Vitenskapens historie. 1 : Vitenskapen oppstår 8253008929 [PDF]

Zitiervorschau

J. D. Bernal

Vitenskapens historie Bind 1: Vitenskapen oppstår

100 illustrasjoner

Oversatt av Aksel Bull Njå

Pax forlag a.s., Oslo 1978 (I samproduksjon med Modtryk, Danmark)

Omslag av Harald Gulli. Orginalens tittel: Science in History. Vol. 1: The Emergence of Science Copyright ® J. D. Bernal 1965, 1969 Utgitt første gang av C. A. Watts & Co. Ltd, 1954 Oversatt etter 4. illustrerte utgave, 1969. ISBN 82-530-0892-9 Dansk ISBN 8787620-33-2 Trykt hos Petlitz Boktrykkeri As.

001.09

Innhold

BIND I VITENSKAPEN OPPSTÅR

Om den norske utgaven 9 Forord til den norske utgaven ved Otto Bastiansen Forord til første utgave 13 Forord til tredje utgave 21

11

Del 1 Vitenskapens framvekst og karakter

Kapittel 1: Innledning

1.1 1.2 1.3 1.4 1.5

Vitenskap som institusjon 33 Vitenskapens metoder 37 Vitenskapens kumulative tradisjon 44 Vitenskap og produksjonsmidler 48 Naturvitenskapen, en kilde til ideer 52

1.6 Vekselvirkningene mellom vitenskap og samfunn 56 Del 2 Vitenskap i oldtidens verden

Innledning til del 2 63 Kapittel 2: De første menneskesamfunn: Den eldre steinalder

2.1 2.2 2.3 2.4 2.5 2.6 2.7

Samfunnets opprinnelse 67 Den materielle basis for det primitive liv 68 Den sosiale basis for det primitive liv 73 Opprinnelsen til rasjonell vitenskap 79 Omformingen av omgivelsene 83 Sosial organisasjon og ideer 87 Hva det primitive mennesket utrettet 89 5

Kapittel 3: Jordbruk og sivilisasjon

3.1 3.2 3.3 3.4 3.5 3.6 3.7 3.8

Mot en produktiv økonomi 93 Sivilisasjon 101 Sivilisasjonens teknikk 111 Opprinnelsen til den kvalitative vitenskap 119 Den tidligste vitenskaps klasseopprinnelse 129 Gode og dårlige resultater av de første sivilisasjoner Sivilisasjonens spredning 140 Arven fra den eldste sivilisasjon 144

Kapittel 4: Jernalderen: Den klassiske kultur

4.1 4.2 4.3 4.4 4.5 4.6 4.7 4.8 4.9

Jernalderkulturens opprinnelse 147 Jernalderens byer 155 Fønikere og hebreere 159 Grekerne 161 Den tidlige greske vitenskap 171 Det athenske bidrag 192 Alexanders rike 209 Roma og den klassiske vitenskaps forfallsperiode 225 Arven etter den klassiske verden 236

Del 3 Vitenskapen i troens tidsalder

Innledning til del 3

249

Kapittel 5: Vitenskapen i overgangen til føydalismen

5.1 5.2 5.3 5.4 5.5 5.6 5.7

Sivilisasjonens utvikling etter Romerrikets fall 253 Troens tidsalder 256 Dogme og vitenskap 260 Reaksjon på hellenismen 264 Muhammed og utviklingen av islam 269 Islamittisk vitenskap 273 Den islamittiske kulturs forfall 282

Kapittel 6: Middelalderens vitenskap og teknikk

6.1 Den mørke middelalder i Vest-Europa 287 6.2 Føydalsystemet 289 6

253

134

6.3 6.4 6.5 6.6 6.7 6.8

Kirken i middelalderen 294 Skolastikerne og universitetene 296 Middelalderens vitenskap 303 Omdanningen av middelalderens økonomi 310 Utviklingen av seinmiddelalderens økonomi 328 Hva ble utrettet i middelalderen? 333

Noter 343 Bibliografi til bind I 357 BIND 2:

Del 4 Den moderne vitenskap blir til Del 5 Vitenskap og industri

BIND 3: Del 6 Vitenskapen i vår tid BIND 4:

Del 7 Samfunnsvitenskapene - fortid og framtid Del 8 Konklusjoner

7

Om den norske utgaven

Til grunn for denne norske utgaven av Vitenskapens historie ligger den illustrerte engelske utgaven av 1969 (4. utg.). De eneste forandringene i forhold til originalen er at person- og saksregisteret for hele verket i den norske utgaven er samlet i fjerde bind og at forfatterens forord til siste utgave er sløyfet. Her skal vi bare gi leseren en kort orientering om fotnoter og biblio­ grafi til verket. Notene er samlet sist i hvert bind og i teksten er de merket med * (eller med ** dersom det er mer enn en fotnote på en side). Bibliografien faller i åtte deler som svarer til verkets åtte deler. Første bind inneholder del 1-3, annen bind inneholder del 4 og 5, tredje bind del 6 og fjerde bind del 7 og 8. Bibliografiens del 1 består av tre avsnitt. Det første har med bøker som dekker hele verket, inkludert allmenne vitenskapshistoriske oversikter. Annet avsnitt inneholder historiske framstillinger av enkeltvitenskaper og de bøker som er rele­ vante for verkets del 1. Det tredje avsnittet består av en liste over tidsskrifter som det er referert til gjennom hele verket. Del 2, 3, 4 og 5 av bibliografien er hver inndelt i to avsnitt. Det første består hver gang av de viktigste bøkene som er relevante for den aktuelle delen, det andre er av de øvrige bøker. I del 6 av bibliografien består første avsnitt av bøker som dekker innledningen og kapittel 10, de fysiske vitenskaper. Det andre avsnittet dekker kapittel 11, de biologiske vitenskaper. Bibliografiens del 7 inneholder bøker som dekker innledningen og kapittel 12 og 13, om samfunnsvitenskapene. Del 8 har med bøker som dekker kapittel 14, konklusjonene. I teksten er det vist til bibliografien med tall (uten parantes) og referansesystemet er slik: første tall viser til den aktuelle delen av bibliografien, annet tall refererer til bokens nummer i denne delen, og det tredje tallet (som bare sjelden oppgis) refererer til sidetallet i boken. For å ta et eksempel: 2-5-56 viser til side 56 i den boken som har nummer 5 i bibliografiens del 2, dvs. Farringtons Science in Antiquity. Kryssreferanser, dvs. henvisninger til andre avsnitt i verket, er angitt med tall i parantes. Her er referansesystemet slik: første tall viser til et av de fire bindene, annet tall til del (det er 8 deler i alt) og de to siste tallene viser til kapittel og underavsnitt innenfor den aktuelle 9

delen. For å ta et eksempel: (1.3., 5.6) viser til bind 1, del 3, kapittel 5, underavsnitt 5.6. Dette underavsnittet har overskriften 5.6 Islamittisk vitenskap. Til slutt i denne forbindelse vil vi nevne at bibliografien i den norske utgaven uforandret gjengir den engelske. Illustrasjonene er valgt ut av Colin Ronan, som også har skrevet bildetekstene.

10

Forord til den norske utgaven

Professor Bemal er en av de mest originale forskere som har levd i vår tid. Det har vært hevdet at han ikke selv fikk Nobelprisen fordi han ga sine beste idéer til sine elever og kolleger som, flere av dem, i sin tur fikk prisen. Bemal var født i 1901 i Irland og var mangeårig professor i fysikk og krystallografi ved London universitet. For sin vitenskapelige innsats fikk han stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Han var «Fellow of the Royal Society», medlem av mange utenlandske akademier og innehaver av æresdoktorgraden og andre hedersbevis fra mange land. Til tross for at Bernals vitenskapelige spesialfelt lå innen grunn­ forskningen hvor han ytet en formidabel innsats, var han meget opptatt av vitenskapens anvendelse i samfunnet. Han hadde en sterk tro på naturvitenskapen som en mektig drivkraft for en positiv samfunnsut­ vikling, samtidig som han var bekymret for at forskerne skulle bli «blinde og hjelpeløse brikker i vår tids store drama om bruk og misbruk av naturvitenskapen». Som en konsekvens av denne sin holdning engasjerte han seg sterkt i samfunnsdebatten og opptrådte ikke bare som utenforstående kritiker, men deltok aktivt i komiteer og råd. Han var således vitenskapelig rådgiver på toppnivå for sitt land under krigen, og etter krigen var han formann i komitéen for vitenskapelig rådgivning for det britiske arbeidsministerium. Samtidig engasjerte han seg i internasjonale faglige og politiske organisasjoner. F.eks. var han en periode president i «International Union of Crystallography» og var visepresident i «World Federation of Scientific Workers». Bernal var naturlig nok og i likhet med mange andre naturforskere sterkt engasjert og dypt bekymret over vitenskapens rolle i krigsindustrien. Han var en realistisk fredsforkjemper, noe som blant annet fikk uttrykk i hans bok «En verden uten krig» fra 1958. Det har neppe vært noen forsker i vår tid som kombinerte evnen til å trenge i dybden i sitt spesialfelt med evnen til en nesten allvitende forståelse av og oversikt over vår totale vitenskapelige erkjennelse. En fysiker eller kjemiker vil sannsynligvis betegne hans teoretiske studier over vannets struktur eller hans krystallografiske studier over store biologiske molekyler som hans fremste vitenskapelige innsats. Men hans aktivitet spredte seg videre vidt utover i naturvitenskapen og omfattet fundamentale spørsmål som solsystemets opprinnelse og li­ vets opprinnelse. Allikevel vil han kanskje først og fremst bli husket fordi han med grunnlag i sine fremragende kunnskaper og skaperevne i vide områder innen naturvitenskapen sprengte seg ut av naturviten­ skapens rammer, slik at hans virkefelt kom til å omfatte også filosofi,

11

samfunnsvitenskap og humaniora. Han viste oss at de to kulturer var deler av en og samme kultur. Noe av Bernals viten er nedfelt i hans berømte bok som nå foreligger på norsk. Da boken første gang utkom i 1954 gjorde den et sterkt inntrykk, i første omgang i naturvitenskapelige kretser. Senere ble boken kjent og studert av historikere og samfunnsforskere og har etter hvert fått en leserskare også blant folk utenfor de vitenskapelige mil­ jøer. Boken har sterkt medvirket til mellomfaglige diskusjoner og me­ ningsutvekslinger mellom naturvitere og samfunnsvitere. Den disku­ sjon som har funnet sted i de siste 20 år om vitenskapens rolle i historien og den historiske utviklings innflytelse på vitenskapen, har hatt Ber­ nals berømte bok som en av de viktigste inspirasjonskilder. Bernal ble tidlig studert i Norge både blant fagkolleger og andre. Selv ble jeg av mine lærere ved universitetet tidlig konfrontert med Bernals vitenskapelige arbeider. Videre husker jeg at Johan Scharffenberg for 30-40 år siden holdt foredrag om Bernals samfunnsengasjement i Realistforeningen på Blindern. Da vår mest prominente gjesteforelesningsserie i naturvitenskap ble etablert i 1967, «The Hassel Lecture», for å hedre vår store kjemiker professor Odd Hassel, var det naturlig at Bernal ble tiltenkt oppgaven som den første foreleser i serien. Bernal måtte med beklagelse avslå denne oppgave da hans helse allerede på det tidspunkt var sviktende, og helsen ble stadig dårligere til hans død i 1971. Bernal gledet seg meget over sine forbindelser i Norge og ga spesielt uttrykk for sin stolthet over å være medlem av Det norske vitenskapsakademi. Bernal var politisk meget radikal, erklært kommunist. Mange av de idéer som idag oppfattes som nye i radikale kretser, var han opptatt av for lang tid siden. På ett punkt adskilte han seg imidlertid markant fra representantene fra enkelte av de grupper som idag erklærer seg som venstresidens avantgarde. Han var tolerant. Han respekterte andres syn, vitenskapelig, politisk og religiøst. Han kunne i det internasjonale vitenskapelige og kulturelle samarbeid funksjonere i utmerket samar­ beid med helt anderledes tenkende. Hans klare intellekt hadde ikke behov for den beskyttelse som ofte resulterer i flukt inn i sekteriske og lukkete grupper av meningsfeller. Bernal var vel optimist av naturen, men en optimist som ikke overså farene. Hans tro på vitenskap som drivkraft i samfunnet var kombinert med bevisstheten om forskernes ansvar. Han var kanskje mere enn noen forsker jeg har kjent, opptatt av at forskningen skulle komme hele samfunnet og ikke bare enkelte grupper til gode. Bernal rettet faktisk en moralsk appell til sine forskerkolleger, en appell som i dag er mere aktuell enn noensinne. De motforestillinger som i dag gjør seggjeldende i vide kretser mot mange trekk i vår teknologiske og samfunnsmessige utvikling, oppsto faktisk først i forskningsmiljøene. Bernal var en av de fremste blant dem som bidro til å vekke disse motforestillinger. Otto Bastiansen 12

Forord til første utgave

11948 ble jeg bedt om å holde Charles Beard-forelesningene ved Ruskin College, Oxford. Det emnet jeg valgte var «Vitenskapen i samfunnets historie». Det var noe som hadde interessert meg i mange år, og det syntes ikke å være vanskelig å presentere emnet for et forstandig publikum uten spesielle forutsetninger. Da jeg gikk i gang med foreles­ ningene, og enda mer da jeg påtok meg å gi dem ut i bokform, begynte jeg å skjønne at jeg hadde tatt fatt på et emne som krevde langt mer av studier og hardt tankearbeid enn hva jeg hittil hadde ofret på det. Så viste det seg å være altfor fascinerende til å oppgi, og jeg bestemte meg for å holde fast på det. Det første resultat av dette forsett er denne bok, et verk som jeg hadde håpet å gjøre klart på tre uker, men som allerede nå har lagt beslag på det dobbelte antall år. Det er først nå jeg begynner å begripe hvilke problemer som knytter seg til vitenskapens plass i historien. De som i tidligere tider arbeidet med vitenskap greidde å overse alt som ikke deres umiddelbare forgjengere hadde gjort, de greidde tilmed å forkaste fortidens tradisjoner som var mer egnet til å blokkere enn til å påskynde vitenskapens framgang. Nå derimot har fortidens problemer og den uavviselige sammenheng mellom disse problemene og viten­ skapens framrykking, tvunget oppmerksomheten over på dens histo­ riske aspekter. For å få vite hvordan vi skal mestre de vanskeligheter vi møter og sette vitenskapens nye krefter inn for velferd istedenfor ødeleggelse, blir vi nødt til på nytt å finne ut hvordan den nye situasjon har oppstått. Det skyldes i første rekke innflytelsen fra den marxistiske tenkning at det i de siste tretti år har utviklet seg en idé om at begivenheter i samfunnet ikke bare påvirker de hjelpemidler vitenskapsmennene be­ nytter seg av i sin forskning, men også de idéer de lar seg lede av. Disse tanker har både vært motsagt og støttet; men i denne kontrovers er tidligere synspunkter på hvilken direkte innflytelse vitenskapen har på samfunnet kommet i skyggen. Jeg har enda en gang villet understreke hvor sterkt naturvitenskapens framgang har bidradd til å påskynde selve samfunnets framgang; ikke bare når det gjelder de økonomiske forandringer som følge av vitenskapelige oppdagelser, men også gjen­ nom virkningen på det allmenne tenkesett som skyldes innflytelsen fra de vitenskapelige teorier. 13

Men jeg fant snart ut at dette betydde noe langt mer enn å lage en katalog over oppfinnelser og hypoteser, og ved eksempler vise hvordan disse hadde påvirket den økonomiske og politiske utvikling. Det var noe som ofte var gjort allerede. Om det skulle bli tale om noe nytt og betydningsfullt, ville intet mindre være tilstrekkelig enn en fullstendig overprøving av forholdet mellom vitenskap og samfunn. Det ville være like ensidig bare å vurdere virkningene av vitenskapen på samfunnet som bare å vurdere samfunnets virkninger på vitenskapen. Heller ikke ville det være nok å begrense undersøkelsen til nyere tid. Det kunne vært nok om det bare gjaldt å vise hvordan materielle forandringer har påvirket det livsmønster som den industrielle revolu­ sjon brakte med seg, og som siden bare har gått fortere og fortere. Men den som vil prøve å klarlegge hvordan vitenskapens framgang har forandret hele menneskets tenkesett, vil også måtte gå tilbake til renes­ sansens store kontroverser om himmelens natur, ja helt til antikken, for uten teorier fra den gang ville disse kontroverser ikke hatt noen me­ ning. Det var ingen ting annet å gjøre enn så vidt mulig å følge hele historien helt fra det menneskelige samfunns opprinnelse. Det innebar et parallellstudium av all sosial og økonomisk historie i forhold til vitenskapens historie. Oppgaven oversteg langt et enkelt individs mu­ ligheter, det gjelder tilmed for folk som har viet hele sitt liv til historiske studier. For en travel vitenskapsmann uten trening i den historiske forsknings teknikk ville det være den rene formastelighet å forsøke seg på en altomfattende analyse og presentasjon av den siden ved histo­ rien. Likevel syntes det å være en unnskyldning for å gjøre et første forsøk på å risse opp feltet, om så bare for ved egne feil og mangler å stimulere andre med bedre tid og kvalifikasjoner til å lage et mer autoritativt bilde. Dessuten kan det i utgangspunktet være visse kompenserende fortrinn for en arbeidende vitenskapsmann som har levd lenge nok til å ha fulgt med i og attpå til aktivt vært med på den vitenskapelige utviklingen, gjennom kritiske tider med både vitenska­ pelige og sosiale omskiftelser. Jeg har faktisk vært usedvanlig heldig ved å ha førstehånds erfaring i gjennomføring og organisering av viten­ skapelig arbeid. Jeg har opplevd at dette er blitt påkalt og brukt til praktiske formål både i fred og i krig. Det er i lys av denne erfaring jeg har forsøkt å vurdere de vilkår og holdninger som har hersket innenfor og utenfor vitenskapen i vår tid. Det er her ikke gjort noe forsøk på å presentere et kronologisk ensartet bilde. Vårt eget århundre har vært vitne til et kraftig oppsving innen vitenskapen og har sett at vitenskapen er blitt brukt raskt og med sterk virkning - det er nok å vise til eksempler som penicillin og atombom­ ben. Det er grunnen til at betraktninger over utviklingen av vitenska­ pen i det tjuende århundre har lagt beslag på godt og vel halvparten av

14

boka. Her har dagens forsker et godt utgangspunkt som historiker, og den enkelte leser kan kritisere ut fra sine egne erfaringer. Vitenskap er gjennom hele framstillingen tatt i meget bred forstand og ingen steder har jeg gjort forsøk på å stenge den inn i noen definisjon. Vitenskapen har i virkeligheten forandret natur gjennom hele vår histo­ rie, og det i en slik grad at ingen definisjon ville kunne passe. Skjønt jeg har hatt som mål å ta med alt som kalles vitenskap, er midtpunktet for interessen lagt på naturvitenskap og teknologi. Grunnen til dette som jeg seinere skal komme inn på - er at samfunnsvitenskapene fra første stund har vært innvevd i tradisjon og rituale og først har tatt for under innflytelse av og etter modell av naturvitenskapene. Det tema som til stadighet dukker opp er den mangslungne gjensidige påvirkning mellom teknikk, vitenskap og filosofi. Vitenskapen står som et begrep som binder sammen etablert og overlevert praksis hos de som arbeider til sitt livs opphold, mønsteret av idéer og tradisjoner som sikrer kontinuiteten i samfunnet og rettighetene og privilegiene til de klasser som opprettholder det.

Vitenskapen er på en måte ordnet teknikk; på en annen måte er den rasjonalisert mytologi. Fordi den begynte som en knapt påviselig del av håndverkernes hemmeligheter og prestenes lærdom, elementer som har bestått atskilt nesten gjennom hele den nedskrevne historien, tok det lang tid før vitenskapen etablerte en selvstendig eksistens i samfunnet. Tilmed da den fant sine særskilte uttrykksformer i medisin, astrologi og alkymi, utgjorde utøverne av disse profesjonene gjennom lange tider en liten gruppe, som snyltet på rike fyrster, geistelige og kjøpmenn. Det er først i de siste tre hundre år at vitenskap har blitt etablert som en profesjon som står på egne bein, med sin særskilte utdanning og litte­ ratur, og sitt fagfellesskap. I vår tid er vi vitne til en tilbakevending til gamle mellommenneskelige forhold. Det skjer ved at vitenskapen all­ ment finner seg vei inn til alle former av praktisk aktivitet og tenkning og enda en gang fører sammen vitenskapsmannen, arbeideren og admi­ nistratoren. Vitenskapens framskritt har vært alt annet enn jevn i tid og rom. Perioder med rask framgang har skiftet med lengre stagnasjonsperioder og tilmed tilbakegang. I tidens løp har sentrene for den vitenskapelige aktivitet ustanselig skiftet sted. Vanligvis har den heller fulgt enn ledet forflytningen av sentrene for kommersiell og industriell aktivitet. Ba­ bylon, Egypt og India har alle vært midtpunkter for antikk vitenskap. Hellas ble deres felles arvtaker, og her ble den rasjonelle basis for vitenskapen, slik vi kjenner den i dag, utarbeidet. Mennesketankens framrykking nådde et endepunkt endog før de klassiske bystaters for­ fall. Det var liten plass for vitenskap i Roma, og ingen plass innen de barbariske kongeriker i Vest-Europa. Den greske arv vendte tilbake til det Østen den var kommet fra. I Syria, Persia og India, ja tilmed i det 15

fjerne Kina, oppstod det nye bølger av vitenskap som løp sammen i en strålende syntese under islams banner. Det var fra denne kilden viten­ skap og teknikk fant veien til Europa i middelalderen. Der gjennomgikk de en utvikling, som selv om den til å begynne med var langsom, kom til å danne utgangspunktet for det store utbrudd av skapende aktivitet som resulterte i den moderne vitenskap. En ubrutt og aktiv tradisjon knytter oss til renessansens revolusjo­ nære vitenskap, selv om vi i denne utviklingen kan skille ut fire hovedperioder. Den første, med sentrum i Italia, førte til fornyelsen av mekanikk, anatomi og astronomi ved Leonardo, Vesalius og Copernicus, som knuste den autoritet antikken hadde opprettholdt med sine sentrale doktriner om mennesket og verden. Den andre perioden, som spredte seg til Nederland, Frankrike og Storbritannia, begynte med Bacon, Galileo og Descartes, og sluttet med Newton. Den utmeislet en matematisk-mekanistisk modell av verden. Etter en avbrytelse kom den tredje nydannelsen, som grupperte seg om det industrielle Stor­ britannia og det revolusjonære Paris. Den åpnet eksperimenteringens felter for vitenskapen, elektrisiteten hadde f.eks. grekerne ikke hatt kjennskap til. Det var da vitenskapen med sin kraft, sitt maskineri og sine kjemikalier kunne gi sitt avgjørende bidrag til forvandlingen av produksjon og transport. Den fjerde perioden, den største av alle i omfang og effekt, om ikke i egentlige intellektuelle ytelser, er vår tids vitenskapelige revolusjon. Vi er vitne til begynnelsen av en verdensvitenskap, som ved å forvandle gamle og skape nye industrier gjennom­ syrer alle sider av menneskelig liv. Det er også nå, under denne perio­ den av forvandling vi finner vitenskapen involvert i det voldsomme og skrekkinngydende drama som følger av krigene og de sosiale revolu­ sjoner. Det er i dag åpenbart at hver enkelt av disse store perioder innen vitenskapen tilsvarer en periode fylt av sosial og økonomisk omvelt­ ning. Den greske vitenskap gjenspeiler det pengedominerte, slaveribaserte jernaldersamfunns utfoldelse og undergang. Middelalderens lange interval markerer vekst og mangel på stabilitet i den føydale naturalhusholdningen med dens beskjedne bruk for vitenskap. Det var ikke før de føydale bånd ble brutt, da borgerskapet reiste seg, at vitenskapen kunne rykke videre fram. Kapitalismen og den moderne vitenskapen ble født i den samme bevegelsen. Utviklingsfaser i den moderne vitenskap markerer rekken av kriser i den kapitalistiske øko­ nomi. De to første periodene faller sammen med kapitalismens tidlige framstøt og med den første vellykte etablering av kapitalismen som dominerende økonomi i Holland og Storbritannia. Den tredje perioden innvarslet fabrikksystemet og syntes å forutsi triumfen for den pro­ gressive kapitalismen i allianse med vitenskapen. Da tiden for den siste perioden inntrådte, hadde kapitalismen allerede forvokst og forløftet seg. Sosialismens nye form var kommet til syne i kampen for å innta 16

plassen, og overta, for etter sitt eget hode å bruke den kraft vitenskapen nå framviste.

Ved å skrive dette, begynner en bare å stille problemet. Disse grove jevnføringer mellom sosial og vitenskapelig utvikling reiser et sentralt spørsmål. Hvordan påvirker vitenskapen den sosiale omdannelsen i enkeltheter? Hva var det som ga vitenskapen i det gamle Aten, renessansens Firenze, i det attende århundres Birmingham og Glasgow det spesielle driv og de nye trekk som kjennetegnet den? Og omvendt, hvordan kom vitenskapelige ytelser til å virke inn på den samtidige industri, handel, politikk og religion? Hvor meget av virkningen var av varighet, hvor meget var en forbigående mote? Dette er spørsmål som jeg har tatt for meg og prøvd å svare på. Under dette arbeid har jeg forsøkt å ta med så mange jeg kunne av de relevante faktorer. Jeg har prøvd å bestemme og beskrive muligheter og begrensninger, graden av økonomisk pågang og vilje til å holde fast på de framskritt som var gjort som kjennetegner hver enkelt periode. Men framgang er ikke gjort av upersonlige krefter, men av levende menn og kvinner. Deres liv og levevilkår, deres motiver, deres forhold til tidens politiske bevegelser, alt dette måtte tas med i overveielsene. På grunnlag av deres arbeider og deres skrifter måtte en vurdere hvor sterkt de var stimulert eller holdt tilbake av de idéer de hentet fra gamle tradisjoner eller fra aktive stridigheter i sin egen tid. Ved ethvert vendepunkt kommer denne konflikten mellom de kref­ ter som driver vitenskapen framover og de som vil holde den tilbake, i forgrunnen. Vi kan legge merke til hvordan de positive, progressive kreftene bryter seg vei ved begynnelsen av hver kritisk framrykning, og hvordan smålighetens og mørkemannsvesenets bakstreverske krefter tar sitt monn igjen når framrykkingen tar slutt. Men forholdene er forskjellige i hvert enkelt tilfelle, og krever å bli gransket for seg. Det ville være absurd å forestille seg enkle forklaringer på de kritiske faser i vitenskapens utvikling. Likevel, bare å bringe på bane forbindel­ sene mellom de sosiale, tekniske og vitenskapelige faktorer burde være nok til å gå videre, vinne fram til en dypere forståelse, selv om den ikke blir formulert. For mitt eget vedkommende vet jeg at å vende tilbake til fortiden, på denne måten har farget min forståelse av nåtiden og mine tanker om vitenskapens framtidige vei. Sant nok er framskritt innen vitenskapen, kanskje mer enn på alle andre felter av menneskelig foretaksomhet, mulig uten noen som helst historiekunnskap. Slik har det langt på vei vært; men en slik kunnskap er nødt til å påvirke framtidige retninger innenfor vitenskapen, og hvis fortidens lekser er riktig lært, vil framgangen bli både raskere og sikrere. Denne boka representerer et første forsøk på å gi en ordnet framstil­ ling av noen av disse lærdommer fra historien. Det er ikke, og er ikke tenkt å være, en ny vitenskapens historie, men den må nødvendigvis 2.

17

gjenta atskillig av denne historien og referere til enda mer. Den setter seg som mål å få fram den innflytelse vitenskapen har hatt, på andre sider av historien, direkte eller indirekte, gjennom innflytelsen på økonomiske forandringer eller gjennom den innflytelsen den øver på de idéene til tidens herskende klasser eller til dem som kjemper for å bli deres avløsere. Men som en vil få se, er den slags innflytelse sjelden klart avgrenset, den trekker heller ikke bare i en retning. Ofte nok er de idéer statsmenn og geistelige tror de har hentet fra den siste fasen i utviklingen av den vitenskapelige tenkning bare sin egen klasses og tids idéer, slik de gjenspeiles i bevisstheten hos vitenskapsmenn som har vært underlagt de samme sosiale påvirkninger. Det er ingen tvil om at mye av den innflytelsen som ble utøvet av Newton og Darwin i Stor­ britannia er av denne karakter. Det forhindrer ikke at de ble revolusjo­ nære når de ble lagt fram mot en annen sosial bakgrunn. Jo mer jeg har fulgt samspillet mellom vitenskapen og den sosialhistoriske bakgrunn, desto tettere har jeg funnet veven. Jeg begynte å øyne omfanget og vanskeligheten av den oppgaven jeg hadde innlatt meg på og det absolutt umulige i å gi både et helt overbevisende og lettfattelig bilde. Hvis jeg ikke fikk med nok, ville jeg bli anklaget for å påtvinge folk ferdiglagede slutninger; hvis jeg tok med for mye, ville leseren miste tråden i en masse detaljer. Jeg har forsøkt meg på det beste kompromiss jeg var i stand til, men det jeg har prestert, det må jeg innrømme, er mindre veldokumentert og mindre omhyggelig enn det ferdige verk jeg opprinnelig hadde planlagt. Jeg vil ha lykkes i den grad leseren kan følge den veien gjennom historien jeg har trukket opp. Heller enn at denne leser godtar noen av mine konklusjoner, ville jeg ønske at han kunne betrakte historien på en ny måte, for så å gjøre sine egne oppdagelser og utforme sine egne teorier.

Lengde og tid påtvang meg alvorlige begrensninger. Jeg måtte skrive en bok og ingen encyclopedi, og jeg måtte fullføre den på en fastlagt rekke år. Dette forhold, og det faktum at jeg aldri har sett meg i stand til å finne uavbrutte tidsrom til skriving, men har vært nødt til å ta opp arbeidet og legge det til side til uberegnelige tider, er ansvarlig for noen av bokens mangler. Det er en ting jeg mer enn noen annen er klar over: Jeg vet at framstillingen er full av unnlatelser og feil i detaljer som kunne ha vært behandlet riktig hvis jeg hadde hatt den tid og den skolering som skulle til for å oppdage og behandle dem. Jeg håper våkne lesere vil merke seg manglene og ikke forkaste hele verket fordi de på visse felter, der de selv har en spesiell kompetanse har funnet at jeg har kommet galt avsted. Jeg håper bare at feil som gjelder etablerte fakta eller skriver seg fra utelatelser i framstillingen ikke vil ramme verdien av mine slutninger, som jeg holder fast på. Ingen forsker kan i det lange løp ha garanti mot at de vurderinger han er kommet fram til blir underkjent, og det ville han neppe kunne ønske seg alvorlig heller. 18

Alt han eller hun slik som jeg selv, kan håpe på er å etablere velbegrunnede og meningsfylte forbindelser mellom kjennsgjerningene i så stor grad at de kan tjene som grunnlag for funn av nye fakta og nye forbin­ delser, selv om hans egne seinere skulle bli kullkastet. Planen med denne boka var opprinnelig bestemt av opplegget for de forelesninger den vokste fram av, men hver enkelt forelesning ble først et kapittel og svellet siden ut til et bind med flere kapitler. I innled­ ningskapitlet (Del 1,1. kapittel) blir hovedproblemene formulert, og det er noen alminnelige betraktninger om vitenskapens natur og meto­ der og om dens plass i samfunnet. På grunn av den abstrakte karakter som dette kapitlet har, blir leserne uten vitenskapelig skolering anbe­ falt å la det utstå til de har lest de historiske og beskrivende delene. Innholdet i del 2, 3,4 og 5, som utgjør første halvdel av hele verket, tar for seg historien i sin fulle utstrekning, fra selve begynnelsen på men­ neskesamfunnets historie til det tjuende århundre står for døren. Del 2, kapitlene 2, 3 og 4 behandler vitenskapens opprinnelse fra dens forlø­ pere i teknikk og sosial sedvane til dens fullstendige utforming hos grekerne. I del 3, handler kapitlene 5 og 6 om vitenskapens og teknolo­ giens tilfriskning og langsomme vekst, gjennom islam og kristendom og fram til slutten av middelalderen.

Del 4, som inneholder kapittel 7, handler om den moderne vitenskaps fødsel i renessansens store revolusjonære epoke. Den slutter i det syttende århundre med en fornyet vitenskap nært knyttet til en ung og pågående kapitalisme. Del 5, med kapitlene 8 og 9, er i hovedsak en oversikt over spredningen av en etablert vitenskap og dens bidrag til omforming av industrien, i en tidsepoke med kapitalistisk dominans fram til den illusoriske gullalder ved slutten av det nittende århundre. Del 6 er nesten i sin helhet viet det tjuende århundre og i vesentlig grad våre dagers vitenskap og politikk. Den er ikke inndelt etter tids­ rom, men etter emne. Kapittel 10 behandler de fysikalske vitenskaper med veksten av de elektriske og kjemiske industrier, og den skjellset­ tende bedrift, på vondt eller godt, framstillingen av hydrogenbomben. Kapittel 11 behandler de biologiske vitenskaper og deres innflytelse på landbruk, medisin og krigføring. Kapitlene 12 og 13 våger seg inn på samfunnsvitenskapenes omstridte område, som for kontinuitetens skyld må følges tilbake over det skillet århundre setter. I alle de historiske kapitler, 2-13, er det meningen først å gi et bilde av den sosiale og vitenskapelige utvikling innen hver enkelt periode, og der­ etter behandle forholdet mellom dem. Del 7, kapittel 14, setter seg som mål å lage et sammendrag og trekke konklusjoner fra hele historien med sikte på framtiden. Omfanget er åpenbart vidtrekkende, men dette er nødvendig for å oppnå de tilsiktede resultater. En deloversikt ville forspille hensikten med å presentere et totalbilde. Tilmed å utelate fjerne og usikre opprin19

neiser ville være uholdbart, for som jeg prøver å påvise, atskillig av det som forekommer oss dunkelt og vanskelig i vår tids vitenskap og dens sosiale sammenheng, avhenger av holdninger og institusjoner som er overlevert oss fra tidligere tider. Mer er det ikke nødvendig å skrive her. Boka selv er den eneste prøven på om jeg har lyktes i det jeg gikk i gang med og i hvilken grad det hele har vært umaken verdt. J.D.B London, april 1954

20

Forord til tredje utgave

De sju år som er gått siden annen utgave av Vitenskapens historie ble trykt har nødvendiggjort vesentlige forandringer, langt større enn for annen utgave. Omfanget av disse forandringer er i seg selv et tegn i tiden. Både rekkevidden av den menneskelige kunnskap og graden av anvendelse i det sosiale liv, gir rikelige vitensbyrd om at vi går inn i en ny tidsalder. Det er i virkeligheten høyst usannsynlig at en ny utgave av denne bok på basis av den foreliggende utgaven noensinne vil bli utgitt. De forandringer som har kommet i de seinere år er slik at det vil kreves en fullstendig overprøving av vår oppfatning av vitenskapens betydning og vekst. Allerede under forberedelsen av annen utgave ble det klart at det hadde liten mening å behandle det tjuende århundre som et hele. Etterhvert ble det tydelig at vi i 1940, med den krig som var i gang, hadde kommet inn i en ny tidsepoke, som i sitt utgangspunkt var karakterisert av kjernespaltningen og bruken av denne i atombomben. I løpet av de tjue år som siden er gått, har atomalderen utviklet seg til en romalder. Denne har ført med seg den mindre iøyenfallende, men sannsynligvis enda viktigere praktiske anvendelsen av elektronikk til databehandling og automasjon, ikke bare i den del av verden som utgjøres av Europa og Amerika, som i tidligere tider, men over hele verden. Jeg har ikke lagt an på å behandle den nye epoken spesielt i denne utgaven, delvis på grunn av de svære vanskeligheter det ville medføre og delvis fordi den karakter den nye epoken har, fremdeles ikke er tilstrekkelig markert til å gis en sammenhengende framstilling. Vi har sett så mange fundamentale forandringer på alle felter innen kunnskap og praksis i disse år at en analyse uunngåelig ville føre med seg en fullstendig revisjon av menneskets holdning til samfunnet og naturen. Men selv om nye oppdagelser har blitt gjort og nye anvendelsesmåter er tatt i bruk, har det ikke funnet sted noen grunnleggende tilpasning av den menneskelige tenkning. Det vil være klokt å gi tid for ytterligere analyse før en forsøker seg på en særskilt beskrivelse av denne perio­ den. Istedenfor å gjøre det har jeg tatt fatt i hele Del 6, «Vitenskapen i vår tid» og nesten fullstendig nyskrevet den. I de andre kapitler har det på grunn av den raske utvikling av selve vitenskapens historie blitt gjort 21

forandringer, men de er forholdsvis av mindre omfang. Jeg har også føyd til et sluttkapittel, det 14., en spesiell avdeling om den enorme vekst av vitenskapen i det siste tiår og utviklingens økende tempo. De nye forandringer er av en karakter som ikke kan måles bare ved de ytre manifestasjoner de har. Den vitenskapelig-tekniske revolusjon, som vi tydelig kunne merke så langt tilbake som i trettiårene, er nå erkjent utenfor vitenskapens verden som det dominerende trekk i vår tid. Det gjelder særlig innen politikken. Nå er vitenskapen noe den ikke har vært i tidligere århundrer, en forutsetning for menneskeslektens mulighet til å overleve. Samtidig utgjør den det største skritt framover den noen sinne har tatt. I løpet av det siste tiår har mennesket prestert noe så fantastisk som å forlate planeten og bevege seg ut i rommet: Hele rekkevidden av menneskets forståelse av det ytre univers har blitt kolossalt utvidet. Uansett hvor storartet erobringen av rommet måtte være, er det siste tiårs framskritt i studiet av materien og livets minste bestanddeler noe langt større, både i seg selv som intellektuell bedrift og i sine virkninger på menneskelivet. Den første del av det tjuende århundre har sett vår viten om de fysikalske atomer oppstå og utvikles, og midt i århundret kuliminere med den tveeggete oppdragelsen og utnyttelsen av atom­ kraften og atombomben. Denne oppdagerferd er så langt fra slutt: det gjenstår ennå å finne en forstandig måte å bruke kjernekraften på, til fred og ikke til krig. Samtidig har det skjedd en slik forbedring, sant og si en forvandling, av de industrielle prosesser, kjemikalsk mer enn fysikalsk, noe som i prinsippet har befridd mennesket fra avhengighet av jordens svinnende naturlige ressurser. Materiell overflod er her innen rekkevidde. Det andre store biproduktet av den fysikalske vitenskap har vært utvik­ lingen av raskere computere og oppdagelsen av det logiske fundament for å bruke dem i allslags menneskelige sysler som innebærer dyktighet og dømmekraft i administrasjon og produksjon. Vi har bare sett begyn­ nelsen på denne revolusjonen i automasjon. Den har allerede i indu­ striland, som f.eks. USA, produsert et stadig mer virksomt og tilsyne­ latende uomstøtelig mønster for arbeidsløshet, som først rammer kroppsarbeidere og nå når inn i kontorene og tilmed direksjonsrommene. Selv om disse betenkelige virkninger skulle være midlertidige, har computeren og den automatiserte fabrikken kommet for å bli. De representerer en veldig mulig frigjøring av menneskeånden og menne­ skekroppen fra tunge og kjedsommelige oppgaver. Ulykkeligvis har denne ekstraordinært raske utvikling av teknisk forståelse gått langt raskere enn de sosiale ordninger som skulle kont­ rollere den. De nye produksjonsmetoder krever uunngåelig sosiale tilpasninger som kan mestre den. Denne kjensgjerning er i dag blitt tydelig, spesielt i de gamle industriland. De sosialistiske land har alle­ rede vært klar over problemet. Deres bemerkelsesverdige framgang

22

skyldes for en stor del at de har anerkjent vitenskapens voksende betydning i sosial sammenheng. I løpet av noen få år vil menneskeheten, først og fremst i de indu­ strialiserte land, og siden over hele verden, bli berørt av disse viten­ skapelige og tekniske forandringer, i like stor grad som av alle forand­ ringer som har skjedd i den tidligere historie. Våre dagers tekniske og sosiale revolusjon er av en betydning som overgår de tidligere revolu­ sjoner som førte med seg mekanisk produksjon i landbruket. Den innebærer store forandringer i hele menneskets livsmønster, med langt større vekt på utdanning og opplæring i hvordan disse nye krefter skal brukes og bli til glede. Dette vil i sin tur få en dyptgående sosial virkning. Den gamle forestilling, som går så langt tilbake som til det gamle Egypt, om en utdannet elite og en masse av uvitende bønder og arbeidere, er nødt til å forsvinne, og er allerede i ferd med det. Den gammeldagse metoden for kontroll med produksjon og forbruk som er følger av lovteksten for det frie næringslivs kapitalisme, men som nå i realiteten er en monopolkapitalisme, må komme til å vike plassen for en planmessig produksjon, med stadig større anvendelse av matema­ tikk og beregningsteknikk. Kort og godt, vitenskap forutsetter sosia­ lisme. Hvor store disse forandringer enn har vært, er det sannsynlig at de vil bli stilt i skyggen av de som nå vil komme. I annen halvdel av det tjuende århundre har den store revolusjonen foregått innenfor biolo­ gien; ikke på noe begrenset felt, men i den allmenne sammensmeltning av alle fagets områder, fra genetikk til molekylarstruktur. Oppdagelser har gjort det mulig å bygge bru mellom det man kan øyne og føle i biologiske prosesser, og de gjensidige posisjoner av hvert enkelt atom som utgjør prosessene. Oppdagelsen og klarleggelsen av disse meka­ nismer har såvidt begynt og vil kunne forvandle vår forståelse av livet fullstendig. På denne måten kan en åpne veien for frivillig kontroll av disse prosesser. Dette er allerede blitt praktisert i utallige medisinske kanaler så vel som i landbruket. Forestillingen om utviklingen av hele organismen slik den ble introdusert av Darwin, er nå ført tilbake på utviklingen av den allmenne molekylarprosess som forekommer i alt liv. Den organiske enhet av alt liv på jorden må nå anses å være bevist. Dette reiser et nytt grunnleggende problem, nemlig hvordan dette ene kjemiske mønster opprettholder seg i sine mangfoldige former, fra bakterien til menneskelige vesener og eiketrær. Dette viser igjen hvordan alle vitenskaper i vårt århundre har en tendens til å nærme seg hverandre. Det berører spørsmålet om selve opprinnelsen av alt liv og forbindelsen med planetene, stjernene og de galaksiske systemers opprinnelse. Forbindelsen mellom mikrokosmos og makrokosmos er blitt overflyttet fra astrologiens mystiske fantasier til eksperimentelle, kontrollerbare fakta. Liknende, men ikke så dramatiske oppdagelser, har karakterisert det

23

andre avgrensete felt innen biologien, som sysler med kontroll og kommunikasjoner - utviklingen av hjernen, av dyrs vaner og bevisst­ het. Dette fører fram til betraktninger over menneskehetens spesielle sosiale utvikling, den fantasifulle tenker Teilard Chardins no-osphere. For første gang i menneskets historie kan vi ha håp om presist å risse opp hele kunnskapsfeltet fra stjernetåker til politikk. Dette generelle bilde har allerede avdekket en karakteristisk struktur, en struktur som først ble funnet i det ytre rom av astronomen Charlier, men som i virkeligheten gjelder tvers gjennom hele naturen. Vi finner overalt et system av esker inne i systemer av esker, som på et visst trinn hoper seg sammen og former større enheter, som så i sin tur igjen kan hope seg sammen. For eksempel danner gass og støv stjerner, stjerner danner hoper, hoper danner galakser, galakser danner galaks-hoper og meta-galakser. På tilsvarende måte er organismer sammensatt vev, sammensatt av celler med organeller oppbygd av karakteristiske mak­ romolekyler som nukleinsyrer. Alt dette er arrangementer som ikke bare eksisterer i rom, men også i tid. Hvert enkelt kompleks framtrer som et spesifikt trinn i sin egen utvikling, men ikke overalt likedan, for nye stjerner dannes i dag og organismer har eksistert for to eller tre tusen million år siden. Vår viten er imidlertid ikke på noen måte fullstendig, tvert imot. Vi vet nå bedre hva vi ikke vet. Men dette er ikke noe uttrykk for skeptisisme, det er et program for handling. Vitenskapens provisoriske natur har aldri vært mer åpenbar. På samme tid må vi lære å gjennomføre en intelligent handlemåte og vite at vi ikke vet. Dette krever at det blir utformet noe som virkelig kan bli en ny omfattende vitenskapsgren, en vitenskapens vitenskap, som kombinerer psykologiske, historiske og materielle faktorer og kan føre fram til nye oppdagelser og som blir nødvendig for planlegging av vitenskap. Denne planlegging av vitenskap er i virkelighetenn at av de aller viktigste trekk ved den siste fasen av den vitenskapelige-industrielle revolusjon. Etter lenge å ha vært motarbeidet av den gamle skolen av akademiske vitenskapsmenn, er den nå i full sving og må nødvendigvis komme til å spre seg både på det nasjonale og det internasjonale plan. De gode resultater som har fulgt den planmessige vitenskap, tende­ rer til å utviske motsetningen mellom vår evne til å utnytte den nye teknologien på en praktisk måte og vår manglende evne til en dypt­ gående.forståelse. Dette kommer av at man i de kapitalistiske land har fornemmet at en slik forståelse helt sikkert ville måtte virke inn på og true med å ødelegge de gjennom lange tider etablerte og med ærefrykt omgitte filosofiske og religiøse idéer. Likevel kan en ikke komme utenom slike virkninger mer enn en kunne for de tidligere revolusjoner innen vitenskapen. Vitenskapen er selv på det dypeste påvirket. Virkningen av at de vitenskapelige disipliner nærmer seg hverandre og grensene mellom

24

dem på det sosiale og økonomiske felt overskrides, er i ferd med å skape en enhetlig vitenskap. Dette er ikke bare på grunnlag av noen slags positivistisk nytolkning av ordene, det beror på en dyp gjennom­ tenkning av hva nye oppdagelser vil føre med seg og hvilke midler som kan nå fram til dem. Dette må i sin tur påvirke bruken av vitenskapen, som etter hvert vil spres til alle former for menneskelig virksomhet. Disee store forandringer i vitenskap og industri har dessuten funnet sted i en periode med sosiale og økonomiske omveltninger over hele verden. Med voksende fart og midt oppe i kamper og grusomheter som overgår alt det tidligere tider har opplevd, blir nå imperialismen utford­ ret, først og fremst i dens koloniale form. Den bruken av teknikk som ble overtatt etter den første industrielle revolusjon, gjorde det mulig for de industrialiserte land i Europa og seinere Nord-Amerika å tilvenne seg en effektiv politisk og økonomisk kontroll over hele verden. Denne spredningsprosess som imperialismen har hatt blir nå slått tilbake og slutten på den politiske kolonialisme er i sikte. Når den er fullført, vil hele jordens befolkning kunne oppnå samme høye levestandard som bare den priviligerte femtedel har nytt godt av. Det vil også bety en femdobling av det antall mennesker som vil påvirkes av og til syvende og sist medvirke i den nye vitenskapelige revolusjon. Folkene i Asia, Afrika og Sentral- og Sør-Amerika er nå i ferd med å rykke inn i vår tids effektive verden, ikke som en utvalgt elite, men som masser. Men den vil rykke inn i en verden revet opp av politisk splittelse og væpnet med tilintetgjørende våpen. De vil tre inn på scenen på en tid da den vitenskapelige revolusjon som en av sine første virkninger har gitt oss en viss dødskontroll, men ikke fødselskontroll. Befolkningen i verden vokser så raskt at en ofte taler om «befolknings­ eksplosjonen». Vitenskapens goder er svært dårlig spredd. De av­ linger som produseres under naturalhusholdning er bare en liten brøk­ del av hva som kunne produseres på det samme areal med langt mindre arbeidskraft om den var utrustet med moderne teknikk og kjemiske gjødningsstoffer. I virkeligheten reduseres ennå ikke forskjellen mellom levestandard hos folk i de utviklete og i de underutviklete land; den vokser på en måte som synes å måtte føre til en krise, og det vil alltid være fare for at en krise av dette slag i seg selv kan føre til en første kjernefysisk verdenskrig. Denne krisen kan og må avverges, men den kan bare bli avverget ved innsats av folkene selv i alle land. Med dette for øye må de få den nødvendige utdanning og finne kapital til å bygge seg et viten­ skapelig og industrielt kompleks som sikrer dem nok til å dekke sine behov. Om vi vil gjøre det, vil vi for første gang ha muligheten til å skape en verden basert på et kultur- og produksjonsfellesskap der alle er i stand til å yte sitt bidrag til vitenskapens framgang og nyte godt av de frukter den bringer.

