Catch 22 8202143144 [PDF]

Zitiervorschau

JOSEPH HELLER

Catch 22 Oversatt av Herbert Svenkerud

Nasjonalbiblioteket Depotbibiioteket

J. W. CAPPELENS FORLAG A S

Originalens tittel: Catch 22 Copyright © 1955 by Joseph Heller Første gang utgitt på norsk i 1963 under tittelen Paragraf 22 Også utgitt på norsk i 1973,1980 og 1985 I CUB-serien første gang i 1994 Omslag ved Kate Kvalvik Trykt i ATT Trondheim AS, 1999 ISBN 82-02-14314-4 2. opplag

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Joseph Heller på norsk: Det har hendt noe, 1975 God som gull, 1979 Gud vet, 1984 Se det, 1989 Sluttstrek, 1995

Pianosa er en øy. Den ligger i Midelhavet ca. 18 kilometer syd for Elba. Den er meget liten og kan forståelig nok ikke romme alle de hendelsene som er beskrevet i boken. Så vel bakgrunnen for denne roman som per­ sonene er oppdiktet.

Innhold Texas ........................................................... 9 Cle vinger ..................................................... 19 Havermeyer ................................................ 25 Doktor Daneeka .......................................... 36 Høvding Hvite Villhavre............................... 44 Sultne Joe..................................................... 56 McWatt ..................................................... 65 Løytnant Scheisskopf.................................... 74 Major Major Major Major......................... 89 Wintergreen .................................................. 114 Kaptein Black.................................................. 122 Bologna ........................................................ 129 Major... de Coverley ................................. 143 Kid Sampson .................................................. 153 Piltchard & Wren............................................ 158 Luciana ........................................................ 166 Soldaten i hvitt .............................................179 Soldaten som så alt dobbelt........................... 191 Oberst Cathcart ............................................ 202 Korporal Whitcomb ............................ .. 214 General Dreedle ............................................ 226 Borgermester Milo .......................................244 Nately og gamlingen...................................... 260 Milo.................................................................. 273 Feltpresten........................................................291 Aarfy ............................................................. 313 Søster Duckett.................................................. 321 Dobbs ............................................................. 335

Peckem............................................................. 348 Dunbar............................................................. 361 Mrs. Daneeka.................................................. 373 Yo — Yo’s teltkamerater................................. 378 Natelys hore .................................................. 384 Thanksgiving Day .......................................393 Krigeren Milo.................................................. 401 Kjelleren ........................................................411 General Scheisskopf .......................................425 Lillesøster ........................................................428 Den evige stad.................................................. 441 Paragraf 22 458 Snowden ........................................................468 Yossarian ........................................................ 480

KAPITEL 1

Texas Det var kjærlighet ved første blikk. Første gang Yossarian fikk se feltpresten, ble han vilt forelsket. Yossarian lå på sykehuset med et levertilfelle som minnet om gulsott, men som ikke riktig var gulsott. Legene var litt i villrede fordi det ikke riktig var gulsott. Hvis det utviklet seg til riktig gulsott, kunne de behandle ham for det. Hvis det ikke ble gulsott, men ga seg av seg selv, kunne de friskmelde ham. Men dette at det hele tiden ikke riktig var gulsott, det forvirret dem. Hver morgen troppet de opp, tre energiske og alvorlige menn med besluttsomme lepper og ubesluttsomme øyne, fulgt av energiske og alvorlige søster Duckett, en av avdelingssøstrene, som ikke kunne fordra Yossarian. De leste på tavlen ved fotenden av sengen og spurte utålmodig hvordan det gikk med smertene. De virket irritert over at han hver gang sa de var likedan. «Fremdeles ingen avføring?* spurte obersten. Legene vekslet øyekast da han ristet på hodet. «Gi ham en pille til.* Søster Duckett noterte at Yossarian skulle ha en pille til, og alle fire fortsatte til neste seng. Ingen av søstrene likte Yossarian. I virkeligheten var leversmertene forsvunnet, men Yossarian sa ingen ting, og legene fattet aldri mistanke Det eneste de mistenkte ham for, var at han hadde hatt avføring uten å si det til noen. På sykehuset hadde Yossarian alt han trengte. Maten var slett ikke verst, og den ble servert på sengen. Det vanket eks­ tra kjøttrasjoner, og utover de varme kveldene fikk han og de andre pasientene iskald fruktsaft eller sjokolademelk. Bortsett fra legene og søstrene var det ingen som forstyrret ham. En liten stund om formiddagen måtte han sensurere brev, men deretter hadde han fri og kunne tilbringe resten av dagen med å ligge og dovne seg med god samvittighet. 9

Han hadde det fint på sykehuset, og ettersom han alltid hadde godt og vel åtteogtredve i feber, var det ingen sak å trekke ut oppholdet på ubegrenset tid. Han hadde det tilogmed finere enn Dunbar som måtte la seg ramle overende på gulvet tre ganger om dagen for å få sine måltider servert på sengen. Etter at han hadde bestemt seg for å tilbringe resten av krigen på sykehuset, skrev han til alle han kjente og fortalte at han var lagt inn, men han nevnte ikke noe om årsaken. En dag fikk han en bedre idé. Han skrev til alle sine kjente at han skulle ut på et meget farlig oppdrag. De ba om frivillige. Det er meget farlig, men noen må jo gjøre det. Jeg skal skrive igjen så snart jeg kommer tilbake. Siden hadde han ikke skrevet til noen. Alle offiserene på avdelingen måtte sensurere brev for de menige, som holdt til på en avdeling for seg selv. Det var en kjedelig jobb, og Yossarian var skuffet over å oppdage at de meniges tilværelse bare var ubetydelig mer interessant enn offiserenes. Etter den første dagen var nysgjerrigheten hans oppbrukt. For å bryte ensformigheten, fant han på litt av hvert å more seg med. Ned med alle beskrivende ord! er­ klærte han en dag, og dermed forsvant alle adjektiver og adverber ut av de brevene som passerte mellom hendene hans. Dagen etter erklærte han krig mot artiklene, men allerede neste dag nådde skaperevnen hans nye høyder da han fant på å stryke alt unntatt bestemte og ubestemte artikler. Det førte til mer dynamikk i de interlineære spenninger, syntes han, og dessuten ble budskapet i brevene i de aller fleste til­ felle langt mer universelt- Så fant han på å stryke deler av hilsener og underskrifter, mens han lot selve teksten være urørt. En gang strøk han alt unntatt Kjære Mary i et brev, og nederst skrev han: Jeg lengter så skrekkelig etter deg. A. T. Tappman, feltprest i De forente staters hær. A. T. Tappman var navnet på feltpresten i gruppen. Da han hadde brukt opp alle mulighetene i brevene, be­ gynte han å gå løs på navnene og adressene utenpå konvolut­ tene; han strøk hjem og gater og tilintetgjorde hele byer med en skjødesløs fingerferdighet som om han skulle ha vært Vår­ herre selv. Ifølge paragraf 22 skulle sensurerende offiser sette navnet sitt på de brevene han sensurerte. De fleste brevene leste ikke Yossarian i det hele tatt, og på dem skrev han sitt eget navn. På dem han leste, skrev han Washington Irving. Da det begynte å bli ensformig, skrev han Irving Washington. Men konvoluttsensureringen fikk betenkelige følger og forår10

saket en svak bølge av uro i en eller annen høyere militær stab, som sørget for å få sendt en mann fra sikkerhetstjenesten ned på avdelingen. Han ble innlagt som pasient, men alle visste at han var sikkerhetsoffiser fordi han ustanselig spurte etter en mann ved navn Irving eller Washington, og fordi han allerede etter første dagen ikke gad sensurere brev. Han syntes det var for kjedelig. Det var en hyggelig avdeling de lå på denne gangen, en av de hyggeligste han og Dunbar noen gang hadde ligget på. De hadde også med seg den fireogtyve år gamle jagerflykapteinen med glissen, gyllen bart som var blitt skutt ned over Adriaterhavet midt på vinteren uten engang å bli forkjølet. Nå var det imidlertid sommer, og denne gangen var kaptei­ nen ikke blitt skutt ned; han påsto tvert imot at han hadde influensa. Den forvirrede kapteinen lå i sengen til høyre for Yossarian, fremdeles på maven som om han skulle være for­ elsket, med malaria i blodet og baken full av moskitobitt. Midt imot Yossarian lå Dunbar, og ved siden av Dunbar artillerikapteinen som Yossarian ikke lenger spilte sjakk med. Kapteinen var en fremragende sjakkspiller, og det var alltid interessant å spille med ham. Yossarian hadde sluttet å spille med ham fordi partiene ble så interessante at det ble rent tåpelig. Så var det Texas fra Texas, velutdannet, med et ut­ seende som om han var tatt rett ut av en farvefilm, og med den patriotiske innstillingen at velstående mennesker — pene mennesker — burde få flere stemmer enn løsgjengere, horer, forbrytere, undermålere, ateister og umoralske mennesker, kort sagt mennesker uten penger. Den dagen Texas ble bragt inn, lå Yossarian og forsøkte å få litt rytme inn i brevene han sensurerte. Det var som van­ lig en fredelig og varm dag uten bekymringer. Heten presset tungt mot taket og dempet alle lyder. Dunbar lå ubevegelig på ryggen igjen og stirret opp i taket som en dukke. Han strevde hardt med å forlenge livet. Han gjorde det ved å ren­ dyrke kjedsommeligheten. Dunbar strevde så hardt med å forlenge livet at Yossarian trodde han var død. De la Texas i en seng midt i rommet, og det varte ikke lenge før han begynte å belære dem om sitt syn på saker og ting. Dunbar satte seg opp i sengen som et skudd. «Der har vi det» utbrøt han opphisset. «Det var noe som manglet, hele tiden har jeg visst det var noe som manglet, og nå vet jeg hva det er.» Han slo knyttneven i håndflaten. «Ingen patrio­ tisme!» erklærte han. «Du har rett,» skrek Yossarian tilbake. «Du har rett, du 11

har rett, du har rett. Varme pølser, baseballaget fra Brooklyn! Mammas kjøttkaker! Det er det vi slåss for, alle sammen. Ren og skjær egoisme! Men de pene menneskene — hvem slåss for dem? Hvem slåss for flere stemmer til de pene og pynte­ lige her i verden? Det finnes ingen patriotisme, det er saken. Og ingen matriotisme heller.» Underoffiseren på Yossarians venstre side lot seg ikke affisere. «Dra til helvete,» sa han trett og snudde seg over på den andre siden for å sove. Texas viste seg å være både hyggelig, gavmild og sympa­ tisk. Etter tre dager var det ingen som tålte ham. Han fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på dem, og alle unngikk ham — alle unntatt soldaten i hvitt som ikke hadde noe valg. Soldaten i hvitt var tullet inn i gips og gasbind fra topp til tå. Han hadde to ubrukelige ben og to ubrukelige armer. De hadde smuglet ham inn på avdelingen om natten, og de andre ante ikke at han var der før de våknet morgenen etter og så de to fremmede bena som var heist opp fra hoftene og de to fremmede armene som var hengt loddrett opp, alle fire lemmene sprikende uhyggelig ut i luften og holdt oppe av mørke blylodder over den ubevegelige skikkelsen. På inn­ siden av begge albuene var det sydd inn lepper med glidelås. Gjennom dem ble han tilført en klar væske fra en klar flaske. Et sinkrør raget tyst opp fra gipsen over lysken hans, for­ bundet med en tynn gummislange som førte avfallsstoffene bort fra nyrene og lot dem dryppe med regelmessige drypp ned i en klar, tilkorket flaske på gulvet. Når flasken på gulvet var full, var flasken over albuene hans tom, og de to flaskene ble i en fart ganske enkelt byttet, slik at væsken kunne dryppe tilbake i ham igjen. Det eneste de i virkeligheten så av solda­ ten i hvitt, var et frynset, svart hull over munnen hans. Soldaten i hvitt var blitt kjørt inn ved siden av Texas, og Texas satt på sengekanten dagen lang og snakket hull i hodet på ham med velmodulert medfølelse. Texas brydde seg aldri om at han ikke fikk noe svar. Temperaturen ble tatt to ganger om dagen på avdelingen. Tidlig om morgenen og sent om ettermiddagen kom søster Cramer med et glass fullt av termometere og arbeidet seg opp langs den ene siden av midtgangen og ned langs den andre mens hun delte ut termometere til alle pasientene. Soldaten i hvitt tok hun seg av ved å stikke termometeret inn i hullet over munnen hans, og der lot hun det henge, balanserende i den svarte åpningen. Når hun kom tilbake til mannen i den første sengen, tok hun termometeret og noterte temperaturen, 12

og deretter gikk hun til neste seng og fortsatte runden rundt en gang til. En ettermiddag etter at hun hadde fullført den første runden og for annen gang kom til soldaten i hvitt, skjønte hun av termometeret at han var død. «Morder!» sa Dunbar rolig. Texas så opp med en usikker grimase. «Drapsmann!» sa Yossarian. «Hva er det dere to snakker om?» spurte Texas nervøst. «Du myrdet ham,» sa Dunbar. «Du drepte ham,» sa Yossarian. Texas rygget tilbake. «Er dere ikke riktig kloke? Jeg har ikke tatt i ham engang.» «Du myrdet ham,» sa Dunbar. «Jeg hørte du drepte ham,» sa Yossarian. «Du drepte ham fordi han var farvet,» sa Dunbar. «Dere er sprø, begge to,» skrek Texas. «Niggere slipper ikke inn her i det hele tatt. De har en spesiell avdeling for niggere.» «Sersjanten smuglet ham inn,» sa Dunbar. «Han som er kommunist,» sa Yossarian. «Og dette har dere to visst om!» Underoffiseren på Yossarians venstre side var uberørt av hele affæren med soldaten i hvitt. Underoffiseren var ube­ rørt av alt som foregikk, og han sa aldri noe, med mindre det var for å lufte sin irritasjon. Dagen før Yossarian traff feltpresten, eksploderte en ovn i kjøkkenet og satte fyr på veggen. En intens varmebølge slo gjennom hele bygningen. Selv på Yossarians avdeling, tredve meter unna, kunne de høre brølet fra flammene og den skarpe knitringen i det brennende treverket. Røken virvlet forbi de oransjefarvede vinduene. I løpet av et kvarter var brann­ bilene fra flyplassen der for å bekjempe brannen. I en hektisk halvtime så det ut til litt av hvert. Så begynte brannfolkene å få overtaket. Plutselig hørte de den velkjente, monotone brummingen fra bombeflyene som kom tilbake fra sine opp­ drag, og mennene måtte rulle sammen slangene og dra i full fart tilbake til flyplassen for det tilfelle noen av flyene skulle styrte ned og begynne å brenne. Men flyene landet i god be­ hold. Så snart det siste hadde tatt bakken, kastet brannmen­ nene bilene rundt og raste tilbake oppover bakken mot syke­ huset for å ta opp kampen mot flammene igjen. Da de kom frem, var det over. Brannen hadde sloknet av seg selv, sloknet helt og holdent uten at det var så mye som en glo igjen å pøse vann på, og de skuffede brannmennene hadde ikke annet å 13

gjøre enn å drive omkring og drikke lunken kaffe og forsøke å velte sykepleierskene overende i en eller annen ledig seng. Feltpresten kom dagen etter brannen. Yossarian var opp­ tatt med å stryke alt unntatt kjærlighetserklæringer da pres­ ten satte seg på en stol mellom sengene og spurte hvordan det sto til. Han hadde satt seg litt på skrå, og kapteinsstripene på skjortekraven hans var det eneste Yossarian kunne se av offisersdistinksjoner og andre insignia. Yossarian hadde ingen anelse om hvem han var, og gikk ut fra at det var en lege eller et annet fjols. «Ikke så verst,» svarte han. «Jeg har litt vondt i leveren, men jeg kan jo ikke akkurat påstå jeg har levd særlig regel­ messig i det siste, så alt i alt må jeg nok si jeg har det ganske bra.» «Det var godt å høre,» sa feltpresten. «Ja,» sa Yossarian, «det er godt.» «Jeg skulle ha kommet før,» sa feltpresten, «men jeg har faktisk ikke følt meg helt frisk selv heller.» «Det var leit å høre,» sa Yossarian. «Bare litt snue,» tilføyde feltpresten raskt. «Jeg har feber i over åtteogtredve,» sa Yossarian like raskt. «Det var ille,» sa feltpresten. «Ja,» sa Yossarian, «det er ille.» Feltpresten vred litt på seg. «Er det ikke noe jeg kan gjøre for Dem?» spurte han etter en stunds forløp. «Nei, nei.» Yossarian sukket. «Legene gjør alt som står i menneskelig makt.» «Nei, nei.» Det hørtes som et svakt ekko. «Jeg mente ikke nettopp det. Jeg tenkte på sigaretter eller bøker eller . .. noe å leke med?» «Nei, nei,» sa Yossarian. «Jeg har alt jeg trenger. Tusen takk. Det er bare helsen det står på.» «Så synd.» «Ja,» sa Yossarian. «Det er synd.» Feltpresten vred på seg igjen. Han så seg om et par ganger, stirret opp i taket og deretter ned i gulvet. Han trakk pusten dypt. «Jeg skal hilse fra løytnant Nately,» sa han. Det ergret Yossarian at de tydeligvis hadde felles kjente. Det så ut til å være grunnlag for en prat likevel. «Kjenner De løytnant Nately?» spurte han motvillig. «Ja, Jeg kjenner løytnant Nately temmelig godt.» «Han er litt snål, synes De ikke?» 14

Feltpresten smilte forlegent. «Det er jeg redd jeg ikke kan uttale meg noe om. Jeg tror ikke jeg kjenner ham så godt.» «De kan ta mitt ord for det,» sa Yossarian. «Han er helt sprø.» Stillheten lå tung mellom dem, og feltpresten funderte lenge før han brøt den med et plutselig spørsmål: «De er kaptein Yossarian, ikke sant?» «Nately fikk en dårlig start her i livet. Han kommer fra en god familie.» «Unnskyld meg,» sa feltpresten fryktsomt. «Jeg har kan­ skje begått en meget stor feil. Er De kaptein Yossarian?» «Ja,» sa kaptein Yossarian. «Jeg er kaptein Yossarian.» «Fra skvadron 256?» «Fra skvadron 256,» svarte Yossarian. «Jeg visste ikke det var flere som heter kaptein Yossarian. Så vidt jeg vet, er jeg den eneste kaptein Yossarian jeg kjenner, men jeg kjenner jo egentlig ikke så mange.» «Jeg forstår,» sa feltpresten ulykkelig. «De har kanskje tenkt å skrive et symbolsk dikt om skvad­ ronen vår?» spurte Yossarian. «I så fall.. .» «Nei,» mumlet feltpresten. «Jeg har ikke tenkt å skrive et symbolsk dikt om skvadronen.» Yossarian rykket til da han plutselig fikk øye på sølvkorset på den andre siden av feltprestens skjortekrave. Han ble vir­ kelig overrasket for han hadde aldri snakket med en feltprest før. «Så, De er feltprest,» utbrøt han ekstatisk. «Jeg visste ikke De var feltprest.» «Joda,» svarte feltpresten. «Visste De ikke at jeg var felt­ prest?» «Neivisst. Jeg ante ikke at De var feltprest.» Yossarian stirret på ham med et stort, henrykt flir. «Jeg har aldri sett en virkelig feltprest før.» Feltpresten rødmet og stirret ned på hendene sine. Han var spinkel av vekst, om lag toogtredve år gammel og hadde brunt hår og brune, flakkende øyne. Ansiktet var smalt og temmelig blekt. En uskyldig ansamling av gamle kvisemerker prydet kinnene hans. Yossarian fikk lyst til å hjelpe ham. «Er det ikke noe jeg kan gjøre for Dem?» spurte feltpresten igjen. Yossarian ristet på hodet, fremdeles med et bredt flir. «Nei, jeg beklager, jeg har alt jeg trenger, jeg har det egentlig ganske bra. Jeg er faktisk ikke engang syk.» «Det er fint.» Ikke før hadde feltpresten sagt disse ordene, 15

før han angret og kjørte knokene inn i munnen med et for­ skrekket hikst, men Yossarian forholdt seg taus og skuffet ham. «Jeg må se til de andre pasientene fra skvadronen også,» sa feltpresten til slutt unnskyldende. «Jeg ser antageligvis innom Dem i morgen igjen.» «Det er snilt av Dem,» sa Yossarian. «Jeg kommer bare hvis De virkelig ønsker det,» sa felt­ presten og bøyde hodet sjenert. «Jeg har lagt merke til at enkelte finner det påtrengende.» Yossarian strålte av velvilje. «Jeg vil gjeme De skal kom­ me,» sa han. «Jeg synes ikke det er påtrengende.» Feltpresten strålte takknemlig tilbake og kikket deretter ned på en papirlapp han hele tiden hadde holdt skjult i hånden. Han beveget leppene svakt mens han tellet sengene på avdelingen; så stanset blikket hans tvilende ved Dunbar. «Tør jeg spørre,» hvisket han lavt, «om det der er løytnant Dunbar?» «Ja,» svarte Yossarian høyt. «Det der er løytnant Dunbar.» «Takk skal De ha,» hvisket feltpresten. «Hjertelig takk skal De ha. Ham må jeg besøke. Jeg må besøke alle som til­ hører vår skvadron.» «De som ligger på de andre avdelingene også?» spurte Yossarian. «De som ligger på de andre avdelingene også.» «Vær forsiktig på de andre avdelingene, fader,» sa Yos­ sarian advarende. Det er der de har de sinnssyke. De andre avdelingene er fulle av gæminger.» «De behøver ikke kalle meg fader,» avbrøt feltpresten. «Jeg er anabaptist.» «Jeg mener det på ramme alvor med de andre avdelinge­ ne,» fortsatte Yossarian barskt. «Og tro ikke at MP-ene kan hjelpe Dem, for MP-ene er de sprøeste av alle sammen. Jeg skulle gjerne ha blitt med Dem over, men faktum er at jeg er livende redd. Den slags er smittsomt, vet De. Dette her er den eneste normale avdelingen vi har. Alle er gæme unn­ tatt vi. Forsåvidt er vi sannsynligvis den eneste normale av­ delingen i hele verden.» Feltpresten reiste seg raskt og smøg seg noen skritt bort fra sengen til Yossarian. Så nikket han med et forsonlig smil og lovte å oppføre seg med all mulig forsiktighet. «Men nå må jeg bort og se til løytnant Dunbar,» sa han og ble frem­ deles stående, halvveis tvilende. «Hvordan er egentlig løyt­ nant Dunbar?» spurte han endelig. «God som gull,» forsikret Yossarian ham. «En virkelig 16

prins. En av de beste og minst hengivne menn i hele verden.» «Jeg mente det ikke på den måten,» sa feltpresten, frem­ deles hviskende. «Er han svært syk?» «Neida, han er ikke stort syk. Han er ærlig talt ikke syk i det hele tatt.» «Fint.» Feltpresten sukket lettet. «Ja,» sa Yossarian. «Det er fint.» «En feltprest,» sa Dunbar da feltpresten hadde vært borte hos ham og var gått igjen. «Så du det? En virkelig felt­ prest!» «Var han ikke søt?» sa Yossarian. «Synes du ikke de burde gi ham minst tre stemmer?» «Hvem er det du egentlig snakker om?» spurte Dunbar mistenksomt. I en seng for seg i den lille private avdelingen i den ene enden av salen, ustanselig og utrettelig opptatt bak den grønne skilleveggen av finér, lå den høytidelige, middelald­ rende obersten som hver dag fikk besøk av den stillferdige unge piken med det nydelige ansiktet og det krøllete, askeblonde håret som ikke var sykesøster og ikke lotte og ikke rødekorspike, men som likevel dukket opp i feltsykehuset på Pianosa hver eneste ettermiddag, iført lekre og ytterst smarte sommerkjoler i pastellfarver og hvite pumps med halvhøye hæler under de alltid snorrette nylonstrømpesømmene. Obers­ ten kom fra sambandet, og nå ble han holdt i ånde dag og natt med å ekspedere slimholdige meldinger fra sitt eget indre til firkantete lapper av gasbind som han omhyggelig forseglet og slapp ned i en tildekket hvit bøtte ved siden av sengen. Det var et prakteksemplar av en oberst. Han hadde råtten munn, råtne kinn, råtne, triste, mugne øyne. Ansiktsfarven hans var som matt sølv. Han hostet stillferdig og varsomt og førte gasbitene langsomt opp til leppene med en motvilje som allerede syntes medfødt. Obersten befant seg i en virvel av spesialister som stadig var i ferd med å spesialisere seg på å finne ut hva som feilte ham. De slynget lysstråler inn i øynene hans for å finne ut om han kunne se, kjørte nåler inn i nervene hans for å høre om han kunne føle. Han hadde en urolog for urinen, en lymfolog for lymfen, en endokrinolog for de endokrine organer, en psykolog for psyken, en dermatolog for derma, en patolog for patos, en cystolog for cystene og en skallet og pedantisk cetolog fra den zoologiske avdelingen på Harvard, som hen­ synsløst var blitt sjanghaiet inn i saniteten av en defekt anode 17

i en IBM-maskin og nå tilbragte sine timer hos den døen­ de obersten med å diskutere Moby Dick med ham. Obersten var en såre undersøkt mann. Det var ikke det or­ gan i kroppen hans som ikke var blitt medisinert og mishand­ let, støvtørket og drenert, plukket på og fotografert, tatt ut, plyndret og satt inn igjen. Den slanke, ranke og velsoignerte unge piken rørte ofte ved ham der hun satt ved sengen hans og smilte vemodig — et fullkomment bilde på korrekt og an­ stendig sorg. Obersten var høy, tynn og lut. Når han reiste seg for å gå, bøyde han ryggen enda mer og fikk kroppen til å se ut som en stor bulk hver gang han med den ytterste varsom­ het og med små bevegelser fra knærne og ned satte det ene benet nølende foran det andre. Han hadde fiolette poser un­ der øynene. Piken snakket lavt, tilogmed lavere enn obersten hostet, og ingen av offiserene på avdelingen hadde noen gang hørt stemmen hennes. På mindre enn ti dager hadde Texas tømt avdelingen for pasienter. Artillerikapteinen var den første som brøt sam­ men, og deretter startet flukten for alvor. Dunbar, Yossarian og jagerflykapteinen rømte samme morgen, alle tre. Dunbar var blitt kvitt svimmelhetsanfallene sine, og jagerflykaptei­ nen pusset nesen. Yossarian sa til legene at smertene i leveren hadde gitt seg. Vanskeligere var det ikke. Selv underoffiseren stakk av. På mindre enn ti dager drev Texas alle på avdelin­ gen tilbake til tjenesten — alle unntatt sikkerhetsoffiseren som var blitt smittet av jagerflykapteinen. Han ble forkjølet og fikk lungebetennelse.

KAPITEL 2

Clevinger

På sett og vis hadde sikkerhetsoffiseren flaks, for utenfor sykehuset var krigen fremdeles i full gang. Menn ble van­ vittige og fikk medaljer for det. Over hele verden, på begge sider av frontene, ofret unge gutter og menn livet for noe man hadde fortalt dem var fedrelandet, og ingen syntes å bry seg om det, aller minst de guttene som ofret sine unge liv. Det var ingen ende i sikte. Den eneste enden i sikte var Yossarians egen, og den kunne han ha ligget på til domme­ dag om det ikke hadde vært for den patriotiske Texas med de langstrakte dobbelthakene og det deigete, pløsete, uforstyrrelige smilet uavlatelig klistret tvers over fjeset som bremmen på en svart tredveliters hatt fra ville vesten. Texas ville at alle på avdelingen unntatt Yossarian og Dunbar skulle være lykkelige. Han var faktisk meget syk. Men Yossarian kunne ikke være lykkelig selv om Texas hadde villet han skulle være det, for utenfor sykehuset var det fremdeles ikke noe hyggelig i gang. Det eneste som var i gang, var en krig, og ingen andre enn Yossarian og Dunbar syntes å ta seg nær av det. Da Yossarian forsøkte å minne de andre om det, trakk de seg unna og trodde han var blitt gal. Selv Clevinger som burde ha visst bedre, men som ikke gjorde det, hadde beskyldt ham for å være gal sist de hadde vært sammen, det vil si like før Yossarian hadde søkt tilflukt på sykehuset. Clevinger hadde stirret apoplektisk på ham og skreket opphisset mens han dundret med nevene i bordplaten: «Du er fullstendig skjør!» «Hva er det egentlig du forlanger av menneskene?» spurte Dunbar trett over bråket i offisersklubben. «Jeg mener det,» fastholdt Clevinger. «Dette er ikke spøk.» «De forsøker jo å ta livet av meg,» sa Yossarian rolig. «Ingen forsøker å ta livet av deg,» skrek Clevinger. «Hvorfor skyter de på meg da?» spurte Yossarian. 19

«Dc skyter på alle,» svarte Clevinger. «De forsøker å ta livet av alle.» «Mener du det gjør saken bedre?» Men Clevinger var alt halvveis oppe fra stolen sin i rett­ ferdig vrede; øynene hans var fuktige og leppene skjelvende og blodløse. Som alltid når de trettet om prinsipper han trod­ de lidenskapelig på, endte det med at han gispet rasende etter luft mens han blunket forbitrelsens påståelige tårer tilbake. Det var mange prinsipper Clevinger trodde lidenskapelig på. Han var sinnssyk. «Hvem er forresten de?» ville han vite. «Hvem er det du sikter til når du sier de vil ta livet av deg? Hvem?» «Hver eneste en,» sa Yossarian. «Hver eneste en av hvem?» «Hver eneste en av hvem tror du?» «Jeg har ingen anelse.» «Hvordan kan du da nekte å tro på dem?» «Fordi...» Clevinger frådet og ble stum av fortvilelse. Clevinger mente virkelig han hadde rett, men Yossarian kunne bevise sin påstand, ettersom mennesker han ikke en­ gang kjente, skjøt på ham med kanoner hver gang han fløy opp i luften for å slippe bomber på dem, og det var ikke noe morsomt i det hele tatt. Og hvis ikke det var morsomt, var det en masse andre ting som heller ikke var morsomme. Det var det ikke noe morsomt å bo som landstryker i telt på Pianosa med stinne fjell bak seg og et stille, blått hav foran seg, som på et øyeblikk kunne sluke en mann med krampe og levere ham på stranden tre dager senere, gratis og franko, oppblåst og blå og råtnende, med vannet silende ut gjennom kalde nesebor. Teltet Yossarian bodde i, lå klint inntil den smale, gustengrønne skogtappen som skilte Dunbars leir fra hans egen. Like ved siden av lå grøften etter den nedlagte jernbanen, og i grøften løp rørledningen som førte flybensinen ned til tank­ bilene på flyplassen. Takket være Orr, som han bodde sam­ men med, var teltet det mest luksuriøse i hele leiren. Hver gang Yossarian kom tilbake fra en av sine ferier på sykehuset eller fra permisjonsturene til Roma, ble han overrasket over å finne en eller annen innretning som Orr hadde installert — rennende vann, peis, sementert gulv. Yossarian haddfc valgt ut stedet, og han og Orr hadde reist teltet sammen. Orr, som var en flirende pygmé med ving og tykt, bølget, brunt hår med midtskill, stilte sine kunnskaper til rådighet, mens Yos­ sarian, som var større, bredere, sterkere og raskere, gjorde 20

det meste av arbeidet. De bodde der helt alene til tross for at teltet var stort nok til seks. Da sommeren kom. mllet Orr opp teltveggene for å la den friske brisen som aldri blåste, lufte teltet riktig ut. Vegg i vegg med Yossarian bodde Havermeyer som var gal etter peanøttkarameller og bodde helt alene i et tomannstelt hvor han hver natt skjøt bittesmå markmus med de digre kulene fra en 45 kalibers revolver han hadde stjålet fra den døde mannen i teltet til Yossarian. Bortenfor teltet til Haver­ meyer sto det teltet McWatt ikke lenger delte med Clevinger, som ennå ikke var kommet tilbake da Yossarian kom ut fra sykehuset. Nå delte McWatt teltet med Nately som var i Roma på jakt etter en søvnig hore han var blitt dypt forelsket i, men som var blitt lei av jobben sin og av ham også. McWatt var sinnssyk. Han var flyver, og så ofte han fikk anledning til det, tok han flyet sitt så lavt ned over Yossarians telt som han våget for å se hvor mye han kunne skremme ham, og han elsket å komme brølende i sinnssvak lav høyde over treflåten som husket på tomme oljefat utenfor sandbanken på den ulastelige, hvite stranden hvor soldatene badet nakne. Det var ikke lett å dele telt med en sinnssyk mann, men Nately brydde seg ikke noe om det. Han var også sinnssyk og hadde tilbragt alle fridagene sine med å arbeide på offisersklubben som Yossarian ikke hadde vært med på å bygge. Det var etter hvert blitt mange offisersklubber som Yos­ sarian ikke hadde vært med på å bygge, men stoltest var han av den på Pianosa. Den sto der som et traust og sinnrikt mo­ nument over hans faste besluttsomhet. Yossarian gikk aldri bort for å hjelpe til så lenge aibeidet pågikk, men deretter gikk han dit ofte, så fornøyd var han med den store, flotte, rommelige, spontekte bygningen. Offisersklubben var virkelig et førsteklasses byggverk, og hver gang Yossarian betraktet den, banket hjertet hans av mektig stolthet over at han ikke hadde lagt ned et minutts arbeid der. De hadde sittet fire stykker sammen ved et bord i offisers­ klubben den siste gangen da han og Clevinger hadde beskyldt hverandre for å være sinnssyke. De satt lengst inne, ved terningbordet hvor Appleby alltid så sitt snitt til å vinne. Appleby var like god til å kaste med terninger som han var til å spille bordtennis som han var til alt annet. Alt Appleby gjorde, gjorde han godt. Appleby var en lyshåret gutt fra. Iowa som trodde på Gud, Moderskapet og Den amerikanske livsform uten noen gang å ha tenkt over noe av det, og alle som kjente ham, likte ham. 21

«Jeg avskyr den tosken,» brummet Yossarian. Krangelen med Clevinger hadde begynt noen minutter tid­ ligere da Yossarian forgjeves hadde forsøkt å finne et ma­ skingevær. Det var en livlig kveld. Det var livlig ved baren, det var livlig ver terningbordet, det var livlig ved bordtennisbordet. De som Yossarian ville meie ned med maskingeværet, var opptatt borte ved baren med å synge sentimentale slagere de aldri ble lei av. Istedenfor å skyte dem, satte han hælen hardt ned på en bordtennisball som kom trillende mot ham fra racketen til en av de to offiserene som spilte bordtennis. «Den Yossarian,» lo de to offiserene og ristet på hodet og tok ned en ny ball fra esken på hyllen. «Den Yossarian,» hermet Yossarian. «Yossarian,» hvisket Nately advarende. «Skjønner du nå hva jeg mener?» spurte Clevinger. Offiserene lo igjen da de hørte hvordan Yossarian hermet etter dem. «Den Yossarian,» sa de høyere. «Den Yossarian,» sa Yossarian som et ekko. «Yossarian, vær så snill,» bønnfalt Nately. «Skjønner du nå hva jeg mener?» spurte Clevinger. «Han er antisosial og aggressiv.» «Ah, hold kjeft!» sa Dunbar til Clevinger. Dunbar likte Clevinger fordi Clevinger kjedet ham og fikk tiden til å gå langsomt. «Appleby er ikke her engang,» fremholdt Clevinger triumf­ erende til Yossarian. «Hvem er det som har sagt noe om Appleby?» ville Yos­ sarian vite. «Oberst Cathcart er ikke her heller.» «Hvem er det som har sagt noe om oberst Cathcart?» «Hvem faen er det du hater da?» «Hvem faen er her? Si meg heller det!» «Jeg har ikke tenkt å krangle med deg,» sa Clevinger fast. «Du vet ikke engang hvem du hater.» «Alle som forsøker å forgifte meg,» sa Yossarian. «Det er ingen som forsøker å forgifte deg.» «Har de kanskje ikke hatt gift i maten min to ganger? Hadde de kanskje ikke gift i maten min da vi bombet Ferrara og under den store og ærerike beleiringen av Bologna?» «De har gift i alles mat,» beriktiget Clevinger. «Og hva er forskjellen?» «Og det var ikke engang gift!» skrek Clevinger opphisset; han ble mer og mer påståelig etter hvert som han ble mer og mer forvirret. 22

Så langt tilbake han kunne huske, forklarte Yossarian Cle­ vinger med et tålmodig smil, hadde folk lagt planer om å drepe ham. Noen brydde seg om ham, andre ikke, og de som ikke brydde seg om ham, hatet ham og la seg etter ham. De hatet ham fordi han var assyrer. Men knekke ham kunne de ikke, erklærte han overfor Clevinger, for han hadde en sunn sjel i et rent legeme og var sterk som en okse. De kunne ikke ta knekken på ham, for han var Tarzan, Mandrake og Lyn Gordon. Han var Bill Shakespeare. Han var Kain, Ulysses, Den flyvende hollender; han var Lot i Sodoma, Deirdre med sorgene, Sweeney blant nattergalene i trærne. Han var vidunderstoffet Z-247. Han var ... «Vanvittig!* avbrøt Clevinger skingrende. «Det er det du er! Splitter pine gal!» «.. . fenomenal. Jeg er sterk som faen. Ingenting biter på meg. Jeg er et ekte supramenneske.» «Supermenneske!» skrek Clevinger. «Supermenneske?» «Supramenneske,» rettet Yossarian. «Gi pokker nå karer,» ba Nately forlegent. «Alle ser hit­ over.» «Du er gal!» hylte Clevinger vilt, og øynene hans sto fulle av tårer. «Du har et Jahve-kompleks!» «Jeg tror alle er Natanael.» Clevinger holdt brått inne midt i et utbrudd. «Hvem er Natanael?» spurte han mistenksomt. «Hvilken Natanael?» spurte Yossarian uskyldig. Clevinger unngikk behendig fellen. «Du tror alle er Jahve. Du er ikke stort bedre enn Raskolnikov . . .» «Hvem?» «... Raskolnikov, ja! Raskolnikov som ...» «Raskolnikov!» «... som — ja, jeg mener det — mente han kunne rettfer­ diggjøre å drepe en gammel kvinne ...» «Ikke bedre enn?» «Rettferdiggjøre, ja, det er riktig — med en øks! Og jeg kan bevise det for deg!» Clevinger gispet som rasende etter luft og regnet opp alle symptomene til Yossarian: en grunn­ løs tro på at alle omkring ham var sinnssyke, en selvmorderisk trang til å meie ned vilt fremmede mennesker, en konsekvent forfalskning av alle erindringer, en fjollete mistanke om at folk hatet ham og sammensverget seg om å drepe ham. Men Yossarian visste han hadde rett fordi — som han for­ klarte for Clevinger — han etter sin beste overbevisning aldri hadde hatt urett noen gang. Hvor han enn snudde seg, var det 23

bare sinnssyke mennesker å se, og en så fornuftig ung mann som han selv hadde mer enn nok med å bevare perspektivet blant så mye galskap. Og det var påkrevet at han gjorde det, for han visste at hans liv var i fare. Da Yossarian kom tilbake til skvadronen fra sykehuset, gransket han mistenksomt alle han møtte. Milo var også borte, som så mange andre, men han var bare i Smyma for å overvåke fikenhøsten. Det gikk utmerket i messen under Milos fravær. Yossarian hadde reagert med glupende appetitt på den pikante duften av velkrydret lammestek som drev inn til ham der han humpet av sted i sykebilen langs den kronglete veien som lå som et medtatt strømpebånd mellom sykehuset og leiren. Til lunsj var det shish-kabob, digre, saf­ tige kjøttskiver som freste på spidd over trekullene som argsinte smådjevler, etter at de først hadde ligget og godgjort seg i toogsytti timer i en hemmelig blanding som Milo hadde stjålet oppskriften på fra en kjeltring av en levantinsk kjøp­ mann; hvoretter de ble servert med persisk ris og aspargesskudd, fulgt av kirsebæris til dessert og til slutt rykende kop­ per nykokt kaffe med Benedictiner og konjakk. Måltidet ble servert i enorme tallerkener på damaskduker av de frem­ ragende italienske messetjeneme som major ... de Coverley hadde kidnappet på fastlandet og overlatt til Milo. Yossarian proppet i seg i messen til han trodde han skulle sprekke, og deretter lente han seg tilbake i stolen, mett og døsig og med restene og smaken klebende til ganen som en seig hinne. Ingen av offiserene i skvadronen hadde noen gang spist så godt som de nå regelmessig gjorde i messen til Milo, og Yossarian undret seg av og til på om ikke det tross alt veide opp alt det andre. Men så rapte han og kom til å tenke på at de forsøkte å ta livet av ham, og styrtet i vill fart ut for å lete etter doktor Daneeka for å bli satt på bakken og sendt hjem. Han fant doktor Daneeka, 'Sittende på en høy krakk i solskinnet utenfor teltet sitt. «Femti bombetokt,» sa doktor Daneeka og ristet på hodet. «Nå vil obersten ha femti tokt.» «Og jeg som bare har femogførti!» Doktor Daneeka var urokkelig. Han var en nedtrykt, fuglelignende mann med en velskrubbet rottes avsmalnende trekk i det spadeformede ansiktet. «Femti tokt,» gjentok han og fortsatte å riste på hodet. «Obersten vil ha femti utførte oppdrag.»

KAPITEL 3

Havermeyer Da Yossarian kom tilbake fra sykehuset, var det ingen andre til stede enn Orr og den døde mannen i Yossarians telt. Den døde mannen i Yossarians telt var en plage, og Yossarian likte ham ikke til tross for at han aldri hadde sett ham. Det irriterte Yossarian så sterkt å ha ham liggende der hele dagen at han flere ganger hadde vært hos kvarterkommandanten for å klage til sersjant Towser som nektet å innrømme at den døde mannen eksisterte, hvilket han selvfølgelig heller ikke gjorde. Enda mer håpløst var det å forsøke å appellere til major Major, den lange, benete skvadronsjefen som minnet litt om Henry Fonda når han så som mest nedfor ut, og som hoppet ut av vinduet hver gang Yossarian trengte seg forbi sersjant Towser for å snakke med ham om det. Den døde mannen i Yossarians telt var ganske enkelt ikke lett å bo sammen med. Han forstyrret tilogmed Orr, som heller ikke var lett å bo sammen med, og som den dagen Yossarian kom tilbake, holdt på med bensinkranen til den ovnen han hadde begynt å lage mens Yossarian lå på sykehuset. «Hva driver du med?» spurte Yossarian forsiktig da han kom inn i teltet, skjønt han så det med en gang. «Det er en lekkasje her,» sa Orr. «Jeg forsøker å reparere den.» «Kan du ikke være så snill å holde opp,» sa Yossarian. «Du gjør meg nervøs.» «Da jeg var guttunge,» svarte Orr, «pleide jeg å gå om­ kring med eplekart i munnen. En i hvert kinn.» Yossarian la fra seg sekken sin etter at han hadde plukket frem toalettsakene og stålsatte seg mistenksomt. Et minutt gikk. «Hvorfor?» fant han seg omsider nødt til å spørre. Orr fniste triumferende. «Fordi eplekart er bedre enn kastanjer,» svarte han. Orr knelte på gulvet i teltet. Han arbeidet uten stans med å ta fra hverandre kranen, spre alle de små delene omhygge­ lig ut på gulvet, telle dem og underkaste hver enkelt del en 25

endeløs undersøkelse som om han aldri hadde sett noe lignen­ de før, og så sette hele den lille innretningen sammen igjen — om og om og om og om igjen uten å miste tålmodigheten eller interessen, uten å vise tegn til tretthet, uten antydning til noen gang å gjøre seg virkelig ferdig med det. Yossarian så på ham der han drev og puslet og følte seg sikker på at han ville bli tvunget til å drepe ham med kaldt blod om han ikke snart holdt opp. Øynene hans søkte jaktkniven han hadde hengt i lærsliren over stangen til moskitonettet ved siden av den døde mannen den dagen han kom. Kniven hang der ved siden av den døde mannens tomme revolverhylster som Havermeyer hadde stjålet revolveren ut av. «Når jeg ikke kunne få tak i eplekart,» fortsatte Orr, «brukte jeg kastanjer. Kastanjer er omtrent på størrelse med eplekart og har egentlig bedre fasong, skjønt fasongen spiller mindre rolle.» «Men hvorfor gikk du omkring med eplekart i kinnene?» spurte Yossarian igjen. «Det var det jeg spurte om.» «Fordi de har bedre fasong enn kastanjer,» gjentok Orr. «Jeg har jo nettopp sagt det.» «Hvorfor,» bannet Yossarian anerkjennende, «gikk du om­ kring med noe i kinnene, din helvetes blingsete mekanikertulling?» «Jeg gikk ikke med noe i kinnene,» sa Orr. «Jeg gikk med eplekart i kinnene. Og når jeg ikke kunne få tak i eplekart, gikk jeg rundt med kastanjer i kinnene.» Orr knegget. Yossarian bestemte seg for å holde munn og gjorde det. Orr ventet. Yossarian ventet lenger. «En i hvert kinn,» sa Orr. «Hvorfor?» Orr grep sjansen igjen. «Hvorfor hva?» Yossarian ristet smilende på hodet og nektet å si noe mer. «Det er noe rart med denne kranen,» sa Orr høyt til seg selv. «Hva for noe?» spurte Yossarian. «Fordi jeg ville ha ...» Yossarian visste det. «For Guds skyld! Hvorfor ville du...» «... eplekinner.» «... eplekinner?» spurte Yossarian. «Jeg ville ha eplekinner,» gjentok Orr. «Helt fra jeg var guttunge har jeg ønsket meg eplekinner, og jeg bestemte meg for å legge meg i trening til jeg fikk det, og jeg arbeidet Gud hjelpe meg hardt nok også, og det var derfor jeg gikk om­ 26

kring med eplekart i kinnene hele dagen.» Han knegget igjen. «En i hvert kinn.» «Hvorfor ville du ha eplekinn?» «Jeg ville ikke ha eplekinn,» sa Orr. «Jeg ville ha store kinn. Jeg brydde meg ikke så meget om farven, men jeg ville ha dem store. Jeg arbeidet med dem på samme måte som disse idiotiske guttene du leser om som går omkring og klemmer på gummiballer hele dagen for å styrke hendene sine. Jeg var faktisk en av de idiotiske guttene. Jeg pleide også gå omkring med gummiballer hele dagen.» «Hvorfor?» «Hvorfor hva?» «Hvorfor gikk du omkring hele dagen med gummiballer i hendene?» «Fordi gummiballer ...» sa Orr. «... er bedre enn eplekart?» Orr fniste og ristet på hodet. «Jeg gjorde det for å be­ skytte mitt gode rykte for det tilfelle noen skulle overraske meg med eplekart i kinnene. Med gummiballer i hendene kunne jeg benekte at jeg hadde eplekart i kinnene. Hver gang noen spurte meg hvorfor jeg gikk omkring med eplekart i kinnene, åpnet jeg bare hendene og viste dem at det var gummiballer jeg gikk omkring med, ikke eplekart, og at jeg hadde dem i hendene, ikke i kinnene. Det var en fin forklar­ ing. Men jeg kunne aldri være sikker på om de skjønte hva jeg mente, ettersom det er temmelig vanskelig å få folk til å forstå hva du sier når du snakker til dem med eplekart i kinnene.» Yossarian fant det temmelig vanskelig å forstå ham selv nå, og han lurte enda en gang på om Orr snakket til ham med tungespissen i ett av eplekinnene sine. Yossarian bestemte seg for ikke å si et eneste ord til. Det ville være nytteløst. Han kjente Orr, og han visste han ikke hadde en helvetes sjanse til å få noen forklaring på hvorfor han så gjeme ville ha store kinn. Det ville være like nytte­ løst som å spørre ham hvorfor den horen hadde drevet og slått ham i hodet med skoen sin den morgenen i Roma i den trange hallen utenfor den åpne døren til rommet til lille­ søsteren til Natelys hore. Det var en høy, kraftig pike med langt hår og klare, blå årer som løp mangfoldig sammen under den sjokoladebrune huden hvor hun var som mykest å ta i, og hun forbannet ham og skrek i vilden sky mens hun hoppet opp og ned på bare, klaskende føtter for å nå opp og slå ham i hodet med den syltynne hælen på skoen sin. De var 27

nakne begge to og holdt et leven som fikk alle i huset ut for å se på, par for par i hver sin soveværelsesdør, alle sammen nakne unntatt den gamle konen i forkle og genser som gryntet misbilligende, og den skamløse gamle vellystingen som kaklet høyt og opprømt under hele episoden med en slags misunnelig og likevel hoven fryd. Piken hylte, og Orr gaplo. Hver gang hun traff ham med hælen på skoen sin, lo Orr bare mer oppgitt og gjorde henne enda mer rasende, slik at hun hoppet høyere og høyere for å få ram på ham med sylhælen sin mens de vidunderlig faste brystene hennes bølget over hele rommet som vimpler i munter vind, og skinkene og de kraf­ tige lårene danset i vill og overdådig fart hit og dit. Hun hylte, og Orr skrek av latter helt til hun hylte ende ut og slo ham ned for godt med et solid slag i tinningen som strøk fliret av ansiktet hans og sendte ham av sted til sykehuset på en båre, med et hull i hodet som ikke var særlig dypt og med en mild hjernerystelse som bare fritok ham for aktiv tjeneste i tolv dager. Ingen kunne gjøre greie for hva som hadde hendt, ikke engang den kaklende gamle mannen eller den klukkende gamle konen som tross alt var de eneste som kunne gjøre greie for alt som foregikk i det enorme og endeløse bordellet med de utallige smårommene på hver side av korridorer som strålte ut i alle retninger fra den rommelige salongen med sin eneste lampe og sine nedrullede persienner foran vinduene. Hver gang hun traff Orr etter denne hendelsen, dro hun skjørtene opp over den tettsittende, hvite trusen, lo rått og kjørte den faste, runde maven sin ertende frem mot ham, hvoretter hun forbannet ham foraktelig og gapskrattet når hun så hvordan han fniste engstelig og søkte dekning bak Yossarian. Hva han hadde gjort eller forsøkt å gjøre eller ikke klart å gjøre bak den lukkede døren til rommet til lille­ søsteren til Natelys hore, forble en hemmelighet. Piken nektet å fortelle det til Natelys hore eller til noen av de andre horene eller til Nately selv eller Yossarian. Orr kunne kanskje ha for­ talt det, men Yossarian var fast bestemt på ikke å si så mye som et eneste ord til. «Vil du vite hvorfor jeg så gjeme ville ha store kinn?» spurte Orr. Yossarian knep munnen sammen. «Kan du huske,» sa Orr, «den gangen i Roma, da den jenta som ikke kan fordra deg, drev og slo meg i hodet med skohælen sin? Har du lyst til å høre hvorfor hun gjorde det?» Det var fremdeles umulig å forestille seg hva han kunne 28

ha gjort for å få henne så sint at hun hamret løs på hodet hans hele femten eller tyve minutter, men tross alt likevel ikke så sint at hun løftet ham opp etter anklene og slo hjernen ut på ham. Hun var utvilsomt stor nok, og Orr var utvilsomt liten nok. Orr hadde utstående tenner og utstående øyne som sto til kinnene hans, og han var tilogmed mindre enn Huple som bodde på den gale siden av jernbanesporene i et telt i administrasjonsområdet hvor Sultne Joe lå og hylte i søvne hver eneste natt. Administrasjonsområdet hvor Sultne Joe hadde satt opp teltet sitt ved en feiltagelse, lå midt i leirområdet til skvad­ ronen, mellom grøften med de rustne jernbaneskinnene og den skrånende, svarte asfaltveien. Karene kunne plukke opp jenter langs den veien 0£ kjøre dem dit de helst ville, brystfagre, unge, kjekke, smilende jenter som manglet en eller flere tenner her eller der, og som de kunne kjøre i grøften med og legge seg i gresset med, noe Yossarian gjorde så ofte han kunne, hvilket på langt nær var så ofte som Sultne Joe, som kunne skaffe en jeep, men som ikke kunne kjøre og ba Yossarian forsøke. Teltene til de menige i skvadronen lå på den andre siden av veien langs friluftskinoen hvor til de døendes daglige underholdning uvitende hærer røk sammen hver kveld på et sammenleggbart lerret, og hvor velferden kom senere på kvelden til ytterligere underholdning. Velferdsfolkene ble sendt ut av general P. P. Peckem som nylig hadde flyttet hovedkvarteret sitt til Roma, og som ikke hadde stort annet å gjøre mens han la opp planer mot gene­ ral Dreedle. General Peckem var en general som Ia avgjøren­ de vekt på pussen. Han var en stram, forbindtlig og meget nøyaktig general som visste eksakt hva jorden målte rundt ekvator, og som alltid skrev «tiltagende* når han mente «økende». Han var et fjols, og ingen var mer overbevist om det enn general Dreedle, som var forbannet over general Peckems siste ordre som gikk ut på at alle telt i Middelhavs­ området skulle slås opp i parallelle rekker med åpningen stolt vendt mot Washington-monumentet. For general Dreedle, som kommanderte en frontavdeling, virket det som det rene tøv. Dessuten hadde general Peckem pokker ikke noe å gjøre med hvordan teltene i general Dreedles wing var satt opp. Det utviklet seg til en hektisk, juridisk disputt mellom disse to rangspersoner, en disputt som ble avgjort i general Dreed­ les favør av forhenværende visekorporal Wintegreen, post­ ekspeditør ved hovedkvarteret for 27. Air Force. Wintergreen avgjorde saken ved å kaste alle meldingene fra general 29

Peckem i papirkurven. Han syntes de var altfor omstendelige. General Dreedles synspunkter, uttrykt med langt mindre litte­ rære pretensjoner, tiltalte forhenværende visekorporal Wintergreen og ble raskt ekspedert videre etter alle kunstens og reglementets regler. General Dreedle sto som seierherre på grunn av pliktforsømmelse. For å gjenvinne den posisjon han måtte ha tapt, begynte general Peckem å sende ut flere velferdstropper enn noen gang tidligere og overlot oberst Cargill ansvaret for å vekke tilstrekkelig begeistring for dem. Men i Yossafians gruppe fantes det ingen begeistring. I Yossarians gruppe økte bare antallet av menige og offiserer som flere ganger om dagen høytidelig fant veien til sersjant Towser for å høre om det var kommet ordre om hjemsendelse for dem. Det var alle sammen karer som hadde sine femti tokt bak seg. Det var flere av dem nå enn da Yossarian ble lagt inn på sykehuset, og de ventet fremdeles. De var rastløse og bet negler. De virket like groteske som arbeidsløse unge menn under en depresjon. De beveget seg sidelengs som krabber. De ventet på ordrene som skulle sende dem hjem fra 27. Air Force i Italia, og mens de ventet, hadde de ikke annet å gjøre enn å være rastløse og bite negler og høytidelig finne veien flere ganger om dagen til sersjant Towser for å høre om det var kommet ordre om hjemsendelse til tryggheten for dem. De deltok i et veddeløp, og de var fullt klar over det, for de visste av bitter erfaring at oberst Cathcart når som helst kunne forhøye det forskrevne antall tokt. De hadde ikke noe bedre å foreta seg enn å vente. Bare Sultne Joe hadde noe bedre å foreta seg hver gang han var ferdig med det fore­ skrevne antall tokt. Han underholdt seg med mareritt, skrek og vant boksekamper med Huples katt. Han tok fotoapparatet sitt med seg frem i første rekke under hver eneste velferdsforestilling og forsøkte å ta bilder oppunder skjørtene på den gullhårede sangerinnen med de to omfangsrike tingestene som stadig truet med å sprekke den paljetterte kjolen hennes. Det ble aldri noe av bildene. Oberst Cargill, general Peckems høyre hånd og syndebukk, var en kraftig, rødmusset mann. Før krigen hadde han vært en våken, energisk og aggressiv salgssjef. Han var en fenome­ nal salgssjef. Oberst Cargills geni for salg var så oppsikts­ vekkende at hans tjenester var sterkt etterspurt av firmaer som av skattemessige grunner var på jakt etter underskudd Han var kjent over hele den siviliserte verden, fra Battery Park til Fulton Street, som en pålitelig mann når det gjaldt 30

raske skattenedskrivninger, og ettersom det selv for et talent av hans format var vanskelig å begå bare tabber, var prisene hans stive. Han måtte starte på toppen og arbeide seg ned­ over, og med forståelsesfulle venner i Washington var det langt fra noen lett sak. Det tok måneder med hardt arbeid og omhyggelig planødelegging. En mann kunne forlegge, rive ned, feilregne, overse alt og sette alle smutthull på vidt gap, og så, — akkurat når han mente alt var lagt til rette, kunne regjeringen gi ham en sjø eller en skog eller en oljekilde og spolere alt sammen. Men selv med slike handikap kunne man trygt overlate til oberst Cargill å kjøre det mest blomstrende foretagende i grøften. Han var sin egen lykkes smed og hadde ingen å takke for sin mangel på suksess. «Hør her, karer,» begynte oberst Cargill sin tale til Yossa­ rians skvadron, og han passet nøye på de innstuderte kunstpausene. «Dere er amerikanske offiserer. Ingen andre offi­ serer i noen annen hær i hele verden kan rose seg av det. Tenk over det.» Sersjant Knight tenkte over det, og deretter underrettet han høflig oberst Cargill om at han talte til de menige, og at han ville finne offiserene ventende på ham på den andre siden. Oberst Cargill takket ham barskt og lyste av selvtilfredshet der han skrittet over plassen. Han var stolt over å kunne konstatere at niogtyve måneder i tjenesten ikke hadde svekket hans begavelse for å trampe i klaveret. «Hør her, karer,» begynte han sin tale til offiserene, og han passet nøye på de innstuderte kunstpausene. «Dere er ameri­ kanske offiserer. Ingen andre offiserer i noen annen hær i hele verden kan rose seg av det. Tenk over det.» Han ventet et øyeblikk for å gi dem anledning til å tenke over det. «Folkene her er deres gjester!» skrek han plutselig. «De har reist nesten fem tusen kilometer for å underholde dere. Hvor­ dan kommer de til å føle seg, tror dere, om ingen går for å se og høre på dem? Hva tror dere kommer til å skje med moralen deres? Jeg personlig gir pokker i det. Men den jenta som gjerne vil spille trekkspill for dere i dag, er gammel nok til å være moren deres. Hvordan ville dere ha følt det hvis deres egen mor hadde reist nesten fem tusen kilometer for å spille trekkspill for soldater som ikke gad høre på? Hvordan kommer den gutten som trekkspillersken er gammel nok til å være mor til, til å føle det når han vokser opp og får greie på det? Jeg skulle tro vi alle kjenner svaret på det. Vel karer, jeg vil ikke dere skal misforstå meg. Dette er selvfølgelig frivillig, alt sammen. Jeg er den siste obersten i verden som 31

kommer til å beordre dere til å gå og se den forestillingen og more dere, men jeg ser gjerne at alle som ikke er syke nok til å bli lagt inn på sykehuset, omgående begir seg til friluftskinoen og morer seg, og det er en ordre!» Yossarian følte seg faktisk syk nok til å dra tilbake til sykehuset, og tre bombeangrep senere følte han seg enda sykere da doktor Daneeka ristet melankolsk på hodet og nek­ tet å ta ham ut av aktiv tjeneste. «De mener De har vanskeligheter?» sa doktor Daneeka be­ breidende og nedslått. «Hva skal da jeg si? Jeg levde på peanøtter i åtte år mens jeg studerte til lege. Etter peanøttene slo jeg meg gjennom på så å si ingenting mens jeg forsøkte å bygge opp en praksis som var stor nok til å dekke skatten. Da forretningen så begynte å bli en smule innbringende, ble jeg innkalt. Jeg skjønner ikke hva De kan ha å klage over.» Doktor Daneeka var Yossariaps venn og rede til å gjøre praktisk talt ingenting som sto i hans makt for å hjelpe ham. Yossarian hørte godt etter mens doktor Daneeka fortalte ham om oberst Cathcart i gruppen som ville bli general, om general Dreedle i wingen og general Dreedles sykesøster og om alle de andre generalene i hovedkvarteret for 27. Air Force som insisterte på førti tokt som maksimum for å ha utført sin fronttj eneste. «Hvorfor setter De ikke opp et muntert ansikt og forsøker å gjøre det beste ut av det?» rådet han Yossarian dystert til. «Se på Havermeyer.» Yossarian grøsset ved hentydningen. Havermeyer var sjef for bombeslippet og foretok aldri omgående bevegelser inn mot målet. På den måten økte han faren for alle som fløy i samme sveiten som han. «Hvorfor i helvete kan du ikke foreta avledende manøvrer, Havermeyer?» skrek de andre rasende etter hvert tokt. «La Havermeyer være, karer,» sa oberst Cathcart. «Han er faen ta meg den beste bombemannen vi har.» Havermeyer flirte og nikket og forsøkte å forklare hvordan han satt og lagde dumdumkuler med jaktkniven sin før han skjøt på markmus med dem i teltet sitt hver natt. Havermeyer var den faens bejste bombemannen de hadde, men han fløy som etter en strek fra møtestedet til bombemålet og videre forbi målet inntil han så de fallende bombene ta bakken og eksplodere i sprutende kaskader av flerrende oransje som flammet opp under det virvlende teppet av røk og pulveri­ serte bygninger fra vulkanutbruddet der nede med de veldige rullende bølgene av grått og svart. Havermeyer holdt dødelige 32

menn i seks bombefly stive av redsel og ubevegelige som ender på kornet mens han med dyp interesse stirret gjennom plexiglasset og fulgte bombene på deres vei helt ned og ga de tyske luftvernsoldatene på bakken all den tiden de trengte for å justere siktene sine, ta sikte og trykke på avtrekkerne eller trekke i utløserne eller vri på bryterne eller hva pokker de gjorde når de gikk inn for å drepe folk de ikke kjente. Havermeyer var en bombesjef som aldri bommet. Yossarian var en forhenværende bombesjef, degradert fordi han for lenge siden hadde begynt å gi blanke i om han bommet eller ikke. Han hadde bestemt seg for å leve evig eller dø under forsøket, og det eneste målet han satte seg hver gang han gikk opp, var å komme levende ned igjen. Karene hadde vært henrykt over å fly etter Yossarian, som pleide å komme inn over målet fra alle mulige kanter og høyder, mens han klatret og stupte og vred seg og svingte så tvert og brått at det ikke var mer enn såvidt de andre fem flyene i sveiten klarte å holde følge med ham, for så i brøk­ delen av et sekund å flate ut de få øyeblikkene det tok å slippe bombene og deretter brøle av sted igjen med motorer som hylte i verkende protest når han vilt og hensynsløst tråk­ let flyet sitt ut og inn mellom salvene fra luftvernbatteriene til han og de fem andre snart var spredt utover himmelen som bønner til Vårherre, alle seks et lett bytte hver for seg for de tyske jagerne, hvilket passet Yossarian utmerket ettersom det ikke fantes tyske jagerfly lenger, og han ikke ville ha eksplo­ derende fly i nærheten av seg når de eksploderte. Først når all Sturm und Drang var et langt tilbakelagt stadium, skjøv han med en trett bevegelse hjelmen bak i den svette nakken og sluttet med å bjeffe ordrer til McWatt ved kontrollene, som i slike tilfelle ikke hadde stort annet å fundere på enn hvor bombene hadde tatt bakken. «Ingen bomber igjen,» meldte sersjant Knight bak i flyet. «Traff vi broen?» spurte McWatt. «Jeg så ingen ting, kaptein. Jeg ble kastet fra den ene siden til den andre her bak og hadde nok med å klore meg fast, så jeg kunne ikke se noen ting. Nå er det røk overalt, og jeg kan ikke skjelne noe.» «Hei, Aarfy, traff bombene målet?» «Hva for et mål?» sa kaptein Aardvaark, Yossarians lubne, piperøkende navigatør, og så opp fra virvaret av karter han hadde brettet ut ved siden av Yossarian fremme i nesen på flyet. «Jeg tror ikke vi er over målet i det hele tatt. Er vi?» «Yossarian, traff bombene målet?» 33

«Hvilke bomber?» svarte Yossarian hvis eneste bekymring hadde vært luftvernet. «Ah, skitt heller,» sa McWatt syngende. «Det spiller faen ingen rolle.» Yossarian ga pokker i om de traff målet eller ikke så lenge Havermeyer eller en av de andre karene med ansvar gjorde det, og de ikke behøvde gjøre turen om igjen. Men stadig var det en eller annen som ble forbannet og ville slå ned Haver­ meyer. «Jeg sa dere skulle la kaptein Havermeyer være i fred,» advarte oberst Cathcart dem truende. «Jeg sa at han faen ta meg er den beste bombemannen vi har, ikke sant?» Havermeyer flirte til oberstens innblanding og stappet en peanøttkaramell til i munnen. Havermeyer var blitt meget flink til å skyte markmus om natten med revolveren han hadde stjålet fra den døde mannen i teltet til Yossarian. Han la ut sukkertøy som åte og stilte opp og siktet inn revolveren før han satte seg til i mørket med pekefingeren i løkken på snoren han hadde strukket fra rammen til moskitonettet frem til ledningen til den klare pæren som hang i taket over ham. Snoren var stram som en banjostreng, og den minste berøring slo på lyset og fjetret det skjelvende byttet i et blendende lyshav. Havermeyer klukket opphisset mens han satt og så hvordan det lille pattedyret stivnet og rullet forskremt med øynene i hektisk søken etter forstyrreren. Havermeyer ventet til øynene møtte han egne, så lo han høyt og trykket samtidig på avtrekkeren og sprøytet den lille pelskledde kroppen utover hele teltet med et øredøvende brak som sendte den fryktsomme sjelen tilbake til sin skaper. Sent en natt skjøt Havermeyer et skudd etter en mus og fikk Sultne Joe til å komme farende barbent ut etter ham, hylende av sine lungers fulle kraft der han kom stormende ned i grøften og opp igjen på den andre siden mens han tømte sin egen femogførti kalibers tjenesterevolver inn i tel­ tet til Havermeyer for så med ett å forsvinne i en av de beskyttelsesgravene som var kommet til syne som ved troll­ dom ved siden av hvert telt morgenen etter at Milo Minderbinder hadde bombet leiren. Det var like før daggry under den store, ærerike beleiringen av Bologna da døde kamerater uten tunger befolket nattetimene som levende spøkelser, og Sultne Joe var halvveis fra seg av redsel fordi han hadde fløyet det bestemte antall tokt og ikke skulle fly mer. Sultne Joe skrek og mumlet usammenhengende da de fisket ham opp 34

fra den stinkende bunnen av beskyttelsesgraven, fablet for­ skremt om slanger, rotter og edderkopper. De andre lyste med lommelyktene sine for å undersøke for sikkerhets skyld. Det var ikke noe annet i graven enn noen få centimeter med råttent regnvann. «Der kan dere se,» skrek Havermeyer. «Jeg sa jo han var sinnssyk, gjorde jeg ikke?»

KAPITEL 4

Doktor Daneeka Sultne Joe var sinnssyk, og ingen visste det bedre enn Yos­ sarian, som gjorde alt han kunne for å hjelpe ham. Men Sultne Joe ville ganske enkelt ikke høre på Yossarian. Sultne Joe ville ikke høre på ham fordi han trodde Yossarian var sinnssyk. «Og hvorfor skulle han høre på Dem?» spurte doktor Da­ neeka Yossarian uten å se opp. «Fordi han er i vanskeligheter.» Doktor Daneeka snøftet foraktelig. «Han tror han er i vanskeligheter. Hva skal da jeg si?» Doktor Daneeka fort­ satte langsomt med et tungsindig og hånlig smil. «Ikke at jeg klager, langt ifra. Jeg er klar over at det er krig. Jeg er klar over at en mengde mennesker må lide forat vi skal vinne den. Men hvorfor må absolutt jeg være en av dem? Hvorfor kaller de ikke inn noen av disse gamle legene, som aldri gjør annet enn å skryte i øst og vest av de store offer legestanden er rede til å yte? Jeg har ikke lyst til å ofre noe som helst. Jeg vil tjene penger.» Doktor Daneeka var en meget velstelt og renslig mann som mente at den beste og hyggeligste måten å fordrive tiden på var å furte. Han hadde mørk hud og et lite, klokt, dystert ansikt med sørgmodige poser under øynene. Han grublet uav­ latelig over sin egen helse og gikk nesten daglig til sanitetsteltet for å få temperaturen sin kontrollert av en av de to menige soldatene der som styrte og stelte med tingene prak­ tisk talt på egen hånd og gjorde det så dyktig at han selv ikke hadde stort annet å gjøre enn å sitte i solskinnet med tett nese og lure på hva andre folk var så bekymret for. De to menige soldatene het Gus og Wes og hadde prestert å heve medisinen til en eksakt vitenskap. Alle som meldte seg med temperaturer over niogtredve, ble sendt til sykehuset i hui og hast. Alle unntatt Yossarian som meldte seg med temperatu­ rer under niogtredve, fikk tannkjøttet og tærne sine innsatt med en gentianfiolett oppløsning og dessuten en dose laksér36

olje til å vanne buskene utenfor med. Alle som meldte seg med nøyaktig niogtredve i feber, ble bedt om å komme tilbake om en time for å få temperaturen kontrollert. Yossarian med sin temperatur på åtteogtredve blank kunne legge seg inn på sykehuset når som helst, for han var ikke redd dem. Systemet virket fint for alle parter og spesielt for doktor Daneeka som på den måten fikk all den tiden han trengte til å se på gamle major.. . de Coverly når han kastet med hestesko på sin private bane for hesteskokasting, fremdeles med den gjennomsiktige øyelappen doktor Daneeka hadde laget for ham av den celluloidbiten han hadde stjålet fra vinduet til major Majors kontor flere måneder før major. . . de Coverly var kommet tilbake fra Roma med skadet hornhinne etter å ha leid to villaer der til bruk for offiserer og menige på permisjon. De eneste gangene doktor Daneeka overhodet beveget seg bort til sanitetsteltet, var nettopp den tiden hver dag da han alltid begynte å føle seg meget syk og bare stakk innom for å la Gus og Wes undersøke seg. De kunne aldri finne noe galt ved ham. Temperaturen hans var alltid seksogtredve, noe som passet dem utmerket så lenge ikke han hadde noe imot det. Doktor Daneeka hadde ikke noe imot det. Han hadde begynt å miste troen på Gus og Wes og spekulerte på å få dem overført til transportdepotet og erstattet med noen som kunne finne noe galt. Doktor Daneeka var av personlig erfaring fortrolig med en rekke ting som var fundamentalt gale. I tillegg til helsen be­ kymret han seg over Stillehavet og de obligatoriske flytimene. Helsen var noe man aldri kunne være trygg for lenge ad gangen. Stillehavet var noen enorme vannmasser, omgitt på alle kanter av elefantsyke og andre skrekkelige sykdommer som han plutselig kunne befinne seg ansikt til ansikt med om han skulle vekke oberst Cathcarts vrede og bli overført dit for å ha tatt Yossarian ut av aktiv tjeneste. Og de obligatoriske flytimene var de timene han måtte tilbringe i luften hver måned for å få utbetalt f ly tillegget. Doktor Daneeka av­ skydde å fly. Han følte seg som en fange oppe i et fly. I et fly kunne han ikke flykte til noe annet sted i verden enn til en annen del av flyet. Doktor Daneeka hadde lært at menne­ sker som nyter å krabbe opp i et fly, i virkeligheten gir etter for et ubevisst ønske om å krabbe inn i mors liv igjen. Yos­ sarian pleide å overtale McWatt til å føre opp doktor Daneekas navn i loggen når han skulle ut på treningsturer eller til Roma. «De vet jo hvordan det er,» sa doktor Daneeka listig og 37

blunket fult og konspiratorisk. «Hvorfor ta sjanser når man ikke er nødt til det?» «Nei, hvorfor det?» samstemte Yossarian. «Hvilken rolle spiller det om jeg er i det flyet eller ikke?» «Ingen rolle.» «Det er akkurat det jeg mener,» sa doktor Daneeka. «Det er bare litt smøring som skal til for å få hjulene til å gå rundt her i verden. Den ene hånden vasker den andre. De skjønner hva jeg mener? De klør meg på ryggen, og jeg klør Dem på ryggen.» Yossarian skjønte hva han mente. «Det var ikke det jeg mente,» sa doktor Daneeka da Yos­ sarian begynte å klø ham på ryggen. «Jeg snakker om å sam­ arbeide. Tjenester. De gjør meg en tjeneste, og jeg gjør Dem en. Skjønner De?» «Gjør meg en tjeneste,» ba Yossarian. «Ikke tale om,» svarte doktor Daneeka. Det var noe forskremt og småskårent over doktor Daneeka der han satt og furtet i solskinnet utenfor teltet sitt så ofte han kunne komme til, kledd i khaki sommerbukser og en kort­ ermet sommerskjorte som etter sin daglige gang gjennom vasken var falmet og bleket til et nesten antiseptisk grått. Han var som en mann som en gang var blitt stivfrosset av skrekk, og som siden aldri riktig var blitt tødd opp. Han satt innpakket i seg selv med de smale skuldrene halvveis opp rundt hodet og masserte og krasset seg med sølvblanke, selv­ lysende negler så varsomt på de korslagte, bare armene med de solbrente hendene at man skulle tro han frøs. I virkelig­ heten var han en meget varm og lidenskapelig mann som aldri holdt opp med å synes synd på seg selv. «Hvorfor meg?» lød hans ustanselige klage, og det var et fornuftig spørsmål. Yossarian visste det var et fornuftig spørsmål for Yossarian samlet på fornuftige spørsmål og hadde i sin tid benyttet seg av dem for å ødelegge de undervisningstimene Clevinger hadde arrangert to kvelder i uken i etterretningsteltet til kap­ tein Black sammen med en korporal med briller som alle holdt for å være kryptokommunist. Kaptein Black visste han var kryptokommunist fordi han brukte briller og ord som universell og utopi, og fordi han ikke likte Adolf Hitler som hadde gjort så storartet arbeid for å bekjempe uamerikansk virksomhet i Tyskland. Yossarian gikk til undervisningstime­ ne fordi han gjeme ville finne ut hvorfor så mange menne­ sker anstrengte seg så kolossalt for å drepe ham. En håndfull 38

andre var også interessert, og spørsmålene var mange og gode da Clevinger og den kryptokommunistiske korporalen hadde gjort seg ferdig og begikk den feil å spørre om noen hadde noe å spørre om. «Hvem er Spania?» «Hvorfor er Hitler?» «Når er riktig?» «Hvor er han der gamle, krokryggete, blekfete mannen jeg pleide kalle pappa hver gang karusellen gikk i stykker?» «Hvordan var trumf i Miinchen?» «Beriberi!» og «Drittprat!» gjallet gjennom teltet i rask rekkefølge, og så var det Yos­ sarians tur med det spørsmålet det ikke fantes svar på: «Hvor er Snowden som falt i fjor?» Spørsmålet gjorde dem urolige, for Snowden var blitt drept over Avignon den gangen Dobbs hadde gått fra vettet midt i luften og revet spaken fra Huple. Korporalen lot som om han ikke forsto. «Hva?» spurte han. «Hvor er Snowden som falt i fjor?» «Jeg er redd jeg ikke riktig skjønner.» «Oii est le Neigeden d'antan$» sa Yossarian for å gjøre det lettere for ham. «Parlez en anglais, for Guds skyld,» sa korporalen. «Je ne parle pas fran^ais.» «Ikke jeg heller,» svarte Yossarian som var rede til å for­ følge ham gjennom alle verdener i verden for å presse opp­ lysningene ut av ham hvis han kunne, men Clevinger la seg imellom, blek, tynn og kjempende for pusten og med en fuk­ tig hinne av tårer som allerede blinket i hans underernærte øyne. Gruppestaben ble varslet, for det var ikke råd å vite hva folk kunne finne ut hvis de trodde de kunne stille et hvilket som helst spørsmål som falt dem inn. Oberst Cathcart sendte oberstløytnant Korn for å få satt en stopper for det, og oberstløytnant Korn klarte det ved hjelp av en spesiell prose­ dyre for spørsmålsstillingen. Oberstløytnant Korns prosedyre var en genistrek, erklærte oberstløytnant Kom i sin rapport til oberst Cathcart. Ifølge oberstløytnant Korns prosedyre var det bare tillatt å stille spørsmål for dem som aldri gjorde det. Snart var det bare de som aldri stilte spørsmål som møtte opp, og så ble det slutt på undervisningstimene, ettersom Cle­ vinger, korporalen og oberstløytnant Korn ble enig om at det ikke var nødvendig å undervise folk som aldri spurte om noe. 39

Oberst Cathcart og oberstløytnant Korn som gjeme ville kalle seg oberst, bodde og arbeidet i gruppestaben i likhet med de øvrige medlemmene av hovedkvarteret med unntagelse av feltpresten. Bygningen som gruppestaben holdt til i, var en kolossal, trekkfull, antikvert konstruksjon, bygget av oppsmuldrende, rød mursten og forsynt med bankende rørledninger. Bak bygningen lå den moderne leirduebanen som var anlagt av oberst Cathcart ene og alene til adspredelse for offiserene i gruppen, men hvor nå hver eneste offiser og menig soldat i aktiv tjeneste takket være general Dreedle måtte tilbringe minst åtte timer hver måned. Yosarian skjøt leirduer, men traff aldri noen. Appleby skjøt og bommet aldri. Yossarian var like dårlig til å skyte leirduer som han var til å spille kort. Han vant ikke penger i kortspill heller. Ikke engang når han jukset klarte han å vin­ ne, for dem han forsøkte å jukse, var flinkere enn han til å jukse. Det var to skuffelser han hadde lært seg til å aksep­ tere her i livet: han kunne aldri bli leirdueskytter, og han kunne aldri tjene penger. «Det skal begavelse til for ikke å tjene penger,» skrev oberst Cargill i et av de mange belærende memoranda han regelmessig gjorde i stand for sirkulasjon med general Peckems underskrift. «En hvilken som helst tosk kan tjene penger nå for tiden, og de fleste av dem gjør det. Men hva med dem som har talent og hjerne? Nevn meg for eksempel en dikter som tjener penger!» «T. S. Eliot,» sa forhenværende visekorporal Wintergreen borte fra sin brevsorteringsboks i hovedkvarteret for 27. Air Force og slengte på røret igjen uten å si hvem han var. Oberst Cargill i Roma skvatt til. «Hvem var det?» spurte general Peckem. «Jeg vet ikke,» svarte oberst Cargill. «Hva ville han?» «Jeg vet ikke.» «Men hva sa han da?» «T. S. Eliot,» opplyste oberst Cargill. «Hva er det for noe?» «T. S. Eliot,» gjentok oberst Cargill. «Bare T. S. . ..» «Ja, general. Det var alt han sa. Bare T. S. Eliot.» «Jeg lurer på hva det kan bety,» sa general Peckem urolig. Oberst Cargill lurte også på det. «T. S. Eliot,» sa general Peckem undrende. 40

«T. S. Eliot,» gjenlød det borte fra oberst Cargill med den samme klagende undringen. Etter et øyeblikk rev general Peckem seg løs fra funderin­ gene med et salvelsesfullt og velvillig smil. Uttrykket hans var utspekulert og overlegent. Øynene hans glimtet ondskaps­ fullt. «Få en eller annen til å skaffe meg general Dreedle,» ba han oberst Cargill. «Men be ham ikke si hvem som ringer.» Oberst Cargill rakte ham telefonen. «T. S. Eliot,» sa general Peckem og la på. «Hvem var det?» spurte oberst Moodus. General Dreedle på Korsika svarte ikke. Oberst Moodus var general Dreedles svigersønn, og etter sin kones innsten­ dige bønner hadde general Dreedle mot bedre vitende sørget for å få ham med seg i det militære. General Dreedle stirret på oberst Moodus med veloverveid hat. Han hatet selve synet av sin svigersønn, som var hans adjutant og følgelig i nær­ heten av ham praktisk talt dag og natt. Han hadde satt seg imot sin datters giftermål med oberst Moodus fordi han ikke likte å gå i bryllup. Med ansiktet i truende og utilnærmelige folder gikk general Dreedle bort til det legemsstore speilet han hadde på kontoret og stirret på sitt undersetsige speil­ bilde. Han hadde gråsprengt hår, bred panne, jerngrå hårtuster over øynene og en sta og krigersk hake. Han ruget i tung spekulasjon over den kryptiske meldingen han nettopp hadde fått. Langsomt glattet ansiktet hans seg ut etter som idéen tok form, og han kruset leppene i ondskapsfull fryd. «Skaff meg Peckem,» sa han til oberst Moodus. «Men for­ tell ikke den tosken hvem som ringer.» «Hvem var det?» spurte oberst Cargill i Roma. «Den samme,» svarte general Peckem med tydelige tegn til engstelse. «Nå er det meg han er ute etter.» «Hva ville han?» «Jeg vet ikke.» «Hva sa han?» «Akkurat det samme.» «T. S. Eliot?» «Nettopp. T. S. Eliot. Det var alt han sa.» General Peckem fikk en håpefull tanke. «Kanskje det er en ny kode eller noe sånt, stikkordet for dagen for eksempel. Hvorfor setter du deg ikke i forbindelse med sambandet for å undersøke om det kan være en ny kode eller noe sånt, stikkordet for dagen for eksempel?» Sambandet svarte at T. S. Eliot ikke var en ny kode eller stikkordet for dagen. 41

Det var oberst Cargill som fikk den neste idéen. «Kanskje jeg skulle ringe hovedkvarteret for 27. Air Force og høre om de vet noe om det der?» sa han. «De har en kontormann der oppe som heter Wintergreen som jeg kjenner nokså godt. Det var han som ga meg det tipset at rapportene våre var for langtekkelige.» Forhenværende visekorporal Wintergreen fortalte oberst Cargill at ingen ved hovedkvarteret for 27. Air Force kjente noe til T. S. Eliot. «Hvordan er rapportene våre om dagen?» bestemte oberst Cargill seg for å spørre forhenværende visekorporal Winter­ green om når han først hadde ham på tråden. «De er mye bedre nå, er de ikke?» «De er fremdeles for omstendelige,» svarte forhenværende visekorporal Wintergreen. «Det skulle ikke forbause meg om general Dreedle står bak hele affæren,» tilsto general Peckem til slutt. «Du husker vel hva han gjorde med leirduebanen?» General Dreedle hadde åpnet oberst Cathcarts private leirduebane for hver eneste offiser og menig soldat i aktiv tje­ neste i gruppen. General Dreedle forlangte at hans menn skulle tilbringe tiden på leirduebanen så ofte som forholdene og tjenesten overhodet tillot. Leirdueskyting åtte timer i må­ neden var ypperlig trening for dem. De ga dem ypperlig trening i leirdueskyting. Dunbar elsket å skyte leirduer fordi han hatet hvert eneste minutt han gjorde det, og dermed gikk tiden så sakte. Han hadde regnet ut at en eneste time på leirduebanen sammen med karer som Havermeyer og Appleby var like mye verdt som elleve ganger sytten år. «Du er klin gærn,» var Clevingers eneste svar da han fikk høre om Dunbars oppdagelse. «Det er ingen som har spurt etter din mening,» sa Dunbar. «Ikke desto mindre mener jeg det,» insisterte Clevinger. «Og hvem tror du bryr seg om det?» sa Dunbar. «Jeg gjør. Skjønt jeg skal innrømme at livet virker lengre når j ...» «... lengre når d ...» «. . . virker lengre . . . er lengre? All right, er lengre da, når du fyller det med kjedsommeligheter og ubehageligheter og f ...» «Gjett hvor fort?» sa Dunbar plutselig. «Hæ?» «De går,» forklarte Dunbar. 42

«Hvem?» «Ingen snakker om hvem. Årene.» «Årene?» «Årene,» sa Dunbar. «Årene, årene, årene.» «Hvorfor lar du ikke Dunbar være i fred, Clevinger,» av­ brøt Yossarian. «Kan du ikke se hvordan dette tar på ham?» «Det gjør ingen ting,» sa Dunbar storsinnet. «Jeg kan all­ tids unnvære et par årtier. Men vet du hvor lang tid det tar for et år å forsvinne?» «Og du kan holde kjeft, du også,» sa Yossarian til Orr som hadde begynt å flire. «Jeg tenkte bare på den jenta,» sa Orr. «Den jenta nede på Sicilia. Den jenta på Sicilia som var flintskallet.» «Nå holder du kjeft!» advarte Yossarian ham truende. «Det er din skyld,» sa Dunbar til Yossarian. «Hvorfor lar du ham ikke sitte der og flire hvis han absolutt vil. Det er bedre enn at han sier noe.» «Så sett i gang og flir da hvis du vil.» «Vet du hvor lang tid det tar for et år å forsvinne?» gjen­ tok Dunbar til Clevinger. «Som så.» Han knipset med fing­ rene. «For ett sekund siden begynte du i gymnasiet med lungene fulle av frisk luft. I dag er du en gammel mann.» «Gammel?» spurte Clevinger overrasket. «Hva er det du snakker om?» «Å være gammel.» «Jeg er ikke gammel.» «Du er en hårsbredd fra døden hver gang du flyr ut på et angrep. JCan du bli stort eldre i din alder? Et halvt minutt før det gikk du over fra folkeskolen til realskolen, og en opphektet brystholder var det nærmeste du noen gang håpet å kom­ me paradiset. Bare et femtedels sekund før det var du en liten pjokk med ti ukers sommerferie som varte i hundre tusen år og likevel endte for fort. Snipp snapp! De farer forbi som raketter. Hvordan i hule helvete vil du ellers forsøke å holde igjen årene som flyr?» Dunbar var nesten sint da han var ferdig. «Du har kanskje rett,» innrømmet Clevinger motvillig med dempet stemme. «Kanskje må man fylle et langt liv med ubehageligheter for å få det til å virke langt. Men i så fall, hvem ønsker seg et langt liv?» «Jeg,» erklærte Dunbar. «Hvorfor det?» spurte Clevinger. «Er det noe annet å ønske seg?» 43

KAPITEL 5

Høvding Hvite Villhavre

Doktor Daneeka bodde i et flekkete, grått telt sammen med høvding Hvite Villhavre som han fryktet og foraktet. «Jeg kan så levende forestille meg leveren hans,» gryntet doktor Daneeka. «Forestill Dem heller min lever,» foreslo Yossarian for ham. «Det er ingenting i veien med leveren Deres.» «Det viser bare hvor mye De egentlig vet om den slags,» bløffet Yossarian og fortalte doktor Daneeka om de plag­ somme smertene han hadde hatt i leveren, og som hadde for­ virret søster Duckett og søster Cramer og alle legene på syke­ huset fordi de for det første ikke var symptomer på gulsott og for det andre heller ikke ville gi seg. Doktor Daneeka var ikke interessert. «De synes De har det vanskelig,» sa han. «Men hva skal da jeg si? De skulle vært på kontoret mitt den dagen de to nygifte kom inn.» «Hvilke nygifte?» «De nygifte som kom opp på kontoret mitt en dag. Har jeg ikke fortalt om dem? Hun var nydelig.» Og det var også doktor Daneekas kontor. Han hadde møb­ lert venteværelset med gullfisker og den tarveligste ansam­ lingen med møbler han kunne oppdrive for minst mulig penger. Alt han kunne få på avbetaling, hadde han tatt på av­ betaling, tilogmed gullfiskene. Resten hadde han lånt av gniete slektninger mot andeler av overskuddet. Kontoret hans lå i Staten Island, i en tomanns brannfelle ikke mer enn fire kvartaler fra ferjebryggen og bare ett kvartal sør for et supermarked, tre skjønnhetssalonger og to korrupte apotekere. Kontoret lå på et hjørne, men det hjalp ingen ting. Befolkningsomsetningen var liten, og folk holdt seg av gammel vane til de legene de hadde holdt seg til i årevis. Regningene hopet seg raskt opp, og snart sto han overfor å måtte selge sine kosteligste medisinske instrumenter: først regnemaskinen og 44

deretter skrivemaskinen. Gullfiskene døde. Da alt så mørkest ut, brøt heldigvis krigen løs. «Den kom som sendt fra Gud,» innrømmet doktor Daneeka høytidelig. «De fleste andre legene ble snart utkalt, og for­ retningen tok seg opp i løpet av en eneste natt. Hjørnebeliggenheten begynte virkelig å kaste noe av seg, og jeg hadde snart flere pasienter enn jeg kunne ta meg skikkelig av. Pro­ sentene mine hos de to apotekerne for i været. Skjønnhetssalongene skaffet meg to-tre aborter i uken. Det kunne ikke gå bedre, men se så hva som hendte. De måtte på død og liv sende over en mann fra innkallingskontoret for å ta en titt på meg. Jeg som var hjelpedyktig F! Jeg hadde underkastet meg selv en grundig undersøkelse og fastslått at jeg var uskik­ ket for militærtjeneste. Man skulle tro mitt ord var godt nok, ikke sant, ettersom jeg var lege selv og nøt stor anseelse i lege­ foreningen og klubben. Men nei, det var ikke nok, og så sendte de denne fyren over for å se om jeg virkelig hadde fått benet amputert ved hoften og dessuten var hjelpeløst sengeliggende med uhelbredelig revmatisme og forkalkninger. Vi lever i en tidsalder full av mistro og synkende åndelige verdier, kjære Yossarian. Det er forferdelig.» Doktor Daneekas protester fikk en ynkelig tone etter hvert som hans følelser overmannet ham. «Det er forferdelig når tilogmed en anerkjent leges ord betviles av myndighetene i det land han elsker.» Doktor Daneeka var blitt innkalt og sendt til Pianosa som flylege til tross for at han var redselsslagen bare ved tanken på å fly. «Jeg behøver da ikke oppsøke farene i et fly,» klaget han og blunket med sine brune, fornærmede, nærsynte glassperleøyne. «Farene oppsøker meg jo likevel. Akkurat som den uskyldige unge piken jeg fortalte Dem om som ikke leunne få barn.» «Hvilken uskyldig pike?» spurte Yossarian. «Jeg trodde De skulle fortelle meg om to nygifte.» «Det er nettopp den uskyldigheten jeg forteller om. De var ikke stort mer enn barn, og de hadde vært gift, jøss, ja, i litt over et år da de dukket opp på kontoret hos meg uten forut­ gående timeavtale. De skulle bare ha sett henne. Hun var så søt og ung og nydelig. Hun rødmet tilogmed da jeg spurte hvordan det var med menstruasjonen. Jeg tror aldri jeg kom­ mer til å slutte å elske den piken. Kroppen hennes var som en drøm, og i en kjede rundt halsen hang en medaljong av Den hellige Antonius ned mellom de to nydeligste puppene jeg noen gang har sett. 'Det må da være en grusom fristelse 45

å utsette Den hellige Antonius for,’ spøkte jeg. Bare et for­ søk på å få henne til å falle litt til ro, skjønner De. 'Den hellige Antonius?’ sa mannen hennes. 'Hvem er Den hellige Antonius?’ 'Spør Deres frue,’ sa jeg. 'Hun kan fortelle Dem hvem Den hellige Antonius er.’ 'Hvem er Den hellige Anto­ nius?’ spurte han henne. 'Hvem?' spurte hun forbauset. 'Den hellige Antonius’ sa han. ’Den hellige Antonius?’ spurte hun. 'Hvem er Den hellige Antonius?’ Etter at jeg hadde romstert litt med henne inne på privatkontoret mitt, oppdaget jeg at hun var jomfru. Jeg snakket på tomannshånd med mannen hennes mens hun hektet på seg stroppeholderen igjen og rul­ let på seg strømpene. 'Hver bidige natt,’ skrøt han. Han mente det også. En virkelig type, forstår De. ’Vi går aldri glipp av en eneste natt,’ skrøt han. 'Det hender jeg fikser det om morge­ nen også, før frokosten hun lager til meg før vi går på ar­ beidet begge to,’ skrøt han. Det var bare én forklaring. Da jeg hadde dem begge foran meg igjen, ga jeg dem en opp­ visning ved hjelp av gummimodeller jeg har på kontoret. Jeg har slike gummimodeller både av de mannlige og de kvinne­ lige kjønnsorganer på kontoret, men jeg holder dem godt nedlåst i hver sin skuff for å unngå skandale. Jeg mener, jeg pleide å ha dem. Nå har jeg ingenting lenger, ikke engang en praksis. Det eneste jeg har nå, er denne mistenkelig lave temperaturen som jeg virkelig begynner å bli bekymret over. De to guttungene jeg har fått til å arbeide for meg i syketeltet, er pokker ikke verdt noen verdens ting som diagno­ stikere. Det eneste de kan er å klage. De tror de har det vanskelig. Hva skal da jeg si? De skulle ha vært på kontoret mitt den dagen disse to nygifte sto der og så på meg som om jeg skulle ha fortalt dem noe ingen hadde hørt om før. De skulle aldri i Deres liv ha sett så interesserte mennesker. 'Er det slik De mener?’ spurte han og grep modellen for å øve seg litt på egen hånd. De skjønner, jeg kan lett se når visse typer virkelig får noe ut av det der. 'Akkurat,' sa jeg. ’0g gå nå hjem og forsøk å gjøre det på min måte noen måneder, så får De se hva som hender.’ Hva? ‘Joda,’ sa de og betalte kon­ tant uten protester. 'Lykke til,’ sa jeg, og de takket meg og gikk sin vei sammen. Han hadde armen om livet hennes som om han ikke kunne vente til de kom hjem engang med å gjøre det med henne. Et par dager senere kom han tilbake og sa til kontorsøsteren min at han måtte få snakke med meg med en gang. Så snart vi var alene, ga han meg en på tygga.» «Hva gjorde han?» «Han kalte meg en kjeltring og ga meg en på tygga. 'Der 46

har du den, din kjeltring!’ sa han og slo meg loddrett ut. Det var sannelig ingen spek.» «Det kan jeg godt forstå,» sa Yossarian. «Men hvorfor gjorde han det?» «Hvordan kan jeg vite det?» klaget doktor Daneeka. «Kanskje det hadde noe med Den hellige Antonius å gjøre?» Doktor Daneeka stirret storøyd på Yossarian. «Den hellige Antonius?» sa han forbauset. «Hvilken hellige Antonius?» «Det kan da ikke jeg vite,» svarte høvding Hvite Villhavre som akkurat da kom sjanglende inn i teltet med en flaske whisky i armene og satte seg utfordrende ned midt mellom dem. Doktor Daneeka reiste seg uten et ord og flyttet stolen sin utenfor teltet; ryggen hans var bøyd under tyngden av de samlede urettferdigheter som uavlatelig ble dynget på ham. Han tålte ikke å være i nærheten av teltkameraten sin. Høvding Hvite Villhavre trodde han var sinnssyk. «Jeg fatter ikke hva som er i veien med den karen,» sa han an­ klagende. «Han eier ikke vett i skolten, det er nå en ting. Had­ de han hatt vett i skolten, hadde han revet til seg en spade og begynt å grave. Her i teltet ville han ha begynt, akkurat her under køyen min. Han ville ha støtt på olje i løpet av noen få sekunder. Har han ikke hørt om den soldaten som fant olje med spaden sin hjemme i Statene? Har han aldri hørt hva som hendte med den gutten — hva het han igjen, han der helvetes dusten med rottefjeset hjemme i Colorado?» «Wintergreen.» «Wintergreen, ja.» «Han er redd,» forklarte Yossarian. «Ikke tale om. Ikke Wintergreen. Høvding Hvite Vill­ havre ristet på hodet i utilslørt beundring. «Den stinkende, lille spjælingen av en idiot er ikke redd for noen verdens ting.» «Doktor Daneeka er redd. Det er det som er i veien med ham.» «Hva er han redd for?» «Han er redd for deg,» sa Yossarian. «Han er redd du skal dø av lungebetennelse.» «Det gjør han rett i også,» sa høvding Hvite Villhavre. En dyp, lav latter rumlet gjennom den massive brystkassen hans. «Jeg kommer til å gjøre det så fort jeg får en sjanse. Bare vent, så skal du få se.» Høvding Hvite Villhavre var en kjekk, svartsmusket indi­ 47

aner fra Oklahoma med et tungt, storbenet ansikt og tjafset, svart hår, en halvblodsindianer fra Enid som av mystiske grunner han bare selv kjente til, hadde bestemt seg for a dø av lungebetennelse. Han var en glødende, hatefull, desillusjo­ nert indianer som hatet utlendinger med navn som Cathcart, Korn, Black og Havermeyer og ønsket dem alle sammen til­ bake hvor deres lusete forfedre var kommet fra. «Du skulle ikke tro det, Yossarian,» sa han ettertenksomt og hevet med vilje stemmen for å erte på seg doktor Daneeka utenfor teltveggen, «men det var faktisk et ganske bra land å bo i før de kom og ødela det med den forbannede gudfryktigheten sin.» Høvding Hvite Villhavre var på krigsstien for å hevne seg på den hvite mann. Han kunne knapt lese og skrive og var attasjert kaptein Black som assisterende etterretningsoffiser. «Hvordan skulle jeg kunne ha lært å lese og skrive?» spurte høvding Hvite Villhavre tilgjort kranglevorent og hevet stem­ men igjen så doktor Daneeka skulle høre hva han sa. «Over­ alt hvor vi slo opp teltene våre, kom de og begynte å bore etter olje. Og hver gang de boret etter olje, fant de olje. Og hver gang de fant olje, ba de oss pakke sammen og dra et annet sted. Vi var menneskelige ønskekvister. Hele familien vår hadde en medfødt begavelse for olje for å si det sånn, og det varte ikke lenge før teknikere fra hvert eneste olje­ selskap i verden jagde oss land og strand rundt. Vi var alltid på farten. Jeg skal hilse deg og si det var litt av et helvete for en liten unge å vokse opp i. Jeg tror ikke jeg noen gang har tilbragt så mye som en uke på ett og samme sted.» Det første hin kunne huske, var en geolog. «Hver eneste gang en ny Hvit Villhavre kom til verden,» fortsatte han, «løp børstelegrafen løpsk. Snart ble vi forfulgt av hele boregjenger med fullt utstyr, klar til å fly i strupen på hverandre. Oljeselskapene begynte å slutte seg sammen for å kunne redusere antallet av folk som måtte passe på oss. Men folkemassene bak oss vokste seg stadig større. Vi fikk aldri en hel natts søvn. Når vi stanset, stanset de. Når vi dro videre, dro de videre, med proviantvogner, bulldozere, heisekraner, generatorer. Vi var som en omreisende høykon­ junktur, og vi begynte å få innbydelser fra noen av landets beste hoteller bare på grunn av den blomstrende virksomheten som fulgte i kjølvannet vårt. Noen av disse innbydelsene var virkelig storslagne, men vi kunne ikke ta imot dem fordi vi var indianere; alle de beste hotellene som sendte oss slike innbydelser, tok ikke indianere som gjester. Rasediskrimi48

nering er en forferdelig ting, Yossarian. En grusom ting. Tenk å behandle anstendige, lojale indianere som niggere, i oder og degos!» Høvding Hvite Villhavre nikket langsomt og med overbevisning. «Så hendte det altså omsider, Yossarian — begynnelsen til enden. De begynte å følge etter oss foran oss også. De forsøkte å gjette seg til hvor vi hadde tenkt oss og begynte å bore før vi i det hele tatt kom frem, slik at vi overhodet ikke kunne gi oss til. Så snart vi begynte å rulle ut ullteppene våre, jagde de oss videre. De stolte på oss, skjønner du. De ventet ikke engang på at de skulle finne olje før de jagde oss videre. Vi var så utslitte at vi ikke brydde oss om hvordan det skulle ende. En morgen oppdaget vi at vi var fullstendig omringet av oljefolk som bare ventet på at vi skulle bryte opp, så de kunne jage oss vekk fra den veien vi tok. Overalt hvor vi vendte oss, sto en oljemann bak bakkekammen, på lur som en indianer for å angripe oss. Det var slutten. Vi kunne ikke bli hvor vi var, for vi var nettopp blitt jagd vekk. Og vi hadde ikke noe sted å dra. Hæren var den eneste redningen for meg. Heldigvis brøt krigen ut i grevens tid, og en vervegjeng plukket meg opp av hele elendigheten og dumpet meg ned i god behold på Lowery Field i Colorado. Jeg var den eneste overlevende.» Yossarian visste han løy, men han avbrøt ham ikke en­ gang da han fortsatte med å påstå at han siden ikke hadde hørt et eneste ord fra sine foreldre. Det bekymret ham likevel ikke stort, sa han, ettersom han bare hadde deres ord for at de virkelig var foreldrene hans, og ettersom de hadde løyet om så mange andre ting at det godt kunne være løgn det at de var foreldrene hans også. Da var han langt bedre under­ rettet om en stamme av fettere og kusiner som i en omgående manøver hadde tatt veien nordover og var trengt inn i Canada uten å være klar over det. Da de forsøkte å vende tilbake, ble de stanset på grensen av de amerikanske immigrasjons­ myndighetene som ikke ville slippe dem inn i landet igjen. De kunne ikke vende tilbake fordi de var rødhuder. Det var en grusom spøk, men doktor Daneeka lo ikke før Yossarian kom til ham et angrep senere og bønnfalt ham, uten noe virkelig håp om resultat, om å ta ham ut av aktiv tjeneste. Doktor Daneeka lo kort, men var snart nedsunket igjen i sine egne problemer, som nå også inkluderte høvding Hvite Vill­ havre som hele formiddagen hadde forsøkt å utfordre ham til indiansk brytekamp, og Yossarian som i selvsamme øyeblikk bestemte seg for å bli sinnssyk. 49

«De kaster bare bort tiden,» syntes doktor Daneeka han måtte si. «Kan De ikke frita en som er sinnssyk fra kamptjeneste da?» «Jovisst. Jeg må det. Det er stående ordre at alle sinnssyke skal fritas.» «Hvorfor fritar De ikke meg da? Jeg er sinnssyk. Spør Clevinger.» «Clevinger? Fortell meg bare hvor Clevinger er, så skal jeg nok spørre ham.» «Så kan De spørre en av de andre. Hvem som helst. Alle kan fortelle Dem hvor sinnssyk jeg er.» «De er sinnssyke selv.» «Hvorfor fritar De dem ikke da?» «Hvorfor ber de meg ikke om å bli fritatt?» «Fordi de er sinnssyke selvfølgelig.» «Selvfølgelig er de sinnssyke,» svarte doktor Daneeka. «Jeg har jo nettopp sagt at de er sinnssyke, ikke sant? Og man kan ikke overlate til sinnssyke å avgjøre om de er sinnssyke eller ikke, eller kan man det?» Yossarian så nøkternt på ham og forsøkte en annen åpning. «Er Orr sinnssyk?» «Det skal være sikkert,» sa doktor Daneeka. «Kan De frita ham?» «Jeg må, men han må først be om å bli fritatt. Det er regle­ mentet.» «Hvorfor ber han ikke om det da?» «Fordi han er sinnssyk,» sa doktor Daneeka. «Han må jo være sinnssyk som fortsetter å fly etter alle de gangene det har vært på hengende håret for ham. Jo, Orr kan jeg frita. Men først må han be meg om det.» «Og det er alt han behøver å gjøre for å bli fritatt?» «Det er alt. La ham bare spørre meg.» «De mener han kommer og ber Dem, og De fritar ham?» «Å, nei. Frita ham kan jeg nok ikke.» «De mener det er flere paragrafer?» «Visst er det det,» svarte doktor Daneeka. «Paragraf 22: Enhver som ønsker å bli fritatt for aktiv tjeneste, kan ikke være virkelig sinnssyk.» Det fantes bare en paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og over­ hengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke 50

lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinns­ syk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22's innlysende klarhet og plystret imponert. «Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,» bemerket han. «Det er den beste paragraf som finnes,» samtykket doktor Daneeka. Yossarian forsto den godt i all dens virvlende selvfølgelig­ het. I dens perfekt parvis ordnede deler var det en elliptisk presisjon som i likhet med moderne kunst var både inn­ smigrende og sjokkerende, og til sine tider var Yossarian ikke engang sikker på hva han så i den; han visste bare at han aldri var helt sikker på meningen med moderne kunst eller med de fluene Orr så i Applebys øyne. Han hadde forøvrig bare Orrs ord når det gjaldt fluene i Applebys øyne. «Vær ikke redd, de er der likevel,» hadde Orr forsikret ham om fluene i Applebys øyne etter at Yossarian hadde slåss med Appleby i offisersklubben. «Skjønt han aner sannsynligvis ikke noe om det selv. Det er derfor han ikke kan se tingene slik de virkelig er.» «Hvorfor kan han ikke det da?» spurte Yossarian. «Fordi han har fluer i øynene,» forklarte Orr med over­ dreven tålmodighet. «Hvordan tror du han kan se han har fluer i øynene når han har fluer i øynene?» Det var like fornuftig som noe annet, og Yossarian var vil­ lig til å la tvilen komme Orr til gode, ettersom Orr kom fra villmarken utenfor New York City og visste mye mer om villmarkslivet enn Yossarian gjorde, og fordi Orr, i motset­ ning til Yossarians mor, far, søstre, brødre, tanter, onkler, svogere og svigerinner, lærere, åndelige veiledere, advokater, naboer og aviser, aldri hadde løyet for ham om noe viktig før. Yossarian hadde grublet en dag eller to for seg selv over sin nyervervede kunnskap om Appleby og så bestemt seg for som en god gjerning å underrette Appleby om det. «Du har fluer i øynene, Appleby,» hvisket han hjelpsomt en dag de passerte hverandre i døren til fallskjermteltet like før den vanlige ukesturen til Parma. «Hva?» spurte Appleby skarpt, fullstendig forvirret over at Yossarian i det hele tatt hadde snakket til ham. «Du har fluer i øynene,» gjentok Yossarian. «Det er sann­ synligvis derfor du ikke kan se dem.» 51

Appleby trakk seg unna Yossarian med et uttrykk av for­ bløffet motvilje og funderte surt i taushet til han satt i jeepen sammen med Havermeyer underveis nedover den lange, rette veien til briefingrommet, hvor major Danby, gruppens ubesluttsomme operasjonsoffiser, sto klar til å gi alle sjefsflyvere, bombemenn og navigatører den foreløpige briefingen. Apple­ by snakket lavt, slik at sjåføren og kaptein Black som satt utstrakt i forsetet med lukkede øyne, ikke skulle høre ham. «Havermeyer,» spurte han nølende, «har jeg fluer i øynene?» Havermeyer blunket forundret. «Stier?» «Nei, fluer,» sa Appleby. Havermeyer blunket igjen. «Fluer?» «I øynene.» «Du kan ikke være riktig klok,» sa Havermeyer. «Nei, jeg er ikke gal. Det er Yossarian som er gal. Bare si meg om jeg har fluer i øynene eller ikke. Sett i gang. Jeg tåler det nok.» Havermeyer stakk en ny peanøttkaramell inn i munnen og stirret oppmerksomt inn i øynene til Appleby. «Jeg ser ingen,» meddelte han. Appleby sukket dypt av lettelse. Havermeyer hadde små biter av peanøttkaramell hengende på leppene, haken og kinnene. «Du har biter av peanøttkaramell i ansiktet,» sa Appleby til ham. Offiserene i de fem andre flyene i hver sveit kom i biler for å delta i den generelle briefingen som fant sted en halv time senere. De tre menige i hver besetning ble ikke briefet i det hele tatt, men kjørt direkte ut til flyplassen hvor flyene de var satt opp på, sto og ventet hver for seg, og der hang de omkring og ventet sammen med bakkemannskapene til offi­ serene de var satt opp til å fly sammen med, hoppet ned fra de ramlende baklemmene på lastebilene de var blitt tildelt, og fortalte at det var på tide å komme seg ombord og starte opp. Motorene brummet misfornøyd på de slikkepottformede oppvarmingsplassene, motvillig til å begynne med, så villig vekk på tomgang, hvoretter flyene humpet rundt og rullet ubehjelpelig bortover grasbakken som blinde, stupide, inva­ lide uhyrer til de kunne taxes ut til streken ved begynnelsen av startbanen hvor de raskt tok av, det ene etter det andre, med stigende, tordnende brøl etter hvert som de langsomt sluttet seg sammen i sveiter over de solflekkede tretoppene og sirklet med jevn fart over flyplassen til alle sveitene på seks var på plass og hadde satt kursen ut over det dypblå 52

havet på den første delen av turen mot målet i det nordlige Italia eller Frankrike. Flyene vant høyde jevnt og sikkert og var oppe i over tre tusen meter da de krysset fronten og be­ fant seg over fiendtlig territorium. Like overraskende hver gang var følelsen av ro og fullstendig stillhet, bare avbrutt av prøverundene fra mitraljøsene, av enkelte uttrykksløse, bitende bemerkninger over flysambandet og endelig av de nøkterne meldingene fra bombekasterne i hvert fly om at de var over innflyvningspunktet og klar til å sette kursen mot målet. Det var alltid solskinn, alltid en svak uro i halsgropen på grunn av den tynne luften. Flyene de fløy, B-25, var solide, pålitelige, kjedeliggrønne maskiner med tvillingror og to motorer og stort vingespenn. Den eneste feilen ved dem, sett fra Yossarians synspunkt som bombeoffiser, var den trange gangen som skilte bombeman­ nens plass i plexiglassnesen fra nærmeste redningsluke. Forbindelsesgangen var en trang, firkantet, kald tunnel presset inn like under virvaret av ledninger og kabler fra styreapparatene, og en vel voksen mann som Yossarian kunne bare så­ vidt klare å presse seg gjennom den. En lubben navigatør som Aarfy med sitt månefjes, sine små øgleøyne og den evindelige, sure pipen hadde det heller ikke lett, og Yossarian pleide å jage ham ut av flynesen så snart de begynte å nærme seg målet, som nå bare var noen få minutter borte. Så oppsto det noen spennende øyeblikk da det bare var å vente, uten å kunne høre noe, uten å kunne se noe — uten noe annet å gjøre enn å vente mens luftvernskytset nede på bakken ble siktet inn og gjort klar til å slynge dem inn i den evige søvn hvis de kunne. Denne kravlegangen var Yossarians eneste forbindelse med livet og redningen hvis flyet skulle bli truffet, men Yossarian forbannet den med frådende uvilje og skjelte den ut som en hindring skjebnen hadde lagt i veien for ham som et ledd i planene om å ødelegge ham. Det var plass til en redningsluke til fremme i nesen på en B-25, men det var ingen redningsluke der. Isteden var den fordømte kravlegangen der, og etter elen­ digheten under angrepet på Avignon hadde Yossarian lært seg til å avsky hver eneste ulidelig centimeter av den, etter­ som den skilte ham med mange sekunder fra fallskjermen som var altfor omfangsrik til å tas med frem i nesen, og ytterligere mange flere sekunder fra redningsluken i gulvet der flydekket sluttet under føttene til den ansiktsløse maskingeværskytteren i tårnet høyt over ham. Yossarian lengtet etter å være der hvor Aarfy kunne være når Yossarian først hadde 53

fått jaget ham tilbake fra nesen; Yossarian lengtet etter å sitte på gulvet, sammenkrøpet som en ball midt oppå selve redningsluken i en beskyttende igloo av ekstra beskyttelsesdrakter som han med glede ville ha slept med seg, og med fallskjermen forlengst spent fast der den hørte hjemme, med den ene neven knuget om det røde håndtaket på utløsersnoren og den andre med et fast tak i bøylen til redningsluken som ville slippe ham ut i luften med kurs for bakken ved det første tegn til katastrofe. Der var det han ønsket å sitte hvis han måtte sitte noe sted i det hele tatt, istedenfor å henge fremme i nesen som en fordømt gullfisk i fritt fall i en fordømt gullfiskbolle i fritt fall, mens luftverngranatene dundret og eks­ ploderte og spydde satans svarte røkskyer omkring ham og over ham og under ham med en stigende, knitrende, spruten­ de, hamrende, fantasmagorisk, kosmologisk ondskap som rev og slet og slynget i ham og gikk dirrende gjennom marg og ben og truet med å tilintetgjøre dem alle i et eneste enormt ildblaff i løpet av brøkdelen av et sekund. Aarfy hadde ikke vært til noen nytte for Yossarian, hver­ ken som navigatør eller noe annet, og på hvert eneste angrep jaget Yossarian ham brutalt tilbake fra nesen, slik at de ikke skulle komme i veien for hverandre hvis de plutselig måtte begynne å krabbe for livet. Når Yossarian først hadde jaget ham ut av nesen, kunne Aarfy, hvis han ville, slå seg ned på gulvet nøyaktig hvor Yossarian selv gjerne ville slå seg ned, men i stedet sto han rett opp og ned med pipen i hånden og de korte armene hvilende makelig på rygglenene til førsteflyverens eller annenflyverens sete, mens han hele tiden snakket om løst og fast med McWatt eller hvem som måtte være annenflyver og pekte ut forskjellige morsomme småting på himmelen for de to flyverne som var altfor opptatt til å være interessert. McWatt var altfor opptatt med å manøvrere flyet etter de hylende instruksjonene til Yossarian som satt fremme i nesen og ledet flyet inn mot bombemålet med ville og innvollsslitende sleng hit og dit mellom de glupske pilarene av eksploderende granater og med korte, skingrende, uansten­ dige ordrer som mest av alt minnet om de engstelige, bønn­ fallende mareritthylene til Sultne Joe i mørket. Aarfy pattet ettertenksomt på pipen tvers gjennom hele det kaotiske opp­ styret og stirret med ubekymret nysgjerrighet på krigen gjen­ nom McWatts vindu, som om det var fjerne uroligheter uten den ringeste betydning for ham. Aarfy var uhelbredelig selskapssyk og elsket å lede heiagjenger og klassemøter, og redd hadde han ikke vett nok til å være. Yossarian hadde vett nok 54

og var det, og det eneste som hindret ham i å forlate sin post under ild og åle seg tilbake gjennom kravlegangen som en gulmavet rotte, var hans motvilje mot å overlate ledelsen av de omgående bevegelsene bort fra målområdet til noen andre. Det var ingen i hele verden han ville beære med et så stort ansvar. Han kjente ingen som var feig nok. Yossarian var den beste i gruppen når det gjaldt omgående bevegelser, men han var ikke klar over hvorfor. Det eksisterte ingen fastlagte regler for omgående bevegel­ ser. Alt som trengtes var frykt, og Yossarian hadde massevis av frykt, mer enn Orr og Sultne Joe, tilogmed mer enn Dun­ bar som forlengst hadde slått seg til ro med at han ville komme til å dø en vakker dag. Yossarian hadde ikke slått seg til ro med det, og under hvert eneste angrep fløy han vilt for bare livet så snart bombene var ute og skrek: «Sving, sving, sving, sving, for faen, sving!» til McWatt mens han hatet McWatt intenst hele tiden som om det var McWatts skyld at de var her oppe for å bli blåst vekk av vilt fremmede mennesker; og alle ombord i flyet holdt seg klokelig unna intercommen, bortsett fra den skrekkelige gangen under an­ grepet på Avignon da Dobbs på toppen av det hele fikk et anfall av sinnsforvirring midt i luften og begynte å gråte. «Hjelp ham, hjelp ham,» hulket Dobbs. «Hjelp ham!» «Hjelpe hvem? Hjelpe hvem?» ropte Yossarian tilbake så snart han hadde fått plugget øretelefonene sine til intercom­ men igjen etter at de var blitt røsket ut da Dobbs rev til seg spaken fra Huple og plutselig vendte nesen ned i et øre­ døvende, lammende, kvalmende stup som klistret Yossarian hjelpeløst til taket i flyet, der han hang etter hodet til Huple reddet ham ned ved å rive til seg spaken fra Dobbs igjen i siste liten og flate ut like brått midt i en støtpute av de samme hylende og eksploderende luftverngranatene som de for litt siden så lykkelig hadde innbilt seg å være unnsloppet. «Å, Gud! Å, Gud, å, Gud,» hadde Yossarian bedt uten ord da han dinglet etter hodet fra taket i plexiglassnesen i flyet, ute av stand til å bevege seg. «Bombemannen, bombemannen,» svarte Dobbs med et skrik da Yossarian snakket. «Han svarer ikke, han svarer ikke. Hjelp bombemannen, hjelp bombemannen.» «Jeg er bombemannen.» ropte Yossarian tilbake. «Jeg er bombemannen. Det er ingenting i veien med meg.» «Så hjelp ham da, hjelp ham,» sa Dobbs. «Hjelp ham, hjelp ham.» Og Snowden lå døende bak i flyet. 55

KAPITEL 6

Sultne Joe Sultne Joe hadde fløyet femti tokt, men det hjalp ikke. Utstyret og effektene var pakket ned, og han ventet bare på å få reise hjem. Om natten hadde han uhyggelige, skingrende mareritt som holdt alle i leiren våkne unntatt Huple, den femten år gamle flyveren som hadde løyet om alderen sin for å komme inn i militæret, og som bodde sammen med katten sin i teltet til Sultne Joe. Huple sov alltid lett, men han påsto han aldri hørte skrikene til Sultne Joe. Sultne Jo var syk. «Og hva så?» knurret doktor Daneeka foraktelig. «Da var det annerledes med meg. Jeg hadde mitt på det tørre. Femti tusen i året sopte jeg inn, mesteparten av det skattefritt ettersom jeg fikk pasientene mine til å betale kontant. Og jeg hadde verdens sterkeste fagforening i ryggen. Men hva skjed­ de? Akkurat da jeg vår- kommet i gang for alvor, måtte de finne opp fascismen og sette i gang med en krig som var skrekkelig nok til å berøre tilogmed meg. Jeg må faktisk le når jeg hører sånne som Sultne Joe skrike vettet av seg hver bidige natt. Virkelig le. Han syk? Hvordan tror han da jeg føler det?» Sultne Joe var altfor opptatt av sin egen elendighet som han satt i til oppover ørene, til å bry seg om hvordan doktor Daneeka hadde det. Det var for eksempel disse lydene. Sær­ lig de små gjorde ham rasende, og han hylte seg hes på Aarfy for de våte, surklende lydene han lagde når han pat­ tet på pipen sin, på Orr fordi han alltid drev og hamret og filte, på McWatt for det lille eksplosive smellet han slengte kortene i bordet med når han ga i poker eller tjueett, på Dobbs fordi han alltid hakket tenner når han sjanglet om­ kring og støtte borti alt mulig. Sultne Joe var en skjelvende, frynsete masse av kokende irritasjon. Den regelmessige tik­ kingen av en klokke i et stille rom hamret som tortur mot de nakne hjernevindingene hans. «Hør her, Småen,» sa han bistert til Huple sent en kveld, «hvis du vil bo i dette teltet, må du innrette deg på å gjøre 56

som jeg gjør. Armbåndsuret ditt må du pakke inn i et par gamle ullstrømper hver natt og legge på bunnen i skapet ditt i den andre enden av teltet.» Huple skjøt haken stridslystent frem for å vise Sultne Joe at han ikke lot seg kommandere til hva som helst og gjorde nøyaktig som han var blitt bedt om. Sultne Joe var et sitrende, utmagret vrak med kjøttløst ansikt hvor skittgusten hud strammet sykt over knudrete knok­ ler og rykkende blodårer som krøp som småmark i svarte hulninger under huden omkring de dyptliggende øynene. Det var et tomt og uthulet ansikt, sotgrått av bekymring som en nedlagt gruveby. Sultne Joe åt grådig, gnagde ustanselig på fingertuppene sine, stammet, holdt på å miste pusten, klødde, svettet, siklet og løp med fanatisk blikk fra det ene stedet til det andre med et innviklet, svart fotoapparat han alltid forsøkte å ta bilder av nakne jenter med. De ble aldri noe av. Han glemte alltid å sette film i apparatet eller slå på lyset eller ta av objektivbeskytteren. Det var ikke lett å overtale jentene til å posere, men Sultne Joe mestret den kunsten. «Meg stor mann,» skrek han. «Meg stor fotograf for Life. Digert bilde på grandiosa forside. Si, si, si! Hollywood! Film­ stjerne! Multi dinero! Multi skilsmisser! Multi sprett i senga hele dag!» Få kvinner var i stand til å motstå en slik utspekulert overtalelsesevne, og horene spratt opp og fikk det travelt med å innta en hvilken som helst fantastisk stilling han måtte kreve av dem. Kvinnene tok livet av Sultne Joe. Hans reaksjon på dem som kjønnsvesener var en eneste hektisk tilbedelse som grenset til avgudsdyrking. For ham var de utelukkende nyde­ lige, generøse, sinnsforvirrende manifestasjoner av det helt mirakuløse, middelet til en nytelse altfor mektig til å kunne måles, altfor intens til å kunne utholdes, altfor utsøkt til å være ment til utnyttelse av så lavtstående, uverdige skapnin­ ger som mennene. Deres tilfeldige og nakne nærvær i hans armer kunne bare oppfattes som en kosmisk misforståelse som omgående måtte beriktiges, og følte han seg likevel tvunget til å utnytte dem rent kjødelig i de raskt flyktende sekunder han hadde før skjebnen ble oppmerksom på forholdet og snappet dem vekk igjen, skjedde det nærmest i ren distrak­ sjon. Han kunne aldri bestemme seg for hvilket apparat han skulle ta dem med, og det gikk snart opp for ham at han ikke kunne bruke begge på en gang. Han oppdaget at det faktisk var nesten umulig å bruke noen av dem, så panikkslagen føl­ te han seg alltid under presset av tidsnøden som uvegerlig 57.

oppsto. Bildene ble aldri noe av, og Sultne Joe kom aldri inn. Det merkelige var at Sultne Joe i det sivile virkelig hadde vært fotograf for Life. Men nå var han en helt, den største helten flyvåpenet hadde, mente Yossarian, ettersom han hadde deltatt i flere angrep enn noen annen helt i flyvåpenet hadde gjort. Han hadde fløyet det bestemte antall tokt seks ganger. Første gan­ gen tallet var fullt, var den gangen femogtyve tokt var nok til at man kunne pakke sekken, skrive henrykte brev hjem og be­ gynne å plage sersjant Towser i all vennskapelighet med å mase på ordrene som skulle sende en tilbake til Statene. Ven­ tetiden tilbragte Sultne Joe i daglig taktfast trav frem og tilbake foran inngangen til operasjonsteltet mens han stadig slengte overmodige vitser til alle som kom forbi og spøkefullt kalte sersjant Towser en fordømt jækel hver gang han stakk hodet ut av teltet. Sultne Joe hadde gjort seg ferdig med runden på femogtyve tokt den uken brohodet ved Salerno ble opprettet, og Yossarian lå på sykehuset med en sur en han hadde skaffet seg under lavflyvning over en lotte i buskene på veien til Marrakesj hvor han skulle hente forsyninger. Yossarian gjorde sitt beste for å ta igjen Sultne Joe og klarte det nesten ved å fly seks tokt på seks dager, men det treogtyvende toktet hans gikk til Arezzo hvor oberst Nevers ble drept, og nærmere hjemsendel­ sen var han siden aldri kommet. Dagen etter dukket oberst Cathcart opp for å overta etter oberst Nevers, breddfull av fandenivoldsk stolthet over sin nye avdeling og med nyheten om at han for å feire sin overtagelse av kommandoen ville forhøye det foreskrevne antall tokt fra femogtyve til tredve. Sultne Joe pakket opp sekken sin igjen og omskrev de hen­ rykte brevene hjem. Han sluttet med å plage sersjant Towser i all vennskapelighet. Han begynte å hate sersjant Towser og la ondskapsfullt hele skylden på ham, selv om han godt visste at sersjant Towser ikke hadde hatt noe å gjøre med oberst Cathcarts ankomst eller med forsinkelsen av den ordren som kunne ha reddet livet hans syv dager tidligere og fem ganger senere. Sultne Joe klarte ikke lenger påkjenningen ved å vente på nye ordrer og brøt omgående sammen i en klynkende ruin av et menneske hver gang han hadde avsluttet en ny runde. Hver gang han ble tatt ut av aktiv fly tjeneste, ga han et stort selskap for den lille flokken av venner han hadde. Han knekket de whiskyflaskene han hadde fått tak i under sin fire dagers tur med kurérflyet hver uke, lo, sang, danset kangkang 58

og skrek av fryd i uhemmet ekstase til han ikke lenger kunne holde seg våken og fredfullt slumret inn. Så snart Yossarian, Nately og Dunbar la ham til sengs, begynte han å hyle i søvne. Da han dukket ut av teltet sitt morgenen etter, så han fryktelig ut, redd og skyldbevisst, et tomt skall av et menne­ ske, sjanglende faretruende på randen av sammenbrudd. Marerittene kom over Sultne Joe med kosmisk regelmes­ sighet hver eneste natt han tilbragte i leiren under den pine­ fulle ventetiden da han ikke lenger fløy, men igjen ventet på ordrene om hjemsendelse som aldri kom. Lettpåvirkelige karer som Dobbs og kaptein Flume ble så forstyrret av Sultne Joes hylende mareritt at de begynte å få sine egne hylende mareritt, og grovhetene de remjet ut i nattemørket fra sine forskjellige steder i leiren, steg og sank mot hver­ andre i mørket som romantiske parringstoner fra sangfugler med betent fantasi. Oberstløytnant Korn tok besluttsomme for­ holdsregler for å få en ende på dette som for ham fortonet seg som innledningen til en meget usunn utvikling i major Majors skvadron. Løsningen han kom med, gikk ut på å la Sultne Joe fly kurérflyet en gang i uken og på den måten holde ham borte fra leiren fire netter hver uke, og som alle løsningene til oberstløytnant Korn var også denne meget heldig. Hver gang oberst Cathcart økte det rekvirerte antall tokt og overførte Sultne Joe til aktiv tjeneste igjen, holdt mare­ rittene opp, og Sultne Joe sank med et lettet smil tilbake til sin normale tilstand av redsel. Yossarian leste Sultne Joes inn­ falne ansikt som en avisoverskrift. Alt var bra når Sultne Joe så dårlig ut og forferdelig når Sultne Joe så godt ut. Sultne Joes bakvendte måte å reagere på var et merkelig fenomen for alle unntatt Sultne Joe selv som hårdnakket nektet å tro på noe av det. «Hvem er det som drømmer?» svarte han Yossarian da Yossarian spurte ham hva han drømte om. «Hvorfor går du ikke og snakker med doktor Daneeka?» sa Yossarian. «Hvorfor skulle jeg gå og snakke med doktor Daneeka? Jeg er ikke syk.» «Hva med marerittene dine da?» «Jeg har ikke mareritt,» løy Sultne Joe. «Kanskje han kan gjøre noe med dem.» «Det er ikke noe i veien med marerittene mine,» erklærte Sultne Joe. «Alle har mareritt.» Yossarian mente han hadde ham der. «Hver eneste natt?» spurte han. 59

«Hvorfor ikke det?» spurte Sultne Joe bryskt. Og med ett virket det så fornuftig alt sammen. Hvorfor ikke hver natt? Det var fornuftig å skrike av redsel hver eneste natt. Det var mer fornuft i det enn i at Appleby, som holdt seg som en slave til alle reglementets bestemmelser, hadde gitt Kraft ordre om å gi Yossarian ordre om å ta Atabrin-tablettene sine på toktene over til fastlandet etter at Yossarian og Apple­ by hadde sluttet å snakke med hverandre. Sultne Joe hadde mer vett enn Kraft også, som nå var død, sendt useremonielt av sted for å møte sin skaper og dommer over Ferrara av en eksploderende motor etter at Yossarian hadde tatt sin sveit på seks fly inn over målet for annen gang. Gruppen hadde bommet på broen ved Ferrara igjen for syvende gang syv dager på rad, og det med et bombesikte som kunne plasere en bombe i en åtting fra førti tusen fots høyde, og en hel uke etter at oberst Cathcart første gang hadde meldt sine menn frivillig til å ødelegge broen i løpet av fireogtyve timer. Kraft var en skinnmager, harmløs guttunge fra Pennsylvania som bare ønsket å bli likt og som var forutbestemt til å mislykkes selv i en så ydmyk og selvfornektende ambisjon. Istedenfor å bli likt var han død, en blødende fakkel til det barbariske likbålet som ingen hadde hørt et knyst fra i de siste kostbare sekun­ dene før flyet styrtet med bare en vinge. Han hadde levd ubemerket blant dem en liten stund og så gått ned i flammer over Ferrara på den syvende dag mens Gud hvilte og McWatt snudde flyet etter Yossarians anvisninger og førte det inn over bombemålet for annen gang fordi Aarfy hadde tullet og Yossarian ikke hadde kunnet slippe bombene den første gangen. «Vi må vel tilbake igjen?» hadde McWatt sagt nøkternt over intercommen. «Vi har vel ikke annet å gjøre,» sa Yossarian. «Vi har vel ikke det?» sa McWatt. «Nei.» «I helvete heller!» sang McWatt. Og tilbake gikk det, mens flyene i de andre sveitene sirklet i betryggende avstand, og hver eneste hamrende kanon i Hermann Goring divisjonen under dem var travelt opptatt med å sende alle granatene sine etter dem alene. Oberst Cathcart var en modig oberst som aldri nølte med å melde folkene sine frivillig for et hvilket som helst angrepsmål. Intet mål var for farlig for hans gruppe, akkurat som ingen ball var for vanskelig for Appleby når han var i sving ved bordtennisbordet. Appleby var en god flyver og 60

en overmenneskelig bordtennisspiller med fluer i øynene som aldri mistet et sett. Enogtyve server var alt Appleby trengte for å vanære en motstander. Teknikken hans ved bordtennisbordet var legendarisk, og Appleby vant hvert eneste sett han startet helt til den kvelden Orr ble pussa på gin og squash og slo hull i hodet på Appleby med racketen sin etter at Appleby hadde returnert Orrs fem første server. Orr sprang opp på bordet etter å ha slengt racketen i femte veg­ gen, kom seilende i et bredt svev og plantet de brede fot­ tene sine midt i ansiktet til Appleby. Det tok Appleby nesten et helt minutt å vikle seg ut av Orr flagrende armer og ben og famle seg opp på bena for å møte ham igjen der han sto med den ene neven i et kraftig tak i skjorten til Appleby og den andre hevet til et moderisk slag, men i det øyeblikket la Yossarian seg imellom og halte Orr vekk fra ham. Det var en kveld full av overraskelser for Appleby som var like svær som Yossarian og like sterk og langet ut så hardt han kunne mot Yossarian med et svingslag som fylte høvding Hvite Villhavre med en slik begeistring at han gjorde helt om og klemte til oberst Moodus over nesen med et slag som fylte general Dreedle med en slik dyp takknemlighet at han fikk oberst Cathcart til å kaste doktor Daneeka ut av offisersklubben og beordre høvding Hvite Villhavre overflyttet til doktor Daneekas telt hvor han under doktor Daneekas pleie fireogtyve timer i døgnet kunne holdes i fysisk form til å klemme til oberst Moodus over nesen igjen hver gang general Dreedle ville han skulle gjøre det. Rett som det var gjorde general Dreedle seg ens ærend ned til vingstaben sammen med oberst Moodus og pleiersken sin for å få høvding Hvite Villhavre til å klemme til svigersønnen over nesen igjen. Høvding Hvite Villhavre ville mye heller ha fortsatt å bo i den tilhengeren han delte med kaptein Flume, den tause, forskremte PR-offiseren som tilbragte mesteparten av hver kveld med å fremkalle de bildene han tok hver dag for å sende dem ut sammen med PR-meldingene sine. Kaptein Flume tilbragte så mye som mulig av hver kveld i mørkerom­ met og la seg så på sengen med fingrene krysset og en hare­ labb rundt halsen og forsøkte av alle krefter å holde seg våken. Han levde i dødelig redsel for høvding Hvite Vill­ havre. Kaptein Flume var besatt av frykt for at høvding Hvite Villhavre skulle snike seg på tærne frem til sengen hans en natt mens han lå i sin dypeste søvn og skjære halsen over på ham fra øre til øre. Kaptein Flume hadde fått denne idéen av høvding Hvite Villhavre selv, som en natt han lå og halv­ 61

sov faktisk hadde sneket seg på tærne frem til sengen hans og truet med at han en natt mens han, kaptein Flume, lå i sin dypeste søvn, skulle skjære over halsen på ham fra øre til øre. Kaptein Flue ble kald som is av redsel, og de vidtåpne øynene hans stirret like inn i høvding Hvite Villhavres glinsende, fordrukne øyne noen få centimeter unna. «Men hvorfor?» klarte kaptein Flume til slutt å stønne frem. «Hvorfor ikke?» lød høvding Hvite Villhavres svar. Hver natt etter det tvang kaptein Flume seg til å holde seg våken så lenge som mulig. Han ble hjulpet i meget høy grad av marerittene til Sultne Joe. Ved å lytte så intenst til Sultne Joes sinnssyke hyling natt etter natt begynte kaptein Flume å hate Sultne Joe og ønske at høvding Hvite Villhavre isteden ville snike seg på tærne frem til sengen hans en natt og skjære halsen over på ham fra øre til øre. I virkeligheten sov kaptein Flume som en sten nesten hver natt og drømte bare at han lå våken. Så levende var disse drømmene om å ligge våken at han hver morgen våknet fullstendig utslitt og omgående falt i søvn igjen. Høvding Hvite Villhavre var nesten blitt glad i kaptein Flume etter den forbløffende forvandlingen han hadde gjen­ nomgått. Kaptein Flume hadde lagt seg om kvelden som en munter ekstrovert og forlatt sengen neste morgen som en grublende introvert, og høvding Hvite Villhavre betraktet med stolthet den nye kaptein Flume som sitt eget personlige verk. Han hadde aldri hatt til hensikt å skjære halsen over på kaptein Flume fra øre til øre. Truselen om det hadde bare vært hans form for spøk, som det var hans form for spøk å true med å dø av lungebetennelse, klemme til oberst Moodus over nesen eller utfordre doktor Daneeka til indiansk bryte­ kamp. Det eneste høvding Hvite Villhavre ville når han kom sjanglende mer eller mindre døddrukken inn i teltet hver kveld, var å legge seg ned og sove, noe Sultne Joe rett som det var hindret ham i å gjøre. Sultne Joes mareritt ga høvding Hvite Villhavre den store skjelven, og han ønsket ofte at en eller annen ville snike seg på tærne inn i teltet til Sultne Joe, løfte katten til Huple velde fra ansiktet hans og skjære halsen over på ham fra øre til øre, slik at alle i leiren unntatt kaptein Flume kunne få seg en god natts søvn. Selv om høvding Hvite Villhavre stadig klemte til oberst Moodus over nesen til beste for general Dreedle, ble han like­ vel betraktet som håpløs. En annen som også var håpløs, var major Major, skvadronsjefen, som hadde oppdaget det sam­ 62

tidig som han oppdaget at han var skvadronsjef, og begge deler oppdaget han da oberst Cathcart kom susende inn i leiren i den spesial trimmede jeepen sin med et tordnende brøl dagen etter at major Duluth var blitt drept over Perugia. Oberst Cathcart bremset opp med et hvin og skled rundt to centimeter fra jernbanegrøften som skilte fronten på jeepen hans fra den vindskjeve kurvballbanen på den andre siden, som major Major omsider var blitt jagd vekk fra med spark og slag og en haglskur av stener fra de mennene han nesten var blitt venner med. «De er den nye skvadronsjefen,» hadde oberst Cathcart brølt tvers over grøften til ham. «Men innbill Dem bare ikke at det betyr noe som helst, for det gjør det ikke. Det betyr ikke noe annet enn at De er den nye skvadronsjefen.» Og oberst Cathcart var forsvunnet igjen med et brøl, like plutselig som han var kommet; han kastet jeepen rundt og ga gass med ondskapsfullt spinnende hjul som sendte kaskader av finmalt blåleire i fjeset på major Major som sto der aldeles lamslått av nyheten. Han sto igjen målløs, ulenkelig og tafatt med en medtatt kurvball i de lange hendene sine, mens hatets sed, som oberst Cathcart så raskt hadde sådd ut, slo rot hos soldatene som hadde spilt kurvball med ham og latt ham bli så nær venner med seg som han noen gang hadde vært venner med noen før. Det hvite i måneøynene hans vokste og ble stort og slørete etter hvert som munnen kjempet lengselsfullt og tapte mot den velkjente, ugjennomtrengelige ensomheten som drev innover ham igjen som en kvelende tåke. I likhet med alle de andre offiserene ved gruppestaben unntatt major Danby var oberst Cathcart gjennomsyret av demokratiets ånd: han trodde fullt og fast at alle menn var skapt like, og derfor foraktet han alle som ikke tilhørte grup­ pestaben med nøyaktig den samme nidkjærhet. Ikke desto mindre trodde han på karene sine. Som han så ofte erklærte for dem i briefingrommet, trodde han de var minst ti angrep bedre enn en hvilken som helst annen avdeling, og de som ikke delte den tiltroen han hadde til sine menn, kunne etter hans mening komme seg til helvete vekk fra avdelingen. Men, som Yossarian oppdaget da han fløy for å besøke forhen­ værende visekorporal Wintergreen, den eneste måten å kom­ me seg til helvete vekk fra avdelingen på, var å fly ti angrep mer enn alle andre. «Men jeg forstår det fremdeles ikke,» protesterte Yossarian. «Har doktor Daneeka rett, eller har han ikke rett?» 63

«Hvor mange sa han?» «Førti.» «Daneeka snakket sant,» innrømmet forhenværende vise­ korporal Wintergreen. «Førti tokt er alt du trenger fly hva oss her i hovedkvarteret for 27. Air Force angår.» Yossarian triumferte. «Men da kan jo jeg dra rett hjem? Jeg har fløyet åtteogførti.» «Nei, hjem kan du nok ikke dra,» korrigerte forhenværende visekorporal Wintergreen ham. «Er du sprø?» «Hvorfor ikke?» «Paragraf 22.» «Paragraf 22?» Yossarian stirret forbløffet på ham. «Hva pokker har paragraf 22 med dette å gjøre?» «Paragraf 22,» svarte doktor Daneeka tålmodig da Sultne Joe hadde fløyet Yossarian tilbake til Pianosa, «sier at man alltid skal gjøre det kommanderende offiser gir en ordre om.» «Men 27. Air Force sier jeg kan dra hjem når jeg har fløyet førti tokt.» «Javisst, men den sier ikke man skal dra hjem. Bestem­ melsene sier man skal følge enhver ordre. Det er derfor vi har paragrafer. Selv om obersten ignorerer ordren fra 27. Air Force ved å la Dem fly flere angrep, må De likevel fly dem, med mindre De vil gjøre Dem skyldig i oppsetsighet mot en av hans ordrer. Og da får De hovedkvarteret for 27. Air Force på nakken for alvor.» Yossarian sank sammen av skuffelse. «Da må jeg jo fak­ tisk fly femti, ikke sant?» sa han klagende. «Femogfemti,» rettet doktor Daneeka det til. «Femogfemti hva?» «Femogfemti angrep som obersten nå vil at dere skal ha bak dere, alle sammen.» Sultne Joe trakk et dypt sukk av lettelse da han hørte doktor Daneeka, og ansiktet hans sprakk i et stort flir. Yos­ sarian grep Sultne Joe i nakken og fikk ham til å fly rett til­ bake til forhenværende visekorporal Wintergreen. «Hva tror du de kommer til å gjøre med meg,» spurte han i en fortrolig tone, «hvis jeg nekter å fly?» «Vi kommer sannsynligvis til å skyte deg,» svarte forhen­ værende visekorporal Wintergreen. «Vi?» skrek Yossarian forbauset. «Hva mener du med vi? Siden når står du på deres side?» «Hvilken side venter du jeg skal stå på hvis du skal sky­ tes?» svarte forhenværende visekorporal Wintergreen. Yossarian krympet seg. Obersten hadde slått ham igjen. 64

KAPITEL 7

McWatt Yossarians førsteflyver var vanligvis McWatt, og det var også en av disse underlige, ironiske, uforståelige tingene som omga Yossarian. Ikke minst syntes Yossarian det hver gang han så McWatt stå utenfor teltet sitt og barbere seg i sin skrikende røde, rene pyjamas. McWatt var antageligvis den sprøeste flyveren av dem alle, ettersom han var fullstendig normal og likevel ikke syntes å bry seg det spor om krigen. Han var en kortbent, bredskufdret, smilende ung sjel som uavlatelig plystret smittende revymelodier og snudde kortene med skarpe smell når han ga i tjueett eller poker, til Sultne Joe oppløstes i skjelvende fortvilelse under det økende trykket og begynte å skrike til ham at han skulle slutte å smelle kortene i bordet. «Du gjør det bare fordi du vet det plager meg, din for­ dømte satan,» skrek Sultne Joe rasende mens Yossarian holdt ham beroligende på strak arm. «Det er den eneste grunnen til at han gjør det, fordi han liker å høre meg hyle — den helve­ tes drittsekken!» McWatt rynket unnskyldende på sin fine, fregnete nese og sverget på at han aldri skulle smelle kortene i bordet mer, men han glemte det bestandig. McWatt gikk med skinnforede tøfler til sin røde pyjamas og sov alltid mellom nystrøkne, kulørte laken, maken til dem Milo hadde skaffet ham halv­ parten av fra den flirende tyven som var så glad i sukkertøy i bytte for ingen av de stenfrie dadlene Milo hadde lånt av Yossarian. McWatt var storlig imponert over Milo, som til stor moro for Snark, messekorporalen, allerede var i full sving med å kjøpe inn egg for syv cent stykket og selge dem igjen for fem cent. Men McWatt var aldri så imponert over Milo som Milo hadde vært over den skrivelsen Yossarian hadde fått om leveren sin av doktor Daneeka. «Hva er dette?» hade Milo skreket forstyrret da han opp­ daget den veldige bølgepappesken med pakker med tørket frukt og bokser med fruktsaft og desserter, som to av de 65

italienske arbeiderne major ... de Coverley hadde kidnappet for kjøkkenet, holdt på å bære bort til teltet til Yossarian. «Dette er kaptein Yossarian, løytnant,» presenterte korpo­ ral Snark med en overlegen grimase. Korporal Snark var en intellektuell snobb som mente om seg selv at han var tyve år forut for sin tid og derfor ikke kunne fordra å lage mat til mobben. «Han har en skrivelse fra doktor Daneeka som gir ham rett til å spise all den frukten og drikke all den frukt­ saften han ønsker.» «Hva er dette?» skrek Yossarian da Milo ble hvit i ansiktet og begynte å vakle. «Dette er løytnant Milo Minderbinder, kaptein,» sa korpo­ ral Snark og blunket hånlig. «En av de nye flyverne våre. Han ble messeoffiser mens De var på sykehuset sist.» «Hva er dette?» utbrøt McWatt sent om ettermiddagen da Milo gav ham halvparten av lakenet hans. «Det er halvparten av det lakenet som ble stjålet fra teltet ditt i morges,» forklarte Milo med nervøs selvtilfredshet mens det rykket heftig i den røde barten hans. «Jeg skal vedde på at du ikke visste det var stjålet engang.» «Hvorfor skulle noen stjele halvparten av et laken?» spurte Yossarian. Milo ble forvirret. «Du forstår ikke,» protesterte han. Men Yossarian forsto heller ikke hvorfor Milo gikk så des­ perat inn for å investere penger i den skrivelsen fra doktor Daneeka som gikk rett på saken. «Gi Yossarian all den tørke­ de frukten og all den fruktsaften han ønsker,» hadde doktor Daneeka skrevet. «Han sier han lider av et levertilfelle.» «En skrivelse som dette,» mumlet Milo nedslått, «kan ruinere en hvilken som helst messeoffiser i verden.» Milo var kommet bort til teltet til Yossarian bare for å lese brevet en gang til, og han fulgte pappesken med de fortapte forsynin­ gene tvers over leiren som en sørgende far sin enbårne sønn. «Jeg er nødt til å gi deg alt du ber om. Skrivelsen forlanger jo ikke engang at du skal spise det selv.» «Og det er jammen bra også,» sa Yossarian, «for jeg spiser aldri noe av det. Jeg lider av et levertilfelle.» «Å ja, det glemte jeg,» sa Milo og senket stemmen ærbødig. «Er det alvorlig?» «Alvorlig nok,» svarte Yossarian håpefullt. «Jeg skjønner,» sa Milo. «Og hva vil det si?» «Det vil si at det kunne ikke være bedre ...» «Jeg tror ikke jeg riktig skjønner.» «.. . uten å være verre. Skjønner du nå?» 66

«Ja, nå skjønner jeg. Men jeg tror ikke jeg skjønner riktig likevel.* «Det skal du ikke bry deg om. La heller meg bry meg om det. Jeg har ikke noe virkelig levertilfelle skjønner du. Jeg har bare symptomene. Jeg lider av et Garnett-Fleischakersyndrom.» «Jeg forstår,» sa Milo. «Og hva er et Garnett-Fleischakersyndrom?» «Et levertilfelle.» «Jeg forstår,» sa Milo og begynte trett å massere de svarte øyenbrynene sine med et uttrykk av indre smerte, som om han bare ventet på at en eller annen plagsom lidelse han hadde, skulle forsvinne. «I så fall,» fortsatte han omsider, «går jeg ut fra at du må passe nøye på hva du spiser, ikke sant?» «Det skal være sikkert,» sa Yossarian. «Et godt GarnettFleischaker-syndrom er ikke så lett å skaffe seg, og. jeg vil ikke ødelegge det for alt i verden. Det er derfor jeg aldri spiser frukt.» «Nå skjønner jeg,» sa Milo. «Frukt er skadelig for leveren din?» «Nei, frukt er bra for leveren min. Det er derfor jeg aldri spiser frukt.» «Men hva gjør du med frukten da?» spurte Milo og for­ fulgte standhaftig gjennom sin stadig stigende forvirring den samme tanke frem til det endelige spørsmål som hele tiden hadde brent på leppene hans: «Selger du den?» «Jeg gir den bort.» «Til hvem?» ropte Milo med en stemme som sprakk av for­ tvilelse. «Til hvem som helst som vil ha,» skrek Yossarian tilbake. Milo satte i et langtrukkent, melankolsk klageskrik og ryg­ get tilbake mens svetten plutselig sto som små dråper over hele det askegrå ansiktet hans. Han trakk fraværende i den bedrøvelige barten sin og skalv over hele kroppen. «Jeg gir bort en god del til Dunbar,» fortsatte Yossarian. «Dunbar?» lød det som et svakt ekko fra Milo. «Ja. Dunbar kan spise all den frukten han vil uten at det gjør ham det minste godt. Jeg setter bare pappesken fra meg her ute så hvem som helst kan komme og forsyne seg. Aarfy kommer hit for å få svisker, for han sier han aldri får nok svisker i messeteltet. Det synes jeg du bør undersøke en gang du har god tid, for det er sannelig ikke noe moro å ha Aarfy hengende omkring her. Hver gang det begynner å minke på forsyningene, får jeg korporal Snark til å fylle esken igjen. 67

Nately tar alltid med seg et helt lass med frukt hver gang han drar til Roma. Han er forelsket i en hore der som hater meg og overhodet ikke er interessert i ham. Hun har en lillesøster som aldri lar dem være alene sammen i sengen, og de bor i en leilighet sammen med en gammel mann og en gammel kone og en flokk andre jenter med nydelige, fete lår som også flyr omkring der. Nately tar med seg en hel eske til dem hver gang han drar dit.» «Selger han til dem?» «Nei, han bare gir bort.» Milo rynket pannen. «Det er jo svært snilt av ham,» be­ merket han uten særlig begeistring. «Svært snilt,» samtykket Yossarian. «Og jeg er sikker på at det er fullt lovlig,» sa Milo, «etter­ som frukten tilhører deg når du først har fått den av meg. Så vanskelig som situasjonen er, antar jeg også at disse men­ neskene er svært glad over å få den.» «Svært glad,» forsikret Yossarian ham. «De to jentene, Natelys hore og lillesøsteren hennes, selger alt sammen på svartebørsen og bruker pengene til å kjøpe seg glassperler og billig parfyme.» Milo så interessert opp. «Glassperler,» utbrøt hem. «Det visste jeg ikke. Og hvor mye betaler de for den billige par­ fymen?» «Gamlingen bruker sine prosenter til å kjøpe billig whisky og horebilder. Han er en gammel gris.» «En gammel gris?» «Om han er!» «Er det stor etterspørsmål etter horebilder i Roma?» spurte Milo. «Om det er! Ta Aarfy for eksempel. Du kjenner jo ham, men ville du tro det om ham?» «At han er en gris?» «Nei, at han er navigatør. Du vet da vel hvem kaptein Aardvaark er? Det er jo den hyggelige fyren som kom bort til deg den første dagen du var i skvadronen og sa, Aardvaark er navnet og navigasjon er hele mitt liv. Han hadde en pipe i fjeset og spurte deg antageligvis om hvilket universitet du hadde studert ved. Vet du ikke hvem han er?» Milo hørte ikke etter. «Kan ikke vi gå sammen om dette?» utbrøt han bønnfallende. Yossarian ristet på hodet skjønt han tvilte ikke på at de kom til å få hele billass med frukt å gjøre med akkurat som de ville når han ved hjelp av skrivelsen fra doktor Daneeka 68

først hadde rekvirert den fra proviantlageret. Milo tok det nokså tungt, men fra det øyeblikk av betrodde han Yossarian alle hemmelighetene sine unntatt én ut fra det skarpsindige synspunkt at den som holder seg for god til å stjele fra fedre­ landet, også vil holde seg for god til å stjele fra kameratene sine eller snyte dem på andre måter. Milo betrodde Yossarian alle hemmelighetene sine unntatt hemmeligheten om de hule­ ne han hadde oppe i fjellene hvor han hadde begynt å grave ned pengene sine den gangen han kom tilbake fra Smyma med en flylast fiken og fikk høre av Yossarian at det var kom­ met en sikkerhetsoffiser til sykehuset. Milo, som hadde vært enfoldig nok til å melde seg frivillig som messeoffiser, be­ traktet jobben som et hellig tillitsforhold mellom seg selv og de andre. «Jeg var ikke engang klar over at vi ikke serverte nok svisker,» innrømmet han allerede den første dagen. «Det er vel fordi jeg er helt ny her. Jeg skal ta saken opp med overkokken med en gang.» Yossarian fikserte ham skarpt. «Hvilken overkokk?» spurte han. «Du har ingen overkokk.» «Korporal Snark,» forklarte Milo og så skyldbevisst til siden. «Han er den eneste kokken jeg har, og da er han jo faktisk overkokk, men jeg håper å få ham overført til den administrative delen av foretagendet. Jeg har følelsen av at korporal Snark har en tendens til å slippe sin skapende fantasi løs i altfor stor grad. Han ser på jobben som messekorporal som et kunstnerisk kall og klager stadig over at han må prostituere seg selv og sitt talent. Men det er det da vitterlig ingen som forlanger han skal gjøre! A propos, du skulle vel ikke tilfeldigvis vite hvorfor han ble degradert til menig og ikke er kommet lenger opp enn til korporal igjen?» «Joda,» svarte Yossarian. «Han forgiftet skvadronen.» Milo ble blek igjen. «Han gjorde hva?» «Han kjørte hundrevis av såpestykker gjennom kjøttkvernen sammen med søtpotetene bare for å bevise at folk har elendig smak og ikke er i stand til å avgjøre hva som er godt og hva som er vondt. Hver eneste mann i skvadronen ble syk. Angrepene ble avlyst.» «Jøssenam!» utbrøt Milo med smale, misbilligende lepper. «Da fant han vel temmelig snart ut at han hadde tatt feil, tenker jeg. Med hensyn til folks smak, mener jeg.» «Tvert imot,» innvendte Yossarian. «Han fant ut hvor rett han hadde. Vi stappet i oss den ene porsjonen etter den andre 69

og ba om mer. Vi var klar over at vi var syke, men vi ante ikke at vi var blitt forgiftet.» Milo snufset bestyrtet et par ganger som en langhåret, brun hare. «I så fall må jeg absolutt se å få ham over i administrasjonen,» sa han. «Jeg vil nødig at en sånn ting skal gjenta seg mens jeg har ansvaret. Du skjønner det,» la han alvorlig til, «at det jeg håper å kunne gjøre, er å gi karene i denne skvadronen verdens beste mat. Det er litt av et mål å sette seg, synes du ikke? En messeoffiser som setter seg lavere mål enn det, har ikke rett til å være messeoffiser. Er du ikke enig?» Yossarian snudde seg langsomt og stirret på Milo med granskende mistro. Han så foran seg et enkelt, ærlig ansikt, ute av stand til underfundigheter eller uærlig spill, et alvor­ lig, frimodig ansikt med store øyne som liksom ikke hørte sammen, rustbrunt hår, svarte øyenbryn og en bedrøvelig rødbrun bart. Milo hadde lang, tynn nese med snøftende, fuktige nesebor som pekte skarpt til høyre, alltid i motsatt retning av blikket hans. Det var ansiktet til en mann med en forherdet redelighet, en mann som like lite var i stand til be­ visst å sette seg ut over de moralske prinsipper som lå til grunn for hans fortreffelighet, som han kunne forvandle seg til en motbydelig padde. Et av disse moralske prinsipper gikk ut på at det aldri var synd å presse prisene så høyt opp som markedet tålte. Han kunne hensette seg i voldsomme anfall av rettferdig vrede, og da han hørte om sikkerhetsoffiseren som var kommet for å holde et øye med dem, fikk han et slikt anfall. «Men det er ikke deg han skal holde øye med,» sa Yos­ sarian i et forsøk på å berolige ham. «Han leter etter en eller annen oppe på sykehuset som har undertegnet seg som Washington Irving på brevene han sensurerte.» «Jeg har aldri skrevet Washington Irving på noe brev,» erklærte Milo. «Selvfølgelig har du ikke det.» «Det er bare et trick for å få meg til å tilstå at jeg har tjent penger på svartebørsen,» sa Milo og halte heftig i en tust av den falmete barten sin. «Jeg liker ikke sånne fyrer. Alltid ute etter ærlige mennesker. Hvorfor legger ikke rette vedkommende seg etter forhenværende visekorporal Winter­ green? Da ville de i hvert fall gjøre en god gjerning. Han eier ikke respekt for spillets regler og underbyr meg stadig vekk.» Milos bart så så bedrøvelig ut fordi de to halvdelene av den 70

aldri hang" riktig sammen. De sto i stil til øynene hans, som

heller ikke hørte sammen og alltid så hver sin vei. Milo så mer enn folk flest, men han så ingenting helt tydelig. Som kontrast til sin reaksjon på nyheten om sikkerhetsoffiseren mottok han Yossarians beskjed om at oberst Cathcart hadde hevet antall tokt til femogfemti med besluttsomt mot. «Vi er i krig,» sa han, «og det nytter ikke å klage over hvor mange tokt vi må fly. Hvis obersten sier vi må fly femogfemti, må vi fly femogfemti.» «Jeg må i hvert fall ikke fly femogfemti,» erklærte Yos­ sarian høytidelig. «Jeg skal snakke med major Major.» «Ham får du ikke snakke med. Han tar ikke imot noen.» «Så legger jeg meg inn på sykehuset igjen.» «Du ble jo utskrevet for bare ti dager siden,» minnet Milo ham irettesettende om. «Du kan ikke fortsette å legge deg inn på sykehuset hver gang det hender noe du ikke liker. Nei, det er nok best å fly. Det er vår plikt.» Milo var så full av samvittighetsfulle betenkeligheter at han ikke engang tillot seg å låne en pakke stenfrie dadler fra messeteltet den dagen lakenet til McWatt ble stjålet, for ma­ ten i messeteltet var fremdeles statens eiendom. «Men deg kan jeg låne av,» forklarte han Yossarian, «etter­ som all frukten tilhører deg når du først har fått den av meg ved å vise frem skrivelsen fra doktor Daneeka. Du kan jo gjøre hva du vil med den, selge den med fortjeneste tilogmed, istedenfor å gi den bort gratis.. Det kan vi vel gjøre sammen, hva?» «Nei.» Milo ga opp. «Så lån meg en pakke stenfrie dadler da,» sa han. «Du skal nok få den igjen. Det sverger jeg på. Og du skal ikke ha gjort det for ingenting. Milo beviste at han var en ordholden mann og ga Yos­ sarian en fjerdepart av McWatts gule laken da han kom til­ bake med den uåpnede pakken med stenfrie dadler og den flirende tyven som var så glad i søtsaker og hadde stjålet lakenet fra teltet til McWatt. Nå tilhørte lakenbiten Yossa­ rian. Han hadde gjort seg fortjent til den uten å gjøre noe som helst, men han skjønte ikke riktig hvorfor. Det gjorde ikke McWatt heller. «Hva er dette for noe?» ropte McWatt og stirret forbløffet på restene av det halve lakenet sitt. «Det er resten av det lakenet som ble stjålet fra teltet ditt i morges,» forklarte Milo. «Jeg skal vedde på at du ikke engang visste det var stjålet.» 71

«Hvem i all verden går omkring og stjeler halve laken?» spurte Yossarian. Milo begynte å bli nervøs. «Du forstår ikke dette her,» protesterte han. «Han stjal hele lakenet, og jeg fikk det til­ bake sammen med den pakken med stenfrie dadler som du ga meg i bytte. Derfor er denne fjerdeparten av lakenet ditt. Du har fått meget anstendige renter av kapitalen din, spesielt fordi du også har fått igjen alle de stenfrie dadlene du ga meg.» Deretter henvendte Milo seg til McWatt. «Halvparten av lakenet er ditt fordi hele lakenet var ditt til å begynne med, og jeg forstår virkelig ikke hva du har å beklage deg over ettersom du ikke ville ha hatt noe laken i det hele tatt om ikke kaptein Yossarian og jeg hadde ordnet dette for deg.» «Jeg klager ikke,» utbrøt McWatt. «Jeg forsøker bare å finne ut hva jeg kan gjøre med denne halvparten av lakenet.» «Det er en mengde ting du kan gjøre med et halvt laken,» forsikret Milo ham. «Den siste fjerdeparten av lakenet har jeg beholdt selv som belønning for min foretagsomhet, mitt arbeid og mitt initiativ. Det vil si ikke for meg personlig, men for syndikatet. Og nå skal du høre hva du kan gjøre med din halvpart av lakenet. Du kan overlate den til syndikatet, så skal du få se hvordan den begynner å yngle.» «Hvilket syndikat?» «Syndikatet jeg kommer til å danne en vakker dag for å skaffe dere all den gode maten dere fortjener.» «Vil du danne et syndikat?» «Javisst. Nei, forresten, heller et kooperativ. Vet du hva et kooperativ er?» «Det er et sted hvor du går inn og kjøper ting, ikke sant?» «Og selger ting,» tilføyde Milo. «Og selger ting.» «Jeg har bestandig ønsket meg et kooperativ. Du kan gjøre en masse når du først har fått et kooperativ. Men først må du ha et kooperativ.» «Og du vil ha et kooperativ?» «Ja, og alle mann skal få sin del av overskuddet.» Yossarian var fremdeles litt forvirret, for dette var forret­ ninger, og når det gjaldt forretninger, var det mye han ikke forsto. «La meg forsøke å forklare,» sa Milo generøst, men med stigende fortvilelse og utålmodighet idet han pekte med tom­ melen mot tyven som var så glad i søtsaker, og som fremdeles sto flirende ved siden av ham. «Jeg visste at han heller ville 72

ha stenfrie dadler enn det lakenet. Ettersom han ikke skjøn­ ner et eneste ord engelsk, satte jeg som betingelse at hele handelen skulle foregå på engelsk.» «Hvorfor slo du ham ikke heller i hodet med noe hardt og tok lakenet fra ham?» spurte Yossarian. Milo presset leppene sammen med verdighet og ristet på hodet. «Det ville ha vært høyst urettferdig,» sa han iretteset­ tende. «Det er galt å bruke makt; det kommer aldri noe godt ut av ting man skaffer seg ved maktbruk. Det er mye bedre å gjøre det på min måte. Da jeg rakte dadlene frem mot ham og grep etter lakenet, trodde han vel jeg tilbød ham å bytte.» «Var det ikke det du gjorde da?» «Jo, jeg tilbød ham faktisk å bytte, men ettersom han ikke skjønner engelsk, kan jeg alltids benekte det.» «Sett at han nå blir sint og vil ha igjen dadlene?» «Da er tiden straks inne til å slå ham i hodet med noe hardt og ta dem fra ham,» svarte Milo uten å nøle. Han så fra Yossarian til McWatt og tilbake til Yossarian igjen. «Jeg skjønner virkelig ikke hva dere beklager dere over, alle sam­ men. Vi har da tjent på dette, alle sammen. Alle er lykkelige unntatt denne tyven, og ham er det ingen grunn til å be­ kymre seg over, ettersom han ikke engang kan engelsk og følgelig fortjener å bli behandlet på denne måten. Skjønner dere ikke det?» Men Yossarian skjønte fremdeles ikke hvordan Milo kunne kjøpe egg på Malta for syv cent stykket og selge dem med fortjeneste på Pianosa for fem cent.

