Håndbok i grammatikk og språkbruk (Norsk for innvandrere) [PDF]

Zitiervorschau

Eva Høgberg

Håndbok i grammatikk og språkbruk

Norsk for innvandrere

FORLAGET FAG OG KULTUR

© 2000 Forlaget Fag og Kultur AS 1. utgave / 3. opplag 2006 Forlagsredaktør: Per Lien Sats og layout: Mac & Alt, Morten Strandhus Illustrasjoner: Elisabeth P. Langeland (hovedillustratør) og Kari Kahrs (s. 55) Omslagsdesign: Stork Design Grafisk produksjon: Interface Media as, Oslo ISBN 978-82-11-00460-4

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlaget Fag og Kultur cv enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forord hwrnsjoncn med denne boka er å gi kursdeltakere og lærere et praktisk hjelpemiddel i irt>eidet med grammatikk og språkbruk. Håpet er at boka skal gjøre lærerens underTisningshverdag enklere, og at den skal være en hjelp for kursdeltakere til å forstå og mestre språket. Den første delen av boka består av mer formell grammatikk, og her forsøker v. først og fremst å gi gode oversikter over systemer og regler. Grammatikken er i stadig utvikling. Blant annet er hele ordklassesystemet for tiden under vurdering og revisjon. Vi har forsøkt å dele ord opp i praktiske grupper, og noen (til dels) nyere armer som vi mener er mer klargjørende, er tatt i bruk. Spissfindige diskusjoner om hva et ord «er», mener vi har liten hensikt (men det kan jo være interessant...), ordets funksjon eller bruk i en sammenheng må være det viktigste. Setningsanalyse er ikke ickdagt, men vi har beskrevet setningsledd og vist ordstilling i flere eksempler. Ordlaging er omhandlet i en avdeling for seg. I språkbrukdelen er det mange eksempler på hvordan språket kan formuleres : forskjellige sammenhenger, for eksempel til å spørre eller svare, å argumentere, beskrive eller sammenligne. Det er lagt stor vekt på tekstbinding og ikke minst hvordan subjunksjoner, konjunksjoner, adverb og preposisjoner kan brukes til å fortelle om tid og sted og uttrykke forskjellige logiske relasjoner.

Grammatiske termer Grammatiske termer er under vurdering, og vi har tatt i bruk enkelte betegnelser som kan være nye eller uvante også for mange lærere. I stor grad har vi fulgt Språkrådets anbefalinger. Vi mener at disse termene er mer klargjørende, og anbefaler å bruke dem. De viktigste betegnelsene som finnes i boka, følger her: Betegnelser brukt i boka:

Tidligere/alternativt:

Helsetning Leddsetning Fokus Genus Maskulinum Femininum Nøytrum/nøytrumsord

Hovedsetning (eventuelt + bisetning) Bisetning Forfelt (i helsetning)

Subjektsform/nominativ Avhengighetsform/akkusativ

Objektsform (av personlige pronomen)

Possessiver Demonstrativer JCvantorer

Eiendomspronomen Påpekende pronomen Ord for mengde (har hatt varierende betegnelser)

Partikkelverb Presens perfektum Presens futurum Preteritum perfektum Preteritum futurum Modalverb Konjunksjoner Subjunksjoner

Sammensatte verb Perfektum (Første) futurum Pluskvamperfektum Fortidsfuturum, første kondisjonalis Modale hjelpeverb Sideordnende konjunksjoner Underordnende konjunksjoner

logiske relasjoner

Samlebegrep for årsak, følge, hensikt, vilkår,

motsetning

Innhold Del 1 - Grammatikk

Demonstrativer

Setninger, setningsledd og ordstilling

Adjektiver

Helsetninger og leddsetninger Setningsledd Ordstilling Ordstilling i en helsetning Ordstilling i en leddsetning Helsetning og leddsetning sammenligning av ordstilling Variasjoner i ordstillingen Som-setninger Det og det-setninger Det Det-setninger Presentering Utbryting

side side side side side

7 8 9 9 9

side side side side side side side side

9 11 12 13 13 14 15 15

Ordklasser Substantiver

side 17

Egennavn — fellesnavn Sløyfing av artikkelen Oversikter - ubestemt form entall og flertall Substantiver med bare flertall Substantiver uten flertall Fra ubestemt til bestemt form Bruk av formene Genitiv

side 17 side 17 side 18 side 20 side 20 side 20 side 21 side 22

Pronomen

side side side side side

Personlige pronomen Bruk av pronomenformene Resiprokt pronomen Ubestemte pronomen

23 23 23 23 24

Possessiver

side 24

Min/din/hans/hennes/vår/deres Sin/si/sitt/sine

side 24 side 25

Om samsvarsbøyning Oversikt over samsvarsbøyningen Bruk av formene Om presens partisipp Om perfektum partisipp Gradbøyning

Tallord Grunntall og ordenstall

Kvantorer Oversikt over vanlige kvantorer All-alt-alle Nok Ingen og ingenting Begge (to) — ingen av dem Begge deler — ingen av delene Mer om kvantorer for mengder som kan Noe/noen Intet Hel og halv Om flertallskvantorer Mer om kvantorer for utellelige mengder Litt og lite

Verb Bøyning av regelrette svake verb Bruk av verbformene Verbformenes plass i en setning Uregelrette svake verb Sterke verb S-verb Presenssystemet — om nåtiden Preteritumssystemet — om fortiden Framtid Rekkefølge av handlinger i framtid Imperativ Passiv Modalverb

Verbgrupper Bøyningsgrupper Hovedverb og hjelpeverb Infinitivsverb Aktivitetsverb, overgangsverb og tilstandsverb Bevegelsesverb Stillingsverb Transitive og intransitive verb Parverb Refleksive verb Være og bli

Adverb Oversikt over forskjellige adverb Stedsadverb Gradsadverb Heller Modale adverb

Preposisjoner Konkret stedsbetydning Litt mer om i og på Preposisjonsuttrykk

side side side side

47 47 47 47

side side side side side side side

47 48 48 49 49 49 50

side side side side side side

51 51 52 53 53 54

side side side side

55 55 55 56

Konjunksjoner

side 58

Subjunksjoner

side 59

Så

side 60

Ordlaging Sammensatte substantiver Verbalsubstantiver Substantiver som ender på -het, -dom og -skap Adjektiver Sammensatte verb Partikkelverb Passiv og annen bruk av partikkelverb Verb av substantiver Ordlaging med prefiksene u- og mis-

side 61 side 62 side side side side side side side

62 63 63 63 64 65 65

Del 2 - Språkbruk Å skrive en tekst Argumentasjon - diskusjonsuttrykk Synes/tror/mener Tekstbinding Forskjellige beskrivelser Rom/bilder/landskap Personer Handlinger Sammenligning Noen vanlige sammenligningsuttrykk Annerledes eller forskjellig Sammenligningssetninger Eieforhold Spørsmål og svar Kortsvar Spørsmål med spørreord Indirekte tale og tanke Tid Tidsuttrykk med preposisjoner m.m. Leddsetninger om tid Tidsadverb Rekkefølge i tid Samtidighet Perioder Frekvens Stedsuttrykk I - på - hos - til I - på Logiske relasjoner Årsak og følge Hensikt Motsetning Vilkår—betingelse Hypotetiske vilkår Ønsketenkning? Stikkord

side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side side

67 68 68 69 70 70 70 71 72 72 73 73 74 74 75 75 76 77 77 79 79 80 81 81 82 83 83 84 84 85 86 86 87 88 88 89

Del 1

Grammatikk

Setninger, setningsledd og ordstilling Helsetninger oq leddsetninger Vi har to hovedtyper av norske setninger: helsetninger og leddsetninger. A

En helsetning er en selvstendig enhet. Vi har tre typer helsetninger: 1 Fortellende:

Vi skal spise middag klokka fire. I går snakket jeg ikke med noen.

2 Spørrende:

Har du lyst på en kopp kaffe? Hvor mange deltakere er det på kurset? (se side 74)

3 Oppfordrende:

Vent litt!

Ikke rop så høyt!

Oppfordrende setninger har ikke subjekt. Verbalet står i imperativ. Oppfordrende setninger omtales under Imperativ (se side 44).

B

En leddsetning er alltid et ledd (eller del av et ledd) i en helsetning: Helsetning Vi skal spise middag Leddsetning .

Leddsetning når vi kommer hjem.* Helsetning

1 Selv om været var elendig, gikk vi en lang tur.

* Når skal vi spise middag? Både «klokka fire» og «når vi kommer hjem» forteller om tid og blir adverbialer i en helsetning. Men «når vi kommer hjem» har både subjekt og verbal og er selv en setning - en leddsetning. En leddsetning begynner alltid med en subjunksjon (her: «når», «selv om») og står (vanligvis) først eller sist i en helsetning. Når leddsetningen står først, setter vi komma etter den. Av leddsetninger har vi tre hovedtyper 1 Substantiviske: at-setninger og indirekte spørresetninger 2 Adjektiviske: som-setninger 3 Adverbiale: om tid, årsak, følge, hensikt, vilkår, motsetning og sammenligning Substantiviske leddsetninger kan vi bruke omtrent på samme måte som substantiver, adjektiviske leddsetninger kan vi bruke omtrent som adjektiver og adverbiale leddsetninger omtrent som adverb. Du ser eksempler på mange leddsetninger under Ordstilling på side 9. Se også Subjunksjoner på side 59.

7

Setningsledd Når vi skal skrive norske setninger riktig, er det viktig å vite hva slags ledd en setning kan bestå av, og hvilken rekkefølge vi pleier å plassere leddene i (se Ordstilling på sidene 9 - 11). Verbet bestemmer hvor mange og hva slags ledd det må eller kan være i en setning. En setning må ha subjekt og verbal. I tillegg kan den kan ha objekt eller predikativ og/eller adverbialer.

Verbal (V): Verbalet består alltid av verb. VI: presens eller preteritum. V2: infinitiv eller perfektum partisipp Subjekt (S): Den som «gjør» verbalet i setningen, ofte person eller det Objekt (O): DO = direkte objekt, IO = indirekte objekt Direkte objekt forteller vanligvis hva subjektet har eller ser eller gjør noe med: Anne og Harald har kjøpt leilighet. I går så jeg en godfilm. Ida liker å sy. I noen setninger har vi også et objekt (IO), som forteller hvem eller hva subjektet gjør noe for eller til: Hun gav blomstene (= IO) vann (= DO). Indirekte objekt uttrykkes noen ganger med til. Da står det etter DO: Han sendte henne (IQ) ei pakke (DO). Han sendte ei pakke (DO) til henne (IO). S og O bruker samme slags ord, for eksempel substantiv, pronomen eller infinitiv med å. Predikativ (PIV): Etter bli, hete, kalles, vare og se... ut får vi et ledd som kalles predikativ. Dette leddet består vanligvis av et substantiv eller et adjektiv og beskriver eller forteller noe om subjektet: Han heter Per, men han kalles Pelle. Han er lege. Han ser alltid glad ut. Når predikativet er et adjektiv*, må vi bøye det: Bilen et gammel. Huset er gammelt. Trærne cx gamle. Han ble sint. De ble sinte. Predikativ skal stå på samme setningsplass som objektet, så derfor er det sjelden nødvendig å tenke mye på om et ledd er objekt eller predikativ. * Når et adjektiv står etter former av vare og bli, sier vi at det står predikativt.

Setninger, setningsledd og ordstilling

Adverbial (A):

Al = setningsadverbial: ikke/også/aldri/kanskje/sikkert (og flere) De fleste setningsadverbialcr forteller noe om frekvens (sc side 82) eller grad av sikkerhet (se side 54). Adverbial i A2 (eller Fokus) forteller vanligvis om: tid: Når? Hvor lenge/ofte? Per kom for en time siden. sted: Hvor? Per kom hit. Han er her nå. måte: Hvordan? Per kom med bussen. årsak eller hensikt: Hvorfor? Han kom for å besøke meg. For noen adverbialer kan vi av og til velge mellom Fokus, Al og A2.

Pi fokus-plassen kan alle slags setningsledd stå. Et ledd blir vanligvis fremhevet når vi sener det i fokus. Se Tekstbinding på side 69.

Ordstilling A Ordstilling i en helsetning Forfelt 1 Fokus S/A/O

2 Verbal 1 VI PRESENS dier PRETERITUM

Midtfelt 3 (Subjekt) (S)

4 5 Adverbial 1 Verbal 2 Al V2 ikke, aldri, INFINITIV antakelig eller (og flere) PERf.PART.

Sluttfelt 6 Objekt/ Predikativ

7 Adverbial 2 måte-sted-tid

Sluttfelt 6 Objekt/ Predikativ

7 Adverbial 2 måte-sted-tid

Pl plass 1 (fokus) står vanligvis subjekt, tid, sted eller spørreord. Ved inversjon står subjektet på plass 3. Det kan også bytte plass med A l , «e Variasjoner... på side 11, punkt A.

B Ordstilling i en leddsetning Forfelt 1 (subjunksjon) i: _ *om _ hvis m.fl.

2 Subjekt S

Midtfelt 3 4 5 Adverbial 1 Verbal 1 Verbal 2 Al VI V2 ikke, aldri, PRESENS INFINITIV antakelig eller eller (og flere) PRETERITUM PERF.PART.

C Helsetning og leddsetning - sammenligning av ordstilling Helsetninger - kan ha forskjellige ledd på første plass - r_ir alltid VI på andre plass - har setningsadverbialer (= A l ) mellom verbalene (VI og V2).

Leddsetninger — begynner alltid med subjunksjon — får subjektet på andre plass - har setningsadverbialer (= A l ) foran begge verbalene (VI og V2) - har alltid VI og V2 rett ved siden av hverandre

- '. sluttfeltet er leddsetninger og helsetninger like.

9

D Eksempler på helsetninger uten leddsetning VI sover. Sover Hvor bor Per hadde Om kvelden leser Liv og Ida reiste gav Ola Den boka hadde I Bergen regner Kristian har

(S)

Fokus Babyen

Al

o/prv

V2

A2

babyen? Ali vi

ofte

hun det

med buss til Oslo i går. på fødselsdagen. lenge. nesten hver dag. i Bergen.

Ida ei bok seg

ønsket aldri

nå? i går.

å kjøpe melk de nye avisene.

glemt

vært

Hva slags ledd står på fokus-plassen i de forskjellige setningene?

E Eksempler på leddsetninger ...

(subjunksjon) at som da fordi hvis selv om for at

A

S han Jon Pål du Ida hun

alltid ikke ikke

VI ville står hadde kom kan var skulle

V2 slutte

O/PIV å røyke

A ved vinduet

spist

frokost for sent i morgen

komme veldig sulten fryse

F Helsetninger med leddsetningene (fra E) på plass Fokus I går Jenta som står ved vinduet, Da Jon hadde spist frokost, Læreren

VI

begynte var

Mormor

blir

sa

(S) Per

kommer

Selv om Ida var veldig sulten, spiste Anne kjøpte

Al

V2

O/PIV at han ville slutte å røyke.

fra Italia.

sikkert han

hun

straks

A2

å vaske opp. irritert

nok

lei seg

ikke

noe. ei varm jakke

fordi Pål alltid kom for sent. hvis du ikke kan komme i morgen.

for at hun ikke skulle fryse.

Setningsskjemaene ovenfor passer ikke for alle setningstyper, for eksempel passer ikke en del setninger med to verb inn. Men de er egentlig en kombinasjon av to helsetninger som har samme subjekt. Da kan vi sløyfe subjektet i den siste: Markus

sitter

på rommet sitt.

Markus

drømmer

om kjæresten sin.

= Markus sitter på rommet sitt og drømmer om kjæresten sin. I leddsetning: Hun sier at Markus sitter på rommet sitt og drømmer om kjæresten sin.

aetnmqer, setningsledd og ordstilling

Variasjoner i ordstillingen A

Ikke (og andre setningsadverbialer) står vanligvis foran subjektet (ved inversjon*) hvis 1 subjektet er et egennavn: Er ikke Tromsø en koselig by? 2 subjektet er et annet substantiv: Kommer ikke bussen snart? 3 subjektet er et pronomen som har trykk i setningen: I dag vil ikke jeg vaske opp! Det kan vel du gjøre! * Når subjektet står etter verbalet.

B

Objektet kommer foran ikke hvis det er et pronomen uten trykk og verbalet står i presens eller preteritum: Jeg hørte bussen, men jeg så den ikke. Han fortalte det ikke til noen. Etterpå fortalte han det ikke til noen. Anne liker seg ikke i Oslo. I Oslo liker hun seg ikke.

C

Vi kan ofte velge om vi vil sette en verbpartikkel foran eller etter et substantiv som er objekt, men partikkelen skal stå etter et pronomen: Du må slippe ut katten! Du må slippe katten ut! Du må slippe den ut! Har du slått av radioen? Nei, jeg har ikke slått den av.

Del 1

Grammatikk

Som-setninger Som-setninger kalles adjektiviske leddsetninger fordi de på omtrent samme måte som adjektiver kan brukes til å beskrive ting og personer. Vær oppmerksom på: A

Som kan samtidig fungere både som subjunksjon og subjekt i leddsetningen: Ida har en katt. Katten heter Mons. -> Ida har en katt som heter Mons.

B

Hvis som ikke fungerer som subjekt i setningen, kan vi sløyfe som (men det blir likevel leddsetning): Ida har en katt. Hun har fått den av Per. -> Ida har en katt {som) hun har fatt av Per. Ida fikk en katt. Katten heter Mons. -> Katten {som) Ida fikk, heter Mons.

C

Som kan ikke ha preposisjon foran seg: Ida har en katt. Hun er veldig glad i den. -> Ida har en katt {som) hun er veldig glad i.