25

I denne utgaven har jeg gitt mer plass til disse emner på bekostning av den historiske behandling av samfunnsvitenskapene. I sin alminnelig­ het kan jeg summere opp forskjellen mellom denne og tidligere utgaver av boka som en utvidelse av feltet, både vitenskapelig og på det menneskelige plan. Samtidig har jeg i langt høyere grad trukket inn forskjellige felter av vitenskapen og av vitenskap knyttet til industrielle og politiske prosesser. J.D.B. 1965

26

Del 1 Vitenskapens framvekst og karakter

27

Kapittel 1

Innledning

Denne bok er et forsøk på å beskrive og tolke forbindelsen mellom vitenskapens utvikling og utviklingen av andre sider av menneskets historie. Dens endelige mål er å nå fram til en forståelse av noen av de hovedproblemer som oppstår gjennom vitenskapens innflytelse på samfunnet. Sivilisasjonen, slik vi kjenner den i dag, ville i sitt materielle innhold vært en umulighet uten vitenskapen. Vitenskapen har i like høy grad vært delaktig i sivilisasjonens intellektuelle og moralske sider. Spredningen av vitenskapelige ideer har vært en avgjørende faktor i å forme hele mønsteret for menneskelig tenkning. I særlig grad finner vi et kontinuerlig og voksende engasjement fra vitenskapens side i vår tids konflikter og bestrebelser. Mennesket lever i frykten for å bli tilintetgjort av atomvåpen og biologiske våpen; det lever i håpet om å skape et bedre liv gjennom å ta i bruk vitenskapen i landbruk og medisin. De to leirer som verden nå er delt i, gir eksempel på ulike målsettinger i anvendelsen av vitenskapen. Når det er så påtrengende nødvendig å forsone dem, er dette også delvis en følge av den vitenska­ pelige krigførings katastrofale og selvmorderiske natur. Utviklingens gang stiller oss overfor stadig mer påtrengende pro­ blemer knyttet til vitenskapen: en riktig anvendelse av vitenskapen i samfunnet, militariseringen av vitenskapen, forholdet mellom viten­ skap og styresmakter, hemmeligholdelse av vitenskap, vitenskapens frihet, dens plass innen undervisning og kultur i sin alminnelighet. Hvordan kan slike problemer løses? Forsøk på å løse dem ved å appelere til vedtatte prinsipper eller selvinnlysende sannheter, har hittil bare ført til forvirring. De kan ikke gi noe klart svar, for eksempel på spørsmålet om vitenskapsmannens ansvar overfor vitenskapens tradisjoner, overfor menneskeheten eller staten. I en verden under rask forandring kan en lite vente seg av ideer som uforandret er overtatt fra et samfunn som er ugjenkallelig borte. Men dette betyr ikke å si at problemene er uløselige, at konsekvensen blir å gi seg over til den avmektige pessimisme og irrasjonalitet som er så karakteristisk for de intellektuelle i de kapitalistiske land i dag. 160 Til syvende og sist må disse problemene løses, de må besvares gjennom en prosess som tar sikte på å bruke og utvikle vitenskapen mest mulig harmonisk og med de beste resultater for menneskeheten. Det er allerede høstet atskillig erfaring i land der vitenskapen bevisst er viet til oppgaver som knytter 29

seg til utbygging og velferd. Også Storbritannias og USAs anvendelse av vitenskapen i krig og krigsforberedelser har lært vitenskapsmenne­ ne en del om hva som kunne utrettes i fred. 1-2-295 Men erfaring er i seg selv ikke nok, og alene kan den aldri operere. Bevisst eller ubevisst vil den nødvendigvis måtte ledes av teorier og holdninger som er hentet fra det allmenne fond av menneskelig kultur. I den grad dette skjer ubevisst, vil avhengigheten av tradisjonen være blind og bare føre til gjentakelse av tidligere løsninger, som de forand­ rede vilkår har gjort ubrukelige. I den grad det skjer bevisst, må det innebære et dypere kjennskap til forholdet mellom vitenskap og sam­ funn, og det første som da kreves er kunnskap om vitenskapenes og om samfunnets historie. I vitenskapen, mer enn i noen annen menneskelig institusjon, er det nødvendig å utforske fortida for å kunne forstå nåtida og kontrollere framtida. En slik påstand ville i det minste like til det siste ha funnet beskjeden støtte fra de arbeidende vitenskapsmenns side. Innen naturvitenska­ pen, og spesielt i fysikken, har en holdt strengt fast på den tanke at dagens kunnskap overtar plassen til og erstatter all kunnskap av i går. Det innrømmes at den framtidige kunnskap i sin tur vil gjøre dagens kunnskap foreldet, men for øyeblikket er det den beste tilgjengelige kunnskap. All tidligere nyttig kunnskap er suget opp i den nåværende; det som er blitt utelatt er bare feilsteg, som skyldes uvitenhet. Kort sagt, med Henry Fords ord: «Historien er noe skrap.» Heldigvis er det i vår tid flere og flere vitenskapsmenn som begynner å innse konsekvensene av denne likgyldige holdning til historien, som også nødvendigvis fører til at man fraskriver seg enhver forstandig vurdering av vitenskapens plass i samfunnet. Det er bare kunnskap om dette som kan forhindre at vitenskapsmennene, uansett hvilken presti­ sje de måtte nyte, blir blinde og hjelpeløse brikker i tidas sterke drama om bruk og misbruk av vitenskapen. Sant nok har både vitenskaps­ menn og vanlige folk inntil for litt siden hatt det riktig bra i den behagelige tro, at anvendelse av vitenskap automatisk har ført til framgang for menneskelig velferd. Denne tanken er ikke særlig gam­ mel. Det var en revolusjonær og farlig forestilling i Roger Bacons dager (1.3., 6.5), og den ble første gang hevdet med full styrke av Francis Bacon (2.4., 7.6) 300 år senere. Det var først gjennom de veldige og radikale forandringene innen vitenskap og produksjon som fulgte med den industrielle revolusjon, at tanken om framskritt ble til en fastslått og varig sannhet - i victoriatiden nærmest til en selvfølgelighet. Det er den såvisst ikke i våre dystre og angstfylte dager da det ser ut til at den makt vitenskapen kan gi oss istendenfor å trygge en uavbrutt framgang for fredens sysler, snarere er i stand til med ett slag å utslette vår sivilisasjon, ja til og med alt liv på jorden. Skjønt også her har tvil sneket seg inn, og enkelte ny-malthusianere ser til og med på helbredel­ se av sykdom som en farlig ting på vår overbefolkede klode. Verken på

30

godt eller vondt er det i dag nødvendig å understreke vitenskapens betydning, men nettopp på grunn av denne betydning må en forstå den. Vitenskapen er det middel som med raske skritt forvandler vår sivilisa­ sjon. Og vitenskapen vokser, ikke som tidligere, jevnt og umerkelig, men raskt, gjennom sprang og hopp som alle kan se. Vår sivilisasjons struktur har allerede forandret seg enormt i vår egen levetid, og fra det ene året til det andre forandrer den seg raskere og raskere. For å forstå hvordan dette skjer er det ikke nok å vite hva vitenskapen nå foretar seg. Det er også nødvendig å være klar over hvordan den er blitt hva den er, hvordan den i tidligere tider har tilpasset seg de vekslende samfunnsformer, hvordan den i sin tur har bidratt til å prege dem. Fordi vitenskapen i stigende grad virker inn på vårt liv, er det folk som uten videre tror at vitenskapsmennene selv sitter inne med effektiv kontroll over sivilisasjonens mekanisme, at de derfor umiddelbart og i hovedsak er ansvarlige for vår tids onder og ulykker. De fleste som faktisk arbeider med vitenskap vet godt nok hvor langt denne forestil­ ling er fra sannheten. Den bruk det gjøres av vitenskapsmennenes arbeid er nesten helt tatt ut av hendene på dem. Det ansvar viten­ skapsmennene fremdeles har, blir derfor et rent moralsk ansvar. Gjen­ nom den overdrevne vekt som er blitt lagt på den uegennyttige søking etter sannheten, uavhengig av enhver konsekvens dette fører med seg, er også denne ansvarlighet vanligvis blitt borte i vitenskapens tradi­ sjon. Denne behagelige unndragelse av ansvar (2.5., 9.6f) virket som vi skal se bra nok, så lenge alminnelig sosial framgang - for en stor del takket være vitenskapen - syntes å høre til dagens orden. Da kunne vitenskapsmannen forholdsvis lett identifisere seg med den løpende økonomiske og politiske utvikling og være lykkelig med å få være i fred og gå videre på sin frivillig valgte vei. Men stilt overfor en verden med stadig voksende nød og elendighet og frykt, en verden hvor vitenska­ pen selv mer og mer direkte blir trukket inn i de ubehagelige sider ved krigføring, begynner denne holdning å bryte sammen. Vitenskapsmen­ nenes moralske ansvar i dagens verden er det vanskelig å komme utenom. Alternativet er ikke uansvarlighet, men en mer bevisst og aktiv sosial ansvarsbevissthet, slik at vitenskapen for det første kan gi sitt klare bidrag til planlegging innen industri, landbruk og medisin, til formål som vitenskapsmannen helt og fullt kan anerkjenne; slik at vitenskapen for det andre kan utvikles og forvandles med sikte på å bli en intergrert bestanddel av alle menneskers liv og arbeid. Forandringen fra en sosialt uansvarlig til en sosialt ansvarlig viten­ skap er bare i sin begynnelse. Dens natur og retningslinjer er ennå ikke fullt utformet. Dette er bare en, riktignok viktig side, av den store samfunnsomforming fra en økonomi motivert av den enkeltes vinning, til en økonomi rettet mot allmenn velferd. Dette vil bli en av de mest betydningsfulle forandringer i hele menneskets historie, og dermed er 31

det av den største interesse at den blir fullt ut gjennomdrøftet og forstått på forhånd, for den innebærer store farer så vel som ubegrensede muligheter. Det er nødvendigheten av å finne den beste vei til en forandring, og sikre en fornuftig utnyttelse av vitenskapen på alle trinn underveis, som gir den sterkeste grunn til å studere forholdet mellom vitenskap og samfunn i fortiden, for det er bare gjennom et slikt studium at dette kan forstås fullt ut. Vitenskapens aspekter

Før vi tar fatt på denne undersøkelsen, må det sis noen ord om viten­ skapens egentlige mening og rekkevidde. Det vil da selvfølgelig synes mest naturlig og hensiktsmessig å begynne med en definisjon av viten­ skap. Professor Dingle forlanger i sin omfattende anmeldelse 153 av min bok The Social Function of Science at dette må gjøres. I følge ham skulle forfatteren begynne med å definere dette fenomen og så klart som mulig beskrive hva det var i seg selv, atskilt fra enhver funksjon det måtte ha og ethvert forhold det måtte stå i til andre fenomener; og han skulle deretter fortsette med å vurdere den rolle det spilte eller kunne spille i det sosiale liv.

Min egen erfaring og kunnskap har overbevist meg om det fåfengte og tomme i en slik framgangsmåte. Vitenskapen er så gammel, den har gjennomgått så mange forandringer i sin historie, den er på ethvert punkt så forbundet med andre samfunnsmessige aktiviteter at ethvert forsøk på en definisjon, og dem har det vært mange av, bare kan uttrykke mer eller mindre utilstrekkelig én av dens sider, ofte en mindre vesentlig, som har gjort seg gjeldende i en enkelt periode av dens vekst. Einstein 155 har uttrykt dette på sin måte: Vitenskap som noe eksisterende og avsluttet er det mest objektive mennesket kjenner til. Men vitenskap i sin utvikling, vitenskap som et mål som forfølges, er like subjektiv og psykologisk betinget som en hvilken som helst annen gren av menneskelig streben - og det i den grad at spørsmålet om «hva er hensikten og meningen med vitenskapen» vil få helt forskjellige svar til forskjellige tider og fra forskjellige mennekser.

Stilt overfor en menneskelig aktivitet som i seg selv bare er en uatskillelig del av en sosial utvikling som er en engangsforeteelse og aldri kan gjentas, blir ideen om en definisjon strengt tatt ikke anvende­ lig. 15 Mer enn noen annen menneskelig beskjeftigelse er vitenskapen etter sin natur foranderlig. Som en av menneskehetens seineste virkefelter er den også i raskest forandring. Den har heller ikke hatt noen lang selvstendig eksistens. I sivilisasjonens demringstid var den bare en side av magikerens, kokekunstnerens eller smedens virke. Det var først i 32

det 17. århundre den begynte å få en selvstendig status, og det er mulig at denne selvstendighet også bare vil bli en midlertidig fase. Det kan like gjerne tenkes at vitenskapelig kunnskap og metode i framtida i den grad vil gjennomtrenge alt sosialt liv at vitenskapen på nytt vil bli stående uten noen særskilt avgrenset eksistens. Da en definisjon egentlig ikke lar seg gjennomføre, kan det bare bli ved en bredt anlagt beskrivelse det blir mulig å formidle det stoff som her skal drøftes som vitenskap. Dette vil bli en oppgave for seinere kapitler, men som en nøkkel til den mer detaljerte behandling, kommer her et forsøk på i få ord å analysere de viktigste sider ved vitenskapen, slik den manifeste­ rer seg i våre dagers verden. Vitenskapen kan oppfattes som en institusjon; (1.1) (1.2) som en metode; (1.3) som en kumulativ kunnskaps-tradisjon; (1.4) som en hovedfaktor for opprettholdelse og utvikling av produksjonen; og (1.5) som en av de mektigste medvirkende faktorer, når oppfatninger og holdninger til univers og mennesker utformes. I (1.6) vil den gjensidige vekselvirkning mellom vitenskap og samfunn bli drøftet. Men ved å regne opp disse forskjellige sider av vitenskapen ønsker jeg ikke å gi inntrykk av at det er like mange forskjellige «vitenskaper». Overfor et begrep som er så vidtfavnende når det gjelder tid, forgreninger og kategorier, må en mangfoldighet av aspekter og referanser være rettes­ nor. Ordet vitenskap eller vitenskapelig har en rekke forskjellige betydninger, avhengig av i hvilken sammenheng det brukes. Professor Dingle gjorde seg den umake å notere seg ti betydninger hentet fra min bok. I et tilfelle han viser til er vitenskap stilt opp i motsetning til teknikk, med tanke på graden av praktisk anvendelse; i et annet tilfelle er vitenskapelig metode som en måte å verifisere på satt opp mot den intuitive erkjennelse i oppdagelsen. Hele tiden dreier det seg om sent­ rale anvendelser av ordet vitenskap, men for å få trukket ut den fulle mening av denne, må de knyttes til et allment bilde av vitenskapens utvikling. Et par av de nevnte aspekter tilhører nesten utelukkende moderne tid, det gjelder vitenskapen som institusjon og som produk­ sjonsfaktor. Den vitenskapelige metode og dens innflytelse på menne­ skets forestillinger kan føres tilbake til det gamle Hellas, om ikke lenger. Kunnskapstradisjonen, slik den overføres fra foreldre til barn, fra mester til lærling, er selve roten til vitenskapen og eksisterer fra menneskets eldste tider og lenge før vitenskapen kunne betraktes som en institusjon, og før den kunne ha utviklet noen metode som atskiller den fra sunn fornuft eller tradisjonell overlevering. 1.1 Vitenskap som institusjon

Vitenskap som en institusjon der hundre tusener av menn og kvinner finner sitt yrke er et ganske nytt fenomen. Det er først i det tjuende 3.

33

århundre at vitenskapen som profesjon har kunnet konkurrere i betyd­ ning med de langt eldre profesjoner i kirke og rettsvesen. Den oppfattes nå også som noe atskilt fra, men likevel forbundet med medisin og teknikk, som begge deler samtidig blir mindre avhengig av tradisjon og mer gjennomtrengt av vitenskap. Vitenskapens voksende forbindelse med de spesialiserte profesjoner har bidratt til å forsterke vitenskapens atskillelse fra samfunnets vanlige sysler. Det blir i seinere kapitler atskillig å si om opprinnelsen til denne atskillelsen og om hvordan den henger sammen med vitenskapenes økonomiske funksjoner. Her er det tilstrekkelig å peke på det fakturm at skillet er sterkest markert i de kapitalistiske land. I dag fortoner vitenskapen seg for mange menne­ sker utenfor dens område som en aktivitet utført av en egen slags mennesker, vitenskapsmennene. Selve dette ordet er ikke særlig gam­ melt. Whewell brukte først ordet «scientist», vitenskapsmann, i 1840 i sin Philosophy of the Inductive Sciences: «Vi trenger sterkt til et navn for å beskrive den som dyrker vitenskapen rent generelt. Jeg vil kalle ham en scientist.» Disse mennesker er sett på som noe nærmest for seg selv; noen som arbeider med underlige apparater i obskure og util­ gjengelige laboratorier, andre som er opptatt med innfløkte beregninger og resonnementer, og alle bruker de et språk som bare deres egne kolleger begriper. Denne holdning kan faktisk i noen grad forsva­ res; men i en tid da vitenskapen vokser og øver stadig større innflytelse på vårt daglige liv, blir den ikke lettere å forstå. De faktiske utøvere av atskillige vitenskapsgrener har i tidens løp nesten umerkelig beveget seg inn på felter hvor de finner det nødvendig å skape spesielle språk for å uttrykke de nye ting og relasjoner de har oppdaget, og stort sett har de ikke brydd seg med å oversette selv de mer interessante deler av sitt arbeid til vanlig språk. Vitenskapen har allerede tillagt seg så mange av den eksklusive profesjons karaktertrekk, innbefattet lang utdanning og opplæring, at det for folk flest er lettere å dra kjensel på en vitenskaps­ mann enn å vite hva vitenskap er. Ja, en lettvint definisjon er å si at vitenskap er hva en vitenskapsmann gjør. Vitenskapsinstitusjonen som et kollektivt og organisert domene er noe nytt, men den har fremdeles en spesiell økonomisk karakter som allerede var tilstede dengang vitenskapen ble ført videre gjennom ytel­ ser fra enkeltpersoners side. (2.4., 7.4) Vitenskapen skiller seg fra alle andre såkalte frie yrker ved at dens praksis ikke har noen umiddelbar økonomisk verdi. En jurist kan prosedere eller avsi en dom, en lege kan kurere, en prest kan foreta en vielse eller gi åndelig trøst, en ingeniør kan konstruere en bru eller en vaskemaskin - alt sammen ting som folk er villig til å betale for på stedet. Yrkene er for så vidt frie, som man kan forlange hva markedet kan gi. Vitenskapens enkelte ytelser er, bortsett fra visse umiddelbare anvendelser, ikke salgbare, skjønt de, akkumu­ lert og i løpet av forholdsvis kort tid, ved å inkorporeres i teknikk og produksjon, kan skaffe til veie mer ny rikdom enn alle andre profe-

34

sjoner tilsammen. Følgen er at problemet med å skaffe seg utkomme alltid har vært gjenstand for vitenskapsmannens største oppmerksom­ het, og strevet med å løse det har i tidligere tider vært den største hemsko for vitenskapelige framskritt, og selv i dag virker det som en hemsko, skjønt i mindre grad. I tidligere tider har vitenskapen for en stor del vært en deltids eller fritidsbeskjeftigelse for folk med god råd på penger eller tid. De profe­ sjonelle hoff-astrologer var kanskje i de fleste tilfeller også hoff-leger. (1.3., 5.6) Uunngålig førte dette til et faktisk monopol for over- eller middelklassen. Til syvende og sist skriver både vitenskapens oppgaver og dens vederlag seg fra sosiale institusjoner og tradisjoner, og dette gjelder i stadig stigende grad etter som tiden går, også selve vitenskapsinstitusjonen. Dette betyr ikke nødvendigvis en forringelse av viten­ skapen. I det minste før den seinere tids framstøt for militarisering av vitenskapen har den sosiale styring vært generell og lite streng, den kan tilmed ha hjulpet en fantasifull sjel med å holde hans oppmerksomhet festet på tilgjengelige erfaringers mer begrensede aspekter. Vi skal f.eks. få se (2.4., 7.9) hvordan utforskningen av lengdeobservasjonene foregikk etter et fruktbart sosialt direktiv innen fysikk og astronomi i det syttende og attende århundre, det samme gjelder studiet av anti­ biotika i det tjuende århundre. Den egentlige forandring av vitenskapen ligger i den frustrasjon og perversjon som oppstår i et samfunn der vitenskapen verdsettes etter hva den kan tilføre den private profitt og ødeleggelsesmidlene. (2.6., 10.10) Men så er det heller ikke noe å undre seg over at vitenskapsmenn som ser den slags målsettinger som eneste grunn til at det samfunn de lever i støtter vitenskapen, og som ikke kan forestille seg noe annet samfunn, får en sterk og oppriktig følelse av at all sosial styring av vitenskapen nødvendigvis må være av det onde. De lengter etter å vende tilbake til en idealstat som aldri har eksistert i virkeligheten, en stat der vitenskap utelukkende ble drevet for sin egen skyld. Endog G.H. Hardys definisjon av den rene matematikk er gjort til skamme av virkeligheten: «Dette fag har ingen praktisk betydning, det vil si, det kan verken benyttes til direkte å fremme tilintetgjørelse av menneske­ lig liv, eller til å aksentuere den nåværende ulikhet i velstandens forde­ ling.» For resultater i begge disse retninger har under og etter den siste verdenskrig strømmet ut fra dens studerkammer. Faktisk har den enkelte vitenskapsmann til alle tider måttet arbeide i nær kontakt med tre andre grupper: sine beskyttere, sine kolleger og sitt publikum. Den funksjon som tilligger vitenskapens beskyttere eller oppdrags­ givere, uansett om det er en rikmann, et universitet, et firma eller et departement, er å skaffe de penger vitenskapsmannen trenger for å leve og som kan sette ham i stand til å utføre sitt arbeid. Beskytteren vil til gjengjeld gjerne ha noe å si overfor det som faktisk blir gjort, især hvis hans endelige mål er kommersielle fordeler eller militær suksess. Det

35

vil øyensynlig i mindre grad bli slik bare hvis beskytteren utelukkende opererer utfra sin gode vilje eller for å vinne prestisje eller gjøre seg kjent; da vil han bare ønske seg resultater som er tilstrekkelig iøyenfallende og ikke for urovekkende. I et sosialistisk samfunn er beskytterens eller oppdragsgiverens funksjon overtatt av folkestyrets organer på alle trinn, fra fabrikkseller jordbrukslaboratoriet til det akademiske institutt, og funksjonen er radikalt forandret under prosessen. Fordi en slik styreform kan, og nødvendigvis må, bygge på langsiktige perspektivet, er vitenskapsmennenes arbeid godtatt som i egentligste forstand verdifullt. A støtte og fremme deres arbeid har første prioritet på de nasjonale og lokale budsjetter. Til gjengjeld venter man at vitenskapsmennene skal kjenne sitt sosiale ansvar, som går ut på å samarbeide i planene for et bedre samfunn, og dermed legge til rette sitt arbeid med sikte på å få de beste resultater både på lang og på kort sikt. Vanligvis er vitenskapsmannen nødt til å «selge» sitt prosjekt til beskytteren, men det er usannsynlig at han gjør dette hvis han ikke kan regne med en i det minste stilltiende støtte fra noen av sine kolleger, gjennom de forskjellige institusjoner og akademier som de tilhører. Disse organer har som sin plikt å opprettholde vitenskapens intellek­ tuelle status. Men bortsett fra områder hvor vitenskapen er planlagt, verken kan eller vil disse organer utøve noe særlig initiativ med hensyn til hvilke spørsmål vitenskapen skal ta seg av, og heller ikke når det gjelder hvor mye eller hvor lite arbeid som det skal nedlegges. I siste instans er det folket som har det avgjørende ord i bedømmel­ sen av vitenskapens mening og verdi. Der hvor vitenskapen har vært håndtert som noe mystisk i hendene på noen få utvalgte, vil den nødvendigvis være bundet til den herskende klasses interesser og avskåret fra den forståelse og inspirasjon som har sitt utspring i folkets behov og skapende evner. I sin bok History of the Royal Society (1667) stiller biskop Sprat seg selv følgende spørsmål: «Hvorfor har vitenska­ per øvd av menneskets hjerne blitt rammet så mye mer av den slags omskiftelser enn de ferdigheter som øves av dets hender?» Hans kon­ klusjon er at det skyldes at de var blitt o

bannlyst fra verden av filosofene selv... Men dersom de fra først av hadde tatt sikte på å jenke seg mer etter sunn fornuft, og yte en fortrolig hjelpende hånd i alle menneskelivets anliggender, da ville de utvilsomt ha vært betraktet som nyttige nok til å bevares, både i den mest akti ve ogidenmestvankundige tid. De ville ha unngått det barbariske folks raseri; på samme måten som ferdigheter knyttet til dyrking av jorda, hagebruk, kokekunst, framstilling av jern og stål, fiske, sjøfart og mange flere slike nødvendige håndverk har gjort.

Her kan bare tilføyes at den bruken vitenskapen har vært utsatt for i de siste faser av kapitalismens utvikling, til intensivering av fysisk arbeid, til å skape arbeidsløshet, til å få i stand krig, uunngåelig har ført til økende skepsis og fiendtlig holdning til vitenskapen blant arbeider­

36

ne. (2.5., 8.5) En vitenskap som utvikler seg på denne måten er en begrenset vitenskap, knapt nok en halv-vitenskap, sammenliknet med dens potensial dersom den blir en forstått og verdsatt del av en fullt ut folkelig bevegelse. Den fulle forståelse av vitenskapen som institusjon kan bare komme gjennom et studium av dens opprinnelse i tidligere institusjoner. En må studere de forandringer den har gjennomgått, i sær i de seinere år, og en må vise hvordan den som institusjon virker sammen med andre institu­ sjoner og med samfunnets allmenne virkemåte. 1.2 . Vitenskapens metoder

Vitenskapen som institusjon er en sosial kjensgjerning, en gruppering av mennesker bundet sammen gjennom visse organiserte relasjoner for å utføre visse oppgaver i samfunnet. Vitenskapens metode er i motset­ ning til dette en abstraksjon fra disse fakta. Det er en viss fare for å betrakte den som en slags ideell platonsk form, som om det var en ufeilbarlig vei til Sannheten om Naturen og Mennesket, og at viten­ skapsmannens eneste oppgave var å finne denne veien og holde seg til den. En slik absolutt forestilling er gjort til skamme gjennom hele vitenskapens historie, med dens kontinuerlige utvikling av et mangfold av nye metoder. Vitenskapelig metode er ingen fastlagt ting, den er en prosess i vekst. Heller ikke kan den vurderes uten at dens nære forbin­ delser med vitenskapens sosiale og i særdeleshet dens klassemessige karakter trekkes fram. Følgelig trosser vitenskapelig metode, på sam­ me måte som vitenskapen selv, enhver definisjon. Den er bygd opp av en rekke operasjoner, noen mentale og noen manuelle. Hver enkelt har vist seg nyttig til sin tid, først ved å formulere de spørsmål som har presset seg fram på et visst trinn, dernest ved å finne, overprøve og nyttiggjøre seg svarene. Før i tiden var det helst innen vitenskaper som bygger på matematikk, f.eks. astronomi og fysikk, at en kunne stille spørsmål det var mulig å besvare rasjonelt. På alle andre områder var det bare tale om spesielle resultater som ble funnet gjennom erfaring og bekreftet gjennom sin tekniske anvendbarhet. Seinere kom den viten­ skapelige metoden til anvendelse på felter som kjemi og biologi, og først i vår egen tid begynner vi å lære hvordan den skal brukes på samfunnsproblemer. Imidlertid har studiet av vitenskapelig metode gått mye langsomme­ re enn utviklingen av selve vitenskapen. Først finner vitenskapsmenn ut noe, siden funderer de over på hvilken måte de oppdaget dette. De fleste bøker om vitenskapelige metoder er uheldigvis skrevet av folk som, selv om de har vært filosofisk, ja tilmed matematisk begavet, ikke var eksperimenterende vitenskapsmenn og strengt tatt ikke har visst hva de snakket om. (3.6., 10.2)

37

Observasjon og eksperiment

De metoder som er blitt benyttet av arbeidende vitenskapsmenn har sitt utspring i en videreutvikling av metoder hentet fra det vanlige liv, særlig fra håndverket. Først må en holde øye med en sak, så prøver en ut noe og ser om det virker. I et mer lærd språk: vi begynner med observasjoner og fortsetter med eksperimenter. Nå er det slik at hvem som helst observerer, hva enten han er vitenskapsmann eller ikke; men det vesentlige er hva en observerer og hvordan en observerer. Kunst­ neren observerer med sikte på gjennom sin egen opplevelse og følelse å overføre det han ser til en ny og livaktig skikkelse. Vitenskapsmannen observerer med sikte på å finne ting og relasjoner som så langt det er mulig er uavhengig av hans egne fornemmelser. Dette betyr ikke at han skal være uten noe bevisst mål. Så langt fra; som vitenskapens historie viser er et bestemt mål, ofte et rent praktisk, nærmest en avgjørende forutsetning for oppdagelsen av nye ting. Dette vil si at dersom en skal nå målet i den «umenneskelige» verden, døv som den er for den sterkeste følelsesmessige appell, må det en vil fram til underkastes kjensgjerninger og lovmessighet. Klassifisering og måling

To teknikker har med tiden sprunget ut av den enkle observasjon: klassifisering og måling. Begge deler er selvsagt mye eldre enn den bevisste vitenskap, men de anvendes nå på en ganske spesiell måte. Klassifisering er i seg selv blitt det første skritt i retning av å forstå nye grupper av fenomener. De må ordnes før det kan gjøres noe med dem. Måling er bare et videre steg for å få orden på tingene. Å telle er å ordne en samling mot en annen; i nødsfall mot fingrene. A måle er å telle opp antallet av en standardsamling som balanserer eller ligger på linje med den kvantitet som skal veies eller måles. Det er måling som knytter vitenskapen til matematikk på den ene siden og til kommersiell eller mekanisk virksomhet på den annen side. Det er gjennom måling at antall og former kommer inn i vitenskapen, og det er også gjennom måling at det er mulig presist å antyde hva som må gjøres for å reprodu­ sere gitte betingelser og oppnå et ønsket resultat. (1.2., 3.4f, 1.2., 4.5) o

Det er her den aktive siden av vitenskapen kommer inn i bildet - det som karakteriseres ved ordet «eksperiment». Som selve ordet antyder, er et eksperiment til syvende og sist bare et forsøk, og en kan trygt si at tidligere eksperimenter var forsøk i full målestokk. Så snart måling var tatt i bruk, var det ikke bare mulig å reprodusere forsøk nøyaktig, men også å ta det på sett og vis dristige skritt å gjennomføre den i liten målestokk. Det er dette eksperimentet i liten målestokk eller modell­

38

eksperimentet som er det vesentlige særtrekk ved moderne vitenskap. Ved å arbeide i liten målestokk, kan langt flere forsøk gjennomføres på samme tid, og langt billigere. Hertil kommer at en ved bruk av mate­ matikk kan oppnå langt mer verdifulle resultater gjennom mange små eksperimenter, enn fra ett eller to kompliserte og kostbare forsøk i full målestokk. Alle eksperimenter koker ned til to meget enkle opera­ sjoner: plukke fra hverandre og sette sammen igjen; eller uttrykt i et vitenskapelig språk, analyse og synte se. Hvis en ikke kan dele opp en ting eller en prosess i biter, kommer en ikke lenger en til å observere den som et udelt hele. Hvis en ikke er i stand til å sette bitene sammen igjen og få det hele til å fungere, kan en umulig finne ut om en har ført noe nytt inn i analysen eller utelatt noe. Apparatur

For å gjennomføre disse operasjonene har vitenskapsmenn i århundre­ nes løp utviklet sitt eget komplette sett redskaper eller verktøy vitenskapens apparatur. Nå er apparatur ikke noe mystisk. Det er ganske enkelt dagliglivets verktøy omdannet til å tjene helt spesielle formål. Smeltedigelen er bare en gryte, pinsetten en tang. I sin tur kommer vitenskapsmannens apparatur ofte tilbake til det praktiske liv i form av nyttige instrumenter eller redskaper. Det er f.eks. ikke særlig lenge siden det moderne Qernsynsapparat var katode-strålerøret, et rent vitenskapelig stykke apparatur bestemt for å måle elektronets masse. Vitenskapelig apparatur fyller en av to hovedfunksjoner: som vitenskapelige instrumenter, så som teleskoper og mikrofoner, kan det brukes til å utvide eller gjøre vår sanseoppfatning av verden mer nøyaktig; som vitenskapelig verktøy, så som mikro-manipulatorer, destillatorer og inkubatorer, kan det brukes til under kontroll å utvide vår motoriske manipulering av tingene omkring oss.

Lover, hypoteser og teorier Hele vår vitenskapelige kunnskap skriver seg fra resultatene av ekspe­ rimenter, eller snarere fra den blanding av operasjon og observasjon som utgjør eksperimentene. Men denne kunnskapen er ikke ganske enkelt en liste over slike resultater. Hvis den det var, ville vitenskapen snart bli like uhåndterlig og vanskelig å forstå som den Natur den startet med. Før disse resultatene kan bli til noen nytte, og i mange tilfeller før de endog kan oppnås, er det nødvendig å knytte dem sammen, i bunter så å si, å gruppere dem og stille dem i forhold til hverandre, og det er den funksjonen som tilhører vitenskapens logiske del. Vitenskapens resonnementer, bruken av matematiske symboler og formler - på tidligere stadier bare bruken av navn - fører til en kontinuerlig dannelse av et mer eller mindre sammenhengende bygg39

verk av lover, prinsipper, hypoteser og teorier. Og dette er ikke noen slutt, for det er her vitenskapen til stadighet begynner, det er med utganspunkt i slike hypoteser og teorier det utvikler seg en praktisk anvendelse av vitenskapen. Denne anvendelsen fører, hvis den funge­ rer, til utviklingen av nye observasjoner, nye eksperimenter og nye teorier, og det tilmed enda oftere om den ikke fungerer. Eksperiment, fortolkning, anvendelse, alt marsjerer videre sammen og seg i mellom utgjør de vitenskapens effektive, levende og sosiale byggverk.

Vitenskapens språk Under utviklingen av observasjon, eksperiment og logisk fortolkning har det vokst fram et vitenskapens språk, rettere sagt flere språk, som i tidens løp er blitt like vesentlig for den som dens apparatur. Som apparaturen er heller ikke disse språk i sitt egentlige vesen fremmede, de har sitt utspring i vanlig bruk og kommer også ofte tilbake dit igjen. En syklus var en gang kuklos, et hjul, men ordet levde i mange århundreder som en abstrakt betegnelse for periodisk tilbakevendende feno­ mener inntil det kom tilbake til jorda som sykkel. Den enorme fordelen ved å ta i bruk helt alminnelige ord fra de glemte greske og latinske språk lå i at man unngikk sammenblanding med ordenes vanlige me­ ning. Greske vitenskapsmenn fikk en alvorlig ulempe ved ikke å ha noe ord - på gresk - for dette. De måtte uttrykke seg i runde vendinger i dagligspråket - tale om submaxillary gland (underkjeve-kjertel) i ord som «de eikenøttliknende klumpene under kjeven». Men skjønt denne praksis hjalp vitenskapsmennene til å tale mer kortfattet og klart om tingene, hadde man ulempene ved å bygge opp en rekke spesielle språk eller sjargonger som effektivt, og enkelte ganger med overlegg, holdt vitenskapen på avstand fra vanlig folk. Men denne barrieren er ikke på noen måte nødvendig. Vitenskapelig språk er for nyttig til å gå i glem­ meboken, men det kan og vil trekkes inn i daglig tale så snart vitenska­ pelige ideer blir like vanlige tilbehør til dagliglivet som vitenskapelige finurligheter. s. 1271 Vitenskapens strategi

Drøftelsene av vitenskapelig metode har hittil vært begrenset til hva man kan kalle taktikken for den vitenskapelige framrykking. Det er i første rekke en metode som tar sikte på å løse problemer og gi en rimelig sikkerhet for at løsningene er tilfredsstillende. Den er i seg selv åpenbart utilstrekkelig til å forklare framgangen for vitenskapen som helhet over en lengre tidsperiode. For å komplettere bildet er det nødvendig å si noen ord om hva som kan kalles vitenskapens strategi. Nå er det naturligvis ingen absolutt nødvendighet for vitenskapen å ha en bevisst strategi for å gjøre videre framskritt, og det er riktig nok at 40

denne utviklingen i tidligere tider såvisst ikke ble styrt med noe lang­ siktig perspektiv for øye. Som vi skal se, har vitenskapens utviklings­ vei likevel langtfra vært rent tilfeldig, hele tiden må det ha vært noe i likhet med en strategi i virksomhet, for det meste ubevisst, men under­ tiden også bevisst. Det vesentlige trekk ved en strategi for nyoppdagelser ligger i å fastsette rekkefølgen av de problemer som skal løses. Nå er det faktisk betydelig vanskeligere å se et problem enn å finne en løsning på det. Det første krever fantasi, det andre bare kløkt. Dette er kjernen i Kosambis definisjon av vitenskap som innsikt i nødvendigheten. Vitenskapens alminnelige framgang har i virkeligheten funnet sted gjennom løsningen av problemer som i første rekke er sprunget ut av aktuell økonomisk nødvendighet, og først i annen rekke av tidligere vitenskapelige ideer. På ethvert gitt tidspunkt har det vanligvis foreligget en rekke utford­ rende problemer, som det å skulle fordoble kubikkinnholdet i alteret i Delphi, noe som innebar å kunne trekke en kubikkrot, eller problemet med å foreta lengdeobservasjoner, som førte til Newtons lover, eller det å kurere silkeorm-sykdommen i Frankrike, som hjalp Pasteur til å få ideen om bakterier som kilde til sykdom. Faren for vitenskapen er at antallet av slike anerkjente klassiske problemer har en tendens til å bli begrenset. Vitenskapenes anstrengelser har i generasjon etter genera­ sjon konsentrert seg om å løse dem og utpensle løsningene videre. Det er denne tendens som i lange perioder av vitenskapens historie har holdt den innenfor snevre grenser. Det er ved å bryte med denne tendens, ved å finne nye problemer i livet utenfor, at den ekspanderer på nye felter. Noen av de største vitenskapsmenn i fortiden, som Newton, Darwin og Faraday, tok selv på seg å finne fram til nye problemer og løse dem etter sine egne personlige planer. Faraday 1-56, f.eks., stilte seg i begynnelsen av sitt vitenskapelige virke det problem å finne forbindelsene mellom den fysiske naturs krefter - lys, varme, elektrisitet og magnetisme - og ved å ta dem parvis fullførte han på det nærmeste dette program. (2.5., 9.3) Vi begynner nå å få øynene opp for at det som bevisst lot seg gjøre, av slike store individualister, om enn bare i liten målestokk, utgjør en vesentlig del av vitenskapens vekst, og vi finner det mulig å planlegge vitenskapen bevisst på en kollektiv basis, snarere enn på en rent individuell. De problemer som her videre melder seg kommer av beho­ vet for å forene og kombinere de spørsmål som skriver seg fra de sosiale og økonomiske krav på den ene siden og den egentlige utviklingen av vitenskapen på den andre siden. Men om fordelene her til fulle skal oppdages og tas i bruk, innebærer det en langt større kontroll over et lands økonomiske liv enn en kan finne utenfor de sosialistiske land. Ikke desto mindre er disse fordelene så store at intet land i det lange løp kan opprettholde sin stilling i verden uten å gjøre positiv og planmessig bruk av vitenskapen. Følgen er at vitenskapens videre 41

framskritt og en økende utnyttelse av den i framtidens sosiale liv sannsynligvis vil foregå i en mer rasjonell og mindre tilfeldig retning enn før i tiden. Sett i lys av utviklingens historie markerer vitenskapen en bevisst bearbeidelse av de erfaringer kroppens sensoriske og motoriske orga­ ner gir oss. Den utvider bevisst den sosiale og ubevisste læringsprosess som er felles for alle høyerestående dyr. Et dyr kan lære av erfaring, mennesket går ut over dette ved å benytte seg av vitenskapen og erfarer det å lære. I samme betydning er den vitenskapelige metode selv, med sine kodifiserte prosesser for sammenlikning, klassifisering og genera­ lisering, sine hypoteser og teorier, en utvidelse av hjernens mekanis­ me, som allerede hos de høyerestående pattedyr har utviklet en kapa­ sitet til å hanskes med høyst kompliserte situasjoner, slik de kan inngå i jakten. Men den avgjørende forskjell mellom disse prestasjoner innen dyreriket og den menneskelige vitenskap, er at den siste ikke lenger er en individuell ytelse, men en sosial. Den har sitt utspring i arbeidets kooperative anstrengelser og er koordinert av språket. Vitenskap og kunst

Utvidelsen av menneskets fysiske krefter gjennom vitenskapen er ikke lenger, som hos dyrene, en kontinuerlig, nesten automatisk evolusjonsprosess. Den kommer i stand som et nødvendig korrelat til sosiale forandringer og preges av de samme interne stridigheter og konflikter mellom klasser som etter hvert oppstår. Når en stadig har i tankene at det er umulig å skille vitenskapen ut fra samfunnet, kan det være nyttig å føre abstraksjonen videre og betrakte de trekk ved vitenskapen som utmerker den sammenliknet med andre sider av menneskets sosiale aktivitet, som f. eks. kunst og religion. Hovedgrunnene til å framheve det vitenskapelige aspekt er at det i første rekke er opptatt med hvordan tingene gjøres, at det refererer seg til en oppsamlet masse kunnskap basert på kjensgjerning og handling, at det først og fremst har sitt utspring i å forstå, kontrollere og forandre produksjonsmidlene - det vil si teknikken for å dekke menneskelige behov. Det første av disse kjennetegn kan uttrykkes ved å si at den vitenska­ pelige metoden er indikativ, i den forstand at den indikerer eller viser mennesker hvordan de kan gjøre hva de ønsker å gjøre. I seg selv forsøker ikke den vitenskapelige form å få folk til å ønske en ting fram for en annen. Det er snarere oppgaven for den kunstneriske form, en form som i samme grad er sosial, og som har som en av sine funksjoner først å utvikle ønsket og dernest viljen til en bestemt handling.1-2146 Ingen av disse former er fullstendige uten den andre, og faktum er at verken i vitenskap eller i kunst kan den ene finnes uten den andre. Heller ikke innbyrdes vil de øve vold mot den særpregede betydning kunst og vitenskap har for det enkelte individ. Bak dem, og felles for 42

alle former for menneskelige ytelser, fins den iboende glede i betrakt­ ningen av, eller enda mer i skapelsen av nye kombinasjoner av ord, lyder eller farger, eller i oppdagelsen av kombinasjoner som allerede fins i naturen. Denne gleden er, selv om den i første rekke oppleves individuelt, ikke på noen måte en privat fornemmelse. Slik den første interessen har sitt utspring i samfunnet, er den kontemplative akt på en måte sosial, slik det går fram av den intense lyst til å kommunisere som er felles for kunstner og vitenskapsmann.* Ethvert vitenskapelig arbeid har en hensikt og utvikler en hensikt som fører videre, men hensikten er ikke det karakteristisk vitenskape­ lige aspekt ved arbeidet, heller ikke skjønnheten eller gleden som kan oppleves ved et vitenskapelig verk. I sin rent vitenskapelige mening, er det en oppskrift: den forteller hvordan visse ting skal utføres hvis en ønsker å gjøre dem. På den annen side er heller ikke et kunstverk noe som bare skal bevege og glede. Kunstverk inneholder selv uvurderlige informasjoner om verden og hvordan det er å leve i den, i første rekke når det, som i romanen, behandler sosiale problemer. Ved å formulere slike abstrakte trekk ved vitenskapen, er det alltid en fare for at det abstrakte kan oppfattes som det ideelle, det vil si, hva vitenskap skulle være om bare alle uvesentlige sider som har med moral og nytteverdi å gjøre, kunne bli fjernet. I virkeligheten innebærer idealet om den rene vitenskap - søking etter sannheten for dens egen skyld - en bevisst tilkjennegivelse av en sosial holdning som har gjort meget for å hindre vitenskapens utvikling og hjulpet til med å skyve den over i hendene på mørkemenn og reaksjonære. (1.2., 4.6) En må bestandig huske at vitenskap bare er fullstendig når indikasjonene blir fulgt. Vitenskap er ikke bare en sak for tanken, men for tanken uavbrutt omsatt i praksis og uavbrutt fornyet gjennom praksis. (4.8., 14.2) Det er derfor vitenskap ikke kan studeres atskilt fra teknikken. I vitenskapens historie får vi ofte se hvordan nye sider av vitenskapen utvikler seg av praksis og nye utviklingstrekk i vitenskapen gir støtet til nye veier i praksis. De forskjellige fag innen moderne teknikk er for en stor del en følge av framskritt innen vitenskapen. Selve betegnelsen på de for­ skjellige slags ingeniører i dag viser at det alt sammen opprinnelig var vitenskapsgrener som nå er blitt grener i det praktiske liv: elektro-ingeniører, kjemi-ingeniører, radio-ingeniører. Vitenskapsmann og tekniker

Men det faktum at teknikerne har utviklet seg fra vitenskapsmennene og er nært knyttet til dem, betyr ikke at det er umulig å holde de to profesjoner fra hverandre. I virkeligheten er de funksjonelle sider hos vitenskapsmannen og teknikeren radikalt forskjellige. Vitenskaps­ mannens første oppgave er å finne ut hvordan tingene skal gjøres, teknikerens oppgave er å gjøre dem. I praktisk forstand er teknikerens 43

ansvar langt større enn vitenskapsmannens. Han kan ikke tillate seg å stole så mye på abstrakt teori, han må bygge på de foregående erfaringers tradisjoner og samtidig prøve ut nye ideer. Innen visse tekniske fagområder spiller vitenskap fremdeles en underordnet rolle i forhold til erfaringen. Selv om skip i dag er fulle av moderne vitenskapelige innretninger i maskineri og kontrollsystemer, blir de fremdeles bygd av menn som har basert sine erfaringer på menn som har bygd de eldre skip, så en kan si at skipsbygging, fra den første uthulte kano til det moderne linjeskip, har fulgt en ubrutt teknisk tradisjon. Styrken ved den tekniske tradisjon er at den aldri kan komme svært galt avsted - har den fungert tidligere, er det sannsynlig at den vil fungere på nytt; dens svakhet er så å si at den ikke kan komme seg ut av sine egne spor. Jevne og økende tekniske forbedringer kan en vente seg fra ingeniørkunstens side; men vidtrekkende omveltninger bare når vitenskapen tar hånd om tingene. Som J.J. Thomson en gang sa: «Forskning i anvendt vitenskap fører til reformer, forskning i den rene vitenskap fører til revolusjon.» 1.66.199 Samtidig kan tekniske suksesser, og i enda større grad tekniske vanskeligheter, furnere vitenskapen med et stadig fornyet felt av mu­ ligheter og problemer. Den rolle vitenskap og teknikk spiller ved å supplere hverandre, betyr at det er nødvendig å studere dem begge fullt ut for å forstå de sosiale virkninger hver av dem har.