KAPITEL 8

Løytnant Scheisskopf

Ikke engang Clevinger forsto hvordan Milo kunne få til det, og Clevinger visste alt. Clevinger visste alt om krigen unntatt hvorfor Yossarian måtte dø mens korporal Snark fikk lov til å leve, eller hvorfor korporal Snark måtte dø mens Yossarian fikk lov til å leve. Det var en grusom og skitten krig som Yossarian godt kunne ha klart seg foruten — og kanskje levd til evig tid. Bare en brødel av hans landsmenn kom til å ofre livet for å vinne den, og Yossarian hadde ingen ambisjoner i retning av å være en av dem. Å dø eller ikke dø, det var spørsmålet, og Clevinger ble utmattet av å forsøke å svare på det. Historien forlangte ikke at Yos­ sarian skulle pigge av før tiden, rettferdigheten kom til å skje fyldest uten det, fremskrittet avhang ikke av det, seieren hverken sto eller falt med det. At menn døde var en nødven­ dighet; hvem som døde var tross alt et spørsmål om tilfeldig­ heter, og Yossarian var villig til å ofre livet for hva som helst unntatt tilfeldigheter. Men sånn er krigen. Omtrent det eneste han kunne oppdage som gikk i hans egen favør, var at han tjente godt på den, og dessuten befridde den endel barn fra foreldrenes skadelige innflytelse. Clevinger visste så meget fordi Clevinger var et geni med bankende hjerte og blekt ansikt. Han var ikke stort annet enn en hanglete, tafatt, febrilsk hjerne med sultne øyne. Som student ved Harvard hadde han fått stipendier for nesten alt mulig, og den eneste grunnen til at han ikke fikk stipendier for alt mulig, var at han var altfor opptatt med å under­ tegne resolusjoner, distribuere resolusjoner og drøfte motresolusjoner, delta i diskusjonsgrupper og bekjempe diskusjons­ grupper, delta i ungdomskongresser og blokere ungdomskongresser og organisere studentkomitéer til forsvar for utviste studenter. Alle var enig om at Clevinger kom til å nå langt i de akademiske sirkler. Clevinger var kort sagt et av disse menneskene med massevis av intelligens og fullstendig uten 74

sunt vett, og alle skjønte det straks unntatt dem som fant det ut like etterpå. Han var kort sagt en tosk. Yossarian syntes ofte han lignet sånne typer som henger på veggene i moderne kunstgallerier med begge øynene på den ene siden av ansiktet. Det var selvfølgelig en illusjon, næret av Clevingers forkjærlighet for å stirre seg blind på den ene siden av en sak uten å se den andre i det hele tatt. Politisk var han en idealist av det slaget som er ute av stand til å skjelne høyre fra venstre og som følgelig blir sittende ubehjelpelig fast midt imellom. Overfor sine fiender på høyre fløy forsvarte han sine kom­ munistiske venner like utrettelig som han overfor sine kom­ munistiske fiender forsvarte sine venner på høyre fløy, og han var like grundig avskydd av begge fraksjoner, som aldri foretok seg noe som helst for å forsvare ham fordi de syntes han var en tosk. Men han var en meget alvorlig, meget oppriktig og meget samvittighetsfull tosk. Det var umulig å gå på kino med ham uten etterpå å bli innviklet i en diskusjon om innlevelsens forutsetninger, om Aristoteles og universalismen, om budskap og filmens ansvar som kunstart i et materialistisk samfunn. Piker han tok med seg i teatret, måtte vente til den første mellomakten for å få greie på om de så et godt eller dårlig stykke, men da fikk de også greie på det. Han var en aktiv idealist som stadig bekjempet rasediskriminering i enhver form ved å bli fjern i blikket når han kom ut for det. Han visste alt om litteratur unntatt hvordan man nyter den. Yossarian forsøkte å hjelpe ham. «Ikke vær så dum,» hadde han rådet Clevinger til da de begge gikk sammen på kadettskolen i Santa Ana, California. «Jeg skal nok si det til ham,» insisterte Clevinger der de satt sammen høyt oppe på tribunen og så ned på den primitive paradeplassen hvor fenrik Scheisskopf raste frem og tilbake som en skjeggløs kong Lear. «Hvorfor meg,» klaget fenrik Scheisskopf. «Hold kjeft, din idiot,» sa Yossarian til Clevinger med en mine som en gammel onkel. «Du vet ikke hva du snakker om,» protesterte Clevinger. «Jeg vet nok til å holde kjeft, din tosk.» Fenrik Scheisskopf rev seg i håret og skar tenner. Gummikjakene hans skalv under anfall av fortvilelse. Problemet hans var en skavdron flykadetter som knapt visste hva moral var, og som marsjerte som svin i paradekonkurransen hver søndag ettermiddag. Moralen var elendig fordi de ikke likte 75

å delta i paradekonkurranser hver søndag ettermiddag, og fordi løytnant Scheisskopf hadde utpekt hvem som skulle være kadettoffiserer istedenfor å la dem velge kadettoffiserer selv. «Jeg vil høre sannheten,» bønnfalt fenrik Scheisskopf dem inntrengende om. «Hvis det på noen måte er min feil, vi/ jeg høre sannheten.» «Han vil jo høre sannheten,» sa Clevinger. «Han vil vi skal holde kjeft, din idot,» svarte Yossanan. «Men du hørte vel hva han sa?» innvendte Clevinger. «Jada,» svarte Yossarian. «Jeg hørte ham si både høyt og tydelig at vi bør holde kjeft alle sammen om vi vet hva som er best for oss.» «Jeg skal ikke straffe dere,» sverget fenrik Scheisskopf. «Han sier han ikke kommer til å straffe meg,» sa Clevinger. «Han kommer til å gjelde deg,» sa Yossarian. «Jeg sverger på at jeg ikke skal straffe dere,» sa fenrik Scheisskopf. «Tvert imot kommer jeg til å stå i evig takk­ nemlighetsgjeld til den mann som sier meg sannheten.» «Han kommer til å hate deg,» sa Yossarian. «Han kommer til å hate deg til sin dødsdag.» Fenrik Scheisskopf hadde nylig sloppet ut av et av treningssentrene for reserveoffiserer, og var henrykt over at kri­ gen var brutt ut, ettersom den ga ham et påskudd til å ta på seg offisersuniformen sin hver dag og si «Karer!» med barsk, militær stemme til de flokkene med guttunger som falt i klørne hans hver åttende uke på vei til slakterbenken. Fenrik Scheisskopf var ærgjerrig og humørløs og tok sitt ansvar med nøktern ro og smilte bare når en eller annen rivaliserende offiser i flyvåpenets treningsleir i Santa Ana ble rammet av en langvarig sykdom. Han så dårlig og hadde kronisk tett nese, noe som gjorde krigen særlig tiltrekkende for ham, ettersom det aldri var noen fare for at han skulle bli sendt til Europa. Det beste ved fenrik Scheisskopf var konen hans, og det beste ved konen hans var venninnen hennes som het Dori Duz og gjorde det så ofte hun fikk en sjanse og dessuten hadde en lotteuniform som konen til fenrik Scheisskopf tok på seg hver weekend og tok av seg hver weekend for hver eneste kadett i mannens skvadron som ville krype inni henne. Dori Duz var et livlig, lite lokk i gull og irrgrønt som var gladest i å gjøre det i redskapsboder, telefonkiosker, lager­ skur og venterom. Det var lite hun ikke hadde prøvd og mindre hun ikke ville. Hun var skamløs, mager, nitten og aggressiv. Hun produserte mindreverdighetskomplekser på 76

løpende bånd hos kadettene og fikk dem til å hate seg selv for det hun fikk dem til å gjøre før hun slengte dem vekk. Yossarian elsket henne. Hun var et fenomenalt eksemplar som bare reagerte sånn måtelig på ham. Han elsket å føle de spenstige musklene spille under huden hennes hvor han la hendene sine den eneste gangen hun lot ham få lov. Yossarian elsket Dori Duz så høyt at han ikke kunne la være å kaste seg lidenskapelig over konen til fenrik Scheisskopf hver uke for å hevne seg på fenrik Scheisskopf på samme måte som fenrik Scheisskopf hevnet seg på Clevinger. Fenrik Sceisskopfs kone hevnet seg på fenrik Scheisskopf for en eier annen uforglemmelig forbrytelse hun ikke lenger husket. Hun var en tykk, lyserød, lat pike som leste gode bøker og stadig maste på Yossarian at han ikke skulle være så småborgerlig. Hun opptrådte aldri uten en god bok i nær­ heten, ikke engang når hun lå til sengs med ingenting annet enn Yossarian og identitetsmerkene til Dori Duz på seg. Hun kjedet Yossarian i hjel, men han var forelsket i henne også. Hun hadde eksamen fra Wharton handelsskole med beste karakter i regning, men var likevel ikke i stand til å telle til åtteogtyve hver måned uten å råke i vanskeligheter. «Vi skal ha barn igjen, kjæreste,» sa hun til Yossarian hver måned. «Du vet ikke hva du snakker om,» svarte Yossarian. «Jammen, det er sant, kjæreste,» insisterte hun. «Det er jo det jeg sier.» «Vi skal ha en liten en igjen, kjæreste,» sa hun til mannen sin. «Jeg har ikke tid til den slags nå,» gryntet fenrik Scheiss­ kopf. «Vet du ikke vi skal ha en parade om noen få minutter?» Fenrik Scheisskopf var meget opptatt av å vinne paradekonkurransene og få Clevinger opp for disiplinæmevnden fordi han hadde oppmuntret til å styrte de kadettoffiserene fenrik Scheisskopf hadde utnevnt. Clevinger var en bråkma­ ker og en innbilsk fyr. Fenrik Scheisskopf visste at Clevinger kunne forårsake enda mer bråk om han ikke ble holdt i tøm­ me. I dag var det kadettoffiserene, i morgen kunne det være hele verden. Clevinger hadde hjerne, og fenrik Scheisskopf hadde lagt merke til at folk med hjerne hadde en tendens til å bli temmelig yppale rett som det var. Slike menn var far­ lige, og selv de nye kadettoffiserene, som Clevinger hadde vært med på å få valgt, var ivrige etter å vitne mot ham. Saken mot Clevinger var avgjort på forhånd. Det eneste som manglet var noe å anklage ham for. 77

Det kunne ikke ha noe med paradene å gjøre, for Clevinger tok paradene nesten like høytidelig som fenrik Scheisskopf selv. Det var oppstilling til parade tidlig på ettermiddagen hver søndag, og karene ravet på plass for å stille seg opp i rekker på tolv og tolv utenfor brakkene. Stønnende i bakrus haltet de i takt ut til sin anviste firkant på paradeplassen, hvor de stående i varmen uten å få røre seg sammen med kadettene fra seksti eller sytti andre skvadroner til så mange var stupt av solstikk at det kunne være passende å blåse av hele affæren. I utkanten av plassen sto rekker av sykebiler og veltrente båremannskaper med walkie-talkie-apparater. På taket av sykebilene hadde de postert observatører med kik­ kerter. En skriver førte protokoll. Overoppsynet med denne fasen av operasjonen hadde en sanitetsoffiser med anlegg for tallbehandling, som kontrollerte pulsen på de falne og passet på at skriveren førte inn riktige tall. Så snart et tilstrekkelig antall kadetter var plukket opp i bevisstløs tilstand og kjørt vekk i sykebilene, gjorde sanitetsoffiseren tegn til musikk­ løytnanten som kommanderte militærorkesteret, som igjen ga tegn til trommeslageren om å slå opp og avslutte paraden. En etter en satte skvadronene seg i bevegelse over parade­ plassen, utførte en møysommelig høyre om marsj! forbi tri­ bunen med offiserene på og marsjerte deretter nedover til brakkene igjen. Hver av de paraderende skvadronene fikk karakter idet de passerte tribunen hvor en dissende oberst med stor, fet bart satt sammen med de andre offiserene. Den beste skvadronen i hver wing vant en fullstendig verdiløs gul vimpel på en full­ stendig verdiløs lang stang. Den beste skvadronen i leiren vant en verdiløs rød vimpel på en enda lengre stang som var verdt enda mindre, ettersom den var tyngre og følgelig en desto større plage å drasse omkring med hele uken til en annen skvadron var så heldig å vinne den søndagen etter. Yossarian syntes påfunnet med vimpelen var idiotisk. Det fulgte ingen belønning i kontanter med den og ingen andre privilegier. I likhet med olympiske medaljer og tennistroféer betydde de ikke noe annet enn at innehaveren hadde prestert noe full­ stendig unyttig bedre enn alle andre. Og selve paradene var like idiotiske. Yossarian hatet pa­ rader. De var så martialske. Han hatet å høre dem, hatet å se dem, hatet å bli heftet i trafikken av dem. Han hatet å bli tvunget til å delta i dem også. Som om det ikke var nok å være flykadett, måtte han også oppføre seg som soldat i den bren­ nende heten hver søndag ettermiddag. Det var ille nok å 78

være flykadett, forsåvidt som det nå var tydelig at krigen ikke kom til å slutte før de var ferdig med treningen. Det var den eneste grunnen til at han i det hele tatt hadde meldt seg som frivillig til flyvåpenets kadettskole. Etter at han var ferdig med rekruttskolen og hadde kvalifisert seg som flykadettaspirant, var det å vente i ukevis for å bli opptatt ved en kadettskole og så i ukevis for å lære å bli bombenavigatør og deretter i ukevis mens kamptreningen pågikk. Det syntes utrolig den gangen at krigen skulle vare så lenge, for Gud sto på hans side etter hva han hadde hørt, og Gud kunne, etter hva han også hadde hørt, gjøre hva han ville. Men krigen var på langt nær over, og treningsprogrammet var på det nær­ meste avsluttet. Fenrik Scheisskopf var så oppsatt på å vinne en parade at han holdt på å bli gal, og han satt oppe halve natten og for­ beredte seg mens konen hans ventet elskovssykt i sengen og bladde seg frem til favorittavsnittene sine i Krafft-Ebing. Han leste bøker om marsjering. Han lekte med eskevis av sjokoladesoldater til de smeltet mellom hendene hans og ekserserte deretter i rekker på tolv og tolv med et sett cowboyer i plastic som han hadde bestilt under påtatt navn gjennom et postordrefirma og om dagen holdt nedlåst i en hemmelig skuff. Leonardos anatomistudier kom til å bli uunnværlige for ham. En kveld ble han klar over at han trengte levende modell og kommanderte sin kone til å marsjere frem og tilbake i rommet. «Naken?» spurte hun håpefullt. Fenrik Scheisskopf slo hendene for øynene i fortvilelse. Det var fenrik Scheisskopfs torn i kjødet at han var lenket til en kvinne som var ute av stand til å se lenger enn sine egne skitne, seksuelle begjær, selv når hun ble stilt ansikt til ansikt med den gigantiske kamp for det uoppnåelige som en nobel mann uvegerlig og alltid lot seg engasjere i. «Hvorfor pisker du meg aldri?» spurte hun surmulende en kveld. «Fordi jeg ikke har tid,» svarte han utålmodig. «Jeg har ikke tid. Er du ikke klar over at det snart skal være en ny parade?» Og han hadde faktisk ikke tid. I dag var det allerede søn­ dag igjen og bare syv dager til neste parade. Han kunne ikke fatte hvor det ble av tiden. Fenrik Scheisskopfs skvadron hadde fått dårligste karakter tre parader på rad nå, og han begynte å få et temmelig betent rykte. Han overveide alle mu­ ligheter til forbedring og vek ikke engang tilbake for tanken om å spikre alle tolv i hver rekke fast til en solid ekeplanke 79

for å få dem til å holde innretningen. Planen viste seg imid­ lertid uholdbar ettersom en høyre om, marsj! ikke kunne gjenomføres uten nikkelgangjern i korsryggen på hver mann, og fenrik Scheisskopf var ikke så enfoldig at han næret noe håp om å få utlevert nikkelgangjern av depotsersjanten eller møte noe samarbeid hos feltkirurgene på sykehuset når det gjaldt monteringen av slike beslag og jern. Uken etter at fenrik Scheisskopf hadde fulgt Clevingers råd om å la karene velge sine egne kadettoffiserer, vant skvadronen den gule vimpelen. Fenrik Scheisskopf ble så henrykt over denne uventede prestasjonen at han rappet til sin kone i hodet med stangen da hun forsøkte å slepe ham med seg til sengs for å feire dagen ved å demonstrere sin forakt for seksualmoralen til de lavere middelklasser i den vest­ lige sivilisasjon. Uken etter vant skvadronen den røde vimpe­ len, og fenrik Scheisskopf var fra seg av begeistring. Og uken deretter skapte skvadronen hans historie ved å vinne den røde vimpelen for annen gang på rad! Og nå hadde fenrik Scheiss­ kopf så stor tro på seg selv og sine evner at han lot den store bomben springe. I sine dyptgående studier av armbevegelsene hos marsjerende soldater hadde fenrik Scheisskopf oppdaget at de istedenfor å svinge fritt som var det vanlige, ikke burde beveges mer enn høyst åtte centimeter målt fra hoftebenets akse, noe som i virkeligheten innebar at de praktisk talt ikke burde beveges i det hele tatt. Fenrik Scheisskopfs forberedelser var omstendelige og fore­ gikk i det skjulte. Alle kadettene i skvadronen måtte av­ legge ed på å holde kjeft, og de trente midt på svarte natten på reserveparadeplassen. De marsjerte i bekende mørke og kolliderte blindt med hverandre, men de fikk ikke lenger pa­ nikk, og de lærte å marsjere uten å svinge med armene. Fenrik Scheisskopfs første tanke hadde vært å få en venn av seg som arbeidet på et mekanisk verksted, til å sette nagler av nikkellegering i hoftebenet på hver mann og så tjore håndleddene fast til disse naglene med en åtte centimeter lang kobbertråd, men tiden strakk ikke til — tiden strakk aldri til — og dess­ uten var det vanskelig å få tak i kobbertråd nå under krigen. Han kom også til å tenke på at hvis karene skulle være såpass hemmet i sin bevegelsesfrihet, ville det gå ut over deres evne til å falle på en naturtro og sømmelig måte under besvimelsesseremonien som gikk forut for hver parade, og manglende evne til å besvime på en sømmelig og naturtro måte kunne tenkes å trekke karakteren for paraden i sin helhet ned. 80

Hele uken klukket han av undertrykt fryd i offisersklubben. Hans nærmeste venner henga seg til de villeste gjetninger. «Jeg lurer på hva gamle Dritthue pønsker på nå,» sa fenrik Engle. Fenrik Scheisskopf svarte på alle spørsmål fra sine kolleger med et betydningsfullt smil. «Dere kommer til å oppdage det på søndag,» lovte han. «Da vil dere oppdage det.» Fenrik Scheisskopf avslørte sin epokegjørende oppdagelse følgende søndag med all den bravur en erfaren impressario er i stand til å mønstre. Han sa ikke et ord mens de andre skvadronene kreket seg forbi planketribunen med krumme knær. Han fortrakk ikke engang en mine da de første geled­ dene av hans egen skvadron kom til syne med armene heng­ ende ubevegelig rett ned, og de første forskrekkede utropene steg opp fra offiserskameratene omkring ham. Han holdt seg helt til den dissende obersten med den store, fete barten kastet seg ubehersket over ham med sprengrødt ansikt, og da først kom han med den forklaringen som gjorde ham udødelig: «Se, oberst. Ingen armer!» Og til en forsamling som sto som lamslått av ærefrykt, delte han ut bekreftede fotostatkopier av den obskure bestemmel­ sen han hadde gravd frem og bygget sin uforglemmelige triumf på. Dette var fenrik Scheisskopf største stund. Natur­ ligvis seiret han overlegent i paraden, fikk den røde vimpelen til odel og eie og satte dermed en definitiv stopper for søndagsparadene, ettersom det nå under krigen var like vanskelig å få tak i røde vimpler som kobbertråd. Fenrik Scheisskopf ble forfremmet til løytnant Scheisskopf på stedet og begynte der og da sin raske karriere opp gjennom gradene. Det var få som ikke hyllet ham som et stort militært geni for denne viktige oppdagelsen. «Ja, den løytnant Scheisskopf, De,» sa fenrik Travers. «Han er et militært geni.» «Ja, det skal være sikkert,» samtykket fenrik Engle. «Det er synd fyren ikke vil bruke pisken på kona si.» «Jeg kan ikke innse at det har noe med saken å gjøre,» svarte fenrik Travers kjølig. «Fenrik Bemis pisker da fru Bemis etter alle kunstens regler hver gang de ligger sammen, men han er et null når det gjelder parader.» «Jeg snakker om pisking,» sa fenrik Engle. «Hvem faen bryr seg om parader?» I virkeligheten ga alle unntatt løytnant Scheisskopf faen i paradene og mest av alle den dissende obersten med den svære, fete barten som var formann i disiplinæmevnden og 81

begynte å skrike til Clevinger med det samme Clevinger satte en engstelig fot innenfor døren for å erklære seg uskyldig i de anklagene løytnant Scheisskopf hadde meldt ham for. Obers­ ten slo neven i bordet så det gjorde så vondt at han ble enda sintere på Clevinger og slo neven enda hardere i bordet så det gjorde enda vondere i hånden. Løytnant Scheisskopf så skulende på Clevinger med sammenpressede lepper, for­ bannet på ham fordi han gjorde så dårlig inntrykk på med­ lemmene i disiplinæmevnden. «Om to måneder kommer De til å befinne Dem ansikt til ansikt med fienden,» brølte obersten med den svære, fete bar­ ten. «De betrakter kanskje det som en god spøk også?» «Jeg betrakter ingenting som en god spøk, oberst,» svarte Clevinger. «Ikke avbryt meg!» «Neivel, oberst.» «Og husk å si oberst nå De ikke gjør det,» sa major Metcalf. «Javel, major.» «Fikk De ikke nettopp ordre om å la være å avbryte?» spurte major Metcalf iskaldt. «Men jeg avbrøt ikke, major,» protesterte Clevinger. «De sa ikke oberst heller. Føy det til anklagene mot ham,» sa major Metcalf henvendt til korporalen som kunne steno­ grafere. «Unnlater å si oberst til obersten når han ikke av­ bryter ham.» «Metcalf,» sa obersten, «De er en fordømt tosk. Er De klar over det?» Major Metcalf svelget med vanskelighet. «Javel, oberst.» «Så hold kjeft, for faen! Det er bare vrøvl, det De kommer med.» Det var tre medlemmer i disiplinæmevnden, den dissende obersten med den svære, fete barten, løytnant Scheisskopf og major Metcalf som ustanselig forsøkte å legge seg til et stål­ satt blikk. Som medlem av disiplinæmevnden var løytnant Scheisskopf en av de dommerne som skulle dømme i saken mot Clevinger slik den ble fremmet av anklageren. Men løyt­ nant Scheisskopf var også anklageren. Clevinger hadde bare én offiser til å forsvare seg. Offiseren som skulle forsvare ham, var løytnant Scheisskopf. Det hele fortonet seg nokså innviklet for Clevinger, som begynte å skjelve av redsel da obersten este opp på bena som et kjempetrekkspill og truet med å rive den stinkende, feige kroppen hans fra hverandre, lem for lem. En dag hadde han 82

snublet underveis til undervisningstimen; dagen etter hadde han fått en irettesettelse for å ha «gått i utakt, for brutalt overfall, mistenkelig oppførsel, dårlig humør, høyforræderi, provokasjon, innbilskhet, for å ha lyttet på klassisk musikk og så videre». Han ble kort sagt anklaget etter alle de paragrafer som fantes, og der sto han, dødsens redd foran den dissende obersten som remjet ned til ham at han om seksti dager kom til å befinne seg ansikt til ansikt med fienden, og hvordan i hule helvete ville han like å bli hivd ut av kadettskolen og sendt til Salomonøyene for å begrave lik! Clevinger svarte høflig at det ville han slett ikke like; han var av den typen idioter som foretrakk å gå omkring som et lik fremfor å be­ grave lik. Obersten satte seg og lente seg tilbake i stolen, plut­ selig helt rolig og behersket og innsmigrende høflig. «Hva mente De egentlig,» spurte han langsomt, «da De sa vi ikke kunne straffe Dem?» «Når skal jeg ha sagt det, oberst?» «Det er jeg som stiller spørsmålene. De har å svare.» «Javel, oberst. Jeg . ..» «Tror De kanskje vi har fått Dem hit forat De skal få stille spørsmål som jeg skal besvare?» «Nei, oberst. Jeg .. .» «Altså, hva har vi fått Dem hit for?» «For å svare på spørsmål.» «Det har De faens så rett i,» brølte obersten. «Men hvorfor begynner De ikke å svare da, før jeg knekker den fordømte nakken Deres! Hva pokker var det De mente, elendige kjøter, da De sa vi ikke kunne straffe Dem?» «Jeg kan ikke huske jeg er kommet med en slik uttalelse, oberst.» «Vil De være så snill å snakke høyere. Jeg kan ikke høre hva De sier.» «Javel, oberst. Jeg . ..» «Snakk høyere. Obersten kan ikke høre hva De sier.» «Javel, major. Jeg . . .» «Metcalf.» «Javel, oberst?» «Sa jeg ikke De skulle holde den tåpelige kjeften Deres?» «Jo, oberst.» «Så hold den tåpelige kjeften Deres når jeg har sagt De skal holde den tåpelige kjeften Deres. Forstått? Og vil så De snakke høyere? Jeg er ikke i stand til å høre Dem.» «Javel, oberst. Jeg . ..» «Metcalf, er det Deres ben jeg trår på?» 83

«Nei, oberst. Det må være benet til løytnant Scheisskopf.»

«Det er ikke mitt ben,» sa løytnant Scheisskopf. «Kanskje det er mitt ben likevel,» sa major Metcalf. «Flytt det!» «Javel, oberst. Men De må flytte Deres først, oberst. De trår på benet mitt.» «Ber De meg flytte benet?» «Nei, oberst. Nei, nei, oberst.» «Så få benet Deres vekk og hold den tåpelige kjeften Deres. Vil De så være snill å snakke høyere? Jeg kan ikke høre Dem.» «Javel, oberst. Jeg sa jeg ikke sa De kunne straffe meg.» «Hva pokker er det De står der og vrøvler om?» «Jeg svarer på spørsmålet Deres, oberst.» «Hvilket spørsmål?» «Hva pokker var det De mente, elendige kjøter, da De sa vi ikke kunne straffe Dem,» leste korporalen som kunne steno­ grafere opp fra stenografblokken sin. «Vel,» sa obersten, «hva pokker var det så De mente?» «Jeg sa ikke dere ikke kunne straffe meg, oberst.» «Når da?» spurte obersten. «Når hva, oberst?» «Nå stiller De spørsmål igjen.» «Jeg beklager, oberst. Jeg er redd jeg ikke har skjønt spørsmålet Deres.» «Når sa De ikke at vi ikke kunne straffe Dem? Så De for­ står ikke spørsmålene mine, De?» «Nei, oberst. Jeg forstår ikke.» «Vi har hørt det nå. Kunne De så tenke Dem å svare på spørsmålene mine?» «Men hvordan kan jeg det?» «Det er spørsmål nummer to fra Deres side — nummer tre!» «Jeg beklager, oberst. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal svare. Jeg har aldri sagt at dere ikke kan straffe meg.» «De snakker hele tiden om når De sa det. Jeg ber Dem for­ telle oss når De ikke sa det.» Clevinger trakk pusten dypt. «Hele tiden sa jeg ikke at dere ikke kunne straffe meg, oberst.» «Se det er bedre, Clevinger, skjønt det er loddrett løgn. Har De glemt hva De sa på latrinen i går kveld? Hvisket De ikke da at vi ikke kunne straffe Dem til den andre helvetes undermåleren som vi ikke liker? Hva heter han nå igjen?» «Yossarian, oberst,» sa løytnant Scheisskopf. 84

«Javisst, Yossarian. Det er riktig. Yossarian. Yossarian? Er det det han heter? Yossarian? Hva faen er det for slags navn? Yossarian?» Løytnant Scheisskopf kunne leksen sin på fingeme. «Yos­ sarian er navnet til Yossarian, oberst,» forklarte han. «Ja, det er vel det. Nå, hvisket De ikke til Yossarian at vi ikke kunne straffe Dem?» «Nei da, oberst. Jeg hvisket til ham at dere ikke kunne erklære meg skyldig ...» «Det er mulig jeg har tungt for det,» avbrøt obersten, «men jeg er ikke i stand til å oppfatte nyansen. Jeg tror virkelig jeg har tungt for det, for nyansen unngår meg fullstendig.» «J ...» «De står bare der og blærer Dem, ikke sant? Ingen har bedt Dem stå der og holde tale, og likevel står De der og holder tale for meg. Jeg kom med en ganske enkel uttalelse, jeg ba ikke om lange utredninger. De er litt av en blære, ikke sant?» «Nei, oberst.» «Nei, oberst? Beskylder De meg for å lyve?» «Å nei, oberst.» «Altså er De en fordømt blære, ikke sant?» «Nei, oberst.» «Er De ute etter juling?» «Nei, oberst.» «Er De en fordømt blære?» «Nei, oberst.» «De er ute etter juling, for faen. Jeg skal ikke ta to øre for å hoppe over dette helvetes bordet og rive den stinkende, feite kroppen Deres fra hverandre, lem for lem.» «Gjør det! Gjør det!» skrek major Metcalf. «Metcalf, De er en fordømt stinkende blære selv! Sa jeg ikke at De skulle holde den fordømte, feige, stinkende, tåpe­ lige kjeften Deres?» «Jo, oberst. Jeg beklager, oberst.» «Hvorfor gjør De det ikke da?» «Jeg forsøker så godt jeg kan, oberst. Den eneste måten å lære på, er å forsøke.» «Hvem sier det?» «Det sier alle, oberst. Selv løytnant Scheisskopf her.» «Sier De det?» «Ja, oberst,» sa løytnant Scheisskopf. «Alle sier det.» «Vel, Metcalf, la meg nå se De holder den fordømte kjeften Deres så kanskje De kan lære til slutt. Hvor var vi nå? Les den siste linjen for meg.» 85

«Les den siste linjen for meg,» leste korporalen som kunne stenografere. «Ikke min siste linje, for faen,» skrek obersten. «En annens linje.» «Les den siste linjen for meg,» leste korporalen igjen. «Det er jo min linje det der!» skrek obersten og ble sprengrød i ansiktet av sinne. «Neida, oberst,» protesterte korporalen. «Det der var min siste linje. Det var det jeg sa for et øyeblikk siden. De husker vel det, oberst? Jeg sa det for bare et par sekunder siden.» «Herregud! Les den siste linjen hans for pokker. Hva heter De forresten?» «Popinjay, oberst.» «Vel, Popinjay, De er den neste. Så snart vi har gjort oss ferdig med denne saken her, begynner saken mot Dem, for­ stått?» «Javel, oberst. Hva vil jeg bli anklaget for?» «Hva faen spiller det for rolle? Hørte dere hva han spurte meg om? Vi skal nok lære Dem, Popinjay — så snart vi er ferdig med Clevinger, skal vi sørge for at De lærer leksen Deres. Kadett Clevinger, hva . . .De er kadett Clevinger, er De ikke? De er ikke Popinjay?» «Nei, oberst.» «Vel, hva ...» «Det er jeg som er Popinjay, oberst.» «Hør her, Popinjay. Er Deres far milionær eller senator?» «Nei, oberst.» «Fint. Vi skal sørge for å gjøre helvete hett for Dem, Popin­ jay. Han er vel ikke general heller, eller oberst eller regje­ ringsmedlem?» «Nei, oberst.» «Fint. Hva er Deres far?» «Han er død, oberst.» «Virkelig fint. Nå har vi Dem, Popinjay. Er Popinjay Deres virkelige navn forresten? Hva faen er det for slags navn? Popinjay? Jeg liker ikke det navnet.» «Det er Popinjays navn, oberst,» forklarte løytnant Scheiss­ kopf. «Nei, jeg liker det ikke, Popinjay, og jeg kan nesten ikke styre meg, såvidt De vet det. Jeg kommer til å rive den stin­ kende, feige kroppen Deres fra hverandre, lem for lem. Kadett Clevinger, vil De nå vennligst gjenta hva i helvete det var De hvisket eller ikke hvisket til Yossarian i går kveld på latrinen?» 86

«Javel, oberst. Jeg sa at De ikke kunne erklære meg skyl­ dig ...»

«La oss se litt nærmere på det. Nøyaktig hva mente De, kadett Clevinger, med å si vi ikke kunne erklære Dem skyl­ dig?» «Jeg sa ikke at dere ikke kunne erklære meg skyldig, oberst.» «Når?» «Når hva, oberst?» «Faen heller, forsøker De å pumpe még igjen nå?» «Nei, oberst, jeg beklager, oberst.» «Så svar på spørsmålet. Når sa De ikke at vi ikke kunne erklære Dem skyldig?» «I går kveld på latrinen, oberst.» «Er det den eneste gangen De ikke sa det?» «Nei, oberst. Hele tiden sa jeg ikke at dere ikke kunne erklære meg skyldig, oberst. Det jeg sa til Yossarian, var . ..» «Ingen har spurt Dem om hva De sa til Yossarian. Vi har bare spurt Dem om hva De ikke sa. Vi er overhodet ikke interessert i hva De sa til Yossarian. Er det klart?» «Javel, oberst.» «Vel, så fortsetter vi. Hva sa De så til Yossarian?» «Jeg sa til ham, oberst, at dere ikke kunne erklære meg skyldig i det jeg er anklaget for, og fremdeles være trofast mot den saken vi...» «Vi hva? De står bare der og mumler.» «Slutt å mumle!» «Javel, major.» «Og muml oberst når De gjør det!!» «Metcalf, for faen!» «Javel, oberst, mumlet Clevinger. «Kjemper for, oberst. Rettferdigheten. At dere ikke kunne erklære .. .» «Rettferdighet?» Obersten var forbløffet. «Hva er det?» «Rettferdighet, oberst, det...» «Dette har ikke noe som helst med rettferdighet å gjøre,» sa obersten hånlig og begynte å smelle den digre, fete neven sin i bordet igjen. «Dette er rene, skjære kommunismen. Men jeg skal si Dem hva rettferdighet er. Rettferdighet er et kne i skrittet fra gulvet på hakespissen en snikende natt med en kniv i kruttønnen på et slagskib senket i en mørk fjord uten det minste varsel. Silkesnor og nakkeskudd! Det er hva rett­ ferdighet er når vi er kommet så langt at vi er tøffe nok og røffe nok til å møte fienden ansikt til ansikt. Fra hoften! For­ stått?» 87

«Nei, oberst.» «Si ikke oberst til meg!»

«Javel, oberst.» «Og si oberst når De ikke gjør det,» befalte major Metcalf. Clevinger ble selvfølgelig funnet skyldig, ellers ville han ikke ha blitt anklaget, og ettersom de bare kunne bevise det ved å anklage ham og erklære ham skyldig, var det deres patriotiske plikt å gjøre det. Han ble dømt til syvogfemti straffemarsjer. Popinjay ble sperret inne som lærepenge, og major Metcalf ble sendt til Salomonøyene for å begrave lik. En straffemarsj for Clevinger var det samme som femti minutter av lørdagsfrikvelden, tilbragt på marsj frem og til­ bake foran kvarterkommandantens kontorbrakke med et uladd gevær som veide et tonn på skulderen. Clevinger syntes alt sammen var meget innviklet. Det hendte så mange merkelige ting, men det merkeligste av alt, syntes Clevinger, var hatet — det brutale, nakne, uforsonlige hatet til medlemmene av disiplinæmevnden som stirret tilgivelsesløst på ham med harde, fordømmende ansikter hvor de smale øynene glødet ondskapsfullt som uslokkelige kullbiter. Clevinger var som lamslått over å oppdage det. De ville ha lynsjet ham om de hadde kunnet. De var tre, fullvoksne menn, og han var bare en unggutt, og de hatet ham og ønsket ham død. De hadde hatet ham før han kom, hatet ham mens han var der og hatet ham etter at han var gått, de hadde veltet seg sadistisk i hatet som om det var en kostelig skatt som de sammen tok vare på og stelte godt med. Yossarian hadde gjort sitt beste for å advare ham kvelden før. «Du har ingen sjanser, gutten min,» hadde han sagt dys­ tert. «De hater jøder.» «Men jeg er ikke jøde,» svarte Clevinger. «Det spiller ingen rolle,» erklærte Yossarian, og Yossarian hadde rett. «De hater alle og enhver.» Clevinger hadde veket tilbake for hatet deres som for et blendende lys. Disse tre mennene som hatet ham, snakket samme språk som han og bar samme uniform, men han så hvordan deres kjærlighetsløse ansikter var fortrukket i fiendt­ lige og ondskapsfulle grimaser og forsto med en gang at ingen steder i verden, ikke engang i fascistenes panservogner eller fly eller undervannsbåter, ikke engang i bunkerne bak maskin­ geværene eller kanonene eller bak de hylende flammekasterne, ikke engang blant skarpskytterne i Hermann Gøringdivisjonen eller blant de skumle konspiratørene i ølhallene i Munchen fantes det menn som hatet ham mer. 88

KAPITEL 9

Major Major Major Major Major Major Major Major hadde hatt det vanskelig helt fra begynnelsen av. I likhet med Miniver Cheevy var han født for sent — nøyaktig seksogtredve timer for sent hva angikk det fysiske velværet til hans mor, en stillferdig, sykelig kvinne som etter en og en halv dags fødselsveer var så tappet for krefter at hun ikke orket fortsette diskusjonen om det nye barnets navn. Ute i korridorene på klinikken marsjerte hennes mann frem og tilbake med den besluttsomme minen som preger en mann som vet hva han vil. Major Majors far var en høy, skinnmager mann med tykke sko og svart ulldress. Han fylte ut sin del av fødselsattesten uten å nøle, og røpet heller ikke spor av bevegelse da han rakte kontorsøsteren det ferdig ut­ fylte skjemaet. Kontorsøsteren tok imot det uten et ord og forsvant på subbende gummisåler. Han så etter henne og lurte på hva hun hadde under. Da han kom tilbake til sykesalen, fant han sin kone liggende nærmest i koma under ullteppene. Hun var som en inntørket gammel grønnsak, rynket, tørr og hvit og blottet for saft i de utmattede organene. Sengen hennes sto helt innerst i salen, like ved siden av et sprukket vindu med lodne støvgrimer. Regnet øste ned fra en grå himmel, og dagen var trist og kald. I andre avdelinger på sykehuset fant kalkbleke menne­ sker med eldede, blå lepper døden i tur og orden. Mannen rettet seg opp ved siden av sengen og sto og stirret ned på kvinnen en lang stund. «Jeg har kalt gutten Caleb,» sa han omsider til henne med dempet stemme. «Som du ble enig om.» Kvinnen svarte ikke, og mannen smilte svakt. Han hadde planlagt det hele om­ hyggelig; konen sov og ville aldri få vite at han hadde løyet for henne mens hun lå i sin seng på sykehusets fattigavdelingFra denne spede begynnelsen var han kommet, denne udugelige skvadronsjefen som nå tilbragte mesteparten av 89

hver arbeidsdag på Pianosa med å etterligne Washington Irvings underskrift på militære dokumenter. Major Major skrev skarpsindig nok falsk med venstre hånd for å unngå å bli oppdaget av seg selv i sin uønskede verdighet som skvadronsjef, og dessuten hadde han forsiktigvis kamuflert seg med mørke briller og løsskjegg som en ekstra sikkerhetsfor­ anstaltning for det tilfelle noen skulle finne på å kikke inn gjennom den skitne celluloidruten som en eller annen kjel­ tring hadde skåret ut en bite av. Mellom disse to lavpunkt, representert av hans fødsel og hans hittidige karriéretopp, lå enogtredve triste år, fulle av ensomhet og fortvilelse. Major Major var født altfor sent og var altfor middel­ mådig. Enkelte kommer til verden som middelmådigheter, andre oppnår middelmådigheten etter hvert, og atter andre får middelmådigheten prakket på seg. Major Major var en middelmådig syntese av alle disse tre kategorier. Selv blant menn som utmerket seg ved å mangle enhver form for sær­ preg, utmerket han seg uunngåelig ved å mangle enda mer særpreg, og folk han møtte, ble alltid imponert av hvor lite imponerende han var. Major Major hadde helt fra fødselen av hatt tre handikap å kjempe mot — sin mor, sin far og Henry Fonda, som han hadde hatt en sykelig likhet med praktisk talt fra det øyeblikk han så dagens lys. Lenge før han fattet mistanke om hvem denne Henry Fonda egentlig var, falt han stadig og overalt, hvor han sto og gikk, som offer for meget lite flatterende sammenligninger. Vilt fremmede mennesker fant det stadig for godt å klandre ham fordi han likevel ikke var Henry Fonda, med den følge at han i tidlige år utviklet en skyldbe­ tynget angst for andre mennesker og en servil trang til ustan­ selig å be om unnskyldning for at han ikke var Henry FondaDet var ingen lett oppgave å gå gjennom livet og se ut som Henry Fonda, men han falt likevel aldri for fristelsen til å gi opp, ettersom han hadde arvet en god porsjon stahet etter faren, som var en skranglete, vindtørr mann med en virkelig levende sans for humor. Major Majors far var en nøktern, gudfryktig mann hvis forestilling om en god spøk gikk ut på å skrøne om sin egen alder. Han var en langbent gårdbruker, en dypt religiøs, frihetselskende, lovlydig, robust individualist som betraktet statsstøtte til andre enn gårdbrukere som sniksosialisme. Han var en forkjemper for sparsommelighet og hardt arbeid og misbilliget løsaktige kvinner som ikke ville ha noe med ham å gjøre. Hans spesialitet var alfagress, og han tjente slett 90

ikke så verst på å la være å dyrke det. Staten betalte ham godt for hvert eneste lass alfagress han ikke dyrket. Jo mer alfagress han ikke dyrket, jo mer penger ga staten ham for det, og hver eneste cent han ikke tjente på den måten, inves­ terte han i nytt land for å øke mengden av alfagress han ikke dyrket. Major Majors far arbeidet utrettelig med ikke å dyrke alfagress. I de lange vinterkveldene holdt han seg innendørs og lot være å reparere redskapen sin, og grytidlig hver etter­ middag sprang han ut av sengen for å påse at arbeidet ikke ble gjort. Han investerte med stor fornuft i nytt land, og det varte ikke lenge før han ikke produserte mer alfagress enn alle andre. Naboene kom til ham for å søke råd i alle slags saker; de resonnerte som så, at en mann som hadde tjent så mange penger, måtte være en klok mann. «Som I sår, skal I og høste,» var hans løsen. Og alle som hørte det, sa: «Amen.» Major Majors far var en mann som aldri sparte seg når det gjaldt å ta til orde for at staten skulle utvise sparsommelighet, under forutsetning av at det ikke gikk ut over statens hellige plikt til å betale gårdbrukerne alt de kunne få for det alfagresset de dyrket og ingen andre ville ha, eller for det alfagresset de ikke dyrket i det hele tatt. Han var en stolt og uavhengig mann som var imot arbeidsledighetstrygd og aldri holdt seg for god til å klynke og klage og bære seg og krangle til seg så mye han kunne få av hvem som helst. Han var en from mann som overalt fant en talerstol. «Vårherre ga oss prektige gårdbrukere to sterke armer forat vi skulle krafse til oss så mye vi er kar om med begge to,» prekte han med salvelse fra trappen til herredshuset eller foran landhandleriet mens han ventet på at den tyggegummityggende, humørsyke handelsbetjenten han var ute etter, skulle komme ut og ta ham surmulende i øyesyn. «Hvis Vår­ herre ikke hadde ment vi skulle karre til oss alt vi var kar om,» prekte han, «ville Han ikke ha gitt oss to sterke armer å karre til oss med.» Og alle som sto omkring, mumlet: «Amen.» Major Majors far hadde en kalvinistisk tro på predestinasjonslæren og kunne gi uttømmende forklaringer på hvorfor alles uhell unntatt hans egne var et uttrykk for Guds vilje. Han røkte sigaretter og drakk whisky og frydet seg over lynende vidd og stimulerende intellektuelle samtaler, særlig sine egne når han skrønte om alderen sin eller fortalte den gode historien om Vårherre og sin kones vanskeligheter med å få major Major til verden. En mindre betydelig mann ville ha vaklet den dagen i korridoren på klinikken, en mindre be­ 91

tydelig mann ville ha gått på akkord og kommet frem til slike fremragende kompromisser som Tamburmajor Major, Sersjantmajor Major, Generalmajor Major eller endog Kloss­ major Major, men major Majors far hadde ventet i fjorten år på denne anledningen, og han var ikke den som forsømte å utnytte den. Major Majors far pleide å fortelle en god historie om denne verdens anledninger. «Anledningen,» plei­ de han å si, «banker på bare én gang i en manns liv.» Denne gode historien fortalte major Majors far ved enhver anledning. At major Major var født med en sykelig likhet med Henry Fonda var den første av en lang rekke skøyerstreker skjebnen skulle komme til å spille ham, og som alle utelukkende tok sikte på å gjøre et surt liv enda surere for ham. At han var født Major Major Major var den andre. At han virkelig var født Major Major Major var en hemmelighet som bare hans far kjente til. Ikke før major Major skulle skrives inn i barne­ haven, ble hans virkelige navn oppdaget, og virkningene var katastrofale. Den oppsiktsvekkende nyheten tok livet av hans mor som rett og slett mistet viljen til å leve og syknet hen og døde, noe som passet faren utmerket ettersom han forlengst hadde bestemt seg for å gifte seg med det humørsyke kvinnemennesket i landhandleriet hvis han måtte, og ikke hadde næret noe større håp om å bli kvitt sin kone uten å stappe henne full av penger eller piske henne. For major Major selv var virkningene bare en tanke mindre alvorlige. Uhellsvanger og skjebnetung var den erkjennelsen som slik ble tvunget på ham i ung alder — erkjennelsen av at han ikke var Caleb Major som han alltid hadde fått for­ ståelsen av, men tvert imot en vilt fremmed gutt ved navn Major Major Major som han ikke kjente i det hele tatt, og som heller ingen andre hadde hørt noe om før. De leke­ kameratene han tross alt hadde, trakk seg unna og vendte aldri mer tilbake, uvillige som de selvfølgelig var til å inn­ late seg med fremmede, og ganske særlig med en fremmed som allerede hadde bedratt dem ved å gi seg ut som en per­ son de hadde kjent i flere år. Ingen ville ha noe med ham å gjøre. Han begynte å snuble og miste ting. Han møtte ethvert nytt bekjentskap med sjenert håpefullhet, men ble alltid skuf­ fet. Fordi han trengte så desperat til en venn, fikk han aldri noen. Han vokste ubehjelpelig opp til en lang, underlig, drøm­ mende gutt med skjøre øyne og en meget følsom munn hvis forte og prøvende små smil uvegerlig brøt sammen i sår for­ virring for hver ny tilbakevisning. Han var høflig overfor sine foresatte som ikke kunne for­

92

dra ham. Alt hva hans foresatte ba ham om, gjorde han. De ba ham tenke seg om før han foretok seg noe, og han tenkte seg alltid om før han forertok seg noe. De ba ham aldri ut­ sette til i morgen det han kunne gjøre i dag, og han utsatte det aldri. De ba ham hedre sin far og sin mor, og han hedret sin far og sin mor. Det ble også sagt ham at han ikke måtte drepe, og han drepte ikke — ikke før han kom i hæren- Der ba de ham drepe, og han drepte. Han vendte alltid det annet kinn til og gjorde ved enhver anledning mot andre nøyaktig det han helst ville andre skulle gjøre mot ham. Når han ga til de fattige, visste hans venstre hånd aldri hva den høyre gjorde. Han tok aldri Herren sin Guds navn forfengelig, drev aldri hor eller begjærte sin nestes asen. Han elsket faktisk sin neste og bar aldri falskt vitnesbyrd mot ham. Major Majors foresatte mislikte ham fordi han var en slik åpenlys nonkonformist. Ettersom han ikke hadde noe bedre sted å skikke seg vel på, skikket han seg vel på skolen. På universitetet tok han studiene sine så alvorlig at de homoseksuelle mistenkte ham for å være kommunist mens kommunistene mistenkte ham for å være homoseksuell. Han tok engelsk historie som hovedfag og begikk dermed en ny bommert. «Engelsk historie!» brølte den sølvmankede senatoren fra staten hans indignert. «Hva er i veien med amerikansk histo­ rie, om jeg tør spørre? Amerikansk historie er like god som alle andre historier!» Major Major gikk øyeblikkelig over til amerikansk littera­ tur, men F.B.I. hadde alt registrert ham. Det bodde seks men­ nesker og en skotsk terrier på den avsidesliggende bonde­ gården som major Major kalte sitt hjem, og det viste seg at fem av dem samt den skotske terrieren var agenter for F.B.I. De hadde snart nok av mistenkelige saker på major Major til å gjøre hva de ville med ham, men det eneste de kunne finne på å gjøre med ham, var å sørge for at han ble innkalt til det militære som menig og så forfremme ham til major i løpet av fire dager, slik at de kongressmennene som ikke hadde annet å tenke på, kunne vimse frem og tilbake i gatene i Washington og messe: «Hvem har forfremmet Major til major? Hvem har forfremmet Major til major?» I virkeligheten var major Major blitt forfremmet av en IBM-maskin med en sans for humor som var minst like stor som farens. Da krigen brøt ut, var han fremdeles like tafatt og føyelig. De ba ham melde seg til fronttj eneste, og han meldte seg til fronttjeneste. De ba ham søke om opptagelse 93

på flykadettskolen, og han søkte om opptagelse på flykadettskolen, noe som bevirket at han allerede natten etter, eller rettere sagt klokken tre om morgenen, befant seg stående med bare ben i den iskalde sølen foran en tøff og krigersk sersjant som erklærte at han kunne banke vettet ut av skallen på hvem som helst av dem og når som helst var rede til å bevise det. Rekruttene i skvadronen var alle sammen blitt revet brutalt ut av køyene sine noen få minutter tidligere av sersjantens korporaler som hadde gitt dem ordre om å stille opp foran administrasjonsteltet. Det regnet fremdeles på major Major. De fant plassene sine i geleddet, iført de samme sivilklærne som de var kommet i tre dager tidligere. De som hadde tatt seg tid til å få på seg sko og strømper, ble sendt til­ bake til de kalde, mørke, våte teltene for å ta dem av seg, og nå sto de alle med bare ben i sølen foran sersjanten, som tok dem i øyesyn med et ansikt av sten og forkynte at han kunne banke vettet ut av skallen på hvem det skulle være i avdelingen. Ingen viste tilbøyelighet til å motsi ham. Major Majors uventede forfremmelse til major dagen etter hensatte sersjanten i bunnløs fortvilelse, for nå kunne han ikke lenger skryte av at han kunne banke vettet ut av skallen på hvem som helst i avdelingen. Han sturet i timevis i teltet sitt som en annen Saul og nektet seg hjemme for alle besøken­ de, mens hans elitekorps av korporaler sto mismodig på vakt utenfor. Klokken tre om morgenen fant han løsningen, og major Major og de andre rekruttene ble igjen revet brutalt ut av køyene sine og kommandert til å stille opp barbent i det regntunge lysskjæret fra administrasjonsteltet hvor sersjanten allerede sto og ventet med de knyttede nevene overlegent plasert på hoftene, så ivrig etter å snakke at han nesten ikke kunne vente til de var ferdig oppstilt. «Jeg og major Major,» erklærte han brautende og i samme tøffe og barske tonefall som natten før, «kan banke vettet ut av skallen på hvem som helst i avdelingen her.» Offiserene i leiren konsentrerte seg senere på dagen om problemet major Major. Hvordan kunne de nå vente å måle seg med en major som major Major? Å vanære ham person­ lig ville være det samme som å vanære alle andre offiserer av samme eller lavere grad. Å behandle ham med høflighet var på den annen side utenkelig. Heldigvis hadde major Major søkt om opptagelse på flykadettskolen. Ordren om å overføre ham ble sendt til stensilering sent samme kveld, og klokken tre om morgenen ble major Major igjen revet brutalt '94

ut av køyen sin, ønsket lykke på reisen av sersjanten og lempet ombord i et fly med kurs vestover. Fenrik Scheisskopf ble hvit som et laken da major Major meldte seg for ham i California med bare føtter og leire mel­ lom tærne. Major Major hadde tatt for gitt at han igjen var blitt revet brutalt ut av køyen sin for å stå barbent i sølen og hadde latt sokkene og skoene bli igjen i teltet. De sivile klærne han meldte seg til tjeneste for fenrik Scheisskopf i, var krøllete og sølete. Fenrik Scheisskopf som ennå ikke hadde vunnet ry som paradeekspert, grøsset voldsomt over det synet major Major ville komme til å fremby når han marsjerte barbent i skvadronen hans førstkommende søndag. «De innfinner Dem på sykestuen omgående,» mumlet han da han hadde kommet seg tilstrekkelig til å snakke. «Meld fra at De er syk. Bli der til uniformsrekvisisjonen kommer etter, og De har skrapt sammen nok penger til å kjøpe klær. Og sko. Kjøp Dem for Guds skyld et par sko.» «Javel, fenrik,» sa major Major som var meget nøye med tiltaleformen. «De behøver ikke si fenrik til meg når De snakker til meg, major,» sa fenrik Scheisskopf. «De har høyere grad enn jeg.» «Javel, fenrik. Jeg har høyere grad enn De, men De er likevel min kommanderende offiser.» «Javel, major, det stemmer,» innrømmet fenrik Scheisskopf. «De kan saktens ha høyere grad enn jeg, major, men det er jeg som er Deres kommanderende offiser. Så De gjør altså best i å gjøre som jeg sier, major, ellers blir det bråk. Meld Dem på sykestuen og si De er syk, major. Bli der til uniforms­ rekvisisjonen Deres når Dem igjen og De har nok penger til å skaffe Dem en skikkelig uniform.» «Javel, fenrik.» «Og sko, major. Kjøp et par sko eller to så fort De kan, major.» «Javel, fenrik. Det skal jeg gjøre, fenrik.» «Mange takk, major.» «Selv takk, fenrik.» Livet på kadettskolen artet seg ikke annerledes for major Major enn livet alltid hadde artet seg for ham. Hvem han enn var sammen med, så ønsket vedkommende at han var en annen og ikke major Major. Instruktørene ga ham særbe­ handling på hvert eneste trinn for å skyve ham foran seg og bli kvitt ham så fort som mulig. I løpet av nesten ingen tid fikk han vingen og befant seg i Europa hvor det plutselig begynte å gå bedre for ham. I hele sitt liv hadde major Major 95

lengtet etter noe han kunne gå helt og fullt opp i, og på Pianosa fant han for en liten stund noe han kunne gå helt og fullt opp i. Rang og grad betydde lite her ute ved fronten, og omgangsformen mellom offiserene og de menige var ufor­ mell og avslappet. Karer han ikke engang kjente, sa «Hei» og spurte om han ville være med å svømme eller spille kurvball. Sine rikeste stunder tilbragte han på kurvballbanen hvor det ble spilt dagen lang, og hvor ingen brydde seg en døyt om hvem som vant. Ingen holdt regning med målene, og det kunne være fra en til femogtredve spillere på banen. Major Major hadde aldri spilt kurvball eller noe annet spill før, men den lange, ulenkelige kroppen hans og den henrykte begeist­ ringen over å få være med, mer enn oppveide hans medfødte klossethet og mangel på øvelse. Major Major fant lykken full og hel ute på den vindskjeve kurvballbanen sammen med offiserer og menige som nesten var hans venner. Om det ikke var noen som vant, var det heller ingen som tapte, og major Major nøt hvert eneste minutt helt frem til den dagen da oberst Cathcart kom brølende i jeepen sin etter at major Duluth var blitt drept, og gjorde det umulig for ham noen­ sinne å glede seg over å spille kurvball der mer. «De er den nye skvadronsjefen,» hadde oberst Cathcart brølt tvers over jembanegrøften til ham. «Men innbill Dem bare ikke at det betyr noe som helst, for det gjør det ikke. Det betyr ikke noe annet enn at De er den nye skvadron­ sjefen.» Oberst Cathcart hadde lenge næret en uforsonlig motvilje mot major Major. En overtallig major i rullene betydde rot i oppsetningsplanen hans og ga våpen i hendene på karene i hovedkvarteret for 27. Air Force som oberst Cathcart var overbevist om var hans fiender og rivaler. Oberst Cathcart hadde bedt til Gud om et eller annet lykketreff, som for eksempel major Duluths død. Han hadde vært bebyrdet med en ekstra major; nå hadde han en åpning for en ekstra major. Han utnevnte major Major til skvadronsjef og brølte av sted i jeepen sin like plutselig som han var kommet. For major Major betydde det slutten på leken. Han ble rød i ansiktet av forlegenhet og sto som naglet til jorden mens tunge skyer samlet seg over hans forbløffede hode. Da han omsider snudde seg mot kameratene sine på laget, møtte han en massiv blokk av nysgjerrige, ettertenksomme ansikter som stirret uttrykksløst på ham med skulende, uutgrunnelig mot­ vilje. Han skalv av skam. Da spillet begynte igjen, var det ikke noe morsomt lenger. Når han driblet, var det ingen som 96

forsøkte å stanse ham, når han ba om en pasning, fikk han straks ballen fra den som hadde den; og hvis han bommet på kurven, var det ingen som kritiserte ham. Den eneste stemme som hørtes var hans egen. Dagen etter var det likedan, og dagen deretter kom han ikke tilbake. Nesten som på et signal sluttet alle i skvadronen å snakke til ham og begynte å stirre på ham. Han gikk sjenert omkring som på utstilling med nedslagne øyne og brennende kinn, et bytte for alles forakt, misunnelse, mistanke, motvilje og ond­ skapsfull skadefryd overalt hvor han kom. Folk som knapt hadde lagt merke til hans likhet med Henry Fonda før, snak­ ket nå om det uavlatelig, og det var tilogmed dem som kom med fordektige antydninger om at major Major var blitt for­ fremmet til skvadronsjef fordi han lignet Henry Fonda. Kap­ tein Black, som selv hadde aspirert til stillingen, påsto at major Major virkelig var Henry Fonda, men at han var alt­ for feig til å innrømme det. Major Major vinglet i ørsken fra den ene pinlige kata­ strofen til den andre. Uten å rådføre seg med ham hadde sersjant Towser flyttet sakene hans over i den rommelige tilhengeren major Duluth hade bodd i alene, og da major Major andpustent kom løpende til daghavende for å rappor­ tere at tingene hans var stjålet, skremte den unge korporalen ham nesten fra vettet ved å springe opp og skrike «gi akt!» med det samme han kom inn. Major Major stilte seg i gi akt sammen med alle andre i rommet og lurte på hvilken viktig person som var kommet bak ham. Minuttene gikk i dødsens taushet, og hele gjengen kunne ha stått der i gi akt til dom­ medag om ikke major Danby var kommet over fra gruppen for å gratulere major Major tyve minutter senere og ba dem alle ta på stedet hvil. I messeteltet gikk det enda verre for major Major, for der ventet Milo med verdens elskverdigste smil for å varte ham opp ved et lite bord han hadde satt opp lengst fremme i tel­ tet et stykke unna de andre bordene og dekorert med en bro­ dert bordduk og en blomsterbukett i et rosafarvet krystallglass. Major Major vek forskrekket tilbake, men han var ikke modig nok til å protestere med alle de andres blikk på seg. Selv Havermeyer hadde løftet hodet fra tallerkenen for å stirre på ham med sin tunge, skjelvende hake. Major Major underkastet seg ydmykt Milos overtalelser og krøp sammen i vanære ved sitt private bord under hele måltidet. Maten vok­ ste i munnen hans, men heller enn å risikere å fornærme alle dem som hadde vært med på å lage den i stand, tvang han 97

seg til å svelge hver eneste bit. Senere, da han var alene sammen med Milo, følte major Major protestene stige i seg for første gang, og han erklærte bestemt at han heretter ville foretrekke å spise sammen med de andre offiserene. Milo for­ talte ham at det ikke gikk an...................... «Jeg kan ikke begripe hvorfor ikke det skulle gå an.» argu­ menterte major Major. «Det gikk da før.» «Men da var De ikke skadronsjef.» «Major Duluth var også skvadronsjef, og han spiste be­ standig ved et bord sammen med de andre offiserene.» «Det var annerledes med major Duluth, major.» «På hvilken måte var det annerledes med major Duluth?» «Jeg skulle ønske De ikke ville spørre meg om det, major,» sa Milo. «Er det fordi jeg ligner Henry Fonda?» mannet major Major seg opp til å spørre. «Enkelte sier De er Henry Fonda,» svarte Milo. «Men jeg er ikke Henry Fonda,» utbrøt major Major med en stemme som skalv av fortvilelse. «Og jeg ligner ham ikke det spor. Og selv om jeg lignet Henry Fonda, hvilken rolle spiller vel det?» . «Det spiller ingen som helst rolle. Det er det jeg forsøker å fortelle dem, major. Det er ganske enkelt ikke på samme måte med Dem som det var med major Duluth.» Og det var ganske enkelt ikke det samme, for da major Major ved neste måltid kom tilbake fra serveringsdisken med maten sin for å sette seg sammen med de andre offi­ serene ved et vanlig bord, stanset han og ble stående stiv på halvveien foran den ugjennomtrengelige veggen av fiendt­ lighet som lyste ut av ansiktene deres, og der ble han stå­ ende som forstenet med tallerkenen skjelvende i hendene sine til Milo lydløst gled frem ved siden av ham og reddet ham uten ord ved å føre ham bort til hans private bord. Etter det ga major Major opp og spiste senere alltid alene ved bordet sitt med ryggen til de andre. Han var sikker på at de andre foraktet ham fordi han følte seg for god til å spise sammen med dem nå når han var blitt skvadronsjef. Så lerjge major Major var til stede i messeteltet, var det ingen som snakket sammen. Han var klar over at de andre offiserene forsøkte å unngå å spise samtidig med ham, og alle viste tegn til stor lettelse da han sluttet å komme der i det hele tatt og begynte å få måltidene sine servert i tilhengeren. Major Major begynte å skrive Washington Irvings navn på militære dokumenter dagen etter at den første sikkerhets98

offiseren var kommet ned for å spørre ham ut om en eller annen ved sykehuset som skulle ha gjort det, og dermed satte ham på tanken. Han var skuffet over sin nye stilling og syntes den var kjedelig. Han var blitt skvadronsjef, men han hadde ingen anelse om hva man ventet han skulle gjøre som skvadronsjef, med mindre det da var meningen han skulle skrive Washington Irvings navn på militærdokumenter og lytte til de små klingrende lydene av hesteskone til major... de Coverleys som falt på bakken like utenfor vinduet til det lille kontoret han hadde innerst inne i daghavendes telt. Han følte seg ustanselig plaget av inntryk­ ket av at han forsømte å utføre viktige plikter og ventet forgjeves på at ansvaret skulle melde seg. Han gikk sjelden ut med mindre det var absolutt nødvendig, for han kunne ikke venne seg til at folk stirret på ham. Av og til ble ens­ formigheten brutt av en eller annen offiser eller menig som sersjant Towser sendte inn til ham i forbindelse med saker som major Major ikke klarte å ta seg av likevel og derfor sendte rett tilbake til sersjant Towser for at han skulle ta seg av dem. Uansett hva det var meningen han skulle gjøre som skvadronsjef, lot det seg tydeligvis gjøre uten noen assi­ stanse fra hans side. Han ble melankolsk og humørsyk. Rett som det var tenkte han alvorlig på å gå med sine sorger til feltpresten, men feltpresten så ut til å være så overbebyrdet med sine egne plager at major Major vek tilbake for å legge sten til byrden for ham. Dessuten var han ikke sik­ ker på om feltpresten var til for skvadronsjefer. Heller ikke var han hundre prosent sikker på major... de Coverley, som når han ikke var ute for å leie villaer eller kidnappe innfødte arbeidere, ikke hadde noe viktigere å foreta seg enn å kaste med hesteskoene sine. Major Major stirret ofte meget oppmerksomt på hesteskoene som falt med bløte smell mot bakken eller snurret klirrende rundt de små stålpluggene major... de Coverley hadde drevet ned i bak­ ken. I timevis kunne han kikke ut på major... de Coverley og undre seg over at en så tapper og krigersk utseende mann ikke hadde noe viktigere å foreta seg. Han følte seg ofte fristet til å slutte seg til major... de Coverley, men å kaste hestesko hele dagen så ut til å være like kjedelig som å undertegne seg «Major Major Major, major» på militære dokumenter, og major... de Coverleys ansikt var dessuten så fryktinngytende at major Major ikke turde nærme seg ham. Major Major lurte ofte på hvilken stilling han sto i til 99

major ... de Coverley, og hvilken stilling major ... de Coverley sto i til ham. Han visste at major ... de Cover­ ley i oppsetningsplanen sto som stedfortredende skvadronsjef, men han visste ikke hva det innebar, og han kunne ikke avgjøre hvorvidt han med major ... de Coverley var vel­ signet med en forståelsesfull overordnet eller forbannet med en kjeltringaktig underordnet. Han ville ikke spørre sersjant Towser heller, som han i hemmelighet også var redd for, og det var ingen andre han våget spørre, aller minst major ... de Coverley. Det var få som våget seg i nærheten av major . . . de Coverley i noe som helst ærend, og den eneste offi­ seren som hadde vært dum nok til å ta opp en av hesteskoene hans for å kaste, ble allerede dagen etter rammet av det verste tilfelle av pianosafeber som Gus eller Wes eller tilogmed doktor Daneeka noen gang hadde sett eller hørt om. Alle var sikker på at sykdommen var pålagt den stakkars offiseren som straff av major ... de Coverley, skjønt ingen visste riktig hvordan. De fleste av de militære dokumentene som passerte pulten til major Major, angikk ikke ham i det hele tatt. De aller fleste besto av henvisninger til tidligere skrivelser som major Major aldri hadde sett eller hørt om før. Det var aldri nød­ vendig å finne dem frem heller, for instruksjonene de måtte ha inneholdt, ble uten unntagelse satt ut av kraft. I løpet av et eneste produktivt minutt presterte han derfor å under­ tegne tyve forskjellige dokumenter som hver for seg anbe­ falte ham ikke å ta det minste hensyn til noen av de andre. Fra general Peckems kontor inne på fastlandet kom det hver eneste dag omstendelige rapporter, rubrisert under muntre formaninger som «7 morgen er en skjelm», «Renslighet er en dyd» og lignende. Generalmajor Peckems rapporter om renslighet og utset­ telse fikk major Major til å føle seg som en skitten lus på en tjærekost, og han fikk dem alltid unna så fort som mulig. De eneste militære dokumentene som interesserte ham, var de tilfeldige meldingene som angikk den uheldige fenriken som var blitt drept under angrepet på Orvieto mindre enn to timer etter at han var kommet til Pianosa, og hvis delvis utpakkede effekter fremdeles lå i teltet til Yossarian. Ettersom den uheldige fenriken hadde meldt seg i operasjonsteltet iste­ denfor i vakten, hadde sersjant Towser bestemt seg for at det ville være tryggest å rapportere at han ikke hadde meldt seg ved skvadronen i det hele tatt, og de tilfeldige doku­ mentene som gjaldt ham, handlet om det forholdet at det 100

lot til at han var forsvunnet i tomme luften, hvilket på sett og vis var nøyaktig hva som var hendt. I det lange løp var major Major takknemlig for de militære dokumentene som passerte pulten hans, for tross alt var det langt bedre å sitte på kontoret hele dagen og undertegne dem enn å sitte på kontoret hele dagen uten å undertegne dem. De ga ham noe å gjøre. Hvert eneste dokument han undertegnet, kom uvegerlig tilbake, forsynt med en ny side som skulle forsynes med en ny underskrift, og runden tok gjerne fra to til ti dager. Hver sak var da betydelig tykkere enn sist for mellom det arket som bar hans første signatur og det arket som nå lå på toppen forat han skulle undertegne det, lå de arkene alle de andre offiserene hadde satt sine underskrifter på etter hvert som de passerte dem og fylte deres dager med de gjøremål de var og skulle være opptatt av. Major Major ble i dårlig humør av å se hvordan selv de enkleste meldinger este opp til veldige og omfangsrike saksmapper. Uansett hvor mange ganger han satte navnet sitt på en sak, kom den alltid tilbake for å få enda en underskrift, og han begynte å bli fortvilet over at han aldri kunne bli ferdig med noen av dem. En dag — det var enda dagen etter sikkerhetsoffiserens første besøk — skrev major Major Washington Irvings navn på et av dokumentene istedenfor sitt eget bare for å kjenne hvordan det føltes. Han likte det. Han likte det så godt at han hele resten av ettermiddagen gjorde det samme med alle de andre militære dokumentene. Det var en handling som bunnet i impulsiv lettsindighet og opprørstrang, og han visste han ville bli strengt straffet om han ble oppdaget. Morgenen etter kom han derfor skjelvende av redsel på kontoret og satte seg til å vente på det som måtte komme. Men ingenting hendte. Han hadde syndet, og det viste seg såre godt, for ingen av de dokumentene han hadde satt Washington Irvings navn på, kom tilbake! Her hadde han da omsider kommet over noe som smakte av fremskritt, og han kastet seg over sin nye karriére med stor energi. Det å sette Washington Irvings navn på militære dokumenter var kanskje ikke særlig mye av en karriére, men det var tross alt ikke fullt så ensformig som å skrive: Major Major Major, major. Når Washington Ir­ ving ble for ensformig, kunne han dessuten snu på det og skrive Irving Washington til også det ble for ensformig. Og han fikk da noe gjort, for ingen av de dokumentene han for­ 101

synte med disse navnene, kom noensinne tilbake til skvadro­ nen. Derimot kom sikkerhetsoffiseren tilbake, ikke den første, men en ny, og ikke maskert som pasient, men som flyver. Karene visste han var sikkerhetsoffiser fordi han betrodde hver enkelt av dem hva han var, samtidig som han la dem sterkt på hjertet ikke å røpe hans identitet til noen av de andre han allerede hadde fortalt det til. «De er den eneste i skvadronen som vet at jeg i virke­ ligheten er sikkerhetsoffiser,» sa han fortrolig til major Major, «og det er av største betydning at det forblir en hem­ melighet, slik at mine arbeidsmuligheter her ikke blir øde­ lagt. Forstår De?» «Sersjant Towser vet det.» «Ja, jeg vet det. Jeg måtte fortelle det til ham for å få komme inn til Dem. Men han kommer ikke under noen om­ stendighet til å fortelle det til en levende sjel.» «Han sa det til meg,» sa major Major. «Han sa det var en fra sikkerhetstjenesten utenfor som ville snakke med meg.» «Den idioten! Jeg må få sikkerhetsfolkene til å kikke litt nærmere på ham. Hvis jeg var Dem, ville jeg være forsiktig med å ha strengt hemmelige dokumenter liggende og flyte her. I hvert fall ikke før jeg har avlagt rapport.» «Jeg får aldri strengt hemmelige dokumenter,» sukket major Major. «Det er akkurat den slags dokumenter jeg sikter til. Lås dem inn i skapet Deres hvor sersjant Towser ikke kan få tak i dem.» «Sersjant Towser har den eneste nøkkelen til skapet.» «Jeg begynner å forstå at jeg kaster bort tiden her,» sa sikkerhetsoffiseren temmelig spisst. Han var en effek­ tiv, kvapsete, nervøs type med raske og bestemte bevegelser. Han tok endel fotokopier frem fra en stor rød mappe han demonstrativt hadde holdt skjult under en flyverjakke av lær som var overdådig bemalt med bilder av fly som fløy gjennom oransjefarvede bobler av eksploderende luftverngranater, utstyrt med små, regelmessige rader av malte bomber i nesen for å tilkjennegi hvor mange angrep de hadde vært med på. «Har De noen gang sett noen av disse her?» spurte han. Major Major kikket med uttrykksløst ansikt på kopier av personlige brev fra pasienter på sykehuset hvor sensurerende 102

offiserer hadde undertegnet seg som Washington Irving eller Irving Washington.

«Nei.» «Eller disse?» Major Major stirret oppmerksomt på en ny serie kopier, denne gangen av dokumenter som hadde vært adressert til ham, og som han hadde skrevet Washington Irving eller Irving Washington på. «Nei.» «Er mannen med denne underskriften i Deres skvadron?» «Hvem av dem da? Såvidt jeg skjønner, er det to styk­ ker.» «Begge to eller en av dem, skjønt vi arbeider ut fra den hypotesen at Washington Irving eller Irving Washington er en og samme mann, men bare bruker to navn for å føre oss på villspor. Den slags forekommer rett som det er, vet De.» «Jeg tror ikke jeg har noen mann med noen av de nav­ nene i min skvadron.» Et uttrykk av skuffelse gikk over ansiktet til sikkerhets­ offiser nummer to. «Han er nok lurere enn som så,» mumlet han. «Han bruker tydeligvis et tredje navn og utgir seg altså for en helt annen. Og jeg tror ... jo, jeg tror virkelig jeg vet hva det tredje navnet er.» Opphisset og inspirert trakk han frem enda en fotokopi og viste den til major Major. «Hva sier De til dette?» Major Major lente seg litt frem og oppdaget at det dreide seg om en kopi av et feltpostbrev hvor noen hadde strøket ut alt unntatt navnet Mary og under skrevet: Jeg lengter så skrekkelig etter deg. A. T. Tappman, feltprest i De forente staters hær. Major Major ristet på hodet. «Jeg har aldri sett det før.» «Vet De hvem denne A. T. Tappman er?» «Han er gruppens feltprest.» «Det avgjør saken,» erklærte sikkerhetsoffiseren. «Was­ hington Irving er gruppens feltprest.» Major Major kjente en iling av skrekk. «A. T. Tappman er gruppens feltprest,» rettet han det til. «Er De sikker på det?» «Javisst.» «Men hvorfor skulle gruppens feltprest skrive slikt i et brev?» «Kanskje det er noen andre som har skrevet det og etter­ lignet underskriften hems?» 103

«Hvorfor skulle noen ville etterligne underskriften til grup­ pens feltprest?» «For å unngå å bli avslørt.» «Det er mulig De har rett,» sa sikkerhetsoffiser nummer to etter et øyeblikks nøling og smattet energisk med leppene. «Kanskje vi har med en bande å gjøre, med to menn som samarbeider, og som tilfeldigvis har motsatte navn. Jo, jeg er sikker på det henger slik sammen. En av dem befinner seg her i skvadronen, en oppe på sykehuset og en hos felt­ presten. Det blir visst tre, gjør det ikke? Er De forresten sik­ ker på at De ikke har sett noen av disse papirene før?» «Da ville jeg ha undertegnet dem.» «Med hvis navn?» spurte sikkerhetsoffiseren skarpt. «Deres eller Washington Irvings?» «Med mitt eget selvfølgelig,» sa major Major. «Jeg kjen­ ner jo ikke denne Washington Irving engang. Hvordan kan jeg da vite navnet hans?» Sikkerhetsoffiser nummer to smilte bredt. «Major, jeg er glad over å kunne meddele Dem at De er utenfor mistanke. Det betyr at vi kan samarbeide, og jeg kommer til å trenge hver mann jeg kan få. Et eller annet sted ved frontene i Europa finnes det en mann som er i stand til å få tak i dokumenter som er adressert til Dem. Har De noen anelse om hvem det kan være?» «Nei.» «Vel, jeg har en teori jeg tror er ganske holdbar,» erklærte sikkerhetsoffiseren og lente seg frem og senket stemmen fortrolig. «Den idioten Towser! Hvorfor i all verden skulle han ellers fly omkring og plapre ut om meg? Nei, hold øynene åpne og underrett meg så snart De hører noen så mye som nevne Washington Irvings navn. Jeg skal få sik­ kerhetstjenesten til å sjekke feltpresten og alle de andre her omkring.» Ikke før var han forsvunnet, før den første sikkerhets­ offiseren hoppet inn gjennom vinduet til major Majors kon­ tor og ville vite hvem som nettopp hadde vært der. Major Major kjente ham bare såvidt igjen. «Det var en mann fra sikkerhetstjenesten,» sa major Major. «Helvete heller,» sa sikkerhetsoffiser nummer en. «Det er jeg som er sikkerhetsoffiser.» Major Major kjente ham bare såvidt igjen fordi han had­ de på seg en falmete, rødbrun badekåpe av kordfløyel med gapende sømmer under armene, loslitte flannelspyjamas og 104

nedtrådte tøfler med klaprende såler. Major Major kom til å tenke på at dette ganske riktig var reglementert sykehusantrekk. Mannen hadde lagt på seg nesten ti kilo og struttet av sunnhet. «Jeg er faktisk meget syk,» klaget han. «Jeg ble smittet med forkjølelse på sykehuset av en jagerflyver og måtte gå til sengs med en alvorlig lungebetennelse.»» «Det gjør meg ondt å høre,» sa major Major. «Det hjelper meg fint lite,» sa sikkerhetsoffiser nummer en hånlig. «Jeg trenger ikke Deres medfølelse. Jeg vil bare gjøre det klart for Dem hva jeg må gå igjennom. Jeg kom hit for å underrette Dem om at Washington Irving tydeligvis har forlagt sitt operasjonsfelt fra sykehuset til Deres skva­ dron. De har vel ikke hørt om noen her omkring som kaller seg Washington Irving?» «Jo, jeg har faktisk det,» svarte major Major. «Den man­ nen som nettopp var innom her. Han snakket om Washing­ ton Irving.» «Sier De virkelig det?» utbrøt sikkerhetsoffiser nummer en henrykt. «De skal se det var bare dette vi trengte for å kunne avsløre forbryteren fullstendig. Hold ham under opp­ sikt alle døgnets fireogtyve timer mens jeg skynder meg tilbake til sykehuset og skriver til mine overordnede etter nærmere instrukser.» Sikkerhetsoffiseren hoppet ut gjennom vinduet i major Majors kontor og forsvant. Et minutt senere fløy teltfliken som skilte major Majors kontor fra daghavendes kontor opp, og sikkerhetsoffiser num­ mer to kom tilbake, pesende i hektisk hastverk. Han gispet etter luft og ropte: «Jeg så nettopp en mann i rød pyjamas som hoppet ut gjennom vinduet Deres og forsvant i fullt firsprang oppover veien! Så De ham?» «Ja, han kom hit for å snakke med meg,» svarte major Major. «Det så meg noe mystisk ut — en mann som hopper ut gjennom vinduet i rød pyjamas!» Mannen skrittet opp og ned i det lille kontoret med energiske armsving. «Først trodde jeg det var Dem, på flukt til Mexico. Men nå ser jeg jo at det ikke var Dem. Han nevnte vel ikke noe om Washington Irving?» «Jo, han gjorde faktisk det,» sa major Major. «Han gjorde faktisk det.» «Sier De virkelig det?» utbrøt sikkerhetsoffiser nummer to. «Flott! De skal se det var bare dette vi trengte for å kunne 105

avsløre forbryteren fullstendig. Vet De hvor jeg kan få tak i ham?» «På sykehuset. Han er i virkeligheten meget syk.» «Storartet!» sa sikkerhetsoffiser nummer to opphisset. «Jeg drar etter ham med en gang, men det er nok best jeg drar inkognito. Jeg går ned til syketeltet og forklarer hele saken og får dem til å sykemelde meg.» «De vil ikke sende meg på sykehuset med mindre jeg vir­ kelig er syk,» rapporterte han til major Major da han kom tilbake. «Enda jeg virkelig er syk. Jeg har lenge tenkt å legge meg ini) for en grundig undersøkelse. Nå er anlednin­ gen kommet. Jeg går tilbake til syketeltet og forteller dem at jeg er syk, slik at jeg blir sendt på sykehuset.» «Se, hva de har gjort med meg!» rapporterte han oppbragt da han kom tilbake til major Major med gentianfiolett tann­ kjøtt. Han var utrøstelig i sin fortvilelse. Han bar sokkene og skoene sine i hånden, for tærne hans var også satt inn med den gentianfiolette farven. «Som om noen har hørt om sikker­ hetsoffiserer med fiolett tannkjøtt noen gang!» klaget han. Han gikk sin vei med hodet trukket ned mellom skuldrene og snublet på hodet ned i en av beskyttelsesgravene og brakk nesen. Feberen hans var fremdeles normal, men Gus og Wes gjorde en unntagelse og sendte ham av sted til sykehuset med en ambulanse. Major Major hadde løyet, og det var såre godt. Han var ikke egentlig overrasket over at det var så godt, for han hadde lagt merke til at mennesker som løy, stort sett var mer ærgjerrige, energiske og heldige enn mennesker som ikke løy. Hadde han sagt sannheten til sikkerhetsoffiser nummer to, ville han ha fått bråk. Isteden hadde han løyet, og resultatet var at han hadde sin frihet og kunne fortsette sitt arbeid. Han ble imidlertid forsiktigere etter besøket av sikker­ hetsoffiser nummer to. Han undertegnet alltid dokumentene med venstre hånd og bare når han hadde på seg løsskj egget og de mørke brillene han hadde brukt i sine fruktesløse for­ søk på å få være med å spille kurvball igjen. Som en ytter­ ligere forsiktighetsregel fikk han det lykkelige innfall å gå over fra Washington Irving til John Milton. John Milton var kort og konsist. Som med Washington Irving kunne han også snu på det når det ble for ensformig. Dessuten satte det major Major i stand til å fordoble sin innsats, ettersom John Milton var meget kortere enn både hans eget navn og Washington Irvings og følgelig tok kortere tid å skrive. 106

Enda en fordel fant han ut ved John Milton. Det var så anvendelig. Major Major var snart i full gang med å inn­ arbeide underskriften i fragmenter av innbilte dialoger. På den måten kom dokumentene til å bære typiske underskrifter som: John Milton er en sadist eller nar De sett Milton, John? En av de underskriftene han var særlig stolt av lød: Kaller De Dem John nå, Milton? John Milton åpnet flun­ kende nye perspektiver, fulle av endeløse og sjarmerende muligheter som ga løfter om å bannlyse alt som smakte av ensformighet for alltid. Og når John Milton ble for ens­ formig, gikk major Major tilbake til Washington Irving. Major Major hadde kjøpt løsskjegget og de mørke bril­ len i Roma i et siste og forgjeves forsøk _på å redde seg selv ut av den vanærens sump han sank dypere og dypere nedi. Først hadde det vært den skrekkelige ydmykelsen under Den store kampanjen for Fornyelsen av Troskapseden, da ikke én av de tredve eller førti menneskene som sto i spissen for distribueringen av de konkurrerende troskapsedene, ville til­ late ham å undertegne. Ikke før var den historien glidd over, så kom saken med Clevingers fly, som forsvant i tomme luften med hele besetningen på en så mystisk måte at mis­ tanken for det merkelige uhellet nettopp falt på ham, som var den eneste som ikke hadde undertegnet noen av de mangfoldige formularene for troskapsedene. De mørke brillene hadde store mørkefiolette rammer. Løsskjegget hadde tilhørt en ildfull lirekassespiller. Han iførte seg begge deler en dag han ikke kunne holde ut ensomheten lenger og gikk ned til kurvballbanen. Han tok på seg en mine av overlegen samhørighet og slentret inn på banen mens han ba taust til Gud om at han ikke måtte bli gjenkjent. De andre lot som om de ikke kjente ham igjen, og han begynte å få det morsomt. Akkurat da han skulle til å gratulere seg selv med det vellykkede resultatet av den uskyldige listen, var det en av motspillerne som løp på ham og rev ham over ende. Like etter var det en til som løp på ham, og det gikk opp for ham at de kjente ham igjen likevel og benyttet seg av hans forkledning til å løpe på ham og skubbe til ham og sparke ben for ham. De ville ikke ha ham der i det hele tatt. Og akkurat da han skjønte det, søkte spillerne på hans lag instinktivt sammen med spillerne på det andre laget og dannet en eneste, hylende, blodtørstig bande som kom stormende mot ham fra alle kanter med truende skjellsord og svin­ gende armer. De løp ham over ende, sparket ham mens han lå på bakken og angrep ham igjen og igjen etter at han 107

blindt hadde kjempet seg opp på bena. Han dekket ansiktet med hendene så han ikke kunne se. De myldret over hver­ andre i sin opphissede kamp for å denge ham, sparke ham, gulve til ham, tråkke på ham. De drev ham sjanglende foran seg til grøftekanten i utkanten av banen og sendte ham på hodet nedi. Nede på bunnen kom han seg på bena igjen, klatret opp på den andre siden og ravet av sted under en haglskur av hånsord og stener som de kastet etter ham til han fant dekning bak daghavendes telt. Det han hadde vært aller mest redd for under hele overfallet, yar å miste løsskj egget og de mørke brillene, slik at han ikke lenger kunne late som om han var en ganske annen og unngå den skrekkelige nødvendigheten av å konfrontere dem med sin myndighet som skvadronsjef. Da han kom tilbake til kontoret sitt, gråt han, og da han var ferdig med å gråte, vasket han blodet fra nesen og mun­ nen, skrubbet skitten ut av alle skrammene på haken og i pannen og ropte på sersjant Towser. «Fra nå av,» sa han, «vil jeg ikke at noen skal komme inn og se meg mens jeg er her. Er det klart?» «Javel, major,» sa sersjant Towser. «Gjelder det meg også?» «Ja.» « eg forstår. Er det alt?» «Ja.» «Hva skal jeg si til folk som kommer og spør etter Dem mens De er her?» «Bare si jeg er inne og be dem vente.» «Javel, major. Hvor lenge skal de vente?» «Til jeg er gått.» «Og hva skal jeg så gjøre med dem?» «Det bryr ikke jeg meg noe om.» «Kan jeg sende dem inn til Dem etter at De er gått?» «Det kan De godt.» «Men De kommer altså ikke til å være der?» «Nei.» «Javel, major. Er det alt?» «Ja.» «Javel, major.» «Fra nå av,» sa major Major til den middelaldrende menige soldaten som holdt tilhengeren i stand for ham, «vil jeg ikke at De skal komme hit mens jeg er her for å spørre om det er noe De kan gjøre for meg. Er det klart?» 108

«Javel, major,» sa oppasseren. «Når skal jeg da komme hit for å spørre om det er noe jeg kan gjøre for Dem?» «Når jeg ikke er her.» «Javel, major. Og hva skal jeg så gjøre?» «Det jeg ber Dem gjøre.» «Men De kommer ikke til å være her og be meg gjøre det, kommer De vel?» «Nei.» «Hva skal jeg da gjøre?» «Det De har å gjøre.» «Javel, major.» «Det var alt,» sa major Major. «Javel, major,» sa oppasseren. «Var det alt?» «Nei,» sa major Major. «Ikke kom inn for å vaske heller. Kom ikke inn for noe som helst med mindre De er sikker på at jeg ikke er her.» «Javel, major. Men hvordan kan jeg være så sikker på det bestandig?» «Hvis De ikke er sikker, kan De gå ut fra at jeg er her og holde Dem borte til De er sikker. Er det klart?» «Javel, major.» «Jeg beklager at jeg ser meg nødt til å snakke til Dem på denne måten, men det er ikke annet å gjøre. Farvel.» «Farvel, major.» «Og takk skal de ha. For alt.» «Javel, major.» «Fra nå av,» sa major Major til Milo Minderbinder, «kom­ mer jeg ikke til å komme ned i messeteltet mer. Jeg vil ha alle måltider bragt opp til meg i tilhengeren min.» «Det synes jeg er en god idé, major,» svarte Milo. «Så får jeg anledning til å servere Dem enkelte spesialretter uten at de andre behøver å få rede på det. Jeg føler meg sikker på at De vil komme til å like dem. Det gjør oberst Cathcart.» «Jeg ønsker ingen spesialforpleining. Jeg vil ha nøyaktig det samme som de andre offiserene får. Pass bare på at den som kommer med maten, banker én gang på døren og setter fra seg brettet på trappen. Er det klart?» «Javel, major,» sa Milo. «Det er meget klart. Jeg har stukket til side et par levende hummer jeg kan servere Dem i aften med en utmerket roquefortsalat og et par isavkjølte éclairs som så sent som i går ble smuglet ut av Paris sammen med et fremstående medlem av den franske undergrunns­ bevegelse. Kan det passe som en begynnelse?» «Nei.» 109

«Javel, major. Jeg forstår.* Den kvelden serverte Milo hummer med en utmerket roquefortsalat og et par isavkjølte éclairs for major Major, og major Major ble sint og visste ikke hva han skulle gjøre. Hvis han sendte maten tilbake, ville den bare gå til spille eller bli spist av en annen, og major Major var svak for hummer. Følgelig spiste han med skyldbetynget samvittighet og god appetitt. Til lunsj neste dag fikk han skilpadde a la Maryland med en kvart flaske Dom Pérignon 1937, og major Major satte det i seg alt sammen uten en tanke. Etter Milo var det bare tre menn igjen på kontoret, og major Major unngikk dem alle tre ved å komme og gå gjen­ nom det skitne celluloidvinduet på kontoret. Vinduet var til å knappe av og på, lå lavt over bakken og var stort og lett å hoppe ut og inn av. Den åpne plassen mellom kontorteltet og tilhengeren klarte han fint ved å stikke lynfort rundt telthjørnet når han så at kysten var klar, hoppe ned i jernbanegrøften og spurte oppover med hodet trukket ned mellom skudrene til han nådde den beskyttende skogen. På høyde med tilhengeren krabbet han opp av grøften og ålet seg raskt hjemover mellom buskene hvor den eneste personen han noen gang møtte var kaptein Flume som nesten skremte livet av ham i tussmørket en kveld da han plutselig og uten et ord til advarsel dukket frem mellom buskene med et fortrukket, spøkelsesaktig ansikt for å klage over at høvding Hvite Vill­ havre hadde truet med å skjære halsen over på ham fra øre til øre. «Hvis De skremmer meg på den måten en gang til,» sa major Major, «skal jeg skjære halsen over på Dem fra øre til øre.» Kaptein Flume gispet av skrekk og forsvant tilbake mellom buskene igjen, og major Major så ham aldri mer. Da major Major tok et tilbakeblikk over det han hadde utrettet, var han fornøyd. På et par mål utenlandsk jord som krydde av mer enn to hundre mennesker, hadde han prestert å bli eneboer. Med en smule skarpsindighet og fremsyn hadde han gjort det umulig for hver eneste en i skvadronen å få ham i tale, noe han la merke til passet dem alle aldeles utmerket ettersom ingen ønsket å snakke med ham likevel. Ingen, viste det seg, unntatt den tullingen Yossarian, som overrumplet ham med en flyvende mare en dag han kom farende langs bunnen av jernbanegrøften for å rekke hjem til tilhengeren sin til lunsj. Den siste person i skvadronen major Major kunne tenke seg å bli slengt i bakken av med en flyvende mare, var 110

Yossarian. Det var noe medfødt tvilsomt ved Yossarian, som alltid bar seg så skamløst over den døde mannen i teltet hans som ikke engang var der, og som etter angrepet på Avignon tok av seg klærne og gikk omkring splitter naken helt til den dagen general Dreedle kalte ham frem for å gi ham en medalje for hans heltemot over Ferrara og oppdaget at han sto foran avdelingen uten en tråd på kroppen. Ingen i hele verden hadde myndighet til å fjerne den døde mannens rotete effekter fra teltet til Yossarian- Major Major hadde forspilt den muligheten da han ga sersjant Towser lov til å rapportere at fenriken som var blitt drept over Orvieto mindre enn to timer etter at han var kommet til skvadronen, ikke var kom­ met til skvadronen i det hele tatt. Den eneste som ifølge major Majors syn kunne ha en viss rett til å fjerne effektene hans fra teltet til Yossarian, var Yossarian selv, og ifølge major Majors syn hadde Yossarian ingen rett til å gjøre det. Major Major stønnet tungt og forsøkte å kjempe seg opp på bena igjen etter at Yossarian hadde slengt ham ned i bunnen av jernbanegrøften med sin flyvende mare, men Yos­ sarian ville ikke slippe ham. «Kaptein Yossarian,» sa Yossarian, «ber om tillatelse til øyeblikkelig å få snakke med majoren om en sak som gjelder liv og død.» «Slipp meg opp,» bønnfalt major Major ham om der han lå i sin ubehagelige, krampaktige stilling. «Vær så snill. Jeg kan ikke returnere Deres hilsen når jeg ligger slik på armen min». Yossarian slapp ham. De reiste seg langsomt begge to. Yossarian hilste igjen og gjentok sin anmodning. «La oss gå bort på kontoret mitt,» sa major Major. «Jeg synes ikke dette er det beste stedet å snakke sammen på.» «Javel, major,» svarte Yossarian. De børstet sanden av klærne sine og spaserte i anstrengt taushet bort til inngangen til daghavendes telt. «La meg få et minutt eller to til å smøre litt salve på disse småsårene. De kan be sersjant Towser sende Dem inn om et øyeblikk.» «Javel, major.» Major Major skred med verdighet gjennom teltet uten å se på noen av kontoristene eller maskinskriverne som arbeidet ved sine pulter og arkivskuffer. Han lot teltfliken inn til sitt kontor falle igjen bak seg. Så snart han var alene på kontoret, løp han bort til vinduet og hoppet ut på den andre siden for 111

å stikke av. Der sto Yossarian og sperret veien for ham. Yossarian ventet i gi akt og gjorde honnør igjen. «Kaptein Yossarian ber om tillatelse til øyeblikkelig å få snakke med majoren om en sak som gjelder liv og død,* gjen­ tok han bestemt. «Tillatelsen avslått,* sa major Major kort. «Den går ikke.» Major Major ga opp. «All right,» sa han trett. «Jeg skal snakke med Dem. Vær så snill å bli med inn på mitt kontor.» «Etter Dem.» De hoppet inn gjennom vinduet. Major Major satte seg, og Yossarian gikk frem foran pulten hans og fortalte ham at han ikke ville være med på flere oppdrag. Hva kunne han gjøre? spurte major Major seg selv. Alt han kunne gjøre var hva han hadde fått ordre om å gjøre av oberstløytnant Korn, og så håpe på det beste. «Hvorfor ikke?» spurte han. «Fordi jeg er redd.» «Det er ikke noe å skamme seg over,» sa major Major vennlig. «Vi er alle redde.» «Jeg skammer meg ikke,» sa Yossarian. «Jeg er bare redd.» «De ville ikke være normal hvis De ikke var redd. Selv de modigste menn er redde. En av de største oppgavene vi står overfor i kamp, er å overvinne vår redsel.» «La oss ikke ta den, major. Kan vi ikke hoppe over det sludderet der?» Major Major senket blikket fårete og plukket på fingrene sine. «Hva vil De jeg skal si Dem?» «At jeg har fløyet nok og kan reise hjem.» «Hvor mange oppdrag har De bak Dem?» «Enogfemti.» «Men da har De jo bare fire igjen.» «Han kommer til å forhøye antallet igjen. Hver gang jeg nærmer meg, forhøyer han antallet.» «Det er ikke sikkert han gjør det denne gangen.» «Han sender aldri noen hjem likevel. Han bare beholder dem her i påvente av at ordrene skal komme, helt til han ikke har nok menn igjen til flyene, og så forhøyer han antallet og beordrer alle tilbake til aktiv tjeneste. Det har han gjort helt siden han kom hit.» «De må ikke legge skylden på oberst Cathcart for at ordre­ ne blir forsinket,» sa major Major- «Det er 27. Air Force som har ansvaret for at ordrene rekker frem i tide når de får dem fra oss.» 112

«Han kunne likevel be om nye mannskaper og sende oss hjem når ordrene kom. Forøvrig har jeg hørt at 27. Air Force ikke forlanger mer enn førti, og at dette med femogfemti er hans eget påfunn.» «Det kjenner jeg ingenting til,» svarte major Major. «Oberst Cathcart er øverstkommanderende her, og vi må adlyde ham. Hvorfor flyr De ikke rett og slett de fire gangene De har igjen og ser hva som skjer?» «Jeg vil ikke.» Hva kunne man gjøre? spurte major Major seg selv igjen Hva kunne man gjøre med en mann som så en rett inn i ansiktet og sa han heller ville dø enn å bli drept i kamp, en mann som var minst like modig og intelligent som en selv, men som man måtte late som ikke var det? Hva kunne man si til en slik mann? «Enn om vi lot Dem velge hvilke oppdrag De ville være med på og overlot Dem kurérflyvningen hvis De ville?» sa major Major. «På den måten kunne De fly de fire gangene De har igjen uten å løpe noen risiko.» «Jeg vil ikke fly kurérflyene. Jeg vil ikke krige mer i det hele tatt.» «De foretrekker kanskje at vi taper krigen?» spurte major Major. «Vi kommer ikke til å tape. Vi har flere menn, mer penger og mer materiell enn noen andre. Vi har ti millioner mann under våpen som hver og en kan erstatte meg. Noen blir drept, og langt flere tjener penger og har det moro. La en annen bli drept istedenfor meg.» «Sett at alle på vår side så det på Deres måte.» «Da ville jeg jo være tåpelig om jeg så annerledes på det, ikke sant?» Hva i all verden skulle man si til en slik mann? sukket major Major fortapt til seg selv. Han kunne i hver.t fall ikke si han ikke kunne gjøre noe. Å si det var noe han ikke kunne gjøre, ville være det samme som å antyde at han nok ville ha gjort noe så sant han hadde kunnet, og samtidig gi inntrykk av at oberstløytnant Korns beslutninger bygget på feilvur­ deringer og urettferdighet- Oberstløytnant Korn hadde vært meget bestemt på det punktet. Man måtte aldri si man ikke kunne gjøre noe. «Jeg beklager,» sa han, «men jeg kan virkelig ikke gjøre noe.»

113

KAPITEL 10

Wintergreen Clevinger var død. Det var den grunnleggende feilen i hans filosofi. Atten fly hadde gått ned gjennom et blendende hvitt skylag øst for kysten av Elba en ettermiddag på vei hjem fra den ukentlige rutineflyvningen til Parma; sytten dukket frem igjen. Intet spor ble funnet av det attende, ikke i luften og heller ikke på den blanke overflaten av det jadegrønne havet under skyene. Det fantes ingen vrakrester. Helikoptere kretset omkring i de hvite skyene til solnedgang. I løpet av natten blåste skyene vekk, og morgenen etter eksi­ sterte det ingen Clevinger lenger. Det var fantastisk at et fly kunne bli borte på den måten, minst like fantastisk som Den store sammensvergelsen på Lowery Field da fireogseksti mann i en og samme brakke for­ svant som en mann på en og samme lønningsdag og aldri lot høre fra seg igjen. Helt til Clevinger så plutselig ble revet ut av tilværelsen, hadde Yossarian gått ut fra at karene simpelt­ hen hadde bestemt seg for å ta kollektiv tjuvperm. Han var faktisk blitt så deprimert av hva han trodde var massedesertering fra hellige plikter at han selv hadde løpt sin vei i be­ geistret opphisselse for å bringe nyheten videre til forhen­ værende visekorporal Wintergreen. «Hva er det som er så fantastisk ved det?» sa forhen­ værende visekorporal Wintergreen med et overlegent hånflir og plaserte den møkkete rekruttstøvelen sin på spaden og lente seg grinete og dovent mot veggen i et av de dype, firkantete hullene som det var hans militære spesialitet å grave. Forhenværende visekorporal Wintergreen var en snedig liten rev som elsket å si imot. Hver gang han tok tjuvperm, ble han grepet og dømt til i et visst tidsrom å grave hull som var to meter dype, to meter lange og to meter brede. Hver gang han hadde sont en slik dom, tok han tjuvperm igjen. Forhenværende visekorporal Wintergreen aksepterte sin rolle som en graver av militære hull og gravde og fylte igjen hull med en sann patriots tålmodige hengivelse. 114

«Det er slett ingen dårlig beskjeftigelse,» bemerket han filosofisk. «Noen må jo gjøre dette også.» Han var fornuftig nok til å innse at det ikke var noen dårlig jobb å grave hull i jorden i Colorado når det var krig ellers i verden. Ettersom det ikke var noen særlig etterspørsel etter hull, kunne han dessuten grave og fylle igjen hull i det tempo som passet ham best, og han var sjelden overarbeidet. På den annen side ble han degradert til menig hver gang han ble stilt for krigsrett, og han beklaget dypt at han på den måten mistet sin grad. «Det var slett ikke så verst å være visekorporal,» mediterte han lengselsfullt. «Jeg hadde en status — om du skjønner hva jeg mener — og vanket i de aller beste kretser.» Ansiktet hans mørknet av resignasjon. «Men nå er det vel slutt på alt det,» mente han. «Neste gang jeg tar tjuvperm, blir det som menig soldat, og jeg vet det kommer ikke til å bli nøyaktig det samme.» Det var ingen fremtid i å grave hull. «Jobben er ikke engang fast,» klaget han. «Hver gang jeg er ferdig med å sone, mister jeg den. Så må jeg stikke av igjen for å få den tilbake. Men jeg kan jo ikke fortsette med det i det uendelige. De har en paragraf for det, paragraf' 22. Neste gang jeg tar tjuvperm, blir det buret. Jeg vet sannelig ikke hva det skal bli til. Er jeg ikke forsiktig, kan jeg risikere å bli sendt ut i krigen.» Han ville ikke grave hull resten av livet, men så lenge det var krig og gravingen inngikk som et ledd i krigsinnsatsen, hadde han ikke noe imot det. «Det er et spørsmål om plikt,» bemerket han. «Vi har alle vår plikt å utføre. Det er min plikt å grave disse hullene, og jeg har gjort det så samvittighetsfullt at jeg nylig er blitt innstilt til Medaljen for god oppførsel. Din plikt går ut på å slå i hjel tiden på kadettskolen og håpe at krigen vil være over innen du kommer ut. Soldatene i felten plikter å vinne krigen, og jeg håper de gjør sin plikt like samvittighetsfullt som jeg gjør min- Det ville ikke være rettferdig om jeg måtte dra over havet for å gjøre jobben deres også, ville det vel?» En dag ødela forhenværende visekorporal Wintergreen en vannledning da han holdt på med gravingen sin og var nær ved å drukne før han ble fisket opp i halvt bevisstløs tilstand. Ryktet ville ha det til at det ikke var vann, men olje, og høvding Hvite Villhavre ble jagd fra leiren. Snart var hver eneste mann som kunne få tak i en spade, i ferd med å grave etter olje som gale. Jord og leire for gjennom luften; det så nesten akkurat ut som det gjorde på Pianosa syv måneder senere, natten etter at Milo hadde bombet leiren, flyplassen, 115

bombelagrene og hangarene med alle de flyene han rådde over i M. & M. Ltd., og alle de overlevende var ute og hakket seg beskyttelseshull i den solide bakken og foret dem med panserplater de hadde stjålet fra verkstedene på flyplassen, og med frynsete biter av presenning tatt fra de løse veggene i teltene til hverandre. Høvding Hvite Villhavre ble forflyttet fra Colorado ved det første ymtet om olje og fant ingen hvile før han kom til Pianosa som erstatning for løytnant Coombs som var blitt med som gjest på et angrep en dag for å se hvor­ dan krigen tok seg ut, og så var blitt drept sammen med Kraft over Ferrara. Yossarian hadde vond samvittighet hver gang han kom til å tenke på Kraft, fordi Kraft var blitt drept på det andre angrepet Yossarian var med på, og fordi Kraft uskyldig var blitt blandet opp i Det store Atabrinopprøret som hadde begynt i Puerto Rico under den første etappen av turen over havet og endt på Pianosa ti dager senere da Appleby pliktskyldigst kom strenende inn på kontoret like etter at de hadde landet for å rapportere at Yossarian hadde nektet å ta atabrintablettene sine. Sersjanten der ba ham ta plass. «Mange takk, sersjant, jeg tror nok det er best,» sa Appleby. «Hvor lenge blir det å vente? Jeg har fremdeles en god del å gjøre unna før jeg kan møte opp i morgen tidlig, frisk og rask for å dra ut i krigen så snart jeg får mine ordrer.» «Kaptein?» «Sersjant?» «Jeg mener, jeg oppfattet visst ikke spørsmålet Deres?» «Hvor lenge blir det å vente før jeg kan få snakke med majoren?» «Bare til han går for å spise lunsj,» svarte sersjant Towser. «Da kan De gå rett inn.» «Men da er han vel ute og spiser lunsj, hva?» «Det stemmer, kaptein. Major Major kommer ikke tilbake til kontoret før etter at han har spist lunsj.» «Jeg forstår,» sa Appleby usikkert. «Det er kanskje best jeg kommer tilbake etter lunsj.» Appleby forlot kontoret fylt av hemmelig forundring. I det samme han gikk ut, syntes han at han så en høy, mørk offiser som minnet litt om Henry Fonda komme ut gjennom vinduet i teltet og forsvinne i en viss fart rundt telthjørnet. Appleby stanset og knep øynene sammen. Han ble plutselig grepet av tvil- Han lurte på om han hadde fått malaria eller enda verre — om han hadde tatt for mange atabrintabletter. Appleby hadde tatt fire ganger så mange atabrintabletter 116

som foreskrevet fordi han ville være fire ganger så god til å fly og slåss som de andre. Øynene hans var fremdeles lukket da sersjant Towser slo ham lett på skulderen og sa at nå kunne han gå inn hvis han ville, for nå hadde major Major nettopp gått ut. Applebys selvsikkerhet vendte tilbake. «Mange takk, sersjant. Kommer han snart tilbake?» «Han kommer tilbake like over lunsj. Da må De straks gå ut og vente utenfor til han går til middag. Major Major tar aldri imot noen på kontoret så lenge han er der.» «Vil De være vennlig å gjenta hva De sa akkurat nå?» «Jeg sa major Major aldri tar imot noen på kontoret så lenge han er der.» Appleby stirret skarpt på sersjant Towser og forsøkte seg med en mer bestemt tone: «Forsøker De å gjøre narr av meg, sersjant, fordi jeg er ny her i skvadronen og De har vært her ute lenger enn jeg?» «Hvordan kan De tro noe slikt, kaptein?» sa sersjant Tow­ ser ærbødig refsende. «Jeg retter meg bare etter mine ordrer. De kan spørre major Major selv når De treffer ham.» «Det kan De stole på jeg skal gjøre. Og når kan jeg treffe ham?» «Aldri.» Mørkerød av ydmykelse skrev Appleby isteden en rapport om Yossarian og atabrintablettene på en rapportblokk som sersjanten tilbød ham, og forsvant deretter raskt idet han lurte sterkt på om Yossarian tross alt kanskje likevel ikke var den eneste sinnssyke offiseren i uniform. På det tidspunktet da oberst Cathcart forhøyet antall tokt til femogfemti, hadde sersjant Towser begynt å få en mistanke om at alle offiserer i uniform var sinnssyke. Sersjant Towser var mager og kantete, hadde tynt, lyst hår, så tynt at det så ut som om han ikke hadde noe hår i det hele tatt, innsunkne kinn og tenner så store og gråhvite som tyggegummiplater. Han styrte og stelte og skaltet og valtet med skvadronen og likte det ikke i det hele tatt. Menn som Sultne Joe stirret hatefullt og anklagende på ham, og Appleby gjorde ham til gjenstand for en skjødesløs uhøflighet så snart han hadde fått etablert seg som en fremragende flyver og bordtennisspiller som aldri bommet på målet. Sersjant Towser styrte og stelte med skvadronen fordi det ikke fantes noen andre i skvadronen som kunne gjøre det. Han interesserte seg hverken for krig eller forfremmelser- Han var interessert i potteskår og Hepplewhite møbler. Nesten uten å være klar over det, hadde sersjant Towser 117

kommet i vane med å betrakte den døde mannen i teltet til Yossarian på samme måte som Yossarian betraktet ham — det vil si som en død mann i Yossarians telt. I virkeligheten eksisterte han selvfølgelig ikke som sådan. Han var ganske enkelt en erstatningsflyver som var blitt drept i kamp før han hadde rukket å melde seg reglementsmessig til skvadronen. Han hadde stanset ved operasjonsteltet for å spørre om veien videre og var blitt sendt rett opp fordi så mange av de andre hadde fullført det foreskrevne antall tokt — som forøvrig var femogtredve på den tiden — at kaptein Piltchard og kaptein Wren hadde vanskeligheter med å samle mannskaper nok til å bemanne flyene etter gruppens oppsetningsplaner. Fordi han offisielt aldri var kommet til skvadronen, kunne han heller aldri offisielt komme ut av den, og sersjant Towser hadde på følelsen at de stadig voksende dokumenthaugene om ham aldri ville slutte å sirkulere. Navnet hans var Mudd. Det forekom sersjant Towser, som hadde en like stor motvilje mot vold som mot sløsing, at det var avskrekkende meningsløst å fly Mudd hele den lange veien over havet bare forat han skulle bli sprengt i småbiter over Orvieto mindre enn to timer etter at han var kommet frem. Ingen kunne huske hvem han var eller hvordan han hade sett ut, aller minst kaptein Piltchard og kaptein Wren, som bare husket at en ny offiser hadde dukket opp i opera­ sjonsteltet akkurat tidsnok til å bli drept, og som rødmet av ubehag hver gang samtalen ble bragt inn på den døde man­ nen i teltet til Yossarian. De eneste som kunne ha lagt merke til Mudd, var mennene han han hadde fløyet sammen med, men de var blitt sprengt i småbiter sammen med ham. Yossarian derimot visste nøyaktig hvem Mudd var. Mudd var den ukjente soldat som aldri hadde hatt den minste sjanse, for det var det eneste man visste om ukjente soldater — at de aldri hadde hatt den minste sjanse. For å være ukjent, måtte man være død. Og denne døde var ukjent til gagns, selv om effektene hans fremdeles lå spredd utover køyen i teltet til Yossarian nesten nøyaktig som han hadde slengt dem fra seg der tre måneder tidligere, den dagen han ikke meldte seg i skvadronen, og alt var merket av døden snaue to timer senere, akkurat som alt annet var merket og besmittet av døden mindre enn en uke senere, under Den store beleirin­ gen av Bologna, da den mugne stanken av død hang fuktig i luften og blandet seg med den svovelgule tåken til en klebrig, klam kappe om hver eneste mann som skulle opp. Det var ikke mulig å komme unna oppdraget om å bombe 118

Bologna etter at oberst Cathcart hadde meldt gruppen fri­ villig til å ødelegge de ammunisjonslagrene som de tunge

bombeflyene på det italienske fastlandet ikke hadde vært i stand til å sprenge i luften fra sine store høyder. Hver eneste dags utsettelse skjerpet bevisstheten om dødens nærvær og intensiverte dysterheten. Den påtrengende, overveldende følelsen av død spredde seg kvalmende i det trøstesløse regn­ været og åt seg grådig inn i soldatenes lidende ansikter som tærende utslett under en snikende pest. Det luktet formaldehyd av alt og alle. Det Var ingen steder å vende seg til for å få hjelp, ikke engang syketeltet, som oberstløytnant Korn hadde beordret stengt forat ingen skulle kunne melde seg syke, slik de hadde gjort den dagen det var fint flyvær og fått angrepet utsatt på grunn av en mystisk diaréepidemi. Etter at det var blitt forbudt å sykemelde seg, og syketeltet var blitt stengt, tilbragte doktor Daneeka minuttene mellom regnskurene på en høy krakk utenfor teltet, der han satt stum og absorberte de bleke utbruddene av frykt med sorgtung nøy­ tralitet som en melankolsk rovfugl under det illevarslende, håndmalte skiltet som kaptein Black for spøk hadde slått opp over inngangen, og som doktor Daneeka hadde latt henge der fordi det ikke var noen spøk i det hele tatt. Skiltet hadde en sørgerand av svarte krittstreker og bekjentgjorde at syke­ teltet var STENGT INNTIL VIDERE PÅ GRUNN AV DØDSFALL I FAMILIEN. Frykten trengte inn overalt i Dunbars skvadron, og Dunbar selv stakk en tussmørk kveld hodet spørrende inn gjennom åpningen i syketeltet og snakket respektfullt til det uklare omrisset av doktor Stubbs som satt i den dunkle skyggen der inne med en flaske whisky og en karaffel destillert drikke­ vann foran seg. «Hvordan går det?» spurte han varsomt. «Elendig,» svarte doktor Stubbs. «Hva gjør De her?» «Sitter.» «Jeg trodde det var slutt på sykemeldingene.» «Det er det også.» «Hvorfor sitter De her da?» «Hvor skulle jeg ellers sitte? I den fordømte offisersklubben sammen med oberst Cathcart og oberstløytnant Korn kanskje? Vet De hva jeg gjør her?» «Sitter.» «I skvadronen mener jeg. Ikke i teltet. Ikke vær så fjollete. 119

Kan De ikke tenke Dem hvilke oppgaver en lege har her i skvadronen?» «De har beordret dørene til syketeltet stengt i de andre skvadronene også,» sa Dunbar. «Hvis det dukker opp en syk mann her, kommer jeg til å sykemelde ham,» erklærte doktor Stubbs. «Jeg gir pokker i hva de sier.» «De kan ikke sette noen på bakken nå,» sa Dunbar. «Kjen­ ner De ikke ordrene?» «Jeg kommer til å gi ham en sprøyte og slå ham ut for alvor,» lo doktor Stubbs med sardonisk fryd over idéen. «De tror de kan gi sykdommene ordre om å forsvinne. Idiotene! Faen ta det fordømte regnværet! Nå begynner det igjen.» Og det begynte å regne igjen, først i trærne, så i søledammene, så — svakt som en søvndyssende mumling — på telttakene. «Alt er gjennomvått,» sa doktor Stubbs og grøsset av motvilje. «Selv latrinene og pissoarene gulper innholdet sitt opp igjen i protest. Hele denne helvetes planeten stinker som en dass.» Stillheten syntes bunnløs da han sluttet å snakke- Natten falt på. Bare fornemmelsen av uendelig ensomhet eksisterte. «Tenn lyset,» foreslo Dunbar. «Det finnes ikke strøm. Jeg har ikke giddet starte genera­ toren. En gang syntes jeg det ga livet mening å redde folk fra døden. Nå lurer jeg på hva faen vitsen var med det. De skal jo dø alle sammen likevel.» «Det er nok en mening med det likevel,» forsikret Dunbar ham om. «Hvilken da om jeg tør spørre.» «Å holde dem unna døden så lenge De kan.» «Jammen, hva er vitsen når de likevel skal dø?» «Vitsen er ikke å tenke på den siden av saken i det hele tatt.» «Gi faen i vitsen da! Hva er meningen? Siden De snakker om mening.» Dunbar satt en stund i taushet og tenkte over spørsmålet. «Det vet da pokker,» sa han omsider. Dunbar visste det i hvert fall ikke. Bologna burde ha fått begeistringen til å flamme opp i Dunbar, ettersom minuttene og timene sneglet seg av sted som århundrer. Isteden pinte det ham fordi han visste han ville bli drept. «Må De absolutt ha mer codein?» spurte doktor Stubbs«Det er til min venn Yossarian. Han er sikker på han kom­ mer til å bli drept.» «Yossarian? Hvem pokker er Yossarian? Hva slags navn 120

er det forresten — Yossarian? Jøss! Er ikke det han som drakk seg full og begynte å krangle med oberstløytnant Korn nede i offisersklubben her forrige kvelden?» «Det er riktig. Han er assyrer.» «Den sinnssvake idioten!» «Å, han er ikke så sinnssvak likevel,» sa Dunbar. «Han sverger på at han ikke kommer til å delta i angrepet på Bologna.» «Det er nettopp det jeg mener,» sa doktor Stubbs. «Den sinnssvake idioten er kanskje den eneste fornuftige mannen vi har igjen.»