D Som-setninger er litt spesielle, for de er vanligvis bare del av et ledd i setningen:

Leddsetning

Helsetning 1 VI

S I subjektet:

VI

S V2

Leddsetning O

Har du tatt avisen som lå på bordet? Helsetning S

I et adverbial:

VI

Leddsetning A2

De bor i et lite hus som ligger helt i strandkanten.

Andre setninger med som kan du finne under Sammenligningssetninger

12

O

Damen som kolliderte med Per i går, hadde ikke førerkort. Helsetning

I objektet:

Al

på side 73.

Setninger, setningsledd og ordstilling

Det og det-setninger Det Ordet det bruker vi mye i stedet for eller sammen med nøytrumsord i entall på samme måte som vi bruker den for maskuliner og femininer i entall og de for flertallsord. Da kan det (og den og de) være: A Personlig pronomen Anne skrev et brev. Per har vasket bilen. for et substantiv: Hvor er brillene mine? B Bestemt artikkel foran adjektiv:

C Demonstrativ (da far ordet trykk når vi snakker):

Anne skrev et langt brev. Per har en gammel bil. Ida har kjøpt nye briller.

Hun sendte det lange brevet i går. Den gamle bilen var fryktelig skitten. Men hun vet ikke hvor de nye brillene er.

Bor Per i dette huset? Nei, han bor i det (huset). Kan jeg låne denne boka? Nei, men du kan gjerne låne den (boka). Disse skoene er for små! Er de skoene større?

Men det kan vi i tillegg bruke D Som pronomen også for maskuliner, femininer eller flertallsord i ubestemt form: E Som pro-ord for forskjellige ledd eller hele setninger:

Hun sendte det (= brevet) til mormor. Den (= bilen) var fryktelig skitten. De (= brillene) ligger på bordet.

på flere andre måter: Har du en sigarett? Jeg trenger ei skrivebok. Kan jeg få noen servietter?

Liker du å gå på ski? Du har en svart flekk på nesa. Per er syk.

F Som ubestemt pronomen (som subjekt eller objekt i forskjellige setningstyper):

Regner det? Det er en flekk på nesa di. Hvordan har du det?

G Som demonstrativ når vi presenterer, spør om eller svarer på spørsmål om noe nytt eller ukjent som ikke er nær oss.

Nei, det har jeg ikke. Det kan du kjøpe i bokhandelen. Det har jeg dessverre ikke.

Ja, det gjør jeg. Har jeg det! Jeg vet det.

Nei, det regner ikke nå. Er det det? (siste det er pro-ord) Jeg har det ganske bra nå.

Dette er en veps, og det er ei humle. Hva er det? Det* er ei flue. Hvem er det? Det* er foreldrene til Siv.

*Demonstrativ hvis det blir sagt med trykk, ubestemt pronomen hvis det blir sagt uten trykk. Se også Demonstrativer på side 25, Det-setninger og Utbryting på. side 15.

på side 14, Presenteringer

på side 15

Del 1

Grammatikk

Det-setninger Ordet det brukes mye og på mange forskjellige måter på norsk. Det kan erstatte enkeltord, ledd eller hele setninger (se «Det» på side 13). Vi bruker det som subjekt i flere typer av setninger, særlig fordi det på norsk ikke er vanlig å plassere tunge ledd eller ny informasjon i begynnelsen av en setning. A Alle norske setninger må ha et subjekt. Hvis det ikke finnes et annet subjekt som passer, bruker vi det. Det gjør vi i en del setninger om været, om tid og i mange upersonlige konstruksjoner, blant annet i passiv. Det Det Det Det Det Det

regner. snør. er nydelig vær. er varmt og godt. er fredag i dag. er den 3. oktober.

Det gjelder annonsen i avisen i går. Det ringer! Det har begynt å regne. Gjør det fryktelig vondt? Hvordan står det til med deg? Det sies a t . . . Det ble sunget ...

B Infinitivskonstruksjoner og at-setninger regner vi som tunge ledd. Derfor er det vanlig å plassere dem til høyre i setningen og bruke det som subjekt. Vi bruker alltid nøytrumsformen av adjektivet.

Det er Det var Er det

Adjektiv sunt morsomt vanskelig

å spise mye frukt. å treffe de gamle vennene mine. å lære norsk?

Det er Er det

utrolig sant

at noe slikt kan skje i våre dager, at Petter har vunnet i tipping?

I setningene ovenfor kan vi si at infinitivskonstruksjonen eller at-setningen er potensielt eller logisk subjekt. Det er grammatisk subjekt. Det er likevel mulig å sløyfe det i begge setningstypene ovenfor. Da ser vi at infinitivskonstruksjonen og at-setningen blir subjekt: Å spise mye frukt er sunt. At noe slikt kan skje i våre dager, er helt utrolig. C

14

I enkelte sammenhenger med verbet ha må vi ha det i objektet: I går hadde vi det veldig hyggelig. Hvordan har du det? Har du det bra nå? Han har det bra/morsomt/vanskelig nå for tiden. Sammenlign med uttrykkene det er ... ovenfor.

Setninger, setningsledd og ordstilling

Presentering Første gang vi nevner noe eller presenterer noe, bruker vi ubestemt form av substantivet. Slik ny informasjon plasserer vi sjelden først i en setning. Vi lar setningen begynne med det eller et adverbial og plasserer den nye informasjonen på objektplassen: Det bor mange familier i blokka vår. Det ligger et brev og venter på deg. Det står en bil utenfor huset.

I blokka vår bor det mange Står det noe nytt i avisen? I natt falt det mye snø.

familier.

Merk om presenteringer: A Det er subjekt og står som vanlig i forfeltet eller på tredje plass i setningen. B Det logiske subjektet står på objektplassen. C Vi bruker bare ubestemt form av substantivet. D Vi kan ikke bruke verb som tar objekt. Presenteringer er vanligst med verb som vare og bo, bevegelsesverb, stillingsverb og overgangsverb. 1 FOKUS

2 VI

bor Det I blokka vår bor Står har I natt var Det

3 (S) det det det

4 Al

5 V2

ikke falt en gang

6

o/prv mange familier mange familier. noe nytt så mye snø. ei lita rød høne.

7 A2 i blokka vår. i avisen?

Bare ett verb kan stå på andreplassen i en setning. Hvis vi har to verb i presens (eller preteritum), kommer det andre verbet etter det logiske subjektet. Slike setninger passer ikke i et vanlig setningsskjema. Eksempel: På bordet ligger det et brev og venter på deg.

Utbryting A

Utbryting bruker vi først og fremst for å framheve et ledd i en setning. Legg merke til: 1 I presenssystemet begynner en utbryting med: Det er ... + utbrutt ledd 2 I preteritumssystemet begynner en utbryting med: Det var ... + utbrutt ledd 3 Etter utbrytingen får vi en som-setning.

B Vi kan bryte ut alle ledd i en setning (unntatt verbalet). Hvis vi bryter ut subjektet, må vi bruke som etterpå (som subjekt i som-setningen). Leddet som brytes ut, får trykk når vi snakker, og vi presiserer det ofte som en motsetning til noe annet. Utbryting brukes mest muntlig. Siv har fått ei dokke av mormor. Det Det Det Det

er er er er

Siv som har fått ei dokke av mormor, (ingen andre har fått dokke) ei dokke Siv har fått av mormor. (hun har ikke fått noe annet) av mormor Siv har fått ei dokke. (hun fikk den ikke av noen andre) mormor Siv har fått ei dokke av.

15

Del 1

Grammatikk

Jon reiste til Bergen i går. Det var Jon som reiste til Bergen i går. Det var til Bergen Jon reiste i går. Det var i går Jon reiste til Bergen.

(ikke Per) (ikke til Stavanger) (ikke en annen dag)

C Vi kan også bruke utbryting bare for å fortelle noe, og da legger vi ikke spesielt trykk på leddet etter Det er/var ...: Noen har knust vinduet i stua. I går kolliderte to syklister.

Det er noen som har knust vinduet i stua. I går var det to syklister som kolliderte.

D I muntlige spørsmål er det svært vanlig å bruke utbryting, spesielt i spørsmål med spørreord. Da får vi: spørreord (med eventuelt tillegg) + er/var det + som-setning: Hvem har knust vinduet? Hvem snakket du med? Hva har skjedd her? Hva sa du? Hvor bor Petter? Når skal dere flytte? Hvilken etasje bor du i? Hvilke filmer går på kino nå?

Hvem er det som har knust vinduet? Hvem var det du snakket med? Hva er det som har hendt her? Hva var det du sa? Hvor er det Petter bor? Når er det dere skal flytte? Hvilken etasje er det du bor i? Hvilke filmer er det som går på kino nå?

Hvis spørreordet er subjekt i den opprinnelige setningen, må vi bruke som. E

I spørsmål uten spørreord bryter vi ut når vi vil legge trykk på et ledd: Bor du i Søgne? Reiser dere i morgen? Har du malt dette bildet? Brakk Per beinet i går?

16

Er det i Søgne du bor? Er det i morgen dere reiser? Er det du som har malt dette bildet? Var det Per som brakk beinet i går? Var det beinet Per brakk i går? Var det i går Per brakk beinet?

Ordklasser

Ordklasser

Substantiver Substantiver er navn på personer, dyr, ting og abstrakte begreper.

Egennavn - Fellesnavn Substantiver deler vi i - egennavn (Per, Oslo, Norge, Storgata osv.) De skal ha stor forbokstav. - fellesnavn (en gutt, ei gate, en by, et land, ris, margarin, gull, kjærlighet) Fellesnavn har tre genus (= kjønn). Legg merke til artiklene (en/ei/ei) og endingene: - maskulinum (m) = hankjønn: en gutt - gutten - femininum (f) = hunkjønn: ei/en bok - boka (boken) - nøytrum (n) = intetkjønn: et hus - huset Lær alltid artikkelen sammen med hvert nytt substantiv du lærer!

Støyping av artikkelen Vanligvis bruker vi artikkel foran et substantiv i entall, men vi sløyfer den - foran mengder vi ikke kan telle: Han kjøpte melk og kaffe. Vi ønsker oss snø til jul. - etter former av vare eller bli når substantivet betegner en gruppe (nasjonalitet, yrke eller andre grupper): Han er araber. Hun er advokat. Han er muslim. Hun har nettopp blitt bestemor. - Når verb og substantiv kan oppfattes som et uttrykk eller en enhet: Anne skrev brev til mormor i går. De vil kjøpe leilighet. Kan du spille pianoa (Men hvis vi bruker adjektiv, må vi ta med artikkelen: Anne skrev et langt brev til mormor. Hun er en dyktig advokat.)

«

17

Del 1

Grammatikk

Oversikter - ubestemt Form entall og Flertall Entall: en bil Hovedregel: Helt regelrette substantiver: en pakke Ubestemt ei dør form flertall ei klokke slutter på -er. et vindu et eple Substantiver på trykksterk -e en kafé mister ikke e før ending: ei skje Substantiver på -m etter kort en kam vokal får -mm- før ending: ei rem Substantiver på -el far en sykkel sammendragning: en onkel et kapittel et fengsel Noen substantiver på -er får en finger en sommer også sammendragning: Disse substantivene skifter en hovedstad vokal i flertall: en kraft a -> e ei and ei hand (hånd) ei rand ei strand ei tann ei tang ei stang ei natt en fot o -> 0 en bot en bonde ei bok ei rot

18

Flertall: to biler tre pakker fire dører noen klokker flere vinduer mange epler noen kafeer seks skjeer to kammer to remmer to sykler tre onkler fire kapitler flere fengsler ti fingrer to somrer to hovedsteder av alle krefter to ender to hender flere render flere strender 32 tenner mange tenger flere stenger flere netter to føtter store bøter noen bønder fire bøker dype røtter

Ender på:

.er

Ordklasser

Regel 2 : (ingen ending i ubestemt form flertall)

Nøytrumsord med én stavelse får ingen ending i flertall:

NB! Unntak: Mange ord for mål, vekt, og penger får heller ingen ending:

Det samme gjelder noen få maskuliner og femininer med én stavelse:

Disse to ordene får ikke ending, men vokalskifte:

Regel 3 :

«Personord" (om nasjonalitet/ yrke/familie) som ender på -er i ubestemt form entall, får bare endingen -e i flertall:

NB! Disse to får i tillegg sammendragning: Vokalskifte a -> e o ~> 0 NB!

o

Regel 4 : ending -r + vokalskifte

a -• ø

NB!

->

0

e -+ æ

Entall: et hus et ord et bord et skrivebord et barn

Flertall: to hus flere ord flere bord to skrivebord mange barn

et sted en meter ei mil en kilo en liter en dollar en mark en sko en ting en feil en maur en mygg ei ski ei lus ei mus en mann ei gås

flere steder to meter flere mil tre kilo fem liter ti dollar to mark to sko et par sko mange ting flere feil mange maur tusen mygg et par ski mange lus tre mus to menn fem gjess

Entall: en lærer en baker en tysker en amerikaner en fetter en svoger en forelder ei søster en far en bror en/ei mor en/ei datter

Flertall: noen lærere flere bakere noen tyskere tre amerikanere fire fettere tre svogere to foreldre tre søstre to fedre to brødre to mødre tre døtre

Ender på:

Entall: ei glo ei klo

Flertall: mange glør fire klør -klær to håndklær fire trær to knær

Ender på:

et håndkle et tre et kne

Ender på:

r

Substantiver med bare Flertall Noen få substantiver kan bare brukes i flertall. De betyr alltid grupper av ting eller personer: penger, klær, søsken, vannkopper, meslinger (de to siste er vanlige barnesykdommer).

Substantiver uten Flertall •

• •

Ord for stoffer, materialer eller væsker kan vi ikke sette tall (eller noen/flere/ mange ...) foran, og de har ingen flertallsform: gull, silke, luft, snø, ris, mat, kaffe, utstyr, innbo osv. Se Kvantorer for mengder vi ikke kan telle på side 36. Mange abstrakter (ord for egenskaper, tilstander) kan heller ikke brukes i flertall: kjærlighet, hat, barndom, søvn, humør, kulde osv. Men: Alle disse substantivene har en artikkel, og den er det viktig å lære, for vi bruker ofte ordene i bestemt form: kjærligheten, lufta, maten, gullet osv.

Fra ubestemt til bestemt Form Hvis du kan de ubestemte formene av substantivet, er det lett å lage de bestemte formene: (2) Bestemt form:

(1) Ubestemt form: Entall:

en

ei

et

Flertall:

er

e ere

en vase en kniv en kafé en kam ei jente ei bok ei skje et eple et vindu et hus et barn to bøker to epler to hus to barn to søstre to brødre to lærere to grekere to klør to trær

vasen kniven kafeen kammen jenta boka skjea eplet vinduet huset barnet bøkene eplene husene barna* søstrene brødrene lærerne grekerne klørne trærne

en

a

et

ene

ne

Merk: Alle femininer har valgfri artikkel ei eller en. De kan også få endingen -en i bestemt form entall: ei/en bok ->• boka/boken. * barna = barnene. Alle nøytrumsord kan ha endingen -a i bestemt form flertall. De to ordene barna og beina pleier alltid å ha denne endingen. ** Gjelder substantivene som følger regel 4. Alle disse har vokalskifte.

Ordklasser

Bruk av Formene A

Ubestemt fonn bruker vi: Første gang vi snakker om noe: Per kjøper en penn og to bøker. -> Kari og Per har kjøpt ny leilighet. ->

B

C

Etter possessive ord: Mi(n) bok — Pers bil - alle hans venner - Norges største by

Bestemt form bruker vi: A Vi snakker mer om noe vi har nevnt før, eller om noe alle kjenner eller forstår: Pennen koster 20 kroner, og bøkene koster 300 kroner. Stua (selvfølgelig i leiligheten) er stor, men kjøkkenet (også i leiligheten) er lite. B Foran possessive ord: Boka mi - bilen til Per - alle vennene hans den største byen i Norge

C Etter en del faste bestemmerord: • en bil - ei dør - et hus fem bilder - to liter melk / tre kilo kjøtt (når vi teller, måler eller veier noe) • ingen/noen/flere/ en del 1 mange biler • mye/lite/litt/ ikke noe mat • hver dag — hvert hus • hvilken dag / hvilket hus / hvilke bøker?

Etter en del faste bestemmerord: • den (nye) bilen / det (lille) huset / de (store) bildene • denne boka / dette huset / disse barna • ingen av 1 ikke noen av bilene • noen (fa) av 1 en del av husene • flere av 1 mange av trærne • hele dagen / halve natta

Ubestemt form av substantivet bruker vi altså • etter possessive ord og en del andre faste bestemmerord* • når vi presenterer noe nytt eller ukjent • når vi snakker om noe generelt *ubestemte artikler, grunntall, vektenheter og måleenheter, kvantorer for mengder vi kan telle, og kvantorer for mengder vi ikke kan telle (om kvantorer se side 32) Bestemt form av substantivet bruker vi • foran possessive ord og uttrykk og etter en del andre faste bestemmerord* • når vi snakker mer om noe som allerede er presentert • når vi regner med at det vi snakker om, er kjent for den/dem vi snakker til • adjektivets bestemte artikkel, demonstrativer, kombinasjoner med av (når vi snakker om deler av bestemte mengder) I eksemplene ovenfor står de viktigste bestemmerordene for hver form. Les mer om Possessiver på side 24-25, Demonstrativer på side 25-26 og Kvantorer på side 32-36. Slike ord bestemmer alltid mer enn om det vi snakker om er ukjent eller kjent fra før. Legg ellers alltid merke til hvilken form substantivet skal ha i forskjellige sammenhenger, for eksempel sammen med enkelte preposisjoner.