1.3 Vitenskapens kumulative tradisjon

Til nå har vi drøftet vitenskapen som institusjon og dens særtrekk, men ikke særskilt understreket én side som utmerker vitenskapelig og tek­ nisk framgang i forhold til alle andre sider av sosial utvikling. Dette trekk ved vitenskapen er dens kumulative natur. Vitenskapsmannens metoder ville være av liten nytte hvis han ikke hadde til sin rådighet en veldig oppsamling av tidligere kunnskap og erfaring. Intet av dette er sannsynligvis helt korrekt, men det er nok til å sikre den aktive viten­ skapsmann avanserte utgangspunkter for framtidig arbeid. Vitenska­ pen er et evigvoksende forråd av kunnskap bygd på rekker av reflek­ sjoner og tanker, men enda mer på erfaringene og handlingene til en strøm av tenkere og arbeidere. Å vite hva som er kjent er ikke nok; for å kunne kalle seg vitenskapsmann, må en person tilføre noe av sitt eget til det allmenne forråd. Til enhver tid er vitenskapen totalresultatet av alt hva vitenskapen har vært til denne dag. Men dette resultat er ikke noe statisk. Vitenskap er noe langt mer enn den totale ansamling av kjente fakta, lover, teorier, utøvd kritikk, og den river ofte like mye ned som den bygger opp. Ikke desto mindre hører hele det vitenskapelige bygg­ verk aldri opp med å vokse. Det er stadig under reparasjon, må en kunne si, men det er alltid i bruk. Det er denne kumulative natur som kjennetegner vitenskapen i for44

hold til andre humanistiske institusjoner, som religion, lov og rett, filosofi og kunst. Religionen er opptatt med å bevare den «evige» sannhet, mens det innen kunsten mer er den individuelle ytelsen enn skolen som teller. Vitenskapsmannen er på den annen side alltid be­ visst opptatt med å forandre den aksepterte sannhet, og hans arbeid blir meget snart assimilert, fortrengt og tapt som individuell ytelse. Ikke bare kunstneren og dikteren selv, men hele folk betrakter, hører og leser fortidens store verker innenfor kunst, musikk og litteratur, i orginal eller i nær reproduksjon eller oversettelse. De er i kraft av sin direkte menneskelige appell alltid levende. I motsetning til det er det bare en liten minioritet av vitenskapsmenn og vitenskapens historike­ re, og neppe noen andre, som studerer vitenskapens store historiske verker. Resultatene av disse arbeidene er inkorporert i den nåværende vitenskap, men orginalene er begravd. Det er de etablerte relasjoner, fakta, lover og teorier som teller for de fleste formål, ikke måten oppdagelsene er gjort på, eller presentasjonsformen. 125 132 134 Det er også en dyptgående forskjell av et annet slag mellom viten­ skapelig tradisjon, særlig for naturvitenskapens vedkommende, og den som knytter seg til religion og de frie kunstarter. Her dreier det seg om vilkårlighet i den forstand at den øverste appellinstans er enten en åpenbaring eller en bedømmelse overlevert gjennom muntlig eller skriftlig tradisjon. I den grad det kreves en rasjonell motivering, vil den tilhøre den idealistiske logikk. Vitenskapens tradisjon, og dermed også teknologiens, som den har utviklet seg fra, er på den annen side en tradisjon som direkte kan overprøves gjennom referanse til verifiserbare og gjentakbare observasjoner i den materielle verden. Om den er gammel eller ny, kan enhver vitenskapelig ervervelse til enhver tid underkastes prøver på bestemte materialer med bestemte apparater. Som Bacon pekte på for lang tid siden (2.4., 7.6f) dokumenterer den vitenskapelige sannhet seg ved å komme heldig ut når den prøves på materielle systemer, enten livløse, når det gjelder fysiske vitenskaper; levende organismer, når det gjelder biologiske vitenskaper, eller men­ neskelige samfunn, når det gjelder samfunnsvitenskapene. Det er bare den ting at hittil er det i siste tilfellet få eller ingen eksperimenter, slik at de ennå ikke har oppnådd status av sann vitenskap. (4.1., 12.1) Ved vitenskaper i denne betydning referer vi nødvendigvis til de deler av mennekets kunnskaper som er tilstrekkelig utviklet til å forbedre prak­ sis direkte og ikke bare er regulære beskrivelser av åpenbare fakta. Det er udiskutabelt at grekerne hadde en biologi og tilmed en sosiologi ved siden av matematikk og astronomi; men mens de sistnevnte kunne brukes til å planlegge byer og forutsi begivenheter i himmelrommet, forklarte de førstnevnte de lærde i pene ordelag ting som var kjent av enhver bonde, fisker og politiker. Vitenskapelig biologi til virkelig bruk for medisinen oppstod neppe før i det nittende århundre, og vitenska­ pelig sosiologi er bare i sin begynnelse. 45

De faser akkumuleringen av vitenskapelig kunnskap og teknikk har gjennomgått, vil bli beskrevet i de følgende kapitler, selv om de ikke blir drøftet i enkeltheter. Dette er åpenbart oppgaven for en vitenska­ pens historie som denne bok ikke gjør krav på å være, skjønt en slik kritisk vitenskapens historie, som søker bak kjensgjerningene omkring oppdagelsene for å klarlegge årsakene, fremdeles har til gode å bli skrevet. Her er det tilstrekkelig å antyde noen av de allmenne prinsip­ per som har vært bestemmende for reisningen av vitenskapens bygg­ verk. Mønsteret i vitenskapelige og tekniske framskritt

Vi kan for det første slå fast at historien viser hvordan de erfaringsområder som kommer inn under det vitenskapelige felt, kan stilles opp i en bestemt rekkefølge. I store trekk er den som følger: matematikk, astronomi, mekanikk, fysikk, kjemi, biologi, sosiologi. Teknikkens historie danner en nesten motsatt rekkefølge: sosial organisasjon, jakt, husdyr, landbruk, pottemakeri, kokekunst, framstilling av klær, me­ tallurgi, vogner og navigasjon, arkitektur, maskineri, motorer. Grun­ nen til dette er lett å se. Teknikken må først oppstå av menneskets bundethet til dets biologiske omgivelser og så gradvis gå over til kon­ troll over de livløse ting. Den faktiske gang i utviklingen av vitenskape­ ne er på den annen side ikke så lett å forklare. Den er bare delvis betinget av indre vanskeligheter. Faktisk viser deres historie at viten­ skapene om naturens mer kompliserte bestandeler, som f.eks. biologi og medisin, direkte er blitt utviklet ved studier av selve fagenes gjen­ stand, mens det har vært liten hjelp å få, snarere det motsatte, fra de vitenskaper som behandler de enklere deler, som f.eks. mekanikk og fysikk. (2.4., 7.8., 2.5., 9.5f) I tid har rekkefølgen mellom vitenskapene vært knyttet nært til mulighetene for nyttig anvendelse for de forskjelli­ ge tiders herskende eller revolterende klasser. Regulering av kalende­ ren - som var en geistelig funksjon - førte til oppkomsten av astrono­ mien. (1.2.3., 4f) Behovene hos den nye tekstilindustrien - som tjente interessene til det attende århundres tekstilfabrikanter - førte til at den moderne kjemi utviklet seg. (2.5., 8.2f) Hvis vi går over fra den alminnelige utviklingsvei innen vitenskapen til en mer detaljert rekkefølge av de vitenskapelige oppdagelser, vil visse allmenne mønstre komme til syne. På hvert enkelt felt vil vi finne lange rekker av suksessive oppdagelser - som f.eks. når det gjelder elektrisiteten i det attende århundre, (2.5., 9.3) eller atomfysikken i de tjuende århundre. (2.6., 10. lf) Disse rekkene begynner eller slutter gjerne med en eller annen grunnleggende oppdagelse som åpner veien for helt nye retninger innen vitenskapen. Slike oppdagelser forekom­ mer oftest når vitenskapelige disipliner som man tidligere mente var helt atskilte møter hverandre, slik det f.eks. skjedde ved Ørsteds 46

tilfeldige oppdagelse av elektrisitetens effekt på en magnet, eller ved Pasteurs slumpartede oppdagelse av den asymmetriske natur hos mo­ lekyler produsert av levende organismer, som forente kjemi og bakte­ riologi. (2.5., 9.4f) Fra hvert av disse skjæringspunkter mellom viten­ skapelige disipliner eller grunnleggende oppdagelser springer det van­ ligvis ut to eller tre nye forgreninger, som hver for seg kan fortsette med en ny rekke oppdagelser. Hele bildet er derfor å likne med en ube­ stemmelig komplisert sammenfletning av utforskning og oppdagelse, noe i likhet med den eldgamle peruvianske quipu, som overførte mel­ dinger ved bestemte rekker knuter på tråder, som igjen var knyttet i sammensatte mønstre.

De store personligheter Både den lange kjeden av utforskninger og de forgreninger som har fulgt med de grunnleggende oppdagelsene er vesentlig for vitenskapens framgang, men mens de første for det meste er frukten av et stort antall flittige, men ordinært utstyrte hjerners innsatser, er de siste vanligvis forbundet med vitenskapens store personligheter. Dette har ført til at en har sett på vitenskapen som om den utelukkende var et resultat av de store menns geni, og at den følgelig stort sett har vært atskilt fra virkningene av de sosiale og økonomiske faktorer. Myten om «de store menn» har faktisk holdt seg mye lenger i vitenskapens historie enn i den sosiale og politiske historie. Mange framstillinger av vitenskapens historie er faktisk ikke stort mer enn historien om de store oppdagere, til hvem de epokegjørende åpenbaringer av naturens hemmeligheter er kommet som en slags apostolisk suksesjon. Nå har nok store menn hatt avgjørende innflytelse på vitenskapens framskritt, men deres ytelser kan ikke studeres isolert fra deres sosiale omgivelser. Det er fordi man unngår å se dette, at det så ofte føles nødvendig å forklare deres oppdagelser ved å ty til slike intetsigende ord som «inspirasjon» og «geni». Store menn blir på den måten redusert i betydning og de forflates av folk som er for begrenset eller for giddeløse til å forstå dem. Det faktum at de er mennesker av sin egen tid, underlagt de samme formende innflytelser og underkastet de samme sosiale påvirkninger som andre mennesker, bare forsterker deres betydning. Jo betydelige­ re en person er, desto mer er han gjennomstrømmet av sin tids atmo­ sfære; bare på den måten kan han få et så sterkt grep på den at han blir i stand til i vesentlig grad å forandre mønsteret for viten og handling. Heller ikke er den store personlighet seg selv nok på noe kulturelt område, aller minst innen vitenskapen. For ingen oppdagelse av noen vesentlig virkning kan gjøres uten det forberedende arbeid som er utført av hundrevis av forholdsvis ubetydelige og lite fantasifulle men­ nesker. De akkumulerer de nødvendige data som den store mann kan arbeide videre på, som oftest uten å forstå hva de selv gjør. De enkelte

47

mennesker har en enorm spennvidde av mental variasjon. Sannsynlig­ vis er det bare de færreste som vil yte noe for vitenskapen, skjønt det i vår tid er flere som kan få sjansen til å gjøre det enn noen gang tidligere, og det vil antagelig bli enda langt flere i en nær framtid. De som etter egen eller andres tilskyndelse vier seg til vitenskapelige interesser vil sannsynligvis være forskjellige på de fleste andre måter. Dette gir vitenskapen en stor variasjonsbredde, men den enhet som samtidig kreves kommer gjennom den kontrollerende innflytelse samfunnet bevisst eller ubevisst utøver på vitenskapen. Det er denne sosialt påtvungne vitenskapens enhet, som gjør det mulig å se den som én menneskelig fellesinnsats for å forstå og dermed kontrollere våre om­ givelser. (4.8., 14.1)

1.4 Vitenskap og produksjonsmidler

Alle de særtrekk som er påvist i de foregående avsnitt kan tjene til å beskrive vitenskapen - som en institusjon, som en metode, som en voksende og i stigende grad organisert samling av erfaringer. Men de kan ikke alene forklare verken vitenskapens viktigste funksjoner i samfunnet i dag eller grunnene til at vitenskapen opprinnelig oppstod som en spesialisert del av den sosiale virksomhet. Forklaringen må en finne i den rolle vitenskapen har spilt i alle former for produksjon, både i tidligere tider og i dag. Historien om hvordan menneskets kontroll over sine anorganiske og organiske omgivelser har utviklet seg, slik den vil bli skissert i de følgende kapitler, viser at det hele har skjedd trinnvis, og at hvert trinn har vært preget av tilsynekomsten av en eller annen ny materiell teknikk. Nå beskriver vi tilmed de historiske perio­ der i arkeologiske begreper basert på materialer (noe som først ble lansert av Thomsen i 1836, men da bygd på meget gamle tradisjoner som var ført videre av Hesiod og Lucretius) - steinalderen, bronsealde­ ren, jernalderen (skjønt gullalderen er gått tapt). Vi fortsetter med damp- og elektrisitetsalderen, og har nå gått inn i atom- eller romalde­ ren.

Men materialene i seg selv har ingen nytte for mennesket; det må lære seg å forme dem. Tilmed det opprinnelige materiale (madera- ved -hyle) måtte brytes ut av treet for å bli en klubbe eller et spyd. Det var gjennom måtene å utvinne og forme materialene slik at de kunne brukes som redskap for å tilfredsstille menneskets elementære behov, at tek­ nikk og vitenskap utviklet seg. En teknikk er en individuelt ervervet og sosialt trygget måte å gjøre noe på; vitenskap er en måte å forstå hvordan det skal gjøres med sikte på å kunne gjøre det bedre. Når vi i seinere kapitler skal gå i gang med en mer detaljert gjennomgåelse av den første tilsynekomst av særskilte vitenskaper og de forskjellige trinn i deres utvikling, vil det bli stadig tydeligere at de bare utfolder seg og

48

vokser når de står i nær og levende kontakt med produksjonsmekanikken. Vitenskapen har hatt en i høyeste grad ujevn utviklingshistorie; svære utbrudd av aktivitet er blitt fulgt av lange perioder med stillstand, inntil det skjer et nytt gjennombrudd, ofte i et annet land. Men spørs­ målet om hvor og når den vitenskapelige aktivitet oppstår er alt annet enn tilfeldig. En vil kunne se at dens blomstringsperioder faller sam­ men med økonomisk aktivitet og teknisk framgang. De spor vitenska­ pen har fulgt - fra Egypt og Mesopotamia til Hellas, fra det islamittiske Spania til renessansens Italia, siden til Nederland og Frankrike, og dernest til Skottland og England med sin industrielle revolusjon - det er alt sammen handelens og industriens vei. I tidligere tider fulgte viten­ skapen industrien, nå viser den en tendens til å innhente den og lede den etter hvert som dens plass i produksjonen blir klart forstått. Viten­ skapen hentet lærdom fra hjulet og krukken, den skapte dampmaskinen og dynamoen. (2.5., 9.1f, 2.5., 9.3) Mellom aktivitetsutbruddene har det vært rolige perioder, enkelte ganger rene degenerasjonsperioder, som under de siste egyptiske dy­ nastier, eller i klassismens siste tid, eller i begynnelsen av det attende århundre. Vi skal få se hvordan dette faller sammen med perioder av stagnasjon og forfall i den samfunnsmessige organisasjon, slik at pro­ duksjonen fulgte tradisjonelle linjer, mens det for en lærd mann ble sett på som nedverdigende å befatte seg med den. Nå kan ikke påvisningen av den nære forbindelsen mellom vitenskap og tekniske forandringer i seg selv forklare opprinnelsen til og veksten av vitenskapen; det står fremdeles tilbake å kjenne de sosiale faktorer som bestemmer selve de tekniske forandringene. At de tekniske fakto­ rer står i et omvendt forhold i samfunnet er åpenbart nok. Produksjo­ nens tekniske nivå vil til enhver tid sette en grense for de mulige former for sosial organisasjon. Det ville våre nytteløst å se etter en omfattende nasjonalstat i steinalderen, da matsanking og jakt begrenset den effek­ tive sosiale enhet til noen få hundre mennesker som streifet omkring på et vidt område. Heller ikke kunne den moderne bysivilisasjon oppstå før kombinasjonen av forbedringer innen landbruk og industri gjorde det mulig å brødfø og opprettholde en stor del av befolkningen atskilt fra landsbygda. (2.5., 8.2) Likevel er ikke forandringene i teknikken så enkelt betinget av den sosiale organisasjon. Det ville være å gå langt over streken å anta at menneskeheten i fortiden har handlet som en intellektuell enhet, som alltid har bestrebet seg på å bruke de bestående hjelpemidler til å utvide menneskets herredømme over naturen. Som det vil bli påvist i de umiddelbart følgende kapitler har i virkeligheten, gjennom den største del av historien, forbedringer i teknikken for det meste vært stimulert av den umiddelbare fordel de kunne gi visse individer eller klasser, ofte på bekostning av andre, og de har somme tider, som i krig - en stadig 4.

49

tilbakevendende kilde til oppfinnsomhet - ført til deres tilintetgjørelse. I siste instans avhenger samfunnets form av forholdene mellom de mennesker som produserer og distribuerer varer - forhold som nesten alltid er til utilbørlig fordel for de rike på bekostning av de fattige, og som til sine tider innebærer direkte tvang, som under slaveri. Som vi skal få se (kapittel 12), er det disse produksjonsforhold, avhengige som de er av de tekniske produksjonsmidler, som skaper behovene for forandringer i disse midler og dermed driver vitenskapen framover. Når produksjonsforholdene forandrer seg raskt, som når en ny klasse inntar en maktposisjon, foreligger det en særskilt tilskyndelse til forbedringer i produksjonen, noe som vil forøke denne klassens velstand og makt, og vitenskapen står høyt i kurs. Så snart en slik klasse er etablert og fremdeles er sterk nok til å forhindre at en ny rival stiger fram, foreligger det en interesse i å beholde tingene slik de er teknikken blir tradisjonell og vitenskapen vil bli stående lavt i kurs. Et slikt forenklet bilde er naturligvis utilstrekkelig til i seg selv å forklare utviklingen av vitenskapen i detalj. For å bli klar over hvorfor en viss vitenskap oppstod på det eller det sted til den eller den tid, kreves langt mer detaljerte studier, og her vil man finne eksempler i seinere kapitler, selv om det også bare blir i store trekk. For å forklare framgang eller tilbakegang for vitenskapen og i sin tur dens innflytelse på produk­ sjonen, vil det også bli nødvendig å klarlegge vekselvirkningene mel­ lom de materielle faktorer - tilgangen på vareslag som trevirke og kull; de tekniske faktorer- den faglige dyktighet, dens nivå og utbredelse; og de økonomiske faktorer - tilbudet og etterspørsel på varer og arbeids­ kraft.

Den tidlige vitenskaps klassekarakter En grunnleggende forskjell mellom vitenskap i seg selv og den allmen­ ne teknikk som den er gått fram av og som den selv er knyttet til, er at den i det vesentlige er en boklig profesjon. Vitenskapen er noe som er nedtegnet og overført til bøker og skrifter, noe som atskiller den fra overføring gjennom det praktiske eksempel innen det tradisjonelle håndverk. På den måten ble den helt fra begynnelsen av en syssel begrenset til en overklasse eller et mindretall av begavede personer som var i stand til å bli godtatt mot å stå lojalt til tjeneste. Denne begrensning har hatt forskjellige virkninger på vitenskapens karakter. Den har sinket dens utvikling ved å holde utenfor vitenskapen de store flertall av naturlig begavede mennesker fra alle klasser som kunne ha ytt sine bidrag. (2.5., 8.5f) Denne begrensning har samtidig ført til at folk som viet sine tanker til vitenskapen og tilmed drev sine eksperi­ menter - det gjelder i alle fall inntil den industrielle revolusjon - fikk svært liten kjennskap til praktiske sysler, slik at de for naturvitenska­ penes vedkommende ikke en gang har visst hva de snakket om. Og

50

fordi de ikke selv kjente dagliglivets praktiske behov, hadde de heller ingen trang til å tilfredsstille dem ved bruk av vitenskapen. Denne vitenskapens identifisering med de herskende og regjerende klasser har helt fra de eldste tider, med den klassedeling som tok til med de første byene for fem tusen år siden, ført til en dyp mistro til viten­ skapen blant bønder, og også i mindre grad i arbeiderklassen. Uansett de gode hensikter i de filantropiske bestrebelser, kunne folk ikke unngå å fornemme at deres tiltak i praksis ikke ville medføre noen forand­ ringer til folkets eget beste, at de sannsynligvis bare ville slavebinde dem mer fullstendig, eller eventuelt berøve dem arbeidet. De første vitenskapsmenn ble betraktet som magikere i stand til å forvolde ube­ grensede ulykker, og denne holdningen vedvarte til mot slutten av oldtiden, da folkelige strømninger, som ofte var alliert med religionen, plutselig og under tiden med voldsomhet vendte seg mot filosofene som, ikke med urette, ble identifisert med overklassen (1.2., 4.8) i det forhatte Romerriket. I middelalderen ble vitenskapen bare så vidt tålt, og tilmed etter dens gjenfødelse kunne en finne den samme folkelige reaksjon hos maskinstormerne under den industrielle revolusjon. I dag kan vi fremdeles merke denne reaksjonen på vitenskapens siste triumf, atombomben. Den forente virkning av forakt og uvitenhet hos de lærde, og mistro og uvilje i de lavere lag, har gjennom hele vår sivilisa­ sjon vært en vesentlig hindring for vitenskapens frie utfoldelse. Nå har vi i stedet fått et uvillig og motstrebende samarbeid med sikte på den frie og aktive utveksling av praktisk og teoretisk kunnskap, som slik erfaringene fra de sosialistiske land begynner å vise, i vesentlig grad øker tempoet i den tekniske og vitenskapelige framgang. Denne kritikk tar bare sikte på klassekarakteren i skillet mellom teori og praksis, og antyder i det hele tatt ikke noen nedvurdering av den betydning tilegnelse av lærdom har for vitenskapens framgang. Det faktum at vitenskapen var i hendene på folk som kunne skrive, føre regnskaper og argumentere i foreskrevne former, var i sin tid av uvur­ derlig betydning for dens vekst. Når en betrakter naturen i sin helhet, i dens fulle ubearbeidede og kompliserte form, blir det vanskelig å drøfte den på en forstandig måte bare med ord. Det lengste en kan drive det til med den slags ulærde utlegninger er å lage myter og riter som kan rettferdiggjøre former for praksis som har vist seg nyttige. Tidligere tiders formelle vitenskap, som f.eks. grekernes, var neppe heller mer enn en rasjonalisert mytologi. (1.2., 4.5) Men visse deler av erfa­ ringene, som enkelte bevegelser og krefter, kan drøftes formelt og kvantitativt. Sjøfolk visste meget godt hvordan en kunne bruke vekter, mange århundrer før Arkimedes oppdaget den formelle loven for vektstangen; men hans lov muliggjorde nye mekaniske oppfinnelser som det praktiske livs menn aldri ville ha greid. Og dette var dessuten et skritt, et meget viktig skritt, på veien til å utvikle enda mer vidtgående generaliseringer innen mekanikk og fysikk på Galileis og Newtons tid.

51

Skritt for skritt er det blitt slutt med at rasjonelle metoder er gjenstand for ambiøse beskrivelser i lærde ordelag, de er blitt midler til generali­ sering og utvidelse av den praktiske kontroll over naturen, først innen kjemi og biologi, og i dag på det sosiale felt. Det vil seinere bli påvist (4.8., 14.1) hvordan de viktigste og mest fruktbare perioder for vitenskapelig framgang likevel har vært når klassebarrierene er brutt ned og det praktiske livs og den lærde verdens menn kan møtes på like fot. Slik var det på renessansens første tid i Italia, i Frankrike under revolusjonen, i Amerika på slutten av det nittende århundre og i dag på en annen og mer omfattende måte i de nye sosialistiske republikker. Når vitenskapens klassenatur i den grad er tatt for gitt at det blir møtt med høylytt forbauselse når den omtales i dagens vitenskapelige kret­ ser, skyldes det nettopp dens universelle utbredelse. Man vil ha det til at vitenskapens tradisjon bare angår vitenskapen selv, at den er helt løsrevet fra betraktninger som har å gjøre med økonomi og politikk. Alt dette betyr bare at de sosiale og i første rekke klassemessige betingelser for den vitenskapelige tradisjon blir tatt som en selvfølge og ikke kommer tilsyne på overflaten. Først i vår egen tid er vitenskapen blitt underkastet en analyse på grunnlag av sin klassekarakter. En god del av denne analysen har vært grovkornet og misvisende, den har blandet sammen vitenskapens faktiske ytelser og de allmenne teorier som er bygd inn i dem; likevel er det nødvendig at analysen fortsettes og forbedres, og den vil til slutt føre til en langt dypere forståelse av vitenskap og samfunn.

1.5 Naturvitenskapen, en kilde til ideer

Skjønt den praktiske utnyttelsen av vitenskapen både er en varig kilde til vitenskapelig framgang og en garanti for dens gyldighet, er denne framgang noe mer enn den kontinuerlige forbedring av teknikken. En like vesentlig del av vitenskapen er den teoretiske rammen som binder sammen vitenskapens praktiske resultater og gir dem en stadig økende intellektuell, indre sammenheng. I tidligere tider, og tilmed nå, har vitenskapens historie ofte vært skrevet som om det ganske enkelt var historien om et slikt ideelt sannhetens byggverk. Den slags historie kan bare skrives når en fullstendig overser vitenskapens sosiale og mate­ rielle komponenter og således reduserer den til noe inspirert nonsens, slik det allerede er blitt påvist og til fulle vil bli illustrert gjennom denne boks hovedinnhold. På den annen side ville det være like dumt å prøve helt å se bort fra den siden, for teori har hatt en uhyre viktig rolle å spille i vitenskapen, og i den seinere tid på en mer positiv måte. I mange perioder av vitenskapens historie har arbeidet faktisk i vesentlig grad tatt sikte på å

52

bevise, eller enda oftere motbevise teorier, som f.eks. innen biologien i det nittende århundre med bevisføringen for Darwins utviklingsteori, (2.5., 9.5f) eller innen mekanikken i det syttende århundre, da Aristo­ teles’ fysikk ble forkastet. (2.4., 7.5f) Men i utviklingen av et slikt uavhengig og lukket felt for de vitenskapelige bestrebelser skjuler det seg en reell fare. Skjønt de opprinnelig tar sitt utganspunkt i praksis, har de en tilbøyelighet til å fjerne seg fra den, og samtidig som de mister sin anvendelighet, mister de gjerne også sin sans for retning. Før i tiden løp den slags gjerne ut i lærd pedanteri, slik det gikk med den newtonske mekanikk i det nittende århundre; (2.4., 8.4f) eller kontakten med praksis er blitt fornyet, slik tilfellet var med elektrisiteten ved slutten av det attende århundre da det elektriske batteri ble oppdaget. (2.5., 9.3) Det konvensjonelle syn på vitenskapen gir en beskrivelse av dens lover og teorier som rettmessige og dertil logiske slutninger fra ekspe­ rimentelt fastslåtte fakta. Det er tvilsomt om vitenskapen i det hele tatt villle ha eksistert om denne begrensning var blitt strengt overholdt. De vitenskapelige lover, hypoteser og teorier rekker lenger enn de objek­ tive faktorer de gir seg ut for å forklare. De fleste vil nødvendigvis for en stor del gjenspeile den allmenne ikke-vitenskapelige atmosfæren i tiden - som den enkelte vitenskapsmann uungåelig er preget av. Re­ sultatet er at naturfenomenene på samme måten som de manuelle ferdigheter vil bli tolket i sosiale, politiske og religiøse termer. Som vi skal få se hadde Newtons teori om tregheten sitt utspring i den hers­ kende rasjonelle tolkning av religionen, og Darwins naturlige utvalg i den gjeldende oppfatning av den fri konkurranses naturgitte rettferdig­ het. Under tiden kan slike tankebaner føre til holdbare, det vil si verifiserbare, vitenskapelige framskritt. Like ofte er de til hinder for viten­ skapelige oppdagelser, særlig hvis de vinner allmenn anerkjennelse. Den største vanskeligheten ved oppdageler er ikke så mye å foreta de nødvendige observasjoner, men å komme bort fra de tradisjonelle ideer når de skal fortolkes. Fra den tid Kopernikus fastslo jordens bevegelse og Harvey blodomløpet, og helt fram til den tid da Einstein avskaffet eteren og Planck formulerte kvanteteorien, har den virkelige kampen i mindre grad gått ut på å avdekke naturens hemmeligheter enn å forka­ ste etablerte ideer, skjønt også disse i sin tid har vært med på å føre vitenskapen framover. Likevel avhenger vitenskapens framgang av at det eksisterer et kontinuerlig tradisjonelt bilde, eller en arbeidsmodell av universet, delvis verifiserbar, men også delvis mytisk, der hvor verifikasjoner er illusoriske eller fullstendig mangler. På den annen side er det like viktig at denne tradisjonen, sammensatt som den er (og alltid må være) av elementer både fra vitenskap og fra samfunn, kontinuerlig og ofte med voldsomhet brytes ned fra tid til annen, og bygges opp igjen på nytt, ansikt til ansikt med med erfaringer i den materielle og sosiale verden. 16- 125- 1-38* 53

Vi er inne i en slik periode nettopp nå. Den langt større rolle viten­ skapen er kommet til å spille i de høyt industrialiserte lands økonomi, har, og det langt fra tilfeldig, falt sammen med en langt mer dyptgående og utvidet forståelse av naturfenomenene, en utvikling der oppdagel­ sen av atomets struktur og av de kjemiske prosesser i de levende organismer har hatt en framstående plass. Dette har i seg selv stilt de vitenskapelige teoriene på en hard prøve, og resultatet har vært en raskt på hverandre følgende rekke av radikale nye teorier, slik som relativitetsteorien og kvantemekanikkens. (3.6., 10.2f) På samme tid og stort sett bestemt av de samme faktorer, har det foregått raske politiske og økonomiske forandringer. Med utgangs­ punkt i Sovjetunionen er de nå i ferd med å spre seg over resten av verden, og de er basert på en radikalt ny holdning til forholdet mellom vitenskap og samfunn i praksis. Dette har nødvendigvis hatt en dypt­ gående innflytelse på vitenskapelig teori, som nå er gjenstand for en kritisk analyse på grunnlag av den marxistiske filosofi. Dette vil bli drøftet i et seinere kapittel. Disse påvirkninger fra vitenskapen selv og fra omverdenen har ført til at vi aldri tidligere har hatt noen periode der vitenskapens teoretiske fundamenter i den grad har vært gjenstand for overprøving som i dag.

Materialisme og idealisme Det karakteristiske ved de teoretiske kontroverser innen vitenskapen er imidlertid ikke nytt. Som det klart vil fremgå av studier av vitenska­ pens historie har det, helt fra vitenskapens eldste tider, pågått en skiftevis latent og åpen kamp mellom to motstridende hovedtendenser: en formell og idealistisk; den andre praktisk og materialistisk. Vi vil få se at denne konflikten inntar en dominerende plass i gresk filosofi, men den må ha oppstått mye tidligere, faktisk fra den første dannelse av et klassesamfunn, for de alminnelige sosiale sympatier hos de to parter i denne konflikten har det aldri vært tvil om. Den idealistiske parten står for «orden», det er aristokratiets og den etablerte religions side; dens mest overbevisende forkjemper er Platon. Ut fra dette synspunkt er det vitenskapens mål å forklare hvorfor tingene er som de er og hvor umulig, for ikke å si ugudelig, det er å gjøre seg håp om å kunne forandre dem vesentlig. Etter Platons mening er alt som er nødvendig å fjerne en del skavanker, som f.eks. demokratiet, for at republikken skal kunne etableres trygt for all tid under beskyttel­ se av vokterne, «gullets menn». Da det fullkomne ved en slik tingenes tilstand kanskje ikke uten videre står klart for de som er nederst i rekkene, blir det nødvendig å overbevise dem om den materielle ver­ dens illusoriske karakter og følgelig også om uvirkeligheten ved det onde i den. (1.2., 4.6) I denne innbilte verden er forandring av det onde; det ideelle, det gode, det sanne og det vakre er evig og hevet over tvil,

54

og når disse ting åpenbart ikke fins i overflod på jorden, må man prøve å finne dem i en fullkommen himmel. Dette syn har hatt en dyptgående virkning på utviklingen av vitenskapen, særlig innen astronomi og fysikk, og selv i dag (4.7., 13.5) er det en sterk tendens til å påtvinge vitenskapen det i en mer kunstferdig og utspekulert form. Det materialistiske syn har dels på grunn av dets praktiske natur og enda mer på grunn av dets revolusjonære implikasjoner, i århundreder ikke funnet særlig støtte i lærde kretser, og det har knapt nok vært noen del av den offisielle filosofi. Men et uttrykk for det har likevel overlevd i Lucretius’ epikureiske dikt De rerum natura (om tingenes natur), som viser både dets makt og dets trusel mot den etablerte orden. Det er i det vesentlige en filosofi om tingene og deres bevegelser, en forklaring av naturen og samfunnet nedenfra og ikke ovenfra. Det understreker hvordan en materiell verden i evig bevegelse bevarer sin uuttømmelige stabilitet og menneskets makt til å forandre den ved å lære dens lover. De klassiske materialister kunne, som vi skal få se, ikke komme noe videre på grunn av sin isolasjon fra håndens sysler, og det kunne seinere heller ikke den store fornyer av den materialistiske tenkning, Francis Bacon. Så snart den industrielle revolusjon var kommet i gang, ble vitenskapen i sin praksis materialistisk, selv om den av politiske og religiøse grunner fortsatt var tilbøyelig til i ord å bekjenne seg til idealismen. Inntil midten av det nittende århundre vedble materialis­ men å være filosofisk utilstrekkelig fordi den ikke brydde seg om samfunnet og dets skiftende former, og dermed var ute av stand til å gjøre rede for politikk og religion. Utvidelsen og omdannelsen av materialismen til også å omfatte disse sider var det Marx og hans tilhengere som sørget for. 157 Etter å ha vist sin effektivitet på det politiske og økonomiske felt, er den nye dialektiske materialismen først nå i ferd med å tre inn på naturvitenskapens felt. Kampen mellom de idealistiske og materialistiske tendenser i viten­ skapen har vært et vedvarende trekk i dens historie fra de tidligste tider. Platons idealisme er i en viss forstand et svar på materialismen hos Demokrit, grunnleggeren av atomteorien. (1.2., 4.5) I middelalde­ ren angrep Roger Bacon Platons og Aristoteles’ herskende filosofi og forkynte en vitenskap som tok sikte på praktisk anvendelighet (1.3., 6.5), og han ble fengslet for sin uleilighet. I renessansens store kamp for å skape en moderne eksperimentell vitenskap var den formelle aristotelianisme, støttet av kirken, hovedfienden. Det var den samme opp­ osisjon man støtte på i kampen mellom vitenskap og religion om Darwins utviklingslære. Når denne kampen fortsetter trass i rekken av seire som den materialistiske vitenskap har vunnet, viser det at kampen ikke i første rekke er av filosofisk eller vitenskapelig natur, men en gjenspeiling av politiske kamper i vitenskapelig termer. På ethvert trinn har det vært en idealistisk filosofis sak å framstille den nåværende misnøye som illusorisk og å rettferdiggjøre tingenes eksisterende til-

55

stand. På ethvert trinn har den materialistiske filosofi satt sin lit til virkelighetens praktiske overprøving og nødvendigheten av forand­ ring.