KAPITEL 11

Kaptein Black Korporal Kolodny var den første som fikk høre om det over telefonen fra gruppestaben, og han ble så rystet over nyheten at han listet seg på tærne over gulvet i etterretningsteltet for å gi beskjeden videre med en sjokkert hvisking til kaptein Black som satt og halvsov med de svære fotbladene sine oppå skrivebordet. Kaptein Black kviknet til med en gang: «Bologna?» utbrøt han gledesstrålende. «Det var som pokker!» Han brøt ut i en skrallende latter. «Bologna, hva?» Han lo igjen og ristet på hodet av overrasket glede. «Jeg skulle gjerne se trynene på de idiotene når de oppdager at de er på vei til Bologna! Ha, ha, ha!» Det var den første virkelig gode latteren kaptein Black hadde unt seg siden den dagen major Major tok innersvingen på ham og ble utnevnt til skvadronsjef, og han reiste seg med sløv begeistring og stilte seg opp ved den fremste pulten for å få mest mulig ut av den gledelige begivenheten når bombe­ kasterne og navigatørene kom for å hente kartmappene sine. «Javisst, din tosk! Visst er det Bologna,» sa han om og om igjen til alle som spurte om det virkelig var sant at de skulle bombe Bologna. «Ha, ha, ha! Nå har dere fått noe å tygge på. Dette blir ingen spøk.» Kaptein Black fulgte den siste av dem ut for henrykt å suge inn virkningene av den beskjeden han nettopp hadde gitt offiserene og de menige som nå begynte å samle seg med hjelmer, fallskjermer og skuddsikre fly vester rundt lastebilene ute på plassen. Kaptein Black var en høy, mager, uglad mann som beveget seg med krabbeaktig rastløshet. Han barberte det innsunkne, bleke ansiktet sitt hver tredje eller fjerde dag, og mesteparten av tiden pleide han tydeligvis den gulrøde barten som skjemmet den stramme overleppen hans. Han ble ikke skuffet over den scenen han ble vitne til utenfor. Angst og usikkerhet la seg som en maske over ansiktene, og kaptein Black gjespet behagelig, gned de siste rester av søvndrukken122

het ut av øynene og lo hoverende hver gang han fikk anled­ ning til å gjenta at nå hadde de virkelig fått noe å tygge påBologna viste seg å bli den mest takknemlige begivenheten i kaptein Blacks liv siden den dagen major Duluth ble drept over Perugia, og han nesten ble utpekt til å etterfølge ham. Da nyheten om major Duluths død ble meldt over radioen på flyplassen, reagerte kaptein Black med gledesutbrudd. Selv om han ikke for alvor hadde tatt denne muligheten under overveielse tidligere, forsto kaptein Black med en gang at han logisk sett var den nærmeste til å etterfølge major Duluth som skvadronsjef. Først og fremst var han etterretningsoffi­ ser, og allerede det betydde at han var skarpere enn alle andre i skvadronen. Riktignok var han ikke stridende som major Duluth hadde vært, og som alle skvadronsjefer vanligvis var, men det måtte jo i virkeligheten bare være enda et kraftig argument til hans fordel, ettersom hans liv derved aldri ville komme i fare, og han følgelig kunne fylle stillingen og tjene sitt land så lenge det var bruk for ham. Jo mer kaptein Black tenkte på det, jo mer uunngåelig forekom det ham. Det var bare et spørsmål om så snart som mulig å la det rette ord falle på rette sted. Han skyndte seg tilbake til kontoret for å legge en slagplan. Tilbakelent i svingstolen med begge bena plantet på skrivebordet og øynene lukket, henga han seg til vakre drømmer om hvordan det ville føles å være skvadronsjef. Mens kaptein Black drømte, handlet oberst Cathcart, og kaptein Black var forbløffet over den farten major Major etter hans mening måtte ha satt opp for å komme ham i for­ kjøpet. Hans store forsmedelse da det ble kunngjort at major Major var utnevnt til skvadronsjef var blandet med en bitter­ het og et personlig nag han ikke gjorde noe forsøk på å skjule. Når de andre offiserene ga uttrykk for sin forbauselse over at oberst Cathcarts valg var falt på major Major, gikk kaptein Black omkring og skumlet om at det lå noe under; når de spekulerte over den mulige politiske betydningen av major Majors likhet med Henry Fonda, påsto kaptein Black at major Major var Henry Fonda; når de bemerket at major Major i grunnen var en litt merkelig fyr, erklærte kaptein Black at han var kommunist. «De overtar alt mulig,» forkynte han utfordrende. «Dere kan gjerne sitte med hendene i fanget og Ia dem skalte og valte som de vil, men jeg har ikke tenkt å gjøre det. Jeg kommer til å gjøre noe med det. Fra nå av kommer jeg til å forlange at hver eneste satan som kommer inn i etterretningsteltet mitt, undertegner en troskapsed. Og jeg kommer ikke 123

til å la den idioten major Major undertegne om han aldri så gjerne vil.» Praktisk talt natten over slo Den store kampanjen for For­ nyelse av Froskapseden ut i full blomst, og kaptein Black var henrykt over å oppdage at han selv sto i spissen for den. Her hadde han virkelig snublet over noe. Alle offiserer og menige soldater i aktiv tjeneste måtte undertegne en troskapsed for å få kartmappene sine utlevert i etterretningsteltet, enda en troskapsed for å få de splintsikre jakkene og fall­ skjermene sine fra fallskjermteltet, en tredje troskapsed til løytnant Balkington, transportoffiseren, for å få lov til å kjøre fra leiren ut til flyplassen i en av bilene hans. Det var troskapseder å undertegne overalt hvor de vendte seg De undertegnet en troskapsed for å få lønnen sin utbetalt av regnskapsoffiseren, for å få kvoten sin hos depotassistenten, for å få håret klippet hos de italienske barberene. Kaptein Black oppfattet hver eneste offiser som støttet Den store kam­ panjen for Fornyelse av Froskapseden som en konkurrent, og han intrigerte og planla fireogtyve timer i døgnet for å holde seg foran alle de andre. Når det gjaldt patriotisme, tillot han ingen å komme foran seg. Når de andre offiserene inspirert av ham innførte sine egne troskapseder, overgikk ham dem ved å la hver eneste satan som kom til etterretnings­ teltet, undertegne to edsformularer, deretter tre, deretter fire, deretter innførte han også Lojalitetserklæringene og deretter Stars and Stripes sunget en gang, to ganger, tre ganger, fire ganger.^Hver gang kaptein Black la sine konkurrenter bak seg, vendte han seg hånlig mot dem og anklaget dem fordi de ikke klarte å følge hans eksempel, og hver gang de fulgte hans eksempel, trakk han seg bekymret tilbake og ransakte hjernen sin for å finne på noe nytt som kunne sette ham i stand til å fornye sine patriotiske anklager. Uten at de riktig skjønte hvordan det var gått til, oppdaget karene at de ble dominert av den administrasjonen som var der for å hjelpe dem. De ble hundset, fornærmet, trakassert og føyset omkring hele dagen. Når de protesterete, svarte kaptein Black at virkelig lojale soldater ikke kunne ha noe å innvende mot å undertegne troskapseder. Til alle som tvilte på nytten av troskapsedene, svarte han at soldater som virke­ lig var klar over hva de skyldte fedrelandet, bare ville være stolte over å få lov å undertegne så mange som mulig. Og til alle som tvilte på moralen, svarte han at Stars and Stripes var det største musikkverk som noensinne var blitt komponert. Jo flere troskapseder en mann undertegnet, jo 124

mer lojal var han. Så enkelt var det ifølge kaptein Blacks overbevisning, og han satte korporal Kolodny til å undertegne hundrevis av erklæringer for seg hver eneste dag, slik at han alltid kunne bevise at han var mer tro enn alle andre. «Det viktigste er at vi stadig fornyer eden,» forklarte han for sine tilhengere. «Det spiller ingen rolle om vi mener det eller ikke. Er det noen som tviler på det, kan han bare spørre seg selv hvorfor kirken begynner å døpe oss og avkreve oss troskapsløfter før vi vet hva ordene troskap og løfte betyr.» For kaptein Piltchard og kaptein Wren var Den store kampanjen for Fornyelse av Troskapseden ensbetydende med en bråte nye, irriterende problemer, ettersom det kompli­ serte deres arbeid med å bemanne flyene for hvert nytt an­ grep. Mannskapene ble overalt i leiren heftet med å under­ tegne, erklære og synge Stars and Stripes, og det tok flere timer lenger enn normalt å komme av gårde. Øyeblikkelige tiltak når alarmen gikk ble umuliggjort, men kaptein Pilt­ chard og kaptein Wren var begge altfor redde til å protestere mot kaptein Black, som hver dag like hensynsløst satte igjen­ nom sin nye doktrine om Kontinuerlig Fornyelse som han hadde funnet på, en doktrine som tok sikte på å fange inn alle dem som hadde vært illojale siden sist de hadde under­ tegnet en troskapsed. Tvert imot var det kaptein Black som kom med gode råd til kaptein Piltchard og kaptein Wren som forvirret løp omkring i bena på hverandre. Han kom i spissen for en delegasjon og anbefalte dem uten videre å få hver mann til å undertegne en ny troskapsed før de fikk lov å ta del i et angrep. «Det er selvfølgelig opp til dere,» påpekte kaptein Black. «Ingen forsøker å tvinge dere. Men så lenge alle andre får dem til å undertegne troskapseder, kommer det til å virke påfallene i F.B.I.s øyne at dere to er de eneste som ikke bryr dere såpass om fedrelandet at dere får dem til å undertegne troskapseder. Om dere ønsker å skaffe dere et dårlig rykte på den måten, er det selvfølgelig deres egen sak. Vi forsøker bare å hjelpe dere.» Milo følte seg ikke overbevist, og han nektet absolutt å berøve major Major mat, selv om major Major var kommu­ nist, hvilket Milo i hemmelighet tvilte på. Milo var av natur en motstander av alt nytt som truet med å skape forstyrrelser i tingenes normale tilstand. Milo inntok en fast moralsk hold­ ning og nektet blankt å delta i Den store kampanjen for For­ nyelse au 'Troskapseden inntil kaptein Black en dag avla 125

ham en visitt i spissen for sin delegasjon og forlangte at han skulle gjøre det. «Fedrelandets forsvar angår oss alle,» svarte kaptein Black på Milos innvendinger. «Hele denne kampanjen er dessuten frivillig, Milo — glem ikke det. Mennene behøver ikke under­ tegne Piltchards og Wrens troskapseder hvis de ikke vil. Men de trenger Dem til å sulte dem ut hvis de ikke vil. Det er akkurat som paragraf 22, forstår De? De er vel ikke imot paragraf 22?» Doktor Daneeka var urokkelig. «Hva får Dem til å være så skråsikker på at major Major er kommunist?» «Har han kanskje noen gang benektet det før vi begynte å anklage ham for det, hva? Og har han kanskje undertegnet noen troskapseder?» «Men De lar ham jo ikke få lov til å undertegne noen.» «Selvfølgelig ikke,» sa kaptein Black. «Det ville jo ødelegge hele hensikten med kampanjen. Hør her, vi behøver ikke samarbeide hvis De ikke vil. Men De må da forstå at vi andre arbeider forgjeves hvis De er innstilt på å gi major Major legehjelp så snart Milo begynner å sulte ham ut. Jeg lurer på hva de kommer til å tenke oppe i gruppen om den mannen som på en slik måte underminerer heie vårt sikkerhetsprogram. Det skulle ikke forundre meg om De blir sendt til Stillehavet.» Doktor Daneeka overga seg omgående. «Jeg skal straks gå bort og si til Gus og Wes hva de har å gjøre.» Oppe i gruppen hadde oberst Cathcart allerede begynt å lure på hva som foregikk. «Det er den idioten Black som har fått et anfall av patrio­ tisme,» sa oberstløytnant Kom med et smil. «Jeg tror De bør la ham få holde på en stund, ettersom det var De som forfremmet major Major til skvadronsjef.» «Det var Deres idé,» sa oberst Cathcart smålig irritert. «Jeg skulle aldri ha latt Dem overtale meg til å gjøre det.» «Det var en god idé, var det,» svarte oberstløytnant om. «Det var en idé som eliminerte den overflødige majoren som satte en tvilsom flekk ved Deres evner som administrator. Men vær ikke redd, dette her løper snart ut i sanden. Det beste De kan gjøre nå, er å sende kaptein Black en skrivelse med melding om at De gir ham Deres fulle støtte, og så får vi bare håpe han faller død om før han får gjort for stor skade.» Oberstløytnant Kora fikk plutselig en underlig tanke. 126

«Jeg lurer på,» sa han. «De tror vel ikke at den tosken vil forsøke å få major Major kastet ut av tilhengeren sin?» «Det vi nå må konsentrere oss om, er å få kastet den tosken major Major ut av tilhengeren sin,» sa kaptein Black. «Jeg skulle gjerne ha kastet ut konen hans og barna også, men det kan vi ikke; han har ingen kone og barn. Vi får nøye oss med det vi har, og kaste ham ut. Hvem har ansvaret for teltene?» «Han.» «Der kan dere se,» skrek kaptein Black. «De kommer seg inn overalt! Men jeg vil ikke tåle dette lenger. Jeg kommer til å gå rett til major ... de Coverley hvis det blir nødvendig. Jeg skal få Milo til å snakke med ham så snart han kommer tilbake fra Roma. Kaptein Black hadde en bunnløs tro på major ... de Coverleys visdom, allmakt og rettsinn, selv om han aldri hadde snakket med ham før og fremdeles manglet mot til å gjøre det. Han sendte Milo av sted for å snakke med major... de Coverley og raste utålmodig omkring mens han ventet på at den lange administrasjonsoffiseren skulle komme tilbake. Som alle de andre i leiren hadde han en dyp ærefrykt og ærbødig­ het for den majestetiske, hvithårede majoren med det furete ansiktet og den gammeltestamentlige holdningen som omsider kom tilbake fra Roma med et skadet øye bak en ny øyelapp av celluloid og ødela hans store kampanje med et eneste slag. Milo passet seg vel for å si noe da major ... de Coverley strengt og ærverdig skred inn i messeteltet den dagen han kom tilbake og fant veien sperret av en flokk offiserer som sto i kø for å undertegne troskapseder. I den andre enden av serveringsdisken sto en gruppe offiserer som var kommet tid­ ligere, og som nå, med matbrettene balanserende i en hånd, ventet på å få avlegge eden til flagget, slik at de kunne få sette seg og spise. Ved bordene satt en gruppe som var kom­ met enda tidligere, og de satt og sang Stars and Stripes for å få lov til å bruke salt- og pepperbøssene og ketchupflaskene. Bråket begynte langsomt å stilne da major . . .de Coverley ble stående i teltåpningen med en litt forvirret mishagsrynke i pannen som om han sto og stirret på noe merkelig. Han be­ gynte å gå rett frem, og veggen av offiserer foran ham delte seg som Det røde hav. Uten å se hverken til venstre eller høyre skred han ubetvingelig frem til den dampende matdisken og forlangte med klar, fyldig stemme som var barsk av alder og gjenlød av ærverdig høytidelighet og myndighet: «Mat!» Istedenfor en porsjon mat ga korporal Snark major... de 127

Coverley en troskapsed å undertegne. Major... de Coverley feide den til side med irritert utålmodighet da han skjønte hva det var; det gode øyet hans flammet luende opp i rasende forakt, og det veldige gamle og furete ansiktet mørknet i monumental vrede. «Mat, sa jeg!» befalte han høylydt og med en stemme som rullet barskt og illevarslende som fjerne tordenskrall gjen­ nom stillheten i teltet. Korporal Snark ble blek og begynte å skjelve. Han så bønn­ fallende på Milo for å få hjelp. I flere fryktelige sekunder hørtes ikke en lyd. Så nikket Milo. «La ham få,» sa han. Korporal Snark begynte å gi major... de Coverley mat. Major... de Coverley snudde seg vekk fra disken med fullt brett, men stanset så brått. Blikket hans falt på en flokk offiserer som sto og stirret på ham i ordløs bønn, og igjen oppløftet han sin røst i rettferdig vrede og brølte: «La alle få!» «La alle få!» gjentok Milo som et ekko og strålte av glede og lettelse, og slik endte Den store kampanjen for Fornyelse av Froskapseden. Kaptein Black var dypt skuffet over dette forræderske dol­ kestøtet i ryggen fra et så høyt hold og fra en person han så tillitsfullt hadde ventet full støtte fra. Major... de Coverley hadde sviktet ham. «Det spiller ingen rolle for meg,» svarte han muntert til alle som kom til ham og ga uttrykk for sin sympati. «Vi nådde det målet vi hadde satt oss. Hensikten var å skremme alle vi ikke liker, og gjøre folk oppmerksom på faren som truer fra major Major, og det har vi greid. Avgjort! Og etter­ som vi ikke under noen omstendigheter hadde tenkt å la ham undertegne noen troskapsed, spiller det liten rolle om vi fikk noen eller ikke.» Da kaptein Black nå opplevde å få se hvordan alle i skvad­ ronen gikk forskremte omkring under den skrekkelige og endeløse og ærerike beleiringen av Bologna, kom han med lengsel til å tenke på de gode gamle dager da hans store kampanje for fornyelse av troskapseden pågikk for fullt, og han hadde vært en mann av virkelig betydning med størrelser som endog Milo Minderbinder, doktor Daneeka og Piltchard og Wren skjelvende i støvet for sine føtter. For å bevise over­ for nykommerne at han virkelig hadde vært en mann av be­ tydning en gang, tok han stadig frem det anerkjennende bre­ vet han hadde fått av oberst Cathcart. 128

KAPITEL 12

Bologna I virkeligheten var det ikke kaptein Black, men sersjant Knight som utløste den høytidelige panikken forut for an­ grepene på Bologna da han så snart han fikk høre hva opp­ draget gikk ut på, lydløst snek seg ned av lasteplanet på bilen for å få med seg to splintsikre drakter ekstra, hvorved han ga signalet til den dystre prosesjonen tilbake til fallskjermteltet, som snart utartet til et vilt oppløp inntil alle de ekstra splint­ sikre draktene var forsvunnet. «Hei, hva er på ferde?» spurte Kid Sampson nervøst. «Bologna kan da vel ikke være så ille, hva?» Nately satt som i trance på gulvet i lastebilen med det alvorlige, unge ansiktet i hendene og svarte ikke. Det var sersjant Knight og den grusomme serien av ut­ settelser som ga støtet til nervekrigen, for akkurat idet de holdt på å klatre ombord i flyene denne første morgenen, kom en jeep ut med beskjed om at det regnet i Bologna, og at angrepet var utsatt. Det regnet på Pianosa også da de kom tilbake til leiren, og de hadde hele resten av dagen til rådig­ het og kunne stirre uttrykksløst på bombelinjen som var av­ merket på kartet i etterretningsteltet og gruble hypokondrisk over mulighetene til å slippe fra det med livet i behold. Kjensgjerningene lyste mot dem i form av smale røde bånd stiftet tvers over fastlandet: landstridskreftene i Italia var fastlåst om lag sytti uoverkommelige kilometer syd for målet og kunne ikke på noen måte greie å erobre det i tide. Ingen­ ting kunne redde flyverne på Pianosa fra angrepet på Bolog­ na. De satt i fellen. Det eneste håpet de hadde, var at det aldri ville holde opp å regne, og det var ikke noe håp i det hele tatt for de visste at det ville. Og likevel. Da det sluttet å regne på Pianosa, regnet det fortsatt i Bologna. Da det sluttet å regne i Bologna, begynte det å regne igjen på Pianosa. Hvis det overhodet ikke regnet, opptrådte andre skumle og uforklar­ lige fenomener, som for eksempel diaréepidemien eller bom129

belinjen som beveget seg. Fire ganger i løpet av de seks første dagene ble de hentet og briefet og sendt tilbake igjen. En gang lettet de også, og hadde allerede samlet seg i sveiter, da det kom beskjed fra kontrolltårnet om å gå ned igjen. Jo mer det regnet, jo mer led de. Jo mer de led, jo mer ba de om at det ville fortsette å regne. Hele natten stirret de opp mot himmelen og ble trist til sinns ved å se stjernene. Hele dagen stirret de på bombelinjen på det store kartet over Italia på det vaklevorne stativet som blåste overende i vinden og ble halt inn i teltet igjen hver gang det begynte å regne. Bombe­ linjen var et smalt, rødt silkebånd som markerte de alliertes mest fremskutte bakkestillinger på hvert eneste frontavsnitt på det italienske fastlandet. Morgenen etter Sultne Joes nevekamp med katten til Huple sluttet det å regne på begge steder. Det begynte å bli tørt på rullebanen. Det ville riktignok ta hele fireogtyve timer før den ble tilstrekkelig fast, men himmelen var og ble sky­ fri. Motviljen som hadde ligget i dvale i hver mann, slo ut i hat. Først rettet det seg mot infanterisoldatene på fastlandet fordi de ikke hadde klart å ta Bologna. Så begynte de å hate selve bombelinjen. I timevis stirret de uforsonlig på det røde båndet på kartet og hatet det fordi det ikke ville tøye seg så langt nordover at det omsluttet byen. Da natten falt på, sam­ let de seg i mørket med lommelykter og fortsatte med innbitt konsentrasjon sin makabre vakt over bombelinjen, som om de håpet å kunne flytte den nordover ved den samlede vekt av sine forurettede bønner. «Det er ikke til å tro,» utbrøt Clevinger til Yossarian med en stemme som steg og sank i protest og forundring. «Det er et fullkomment tilbakefall til den mest skjærende overtro. De blander sammen årsak og virkning. Det er like effektivt som å krysse fingrene eller banke i bordet. De innbiller seg fak­ tisk at det ikke blir noe av bombingen i morgen tidlig om bare en eller annen i nattens mulm og mørke sniker seg på tærne opp til kartet og flytter bombelinjen nord for Bologna! Har du hørt på maken? Du og jeg er de eneste som er ved sam­ ling og sans her i leiren.» Midt på natten banket Yossarian i bordet, krysset fingrene og snek seg ut av teltet for å flytte bombelinjen nord for Bologna. Morgenen etter listet korporal Kolodny seg på tærne inn i teltet til kaptein Black, stakk hånden innenfor moskitonettet og rugget varsomt på det fuktige skulderbladet han fant der til kaptein Black åpnet øynene. 130

«Hvorfor vekker du meg alt nå?» klaget kaptein Black.

«De har tatt Bologna, kaptein,» sa korporal Kolodny. «Jeg tenkte meg De gjeme ville vite det. Blir bombeangrepet av­ lyst nå?» Kaptein Black halte seg opp på bena og begynte metodisk å klø de lange lårene sine. Etter en stunds forløp kledde han på seg og forsvant ut av teltet, blingsende, ubarbert og for­ bannet. Himmelen var klar og varm. Han kikket følelsesløst på kartet. Ganske riktig: Bologna var erobret. Inne i etterretningsteltet holdt korporal Kolodny allerede på å fjerne kar­ tene over Bologna fra kartmappene til navigatørene. Kaptein Black satte seg og gjespet høyt, la bena på bordet og ringte til oberstløytnant Korn. «Hvorfor vekker De meg alt nå?» klaget oberstløytnant Korn. «De har tatt Bologna i løpet av natten, oberstløytnant. Blir angrepet avlyst nå?» «Hva faen er det De snakker om, Black?» brummet oberst­ løytnant Korn. «Hvorfor skulle angrepet bli avlyst?» «Fordi de har tatt Bologna, oberstløytnant. Blir angrepet avlyst?» «Selvfølgelig blir angrepet avlyst. Det er avlyst. Tror De vi bomber våre egne tropper og nå, hva?» «Hvorfor vekker De meg alt nå,» klaget oberst Cathcart til oberstløytnant Korn. «Bologna er erobret,» fortalte oberstløytnant Korn. «Jeg tenkte De ville sette pris på å bli underrettet.» «Hvem har erobret Bologna?» «Vi.»

Oberst Cathcart var henrykt, for nå slapp han å innfri det besværlige løftet han hadde avlagt om å bombe Bologna, uten å få en plett på det ry han hadde vunnet for tapperhet ved å melde karene sine frivillig til det. General Dreedle var også henrykt over erobringen av Bologna, skjønt han var ergerlig på oberst Moodus fordi han hadde vekket ham for å fortelle det. Hovedkvarteret ble også henrykt og besluttet å gi en medalje til den offiseren som hadde erobret byen. De fant ingen offiser som hadde erobret byen, og derfor ga de medaljen til general Peckem isteden, ettersom general Pec­ kem var den eneste offiseren med tilstrekkelig initiativ til å be om å få den. Ikke før hadde general Peckem fått medaljen, før han be­ gynte å be om å få utvidet ansvarsområdet sitt. General Peckem var nemlig av den mening at samtlige stridende en­ 131

heter på dette frontavsnittet burde underlegges Spesial tjenes­ ten som general Peckem var sjef for. Hvis det å kaste bomber på fienden ikke kom inn under begrepet spesialtj eneste, argu­ menterte han ofte høylydt og med det martyrsmilet av imøte­ kommende fordragelighet som var hans lojale forbundsfelle i enhver diskusjon, kunne i hvert fall ikke han for sin del la være å spekulere på hva det ellers i verden skulle betegnes som. Med mild beklagelse avslo han tilbudet om en frontkommando under general Dreedle. «Det var ikke akkurat det å fly under general Dreedle jeg siktet til,» erklærte han overbærende og med et glatt smil. «Jeg tenkte nærmest på å tre inn istedenfor general Dreedle eller kanskje i en kommando over general Dreedle, med myn­ dighet til å føre tilsyn med en mengde andre generaler også. De forstår, mine mest verdifulle kvalifikasjoner ligger vesent­ lig på det administrative plan. Jeg tør si jeg har en lykkelig evne til å få de mest forskjellige mennesker til å samarbeide.» «Han har iallfall en lykkelig evne til å få de mest forskjel­ lige mennesker til å bli enig om for en erketosk han er,» betrodde oberst Cargill seg hatefullt til forhenværende vise­ korporal Wintergreen i håp om at forhenværende visekorporal Wintergreen skulle spre denne ufordelaktige meldingen over hele hovedkvarteret for 27. Air Force. «Om noen fortjener å få en frontkommando, er det vel jeg. Det var tilogmed min idé at vi skulle be om den medaljen.» «Vil De virkelig gå inn for aktiv fronttjeneste?» spurte forhenværende visekorporal Wintergreen med gysende be­ undring. «Aktiv fronttjeneste?» Oberst Cargill stønnet forskrekket. «Nei, nei — De misforstår meg. Selvsagt ville jeg ikke ha noe imot det, men mine mest verdifulle kvalifikasjoner ligger tross alt vesentlig på det administrative plan. Jeg tør si jeg har en lykkelig evne til å få de mest forskjellige mennesker til å samarbeide.» «Han har iallfall en lykkelig evne, til å få de mest forskjel­ lige mennesker til å bli enig om for en erketosk han er,» be­ trodde forhenværende visekorporal Wintergreen seg til Yos­ sarian med en latter etter at han var kommet til Pianosa for å høre om det virkelig var sant det han hadde hørt om Milo og den egyptiske bomullen. «Er det noen som fortjener å bli for­ fremmet, så er det jeg.» I virkeligheten hadde han allerede steget til forhenværende korporal etter å ha gått gradene like etter at han var blitt overført til hovedkvarteret for 27. Air Force som postmann og blitt degradert til visemenig for 132

offentlig å ha kommet med fornærmende sammenligninger om offiserene han arbeidet for. Smaken på suksess hadde avstivet hans moral ytterligere og nørt opp under hans ambisjoner, slik at han nå stilet mot enda høyere mål. «Kunne du tenke deg å kjøpe ncen Zippo sigarettennere?* spurte han Yos­ sarian. «De kommer rett fra depotet — stjålet for bare noen få timei siden.» «Vet Milo at du selger sigarettennere?» «Det har vel ikke han noe med. Eller selger han kanskje sigarettennere også nå?» «Javisst,» svarte Yossarian. «Og hans er ikke tyvgods.» «Det tror du det,» sa forhenværende visekorporal Winter­ green med et lakonisk snoft. «Jeg selger mine for en dollar stykket. Hva får han for sine?» «En dollar og en cent.» Forhenværende visekorporal Wintergreen blåste triumfer­ ende. «Jeg slår ham nå som før,» skrøt han. «Men si meg, hvordan har det seg med all denne egyptiske bomullen han er blitt sittende med? Hvor mye kjøpte han?» «Alt.» «I hele verden? Det var som faen!» Forhenværende vise­ korporal Wintergreen spansket seg med onskapsfull fryd. «Du snakker om tosk! Du var jo sammen med ham i Cairo. Hvorfor lot du ham gjøre det?» «Jeg?» svarte Yossarian med et skuldertrekk. «Han hører ikke på det jeg sier. Det var de der børstelegrafene de har på alle restaurantene der nede. Milo hadde aldri sett en børstelegraf før, og så kom akkurat noteringene for egyptisk bomull inn, og han ba hovmesteren forklare saken for ham. 'Egyptisk bomull?' sa Milo med det uttrykket du vet. ’Hva er prisen på egyptisk bomull?’ Før jeg visste ordet av det, hadde han kjøpt hele bomullshøsten. Og nå kan han ikke få losset en eneste dott av hele bomullshaugen.» «Han eier ikke fantasi, det er hele feilen med ham. Jeg kan bli kvitt massevis på svartebørsen om han bare vil gå inn for en liten handel med meg.» «Milo kjenner svartebørsen. Det finnes ikke etterspørsel etter bomull.» «Men det er etterspørsel etter medisinske forsyninger. Jeg kan rulle opp bomullen på tannpirkere og selge dem som steriliseringspinner. Tror du han kommer til å selge til for­ delaktig pris? Til meg altså?» «Han kommer ikke til å selge til deg for noen pris,» svarte Yossarian. «Han er temmelig forbannet på deg fordi du har 133

begynt å konkurrere med ham. Han er faktisk forbannet på hver jævlige mann her på grunn av den diareen i forrige uke som ga messejobben hans dårlig rykte. Men hør her, du kan kanskje gjøre oss en tjeneste.» Yossarian grep ham plutselig i armen. «Kan du ikke fikse et par offisielle ordrer på den stensilmaskinen din som fritar oss for å bli med på angrepet på Bologna?» Forhenværende visekorporal Wintergreen trakk seg lang­ somt unna med et foraktelig uttrykk i ansiktet. «Det kunne jeg nok,» sa han, «men jeg kunne aldri drømme om å gjøre noe sånt.» «Hvorfor ikke?» «Fordi det er jobben din. Vi har alle vår jobb å gjøre. Min går ut på å få solgt disse Zippotennerne med fortjeneste så sant jeg klarer det, og så få tak i noe bomull fra Milo. Din jobb er å bombe ammunisjonslagrene i Bologna.» «Men jeg kommer til å bli drept over Bologna,» sa Yos­ sarian bedende. «Vi kommer til å bli drept, alle sammen.» «Så får dere bli drept,» svarte forhenværende visekorporal Wintergreen. «Hvorfor kan du ikke ta det der helt fatalistisk, sånn som jeg gjør? Hvis det er forutbestemt at jeg skal få solgt disse tennerne med fortjeneste og slå kloen i litt billig egyptisk bomull hos Milo, så er det det jeg kommer til å gjøre. Og hvis det er forutbestemt at du skal krepere over Bolonga, så kommer du til å krepere over Bologna. Du kan like gjerne dra ut og dø som en mann. Jeg liker ikke å si dette, Yossarian, men du har utviklet deg til en kronisk gråtekone.» Clevinger var enig med forhenværende visekorporal Win­ tergreen i at det var Yossarians jobb å bli drept over Bo­ logna, og han ble fra seg av raseri da Yossarian tilsto at det var han som hadde flyttet bombelinjen og forårsaket at opp­ draget var blitt trukket tilbake. «Og hvorfor skulle jeg ikke det, for faen?» snerret Yos­ sarian og kastet seg ut i diskusjonen med en voldsomhet som ikke nettopp ble mindre etter hvert som mistanken om at han hadde gjort noe galt begynte å vokse til visshet. «Er det meningen jeg skal få skutt av meg ræva bare fordi obersten går omkring med en general i lomma?» «Men hva med gutta over på fastlandet?» sa Clevinger like salvelsesfullt. «Er det meningen de skal få skutt av seg ræva bare fordi du ikke vil fly? De har krav på flystøtte!» «Men ikke nødvendigvis fra meg. Hør her, de gir vel pok­ ker i hvem som sender det ammunisjonslageret i lufta. Den 134

eneste grunnen til at vi må gjøre det, er at den dritten Cath­ cart meldte oss frivillig til det.»

«Jeg vet alt det der,» forsikret Clevinger ham om med blekt, fortrukket ansikt og brune, svømmende, oppriktige øyne. «Men likevel er det ikke til å komme forbi at det ammuni­ sjonslageret må ødelegges. Du vet utmerket godt at jeg ikke støtter oberst Cathcart mer enn du gjør.» Clevinger gjorde en pause for å gi ordene sine mer vekt; munnen hans sitret, og han klasket løst på baggen sin. «Det er ikke vår sak å av­ gjøre hvilke mål som må ødelegges og hvem som skal øde­ legge dem eller ...» «Eller hvem som skal bli drept? Eller hvorfor?» «Selv det. Selv det. Vi har ikke rett til å tvile på. ..» «Du er ikke riktig klok.» «... rett til å tvile på ...» «Mener du virkelig at det ikke er min, men oberst Cathcarts sak hvordan og hvorfor jeg skal bli drept? Mener du virkelig det?» «Ja, det gjør jeg,» fastholdt Clevinger og virket usikker. «Det finnes menn som har fått i oppdrag å vinne denne kri­ gen, og de befinner seg tross alt i en langt gunstigere stilling enn vi når det gjelder å avgjøre hvilke mål som bør bombes.» «Vi snakker om to forskjellige ting,» svarte Yossarian med utstudert tretthet. «Du snakker om forholdet mellom fly­ våpenet og infanteriet, jeg snakker om forholdet mellom meg og oberst Cathcart. Du snakker om å vinne krigen, jeg snak­ ker om å vinne krigen og holde meg i live.» «Nettopp,» sa Clevinger hissig og selvtilfreds. «Og hva tror du er viktigst?» «For hvem,» skrek Yossarian tilbake. «Lukk opp øynene, Clevinger. For den som er død, spiller det faen ingen rolle hvem som vinner krigen.» Clevinger satt et øyeblikk som om noen hadde slått ham. «Jeg gratulerer!» utbrøt han bittert og presset kjevene sam­ men til de tynne, melkehvite linjene langs leppene hans dan­ net en blodløs ring rundt munnen. «Jeg kan vanskelig fore­ stille meg en innstilling som er bedre egnet til å inngi fienden tillit.» «Fienden,» svarte Yossarian med avmålt tydelighet, «er enhver som forsøker å drepe deg, uansett hvilken side du be­ finner deg på, altså også oberst Cathcart. Og glem ikke at jo lenger du er i stand til å huske det og handie etter det, jo lenger kan du holde deg i live.» Men Clevinger glemte det, og nå var han død. Da de holdt 135

på å diskutere det, var Clevinger så opphisset over manipu­ leringen med bombelinjen at Yossarian ikke våget betro ham at han også hadde stått bak den diaréepidemien som hadde forårsaket den andre nødvendige utsettelsen. Men Milo var enda mer opphisset over tanken på at noen skulle forgifte skvadronen hans igjen, og han kom full av engstelse og be­ kymring til Yossarian for å få hjelp. «Kan du ikke forsøke å finne ut om korporal Snark har hatt såpe i søtpotetene igjen,» ba han inntrengende. «Korporal Snark har tillit til deg og sier det som det er hvis du gir ham ditt ord på ikke å si det videre. Så snart han har fortalt deg det, kommer du og sier det til meg.» «Selvfølgelig hadde jeg såpe i søtpotetene,» sa korporal Snark til Yossarian. «Det var jo det du ba meg gjøre, ikke sant? Det er ingenting som er bedre enn såpe.» «Han sverger på at han ikke har hatt noe med det å gjøre,» rapporterte Yossarian til Milo. Milo spisset leppene tvilende. «Hva hjelper det å sverge? Dunbar sier det finnes ingen Gud.» Alt håp var ute. I midten av den andre uken begynte alle i leiren å se ut som Sultne Joe som var satt på bakken igjen og hylte av redsel i søvne hver natt. Han var den eneste som fikk sove. Hele natten vandret karene frem og tilbake i mørket utenfor teltene som stumme, sigarettrøkende ånder. Om dagen sto de i små overgitte, sammensunkne grupper og stirret på bombelinjen eller på den ubevegelige skikkelsen til doktor Daneeka som satt foran den lukkede døren til teltet, like un­ der det makabre, håndmalte skiltet. De begynte å finne på humørløse, triste vitser om seg selv og fant opp katastrofale rykter om de skrekkelige tingene som ventet dem i Bologna. Yossarian sjanglet beruset bort til oberstløytnant Korn i offisersklubben en kveld for å erte ham med den nye Lepagekanonen tyskerne hadde fått frem til fronten. «Hva for en Lepagekanon?» spurte oberstløytnant Korn nysgjerrig. «Den nye trehundreogfireogførti millimeters klisterkanonen,» svarte Yossarian. «Den klistrer hele formasjoner av fly sammen i løse luften.» Fornærmet og forvirret rev oberstløytnant Korn albuen sin løs fra Yossarians klamrende grep. «Slipp meg, idiot!» skrek han rasende og så med hevngjerrig anerkjenelse på Nately som kastet seg over Yossarian bakfra og dro ham vekk. «Hva er dette for en tulling forresten?» Oberst Cathcart klukket lystig. «Det er den mannen De

136

fikk meg til å gi en medalje etter Ferrara. De overtalte meg til å forfremme ham til kaptein også. Kan De huske det? Nå kan De ha det så godt.» Nately var lettere enn Yossarian, og han hadde store van­ skeligheter med å manøvrere den digre kroppen til Yossarian tvers over rommet og bort til et ledig bord. «Er du blitt helt sprø?» hvisket han skjelvende. «Det der var jo oberstløytnant Kom. Du er ikke riktig klok! Nå er han gått for å rapportere deg.» Yossarian ville ha en drink til og lovte å forsvinne i stillhet hvis Nately bare ville skaffe ham en. Deretter fikk han Nately til å skaffe seg to til. Da Nately omsider hadde fått ham bort til døren, kom kaptein Black trampende inn utenfra, klasket de våte skoene sine i tregulvet og sprutet vann som en tak­ renne med hull i. «Jeg skal si de går inn for å gjøre helvete hett for dere, gutter,» ropte han jublende og vasset frem gjennom vanndammene som dannet seg rundt føttene hans. «Jeg fikk nett­ opp beskjed fra oberstløytnant Kom. Vet dere hva dere har i vente over Bologna? Ha! Ha! En ny klisterkanon! Den klistrer sammen hele sveiter av fly midt oppe i løse luften.» «Store Gud, det er sant!» hylte Yossarian og seg sammen mot Nately, besvimt av frykt. «Det finnes ingen Gud,» svarte Dunbar rolig og kom litt ustøtt mot dem. «Hjelp meg litt her, er du snill. Jeg må se å få ham til­ bake til teltet.» «Hvem sier det?» «Jeg. Se bare som det regner.» «Vi må få tak i en bil.» «Stjel bilen til kaptein Black,» sa Yossarian som hadde kviknet til igjen. «Det har jeg alltid ønsket å gjøre.» «Vi kan ikke stjele noens bil. Når begynte forresten du å stjele en bil hver gang du ville ha en? Du må da skjønne det ikke er noen som lar nøkkelen stå igjen i bilen sin.» «Hopp inn,» sa høvding Hvite Villhavre som kom kjørende i en overbygget jeep. Han var døddrukken. Han ventet til de hadde stuet seg sammen i jeepen, så ga han gass så brått at de rullet over hverandre alle sammen. Han brølte av latter over forbannelsene deres. Da han kom ut fra parkeringsplas­ sen, fortsatte han rett frem og kjørte bilen i grøften på den andre siden av veien. De andre rutsjet fremover igjen i en hjelpeløs haug og begynte å gi ham inn med et nytt utvalg av

137

forbannelser. «Jeg glemte å svinge,» forklarte høvding Hvite Villhavre. «Vær forsiktig, mann!» utbrøt Nately. «Tenn lysene.» Høvding Hvite Villhavre rygget, husket å svinge og raste i toppfart oppover veien. Hjulene sang mot den svarte, glatte asfalten. «Ikke så fort,» ba Nately. «Det er best du kjører meg til leiren først, så jeg kan hjelpe deg med å få ham i seng. Deretter kan du kjøre meg tilbake til min skvadron.» «Hvem faen er du?» «Dunbar.» «Hei, sett på lysene,» ropte Nately. «Og se opp for veien!» «De er på. Si meg, er ikke Yossarian her? Det var bare derfor jeg lot dere andre få sitte på, elendige kjeltringpakk!» Høvding Hvite Villhavre snudde seg helt rundt og stirret inn i flokken i baksetet. «Se deg for, mann!» «Yossarian? Er Yossarian her?» «Jeg er her, høvding, la oss dra hjem. Hva pokker får deg til å være så sikker? Du har ikke svart på det jeg spurte om engang.» «Der kan dere se! Jeg sa jo han var her.» «Hva spurte du om?» «Det husker vel ikke jeg mer enn deg.» «Var det viktig?» «Jeg husker ikke om det var viktig eller ikke. Jeg ønsker til Gud jeg visste hva det var.» «Det finnes ingen Gud.» «Det var det vi snakket om, ja!» ropte Yossarian. «Hvor­ dan kan du være så sikker på det?» «Hei, er du sikker på at du har tent lysene?» ropte Nately. «Jada, jada. Hva er det han vil med meg forresten? Det er bare alt regnet på frontruten som gjør at det ser så mørkt ut her fra baksetet. Slutt å mase på høvdingen!» «Regn, regn, kom til meg.» «Jeg håper det aldri slutter å regne. Regn, regn, kom til...» «... meg. Regn ...» «... regn, kom til...» «. .. meg. Sol. ..» «... sol, gå . . .» «... din vei.. .» Høvding Hvite Villhavre bommet på den neste svingen og kjørte jeepen ende opp den bratte skråningen langs veien. Da 138

han lot den rulle tilbake, veltet den over på siden og la seg til hvile i sølen. Stillheten var uhyggelig. «Er alle all right?» spurte høvding Hvite Villhavre med dempet stemme. Ingen var skadet, og han trakk et dypt sukk av lettelse. «Der kan dere se,» stønnet han. «Jeg hører aldri på det de andre sier. Det er det som er feilen med meg. En eller annen maste og maste om at jeg skulle slå på lyset, men jeg ville ikke høre på ham.» «Det var jeg som ba deg tenne lysene.» «Tror du ikke jeg vet det? Jeg ville bare ikke høre på deg. Jeg skulle ønske jeg hadde en drink. Jeg har en drink. Se her. Flasken er like hel.» «Det regner inn,» sa Nately. «Jeg blir våt.» Høvding Hvite Villhavre åpnet whiskyflasken, drakk og rakte den videre. De lå i en haug oppå hverandre og drakk alle sammen, unntatt Nately som stadig og forgjeves famlet etter dørhåndtaket. Flasken falt med et lite smell mot hodet hans, og whiskyen rant nedover nakken hans. Han begynte å rykke som i krampe. «Vi må se å komme oss ut!» skrek han. «Vi drukner, alle sammen.» «Er det noen der inne?» spurte Clevinger bekymret og lot lyset fra lommelykten sin spille over dem. «Det er jo Clevinger,» ropte de og forsøkte å trekke ham inn gjennom vinduet da han bøyde seg ned for å hjelpe dem. «Se på de der,» utbrøt Clevinger indignert til McWatt som satt bak rattet i en stabsvogn og lo. «Der ligger de som en haug døddrukne svin. Du også, Nately? Du burde skamme deg! Kom her — hjelp meg å få dem ut før de dør av lunge­ betennelse, alle sammen.» «Det høres ut til å være en god idé,» sa høvding Hvite Vill­ havre ettertenksomt. «Jeg tror jeg ville like å dø av lunge­ betennelse.» «Hvorfor det?» «Hvorfor ikke?» svarte høvding Hvite Villhavre og lente seg fornøyd tilbake i leirevellingen med whiskyflasken i armkroken. «Se nå hva han der finner på!» utbrøt Clevinger oppbragt. «Vil du se å komme deg opp og inn i bilen vår, så vi kan komme oss tilbake til leiren, alle sammen!» «Alle kan ikke dra. Noen må bli igjen her og hjelpe høv­ dingen med bilen som han har kvittert for hos transportoffiseren.» Høvding Hvite Villhavre slo seg ned i baksetet i stabsbilen 139

og hikstet hemningsløst av stolt latter. *Det er bilen til kaptein Black,» meddelte han dem gledesstrålende. «Jeg stjal den fra ham i offisersklubben for litt siden med de reservenøklene han trodde han hadde mistet i morges.» «Det var som faen! Det må vi ha en drink på.» «Tror du ikke du har fått nok å drikke nå?» begynte Cle­ vinger å skjenne på ham så snart McWatt hadde fått startet bilen. «Du skulle bare vite hvordan du ser ut. Du gir vel pok­ ker i om du drikker deg i hjel eller drukner, gjør du ikke?» «Jeg gir pokker så lenge vi ikke flyr oss i hjel.» «Sett opp farten, sett opp farten,» sa høvding Hvite Vill­ havre til McWatt. «Og sett på lysene. Det er den eneste måten å komme unna på.» «Doktor Daneeka har rett,» fortsatte Clevinger. «Folk tiest vet ikke nok til å passe seg. Jeg skammer meg virkelig over dere alle sammen.» . «All right, din kjeftsmelle, ut av bilen,» sa høvding Hvite Villhavre. «Alle sammen ut av bilen unntatt Yossarian! Hvor er Yossarian?» «Kom deg til helvete ned av meg,» lo Yossarian og skjøv ham vekk. «Du er helt innklint med leire.» Clevinger rettet blikket mot Nately. «Du er den eneste som virkelig overrasker meg,» sa han. «Er du klar over at det stinker av deg? Istedenfor å forsøke å hjelpe ham ut av van­ skelighetene, drikker du deg bare like full som han. Tenk om han begynte å slåss med Appleby igjen?» Clevinger sperret øynene vidt opp av skrekk da han hørte Yossarian hikste av latter. «Det var jo ikke Appleby han sloss med,» sa han. «Ikke denne gangen, nei,» sa Dunbar. «Ikke denne gangen, nei. Denne gangen gjorde jeg det som bedre var.» «Denne gangen sloss han med oberstløytnant Korn.» «Det er ikke sant!» gispet Clevinger. «Kors på halsen,» sa høvding Hvite Villhavre lykkelig. «Det må vi ha en drink på.» «Men det er jo skrekkelig!» utbrøt Clevinger engstelig. «Hvorfor skulle du nå absolutt egle deg inn på oberstløytnant Kom? Si meg, hva er i veien med lysene? Hvorfor er det så mørkt?» «Jeg slokket dem,» svarte McWatt. «Jeg skal si deg en ting, høvding Hvite Villhavre har fullstendig rett. Det er mye bedre med lysene slått av.» «Er du blitt klin gærn?» hylte Clevinger og kastet seg frem for å slå på lyset. Han virvlet rundt mot Yossarian, nesten 140

hysterisk. *Nå kan du se hva du har gjort! Du har fått dem til å oppføre seg akkurat som deg. Tenk om det slutter å regne, og vi må fly til Bologna i morgen. Det skulle ta seg ut i den forfatningen dere er!» «Det slutter ikke å regne. Nei, general, et regnvær som dette kommer til å fortsette i all evighet.» «Det har sluttet å regne,» var det en eller annen som sa, og hele bilen ble lammet av taushet. «Stakkars jævler,» mumlet høvding Hvite Villhavre medfølende etter noen få sekunders forløp. «Har det virkelig sluttet å regne?» spurte Yossarian lavt. McWatt slo av vindusviskerne for å se etter. Det hadde sluttet å regne. Skyene begynte å løse seg opp. Månen hang skarp bak et tynt, brunt tåkeslør. «Helvete heller!» sa McWatt nøkternt. «Ta ikke sorgene på forskudd, gutter,» sa høvding Hvite Villhavre. «Rullebanene er for bløte til å brukes i hele mor­ gen. Kanskje det begynner å regne igjen før de tørker helt opp også.» «Din faens fordømte kjeltring!» hylte Sultne Joe fra teltet sitt da de kom kjørende inn i leiren. «Herregud, er han hjemme igjen nå? Jeg trodde han var i Roma ennå med kurerflyet.» «Å, Åååååå? Ååååååååååååå!» hylte Sultne Joe. Høvding Hvite Villhavre grøsset. «Den karen gir meg den store skjelven,» tilsto han med en halvkalt hvisking. «Hvor­ dan gikk det forresten med kaptein Flume?» «Det er en som gir meg den store skjelven. Jeg så ham ute i skogen i forrige uke, han gikk der og spiste bær. Han sover aldri i tilhengeren sin mer. Han ser ut som faen på flatmark.» «Sultne Joe er redd han må fly istedenfor en eller annen som blir syk, selv om det ikke er tillatt å sykemelde seg. Så du ham her forrige kvelden da han forsøkte å drepe Haver­ meyer og falt ned i beskyttelsesgraven til Yossarian?» «Ååååå!» hylte Sultne Joe. «Åå! Åååååååååå! Aåååå!» «Det er i hvert fall en trøst at vi ikke har Flume i messe­ teltet lenger. Det begynte å gå på nervene løs med alt tullet hans.» «Nei!» hylte Sultne Joe. «Nei, nei, nei! Ta ham vekk, ta ham vekk, din fordømte, stinkende morder!» «Nå vet vi i hvert fall hva han drømmer om,» bemerket Dunbar tørt. «Han drømmer om fordømte, stinkende mor­ dere.» 141

Senere samme natt drømte Sultne Joe at katten til Huple sov på ansiktet hans og holdt på å kvele ham, og da han våk­ net, viste det seg at katten til Huple virkelig sov på ansiktet hans. Redselen hans var ubeskrivelig, de gjennomtrengende, overjordiske hylene splintret det måneflekkede mørket og dirret i luften som restene av en ødeleggende sjokkbølge i flere sekunder etterpå. En lammende stillhet fulgte, og der­ etter hørtes lyden av vilt opprør inne fra teltet. Yossarian var blant de første som kom styrtende inn Da han sprengte seg inn gjennom teltflikene, hadde Sultne Joe fått frem revolveren sin og kjempet for å komme seg fri fra Huple og skyte katten hans som freste og spyttet mot ham som et vilt dyr for å hindre ham i å skyte Huple. Begge var i bare underbuksene. Den klare pæren over dem svingte vilt i enden av den løse ledningen, og de sammenfløkte skyggene hoppet og virvlet opp og ned og frem og tilbake på teltveggene så det så ut som om hele teltet ravet. Yos­ sarian strakte instinktivt ut armene for å gjenvinne balan­ sen før han kastet seg frem i et veldig stup og knuste de tre slåsskjempene under seg. Han dukket opp av elendigheten med et nakkeskinn i hver hånd — Sultne Joes og kattens. Sultne Joe og katten stirret rasende på hverandre. Katten freste hevngjerrig mot Sultne Joe, og Sultne Joe forsøkte å få ram på katten med et svingslag. «En real kamp,» erklærte Yossarian, og alle de andre som var kommet løpende til ved lyden av tumultene, ropte hurra i ekstatisk lettelse. «En real kamp skal det være,» forklarte Yossarian høytidelig for Sultne Joe og katten etter at han hadde båret dem utenfor. Han holdt dem for sikkerhets skyld begge to i nakkeskinnet. «Never, klør og tenner, men ingen skytevåpen,» advarte han Sultne Joe. «Og ingen spytting hel­ ler,» advarte han katten strengt. «Når jeg slipper, gyver dere løs på hverandre, og når jeg sier bryt, bryter dere. Klar!» En veldig, ørsken tilskuerskare hadde etter hvert samlet seg og så nå begjærlig frem til noe å fordrive tiden med, men katten mistet motet fullstendig og flyktet fra Sultne Joe med halen skamfullt mellom bena som en annen bikkje da Yos­ sarian slapp den. Sultne Joe ble utropt som seierherre. Han gikk huskende sin vei med et stolt og lykkelig smil, med det magre fjeset høyt løftet og brystkassen skutt frem som en virkelig champion. Han gikk seierrik til sengs og drømte atter at katten til Huple sov på ansiktet hans og holdt på å kvele ham. 142

KAPITEL 13

Major... de Coverley De lurte ikke tyskerne ved å flytte bombelinjen, men deri­ mot major... de Coverley, som pakket sekken sin, rekvirerte et fly i den formening at også Firenze var erobret av de allierte, og lot seg fly dit for å leie to villaer som offiserene og de menige i skvadronen kunne bruke når de hadde permi­ sjon. Han var ennå ikke kommet tilbake da Yossarian hoppet ut på baksiden av major Majors telt og lurte på hvem han nå skulle henvende seg til for å få hjelp. Major ... de Coverley var en statelig, imponerende, alvor­ lig, eldre mann med et massivt, løveaktig hode og en hissig manke av vilt, hvitt hår som raste som en storm rundt det strenge, patriarkalske ansiktet. Som både doktor Daneeka og major Major hadde gått ut fra, besto hans plikter som skva­ dronens administrasjonsoffiser utelukkende av å kaste med hestesko, kidnappe italienske arbeidere og leie villaer som offiserene og de menige kunne bruke når de hadde permisjon, og disse tre oppgavene tok han seg av på en fremragende måte. Hver gang erobringen av en by som Napoli, Roma eller Firenze syntes forestående, pakket major ... de Coverley sek­ ken sin, rekvirerte et fly og en flyver og lot seg fly av sted, alt sammen uten å si et ord, ene og alene i kraft av sitt høy­ tidelige, dominerende oppsyn og med bydende bevegelser og en myndig pekefinger. En dag eller to etter at byen var erob­ ret, var han tilbake igjen med leiekontrakt på to store og luksuriøse villaer der, en for offiserene og en for de menige, begge to allerede utstyrt med dyktige, hyggelige kokker og stuepiker. Et par dager senere offentliggjorde gjerne avisene fotografier av de første amerikanske soldater som kjempet seg inn i den ødelagte byen gjennom ruiner og røk. Major ... de Coverley var da alltid å se på bildene sammen med dem, sittende rank som et lys i en jeep han hadde fått tak i et eller annet sted, og uten å se hverken til høyre eller venstre, mens granatene eksploderte omkring hans uovervinnelige hode, og 143

smidige, unge infanterisoldater med karabiner snek seg frem på fortauene langs veggene av brennende bygninger eller stupte døde i døråpningene. Han var et bilde på den evig usårlige soldat der han satt omgitt av farer på alle kanter og med ansiktet lagt nettopp i de samme barske, kongelige, nid­ kjære og avvisende folder som var kjent og respektert med ærefrykt av hver eneste mann i skvadronen. For det tyske etterretningsvesenet var major ... de Cover­ ley en plagsom gåte; det fantes ikke en blant de hundrevis av amerikanske krigsfanger tyskerne tok, som kunne gi en eneste konkret opplysning om den aldrende, hvithårede offi­ seren med den truende pannen, de rynkede, buskete brynene og de lynende, sterke øynene som stirret så tappert og seiersvisst ut i luften og liksom syntes å gå i spissen for ethvert angrep. Også for de amerikanske myndigheter representerte hans person en gåte; et helt regiment av førsteklasses sikker­ hetsoffiserer var plasert langs frontlinjen for å finne ut hvem han var, og en bataljon kampherdede public relations offi­ serer sto på tå hev fireogtyve timer i døgnet med ordre om å begynne å skrive om ham så snart han ble funnet og avslørt. I Roma hadde major ... de Coverley overgått seg selv med hensyn til villaene. For offiserene, som kom i grupper på fire eller fem, var det et veldig dobbeltrom for hver i en ny byg­ ning av hvit sten med tre rommelige badeværelser hvor veg­ gene var av skinnende akvamarinfliser, og dessuten fulgte det med en mager tjenestepike ved navn Michaela som fniste til alt mulig og holdt rommene i plettfri stand. I leiligheten over bodde de servile eierne av villaen, og i leiligheten under en vakker, rik, sorthåret grevinne sammen med sin vakre, rike, sorthårede svigerdatter, og begge to la bare an på Nately, som imidlertid var altfor sjenert til å gi seg av med dem, og på Aarfy, som var altfor treg til å komme i gang med dem og fullstendig fortapte seg i sine formaningstaler og forsøk på å få dem til å la være å legge seg etter andre enn sine egne menn, som de hadde valgt å la bli igjen nordpå hvor de varetok familiens forretningsinteresser. «Det er faktisk et par ganske hyggelige piker,» sa Aarfy alvorlig til Yossarian som stadig fantaserte om å få begge de vakre, rike, sorthårede og ganske hyggelige pikene til å legge seg i sin melkehvite nakenhet sammen med ham i sen­ gen så de kunne leke mor og far og muligens datter. De menige styrtet seg over Roma i bander på tolv eller flere, med enorm appetitt og tunge kasser med hermetikk som kvinnene kunne tilberede og servere for dem på sengen 144

i syvende etasje i deres egen villa som ikke var noen villa, men en veldig rød teglstensbygning med skranglende heis. I de meniges permisjonskvarter, som anstendigvis også ute­ lukkende ble betegnet som villa, var det alltid langt mer aktivitet enn i offiserenes. For det første var det alltid flere menige soldater enn offiserer der, og flere kvinner til å lage mat og servere og vaske og skrubbe, og dessuten alltid de muntre, tankeløse, kåte unge pikene Yossarian pleide få tak i og bringe med seg, og dem de søvnige soldatene på vei tilbake til Pianosa hadde tatt med seg på eget initativ og etter sine syv dager lange, utmattende orgier etterlatt seg til bruk for hvem som helst som kunne tenke seg å bruke dem etter dem. Pikene hadde losji og mat så lenge de ønsket å bli. Alt de hadde å gjøre til gjengjeld, var å hoppe i sengen med en­ hver som ba dem om det, noe som tydeligvis passet dem aldeles utmerket. Hvis Sultne Joe hadde vært så uheldig å gjøre seg ferdig med det foreskrevne antall angrep igjen og nå fløy kurerflyet, pleide også han hver fjerde dag eller så komme styr­ tende som om han var forfulgt av onde ånder, hes, vill og hissig. Som oftest lå han over i de meniges villa. Ingen visste riktig hvor mange rom major ... de Coverley hadde leid, ikke engang den omfangsrike kvinnen i svart korsett som bod­ de i første etasje og leide ut hele stasen. Kontrakten omfattet iallfall hele toppetasjen, men Yossarian visste at også sjette etasje var inkludert, for det var på Snowdens rom i sjette etasje han dagen etter Bologna omsider hadde funnet piken med de sitrongule trusene og støvekosten, etter at Sultne Joe samme morgen hadde overrasket ham i sengen sammen med Luciana i offiserenes villa og var løpt av sted som en gal etter fotoapparatet sitt. Piken med de sitrongule trusene var en livlig, fet og føyelig kvinne i midten av tredveårene, med struttende lår og en dis­ sende søt ende i sitrongule truser som hun alltid var klar til å vrenge av seg på korteste varsel for hvem som helst som ville ha henne. Hun hadde et alminnelig, bredt ansikt og var verdens mest ærbare kvinne; hun lå med alle, uansett rase, tro, farve eller nasjonalitet, ga seg omgjengelig hen som et utslag av ren gjestfrihet uten engang å vente de sekundene det tok å legge fra seg vaskekluten eller børsten eller støve­ kosten hun hadde i hånden når de tok henne- Nettopp fordi hun var der, virket hun så forlokkende; hun bare var der, akkurat som Mount Everest, og karene klatret opp på henne hver gang de følte trang til det. Yossarian var forelsket i 145

piken med de sitrongule trusene fordi det lot til at hun var den eneste han kunne ligge med uten å bli forelsket i. Selv den flintskallete piken på Sicilia kalte merkelige følelser av medlidenhet, ømhet og dårlig samvittighet frem i ham. Til tross for de utallige farer major ... de Coverley utsatte seg for hver gang han leide villaer, var han ironisk nok bare blitt såret en gang, nemlig da han som anfører for det trium­ ferende inntoget i Roma, som var erklært for åpen by, ble truffet i øyet av en blomst, avfyrt mot ham fra kloss hold av en fillete, kaklende, full gammel mann, som med ondskaps­ full fryd hadde kastet seg over major ... de Coverleys bil som den lede satan, grepet brutalt og hensynsløst tak i hans ærverdige hvite hode, kysset ham spottende på begge kinnene med en munn som stinket av sur vin, ost og hvitløk, og latt seg falle tilbake i de glade og feirende menneskemasser med en hul, tørr, skurrende latter. Major... de Coverley, som i motgangens stund opptrådte som en sann spartaner, ikke så mye som blunket under hele det skrekkelige opptrinnet, og han oppsøkte ikke lege for å få såret behandlet før han hadde gjort seg ferdig med sine forretninger i Roma og var vendt tilbake til Pianosa. Han bestemte seg for fortsatt å være toøyd og ba doktor Daneeka sørge for å gjøre øyelappen gjennomsiktig, så han kunne fortsette med å kaste hesteskor, kidnappe italienske arbeidere og leie villaer med uovertruffet fremsyn. For men­ nene i skvadronen sto major... de Coverley som en koloss, men de våget aldri si det til ham. Den eneste som i det hele tatt torde henvende seg til ham, var Milo Minderbinder, som allerede uken etter at han var kommet til skvadronen, nærmet seg hesteskokasteren med et hardkokt egg høyt løftet i den ene hånden forat major... de Coverley skulle se det. Major ... de Coverley rettet seg forbauset opp ved Milos frekkhet og rettet mot ham hele den konsentrerte voldsomheten i sitt stormende oppsyn med det buklete, furete overheng av en panne og den veldige klippen av en pukkelrygget nese som brøt seg vei gjennom ansiktet hans med en topptrimmet fotballspillers ubendige hissighet. Milo vek ikke et skritt, men tok dekning bak det hardkokte egget som han holdt beskyt­ tende opp foran ansiktet som en amulett. Og stormen Ia seg, etter hvert og faren gled over. «Hva er det?» spurte major ... de Coverley til sist. «Et egg,» svarte Milo. «Hva slags egg?» spurte major ... de Coverley. «Et hardkokt egg,» svarte Milo. 146

«Hva slags hardkokt egg?» spurte major... de Coverley.

«Et nylagt, hardkokt egg,» svarte Milo. «Hvor kommer dette nylagte egget fra?» spurte major ... de Coverley. «Fra en høne,» svarte Milo. «Og hønen?» spurte major ... de Coverley. «Hvor befinner hønen seg?» «På Malta,» svarte Milo. «Og hvor mange høner finnes det på Malta?» «Der er det tilstrekkelig med høner til å legge nylagte egg for hver eneste offiser i leiren til fem cent stykket fra messekassen,» svarte Milo. «Jeg har en viss svakhet for nylagte egg,» medga major ... de Coverley. «Hvis noen bare ville stille et fly til min disposisjon, kunne jeg fly dit ned en gang i uken i et fly fra skvadronen og hente så mange nylagte egg som vi trenger,» sa Milo. «Når alt kom­ mer til alt, er jo ikke Malta så langt unna.» «Malta er ikke så langt unna,» sa major... de Coverley ettertenksomt. «De kunne sannsynligvis fly dit ned en gang i uken i et fly fra skvadronen og hente så mange nylagte egg som vi trenger.» «Javisst,» sa Milo beredvillig. «Det kunne jeg sikkert gjøre hvis en eller annen ville jeg skulle gjøre det og stilte et fly til min disposisjon.» «Jeg liker mine nylagte egg stekt,» sa major... de Cover­ ley som om han kom på noe. «I nykjernet smør.» «Jeg kan få tak i alt det nykjernede smøret vi trenger på Sicilia til femti cent kiloen,» svarte Milo. «Femti cent kiloen er meget rimelig. Det er penger nok i messekassen til smør også, og dessuten kunne vi sikkert få solgt endel med fortjeneste til de andre skvadronene og på den måten få igjen meste­ parten av det vi hadde lagt ut for vårt eget.» «Hva heter De, gutten min?» spurte major ... de Coverley. «Milo Minderbinder, major,» svarte Milo. «Jeg er syvogtyve år gammel.» «De er en god messeoffiser, Milo.» «Jeg er ikke messeoffiser, major.» «De er en god messeoffiser, Milo.» «Mange takk, major. Jeg skal gjøre alt som står i min makt for å bli en god messeoffiser.» «Gud velsigne Dem, gutten min. Vil De ha en hestesko?» «Mange takk, major. Hva skal jeg med den?» «Kaste den.» 147

«Kaste den?»

«Mot den pinnen der. Så kan De ta den opp igjen og kaste den mot den andre pinnen der. Det er et spill, forstår De. Når spillet er slutt, får De hesteskoen tilbake.» «Javel, major. Jeg forstår. Hva er prisen på hesteskor?» Duften av nylagte egg som spratt eksotisk i putrende dam­ mer av nykjernet smør, drev utover langs Middelhavsområ­ dets handelsveier og bragte general Dreedle tilbake i en viss fart med glupende appetitt, tett fulgt av sin sykesøster som fulgte ham overalt, og av svigersønnen, oberst Moodus. Til å begynne med slukte general Dreedle alle sine måltider i mes­ sen til Milo. Så overførte de tre andre skvadronene i oberst Cathcarts gruppe sine messekasser til Milo og ga ham et fly og en flyver, så han kunne kjøpe nylagte egg og nykjernet smør til dem også. Milos fly for frem og tilbake som skytler syv dager i uken, ettersom hver eneste offiser i de fire skvadrone­ ne begynte å legge i seg nylagte egg i en ustoppelig orgie av eggspising. General Dreedle satte i seg nylagte egg til frokost, lunsj og middag, og mellom måltidene satte han i seg enda flere nylagte egg, inntil Milo klarte å snuse opp bugnende forråd av ferskt kalvekjøtt, oksekjøtt, andekjøtt, lammekoteletter, sjampinjong, broccoli, sørafrikanske hummerhaler, reker, skinker, puddinger, druer, iskrem, jordbær og artisjokker. Det var tre andre bombegrupper i general Dreedles wing, og alle tre sendte med innbitt sjalusi sine egne fly til Malta etter ny­ lagte egg, bare for å oppdage at prisen for nylagte egg var syv cent stykket. Ettersom de kunne få kjøpt dem for fem cent stykket hos Milo, var det mer fordelaktig å overføre mes­ sene sine til hans raskt voksende syndikat og overlate ham de flyene og flyveme han trengte for å frakte opp all den andre gode maten han lovte dem i tillegg. Alle var overbegeistret over utviklingen, ikke minst oberst Cathcart, som var overbevist om at han nå hadde fått enda en fjær i hatten. Han hilste jovialt på Milo hver gang han traff ham, og i et anfall av angerinspirert generøsitet anbefalte han også impulsivt major Major til forfremmelse. I hovedkvarteret for 27. Air Force ble anbefalingen omgående returnert av forhenværende visekorporal Wintergreen med en bryskt nedrablet og usignert påminnelse om at hæren bare hadde én major Major Major Major og ikke kunne tenke seg å miste ham ved å forfremme ham bare for å tilfredsstille oberst Cathcart. Oberst Cathcart ble dypt såret av den utilslørte reprimanden og snek seg skyldbevisst omkring i rommet sitt med en sviende følelse av å ha blitt dessavuert. Han la 148

skylden på major Major for denne pletten på sin ære og be­ sluttet å få ham degradert til løytnant allerede samme dag. «Det går de sannsynligvis aldri med på,* bemerket oberst­ løytnant Korn med et nedlatende smil og koste seg over situa­ sjonen. «Av nøyaktig de samme grunner som de ikke ville gi Dem tillatelse til å forfremme ham. Dessuten ville det unekte­ lig virke latterlig om De nå skulle forsøke å få ham degradert til løytnant like etter at De har forsøkt å få ham forfremmet til min grad.»

Oberst Cathcart følte seg stengt på alle kanter. Han hadde nok vært mer heldig enn han fortsatt kunne vente å være da det gjaldt å skaffe Yossarian en medalje etter fiaskoen over Ferrara da broen over Po fremdeles sto der uskadd syv dager og ni angrep etter at oberst Cathcart hadde meldt seg frivillig for å ødelegge den. Ni ganger hadde karene hans fløyet inn i løpet av seks dager, men broen ble ikke ødelagt før under det tiende angrepet på den syvende dag da Yossa­ rian drepte Kraft og besetningen hans ved å ta sin sveit på seks fly inn over målet for annen gang. Yossarian kom for­ siktig inn den andre gangen, for på den tiden var han ennå en modig mann. Han begravde hodet i bombesiktet til bom­ bene var vel av gårde, og da han så opp, lå hele innsiden av flyet badet i et uhyggelig, oransjefarvet lysskjær. Først trodde han det var deres eget fly som brant. Så fikk han øye på flyet med den brennende motoren like over dem og hylte over intercommen til McWatt at han skulle svinge hardt til venstre. Et sekund senere blåste hele vingen på Krafts fly vekk. Det flammeslikkende vraket styrtet mot bakken, først flykroppen, så den virvlende vingen, mens en skur av bitte­ små metallbiter begynte sin trommende dans på taket av Yossarians eget fly, og luftverngranatenes enerverende wham! wham! wham! spraket opp overalt omkring ham. Da oppdraget var fullført, og flyene hadde landet, det ene etter det andre, følte Yossarian de andres brennende blikk i nakken da han nedtrykt og nesten lammet bega seg til kaptein Black utenfor det grønne plankeskuret som huset briefingrommet for å avlegge sin etterretningsrapport og oppdaget at oberst Cathcart og oberstløytnant Korn satt og ventet på ham innenfor for å snakke med ham. Major Danby sto og sperret veien til døren og vinket alle andre vekk i askegrå taushet. Yossarian var blytung av tretthet og lengtet etter å få av seg de klamme klærne. Han gikk inn i briefingrommet med blan­ dede følelser, usikker på hva han burde føle ved tanken på Kraft og de andre som taust hadde funnet døden i et fjernt 149

og angstisolert rom i samme øyeblikk som han hadde sittet maktesløs og svinebundet i det samme grusomme, ulidelige dilemma av pliktfølelse og faenskap. Oberst Cathcart var på den annen side fullstendig ute av seg over det som var hendt. «7o ganger?» spurte han. «Jeg burde ha bommet første gangen, jeg også,» sa Yossa­ rian lavt med senket blikk. Stemmene deres ga svakt gjenlyd i den lange, smale bunga­ lowen. «Men to ganger?» gjentok oberst Cathcart oppskaket. «Jeg burde ha bommet første gangen, jeg også,» gjentok Yossarian. «Og Kraft ville fremdeles ha vært i live.» «Og broen ville fremdeles ha stått der.» «En trenet bombekaster ville ha sluppet bombene sine første gangen,» minnet oberst Cathcart ham om. «De andre fem slapp sine bomber første gangen.» «Og bommet,» sa Yossarian. «Så hadde vi måttet dra dit i morgen igjen.» «Sett at De hadde truffet første gangen likevel.» «Sett at jeg ikke hadde truffet i det hele tatt.» «Vi ville i hvert fall ikke hatt noen tap.» «Vi ville kanskje hatt flere tap med broen stående der uskadd. Jeg trodde De ville ha broen ødelagt.» «Ikke motsi meg,» sa oberst Cathcart. «Vi har det vanske­ lig nok som det er. Alle sammen.» « Jeg motsier Dem ikke, oberst.» «Jo, det gjør De. Selv det er en motsigelse.» «Javel, oberst. Jeg beklager.» Oberst Cathcart trakk i fingrene sine så det knaket i kno­ kene. Oberstløytnant Korn, en undersetsig, mørk, pløsete mann med uformelig hengemave, satt fullstendig avslappet på en av benkene lengst fremme med hendene foldet behage­ lig over det skallete, svartsmuskete hodet sitt. Øynene hans glitret av morskap bak de glimtende, rammeløse brilleglas­ sene. «Vi må forsøke å se fullstendig objektivt på dette,» sa han overtalende til oberst Cathcart. «Vi må forsøke å se fullstendig objektivt på dette,» sa oberst Cathcart til Yossarian som om han med ett hadde fått en idé. «Det er ikke det at jeg er sentimental eller noe sånt. Jeg gir faen i både mennene og flyet. Det er bare det at det tar seg så dårlig ut i rapporten. Hvordan i all verden skal jeg få dekket over noe sånt som dette i rapporten min?»

150

«Kan Dc ikke gi meg en medalje?* foreslo Yossarian for­ siktig. «For å ha fløyet inn to ganger?* «De ga jo en til Sultne Joe den gangen han krasjet flyet sitt ved en feiltagelse.* Oberst Cathcart smålo forlegent. «De kan betrakte Dem som heldig hvis dette her ikke ender med krigsrett.* «Men jeg fikk jo broen den andre gangen,» protesterte Yossarian. «Jeg trodde det var broen De ville ha ødelagt.* «Jeg vet ikke hva jeg helst ville,» utbrøt oberst Cathcart fortvilet. «Selvfølgelig ville jeg ha broen ødelagt. Den broen har vært en kilde til stadig bråk for meg helt siden jeg be­ stemte meg for å sende dere ut for å ødelegge den. Men hvor­ for kunne De ikke gjøre det den første gangen?» «Jeg hadde ikke nok tid på meg. Navigatøren var ikke sikker på om vi var over riktig by.» «Over riktig by!» Oberst Cathcart var rystet. «Forsøker De å legge all skylden på Aarfy nå?» «Nei, oberst. Det var min feil som lot ham distrahere meg. Det eneste jeg forsøker å si, er at jeg ikke er ufeilbarlig.» «Ingen er ufeilbarlig,» sa oberst Cathcart skarpt og fort­ satte svevende, som i ettertanke: «Ingen er uunnværlig heller.» Han møtte ingen motsigelse. Oberstløytnant Korn strakte dovent på seg. «Vi må se å komme til en avgjørelse,» sa han likegyldig til oberst Cathcart. «Vi må se å komme til en avgjørelse,» sa oberst Cathcart til Yossarian. «Alt var Deres feil. Hvorfor måtte De absolutt fly inn en gang til? Hvorfor kunne De ikke ha sloppet bom­ bene Deres første gangen som alle de andre?» «Jeg ville ha bommet den første gangen.» «Det ser ut for meg som om vi er begynt på annen runde,» avbrøt oberstløytnant Korn med en liten latter. «Men hva skal vi gjøre?» spurte oberst Cathcart bekymret. «De venter på oss utenfor, alle sammen.» «Hvorfor ikke gi ham en medalje?» foreslo oberstløytnant Korn. «For å ha fløyet inn to ganger? Si meg hva vi kan gi ham en medalje for da, De som er så full av lysende innfall.» «For å ha fløyet inn to ganger,» svarte oberstløytnant Korn med sitt grunnende, selvtilfredse smil. «Når alt kommer til alt, antar jeg det skulle temmelig mye mot til å fly inn over målet en gang til uten de andre flyene omkring seg for å avlede luftvernilden. Og han traff broen. De vet, det kunne 151

jo være svaret på alt — opptre skrytende om noe vi egentlig burde skamme oss over. Det er et knep som aldri svikter.» «Tror De det kommer til å virke?» «Jeg er sikker på at det kommer til å virke. Og la oss for­ fremme ham til kaptein også, bare for å være på den sikre siden.» «De tror altså ikke det vil være å gå litt lenger enn vi be­ høver?» «Nei, jeg tror ikke det. Det er best å være på den sikre siden. En kaptein fra eller til spiller ingen rolle.» «Vel,» sa oberst Cathcart besluttsomt. «Vi gir ham en me­ dalje for utvist tapperhet ved å fly inn over målet to ganger. Og vi forfremmer ham til kaptein også.» Oberstløytnant Korn tok luen sin. «Og nå et bredt smil for massene,» sa han spøkefullt og la armen om skulderen på Yossarian idet de gikk ut på trappen.

KAPITEL 14

Kid Sampson

Da Bologna skulle bombes, var Yossarian så modig at han ikke engang kunne tenke seg å fly inn den ene gangen som skulle til, og da han oppdaget at han likevel befant seg under­ veis på sin vanlige plass fremme i nesen på flyet til Kid Sampson, trykket han på knappen til strupemikrofonen og spurte: «Hei, hva er i veien med dette flyet?» Kid Sampson skrek ende ut. «Er det noe i veien med flyet? Hva er i veien?» Kid Sampsons skrik fikk Yossarians blod til å stivfryse. «Er det noe i veien?» hylte han redselsslagen. «Må vi hoppe ut?» «Jeg vet ikke,» skrek Kid Sampson opphisset og fortvilet og nesten lamslått tilbake. «Noen sier vi må hoppe ut! Hvem snakker jeg med forresten? Hallo, hvem er dette?» «Yossarian i nesen!» sa Yossarian i nesen. «Jeg syntes jeg hørte du sa det var noe i veien med flyet. Sa du ikke at det var noe i veien med flyet?» «Jeg syntes det var du som sa det. Det ser ut til at alt er i orden her. Alt er i orden.» Yossarians hjerte sank. Noe var forferdelig galt hvis alt var i orden og de ikke hadde noe påskudd til å vende tilbake. Han nølte alvorlig. «Jeg kan ikke høre deg,» sa han. «Jeg sa alt er i orden.» Solen skinte blendende hvitt på det porselensblå vanno under dem og på de blinkende vingekantene på de andre flyene. Yossarian grep tak i de kulørte ledningene som førte til koblingsboksen for flysambandet og røsket dem løs. «Jeg kan fremdeles ikke høre deg,» sa han. Han hørte ingenting. Langsomt samlet han sammen kartmappen sin og de tre splintsikre draktene og krabbet tilbake til cockpiten. Nately satt stiv som en støtte i annenflyverens

153

sete og kikket såvidt på ham da han kom opp på dekket bak Kid Sampson. Han smilte blekt til Yossarian og så spinkel og usedvanlig ung og forlegen ut mellom øretelefonenes digre kladaser, med hjelmen på hodet, strupemikrofonen, den splintsikre drakten, fallskjermen og alt det andre latterlige ut­ styret. Yossarian lente seg frem og presset munnen mot øret til Kid Sampson. «Jeg kan fremdeles ikke høre deg,* skrek han over brummingen av flymotorene. Kid Sampson stirret forbløffet tilbake over skulderen. Kid Sampson hadde et kantete, komisk fjes med øyenbryn i skarpe vinkler og en mager, blond bart. «Hva?» ropte han bakover. «Jeg kan fremdeles ikke høre deg?» gjentok Yossarian. «Du må snakke høyere,» sa Kid Sampson. «Jeg kan ikke høre hva du sier.» «Jeg kan fremdeles ikke høre deg,» hylte Yossarian. «Jeg kan ikke noe for det,» hylte Kid Sampson tilbake. «Jeg skriker så høyt jeg kan.» «Jeg kunne ikke høre deg over intercommen,» brølte Yos­ sarian i stigende hjelpeløshet. «Du må snu.» «For å hente en ny intercom?» spurte Kid Sampson vantro. «Snu,» sa Yossarian, «før jeg knekker nakken på deg.» Kid Sampson vendte seg mot Nately for å få moralsk støtte, men Nately stirret demonstrativt rett frem. Yossarian hadde høyere rang enn dem begge. Kid Sampson holdt tvilende stand enda noen øyeblikk, så kapitulerte han henrykt med et triumferende utrop. «Meg passer det utmerket,» sang han lystig ut og sendte en rekke plystretoner ut gjennom barten. «Det passer gamle Kid Sampson aldeles utmerket, kaptein.» Han plystret igjen og skrek over intercommen: «Hør her, sommerfugllarvene mine. Dette er admiral Kid Sampson. Dette er admiral Kid Sampson, dronningens marinesoldaters pryd og stolthet. Ja­ vel. Vi snur, karer, for faen, vi snur!» Nately rev av seg hjelmen og øretelefonene med et eneste overstadig grep og begynte å vugge frem og tilbake som et overlykkelig barn i en veldig stol. Sersjant Knight kom tum­ lende ned fra det øverste tårnet og begynte å klaske dem i ryggen med delirisk begeistring. Kid Sampson snudde flyet i en elegant bue bort fra sveiten og satte kursen mot flyplas­ sen. Da Yossarian plugget inn øretelefonene sine i reserveboksen, hørte han de to skytterne i bakparten av flyet synge La Cucaracha. 154

Nede på flyplassen gikk luften med ett ut av selskapet. I stedet falt en urolig taushet over dem, og Yossarian var nøktern igjen og en god del forlegen da han klatret ned fra flyet og tok plass i jeepen som allerede ventet på dem. Ingen av dem sa et ord på turen tilbake gjennom den hypnotise­ rende stillheten som ruget tungt over fjellene, sjøen og sko­ gene. Følelsen av forlatthet gjorde seg fremdeles sterkt gjel­ dende da de svingte av fra veien ved leiren. Yossarian gikk sist ut av jeepen. Etter et minutt var Yossarian og en myk, varm vind det eneste som rørte seg i den plagsomme still­ heten som hang bedøvende over de tomme teltene. Leiren lå der som utdødd; det var ikke lenger noe menneskelig ved den, bortsett fra doktor Daneeka som hadde vaglet seg opp som en melankolsk gribb utenfor den lukkede døren til sanitetsteltet og bare satt der med den tette nesen hakkende i for­ gjeves tørst mot det disete sollyset som silte ned omkring ham. Yossarian visste at doktor Daneeka ikke ville bli med ham ned for å bade. Doktor Daneeka kom aldri til å bade og svømme igjen; man kunne besvime eller få et mildt hjerteanfall og drukne på noen få centimeters dyp, bli ført til havs av lumske understrømmer eller svekkes ved å bli avkjølt eller overanstrengt, slik at man lettere falt som offer for poliomye­ litt eller meningitt. Den truselen Bologna representerte for de andre, hadde samtidig også fylt doktor Daneeka med en enda mer omstendelig bekymring for sin egen sikkerhet. Nå hørte han innbruddstyver stadig vekk om natten. Gjennom lavendel tussmørket som fylte inngangen til operasjonsteltet, skimtet Yossarian høvding Hvite Villhavre, travelt opptatt med å kvarte whiskyrasjoner ved å forfalske under­ skriftene til dem som ikke drakk, og fylle den alkoholen han stadig forgiftet seg selv med, raskt over på sine egne tom­ flasker for å få med seg så mye som mulig før kaptein Blacks trege hukommelse våknet til liv og fikk ham til å komme luntende ned for å stjele resten selv. Jeepen startet stille opp igjen. Kid Sampson, Nately og de andre gikk hver til sitt i en lydløs virvel av bevegelse og ble sugd opp av den klamme, gule stillheten. Jeepen forsvant med et host, og Yossarian sto alene igjen i et trykkende tom­ rom hvor alt grønt så svart ut, og alt annet var forlenet med en farve som minnet om puss. Brisen raslet fjernt og tørt med det gjennomsiktige løvet. Han var urolig, redd og søvnig. Øyenhulene føltes ru av utmattelse. Trett gikk han inn i fallskjermteltet med det lange bordet av høvlede planker, mens en forgjort, nagende tvil grov og grov smerteløst i en sam­ 155

vittighet som aldri føltes helt ren. Han la fra seg den splintsikre vesten og fallskjermen og gikk tilbake forbi vannvognen og bort til etterretningsteltet for å levere kartmappen tilbake til kaptein Black som satt og døste i stolen sin med de magre bena på pulten og spurte med likegyldig nysgjerrighet hvorfor Yossarians fly var kommet tilbake. Yossarian lot som om han ikke så ham. Han la kartmappen fra seg på bordet og gikk ut. Tilbake i sitt eget telt smøg han seg ut av fallskjermselen og deretter av klæme. Orr var i Roma, men han var ventet tilbake samme kveld etter en permisjon han hadde oppnådd ved å hoppe ut av flyet sitt over havet utenfor Genua. Nately holdt sikkert allerede på å pakke for å dra opp istedenfor ham, henrykt over at han fremdeles var i live og utvilsomt utålmodig etter å gjenoppta sin bortkastede og hjerteskjæren­ de beiling til horen sin i Roma. Da Yossarian hadde kledd av seg, satte han seg på køyen for å hvile. Han følte seg straks meget bedre da han var naken. Han følte seg aldri helt vel med klær på kroppen. Etter en stunds forløp tok han på seg nyvaskede, korte underbukser og mokkasiner og gikk ned mot stranden med et khakifarvet håndkle hengt over skuldrene. Stien fra leiren førte ham forbi en underlig kanon i sko­ gen; to av de tre menige soldatene som hadde vakt der, lå og sov på sandsekkene som var stablet opp omkring stillingen, og den tredje satt og gnagde på et ildrødt granateple som han bet store stykker av med sine drøvtyggende tenner og deretter spyttet ut mellom buskene som en opptygget masse. Hver gang han tok en bit, rant den røde saften nedover munn­ vikene og haken hans. Yossarian ruslet videre innover i sko­ gen og gikk og kjærtegnet den bare, prikkende maven sin beundrende fra tid til annen som for å overbevise seg om at den fremdeles var der. Han pillet litt lo ut av navlegropen. Plutselig oppdaget han på begge sider av stien mengder av sopp som regnet hadde lokket frem, og som nå stakk sine knortefingrer opp gjennom den fuktige jorden som livløse stilker av kjøtt. Hvor han enn vendte blikket, spratt de så nekrotisk myldrende i været at det virket som om de formerte seg like foran øynene hans. Det var tusenvis av dem i tette svermer så langt innover mellom buskene han kunne se, og han syntes de svellet ut og økte i antall mens han stirret på dem. Han skyndte seg vekk med en grøssende uhyggelig følelse av frykt og saktnet ikke farten før skogbunnen begynte å bli til tørr sand under føttene hans, og soppskogen lå langt bak ham. Han kikket seg engstelig til­ bake, ventet halvveis å se de hvite, slappe tingestene komme

156

kravlende etter ham i blind forfølgelse eller åle seg opp mot tretoppene som en yrende, vrikkende, ustyrlig, mutant masse. Stranden lå øde. Alle lyder lød dempet — gurglingen fra den voksende elven, det sukkende suset fra buskene og det høye gresset bak ham, den apatiske stønningen fra de stum­ me, klare bølgene. Brenningen var alltid liten, vannet klart og kaldt. Yossarian la tingene sine fra seg på sanden og gikk utover gjennom de knedype bølgene til de nådde ham til hal­ sen. På den andre siden av sundet lå ct uregelmessig stykke mørkt land svøpt inn i tåken, nesten usynlig. Han svømte dovent ut til flåten, holdt seg fast et øyeblikk og svømte like dovent innover igjen til han kunne sette føttene sine ned på sandrevet. Derfra stupte han på hodet flere ganger ned i det grønne vannet til han følte seg helt ren og lys våken, og strakte seg ut i sanden med ansiktet ned og sov til flyene på vei tilbake fra Bologna var nesten rett over ham, og den dype, voksende rumlingen fra de mange motorene kom dundrende gjennom søvnen hans med drønn som fikk jorden til å riste. Han våknet og glippet med øynene fordi han hadde litt hodepine, og åpnet dem så helt mot et tordnende kaos hvor alt likevel var i sin skjønneste orden. Han ble liggende og gape av bare forbløffelse over det fantastiske synet av de tolv flyene som fløy så velorganisert i eksakt formasjon. Og scenen var altfor uventet til å være sann. Ingen fly raste i forveien med sårede, ingen hang tilbake med skader. Ingen nødsignaler for over himmelen. Yossarian savnet bare sitt eget fly der oppe. Et øyeblikk følte han seg nesten lammet av sinnsforvirrende inntrykk. Så forsto han og holdt på å begynne å gråte over skjebnens ironi. Forklaringen var enkel: skylaget hadde ligget tett over målet da flyene nådde frem, og angrepet på Bologna måtte gjentas enda en gang. Han tok feil. Det hadde ikke vært noen skyer der. Bologna var blitt bombet. Bologna hadde vært rene paradeoppdraget. Det hadde ikke vært noe luftvern der i det hele tatt.

KAPITEL 15

Piltchard & Wren Kaptein Piltchard og kaptein Wren, skvadronens to fred­ sommelige operasjonsoffiserer, var begge stillferdige, lav­ mælte menn under middels høyde som likte å fly og ikke be­ gjærte mer av livet og oberst Cathcart enn å få lov til å fortsette å fly. De hadde fløyet hundrevis av oppdrag og ville mer enn gjeme fly hundrevis til. De førte seg selv opp for alle de oppdrag som fantes. Av alt som hadde hendt dem, var det ingenting som var så vidunderlig som krigen, og de var begge redd den skulle vise seg å bli en engangsforeteelse. De utførte sine plikter ydmykt og bramfritt med et minimum av bråk og anstrengte seg til det ytterste for ikke å motsi noen. De kom alle de møtte i forkjøpet med et smil. Når de snak­ ket, mumlet de. De var to underfundige, muntre, medgjørlige menn som bare følte seg trygge når de var sammen alene, og aldri så noen i øynene, ikke engang Yossarian da de kalte ham frem foran skvadronen for offentlig å gi ham en repri­ mande fordi han hadde fått Kid Simpson til å gjøre vendereis på vei til Bologna. «Hør her, karer,» sa kaptein Piltchard som hadde mørkt, tynt hår og smilte sjenert, «når dere bryter formasjonen for å snu, må dere forsøke å forvisse dere om at det er noe viktig i veien. Ikke noe ubetydelig.. . som en feil ved intercommen ... eller noe ... i den retningen. Er det greit? Kaptein Wren vil gjeme si noe mer om dette.» «Kaptein Piltchard har rett, karer,» sa kaptein Wren. «Og det er alt jeg har tenkt å si om denne saken. Vi kom da om­ sider til Bologna i dag, og vi fant fort ut at det var rene rutineturen. Jeg antar vi var en god del nervøse, alle sammen, og vi gjorde visst ikke stor skaden. Men hør her. Oberst Cath­ cart har latt oss få lov til å fly over en gang til, og i morgen skal vi virkelig blåse de ammunisjonslagrene i luften. Hva sier dere til det?» «Og for å bevise overfor Yossarian at de ikke bar nag til ham, ga de ham tilogmed i oppdrag å fly inn som sjefsbom158

bardier sammen med McWatt i den første sveiten da de dagen etter angrep Bologna igjen. Han kom inn over målet på samme måte som Havermeyer og lot tillitsfullt være å foreta noen omgående bevegelse, og plutselig skjøt de på ham så bunnen falt ut av maven hans! Tunge luftvemgranater overalt. Han var blitt lullet inn i sikkerhet, lurt og fanget i en felle, og nå kunne han ikke gjøre annet enn å sitte der som en annen idiot og stirre på de stygge svarte røkskyene som eksploderte mordlystent omkring ham. Helt til han hadde fått bombene ut, var det bare å konsentrere seg helt og fullt om bombesiktet hvor det fine tråkorset mellom linsene lå som klistret over målet nøyaktig hvor han hadde plasert det, og med skjæringspunktet presis over kvartalet av kamuflerte vareskur foran den første byg­ ningen dypt der nede. Han skalv som et aspeløv mens flyet krøp fremover. Han kunne hele tiden høre de hule bom-bombom-bom av luftverngranatene som eksploderte omkring ham i serier på fire og de skarpe, gjennomtrengende krakk! av enslige granater som plutselig eksploderte like ved siden av flyet. Hodet hans var nær ved å sprenges av tusen dissonante impulser mens han ba til Gud for bombene sine, ba om at de snart måtte falle. Han følte trang til å hulke. Motorene drøn­ net monotont som en fet, doven flue. Endelig utløste det auto­ matiske bombesiktet bombene, og én etter én dryppet de åtte tohundreogfemti kilos bombene ned mot bakken. Flyet gjorde et sprang oppover som lettet for en stor byrde. Yossarian bøyde seg sammenkrøket vekk fra bombesiktet for å se på vise­ ren han hadde til venstre for seg. Da den pekte mot null, lukket han bombelukene og skrek av sine lungers fulle kraft over intercommen: «Hardt høyre!» McWatt reagerte momentant. Med et skjærende hyl fra motorene la han flyet over på den ene vingen og rev det i en hensynsløs sving brølende vekk fra de to fontenene av luftvernild som Yossarian hadde oppdaget kom pøsende opp mot dem. Deretter fikk Yossarian McWatt til å klatre høyere og høyere til de endelig kom seg løs og opp i en fredelig, diamantblå himmel som var solfylt og ren overalt og kantet langt borte i det fjærne av skumhvite lange slør. Vinden trommet beroligende på de buede rutene i vinduene foran ham, men først da de hadde fått farten opp igjen, tillot han seg å slappe lykkelig av mens han dirigerte McWatt til venstre og tilbake nedover igjen og med et forbigående ut­ brudd av triumf la merke til de soppformede granateksplo159

sjonene som steg høyt over ham og bakenfor ham til høyre, nøyaktig hvor de ville ha befunnet seg om han ikke hadde fått McWatt til å dreie av til venstre og dukke. Han flatet Mc­ Watt ut med et nytt barskt utrop og slengte ham oppover og rundt igjen i en fillete blå flekk av ren og skjær luft akkurat idet bombene han hadde sluppet begynte å eksplodere. Den første falt midt i kvartalet, nøyaktig hvor han hadde siktet, og resten av bombene fra hans eget fly og fra de andre flyene i sveiten hans eksploderte på bakken i en serie av hurtige oransjeglimt over takene på bygningene som i samme øye­ blikk styrtet sammen i en veldig, kokende mørje av rødt og grått og av kullsvart røk som rullet frådende i alle retninger fra en krampaktig skjelvende kjerne, sprengt i filler av vel­ dige utbrudd av røde og hvite og blanke lynflak. «Se på det der,» sa Aarfy beundrende med sin sonore stem­ me der han satt like ved siden av Yossarian med et uttrykk av strålende henrykkelse over det runde, trinne, trivelige ansiktet. «Det må ha ligget ammunisjon lagret der nede.» Yossarian hadde glemt Aarfy. «Kom deg ut!» skrek han til ham. «Kom deg vekk fra nesen!» Aarfy smilte høflig og pekte ned mot målet, som for gene­ røst å invitere Yossarian til også å ta en titt. Yossarian be­ gynte å daske til ham og pekte vilt mot den trange kravlegangen. «Kom deg inn i flyet igjen!» ropte han desperat. «Kom deg inn i flyet igjen!» Aarfy trakk forekommende på skuldrene. «Jeg kan ikke høre hva du sier,» sa han. Yossarian grep ham i fallskjermselen og dyttet ham bak­ over mot kravlegangen i samme øyeblikk som flyet ble truffet av et voldsomt støt som fikk knoklene til å skrangle i kroppen på ham og hjertet til å slutte å slå. Han visste med en gang at nå var de døde, alle sammen. «Stig!» skrek han gjennom intercommen til McWatt da han skjønte han fremdeles levde. «Stig, for faen!! Stig, stig, stig, stig!» Flyet skar oppover igjen i et raskt og anstrengende klyv til Yossarian flatet det ut med et nytt barskt rop til McWatt som vred det rundt i enda en brølende, nådeløs femogførti gra­ ders sving som presset innvollene hans ut i et eneste enerver­ ende sug og lot ham henge svevende og vektløs i tomme luften til han igjen flatet ut McWatt lenge nok til å slynge ham til­ bake mot høyre og deretter nedover i et nytt hylende stup. Gjennom endeløse skyer av spøkelsesaktig svart røk raste han 160

så den svarte, drivende soten klistret seg til den glatte plexiglassnesen som en ond, fuktig, mørk tåke mot hans egne kinn. Hjertet hamret igjen i pinefull angst mens han kastet flyet opp og ned over hele himmelen på flukt for luftverngranatenes blinde og morderiske angrep. Svetten rant i strie strømmer nedover nakken hans og over brystet og ryggen hvor det kjentes som varmt slim. Et øyeblikk ble han uklart oppmerk­ som på at de andre flyene i sveiten hans ikke lenger var der, så var han bare konsentrert om seg selv. Det brant i halsen som av et åpent sår etter de kvelende intense kommandoropene han ustanselig skrek til McWatt. Motorduren steg til et øredøvende, forpint, ulende brøl hver gang McWatt skiftet kurs eller høyde. Og laiigt forut steg luftverngranatene frem­ deles i svermer mot himmelen fra nye batterier som følte seg frem til den riktige høyden mens batterimannskapene ventet med sadistisk glede på at han skulle komme innenfor skuddvidde. Plutselig ble flyet truffet igjen av en høy, skjærende eks­ plosjon som nesten fikk det til å kantre, og nesen ble med ett fylt av søte skyer av blå røk. Noe brant! Yossarian virvlet rundt for å komme seg vekk og rente like på Aarfy som hadde tent en fyrstikk og rolig forsøkte å få fyr på pipen sin. Yos­ sarian gapte mot navigatøren med det flirende månefjeset, sjokkert og forvirret til vanvidd. Han var sikker på at i hvert fall en av dem måtte være splitter pine gal. «For Guds skyld!» skrek han forbløffet og fortvilet til Aarfy. «Se til helvete å komme deg ut herfra! Er du ikke riktig klok? Forsvinn!» «Hva?» sa Aarfy. «Forsvinn!» hylte Yossarian hysterisk og begynte å delje løs på ham med begge nevene for å jage ham ut. «Kom deg ut!» «Jeg kan fremdeles ikke høre hva du sier,» ropte Aarfy uskyldig tilbake med et uttrykk av mild og anklagende for­ bauselse. «Du må snakke litt høyere.» «Forsvinn ut av nesen!» brølte Yossarian fortvilet. «De kommer til å drepe oss! Skjønner du ingen ting? De forsøker å drepe oss!» «Hvor skal jeg fly hen nå, for pokker?» skrek McWatt rasende over intercommen med lidende fistelstemme. «Hvil­ ken retning skal jeg ta?» «Sving til venstre! Venstre, din helvetes tosk! Hardt venstre!» Aarfy krøp frem like bak Yossarian og stakk pipemunn161

stykket sitt hardt inn mellom ribbena på ham. Yossarian for i taket med et kneggende hyl og hoppet så trehundreogseksti grader rundt på knærne, likblek og skjelvende av raseri. Aarfy blunket oppmuntrende og pekte med tommelen mot McWatt idet han gjorde en komisk grimase. «Hva pokker går det av ham?» spurte han med en latter. Yossarian fikk en uhyggelig følelse av at alt var forvridd og ute av lage. «Vil du være så snill å komme deg ut herfra?» hulket han bønnfallende og la seg med hele sin vekt mot Aarfy. «Er du helt døv eller hva? Kom deg ned i flyet igjen!» Og til McWatt hylte han: «Dukk! Dukk!» Enda en gang sank de ned mot den sprakende, dundrende, veldige sperreilden av eksploderende luftvemgranater mens Aarfy kom krypende opp bak Yossarian og stakk ham hardt mellom ribbena igjen. Yossarian for opp med et nytt kneg­ gende hyl. «Jeg kan fremdeles ikke høre hva du sier,» sa Aarfy. «Jeg sa, kom deg vekk! skrek Yossarian og brast i gråt. Han begynte å hamre løs på Aarfy med knyttnevene så hardt han kunne. «Gå vekk fra meg. Gå vekk!» Å denge løs på Aarfy var som å kjøre nevene inn i en slapt oppumpet ballong. Det var ingen motstand, ingen reak­ sjon i det hele tatt i den myke, ufølsomme massen, og etter en stunds forløp mistet Yossarian motet og lot utslitt armene falle. Han ble overmannet av en ydmykende følelse av mak­ tesløshet og var klar til å begynne å gråte, denne gangen av selvmedlidenhet. «Hva var det egentlig du sa?» spurte Aarfy. «Eorsvinn herfra,» svarte Yossarian, bønnfallende nå. «Gå ned i flyet igjen.» «Jeg er fremdeles ikke kar om å høre hva du sier.» «Bry deg ikke mer om det,» klaget Yossarian. «Ikke bry deg om det. La meg bare være i fred.» «Ikke bry meg om hva?» Yossarian begynte å slå seg for pannen. Han grep Aarfy i den splintsikre jakken, kjempet seg opp for å få fotfeste og spenntak og slepte ham tilbake fra nesen og slengte ham fra seg ved åpningen til kravlegangen som en oppblåst og uhåndterlig sekk. En granat eksploderte med et øresønderrivende brak like ved øret hans da han kjempet seg fremover igjen, og den delen han fremdeles hadde igjen av sin ubeskadigede forstand undret seg over at de ikke alie sammen forlengst var døde. De steg igjen. Motorene hylte som i smerte, og luften inne i flyet ble skarp av varmt, oljet metall 162

og lummer av bensinstanken. Før han visste ordet av det, snedde det! Tusenvis av bittesmå hvite papirbiter falt som snekom inne i flyet, føk så tett rundt hodet hans at de klistret seg til øye­ lokkene hans da han forsøkte å blunke dem vekk, og klebet seg til neseborene og leppene hver gang han trakk pusten. Da han i forvirringen snudde seg, fikk han se Aarfy stå der flirende stolt fra øre til øre som noe helt umenneskelig mens han holdt opp restene av et kart forat Yossarian skulle få se. En diger granatsplint hadde slått opp gjennom gulvet, tvers gjennom Yossarians kolossale rotete stabel av karter, og var forsvunnet ut gjennom taket bare noen få centimeter fra hodene deres. Aarfys glede var sublim. «Se på dette her,» sa han humrende og stakk to av de lubne fingrene sine gjennom et hull i et kart og opp i ansiktet på Yossarian. «Og se på dette her!» Yossarian var helt målløs over hans tilstand av henført og lykkelig likegladhet. Aarfy minnet om et uhyggelig uhyre i en drøm, noe det var umulig å komme utenom og umulig å få unna, og Yossarian var redd ham av et kompleks av grunner som han var altfor paralysert til å forsøke å greie ut. Vinden som kom plystrende opp gjennom det opprevne hullet i gul­ vet, fikk myriader av ørsmå papirbiter til å virvle omkring som alabastkom i en brevpresse og bidro til den selsomme følelsen av lakkert, vannfylt uvirkelighet. Alt fortonte seg så underlig, så broket, så grotesk. Hodet hans banket i skarpe, smertefulle hugg som nådeløst boret seg inn i begge ørene hans. Det var McWatt som i usammenhengende panikk ba om ny kurs. Yossarian ble stående smertelig tryllebundet og stirre inn i Aarfys kulerunde ansikt som strålte så alvorlig og tomt mot ham gjennom de drivende virvlene av hvite papirbiter, og han hadde akkurat funnet ut at han var blitt ravende gal da en serie på åtte granater med ett eksploderte i rask rekkefølge i høyde med øynene hans til høyre, så åtte til og enda åtte, den siste serien lenger til venstre og nesten like forut. «Hardt venstre!» brølte han til McWatt mens Aarfy ble stående der og flire, og McWatt svingte hardt til venstre. Men granatene svingte hardt til venstre sammen med dem. Yossarian brølte igjen: «Hardt til venstre, sa jeg. Hardt,

hardt, hardt!» McWatt la seg enda hardere over til venstre, og plutselig, som ved et under, var de utenfor rekkevidde. Granatene ble borte. Kanonene sluttet å dundre løs på dem. Og de var i live.

163

Bak dem døde menn. Flyene lå på linje bak dem, en kilometerlang bølgende, vrikkende linje av fly som dumdristig fløy inn over målet og tråklet seg raskt frem og tilbake mel­ lom de voksende klasene av nye og gamle granateksplosjoner som rotter i en sverm gjennom sine egne ekskrementer. Et fly sto i flammer og flakset ubehjelpelig av sted for seg selv mens det spydde veldige røkskyer som en gigantisk, blodrød stjerne. Mens Yossarian så på, veltet det brennende flyet over på siden i luften og begynte langsomt å dale i vide, pulserende sirkler som stadig ble mindre, mens veldige flammer skjøt ut av det og ble hengende tunge og oransjerøde som en vid, virvlende kappe av ild og røk over himmelen. Det var fall­ skjermer i luften også, en, to, tre, fire, og så gikk flyet over i spinn og styrtet resten av veien mot bakken, sanseløst virvlende nedover i sin egen glorete ildsøyle som strimler av farveglade serpentiner. En hel sveit fra en annen skvadron var blitt sprengt fra hverandre. *• Yossarian trakk et langt, nakent sukk; dagens arbeid var over for hans vedkommende. Han var apatisk og svett Mo­ torene sang sin melodiske sang da McWatt slakket av på gassen for å la de andre komme til hektene. Den plutselige stillheten virket fremmed og kunstig, en tanke lumsk. Yossa­ rian knappet opp den splintsikre jakken og tok av seg hjel­ men. Hun sukket igjen, rastløst, lukket øynene og forsøkte å slappe av. «Hvor er Orr?» var det plutselig en som spurte over intercommen. Yossarian for opp med et enstavelsesutbrudd som knitret av engstelse og for øyeblikket representerte den eneste fornuftige forklaringen på hele det mystiske fenomenet med luftvemilden over Bologna: Orr! Han kastet seg frem over bombesiktet for å kikke ned gjennom plexiglassnesen etter et eller annet beroligende tegn til Orr, som trakk til seg luftvemild som en magnet og utvilsomt hadde lokket elitebatteriene fra hele Hermann Gøring divisjonen til Bologna på en eneste natt fra hvor i helvete de måtte ha vært postert dagen før da Orr fremdeles befant seg i Roma. Aarfy kastet seg frem et sekund senere og traff Yossarian over neseryggen med den skarpe kanten av hjelmen sin. Yossarian forbannet ham mens øynene strirant. «Der er han,» forkynte Aarfy med gravrøst og pekte dra­ matisk ned på en høykjerre med to hester som sto foran låven til en grå bondegård av sten. «Sprengt i filler. Deres tid var vel ute.»

164

Yossarian forbannet Aarfy igjen og fortsatte sin intense leting, kald og med en slags medfølende engstelse for den lille, spretne og bisarre teltkameraten med hestetennene som hadde slått hull i hodet på Appleby med en bordtennisracket, og som nå enda en gang holdt på å skremme vettet av Yos­ sarian selv. Til slutt fikk Yossarian øye på det tomotors flyet med tvillingrorene idet det kom ut over den grønne skyggen av en skog og fremover en gul åker. Den ene propellen var slått inn og sto helt stille, men flyet holdt høyden og hadde stø kurs. Yossarian mumlet ubevisst en takkens bønn og kas­ tet seg så ut i en serie ville forbannelser av lettelse og glede. «Den idioten!» begynte han. «Den helvetes, forblåste, rødfjesete, bol lekj akete, dustekrøllete, tannfagre, oppblåste, jævla kjeltringen av en satan!» «Hva?» sa Aarfy. «Den faens, trangræva, glassøyde, epletrynete, blingsflirende, stinkende undermåleren av en helvetes blei!» stønnet Yossarian. «Hva?» «Jeg sa gi faen i det!» «Jeg kan ikke høre hva du sier,» svarte Aarfy. Yossarian snudde seg langsomt til han ble stående ansikt til ansikt med Aarfy. «Din drittsekk,» begynte han. «Jeg?» «Du ja, din oppblåste, trillrunde, lutlate, selvgode...» Aarfy var fullstendig uberørt. Rolig strøk han av en fyr­ stikk og pattet surklende på pipen sin med et veltalende ut­ trykk av velvillig og storsinnet langmodighet. Han smilte vennlig og åpnet munnen for å si noe. Yossarian la hånden over munnen hans og skjøv ham trett vekk. Han lukket øynene og lot som om han sov hele veien tilbake til flyplassen, så han skulle slippe å høre på Aarfy eller se ham. Yossarian avla sin etterretningsrapport til kaptein Black i briefingrommet og ventet deretter i småmumlende spenning sammen med alle de andre til Orr omsider kom stampende inn over flyplassen med den ene motoren fremdeles såpass intakt at han klarte å holde seg hengende. Ikke én trakk pus­ ten. Ors landingshjul ville ikke komme ned. Yossarian holdt seg i nærheten til Orr hadde buklandet i god behold og stjal så den første jeepen han kunne finne med tenningsnøkkelen i og kjørte i vill fart tilbake til teltet hvor han begynte å pakke febrilsk for den hvilepermisjonen han hadde bestemt seg for å tilbringe i Roma, hvor han allerede samme kveld traff Luciana med det usynlige arret. 165

KAPITEL 16

Luciana Han fant Luciana sittende alene ved et bord i den allierte offisersnattklubben, hvor den australske majoren som hadde hatt henne med seg, hadde vært dum nok til å la henne bli sittende igjen, mens han selv sluttet seg til en vill gjeng med syngende kamerater oppe ved bardisken. «Jada, jeg skal danse med deg.* sa hun før Yossarian hadde fått tid til å si noe som helst. «Men jeg ligger ikke med deg.* «Det er da vel ingen som har snakket om det,* sa Yossarian. «Vil du ikke ligge med meg?* utbrøt piken fortørnet. «Jeg vil ikke danse med deg.* Hun tok tak i hånden til Yossarian og trakk ham med seg ut på dansegulvet. Hun var tilogmed dårligere til å danse enn han, men hun kastet seg rundt etter den syntetiske jitterbugmusikken med en uhemmet glede han aldri hadde sett make til, inntil han følte bena dovne bort av tretthet under seg og rev henne vekk fra dansegulvet og bort til bordet hvor piken han egentlig skulle ha gått til køys med satt pussa med den ene armen rundt halsen til Aarfy og den oransjefarvede silkebusen hengende skjødesløst åpen til livet under den fulle, hvite kniplingsbrystholderen mens hun demonstrativt vekslet grove skrøner med Huple, Orr, Kid Sampson og Sultne Joe. Akkurat idet de kom bort til bordet, ga Luciana ham et kraf­ tig, uventet puff som førte dem begge godt og vel forbi, slik at de fremdeles var for seg selv. Hun var en høy, praktisk, fornuftig, overdådig pike med langt hår og pent ansikt, en blomstrende, deilig, kokett pike. «Du kan godt få spandere middag på meg,» sa hun, «men jeg vil ikke gå til sengs med deg.* «Det er det da ingen som har snakket om,» gjentok Yossa­ rian like forbauset. «Vil du ikke ligge med meg?» «Jeg vil ikke spandere middag på deg.» Hun trakk ham ut fra nattklubben, ut på gaten og ned et par trapper til en svartebørsrestaurant full av livlige, snad-

166

rende, tiltrekkende piker som alle lot til å kjenne hverandre, og av like selvsikre som keitete militæroffiserer fra forskjel­ lige land som var kommet dit sammen med dem. Maten var utsøkt og kostbar, og i de smale gangene mellom bordene vrimlet den sprengrøde, tykke, lystige og skallete innehaveren tusen steder på en gang. Det myldrende interiøret utstrålte enorme, altomfavnende bølger av livsglede og varme. Yossarian hadde fantastisk moro av den uforskammede må­ ten Luciana ignorerte ham fullstendig på mens hun stappet i seg maten med begge hendene. Hun åt som en hest til den siste tallerkenen var ren, og deretter la hun fra seg bestikket med en mine av å ha gjort seg ferdig med noe og lente seg tilbake i stolen med et drømmende og mett uttrykk av til­ freds forspisthet. Hun trakk pusten dypt, smilende, fornøyd og så forelsket på ham med smeltende blikk. «Nå, Joe,» malte hun med øyne som var blitt mørke og tunge og takknemlige, «nå kan du få ligge med meg.» «Jeg heter ikke Joe. Jeg heter Yossarian.» «Som sagt, Yossarian,» la hun til med en myk, angerfull latter, «nå kan du få ligge med meg.» «Men det er da ingen som har snakket om det,» sa Yossa­ rian for tredje gang. Hun var forbløffet. «Vil du ikke ligge med meg?» Yossarian nikket leende og ettertrykkelig og kjørte hånden opp under kjolen hennes. Piken sprang opp med et skremt rykk. Hun rev lårene sine vekk fra ham og kastet baken sin rundt. Rødmende av frykt og skam trakk hun kjolen ned igjen mens hun kastet en serie pripne sideblikk rundt om i restauranten. «Nå kan du få ligge med meg,» sa hun varspmt med utål­ modig forventning i blikket. «Men ikke nå forstår du.» «Jeg forstår,» sa Yossarian. «Når vi kommer opp på rom­ met mitt?» Piken ristet på hodet og så mistenksomt på ham mens hun fortsatt presset knærne ærbart sammen. «Nei, nå må jeg hjem til mamma, for mamma liker ikke at jeg danser med soldater eller lar dem invitere meg på middag, og hun blir veldig sint på meg hvis jeg kommer sent hjem. Men jeg vil gjeme du skal skrive ned adressen din for meg. Og i morgen tidlig skal jeg komme opp til deg og gjøre det med deg før jeg går på arbeidet på det franske kontoret hvor jeg arbeider. Capisci?» «Sludder,» utbrøt Yossarian hissig og skuffet. «Gosa rniol dire sludder?» spurte Luciana og så uforstående på ham. 167

Yossarian begynte å gapskratte. Til slutt svarte han henne med en stemme som var varm av vennlig forståelse. «Det betyr at jeg nå kommer til å bli med deg hvor du enn har tenkt å ta meg med, så jeg rekker å løpe tilbake til nattklub­ ben før Aarfy går sin vei med den fantastiske tomaten han har fått tak i uten å gi meg sjansen til å spørre hvor jeg kan få tak i den tanten eller venninnen hun sikkert har som ligner henne på en prikk.» «Come?» «Subito, subito,» ertet han henne ømt. «Mamma venter, glem ikke det.» «Si, si. Mamma.» Yossarian lot piken slepe ham med seg gjennom den vid­ underlige, romerske vårnatten nesten to kilometer før de kom frem ti! en kaotisk bussholdeplass med tutende horn, flam­ mende røde og gule lys og snadrende, hårreisende forbannel­ ser som bussjåførene slynget ut mot passasjerene sine og mot uberørte klynger av fotgjengere som sperret veien for dem og ignorerte dem til de ble dyttet vekk av støtfangerne og be­ gynte å skrike forbannelser tilbake. Luciana forsvant inn i et av de bittesmå grønne kjøretøyene, og Yossarian skyndte seg så fort han kunne hele veien tilbake til nattklubben og den frekt utseende bleke blondinen med den åpne oransjefarvede silkeblusen. Hun så ut til å være forelsket i Aarfy, men han ba intenst til Gud der han løp om at hun måtte ha en yppig tante eller en yppig venninne, søster, kusine eller mor som var like kåt og fordervet. Hun ville ha vært den rette for Yossarian, en fordrukken, hes, vulgær, amoralsk, appetittlig sluske som han hadde lengtet etter og forgudet i månedsvis. Hun var et virkelig funn. Hun betalte for sine egne drinker, og hun hadde bil, leilighet og en laksefarvet kaméring med nydelig utskårne figurer av en naken gutt og en naken pike på en klippe som fikk Sultne Joe til å gå ut av sitt gode skinn. Han snøftet og struttet og spankulerte omkring på gulvet og siklet av lyst og snikende begjær, men piken ville ikke selge ham ringen, selv ikke da han tilbød henne alle pengene de hadde i lommene og det innviklede svarte foto­ apparatet sitt på kjøpet. Hun var ikke interessert i penger eller fotoapparat. Hun var interessert i å drive hor. Da Yossarian kom frem, var hun gått. De var gått, alle sammen, og han gikk rett ut igjen og fortsatte skuffet og full av lengsel gjennom parken og gatene som etter hvert ble tomme. Yossarian følte seg ikke ofte ensom når han var alene, men denne gangen følte han seg ensom i sin bren168

nende sjalusi på Aarfy, som han visste befant seg i sengen i dette øyeblikk med piken som var akkurat den rette for Yossarian; og når som helst han ønsket det, hvis han ønsket det, kunne han i sin hungrende ensomhet se for seg den ene eller begge de to slanke, imponerende, yppige, aristokratiske kvinnene som bodde i leiligheten ovenpå og befruktet Yos­ sarians seksuelle fantasier hver gang han hadde seksuelle fantasier — den vakre, rike, sorthårede grevinnen med de røde, fuktige nervøse leppene og den vakre, rike, sorthårede svigerdatteren hennes. Yossarian var vilt forelsket i dem alle der han småløp tilbake til offisersvillaen, forelsket i Luciana, i den skamløse og berusede piken i den oppknappede silkeblusen og i den vakre, rike grevinnen og hennes vakre, rike svigerdatter som hverken ville la seg plukke på eller flirte med av Yossarian. Nately forgudet de begge to, og Aarfy føyde de seg også passivt etter, men Yossarian betraktet de som sinnssyk, og de rygget tilbake fra ham med vemmelse og forakt hver gang han kom med et uanstendig forslag eller forsøkte å ta dem et visst sted når de passerte ham i trappen. Begge to var fantastiske skapninger med myke, røde, spisse tunger og munner som minnet om runde, varme plommer, litt søte og klebrige, litt råtne. De hadde klasse; Yossarian var ikke sikker på hva klasse var, men han visste at de hadde det, og at han ikke hadde det, og at de var klar over det, de også. Som han gikk der, kunne han se for seg hva slags undertøy de hadde inn mot sine slanke, kvinnelige yndigheter — gjen­ nomsiktige, glatte, tettsittende plagg i dypeste svart eller opalskinnende pastell med rike kniplingsborder, duftende av hemmelighetsfull hud og parfymert badesalt som steg opp i fristende skyer fra deres blåhvite bryster. Igjen ønsket han at han var i Aarfys sted og lå i brutal og sorgløs kåthet med den saftige, fulle horen som ga pokker i ham og aldri kom til å tenke mer på ham. Men Aarfy var allerede kommet tilbake til villaen da Yossarian kom, og Yossarian stirret på ham med den samme følelsen av forfulgt forbauselse som hadde plaget ham samme morgen over Bologna under Aarfys ondskapsfulle og kabbalistiske og ugjendrivelige nærvær fremme i nesen på flyet. «Hva gjør du her?» «Det er riktig, bare spør ham!» utbrøt Sultne Joe rasende. «Bare tving ham til å fortelle hva han gjør her!» Med et langt, teatralsk stønn lagde Kid Sampson en pistol av tommelen og pekefingeren sin og blåste hjernen ut på ham. Huple som satt og tygget på en esende tyggegummi, drakk

169

det hele inn med et tomt, undrende uttrykk i det femten år gamle ansiktet Aarfy gikk frem og tilbake på gulvet i trinn selvgodhet og banket dovent ut pipehodet sitt mot hånden, tydeligvis henrykt over alt oppstyret han vakte. «Ble du ikke med henne hjem?» spurte Yossarian. «Visst ble jeg med henne,» svarte Aarfy. «Du tror vel ikke jeg ville la henne forsøke å finne veien hjem alene, hva?» «Ville hun ikke la deg bli igjen sammen med henne?» «Joda, hun ville jeg skulle bli igjen sammen med henne,» klukket Aarfy. «Du behøver ikke være bekymret for gode, gamle Aarfy. Men jeg er ikke den som utnytter et uskyldig barn som henne bare fordi hun har fått litt for mye å drikke. Hva slags kar tror du egentlig jeg er?» «Hvem snakker om å utnytte henne?» utbrøt Yossarian forbauset. «Det eneste som sto i hodet på henne, var å gå til køys med en eller annen. Det var det eneste hun snakket om hele kvelden.» «Det var bare fordi hun var litt pussa,» forklarte Aarfy. «Men jeg holdt en liten preken for henne og fikk henne virke­ lig på bedre tanker.» «Din satan,» utbrøt Yossarian og sank ned på divanen ved siden av Kid Sampson. «Hvorfor pokker ga du henne ikke til en av oss da, hvis du ikke ville ha henne selv?» «Ja, der kan dere se,» sa Sultne Joe. «Det er noe galt med ham.» Yossarian nikket og så nysgjerrig på Aarfy. «Aarfy, si meg en ting. Tok du ikke noen av dem?» Aarfy klukket igjen, selvbevisst og fornøyd. «Visst tok jeg dem. Du behøver ikke være bekymret for meg, som sagt. Men jeg gjør det aldri med pene piker. Jeg vet hvilke piker jeg kan ta og hvilke piker jeg bør la være å ta, og jeg tar aldri pene piker. Dette her var et lite uskyldig barn. Det var lett å skjønne at familien hennes hadde penger. Jeg fikk henne tilogmed til å kaste ringen sin ut av vinduet i bilen.» Sultne Joe for opp med et forpint skrik. «Du gjorde hva?» hylte han. «Hva gjorde du?» Han begynte å hamre løs på skuldrene og armene til Aarfy med begge hender, oppbragt nesten til tårer. «Jeg burde drepe deg for det der, ditt ond­ skapsfulle svin. Han er ond, det er hva han er. Han har skit­ ten fantasi, er du ikke enig? Har han ikke skitten fantasi?» «Den skitneste i verden,» samtykket Yossarian. «Hva i all verden er det dere snakker om?» spurte Aarfy med ekte forbauselse og trakk ansiktet fryktsomt ned mellom sine beskyttende, ovale skuldre. «Gi deg nå, Joe,» sa han 170

med et mildt, plaget smil. «Gi deg med å slå løs på meg, er du snill.» Men Sultne Joe ville ikke gi seg med å denge løs på ham før Yossarian tok fatt i ham og dyttet ham bort til døren inn til soveværelset hans. Yossarian gikk rastløs inn på sitt eget rom, kledde av seg og la seg for å sove. Et sekund senere var det morgen, og noen sto og ristet i ham. «Hvorfor vekker du meg så tidlig?» klynket han. Det var Michaela, den magre hushjelpen med det gode humøret og det stygge, gustne ansiktet, og hun vekket ham fordi han hadde fått en besøkende som sto og ventet like utenfor døren. Luciana! Han kunne nesten ikke tro det. Og hun var alene i rommet sammen med ham etter at Michaela var forsvunnet igjen, nydelig, frisk og sunn og statelig, duft­ ende og tindrende av en uimotståelig, kjærlig vitalitet der hun sto på samme flekken og irritert rynket brynene mot ham. Hun sto der som en ungdommelig, kvinnelig kjempe, bredbent på sine praktfulle søyleben med hvite, høyhælte sko, nydelig grønn og hvit sommerkjole og en stor, flat, hvit lærveske som hun svingte med og dasket Yossarian i ansiktet med da han hoppet ut av sengen for å gripe tak i henne. Yossarian ravet bakover og ut av rekkevidde, halvveis svimeslått og med hendene forvirret presset mot de sviende kinnene. «Din gris!» freste hun mot ham, og neseborene dirret i ubehersket forakt. «Vive com un animale!» Med en vill, guttural, hånlig forbannelse som et breddfullt uttrykk for sin vemmelse gikk hun tvers over gulvet og åpnet de tre høye franske vinduene og slapp inn en overdådig flom av sollys og skarp, frisk luft som skyllet gjennom det inne­ stengte rommet som livgivende medisin. Hun la vesken sin på en stol og begynte å rydde opp, tok sakene hans opp fra gulvet og fra de forskjellige stolene han hadde slengt dem fra seg på, kastet strømper, håndkle og underbukser i en tom skuff i kommoden og hengte skjorten og buksene hans inn i klesskapet. Yossarian løp ut av soveværelset og inn på badet og pusset tennene. Han vasket seg i ansiktet og hendene og kjemmet håret. Da han kom tilbake, var rommet ryddet og Luciana nesten naken. Hun virket fullstendig avslappet. Hun la fra seg øreringene på kommoden og tasset barbent bort til sengen, bare iført en lyserød silkeunderkjole som såvidt rakk henne til hoftene. Hun så seg granskende omkring for å forvisse seg om at det ikke var noe hun hadde glemt å rydde opp, og trakk så sengeteppet til side og strakte seg dovent ut i sengen med et

171

uttrykk av katteaktig forventning i ansiktet. Med en dyp latter gjorde hun lengselsfullt tegn til ham at han skulle komme. «Nå,* forkynte hun hviskende og strakte ivrig begge ar­ mene mot ham, «nå kan du få ligge med meg.» Hun fortalte ham endel løgner om en eneste weekend i sengen med en forlovede som hadde vært soldat i den italien­ ske hær og var blitt drept, og det viste seg at de var sanne, alle sammen, for hun ropte finito! nesten med det samme han var kommet i gang og lurte på hvorfor han ikke stoppet før også han hadde finitoet og forklart det for henne. Han tente sigaretter for dem begge. Hun var henrykt over den dype solbrune farven han hadde over hele kroppen. Han lurte litt på den lyserøde underkjolen hun ikke ville ta av seg. Den var sydd som en mannfolkundertrøye med smale skulderstropper og skjulte det usynlige arret hun hadde på ryggen og nektet ham å se etter at han hadde fått henne til å fortelle at det var der. Hun ble stiv og spent som en stålfjær da han med fingertuppene fulgte de vansirede konturene fra spissen av skulderbladet hennes og nesten ned til halebenet. Han grøsset ved tanken på de mange og lange og pinefulle nettene hun hadde tilbragt på sykehuset, bedøvet eller i smer­ ter, i den allestedsnærværende, uutryddelige stanken av eter, ekskrementer og desinfeksjonsmidler og av menneskekjøtt som holdt på å råtne bort mellom hvite uniformei, gummisålte tøysko og uhyggelige nattlamper som glødet svakt i korri­ dorene fra tidlig kveld til morgengry. Hun var blitt såret under et bombeangrep. «Dove?» spurte han og holdt pusten av spenning.

«Napoli.» «"Tyskerne?» «Americani.» Hans hjerte brast, og han ble forelsket. Han lurte på om hun ville gifte seg med ham. «Tu sei pazzo,» sa hun og lo fornøyd. «Hvorfor skulle jeg være gal?» spurte han.

«Perché non posso sposare.» «Hvorfor kan du ikke gifte deg?» «Fordi jeg ikke er jomfru,» svarte hun. «Hva har det med det å gjøre?» «Hvem tror du vil gifte seg med meg? Ingen vil gifte seg med en pike som ikke er jomfru.» «Jeg vil. Jeg vil gifte meg med deg.»

«Ma non posso sposarti.» «Hvorfor kan du ikke gifte deg med meg?»

172

«Perché sei pazzo.» «Hvorfor skulle jeg være gal?»

«Perché vuoi sposarmi.» Yossarian rynket forundret pannen og syntes det begynte å bli morsomt. «Du vil ikke gifte deg med meg fordi jeg er gal, og du sier jeg er gal som vil gifte meg med deg. Er det det du mener?»

«Si.» «Tu sei pazz’!» sa han høyt. «Perché?» ropte hun indignert tilbake, og de uunngåelige runde brystene hennes hevet og senket seg i heftige hiv under den lyserøde underkjolen idet hun forarget satte seg opp i sengen. «Hvorfor er jeg gal?» «Fordi du ikke vil gifte deg med meg.» «Stupido!» skrek hun mot ham og rappet hardt og hissig til ham over brystet med baksiden av hånden. «Non posso spo-

sarti! Non capisci? Non posso sposarti.»

«Jada, jeg skjønner det. Men hvorfor kan du ikke gifte deg med meg?»

«Perché sei pazzo!» «Og hvorfor er jeg gal?»

«Perché vuoi sposarmi.» «Fordi jeg vil gifte meg med deg. Carina, ti amo,» for­ klarte han henne og skjøv henne ømt tilbake mot putene igjen.

«Ti amo molto.» «Tu sei pazzo,» mumlet hun smigret til svar. «Perché?» «Fordi du sier du elsker meg. Hvordan kan du elske en pike som ikke er jomfru?» «Fordi jeg ikke kan gifte meg med deg.» Hun for opp igjen i skremmende raseri. «Hvorfor kan du ikke gifte deg med meg?» spurte hun, klar til å fare løs på ham igjen hvis han ga henne et uartig svar. «Bare fordi jeg ikke er jomfru?» «Nei, nei, elskede. Fordi du er gal.» Hun stirret uforstående og forarget på ham et øyeblikk, men kastet så hodet tilbake og klukklo anerkjennende og hjer­ telig. Hun stirret på ham med ny forståelse da hun hadde holdt opp å le, og den yppige, følsomme huden i det mørke ansiktet hennes ble enda mørkere og glødet tungt da blodet strømmet til °g gjorde det enda vakrere. Øynene hennes ble dype og dunkle. Han stumpet begge sigarettene, og de vendte seg ordløst mot hverandre i et altutslettende kyss akkurat idet Sultne Joe uten å banke på kom brasende inn i rommet for å spørre

173

om Yossarian ville bli med ham ut og fikse jenter. Sultne Toe bråsnudde da han fikk øye på Luciana og forsvant i en fart ut av rommet igjen. Yosarian skjøt ut av sengen enda fortere og begynte å skrike til Luciana at hun skulle kle på seg. Hun så ut som om hun skulle ha falt ned fra månen. Han halte henne brutalt ut av sengen etter armene og slengte til henne klærne hun hadde tatt av seg, og deretter styrtet han mot døren og rakk såvidt å lukke, men ikke låse den før Sultne Joe kom stormende tilbake med fotoapparatet sitt. Sultne Joe klarte å presse det ene benet sitt inn i dørsprekken, og han ville ikke dra det til seg igjen. «Slipp meg inn!» ropte han bønnfallende og vrikket og vred seg som en gal. «Slipp meg inn!» Han holdt opp å kjempe et øyeblikk og kikket opp i ansiktet til Yossarian gjennom dørsprekken med et smil som skulle forestille å være overtalende. «Meg ikke Sultne Joe,» sa han inntrengen­ de. «Meg stor fotograf for Life. Digert bilde på grandiosa forside. Gjøre deg til stor stjerne i Hollywood, Yossarian. Multi dinero! Multi skilsmisser! Multi sprett i senga hele dag!

Si, si, si!» Yossarian smelte igjen døren da Sultne Joe trakk seg litt tilbake for å forsøke å ta et bilde av Luciana mens hun holdt på å kle på seg. Sultne Joe angrep fanatisk den massive tre­ døren, trakk seg tilbake for å reorganisere sine styrker og kastet seg desperat frem igjen. Mellom angrepene smøg Yos­ sarian seg i sine egne klær. Luciana hadde fått på seg den grønne og hvite sommerkjolen og sto og holdt skjørtet opp omkring livet. En bølge av mismot slo innover ham da han så henne slik, i ferd med å forsvinne inn i trusene sine for evig og alltid. Han rakte frem hånden og dro henne til seg etter den ene leggen som hun hadde løftet. Hun hinket mot ham og la seg inntil ham. Yossarian kysset henne romantisk på ørene og de lukkede øynene og strøk henne over baksiden av lårene. Hun begynte å stønne lavt og melodiøst og sen­ suelt akkurat idet Sultne Joe i enda et desperat anfall kastet den spinkle kroppen sin mot døren og nesten klarte å slå den inn. Yossarian trakk henne unna. «Vite! Vite!» sa han irettesettende. «Få på deg klæme!» «Hva pokker er det du snakker om nå da?» spurte hun. «Fort! Fort! Skjønner du ikke engang engelsk! Få på deg klærne i en fart!» «Stupido!» freste hun mot ham. «Vite er fransk, det, ikke italiensk. Subito, subito! Det er det du mener. Subito!» «Si, si. Det er det jeg mener. Subito, subito!»

174

«Si, si,» svarte hun hjelpsomt og løp etter skoene og øre­ ringene sine. Sultne Joe hadde tatt en pause i angrepet for å ta bilder gjennom nøkkelhullet. Yossarian hørte klikkene fra lukkeren. Da både han og Luciana var ferdige, ventet Yossarian på Sultne Joes neste angrep og rev brått døren opp da han kom styrtende. Sultne Joe stupte inn i rommet som en sprettende frosk. Yossarian rundet ham behendig og dro Luciana med seg gjennom rommet og ut i korridoren. De raste nedover trappene med bulder og brak, gapskrattet andpustent og slo de opprømte hodene sine sammen hver gang de stanset på en avsats for å hvile. Nesten nederst nede møtte de Nately som var på vei opp, og sluttet å le. Nately var sliten, skitten og så ulykkelig ut. Slipset hans var skjevt, skjorten krøllete, og han gikk med hendene i lommen. Han så ut i ansiktet som en skamfull, rundjult hund. «Hva er i veien med deg, småen?» spurte Yossarian medfølende. «Jeg er raka fant igjen,» svarte Nately med et tomt, fra­ værende smil. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.» Det visste ikke Yossarian heller. Nately hadde tilbragt de siste toogtredve timene sammen med den apatiske horen han tilba med en fart av tyve dollar i timen, og han hadde ikke en flis igjen av lønningen sin eller av det rundelige bidraget han fikk hver måned fra sin velstående og gavmilde far. Det betydde at han ikke kunne være sammen med henne mer. Hun ga ham ikke engang lov til å gå ved siden av seg når hun var ute på gaten og trakk blant de andre soldatene og offiserene, og hun ble rasende på ham når hun oppdaget at han fulgte etter henne på lang avstand. Han kunne gjerne få stå og henge utenfor leiligheten hennes, sa hun, men det var langt fra sikkert at hun var der. Og hun ville ikke gi ham noe med mindre han kunne betale for det. Alt som hadde med ren erotikk å gjøre, interesserte henne ikke. Men Nately ville bare forsikre seg om at hun ikke gikk til sengs med en eller annen uappetittlig fyr eller med noen han kjente. Kaptein Black gjorde seg til regel å kjøpe henne hver gang han var i Roma, utelukkende for å kunne plage Nately med å si han hadde gitt kjæresten hans et nummer til og for å se Nately vånde seg under historiene om de gemene ydmykelsene han hadde utsatt henne for. Luciana ble rørt over Natelys fortapte mine, men hun brast i høy, robust latter igjen med det samme hun kom ut på den solfylte gaten sammen med Yossarian og fikk høre Sultne 175

Joe som sto oppe i vinduet og besverget dem om å komme tilbake og kle av seg fordi han virkelig var fotograf fra Life. Luciana flyktet lattermild bortover fortauet i sine høyhælte hvite pumps og halte Yossarian med seg med den samme lystne og underfundige iveren hun hadde lagt for dagen i dansehallen kvelden i forveien og hvert eneste øyeblikk siden. Yossarian kom opp på siden av henne og gikk med armen om livet hennes til de kom til hjørnet og hun tok et skritt bort fra ham. Hun kikket seg i veskespeilet, glattet på håret og la på ny leppestift. «Hvorfor ber du meg ikke om å få lov til å skrive navnet og adressen min på en papirlapp, slik at du kan finne meg igjen neste gang du kommer til Roma?» foreslo hun. «Hvorfor får jeg ikke lov å skrive ned navnet og adressen din på en papirlapp?» spurte han som et ekko. «Hvorfor?» sa hun krigersk, mens leppene hennes plutselig kruste seg i en vill grimase, og øynene lynte av sinne. «Bare forat du skal kunne rive den i småbiter så fort jeg har snudd ryggen til?» «Hvem kommer til å rive den i småbiter, sier du?» prote­ sterte Yossarian forvirret. «Hva pokker er det du mener?» «Det kommer du til å gjøre,» sa hun. «Du kommer til å rive den i småbiter så snart jeg har snudd ryggen til og gå din vei og føle deg som en jævla kjekkas fordi en høy, ung, vakker pike som Luciana lot deg ligge med seg uten å ta noe for det.» «Hvor mye vil du ha for det?» spurte han. «Stupidol!» skrek hun lidenskapelig. «Jeg ber ikke om pen­ ger!» Hun trampet i bakken og løftet armen med en voldsom bevegelse som fikk Yossarian til å bli redd hun skulle gå løs på ansiktet hans med den svære vesken sin igjen. Isteden rab­ let hun ned navnet og adressen sin på en papirlapp som hun stakk til ham. «Her,» sa hun utfordrende og sardonisk og bet seg i leppen for å skjule en svak dirring. «Glem det nå ikke. Glem ikke å rive den i småbiter så snart jeg har gått.» Så smilte hun alvorlig til ham, trykket ham i hånden og hvisket lengselsfullt: «Addio» mens hun trykket seg inntil ham et sekund før hun rettet seg opp og gikk sin vei med ubevisst ynde og verdighet. Ikke før var hun gått, før Yossarian rev lappen i stykker og begynte å gå i den motsatte retningen mens han følte seg som en jævla kjekkas fordi en vakker, ung pike som Luciana hadde ligget med ham og ikke forlangt betaling for det. Han var ganske fornøyd med seg selv helt til han løftet blikket i spisesalen i en Røde Kors klubb og oppdaget at han spiste 176

frokost sammen med tylvter og snes av militære i alle slags fantastiske uniformer, og dermed var han plutselig omgitt av fantasibilder av Luciana som kledde av seg og kledde på seg og kjærtegnet ham og ertet ham til vanvidd i den lyse­ røde silkeunderkjolen hun hadde på seg sammen med ham i sengen og ikke ville ta av seg. Egget og skinken vokste i mun­ nen på Yossarian etter hvert som han ble klar over hvilken kapital bommert han hadde gjort da han rev den lange, slanke, nakne, unge, dirrende kroppen hennes så uforskammet i små papirbiter og så overmodig kastet dem i rennestenen. Han savnet henne grusomt allerede. Det var så mange bråk­ ende, ansiktsløse mennesker i uniform omkring ham i spise­ salen. Han følte et tvingende behov for å være alene med henne igjen så snart som mulig og sprang heftig opp fra bor­ det og løp ut på gaten og nedover mot villaen for å lete etter små papirbiter i rennestenen, men de var allerede spylt bort av gatefeierne. Han fant henne ikke igjen om kvelden heller i offisersnattklubben eller i svartebørsrestaurantens kvelende varme og velpolerte livsnyterhelvete med de veldige, gyngende trefat stappfulle av utsøkte retter og de snadrende flokkene av nydelige og lattermilde piker. Han fant ikke engang restau­ ranten. Han gikk til sengs alene og fløy i drømme unna luftvemilden over Bologna med Aarfy hengende med sitt pløsete, dystre flir over skulderen hans fremme i flyet. Morgenen etter løp han ut for å lete etter Luciana i alle de franske kontorene han kunne finne, men ingen visste hvem han snak­ ket om, og så fikk angsten og uroen ham til å begynne å løpe, og han var så nervøs, ulykkelig og ute av seg at han bare løp og løp i redsel og gru til han havnet i villaen til de menige, hos den lubne stuepiken med de sitrongule trusene som han fant i ferd med å tørke støv på rommet til Snowden i sjette etasje, iført en trist, brun genser og et tykt, mørkt skjørt. Snowden var ennå i live den gangen, og Yossarian skjønte det var Snowdens rom på navnet som sto skrevet med kritt på den blå lerretskofferten han snublet i da han styrtet gjennom døren og mot henne i oppfinnsom desperasjon. Piken grep ham om håndleddene og reddet ham fra å falle da han kom snublende mot henne i sin nød, og trakk ham ned over seg idet hun lot seg falle baklengs på sengen og innesluttet ham gjest­ fritt i sin slappe, trøstende favn med støvekosten høyt hevet i den ene hånden som en fane og det brede, grove, medfølende ansiktet vendt ømt mot ham med et smil av uforfalsket venn­ skap. Det hørtes et skarpt smell fra strikken da hun rullet 177

ned de sitrongule trusene uten å forandre stilling eller få ham til å gjøre det. Han stappet penger i hånden hennes da de var ferdige. Hun trykket seg takknemlig inntil ham. Han trykket henne inntil seg. Hun trykket ham inntil seg igjen og trakk ham enda en gang ned over seg på sengen. Han stappet mer pen­ ger i hånden hennes da de var ferdige og løp ut av rommet før hun rakk å begynne å trykke seg mot ham av takknemlig­ het igjen. Da han kom ned på rommet sitt, rasket han sammen sakene sine så fort han kunne, la igjen alle pengene sine til Nately og tok kurérflyet tilbake til Pianosa for å be Sultne Joe om unnskyldning fordi han hadde stengt ham ute fra rommet sitt. Unnskyldningen var overflødig for Sultne Joe var i godt humør da Yossarian fant ham. Sultne Joe smilte fra øre til øre, og Yossarian følte maven velte seg ved synet av ham, for han forsto øyeblikkelig hva det betydde når Sultne Joe var i godt humør. «Førti tokt,» ropte Sultne Joe med en stemme som var rent lyrisk av lettelse og opprømthet. «Obersten har forhøyet an­ tallet igjen.» Yossarian var lamslått. «Men jeg har jo fløyet toogtredve, for pokker! Tre til så var jeg ferdig.» Sultne Joe trakk likegyldig på skuldrene. «Obersten for­ langer førti tokt,» gjentok han. Yossarian skjøv ham unna og løp strake veien til sykehuset.