21

Del 1

Grammatikk

Når vi regner med at det vi snakker om, er kjent for den/dem vi snakker til, bruker vi ofte bestemt form av et substantiv selv om det er første gang vi nevner akkurat dette substantivet. Studer eksemplene: Jeg har så vondt i ryggen! Ali var ikke på norskkurset i dag. Likte du huset, Laura? Er du ferdig med oppgaven? Jon arbeider på fabrikken. Jeg må ringe til legen i dag. Men: Jeg har så vondt i ei tann! Per arbeider på en fabrikk. Jeg må ringe til en lege i dag.

(min rygg, selvfølgelig, og jeg har bare en ...) (du vet at han og jeg går på norskkurs) (jeg vet at hun nettopp har sett på et bestemt hus) (den jeg bad deg gjøre) (det er bare en fabrikk på dette stedet) (til min faste lege) (min tann, men jeg har mange tenner) (det er mange fabrikker, jeg vet ikke hvilken) (en eller annen lege)

Genitiv Genitiv lager vi ved å føye -s til - egennavn: Annes mann, Norges hovedstad, Oslos gater - fellesnavn: en times tid, alle gutters drøm, noen dagers arbeid, guttenes mor S-genitiv står foran et annet substantiv, og dette substantivet står alltid i ubestemt form. S-genitiv brukes i enkelte spesielle uttrykk: Ta med deg regnfrakk for sikkerhets skyld. Han drog tilsjøs da han var 18 år. I påsken drar mange nordmenn til fjells. Vi gikk til fots. Han har dratt tilskogs. Se også om eieforhold

22

på side 74.

Pronomen Pronomen er ord vi kan bruke i stedet for substantiver.

Personlige pronomen Personlige pronomen og possessiver er her satt i samme skjema for oversiktens skyld: Subjektsform jeg du han hun den det vi dere de

Pronomen Avhengighetsform meg deg ham/han henne seg den det

dem

oss dere seg

Possessiver min/mi/mitt/mine din/di/c itt/dine hans hennes sin/si/sitt/sine dens dets

deres

vår/vårt/våre deres sin/si/sitt/sine

Subjektsformen (nominativ) av et pronomen bruker vi bare når ordet er subjekt i setningen. Avhengighetsformen (akkusativ) bruker vi når ordet ikke er subjekt. - Han, hun, den, det og de har en spesiell refleksiv avhengighetsform: seg.

Bruk av pronomenformene Subjektsform: Jeg har en god venn. Har du en venn? Hun har en venn. Han har en gammel onkel. Vi har mange venner. Har dere mange venner? De har en sønn.

Avhengighetsform: Snart kommer han og besøker meg. Kommer han snart og besøker deg? Han kommer snart på besøk til henne. Han skal komme og besøke ham. De besøker oss ofte. Besøker de dere ofte? Sønnen kommer ofte på besøk til dem.

Refleksiv form: Jeg gleder meg til det. Gleder du deg til det? Hun gleder seg til det. Han gleder seg til det. Vi gleder oss over det. Gleder dere dere over det? De gleder seg over det.

Jeg gleder meg til noe hyggelig i framtida. Jeg gleder meg over noe som har skjedd eller pleier å skje. En del verb brukes bare refleksivt, for eksempel: skynde seg, gifte seg. Men etter mange verb kan pronomenet ha både vanlig avhengighetsform og refleksiv avhengighetsform: Siv er to år. Ida legger henne klokka sju. Ida legger seg klokka ti. =

Ida legger Siv. Ida legger Ida. (men slik kan vi ikke si det...)

Se også Refleksive verb på side 49.

Resiprokt pronomen Hverandre: Jeg ser på deg, og du ser på meg. = Vi ser på hverandre. Harald elsker Anne. Anne elsker Harald. = De elsker hverandre.

Del 1

Grammatikk

Ubestemte pronomen Vi har tre ubestemte pronomen: man, en og det. En og man bruker vi når vi ikke tenker på spesielle personer, men for eksempel på noe som gjelder mange. Man kan bare brukes som subjekt, en kan være både subjekt og objekt: Man/en skal ikke skue hunden på hårene. En/man bør takke når noen gir en noe. Det brukes som subjekt (eller objekt) i flere slags setninger: Det regner. Det sitter noen fugler på taket. Nå har jeg det bra. Se Det og det-setninger

på side 13, Presentering

på side 15 og Utbryting på side 15.

Possessiver Possessiver forteller hvem som eier eller har noe.

Min, din, hans, hennes, vår, deres «Eier»: Dette er bilen Dette er boka Dette er huset Dette er bøkene

jeg min mi mitt mine

du din di ditt dine

han hans

hun hennes

vi vår vår vårt våre

dere deres

de deres

Substantivet forteller hvilken form vi må bruke. Ovenfor står possessivet etter substantivet, det er vanligst på norsk. Da må substantivet ha bestemt form. Vi kan også la possessivet stå foran substantivet, da skal substantivet ha ubestemt form. bilen min boka mi huset mitt • mine

min bil mi(n) bok mitt hus mine bøker

Possessivet står ofte først når det har trykk: Dette er min penn, ikke din. Det var ikke hennes skyld. Vi kan forsterke et possessiv med adjektivet egen. Da står også alltid possessivet først: Det var hans egen skyld. Jeg vil bestemme i mitt eget hus. Merk at «egen» også skal ha ubestemt form (se adjektiv på side 27). Se også Eieforhold

24

på side 74.

Ordklasser

Sin/si/sitt/sine Under Pronomen på side 23 står det en oversikt over sammenhengen mellom pronomener og possessiver. Der ser vi at han, hun og de også har en refleksiv possessivform: sin/si/sitt/sine. Sin/si/sitt/sine bruker vi bare om noe som tilhører subjektet: Ida vasker klærne sine. - klærne tilhører subjektet: Ida vasker genseren sin og jakka si og skjørtet sitt - og hun pusser skoene sine.

Ida vasker klærne til Siv. — klærne tilhører ikke subjektet: Ida vasker genseren hennes og jakka hennes og skjørtet hennes — og hun pusser skoene hennes.

Sin/si/sitt/sine kan vanligvis ikke stå som en del av subjektet eller etter former av å være:

Du kjenner Ida, men hvem er Siv? V i v a er

subjektet

Vi må si: Siv er dattera hennes. Dattera hennes er to år.

^Vi kan ikke si:

i d e forskjellige setningene?

Hvis vi bruker sin/si/sitt/sine i stedet for genitivsform av substantivet, kan vi likevel f ordene i subjektet eller etter er (dette bruker vi så å si bare muntlig!): Per sin bil ble stjålet i går. Dette er Siv sine sko. Har du sett Ole sitt slips?

Petter s a

at C U L e

mÅtto sette s y ^ \ < e l c r \

si-yi

\ ga.sa.sje.xv.

Petter sa at Ole måtte sette sykkelen hans i garasjen.

( ( 3 1 e s

sykltei.^

(Petters sykkel)

Demonstrativer De viktigste demonstrativene er denne/dette/disse og den/det/de. A Denne, dette og disse bruker vi om noe som er nær oss (vi kan ta på det eller holde det). B Den, det og de bruker vi om noe som ikke er nær oss (for eksempel noe vi bare kan peke på). Den/denne brukes alene eller foran maskuliner eller femininer i entall. Det/dette brukes alene eller foran nøytrumsord i entall. De/disse brukes alene eller foran substantiver i flertall. Når vi bruker et demonstrativ alene, er substantivet underforstått. C

Når vi snakker, får demonstrativer trykk. Substantivet må ha bestemt form. Kan jeg få prøve den genseren? Denne (genseren) er for liten. Vil du ha den jakka, eller liker du denne (jakka) bedre? Er det skjerfet nytt? Dette (skjerfet) er nokså gammelt. Disse skoene passer bra, men de (skoene) jeg prøvde først, var for små.

25

Del 1

Grammatikk

D Det og dette I spørsmål med hva eller hvem + er bruker vi ofte det eller dette: Hva er dette (som jeg tar på)? Det er en penn / ei bok / et brev / to blyanter.* Hva er det* (som jeg peker på)? Det er en mann / ei dame / et vindu / tre stoler. Hvem er det? Det er Anne. / Det er kona til Harald. — Hvem bruker vi bare om personer for å få vite navn eller få en annen forklaring på hvem det er. - Når vi ser på et bilde, spør vi ofte med det selv om vi har bildet nær oss. *Vi må bruke det eller dette foran er/var når vi får et substantiv etterpå, uansett om det er entall eller flertall, og uansett hvilket kjønn eller hvilken form substantivet har. Vi sier:

Vi kan ikke si:

Det er en penn. Dette er boka mi. Det er to stoler. Det er Anne.

J^enTer en penn. Djesfie er boka mi. J ^ e r to stoler. ^*tf£er Anne.

**Merk: med trykk på er, ikke på det: Hva er det? ~ Hva er det du vil? Er det noe i veien?

Adjektiver Adjektiver forteller hvordan personer eller ting er eller ser ut. De beskriver også egenskaper, handlinger og tilstander. Som adjektiver regner vi også ordenstallene og presens partisipp av verb. Perfektum partisipp av verb blir ofte brukt som adjektiv. Vi bøyer adjektivene på to måter: samsvarsbøyning (= bøyning i genus og tall) og gradbøyning.

Om samsvarsbøyning Substantivet som adjektivet beskriver, bestemmer hvilken form adjektivet skal ha. De fleste adjektiver har tre ubestemte former (hovedregelen). Lær endingene på adjektiver som har variasjoner i skrivemåten, og på dem som bare har to former eller én form. Legg merke til at bestemt form entall (unntatt for liten) alltid har samme form som flertall (i flertall er ubestemt form lik bestemt form), og at den nesten alltid slutter på -e.

26

Ordkl asser

Oversikt over samsvarsbøyningen Mønstrene gjelder:

Hovedregel: Adjektiver Helt regelrette adjektiver: med tre Adjektiver på -m etter kort vokal: former: Adjektiver på dobbelt konsonant: Adjektiver som slutter på -el: Adjektiver som slutter på -er: Adjektiver som slutter på -en: Disse to adjektivene: Disse to adjektivene:

en (m) ei (f) et(n)

stor dyr dum grønn gammel lekker naken fri ny blå grå

t stort dyrt dumt grønt gammelt lekkert nakent fritt nytt blått grått

Flertall + bestemt form e store dyre dumme grønne gamle lekre nakne frie nye blå(e) grå(e)

Adjektiver Adjektiver som slutter på -ig: Nasjonalitetsadjektiver på -sk med to Lange adjektiver på -sk: former: Adjektiver på -t etter konsonant: Noen adjektiver på -d: Noen adjektiver på -et:

billig norsk sympatisk svart/lett glad/redd rutet

Adjektiver Adjektiver som slutter på -e: med bare Noen adjektiver på -a, -s og -y: en form:

moderne/smilende bra/lilla/gratis/felles/sporty

Adjektiver Disse adjektivene: med spesiell bøyning: Dette adjektivet:

egen

billige norske sympatiske svarte/lette glade/redde rutete

eget

annen anna annet liten lita lite

* I bestemt form entall heter det lille eller vesle: Den lille/vesle bilen, den lille/vesle boka, det lille/vesle huset. Men: De små bilene/bøkene/husene. Merk: Egen bruker vi når vi vil forsterke et possessiv. Egen skal stå etter possessivet og ha ubestemt form: Det var min egen feil. Se Possessiver på side 24.

egne andre små *

Del 1

Grammatikk

Bruk av Formene Ubestemt form Etter artikkel: en ny bil ei ny bok et nytt hus nye bøker

av adjektivet Etter være: bilen er ny* boka er ny huset er nytt bøkene er nye

Bestemt form av adjektivet Etter den/det/de: Etter possessivord: den nye bilen (til Tor) Tors nye bil den nye boka (mi) mi(n) nye bok det nye huset (vårt) vårt nye hus de nye bøkene (hennes) hennes nye bøker

Pass spesielt på liten/lita/lille/små: en liten bil ei lita bok et lite hus små gutter

bilen er liten* boka er lita huset er lite guttene er små

den lille/vesle bilen den lille/vesle boka det lille/vesle huset de små guttene

Tors lille/vesle bil mi(n) lille/vesle bok vårt lille/vesle hus byens små gutter

* Når adjektivet står etter former av vare, skal adjektivet ha ubestemt form {Uten, ny) selv om substantivet har bestemt form (bilera). Adjektivet forandrer seg på samme måte også etter bli: Gutten ble glad. — De ble glade. Den, det og de kalles adjektivets bestemte artikler. Legg merke til at vi må ha med den(ne)/det(te) eller de/disse når vi vil bruke et adjektiv foran et substantiv i bestemt form: en mann mannen en gammel mann den gamle manneVi kan ikke si:

Lgam

to damer to gamle damer

damene de gamle

damene

;am

Hvis vi vil forsterke et adjektiv eller gjøre det svakere, kan vi sette et gradsadverb foran: Skoene var

ikke (så) / litt (for) / nokså/ganske/veldig/altfor store.

Mange adjektiver kan brukes som gradsadverb: fryktelig, utrolig, forferdelig og mange flere. Når adjektiver brukes som adverb, har de alltid nøytrumsformen (intetkjønnsformen). Adjektiver brukes også ofte alene (uten noe substantiv etterpå), spesielt når vi tenker på personer: Det satt en voksen og to barn i bilen. Filmen passer både for barn og voksne. De ansatte i bedriften gikk til ulovlig streik. Under Gradsadverb på side 53 finner du mer om gradering av adjektiver. Under Beskrivelse på side 70 kan du lese mer om hvordan vi bruker adjektiver.

28

Ordkl

Om presens partisipp De fleste adjektiver som slutter på -ende,

er presens partisipp av verb. De bøyes ikke.

Presens partisipp bruker vi A

av og til som et vanlig adjektiv foran et substantiv: I døra stod det en smilende gutt (= en gutt som smilte). Det lå en gråtende baby (= en baby som gråt) i vogna. B som måtesadverb eller gradsadverb: Han smilte oppmuntrende til henne. Alle vinduene var skinnende blanke. Hun er rasende flink. C ofte sammen med verbet komme: Han kom gåendelkjørende!løp ende forbi huset. Hun kom smilende!dansende/rødmende mot ham. D for å uttrykke at en handling som er påbegynt, varer en stund. Da bruker vi bli + presens partisipp av et stillingsvern eller vare, bo eller gå: Hun ble sittende lenge og tenke. Babyen ble liggende og gråte. De flyttet til Australia. Der ble de boende i mange år. Han ble gående og gruble på hva han skulle gjøre. Legg merke til at vi bruker og mellom presens partisipp og infinitiv her.

Om perfektum partisipp Et perfektum partisipp av verb bruker vi ofte som et adjektiv. Vi bøyer det ikke når det står etter former av å være eller bli, men hvis et perfektum partisipp står foran et substantiv, bøyer vi det som et vanlig adjektiv. Perfektum partisipp av svake verb ender på -et, konsonant + t, -d eller -dd*. Perfektum partisipp av sterke verb ender på -et, konsonant + t (ofte -ti) og -dd**. *Se skjema på side 37. ** Se lista på side 40. Sammenlign med adjektivendingene i skjemaet på side 27. Partisippene på -et bøyes litt spesielt (se nedenfor), mens alle de andre bøyes som vanlige toformsadjektiver og får endingen -e i flertall og i bestemt form: Han pleide å kjøpe brukte biler og pusse dem opp. Men: Bilene var brukt. Partisipper som ender på -et: Vanlige adjektiver som ender på -et, skal ha -ete i bestemt form og flertall: rutet — rutete A Perfektum partisipp av svake verb («snakke-gruppen») kan 1 bøyes som rutet og far -ete i bestemt form og flertall: ristet — ristete 2 eller alternativt fa endingen -ede: ristet — listede (ganske vanlig brukt) Han spiste to ristete/ristede loffskiver. Men: Loffskivene var ristet. B

Sterke verb med perfektum partisipp som slutter på et, bøyes helt eller delvis som egen (se side 27). I flertall og i bestemt form skal de ende på -ne. Maskuliner og femininer kan fa -en i ubestemt form entall: en stjålet/(stjålen) bil ei stjålet/(stjålen) klokke et stjålet smykke den stjålne bilen den stjålne klokka det stjålne smykket stjålne biler/klokker/smykker de stjålne bilene/klokkene/smykkene Men: Bilene, klokkene og smykkene var stjålet.

29

Gradbøyning av adjektiv

Hovedregel: Adjektiv på -er: -el: -m: Adjektiv på -som: Lange adjektiver (og partisipper):

Adjektiv som forandrer seg mye:

Positiv

Komparativ

Superlativ

dyr/dyrt/dyre

dyrere (enn)

dyrest/e

lekker (lekkert/lekre) enkel (enkelt/enkle) dum (dumt/dumme)

lekrere (enn) enklere (enn) dummere (enn)

lekrest/e enklest/e dummest/e

billig (billige) morsom (morsomt/ morsomme) interessant (interessante) sympatisk (sympatiske) lysende brukt (brukte)

billigere (enn)

billigst/e

morsommere (enn) mer interessant/e (enn) mer sympatisk/e (enn) mer lysende (enn) mer brukt/e

morsomst/e mest interessant/e mest sympatisk/e mest lysende mest brukt/e

stor (stort/store) liten (li ta/li te/små) gammel (gammelt/gamle) ung (ungt/unge) god (godt/gode), bra vond (vondt/vonde), ille lang (langt/lange) tung (tungt/tunge)

større (enn) mindre (enn) eldre (enn) yngre (enn) bedre (enn) verre (enn) lengre (enn) tyngre (enn)

størst/e minst/e eldst/e yngst/e best/e verst/e lengst/e tyngst/e

I positiv har vi samsvarsbøyning (se på side 28 hvordan vi bruker disse formene). Komparativ og superlativ bruker vi mest når vi sammenligner. - Komparativ har bare én form. Vi skriver/sier (eller bare tenker) enn etterpå. Vi kan forsterke komparativ med litt, mye eller enda (se Gradsadverb på side 53). - Superlativ har to former. I bestemt form (etter denldetlde og possessiver) får adjektivet endingen -e: den eldste mannen

det billigste huset

den mest sympatiske naboen Norges høyeste fjell

de dyreste bilene hennes (aller) beste venn

Vi kan forsterke superlativ med aller: aller størst = størst av alt/alle - Eksempler på bruken av komparativ og superlativ: Komparativ: Superlativ:

Ida er 23 år. Per er 24 år. Øystein er 60 år. Preben er 62 år. Per er (litt) eldre enn Ida. Øystein er mye eldre (enn Ida). Preben er enda eldre (enn Øystein). Preben er (aller) eldst. Preben er den (aller) eldste.