1.6 Vekselvirkningene mellom vitenskap og samfunn

Dette avsnitt fullfører den første korte oversikt over de forskjellige sider av vitenskapen, vitenskapen som institusjon, som metode, som en kumulativ tradisjon, og beskrivelsen av dens forbindelse med pro­ duksjonskreftene og med den allmenne ideologi. Uten å presse fram noen definisjon, skulle det nå være klart hva som forstås med vitenskap i denne boks mening. Samtidig ville det være for mye forlangt at leseren skal godta de konklusjoner som er formulert og antydet i denne del av boka, uten den mer utførlige dokumentasjon som resten av den har til oppgave å legge fram. Det er faktisk bare ved en ganske detaljert presentasjon av vekselvirkningene mellom vitenskap og samfunn opp gjennom historien, at vi kan begynne å forstå hva vitenskapen betyr og hva framtiden kan komme til å vise. Vitenskap og samfunn har nok virket inn på hverandre på en mang­ foldighet av forskjellige måter, og tilbøyligheten til å legge hovedvek­ ten på en eller annen bestemt side, har vært årsak til atskillig av den seinere tids kontroverser med hensyn til det gjensidige forhold mellom dem. Når en skal antyde vitenskapens innflytelse på samfunnet er det vanlig å tenke på en eller annen epokegjørende oppdagelse, f.eks. på oppdagelsen av de elektromagnetiske bølger som først ble forutsagt teoretisk, dernest påvist i laboratoriene, siden utprøvd i industriell målestokk og endelig ble en del av vårt dagligliv, som radio. Men dette er ikke den eneste, ikke en gang den viktigste måten det skjer på, når vitenskapen utvikler seg og påvirker samfunnet. Det hender enda oftere at en vitenskapsmann slumper til å registrere hvordan et eller annet praktisk hjelpemiddel fungerer eller svikter. Enten ved en tilfel­ dighet eller svært ofte også med tanke på å forbedre en ting, kan vitenskapsmannen komme til å se nærmere på den og så oppdage, ikke nødvendigvis hvordan den skal fungere, men kanskje noe helt annet. Han kan faktisk skape en ny vitenskapsgren, slik det skjedde da termo­ dynamikken ble grunnlagt ved studium av dampmaskinen 13 (2.5. ,9.1) Det som her er viktig er at vanlig praktisk erfaring så å si leverer en magnet av vitenskapelig interesse, og vitenskapens framskritt kan man så følge og se som en rekke endringer i felter av allmenn økonomisk og teknisk interesse. Denne bok gjør ikke krav på å være en vitenskapens historie; dens tema er i første rekke vekselvirkningen mellom vitenskap og samfunn. Hvis den skulle ha slagside, er det til fordel for vitenskapens innflytelse på historien snarere enn for historiens innflytelse på vitenskapen - et 56

tema som allerede for en stor del er behandlet. 3-2- 152 Men vitenska­ pens virkning på historien har tidligere i vesentlig grad vært neglisjert, eller i beste fall behandlet på en skjødesløs eller misvisende måte. Dette kommer av at de fleste profesjonelle historikere ikke har hatt de nød­ vendige kvalifikasjoner for å verdsette eller tilmed notere seg vitenska­ pens bidrag og innflytelse; mens på den annen side vitenskapens histo­ rikere har brydd seg lite med de videre historiske konsekvenser av veksten i naturkunnskapen. I den offisielle historieskriving har det vært en tendens til å ta med vitenskapens stilling, sammen med avsnitt om litteratur og kunst, som et slags kulturelt tillegg til en politisk, eller antydningsvis økonomisk, oversikt over den enkelte historiske perio­ den. Det som istedenfor må kreves er en drøfting av vitenskapens bidrag til teknikk og tenkning, og den må få sin plass i selve framstil­ lingens substans. Om dette ikke gjøres vil det essensielt historiske - det vil si det progressive og ikke tilbakevendende element - gå tapt for den historiske framstilling. Istedenfor blir vi sittende igjen med en forteg­ nelse over samfunnets personlige og institusjonelle relasjoner uten noen nøkkel til å forstå hvorfor de ikke skulle kunne gjenta seg med variasjoner i det uendelige. Da klart progressive tendenser faktisk ikke kan skjules, må den ikke-vitenskapelige historiker rett og slett nekte å forklare dem eller ty til en eller annen mystisk forklaring, enten et guddommelig forsyn eller en antatt lov om sivilisasjonenes vekst og forfall, slik Spengler og Toynbee har forestilt seg. Det er bare i lys av vitenskapen vi kan begynne å forstå de irreversible, ny-skapende skritt som er karakteristisk historiske*. Som det allerede har vært antydet og vil bli mer detaljert behandlet i seinere kapitler, øver vitenskapen sin innflytelse på historien på to særlig viktige måter: for det første ved de forandringer i produksjons­ metodene som den fører med seg; for det annet ved den mer direkte, men langt mindre vektige innflytelse dens oppdagelser og ideer har på periodens ideologi. Det var det første som førte til at vitenskapen på den ene siden utviklet seg fra teknikken, på den annen side fra religio­ nen. Når en først hadde funnet et middel til å forbedre teknikken, selv om det bare var innnefor et begrenset område ved hjelp av organisert tenkning underordnet logikk og bekreftet gjennom eksperiment, lå veien åpen for en ubegrenset vitenskapelig innflytelse på produk­ sjonsmetodene. Den andre kilden til vitenskapelig innflytelse, gjennom dens ideer, oppstod minst like tidlig. Når de først er formulert, finner de vitenska­ pelige ideer sin plass i mennesketankens felles forråd. De store revolu­ sjoner i menneskets forståelse av universet og av sin egen plass og mening innenfor det hele, slik de har utfoldet seg i antikken, under renessansen og fram til våre dager, skyldes hovedsakelig vitenskapen. Det var den enkle naturlovs nye herredømme, slik det ble innledet av Galilei og Newton, som på samme tid syntes å rettferdiggjøre både

57

vendingen mot den enkle deismen i religionen, laisser-faire i økono­ mien og liberalismen i politikken. Darwins naturlige utvalg, med alt som der var hentet fra en liberal ideologi, ble i sin tur benyttet til å rettferdiggjøre hensynsløs utbytting under slagordet survival of the fitte st. En mer dyptgående forståelse av utviklingen var det på den annen side, når det ble understreket hvordan mennesket - i samfunnet - kunne overskride de biologiske grenser for dyreartenes utvikling og nå fram til en langt mer vidtrekkende, bevisst ledet, sosial utvikling. (4.7., 12.9) På mindre åpenbare måter påvirker vitenskapelige kunnskaper og vitenskapelig metode i stadig økende grad hele mønsteret for tenkning, kultur og politikk. Vitenskapen er nå i ferd med å bli en stor menneske­ lig institusjon, atskilt fra, men likevel nært knyttet til alle eldre menne­ skelige institusjoner. Den skiller seg bare ut ved å være kommet til på et seinere tidspunkt, den er fremdeles i sin aktive vekstfase og dens posisjon i forhold til resten av samfunnet har ennå ikke nådd likevektstilstand. Vitenskapen har en lang vei å gå for å nå sin fulle vekt i menneskelige anliggender. Gjennom det meste av denne bok vil hovedvekten bli lagt på natur­ vitenskapene mer enn på samfunnsvitenskapene, bortsett fra de to kapitlene som er viet dem (12 og 13). Grunnen er at det først er i det siste og under innflytelse av marxismen at drøftelsene av de menneskelige relasjoner i samfunnet, som i seg selv er et av de eldste områder for menneskelig kunnskap, er sluppet ut av magiens og religionens grep. Som vi siden skal få se (4.7., 13.2) er det ikke så lenge siden de gryende sosiale vitenskaper ble redusert nesten til maktesløshet av frykt for at de skulle kunne brukes til å analysere og endre den økonomiske basis for kapitalismen. Det er tildels av den grunn at de sosiale forandringer som er forårsaket av naturvitenskapenes innvirkning på produksjons­ måten, verken har vært planlagt eller forstått, og dermed ofte har fått og fremdeles får, katastrofale følger. Det er bare ved å forene en ekte samfunnsvitenskap med naturvitenskapen at en tilfredsstillende og progressiv sosial kontroll av de samfunnsmessige aktiviteter kan sik­ res. Menneskeheten har i alle tider hatt sin «Store Tradisjon», som grunnlag for det som til enhver tid er blitt utpekt som sann tro og rettmessig handling. Så langt tilbake man kan se den ta form i historiens dunkle fortid, har denne tradisjon i det vesentlige vært en, selv om man kan skille ut delvis uavhengige grener i middelhavslandene, i India og i Kina. Denne store tradisjons vekst og forandring kan ikke forstås uten vitenskapen, men tilsvarende kan heller ikke vitenskapen forstås om den ikke blir sett på som en naturlig del av den felles tradisjon. Resten av denne bok representerer et forsøk på å beskrive vitenska­ pens alminnelige plass i kulturhistorien ved å ta i betraktning forskjelli­ ge perioder og vitenskaper. Etter den plan som allerede er trukket opp i

58

forordet, vil framstillingen i stadig større målestokk og mer detaljert følge hele vitenskapens utviklingsgang fra den først kom til syne og fram til i dag. Etterhvert som denne historien blir fortalt, skulle det bli lettere å forstå de relasjoner og forbindelses som i dette kapittel er presentert i komprimert og abstrakt form, og å forstå hvordan de har sitt naturlige utspring i selve den menneskelige histories erfaringsstoff.

4

59

Del 2 Vitenskap i oldtidens verden

61

Innledning til del 2

Før vi kan forstå vitenskapen slik vi kjenner den i dag, som en sosial institusjon med sin egen tradisjon og sine egne karakteristiske metoder, er det først og fremst nødvendig å se nærmere på dens opprinnelse. Nå frembyr studiet av vitenskapens opprinnelse et dobbelt problem. Vi har først den vanskelighet som hører med til ethvert studium av opp­ rinnelse. Etterhvert som vi går lenger bakover i tiden og når ned til kritiske perioder der de grunnleggende nyskapninger ble gjort, blir det vanskeligere å finne ut hva som virkelig skjedde. Men vi har enda en vanskelighet når det gjelder vitenskapen, som skyldes det faktum at vitenskapen ikke i første rekke opptrer i gjenkjennelig skikkelse, men gradivis må skilles ut fra mer allmenne sider av tidens kulturelle liv. En er nødt til å søke etter dens skjulte kilder i de menneskelige kunstarters og institusjoners historie. Det er et vesentlig karaktertrekk ved naturvitenskapen at det som opptar den er en effektiv håndtering og omforming av stoffet, derfor strømmer dens rikeste kilder fra det primitive menneskets teknikk som måtte gjøres synlig og imiteres, og ikke kunne pugges. Vitenskapens uttrykksform er imidlertid til å begynne med det talte ord og først seinere det skrevne, følgelig har dens ideer og teorier sitt utspring i det sosiale liv og de kommer i tur og orden fra magi, religion og filosofi. Innflytelsen fra de eldste tiders kultur påvirker vår kultur i dag gjennom en ubrutt tradisjonskjede hvorav bare den seinere del er skreven tradisjon. Hele vår vidløftige mekaniske og vitenskapelige tradisjon har vokst fram av en materiell teknikk og sosiale institusjoner fra en fjern fortid, med andre ord fra våre forfedres håndverk og skikker. Å finne ut av disse håndverk og skikker er en oppgave for historikerne og deres kolleger - arkeologene, antropologene og filolo­ gene. De må arbeide ut fra fortidens materiale og skrevne beretninger og ut fra analysen av primitive og siviliserte folkeslags nåværende skikker og språk. Nå er kjensgjerningene fra disse Ijeme tider bare fragmentariske, ufullstendig kjent og vanskelige å føye sammen. Det meste er bare tilgjengelig for eksperter innen spesialiserte felter, og disse har vanlig­ vis vært opptatt med å fastslå de korrekte sekvenser og gjensidige påvirkninger kulturene imellom og har knapt nok brydd seg med det problem å utforske vitenskapens opprinnelse og innflytelse. Fordi jeg 63

selv verken er historiker eller noen lærd mann, men bare en arbeidende vitenskapsmann, må nødvendigvis mine rekonstruksjoner bli fore­ løpige og åpne for kritikk. Det er imidlertid gjennom en slik kritikk og den granskning den burde føre til at et sammenhengende og fornuftig bilde kan bygges opp. Det ville naturligvis ha vært mulig helt å unnlate å drøfte de tidligste perioder. En fullstendig begripelig oversikt over moderne, om enn ikke middelaldersk vitenskap, ville kunne skrives uten det. Men det ville være villedende å gjøre det. Det er så mye som ville bli tatt for gitt, enten som selvinnlysende eller som noe tilfeldig, mens det faktisk har vært resultater av særlige vitenskapelige og sosiale faktorer som virket i ordtiden. Den store debatten om de himmelske sfærers rotasjon som markerer begynnelsen til den moderne vitenskap, ville f.eks. være ubegripelig uten kjennskap til den mytologisk kosmologiske opprinnel­ se til disse sfærer, som i det minste går tilbake til de aller tidligste stadier av den mesopotamiske kultur. (1.2., 3.4) I denne delen vil jeg prøve på å gi en oversikt over utformingen av vitenskapen i forhold til den tidlige utvikling av de menneskelige sam­ funn. Dette historiske avsnitt faller i to hovedfaser, der den avgjørende innføring av jordbruket setter skillet. Første fase dekker den eldre steinalder (paleolittisk tid), nedre og øvre, basert på matsanking og jakt. Annen fase dekker perioder med en primitiv landsbykultur (neo­ littisk tid); her har vi den første by- og elvekultur i Egypt, Mesopota­ mia, India og Kina (bronsealderen): og endelig har vi de uavhengige byene basert på handel (jernalderen), og den omfatter de klassiske sivilisasjoner i Hellas og Roma. Det er praktisk for hensikten med denne bok å skille ut denne siste perioden, delvis fordi den er så mye bedre kjent gjennom skrevne kilder, men enda mer fordi dens tradisjon har gått direkte inn i den moderne vitenskaps tradisjon. Del 2 vil da bli delt opp i tre kapitler: Paleolittisk tid (kapittel 2), neolittisk tid og bronsealderen (kapittel 3), jernalderen og den klassiske kultur (kapittel 4). I alle disse periodene har mennesket ytt sine bidrag til den teknikk og de ideer som danner den nødvendige basis for vitenskapen. I den paleolittiske perioden ble alle de vesentlige måter å behandle og forme materialer utviklet, innebefattet bruken av ild; videre den praktiske kunnskap om ville dyr og planters forekomst og egenskaper, så vel som de grunnleggende sosiale nydannelser som slektskap, språk, riter, musikk og malerkunst. Den neolittiske landsbykultur bidro ved siden av landbruk med veving og pottemakerkunst, med den sosiale utfor­ ming av bildesymbolikk og organisert religion. Bronsealderen føyde til metaller, arkitektur, hjulet og andre mekaniske hjelpemidler; og av enda større betydning var det at den frembrakte den avgjørende sosiale nydannelsen: selve byen - sivilisasjonens civis, politikkens polis. Det var byen som gjorde de tekniske framskritt mulige, og med dem

64

hele det kompleks av intellektuelle, økonomiske og politiske nydannel­ ser-talltegnene, skrivekunsten, handelen, alt innenfor rammen av det nylig utviklede klassesystem og et organisert styre. En bevisst viten­ skap var ved å oppstå og ærverdige disipliner som astronomi, medisin og kjemi ervervet seg sine første tradisjoner. Jernalderen førte ikke til noen markert omdannelse av den materielle teknikk, selv om den brakte med seg glass og og forbedrede redskaper og maskiner. Dens viktigste bidrag var å utbre sivilisasjonen vidt og bredt gjennom bruken av det billige nye metallet - jern; men de sosiale nydannelser som alfabetet, pengene, politikken og filosofien skapte grobunn for en rask utvikling av teknikk og vitenskap. Det var i denne perioden at grekerne på grunnlag av de eldre rikers tekniske erfaringer, ordnet og utviklet den første helt rasjonelle vitenskap med en direkte og aldri glemt tilknytning til vår egen. Men den klassiske perioden var også preget av krigføring og sosial konflikt, slaveri og undertrykkelse. Dens siste uttrykk, Romerriket, bidrog lite til vitenskapen, men meget når det gjaldt offentlige arbeider og lov og rett. Som følge av sine iboende motsigelser forfalt det gradvis politisk og intellektuelt, og med sitt fall drog det med seg den klassiske oldtids vitenskap, skjønt paral­ lelle forgreninger i Persia, India og Kina fortsatte å blomstre og banet veien for en ny framrykning.

65

Kapittel 2

De første menneskesamfunn: Den eldre steinalder 2.1 Samfunnets opprinnelse

For å finne fram til vitenskapens tidligste opprinnelse må vi ta fatt på perioden før det hadde oppstått noe effektivt skille mellom den menne­ skelige kulturs tekniske og ideologiske aspekter - vi må tilbake til opprinnelsen av selve det menneskelige. Nå er det som først og mest fundamentalt skiller mennesket fra dyret at mennesket former varige samfunn med en materiell kultur som føyer nye muligheter til de evner og egenskaper som hører selve nakne kroppen til. I forhold til dyreflokkene må disse samfunn ha hatt bedre metoder til å sikre seg føde og beskyttelse, og midler til å ta vare på og levere videre disse metoder i form av en varig tradisjon. Allerede i sin utvikling fra apelignende vesener hadde de primitive mennesker tatt i arv det ve­ sentlige kroppslige og mentale utstyr for å se, gripe og ta hånd om ting. Dertil må mennesket helt fra først av ha hatt en ekstraordinær evne til å lære av et mer generalisert mønster for å skaffe seg utkomme, i forhold til de fleste store pattedyr med spesialiserte kropper og livsvaner. Det var den kombinerte hånd-øye-kapasitet sammen med evnen til å lære 2 23 som muliggjorde bruken av redskap, først den mer eller mindre tilfeldig opp-plukkede stein eller grein, siden redskap bevisst valgt og formet til et arbeid. Men så lenge slike framskritt var begrenset til enkeltindivider, uansett hvor begavet de var, kunne de ikke konsti­ tuere en fullstendig menneskehet. For at et hvilket som helst redskap skulle bli tilgjengelig for alle og fortsatt skulle kunne forbedres, måtte folk læ res opp til å lage og bruke det. Det krevdes en effektiv standardi­ sering basert på tradisjon, og det forutsatte et samfunn av en viss bestandighet. Det menneskelige samfunns kontinuitet ble nødvendiggjort og sam­ tidig sikret gjennom den eksepsjonelt lange tiden det tar før mennesket under sin oppvekst er i stand til å stå på egne ben. Dette fører til den praktisk talt udødelige familigruppa som bygger på foreningen av flere generasjoner, særlig av kvinner. Bestemødre, mødre og døtre sikret en ubrutt menneskelig tradisjon. Fordi opprettholdelsen av stammen i de primitive samfunn beror på kvinnene, er dette av grunnleggende be­ tydning. Siden slektskapet regnes ut fra mødre, kalles slike samfunn matrilineære. Et matrilineært stadium synes å ha forekommet i alle samfunn, også i våre forfedres 2-83. Det kan også være at det på et meget

67

tidlig stadium var kvinnene som ledet gruppens anliggender, slik at samfunnene altså var matriarkalske. Nå var de metoder som ga de menneskelige samfunn deres spesielle fortrinn i det store og hele avhengig av materielle redskaper til fangst, innsanking, transport og tilbereding av næringsmidler, og likeså av et raskt kommunikasjonsmiddel for å sikre samarbeidet om disse oppga­ ver - med andre ord språket. Gjennom bruken av redskaper oppnår mennesket en langt større og mer allmenn kontroll over sine omgivelser enn et dyr, om det er aldri så rikt utstyrt med tenner eller horn. Språket, som bygger på gester og stemmebruk sikrer, i tillegg til å betinge den mest effektive bruk av redskaper, både sammenhengen i samfunnet og overleveringen av den oppsamlede kultur til seinere generasjoner.

2.2 Den materielle basis for det primitive liv

Redskaper og verktøy Redskaper er i det vesentlige en forlengelse av menneskets lemmer forlengelse av knyttneven eller tanna ved hjelp av en stein; av armen ved hjelp av en stokk; av hånden eller munnen ved hjelp av en korg eller skreppe. Eller vi har en helt annen form for forlengelse, ved å slynge en gjenstand ut fra kroppen, som når f.eks. en stein blir kastet mot et mål. Den sosiale kontroll som nødvendigvis lå til grunn for selve valget og bruken av redskaper, ble enda mer utpreget da slike grove redskaper begynte å utarbeides bevisst med sikte på et formål. Gjennom bruk, utforming og framstillingsmåte ble på den måten alle slags hjelpemidler sosialt betinget. Allerede de første arkeologiske vitnesbyrd viser hvordan kontinui­ teten i det primitive livs tradisjon kommer til syne gjennom selve de gjenstander som ble laget av det primitive menneske. Selv om vi ikke visste noe om disse gjenstander gjennom den måten de brukes på i våre dagers primitive samfunn, ville de likevel kunne fortelle om sin sosiale opprinnelse. Samme type redskaper er praktisk talt identiske i en gitt kultur eller innen et bestemt område, og de varierer faktisk heller ikke stort over lange tidsrom eller svært store områder, og selv de enkleste steinøkser måtte lages ved en ganske omstendelig tilhogging, en pro­ sess som det ville ta et sivilisert menneske ganske lang tid å lære. Det faktum: at denne form er bevart, viser hvilken ekstrem stabilitet som preger den tekniske tradisjon. Med andre ord er den foreliggende utforming av flintredskap i seg selv en institusjonell kulturell aktivitet som måtte læres og utøves med den største omhyggelighet for å oppnå den grad av ensartethet som kan iakttas. 2-63-78 Men denne ensartethet er ikke absolutt. Det fins forandringer som ikke er til å komme utenom: forbedringer, etterlikninger og kombina-

68

I. a, b. Redskaper fra neolittisk tid (nyere steinalder) og bronsealder, som viser utviklingen over en periode på ca. 2000 år.

sjoner som gjennom en skrittvis utvikling har ført fram til det tekniske nivå vi har i dag. Men det viktigste er her at mennesket gjennom sosialt tilrettelagte vilkår på et hvilket som helst kulturtrinn er i stand til å rå ovet et reproduserbart sett av redskaper, praktisk talt standard-sett. Hver stammegruppe har sitt eget sett, som svarer til dens måte å opprettholde livet på, men mange sett er felles over svære områder. Skikken med å forme slike standard-sett, som tar sin begynnelse på et tidlig trinn av det primitive menneskets historie, har utgjort en viktig faktor i opprettholdelsen av den tekniske kulturs absolutte kontinuitet helt opp til vår tid. Det er enda et viktig trekk ved de standardiserte redskaper, nemlig det at ideen til et redskap fins i skaperens hode før han går i gang med å lage det. Og mer enn det, noen delvis bearbeidede flintgjenstander viser en ganske bestemt utblokking av materialet før arbeidet settes igang. Seinere er denne erfaringen av bevisst forutseenhet blitt til mønster og plan, og deretter til det som er karakteristisk for vitenska­ pen - den eksperimentelle metoden. Den forutsetter at det prøves ut forskjellige metoder til å framstille en gjenstand på grunnlag av model­ ler eller skisser, istedenfor å gå løs med en gang og feile. Om et redskap, f.eks. en stein som plukkes opp og kastes, er begyn­ nelsen på menneskets tekniske framgang, så blir framgangen ubegren­ set så snart verktøyet er utviklet. Verktøyet - et redskap til å lage redskaper med - gir mulighet til å produsere langt større variasjoner i redskapstyper enn de som bare kunne velges eller hentes fra selve naturen. Utviklingen av en verktøyproduksjon, først ved at en stein blir

69

70

hogd til, siden ved at den slipes og endelig ved at verktøyet hamres ut eller støpes i metall, ligger til grunn for all moderne teknikk for fysisk behandling av materielle gjenstander. De første hånd-verktøyer av stein knuste ganske enkelt det de traff, siden ble de utviklet til å splitte, kutte, skrape og gjennombore. 2 53 Ved å lage og bruke verktøy ble mennesket kjent med egenskapene til mange naturprodukter, og der­ med la det grunnen til den fysiske vitenskap. Bruken av verktøy gjorde ikke bare en mer effektiv jakt mulig, den ga også et middel til å bearbeide mykere materialer - tre, bein og skinn. Samtidig begynte mennesket, sannsynligvis først kvinnen, å sette sammen ting - ved å hefte, sy, knytte, tvinne, flette og veve. Slik ble beholdere for matva­ rer, vann og ting til å bære med seg utviklet. Klær

Vanen med å feste ting mer eller mindre fast til kroppen, oppstod delvis av behovet for å ta dem med seg, og tingene ble festet hvor som helst det lot seg gjøre, i håret, rundt halsen, håndleddene eller anklene. Sånne gjenstander fikk etterhvert gjerne sine karakteristiske trekk og ble dekorative. Fjærer, bein og skinn ble brukt. Så kom den avgjørende oppdagelsen at pelsskinn hjalp til med å holde folk varme i kalde netter og om vinteren. Dette ble så til klær, først som enkelte skinnkapper og skjørt, siden kom sydde og tilskåme klesplagg, som kunne omslutte hele kroppen, slik eskimoene lager dem i dag. Sammen med skinn og fottøy førte den slags ting med seg en veldig utvidelse av områdene og årstidene som det primitive mennesket kunne nyttiggjøre seg. Siden fulgte bruken av vindfang, skjul av kvist og lauv, som etterhvert utvik­ let seg til hytter og hus, men bare i mindre grad før bofast jorddyrking kom til. Ild og matlaging

Nesten alt det mennesket presterte av mekaniske ferdigheter den første tiden, hadde allerede vært foregrepet av de spesialiserte dyreartene, fugler og tilmed insekter, det gjelder endog ting som å veve og sy. Men en ting, bruken av ild, som må ha gått forut for mye av det andre som er 2. Kroppen til en jernaldermann, bevart i en torvmyr fra omkring år 1000 f.Kr. ved Tollund, Danmark. Løkken rundt halsen viser at han er blitt hengt, det har vært antatt av sakrale grunner. En undersøkelse av mageinnholdet har vist forekomsten av frø av en slags brassica og av camelina, noe som tyder på at begge deler ble dyrket på den tid. Brassica er naturligvis noe vi fremdeles bruker i mange former, som kål og turnips, men camelina fins nå bare som et ugras i kornåkrene, skjønt det en gang ble dyrket på grunn av oljen som ble presset ut av frøene.

71

nevnt, ligger helt utenfor noe dyrs rekkevidde. Hvordan mennesket kom over ilden, og hvorfor det våget temme og nøre den, er fremdeles ikke klarlagt. Vill ild er enten begrenset til spesielle områder, som i nærheten av vulkaner eller naturgasskilder, eller den forekommer me­ get sjelden, som ved skogbranner. Bevaring og overføring av ild må til å begynne med ha vært skrekkinnjagende, hasardiøst og vanskelig, noe de allment utbredte myter og legender om ilden vitner om. I første omgang må ilden ha vært brukt til å holde kroppen varm i kalde netter de australske urinnvånere bærer med seg fakler som brukes i stedet for klær i kaldt vær - og til å skremme dyr med. Til matlaging kunne den først komme i bruk når leirbålet var blitt en fast skikk. Det verktøy- og ildbrukende dyret er godt underveis mot det viten­ skapelige mennesket. Liksom verktøyet danner grunnlaget for den fysiske og mekaniske vitenskap, danner ilden grunnlaget for den kje­ miske. Aller først kom kokekunstens ganske enkle og vesentlig kje­ miske praksis. Det er fra denne tilsynelatende nesten tilfeldige bruk av ilden at den mer spesifikt kontrollerbare og vitenskapelige bruk av ilden i pottemakeriet og seinere i metallbearbeidelsen først utviklet seg. Det er ikke særlig vanskelig å riste kjøtt på stokker, og heller ikke å bake røtter i aske, men koking reiser et virkelig problem, hvis løsning kom til å føre med seg store framskritt. Den første lyse idé var å varme vannet opp i lærkar eller vanntette korger ved å slippe oppi varme steiner. Slike steiner, som er sprukket på grunn av oppvarming og avkjøling, er blitt funnet rundt førhistoriske leirplasser. Men den avgjø­ rende oppdagelsen var at ved å dekke en korg med tjukk leire kunne den settes over ilden, og faktisk bare bli bedre under prosessen. Med tiden, sannsynligvis mot slutten av den eldre steinalder, ble det oppda­ get at selve korgen kunne sløyfes og det ble laget leirkrukker som var vanntette og kunne motstå ilden. Men koking var fremdeles en luksus, krukkene var tunge og det var ikke lettvint å bære dem med seg på jaktturene. Blant sletteindianerne i Nord-Amerika er uttrykket «kokt mat» ensbetydende med fest. Så snart beholdere som kunne holde på væsker over lengre tidsrom var tatt i bruk, kunne en merke seg og ta i bruk de langsommere kjemiske herdingsprosesser. Fra denne nye kunnskap utviklet det seg endelig den allmenne idé om å omdanne materialer ved å dyppe dem i eller dekke dem med reagensmidler, og den første triumf ble her kunsten å garve og kunsten å farge. De praktiske oppskrifter som danner grunnlaget for utviklingen av den rasjonelle kjemi ble således allerede utformet i den eldre steinalder.

Dyrekunnskap Den praktiske aktive kunnskap og bruken av verktøy og ild, er imidler­ tid bare en, og muligens opprinnelig bare en liten del, av den spesielt

72

menneskelige bruk av akkumulert og overført erfaring. Av tidligere dato og av mer umiddelbar betydning, var den kunnskap som bygde på observasjoner av naturen, ikke naturen i sin alminnelighet, men natur­ en slik den appellerte til menneskets elementære behov, i første rekke dets næringsbehov. Den kunnskap som på denne måten ble ervervet om dyrenes vaner og plantenes egenskaper, dannet grunnlaget for våre dagers biologiske vitenskap. En stor del av det primitive menneskets interesser må ha vært rettet mot oppsamling og videreføring av infor­ masjoner om planter og dyr. På grunn av dyras bevegelser og spen­ ningen og farene ved å jakte på dem, var det de som ble gjenstand for den største interessen. Primitiv kunst

På dette feltet har vi vitnesbyrd om den høyst detaljerte kunnskap om naturen som alle de stammer som i dag befinner seg på jaktstadiet sitter inne med, og om den store rollen dyredanser spiller i deres seremonier. At dette også var tilfelle i fortiden, framgår av de meget utbredte hulemalerier, tegninger og skulpturer, som nesten utelukkende var avbildninger av dyr. Disse framstillinger stanser ikke ved dyras ytre, ofte vises også bein, hjerte og innvoller, noe som vitner om at opprin­ nelsen til anatomien skriver seg fra parteringen av byttet. Det er faktisk denne biologiske siden av det primitive liv vi har å takke for teknikken 3. Paleolittisk (eldre steinalder-) hulemaling av en bison fra Altamira, Spania. En pensel ble brukt for detaljer og omriss, mens oppvarmet fett ble brukt til å fylle det som stod igjen.

73

med billedlig gjengivelse, en teknikk som ikke bare er kilden til vår bildende kunst, men også til den grafiske symbolisme, til matematikk og skriving, som har gjort en rasjonell vitenskap mulig. 2-90

2.3 Den sosiale basis for det primitive liv

Språket

Lenge før noe så komplisert var mulig, utviklet det menneskelige samfunn språket, det mektigste middel til samhold og utvikling. Språk­ et er i seg selv et produksjonsmiddel, muligens det første av alle. Samarbeidet mellom flere individer i gjennomføringen av jakt med bare hendene eller med ubearbeidede stokker og steiner er bare mulig ved bruken av gester eller ord. Dette kan godt ha forekommet lenge før det var blitt laget noen redskaper til dette bruk. Det tidlige språket må for det me ste ha hatt med anskaffelse av mat å gjøre, og hit hører også folks bevegelser og utforming og bruk av redskaper.* Den sterke påvirkning språket har hatt på den menneskelige hjernes nedarvede anatomiske struktur, viser hvor tidlig det må ha vært tileg­ net. Komplekset for øye-hånd koordinering, som legger beslag på godt og vel halvparten av menneskets hjerne, er i det vesentlige bare en videre utforming av det som er arvet fra apeliknende forfedre. Det tilsvarende kompleks for øre-tunge koordinering derimot, som ikke er like stort, er praktisk talt en nydannelse. Det kan bare ha utviklet seg og blitt en del av den menneskelige arv etter at samfunnet var oppstått. Alle pattedyr bruker i en viss grad sine stemmer til sosial kommuni­ kasjon, men vanligvis dreier det seg om formidling av følelser - sex, sinne eller frykt - og de dyr som hører disse skrik utvikler tilsvarende emosjonelle reaksjoner. Det var først på et seinere tidspunkt at denne formidling av emosjon og handling kunne suppleres med formidling av informasjoner om ting og steder. Det skjer ingen fullstendig overgang, og den emosjonelle undertone i språket dukker fram i poesi, sang og musikk, men er heller aldri borte i det talte språk, og gir det en bevegende og tilmed bydende karakter, som har bidradd til troen på ordenes magi. Det magiske aspekt ved språket har likevel alltid vært underordnet det hensiktsmessige, (note s. 43)2-82 Helt fra begynnelsen av må språket nesten fullstendig ha vært formålsbestemt og konvensjonelt. Innen hvert atskilt samfunn må lydenes mening gjennom tradisjon ha blitt allment godtatt og fiksert til et komplett språk som kunne mestre helheten i det materielle og sosiale liv. Av samme grunn er språkene like uensartete som språket er univer­ selt.

74

Symbolisme De formål og situasjoner som språket brukes til å hanskes med, er alltid langt mer kompliserte enn de lyder som skal beskrive dem. Konse­ kvensen er at ordene i et språk nødvendigvis blir abstrakte og allmenngjorte symboler. De er tilstrekkelige til å antyde den konvensjonelle handling som situasjonen krever, men heller ikke mer. Gjennom selve den skaperakt som fører til språket er de menneskelige samfunn tvunget til å generalisere, å la ett enkelt ord stå for mange forskjellige ting og bruke en verbal symbolisme eller et stenogram. Manipulering med disse symboler i hjernen utgjør sammen med direkte visuellfanta­ si den menneskelige tanke. Vitenskapens/brm/er og teorier er bare en naturlig og beskyttet utvidelse av språkets formingsprosess. Verbal symbolisme kan, som vi skal få se, bli en kilde til så vel feiltakelse som kunnskap. Hvis en legger vekten på ordenes bydende, emosjonelle aspekter, kan de bli magiske trylleformularer. Hvis symbolene skal stå for den materielle gjenstand eller handling, kan de bli motstykket til idealistisk logikk. Tidlig sosialt liv Med alle sine variasjoner og sin evne til forandring, har språket en varighet som er langt større enn teknikkens. Den eldre steinalder er et tilbakelagt stadium, men de språk vi bruker i dag er i sitt grunnlag de samme som må ha blitt talt av enkelte steinalder-stammer. Derfor må studiet av språket - en levende fortidslevning - bli et vesentlig supple­ ment til studiet av de bevarte levninger fra de materielle kulturer. 2-822 83 Begge deler burde sammen med de vitnesbyrd en kan få fra nåle­ vende primitive folk, kunne gi et noenlunde sant bilde av det sosiale liv i tidligere tider. Dette er ikke stedet - og heller ikke er jeg den rette mann - til å forsøke seg på et slikt bilde, jeg vil bare peke på de bestanddeler som har betydning for vitenskapens opprinnelse og øver innflytelse på den. 2-77 Det forhold som består mellom medlemmene av en sosial gruppe må helt fra først av ha påvirket de enkelte kvinners og menns aktivitet og følelser på en helt avgjørende måte. Sanking av mat, tilberedningen, fordelingen og selve fortæringen av maten som ble arrangert i grupper og ofte i seremonielle måltider, var alt sammen sosiale handlinger. De var spesielt menneskelige fordi de markerte en grunnleggende forand­ ring fra den ureflekterte dyriske reaksjon på føden - alltid å ete når sulten er der og ellers holde seg borte fra den. Menneskets reaksjoner er på den annen side i høy grad betinget av tradisjonelle skikker som er utformet med sikte på å opprettholde den sosiale gruppa. For å si det med andre ord, mennesket er det eneste dyr som helt og fullt har lært opp seg selv. I motsetning til andre pattedyr, hvor en instinktiv opplæ-

75

ring foretas av foreldrene i livets første få dager eller uker, blir ethvert menneskelig vesen som kommer inn i verden ført gjennom en vidløftig utdanningsprosess som begynner med fødselen og varer i mange år. Denne sosiale tilpasningsprosess eller utdanning er strengt tradisjo­ nell, og tradisjonen har opprettholdt sin kontinuitet og forandret seg meget langsomt fra samfunnets begynnelse og fram til i dag. Nfatsanking og jakt: arbeidsdelingen En menneskegruppes allmenne økologiske karakter ble til å begynne med nesten fullstendig, og seinere i meget stor grad, bestemt av måten den skaffet seg føden på. Til å begynne med må de ha samlet hva som helst de kunne spise - frø, nøtter, frukt, røtter, honning, insekter og alleslags smådyr de kunne fange med bare hendene. Vi vet ingen ting om livet på dette trinn, bortsett fra rene slutninger. Alle de primitive folk som fremdeles eksisterer i dag, har nådd fram til neste trinn, der matsanking er supplert med jakt på større dyr. Fra redskaper som er etterlatt, er det mulig å følge den stadig mer vidløftige jaktteknikk som er utviklet for hvert slag av storvilt, helt opp til selve mammutten. Den ene uoverstigelige sosiale deling som er overført fra dyrestadiet er den som gjelder kjønnene. De nødvendigvis små sosiale grupper som fantes i den eldre steinalder opprettholdt sin kontinuitet gjennom kvin­ nene, mens de unge menn for det meste må ha dradd ut og paret seg med piker fra andre grupper, som de så har sluttet seg til. Dette tilsvarte en økonomisk oppdeling, der kvinnene samlet frukt, nøtter og frø, og grov opp røtter og insekter, mens mennene fanget småvilt og fisk. På dette trinn var det lite de kunne velge mellom som sankere. Den videre utvikling av storvilt-jakten - som var mannens sak - økte hans betydning som den fremste matsanker. Sammen med den ekstra styrke, aggressivitet og duelighet som denne jakten ble drevet med, kan det godt være at dette førte til mannens dominans over kvinnen ved slutten av steinalderen, slik man nå finner den f.eks. blant de australske jegere. Familiene hadde en tendens til å bli patrilineære og stamme­ skikkene patriarkalske. Denne tendens kan muligens ha snudd igjen da hakkejordbruket kom til og økte kvinnens betydning. Totemisme og magi

Selve gruppas eksistens avhang av den daglige innsamling av mat, og i sin tur avhang dette av om det var tilgang på dyr og planter innenfor en overkommelig strekning på noen få kilometer, og av hvor dyktige menn og kvinner var til å få tak i fangsten og samle den inn. Bare det siste berodde på teknikk, og denne forandret seg nødvendigvis svært lang­ somt. Mengden av dyr og planter varierte på den annen side ganske mye, enkelte ganger helt katastrofalt. Mennesket sto i et fullstendig

76

4. Totem er funnet i mange former i primitive samfunn. Det kan undertiden finnes nesten uendret, som på dette fotografi av en primitiv totempæl, tatt i Bomeo av Hose McDougal ca. 1920.

77

parasittisk forhold til en ukontrollert natur, alt de kunne gjøre ved hjelp av forbedret teknikk var å utvide graden av sin parasittisme. Den kunne det i virkeligheten ikke slippe unna før landbruket ble utviklet. Likevel trodde mennesket det kunne påvirke og lure naturen ved hjelp av de samme metoder de brukte overfor stammefeller og dyr det ble jaktet på. Magi ble utviklet for å fylle mangler som skyldtes teknisk begrens­ ning. Ved å gjøre hvert nyttig dyr, hver nyttig plante til totem for en spesiell stamme eller del av en stamme, ved å bruke bilder, symboler og imitasjonsdanser, trodde det primitive stammemennesket at dyret eller planten kunne oppmuntres til å formere seg eller blomstre. Dette førte også til at forskjellige totem-grupper byttet mat med hverandre. På denne måten kunne innviklede sosiale lover for gjensidige kontakter og innbyrdes deling av mat og ornamenter bindes sammen til et komplisert system. Så lenge lovene for et totem ble strengt overholdt, ville repro­ duksjonen av stammen og dens forråd av mat bli sikret. Forbundet med totem er skikken med å tillegge visse personer, dyr eller gjenstander makt; de er tabu, hellige', åt kan bare omgås i samsvar med de strenge­ ste lover, som det medfører de frykteligste straffer å krenke. Forestil­ lingen om et objekt med latent mana, makt eller evne, har ligget under utviklingen av vitenskapen, undertiden på en fruktbringende måte. For eksempel var det magnetens tryllekraft, dens evne til å trekke til seg jern, som skapte vitenskapen om magnetismen. Da det dreide seg om innbilte egenskaper, kom dyrkelsen av gjenstander som oftest til å stå i veien for klar tenkning, slik det viser seg i den betydning som tillegges det unyttige metallet - gull. Totem-systemet er fremdeles i dag virksomt blant mange primitive folkeslag. Det finnes spor etter det i alle sivilisasjoner, inkludert vår egen, og det gjelder særlig i de mest konservative områder som religion og språk. Thomson viser2 83 hvordan alle våre ord som angår slektskap - far, søster, onkel osv - bare kan forstås ut fra totemistiske slekt­ skapsforhold. I våre løver og enhjøminger har vi ennå bevart rester etter totem-dyrene, overført gjennom heraldikken. Ritual og myte

Mer umiddelbar betydning for vitenskapen har de ritualer som knytter seg til totem-seremoniene, særlig når de har å gjøre med fødsel, vigsler og begravelser.* At vigsel-riter ble praktisert i den eldre steinalder viser funn av ristninger i bløt leire laget av deltakere i slike riter, det fins også avtrykk av avhogne hender. Slike riter som alle måtte gjennomgå, var ledsaget av hymner som uttrykte forklaringer eller myter om ver­ dens opprinnelse og utvikling. Her finner vi den første formelle under­ visning, det vil si innprentingen av et sett bestemte trossetninger om verden og hvordan den skulle kontrolleres, og dette skulle utfylle, skjønt aldri erstatte, den praktiske opplæring i jakt-teknikk, tilbered78

ning av mat osv. Et av trekkene ved vigsel-seremoniene var navne-giving, som fordi den uttrykte vedkommendes slektskap med totem-anene og følgelig med hele verden, ble sett på som noe særlig viktig og ukrenkelig. Som etymologien viser, var kunnskapen om navn (nomen = navn = gnosco - jeg vet) den første bestemte kunnskap.2-83- 2-3 I sin første utforming gjenspeiler alle myter en periodes praktisk tekniske utviklingstrinn og sosiale organisasjon, men siden deres til­ knytning til ritualene ble sett på som nødvendige for å kunne bevare stammen, jafaktisk selve universet, forandrer de seg langsommere enn de underliggende vilkår, og blir ofte ubegripelige inntil de nytolkes i mer moderne vendinger. Myten om Edens hage for eksempel, gjen­ speilte opprinnelig overgangen fra jakt til jordbruk, men den har blitt brukt til å gi dekning for forestillinger om tabu, sex, kunnskapens fordervelighet, den blinde lydighet overfor Gud og det opprinnelige syndefall. Myter, tilmed fra forskjellige stammer, blander seg lett og blir tilsammen en på sett og vis sammenhengende, felles mytologi. Det er fra slike totem-myter ikke bare de religiøse trosbekjennelser, men også vitenskapens teorier, er ført fram til oss gjennom tidene - via mange forandringer - men med en ubrutt tradisjonssammenheng. 2.4 Opprinnelsen til rasjonell vitenskap

De forskjellige slags kunnskap som det primitive mennesket skaffet seg - dels fra redskaper og verktøy, dels fra ilden, dels fra dyr og planter og fra samfunnets ritualer og myter - var ved den første tilegnelsen langt fra avgrenset fra hverandre. Overalt hvor de forekom blandet de seg i en felles kultur. For å forstå hvordan vitenskapen har oppstått av en slik kultur er det ikke tilstrekkelig å beskrive dens utvikling ut fra den tids menneskers erfaringer. Det er også nødvendig å undersøke den i lys av moderne vitenskap. Vi må vurdere omfanget av det som var kjent til enhver tid og innenfor ethvert erfaringsområde i forhold til det relative mangfold i alt som er å vite. En fullstendig rasjonell og brukbar vitenskap kan først oppstå der det er et visst håp om å forstå nok av et delmiljøs indre funksjoner til bevisst å kunne påvirke det til menne­ skets beste. Nå er den livløse verden enklere enn den levende og langt enklere enn den sosiale, så det ligger i sakens natur at den rasjonelle og til syvende og sist vitenskapelige kontroll med våre omgivelser måtte følge i samme rekkefølge. Ved å lage og bruke redskaper har mennesket omformet naturen etter sin egen bevisste vilje. Dette var opprinnelsen til den rasjonelle mekanikk - lovene for materiens bevegelser uttrykt gjennom den prak­ tiske håntering av buen, boomerangen og bolaen. Også uten en slik forståelse av hvordan naturen fungerer, var det likevel mulig for men­ nesket å dra fordel av den del av omgivelsene hvor det fantes tegn til en viss regelmessighet. Det var bare nødvendig for mennesket å vite hva

79

5. Eva skapes av Adams ribbein. Fra et tresnitt i Margarita Philosophica (Philosophical Pearl) av Gregory Reisch, Heidelberg, 1508. Denne bok som drøfter all slags naturfilosofi, ble først utgitt i 1496 og kom i mange utgaver. Denne illustrasjonen inneholder ikke bare de sentrale skikkelser, men viser også klart de forskjellige former for liv, slik de er skildret i det første kapittel av skapelsesberetningen, Første Mosebok: «...det vrimler av liv i vannet, og fugler flyr over jorden ...fe...over all jorden... alt kryp som rører seg på jorden.» De fire grunnleggende «elementer», jorden, luften, ilden og vannet, (se s. 199) er også innarbeidet i bildet.

80

som var i vente, uten selv å måtte sette tingene i gang, og å være der for å ta i mot det naturen ga. Dette er de observerende og beskrivende vitenskapers felt, slik de ligger til grunn for jaktkunsten og innsam­ lingen av frukt til de rette årstider. Utover det som kunne kontrolleres gjennom direkte menneskelig handling og det som kunne ventes fra naturens side, prøvde mennesket å utøve sin makt videre med andre midler, først med magi, siden i religiøse former. Det primitive menneskets interesser var i allefall sterkt begrenset og praktisk innrettet. De var begrenset til sikring av livets nødvendighe­ ter, mat, dyr og planter - og materialer til verktøy og utstyr, sammen med andre ting, slik som himmellegemer og særpreg ved et landskap, som lovet rikelig grøde og fangst. Selv om det var et lite område som virket rasjonelt og der ting skjedde slik det var ventet, utgjorde det likevel en stor del av det som faktisk interesserte det primitive menne­ sket. I takt med samfunnets utvikling utvidet feltet for en effektiv vitenskap seg ganske voldsomt, men menneskets interessefelt vokste like raskt eller enda raskere. Det er ingen grunn til å tro at det primitive mennesket på noe vis følte seg mindre trygg i sin verden enn vi i vår. Det hadde så visst mindre grunn til å føle seg utrygg.

Mekanikk Det rasjonelle området er i sin opprinnelse innebygd i strukturen i det fysiske univers og i den sensorisk-motoriske mekanismen som dyrene har utviklet i løpet av tusener av millioner år slik at de på ethvert trinn har utnyttet den på den best mulige måten. I første omgang er det utviklet fra de visuelt-manuelle elementer i selve menneskets kropp den nedarvede øye-hånd-koordinering, som har gitt mennesket et sånt fortrinn framfor andre pattedyr, særlig da det ble et sosialt dyr. For å si det med andre ord, muligheten for rasjonell tenkning begynner for menneskets vedkommende i dets forhold til sine fysiske omgivelser. Med en så enkel ting som en vektstang, for eksempel, er det mulig på forhånd å vite hva som foregår i den ene enden når en beveger den andre. Det var på grunnlag av denne øye-hånd-koordinering at den første rasjonelle mekaniske vitenskap begynte å vokse fram. Det var på dette området, og i første omgang utelukkende på dette området, at det var mulig intuitivt å se og føle hvordan ting fungerte. Dette ble enormt forsterket ved kunnskap ervervet gjennom tidligere tiders teknikk. Røttene til statikk og dynamikk kan en finne i forming, framstilling og bruk av redskaper. Det var på denne måten at mennesket, lenge før noen annen vitenskap kunne eksistere, allerede hadde ervervet seg en dyp og vesentlig matematisk logikk i den fysiske håndtering av be­ stemte, avgrensete objekter. Ettersom vitenskapen utviklet seg var det dette fysiske aspekt som alltid beholdt ledelsen overfor andre sider av vitenskapen med hensyn til rasjonalitet. 6.