KAPITEL 17

Soldaten i hvitt Yossarian løp strake veien til sykehuset, fast bestemt på å bli der i all evighet istedenfor å fly et eneste tok mer enn de toogtredve han hadde bak seg. Ti dager etter at han hadde ombestemt seg og forlatt sykehuset, forhøyet obersten antall tokt til femogførti, og Yossarian løp rett tilbake, fast be­ stemt på å bli på sykehuset i all evighet istedenfor å fly et eneste tok mer enn de seks til han i mellomtiden hadde fløyet. Yossarian kunne legge seg inn på sykehuset så ofte han ville på grunn av leveren sin og øynene sine; legene kunne ikke gjøre noe med leveren hans, og de kunne ikke se ham inn i øynene når han fortalte dem at leveren hans plaget ham. Han kunne nyte livet på sykehuset så lenge det ikke ble lagt inn noen på avdelingen som virkelig var alvorlig syk. Konstitusjonen hans var nok robust nok til å overleve en eller annens malaria eller influensa uten noe større ubehag. Han gjennomgikk også andres tonsilectomier uten å bli pla­ get noe særlig av postoperative komplikasjoner, og han ut­ holdt tilogmed sine medpasienters brokk og hemorroider med et minimum av kvalme og motvilje. Men det var også toppen av hva han kunne gjennomgå uten å bli syk. Når den grensen var overskredet, var han rede til å flykte sin vei når som helst. På sykehuset kunne han slappe av, for der var det ingen som ventet han skulle gjøre noe. Alt de ventet av ham, var at han skulle dø eller bli bra igjen, og ettersom det ikke hadde feilt ham noe fra begynnelsen av, var det en lett sak å bli bedre. Det var bedre å være på sykehuset enn å være over Bologna eller å fly over Avignon med Huple og Dobbs ved spakene og Snowden døende bak i flyet. Det var på langt nær så mange syke på sykehuset som Yossarian regelmessig støtte på utenfor sykehuset, og i almin­ nelighet var det også de langt færreste innenfor sykehusets vegger som virkelig var syke. Dødelighetsprosenten var meget lavere innenfor sykehusets vegger enn utenfor, og dessuten

179

var det en sunnere dødelighetsprosent. Det var få som døde uten grunn. Innenfor sykehusets vegger visste man så meget mer om døden og det å dø, og der ordnet de det langt penere, langt mer ordentlig. De klarte riktignok ikke å beseire døden på sykehuset, men de hadde i hvert fall klart å få den til å oppføre seg dannet. De lærte den god folkeskikk og pene manerer. De klarte ikke holde døden utenfor, men når den ble sluppet inn, var det på betingelse av at den oppførte seg pent. På sykehuset oppga folk ånden sømmelig og smakfullt. Det var ikke noe av alt det primitive og demonstrativt heslige som stort sett preget døden utenfor sykehuset. De eksploderte ikke midt i luften som Kraft eller den døde mannen i teltet til Yossarian eller frøs i hjel i sommervarmen som Snowden hadde frosset i hjel bak i flyet etter at han hadde betrodd Yossarian hemmeligheten sin. «Jeg fryser,* hadde Snowden klynket. «Jeg fryser.» «Så, så,» hadde Yossarian forsøkt å trøste ham. «Så, så.» De forsvant ikke mystisk i en sky som Clevinger hadde gjort. De eksploderte ikke i blod og klebrige slintrer. De druk­ net ikke eller ble meiet ned og massakrert av maskiner eller knust under sammenstyrtende murvegger. De ble ikke skutt ned under overfall, kvalt etter voldtekt, stukket ned i barer, klubbet ned med økser av foreldre eller barn, eller drept på grunn av andre av Vårherres vilkårligheter. Ingen ble kvalt. Man blødde seg stillferdig i hjel som gentlemenn på opera­ sjonsbordene eller utåndet uten kommentarer i surstoffteltet. Det var ingenting av det der lureriet med nå-ser-du-meg-nåser-du-meg-ikke~lenger som var så i skuddet utenfor syke­ huset, ingenting av det der nå-er-jeg-her-nå-er-jeg-ikke-herlenger. Der var ingen hungerkatastrofer eller oversvømmelser. Barn omkom ikke av mangel på luft i vugger eller kjøleskap eller under lastebiler. Ingen ble slått til døde. Folk stakk ikke hodet inn i gassovner eller kastet seg foran undergrunnsbaner eller kom deisende med et sviiish som slakt ut av hotellvinduer med en aksellerasjon på 9,8 m/sek. for å lande på for­ tauet med et sykt og vemmelig plopp! og dø motbydelig i alles påsyn som en alpakkasekk full av hårete jordbæriskrem, blødende og med sprikende, lyserøde tær. Alt i alt foretrakk Yossarian ofte sykehuset til tross for at også sykehuset hadde sine feil og mangler. Betjeningen hadde ofte en tendens til å bli litt for geskjeftige, reglementet var for strengt — om det ble fulgt, og ledelsen var for nysgjerrig. Ettersom han måtte være forberedt på at det fra tid til annen også kom til å være syke mennesker på avdelingen, kunne 180

han ikke alltid vente å få være midtpunktet i en livlig gjeng, og det ble derfor så som så med underholdningen. Han ble tvunget til å innrømme for seg selv at selv sykehusene hadde gjennomgått en gradvis forandring mot det verre etter som krigen fortsatte og frontene rykket nærmere sykehusene eller omvendt, og mest markert var kvalitetsforringelsen hos de gjestene som ble innbragt fra selve kampsonen, hvor virknin­ gene av de strålende krigskonjunkturene regelmessig sprang sterkest i øynene. Jo nærmere de rykket kampsonen, jo sykere ble folk, inntil soldaten i hvitt omsider dukket opp på syke­ huset siste gangen Yossarian lå der, og han kunne neppe ha vært sykere uten å dø, noe han også snart gjorde. Soldaten i hvitt besto utelukkende av gasbind, gips og et termometer, og termometeret var bare til pynt der det hang balanserende i det tomme, svarte hullet i bandasjene over munnen hans etter at søster Duckett eller søster Cramer hadde plasert det der hver morgen og hver ettermiddag helt til den ettermiddagen søster Cramer leste av termometeret og opp­ daget at han var død. Når Yossarian nå så tilbake på det, var han tilbøyelig til å mene at det var søster Cramer, snarere enn den snakkesalige Texas, som hadde drept soldaten i hvitt, for hadde ikke hun lest av termometeret og rapportert resul­ tatet, kunne soldaten i hvitt ha ligget der den dag i dag og vært i live nøyaktig som han hadde ligget der hele tiden, balsamert fra topp til tå i gips og gasbind med begge de fremmede, stive bena heist opp fra hoftene og begge de frem­ mede armene hengt opp loddrett, alle fire klumpete lemmer i gips, alle fire underlige, ubrukelige lemmer heist opp i luften av stramme stålwirer og fantastiske, lange blyvekter som hang mørke og truende over ham. Det var ikke mye til liv å ligge der på den måten, men det var alt livet han hadde, og det burde i hvert fall ikke overlates fullstendig til søster Cramer å si det som skulle sies for å sette en stopper for det, mente Yossarian. Soldaten i hvitt lignet en svær rull gasbind med hull i eller en utsprengt stenblokk nede på havnen med et sinkrør sprikende ut. Alle på avdelingen unntatt Texas skydde ham med en slags bløthjertet motvilje fra det øyeblikk de fikk øye på ham morgenen etter at han var blitt lurt inn der. De sam­ let seg med ettertenksomme miner i den andre enden av avdelingen og snakket om ham med opphissede, fornærmede, dempede stemmer og ga luft for det opprør som vaktes i dem ved synet av den uhyggelige inntrengeren som de hatet intenst på grunn av den kvalmende virkeligheten han så levende

181

minnet dem om. De var alle redde han skulle begynne å stønne. «Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre om han begynner å stønne,» sa den smarte unge jagerflykapteinen med den gylne barten dystert. «Da kommer han sikkert til å ligge og stønne hele natten også ettersom han ikke vet forskjell på dag og natt.» Men det hørtes aldri en lyd fra soldaten i hvitt så lenge han lå der. Det frynsete, runde hullet over munnen hans var dypt og beksvart og viste ikke det minste av lepper, tenner, gane eller tunge. Den eneste som noen gang kom nær nok til å se etter, var den omgjengelige Texas som flere ganger om dagen satte seg like bort til ham for å prate med ham om flere stem­ mer for dannede og pene mennesker og innledet alle sam­ talene med den samme åpningen: «Hva sier du, kamerat? Står det bedre til i dag?» Alle de andre unngikk dem begge i sine reglementerte, falmete rødbrune badekåper av kord­ fløyel og loslitte flannelspyjamas og spekulerte mørkt på hvem soldaten i hvitt kunne være, hvorfor han var der, hvor­ dan han egentlig så ut innenfor. «Han er all right, skal jeg si dere,» sa Texas oppmuntrende til dem hver gang han kom tilbake fra en av sine visitter hos ham. «Innerst inne er han en ganske alminnelig gutt. Han er bare litt sjenert og usikker fordi han ikke kjenner noen her og ikke kan snakke. Hvorfor går dere ikke ganske enkelt bort til ham og presenterer dere? Han gjør dere ingenting.» «Hva i heite helvete er det du snakker om?» spurte Dunbar. «Han aner vel ikke angang hva du driver og preker om.» «Visst vet han hVa jeg snakker om. Tror du kanskje han er dum? Det er ingenting i veien med ham.» «Kan han høre deg?» «Jeg er ikke sikker på om han kan høre meg eller ikke, men han skjønner i hvert fall hva jeg snakker om.» «Rører det hullet over munnen hans på seg noen gang?» «Hva faen er det for slags idiotspørsmål?» sa Texas urolig. «Hvordan kan du vite om han puster hvis det aldri rører på seg?» «Hvordan kan du vite om det er en han?» «Har han lapper over øynene under gipsen over ansiktet?» «Vrikker han med tærne, eller beveger han fingertuppene noen gang?» Texas vek tilbake i stigende forvirring. «Hva pokker er det for slags tåpelige spørsmål? Dere kan umulig være riktig kloke. Hvorfor går dere ikke rett bort til ham og gjør dere

182

kjent med ham selv. Det er en hyggelig kar. Dere hører jo jeg sier det.*

Soldaten i hvitt lignet mer på en oppstoppet og sterilisert mumie enn på en virkelig hyggelig kar. Søster Duckett og søster Cramer holdt ham i førsteklasses stand. De skrubbet rett som det var bandasjene hans med en børste og skurte gipsen over armene, bena, skuldrene, brystet og bekkenet med såpevann. Med en liten boks metallpuss gikk de over sinkrøret som stakk opp av gipsen over lysken hans og fikk det til å skinne med en matt glans. Med fuktige kjøkkenhåndklær tørket de flere ganger om dagen støvet av de tynne, svarte gummislangene som førte til og fra de store, tilkorkede flas­ kene, hvorav den ene hang på en stang ved siden av sengen og dryppet uavlatelig væske inn i armen hans gjennom en sprekk i bandasjene, mens den andre sto nesten ute av syne på gulvet og tok opp alt avfallet som kom ut gjennom sinkrøret som sto ut fra lysken hans. Begge de unge sykesøstrene pusset og polerte glass ustanselig. De var stolte av husarbeidet sitt. Den mest samvittighetsfulle av dem var søster Cramer, en velskapt, pen, kjønnsløs pike med et fullstendig utiltrekkende ansikt. Søster Cramer hadde en pikant nese og en strålende, blomstrende ansiktshud med et sjarmerende dryss av henrivende fregner som Yossarian ikke kunne fordra. Hun var dypt grepet av soldaten i hvitt. De dydige, blåbleke, tallerkenlignende øynene hennes rant over av mammuttårer ved de mest uventede anledninger og fikk Yossarian til å gå ut av sitt gode skinn. «Hvordan faen kan De vite at han er inni der i det hele tatt?» spurte han henne. «De kan bare våge å snakke slik til meg!» svarte hun indig­ nert. «Men hvordan kan De vite det? De vet jo ikke engang om det er en han.» «Hvem da?» «Han som skal være inni der. Tenk om De gråter over en helt annen. De kan jo ikke vite om han er i live engang.» «Hvordan kan De snakke så hjerteløst!» utbrøt søster Cra­ mer. «Gå nå rett tilbake til sengen Deres igjen og kom ikke med den slags spøk mer.» «Det er ingen spøk. Hvem som helst kan jo være inni der. For alt hva vi vet, kan det tilogmed være Mudd.» «Men hvordan kan De finne på å si noe slikt!» sa søster Cramer bønnfallende og med skjelvende stemme. 183

«Kanskje det er der den døde mannen i teltet mitt befin­ ner seg?» «Hvilken død mann?» «Jeg har en død mann i teltet mitt som ingen kan kaste ut. Han heter Mudd.» Søster Cramers ansikt hvitnet, og hun snudde seg desperat mot Dunbar for å få hjelp. «Det er kanskje ingen inni i det hele tatt,» foreslo Dunbar hjelpsomt. «De sendte kanskje bare en haug med bandasjer hit bort for å drive gjøn med oss.» Søster Duckett dukket opp og jagde alle tilbake til sengene sine, mens søster Cramer byttet de to tilkorkede flaskene for soldaten i hvitt. Å bytte flasker for soldaten i hvitt bød ikke på noen problemer i det hele tatt, ettersom den samme klare væsken ble dryppet tilbake i ham om og om igjen uten at det så ut til at noe gikk til spille. Hver gang flasken som førte til innsiden av albuen hans var nesten tom, var flasken på gulvet nesten full, og de to flaskene ble ganske enkelt frakoblet sine respektive gummislanger og raskt byttet om så væsken kunne dryppes tilbake i ham igjen. Å bytte flasker for. soldaten i hvitt bød ikke på problemer for andre enn dem som så på prosedyren omtrent en gang hver time og aldri holdt opp med å undre seg over den. «Hvorfor kan de ikke koble flaskene direkte sammen og spare seg omveien om ham?» spurte artillerikapteinen som Yossarian hadde sluttet å spille sjakk med. «Hva faen er det de trenger ham til?» «Jeg lurer på hva han kan ha gjort for å fortjene det der,» sa underoffiseren med malaria og moskitobitt i baken klagen­ de etter at søster Cramer hadde lest av termometeret og opp­ daget at soldaten i hvitt var død. «Han dro vel ut i krigen,» sa jagerfly kapteinen med den gylne barten. «Det gjorde vi, alle sammen,» innvendte Dunbar. «Det er nettopp det jeg mener,» fortsatte underoffiseren med malaria. «Hvorfor akkurat han? Det ser ikke ut til at det finnes noen logikk i dette systemet med belønning og straff. Se bare hva som hendte meg. Hadde jeg nå fått syff eller en sur en for de fem minuttene nede på stranden istedenfor disse helvetes moskitobittene, kunne jeg enda ha sett en slags rett­ ferdighet i det. Men malaria? Malaria?! Kan noen se noen sammenheng mellom malaria og et godt napp?» Underoffi­ seren ristet på hodet i stum forundring. «Enn jeg da?» sa Yossarian. «Jeg stakk bare ut av teltet 184

mitt i Marrakesj cn kveld for å kjøpe sukkertøy og fikk meg en sur en av den der lotten jeg aldri hadde sett for mine øyne før hun feide meg med seg inn mellom buskene. Det eneste jeg var ute etter, var litt sukkertøy, men jeg kunne jo ikke si nei heller.* «Det er akkurat som min, det,» sa underoffiseren. «Men enda sliter jeg tilogmed med en annens malaria. Jeg skulle like bare for én gangs skyld å få sortert alle disse tingene, slik at alle fikk nøyaktig det de fortjente. Det kunne kanskje gi meg litt av troen på dette universet tilbake.» «Jeg har fått trehundretusen dollar som tilhører en annen,» sa den smarte unge jagerflykapteinen med den gylne barten. «Jeg har svindlet meg frem her i verden helt siden jeg så dagens lys. Jeg jukset meg gjennom skolen og gymnasiet, og det eneste jeg har gjort siden den gangen er å hoppe i køya med pene jenter som er overbevist om at jeg vil komme til å bli en god ektemann. Jeg som ikke eier ærgjerrighet i det hele tatt. Det eneste jeg kommer til å gjøre etter krigen, er å gifte meg med en pike med mer penger enn jeg har, og så gå til køys med enda flere pene jenter. De trehundretusen dalerne arvet jeg før jeg ble født etter en bestefar av meg som tjente en £prume på å selge skyller verden over. Jeg vet jeg ikke fortjener det, men faen ta meg om jeg vil gi dem fra meg igjen. Jeg lurer bare på hvem som egentlig eier dem.» «Kanskje de tilhører min far,» foreslo Dunbar. «Han jobbet hardt hele livet, men klarte aldri å skrape sammen såpass penger at han kunne sende meg og søsteren min på college. Men nå er han død, så du kan gjerne beholde dem.» «Om vi nå bare kunne finne ut hvem som eier malariaen min, ville alt være i orden. Ikke fordi jeg har noe imot malaria. Jeg kan like gjerne ligge her og hygge meg med malaria som med noe annet. Det er bare det at jeg synes det er begått en urettferdighet et eller annet sted. Hvorfor skulle ellers jeg ligge her med en annens malaria, mens du ligger der med min drøppert?» «Jeg har fått mer enn drøpperten din,» sa Yossarian. «På grunn av drøpperten din må jeg fortsette å fly til jeg blir drept.» «Det gjør det enda verre. Hvor er rettferdigheten hen?» «For to og en halv uke siden hadde jeg en venn som het Clevinger. Han pleide å se massevis av rettferdighet i det.» «Det er den høyeste form for rettferdighet som finnes,» hadde Clevinger forkynt triumferende og klasket hendene sammen med en lystig latter. «Jeg kan ikke la være å tenke 185

på Hippolytos, Euripidcs, vet du, hvor de utskeielsene Theseus henga seg til i ungdommen, sannsynligvis har skylden for sønnens askese som forårsaker hele den tragedien som øde­ legger dem alle sammen. Om ikke annet så skulle i hvert fall den historien med lotten lære deg at seksuell løsaktighet er av det onde.» «Det har lært meg at sukkertøy er av det onde.» «Men kan du da ikke innse at du selv ikke er helt uten skyld i de vanskelighetene du befinner deg i?» hadde Clevinger fortsatt med utilslørt tilfredshet. «Hadde ikke du ligget på sykehus med en kjønnssykdom på nakken i hele ti dager der nede i Afrika, ville du kanskje ha vært ferdig med femogtyve tokt i tide til å bli sendt hjem før oberst Nevers ble drept og oberst Cathcart kom for å overta etter ham.» «Og hva med deg?» hadde Yossarian svart. «Du fikk hverken sy ff eller drøppert i Marrakesj, men du er likevel i samme båt som jeg.» «Jeg vil ikke akkurat si det,» sa Clevinger med en antyd­ ning til spottende bekymring. «Det ser snarere ut til at jeg må ha gjort meg skyldig i noe skrekkelig en eller annen gang.» «Tror du virkelig det?» Clevinger lo. «Selvfølgelig ikke. Jeg liker bare å erte deg en gang iblant.» Det var altfor mange lurende farer til at Yossarian kunne holde regning med dem. Det var Hitler, Mussolini og Tojo for eksempel, og alle var ute for å drepe ham. Det var løyt­ nant Scheisskopf med sin fanatiske lidenskap for parader, og det var den blekfete obersten med den digre barten og sin fanatiske lidenskap for gjengjeldelse, og de var ute for å drepe ham, begge to. Det var Appleby, Havermeyer, Black og Korn. Det var søster Cramer og søster Ducket, som han var nesten sikker på ønsket ham død, og det var Texas og sikkerhetsoffiseren som han ikke var i minste tvil om. Det var barkeepere, murere og bussjåfører verden over som ønsket ham død, husverter og leieboere, forrædere og patrioter, lynsjere, blodsugere og lakeier, og alle var de ute etter skalpen hans. Og det var hemmeligheten som Snowden hadde be­ trodd ham over Avignon — de var ute etter ham alle sam­ men; Snowden hadde betrodd ham det alt sammen der bak i flyet. Det var lymfekjertler som kunne ta knekken på ham. Det var nyrer, nerveganglier og blodlegemer. Det var hjerne­ svulster. Det var Hodkins sykdom, leukemi og amyotrofisk

186

lateralsklerose. Det var bugnede røde enger av epitelvev som kunne omfavne og kjærtegne en kreftcelle. Det var hudsyk­ dommer, knokkelsykdommer, lungesykdommer, mavesykdommer, hjerte-, blod- og karsykdommer. Det var sykdommer i hodet, sykdommer i nakken, sykdommer i brystet, sykdommer i innvollene, sykdommer i skrittet. Det var tilogmed sykdom­ mer i bena. Det var milliarder av samvittighetsfulle celler som dag og natt lot seg forbrenne og bryte ned som umælende dyr i sitt kompliserte arbeid for å holde ham i live og sunn og frisk, og hver eneste en av dem var dessuten en potensiell forræder og fiende. Det var så mange sykdommer at man måtte være virkelig syk på sin sjel for å tenke så mye på dem som Sultne Joe og han gjorde. Sultne Joe samlet på lister over dødelige sykdommer og arrangerte dem i alfabetisk orden, så han uten forsinkelse kunne sette fingeren på nettopp den han ville bekymre seg om. Han be meget urolig hver gang han plaserte en feil, eller når han ikke lenger klarte å skaffe nye sykdommer til listen, og da løp han kaldsvettende til doktor Daneeka for å få hjelp. «Gi ham Ewings svulst,» foreslo Yossarian for doktor Daneeka som kom for å hjelpe Yossarian med å ta seg av Sultne Joe, «og suppler den om nødvendig med melanom. Sultne Joe liker langvarige sykdommer, men enda bedre liker han sykdommer med raskt forløp.» Doktor Daneeka hadde ikke hørt om noen av dem før. «Hvordan klarer De å lære Dem så mange sykdommer uten­ at?» spurte han full av yrkesmessig beundring og aktelse. «Jeg lærer om dem på sykehuset når jeg ligger og leser

Det Beste.» Yossarian hadde så mange plager å være redd for at han rett som det var følte seg fristet til å legge seg inn på syke­ huset for godt og tilbringe resten av livet utstrakt i et surstofftelt med et batteri av spesialister og sykesøstre sittende ved sengekanten fireogtyve timer i døgnet i påvente av at noe skulle gå galt en vakker dag, og minst én kirurg med kniven hevet mot de andre, klar til å springe frem og begynne å skjære løs så snart det viste seg nødvendig. Aneurismer for eksempel; hvordan kunne de ellers i tide beskytte ham mot aneurismer på aorta? Yossarin følte seg mye tryggere på sykehuset enn utenfor sykehuset enda han avskydde kirurgen og kniven hans like mye som han avskydde alle andre. På sykehuset kunne han begynne å hyle, og folk ville i hvert fall komme løpende for å hjelpe ham; utenfor sykehuset ville de kaste ham i fengsel hvis han begynte å hyle om alle de tingene

187

han syntes folk burde begynne å hyle om, eller de ville sende ham på sykehuset. En av de tingene han gjeme ville begynne å hyle om, var kirurgens kniv som han var nesten helt sikker på bare ventet på ham og alle de andre som levde lenge nok til å dø. Han lurte ofte på hva han skulle gjøre for å bli i stand til å legge merke til den første frysningen, rødmingen, rykkingen, verkingen, rapingen, nysingen, den første flekken, sløvheten, talefeilen, balanseforstyrrelsen eller hukommelses­ svikten som kom til å innlede den uunngåelige begynnelsen til den uunngåelige enden. Han var også redd doktor Daneeka skulle fortsette å nekte å hjelpe ham da han oppsøkte ham etter å ha hoppet ut fra kontoret til major Major, og det fikk han rett i. «Så, De mener De har noe å være redd for?» sa doktor Daneeka og hevet det fint formede, ulastelige mørke hodet fra brystet for å stirre forarget på Yossarian med sine tårefylte øyne. «Hva skal da jeg si? Min kostelige medisinske ut­ dannelse råtner fullstendig bort på denne fordømte øya mens andre leger soper inn pengene. Tror De jeg liker å sitte her dag etter dag og nekte å hjelpe Dem? Jeg ville ikke hatt så mye imot å nekte å hjelpe Dem i New York eller i en by som for eksempel Roma. Men å si nei her, det er ikke lett for meg engang.» «Slutt å si nei da vel. Sykemeld meg.» «Jeg kan ikke sykemelde Dem,» mumlet doktor Daneeka. «Hvor mange ganger skal jeg behøve å si det?» «Visst kan De det. Major Major fortalte meg her forleden dag at De er den eneste i leiren som kan frita meg.» Doktor Daneeka så forbløffet opp. «Sa major Major det? Når?» . «Da jeg fanget ham i løpegraven.» «Fortalte major Major Dem det? I en løpegrav?» «Han fortalte meg det på kontoret etter at vi hadde klatret opp av løpegraven og klatret inn gjennom vinduet. Han ba meg ikke fortelle til noen at han hadde fortalt det til meg, så ta bare ikke sånn på vei.» «Den fordømte, utspekulerte løgneren!» ropte doktor Da­ neeka. «Han hadde ingen rett til å fortelle det, ikke lov til det. Sa han hvordan jeg kunne frita Dem?» «Bare ved å fylle ut en liten seddel med beskjed om at jeg befinner meg på randen av sammenbrudd, og så sende den til gruppen. Doktor Stubbs fritar stadig vekk karer i sin skvad­ ron, så hvorfor kan ikke også De gjøre det?» «Og hva tror De hender med alle disse karene etter at dok-

188

tor Stubbs har fritatt dem?» spurte doktor Daneeka hånlig. «De blir sendt rett opp igjen, ikke sant? Og han sitter der med rompa på en kald tallerken. Joda, jeg kan frita Dem ved å fylle ut en liten seddel med beskjed om at De er uskikket til å fly. Hadde det bare ikke vært for para...»

«Paragraf 22?» «Nettopp! Fritar jeg Dem for aktiv tjeneste, må gruppen anbefale min innstilling, og det kommer den ikke til å gjøre. Den kommer til å sende Dem rett opp igjen, og hvor vil da jeg være? På vei til Stillehavet tar jeg ikke meget feil. Nei, ellers takk. Jeg tar ingen sjanser for Deres skyld.» «Det er kanskje ikke så ille som De tror,» lirket Yossarian. «Og hva er det forresten som er så storartet ved Pianosa?» «Pianosa er redselsfullt sted. Men det er bedre enn Stille­ havet. Jeg skulle ikke ha noe imot å bli sendt til et eller annet sivilisert sted hvor jeg kunne tjene en daler eller to på en abort en gang iblant. Men alt de har i Stillehavet er jungel og monsuner. Jeg kommer til å råtne fullstendig opp der.» «De råtner opp her også.» Doktor Daneeka for hissig opp. «Og hva så? Jeg slipper i hvert fall levende fra denne krigen, og det er mer enn De gjør.» «Det er jo nettopp det jeg forsøker å få Dem til å begripe, for pokker. Jeg ber Dem bare spare livet mitt.» «Det er ikke min oppgave å redde liv,» svarte doktor Da­ neeka surt. «Hva er Deres oppgave da?» «Jeg vet ikke hva min oppgave består i. Alt de sa meg, var at jeg måtte respektere legeeden og aldri vitne mot en annen lege. Men hør her. De tror kanskje De er den eneste som svever i livsfare? Hva skal da jeg si? De to kvakksalverne jeg har fått til å jobbe for meg i sanitetsteltet, er ikke i stand til å finne ut hva som er i veien med meg.» «Kanskje det er Ewings svulst,» mumlet Yossarian hånlig. «De tror vel ikke det på ramme alvor?» utbrøt doktor Daneeka bestyrtet. «Hva vet jeg?» svarte Yossarian utålmodig. «Jeg vet bare at jeg ikke kommer til å fly flere tokt. De tror vel ikke de kommer til å skyte meg for det, hva? Jeg har da enogfemti tokt bak meg.» «Hvorfor gjør De Dem ikke ferdig med femogfemti før De går til noe drastisk?» sa doktor Daneeka hjelpsomt. «Når alt kommer til alt har De forresten ikke gjennomført en eneste serie med tokt hittil til tross for alt levenet De steller i stand.»

189

«Og hvordan pokker skulle jeg ha klart å gjøre det når obersten forhøyer antallet i serien hver gang jeg nærmer meg fullførelsen?» «De blir aldri ferdig med toktene Deres fordi De stadig legger Dem inn på sykehuset eller stikker av til Roma. De hadde stått langt sterkere om De hadde hatt Deres femog­ femti tokt bak Dem når De tok Deres bestemmelse om ikke å fly flere. Da kunne jeg også ha tatt under overveielse å gjøre noe for Dem.» «Lover De det?» «Det lover jeg.» «Hva lover De?» «Jeg lover å ta under overveielse å undersøke muligheten av å hjelpe Dem hvis De gjør Dem ferdig med Deres femog­ femti tokt,, og hvis De kan få McWatt til å føre meg opp i flyloggen sin, så jeg kan få utbetalt flytillegget mitt uten å gå opp i et fly. Jeg er redd for fly, Yossarian. Leste De ikke i avisene om den flyulykken i Idaho for tre uker siden? Seks mennesker drept. Fryktelig. Jeg begriper ikke hvorfor de absolutt skal ha meg til å fly fire timer i måneden for å kunne utbetale meg det flytillegget. Som om ikke jeg skulle ha nok å bekymre meg over om jeg ikke også skulle bekymre meg over om jeg blir drept i en flyulykke.» «Jeg er også redd for flyulykker,» sa Yossarian. «De er ikke den eneste.» «Nåja, men jeg er temmelig redd for Ewings svulst også,» skrøt doktor Daneeka. «Tror De det er derfor jeg er så tett i nesen bestandig og føler meg så frossen? Se her, kjenn på pulsen min.» Yossarian var også bekymret over Ewings svulst og melanom. Katastrofer lurte overalt, altfor mange til å kunne telles. Når han mediterte over de mange sykdommer og mulige ulykker som truet ham, følte han seg alltid positivt overrasket over at han hadde klart å overleve med helsen i behold så lenge som han hadde. Det var litt av et mirakel. Hver dag han sto overfor, innebar et nytt, farefullt tokt mot døden. Og han hadde overlevd dem i åtteogtyve år.

KAPITEL 18

Soldaten som så alt dobbelt Yossarian kunne takke mosjon, frisk luft, lagsport og sunt idrettsliv for sin gode helse; det var under forsøket på å komme unna den slags han hadde oppdaget sykehuset første gang. Da instruksjonsoffiseren i fysisk trening beordret opp­ stilling for gymnastikk på Lowery Field en ettermiddag, meldte menig Yossarian seg isteden hos legen og klaget over at han hadde vondt i den høyre siden. «Forsvinn,» sa legen som hadde vakt der, og som var opp­ tatt med en kryssordoppgave. «Vi kan ikke be ham forsvinne,» sa en korporal. «Det er kommet nye direktiver om mavelidelser. Vi har plikt til å holde dem under observasjon i fem dager, fordi så mange av dem vi ba forsvinne, forsvant og døde.» «Vel, vel,» brummet legen. «Hold ham under observasjon i fem dager og be ham så dra til helvete.» De tok klærne fra Yossarian og la ham inn på en avdeling hvor han var meget lykkelig når ingen snorket i nærheten. Tidlig den første morgenen stakk en ung, hjelpsom, engelsk assistentlege hodet inn og spurte hvordan det sto til med leve­ ren hans. «Jeg tror det er blindtarmen som plager meg,» sa Yos­ sarian. «Blindtarmen Deres er ikke pen,» sa engelskmannen med nonsjalant sikkerhet og kom helt inn. «Men hvis den skulle begynne å plage Dem for alvor, kan vi iallfall fjerne den og sende Dem tilbake til tjenesten på null komma null. Kommer De her med klager over leveren, kan De imidlertid holde oss for narr i ukevis. Leveren, forstår De, er et stort og stygt mysterium for oss. Hvis De har spist lever noen gang, vil De forstå hva jeg mener. Vi er nå kommet så langt at vi med sikkerhet kan fastslå at leveren eksisterer, og vi har videre temmelig brukbare forestillinger om leverens funksjon når den funksjonerer som den skal, men bortsett fra det svever vi i fullstendig mørke. Hva er forresten en lever når alt kom­

191

mer til alt? Min far for eksempel, han døde av kreft i leveren og var aldri syk en dag før det øyeblikket kom da leveren tok livet av ham. Følte aldri den minste smerte. På en måte var det ergerlig for meg, ettersom jeg avskydde ham. Elsket min mor, vet De.» «Hva kommer det av at De som engelsk sanitetsoffiser gjør tjeneste her?» ville Yossarian vite. Offiseren lo. «Det skal jeg forklare Dem når jeg kommer innom og ser til Dem i morgen tidlig. Og kast den fjollete isposen de har ordinert til utvortes bruk, før De dør av lungebetennelse.» Yossarian så ham aldri mer. Det var en av de fine tingene ved alle legene på sykehuset; han så dem én gang og aldri mer. De kom og gikk, simpelthen forsvant. Istedenfor den engelske assistentlegen kom dagen etter en gruppe leger han aldri hadde sett før for å spørre ham ut om blindtarmen hans. «Det er ikke noe i veien med blindtarmen min,» underrettet Yossarian dem om. «Legen i går sa det var leveren.» «Kanskje det er leveren,» sa den hvithårede legen som var sjefen. «Hvordan er det med blodtrykket?» «Blodtrykket hans er ikke målt.» «Mål det med en gang. Vi har ikke råd til å ta sjanser med pasienter i hans tilstand. Vi må gardere oss i tilfelle han dør.» Han noterte noe på blokken sin og snudde seg mot Yossarian igjen. «I mellomtiden beholder De den isposen på maven. Det er meget viktig.» «Jeg har ingen ispose på maven.» «Så få tak i en. Det må da finnes isposer et eller annet sted her. Og si fra hvis smertene blir uutholdelige.» Da det var gått ti dager, kom en ny flokk leger til Yossa­ rian med dårlige nyheter: han var fullstendig frisk og måtte ut. Han ble reddet i siste liten av en pasient på den andre siden av gangen mellom sengene som plutselig begynte å se alt dobbelt. Uten forvarsel satte han seg opp i sengen og skrek: «Jeg ser alt dobbelt!» En søster hylte, og en sykepleier besvimte. Leger kom løpende til fra alle kanter med nåler, lys, tuber, gummihammere og oscillerende metallsonder. De kom rullende med innviklede instrumenter på hjul. Pasienten strakk ikke til for alle, og spesialistene kjempet seg frem i rekken med ubeher­ sket brutalitet og skrek til kollegene i forreste rekke og ba dem flytte seg, så de lenger bak også kunne få en sjanse. En 192

oberst med svær panne og briller med homrammer hadde snart diagnosen klar.

«Det er meningitt,» ropte han med salvelse og vinket de andre tilbake. «Skjønt gudene skal vite det ikke er fnugg av grunn til å tro det.» «Hvorfor velge meningitt da?» spurte en major med en insinuerende liten latter. «Hvorfor ikke for eksempel akutt nephrititt.» «Fordi jeg har spesialisert meg på meningitt og ikke på akutt nephrititt,» svarte obersten. «Og jeg kommer ikke til å gi ham fra meg til noen av dere nyrespesialistene uten kamp. Jeg kom først.» Til syvende og sist ble alle legene enige. De ble enig om at de ikke hadde den minste anelse om hva som var i veien med soldaten som så alt dobbelt, og dermed rullet de ham inn på et annet rom langs korridoren og satte alle de andre på avdelingen i fjorten dagers karantene.» Thanksgiving Day kom og gikk uten noe bråk, og Yossarian lå fremdeles på sykehuset. Det eneste kjedelige ved selve dagen var kalkunen de hadde til middag, og selv den var temmelig god. Det var den mest fornuftig tilbragte Thanksgiving Day han noen gang hadde opplevd, og han svor en dyr og hellig ed på at han heretter skulle sørge for å tilbringe hver eneste Thanksgiving Day innenfor de beskyttende veggene på et sykehus. Men allerede året etter brøt han sin hellige ed og tilbragte helgen på et hotellrom i intellektuell konversasjon med fenrik Scheisskopfs kone som for anledningen hadde på seg identitetsmerkene til Dori Duz, og som, selv om hun trodde like lite på Gud som Yossarian, stadig plukket irritert på ham fordi han var så kritisk og kald i sin innstilling til Thanksgiving Day. «Jeg er antagelig like god ateist som du,» sa hun skrytende. «Men likevel mener tilogmed jeg at vi har en god del å være takknemlig for, og at vi ikke bør skamme oss for å vise det.» «Nevn meg en ting jeg har å være takknemlig for,» sa Yos­ sarian utfordrende, men uten særlig interesse. «Vel ...» sa fenrik Scheisskopfs kone langsomt og gjorde en pause for å tenke grundig over saken, «Meg.» «Der sa du det,» sa han spydig. Hun hevet øyenbrynene forbauset. «Er du ikke takknemlig for meg?» spurte hun. Hun rynket pannen fornærmet og full av såret stolthet. «Du vet utmereket godt at jeg ikke behøver ligge med deg,» sa hun med kjølig verdighet. «Min mann har en hel skvadron med flykadetter som ville være overlyk193

kelige over å få ligge med konen til sjefen sin, om så bare for den ekstra pirren det gir dem.» Yossarian bestemte seg for å skifte samtaleemne. «Nå skif­ ter du samtaleemne,» gjorde han henne diplomatisk oppmerk­ som på. «Jeg skal vedde på at for hver ting du kan nevne å være takknemlig for, kan jeg nevne to ting å være utakk­ nemlig for.» «Du er takknemlig for at du har meg,» sa hun påståelig. «Det stemmer, kjæreste. Men jeg er også fordømt ulykke­ lig over at jeg ikke kan få Dori Duz igjen. Eller de hundrevis av andre piker og kvinner jeg har sett og begjært i mitt korte liv og ikke får anledning til å gå til sengs med en eneste gang.» «Vær takknemlig for at du er frisk.» «Vær bitter for at det ikke kommer til å vare.» «Vær glad for at du lever.» «Vær rasende for at du kommer til å dø.» «Det kunne vært mye verre,» skrek hun. «Det kunne vært faen så mye bedre også,» svarte han opp­ hisset. «Nå nevner du bare en ting,» protesterte hun. «Du sa du kunne nevne to.» «Og kom ikke og fortell meg at Herrens veie er uransagelige,» fortsatte Yossarian og hoppet lett over hennes protest. «Det finnes ikke noe uransakelig ved dem. Han arbeider ikke i det hele tatt. Han leker. Eller så har han glemt oss. Det er også en gud å snakke om — en landsbytosk, en klos­ sete, tafatt, tomhjemet, innbilsk, simpel knøl. Herregud, hvor store tanker kan man egentlig ha om et høyeste vesen som finner det nødvendig å ha med slike ting som slim og tann­ verk i sitt guddommelige skaperverk? Hva i all verden var det som rørte seg i den forvridde, onde, skatologiske hjernen hans da han berøvet gamle mennesker evnen til å holde styr på sin egen avføring? Hvorfor i all verden skapte han smerten?» «Smerte?» Fenrik Scheisskopfs kone smakte triumferende på ordet. «Smerte er et nyttig fenomen. Smerten er et varsel­ signal for legemlige farer.» «Og hvem skapte farene?» spurte Yossarian. Han lo hånlig. «Sannelig var han omtenksom da han ga oss smerten! Hvorfor kunne han ikke isteden ha brukt en dørklokke for å varsle oss, eller et av sine himmelske kor? Eller et system av blå og røde neonrør midt i pannen på folk? En hvilken som helst 194

radioamatør som er verdt saltet i maten sin, kunne ha gjort det bedre. Hvorfor så ikke han?* «Folk ville da se tåpelige ut om de skulle gå omkring med røde neonrør i pannen.* «De ser sannelig vakre nok ut når de vrir seg i smerte eller ligger i morfinrus også, synes du ikke? For en kolossal, udøde­ lig tabbe! Når du tenker på den sjansen og den makten han hadde til virkelig å skape et mesterverk, og så ser på den stupide og motbydelige smørja han fikk i stand isteden, virker udugeligheten hans nesten utrolig. Det er tydelig å se han aldri har behøvd å være redd for lønningsposen sin. Det finnes ikke den forretningsmann med et minimum av selv­ respekt som ville ansette en sånn tosk selv som visergutt!* Fenrik Scheisskopfs kone var blitt askegrå av forskrekkelse og stirret lamslått på ham. «Du er så god du ikke snakker slik om ham, kjæreste,* advarte hun ham anklagende med lav, fiendtlig stemme. «Han kunne komme til å straffe deg.» «Som om han ikke straffer meg nok!» snøftet Yossarian foraktelig. «Men vi må selvfølgelig ikke holde ham ansvarlig for det. Å nei da, ham må vi la løpe skuddfri til tross for alle sorgene han har voldt oss. Men en vakker dag skal jeg få ham til å betale. Jeg vet nok når. Dommens dag! Ja, den dagen skal jeg endelig skue ham som han er og være nær nok til å gripe den lille skurken i nakken og .. .» «Stans! Stans!» skrek fenrik Scheisskopfs kone og begynte avmektig å slå ham i hodet med begge hender. «Stans?» Yossarian gikk i dekning bak armen sin mens hun hamret feminint og rasende løs på ham i flere sekunder før han klarte å gripe henne bestemt om håndleddene og tvinge henne var­ somt bakover i sengen. «Hva pokker er det du hisser deg sånn opp for?» spurte han forundret og med en stemme som boblet av angerfull lystighet. «Jeg visste ikke at du trodde på Gud.» «Jeg gjør ikke det,» hikstet hun og brast i gråt. «Men den guden jeg ikke tror på, er en god Gud, en rettferdig Gud, en nådig Gud. Han er ikke den usle og stupide guden du får ham til å være.» Yossarian lo og slapp armene hennes. «La oss to nyte godt av litt mer religiøs frihet,» foreslo han imøtekommende. «Du tror ikke på den guden du gjerne vil tro på, og jeg tror ikke på den guden jeg gjerne vil tro på. Er det en avtale?» Det var den mest ulogiske Thanksgiving Day han kunne huske å ha opplevd, og tankene hans gikk lengselsfullt tilbake til den fredelige, fjorten dagers karantenen på sykehuset året før; men selv den idyllen hadde endt tragisk: han var frem­ 195

deles frisk da karanteneperioden var over, og de igjen med­ delte ham at han måtte ut og dra i krigen. Da Yossarian fikk høre de dårlige nyhetene, satte han seg opp i sengen og skrek: «Jeg ser alt dobbelt!» Igjen ble det vill oppstandelse på avdelingen. Spesialistene kom løpende fra alle kanter og sluttet en granskende ring omkring ham så tett at han kunne føle den fuktige ånden fra de forskjellige nesene som ubehagelige dunster mot sine for­ skjellige legemsdeler. De trengte seg inn i øynene og ørene hans med små lysstråler, angrep bena og føttene hans med gummihammere og vibrerende gafler, tappet blod fra årene hans, holdt alle mulige ting opp foran ham for å kontrollere synsfeltet hans. Sjefen for denne doktorgjengen var en ærverdig, samvit­ tighetsfull herre som holdt en finger opp like foran Yossarian og spurte: «Hvor mange fingre ser De?» «To,» svarte Yossarian. «Hvor mange fingre ser De nå?» spurte legen og holdt opp to. «To,» sa Yossarian. «Og hvor mange nå?» spurte doktoren og holdt opp ingen. «To,» svarte Yossarian. Doktorens ansikt sprakk i et stort smil. «Ved Gud, han har rett,» erklærte han jublende. «Han ser virkelig alt dobbelt.» De trillet Yossarian ut på en båre og inn på rommet hvor den andre soldaten som så alt dobbelt allerede lå, og så satte de resten av avdelingen i karantene for nye fjorten dager. «Jeg ser alt dobbelt,» skrek soldaten som så alt dobbelt da de trillet Yossarian inn. «Jeg ser alt dobbelt,» skrek Yossarian tilbake like høyt og med et hemmelighetsfullt blunk. «Veggene! Veggene!» skrek den andre soldaten. «Ta vekk veggene!» «Veggene! Veggene!» skrek Yossarian. «Ta vekk veggene!» En av legene lot som om han skjøv veggene unna. «Er det bedre nå?» Soldaten som så alt dobbelt, nikket svakt og sank tilbake i sengen. Yossarian nikket også svakt og så med ydmyk respekt og beundring på sin begavede romkamerat. Han var klar over at han befant seg i nærheten av en mester. Hans begavede romkamerat var tydeligvis en person som måtte studeres og etterlignes. I løpet av natten døde han, og Yossarian skjønte han hadde fulgt ham langt nok. «Jeg ser alt enkelt,» begynte han straks å skrike.

196

En ny gruppe spesialister kom styrtende til sengekanten hans med instrumentene sine for å finne ut om det var sant. «Hvor mange fingre ser De?* spurte sjefen og holdt opp en. «En.* Legen holdt opp to fingre. «Hvor mange fingre ser De nå?» «En.» Legen holdt opp ti fingrer. «Og hvor mange nå?» «En.» Legen snudde seg forbauset mot de andre legene. «Han ser alt enkelt!» utbrøt han. «Vi har allerede fått ham bedre.» «Og det er jammen på tide også,» sa den legen Yossarian like etter befant seg alene sammen med — en lang, torpedoformet, hyggelig fyr med ustelt brunt skjegg og en sigarett­ pakke i skjortelommen som han sorgløst kjederøkte av mens han lente seg opp mot veggen. «Noen av slektningene Deres er kommet for å besøke Dem,» sa han. «Men vær ikke redd,» tilføyde han med en latter. «Det er ikke Deres slektninger. Det er moren, faren og broren til den fyren som døde. De er kommet helt fra New York for å se en døende soldat, og De er den nærmeste vi har for hånden.» «Hva er det De snakker om?» spurte Yossarian mistenk­ somt. «Jeg er da ikke døende.» «Selvfølgelig er De døende. Vi er alle døende. Hvor pok­ ker tror De ellers det bærer hen?» «Det er ikke meg de er kommet for å besøke,» innvendte Yossarian. «De er kommet for å besøke sin egen sønn.» «De får ta hva vi har. Hva oss her angår, er den ene døende soldaten like god som den andre, eller like dårlig. For en vitenskapsmann er alle døende gutter like. Jeg har et forslag å gjøre Dem. Vi lar dem komme inn her og kikke på Dem noen minutter, så skal jeg la være å fortelle til noen at De har løyet om leversymptomene Deres.» Yossarian trakk seg lenger unna ham. «Hva vet De om det?» «Alt jeg behøver å vite selvfølgelig. Vi er ikke fullstendig idioter her heller.» Legen klukket vennskapelig og tente en ny sigarett. «Hvordan kan De vente at noen skal tro De lider av et levertilfelle når De aldri kan la være å klemme på puppene til sykesøstrene så ofte De får en sjanse? Nei, skal De overbevise folk om at De har smerter i leveren, må De nok gi opp enhver form for kjønnsliv.» «Det er pokker til stiv pris bare for å få lov til å være i live. Hvorfor sa De ikke fra når De visste jeg bare simulerte?» «Hvorfor pokker skulle jeg det?» spurte legen med en an­ 197

tydning til overraskelse. «Vi driver da i denne illusjonistbransjen, alle sammen. Jeg er alltid villig til å rekke en hjelpende hånd til en kamerat i faget som også ønsker å overleve, så sant han er villig til å gjøre det samme for meg. Disse men­ neskene er kommet langveisfra, og jeg vil nødig skuffe dem. Jeg er litt sentimental når det gjelder gamle mennesker.» «Men de kom for å besøke sin sønn.» «De kom for sent. Det er ikke sikkert de kommer til å legge merke til forskjellen engang.» «Sett at de begynner å gråte.» «Det må De være forberedt på. Det er jo en av grunnene til at de er kommet. Jeg skal stå utenfor døren og lytte og komme inn hvis det begynner å bli for vanskelig.» «Det høres litt vanvittig,» sa Yossarian ettertenksomt. «Hvorfor tror De de ønsker å se sin sønn dø?» «Det har jeg aldri vært i stand til å fatte,» innrømmet legen, «men de gjør det, alle sammen. Nå, hva sier Der Det eneste De har å gjøre, er å ligge her noen minutter og dø litt. Er det å be om for meget?» «Vel,» sa Yossarian medgjørlig. «Hvis det bare er for noen få minutter, og De lover å holde Dem like utenfor.» Han ble grepet av sin nye rolle. «Hør her, hvorfor surrer dere meg ikke inn i noen bandasjer for å gjøre virkningen litt større?» «Det var en god idé,» sa legen bifallende. De rullet en masse gasbind omkring Yossarian. En flokk sykepassere satte raskt inn brune rullgardiner for vinduene og trakk dem ned slik at rommet ble liggende i triste skygger. Yossarian foreslo blomster, og legen sendte en sykepasser ut for å finne to små buketter av visnende blomster med en sterk, sykelig duft. Da alt var i orden, fikk de Yossarian til å legge seg i sengen igjen. Deretter slapp de inn de besøkende. De besøkende kom forsiktig inn som om de var 'redd de skulle forstyrre; de kom på tærne innover med ydmykt unn­ skyldende blikk i øynene, først den sørgende mor og far, deretter broren, en bister, kraftig sjømann med bred bryst­ kasse. Mannen og kvinnen kom stivt inn i rommet side om side, som rett ut av et av disse velkjente, esoteriske bryllupsdagsdaguerrotypiene folk har i glass og ramme på veggen. De var begge korte, inntørkede og stolte. De så ut til å være laget av jern og gamle, mørke klær. Kvinnen hadde langt, grublende, ovalt, rødbrunt ansikt med grovt, gråsvart hår, skilt nøyaktig på midten og kjemmet strengt tilbake i nakken uten krøller, bølger eller annen pynt. Munnen var forurettet og trist, de tynne leppene hardt sammenpresset. Faren sto 198

meget stiv og gammeldags i sin dobbeltknappede dress med stoppede skuldre som var altfor trang for ham. Han var bred og muskuløs i liten målestokk og hadde en praktfull, snodd selvbart tvers over det rynkete ansiktet. De rennende øynene hans var omgitt av rynker, og han følte seg tydeligvis tragisk ille til mote der han sto klossete med bremmen på den svarte filthatten sin mellom to brune arbeidsnever som han holdt hjelpeløst opp foran de brede jakkeslagene. Fattigdom og hardt arbeid hadde satt sine urettferdige spor på dem begge. Broren virket kamplysten. Den runde, hvite matrosluen hans satt uforskammet på skrå, hendene var knyttet, og han stirret med en grimase av forurettet frekkhet på alt som fantes i rommet. Alle tre knirket seg fryktsomt fremover og holdt seg tett inntil hverandre i en engstelig begravelsesgruppe som be­ veget seg målbevisst og nesten i takt til de sto ved sengekanten og så ned på Yossarian. Det oppsto en skrekkelig og ulidelig taushet som truet med å vare til dommedag. Omsider klarte ikke Yossarian å holde ut lenger og rensket halsen. Den gamle mannen rømmet seg endelig. «Han ser forferdelig ut,* sa han. «Han er syk, pappa.» «Giuseppe,» sa moren, som hadde satt seg i en stol med de årete hendene foldet i fanget. «Jeg heter Yossarian,» sa Yossarian. «Han heter Yossarian, mamma. Yossarian, kjenner du meg ikke igjen? Jeg er John, broren din. Vet du ikke hvem jeg er?» «Det gjør jeg vel, du er John, min egen bror.» «Han kjenner meg igjen! Pappa, han vet hvem jeg er. Yos­ sarian, her er pappa. Hils på pappa, Yossarian.» «Morn, pappa,» sa Yossarian. «Morn, Giuseppe.» «Han heter Yossarian, pappa.» «Jeg kan ikke komme over hvor skrekkelig han ser ut,» sa faren. «Han er svært syk, pappa. Legene sier han kommer til å dø.» «Jeg vet ikke om jeg skal tro på legene eller ikke,» sa faren. «Du vet hvordan de folkene er.» «Giuseppe,» sa moren igjen med en stemme som var svak og brutt av tilbakeholdt sorg. «Han heter Yossarian, mamma. Hun husker ikke så godt lenger, stakkar,» tilføyde han unnskyldende. «Hvordan be199

handler de deg her, gutten min? De behandler deg vel godt?» «Ganske godt,» sa Yossarian. «Det er bra. Bare ikke la dem gjøre hva de vil med deg. Du er like god som noen av de andre her, selv om du er italiener. Du har dine rettigheter, du også.» Yossarian krympet seg og lukket øynene, så han ikke be­ høvde å se på sin bror John. Han begynte å føle seg syk. «Se, hvor skrekkelig han ser ut nå,» sa faren. «Giuseppe,» sa moren. «Mamma, han heter Yossarian,» avbrøt broren henne utål­ modig. «Kan du ikke forsøke å huske det.» «Det spiller ingen rolle,» avbrøt Yossarian ham. «Hun kan godt kalle meg Giuseppe hvis hun vil.» «Giuseppe,» sa moren. «Ikke vær redd, Yossarian,» sa broren. «Alt ordner seg nok, skal du se.» «Ikke vær redd, mamma,» sa Yossarian. «Alt ordner seg nok, skal du se.» «Har du hatt presten?» ville broren vite. «Ja,» løy Yossarian og følte han rødmet. «Det er fint,» sa broren fast. «Jeg mener, så lenge du får det du har krav på. Vi er kommet hele den lange veien fra New York. Vi yar redd vi ikke skulle komme tidsnok.» «Tidsnok til hva?» «Tidsnok til å få se deg i live.» «Det ville vel ikke ha spilt noen rolle.» «Vi ville ikke du skulle ligge her og dø alene.» «Det ville vel ikke ha spilt noen rolle.» «Han snakker over seg,» sa broren. «Han sier det samme om og om igjen.» «Det er virkelig underlig,» sa den gamle mannen. «Hele tiden har jeg trodd navnet hans var Giuseppe, og så viser det seg at han heter Yossarian. Det er ganske merkelig.» «Si noe trøstende til ham, mamma,» sa broren. «Si noe som kan muntre ham litt opp.» «Giuseppe.» «Ikke Giuseppe, mamma. Det er Yossarian.» «Det spiller ingen rolle,» svarte moren med det samme klagende tonefallet uten å se opp. «Han holder jo på å dø.» Øynene hennes fyltes av tårer, og hun begynte å gråte mens hun vugget langsomt frem og tilbake på stolen med hen­ dene liggende i fanget som døde sommerfugler. Yossarian var redd hun skulle begynne å tute høyt. Faren og broren be­ gynte også å gråte. Yossarian kom plutselig til å tenke på

200

hvorfor de gråt, og begynte selv å gråte. En lege Yossarian aldri hadde sett før, kom inn og sa høflig til de besøkende at de måtte gå. Faren rettet seg opp for å ta skikkelig avskjed. «Giuseppe,» begynte han. «Yossarian,» korrigerte sønnen. «Yossarian,» sa faren. «Giuseppe,» korrigerte Yossarian. «Snart kommer du til å dø.» Yossarian begynte å gråte igjen. Legen sendte ham et surt blikk fra den andre enden av rommet, og Yossarian holdt tårene tilbake. Faren fortsatte høytidelig med bøyet hode. «Når du kom­ mer opp til han der oppe,» sa han, «så vil jeg gjeme du skal si ham noe fra meg. Si ham at det ikke er riktig at unge mennesker dør. Jeg mener det. Si ham at hvis de endelig må dø, så kan de dø når de er gamle. Det vil jeg gjerne du skal si til ham. Jeg tror ikke han kommer til å ta det ille opp, og jeg tror han kommer til å innse at jeg har rett; han er jo en god Gud, og dette har pågått i lange tider. Lover du det?» «Og la ingen der oppe gjøre med deg som de vil,» la broren til som et godt råd. «Du er like god som alle andre i himme­ len, selv om du er italiener.» «Og kle deg godt,» sa moren som lot til å vite hva hun snakket om.

KAPITEL 19

Oberst Cathcart Oberst Cathcart var en smart, fremgangsrik, sleivete, ulyk­ kelig mann på seksogtredve som luntet når han gikk og gjerne ville bli general. Han var pågående og mismodig, likevektig og humørsyk. Han var selvtilfreds og usikker, dristig i den administrative strategien han anvendte for å tiltrekke seg sine overordnedes oppmerksomhet, og feig i sin bekymring for at renkene hans skulle slå tilbake på ham selv. Han var kjekk og frastøtende, en storskrytende, skinkete, innbilsk mann som stadig la på seg og kronisk led av langvarige anfall av bange anelser. Oberst Cathcart var innbilsk fordi han i en alder av bare seksogtredve allerede var oberst med noe som smakte av en frontkommando; oberst Cathcart var mismodig fordi han i en alder av seksogtredve fremdeles bare var oberst. Oberst Cathcart var uimottagelig for absolutter. Han kunne bare vurdere sin egen fremgang i forhold til andres, og hans oppfatning av begrepet fullkommenhet gikk ut på å gjøre ting minst like godt som en på hans egen alder gjorde enda bedre. Det faktum at det var tusenvis av menn på hans egen alder og eldre som ennå ikke var blitt majorer engang, fylte ham med en fjollete fryd over sin egen høye verdi; det fak­ tum at det fantes menn på hans egen alder og yngre som allerede var blitt generaler, ga ham en pinefull følelse av utilstrekkelighet og fiasko og fikk ham til å bite negler med et uhelbredelig mismot som tilogmed var enda dypere følt enn Sultne Joes. Oberst Cathcart var en diger, trumpete, bredskuldret mann med kortklippet, kruset, mørkt hår som var begynt å gråne i tuppene og et forsiret sigarettmunnstykke som han hadde kjøpt dagen før han var kommet til Pianosa for å overta kommandoen over gruppen. Så ofte han fikk anledning til det, veivet han storslagent med sigarettmunnstykket som han hadde lært seg å håndtere med stor dyktighet. Ved et rent slumpetreff hadde han dypt inni seg selv funnet dette med­ fødte anlegget for å røke med munnstykke, og såvidt han 202

visste, var sigarettmunnstykket hans det eneste ved hele Middelhavsfronten, et forhold han syntes var både smigrende og foruroligende. Han var ikke i tvil om at en så beleven og intellektuell type som general Peckem så med velvilje på at han røkte med munnstykke; skjønt de møttes sjelden, og det var oberst Cathcart på sett og vis glad for, ettersom general Peckem kanskje ikke ville ha likt sigarettmunnstykket hans i det hele tatt. Når slike anfektelser plaget oberst Cathcart, kvalte han et hulk og hadde mest lyst til å kaste den for­ dømte tingesten i femte veggen, men han ble alltid holdt til­ bake av sin urokkelige overbevisning om at sigarettmunnstyk­ ket aldri kunne slå feil når det gjaldt å forlene hans masku­ line og martialske fysikk med en skinnende glans av elegant tapperhet som uimotståelig skilte ham ut og plaserte ham i et strålende skjær på en spesiell plattform høyt hevet over alle de andre oberstene i den amerikanske hær som han konkur­ rerte med. Skjønt kunne han nå være helt sikker på det? Oberst Cathcart var utrettelig i sin kamp — en flittig, intens, hengiven militær taktiker som dag og natt la opp pla­ ner til sitt eget beste. Han var et monument over seg selv, en tapper og usvikelig diplomat som alltid og nådeløst klandret seg selv for alle de sjanser han hadde gått glipp av, og sparket seg selv ettertrykkelig og hjertelig i baken for alle de feil han hadde begått. Han var anspent, irritabel, bitter og selvgod. Han var en djerv opportunist som med begge hender grådig gikk løs på enhver sjanse oberstløytnant Kom oppdaget for ham, og som umiddelbart etterpå skalv i dyvåt svette ved tanken på de mulige konsekvenser han kunne bli rammet av. Han elsket sladder og samlet på rykter med fana­ tisk lidenskap. Han trodde alt han hørte og fattet ikke tiltro til noe. Han var ustanselig på vakt for ethvert tegn, utspeku­ lert følsom for situasjoner og forhold som ikke eksisterte. Han var en av de innviede og strevde utrettelig og patetisk for å få rede på hva som foregikk. Han var en bråkende, fryktløs okse av en mann som ruget utrøstelig over det forferdelige og uutslettelige inntrykket han visste han uvegerlig og alltid gjorde på mennesker i fremstående stillinger som neppe var klar over at han eksisterte i det hele tatt. Alle forfulgte ham. Oberst Cathcart levde av sitt vidd i en ustabil, aritmetisk verden av dolkestøt i ryggen og fjær i hat­ ten, av overveldende imaginære triumfer og katastrofale ima­ ginære nederlag. Fra time til time svingte han fra angst til overmot og tilbake igjen, mens han uavlatelig multipliserte sine seires storhet med astronomiske tall og tragisk overdrev 203

betydningen av sine nederlag. Aldri kom noen over ham mens han blundet. Om han kom under vær med at general Dreedle eller general Peckem hadde smilt eller rynket pannen eller ikke gjort noen av delene, unte han seg ikke hvile før han hadde funnet en akseptabel forklaring og gikk så omkring og sturet og ergret seg til oberstløytnant Korn fikk overtalt ham til å slappe av og ta tingene med ro. Oberstløytnant Korn var en lojal, uunnværlig forbundsfelle som gikk oberst Cathcart på nervene. Oberst Cathcart erklærte oberstløytnant Korn sin evige takknemlighet for de sinnrike planene han klekket ut, og ble rasende på ham når han etter­ på fant ut at de kanskje likevel ikke lot seg gjennomføre. Oberst Cathcart sto i stor takknemlighetsgjeld til oberstløyt­ nant Korn og kunne ikke fordra ham. De to sto hverandre meget nær. Oberst Cathcart var misunnelig på oberstløytnant Korns intelligens og måtte stadig vekk minne seg selv om at oberstløytnant Korn fremdeles bare var oberstløytnant til tross for at han var nesten ti år eldre enn oberst Cathcart og dess­ uten hadde universitetsutdannelse. Oberst Cathcart beklaget den ulykksalige skjebne som hadde gitt ham en så alminnelig mann som oberstløytnant Korn til uvurderlig medarbeider. Det var nedverdigende å måtte stole så fullt og helt på en person som hadde fått sin utdannelse ved et av statens uni­ versiteter. Var det så han absolutt trengte en uunnværlig med­ arbeider, pleide oberst Cathcart si med sin klagende stemme, kunne det da vel i det minste ha vært en velstående og vel­ oppdragen fyr fra et kostbart og velrenommert privat uni­ versitet, en som kom fra en bedre familie og var modnere enn oberstløytnant Korn, og som ikke behandlet oberst Cathcarts ønske om å bli general med så åpenlys lettsindighet som oberst Cathcart mistenkte oberstløytnant Korn for i all hemmelighet å gjøre. Oberst Cathcart ønsket så desperat å bli general at han var villig til å prøve hva som helst, tilogmed religion, for å bli det, og sent en morgen uken etter at han hadde forhøyet det foreskrevne antall tokt til seksti, sendte han bud på feltpresten og pekte omsvøpsløst ned på et nummer av Saturday Evening Post som lå på pulten hans. Obersten hadde knappet khakiskjorten sin opp på vidt gap i halsen og kunne fremvise en skygge av stri, svart skjeggbust på den melkehvite halsen; underleppen hans minnet om en svamp. Han var av den typen som aldri blir brun, og han holdt seg unna solen så mye som mulig for ikke å bli solbrent. Oberst Cathcart var over et hode høyere enn feltpresten og over dobbelt så bred, og hans opp­ 204

blåste, buldrende myndighet fikk feltpresten til å virke tander og sykelig. «Se her, pastor,» sa oberst Cathcart og satte seg med latter­ lig store fakter i svingstolen bak skrivepulten sin og begynte å skru en sigarett fast i det forsirede munnstykket. «Les det der og la meg høre hva De mener.» Feltpresten kikket føyelig ned i det åpne bladet og fikk øye på en artikkel om en amerikansk bombergruppe i England med en feltprest som alltid holdt andakt i briefingrommet før hvert angrep. Det var sogar spissartikkelen. Feltpresten brast nesten i gråt av glede over at obersten ikke hadde tenkt å kjefte på ham. De to hadde nesten ikke vekslet et ord siden den stormende kvelden da oberst Cathcart etter ordre fra general Dreedle hadde kastet ham ut av offisersklubben etter at høvding Hvite Villhavre hadde dratt til oberst Moodus over nesen. Feltpresten hadde til å begynne med vært redd for at oberst Cathcart skulle gi ham en reprimande fordi han hadde våget seg tilbake til offisersklubben kvelden før uten tillatelse. Han hadde gått dit sammen med Yossarian og Dunbar, som helt uventet var kommet på besøk til ham i teltet han hadde slått opp på en lysning ute i skogen, og spurt om han ville bli med. Selv om han var redd oberst Cathcart, hadde han likevel funnet det lettere å risikere å pådra seg hans mishag enn å avslå den omtenksomme innbydelsen fra sine to nye venner som han hadde truffet på et av sine syke­ besøk bare ct par uker tidligere, og som siden hadde arbeidet så effektivt for å beskytte ham mot de myriader av sosiale omskifteligheter som hang sammen med hans offisielle plikt til å leve i den mest intime kontakt med mer enn nihundre fullstendig ukjente offiserer og menige som bare hadde det til felles at de betraktet ham som en underlig skrue. Feltprestens blikk satt som klistret til sidene i bladet. Han gransket hvert bilde to ganger og memorerte underskriften mens han ordnet sitt svar på oberstens spørsmål i en gramma­ tisk korrekt setning som han i sitt stille sinn prøvde og omordnet og prøvde igjen i det uendelige før han klarte å samle mot nok til å svare. «Etter min mening er det å holde andakt før hvert angrep en meget moralsk og høyst rosverdig praksis, oberst,» forsøkte han fryktsomt og ventet spent på oberstens reaksjon. «Javisst,» sa obersten. «Men jeg vil gjeme vite om De tror det lar seg gjennomføre her.» «Det tror jeg nok, oberst,» svarte feltpresten etter et par sekunder. «Jeg tror vi kan gjennomføre det her.» 205

«Da vil jeg gjerne forsøke.» Oberstens deigete, massive kinn begynte plutselig å gløde av begeistring. Han reiste seg og begynte å gå opphisset frem og tilbake. «Se bare her, hvor stor glede de har hatt av det der borte i England. Her er et bilde i Saturday Evening Post av en oberst hvis feltprest hol­ der andakt før hvert angrep. Hvis andaktene virker der borte, burde de kunne virke her også. Hvis vi holder andakt, får kanskje jeg også bildet mitt i Saturday Evening Post.» Obersten satte seg igjen og henga seg med et fjernt smil til hemningsløse spekulasjoner. Feltpresten hadde ingen anelse om hva obersten nå ventet han skulle si. Med et tankefullt uttrykk i det avlange, temmelig bleke ansiktet tillot han blik­ ket å feste seg ved flere store tønner med røde tomater som sto i rader langs veggene, mens han lot som om han konsen­ trerte seg om et svar. Etter en stunds forløp gikk det opp for ham at han sto og stirret på rekker og rader med tønner breddfulle av røde tomater, og dermed ble han så opptatt av spørsmålet om hva disse tønnene med røde tomater gjorde her i gruppesjefens kontor at han fullstendig glemte disku­ sjonen om bønnemøter og andakter til oberst Cathcart med en genial digresjon spurte: «Kanskje De vil kjøpe noen, pastor? De kommer rett fra den gården oberstløytnant Korn og jeg har oppe i fjellene her. De kan få en tønne til engrospris.» «Ånei, oberst. Jeg tror ikke det.» «Nei vel, det er all right,» sa obersten generøst. «De be­ høver ikke hvis De ikke vil. Milo er henrykt over alt han kan få overta av det vi produserer. Disse her ble plukket så sent som i går. Se hvor faste og modne de er, akkurat som ungpikebryster.» Feltpresten rødmet, og obersten forsto med en gang at han hadde gjort en bommert. Han bøyde hodet angrende, og det tunge ansiktet hans rødmet av skam. Fingrene føltes grove og klossete. Han hatet feltpresten giftig fordi han var felt­ prest, og han hatet seg selv fordi han hadde gjort en grov tabbe av en bemerkning som han var overbevist om ville ha blitt betraktet som både vittig og urban under andre omsten­ digheter. Han forsøkte ynkelig å komme på et eller annet som kunne få dem begge ut av den pinlige forlegenheten de var i. Isteden kom han til å tenke på at feltpresten når alt kom til alt bare var kaptein, og straks rettet han seg opp med et for­ urettet og rasende hikst. Kjakene hans ble smale av raseri ved tanken på at han nær var blitt dupert av en mann som til tross for at han nesten var like gammel som han, enda ikke 206

var nådd lenger enn til kaptein, og han snudde seg hevn­ gjerrig mot feltpresten med et blikk så fullt av morderisk motvilje at feltpresten begynte å skjelve. Obersten straffet ham sadistisk med et langt, glødende, ondskapsfullt, hatefullt, stumt blikk. «Det var noe ganske annet vi snakket om,» minnet han felt­ presten omsider bitende om. «Vi snakket ikke om unge, vakre pikers faste, modne bryster, men om noe ganske annet. Vi snakket om å holde andakter i briefingrommet før hvert an­ grep. Er det noe som taler imot en slik praksis her?» «Nei, oberst,» mumlet feltpresten. «Da begynner vi med kveldens angrep.» Oberstens motvilje tødde gradvis opp etter hvert som han fordypet seg i detaljene. «Jeg vil De skal tenke nøye over hva slags bønner vi skal fremføre. Jeg vil ikke ha noe tungt og trykkende. Jeg ser helst at De slår an en lett og munter tone, noe som kan sette guttene i godt humør før de gir seg av sted. De forstår hva jeg mener? Jeg vil ikke ha noe av det der med Guds rike eller Dødsrikets dal eller noe sånt. Det er altfor negativt. Hva ser De så sur ut for?» «Jeg beklager, oberst,» stammet feltpresten. «Jeg sto til­ feldigvis og tenkte på Den treogtyvende salme akkurat nå.» «Hvordan er den?» «Det var den De nettopp refererte til, oberst. Herren er min hyrde; mig . ..» «Akkurat, det var den jeg tenkte på. Men den kan det ikke bli tale om. Hva annet har De?» «Herre, frels mig, vannet stiger .. .» «Ikke noe med vann!» avgjorde obersten og blåste bistert gjennom sigarettmunnstykket etter at han først hadde slengt sigarettstumpen i askebegeret av hamret messing. «Hvorfor ikke forsøke å finne noe med musikk i? Hva med harpene i trærne?» «Den handler om Babylons floder, oberst,» svarte feltpres­ ten. «Ved Babylons floder vi satt og gråt... Da vi kom Zion ihu.» «Zion, hva? La oss ikke terpe opp igjen på det der akkurat nå. Jeg skulle gjerne ha likt å vite hvordan det kom inn der forresten. Har De ikke noe kvikt som holder seg langt unna vann og daler og Gud? Jeg hadde helst sett at vi slapp å komme inn på religiøse temaer i det hele tatt om mulig.» Feltpresten så ulykkelig ut. «Jeg beklager, oberst, men praktisk talt alle de bønnene jeg kjenner, er temmelig dystre 207

i tonen og kommer i hvert fall inn på Gud, om enn kan^je bare i forbifarten, enkelte av dem.» «Så la oss få fatt i noen nye. Karene snakker allerede nok om disse angrepene seg imellom som det er om vi ikke også skulle gni salt i sårene ved å henge på noe om Gud og døden og paradis. Hvorfor kan vi ikke angripe dette mer positivt? Vi kan da vel be om noe godt, for eksempel et tettere bombemønster? Kan vi ikke be om et tettere bombemønster?» «Jooo, oberst. Jeg tror det,» svarte feltpresten nølende. «Men De trenger ikke min bistand om det er alt De ønsker å gjøre. Det kan De klare selv.» «Jeg vet det,» svarte obersten ergerlig. «Men hva tror De ellers De er her for? Jeg kunne skaffe meg maten selv også, kjøpe den, men det er Milos jobb, og derfor gjør han det for hver eneste gruppe i området her. Deres jobb består i å holde andakter og lede oss i bønn, og fra i dag leder De oss i bønn om et tettere bombemønster før hvert angrep. Er dei klart? Et tettere bombemønster er virkelig noe det er verdt å be om. Det vil bli en fjær i hatten for oss alle hos general Peckem. General Peckem synes det tar seg langt penere ut på luftfotografiene når bombene eksploderer mer samlet.» «General Peckem, oberst?» «Akkurat, pastor,» svarte obersten og klukket medlidende over feltprestens bestyrtede uttrykk. «Jeg vil ikke ha dette utover, men det ser ut til at general Dreedle omsider er på vei ut, og general Peckem er utpekt til å etterfølge ham. Og ærlig talt, det skal ikke være meg imot. General Peckem er en meget dyktig mann, jeg tror vi alle vil være bedre tjent med å komme under hans kommando. På den annen side er det jo ikke sikkert at det kommer til å skje, at vi med andre ord fortsatt kommer til å være under general Dreedle, og det skal heller ikke være meg imot, for general Dreedle er også en meget dyktig mann, og jeg tror vi alle vil være bedre tjent med å være under hans kommando. Jeg håper De holder dette for Dem selv, pastor. Jeg vil ikke at noen av dem skal få inn­ trykk av at jeg støtter den ene eller den andre siden.» «Javel, oberst.» «Godt!» utbrøt.obersten og reiste seg jovialt. «Men all denne sladderen bringer oss ikke inn i Saturday Euening Post, hva, pastor? La oss heller se hvilken fremgangsmåte vi kan komme frem til. Og mens vi snakker om det: ikke et ord til oberstløytnant Korn heller. Forstått?» «Javel, oberst.» Oberst Cathcart begynte tankefullt å marsjere frem og til­

208

bake i den trange korridoren mellom tønnene med røde toma­ ter langs veggene og pulten og trestolene som sto midt på gulvet. «Jeg antar De må vente utenfor til briefingen er over, for de opplysningene som fremkommer der, er hemmelige. Men vi kan smugle Dem inn mens major Danby synkroniserer klokkene. Jeg tror ikke klokkeslettet er hemmelig. Vi setter av halvannet minutt til Dem i timeplanen. Tror De halvannet minutt strekker til?» «Javel, oberst. Så hvis vi ikke regner med den tiden som går med til å frita ateistene og slippe dem ut og slippe inn de menige soldatene.» Oberst Cathcart stoppet vandringen sin. «Hvilke ateister?» brølte han stridslystent mens holdningen hans på et øyeblikk forvandlet seg til et bilde på den mest nidkjære og krigerske protest. «Det finnes ingen ateister i min avdeling! Ateisme strider mot loven, ikke sant?» «Nei, oberst.» «Ikke det?» Obersten var forbauset. «Men uamerikansk er det i hvert fall. Det kan De ikke komme bort fra.» «Jeg er ikke sikker, oberst,» svarte feltpresten. , «Men det er jeg,» erklærte obersten, «og jeg kommer ikke til å tillate at våre gudstjenester blir avbrutt bare for å føye en gjeng fordømte ateister. Av meg får de ingen spesielle privilegier. De kan bli hvor de er og be sammen med oss andre. Og hva er det der med de menige? Hvor pokker kom­ mer de inn i bildet?» Feltpresten følte han rødmet. «Jeg beklager, oberst. Jeg gikk bare ut fra at De også ville ha med de menige soldatene, ettersom de jo skal ut på samme angrepet.» «Men det vil jeg altså ikke, bare så De vet det. De har sin egen Gud og sin egen feltprest, har de ikke det?» «Nei, oberst.» «Hva er det De står der og sier? Mener De virkelig at de ber til samme Gud som vi?» «Ja, oberst.» «Og han hører på dem?» «Jeg tror det, oberst.» «Det var som pokker,» sa obersten og snøftet forundret og forarget for seg selv. Øyeblikket etter sank humøret hans plutselig, og han strøk seg nervøst over de korte, svarte, grå­ sprengte krøllene. «Tror De virkelig det kan være en god idé å slippe inn de menige?» spurte han bekymret. «Jeg skulle tro det var det eneste riktige, oberst. «Jeg så helst at de ble holdt utenfor,» betrodde obersten 209

ham og begynte voldsomt å trekke i fingrene sine mens han vandret frem og tilbake på gulvet. «Men De må ikke mis­ forstå meg. Det er ikke det at jeg tror de menige soldatene er skitne, simple og mindreverdige. Det er bare det at vi ikke har plass nok. Skjønt jeg må tilstå jeg helst så at offiserer og menige ikke fraterniserte med hverandre i briefingrommet. Jeg synes de ser nok til hverandre under selve angrepene. De forstår, noen av mine beste venner er menige soldater, men lenger slipper jeg dem heller ikke inn på meg. Ærlig tålt, pastor, De kunne da vel ikke tenke Dem å la Deres søster gifte seg med en menig soldat, hva?» «Min søster er menig soldat, oberst,» svarte feltpresten. Obersten stanset igjen og så skarpt på feltpresten for å for­ visse seg om at han ikke drev gjøn med ham. «Nøyaktig hva mener De med den bemerkningen, pastor? Forsøker De å være morsom?» «Nei, oberst,» skyndte feltpresten seg å forklare med et høyst plaget uttrykk. «Hun er lotte i marinen.» Obersten hadde aldri likt feltpresten og nå avskydde og mistrodde han ham mer enn noensinne. Han merket et tydelig forvarsel om fare og lurte på om også feltpresten la opp pla­ ner mot ham, om feltprestens tilbakeholdne, fordringsløse måte å være på bare var en skummel forkledning for å skjule den stormende ærgjerrigheten som lurte listig og samvittighetsløst på bunnen av hans sjel. Det var noe forunderlig ved felt­ presten, og obersten oppdaget snart hva det var. Han sto i stram givakt, for obersten hadde glemt å be ham ta på stedet hvil. La ham bare bli stående, besluttet obersten hevngjerrig for å vise ham hvem som var herre i huset og samtidig be­ skytte seg selv mot det tap av verdighet som en innrømmelse av forglemmelsen ville innebære. Oberst Cathcart følte en hypnotisk dragning mot vinduet og stirret tomt og dystert ut av det i grublende selverkjen­ nelse. Menige soldater var ikke alltid forræderske, tenkte han. Han så mismodig ned på leirduebanen han hadde beordret anlagt for offiserene i hovedkvarteret og kom til å tenke på den pinlige kvelden da general Dreedle så hensynsløst hadde skjelt ham ut foran oberstløytnant Korn og major Danby og gitt ham ordre om å åpne banen for alle offiserer og menige i aktiv tjeneste. Leirduebanen hadde vært et virkelig dolke­ støt i ryggen, følte oberst Cathcart seg tvunget til å innrømme. Han var sikker på at general Dreedle ikke hadde glemt det, selv om han var overbevist om at general Dreedle ikke en­ gang husket det, noe oberst Cathcart med beklagelse betraktet 210

som meget urettferdig, ettersom idéen med leirduebanen i seg selv burde ha vært en virkelig fjær i hatten og ikke det dolkestøtet i ryggen hein var redd det hadde utviklet seg til. Oberst Cathcart var hjelpeløst fortapt når de gjaldt å finne ut nøyaktig hvor mye han hadde tapt eller vunnet ved denne fordømte leirduebanen, og han ønsket inderlig at oberstløyt­ nant Korn hadde vært til stede akkurat nå, så han kunne ha gitt ham en vurderende oversikt over hele episoden og be­ roliget ham og drevet hans frykt på flukt. Det var så forvirrende og deprimerende, alt sammen. Oberst Cathcart tok sigarettmunnstykket ut av munnen, put­ tet det rett opp og ned i skjortelommen og begynte nedslått å bite negler på begge hender. Alle var imot ham, og det smertet ham dypt at oberstløytnant Kom ikke var hos ham i denne krisesituasjonen for å hjelpe ham med å ta avgjørelsen om hva som skulle gjøres med bønnemøtene. Han hadde praktisk talt ingen tro på denne feltpresten som fremdeles bare var kaptein.« Tror De,» spurte han, «at vi ved å holde de menige utenfor risikerer å ødelegge våre sjanser for et godt resultat?» Feltpresten nølte og følte seg på gyngende grunn igjen. «Ja, oberst,» svarte han omsider. «Jeg tror ikke det er ute­ lukket at en slik forholdsregel kan innvirke på våre sjanser for å få svar på våre bønner om et tettere bombemønster.» «Det tenkte jeg ikke på i det hele tatt!» ropte obersten med øyne som blinket og plasket som små dammer. «Tror De at Gud kanskje tilogmed kunne bestemme seg for å straffe oss for det ved å gi oss et mer spredt bombemønster?» «Ja, oberst,» sa feltpresten. «Det er slett ikke utenkelig. «Så pokker ta ham,» sa obersten i et plutselig utbrudd av selvstendighet. «Jeg har ikke tenkt å ta bryderiet med disse fordømte bønnemøtene bare for at tingene skal bli verre enn de allerede er.» Med et foraktelig snøft satte han seg til rette bak pulten sin, stakk det tomme sigarettmunstykket i munnen og henfalt til noen sekunders pinefull taushet. «Når jeg nå tenker på det,» innrømmet han, like meget for seg selv som for felt­ presten, «tror jeg ikke idéen med å få karene til å be til Gud var noe særlig lys likevel. Det kunne jo også hende at ut­ giverne av Saturday Evening Post kom til å vise seg lite sam­ arbeidsvillige.» Obersten forkastet forslaget sitt med beklagelse, for han hadde funnet på det helt alene og hadde håpet å lansere det for alle og enhver som en slående demonstrasjon av at han slett ikke hadde behov for oberstløytnant Kom. Når idéen nå

211

var ute av verden, var han imidlertid likevel glad over å være kvitt den, ettersom han helt fra begynnelsen av hadde vært engstelig for faren ved å gå i gang med en slik plan uten først å drøfte den med oberstløytnant Korn. Han trakk et veldig sukk av lettelse. Ved å forkaste idéen hadde han også fått en langt høyere mening om seg selv, og han følte seg ikke bare overbevist om at han hadde tatt en meget vis beslutning, men også om at han samtidig hadde vunnet en uvurderlig seier ved å ta denne vise beslutningen selv, uten å rådføre seg med oberstløytnant Korn. «Var det alt, oberst,» spurte feltpresten. «Ja,» sa oberst Cathcart. «Med mindre De skulle ha noe annet å foreslå.» «Nei, oberst. Bare ...» Obersten løftet blikket som om han var blitt motsagt og studerte feltpresten med opphøyet mistenksomhet. «Bare hva, pastor?» «Oberst,» sa feltpresten, «enkelte av karene er meget uro­ lige over at De har hevet antall tokt til seksti. De har bedt meg snakke med Dem om det.» Obersten var taus. Feltprestens ansikt rødmet helt opp til røttene av det sandfarvede håret mens han ventet. Obersten holdt ham på pinebenken en lang stund med et fast, interesseløst blikk uten den minste følelse. «Minn dem om at vi har en krig gående,» rådet han ham omsider til med uttrykksløs stemme. «Mange takk, oberst, det skal jeg gjøre,» svarte feltpresten, fylt av overstrømmende takknemlighet over at obersten ende­ lig hadde sagt noe. «De lurer på hvorfor De ikke kan rekvirere forsterkninger fra de erstatningsmannskapene som venter i Afrika. Slik at de selv kan få reise hjem.» «Det er et administrasjonsspørsmål,» sa obersten. «Det er noe hverken De eller jeg har noe med.» Han pekte dovent mot veggen. «Bare ta en tomat, pastor, bare forsyn Dem. Jeg spanderer.» «Mange takk, oberst. Oberst...» «Det er ingenting å snakke om. Hvordan liker De Dem der ute i skogen, pastor? Er alt i orden?» «Ja takk, oberst.» «Det er bra. Bare la oss høre fra Dem hvis De trenger noe.» «Ja, oberst. Takk skal De ha, oberst. Oberst...» «Takk for at De stakk innom, pastor. Det var hyggelig av Dem. Nå har jeg arbeid som må gjøres unna. La meg få høre

212

fra Dem hvis De kommer på noe som kan få navnene våre inn i Saturday Evening Post, er De snill.» «Ja, oberst, det skal jeg gjøre.» Feltpresten stålsatte seg med en veldig viljeanstrengelse og kastet seg dristig ut i det. «Jeg er spesielt bekymret over tilstanden til en av dem som har med bombingen å gjøre, oberst. Yossarian, oberst.» Obersten så raskt opp med et glimt av vag gjenkjennelse. «Hvem?» spurte han forskrekket. «Yossarian, oberst.» «Yossarian?» «Ja, oberst. Yossarian. Det er dårlig stell med ham, oberst. Jeg er redd han ikke tåler dette stort lenger uten å finne på noe desperat.» «Er det virkelig sant, pastor?» «Ja, oberst. Jeg er redd det er sant.» Obersten tenkte over det noen sekunder i dyp taushet. «Si til ham at han må stole på Gud,» sa han omsider. «Takk skal De ha, oberst,» sa feltpresten. «Det skal jeg gjøre.»

KAPITEL 20

Korporal Whitcomb Den sene augustmorgensolen virket het og fuktig, ikke et vindpust rørte seg på det åpne galleriet. Feltpresten beveget seg langsomt. Han var nedslått og bebyrdet med selvbebreidelser da han lydløst forlot oberstens kontor på sine brune sko med gummisåler og gummihæler. Han hatet seg seiv for det han holdt for å være sin egen feighet. Han hadde hatt til hensikt å innta en langt mer bestemt holdning overfor oberst Cathcart i spørsmålet om de seksti toktene og legge for dagen all den drisighet, logikk og veltalenhet han kunne mønstre i sitt forsøk på å gjøre seg til talsmann for en sak som hadde begynt å gå meget sterkt inn på ham. I stedet hadde han sviktet ynkelig; ansikt til ansikt med en motstander med en sterkere personlighet hadde han igjen mistet motet. Det var en velkjent, ydmykende opplevelse, og hans mening om seg selv var ikke meget verd. Han sviktet ytterligere et øyeblikk senere da han fikk øye på oberstløytnant Koms stabbende, monokrome skikkelse som med innsmigrende geskjeftighet kom traskende oppover den brede, gule stentrappen som svingte seg opp fra den store, forfalne vestibylen med sine høye vegger av sprukken, mørk marmor og sitt sirkelrunde gulv med sprukne, skitne fliser. Feltpresten var enda mer redd for oberstløytnant Korn enn han var for oberst Cathcart. Den svartsmuskede, middel­ aldrende oberstløytnanten med de rammeløse isbrillene og den faseterte, skallete, kuppellignende issen som han alltid plukket så følsomt på med tuppene av sine flate fingrer, mis­ likte feltpresten i aller høyeste grad, og han var ofte uhøflig mot ham. Med sin skarpe, spydige tunge og sine erfarne, kyni­ ske øyne som feltpresten aldri var modig nok til å møte mer enn et tilfeldig sekund ad gangen, holdt han feltpresten i en konstant tilstand av frykt. Som han sto der, ynkelig og ydmyk mens han ventet på at han skulle komme opp, ble feltprestens oppmerksomhet uunngåelig trukket mot oberstløytnant Korns midje, hvor skjorteflakene ’ som tøt ut over det hengende 214

beltet og veltet nedover hoftene hans, bidro til å forøke inn­ trykket av slapp, korpulent dvaskhet, samtidig som det fikk den middelshøye mannen til å se flere centimeter kortere ut enn han egentlig var. Oberstløytnant Korn var en prippen, nedlatende mann med fet, glinsende hud og dype, harde furer som løp nesten loddrett ned fra nesen mellom de mørke kin­ nene og den firkantete, kløftete haken. Ansiktet hans var stribart, og han stirret uten gjenkjennelse på feltpresten da de nærmet seg hverandre i trappen og forberedte seg på å passere hverandre.» «Hei, fader,» sa han uttrykksløst uten å se på feltpresten. «Hvordan går det?» «God morgen, oberstløytnant,» svarte feltpresten etter at han raskt hadde trukket den slutning at oberstløytnant Kom ikke ventet noe annet svar. Oberstløytnant Korn fortsatte opp trappen uten å saktne farten, og feltpresten motsto fristelsen til å minne ham om at han ikke var katolikk, men anabaptist, og at det følgelig hverken var nødvendig eller korrekt å tiltale ham som fader. Han var imidlertid så godt som sikker på at oberstløytnant Korn var klar over det, og at han ved å kalle ham fader med et slikt uttrykk av kameratslig uskyldighet bare ville erte ham fordi han bare var anabaptist. Oberstløytnant Kom stoppet plutselig da han var kommet nesten forbi og kastet seg rundt mot feltpresten med et skulende blikk fullt av rasende mistenksomhet. «Hva gjør De med den tomaten der?» spurte oberstløyt­ nant Korn bryskt. Feltpresten så forbauset ned langs armen sin på den toma­ ten oberst Cathcart hadde overtalt ham til å ta. «Jeg fikk den inne på kontoret hos oberst Cathcart, oberstløytnant,» klarte han omsider å få frem. «Vet obersten at De tok den?» «Ja, oberstløytnant. Han ga den til meg.» «Vel, da antar jeg det er all right,» sa oberstløytnant Korn formildnet. Han smilte uten varme og stappet de krøllete skjorteflakene ned i buksene med tommeltottene. Øynene hans glimtet skarpt som om han sto og brygget på en eller annen hemmelig og velgjørende ondskapsfull plan. «Hva va*- det oberst Cathcart ville snakke med Dem om, fader?» spurte han plutselig. Feltpresten var et øyeblikk målløs av ubesluttsomhet. «Jeg tror virkelig ikke jeg bør . ..» 215

«Om å holde andakter for redaktørene av Saturday Eve­

ning Post?» Feltpresten smilte nesten. «Ja, oberstløytnant.» Oberstløytnant Korn var henrykt over sin egen intuisjon. Han lo hånlig. «Vet De, jeg var redd han skulle begynne å tenke på noe så latterlig så snart han fikk se det siste num­ meret av Saturday Evening Post. Jeg håper det lyktes Dem å overbevise ham om hvor avskyelig idéen hans var.» «Han erklærte at han var imot den, oberstløytnant.» «Det er bra. Jeg er glad De overbeviste ham om at redak­ tørene av Saturday Evening Post neppe ville kjøre den samme historien to ganger bare for å skaffe en eller annen likegyldig oberst publisitet. Hvordan går det forresten hos Dem ute i ødemarken, fader? Klarer De Dem bra der ute?» «Ja, takk, oberstløytnant. Jeg klarer meg fint.» «Det er bra. Det gleder meg å høre at De ikke har noe å klage over. La oss bare få vite det hvis det er noe De mangler. Vi vil alle De skal ha det så hyggelig som mulig der ute.» «Takk, oberstløytnant. Det er meget hyggelig der ute.» Fra vestibylen nedenunder hørtes stadig økende bråk. Det nærmet seg lunsjtid, og de som var tidligst ute, begynte å drive inn i hovedkvarterets spisesal, offiserene og de menige hver for seg til sine adskilte spisesaler på hver sin side av den arkaiske rotundaen. Oberstløytnanten sluttet å smile. «De spiste lunsj sammen med oss her for en dag eller to siden, fader, ikke sant?» spurte han betydningsfullt. «Jo, oberstløytnant. Det var i forgårs.» «Det var det jeg syntes å huske,» sa oberstløytnant Korn og gjorde en pause for å la poenget festne seg. «Det er ikke noe å bry seg om, fader. Vi ses vel når turen kommer til Dem for å spise her igjen.» «Mange takk, oberstløytnant.» Feltpresten var ikke sikker på hvilken av de fem messene for offiserer eller hvilken av de fem messene for menige han etter planen skulle spise lunsj i denne dagen, for vekselsystemet som var satt opp for ham av oberstløytnant Korn var uhyre innviklet, og feltpresten glemte alltid notatene sine i teltet. Feltpresten var den eneste offiseren ved hovedkvarteret som ikke var forlagt i den falleferdige, røde stenbygningen som huset selve hovedkvarteret, eller i noen av de mindre drabantforlegningene som hadde dukket opp for de lavere stabene her og der i landskapet. Feltpresten bodde i en lysning i skogen godt og vel seks kilometer unna, mellom offi­ sersklubben og det første av de fire skvadronområdene som

216

strakte seg i rett linje bort fra gruppehovedkvarteret. Felt­ presten bodde alene i et rommelig, firkantet telt som også gjorde tjeneste som prestekontor. Lydene fra de nattlige drikkekalasene i offisersklubben nådde ofte ut til ham i hans passive halvfrivillige landflyktighet og holdt ham våken så han ble liggende og kaste seg urolig frem og tilbake på den smale feltsengen. Han var ikke i stand til å bedømme virk­ ningen av de milde tablettene han tok fra tid til annen for å få sove og følte seg av den grunn skyldbevisst i dagevis etterpå. Den eneste som bodde sammen med feltpresten i denne lys­ ningen i skogen, var korporal Whitcomb, assistenten hans. Korporal Whitcomb, som var ateist, var en misfornøyd under­ ordnet som var sikker på at han kunne gjøre feltprestens ar­ beid bedre enn feltpresten selv, og som derfor betraktet seg som et underpriviligert offer for samfunnets diskriminering. Han bodde i sitt eget telt som var like rommelig og like fir­ kantet som feltprestens. Han ble åpenlyst uforskammet og nedlatende overfor feltpresten så snart han oppdaget at felt­ presten fant seg i det uten å foreta seg noe. De to teltene i lysningen sto ikke mer enn litt over en meter fra hverandre. Det var oberstløytnant Korn som hadde trukket opp dette mønsteret for feltprestens liv og virke. En god grunn til å la feltpresten bo utenfor selve hovedkvarteret var oberstløytnant Korns teori om at han ville komme i nærmere kontakt og sam­ funn med sine får om han bodde og levde som de. En annen god grunn var at det var plagsomt for de andre offiserene ved hovedkvarteret å ha feltpresten gående der hele tiden. En ting var å opprettholde gode forbindelser med Vårherre, noe alle var tilhengere av; noe ganske annet var det derimot å ha ham hengende i nærheten fireogtyve timer i døgnet. Som oberstløytnant Korn fortalte til major Danby, gruppens lett­ skremte og storøyde operasjonsoffiser, hadde feltpresten det når alt kom til alt, temmelig behagelig der ute, og han hadde ikke stort annet å gjøre enn å høre på andres klager, begrave de døde, besøke de sengeliggende og holde guds­ tjenester. Og det var ikke så mange døde å begrave heller, fremholdt oberstløytnant Korn, ettersom motstanden fra de tyske jagerflyene praktisk talt var opphørt, og ettersom nær­ mere nitti prosent av de tapene de fremdeles hadde, ifølge hans overslag falt ned bak de fiendtlige linjer eller forsvant i skyene hvor feltpresten ikke kunne gjøre noe som helst for levningene. Gudstjenestene var sannelig heller ingen an­ strengelse ettersom de bare ble holdt en gang i uken i byg-

217

ningen hvor hovedkvarteret holdt til og dessuten bare ble overvært av noen gé nske få. I virkeligheten var feltpresten i ferd med å lære å like seg i lysningen ute i skogen. Både han og korporal Whitcomb var blitt utstyrt med alle slags bekvemmeligheter, slik at de ikke skulle kunne benytte de primitive forholdene som påskudd til å søke om tillatelse til å vende tilbake til hovedkvarteret. Felt­ presten spiste frokost, lunsj og middag i tur og orden i mes­ sene til de åtte skvadronene og inntok hvert femte måltid i de meniges messe ved hovedkvarteret og hvert tiende i offisersmessen der. Hjemme i Wisconsin hadde feltpresten vært meget glad i å stelle i haven, og hjertet hans svulmet av glede over de imponerende bevis for frodighet og fruktbarhet han så overalt omkring seg når han vasset mellom de forkrøblede buskene med tornefulle grener og i gresset som nådde ham til livet og snodde seg om bena hans når han famlet seg frem gjennom tykningen. Sist vår hadde han hatt lyst til å plante begonia og zinnia i smale bed rundt teltet sitt, men frykten for korporal Whitcombs reaksjon hadde holdt ham tilbake. Feltpresten frydet seg over privatlivet og iso­ lasjonen i de frodiggrønne omgivelsene og over drømmene og mediteringen den inspirerte til. Færre mennesker enn tid­ ligere kom til ham med sine bekymringer, og han tillot seg å være takknemlig for det også. Feltpresten følte seg ikke fri i sin omgang med andre, og han var alltid ille til mote i sam­ taler. Han savnet sin kone og sine tre små barn, og hun savnet ham. Det som ergret korporal Whitcomb mest ved feltpresten, bortsett fra det faktum at han trodde på Gud, var hans mangel på initiativ og pågangsmot. Korporal Whitcomb be­ traktet det dårlige fremmøtet til gudstjenestene som en be­ drøvelig følge av sin egen status. I fantasien arbeidet han febrilsk med nye, utfordrende idéer som kunne få fart i den store åndelige vekkelsen han så seg selv som leder-for — ut­ flukter, kirkekaffe, sirkulærbrev til -pårørende av menn som ble drept og såret i kamp, sensurering av brev og bingospill. Men feltpresten sto i veien for ham. Korporal Whitcomb stampet i bakken som en utålmodig, fyrrig hest av fortvilelse over feltprestens tilbakeholdenhet, for i hans øyne var det muligheter for forbedring overalt. Det var folk som felt­ presten, kom han til, som var ansvarlig for at religionen hadde fått dårlig rykte, og for at de begge nærmest var blitt pariaer. F motsetning til feltpresten avskydde korporal Whitcomb iso­ lasjonen ute i lysningen. Noe av det første han hadde tenkt 218

å gjøre etterat han hadde fått avsatt feltpresten, var å flytte tilbake til hovedkvarteret hvor han igjen kunne være i sent­ rum av de store begivenheter. Da feltpresten kom tilbake til lysningen etter å ha forlatt oberstløytnant Korn, sto korporal Whitcomb utenfor teltet i den grå disen og snakket fordektig med en fremmed, tykk­ fallen mann i rødbrun badekåpe av kordfløyel og grønne flannelspyjamas. Feltpresten kjente igjen badekåpen og pyja­ masen som reglementert sykehusantrekk. Ingen av de to men­ nene ga tegn til å kjenne ham igjen. Den fremmedes tann­ kjøtt lyste av gentianfiolett maling, og den rødbrune bade­ kåpen av kordfløyel var dekorert på ryggen med et bilde av en B-25 som sprengte seg frem gjennom oransjefarvede eks­ plosjoner av luftvemgranater og var utstyrt- med seks nette rader å ti små bomber som var malt på flynesen for å til­ kjennegi at det hadde vært med på seksti angrep. Feltpresten ble så overrasket over synet at han stoppet for å stirre. Begge mennene avbrøt sin konversasjon og ventet i dyster taushet på at han skulle gå. Feltpresten skyndte seg inn i teltet sitt. Han hørte, eller inniblte seg å høre, at de kniste. Litt senere kom korporal Whitcombe inn og spurte: «Er det noe nytt?» «Ingen ting,» svarte feltpresten og så vekk. «Har noen vært her og spurt etter meg?» «Bare den kranglefanten Yossarian igjen. Han skaffer oss jammen mange vanskeligheter, ikke sant?» «Jeg er ikke så sikker på om han er en kranglefant,» be­ merket feltpresten. «Det er riktig, bare ta hans parti,» sa korporal Whitcomb såret og trampet ut igjen. Feltpresten hadde vanskelig for å tro at korporal Whitcomb allerede var blitt såret og hadde gått sin vei. Så snart det gikk opp for ham at det virkelig forholdt seg slik, kom korpo­ ral Whitcomb inn igjen. «De tar alltid parti for de andre,» sa korporal Whitcomb anklagende. «De holder aldri med Deres egne. Det er en av de tingene jeg misliker ved Dem.» «Jeg mente ikke å ta parti for ham,» sa feltpresten unn­ skyldende. «Jeg sa bare hva jeg mente.» «Hva ville oberst Cathcart?» «Det var ikke noe viktig. Han ville bare diskutere mulig­ heten av å holde andakt i briefingrommet før hvert angrep.» «Vel, De behøver ikke si noe til meg,» sa korporal Whit­ comb fornærmet og gikk ut igjen.

219

Feltpresten følte seg skrekkelig til mote. Uansett hvor hen­ synsfull han forsøkte å være, lot det til at han alltid klarte å såre korporal Whitcomb. Han så bedrøvet ned og oppdaget at soldaten som oberstløytnant Korn hadde tvunget på ham for at han skulle holde teltet hans rent og utstyret hans i orden, hadde forsømt å pusse skoene hans igjen. Korporal Whitcomb kom tilbake. »De betror aldri meg noe,* klaget han trumpet. «De har ikke tillit til Deres menn. Det er også en ting jeg misliker ved Dem.» «Jo da, det gjør jeg,» forsikret feltpresten ham skyldbevisst. «Og jeg har massevis av tillit til Dem.» «Hva så med disse brevene?» «Nei, ikke nå,» bønnfalt feltpresten ham. «Ikke brevene. Vær så snill ikke å nevne dem igjen. Jeg skal gi Dem beskjed når jeg har skiftet mening.» Korporal Whitcomb stirret rasende på ham. «Virkelig? Ja, det kan saktens være all right for Dem å sitte der og riste på hodet mens jeg gjør alt arbeidet. Så De forresten den fyren utenfor med alle de bildene på badekåpen sin?» «Er det meg han vil snakke med?» «Nei,» sa korporal Whitcomb og gikk ut. Det var varmt og fuktig inne i teltet, og feltpresten merket han begynte å svette. Som en motvillig tyvlytter forsøkte han å snappe opp noe av den dempede, utydelige summingen av de senkede stemmene utenfor. Han satte seg slapt ved det falleferdige bridgebordet som gjorde tjeneste som skrivepult og stirret med tomt blikk og tett sammenpressede lepper ut i luften. Ansiktet hans hadde antatt en blek, gulbrun farve som på grunn av de små klyngene med gamle, kraterlignende kvisemerker nærmest bragte tankene hen på uknekte mandler. Han ransakte hjernen for å finne en årsak til korporal Whitcombs bitre følelser mot ham. På en måte han ikke var i stand til helt ut å begripe, var han overbevist om at han en eller annen gang hadde gjort ham utilgivelig urett. Det syntes utrolig at en så vedvarende surhet som den korporal Whit­ comb la for dagen, bare skyldtes at han hadde avslått å god­ kjenne hans forslag om Bingo eller utkastene til sirkulærbrev til familiene til dem som var blitt drept i kamp. Feltpresten erkjente dystert for seg selv at han var udugelig. I flere uker hadde han nå hatt til hensikt å ha en samtale under fire øyne med korporal Whitcomb for å finne ut hva som var i veien med ham, men allerede på forskudd skammet han seg over det han kunne risikere å finne ut.

Utenfor teltet sto korporal Whitcomb fremdeles og kniste. 220

Den andre mannen klukket. I noen få, dyrebare sekunder følte feltpresten seg prikkende besatt av en selsom, okkult følelse av å ha opplevd en lignende situasjon i en tidligere tilværelse. Han forsøkte å holde fast på inntrykket og nære det for om mulig å finne ut og kanskje kontrollere det neste trinnet i utviklingen, men inspirasjonen smeltet vekk til ingenting, akkurat som han hadde vært klar over på forhånd. Déjd vu. Feltpresten var meget opptatt av denne subtile, tilbakeven­ dende forvekslingen mellom illusjon og virkelighet som var så karakteristisk for paramnesi, og han mente han visste en god del om den. Han visste for eksempel at den ble kalt paramnesi, og han var videre interessert i slike medfølgende optiske fenomener som jamais vu, aldri sett, og presque vu, nesten sett. Det fantes skremmende, plutselige øyeblikk da ting, forestillinger, og tilogmed mennesker som feltpresten hadde levd sammen med nesten hele sitt liv, uforklarlig antok et fullstendig ukjent og irregulært aspekt som han aldri hadde sett før, og som fikk tingene og forestillingene og tilogmed menneskene til å se helt annerledes ut: jamais vu. Og det fantes andre øyeblikk da han syntes å se den absolutte sann­ het i lynende glimt av klarhet som nesten kom til ham: presque vu. Episoden med den nakne mannen oppe i treet under Snowdens begravelse hadde mystifisert ham fullsten­ dig. Det var ikke déjd vu, for da det hendte, hadde han ikke hatt noen som helst følelse av å ha sett nakne menn i trærne under Snowdens begravelse før. Det var ikke jamais vu heller, ettersom synet ikke gjaldt noen eller noe kjent som nå viste seg for ham i en ukjent forkledning. Og det var absolutt ikke presque vu, for feltpresten hadde avgjort sett ham. En jeep startet opp like utenfor med et par kraftige eksplo­ sjoner og forsvant med et brøl. Hadde den nakne mannen i treet under begravelsen til Snowden bare vært en hallusina­ sjon? Eller hadde det vært en sann åpenbaring? Feltpresten skalv bare ved tanken. Han var besatt av lyst til å betro seg til Yossarian, men hver gang han tenkte på hendelsen, be­ stemte han seg for ikke å tenke mer på den, skjønt når han nå tenkte over den, var han ikke riktig sikker på om han i det hele tatt hadde tenkt på den. Korporal Whitcomb kom trampende inn igjen med et splitternytt, selvgodt smil og lente seg uforskammet med albuene mot midtstangen i feltprestens telt. «Er De klar over hvem den fyren i den røde badekåpen var?» spurte han betydningsfullt. «Det var en sikkerhets­

221

offiser, en detektiv altså, med brukket nese. Han kom fra sykehuset i offisielt ærend. Han driver etterforskning.» Feltpresten hevet raskt blikket og så på korporal Whitcomb med øyne fulle av underdanig medfølelse. «Jeg håper De ikke er i vanskeligheter,» sa han. «Er det ikke noe jeg kan gjøre for Dem?» «Jeg er ikke i vanskeligheter,» svarte korporal Whitcomb med et flir. «De er. De kommer til å slå ned på Dem fordi De har satt Washington Irvings navn under alle de brevene De har satt Washington Irvings navn under. Hva sier De til det?» «Jeg har ikke satt Washington Irvings navn på noen brev i det hele tatt,» sa feltpresten. «De behøver ikke lyve for meg,» sa korporal Whitcomb. «Det er ikke meg De skal overbevise.» «Men jeg lyver ikke.» «Jeg bryr meg ikke om enten De lyver eller ikke. De kom­ mer til å hekte Dem for å ha underslått major Majors post også. Mye av det er tilogmed hemmeligstemplet.» «Hvilken post?» spurte feltpresten med en stemme som steg ynkelig i fortvilelse. «Jeg har aldri sett posten til major Major.» «De behøver ikke lyve for meg,» gjentok korporal Whit­ comb. «Det er ikke meg De skal overbevise.» «Men jeg lyver ikke,» protesterte feltpresten. «Jeg begriper ikke hvorfor De absolutt skal stå der og skrike til meg,» svarte korporal Whitcomb med et såret ut­ trykk. Han kom bortover fra midtstangen i teltet og ristet ettertrykkelig pekefingeren opp i ansiktet til feltpresten. «Jeg har nettopp gjort Dem den største tjenesten som noen gang er gjort Dem i denne verden, og De er ikke engang klar over det. Hver eneste gang han forsøker å rapportere Dem til sine overordnede, er det en eller annen på sykehuset som sensu­ rerer vekk detaljene. Han har vært på vanviddets rand i flere uker allerede mens han forsøkte å få noe på Dem. Jeg leste ikke engang gjennom rapporten hans, men godkjente den uten å plage Dem med det. Det vil sikkert stille Dem i et gunstig lys hos sikkerhetsfolkene i hovedkvarteret og over­ bevise dem om at vi ikke er det minste redd for å slippe ut hele sannheten om Dem.» Feltpresten var overveldet av forvirring. «Men De har da ikke myndighet til å sensurere brev eller godkjenne rappor­ ter,» sa han. «De har da ikke fullmakt til den slags.» «Det har jeg vel ikke,» svarte korporal Whitcomb. «Det 222

er bare offiserer som har fullmakt til det. Derfor sensurerte jeg det i Deres navn.* «Men jeg har jo heller ikke fullmakt til å sensurere brev, eller har jeg det?» «Jeg tenkte på det for Dem også,» forsikret korporal Whit­ comb ham om. «Jeg undertegnet med et annet navn for Dem.» «Men er ikke det å skrive falsk?» «Det er heller ikke noe å bry seg om. Den eneste som kan tenkes å sende inn anklage for å ha skrevet falsk, er den per­ sonen hvis navn De har brukt, og på det punktet ivaretok jeg Deres interesser ved å benytte navnet til en som er død. Jeg brukte navnet til Washington Irving.» Korporal Whitcomb kikket nøye, men forgjeves etter tegn til opprør i felt­ prestens ansikt og fortsatte deretter tillitsfullt og med skjult ironi. «Det var ganske smart funnet på av meg, synes De ikke?» «Jeg vet ikke,» klaget feltpresten med sviktende stemme og blingset vilt i forsøk på å begripe det ubegripelige. «Jeg tror ikke jeg riktig forstår Dem. Hvordan kan det stille meg i et gunstig lys at De har undertegnet med Washington Irvings navn istedenfor med mitt eget?» «Fordi de allerede er overbevist om at De er Washington Irving. De må da vel skjønne det? Nå kommer de til å innse med en gang at det er Dem.» «Men er ikke det nettopp det inntrykket vi vil se å få slettet ut? Dette bidrar jo bare til å styrke dem i deres opp­ fatning.» «Hadde jeg ant De ville reagere så surt, ville jeg ikke ha løftet en finger for å hjelpe Dem,» erklærte korporal Whit­ comb forarget og gikk ut. Et sekund senere kom han inn igjen. «Jeg har nettopp gjort Dem den største tjenesten i verden, og De er ikke engang klar over det. De er ikke i stand til å vise takknemlighet, det er saken. Det er også en ting jeg mis­ liker ved Dem.» «Jeg er så lei meg,» sa feltpresten angerfullt. «Jeg ber så meget om unnskyldning. Det er bare det at jeg er så full­ stendig overveldet av alt De har fortalt meg at jeg ikke er klar over hva jeg selv sier. Jeg er virkelig meget takknemlig mot Dem.» «Hva blir det så til med de sirkulærbrevene?» spurte kor­ poral Whitcomb omgående. «Kan jeg begynne å sette opp noen utkast?» 223

Feltprestens hake falt ned på brystet av forbauselse. «Nei, nei,» stønnet han. «Ikke nå.» Korporal Whitcomb ble rasende. «Jeg er den beste vennen De noen gang har hatt, og De er ikke engang klar over det,» sa han utfordrende og stampet ut av feltprestens telt. Han kom tilbake igjen. «Jeg er på Deres side, og De er ikke en­ gang klar over det. Fatter De ikke hva De har rotet Dem opp i av vanskeligheter? Den sikkerhetsoffiseren har satt det lengste benet føre tilbake til sykehuset for å skrive en ny rapport om Dem, denne gangen om den tomaten.» «Hvilken tomat?» spurte feltpresten og blunket. «Den tomaten De holdt skjult i hånden da De kom hit. Der er den. Den tomaten De står og holder i hånden i dette øyeblikk.» Feltpresten åpnet hånden forbauset og oppdaget at han ennå sto med den tomaten i hånden som han hadde fått på kontoret tii oberst Cathcart. Han la den hurtig fra seg på bridgebordet. «Jeg fikk denne tomaten av oberst Cathcart,» sa han og ble øyeblikkelig slått av hvor latterlig forklaringen hans hørtes. «Han insisterte på at jeg skulle ta en.» «De behøver ikke lyve for meg,» sa korporal Whitcomb. «Jeg bryr meg ikke om enten De stjal den eller ikke.» «Stjal den?» utbrøt feltpresten forbløffet. «Hvorfor skulle jeg stjele en tomat?» «Det er nettopp det som har fått oss i fatet, begge to,» sa korporal Whitcomb. «Den sikkerhetsoffiseren antok at De kunne ha gjemt viktige hemmelige papirer inni den.» Feltpresten seg sløvt sammen under den monolittiske vek­ ten av fortvilelse som overmannet ham. «Jeg har ingen vik­ tige hemmelige papirer inni den,» erklærte han oppgitt. «Jeg ville ikke engang ha den til å begynne med. Her, De kan få den, De. Ta den og se selv.» «Jeg vil ikke ha den.» «Vær så snill, ta den, ta den vekk,» ba feltpresten med en stemme som nesten ikke var hørlig. «Jeg vil bli kvitt den.» «Jeg vil ikke ha den,» sa korporal Whitcomb hissig og stampet ut av teltet med alle tegn til sinne, men med et godt skjult smil av henrykkelse over å ha lurt feltpresten til å tro det eksisterte en mektig sammensvergelse mellom ham og sikkerhetsoffiseren, og overbevist ham om at han nå virkelig var forbannet på ham. Stakkars Whitcomb, sukket feltpresten for seg selv og la all skylden på seg for assistentens nedtrykthet. Han satt der i stum, rugende, selvmotsigende melankoli og ventet på 224

at korporal Whitcomb skulle komme tilbake. Han ble skuffet da han hørte korporal Whitcombs skritt fjerne seg beslutt­ somt og bli borte i det fjerne. Han kunne ikke finne på noe å gjøre. Han bestemte seg for å hoppe over lunsjen og nøye seg med en bit sjokolade som han hadde i skapet og et par slurker lunkent vann fra feltflasken. Han følte seg omsluttet av en tykk, overveldende tåke av skjebnessvangre muligheter uten det minste glimt av håp. Han var redd for hva oberst Cathcart ville komme til å tenke når nyheten om at han var mistenkt for å være Washington Irving nådde ham, og be­ gynte så å bekymre seg over hva oberst Cathcart allerede måtte tenke om ham fordi han hadde bragt på bane saken om de seksti toktene karene nå måtte ha for å komme hjem. Det var så mye elendighet til i verden, tenkte han tungsindig og bøyde hodet ynkelig ved den tragiske tanken, og han kunne ikke gjøre noe med noens, aller minst sin egen.

KAPITEL 21

General Dreedle Oberst Cathcart tenkte ikke noe som helst om feltpresten, men var allerede innviklet i et flunkende nytt, truende pro­ blem: 'Yossarian! Yossarian! Bare lyden av det vemmelige, uskjønne navnet fikk blodet til å fryse i årene hans og pusten til å komme i anstrengte små hikst. Da feltpresten første gang hadde nevnt navnet Yossarian! hadde det virket som om noen skulle ha slått på en veldig gongong i hodet hans. Ikke før hørte han det lille kneppet fra låsen som fortalte at døren hadde lukket seg etter feltpresten, før hele den ydmykende erindringen om den nakne mannen på linjen stormet inn på ham med en knusende, kvelende syndflod av pinlige detaljer. Han begynte å svette og skjelve. Et eller annet sted lå det et truende og usannsynlig sammentreff som var altfor djevelsk i sin konse­ kvens til å være noe som helst mindre enn det mest avskyelige varsel om noe ondt. Navnet på mannen som den dagen hadde stått naken i rekkene for å motta Distinguished Flying Cross av general Dreedles hånd, hadde også vært Yossarian! Og nå var det en mann ved navn Yossarian som truet med å lage bråk i forbindelse med de seksti toktene han nylig hadde be­ ordret karene i sin gruppe til å fly. Oberst Cathcart spekulerte dystert på om det kunne være den samme Yossarian. Han kom seg på bena med et uttrykk av ulidelig pine og begynte å bevege seg omkring i rommet. Han hadde følelsen av å stå overfor noe mystisk. Den nakne mannen i geleddet hadde virkelig vært et dolkestøt i ryggen, tenkte han ned­ trykt. Det samme måtte han også si om fingringen med bombelinjen før angrepet på Bologna og den syv dagers forsinkelsen av ødeleggelsen av broen ved Ferrara, selv om ødeleggelsen av broen ved Ferrara, som han fremdeles tenkte på med be­ geistring, hadde vært en virkelig fjær i hatten, til tross for at han hadde mistet et fly der på den andre runden over målet, noe han med beklagelse alltid måtte tenke på som et dolkestøt i ryggen, selv rø han riktignok hadde vunnet seg

226

nok en ruvende fjær i hatten ved å få godkjent en medalje til den bombekasteren som i første omgang hadde vært skyld i dolkestøtet i ryggen ved å fly inn over målet to ganger. Og navnet på den bombekasteren, husket han plutselig med et lammende sjokk, hadde også vært Yossarian! Nå var det altså tre av dem! De svømmende øynene hans truet med å springe ut av sine hulninger av forbitret forbauselse, og han virvlet oppskremt rundt for å se hva som foregikk bak ryggen hans. For en liten stund siden hadde det ikke vært noen Yossarian i hans liv; nå formerte de seg som paddehatter. Han forsøkte å komme til ro.. Yossarian var ikke noe vanlig navn; kan hende var det i virkeligheten ikke tre som het Yossarian, men bare to, eller tilogmed bare én, men det spilte faktisk ingen rolle! Obersten svevde fremdeles i den største fare. Intuisjonen sa ham at han drev mot et umåtelig og ube­ gripelig kosmisk klimaks, og den svære, kjøttfulle, ruvende skikkelsen hans skalv fra issen til fotsålene ved tanken på at Yossarian, hvem han nå omsider skulle vise seg å være, var utpekt til å spille rollen som hans nemesis her i verden. Oberst Cathcart var ikke overtroisk, men han trodde på varsler, og han satte seg øyeblikkelig ned bak skrivebordet igjen og gjorde et kryptisk notat på blokken sin om øyeblikke­ lig å undersøke hele denne mistenkelige affæren med Yos­ sarian. Han skrev denne påminnelsen til seg selv med tung og besluttsom håndskrift og forsterket den energisk med en serie underlige tegn i kode og understreket hele budskapet to ganger så det kom til å bli seende slik ut: Yossarian!!!(?)! Obersten lente seg tilbake da han var ferdig og følte seg ytterst tilfreds med seg selv og de raske forholdsregler han hadde tatt for å møte denne skjebnessvangre krisen. Yossarian — bare synet av navnet fikk ham til å grøsse. Det var så mange esser i det. Det simpelthen måtte være noe samfunns­ fiendtlig ved et slikt navn. Det var som selve ordet samfunns­ fiendtlig. Det minnet om ord som oppsetsig og skummel, ord som sosialist, mistenkelig, fascist, kommunist. Det var et fjol­ lete, utenlandsk, avskyelig navn, et navn som ganske enkelt ikke innga tillit. Det var ikke å sammenligne i det hele tatt med slike rene, knappe, troverdige, amerikanske navn som Cathcart, Peckem og Dreedle. Oberst Cathcart reiste seg langsomt og begynte å drive om­ kring i kontoret sitt igjen. Nærmest ubevisst grep han en tomat fra en av tønnene ved veggen og tok en grådig bit. 227

Han gjorde øyeblikkelig en grimase og slengte resten av tomaten i papirkurven. Obersten likte ikke tomater, ikke en­ gang sine egne, og disse tomatene var slett ikke hans egne. Tomatene ble kjøpt opp på de forskjelligste grønnsakmarkeder over hele Pianosa av oberstløytnant Korn under diverse påtatte navn, fraktet opp til oberstens gård oppe i fjellene midt på svarte natten og fraktet ned til hovedkvarteret morgenen etter for å bli solgt til Milo, som betalte oberst Cathcart og oberstløytnant Korn toppriser for dem. Oberst Cathcart lurte ofte på om det de foretok seg med tomatene var lovlig, men oberstløytnant Kom sa det var, og han for­ søkte så ofte som mulig å la være å gruble over det. Ettersom det også var oberstløytnant Kom som hadde ordnet med alle formaliteter i forbindelse med gården oppe i fjellene, var han ikke sikker på om den var lovlig eller ulovlig heller. Oberst Cathcart visste ikke om han eide huset eller leide det, hvem som hadde eid det før ham, eller hvor mye det hadde kostet om det hadde kostet noe i det hele tatt. Oberstløytnant Korn var den lovkyndige, og hvis oberstløytnant Kom forsik­ ret ham om at bedrageri, utpressing, valutasvindel, underslag, skattesnyteri og svartebørsspekulasjoner var lovlig, var ikke oberst Cathcart i den stilling at han kunne motsi ham. Det eneste oberst Cathcart visste om gården sin oppe i fjellene, var at han hadde den og hatet den. Han kjedet seg aldri så grusomt som de to eller tre dagene han måtte tilbringe der annenhver uke for å opprettholde illusjonen om at det fuktige, trekkfulle våningshuset av sten på gården oppe i fjellene var et forgylt palass for kjødets lyst. Overalt ellers vrimlet det av livlige offisersklubber, omgitt av skyer av for­ dektige, men megetsigende rykter om overdådige, neddyssede drikkelag og sexorgier og hemmeligholdte, skamløse, ekstatiske netter med de vakreste, kåteste, villigste, mest forføreriske og lettest tilfredsstillbare filmskuespillerinner, modeller og grevinner i verden. Ingen slike hemmelige netter med ekstase eller neddyssende drikkekalas og sexorgier fant i virkeligheten sted. De kunne saktens ha funnet sted om enten general Dreedle eller general Peckem hadde vist interesse for å ta del i orgier sammen med ham, men det gjorde de aldri, og oberst Cathcart var ikke den som på egen hånd kastet bort tid og krefter på vakre kvinner med mindre han kunne ha noe igjen for å ligge med dem. Men han fryktet de klamme, ensomme nettene på bonde­ gården og de kjedelige, begivenhetsløse dagene. Han hadde mye mer moro i hovedkvarteret hvor han kunne hundse alle

228

han ikke var redd for. Men som oberstløytnant Korn stadig minnet ham om, var det ikke noe stas å ha en bondegård oppe i fjellene hvis han aldri var der. Hver gang han dro opp til gården, var det i en tilstand av ytterste selvmedliden­ het. Han hadde med seg et haglegevær i jeepen og tilbragte de endeløse timene med å skyte fugler og tomater som vokste i ustelte rader som ingen ville ta bryderiet med å høste. Blant de offiserer av lavere rang som oberst Cathcart ennå fant det fordelaktig å vise respekt, var major ... de Coverley, men han likte det ikke, og han var ikke sikker på om det var nødvendig. Major... de Coverley var et like stort mysterium for ham som for major Major og alle andre som kom i kon­ takt med ham. Oberst Cathcart kunne aldri bli riktig enig med seg selv om han skulle la sin oppførsel mot major... de Coverley bære preg av beundring og respekt eller nedlatenhet. Major ... de Coverley var bare major til tross for at han var langt eldre enn oberst Cathcart, men på den annen side var det så mange respektable og beundringsverdige mennes­ ker som behandlet major ... de Coverley med dyp og fryktsom ærbødighet at oberst Cathcart hadde en mistanke om at de visste noe om ham som også han burde vite. Major... de Coverley var en uutgrunnelig og fryktinngytende personlig­ het som uavlatelig holdt sine omgivelser på tå hev, og som selv oberstløytnant Kom hadde en tendens til å være for­ siktig med. Alle var redd ham, og ingen visste hvorfor. Ingen visste hva major... de Coverley het til fornavn, for ingen hadde noen gang hatt den dristighet å spørre ham om det. Nå visste oberst Cathcart at major... de Coverley var bort­ reist, og han frydet seg over hans fravær til det slo ham at major... de Coverley jo kunne være reist bort for å legge opp planer mot ham, og da ønsket han major... de Coverley tilbake i leiren igjen hvor han hørte hjemme, og hvor han kunne holde øye med ham. Etter en liten stunds forløp begynte oberst Cathcart å få vondt under føttene av å marsjere frem og tilbake så meget. Han satte seg bak skrivebordet igjen og bestemte seg for å utarbeide en moden og systematisk vurdering av hele den militære stilling. Med den travle minen til en mann som vet hvordan han skal få tingene gjort, fant han frem en diger, hvit blokk, trakk en rett strek nedover midten av det første arket og en tverrstrek nesten øverst, slik at arket ble delt i to like brede, ubeskrevne kolonner. Han gjorde en pause mens han tenkte seg grundig om. Så krøket han seg sammen over skrivebordet, og på toppen av den venstre kolonnen skrev

229

han med små, gnidrete bokstaver: Dolkestøt i Ryggen!!! Over den høyre kolonnen skrev han: Fjær i Hatten!!!!! Han lente seg tilbake en gang til og beundret fra et rent objektivt syns­ punkt den tabellen han hadde satt opp. Etter et par sekunders høytidelig overlegning slikket han omhyggelig på blyanten og skrev med jevne mellomrom under Dolkestøt i Ryggen!!!:

Ferrara Bologna (flyttet på bombelinjen på kartet under angrepet på) Leirduebanen Naken mann i geleddet (etter Avignon)

Deretter tilføyde han: Matforgiftning (under angrepet på Bologna) og Stønning (epidemisk under briefingen før Avignon) Deretter tilføyde han: Feltpresten (sniker seg rundt ved offisersklubben hver kveld)

Han besluttet seg for å se positivt på feltpresten, selv om han ikke likte ham, og under Fjær i Hatten!!!!! skrev han: Feltpresten (sniker seg rundt ved offisersklubben hver kveld) De to anførslene om feltpresten nøytraliserte derfor hver­ andre. Ved siden av Ferrara og Naken mann i geleddet (etter Avignon) skrev han deretter:

Yossarian! Ved siden av Bologna (flyttet på bombelinjen på kartet under angrepet på), Matforgiftning (under angrepet på Bo­ logna) og Stønning (epidemisk under briefingen før Avignon) skrev han storstilet og besluttsomt: ?

De anførslene som var forsynt med spørsmålstegn, var de han ønsket å granske straks for å finne ut om Yossarian hadde hatt noe med dem å gjøre. Plutselig begynte armen hans å dirre, og han klarte ikke å skrive mer. Han reiste seg skrekkslagen med en klam, tom 230

følelse i maven og styrtet bort til det åpne vinduet for å gulpe i seg frisk luft. Blikket hans falt på leirduebanen, og han vek tilbake med et skarpt utrop av fortvilelse mens de ville og febrilske øynene hans for hektisk over veggene i kontoret som om Yossarian svermet overalt der inne. Ingen likte ham. General Dreedle hatet ham, skjønt general Peckem likte ham, men sikker kunne han ikke være, ettersom oberst Cargill, general Peckems adjutant, utvilsomt hadde sine egne ambisjoner og sannsynligvis baktalte ham hos gene­ ral Peckem ved enhver anledning. Han fant snart ut at den eneste obersten, bortsett fra ham selv, som han kunne aksep­ tere og stole på, var en død oberst. Den eneste obersten han ellers hadde tiltro til, var oberst Moodus, og selv han sto sik­ kert i ledtog med sin svigerfar. Milo hadde selvfølgelig vært en stor fjær i hatten, skjønt det hadde vært et grusomt dolke­ stikk i ryggen at gruppen var blitt bombet av Milos fly, selv om Milo til syvende og sist hadde døyvet all mistanke og tilbakevist alle protester ved å offentliggjøre den enorme nettofortj enesten syndikatet hadde sopt inn på handelen med fienden, slik at alle og enhver var blitt overbevist om at det å bombe sine egne folk og fly i virkeligheten hadde vært et prisverdig og meget lukrativt kupp basert på det private initiativ. Oberst Cathcart var fremdeles utrygg på Milo, fordi andre oberster stadig prøvde å lure ham over på sin side, og fordi gruppen hans fremdeles tellet menn som den elendige høvding Hvite Villhavre, som den elendige, late kaptein Black påsto var den eneste som virkelig var skyld i at bombelinjen var blitt flyttet under den store beleiringen av Bologna. Men oberst Cathcart likte høvding Hvite Villhavre fordi høvding Hvite Villhavre dro til den elendige oberst Moodus over nesen hver gang han ble full og oberst Moodus var i nær­ heten. Han skulle ønske høvding Hvite Villhavre ville be­ gynne å dra til oberstløytnant Korn i det fete ansiktet hans også, for oberstløytnant Kom var ikke noe annet enn en elen­ dig smarting. En eller annen i hovedkvarteret for 27. Air Force hadde et hom i siden til ham og sendte med flengende irettesettelser tilbake hver eneste rapport han skrev, og oberst­ løytnant Kom hadde bestukket en gløgg postmann der ved navn Wintergreen for at han skulle finne ut hvem det var. Han måtte innrømme at det ikke hadde tjent hans sak at han hadde mistet et fly over Ferrara den andre gangen de fløy inn, og heller ikke at et av flyene hans var forsvunnet inne i en sky — det var det han hadde glemt å skrive ned! Han anstrengte seg for å forsøke å huske om Yossarian var 231

blitt meldt savnet med det flyet i skyen, men innså straks at det umulig kunne være tilfelle hvis det forholdt seg slik at den Yossarian var identisk med den Yossarian som fremdeles i høy grad var til stede og nå lagde slik røre bare fordi han måtte være med på lusne fem angrep til. Under alle omsten­ digheter hadde han minst én Yossarian å bekymre seg over. Hvis Yossarian hadde så mye imot å fly seksti tokt, kunne det hende seksti tokt var for meget, innrømmet oberst Cath­ cart medgjørlig for seg selv, men så kom han til å tenke på at det som talte sterkest og mest håndpåtagelig for ham, nett­ opp var hans evne til å tvinge mennene til å fly flere tokt enn alle andre. Som oberstløytnant Korn så ofte bemerket, vrimlet det i denne krigen av gruppesjefer som bare gjorde sin plikt, og skulle han klare å henlede oppmerksomheten på sine enestående lederegenskaper, var det uomgjengelig nødvendig med slike dramatiske tiltak som for eksempel å få sin gruppe til å fly flere tokt enn noen annen bombergruppe. Det var ingen av generalene som lot til å ha noe imot det han gjorde, men så langt han kunne se, var det heller ingen som var særlig imponert, hvilket fikk ham til å frykte for at seksti tokt kanskje på langt nær var nok, og at han med en gang burde øke antallet til sytti, åtti, hundre, eller tilogmed to hundre, tre hundre eller seks tusen! Han ville temmelig sikkert vært langt bedre stillet under en så beleven sjef som general Peckem enn han var under en sjef som var så treg og ufølsom som geenral Dreedle, for general Peckem var klarsynt, intelligent og medlem av Ivy League og hadde derfor en bakgrunn som satte ham i stand til å sette pris på oberst Cathcarts verdifulle egenskaper og glede seg over dem, skjønt han hadde aldri gitt ham den minste grunn til å tro at han satte pris på ham eller gledet seg over ham. Oberst Cathcart var fintfølende nok til å innse at synlige tegn på anerkjennelse aldri var nødvendig mellom dannede, selvsikre menn som han selv og general Peckem, som i kraft av en slags medfødt gjensidig forståelse allerede på lang avstand følte seg tiltrukket av hverandre. Det var nok at de var av samme slag, og oberst Cathcart visste det bare var spørsmål om å vente diskret på det øyeblikk da han ville bli foretrukket, skjønt det tæret sterkt på hans selv­ følelse at general Peckem aldri oppsøkte ham med forsett, og at han aldri anstrengte seg mer for å imponere oberst Cathcart med sine epigrammer og sitt vidd enn han anstrengte seg for å imponere hvem som helst andre innen hørevidde, tilogmed menige soldater. Enten var oberst Cathcart ikke 232

i stand til å komme inn på general Peckem, eller så var ikke general Peckem den glitrende, skjønnsomme, intelligente, fremsynte personlighet han lot som han var, og det var iste­ den general Dreedle som var nettopp den følsomme, sjar­ merende, briljante og dannede mann han ville være best tjent med å tjene under, men dermed hadde oberst Cathcart abso­ lutt ingen anelse om hvor sterk hans posisjon var hos noen av dem, og han begynte å slå løs på trykknappen med knytt­ neven for å få oberstløytnant Kom til å komme løpende inn på kontoret og forsikre ham om at alle elsket ham, at Yos­ sarian bare var et produkt av hans fantasi, og at han gjorde vidunderlige fremskritt i den strålende og tapre kampen han førte for å bli general. I virkeligheten hadde ikke oberst Cathcart den ringeste sjanse til å bli general. For det første var det en forhenvæ­ rende visekorporal ved navn Wintergreen som også ville bli general, og som forvrengte, ødela eller feilsendte all post fra, til eller om oberst Cathcart som kunne bety noe avgjørende for ham. For det andre eksisterte det en general Dreedle som var klar over at general Peckem var ute etter jobben hans, men som ikke visste hvordan han skulle stanse ham. General Dreedle, wingsjefen, var en barsk, fleskete mann i begynnelsen av femtiårene med tønneformet brystkasse. Nesen hans var flat og rød, og han hadde hvite, deigete, klumpete øyelokk som lå rundt de små, grå øynene som glorier av fleskefett. Han hadde en sykepleierske og en svigersønn, og når han hadde drukket for meget, var han tilbøyelig til å sitte og sture i dyster ensomhet lange perioder ad gangen. General Dreedle hadde kastet bort altfor mye av sin tid i hæren på å gjøre jobben sin godt, og nå var det for sent. Nye maktkonstellasjoner hadde grodd opp uten ham, og han visste ikke hvordan han skulle hamle opp med dem. I ubevoktede øyeblikk slappet det harde, forurettede ansiktet hans av i et uttrykk av mismodig bekymring, defaitisme og for­ tvilelse. General Dreedle drakk en god del. Humøret hans var vilkårlig og uberegnelig. «Krig er et helvete,» erklærte han stadig vekk, enten han var full eller edru, og han mente det virkelig, selv om det riktignok ikke hindret ham i å leve høyt på den eller ta svigersønnen sin med seg på konjunkturbølgen til tross for at de kranglet ustanselig. «Den noksagten,» sa general Dreedle foraktelig anklagende om sin svigersønn til alle som sto og hang sammen med ham ved den buede bardisken i offisersklubben. «Han kan takke meg for alt han er og har. Det er jeg som har gjort ham til 233

det han er, den elendige tosken! Han har ikke vett nok til å slå seg frem selv her i verden.» «Han tror han kan og vet alt,» tok oberst Moodus fornær­ met igjen til sin egen tilhørerflokk i den andre enden av baren. «Han tåler ikke kritikk og er aldri i stand til å ta imot et godt råd.» «Alt han kan, er å komme med gode råd,» sa general Dreedle med en skurrende hånlatter. «Hadde det ikke vært for meg, ville han fremdeles ha gått omkring som korporal.» General Dreedle ble alltid ledsaget såvel av oberst Moodus som av sykepleiersken sin som var et prakteksemplar av et pikebarn i en verden av mannfolk. General Dreedles syke­ pleierske var liten, lubben og blond. Hun hadde runde kinn med smilehull, muntre, blå øyne og velstelt permanenthår som krøllet seg opp i tuppene. Hun smilte til alle og sa aldri noe med mindre hun ble tilsnakket. Brystene hennes var nydelige og velskapte, huden klar. Hun var uimotståelig, og mennene trakk seg forsiktig unna henne. Hun var saftig, søt, føyelig og dum, og hun drev alle unntatt general Dreedle til vanvidd. «Dere skulle bare se henne naken,» gurglet general Dreedle med guttural fryd mens sykepleiersken hans sto ved siden av ham og smilte stolt. «Oppe på rommet mitt i hovedkvar­ teret har jeg en uniform til henne av ildrød silke som sitter så stramt etter at brystvortene hennes står ut som en hel klase kirsebær. Det var Milo som skaffet meg stoffet. Hun får ikke engang plass til truse og brystholder under. Jeg får henne til å ta den på seg om kveldene når oberst Moodus er i nærheten bare for å drive ham til bristepunktet.» General Dreedle lo hest. «Dere skulle bare se hva som går for seg inni den blusen hennes hver gang hun skifter vekten over fra det ene benet til det andre. Hun får ham til å gå ut av sitt gode skinn. Men første gangen jeg griper den idioten i å legge hånd på henne eller på noe annet kvinnfolk, skal jeg kjøre den horebukken ned gjennom alle gradene like til menig og beordre ham til kjøkkentjeneste for et helt år.» «Han holder på henne bare for å få meg forbannet,» sa oberst Moodus hissig og anklagende i den andre enden av baren. «Oppe på rommet sitt i hovedkvarteret har han en uniform til henne av ildrød silke som sitter så stramt etter at brystvortene hennes står ut som en hel klase kirsebær. Hun får ikke engang plass til truse og brystholder under. Dere skulle bare høre hvordan det knaker i silken hver gang hun

234

skifter vekten over fra det ene benet til det andre. Første gangen jeg forsøker meg på henne eller på noe annet kvinn­ folk, kommer han til å kjøre meg ned gjennom gradene like til menig og beordre meg til kjøkkentjeneste for et helt år. Hun får meg ut av mitt gode skinn.» «Han har faen ikke fått seg et nummer siden vi kom over,» avslørte geenral Dreedle, og det firkantete, gråsprengte hodet hans hoppet opp og ned av sadistisk latter over den idiotiske situasjonen. «Det er en av grunnene til at jeg aldri slipper ham ut av syne — forat han ikke skal få tak i noe kvinnfolk. Dere kan tenke dere hva den faens tosken må gjennomgå!» «Jeg har ikke vært i køya med et kvinnfolk siden vi kom over,» klaget oberst Moodus på gråten. «Dere kan tenke dere hva jeg må gjennomgå!» Når general Dreedle var ute av humør, kunne han være like kranglete mot alle som han var mot oberst Moodus. Han hadde ikke sans for skam, taktfølelse eller forstillelse, og hans motto som profesjonell soldat var kortfattet og enkelt: de unge mennene som tok sine ordrer fra ham, skulle være villige til å ofre livet for idealene, forhåpningene og idiosynkrasiene til de gamlingene han tok sine ordrer fra. Offiserene og de menige under hans kommando betydde ikke mer for ham enn deres rent militære kvantitet. Det eneste han forlangte av dem, var at de skulle gjøre jobben sin; bortsett fra det kunne de gjøre hva de ville. De hadde frihet til å gjøre hva de ville, og denne friheten kunne de, som oberst Cathcart, benytte seg av til å gi sine menn ordre om å fly seksti tokt, på samme måte som Yossarian benyttet seg av den samme friheten til å gå naken på oppstillingen, til tross for at general Dreedles granitthake falt helt ned på brystet da han fikk øye på ham og kom diktatorisk skrittende nedover mellom geleddene for å forvisse seg om at det virkelig sto en mann der i bare turn­ sko og givakt for å motta en medalje av ham. General Dreedle var målløs. Oberst Cathcart begynte så smått å besvime da han fikk øye på ham, og oberstløytnant Korn måtte ta et skritt frem og klype ham hardt i armen. Tausheten var gro­ tesk. Det blåste en jevn, varm vind innover fra stranden, og en gammel kjerre med skittent høy kom ramlende til syne på hovedveien, trukket av et svart esel og ført av en bonde med bredbremmet, lefsete hatt og falmete, brune arbeidsklær som ikke verdiget den høytidelige militære seremonien som fant sted på jordet til høyre for ham et eneste blikk. Omsider gjenvant general Dreedle talens bruk. «Gå tilbake til bilen,» sa han bryskt til sykepleiersken som hadde fulgt 235

etter ham ned mellom geleddene og sto like bak ham. Syke­ pleiersken stolpret smilende av sted bortover mot den brune stabsbilen som sto parkert om lag tyve meter unna, i utkanten av den firkantete plassen. General Dreedle ventet i barsk taushet til han hørte bildøren slå igjen etter henne og spurte så: «Hvem er dette?» Oberst Moodus så etter på listen sin. «Dette er Yossarian, svigerfar. Han skal ha Distinguished Flying Cross i dag.» «Det var som pokker,» mumlet general Dreedle, og det runde, monolittiske fjeset hans ble noe mykere av undertrykt lystighet. «Hvorfor har ikke De noen klær på Dem, Yos­ sarian?» «Jeg vil ikke.» «Hva mener De med å si at De ikke vil? Hvorfor vil De ikke, for pokker!» «Jeg vil ganske enkelt ikke, general.» «Hvorfor har han ingen klær på seg?» spurte general Dreedle over skulderen til oberst Cathcart. «Han snakker til Dem,» hvisket oberstløytnant Korn over skulderen til oberst Cathcart og dyttet ham hardt i ryggen med albuen. «Hvorfor har han ingen klær på seg?» spurte oberst Cath­ cart oberstløytnant Kom med et uttrykk av vill smerte i ansiktet mens han ømt masserte det stedet i ryggen hvor oberstløytnant Korn hadde dunket ham med albuen. «Hvorfor har han ingen klær på seg?» spurte oberstløytnant Korn kaptein Piltchard og kaptein Wren. «En mann ble drept i flyet hans over Avignon i forrige uke og blødde utover hele ham,» forklarte kaptein Wren. «Han har sverget på at han aldri vil iføre seg uniform igjen.» «En mann sølte til uniformen hans i flyet over Avignon i forrige uke,» rapporterte oberstløytnant Korn direkte til gene­ ral Dreedle. «Den er ikke kommet tilbake fra vaskeriet ennå.» «Hvor er de andre uniformene hans?» «De er på vaskeriet, de også.» «Hva med undertøyet hans?» spurte general Dreedle. «Alt undertøyet hans er også på vaskeriet,» svarte oberst­ løytnant Kom. «For meg høres det ut som noe fordømt sludder,» sa general Dreedle. «Det er noe fordømt sludder, general,» sa Yossarian. «Vær ikke redd, general,» sa oberst Cathcart oppofrende til general Dreedle og sendte samtidig Yossarian et truende

236

blikk. «De har mitt personlige ord på at denne mannen skal bli strengt straffet.» «Jeg gir vel blanke pokker i om han blir straffet eller ikke,» svarte general Dreedle forbauset og irritert. «Han har gjort seg fortjent til en medalje. Hvis han foretrekker å ta imot den uten en tråd på kroppen, så gjerne for meg. Det er ikke noe som angår Dem, for svingende!» «Det er nøyaktig hva jeg mener, general!» sa oberst Cath­ cart med salvelsesfylt begeistring og tørket seg i pannen med et fuktig, hvitt lommetørkle. «Men ville De si det samme, general, med tanke på general Peckems siste memorandum viet soldatens forskriftsmessige antrekk i felt?» «Peckem?» sa general Dreedle og ansiktet hans mørknet. «Ja, general, general,» sa oberst Cathcart servilt. «General Peckem anbefaler tilogmed at soldatene sendes i felten i full paradeuniform slik at de skal kunne gjøre best mulig inntrykk på fienden når de blir skutt ned.» «Peckem?» gjentok general Dreedle og blingset fremdeles av forundring. «Hva faen har Peckem med dette her å gjøre?» Oberstløytnant Kom kjørte albuen sin hardt inn i ryggen på oberst Cathcart igjen. «Overhodet ingenting, general,» svarte oberst Cathcart raskt og ynket seg av smerte mens han igjen masserte forsik­ tig stedet hvor oberstløytnant Korn hadde dunket til ham. «Og det var nettopp derfor jeg bestemte meg for ikke å foreta meg noe som helst med dette her før jeg hadde fått anledning til å drøfte saken med Dem. Skal vi ignorere det fullstendig, general?» General Dreedle ignorerte ham fullstendig og snudde seg fra ham med hånlig motvilje for å overrekke Yossarian me­ daljen i etuiet. «Få jenta mi tilbake fra bilen,» befalte han oberst Moodus hissig og sto stille og ventet med truende ansikt til syke­ pleiersken hadde sluttet seg til ham igjen. «Se å få sendt et bud bort på kontoret mitt med beskjed om å annullere den ordren jeg nylig har utstedt om at karene skal ha på seg slips når de drar ut på tokt,» hvisket oberst Cathcart nervøst til oberstløytnant Korn. «Jeg sa De ikke skulle gjøre det,» sa oberstløytnant Kora og klukket spydig. «Men De ville som vanlig ikke høre på meg.» «Hysj!» sa oberst Cathcart advarende. «Faen heller, Kora, hva har De gjort med ryggen min?» Oberstløytnant Kora klukket igjen. 237

General Dreedles sykepleierske fulgte general Dreedle hvor han sto og gikk, selv inn i briefingrommet like før toktet til Avignon, og der sto hun med eselsmilet sitt ved plattformen og blomstret som en frodig oase i sin grønne og lyserøde uni­ form ved siden av general Dreedle. Yossarian så henne og ble forelsket, vanvittig forelsket. Humøret hans sank og fikk ham til å føle seg tom og nummen innvendig. Han satt og stirret med klamt begjær på de fulle, røde leppene og kinnene med de dype smilehullene, mens han hørte hvordan major Danby med sin monotone, didaktiske, maskuline surrestemme beskrev den konsentrerte luftvemilden som ventet dem ved Avignon, og han stønnet plutselig i dyp fortvilelse ved tanken på at han kanskje aldri skulle få se igjen denne kvinnen han aldri hadde vekslet et ord med, og som han nå elsket så patetisk. Han fortsatte å stirre på henne; hun var vakker. Han tilba grunnen hun sto på. Han slikket de sprukne, tørstende lep­ pene sine med klebrig tunge og stønnet igjen i sin elendighet, høyt nok til å tiltrekke seg bestyrtede, undersøkende blikk fra mennene som satt rundt ham på rader av simple benker i sine sjokoladefarvede overaller med hvite fallskjermkryssremmer. Nately snudde seg forskrekket mot ham og spurte hvisken­ de: «Hva er det? Hva er i veien med deg?» Yossarian hørte ham ikke. Han var syk av begjær og lam­ met av fortvilelse. General Dreedles sykepleierske var ikke noe annet enn en liten, lubben pike, men likevel var sansene hans fylt til bristepunktet av den gylne glansen fra håret hennes, av det ufølte trykket fra de myke, korte fingrene, av rikdommen som strålte ut til ingen nytte fra de runde, kjæletrengte brystene under den lyserøde militærskjorten som var vidåpen i halsen, og av løftene som spiret så fåfengt fra den duvende trekanten der maven og lårene løp sammen under de tettsittende, smarte, skoggrønne offisersbenklærne. Med uslokkelig tørst drakk han henne inn fra permanentkrøllene til de nylakkerte tåneglene. Han ville aldri finne seg i å miste henne igjen. «Ååååååååååååååååh,» stønnet han, og denne gangen kom hele salen i bevegelse ved det skjelvende, langtrukne skriket hans. En bølge av bestyrtet uro grep offi­ serene oppe på plattformen, og selv major Danby, som hadde begynt å synkronisere klokkene, ble distrahert et øyeblikk der han sto og tellet sekunder så han nesten måtte begynne på nytt igjen. Nately fulgte Yossarians forstenede blikk nedover det lange plankeauditoriet til det stoppet ved general Dreedles sykepleierske. Han bleknet av frykt da han skjønte hva som gikk av Yossarian.

288

«Gi faen nå, Yossarian!» hvisket han skarpt og advarende. «Åååååååååååååååååååååååååh,» stønnet Yossarian for tredje gang, denne gangen så høyt at alle i briefingrommet hørte ham tydelig. «Er du blitt helt sprø?» sa Nately forarget. «Dette her blir det bare bråk ut av.» «Ååååååååååååååååååååååååå,» svarte Dunbar som et hult ekko fra den andre enden av rommet. Nately kjente igjen stemmen til Dunbar. Nå var situasjonen utenfor kontroll, og han snudde seg vekk med et svakt stønn: «Åååh.» «Ååååååååååååååååååååååååå,» stønnet Dunbar tilbake til ham. «Ååååååååååååååååååååååååå,» stønnet Nately høyt av fortvilelse da det gikk opp for ham at han også hadde stønnet. «Ååååååååååååååååååååååååå,» stønnet Dunbar tilbake enda en gang. «Ååååååååååååååååååååååååå,» hørtes en helt ny stemme som falt inn i koret fra en annen kant av rommet, og Natelys hår reiste seg på hodet hans. Både Yossarian og Dunbar svarte mens Nately krøp om­ kring og lette fortvilet etter et hull han kanskje kunne for­ svinne i sammen med Yossarian. Overalt i rommet brøt det ut latter som man forsøkte å undertrykke. Nately falt for en lettsindig impuls og stønnet med vilje neste gang det ble et opphold. En ny stemme svarte. Opprørets ånd slo smittende ut, og Nately stønnet med forsett igjen så snart det oppsto en pause han kunne benytte seg av. Enda en ny stemme blandet seg i koret. Rommet kokte ukontrollert over som det reneste asyl. Et selsomt kor av stemmer steg og sank. Føtter skrapte over gulvet og ting begynte å falle ut av hendene på en — blyanter, regnestaver, kartmapper, skranglende luftvemhjelmer. Mange av dem som ikke stønnet, lo høyt, og det var umulig å si hvordan det ville ha utviklet seg med denne uor­ ganiserte stønnerevolusjon om ikke general Dreedle i egen høye person hadde grepet inn ved myndig og besluttsomt å tre frem på plattformen, midt imot major Danby som med alvorlig og iherdig bøyd hode fremdeles konsentrerte seg om armbåndsuret sitt og tellet: .. .femogtyve sekunder... tyve ... femten ...» Det store, dominerende røde fjeset til general Dreedle var knudrete og tungt som et gammelt eketre både av overraskelse og av fryktinngytende bestemthet. «Nå er det nok, karer!» sa han barskt; øynene hans lynte av sinne, og den firkantete haken sto frem som en klippe —

239

mer skulle det ikke til. «Jeg kommanderer en kampgruppe her,» sa han strengt da det var blitt absolutt stille i rommet, og mennene på benkene satt duknakket foran ham som får, «og jeg vilikke vite av slik stønning i denne gruppen så lenge jeg er sjef her. Er det klart?» Det var klart for alle unntatt major Danby som fremdeles konsentrerte seg om armbåndsuret sitt og høyt teller ned sek­ undene ... «... fire ... tre ... en .. . Nå!» ropte major Dan­ by og løftet blikket triumferende, bare for å oppdage at ingen hadde fulgt med, og at han måtte gjøre alt om igjen. «Ååååh,» stønnet han i fortvilelse. «Hva var det!» brølte general Dreedle forbløffet, og virvlet rasende rundt mot major Danby som rygget forskremt og for­ virret tilbake og begynte å skjelve og svette. «Hvem er denne mannen?» «Mhh .. . major Danby, general,» stammet oberst Cathcart. «Operasjonsoffiseren i min gruppe.» «Før ham ut og skyt ham,» befalte general Dreedle. «Ge ... ge ... general?» «Jeg sa, før ham ut og skyt ham! Hører De ikke?» «Javel, general!» svarte oberst Cathcart militært, svelget hardt og snudde seg barskt mot sjåføren og meteorologen, som begge sto like bak ham. «Før major Danby ut og skyt ham!» «0 ... oberst?» stammet sjåføren og meteorologen i kor. «Jeg sa, før ham ut og skyt ham!» sa oberst Cathcart his­ sig. «Hører dere ikke?» De to unge løytnantene nikket tåpelig og stirret forskrekket og sløvt motvillig på hverandre, mens begge ventet på at den andre skulle ta initiativet til å føre major Danby ut for å skyte ham. Ingen av dem hadde ført major Danby ut for å skyte ham før. De nærmet seg ham tomme for tomme fra hver sin side. Major Danby var hvit av skrekk. Bena ga seg langsomt under ham; han begynte å sige sammen, og de to unge løytnantene sprang frem og reddet ham fra å falle i gulvet ved å gripe ham under armene. Nå når de hadde major Danby mellom seg, så resten ut til å gå glatt, bortsett fra at de ikke hadde noen våpen. Major Danby begynte å gråte. Oberst Cathcart hadde lyst til å løpe bort til ham og trøste ham, men han ville ikke vise seg som en svekling i nærvær av general Dreedle. Han kom til å tenke på at Appleby og Havermeyer alltid hadde med seg sine femogførti kalibers automatrevolvere når de skulle ut på tokt, og begynte å se seg omkring i rommet for å få øye på dem. Da major Danby begynte å gråte, klarte ikke oberst 240

Moodus, som hadde stått i pinefull ubesluttsomhet på midt­ linjen, å holde seg lenger og tok med et uttrykk av pinefull selvoppofreise et nølende skritt frem mot general Dreedle. «Jeg synes du bør vente litt, svigerfar,» foreslo han saktmodig. «Jeg tror faktisk ikke du kan skyte ham.» General Dreedle ble rasende over avbryfelsen. «Hvem faen sier at jeg ikke kan?» tordnet han utfordrende med en stemme som var sterk nok til å få hele bygningen til å dirre. Oberst Moodus rødmet av forlegenhet og bøyde seg nærmere og hvisket noe inn i øret hans. «Hvorfor pokker kan jeg ikke?» brølte general Dreedle. Oberst Moodus fortsatte å hviske. «Mener du at jeg ikke Jean skyte hvem jeg vil?» spurte gene­ ral Dreedle med kompromissløs forargelse, men spisset likevel interessert ørene da oberst Moodus fremdeles fortsatte å hviske. «Er det virkelig sant?» spurte han, og det virket som om raseriet hans holdt på å bli temmet av nysgjerrigheten. «Ja, svigerfar, jeg er redd det er det.» «Jeg antar du tror du er pokker så smart nå, hva?» sa plutselig general Dreedle bitende til oberst Moodus. Oberst Moodus ble sprut rød igjen. «Nei, svigerfar, det tror jeg ikke jeg ...» «Vel, så lar vi den oppsetsige idioten gå,» snerret general Dreedle idet han snudde seg bittert vekk fra svigersønnen og bjeffet iltert til oberst Cathcarts sjåfør og oberst Cathcarts meteorolog: «Se å få ham ut av denne bygningen og hold ham der ute, og la oss så bli ferdig med denne fordømte briefingen før krigen slutter. Jeg har aldri sett på maken til udugelighet.» Oberst Cathcart nikket tamt til general Dreedle og gjorde tegn til mennene sine at de skulle skynde seg å få major Danby utenfor. Så snart major Danby var skjøvet utenfor, var det imidlertid ingen som kunne fortsette briefingen. Alle stirret på hverandre med fjollete forbauselse. Da intet hendte, ble general Dreedle mørkerød i ansiktet av raseri.' Oberst Cathcart ante ikke hva han skulle gjøre. Han skulle akkurat til å begynne å stønne høyt da oberstløytnant Korn kom ham til hjelp ved å tre frem for å overta. Oberst Cathcart sukket dypt av tårevåt lettelse og overveldet takknemlighet. «Vel, karer, nå synkroniserer vi altså klokkene våre,» be­ gynte oberstløytnant Kom omgående med skarp, militær kommandostemme, mens han rullet flirtende med øynene i retning av general Dreedle. «Vi synkroniserer nå klokkene våre, og vi synkroniserer dem bare en gang. Klarer vi ikke det, kommer general Dreedle og jeg til å gå til bunns i denne 241

saken. Er det klart?* Han kastet et raskt blikk mot general Dreedle igjen for å overbevise seg om at det lille stikket satt der det skulle. «Nå setter vi altså klokkene våre på atten minutter over ni.» Oberstløytnant Korn synkroniserte klokkene uten et eneste uhell og fortsatte videre med stor selvtillit. Han meddelte stikkordet for dagen og gjennomgikk værmeldingen med frapperende, smidig eleganse mens han rett som det var kastet lange sideblikk til general Dreedle for å oppmuntre seg selv med det fremragende inntrykk han så han gjorde. Etter hvert som han kom i gang og ble oppvarmet, spankulerte han spradende frem og tilbake på plattformen, full av innbilsk forfengelighet, meddelte stikkordet igjen for sikkerhets skyld og gled deretter behendig over i en eggende tale om den be­ tydning broen ved Avignon hadde for krigsinnsatsen og den endelige seier og den plikt hver mann hadde til å sette kjær­ ligheten til fedrelandet høyt over kjærligheten til livet. Da hans inspirerende foredrag var til ende, meddelte han dagens stikkord, definerte angrepsvinkelen, gjennomgikk kort og mi­ litært værmeldingen og avsluttet med dagens stikkord. Oberst­ løytnant Kom følte seg på høyden av sin karriere. Han hørte hjemme i rampelyset. Det tok alltid tid før en sannhet gikk opp for oberst Cath­ cart; men når det stundom hendte, ble han som nå alltid lam­ slått. Ansiktet hans ble lengre og lengre etter hvert som han med stigende misunnelse så og hørte hvordan oberstløytnant Kom med forrædersk lumskhet fortsatte og fortsatte, og han våget nesten ikke høre etter da general Dreedle kom frem ved siden av ham og spurte med hviskende stemme som kunne høres over hele rommet: «Hvem er den mannen?» Oberst Cathcart svarte på spørsmålet med bange anelser, og general Dreedle la deretter hånden over munnen og hvisket noe som fikk oberst Cathcarts ansikt til å gløde av uendelig glede. Oberstløytnant Kom la også merke til det og begynte å skjelve av ubetvingelig fryd. Var han nettopp blitt forfrem­ met på slagmarken til oberst av general Dreedle? Han kunne ikke holde ut spenningen. I et mesterlig klimaks avsluttet han briefingen og snudde seg forventningsfullt for å motta de dypt følte gratulasjoner fra general Dreedie — som allerede var på vei ut av bygningen uten å se seg tilbake, fulgt av sin syke­ pleierske og av oberst Moodus. Oberstløytnant Korn bie stå­ ende som lamslått over dette skuffende synet, men bare et øyeblikk, øynene hans fant snart oberst Cathcart. som frem­ 242

deles sto i stram givakt i en slags flirende trance, og han løp gledestrålende bort til ham og begynte å trekke ham i ermet. *Hva sa han om meg?» spurte han opphisset og full av stolthet og frydefull forventning. «Hva sa general Dreedle?» «Han ville vite hvem De var.» «Jeg vet det. Jeg vet det. Men hva sa han om meg? Hva sa han?» «Han sa De gjorde ham kvalm.»