Under Beskrivelse på side 70 og Sammenligning hvordan vi bruker adjektivene.

IDA.PER.O^STElM 06, PREBEc)

30

på side 72 kan du lese mer om

Tallord Grunntall og ordenstall Grunntall: 0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 30 40 50 60 70 80 90 100 101 200 1000

null en (ei/ett) to tre fire fem seks sju åtte ni ti elleve tolv tretten fjorten femten seksten sytten atten nitten tjue tjueen tjueto tretti førti femti seksti sytti åtti nitti hundre hundre og en to hundre (ett) tusen

syv*

tyve enogtyve toogtyve tredve førr

Ordenstall: 0. nulte første 1. 2. andre/annen tredje 3. 4. fjerde femte 5. 6. sjette sjuende 7. 8. åttende niende 9. 10. tiende ellevte 11. 12. tolvte trettende 13. 14. fjortende femtende 15. 16. sekstende syttende 17. 18. attende nittende 19. 20. tjuende 21. tjueførste 22. tjueandre 30. trettiende 40. førtiende 50. femtiende 60. sekstiende 70. syttiende 80. åttiende 90. nittiende 100. hundrede 101. hundre og første 200. to hundrede 1000. tusende

syvende*

tyvende enogtyvende toogtyvende tredevte

* Alle tall i kursiv: Gammel tellemåte. Disse formene er ikke tillatt offisielt lenger, men brukes likevel ofte i dagligtale. Det er derfor viktig å. forstå dem. Punktum etter et tall betyr at det er et ordenstall. Prøv å se på hvilken måte grunntallene og ordenstallene er forskjellige, av og til finner du et system. Legg også merke til hvordan vi sier tallene: etter «hundre» skal vi alltid ha «og» (uttales «å»). 1 000 000 = en million 1 000 000 000 = en milliard

2 000 000 = to millioner 2 000 000 000 = to milliarder

1 234 567 809 = en milliard to hundre og trettifire millioner fem hundre øgsekstisju tusen åtte hundre og ni

Del 1

Grammatikk

Grunntallene bruker vi når vi teller. Vi bruker ubestemt form av substantivet etterpå: De har en hest, to hunder, femten kuer og hundre kyllinger. Ordenstallene bruker vi mest sammen med — etasjer i et hus: De bor i andre etasje. — datoer: Anne er født 04.06. Vi kan si: den fjerde i sjette. — klassetrinn på skolen: Eva går i første klasse. Ordenstall regnes som adjektiver. Vi bruker vanligvis ubestemt form av substantivet etterpå.

Kvantorer | Kvantorer er ord som uttrykker mengde. Kvantorer fungerer omtrent som adjektiver og står vanligvis foran substantiver. Legg merke til at mengder vi ikke kan telle og mengder vi kan telle, stort sett har forskjellige kvantorer eller bruker forskjellige former av dem. Etter de fleste kvantorene bruker vi ubestemt form av substantivet.

Oversikt over vanlige kvantorer Kan ikke telles:

Kan telles: m/f en hel banan ei halv pære hver dag

n et helt brød et halvt eple hvert år

begge deler all melk/a alt smørJet nok mat lite melk litt fløte mye vann noe å gjøre ikke noe å si = ingenting...

mang en gang noen løsning? ikke noen bil = ingen bil

Noen kvantorer kan gradbøyes: „

32

mangt et minne noe problem? ikke noe hus (= intet)

Positiv mange få mye lite, litt

Best. f. entall hele dagen halve natta

Flertall to hele kaker tre halve epler begge (to)/'begge deler begge barna alle elever/ alle elevene nok penger fa kursdeltakere noen fa bøker mange ganger noen eksempler ikke noen biler = ingen biler

Komparativ flere (enn) færre (enn) mer (enn) mindre (enn)

Superlativ flest/e færrest/e mest/e minst/e

All - alt - alle All bruker vi om maskuliner og femininer som ikke kan telles: all m.ax(en), allmék{a) Alt bruker vi om nøytrumsord som ikke kan telles: alt smør(er) Alle kan bare stå foran substantiver i flertall (om flere enn to): alle barn(^) Ener all, alt og alle bruker vi ubestemt form av substantivet når vi snakker om noe generelt: All bagasje må merkes tydelig. Alt liv på jorda trenger næring. Alle barn har rett til lek og fritid. Alle dager er forskjellige. Substantivet får bestemt form når vi snakker om alt av en bestemt mengde eller alle i en gruppe: De hadde spist opp all maten og drukket opp alt ølet (som fantes i huset). Alle barna (i klassen) fikk nye bøker. Ida satte alle bøkene på plass i hylla. Alt og alle bruker vi også ofte alene: Alt har en begynnelse og en slutt. Alle trenger noen å være glad i.

Nok Nok = tilstrekkelig, så mye en trenger Nok bruker vi sammen med A substantiver vi ikke kan telle: Vi har ikke nok melk til i morgen. Nå er det nok (tull/bråk . . . ) ! B infinitiver: Jeg har nok å gjøre nå for tiden. C flertall av noe vi kan telle: Han har akkurat nok penger til bussen hjem. Merk:

Nok står vanligvis foran et substantiv, men etter adjektivet det hører til: Det er viktig å kjøpe store nok sko. Han er ikke gammel nok til å forstå det. Nok kan også være modalt adverb: Per kommer nok i kveld. Se side 54.

Ingen og ingenting A

Ingen betyr: ikke noen. Ingen bruker vi ofte alene som subjekt eller objekt i en setning: Ingen sa noe. Hun så ingen. Ikke noen bruker vi foran maskuliner og femininer i entall og foran flertallsord: Hun har ikke noen kjæreste nå. Han har ikke noen brødre.

B

Ingenting betyr: ikke noe. Ingenting kan vi bare bruke alene eller foran infinitiv: Ingenting er som før. Han sa ingenting. Jeg har ingenting å skrive om. Ikke noe bruker vi foran nøytrumsord i entall og foran substantiver som ikke kan telles: De har ikke noe sted å bo nå. Vi har ikke noe melk.

C

Ingen kan erstatte ikke noen (og ingenting kan erstatte ikke noe) hvis ikke og noe/n står rett ved siden av hverandre. I en helsetning kan vi bruke ingen og ingenting : objektet hvis verbalet står i presens eller preteritum:

Del 1

Grammatikk

Jan har ikke noen jobb nå. Jan har ingen jobb nå.

Han har ikke hatt noen jobb på lenge.

Han har ikke noe å gjøre. Han har ingenting

å gjøre.

Hun spiste ikke noe i går. Hun spiste ingenting i går.

Han har ikke hatt noe å gjøre i det siste.

Hun ville ikke spise noe i går.

D Vi kan ikke bruke ingen eller ingenting

i objektet i leddsetninger: Vi kan (bør) ikke si: Jan er trist fordi han ikke har noen jobb nå. JaTT^r-tristJordi han har ins. Hun sa at hun ikke hadde spist noe. Hun_sa-a*4rorrtiac[3esT

E

Vi kan heller ikke bruke ingen eller ingenting Han snakket ikke med noen i går. Jeg har ikke lyst på noe nå.

etter preposisjon eller partikkel: Vi kan ikke si: HaTrsaakket_mediag^M-gtrT Jc^af-rysX^alhgTntmgJiÅ.

Begge (to) - ingen av dem Begge betyr at vi snakker om to av noe. Begge eller begge to bruker vi om egennavn eller substantiver (som kan telles) i bestemt form. Negativt bruker vi ingen av dem eller ikke noen av dem: Snakket du med Jan eller Pål?

Har du sett hunden og katten til Per? Så du (de to) eplene jeg la på bordet?

Jeg snakket med begge (to). Jeg snakket med begge guttene. Jeg snakket ikke med noen av dem. Ja, jeg har sett begge to. Nei, jeg har ikke sett noen av dem. Ja, og jeg spiste begge to. Ja, men jeg spiste ingen av dem.

Begge deler - ingen av delene Begge deler I ingen av delene bruker vi om A ubestemt form av substantiver som kan telles: Har du hytte eller båt? Jeg Jeg Vil du ha poteter eller gulrøtter*. Jeg Jeg B

har begge deler. har ingen av delene. vil gjerne ha begge deler. vil ikke ha noen av delene.

om substantiver som ikke kan telles, og andre begreper: Vil du ha melk eller sukker i kaffen? Begge deler, takk. Jeg bruker ingen av delene. Snakker du engelsk eller tysk? Jeg har lært begge deler. Jeg kan ingen av delene.

MELK ELLER SUKKER I KAFFEN 2

34

I stedet for begge to eller begge deler kan vi bruke både - og. I stedet for ingen av dem I ingen av delene kan vi bruke verken - eller (se Konjunksjoner på side 58).

Mer om kvantorer For mengder som kan telles Kommentarer til oversikten på side 32:

Noe/noen: I entall bruker vi noen foran maskuliner og femininer og noe foran nøytrumsord, men bare i spørsmål og i nektende setninger. I spørsmål bruker vi ofte noen eller noe i stedet for artikkel: Har du noenlen bror? Ja, jeg har en bror. Nei, jeg har ikke noen bror. Har du noe/et bilde av broren din?

Ja, jeg har et riktig koselig bilde av ham. Nei, jeg har ikke noe bilde av ham.

Vi kan ikke si:

JegJiar29?4>iys3jLE^7

JegSaF=>wKCfi5^

I flertall bruker vi noen i alle typer setninger: Har du noen kaker nå? Ja, jeg har noen riktig gode kaker. Nei, nå har jeg dessverre ikke noen kaker.

Intet Intet er et gammelt ord som vi så å si aldri bruker nå, i stedet bruker vi ikke noe. Men vi finner intet i noen sammensetninger: intetkjønn, intetsigende, intetanende.

Hel og halv Hel og halv kan bare brukes om noe vi kan telle. De må bøyes i samsvar med substantivet de tilhører. Vi kan også bruke begge i bestemt form entall, men vi bruker ikke den eller det foran: Det hadde regnet hele dagen. Hun lå våken halve natta og lurte på hva hun skulle gjøre. Har du spist opp hele kaka alene?

Om flertallskvantorer Flertallskvantorene brukes ofte uten substantiv etter seg, da er vanligvis personer underforstått: Har noen ringt? Var det mange på festen i går? Ingen vil fortelle meg noe. De fleste har så mye å gjøre for tiden. Alle lengter etter sol og sommer.

Mer om kvantorer For utelleliqe mengder Foran substantiver som ikke kan telles, eller foran infinitiver kan vi ikke bruke tall eller noen/flere/mange ...

Foran substantiver kan vi bruke:

Foran infinitiver kan vi bruke:

Vi har

ikke noe

syltetøy.

Har du Vi har Hun drikker Har vi Vi bruker

noe litt lite nok mye

mat? saft. melk. kaffe? vann.

Det er De hadde Vil du ha Han fikk Hun har Jeg har I dag har vi

ikke noe ingenting noe litt lite nok mye

å å å å å å å

bry seg om. si. drikke? tenke på. gjøre nå. lese på. snakke om.

Vi bruker ubestemt form av substantivet etter disse kvantorene.

Litt og lite Legg merke til at lite ofte er negativt, mens litt er positivt: Vi har lite melk igjen. (Det må jeg huske å kjøpe i dag.) Vi har litt melk igjen. (Jeg trenger ikke å gå i butikken ennå.) Foran mye og lite (men ikke foran noe og litt) kan vi sette gradsadverb:

Hun spiser veldig mye Han drikker så lite

Se også oversikten på side 32. Mer om all/alt, nok og på side 33 og begge deler I ingen av delene på side 34.

ingenting

frukt. melk.

Ordklasser

Verb | Et verb forteller hva noen gjør, eller hva som skjer - eller om en tilstand.

Bøyning av regelrette svake verb Når du lærer et nytt verb, må du alltid lære å bøye det også. På norsk deler vi regelrette verb i fire bøyningsgrupper. Alle disse får ending i preteritum (-et, -te, -de og -ddé) — og da kaller vi dem svake verb. Endingen setter vi etter stammen av verbet. Stammen får vi når vi tar -e vekk fra infinitiv. Studer mønsterverbene godt og lær deg systemene: «SNAKKE»-gruppen: «LESE»-gruppen: «PRØVE»-gruppen: «BO»-gruppen:

•

• • •

Infinitiv snakke bade lese glemme prøve bygge bo skje

Presens snakker bader leser glemmer prøver bygger bor skjer

Preteritum snakket badet leste glemte prøvde bygde bodde skjedde

Presens perfektum har snakket har badet har lest har glemt har prøvd har bygd har bodd har skjedd

«SNAKKE»-gruppen og «LESE»-gruppen er store med mange verb. I «SNAKKE»-gruppen kan alle verbene alternativt fa endingen -a i preteritum og perfektum partisipp: badal har bada. «PRØVE»-gruppen er ganske liten, den har verbstamme som ender på -g, -v eller diftong (ei, øy). «BO»-gruppen er også liten. Den har korte verb som slutter på vokal. Merk! Mange kortverb er sterke verb. Ha er et uregelrett svakt verb. Verbformen som står etter har i presens perfektum, kaller vi perfektum partisipp.

Verb med uregelrett bøyning kan vi dele i fire grupper. Vi skal ta dem for oss senere: 1 Uregelrette svake verb 3 S-verb 2 Sterke verb 4 Modalverb

Bruk av verbFormene Infinitiv bruker vi - uten å etter modalverb: kan/skal/vil/må/fårlbør/tør (kunne/skulle/...) - med å etter infinitivsverb: liker, pleier, prøver, begynner, slutter og flere andre verb - i mange uttrykk med Det erDet er viktig/hyggelig/godt å ha gode venner. - etter en del preposisjonsuttrykk: Jeg har ikke tid til å hjelpe deg nå.

Presens bruker vi - om noe som skjer nå/i dag: - om noe som vanligvis skjer: - om noe som alltid skjer: - om framtid:

Anne leser avisen. Kåre står opp klokka sju hver dag. Vann koker ved 100°C. I morgen reiser Kåre til Bodø.

37

Del 1

Grammatikk

Presens lager vi nesten alltid ved å sette -r etter infinitiv (= -er etter verbstammen). Unntak er bare presens av modalverb og s-verb og 5 vanlige verb: er (av være), gjør (av gjøre), spør (av spørre), vet (av vite) og sier (av si). Preteritum bruker vi - om tidfestet fortid (som er slutt): - når vi vurderer noe:

for et øyeblikk siden / i går / i fjor / før ... (se Preteritumssystemet på side 42) Nå var du virkelig fin!

Presens perfektum bruker vi - om før nå (tiden er ikke nevnt) Ivar har flyttet til Bodø. - om en periode fra før til (og med) nå: Vi har bodd her i mange år nå. - om i dag / dette året... (tiden er ikke slutt): I dag har jeg lest ei spennende bok. - ofte i ja/nei-spørsmål*: Har du betalt husleien? *Spørsmål uten spørreord Se Presenssystemet

på side 4 1 .

I tillegg bruker vi: Lages av: Presens futurum: skal + infinitiv Preteritum futurum: skulle + infinitiv Preteritum perfektum: hadde + perfektum partisipp

Brukes om: Framtid (se Presenssystemet) Etter fortid (se Preteritumssystemet) Før fortid (se Preteritumssystemet)

Imperativ (= stammen av verbet: prøv!) brukes i befalinger (kommandoer) og oppfordringer. Se side 44. Presens partisipp (= stammen av verbet + -ende: prøvende) regnes som adjektiv. Se side 29.

VerbFormenes plass i en setning I en setning har vi to plasser for verb (VI og V2). På VI-plassen må det alltid stå et verb, og dette verbet skal stå i presens eller preteritum. • • •

38

Infinitiv uten å skal alltid stå på V2-plassen, og da må det samtidig stå et modalverb i presens (skal/kan/...) eller preteritum (skulle/kunne/...) på Vl-plassen. Infinitiv med d bruker vi vanligvis etter infinitivsverb (prøver, liker, begynner, slutter og flere) - i presens eller preteritum, og da blir infinitiv objekt i setningen. Presens perfektum er laget av to deler: Har er presens og skal alltid stå på V l plassen, den andre delen, perfektum partisipp (forkortet: p.p.), skal alltid stå på V2-plassen.

Ordklasser

•

Se godt på eksemplene nedenfor:

Pelle Han Leksene Ali Han Preteritums Pelle -systemet: Han Leksene Presenssysremet:

Ali Han

Verbal 1 (presens/pret.) står skal har han allerede liker har alltid stod skulle han allerede hadde likte hadde

alltid

Verbal 2 (infinitiv/p.p.) g gjort. å

likt o ga gjort.

likt

i gangen. på kino. å reparere biler. å reparere bilen. i gangen. på kino.