81

Klassifikasjon i primitiv vitenskap Det var først seinere, atskillige tusen år seinere, at de samme fysiske metoder kunne brukes til å mestre andre sider av menneskets erfa­ ringer - innen kjemi og biologi - at også disse felter kunne gjøres logisk begripelige og kontrollerbare. Men dette var ikke til hinder for at grunnlaget for de biologiske og sosiale vitenskaper også ble lagt på denne tiden, men fordi alt sammen her var så mye mer komplisert, måtte utviklingsgangen nødvendigvis bli en annen. Når det gjaldt ting som kokekunst og brygging, var det umulig på samme måten å se hva som ville bli følgen av en eller annen handling. Men ved først å forsøke seg og siden huske eller bli tært, ble det mulig å vite hva som ville skje. På dette området var kunnskapen i det vesentlige tradisjonell, og det gjaldt i enda større grad dyras atferd. Samtidig var den også fullstendig irrasjonell, med den viten som den gangen fantes var det nemlig umulig å forstå grunnen til at ting skjedde. Det betyr ikke at det som foregikk ble oppfattet som irrasjonelt, for selve fortroligheten med erfaringen gjorde en forklaring overflødig. Det kunne likevel alltid finnes en eller annen mytisk forklaring, ofte i form av abstrakte, men personifiserte operatører, som f.eks. totem-aner eller ånder. Skillet mellom områder som ble oppfattet som rasjonelle og de som bare var gjenstand for beskrivelse, var derfor aldri absolutt. Det var også en mangfoldighet av ting som liknet hverandre og av muligheter til å gjøre sammenlikninger, hele grupper av fenomener var stort sett likedan. Det var faktisk på dette felt det dannet seg en praksis for klassifisering som førte til utviklingen av den biologiske, og til en viss grad av den kjemiske vitenskapen. Disse første klassifiseringer var nødvendigvis innebygd i språket, som i følge sin natur hviler på en teori om vesener eller ting (substantiv) i stand til handling eller effekt (verb). Det utviklet seg også et slags beskrivende resonnement ved analogi, for det meste bygd på magi, men som trass i sitt feilaktige utgangspunkt gjennom akkumule­ ring og sortering av fakta ble mer og mer sikkert. Om en bygger på vitnesbyrd fra våre dagers «ville», må de primitive folkeslag ha greid å skille ganske godt mellom områder der de kunne ha en rimelig kontroll over tingene og gjøre seg opp en viss mening om hva som ville hende, og på den annen side livsområder der de måtte forlate seg på ritualer og magi. Vekselvirkningen mellom disse aspekter må likevel ha bidradd til utviklingen av meget stabile kulturer.*

Tradisjonenes sanksjoner De uhyre langsomme forandringer som de arkeologiske funn kan for­ telle om, viser hvor nært mennesket må ha klynget seg til tradisjonen på alle områder. Dette var mulig fordi man uten videre fornemmet sam­ menhengen i hele sin kultur og faren ved å avvike fra tradisjonen på noe

82

område. Hvordan kunne de vite at ikke enhver unnlatelse av å følge de sedvanlige ritualer og uttale de magiske ord, kunne resultere i en plutselig omveltning av hele naturens orden: at ikke sånt ville stenge ute tilgangen på mat og føre med seg sykdom? Det var tryggere å unngå enhver endring, når ikke omstendighetene gjorde det absolutt umulig å opprettholde den gamle tradisjonen.

2.5 Omformingen av omgivelsene

Hittil har vi drøftet vitenskapens opprinnelse i det primitive samfunn i høyst generelle vendinger, og vi har understreket hvordan de nødven­ dige tilpasningsreaksjoner la grunnlaget for en økende og bedre ordnet kunnskap om de materielle, biologiske og menneskelige omgivelser. Men det er bare en side av bildet. Den andre siden er det tidlige menneskets utvikling og bruk av teknikker som i seg selv forandrer omgivelsene og driver det til ytterligere fundamentale forandringer i livsmønsteret. Dette skjedde på to måter. I første omgang utvidet hver ny teknikk området for det utnyttbare eller kontrollerbare miljø. En ny våpentype, som f.eks. bola, allerede fullt utviklet i den eldre steinalder, gjorde det mulig å jakte på løpende vilt på åpne sletter. Nytt utstyr kan ha hatt enda mer betydningsfulle konsekvenser. Pelsklær, hytter og ild gjorde det mulig for det tidlige mennesket å overvintre i nordlige områder. Slike revolusjonære tek­ niske forandringer gjorde det mulig for menneskeheten å utbre seg over nye områder og leve tettere sammen i de gamle områdene. I annen omgang ville i det lange løp en vellykket bruk av en ny teknikk, som f.eks. brenning av skog som form for rydding, føre til en fysisk forand­ ring av selve omgivelsene og føre med seg nye problemer, der tekniske forandringer ga det eneste alternativ til tilintetgjørelse. Andre kriser, som det ofte var umulig for det primitive mennesket å holde ut fra ting som skyldtes hans egen aktivitet, ble fremkalt av ukontrollerbare for­ andringer i det fysiske miljø, i første rekke som følge av klimatiske variasjoner. Begge deler nødvendiggjorde enten fraflytting fra gamle områder eller utvikling av nye teknikker for å mestre de nye forhold. Uansett om tekniske forandringer utviklet seg innenfor den bestående kultur eller ble påtvunget av endringer i de ytre betingelser, så fant de i alle fall sted. Arkeologiske vitnesbyrd viser likeledes at forandringene for det meste førte til framskritt og ga større kontroll over videre områder av det omgivende miljø.

Utstyr ved slutten av den eldre steinalder Arkeologiske funn viser at mennesket allerede ved slutten av den eldre steinalder var utstyrt med et rikt forråd av tekniske hjelpemidler -

83

6. Pottemakerens hjul er gammelt, og en gammel bevart del er datert så tidlig som 3250 (-t- -e-250) f.Kr. Dette tradisjonelle håndverk praktiseres fremdeles nesten uendret, noe som dette fotografi av pottemakerarbeid i India viser.

hytter sydd sammen av pelsverk, skrepper, korger, kanoer, kroker og harpuner. Her har vi det lettere, fordi mesteparten av disse ting er i aktivt bruk hos våre dagers naturfolk, i første rekke hos eskimoene, og i mer begrenset omfang blant buskmenn i Sør Afrika og den opprinnelige befolkningen i Australia. Deres teknikk var begrenset til ting som hadde å gjøre med jakt og fiske. Ikke bare var livet i det vesentlige rettet mot å jage dyr, jegernes utstyr var også stort sett laget av levninger etter felte dyr. Det var på basis av en slik jaktøkonomi at det ble funnet løsninger på de fleste mekaniske og tekniske problemer som knyttet seg til bearbeiding og sammensetting av materialer. Selv om materialene er blitt annerledes, er det av interesse å merke seg at de fleste typer løsninger på slike problemer som de fant fram til på den tiden, fremdeles er i bruk og ofte fremdeles danner et hoved­ grunnlag for moderne teknikk. Et av sivilisasjonens første store pro­ blemer var f.eks. å finne ut hvordan en skulle oppbevare og transporte­ re væsker. De første bøtter og flasker var av skinn, og selv om materia­ lene er blitt andre, har framstillingsmetodene bare blitt tilpasset bruken av metall til bøtter og kar. Også da glass og plast avløste lær, forble 84

7. Primitiv teknologi. Tegninger av eskimoutstyr: (a) harpun med avtakbart hode, med deler som er vist forstørret til høyre: (b) buedrill; (c) sammensatt bue; (d) omriss av en norsk skinnbåt fra steinalderen, likner eskimoenes uniak. På den nederste del av bildet er to eksemplarer på tidlig regnekunst; (e) beinskaft fra Ishangoo i Sentral-Afrika gir prov på tidlig kjennskap til multiplikasjon (øverst) og primtall (under).

85

formene i det vesentlige de samme. Korgmakeri var faktisk kjent i den eldre steinalder, det samme gjelder grovere veving, antagelig utviklet fra det første2-90 leirens plastiske egenskaper var også kjent. Når en videre utvikling av tekstiler og pottemakeri ble hemmet, skyldtes det ikke mangel på tekniske ferdigheter, det kommer av at de vilkår som knytter seg til jaktens nomadeliv, ikke ga kvinnene nok tid på ett sted til å utføre de kompliserte operasjoner som hører med til spinning, veving, stamping og farging, og samtidig var det mindre behov for ting som leirpotter, som var tunge å bære med seg.

Kastevåpen og maskiner Særlig viktig for vitenskapens historie var de mekaniske nyvinninger knyttet til selve jakten. Spydet, kaste-treet, den i høyeste grad utspe­ kulerte boomerangen, slyngen og bolaen, hvis virkning beror på tem­ melig kompliserte dynamiske og aero-dynamiske bevegelser av syste­ mer i rommet, er i rekke og rad utvidelser av den enkle ferdighet å kaste stokker og stein. Langt mer utviklet og av langt større betydning for framtiden, var den skjellsettende oppfinnelsen av buen, noe som synes å ha skjedd i den seinere delen av den eldre steinalder. Buen represen­ terer den første anvendelse mennesket gjør av akkumulert energi, den energi som samles opp når buen langsomt spennes, og raskt forbrukes når pilen slippes. Buen må være en av de første maskiner brukt av mennesket, skjønt fall-lemmen og snaren gjør bruk av liknende prin­ sipper, og kan være av enda eldre dato. Buen må ha ført til en langt mer effektiv jakt, og bruken av den synes å ha spredd seg hurtig over hele verden. For vitenskapens historie har den interesse på tre måter. Studiet av pilens flukt stimulerte dynamikken. Filebuen som erstattet hendenes grep - og frigjorde den ene hånden - når en drill eller bor skulle dreies rundt, var et tidlig eksempel på en vedvarende rotasjonsbevegelse. Buestrengens dirring har sannsynligvis vært opprinnelsen til strengein­ strumentene og bidro derved så vel til vitenskapen som til kunstarten musikk. Den andre og antagelig tidligere måte å frambringe musikalske lyder var å bruke vind-instrumenter, og her må horn og fløyte gå tilbake til den eldre steinalder. Det primitive mennesket visste godt fra erfaring at luft og vind var håndgripelige fenomener. Pneumatikk begynte med pusten. Den kunne dirigeres ved å blåse eller suge gjennom hule bein og strå. Luft kunne samles opp i blærer til flåter, den kunne presses ut av belger til å nøre ild. Dens drivkraft kunne brukes i blåserøret til jakt eller i bambus - luftpumpen til å skape ild. Bevegelsen av et fritt eller drevet stempel i en sylinder kom til å danne opprinnelsen til kanoen og dampmaskinen.

86

2.6 Sosial organisasjon og ideer

Fordi vitnesbyrdene er materielle vet vi naturligvis langt mer om det primitive menneskets tekniske ytelser enn vi gjør om dets prestasjoner på ideenes område; men de få indikasjoner vi har, sammen med det vi vet om primitive folkeslag i dag, viser at de må ha vært betydelige. For det første ville det vært umulig å utføre de kompliserte mekaniske og organisatoriske arbeidsoppgaver i et jaktsamfunn uten en anseelig kapasitet for kommunikasjon og sosial organisasjon. Jakten foregikk ofte i stor målestokk, og den omfattet slike dyr som mammutten og villhesten, og innebar en dyktig disponering av hundreder av menn. Det foreligger dessuten direkte vitnesbyrd om utvikling av myter og ritualer i paleolittiske bosettingsområder, og særlig på gravplasser. Selve det faktum at begrevelser ble praktisert nesten helt fra begynnel­ sen av den eldre steinalder, tyder på en holdning til menneskets skjebne etter døden. Denne holdning synes å ha vært forholdsvis enkel; grav­ steder med utstyr og næringsmidler antyder troen på et liv etter døden, som ikke var svært forskjellig fra vår egen tids religioners. Men visse skikker, en slik ting for eksempel som å dekke lik med rød oker for å simulere blod, tyder på en ganske omfattende praktisering av magi. Det viser seg også på alle de bemerkelsesverdige malerier det seinere paleolittiske mennesket har etterlatt seg i grotter og klippehuler.(1.2., 2.2) Maleriene er i seg selv av vesentlig magisk natur og har hovedsa­ kelig tatt sikte på å sikre en bedre jakt og flere dyr å jage. Om vi sammenholder med nåværende primitive stammer er det grunn til å tro at disse vitnesbyrd viser til et helt kompleks av ritualer, vesentlig danser og sanger som gjentar jaktlykken pånytt med maskerte dansere som representerer dyra. Det er fra slike seremonier både teaterkunsten og religiøse ritualer må ha oppstått. Dyreimitasjoner må naturligvis ha hatt til hensikt å lure dyra, og suksessen gjorde at dette snart ble benyttet i andre sammenhenger. De villedende handlinger ble også overført til krigføringen, og i den poetiske fiksjon kunne de lett forfalle til den rene løgn.

Medisinmannen Til å begynne med må alle ha deltatt i de rituelle seremonier, men mot slutten av den eldre steinalder er det tegn til en begynnende spesialise­ ring. Malerier i fjerne og utilgjengelige grotter må ha blitt utført av øvede kunstnere som i tillegg må ha deltatt nok i selve jakten til å finne fram til og studere sine objekter i aksjon. Blant disse malerier har man undertiden funnet enkeltfigurer av menn kledd som dyr, og disse synes å ha hatt særlig betydning. I de fleste primitive stammer i våre dager finner vi medisinmenn eller shamaner som fostres til å pleie spesielle forbindelser med de krefter man tror kontrollerer de deler av universet 87

eller omgivelsene som har betydning - i første rekke gjelder det mat, men også helse og personlig hell. Disse personer er delvis fritatt fra å være med i det daglige arbeid for å skaffe mat og lage redskaper, til gjengjeld utøver de sine magiske kunster til det felles beste. De sørger også for å bevare den tradisjonelle opplæring og dermed også for å tilpasse den et samfunn i utvikling. Deres forgjengere i de eldste tider, er derfor i ubrutt linje de kulturelle forfedre til hellige konger, prester, filosofer og vitenskapsmenn.*

Magiens teori: Åndene Magikernes operasjoner har vært basert på en slags teori om hvordan universet fungerer, i det vesentlige tilegnet gjennom imitasjon og innle­ velse, fra først av antagelig ubevisst og siden med erkjent hensikt.

8. Tegning av et maleri fra hulene i Trois Fréres i Ariége-distriktet i SørFrankrike. Omtrent like gammel som bisonen som er avbildet på ill. 3. Illustrasjonen viser en trollmann med hjortegevir, uglemaske, ulveører, bjør­ nelabber og hestehale. Dette kan ha vært et middel til å sikre en god jakt.

88

Vitnesbyrd fra gravplasser og malerier kan tyde på at dette er noe som har utviklet seg allerede i den eldre steinalder. Etterlikninger og siden forenklede avbildninger eller symboler kunne i den grad identifiseres med orginalene at det man gjorde med dem gjennom innlevelse ble overførbart til den virkelige verden. Disse avbildninger og symboler er i ubrutt rekke forbundet med dem vi med stort hell bruker i den moderne vitenskap, men århundrers erfaringer og bitre stridigheter måtte til for å skille ut det magiske fra den rent konvensjonelle symbol­ verdi. En annen side ved den primitive tenkning som på et visst trinn ble skilt ut fra imitasjon og symbolsk magi, var ideen om den innflytelse ånder utøver i den virkelige verden, og derved også om at det var nødvendig å formilde dem. Ideen om en ånd er i seg selv høyst raffinert. Opprinnelig synes den å ha oppstått fordi man var ute av stand til å godta døden som et faktum; og tidligere tiders ånder ble, som gravbilder viser, oppfattet ganske bastant korporlige. Og fordi de i levende live hadde vært medlemmer av sin stamme, gikk man ut fra at stammen fremdeles ville angå dem. Tanken var at de virket på naturen slik levende mennesker gjorde, gjennom handling eller ved magi, og opp­ rinnelig var deres makt heller ikke større. Det var først siden at ånden (pust, geist, sjel, psyke) - det som forlot kroppen ved døden - ble oppfattet som noe som var atskilt fra kroppen og kunne ha et usynlig men ikke uvirksomt liv på egen hånd. Omsider ble oppfatningen av ånden splittet opp i to høyst forskjellige utgaver. Den første bestod i en forvandling av en mektig manns ånd til en legendarisk helt eller til en gud2-23-2 83 som kom til å bli den sentrale skikkelsen i religionen. Den andre var åndens atskillelse fra sin menne­ skelige opprinnelse i form av et usynlig naturelement som vinden, eller den antatt aktive kraft bak kjemiske og inngripende forandringer. Ren­ set for sin guddommelige natur kom så denne siste utgave, som vi skal få se i de følgende kapitler, til å spille en uhyre viktig rolle i vitenska­ pen, for til slutt å ende som «spriten» i brennevinssjappa, eller holde det gående som «ville uregjerlige ånder» - gass (eller kaos) hos van Helmont (2.5., 9.4) - for til syvende og sist å finne sin plass i gassbeholderens lukkede rom.

2.7 Hva det primitive menneske utrettet

Denne altfor korte gjennomgåelsen av det primitive menneskets tek­ nikk og ideer burde i det minste være nok til å vise hvor mye som allerede var utrettet på slutten av den eldre steinalder, når det gjaldt å utnytte menneskets intelligens til kontroll av naturen ved hjelp av materielle instrumenter, og hvordan man via samfunnets funksjoner i

89

tradisjon og ritualer sikret at de oppnådde framskritt ble bevart. Grunnlaget for mekanikk og fysikk var blitt lagt med framstilling og bruk av redskaper, grunnlaget for kjemi ved bruk av ild, og grunnlaget for biologi ved den praktiske og overførbare kunnskap om dyr og planter. Sosial kunnskap var nedfelt i språk og kunst, og den ble systematisert gjennom totemismen, ved at den formelle undervis­ ningen tok sin begynnelse med innvielsesseremoniene. Slik dette samfunns karakter var fastlagt gjennom avhengigheten av jakt og matsanking, kom det i vesentlig grad til å basere seg på et fellesskap uten markert spesialisering og klassedeling.

Jaktøkonomiens begrensninger Det paleolittiske menneskets tekniske og sosiale ytelser var så fremra­ gende at en kan undre seg over hvorfor de ikke var i stand til å holde seg på dette utviklingstrinn i ubegrenset tid. Tilsynelatende har noen fak­ tisk greidd dette, men bare på de mest isolerte steder, som i arktiske strøk og i Australia, eller i tropiske skoger. Men likevel er det tvilsomt hvor langt disse tilfellene representerer paleolittiske overlevende eller bare neolittiske grupper som er skjøvet tilbake til en bakenforliggende paleolittisk jeger- og sankerkultur som følge av særlig harde ytre vilkår. Men den paleolittiske teknikk var likevel kanskje altfor godt tilpasset sitt hovedformål, å felle et begrenset antall eksemplarer av et viltslag innen en begrenset populasjon, særlig på åpne sletter. Om de vilkår som hadde betinget denne rikelighet endret seg, enten ved forandringer i klima eller ved at stammefolkene selv overbeskattet ressursene, ville dyreflokkene dø ut, slik at menneskene selv enten måtte flytte over til mer gunstige områder, dø der de befant seg, noe som skjer med mange stammer den dag i dag, eller lære seg hvordan deres jaktkultur kunne skiftes ut med en annen - en langt vanskeligere oppgave. Den vesentlige svakhet ved et jakt-samfunn er at det fungerer para­ sittisk på de dyr det jager. Det er i stand til å gjøre mest mulig bruk av de dyr som fins, men ikke til å øve kontroll med dem på noen positiv måte; det vil si, de kan gjøre det av med dyra, men ikke fø dem eller få dem til å formere seg. Faktisk var antagelig selve den seinere paleolittiske teknikks effektivitet grunnen til at store dyr forsvant der hvor de var lette å jage. Et annet forhold som gjorde seg gjeldende var klimaend­ ringer, som i en del strøk av Vest-Europa forvandlet åpne, gjestmilde jaktmarker til skog, andre områder til ørken, som i Afrika. Sikkert er det at jakt i perioden på slutten av istiden hørte opp med å være den mest utviklede kulturtype, og selv om dens kunstformer og tilmed sosiale organisasjon ble bevart, holdt den seg bare som en del av en langt rikere og høyere utviklet kultur, skapt gjennom innføringen av landbruket.

90

Det kan også ha vært indre årsaker med røtter i det paleolittiske samfunns form, som gjorde det mindre i stand til å mestre sine omgivel­ ser, men det er fremdeles vanskelig å analysere disse forhold. Primitive samfunn på dette trinn av materiell kultur er sjeldne i dag, og deres rent indre vanskeligheter blir tildekket av den ødeleggende innflytelse fra mer avanserte kulturer, i første rekke vår egen.

Kapittel 3

Jordbruk og sivilisasjon 3.1 Mot en produktiv økonomi

Dette kapitlet dekker en periode som vanligvis er kjent som den neolit­ tiske eller den yngre steinalder, og også bronsealderen - de tidligere elvesivilisasjoners tid, i Egypt, Mesopotamia, India og Kina. Det vil ikke bli gjort noe forsøk på å følge disse sivilisasjoners historie, poenget er å få fram den rolle de spilte i vitenskapens tidlige utvikling. For omkring ti tusen år siden begynte det en revolusjon i produk­ sjonen av mat som kom til å forandre hele menneskets materielle og sosiale levemåte. Det var delvis, men ikke helt, et resultat av den krisen i jaktøkonomien som ble nevnt i slutten av forrige kapittel. De vanske­ ligheter mennesket da ble stilt overfor drev det til å lete iherdig etter nye og tilmed gamle og foraktede matsorter, slik som røtter og frø og villgras. Dette strevet førte til utvikling av jordbrukets teknikk, som sammen med bruken av ild og kraft, utgjør de tre mest avgjørende nyvinninger i menneskets historie. Som ved alle store omveltninger skjedde overgangen ikke med et slag, men gjennom en skrittvis opp­ samling av innbyrdes sammenhengende nyskapninger som alle tjente til det avgjørende resultat - dyrking av sædgivende grasarter. I sitt ve entlige innhold betydde dette en forvandling av samfunnet fra utnyttel­ se av det levende miljø til kontroll med det, her var første skritt i retning av å oppnå en rent produktiv økonomi. Jordbrukets opprinnelse

Den nøyaktige opprinnelse til jordbruket vil antagelig lenge forbli usik­ kert. Begrensningen av det antall planter og dyr som ble brukt i jord­ bruket til noen få nær beslektede arter- spiselige frøplanter, hornkveg tyder på at næringen har oppstått i en bestemt periode innenfor et begrenset område, sannsynligvis i Midt-Østen. Det er ikke en gang helt sikkert at dyrkingen av plantevekster og temmingen av dyr alltid har hørt sammen eller kom som et resultat av at en ren jordbrukskultur møttes med en ren gjeterkultur. De foreliggende holdepunkter217-75 synes å peke mot det første alternativ. Til å begynne med er dyr blitt lokket av ekstra tilgang på for etterlatt av korndyrkere, for siden å temmes. Temmingen var ikke noe helt nytt: allerede i den eldre steinal­ der var hunden blitt temmet. En liten ting som har slått meg, er at det mest universelle redskap til å skjære kom med -sigden - i sin form og 93

9. Hakke med jernblad i bruk på hard jord i nordre Nigeria. Denne form er av anseelig alder, men er et effektivt håndredskap til det jordsmonn den brukes på.

94

med de tenner den opprinnelig var utstyrt med, opplagt er en videreut­ vikling av kjeven til en sau eller en annen drøvtygger, og det er en meget effektiv grasklipper.* Men sigden ville neppe ha kommet i bruk om det ikke i jordbrukets første stadium hadde vært en rikelig tilgang på sauer som lot seg temme. Dyrkingen av plantevekster er i hvert fall en langt mer vidtrekkende nydannelse enn temmingen av dyr, for uten tilgang på for er det vanligvis umulig å holde dyr i større antall på et begrenset område. Hertil kommer at det marked for kjøtt, skinn og ull som bybeboere kan tilby, er vesentlig for en utstrakt økonomi basert på kvegdrift. En nomadestamme av hyrder og kvegholdere på de åpne sletter trenger like mye land som om det var jakt på samme dyr i vill tilstand de drev med, men om stammen ikke hadde noe marked, der den kunne skaffe seg våpen, prydgjenstander og tilskudd av matvarer, ville den finne liten grunn til å bytte spenningen ved jakten mot strevet med å røkte dyra. Korndyrking kan likevel ha utviklet seg uten noe voldsomt brudd med kulturen i et velberget strøk, der det var såpass rikelig med vilt kom at kvinnene greide å plukke det og oppbevare det i korger på faste bosteder.** Tilstrekkelig med frø til å sikre nye avlinger verd å høste, ville bli spredd rundt omkring. SeXveoppfinnelsen av jordbruket bestod antagelig ikke i stort mer enn at man forsto såpass av denne tilfeldige forekomst, at det lot seg forsvare å så kom som et frivillig offer av et godt næringsmiddel mot å få rikelig tilbake i neste sesong. Dette inne­ bærer en viss fasthet i bosettingen, noe som i alle fall kunne være betinget av åpent land i begrenset omfang i skog eller lende med tilgang på vann i en ørken. Det er ting som tyder på at jordbruket kanskje har begynt på avleiringer etter fjellelver i utkanten av ørkensletter, som kan ha vært naturlige tilfluktsteder for både vilt og menne­ sker etter hvert som slettene tørket ut. Da kornsanking var noe kvinnen tok seg av, har selve jordbruket sannsynligvis vært kvinnenes oppfinnelse, og i hvert fall var det deres arbeid, i det minste før den oksedrevne hakken eller plogen var funnet opp. Arbeidet ble nemlig gjort med hakken som var en videreføring av den eldre steinalders grave stokk, det redskap kvinnene brukte til å grave etter røtter med. På steder der jordbruket dominerte over jakten som matressurs, bidro dette i tilsvarende grad til å heve kvinnens status slik at tendensen til ikke lenger å regne avstammingen fra moren (matrillineær), men fra faren (patrilineær) - en skikk som jakten først hadde ført med seg-ble stanset opp og snudd. Bare der hvor kvegavlen dominerte, slik som i land som grenset til bosetninger med jordbruk, foregikk det en fullstendig overgang til patriarkatet - slik vi ser det i Bibelen. Uansett opprinnelse førte jordbruket til et vesentlig nytt forhold mellom menneske og natur. Mennesket opphørte med å leve som parasitt på dyr og planter så snart det var i stand til å høste like mye på

95

et lite areal som det kunne greie ved jakt og matsanking på et stort område. Gjennom jordbruket førte åetkontroll med den levende natur ved hjelp av sitt kjennskap til dens lover om reproduksjon, og dermed oppnådde det en langt høyere grad av uavhengighet overfor de ytre vilkår. Det første jordbruk har rimeligvis bare bestått i krafsing på jordoverflaten, eller i en hagekultur, drevet på felter som midlertidig ble ryddet og siden oppgitt - et slags nomade-jordbruk som fremdeles drives av mange stammer i dag. Men tilmed på dette lave trinn hadde jordbruksdrift en ekspolosiv virkning på menneskets materielle og sosiale kultur. Sammenliknet med en hvilken som helst forandring i den eldre steinalder markerte det et framskritt av et nytt slag. Det oppstod et nytt slags samfunn som var kvalitativt forskjellig på grunn av den svært kvantitative vekst i antall mennesker som kunne livnære seg på samme landområde. Jakt hadde vært en nokså sammenhengende sys­ sel, men jordbruket avhang av årstidene. Folk flest kunne frigjøres for andre oppgaver i en del av året. Dermed brakte jordbruket med seg nye muligheter og med dem nye problemer. 10. Såing med plog dradd av okse og høsting med sigd. Plogen blir drevet av Nesitanebtåshru, som også står for innhøstingen. Nesitanebtåshru var datter av Panietchem II, prestekonge Amen-Rå, det tjueførste dynasti (ca. år 1000 f.Kr.) og hun var selv prestinne. Dette fotografiet er en liten del av Nesitanebtashrus papyrus, som ble begravd med henne i kisten, og den inneholder kapitler fra den tebanske De dødes hok, hymner til Osiris, Rå, Toth og andre store guder. Papyrusen ble overgitt til British Museum i 1910 av Mrs. Mary Greenfield.

96

Håndverk i jordbruk og heim Jordbruket førte i seg selv til et sett nye teknikker for dyrking av planter og tilberedning av mat, det var såing, hakking, innhøsting, tresking, lagring, maling, baking og brenning. Dermed fulgte en rad av hjelpeteknikker, som veving, muliggjort av den rikelige tilgang på ull og lin, pottemakeri og hyttebygging, oppstått av mulighetene til og behovet for sammenhengende sysselsetting. Hyttebygging var kjent i den eldre steinalder, men bare på steder det var nok vilt til å muliggjøre fast bosetting. I jordbrukssamfunn var den allmenn. Allting stimulerte til et nytt tempo i den kulturelle utvikling. Behovene og de materielle ressur­ ser fantes. De gamle skikkers tyranni måtte vike for nye vilkår. En ny faktor var dannelsen av virkelig eiendom, skjønt i første omgang/bZ/es og ikke privat eiendom. I jaktsamfunn ble det meste av produktene fortært på stedet, og de eneste varige ting - jaktutstyr, kokesaker og klær - var i stadig bruk, for det meste privat. I et jordbrukssamfunn på den annen side, forekom land, kveg, hytter og kornlagere mer eller mindre som faste eiendeler, for det meste som felleseie, og det trengtes midler til å verne dem og fordele dem. Til å begynne med ble dette gjort ved å utvide og ytterligere komplisere en organisasjon basert på totem-grupper. Loven var å dele likt til alle innen gruppen, og rituelle byttetransaksjoner som var strengt regulert gjennom sedvane, ble foretatt mellom grupper ved seremonielle anledninger som bryllup og begravelser. Men de nye produksjonsmetoder ble i det lange løp for mye for det gamle fordelingssystem. Byttehandel begynte å avløse den rituelle utveksling, den enkelte begynte å legge vekt på sine egne krav på det han hadde produsert, og privat eiendomsrett utviklet seg - med sin uungåelige konsekvens, ulikhet i velstand. Neste trinn - dannelsen av sosiale klasser - ser ikke ut til å ha utviklet seg før byer ble grunnlagt.

Arbeid Jordbruket førte med seg et nytt begrep i det sosiale liv: begrepet arbeid. I jaktkulturens dager ble ikke arbeidet oppfattet som noe atskilt fra andre sider av livet. Handlinger var nær knyttet til det de førte med seg. En drev jakt for å skaffe mat som en selv skulle ete sammen med sine egne ganske snart. Men i jordbruket var det et langt opphold mellom det en gjorde og det en fikk igjen for det, og samtidig var mange operasjoner trettende og slitsomme i seg selv, de manglet jaktens spenning. Sant nok var matforsyningen mer trygg, men mulighetene for strålende jaktturer og store festligheter gikk tapt. Faktisk var over­ gangen fra jakt til jordbruk en overgang som vi fra legendene kjenner som «mennesketsfall». Mennesket forlot «paradiset» eller «eden», det vil si de enkle eller lykkelige jaktmarker, for å arbeide for sitt brød i sitt ansikts sved. 7.

97

Vitenskapen og de nye håndverk Ikke desto mindre var det nettopp den indirekte forbindelsen mellom arbeidet og dets avkastning jordbruket førte med seg, som ledet til en ytterligere utvidelse av begrepet om årsak og virkning, noe som kom til å danne selve grunnlaget for en rasjonell og bevisst vitenskap. For eksempel ble dyr og planters hele livshistorie nå gjenstand for interes­ sant granskning. Det var nødvendig å vite hvordan de formerte seg og vokste, og ikke bare hvordan dyr kunne fanges og planter sankes. Tilsvarende førte de nye teknikkker som fulgte med jordbruket til nye matematiske og mekaniske begreper. Veving er åpenbart en viderefø­ ring av korgfletting, og begge deler innebærer regelmessigheter - i første omgang utført i praksis og dernest gjenstand for overveielse som danner basis for geometri og aritmetikk.2-90 De mønster-former som ble utarbeidet under veving og det antall tråder som inngikk i denne prosess er vesentlig av geometrisk natur og leder til en dypere forståelse av forholdet mellom/brw og antall. Spinning var, muligens med unntak av dreining av buer, den første industrielle operasjon som innbefattet rotasjon og kan godt i sin tur ha ført til bruken av hjulet, som i den neste perioden kom til å revolusjonere mekanikk, industri og transport. P^rr^-makeri var på den annen side den første indirekte anvendelse av ild og krevde langt mer kontroll med den enn belysning, oppvarming og koking. Pottemakeriet kom i sin tur til å utvide om­ fanget av operasjoner i matlagingen og gjorde smeltingen av metaller og den tidlige kjemi mulig. Den neolittiske tids-alder* Perioden mellom den første innføring av jordbruk og grunnleggelsen av byer er vanligvis kjent som den yngre steinalder eller den neolittiske tidsalder. Den fikk denne betegnelsen på grunn av bruken av slipte og polerte redskaper av stein istedenfor de hogne redskaper fra den eldre steinalder. I oldtidssivilisasjonens sentra varte den rundt regnet fra år 8000 til år 3 000 før Kr.f. Den kultur som er karakterisert ved polerte redskaper dekker imidlertid en mye lenger periode, og det er i virkelig­ heten mange folk i verden i dag som lever under neolittiske kulturfor­ hold. Det later til at disse nåværende neolittiske kulturer har oppstått på to måter. Enkelte kan stå i direkte forbindelse med den primitive neolittiske kultur som spredte seg vidt omkring fra de opprinnelige sentra i Midt-Østen; andre kan ha utviklet seg fra en langt seinere spredning av bronsealder-folk, som etter å ha dradd til områder hvor de ble avskåret fra produktene fra sine hjembyer, mistet alt bortsett fra sin grunnleggende neolittiske materielle kultur, og bare beholdt visse ideer fra bronsealderen, som blant annet soldyrkelsen. De første megalittiske langdyssefolk, som kom til Storbritania for 4 000 år siden, kan ha

98

11. Korgfletting har med siknerhet vært kjent fra paleolittisk tid og fra den er sannsynligvis veving blitt utviklet. Begge teknikker innebærer lovmessighet og kan kanskje ha utøvd en viss innflytelse på menneskets oppfatning av mønstre, dets bruk av kunst og seinere utvikling av geometriske figurer og matematisk analyse. Slike lovmessigheter kan godt ha ført til en dypere forståelse av tall så vel som av form, (a) et stykke vevd matte som viser hvordan det greske hovedmønstre her sin opprinnelse i enkle variasjoner: (b) og (c) stykker av paleolittisk elfenben fra i nærheten av Kiev (merk feil og forvrengninger): (d) mønster fra Thumose III’s gravkammer, ca. år 1500 f.Kr.

99

vært en slik gruppe. Det samme kan være tilfelle med de polynesere som spredte seg over Stillehavet under vår middelalder. Selve den neolittiske kulturs standhaftighet i de fleste områder viser hvordan mennesket med den nådde en ny likevektstilstand, skjønt nå mer basert på det jordsmonn og klima kaster av seg, enn på grunnlag av dyr og planter i naturtilstand.

Formalisering av religionen

Den utforming av den materielle basis for dagliglivet som innføringen av jordbruket førte med seg måtte nødvendigvis få en dyp virkning på sinnet, det kom til uttrykk i nye ritualer og myter. Det som mest opptok det neolittiske samfunn var avlingene. Dette førte til at kvinnens andel i de totemistiske ritualer for plantenes vekst og reproduksjon ble fram­ hevet og videre utviklet. Det mest karakteristiske varfruktbarhetsritene, der paring mellom mennesker ble brukt til å stimulere avlingen. Regnets innflytelse på vegetasjonen, som i jaktens tid bare ble lagt merke til når det direkte berørte dyrelivet, ble nå et spørsmål om liv eller død. Imitasjonsmagi for å bringe regn ble det andre hovedmål med ritualene. Denne konsentrasjon hadde en tilbøylighet til å gjøre ritualer og magi mer regelbundet og til å påskynde deres forvandling til styresmakt og religion. Regelmessige vår- og høstfester ble feiret. Korndronninger eller konger og regnmakere ble valgt og fikk spesiell oppmerksomhet og makt fordi de ble betraktet som betydningsfulle for samfunnets liv. Det at det var nødvendig å grave ned eller ta livet av kornet før en ny avling kunne vokse opp, førte til ideen omoffer, tilmed menneskeoffer, der kongen selv eller hans representanter ble utpekt til å dø for sitt folks beste. Landsbykultur

Den karakteristiske økonomiske og kulturelle enhet i den neolittiske tidsalder er landsbyen. Det trengte ikke så mange århundrer for å utvikle det kompleks av innbyrdes forbindelser mellom de tekniske og økonomiske operasjoner som ble utført i en landsby og som sikret dens praktiske uavhengighet innen eget territorium. Men landsbyøkonomien var sterkt begrenset i omfang og i muligheter til forandring. Tilmed der den omfatter tusenvis av mennesker slik det er i enkelte landsbyer i Afrika idag, forblir den en økonomi der nesten alle menne­ sker det meste av tiden er opptatt med jordbrukssysler eller med produksjon av ting som lages og brukes lokalt. Den neolittiske landsbys selvforsyningsgrad begunstiget dens spredning, men forhindret dens videre utvikling. 100

12. Mithras slår i hjel oksen. Denne romerske skulptur, nå i British Museum, minner om en gammel fruktbarhetsrite med grunnlag i Zarathustras’ lære, idet oksens blod her ble identifisert med det nye korn. Etter denne lære var Mithras en av de gode makter, nært forbundet med lys og ofte anerkjent som en solgud.

3.2. Sivilisasjon

Elvekultur Det første skritt i retning av operasjoner i større målestokk ble tatt da folk prøvde å praktisere jordbruk i vide alluviale (avleirete) daler med så store elver at de var fri for uryddbar skog, det vil si at de flommet over sine nedre løp gjennom tørrlagte landområder. Begynnelsen kan være gjort fra lave elvebreder, der sæden ble sådd i vått mudder, slik stammer i Øvre Nilen fremdeles gjør det, og deretter kan de ha drevet tilbake morasset og rensket opp vannkanalene. Alternativt kan jord­ bruksdriften i små sidedaler ha rykket nedover langs vassdragene skritt for skritt mot de store dalene. I begge tilfeller kan det ha foreligget en spore til kanalskjæring og oppdemming. På en eller annen slik måte utviklet det seg et nytt slags jordbruk, først basert på naturlig og siden på kunstig vanning. På slike områder hører landsbyene opp med å være den naturlige økonomiske enhet. Elver og tørke respekterer ikke landsbygrenser; demninger måtte bygges og kanaler skjæres av mange landsbyer som arbeidet sammen, og fordelingen av vann måtte skje rettferdig mellom dem. Når slikt samarbeid ble inngått eller påtvunget, selv om det bare var mellom et halvt dusin landsbyer, økte jordas

101

13. Den årlige oversvømmelsen av landet omkring Nilen er uunnværlig for at landbruket skal ha gode vilkår langs elva. Uten kunstig vanning kan det i Egypt bare vokse noe langs elvebreddene - med andre ord, på et areal som ikke utgjør mer enn 4% av landets totale areal, og hvor også i dag omkring 96% av befolkningen bor.

avkastning for hver av dem. Dette markerte enda en kvantitativ fram­ gang i produksjonen av mat, siden det gjorde det mulig for flere menne­ sker å livnære seg av jorda, og dette førte i sin tur til en kvalitativ endring i den sosiale organisasjon.

Den sosiale samordning utvides Sosial koordinering over et langt større område enn den enkelte lands­ by, var i virkeligheten nødvendig for å oppnå full verdi av et landbruk basert på elvedaler; men så snart dette var oppnådd, ble samvirket konsolidert gjennom selve det gode resultat. En øking av en operasjons målestokk fører ofte i seg selv til fullstendig uventede muligheter. Da stammene ved Nilen sluttet seg sammen, eller med makt ble tvunget til å danne en økonomisk enhet, ble de nesten umiddelbart i stand til å produsere så mye overskuddsrikdom at de i løpet av to-tre århundrer

102

var i stand til å bære den enorme økonomiske byrden som det første egyptiske kongerikes statsarbeider førte med seg. Et annet eksempel fra en langt nyere tid viser hvor viktig virkningen av organisering er i seg selv uten vesentlige tekniske forandringer. Inkariket i Peru oppstod gjennom sammensveisingen av et antall uav­ hengige stammer som dyrket hver sin dalstrekning, arrangerte sine egne begrensede vanningskanaler og levde av sin egen produksjon. Den pågående og dominerende stammen, inkaene, som seinere ble et slags hellig aristokrati, fikk delvis ved sin politiske begavelse, delvis ved bruk av makt, disse stammer til å forene seg. De gjorde det på denne måten mulig å utnytte hele dalen som en enhet, å drive lange kanaler, å bygge terrasser langs hele fjellsider og å få i stand en hen­ siktsmessig fordeling og oppbevaring av næringsmidler. Resultatet var at ingen i Peru behøvde å gå sulten i de århundreder deres rike bestod. Det interessante her er imidlertid at dette system, skjønt det ikke anvendte noen ny teknikk, sikret et overskudd av produkter stort nok til å opprettholde de herskende inka-klasser - solens barn - på et utpreget velstandsnivå, og det satte dem også i stand til i løpet av noen få århundrer å skape en ganske høyverdig intellektuell kultur og en bemerkelsesverdig arkitektur. Sivilisasjonen kan bare ha oppstått og for første gang slått rot i de vannrike elvedaler, der det kunne dyrkes på grunnlag av vanningska­ naler med naturlig flom. Seinere kom den til å spre seg lokalt ved hjelp av langt mer bastante tekniske anlegg, som heving av vann til kanaler på høyere nivå, og graving av brønner og anlegg av terrasser i bakkeskråninger; men før jernalderen kunne det aldri bli tale om å fjerne seg langt fra alluvial-slettene. De tidlige sivilisasjoner var dermed begren­ set til noen begunstigede områder, hvorav de mest kjente er i Mesopo­ tamia og Egypt, Indus’ dalfører, og noen århundreder seinere dalførene til Oxus Amu Darja og Yaxartes, Den gule flod og Yangtzekiang. (Kart 1,5.) Byens opprinnelse

Vi tenker gjerne at sivilisasjonen i første rekke har utviklet seg av byen - lat. civitas - som gir den sitt navn. Men byen var faktisk en følge av sivilisasjon og ikke dens årsak. En by atskiller seg fra landsbyen ved det faktum at dens innbyggere ikke er matprodusenter som arbeider med jorda, men administratorer, håndverkere, handelsmenn og arbei­ dere. Før en by kan bli grunnlagt må jordbrukets teknikk ha utviklet seg så langt at ikke-produsentene i byen kan livnæres av dets overskudd. Som vi har sett, krever en slik teknikk som sitt utgangspunkt en viss sentral organisasjon. Dette innebærer et administrasjonsorgan som omfatter et visst antall landsbyer. En av disse, den som huset templet for den ledende totem-gud, ville naturlig bli byen der overskuddet fra 103

14. Inkasivilisasjonen reiste praktfulle byggverk og anla terrasser innover i de fjellrike landskapene. Terrasser i Urumba-dalen, Peru.

de øvrige landsbyer ble samlet opp og lagret. Siden vi ennå ikke vet hvor de eldste byene lå, kan en få inntrykk av at overgangen fra landsby til by har foregått mer plutselig enn tilfellet antagelig var. Av de eksiste­ rende byer synes Jeriko å være den eldste, for der er det funnet murvegger fra en periode så tidlig at pottemakeriet ikke var kjent.2-44 I de lavere strøk av Mesopotamia er det mulig å følge overgangen fra landsbyer til byer reist på samme område. Alle seinere grunnleggelser av byer2-83 må nødvendigvis ha vært påvirket av ideen om og kanskje også av erfaringer om hvordan en by skulle være. Noen funn kan tyde på at byer ble grunnlagt for å føre sammen en del av, eller hele befolk­ ningen, fra atskillige landsbyer. Byens beliggenhet kan i seg selv ha vært en naturlig høyde, et tilfluktssted mot flom og siden helliget som sete for et tempel som kunne ruve som et fjell, prototypen på tårnet i Babel. En by kan til å begynne med ha utviklet seg av den landsby som hadde det største vannmagasinet i egnen, og der reguleringen av van­ ningen ble organisert. Dette behøver ikke nødvendigvis bety store nyskapninger eller tilmed bevisst anvendelse av vitenskap. Gravingen av kanaler og arbeidet med sluser behøvde til å begynne med ikke være stort mer enn å gi fritt løp for foreliggende vannressurser eller å hule ut 104

15. En vei i den gamle by Mohenjo-dåro i Indus-bassenget, Pakistan. Byen blomstret i det tredje årtusen f.Kr. og veien vi ser er 30 fot bred; det var en av de veiene som delte byen i blokker. Til høyre er en avløpskanal, som opprinnelig var overbygd.

naturlig formede elvebredder, slik som i store trekk de kunstige dikesystemene i Holland i historisk tid ble bygd opp fra sandgroper og mud­ derbanker. Som ved all begynnelse følger kunsten (techne) naturen (physe), slik Teofrast sier det: «... det står fast at kunsten imiterer naturen, og undertiden frambringer ganske forunderlige ting.»2-80-139 Men for at omleggingen skulle lykkes uten at det oppstod forvirring, trengte irrigasjonsarbeidet en form for autoritativ ledelse utstyrt med faktiske eller innbilte religiøse sanksjoner. Når en by var etablert, kom imidlertid et nytt skille til syne: det mellom by og land. Dette skjedde ikke med ett slag; gjennom århundre­ der eide og bearbeidet de fleste byborgerne jord utenfor murene. Over­ skuddet som ble skaffet til veie ved hjelp av jordbrukets nye effektivitet gikk til byene, det ble ikke mye igjen for landsbyboerne å nyte. Den egyptiske bonden i den eldste dynastiers tider hadde det sannsynligvis 105

verre enn sine forgjengere i den neolittiske tidsalder, når en ser på frihet og arbeidsvilkår, skjønt de hadde bedre og mer regelmessig tilgang på mat. Men verken på den ene eller den andre måten hadde han det verre enn sin etterkommer, den moderne fellah.