KAPITEL 22

Borgermester Milo Det var under det angrepet Yossarian mistet motet. Yossa­ rian mistet motet under angrepet på broen ved Avignon fordi Snowden mistet tarmene sine ved samme anledning, og Snowden mistet tarmene sine fordi det var Huple som var skipper den dagen, fordi Huple bare var femten år gammel, og fordi det var Dobbs som var annenflyver, noe som var enda verre, fordi Dobbs stadig maste og ville ha med seg Yossarian på en plan om å myrde oberst Cathcart. Yossarian visste at Huple var en flink flyver, men han var bare gutt­ ungen, og Dobbs som ikke hadde noen tillit til ham, rev fra ham spakene uten varsel med det samme de hadde kvittet seg med bombene, lot flyet gå berserkergang midt oppe i luften og tippet det deretter over i et hjertestoppende, øredøvende, ubeskrivelig, forstenende, skjebnesvangert stup som rev Yossarians øretelefoner med ledninger løs fra koblingsboksen og lot ham selv bli hengende hjelpeløs etter hodet ned fra taket i nesen på flyet. «Herregud!» hadde Yossarian skreket lydløst da han følte at de falt. «Herregud! Herregud! Herregud! Herregud» hadde han skreket bønnfallende gjennom lepper han ikke kunne åpne mens flyet falt og falt, og han dinglet vektløs etter hodet til Huple klarte å rive til seg spakene igjen og flatet ut midt oppi den samme vanvittige, rasende, kokende avgrunnen av eksploderende luftverngranater som de nettopp hadde klatret opp av, og som de nå måtte se å komme seg ut av en gang til. I samme øyeblikk ble trommehinnen hans lammet av en splint­ rende eksplosjon, og et hull på størrelse med en stor knytt­ neve kom til syne i plexiglasset. Yossarians kinner glødet av bittesmå glassplinter, men det kom ikke en dråpe blod. «Hva hendte? Hva hendte?» skrek han og begynte å skjelve voldsomt da han ikke engang kunne høre sin egen stemme. Han ble ytterligere skremt av den tomme stillheten i intercommen og var så redd at han nesten ikke klarte å bevege seg der han krøp sammen på hender og knær som mus i en felle 244

og ventet uten å tore puste til han omsider fikk øye på det skinnende, sylindriske støpselet til høretelefonene som hang og dinglet frem og tilbake foran øynene hans, og plugget det på plass igjen i stikkontakten med dirrende fingre. «Herre­ gud!» skrek han ustanselig og med uforminsket redsel mens luftvemgranatene tordnet og eksploderte i store soppskyer overalt omkring ham. «Herregud!» Dobbs gråt da Yossarian hadde fått plugget støpselet inn igjen og kunne høre ham. «Hjelp ham, hjelp ham,» hulket Dobbs. «Hjelp ham, hjelp ham.» «Hjelpe hvem? Hjelpe hvem?» ropte Yossarian tilbake. «Hjelpe hvem?» «Bombekasteren, bombekasteren,» gråt Dobbs. «Han svarer ikke. Hjelp bombekasteren, hjelp bombekasteren.» «Det er jeg som er bombekasteren,» skrek Yossarian tilbake til ham. «Det er jeg som er bombekasteren. Det er ingenting i veien med meg. Det er ingenting i veien med meg.» «Så hjelp ham. Hjelp ham,» gråt Dobbs. «Hjelp ham, hjelp ham. «Hjelpe hvem? Hjelpe hvem?» «Telegrafisten,» ba Dobbs. «Hjelp telegrafisten.» «Jeg fryser,» klynket Snowden svakt over intercommen, og deretter med klagende forpinthet: «Hjelp meg, jeg fryser.» Og Yossarian krøp ut gjennom kravlegangen og over bombeluken og ned i bakparten av flyet hvor Snowden lå på gulvet, såret og frysende til døde i en gul flom av sollys ved siden av den nye haleskytteren som lå utstrakt og bevisstløs på gulvet ved siden av ham. Dobbs var den elendigste flyveren i hele verden, og han visste det — et skjelvende vrak av en tapper ung mann som ustanselig forsøkte å overbevise sine overordnede om at han ikke lenger var skikket til å føre et fly. Ingen av hans over­ ordnede ville høre på ham, og den dagen oberst Cathcart forhøyet antall tokt til seksti, kom Dobbs snikende inn i teltet til Yossarian mens Orr var ute for å snuse opp flere ventiler, og avslørte den planen han hadde klekket ut om å myrde oberst Cathcart. Han trengte Yossarians hjelp. «Mener du vi skal drepe ham med kaldt blod?» protesterte Yossarian. «Riktig,» sa Dobbs med et optimistisk smil, oppmuntret av at Yossarian så raskt oppfattet situasjonen. «Vi skyter ham ned med den Lugeren jeg hadde med meg tilbake fra Sicilia, og som ingen vet jeg har.» 245

«Jeg tror ikke jeg klarer å gjøre det,» sa Yossarian etter å ha tenkt over saken en stdnd. Dobbs var forbauset. «Hvorfor ikke?» «Hør her. Ingenting skulle glede meg mer enn å høre at den fordømte idioten hadde brukket nakken eller styrtet ned med et fly eller blitt skutt av en eller annen, men jeg tror ikke jeg ville være i stand til å drepe ham selv.» «Han ville sikkert ikke betenke seg på å drepe deg,» inn­ vendte Dobbs. «Det var i virkeligheten du som fortalte meg at han faktisk gjør det ved å få oss til å fly så lenge.» «Jeg tror likevel ikke jeg kunne gjøre det. Han har rett til å leve, han også, skulle jeg tro.» «Ikke så lenge han turer frem med å forsøke å ta livet av deg og meg. Hva pokker er det som går av deg nå?» Dobbs var forbløffet. «Du har jo selv brukt de samme argumentene overfor Clevinger. Jeg har hørt det selv. Og se hvordan det gikk med ham! Rett inn i en sky!» «Ikke skrik sånn, er du snill,» hysjet Yossarian på ham. «Jeg skriker ikke,» skrek Dobbs enda høyere. Han var rød i ansiktet av revolusjonær glød. Det rant av øynene og nese­ borene hans, og den bevrende underleppen hans var dekket av skummende dugg. «Det må ha vært langt bortimot hundre stykker i gruppen her som hadde fløyet sine femogfemti tokt da han forhøyet antallet til seksti. Det må ha vært minst hundre til som i likhet med deg bare hadde et par tokt igjen. Han kommer til å ta livet av oss alle sammen hvis vi lar ham fortsette på denne måten. Vi må drepe ham først.» Yossarian nikket uttrykksløst uten å gi noen bestemt mening til kjenne. «Tror du ikke det blir oppdaget?» «Jeg har planlagt alt sammen. Jeg ...» «Ikke skrik sånn for Guds skyld!» «Jeg skriker ikke. Jeg har ...» «Vil du holde opp å skrike sånn!» «Jeg har tenkt på alt,» hvisket Dobbs og grep med hvit­ nende knoker om køyekanten til Orr for å skjule at hendene hans skalv. «Torsdag morgen når han kommer ned igjen fra den helvetes bondegården han har oppe i fjellene, sniker jeg meg gjennom skogen frem til den håmålssvingen du vet og gjemmer meg i buskene der. Han må sette ned farten i svin­ gen, og jeg kan holde veien under oppsikt i begge retninger og forvisse meg om at ingen er i farvannet. Når jeg får øye på ham, skyver jeg en diger tømmerstokk ut i veien for å få ham til å stanse jeepen sin. Deretter hopper jeg frem på veien med Lugeren min og fyller den helvetes knollen hans med bly.

246

Jeg graver ned revolveren, kommer tilbake til leiren gjennom skogen og fortsetter med mine vanlige gjøremål som alle andre. Kan du se noen svikt?» Yossarian hadde fulgt nøye med, trinn for trinn. «Hvor kommer jeg inn?» spurte han undrende. «Jeg klarer det ikke uten deg,» erklærte Dobbs. «Jeg tren­ ger deg til å si at jeg bare kan sette i gang.» Yossarian fant det vanskelig å tro ham. «Er det alt du vil jeg skal gjøre? Bare be deg sette i gang?» «Det er alt jeg trenger deg til,» svarte Dobbs. «Bare be meg sette i gang, så skal jeg helt på egen hånd blåse hjernen hans ut i overmorgen.» Stemmen hans aksellererte med iveren og steg igjen. «Jeg skulle gjerne drepe oberstløytnant Kom med et skudd gjennom hodet også når jeg først er i gang, men major Danby kunne jeg tenke meg å spare om du ikke har noe imot det. Og så vil jeg myrde Havermeyer og Appleby, og når vi er ferdig med Havermeyer og Appleby, kunne jeg tenke meg å drepe McWatt.» «McWatt?» skrek Yossarian og spratt opp i skrekk. «Mc­ Watt er jo en venn av meg. Hva er det du har imot ham for?» «Jeg vet ikke,» tilsto Dobbs med en forlegen og usikker mine. «Jeg tenkte bare at når vi først drepte Havermeyer og Appleby, kunne vi drepe McWatt også. Vil du ikke vi skal drepe McWatt?» Yossarian inntok et urokkelig standpunkt. «Hør her, det er mulig du kan få meg interessert om du for det første slutter å skrike sånn og for det andre holder deg til den opprinnelige planen om å drepe bare oberst Cathcart. Har du tenkt å sette i gang et alminnelig blodblad, behøver du ikke gjøre regning med meg.» «All right, all right,» forsøkte Dobbs å berolige ham. «Bare oberst Cathcart. Det er i orden. Be meg bare gå i gang.» Yossarian ristet på hodet. «Jeg tror ikke jeg kan be deg gå i gang.» Dobbs begynte å få panikk. «Jeg er villig til å gå med på et kompromiss,» sa han inntrengende. «Du behøver ikke be meg gå i gang engang. Du kan bare si du synes planen er god. Enig? Er det en god plan?» Yossarian ristet på hodet igjen. «Det ville ha vært en god plan om du hadde satt i gang og gjort det uten å nevne det for meg først. Nå er det for sent. Jeg tror ikke jeg kan si noe som heist til deg. La meg i hvert fall få litt tid på meg. Det kan hende jeg skifter mening.» « Jamen, da vi’ det være for sent.» 247

Yossarian ristet fortsatt på hodet. Dobbs var skuffet. Han satt et øyeblikk som en slukøret hund, så spratt han plutselig opp og trampet ut av teltet for å gjøre enda et iherdig forsøk på å overtale doktor Daneeka til å sykemelde ham, og idet han gikk ut, veltet han vaskevannsfatet til Yossarian med hoften og snublet over oljeledningen til ovnen som Orr holdt på å konstruere. Doktor Daneeka motsto Dobbs bråkende og gestikulerende angrep med en serie utålmodige nikk og sendte ham til sanitetsteltet for at han kunne beskrive symptomene sine for Gus og Wes, og Gus og Wes malte tannkjøttet hans med sin gentianfiolette oppløsning så snart han åpnet munnen for å si noe. De malte tærne hans også og tvang laksérolje ned gjennom halsen hans da han åpnet munnen for å pro­ testere for annen gang; deretter sendte de ham ut igjen. Dobbs var tilogmed i en verre forfatning enn Sultne Joe som i det minste kunne fly når han ikke hadde mareritt. Det sto nesten like dårlig til med Dobbs som med Orr, som med sin sinnsforvirrende, galvaniske knising og sine skjelvende, misdannede hestetenner var like flirende sorgløs som en van­ skapt lerke, og som ble sendt på hvilepermisjon sammen med Milo og Yossarian da Milo likevel skulle til Cairo for å kjøpe egg, men kjøpte bomull i stedet og startet igjen ved morgen­ gry med kurs for Istanbul og flyet lastet til kanonsiktene med eksotiske edderkopper og umodne, røde bananer. Orr var en av de styggeste skapningene Yossarian noen gang hadde sett for sine øyne — og en av de mest tiltrekkende. Han hadde et rått, posete ansikt med nøttebrune øyne som tøt ut av hulningene sine som halve klinkekuler, og tykt, bølgete, spraglete hår som var rakt sammen i en haug midt oppå hodet og fikk det til å se ut som et telt som var halvveis skjult under pomadisert halm. Orr ble skutt ned over åpent hav eller fikk motorstopp i minst én motor hver eneste gang han gikk opp, og han begynte å hale og dra i armen til Yossarian som en villmann med det samme de hadde tatt av fra Neapel, og han fortsatte med det etter at de hadde landet på Sicilia og funnet den utspekulerte, sigarrøkende, ti år gamle halliken med de to tolv år gamle jomfruene som var søstre og ventet på dem utenfor hotellet hvor det bare var bestilt rom til Milo. Yossarian var upåvirkelig og trakk seg bryskt vekk fra Orr mens han stirret med en viss bekymring og forundring på Etna istedenfor Vesuv og lurte på hva de skulle på Sicilia istedenfor i Napoli, samtidig som han demonstrativt lukket ørene for Orrs ustanselige, knisende, stammende, kåte, ville masing om at de skulle følge etter den ti år gamle, utspeku248

lerte halliken og de to tolv år gamle jomfruene som i virke­ ligheten ikke var jomfruer og heller ikke søstre og bare åtteogtyve år gamle. «Bare bli med ham,» sa Milo lakonisk til Yossarian. «Husk oppdraget ditt.» «Vel,» sa Yossarian med et sukk og føyde seg. «Men du kan da i det minste la meg forsøke å få tak i et hotellrom først, så jeg kan få meg en natts søvn etterpå.» «Du får deg nok en god natts søvn sammen med pikene,» sa Milo med den samme hemmelighetsfulle minen. «Husk oppdraget ditt.» Men Yossarian fikk ikke sove i det hele tatt, for de havnet i samme dobbeltsengen, presset inn mellom de to tolv år gamle horene på åtteogtyve som også viste seg å være tykke og svette, og som stadig vekket dem opp utover hele natten for å be dem bytte partnere. Den tykkeste av dem, som klenget seg mest innpå Yossarian, hadde hele tiden en beige turban på hodet, men Yossarians oppfattelsesevne ble snart så sløvet at han ikke la merke til den før langt utpå morgensiden da den ti år gamle, utspekulerte halliken med de cubanske sigarene rev den av henne i alles påsyn med grusom innfallsglede og blottet for det strålende sicilianske dagslyset den uhyggelig misdannede og fullstendig nakne skallen hennes. Hevngjerrige naboer hadde barbert hodet hennes helt inntil issen fordi hun hadde ligget med tyskerne. Piken hylte feminint av skam og raseri og humpet komisk av sted på bare, klaskende føtter etter den ti år gamle, utspekulerte halliken så den uhygge­ lige, bleke skamferte skallen hennes dumpet idiotisk opp og ned som noe blåblekt og uanstendig over den snodige mørke vorten av et ansikt hun hadde. Yossarian hadde aldri sett noe så nakent for sine øyne før. Halliken holdt turbanen høyt i været og lot den snurre rundt på fingertuppene sine mens han småløp og tverrvendte og stadig holdt seg bare noen få centimeter foran henne i ulidelige piruetter på den firkantete plassen som etter hvert var blitt omkranset av nysgjerrige og skadefro tilskuere som hylte av latter og pekte foraktelig på Yossarian da Milo kom strenende i full fart med et uttrykk av innbitt motvilje over de sammensnørte leppene. Milo insi­ sterte på å dra av sted til Malta med en gang. «Men vi er trette,» klaget Orr. «Det er deres egen feil,» klandret Milo dem selvrettferdig. «Hadde dere tilbragt natten på hotellrommet deres istedenfor sammen med disse fordervede pikebarna, hadde dere nå følt dere i minst like god form som jeg.» 249

«Det var du som sa vi skulle bli med dem,» sa Yossarian anklagende. «Og vi hadde ikke fått hotellrom i noe tilfelle. Du var den eneste som kunne få rom.» «Det var ikke min feil, det heller,» erklærte Milo over­ legent. «Jeg kunne vel ikke lukte at byen var full av folk i forbindelse med ertehøsten.» «Der har vi det,» sa Yossarian. «Du visste det hele tiden. Det var derfor vi dro hit til Sicilia istedenfor til Napoli. Nå skal jeg vedde på at du har flyet stappfullt av erter.» «Hysj!» advarte Milo ham strengt med et megetsigende sideblikk på Orr. «Husk oppdraget ditt.» Bomberommet, midtpartiet, haleseksjonen og mesteparten av kanontårnene var stablet fulle av tønner med erter da de kom ut på flyplassen for å dra til Malta. Yossarians oppdrag på turen gikk ut på å holde Orrs opp­ merksomhet fanget, så han ikke skulle oppdage hvor Milo kjøpte egg, enda Orr også var medlem av Milos syndikat og i likhet med alle andre medlemmer av syndikatet eide en andel. Yossarian syntes oppdraget var tåpelig, ettersom alle visste at Milo kjøpte egg på Malta for syv cent stvkket og solgte dem i messene til syndikatet for fem cent stykket «Jeg stoler ganske enkelt ikke på ham,» sa Milo tungt da de var kommet på vingene og nikket bakover mot Orr som lå oppkveilet som en tauende på de små tønnene med erter og forsøkte å få noen øyeblikks pinefull søvn. «Og jeg vil helst ikke handle egg når jeg vet han er i nærheten og kan avlure meg mine små forretningshemmeligheter. Er det ellers noe du ikke skjønner?» Yossarian satt ved siden av ham på plassen til annenflyveren. «Jeg forstår ikke hvorfor du kjøper egg på Malta for syv cent stykket når du ikke får mer enn fem cent stykket når du selger dem.» «For å tjene litt på det.» «Men hvordan kan du tjene på en slik forretning? Jeg kan ikke skjønne annet enn at du taper to cent på hvert egg.» «Riktig, men jeg soper inn tre og en kvart cent i fortjeneste på hvert egg ved å selge dem for fire og en kvart cent stykket til de folkene på Malta som ieg kjøper dem fra for syv cent stykket. Selvfølgelig er det ikke jeg som tjener på det, men syndikatet. Dei tjener på det, og alle får sin andel.» Yossarian hadae følelsen av at han begynte å forstå. «Og de folkene du selger eggene til for fire og en kvart cent styk­ ket, tjener to og tre kvart cent på hvert egg når de selger dem tilbake ti' de" syv cent stykket? Er det sånr å forst"?

250

Hvorfor selger du ikke da eggene direkte til deg og eliminerer mellomleddene?» «Fordi jeg er de folkene jeg kjøper dem av,» forklarte Milo. «Jeg tjener tre og en kvart cent på hvert egg når jeg selger dem til meg, og to og tre kvart cent på hvert når jeg kjøper dem tilbake fra meg. Det utgjør en samlet fortjeneste på seks cent pr. egg. Jeg forliser bare to cent på hvert egg når jeg selger dem til messene for fem cent stykket, og det er grunnen til at jeg kan tjene på å kjøpe egg for syv cent styk­ ket og selge dem for fem cent stykket. Jeg betaler bare en cent pr. stykk fra produsent når jeg kjøper dem på Sicilia.» «På Malta,» korrigerte Yossarian ham. «Du kjøper egg på Malta, ikke på Sicilia.» Milo klukket overlegent. «Jeg kjøper ikke egg på Malta,» sa han med en mine av lett og fordektig lystighet som var den eneste avvikelse Yossarian noen gang hadde sett ham ta fra den flittige nøkternhets vei. «Jeg kjøper dem på Sicilia for en cent stykket og overfører dem i hemmelighet til Malta for fire og en halv cent stykket for å få prisene på egg opp i syv cent stykket når folk kommer til Malta for å kjøpe egg.» «Men hvorfor kommer folk til Malta for å kjøpe egg når eggene er så dyre der?» «Fordi de alltid har gjort det» «Hvorfor drar de ikke til Sicilia for å kjøpe egg?» «Fordi de aldri har gjort det.» «Nei, nå skjønner jeg ingen ting igjen. Hvorfor selger du ikke rett og slett eggene dine til messene for syv cent stykket istedenfor fem?» «Fordi messene mine da ikke ville ha noen bruk for meg. Hvem som helst kan kjøpe syv cents egg til syv cent stykket.» «Hvorfor går de da omveien om deg istedenfor å kjøpe eggene sine direkte av deg på Malta for fire og et kvart cent stykket?» «Fordi jeg ikke vil selge til dem.» «Og hvorfor vil du ikke selge til dem?» «Fordi det da ikke ville bli plass til så stor fortjeneste. På denne måten kan jeg også ta inn en smule til meg selv som mellommann.» «Du har altså fortjeneste av det selv også,» sa Yossarian. «Selvfølgelig har jeg det. Men alt går til syndikatet. Og alle får sin andel. Skjønner du ikke det? Det er akkurat på samme måte som med de tomatene jeg selger til oberst Cathcart.» «Kjøper av oberst Cathcart,» innvendte Yossarian. «Du

251

selger ikke tomater til oberst Cathcart og oberstløytnant Kom. Du kjøper tomater av dem.» «Nei, selger,» protesterte Milo. «Jeg distribuerer tomater på alle markedene over hele Pianosa under påtatt navn, så oberst Cathcart og oberstløytnant Korn kan kjøpe dem for fire cent stykket fra meg under sine påtatte navn for å selge dem tilbake til meg dagen etter for syndikatet for fem cent stykket. De tjener en cent pr. stykk, jeg tjener tre og en halv cent pr. stykk, og alle er fornøyd.» «Alle unntatt syndikatet,» sa Yossarian med en grimase. «Syndikatet betaler fem cent stykket for tomater som koster deg bare en halv cent stykket. Hvordan kan syndikatet tjene på det?» «Syndikatet tjener når jeg tjener,» forklarte Milo, «etter­ som alle har sin andel. Og syndikatet får oberst Cathcarts og oberstløytnant Korns velsignelse, så jeg kan ta turer som denne. Du skal få se hvor mye det kan komme til å bety i fortjeneste når vi om cirka et kvarter lander i Palermo.» «På Malta,» innvendte Yossarian. «Vi flyr til Malta nå, ikke til Palermo.» «Nei, nå flyr vi til Palermo,» svarte Milo. «Det er en sikorieksportør i Palermo som jeg må ta kontakt med i forbindelse med en muggskade på et parti sopp vi sendte til Bern.» «Milo, hvordan får du det til?» spurte Yossarian lattermild av forundring og beundring. «Du må da vel fylle ut skjemaer, du som alle andre, for å ta et fly fra et sted til et annet. Hva pokker sier gutta i tårnet til det du driver med?» «De er med i syndikatet,» sa Milo. «Og de vet at det som er til beste for syndikatet, også er til beste for fedrelandet. Det holder hjulene i gang. Karene i kontrolltårnet har sin andel, de med, og det er derfor de alltid gjør hva de kan for å hjelpe meg og støtte syndikatet.» «Har jeg en andel?» «Alle har en andel.» «Har Orr en andel?» «Alle har en andel.» «Og Sultne Joe? Har han også en andel?» «Alle har en andel.» «Det var som pokker,» sa Yossarian undrende og for første gang dypt imponert over tanken på å eie en andel i Milos syndikat. Milo snudde seg mot ham med et svakt glimt av uro i blikket. «Jeg har en hundre prosent vanntett plan for å snyte staten for seks tusen dollar. Vi kan gjøre tre tusen dollar hver

252

uten den minste risiko for noen av oss. Er du interessert?» «Nei.» Milo så dypt beveget på Yossarian. «Det er det jeg liker ved deg,» utbrøt han. «Du er ærlig! Du er den eneste jeg kjenner som jeg vet jeg kan stole på. Det er derfor jeg skulle ønske du ville være mer positivt innstilt når jeg ber deg om hjelp. Jeg må si jeg virkelig var skuffet i går da du stakk av med de to landstrykerhorene i Catania.» Yossarian stirret på Milo med undrende vantro. «Det var du som sa jeg skulle bli med dem, Milo. Husker du ikke det?» «Men det var da ikke min skyld,» svarte Milo med verdig­ het. «Jeg måtte jo se å bli kvitt Orr på en eller annen måte så snart vi var kommet til byen. I Palermo blir det helt anner­ ledes. Når vi lander i Palermo, vil jeg at du og Orr skal bli med pikene direkte fra flyplassen.» «Hvilke piker?» «Jeg har gitt beskjed over radioen og sørget for at en fire år gammel hallik møter opp for å forsyne deg og Orr med to åtte år gamle jomfruer som er halvt spanske. Han venter på flyplassen med en limousin. Dere tar plass i den så snart flyet er taxet inn.» «Ikke tale om,» sa Yossarian og ristet på hodet. «Skal jeg gå noe sted, blir det til sengs.» Milo ble lyserød av sinne, den smale, lange nesen hans rykket spastisk mellom de svarte øyenbrynene og den ubalan­ serte brungule barten som en blek, tynn flamme fra et enslig stearinlys. «Glem ikke oppdraget ditt, Yossarian,» minnet han ham strengt om. «Faen ta hele oppdraget!» sa Yossarian likegyldig. «Og faen ta syndikatet også selv om jeg har en andel. Jeg vil ikke ha åtte år gamle jomfruer selv om de er halvt spanske.» «Det sier jeg ikke noe på. Men disse åtte år gamle jom­ fruene er i virkeligheten bare toogtredve. Og de er ikke halvt spanske heller, men en tredjedel estniske.» «Jeg bryr meg ikke om jomfruer i det hele tatt.» «Det er de heller ikke,» fortsatte Milo overtalende. «Den jeg har plukket ut til deg, var gift en kort tid med en eldre skolelærer som bare lå med henne om søndagene, så hun er faktisk så godt som ubrukt.» Men Orr var også trett, og Yossarian og Orr satt begge ved siden av Milo da de kom kjørende fra flyplassen og inn til Palermo og oppdaget at det ikke var plass til dem på hotellet der heller, og dessuten noe som var enda viktigere, nemlig at Milo var borgermester i Palermo.

253

Den selsomme, utrolige mottagelsen for Milo begynte alle­ rede ved flyplassen, hvor sivilarbeiderne, som kjente ham igjen, stanset arbeidet sitt i ærbødighet for å stirre på ham med et uttrykk av veldisiplinert begeistring og tilbedelse. Ny­ heten om hans ankomst nådde byen før dem, og i utkantene flokket hurraropende mennesker seg langs gatene der de kom kjørende i den lille åpne lastebilen. Yossarian og Orr satt forundret og ordløse og trykket seg tett inn til Milo forat han skulle beskytte dem. Inne i selve byen ble velkomsten for Milo mer og mer høy­ røstet etter hvert som de kom lenger innover mot sentrum og ble nødt til å saktne farten. Småguttene og småpikene hadde fått fri fra skolen og sto langs fortauskanten i sin beste søndagsstas og vinket med små flagg. Yossarian og Orr var full­ stendig målløse nå. Gatene var fullpakket av gledesstrålende menneskemasser, og mellom husene var det hengt opp store faner og transparenter med bilde av Milo. Milo hadde posert for disse bildene i en simpel bondebluse med høy, rund krave, og hans omsorgsfulle, patriarkalske ansikt lyste av toleranse, visdom, fornuft og styrke der han stirret allfaderlig ut mot folket med sin uregjerlige bart og sine lett skjelende øyne. Krøplinger på alle fire sendte slengkyss til ham fra butikkenes beskyttende utstillingsvinduer. Småkjøpmenn med hvite forklær ropte begeistret hurra fra de smale døråpningene inn til forretningene sine. Tubaene drønnet. Her og der falt folk over ende og ble trampet i hjel. Hulkende gamle kvinner trengte seg ekstatisk om hverandre og omkring lastebilen som nå nesten ikke kom av flekken, for å røre ved Milos skulder eller trykke ham i hånden. Milo fant seg i den støyende viraken med nådig velvillighet. Han vinket elegant og hjertelig til­ bake til alle og enhver og kastet den ene håndfull etter den andre med karameller i sølvpapir ut over de feststemte mas­ sene. Rekker av gategutter og piker stormet arm i arm frem bak ham og skrek med hese stemmer og øyne som stirret blindt av forgudelse: «Mi-lo! Mi-lo! Mi-lo!» Nå når hemmeligheten først var røpet, slappet Milo full­ stendig av sammen med Yossarian og Orr og blåste seg mek­ tig opp med enorm, sjenert stolthet, mens kinnene hans etter hvert antok en stadig dypere glød. Milo var blitt utnevnt til borgermester i Palermo — og dessuten i Carini like ved, og i Montreale, Bagheria, Termini Imerese, Cefali, Mistretta og Nicosia — fordi han hadde åpnet whiskyimporten til Sicilia. Yossarian var forbauset. «Er folk så glad i å drikke whisky r;r?»

254

«De drikker ikke whisky i det hele tatt,» forklarte Milo. «Whisky er meget dyrt, og folkene her er meget fattige.» «Hvorfor importerer du whisky til Sicilia da, hvis ingen drikker whisky her?» «For å presse prisen i været. Jeg frakter whisky hit fra Malta for å bygge opp fortjenestemulighetene innen jeg selger den tilbake til meg selv på vegne av noen andre. Jeg har skapt en helt ny industri her. I dag er Sicilia verdens tredje største eksportør av whisky, og det er grunnen til at de valgte meg til borgermester.» «Hvis du er blitt en sånn kakse her i byen, kan du kanskje skaffe oss et hotellværelse også da?» brummet Orr uforskam­ met med en stemme som var helt snøvlete av tretthet. «Det er nettopp det jeg skal gjøre,» lovte Milo angerfullt. «Jeg er virkelig lei for at jeg glemte å gi beskjed i forveien om at dere to skulle ha værelse på hotellet. Bli med bort på kontoret mitt, så skal jeg snakke med viseborgermesteren med en gang.» Milos kontor var en barbersalong og viseborgermesteren en fet barber, fra hvis veltalende lepper de hjerteligste velkomst­ hilsener skummet like rikelig som barbersåpen han begynte å piske opp i Milos barberkopp. «Nå, Vittorio,» sa Milo og lente seg dovent tilbake i en av barberstolene til Vittorio, «hvordan har det gått her mens jeg har vært borte?» «Meget dårlig, signor Milo, meget dårlig. Men nå når De er tilbake igjen, er alle lykkelige.» «Det forundret meg at det var så mange mennesker ute. Hva kan det komme av at hotellene er så fulle?» «Fordi det er kommet så mange mennesker fra nabobyene for å se Dem, signor Milo. Og dessuten har vi alle dem som er kommet hit i forbindelse med artisjokkauksjonen.» Milos hånd for i været som en ørn og stanset Vittoros bar­ berkost på halvveien. Artisjokker?» spurte han. «Hva er det?» «Artisjokker, signor Milo? En artisjokk er en meget delikat grønnsak som er populær overalt. De må da forsøke artisjok­ ker mens De er her, signor Milo. Vi dyrker de beste artisjok­ ker i heie verden » «Virkelig?» sa Milo. «Og hva er prisen for artisjokker i år?» «Det ser ut til å bir et iremragende år for artisjokker, sig­ nor Miio. Høsten har vært meget dårlig.» «Virkelig?» mumlet Milo igjen, og dermed var han borte, forsvunnet fra barberstolen så raskt at det stripete lakenet han hadde hatt over seg. behold* fasongen sin et sekund, elie^ 255

to før det begynte å falle sammen etter at han var forsvunnet. Milo var ikke å se da Yossarian og Orr rakk frem til dør­ åpningen for å se hvor det var blitt av ham. «Neste!» ropte Milos viseborgermester forretningsmessig. «Hvem er den neste av dere?» Yossarian og Orr vandret nedslått fra barbersalongen. De følte seg sviktet av Milo og trasket hjemløse gjennom de fest­ lig pyntede gatene mens de forgjeves lette etter et sted å sove. Yossarian var utslitt. Hodet hans banket med en dump, sinnsforvirrende smerte, og han var irritert på Orr som et eller annet sted hadde fått tak i et par eplekarter som han gikk om­ kring med i kinnene til Yossarian oppdaget dem og fikk ham til å spytte dem ut. Deretter fant Orr et eller annet sted to kastanjer som han stakk inn i kinnene sine og gikk og sugde på til Yossarian oppdaget dem også og skrek til ham at han skulle spytte ut de to eplekartene han fremdeles hadde i mun­ nen. Orr flirte og sa at det var ikke epler, men kastanjer, og at han ikke hadde dem i munnen, men i hendene, men Yos­ sarian var ikke i stand til å oppfatte et eneste ord av det han sa fordi han hadde kastanjer i munnen, og han ba ham være så inderlig snill å ta dem ut under alle omstendigheter. Orr fikk et skøyeraktig glimt i øynene. Han gne seg i pannen med knokene som en døddrukken mann, og kniste skamløst ut­ fordrende. «Kan du huske den jenta ...» Han avbrøt seg selv og kniste utfordrende igjen. «Kan du huske den jenta som drev og slo meg i hodet med skoen sin i det horehuset i Roma da vi var nakne begge to?» spurte han med et uttrykk av utspekulert forventning. Han holdt inne til Yossarian nikket forsiktig. «Hvis jeg får lov å ta kastanjene i munnen igjen, skal jeg fortelle deg hvorfor hun drev og slo meg. Går du med på det?» Yossarian nikket, og Orr fortalte ham hele den fantastiske historien om hvorfor den nakne piken i horehuset hos Natelys hore hadde drevet og slått ham i hodet med skoen sin, men Yossarian var ikke i stand til å oppfatte et eneste ord fordi Orr hadde puttet kastanjene i munnen igjen. Yossarian brølte oppgitt av latter over det håpløse påfunnet, men da kvelden falt på, hadde de til slutt ikke annet å gjøre enn å spise en klebrig middag i en skitten restaurant og haike tilbake til fly­ plassen, hvor de sov på det kjølige metallgulvet i flyet og kastet seg stønnende frem og tilbake i pine til lastebilsjåførene kom brølende med bilene sine mindre enn to timer senere og 256

jagde dem ut, så de kunne få plass til de store kassene med artisjokker som de skulle laste flyet med. Det begynte å regne sterkt. Yossarian og Orr var dryppende våte lenge før laste­ bilene kjørte sin vei, og deretter hadde de ikke noe annet å gjøre enn å presse seg inn i flyet igjen og rulle seg sammen som skjelvende ansjos mellom de skarpe kantene på kassene med artisjokker som Milo neste morgen fløy opp til Napoli med og byttet bort for kanelstenger, nellik, vaniljebønner og hel pepper som han samme dag fraktet til Malta, hvor det viste seg at han var visegeneralguvernør. Heller ikke på Malta var det hotell værelse å få for Yossarian og Orr. På Malta var Milo major Sir Milo Minderbinder med kjempestort kontor i generalguvernørbygningen. Mahogniskrivebordet hans var enormt. På et felt i den ekepanelte veggen, mellom kryssede britiske flagg, hang et oppsiktvekkende dramatisk fotografi av major Sir Milo Minderbinder i paradeuniformen til Royal Welsh Fusiliers. På fotografiet var barten hans stusset og smal, haken skarpt meislet og øynene kvasse som torner. Milo var blitt adlet, utnevnt til æresoberst i Royal Welsh Fusiliers og gjort til visegeneralguvernør på Malta fordi han hadde grunnlagt eggehandelen der. Generøst ga han Yossarian og Orr tillatelse til å tilbringe natten på det tykke gulvteppet som prydet kontoret hans, men like etter at han var gått, kom en skiltvakt i battledress til syne og jagde dem ut av bygningen på bajonettspissen, hvoretter de utmattet kjørte ut til flyplassen med en grinete drosjesjåfør som forlangte altfor stiv takst av dem, og la seg til å sove på gulvet i flyet mellom hullete sekker som det rant kakaopulver og nymalt kaffe ut av så luften var så stinn at den sterke lukten utpå morgen­ siden fikk begge to til å løpe ut og brekke seg mot landingshjulene, og der fant Milo dem da han kom kjørende med egen sjåfør tidlig neste morgen, frisk og opplagt som aldri før, for å fly videre direkte til Oran, hvor det heller ikke var hotellværelse å oppdrive for Yossarian og Orr, og hvor Milo var viseshah. Milo hadde overdådige suiter til rådighet i et lakserødt slott, men Yossarian og Orr fikk som de vantro hunder de var, dessverre ikke lov til å bli med ham inn. De ble stoppet i porten av gargantuanske berbervakter med scimitarer og drevet vekk. Orr snufset og nøs med en begyn­ nende hodeforkjølelse. Yossarians brede rygg var bøyd og verkende. Han skulle gjeme knekke nakken på Milo, men Milo var viseshah av Oran, og hans person var hellig. Milo var ikke bare viseshah av Oran, men også kalif av Bagdad, imam av Damaskus og sjeik av Arabia. Milo var kornguden, 257

regnguden og risguden i tilbakeliggende områder hvor slike primitive guder fremdeles ble tilbedt av uvitende og over­ troiske mennesker; og dypt inne i de afrikanske jungler, be­ trodde han dem med kledelig beskjedenhet, kunne man finne store avbildninger av hans barteprydede ansikt hugget ut i klippen foran primitive stenaltere som var farvet røde av menneskeblod. Overalt hvor de landet, ble han mottatt med æresbevisninger, og by etter by hyldet ham med ovasjoner som savnet sidestykke i omfang og høyrøstethet, inntil de om­ sider måtte skynde seg tilbake via Midt-Østen til Kairo, hvor Milo kjøpte opp alt som fantes av bomull som ingen andre ville ha og dermed kjøpte seg til fallittens rand. I Kairo var det til slutt også hotellværelser å få for Yossarian og Orr. De fikk bløte senger med store, oppblåste puter og rene, stivede lakener. De fikk klesskap fullt av kleshengere. De fikk vann å vaske seg med. Yossarian og Orr la sine stinkende, utrivelige kropper i bløt i parfymert vann og ble langsomt lyserøde i dampende hete badekar, hvoretter de forlot hotellet sammen med Milo for å spise rekecocktail og filet mignon i en meget fin restaurant med en børstelegraf i vestibylen som tilfeldigvis tikket ut de siste noteringene for egyptisk bomull akkurat da Milo med dypt følt interesse spurte hovmesteren hva slags innretning det var. Milo hadde aldri sett en så vak­ ker maskin som denne børstelegrafen før. «Virkelig!» utbrøt han da hovmesteren var ferdig med for­ klaringen sin. «Og hva står så egyptisk bomull i?» Hovmeste­ ren fortalte ham det, og Milo kjøpte hele årets avling. Men Yossarian var på langt nær så redd for bomullen Milo hadde kjøpt, som for de klasene med grønne bananer Milo hadde lagt merke til på de innfødtes markedsplasser da de kom kjørende inn i byen; og det var også en frykt som viste seg berettiget da Milo like etter midnatt ristet ham opp av hans dypeste søvn og skjøv en delvis skrelt banan inn i mun­ nen på ham. Yossarian kjempet tilbake et hikst. «Smak på den,» sa Milo inntrengende og forfulgte Yos­ sarians grinende ansikt med bananen. «Milo, din helsikes jævel,» stønnet Yossarian. «Jeg er trett. Jeg må få meg litt søvn.» «Spis og si om du synes den er god,» fastholdt Milo. «Og si ikke til Orr at jeg ga deg den gratis. Jeg forlangte to piastre av ham.» Yossarian spiste bananen føyelig og lukket øynene etter at han hadde fortalt Milo at han syntes den var god, men Milo 258

ristet ham våken igjen og ba ham kle på seg det forteste han kunne, for nå skulle de tilbake til Pianosa igjen. «Du og Orr må begynne å laste bananer opp i flyet med en gang,» forklarte han. «Mannen sa dere måtte passe dere for edderkopper når dere tar i klasene.» «Kan vi ikke vente til det blir morgen,» ba Yossarian. «Jeg må sove litt.» «De modnes uhyre raskt,» svarte Milo, «og vi har ikke et minutt å miste. Bare tenk deg hvor glade de blir hjemme i leiren når de får bananer.» Men hjemme i leiren var det ingen som fikk se noe til bananene, for det var selgers marked for bananer i Istanbul og kjøpers marked i Beirut for de karvefrøene Milo fraktet i full fart til Benghasi så snart han hadde solgt bananene, og da de kom andpustent halsende hjem til Pianosa etter ut­ løpet av Orrs hvilepermisjon seks dager senere, var det med en last av de beste, hvite sicilianske egg som Milo sa var egyptiske og solgte til messene sine for bare fire cent stykket med den følge at alle småsjefene i syndikatet bønnfalt ham om å dra tilbake til Kairo så fort som mulig og kjøpe flere klaser med grønne bananer som han kunne selge i Tyrkia for å skaffe seg karvefrø nok til å dekke etterspørselen i Bengasi. Og alle hadde sin andel.

KAPITEL 23

Nately og gamlingen Den eneste hjemme i leiren som fikk se no: til Milos røde bananer var Aarfy, som da bananene begynie å bli modne og oversvømmet Italia gjennom de regulære svartebørskanalene, fikk tak i noen gjennom en innflytelsesrik losjebror i forsyningstjenesten, og som var sammen med Yossarian i offisersvTllaen den kvelden Nately etter så mange fruktesløse uker med sorgbetynget leting omsider fant igjen horen sin og fikk lokket henne med seg tilbake til villaen sammen med to venninner ved å love dem tredve dollar hver. «Tredve dollar hver?» bemerket Aarfy langsomt og plukket og klemte skeptisk på hver av de tre struttende pikene med en mine som en kresen kjenner. «Tredve dollar stykket er nå temmelig drøyt for denne kvaliteten her da. Dessuten har jeg aldri betalt for det i hele mitt liv.» «Jeg ber ikke deg betale noe som helst,» innskjøt Nately raskt. «Jeg betaler for alle. Det eneste jeg ber dere om, er at dere tar de to andre. Dere vil da vel hjelpe en venn i nøden?» Aarfy smilte selvgodt og ristet svakt på det runde, myke hodet sitt. «Ingen skal behøve å betale for det for gode, gamle Aarfy,» sa han. «Jeg kan få det gratis når som helst. Men akkurat nå er jeg ikke i humør til det.» «Hvorfor betaler du ikke ganske enkelt alle tre og sender de to andre vekk igjen?» foreslo Yossarian. «Fordi da ville min bli forbannet fordi hun måtte jobbe alene for alle pengene,» svarte Nately med et engstelig blikk på sin pike som sto og stirret mørkt på ham og allerede hadde begynt å småmukke. «Hun sier at hvis jeg virkelig brydde meg om henne, ville jeg sende henne hjem og gå til køys med de to andre.» «Jeg har et bedre forslag,» skrøt Aarfy. «Hvorfor beholder vi dem ikke her alle tre til etter at portforbudet er trådt i kraft, og så truer med å jage dem ut på gaten hvis de ikke gir oss alle pengene de har. Vi kan tilogmed true med å kaste dem ut gjennom vinduet.»

260

«Aarfy!» Nately var rystet. «Jeg bare forsøkte å hjelpe, jeg,» sa Aarfy med et tåpelig uttrykk i ansiktet. Aarfy forsøkte alltid å hjelpe Nately fordi Natelys far var en rik og fremstående mann med en posisjon som satte ham spesielt i stand til å hjelpe Aarfy etter krigen. «Jøssenavn,» forsvarte han seg kranglevorent. «På skolen gjorde vi alltid ting som det. Jeg husker for eksempel den gangen vi lurte de to tomsete gymnasiastpikene ned på elevrommet og skremte dem til å ligge med alle guttene som ville ha dem ved å true med å ringe opp til foreldrene deres og fortelle at de lå med skoleguttene i elevrommet. Vi hadde dem i sofaene der i over ti timer. Vi ga dem tilogmed juling når de begynte å beklage seg. Så tok vi pengene fra dem, sedler og småpenger og alt, og all tyggegummien deres, og så kastet vi dem ut. Spør om vi hadde det moro i det elevrommet!» Aarfys trinne og englerunde kinn glødet varmt av glede ved tanken på de hyggelige timene de hadde hatt i elevrommet. «Vi måtte sette dem på rasjon til slutt, alle sammen. Vi måtte tilogmed sette oss selv på rasjon!» Men Aarfy kunne ikke være Nately til noen hjelp nå som piken Nately var blitt så håpløst forelsket i begynte å for­ banne ham med stigende heftighet og sinne. Heldigvis kom Sultne Joe ramlende inn akkurat da, og alt ordnet seg igjen, bortsett fra at Dunbar kom ravende inn et øyeblikk senere, døddrukken, og ga seg til å klemme på en av de to andre pikene med en gang. Nå var det fire menn og tre kvinner av dem, og alle syv lot Aarfy bli igjen alene i villaen og kløv isteden opp i en hestedrosje som bare ble stående der den sto ved fortauskanten mens jentene forlangte pengene sine på forhånd. Nately ga dem nitti dollar med et elegant bukk etter å ha lånt tyve dollar av Yossarian, femogtredve dollar av Dunbar og sytten dollar av Sultne Joe. Pikene ble hygge­ ligere etter det; de ga kusken en adresse og fikk ham til å kjøre i luntetrav gjennom halve byen til et strøk Yossarian og de andre aldri hadde vært i før og stoppe foran en gammel, høy bygning i en mørk gate. Pikene førte dem opp fire bratte, endeløse trapper med knirkende tretrinn og gjennom en dør inn til en elegant og meget luksuriøst utstyrt leilighet som krydde helt mirakuløst av en uendelig og rikt variert strøm av unge, velskapte, nakne piker og dessuten en stygg, gammel, ondskapsfull og liderlig knark som ustanselig irriterte Nately med sin spydige latter, og en nett og småklukkende gammel kone med askegrå ullgenser som tydeligvis mislikte alt det

261

umoralske som foregikk der og forsøkte å rydde opp i det så godt det lot seg gjøre. Det fantastiske stedet var et eneste overdådig, sydende overflødighetshorn av kvinnelige brystvorter og navler. Bort­ sett fra det eldgamle paret var de til å begynne med imidler­ tid alene med sine tre piker i den svakt opplyste, brunmalte dagligstuen eller hva man skulle kalle det rommet som lå akkurat i skjæringspunktet for de tre skumle korridorene som ledet i ulike retninger til fjerne avlukker og hemmelige alko­ ver i dette himmelske horehuset. Pikene begynte straks å kle av seg og tok små pauser ved de forskjellige stadier i avkledningsprosessen for med stolthet å peke på sine forførende undertøyplagg, mens de hele tiden kranglet med den utmagrede og fordrukne gamle mannen med det tjavsete, lange, hvite håret og den sjuskete, uknappede, hvite skjorten som satt mumlende i en møllspist blå lenestol nesten nøyaktig midt i rommet og ønsket Nately og hans venner velkommen med en blanding av utsøkte slibrigheter og lattermild, sardo­ nisk formellhet. Men så subbet den gamle konen sukkende ut for å få tak i en pike til Sultne Joe og kom tilbake med to høybrystede skjønnheter, den ene allerede naken og den andre bare iført et gjennomsiktig underskjørt som hun vrikket seg ut av idet hun satte seg ned. Ytterligere tre nakne piker kom slengende inn fra andre deler av horehuset og slo seg ned for å prate litt; deretter enda to. Fire piker passerte der­ etter likesom tilfeldig dagligstuen i en doven gruppe, for­ dypet i samtale; tre var barbent, den fjerde stolpret fare­ truende av sted på et par sølvdansesko uten spenner som tydeligvis hverken tilhørte henne eller passet til heime. De forsvant igjen, men isteden kom enda en pike, bare iført en minimal truse, og satte seg ned, og dermed var det samlede antall i løpet av få minutter kommet opp i elleve, hvorav alle unntatt én var mer eller mindre nakne. Nakent kjøtt lå henslengt overalt, mesteparten av det tem­ melig fyldig, og Sultne Joe begynte å dø. Han sto huggende stille i stiv og kataleptisk forbauselse mens pikene strømmet inn og slo seg bedagelig ned. Så satte han plutselig i et gjen­ nomtrengende hyl og kastet seg mot døren i et veldig sprang for å skynde seg tilbake til de meniges villa for å hente foto­ apparatet sitt; men stanset så med et nytt vilt skrik ved den skrekkelige, frysende tanken på at hele dette vidunderlige, sterke, rike, farvesprakende, hedenske paradiset kunne komme til å forsvinne uigjenkallelig for ham hvis han slapp det ut av syne et eneste lite øyeblikk. Han stoppet i døråpningen

262

og frådet av ubesluttsomhet; det banket voldsomt i de sterke venene og senene som sto ut på pannen hans. Den gamle mannen så på ham med seierssikker lystighet der han satt som en eller annen djevelsk og hedonistisk guddom på sin trone i den møllspiste blå lenestolen med et stjålet militærullteppe fra den amerikanske hær pakket om de magre bena for å beskytte dem mot kulden. Han lo lavt, og de innsunkne, slu øynene hans glimtet forstående av kynisk og lettsindig fryd. Han hadde drukket. Nately reagerte med hårreisende motvilje på synet av denne syndefulle, skamløse og upatriotiske gamle mannen som var gammel nok til å minne ham om hans far og likevel hele tiden var tankeløs og depravert nok til å komme med nedsettende vitser om Amerika. «Amerika,» sa han, «kommer til å tape krigen. Og Italia kommer til å vinne den.» «Amerika er verdens sterkeste og rikeste nasjon,» under­ rettet Nately ham om med verdig og overlegen selvsikkerhet. «Den amerikanske soldat er den beste i verden.» «Nettopp,» sa den gamle mannen elskverdig og med an­ tydningen til et ertende smil. «Italia derimot er en av de fattigste nasjoner i verden. Og den italienske soldat er sann­ synligvis den dårligste i verden. Det er nettopp grunnen til at mitt land gjør det så godt i denne krigen mens Deres land gjør det så dårlig.» Nately gispet av forbauselse og rødmet deretter unnskyl­ dende på grunn av sin uhøflighet. «Jeg beklager at jeg lo av Dem,» sa han oppriktig og fortsatte med et tonefall fullt av behørig respekt for alderdommen: «Men Italia har jo vært okkupert av tyskerne og er nå okkupert av oss. De kan ikke nettopp påstå at det er et uttrykk for å gjøre det godt, hVa?» «Det er nettopp det jeg gjør,» erklærte den gamle mannen opprømt. «Tyskerne er jagd ut, men vi er her. Om et par år vil dere også være forsvunnet, men vi kommer fremdeles til å være her. Italia, forstår De, er faktisk et meget fattig og svakt land, og det er det som gjør oss så sterke. Italienske soldater dør ikke lenger. Det gjør derimot tyske og ameri­ kanske soldater. Det kaller jeg å gjøre det godt i en krig; ypperlig, vil jeg si. Jo, jeg er hundre prosent sikker på at Italia kommer til å overleve denne krigen og blomstre lenge etter at Deres land har opphørt å eksistere. Så hvis det fort­ setter som hittil.» Nately nektet nesten å tro sine egne ører. Den slags opp­ rørende blasfemi hadde hem aldri hørt før, og med en slags hjemmevant logikk lurte han på hvorfor det ikke dukket opp 263

et par G-menn for å uskadeliggjøre den gamle forræderen. «Amerika kommer aldri til å opphøre å eksistere!» skrek han lidenskapelig. «Aldri?» sa den gamle mannen med utspekulert under­ fundighet. «Nåja . ..,» trakk Nately på det. Den gamle mannen lo overbærende, men holdt tilbake en dypere, mer eksplosiv glede. Ertingen hans holdt seg frem­ deles på det forsiktige planet. «Romerriket ble ødelagt, Hellas ble ødelagt, Persia ble ødelagt, Spania ble ødelagt. Alle store riker ble ødelagt og opphørte å eksistere. Hvorfor så ikke Deres? Hvor lenge tror De for eksempel det vil vare? Evig? Glem ikke at tilogmed selve jordkloden kommer til å bli øde­ lagt av solen i løpet av en femogtyve millioner år eller så.» Nately vred seg urolig. «Evig er kanskje drøyt sagt,» med­ ga han. «En million år da?» foreslo den gamle mannen med tydelig sadistisk fryd. «En halv million? Frosken er nesten fem hun­ dre millioner år gammel her på jorden. Vil De påstå at Ame­ rika med all sin styrke og all sin rikdom, med soldater som er verdens beste og med en levestandard som er verdens høyeste, kommer til å vare like lenge som... frosken?» Nately ønsket han kunne slå knyttneven inn i det flirende ansiktet. Han så seg bønnfallende om etter hjelp for å for­ svare sitt lands fremtid mot de motbydelige bakvaskelsene som denne slu og gudløse angriperen slynget ut. Han ble skuffet. Yossarian og Dunbar var opptatt borte i en fjern krok med å fingre ekstatisk på fire eller fem lystige piker og seks flasker rødvin, og Sultne Joe var forlengst forsvunnet ned­ over en av de mystiske korridorene mens han drev foran seg som en grådig despot så mange av de bredhoftede unge horene som han kunne rekke over og stable sammen i en dobbeltseng ved hjelp av sine magre, vindmøllesvingende armer. Nately følte seg forlegent i villrede. Hans egen pike lå yndig henslengt på en overdådig stoppet sofa med et uttrykk av tiloversbleven kjedsommelighet i ansiktet. Nately holdt på å miste besinnelsen over den sløve likegyldigheten hun igjen la for dagen ved nettopp denne samme søvnige, late stillingen som han husket så levende, så søtt og så ynkelig fra den første gangen hun hadde sett ham og ignorert ham ved det fullstappede pokerbordet i salongen i de meniges villa. Den dovne munnen hennes hang åpen som en trillrund 0, og Gud alene måtte vite hva de stirrende, slørete øynene hennes stirret på 264

i slik dyrisk apati. Den gamle mannen ventet rolig og be­ traktet ham med et .allvitende smil som røpet både hån og medfølelse. En smidig, blond, velskapt pike med lekre ben og honningfarvet hud lente seg fornøyd mot armlenet på stolen til den gamle mannen og begynte langsomt og kokett å mishandle det kantete, bleke, ubesluttsomme ansiktet hans. Nately stivnet i motvilje og fiendskap ved synet av en så uanstendig oppførsel mot en så gammel mann. Han snudde seg vekk med tungt hjerte og lurte på hvorfor han ikke ganske enkelt tok med seg sin egen pike og gikk til køys. Den lumske, gribbeaktige, djevelske oldingen her ininnet Nately levende om hans far som han ikke lignet i det hele tatt, for Natelys far var en dannet, hvithåret gentleman som alltid kledde seg ulastelig, mens den gamle mannen i hore­ huset var en ubehøvlet lassis. Natelys far var en nøktern, tenksom og ansvarsbevisst mann; den gamle vellystingen her var ustadig og tøylesløs. Natelys far var diskret og kultivert; denne gamlingen var ikke noe annet enn en liderlig råtass. Natelys far trodde på æren og visste svarene på alt; den gamle knarken her trodde ikke på noe og hadde bare spørs­ mål. Natelys far hadde verdige, hvite mustasjer; denne ut­ gamle kjeltringen hadde ingen mustasjer i det hele tatt. Natelys far — og alle andres fedre som Nately hadde truffet — var myndige, kloke og ærverdige; denne skamløse gamle uslingen var bare motbydelig, og Nately kastet seg ut i disku­ sjonen med ham igjen, fast bestemt på å gjendrive hans gud­ løse logikk og insinuasjoner med en ærgjerrig kraft som nok skulle komme til å vekke oppmerksomheten til den sløve, flegmatiske piken han var blitt så sanseløst forelsket i, og vinne hennes beundring for alltid. «For å si det som det er,» fortsatte han fryktløst, «så vet jeg ikke hvor lenge Amerika kommer til å vare. Er det så at verden skal gå under en gang, antar jeg at Amerika også kommer til å gå under. Men det vet jeg, at vi kommer til å overleve og triumfere i lange, lange tider.» «Hvor lenge?» ertet den verdslige gamle mannen ham med et glimt av ondskapsfull fryd. «Ikke engang så lenge som fros­ ken.» «Mye lenger enn både Dem og meg,» slynget Nately tamt ut. «Det sier ikke stort! Da kommer det ikke til å ta lang tid, tatt i betraktning at De er så tapper og lettroende, og jeg allerede er en meget gammel mann.» 265

«Hvor gammel er De?* spurte Nately som motvillig be­ gynte å fatte interesse og sympati for den gamle mannen. «Hundreogsyv!» Den gamle mannen lo hjertelig av Nate­ lys forbitrede uttrykk. «Jeg skjønner De ikke tror det heller.» «Jeg tror ikke noe av det De sier,» svarte Nately med et forlegent, men innsmigrende smil. «Det eneste jeg tror er at Amerika kommer til å vinne krigen.» «De setter så mye inn på å vinne krigen,» sa den ustelte, syndefulle gamle mannen hånlig. «Det virkelige knepet er å tape kriger, og vite hvilke kriger man bør tape. Italia har tapt kriger i hundrevis av år, og se bare hvor fantastisk vi har gjort det likevel. Frankrike vinner kriger og befinner seg ustanselig i krisetilstander. Tyskland derimot taper og blomst­ rer. Se på vår egen historie i de seneste årene. Italia vant en krig i Etiopia og snublet omgående ut i de alvorligste van­ skeligheter. Seieren ga oss slike vanvittige storhetsdrømmer at vi bidro til å starte en verdenskrig som vi ikke hadde sjanse til å vinne. Men nå når vi er på defensiven, er alt i ferd med å snu seg til det bedre, og vi kommer sikkert til å flyte ovenpå igjen bare vi klarer å bli beseiret.» Nately stirret på ham med utilslørt forbauselse. «Nå for­ står jeg virkelig ikke hvor De vil hen. De uttrykker Dem som en gal mann.» «Men jeg lever som en fornuftig mann. Jeg var fascist da Mussolini var på toppen, og nå når han er styrtet, er jeg antifascist. Jeg var fanatisk progermansk da tyskerne var her for å beskytte oss mot amerikanerne, og nå når amerikanerne er her for å beskytte oss mot tyskerne, er jeg fanatisk proamerikansk. Jeg kan forsikre Dem, min kjære oppbrakte unge venn,» — den gamle mannens allvitende, hånlige øyne skinte sterkere og sterkere etter hvert som Natelys stammende be­ styrtelse økte — «at De og Deres land ikke har noen tilhenger her i Italia som er mer lojal enn jeg, men bare så lenge dere er her i Italia.» «Men,» skrek Nately forskrekket, «De er jo bare en gam­ mel værhane! En øyentjener! En skammelig, hensynsløs op­ portunist!» «Jeg er hundreogsyv år gammel,» minnet den gamle man­ nen ham megetsigende om. «Men eier De da ingen prinsipper?» «Selvfølgelig ikke.» «Og ingen moral?» «Joda, jeg er en meget moralsk mann,» forsikret den gamle, kjeltringaktige mannen ham om med ironisk alver cg s!r?k 266

de nakne hoftene til en yppig, sorthåret pike med nydelige smilehull som strakte seg forførerisk ut på armlenet til stolen hans. Han flirte sarkastisk til Nately fra sin plass mellom begge de nakne pikene i loslitt, tilfreds statelighet med en myndig hånd på hver pike. «Jeg nekter å tro det,» sa Nately motvillig og forsøkte standhaftig å la være å se på hva han foretok seg med de to pikene. «Jeg kan simpelthen ikke tro det.» «Men det er helt sant. Da tyskerne marsjerte inn i byen, danset jeg for dem som en ungdommelig ballerina og skrek Heil Hitler! til jeg var hes. Jeg viftet tilogmed med et lite naziflagg som jeg hadde stjålet fra en liten nydelig pike da moren hennes så til en annen kant. Da tyskerne forlot byen, løp jeg ut for å ønske amerikanerne velkommen med en flaske førsteklasses brandy og en bukett blomster. Brandyen var til meg selv, selvfølgelig, blomstene var til å kaste ut over våre befriere. Det satt en meget stram og oppblåst gam­ mel major i den første bilen, og jeg traff ham med en rød rose midt i øyet. Et fantastisk skudd! De skulle sett hvordan han rykket til.» Nately stønnet høyt og sprang forskrekket opp mens blodet vek fra kinnene hans. «Major... de Coverley!» utbrøt han. «Kjenner De ham?» spurte den gamle mannen håpefullt. «For et sjarmerende sammentreff!» Nately var altfor forbløffet til å høre etter. «Så det var De som såret major... de Coverley,» ropte han med forskrekket indignasjon. «Hvordan kunne De finne på noe sånt?» Den gamle ondskapsfulle mannen ikke så mye som løftet et øyebryn. «De mener vel, hvordan kunne jeg la være? De skulle bare ha sett den arrogante gamle tufsen der han satt i bilen, så stram og streng som om han skulle ha vært den allmektige selv, med det store, urørlige hodet og det tåpelige, høytidelige ansiktet. De kan ikke tenke Dem en mer fristende blink! Jeg traff ham midt i øyet med en American Beauty. Det var vel også det mest passende. Synes ikke De også det?» «Det var en fryktelig ting å gjøre!» skrek Nately ankla­ gende like opp i ansiktet hans. «En ondskapsfull, forbrytersk ting! Major... de Coverley er administrasjonsoffiseren i vår skvadron!» «De sier ikke det?» sa den uforbederlige gamle mannen ertende og klødde seg demonstrativt og alvorlig på haken som for å late som om han angret. «I så fall må De da innrømme at jeg var upartisk. Da tyskerne kjørte inn, holdt jeg på å drepe en robust, ung oberleutnant med en edelweiss.»

267

Nately var forskrekket og forvirret over den avskyelige gamle mannens manglende evne til å forstå den enorme rekkevidden av sin forbrytelse. «Begriper De da ikke hva De har gjort,» skjelte han avmektig. «Major... de Coverley er en nobel og vidunderlig personlighet som nyter alles aktelse og beundring.» «Han er en tåpelig gammel tosk som ikke har noen som helst rett til å oppføre seg som en tåpelig ung tosk. Hvor er han nå? Død?» Nately svarte lavt og med dyster ærefrykt. «Ingen vet. Det later til at han er forsvunnet.» «Der kan De se. Tenke seg til en mann i hans alder, som for noe så tåpelig som et land setter på spill alt hva livet ennå måtte ha å by på for ham!» Nately var straks i fyr og flamme igjen. «Det er ikke noe latterlig ved å risikere livet for fedrelandet!» erklærte han. «Ikke det?» spurte den gamle mannen. «Hva er vel et fedreland? Et stykke land omgitt på alle kanter av andre fedreland og adskilt fra dem ved kunstige grenser. Engelsk­ mennene dør for England, amerikanerne dør for Amerika, tyskerne dør for Tyskland, russerne dør for Russland. I dag er det femti eller seksti land som er med i denne krigen. De kan da ikke mene at alle disse fedrelandene er noe å dø for.» «Alt som er verdt å leve for,» sa Nately, «er også verdt å dø for.» «Og alt som er verdt å dø for,» svarte den skjendige, gamle mannen, «er sannelig også verdt å leve for. De er faktisk så ren og naiv og ung at jeg nesten synes synd på Dem. Hvor gammel er De? Femogtyve? Seksogtyve?» «Nitten,» sa Nately. «Jeg blir tyve i januar.» «Hvis De lever så lenge.» Den gamle mannen ristet på hodet og fikk for et øyeblikk det samme irritable, tenksomme uttrykket i ansiktet som den grinete og kritikksyke gamle konen hadde. «De kommer til å drepe Dem hvis De ikke passer Dem,» sa han, «og jeg skjønner nå at De ikke er av den typen som forstår å passe Dem. Hvorfor bruker De ikke litt fornuft og forsøker å oppføre Dem mer som jeg? Så kan­ skje De også kunne leve til De blir hundreogsyv år.» «Fordi det er bedre å dø stående enn å leve på knærne,» svarte Nately triumferende med eksaltert overbevisning. «Jeg antar De har hørt det før også.» «Det skal være sikkert jeg har,» sa den forræderske gamle mannen og smilte igjen. «Men jeg er redd De har misforstått

268

det. Det er bedre å leve på bena enn å dø på knærne, heter det i det ordspråket.» «Er De sikker på det,» spurte Nately med nøktern forvir­ ring. «Det høres mer fornuftig på min måte.» «Nei, det høres mer fornuftig på min. Spør vennene Deres.» Nately snudde seg for å spørre vennene sine og oppdaget at de var forsvunnet. Både Yossarian og Dunbar var for­ svunnet. Den gamle mannen brølte av lystig forakt over Natelys uttrykk av forlegen overraskelse. Natelys ansikt ble mørkt av skam. Han nølte hjelpeløst et par sekunder, så kastet han seg rundt og styrtet nedover den nærmeste av korridorene for å lete etter Yossarian og Dunbar som han håpet å finne tidsnok til å få dem med seg tilbake til redningen ved å for­ telle dem nyheten om det forunderlige sammenstøtet mellom den gamle mannen og major... de Coverley. Alle dørene i korridoren var lukket. Det skinte ikke lys under noen av dem. Det var allerede meget sent. Nedslått ga Nately opp letingen. Det hadde omsider gått opp for ham at det ikke var stort annet å gjøre enn å få tak i piken han var forelsket i, og legge seg med henne et eller annet sted for å elske henne ømt og heftig og planlegge fremtiden sammen med henne; men også hun hadde gått og lagt seg da han kom tilbake til salongen for å hente henne, og han hadde da ikke noe annet valg enn å gjenoppta sin nytteløse diskusjon med den av­ skyelige gamle mannen, som imidlertid straks reiste seg fra lenestolen med spøkefull høflighet, sa god natt med en hel serie dype, artige bukk og lot Nately sitte igjen sammen med de to blassøyde pikene, som for det første ikke kunne gi ham noen opplysninger om hvilket rom hans egen hore var for­ svunnet i, og som for det andre selv trasket til sengs en stund senere etter at de forgjeves hadde forsøkt å få ham interessert i sine tvilsomme fortrinn, og dermed ble han overlatt til seg selv i salongen for å tilbringe natten alene på den lille lo­ slitte sofaen. Nately var en følsom, rik, ganske pen ung gutt med mørkt hår, tillitsfulle øyne og vondt i nakken da han våknet på sofaen tidlig neste morgen og sløvt undret seg over hvor han var. Av naturen var han så godt som alltid forsiktig og høflig. Han hadde overlevet nesten tyve år uten traumer, bindinger, hat eller nevroser, noe Yossarian utla som det beste bevis av verden på hvor sinnssyk han i virkeligheten var. Barndommen hans hadde vært sorgløs, meh streng. Han hadde kommet godt overens med sine søsken, og han hatet hverken sin mor

269

eller sin far til tross for at de begge hadde vært meget snille mot ham. Nately var oppdratt til å avsky mennesker som Aarfy, som hans mor karakteriserte som strebere, og folk som Milo, som hans far karakteriserte som luringer, men ettersom han aldri hadde fått lov å være sammen med slike samfunnsfordervere, hadde han aldri lært hvordan han skulle avsky dem. Så langt tilbake som han kunne huske, hadde hjemmene hans i Philadelphia, New York, Maine, Palm Beach, Southhampton, London, Deuville, Paris og Sør-Frankrike alltid krydd av damer og herrer som hverken var strebere eller luringer. Natelys mor, som tilhørte slekten Thomtone i New England, var Datter av Den amerikanske revolusjon. Hans far var sønn av et null og niks og dertil en personlig noksagt. «Glem aldri.» hadde hans mor ofte minnet ham om, «at du er en Nately. Du er ikke en Vanderbilt, hvis formue ble grunnlagt av en vulgær slepebåtkaptein, eller en Rockefeller, hvis rikdommer skyldes hensynsløse spekulasjoner i simpel olje, eller en Reynolds eller Duke, hvis inntekter skriver seg fra salg av produkter som inneholder kreftfremmende har­ pikser og tjærer til et publikum som ikke vet bedre; og du er slett ikke en Astor, hvis familie, såvidt jeg forstår, fremdeles lever av å leie ut værelser. Du er en Nately, og Nately’ene har aldri gjort noe for sine penger.» «Hva din mor mener; gutten min,» innskjøt faren en gang nedlatende med den sans for hensynsfullhet og økonomisering med uttrykkene som Nately beundret ham så sterkt for, «er at gamle penger er bedre enn nye penger, og at nye rike aldri fortjener den samme aktelse som nye fattige. Er ikke det riktig, kjæreste?» Natelys far var alltid breddfull av slike vise og verdenskloke råd. Han var like rødmusset som en rødvinstoddy — og like sprudlende, og Nately var meget glad i ham til tross for at han ikke kunne fordra rødvinstoddy. Da krigen brøt ut, ble det besluttet i familiéråd at Nately skulle la seg inn­ rullere i hæren, ettersom han var for ung til å plaseres i diplomatiet, og ettersom hans far på meget velunderrettet hold hadde fått opplyst at Russland kom til å bryte sammen i løpet av få uker eller måneder, og at Hitler, Churchill, Roosevelt, Mussolini, Gandhi, Franco, Peron og Mikadoen deretter kom til å undertegne en fredsavtale og leve lykkelig sammen alle sine dager. Det var Natelys fars idé å velge fly­ våpenet hvor Nately trygt og sikkert kunne gjennomgå sin trening som flyver mens russerne kapitulerte og detaljene i

270

våpenstillstandsbetingelsene ble utarbeidet, og hvor han som offiser dessuten bare kom til å omgås dannede mennesker. I stedet befant han seg på horehus i Roma sammen med Yossarian, Dunbar og Sultne Joe, håpløst forelsket i et av etablissementets pikebarn, som han utpå formiddagen etter den natten han hadde tilbragt alene på sofaen i salongen, omsider kom til køys med, men i første omgang ikke fikk noe glede av da hennes uforbederlige lillesøster i samme øye­ blikk og uten varsel kom stormende inn og kastet seg skinnsykt mellom dem i sengen forat Nately skulle elske henne også. Natelys hore sprang opp med et hyl og begynte å slå løs på henne og dra henne ut av sengen etter håret. Den tolv år gamle piken minnet Nately mest av alt om en ribbet kyl­ ling eller en gren med avflekket bark; den umodne kroppen hennes gjorde det desto pinligere å være vitne til hennes ustanselige og fremmelige forsøk på å etterligne de eldre, noe som uvegerlig endte med at en eller annen tok mot til seg' og jagde henne unna og ba henne kle,på seg og løpe ned på gaten for å leke i frisk luft sammen med de andre barna. De to søstrene spyttet på hverandre og forbannet hverandre med en tungerapphet så vill og høyrøstet, så fascinerende og øre­ døvende at tilskuerne strømmet til i store skarer fra de andre rommene. Nately ga seg ende over. Da han igjen kom til orde, ba han horen sin få på seg klærne og tok henne med seg ned for å spise frokost. Lillesøsteren fulgte i hælene på dem, og Nately følte seg som stolt familiefar da de alle tre satt benket ved et respektabelt frokostbord på en fortausrestau­ rant i nærheten. Men Natelys hore begynte å kjede seg lenge før det var på tide å tenke på hjemveien, og tant ut at hun heller ville trekke litt på gaten sammen med et par andre piker enn å være mer sammen med ham. Nately og lillesøste­ ren fulgte sønderknust etter dem på et kvartals avstand, den ærgjerrige jentungen for å plukke opp verdifulle yrkesdetaljer og Nately ganske enkelt for å strø salt i sårene sine og fråtse i sin egen fortvilelse, men begge ble skuffet da pikene ble stanset av noen soldater i en stabsbil som kjørte av sted med dem. Nately gikk tilbake til restauranten og stappet sjokoladeis i lillesøsteren til hun ble i litt bedre humør igjen, og deretter gikk han sammen med henne til horehuset, hvor Yossarian og Dunbar satt og dro seg i salongen sammen med en utmattet Sultne Joe, som over det forslåtte ansiktet fremdeles hadde det salige, stivfrosne og triumferende smilet som han hadde hatt på seg da han samme morgen var kommet haltende tii271

bake fra sitt massive harem som en mann med kroppen full av radbrukkede ben. Den liderlige og skamløse gamle mannen var henrykt over Sultne Joes sprukne lepper og blå øyne. Fremdeles iført de samme krøllete klærne som han tydeligvis hadde ligget i om natten ønsket han Nately hjertelig velkom­ men tilbake. Nately var dypt rystet over det shabby og lurvete utseendet hans og ønsket hver gang han var på vei til hore­ huset at den korrupte og umoralske gamle mannen ville ta på seg en ren Brooks Brothers skjorte, barbere seg og bruke kam på håret sitt, ta på seg en tweedjakke og legge an en smart, gråsprengt bart, slik at Nately ikke skulle behøve å skamme seg så håpløst hver gang han så ham og ble minnet om sin far.

KAPITEL 24

Milo April hadde vært den aller beste måneden for Milo. Syrinene blomstret, og druene modnet på vinrankene. Blodet strømmet raskere gjennom årene, og gamle drømmer ble som nye. Selv duenes iris ble blankere og fjærdraktens metallskimmer varmere. April var våren, og denne våren gikk Milos tanker og drømmer i retning av tangeriner. «Tangeriner?» «Nettopp, oberst.» «Mine menn ville utvilsomt sette stor pris på tangeriner,» innrømmet obersten på Sardinia med tanke på besetningene og bakkemannskapene i de fire B-26 skvadronene han hadde kommandoen over. «De skal få så mange tangeriner som de klarer å sette i seg og de er i stand til å betale for med penger fra messefondet Deres,» forsikret Milo ham om. «Og casabameloner?» «Kan vi skaffe i Damascus for en slikk og en ingenting.» «Jeg har en svakhet for casabameloner. Jeg har alltid hatt en svakhet for casabameloner.» «Bare lån meg ett fly fra hver av skvadronene Deres, bare ett fra hver, så skal De få så mange casabameloner som De klarer å sette i Dem og er villig til å betale for.» «Og det kommer fra syndikatet, alt sammen?» «Syndikatet formidler, og alle har en andel.» «Det er forbausende, virkelig forbausende. Hvordan får De det til?» «Det er masseinnkjøpene som gjør utslaget. De utgjør så å si kraften bak det hele. Panerte kalvekoteletter for eksempel.» «Jeg er ikke så forhippen på panerte kalvekoteletter,» gryn­ tet den skeptiske B-25-sjefen på Nord-Corsica. «Panerte kalvekoteletter er meget nærende,» informerte Milo ham samvittighetsfullt om. «De inneholder eggeplommer og brødsmuler. Det samme gjør lammekoteletter.» 273

«Ah, lammekoteletter,» gjentok B-25-sjefen. «Gode lamme­ koteletter?» «Førsteklasses,» sa Milo. «De beste som svartebørsmarkedet har å fremby.» «Dielamkoteletter?» «Iført de lekreste små lyserøde papirtruser De kan tenke Dem. Selges for en slikk og en ingenting i Portugal.» «Jeg kan ikke sende flyene mine helt til Portugal. Det har jeg ikke myndighet til.» «Men det har jeg, såfremt De kan skaffe meg fly. Med pilot selvfølgelig. Ellers kommer vi ingen vei. Og mens jeg husker det: De får general Dreedle på besøk.» «Tror De general Dreedle komer til å spise med oss i mes­ sen vår igjen?» «Som en ulv så snart De begynner å servere ham mine beste, hvite, nylagte egg, stekt i mitt rene, nykjernede fjellsmør. Og med tangeriner og casabameloner, filerte sjøtunger, iskake, østers og blåskjell.» «Og alle har en andel?» «Det,» sa Milo, «er det fineste ved det hele.» «Jeg kan ikke si jeg liker det,» brummet den samarbeidsuvillige jagerflykapteinen som ikke likte Milo heller. «Det er en samarbeidsuvillig jagerflysjef nordpå som har et hom i siden til meg,» klaget Milo til general Dreedle. «Det skal ikke mer enn én slik person til før det legges som en klam hånd over hele forretningslivet, og De får ikke lenger mine beste, hvite, nylagte egg, stekt i mitt rene, nykjernede fjellsmør.» General Dreedle sørget for å få den samarbeidsuvillige jagerflysjefen overført til Salomonøyene for å grave graver og erstattet ham med en senil oberst med bursitt og en umet­ telig trang etter litchinøtter som presenterte Milo for B-17generalen på fastlandet som hadde lyst på polske pølser. «Polske pølser går for spottpris i Krakow,» underrettet Milo ham om. «Polske pølser,» sukket generalen lengselsfullt. «Vet De, jeg skulle gi hva det skulle være for en bit god polsk pølse. Hva det skulle være.» «Det er ikke nødvendig. La meg bare få ett fly for hver messe og fly vere som gjør det de blir bedt om. Og en liten kontant forskuddsbetaling på den første ordren som tegn på Deres tillit.» «Men Krakow ligger hundrevis av kilometer bak fiendens linjer. Hvordan har De da tenkt å få tak i pølsene?» 274

«Det er en internasjonal pølsebørs i Geneve som også note­ rer og fører polsk pølse. Jeg flyr bare peanøttene til Sveits og bytter dem med polske pølser etter gjeldende clearingkurs. De fly peanøttene til Krakow, og jeg flyr pølsene til Dem. De kjøper ikke mer polsk pølse gjennom syndikatet enn De trenger. Tangeriner kan De få også, bare tilsatt ubetydelige mengder kunstig farvestoff. Og egg fra Malta og whisky fra Sicilia. De kommer faktisk til å betale til Dem selv når De kjøper fra syndikatet ettersom alle har en andel, også De, så De får i virkeligheten alt gratis. Synes De ikke det virker fornuftig?» «Det er rendyrket genialitet! Hvordan i all verden kom De til å tenke på det?» «Jeg heter Milo Minderbinder og er syvogtyve år gammel.» Og Milo Minderbinders fly kom fra alle verdens kanter; jagerfly, bombefly og transportfly landet i endeløse rekker på oberst Cathcarts flyplass, ført av flyvere som gjorde hva de ble bedt om. Flyene kom dekorert med praktfulle skvadronemblemer som forestilte slike høyverdige idealer som Mot, Uovervinnelighet, Rettferdighet, Sannhet, Frihet, Brorskap, Ære og Fedrelandskjærlighet, men alt sammen ble av Milos mekanikere overmalt med to strøk matt, hvit maling og er­ stattet med navnet M. & M. LTD. — FØRSTEKLASSES FRUKT & LEVNETSMIDLER, skrevet med store ildrøde bokstaver. «M. & M.» i M. & M. LTD. sto for Milo Minder­ binder, og Milo la sterk vekt på at tegnet & var satt inn mel­ lom de to bokstavene for å motvirke enhver mistanke om at syndikatet var et enmannsforetagende. Fly kom og gikk i Milos tjeneste fra flyplasser i Italia, Nord-Afrika og England og fra flyvåpenets transportstasjoner i Liberia, Ascension, Cairo og Karachi. Jegerflyene ble byttet ut med transportfly, som det var større behov for, eller de ble holdt i reserve for småpakketjeneste og uforutsette inkassoturer; lastebiler og pan­ servogner ble skaffet til veie fra infanteriet, artilleriet og andre landstridsenheter og benyttet til frakting og sleping over kortere distanser til lands. Alle hadde en andel, og karene ble fete og ruslet slapt omkring med tannpirkere stuk­ ket inn mellom sine fettglinsende lepper. Milo overvåkte selv hele den ekspanderende virksomheten. Uavlatelige bekymrin­ ger etset dype, permanente, oterbrune furer i det anstrengte ansiktet hans og ga ham et utseende av plaget nøkternhet og mistro. Alle unntatt Yossarian trodde til å begynne med at Milo var en tosk, som ikke bare hadde meldt seg frivillig til jobben som messeoffiser, men som tilogmed tok den alvorlig. 275

Yossarian mente forøvrig også at han var en tosk, men han mente samtidig at Milo var et geni. En dag fløy Milo av sted til England for å hente en ladning tyrkisk konfekt og kom tilbake fra Madagaskar i spissen for fire tyske bombefly lastet med yamrøtter, kruspersille, grønnkål og georgiske bønner. Da han kom klatrende ned fra flyet, fant han til sin bestyrtelse en avdeling bevæpnete militærpolitisoldater som sto klar til å føre de tyske flyveme i fan­ genskap og beslaglegge flyene. Beslaglegge! Ordet alene var anatema for ham, og han stormet frem og tilbake med ville forbannelser mens han ristet fingeren ettertrykkelig og anklagende opp i de skyldbetyngede ansiktene til oberst Cath­ cart, oberstløytnant Kom og den stakkars kamparrete kap­ teinen med den halvautomatiske pistolen som kommanderte militærpolitiavdelingen. «Man skulle tro vi befant oss i Russland?» skrek han oppbragt av sine lungers fulle kraft. «Beslaglegge!» hylte han som om han ikke kunne tro sine egne ører. «Mener dere vir­ kelig å påstå at den amerikanske regjering har lagt seg til den uhyrlige uvanen å beslaglegge anstendige borgeres private eiendom? Fy for skam! Skam dere alle sammen som i det hele tatt har kunnet huse en slik tanke!» «Men Milo, da!» avbrøt major Danby ham fryktsomt. «Vi er jo i krig med Tyskland, og dette er tyske fly.» «Det er de slett ikke!» svarte Milo rasende. Disse flyene tilhører syndikatet, og alle har en andel. Beslaglegge! Hvor­ dan kan De i det hele tatt beslaglegge noe som tilhører Dem selv? Beslaglegge? Det må jeg virkelig si! Jeg har aldri hørt på make til skjendighet i hele mitt liv.» Og ganske riktig, Milo hadde rett, for da de skulle se etter, hadde mekanikerne hans gitt de tyske hakekorsene på vin­ gene, rorene og kroppen et dobbelt strøk matt, hvit maling og i stedet malt ordene M. & M. LTD. — FØRSTEKLASSES FRUKT & LEVNETSMIDLER med store, ildrøde bokstaver. Like for øynene på dem hadde han forvandlet syndikatet til et internasjonalt kartell. Milos overflødighetshom øste sin vareflom fra alle himmel­ strøk ned over forlegningene langs hele fronten. Flyene kom brummende og tordnende fra Norge, Danmark, Frankrike, Tyskland, Østerrike, Italia, Jugoslavia, Romania, Bulgaria, Sverige, Finland, Polen — fra alle kanter av Europa faktisk, med unntagelse av Russland som Milo nektet å drive forret­ ninger med. Da alle de innbudte og samarbeidsvillige hadde tegnet seg for sine andeler i M. & M. LTD. — FØRSTE­ 276

KLASSES FRUKT & LEVNETSMIDLER, grunnla Milo et datterselskap under navnet M. & M. LTD — FINERE BA­ KERVARER og fikk flere fly og flere penger fra messefondene for å skaffe kjeks og tekaker fra De britiske øyer, svisker og dansk ost fra København, vin, pikekyss, napoleonskaker og petits fours fra Paris, Reims og Grenoble, Kugelhopf, pumpernickel og Pfefferkuchen fra Berlin, Linzer og Dobos Torten fra Wien, Strudel fra Ungarn og baklava fra Ankara. Hver morgen sendte Milo flyene sine ut over hele Europa og Nord-Afrika med lange reklamevimpler etter seg hvor dagens spesialtilbud med pris var skrevet med store blokkbokstaver: «SKINKE, 79 cent... HVITTING, 21 cent.* Dessuten økte han syndikatets inntekter radikalt ved å leie ut vimpler med reklame for produkter som Pet Milk, Gaines Dog Food og Noxema. Inspirert av et rent sivilt initiativ satte han også regelmessig av gratis reklameplass for general Peckems kampanje for slike offentlige fortreffeligheter som REN­ SLIGHET ER EN DYD, HASTVERK ER LASTVERK og FAMILIEN SOM BER SAMMEN, HOLDER SAMMEN. For å holde hjulene i gang på den andre siden, passet han samtidig på å kjøpe reklame for seg selv i de daglige radio­ programmene til Axis Sally og Lord Haw Haw fra Berlin. Forretningene blomstret som aldri før på alle fronter. Milos fly var et velkjent syn. De kunne komme og gå hvor som helst, og en dag gjorde Milo avtale med de ameri­ kanske militærmyndigheter om å bombe den tyskbesatte broen over hovedveien ved Orvieto og med de tyske militærmyndig­ heter om å forsvare broen over hovedveien ved Orvieto mot sitt eget angrep. Hans salær for å angripe broen for Amerika skulle utgjøre seks prosent av bruttoomkostningene, og sa­ læret fra tyskerne for å forsvare broen det samme, med til­ legg av en bonus på ett tusen dollar for hvert nedskutt amerikansk fly. Avslutningen av disse forhandlingene måtte betraktes som en lysende seier for det private initiativ, un­ derstreket han, ettersom hærene på begge sider var sosialiserte institusjoner. Da kontraktene først var undertegnet, gjorde han gjeldende at det var liten vits i å trekke på syndikatets forsyninger, forsåvidt som begge regjeringer hadde mer enn nok av mannskaper og materiell på stedet til å utføre nettopp den slags operasjoner og dessuten var henrykt over enda en anledning til å gjenomføre et superrealistisk treningsprogram, og til syvende og sist var derfor Milo i stand til å heve en fantastisk profitt fra begge leirer uten å ha gjort annet enn å skrive navnet sitt to ganger. 277

Arrangementet var rettferdig for begge parter. Ettersom Milos fly hadde frihet til å passere overalt, kunne flyene hans lure seg over i et lynangrep uten at luftvernartilleriet rakk å legge merke til det; og ettersom Milo var underrettet om an­ grepet, var han i stand til å alarmere det tyske luftvern­ artilleriet i såpass god tid at batteriene kunne begynne å fyre løs nøyaktig i det øyeblikk flyene kom innenfor skuddvidde. Det var et ideelt arrangement for alle unntatt den døde mannen i teltet til Yossarian, som ble drept over Orvito samme dag han kom til leiren. «Jeg drepte ham ikke!» gjentok Milo lidenskapelig igjen og igjen som svar på Yossarians bitre anklager. «Jeg sier jo at jeg ikke var der engang den dagen. Tror du kanskje jeg var nede på bakken og skjøt med luftvernkanoner da flyene kom?» «Men det var du som organiserte alt sammen, var det ikke?» skrek Yossarian tilbake gjennom fløyelsmørket som hyldet inn stien som førte forbi de parkerte kjøretøyene på leirens parkeringsplass og bort til friluftskinoen. «Jeg organiserte ikke noe‘ som helst,» svarte Milo indignert og trakk pusten opphisset inn i lange snøft gjennom de skjelv­ ende neseborene sine. «Tyskerne holder broen, og det hadde vært vår plikt å bombe den enten jeg hadde blandet meg borti eller ikke. Jeg så bare en fantastisk anledning til å tjene en god slump penger på hele saken, og den tok jeg. Hva er det som er så skrekkelig ved det?» «Hva det er som er så skrekkelig ved det? En mann i teltet mitt ble drept før han fikk tid til å pakke ut effektene sine, Milo!» «Men det var ikke jeg som drepte ham.» «Du fikk ett tusen dollar ekstra for det.» «Men jeg drepte ham ikke. Jeg sier jo at jeg ikke engang var der. Jeg var i Barcelona for å kjøpe olivenolje og skinnog benfrie sardiner, og jeg har fakturaene her som kan be­ vise det. Og jeg fikk ikke de tusen dollarene. De gikk til syndikatet, og alle har sin andel, tilogmed du.» Milo appel­ lerte til Yossarian fra dypet av sin sjel. «Hør her, Yossarian, uansett hva denne helsikes Wintergreen sier, var det da ikke jeg som startet denne krigen. Det eneste jeg forsøker å gjøre, er å innføre litt sunnere forretningsmessige prinsipper i den. Er det noe galt i det kanskje? Når alt kommer til alt, er ikke tusen dollar noen dårlig pris for et middels bombefly med mannskap. Hvis tyskerne lar seg overtale til å betale meg 278

tusen dollar for hvert fly de skyter ned, hvorfor skulle jeg så ikke ta imot?* «Fordi det er å drive handel med fienden, derfor skulle du ikke gjøre det. Er du ikke klar over at vi fører krig? Folk dør. Se deg omkring, for Guds skyld!* Milo ristet på hodet med trett overbærenhet. «Tyskerne er ikke våre fiender,» erklærte han. «Åh, jeg vet hva du vil si. Vi er i krig med dem, det er riktig det. Men tyskerne er også gode medlemmer av syndikatet, og det er min plikt å beskytte deres rettigheter som andelshavere. Det kan godt hende de startet krigen og alt det der, og det kan godt hende de dreper millioner av mennesker, men de betaler regningene sine en god del raskere enn visse allierte jeg kunne nevne navnet på. Forretningskontrakter er ukrenkelige, og du må da forstå at jeg ville være den siste til å bryte de kontraktene jeg har inngått med tyskerne? Kan du ikke forsøke iallfall å se det fra mitt synspunkt?» «Nei,» sa Yossarian barskt avvisende. Milo var krenket og gjorde ikke noe forsøk på å skjule sine sårede følelser. Det var en disig, månelys natt full av knott, mygg og moskitoer. Milo løftet plutselig armen og pekte ned­ over mot friluftskinoen hvor den melkehvite, støvfylte prosjektørstrålen skar seg som en kjeglelignende klinge horison­ talt gjennom mørket og draperte seg som et selvlysende silke­ slør over tilskuerne som satt strødd utover benkene som hyp­ notiserte sekker med ansiktene vendt opp mot filmlerretet som var av aluminium og ikke av lerret. Milos øyne var tåre­ våte av oppriktighet, og hans ukunstlede og ubestikkelige an­ sikt skinte av en glinsende blanding av svette og myggolje. «Se på dem,» utbrøt han med en stemme som var halvkvalt av bevegelse. «De er mine venner, mine landsmenn, mine våpenbrødre. Ingen har noen gang hatt bedre kamerater. Tror du virkelig at jeg ville så mye som krumme et eneste hår på hodene deres om jeg ikke hadde vært nødt til det? Som om ikke jeg har nok å tenke på fra før! Kan du ikke se hvor urolig jeg allerede er begynt å bli over all bomullen som ho­ per seg opp på lasteplassene i Egypt?» Milos stemme brast, og han klynget seg til Yossarians skjortebryst som om han holdt på å drukne. Øynene hans pulserte som brune kålormer. «Hva vil du jeg skal gjøre med all den bomullen, Yossarian? Det er din skyld som ikke lot meg få fritt slag fra begynnelsen av.» Bomullen hopet seg opp på bryggene i Egypt, og ingen ville ha noe av den. Milo hadde aldri drømt om at Nildalen kunne 279

være så fruktbar, eller at det ikke skulle være noen marked for all den bomullen han hadde kjøpt. Og messene i syndi­ katet ville ikke hjelpe ham; de reiste seg i kompromissløst opprør mot hans forslag om å utligne kjøpesummen på hver av dem, slik at hver mann ved Milos mellomkomst kunne bli selvstendige andelshavere i den egyptiske bomullshøsten. Selv hans pålitelige venner tyskerne sviktet ham i denne krisen: de foretrakk surrogater, og imens nådde lagerleiene hans svimlende høyder og bidro til å belaste hans likvide reserver katastrofalt. Overskuddet fra de kombinerte operasjonene ved Orvieto svant hen. Han begynte å skrive hjem etter de pengene han hadde satt til side da tidene var gode, men det ville ikke vare lenge før de også var oppbrukt. Og nye baller med bomull ankom hver eneste dag til bryggene i Alexandria. Hver gang han klarte å få et lite bomullsparti ut på verdens­ markedet til dumpingpriser, ble det kjøpt opp av en eller annen slu egyptisk megler i Levanten som solgte det tilbake til ham for den opprinnelige kontraktprisen, slik at det siste ble verre enn det første. M. & M. LTD. vaklet på ruinens rand. Det gikk ikke en time, knapt nok et eneste minutt, uten at Milo forbannet seg selv for sin enorme grådighet og tåpelighet ved å kjøpe hele den egyptiske bomullshøsten, men en kontrakt var en kon­ trakt, og den måtte innfris, og en kveld etter et overdådig og styrkende måltid i messen startet alle jagerflyene og bombe­ flyene til Milo, sluttet seg sammen i sveiter like over hodet på dem og begynte systematisk å presisjonsbombe gruppen. Han hadde halt i land en ny kontrakt med tyskerne, denne gangen om å bombe sin egen avdeling. Flyene spredde seg i et velorganisert angrep og bomEet drivstofflagrene og depo­ tene, reparasjonshangarene og B-25-flyene på sine kjærlighet-på-pinne-oppstillingsplasser ved siden av rullebanene. Det eneste de sparte, var selve rullebanene og messene, så de kunne lande i god behold etter at arbeidet var gjort og hygge seg med en varm rett før de gikk til sengs. Ettersom de ikke behøvde å være redd for luftvernild, bombet de med landingslysene på. De bombet alle fire leirene, offisersklub­ ben og bygningene for hovedkvarteret. De arme soldatene stormet i vill redsel ut av teltene sine og visste ikke hvor de skulle vende seg. Snart lå sårede og skrek overalt. En serie sprengbomber eksploderte på plassen utenfor offisersklubben og rev hull i treveggene og i mavene og ryggene på en hel rekke løytnanter og kapteiner som sto ved baren. De knakk sammen og ble liggende og hyle eller stønne. De øvrige

280

offiserene flyktet i panikk mot de to utgangene, men ble stående i døråpningen som en massiv, ulende blokk av men­ neskelig kjøtt og flesk da de fikk se det ildsprutende inferno utenfor. Oberst Cathcart klorte og albuet seg frem gjennom den urolige, forvirrede massen til han sto utenfor alene. Han stir­ ret forbløffet og forferdet opp mot himmelen. Milos fly kom som det mest apokalyptiske syn han noen gang hadde sett, majestetisk inn over de blomstrende tretoppene med nedfelte vingeflaps, bombelukene på vidt gap og enorme, uhyggelige larveøyede, blendende, vilt blunkende landingslys. Oberst Cathcart stønnet lamslått av fortvilelse og kastet seg på hodet inn i jeepen sin. Nesten hulkende fant han gasspedalen og tenningsnøkkelen og raste i vill, humpende fart nedover mot flyplassen med de veldige, pløsete hendene blodløst knyttet om fattet eller hornknappen i blind smerte. En gang holdt han nesten på å kjøre seg i hjel da han svingte skrensende med hylende dekker for å unngå å pløye seg inn i en flokk menn som stormet i vanvittig redsel mot fjellene i bare undertøyet og med de forskremte ansiktene bøyd og de tynne armene presset opp rundt tinningene som bitte små skjold. Gule, oransje og røde flammer slikket opp på begge sider av veien. Telt og trær sto i lys lue, og Milos fly fortsatte å kom­ me inn, uforstyrrelig med sine blinkende landingslys og gap­ ende bombeluker. Oberst Cathcart holdt nesten på å velte jeepen da han slo på bremsene utenfor kontrolltårnet. Han hoppet ut av bilen mens den fremdeles skled faretruende side­ lengs og styrtet oppover trappene og inn i tårnet hvor han fant tre menn travelt opptatt ved instrumentene og kontrollpane­ lene. Han kastet dem til side i et veldig sprang mot den forniklede mikrofonen, øynene hans lyste vilt, og det fleskete ansiktet var fortrukket av anspent raseri. Han krystet mikro­ fonen i et bestialsk grep og begynte å brøle av sine lungers fulle kraft: «Milo, Milo! Helvetes, fordømte rasshøl! Er du blitt spenna gæern? Hva faen er det du gjør? Kom ned! Kom ned!» «Ikke skrik sånn, er De snill,» ba Milo ham med behersket irritasjon fra der han sto like bak ham i kontrolltårnet med sin egen mikrofon i hånden. «Jeg er da ikke døv.» Milo så bebreidende på ham og vendte seg mot sitt eget arbeid igjen. «Utmerket karer!» sang han inn i mikrofonen. «Dette går glimrende. Men jeg ser fremdeles et lagerskur som står uskadd. Sånt går ikke an, Purvis — jeg har snakket til deg flere ganger om den slags skjødesløst arbeid. Nå flyr du rett 281

inn igjen og prøver en gang til. Men langsomt denne gan­ gen ... langsomt. Hastverk er lastverk, Purvis. Hastverk er lastverk. Det har jeg sagt deg før, det har jeg sikkert sagt deg hundre ganger. Hastverk er lastverk.» Høyttaleren over hodet deres begynte å bjeffe igjen. «Milo, dette er Alvin Brown. Jeg har kastet alle bombene mine. Hva skal jeg gjøre nå?» «Gi ild med maskinkanonene,» sa Milo. «Gi ild?» Alvin Brown var sjokkert. «Mener du skyte på dem?» «Vi har ikke noe valg,» meddelte Milo ham resignert. «Det står i kontrakten.» «Ja, da er det vel ikke noe annet å gjøre,» medga Alvin Brown. «I så fall får jeg begynne å skyte.» Men denne gangen hadde Milo gått for langt. Bombe sine egne menn og fly var mer enn selv den mest flegmatiske observatør kunne svelge, og dette så ut til å bli enden for Milo. Høye embedsmenn strømmet til for å undersøke saken. Avisene anklaget Milo med skrikende overskrifter, og kon­ gressmenn tok avstand fra grusomhetene med rungende og rettferdig vrede og begjærte ham straffet. Mødre med sønner i de væpnete styrker slo seg sammen i kjempende grupper og ropte på hevn. Ikke en stemme hevet seg til hans forsvar. Anstendige mennesker overalt ga uttrykk for sin forargelse, og Milo ble ansett som fullstendig slått ut inntil hem åpnet bøkene sine for offentligheten og avslørte den veldige for­ tjenesten han hadde sopt inn. Han kunne erstatte regjeringen alle menneskene og alle bygningene og alt løsøret han hadde skadet og fremdeles ha penger igjen til å fortsette å kjøpe egyptisk bomull. Og alle hadde selvfølgelig en andel. Men det beste ved hele forretningen var at det ikke var nødvendig å erstatte noe i det hele tatt. «I et demokrati, er regjeringen og folket ett,» forklarte Milo. «Vi er folket, ikke sant? Altså kan vi like gjerne be­ holde pengene selv og eliminere alle mellommenn. For å si det som det er, skulle jeg gjerne se at regjeringen trakk seg helt ut av denne krigen og overlot markedet til det private initiativ. Hvis vi nå betaler regjeringen det vi etter sigende skylder den, vil det være ensbetydende med å oppmuntre regjeringen til å overta all kontroll og ta fra individet det mot som ska’ til for å bombe sine egne menn og fly. Vi må berøve dem etnvert påskudd til en slik udemokratisk og uamerikansk handling.» Og Milo hadde seivfslgelig rett, noe også alle de andre 282

ganske snart ble enige om, med unntagelse av noen ganske få sure kverulanter, som for eksempel doktor Daneeka som bare gikk omkring og var sur og mumlet fornærmende insi­ nuasjoner om moralen i hele foretagendet inntil Milo bløtgjorde ham med en donasjon på vegne av syndikatet i form av en sammenleggbar havestol av lettvektsaluminium som doktor Daneeka lett kunne klappe sammen og bære utenfor teltet hver gang høvding Hvite Villhavre kom inn, og bære tilbake når høvding Ville Hvithavre gikk ut. Doktor Daneeka hadde forøvrig mistet hodet fullstendig under Milos bombe­ angrep; istedenfor å løpe i dekning, hadde han blitt igjen under åpen himmel og gjort sin plikt, krypende langs bakken som en uhyggelig, fordektig øgle mellom bombenedslag og granatsplinter, mitraljøseild og stikkflammer fra brannbom­ bene, fra den ene sårede til den andre for å legge på forbin­ dinger, gi morfinsprøyter og sulfapreparater og ta seg av splintskadede, hele tiden med et mørkt, medfølende ansikt og uten å si et eneste ord mer enn høyst nødvendig mens han tydet de gruoppvekkende varslene om sin egen forråtnelse i de andres blånende sår. Han slet seg hensynsløst ut før den lange natten var over, og neste dag var han forkjølet og løp kranglelysten ned til sanitetsteltet forat Gus og Wes skulle ta temperaturen hans og gi ham et sennepsplaster og en bolle kamfer å trekke inn pusten over. Den natten tok doktor Daneeka seg av hver eneste støn­ nende mann med den samme dystre og dype og innadvendte sorg som han la for dagen på flyplassen etter angrepet på Avignon da Yossarian kom klatrende naken ned de få trin­ nene på leideren fra flyet med Snowden klint generøst ut­ over sine bare hæler og tær, knær, armer og fingrer og pekte ordløst inn i flyet hvor den unge telegrafisten lå på gulvet og holdt på å fryse i hjel ved siden av den enda yngre haleskytteren som hadde ramlet besvimt bakover hver gang han hadde åpnet øynene og fått øye på den døende Snowden. Etter at Snowden var tatt ut av flyet og båret inn i syke­ bilen på en båre, svøpte doktor Daneeka et ullteppe om skuldrene til Yossarian med en bevegelse som nesten kunne sies å være øm. Han fikk ham med seg bort til en jeep han hadde tilkalt; McWatt hjalp til, og alle tre kjørte i taushet tilbake til leiren og sanitetsteltet hvor McWatt og doktor Daneeka plaserte Yossarian i en stol for å vaske av ham Snowden med kalde, våte kompresser av absorberende bom­ ull. Deretter ga doktor Daneeka ham en pille og en sprøyte som sendte ham til drømmeland for tolv timer. Da Yossarian 283

våknet og gikk ned for å snakke med ham, ga doktor Daneeka ham en pille og en sprøyte til som fikk ham til å sove ytter­ ligere tolv timer. Da Yossarian våknet igjen og gikk ned for å snakke med ham, gjorde doktor Daneeka seg klar til å gi ham enda en pille og en sprøyte. «Hvor lenge har De tenkt å fortsette med å gi meg disse pillene og sprøytene?» spurte Yossarian. «Til De føler Dem bedre.» «Jeg føler meg helt i orden nå.» Doktor Daneekas skjøre, solbrente panne rynket seg av overraskelse. «Hvorfor tar De så ikke på Dem noen klær istedenfor å gå omkring naken?» «Jeg vil ikke ta på meg uniformen igjen. Aldri!» Doktor Daneeka godtok forklaringen og la sprøyten til side. «Er De sikker på at De føler Dem helt i orden?» «Helt i orden. Jeg er bare litt surrete i hodet etter alle de pillene og sprøytene De har gitt meg.» Hele resten av den dagen utførte Yossarian sine forskjel­ lige gjøremål uten en tråd på kroppen, og neste morgen, da Milo etter å ha lett alle andre steder omsider fant ham sit­ tende oppe i et tre et lite stykke unna den underlige, lille krigskirkegården hvor de holdt på å begrave4 Snowden, var han fremdeles naken. Milo var iført sitt vanlige forretningsantrekk — olivengrønne benklær, nystrøken olivengrønn skjorte pg slips med løytnantsstolpene skinnende på skjorte­ kraven og serviceluen med den stive lærskyggen kjekt på snei. «Jeg har lett etter deg overalt,» ropte Milo anklagende opp til Yossarian. «Du skulle ha sett etter meg i treet her,» svarte Yossarian. «Jeg har vært her oppe siden tidlig i dag morges.» «Kom ned er du snill og smak på dette og si om du synes det er godt. Det er meget viktig.» Yossarian ristet på hodet. Han satt naken på den nederste grenen i treet og holdt seg fast med begge hender i en annen gren. Han nektet å flytte seg, og Milo hadde ikke annet å gjøre enn å legge begge armene rundt treet i et usmakelig forsøk på omfavnelse og begynne å klatre. Han kjempet seg ubehjelpelig oppover med høye sukk og stønn, og klærne hans var krøllete og sjuskete da han omsider var kommet, så langt opp at han kunne slenge det ene benet over grenen og puste ut litt. Den flotte uniformsluen satt på skjeve og truet med å falle av; Milo grep den akkurat idet den skulle til å gli helt av. Ansiktet hans glinset av svette som dannet små gjennomsiktige perler rundt barten og matte vannblem284

mer under øynene. Yossarian betraktet ham ufølsomt mens han forsiktig arbeidet seg halvveis rundt treet så han satt ansikt til ansikt med ham. Milo viklet papiret av noe bløtt, rundt, brunt og rakte det til Yossarian. «Smak på dette, er du snill, og la meg få vite hva du synes,» sa han. «Jeg kunne godt tenke meg å servere det i messen.» «Hva er det for noe?» spurte Yossarian og tok en stor bit. «Bomullsdotter med sjokoladeovertrekk.» Yossarian hostet som i krampe og gulpet den store munn­ fullen av bomull med sjokoladeovertrekk midt i ansiktet på Milo. «Her, ta det igjen!» spyttet han sint. «Jøssenavn, mann, er du blitt helt sprø? Du har jo ikke tatt ut frøene engang!» «Gi det en sjanse da, hva?» ba Milo. «Det kan da ikke være så ille. Er det virkelig så ille?» «Det er tilogmed verre.» «Men jeg må jo servere det.» «De kommer ikke til å få ned en eneste bit.» «De må få det ned,» sa Milo med diktatorisk myndighet og holdt på å brekke nakken da han slapp taket med den ene armen for å understreke ordene sine med en egensindig peke­ finger. «Kom hit ut til meg,» sa Yossarian. «Du er tryggere her ute, og du kan se alt sammen.» Milo grep tak i grenen over hodet til Yossarian med begge hender og begynte tomme for tomme å ake seg utover mot ham med den ytterste forsiktighet og engstelse. Ansiktet hans var som en maske av spenning, og han stønnet av lettelse da han endelig satt trygt ved siden av Yossarian. Han strøk ømt med hånden over barken. «Dette later til å være et tem­ melig godt tre,» bemerket han beundrende med en takknem­ lig eiendomsfølelse. «Det er livets tre,» svarte Yossarian og vrikket med tærne. «Kunnskapens tre på godt og ondt.» Milo myste inngående på barken og grenene. «Nei,» sa han, «det kan det ikke være. Det er et kastanjetre. Det burde vel jeg vite som selger kastanjer.» «Så sier vi det da.» De satt sammen i treet i flere sekunder uten å si noe, med bena dinglende og hendene strakt nesten loddrett i været for å holde seg fast i grenen ovenfor, den ene splitt naken med unntagelse av et par sandaler med gummisåler, den andre korrekt antrukket i tykk, olivengrønn uniform av ull med fast 285

knyttet slips. Milo studerte Yossarian likegyldig fra siden og ventet taktfullt. «Jeg vil gjerne spørre deg om en ting,» sa han til slutt. «Jeg ser du er naken, og selv om jeg av prinsipp ikke ønsker å blande meg bort i hva du eller andre foretar seg, kunne jeg godt tenke meg å få vite grunnen. Hvorfor har du ikke på deg uniformen din?» «Fordi jeg ikke vil.» Milo nikket flere ganger som en hakkende spurv. «Jeg forstår, jeg forstår,» sa han raskt med en mine av fullstendig forvirring. «Jeg forstår fullt ut. Jeg hørte Appleby og kaptein Black si du var blitt gal, men jeg ville gjerne se det med mine egne øyne.» Han nølte høflig igjen mens han tygget litt på det neste spørsmålet. «Har du aldri tenkt å iføre deg uniform igjen?» «Jeg tror ikke det.» Milo nikket tilgjort energisk for å gjøre klart at han fort­ satt forsto, og satt deretter taus og alvorlig tenksom med bange anelser. En rødstrupet fugl skjøt forbi nedenfor dem og strøk selvsikkert de mørke vingene mot det vindskimrende løvverket. Yossarian og Milo satt godt skjult i sin løvsal, omgitt på alle kanter av et papirtynt, grønt flettverk og av de andre kastanjetrærne og et og annet nåletre. Solen sto høyt på en uendelig, safirblå himmel med lave, isolerte skydotter av et eller annet tørt og ulastelig hvitt stoff. Det fantes nesten ikke vind; den svake skjelvingen i bladene syntes å komme fra treet selv. Skyggene var fjærlette, og alt åndet av fred og stillhet til Milo med ett rettet seg opp med et halvkvalt skrik og begynte å peke opphisset. «Se på det der,» utbrøt han forskrekket. «Se på det der. Det er visst en begravelse der nede. Det ser ut som en kirke­ gård, synes du ikke?» Yossarian svarte langsomt og med uttrykksløs stemme: «De begraver den guttungen som ble drept i flyet mitt over Avignon her i går. Snowden.» «Hva hendte med ham?» spurte Milo med en stemme som skalv av deltagelse. «Han ble drept.» «Så fryktelig,» klaget Milo, og de store, brune øynene hans fyltes med tårer. «Stakkars gutt. Det er virkelig fryktelig.» Han bet hardt i de skjelvende leppene sine, og stemmen hans steg av bevegelse da han fortsatte: «Og enda verre vil det bli om messene ikke går med på å kjøpe bomullen min. Kan du begripe hva som går av dem, Yossarian? Er de ikke klar over

286

at det er deres eget syndikat? Vet de ikke at alle har en andel?* «Hadde den døde mannen i teltet mitt en andel?» spurte Yossarian spydig. «Selvfølgelig hadde han det,» forsikret Milo ham ostenta­ tivt. «Alle har en andel.» «Men han ble jo drept før han kom hit. Han kom ikke hit i det hele tatt, viser det seg.» Milo fikk til en vakker grimase av sorg og snudde seg vekk. «Jeg skulle ønske du ville holde opp å hakke på meg om den døde mannen i teltet ditt,» sa han bebreidende. «Jeg har jo sagt at jeg ikke hadde noe med det å gjøre. Eller mener du kanskje det var min feil at jeg så sjansen til å slå kloen i all denne egyptiske bomullen som nå har fått oss i vanske­ ligheter? Du mener kanskje det var min feil også? Jeg kunne jo ikke vite at markedet plutselig skulle bli overmettet? På den tiden visste jeg knapt hva det vil si å være overmett. En sjanse til å slå under seg hele markedet melder seg ikke ofte, og jeg måtte være bra dum om jeg ikke hadde slått til da jeg hadde den.» Milo svelget et stønn da han fikk øye på de seks uniformerte likbæreme som løftet den enkle furukisten ned av bilen og satte den forsiktig fra seg på bakken ved siden av det gapende svarte hullet i jorden. «Men nå kan jeg ikke bli kvitt bomull for en eneste cent,» klaget han. Yossarian var fullstendig uberørt, både av den svulstige begravelsesseremonien og av Milos hjerteskjærende sorg. Feltprestens stemme svevet opp til dem fra det fjerne som en svak, ubegripelig, nesten uhørlig, monoton, tåkeaktig mum­ ling. Yossarian kunne såvidt skille ut major Major som stakk seg ut fra de andre på grunn av den radmagre høyden, og han mente også han kjente igjen major Danby som ustanselig tørket svetten av pannen med et stort lommetørkle. Major Danby hadde ikke sluttet å skjelve siden oppgjøret han hadde hatt med general Dreedle. Spinkle rekker av menige soldater dannet ring rundt de tre offiserene og sto der som ubevege­ lige, groteske treklosser sammen med de fire dovne graverne som i sine svettegrimete arbeidsuniformer lente seg likegyldig mot spadene ved siden av den sjokkerende, ufattelige haugen av løst oppkastet, kobberrød jord. Mens Yossarian satt slik og stirret, hevet feltpresten full av velsignelse blikket mot Yossanan, trykket fingrene mot øyeeplene som om han skulle ha sett et gjenferd, kikket undersøkende opp mot Yossarian igjen og bøyde deretter definitivt hodet i forvissningen om at Yossarian inngikk som et ubegripelig naturens iune i be-

287

gravelsesritualet. De fire soldatene i arbeidsuniform løftet kisten på stroppene og senket den ned i graven. Milo grøsset voldsomt. «Jeg klarer ikke å se på det lenger,» skrek han og snudde seg vekk i smerte. «Jeg kan ikke bare sitte her som et passivt vitne til at messene lar syndikatet visne hen og dø.» Han skar tenner og ristet på hodet i dump sorg og fortvilelse. «Hadde de vært i besittelse av den minste lojalitet, ville de ha kjøpt bomull til det sved så hardt at de hadde fortsatt å kjøpe bom­ ull til det sved enda hardere. De ville ha lagd bål og brent vinterundertøyet sitt og sommerundertøyet med bare for å øke etterspørselen. Men de gjør ingen verdens ting. Forsøk å spise resten av denne sjokoladeovertrukne bomullen for meg da, Yossarian. Kanskje smaker den deilig nå?» Yossarian skjøv hånden hans vekk. «Gi deg nå, Milo. Folk spiser ikke bomuiisdottei.» Milos ansikt smalnet utspekulert. «Det er ikke virkelig bomull,» sa han overtalende. «Jeg bare spøkte. Det er candy floss, deilig candy floss. Bare smak så skal du få se.» «Du lyver.» «Jeg lyver aldri!» tok Milo igjen med stolt verdighet. «Du lyver nå.» «Jeg lyver bare når det er nødvendig,» forklarte Milo unn­ vikende og slo øynene ned et øyeblikk og viftet innsmigrende med øyenvippene. «Dette her er bedre enn candy floss, det er virkelig sant, Yossarian. Det er laget av ekte bomull. Yos­ sarian, du må hjelpe meg med å få karene til å spise den. Egyptisk bomull er den fineste bomullen i hele verden.» «Men den er ufordøyelig,» sa Yossarian med ettertrykk. «Den vil bare gjøre dem syke, forstår du ikke det? Hvorfor forsøker du ikke å leve på egyptisk bomull selv hvis du ikke tror meg?» «Jeg har forsøkt,» sa Milo nedslått, «men jeg ble syk.» Kirkegården var gul som høy og grønn som kokt kål. Etter en stunds forløp trådte feltpresten tilbake, og den gulbrune halvmånen av mennesker begynte langsomt å drive fra hver­ andre, som søppel i en sølepytt. Uten en lyd og uten å skynde seg drev mennene langsomt nedover mot bilene som sto par­ kert langs den hompete søleveien. Feltpresten, major Major og major Danby marsjerte for seg selv nedover mot bilene sine med bøyde hoder og utgjorde en underlig, spredt, sorgbetynget gruppe der hver enkelt holdt seg for seg selv i flere meters uvennlig avstand fra de to andre. «Det er over nå,» sa Yossarian.

288

«Ja nå er det over,» gjentok Milo som et illevarslende ekko. «Det er intet håp igjen. Og alt dette bare fordi jeg overlot til dem selv å velge. Det burde lære meg betydningen av disiplin. Heretter må jeg legge mer vekt på disiplinen når jeg forsøker meg på noe sånt som dette.» «Hvorfor selger du ikke bomullen din til staten?» foreslo Yossarian henslengt mens han betraktet de fire mennene i svettegrimete arbeidsuniformer som skuffet klumper av den kobberrøde jorden ned i graven igjen. Milo forkastet bryskt forslaget. «Det er en prinsippsak,» erklærte han bestemt. «Det er ikke statens sak å drive forret­ ninger, og jeg er den siste i verden som ville forsøke å trekke staten inn i mine transaksjoner. Derimot er det statens eller regjeringens oppgave å fremme næringslivet,» kom han med ett på og fortsatte med opphisset begeistring: «Det har Calvin Coolidge sagt, og Calvin Coolidge var president, altså må det være sant. Ergo har staten virkelig ansvar for å kjøpe all den egyptiske bomull jeg har fått tak i og som ingen andre vil kjøpe så jeg kan tjene på det, ikke sant?» Skyene drev sammen over Milos ansikt nesten like brått som de hadde spredd seg, og humøret hans sank ned på et nivå av forpint frykt. «Problemet er bare hvordan jeg skal få regjeringen til å innse det og handle deretter.» «Bestikk den,» sa Yossarian. «Bestikke den!» Milo var oppbragt og holdt på å miste balansen og brekke nakken igjen. «Fy skam deg!» sa han strengt skjennende og prustet forarget opp og ned i den rustbrune barten gjennom sine sitrende nesebor og pripne lepper. «Bestikkelser er imot loven, og det vet du godt. Derimot er det ikke imot loven å tjene penger, er det vel? Altså kan det ikke være imot loven å bestikke noen heller, når hensikten er å tjene en god slump penger, kan det vel? Selvfølgelig ikke!» Han begynte å sture igjen med en ydmyk, nesten beklagelsesverdig tristhet. «Men hvordan skal jeg finne ut hvem jeg kan bestikke?» «Bry deg ikke om det,» trøstet Yossarian ham med et ut­ trykksløst flir idet motorene i jeepene og sykebilene splintret den døsige stillheten og de bakerste kjøretøyene begynte å kjøre vekk. «Pass bare på at beløpet blir stort nok, så finner nok de rette personer veien til deg. Pass bare på at du gjør alt sammen åpenlyst. La alle få vite nøyaktig hva du er ute etter og hvor mye du er villig til å betale, og husk at det første tegn du viser til skyld eller skamfølelse, er nok til å bringe deg i vanskeligheter.» 289

«Jeg skulle ønske du ville slå lag med meg,» sa Milo. «Jeg føler meg ikke trygg blant folk som mottar bestikkelser. De er ikke stort bedre enn forbrytere.» «Du klarer deg nok,» forsikret Yossarian ham overbevisen­ de om. «Kommer du i vanskeligheter, kan du bare fortelle til alle og enhver at hensynet til landets sikkerhet krever en styrkelse av den hjemlige spekulasjon på det egyptiske bomullsmarked.» «Jammen, det er jo sant også,» sa Milo høytidelig. En styr­ kelse av spekulasjonen på det egyptiske bomullsmarked betyr en styrkelse av Amerika.» «Selvfølgelig er det sant. Men hvis det ikke virker over­ bevisende nok, kan du jo understreke at inntektene til en mengde amerikanske familier er avhengig av det.» «En mengde amerikanske familiers inntekter er avhengig av det.» «Ja, der kan du se. Du er mye flinkere til dette her enn jeg. Du får det nesten til å høres sant.» «Det er sant,» utbrøt Milo med en sterk undertone av sin gamle overlegenhet. «Det er nettopp det jeg mener. Du ordner dette med akku­ rat den rette glød og overbevisning.» «Du er sikker på du ikke vil gjøre felles sak med meg?» Yossarian ristet på hodet. Milo var utålmodig etter å komme i gang. Han puttet resten av den sjokoladeovertrukne bomullen i skjortelommen og akte seg forsiktig sidelengs på grenen inn mot den glatte, grå stammen igjen. Han slo begge armene om den i en hjerte­ lig og klosset omfavnelse og begynte å klatre nedover, men kantene på lærsålene hans gled rett som det var, slik at han holdt på å falle ned og slå seg. Halvveis nede ombestemte han seg og klatret opp igjen. Biter av bark satt fast i barten hans, og det anstrengte ansiktet var rødt av overanstrengelse. «Jeg skulle ønske du ville ta på deg uniformen din igjen istedenfor å gå omkring naken på den måten,» sa han inn­ trengende før han snudde og klatret ned igjen og forsvant i full fart. «Du kunne komme til å starte en epidemi, slik at jeg aldri ble kvitt all denne helsikes bomullen.»

KAPITEL 25

Feltpresten Det var allerede en god stund siden feltpresten første gang hadde begynt å lure på hva alt sammen skulle være til. Fantes det en Gud? Hvordan kunne man bli sikker på det? Det var vanskelig nok å være anabaptistprest i den amerikanske hær under vanlige omstendigheter; uten dogmer var det så godt som uutholdelig. Høyrøstede mennesker var nok til å skremme ham. Tapre, aggressive handlingens menn som oberst Cathcart fikk ham til å føle seg hjelpeløs og ensom. Hvor han enn vendte seg i hæren, følte han seg som en fremmed. Menige og offiserer oppførte seg ikke slik i hans nærvær som de oppførte seg i nærvær av andre menige og offiserer, og ikke engang felt­ prestene var så vennlige mot ham som de var mot hverandre. I en verden hvor suksess var det eneste saliggjørende, hadde han vennet seg til å betrakte seg selv som en mislykket. Han var pinlig klar over at han manglet den prestelige verdighet og savoir-faire som gjorde det mulig for så mange av hans kolleger i andre kirker og sekter å komme seg fremover. Han var ganske enkelt ikke begavet med evner til å utmerke seg. Han betraktet seg selv som stygg og ulikelig og lengtet hver dag etter å komme hjem og være sammen med sin kone. I virkeligheten var feltpresten bortimot pen, med et be­ hagelig, følsomt ansikt så blekt og skjørt som sandsten og med et sinn som var åpent for alle slags idéer. Kan hende var han virkelig Washington Irving, og kan hende hadde han virkelig skrevet Washington Irvings navn under de brevene han ikke kjente noe til. Slike tilfelle av hukommelsestap var såvidt han visste ikke uvanlig i medi­ sinens annaler. Han visste det var umulig å vite noe virkelig sikkert; ikke engang det at det var umulig å vite noe sikkert kunne man vite sikkert. Han husket meget tydelig — eller mente han husket meget tydelig — følelsen av å ha truffet Yossarian et eller annet sted før han faktisk traff ham på sykehuset hvor han lå. Han husket også at han hadde opp­

291

levd den samme foruroligende følelsen bortimot to uker senere, da Yossarian besøkte ham i teltet og ba ham forsøke å få ham fritatt for aktiv tjeneste. Den gangen hadde felt­ presten selvfølgelig truffet Yossarian et eller annet sted før, nemlig på den besynderlige, uortodokse avdelingen på syke­ huset hvor hver eneste pasient lot til å være simulant med unntagelse av den uheldige pasienten som var tullet inn i gips og gasbind fra topp til tå, og som en dag ble funnet død med et termometer i munnen. Men feltprestens følelse av et forut­ gående møte med Yossarian var av en eller annen grunn langt mer dyptgående og okkult enn som så; han hadde inntrykk av å ha truffet Yossarian under langt betydeligere omstendig­ heter i en eller annen fjern, forsvunnen og kanskje tilogmed fullstendig eterisk tilværelse, hvor han også hadde måttet akseptere sine illevarslende forutanelser om at det ikke fantes noen ting, absolutt ikke noen ting, han kunne gjøre for å hjelpe ham. Tvil av en slik art tæret umettelig på feltprestens magre og lidende skikkelse. Fantes det én sann tro eller et liv etter døden? Hvor mange engler kunne danse på et knappenålshode, og hva fordrev Gud tiden med før skapelsen? Hvorfor var det nødvendig å sette et beskyttende merke på pannen til Kain hvis det ikke fantes andre mennesker å beskytte ham for? Fikk Adam og Eva døtre? Dette var de store, kompli­ serte ontologiske spørsmål som plaget ham. Og likevel fore­ kom de ham aldri så betydningsfulle som spørsmålene om vennlighet og gode manerer. Han beveget seg angstsvettende i tvilerens erkjennelsesteoretiske tomrom, ute av stand til å godta noen som helst løsning på problemer han ikke var villig til å legge til side som uløselige. Han var alltid ulykke­ lig, aldri uten håp. «Har De noen gang,» spurte han nølende Yossarian den dagen i teltet da Yossarian satt foran ham med begge hendene om en varm flaske Coca-Cola som feltpresten hadde gitt ham som trøst, «befunnet Dem i en situasjon De har hatt følelsen av å ha befunnet Dem i tidligere, til tross for at De vet De opplever den for første gang?» Yossarian nikket uten å høre etter, og feltpresten pustet allerede friere ved tanken på at han nå ville få anledning til å forene sine viljesanstrengelser med Yossarians i et veldig forsøk på å flenge til side de siste, omfangsrike, sorte folder som skjulte tilværelsens evige mys­ terier. «Har De den følelsen nå?» Yossarian ristet på hodet og forklarte at déjd vu bare var brøkdelen av et sekunds funksjonell overlapping av to sam­ 292

virkende nervesentra som ellers vanligvis arbeidet parallelt og uavhengig av hverandre. Feltpresten hørte såvidt etter. Han var skuffet, men ikke innstilt på å tro Yossarian, for han hadde fått et tegn, en hemmelig, gåtefull visjon som han fremdeles manglet mot til å røpe. Det var ikke mulig å ta feil av betydningen av feltprestens åpenbaring: enten var det et syn av guddommelig natur, eller så var det en hallusinasjon; enten var han velsignet av Gud, eller så holdt han på å gå fra forstanden. Begge alternativer fylte ham med like stor frykt og uro. Det var hverken déjå vu, presque vu eller jamais vu. Det var mulig det fantes andre slags vu som han ikke hadde lært noe om, og at et av disse vw’ene kunne gi en ut­ førlig forklaring på det forbløffende fenomenet han både hadde vært vitne til og selv tatt del i; det var tilogmed mulig at ikke noe av det han trodde hadde foregått, virkelig hadde foregått, at han med andre ord snarere sto overfor en persepsjonsabberasjon enn en virkelig persepsjon, at han ikke en­ gang hadde ment han hadde sett det han nå mente han hadde sett, at hans nåværende inntrykk av en gang å ha ment det bare var illusjonen om en illusjon, og at han nå bare innbilte seg at han hadde innbilt seg å se en naken mann sitte oppe i et tre like ved siden av krigskirkegården. Det var etter hvert blitt helt klart for feltpresten at han ikke egnet seg særlig godt for sin oppgave, og han spekulerte ofte på om han ikke ville ha vært lykkeligere over å tjeneste­ gjøre i en annen bransje eller avdeling i forsvaret, som menig i infanteriet eller artilleriet eller kanskje tilogmed som fall­ skjermsoldat. Han hadde ingen virkelige venner. Før han traff Yossarian, hadde det ikke vært én i gruppen som han følte han kunne slappe av sammen med, og Yossarian var det helt umulig å slappe av sammen med ettersom han med sine hyppige ubetenksomme og stribare utbrudd holdt ham i en nesten permanent tilstand av spenning og behagelig uro. Felt­ presten kjente seg trygg når han var i offisersklubben sam­ men med Yossarian og Dunbar, tilogmed når han bare var der med Nately eller McWatt. Nårjian satt sammen med dem, følte han ingen trang til annet selskap; han hadde løst problemet med hensyn til hvor han skulle sitte, og han var beskyttet mot påtvunget samvær med alle disse andre offiserskameratene, som når de fikk øye på ham, uten unntagelse ønsket ham velkommen med overdreven hjertelighet og der­ etter ga seg til å vente urolig på at han skulle forsvinne igjen. Han gjorde så mange mennesker urolige. Alle var all­ tid så vennlige mot ham, og ingen var noen gang særlig 293

hyggelige; alle snakket til ham, men ingen sa noe. Yossarian og Dunbar var mer avslappet, og feltpresten følte seg prak­ tisk talt ikke uvel sammen med dem. De tok ham tilogmed i forsvar den kvelden oberst Cathcart forsøkte å kaste ham ut av offisersklubben igjen; Yossarian hadde reist seg tregt for å legge seg imellom, og Nately hadde ropt: «Yossarian!» for å holde ham tilbake. Obersten snudde seg hvit som et laken i ansiktet da han hørte navnet Yossarian, og til alles for­ bauselse vek han fektende og forskremt bakover til han kolli­ derte med general Dreedle som ergerlig skubbet til ham med albuen og beordret ham rett tilbake til feltpresten med ordre om at feltpresten måtte begynne å besøke offisersklubben hver kveld heretter. Feltpresten hadde nesten like store vanskeligheter med å holde rede på sin status i offisersklubben som han hadde med å huske på hvilken av de ti messene i gruppen han etter pla­ nen skulle innta sitt neste måltid i. Hadde det ikke vært for all den hyggen han nå hadde i offisersklubben sammen med sine nye venner, kunne han like gjerne ha foretrukket at det var blitt alvor av oberst Cathcarts trusel om å kaste ham ut på nytt. Bortsett fra offisersklubben hadde feltpresten ingen andre steder å gå om kveldene, og der fordrev han tiden ved bordet til Yossarian og Dunbar, hele tiden med et sjenert, tilbakeholdent smil og som oftest uten å si noe med mindre han ble tilsnakket, med et glass tykk, søt vin nesten urørt foran seg og den vesle maiskolbepipen som han tuklet så for­ legent og klønete med og av og til stoppet og tente og røkte. Han likte å høre på Nately, hvis gråtmilde, bittersøte klager avspeilet så meget av hans egen romantiske fortvilelse og aldri unnlot å vekke i ham nye bølger av lengsel etter kone og barn. Feltpresten pleide å oppmuntre Nately med for­ stående eller samtykkende nikk, og han moret seg over hans likefremhet og umodenhet. Nately skrøt ikke altfor ublygt av at piken hans var en hore, men feltprestens kjennskap til den siden av saken stammet likevel hovedsakelig fra kaptein Black som aldri sjanglet forbi bordet deres uten å blunke meget­ sigende til feltpresten og komme med en eller annen smakløs, sårende bemerkning om henne til Nately. Feltpresten likte ikke kaptein Black, og han syntes det var vanskelig å la være å ønske ham alt ondt. Ingen, ikke engang Nately, lot til å forstå fullt og helt at han, feltprest Albert Taylor Tappman, ikke bare var felt­ prest, men også et menneske med en sjarmerende, lidenskape­ lig, vakker kone som han elsket nesten til vannvidd og tre 294

små, blåøyde barn med underlige, forklemte ansikter som ville vokse opp og en dag kanskje betrakte ham som en raring og aldri riktig tilgi ham for den sosiale forlegenhet hans kall hadde satt dem i. Hvorfor kunne ikke folk lære seg til å forstå at han ikke var noen raring, men en normal, ensom, voksen mann som forsøkte å leve et normalt, ensomt, voksent liv? Blødde han kanskje ikke hvis de stakk i ham? Lo han kanskje ikke hvis de kilte ham? De tenkte visst aldri på at han, akkurat som de, hadde øyne, hender, organer, dimensjoner, tanker og følelser, at han ble såret av samme slags våpen, varmet og svaiet av de samme vinder og ernært av samme slags mat — det siste riktignok i en annen messe, måtte han innrømme, og en ny messe for hvert nytt måltid. Den eneste som lot til å forstå at han hadde følelser, var korporal Whitcomb, som hadde klart å såre alle de følelser han hadde ved å gå bak ryggen hans til oberst Cathcart med sitt forslag om å sende kondolanser i form av sirkulærbrev til familiene til dem som ble drept eller såret i kamp. Feltprestens kone var den eneste i verden han kunne føle seg sikker på, og alt hadde vært i sin orden hvis han bare hadde fått leve sitt liv sammen med henne og barna. Felt­ prestens kone var en tilbakeholden, meget liten, behagelig kvinne i begynnelsen av tredveårene, meget mørk og meget tiltrekkende, med smal midje, rolige, intelligente øyne, og små, skinnende hvite og spisse tenner i et barnslig ansikt som var livlig og yndig, men barna glemte han ustanselig hvordan så ut, og hver gang han tok opp fotografiene av dem, var det som om han så ansiktene deres for første gang. Felt­ presten elsket konen og barna sine med slik utemmelig inten­ sitet at han ofte ønsket han kunne synke hjelpeløst til jorden og gråte som en krøpling ingen brydde seg noe om. Hver time på dagen ble han gjennomplaget av morbide fantasier om dem, av uhyggelige, avskyelige varsler om sykdom og ulyk­ ker. Hans tanker ble forgiftet av innbilte trusler om fryktelige sykdommer som Ewings tumor og leukemi; to eller tre ganger hver uke så han sin lille sønn dø fordi han hadde forsømt å lære sin kone hvordan hun skulle stoppe en pulsåreblødning; i tårevåt og lamslått taushet var han hver dag vitne til hvor­ dan hele familien ble drept av elektrisk strøm på grunn av en defekt sikring i kjelleren, den ene etter den andre fordi han aldri hadde fortalt dem at kjøtt og blod er ledere; alle fire gikk opp i flammer nesten hver eneste natt fordi varmt­ vannsbeholderen eksploderte og satte fyr på det toetasjes tre­ huset; i skrekkelige, hjerteskjærende, opprivende detaljer så 295

han sin stakkars kones slanke og skrøpelige kropp bli knust til en ukjennelig masse mot murveggen i en forretningsgård i nabolaget av en beruset, halvgal bilfører og deretter hvordan hans fem år gamle, hysteriske datter ble ført bort fra den grusomme scenen av en vennlig, middelaldrende herre med snehvitt hår som voldtok og drepte henne på løpende bånd i et bortgjemt sandtak, mens hans to yngste barn langsomt sultet i hjel i hjemmet etter at svigermoren, som hadde sittet barnevakt, var falt død om av hjerteslag da nyheten om hans kones ulykkelige endeligt nådde henne over telefonen. Felt­ prestens kone var en søt, beroligende, hensynsfull kvinne, og han lengtet etter å berøre den varme huden på den slanke armen hennes igjen, stryke det glatte, svarte håret og høre den intime, trøstende stemmen hennes. Hun var meget ster­ kere enn han. Han skrev korte, bekymringsfri brev til henne en gang i uken, av og til to ganger, men helst av alt ville han skrive glødende kjærlighetsbrev til henne hele dagen og fylle endeløse sider med fortvilede og hemningsløse forsik­ ringer om sin ydmyke forgudelse og sin desperate lengsel etter henne og barna, iflettet omhyggelige instruksjoner om hvordan hun skulle utføre kunstig åndedrett. Han ville gjerne øse ut for henne i strømmer av selvmedlidenhet hele sin uut­ holdelige og miserable ensomhet og advare henne mot å la borsyre eller aspirin ligge og slenge så barna kunne få tak i det, eller gå over gaten mot rødt lys. Men han ville ikke skremme henne. Feltprestens kone var intuitiv, øm, medfølende og mottagelig. Hans drømmer om gjenforening med henne endte nesten alltid i detaljerte samleiescener. Feltpresten følte seg mest svikefull når han overvar be­ gravelser, og det ville ikke ha forbauset ham det minste om han hadde fått høre at synet i treet den dagen hadde vært en manifestasjon av den allmektiges vrede over den blasfemi han som feltprest gjorde seg skyldig i, spesielt ved slike an­ ledninger. Å simulere alvor, foregi sorg og late som om han innfor en så skremmende og gåtefull ting som døden var i besittelse av overnaturlige kunnskaper om livet etter dette, forekom ham å være den verste av alle forbrytelser. Han husket — eller var nesten overbevist om at han husket — scenen ved kirkegården i alle dens virkelige enkeltheter. Han kunne fremdeles for sitt indre øye se major Major og major Danby stå der sturende som benstøtter, en på hver side av ham, gjenkalle med visuell klarhet nesten det nøyaktige an­ tall menige soldater og stedene de hadde stått på, og la seg ryste på nytt av de fire ubevegelige mennene med spader, 296

den frastøtende kisten og den store, løse, triumferende haugen med rødbrun jord under en himmel så høy og stille, så ende­ løs og massiv, så uhyggelig blank og blå den dagen at den nesten virket giftig. Så lenge han levde, ville han komme til å huske den dagen og alt som hendte, for alt sammen var ledd i den mest usedvanlige begivenheten han noen gang hadde opplevd, en begivenhet som kanskje var et mirakel, et Guds under, kanskje noe patologisk, nemlig synet av den nakne mannen i treet. Hvordan skulle han forklare det? Det var ikke allerede sett eller aldri sett, og helt sikkert ikke nesten sett; hverken déjå vu, jamais vu eller presque vu var omfattende eller elastisk nok til å dekke det. Men hadde det vært et gjenferd? Den dødes sjel? En engel fra himmelen eller en avgrunnsånd fra helvete? Eller var hele den fantastiske epi­ soden bare et produkt av hans egen syke innbilning av en sjel i oppløsning, en råtten hjerne? Den muligheten at det virke­ lig hadde vært en naken mann i treet — to menn faktisk, etter­ som den første etter kort tids forløp hadde fått selskap av enda en mann, som iført brun bart og dystre, mørke klær fra topp til tå hadde bøyd seg rituelt frem over treets grener for å gi den første noe å drikke av et brunt krus — falt aldri feltpresten inn. Feltpresten var i all oppriktighet en hjelpsom sjel som aldri var i stand til å hjelpe noen og aller minst Yossarian, ikke engang da han omsider bestemte seg for å ta tyren ved hornene og i all hemmelighet oppsøke major Major for å få vite om det var sant som Yossarian hadde sagt, at mennene i oberst Cathcarts gruppe virkelig ble tvunget til å fly flere tokt enn alle andre. Det var et vågsomt, impusivt skritt felt­ presten dermed besluttet seg for å ta etter å ha trettet med korporal Whitcomb igjen og skylt ned sin ynkelige sjokoladekakelunsj med lunkent vann fra feltflasken sin. Han gikk til major Major på sine ben forat ikke korporal Whitcomb skulle legge merke til at han forsvant, og lurte seg lydløst inn i skogen hvor han holdt seg i dekning mellom trærne til de to teltene i lysningen lå langt bak ham, og deretter hoppet han ned i den forlatte jembanegrøften hvor det var lettere å gå. Han skyndte seg over de fossile tresvillene mens det bruste opprørsk i ham. Han var blitt hundset og ydmyket i tur og orden både av oberst Cathcart, oberstløytnant Korn og korpo­ ral Whitcomb. Nå måtte han gjøre noe for å gjenvinne selv­ respekten. Han beveget seg så fort han kunne uten å be­ gynne å løpe, for han var redd han skulle miste motet hvis han saktnet farten, og det varte ikke lenge før den spinkle 297

brystkassen hans begynte å gispe etter luft. Med ett fikk han øye på en uniformert skikkelse som kom mot ham mellom de rustne jernbaneskinnene. Straks klatret han opp av grøften, dukket inn i en tett småskog av lave trær som ga ham ypper­ lig dekning og skyndte seg videre i samme retning på en smal, nesten gjengrodd sti som slynget seg frem inne i den skygge­ fulle skogen. Det var vanskeligere å gå der, men han kjempet seg frem med den samme hensynsløse og fortærende beslutt­ somheten, gled på den løse mosen og snublet rett som det var og rev opp de ubeskyttede hendene sine på stive kvister som sperret veien for ham, inntil skogen og krattet ble glisnere og han på lang avstand fikk øye på en olivenbrun militær til­ henger på bukker av stenblokker som han tok peiling på og omsider kunne passere i forsert marsj. Han fortsatte forbi et telt med en selvlysende, perlegrå katt som lå og solte seg uten­ for, og forbi enda en tilhenger på bukker av stenblokker, og så lå lysningen med Yossarians leir like foran ham. Leppene hans var dekket av salt svette. Han stanset ikke, men gikk tvers over lysningen og inn i vaktteltet, hvor han ble mottatt av en radmager stabssersjant med hengeskuldre, brede kinn­ ben og massevis av nakkelangt høygult hår som vennlig underrettet ham om at han bare kunne gå rett inn ettersom major Major var ute. Feltpresten takket ham med et kort nikk og fortsatte ufor­ trødent innover mellom skrivepultene og skrivemaskinene til seilduksveggen innerst i teltet. Han smøg seg gjennom den trekantete åpningen og befant seg inne på et tomt kontor. Teltfliken falt igjen bak ham. Han pustet tungt, og oppdaget at svetten rant i strie strømmer. Kontoret forble tomt. Han syntes han hørte noen som hvisket stjålent. Ti minutter gikk. Han så seg omkring med strengt mishag og holdt leppene uforsonlig presset sammen, men så brast det plutselig for ham, da han kom til å tenke på at stabssersjanten temmelig ordrett hadde sagt at han bare kunne gå rett inn ettersom- major Major var ute. Selv underoffiserene og de menige her i leiren drev gjøn med ham! Feltpresten rygget tilbake fra teltveggen med bitterhetens tårer hengende som skinnende perler i øyen­ vippene, og en bønnfallende klynking unnslapp de skjelvende leppene hans. Major Major var slett ikke til stede, og de menige soldatene i det andre rommet hadde med stabssersjan­ ten i spissen gjort ham til gjenstand for en umenneskelig spøk. Han syntes allerede han så dem for seg på den andre siden av seilduksveggen, forventningsfulle som en flokk grå­ dige, altetende rovdyr, klar til å kaste seg over ham med sin 298

brutale og ubarmhjertige spott og sine hjerteløse hånflir så snart han viste seg igjen. Han forbannet seg selv for sin letttroenhet og ønsket desperat at han hadde hatt noe å maskere seg med, for eksempel et par mørke briller og en falsk bart å forkle seg med eller en myndig, dyp stemme som oberst Cathcarts og brede, kraftige skuldre og overarmsmuskler som kunne forlene ham men tilstrekkelig mot til å gå fryktløst ut og refse sine ondskapsfulle forfølgere med nettopp den over­ legne og selvsikre myndighet som alltid fikk slike uslinger til å krympe seg og luske feigt og angrende unna. Men han manglet mot til å stå ansikt til ansikt med dem. Den eneste veien ut var gjennom vinduet. Etter å ha forvisset seg om at kysten var klar, krabbet feltpresten ut av major Majors kontor gjennom vinduet, sprang raskt rundt telthjømet og hoppet ned i jernbanegrøften for å gjemme seg. Han spurtet tvekroket av sted med ansiktet bevisst fortruk­ ket i et nonsjalant, imøtekommende smil for det tilfelle noen skulle se ham, men med det samme han fikk øye på en som kom mot ham fra den andre enden av grøften, sprang han likevel opp og tydde inn i skogen hvor han fortsatte å løpe forskremt omkring mellom treklyngene og buskene som en bortrømt fange med kinnene glødende av skam. Han hørte høye, ville latterkaskader som slo spottende inn over ham fra alle kanter, og fikk stadige, uklare glimt av tåkete, ondskaps­ fulle ølfjes som gliste uhyggelig mot ham langt inne fra buskene eller oppe mellom trærnes løvverk. Brennende smertetokter gjennomboret lungene hans og saktnet farten hans til en invalidisert skrittgang. Han sjanglet og ravet fremover til han ikke hadde flere krefter igjen og lente seg så oppgitt og utslitt mot et knudrete epletre at han skallet hodet hardt mot stammen og ville ha falt helt over ende om han ikke hadde klart å ta seg for med hendene og klore seg fast. Han hørte sine egne åndedrett som en raspende, hes uling. Minut­ ter lange som timer gikk før han forsto at de uhyggelige ulydene stammet fra ham selv. Smertene i brystet begynte, så smått å gi seg, og etter en stunds forløp følte han seg sterk nok til å rette seg opp. Han spisset ører og lyttet anspent. Det var helt stille i skogen. Ingen demonisk latter hørtes, ingen jagende forfølgere. Han var altfor nedtrykt og trett og skit­ ten til å føle seg lettet. Han glattet ut de krøllete og tilrakkede klærne sine med dirrende og følelsesløse hender og fortsatte resten av veien til sin egen teltplass med stiv og anstrengt selvbeherskelse. Feltpresten var ofte bekymret for hjertet sitt og våget ikke utsette seg for å få et anfall.