å reparere biler. å reparere bilen.

Hvis du skifter tiden i en fortelling (fra presenssystemet til preteritumssystemet eller omvendt), må du forandre alle VI-verbene, men V2-verbene (og andre infinitiver) forandrer vi aldri.

Uregelrette svake verb Uregelrette svake verb har endingene -de eller -te i preteritum, men kan være uregelrette på forskjellige måter ellers. Tre av disse verbene har også uregelrett presens:

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12

Infinitiv Presens ha gjør gjøre bringe fortelle følge rekke selge sette smøre spør spørre velge vet vite

Preteritum hadde gjorde brakte fortalte fulgte rakte solgte satte smurte spurte valgte visste

Presens perfektum har hatt har gjort har brakt har fortalt har fulgt har rakt har solgt har satt har smurt har spurt har valgt har visst

Eksempler I går hadde jeg mye å gjøre. Hva har du gjort i dag? Avisen brakte dårlige nyheter. Bestefar fortalte mange eventyr. Han fulgte henne helt hjem. De rakte hverandre hendene. I går solgte vi den gamle bilen. Han satte et glass på bordet. Han smurte fire brødskiver. Han spurte hva hun ville. Hvilken oppgave valgte du? Hun visste ikke hva hun skulle si.

Sammensatte verb bøyes som grunnformen, for eksempel avgjøre, fortsette,

tilbringe,

utsette.

STERKE 06 SVAKE VEKE)

39

Del 1

Grammatikk

Sterke verb Sterke verb har ingen ending i preteritum, men mange skifter vokal og/eller forandrer seg på andre måter. Perfektum partisipp slutter alltid på -t eller -d. I denne lista står bare infinitiv, preteritum og perfektum partisipp av verbene, for hvis vi kjenner disse formene av et verb, kan vi lage alle andre former. Sammensatte verb bøyer vi som grunnformen, derfor er stort sett bare grunnformen av verb tatt med i lista. For ganske mange former (spesielt preteritum) finnes det alternative skrivemåter som vi ikke har tatt med her.

; >

Infinitiv 1 be 2 beskrive binde 3 4 bite bli 5 6 brekke brenne 7 8 bryte bære 9 10 dra drikke 11 1 2 — drive falle 13 14 finne fly 15 16 flyte forby 17 18 foreslå forlate 19 20 forstå 21 forsvinne 22 fryse få 23 24 gi gidde 25 26 gjelde 27 gli 28 gni gripe 29 30 gråte 31 g 32 henge hjelpe 33 34 holde komme 35 36 krype la 37 38 late som le 39 40 legge 41 li(de) 42 ligge 43 lyve 44 løpe nyse 45 46 nyte overdrive 47 å

40

Preteritum bad beskrev bandt bet ble brakk brant brøt bar drog drakk drev falt fant fløy fløt forbød foreslo forlot forstod forsvant frøs fikk gav gadd gjaldt gled gned grep gråt gikk hang hjalp holdt kom krøp lot lot som lo la led lå løy løp nøs nøt overdrev

Perf.part. bedt beskrevet bundet bitt blitt brukket brent brutt båret dratt drukket drevet falt funnet fløyet flytt forbudt foreslått forlatt forstått forsvunnet frosset fått gitt giddet gjeldt glidd gnidd grepet grått gått hengt hjulpet holdt kommet krøpet latt latt som ledd lagt lidd ligget løyet løpt nyst nytt overdrevet

48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94

Infinitiv rekke renne ri(de) rive ryke se si* sitte skjelve skjære skrike skrive skryte skyte skyve slippe slite slå smelle snike snyte sove spinne sprekke sprette springe stige stikke stjele strekke stryke stå svi svike synge synke ta tilby tillate treffe trekke tvinge unngå vinne vri være** ødelegge

Preteritum rakk rant red rev røk så sa satt skalv skar skrek skrev skrøt skjøt skjøv slapp slet slo smalt snek snøt sov spant sprakk spratt sprang steg stakk stjal strakk strøk stod sved svek sang sank tok tilbød tillot traff trakk tvang unngikk vant vred var ødela

*presens: sier **presens: er

Perf.part. rukket rent ridd revet røket sett sagt sittet skjelvet skåret skreket skrevet skrytt skutt skjøvet sluppet slitt slått smelt sneket snytt sovet spunnet sprukket sprettet sprunget steget stukket stjålet strukket strøket stått svidd sveket sunget sunket tatt tilbudt tillatt truffet trukket tvunget unngått vunnet vridd vært ødelagt

Ordklasser

S-verb En liten gruppe verb slutter på -s både i infinitiv og presens, men de er ikke passiv form av aktive verb (noen kan ha passiv betydning i tillegg). De fleste av disse verbene brukes nesten bare i presens (presens og infinitiv er like) eller futurum, sjelden i preteritum og nesten aldri i perfektumtidene. Derfor er ikke alle former vist:

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Infinitiv ferdes finnes høres kjennes lykkes minnes skyldes spørres synes trives

Presens ferdes finnes/fins høres kjennes lykkes minnes/mins skyldes spørres/spørs synes/syns trives/trivs

Preteritum ferde (de) s fantes/fans hørtes kjentes lyktes mintes skyldtes spurtes syntes trivdes

Perf.part. ferdes funnes

Eksempler Vi ferdes ikke i de kretser. Det finnes ikke løver i Norge. Planen høres bra ut. Det kjennes så klamt ut i dag. lykkes Forsøket lyktes ikke. Minnes du den gang vi var små? Ulykken skyldtes for stor fart. Det spørs hvordan været blir. synes/syns Synes du det er varmt her? trives/trivs Han trives ikke i byen.

Verbene nedenfor må så å si alltid ha et subjekt som står i flertallsform, eller som oppfattes som flertall (familien). De fleste av disse verbene er resiproke: De møttes på et gatehjørne. = De møtte hverandre på et gatehjørne.

11 12 13 14 15 16 17

Infinitiv møtes samles sees/ses skilles slåss snakkes treffes

Preteritum møttes

Presens møtes samles sees/ses skilles slåss snakkes treffes

-såes/sås skiltes sloss

-

-

Perf.part.

-slåss —

-

Eksempler De møttes på et gatehjørne. I jula samles hele familien. Vi ses på mandag! De skiltes som gode venner. Hundene sloss om et bein. Vi snakkes senere! De treffes ganske ofte.

Presenssystemet - om nåtiden Når vi lager en fortelling om nåtiden (eller om noe som vanligvis skjer), blir presens hovedtid, og vi bruker bare presenssystemet: presens perfektum (før nå) Barna har badet.

PRESENS (nå)

presens futurum /framtid (etter nå)

De sitter og ser på TV.

Etterpå skal de legge seg.

I dag regner det. Det har regnet i flere uker. Sammen med presens bruker vi presens perfektum både om handlinger som har skjedd før, og nå er slutt (barna har badet), og handlinger som fremdeles varer (det regner). Legg merke til at handlingene før nå ikke er tidfestet. (Hvis vi forteller når noe skjedde i fortiden, går vi over til preteritumssystemet.) Vi bruker presens futurum eller andre framtidsuttrykk om handlinger vi har planlagt, eller om hendinger som vi tror kommer til å finne sted i framtiden (se Framtid på side 43 og Rekkefølge av handlinger i framtid vå. side 44).

41

Del 1

Grammatikk

Presens perfektum beskriver alltid en handling sett i forhold til nåtiden: 1

2

Handlingen er slutt, men har betydning for nåtiden (resultat, erfaring, informasjon). Før nå: Jeg har nettopp spist.

Nå: (nå er jeg ikke sulten)

Jeg har funnet nøkkelen.

(nå trenger du ikke lete lenger)

Lars har bodd i Afrika.

(han vet en del om Afrika)

Har du betalt husleien?

(det må du ikke glemme)

Handlingen har sammenheng med nåtiden fordi den fremdeles varer. Før nå:

Nå: Rut og Nils bor i England nå.

De har bodd der i tre år. Nina er syk. Hun har vært syk lenge. (jeg vet at hun er gift) Hvor lenge har Anne vært gift? 3

Handlingen skjer innenfor en tid som ikke er slutt ennå. Før: I dag har jeg lånt to bøker.

Nå: («i dag» er ikke slutt)

Dette året har jeg studert tysk.

(«dette året» er ikke slutt)

Merk: Når vi har presentert en handling før nå med presens perfektum, fortsetter vi med preteritum: Per har kjøpt bil. Den kostet... Tonje har bodd på Island. Der fikk hun mange venner og trivdes veldig godt. Pers bilkjøp ogTonjes opphold på Island skjedde helt klart i fortida, selv om det ikke er brukt tidsadverbialer. Vi kunne også fortsatt med: Da han kjøpte bilen, kostet den ... Da hun bodde der, fikk hun ...

Preteritumssystemet - om Fortiden Når vi forteller om noe som skjedde i en tidfestet fortid, bruker vi alltid preteritum: I forrige uke kjøpte Per bil. Lars kom for et øyeblikk siden. Da jeg var liten, bodde jeg på landet, Derfor bruker vi også preteritum i spørsmål med Når? eller Hvor lenge? om fortiden:

42

Nir riet Rut og Nils til England? Når ble Oslo grunnlagt? Hvor lenge bodde Lars i Afrika?

(jeg vet at han ikke bor der nå)

J :e:r:::um er hovedtid i preteritumssystemet. Om noe som har skjedd før fortid, lon vi bruke preteritum perfektum. Hvis vi lager leddsetning, bruker vi vanligvis •dbjunksjonene da eller etter at. Se også Rekkefølge i tid på side 80. PRETERITUM (fortid)

preteritum perfektum (før fortid) Barna hadde

De satt og så på TV.

badet.

preteritum futurum (etter fortid) Etterpå skulle de legge seg.

Studer setningene ovenfor og skjemaet nedenfor - tenk at dette skjedde i går: Fortid Etter fortid Eli satt i stua og leste avisen. Om kvelden skulle hun (gå) på kino.

For fortid

Hun hadde spist middag.

Nåtid

Da/ Erter at Eli hadde spist middag,

leste hun avisen. Om kvelden skulle hun (gå) på kino. I går kom snøen! Endelig kunne de gå på ski. Den hadde barna ventet på lenge.

Framtid 1 Planlagt framtid (når vi snakker om noe som noen har bestemt å gjøre) kan vi uttrykke på flere måter: skal + infinitiv: har tenkt å: har planlagt å: har bestemt seg for å:

Ida Ida Ida Ida

skal flytte til Bergen. har tenkt å flytte til Bergen. har planlagt å flytte til Bergen. har bestemt seg for å flytte til Bergen.

2 Framtid vi ikke kan planlegge (når vi regner med at noe kommer til å skje uten at noen kan bestemme det eller forhindre det), uttrykker vi med: kommer til å: vil + infinitiv:

Jeg kommer til å savne deg når du flytter fra byen. Jeg håper du vil trives i den nye leiligheten.

Kommer til å kan vi også bruke om planlagt framtid: Ida kommer tila flytte til Bergen. Vil + infinitiv brukes mest skriftlig. 3

Presens om framtid brukes spesielt ved: bevegelsesverb (kommerigår I drar...) Vi reiser til Oslo i kveld. overgangsverb (begynner/slutter/blir...) Kurset begynner på mandag. leddsetninger med hvis, når og før Hvis du treffer Per i kveld, må du hilse fra meg. Når vi kommer hjem, skal vi spise middag. Du må besøke meg før du flytter.

Del 1

Grammatikk

4

Verbskifte:

er -> blir: har -> far: 5

Per er syk. Jeg håper han blir frisk snart. Jeg har ingen penger nå, men jeg får lønn i morgen.

Det er også ofte et element av framtid i de andre modalverbene:

Jeg må gå nå. Du bør se den filmen. Jeg kan gjerne hjelpe deg.

(jeg har ikke gått ennå) (du har ikke sett filmen) (jeg har ikke hjulpet deg ennå)

Rekkefølge av handlinger i framtid Nåtid Nå er vi hjemme.

Før framtid

Når vi har reparert bilen, Vi skal/må reparere bilen Vi skal/må få reparert bilen Vi skulle ha reparert bilen Ida bor her nå.

Per har ingen penger nå, Det er pent vær i dag.

Framtid Vi skal (reise) til Oslo snart. Vi reiser i neste uke. Vi har tenkt å reise i neste uke. skal vi reise 1 reiser vi. før vi reiser. før vi reiser. før vi reiser (vi får kanskje ikke tid) Ida kommer til å flytte snart. Vi kommer til å savne henne. Vi vil savne henne veldig. men han får lønn i morgen. Det blir nok pent vær i morgen også.

Se også Rekkefølge på side 80.

Imperativ Imperativ bruker vi ofte i oppskrifter og ellers i befalinger eller oppfordringer (når vi vil at noen skal gjøre noe). Imperativ = stammen av verbet (vi tar bort -e fra infinitiv): Infinitiv: å lukke å vente å gå å åpne

Imperativ: Lukk døra! Vent litt! Gå din vei! (Åpne vinduet!)*

(= Du må/skal (= Du må/skal (= Du må/skal (= Du må/skal

lukke døra!) vente litt!) gå!) åpne vinduet!)

*Hvis vi får en vanskelig konsonantkombinasjon, kan vi bruke samme form som infinitiv, men det er bedre å skrive om med skal eller må. Vær forsiktig med å bruke imperativ alene, det virker ofte uhøflig og/eller kommanderende. Når vi på en høflig måte vil få en annen person til å gjøre noe, kan vi:

44

1 2 3

Sette «er du snill» etter imperativ: Sette «Vær så snill» foran imperativ: Sette «Vær så snill» foran infinitiv:

4

Bruke spørsmålsform:

Lukk døra, er du snill! Vær så snill og lukk døra! Vær så snill å lukke døra!

Kan/vil du (være så snill og) lukke døra? Kan du (ikke) lukke døra? Kunne du (ikke) lukke døra?

I indirekte tale kan vi ikke bruke imperativ, da må vi skrive om fra en av de andre måtene: Han Han Han Han

sier at du må/skal lukke døra. spør om du kan/vil (være så snill og) lukke døra. spør om du ikke kan lukke døra. ber deg lukke døra.

Passiv Passiv form av verbet kan vi bruke når det er viktigere å fortelle hva som skjer eller har skjedd med noe eller noen - enn hvem som egentlig har gjort det. De verbformene du først lærte å bruke, er aktive verbformer. Se godt på disse eksemplene: Passiv: Aktiv: Vi forteller hva som skjer med noe(n) eller Vi forteller hva noen gjør, og hvem gjøres med noe(n): som gjør det: Mor vasker vanligvis klærne i Klærne blir vanligvis vasket i vaskemaskinen. vaskemaskinen. Eller: Klærne vaskes vanligvis i vaskemaskinen. Farfar bygde huset i 1960. En bil kjørte på katten vår i går. Nå har naboene malt huset. Gjestene hadde spist opp all maten.

Huset ble bygd i 1960 (av farfar). I går ble katten vår påkjørt (av en bil). Nå har huset blitt malt. 1 Nå er huset (blitt) malt. All maten hadde blitt spist opp. / All maten var (blitt) spist opp. Bilen må vaskes!

Du må vaske bilen! I den passive setningen forsvinner det som var subjektet i den aktive setningen - eller gjøres om til adverbial med preposisjonen av foran. Passiv har to former, s-passiv og bli-passiv: A S-passiv brukes særlig etter hjelpeverbene kan, skal, bør og må, i enkelte bruksanvisninger, oppskrifter eller regler og ganske ofte i (avis)overskrifter. B Bli-passiv er vanligst ellers. I preteritum og perfektum bruker vi bare bli-passiv. For å lage passiv form av et verb, må du - kjenne perfektum partisipp av det aktive verbet - kunne bøye hjelpeverbet bli Passiv har samme tider som aktiv. Studer nøye hvordan vi bøyer: Aktiv: Passiv:

å spise å spises å bli spist

spiser spises i blir spist 1

spiste

har spist

ble spist

har blitt spist 1 er (blitt) spist

Hjelpeverbet bli forteller om tid. I stedet for har og hadde bruker vi ofte er som hjelpeverb i presens perfektum og var i preteritum perfektum passiv. Da kan vi sløyfe blitt, men ikke hvis vi bruker har/hadde. Setningene «Musa har spist» og «Musa er spist» far ganske forskjellig betydning ...

1

Grammatikk

Modalverb Modalverb forteller noe om hva den som snakker, mener med det han sier - for eksempel om han vil påvirke andre. Vi bruker dem mest i presens eller preteritum Preteritum av et modalverb far vanligvis det vi sier, til å virke mer høflig eller mer usikkert enn når vi bruker presens. Modalverbene har uregelrett presens. Etter modalverb bruker vi infinitiv uten å. De fleste modalverb kan ha flere betydninger - her finner du de viktigste måtene vi bruker dem på:

Skulle — skal — skulle - har skullet A B C D

Bestemmelse, plan: I morgen skal Kåre reise til Bodø. Påbud eller regel: Du skal sitte der! Nå skal du høre på meg! Oppfordring eller forslag: Skal vi gå på kino i kveld? Skal vi danse?* Rykte, noe vi har hørt: Hun skalvære veldig rik. Mannen skalvære *På C bruker vi ikke skal i svaret, men for eksempel: Ja, det kan vi godt.

syk.

Ville - vil - ville - villet A Ønske eller lyst: Hun vil ikke se ham mer. Jeg vil ha noe å drikke. B Framtid vi ikke kan planlegge: Vi vet ikke hva framtiden vil bringe.