Utvikling av huset

Til å begynne med var byene knapt forskjellige fra landsbyene: bare en ansamling av hytter, hver enkelt en gårdsplass for dyr, og boligen for en familie, vanligvis bestående av flere generasjoner, sammen med tjene­ re og slaver. Etter som befolkningen vokste, ble det bygd flere hytter på gårdsplassen, ofte som halvtak innenfor muren, og disse utgjorde de første virkelige hus. De kom til å bli oppført av leirestein, da faren for at ilden skulle spre seg fra sivhyttene var for stor. Livet i huset konsen­ trerte seg om gårdsplassen; ytterveggene var uten vinduer. I varmt vær sov familien på taket under en markise og siden kom det også til etasjer med vinduer. Plassen mellom husene skrumpet etter hvert inn til gater, skjønt en del ble beholdt som markedsplasser og det gjenværende ble til hager. Rundt det hele ble det så, etter hvert som eiendommen vokste og krig truet, bygd en mur som innsnevret plassen og fylte den enda mer med mennesker. Da strid mellom borgerne også truet, ble det anlagt en indre festning eller et citadell, og derfra kunne bevæpnede menn domi­ nere byen eller de kunne søke tilflukt der om det trengtes. Templer, guder og prester

Byen var anlagt rundt et tempel eller stort hus, der en gud assistert av sine prester avløste eller hersket over et lite panteon av lokale totemforfedre knyttet til landsbyen. Gutfe-institusjonen er i det vesentlige sprunget ut av bylivet, og ble til ved opphøyelsen av de enkle klan-ånder, som følge av den nylig til­ gjengelige rikdom. For den saks skyld kunne guden godt være et dyr, slik som i Egypt, eller ha dyre-dubletter som f.eks. Zevs og hans ørn. De første gudene, slik vi møter dem i fem tusen år gamle sumeriske legender, var faktisk ganske menneskelige. De hadde sine råd, sine tretter og diskusjoner, svært lik et møte av landsbyens eldste.2-29- 2 76 I hver enkelt by kom før eller siden en gud og hans konserter til å dominere, men de andre ble ikke avskaffet, bare tildelt underordnede roller. Samtidig var det karakteristisk for byenes vekst at guden i stigende grad ble løst fra anliggender som hadde med stammer og landsbyer å gjøre og at han ble identifisert med sitt hus i byen og med administrasjonen av sin jord og sin eiendom ved hjelp av sine prester. Fra begynnelsen av styrte prestene byene og dro av med den største del av deres goder. De var arvtakere etter den eldre steinalderens medisinmenn og av magi-kongene i de tidlige jordbrukssamfunn, skjønt 106

16. Et sylindrisk segl fra Ur, tredje dynasti, ca. 2000 f.Kr., viser to gudinner som fører Hashamar, guvernør av byen Ishkun-Sin fram til den sittende kong Ur-Nammu, grunnlegger av Urs tredje dynasti. Nå i British Museum.

magi-kongene fortsatte som farao, hersker og yppersteprest i Egypt. Prestene dannet den første administrative klasse med bestemte og særledes viktige funksjoner; de ordnet med utdelingen av vann og såkorn, sørget for at såing og høsting fant sted til rett tid og at kornet ble lagret, og de tok seg av og fordelte buskapen og dens avkastning.* Tempeltjenere og håndverkere Det fysiske arbeid som trengtes for å opprettholde organiseringen av økonomien, ble imidlertid ikke utført av prestene, i det minste var det bare på en symbolsk måte. Vi kan for eksempel se bilder av prestekonger i de sumeriske oldtidsbyer bære de første korger med jord under utgravingen av en kanal, og av egyptiske faraoer svinge en hakke, omtrent på samme måten som deres etterfølgere i våre dager legger ned grunnsteiner. En flokk tempeltjenere ble satt inn for å samle inn, lagre og bevokte overskudsproduksjonen. Templet selv ble en institusjon som måtte bygges og vedlikeholdes, og det krevdes forberedelser til de stadig mer praktfulle seremonier og fester. Gudens bord måtte være rikelig forsynt. Den opphøyde guden verdsatte naturligvis bare fødens åndelige innhold, mens prestene måtte nøye seg med dens materielle bestanddeler. Alle disse aktiviteter krevde arbeidere som etter hvert ble mer og mer spesialisert og gradvis helt og holdent ble trukket bort fra arbeidet med jorda. Bygningsarbeidere og snekkere, pottemakere og vevere, slaktere, bakere og bryggere samlet seg rundt templet og fikk sin om enn beskjedne del av dets avkastning. Den første fullstendi­ ge arbeidsdeling utviklet seg etter hvert som håndverkerne ble knyttet til sine oppgaver og ble atskilt fra jorda. Ingen ting kunne være for godt

107

for gudene, og med de forsyninger av materialer som ble anskaffet av jordbrukets overskudd, forbedret håndverkerne hurtig sin teknikk. Nye fag, som juveleremes og metallarbeidernes, kom i tillegg til de gamle. De gamle klanorganisasjonene på landsbygda, som allerede var blitt sterkt utsatt på grunn av at privateiendom oppstod, spilte en ubetydelig rolle i byene der de fortsatte som hemmelige laug for dem som tilhørte de forskjellige håndverk.2-83-332

Klassedelte samfunn: Slaver og livegne

Hittil har det vært skrevet lite om den opprinnelige omdannelsesprosess som førte fra landsby- til byøkonomi. Vitnesbyrdene kan nok være der, men de er ikke fullt ut blitt tolket. Vi trenger i høy grad en økonomisk og sosial analyse av de virkelig primitive bronsealder-byer, i likhet med hva Thomson har gitt oss når det gjelder jernalder-byene i Hellas.2-83 Når arkeologene avdekker dem ser det ut til at de tidligste byene var kommet langt på veien mot klasse-delte samfunn, og tidlige lover er helt tydelige på det punkt. I Hammurabis lovbok (ca. 1800 f.Kr.) finner vi f.eks. på en tavle over gjengjeldesstraffer følgende: Den som ødelegger en annens øye skal selv få sitt eget ødelagt. Den som brekker en annens ben, skal selv få sitt ben brukket. Den som ødelegger en frigivens øye eller en frigi vens ben, skal betale en mana av sølv. Den som ødelegger øyet til en persons slave eller brekker slavens ben, skal betale halv pris.2-35

Dette viser tre grader. I de aller første byene finner vi borgerne inndelt etter rikdom, vi har prester, kjøpmenn og fri håndverkere; vi har slaver knyttet til private hus, og utenfor byen har vi bøndene som simpelthen var templets livegne. 17. Dioritt-støtte, 245 cm. høy, hvor kong Hammurabis lover er meislet inn. Hammurabi hersket ca. 1800 f.Kr. og støtten var opprinnelig reist ved Sippar (Babylonia). Den daterer seg til et tidspunkt omkring 150 år før moselovenes tilblivelse og er den eldste lovsamling som er funnet i tilfredsstillende kom­ plett tilstand. På toppen av støtten er det inngravert en bas-relieff-avbildning av solguden (Shamash) som overgir lovboken til Hammurabi, og nedenfor er lovene. De er inndelt i 282 artikler og innledes med en besvergelse, der kongens storhet og hans høyverdige hensikter er forherliget, lovboken be­ handler fast eiendom og løsøre, forretningsliv, familie, injurier og lover om arbeidsforhold. Loven ble etterliknet og dels fulgt, ikke bare av hebreerne, men også av hetittene og assyrerne. En del av innskriften (på motsatt side av den som er vist her) lyder: «Hvis en mann ødelegger annen manns øye, skal hans eget ødelegges. Hvis en mann brekker annenmanns bein, skal hans eget bein brekkes. Hvis noen ødelegger en manns slave eller beinet på en manns slave skal han betale halve prisen.» Støtten er nå i Louvre.

109

Vi kan bare gjette oss til de tidlige trinn i differensieringen innenfor dette klassesamfunn, for det meste på grunnlag av langt seinere og lettere tilgjengelige holdepunkter fra Hellas. Den synes å ha oppstått ved den tiltakende omfordeling av landsbyens produkter, som ble utdelt under oppsyn av prester som var i stand til å tilegne seg stadig mer på vegne av guden, og ved at en mengde rettighetsløse og fremme­ de, som ikke hadde rett til noen andel i det hele tatt, ble opptatt i befolkningen.

Handel og kjøpmenn Den ulikhet som var resultatet ble ytterligere forsterket og fastlåst gjennom en handel, som utviklet seg fra de rituelle byttetransaksjoner og siden ble en nødvendighet. Til å begynne med ble den gjennomført ved en ren byttetransaksjon, siden ved bruken av kveg (pecunia) som enheter, eller ved verdifulle gjenstander som var hendige til å bytte bort fordi de var lette å transportere, slik som skall, gull og sølv, og endelig ved bruk av kreditt. Behovet for spesialiserte handelsmenn oppstod opprinnelig av trangen til å skaffe seg fremmede produkter som nød­ vendiggjorde reiser og tilmed bevæpnede ekspedisjoner. Disse kjøp­ menn , som opprinnelig var utsendinger for by eller konge, la siden ut på egen hånd og kom til å livnære seg vesentlig av handel. Til å begynne med var kongens tempel det viktigste opplagssted og bank, der var hele det økonomiske liv konsentrert. Skattene ble innkrevd in natura, det som kom inn ble fordelt som mat og råstoffer. De fleste håndverkere var i virkeligheten livegne, de fikk sine råstoffer og sin føde fra sine geistlige og adelige herrer, og de måtte avgi de ferdige produkter, skjønt det helt fra den første tid var en del uavhengige håndverkere som kjøpte sine materialer og solgte produktene. Eiendomsløse solgte sin arbeids­ kraft for penger. De som trengte det, lånte; de som hadde overflod, lånte ut mot ågerrenter; de som ikke kunne betale, ble solgt som slaver.

Lov og stat * Lover måtte til for å forhindre at slike transaksjoner førte til tap for templet eller til blodsutgydelse. Lover er blant de eldste skrevne do­ kumenter. I enkelte lover kan en finne alle mulige slags reguleringer, helt til priser, lønninger og legehonorarer. I Hammurabis lovbok finner vi således at prisen for å spjelke et bein eller kurere et mageonde var fem sekel for en mann, tre sekel for en frigiven og to sekel for en slave det siste beløp ble betalt av eieren. Som tilfellet hadde vært i et jakt- eller landsbysamfunn kunne mak­ ten bak loven ikke lenger bestå av en tradisjonell fornemmelse av hva som var tillatelig og hva som var tabu, og heller ikke i å holde klanen ansvarlig for sine medlemmers gjøren og laden, slik at en sak kunne 110

avgjøres ved en feide eller bilegges ved en seremoniell betaling. For en by der det besto sosial ulikhet, ble et tvangsapparat nødvendig. Når en i de mesopotamiske byer sto overfor truselen om indre eller ytre vold, overlot den opprinnelige borgerforsamlingen plassen til et enmanns-styre, enten i form av enensi eller sjef for tempel-administrasjonen, eller en lugal, den store krigslederen, som også var gudens prest. Fra det første dynasti i Egypt var den guddommelige prestekongen, farao, statens overhode: Lovene ble gjennomtvunget og skat­ tene inndrevet av en gruppe tempeltjenere med politimakt. Kongen tiltok seg også retten til å ilegge straff i form av bøter, fengsel, pryl eller dødsdom. Selv om statsmakten formelt lå i hendene på en enkelt person, var den faktisk avhengig av støtte fra en samlet overklasse av prester og kjøpmenn, og den ble bare moderert av frykten for folkelig oppstand.* I denne boka skal vi se klassesamfunnet oppstå og gå mot sitt fall gjennom de fem tusen år det har eksistert - dets utviklingstrekk og dets differensiering. Vi skal få se hvordan det i tur og orden fremmer, hemmer eller ødelegger mulighetene for menneskelig framskritt. Det kan imidlertid ikke være tvil om at klassesamfunnet i selve innled­ ningsfasen hadde en allment progressiv karakter. Det ga en veldig impuls til utvikling av teknikken og gjorde det mulig å møte den på en rasjonell måte som la grunnlaget for at vitenskapen kunne bli til.

3.3 Sivilisasjonens teknikk

Oppdagelsen av metallene Organiseringen av elveslettenes jord var den avgjørende økonomiske faktor, den gang byene først oppsto. Det viktigste tekniske framskritt under denne utvikling var oppdagelsen og bruken av metallene, i første rekke kopper og dets legering, bronse, som har gitt navn til hele den tidligste sivilisasjons tidsalder. Selv om metallene siden fikk en over­ veldende betydning for teknikk og vitenskap, kan de ikke ha blitt tillagt en slik betydning helt fra først av. Ordet «metall» kommer fra den greske rot som betyr «å søke», noe som antyder hvor sjeldent det først var. Til å begynne med var metallene så sjeldne at de bare ble brukt i luksusartikler. Landbruket og det meste av håndtverkene i byene ble utført ved teknikk basert på stein. Metaller var ikke en gang strengt nødvendig for sivilisasjonen. Ingen av de store maya- eller aztekerbyene kjente det fra annen bruk enn til ornamenter; alt verktøy var av stein. Bortsett fra gull og litt kopper fins ikke metallene i ubearbeidet tilstand; utvinnelse og bearbeidelse har lang erfaring og muligens be­ visste eksperimenter bak seg. Den opprinnelige tilskyndelse kan ha 111

kommet fra det primitive menneskets interesse for ting med underlige former og farger. Biter av metallisk malm måtte nødvendigvis vekke oppmerksomhet, og er faktisk funnet i halsbånd og andre pyntegjen­ stander. Det er kanskje mer enn en tilfeldighet at malakitt, det lettest reduserbare koppermalm, var gjenstand for en betrakterlig handel og ble brukt som øyenfarge i det før-dynastiske Egypt. Bruken av metaller til verktøy må ha kommet i betraktning noe seinere. Det første metall var gull, og det fordi det var lettest å få øye på i naturlig tilstand.2-27 Men gullklumper var lette å forme, i motsetning til den harde og gjenstridige steinen som ble brukt til redskaper. De kunne bankes ut, og en teknikk for metall-arbeider ble utviklet lenge før metall kunne utvinnes av malmen. Naturlige kopperklumper, som riktignok ikke var så iøyenfallende og dekorative, kunne bankes ut i biter harde nok til å bli verktøy. En fant ut at dette var lettere hvis metallet ble varmet opp og herdet før det ble hamret ut. Å knytte metallene sammen med bruken av ild førte sannsynligvis til neste skritt, reduksjonen eller utsmeltingen av malm med kopper-karbonater og smelting og støping av det produserte metall. Nyere forskning2-27 synes å vise at disse skritt ble tatt i denne rekkefølgen. Her kreves det høyere temperatur enn en kan oppnå med vanlig ild, og det man vet tyder på en viss sammenheng med produksjonen av glassert leire i ovner med god trekk. Når en skal prøve å finne ut hvordan metallurgien har oppstått, støter en på det problem at gedigent kopper eller oksidert koppermalm i dagbrudd vanligvis finnes i fjell langt fra jordbrukssentra. Fremdeles er det et åpent spørsmål om det var i gruvestrøkene metallurgien først tok til og at produktene siden ble transportert raskt til byene, eller om både malmen og metallet først ble samlet sammen i byene og de tekniske framskritt gjennomført der. Selv om det siste skulle være riktig, førte transportproblemene i den første metallalderen til at smelterne ble plassert i nærheten av gruvene. Virkningen av bruken av metall

Produksjonen av redskaper og hjelpemidler av metall representerer nok et teknisk framskritt som markerer en kvalitativ forandring i men­ neskets kontroll med sine omgivelser. Metallverktøy er langt mer verdifullt og varig enn verktøy av stein, og metall våpen er langt mer effektiv enn våpen av stein, både overfor dyr og overfor fiendtlige mennesker. Skip av metall kan motstå brann uten å bryte sammen. På den annen side var metaller i flere hundre år, svært kostbare. Koppermalm er sparsomt fordelt i fjerne og utilgjengelige strøk og dette gjelder i enda høyere grad tinnmalm. Begge deler trengs for bronse, som med sitt lave smeltepunkt gjorde støpingen lettere. Bronse er langt hardere enn kopper, og bruken av bronse gjorde metall helt overlegent til verktøy og våpen sammenliknet med stein. Metallene og deres

112

18. Symbolsk bilde av en geit som holder på å gnage på et tre. Dette vakre eksempel på gullsmedkunst fra Ur, er laget av skall, lapislasuli og gull, og skriver seg fra ca. 2500 f.Kr. 8.

113

19. Egyptisk teknologi fra Rekhmirés gravkammer (ca. 1470 f.Kr.). De hånd­ verk og arbeidsmåter som her illustreres viser: (a) reipslaging (se vekten som svinger) og møbelsnekring (se bruken av filebue, meisel og sag); (b) teglbrenning og bygging (se balanserte vekter); bronsestøping (se fot-opererte belger og bruken av tenger); (d) finpussing av vaser og veiing av edle metaller (se balansens tilpasning til steinbæreren).

114

malmer førte til handel over store avstander, noe som må ha bidradd vesentlig til å høyne prisene i byene. Følgen var at bruken i første rekke ble begrenset til utsmykking av templer, til spiseredskaper og annet utstyr til kongens bord, til verktøy for byens håndverkere og etter hvert som krig ble mer vanlig, også til våpen. Smedhåndverk Teknikken med utvinning av metall og bruken av metallverktøy hadde en enorm betydning for teknikken overhodet og for utvidelsen av håndverkernes kjennskap til materiens fysiske og kjemiske egenska­ per. Plater og tråd ble framstilt ved hamring og strekk, støping og sveising, og nagling ble utviklet ekstra raskt. Disse teknikker ble brukt til å skape rike og kompliserte ornamenter, skip og statuer. Fordi metallarbeider i bronse, sølv og gull ble utviklet i en forholdsvis sein periode i motsetning til pottemakeri og veving, ble det spesialisert helt fra begynnelsen av og det synes å ha vært i hendene på lukkede laug av smeder. Dette var en yrkesmessig klan, et tidlig eksempel på det som kom til å bli et helt system for de lavere kasters vedkommende i India. Metallarbeiderne må ha hatt et strengt lukket laug, og mange av deres framgangsmåter er blitt holdt hemmelig opp til våre dager, eller de er gått tapt fordi ingen beskrivelser foreligger. (2.5., 9.2) Når en ser bort fra smeder som var med på gruvedrift og utsmelting, var de fleste den første tiden opptatt med bearbeidelse av metall fra barrer eller skrapmetall. De fleste må ha bodd i byene, men vi vet fra de skraphauger og halvferdige verktøyer de har etterlatt seg at de også må ha reist rundt om i landet som en slags finere kjeleflikkere.2-27 Verktøy og våpen av metall fikk ikke bare sin verdi på grunn av sin varighet. Det faktum at et metallverktøy kunne få en langt finere egg enn stein, gjorde at det kunne skjære rent, ikke bare hakke og bryte. Bruken av metallverktøy, i første rekke kniven, meiselen og sagen, førte til en omlegging av arbeidet med tre og gjorde det praktisk mulig å forene snekring og muring i stor målestokk. De første maskinene, særlig hjulvogna og vasshjulet, ble bare mulig takket være metallet. Og på det grunnleggende yrkesområdet, i jordbruket, ble den oks-trukne hakken eller plogen først helt effektiv da metallet erstattet steinen som piateriale til det jordbrytende plogskjær.

Transport Den første sivilisasjons mekaniske nyskapninger måtte nødvendigvis få både øyeblikkelige og langvarige virkninger. De første byer var for sin eksistens avhengig av evnen til å organisere effektiv transport av materialer i store partier. Matvarer fra landsbygda måtte skaffes til tusener av mennesker i byene; handelsvarer måtte utveksles med 115

andre byer, og metaller, trevirke og tilmed stein måtte skaffes fra fjerne skoger og fjell. Dette førte til store forbedringer og radikale nyskap­ ninger i transportmidlene, noe som fikk vidtrekkende konsekvenser for sivilisasjonen, og da spesielt for vitenskapens vekst.

Skipet Da de tidligste sivilisasjoner først utviklet seg rundt de store elvedaler og de sjøer og deltaer som hørte vassdraget til, må de helt fra begynnel­ sen av i det vesentlige ha vært avhengige av transport til vanns. Dette behov førte til at de primitive uthogde kanoene, sammen med rørbunter eller bambusflåter som besto av nesten umerkelige sammenføyninger, gjennom ustanselig utprøving i praksis, utviklet seg til brukbare skip, i stand til å føre gods og varer i stor målestokk.2-49 Faktisk ble den tidlige politiske samling av Egypt både mulig og nødvendig ved bruken av Nilen som vannvei. Tidlige båter og skip ble drevet fram ved hjelp av padle- eller ro-årer, og slik var det i flere århundreder. Men på et eller annet tidspunkt i den begynnende sivilisa­ sjon kom det enda en grunnleggende nyskapning - og det var seilet. Det utvidet skipenes rekkevidde ganske enormt; men det er først og fremst av betydning fordi det er den første anvendelse av ikke-levende kraft til oppfyllelse av menneskelige behov, og det danner prototypen for de vind- og vannmøller som skulle lede til seinere tiders dampmaskiner og fly. Elvene og innsjøene var prøvefelter for bedrifter til sjøs, skjønt fiskerne her må ha vært ute før handelsmennene. Sjøfart påtvang i sin tur skipsbyggingen nye problemer, da det krevdes langt sterkere kon­ struksjoner enn de som trengtes for elvebåter. Dessuten oppsto det 20. Modell av en egyptisk båt med en enkel pålemast. Denne tremodellen ble laget i Egypt omkring 2000 f.Kr.

116

behov for å finne vei uten å kunne se land - og dette ble av den aller største betydning for den seinere vitenskap. Den enkleste måten var å følge fuglen som fant land, slik som i legenden om Noas ark.* Å finne land ved hjelp av stjernene innebærer ideen om et kart. I praksis var navigasjon ved hjelp av sol og stjerner det første som kom etter kalen­ deren i praktisk utnyttelse av astronomien.

Hjulet

Like betydningsfullt for den framtidige vekst innen teknikk og viten­ skap var utviklingen av landtransporten, som bandt sammen to avgjø­ rende viktige ideer: bruken av dyrekraft og hjulet. Dyr hadde vært temmet og avlet, først med tanke på mat, for mer rikelig å tilfredsstille den gamle jegerens behov. Nå hadde de fått en ny funksjon i å utføre arbeid, dra vogner med hjul og overta kvinnens plass med å dra hakken - som dermed ble forvandlet til en plog.** Den første bruken av dyr til transport var sannsynligvis kløven. Skal en dømme fra den totale mangel på avbildninger, må oldtidsmennesket ha vært meget forsikrig med å ri, tilmed på et esel. Etter kløven kom

21. Oksevogn (eekha) i India. Lærstropper holder oppe hjulnavet - en primi­ tiv, men effektiv metode til å holde på en roterende akse.

117

travois - en oppakning bundet til to pæler som ble slept på bakken fremdeles i bruk hos noen sibiriske stammer. Denne nyskapningen synes imidlertid ikke å ha vært opprinnelsen til vognen, for i de tidligste utgaver finner vi snarere plogens pæl og åk enn travoiens drag. Behovet for å flytte tyngre gjenstander som ikke kunne fordeles på flere lass, som trestammer til bjelker og stein til store bygg, meldte seg først da byene ble anlagt. Her var sleden den første løsningen, sannsynligvis bare en forstørret utgave av det lette slepet skogsjegerne tidligere hadde brukt. Tunge sleder kunne holdes tilbake i utforbakke, men på flat mark kom det vel med at trestammene kunne trilles. Den avgjørende overgang fra trilleslede til vogn ble sannsynligvis drevet fram i byene, skjønt den raskt spredte seg på landsbygda så snart den var blitt til. Det virkelig skarpsindige består i å få festet en solid valse til selve vognkonstruksjonen, slik at den kan rotere uten å løsne. På de mesopotamske og på en del av våre dagers indiske vogner går akselen rundt sammen med hjulene og holdes på plass med noen lærstropper. Dette var den første b æ re -funksjon, skjønt døra med sin stolpe og sin sokkel kommer ganske nær. Det neste skritt var å utvide endestykkene med solide eiker så de kunne bli til hjul, og så forsyne dem med lær- og siden metalldekk for å holde dem sammen. Den første utvikling av vogn forsynt med hjul synes å ha gått for seg hos sumererne, muligens før de kom til Mesopotamia. Egypterne, hvis byer aldri lå mer enn noen kilometer fra Nilen, brukte båter til det meste av trans­ porten; vogner forsynt med hjul kom i bruk langt seinere.* De lette hjulene for krigsvogner, med eiker som surret fritt, kom langt seinere, først ved slutten av bronsealderen, for de krevde en pinlig nøyaktighet fra hjulmake rens side. Dette var nyskapninger som fikk enorme materielle og vitenskapeli­ ge konsekvenser. Sammen gjorde vognen og plogen det mulig for jordbruket å spre seg utover alle åpne sletter og langt utover grensene for den gamle sivilisasjon. Den tohjulede oksevognen fra den tidlige bronsealderen var den tidlige prototypen til den overbygde vognen som 4000 år seinere kom til å åpne præriene i Den nye verden. I flatt lende, overalt hvor plog eller vogn kunne brukes, bidro de til å øke det effektive overskudd i jordbruket, og de muliggjorde utenlandsk import i større kvanta. Vektstang og skråplan som allerede hadde vært brukt ved de store konstruksjoner til templer og pyramider, hadde lagt grunnlaget for mekanikken. Bruken av hjulet, som ga støtet både til vannhjulet og reimskiven, kom på dette grunnlaget til å utvikle et nytt teoretisk byggverk som skulle strekke seg fra jorden og opp i det roterende himmelrom. De tolv eikene i det hellige hjul markerte årets tolv måneder, mens selve hjulet i sin bevegelse dannet et solkors eller en swastika, et symbol, til å begynne med av uskyldig, siden av ille­ varslende karakter. Transporten med vogn og særlig med skip fikk dermed større muligheter og større fart, og dette, sammen med behovet 118

for kjennskap til de verdifulle materialers kilder, førte til bevisst ut­ forskning og oppdagerferd og de første tilløp til geografi. Og da tiden var moden, førte innføringen og utviklingen av disse nye teknikker til en veldig utvidelse av området for vitenskapelig forståel­ se, samtidig som den nye sivilisasjons organisatoriske behov skapte de intellektuelle hjelpemidler som krevdes for å kunne uttrykke og for­ midle denne forståelsen.

3.4 Opprinnelsen til den kvantitative vitenskap

Regning, skriving og vitenskap Det store omfang og de svære mengder materialer og tjenester som var involvert i bytemplets virksomhet, fremkalte den kvalitative forand­ ring som markerer begynnelsen på en bevisst vitenskap. Når prestene ikke lenger kunne stole på sin hukommelse, ble de for det første nødt til på en eller annen måte å notere de mengder av gods som de mottok og fordelte. Dette innebar bruken av et mål, til å begynne med bare for å gjøre det mer lettvint - korger med korn, krukker med øl, stykker av klesplagg - men for at mengdene skulle kunne sammenliknes, ble en slags standardisering nødvendig. Et sett av bestemte mål, knyttet til tempel eller kongemakt, ble etterhvert utviklet og gradvis og delvis koordinert mellom forskjellige byer til fordel for utenlandshandelen. Antakelig noe seinere, men likevel temmelig tidlig, førte målingen av tings vekt til at skålvekta kom i bruk, med umiddelbare følger for vitenskapen. Vekta må være et byprodukt; i landsbyøkonomien er det ingen ting som ikke kan telles eller måles - en fårerygg, et vedlass. Den trengs først og fremst for verdifullt metall som ikke kan måles og hvor et «stykke» er så ubestemt at det blir nødvendig med vekter. Vekta, den eneste måten til å sammenlikne hva ting veier, bærer alle tegn på å være en vitenskapelig oppfinnelse. Prototypen har sannsynligvis vært bæretreet med korger balansert over skulderen. Men den måtte redu­ seres betraktelig i størrelse for virkelig å bli brukbar til veining av verdifulle metaller.*

Tall og hieroglyfer Endog før standardisering av mål fantes, var det viktig å notere antall gjenstander, enten det var kveg eller korger med korn som kulle telles eller leveres. Til å begynne med ble det gjort rett og slett ved å skjære merker i en stokk (plansje 7(e)12 - 2 S), siden ved enkle slag på en tavle eller en leirklump, etter hvert kom mer sinnrike måter når det gjaldt store tall. For opptegnelser der de aktuelle gjenstander kunne bli glemt, 119

120

var tallsymbolet gjerne ledsaget av et bilde eller tegn som viste den særlige gjenstand, for dermed å antyde hva tellingen gjaldt. Gjennom videreutvikling kom disse symbolene til å dekke både handlinger og objekter og til å stå for ord, enten ved sin mening alene, som i kinesisk, eller i lyd-meningkombinasjoner, som i den mesopota­ miske kileskrift eller de egyptiske hieroglyfer, som synes å være inspi­ rert av de første.2-29 Den endelige forenkling i det egentlige alfabet, der symbolene bare stod for lyder og ikke for ord, dukket ikke opp før i jernalderen. På denne måten oppstod skrivekunsten, den største av de menneskelige manuelt-intellektuelle nyskapninger, og det skjedde gradvis via regnskapsføring. Som Speiser uttrykte det: «Skrivekunsten var ikke noen bevisst nyskapning med et tilfeldig biprodukt av en sterk følelse for privat eiendom.»2-79 Det første som ble skrevet ned var offisielle erklæringer i form av propaganda, lovprisning av konger og hymner til gudene, først helt til slutt kom turen til vitenskap og littera­ tur.

Matematikk, aritmetikk og geometri Men matematikk eller i det minste aritmetikk kom tilmed før skrive­ kunsten. Operasjoner med tegn for objekter (som enkle symboler) betydde at det for første gang var mulig å foreta elementære addisjonsog substraksjons-operasjoner uten å telle de virkelige gjenstander ute i marken. For dette dreidde seg om å måle en samling av gjenstander mot en annen. Først kom standard-samlingen, de ti fingrene på to hender, sifrene i aritmetikken, opprinnelsen desimalsystemet. I en pyramidetekst er en egyptisk faraos sjel utfordret av en ond ånd til å vise at han kan telle fingrene sine, og han består triumferende prøven. For en mer komplisert telling og for addering og subtrahering, kunne det brukes steiner (calculi), det ga oss betegnelsen for alle våre kalkulasjoner. Seinere ble de skiftet ut med kuler arrangert på strenger i et antall av ti, og hermed oppsto den første og fremdeles meget nyttige regnemaskin, kulerammen. Innføringen av måleenheter gjorde det mulig å utvide addisjon og subtraksjon til å gjelde kvantiteter. De mer kompliserte multiplikasjons- og divisjons-operasjoner kom da delelige kvantiteter ble trukket inn, spesielt mengder knyttet til offentlige arbeider - gra­ ving av kanaler, bygging av pyramider. Byggeoperasjoner bidro i seg selv til å legge grunnlaget for geome­ trien , sannsynligvis tilmed før det var tale om landmåling. Til å begynne med var hus i byene bare enkle landsbyhytter laget av trevirke eller

22. Et tresnitt av skribenten Hesi-re, ca. 2750 f.Kr., lavrelieff fra et trepanel som dannet en del av en falsn dør i et gravkammer. Skikkelsen holder en palett og andre redskaper til skriving på papyrus. Nå i Kairo Museum.

121

23. Den tidligste regnemaskin, til daglig bruk i det fjerne Østen, er abacus. Dette eksemplar fra Kina viser godt prinsippet for hvordan den virket. «Ringene» i den øvre halvdelen representerer hver enkelt fem, de i den nederste delen det halve. For å uttrykke et tall føres ringene over til midtstangen.

røtter. I byene med sin begrensede plass og fare for brann, var hus av stampet leire eller slam en stor forbedring. Neste skritt kom til å få enda større konsekvenser: innføringen av standardformede blokker som det var naturlig å bruke til tørr-muring i fjelldistriktene, det nye var bygge­ stein laget av det eneste tilgjengelige materiale i dalførene. Det er vanskelig å få teglstein til å passe sammen hvis de ikke er rektangulære, og bruken av dem førte nødvendigvis til ideen om den rette vinkel og den rette linje - den siste opprinnelig strukket av repslagere og veve­ re.* Bruken av teglstein som byggemateriale, særlig når det var tale om religiøse bygg i pyramideform, førte ikke bare med seg utviklingen av geometri, men også til forestillingen om figurens og faste legemers areal og volum, som begge deler lar seg regne ut ved hjelp av sidenes lengde. Det var først bare volumet av rektangulære blokker som lot seg beregne, men behovet for å hogge til andre former når man skulle bygge, førte til kompliserte former som f.eks. pyramidenes. Bereg­ ningen av en pyramides volum dannet et høydepunkt i den egyptiske matematikk og var et forvarsel om integral-regningens metoder.2-62 Det er også fra byggevirksomheten bruken av en plan basert på målestokk skriver seg. En slik plan for en by med arkitektens anvis122

ninger kan en f.eks. finne på statuen av Gudea fra Lagash fra år 2250 f.Kr.f.2-45-265 Ved hjelp av disse matematiske metodene var det mulig for en administrator å planlegge hele behovet for teglstein eller natur­ stein til et bygg på forhånd. Han kunne nøyaktig beregne hvor mange arbeidere han trengte, hvor mye det skulle til av materialer og fødeva­ rer og hvor lang tid jobben ville ta. Den slags teknikk ble uten videre overført fra byene til landsbygda, hvor de ble anvendt både til dispone­ ring og beregning av arealer og til beregning av avling og utbytte. Dette er opprinnelsen til kartlegging og landmåling. Det var denne bruken som seinere førte til ordet geometri dvs. måling av land. Matematikk ble faktisk i første rekke til som en hjelpemetode ved den produksjon, som var nødvendiggjort og muliggjort av livet i byene. Astronomi og kalender

Evnen til å telle og beregne, utviklet av tempeladministrasjonens prak­ tiske behov, var av umiddelbar betydning i en helt annen retning: utarbeidelsen av kalenderen og utviklingen av astronomien var noe som fulgte med. Oldtidsmenneskene må ha ofret atskillig oppmerk­ somhet på solen, månen og stjernene, men de hadde lett for å bry seg mer med himmelens voldsommere tildragelser, slik som tordenvær, enn med de fullstendig pålitelige og regulære fenomener som dag og natt. Den kalender de trengte sørget månen for, og omkring den oppsto det en mengde ritualer og myter,2-83 men i den første tiden var det bare liten tanke på matematikk og astronomi. Da jordbrukssivilisasjonen oppsto, var det året mer enn måneden som hadde betydning. Siden operasjoner som hørte jordbruket til skulle planlegges i stor skala, var en nødt til å vite når en måtte være klar til å ta fatt. Naturligvis ga naturen selv ofte gode tegn. Det første tegnet, som siden ble sett ned på som spådomskunster, kom gjennom den meget praktiske kombinering av fugler og årstider. Gjøken er av særlig betydning fordi den annonserer vårens komme. Den har tilmed blitt sett på som hellig fordi den brakte våren med seg. En flittig observatør av naturen har en ganske god kalender uten å gi seg til å telle dager. Men det var i det minste et sted - Nildalen - der flommen er et så regulært årlig fenomen at det var nødvendig å forberede seg i tide. Den faktiske lengden av året, 365,2422... dager, er ikke så lett å regne ut. Det krever langvarige og omhyggelige observasjoner av sol og stjerner. Slike observasjoner ble gjennomført av de egyptiske prestene, og alle­ rede omkring år 2 700 f.Kr. førte de til utformingen av en sol-kalender som ble brukt i tusener av år. Sumererne og deres etterfølgere i Mesopotamia var så sterkt bundet til månen at de ikke kunne godta en så enkel løsning. Istedenfor løste de den langt vanskeligere oppgaven å forene måne- og sol-kalenderen. 123

Dette krevde nedskrevne observasjoner som strakte seg over flere generasjoner og utviklingen av nøyaktige beregninger. Det var her de utviklet seksagesimal-systemet - 360 grader i en sirkel (tilstrekkelig nær antallet dager i året); 60 minutter i en time; 60 «sekund»-minutter i et minutt - en inndeling som vi fremdeles bruker for måling av vinkler og tid. Disse kaiendariske sammenkoplinger ble gjennomført ved hjelp av omfattende matematiske tabeller. Disse tabeller var utledet av de som ble brukt i forretnings-regnskaper. En god del av vår algebra og aritmetikk skriver seg derfra, deriblant det helt dominerende siffersystem som århundreder seinere dukket opp igjen som de arabiske (ba­ bylonske, persiske, hinduiske) tall, de vi fremdeles bruker.2-62 Astrologi De observasjoner som ble foretatt i templene i alle gamle sivilisasjoner, innbefattet de amerikanske, gikk langt ut over det som trengtes til en kalender. Som regulator av årets gang og som avlingens egentlige giver, kom solen til å bli dyrket som en gud. Månen ble heller ikke oversett, skjønt den ble fratatt førsteplassen den hadde inntatt på jegernes tid, og observasjonene ble utvidet til å omfatte de strålende uregelmessige planetene, som fikk mindre guddommer knyttet til seg. Alt dette overgikk langt det som jordbruk og tilmed navigasjon krevde, men da hadde kalenderen og den astronomi som lå til grunn, blitt tillagt religiøs betydning. Kalenderen var i seg selv nødvendig for å fastsette et enda mer komplisert sett av religiøse helligdager, hvis ytterst samvittighetsfulle overholdelse ble sett på som en vesentlig faktor til opprettholdelse av naturens orden, slik det er med vår egen søndag, (eng. sunday - soldag).* Astronomien fant andre anvendelser. Studiet av den ble helt fra først av knyttet til religionen. Den befattet seg med en himmelverden, der åndene, i første rekker de hellige kongers, levde etter døden. Til å begynne med ble himmelverdenen avbildet temmelig lik verden her nede. Egypterne tenkte seg den som et flatt dekke utstrakt over fjell­ toppene og gjennomstrømmet av den himmelske Nilen - Melkeveien. Babylonerne avbildet den til å begynne med som innsiden av et veldig firkantet telt, der stjernene hang og lyste som lamper.** Det var først etter oppfinnelsen av hjulet at himmelens rotasjon rundt polaksen nøyaktig kunne etterliknes. Det synes å være kineserne som først unnfanget tanken om en rotasjon. Det viser den eldgamle pi, en hjulliknende gjenstand som representerer himmelen og faktisk kan brukes til å bestemme posisjonene til stjernene i Karlsvogna. Kinesisk astronomi prioriterte de sirkumpolare stjerner foran de ekliptiske gjennom år­ hundrer.3-8 Forestillingen om en regulær himmelrotasjon førte til at hovedinte­ ressen samlet seg om himmellegemenes bevegelser. Hvis det var så at 124

24. Det egyptiske kosmos besto av en flat jord og en hemisfærisk himmel. Det var polyteistisk i sin forestillinger, gudinnen Nut representerte himlene, guden Keb (ligger tilbakelent nederst på bildet) Jorden og i midten står Shu, som løftet opp Nut til det evige favntak med Keb. Shu skilte Nut og Keb hver morgen og de kom sammen igjen om kvelden. To sjeler eller «ånde»-guder står på hver side av Shu. Fra Nesitanebtåshru-papyrusen (Greenfield Papyrus) beskrevet i illustrasjon 10.

disse regelmessig tilbakevendende himmelfenomener virket inn på naturen og betinget årstidene, kunne den vel også påvirke menneskets vilkår. Det var først bare den guddommelige kongen som var en rap­ port med himmelrommet, men det endte med at dette privilegium ble mer alminnelig, og enhver som var i stand til å betale for seg kunne regulere sin atferd ved hjelp av stjernene. De sju planetene var ting man ble helt fortrolig med og de står fremdeles for ukens dager. Tilmed rekkefølgen mellom dem var opprinnelig av astrologisk natur - Solen, Månen, Mars, Merkur, Jupiter og Venus. Astrologien har alltid vært knyttet til astronomien, og om den aldri så mye bygde på bristende forutsetninger, var den gjennom tusener av år en vesentlig grunn til at så mange mennesker var opptatt med å observere stjernene, noe som ville ha forekommet dem Qernt og hensiktsløst om de ikke hadde trodd på astrologien. 125

Medisin

Medisinen var en annen interesse som sammen med astrologien delte æren av å være en overklasse-profesjon. Men selv om begge deler kanskje hadde den samme prestisjen, ble ikke medisinen fulgt av sam­ me suksess som astrologien, det kom seg av at det levende system var i så høy grad komplisert. Saken er at det praktisk talt ikke var noe en lege kunne utrette på den tiden, når en ser bort fra behandling av åpenbare sår, forvridninger og brudd, han kunne dessuten prøve å hindre at en pasient tok livet av seg eller ble drept av sine slektninger som følge av feilaktig behandling eller diett. Det en lege kunne lykkes med, var å stille diagnose. I byene forekom det mange nok tilfeller til å gjøre sammenlikninger, og supplert med samtaler og kodifisert gjennom tradisjon kunne dette i seg selv danne begynnelsen til en vitenskap. Lenge før det ble gjort skriftlige opptegnelser førte legene tradisjonene videre muntlig, først i lukkede laug, siden på bredere front, gjennom undervisning og demonstrasjon (1.2., 4.5). Fra å merke seg sykdom­ mene og beskrive dem - og her foreligger det noen ekstra interessante eksempler fra de tidligste egyptiske papyruser2-13 - kom en videre fram til vitenskapsgrenene anatomi og fysiologi. Prognosen - viten om hvordan det vil gå med en sykdom - var særlig viktig i de eldste tider fordi lovene, i det minste de babylonske, viser hvordan en uheldig lege måtte regne med å bli saksøkt, ja tilmed å få stukket inn et øye, hvis det forelå mistanke om at han hadde ødelagt et øye på en pasient. Ingen kan derfor undre seg over at mange av de tilfeller som beskrives i de egyptiske papyruser slutter med ordene «tilfellet kunne ikke behand­ les» . Den offisielle medisin registrerte planter og mineraler man hadde fått kjennskap til gjennom overleveringer fra primitive kulturers medisinmenn og kloke koner. En del var valgt fordi de åpenbart hadde effekt som avførings- og brekkmidler; andre fordi de på mer mystisk vis hadde vist seg gunstige for en del sykdommer, de søramerikanske indianerne hadde f.eks. kommet fram til kinin mot malaria. Men for det meste dreidde det seg om ren magi, basert på ytre likheter som f.eks. mellom alrunen og menneskekroppen. I byene kunne legene basere seg på et langt videre felt for sine droger og de kunne organisere sin egen produksjon. Det var snarere fra den kilden vitenskapen botanikk vokste fram enn fra landbruket, det samme gjelder for de første bota­ niske hager eller urtehager.1-70

Den første kjemi Kjemien fikk aldri rang av anerkjent vitenskap i bronsealderen, det skjedde først i slutten av jernalderen. Et grunnlag ble likevel lagt gjennom de mangfoldige observasjoner og praktiske operasjoner som

126

ble gjennomført av metallarbeidere, juvelerer og pottemakere. De pro­ sesser som hørte med til utsmeltning av malmen, raffinering, farging og emaljering av metaller, omfattet kompliserte kjemiske reaksjoner som måtte læres gjennom mange forsøk, de fleste mislykte. Gode resultater ble tatt hånd om i beskrivelser som omhyggelig ble gitt videre og samvittighetsfullt overholdt. Vi kjenner ikke på langt nær alt det disse første kjemikere kom fram til, men vi vet at det var imponerende nok.2-66 De var fortrolige med minst ni kjemiske elementer - gull, sølv, kopper, tinn, bly, kvikksølv og jern,2-27 så vel som med svovel og karbon - og de brukte og holdt rede på sammensetningen av andre stoffer som sink, antimon og arsenikk. De kjente til forskjellige reagen­ ser og væsker, deriblant alkalier som pottaske og amoniakk (som gjæret urin), og alkohol som øl og vin. Apparaturen var begrenset til steintøy og metallbeholdere; de hadde ingen destillasjonsapparater og kunne ikke håndtere sprit og gasser. Det fantes en mektig impuls til å la arbeidsmetodene ta sikte på en rasjonell og kvantitativ vitenskap; de materialer som ble behandlet var særlig sjeldne og verdifulle. Fra første stund måtte verdifulle metaller veies og bokføres, mengder brukt i legeringer måtte noteres og huskes. Kjemiske analyser eller prøver, som f.eks. kunsten å skille rent metall ut av legeringer eller utvinne det som ennå fantes i malm, utviklet seg naturlig av behovet for å ta vare på de mest verdifulle metallene og beskytte seg mot forfalskninger. Dette var et avgjørende skritt i kje­ miens historie, og selv om vi ikke kan fastsette noen bestemt dato, kan vi si at skrittet ble tatt da man støtte på gjenstander av rent gull istedenfor den naturlige gull-sølv-legeringen, elektrum. Fra nyere kil­ der kjenner vi noen av de anvendte prosesser, som bruken av antimon for å skille sølv fra gull, og kapellering for å skille bly fra sølv. Det faktum at oppskriften for en kapell på en gammel egyptisk papyrus nemlig beinaske fuktet med øl - fremdeles anbefales brukt, viser hvor virkningsfulle og holdbare disse metodene var. Det forbløffende synet av den strålende sølvglansen som plutselig kommer fram i massen av grått, oppløst blyoksyd, gjør et sterkt inntrykk. Dette ble et midtpunkt for alkymi-interessen, og inspirerte til de spiritualistiske analogier om ildens rensende kraft og kjødets strålende oppstandelse. Dette kan faktisk ha vært opprinnelsen til kremering. (1.2., 4.5) Om det ikke fins noen skriftlige kilder til antikkens kjemiske teori, betyr det neppe at den har manglet. Selv om den aldri ble uttrykkelig formulert, viser de gamle kjemikere gjennom sine produkter at de har vært fortrolige med de allmenne prinsipper for oksydering og reduksjon og at de kunne tilføre eller Ijerne ikke-metaller, som svovel og klor. Da de var mest opptatt med utsmykninger, var det farger de best forsto seg på, og da utseende var det viktigste, vurderte de resultatene uteluk­ kende etter hvordan de tok seg ut. I sitt forsøk på å få kopper til å se ut 127

som gull, laget de messing-, i forsøket på å lage blå turkis eller lapis, laget de blå høyglans som var opprinnelsen til glass. Det faktum at de mestret en rekke forbløffende forvandlinger fikk dem til å tro at intet var umulig innenfor deres kunst. Den sunne vitenskapelige optimismen forfalt seinere til alkymiens mystiske overtro. Til å begynne med tenkte ikke fagets utøvere på seg selv som kjemi­ kere, de regnet seg for metallarbeidere, gullsmeder og juvelerer. De var høyt verdsatte teknikere, nært knyttet til presteskap og hoff, men de var håndverkere i en særlig skitten næring. Deres kunnskap kunne ikke betraktes som vitenskap på linje med astronomi, matematikk og med­ isin. Dette var en kunst, men en svart kunst med mange magiske muligheter. (1.2., 4.7., 1.3., 5.6)

3.5 Den tidligste vitenskaps klasse-opprinnelse

Selv dette korte riss av den tidligste sivilisasjons vitenskapelige brag­ der, viser hvilke enorme framskritt som nødvendigvis fulgte med grunnleggelsen av byene. Det burde også være klart at den vitenskape­ lige framgang, til forskjell fra de tekniske framskritt, ble begrenset til ting som knyttet seg til problemer oppstått innen en omfangsrik admi­ nistrasjon. Den ble derfor drevet fram av prester og samtidig også begrenset av dem, det var nemlig bare prestene som hadde tilgang til de hjelpemidler som krevdes for opptegnelser og beregninger. Selve ut­ trykket hieroglyfer - prestenes skrift - viser denne begrensning. Lær­ dommens og vitenskapens forbindelse med en klasse i et nylig formet klassesamfunn kom til å bestå som et dominerende trekk helt ned til vår tid, bare med noen få betydningsfulle unntak. (4.8 14.4) Matematik­ kens, astronomiens og medisinens prestisje som de edle vitenskaper i oldtidens sivilisasjoner, gjorde et sterkt inntrykk på grekerne, og etter dem på folkene i vår egen middelalder - for de sistes vedkommende bør bare musikken legges til. Inntrykket var så sterkt at de har dannet grunnvollen for den høyere utdannelse, mens mer grunnleggende vi­ tenskaper som for eksempel kjemi og biologi, fremdeles må kjempes fram til kulturell anerkjennelse. Hertil kommer at vitenskapens vik­ tigste programpost helt fram til det attende århundre - å kunne forstå himmelrommets bevegelser og deres forbindelse med det jordiske livs 25. Mandraken (slekt: mandragora) har en kort stamme med tykke, kjøttful­ le, gaffelgrenete røtter og lanseformede blad. Planten har både narkotiske og brekningframkallende egenskaper, og da dens røtter på et vis likner på menneskelige former, ble den i romersk tid og i middelalderen tillagt magiske krefter. Det var et ritual forbundet med å ta den opp med roten: den måtte trekkes opp av en hund innenfor en magisk sirkel som ble strekket opp på bakken, og det ble alminnelig trodd at den skrek da den kom opp av jorda. Fra en tegning av H. Killmauer fra det sekstende århundre. 9.