299

Korporal Whitcombs jeep sto fremdeles parkert i lysningen. Feltpresten listet seg forsiktig på tærne rundt baksiden av korporal Whitcombs telt, redd for å bli oppdaget og utsatt for nye fornærmelser. Han åpnet munnen for å trekke et takknemlig sukk av lettelse da han etter sin omgående manøvre omsider befant seg i sitt eget telt, men klappet den om­ gående sammen av forbitret skuffelse da han fikk øye på korporal Whitcomb som lå henslengt på sengen med knærne trukket makelig oppunder seg. Korporal Whitcombs leirete sko var plasert på feltprestens ullteppe, og han tygget dovent på en av feltprestens sjokoladeplater mens han med et hån­ lig uttrykk i ansiktet bladde i en av feltprestens bibler. «Hvor har De vært?» spurte han utfordrende og uinteressert uten å se opp. Feltpresten rødmet skyldbevisst og snudde seg unnvikende unna. «Jeg tok meg bare en tur i skogen.» «Det er det samme for meg hvor De har vært eller ikke vært,» sa korporal Whitcomb surt. «De behøver slett ikke betro Dem til meg. Men bare vent og se hvordan det går med moralen min.» Han tok en stor bit av feltprestens sjoko­ lade og fortsatte med munnen full: «De har hatt besøk mens De var borte. Major Major.» Feltpresten virvlet overrasket rundt og utbrøt: «Major Major? Har major Major vært her?» «Det er ham vi snakker om, ikke sant?» «Er han gått igjen? Hvor gikk han hen?» «Han hoppet ned i jembanegrøften og forsvant som en forskremt hare.» Korporal Whitcomb lo hånlig. «Den tul­ lingen!» «Sa han hva han ville?» «Han trengte Deres hjelp i en meget viktig sak.» Feltpresten var forbløffet. «Sa major Major virkelig det?» «Han sa det ikke,» irettesatte korporal Whitcomb ham med irriterende presisjon. «Han skrev det i et personlig brev som han forseglet og la igjen på skrivebordet Deres.» Feltpresten kastet et blikk på bridgebordet som gjorde tjeneste som skrivebord, men så bare den avskyelige, pæreformete tomaten han hadde fått av oberst Cathcart samme mor­ gen, og som fremdeles lå på bordkanten hvor han hadde glemt den igjen som et uutryddelig og blodrødt symbol på sin egen udugelighet. «Hvor er brevet?» «Jeg kastet det så snart jeg hadde revet det opp og lest det.» Korporal Whitcomb klappet bibelen sammen med et smell og sprang opp. «Hva går det av Dem? Tror De meg 300

ikke når jeg sier det?» Han gikk ut. Han kom omgående inn igjen og hadde nær kollidert med feltpresten som kom løpende like bak ham på vei tilbake til major Major. «De vet ikke hva det vil si å delegere ansvar,» underrettet korporal Whit­ comb ham fornærmet om. «Det er også en av de tingene jeg misliker ved Dem.» Feltpresten nikket angrende og skyndte seg forbi ham, ute av stand til å ta seg tid til å be om unnskyldning. Det var skjebnens dyktige hånd som nå drev sitt ubønnhørlige spill, det følte han seg overbevist om. To ganger hadde major Major kommet løpende mot ham i full fart nede på bunnen av jernbanegrøften, og to ganger hadde feltpresten idiotisk nok utsatt deres skjebnebestemte møte ved å fly og gjemme seg i skogen. Annerledes kunne han ikke oppfatte det. To ganger i løpet av en og samme dag! Det kokte i ham av selvbebreidelser der han skyndte seg så fort bena kunne bære ham tilbake over de delvis ødelagte svillene. Biter av grus og småsten inni skoene og sokkene gnaget hull på tåspissene hans. Det bleke, anstrengte ansiktet var ubevisst fortrukket i en grimase av sterkt ubehag. Det ble varmere og fuktigere etter hvert som den tidlige augustdagen gikk mot kveld. Det var mye over en kilometer igjen til Yossarians leir. Feltprestens sommerskjorte var gjennomtrukket av svette innen han nådde frem og andpustent banet seg vei inn i vaktteltet, hvor den samme forræderske stabssersjanten med den milde stemmen, de runde brilleglassene og de magre kjakene bryskt stanset ham og ba ham holde seg utenfor så lenge major Major var inne og først komme tilbake når major Major var gått. Feltpresten så uforstående og forvirret på ham. Hvorfor hatet denne sersjanten ham? undret han seg over. De hvite leppene hans skalv, og han følte med ett en brennende tørst. Hva var i veien med folk? Var det ikke elendighet nok i ver­ den? Sersjanten rakte ut hånden og støttet feltpresten ær­ bødig. «Jeg beklager, kaptein,» sa han vennlig med lav, høflig, melankolsk stemme. «Jeg holder meg bare til major Majors ordre. Han ønsker ikke å se noen.» «Meg ønsker han å se,» sa feltpresten. «Da jeg var her ista, var han faktisk ute i skogen for å besøke meg. Vi omgikkes.» «Var major Major ute for å besøke Dem?» spurte sersjan­ ten. «Visst var han det. De kan bare gå rett inn og spørre ham. Hils ham fra meg.» «Jeg er redd jeg ikke kan gå inn likevel, kaptein. Han vil 301

ikke se meg heller. Men kanskje hvis De la igjen en beskjed?* «Jeg vil ikke legge igjen noen beskjed. Gjør han aldri noen unntagelser?» «Bare i nødsfall. Sist han forlot teltet her, var det for å 'overvære en begravelse. En av de menige soldatene i skvad­ ronen ble drept over Avignon. Sist han tok imot noen på kon­ toret, var den gangen han ble tvunget til det. En bombekaster ved navn Yossarian ...» «Yossarian?» Feltpresten lysnet av opphisselse over dette underlige sammentreffet. Var det et nytt mirakel i emning? Et nytt vink av skjebnen? «Men det er jo nettopp den man­ nen jeg er kommet for å snakke med ham om! Snakket de om hvor mange tokt Yossarian må fly?» «Javisst, kaptein, det var nettopp det de snakket om. Kap­ tein Yossarian hadde fløyet enogfemti tokt, sa han, og han ba major Major frita ham for ytterligere aktiv tjeneste, så han ikke behøvde fly flere. Oberst Cathcart forlangte bare femog­ femti den gangen.» «Og hva sa major Major?» «Major Major sa det var ingenting han kunne gjøre.» Feltpresten ble lang i ansiktet. «Sa major Major det?» «Ja, kaptein. Han ga tilogmed Yossarian det rådet å opp­ søke Dem for å få hjelp. Er De sikker på De ikke vil legge igjen en beskjed, kaptein? Jeg har blyant og papir her.» Feltpresten ristet på hodet, tygget et øyeblikk fortapt på den skorpete, tørre underleppen sin og gikk så ut. Så meget var hendt, og likevel var det forholdsvis tidlig på kvelden. Det var kjøligere i skogen. Strupen hans kjentes knusktørr og sår. Han gikk langsomt og spekulerte mistrøstig på hva vel det neste kunne bli, da den sinnssyke eneboeren i skogen plutselig kom styrtende mot ham fra en morbærbusk. Feltpresten hylte ende ut av redsel. Den lange, kadaveraktige fremmede vek like redselsslagen tilbake ved feltprestens hyl og skrek: «Ikke gjør meg noe!» «Hvem er De?» ropte feltpresten med en åndemaners myn­ dighet. «Ikke gjør meg noe!» gjentok den fremmede med despera­ sjon i stemmen. «Jeg er feltpresten!» «Hvorfor vil De gjøre meg noe da?» «Jeg har ikke tenkt å gjøre Dem noe,» fremholdt felt­ presten med stigende irritasjon, men ble fortsatt stående der han hadde stanset. «Bare si meg hvem De er og hva De vil jeg skal gjøre for Dem.» 302

«Jeg vil bare vite om høvding Hvite Villhavre er død av lungebetennelse, eller om han lever ennå,» skrek mannen til­ bake. «Det er alt jeg vil. Jeg Bor her. Jeg heter Flume. Jeg tilhører skvadronen, men jeg bor her i skogen. De kan spørre hvem De vil.» Feltprestens selvtillit vendte langsomt tilbake mens han sto der og studerte den underlige, sammenkrøpne skikkelsen inn­ gående. Et par kapteinsstolper som var nesten ukjennelige av rust hang og slang på den fillete skjortekraven hans. Han hadde en lodden, beksvart vorte under det ene neseboret og en bedrøvelig hengebart av samme farve som pilebark. «Hvorfor holder De til her ute i skogen når De tilhører skvadronen?» spurte feltpresten mer menneskelig nysgjerrig. ' «Jeg må holde til her ute i skogen,» svarte kapteinen erger­ lig, som om feltpresten burde vite bedre enn å spørre så tåpelig. Han rettet seg langsomt opp, og selv om han etter hvert kom til å rage et hode høyere enn feltpresten, holdt han ham hele tiden under nøye oppsikt. «De har vel hørt hvordan alle snakker om meg? Høvding Hvite Villhavre bannet på at han skulle skjære halsen over på meg en natt jeg lå i min dypeste søvn, og jeg tør ikke gå til sengs innenfor leirområdet så lenge han er i live.» Feltpresten lyttet tvilende til den usannsynlige forklarin­ gen. «Men det er da ganske utrolig,» sa han. «Det ville jo være ensbetydende med overlagt mord. Hvorfor har De ikke rapportert saken til major Major?» «Jeg har rapportert saken til major Major,» sa kapteinen nedslått, «men major Major sa han skulle skjære halsen over på meg hvis jeg dristet meg til å snakke til ham igjen.» Man­ nen gransket feltpresten fryktsomt. «Har De tenkt å skjære halsen over på meg også?» «Nei, nei, nei, nei,» forsikret feltpresten ham om. «Selv­ følgelig ikke. Bor De virkelig her ute i skogen?» Kapteinen nikket, og feltpresten så med en blanding av medfølelse og beundring på hans porøse, grå blekhet som vitnet om utmattelse og underernæring. Kroppen hans var som et benhardt skjell, behengt med lasete klær i vill uorden som en haug gamle sekker. Visne gresstrå stakk ut overalt på ham, og han trengte sårt til å få klippet håret. Under øynene hadde han store, mørke poser. Feltpresten ble rørt nesten til tårer av den mishandlede, hjemsøkte fremtoningen, og han fyltes av medlidenhet og dyp ærefrykt ved tanken på de mange strenge plager den stakkars kapteinen måtte stå ut 303

med hver eneste dag. Med en stemme som var lavmælt av ydmykhet sa han: «Hvem vasker for Dem?» Kapteinen spisset leppene med en forretningsmessig mine. «Jeg har en kone på bondegården her nede langs veien som vasker for meg. Ellers har jeg tingene mine i tilhengeren og lurer meg innom en gang eller to hver dag for å hente et rent lommetørkle eller undertøyskift.» «Hva har De tenkt å gjøre til vinteren?» «Innen vi kommer så langt, får jeg håpe jeg kan vende tilbake i leiren igjen,» svarte kapteinen med et slags martyrpreget fortrolig tonefall. «Jeg regner faktisk med det. Høv­ ding Hvite Villhavre lover stadig at han skal dø av lunge­ betennelse, men jeg må nok belage meg på å vente tålmodig til det blir kaldere og råere i været.» Han kikket plutselig undrende på feltpresten. «Men kjenner De ikke til alt dette da? Har De ikke hørt de andre snakke om meg?» «Jeg tror ikke jeg noen gang har hørt noen nevne Dem.» «Det er det rareste jeg har hørt!» Kapteinen var rystet, men klarte likevel å fortsette med tilsynelatende optimisme. «Men hvorom allting er, så har vi jo nå snart september, og jeg kan vanskelig tro det kommer til å vare lenge nå. Neste gang en av guttene spør etter meg, kan De bare si at jeg sannsynligvis vil være i full gang igjen med å sende ut de gamle public relations meldingene så snart høvding Hvite Villhavre er død av lungebetennelse. Hva?» Feltpresten la seg høytidelig de profetiske ordene på min­ net, ikke minst på grunn av deres esoteriske betydningsinn­ hold som han følte seg sterkt fengslet av. «Lever De bare av bær, urter og røtter?» spurte han abrupt. «Nei, selvfølgelig ikke,» svarte kapteinen overrasket. «Jeg lurer meg inn bakveien i messen og spiser på kjøkkenet. Milo gir meg smørbrød og melk.» «Og hva gjør De når det regner?» «Da blir jeg våt,» svarte kapteinen likefrem. «Og hvor sover De?» Raskt sank kapteinen ned i halvt knestående og begynte å ake seg baklengs unna feltpresten. «De også!» skrek han i panikk. «Å, nei,» utbrøt feltpresten. «Jeg sverger.» «De har tenkt å skjære halsen over på meg,» påsto kap­ teinen. «Jeg gir Dem mitt ord,» sa feltpresten inntrengende, men likevel for sent, for det uhyggelige, raggete gjenferdet var 304

allerede forsvunnet og hadde kamuflert seg så effektivt bak det ugjennomtrengelige, blomstrende, flekkete, synsforvillende, urolige teppet av løvverk og kvister, lys og skygger at feltpresten så smått begynte å tvile på om det i det hele tatt hadde vært der. Så mange underlige og nifse begivenheter hadde fulgt hverandre i rask rekkefølge at han ikke lenger var sikker på hvilke begivenheter som bare hadde vært underlige og nifse, og hvilke som virkelig hadde funnet sted. Han var oppsatt på så fort som mulig å komme frem til sannheten om den sinnssyke kapteinen i skogen og ganske spesielt på å bringe på det rene om det virkelig eksisterte en kaptein Flume, men hans viktigste oppgave var tross alt å berolige korporal Whitcomb med hensyn til anklagen om at han delegerte for lite ansvar til ham, og det smertet ham å tenke på at den måtte komme først. Han trampet rastløst langs den kronglete stien gjennom skogen, plaget av tørst og nesten for trett til å fort­ sette. Han angret når han tenkte på korporal Whitcomb. Han ba til Gud om at korporal Whitcomb måtte være gått når han nådde frem til lysningen, slik at han kunne få anledning til å kle av seg i fred og ro, vaske seg godt på armer, skuldre og bryst, drikke vann, legge seg oppkvikket og kanskje tilogmed sove noen minutter; men han hadde enda en skuffelse og enda et sjokk til gode, for da han omsider kom frem, var korporal "Whitcomb blitt sersjant Whitcomb og satt i undertrøyen på feltprestens stol og sycjde sersjantvinklene på skjor­ teermene sine med feltprestens nål og tråd. Korporal Wliitcomb var blitt forfremmet av oberst Cathcart som lot melde at han omgående ønsket å snakke med feltpresten om brevene. «Åh, nei,» stønnet feltpresten og sank utmattet ned på sengen. Den varme feltflasken hans var tom, men han var altfor distrahert til å huske at han hadde en vannsekk heng­ ende i skyggen utenfor mellom de to teltene. «Jeg nekter å tro det. Jeg nekter simpelthen å tro at noen på ramme alvor kan mene at jeg har tatt Washington Irvings navn forfengelig.» «Ikke de brevene,» sa sersjant Whitcomb som tydeligvis nøt feltprestens fortvilelse. «Han vil snakke med Dem om brevene til familiene til de døde og sårede.» «De brevene?» spurte feltpresten overrasket. «Nettopp,» svarte sersjant Whitcomb stolt. «Og han kom­ mer til å gi Dem kraftig inn fordi De ikke ville tillate meg å sende dem. De skulle ha sett hvor henrykt han ble da jeg gjorde ham oppmerksom på at brevene kunne undertegnes av ham. Det var derfor han forfremmet meg. Han er brennsikker på at han vil få navnet sitt i Saturday Evening Post.» 305

Feltprestens forvirring økte. «Men hvordan kunne han vite at vi i det hele tatt hadde luftet en slik plan?» «Jeg oppsøkte ham på kontoret hans og fortalte ham det.» «De gjorde hva?» spurte feltpresten skingrende og sprang opp med det gamle, velkjente raseriet. «Mener De å si at De virkelig gikk til obersten bak min rygg og uten å spørre meg om lov?» Sersjant Whitcomb smilte bistert og hånlig selvsikkert. «Det stemmer, pastor,» svarte han. «Og såfremt De vet hva som er heldigst for Dem, bør De ikke forsøke å gjøre noe ved det nå.» Han lo lavt og utfordrende ondskapsfullt. «Oberst Cathcart kommer ikke til å like å oppdage at De er røket uklar med meg fordi jeg satte ham på idéen min. Vet De forresten hva, pastor?» fortsatte sersjant Whitcomb og bet foraktelig feltprestens sorte tråd over med et skarpt knepp og tok på seg skjorten igjen. «Den tosken tror virkelig det er en av de flotteste idéene han har hatt.» «Den kan tilogmed føre til at jeg blir nevnt i Saturday Evening Post,» skrøt oberst Cathcart nede på kontoret og vugget smilende og selvtilfreds frem og tilbake i stolen mens han irettesatte feltpresten. «Og De var ikke engang forut­ seende nok til å innse hvilken god idé det var. De har en dyktig mann i korporal Whitcomb, pastor. Jeg håper De har vett nok til å sette pris på ham.» «Sersjant Whitcomb,» korrigerte feltpresten ham før han klarte å beherske seg. Oberst Cathcart stirret rasende på ham. «Jeg sa sersjant Whitcomb,» svarte han. «Jeg skulle ønske De ville høre etter istedenfor alltid å forsøke å finne feil. De har vel ikke tenkt å fortsette som kaptein hele livet, hva?» «Oberst?» «Jeg for min del har vanskelig for å skjønne hvordan De kan bli noe 'som helst her i verden hvis De turer frem på den måten. Korporal Whitcomb mener at dere ikke har hatt en eneste lys idé på nitten hundre og noenogførti år, og jeg er tilbøyelig til å være enig med ham. En oppvakt gutt, den korporal Whitcomb. Nåja, det skal bli slutt på det der.» Oberst Cathcart satte seg med en besluttsom mine ved skrive­ bordet og ryddet en stor åpen plass på trekkpapiret sitt. Da han var fe dig med det, banket han bydende på trekkpapiret med fingeren. «Fra og med i morgen,» sa han, «skal De og korporal Whitcomb skrive kondolansebrev for meg til de nærmeste pårørende av hver eneste mann i gruppen som blir drept, såret eller tatt til fange. Og det skal være oppriktige

306

brev, fulle av personlige detaljer, slik at det ikke kan være tvil om at jeg mener hvert ord dere sier. Er det klart?* Feltpresten tok impulsivt et skritt frem for å protestere. «Men oberst, det er umulig!» brast det ut av ham. «Vi kjenner ikke mennene godt nok til det.» «Det spiller ingen rolle,» sa oberst Cathcart og smilte plut­ selig påfallende vennlig. «Korporal Whitcomb hadde med seg dette utkastet til et mønsterbrev. Det tar hensyn til alle sider og alle tenkelige situasjoner. Hør bare her: Kjære fru, herr,

frøken eller herr og fru. Ord kan ikke uttrykke den dype, personlige sorg jeg følte da Deres mann, sønn, far eller bror ble drept, såret eller meldt savnet i kamp. Og så videre. Jeg er av den mening at disse åpningslinjene sammenfatter nøy­ aktig det jeg mener. Men det er kanskje best De overlater hele saken til korporal Whitcomb om De ikke tror De klarer det selv.» Oberst Cathcart vippet frem sigarettmunnstykket sitt og bøyde det mellom hendene som en juvelbesatt ridepisk med elfenbenshåndtak. «Det er forresten en av de tingene jeg misliker ved Dem, pastor. Korporal Whitcomb forteller meg at De ikke har evnen til å delegere ansvar. Han sier De mang­ ler initiativ også. De har vel ikke tenkt å motsi meg igjen, hva?» «Nei, oberst.» Feltpresten ristet på hodet og følte han kom håpløst til kort fordi han ikke hadde evnen til å delegere ansvar, fordi han manglet initiativ, og fordi han faktisk hadde vært fristet til å erklære seg uenig med obersten. Tan­ kene hans var et eneste rot. Utenfor var leirdueskytingen i full gang, og hver gang det lød et skudd, rykket han nervøst til. Han klarte aldri å vende seg til lyden av skuddene. Dess­ uten var han omgitt av digre tomattønner og plagsomt besatt av noe som nærmet seg en fullstendig overbevisning om at han en eller annen gang i en fjern fortid hadde stått på kontoret til oberst Cathcart under lignende omstendigheter, omgitt av de samme tønner med de samme tomater. Déjd vu igjen. Omgivelsene virket så kjent; likevel virket alt sammen så fjernt. Klærne hans kjentes grimete og gamle, og han var dødsens redd for at det luktet av ham. «De tar tingene altfor tungt, pastor,» sa oberst Cathcart åpenhjertig og med en mine av moden objektivitet. «Det er også en av de tingene jeg misliker ved Dem. Det lange fjeset Deres gjør alle så nedtrykt. La meg nå se at De kan le for en gangs skyld. Kom igjen, pastor. La meg høre en riktig gaplatter nå, så skal jeg gi Dem en hel tønne med tomater.» Han ventet et sekund eller to, så på feltpresten og klukket triumfer­

307

ende. «Der kan De se, har jeg ikke rett? De kan pokker ta meg ikke le engang, kan De vel?» «Nei, oberst,» innrømmet feltpresten ydmykt og svelget langsomt med tydelig anstrengelse. «Ikke akkurat nå, jeg er så tørst.» «Så ta Dem en drink. Oberstløytnant Korn har en flaske whisky i skrivebordet sitt. Ellers synes jeg jammen De skulle forsøke å ta en tur innom offisersklubben sammen med oss en kveld for å ha det litt moro. De skulle forsøke å drikke Dem litt på en snurr en gang iblant. Jeg håper De ikke føler Dem bedre enn oss andre fordi De er en kirkens mann.» «Å nei, oberst,» forsikret feltpresten ham forlegent om. «Jeg har da faktisk vært i offisersklubben flere kvelder i det siste.» «De er bare kaptein, vet De,» fortsatte oberst Cathcart uten å legge merke til feltprestens bemerkning. «De er nok en kirkens mann, men De er og blir likevel bare kaptein.» «Ja, oberst. Jeg vet det.» «Godt, så sier vi det. Det er kanskje like bra De ikke lo. Jeg ville ikke ha gitt Dem noen tomater likevel. Korporal Whitcomb forteller meg at De tok en tomat da De var hos meg i morges.» «I morges? Men oberst! De ga meg jo den tomaten.» Oberst Cathcart strakte mistenksomt hals. «Jeg har ikke sagt at jeg ikke ga den til Dem, har jeg vel? Jeg sa bare at De tok den. Jeg skjønner ikke hvorfor De er så skyldbevisst hvis De ikke stjal den. Ga jeg den til Dem, sier De?» «Ja, oberst. Jeg sverger på at De gjorde det.» «Så må jeg vel ta Deres ord for det. Skjønt jeg kan ikke begripe hvorfor jeg skulle gi Dem en tomat.» Oberst Cathcart flyttet effektivt en rund papirvekt av glass fra den høyre bordkanten til den venstre og tok deretter opp en nyspisset blyant. «Vel, pastor, hvis De er ferdig med det De hadde å si, så har jeg en masse viktig arbeid jeg må få unna. Gi meg beskjed når korporal Whitcomb har sendt ut et dusin eller så av disse brevene, så skal vi sette oss i forbindelse med redak­ tørene i Saturday Evening Post.» En plutselig innskytelse fikk ansiktet hans til å lysne. «Vet De hva! Jeg tror jeg vil melde gruppen frivillig til Avignon igjen. Det skulle få fart i sakene.» «Avignon?» Feltprestens hjerte hoppet over et slag, og det begynte å prikke og kravle under huden. «Akkurat,» forklarte obersten overstrømmende. «Skal den­ ne planen bli virkelig vellykket, må vi skaffe oss så mange 308

tap som mulig. Jo før, jo heller! Jeg skulle gjerne ha sett at vi kom i julenummeret hvis det var mulig. Julenummeret går vel ut i et større opplag enn de vanlige numrene?» Og til feltprestens forferdelse løftet obersten telefonrøret av for å melde gruppen frivillig til Avignon, og samme kveld forsøkte han å sparke feltpresten ut av offisersklubben igjen like før den drivende fulle Yossarian reiste seg og sparket stolen sin overende for å få plass og armslag til et oppgjør på tørre never med Nately, som straks ropte ut navnet hans og fikk oberst Cathcart til å blekne og trekke seg fryktsomt tilbake og rett inn i general Dreedle, som skubbet ham for­ arget vekk fra den ømme foten han hadde trampet på og be­ ordret ham frem for å sparke feltpresten inn i offisersklubben igjen. Det var en meget opprivende kveld for oberst Cath­ cart, først det fryktede navnet Yossarian! som hadde lydt så skjebnetungt og klart som en varselklokke før dommens dag, og deretter general Dreedles ømme fot; og det var også en av de tingene oberst Cathcart mislikte ved feltpresten, at det var så håpløst umulig å forutsi hvordan general Dreedle ville reagere hver gang han så ham. Oberst Cathcart kom aldri til å glemme den første kvelden general Dreedle oppdaget felt­ presten i offisersklubben og løftet det rødmussete, pløsete, ølsløve ansiktet sitt for å stirre tungt gjennom det grågule tep­ pet av sigarettrøk mot feltpresten som sto alene og forsøkte å gå i ett med veggen. *Det var som faen!» utbrøt general Dreedle hest og hevet sine bustete, grå, truende øyenbryn som buktende kålmarker da det gikk opp for ham hvem det var. «Er det ikke felt­ presten jeg ser der borte? Det er virkelig en fin ting når en Guds mann begynner å vanke sammen med drankere og spillere på et sted som dette.» Oberst Cathcart presset leppene prippent sammen og reiste på seg. «Jeg kunne ikke være mer enig med Dem, general,» sa han høyt og tydelig og med et demonstrativt misbilligende tonefall. «Jeg vet sannelig ikke hva som går av disse preste­ folkene nå om dagen.» «De blir bedre, det er det som går av dem,» brummet general Dreedle med ettertrykk. Oberst Cathcart svelget flere ganger klosset og forsøkte for­ siktig å trekke seg tilbake. «Akkurat general. De blir bedre. Det var nettopp det jeg mente, general.» «Dette er nettopp stedet for en feltpreste å vanke, blande seg med offiserene når de er ute og drikker og spiller, så han 309

kan lære å forstå dem og vinne deres fortrolighet. Hvordan i helvete skulle han ellers kunne få dem til å tro på Gud?» *Det var nettopp det jeg hadde i tankene, general, da jeg ga ham ordre om å begynne å vanke her,» sa oberst Cathcart prøvende og la armen familiært rundt feltprestens skuldre og førte ham bort i et hjørne for med en kald undertone i stem­ men å beordre ham til å melde seg til tjeneste i offisersklub­ ben hver eneste kveld, slik at han riktig kunne blande seg med offiserene når de drakk og spilte og lære å forstå dem og vinne deres fortrolighet. Feltpresten var enig og meldte seg til tjeneste i offisers­ klubben hver eneste kveld for å blande seg med offiserene, som helst ville unngå ham, frem til den kvelden da den vold­ somme nevekampen brøt løs ved tennisbordet, og høvding Hvite Villhavre uten foranledning snurret rundt og dro til oberst Moodus over nesen så oberst Moodus datt på baken og fikk general Dreedle til å brøle av henrykt, uventet latter inntil han fikk øye på feltpresten som sto like ved og stirret med storøyd og pinefull undring på det groteske opptrinnet. General Dreedle ble stiv som en pinne ved synet av ham. Han vendte det skulende blikket sitt mot feltpresten med hovent raseri, og da han snudde seg mot bardisken igjen, hvor han ble stående forbitret og vugge fra den ene siden til den andre som en sjømann på de korte, hjulbente bena sine, var det gode humøret hans totalt forsvunnet. Oberst Cathcart kom forskrekket travende etter og kikket seg engstelig, men for­ gjeves om for å få hjelp av oberstløytnant Korn. «Det må jeg virkelig si,» sa general Dreedle ved baren og grep med den kraftige neven sin om det tomme pjolterglasset. «Jeg må virkelig si det er en fin ting når en Guds mann be­ gynner å vanke sammen med drankere og spillere på et sted som dette!» Oberst Cathcart sukket av lettelse. «Ja, ikke sant general?» utbrøt han med fint avstemt forargelse. «Det er sannelig en fin ting!» «Hvorfor pokker gjør De ikke noe med det da?» «General?» spurte oberst Cathcart og blunket med øynene. «Tror De kanskje det har en gunstig innvirkning på rulle­ bladet Deres at feltpresten henger omkring her nede hver eneste kveld? Jeg ser jo ikke andre enn ham hver jævla gang jeg kommer hit.» «De har så rett, general, så absolutt rett,» svarte oberst Cathcart. «Hadde jeg hatt ansvaret for denne miséren, ville det ha satt en meget kjedelig flekk på rullebladet mitt. Men nå

310

skal jeg i hvert fall gjøre noe med det, og det øyeblikkelig.» «Er det ikke De som har gitt ham ordre til å vanke her?» «Nei, general, det var oberstløytnant Kom. Jeg skal sørge for at han også blir strengt straffet.» «Hadde han ikke vært feltprest,» mumlet general Dreedle, «skulle jeg ha sørget for at han ble ført utenfor og skutt.» «Han er ikke feltprest, general,» sa oberst Cathcart hjelp­ somt. «Ikke det? Hvorfor pokker går han omkring med kors på skjortekraven da, hvis han ikke er feltprest?» «Han har ikke noe kors på skjortekraven, general. Han har vanlige offisersdistinksjoner. Han er oberstløytnant.» «Har De en feltprest med oberstløytnants grad?» spurte general Dreedle forbauset. «Nei, general. Feltpresten er bare kaptein.» «Hvorfor pokker går han omkring med majordistinksjoner på skjortekraven hvis han bare er kaptein?» «Han har ikke majordistinksjoner på skjortekraven, gene­ ral. Han har et kors.» «Dra til helvete!» sa general Dreedle. «Forsvinn! Hvis ikke skal jeg få Dem utenfor og skutt!» «Javel, general.» Oberst Cathcart snudde seg fra general Dreedle med et hikst og sparket feltpresten ut av offisersklubben, en prosess som skulle komme til å gjenta seg nøyaktig på samme måte to måneder senere, etter at feltpresten med så katastrofalt mislykket resultat hadde forsøkt å overtale oberst Cathcart til å trekke tilbake ordren om å øke antall tokt til seksti at han helt og holdent ville ha gitt seg fortvilelsen og selvoppgivelsen i vold om han bare ikke hadde følt seg hindret ved tanken på sin kone, som han elsket så patetisk og savnet med slik sen­ suell og eksaltert lengsel, og av den tro han allerede i barn­ dommen hadde tilegnet seg på en udødelig allmektig, all­ vitende, human, universal, antropomorfisk, engelsktalende, anglosaksisk, proamerikansk gud, som imidlertid nå hadde begynt å vakle. Så mange ting anfektet hans tro. Han hadde selvfølgelig Bibelen, men Bibelen var tross alt bare en bok, som Gullivers Reiser, Skatten på Sjørøverøya, Oliver Twist og Den siste mohikaner. Kunne det virkelig være mulig, som han en gang hadde hørt Dunbar harsellere over, at svaret på skapelsens og verdensaltets gåter var å finne blant folk som var så uvitende at de ikke engang skjønte hva som fikk regnet til å falle? Hadde den allmektige Gud med all sin uendelige visdom virkelig vært redd for at menneskene for seks tusen

311

år siden skulle klare å bygge et tårn som rakk til himmelen? Hvor i hule helvete var forresten himmelen? Opp? Ned? Det eksisterte ikke noe opp eller ned i et ekspanderende, skjønt endelig univers hvor selv den veldige, flammende, blendende, majestetiske solen var underlagt det samme tiltagende for­ fall som til syvende og sist også ville ødelegge jorden. Det fantes ikke noe som het mirakler, og bønnhørelse eksisterte ikke; uhellet rammet med samme likegyldige brutalitet de gode som de onde, og feltpresten, som både hadde øyne å se med og ører å høre med og dertil samvittighet og karakter, ville forlengst ha fulgt fornuftens stemme og avsverget troen på sin fedrene gud — ja, han ville gladelig ha gitt avkall både på sitt embede og sin beordring og fristet skjebnen som menig soldat i infanteriet eller artilleriet, eller kanskje tilogmed som korporal i et fallskjermregiment, om det bare ikke hadde vært for slike hyppige, mystiske fenomener som den nakne mannen i treet ved stakkars Snowdens begravelse for flere uker siden og det uforglemmelige og oppmuntrende skjønt ikke mindre kryptiske budskapet han samme kveld hadde fått av profeten Flume ute i skogen: «Si til dem at jeg kommer igjen til vinteren.»

KAPITEL 26

Aarfy På en måte var det Yossarians feil, alt sammen, for hadde ikke han flyttet bombelinjen under Den store beleiringen av Bologna, ville major... de Coverly sannsynligvis fremdeles ha vært der og kunne ha reddet ham; og hadde han ikke fylt de meniges permisjons villa til randen med jenter som ikke hadde noe annet sted å bo, ville Nately sannsynligvis aldri ha forelsket seg i den horen som nå satt naken fra livet og ned sammen med en flokk grinete pokerspillere som ignorerte henne fullstendig. Nately kikket i smug på henne fra den dype kanarigule lenestolen han satt i og beundret særlig den like­ gyldige, flegmatiske styrken hun godtok den ufølsomme masseavvisningen på. Hun gjespet, og han følte seg dypt grepet. Han hadde aldri sett maken til heltemodig verdighet. Hun hadde klatret fem bratte trapper opp for å selge seg til denne flokken av overmette menige soldater som hadde jenter boende overalt omkring seg; ingen av dem ville ha henne, ikke for noen pris, ikke engang etter at hun uten syn­ derlig entusiasme hadde kledd av seg for å friste dem med den høybrystede, faste, velskapte, supervellystige kroppen sin. Hun virket mer trett enn skuffet, og nå satt hun der og hvilte seg, uttømt og tiltaksløs, og så med sløv nysgjerrighet på kort­ spillet mens hun mønstret de siste rester av sin gjenstridige energi for den kjedsommelige oppgaven å få på seg resten av klærne og komme seg tilbake til jobben igjen. Etter en stunds forløp begynte hun så smått å røre på seg. Enda litt senere reiste hun seg med et ubevisst sukk og gikk med bena føre sløvt oppi de tettsittende bomullstrusene og det mørke skjør­ tet, smettet på seg skoene og gikk sin vei. Nately snek seg ut etter henne, og da Yossarian og Aarfy bortimot to timer senere kom opp i permisjonsvillaen til offiserene, var hun der også, i ferd med å krype inn i trusene og skjørtet sitt igjen, og det kunne nesten minne om feltprestens stadig til­ bakevendende inntrykk av å ha vært gjennom en lignende

313

situasjon tidligere, bortsett fra at Nately satt der utrøstelig med hendene i lommen. «Hun vil gå sin vei,» sa han med fjern, underlig stemme. «Hun vil ikke være her lenger.» «Hvorfor stikker du ikke bare til henne noen skillinger, så du kan være sammen med henne resten av dagen?» spurte Yossarian. «Hun ville ikke ha penger,» sa Nately. «Jeg fikk dem igjen. Hun er lei av meg og vil ut og finne seg en annen.» Piken gjorde en pause da hun hadde fått på seg skoene og stirret surt inviterende på Yossarian og Aarfy. Brystene hen­ nes var store og spisse under den tynne, hvite, ermeløse gen­ seren som fulgte hver eneste kurve i overkroppen hennes til den fløt stramt utover de fristende hoftene. Yossarian gjen­ gjeldte blikket og følte seg sterkt tiltrukket av henne. Han ristet på hodet. «Ingen gode miner til aldri så slett spill,» var Aarfys uforstyrrelige bemerkning. «Snakk ikke sånn om henne!» protesterte Nately med en lidenskap som rommet både en bønn og en irettesettelse. «Jeg vil ha henne her hos meg.» «Hva er det som er så spesielt ved henne? »spurte Aarfy hånlig og nedlatende. «Et ganske alminnelig ludder.» «Du er så god du ikke kaller herme et ludder!» Piken trakk passivt på skuldrene og fant etter et par sekun­ ders forløp veien mot døren. Nately sprang ynkelig frem for å åpne den for henne. Han kom tilbake som en nedbrutt og sløv mann med det følsomme ansiktet preget av veltalende sorg. «Bry deg ikke mer om henne,» sa Yossarian så forsiktig og vennlig han kunne. «Du dumper nok borti henne igjen en eller annen gang. Vi vet jo hvor de horene holder til.» «Vær så snill,» ba Nately og så ut som om han skulle til å begynne å gråte. «Ikke kall henne for hore.» «Jeg beklager,» mumlet Yossarian. Aarfy buldret godmodig: «Det er hundrevis av horer minst like gode som henne ute på alle gatehjørner. Den der var ikke pen engang.» Han klukket bløtt med en undertone av svak forakt og samtidig bestemt myndighet. «Pokker ta meg om du ikke løp frem og holdt opp døren for henne som om du skulle ha vært forelsket i henne.» «Jeg tror jeg er forelsket i henne,» tilsto Nately med skam­ full, fjern stemme. Aarfy rynket den knubbete, lubne, rosenrøde pannen sin

314

i komisk vantro. «Ho, ho, ho, ho!» lo han og klasket hendene mot den omfangsrike, grønne offisersunitormskappen han hadde slengt på seg. «Den var god! Du forelsket i henne? Den var virkelig god.»» Aarfy hadde avtalt et stevnemøte samme kveld med en rødekorspike fra Smith, hvis far eide en betydelig magnesiumhydroxydfabrikk. «Den slags jenter er det du burde pleie omgang med, ikke sånne gatejenter som denne her som ikke bare ikke ser ut i det hele tatt, men som er møkkete på kjøpet.» «Det bryr jeg meg ikke noe om,» ropte Nately desperat. «Og jeg skulle ønske du kunne holde kjeft. Jeg vil ikke en­ gang snakke med deg om henne.» «Hold kjeft, Aarfy,» sa Yossarian. «Ho, ho, ho, ho! fortsatte Aarfy. «Jeg kan så levende fore­ stille meg hva moren og faren din ville si hvis de visste du fløy omkring med lurvete gatejenter som denne her. Glem ikke at din far er en meget aktverdig mann.» «Jeg har ikke tenkt å si noe til ham,» erklærte Nately be­ stemt. «Jeg kommer ikke til å si et eneste ord hverken til ham eller mor før vi er blitt gift.» «Gift?» Aarfys overbærende lystighet este over alle gren­ ser. «Ho, ho, ho, ho! Nei, nå snakker du mer tåpelig enn noensinne. Du er ikke engang gammel nok til å vite hva sann kjærlighet er.» Aarfy var en autoritet på området sann kjærlighet; han var nemlig forlengst blitt dypt forelsket i Natelys far og i utsiktene til å få en eller annen overordnet stilling hos ham etter krigen som takk for at han hadde vært hyggelig mot Nately. Aarfy var en sjefsnavigatør som ikke hadde vært i stand til å finne seg selv etter at han hadde gjort seg ferdig med gymnasiet. Han var hyggelig og storsinnet som sjefs­ navigatør og tilga alltid de andre karene i skvadronen når de rasende skjelte ham ut fordi han ledet dem vill under toktene og førte dem inn over sterke konsentrasjoner av luftvemild. Samme kveld gikk han seg vill i Romas gater også og fant ikke frem til stedet hvor han hadde avtalt å møte den aktverdige og akseptable rødekorspiken fra Smith med den betydelige magnesiumhydroxydfabrikken. Han fløy seg vill under angrepet på Ferrara den dagen Kraft ble skutt ned og drept, og han fløy seg bort igjen på den ukentlige rutineflyvningen til Parma da han forsøkte å dirigere flyene* til Leghorn og videre ut over havet, slik at Yossarian måtte slippe bombene sine over den åpne byen for endelig å få fred og kunne lene seg tilbake mot den tykke panserplaten

315

og slappe av med lukkede øyne og en duftende sigarett mel­ lom fingertuppene. Men med ett hadde de luftvemgranater omkring seg på alle kanter, og han hørte McWatts hysteriske stemme over intercommen: «Vi blir beskutt! Hvor pokker er vi? Hva faen er det som foregår her?» Yossarian slo øynene forskrekket opp og så de totalt uven­ tede røkdottene fra de eksploderende luftverngranatene nærme seg fra alle himmelretninger og Aarfys uforstyrrelige, melonrunde, små øyne som stirret på de stadig mer nærgående granatkaskadene med velvillig lystighet. Yossarian var et øye­ blikk som lammet av skrekk. Benet hans sov. McWatt hadde begynt å stige og forlangte gneldrende nærmere instruksjo­ ner. Yossarian ville springe frem for å se hvor de var, men kom ikke av flekken. Han var ikke i stand til å røre seg. Så oppdaget han plutselig at han var gjennomvåt. Han så ned mellom bena sine mens en synkende, syk følelse este ut un­ der mellomgulvet. En uhyggelig, blodrød flekk krøp raskt oppover skjorten hans som et veldig sjøuhyre som steg opp av dypet for å fortære ham. Han var truffet! Blodet dryppet og rant og dannet en dam på gulvet, sildret gjennom et opp­ revet bukseben som røde, vrikkende ormer ingen kunne stanse. Hjertet hans sluttet å slå. Flyet ble truffet av et nytt rystende slag. Yossarian skalv av redsel og uvilje ved det underlige synet av såret og skrek til Aarfy om hjelp. «Jeg er truffet, Aarfy! Jeg er truffet mellom bena! Midt i ... » Stemmen steg til et sinnssykt vræl, men Aarfy hørte ikke, og Yossarian bøyde seg frem og trakk ham i ermet. «Aarfy, hjelp meg,» ba han, nesten på gråten. «Ser du ikke at jeg er truffet? Kan du ikke se hvor jeg er truffet!» Aarfy snudde seg langsomt med et blindt, spørrende flir. «Hva?» «Jeg er truffet, Aarfy! Hjelp meg!» Aarfy flirte igjen og trakk forekommende på skuldrene. «Jeg kan ikke høre hva du sier,» sa han. «Kan du ikke se da, for pokker!» skrek Yossarian fortvilet og pekte på den stadig voksende blodpølen han følte forme­ lig plasket omkring ham og under ham. «Jeg er såret! Hjelp meg for Guds skyld! Aarfy, hjelp meg!» «Jeg er ikke kar om å høre hva du sier,» klaget Aarfy overbærende og satte den lubne hånden sin som en lur bak den bleke utveksten han hadde til øre. «Hva var det du sa?» Yossarian svarte med sviktende stemme, plutselig utmat­ tet av å skrike så høyt, og av hele den håpløse, fortvilede, latterlige situasjonen. Han holdt på å dø, og det var ingen 316

som brydde seg noe om det. «Gi faen,» sa han. «Det kan være det samme, alt sammen.» «Hva?» ropte Aarfy. «Jeg sa jeg har mistet balla mi! Kan du ikke høre? Jeg er såret mellom bena!» «Jeg kan fremdeles ikke høre deg,» sa Aarfy irettesett­ ende. «Jeg sa gi faen i det!» hylte Yossarian med en stemme som var ukjennelig av redsel. Han begynte å skjelve og følte seg plutselig meget kald og svak. Aarfy ristet beklagende på hodet igjen og la det skamløse, melkehvite øret sitt nesten helt oppi ansiktet til Yossarian. «Snakk bare ut, kjære venn. Skrik alt du orker. Det pleier å hjelpe.» «La meg være, din idiot! Din faens ufølsomme idiot, la meg være!» Yossarian hulket. Han ville slå løs på Aarfy, men hadde ikke krefter til å løfte armen. Han bestemte seg for å sove i stedet og veltet bevisstløs over på siden. Han var såret i hoften, og da han kom til seg selv igjen, sto McWatt på kne ved siden av ham og stelte med såret. Han var lettet til tross for at han fremdeles så Aarfys pløsne kerubansikt som kikket velvillig interessert ned på ham over skulderen til McWatt. Yossarian følte seg syk, han smilte svakt til McWatt og spurte: «Hvem passer butikken?» Mc­ Watt viste ikke tegn til å ha hørt. Med stigende redsel trakk Yossarian pusten og gjentok ordene så høyt Han kunne. McWatt så opp. «Jøssenavn, så glad jeg er for at du frem­ deles lever!» utbrøt han og trakk et veldig sukk. De sympa­ tiske vennlige rynkene rundt øynene hans var hvite av spen­ ning og skinnende blanke av olje og skitt der han sto og viklet uendelige lengder av gasbind om den klumpete bomullskompressen Yo-ssarian følte som et ubehagelig press mot innsiden av låret. «Nately har overtatt kontrollene. Den stakkars guttungen holdt på å begynne å tute da han hørte du var blitt truffet. Han tror fremdeles at du er død. De har revet opp en pulsåre på deg, forstår du, men jeg tror jeg har klart å stanse blodet. Jeg har gitt deg morfin.» «La meg få mer.» «Det er kanskje for nære innpå. Jeg skal gi deg mer når det begynner å gjøre vondt.» «Det gjør vondt nå.» «Ah, pokker heller!» sa McWatt og kjørte en sprøyte til inn i armen på Yossarian. «Når du sier til Nately at jeg er all right ...» sa Yos317

sarian og mistet bevisstheten igjen da alt ble tåkete bak en jordbærflekket gelemasse og forsvant i en dyp, altoppslu­ kende, vibrerende barytonbrumming. Han kom til seg selv igjen i sykebilen og smilte oppmuntrende til doktor Danee­ kas triste, mørkskyggete snutebilleoppsyn i de par tåkete se­ kundene han hadde før alt ble rosafarvet og lyserødt igjen og deretter svart og ufattelig stille. Yossarian våknet på sykehuset og la seg til å sove. Da han våknet for annen gang, var lukten av eter forsvunnet, og Dunbar lå på sengen like overfor Yossarian iført pyjamas, og påsto at han ikke var Dunbar men a fortiori. Yossarian trodde det hadde gått rundt for ham. Han spisset leppene skeptisk til den nyheten Dunbar meddelte ham, sov urolig på den en dag eller to og våknet så en dag søstrene var opp­ tatt annetsteds og lurte seg ut av sengen for å undersøke saken på egen hånd. Gulvet husket på seg som flåten nede ved stranden, og stingene på innsiden av låret bet som små fisketenner i kjøttet hans da han hinket over gangen mellom sengene for å lese navnet over feberkurven ved fotenden av Dunbars seng, og ganske riktig: Dunbar var ikke lenger Dun­ bar, men fenrik Antonio Fortiori. «Hva pokker skal dette bety?» A. Fortiori sto opp og ga tegn til Yossarian at han skulle bli med. Yossarian hinket etter ham ut i korridoren og bort til en annen avdeling med en seng som inneholdt en plaget ung mann med smilehull og vikende hake. Hele tiden måtte han klamre seg fast overalt hvor han fant noe å støtte seg til. Den plagede unge mannen reiste seg aktpågivende opp på albuen da de nærmet seg. A. Fortiori viftet med tomme­ len over skulderen og sa: «Forsvinn!» Den plagede unge mannen hoppet ut av sengen og forsvant. A. Fortiori krøp opp i sengen og ble Dunbar igjen. «Det var A. Fortiori,» forklarte Dunbar. «De hadde in­ gen ledig seng på din avdeling, så jeg benyttet meg av min høyere rang og jagde ham over i min seng her inne. Det er ingen dårlig følelse det der å benytte seg av sin rang og stilling. Det skulle du forsøke en gang. Du skulle sanne­ lig forsøke det her og nå, for du ser ut til å kunne gå over ende når som helst. Yossarian følte at han kunne gå over ende når som helst. Han snudde seg mot den middelaldrende mannen med lyskasterhaken og læransiktet i sengen ved siden av Dunbars, viftet med tommelen over skulderen og sa «Forsvinn!» Den

318

middelaldrende mannen ble helt stiv av raseri og stirret hardt på Yossarian. «Han der er major,» forklarte Dunbar. «Hvorfor sikter du ikke litt lavere og forsøker å bli underoffiser Homer Lumley en stund? Så får du en far i justisdepartementet og en søster som er forlovet med en konkurranseskiløper med en bråte førstepremier. Bare si til ham at du er kaptein.» Yossarian snudde seg mot den forskrekkede pasienten Dunbar hadde siktet til. «Jeg er kaptein,» sa han og viftet med tommelen over skulderen. «Forsvinn!» Den forskrekkede pasienten sprang på Yossarians befal­ ing ned på gulvet og løp sin vei. Yossarian krøp opp i sengen hans og ble underoffiser Homer Lumley, plutselig dekket av klam kaldsvette og med følelsen av å kaste opp hvert øyeblikk. Han sov en times tid og ville gjerne bli Yossarian igjen. Det var ikke noe særlig stas likevel å ha en far i ju­ stisdepartementet og en søster som var forlovet med en skikonge. Dunbar førte Yossarian tilbake til hans egen avde­ ling, hvor han brukte tommelen for å jage A. Fortiori ut av sengen, så han selv kunne bli Dunbar for en stund igjen. Underoffiser Homer Lumley var ikke å se noe sted. Men søster Cramer var i høy grad både å se og høre; hun freste og futtet av hellig vrede som en våt lilleputt. Hun beordret Yossarian rett tilbake til sengen og sperret veien for ham så han ikke kunne parere ordre. Det nydelige ansiktet hennes var mer frastøtende enn noensinne. Søster Cramer var en god­ hjertet, sentimental sjel som gledet seg uselvisk hver gang hun fikk nyss om en fødselsdag, et bryllup, en forlovelse eller en barnefødsel selv om hun ikke kjente noen av dem som var implisert i disse begivenhetene. «Er De ikke riktik klok, De?» skjente hun forarget og ristet en indignert pekefinger foran øynene på ham. «Det skulle ikke forundre meg om De tok livet av Dem selv en vakker dag.» «Det er mitt liv,» minnet han henne om. «De bryr Dem vel ikke noe om at De kan miste benet Deres heller, om De fortsetter på den måten.» «Det er mitt ben.» «Det er slett ikke Deres ben!» svarte søster Cramer hissig. «Benet Deres tilhører staten. Akkurat som en bilmotor eller et bekken. Hæren har satset en masse penger på å gjøre Dem til en dyktig flyver, og De har ingen rett til å ignorere legens ordrer.» Yossarian var ikke så sikker på om han likte å være et al­ 319

minnelig investeringsobjekt. Søster Cramer sto fremdeles rett foran ham så han ikke kunne komme forbi. Hodet hans verket. Søster Cramer skrek endel spørsmål til ham som han ikke kunne oppfatte. Han viftet med tommelen over skulderen og sa: «Forsvinn!» Søster Cramer dro til ham midt i ansiktet så hardt at han holdt på å gå over ende. Yossarian knyttet nevene for å gjengjelde med en uppercut, men i samme øyeblikk ga bena seg under ham, og han begynte å falle. Søster Duckett kom løpende akkurat tidsnok til å fange ham opp. Hun henvendte seg strengt til begge to. «Hva er det egentlig som foregår her?» «Han vil ikke gå tilbake til sengen sin,» rapporterte søs­ ter Cramer nidkjært med forurettet tonefall. «Og kan du tenke deg, Sue Ann, han sa noe så fryktelig til meg at jeg ikke engang kan få meg til å gjenta det.» «Hun kalte meg en bilmotor og et bekken først,» mumlet Yossarian. Søster Duckett hadde ingen medlfdenhet med ham. «Kom Dem tilbake til sengen,» sa hun, «ellers må jeg ta Dem i øret og hjelpe Dem.» «Bare ta meg i øret og hjelp meg,» sa Yossarian håpefullt. Søster Duckett tok ham i øret og hjalp ham tilbake til sengen.

KAPITEL 27

Søster Duckett Søster Sue Ann Duckett var en høy, mager, moden kvin­ ne med rett rygg, utstående, vel avrundet ende, små bryster og kantete, asketiske Ny-Englandstrekk som ikke manglet mye på å være svært enkle og svært nydelige. Huden hen­ nes var hvit og rød, øynene små, nesen liten og rett og haken bestemt. Hun var dyktig, rask, nøyaktig og intelligent. Hun likte å ha ansvar, og hun beholdt hodet klart under enhver krise. Hun var voksen og full av selvtillit og trengte ikke noe av noen. Yossarian fikk straks medlidenhet med henne og bestemte seg for å hjelpe henne. Morgenen etter, da hun sto bøyd over sepgen hans og glattet ut lakenet ved fotenden, smøg han hånden forsiktig inn i det smale mellomrommet mellom knærne hennes og kjørte den plutselig opp mellom lårene hennes så langt den gikk. Søster Duckett hylte og hoppet en mil i været men ikke høyt nok og vred og vrikket på seg og stupte kråke og akte seg frem og tilbake på den guddommelige hevarmen i hele femten sekunder før hun omsider klarte å slite seg løs for å flykte panikkslagen ut i korridoren med askegrått, skjel­ vende ansikt. Hun rygget imidlertid for langt i første om­ gang, og Dunbar, som hadde sett alt sammen fra begynnelsen av, sprang uten varsel opp fra sengen og slo beggt armene om brystene hennes bakfra. Søster Duckett satte i et nytt hyl, vred seg unna og flyktet så langt fra Dunbar at Yossa­ rian kunne kaste seg frem og gripe tak i sitt yndlingsholdepunkt igjen. Søster Duckett spratt ut i gangen mellom sen­ gene som en pingpongball på to ben. Men der sto Dunbar atter klar til å ta imot henne. Hun husket ham i siste liten og hoppet til side. Dunbar bommet fullstendig, seilte forbi henne over sengen og landet hodestups på gulvet med en dump, knasende lyd som slo ham loddrett ut. Han kom til seg selv igjen, fremdeles på gulvet, med blo­ det silende fra nesen og nøyaktig de skrekkelige hodesymptomene han hele tiden hadde simulert. Avdelingen var i vilt

321

opprør. Søster Duckett var oppløst i tårer, og Yossarian satt ved siden av henne på sengekanten og trøstet henne beskjem­ met og angrende. Sjefslegen, som var oberst, kom rasende løpende og skrek til Yossarian at han ikke ville tåle at pasi­ entene tok seg friheter med sykepleierskene hans. «Hvorfor bruker De kjeft på ham?* spurte Dunbar klag­ ende nede fra gulvet der han satt og skar ansikter over de voldsomme hodesmertene som gjennomboret tinningene hans da han hevet stemmen. «Han har da ikke gjort noe galt.» «Jeg snakker ikke til ham, jeg snakker til Dem,» brølte den verdige obersten så høyt han kunne. «De kan stole på at De skal få svi for dette her.» «Hvorfor bruker De kjeft på ham?» ropte Yossarian. «Han har da ikke gjort noe annet enn å snuble og falle på hodet.» «Og jeg snakker til Dem også?» sa obersten og snudde seg rasende mot Yossarian. «De skal komme til å beklage dypt at De tok søster Duckett på brystene.» «Jeg har ikke tatt søster Duckett på brystene,» sa Yossarian. «Jeg tok søster Duckett på brystene,» sa Dunbar. «Er dere spenna gærne, begge to?» skrek doktoren sking­ rende og rygget tilbake, blek av forvirring. «Det stemmer, doktor,» sa Dunbar inntrengende. «Han er spenna gæern. Hver eneste natt drømmer han at han holder en levende fisk i hånden.» Doktoren bråstoppet med et uttrykk av elegant forbauselse og motvilje i ansiktet, og det ble stille i avdelingen. «Han gjør hva?» spurte han. «Han drømmer at han holder en levende fisk i hånden.» «Hva slags fisk?» spurte doktoren strengt, henvendt til Yossarian. «Jeg vet ikke,» svarte Yossarian. «Jeg kan ikke skjelne den ene fisken fra den andre.» «I hvilken hånd holder De den?» «Det varierer,» svarte Yossarian. «Det varier med fisken,» la Dunbar hjelpsomt til. Obersten snudde seg mot Dunbar og stirret mistenksomt på ham med sammenknepne øyne. «Jaså? Og hvordan kan det ha seg at De vet så meget om dette?» «Jeg er med i drømmen hans, jeg også,» svarte Dunbar uten å foretrekke en mine. Obersten ble rød i ansiktet av forlegenhet. Han stirret kaldt og uforsonlig på dem begge. «Kom Dem opp fra gulvet og opp i sengen,» sa han til Dunbar med sammenpressede lep­ per. «Og la meg ikke høre mer om disse drømmene fra noen

322

av dere. Jeg har en spesiell mann til å høre på den slags motbydelig vrøvl.» «Hvorfor tror De egentlig,» spurte major Sanderson, den forsiktige, tykkfalne, smilende militærpsykiateren som obers­ ten hadde sendt Yossarian til, forsiktig som en innledning, «at oberst Ferredge synes drømmen Deres er så motbydelig.» Yossarian svarte full av respekt: «Jeg skulle tro at det enten måtte være noe spesielt ved drømmen eller ved oberst Ferredge.» «Det er meget godt formulert,» roste major Sanderson som hadde knirkende militærsko og trekullsvart hår som sto nesten ende til værs. «Av en eller annen grunn,» la han fortrolig til, «har oberst Ferredge alltid fått meg til å tenke på en havmåke. Han ligner faktisk en havmåke. Og De vet han har ikke mye til overs for psykiatrien.» «De liker ikke havmåker, gjør De vel?» spurte Yossarian. «Ikke noe større,» medga major Sanderson med en skarp, nervøs latter og trakk i den dinglende dobbelthaken sin som om den skulle ha vært et langt tippskjegg. «Jeg synes drøm­ men Deres er sjarmerende, og jeg håper den kommer igjen riktig ofte, så vi kan fortsette å diskutere den. Se her, vil De ha en sigarett?» Han smilte da Yossarian avslo. «Hvorfor tror De egentlig,» spurte han megetsigende, «at De har så sterk aversjon mot å ta imot en sigarett av meg?» «Fordi jeg stumpet en akkurat i dette øyeblikk. Det ryker fremdeles av den i askebegeret.» Major Sanderson smålo. «Det er virkelig en ganske utspe­ kulert forklaring. Men vi skal nok snart finne ut den egent­ lige grunnen.» Han knyttet en slurvete dobbelt sløyfe på den ene skolissen sin som hadde gått opp, og la deretter en gul notisblokk med linjerte blad på kneet. Den hadde ligget på bordet tidligere. «Først var det imidlertid denne fisken De drømmer om. La oss snakke litt mer om den. Det er alltid den samme fisken, ikke sant?» «Jeg vet ikke,» svarte Yossarian. «Jeg har vanskelig for å kjenne den igjen.» «Hva minner den Dem om?» «Om andre fisker.» «Og hva minner andre fisker Dem om?» «Andre fisker.» Major Sanderson lente seg skuffet tilbake i stolen. «Liker De fisk?» «Ikke noe større.»

323

«Hvorfor tror De egentlig De har en slik sykelig aversjon mot fisk?» spurte major Sanderson triumferende. «Det er for lite smak i fisk,» svarte Yossarian. «Og så er det så mye ben.» Major Sanderson nikket forståelsesfullt med et hyggelig og falskt smil. «Det var en høyst interessant forklaring. Men vi skal nok snart finne ut den egentlige grunnen. Liker De denne spesielle fisken? Jeg mener den De holder i hånden.» «Jeg hverken liker eller misliker den.» «De misliker den ikke altså? De nærer ingen fiendtlige eller aggressive følelser for den?» «Neida, nei, langt i fra. Jeg liker den tvert imot.» «Men da liker De jo fisken da!» «På ingen måte. Jeg hverken liker den eller misliker den.» «Men De sa jo nettopp at De likte den. Og nå sier De at De hverken liker den eller ikke liker den. Jeg har grepet Dem i en selvmotsigelse, er De klar over det?» «Javel, major. Jeg hører De sier De har grepet meg i en selvmotsigelse.» Major Sanderson skrev stolt Selvmotsigelse på blokken sin med tykk, svart blyant. «Hvorfor tror De egentlig,» fortsatte han da han var ferdig med å skrive og så opp, «at De kom med disse to utsagnene som gir uttrykk for to motstridende følelsesmessige holdninger til fisken?» «Jeg må nok være ambivalent i min holdning til denne fisken.» Major Sanderson sprang gledesstrålende opp da han hørte ordene ambivalent og holdning. «Men De forstår meg jo!» ut­ brøt han og vred hendene ekstatisk. «Å, De kan ikke forestille Dem hvor ensomt det har vært for meg dag etter dag å snakke med pasienter som ikke har den ringeste kjennskap til psykiatri, forsøke å helbrede mennesker som ikke eier den fjerneste interesse for meg eller mitt fag! Det har fått meg til å føle at jeg kommer så skrekkelig til kort.» En skygge av engstelse for over ansiktet hans. «Det later til at jeg ikke kla­ rer å fri meg fra den heller.» «Sier De virkelig det?» spurte Yossarian som lurte på hva han ellers kunne ha sagt. «Hvorfor legger De skylden på Dem selv for hullene i andres kunnskaper?» «Det er tåpelig, jeg vet det,» svarte major Sanderson urolig med en tung, ufrivillig latter. «Men jeg har alltid vært en god del avhengig av andres meninger. Jeg nådde pubertetsalderen noe senere enn mine jevnaldrende kamerater, forstår De, og det har gitt meg ... altså problemer av forskjellig slag. Jeg 324

vet jeg kommer til å ha glede og utbytte av å diskutere dem med Dem. Jeg er så ivrig etter å få begynt at jeg nesten ikke kan tenke meg å vende tilbake til Deres problem, men jeg er redd jeg må. Oberst Ferredge ville bli sint hvis han fikk greie på at vi anvender hele tiden på meg. Nå vil jeg gjerne vise Dem en del blekkflekker for å finne ut hva de forskjel­ lige figurene minner Dem om.» «De kan spare Dem bryderiet med det, doktor. Alt minner meg om kvinnfolk.» «Virkelig?» ropte major Sanderson frydefullt, som om han knapt våget tro sine egne ører. «Nå nærmer vi oss virkelig sakens kjerne. Har De noen gang virkelig fine erotiske drøm­ mer?» «Fiskedrømmene mine er erotiske drømmer.» «Nei, jeg mener virkelig erotiske drømmer — sånne som De får tak i en eller annen deilig naken hore i og griper henne i nakken og klyper henne og slår henne i ansiktet til hun er helt blodig, hvoretter De kaster Dem over henne og misbruker henne til De brister i gråt fordi De elsker henne og hater henne så intenst at De ikke vet hva De skal gjøre. Slike ero­ tiske drømmer er det jeg vil snakke om. Har De aldri slike erotiske drømmer?» Yossarian funderte et øyeblikk med et tenksomt uttrykk i ansiktet. «Men det er jo en fiskedrøm,» sa han. Major Sanderson rykket til som om han skulle være blitt slått. «Jo, naturligvis,» medga han kjølig, og vesenet hans forandret seg og ble til skarp og defensiv motvilje. «Men jeg ville likevel gjerne De skulle drømme en av mine drømmer for en gangs skyld, så jeg kunne se hvordan De reagerte. Dette får klare seg for i dag. Til neste gang skulle jeg gjerne se at De drømte svar på noen av de spørsmålene jeg har stilt Dem i dag. Disse timene er ikke mer behagelige for meg enn for Dem, kan jeg forsikre Dem om.» «Jeg skal nevne det for Dunbar,» sa Yossarian. «Dunbar?» «Det var han som startet alt dette. Det er hans drøm.» «Dunbar, nå,» sa major Sanderson med et forståelsesfullt smil og gjenvant endel av selvtilliten. «Jeg er sikker på at Dunbar nettopp er den ondskapsfulle fyren som gjør alt det gale De får skylden for, ikke sant?» «Han er ikke så ille.» «Og likevel er De villig til å forsvare ham inn i døden? Stemmer ikke det?» «Ikke så langt.» 325

Major Sanderson smilte ironisk og skrev Dunbar på blok­ ken sin. «Hvorfor halter De?» spurte han plutselig skarpt da Yossarian gikk mot døren. «Og hva pokker skal det bety med den bandasjen rundt låret? De er kanskje gal også, eller hva?» «Jeg ble såret i hoften. Det er derfor jeg er her på syke­ huset.» «De er faen selv, er De!» sa majoren brutalt. «De ligger her fordi De har stener i spyttkjertelen. Så De er nok ikke så smart som De tror likevel. De vet ikke engang hva De ligger her for, men jeg vet det.» «Jeg ligger her fordi jeg ble såret i låret,» fastholdt Yos­ sarian. Major Sanderson overhørte protestene hans med et hånlig smil. «Hils i hvert fall Deres venn Dunbar, Og be ham drøm­ me den drømmen sin for meg, er De snill.» Men Dunbar var kvalm og svimmel på grunn av den sta­ dige hodepinen sin og hadde ikke lyst til å samarbeide med major Sanderson. Sultne Joe hadde mareritt fordi han hadde gjort seg ferdig med sine seksti tokt og ventet på å bli sendt hjem, men han ville ikke dele dem med noen da han kom for å besøke dem på sykehuset. «Er det ingen av dere som har en drøm for major Sander­ son?» spurte Yossarian. «Jeg liker ikke å skuffe ham. Han er nedtrykt nok som han er.» «Jeg har hatt en ganske besynderlig drøm helt siden jeg fikk høre at De var blitt såret,» innrømmet feltpresten. «Før pleide jeg alltid å drømme hver eneste natt at min kone holdt på å dø eller ble myrdet, eller at mine barn ble kvalt av noe i vrangstrupen eller av god, nærende mat. Nå drømmer jeg at jeg er ute og svømmer under vann, og at en hai gnager løs på det venstre benet mitt nøyaktig på samme sted som De har forbindingen Deres.» «Men det er jo en fantastisk drøm,» sa Dunbar. «Jeg skal vedde på at major Sanderson blir henrykt over den.» «Det er en avskyelig drøm!» skrek major Sanderson. «Den er full av smerte og lemlestelse og død. Jeg er sikker på at De drømte den bare for å ha meg til beste. Men jeg skal si Dem, jeg, at jeg ikke engang er sikker på om De hører hjem­ me i hæren, De som drømmer så motbydelige drømmer.» Yossarian syntes han øynet et ørlite håp. «Kanskje De har rett, major,» antydet han snedig. «Kanskje jeg burde tas ut av aktiv tjeneste og sendes hjem til Statene?» «Har det aldri slått Dem at De i Deres promiskuøse jakt

326

etter kvinner bare forsøker å kompensere Deres ubevisste frykt for seksuell impotens?» «Jo, major, det har det.» «Hvorfor fortsetter De da med det?» «For å kompensere min ubevisste frykt for seksuell impo­ tens.» «Hvorfor skaffer De Dem ikke en god hobby i stedet?» spurte major Sanderson med vennlig interesse. «Som for eksempel fisking. Synes De virkelig søster Duckett er så til­ trekkende? Jeg for min del synes hun er for mager. Altfor farveløs og benete. Som en fisk.» «Jeg kjenner nesten ikke søster Duckett.» «Hvorfor grep De henne da i brystene? Bare fordi hun har bryster?» «Det var Dunbar som gjorde det.» «Kom nå ikke med Dunbar igjen,» utbrøt major Sanderson med vitriolsk hån og slengte fortvilet blyanten sin bortover bordet. «Tror De virkelig De kan frita Dem selv for enhver skyld bare ved å late som De er en ganske annen? Jeg liker Dem ikke, Fortiori. Nå vet De det. Jeg liker Dem ikke i det hele tatt.» Yossarian følte en kald, fuktig vind av onde anelser stryke over seg. «Jeg heter ikke Fortiori, major,» sa han fryktsomt. «Jeg heter Yossarian. Og jeg er lagt inn på sykehuset fordi jeg ble såret i låret.» «De heter Fortiori,» motsa major Sanderson ham stridslystent. «Antonio Fortiori. Og De er innlagt for stener i spytt­ kjertelen.» «Gi Dem nå, major,» eksploderte Yossarian. «Jeg vet da selv hvem jeg er.» «Og jeg har rullebladet Deres her som beviser det,» sa major Sanderson. «Hærens offisielle rulleblad, lydende på Deres rette navn. Det er best for Dem selv at De tar Dem i akt før det er for sent. Først er De Dunbar. Så er De Yos­ sarian. Den neste De påstår De er, er kanskje Washington Irving. Vet De hva som feiler Dem? De lider av personlighets­ spaltning, det er det De lider av.» «Kanskje De har rett, major,» innrømmet Yossarian diplo­ matisk. «Jeg vet jeg har rett. De har et stygt forfølgelseskompleks. De tror folk forsøker å skade Dem.» «Men de gjør det.» «Gjør hva?» «Forsøker å skade meg.» 327

«Der kan De se. De eier ikke respekt for overdreven myn­ dighet og foreldede tradisjoner. De er en skummel og farlig person, og De fortjener å bli ført utenfor og skutt!» «Mener De det alvorlig?» «De er en fiende av samfunnet og den bestående orden!» «Er De ikke riktig klok?» skrek Yossarian. «Det er ingenting i veien med meg,» skrek Dobbs rasende med noe han innbilte seg var en stjålen hvisking da Yossarian var kommet tilbake til avdelingen. «Jeg sier jo at Sultne Joe så dem. Han så dem i går da han fløy til Napoli for å få tak i et air-conditioning-anlegg på svartebørsen til gården til oberst Cathcart. De har en veldig gjennomgangsleir der med hundrevis av flyvere, bombekastere og skyttere som er på vei hjem. De har fløyet femogførti tokt, det er det hele. Noen med såredemedaljen har tilogmed fløyet færre tokt. Erstatningsmannskaper kommer strømmende fra Statene i store masser til de andre bombergruppene. De vil at alle skal ha gjort tjeneste utenlands minst en gang, tilogmed administrasjonspersonell. Leser du ikke engang avisene, hva? Det er nå vi må drepe ham!» «Du har bare to tokt igjen, innvendte Yossarian lavmælt. «Jeg skjønner ikke hvorfor du er så oppsatt på å ta en slik sjanse.» «Jeg kan vel bli drept fordi om jeg bare har to tokt igjen,» svarte Dobbs stedig med sin grove, skjelvende, overanstrengte stemme. «Vi kan drepe ham det første vi gjør i morgen tidlig når han kommer kjørende tilbake fra gården sin. Jeg har revolveren her.» Yossarian sperret øynene opp i forbauselse da Dobbs fisket frem en revolver fra lommen sin og slengte den høyt opp i luften. «Er du gått fra vettet?» sa han med panikk i stemmen. «Legg den vekk. Og snakk for Guds skyld ikke så høyt.» «Hva er det du er så redd for?» spurte Dobbs med foruret­ tet uskyldighet. «Det er ingen her som kan høre oss.» «Hei, hold nå til helvete kjeft der borte, så en mann kan få seg en lur,» hørtes en høy stemme helt borte fra den andre enden av sykestuen. «Hvem faen tror du du er?» skrek Dobbs tilbake og kastet seg rundt med knyttede never, klar til å slåss. Han snudde seg brått mot Yossarian igjen, men før han rakk å si noe, nøs han tordnende seks ganger og ravet sidelengs som på gummiben mellom hvert anfall mens han for hvert nys hevet albuene i et fåfengt forsøk på å avverge det. Øyelokkene over de rennende øynene hans var oppsvulmet og betente. «Hvem faen tror han

328

han er,» spurte han Yossarian og snufset rykkvis og tørket seg under nesen med baksiden av det kraftige håndleddet sitt. «En politimann eller noe sånt?» «Han er fra sikkerhetstjenesten,» sa Yossarian rolig. «Vi har tre av dem her nå, og flere er underveis. Men vær ikke redd. De er ute etter en bedrager ved navn Washington Irving. De er ikke interessert i mordere.» «Mordere?» Dobbs var fornærmet. «Hvorfor kaller du oss mordere? Bare fordi om vi skal myrde oberst Cathcart!» «Vær stille, for faen!» advarte Yossarian ham. «Kan du ikke hviske da?» «Det er jo det jeg gjør. Jeg...» «Du brøler fremdeles.» «Det gjør jeg ikke. Jeg .. .» «Men hold nå til helvete kjeft der borte da!» hørtes det nå fra alle kanter av sykestuen. «Jeg tar dere gjerne alle sammen i tur og orden,» skrek Dobbs tilbake og steg opp på en vaklevoren trekrakk og fektet vilt med revolveren. Yossarian grep ham i armen og rev ham ned. Dobbs begynte å nyse igjen. «Jeg er allergisk,» sa han unnskyldende da han var ferdig med å nyse; det rant av begge neseborene hans, og tårene strømmet ut av øynene på ham. «Det er synd,» sa Yossarian. «Hadde du ikke vært det, ville du sikkert ha vært en stor leder.» «Det er oberst Cathcart som er morderen,» klaget Dobbs hest da han hadde stappet det tilsølte, krøllete khakilommetørkleet sitt i lommen. «Oberst Cathcart kommer til å myrde oss alle sammen hvis vi ikke foretar oss noe for å stoppe ham.» «Kan hende kommer han ikke til å øke antallet flere gan­ ger. Kanskje seksti er toppen for ham også.» «Han gir seg aldri. Du burde vite bedre enn å komme med den slags.» Dobbs svelget og bøyde det intense ansiktet sitt helt inn til Yossarians; musklene i den bronsebrune, granittlignende haken sto ut som små, skjelvende kuler. «Bare si at du synes det er i orden, så skal jeg gå i gang i morgen tidlig. Du forstår da hva jeg sier, ikke sant? Nå som jeg hvisker og all ting.» Yossarian slet blikket vekk fra de brennende, bønnfallende øynene Dobbs rettet mot ham. «Hvorfor i hule helvete går du ikke uten videre i gang?» sa han oppbragt. «Hvorfor gir du ikke faen i å mase på meg om det og går ut og gjør det isteden?»

329

«Jeg er redd for å gjøre det alene. Jeg er redd for å gjøre alt alene.» «Så la i hvert fall meg i fred. Pokker heller. Her ligger jeg med et sår i benet som er verdt en million dollar. Jeg ville jo være sinnssvak hvis jeg lot meg trekke inn i noe sånt som dette. Jeg kan jo vente å bli sendt hjem når som helst.» «Og det tror du?» utbrøt Dobbs vantro. «Det er jo bare en skramme. Han kommer til å hale deg ut og sende deg opp igjen før du får snudd deg, såredemedalje eller ikke.» «Gjør han det, skal jeg drepe ham,» lovte Yossarian. «Da skal jeg oppsøke deg med en gang, så kan vi gjøre det sam­ men.» «La oss heller gjøre det i morgen når vi har sjansen,» sa Dobbs overtalende. «Feltpresten sier han har meldt gruppen frivillig til Avignon igjen. Jeg kan risikere å bli drept før du kommer ut. Se på hendene mine som de skjelver. Jeg kan ikke fly engang. Jeg er ikke god for det.» Yossarian var redd for å si ja. «Jeg vil heller vente og se hva som hender først.» «Vanskeligheten med deg er at du ikke vil gjøre noe som helst,» klaget Dobbs tykt og forurettet. «Jeg gjør alt som står i min mulighets makt,» forklarte feltpresten mildt til Yossarian etter at Dobbs hadde gått sin vei. «Jeg gikk tilogmed til sanitetsteltet for å snakke med dok­ tor Daneeka og spørre om han kunne hjelpe Dem.» «Jeg ser det,» svarte Yossarian og undertrykte et smil. «Hva hendte?» «De malte tannkjøttet mitt rødt,» svarte feltpresten fårete. «De malte tærne hans røde også,» la Nately oppbragt til. «Og så ga de ham lakserolje!» «Men i dag morges gikk jeg tilbake for å oppsøke ham igjen.» «Og så malte de tannkjøttet hans rødt igjen,» sa Nately. «Men jeg fikk i hvert fall snakke med ham,» innvendte feltpresten i en forurettet tone av selvrettferdighet. «Doktor Daneeka later til å være en meget ulykkelig mann. Han har mistanke om at noen intrigerer å få ham overført til Stille­ havet. Hele denne tiden har han tenkt på å komme til meg og be om hjelp. Da jeg sa jeg trengte hans hjelp, lurte han på om ikke gruppen hadde en feltprest som jeg heller burde hen­ vende meg til.» Feltpresten ventet tålmodig ulykkelig til Yos­ sarian og Dunbar hadde ledd fra seg. «Før trodde jeg det var umoralsk å være ulykkelig,» fortsatte han som om han snakket høyt med seg selv i sin ensomhet. «Nå vet jeg ikke lenger 330

hva jeg skal tro. Jeg kunne godt tenke meg å ta umoralen som emne for min preken søndag, men jeg er ikke sikker på om jeg bør holde noen preken i det hele tatt sånn som jeg ser ut i tannkjøttet. Oberstløytnant Kom var ikke særlig blid da han fikk se det.» «Hør her, pastor, hvorfor legger De Dem ikke inn på sykehuset her sammen med oss og tar det med ro en stund?» foreslo Yossarian. «Her kunne De ha det temmelig komforta­ belt og sorgløst.» Det åpenlyst syndige i forslaget fristet og moret feltpresten et sekund eller to. «Nei, jeg tror ikke det ville gå,» avgjorde han motstrebende. «Jeg skal heller forsøke å-arrangere en tur over til fastlandet for å snakke med en postmann der ved navn Wintergreen. Doktor Daneeka mente han kanskje kunne hjelpe meg.» «Wintergreen er trolig den mest innflytelsesrike person på hele dette frontavsnittet. Han er ikke bare postmann, han har også adgang til stensilmaskinen. Men han hjelper ingen. Det er en av grunnene til at han har nådd så langt» «Jeg vil gjeme snakke med ham likevel. Det må da finnes noen som vil hjelpe Dem.» «Gjør det for Dunbar, feltprest,» sa Yossarian med en overlegen mine. «Jeg har dette såret i benet som er verdt en million dollar og som nok får meg ut av aktiv tjeneste. Og klarer ikke det seg, er det en psykiater her som mener jeg ikke er bra nok for hæren.» «Det er jeg som ikke er bra nok for hæren,» sa Dunbar skinnsykt. «Det var min drøm.» «Det skyldes ikke drømmen, Dunbar,» forklarte Yossarian. «Han likte drømmen din. Men det er noe med personligheten min. Han mener den er spaltet.» «Den er spaltet på langs,» sa major Sanderson som for anledningen hadde knyttet lissene på de klumpete militærskoene sine og klistret det trekullsvarte håret mot hodet ved hjelp av et duftende hårvann med stivelse i. Han smilte over­ strømmende for å vise hvor medgjørlig og hyggelig han kunne være. «Jeg sier ikke dette for å være ondskapsfull eller for å fornærme Dem,» fortsatte han ondskapsfullt og frydefullt fornærmende. «Jeg sier det ikke fordi jeg hater Dem eller ønsker hevn. Jeg sier det heller ikke fordi De avviste meg og såret mine følelser på det grusomste. Nei, jeg er vitenskaps­ mann og som sådan fullstendig kjølig og objektiv. Jeg har meget dårlige nyheter til Dem. Er De i stand til å tåle sann­ heten?»

331

«Gode Gud, nei!» hylte Yossarian. «Jeg kommer til å bryte fullstendig sammen.» Major Sanderson fikk omgående et raserianfall. «Kan De ikke engang gjøre en eneste ting riktig?» sa han og ble blod­ rød av forargelse og slo begge nevene samtidig i bordet så det knaket. «Feilen med Dem er at De tror De er for god til å tilpasse Dem samfunnets regler. Det skulle ikke forbause meg om De anså Dem som bedre enn meg også, bare fordi jeg nådde pubertetsalderen senere enn Dem. Men skal jeg si Dem hva De er? De er en elendig, ulykkelig, desillusjonert, udisiplinert, utilpasset ung mann!» Major Sandersons humør lot til å letne etter hvert som han fikk liret av seg de fornærm­ ende adjektivene. «Javel, major,» sa Yossarian forsiktig. «Jeg tror De har rett.» «Selvfølgelig har jeg rett. De er umoden. De har aldri klart å venne Dem til tanken på krig.» «Det stemmer, major.» «De har en sykelig motvilje mot å dø. De har vel når alt kommer til alt tilogmed en motvilje mot selve det faktum at De er med i krigen og hvert øyeblikk kan risikere å få hodet blåst av.» «Jeg nærer ikke bare motvilje mot en slik utsikt, major. Jeg hater og avskyr den av hele mitt hjerte.» «De har dypt rotfestede overlevelsesinstinkter. Og De liker ikke fanatikere, bøller, snobber og hyklere. Ubevisst er det en mengde mennesker De hater.» «Bevisst, major. Bevisst,» korrigerte Yossarian ham i et forsøk på å hjelpe. «Jeg hater Dem bevisst.» «De er motvillig innstilt til selve tanken på å bli plyndret, utnyttet, nedverdiget, ydmyket og bedratt. Elendighet gjør Dem deprimert. Uvitenhet gjør Dem deprimert. Forfølgelse gjør Dem deprimert. Vold gjør Dem deprimert. Slum gjør Dem deprimert. Grådighet gjør Dem deprimert. Forbrytelse gjør Dem deprimert. Korrupsjon gjør Dem deprimert. Jeg skal si Dem at jeg ville ikke bli det minste forbauset om det viste seg at De var manisk-depressiv!» «Javel, major. Kanskje jeg er det.» «Forsøk ikke å nekte.» «Jeg nekter ikke, major,» sa Yossarian, tilfreds med den mirakuløse forståelsen som omsider var kommet i stand mel­ lom dem. «Jeg er enig med Dem i alt De har sagt.» «De innrømmer altså at De er sinnssyk?» «Sinnssyk?» Yossarian var sjokkert «Hva er det De snak-

332

ker om? Hvorfor skulle jeg være sinnssyk? Det er De som er sinnssyk!» Major Sanderson ble rød av indignasjon igjen og klasket seg hissig på lårene med begge hender. «Sier De jeg er sinns­ syk?» skrek han frådende av raseri. «Det er en typisk sadis­ tisk og overbevisende paranoisk reaksjon! Det beviser at De er sinnssyk!» «Hvorfor sender De meg ikke hjem da?» «De kan forlate Dem på at jeg skal sende Dem hjem!» «De kommer til å sende meg hjem!» bekjentgjorde Yos­ sarian jublende da han kom hinkende tilbake til sykestuen. «Meg også!» sa A. Fortiori. «De var her nettopp og fortalte meg det.» «Men hva med meg,» spurte Dunbar fornærmet. «Med Dem?» svarte legene oppgitt. «De blir utskrevet sam­ men med Yossarian. Rett tilbake til avdelingen med Dem!» Og rett tilbake til avdelingen bar det. Yossarian var fra seg av raseri da sykebilen kjørte ham tilbake til leiren, og han haltet omgående av sted for å be om rettferdighet hos doktor Daneeka, som bare stirret dystert på ham med blikket fullt av elendighet og forakt. «De!» utbrøt doktor Daneeka med anklagende, sorgbetynget motvilje mens de eggformede posene under begge øynene hans disset tungt og irettesettende. «Alt De tenker på er Dem selv. Ta Dem heller en tur og se på bombelinjen hvis De endelig ønsker å vite hva som har hendt siden De ble lagt inn på sykehuset.» Yossarian ble forbauset. «Taper vi?» «Taper?» ropte doktor Daneeka. «Hele den militære situa­ sjon er gått til helvete siden vi tok Paris. Jeg visste det ville skje.» Han gjorde en pause for at hans sure hissighet skulle få tid til å fortape seg i melankoli og rynket irritert pannen som om det var Yossarians feil. «Amerikanske tropper rykker inn over tysk jord. Russerne har gjenerobret hele Romania. Så sent som i går tok grekerne i Attende armé Rimini. Tys­ kerne er på defensiven overalt.» Doktor Daneeka holdt inne igjen og styrket seg med et dypt og forurettet åndedrag for å samle krefter til et nytt gjennomtrengende utbrudd av be­ klagelse. «Det er ingenting igjen av Luftwaffe,» sutret han og så ut som om han skulle begynne å gråte. «Hele Goterlinjen står i fare for å bryte sammen!» «Jasså,» sa Yossarian. «Hva er det som er så galt med det?» «Hva som er galt?» ropte doktor Daneeka. «Hender det 333

ikke noe nå snart, kommer Tyskland til å kapitulere. Og så blir vi sendt til Stillehavet, alle sammen!» Yossarian stirret på doktor Daneeka med grotesk for­ tvilelse. «Jeg tror pokker ta meg De ikke er riktig klok? Er De klar over hva De sier?» «Det er lett nok for Dem å le,» snerret doktor Daneeka. «Hvem pokker er det som ler.» «De har i hvert fall en sjanse. De er i aktiv tjeneste og kan håpe på å bli drept. Men hva med meg? Jeg har ingenting å håpe på.» «De er gått fullstendig fra vett og forstand!» skrek Yos­ sarian tungt og grep ham i skjortebrystet. «Vet De det? Og hold nå den tåpelige kjeften Deres og hør på meg.» Doktor Daneeka vred seg løs. «Våg ikke å snakke til meg på den måten. Jeg er autorisert lege.» «Så hold Deres tåpelige autoriserte legekjeft og hør hva de fortalte meg oppe på sykehuset. Jeg er sinnssyk. Visste De det?» «Jasså?» «Virkelig sinnssyk!» «Jasså?» «Jeg er gæern. Klin gæern! Forstår De. Jeg har gått fra vettet. De sendte en annen hjem istedenfor meg på grunn av en feil. De har en autorisert psykiater oppe på sykehuset som undersøkte meg, og det var diagnosen hans. Jeg er virkelig sinnssyk.» «Jasså?» «Jasså!» Yossarian var oppbragt over at doktor Daneeka ikke var i stand til å fatte hva han sa. «Forstår De ikke hva det betyr? Nå kan De ganske enkelt ta meg ut av aktiv tjeneste og sende meg hjem. De har da ikke tenkt å sende en sinnssyk mann ut for å bli drept?» «Hvem ellers tror De vil?»

KAPITEL 28

Dobbs McWatt ville, og McWatt var ikke sinnssyk. Og Yossarian ville også når alt kom til alt, selv om han fremdeles haltet, men da han hadde villet to ganger til og deretter følte sin sikkerhet truet av ryktene om et nytt angrep på Bologna, hal­ tet han tidlig en varm ettermiddag besluttsomt bort til teltet til Dobbs, la en finger over leppene og sa: «Hysj!» «Hvorfor sier du hysj til ham?» spurte Kid Sampson der han satt og skrelte en tangerin med fortennene mens han leste et seriemagasin med eselører. «Han sier jo ingen ting.» «Dra til helvete,» sa Yossarian til Kid Sampson og viftet med tommelen over skulderen mot inngangen til teltet. Kid Sampson hevet megetsigende de blonde øyenbrynene sine og reiste seg for å parere ordre. Han plystret fire ganger opp i den gule hengebarten sin og raste av sted oppover mot fjellene på den bulkete, grønne, gamle motorsykkelen han hadde kjøpt brukt for flere måneder siden. Yossarian ventet til den siste fjerne hostingen fra motoren hadde dødd vekk i det fjerne. Tingene inne i teltet så ikke helt normale ut. Det var altfor rent og pent der inne. Dobbs kikket nysgjerrig på ham mens han pattet på en fet sigar. Nå når Yossarian hadde bestemt seg for å være modig, var han dødsens redd. «Vel,» sa han. «La oss gå og drepe oberst Cathcart. La oss gjøre det sammen.» Dobbs sprang opp fra køyen med et uttrykk av vill skrekk i ansiktet. «Hysj!» brølte han. «Drepe oberst Cathcart! Hva er det du snakker om?» «Vær stille, for faen,» sa Yossarian. «Hele øya hører deg. Har du fremdeles den revolveren?» «Er du gal eller hva er det i veien med deg?» ropte Dobbs. «Hvorfor skulle jeg ville drepe oberst Cathcart?» «Hvorfor?» Yossarian stirret på Dobbs med dype, forvirre­ de rynker 1 pannen. «Hvorfor? Det var da din idé, var det ikke? Du kom til meg på sykehuset og ba meg gjøre det?» Dobbs smilte langsomt. «Men det var den gangen jeg bare 335

hadde fløyet åtteogfemti tokt,» forklarte han og pattet be­ dagelig på sigaren. «Nå har jeg pakket og venter bare på å dra. Jeg er ferdig med mine seksti tokt.» «Og hva så?» spurte Yossarian. «Han kommer bare til å forhøye antallet igjen.» «Kanskje han ikke gjør det denne gangen.» «Det gjør han bestandig. Hva pokker er det i veien med deg, Dobbs? Spør Sultne Joe hvor mange ganger han har pakket sekken sin.» «Jeg får i hvert fall vente og se hva som skjer,» fastholdt Dobbs stedig. «Jeg ville jo være sinnssyk hvis jeg lot meg trekke med i noe sånt som dette nå når jeg er tatt ut av aktiv tjeneste.» Han slo asken av sigaren. «Nei, mitt råd til deg,» sa han, «er at du også flyr dine seksti tokt som vi andre og så ser hva som skjer.» Yossarian motsto impulsen til å spytte ham i ansiktet. «Det kan hende jeg ikke overlever seksti tokt,» sa han uttrykksløst og pessimistisk. «Det går rykter om at han har meldt gruppen frivillig til Bologna igjen.» «Det er bare et rykte,» påpekte Dobbs viktig. «Du må ikke tro alt du hører.» «Vil du holde opp med å gi meg råd?» «Hvorfor går du ikke og snakker med Orr?» rådet Dobbs ham til. «Orr ble skutt ned over åpen sjø igjen i forrige uke på det andre angrepet på Avignon. Kanskje han er i humør til å drepe ham.» «Orr har ikke vett på å være i humør til den slags.» Orr var blitt skutt ned igjen mens Yossarian fremdeles var på sykehuset, og han hadde tatt det skadeskutte flyet sitt ned på de glassaktige, blå bølgene utenfor Marseilles så for­ siktig og så overlegent dyktig at ikke én av den seks mann store besetningen fikk en eneste skramme. Fallskjermlukene forut og akterut fløy opp mens sjøen enda frådet hvitt og grønt omkring flykroppen, og mennene tumlet ut så fort de kunne i sine sjaskete redningsvester som ikke lot seg blåse opp og dinglet slappe og ubrukelige rundt nakken og livet på dem. Redningsvestene lot seg ikke blåse opp fordi Milo hadde fjernet fra kammeret de to patronene med kulldioksyd for å lage den jordbær- og knuste annanasiskremsodaen han ser­ verte i offisersmessen, og i stedet hadde han lagt igjen en stensilert lapp med følgende melding: «Det som er til beste for M. & M. LTD., er også til beste for fedrelandet.» Orr kom krypende ut av det synkende flyet som sistemann. «Du skulle bare ha sett ham!» sa sersjant Knight og brølte 336

av latter da han fortalte Yossarian om hendelsen. «Det var faen ta meg noe av det mest komiske du kan tenke deg. Ingen av redningsvestene virket fordi Milo hadde stjålet all kulldioksyden for å lage den iskremsodaen dere offisersjæklene setter i dere i messene deres. Men det var ikke så galt likevel, viste det seg, for det var bare en av oss som ikke kunne svømme, og ham tok vi og lempet opp på flåten etter at Orr hadde halt den inntil flyet etter repet før vi hadde kommet oss ut av det. Den lille dustemikkelen har jaggu en løsning på alt. Men den andre flåten slet seg og drev unna, så det endte med at vi sto som sild i en tønne på den som var igjen, alle seks, så tett at du nesten ikke kunne røre deg uten å dytte en av de andre uti vannet. Flyet gikk ned om lag tre sekunder etter at vi hadde kommet oss over på flåten, og der satt vi helt alene, og det var da vi begynte å skru hettene av red­ ningsvestene for å finne ut hva i helvete som var i veien med dem og fant de fordømte lappene til Milo med beskjed om at det som var til beste for ham, var til beste for oss andre også. Den kjeltringen! Jøss og jøss som vi forbannet ham nord og ned, alle sammen unntatt den kameraten din, Orr, som bare satt der og gliste som om han var enig med Milo i at det som var til beste for ham, virkelig var til beste for oss andre også. Du skulle bare ha sett ham der han satt på kanten av flåten som en skipper på egen skute, mens vi andre bare så på ham og ventet på at han skulle fortelle oss hva vi skulle gjøre. Men han satt der bare og gliste og drev og klasket seg på lårene som om han hadde tørna helt, og alt han sa, var: jaja, gutter, og så gliste han igjen. Jaja, gutter. Og han gliste så en skulle tro han var enda mer tullete enn han ser ut. Det var som å sitte der og se et spøkelse foran seg. Det eneste som hindret oss i å tørne, alle mann, var faktisk synet av ham, de første minuttene. Jaggu faen! Tenk bare på bølgene som slo inn over flåten og rev en eller annen av oss med seg så vi måtte krabbe opp igjen og vente på at en ny bølge skulle skylle oss utfor igjen. Jeg skal hilse og si det var moro. Vi ramlet uti og krabbet opp igjen ustanselig. Karen som ikke kunne svømme, hadde vi lagt midt mellom oss inne på flåten, men det var såvidt han ikke druknet der han lå, for det var så mye vann på bunnen at det nesten vasket over ansiktet hans. Du snakker om spell! Men så begynte Orr å åpne de vanntette rommene på flå­ ten, og da begynte moroa for alvor. Først fant han en eske med sjokolade som han delte rundt, og der satt vi og spiste 337

sjokolade som var salt og gjennomtrukket av sjøvann og ble skyllet overbord og krabbet opp igjen uten stans. Deretter fant han noen bulljongteminger og noen aluminiumskopper og lagde suppe til oss. Så fant han te. Og du kan ta deg faen på at han lagde te også! Kan du ikke se ham for deg, sittende på kanten av flåten og servere te for oss der vi satt kliss våte med sjøvann til langt oppover ryggen? Jeg ramlet i vannet bare fordi jeg holdt på å le meg i hjel. Vi lo alle sammen. Men han var dødsens alvorlig bortsett fra den tåpe­ lige knisingen og det uhyggelige fliret. Du snakker om type! Alt han fant, gjorde han bruk av. Han fant noe på en flaske som skulle skremme haier og tømte det i sjøen. Så fant han noe farvepulver som han slengte uti. Det neste han fant, var et fiskesnøre med krok og tørket agn, og da lyste det opp i fjeset hans som om båten fra redningstjenesten var kommet skummende ut for å redde oss før vi døde av utmattelse, eller før tyskerne sendte ut en båt fra Spezia for å ta oss til fange eller meie oss ned med maskingeværer. I løpet av null komma null hadde han fiskegreiene klar, og der hang snøret etter båten, og han glad som ei fele. «Hva venter De å få på kro­ ken her, løytnant?» spurte jeg. «Torsk,» sa han. Og jaggu mente han det. Var var faen så heldig at det ikke nappet, for han hadde sikkert fått oss til å ete torsken rå ettersom han hadde funnet en brosjyre som sa det gikk an å spise rå torsk. Det neste han fant, var den der lille, blå åren på størrelse med en passelig skje, og ganske riktig: han til å ro og forsøke å bevege hele flåten med femhundre kilo av oss med den lille pinnen. Kan du tenke deg noe verre? Deretter fant han et lite magnetkompass og et digert vanntett kart som han brettet ut over knærne sine med kompasset på toppen. Og sånn tilbragte han tiden til båten fra redningstjenesten fisket oss opp en halv times tid senere; med fiskesnøret dinglende etter båten, med kartet i fanget og kompasset plasert oppå satt han der og padlet på harde livet med den blå leketøysåren som om han hadde tenkt å lande oss alle sammen på Mallorca. Herregud!» Sersjant Knight visste alt han burde vite om Mallorca, og det samme gjorde Orr, fordi Yossarian ofte hadde fortalt dem om slike fristeder som Spania, Sveits og Sverige hvor amerikanske flyvere bare ved å fly dit kunne bli internert for resten av krigen under de mest luksuriøse forhold. Yossarian var skvadronens ledende autoritet på internering, og på hvert eneste angrep i Nord-Italia hadde han med seg forlengst utarbeidede, detaljerte planer om en nødlanding i Sveits. Rik-

338

tignok ville han ha foretrukket Sverige, hvor intelligensnivået sto høyere, og han kunne svømme naken sammen med nyde­ lige jenter med dype, forførende stemmer og oppdra hele stammer av lykkelige, udisiplinerte og uekte små yossarianer som staten hjalp til å forløse og bringe frem i verden uten den minste skamflekk; men Sverige lå utenfor rekkevidde, alt­ for langt borte, og Yossarian ventet bare på den granatsplinten som skulle ødelegge motoren hans over Alpene og gi ham påskudd til å sette kursen mot Sveits. Han ville ikke engang røpe for sjefsflyveren at han førte ham dit. Yossarian lurte ofte på om han skulle sammensverge seg med en flyver han stolte på, og sammen med ham få i stand et motoruhell og siden ødelegge bevisene ved en buklanding, men den eneste flyveren han virkelig stolte på, var McWatt som var mest tilfreds der han var, og som stadig hadde sin største moro av å jage flyet sitt lavt over teltet til Yossarian eller komme brølende inn over de badende nede på stranden, slik at vin­ den fra propellene pisket opp dype furer i vannet og slengte kaskader av skum i været. Dobbs og Sultne Joe kunne ikke komme i betraktning, og heller ikke Orr som drev og fiklet med ventilen til ovnen igjen da Yossarian nedslått kom hinkende tilbake til teltet etter at Dobbs hadde nektet å samarbeide med ham. Ovnen som Orr holdt på å lage av et omvendt oljefat, sto midt på gulvet på et jevnt betongunderlag som Orr hadde støpt. Han lå på kne og arbeidet iherdig. Yossarian forsøkte å la være å se på ham og haltet trett bort til sengen sin og satte seg med et tungt, langtrukkent sukk. Perler av svette prikket isnende på pannen hans. Doktor Daneeka hadde gjort ham nedtrykt. Truende varsler om død og dom gjorde ham enda mer ned­ trykt når han satt slik og stirret på Orr. Det begynte å dirre i ham av alle slags indre skjel vinger. Nervene slo knute på seg, og en . blodåre i det ene håndleddet begynte å dunke heftig. Orr kikket over skuldrene på Yossarian med de fuktige leppene flekket tilbake fra de konvekse rekkene av store hestetenner. Han langet ut til siden og fisket frem en flaske - øl av skapet og ga den til Yossarian etter at han hadde brukket av korken. Ingen sa et ord. Yossarian supte i seg det øverste skummet og satte flasken for munnen. Orr betraktet ham vurderende med et lydløst flir. Yossarian kikket vakt­ somt på Orr. Orr fniste med en svak, fuktig vislelyd og snudde seg på huk mot ventilen sin igjen. Yossarian følte han ble mer anspent.

339

«Ikke begynn igjen,» ba han truende og klemte begge nevene om ølflasken. «Ikke begynn på den ovnen igjen.» Orr knegget medgjørlig. «Jeg er jo nesten ferdig.» «Det er du slett ikke. Du har nettopp begynt.» «Her er ventilen. Du kan se selv. Den er jo så godt som satt sammen.» «Du holder på å ta den fra hverandre. Jeg vet det nok, din kjeltring. Jeg har sett du har gjort det tre hundre gan­ ger.» Orr skalv lett av frydefull forventning. «Jeg skulle så gjer­ ne finne lekkasjen i denne oljeledningen og få den ut av verden,» forklarte han. «Jeg har kommet så langt nå at det bare er en ørliten del det står på.» «Jeg tåler ikke å se på deg,» advarte Yossarian ham tonløst. «Hadde det enda vært noe med størrelse som du drev på med. Men den ventilen er stappfull av ørsmå ting, og jeg har ganske enkelt ikke nerver lenger til å se på at du jobber så hardt med noe som er så helvetes lite og ubetydelig.» «Bare fordi det er lite, behøver det ikke være ubetydelig.» «Jeg gir faen.» «Bare litt til?» «Ikke når jeg er i nærheten. Du er en lykkelig dumskalle, og du vet ikke hva det vil si å ha det sånn som jeg. Når du jobber med slikt småtteri, skjer det ting med meg som jeg pokker ikke kan forklare engang. Jeg oppdager at jeg tåler deg ikke. Jeg begynner å hate deg, snart kommer jeg til å overveie for alvor å klaske denne flasken i hodet på deg eller stikke den jaktkniven der gjennom nakken på deg. Begriper du ikke det?» Orr nikket meget oppvakt. «Jeg skal ikke ta denne ventilen fra hverandre nå,» sa han og begynte å ta den fra hverandre med langsom, utrettelig, uendelig presisjon mens han bøyde det knortete, snåle ansiktet sitt intenst helt ned mot bakken og plukket med nitid nøyaktighet i de ørsmå mekanismene med en så grenseløs, iherdig konsentrasjon at det så ut som om han ikke eide en tanke i hodet. Yossarian forbannet ham i taushet og besluttet å ignorere ham. «Hvorfor i helvete haster det forresten sånn med den ovnen?» brølte han plutselig et minutt senere på tross av sitt forsett. «Det er fremdeles varmt ute. Senere i dag kommer vi høyst sannsynlig til å gå ned og ta en dukkert. Jeg skjønner ikke hvorfor du er så plaget av tanken på kulden.» «Dagene er allerede begynt å bli kortere,» bemerket Orr filosofisk. «Jeg skulle gjerne ha denne ovnen i stand mens 840

det fremdeles er tid. Du kommer til å få den beste ovnen i hele leiren når jeg er ferdig. Den kommer til å brenne natt og dag med den tilførselsventilen jeg holder på med nå, og disse metallplatene vil utstråle varme over hele teltet. Hvis du setter fra deg en hjelm med vann på denne affæren når du legger deg om kvelden, har du varmt vann klart til å vaske deg i når du står opp. Vil ikke det være fint kanskje? Og hvis du får lyst på kokte egg eller en tallerken suppe, så er det bare å sette gryten her og skru opp flammen.» «Hva mener du med meg?» ville Yossarian vite. «Hvor kommer du til å være?» Orr sammenkrøkte kropp skaket plutselig i et undertrykt latteranfall. «Jeg vet ikke,» utbrøt han, og en selsom, dirrende klukking sprengte seg plutselig vei mellom de klaprende hestetennene hans som om et lass følelser plutselig hadde eksplo­ dert. Han lo fremdeles da han fortsatte, og stemmen var uklar av spytt. «Hvem pokker kan vite hvor jeg er om de fortsetter å skyte meg ned med den farten de hittil har gjort.» Yossarian var beveget. «Hvorfor forsøker du ikke å komme deg unna denne flyvingen, Orr? Du har da en grunn til det.» «Jeg har bare fløyet atten tokt.» «Men du er blitt skutt ned på nesten alle sammen. Enten krasjlander du eller så styrter du i sjøen hver bidige gang.» «Jeg har ikke noe imot å fly. Jeg synes tvert imot det er moro. Når du ikke selv flyr som sjefsbombekaster, skulle du jammen forsøke å fly sammen med meg. Bare for moro skyld. Hi, hi.» Orr kikket skrått opp på Yossarian med et blikk fullt av megetsigende humor. Yossarian unngikk blikket hans. «Du vet jeg må fly som sjefsbombekaster hver gang.» «Jeg sa når du ikke flyr som sjefsbombekaster. Hadde du noe vett i skolten, gikk du like til Piltchard og Wren og sa du helst ville fly med meg.» «Og bli skutt ned hver eneste gang vi gikk opp? Hva er det som er så moro ved det?» «Det er nettopp derfor du skulle prøve det,» insisterte Orr. «Når det gjelder krasj ing og buklanding, er jeg sannsynlig­ vis den beste flyveren de har her omkring. På den måten ville du få god trening, du også.» «Trening for hva?» «Trening i tilfelle du skulle komme til å krasje eller buk­ lande en dag. Hi, hi, hi.» «Har du en flaske øl til?» spurte Yossarian dystert. «Har du tenkt å slå meg i hodet med den?» 341

Denne gangen lo Yossarian. «Akkurat som den horen i Roma, hva?» Orr knegget utspekulert, og de store eplekartkinnene hans este av tilfredshet. «Har du virkelig lyst til å høre hvorfor hun slo meg i hodet med skoen sin?» ertet han. «Jeg vet det,» ertet Yossarian tilbake. «Natelys hore for­ talte meg det.» Orr gliste som et fabeldyr. «Det gjorde hun ikke, det.» Yossarian syntes synd på Orr. Orr var så liten og så stygg. Hvem skulle ta seg av ham oin han overlevde? Hvem skulle beskytte en varmhjertet, enkel pusling som Orr mot krangle­ fanter og ungdomsforbrytere og proffboksere og bråkmakere som Appleby, som hadde fluer i øynene og gjerne trampet tåpelig og idiotselvsikkert over ham så ofte de fikk anled­ ning til det? Yossarian var ofte bekymret på Orrs vegne. Hvem skulle beskytte ham mot ondskap og bedrag, mot folk med ærgjerrighet, mot det forbitrede snobberiet til nabofruene med ambisjoner, mot de skammelige og korrumperende nedverdigelsene i profittjagets kjølvann og mot den hyg­ gelige slakteren på hjørnet som alltid hadde bedervet kjøtt til ham? Orr var en lykkelig og umistenksom enkel fyr med en tykk matte av mangefarvet, kruset hår med midtskill. Han var rene bamematen for den slags haier. De kom til å stjele pengene hans, gå til køys med konen hans og være slem mot barna hans. Yossarian følte medlidenheten strømme innover seg. Orr var en eksentrisk dverg, en snål, hyggelig mannsling med skitten fantasi og tusen verdifulle praktiske egenskaper som ville holde ham nede i de laveste lønnsklasser hele livet. Han kunne bruke en loddebolt og spikre sammen to planker uten at plankene sprakk eller spikrene bøyde seg. Han kunne bore hull. Han hadde laget en masse nye ting mens Yossarian lå på sykehuset. Han hadde meislet ut en nøyaktig dimen­ sjonert renne i sementgulvet, slik at man ikke skulle behøve å snuble i den tynne bensinrørledningen som førte inn til ovnen fra bensintanken han hadde bygget stativ til utenfor teltet. Han hadde laget en dekorativ vedbærer av diverse bombedeler til det åpne ildstedet og fylt den med sølvblanke bjerkekubber, og han hadde laget rammer av lutet tre til de utallige fotografiene av jenter med store bryster som han hadde revet ut av filmjournalene og hengt opp på veggen. Orr var mannen som kunne åpne en boks maling; han kunne blande maling, fortynne maling og fjerne maling. Han kunne hugge ved og måle ting med en tommestokk. Han visste hvor­

842

dan man lager bål. Han kunne grave hull i jorden, og han var et sant geni når det gjaldt å hente vann i Yossarians og sin egen feltflaske og kokekar fra vanntanken i nærheten av messeteltet. Han kunne fordype seg i et ubetydelig arbeid i timevis uten å bli det minste trett eller kjed, likeså uføl­ som for tretthet som en trestamme og nesten like fåmælt. Han hadde et nesten uhyggelig kjennskap til livet i skog og mark og var hverken redd for hunder eller katter eller kaker­ lakker eller mygg og heller ikke for tørrfisk og innvoller. Yossarian sukket tungt og begynte å grue seg til angrepet på Bologna som det gikk rykter om. Ventilen Orr holdt på å ta fra hverandre, var omtrent på størrelse med en tommel­ finger og besto bortsett fra innfatningen av syvogtredve for­ skjellige deler, hvorav mange var så ørende små at Orr måtte bruke det ytterste av neglene som pinsett når han tok dem opp en for en og la dem forsiktig fra seg på gulvet i regelmessig, katalogisert orden, uten å forhaste seg og uten å slappe av på tempoet, uten å bli trett og uten å ta en pause i den strengt fastlagte, metodiske, monotone prosedyren unn­ tatt hver gang han løftet ansiktet for å flire sinnssykt og ut­ spekulert mot Yossarian som hele tiden forsøkte å la være å se på ham. Han tellet delene og trodde han skulle gå fra vett og forstand. Han snudde seg vekk og lukket øynene, men det var enda verre, for nå hadde han bare lydene å konsentrere seg om. De små, infamt enerverende, utrettelige, distinkte kneppene eller plingene fra vektløse deler og den svake knit­ ringen fra tørre, nennsomme hender. Orr pustet rytmisk med en frastøtende, snorkende lyd. Yossarian knyttet nevene og så på jaktkniven med det lange benskaftet som hang i sliren over køyen til den døde mannen i teltet, men så snart han begynte å tenke på å stikke Orr ned, slappet han av. Tanken på å myrde Orr var i seg selv så latterlig at han med under­ lige innfall og stigende innlevelse begynte å ta den under overveielse for alvor. Han gransket nakkegropen til Orr for å finne den sannsynlige beliggenheten av medulla oblongata. Bare et ganske lite, elegant stikk der, og Orr var død og en mengde alvorlige, smertefulle problemer løst for dem begge. «Gjør det vondt?» spurte Orr nøyaktig i samme øyeblikk, som om han var ledet av et eller annet beskyttende instinkt. Yossarian så forskende på ham. «Gjør hva vondt?» «Benet ditt?» sa Orr med den merkelige, mystiske latteren sin. «Du halter fremdeles en smule, ser jeg.» «Det er blitt en vane antar jeg,» sa Yossarian og trakk pusten lettet igjen. «Jeg kommer nok snart over det.» 343

Orr rullet seg rundt på gulvet og dukket opp på kne ved siden av Yossarian med ansiktet mot ham. «Si meg, kan du huske,» begynte han langsomt og drevende, som om han an­ strengte hukommelsen for å komme på hva han skulle si, «den piken i Roma som drev og kakket meg i hodet med skoen sin?» Han knegget henrykt da Yossarian uvilkårlig ga luft for sin skuffede ergrelse. «Jeg kan tenke meg å inngå en av­ tale med deg om den piken. Jeg forteller deg sannheten om henne hvis du svarer meg på ett spørsmål. Hva?» «Hvilket spørsmål?» «Har du ligget jned Natelys hore?» Yossarian lo overrasket. «Jeg? Nei. Nå kan du fortelle meg hvorfor den piken slo deg i hodet med skoen sin.» «Det var ikke det som var spørsmålet,» underrettet Orr ham om med boblende lystighet. «Det var bare vanlig konver­ sasjon. Hun oppfører seg som om du hadde ligget med henne.» «Jeg har det ikke i hvert fall. Hvordan oppfører hun seg?» «Hun oppfører seg som om hun ikke liker deg i det hele tatt.» «Hun liker ikke noen.» «Hun liker kaptein Black,» minnet Orr ham om. «Det er fordi han behandler henne som en dritt. Hvem som helst kan få et nummer ved å behandle en jente slik.» «Hun går med en slavering om benet med navnet hans på.» «Han får henne til å gå med den for å tirre Nately.» «Hun gir ham tilogmed noen av de pengene hun får av Nately.» «Hør her, hva var det spørsmålet?» «Har du ligget med min pike?» «Din pike? Hvem pokker er det?» «Hun som slo meg i hodet med skoen sin.» «Jeg har vært sammen med henne et par ganger,» innrøm­ met Yossarian. «Når ble hun din pike forresten? Hva er det egentlig du sikter til?» «Hun liker deg ikke, hun heller.» «Jeg gir vel faen i om hun liker meg eller ikke. Hun liker forresten meg like mye som hun liker deg.» «Har hun kanskje slått deg i hodet med skoen sin?» «Orr, jeg er trett. Hvorfor lar du meg ikke i fred?» «Hi, hi, hi. Hva med den skinnmagre grevinnen i Roma og den skinnmagre svigerdatteren hennes?» fortsatte Orr ut­ spekulert med stigende iver. «Har du ligget med noen av dem?» «Jeg skulle ønske jeg hadde det,» sukket Yossarian opp­ 344

riktig og falt i staver og kjente allerede den skamløse, for­ falne, dekadente fornemmelsen i hendene ved tanken på å stryke kjærtegnende over de små, svampete brystene og skin­ kene deres. «De liker deg ikke, de heller,» kommenterte Orr. «De liker Aarfy, og de liker Nately, men deg liker de ikke. Det ser rett og slett ut til at kvinnfolk ikke liker deg. De mener visst du har en dårlig innflytelse på dem.» «Det kommer bare av at de ikke vet hva de vil,» svarte Yossarian og ventet dystert på det neste som skulle komme. «Og hva med den andre piken din?» spurte Orr og forsøkte å se grunnende nysgjerrig ut. «Den tykke? Den flintskallete? Du husker vel den tykke, flintskallete på Sicilia, hun med turbanen som svettet over hele oss hele natten? Visste ikke hun hva hun ville heller?» «Du mener kanskje at hun heller ikke likte meg?» «Hvordan kunne du få deg til å gjøre det med en pike uten et hårstrå på hodet?» «Jeg kunne vel ikke vite at hun ikke hadde noe hår?» «Jeg visste det,» skrøt Orr. «Jeg visste det hele tiden.» «Visste du at hun var flintskallet?» utbrøt Yossarian for­ undret. «Nei. Jeg visste at denne ventilen ikke ville virke hvis jeg utelot en del,» svarte Orr og glødet av bringebærrød hen­ rykkelse over å ha lurt Yossarian enda en gang. «Vil du være så snill å rekke meg den pakningen som trillet bortunder køyen din der? Den ligger like ved benet ditt.» «Det gjør den ikke.» «Joda, akkurat der,» sa Orr og grep etter noe usynlig med tuppen av neglene sine og holdt det opp forat Yossarian skulle se det. «Nå må jeg begynne helt på nytt igjen.» «Da dreper jeg deg. Jeg kommer til å myrde deg på stedet.» «Hvorfor flyr du aldri med meg?» spurte Orr plutselig og så Yossarian rett inn i øynene for første gang. «Det er det spørsmålet jeg gjerne vil du skal svare på. Hvorfor flyr du aldri med meg?» Yossarian snudde seg vekk, overveldet av intens skam og forlegenhet. «Jeg har fortalt deg hvorfor. De setter meg jo opp som sjefsbombekaster nesten hver gang.» «Det er ikke derfor,» sa Orr og ristet på hodet. «Du gikk til Piltchard og Wren etter det første angrepet på Avignon og sa til dem at du aldri ville fly med meg. Det er grunnen, ikke sant?»

345

Yossarian følte han ble het. «Nei, det gjorde jeg ikke,» løy han. «Jo, det gjorde du,» påsto Orr jevnt. «Du ba dem ikke sette deg opp på noe fly som ble rørt av meg, Dobbs eller Huple fordi du ikke stoler på noen av oss. Og Piltchard og Wren sa de ikke kunne gjøre noen unntagelse med deg fordi det ikke ville være rettferdig mot de andre som måtte fly med oss.» «Jasså?» sa Yossarian. «Da skulle det vel ikke spille noen rolle likevel?» «Men de har aldri satt deg opp sammen med meg.» Orr som nå lå på kne og arbeidet igjen, henvendte seg til Yos­ sarian uten bitterhet eller anklage, men med en såret yd­ mykhet som var uendelig meget mer smertefull å legge merke til. selv om Orr fremdeles gliste og lot som om hele situa­ sjonen bare var komisk. «Du burde faktisk fly med meg, vet du. Jeg er en ganske god flyver, og jeg kom til å ta godt vare på deg. Det kan nok hende jeg blir skutt ned rett som det er, men det er ikke min feil, og ennå har det ikke tilstøtt noen av dem som flyr med meg noe. Og det vil jeg bare si deg, Yossarian, at hvis du hadde noe vett i skolten i det hele tatt, så hadde du ikke vært i tvil om hva du burde gjøre. Du burde gå rett til Pitchard og Wren og si at du ville fly med meg hver eneste gang.» Yossarian lente seg fremover og stirret undersøkende inn i Orrs ugjennomtrengelige maske av selvmotsigende følelser. «Er det noe spesielt du forsøker å fortelle meg?» «Hi, hi, hi, hi,» lo Orr som svar. «Jeg forsøker bare å for­ telle deg hvorfor den du vet drev og slo meg i hodet med skoen sin hele dagen, men du lar meg ikke få komme til.»' «Så si det da.» «Vil du fly sammen med meg da?» Yossarian lo og ristet på hodet. «Du kommer bare til å bli skutt ned igjen.» Orr ble skutt ned igjen da det ble alvor av det angrepet på Bologna som ryktet hadde fortalt om, og han landet flyet sitt med et veldig plask på de opprørte, vindpiskede bølgene som steg og sank under de truende, svarte tordenskyene som samlet seg over ham. Han kom seg for sent ut av flyet og endte alene på en flåte som begynte å drive vekk fra men­ nene på den andre flåten og allerede var ute av syne da red­ ningsbåten kom pløyende ut gjennom vind og splintrende regnskurer for å ta dem ombord. Det var natt innen de nådde tilbake til leiren, og ennå hadde ingen hørt noe om Orr.

346

«Vær ikke redd,» sa Kid Sampson beroligende der han satt tullet inn i regnkappen og de tykke ullteppene han hadde fått låne av redningsmannskapet i båten. «Sannsynligvis er han allerede plukket opp, hvis han da ikke er druknet i stor­ men. I så fall varte det nok ikke lenge. Men jeg skal vedde på at han dukker opp hvert øyeblikk.» Yossarian gikk tilbake til teltet sitt for å vente på at Orr skulle dukke opp hvert øyeblikk, og han tente opp i ovnen forat det skulle være varmt i teltet når han kom. Ovnen virket utmerket med en klar, sterk flamme som kunne skrus opp eller ned ved hjelp av denne lille ventilen Orr endelig hadde gjort seg ferdig med å reparere. Det regnet lett, regndråpene trommet bløtt mot telttaket, trærne og bakken. Yossarian kokte en boks varm suppe for å ha ferdig til Orr og spiste den selv da det led litt på- Han hardkokte et par egg til Orr som han også spiste opp. Deretter satte han i seg en hel eske cheddarost fra en stridsrasjon. Hver gang han grep seg i å være bekymret, tvang han seg til å huske på at Orr var mannen som kunne gjøre alt, og brøt ut i taus latter ved å forestille seg Orr på flåten slik sersjant Knight hadde beskrevet ham, sittende bøyd med et travelt, distré smil over kartet og kompasset i fanget mens han puttet den ene gjennomvåte sjokoladebiten etter den andre inn i den flirende, knisende munnen og padlet energisk av sted gjennom lyn, torden og regn med den lyseblå, ubruke­ lige leketøysåren og med fiskesnøret med den tørkede agnen slepende etter flåten. Yossarian tvilte ikke et øyeblikk på Orrs evne til å overleve. Lot det seg i det hele tatt gjøre å få fisk med det idiotiske fiskesnøret, var Orr mann for å trekke den, og var det torsk han var ute etter, ville han få torsk, selv om torsk aldri var sett der i farvannet tidligere. Yossa­ rian satte over en ny suppeboks til oppkok og spiste også den da den ble varm. Hver gang det gikk i en dør, sprakk ansiktet hans i et håpefullt smil, og han snudde seg forventningsfullt mot inngangen og lyttet etter fottrinn. Han visste at Orr hvert øyeblikk kunne komme spaserende inn i teltet med store, glinsende, regnvåte øyne, kinn og hestetenner og se like fjollete ut som en munter østersfisker fra Ny-England, med gul sydvest, en regnfrakk som var atskillige nummer for stor til ham, og en diger, død torsk som han selv hadde fanget, stolt hevet forat Yossarian skulle få noe å le av. Men Orr dukket ikke opp.

KAPITEL 29

Peckem

Neste dag dukket det heller ikke opp noen Orr, og sersjant Whitcomb la full av håp og med anbefalelsesverdig raskhet en huskeseddel i innkurven sin for å minne seg selv om at han måtte sende et sirkulærbrev til oberst Cathcart for under­ tegning og videresending til Orrs nærmeste pårørende så snart det var gått mer en ni dager. Det kom ingen beskjed fra general Peckems hovedkvarter heller, og Yossarian ble trukket med bortover mot flokken av offiserer og menige i shorts og badebukser som sto mumlende og forvirret misfor­ nøyde foran oppslagstavlen like utenfor vaktteltet. «Jeg skulle gjerne like å vite hva det er som er så anner­ ledes med denne søndagen,» sa Sultne Joe høylydt til høvding Hvite Villhavre. «Hvorfor skal vi ikke ha noen parade denne søndagen når vi ikke har noen parade de andre søndagene i året? Hva?» Yossarian arbeidet seg frem gjennom flokken til oppslags­ tavlen og slapp ut et langt, forpint stønn da han hadde lest den korte meldingen der:

På grunn av omstendigheter jeg ikke er herre over, kommer det ikke til å bli noen stor parade førstkom­ mende søndag middag. OBERST SCHEISSKOPF

Dobbs hadde rett. De sendte gud og hvermann over til Europa nå, tilogmed forhenværende fenrik Scheisskopf som hadde strittet imot med all den energi og visdom han eide, og som i en tilstand av ytterste fortvilelse meldte seg til tjeneste på kontoret hos general Peckem. General Peckem ønsket oberst Scheisskopf velkommen med overstrømmende hjertelighet og sa han var henrykt over å ha ham der. En oberst til i staben betydde at han nå kunne begynne å mase om å få ytterligere to majorer, fire kapteiner,

348

seksten løytnanter og uoverskuelige mengder av menige sol­ dater, skrivemaskiner, skrivepulter, arkivskap, biler og for­ syninger og annet viktig utstyr som kunne bidra til å øke hans prestisje og posisjon og bygge opp hans slagkraft i det felttoget han hadde innledet mot general Dreedle. Nå hadde han to oberster; general Dreedle hadde bare fem, hvorav hele fire var i aktiv tjeneste. Nesten uten å intrigere i det hele tatt hadde general Peckem utført en manøvre som til syvende og sist ville fordoble hans potensial. Og general Dreedle drakk seg dessuten stadig oftere full. Fremtiden så lys og herlig ut, og general Peckem betraktet sin nyslåtte oberst med begeistring og et strålende smilI alle saker av betydning var general P. P. Peckem utpreget realistisk, noe han alltid understreket når det var hans plikt offentlig å kritisere det arbeid hans nærmeste medarbeidere hadde utført. Han var en staut mann på treogfemti med lyserød hud. Han oppførte seg alltid naturlig og avslappet, og uniformene hans var skreddersydde. Han hadde sølvgrått hår, svakt nærsynte øyne og tynne, slappe, følsomme lepper. Han var en klarsynt, beleven og dannet mann, følsom for alles svakheter unntatt sine egne og vel forankret i bevisst­ heten om at alle var latterlige bortsett fra ham selv. General Peckem la stor og avgjørende vekt på form og stil. Han hadde det stadig med å aksentuere ditt og datt. Forestående begivenheter var aldri mulige, men eventuelle. Det var ikke sant at han skrev foredrag hvor han roste seg selv og anbe­ falte at man ekspanderte hans myndighetsområde til ? om­ fatte alle kampoperasjoner; han skrev memoranda. Og prosaen i andre offiserers memoranda var alltid svulstig, kansellistisk eller diffus. Andres feil var uunngåelig miseiable, og reglementet var nødvendigvis rigorøst. General Peckem følte seg ofte foranlediget. Dette og hint påhvilte ham rett som det var, og når han handlet, var det ofte med den største aversjon. Det glapp aldri ut av hans hukommelse at hverken svart eller hvitt var farver, og han brukte aldri ordet verbalt når han mente oralt. Han siterte gjerne og glatt Platon, Nietzsche, Montaigne, Theodore Roosevelt, marki de Sade og Warren G. Harding. En jomfruelig tilhører som oberst Scheisskopf var et funn for general Peckem, en stimulerende anledning til å slippe opp for fullt alt han eide av dannelse, vidd, ordspill, historier, prekener, anekdoter, ordtak, epi­ grammer, tankespråk, gullkorn og andre irriterende tale­ måter. Han myste urbant mot oberst Scheisskopf da han begynte å orientere ham om hans nye omgivelser. 349

«Min eneste feil,» bemerket han med vel innøvet humor mens han nidkjært gransket oberst Scheisskopf for å nyte virkningen av ordene sine, «er at jeg ikke har noen feil» Oberst Scheisskopf lo ikke, og general Peckem var lam­ slått. En nagende tvil begynte å legge seg over hans begeis­ tring. Han hadde nettopp åpnet med et av sine mest pålitelige paradokser, og han var virkelig forskrekket over at selv ikke det minste glimt av forståelse hadde fart over det ugjennom­ trengelige ansiktet som nå både i farve og konsistens plutselig begynte å minne ham om et stykke ferskt knettgummi. Kanskje oberst Scheisskopf var trett, var general Peckem i sitt stille sinn elskverdig nok til å innrømme ham; han var jo kommet meget langveisfra, og alt var ukjent for ham. General Peckems innstilling til alt personell under hans kommando, offiserer så vel som menige soldater, var preget av den samme elskverdige, tolerante, forståelsesfulle ånd. Han uttalte ofte at hvis de folkene som arbeidet under ham, møtte ham på halvveien, ville han gjerne møte dem på mer enn halvveien — så kunne man iallfall være sikker på at man aldri møttes, tilføyde han alltid med en skarpsindig liten latter. General Peckem betraktet seg selv som en intellektuell estet, og han tilholdt alltid folk å være objektive når de var uenig med ham. Og det var virkelig en objektiv general Peckem som stirret oppmuntrende på oberst Scheisskopf med en mine av stor­ sinnet overbærenhet og gjennopptok sin belæring. «De kom­ mer i grevens tid, Scheisskopf. Takket være de inkompetente ledere vi utstyrer troppene våre med, har sommeroffensiven ebbet ut, og jeg har nå et skrikende behov for en tøff, erfaren, dyktig offiser som Dem som kan hjelpe meg å produ­ sere de memoranda vi er så avhengig av for å gjøre kjent hvor flinke vi er og hvor mye arbeid vi får unna. Jeg håper De er en produktiv skribent.» «Jeg aner ingenting om skriving,» svarte oberst Scheiss­ kopf tvert. «Ta ikke det så tungt,» fortsatte general Peckem med en skjødesløs håndbevegelse. «Send bare videre de sakene jeg sender over til Dem og stol på lykken. Det er det vi kaller delegering av ansvar. Et eller annet sted i nærheten av bunnlagene i denne koordinerte organisasjonen jeg er pålagt å lede, finnes det folk som får arbeidet unna når det når ned til dem, og alt ordner seg glatt i det lange løp uten synderlig anstrengelse fra min side. Jeg antar det kommer av at jeg er 350

en dyktig sjef. Ingenting av det vi foretar oss i denne vidt forgrente virksomheten, er egentlig av noen betydning, og det haster aldri. På den annen side er det viktig at vi stadig lar folk få forståelsen av at vi utretter en god del- La meg bare få beskjed om De finne ut at De kommer til kort med arbeidshjelp. Jeg har allerede rekvirert to majorer, fire kap­ teiner og seksten løytnanter til hjelp for Dem. Selv om ikke noe av det arbeidet vi gjør, er viktig, er det viktig at vi gjør som mye som mulig av det. Er De ikke enig?» «Hva med paradene?» avbrøt oberst Scheisskopf. «Paradene?» spurte general Peckem med en følelse av at hans dannelse ikke strakk til. «Får jeg ikke anledning til å lede parader hver søndag ettermiddag?» spurte oberst Scheisskopf fortørnet. «Selvfølgelig får De ikke det. Hvem i all verden har satt et slikt innfall i hodet på Dem?» «Men de sa jeg kunne.» «Hvem sa De kunne?» «Offiserene som sendte meg over. De sa jeg kunne arran­ gere parader og lede parader så mye jeg ville.» «Da løy de for Dem.» «Det var dårlig gjort av dem, general.» «Jeg beklager, Scheisskopf. Jeg er villig til å gjøre alt jeg kan forat De skal føle Dem hjemme her, men parader kommer overhodet ikke på tale. For det første har vi ikke personell nok til å arrangere noen parade å snakke om, og for det andre ville soldatene her ved fronten reise seg i åpent opprør om vi forsøkte å få dem til å marsjere. Jeg er redd De må be­ herske Dem til vi får det hele litt mer under kontroll. Deretter kan De gjøre hva De vil med dem.» «Og hva med min kone?» spurte oberst Scheisskopf med urolig mistenksomhet. «Jeg kan vel iallfall få sende bud etter henne, kan jeg ikke?» «Deres kone? Hva i all verden skal De med henne her?» «Mann og kone bør være sammen.» «Det kan i hvert fall ikke komme på tale.» «Men de sa jeg kunne sende bud etter henne!» «Da løy de nok for Dem igjen.» «De hadde ingen rett til å lyve for meg!» protesterte oberst Scheisskopf og ble blank i øynene av forurettethet«Selvfølgelig hadde de rett til det,» sa general Peckem hissig, og med kald, velberegnet strenghet for her og nå å finne ut hva denne nye obersten hans var god for under ild. «Oppfør Dem ikke som en tosk, Scheisskopf! Folk har rett 351

til å gjøre hva som helst så sant det ikke er forbudt ved lov, og det finnes ingen lov som forbyr folk å lyve for Dem. Kast nå ikke bort mer av tiden min med sentimentale plattheter som det der. Forstått?» «Javel, general,» mumlet oberst Scheisskopf. Det var allerede sørgelig lite igjen av oberst Scheisskopf, og general Peckem takket skjebnen fordi den hadde sendt ham en svekling som underordnet. En mann med myndighet og energi ville ha vært utenkelig og uutholdelig i en slik stilling. Nå når han var sikker på seieren, myknet han litt. Han var ikke den som nøt å ydmyke sine menn. «Hvis Deres frue hadde vært lotte, kunne jeg muligens ha fått henne overflyttet hit. Men noe mer enn det kunne De i all ansten­ dighet knapt vente Dem.» «Hun har en venninne som er lotte,» sa oberst Scheisskopf håpefullt. «Jeg er redd det ikke er nok. Be fru Scheisskopf melde seg inn i lottekorpset hvis hun vil, så skal jeg sørge for å få henne over. Men i mellomtiden, min kjære oberst, får nok både De og jeg vende tilbake til vår lille krig. Slik i grove trekk er den militære situasjon vi står overfor.» General Peckem reiste seg og gikk bort til et roterende stativ med veldige, farvelagte kart. Oberst Scheisskopf bleknet. «Vi skal vel ikke til fronten?» brast det skrekkslagent ut av ham. «Å, nei da, langt ifra,» forsikret general Peckem ham beroligende om med en kollegial latter. «Hva tar De meg for? Det er jo nettopp derfor vi holder til her nede i Roma. Jeg skulle forresten gjerne vært i Firenze, hvor jeg kunne stå i nærmere kontakt med forhenværende visekorporal Winter­ green, men Firenze er også for nær fronten til at det passer meg.» General Peckem tok opp en pekestokk av tre og lot gummismokken ute på spissen av den fare muntert tvers over Italia fra kyst til kyst. «Her har vi tyskerne, Scheisskopf. De har forskanset seg i disse fjellene og holder temmelige solide stillinger langs den såkalte Goterlinjen som det er plent umulig å drive dem ut av før langt ut på våren neste år, selv om det naturligvis ikke hindrer de noksagtene på vår side å forsøke seg. Dermed har vi i Spesialtj enesten nøyaktig ni måneder å erobre våre mål på. Og våre mål — eller rettere sagt vårt mål — går ut på å erobre hvert eneste bombefly i hærens luftvåpen. Når alt kommer til alt,» sa general Peckem med sin lave, velmodulerte latter, «vet jeg ikke hva som skulle betegnes som spesial tjeneste om det ikke skulle være 352

å bombe fienden. Er De ikke enig?» Oberst Scheisskopf viste ikke tegn til å være enig, men general Peckem var allerede altfor henrevet av sin egen veltalenhet til å legge merke til det. «Våre stillinger er for øyeblikket ypperlige. Forsterk­ ninger som De selv ankommer stadig, og vi har mer enn rikelig tid til å planlegge vår strategi omhyggelig.» General Peckem lot pekestokken danse sørover til den stanset på navnet Pianosa hvor han gjentatte ganger banket ettertrykke­ lig med pekestokkspissen på de svarte fettstiftbokstavene som tilsammen dannet ordet DREEDLE. Oberst Scheisskopf gikk mysende helt inntil kartet, og for første gang la et forståelsens lys et matt skjær over det tunge ansiktet hans. «Jeg tror jeg skjønner!» utbrøt han. «Jo, jeg tror virkelig jeg skjønner. Vår første jobb går ut på å befri general Dreedle fra fienden. Riktig?» General Peckem lo velvillig. «Nei, Scheisskopf. Dreedle er på vår side, og Dreedle er fienden. General Dreedlp har kommandoen over fire bombergrupper som vi ganske enkelt må erobre for å kunne fortsette vår offensiv. Ved å beseire general Dreedle kan vi skaffe oss både de flyene og de viktige basene vi trenger for å utvide våre operasjoner til andre områder. Vi er forøvrig faktisk i ferd med å vinne den kampen.» General Peckem slentret bortover mot vinduet mens han lo lavt for seg selv, og han lente seg med korslagte armer mot vinduskarmen, meget tilfreds med sitt eget vidd, sine kunnskaper og sin blaserte frekkhet. Det kresne utvalg av ord han benyttet seg av, måtte være en utsøkt nytelse for alle. General Peckem likte å høre general Peckem snakke, og mest av alt likte han å høre general Peckem snakke om seg selv. «General Dreedle vet faktisk ikke hva han skal stille opp med mot meg,» skrøt han. «Jeg forserer meg stadig inn på hans felt med kritikk og kommentarer, noe jeg i virkeligheten selvfølgelig ikke har noe som helst med, men han aner ikke hva han skal stille opp med. Når han anklager meg for å forsøke å underminere ham, svarer jeg bare at min eneste hensikt med å henlede hans oppmerksomhet på disse feilene er å styrke vår krigspotensial ved å eliminere all udugelighet. Deretter spør jeg uskyldig om han er en motstander av å styrke vår krigspotensial. Han grynter og han mumler og han brøler, men i virkeligheten er han ganske hjelpeløs. Han er for gammeldags, det er saken. Han er rett og slett en gammel tullebukk, skjønner De, og skulle aldri ha vært general. Han eier ikke takt, overhodet ikke. Gudskjelov at han ikke har lenge igjen.» General Peckem smålo av overlegen lettelse og 353

seilte glatt videre mot en av sine lærde sitater. «Jeg tenker av og til på meg selv som Fortinbras — ha, ha — i Hamlet, skuespillet av William Shakespeare vet De, som ustanselig kretser og kretser omkring handlingen til alt annet faller fra hverandre, og så kommer han inn til slutt og plukker alle bitene opp til seg selv. Shakespeare forstår De . . .» «Jeg har ikke noen kjennskap til skuespill,» avbrøt oberst Scheisskopf ham ubarmhjertig. General Peckem så forbauset på ham. Ennå var aldri noen av hans hentydninger til Shakespeares guddommelige Hamlet blitt ignorert og trampet på med en slik udannet likegyldighet. Han begynte for alvor å bli bekymret over hva slags drittskalle Pentagon egentlig hadde sendt ham på halsen. «Og hva har De så kjennskap til?» spurte han syrlig«Parader,» svarte oberst Scheisskopf ivrig. «Får jeg anled­ ning til å sende ut meldinger om parader?» «Så lenge De ikke går i gang med noen, er det det samme for meg,» sa general Peckem og gikk tilbake til stolen sin. Pannen hans lå fremdeles i dype rynker. «Og så lenge det ikke hindrer Dem i Deres hovedoppgave, som går ut på å anbefale at Spesialtjenestens myndighetsområde utvides til å omfatte alle stridsoperasjoner.» «Da kan jeg kanskje gi ordre om parader og så kansellere dem?» General Peckem lysnet øyeblikkelig. «Men det er jo en ypperlig idé! Bry Dem bare ikke med å sette dem opp på dagsordenen. Gi bare beskjed om at de er utsatt. Det blir straks mer irriterende.» General Peckem blomstret av frodig hjertelighet igjen. «Jo, Scheisskopf,» sa han, «der tror jeg virkelig De har funnet noe. Når alt kommer til alt, er det knapt noen frontsjef som kan ta det ille opp at vi underretter soldatene hans om at det ikke kommer til å bli noen parade førstkommende søndag? Vi fastslår jo bare et ålment kjent faktum. Samtidig som vi antyder at vi kunne gi ordre om parader hvis vi ville. Virkelig praktfullt! Jeg liker Dem bedre og bedre, Scheisskopf. Stikk innom og hils på oberst Cargill og underrett ham om hva De har planer om å gjøre. Jeg er sikker på at dere to vil komme godt overens.» Et minutt senere kom oberst Cargill stormende inn på general Peckems kontor, fylt av usikker, forurettet vrede. «Jeg har vært her lenger enn Scheisskopf,» klaget han. «Hvorfor kan ikke jeg være den som kansellerer paradene?» «Fordi Scheisskopf har spesial erfaring når det gjelder

354

parader, og det har ikke De. De kan kansellere velferdsforestillinger hvis De vil. Hvorfor gjør De ikke det forresten? Ta for Dem en hvilken som helst dag og tenk på alle de stedene som ikke får noen velferdsforestilling. Tenk på alle de stedene som disse oppblåste stjernene ikke får anledning til å hjemsøke på grunn av Deres forsømmelser i så måte. Sannelig, Cargill, jeg tror De har noe der- Jeg tror faktisk De har åpnet et helt nytt operasjonsfelt for oss. Hils Scheiss­ kopf og si jeg vil han skal arbeide med dette under Deres kommando. Og send ham inn til meg når De er ferdig med å instruere ham.» «Oberst Cargill sier De sa jeg skulle arbeide med kanselleringen av velferdsforestillingene under hans kommando,» klaget oberst Scheisskopf. «Det har jeg aldri sagt,» svarte general Peckem. «Mellom oss sagt, Scheisskopf, er jeg derimot ikke helt tilfreds med oberst Cargill. Han vil gjerne bestemme, og han er sen. Jeg vil gjerne De skal holde et øye med ham og med det han gjør, og forsøke å få ham til å jobbe litt mer.» «Han blander seg borti alt mulig,» protesterte oberst Car­ gill. «Han lar meg ikke i fred til å gjøre ferdig noe som helst.» «Det er noe merkelig med Scheisskopf,» sa general Peckem tankefullt. «Hold et øye med ham og forsøk å finne ut hva han pønsker på.» «Nå blander han seg borti mine saker,» skrek oberst Scheisskopf. «La ikke det gå innover Dem, Scheisskopf,» sa general Peckem og gratulerte seg selv med hvor behendig han hadde fått plasert oberst Scheisskopf i sitt vanlige strategiske system. De to oberstene han hadde, var nå allerede bare såvidt på talefot med hverandre. «Oberst Cargill er misunnelig på Dem for det fremragende arbeidet De gjør med paradene. Det er hele saken. Han er redd jeg skal overlate til Dem å ta hånd om bombemønstrene også.» Oberst Scheisskopf spisset ører. «Hva er bombemønstre for noe?» «Bombemønstre?» gjentok general Peckem og blunket selvtilfreds lystig. «Et bombemønster er et militært faguttrykk jeg komponerte for flere uker siden. Det betyr ingen ver­ dens ting, men det vil forbause Dem å høre hvor fort det fenget. Jeg har fått overbevist gud og hvermann om betyd­ ningen av at bombene eksploderer så samlet som mulig for 355

å gi tiltalende luftfotografier. Nede på Pianosa er det en oberst som knapt bryr seg om hvorvidt bombene treffer målet eller ikke. La oss fly ned og ha det litt moro med ham i dag. For det første kommer det til å gjøre oberst Cargill misunne­ lig, og for det andre hørte jeg av Wintergreen i morges at general Dreedle kommer til å dra til Sardinia i dag. Det kan bli virkelig moro! General Dreedle kommer til å gå ut av sitt gode skinn når han får høre at jeg har inspisert en av enhetene hans mens han var ute og inspiserte en annen. Kan hende rekker vi tilogmed frem før briefingen. De skal bombe en liten forsvarsløs landsby i dag og redusere den til en grushaug. Jeg har det fra Wintergreen — han er forresten forhenværende sersjant nå — at angrepet er fullstendig over­ flødig. Den eneste hensikten med det er å forsinke tyskernes forsterkninger på et tidspunkt vi ikke selv planlegger noen offensiv. Men det er resultatet av å forfremme middelmådigheter og gi dem stillinger med kommandomyndighet.» Han gjorde en doven håndbevegelse mot det kjempestore kartet over Italia. «Den lille fjellandsbyen er så ubetydelig at den ikke står der engang.» De ankom til oberst Cathcarts gruppe for sent til å over­ være den foreløpige briefingen og høre major Danby påstå: «Men den er der. Jeg sier jo den er der, den er der.» «Hvor er den?» spurte Dunbar utfordrende og lot som om han ikke så. «Der på kartet. Nøyaktig hvor veien her gjør en svak sving. Kan De ikke se den svake svingen på kartet Deres?» «Nei, jeg kan ikke se den.» «Jeg kan se den,» opplyste Havermeyer og satte et merke på Dunbars kart. «Og på disse fotografiene er det dessuten et godt bilde av landsbyen. Jeg skjønner alt sammen utmer­ ket. Formålet med angrepet er å sprenge hele landsbyen ut­ over fjellsiden og nedover veien, så den blir liggende der som en sperring som tyskerne må rydde unna. Stemmer ikke det?» «Det stemmer,» sa major Danby og tørket svetten av pan­ nen med lommetørkleet. «Jeg er glad for at iallfall noen her begynner å forstå hva det går ut på. Tyskerne har to armerte divisjoner som er underveis fra Østerrike til Italia langs denne veien. Landsbyen ligger i en steil skråning, og restene av husene og det andre dere ødelegger, kommer helt sikkert til å rase ned og bli liggende på veien.» «Og hvilken faens rolle spiller det?» ville Dunbar vite, tilskyndet av Yossarian som stirret opphisset på ham med en 356

blanding av respekt og tilbedelse. «Det tar dem jo bare et par dager å rydde den igjen.» Major Danby forsøkte å unngå en diskusjon. «Det spiller tydeligvis en meget stor rolle for hovedkvarteret,» svarte han forsonende. «Jeg antar det er derfor de har utstedt denne ordren.» «Er folkene i landsbyen blitt advart?» spurte McWatt. Det smertet major Danby at også McWatt ga uttrykk for opposisjon. «Jeg tror ikke det.» «Har vi ikke engang kastet ned flyveblader til dem med beskjed om at vi kommer til å bombe dem?» spurte Yossarian. «Det må da vel være mulig å få varslet dem på en eller annen måte, så de kan komme seg unna?» «Jeg er redd det ikke er det.» Major Danby svettet mer og mer, og øynene hans flakket urolig. «Tyskerne kunne få høre om det og velge en annen vei. Skjønt jeg er ikke sikker på noe av dette. Det er bare gjetninger.» «De kommer ikke til å gå i kjelleren engang,» sa Dunbar anklagende. «De kommer tvert imot til å strømme ut for å vinke når de får øye på flyene våre. Tenk på alle barna og hundene og de gamle! Herregud! Hvorfor kan vi ikke la dem være i fred?» «Hvorfor kan vi ikke lage en veisperring et annet sted?» spurte McWatt- «Hvorfor må det være akkurat der?» «Jeg vet ikke,» svarte major Danby ulykkelig- «Jeg vet ikke. Men vi må stole på de folkene vi har over oss og som gir oss ordrer. Det vet hva de gjør.» «Nei så faen om de gjør,» sa Dunbar. «Hva er det for bråk her?» spurte oberstløytnant Korn som kom slentrende gjennom briefingrommet med hendene i bukselommene og den khakifarvede skjorten hengende halv­ veis ut av buksene. «Alt i orden, oberstløytnant,» sa major Danby og forsøkte nervøst å dekke over det som foregikk. «Vi drøfter bare de forskjellige feisene av angrepet.» «De vil ikke bombe landsbyen,» sa Havermeyer ondskaps­ fullt og røpet dermed også major Danby. «Din snik!» sa Yossarian til Havermeyer. «La Havermeyer være i fred,» sa oberstløytnant Korn kort til Yossarian, men kjente ham så med ett igjen som den berusede mannen som hadde antastet ham så utfordrende i offisersklubben kvelden før angrepet på Bologna, og over­ flyttet forsiktigvis sin vrede til Dunbar. «Hvorfor vil De ikke bombe landsbyen?» 357

«Fordi det er rene, skjære barbariet!» «Barbari?» spurte oberstløytnant Korn med kjølig humor og bare forbigående uroet av den uforsonlige voldsomheten i Dunbars fiendskap. «Ville det kanskje være mindre barbarisk å slippe gjennom de to tyske divisjonene? Husk det er ameri­ kanske liv det gjelder. Det er enten dem eller oss. Men De vil kanskje heller at amerikansk blod skal bli utgydt?» «Amerikansk blod utgydes hele tiden. Men de folkene der oppe gjør ikke en katt fortred. Hvorfor pokker kan vi ikke la dem leve i fred?» «Det er lett nok for Dem å snakke,» sa oberstløytnant Korn hånlig. «De er trygg her på Pianosa. Det spiller ingen rolle for Dem om disse tyske forsterkningene når frem eller ikke.» Dunbar ble blodrød av forlegenhet, og da han svarte, var stemmen hans lavmælt defensiv, «Hvorfor kan vi ikke lage en veisperring et annet sted? Vi kunne da vel bombe dalsiden eller selve veien isteden?» «De foretrekker kanskje når alt kommer til alt å bombe Bologna igjen?» Spørsmålet ble stilt med silkemyk stemme, men satt som et skudd og resulterte i en dyp taushet i rommet som var både pinlig og truende. Yossarian ba intenst men skamfullt om at Dunbar måtte holde munn- Dunbar senket blikket, og oberstløytnant Kom visste han hadde vunnet. «Tenkte jeg det ikke!» fortsatte han med utilsørt forakt. «Dere vet godt at oberst Cathcart og jeg må jobbe som bare faen for å skaffe dere en ønskejobb som dette her, men hvis dere heller vil fly på Bologna, Spezia eller Ferrara, skal det ikke være oss imot. Vi kan skaffe dere oppdrag når som helst.» Øynene hans lynte farlig bak de rammeløse brille­ glassene, og den sølefarvede haken hans var hard og fir­ kantet. «Bare si fra.» «Jeg vil,» sa Havermeyer ivrig med en ny innbilsk latter. «Jeg skulle gjerne angripe Bologna fra lav høyde m?d øyet klistret til bombesiktet og luftvemgranatene eksploderende overalt omkring meg. Jeg nyter den måten alle kaster seg over meg og skjeller meg ut på etter hvert angrep. Selv de menige blir så forbannet at de skjeller meg huden full og truer med å gi meg juling.» Oberstløytnant Korn knipset Havermeyer gemyttlig på haken uten å bry seg mer med ham og snudde seg deretter mot Dunbar og Yossarian igjen med tørr, monoton stemme. «Dere har mitt hellige ord på at ingen tenker med større sorg på de stakkars djevlene opp i fjellene enn oberst Cath­ cart og jeg. Mais c est la guerre. Forsøk å huske at det ikke 358

var vi som startet krigen her, men Italia. Det var ikke vi som angrep, men italienerne. Og uansett hvor hardt vi går inn for det, klarer vi ikke å tilføye italienerne, tyskerne, russerne og kineserne så mye ondt som de tilføyer seg selv.» Oberstløytnant Korn kløp major Danby elskverdig i skulderen uten å forandre sitt uvennlige utrykk. «Fortsett med briefin­ gen, Danby. Og pass på at de innser betydningen av et tett bombemønster.» «Å, nei, oberstløytnant,» sa major Danby inntrengende og blunket heftig. «Ikke for dette målet. Jeg har bedt dem spre bombene sine med seksti fots mellomrom, slik at vi får en veisperring som er like lang som hele landsbyen istedenfor bare på ett sted- Veisperringen blir langt mer effektiv på den måten.» «Veisperringen betyr ingenting,» sa oberstløytnant Korn. «Det oberst Cathcart først og fremst er ute etter som et resultat av dette angrepet, er et godt, klart luftfotografi som han ikke behøver skamme seg over å sende gjennom de vanlige kanalene. Glem ikke at general Peckem kommer hit for å overvære den endelige briefingen; dere vet alle hva han mener om bombemønsteret. De bør forresten skynde Dem, major, og gjøre dem ferdig med detaljene før han kommer. De vet godt at general Peckem ikke kan utstå Dem.» «Nei, oberstløytnant,» korrigerte major Danby ham høflig, «det er general Dreedle som ikke kan utstå meg.» «General Peckem kan ikke utstå Dem heller. Det er faktisk ingen som kan utstå Dem. Gjør Dem nå bare ferdig med det De holder på med og forsvinn. Jeg skal ta meg av den endelige briefingen.» «Hvor er major Danby?» spurte oberst Cathcart da han ankom til den endelige briefingen sammen med general Pec­ kem og oberst Scheisskopf. «Han ba om tillatelse til å gå med det samme han så Dem komme kjørende,» svarte oberstløytnant Korn. «Han er redd general Peckem ikke liker ham. Jeg hadde forøvrig under alle omstendigheter tenkt å ta meg av briefingen selv. Jeg gjør det meget bedre.» «Utmerket,» sa oberst Cathcart. «Nei!» motsa oberst Cath­ cart seg selv et øyeblikk senere da han kom til å tenke på hvilken glimrende jobb oberstløytnant Korn hadde utført i nærvær av general Dreedle under den første briefingen før angrepet på Avignon. «Jeg skal gjøre det selv.» Oberst Cathcart stålsatte seg ved tanken på at han var en 359

av general Peckems yndlinger og overtok ledelsen av brie­ fingen med korte, myndige ord til den oppmerksomme tilhørerflokken av underordnede offiserer og med den direkte, lidenskapsløse barskheten han hadde avlurt general Dreedle. Han visste han var litt av et imponerende og martialsk syn der han sto oppe på plattformen, med skjorten åpen i halsen, sigarettmunstykket i hånden og det kortklipte, mørke, gråsprengte, krusete håret. Han ga alt han hadde og etterapte tilogmed enkelte av general Dreedles karakteristiske uttale­ feil, og han var ikke det minste redd for general Peckems nye oberst før han plutselig kom i tanker om at general Peckem avskydde general Dreedle- Da brast stemmen hans, og all selvtillit forlot ham. Glødende av ydmykelse snublet han videre bare på instinkt og rutine. Han var plutselig blitt redd oberst Scheisskopf. En ny oberst i nærheten betydde en ny rival, en ny fiende, en ny person som hatet ham. Og denne her var tøff! En fryktinngytende tanke slo ned i oberst Cath­ cart: Sett at oberst Scheisskopf allerede hadde bestukket alle som var til stede forat de skulle begynne å stønne som de hadde gjort før det første angrepet på Avignon? Hva skulle han da gripe til for å få dem til å tie stille? For et grusomt dolkestøt i ryggen det ville bli! Oberst Cathcart ble grepet av slik redsel at han holdt på å tilkalle oberstløytnant Korn. På en eller annen måte klarte han imidlertid å ta seg sammen og synkronisere klokkene, og da han hadde gjort det, visste han at han hadde vunnet, for nå kunne han avslutte når som helst. Han hadde gjennomgått og overvunnet en krise. Han skulle gjerne le oberst Scheisskopf rett opp i ansiktet av triumf og forakt. Han hadde ridd av stormen med glans og handlet med eksempelsettende besluttsomhet og overlegenhet, og han avsluttet briefingen med et inspirert foredrag som hvert eneste instinkt fortalte ham var en mesterlig manifesta­ sjon av takt og underfundighet. «Og nå, karer,» sa han ildnende til slutt, «har vi den ære å ha med oss her i dag en høytstående gjest, general Peckem fra Spesial tjenesten, mannen som gir oss alle balltrærne, serieheftene og velferdsforestillingene. Jeg vil gjerne tilegne ham dette angrepet. Gjennomfør det prikkfritt og med heder — for meg, for fedrelandet, for Gud og for Den Store Ameri­ kanske General P. P. Peckem. Og la meg nå se at dere plaserer alle bombene på et frimerke!»