Kunne - kan - kunne - kunnet A Evne, noe en har lært: B Mulighet: C Tillatelse:

Kan du spille piano? Ida kan ikke svømme. Kan du hjelpe meg litt? Jeg kan komme i kveld. Du kan gå nå. Kan jeg få låne bilen i kveld?

Måtte — må - måtte — har måttet A Plikt eller nødvendighet: B Påbud:

Må du gå på det møtet? Jeg må ha en ny kjole! Du må snakke høyere! Du må ikke si det til noen!

Burde - bør - burde - har burdet A Anbefaling, råd: B Mulighet, sannsynlighet:

Du bør ikke røyke så mye. Den filmen burde du se Det bør/burde være mulig å lære litt av dette.

Få — far - fikk — har fått A Tillatelse (få lov til): B Tvang, nødvendighet: BØR IKKE. *ØKE SÅ MYE

46

Får du bli med på hytta? Fikk du låne bilen? Du jar vaske golvet i dag. ISlifar du gi deg!

Noen av hjelpeverbene kan også brukes uten infinitiv etterpå: Kan du alfabetet? Hvor skal du? Vil du virkelig dette?

Ordklasser

Verbgrupper Modalverb har fått et eget oppsett, se foran. Partikkelverb kan du lese om på side 63. Ellers kan vi dele verb inn i grupper på flere forskjellige måter:

1 Bøyningsgrupper A

B C D

Svake verb (fire bøyningsgrupper): verb som har ending (-et/-te/-de/-dde) i preteritum: snakket, leste, prøvde, bodde Noen få svake verb er uregelrette: hadde, fulgte, spurte, gjorde og flere. Se lista på side 3 9 . Sterke verb: verb som ikke får ending i preteritum, de fleste får bare én stavelse og skifter vokal: sang, gikk, kom, bestod. Se lista på side 40. S-verb (synes, finnes, trives + en del til). Disse «ser ut som» passiv, men er vanlige aktive verb. De bøyes litt spesielt, se S-verb på side 4 1 . Verb med uregelrett presens: Alle modalverbene og s-verbene + er, gjør, spør, sier, vet.

2 Hovedverb og hjelpeverb Det er hovedverbet som gir en setning mening, og som vi bøyer (i B: spise). Bare noen få verb brukes som hjelpeverb: A Modalverbene (se Modalverb på side 46) får infinitiv uten å etter seg. B Ha, vare og bli får perfektum partisipp etter seg: Han har spist et eple. Eplet ble spist. Eplet er (blitt) spist. Som hjelpeverb brukes bli bare i passiv. Være brukes også mest i passiv, men kan brukes i aktiv ved bevegelsesverb: Han er reist. (= Han er ikke her nå.) Mer om være og bli på side 50.

3 Infmitivsverb Infinitivsverb er verb som kan få infinitiv etter seg: begynne, prøve, huske og ganske mange flere. Mange av disse verbene kan også få andre objekter, for eksempel en at-setning: Per glemte å kjøpe melk og brød. Per glemte både melk og brød. Per glemte at han skulle kjøpe melk og brød.

4 Aktivitetsverb, overgangsverb og tilstandsverb Etter betydningen kan vi dele verb opp i tre hovedgrupper: A De fleste verb er aktivitetsverb. De forteller om aktive handlinger, noe noen gjør: arbeider, leker, spiser, går, gråter ... De kan også fortelle om noe som skjer: Det blåser/regner/snør ...

47

Del 1

Grammatikk

B

Overgartgsverb forteller om en forandring eller en overgang fra en tilstand til en annen: sovne, våkne, bli, få, falle, forsvinne, dø ... Overgangen kan skje fort (våkne, falle...) eller ta lengre tid (visne, vokse ...).

Tilstand uttrykkes ofte med vare + adjektiv eller substantiv: Tilstand 1: Tilstand 2: Overgang: Barna sov. Barna våknet. Barna er våkne. Per var frisk. Han ble syk. Han var syk lenge ... Glasset stod på. bordet. Det falt ned. Glasset ligger på golvet. Jon bodde i Oslo. Han flyttet til Bodø. Han bor i Bodø. C

Tilstandsverb forteller om noe som ikke forandrer seg, men varer i kortere eller lengre tid: vare, bo, ha, ligge, sove, stå ...

5 Bevegelsesverb Bevegelsesverb forteller om en bevegelse eller forflytning: gå, komme, reise, dra, sykle... Hvis bevegelsen foregår fra et sted til et annet, bruker vi preposisjonen til, og vi må bruke rett form av stedsadverb: Han skal reise til Oslo i morgen. Hun gikk hjem. Han kom hit i går. Hvis bevegelsen foregår innenfor et område, bruker vi preposisjonen i eller på og andre former av stedsadverbene: I ferien skal vi reise omkring i landet. Hun løp omkring her hele dagen. I går ruslet vi lenge rundt i byen. Se Stedsadverb på side 52 og Stedsuttrykk på side 83.

6 Stillingsverb Disse verbene forteller noe om subjektets posisjon i rommet. Konkret hovedbetydning er: ligge: i vannrett (= horisontal) posisjon: Boka ligger på bordet. stå: i loddrett (= vertikal) posisjon: Boka står i hylla. Glasset står på bordet. sitte: kan personer og enkelte dyr gjøre: Per sitter på en stol. Katten sitter på trappa, henge: om myke ting som ikke kan stå eller sitte: Klærne henger i skapet. Når stå/ligge/sitte ikke passer: Bildet henger på veggen. Ligge, sitte, stå og gå knytter vi ofte sammen med et annet verb i samme tid for å fortelle at det skjer/skjedde/ har skjedd akkurat på den tiden, og at det varer/varte/ har vart en stund: Barna ligger og sover. Nina går og nynner på en sang.

48

Anne satt i stua og leste avisen. Har du sittet her lenge og ventet?

0

7 Transitive og intransitive verb Transitive verb kan fa objekt etter seg. Vi sier at de tar objekt: Per la boka på bordet. Ida satte seg i sofaen. Intransitive verb kan ikke fa objekt etter seg - de tar ikke objekt: Boka ligger på bordet. Ida sitter i sofaen. Barna sover. Bare transitive verb kan fa passiv form: Boka ble lagt på bordet.

8 Parverb De vanligste parverbene er legge/ligge og sette/sitte. Disse er forskjellige i alle former. Mange parverb har ulik preteritum, men er like i andre tider: hengte/hang, brente/brant. A

Legge og sette (og henge og brenne bøyd svakt) er transitive (tar objekt) og forteller om noe en person gjør eller gjorde: Per la boka på bordet. Han satte skoene på golvet og hengte jakka i skapet. Han brente alle gamle kjærlighetsbrev.

B

Ligge og sitte (og henge og brenne bøyd sterkt) er intransitive og tilstandsverb: Boka lå på bordet. Skoene stod på golvet. Jakka hang i skapet. Brevene brant opp. Vi kan si at det intransitive verbet er resultatet av det transitive: Hvis jeg legger noe, er resultatet at det ligger.

C

Vi legger ting (og personer) som kan ligge, vi setter ting (og personer) som kan stå eller sitte: Per la seg i senga. Ida satte stolen ved senga og satte seg på stolen. Resultat: Per lå i senga. Stolen stod ved senga, og Ida satt på den. Objektet til det transitive verbet blir subjekt for det intransitive verbet.

Refleksive verb Med refleksive verb mener vi verb som får et refleksivt objekt etter seg. A Noen verb kan bare brukes med seg etterpå: forsove seg, gifte seg, grue seg, skamme seg, skynde seg LE&6E/LI66E B Andre verb skifter betydning med seg: lønne/ lønne seg, komme/ komme seg, oppføre/ oppføre seg C Mange verb kan vi bruke både med seg og andre objekter: glede seg/noen, kle på seg/noen, legge seg/'noen, passe seg/noen, slå seg/noen D Noen ganger bruker vi verb refleksivt for å fortelle at handlingen spesielt gjelder subjektet. Det virker ofte mer personlig eller uformelt: ta seg en tur, kjøpe seg noe, skaffe seg en ny jobb, få seg noe å spise. Se også om refleksiv form av personlig pronomen på side 23.

Del 1

Grammatikk

10 Være og bli Vare er alltid et tilstandsverb (se punkt 4, side 48). Bli kan også uttrykke en tilstand, men forteller som oftest om en overgang. Både vare og bli kan brukes som hjelpeverb, se punkt 2 på side 47 eller Passiv på side 45. A Vare bruker vi mest 1 om å befinne seg på et sted: Ida er hos tannlegen. Anne er i Stavanger. Harald er hjemme. 2 til å beskrive et subjekt på forskjellige måter (tilstand, egenskap, gruppetilhørighet): Per er syk. Jon er våt. Siri er frisk og opplagt. Været er grått og trist. Onkelen min er tannlege. Han er snill og grei. Katten er et rovdyr. B Bli kan vi bruke 1 for å fortelle om en overgang mellom tilstander: Per ble plutselig syk i går. Stina vil bli pilot når hun blir stor. Mormor blir alltid glad når hun får besøk. I går regnet det. Jon hadde glemt paraply, så han ble veldig våt. 2 om å «fortsette å være»: Per er i Oslo nå, og han blir der i to uker. 3 sammen med presens partisipp for å uttrykke at noe varer (se side 29): De flyttet til England og ble boende der i mange år. De ble sittende og snakke til langt på natt. C I en del sammenhenger kan vi velge om vi vil bruke vare eller bli, betydningen blir omtrent den samme: Vil du vare/bli med meg på kino i kveld? I morgen reiser jeg til Oslo. Jeg har tenkt å vare/bli der i en uke.

50

Ordklasser

adverb I snippen adverb finner vi ord som har mange forskjellige funksjoner, men vanligvis =r adverb knyttet til handlinger (noe vi gjør). E n del adverb kan gradbøyes og bøyes da på samme måte som adjektiv. Noen få sdverb har uregelrett gradbøyning: Om tid: Om distanse: Om ønske:

lenge langt gjerne

lenger (enn) lenger (enn) heller (enn)

lengst lengst helst

Oversikt over Forskjellige adverb A

Adverb kan fortelle om tid (for eksempel når/ hvor lenge / hvor ofte en handling foregår): Før bodde Per i Oslo, men nå har han flyttet til Bergen. Jeg kommer straks. Har du ventet lenge? Hun besøker oss ofte. Se bl.a. Tidsadverb

B

på side 79, Rekkefølge i tid på side 80 og Frekvens på side 82.

Adverb kan fortelle om sted (hvor eller i hvilken retning en handling foregår): Før bodde Per i Oslo. Der likte han seg veldig godt. Guttene kom hjem for en time siden. Nina har flyttet Se Stedsadverb

C

nordover.

på side 52.

Adverb kan fortelle om måte (hvordan en handling foregår): Lise skriver veldig pent. Mange nordmenn snakker Anne løp fort. Nils løp fortere. Lise løp fortest.

utydelig.

De fleste måtesadverb er nøytrumsform av adjektiv. D Adverb kan fortelle om grad (det graderer et adjektiv eller en handling): Han arbeider mye med saken. Disse skoene er altfor små til meg. Ida er nokså frustrert for tiden. Vi hadde det innmari gøy på festen. Mer om Gradsadverb E

på side 53.

Adverb kan vi bruke når vi vil komme med et tillegg: Jeg er så trøtt i dag. Dessuten har jeg vondt i hodet. Jeg er så trøtt i dag. Vondt i hodet har jeg også. Jeg møtte Per i byen i går. Jeg skulle forresten hilse så mye.

51

F

Adverb kan brukes når vi vil uttrykke logiske relasjoner: Per er lei seg. Han har nemlig mistet lommeboka si. Skynd deg nå, ellers rekker du ikke bussen! Hun hadde mange venner. Likevel følte hun seg alene.

(årsak) (vilkår) (motsetning)

Les om forskjellige logiske relasjoner på sidene 84—88. G Adverb kan brukes for å framheve eller understreke andre ord: Akkurat det mener jeg også. I dag er det nøyaktig to år siden vi flyttet hit. Dørene stenges presis klokka åtte. Er du helt sikker på at du har rett? Jeg er slett ikke sint på deg. Er dette absolutt nødvendig? H Modale adverb forteller om grad av sikkerhet eller følelser/holdning: Liv kommer antakelig i selskapet mitt. Jan kommer kanskje også. Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg nå. Det ble heldigvis fint vær i går. Mer om Modale adverb på side 54.

Stedsadverb Stedsadverb kan vi bruke i stedet for preposisjonsuttrykk om steder. Etter verb som forteller om å befinne seg på et sted eller gjøre noe på et sted, bruker vi adverbene i punkt A. Etter verb som forteller om en bevegelse eller forflytning fra et sted til et annet, bruker vi adverbene under punkt B. Her følger en liste over vanlige stedsadverb: A Han er/bor ... (på et sted) her der hjemme borte inne ute oppe nede nordpå sørpå vestpå østpå

B Han går/reiser/kommer . (fra et sted) (til et sted) herfra hit derfra dit hjemmefra hjem bortefra bort innenfra inn utenfra ut ovenfra opp nedenfra ned nord(a)fra nordpå syd-/sør-/sønnafra sørpå vest(a)fra vestpå øst(a)fra østpå

(i en retning) hitover ditover hjemover bortover innover utover oppover nedover nordover sør-/sydover vestover østover

Ordklasser

Gradsadverb Adverb kan gradere en handling: Han arbeider mye nå, men han arbeidet mer før. Ida spiser lite. Men oftere graderer det et adjektiv eller et annet adverb og brukes slik: Foran et adjektiv eller adverb i positiv kan vi for eksempel bruke:

Bilen var Hytta var Huset var Skoene var Per kjører Ulykker skjer Jon jobber

Foran et adjektiv eller adverb i komparativ kan vi bruke:

Bilen var Per kjørte

Foran et adjektiv eller adverb i superlativ kan vi bruke aller (= av alle):

ikke (så) litt (for) nokså ganske veldig svært altfor

stor. stor. stort. store. fort. ofte. mye.

litt dyrere enn båten. mye enda (litt/mye) fortere enn Pål.

Bilen var De kjøpte den Per kjørte

aller

dyrest. dyreste bilen. fortest.

Heller A

Heller kan være komparativ av gjerne:

gjerne — heller — helst

Jeg drikker gjerne kaffe, men jeg vil heller ha te (enn kaffe) nå. Helst vil jeg ha en stor kopp kakao. B

Heller ikke ^ også: Positiv setning: Negativ setning:

Per er syk. Kari er også syk. Men Ivar er ikke syk. Anne er heller ikke syk.

Positiv setning: Jeg liker te. Jeg liker kaffe også. Negativ setning: Jeg liker ikke øl. Jeg liker ikke vin heller. Jeg liker heller ikke vin. Som du ser, kan heller stå på Al-plassen (foran ikke) eller på A2-plassen.

SKOENE VAR DANSKE STORE

53

Del 1

Grammatikk

Modale adverb A

Noen adverb forteller om hvor sikker eller usikker en er på det en snakker om:

Eksempel: Jeg har invitert en del gjester — og fått svar som nedenfor. Hvor mange kan jeg regne med kommer, altså: Hvor mange skal jeg dekke på til? Jeg har fatt vite: Per kommer. Ida kommer Unn kommer Jon kommer Liv kommer Eva kommer Ann kommer Ada kommer Bob kommer Ulf kommer Jan kommer Ola kommer Rut kommer Eli kommer Gro kommer

helt sikkert, jo.* sikkert. antakelig. sannsynligvis. nok. visst.** vel. muligens, kanskje. neppe, sikkert ikke. nok ikke. ikke.

Jeg regner med ni gjester: Per, Ida og Unn dekker jeg på til. Jeg er helt sikker på at de kommer. Jeg dekker på til disse også, men jeg er ikke helt sikker på at alle kommer.

Jeg dekker ikke på til Ulf og Jan før jeg ser om de kommer. Jeg blir svært overrasket hvis Ola, Rut og Eli kommer. Jeg vet at Gro ikke kommer.

* Jo: som du også vet ** Visst: noen har sagt det...

B Andre modale adverb forteller hvilke følelser eller hvilken holdning den som snakker, har til innholdet i setningen: Gro kan dessverre ikke komme i kveld. Han er heldigvis frisk igjen nå. Han liker merkelig nok å jobbe om natta. Per har selvfølgelig råd til å ta ferie. Han hadde beklageligvis ikke nok penger. Forhåpentligvis blir han voksen snart.

(Jeg (Jeg (Jeg (Jeg (Jeg (Jeg

er lei meg for det.) er glad for det.) synes det er merkelig.) er sikker på at han tjener nok ...) synes det var leit.) håper det.)

I kombinasjoner med ikke står ikke alltid sist: nok ikke, kanskje ikke, heldigvis ikke.

54

Ordkl,

Preposisjoner Preposisjoner er ord som i, på, til, fra, om, ved, med, mot og ganske mange flere enkeltord. Men også hele ordgrupper kan brukes som preposisjoner: / nærheten av, medhensyn til, tiltross for, ved hjelp av En preposisjon bruker vi vanligvis foran et substantiv, og sammen med dette substantivet forteller den ofte noe om sted (posisjon) eller tid. Men svært ofte bruker vi preposisjoner for å uttrykke mer abstrakte forhold. Preposisjoner bøyes ikke.