129

26. De mest berømte av alle de monumentale pyramidene er det som ligger ved Giza, vest for Kairo. De ble bygd som gravkamre omkring 2600 f.Kr., den største var opprinnelig omkring 480 fot høy og målte 755 fot ved bakken, og den var dekket med myk kalkstein. Steinblokkene som ble brukt er slept på plass, etter hva en tror, ved å smøre dem inn med en flytende gipsmørtel.

omskiftelser- allerede i det vesentlige var etablert helt fra oldtidssivilisasjonens første begynnelse. Et trekk en bør merke seg ved teknikk og kultur i de gamle bystater er hvor utrolig raskt utviklingen gikk, selv målt etter vår tids standard. Det er for eksempel kjent at konstruksjonen av Giza-pyramidene med deres enorme størrelse, geometriske og astronomiske presisjon og lytefrie murverk, utviklet seg fra de enkle uthogde gravkammere i løpet av to-tre århundreder fra ca. 3 000 til ca, 2 700 f. Kr. Sammen med selve arbeidets karakter betyr en slik hurtighet, at det fantes dyktige og praktiske folk, villige til å forske og utprøve nye metoder innenfor et veldig felt av aktiviteter. Til å begynne med ser det ut som om nyskape­ re selv var teknikere, legender om slike kulturers helter som Imhotep, Tubal-Kain og Daidabos gir et bilde av håndverkere som både oppfant og selv skapte vidunderlige nye ting.

Skriftkloke og arbeidere Men kort tid etter grunnleggelsen av de første byene, omkring de egyptiske dynastiers og de første mesopotamiske kongedømmers æra, er det tydelig at behovet for storstilt organisasjon allerede førte til et skille mellom organisatorene og selve de aktuelle tekniske prosesser.

130

Etter hvert som slike folk ble tallrike og uunnværlige, ble de en egen kaste atskilt fra håndverkerne og med en sterk følelse av overlegenhet overfor disse. Et meget interessant eksempel på denne nye holdningen er et utdrag fra en egyptisk papyrus av uviss, men meget gammel dato. Det framgår at det er en veiledning som en far gir sin sønn som han skal sende til en «Høyskole for utdannelse av skriftlærde»: Jeg har gjort meg mine tanker om hardt legemlig arbeid - vi deg til det skrevne ord. Jeg har også meditert over den mann som er blitt fri fra legemlig arbeid, jeg kan forsikre deg om at det ikke fins noe mer verdifullt enn ordets kunst. I likhet med et menneske som stuper ut i vannet, slik skal også du la deg synke ned til den egyptiske litteraturs bunn ... Jeg har sett grovsmeden dirigere sine støperiarbeidere, jeg har også sett metallarbeideren med sine redskaper foran den glødende smelteovn. Fingrene hans likner krokodillehud, han stinker verre enn fiskerogn. Og disse tømmermenn som sliter med øks og sag, finner de mer hvile enn bonden bak plogen? Hans arbeidsfelt er treet, hans dyrkningsredskaper er kopper. Fri fra sitt arbeid om natten, strever han mer enn armene gjør (om dagen). Om natten tenner han lampen.....

Veveren som sitter i et avstengt skur, hans lodd er verre enn en kvinnes. Knærne er trukket opp like under brystet, og han kan ikke puste fritt. Om han bare en eneste dag vever mindre enn sin andel av det ferdige stoff, blir han slått som liljen i dammen. Bare ved å bestikke vaktmannen ved døren med (sine) kaker kan han oppnå å få se sollyset.... Jeg kan fortelle deg at fiskerens yrke er det verste av alle tenkelige, han kan neppe leve av det han får ut av sitt strev i elva. Han er omringet av krokodiller, og hvis hans papyrusflåte lekker, må han skrike (om hjelp). Hvis han ikke får høre hvor krokodillene skjuler seg, blir han blind av redsel. Sannelig er det ingen syssel hvortil det er så umulig å finne noe å stille ved siden, skrivekunstens kall er det beste av alt. Den mann som kjenner den skriftklokes kunst er overlegen bare ved dette faktum alene, og det kan ikke sies om noen annen syssel jeg vet å nevne for deg. Sannheten er at enhver arbeider forbanner sin felle. Det er ingen som sier til den skriftkloke: «Pløy dette jordet for denne mann».... En dag (tilbrakt) i undervisningssalen er bedre for deg enn en evighet utenfor, arbeidet med dette (er holdbart) som selve fjellet... Sannheten er at gudinnen Rennit er på Guds vei. Hun sitter på den skriftklokes skulder både på den dag han fødes og når han etter å ha blitt mann, trer inn i Rådskammeret. Sannheten er at det ikke fins noen skriftklok som ikke spiser sin mat i kongens hus (måtte Gud bevare hans liv, styrke og sunnhet!).214

Her kan vi se at yrker hvis utøvere bærer hvit snipp eller i det minste hvit kappe, blir sett på som noe både moralsk og praktisk overlegent, og også verd det intense arbeid som kreves for å mestre den fantastisk kompliserte skrive- og regnekunst som hørte til den første sivilisasjon. Preste-administratorene, som var fritatt for å befatte seg med mate­ rielle ting, viste tilbøylighet til å utvikle sine egne symbolske metoder og tillegge dem en uavhengig virkelighet. På en måte var dette verdi­ fullt, fordi det i det minste ga noen få utvalgte ånder tid til å tenke, og de var sant å si i stand til å skape matematikkens abstrakte konstruksjoner 131

27. Den høye plasseringen av skrivekunstens utøvere, som måtte mestre et komplisert system for skriving og regning, blir f.eks. klart demonstrert ved at det i Egypt er guden Thoth med ibishode som skriver med et siv på sin palett, og under ham ser vi den sjakalhodete guden Anubis med en annen palett. De er i ferd med å veie Nesitanebtashrus' hjerte, der hun står naken til høyre, mens hennes hjerte ligger i den høyre vektskålen og skikkelsen til sannhetens gudinne ligger i den andre. Fra Nesitanebtåshru-papyrusen (Greenfield Papy­ rus), som er beskrevet i teksten til ill. 10.

med utgangspunkt i disse symboler. De resultater de store egyptiske og babylonske regnemestere kom fram til. dannet selve grunnlaget for den seinere og mer abstrakte greske matematikk. Denne konsentrasjon om symboler gjorde det likevel mulig å opprettholde langt mer primitive ideer, som f.eks. jaktideens sympatetiske magi, og en ytterligere styr­ kelse av åndenes makt. Magi og vitenskap

I den grad de første impulser fra den tekniske framgang avtok i styrke, ble magien tilsynelatende viktigere enn noensinne. Mens den til å begynne med utgjorde en progressiv men feilaktig forklaring på tinge­ nes funksjon i denne verden, kom den til å stille seg i veien for tankens frie utvikling videre. Med utspring fra prestene og stadig mer atskilt fra produksjonsprosessen, befordret den løsninger på reelle problemer som åpenbart var altfor lettvinte. Ved å overlate åndene kontrollen med sunnhet og lykke, hemmet den forsøk på å finne mer brukbare måter til vern om den slags ting. Den gjorde det også lettere å bruke tvilsomme analogier til forklaring av naturlige begivenheter ved gud132

dommelige ånders hjelp. Naturens verden ble bare betraktet som en forstørret utgave av menneskets egen. Ethvert framskritt for den men­ neskelige teknikk skulle i virkeligheten være en invitt til å forklare resten av universet i vendinger hentet fra en slik vellykket aktivitet. Det er nettopp slike tolkninger de store skapelsesmyter innbyr til. Verdens skapelse sammenliknes med den høyeste irrigators verk, som skiller land fra hav, skapelsen av mennesket med den høyeste pottemakers verk, formet i leire. Slike myter er tilmed mer teknomorfiske enn antropomorfiske. Om vi tar hensyn til de svære vanskeligheter som formuleringer av allmenne vitenskapelige teorier byr på, før det er utarbeidet en viten­ skapelig språkbruk, kan vi i mange myter gjenkjenne prototypen til vitenskapelige teorier. I mytene er naturkreftene personifisert, men det er mulig at de prestelige opphavsmenn bare har benyttet seg av denne personifisering som en uttrykksform. lallefall har de joniske grekere med letthet oppfattet de teoriene som mytene sto for og selv gjengitt dem uten å overlate noen plass til gudene.2-85- 2 30 (1.2., 4.5) Før vitenskapen kom så langt at en større del av de omgivelser som betydde noe for mennekset var underlagt rasjonell kontroll gjennom direkte handlinger - det er først ganske nylig en er kommet dit - var det svært vanskelig å.rydde opp i den spiritualistiske teoris feiltakelser og dermed skaffe seg en viss praktisk kontroll over naturen. Den spiritua­ listiske metoden var tilsynelatende ikke verre enn en hvilken som helst annen, og ved en sinnrik kombinasjon av tro og sannsynlighet, kunne en tilmed innbille seg at den fungerte ganske bra. Folk kom seg vanlig­ vis av en sykdom, for det meste grodde avlingene, en kunne regne med at sola sto opp hver morgen. Men så lenge mennesket holdt fast på de spiritualistiske forklaringer, ble vitenskapens vekst aktivt motvirket. Ikke nok med at alle forsøk på å nå fram til en rasjonell forståelse og kontroll på forhånd var dømt til å mislykkes, de kunne også være skadelige, idet åndene utvilsomt ville bli irritert over den slags forsøk på å ta fra dem deres forrettigheter. Dette er bare en annen måte å si at slike forsøk var en trusel mot det presteskap sopi hadde sine personlige interesser i en spiritualistisk teori om universet, ikke minst fordi det gamle tempelvesen forfalt og prestene i stigende grad ble avhengige av ofringer fra de troende. Prometheus-mytens dypere mening er å vise den fare for gudenes aristokrati som forsøkene på å kontrollere naturkreftene innebærer.2-82 Ilden tilhørte fra først av himmelen; mennesket hadde ingen rett til å ta den i bruk for sitt eget beste. Hva prestene ønsket varfromhet - en aldri sviktende gjennomføring av forsonings-ritene, omhyggelig overholdel­ se av alle tabuer og underkastelse under gudenes vilje. Så lenge disse oppfatninger ble understøttet av autoritetene - og de har ennå ikke forsvunnet fra samfunnet - var det tilmed ugudelig med en nærgående utforskning av universets måte å fungere på. Slike undersøkelser ble 133

nødvendigvis ille oppfattet av de himmelske makter, og deres forargel­ se ville vende seg ikke bare mot den som utforsket, men mot hele samfunnet. Religionens makt var fra første stund nært forbundet med opprettholdelsen av klasseherredømmet. Da de herskende klasser noen få hundre år etter at de første byer ble grunnlagt, ikke lenger fant å kunne støtte materielle og tekniske framskritt, kom religionen nødven­ digvis til å motarbeide intellektuell framgang.

3.6 Gode og dårlige resultater av de første sivilisasjoner

Sett under ett må vi kunne si at det lyktes for de første sivilisasjoner å gjennomføre og opprettholde en enorm framgang hva teknikk og tanker angår. Hvor langt de tekniske framskritt var kommet, viser et så allment faktum at vi nesten ikke ofrer det noen oppmerksomhet. Største delen av vårt liv omgir vi oss nemlig med, og vi bruker, utstyr som ble utviklet den gangen, og nesten ikke har forandret seg i de 5 000 år som siden er gått. Våre stoler og bord har ikke forandret seg siden de første egyptiske snekkere løste tresløydens vanskelige problemer. Armstoler med flettverkseter og løveføtter er kjent fra ca. 2 500 år f. Kr. Fremdeles bor vi i rom med vegger og tak av stein, teglverk og gips, vi spiser av samme slags servise, vi går med klær laget av samme slags stoffer. Ikke en gang våre sosiale institusjoner har forandret seg i synderlig grad - forandringen er langt mindre enn den som foregikk fra institusjo­ nene i de primitive samfunn til de første byers. Vi har kjøpmenn, øvrighetspersoner og soldater akkurat som de hadde; og vår tids poli28. En ibenholtseng fra Tutankhamens gravkammer, med elfenbenbelagte bein og med hodegjerde med utskjæringer som beskriver hjemmets gud Bes. Bærestroppene under sengen er bueformet for å muliggjøre svikt i den vevede springmadrassen. Selv om den er konstruert ca. 1350 f.Kr., viser den ingen særlig svikt eller svekkelse.

134

tiske bekymringer var ikke ukjente for dem. Med andre ord, de fleste av oss lever fremdeles i det klassesamfunnet som oppsto med de første byene.

Teknisk stagnasjon Den første store bølgen av tekniske nyskapninger som tok til med begynnelsen av bylivet i Mesopotamias, Egypts, Indias og Kinas store elvedaler, varte ikke mer enn i noen århundreder, stort sett fra ca. 3 200 til 2 700 f.Kr. Den ble etterfulgt av en relativt meget lenger periode med kulturell og politisk stagnasjon. Enkelte byer reiste seg og falt i grus; det ene dynasti av prestekonger avløste det andre. Det var plutselige utbrudd av barbari, også barbariske dynastier forekom, men det inn­ trådte ingen vesentlig forandring i produksjonsmønsteret. Det vedble å være basert på jordbruk med kunstig vanning, supplert av handel med utenforliggende områder. All den rikdom som ble akkumulert og for­ brukt i byene kom fra overskuddet av et jordbruk dirigert fra byene. Fordi overskuddet var forholdsvis lite, var det også forholdsvis få mennesker som kunne underholdes av det, og disse var tilbøyelige til å danne en eksklusiv klasse. Etterkommerne til de opprinnelige admini­ stratorer som arbeidet med å forbedre jordbrukets teknikk ble i stadig stigende grad atskilt fra produksjonsprosessen. Deres eneste interesse var å sikre seg mest mulig av produktet for seg selv. Fra å være de som frambrakte rikdommen, ble de utbyttere. De krevde stadig mer og mer til sin private fornøyelse og til bygging og disponering av stadig mer strålende templer og gravkamre. Dette betydde utarming og faktisk slavebinding av bøndene og byenes håndverkere, det førte til konflikter som svekket bystatene og til slutt satte en stopper for deres intellek­ tuelle og tekniske framskritt. For en av disse begivenheter sitter vi inne med ganske fullstendige enkeltheter. I den sumeriske byen Lagash, som den gang - 2 400 f.Kr. var den viktigste by i det sørlige Mesopotamia, kom det til hva vi med rette kan kalle en sosial revolusjon. En viss Urukagina synes å ha tatt makten fra herskerne av et annet dynasti og satt i gang en hel rekke sosiale reformer med sikte på å begrense den undertrykkelse som ble utøvd av byråkratiet, presteskapet og de rike. Det er blitt overlatt oss opptegnelser der motsetningene mellom den gamle og den nye orden er understreket. Bestikkelser og korrupsjon ble holdt nede og de som ble funnet skyldige fikk sin avskjed, samtidig med nedskjæring av en hær av skatteoppkrevere og inspektører. Prestene ble fratatt en god del av sine priviligier og de avgifter de påla for begravelser, vielser, skilsmis­ ser og spådomskunster ble skåret ned til en tredjedel eller mindre. Men reformene ble ikke varige. Den nye orden tilintetgjorde ikke den herskende klassen, den bare beskar dens makt, og dens medlemmer nyttet første høve til å forene seg med herskeren i den rivaliserende

135

136

byen Umma og gå til krig der Lagash ble plyndret og ødelagt. En av de lojale prestene skriver bedrøvet på en tavle: «Av synd fins det ingen som faller på Urukagina, konge av Girsu. For Lugal Zaggisi, patesi av Umma, må hans gudinne Nidaba bære syndere på sitt hode.»2-45176 Erobrerens suksess ble av kort varighet. Han ble i sin tur beseiret av Sargon, den første kongen av Akkad, grunnleggeren av det første verdensrike, mannen som i likhet med Moses påsto at han var et hittebarn, plukket opp av en gartner.

Krig Slutten på denne historien viser en annen mektig kilde til forstyrrelse av den tidlige byøkonomibalanse - krigens organiserte voldsanvendel­ se. Den åpenbare grensen for utbytting av den lokale jordbruksbefolk­ ning kunne overskrides ved en utvidelse av byens areal. Inn til et visst punkt kunne dette gå fredelig for seg, men når flere byer fulgte samme framgangsmåte på et begrenset område, førte det til konflikter og utvikling av en ny institusjon, krigen. Krig, i ordets fulle mening, er i virkeligheten et produkt av sivilisasjonen. Den kamp som forekom mellom stammer i jakt- og nomadetiden, liknet mer på fotballkamper. Selv om det kunne forekomme grusomme enkeltheter, fikk det bare liten innflytelse på en kultur der det i hvert fall ikke var mulig å samle store krigsformasjoner og holde dem i felten mer enn noen få dager om gangen. Så snart byene var en realitet, ble situasjonen totalt forandret; hærstyrkene kunne få tyngre utstyr og mat kunne de få fra de oppsparte beholdninger. Den overklassen som kontrollerte byene hadde sterke økonomiske motiver til krig. Deres rikdom avhang direkte av det området som kunne utbyttes, og dyrket jord kunne tas fra en annen by sammen med de bønder som arbeidet på den. Og så kom mulighetene til å ta bytte i form av materiell, dyr og mennesker. Krigføring førte til at rekruttering til og ledelse av hærene ble en vital nødvendighet, og dette forandret styresettet og statens karakter. Statsoverhodets hovedfunk­ sjon gikk over fra å være styreren av jordbruksproduksjonen og de offentlige arbeider til å bli krigslederens - fra prest til konge. En annen virkning var at kvinnene atter fikk en undertrykt stilling. I sivilisasjo­ nens første fase hadde kvinnene beholdt den store betydning de hadde vunnet i landsbykulturene. Ettersom krig ble av større viktighet, ble deres administrative oppgaver overtatt av menn, skjønt de sank aldri så lavt at de ble hus-slaver - det skulle komme med jernalderen. 29. Statue av Gudea fra den sumeriske by Lagash. ca. 2250 f.Kr. Dette tidspunktet ligger 150 år etter den sosiale revolusjon som omtales på neste side, men den er betydningsfull ikke minst for den plan over byen som er inngravert på figurens fang, griffelen (som ses i relieff) til venstre på planen, og under kartet (på skråkanten) en linjal med forskjellige skalaer.

137

Krigføring og teknikk: Ingeniøren

Da krigføring etter hvert mer ble en regel enn et unntak, og byene kom til å skille seg ut fra landsbyene ved sin forsvarsmur eller sitt befestede citadell, begynte teknikken mer og mer å innstille seg etter hærenes behov. Også den gryende vitenskap ble vendt i samme retning. Den tekniske framgang i konstruksjonen av våpen fortsatte etter at teknisk framgang ellers hadde stoppet opp. Vi kan bare tenke på prestisjen som knytter seg til skikkelser som Vulkan og Volund smed for å begripe hva våpensmeden betyr for krigeren. 1 det lange løp var oppfinnelsen av slike krigsmaskiner som katapulter og bevegelige tårn enda viktigere, sånt krevde innsikt i mekanikkens prinsipper. Behovet for å produsere og betjene den slags maskiner, for å bygge jordvoller og håndtere miner, la grunnlaget for utviklingen av ingeniør-faget, først og i det vesentlige som en militær profesjon, selv om det var fra sivile kilder ingeniøren hentet sin faglige dyktighet. Andre og mer fjerntliggende sider ved krigen bidro også til å stimule­ re vitenskapen. Problemer som knyttet seg til forsyningstjenesten, også medregnet bygging av veier og kanaler,2-94 var blant de viktigste; det samme gjelder anlegg av festningsverker, et av de tidligste ek­ sempler på planlegging etter målestokk. Platon mente for sin del at geometriens eneste praktiske anvendelse knyttet seg til oppstillingen av rekkene i en hær. Uten krig eller det sosiale system som var dens opphav, ville fredens sysler kunnet ha utviklet seg langt raskere. Men hvordan enn forholdet mellom vitenskap og krig måtte være, krigen holdt vitenskapen i live i tider da andre sider av kulturen var i forfall.

30. Militært maskineri er ikke noen ny oppfinnelse, og murbrekkeren på hjul med menn på den øverste avsatsen var brukt av assyrerne (ca. sjuende århundre f.Kr.), og kanskje også tidligere. En skisse fra et lavrelieff-snitt funnet ved Nimrud (Calah) Irak. Fra Joseph Benomi, Nineveh and its Palaces, London 1869.

138

Handel og imperier

De opprinnelig uavhengige bystatene viste en tendens til å smelte sammen i større enheter, og det skjedde delvis gjennom krig og delvis gjennom allianse-systemer grunnlagt på handel. Det kunne foregå un­ der en stabil og overveldende dominans fra en enkelt bys side, som forholdet var med Memfis i Egypt, en by som forøvrig i det vesentlige fikk sin betydning som gude-kongens hellige by. Eller det kunne skje ved at overherredømmet gikk over fra by til by, slik det var med rikene Ur, Larsa, Isin og Babylon i Mesopotamia. I Egypt var makten så sterkt konsentrert i hendene på gude-kongen Farao og hans presteadministrasjon (Per-aah betyr stort hus, sete for regjering) at så enorme og økonomisk ulønnsomme arbeider som pyramidene kunne gjen­ nomføres. I Mesopotamia var byene mer likestilte, og selv om over­ klassens sløsing med midler gjennomgående kan ha vært like stor som i Egypt, var den aldri så konsentrert som der. I India eksisterte det før den ariske invasjon store by-stater med citadeller, templer og badean­ legg, i likhet med de mesopotamiske, men siden vi er ute av stand til å forstå skriften deres, vet vi for lite til å vurdere den sosiale struktur.2-67 I det gamle Kina synes den prestisjen som tilfalt keiseren, himmelens sønn, mer å tilsvare en faraos, selv om Kina gjennom en stor del av sin historie var oppdelt i flere innbyrdes stridende stater. Imperier og en øverste guddom

Et resultat av at det utviklet seg imperier var den forrang som tilkom den herskende bys gud i forhold til gudene i erobrede og innlemmede byer. Amon var opprinnelig værens totem for Tebens nomos eller menighet, men under utviklingen av det tebanske rike oppsto en for­ ening av Amon med haukens totem, solguden Ra, det ble Amon-Ra, gudenes herre. Like viktig ble guden Marduk i Babylon. Gudens makt vokste og avtok ettersom rikets tilstand var, men selve ideen om en høyeste gud som hersket over hele verden ble tilbake. Akhenaton prøvde gjennom sin dyrkelse av solskiven å gjøre denne ide til virkelig­ het i Egypt, men det lyktes ikke. Det falt i de den gang temmelig ukjente jødestammers lodd å lykkes med å grunnlegge den moderne monoteisme.

139

31. Kong Akhenaton (Amenhoten IV), den kjetterske konge av Egypt, hvis regime begynte ca. 1360 f.Kr., hans gemalinne Nefertiti og deres to døtre ofrer gaver til solen, hvis utstrakte stråler symboliserer livets gave. Lavrelieffen var opprinnelig i Sol-templet i Theben og ble ødelagt etter Akhenatons død; dette er et fotografi av det som synes å være billedhoggerens modell, den ble gravd ut av prinsesse Tell-el-Armanas gravkammer. Nå i Kairo Museum.

3.7 Sivilisasjonens spredning

Mens sivilisasjonen stagnerte i sitt sentrum spredte dens innflytelse seg stadig videre utover. Eksistensen av imperier forsterket et problem som må ha oppstått helt fra begynnelsen av elvedalenes sivilisasjon forholdet mellom bystatene og de mindre utviklede naboer på den 140

omliggende landsbygda. Den høyere teknikk som sivilisasjonen hadde brakt med seg, ting som plogen, hjulet og metallsigden, var tilgjengelige for jordbruket utenfor de områder der teknikken var utviklet. Den kom derfor til å spre seg på forskjellige måter. Folk kunne ganske enkelt flytte på seg. Når et byområde ikke lenger var i stand til å absorbere en voksende befolkning, tok landsbybeboerne buskapen med seg til ville­ re, mindre gjestmilde land med større plass, og dermed spredte det seg landsby-samfunn utover de dyrkbare landområdene i Europa, Asia og Afrika, muligens tilmed i Amerika. Mange av sivilisasjonens mer kompliserte produkter måtte nødvendigvis gå tapt under denne spred­ ning, eller de ble forenklet. Det er derfor vanskelig å trekke noe skille mellom siviliserte og etterhvert assimilerte innvandrere og folk fra mindre utviklede kulturer som hadde tilegnet seg noen av sivilisasjo­ nens tekniske landevinninger ved overlevering fra nabo til nabo. Ellers kunne sivilisasjonen spre seg via handelsmannen og skatte­ graveren, de mer eventyrlystne sjeler fra byene, som dro ut i ville, barske landskaper, ikke for å slå seg ned, men for å sikre seg lokale produkter av verdi, først og fremst kostbare steiner, malmer og gull. Da handelsmennene måtte bruke byenes produkter som byttemidler, bi­ dro de til å spre behovene, og i noen grad også sivilisasjonens produk­ sjonsmåler. Heller ikke var det til å unngå at de kom i konflikt med lokalbefolkningen, og da kunne de anrope sin hjemlige regjeringer om beskyttelse. Dette førte til en tredje form for spredning av sivilisa­ sjonen. den politiske og militære innblanding som vi fremdeles forbin­ der med imperialisme. Tilgjengelige kilder fra herskerne i det gamle Egypt og det gamle Mesopotamia kan fortelle atskillig om straffeekspedisjoner og raid til gullfjell, elfenbenland eller perleøyer. Slik inn­ blanding begrenset seg ikke bare til militære aksjoner, like mye kunne oppnås ved å merke seg og utnytte motsetninger mellom forskjellige stammer eller mellom rivaliserende fraksjoner innenfor en bestemt stamme. Den diplomatiske profesjon skriver seg fra tider lenge før den klassiske sivilisasjon.

De første barbarer Enkelte ganger kunne en ekspedisjon føre til utvidelse av bosetning under kontroll av en moderby, det gjaldt f.eks. den babylonske gruvekolonien Dur-gurgurri, skjønt dette var en form for koloni, som var langt mer karakteristisk for den seinere steinalder. Viktigst var det at motstanden mot by-rikene vokste. Innenfor områder som strakte seg hundrevis av kilometer ut fra sivilisasjonssentrene førte det innbyrdes samkvem til at de folkelige institusjoner ble forandret. Dette var den barbariske periferis domene. Barbarene var i stand til å ta etter en viss del av bykulturen, særlig slike ting som var lette å overføre og ville gripe minst inn i deres egne skikker. I første rekke var det tale om

141

våpen, som selv om de var kostbare, ville innbringe langt mer enn hva de hadde kostet om de ble brukt til å gjøre innfall i de mer velstående sentra. Innføringen av den private eiendomsrett, som forsterket krigerens rolle og økte høvdingens autoritet, bidro også til å forandre barbarenes stamme-institusjoner. Størst var virkningen på de høyst mobile noma­ defolks kulturer, de kunne ikke assimileres av sivilisasjonen, men var likevel avhengig av den for å få tak i nødvendige ting som redskaper og våpen, det samme gjaldt prydgjenstander som de ikke selv kunne lage.2-2 Forholdet mellom barbarer og bystater var skiftende og komp­ lisert. Sterke regimer spilte den ene barbariske stammen ut mot den andre, de overfalt dem og gjorde dem til slaver. Svake regimer ble undergravd gjennom import av barbariske slaver og soldater.1-9 Det endte svært ofte med at de ble fullstendig overvunnet og underlagt styre av barbariske dynastier som snart tilegnet seg byenes kulturer.

Slaveri

Et resultat av samkvemmet mellom bystater og barbarer var at slave­ riet fikk en stadig økende betydning. Slaveri-institusjonen, en forban­ nelse som rir menneskene den dag i dag, går tilbake til elve-kulturenes første tid. I den tidligste jakt- og jordbrukstid var det lite overskudd. Et arbeide ga lite utover det daglige brød. Hvis fanger som ble tatt under stridighetene mellom stammene unngikk å bli ofret, var det vanlig å adoptere dem; å gjøre dem til slaver var det liten mening i. I de siviliserte land derimot, kunne en landbruksarbeider produsere langt mer enn det kostet å holde liv i ham. Dermed ble det fristende å skaffe seg slaver og bruke dem. Å røve slaver fra andre byer eller mer lettvint og innbringende, å ta dem hos barbarene, ble snart en godkjent praksis. Jordbruk basert på slaver ble først fullt utviklet i jernalderen, men det hadde begynt å øve sine onde virkninger på sivilisasjonen fra begynnelsen av bronsealderen. Bundne fanger, som skulle bli slaver, kan en finne på de eldste sumeriske steinrelieffer fra tiden omkring 3 000 f.Kr.2-45 At det fantes eiendomsløse og rettsløse slaver måtte nødvendigvis få en uheldig virkning på de frie arbeideres stilling. Ar­ beidet deres ble assosiert med slavenes og regnet for å være lavtstående og simpelt. Det fantes ikke mye oppmuntring eller anledning for de frie arbeiderne - og for slavene ennå mindre - til å satse på forbedring av teknikk og utførelse, og overklassen foraktet dem. Følgen var at den vitenskapelige holdning som hadde hersket innen overklassen overfor matematikk, astronomi og medisin, og gitt så gode resultater, den ble kuttet ut overfor problemer og kunnskaper som hadde med håndverksfag å gjøre, og det gikk lang tid før den kom svartekunster som kjemi eller lavtstående sysler som jordbruk, til gode. 142

32. Lavrelieff-snitt av fanger som overgir seg som slaver. Kampen stod mellom Assur Bani-pal og kongen av Susa. Bildet viser susianere som overgir seg og fanger og jomfruer som spiller på tamburiner. Ca. 668 f.Kr. Nå i British Museum.

Slaveriets katastrofale politiske følger viste seg ofte mer umiddel­ bart. Jo mer en by ble avhengig av sine slaver, desto mindre var den i stand til å sørge for sitt eget forsvar, desto mer sannsynlig var det at barbarene, som rømte slaver eller seinere som leiesoldater, ble fortro­ lig med byens krigsteknikk og kunne bruke denne kunnskap til selv å gripe makten.

Forfall

Atskillige århundrer før vestens gamle sivilisasjoner gikk i oppløsning, en gang etter år 1 600 f.Kr., later det til at disse sivilisasjonene har mistet enhver evne til progressive forandringer, og de forfalt bare mer og mer. Det samme gjaldt ikke den kinesiske sivilisasjon. Selv om rammen omkring det siviliserte liv ble opprettholdt, fikk man en kon­ vensjonell kunst og litteratur, og religionen kom til å grave seg ned i en 143

stadig større mangfoldighet av ritualer som best kan kalles overtro. Selv om mye gikk tapt eller ble glemt, ble noen vitenskaper, f.eks. astronomiske observasjoner, holdt vedlike og utviklet videre; andre felter forfalt til overtro, det gjelder f.eks. den omhyggelige gransking av leveren etter offerdyr med sikte på forutsigelse av framtida. Dette er bare et eksempel på hva som utviklet seg gjennom studiet av den slags obskure fenomener til bruk for skjebnetydning, kiromanti (kunsten å spå i hånden) og drømmetydning, foreteelser som for en stor del frem­ deles fins blant oss, enten i sin orginale form eller i spill basert på slump og dyktighet, f.eks. terning- eller kortspill og sjakk, alt utviklet av de samme fenomener. I den grad slikt kan skjerpe evnen til nøyaktige obervasjoner og metodene til kodifisering av resultatene, har de sin andel i den eksperimentelle vitenskap. En nøkkeloppfinnelse, oppfin­ nelsen av kompasset, ble sannsynligvis gjort av en kinesisk geoma. (1.3., 6.6).

3.8 Arven fra den eldste sivilisasjon

Det som ble bevart og ført videre til etterkommerne må likevel ha utgjort en imponerende og verdifull kunnskapsmengde - langt mer enn vi kan vente at arkeologene vil avdekke for oss med sine spader. Like sikkert er det at arkeologen vil vite atskillig som ikke har vært kjent for folk som levde få århundrer etter at tingene skjedde. Selv om selve kunnskapskilden kan ha vært glemt, har sannsynligvis mange anven­ delige bestanddeler blitt assimilert i en form vi ikke er i stand til å erkjenne. Siden vi har hatt å gjøre med levende kunnskap og praksis, har begge deler kunnet føres videre gjennom muntlig overlevering og utøverens eksempel. De nye kulturer med sine forskjellige sosiale og økonomiske strukturer har bare kunnet absorbere en viss del av kunn­ skapen. Den overveldende akkumulasjon av historie, poesi og littera­ tur fra disse tider har i det vesentlige gått tapt sammen med kjennska­ pen til den hieroglyf- og kileskriften som det hele var nedtegnet på. Det lille som har overlevd i bibelen viser det nivå som var nådd. Mye geistlig vitenskap må også ha gått tapt. Teknikken var det bedre med. både det utstyr som horte med til en sivilisert levemåte og de red­ skaper det ble laget med. har stort sett overlevd og er i bruk i dag. (1.2.,3.6f) Den vitenskap og teknikk som horte jernalderen og den greske tid til, er for en stor del utviklet fra noe som fantes i tidligere tider, selv om det ikke var erkjent. Når det gjelder teknikk som er inngått i materiale og varige gjenstander, kan vi faktisk med sikkerhet si at det må ha foregått på den måten. Mange ideer og oppdagelser har blitt tillagt en gresk filosof bare av den grunn at han var den første vi har kjennskap til som formulerte dem og fikk æren for dem. Ytterligere forskning viser ofte 144

en tidligere opprinnelse i Egypt eller Mesopotamia, og vi har ingen grunn til å tro at arkeologien i dag har sagt sitt siste ord. Den eldste sivilisasjons arvtakere, jernalderens mennesker, hadde ingen som helst tvil om det format og den prakt som hadde kjennetegnet de riker som de selv var med på å ødelegge. Ekkoer av disse tiders liv kan en finne illliaden ogOdysseen, som selv er fortellinger om plynd­ ring og røving av byer. Poetene stilte sitt eget harde liv, sin tarvelige kultur, opp mot de gamle byers makt, luksus og skjønnhet, og først og fremst mot deres fredelighet. De aktet og æret de gamles visdom og så lengselsfullt tilbake til gullalderen.

145

Kapittel 4

Jernalderen: Den klassiske kultur

Den perioden som dekkes av dette kapitlet er av uvurderling betydning for menneskehetens historie og ganske spesielt for vitenskapens histo­ rie. Fra midten av det andre årtusenet f.Kr. var det en rekke årsaker tekniske, økonomiske og politiske - som førte til overgangen fra en begrenset sivilisasjon basert på noen få elve-bassenger til en som omfattet de viktigste dyrkbare arealer i Asia, Nord-Afrika og Europa. Jernalderens kultur ble, uansett hvor den var utviklet, mindre ensartet og fredelig enn den som ble erstattet, men den var også mer fleksibel og rasjonell. Jernalderen ga ikke slike enorme tekniske framskritt som kjennetegnet innledningen til bronsealderen, men de framskritt som den førte til, basert på et billig og rikelig tilgjengelig metall, fikk en større spredning, ikke bare geografisk men også mellom de sosiale klassene. I dette kapittel skal vi i første rekke holde oss til jernalderen i Middelhavs-området - grekernes og romernes klassiske sivilisasjon. Dette kommer delvis av at den er langt bedre kjent enn de samtidige kulturer i India og Kina. En mer tvingende grunn, en som svarer bedre til denne boks særlige hensikt, er at Middelhavsområdet dannet utganspunktet for den første abstrakte og rasjonelle vitenskap, den vår egen tids universelle vitenskap direkte er sprunget ut av. Som seinere kapitler vil vise, har Indias og Kinas sivilisasjoner hatt store bidrag å gi til den felles kultur, særlig gjelder det matematikk, fysikk og kjemi, og noen av fruktene, som kompasset, kruttet og boktrykkerkunsten. Men disse bidrag inntok først sin plass innen vitenskapens og teknologiens hovedtradisjon etter at dennes viktigste trekk hadde fått sin hellenis­ tiske form.

4.1 Jernalderkulturens opprinnelse

De barbarer som oversvømmet det antikke Østens bronsealderkultur hadde vært ute av stand til å forme stabile stater i sine egne hjemland, som for det meste var skogkledd eller tørt steppeland, så lenge de manglet midlene til å etablere noen form for jordbruk basert på fast bosetting. Takket være en kombinasjon av materielle og sosiale fakto­ 147

rer som vi først nå begynner å forstå, oppsto disse vilkår i annet årtusen f.Kr. En av disse faktorer var innflytelsen fra klasseøkonomien i byene, som med sin hovedvekt på privat eiendomsrett, lederskap og våpenproduksjon, trengte inn i de barbariske klan-samfunn og omfor­ met dem.

33. Olivenhøsten var en viktig side av gresk landbruk, for den brakte nye forsyninger av olje. Gresk amfora med svarte figurer, sjette århundre f.Kr. Nå i British Museum.

148

Virkningen av at jernet blir oppdaget De sterke tendenser vi ovenfor har pekt på, ble kanskje helt utslagsgi­ vende da det ble oppdaget og tatt i bruk et nytt metall, jern. Hvor og hvordan jern første gang ble produsert i noen mengde er fremdeles et mysterium. Det første jern som kom til anvendelse var fritt jern fra meteorer, og det ble på samme måten som kopper behandlet ved oppvarming og hamring, men det var for sjeldent til å bli mer enn et dyrebart metall. Det første jernet som ble smeltet ut av malmen, var sannsynligvis et biprodukt ved utvinning av gull2-7, og det må ha vært enda sjeldnere. Jern i brukbare mengder synes først å være smeltet fra malm et sted sør for Kaukasus av den legendariske chalyb-stammen i det femtende århundre f.Kr., men ellers er det ikke før i det tolvte århundre f.Kr. at det forekommer i så store mengder at bruken kunne bli økonomisk og teknisk utslagsgivende. Jernets store utbredelse og den enkle måten å bearbeide det på gjorde slutt på det monopol som Egypts og Babylons gamle elve-riker hadde utøvd på sivilisasjonens område. To andre trekk drev prosessen fram - det ene var møtet med ryttere fra steppelandene, der villhesten, langt sterkere enn eslet, var blitt temmet, det andre var at skip, selv et produkt av jern-teknologien raskt ble forbedret, både i ytelse og byggemåte. Jern-metallurgi

Jernet som ble brukt i oldtiden og faktisk helt fram til det fjortende århundre e.Kr., var framstilt gjennom en reduksjonsprosess ved for­ brenning av trekull med lav temperatur i en liten, håndblåst leirovn. En blokk av porøst, usmeltet, rent jern, som var resultatet, ble banket ut til barrer av forholdsvis mykt råjern, et utgangspunkt for mer kompliserte former ved hjelp av smiing og sveising. Den første utvikling av den teknikk som ble anvendt til framstilling og bearbeiding av jern, må ha vært resultat av en lang og krevende erfaring. Det var en teknikk som var helt forskjellig fra den som ble anvendt på kopper, noe som sann­ synligvis kan forklare hvorfor jernmetallurgien oppsto så seint. Men da den først var etablert, krevde den bare det aller enkleste utstyr, og den kunne raskt læres eller gjøres etter. Bare det fantes skog og jernmalm det vil si nesten overalt-kunne det lages jern: om en visste hvordan. Som metall hadde jern en alvorlig ulempe i eldre tider: fordi det ikke var tilstrekkelig trekk i ovnene, kunne det ikke smeltes, støping ble derfor reservert for bronse, når en ser bort fra Kina, der støpejern ble framstilt så tidlig som i annet århundre f.Kr.218 Jern erstattet ikke bronse, det var bare et supplement til enkle formål. I jernalderen ble det produsert mer bronse enn det noen sinne ble gjort i selve bronsealde­ ren. Jern framstilt i valse- og smiprosesser ble til smijern eller meget bløtt stål, det var seigt men forholdsvis bøyelig. Langt hardere, virkelig 149

stål var kjent - chalyb fra Chalybes, ferrum acerrum, hardt jern, aciermen smedklanene holdt framstillingsmetodene strengt hemmelig. Vi­ tenskapens verden ble ikke kjent med dem før Réamurs arbeid i 1720.1 det vesentlige besto hemmeligheten i å få mer karbon til å forene seg med jern, og herdning ved oppvarming og hurtig avkjøling. Det beste stålet ble laget av kineserne - serisk eller kinesisk jern - og inderne, hvis vvoo/z-stål2-27 ble eksportert for framstilling av berømte damascenerklinger. Godt stål var så sjeldent og høyt verdsatt at sverd som var laget av det måtte tillegges magisk kraft, slik det var med Arthurs Excalibur og Siegfrids Balmung fra en seinere tid. Herdet stål var langt sjeldnere enn bronse, og bortsett fra at det ble brukt til våpen, kom det ikke til å spille noen viktig rolle i teknikken før i det attende århundre. Innføringen av jernet falt sammen med en periode med folkevand­ ring. Mer eller mindre barbariserte stammer trakk fra det østlige Euro­ pa eller Det kaspiske hav inn i det østlige middelhavsområdet fra det sjuende århundre og utover. Liknende bevegelser av hetitter, skytere, persere og ariske indere forekom i Asia. Rytternes og sjøfarernes store mobilitet og deres rikelige forsyning med nye våpen gjorde det van­ skelig for de gamle riker å få til en effektiv militær moststand. Vi kan forestille oss at den militære fiasko var uttrykk for manglende støtte i de eldre sivilisasjoners befolkning, som kanskje var mer tilbøyelige til å sympatisere med inntrengerne enn med sine egne lite effektive, men griske herskere. Det viste seg også at jernalderens folk, så snart de hadde slått seg ned et sted, var i stand til å utvikle blomstrende jord­ bruks- og handelssamfunn på tidligere ufruktbare områder. Følgen var at de tidligere elvedal-sivilisasjoners politiske og økonomiske fortrinn ble redusert så sterkt at de ikke lenger greidde å holde plassen som hovedsentra for utviklingen av menneskets kultur, og det hjalp ikke at mange av deres kulturelle, materielle og åndelige erobringer ble ført videre og at også en del av deres skrifter er bevart. Det som skjedde var en forflytning av de mest aktive brennpunkter for framskritt til de gamle sivilisasjoners periferi, de nære barbariske bosettinger, der en hadde maktet å overvinne de gamle sentra, og deretter utviklet sin egen kultur utenfor dem. De ariske indere, perser­ ne, grekerne og seinere makedonerne og romerne ble arvinger til Egypts og Babylonias gamle sivilisasjoner. Kinas stilling var noe for seg selv; da landet for det meste var omgitt av steppeland, ørken og fjellområder, ble det små muligheter til å bygge opp barbariske jordbruksstater på den andre siden av dets grenser. De nomadiske barbarer som gjentagne ganger dro inn i landet, ble alle absorbert av den gamle kinesiske kultur, som skjønt den gjennomgikk dyptgående forandringer gjennom jernalderens teknikk, har bevart sin kontinuitet helt fram til vår egen tid.

