsk. Hvorfor vi har dem blir forklart i språkhistorieleksjonen. Form og funksjon redegjøres det for her.

43

Bokstavene æ, ø og å

Alle vet at vi har ulike bokstaver i norsk og svensk, men veldig få vet hvorfor. Et lite forsøk på å finne svaret bringer oss tilbake til kristningen av Norge etter 1030. De første munkene og prestene kom fra Irland og England og der hadde de begynt å bruke morsmålet som kirkespråk og skrive det med latinske bokstaver. Det var radikalt, for kirkespråket i VestEuropa forøvrig var latin. Til Sverige kom kristendommen senere, med prester fra kontinentet, som fortsatte å skrive latin. Disse første skriverne oppdaget at de latinske bokstavene ikke dekket alle vokalene de hørte i norrønt, den tids språk i Norge og på Island, æ, ø og å. De måtte derfor finne opp nye tegn for disse nye vokalene. I de eldste håndskriftene gjorde skriverne en prikk eller en ”krøll” inntil a og o, iblant ser den ut som en e og en sammenskriving, ligatur: ae, oe. Senere skrivere gjorde en sleng gjennom grunnbokstaven, som ble til streket gjennom o-en og a-en: ø og æ. Det er den eldste formen og slik skrev både norske og svenske skrivere lenge, f.eks. Den hellige Birgitta. Men med tiden flyttet de svenske skriverne e-en opp, som en ”krøll” over rtogo, som f.eks. i Gustav Vasas Bibel. Når den ble til prikker er ikke godt å si, men ettersom Gustav Vasas Bibel ble trykt uten ”prikke-æ og -ø”, var grunnen ikke overgangen til boktrykking. Det krigerske forholdet mellom svenske og danske konger og adelsmenn, samt Sveriges frigjørelse fra K alm arunionen kunne sikkert også gå ut over bokstavene, i språkutbygningens navn. Dansk fortsatte å bruke de gamle æ- og ø-ene, og ettersom Norge fortsatte i unionen og fikk dansk som skriftspråk, fulgte de med da Norge fikk egne skriftspråk på 1800-tallet. Bokstaven å haren annen historie, der er det den ”svenske” bokstaven som har kommet inn i norsk og dansk. På dansk ble å-lyden skrevet med dobbelt a, aa, helt til i 1948.1Norge gikk den ut av bruk i slutten av 1800tallet. Bokstaven å ble offisiell i norsk rettskrivning i 1917. Dobbel a, aa, har altså forlengst gått ut av bruk i norsk, men den lever videre i noen norske familienavn som f.eks. Aasen, Vaagland m.fl. Disse tre bokstavene har fått ulike plass i våre alfabeter, et ganske sjenerende faktum når vi bruker hverandres ordbøker: svensk: å - ä - ö dansk og norsk: æ - ø - å Som alle vet lever disse tre bokstavene farlig i internasjonaliseringens tid, ikke minst i IT. Den som ikke helt vil gi opp våre nordiske bokstaver får enten bruke fantasien og finne på noe, eller følge den klassiske, intema-

44

lonale translittereringen (translitterering = omskrive med andre tegn) og bruke samme metode som de første skriverne: ae, oe, aa: Vaesteraas, Linkoeping, Svolvaer, Tromsoe, Aalesund. I t kompromiss når det skal gå fort kan være å skrive: a, o og aa: Vasteraas sv. Et annet som bare fungerer på svensk: ”, ”, aa: \"steraas, Link”pi«g. Språkmyndighetene arbeider for å få våre bokstaver brukbare, men Svenska språknämnden har inntil videre foreslått sprak, osv. Det er også Norsk språkråds praksis. Flere gode forslag?

Rettskrivningsregler ( iode nordister har alltid framhevet enheten i det skandinaviske språk­ området og visst at den rettskrivningen de tre nasjonalstatene har utviklet hver for seg, har skapt unødvendig hinder for mellomforståeligheten. I skriftspråket er det ofte slik at ord som blir uttalt likt, blir skrevet på ulike måter. På 1800-tal let oppstod en bevegelse som dyrket samhørigheten mel lom de skandinaviske land, kalt skandinavisme. 1skandinavismens ånd ble det avholdt et språkmøte i Stockholm i 1869. Hensikten varå avskaffe skiller mellom stavningen av norsk-dansk og svensk og innføre like regler så langt som mulig. Fra Norge deltok blant andre Henrik Ibsen. På den tiden stod det ortofone prinsipp høyt i kurs, dvs. at skriften skulle følge uttalen. Tilhengerne av det ortofone prinsippet ville stryke mange konsonanter som hang med fra tidligere tiders uttale, og særlig fra barokkens tid da det var fint å bruke masse bokstaver. Det ville gjøre stavningen lettere for nålevende borgere, hevdet de. De sa f.eks. at ingen ullaler d-an i godt, derfor skal vi skrive gott. Men der møtte de motstand Ira den andre skolen, de som forsvarte det etymologiske prinsipp. Skriften må vise hvilke ord som hører sammen, sa de, godt kommer av god. derfor må