Konkret stedsbetydning Mange preposisjoner har i utgangspunktet en konkret stedsbetydning som illustrert nedenfor:

under

over

ai som til venstre for ved (siden av)

til høyre for ved (siden av)

mellom

iigvis ikke. gjennom

foran

bak

Litt mer om i og på Se illustrasjon av konkret betydning ovenfor. Foran en del substantiver er det vanlig å bruke i, foran andre på. Av og til kan vi velge mellom dem. Det er vanskelig å gi gode regler for bruken. Derfor er det viktig å lære preposisjonen sammen med substantivet det hører til. Dette kan kanskje hjelpe litt: / bruker vi ofte for å fortelle at noe befinner seg - inne i noe: i skapet, i skuffen, - oppe/nede i noe: i glasset, i koppen, i veska, i kofferten - innenfor en «grense» (også om tid): i Norge, i byen, i gata vår, i juli, i ferien

Del 1

Grammatikk

På bruker -

vi for å fortelle at noe befinner seg på en (vannrett) flate: på golvet, på sjøen, på bunnen av noe på (toppen av) noe: på skapet, på taket, på fjellet på noe loddrett: på veggen, på tavla

Stedsuttrykk med preposisjonene i, på, hos og til kan du lese om på sidene 83-84. Tidsuttrykk med preposisjoner: se sidene 7 7 - 7 8 , Frekvens på side 82 og Perioder på side 8 1 . Se også Eieforhold på side 74.

Preposisjonsuttrykk - se også Partikkelverb

på side 63

På norsk finnes det en mengde uttrykk der preposisjoner blir brukt på forskjellige måter - det er skrevet hele bøker om temaet. Det er viktig å legge merke til hvilke preposisjoner (partikler) som vanligst følger med et verb (eller andre ord). Når vi skifter partikkel etter verbet, kan uttrykk fa svært forskjellig innhold: Per snakker med Siv. Per snakker til Siv. Per snakker om Siv.

En del vanlige uttrykk Merk: Ord som står sammen mellom verb og partikkel, kan ha svært forskjellig betydning. av

Materiale: være {laget) av (tre/ull/metall...) I passiv: være laget/malt/skrevet/tegnet av ha glede/inntrykk/nytte av gi en oppsummering av gå glipp av melde seg ut av ta av seg (briller/klær/sko) ta lærdom av ta seg av være avhengiglfulllleilopptattltrøtt av

etter høre/lengte/lete/ringe/se/skrive/ta etter rette seg etter for bestemme seg for føle behov for gi grunnlag ior ha ansvar/behov/betydning/bruk/forståelse/interesse/respekt for ha god/dårlig samvittighet for sørge for utsette seg/noen for være bekymret/glad/lei (segjlnervøslreddlsintltakknemliglutsatt for være farlig/interessant/lett/morsomt/skadelig/vanskelig for være midt i blinken for

56

rn

hilse fra ta avstand fra være forskjellig/unntak

fra

blande seg inn i A Ja (nei) Du kommer i morgen, ikke sant? ~* Jo (nei) * Viktig! Denne spørsmålstypen godtas sjelden i skriftlige oppgaver (da kan vi jo ikke høre melodien!)

Del 2

Språkbruk

Kortsvar A

Vi gjentar modalverb og være/ha/bli i svaret (med samme tid som i spørsmålet): Skal Kan Vil Må Bør Er Har Blir Hadde Var

dere Per du klærne jeg huset bikkja eplene de Anne

reise i kveld? svømme? tenke på dette? vaskes? slutte å røyke? nytt? fått valper? modne snart? mye å gjøre i går? syk på fredag?

Ja det Nei

skal kan vil må bør er har blir hadde var

vi han

gjør

den de

gjorde

jeg vi

jeg de du det den de de hun

(ikke)

Andre verb -> gjør eller gjorde. Ligger Kommer Snakket Spiste

avisen gjestene du dere

på bordet? i kveld? med noen i går? opp all maten?

Ja, Nei,

det

(ikke)

Spørsmål med spørreord A

Enkle spørreord:

Om litt av hvert: Hva Hva Bare om person: Hvem Hvor Om sted: Når Om tid: Hvorfor Om grunn: Hvordan Om måte: B

skal er kan bor er smiler staver

du gjøre i kveld? klokka? låne meg en blyant? du? du født? du? du navnet ditt?

Se på T V . . . Kvart på to ... Jeg! I sentrum. 119.. Du er så morsom ... P-e-t-t-e-r

Kombinasjoner med hvor — pass på hva som må stå sammen med spørreordet:

Antall/mengde: Adjektiv må bøyes:

Om tid:

Om distanse:

Hvor Hvor Hvor Hvor Hvor Hvor Hvor Hvor Hvor Hvor Hvor Hvor

mange barn mye melk gammel gammelt gamle bred høyt lange lenge lang tid ofte langt

har må er er er er er er har tok går er

dere? jeg kjøpe? du? huset ditt? foreldrene dine? døra? skapet? dukene? du ventet? møtet? du på kino? det fra Bodø til Oslo?

To. Tre liter. Jeg er tjue år (gammel). Det er tre år (gammelt). De er 65 og 70 år (gamle). Den er 90 cm bred. Det er 1,50 m høyt. De er cirka 2 m lange. I en halv time. 2 timer. Cirka en gang i måneden. Cirka 1200 km (med bil).

75

Del 2

Språkbruk

C Med hvilken og hva slags Spesifikasjon:

Hvilken dag Hvilket hus Hvilke aviser Hvilken type ...: Hva slags bil Spesifikasjon, Hva for en sang mest muntlig Hva for et blad (= hvilken/...): Hva for noen sko

er bor leser skal skal har er

det i dag? du i? du? dere kjøpe? vi synge? du kjøpt? dine?

Det er ... Det hvite til høyre ... VG og Aftenposten. Volvo eller Ford. Fader Jakob. Donald Duck. De nye brune ...

Indirekte tale oq tanke Helsetning

I

Leddsetning

Per sier at han ikke liker å reise med fly.

A

Vi bruker subjunksjonen at når vi refererer en fortellende setning:

Per:

«Jeg skal snart flytte.» «I går kjøpte jeg bil!» «Jeg liker ikke å reise med fly.»

B

Per forteller at han snart skal flytte. Per fortalte at han snart skulle flytte. Han fortalte at han hadde kjøpt bil dagen før. Han sier at han ikke liker å reise med fly.

Vi bruker subjunksjonen om når vi refererer (eller har i tankene) et spørsmål som begynner med verbet:

Liv spør (Per) om han kan hjelpe henne litt. Liv: « Kan du hjelpe meg litt?» Per: « Har du sett den nye bilen min?» Per spør om Liv har sett den nye bilen hans. Per lurer på om katten er syk. « & katten syk?" Per visste ikke om han skulle le eller gråte. « Skal jeg le eller gråte?» Merk! Vet du at Per er syk? -> Vet du om Per er syk? ->•

Per er syk. (Jeg vet det, men vet du det?) Er Per syk? (Jeg vet ikke - vet du noe om det?)

C Vi bruker spørreordet med tillegg som subjunksjon når det direkte spørsmålet eller tanken har spørreord: «Hvor kommer Jon fra?» «Hvor mange barn har du?» «Hva heter naboen min?» «Hvorfor tar hun ikke telefonen?» «Hvilken dag er det i dag, tro?»

Ida spør hvor Jon kommer fra. Naboen spør hvor mange barn hun har. Ida vet ikke hva naboen hennes heter. Han lurte på hvorfor hun ikke tok telefonen. Han var ikke sikker på hvilken dag det var.

D Når vi bruker indirekte tale eller tanke, må vi altså tenke på dette (studer eksempler ovenfor): • • • • •

76

ordstilling - vi far alltid leddsetning pronomen og possessiver — de skifter ofte form tidsforskyvning hvis verbet før den indirekte setningen står i preteritum (presens -> preteritum, preteritum -+ preteritum perfektum) da må vi kanskje forandre tidsadverbialet også det skal være punktum, ikke spørretegn, etter et indirekte spørsmål Se også Imperativ på side 45.

Del 2

Språkbruk

Tid Tidsuttrykk med preposisjoner m.m. A Når skjedde det? Når gjorde du det? Når skal du gjøre det? Når skal det skje? I går

I forgårs

I går i går natt / natt til i går i går morges i går formiddag i går ettermiddag i går kveld Dag lørdag

I dag

I morgen

I overmorgen

Idag i natt / natt til i dag i (dag) morges / i dag tidlig i formiddag i ettermiddag i kveld

I morgen i natt / til natta i morgen tidlig

Natt lørdag natt natt til søndag

Dag søndag

for to uker siden

(i) forrige uke for en uke siden

for to måneder siden

(i) forrige måned (i) denne måneden (i) neste måned for en måned siden om en måned

i forfjor / for to år siden

i fjor / for et år siden

i år / dette året

(til) neste år om et år

i fjor høst

i vinter

i vår

til høsten

i vinter

i vår

i sommer

i sommer / til sommeren i høst / til høsten

i vår

i sommer

i høst

til våren

i fjor sommer

i høst

i vinter

i vinter / til vinteren i vår / til våren

(på)

(i) denne uken

i morgen formiddag i morgen ettermiddag i morgen kveld

(i) neste uke / til uken om en uke om to uker om to måneder

om to år

til vinteren

til sommeren

mandag(er)/tirsdag(er)/onsdag(er)/torsdag(er)/fredag(er)/lørdag(er)/søndag(er)

/ januar/februar/ mars/april/mai/j uni/j uli/august/september/oktober/november/desember i 1990/1995/1999/2000/2002/2005/2010 i påsken/pinsen/jula

zhelgen(e)

(den) 17. mai 19..120..

/ferien(e)

77

B

Preposisjoner og tidsenheter. Legg merke til hvilken form substantivet får:

om en uke Når? (om framtid): for en uke siden Når? (om fortid):

Vi skal flytte om en uke. De giftet seg for en uke siden.

i en uke i uken

Hvor lenge? (periode): De var / har vært / skal være i Oslo i en uke. Hvor ofte? (frekvens): Han besøker henne to ganger i uken.

på en uke på en uke

«Negativ periode»: Jeg har ikke sett ham på en uke. «Nødvendig periode»: Hun lærte 500 ord på en uke.

innen en uke

«Frist»

Du må sende søknaden innen en uke.

Se mer under Tidsutrykk på side 77 om hvordan du kan svare på spørsmål om Når?

C

Når vi snakker om noe vi pleier å gjøre, eller om noe som vanligvis skjer, bruker vi om:

om dagen/natta = hver dag/natt morgenen/kvelden morgen/kveld om våren/sommeren = hver vår/sommer høsten/vinteren høst/vinter

Katten liker å sove om dagen og gå på jakt om natta. Om våren smelter snøen. Om høsten regner det mye her.

Om kan vi også bruke om en bestemt dag/natt osv i fortiden eller framtiden (lenger bort i tid enn for eksempel i går natt I natt til i går eller i morgen kveld): Forrige torsdag skulle jeg til tannlegen. Jeg sov så dårlig om natta ... Neste lørdag skal vi til Oslo. Om dagen skal vi gå i butikker, og om kvelden har vi tenkt å gå på kino.

D Legg merke til hvordan vi kan bruke siden og til: Liv bodde i Danmark for mange år siden. = Det er mange år siden Liv bodde i Danmark. Ida skal flytte til Bergen om en uke. = Det er en uke til Ida skal flytte til Bergen. Hvor lenge er det siden Liv bodde i Danmark? Hvor lenge er det til Ida skal flytte?

E

Andre vanlige tidspreposisjoner: før: Vi har tenkt å kjøpe ny bil før ferien, etter: Etter arbeidstid pleier jeg å ta en joggetur, i løpet av: Jeg blir ferdig med genseren i løpet av uken.

Leddsetninger om tid Leddsetninger kan brukes for å fortelle om tid. Vanlige tidssubjunksjoner er da, når, før, mens. A

Da som subjunksjon bruker vi bare om fortid og om noe som skjedde en gang eller i en periode: Da jeg var liten, bodde vi på landet. Hun ble så glad da (= den gangen) vi kom på besøk. (Vi besøkte henne bare en gang.)

B

Når bruker vi om framtid eller om noe som pleier eller pleide å skje: Jeg skal ringe til Petter når barna har lagt seg. (framtid) Når det er fint vær, går vi på tur. (vanligvis) Hun ble alltid så glad når (= hver gang) vi kom på besøk, (vanligvis i fortiden) (Vi besøkte henne flere ganger.)

C

Før forteller om rekkefølgen på handlinger: Du må lukke vinduet før du går ut.

D Mens forteller at noe skjedde/skjer/ skal skje samtidig: Mens jeg vasker opp, kan du rydde i stua. Se også Rekkefølge på side 80 og Samtidighet

på side 8 1 .

Tidsadverb Da og før er også vanlige tidsadverb. etterpå:

Legg merke til hvilket setningsledd som kommer

Adverb: Før reiste jeg ofte til Bodø. (Jeg reiste ofte til Bodø før.) Subjunksjon: Før jeg reiste, bad jeg naboen hente posten min. A

Da som adverb peker tilbake på tidsuttrykk: Fortid: I går var jeg en tur i byen. Da møtte jeg Petter. Vanligvis Om morgenen er jeg alltid søvnig. Da smaker det godt med litt kaffe. Framtid: / morgen har Petter fødselsdag. Da skal vi virkelig overraske ham!

B

Før bruker vi ofte som motsetning til nå. Nå kan bare være adverb. Før bodde jeg i Oslo, men nå bor jeg i Stavanger. Andre vanlige tidsadverb: Nær fortid: Han har nylig vært i Amerika. Han har nettopp kommet. Begynt, men ikke slutt: Bob strever fremdeles/fortsatt med studiene. Han har ikke tatt eksamen ennå. Nær framtid: Jeg skal straks gå. Vi skal snart flytte til Bergen. Fjernere framtid: Jeg ringer deg senere. Vi snakker mer om dette siden. En midlertidig ordning: Foreløpig bor han hos en venn, men han håper å finne en leilighet snart.

Se også Rekkefølge på side 80 og Samtidighet

pk side 8 1 .

Del 2

Språkbruk

Rekkefølge i tid Vi kan fortelle om rekkefølge i tid på forskjellige måter:

1 Vi kan bruke adverbene først — så (eller: etterpå/deretter/ etter det) — tilslutt. Disse adverbene kan vi bruke både om nåtid/vanligvis, framtid og fortid. Studer hva som ellers er forskjellen på setningene: Vanligvis: Framtid: Fortid: 2

Først spiser vi middag. Så drikker vi kaffe. Deretter ... Først skal vi spise middag. Etterpå skal vi drikke kaffe. Så .. Først spiste vi middag. Etter det drakk vi kaffe. Etterpå ...

Subjunksjonen før kan vi også bruke både om nåtid/vanligvis, framtid og fortid: Vanligvis: Framtid: Fortid:

Vi spiser m i d d a g a r vi drikker kaffe. Vi skal spise m i d d a g a r vi drikker kaffe. Vi spiste m i d d a g a r vi drakk kaffe.

Rekkefølgen på noe som skjer nå/vanligvis eller skal skje i framtiden, kan vi også fortelle ved å bruke subjunksjonene når eller etter at + presens perfektum av det verbet som forteller om det som skjer eller skal skje først: Vanligvis: Framtid:

4

Vi drikker kaffe etter at /når vi har spist middag. Vi skal drikke kaffe etter at /når vi har spist middag.

I fortid bruker vi på samme måte preteritum perfektum av det verbet som forteller hva som skjedde først. Hvis vi lager leddsetning, bruker vi subjunksjonene da eller etter at:

Vi drakk kaffe etter at Ida vi hadde spist middag. Se også Preteritumssystemet

80

på side 43 og Rekkefølge av handlinger

i framtid

på side 44.

Samtidighet Når vi vil fortelle at noe skjer samtidig som noe annet, må vi skille mellom kortvarige handlinger og handlinger som varer en stund, for vi kan ikke alltid bruke de samme subjunksjonene eller adverbene. Kortvarige handlinger, for eksempel overganger: åpne, lukke, falle, sovne, våkne Langvarige handlinger, for eksempel tilstander: være, bo, sove, studere, arbeide. For kortvarige handlinger kan vi bruke idet, da, i det samme, i samme øyeblikk, plutselig. De andre subjunksjonene og adverbene nedenfor kan vi bare bruke om langvarige handlinger. Med subjunksjoner:

Idet jeg åpnet døra, løp katten ut. | / det samme hun falt, grep noen tak i henne. Per var ofte syk da han var liten. Mens jeg vasker opp, kan du rydde i stua. Samtidig som Per malte stua, sydde Gro gardiner.

Med adverbialer. Da far vi to helsetninger: Jeg åpnet døra. / det samme løp katten ut. Hun falt. I samme øyeblikk grep noen fatt i henne. Jeg skal vaske opp. Imens kan du rydde i stua. Jeg stod i dusjen og vasket håret. Da ringte telefonen. Anne og Harald satt og så på TV. Plutselig ble alt mørkt.

Perioder Hvor lenge . . . ? Hvor lang tid... ? Vi kan bruke preposisjonen i både om fortid, nåtid og framtid: Fortid: Liv bodde i Bergen i fire år. (Preteritum - hun bor ikke der nå) Nåtid: Jon har bodd i England i mange år nå. (Perfektum - han bor der nå) Framtid: Rut skal være i Danmark i åtte måneder.

Vi kan også bruke fra, siden eller til: Liv bodde i Bergen fra ... Jon har bodd i England fra/siden ... Rut skal være i Danmark til...

(dato eller år) til... (dato eller år) (dato eller år) (dato eller år)

Om en periode der ikke noe har skjedd («negativ periode»), bruker vi på: Hvor lenge er det siden du så Ida?

Jeg har ikke sett Ida på mange år. (= Det er mange år siden jeg så Ida.)

Del 2

Språkbruk

Vi kan også bruke på om en nødvendig (eller tilstrekkelig) periode: Hvor lang tid tar det å strikke en genser? Ida kan strikke en genser på en uke. Hvor lang tid brukte Kim på stilen sin? Han skrev den på halvannen time. Hvor fort løper du 100-meteren? Jeg har klart den på ... sekunder.