KAPITEL 30

Dunbar Yossarian ga ikke lenger pokker i hvor bombene hans falt, men han gikk likevel ikke så langt som Dunbar, som slapp bombene sine hundrevis av meter nedenfor landsbyen og var villig til å ta en krigsrettssak hvis det noensinne skulle bli bevist at han hadde gjort det med vilje. Uten å si noe til noen, ikke engang til Yossarian, hadde Dunbar vasket hendene sine for dette angrepets vedkommende. Fallet på sykehuset hadde enten fått ham til å forstå, eller så hadde det ødelagt noe i hodet hans; det var umulig å si hva som var tilfelle. Dunbar lo sjelden mer, og han syntes liksom å visne bort. Han snerret stridslystent mot sine overordnede offiserer, til­ ogmed mot major Danby, og han var uhøflig og gretten og tilogmed spottende i sin oppførsel overfor feltpresten, som var redd for Dunbar og også liksom syntes å visne hen. Feltprestens pilgrimsreise til Wintergreen hadde vært for­ gjeves; enda en helligdom hadde vist seg å være falsk. Win­ tergreen var altfor travelt opptatt til å ta imot feltpresten. En uforskammet assistent hadde gitt feltpresten en stjålen Zippo sigarettenner som gave og nedlatende underrettet ham om at Wintergreen var altfor opptatt med sine krigsanstrengelser til å kunne bry seg med så ubetydelige saker som det antall tokt de måtte fly. Feltpresten var bekymret for Dunbar, og enda mer bekymret for Yossarian nå når Orr var blitt borte. For feltpresten, som nå levde helt alene i et rommelig telt, hvis spisse topp sluttet ham inne i hans sturende ensomhet hver natt som under lokket på en kiste, syntes det utrolig at Yossarian virkelig foretrakk å bo alene og ikke ville ha noen teltkamerater. Som sjefsbombekaster igjen var Yossarian satt opp med McWatt som skipper, og det var enda en trøst, selv om han fremdeles var helt og holdent forsvarsløs. Det var ingen måte å slå igjen på. Han kunne ikke engang se McWatt og annenflyveren fra sin plass fremme i nesen. Den eneste han kunne

361

se var Aarfy, og han hadde forlengst innsett at det å ergre seg over den oppblåste og tåpelige udugeligheten hans, var det samme som å legge ekstra sten til byrden i de minuttene av pinefullt raseri og dump fortvilelse han gjennomlevde oppe under den blå himmelen da han lengtet etter å bli degradert til et wingfly igjen med et ladd maskingevær ved siden av seg istedenfor et presisjonsbombesikte som han ikke hadde den ringeste nytte av — et kraftig, grovkalibret maskin­ gevær som han hatefullt kunne gripe fatt i med begge hender og hamre vilt løs med mot alle de djevlene som tyranniserte ham: de svarte røkdottene fra luftvernartilleriet, de tyske luftvernsoldatene nede på bakken, som han ikke kunne se og slett ikke skade med et maskingevær om han hadde hatt et og tid til å skyte, Havermeyer og Appleby i lederflyet som en takk for sist for deres fryktløse lavangrep på Bologna den andre gangen da granatene fra tohundreogfireogtyve kanoner hadde smadret en av motorene til Orr og for aller siste gang sendt ham med et plask like lukt i havet mellom Genova og La Spezia kort før det kraftige tordenværet brøt løs. I praksis var det ikke stort han kunne gjøre med et kraftig maskingevær unntatt å lade det og prøveskyte noen få runder. Det ville ikke ha vært til mer nytte for ham enn bombesiktet. Riktignok kunne han ha skutt løs med det mot de angripende tyske jagerflyene, men det fantes ingen tyske jagerfly lenger, og han kunne ikke engang ha svingt det helt rundt mot de hjelpeløse ansiktene til fly vere som Huple og Dobbs og gitt dem ordre om å fly tilbake og lande forsiktig på bakken, slik han en gang hadde gitt Kid Sampson ordre om å fly tilbake, og det var nøyaktig det han helst ville ha gjort med Dobbs og Huple under det forferdelige første angrepet på Avignon i det øyeblikk han skjønte hvilken uhyggelig fare han svevet i da det gikk opp for ham at han befant seg alene oppe i et wingfly sammen med Dobbs og Huple på et angrep som ble ledet av Havermeyer og Appleby. Dobbs og Huple? Huple og Dobbs? Hva slags fyrer var de egentlig? Det var intet mindre enn ren og skjær galskap å flyte slik i tomme luften på et par centimeter tykke metallplater i flere kilo­ meters høyde over bakken, adskilt fra døden ved den nødtørftige dyktigheten og intelligensen til to fullstendig frem­ mede og høyst tvilsomme personer, en skjeggløs guttunge som Huple og en nervøs tulling ved navn Dobbs, som nettopp der oppe i flyet virkelig ble tullete og fløy rene berserkergangen over målet da han uten å flytte seg fra annenflyversetet 362

plutselig rev til seg spaken fra Huple og styrtet dem alle ned i et isnende stup som rev Yossarians øretelefoner løs og førte dem like opp i den samme djevelske luftvernilden som de nettopp såvidt var gått klar av. Det neste han husket var at en annen fremmed person, en telegrafist og skytter ved navn Snowden, lå døende bak i flyet. Det var umulig å vite sikkert om det var Dobbs som hadde drept ham, for da Yossarian plugget hodetelefonene sine inn igjen, var Dobbs allerede på intercommen og bønnfalt en eller annen om å gå frem i flyet og hjelpe bombekasteren. Og nesten samtidig brøt Snowden klynkende inn: «Hjelp! Jeg fryser. Vær så snill å hjelpe meg. Jeg fryser!» Yossarian krabbet langsomt ut av nesen og over bombeluken og vrikket seg bakover i flyet — forbi førstehjelpsutstyret han måtte krype tilbake og hente etterpå — for å ta seg av det gale såret til Snowden, et gapende, rått, melonformet hull så stort som en fotball på innsiden av låret, hvor de uskadde, blodlevrede muskelfibrene levde sitt eget uhyggelige, pulserende liv som blinde, blodige åmer, et ovalt og skamløst nakent sår nesten en fot langt som fikk Yossarian til å stønne i skrekk og medfølelse med det samme han oppdaget det og holdt på å kaste opp. Men ved siden av Snowden lå den lille, spinkle haleskytteren bevisstløs med et ansikt så forskrekkelig hvitt at Yossarian med en mot­ bydelig følelse i mellomgulvet sprang frem for å hjelpe ham førstI det lange løp var det nok langt tryggere for Yossarian å fly med McWatt enn med noen andre, men selv ikke med McWatt kunne han føle seg trygg, for McWatt elsket å fly lavt, og på hjemveien fra turene for å trene opp bombe­ kasteren i den komplette besetningen oberst Cathcart hadde bedt om å få som erstatning for Orr som var blitt borte, raste han hylende frem et par tommer over bakken med Yossarian fremme i nesen som et fortvilet, mimrende vrak. Øvelsesbombefeltet lå på den andre siden av Pianosa, og på tilbakeveien smøg McWatt buken på det dovne, langsomme flyet såvidt over bakkekammene midt på øya, hvoretter han istedenfor å holde høyden til Yossarians forbauselse ga full gass på begge motorene og begynte å følge landskapets fal­ lende konturer mens han presset motorene for alt de var god for og vagget muntert med vingene og sneiet med massive, brummende, hamrende drønn over hver eneste åskam, forhøyning og forsenkning i terrenget, like trofast som en svim­ mel måke følger havets ville og brune bølger. Yossarian satt først som lammet av skrekk. Den nye bombekasteren derimot

363

satt beskjedent ved siden av ham med et fjetret, henrykt smil og en evindelig, enstonig plystring så Yossarian mest av alt hadde lyst til å lange ut med knyttneven og slå inn det idiotiske ansiktet hans om han bare ikke hele tiden hadde måttet dukke eller kaste seg til side for stenblokkene og bakkekammene og de piskende tregrenene som truende dukket opp over ham og foran ham og raste forbi like under ham som synkende, uklare tåkeflak. Ingen hadde rett til å ta slike vanvittige sjanser med hans eget og andres liv. «Opp! Opp, opp, opp!» skrek han redselsslagen til McWatt som han nå hatet vilt av hele sitt hjerte, men McWatt sang jublende over intercommen og hørte sannsynligvis ikke et eneste ord. Yossarian glødet av raseri og var så sint at han nesten gråt; han stupte ned gjennom kravlegangen og kjem­ pet seg frem mot tyngdelovens og treghetens krefter til han nådde hovedseksjonen og kunne hale seg opp i cockpiten hvor han ble stående skjelvende bak McWatt i førsteflyverens sete. Han så seg desperat omkring etter en revolver, en grå­ svart 45 kaliber som han kunne løsne sikringen på og kjøre inn i nakken til McWatt. Men det fantes ingen revolver der. Det fantes ingen jaktkniv heller, og ikke noe annet våpen han kunne stikke eller skyte eller slå med, og Yossarian grep McWatt i jakkekraven og strammet til i et kraftig tak mens han hele tiden skrek at han skulle ta flyet opp, opp! Land­ skapet svømmet fremdeles forbi under dem og lynte forbi over dem og på begge sider. McWatt kikket tilbake på Yossarian over skulderen og lo bredt som om han og Yossa­ rian hadde det veldig moro sammen. Yossarian lot begge hender gli rundt den nakne halsen til McWatt og klemte til. McWatt ble stiv. «Opp!» befalte Yossarian utvetydig med lav, truende stemme mellom sammenbitte tenner. «Opp, eller jeg dreper deg!» Stiv av skrekk slakket McWatt av på gassen og lot flyet gradvis stige. Yossarians hender slapp taket rundt halsen til McWatt og gled ned på skuldrene hans og derfra videre til de hang slapt langs siden. Han var ikke sint lenger. Han < følte seg bare skamfull. Da McWatt snudde seg, ønsket han bare hendene hans hadde vært en annens, og at han hadde hatt et sted å begrave dem. De føltes døde. McWatt stirret langt på ham- Det fantes ikke vennlighet i blikket. «Jøss,» sa han kaldt. «Nå står det jaggu dårlig til med deg. Du burde få reise hjem.»

364

«De lar meg ikke få lov,» svarte Yossarian med bortvendte øyne og smøg seg unna. Yossarian klatret ned fra cockpiten og satte seg skamfull og skyldbetynget på gulvet med hodet i hendene. Han var våt av svette. McWatt fløy direkte tilbake til flyplassen. Yossarian lurte på om han kom til å oppsøke Piltchard og Wren i operasjonsteltet og forlange at Yossarian aldri mer ble satt opp på flyet hans, på samme måte som Yossarian selv i all hemme­ lighet hadde snakket med dem om Dobbs, Huple og Orr og, til ingen nytte, Aarfy. Han hadde aldri sett McWatt så forban­ net før, han hadde aldri sett ham i noe annet enn verdens beste humør, og han begynte å lure på om han nå hadde mistet enda en venn. Men McWatt blunket beroligende fil ham da han klatret ned fra flyet og spøkte lett med den godtroende nye piloten og bombekasteren da de kjørte tilbake til leiren med jeepen, men han sa likevel ikke et ord til ham før etter at alle fire hadde levert inn fallskjermene sine, og bare han og Yossarian gikk ved siden av hverandre mot sin egen teltrekke. Da sprakk McWatts sparsomt fregnete og værbitte skotsk-irske ansikt plutselig opp i et bredt smil og han kjørte knokene spøkefullt inn i ribbena på Yossarian som om skulle til å gi ham en solar plexus. «Din satan,» lo han. «Hadde du virkelig tenkt å drepe meg der oppe?» Yossarian flirte angerfullt og ristet på hodet. «Jeg tror ikke det,» sa han. «Jeg var ikke klar over at du hadde det så hardt. Hvorfor snakker du ikke med noen om det?» «Jeg snakker om det til alle jeg ser. Hva pokker er det som går av deg? Har du ikke hørt det?» «Jo, men jeg trodde ikke du mente det slik.» «Er du aldri redd, du?» «Jeg burde kanskje være det.» «Ikke engang når vi er ute på tokt?» «Jeg tror ikke jeg har vett eller fantasi nok,» sa McWatt og lo fåret. «Det er så mange måter jeg kan bli drept på,» sa Yossarian, «og så skulle du pønske ut en til.» McWatt smilte igjen- «Da er du vel redd når jeg flyr lavt over teltet ditt og da vel?» «Jeg er livredd, og jeg har sagt det til deg.» «Jeg trodde det var bare lyden som irriterte deg, jeg.» 365

McWatt trakk resignert på skuldrene. «Men faen heller,» sang han. «Jeg antar jeg må holde opp med det der før eller senere under alle omstendigheter.» Men McWatt var uforbederlig, og selv om han ikke fløy lavt over teltet til Yossarian mer, forsømte han aldri en an­ ledning til å jage som et brølende, lavtflyvende lyn innover badestranden og utover flåten og over de bortgjemte sandgropene hvor Yossarian lå og plukket på søster Duckett eller spilte kort med Nately, Dunbar og Sultne Joe. Yossarian og søster Duckett var sammen nesten hver kveld de hadde fri, og da tok han henne med seg ned til stranden på den andre siden av de mannshøye sanddynene som skilte dem fra stran­ den hvor offiserene og de menige badet nakne. Nately, Dun­ bar og Sultne Joe pleide også å gå dit. Det hendte McWatt sluttet seg til dem, og Aarfy kom ofte dit ut, alltid i full, korpulent uniform som han aldri tok av seg et plagg av unn­ tatt skoene og luen. Aarfy badet aldri. De andre gikk i bade­ bukser av hensyn til søster Duckett og av hensyn til søster Cramer som fulgte søster Duckett og Yossarian til stranden hver eneste dag og satt hovmodig for seg selv på en sand­ dyne ti meter unna. Ingen unntatt Aarfy kom noensinne med noen hentydninger til de nakne mennene som tok solbad i alles påsyn litt lenger nede eller stupte og dukket fra den veldige, hvitvaskede flåten som vippet opp og ned på tomme oljefat utenfor den salthvite sandbanken. Søster Cramer satt for seg selv fordi hun var sint på Yossarian og skuffet over søster Duckett. Søster Sue Ann Duckett avskydde Aarfy, og det var et av de mange tiltalende trekk ved søster Duckett som Yos­ sarian satte pris på. Han satte også pris på Sue Ann Ducketts lange, hvite ben og yppige, velformede ende, men han glemte ofte at hun egentlig var ganske slank og spinkel fra livet og opp og kom rett som det var ufrivillig til å gjøre henne vondt når han i lidenskapelige øyeblikk tok for hardt på henne. Han elsket hennes søvnige måte å underkaste seg på når de lå sammen på stranden i skumringen. Hennes nærhet ga ham trøst og ro. Han følte alltid en brennende trang til å ta på henne, alltid være i fysisk kontakt med henne. Han elsket å holde løst omkring den smale ankelen hennes med fingrene mens han spilte kort med Nately, Dunbar og Sultne Joe, kjær­ tegne lett og ømt med baksiden av neglene den dunete huden på de lyse, glatte lårene hennes eller drømmende, sanselig og nesten ubevisst å la sin egenrådige, ærbødige hånd gli oppover langs ryggens muslingbue og inn under stroppen på 366

den øverste halvdelen av den todelte badedrakten hun alltid hadde på for å skjule de små, langvortede brystene sine. Han elsket søster Ducketts alvorlige, henrykte måte å komme ham imøte på, følelsen av samhørighet og avhengighet hun alltid så stolt la for dagen. Sultne Joe hadde også en brennende trang til å oppleve søster Duckett, og han ble mer enn en gang stanset av Yossarians vaktsomme blikk. Søster Duckett flirtet akkurat tilstrekkelig med Sultne Joe til å holde ham varm, og de runde, lysebrune øynene hennes lyste alltid av morskap hver gang Yossarian skubbet til henne med albuen eller hånden for å tilkjennegi at nå kunne det være nok. Mennene spilte kort på et håndkle, en undertrøye eller et ullteppe, og søster Duckett satt med ryggen mot en sanddyne og stokket kortene for dem. Når hun ikke satt og stokket kortene, satt hun og gransket seg selv mysende i et knøttlite lommespeil og la mascara på de buede, rødlige øyenbrynene sine i et hønsehjernete forsøk på å få dem til å bli lengre. Av og til presterte hun å somle bort noen kort eller stokke dem galt på en måte som de ikke oppdaget før de hadde spilt en god stund, og da lo hun og krodde seg av begeistret takk­ nemlighet når de slengte kortene vekk og begynte å klype henne hardt i armer og ben og kalle henne med grove navn og be henne til helvete holde opp med det der. Hun skravlet fjollete i vei når de forsøkte å konsentrere seg som hardest, og kinnene hennes glødet av henrykt opphisselse når de ga henne enda flere rapp over armene og bena og ba henne holde kjeft. Søster Duckett frydet seg over den slags oppmerksom­ het og ristet lykkelig på sine kastanjebrune lokker når Yos­ sarian og de andre lot blikket hvile på henne. Det ga henne en underlig følelse av varmt og forventningsfullt velvære å vite at så mange nakne gutter og menn lå og solte seg like på den andre siden av sanddynene. Hun behøvde bare strekke halsen eller finne et eller annet påskudd til å reise seg opp for å se tyve eller førti mannfolk uten klær som lå og dro seg eller kastet ball i solskinnet. Hennes egen kropp var så velkjent og dagligdags for henne at hun aldri holdt opp å undre seg over den krampaktige ekstasen som grep mennene når de så den, den intense og litt komiske trangen de hadde til å ta på den, strekke ut hendene og klemme den ivrig, klype i den, stryke den. Hun fattet ikke Yossarians begjær, men hun var villig til å ta hans ord for at den eksisterte. Når Yossarian utpå kvelden begynte å føle seg kåt for alvor, tok han søster Duckett og et par ulltepper med seg ned på stranden, og han likte langt bedre å elske henne der 367

med så mange klesplagg som mulig på kroppen enn han likte å elske alle de ivrige, amoralske, nakne pikene i Roma. Ofte lå de på stranden om kvelden uten å elske hverandre; de lå bare skjelvende mot hverandre mellom ullteppene for å be­ skytte seg selv og hverandre mot den skarpe, kjølige fuktig­ heten. De blekksvarte nettene begynte å bli kaldere, stjer­ nene færre og mer frosne. Flåten lå der ute og duppet i en spøkelsesaktig elv av måneskinn og så ut til å drive uavlate­ lig utover. Det var avgjort kommet et kjølig drag i luften. De andre begynte så smått å tenke på å lage seg teltovner og dukket om dagen opp i teltet til Yossarian for å beundre Orrs mesterverk. Det frydet søster Duckett usigelig at Yos­ sarian ikke kunne holde hendene sine unna henne når de var sammen, men om dagen lot hun dem aldri komme inn under badedrakten når noen var nær nok til å se det, ikke engang når det bare dreide seg om søster Cramer som satt på den andre siden av sanddynen med den misbilligende nesen sin i været og lot som om hun ikke så noe som helst. Ettersom søster Cramer var søster Ducketts beste venninne, hadde hun på grunn av hennes forbindelse med Yossarian forlengst sluttet å snakke med henne, men siden hun var hen­ nes beste venninne, fulgte hun henne fremdeles hvor hun sto og gikk. Hun likte hverken Yossarian eller noen av vennene hans, men når de reiste seg for å ta en svømmetur, reiste søster Cramer seg også for å ta en svømmetur, og hun holdt alltid den samme avstanden på ti meter og opprettholdt sin taushet mens hun tilogmed i vannet lot som om hun ikke så dem. Når de lo og sprutet vann på hverandre, lo og sprutet hun vann også; når de dukket, dukket hun; når de svømte ut til revet for å hvile seg, svømte søster Cramer ut til revet for å hvile seg. Når de gikk opp, gikk også hun opp, tørket skuldrene med sitt eget våte håndkle og satte seg overlegent for seg selv med rak rygg og en ring av glitrende solskinn som en glorie rundt det lyse håret. Søster Cramer var villig til å begynne å snakke med søster Duckett igjen så snart søster Duckett angret og gikk i seg selv. Søster Duckett fore­ trakk tingene som de var. I lange tider hadde hun ønsket å sjokkere søster Cramer og stoppe munnen hennes for godt. Søster Duckett syntes Yossarian var vidunderlig og var allerede i full gang med å forsøke å forandre på ham. Hun elsket å ligge og se på ham mens han lå og småsov med ansiktet ned og den ene armen slengt over henne, eller mens han satt og stirret blekt utover de endeløse, tamme bølgene som slo mot sandstranden som små skjødehunder, løp et par 368

skritt oppover og snudde og løp tilbake igjen. Hun forholdt seg rolig når han var taus. Hun visste hun ikke kjedet ham og polerte eller lakkerte fingerneglene sine omhyggelig mens han satt eller lå der og døset eller sturet i den dovne, varme ettermiddagsbrisen som strøk mykt over de øverste sandkor­ nene på stranden. Hun elsket å se på den brede, lange, senete ryggen med den bronsebrune, lyteløse huden. Hun elsket å få begjæret til å flamme opp i ham på et øyeblikk ved plutse­ lig å ta hele øret hans i munnen og stryke hånden nedover brystet og maven hans, helt ned. Hun elsket å få ham til å brenne og lide til mørket falt på og så tilfredsstille ham og kysse ham ømt fordi hun hadde gitt ham slik salighet. Yossarian var aldri ensom sammen med søster Duckett som virkelig visste hvordan man holder kjeft, og som var aldeles passe nykkete. Men det endeløse, bunnløse havet plaget og pinte ham uavlatelig. Mens søster Duckett polerte neglene sine, undret han seg nedtrykt over hvor mange lik den glit­ rende overflaten skjulte. Det måtte være langt mer enn en million i alt. Hvor var de? Hvilke insekter hadde spist av dem? Han forestilte seg den skrekkelige maktesløsheten ved hjelpeløst å måtte puste inn litervis med vann. Yossarian fulgte med øynene de små fiskerbåtene og militærbarkassene som pilte frem og tilbake langt der ute, og han hadde van­ skelig for å tro at de var virkelige; det kunne ikke være sant at det var mennesker i full størrelse ombord, alltid opptatt med noe, alltid underveis til noe. Han så mot Elbas klippesilhuett, og blikket hans søkte automatisk over himmelen og blant de lette, hvite, turnipsformede skyene hvor Clevinger var blitt borte. Han kikket over mot det tåkete italienske fast­ landet og tenkte på Orr. Clevinger og Orr. Hvor var det blitt av dem? Yossarian hadde en gang stått pl en liten brygge tidlig en morgen og sett på en tanggrodd tømmerstokk som drev innover med tidevannet og plutselig forvandlet seg til det oppsvulmede ansiktet til en druknet mann; det var det første liket han hadde sett. Han tørstet etter liv og strakte seg grådig ut for å gripe og holde tak i kroppen til søster Duckett. Han gransket engstelig hver eneste ting som lå og fløt i vannskorpen for å finne et eller annet skrekkelig tegn til Clevinger eller Orr, forberedt på alle andre grusomme sjokk enn det McWatt ga ham den dagen flyet hans plutselig kom drønnende ned over den huskende flåten hvor lyse, bleke Kid Sampson, så liten og mager langt der ute, hoppet komisk opp i luften for å ta på flyet akkurat i det øyeblikket et ube­ regnelig vindstøt eller en bagatellmessig feilberegning av 369

McWatt reduserte farten på det såpass at propellen skar ham i to på midten. Selv folk som ikke var til stede, glemte aldri det som der­ etter hendte. Over det øredøvende tordenbraket fra flymoto­ rene hørtes såvidt, men helt tydelig et svakt, bløtt tsst! og så var det bare Kid Sampsons to bleke, magre ben som sto igjen på flåten, fremdeles forbundet på en eller annen måte av de få slintrene som var igjen av de blodige, lemlestede hoftene og urørlige som underlige avskårne hodeløse blomsterstilker i en sekundbrøkdel lang som et evighetsminutt før de om­ sider tippet bakover uti vannet med et svakt forplantende plask og ble hengende grotesk i vannskorpen så bare de gipshvite fotsålene syntes. På stranden brøt helvete løs. Søster Cramer dukket plutse­ lig opp av løse luften og hulket hysterisk mot Yossarians bryst mens han la den ene armen om henne og trøstet henne. Med den andre beskyttet han søster Duckett som også lente seg skjelvende og hulkende mot ham med langt, kantete, likblekt ansikt. Alle som oppholdt seg på stranden, løp i ring og skrek, og mennene var akkurat som kvinnene. De løp omkring i panikk og lette etter tingene sine mens de alt i ett bøyde seg raskt og kikket i smug på hver eneste, myke, knehøye bølge som kom boblende innover sandstranden som om de ventet at et eller annet heslig, rødt, motbydelig organ som en lever eller tunge skulle bli skyllet inn mot dem. De som var ute i vannet, kjempet for å komme opp; de glemte i sin redsel at de kunne svømme og skrek og stampet, men ble likevel holdt tilbake av den klebrige, tunge sjøen som av sterk vind. Kid Sampson hadde regnet ned overalt. De som oppdaget dråper av ham på en arm eller et ben eller på kroppen, for sammen i skrekk og avsky som om de forsøkte å krype ut av sitt eget motbydelige skinn. Alle løp av sted i en panikkslagen flokk mens de kastet forpinte, engstelige, skrekkslagne blikk bak seg og fylte den dype, skyggefulle susingen fra skogen med sine spinkle stønn og skrik. Yossarian drev begge de snub­ lende, nølende kvinnene foran seg i desperasjon, dyttet og skubbet dem for å få dem til å sette opp farten og løp ban­ nende tilbake for å hjelpe Sultne Joe som hadde snublet i et ullteppe eller i fotoapparatet sitt og falt på hodet i sølen langs den lille bekken. I leiren visste de allerede beskjed. Menn i uniform løp hit og dit og skrek der også, eller de sto som sersjant Knight og doktor Daneeka urørlig på samme flekken, som naglet til jorden av skrekk, mens de alvorlig strakte hals og vendte 370

ansiktet mot himmelen og så etter det skyldbevisst dunkende, fortapte flyet til McWatt som langsomt sirklet og steg, sirklet og steg. «Hvem er det?» ropte Yossarian engstelig til doktor Daneeka og kom løpende, andpusten og haltende og med de mørke øynene brennende av en uklar, hektisk angst. «Hvem er med oppe i flyet?» «McWatt,» sa sersjant Knight. «Han har med seg to nye flyvere på en øvelsestur. Doktor Daneeka er med også.» «Jeg står her, jeg,» protesterte doktor Daneeka med et underlig og bekymret tonefall og kastet engstelige sideblikk på sersjant Knight. «Hvorfor kommer han ikke ned?» utbrøt Yossarian for­ tvilet. «Hvorfor fortsetter han å stige?» «Han er antageligvis redd for å komme ned,» svarte ser­ sjant Knight uten å ta det høytidelige blikket sitt vekk fra det enslige, stigende flyet til McWatt. «Han vet nok hva som venter ham.» Og McWatt fortsatte å stige høyere og høyere og førte det brummende flyet sitt jevnt og sikkert oppover i en langsom, oval spiral som førte ham langt ut over havet hver eneste gang han fløy sørover, og langt innover de skogkledte åsene når han hadde rundet flyplassen og var på vei nordover igjen. Han var snart oppe i over fem tusen fots høyde. Lyden fra motorene hørtes som svak hvisking. En hvit fallskjerm foldet seg plutselig ut som en overraskende sky. Et øyeblikk etter foldet enda en fallskjerm seg ut og begynte å flyte nedover som den første, rett ned mot landingsbanen. Det var ingen bevegelse å se på bakken. Flyet fortsatte sørover i tredve sekunder til, fulgte det samme velkjente og fastlagte mønste­ ret, og McWatt løftet den venstre vingen og gikk elegant inn i en ny sving. . «Det er to igjen,» sa sersjant Knight. «McWatt og doktor Daneeka.» «Jeg står jo rett her, sersjant Knight,» fortalte doktor Daneeka ham klagende. «Jeg er ikke med i flyet.» «Hvorfor hopper de ikke?» spurte sersjant Knight seg selv høyt. «Hvorfor hopper de ikke?» «Det er jo meningsløst,» klaget doktor Daneeka igjen og bet seg i leppen. «Det er jo helt meningsløst.» Men Yossarian forsto plutselig hvorfor McWatt ikke hop­ pet, og han begynte å løpe ubehersket etter McWatts fly nedover gjennom hele leiren mens han viftet med armene og

371

skrek bønnfallende opp til ham om å komme ned, men det lot ikke til at noen hørte ham, aller minst McWatt, og et tungt, halvkvalt stønn presset seg frem gjennom Yossarians strupe da McWatt svingte igjen, vippet med vingene til hilsen, bestemte seg for at pokker heller, og fløy inn i fjellveggen. Oberst Cathcart ble så opprevet av Kid Sampsons og McWatts død at han forhøyet antall tokt til femogseksti.

KAPITEL 31

Mrs. Daneeka Da oberst Cathcart fikk vite at doktor Daneeka også var omkommet i McWatts fly, forhøyet han antall tokt til sytti. Den første i skvadronen som oppdaget at doktor Daneeka var død, var sersjant Towser som på et meget tidlig tidspunkt var blitt underrettet av mannen i kontrolltårnet om at doktor Daneekas navn sto på passasjerlisten McWatt hadde fylt ut før han startet. Sersjant Towser tørket en tåre og strøk doktor Daneekas navn på listen over skvadronens personell. Med lepper som fremdeles dirret, reiste han seg og trasket motvil­ lig ut for å gjøre den sørgelig nyheten kjent for Gus og Wes, mens han hele tiden passet diskret på å unngå å komme i samtale med doktor Daneeka selv da han gikk forbi flylegens nærmest begravelsesaktige skikkelse som i den sene ettermid­ dagssolen satt sturende på krakken sin mellom vaktteltet og sanitetsteltet. Sersjant Towsers hjerte var tungt; nå hadde han to døde å holde styr på — Mudd, den døde mannen i teltet til Yossarian som ikke engang var der, og doktor Daneeka, som riktignok utvilsomt var der, men som på alle måter like­ vel lot til å bli et enda mer tornete administrativt problem for ham. Gus og Wes mottok sersjant Towsers meddelelse med et ut­ trykk av stoisk forbauselse og sa ikke et ord om sitt tap til noen før doktor Daneeka selv omtrent en time senere kom inn for å få tatt temperaturen for tredje gang den dagen og sam­ tidig få kontrollert blodtrykket. Termometeret viste en halv grad mindre enn den vanlige, subnormale temperaturen på 35,9. Doktor Daneeka var urolig. Det stirrende, tomme, ut­ trykksløse blikket til de to menige soldatene var tilogmed enda mer irriterende enn det pleide å være. «Pokker heller.» eksploderte han høflig i et sjeldent ut­ brudd av fortvilelse. «Hva er i veien med dere to? Det er simpelthen noe som feiler en mann når han går omkring med så lav temperatur og samtidig er tett i nesen.» Doktor Da­ neeka snufset tungt og selvmedlidende og ruslet nedslått len373

ger inn i teltet for å forsyne seg med litt aspirin og noen svoveltabletter og pensle seg i halsen med argyrol. Det mot­ løse ansiktet hans virket skrøpelig og fortapt som en svales, og han klødde seg rytmisk på overarmene. «Bare kjenn hvor kald jeg er akkurat nå. Dere er sikker på at dere ikke skjuler noe for meg?» «De er død,» meddelte den ene av de to soldatene. Doktor Daneeka løftet raskt hodet og stirret forarget og mistenksomt på dem. «Hva skal det bety?» «De er død,» gjentok den andre. «Det er sannsynligvis der­ for De føler Dem så kald.» «Det stemmer. De har sannsynligvis vært død hele tiden, men bare ikke oppdaget det.» «Hva faen er det dere snakker om?» skrek doktor Daneeka skingrende med en stigende, lammende følelse av en uunn­ gåelig katastrofe som nærmet seg raskt. «Det er sant,» sa den ene av de to menige. «Papirene viser at De gikk opp sammen med McWatt for å få godskrevet et par flytimer. De hoppet ikke ut i fallskjermen, altså må De ha omkommet da flyet kjørte i fjellveggen.» «Det stemmer,» sa den andre. «De bør være glad til at De har noen temperatur i det hele tatt.» Det gikk fullstendig rundt for doktor Daneeka. «Er dere blitt gale, begge to?» spurte han. «Jeg skal rapportere denne oppsetsigheten til sersjant Towser.» «Det var sersjant Towser som fortalte oss om det,» sa Gus eller Wes. «Nå kommer tilogmed forsvarsdepartementet til å underrette Deres frue.» Doktor Daneeka skrek høyt og løp ut av sanitetsteltet for å klage til sersjant Towser, som motvillig rygget unna og rådet ham til å holde seg ute av syne så mye som mulig til man hadde fått tid til å avgjøre hva man skulle gjøre med tingene han hadde etterlatt seg. «Jeg tror virkelig han er død,» sa den ene av de to me­ nige soldatene hans klagende med lav, ærbødig stemme. «Jeg kommer til å savne ham. Han var da en ganske snill fyr også, ikke sant?» «Det skal være sikkert han var,» klaget den andre, «men jeg er glad den lille drittsekken er borte også. Jeg begynte å bli lei og trett av å ta blodtrykket hans hele tiden.» Mrs. Daneeka, doktor Daneekas kone, var ikke så glad over at doktor Daneeka var borte, og hun fylte de fredelige net­ tene i Staten Island med smertelige skrik av sorg da hun fikk telegram fra forsvarsdepartementet med beskjed om at hennes 374

mann var blitt drept i kamp. Kvinner kom for å trøste henne, og mennene deres kom på kondolansevisitt med lønnlige håp om at hun snart ville flytte til en annen kant av byen og spare dem for nødvendigheten av stadig å vise medfølelse. Den stakkars kvinnen var fullstendig ute av seg nesten en hel uke. Bare ytterst langsomt og heltemodig fant hun styrke til å planlegge en fremtid full av vanskelige problemer for seg selv og barna. Akkurat da hun hadde begynt å forsone seg med tapet, ringte postbudet som lyn fra klar himmel — et brev med hennes manns underskrift som desperat bønnfalt henne om ikke å bry seg om eventuelle dårlige nyheter om ham. Mrs. Daneeka var lamslått. Datoen på brevet var ulese­ lig. Håndskriften var skjelvende og bar preg av hastverk, men den lignet hennes manns, og den melankolske, selvmedlidende tonen var velkjent, skjønt enda mer nedslått enn van­ lig. Mrs. Daneeka var overlykkelig og gråt hemningsløst av lettelse og kysset det krøllete, lefsete papiret i militærpostbrevet tusen ganger. Hun sendte et takknemlig brev til sin mann med ilpost og tilholdt ham omgående å fortelle nær­ mere om hva som hadde hendt. Samtidig telegraferte hun til, forsvarsdepartementet og ga beskjed om feiltagelsen. For­ svarsdepartementet svarte i en såret tone at det ikke var be­ gått noen feil, og at hun utvilsomt var falt som offer for en sadistisk og psykopatisk bedrager i mannens skvadron. Brevet hun sendte sin mann, ble returnert, uåpnet, stemplet: FALT I KAMP. Igjen var Mrs. Daneeka på en grusom måte blitt enke, men denne gangen ble sorgen noe mildnet av en underretning fra Washington om at hun var den eneste begunstigede under den livspolise på 10.000 dollar som det militære hadde tegnet på mannens liv, og at beløpet kunne heves når som helst. Da det gikk opp for henne at hun og barna ikke sto overfor noen øyeblikkelig fare for å sulte i hjel, fikk hun frem et tappert smil og rundet den avgjørende pæl i sin enketilværelse. Styret i Veteranforbundet underrettet henne dagen etter i et brev om at hun for resten av livet var berettiget til en pensjon fordi hennes mann var gått bort, og likeledes til et begravelsesbidrag på 250 dollar. En sjekk på 250 dollar vedlå. Gradvis, uavvendelig ble fremtidsutsiktene etter hvert lysere. Samme uke kom det også et brev fra Sosialtrygden med meddelelse om at hun i henhold til Lov om Alderstrygd og Overlevelsesrente av 1935 ville motta en månedlig understøttelse til seg selv og de barn hun måtte ha å forsørge inntil disse nådde en alder av atten år, samt et begravelsesbidrag på 250 dollar. 375

Med disse brevene fra myndighetene som bevis for mannens død gjorde hun krav gjeldende om å få utbetalt de tre livs­ forsikringene på 50.000 dollar hver som doktor Daneeka selv hadde tegnet; kravet ble innfridd og beløpene utbetalt. Hver dag bragte henne nye og uventede skatter. Nøkkelen til en bankboks førte til oppdagelsen av enda en livsforsikring på 50.000 dollar samt en kontantbeholdning på 18.000 dollar som det ikke var betalt inntektsskatt for, og som det heller ikke ville bli nødvendig å betale inntektsskatt for. En losje doktor Daneeka hadde tilhørt, skjenket en gravplass. En annen losje han hadde tilhørt, bevilget henne et begravelsesbidrag på 250 dollar. Legeforeningen i staten ga henne et begravelses­ bidrag på 250 dollar. Mennene til hennes nærmeste venninner begynte å flirte med henne. Mrs. Daneeka var simpelthen henrykt over den vending sakene hadde tatt og farvet håret sitt. Hennes fantas­ tiske rikdommer fortsatte å hope seg opp, og hun måtte an­ strenge seg hver dag for å minne seg selv om at ikke en eneste cent av alle de hundretusener av dollar hun nå var i besittelse av, var verdt en cent så lenge hun ikke hadde sin mann å dele lykken med. Det forbauset henne at så mange forskjellige organisasjoner var rede til å betale så meget for å få doktor Daneeka i jorden, og selv hadde han borte på Pianosa et forferdelig strev med å holde hodet over jordskorpen, sam­ tidig som han med bange anelser undret seg på hvorfor hans hustru ikke hadde svart på brevet han hadde sendt henne. I skvadronen oppdaget han at alle skydde ham som pesten og hatet selve synet av ham fordi han hadde gitt oberst Cath­ cart påskudd til å forhøye antall tokt igjen. Rapporter og attester i forbindelse med hans død ynglet som insektlarver og bekreftet hverandre hinsides enhver tvil og protest. Han fikk hverken lønn eller rasjoner og var for å holde liv i seg helt og holdent avhengig av veldedigheten til sersjant Towser og Milo, som begge visste han var død. Oberst Cathcart nektet å se ham for sine øyne, og oberstløytnant Korn ga gjennom major Danby beskjed om at han skulle sørge for å få doktor Daneeka kremert på stedet om han våget å vise seg i gruppe­ staben igjen. Major Danby betrodde ham at hele gruppen var rasende på alt som leger het fordi doktor Stubbs, den bustete, posekinnete, trege flylegen i Dunbars skvadron, bevisst og åpenlyst hisset til oppvigleri ved å sette på bakken alle som hadde fløyet seksti tokt eller mer; han gjorde det etter alle kunstens regler på foreskrevne skjemaer som uten unntagelse ble tilbakevist av gruppestaben som omgående sendte de for376

virrede flyvere, navigatører, bombekastere og skyttere tilbake til aktiv tjeneste. Moralen var under rask oppløsning, og Dunbar var under konstant oppsikt. Gruppen var mer enn glad over at doktor Daneeka var blitt drept, og hadde ikke til hensikt å be om en ny lege. Ikke engang feltpresten kunne bringe doktor Daneeka til­ bake til livet under disse omstendigheter. Angsten forvandlet seg til resignasjon, og doktor Daneeka begynte mer og mer å ligne en lidende kanin. Posene under øynene hans ble slappe og konkave og svarte, og han trasket målløs omkring i skyggen som et allestedsnærværende gjenferd. Selv kaptein Flume vek tilbake fra doktor Daneeka da han oppsøkte ham ute i skogen for å få hjelp. I sanitetsteltet snudde Gus og Wes ham hjerteløst ryggen og hadde ikke engang et termometer til ham som han kunne trøste seg med, og så begynte han om­ sider til fulle å forstå at han praktisk talt virkelig var død og burde foreta seg noe faen så fort om han skulle ha noe håp om å redde seg. Det var ingen andre å vende seg til enn konen, og han skrev et inntrengende brev til henne og ba henne forelegge problemet for forsvarsdepartementet, samtidig som han bønn­ falt henne om også å ta saken opp med gruppesjefen, oberst Cathcart, for å få bekreftet at det — uansett hva hun måtte ha hørt — virkelig var hennes mann, doktor Daneeka, som skrev så hjerteskjærende til henne, og ikke et lik eller en an­ nen forbryter. Mrs. Daneeka ble overveldet av den fortvilelsen som til nød lot seg tyde bak den nesten uleselige skriften. Hun led samvittighetskvaler og følte seg fristet til å gjøre som han ba henne om, men allerede dagen etter åpnet hun et brev fra den samme oberst Cathcart som var hennes manns gruppesjef, og begynte å lese: Kjære fru, herr, frøken eller herr og fru Daneeka. Ord kan ikke uttrykke den dype, personlige sorg jeg følte da Deres mann, sønn, far eller bror ble drept, såret eller meldt savnet i kamp. Deretter flyttet Mrs. Daneeka med sine barn til Lansing, Michigan, og etterlot seg ingen adresse for ettersending av post.

KAPITEL 32

Yo-Yo’s teltkamerater Yossarian hadde det godt og varmt i teltet sitt da det be­ gynte å bli kaldt i været og hvalformede skyer drev uten stans for høstvinden under den lave, skittengrå himmelen og min­ net om de brummende, mørke jernsvermene av B-17 og B-24 som hadde tatt av fra sine fjerne baser i Italia den dagen invasjonen av Sør-Frankrike var blitt satt i gang to måneder tidligere. Alle i leiren visste at Kid Sampsons ben var blitt skylt i land og lå på den våte sandstranden og råtnet som en forvridd, fiolett ønskekvist. Ingen ville gå ned og få dem unna, ikke Gus og Wes, og slett ikke mennene fra likhuset på hospitalet; alle lot som om bena til Kid Sampson ikke lå der nede, at de var forsvunnet sørover, duppende i vannskor­ pen med tidevannet som i sin tid Clevinger og Orr. Nå når det dårlige været var kommet, var det nesten ingen som snek seg nedover mot stranden alene heller for å kikke ut mellom buskene som en annen pervers raring på de smuldrende stum­ pene. Dagene var ikke lenger deilige, og det fantes ikke lenger lette tokt. Det var piskende regn og tung, isnende tåke, og mennene fløy med ukelange opphold hver gang været letnet litt. Natten igjennom ulte vinden, og de knudrete, forvridde trestammene knirket og knaket og tvang Yossarian hver mor­ gen før han ennå var helt våken til å tenke på Kid Sampsons magre ben som hver eneste bekmørk, kald, stormfull okto­ bernatt lå og svulmet og råtnet i det iskalde regnet like meto­ disk som en tikkende klokke på den våte sanden. Og når han var ferdig med å tenke på bena til Kid Sampson, tenkte han på den stakkars, gråtende Snowden som hadde ligget og fros­ set i hjel bak i flyet mens han holdt sin evige, ufrakommelige hemmelighet godt skjult under den vatterte, armerte beskyttelsesjakken og først slapp den utover gulvet med et plutselig plask da Yossarian hadde gjort seg ferdig med å sterilisere og forbinde det gale såret. Om natten når han lå og forsøkte å få sove, holdt han opptelling over alle de menn, kvinner og

378

barn han hadde kjent som nå var døde. Han forsøkte å huske alle soldatene, han vakte til live bilder av de eldre menneske­ ne han hadde kjent da han var liten — tantene, onklene, naboene, foreldrene og besteforeldrene, sine egne og alle andres, og alle de patetiske og bedratte kjøpmennene som åpnet sine små, støvete butikker hver morgen og arbeidet som gale i dem til midnatt. De var døde alle sammen. Antall døde mennesker lot til å stige ustanselig. Og fremdeles kjempet tyskerne. Han innså at døden var uavvendelig og begynte å forstå at han i det lange løp ville komme til å tape. Takket være den fantastiske ovnen til Orr hadde Yossarian det godt og varmt i teltet sitt da det begynte å bli kaldt i været, og han kunne også hatt det ganske hyggelig i det kose­ lige, varme teltet om det ikke hadde vært for erindringen om Orr og den usalige gjengen av bråkende teltkamerater som var kommet stormende i vill fart den dagen oberst Cathcart hadde rekvirert — og i løpet av mindre enn åtteogførti timer fått — to hele erstatningsbesetninger istedenfor Kid Sampson og McWatt. Yossarian utstøtte et langt, høyt, raspende stønn av protest da han kom ravende trett inn etter et angrep og fant dem der. Det var fire av dem, og de maste frem og tilbake og hadde det aller helvetes morsomt mens de hjalp hverandre med å komme i orden. Yossarian visste de var håpløst umulige fra det øyeblikk han satte blikket på dem for første gang. De var ivrige, pågående og storkjeftete, og de hadde alle sammen vært verdens beste venner hjemme i Statene. De var ganske enkelt umulige. De var bråkende, latterlig selvsikre, tomhjernete un­ ger på enogtyve. De hadde gått i gymnasiet sammen og de var forlovet med nydelige, rene piker som de allerede hadde satt opp bilder av på sementhyllen over ovnen til Orr. De hadde kjørt racerbåter og spilt tennis sammen. De hadde ridd sam­ men. En av dem hadde tilogmed ligget med en eldre dame en gang. De kjente de samme menneskene forskjellige steder i landet og hadde gått i klasse med hverandres søskenbarn. De fulgte med i sportens verden og brydde seg virkelig om hvem som vant fotballkampene. De var håpløst innskrenkete, og moralen deres var førsteklasses. De var glad krigen hadde vart så lenge at de også skulle få anledning til å oppleve hva kamp var for noe. De var halvveis ferdig med å pakke ut da Yossarian kastet dem ut. De var helt enkelt umulige, forklarte Yossarian ubøyelig til sersjant Towser, hvis langstrakte hestefjes var en smule unnfallende da han underrettet Yossarian om at de nyan­ 379

komne offiserene måtte innkvarteres. Sersjant Towser hadde ikke anledning til å rekvirere et helt nytt seksmannstelt så lenge Yossarian bodde helt alene i sitt. «Men jeg bor ikke alene der,» sa Yossarian forurettet. «Jeg har en død mann boende sammen med meg. Han heter Mudd.» «Vær så snill, kaptein,» ba sersant Towser og sukket trett med et sideblikk til de fire forbløffede nye offiserene som sto i mystifisert taushet og lyttet like utenfor åpningen. «Mudd ble drept på toktet over Orvieto. De vet da det. Han fløy rett ved siden av Dem.» «Hvorfor flytter De ikke da tingene hans ut?» «Fordi han aldri kom hit. Bring nå ikke det på bane igjen, kaptein, er De snill. De kan flytte sammen med løytnant Nate­ ly hvis De vil. Jeg kan tilogmed sende opp noen soldater fra vaktteltet for å bære over tingene Deres.» Men å overgi Orrs telt, ville være ensbetydende med å overgi Orr selv, som utvilsomt ville ha blitt hånet og ydmyket av disse fire tåpelige offiserene som nå bare ventet på å få flytte inn. Det var ikke rettferdighet skapt i at disse skrytende, umodne ungguttene nå skulle dukke opp etter at alt arbeidet var gjort og få lov til å okkupere det mest attråverdige teltet på øya. «Men det var reglementet,» forklarte sersjant Towser, og alt Yossarian kunne gjøre, var å se ergerlig og unnskyld­ ende på dem da han vek plassen og angrende tilbød seg å hjelpe dem med dette eller hint mens de tok hans private helligdom i besittelse og gjorde seg hjemme der. Det var den mest deprimerende flokk mennesker Yossarian noen gang hadde vært sammen med. De var alltid i godt humør. De lo av alt. De kalte ham spøkefullt for «Yo-Yo» og kom snyt fulle hjem hver eneste natt og vekket ham opp med sine klossete, bråkende, knisende forsøk på å være stille, og overfalt ham med tåpelige utrop og fjollete klask på skulderen når han satte seg opp i sengen for å skjelle dem ut. Han hadde mest lyst til å myrde dem hver gang de gjorde det. De minnet ham om nevøene til Donald Duck. De var redde for Yossarian og forfulgte ham uavlatelig med sin påtrengen­ de gavmildhet og sine irriterende krav på å få lov til å gjøre ham små tjenester. De var hensynsløse, barnslige, sympatiske, naive, innbilske, ydmyke og bråkende. De var dumme; de hadde ingenting å klage på. De beundret oberst Cathcart og syntes oberstløytnant Kom var vittig. De var redde for Yos­ sarian, men de var ikke det minste redde for oberst Cathcarts sytti tokt. De var fire renhårige guttehvalper som hadde massevis av moro, og de drev Yossarian ut av hans gode

380

skinn. Han kunne ikke få dem til å begripe at han var et skjelvhendt, gammelt gjenferd på åtteogtyve, at han tilhørte en annen generasjon, en annen æra, en annen verden, at det kjedet ham å ha det moro, at det ikke var umaken verd, og at de til syvende og sist bare kjedet ham. Han kunne ikke få dem til å holde opp; de var verre enn kvinnfolk. De hadde ikke vett nok til å være introverte og deprimerte. . Kameratene deres fra de andre skvadronene begynte usje­ nert å stikke innom og bruke teltet som samlingsplass. Ofte var det ikke engang plass til Yossarian selv. Og det verste av alt: han kunne ikke lenger ta med seg søster Duckett og ligge med henne der. Nå når det dårlige været var kom­ met, hadde de ikke noe annet sted! Det var en katastrofe han ikke hadde forutsett, og mest av alt hadde han lyst til å knuse hodene på teltkameratene sine med bare nevene, heise dem opp etter nakken og buksebaken og kaste dem ut i tur og orden en gang for alle, ut mellom de fuktige, slimete paddebladene som vokste så frodig mellom det rustne suppespannpissoaret hans med spikerhull i bunnen og leirlatrinen av kvistfuru som sto som et badehus ikke langt unna. Istedenfor å knuse hodene deres trasket Yossarian av sted i kalosjer og svart regnfrakk gjennom regnyret og mørket for å spørre om høvding Hvite Villhavre ville flytte sammen med ham og jage de selskapssyke, renslige idiotene på dør med sine uhyggelige trusler og svinske vaner. Men høvding Hvite Villhavre frøs og hadde allerede forberedt seg på å flytte opp på sykehuset for å dø av lungebetennelse. Instinktet fortalte ham at nå var tiden snart inne. Han hadde vondt i brystet og hostet ustanselig. Ikke engang whiskyen varmet ham lenger. Og det verste av alt: kaptein Flume var kommet tilbake til tilhengeren. Det var et varsel som ikke var til å ta feil av. «Men han var jo nødt til å komme tilbake en gang,» prote­ sterte Yossarian i et fåfengt forsøk på å muntre opp den triste, bredbrystede indianeren, hvis velformede, rødbrune ansikt så raskt hadde degenerert og var blitt slapt og gråhvitt. Han ville jo ha frosset i hjel hvis han fortsatt skulle ha forsøkt å holde liv i seg i skogen i dette været. «Været alene ville ikke ha vært i stand til å drive den feigingen tilbake,» sa høvding Hvite Villhavre stedig. Han banket seg på pannen med kryptisk klarsyn. «Nei, gutten min. Han vet noe. Han vet at tiden er inne for meg til å dø av lungebetennelse, det er det han vet. Og på den måten vet jeg at tiden er inne.» «Hva sier doktor Daneeka?»

381

«Jeg får ikke lov å si noen ting,» sa doktor Daneeka sørg­ modig fra sin plass på krakken i skyggen av telthjørnet, og det glatte, spisse, diminutive ansiktet lyste skilpaddegrønt i det flakkende lysskjæret. Alt luktet av mugg. Pæren i teltet var sloknet flere dager tidligere, og ingen av de to mennene hadde vært i stand til å mønstre tilstrekkelig initiativ til å få byttet den ut. «Jeg får ikke lov til å praktisere lenger,» la doktor Daneeka til. «Han er død,» knegget høvding Hvite Villhavre med en hes latter som druknet i spytt. «Det er jaggu litt av en spøk.» «Jeg får ikke noen penger lenger heller.» «Jaggu litt av en spøk,» gjentok høvding Hvite Villhavre. «Hele denne tiden har han drevet og snakket stygt om leveren min, og se nå hva som har hendt ham! Han er død. Drept av sin egen grådighet.» «Det var ikke det som drepte meg,» bemerket doktor Daneeka med en stemme som var både rolig og uttrykksløs. «Det er ikke noe galt i å være grådig. Alt sammen er den elendige doktor Stubbs feil som har klart å sette oberst Cath­ cart og oberstløytnant Korn opp mot oss flyleger. Han har gitt legestanden et dårlig rykte med den evindelige masingen om prinsipper. Hvis han ikke er forsiktig, kommer han til å bli kastet ut av legeforeningen hjemme i Statene og stengt ute fra sykehusene.» Yossarian så at høvding Hvite Villhavre helte whisky for­ siktig over på tre tomme hårvannsflasker som han la ned i sekken han holdt på å pakke. «Kan du ikke i hvert fall stikke innom teltet mitt på veien til sykehuset og gi en av dem en dytt i trynet for meg?» fore­ slo han høyt. «Jeg har fire stykker av dem, og det varer ikke lenge før de kommer til å jage meg ut av teltet.» «Vet du, noe lignende hendte med hele stammen min,» sa høvding Hvite Villhavre muntert anerkjennende og satte seg ned på køyen for å le ferdig. «Hvorfor får du ikke kaptein Black til å sparke disse guttungene ut? Kaptein Black elsker å sparke ut mennesker.» Yossarian gjorde en sur grimase bare ved å høre navnet til kaptein Black som allerede tyranniserte de nye flyverne hver gang de kom inn i etterretningsteltet hans for å få kart eller orientering om situasjonen. Yossarians holdning til teltkameratene ble forståelsesfull og beskyttende når han tenkte på kaptein Black. «Det er ikke deres skyld at de er unge og muntre,» minnet han seg selv om da han gikk tilbake og svingte med lommelykten for å se i mørket. Han skulle ønske 382

han selv hadde vært ung og munter. Og det var ikke deres feil at de var modige, tillitsfulle og bekymringsløse heller. Han måtte bare ha tålmodighet med dem til en eller to av dem var drept og resten såret, så ville alt bli bra. Han lovte seg selv høytidelig å være mer velvillig og tolerant, men da han dukket inn i teltet med sin nye, vennlige innstilling, fikk han se et stort, gult bål som flammet på ildstedet og ble stående som lamslått av forferdelse. Orrs nydelige bjerkekubber gikk opp i røk! Teltkameratene hans hadde satt fyr på dem! Han stirret på de fire ufølsomme, overopphetede ansiktene og ville rtedkalle de verste forbannelser over dem. Han ville dunke hodene deres brutalt mot hverandre da de hilste ham velkom­ men med høye, hjertelige rop og generøst inviterte ham til å trekke en stol frem til varmen og spise kanstanjer og stekte poteter sammen med dem, men han hadde tross alt ikke hjerte til det. Og hva skulle han så gjøre? Allerede neste morgen kvittet de seg med den døde mannen i teltet hans! Akkurat det; de bare kastet ham ut! De bar køyen og effektene hans ut i buskene og lot dem ganske enkelt bli liggende der, og deretter stimet de inn igjen og børstet stolt av seg med hendene etter vel utført arbeid. Yossarian var som maktstjålen av den overlegne kraften og iveren deres og den praktiske, direkte effektiviteten. I løpet av et par minutter hadde de resolutt kvittet seg med et pro­ blem som Yossarian og sersjant Towser uten hell hadde stre­ vet med i månedsvis. Yossarian ble redd — redd for at de skulle kvitte seg med ham like raskt — og han løp over til Joe og rømte sammen med ham til Roma dagen før Natelys hore omsider fikk seg en god natts søvn og våknet forelsket OPP-

KAPITEL 33

Natelys hore Han savnet søster Duckett i Roma. Det var ikke stort annet å ta seg til etter at Sultne Joe hadde reist sin vei med postflyet. Yossarian savnet søster Duckett så sterkt at han gikk hungrende på jakt gjennom gatene etter Luciana, hvis latter og usynlige arr han aldri hadde kunnet glemme, eller etter det halvfulle, snodige, rødøyede lokket i den overfylte be­ håen og den åpne, oransjefarvede silkeblusen, hvis uansten­ dige, laksefarvede kaméring Aarfy så likegyldig hadde kastet ut gjennom bilvinduet. Hvor han nå lengtet etter begge to! Han lette forgjeves etter dem. Han var håpløst forelsket i dem, og han visste han aldri kom til å se dem igjen. For­ tvilelsen gnagde i ham. Synene forfulgte ham. Han ville ha søster Duckett med kjolen løftet opp og de slanke lårene nakne til hoftene. I en sidegate mellom et par snuskete hotel­ ler plukket han opp en mager gatepike med'en våt, rallende hoste, men det var ikke noe morsomt i det hele tatt, og han skyndte seg derfor videre til de meniges permisjonsvilla for å få tak i den fete, vennlige piken med de sitrongule trusene, som riktignok var henrykt over å se ham, men som likevel ikke klarte å vekke begjæret i ham. Han gikk tidlig til sengs og sov alene. Han våknet skuffet opp og fikk seg et nummer med en nebbete, stuttvokst, lubben pike han fant på rommet da han hadde spist frokost, men det var ikke stort bedre med henne heller; han jagde henne ut da han var ferdig og la seg til å sove igjen. Han lå og småsov til lunsj og gikk deretter ut for å kjøpe presanger til søster Duckett og et skjerf til piken med de sitrongule trusene som omfavnet ham med en så gargantuansk takknemlighet at han snart fikk lyst på søster Duckett igjen og begynte å løpe gatelangs, vill og kåt, på jakt etter Luciana. Isteden støtte han på Aarfy som hadde benyttet anledningen da Sultne Joe skulle tilbake til Roma, til å reise opp sammen med ham og med Dunbar, Nately og Dobbs, og som nektet å gå ut sammen med den fulle gjengen denne første kvelden for å rede Natelys hore fra de middel­ 384

aldrende høye offiserene som holdt henne fanget på et hotell fordi hun ikke ville si onkel. «Hvorfor skulle vel jeg løpe noen risiko for å redde henne?» sa Aarfy hovmodig. «Men si ikke til Nately at jeg har sagt det. Si heller at jeg måtte ut i en viktig avtale med noen meget fremtredende losjebrødre.» De middelaldrende offiserspampene ville ikke slippe Nate­ lys hore fri før de hadde fått henne til å si onkel. «Si onkel,» sa de til henne. «Onkel,» sa hun. «Nei, nei. Si onkel.» «Onkel,» sa hun. «Hun skjønner ingen ting.» «Du skjønner ingen ting, gjør du vel? Vi kan ikke få deg til å si onkel så lenge du ikke vil si onkel. Skjønner du ikke det? Ikke si onkel når jeg sier du skal si onkel. Hva? Si onkel.» «Onkel,» sa hun. «Nei, ikke si onkel. Si onkel.» Hun sa ikke onkel. «Fint.» «Det var fint.» «Det var i hvert fall en begynnelse. Si onkel nå.» «Onkel,» sa hun. «Nei, det går ikke.» «Det går ikke på den måten heller. Hun har ganske enkelt ingen respekt for oss. Det er ikke noe moro å få henne til å si onkel når hun gir pokker i enten hun sier onkel eller ikke.» «Nei, hun gir jamnt faen. Si fot.» «Fot.» «Der kan dere se. Hun bryr seg ikke om noe av det vi sier. Hun bryr seg ikke om oss i det hele tatt. Vi betyr ingenting for deg, gjør vi vel?» «Onkel,» sa hun. Hun brydde seg ikke spor om dem, og det såret dem dypt. De ristet henne voldsomt hver gang hun gjespet. Hun så ikke ut til å bry seg om noen ting, ikke engang at de truet med å kaste henne ut gjennom vinduet. De følte seg som ytterst demoraliserte, fremstående menn. Hun kjedet seg og ga faen og ville helst sove. Hun hadde jobbet i fireogtyve timer, og hun var lei seg fordi de ikke hadde latt henne gå sammen med de to andre pikene som orgiene hadde begynt med. Hun lurte uklart på hvorfor de ville hun skulle le når de lo, og hvorfor de absolutt forlangte at hun skulle synes det var deilig når 385

de lå med henne. Det var et eneste stort mysterium for henne, og komplett likegyldig. Hun var ikke sikker på hva de ønsket av henne. Hver gang hun bikket over med lukkede øyne, ristet de henne våken og fikk henne til å si onkel igjen. Hver gang hun sa onkel, ble de skuffet. Hun lurte på hva onkel betydde. Hun satt på sofaen, passiv, flegmatisk og sløv, med åpen munn og alle klærne sine i en krøllet haug i et hjørne og lurte på hvor meget lenger de ville forsøke å få henne til å si onkel eller sitte nakne omkring henne i den elegante hotellsuiten som gamlekjæresten til Orr førte Nately og de andre deltagerne i det møkk fulle unnsetningskorpset til mens hun hele tiden kniste ubehersket til Yossarian. Dunbar kløp gamlekjæresten til Orr takknemlig i baken og dyttet henne tilbake til Yossarian som med begge hendene på hoftene hennes presset henne opp mot dørstolpen og ålte seg uanstendig opp mot henne til Nately grep ham i armen og trakk ham unna og inn i den blå salongen hvor Dunbar allerede var i ferd med å kaste alt han så ut gjennom vinduet ned på gårdsplassen. Dobbs holdt på å knuse alt innboet med et tungt askebeger på fot. En naken, komisk fyr med lyse­ rødt arr etter en blindtarmoperasjon kom plutselig til syne i døråpningen og skrek: «Hva går for seg her?» «Du er møkkete på tærne,» sa Dunbar. Mannen dekket kjønnsorganene sine med begge hender og rygget ut av syne. Dunbar, Dobbs og Sultne Joe fortsatte å kaste alt de kunne løfte på ut gjennom vinduet med henrykte hyl for hver ny gjenstand. De gjorde seg raskt ferdig med klærne i sofaene og koffertene på gulvet, og de holdt på å gå gjennom et stort skap av sedertre da døren til rommet innen­ for gikk opp igjen og en meget distingvert utseende mann fra halsen og opp myndig kom til syne på bare ben. «Hold opp med det der!» bjeffet han. «Hva pokker tror dere karer at dere gjør?» «Du er møkkete på tærne,» sa Dunbar til ham. Mannen dekket kjønnsorganene sine som den første hadde gjort og forsvant. Nately satte etter ham, men ble stanset av den første offiseren som kom tassende tilbake som en korpike med en pute på maven. «Hei, karer!» brølte han sint. «Stopp det der!» «Stopp det der,» gjentok Dunbar. «Det er det jeg sier.»

«Det er det jeg sier,» sa Dunbar. 386

Offiseren trampet rasende i gulvet med den bare foten og ble helt matt av fortvilelse. «Gjentar De med vilje alt jeg sier?* «Gjentar De med vilje alt jeg sier?» «De skal få!» Mannen hevet armen. «De skal få!» advarte Dunbar ham kaldt. «De er tysk spion, og jeg skal sørge for å få Dem skutt.» «Tysk spion? Jeg er amerikansk oberst.» «De ser ikke ut som en amerikansk oberst. De ser ut som en fet, gammel mann med pute på maven. Hvor er uniformen Deres hvis De er amerikansk oberst?» «De har nettopp kastet den ut av vinduet.» «Vel, karer,» sa Dunbar. «Sperr denne fjollete idioten inne. Ta denne fjollete idioten med ned på politistasjonen og sperr ham inne og kast nøkkelen.» Obersten ble blek av skrekk. «Er dere gale, alle mann? Hvor er identifikasjonsbrikkene Deres? Hei, De! Kom til­ bake!» Men han hadde snudd seg for sent til å kunne stanse Nately, som hadde fått øye på piken på sofaen inne i det andre rommet og styrtet inn gjennom døren bak oberstens rygg. De andre strømmet inn etter ham og havnet midt mel­ lom alle offiserspampene. Sultne Joe hylte hysterisk av latter da han fikk se dem og pekte vantro fra den ene til den andre mens han avvekslende klasket seg på lårene og grep seg til hodet. To menn med fleskete kropper gikk truende mot ham til de fikk øye på Dobbs og Dunbars uttrykk av uforsonlig motvilje og fiendtlighet og så at Dobbs fremdeles svingte som en tohåndsklubbe det askebegeret av støpegods han hadde brukt til å knuse innboet i salongen med. Nately var allerede ved pikens side. Hun stirret et par sekunder på ham uten å kjenne ham igjen. Så smilte hun svakt og lot hodet falle inn mot skulderen hans med lukkede øyne. Nately var i den syvende himmel; hun hadde aldri smilt til ham før. «Filpo,» sa en rolig, slank, blasert mann som ikke engang hadde rørt seg i den dype stolen han satt i. «Du adlyder ikke ordre. Jeg ba deg få disse mennene ut, og du har i stedet hentet dem inn. Er du ikke i stand til å skjønne forskjellen?» «De har kastet alle tingene våre ut gjennom vinduet, gene­ ral.» «Det var ikke dårlig. Uniformene våre også? Det må jeg si var ganske smart gjort. Uten uniformer klarer vi aldri å over­ bevise dem om at vi er høye amerikanske offiserer.» «La oss få navnene deres, Lou ...»

387

«Slapp av Ned,» sa den slanke mannen med velinnstudert likegyldighet. «Du er kanskje flink til å få pansrede divisjo­ ner frem i første linje, men du er praktisk talt håpløs i sel­ skapelig samvær. Før eller senere får vi uniformene våre igjen, og da vil vi være deres overordnede igjen. Kastet de virkelig uniformene våre ut gjennom vinduet? Det var frem­ ragende taktikk.» «De kastet alt sammen ut.» «Det som var i klesskapet også?» «De kastet ut selve klesskapet også, general. Det var det braket vi hørte da vi trodde de kom for å drepe oss.» «Og nå kommer jeg til å kaste Dem ut også,» truet Dunbar. Generalen bleknet lett. «Hva faen er det han er så opp­ hisset for?» spurte han Yossarian. «Han mener det på ramme alvor,» sa Yossarian. «Det er best De lar piken være.» «Herregud, bare ta henne,» utbrøt generalen. «Det eneste hun har gjort, er å få oss til å føle oss usikre. Hun kunne i det minste ha mislikt oss eller foraktet oss for de hundre dol­ larene vi ga henne. Men hun ville ikke gjøre det engang. Deres kjekke unge venn der later til å være temmelig forelsket i henne. Legg merke til måten han lar fingrene sine gli opp­ over langs innsiden av låret hennes på mens han later som han hjelper henne med å ta på seg strømpene.» Nately var grepet på fersk gjerning og rødmet skyldbevisst mens han skyndte seg å gjøre seg ferdig med å kle på henne. Hun sov dypt og pustet så regelmessig at det hørtes ut som om hun snorket lavt. «La oss angripe dem nå, Lou!» sa en annen offiser ivrig. «Vi har flere menn og kan omringe ...» «Nei, nei, Bill,» svarte generalen med et sukk. «Du er kan­ hende litt av en kløpper når det gjelder å lede en knipetangoperasjon i godvær og på flatmark mot en fiende som alle­ rede har satt inn sine reserver, men du tenker ikke alltid så klart ellers. Hvorfor skulle vi ønske å beholde henne?» «General, vi befinner oss i en meget dårlig strategisk stil­ ling. Vi har ikke et plagg å ha på oss, og det kommer til å bli meget ydmykende og pinlig for den mannen som må gå ned og ut gjennom vestibylen for å få tak i noen.» «Akkurat, Filpo, du har helt rett,» sa generalen. «Og det er nøyaktig derfor du er mannen til å gjøre det. Sett i gang.» «Naken, general?» «Ta med deg puten din hvis du vil. Og få tak i noen

388

sigaretter med det samme du er nede for å hente under­ buksene og uniformen min.* «Jeg skal sende alt sammen opp til Dem,» tilbød Yossarian. «Der kan du se,» sa Filpo lettet. «Nå behøver ikke jeg gå.» «Du er en tosk, Filpo. Kan du ikke se at han lyver.» «Lyver De?» Yossarian nikket, og Filpos tro på menneskene vaklet. Yos­ sarian lo og hjalp Nately med å få piken ut i korridoren og ned med heisen. Hun smilte som om hun hadde en deilig drøm der hun sov med hodet fremdeles hvilende på Natelys skulder. Dobbs og Dunbar løp ut på gaten for å få tak i en drosje. Natelys hore så opp da de gikk ut av bilen. Hun svelget tørt flere ganger mens de møysommelig arbeidet seg oppover trappene til leiligheten hennes, men hun sov trygt igjen da Nately kledde av henne og la henne til sengs. Hun sov i atten timer mens Nately hele tiden fløy omkring i leiligheten og ba alle være litt stille, og da hun våknet, var hun dypt forelsket i ham. Til syvende og sist var det bare en god natts søvn som skulle til for å vinne hennes hjerte. Piken smilte fornøyd da hun åpnet øynene og fikk øye på Nately, og idet hun strakte de lange bena dovent under de knitrende laknene, vinket hun ham til seg i sengen ved siden av seg med det uttrykket av klynkende idioti hundyr i løpe­ tiden alltid har. Nately la seg hos henne i en lykkerus og var så overveldet av salighet at han nesten ikke la merke til lille­ søsteren som kom stormende inn i rommet og kastet seg ned mellom dem i sengen. Natelys hore slo løs på henne og for­ bannet henne etter alle kunstens regler, men denne gangen leende og med øm kjærlighet, og Nately la seg rolig tilbake igjen med en arm om hver av dem og følte seg sterk og be­ skyttende. De utgjorde en yndig familiegruppe, fant han ut. Den lille piken skulle begynne i gymnasiet når hun var gam­ mel nok, og han skulle sørge for at hun kom til Smith eller Radcliffe eller Bryn Mawr. Et øyeblikk senere hoppet Nately ut av sengen for å gjøre sin lykke kjent for sine venner. Han skrek jublende av sine lungers fulle kraft og ba dem komme opp på rommet, men slengte døren igjen i de forbløffede ansiktene deres så snart de kom. I siste liten hadde han kom­ met på at piken ikke hadde en tråd på kroppen. «Få på deg klærne,» beordret han henne og lykkønsket seg selv med at han var så snartenkt. «Perché?» spurte hun nysgjerrig. 389

«Perché?» gjentok han med en utålmodig latter. «Fordi jeg ikke vil at noen av dem skal se deg uten klær på.» «Perché no?» spurte hun. «Perché no?» Han så forbauset på henne. «Fordi det ikke er riktig at andre menn skal se deg naken. Derfor er det.» «Perché no?» «Fordi jeg sier det!» eksploderte Nately utålmodig. «Ikke diskuter med meg nå. Heretter er det jeg som bestemmer og du som lystrer. Fra nå av forbyr jeg deg å gå ut av dette rommet uten at du har alle klærne på deg. Er det klart?» Natelys hore så på ham som om han ikke var riktig klok. «Er du gal? Che succede?» «Jeg mener hvert eneste ord.» «Tu sei pazzo!» skrek hun forbløffet og hissig mot ham og sprang ut av sengen. Hun freste utydelig og rev til seg trusene og gikk mot døren. Nately rettet seg opp i sin fulle og mandige myndighet. «Jeg forbyr deg å forlate rommet på den måten,» underrettet han henne skarpt om. «7w sei pazzo!» skrek hun tilbake til ham og ristet vilt på hodet og forsvant. «Idiota! Tu sei un pazzo imbecille!» «Tu sei pazzo,» sa den tynne lillesøsteren hennes og for­ svant ut etter henne på den samme hovmodige måten. «Kom tilbake,» ropte Nately etter henne. «Jeg forbyr deg å gå ut på den måten også.» «Idiota!» ropte lillesøsteren etter ham med verdighet etter at hun hadde passert ham. «Tu sei un pazzo imbecille.» Nately løp rundt seg selv i distré hjelpeløshet i flere sekun­ der, og så spurtet han ut i salongen for å få forby sine venner å se på kjæresten hans mens hun sto der i bare trusene og kla­ get på ham. «Hvorfor ikke?» spurte Dunbar. «Hvorfor ikke?» utbrøt Nately. «Fordi hun er min pike nå, og det er ikke riktig av dere å kaste øynene på henne med mindre hun har klær på seg.» «Hvorfor ikke?» spurte Dunbar. «Der kan du se,» sa piken hans med en skuldertrekning. «Lui é pazzo!» «Si, é molto pazzo,» sa lillesøsteren som et ekko. «Så se å få henne til å ta på seg klærne hvis du ikke vil at vi skal se henne naken,» sa Sultne Joe. «Hva pokker er det du venter av oss.» «Hun vil ikke høre på meg,» tilsto Nately ulykkelig. «Fra 390

nå av må dere lukke øynene eller se en annen vei når hun kommer inn på den måten.» «Madonn!» 'skrek piken hans fortvilet og trampet ut av rommet. «Madonn’!» skrek lillesøsteren og trampet ut etter henne. «Lui é pazzo,» sa Yossarian lunt. «Det må jeg virkelig si.» «Hei, er du blitt sprø eller noe lignende?» spurte Sultne Jæ Nately. «Det neste du finner på, er vel å nekte henne å trekke på gaten.» «Fra nå av,» sa Nately til piken sin da han nådde henne igjen, «forbyr jeg deg å trekke på gaten.» «Perché?» spurte hun nysgjerrig. «Perché?» hylte han forbauset; «Fordi det ikke er riktig, derfor er det!»

«Perché no?» «Ganske enkelt fordi det ikke er det!» fastholdt Nately. «Det er ganske enkelt ikke riktig for en pen pike som deg å gå på jakt etter andre menn å ligge med. Jeg skal gi deg alle de pengene du trenger så du ikke behøver gjøre det mer.» «Men hva skal jeg gjøre da da — hele dagen?» «Gjøre?» sa Nately. «Kan du ikke gjøre det samme som alle venninnene dine gjør?» «Alle venninnene mine går på jakt etter menn de kan ligge med.» «Så få deg nye venninner! Jeg vil forøvrig ikke engang at du skal være sammen med slike piker. Prostitusjon er synd! Det er noe alle vet, tilogmed han der.» Han snudde seg til­ litsfullt mot den gamle, erfarne mannen. «Har jeg ikke rett?» «Absolutt ikke,» svarte den gamle mannen. «Prostitusjonen gir henne anledning til å treffe andre mennesker. Hun får frisk luft, sunn mosjon og holder seg på samme tid unna bråk og ubehageligheter.» «Fra nå av,» erklærte Nately strengt til sin nye kjæreste, «forbyr jeg deg å ha noe med denne gamle, syndige mannen å gjøre.» «Va fongul!» svarte piken hans og himlet fortvilet med øynene. «Hva er det han forlanger av meg?» utbrøt hun for­ tvilet og ristet avmektig med hendene. «Lasciami!» sa hun vilt og truende. «Stupido!» Hvis du mener venninnene mine er så syndige, kan du heller si til vennene dine at de ikke skal be dem ligge med dem dagen lang!» «Fra nå av,» sa Nately til vennene sine, «tror jeg det er best dere lar være å løpe etter venninnene hennes for å ligge med dem. Det er bedre å lide brynde, sier Skriften.»

391

«Madonn!» skrek vennene hans og himlet fortvilet med øynene. Nately var blitt fullstendig skjør. Han ville de skulle for­ elske seg og gifte seg på stedet, alle sammen. Dunbar kunne gifte seg med Orrs hore, og Yossarian kunne forelske seg i søster Duckett eller hvem som helst han kunne tenke seg. Etter krigen kunne de få arbeid hos Natelys far, alle sammen, og oppdra ungeflokken i den samme forstaden. Nately så det hele for seg, helt tydelig. Kjærligheten hadde forvandlet ham til en romantisk tosk, og de drev ham foran seg tilbake til soveværelset for å krangle med horen hans om kaptein Black. Hun gikk med på aldri mer å gå til sengs med kaptein Black og heller ikke gi ham flere av Natelys penger, men hun ville ikke vike en tomme i sitt vennskap med den stygge, ustelte, fordrukne, liderlige gamle mannen som hadde vært vitne til Natelys kjærlighetsaffære og ikke hatt annet enn hån til overs for den, og som på toppen av det hele ikke engang ville gå med på at den amerikanske kongressen var den mest frihetsfremmende nasjonalforsamling i verden. «Fra nå av,» beordret Nately piken sin strengt, «forbyr jeg deg absolutt så mye som å snakke til den motbydelige gamle mannen.» «Den gamle mannen nå igjen?» skrek piken forvirret og oppbragt. «Perché no?» «Han liker ikke Representantenes hus.» «Mamma mia! Hva er det egentlig som feiler deg?» «É pazzo,» sa lillesøsteren filosofisk. «Det er det som er i veien med ham.» «Si,» tilføyde den eldre piken villig og rev seg i det lange håret med begge hender. «Lui é pazzo.» Men hun savnet Nately da han var borte, og hun var ras­ ende på Yossarian fordi han dro til Nately over nesen og sendte ham på sykehuset med brukket neseben.

KAPITEL 34

Thanksgiving Day Det var i virkeligheten sersjant Knights skyld at Yossarian på selveste Thanksgiving Day hadde slått inn nesen på Na­ tely etter at alle i leiren hadde gitt uttrykk for sin ydmyke takk til Milo for det fantastisk rike måltidet både offiserer og menige hadde proppet grådig i seg, og for det bunnløse forrådet av uåpnede whiskyflasker han uten dikkedarer delte ut til alle som ba om det. Selv lenge før det begynte å mørkne, kastet unge soldater med bleke ansikter opp overalt og falt døddrukne om på bakken. Det stinket av alt og alle. Andre fikk først farten opp etter hvert, og den planløse, tøylesløse festingen fortsatte. Det var et rått, primitivt drikkekalas som ble avviklet under skrik og skrål gjennom skogtoppene opp­ over mot offisersklubben og i liene mot sykehuset og luftvernstillingene. Det kom til slåsskamper og en knivstikkingsaffære. Korporal Kolodny skjøt seg gjennom benet i etterretningsteltet mens han lekte med en ladd revolver, og fikk tannkjøttet sitt malt fiolett på vei til sykehuset i vill fart med sykebilen mens blodet sprutet fra såret. Menn med sår i fingeren, hull i hodet, krampe i maven og brukne ankler kom ynkelig haltende til sanitetsteltet hvor Gus og Wes malte tannkjøttet deres fiolett og ga dem avføringspiller som de kastet ut mellom buskene så snart de kom utenfor. Den glade festen varte til langt på natt, og stillheten ble ustanselig flerret opp av ville, jublende hyl og skrik av folk som var i godt humør eller syke. Over alt lå et brus av brekninger og stønn, latter og høye rop, trusler og forbannelser og flasker som ble knust mellom stenene. Uanstendige viser ble sunget overalt. Det var tilogmed verre enn nyttårsaften. Yossarian gikk for sikkerhets skyld tidlig til sengs og be­ gynte straks å drømme at han styrtet nesten hodestups utfor en endeløs tretrapp mens hælene hans deiset fra trinn til trinn med høye, staccato smell. Han våknet av smellene og skjønte det var noen som skjøt på ham med maskingevær. Et skremt, pinefullt hikst banet seg vei gjennom strupen hans. Først

393

trodde han det var Milo som angrep leiren igjen. Han veltet seg ut av køyen og krøp inn under den, sammenrullet som en skjelvende, bedende ball, badet i kaldsvette og med hjertet hamrende som en dampslegge. Ingen lyd av flymotorer hørtes, men derimot en full, lykkelig latter som kom langt borte fra. «Godt nytt år, godt nytt år!» skrek en velkjent stemme triumf­ erende og skingrende over de korte, skarpe støtene fra maskin­ geværet, og Yossarian skjønte det måtte være noen av de fulle soldatene som hadde moret seg med å gå opp til en av de sandsekkbeskyttede maskingeværstillingene som Milo hadde anlagt og bemannet med sine egne folk etter bombeangrepet han hadde gjennomført på leiren. Yossarian kokte av hat og sinne da han skjønte han var blitt offer for en uansvarlig spøk som ikke bare hadde øde­ lagt søvnen hans, men på et øyeblikk også redusert ham til et klynkende vrak. Han måtte drepe, myrde! Han var sintere enn han hadde vært noen gang før, tilogmed sintere enn han hadde vært da han hadde lagt hendene sine rundt halsen til McWatt for å kvele ham. Maskingeværet åpnet ild igjen. Stemmer ropte: «Godt nytt år!» og skadefro latter rullet ned­ over åssidene gjennom mørket som fra en ondskapsfull heks. Tørstende etter hevn stormet Yossarian i tøfler og overall ut av teltet med en 45 kalibers revolver som han ladde og gjorde klar mens han løp. Han knipset sikringen av og var klar til å skyte. Han hørte Nately komme løpende bak seg, hørte ham rope at han skulle stanse. Maskingeværet åpnet ild igjen fra en mørk avsats ovenfor parkeringsplassen, og oransjefarvede sporlys seilte i lave buer over telttakenes dunkle skygger i nattemørket og liksom klip­ pet mønet av dem. Rå latterbrøl hørtes mellom skuddseriene. Yossarian kjente hatet syde som syre inni seg; de satte livet hans i fare, idiotene! Med blindt raseri og vill besluttsomhet løp han tvers over leirplassen, forbi parkeringsplassen og så fort han kunne andpusten oppover den smale, svingete stien hvor Nately omsider tok ham igjen og forsøkte å stanse ham med bønnfallende og inntrengende tilrop: «Yo-Yo! Yo-Yo!» Han grep Yossarian i skulderen, men Yossarian rev seg løs og var ikke til å stanse. Da Nately grep etter ham på nytt, snudde Yossarian seg og kjørte knyttneven så hardt han kunne like inn i det spe, unge ansiktet til Nately, lot skjells­ ordene hagle over ham og løftet armen for å slå igjen, men Nately var forsvunnet og lå sammenkrøket og stønnende på bakken med hodet begravet i armene og blodet strømmende ut 394

mellom fingrene. Yossarian kastet seg rundt og fortsatte stormende oppover stien uten å se seg tilbake. Det varte ikke lenge før han fikk øye på maskingeværet. Han så silhuetten av to skikkelser som sprang opp da de hørte ham og forsvant i nattemørket med en ertende latter før han nådde helt frem. Han hørte fottrinnene deres fjerne seg og sto alene igjen innenfor ringen av sandsekker i det tause, skarpe, vindstille månelyset. Han så seg nedslått om­ kring. Utfordrende latter rullet mot ham igjen, langt borte fra. Det knakk i en gren like i nærheten. Yossarian kastet seg med en kald følelse av spenning ned på knærne og tok sikte. Han hørte en svak rasling i løvverket på den andre siden av sandsekkene og sendte raskt to raske skudd i retning av lyden. Ilden ble øyeblikkelig besvart, og han syntes han kjente igjen lyden av skuddene. «Dunbar?» ropte han. «Yossarian?» De to mennene kom frem fra skjulestedene sine og møttes oppgitt og skuffet i lysningen, Dunbar med revolvermunningen pekende nedover. De skalv begge en tanke i den kalde natteluften og peste andpustent etter løpet oppover bakke. «Faens yngel!» sa Yossarian. «De kom seg unna.» «De har tatt ti år av livet mitt,» utbrøt Dunbar. «Jeg trodde det var den helvetes Milo som bombet oss igjen. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Jeg skulle ønske jeg visste hvem det var.» «En av dem var i hvert fall sersjant Knight.» «La oss gå og drepe ham.» Dunbar hakket tenner. «Han har faen ta meg ingen rett til å skremme oss på den måten.» Men Yossarian hadde ikke lenger lyst til å drepe. «La oss gå og hjelpe Nately først,» sa han. «Jeg tror jeg kom til å skade ham her nede da han forsøkte å stanse meg.» Ved å følge blodsporene på stenene fant Yossarian uten vanskelighet igjen stedet hvor han hadde slått ned Nately, men Nately selv var det ikke tegn til noen steder. Han var ikke i teltet sitt heller, og de traff ham ikke før morgenen etter da de la seg inn som pasienter på sykehuset etter at de hadde fått høre at han var blitt lagt inn om natten med brukket nese. Nately strålte av forskremt glede da de kom tassende inn i tøfler og badekåpe bak søster Cramer for å få anvist senger. Natelys nese var omfangsrikt forbundet, og han hadde to praktfulle blå øyne. Han rødmet forlegent hele tiden og ba Yossarian om unnskyldning da Yossarian kom bort og ba om unnskyldning for at han hadde slått ham ned. Yossarian følte 395

seg elendig; han klarte nesten ikke å se på det forslåtte ansik­ tet til Nately, selv om det var så komisk at han ikke kunne bare seg for å le heller. Dunbar syntes sentimentaliteten deres var pinlig, og alle tre var lettet da Sultne Joe plutselig kom stormende med det innviklede svarte kameraet sitt og en simu­ lert blindtarmbetennelse for å være i nærheten av Yossarian så han kunne ta bildet av ham når han plukket på søster Duckett. Som Yossarian ble også han skuffet. Søster Duckett hadde nemlig bestemt seg for å gifte seg med en lege — en hvilken som helst lege — fordi legene gjorde det så godt, og hun var avgjort ikke innstilt på å ta noen sjanser i nærheten av en som kanskje skulle komme til å bli hennes mann. Sultne Joe var skuffet og utrøstelig inntil — av alle mennesker! — feltpresten ble geleidet inn, iført rødbrun badekåpe av kord­ fløyel og strålende som et nyskurt fyrtårn med et selvtilfreds smil så bredt og overveldende at det ikke lot seg skjule. Felt­ presten var lagt inn for hjertesmerter som legene trodde satt i maven, og for et akutt anfall av langt fremskreden Wisconsin-varese. «Hva i all verden er Wisconsin-varese for noe?» spurte Yossarian. «Det er nettopp det legene så gjeme skulle ha visst også,» svarte feltpresten kry og satte i å le. Ingen hadde sett ham så lattermild før, så ovenpå. «Det eksisterer ikke noe sånt som Wisconsin-varese. Skjønner dere? Jeg løy. Men jeg har inngått en avtale med legene. Jeg har lovet dem å si fra når Wisconsin-varesen min går over av seg selv, og til gjengjeld har de lovet å la være å foreta seg noe med den. Jeg har aldri løyet før. Det var fantastisk.» Feltpresten hadde syndet, og det var godt. Barnelærdom­ men sa ham at å lyve og avvike fra pliktens vei var synd. På den annen side visste alle at synd var det samme som ondskap, og av ondskap kan det ikke komme noe godt. Men han hadde det faktisk godt, fantastisk godt. Rent logisk kunne det derfor ikke være synd å lyve og avvike fra pliktens vei. I et øyeblikk av guddommelig intuisjon hadde feltpresten oppdaget denne meget kjærkomne fremgangsmåten for kasu­ istisk rasjonalisering, og han var henrykt over sin oppdagelse. Det var et mirakel. Nå skjønte han godt at de ikke hadde noen problemer i det hele tatt, de som til daglig forvandlet last til dyd, løgn til sannhet, impotens til avholdenhet, arro­ ganse til ydmykhet, utbytting til filantropi, tyveri til ærlig­ het, blasfemi til visdom, brutalitet til patriotisme og sadisme til rettferdighet. Det var slett ikke vanskelig. Alle og enhver 396

kunne gjøre det; man trengte overhodet ikke noen hjerne. Det eneste som trengtes, var manglende karakter. Med velutlært geistlig glatthet løp feltpresten raskt gjennom hele skalaen av ortodokse synder, mens Nately satt i sengen, rød i ansiktet av begeistring og forbløffet over å være sentrum for en gjeng med så sinnssvake kamerater. Han følte seg smigret og litt urolig, temmelig sikker på at en eller annen øvrighetsperson snart ville komme og kaste hele banden på dør som en flokk lassiser. Men ingen forstyrret dem. Utpå kvelden troppet de alle sammen forventningsfullt opp for å se en elendig gigantfilm i farver fra Hollywood, og da de forventnings­ fullt kom tilbake etter å ha sett den elendige gigantfilmen i farver fra Hollywood, lå soldaten i hvitt der, og Dunbar begynte å skrike høyt og fikk nervøst sammenbrudd. «Han er kommet tilbake!» hylte Dunbar. «Han er kommet tilbake! Han er kommet tilbake!» Yossarian ble stående, ute av stand til å røre seg, lamslått like meget av Dunbars uhyggelige, skingrende stemme som av det velkjente, hvite, morbide synet av soldaten i hvitt, tullet inn fra topp til tå i gips og gasbind. En underlig, skjel­ vende, motvillig lyd unnslapp boblende Yossarians strupe. «Han er kommet tilbake igjen!» hylte Dunbar. «Han er kommet tilbake igjen!» gjentok en delirisk feberpasient i panisk skrekk som et ekko. Med ett var avdelingen det reneste inferno. Flokker av syke og sårede begynte å skrike og bable usammenhengende og løpe og hoppe frem og tilbake mellom sengene som om bygningen sto i lys lue. En pasient med ett ben og en krykke humpet i panikk frem og tilbake og gråt: «Hva er det? Hva er det? Brenner det? Brenner det?» «Han er kommet igjen!» fikk han til svar. «Har du ikke øyne i hodet? Han er kommet igjen! Han er kommet igjen!» «Hvem er kommet igjen?» ropte andre. «Hvem er det?» «Er det farlig? Hva skal vi gjøre?» «Brenner det?» «La oss stikke av, for pokker! Alle mann, ut!» Alle mann kom seg ut av sengene sine og begynte å løpe fra den ene enden av avdelingen til den andre. En av sikker­ hetsoffiserene så seg om etter en revolver for å skyte en av de andre sikkerhetsoffiserene som hadde kjørt albuen i øyet på ham. Avdelingen var et eneste kaos. Pasienten med feberdelirium hoppet ut i gangen mellom sengene og rev nesten overende pasienten med bare ett ben, så han satte den svarte gummiknotten på krykken sin så hardt ned på benet til en 397

annen pasient at to av tærne hans ble knust. Den feberdeliriske mannen og han med de knuste tærne sank sammen på gulvet og gråt av smerte mens andre snublet over dem og skadet dem enda mer i sin blinde, hysteriske, forpinte panikk. «Han er kommet igjen!» mumlet og skrek og sang og messet de hysterisk mens de maste frem og tilbake. «Han er kommet igjen, han er kommet igjen!» Søster Cramer sto plutselig midt iblant dem som en armsvingende trafikkonstabel og for­ søkte å gjenopprette ro og orden, men hun måtte gi opp og brast i gråt da hun skjønte hun ikke klarte det. «Vær så snill,» ba hun forgjeves gjennom de massive hulkene som skaket brystkassen hennes. «Vær stille.» Feltpresten var blek som et lik og skjønte ingenting av det som foregikk. Det gjorde ikke Nately heller, som holdt seg tett inntil Yossarian og klynget seg fast til albuen hans, og heller ikke Sultne Joe, som med de magre nevene knyttet også holdt seg mistenk­ somt i nærheten mens han hele tiden vendte det arrete an­ siktet fra den ene siden til den andre og kastet truende blikk omkring seg. «Hei, hva er egentlig i veien?» spurte Sultne Joe om igjen og om igjen. «Hva pokker er egentlig i veien?» «Det er den samme!» skrek Dunbar overbevisende til ham med en stemme som hørtes klart og tydelig over det ville opprøret. «Skjønner du ikke det? Det er den samme.» «Den samme!» hørte Yossarian seg selv si som et ekko, skjelvende i en dyp og illevarslende opphisselse han ikke kunne beherske, mens han bante seg vei etter Dunbar mot sengen til soldaten i hvitt. «Ta det rolig, karer,» anbefalte den kortvokste, patriotiske Texas velvillig med et usikkert flir. «Det er ingen grunn til engstelse. La oss bare ta det pent og rolig, alle sammen.» «Den samme,» begynte andre å mumle, synge og skrike. Med ett var søster Duckett der også. «Hva foregår her?» ville hun vite. «Han er kommet tilbake!» hylte søster Cramer og sank sammen i armene hennes. «Han er kommet tilbake, han er kommet tilbake!» Det var virkelig den samme. Han var blitt noen tommer mindre og hadde lagt på seg litt, men Yossarian husket ham øyeblikkelig og kjente ham igjen på de to stive armene og de to stive, tykke, ubrukelige bena som var heist nesten lodd­ rett opp i luften og holdt på plass av stramme rep og tunge blylodd fra taljer over sengen, og på det frynsete, svarte hullet i bandasjene over ansiktet hans. Han hadde faktisk 398

nesten ikke forandret seg noe i det hele tatt. Der var det samme gamle sinkrøret som reiste seg fra den harde gipsmassen over lysken hans og førte avfallsstoffene over i den klare glassflasken på gulvet. Der var den samme gamle klare flasken på en lang stang som dryppet væske inn i ham gjen­ nom glidelåsåpningen i albuen. Yossarian kunne ha kjent ham igjen hvor som helst. Han lurte på hvem han kunne være. «Det er ingen inni!» hylte Dunbar plutselig inn i øret hans. Yossarian kjente at hjertet hoppet over et slag, og bena ble svake under ham. «Hva pokker er det du mener?» ropte han redd og oppskaket av den ville, gnistrende angsten i Dunbars øyne og av hans sinnssvake uttrykk av sjokkert redsel. «Er du blitt helt sprø? Hva pokker mener du med å si det ikke er noen inni?» «De har stjålet ham!» skrek Dunbar tilbake. «Han er hul inni, akkurat som en sjokoladesoldat. De kom bare og hentet ham og sendte bandasjene hans inn igjen.» «Hyprfor skulle de gjøre det?» «Hvorfor tror du de gjør alt det de gjør?» «De har stjålet ham!» hylte en annen, og overalt på syke­ stuen begynte folk å hyle: «De har stjålet ham! De har stjålet ham!» «Gå tilbake til sengene deres,» sa søster Duckett bedende til Dunbar og Yossarian og begynte maktesløst å dytte på brystkassen til Yossarian. «Vær så snill å gå tilbake.» «Du er ikke riktig klok!» skrek Yossarian uanfektet og hissig til Dunbar. «Hvorfor i helvete sa du det der?» «Er det noen som har sett ham kanskje?» skrek Dunbar triumferende tilbake. «Du har sett ham, ikke sant?» henvendte Yossarian seg til søster Duckett. «Fortell Dunbar at det er noe inni.» «Løytnant Schmulker er inni,» sa søster Duckett. «Han er forbrent over hele kroppen.» «Har hun sett ham?» «Du så ham, gjorde du ikke?» «Doktoren som forbandt ham, så ham.» «Gå og hent ham, er du snill. Hvilken doktor var det?» Søster Duckett reagerte på anmodningen med et forskrek­ ket hikst. «Men han er ikke her,» utbrøt hun. «Løytnant Schmulker ble overført fra et feltsykehus.» «Der kan du se,» skrek søster Cramer. «Det er ingen inni.» «Det er ingen inni!» brølte Sultne Joe og begynte å trampe i gulvet.

399

9

Dunbar slo seg gjennom den opphissede flokken og hoppet vilt opp i sengen til soldaten i hvitt og presset det ene øyet mot det frynsete svarte hullet i hylsteret av de hvite ban­ dasjene for å se selv. Han sto fremdeles på kne over ham med øyet stirrende inn i det livløse, mørke tomrommet over munnen til soldaten i hvitt da legene og MP-ene kom løpende for å hjelpe Yossarian med å trekke ham vekk. Legene hadde spent på seg revolverbeltene sine. Vaktene bar karabiner og rifler som de brukte til å dytte og skubbe pasientene tilbake til sengene med. En båre på hjul ble trillet inn, og i løpet av få sekunder ble soldaten i hvitt løftet behendig ut av sengen og trillet ut av syne. Legene og MP-ene gikk deretter gjen­ nom avdelingen og forsikret alle om at det ikke var noen fare på ferde. Søster Duckett trakk Yossarian i ermet og hvisket stjålent til ham at han skulle møte henne i bøttekottet ute i korri­ doren etterpå. Yossarian ble glad da han hørte det. Han trodde opphisselsen og forskrekkelsen hadde gitt søster Duckett lyst på et nummer og trakk skjørtet hennes opp så snart de var alene i bøttekottet, men hun dyttet ham vekk. Hun hadde viktige nyheter om Dunbar. «De kommer til å forsvinne ham,» sa hun. Yossarian så undersøkende på henne med sammenknepne øyne. «De kommer til hva?» spurte han forbauset og lo usik­ kert. «Hva skal det der bety?» «Jeg vet ikke. Jeg hørte de snakket sammen bak en dør.» «Hvem?» «Jeg vet ikke. Jeg kunne ikke se dem. Jeg hørte bare de sa de skulle forsvinne Dunbar.» «Hvorfor skal de forsvinne ham?» «Jeg vet ikke.» «Det er jo meningsløst det der. Det er ikke engang korrekt språkbruk. Hva faen betyr det å forsvinne noen?» «Jeg vet ikke.» «Herregud, jeg må si du er hjelpsom.» «Hvorfor skal du bestandig kritisere meg?» protesterte søster Duckett såret og begynte å snufse vekk noen tårer. «Jeg forsøker jo bare å hjelpe. Det er vel ikke min feil at de skal forsvinne ham. Hva? Jeg burde kanskje ikke ha fortalt deg det?» Yossarian tok henne i armene og klemte henne ømt og angerfullt og kjærlig. «Jeg er så lei for det,» sa han og kysset henne ærbødig på kinnet og skyndte seg av sted for å advare Dunbar som ikke var noe sted å finne. 400

KAPITEL 35

Krigeren Milo For første gang i sitt liv ba Yossarian. Han la seg på kne og ba Nately om ikke å melde seg frivillig til å fly mer enn sytti tokt etter at høvding Hvite Villhavre var død av lunge­ betennelse, og Nately forgjeves hadde søkt om å få overta den ledige jobben etter ham. Men Nately ville ikke høre på ham. «Jeg må fortsette å fly,» fastholdt Nately tamt med et litt forlegent smil. «Hvis ikke blir jeg sendt hjem.» «Jasså?» «Og jeg vil ikke reise hjem før jeg kan ta henne med meg.» «Betyr hun så meget for deg?» Nately nikket nedslått. «Jeg kommer kanskje aldri til å se henne igjen.» «Så sørg i hvert fall for at du blir satt på bakken,» ba Yossarian. «Du har gjort deg ferdig med de toktene som er bestemt, og du trenger ikke flytillegget. Hvorfor ber du ikke om å få jobben etter høvding Hvite Villhavre om du ellers kan holde ut å arbeide for kaptein Black?» Nately ristet på hodet og ble mørkere i ansiktet av for­ legenhet og sorg fordi han ikke kunne gi etter. «De vil ikke gi meg den. Jeg snakket med oberstløytnant Korn, og han sa jeg måtte fortsette å fly eller bli sendt hjem.» Yossarian bannet ubehersket. «Det er bare på faenskap.» «Det spiller ingen rolle. Jeg bryr meg ikke om det. Jeg har fløyet sytti tokt uten å bli skutt ned. Jeg klarer vel noen til.» «Ikke foreta deg noe som helst før jeg har fått snakket med en viss person,» ba Yossarian og gikk for å få hjelp av Milo, som gikk sporenstreks til oberst Cathcart for å be om å bli satt opp på flere aktive bombetokt. Milo hadde utmerket seg på mange slags måter. Han hadde fryktløst trosset kritikk og unevnelige farer ved å selge petro­ leum og kulelagre til tyskerne mot god betaling i den pris­ verdige hensikt å skaffe seg selv fortjeneste og bidra til å balansere det økonomiske maktforhold mellom de stridende 401

parter. Hans ro under ild var urokkelig og eksempelsettende. Med en hengivelse for saken som langt oversteg pliktens krav hadde han forhøyet matprisene i messene sine, så både offi­ serer og menige måtte overlate ham alle pengene sine for overhodet å få noe å spise. Alternativet — for det var selv­ følgelig et alternativ, ettersom Milo var en innbitt motstander av tvang og en veltalende forkjemper for vil jens frihet — var sultedøden. Når han møtte en bølge av fiendtlig mot­ stand mot sine angrep, klynget han seg til sin stilling uten hensyn til personlig sikkerhet eller rykte og slynget tappert sine motstandere loven om tilgang og etterspørsel i synet. Og hendte det en sjelden gang at en eller annen sa nei, trakk Milo seg bare motvillig og tappert kjempende tilbake mens han hele tiden ufortrødent hevdet menneskets historiske rett til å betale alt de eide og hadde for de tingene de trengte til livets opphold. Milo var blitt grepet på fersk gjerning i å plyndre sine landsmenn, og følgelig hadde aksjene hans aldri stått høyere. Han beviste at han var mann for sitt ord da en skinnmager major fra Minnesota med et hånlig smil opprørsk forlangte å få utbetalt den andelen Milo ustanselig påsto alle eide. Milo tok imot utfordringen og reddet situasjonen ved å skrive 1 andel på den nærmeste papirlappen han kunne finne og rakte den til majoren med en mine av forurettet forakt som avtvang misunnelse og beundring hos nesten alle som kjente ham. Hans ry hadde aldri stått høyere, og oberst Cathcart, som kjente og varmt beundret hans krigsinnsats, ble opp­ riktig forbauset over den underdanige ydmykheten som pre­ get ham da han meldte seg ved gruppestaben og fremsatte sin fantastiske anmodning om å få lov til å være med på flere farefulle angrep. «Vil De være med på flere angrep?» spurte oberst Cathcart gispende av forbauselse. «Hvorfor i all verden det?» Milo svarte med sløret stemme og forlegent senket ansikt: «Jeg vil gjerne gjøre min plikt, oberst. Landet er i krig, og jeg vil gjerne gjøre min plikt og forsvare det sammen med mine kamerater.» «Men De gjør Deres plikt, Milo,» utbrøt oberst Cathcart med en jovial latter som tordnet vennlig mellom kontorveggene. «Jeg kjenner ingen enkeltperson som har gjort mer for mannskapene enn De har gjort. Hvem ga dem den sjokoladeovertrukne bomullen, for bare å nevne en ting?» Milo ristet langsomt og bedrøvet på hodet. «I krigstid er det ikke nok å være en god messeoffiser, oberst Cathcart.» 402

«Visst er det det, Milo. Jeg fatter ikke hva som går av Dem.» «Visst er det vel ei, oberst,» innvendte Milo med et noe mer bestemt tonefall og hevet sine underdanige øyne betyd­ ningsfullt, men ikke lenger enn at de akkurat fikk stoppet oberst Cathcart i hans begynnende ordflom. «Noen av karene begynner å snakke om det seg imellom.» «Jaså, så det gjør de, hva? La meg få navnene, Milo. La meg få navnene, så skal vi se til at de får de farligste an­ grepene fra nå av.» «Nei, oberst. Jeg er tvert imot redd de har rett,» sa Milo og lot hodet falle igjen. «Jeg ble sendt over her som flyver, og jeg burde virkelig delta aktivt i flere angrep og tilbringe mindre av min tid på mine plikter som messeoffiser.» Oberst Cathcart var forbauset, men likevel ikke innstilt på å gi seg. «Vel, Milo, hvis det virkelig er slik De føler det, er jeg sikker på vi kan komme frem til et eller annet arrange­ ment for Dem. Hvor lenge har De vært her nå?» «Elleve måneder, oberst» «Og hvor mange angrep har De vært med på?» «Fem.» «Fem?» spurte oberst Cathcart. «Fem, oberst.» «Fem, hva?» Oberst Cathcart klødde seg ettertenksomt på haken. «Det er ikke særlig bra, er det vel?» «Ikke det?» spurte Milo og hevet stemmen skarpt samtidig som han løftet blikket igjen. Oberst Cathcart tverrvendte. «Som jeg sier, Milo, det er meget bra,» korrigerte han seg selv. «Utmerket om jeg så skal si det.» «Å nei, oberst,» sa Milo med et langt, dvelende, mangetydig sukk, «det er nok ikke så bra. Men jeg setter pris på at De sier det.» «Men det er da virkelig ikke så ille, Milo. Slett ikke så ille, når man tar alle Deres øvrige verdifulle bidrag i betrakt­ ning. Fem angrep, sier De? Bare fem?» «Bare fem, oberst.» «Bare fem.» Oberst Cathcart følte seg plutselig helt elendig et øyeblikk da han kom til å lure på hva Milo egentlig mente. Kanskje hadde han planer om å gi ham et dolkestøt i ryggen? «Fem er virkelig utmerket, Milo,» sa han entusiastisk og mente han hadde funnet en strime av håp. «Det tilsvarer et gjennomsnitt på nesten ett angrep annenhver måned. Enda

403

skal jeg vedde på at De ikke har regnet med den gangen De bombet oss.» «Joda, oberst- Jeg har regnet med den gangen.» «Virkelig?» spurte oberst Cathcart mildt forundret. «Men De var da ikke selv på vingene den gangen, såvidt jeg husker. De var oppe i kontrolltårnet sammen med meg, var De ikke det?» «Men det var mitt angrep,» fremholdt Milo. «Jeg organi­ serte det, og vi brukte mine fly og mine forsyninger. Jeg planla og overvåket alt sammen.» «Ganske riktig, Milo, ganske riktig. Jeg bestrider ikke Deres syn på det punktet. Jeg kontrollerer bare tallene for å være sikker på at De blir godskrevet alt De har krav på å bli godskrevet for. Si meg, har De regnet med den gangen vi ga dem kontrakten på å bombe Orvieto også?» «Nei, oberst. Det ville ikke være riktig ettersom jeg selv var i Orvieto ved den anledningen. Jeg ledet luftvernet fra min kommandoplass nede på bakken.» «Jeg kan ikke innse at det spiller noen rolle fra eller til, Milo. Det var da vel fremdeles Deres angrep. Og et faens godt angrep var det også, må jeg si. Vi fikk riktignok ikke broen, men til gjengjeld fikk vi et nydelig bombemønster. Jeg husker enda at general Peckem bemerket det. Nei. Milo, jeg vil insistere på at De tar med Orvieto som et eget angrep.» «Hvis De insisterer, oberst.» «Jeg insisterer, Milo. Men la meg nå se: alt i alt har De altså seks angrep, og det er pokker så fint, Milo, pokker så fint egentlig. Seks angrep — det tilsvarer en økning på tyve prosent i løpet av et par minutter, og det er slett ikke dårlig, skal jeg si Dem, Milo, slett ikke dårlig, nei» «Mange av de andre har sytti angrep,» fremholdt Milo. «Men så har de heller aldri produsert sjokoladeovertrukken bomull! Milo, De gjør mer enn Deres plikt.» «Men de får all æren og alle sjansene til å høste mer ære,» fortsatte Milo med en stahet som grenset til surmuling. «Jeg vil ut der sammen med dem, oberst, og slåss! Det er derfor jeg er her. Jeg vil vinne medaljer, jeg også.» «Selvfølgelig, Milo, selvfølgelig. Vi vil gjeme ut i aktiv tjeneste. Men folk som De og jeg, Milo, vi har andre opp­ gaver. Bare ta min egen innsats.» Oberst Cathcart lot høre en avvergende latter. «Jeg skal vedde på at det ikke er almin­ nelig kjent, Milo, men jeg har faktisk bare deltatt i fire angrep selv.» «De har helt rett, oberst,» svarte Milo. «Derimot er det 404

alminnelig kjent at De bare har deltatt i to angrep. Og det ene av dem var den gangen Aarfy feilnavigerte Dem inn over fiendtlig territorium på vei til Napoli for å få tak i en vannkjøler på svartebørsen der.» Oberst Cathcart rødmet av forlegenhet og oppga alle videre forsøk på å diskutere. «Vel, Milo. Jeg kan ikke nok påskjønne Dem for det De ønsker å gjøre. Hvis det virkelig betyr så meget for Dem, skal jeg be major Major sørge for at De blir satt opp på fireogseksti angrep fra nå av, så De får Deres sytti.» «Tusen takk, oberst. Tusen takk. De aner ikke hva dette betyr for meg.» «Det er ikke noe å snakke om, Milo- Jeg forstår så utmerket hva det betyr.» «Nei, oberst, jeg tror ikke De forstår hva det betyr,» protesterte Milo megetsigende. «Noen må overta ledelsen av syndikatet for meg, og det må skje straks. Det er en innviklet affære, og selv kan jeg jo nå risikere å bli skutt ned når som helst.» Oberst Cathcart lysnet øyeblikkelig ved tanken og begynte grådig å gni seg i hendene. «De vet det, Milo, at oberst­ løytnant Korn og jeg er mer enn villig til å gi Dem en hånds­ rekning med syndikatet, løfte det tunge ansvaret fra Deres egne skuldre så å si,» foreslo han likegyldig mens han forme­ lig slikket seg om munnen i grisk forventning. «Jeg antar den erfaringen vi har skaffet oss i forbindelse med svarte­ børshandelen med tomater, kommer godt med. Hva skal vi begynne med?» Milo gransket oberst Cathcart inngående, men med et full­ stendig uttrykksløst og åpent ansikt. «Tusen takk, oberst, det er meget elskverdig av Dem. Vi begynner med den saltfrie dietten til general Peckem og den fettfrie dietten til general Dreedle.» «La meg få en blyant. Hva kommer så?» «Sedertrærne.» «Sedertrærne?» «Fra Libanon.» «Libanon?» «Vi har et parti sedertrær fra Libanon som skal fraktes til et sagbruk i Oslo hvor det skal forarbeides til spon for bygningsindustrien i Cape Cod — betaling ved mottagelsen. Og så er det ertene.» «Ertene?» «Som i dette øyeblikk befinner seg ute på havet. Vi har en 405

ladning erter underveis fra Atlanta til Holland som betaling for tulipanene vi skipet til Genéve for å betale for osten vi måtte sende til Wien — mfb.» «mfb?» «Mot forskudds betaling. Habsburgernes økonomi er vak­ lende.» «Milo!» «Og glem ikke de galvaniserte sinkplatene på lager i Flint. Fire vognlass galvaniserte sinkplater fra Flint må flys til smelteverkene i Damascus ved middagstider den attende — fob. En Messerschmidt med hamp går mot halvannen C-47 med delvis stenfrie dadler vi fikk på nakken i Kartum — omlastning Beograd- Bruk pengene fra ansjosene vi selger tilbake til Portugal for å betale den egyptiske bomullen vi kan vente å få i retur fra Mamaroneck, og resten for å få tak i så mye appelsiner som mulig i Spania. Men husk alltid kontant betaling for naranjas.»

«Naranjas? » «Det er det de kaller appelsinene i Spania, og dette er spanske appelsiner. Og så var det — ja, det må vi ikke glemme: Piltdownmannen!» «Piltdownmannen?» «Akkurat. Piltdownmannen. Smithsonian Institute er for tiden ikke i stand til å betale den prisen vi forlanger for en Piltdownmann til, men de har underrettet oss om at de hver dag venter at en av deres velstående velyndere skal dø og etterlate ...» «Milo!» «Frankrike tar all den persillen vi kan sende dem, og jeg tror vi gjør klokt i å gå inn for persille til Frankrike ettersom vi trenger all den franske valutaen vi kan få for all den liren vi kan få for all den tyske marken vi kan få for dadlene når de kommer i retur. Jeg har også gitt beskjed om en kjempeforsendelse av peruviansk balsa til fordeling i messe­ hallene på pro rata basis.» «Balsa? Er ikke det en tresort? Hva i all verden skal messene med balsa?» «God balsa er ikke lett å skaffe i disse tider, oberst. Jeg kunne ikke forsvare å la anledningen gå fra meg når den bød seg.» «Nei, det kunne De selvsagt ikke,» medga oberst Cathcart usikkert med et uttrykk som om han var sjøsyk. «Jeg antar prisen var gunstig også.» «Prisen,» sa Milo, «var forferdelig — rett og slett ufor­

406

skammet! Men ettersom vi kjøpte balsaen fra våre egne folk, var det bare en fornøyelse å betale. Men glem for all del ikke hudene.» «Gudene?» «Hudene.» «Hudene?» «Hudene, ja. I Buenos Aires. De må bare garves først.» «Garves?» «På Newfoundland- Og sendes til Helsinki imfb. før vår­ løsningen. Alt i Finnland går imfb. før vårløsningen.» «Ikke mot forskudds betaling?» gjettet oberst Cathcart. «Utmerket, oberst. De har gode anlegg, oberst. Og så er det korken.» «Korken?» «Som skal til New York, og skoene til Toulouse, skinkene til Siam, spikrene fra Wales og tangerinene til New Orleans.» «Milo!» «Vi har kull i Newcastle, oberst.» Oberst Cathcart hevet armene. «Milo, stans!» skrek han, nesten på gråten. «Det nytter ikke. De er akkurat som jeg — uunnværlig!» Han la blyanten til side og reiste seg opphisset og oppbragt. «Milo, De kan ganske enkelt ikke være med på hele fireogseksti angrep til. De kan ikke engang være med på ett. Hele systemet kommer til å rase sammen om noe skulle hende med Dem.» Milo nikket dystert og aksepterte vennlig anerkjennelsen. «Forbyr De meg rett og slett å ta del i flere angrep?» «Milo, jeg forbyr Dem rett og slett å ta del i flere angrep,» erklærte oberst Cathcart med et ubøyelig og strengt myndig tonefall. «Men det er ikke rettferdig, oberst,» sa Milo. «Hva med rullebladet mitt da? De andre får både ære og medaljer og publisitet. Det er ikke rettferdig at jeg skal straffes fordi jeg gjør jobben min som messeoffiser så godt.» «Nei, Milo, det er ikke rettferdig- Men jeg kan ikke skjønne at det er noe vi kan gjøre i den forbindelsen.» «Kanskje vi kan få noen andre til å fly for meg?» «Med mindre vi kunne få noen andre til å fly for Dem,» foreslo oberst Cathcart. «Hva med de streikende kullgruvearbeiderne i Pennsylvania og West Virginia?» Milo ristet på hodet. «Det vil ta for lang tid å trene dem opp. Men hvorfor ikke karene i skvadronen, oberst? Når alt kommer til alt, er det dem jeg gjør alt dette for. De er sikkert mer enn villig til å gjøre meg en gjentjeneste.»

407

«Men hvorfor ikke karene i skvadronen, Milo?* foreslo oberst Cathcart ivrig. «Når alt kommer til alt, er det dem de gjør alt dette for. De bør være villige til å gjøre Dem en gjentjeneste.» «Når rett skal være rett . . .» «Rett skal være rett.» «Det kunne jo gå på omgang, oberst.» «Det kunne jo gå på omgang mellom dem, Milo.» «Og hvem får æren?» «De får æren. Hvis en eller annen vinner en medalje under et angrep han flyr for Dem, får De den medaljen.» «Og hvem dør om han blir drept?» «Han dør selvsagt. Rett skal være rett. Det er bare én ting.» «De må forhøye antall tokt igjen, oberst.» «Det kan nok hende jeg må forhøye antall tokt igjen, ja, og jeg er ikke sikker på om de går med på å fly dem. De er fremdeles nokså forbannet fordi jeg forhøyet antallet til sytti. Hvis jeg bare kan få én av de faste offiserene til å fly mer, vil de andre sannsynligvis følge etter.» «Nately er villig til å fly flere tokt, oberst,» sa Milo. «Jeg fikk høre i streng fortrolighet for en liten stund siden at han var villig til å gjøre hva som helst for å få bli her sammen med den piken han har forelsket seg i.» «Men Nately er villig til å fly flere tokt!» erklærte oberst Cathcart og klasket hendene mot hverandre med et veldig seierssikkert klask. «Ja, Nately er villig til å fly. Og denne gangen skal jeg virkelig forhøye antallet, helt opp til åtti, °t> en gang f°r alle slå general Dreedle ned i støvlene. Og dette er også en fin måte å få den fordømte kjeltringen Yossarian ut i aktiv tjeneste igjen på også, så han kan bli drept.» «Yossarian?» Milos enkle, hjemmestrikkede ansiktstrekk fikk et uttrykk av dyp bekymring, og han klødde seg etter­ tenksomt i den ene enden av den rødbrune barten sin. «Javisst, Yossarian. Jeg hører han går omkring og sier han er ferdig med sine oppdrag, at krigen er over for hans ved­ kommende. Vel, det kan være at han har gjort seg ferdig med sine oppdrag. Men Deres har han ikke gjort seg ferdig med, har han vel? Ha! Ha! Jeg skal si han har litt av en over­ raskelse i vente!» «Oberst, Yossarian er en av mine venner,» innvendte Milo. «Jeg vil nødig bli gjort ansvarlig for noe som kan få ham tilbake i tjeneste igjen. Jeg står i stor gjeld til Yossarian. 408

Kan vi ikke på en eller annen måte gjøre en unntagelse for ham?» «Ikke tale om, Milo,» sa oberst Cathcart formanende, som om han var sjokkert over forslaget. «Vi må aldri ha noen favoritter. Vi må behandle alle sammen helt likt.» «Jeg skulle gjerne gi alt jeg eier til Yossarian,» fastholdt Milo tappert på Yossarians side. «Men ettersom jeg ikke eier noen ting, kan jeg ikke gi ham noe, kan jeg vel? Så han får vel friste skjebnen han som de andre, ikke sant?» «Rett skal være rett, Milo.» «Ja, oberst, rett skal være rett,» samtykket Milo. «Yossarian er ikke noe bedre enn de andre, og han har ingen rett til å vente spesielle privilegier, har han vel?» «Nei, Milo, rett skal være rett.» Og det var ikke tid for Yossarian til å redde seg unna etter at oberst Cathcart allerede samme aften hadde utstedt sin forordning om at antall tokt var hevet til åtti; og han hadde heller ikke tid til å få Nately fra sitt forsett om å fly og slett ikke til å legge opp planer med Dobbs igjen om å myrde oberst Cathcart, for alarmen gikk plutselig ved daggry neste dag, og mannskapene ble jaget ut i lastebilene før de rakk å få seg en solid frokost, hvoretter de ble kjørt med toppfart til briefingrommet og derfra ut til flyplassen hvor de bråkende tankbilene allerede var på plass for å fylle bensin i tankene på flyene, mens bakkemannskapene arbeidet i sitt ansikts sved med å heise 500 kilos sprengbomber opp gjennom lukene. Alt foregikk i springmarsj tempo, og motorene ble satt i gang og varmet opp så snart bensintankene var fylt. Etterretningstjenesten hadde meddelt at en kampudyktig italiensk krysser som lå i tørrdokk i La Spezia, ville bli tauet ut av tyskerne til et smalt sund ved inngangen til havnen og senket der for å berøve de alliertes hærer adgangen til å benytte dypvannshavnen når de erobret byen. For engangs skyld viste det seg at rapporten fra det militære etterretnings­ vesenet var riktig. Det lange skipet var kommet halvveis ut i havnebassenget da flyene kom inn fra vest og sprengte det i stumper og stykker med lutter fulltreffere som fylte dem alle med bølger av enorm og tilfredsstillende gruppestolthet helt til de oppdaget at de befant seg under konsentrert ild fra luftvernstillinger overalt i den store hesteskoen av fjel­ land under dem. Selv Havermeyer tydde til de villeste krum­ spring av omgående bevegelser han kunne finne på da han ble klar over den enorme distansen han måtte tilbakelegge for å bringe seg i sikkerhet, og Dobbs, som var førsteflyver i

409

sveiten hans, sikket istedenfor å sakke og kjørte flyet sitt sidelengs inn i naboflyet og skar av det halen. Vingen på hans eget fly ble slitt av helt inne ved flykroppen, og flyet falt som en sten og var ute av syne i løpet av et øyeblikk. Det var ingen ild, ingen røk, ikke den minste usedvanlige lyd. Den ene vingen tumlet adstadig nedover som en rumlende betongblander like etter flyet som styrtet med nesen føre i rett linje og med stadig økende fart til det tok vannflaten, som skummede åpnet seg under trykket som en liten vannlilje på mørkeblå bunn og skyllet tilbake som en flom av eplegrønne bobler da flyet sank. Det var over i løpet av et par sekunder. Det var ingen fallskjermer å se. Nately, i det andre flyet, ble også drept.

KAPITEL 36

Kjelleren Natelys død tok nesten livet av feltpresten. Han satt i teltet sitt med lesebriller på nesen og strevet med å få papirarbeidet unna da telefonen ringte, og nyheten om kollisjonen oppe i luften ble meddelt ham direkte fra flyplassen. Innvollene hans føltes som tørr leire, og hånden skalv da han la på røret igjen. Den andre hånden begynte også å skjelve. Katastrofen var altfor enorm til at han våget tenke på den. Tolv menn drept — grusomt, forferdelig! Hans egen skrekk vokste. Han ba instinktivt om at ikke Yossarian, Nately, Sultne Joe og andre av hans venner måtte være blant ofrene, men tok seg straks angrende i det da han kom til å tenke på at å be for dem, var det samme som å be om at andre unge menn som han ikke engang kjente, måtte være døde isteden. Det var for sent å be; likevel hadde han ikke noe annet å gjøre. Hjertet hans slo med en lyd som lot til å komme et eller annet sted utenfra, og han visste han aldri mer kunne sitte i en tannlegestol, betrakte kirurgiske instrumenter, være vitne til en bilulykke eller høre rop om hjelp i natten uten å oppleve den samme voldsomme bankingen i brystkassen og den samme frykten for å dø. Aldri mer kunne han overvære en bokse­ kamp uten redsel for å besvime og falle om og slå hull i hodet eller få et skjebnessvangert hjerteanfall eller en hjerneblød­ ning. Han lurte på om han noen gang skulle få se igjen sin kone og sine tre små barn. Etter at kaptein Black hadde sådd sine spirekraftige tvilens frø med hensyn til kvinnens troskap og karakter, lurte han for alvor på om han skulle få se igjen sin kone. Det var så mange andre menn, visste han, som rent seksuelt kunne tilfredsstille henne langt bedre. Når han nå tenkte på døden, tenkte han alltid på sin kone, og når han tenkte på sin kone, var det alltid med tanke på å miste henne. Først da det hadde gått et helt minutt, følte feltpresten seg sterk nok til å reise seg og dystert motvillig gå ut til sersjant Whitcomb i teltet ved siden av. De kjørte inn i jepen til sersjant Whitcomb. Feltpresten knyttet nevene for

411

å hindre dem i å skjelve der de lå i fanget hans. Han bet tennene sammen og forsøkte å la være å høre på sersjant Whitcombs eksalterte kommentarer til den tragiske begiven­ heten. Tolv mann drept betydde ytterligere kondolansesirkulærer som kunne sendes over i en imponerende bunke for undertegning til oberst Cathcart, og ytterligere muligheter for sersjant Whitcomb til å få inn en artikkel om oberst Cathcart i Saturday Evening Post før påske. Over travelheten på flyplassen lå en glassklokke av tung stillhet, en underlig trancelignende fortryllelse, men uper­ sonlig og tilfeldig som om den bare hadde makt over dem som kunne tenkes å bryte den- Feltpresten skalv. Han hadde aldri vært vitne til en så stor og skremmende stillhet før. Bortimot to huntre trette, hulkinnete, nedtrykte menn sto som en dyster, urørlig vegg utenfor briefingrommet og holdt på fallskjermpakningene sine med ansikter som i alle mulige avskygninger av motløshet stirret uttrykksløst frem for seg. De virket uvillige til å gå, uvillige til å bevege seg. Felt­ presten la såvidt merke til den svake lyden av fottrinnene deres da han kom nærmere. Øynene hans for hektisk og febrilsk gjennom den ubevegelige massen av likegyldige skik­ kelser. Endelig fikk han med en følelse av uendelig glede øye på Yossarian, men så åpnet munnen hans seg langsomt i uutholdelig pine etter hvert som han i alle detaljer ble var Yossarians ansikt med det levende, frastøtende uttrykket av nederlag og dyp, nesten bevisstløs fortvilelse. Han forstod med en gang at Nately var død, men vek likevel tilbake i smerte for den grusomme kjensgjerningen og ristet proteste­ rende på hodet med en bønnfallende grimase. Vissheten traff ham som et bedøvende sjokk. Et hulk brøt seg frem gjennom brystet hans. Han kjente blodet forlate bena og trodde han skulle falle om på stedet. Nately var død. Alt håp om at han tross alt kunne ha tatt feil, ble skyllet bort ved lyden av Natelys navn som med jevne mellomrom steg og sank i mum­ ling fra kamerater som i likhet med feltpresten for første gang fattet det fullt ut. Nately var død; den unge gutten var blitt drept. En klynkende lyd hørtes fra feltprestens strupe, og haken hans begynte å dirre. Øynene fyltes av tårer, og han gråt. Han begynte å gå på tærne bortover mot Yossarian for å sørge ved siden av ham og dele sin ordløse smerte med ham. I samme øyeblikk ble han grepet brutalt av en fast hånd som snurret ham rundt, samtidig som en brysk stemme spurte: «Pastor Tappman?»