Foran verbene tar/trenger/bruker kan vi ikke bruke Hvor lenge ...? Vi må spørre: Hvor lang tid... ? Legg merke til at her svarer vi uten preposisjon: bruker Hvor lang tid tar trenger

du på hjemmeleksene? det å kjøre fra Oslo til Drammen? Ida på å strikke en genser?

Jeg bruker ... Det tar omtrent en halv time. Hun trenger litt over en uke.

Frekvens Hvor ofte ... ? Frekvens (hvor ofte vi gjør noe eller hvor ofte noe skjer) kan vi uttrykke med tidsenheter eller setningsadverbialer. Med tidsenheter («tid som kan telles»). Legg merke til hvilken form substantivet skal ha:

engang to ganger et par ganger flere ganger mange ganger

hver hver annen /annenhver hver tredje hver fjerde osv. hvert hvert annet /annethvert hvert tredje hvert fjerde osv. B

o

ar

Med setningsadverbialer. Alle disse står vanligvis på Al-plass i setningen:

aldri

82

i sekundet i minuttet i timen om dagen i uken i måneden i kvartalet i året halvtime time dag uke måned sekund minutt kvarter kvartal

nesten aldri svært sjelden

sjelden ikke så ofte

iblant ofte av og til noen ganger

for det meste som oftest alltid som regel bestandig vanligvis nesten alltid

Del 2

Språkbruk

Stedsuttrykk I - på - hos - til Noen vanlige stedsuttrykk med preposisjoner: A Han er/bor ... * i Afrika i England i Finnmark i Bærum i Oslo i Storgata på Svalbard på Voss på Skaugum på Hånes på Galdhøpiggen hos tante Petra hos tannlegen

(i en verdensdel) (i et land) (i et fylke) (i en kommune) (i en by) (i ei gate) (på en øy/øygruppe) (på et mindre sted) (på en gård) (på et nes) (på en fjelltopp) (hos personer)

B Hun skal (gå/reise . . . ) * * til Afrika til England til Finnmark til Bærum til Oslo til Storgata til Svalbard til Voss til Skaugum til Hånes til Kløfta til tante Petra til tannlegen

* Sammen med verb som forteller om å befinne seg på et sted (være/bo ...) eller gjøre noe der, bruker vi preposisjonene i eller på. De fleste utenlandske geografiske stedsnavn skal ha i foran. Om norske stedsnavn skal ha i eller på foran, kan ha en lokal og/eller historisk forklaring. Det er lurt å spørre folk på stedet. Sammen med personer bruker vi alltid hos. **Sammen med bevegelsesverb bruker vi til dersom bevegelsen foregår fra et sted til et annet. Dersom bevegelsen foregår innenfor et område, bruker vi preposisjonene under punktet A: Vi ruslet en tur rundt i byen. I ferien skal de reise omkring i hele landet. Når skal står foran et stedsuttrykk med preposisjonen til, sløyfer vi ofte hovedverbet — det er underforstått at det må være et bevegelsesverb. På samme måte sløyfer vi ofte bevegelsesverb i et spørsmål med Hvor skal... ? Etter Hva + skal er gjøre underforstått: Hvor skal du (reise/dra/...) i ferien? Hva skal du (gjøre) der?

Jeg skal (reise/dra/...) til Spania. Jeg skal besøke noen venner.

83

I - pa O

A

Om institusjoner («hus») og begivenheter (noe som skjer, for eksempel en fest) bruker vi vanligvis i eller på både sammen med er og skal (gå)*:

Han er .../Han skal ...i på apoteket på arbeid(et) på biblioteket på diskotek(et) på ferie på fest på jobb(en) på en kafé

Han er .. ./Han skal på kino på (en) konsert på (postkontoret på kurs på skolen på sykehuset på universitetet på (en) utstilling

Han er .../Han skal i banken i begravelse i (et) bryllup i butikken i garasjen i kirken i (et) selskap i skogen

*Vi bruker i eller på når vi tenker på hva vi gjør/skal gjøre på disse stedene, men når vi tenker på veien dit, bruker vi til: Nils går på skolen hver dag (for å lære noe) Men: Nils tar bussen til skolen. Vi spaserte til kirken i går, men vi gikk ikke inn. Kari må (gå) på apoteket og kjøpe hostesaft.

B

Vi kan bo: i et (rekke)hus / i en enebolig / i en blokk / i en leilighet / i tredje etasje ... på hybel

C

Rommene i et hus får på sammen med intetkjønnsordene, ellers vanligvis i:

Han er/sitter/står (inne/ute)/Han går (inn/ut) i stua i gangen i hallen i trappa i heisen (nede/ned) i kjelleren

Han er/sitter/står ... Han går (inn/ut) ... på kjøkkenet på badet på toalettet på soverommet (oppe/opp) på loftet

Logiske relasjoner Hendelser eller handlinger kan ha forbindelse med hverandre på forskjellige måter: Årsak: Følge: Hensikt Motsetning: Vilkår:

Ettersom Jon løp så fort han kunne, Bob løp så fort han kunne, Per løp så fort han kunne Ola løp så fort han kunne, Hvis Jan løper så fort han kan,

rakk han bussen. så han rakk bussen. for at han skulle rekke bussen. men han rakk ikke bussen. rekker han bussen.

På de neste sidene finner du flere måter å uttrykke de forskjellige forbindelsene på.

Del 2

Språkbruk

Årsak og følge Å kunne fortelle grunnen (= årsaken) til at noe skjer eller har skjedd, er ganske viktig. I diskusjoner må du ofte kunne begrunne dine meninger. Andre ganger kan det være nødvendig å uttrykke følgen eller konsekvensen av en handling. Eksempel:

Årsak: Bussen var forsinket.

-+ Følge: Per kom for sent på jobben.

Studer de forskjellige måtene vi kan uttrykke årsak (= grunn) og følge (= konsekvens, virkning) på: Årsak:

Hvorfor kom Per for sent på jobben? Hva var årsaken til det?

Med konjunksjon:

Per kom for sent på jobben, for

Med subjunksjoner:

fordi ettersom siden

bussen var forsinket

bussen var forsinket, kom Per for sent på jobben

Med setningsadverbial: Per kom for sent på jobben. Bussen var nemlig forsinket. Med spesielle verb:

At Per kom for sent på jobben, skyldtes bussforsinkelse. At Per kom for sent på jobben, kom av at bussen var forsinket. Med preposisjonsuttrykk: På grunn av bussforsinkelse kom Per for sent på jobben.

Følge:

Hva skjedde på grunn av at bussen var forsinket? Hva ble følgen av det?

Med konjunksjon:

Bussen var forsinket,

Med subjunksjoner: Bussen var forsinket Bussen var så forsinket

så

Per kom for sent på jobben.

slik at

Per kom for sent på jobben.

at

Per kom for sent på jobben.

Med adverb:

Bussen var forsinket. Derfor Av den

kom Per for sent på jobben. grunn

Med spesielle verb:

Bussforsinkelsen førte til at Per kom for sent på jobben. Bussforsinkelsen gjorde at Per kom for sent på jobben.

BUSSEN VAR FORSINKET..

Merk: Ettersom og siden bruker vi når årsaken klart er kjent fra før («som du vet»). Vi må bruke fordi hvis det er helt klart at vi forklarer noe som ikke er kjent fra før. Da kan også være årsakssubjunksjon, men virker svært formell og brukes mest skriftlig.

85

Del 2

Språkbruk

Hensikt Av og til trenger vi å fortelle hvilken hensikt eller plan vi har (eller hadde) med å gjøre noe - hvilket resultat vi ønsker eller ønsket å oppnå. A

Vi kan fortelle det med for å + infinitivsuttrykk: Per løp for å rekke toget. Handling: Per løp. Hensikt: å rekke toget.

B

I en hensiktssetning uttrykkes hensikten/planen/målet for en handling. For at, slik at og så er subjunksjoner for hensikt, og vi bruker dem ofte sammen med skulle eller kunne. Vi får leddsetninger: Per måtte løpe

for at

han skulle rekke toget.

Ida åpnet døra

slik at

katten kunne komme inn.

Liv tok på seg lue

0

sa

hun ikke skulle fryse.

Motsetning - eller uventet sammenheng Av og til vil vi uttrykke at hendinger eller forhold henger sammen på en måte som er litt annerledes enn vi kanskje kunne vente eller tro. Bjørnson var ikke så flink på skolen. Han ble en stor dikter. Med konjunksjon: Bjørnson var ikke så flink på skolen, men Med adverb:

han ble en stor dikter.

Bjørnson var ikke så flink på skolen. Likevel ble han en stor dikter.

Med Enda subjunksjoner: Selv om Bjørnson ikke var så flink på skolen, ble han en stor dikter. Til tross for at Adverbet ellers kan bety «på andre måter»: Jeg er forkjølet.

86

\Ellers har jeg det bra.

Vilkår - betingelse Vilkåret eller betingelsen for at noe kan skje eller gjøres, forteller vi ofte i en setning med hvis. Men det er også andre måter å uttrykke dette på: A

Subjunksjonene dersom, så sant, om og bare har omtrent samme betydning som hvis: Hvis

du venter litt,

Dersom

du ikke skynder deg nå, kommer du for sent til bussen.

Så sant

været blir bra i morgen, tar vi en tur på fjellet.

Om Bare B

kan jeg kjøre deg hjem.

noen ringer til meg, vi får råd,

må du ta imot beskjed. skal vi kjøpe ny bil.

Vi bruker ganske ofte leddsetninger uten subjunksjon (da blir ordstillingen som i et spørsmål uten spørreord): Venter du litt,

kan jeg kjøre deg hjem.

Skynder du deg ikke nå, kommer du for sent til bussen Blir været bra i morgen, tar vi en tur på fjellet.

C

Adverbet ellers (= hvis ikke) brukes i oppfordringer, ordrer eller trusler: Nå må du skynde deg,

ellers kommer du for sent til bussen.

Hypotetiske vilkår Vilkårssetninger med eller uten subjunksjon bruker vi ofte om hypotetiske eller tenkte handlinger, både om noe som det kan være mulig å gjøre, og om handlinger som det ikke er mulig å utføre. Kanskje vi ønsker eller drømmer om at noe skal skje, eller kanskje noe har skjedd og vi ønsker at det ikke hadde skjedd? A

Noe som kan være mulig å gjøre, kan vi uttrykke på flere måter: Hvis du kommer kom ville komme hadde kommet

B

i morgen, kan vi kunne kunne kunne

gå vi gå vi gå vi (ha) gått

på kino sammen.

Når vi snakker om noe hypotetisk (uvirkelig, tenkt) bruker vi ofte preteritum i leddsetningen og preteritum futurum i restsetningen: Dersom vi kjøpte hus nå, kunne vi flytte inn før jul. Hvis jeg vanten million, ville/skulle/kunne jeg dra på jordomseiling.

C Vi kan også bruke preteritum perfektum i leddsetningen - og må bruke det hvis vi snakker om en betingelse fra fortiden (den kan vi jo ikke forandre nå): Hvis vi hadde kjøpt hus i fjor, hadde vi spart mange penger. kunne/ville vi ha spart mange penger. Hadde jeg vunnet en million, ville/skulle/kunne jeg [ha) dratt på jordomseiling.

Ønsketenkning? Realistiske og urealistiske ønsker eller håp, mulighet eller risiko kan vi uttrykke på flere måter. Legg merke til verbbruken: Jeg skulle ønske at sommeren varte evig! Jeg skulle ønske at du ble voksen snart! Bare vinteren snart var slutt! Bare han ikke har glemt å bestille billetter! Bare det ikke blir uvær i morgen!

Tenk om du hadde vært her nå! Tenk om jeg hadde vært ti år yngre! Tenk om feieren faller ned fra taket!

Adjektiv 26, 63 Endinger 63 Adjektivisk leddsetning 7, 12, 59 Adverb 3, 51 Adverbial 8 Adverbial leddsetning 7, 59 Akkusativ 3 Aktiv 45 Aktivitetsverb 47 A l l - a l t - a l l e 33 Argumentasjon 68 Artikkel 17 Avhengighetsform 3 Begge (to) - ingen av dem 34 Begge deler - ingen av delene 34 Beskrivelse 70 Bestemmerord 21 Bestemt form 20 Betingelse 87 Bevegelsesverb 48 Bisetning 3 Bøyningsgrupper av verb 47 Demonstrativer 3, 25 Det 13 Det-setninger 14 Direkte objekt 8, 69 Diskusjonsuttrykk 68 Egennavn 17, 22 Eieforhold 74 Eiendomspronomen 3 Fellesnavn 17, 22 Femininum 3, 17 Flertallskvantorer 35 Fokus 3 Forfelt 3 Fortellende helsetning 7 Fortidsfuturum 3 Framtid 43 Frekvens 82 Følge 3, 58, 84, 85 Første futurum 3 Første kondisjonalis 3 Genitiv 22 Genus 3, 17 Gradbøyning 26, 30 Gradsadverb 51, 53 Grammatiske termer 3 Grunntall 31 Hel og halv 35 Helsetning 3, 7, 9 Hensikt 3, 84, 86 Hjelpeverb 47 Hovedsetning 3 Hovedverb 47 Hypotetiske vilkår 88 Imperativ 44 Indirekte objekt 8, 69 Indirekte tale 76

Indirekte tanke 76 Infinitivsverb 47 Ingen og ingenting 33 Intet 35 Intransitive verb 49 Komparativ 30 Konjunksjoner 3, 58 Kvantorer 3, 32 Flertallskvantorer 35 Gradbøyning 32 Mengder som ikke kan telles 17 Mengder som kan telles 35 Leddsetning 3, 7, 9, 59, 79 Adjektivisk 7, 59 Adverbial 7, 59 Substantivisk 7, 59 Litt og lite 36 Logiske relasjoner 3, 52, 84 Hensikt 3, 86 Hypotetiske vilkår 3, 88 Motsetning 3, 86 Vilkår/betingelse 3, 87 Ønsketenkning 88 Årsak og følge 3, 85 Maskulinum 3, 17 Mengde 3, 32 Mengder som ikke kan telles 17, 36 Modale adverb 52, 54 Modale hjelpeverb 3 Modalverb 3, 46 Motsetning 3, 58, 84, 86 Måtesadverb 51 Noe/noen 35 Nok 33 Nominativ 3 Nøytrum 3, 17 Nøytrumsord 3 Objekt 8 Objektsform 3 Oppfordrende helsetning 7 Ordenstall 26,31 Ordklasser 17 Ordlaging 61 Ordstilling 9 Variasjon 11 Overgangsverb 47 Partikkelverb 63 Parverb 49 Passiv 45, 64 Perfektum 3 Perfektum partisipp 29 Perioder 81 Personlig pronomen 13,23 Pluskvamperfektum 3 Positiv 30 Possessiver 3, 23, 24 Predikativ 8 Preposisjoner 3, 55

Stikkord

Preposisjonsuttrykk 56 Presens futurum 3 Presens partisipp 29 Presens perfektum 3 Presenssystemet 41 Presentering 15 Preteritum futurum 3 Preteritum perfektum 3 Preteritumssystemet 42 Pronomen 23 Eiendom 3 Personlig 23 Possessiver 24 Påpekende 3 Resiprokt 23 Ubestemt 24 Refleksive verb 49 Rekkefølge i tid 80 Resiprokt pronomen 23 Sammenligning 72 Sammensatte substantiv 61 Sammensatte verb 63 Samsvarsbøyning 26 Samtidighet 81 Setninger 7 Setningsanalyse 3 Setningsledd 8 S-genitiv 22 Sideordnede konjunksjoner 3 Som-setninger 12 Spørrende helsetning 7 Spørsmål 74 Stedsadverb 51, 52 Stedsuttrykk 56, 83 Sterke verb 29,40 Stillingsverb 48 Subjekt 8 Subjektsform 3 Subjunksjoner 3, 7, 59 Substantiv 17 Bestemt form 20 Egennavn 17, 22 Endinger med -het, -dom og -skap 62 Fellesnavn 17, 22 Genitiv 22 Genus 17 Sammensatte substantiv 61 Sløyfing av artikkel 17 Substantiver med bare flertall 20 Substantiver som kan telles 34 Substantiver uten flertall 20 Ubestemt form 18,20 Verbalsubstantiver 62 Substantivisk leddsetning 7, 59 Superlativ 30 Svake verb 29, 39 Svar 74 S-verb 41

90

Tallord 31 Grunntall 31 Ordenstall 31 Tekstbinding 69 Tid 77 Frekvens 82 Leddsetninger 79 Perioder 81 Preposisjoner 77 Rekkefølge i tid 80 Samtidighet 81 Tidsadverb 51,79 Tidsuttrykk 56, 77 Tillegg (adverb) 51 Tilstandsverb 47 Transitive verb 49 Ubestemt form 18,20 Ubestemt pronomen 24 Underordnede konjunksjoner 3 Uregelrette svake verb 39 Utbryting 15 Verb 8,37 Aktiv 45 Bruk av verbformer 37 Bøyning av regelrette svake verb 37 Framtid 43 Imperativ 44 Modalverb 3, 46 Partikkelverb 63 Passiv 45, 64 Presenssystemet 41 Preteritumssystemet 42 Sammensatte verb 63 Sterke verb 29, 40 S-verb 41 Uregelrette svake verb 39 Verb av substantiv 65 Verbgrupper 47 Verbal 8 Verbalsubstantiver 62 Verbgrupper 47 Vilkår 3, 84, 87 Være og bli 50 Ønsketenkning 88 Årsak 3, 58, 84