412

Han snudde seg forbauset og så inn i ansiktet til en tykk, hissig oberst med stort hode og store barter og glatt, blomst­ rende hud. Han hadde aldri sett mannen før. «Ja, hva er det?» Fingrene som grep om armen hans gjorde vondt, og han forsøkte forgjeves å slite seg løs. «Bli med meg.» Feltpresten trakk seg forvirret og skremt unna. «Hvor? Hvorfor? Hvem er De forresten?» «Det er best De blir med oss, fader,» sa en mager, ørne­ neset major som dukket opp på feltprestens annen side med et ærbødig, omsorgsfullt tonefall- «Vi representerer staten. Vi vil gjeme stille Dem endel spørsmål.» «Hva slags spørsmål? Hva er i veien?» «Er ikke De Tappman, feltpresten?» spurte den korpulente obersten. «Det stemmer,» svarte sersjant Whitcomb. «Bli bare med dem,» ropte kaptein Black bak feltpresten med en fiendtlig og foraktelig hånlatter. «Bli bare med dem inn i bilen så sant De vet hva som er best for Dem.» Hender slepte feltpresten uimotståelig med seg. Han ville rope om hjelp til Yossarian som imidlertid tydeligvis var altfor langt borte til høre ham. Noen av mennene i nærheten begynte å se på ham med våknende nysgjerrighet. Feltpresten snudde ansiktet bort, brennende av skamfølelse, og lot seg villig føre inn i baksetet på en stabsbil, hvor de plaserte ham mellom den fete obersten med det store, lyserøde ansiktet og den magre, salvelsesfulle, litt tafatte majoren. Automatisk holdt han frem et håndledd til hver av dem for det tilfelle de skulle ønske å sette håndjern på ham. Det hadde slått ham et øyeblikk at det kanskje var det mest passende i et tilfelle som dette. Det satt allerede en annen offiser i forsetet. En svær MP-soldat med fløyte og hvit hjelm satte seg bak rattet. Feltpresten våget ikke heve blikket før bilen var kommet godt i gang og på spinnende hjul var på vei bort fra plassen langs den humpete, svartasfalterte veien. «Hvor fører dere meg hen?» spurte han med en stemme som knapt var hørlig på grunn av frykt og skyldfølelse og så fremdeles ned i gulvet i bilen. Han var plutselig kommet i tanker om at de kanskje holdt ham ansvarlig for kollisjonen i luften og Natelys død. «Hva har jeg gjort?» «Hvorfor holder De ikke heller munn og lar oss besørge spørringen her?» sa obersten. «Ikke snakk til ham på den måten,» sa majoren. «Det er ikke nødvendig å være så uhøflig.» 413

«Så si til ham De da at han skal holde kjeft og la oss besørge spørringen.» «Vær så vennlig å holde kjeft og la oss besørge spørringen her, fader,» sa majoren vennlig. «Det vil lønne seg langt bedre for Dem» «Det er ikke nødvendig for Dem å kalle meg fader,» sa feltpresten. «Jeg er ikke katolikk.» «Ikke jeg heller, fader,» sa majoren. «Men jeg er meget gudfryktig, og jeg liker å kalle alle Guds menn for fader.» «Han tror ikke engang at det finnes ateister i skytter­ gravene,» spottet obersten og dunket feltpresten familiært i ribbena med albuen. «Bare sett i gang, pastor, fortell ham det. Finnes det ateister i skyttergravene?» «Jeg vet ikke, oberst,» svarte feltpresten. «Jeg har aldri vært i en skyttergrav.» Offiseren i forsetet snudde seg brått med et kranglevorent uttrykk i ansiktet. «De har ikke vært i himmelen heller, har De vel? Men De vet like fordømt at det er en himmel, ikke sant?» «Eller gjør De kanskje ikke det?» tilføyde obersten. «Det er en meget alvorlig forbrytelse De har begått, fader,» sa majoren. «Hvilken forbrytelse?» «Vi vet ikke ennå,» sa obersten. «Men vi skal nok finne det ut. Og at det er en alvorlig forbrytelse, det føler vi oss overbevist om.» Bilen svingte med skrikende dekker av fra hovedveien ved gruppestaben, saktnet farten ubetydelig og fortsatte forbi parkeringsplassen mot baksiden av bygningen. De tre offi­ serene og feltpresten steg ut. De drev ham foran seg og gikk i gåsegang ned en falleferdig tretrapp som førte ned i kjelle­ ren og inn i et mørkt, fuktig rom med lavt sementtak og upussede murvegger. Det var spindelvev i alle hjørner. Et digert tusenben pilte over gulvet og reddet seg inn bak et vannrør. De plaserte feltpresten på en hard, rettrygget stol bak et lite nakent bord. «Bare gjør Dem det behagelig, er De snill, pastor,» sa obersten hjertelig og innbydende og slo på en sterk lyskaster så strålen ble slynget like inn i ansiktet på feltpresten. Han la en tung slåsshanske av messing og en eske fyrstikker på bordet foran ham «Vi vil gjerne De skal slappe av og ta dette fullstendig med ro.» Feltprestens øyne holdt på å springe ut av skallen hans. Tennene klapret i munnen på ham, og all styrke forlot lem­ 414

mene hans. Han var fullstendig maktstjålen. Han var klar over at de kunne gjøre hva de ville med ham; disse brutale mennene kunne skyte ham ned med kaldt blod der i kjelleren, og ingen ville legge seg imellom for å redde ham, ingen unntatt kanskje den oppriktige og sympatiske majoren med det kvasse oppsynet som nå såvidt skrudde opp en vannkran så den begynte å dryppe med skarpe smell ned i utslags­ vasken, og deretter kom frem til bordet igjen med en stump av en tykk gummislange som han la fra seg ved siden av slåsshansken. «Alt ordner seg nok, skal De se, fader,» sa majoren opp­ muntrende. «Er De uskyldig, har De ikke noe å være redd for. Hva er det De er så redd for forresten? Er De skyldig?» «Visst er han skyldig,» sa obersten. «Skyldig som bare faen!» «Skyldig i hva?» spurte feltpresten bønnfallende og visste ikke hvem av de to han skulle appellere til om nåde. Den tredje offiseren hadde ingen distinksjoner og ruvet bare tru­ ende og taus ved siden av bordet. «Hva har jeg gjort?» «Det er nettopp det vi skal finne ut nå,» svarte obersten og skjøv en blokk og en blyant over bordet mot feltpresten. «Skriv navnet Deres der, er De snill. Med Deres egen hånd­ skrift.» «Min egen håndskrift?» «Akkurat. Hvor som helst på arket.» Da feltpresten var ferdig, tok obersten blokken og holdt den opp ved siden av et ark han hadde tatt ut av en mappe. «Ser De?» sa han til majoren som var kommet frem bak ryggen hans og stirret høytidelig over skulderen hans. «De er ikke identiske, er De vel?» sa majoren usikkert. «Jeg sa jo det var han som hadde gjort det.» «Gjort hva?» spurte feltpresten. «Dette kommer som et alvorlig sjokk på meg, fader,» sa majoren anklagende med en stemme som var sløret av beklagelse. «Hva kommer?» «Jeg kan ikke si hvor skuffet jeg er over Dem » «For hva?» fastholdt feltpresten enda mer desperat. «Hva har jeg gjort?» «For dette!» svarte majoren, og slengte i bordet med et uttrykk av desillusjonert uvilje den blokken feltpresten hadde skrevet navnet sitt på. «Dette er ikke Deres håndskrift.» Feltpresten blunket overrasket flere ganger i rask rekke­ følge. «Visst er det min håndskrift.» 415

«Nei, det er det ikke. De lyver igjen.» «Men jeg skrev det jo nettopp!» ropte feltpresten fortvilet. «Dere så jo jeg skrev det.» «Det er nettopp det,» svarte majoren bittert. «Jeg så De skrev det. De kan ikke benekte at De skrev det. En mann som fornekter sin egen håndskrift, kan være troende til hva som helst.» «Men jeg har da ikke fornektet min egen håndskrift,» sa feltpresten og glemte sin frykt for en bølge av sinne og indig­ nasjon som plutselig vellet opp i ham. «Er Dere fullstendig sinnssvake eller hva? Hva i all verden er det dere snakker om?» «Vi ba Dem skrive Deres eget navn med Deres egen hånd­ skrift, og De gjorde det ikke.» «Visst gjorde jeg det. Med hvis håndskrift skrev jeg nav­ net mitt om det ikke var min egen?» «Med en annens.» «Hvis?» «Det er nettopp det vi skal finne ut,» sa obersten truende. «Snakk ut, fader!» «Feltpresten så fra den ene til den andre av de to med stigende usikkerhet og hysteri. «Håndskriften er min,» fast­ holdt han lidenskapelig. «Hva skulle ellers være min hånd­ skrift om ikke det der var det?» «Det jeg har her,» svarte obersten. Med et høyst over­ legent uttrykk slengte han over bordet mot ham en fotostat­ kopi av et feltpostbrev hvor alt var strøket unntatt Kjære Mary, og hvor sensurerende offiser nederst hadde skrevet: Jeg lengter så skrekkelig etter deg. A. 7. Tappman, feltprest i De forente staters hær. Obersten smilte hånlig mens han så hvordan feltprestens ansikt ble mørkerødt. «Vel, pastor. Kan De kanskje si oss hvem som skrev det der?» Feltpresten ventet lenge før han svarte; han hadde kjent igjen Yossarians håndskrift: «Nei,» sa han. «Men De kan lese, ikke sant?» spurte obersten sakastisk. «Forfatteren av det der undertegnet seg med sitt eget navn.» «Med mitt navn, ja.» «Altså skrev De det. Hvilket skulle bevises.» «Men det er ikke jeg som har skrevet det. Det er ikke min håndskrift heller.» «Da har De altså skrevet Deres eget navn med en annen håndskrift igjen,» svarte obersten med en skuldertrekning. «Jeg kan ikke få det til noe annet.» «Men dette er jo latterlig!» skrek feltpresten og mistet 416

plutselig all tålmodighet. Han sprang opp, skjelvende av raseri, med begge hender knyttet. «Jeg finner meg ikke i dette lenger! Hører dere? Tolv menn er nettopp drept, og jeg har ikke tid til disse tåpelige spørsmålene. Dere har ingen rett til å holde meg her, og jeg finner meg ganske enkelt ikke i det » Uten å si et ord dyttet obersten feltpresten hardt i brystet og skjøv ham ned i stolen, og feltpresten ble plutselig svak og meget redd igjen. Majoren tok opp gummislangen og begynte truende å slå seg i håndflaten med den. Obersten grep fyrstikkesken, tok ut en fyrstikk og holdt den mot riveflaten mens han stirret skarpt på feltpresten for å se om han fremdeles var oppsetsig. Feltpresten var blek og nesten ute av stand til å røre seg. Det skarpe skjæret fra lyskasteren fikk ham omsider til å snu ansiktet vekk; dryppet fra vann­ kranen var blitt høyere og nesten ikke til å holde ut. Han ønsket de ville fortelle ham hva det var de helst ville høre, så han visste hva han skulle bekjenne. Han ventet spent da den tredje offiseren på tegn fra obersten kom gyngende over gulvet og satte seg ved bordet bare et par tommer fra felt­ presten. Ansiktet hans var uttrykksløst, øynene gjennom­ trengende og kalde. «Slå av lyset,» sa han lavt og rolig over skulderen. «Det er svært sjenerende.» Feltpresten gav ham et lite takknemlig smil. «Mange takk skal De ha. Kranen også, er De snill.» «Kranen kan stå som den står,» sa offiseren. «Den plager ikke meg.» Han trakk opp buksebena en smule, som for å beskytte den skarpe pressen. «Pastor,» spurte han likegyldig, «hvilken religiøs tro bekjenner De Dem til?» «Jeg er anabaptist.» «Det er en ganske skummel sekt, ikke sant?» «Skummel?» spurte feltpresten med uskyldig forvirring. «Hvordan det?» «Først og fremst fordi ikke jeg kjenner noe til den. De må vel innrømme at det er grunn nok. Det skulle gjøre den temmelig skummel, synes De ikke?» «Jeg vet ikke,» svarte feltpresten diplomatisk og stammet urolig. Han syntes det var foruroligende at mannen ikke bar noen distinksjoner og var ikke sikker på hvordan han skulle tiltale ham- Hvem var han? Og hvilken rett hadde han til å forføre ham? «Jeg studerte latin en gang, pastor. Det er ikke mer enn rett og rettferdig at jeg forteller Dem det som en advarsel 417

før mitt neste spørsmål: Betyr ordet anabaptist ganske enkelt at De ikke er baptist?» «Å, nei. Det betyr mer enn det.» «Er De baptist da?» «Nei.» «Altså er De ikke baptist.» «?» «Jeg forstår ikke hvorfor De forsøker å krangle om det der. De har jo allerede innrømmet det. De sier selv at De ikke er baptist, men det sier oss jo ikke noe som helst om hva De er, gjør det vel? De kan jo være hva som helst eller hvem som helst.» Han bøyde seg lett forover og ble med ett listig og utspekulert. «De kunne for eksempel være Washington Irving, ikke sant?» tilføyde han. «Washington Irving?» gjentok feltpresten forbauset. «Så, så, Washington,» avbrøt den korpulente obersten ham irritert. «Hvorfor ikke like godt innrømme det? Vi vet nemlig at De stjal den tomaten.» Da det første sjokket hadde gitt seg, begynte feltpresten å småle av nervøs lettelse. «Er det det dere vil frem til!» utbrøt han. «Nå begynner jeg å forstå. Men jeg stjal ikke den toma­ ten, oberst. Oberst Cathcart ga den til meg. De kan bare spørre ham hvis De ikke tror hva jeg sier.» En dør åpnet seg i den andre enden av rommet, og oberst Cathcart kom inn i kjelleren som ut av et kott. «Hallo, oberst. Han påstår De ga ham denne tomatenGjorde De det?» «Hvorfor skulle jeg ha gjort det?» svarte oberst Cathcart. «Takk skal de ha, oberst. Det var alt.» «Ingen årsak, oberst,» svarte oberst Cathcart og gikk ut gjennom døren igjen og lukket den etter seg. «Vel, pastor? Hva har De nå å si?» «Han ga den til meg!» påsto feltpresten hviskende, men med et uttrykk som både var utfordrende og engstelig. «Han ga den til meg!» «De påstår vel ikke at en overordnet offiser lyver, pastor?» «Hvorfor skulle vel en overordnet ofGser gi Dem en tomat, pastor?» «De forsøkte jo også gi den til sersjant Whitcomb, ikke sant, pastor? Var det fordi De gjerne ville bli kvitt den?» «Nei, nei, nei,» protesterte feltpresten og lurte ynkelig på hvorfor han ikke var i stand til å forstå dem. «Jeg spurte bare om sersjant Whitcomb ville ha den fordi jeg selv ikke bryr meg noe større om tomater.» 418

«Hvorfor stjal De den fra oberst Cathcart hvis De ikke bryr Dem om tomater?» «Jeg stjal den ikke fra oberst Cathcart.» «Hvorfor ser De så skyldbevisst ut hvis De ikke stjal den?» «Jeg ser ikke skyldbevisst ut, og jeg er ikke skyldig!» «Hvorfor tror De vi forhører Dem her hvis De ikke er skyldig?» «Jeg vet ikke,» stønnet feltpresten og vred hendene som lå i fanget og ristet på sitt bøyde og fortvilede hode. «Jeg vet ikke.» «Han tror vi har tid å kaste bort her nede,» sa majoren hånlig. «Pastor,» tok offiseren uten distinksjoner opp igjen i et mer likegyldig tonefall og tok et maskinskrevet ark gult panir ut av mappen. «Jeg har en undertegnet erklæring her fra oberst Cathcart om at De stjal den tomaten fra ham.» Han la arket med forsiden ned ved siden av mappen og tok frem et nytt ark. «Og her har jeg en bekreftet erklæring fra ser­ sjant Whitcomb hvor han erklærer at han visste det var noe skummelt ved den tomaten ettersom De forsøkte å prakke den på ham.» «Jeg sverger til Gud at jeg ikke stjal den.» sa feltpresten fortvilet og holdt på å briste i gråt. «Jeg gir Dem mitt hellige ord på at det ikke var noe skummelt ved tomaten.» «Tror De på Gud, pastor.» «Selvfølgelig gjør jeg det.» «Det er ganske merkelig, pastor,» sa offiseren og tok enda et sammenbrettet maskinskrevet gult ark ut av mappen, «ettersom jeg her i mine hender har enda en erklæring fra oberst Cathcart hvor han under ed erklærer at De avslo å samarbeide med ham om en andakt i briefingrommet før hvert angrep » Etter å ha tenkt seg om et øyeblikk, kom feltpresten på hva han siktet til og nikket. «Det er ikke akkurat slik det henger sammen,» forklarte han ivrig. «Oberst Cathcart oppga selv tanken da det gikk opp for ham at de menige ber til den samme Gud som offiserene.» «Han gjorde hva?» utbrøt offiseren tvilende. «For noe tull,» erklærte obersten med det røde ansiktet og snudde seg mot feltpresten med verdig vrede. «Venter han at vi skal tro på det der?» ropte majoren vantro. Offiseren uten distinksjoner klukket iskaldt. «Går De ikke 419

litt for langt nå, pastor?* spurte han med et smil som var både utålmodig og uvennlig. «Men det er sannheten! Jeg sverger på at det er sant.» «Jeg kan ikke innse at det spiller noen rolle enten det forholder seg slik eller slik,» svarte offiseren nonsjalant og snudde seg mot mappen som inneholdt enda flere papirer. «Sa De, pastor, eller sa De ikke som svar på mitt spørsmål at De trodde på Gud? Jeg husker ikke riktig?» «Jeg sa det. Jeg tror på Gud.» «Men det er da ganske påfallende, pastor, ettersom jeg her har enda en erklæring fra oberst Cathcart hvor han sier at De en gang fortalte ham at ateisme ikke strider mot loven. Kan De huske at De har sagt noe slikt?» Feltpresten nikket uten å nøle og følte seg på meget trygg grunn igjen. «Jo, jeg kom med en slik uttalelse. Jeg gjorde det fordi det er sant. Ateisme strider ikke mot loven.» «Men det er da likevel ikke grunn nok til å si det,» sa offiseren irettesettende og rynket pannen og tok enda et maskinskrevet, bekreftet ark ut av mappen. «Og her har jeg enda en bekreftet erklæring fra sersjant Whitcomb, som går ut på at De motsatte Dem hans plan om å sende kondolansebrev med oberst Caihcarts underskrift til de pårørende av dem som ble drept eller såret i kamp. Stemmer det?» «Det stemmer,» svarte feltpresten. «Jeg motsatte meg det, og det er jeg stolt av. Brevene er falske og uærlige- Det eneste formålet med dem er å bringe ære til oberst Cathcart.» «Hvilken rolle spiller det?» svarte offiseren. «De bringer likevel trøst til de familiene som får dem, eller gjør de kanskje ikke det? Jeg kan ganske enkelt ikke forstå Deres måte å tenke på, pastor.» Feltprestens forvirring bare økte, og han kunne ikke finne på noe å si. Han bøyde hodet og følte seg målbundet og ikke så lite tåpelig. Den rødmussede, kraftige obersten kom plutselig med en inspirerende idé. «Hvorfor banker vi ikke det vesle fordømte vettet ut av ham?» foreslo han for de andre med smittende begeistring. «Jo, vi kunne godt banke det vesle fordømte vettet ut av ham,» sa den skinnmagre majoren med ørnenesen. «Når alt kommer til alt, er han bare anabaptist.» «Vi må først bevise at han er skyldig,» sa offiseren uten distinksjoner advarende med en doven, avvergende bevegelse. Han gled lett frem på gulvet og gikk rundt på den andre siden av bordet, så han ble sittende ansikt til ansikt med 420

feltpresten. Håndflatene holdt han presset hardt mot bord­ platen. Ansiktsuttrykket hans var mørkt og meget alvorlig, firkantet og strengt. «Pastor.» sang han ut med magistral myndighet, «vi anklager Dem formelt for å være Washington Irving, og for å ha tatt Dem lettsindige og ulovlige friheter med de brevene De har sensurert for offiserer og menige soldater. Erklærer De Dem skyldig eller ikke skyldig?» «Ikke skyldig.» Feltpresten slikket de tørre leppene sine med tørr tunge og skjøv seg anspent ut på kanten på stols^etet. «Skyldig,» sa obersten. «Skyldig,» sa majoren. «Altså skyldig,» konkluderte offiseren uten distinksjoner og skrev noe på et ark i mappen. «Pastor,» fortsatte han og så opp, «vi anklager Dem også for forbrytelser og avvikelser vi ennå ikke har kjennskap til. Erklærer De Dem skyldig eller ikke skyldig?» «Jeg vet ikke. Hvordan kan jeg vite det når De ikke for­ teller meg hva anklagen går ut på?» «Hvordan kan vi fortelle Dem det når vi ikke vet det?» «Skyldig,» avgjorde obersten. «Visst er han skyldig,» samtykket majoren. «Er det hans forbrytelser og avvikelser, er det klart det er han som har begått dem.» «Altså skyldig,» messet offiseren uten distinksjoner og gikk bort i den andre enden av rommet. «Nå kan De få overta ham helt og holdent, oberst,» la han til. «Mange takk,» sa obersten. «De har gjort en fremragende innsats.» Han snudde seg mot feltpresten. «Vel, pastor, spillet er slutt. Stikk av.» Feltpresten forsto ikke. «Hva vil De jeg skal gjøre?» «Stikk av! Forsvinn, sa jeg!» brølte obersten og pekte hissig med tommelen over skulderen. «Kom Dem til helvete ut herfra!» Feltpresten var sjokkert over de krigerske ordene og tone­ fallet og til sin egen forbauselse og forundring dypt bedrøvet over at de slapp ham fri igjen. «Skal De ikke engang straffe meg?» spurte han kverulerende fortørnet. «De kan banne på vi skal straffe Dem, men det betyr ikke det samme som at vi vil ha Dem hengende her omkring, mens vi planlegger hvordan og når vi skal gjøre det. Så bare for­ svinn. Kom Dem ut!» Feltpresten reiste seg prøvende og tok et par skritt bortover gulvet. «Jeg kan altså gå hvor jeg vil?» «Inntil videre, ja. Men forsøk ikke å forlate øya. Vi holder 421

Dem under oppsikt, pastor. Glem ikke at vi holder øye med Dem fireogtyve timer i døgnet.» Det var ikke til å fatte at de lot ham gå- Feltpresten gikk forsiktig mot døren og ventet hvert øyeblikk at han skulle bli beordret tilbake av en barsk stemme eller et tungt slag på skulderen eller i hodet. Men de gjorde ingenting for å stoppe ham. Han fant veien ut gjennom de illeluktende, mørke, trange korridorene til han kom til trappen. Han sjanglet og pustet tungt da han kløv opp og kom seg ut i frisk luft. Ikke før var han unnsluppet, før han ble fylt av en overveldende moralsk vrede. Han var rasende, mer rasende over disse overgrepene enn han noen gang hadde vært over noe som helst. Han stormet over den vide plassen så skrittene hans ga gjenlyd som et akkompagnement til hans oppbragte sinns­ stemning. Da han nådde frem til porten, fikk han øye på oberstløytnant Korn som kom mot ham. Feltpresten tok det som et godt tegn og trakk pusten dypt idet han gikk frem for å stanse ham. «Dette vil jeg ikke lenger finne meg i, oberstløytnant,» sa han med opphisset besluttsomhet og så med stigende for­ tvilelse hvordan oberstløytnant Korn bare fortsatte rett frem og passerte ham uten engang å legge merke til ham. «Oberst­ løytnant Korn!» Den sjaskete, slengete skikkelsen til hans overordnede offi­ ser stanset, snudde og kom langtsomt tilbake. «Hva er det, pastor?» «Oberstløytnant Korn, jeg må snakke med Dem et øyeblikk om kollisjonen i morges. Det var et skrekkelig ulykkestilfelle, skrekkelig!» Oberstløytnant Korn var taus et øyeblikk mens han betrak­ tet feltpresten med et glimt av kynisk humor i øynene. «Ja visst, pastor, det var en skrekkelig affære,» sa han til slutt. «Jeg vet ikke hvordan vi skal fremstille det i våre rapporter uten at det på en eller annen måte kommer til å ta seg dårlig ut for oss.» «Det var ikke det jeg mente,» sa feltpresten fast irette­ settende og overhodet uten å føle noen frykt. «Flere av de tolv hadde allerede gjort seg ferdig med sine sytti tokt.» Oberstløytnant Korn lo. «Ville det ha vært mindre skrekke­ lig om det bare hadde vært grønnskollinger?» spurte han spissfindig. Igjen ble feltpresten målløs. Forvridd og umoralsk logikk syntes å grine ham i møte overalt hvor han snudde seg- Han var ikke lenger fullt så sikker på seg selv da han fortsatte, 422

og stemmen var ustø. «Det er simpelthen ikke rettferdig, oberstløytnant Korn, å la mennene i vår gruppe fly åtti tokt når mennene i andre grupper blir sendt hjem etter å ha fløyet femti eller femogfemti.» «Vi skal ta saken under overveielse,» sa oberstløytnant Korn med plaget likegyldighet og begynte å gå. «Adios, Padre.» «Hva mener De med det, oberstløytnant?» spurte felt­ presten vedholdende med høy stemme. Oberstløytnant Korn stanset med et uhellvarslende uttrykk i ansiktet og kom et skritt tilbake. «Det betyr ganske enkelt at vi skal tenke over det,» sa han utålmodig og ikke så lite sarkastisk. «De vil vel ikke vi skal foreta oss noe uten at vi har tenkt grundig gjennom sakene på forhånd, hva?» «Nei, oberstløytnant, ikke det. Men De har da tenkt over det, har De ikke?» «Jo, pastor, både jeg og mange med meg har tenkt over det. Men for å glede Dem, skal vi gå med på å tenke over det litt til, og De er den første som skal få beskjed om vi kommer til et annet resultat. Og nå, adios.» Oberstløytnant Korn snudde seg atter en gang og fjernet seg med raske skritt. «Oberstløytnant Korn!» Feltprestens rop fikk oberstløyt­ nant Korn til å stanse enda en gang. Hodet hans svingte langsomt rundt, og blikket festet seg på feltpresten med skulende utålmodighet. Ordene fosset ut av feltprestens munn som en nervøs strøm. «Jeg vil med oberstløytnantens tillatelse gjerne få bringe saken frem for general Dreedle. Jeg vil gjerne ha denne protesten frem for høyeste myndighet her.» Oberstløytnant Korns tykke, mørke kjaker falt plutselig sammen med et undertrykt rap, og det tok ham et øyeblikk å svare. «Det er i orden, pastor,» svarte han med underfundig lystighet og forsøkte så godt han kunne å bevare ansiktet i de rette folder. «De har min tillatelse til å snakke med general Dreedle.» «Mange takk, oberstløytnant- Jeg synes ikke det er mer enn rett og rimelig å underrette Dem om at jeg tror jeg har en viss innflytelse over general Dreedle.» «Det er snilt av Dem å advare meg, pastor. Til gjengjeld synes jeg det ikke er mer enn rett og rimelig å underrette Dem om at De ikke kommer til å finne general Dreedle i staben.» Oberstløytnant Korn smilte ondskapsfullt og brøt så ut i høy, triumferende latter. «General Dreedle er ute av dansen. General Peckem er kommet istedenfor ham. Vi har fått ny wingsjef.» 423

Feltpresten var sjokkert. «General Peckem!» «Akkurat, pastor. Kan De si De har noen innflytelse over ham?» «Jeg kjenner ikke engang general Peckem,» sa feltpresten mistrøstig. Oberstløytnant Korn lo igjen. «Det var synd, pastor, for oberst Cathcart kjenner ham nemlig meget godt.» Oberst­ løytnant Korn bie stående og klukke av frydefull triumf enda noen øyeblikk før han brått holdt inne. «Og å propos det, pastor,» sa han og pirket feltpresten advarende i brystet med en kald pekefinger, «så er spillet definitivt ute for Dem og doktor Stubbs nå. Vi vet meget godt at han sendte Dem hit opp i dag for å klage.» «Doktor Stubbs?» Feltpresten ristet forvirret på hodet. «Jeg har siett ikke snakket med doktor Stubbs, oberstløytnant. Jeg ble bragt hit av tre fremmede offiserer som uten lovlig fullmakt tok meg med ned i kjelleren og forhørte meg og fornærmet meg.» Oberstløytnant Kom prikket feltpresten i brystet med fin­ geren en gang til. «De vet pokker så godt at doktor Stubbs har sagt til mennene i sin skvadron at de ikke behøver å fly mer enn sytti tokt.» Han lo barskt- «Vel, pastor, nå må de under alle omstendigheter fly mer enn sytti tokt, for vi overtører aoktor Stubbs til Stillehavet. Altså, adios, padre, adios!»

KAPITEL 37

General Scheisskopf Dreedle var vekk, og general Peckem var kommet i stedet, og general Peckem hadde knapt flyttet inn i general Dreedles kontor for å overta hans plass, før hans strålende militære seier begynte å falle i stumper og stykker omkring ham. «General Scheisskopf?» spurte han intetanende sersjanten i det nye kontoret som samme morgen kom med beskjed om forfremmelsen. «De mener oberst Scheisskopf, ikke sant?» «Nei, general, general Scheisskopf. Han ble forfremmet til general i morges, general.» «Det må jeg si. Virkelig besynderlig! Scheisskopf? Gene­ ral? Hva slags general?» «Generalløytnant, general, og . . i» «Generalløytnant!» «Ja, general, og nå forlanger han at De ikke skal utstede noen ordre uten først å la dem passere ham.» «Det var som pokker,» sa general Peckem forbauset og bannet høyt for kanskje første gang i hele sitt liv. «Cargill, hørte De det? Scheisskopf er nylig forfremmet helt opp til generalløytnant. Jeg skal gjerne vedde pa at den forfrem­ melsen var bestemt for meg, og at de ga den til ham ved en misforståelse.» Oberst Cargill hadde lenge sittet og klødd seg ettertenktsomt på haken. «Hvorfor gir han oss ordre?» spurte han. General Peckems slanke, velskrubbede, distingverte ansikt ble enda smalere. «Javel, sersjant,» sa han langsomt med en uforstående rynke i pannen. «Hvorfor gir han oss ordre, han som er i spesialtjenesten? Vi tilhører da en kamp­ avdeling?» . . «Det skyldes en forandring som ble satt i kratt i dag morges, general. Alle stridende avdelinger er nå underlagt spesialtjenesten. General Scheisskopf er nå vår nye øverst­ kommanderende.» General Peckem utstøtte et skarpt skrik- «A, herregud!» klaget han, og hele hans velinnøvde selvbeherskelse gikk 425

opp i hysteri. «Scheisskopf øverstkommanderende? Scheiss­ kopf?» Han presset skrekkslagen hendene mot øynene. «Car­ gill la meg få Wintergreen! Scheisskopf? Ikke Scheisskopf!» Alle telefonene begynte å ringe på en gang. En korporal kom løpende inn og hilste. «General, det er en feltprest utenfor som ønsker å snakke med Dem i forbindelse med en urettferdighet i oberst Cath­ carts skvadron.» «Send ham bort, send ham bort! Vi har nok med våre egne urettferdigheter. Hvor er Wintergreen?» «General Scheisskopf er på telefonen, general. Han vil snakke med Dem med en gang.» «Si at jeg ikke er kommet ennå. Gode Gud!» hylte general Peckem som om katastrofens veldige omfang først nå gikk opp for ham. «Scheisskopf? Mannen er jo fullstendig idiot! Det er jo en mann jeg har tråkket på, og nå er han min over­ ordnede! Å, herregud! Cargill! Cargill, svikt meg ikke nå! Hvor er Wintergreen?» «Jeg har en forhenværende sersjant Wintergreen på tele­ fonen, general. Han har forsøkt å komme frem til Dem hele tiden.» «Jeg kan ikke få tak i Wintergreen, general,» ropte oberst Cargill. «Det er bare opptattsignal å få på telefonen hans.» Svetten rant i strie strømmer av Peckem da han kastet seg over den andre telefonen. «Wintergreen!» «De er en fordømt tosk, Peckem.» «Har de hørt hva de har gjort, Wintergreen?» «Hva De har gjort, ja,-elendige tosk!» «De har gjort Scheisskopf til sjef for alt sammen!» Wintergreen hylte i raseri og panikk. «De og Deres helvetes memoranda! Nå har de overført alle stridsavdelingene til spesialtj enesten!» «Nei, nei,» stønnet general Peckem. «Er det derfor de har gjort det? Mine memoranda? Er det derfor de har gjort Scheisskopf til øverstkommanderende? Hvorfor gjorde de ikke meg til sjef?» «Fordi De ikke lenger er i spesialtjenesten. De overførte Dem selv og overførte kommandoen til ham. Og vet De hva han kommer til å gjøre? Vet De hva den helvetes tosken vil vi skal gjøre, alle sammen » «Jeg tror det er best De snakker med general Scheisskopf selv, general,» ba sersjanten nervøst. «Han forlanger å få snakke med en av dere.»

426

«Cargill, snakk med Scheisskopf for meg. Jeg kan ikke gjøre det. Finn ut hva han vil.» Oberst Cargill hørte på general Scheisskopf et øyeblikk og ble så blek som et laken. «Herregud!» skrek han, og telefonen falt ut av fingrene hans. «Vet De hva han vil? Han vil vi skal marsjere. Han vil at alle skal marsjere!»

KAPITEL 38

Lillesøster Yossarian marsjerte baklengs med geværet ved hoften og nektet å fly mer- Han marsjerte baklengs fordi han mens han gikk stadig måtte snu seg for å forvisse seg om at ingen snek seg inn på ham bakfra. Hver lyd han hørte, var en advarsel, hver person han møtte, en potensiell morder. Han holdt geværet klart hele tiden og smilte ikke til andre enn Sultne Joe. Han fortalte kaptein Piltchard og kaptein Wren at han var ferdig med å fly. Kaptein Piltchard og kaptein Wren strøk navnet hans på listen for det neste angrepet og rapporterte saken til gruppestaben. Oberstløytnant Korn lo likegyldig. «Hva pokker mener De? Vil han ikke fly mer?» spurte han smilende mens oberst Cathcart krøp bort i en krok for å spekulere dystert over den uhyggelige virkningen av navnet Yossarian som nå dukket opp for å plage ham enda en gang. «Hvorfor ville han ikke det?» «Hans venn Nately ble drept i kollisjonen over Spezia. Kan­ skje det er derfor.» «Og hvem tror han at han er — Achilles?» Oberstløytnant Kom var fornøyd med sammenligningen og noterte for seg selv at han skulle passe på å gjenta den neste gang han var sammen med general Peckem. «Han må fly,» sa han kort. «Han har ikke noe valg- Gå tilbake og si at De kommer til å rapportere saken til oss om han ikke ombestemmer seg.» «Vi har allerede sagt det, oberstløytnant. Det hjalp ikke.» «Hva sier major Major?» «Vi ser aldri major Major. Det later til at han er blitt borte, oberst.» «Jeg skulle ønske vi kunne forsvinne ham!» utbrøt oberst Cathcart hissig borte fra kroken sin. Sånn som de gjorde med den fyren Dunbar.» «Å, det er mange måter å behandle denne Yossarian på,» forsikret oberstløytnant Korn ham tillitsfullt om og henvendte seg til Piltchard og Wren igjen, «La oss begynne med den

428

mest behagelige. Send ham til Roma og la ham hvile ut der et par dager. Kanskje det virkelig har gått inn på ham at denne fyren ble drept.» Natelys død tok nesten livet av Yossarian også, for da han fortalte Natelys hore i Roma at Nately var død, utstøtte hun et gjennomtrengende, hjerteskjærende skrik og forsøkte å stikke ham ned med en potetskreller. «Bruto!» hylte hun mot ham med hysterisk raseri da han bøyde armen hennes bakpå ryggen og gradvis vred rundt til potetskrelleren falt ut av hånden hennes. «Bruto! Bruto!» Hun langet raskt ut etter ham med de lange neglene på den ledige hånden og rev opp kinnet hans. Hun spyttet ham hissig i ansiktet. «Men hva er i veien med deg?^» skrek han i smerte og forbauselse og slengte henne tvers over rommet mot veggen på den andre siden. «Hva i all verden vil du med meg?» Hun styrtet seg over ham igjen med hamrende never og klarte å slå ham over munnen så han begynte å blø før han fikk tak i håndleddene hennes og holdt henne stille. Håret hennes var i vill uorden. Tårene strømmet som en foss fra de lynende, hatefulle øynene mens hun kjempet desperat og med nesten overmenneskelige krefter og spyttet og snerret og ban­ net og hylte: «Bruto! Bruto!» hver gang han forsøkte å for­ klare hva som var hendt. Det voldsomme angrepet kom helt uforvarende på ham, og han holdt på å miste balansen. Hun var nesten like høy som ham og i et par fantastiske, skrekkfylte øyeblikk var han sikker på at hun med sin vanvittige besluttsomhet skulle klare å overmanne ham, slå ham under seg og nådeløst slite ham fra hverandre, bite for bite, for en forferdelig forbrytelse han ikke hadde begått Han ville rope om hjelp mens de kjempet nådeløst mot hverandre og pustet og stønnet, men til slutt ga hun etter, og han klarte å tvinge henne bakover mens han hele tiden ba henne forklare hva som var i veien og sverget på at han ikke hadde hatt noe å gjøre med Natelys død. Hun spyttet ham i ansiktet igjen, og han slengte henne fortvilet og rasende fra seg. I samme øyeblikk han slapp henne, styrtet hun seg over potetskrelleren. Han kastet seg over henne, og de rullet rundt på gulvet flere ganger før han klarte å vriste den fra henne. Hun forsøkte å rive bena vekk under ham da han kravlet seg opp, og klarte å klore en diger flenge i ankelen hans. Han hoppet og spratt i smerte omkring på gulvet og kylte potetskrelleren ut gjen­ nom vinduet. Da han var blitt kvitt den og mente seg utenfor fare, sukket han langt av lettelse 429

«La meg nå forklare saker og ting for deg,» sa han over­ talende og voksent resonnerende. Hun sparket ham i skrittet. Luften gikk ut av ham med et hest stønn, og han sank sammen på gulvet og veltet skrikende over på siden med knærne trukket oppunder seg i blind smerte mens han kjempet for å få igjen pusten. Natelys hore løp ut av rommet. Yossarian kom seg sjanglende på bena igjen, og det var ikke et sekund for tidlig, for nå kom hun stormende inn fra kjøkkenet med en lang brødkniv. Et tynt, klagende skrik unnslapp leppene hans, og med hendene fremdeles presset med den ømme, brennende, bankende lysken lot han seg falle med hele sin tyngde ned mot leggene hennes og rev henne på den måten overende. Hun vippet frem over hodet på ham og landet med et drønnende brak på gulvet med albuene først. Kniven spratt ut av hånden hennes og skjente bortover gulvet, og Yossarian ga den et ekstra spark så den for inn under sengen. Hun forsøkte å åle seg inn etter den, men han grep henne i armen og rev henne opp. Hun prøvde å sparke ham mellom bena igjen, og han slynget henne unna seg med en av sine spesialeder. Hun deiset inn i veggen, mistet balansen og rev overende en stol som seilte inn i et sminkebord smekkfullt av kammer, hårbørster og kosmetikkflasker, som alt sammen røk i gulvet med et brak. Et innrammet bilde falt ned av veggen på den andre siden så glassbitene singlet. «Hva faen er det du vil med meg?» hylte han oppgitt og rasende. «Det var da ikke jeg som drepte ham!» Hun kylte et tungt askebeger av glass mot hodet hans. Han knyttet neven og skulle til å kjøre den inn i maven hennes da hun kom stormende mot ham igjen, men våget ikke av frykt for å skade henne alvorlig- Han kunne tenke seg å gi henne en kontant knockout og så forsvinne, men det var umulig å få skikkelig ram på henne, og han hoppet derfor bare til side og unngikk henne, samtidig som han ga henne et solid puff videre. Hun kolliderte voldsomt med veggen og sperret utgangen for ham. Hun kastet en diger vase mot ham. Så kom hun mot ham med en full vinflaske og traff ham i tinningen så han sank ned på det ene kneet, halvt i svime. Det suste for ørene hans, og ansiktet var helt følelsesløst. Men mest av alt var han flau. Han syntes det var pinlig at en kvinne skulle forsøke å myrde ham. Han forsto simpelthen ikke hva som rørte seg i henne, og han visste ikke hva han skulle gjøre. Men han visste han måtte redde seg unna på sett og vis, og da han så henne heve vinflasken for å legge til 430

ham igjen, skjøt han frem nede på gulvet og klarte å parere slaget på halvveien. Med den farten han hadde, drev han henne foran seg til knærne hennes knakk sammen mot senge­ kanten hun kolliderte baklengs med så hun falt tvers over sengen med Yossarian over seg og mellom bena sine. Hun kjørte neglene sine inn i halsen hans og vred og vrikket på seg mens han arbeidet seg oppover de runde, faste lårene hennes til han dekket henne fullstendig og knuget henne til underkastelse med hender som tomme for tomme arbeidet seg oppover langs den høyre armen hennes til de nådde vin­ flasken og klarte å rive den ut av grepet hennes. Han sparket og bannet og klorte fremdeles vilt. Hun forsøkte å bite ham som et vilt dyr, og de tykke, sensuelle leppene hennes var flekket tilbake fra tennene som hos et vilt, snerrende rovdyr. Nå når hun lå overvunnet under ham, lurte han på hvordan han skulle klare å komme seg unna uten å bli skadet ytter­ ligere. Han kjente hvordan de spente musklene arbeidet under lårene og leggene hennes mens de omklamret ham som i en skrustikke. Han følte seg erotisk opphisset på en måte som fikk ham til å skamme seg. Han kunne ikke la være å tenke på den modne, sensuelle kvinnen som lå under ham, som vrikket og vred seg mot kroppen hans som en flytende, lekker, uimotståelig, menneskelig flodbølge med maven og de varme, levende, myke brystene presset energisk opp mot ham i søt og faretruende fristelse. Pusten hennes var bren­ nende het. Med ett skjønte han — til tross for at den sprel­ lende voldsomheten hennes fremdeles var den samme — at hun ikke lenger sloss med ham, skjønte med en skjelving at hun ikke lenger kjempet mot ham, men presset underlivet sitt hensynsløst opp mot ham i den eldgamle, urkraftige, rapsodiske instinktrytmen av erotisk begjær og hengivelse. Han gispet av frydefull overraskelse Ansiktet hennes var i hans øyne plutselig blitt vakkert som en blomst som springer ut; det var fortrukket i en ganske annen smerte, leppene var blodfulle på en annen måte, de halvåpne øynene sløret av intenst begjær og uten sanseevne. «Caro,» mumlet hun hest som fra bunnen av en dyp, vel­ lystig trance. «Ooooh, caro mio!» Han strøk henne over håret. Hun presset munnen sin mot hans i sanseløs lidenskap. Han slikket henne på halsen. Hun slo armene om ham og klemte til. Han følte han ble forelsket i henne, ekstatisk forelsket, og hun kysset ham igjen og igjen med dampende, våte, myke, harde lepper og hvisket dype, kjærtegnende lyder som fra en uendelig dyp brønn av hete 431

og lidenskap mens den ene hånden hennes kjærtegnende gled nedover ryggen hans og smøg seg innunder beltet og den andre famlet hemmelighetsfullt og forrædersk omkring på gulvet etter brødkniven og fant den. Han reddet seg unna i alle siste liten. Hun ville fremdeles drepe ham! Han var sjokkert og lamslått over hennes avstumpede utspekulerthet og rev kniven fra henne igjen og slengte den vekk. Han sprang opp fra sengen. Ansiktet hans var fortrukket av for­ virring og skuffelse. Han visste ikke om han skulle springe ut av døren og redde seg unna, eller om han skulle la seg falle overende på sengen og elske henne og overgi seg på nåde og unåde. Hun reddet ham ut av dilemmaet ved uventet å briste i gråt. Igjen ble han forbløffet. Denne gangen gråt hun ene og alene på grunn av sorg, en ekte, ydmyk, sinnsforvirrende sorg som fikk henne til å glemme alt omkring seg. Hennes fortvilelse var patetisk der hun satt med sitt stormende, stolte, elskelige hode bøyd, med sammensunkne skuldre og den opprinnelige villskapen full­ stendig forsvunnet, smeltet vekk. Denne gangen var hennes smerte ikke til å ta feil av. Veldige, hjerteskjærende hulk rev og slet i henne. Nå kunne han ha forsvunnet i sikkerhet ut av rommet. Men han valgte å bli for å trøste og hjelpe henne. «Så, så,» sa han usammenhengende og la armene om skul­ deren hennes mens han med sorg og smerte tenkte på hvor usammenhengende og maktesløs han hadde følt seg bak i flyet på vei hjem fra Avignon med Snowden som ynket seg og klaget over at det var så kaldt, så kaldt, og alt Yossarian kunne si, var: «Så, så. Så, så.» «Så, så,» gjentok han medfølende til henne. «Så, så.» Hun lente seg inntil ham og gråt til hun lot til å være for svak selv til å gråte, og hun løftet ikke øynene og så på ham før han rakte henne lommetørkleet sitt da hun var ferdig. Hun tørket tårene og kinnene sine med et lite, ynkelig smil °g ga ham lommetørkleet tilbake mens hun mumlet grazie, grazie med ydmyk, jomfruelig sømmelighet, og så, uten noen som helst advarsel, satte hun neglene i ansiktet på ham igjen. Hun overrumplet ham fullstendig og utstøtte et trium­ ferende hyl. «Ha! Assassino!» remjet hun og styrtet gledesstrålende over gulvet for å hente brødkniven og gi ham nådestøtet. Halvt blindet ravet han seg opp på bena og snublet etter herme. En lyd bak ham fikk ham til å snu seg. Blodet frøs til is i årene hans over hva han fikk se. Av alle mennesker var 432

det Natelys hores lillesøster som kom mot ham med enda en lang brødkniv! «Åh, nei,» stønnet han skjelvende og slo kniven ut av hånden hennes med et skarpt slag over det spinkle hånd­ leddet. Så mistet han helt og holdent tålmodigheten med det ufattelige opptrinnet. Nå måtte han være forberedt på at. hvem som helst kunne dukke opp i døråpningen med en brødkniv, og han løftet Natelys hores lillesøster opp, slengte henne mot Natelys hore og løp ut av rommet, ut av leiligheten og ned trappene. De to pikene kom stormende ut i hallen etter ham, men han hørte skrittene deres bli mer og mer nølende til det ble nesten stille over ham. Han hørte bare en sår hulking. Da han- kikket opp, fikk han øye på Natelys hore som satt i en haug på et av de øverste trappetrinnene og gråt med hodet i hendene mens hennes uforbederlige hedning av en lillesøster lente seg faretruende utover rekk­ verket og begynte å skrike bruto, bruto! ned mot ham og svingte lystig med brødkniven som om den var et nytt leketøy hun gjerne ville leke med. Yossarian slapp unna, men han så seg stadig urolig tilbake da han gikk nedover gaten. Folk stirret så underlig på ham også, og det gjorde ham enda mer nervøs. Han satte engstelig opp farten og lurte på hva det var ved hans utseende som fikk folk til å stirre sånn på ham. Da han førte fingrene opp mot pannen for å kjenne på en øm kul og så at de ble røde av blod, skjønte han. Han tørket seg i ansiktet og pannen med lommetørkleet. Hvor han enn tørket seg, var det blod Han blødde overalt. Han satte raskt kursen for rødekorsbygningen og gikk ned de to trappene til herretoalettet, hvor han vasket og stelte de utallige synlige og usynlige sårene og skrammende han hadde fått med kaldt vann og såpe, rettet på snippen og kjemmet håret. Han hadde aldri sett et ansikt så oppklort og skurvete som det som stirret forvirret og lamslått tilbake på ham fra speilet. Hva i all verden hadde hun villet med ham1? Da han kom ut fra herretoalettet igjen, lå Natelys hore i bakhold for ham. Hun hadde krøpet sammen inntil veggen nederst i trappen og kom hoppende mot ham som en hauk med en glimtende forskjærkniv i hånden. Han møtte angrepet hennes med den ene albuen hevet og ga henne en nydelig rett venstre. Øynene trillet rundt i hodet hennes. Han fanget henne opp før hun falt og plaserte henne forsiktig på fortauet. Så løp han opp trappene og ut av bygningen og tilbragte de tre neste timene med å streife omkring i byen for å lete 433

etter Sultne Joe, så han kunne komme seg ut av Roma før hun fant ham igjen. Da de landet på Pianosa, ventet Natelys hore på ham nøyaktig hvor flyet stanset, forkledt som meka­ niker i grønn overall med forskjærkniven i hånden, og det eneste som reddet ham da hun på sine høyhælte lærsko gjorde et lynsnart utfall mot brystet hans, var grusen på flyplassen som fikk henne til å snuble og miste balansen. Yossarian halte henne forskrekket ombord i flyet og presset henne ubevegelig ned mot gulvet med en dobbelt Nelson mens Sultne Joe kalte opp kontrolltårnet og ba om tillatelse til å vende tilbake til Roma. På flyplassen i Roma dyttet Yossarian henne bare ut på landingsbanen, og Sultne Joe tok av igjen uten engang å stanse motorene. Nesten uten å våge puste gransket Yossarian mistenksomt alle de møtte da han og Sultne Joe gikk tilbake gjennom leiren mot teltene sine. Sultne Joe kikket i smug på ham med et underlig uttrykk i øynene. «Du er sikker på du ikke innbilte deg alt sammen da?» spurte han nølende til slutt. «Innbilte meg det? Du var jo der, du også. Rett ved siden av meg. Du har jo nettopp fløyet henne tilbake til Roma!» «Kanskje jeg innbilte meg alt sammen, jeg også. Hvorfor i all verden vil hun absolutt drepe deg?». «Hun har aldri likt meg. Kanskje fordi jeg slo inn nesen på ham, eller kanskje bare fordi jeg var den eneste i nær­ heten som hun kunne hevne seg på og la sorgen gå ut over da hun fikk beskjed om at Nately var død. Tror du hun kommer igjen?» Yossarian gikk ned i offisersklubben og ble der til langt pa natt- Da han kom tilbake til teltet sitt, holdt han vaktsomt utkikk etter Natelys hore. Han stoppet da han fikk øye på henne mellom buskene på den ene siden av veien, forkledd som pianesisk bonde med en diger parterkniv i hånden. Yossarian snek seg på tærne innpå henne bakfra og kastet seg over henne. «Caramba!» hylte hun rasende og kjempet som en villkatt da han halte henne med seg inn i teltet og kastet henne ned på gulvet. «Hei, hva faen er det du driver med?» ropte en av teltkameratene søvnig. «Hold henne til jeg kommer tilbake,» befalte Yossarian ham og rev ham ut av sengen så han falt oppå henne. «Hold henne!» 434

«La meg bare få drepe ham, så skal jeg ligge med dere alle sammen,» sa hun innsmigrende. De andre sprang ut av køyene sine med en gang de opp­ daget at det var en kvinne, og alle forsøkte å ligge med henne først, mens Yossarian løp for å hente Sultne Joe som sov som en unge. Yossarian løftet Huples katt vekk fra ansiktet til Sultne Joe og ristet ham våken. Sultne Joe kledde på seg i en fart. Denne gang fløy de nordover og gjorde en sving inn over Italia, langt nord for de fiendtlige linjer. Da de var kommet over flatt lende, spente de en fallskjerm på Natelys hore og dyttet henne ut. Yossarian var sikkert på at de omsider var blitt kvitt henne og pustet lettet. Da han nærmet seg teltet sitt på Pianosa, dukket en skikkelse frem av mørket ved siden av stien. Han besvimte og kom til seg selv igjen på bakken, der han satt og ventet på knivstikket, nesten lengselsfullt med tanke på den fred det omsider ville bringe ham. Isteden ble han hjulpet opp av en vennlig hånd som tilhørte en av flyverne i Dunbars skvadron. «Hvordan går det?» spurte flyveren hviskende. «Takk, ikke så verst,» svarte Yossarian. «Jeg så du falt. Jeg trodde det var noe i veien med deg.» «Jeg besvimte visst» «Det går rykter i vår skvadron om at du har sagt fra at du ikke vil fly mer.» «Det stemmer.» «Men de sendte en ned fra gruppen og sa at ryktet ikke medførte riktighet, at du bare gikk omkring og skrøt.» «Det var løgn.» «Tror du de kommer til å la deg slippe med det?» «Jeg vet ikke.» «Hva tror du de kommer til å gjøre?» «Jeg vet ikke.» «Tror du de kommer til å stille deg for krigsrett for å ha desertert i kamp?» «Jeg vet ikke.» «Jeg håper du klarer deg,» sa flyveren i Dunbars skva­ dron og snek seg vekk og ble borte i skyggene. «La meg få vite hvordan det går.» Yossarian stirret etter ham et par sekunder og fortsatte så videre mot teltet sitt. «Psst!» hørtes en stemme et par skritt lenger fremme. Det var Appleby som sto skjult bak et tre. «Hvordan går det?» «Ikke så verst,» svarte Yossarian. «Jeg hører de sier de har truet med å stille deg for krigsrett 435

for å ha desertert i kamp, men at de ikke kommer til å våge å gjennomføre det fordi de mangler bevis selv for det. Og dessuten fordi det kan komme til å ta seg litt underlig ut overfor de andre sjefene. Du er fremdeles litt av en helt fordi du fløy inn over Ferrara to ganger, vet du. Jeg antar du er den største helten vi har i gruppen vår. I hvert fall ville jeg gjeme fortelle deg at de bare bløffer.» «Takk skal du ha, Appleby.» «Det er den eneste grunnen til at jeg snakket til deg i det hele tatt, for å advare deg.» «Jeg setter pris på det.» Appleby skrapte fjollete i sanden med skotuppen sin. «Jeg beklager at vi røk opp å slåss her om kvelden i offisers­ klubben, Yossarian» «Det er all right.» «Men det var ikke jeg som begynte. Såvidt jeg skjønner, må det ha vært Orrs feil som traff meg i ansiktet med bordtennisracketen sin. Hvorfor skulle han nå gjøre det?» «Du slo ham.» «Jammen, hvorfor skulle jeg ikke det. Når man spiller bordtennis, er det da for å vinne, ikke sant? Men nå når han er død, antar jeg det ikke lenger spiller noen rolle hvem av oss som spiller best bordtennis, hva?» «Nei.» «Og jeg er lei for det oppstyret med de atabrintablettene på turen over hit også. Hvis du absolutt vil ha malaria, er jo det din egen sak, ikke sant?» «Jo.» «Men jeg ville bare gjøre min plikt, forsøke iallfall. Jeg adlød ordre. Jeg er blitt opplært til å adlyde ordre, alltid.» «Det er all right.» «Vet du, jeg sa rett til oberstløytnant Korn og oberst Cath­ cart at jeg ikke syntes de skulle la deg fly mer. Og vet du hva de sa? De sa bare de var skuffet over meg.» Yossarian smilte svakt for seg selv. «Det forundrer meg ikke.» «Men jeg bryr meg ikke om det. For pokker, Yossarian, du har fløyet enogsytti tokt. Det burde klare seg. Tror du de kommer til å la det passere?» «Nei.» «For du vet, hvis de lar dette passere med deg, må de la det passere med alle oss andre også. De må jo det?» «Det er nettopp derfor de ikke kan la det passere med meg» 436

«Hva tror du de kommer til å gjøre?* «Jeg vet ikke.» «Tror du de kommer til å stille deg for krigsrett?» «Jeg vet ikke.» «Er du redd?» «Ja.» «Kommer du til å fly mer?» «Nei.» «Jeg håper du klarer deg,» hvisket Appleby med over­ bevisning. «Det gjør jeg virkelig.» «Takk skal du ha, Appleby.» «Jeg har ikke større lyst til å fly mer selv heller nå når det ser ut til at vi er i ferd med å vinne denne krigen likevel. Jeg skal si fra hvis jeg hører noe annet.» «Takk skal du ha, Appleby.» «Hei!» hørtes en dempet, men myndig stemme fra de bladløse småbuskene som vokste i livhøyde i en klynge utenfor teltet hans etter at Appleby var forsvunnet. Der satt Haver­ meyer bortgjemt på huk. Han åt peanøttkarameller, og smilehullene hans og de store, oljeglinsende porene lignet mørke skjell. «Hvordan går det?» spurte han da Yossarian var kommet bort til ham. «Ikke så verst, takk.» «Kommer du til å fly mer?» «Nei.» «Men sett at de tvinger deg til det.» «Det kommer jeg ikke til å la dem gjøre.» «Er du feig?» «Ja.» «Kommer de til å stille deg for krigsrett?» «Sannsynligvis kommer de i hvert fall til å forsøke.» «Hva sier major Major til det?» «Major Major er forsvunnet.» «Har de forsvunnet ham?» «Jeg vet ikke.» «Hva har du tenkt å gjøre hvis de bestemmer seg for å forsvinne deg?» «Forsøke å hindre dem.» «De har ikke prøvd å tilby deg noe for å fly igjen da, prøvd å få i stand en handel med deg?» «Piltchard og Wren sa de skulle forsøke å arrangere det slik at jeg fikk bare rutineturer heretter » Havermeyer lysnet. «Det var jo en ganske fin ordning. 437

Jeg skulle ikke ha noe imot en slik ordning selv. Du hoppet på med en gang, kan jeg tenke meg.» «Jeg avslo.» «Det var tåpelig.» Havermeyers trege, tunge ansikt ble rynket av forundring. «Skjønt en sånn avtale ville ikke vært særlig rettferdig overfor oss andre, ville den vel? Hvis du fikk alle melkerutene, måtte jo alle vi andre fly de farlige oppdragene, hva?» «Det stemmer.» «Det liker jeg ikke,» utbrøt Havermeyer og reiste seg mis­ billigende med begge hendene knyttet på hoftene. «Jeg liker det ikke i det hele tatt. Det ville ha vært et lusent trick å forsøke seg på overfor alle oss andre bare fordi du er altfor feig til å fly mer selv.» «Du får ta det opp med dem,» sa Yossarian og førte fingeren krigersk mot avtrekkeren på geværet. «Nei, nei, det er ikke deg jeg legger skylden på,» sa Haver­ meyer, «selv om jeg må si jeg ikke liker deg noe større. Du vet, når alt kommer til alt, er ikke jeg heller noe så begeistret for å fly lenger. Tror du ikke det er en utvei for meg også?» Yossarian knegget ironisk. «Få tak i et gevær og begynn å marsjere som jeg,» sa han spydig. Havermeyer ristet tankefullt på hodet. «Nei, det kunne ikke gjøre. Det ville bare bringe vanære over min kone og mine barn om jeg oppførte meg som en kujon. Det er ingen som liker kujoner. Dessuten vil jeg gjerne fortsatt stå i reserven når krigen er slutt- Du får fem hundre dollar om året i reserven.» «Da må du fortsette å fly.» «Ja, jeg må vel det. Men hør her, tror du det er noen mulighet for at de tar deg ut av aktiv tjeneste og sender deg hjem?» «Nei.» «Men hvis de gjør det, hva, og du får lov å ta med deg en, så velg meg, hva? Ikke velg Appleby, velg meg!» «Hvorfor i all verden skulle de finne på noe sånt?» «Jeg vet ikke. Men hvis de gjør det, så husk at jeg spurte først. Og hold meg underrettet om hvordan det går. Jeg venter her i buskene hver kveld. Hvis de ikke gjør noe drastisk med deg, kan det hende jeg forsøker å nekte å fly jeg også. Hva?» Hele neste kveld dukket det stadig opp folk av mørket og spurte hvordan det gikk og ba med trette, bekymringsfulle ansikter om å bli holdt løpende underrettet på grunn av en

438

eller annen morbid og skjult forbindelse som aldri hadde eksistert mellom dem. Folk i skvadronen han såvidt kjente av utseende, dukket frem ingenstedsfra når han kom forbi og spurte hvordan det gikk. Selv menn fra andre skvadroner kom for å gjemme seg i mørket og dukke frem. Overalt hvor han gikk etter mørkets frembrudd, lå det en eller annen på lur og dukket opp og spurte hvordan det gikk. Folk dukket frem bak trær og busker, opp av grøfter, frem mellom ugressplanter, rundt telthjømer og bak støtfangerne på parkerte biler. Selv en av teltkameratene hans dukket opp og spurte hvordan det gikk og bønnfalt ham om ikke å si til noen av de andre teltkameratene at han hadde dukket opp og spurt. Yossarian nærmet seg hver eneste vinkende og overdrevent forsiktige skikkelse med hånden på avtrekkeren uten å vite om den hvesende skyggen skulle vise seg å være Natelys troløse hore eller, enda verre, en eller annen offentlig myn­ dighet som var sendt ut for å slå ham bevisstløs. Det begynte å se ut til at de måtte finne på noe slikt. De kunne vanskelig stille ham for krigsrett for å ha desertert under fiendtlig ild, for fienden var over to hundre kilometer unna og eide ikke ildstyrke i det hele tatt, og dessuten var Yossarian mannen som omsider hadde klart å bombe broen ved Ferrara sønder og sammen ved å fly inn over målet en gang til og ta livet av Kraft — han hadde nesten glemt Kraft da han regnet sammen alle de døde mennene han kjente. Men noe måtte de gjøre med ham, og alle ventet med sammenbitte tenner på det skrekkelige som før eller senere måtte komme. Om dagen unngikk de ham, selv Aarfy unngikk ham, og Yossarian forsto godt at de måtte være ganske annerledes om dagen i flokk og når det var lyst enn når de var alene i mørket. Han brydde seg ikke om dem i det hele tatt der han marsjerte baklengs omkring med hånden på geværkolben og fingeren i avtrekkerbøylen mens han ventet på de siste fristel­ sene, truslene og overtalelsesforsøkene fra gruppen hver gang kapteinene Piltchard og Wren kom tilbake fra enda en viktig konferanse med oberst Cathcart og oberstløytnant KornSultne Joe var nesten ikke å se, han heller, og den eneste som snakket til ham, var kaptein Black, som ertende og nedlatende kalte ham Gamle Råbarsken hver gang han traff ham, og som i slutten av uken kom tilbake fra Roma med meddelelse om at Natelys hore var forsvunnet. Yossarian sørget lengselsfullt og med dyp smerte. Han savnet henne. «Forsvunnet?» gjentok han med hul røst. «Akkurat, forsvunnet.» Kaptein Black lo; de rennende 439

øynene hans var små av tretthet, og det ørnete, skarpe ansiktet struttet som vanlig av glissen, rødblond skjeggstubb. Han gned seg over posene under øynene med knyttede never. «Jeg tenkte jeg like gjerne kunne fare over den tåpelige jenta for gammelt kjennskap skyld når jeg likevel var i Roma. Bare for at Nately skal holde seg i ro i graven sin, hva? Du skjønner da det? Ha, ha! Husker du hvordan jeg pleide å tirre ham? Men stedet var tomt.» «Lå det ikke igjen noen beskjed fra henne heller?» spurte Yossarian som ikke kunne holde opp med å sture og stadig lurte på hvor vondt hun hadde det, samtidig som han på sett og vis følte seg ensom og sviktet uten truselen om hennes ville og utrettelige anfall hengende over hodet. «Det var overhodet ingen der,» sa kaptein Black lystig og forsøkte å få Yossarian til å forstå. «Kan du ikke få deg til å fatte det? Forsvunnet, alle sammen. Stedet er nedlagt.» «Forsvunnet?» «Akkurat. Forsvunnet. Skylt ut på gaten rett og slett. Kaptein Black klukket fornøyd igjen, og det spisse adams­ eplet hans hoppet opp og ned av fryd under den skjeggete huden på halsen. «Plassen er tom. MP-ene tømte hele greia og jagde horene på gaten. Det er til å le seg i hjel av!» Yossarian ble redd og begynte å skjelve. «Hvorfpr gjorde de det?» «Ah, hvilken rolle spiller vel det!» utbrøt kaptein Black med en oppgitt, irritert håndbevegelse. «De trakk i snora, og dermed forsvant de, skylt ut i rennestenen- Hva sier du til det? Hele gjengen.» ‘ «Og lillesøsteren?» «Skylt ut sammen med de andre,» lo kaptein Black. «Sam­ men med de andre horene. Rett ut på gaten.» «Men hun er jo bare barnet!» innvendte Yossarian liden­ skapelig. «Hun kjenner ingen i hele byen. Hva skal det bli av henne?» «Det gir vel jeg jamt faen i!» erklærte kaptein Black med en likegyldig skuldertrekning, men så stirret han plutselig med forbauselse og et overrasket glimt av håp i øynene på Yossarian. «Men hva er i veien med deg? Hadde jeg visst dette skulle gå sånn inn på deg, skulle jeg jamen ikke ha somlet så lenge med å komme over og fortelle deg det. Hei, hvor skal du hen? Kom tilbake! Jeg har flere hyggelige ting å fortelle deg.»

KAPITEL 39

Den evige stad Yossarian hadde tatt permisjon uten tillatelse sammen med Milo, som da flyet gikk inn for landing i Roma, ristet irette­ settende på hodet og underrettet Yossarian med fromme lepper og prestelig salvelse om at han skammet seg over ham. Yossarian nikket. Milo fremholdt at Yossarian var et ynkelig syn der han stadig marsjerte baklengs omkring med geværet sitt og nektet å fly. Yossarian nikket igjen. Det var ukollegialt overfor kameratene i skvadronen og gjorde det vanskelig for de overordnede. Dessuten satte det Milo i en ytterst pinlig stilling. Yossarian nikket atter en gang. Man hadde forlengst begynt å snakke om ham, sa Milo. Det var ikke riktig av ham bare å tenke på sin egen sikkerhet, mens menn som Milo, oberst Cathcart, oberstløytnant Kom og forhenværende vise­ korporal Wintergreen var villig til å gjøre alt som sto i deres makt for å vinne krigen. De som hadde fløyet sytti tokt, begynte å brumme fordi de måtte fly åtti, og det var alvorlig fare for at flere skulle begynne å marsjere baklengs med geværet i anlegg. Moralen begynte å slå sprekker, og det var Yossarians feil, alt sammen. Landet var i fare; han satte sin lovfestede frihet og uavhengighet på spill ved å driste seg til å gjøre bruk av den. Yossarian nikket og nikket der han satt på annenflyverens plass og forsøkte å stenge ørene for sludderet til Milo- Natelys hore sto hele tiden i tankene hans, og det samme gjorde Kraft og Orr og Nately og Dunbar og Kid Sampson og McWatt og alle de andre stakkars tåpelige og syke menneskene han hadde sett i Italia, Egypt og Nord-Afrika og visste eksisterte i andre deler av verden også, og det samme gjorde dessuten Snowden og Natelys hores lillesøster som han også hadde på samvittigheten. Yossarian mente han visste hvorfor Natelys hore holdt ham ansvarlig for Natelys død og ville drepe ham for det. Og hvorfor faen skulle hun ikke det? De levde i et mannfolksamfunn, og hun og alle yngre enn henne hadde all rett til å legge skylden på ham og alle eldre enn ham for

441

all denne unaturlige elendigheten som rammet dem, akkurat som hun, selv om hun nå sørget dypt over Nately, var skyld i all den elendigheten mennene påførte lillesøsteren og alle andre barn etter henne. Noen måtte før eller siden gjøre noe. Hvert offer var en skyldig, og en eller annen måtte før eller siden reise seg for å bryte den fordømte kjeden av nedarvede vaner som fremdeles behersket dem alle og satte dem i fare. I deler av Afrika ble små gutter fremdeles røvet av voksne slavehandlere og solgt for penger til menn som skar dem opp og åt dem. Yossarian undret seg over at barn kunne holde ut slike grusomheter uten å vise det minste tegn til frykt eller smerte. Han tok det for gitt at de underkastet seg stoisk. Hvis ikke ville skikken ha dødd ut av seg selv, mente han, for han følte seg overbevist om at ingen grådighet etter rikdom eller udødelighet kunne være så stor at den i ett og alt bygget på små barns sorg. Han satt ikke stille i båten, sa Milo, og Yossarian nikket. Han var en dårlig mann å ha på laget, sa Milo. Yossarian nikket og hørte tålmodig på Milo som fortalte ham at det eneste han hadde å gjøre hvis han ikke likte måten oberst Cathcart og oberstløytnant Korn ledet gruppen på, var å dra til Russland istedenfor å lage bråk hjemme. Yossarian avholdt seg fra å peke på at oberst Cathcart og oberstløytnant Kom og Milo kunne dra til Russland selv hvis de ikke likte måten han laget bråk på. Oberst Cathcart og oberstløytnant Kom hadde begge vært meget hyggelige mot Yossarian, sa Milo; hadde de ikke tilogmed gitt ham en medalje og forfremmet ham til kaptein etter det siste angrepet på Ferrara? Yossarian nikket. Og ga de ham ikke mat og penger hver måned? Yossarian nikket igjen. Milo følte seg overbevist om at de ville være generøse nok til å tilgi ham hvis han bare gikk til dem og ba om unnskyldning og tok tilbake sin erklæring om at han ikke ville fly mer og isteden lovte å fly åtti tokt. Yossarian sa han skulle tenke over det og holdt pusten og ba Gud hjelpe dem helskinnet ned da Milo senket landingshjulene og gled inn over rullebanen. Det var merkelig hvor han var begynt å avsky å fly. Da flyet var kommet ned, oppdaget han at Roma lå i ruiner. Flyplassen var blitt bombet åtte måneder tidligere, og en bulldozer måtte ha kjørt sammen uregelmessige, hvite stenblokker til flate hauger foran inngangen som dessuten var avsperret på begge sider av det samme piggtrådgjerdet som også gikk rundt hele flyplassen. Av Colosseum var det bare et tomt skall igjen, og Constantins triumfbue lå i ruiner. 442

Horehuset hvor Natelys hore hadde holdt til, var et eneste rot, og vinduene var knust- Alle horene var forsvunnet, og det var bare en gammel kone igjen. Hun hadde på seg en masse skaut og skjørt og ytterst et svært, svart sjal. Hun satt med armene i kors på en trekrakk ved siden av en elektrisk kokeplate og ventet på at vannet i en bulkete aluminiumskjele skulle koke. Hun snakket med seg selv da Yossarian kom inn og begynte å kla'ge høylydt med det samme hun fikk øye på ham. «Forsvunnet,» gråt hun før han rakk å åpne munnen. Hun grep seg om albuene og vugget tåresprengt frem og tilbake på den knirkende krakken. «Forsvunnet.» «Hvem?» «Alle- Alle de stakkars unge pikene.» «Hvor?» «Borte. Jagd ut på gaten. Forsvunnet alle sammen. Alle de stakkars unge pikene.» «Jagd ut på gaten av hvem? Hvem gjorde det?» «De store, slemme soldatene med hvite hjelmer og køller. Og våre egne carabinieri. De kom med køllene sine og jagde dem bort. De ga dem ikke engang lov til å ta på seg. Stakkars små. De bare jagde dem ut i kulden.» «Arresterte de dem?» «De jagde dem vekk. Bare jagde dem vekk.» «Men hvorfor gjorde de det når de ikke arresterte dem?» • «Jeg vet ikke,» hulket den gamle konen. «Jeg vet ikke. Og hvem skal ta seg av meg nå? Hvem skal ta seg av meg når de stakkars unge pikene er borte? Hvem skal ta seg av meg?» «De må ha hatt en grunn,» fastholdt Yossarian og klasket knyttneven mot håndflaten. «De kunne ikke bare brase inn her og jage dem ut.» «Ingen grunn,» klaget den gamle konen. «Ingen grunn.» «Jamen med hvilken rett?» «Paragraf 22.» «Hva?» Yossarian ble stående stiv av skrekk og forferdelse og følte at det begynte å prikke i hele kroppen. «Hva sa De?» «Paragraf 22,» gjentok den gamle konen og nikket virrende og senilt. «Paragraf 22. Paragraf 22 sier de har rett til å gjøre alt vi ikke kan hindre dem i å gjøre.» «Hva pokker er det De snakker om?» skrek Yossarian for­ virret og forbløffet og protesterende. «Hva vet vel De om paragraf 22? Hvem var det som sa at det var paragraf 22.» «Soldatene med de hvite hjelmene og køllene. Pikene gråt. 443

Har vi gjort noe galt? sa de. Paragraf 22, sa soldatene. Hvilken rett har dere til å gjøre dette? spurte pikene. Para­ graf 22, sa soldatene. Alt de sa var paragraf 22, paragraf 22Hva betyr paragraf 22? Hva er paragraf 22?» «Viste de den ikke til Dem?» spurte Yossarian og trampet avmektig i gulvet av sinne og fortvilelse. «Fikk De dem ikke engang til å lese den opp for Dem?» «De behøver ikke vise oss paragraf 22,» klaget den gamle konen. «Loven deres sier de ikke behøver det.» «Hvilken lov sier de ikke behøver det?» «Paragraf 22.» «Åh, Herregud!» utbrøt Yossarian oppgitt. «Jeg skal vedde på de ikke var her engang.» Han hadde gått opp og ned på gulvet, men stanset brått og så seg mistrøstig om i rommet. «Hvor er den gamle mannen?» «Forsvunnet,» gråt den gamle konen. «Forsvunnet?» «Død,» fortalte den gamle konen ham og nikket, halvkvalt av sorg og pekte med fingeren på hodet sitt. «Noe gikk i stykker på ham her inne. Det ene øyeblikket var han lys levende, det neste var han død.» «Men han kan da ikke være død,» skrek Yossarian, rede til å protestere mot alt. Men selvfølgelig visste han det var sant, visste det var både logisk og sant: enda en gang hadde den gamle mannen gjort felles sak med flertallet. Yossarian snudde og trasket inn gjennom rommene mens han skulte fryktinngytende rundt seg og kikket med pessi­ mistisk nysgjerrighet inn i alle alkovene og budoarene. Alt som var laget av glass, var knust av mennene med køllene. Stoler, bord og skap var vendt opp ned. Alt som på noen måte kunne ramponeres, var ramponert. Ødeleggelsen var full­ stendig. Ingen ville vandaler kunne ha vært mer grundige. Hvert eneste vindu var slått ut, og mørket fløt inn gjennom de splintrede restene som små blekksvarte skyer- Yossarian syntes han hørte de tunge, trampende skrittene til MP-ene med de hvite hjelmene. Han kunne forestille seg den ville, ondskapsfulle henrykkelsen de hadde lagt for dagen da de fikk lov å gå amok, og den skinnhellige, hensynsløse følelsen av plikttroskap og rettferdighet. Alle de stakkars unge pikene var forsvunnet. Alle var forsvunnet unntatt den gråtende gamle konen i de omfangsrike brune og grå genserne og det svarte sjalet, og snart ville hun være borte også. «Forsvunnet,» stønnet hun før han fikk sagt noe da han kom inn igjen. «Hvem skal ta seg av meg nå?» 444

Yossarian overhørte spørsmålet. «Natelys venninne — har noen hørt noe fra henne?» spurte han. «Forsvunnet.» «Jeg vet hun er forsvunnet. Men har noen hørt noe fra henne? Er det noen som vet hvor hun er?» «Forsvunnet.» «Og lillesøsteren? Hva hendte med henne?» «Forsvunnet.» Den gamle konens stemme, var den samme. «Vet De i det hele tatt hva jeg snakker om?» spurte Yossarian skarpt og stirret henne inn i øynene for å se om hun kanskje snakket i søvne. Han hevet stemmen. «Hvordan gikk det med lillesøsteren, den lille piken?» «Forsvunnet, forsvunnet,» svarte den gamle konen med en urolig skuldertrekning, irritert over påståeligheten hans, og de lange stønnene hennes ble høyere. «Jagd ut sammen med alle de andre. De ville ikke engang la henne få ta på seg kåpen.» «Hvor tok hun veien?» «Jeg vet ikke. Jeg vet ikke.» «Hvem skal ta seg av henne?» «Hvem skal ta seg av meg?» «Hun kjenner ingen andre her i byen, gjør hun vel?» «Hvem skal ta seg av meg?» Yossarian etterlot seg endel penger i fanget til den gamle konen — det var påfallende hvor mange urettferdigheter som tydeligvis lot seg rettferdiggjøre ved hjelp av penger — og fant veien ut av det forhenværende horehuset mens han hissig forbannet paragraf 22 opp og ned enda han godt visste at det ikke eksisterte noen slik paragraf. Paragraf 22 eksisterte ikke, det var han skråsikker på, men det hjalp ikke likevel. Det eneste som betydd noe, var at alle trodde den eksisterte, og det var langt verre, for dermed fantes ingen sak og ingen tekst som kunne gjøres til gjenstand for latter eller protester, for anklage, kritikk, angrep, tilpasning, hat, forakt, hån, øde­ leggelse, vann og varmeDet var kaldt ute og bekende mørkt, og det lå en dryppende fuktig tåke i luften og glinsende våt på de store, upolerte stenene som husene og statuesoklene var laget av. Yossarian skyndte seg tilbake til Milo og lovte bot og bedring. Han løy og sa han var lei seg og lovte å fly så mange tokt oberst Cathcart forlangte om bare Milo ville bruke sin innflytelse i Roma for å hjelpe ham å finne Natelys hores lillesøster. «Hun er jo bare en tolv år gammel uskyldig pike, Milo,» 445

forklarte han engstelig, «og jeg må finne henne før det er for sent.» Milo reagerte på hans anmodning'med et velvillig smil. «Jeg tror jeg har nettopp den tolvårige uskyldigheten du er på jakt etter,» annonserte han triumferende. «Denne tolvårige uskyldigheten er i virkeligheten riktignok bare fireogtredve, men hun er oppfødt av meget strenge foreldre på en meget proteinfattig kost og begynte ikke å ligge med menn før . . .» «Milo, jeg snakker om en liten pike!» avbrøt Yossarian ham med desperat utålmodighet. «Forstår du ikke?» Jeg har ikke tenkt å ligge med henne. Jeg vil hjelpe henne. Du har da døtre selv. Hun er ikke mer enn et barn, og hun er helt alene i denne byen uten noen til å ta vare på seg. Jeg vil beskytte henne mot alt ondt, Milo. Kan du ikke forsøke å forstå hva jeg snakker om?» Milo forsto, og han ble dypt rørt. «Jeg er srolt av deg, Yossarian,» utbrøt han dypt grepet. «Det er jeg virkelig. Du kan ikke ane hvor glad jeg er over å oppdage at ikke alt er bare erotikk med deg. Visst har jeg døtre, og jeg vet nøyaktig hvordan det er. Vi skal finne den piken. Vær ikke redd Bare bli med meg, så skal vi finne henne om vi så skal vende opp ned på hele byen. Kom igjen!» Yossarian ble med Milo Minderbinder, og det gikk i susende fart i en M & M stabsbil til hovedpolitistasjonen hvor de ble møtt av en lurvete, svartsmusket politimester med svart, smal bart og åpen jakke som holdt på å tøyse med en tykk kvinne med vorter da de kom inn, men som øyeblik­ kelig hilste varmt på Milo og bukket uanstendig servilt for ham som om han var en elegant adelsmann. «Ah, Marchese Milo,» utbrøt han med alle tegn til over­ dreven begeistring idet han dyttet den tykke, gretne kvinnen med vorter ut gjennom døren uten engang å ofre henne et blikk. «Hvorfor varslet De meg ikke om at De hadde tenkt å avlegge oss et besøk? Så skulle jeg ha arrangert et stort selskap for Dem. Kom inn, kom inn, Marchese. De besøker oss jo nesten aldri mer.» Milo var klar over at de ikke hadde et øyeblikk å kaste bort. «Hallo, Luigi,» sa han og nikket så kort at det nesten virket uhøflig. «Jeg trenger din hjelp, Luigi, jeg trenger din hjelp. Min venn her vil gjeme finne en pike.» «En pike, Marchese?» sa Luigi og klødde seg ettertenksomt på haken. «Det er hundrevis av piker i Roma. A finne en pike til en amerikansk offiser skjille ikke by på vanskeligheter.» 446

«Nei, Luigi, du forstår ikke. Dette er en tolv år gammel uskyldig pike som han må få tak i med en gang.» «Ah, jeg forstår,» sa Luigi skarpsindig. «Nå forstår jeg virkelig. «Det kan ta litt tid når det gjelder en uskyldig pjke, men ved den store bussterminalen vil han sikkert få tak i en når bondepikene kommer inn for å se seg om etter arbeid, og jeg . . •» «Du forstår fremdeles ikke, Luigi,» freste Milo med en så brysk utålmodighet at politimesteren ble rød i ansiktet og spratt opp og stilte seg i givakt mens han i forvirringen begynte å knappe igjen uniformen sin. «Denne piken er en venn, en meget gammel venn av familien hans, og vi vil gjeme hjelpe henne. Hun er eneste barn. Hun er helt alene et eller annet sted i denne byen, og vi må finne henne før det hender henne noe. Forstår du? Dette er meget viktig for meg, Luigi. Jeg har en datter på samme alder som denne lille piken, og det er ingen ting i verden som betyr mer for meg akkurat nå enn å redde dette stakkars barnet før det er for sent. Vil du hjelpe oss?» «Si, si, Marchese, nå forstår jeg,» sa Luigi. «Og jeg skal gjøre alt som står i min makt for å finne henne. Men i kveld har jeg nesten ingen folk inne. I kveld er de ute alle sammen for å forsøke å rulle opp den illegale tobakkshandelen.» «Illegal tobakk?» spurte Milo. «Milo,» ba Yossarian svakt med synkende hjerte og skjønte straks at alt håp var ute. «Si, si, Marchese,» sa Luigi. «Fortjenesten på illegal tobakk er så høy at det praktisk talt er umulig å få kontroll over smuglingen.» «Er det virkelig så stor fortjeneste på illegal tobakk?» spurte Milo meget interessert mens han begjærlig rynket de rustfarvede øynebrynene og snøftet som en veddeløpshest på startstreken. «Milo,» ropte Yossarian. «Ta litt hensyn til meg også da.» «Si, si, Marchese,» svarte Luigi. «Fortjenesten på illegal tobakk er meget stor. Smuglingen er en nasjonal skandale, Marchese, virkelig en nasjonal vanære » «Er det virkelig sant?» sa Milo med et opptatt smil og begynte å gå mot døren som i drømme. «Milo!» hylte Yossarian og sprang frem for å hindre ham i å gå. «Milo, du må hjelpe meg.» «Illegal tobakk,» forklarte Milo ham med et epileptisk ut­ trykk av begjær i øynene og kjempet standhaftig for å komme forbi. «La meg gå. Jeg må smugle illegal tobakk.»

447

*Bli her og hjelp meg å finne henne,» bønnfalt Yossarian ham om. «Du kan smugle illegal tobakk i morgen.» Men Milo var plutselig blitt døv og fortsatte å presse seg frem, ikke med vold, men likevel uimotståelig og svettende og med febrilsk brennende øyne som om han var grepet av en blind, fiks idé, mens siklet rant nedover de dirrende munn­ vikene hans. Han stønnet lavt for seg selv som grepet av en fjern, instinktdreven fortvilelse og gjentok stadig, illegal tobakk, illegal tobakk. Yossarian ga opp og slapp ham til slutt forbi da han skjønte det var håpløst å forsøke å diskutere med ham. Milo forsvant som et skudd. Politimesteren knappet opp uniformen igjen og så utålmodig på Yossarian. «Hva vil De her?» spurte han kaldt. «Vil De jeg skal arrestere Dem?» Yossarian gikk ut av kontoret, ned trappene og ut på den mørke, kirkegårdsaktige gaten, og på veien ut passerte han den tykke kvinnen med vorter og to haker som allerede var på vei inn igjen. Det var ikke spor å se av Milo utenfor, og det fantes ikke lys i noen vinduer langs gaten. Det øde for­ tauet steg bratt og fortsatte flere kvartaler oppover. Han kunne se gjenskinnet fra en bred hovedgate der fortausstenene fortapte seg i det fjerne. Politistasjonen lå nede i en dump, forsto han; de gule lyktene over inngangen freste som våte fakler i fuktigheten. Det lå kjølig, fint regn i luften. Han begynte anstrengt å gå langsomt oppover. Snart kom han til en fredelig, koselig, innbydende restaurant med røde fløyelsgardiner i vinduene og et blått neonskilt ved siden av døren som fortalte at her lå TONYS RESTAURANT. GOD MAT OG DRIKKE. ADGANG FORBUDT! Bare et kort øyeblikk lot han seg forbause av det underlige budskapet. Ingenting forvrengt forbauset ham lenger i disse fremmede, bisarre omgivelsene. Takene på de steile bygningene fortapte seg i et spøkelsesaktig, surrealistisk perspektiv, og det så ut som om hele gaten gikk på skjeve. Han brettet opp kraven på den varme ulljakken sin og pakket den godt inntil halsen. Natten var rå. En gutt i tynn skjorte og tynne, fillete bukser kom gående barbent ut av mørket. Gutten hadde svart hår og trengte sko, sokker og hårklipp. Det sykelige ansiktet var blekt og bedrøvet. Føttene laget tassende, bløte, sugende lyder i regndammene på det våte fortauet da han gikk forbi, og Yossarian ble grepet av en slik intens medlidenhet med den ynkelige fattigdommen hans at han fikk lyst til å slå inn det bleke, triste, sykelige ansiktet med knytteneven og slå ham bevisstløs fordi han fikk ham til å tenke Anå alle Italias 448

bleke, triste, sykelige barn som i denne natt trengte sko, sokker og hårklipp. Han fikk Yossarian til å tenke på krøp­ linger og forfrosne, sultne menn og kvinner, og pa alle de sløve, passive, hengivne mødre som i denne natt med stivt stirrende blikk ufølsomt blottet sine iskalde dyrepatter i det rå regnet og ga sine barn bryst under åpen himmel. De var som dyr, som kuer. Nesten som om det skulle være avtalt, trasket i samme øyeblikk en diende mor forbi med et barn svøpt i svarte filler, og Yossarian fikk lyst til å slå inn ansiktet hennes også fordi hun minnet ham om den barbente gutten i den tynne skjorten og de tynne, fillete buksene og på all den skjelvende, fantastiske elendigheten i en.verden som ennå ikke hadde klart å skaffe nok varme og mat og rett­ ferdighet for andre enn en håndfull smarte og hensynsløse utbyttere. For en forbannet verden å leve i! Han lurte på hvor mange mennesker det var som i denne natt selv i hans eget velstående land ikke hadde tak over hodet, han lurte på hvor mange hjem det fantes som ikke var stort bedre enn skur, hvor mange menn som var fulle, hvor mange hustruer som fikk juling, hvor mange barn som ble hundset, misbrukt og forlatt. Hvor mange familier sultet etter mat de ikke hadde råd til å kjøpe? Hvor mange hjerter ble knust? Hvor mange selvmord ble begått, og hvor mange mennesker ble sinnssyke? Hvor mange kakerlakker og husverter kom til å triumfere? Hvor mange vinnere kom til å tape, hvor mange fremgangsrike mennesker kom til å møte sin ruin, hvor mange rike kom til å bli fattige? Hvor mange lyse hoder var en­ foldige? Hvor mange lykkelige slutt var ulykkelige? Hvor mange ærlige menn var løgnere, tapre menn kujoner, lojale menn forrædere; hvor mange hellige menn var korrupte, hvor mange mennesker i betrodde stillinger hadde solgt sin sjel for lumpne penger, og hvor mange hadde aldri hatt noen sjel? Hvor mange rene stier var urene? Hvor mange bestefamilier var verste familier, og hvor mange fine mennesker var ufine mennesker? Når man la sammen alle og trakk fra, ble man kanskje bare sittende igjen med barna, og med Einstein og en gammel fiolinist eller billedhugger et eller annet sted. Yossarian fortsatte sin vandring i smertelig ensomhet; han følte seg fremmed og maktet ikke å stryke ut for sitt indre blikk det skremmende bildet av den barbente gutten med de sykelige kinnene før han dreide om et hjørne og inn i en side­ gate og plutselig holdt på å snuble over en alliert soldat som lå i krampetrekninger på bakken, en ung løytnant med et lite, blekt, gutteaktig ansikt- Seks soldater fra seks forskjellige 449

land kjempet med forskjellige deler av ham, forsøkte å hjelpe ham og holde ham stille. Han skrek og stønnet usammen­ hengende mellom sammenbitte tenner, og øynene rullet vilt i hodet hans. «Pass på at han ikke biter av seg tungen,» sa en liten sersjant ved siden av Yossarian forstandig, og en syv­ ende kastet seg inn i møljen for å kjempe med den syke løytnantens ansikt. Med ett hadde alle bryterne vunnet og snudde seg ubesluttsomt mot hverandre, for nå når de hadde den unge løytnanten stiv mellom seg, visste de ikke lenger hva de skulle gjøre med ham. En skjelven av forskremt idioti spredde seg fra det ene forpustede, grove ansiktet til det andre- «Hvorfor tar dere ikke og løfter ham opp og legger ham over panseret på den bilen der?» sa en korporal som sto bak Yossarian seigt. Det hørtes fornuftig, og de syv solda­ tene løftet den unge løytnanten opp og strakte ham forsiktig ut på panseret på en bil som sto parkert i nærheten, men så ble de stående og stirre urolig på hverandre igjen uten å vite hva de skulle ta seg til. «Hvorfor tar dere ikke og løfter ham ned av panseret på den bilen og legger ham på fortauet?» sa den samme korporalen seigt bak Yossarian. Det forekom dem også å være en god idé, og de begynte straks å løfte ham ned på fortauet, men før de var ferdig med det, kom en jeep med røde varsellys og to militærpolitisoldater i forsetet susende. «Hva foregår her?» skrek sjåføren. «Han har krampe,» svarte en av mennene som holdt på å streve med den unge løytnantens ben. «Vi forsøker bare å holde ham rolig.» «Det er bra. Han er arrestert.» «Hva skal vi gjøre med ham?» «Hold ham bare under arrest!» skrek MP-en og la seg over rattet og brølte av latter over sin egen spøk, hvoretter de suste videre i jeepen. Yossarian kom plutselig til å tenke på at han ikke hadde permisjonsseddel og begynte forsiktig å snike seg forbi den fremmede gruppen mot lyden av dempede stemmer som kom fra det tåkete mørket et stykke lenger fremme. Den brede, regndamflekkete boulevarden var for hvert halve kvartal opplyst av korte, krokete lyktestolper med spøkelsesaktige, urolige lyspærer som skinte gjennom en glorie av brun, røkflekket dis. Fra et vindu over seg hørte han en ulykkelig kvinnestemme som ba for seg: «Vær så snill, vær så snill.» En motløs ung kvinne i svart regnfrakk og med en masse svart hår i ansiktet gikk forbi ham med nedslåtte øyne. Uten-

450

for innenriksdepartementet som holdt til i neste kvartal, sto en full soldat og presset en full, ung pike opp mot en av de korintiske søylene, mens tre fulle våpenbrødre satt på fortaus­ kanten og kikket på med hver sin vinflaske mellom bena. «Væschå schnill,» ba den fulle, unge piken. «Jeg må hjem nå. Væschå schnill.» En av de tre sittende soldatene bannet hissig og slengte vinflasken sin mot Yossarian da han så opp og fikk øye på ham. Flasken seilte ufarlig forbi Yossarian og forsvant nede i gaten med en kort, dempet singlingYossarian fortsatte med samme hvileløse, langsomme fart, med hendene dypt begravet i bukselommene. «Kom igjen, vesla,» hørte han den fulle soldaten trygle opphisset. «Det er min tur nå.» «Væschå schnill,» ba den fulle, unge piken. «Væschå schnill.» På neste hjørne, dypt inne i den svarte, ugjennomtrengelige skyggen i en smal, krokete sidegate hørte han mystisk den umiskjennelige lyden av noen som holdt på å måke sne. Den regelmessige, tunge, minnevekkende skrapingen av jernskuffen mot betongen fikk håret til å reise seg på hodet hans av redsel da han steg ned fra fortauet og skyndte seg tvers over munningen av den uhyggelige gaten og videre til den nifse, vanvittige lyden lå langt bak ham. Men nå visste han hvor han var; hvis han fortsatte rett frem uten å svinge, ville han snart komme til en tørrlagt fontene midt i gaten og deretter til offisersvillaen som lå syv kvartaler lenger fremme. Plutselig hørte han snerrende, umenneskelige stemmer som skar gjennom det spøkelsesaktige mørket foran ham. Lampen i lyktestolpen på hjørnet var gått ut eg øste bare dyster dunkelhet over halvparten av gaten og ga det lille han så et underlig aspekt. På den andre siden av gaten holdt en mann på å slå hunden sin med en påk akkurat som mannen i Raskolnikovs drøm som pisket hesten sin. Yossarian anstrengte seg forgjeves for å la være å se og høre. Hunden pep og ynket seg og skrek jammerlig i dyrisk redsel mens den rykket og slet i et langt manillarep og knurret og krøp på buken uten å gjøre motstand, men mannen slo løs på den av alle krefter med en flat, tung planke. En liten flokk sto og så på. Et hjulbent kvinnfolk gikk frem til ham og ba ham holde opp. «Pass dine egne saker,» brummet mannen uhøflig og løftet planken som for å slå henne også, og kvinn­ folket trakk seg engstelig unna med et oppgitt og ydmykt uttrykk i ansiktet. Yossarian satte opp farten for å komme unna; han løp nesten. Natten var full av redsler, og nå trodde han at han forsto hvordan Kristus måtte ha følt det da han vandret her på jorden, som en psykiater på vei gjen451

nom et asyl, som en plyndret i et fengsel fullt av overfalls­ menn. En spedalsk ville ha vært et kjært syn! På det neste gatehjørnet sto en mann og slo brutalt løs på en liten gutt midt i en klynge av voksne tilskuere som ikke løftet en finger for å hindre ham. Yossarian vek tilbake med en syk følelse av gjenkjennelse. Han var sikker på at han hadde sett den samme skrekkelige scenen en gang før- Déjd vu? Det dystre sammentreffet rystet ham og fylte ham med tvil og frykt. Den samme scenen som ved forrige kvartal, og likevel under­ lig nok ganske annerledes. Hva i all verden var det som foregikk her? Ville en hjulbent kone gå frem og be ham høflig om å holde opp? Ville han heve armen som for å slå henne, og ville hun trekke seg tilbake? Ingen rørte seg. Gutten skrek automatisk som i en narkotikarus av smerte. Mannen fortsatte å slå og slå, harde, skrallende slag mot hodet med flat hånd, og hver gang gutten falt sammen, rev han ham opp på bena igjen. Ingen i den sløve, feige flokken Syntes å føle såpass medlidenhet med gutten at de ville legge seg imellom. Barnet var neppe mer enn ni år. En mørk kvinne gråt stille i et skittent kjøkkenhåndkle. Gutten var utsultet og trengte å få klippet håret. Lyserødt blod strømmet fra begge ørene. Yossarian skyndte seg over den uendelig brede gaten for å slippe unna det kvalmende synet og oppdaget at han gikk og tråkket i mennesketenner som lå på det halvvåte, glinsende fortauet mellom små bloddammer som fremdeles var fuktige og klebrige på grunn av regndråpene som traff overflaten som små, krassende negler. Jeksler og brukne for­ tenner lå strødd overalt. Han gikk på tærne i bue rundt de groteske restene og kom til en døråpning like ved hvor en soldat satt og gråt stille med et klissvått lommetørkle presset mot munnen, omgitt av to andre soldater som grep fatt i ham og støttet ham hver gang han truet med å falle sammen, og alle tre ventet tydeligvis og med alvorlig utålmodighet på den militærambulansen som omsider kom klemtende med oransjerøde tåkelys og passerte dem for å stanse et kvartal lenger nede i gaten mellom en enslig sivil italiener med armene fulle av bøker og en gjeng sivile italienske politifolk med køller og håndjern. Den hylende, kjempende sivilisten var mørk, men ansiktet lyste hvitt som mel av redsel. Øynene pulserte i hektisk desperasjon og flagret som flaggermusvinger da hele flokken av sværlemmede politimenn gjøv på ham og grep ham i armer og ben og løftet ham opp. Bøkene falt i gaten. «Hjelp!» skrek han skingrende med en stemme som holdt på å bli kvalt av hans egen forsmedelse da politi452

mennene bar ham bort til døren på baksiden av sykebilen og slengte ham inn. «Politi! Hjelp! Politi!» Døren ble lukket og låst, og sykebilen forsvant i rasende fart. Det var efi humørløs ironi over den latterlige panikken og over mannen som i armene på en håndfull politifolk ropte så patetisk på politiet etter hjelp. Yossarian smilte tørt for seg selv av det fåfengte og tåpelige ropet om hjelp, men så forsto han med ett at ordene kunne ha dobbelt mening, innså til sin store skrekk at de kanskje ikke hadde vært ment som et rop på politiet, men tvert imot hadde vært en heltemodig advarsel fra en fordømt venn på vei til glemsel og grav til alle som ikke var politimenn med køller og revolvere og en flokk andre politimenn med køller og revolvere mot seg. «Hjelp! Politi!» hadde mannen ropt, og det kunne ha vært et varselrop om fare- Yossarian reagerte på tanken ved å snike seg forsiktig unna politiet og holdt på å snuble over bena til et røslig kvinnemenneske på førti som hastet skyldbevisst over gate­ krysset mens hun kastet stjålne, hevngjerrige øyekast bak­ over mot en kvinne på åtti som på tykke, inntullede ankler ravet etter henne, men stadig sakket lenger og lenger akterut. Den gamle konen gispet etter pusten der hun stavret avsted og mumlet for seg selv i distré opphisselse. Det var ikke tvil om hva det gjaldt; det var en forfølgelse. Den seiersvisse første kvinnen var halvveis over den brede avenuen før den andre hadde nådd frem til fortauskanten. Det ondskapsfulle, lille, overmodige smilet hun sendte tilbake mot den pesende gamle konen var både stygt og forskremt. Yossarian visste han kunne hjelpe den plagede, gamle konen hvis hun bare ville skrike ut, visste han kunne springe frem og ta den første kvinnen og holde henne til gjengen med politimenn kom, hvis bare den andre kvinnen med et fortvilet skrik ville gi ham tillatelse til det. Men den gamle konen subbet forbi ham uten å legge merke til ham, mumlende i sin hjelpeløse, tragiske fortvilelse, og snart var den første kvinnen forsvunnet inn i de dypere lag av mørket, og den gamle konen sto avmektig alene midt i krysset, forvirret og usikker på hvilken vei hun skulle ta. Yossarian slet blikket vekk fra henne og skyndte seg videre, skamfull fordi han ikke hadde foretatt seg noe for å hjelpe henne. Han så seg engstelig og skyldbevisst til­ bake flere ganger mens han flyktet unna sitt eget nederlag, redd for at den gamle konen skulle begynne å forfølge ham, og han var glad for gjemselen som de småfresende, dryp­ pende, lydløse, nesten ugjennomsiktige gatelampene ga ham. Bander . . . bander av politimenn — alt og alle unntatt 453

England var i hendene på bander, bander, bander. Bander med køller hadde overtaket overalt. Kraven og skuldrene på Yossarians kappe var gjennomtrukket av regn. Sokkene var våte og kalde. Pæren i den neste lyktestolpen var også gått, og skjermen var dessuten knust. Bygninger og formløse skikkelser fløt lydløst forbi ham som båret med ubønnhørlig styrke på overflaten av en illeluktende, tidløs flodbølge. En høy munk passerte ham med ansiktet så fullstendig skjult i en grov, grå hette at ikke engang øynene syntes. Fottrinn nærmet seg forsiktig tassende gjennom regndammene, og han var redd det skulle være enda et barbent barn- Han strøk forbi en radmager, dødninglignende, dyster mann i svart regnfrakk med et stjerneformet arr på kinnet og en skinnende, skamfert fordypning på størrelse med et egg i den ene tinningen. På subbende halmtøfler kom en ung kvinne til syne som hadde fått hele ansiktet ødelagt av et skrekkinnjagende, lyserødt brannsår som begynte på siden av halsen og strakte seg som en rå, ruglete masse opp over begge kinnene og forbi øynene! Yossarian grøsset og klarte ikke å se på henne. Ingen kom noensinne til å elske henne. Han følte seg syk til sinns; han lengtet etter å legge seg med en pike han kjente og få henne til å berolige ham og hisse ham opp og deretter bysse ham i søvn. En bande med køller ventet på ham på Pianosa. Pikene var forsvunnet, alle sammen. Grevinnen og svigerdatteren hennes var ikke lenger bra nok; han var blitt for gammel til å ha det moro, han hadde ikke lenger tid. Luciana var borte, død antageligvis; om ikke ennå, så varte det nok ikke lenge. Aarfys frodige skreppe var for­ svunnet med sin uanstendige kaméring, og søster Duckett skammet seg over ham fordi han nektet å fly og hadde gjort skandale. Den eneste piken han kjente i nærheten, var den enfoldige stuepiken i offisersvillaen som ingen av kameratene hadde ligget med. Hun het Michaela, men mennene kalte henne alle slags uanstendige navn med lave, innsmigrende stemmer, og hun fniste med barnslig fryd fordi hun ikke kunne engelsk og trodde de smigret henne og spøkte harmløst med henne. Alt det ville de fant på, fylte henne med henrykt fryd. Hun var en lykkelig, enkel og strevsom pike som ikke kunne lese og knapt nok skrive navnet sitt. Det glatte håret hennes lignet våt halm i farven. Hun hadde gulblek hud og nærsynte øyne, og ingen av soldatene hadde ligget med henne fordi ingen av dem hadde hatt lyst, ingen unntatt Aarfy som hadde voldtatt henne samme kveld og deretter holdt henne innesperret i et klesskap i nesten to timer med hånden presset 454

mot munnen hennes til sirenene for det sivile portforbudet lød og det ikke lenger var tillatt for henne å gå ut. Da kastet han henne ut gjennom vinduet. Den døde kroppen hennes lå fremdeles på fortauet da Yossarian nådde frem og høflig trengte seg gjenom flokken av høytidelige naboer som med blendede lykter og hatefulle blikk vek til side og pekte bittert opp mot vinduet i tredje etasje mens de snakket sammen med lave, mørke, anklagende stemmer. Yossarians hjerte dunket vilt av redsel og frykt ved det ynkelige, ille­ varslende, grufulle synet av det knuste liket. Han smatt inn i gangen og sprang opp trappene til leiligheten hvor han traff Aarfy som vandret opp og ned med et overlegent, men litt usikkert smil. Aarfy virket en smule opprevet der han gikk og fiklet med pipen sin og forsikret Yossarian om at alt ville ordne seg. Det var ingenting å være redd for. «Jeg voldtok henne ikke mer enn en gang,» forklarte han. Yossarian var forferdet. «Men du har drept henne, Aarfy! Du har drept henne!» «Ja, men det måtte jeg jo gjøre etter at jeg hadde voldtatt henne,» innvendte Aarfy nedlatende. «Jeg kunne jo ikke godt la henne løpe rundt og fortelle sånne historier om oss, hva?» «Men hvorfor måtte du røre henne av alle mennesker, din idiot?» skrek Yossarian. «Hvorfor kunne du ikke få med deg en av jentene på gaten hvis du absolutt måtte? Byen er full av horer.» «Å, nei, ikke for meg,» skrøt Aarfy. «Jeg har aldri betalt for det i hele mitt liv.» «Aarfy, du er gal.» Yossarian var nesten målløs. «Du har drept en pike. De kommer til å sette deg i fengsel!» «Neida,» svarte Aarfy med et tvungent smil. «Ikke denne gutten. Gode, gamle Aarfy kommer ingen til å sette i fengsel. Ikke for å ha drept henne.» «Men du kastet henne ut gjennom vinduet. Hun ligger død nede på gaten nå.» «Hun har ingen rett til å være der,» svarte Aarfy. «Det er etter portforbudet.» «Idiot! Er du ikke klar over hva du har gjort?» Yossarian ønsket han kunne gripe tak i de velfødde, kålmarkmyke skuldrene til Aarfy og riste litt fornuft inn i ham. «Du har myrdet et menneskelig vesen. De kommer til å putte deg i fengsel. De kommer kanskje tilogmed til å henge deg!» «Det tror jeg neppe de kommer til å gjøre,» svarte Aarfy med et bredt flir mens nervøsiteten hans vokste. Uten å være klar over det, sølte han tobakkssmuler på gulvet mens fing­ 455

rene hans tuklet og tuklet med pipen. «Å nei, gutten min. Ikke gode, gamle Aarfy.» Han lo igjen. «Det var da bare en tjenestepike. Jeg kan ikke tenkt meg de kommer til å lage noe bråk på grunn av en eneste tjenestepike når så mange tusener mister livet hver eneste dag. Kan du?» «Hør!» sa Yossarian, nesten på gråten av glede. Han spisset ører og så hvordan blodet forsvant fra Aarfys ansikt ved lyden av de klagende politisirenene, først langt borte, så stig­ ende med ett til en skrikende, hylende, remjende kakofoni som syntes å komme styrtende over dem fra alle kanter. «De kommer for å hente deg, Aarfy,» sa han overveldet av en bølge av medlidenhet og måtte skrike for å bli hørt over bråket. «De kommer for å arrestere deg, Aarfy, forstår du ikke? Du kan ikke ta andre menneskers liv og vente å slippe fra det, selv om det bare er en fattig tjenestepike. Skjønner du ikke det? Kan du ikke fatte det?» «Neida,» insisterte Aarfy med en svak latter og et blekt smil. «De arresterer nok ikke meg. Ikke gode, gamle Aarfy, nei.» Plutselig så han syk ut. Han sank ned på en stol i skjelven­ de sløvhet, og de slappe hendene dirret i fanget hans. Bilene bremset skrikende utenfor. Søkelysene ble øyeblikkelig rettet mot vinduene. Bildører slamret, og politifløyter hvinte. Stem­ mer skrek barskt. Aarfy var grønn i ansiktet. Han drev stadig og ristet på hodet, mekanisk og med et underlig, lammet smil, mens han hele tiden gjentok med usikker, hul, monoton stem­ me at de ikke kom for å arrestere ham, ikke gode, gamle Aarfy, nei, gutten min, ikke Aarfy, og forsøkte å overbevise seg selv om at det var sant helt til de tunge fottrinnene kom stormende oppover trappene og over trappeavsatsen, og helt til knyttnevene hamret øredøvende på døren fire ganger. Døren til leiligheten fløy opp og to store, kraftige, muskuløse MP-soldater med iskalde øyne og firkantete, senete, usmilende haker raskt trengte seg inn og tvers over gulvet og arresterte Yossarian. De arresterte Yossarian fordi han oppholdt seg i Roma uten permisjonsseddel. De ba Aarfy om unnskyldning fordi de hadde vært nødt til å trenge seg inn, og førte Yossarian med seg med et kraftig tak i hver arm og fingre som stålklør. På veien ned sa de ikke et ord til ham. To svære MP-soldater med køller og hvite hjelmer ventet utenfor ved den lukkede bilen. De plaserte Yossarian i baksetet, og bilen for av sted gjennom regn og søle og tåke til en politistasjon. MP-soldatene stengte ham 456

inne for natten i en celle med fire betongvegger. Ved daggry ga de ham en bøtte til å gjøre det han skulle i, og deretter kjørte de ham ut til flyplassen, hvor to kjempesvære MPsoldater med køller og hvite hjelmer ventet ved et transport­ fly som sto med svettende, små, blanke kondensperler på de dirrende, grønne, sylindriske motorene som allerede var satt i gang for å varmes opp. MP-soldatene sa ikke noe til hver­ andre heller. De nikket ikke engang. Yossarian hadde aldri sett slike granittansikter før. Flyet fløy til Pianosa. Ytterligere to tause MP-soldater ventet ved landingsbanen. Nå var de åtte-ialt, og de marsjerte med presisjon og ordløs disiplin inn i to ventende biler som på hvinende dekker raste av sted forbi leirområdet til de fire skvadronene og videre til bygningen hvor gruppestaben holdt til, og hvor de ble møtt av ytterligere to MP-soldater som sto vakt ved parkeringsplassen. Alle de ti svære, kraftige, målbevisste, tause mennene tårnet seg opp omkring ham og satte kursen mot inngangen. Det knaste uni­ sont i den svarte grusen under støvlene deres. Yossarian had­ de inntrykk av at det gikk stadig fortere. Han var skrekksla­ gen. Hver eneste en av de ti MP-soldatene så ut til å kunne slå ham i hjel med et eneste slag. De behøvde bare presse sine massive, harde fjell av noen skuldre mot ham for å kryste alt liv ut av kroppen hans. Han kunne ikke gjøre noe for å komme seg unna og i sikkerhet. Han kunne ikke engang se hvem av de ti som grep ham. en i hver sin arm, og raskt førte ham mellom de to geleddene de andre åtte hadde dannet. Farten økte stadig, og han hadde følelsen av å fly av sted uten å berøre bakken med føttene da de besluttsomt og takt­ fast marsjerte opp den brede marmortrappen til den øverste avsatsen hvor ytterligere to uutgrunnelige MP-soldatér ventet med harde ansikter for å føre ham enda fortere nedover det lange galleriet som hang faretruende utover den veldige hal­ len. Lyden av de marsjerende støvlene mot det kjedelige, flislagte gulvet rullet som et skrekkelig, tiltagende tordenvær gjennom den umåtelige, åpne hallen da de med enda større fart og presisjon førte ham med seg mot oberst Cathcarts kon­ tor, og heftige vinder av panikk fulgte opp som et stormende akkompagnement i Yossarians ører da de overlot ham til skjebnen og dommen inne på kontoret hvor oberstløytnant Kom med baken velbehagelig utover det ene hjørnet av oberst Cathcarts skrivebord satt og ventet på ham med et forekommende smil og sa: «Vi skal sende Dem hjem, Yossarian.»

KAPITEL 40

Paragraf 22 Men det var selvfølgelig et men. «Paragraf 22?» spurte Yossarian. «Nettopp,» svarte oberstløytnant Korn forbindtlig etter at han med en utålelig håndbevegelse og et lett foraktelig blikk hadde jagd ut den imponerende vaktstyrken av MP-soldater — avslappet som vanlig og vel så det, som han pleide å være når han var som mest kynisk. Det glimtet muntert og en tanke utspekulert i de firkantede, rammeløse brilleglassene da han stirret på Yossarian. «Når alt kommer til alt, kan vi jo ikke sende Dem hjem bare fordi De nekter å fly mer og så holde alle de andre igjen her. Det forstår De vel. Det ville neppe være rettferdig overfor de andre.» «Det har De pokker så rett i!» utbrøt oberst Cathcart som jogget klosset frem og tilbake som en utkjørt okse og pustet og peste hissig. «Jeg skulle gjerne binde ham på hender og føtter og lempe ham ombord i hvert jævla fly vi sendte ut. Det skulle jeg gjerne gjøre.» Oberstløytnant Korn ga tegn til oberst Cathcart at han skulle være stille og smilte til Yossarian. «Som De vet, har De virkelig gjort det temmelig håpløst for oberst Cathcart,» sa han med antydningen til et smil, som om det ikke hadde sjenert ham i det hele tatt. «Karene er utilfredse, og moralen begynner å svekkes. Og det er Deres feil.» «Det er Deres feil, protesterte Yossarian, «som har øket antall tokt.» «Nei, det er Deres feil som nekter å fly,» innvendte oberst­ løytnant Korn. «Mennene var fornøyd med å fly så mye vi forlangte så lenge de mente de ikke hadde noe annet alterna­ tiv. Nå har De gitt dem et slags håp, og nå føler de seg ulyk­ kelige. Så skylden er nok i sin helhet Deres.» «Er han ikke klar over at vi står midt oppi en krig?» spurte oberst Cathcart skulende der han fremdeles stampet frem og tilbake på gulvet uten å se på Yossarian. «Det er jeg sikker på at han er klar over,» svarte oberst­ 458

løytnant Kom. «Jeg antar det er nettopp derfor han har så mye imot å fly.» «Tror De det spiller noen rolle for ham?» «Kan vissheten om at vi står midt oppi en krig tenkes å avsvekke Deres beslutning om ikke å delta i den?» spurte oberstløytnant Korn med sarkastisk alvor og hermet etter oberst Cathcart. «Nei, oberstløytnant,» svarte Yossarian og holdt på å gjen­ gjelde oberstløytnant Korns smil. «Jeg var redd for det, ja,» bemerket oberstløytnant Kom med et utstudert sukk og foldet hendene behagelig over den glatte, blanke, brede, skinnende, brune skallen sin. «Som'De sikkert i all oppriktighet må erkjenne, har vi ikke på noen måte behandlet Dem dårlig her, har vi vel? Vi har gitt Dem mat og lønn i rett tid. Vi har tilogmed gitt Dem en medalje og forfremmet Dem til kaptein.» «Jeg skulle aldri ha forfremmet ham til kaptein,» utbrøt oberst Cathcart bittert. «Jeg skulle ha stilt ham for krigsrett etter at han spolerte hele angrepet på Ferrara ved å fly inn over målet for annen gang.» «Jeg frarådet Dem å forfremme ham,» sa oberstløytnant Korn, «men De ville ikke høre på meg.» «Nei, det gjorde De ikke. De rådet meg til å forfremme ham, gjorde De!» «Jeg rådet Dem til ikke å forfremme ham. Men De ville ikke høre på meg.» «Det burde jeg ha gjort.» «De hører aldri på meg,» sa oberstløytnant Korn fornærmet og skadefro. «Det er grunnen til at vi nå befinner oss i denne klemmen.» «Men herregud, mann! Skal det være nødvendig å terpe mer på det nå?» Oberst Cathcart begravde hendene dypt i bukse­ lommene og snudde seg duknakket bort. «Hvorfor forsøker De ikke å finne en løsning på dette her istedenfor å kritisere meg hele tiden?» «Jeg er redd vi må sende ham hjem.» Oberstløytnant Korn klukket triumferende da han snudde seg vekk fra oberst Cathcart og vendte seg mot Yossarian. «Yossarian, krigen er over for Deres vedkommende. Vi kommer til å sende Dem hjem. De fortjener det ikke på noen som helst måte, og det er en av grunnene til at jeg ikke har noe imot å gjøre det. Ettersom vi ikke kan risikere å gjøre noe annet med Dem, har vi bestemt oss for å sende Dem tilbake til Statene. Vi har uttenkt en liten avtale her om å ...» 459

«Hva slags avtale?» spurte Yossarian med utfordrende mistro. Oberstløytnant Korn kastet hodet bakover og lo. «En tvers igjennom motbydelig liten handel, det er ingen tvil om det. Den er helt igjennom avskyelig. Men De kommer til å hoppe på den så raskt som bare det.» «Ikke vær for sikker.» «Jeg nærer ikke den ringeste tvil om det, selv om det stinker herfra til himmels av den. De har vel forresten ikke fortalt noen av de andre hvorfor De nekter å fly, eller har De?» «Nei, oberstløytnant,» svarte Yossarian raskt. Oberstløytnant Korn nikket anerkjennende. «Det er fint. Jeg liker den måten De lyver på. Når De først har klart å legge Dem til en god slump anstendig ærgjerrighet, kommer De til å nå langt her i verden.» «Er han ikke klar over at vi står midt oppi en krig?» brølte oberst Cathcart plutselig igjen og blåste med energisk mistro luft ut gjennom sigarettmunnstykket sitt. «Det er jeg sikker på han er,» svarte oberstløytnant Kom isnende, «ettersom De for ganske få minutter siden bragte nettopp den siden av saken på bane for oss.» Oberstløytnant Korn blunket advarende til Yossarian, og øynene hans glitret mørkt av ful og utfordrende forakt. Han grep med begge hender om kanten av oberst Cathcarts skrivebord og heiste de slappe skinkene sine såpass inn på bordplaten at de korte bena hans ble hengende og dingle. Skoene hans sparket lett mot den gule ekepanelen, og de sølebrune sokkene uten sokkeholdere falt sammen i triste smultringer rundt de forbausende tynne og hvite anklene. «Vet De, Yossarian,» sa han langsomt og nedlatende på en måte som lot til å være både litt forakte­ lig og litt oppriktig. «På sett og vis beundrer jeg Dem litt. De er en intelligent fyr med sterk moralsk karakter, og De har inntatt et meget modig standpunkt. Jeg er en intelligent per­ son uten moralsk karakter i det hele tatt, og derfor er jeg nettopp i den idéelle stilling til å bedømme og verdsette det.» «Dette er meget kritiske tider,» påsto oberst Cathcart små­ lig borte fra det borteste hjørnet av kontoret uten å ta noe hensyn til oberstløytnant Kom. «Meget kritiske, det skal være visst,» samtykket oberst­ løytnant Korn med et skarpsindig nikk. «Vi har nettopp opp­ levd et kommandoskifte på høyeste plan og har ikke råd til å ta en situasjon som kan stille oss i et ugunstig lys hos general 460

Scheisskopf eller general Peckem. Var det ikke det De mente, oberst?» «Er han ikke glad i fedrelandet?» «Vil De ikke slåss for fedrelandet?» spurte oberstløytnant Korn og apte etter oberst Cathcarts morske, selvrettferdige stemme. «Vil De ikke ofre livet for oberst Cathcart og meg?» Yossarian stivnet av forferdelse da han hørte oberstløyt­ nant Korns avsluttende ord. «Hva for noe?» utbrøt han. «Hva har De og oberst Cathcart med fedrelandet å gjøre? Det går da ikke ut på det samme.» «Hvordan kan De skille mellom oss?» spurte oberstløytnant Korn med ironisk ro. «Det stemmer,» ropte oberst Cathcart med ettertrykk. «Enten er De for oss, eller så er De imot oss. Noen annen mu­ lighet finnes ikke.» «Jeg er redd han har Dem der,» la oberstløytnant Korn til. «De er enten for oss eller mot fedrelandet. Så enkelt er det.» «Å, nei, oberstløytnant. Den der går jeg ikke på.» Oberstløytnant Korn var fullstendig uberørt. «Det gjør ærlig talt ikke jeg heller, men alle andre kommer til å gjøre det. Så der står De altså.» «De er en skam for uniformen Dc bærer!» erklærte oberst Cathcart med blussende hissighet og snudde seg for å se Yossarian inn i øynene for første gang. «Jeg skulle minsanten gjerne like å vite hvordan De i det hele tatt har klart å bli kaptein.» «De forfremmet ham,» minnet oberstløytnant Korn ham søtt om og kvalte et snøft. «Husker De ikke det?» «Jeg skulle i hvert fall aldri ha gjort det.» «Det sa jeg hele tiden, jeg,» sa oberstløytnant Korn, «men De ville overhodet ikke høre på meg.» «Men i Herrens navn, Kom, kan De ikke holde opp å terpe på det der,» skrek oberst Cathcart. Han rynket pannen og så skulende på oberstløytnant Korn med øyne som var smale av mistenksomhet og med hendene knyttet på hoftene. «Si meg forresten en ting: hvilken side er De på egentlig?» «Deres side selvfølgelig, oberst. Hvilken side skulle jeg ellers være på?» «Så hold opp med å kritisere meg hele tiden, hva? Slutt med det, hører De!» «Jeg står på Deres side, oberst. Jeg er fylt til randen av patriotisme.» «Pass på at De ikke glemmer det da.» Oberst Cathcart snude seg småbrummende vekk etter et øyeblikks forløp, ikke 461

helt tilfreds, og begynte å marsjere frem og tilbake på gulvet mens han halte og dro i det lange sigarettmunnstykket sitt. Han pekte plutselig med tommelfingeren på Yossarian. «La oss nå se å bli ferdige med han der. Jeg vet hva jeg ville ha gjort. Jeg ville ha tatt ham med utenfor og skutt ham. Det ville jeg ha gjort. Og det ville general Dreedle ha gjort også.» «Men general Dreedle er ikke her lenger,» innvendte oberstløytnant Korn. «Altså kan vi ikke føre ham ut og skyte ham.» Nå når krisen med oberst Cathcart var over, slappet oberstløytnant Korn av igjen og begynte å sparke lett mot pulten til oberst Cathcart. Han snudde seg mot Yossarian. «Så vi sender Dem altså hjem isteden. Vi måtte tenke grundig gjennom det hele, men vi kom da omsider frem til denne for­ ferdelige planen som går ut på å få Dem hjem uten altfor stor misnøye blant de andre som må være igjen her. Får ikke det Dem til å føle Dem lykkelig?» «Hva slags plan er det? Jeg er ikke så sikker på om jeg kommer til å like den.» «Jeg vet De ikke kommer til å like den,» lo oberstløytnant Korn og foldet hendene fornøyd over hodet igjen. «De kom­ mer til å hate den. Den er virkelig ufyselig og kommer sikkert til å støte Deres samvittighet. Men De kommer nok til å erklære Dem enig i den kvikt nok. De kommer til å erklære Dem enig fordi den går ut på å sende Dem hjem trygt og sikkert innen to uker, og fordi De ikke kommer til å få noe valg. Enten det eller krigsrett. Det er opp til Dem selv.» Yossarian snøftet foraktelig. «De bløffer ikke meg, oberst­ løytnant Korn. De kan ikke stille meg for krigsrett for deser­ tering. Det kommer til å ta seg ytterst dårlig ut for Dem, og De vet De ikke kan regne med å få meg dømt.» «Vi kan stille Dem for krigsrett for desertering forsåvidt som De ble grepet i Roma uten permisjonsseddel. Og det kommer De til å bli dømt for. Tenker De Dem litt om, vil De forstå at vi ikke har noe annet alternativ. Vi kan ganske enkelt ikke la Dem gå omkring her og sette Dem opp mot oss uten å straffe Dem for det. I så fall ville alle de andre be­ gynne å nekte å fly også. Nei, De kan ta mitt ord for det. Avslår De tilbudet vårt om en liten handel, blir De stilt for krigsrett selv om det nok kommer til å trekke med seg en del ubehagelige spørsmål og bety et dolkestøt i ryggen for oberst Cathcart.» Oberst Cathcart for sammen ved ordet dolkestøt, og tyde­ ligvis helt uten forutgående overveielse kylte han plutselig det slanke sigarettmunnstykket av elfenben og onyx i bord­ 462

platen i fullt sinne. «Herre Jesus!» skrek han uventet. «Jeg hater dette fordømte sigarettmunnstykket!» Sigarettmunnstykket spratt fra skrivebordet bort i veggen, rikosjetterte derfra til vindusposten og falt ned på gulvet der det ble liggende like ved siden av føttene til oberst Cathcart. Han stirret ned på det med en uutgrunnelig grimase. «Jeg lurer i det hele tatt på om jeg har hatt noe utbytte av det,» sa han. «Det representerer en fjær i hatten for Dem hos general Peckem, men et dolkestøt i ryggen hos general Scheisskopf,» underrettet oberstløytnant Korn ham om med et underfundig uttrykk av uskyldighet i ansiktet. «Og hvem skal jeg så ta mest hensyn til?» «Begge.» «Hvordan kan jeg ta hensyn til begge to? De hater hver­ andre som pesten. Hvordan kan jeg vente å få en fjær i hat­ ten hos general Scheisskopf uten å utsette meg for et dolkestøt i ryggen fra general Peckem?» «Marsjere.» «Javisst!! Marsjere! Det er den eneste måten å stille ham tilfreds på. Marsjere! Marsjere!» Oberst Cathcarts ansikt fortrakk seg i en grimase. «Det er noen fine generaler vi har. De er skam for uniformen de bærer. Når folk som dem kan bli generaler, skjønner jeg ikke hvorfor ikke jeg ogsa kan bli det.» «De kommer til å nå langt,» forsikret oberstløytnant Korn ham om med åpenlys mangel på overbevisning og snudde seg småleende mot Yossarian igjen, bare for å få det nedlatende, lystige preget visket vekk fra ansiktet ved synet av Yossarians ubøyelige uttrykk av motvilje og mistro. «Og der har De sakens kjerne. Oberst Cathcart vil gjerne bli general, og jeg vil gjerne bli oberst, og derfor er vi blitt enig om at vi må sende Dem hjem.» «Hvorfor vil han bli general?» «Hvorfor? Av samme grunn som jeg vil bli oberst selv­ følgelig. Hva ellers kan vi gå inn for? Alle lærer oss å aspirere mot stadig høyere mål. General er høyere enn oberst, og oberst er høyere enn oberstløytnant. Altså aspirerer vi begge to. Og De vet De burde prise Dem lykkelig fordi vi gjør det. Deres aksjon er ypperlig tilpasset disse forholdene; jeg tør vel gå ut fra som en selvfølge at De har tatt nettopp slike ting i betraktning.» «Jeg har ikke tatt noen verdens ting i betraktning,» svarte Yossarian. «Jeg må virkelig si jeg liker måten De lyver på,» sa oberst­ 463

løytnant Korn igjen. «Har De ikke lyst til å være stolt av at Deres sjef ble forfremmet til general — av at De tjeneste­ gjorde i en avdeling som gjennomsnittlig hadde flere angrep per snute enn noen annen avdeling? Kunne De ikke tenke Dem å bli nevnt i flere dagsbefalinger og få flere ekeløvbuketter på medaljen Deres? Hvor er Deres ’sprit de corps, mann? Vil De ikke bidra ytterligere til avdelingens ærerike historie ved å gå med på å fortsette å fly? Det er Deres siste sjanse til å svare ja.» «Nei.» «I så fall tvinger De oss til å handle,» sa oberstløytnant Korn uten vrede. «Han burde skamme seg!» «Og vi kommer til å sende Dem hjem. De skal bare få lov å gjøre et par små ting for oss, og . . .» «Hva slags ting?» avbrøt Yossarian ham krigersk med bange anelser. «A, bare bagateller, ubetydelige småsaker. Vi kommer faktisk med et meget generøst tilbud til Dem. Vi utsteder ordrer som sender Dem tilbake til Statene, og det eneste De har å gjøre, er . . .» «Hva? Hva har jeg å gjøre?» Oberstløytnant Korn lo kort. «Like oss.» Yossarian blunket. «Like dere?» «Like oss.» «Like dere?» «Det stemmer,» sa oberstløytnant Korn og nikket, umåtelig tilfreds over Yossarians utilslørte forbauselse og forvirring. «Like oss. Slutte Dem til oss. Bli kameraten vår. Si pene ting om oss her og hjemme i Statene. Bli en av gutta. Det er da ikke å be om for meget, er det vel?» «Dere vil bare jeg skal like dere? Er det det hele?» «Det er det hele.» «Er det det hele?» «Ja, De må ganske enkelt bare få Dem til å like oss.» Yossarian ville til å le selvsikkert da han til sin forbauselse skjønte at oberstløytnant Korn snakket sant. «Det kommer ikke til å bli lett,» sa han hånlig. «Å, det blir nok lettere enn De tror,» sa oberstløytnant Korn ertende uten å la seg bringe ut av fatning av Yossarians stivsinn. «De vil bli forbauset over hvor lett det kommer til å være for Dem å like oss når De først begynner.» Oberst­ løytnant Korn heiste de løse, omfangsrike buksene sine opp i livet. De dype, svarte furene som skilte den firkantete hake464

spissen fra dobbelthakene, krustes igjen av en slags hånlig og bebreidende lystighet. «De skjønner det, Yossarian, at vi kommer til å gjøre det meget lett for Dem. Vi kommer til å forfremme Dem til major og tilogmed gi Dem en medalje til. Kaptein Flume er allerede i gang med å utarbeide glødende presseomtaler med detaljerte beskrivelser av Deres tapperhet over Ferrara, Deres dype og grunnfestede lojalitet til Deres avdeling og Deres grenseløse hengivelse til plikten. Jeg site­ rer nå forøvrig ordrett fra hans bulletiner. Vi kommer til å blåse Dem opp og sende Dem hjem som en helt, hjemkalt av Pentagon for å stive opp moralen hjemme. De kommer til å få det som en millionær. Alle kommer til å hylde Dem. Det vil bli arrangert parader til ære for Dem, og De skal holde taler for å få folk til å kjøpe krigsobligasjoner. En helt ny verden av luksus venter på Dem så snart De blir vår kame­ rat. Er det ikke storslagent?» Yossarian oppdaget at han lyttet spent til den fascinerende oppramsingen av alle detaljene. «Jeg er ikke så sikker på om jeg vil holde taler.» «Så glemmer vi det med talene. Det viktigste er hva vi sier til folkene her.» Oberstløytnant Korn lente seg alvorlig frem og smilte ikke lenger. «Vi vil ikke at noen av mennene i gruppen her skal vite at vi sender Dem hjem som et resultat av at De nekter å være med på flere angrep. Vi vil heller ikke at general Peckem eller general Scheisskopf skal få nyss om at det er noen som helst friksjon mellom oss. Det er derfor vi må bli så gode busser.» «Men hva skal jeg si til dem som har spurt meg hvorfor jeg nektet å fly mer?» «De skal bare fortelle dem at De i all hemmelighet hadde fått beskjed om at De skulle bli sendt tilbake til Statene, og at De derfor ikke var villig til å risikere livet bare for et angrep eller tos skyld. Bare en mindre uoverensstemmelse mellom venner, det er det hele.» «Kommer de til å tro det?» «Selvfølgelig kommer de til å tro det når de først får se hvor prektige venner vi er blitt, og når de ser pressemeldin­ gene og leser de smigrende tingene De må si om meg og oberst Cathcart. Nei, vær ikke redd for hva de andre kan komme til å si. Det vil bli lett nok å holde styr på dem når De først er reist. Vanskelighetene eksisterer bare så lenge De er her. De vet hvordan et råttent eple kan skjemme hele kassen,» konkluderte oberstløytnant Korn med bevisst ironi. «De vet — det kunne bli virkelig fantastisk — De kunne tilogmed bli 465

en inspirasjon for de andre når det gjaldt å få dem til å fly flere tokt.» «Sett at jeg avslører dere når jeg kommer tilbake til Statene?» «Etter å ha tatt imot medaljen og forfremmelsen og all æren? Ingen kommer til å tro Dem, hæren ville ikke tillate det, og hvorfor i all verden skulle De ville gjøre noe sånt? De kommer jo til å bli en av gutta, glem ikke det. De kommer til å nyte fruktene av en rik, lønnsom, luksuriøs, priviligert tilværelse. De må være idiot om De gir avkall på alt det bare på grunn av et moralsk prinsipp, og jeg vet at De ikke er noen idiot. Er det så en avtale?» «Jeg vet ikke.» «Det eller krigsrett.» «Det kommer til å være temmelig dårlig gjort mot de andre i skvadronen, ikke sant?» «Motbydelig,» samtykket oberstløytnant Korn vennlig og ventet mens han tålmodig så på Yossarian med et glimt av stor og personlig fryd. «Men pokker heller,» utbrøt Yossarian. «Hvis de ikke vil fly mer, så kan de gjøre som jeg, finne på noe. Ikke sant?» «Selvfølgelig,» sa oberstløytnant Korn. «Det er da ingen grunn til at jeg skulle risikere livet mitt for dem, hva?» «Selvfølgelig ikke.» Yossarian tok sin beslutning med et lite flir. «Det er en avtale!» forkynte han gledesstrålende. «Flott,» sa oberstløytnant Korn med noe mindre hjertelighet enn Yossarian hadde ventet og lot seg gli ned fra oberst Cathcarts skrivebord så han ble stående på gulvet. Han trakk buksene og underbuksene og undertrøyen ut av sprekken mel­ lom skinkene sine og rakte Yossarian en slapp hånd. «Vel­ kommen ombord.» «Takk skal De ha oberstløytnant. Jeg . . .» «Kall meg Blackie, John. Vi er kamerater nå.» «Fint, Blackie. Vennene mine kaller meg Yo-Yo. Blackie, jeg. • •» «Vennene hans kaller ham Yo-Yo,» sang oberstløytnant Korn ut til oberst Cathcart. «Hvorfor gratulerer De ikke YoYo med den fornuftige avgjørelsen han har tatt?» «Det er virkelig en fornuftig avgjørelse De har tatt, YoYo,» sa oberst Cathcart og ristet Yossarians hånd med klos­ set iver. «Takk skal De ha, oberst, jeg. ..» 466

«Kall ham Chuck,» sa oberstløytnant Kom. «Javisst, kall meg Chuck,» sa oberst Cathcart med en latter som var både hjertelig og ubehjelpelig. «Vi er alle kamerater nå.» «Javisst, Chuck.» «Og så går vi gledesstrålende ut, alle sammen,» sa oberst­ løytnant Kom og skjøv de to foran seg mot døren med en hånd på hver skulder. «Kom over og spis middag med oss en kveld, Yo-Yo,» in­ viterte oberst Cathcart ham gjestfritt. «Hvorfor ikke allerede i kveld? I stabens spisesal.» «Svært gjerne, oberst.» «Chuck,» irettesatte oberstløytnant Korn ham bebreidende. «Jeg beklager, Blackie. Chuck, jeg er ikke vant med det ennå.» «Det gjør ingen ting, kamerat.» «Neivisst, kamerat.» «Takk, kamerat.» «Det er ingen ting å bry seg om, kamerat. Ha det, kame­ rat.» Yossarian vinket elskverdig farvel til sine nye kamerater og holdt på å sette i å synge med det samme han var for seg selv ute i korridoren. Han hadde klart det, han var fri til slutt; hans opprør hadde lykkes; han var i sikkerhet; han hadde ingen ting å skamme seg over for noen. Han begynte å gå mot trappen, opprømt og overmodig. En menig soldat i grønn arbeidsuniform gjorde honnør for ham. Yossarian gjengjeldte hilsenen lykkelig og stirret nysgjerrig på soldaten. Han virket underlig kjent. Da Yossarian gjengjeldte hilse­ nen, forvandlet den menige soldaten i grønn arbeidsuniform seg plutselig til Natelys hore og kastet seg morderisk over ham med en benskaftet kjøkkenkniv som traff ham i siden under den hevede armen. Yossarian sank over ende på gulvet med et skrik og lukket øynene i redsel da han så piken løfte kniven for å stikke den i ham en gang til. Han var allerede bevisstløs da oberstløytnant Kom og oberst Cathcart kom styrtende ut av kontoret og reddet livet hans ved å skremme henne bort.

KAPITEL 41

Snowden «Skjær,» sa den ene doktoren. «Skjær du,» sa den andre. «Ingen skjæring her,» sa Yossarian med oppsvulmet, uvil­ lig tunge. «Hør på ham,» klaget den første av doktorene. «En tredje mann som blander seg inn. Skal vi operere, eller skal vi ikke?» «Han trenger ingen operasjon,» mente den andre. «Det er bare et ganske lite sår. Alt vi har å gjøre er å stoppe blødnin­ gen, rense det og sette i et par sting.» «Men jeg- har aldri hatt en sjanse til å operere før. Hva er det som er skalpellen her? Er det den der som er skalpellen?» «Nei, det der er skalpellen. Sett i gang og skjær da, hvis du absolutt må. Ta det første snittet.» «Slik?» «Ikke der, din tosk!» «Ingen snitt her,» sa Yossarian og skimtet gjennom den lettende tåken av følelsesløshet de to fremmede som sto bøyd over ham, klar til å begynne å skjære i ham. «Enda en som blander seg inn,» klaget den første doktoren sarkastisk. «Kommer han til å fortsette å snakke slik mens jeg opererer ham?» «De kan ikke operere ham før jeg gir tillatelse til det,» sa en kontorist. «De kan ikke gi tillatelse til det før jeg sier det er i orden,» sa en fet, overlegen oberst med en svær bart i et enormt, lyse­ rødt ansikt som var presset like inntil Yossarians og utstrålte en brennende hete som bunnen av en veldig stekepanne. «Hvor er De født?» Den fete, overlegne obersten minnet Yossarian om den fete, overlegne obersten som hadde forhørt feltpresten og er­ klært ham skyldig. Yossarian stirret opp på ham som gjennom en glassaktig hinne. Den kvalmende lukten av formaldehyd og alkohol gjorde luften søt. «På en slagmark,» svarte han. 468

«Nei, nei. Jeg mener hvilket land.» «I Slaraffenland.» «Det er ikke noe ordentlig land.» «La meg ta meg av ham,» ba en mann med ansikt som en øks, innsunkne, bitre øyne og tynn, ondskapsfull munn. «De tror kanskje De er morsom?» spurte han Yossarian. «Han fantaserer,» sa en av doktorene. «Hvorfor lar De oss ikke ta ham med inn igjen for å behandle ham skikkelig?» «La ham bare ligge her hvis han fantaserer. Han kunne komme til å si noe kompromitterende.» «Men han silblør fremdeles. Kan De ikke se det? Han kan blø seg i hjel.» «Det er til pass for ham!» «Ja, det er bare til pass for den tåpelige idioten,» sa den fete, overlegne obersten. «Vel, John, la oss snakke ut. Vi må komme frem til sannheten.» «Kall meg Yo-Yo. Det gjør alle de andre.» «Vi vil gjeme De skal samarbeide med oss, Yo-Yo. Vi er Deres venner, og vi vil gjerne De skal stole på oss. Vi er her for å hjelpe Dem. Vi skal ikke gjøre Dem noe vondt.» «La oss kjøre tommeltottene ned i såret og åpne det,» fore­ slo mannen med ansikt som en øks. Yossarian lot øynene falle igjen og håpet de ville tro han var bevisstløs. «Han har besvimt,» hørte han dem si. «Kan vi operere ham nå, før det er forsent? Det kunne jo hende han døde.» «Vel, bare ta ham. Jeg håper den slubberten dør.» «De kan ikke operere ham før jeg tillater det,» sa kon­ toristen. Yossarian spilte død med lukkede øyne mens kontoristen ga dem tillatelse ved å rasle med noen papirer, og så ble han trillet langsomt inn i et kvalmt, mørkt rom med skjærende flomlys i taket, hvor den kvalmende lukten av formaldehyd og søt alkohol var enda sterkere. Den gjennomtrengende stan­ ken var behagelig berusende. Han luktet eter og hørte singlingen av glass. Han lyttet med hemmelighetsfull, egoistisk hen­ rykkelse til den anstrengte pustingen til de to doktorene. Det frydet ham at de trodde han var bevisstløs og ikke visste at han hørte hva de sa. Det virket så tåpelig, alt sammen, inntil en av doktorene sa: «Vel, mener du vi ikke klarer å redde ham? De kommer kanskje til å bli forbannet på oss hvis vi klarer det.» «La oss operere,» sa den andre doktoren. «La oss skjære ham opp og en gang for alle se hva som er inni ham. Han

469

klager stadig vekk over leveren sin. Leveren hans ser temme­ lig liten ut på røntgenbildet her.» «Det der er milten hans, din tosk. Dette er leveren.» «Nei, det er det ikke. Det er hjertet. Jeg skal vedde på at dette er leveren- Men det skal vi nok finne ut når jeg bare be­ gynner å operere. Synes du jeg skulle vaske hendene først?» «Ingen operasjon,» sa Yossarian og åpnet øynene og for­ søkte å sette seg opp. «Enda en som blander seg inn,» fnyste den ene doktoren indignert. «Er det ikke mulig å få ham til å holde munn?» «La oss gi ham full bedøvelse og slå ham ut. Så kan vi gjøre hva vi vil med ham.» De ga Yossarian full bedøvelse og slo ham ut. Han våknet på et eneværelse, brennende tørst og innsvøpt i eterduft. Oberstløytnant Korn satt ved sengekanten og ventet rolig på en stol, iført sekkete, olivenfarvet ullskjorte og sekkete, olivenfarvede bukser. Et forbindtlig, flegmatisk smil hang på skrå over det brune ansiktet med de gamle skjeggstubbene, og han gned seg over det skallete hodet med håndflatene. Han bøyde seg småleende mot Yossarian da han våknet og for­ sikret ham på det aller vennligste om at avtalen fremdeles sto ved makt såfremt Yossarian ikke døde. Yossarian brakk seg, og oberstløytnant Korn sprang opp ved det første hostet og rømte med alle tegn til avsky, så Yossarian skjønte før han sank tilbake i sløv uklarhet at det var ingenting så galt at det ikke var godt for noe. En hånd med sterke fingrer ristet ham hensynsløst våken. Han snudde seg og åpnet øynene og så en fremmed mann med ondskapsfullt ansikt som vrengte leppene mot ham i en foraktelig grimase og skrøt: «Vi har kompisen din, kamerat. Vi har tatt kompisen din.» Yossarian ble kald og svimmel igjen og begynte å svette. «Hvem er kompisen min?» spurte han da han så feltpresten sitte der oberstløytnant Korn nylig hadde sittet. «Kanskje det er jeg som er kompisen Deres,» svarte felt­ presten. Men Yossarian hørte ham ikke og lukket øynene. Noen ga ham vann å drikke og listet seg vekk igjen. Han sov og våknet og følte seg i fin form til han snudde hodet for å smile til feltpresten og så at det ikke var ham, men Aarfy. Yossarian stønnet instinktivt og fortrakk ansiktet i uutholde­ lig irritasjon da Aarfy kremtet og spurte hvordan han hadde det. Aarfy så forundret ut da Yossarian spurte hvorfor han ikke satt i fengsel. Yossarian lukket øynene for å få ham til å gå igjen. Da han åpnet dem, var Aarfy forsvunnet, og felt­ 470

presten satt der isteden. Yossarian satte i å le da han så feltprestens muntre flir og spurte hva pokker han var så glad £or. «Jeg er så glad på Deres vegne,» svarte feltpresten med opphisset oppriktighet og glede. «Jeg hørte i staben at De var alvorlig såret, og at De ville bli sendt hjem hvis De overlevde. Oberstløytnant Korn sa tilstanden var kritisk. Men nå har jeg nettopp fått høre av en av doktorene her at såret Deres i virkeligheten bare er ganske lite, og at De sannsynligvis vil bli skrevet ut om en dag eller to. Det er ingen fare på ferde for Dem. Det er ikke alvorlig i det hele tatt.» Yossarian lyttet til feltprestens nyheter med enorm lettelse. «Det er fint.» «Ja,» sa feltpresten, og en svak rødme av barnslig glede bredte seg over kinnene hans. «Det er riktig fint.» Yossarian lo og kom til å tenke på den første samtalen han hadde hatt med feltpresten. «Kan De huske at vi traff hver­ andre for første gang på sykehuset? Nå ligger jeg her igjen. Det er nesten som om vi bare skulle treffe hverandre på sykehus. Hvor har De holdt til i det siste?» Feltpresten trakk på skuldrene. «Jeg har bedt endel til Gud,» tilsto han. «Jeg forsøker å holde meg i mitt eget telt så ofte jeg kan, og jeg ber hver gang jeg ser sersjant Whit­ comb forsvinne, så jeg ikke behøver være redd for at han skal gripe meg i det.» «Hjelper det?» «Det hjelper meg i hvert fall til å tenke på noe annet enn plagene mine,» svarte feltpresten og trakk på skuldrene igjen. «Og så har jeg jo litt å gjøre så lenge det står på.» «Men da er jo alt vel og bra, ikke sant?» «Javisst,» sa feltpresten begeistret som om tanken ikke hadde slått ham før. «Jo, da er nok alt vel og bra.» Han bøyde seg impulsivt frem med klosset bekymring. «Yossarian, det er vel ikke noe jeg kan gjøre for Dem mens De ligger her, noe jeg kan skaffe Dem?» Yossarian ertet ham spøkefullt. «Som leketøy, eller sukkertøy eller tyggegummi?» Feltpresten rødmet igjen og lo forlegent, men ble så med ett alvorlig og full av ærefrykt. «Som bøker kanskje,.eller hva som helst. Men jeg skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne gjøre for Dem for å gjøre Dem lykkelig. Vi er meget stolte av Dem, alle sammen, vet De.» «Stolte?» 471

«Naturligvis. Fordi De risikerte livet ved å stanse den nazimorderen. Det var en nobel handling.» «Hvilken nazimorder?» «Han som kom for å drepe oberst Cathcart og oberstløyt­ nant Korn. Og De reddet dem. Han kunne ha drept Dem da De kjempet med ham ute på galleriet. De kan prise Dem lykkelig at De er i live.» Yossarian lo hånlig da han skjønte hvordan det hang sam­ men. «Det var ingen nazimorder.» «Visst var det det. Oberstløytnant Korn har selv fortalt det.» «Det var kjæresten til Nately. Og det var meg hun var ute etter, ikke oberst Cathcart eller oberstløytnant Korn. Hun har forsøkt å drepe meg helt siden jeg bragte henne nyheten om at Nately var død.» «Men hvordan henger dette sammen?» spurte feltpresten bestyrtet og forvirret og ikke så lite irettesettende. «Både oberst Cathcart og oberstløytnant Korn så at han løp sin vei. Den offisielle rapporten hevder at De hindret en nazimorder i å drepe dem.» «Ikke tro på den offisielle rapporten,» rådet Yossarian ham tørt til. «Den er en del av handelen.» «Hvilken handel?» «Handelen jeg inngikk med oberst Cathcart og oberstløyt­ nant Korn. De skal sende meg hjem som en stor krigshelt så­ fremt jeg sier pene ting om dem til alle jeg treffer og aldri kritiserer dem i nærvær av andre forat de beordrer de andre til å fly flere tokt.» Feltpresten var dypt rystet og reiste seg halvveis i stolen. Han var både skuffet og oppbragt. «Men det er da forferde­ lig! Det er en skammelig og skandaløs handel. Synes ikke De også det?» «Motbydelig,» svarte Yossarian og stirret uttrykksløst opp i taket mens han såvidt lot bakhodet hvile på puten. «Husker jeg ikke feil, var motbydelig nettopp den karakteristikken vi ble enig om.» «Men hvordan kunne De gå med på noe sånt?» «Jeg hadde valget mellom det og krigsrett, pastor.» «Ah,» utbrøt feltpresten med et uttrykk av utilslørt bekla­ gelse og la håndbaken over munnen. Han satte seg urolig ned i stolen igjen. «Jeg skulle ikke ha sagt et ord.» «De ville ha sperret meg inne i fengsel sammen med andre forbrytere.» «Javisst. De må selvfølgelig gjøre det De mener er rett og

472

riktig.» Feltpresten nikket fremfor seg som om han hadde satt strek under saken, og henfalt til forlegen taushet. «Vær ikke redd,» sa Yossarian med en nedslått liten latter etter at det var gått flere sekunder. «Jeg kommer ikke til å gå med på det.» «Men De er nødt,» protesterte feltpresten og lente seg be­ kymret frem. «Det er De faktisk. Jeg hadde ikke rett til å for­ søke å påvirke Dem. Jeg hadde ærlig talt ikke rett til å si noe som helst.» «De har ikke påvirket meg.» Yossarian halte seg over på siden og ristet høytidelig spottende på hodet. «Herregud, pastor! Kan De tenke Dem en større synd? Redde oberst Cathcarts liv! Det er i hvert fall en forbrytelse jeg ikke vil ha på rullebladet mitt.» Feltpresten vendte forsiktig tilbake til emnet. «Hva vil De gjøre isteden? De kan ikke la dem putte Dem i fengsel.» «Fortsette å fly. Eller kanskje jeg virkelig gjør alvor av å desertere og la dem fange meg igjen. For det kom de sann­ synligvis til å klare.» «Og så ville de sette Dem i fengsel. Kunne De tenke Dem å bli satt i fengsel?» «Så får jeg heller fortsette å fly til krigen slutter. Jeg kan ikke skjønne annet. Noen overlever vel også.» «Men De kan bli drept.» «Ja, jeg kan nok ikke fly mer.» «Men hva vil De gjøre?» «Jeg vet ikke.» «Vil De la dem sende Dem hjem?» «Jeg vet ikke. Er det varmt ute? Det føles svært varmt her inne.» «Det er temmelig kaldt ute,» sa feltpresten. «De skjønner,» sa Yossarian ettertenksomt, «det hendte noe meget underlig her for en stund siden — kanskje jeg bare drømte det forresten. Jeg syntes det kom inn en fremmed her og fortalte at de hadde tatt kameraten min. Jeg lurer på om jeg bare har innbilt meg det.» «Det tror jeg ikke De har gjort,» sa feltpresten. «De be­ gynte å fortelle meg om ham da jeg var innom ista.» «Da sa han det altså. Vi har kompisen din, sa han. Vi har tatt kompisen din. Jeg har aldri sett make til ubehagelig mann. Jeg lurer bare på hvem denne kompisen min kan være.» «Jeg liker å betrakte meg som Deres kompis, Yossarian,» sa feltpresten med ydmyk oppriktighet og smakte usikkert 473

på det uvante ordet. «Og meg har de sannelig tatt. De har noe på meg, mener de, og holder meg under konstant over­ våking. De har meg nøyaktig der de helst vil ha meg. Det sa de i hvert fall da de forhørte meg.» «Jeg tror neppe det var Dem han siktet til,» erklærte Yos­ sarian. «Jeg tror heller det må være en som Nately eller Dunbar. En eller annen som er falt i krigen, ikke sant, som for eksempel Clevinger, Orr, Dobbs, Kid Sampson, McWatt?» Yossarian utstøtte et forskrekket hikst og ristet på hodet. «Nå skjønner jeg det,» utbrøt han. «Akkurat nå gikk det opp for meg. De har alle kameratene mine. Ikke sant? De eneste som er igjen, er meg og Sultne Joe.» Det prikket i ham av redsel da han så feltpresten blekne. «Hva er det, pastor?» «Sultne Joe er død.» «Å Gud, nei! Falt i kamp?» «Han døde i søvne mens han drømte. De fant en katt på ansiktet hans.» «Stakkars jævel,» sa Yossarian og begynte å gråte og gjemte det tårevåte ansiktet i armkroken. Feltpresten forlot ham uten å si farvel. Yossarian spiste et eller annet og la seg til å sove. Han ble ristet våken midt på natten. Han slo øynene opp og så en mager, ondskapsfull mann i pyjamas og pasientbadekåpe som sto ved sengekanten og så på ham med et nifst flir. «Vi har kompisen din. Vi har tatt kompisen din.» Yossarian brøt nesten sammen. «Hva pokker snakker De om, mann?» utbrøt han med begynnende panikk. «Det vil nok vise seg, kamerat. Det vil nok vise seg.» Yossarian langet ut mot strupen på sin plageånd med den ene hånden, men mannen gled uanstrengt ut av rekkevidde og forsvant i korridoren med en ond latter. Yossarian lå skjelv­ ende igjen med hamrende hjerte. Han var badet i iskald svette. Han lurte på hvem kompisen hans kunne være. Det var mørkt på sykehuset og helt stille. Han hadde ingen klokke som kunne fortelle ham hvor langt det var på natt. Han var lys våken og visste han var fanget i en av disse søvnløse, sengevarme nettene som ikke oppløser seg i morgen før etter en hel evighet. En bankende kulde snek seg oppover langs bena hans. Han frøs og tenkte på Snowden som aldri hadde vært kompisen hans, men en guttunge han såvidt kjente, og som lå hardt såret og frøs i hjel i en dam av harskt, gult sol­ lys som plasket inn i ansiktet hans gjennom kanonporten da Yossarian krabbet bakover i flyet og over bombeluken etter at Dobbs over intercommen hadde bønnfalt ham om å hjelpe 474

skytteren, hjelpe skytteren for Guds skyld! Yossarian følte maven vrenge seg med det samme blikket hans fanget inn den makabre scenen; han syntes det var motbydelig og stanset fryktsomt et øyeblikk før han på hender og knær krabbet videre nedover gjennom den trange tunnelen over bombeluken ved siden av den forseglede bølgepappesken med første­ hjelpsutstyret. Snowden lå på ryggen på gulvet med bena ut­ strakt, fremdeles langt bortimot ubehjelpelig i den splintsikre drakten, hjelmen, fallskjermselene og redningsvesten. Like ved siden av ham på gulvet lå den lille haleskytteren bevisst­ løs. Yossarian kunne ikke unngå å få øye på såret med en gang; det var på utsiden av låret og virket så stort og dypt som en fotball. Det var umulig å si hvor de frynsete, blodtrukne overallsrestene sluttet og det opprevne kjøttet begynte. Det fantes ikke morfin i førstehjelpspakken; ikke noe annet enn det bedøvende sjokket av selve det gapende s