150

Øks og plog Ødeleggelser og kriger under den eldre jernalder rammet ikke uten at det fikk følger. De nye kulturer som avløste de gamle betydde riktignok tap av kontinuitet, men også at en god del av det oppsamlede kulturelle skrot ble feid til side, og det ble mulig å bygge opp langt mer effektive strukturer på de gamle grunnmurer. Om rytter-krigerne og skipslaster med pirater kan stå som symboler for tidens destruktive tendenser, kunne skogens menn med sine økser og bøndene med sine jernskodde ploger rikelig gjøre opp for ødeleggelsene. Den tidlige bruken av metall var avgjørende for bylivets luksusprodukter og for bevæpning av en liten elite av høybårne krigere. Bronse var alltid for dyrt for vanlig folk, som for det meste fremdeles måtte ta til takke med steinredskaper, hvis form knapt nok hadde forandret seg siden neolitt-tiden. Jern derimot, som opprinnelig og gjennom flere århundrer var mindreverdig i forhold til bronse, var vidt utbredt og det kunne lett framstilles og bearbeides lokalt av landsbysmedene.2-27 Virkningen av den rikelige tilgang på jern var at hele nye kontinenter ble åpent for jordbruk; skog kunne ryddes, myrer tørrlegges og de nyvunne jordene legges under plogen. Europa som fra begynnelsen av bokstavelig talt var rene ødemarken, ble et nytt «det gyldne vesten» - mer på grunn av dets hveteland enn av dets gull, som det stort sett var slutt på ved utgangen av bronsealderen. Økingen av folketallet som fulgte, forandret maktbalansen mellom et jordbruk som var uavhengig av kunstig vanning i de vestlige land og de gamle kulturer i de østlige land, som var basert på elve-irrigasjon. Skip og handel

En annen ting som preget jernalderens omskiftelige tider og kom til å få en uvurderlig betydning for menneskets tenkning, i første rekke for vitenskapen, var sjøveienes evne til å spre kulturen langt hurtigere enn de gamle ferdselsveiene til lands kunne gjøre det. Enda viktigere var det at sjøtransporten var langt billigere enn landtransport. De større muligheter til å bygge skip ved hjelp av redskaper av jern, førte til bedre og større skip, og det ble også flere skip. I Middelhavsområdet var det folket på Kreta som tok initiativet i skipsbygging. Da deres sjørike ble revet opp, først av de land-baserte halvgreske mykenere og seinere av de mer barbariske akheanere fra Balkan og beslektede stammer fra Lille-Asia, utløste det en periode med sjørøveri og plyndring av byer. Den udødelige historien om Troja forteller om et av disse tokter. Sjørøveriet gjorde selvsagt handelen vanskelig, men den ble også mer innbringende, og tidligere sjørøvere, som ble fristet av de nye mulig­ heter eller skremt av et mer effektivt lokalt forsvar, gikk gradvis over til handelsvirksomhet, oppdagelsesreiser og kolonisering. Under jernalderen ble det slutt med at handelen bare angikk ti-tolv 151

34. Greske skip: Til venstre et handelsskip og til høyre en krigsgalei. Fra en Kylix med svarte figurer ca. 520 f.Kr. Nå i British Museum.

store byer, som Theben og Babylon, den ble mer og mer delt mellom hundrevis av nye byer som ble anlagt av folkene i den eldre steinalder, overalt langs kystene av Middelhavet og Svartehavet, først og fremst av fønikerne og grekerne. Bare byer nær havet kunne dra full fordel av jernalderkulturen. I land som lå langt fra sjøen ga jernalderen riktignok bedre muligheter for jordbruk og krigføring, men der de ikke var i stand til å frakte produkter i større mengder over lange avstander, var det ingen muligheter til økonomisk framgang, ikke en gang i den grad det skjedde under bronsealder-kulturene med sin elvetransport. Det var derfor lite sannsynlig at de skulle produsere noe radikalt nytt. Assyrer­ ne, et typisk land-basert folkeslag under den eldre jernalder, utmerket seg hovedsakelig ved sin krigerske hensynsløshet. De bevarte gjennom noen århundrer den gamle babylonske kulturen, blant annet førte de videre de astronomiske observasjoner som ble uvurderlige for viten­ skapens framtid, men det var lite de selv bidro med. Fordelen ved sjøfart kunne ikke fullt ut oppveies av de veier som først ble bygd av perserne og siden av romerne. Disse var mer av administrativ og militær betydning enn av økonomisk verdi. Landtransport i større omfang kunne ikke begynne å bli økonomisk før utviklingen av et effektivt hestespann i middelalderen (1.3., 6.6). Selv da var den ikke praktisk gjennomførlig over større avstander før det ble anlagt gode 152

■4

35. En elegant kalksteinstøtte reist av Asoka 243 f.Kr. ved Lauriyå-Nadangarh i Nepal. Løven har hodet østvendt mot soloppgangen og den er i alt nesten 40 fot høy. Asoka bygde en vei som strakte seg fra Indus gjennom Punjab og fram til Ganges, en avstand på ca. 1360 km. Langs denne kongeli­ ge veien var det hvilesteder der det ble dyrket medisinplanter.

153

36. En hoplitt - en infanterist i de greske bystater. Borgere som ikke var i stand til å skaffe seg hest, men hadde nok midler til å betale for full personlig utrustning, ble rekvirert til infanteritjeneste. Utrustningen besto av hjelm med kinnstykker, brystplate, leggbeskyttere (beinskinner) og et sterkt skjold. Sokrates tjente som hoplitt, skjønt han siden kom til å leve i fattigdom. Bronsestatue fra Bodona.

154

veier i det attende århundre. Det var den lettvinte sjøtransporten som først ga middelhavsområdet og siden hele Europa, med dets innskårne kystlinje, et fortrinn framfor Afrika og Asia. Med sine elver, kanaler og innsjøer hadde Kina noen av de samme fordelene, men da landet, selv i perioder med stater i innbyrdes krig, kom til å bevare byråkratiske regjeringer av en modifisert bronsealder-type, gikk det glipp av en stor del av jernalderens økonomiske og politiske utvikling.

4.2 Jernalderens byer

Politikk I sine første stadier innebar jernalderen et tilbakefall til økonomiske enheter i mindre målestokk. Jernalderens byer hadde sjelden et folke­ tall på mer enn noen tusen, i motsetning til hundre tusener i bronsealde­ rens byer. Omkring det femte århundre f.Kr., med utbredelse av slave­ riet, var langt større byer mulige. Athen hadde på det meste et folketall på 320 000, og av dem var bare 172 000 borgere, mens Roma på høyden av sin makt hadde omkring en million innbyggere. De første byene ble dannet gjennom sammenhoping av et dusin eller flere landsbyer.2-83 Men dette betydde ikke en tilbakegang til neolittiske forhold, det innebar for størstedelen av befolkningen overgang til en standard på høyde med bronsealderens eller enda høyere. Jernalder-byene hadde tatt i arv alt det de kunne bruke av det håndverk bronsealderens byer hadde vært god for, det vil si alt bortsett fra organisering av anlegg i stor stil. Tidlige jernalder-byer, med sine begrensede arealer, kom ikke lenger enn til forsvarsanlegg, havner og enkelte vannledninger. Hertil kom at de hadde til sin rådighet et metall som forbedret jordbruk og håndverksproduksjon i helt vesentlig grad, og de behøvde ikke være selvforsynende: De kunne innrette seg på å skaffe seg både nødvendighetsartikler og luksus gjennom handel. Dette ble mulig bare fordi forbedrede produksjonsmetoder satte dem i stand til å produsere varer for et marked. Jernalderen er den første periode der vareproduksjon var normalt og faktisk utgjorde en vesentlig del av den økonomiske virksomhet.(1.2., 4.8)* Et annet trekk ved jernalderens økonomi var bruken av slaver, ikke som i eldre tider bare til tjenesteytelser, men også som et redskap for markedsproduksjon. Omfanget var størst i jordbruk og gruvedrift, men spredte seg også til manufakturen. Som vi skal få se vokste slaveriet stadig i betydning helt til det ble den domine­ rende form for arbeid. Dette bidro i høy grad til å bryte ned hele kulturen, med den følge at både slaver og fattige frie borgere ble forvandlet til et samlet folk av livegne. (1.1., 5.1) Jernalderbyen ble nesten helt fra begynnelsen et velplassert sentrum 155

■ ■**éfc.

■Pg^'

4 t fåjl

156

for manufaktur og handel, og utenfra var den i stand til å skaffe seg både råvarer og arbeidskraft i form av slaver, som vederlag for salget av sine produkter. Mot disse fordeler sto en sterkt økende fare for krig. Den nye kulturen ble født i krig - plyndring av byer i en tilstand av uavbrutt rivalisering. Det var vanskelig å vokse seg fri for disse vaner; forsvaret ble prioritert; byer ble anlagt mest mulig utilgjengelig, på bakketopper, som Athens gamle høytliggende by - Akropolis; eller på øyer, som Tyrus; og det førte automatisk til at alle borgere måtte bli soldater. Likevel var de små jernalder-byene både enklere og friere enn de gamle elvedals-byene. De ga også langt videre spillerom for borgerne. Iste­ denfor å finne sin plass i et på forhånd etablert hierarki, ble de tvunget til å organisere seg for å ta vare på sine felles interesser. På denne måten ga byen opphav til politikk, og av den politiske strid mellom klassene i byene skaptes etter hvert formene oligarki, tyranni og demokrati.

Penger og gjeld

En stor sosial nyskapning som både sikret jemalder-sivilisasjonens ekspansjon og indre stabilitet var metall -percger - først som pregede barrer, og siden, etter det sjuende århundre f.Kr., som mynter. Metall etter vekt var blitt brukt som betalingsmiddel i de gamle rikene, men det var unntaksvis og byttehandel og betaling in natura ble fortsatt regelen. Penger, som snart ble målet for enhver annen verdi, gjorde alle etablerte, sosiale relasjoner til et spørsmål om kjøp og salg. Nettopp på grunn av sin alminnelige og anonyme karakter, ved å etablere rettighe­ ter uten forpliktelser, gjorde pengene det mulig å konsentrere makt i de rikes hender. Ved å fortrenge den gamle fordeling av de virkelige rikdommer basert på stammevesenet, rev de bort all beskyttelse fra de fattige. For dem virket pengenes eksistens negativt; de levde i en tilstand av kronisk gjeld.{1.3., 3.5) Riktignok er undertrykkelse av de fattige like gammel som sivilisasjonen selv. Ikke desto mindre var det en reell forskjell mellom de former den tok i de gamle sivilisasjoner og de den tok i jernalderen. I første tilfelle var den regelbunden og begren­ set. Økonomien hadde oppstått direkte fra stammesamfunnet og tradi­ sjonen satte en skranke for vilkårlighet. Den som dyrket jorda hadde mange plikter, men han hadde også sine rettigheter. Hvis han tilhørte jorda, så tilhørte jorda også ham. Han ble betalt med naturalier og 37. En svart støtte av granitt reist under den unge Alexander. Den har en fortegnelse over gavebrevene til Outos tempel i Delta. Hieroglyfene repre­ senterer objekter eller stavelser av objekter, og de må stilles opp imot kileskriftstykker på den diorittiske støtten som inneholder Hammurabis lover (se ill. 17). Fra disse former for skrevne eller utskårne informasjoner har de alfabetene utviklet seg som siden kom til å omforme formidlingen av kunn­ skap. Støtten er nå i Kairo Museum.

157

kommersielle transaksjoner og gjeld var stort sett begrenset til byenes befolkning. I jernalderen foregikk det en brå overgang fra klan- til pengeøkonomi. Eldgamle skikker ble ødelagt i løpet av få generasjoner og pengenes herredømme kunne sette seg ut over alle rettigheter. Den som dyrket jorda hadde på den annen side en langt større mulighet til å markere sin uavhengighet. Hvis han fant situasjonen utålelig kunne han slutte seg til en flokk og grunnlegge en ny koloni. Hvis tilstrekkelig mange mennesker fant stillingen utålelig kunne de gjøre opprør, og det gjorde de. Med den alminnelige bruken av jern og alle borgeres opplæring i våpenbruk ble disse reisninger ofte vellykket, og frykten for dem holdt oligarker og tyranner i sjakk. Helt fra jernalderens begynnelse ble likevel pengemaktens åk og de gjentatte, men uunngåelig bare temporært vellykkede forsøk på å rive seg løs fra dens grep gjennom reform eller revolusjon, det allmenne bakgrunnstema i byenes historie. Mot slutten av den klassiske tid, under de hellenistiske og romerske riker, syntes pengemakten å triumfere absolutt; men selve dens triumf førte til en så utbredt elen­ dighet og håpløshet at hele systemet brøt sammen og falt tilbake til en enklere føydal økonomi, der pengene til å begynne med bare spilte en liten rolle. Alfabet og litteratur En utviklingstendens som under jernalderen fikk betydning for viten­ skapens framvekst var forenklingen av oldtidsrikenes skriftsystem hieroglyfer og kileskrift - som utviklet seg til det felles fønisiske alfabet og dermed gjorde lese- og skrivekunsten like billig og demokratisk som jernet.2-89 Alfabetet utviklet seg i forbindelse med handel mellom folk som hadde forskjellige språk, men drev med samme slags ting. Da dets symbolisme var basert på lyd, kunne det anvendes på alle tungemål, og på samme tid åpnet det verden for en meningsfylt kommunikasjon i et langt videre omfang enn prester og myndigheter kunne nå i eldre tider. Det skrevne ord var ikke lenger begrenset til dokumenter som dekket øvrighetens og forretningslivets behov, det begynte å komme til syne en poesiens, historiens og filosofiens litteratur. Beretninger i poesi og prosa i form av epos eller saga må naturligvis ha forekommet før den alfabetiske, ja tilmed den hieroglyfiske skrivekunsten, den levde gjen­ nom skalder eller historiefortellere. Det lar seg ikke påstå at et alfabet er nødvendig for å frambringe litteratur, det viser Kinas eksempel. Likevel er det et faktum at det som ble oppnådd i Kina bare skyldes dannelsen av en byråkratisk føydalklasse som monopoliserte lærdom­ men og også for en stor del gjorde den ufruktbar.

158

4.3 Fønikere og hebreere

De første folkeslag som fikk fordel av de nye vilkår som jernalderens sivilisasjon kunne by, var fønikerne ved den syriske kyst. De ble hjulpet av sin sentrale beliggenhet mellom de gamle store maktene Egypt og Assyria og ved den rikelige tilgang på godt tømmer til skips­ bygging fra Libanon. De førte an i handel, i utnyttelsen av sjøtransport og med sitt alfabet, som de utviklet videre og populariserte overalt hvor de var på ferde. Men fortsatt var de så sterkt bundet til sin kulturs sammenheng med den gamle babylonske sivilisasjon, at de ikke en gang i sine mest fjerntliggende kolonier, som Kartago og Cadiz, kunne gjøre mer enn å tilpasse den de nye vilkår, uten å utvikle særlig mye nytt, selv om en kan gå ut fra at de framskritt de sto for enten gikk til spille eller urettmessig ble tillagt romerne. Jødene som var nær beslektet med fønikerne og delte en blandet egyptisk og babylonsk kultur med dem, fikk seg tildelt en ganske annen rolle i kulturhistorien. Plassert som de var midt mellom krigførende folk som egypterne, hetittene og assyrerne, siden også perserne og grekerne, og uten egne ressurser til oversjøisk handel, ble deres uav­ hengighet alltid usikker, til syvende og sist ble den bare reddet som selvstendig enhet gjennom utviklingen av en kulturell tradisjon eller lov som var nedskrevet i en bok - Bibelen. Som et lite folk bosatt i et relativt fattig land unngikk de også å bli dominert av innfødte konger og olikarker, selv om det kostet stadige anstrengelser. Følgen var at både uavhengighet, frihet og demokrati ble uløselig bundet sammen med religionen. Nettopp her representerte jødene noe enestående i oldti­ dens verden, og innflytelsen fra deres religion og hellige skrifter kom til å få en avgjørende betydning for sivilisasjonens seinere utvikling.(1.2., 4.8 4.7., 12.2)

Bibelen: Lov og rettferdighet Den hebraiske bibel, eller hva vi kaller Det gamle testamentet, er noe langt mer enn en samling gamle historie og legender, uvurderlig som det er for vår forståelse av fortiden. Det ble først nedskrevt omkring det femte århundre f.Kr. og har siden blitt bevart som et religiøst og nasjonalt samlingsmerke. Det er en bok full av moral, full av propagan­ da uttrykt som poesi. Propaganda er like gammel som skrivekunsten, men hittil hadde det vært de stores og mektiges propaganda, kongenes og prestenes propaganda. Bibelens propaganda er annerledes; den er stort sett folkelig, med hovedvekten på lov og rettferdighet. Dens enestående karakter beror ikke på hver av disse ideer enkeltvis, for dem hadde jødene felles med de andre kulturer, men på deres forening. Rettferdigheten slik vi finner den i Bibelen, er stort sett en protest mot overgrep fra de rike og mektige, som den gangen som i dag gjerne grep

159

38. Den jødiske religion bruker i likhet med andre, i første rekke kristen­ dommen, en hellig bok. Nyere forskning synes å vise at Jesus av Nasaret var medlem av esseerne, en sekt nært knyttet til de folk som tok vare på de tidlige bibelske skriftruller som ble oppdaget i hulene ved Qumram, og disse kopperrullene av salmene er et eksempel.

til undertrykkelsesmetoder etter fremmed mønster. I lovens og pak­ tens navn og med betimelig støtte fra folket, kunne virkningene begren­ ses. Jødene var det første folk vi kjenner til som kjempet for en ide, og makabeernes kriger vitnet om deres fanatisme og stridbarhet. Jødenes historie er en uavbrutt hevdelse av folkets rett i Guds navn. Bibelen har ofte tjent som inspirasjon og rettferdiggjørelse av folkelige revolusjo­ nære bevegelser, direkte innen kristenheten og indirekte gjennom Ko­ ranen innen Islam. (1.3., 5.2 4.7., 12.2)

Genesis Men det er også en annen side ved Bibelen, en som er minst karakteris­ tisk for jødene, og har hatt størst innvirkning på vitenskapen. De første bøker i Bibelen er varianter av gamle babylonske og enda tidligere sumeriske skapelsesberetninger. De representerer forsøk på å forklare verdens og menneskets opprinnelse, og tre tusen år f.Kr., ved selve sivilisasjonens første begynnelse, var dette en usedvanlig fortjenstfull bedrift. Når disse mytene først var blitt godtatt av de eldste hebraiske stammene, kom de snart til å innebære selve rettferdiggjørelsen av pakten mellom Gud og Hans folk, og dermed var de fri for all overprø­ ving og kritikk. Siden ble så disse mytene, fordi de var en del av jødenes

160

hellige skrifter, levert videre til oss som en i bokstavelig forstand hellig åpenbaring det bare var å godta som den rette tro. Med sin sterke basis i folkelige følelser kom denne jødiske tro, både i sin orginale form, og i den kristne form som stort sett er utledet av den første, til å overleve sammenbruddet for den klassiske sivilisasjon. Dermed var den også langt bedre i stand til å motstå presset fra harde tider enn de greske filosofenes mer logiske, men knapt nok mer viten­ skapelige konstruksjoner, som av folk flest ble sett på som en kunstfer­ dig måte å rettferdiggjøre overklassens herredømme, hva det også var.2-74 I de nye sivilisasjoner som vokste opp på ruinene av de gamle, var religionen det sentrale organiserende prinsipp,.og dermed oppnåd­ de Bibelen og Koranen en absolutt autoritet, både i saker som angikk vitenskapen og i spørsmål om tro og moral. De seinere kapitler i denne framstillingen vil vise hvor vanskelig det har vært for mennesketanken å gjøre seg fri for disse forsteinede relikvier etter mytene om det tidlige mennesket, og hvor ufullstendig det er skjedd.

4.4 Grekerne

De som med størst hell utnyttet jernalderens nye vilkår, var grekerne. Samtidig som de hadde fordel av stor avstand til den konservative innflytelsen fra de eldre sivilisasjoner, så de seg i stand til å gjøre utstrakt bruk av deres tradisjoner. Med sin fattigdom, sin fjerne belig­ genhet og sin sjømakt var de på den tid de først utformet sin kultur, beskyttet mot de langt mindre kultiverte, men mer militaristiske arvta­ kere til de gamle riker - mederne og persernes landstyrker. Det faktum at historiens og vitenskapens bevisste og ubrutte røde tråd er kommet til oss nesten utelukkende fra grekerne er en tilfeldig­ het, om enn bare delvis. Selv om det for det meste skjedde ubevisst og uten å bli erkjent, var grekerne det eneste folk som kunne overta det forråd av lærdom som fremdeles var tilgjengelig, etter flere århundre med ødeleggende krig og en viss grad av forsømmelse i de gamle egyptiske og babylonske riker. Men de gjorde langt mer enn det. De tok imot denne kunnskap, og med sin egen intense interesse og sin intelli­ gens omformet de den så den samtidig både ble enklere, mer abstrakt og mer rasjonell. Fra grekernes tid og fram til våre dager har denne kunnskapens tråd aldri vært revet over. Den kan ha gått tapt enkelte ganger, men det har alltid vært mulig å finne den igjen, når den kunne bli til nytte. De tidligere sivilisasjoners lærdom har påvirket vår egen bare gjennom grekerne. Det vi vet om de gamle egypteres og babyloneres bedrifter på det intellektuelle området gjennom deres egne etterlatte skrifter, kom til oss for seint til å påvirke vår sivilisasjon direkte.

u.

161

39. Atens Akropolis og Lycabettus-høyden sett fra Musenes høyde. Den ble befestet i det sjette århundre f.Kr., dekket et areal på omtrent 300 ganger 145 meter og var et fredlyst sted av anseelig alder som seinere ble forbundet med Aten. Partenon, som her ses i ruiner, ble bygd omkring 490 f.Kr. og er fremdeles et av gresk arkitekturs praktverker.

162

Den klassiske kultur

I de greske landområder ble det mellom det tolvte og det sjette århund­ re f.Kr. bygd opp en enhetlig kultur som på en fyldig måte hadde sammenfattet den eksisterende kunnskap og føyd til langt mer av sin egen. Resultatet, det vi kaller den klassiske kultur som ble utvidet men ikke vesentlig modifisert av den aleksandriske og den romerske, har holdt seg som den viktigste hjørnestein i vår moderne verdenskultur. Den klassiske kultur utgjorde en syntese; den tok opp i seg alle de kulturelementer den kunne finne i land den erobret og kom i kontakt med. Men den var ingen fortsettelse av disse kulturer. Den var avgjort noe nytt. De karaktertrekk som utmerket den klassiske kultur, var imidlertid ingen av dem som gjerne blir kalt kulturelle. Andre sivilisa­ sjoner, både før og siden, har hatt en like særpreget kunst og litteratur. De store bidrag som kom fra den klassiske kultur dekket felter som politiske institusjoner, i første rekke demokratiet, og naturvitenskap, i første rekke matematikk og astronomi.

Den abstrakte vitenskap blir til Det enestående trekk ved gresk tenkning og aktivitet beror nettopp på den siden ved deres liv som vi har kalt vitenskapelig holdning. Her mener jeg ikke bare ganske enkelt vitenskapelig viten og praksis, men evnen til å skille saklige og verifiserbare argumenter fra emosjonelle og tradisjonelle. I denne karakteristiske holdning kan vi holde to sider fra hverandre: den som bygger på rasjonalitet og den som bygger på realisme; det vil si, evnen til å støtte seg på argumentasjon og appellen til felles erfaring. At grekerne var i stand til det, selv om det bare var delvis, skyldes de historiske omstendigheter den gang deres kultur tok form. Grekerne verken laget sivilisasjon eller ble født med den - de oppdaget den. Den veldige fordel dette ga dem, var at sivilisasjonen ble noe nytt og spennende, den var ikke noe de kunne ta som en selvfølge. Den opprinnelige kultur på det greske fastland var av den enkle europeiske bondetypen. Den maktet ikke å holde stand overfor den langt mer utviklede kultur i land grekerne beveget seg inn i - den usedvanlig rike og mysteriøse annenhånds-kultur på Kreta og i Anatolia, hvorfra så mye av den klassiske kultur har utviklet seg. Ord som ender på «issos» og «inthos» synes å være av kretisk opprinnelse, enkelte har gått videre til oss, som i navnene Narcissus og hyasint. Grekernes innflytelse på de opprinnelige kultursentra som Mesopotamia og Egypt, kom ikke til uttrykk før lenge etter.*216 Men ved å miste sin egen orginale kultur overtok ikke grekerne de andre lands kulturer i sin helhet, det kunne de heller ikke. Hva de gjorde var å velge ut fra den fremmede kulturen det de syntes var av

163

betydning. I praksis omfattet dette all brukbar teknikk, og når det gjaldt ideer valgte de hovedsakelig det som forklarte universets virkemåte, mens de forkastet de uhyre kompliserte utlegninger innen teologi og overtro som hadde dannet en overbygning i forfallsperioden før og under jernalderens invasjoner. Homer, den første og største av de greske poeter, preget for all tid bildet av den verden grekerne kom inn i. I IlUaden og Odysseen finner vi en voldsom kontrast mellom det enkle bondelivet til de nylig ankomne greske klaner og de vidløftige rike og gamle sivilisasjoner som de oppdager bare for å ødelegge. Homers diktverk kom til å bli stående som en bibel for grekerne, det ga dem et felles grunnlag for deres forestillinger om guder og mennesker, om fredens og krigens kunster. Det inneholdt akkurat så mye vitenskap som den alminnelige mann trengte å kjenne til.

Den økonomiske basis for den greske by

Som det var med de fleste av Vestens jernalder-kulturer hadde den greske kultur et økonomisk grunnlag så forskjellig fra de eldre kulturer basert på elve-irrigasjon, at en god del av deres levemåte var funda­ mentalt utilgjengelig for assimilasjon. Den berodde på et temmelig fattigslig jordbruk uten kunstig vanning og med små bondehusholdninger som livnæret seg på vingårder, oliventrær og fiske. Hesiod, en dikter fra den eldre perioden, beskriver dette liv i temmelig dystre ordelag. Sin fars land ved Ascra i Boiotia beskriver han som «kaldt om vinteren, varmt om sommeren, bra ingen tid.» Men skjønt den ble rammet av periodiske gjeldskriser, varjernalder-økonomien stabil i sitt grunnlag helt til slaveriet ble innført i større omfang. Den ble supplert og balansert gjennom en utstrakt handel med utenverdenen, som nå ikke lenger, slik det hadde vært under de eldre sivilisasjoner, mest dreidde deg som luksusartikler til templer og palasser, men om daglig­ varer til vanlig folk. Attika, den mest særpregede av de greske bystatene, hadde så knapt med jord egnet til dyrkning at en måtte forlate seg på eksport av pottemakervarer, olivenolje og sølv for å skaffe seg matvarer til den forholdsvis betydelige befolkning, 300000 innbyggere bare i byen At­ hen. De gamle grekere forsto seg på å utnytte sine ressurser fullt ut, og det så intenst og likefram det bare er mulig i en kompakt by. Disse forhold førte til hurtige og voldsomme forandringer, mens tradisjonen var på vikende front, selv om den aldri gikk tapt. De foretaksomme blant borgerne hadde nok både av initiativ og av dyktighet til å finne ut hva de ville, og til å gjøre det. Var de heldige, kunne de forbedre sin stilling i samfunnet, de ble ikke holdt tilbake verken av klaner eller statlige barrierer. Institusjoner og guddommer ble mindre viktige, og det ble lagt mer vekt på menneskene selv. 164

Kunst og dialektikk

Den realistiske framstilling av mennesket i maleri og skulptur, i drama og i vitenskap, var det karakteristiske nye trekk i den greske sivilisa­ sjon. Gresk kunst slik den gir seg til kjenne gjennom statuer og på vase-malerier- de store freskene er alle blitt ødelagt - viser en konsent­ rasjon om den nakne menneskekroppen som kunne synes underlig om vi var ikke blitt så vant til det. Skikken stammer opprinnelig fra de rituelle leker og den dyrkelse av idrettsmannen som de førte med seg. Egyptiske statuer hadde direkte magiske formål: de skulle re-inkarnere det døde menneskets ånd (Ka), og om de skulle ha noen virkning måtte de være naturtro. Den greske billedhogger var mer raffinert. Han prøvde å antyde menneskets legemlige fullkommenhet som et ideal å strebe etter. I gresk kulturarbeidet idrettsmann, kunstner og lege nært sammen, noe som blant annet førte til at den medisinske profesjon mer ble opptatt av sunnhet enn av sykdom. Realisme i kunsten var ledsaget av rasjonalitet i ord. Som følge av 40. a, b. Den greske og egyptiske behandling av den menneskelige form var svært forskjellige. Trass i den formelle hodebekledning og kroppens rituelle holdning, viste den egyptiske billedhogger livet slik det ble oppfattet. Trestatuen () ble funnet i et gravkapell ved et gravkammer fra det femte dynasti i Saqquara (ca. 2350 f.Kr.), og den ser forbausende livaktig ut. Av Augusta Mariette og hans medarbeidere fikk den oppnavnet «villasjeiken». Nå er den i Kairo Museum. Som en kontrast har den greske Hermes-statuen (b) av Praxiteles (ca. 364 f.Kr.) et preg av formalisert idealisering av mannsskikkelsen som understreker det estetiske ideal mer enn en realistisk holdning.

165

svekkelsen i de gamle tradisjoner, måtte hver enkelt sak gjennomdrøftes ut fra sine egne forutsetninger. Gresk filosofis og gresk vitenskaps historie - to ting som på den tiden aldri ble holdt atskilt - er historien om en slik argumentasjonsrekke; argumenter fram og tilbake i den form de kalte dialektikk. Evnen til å ordlegge seg ble også muliggjort ved det politiske innslag som hørte med til gresk liv. Den lille bystaten ga langt større spillerom for gjennomsnitts-mJ/vå/e/, enn tilfellet var i et stort rikes hovedstad. Byens intense politiske liv, med vekten lagt på han­ delstransaksjoner og prosesser, der til å begynne med hver mann var sin egen advokat og dommerne ble utpekt ved loddtrekning, gjorde det samtidig mulig, og faktisk også til en nødvendighet, å utvikle argu­ mentasjonen så langt som mulig. Vekten på å mestre ordet førte til en stor litteratur og retorikk, men hadde den ulempen at tenkningen ble ledet bort fra studiet av hvordan tingene skulle mestres.

Vitenskapen skilles fra teknikken

Gresk vitenskap er av en helt annen karakter enn tidligere sivilisasjo­ ners, den er langt mer fornuftsbestemt og abstrakt, samtidig som den står like fjernt eller enda fjernere fra tekniske betraktninger. Den framstår tradisjonelt mer i form av formuleringer basert på generelle prinsipper, enn ved eksempler hentet fra teknikkens og administrasjo­ nens spesielle problemer, slik vi kan finne i egyptiske og mesopotamske tekster. Det var matematikk, i første rekke geometri, grekerne satte høyest, og det er på dette felt vi fremdeles bruker deres metoder for deduksjon og bevisførsel. Nettopp på grunn av metodenes enorme prestisje, er vi tilbøyelige til å overse det faktum at de bare er anvende­ lige overfor en meget begrenset del av naturen, og selv der bare hvor grunnleggende observasjoner og eksperimenter allerede er gjennom­ ført. Overbevisningen om at universet er fornuftsbestemt, at dets en­ keltheter kan utledes av visse grunnprinsipper ved hjelp av ren logikk, har nok i den greske vitenskaps første tid bidradd til å befri menneskene fra overtro. Men seinere, særlig etter at Aristoteles var blitt en autoritet istedenfor en inspirator til forskning - det han helst ville være - kom den abstrakte og aprioriske framgangsmåten til å få katastrofale følger for vitenskapen. Den forledet generasjoner av intellektuelle mennesker til å tro at de hadde løst problemer som de ikke en gang hadde begynt å undersøke. (1.3.6.4, 4.7., 12.2) Den tidlige jernalders tekniske utvikling, som særlig grekerne sto for før den aleksandriske perioden, hadde nok virkninger av betydning, men innebar ikke fundamentale nyskapninger i likhet med dem vi kjenner fra bronsealderen. Bruken av jern førte direkte til forbedring av alt skjeftet verktøy, som f.eks. økser og hammere, og muliggjorde også et redskap som spaden, en ting som i bronse ville ha blitt altfor dyr til å være av noen nytte. Sannsynligvis var det også jernet som førte til 166

bruken av hengsler, og dermed til innføringen av to nye redskaper av en viss betydning - tangen og passeren. Dette lot seg alt sammen gjøre fordi jernstenger var så lette å bøye i løkker som kunne sveises til hull anvendelige til feste av skjefte eller plugg. Det var mer verktøyets lette tilgjengelighet enn selve forbedringen, som utgjorde den revolusjone­ rende tekniske framgangen i jernalderen. Gjennom den forening av gresk matematikk og egyptisk og syrisk teknikk som siden oppsto, fikk vi den mest betydningsfulle utvikling, med bl.a. som vi skal få se (1.2., 4.7) en vrimmel av måter å utnytte rotasjonsbevegelser på: til møller og presser, reimskiver og gangspill, så vel som hydrauliske- og pneuma­ tiske innretninger, som vannhevere og pumper. Av de kjemiske nyskapninger er glassblåsing den viktigste. Den ble først utviklet i Egypt, men lenge var glasset et luksusprodukt. En rekke nye metoder og forbedringer, særlig teknikk for bearbeidelse av me­ taller, førte til at den klassiske teknikks effektivitet omkring det sjette århundre f.Kr., kom til å ligge godt over den bronsealderens kultur

41. Lavrelieff-framstilling av Asclepius, den greske gud for helbredelse, ca. fjerde århundre f.Kr. Dyrkelsen av Asclepius appellerte sterkt til utvik­ ling av individualismen i denne perioden. En Asclepian-kur består av et ritual med inkubasjon, selvsuggesjon dietikk, bad - badene ved Perganum var kjent for å ha radioaktive kilder og kroppsøvelser; de hellige steder var i virkelig­ heten sanatorier. Nå i Altertumsmuseum, Mainz.

167

nådde fram til da den sto på høyden. Dette var en av grunnene til at de greske væpnede styrker i flere hundre år var i stand til å beseire langt tallrikere asiatiske tropper. Men jernalderens tekniske framskritt kom ikke i samme grad som den tidlige bronsealders til å påvirke de lærde. Delvis kom det av at det vesentlig dreidde seg om forbedringer, og ikke om radikale nyskap­ ninger som kunne egge fantasien. De stilte dessuten bare små krav til nye vitenskapelige hjelpeteknikker. Den aritmetikk og geometri som skulle til for å mestre problemene fantes allerede. Men den viktigste grunn var imidlertid at håndverkeren fremdeles ble sett ned på. Hån­ dens arbeider, cheir ourgos på gresk, ble vurdert som et avgjort laverestående individ i forhold til åndens arbeider eller den kontemplative tenker. Dette var ikke noe nytt syn; det var overtatt fra den gamle sivilisasjon (1.2., 3.4, 1.2., 3.5) men det ble i høy grad forsterket, ikke minst ved det seinere greske samfunns stilling til slaveriet. Selv om en god del kroppsarbeid ble utført av frie menn, ble disse degradert gjennom konkurransen med slavene, slik at arbeidet ble regnet for simpelt eller servilt! På samme måten forringet slaveriet også kvinnens økonomiske og sosiale stilling. Faktisk var de greske borgeres hustruer og døtre langt verre stilt enn kvinnen under de eldre sivilisasjoner. De var utelukket fra å delta i det offentlige liy og var snaut mer enn slaver i sine egne hjem. Resultatet var at husarbeidet, som omfattet langt flere ferdighe­ ter enn det nå gjør, f.eks. veving og annen husflid - lå under en filosofs verdighet. For selv om filosofen kunne dra nytte av en håndverkers arbeid når han skulle forme sine tanker om hvordan det går for seg i naturen, hadde han bare en beskjeden førstehåndsviten om sånt arbeid, og var derfor ikke i stand til å trekke ut av det den rikdom av problemer og forestillinger som på renessansens tid kom til å skape den moderne vitenskap.

Arkitektur

Det er ett viktig unntak fra den alminnelige forakt for mekaniske operasjoner. I den greske perioden avanserte arkitekturen til å bli en borgers profesjon, og ikke bare et håndverk. Vi har alle hørt om gresk arkitekturs triumfer, dens skjønnhet, proporsjoner og symmetri, vi kjenner til det inntrykk den etterfølgende romerske arkitektur gjorde. Nå er arkitektur i første rekke en kunstart som er avhengig av geometri, og den krever nøyaktig tegning. Derfor måtte den nødvendigvis appel­ lere til den greske vitenskaps dronning, matematikken. To instrumen­ ter trakk i samme retning, tegnerens passer og dreiebenken. Passeren var et så anvendelig og nøyaktig instrument at det ikke er overraskende at gresk geometri nesten utelukkende holdt seg til konstruksjoner basert på linjal og passer. Vippedreibenken med dens pendlende beve168

geise, utviklet av filebuen, var et produkt av bronsealderen; den mo­ derne reim-drevne dreiebenken kom først i det fjortende århundre e.Kr2-54, skjønt vippedreiebenken fremdeles er i bruk i mange deler av verden, i England bruktes den til for femti år siden. På dreiebenken var det mulig å forme sylindere, kjegler og kuler, og den forsynte matema­ tikerne med beundringsverdige leikesaker. Den innflytelse teknikken øvde på vitenskapen i Hellas var ikke uvesentlig, men den var for­ holdsvis langt mer beskjeden enn i de eldre sivilisasjoner. Gresk viten­ skap utviklet seg derved i en mer generell og uavhengig retning, men siden den manglet erfaringens overprøving, kom den lett til å fortape seg i gjetninger og abstraksjoner. Innhold og metode i gresk vitenskap Likevel må det være riktig å si at den moderne vitenskap er direkte utviklet fra gresk vitenskap, som utstyrte den med sine grunntrekk, sin metode og sitt språk. Alle de allmenne problemer som moderne viten­ skap vokste fram av - himmelens natur, eller menneskekroppen, eller universets funksjonsmåte - ble formulert av grekerne. Dessverre trod­ de de også at disse problemene var løst på deres utpreget logiske og vakre måte, at de var løst for godt. Den første oppgaven for den moderne vitenskap etter renessansen var å påvise at disse løsninger for det meste var meningsløse eller gale. Da denne prosess kom til å legge beslag på storparten av 1400 år, kan det hevdes at gresk vitenskap mer har vært en hemsko enn til hjelp. En annen sak er det at vi knapt kan si om disse problemene overhodet var blitt tatt opp om vi hadde vært gresk vitenskap foruten.* Utviklingstrinn i den greske vitenskap Skjønt den greske vitenskaps historie utgjør en kontinuerlig bevegelse, kan det være hensiktsmessig å splitte den opp i fire hovedfaser, som kan kalles: den joniske, den athenske, den aleksandrinske eller helle­ nistiske og den romerske fasen. Den joniske fasen (4.5) dekker det sjette århundre f.Kr., og det er fødselsfasen for gresk vitenskap i det område der innflytelsen fra den eldre sivilisasjon føltes sterkest. Den er knyttet til Thales’ og Pythagoras’ legendariske skikkelser og andre naturfilosofer som på en høyst materialistisk måte spekulerte over hva verden var gjort av og hvordan den var blitt til. Ettersom den oppsto i en tidsalder med sosial utvikling, ble denne filosofi i det vesentlige positiv og full av håp. Annen fase (4.6) dekker årene fra 480 til 330 f.Kr., tiden mellom den vellykte avslutning av perserkrigene og Aleksander den stores effekti­ ve undertrykking av de greske byers uavhengighet. Det var i løpet av denne perioden at den greske kultur nådde sitt høydepunkt med innfø-

169

42. Vippedreiebenken var en oppfinnelse fra bronsealderen. Den ble drevet av en bue og et tråbrett. Riktignok synes det ikke å foreligge noen illustrasjon av en dreiebenk av dette slag fra bronsealderen, men vippedreiebenken var ikke fortrengt, ikke en gang etter at den moderne beltedrevne dreiebenken ble utviklet en gang i det fjortende århundre, det viser denne kopperplategravering fra 2. utgave av Jacques Bessons Théåtre des Instruments Matématiques et Méchaniques, Lyon, 1593, (første utgave 1579).

170

ringen av det athenske demokrati på Perikles’ tid, for siden å ødelegge seg selv i indre strid og borgerkrig. I denne perioden skiftet den filoso­ fiske interessen fra å forklare den materielle verden til å forklare den menneskelige natur og menneskets sosiale plikter. Dette var storhets­ tiden med Sokrates, Platon og Aristoteles, vanligvis betraktet som høydepunktet av gresk visdom. Den tredje fasen (4.7) av gresk kultur, den såkalte hellenistiske, begynte med at de uavhengige bystatene forfalt og ble undertrykt av en ny type fastlandsriker. Aleksanders rike bragte på nytt gresk vitenskap i direkte kontakt med kildene til de eldre kulturer så langt mot øst som til India. Alexandria ble et nytt hjem for vitenskapen, og der ble den for første gang i historien subsidiert gjennom grunnleggelsen av Museet. Resultatet var den rike utviklingen av matematikk, mekanikk og astro­ nomi som vi forbinder med Euklid, Arkimedes og Hipparkhos. I viten­ skapens historie, som vi holder atskilt fra filosofiens, var denne tredje fasen den viktigste av alle. Det var da selve grunnlaget for en eksakt vitenskap første gang ble utformet som et sammenhengende hele, og så mye av dette kom til å overleve at vitenskapen nesten 2000 år seinere atter kunne settes i bevegelse, trass i tapene i de mørke tidsaldre som ligger imellom. Fra det annet århundre og tiden utover, da romerne inntok sin plass, avtok aktiviteten og lenge før rikets fall stilnet den helt av. Den siste fasen (4.8) utmerker seg ikke ved noen som helst origina­ litet, men siden den danner bru mellom den klassiske og all seinere vitenskap, fortjener den en særskilt behandling.

4.5 Den tidlige greske vitenskap

Jonisk naturalisme

Det er alminnelig anerkjent at den greske vitenskap har sin opprinnelse i Lilleasias joniske byer, i første rekke Milet, der kontakten med de gamle sivilisasjoner var nærest, og i de nye kolonier som grekerne hadde grunnlagt i Italia og på Sicilia. Den kom til syne i det sjette århundre f.Kr., nettopp på den tiden da styret til det gamle jordeiende aristokrati ble brutt ned og makten overtatt av en gjeng lokale pamper, tyrannene, med støtte av handelstanden. Det sjette århundres greske verden var preget av voldsom ekspansjon. Dens kommersielle sentrum lå først ved det østlige Egeerhavet, der bosettingen for det meste besto av jonere, en av de opprinnelige stammegruppene på det greske fast­ land. De grunnla kolonier omkring Middelhavet så langt som til Mar­ seille, Napoli og Sicilia, og mot øst langs Svartehavs-kystene. Da perserne fordrev dem fra deres opprinnelige hjem, ble koloniene etter tur sentra for handel og kultur av omtrent samme karakter. Det er derfor det er rimelig å ta dem med alle sammen i gruppen av joniske 171

43. Gresk bevæpning hadde få variasjoner. Hoplittens utstyr har tidligere vært nevnt (36), og grekerne utviklet aldri kavalerirustninger i noen vesentlig grad, kavaleriet deres var sammensatt av noen få adelsmenn. Forholdet var faktisk det at da Kyros den yngre i 401 f.Kr. forskte å ta Det persiske rike fra sin bror Artaxerxes, ble den beskjedne størrelsen på hans kavaleristyrke den avgjørende faktor for hans nederlag. Fotografiet her viser en gresk kavalerist fra begynnelsen av det femte århundre. Bortsett fra hjelmen synes rytteren å ha liten, om noen beskyttelse. Først i den hellenistiske fasen forekom et kavaleri utstyrt med lær- eller metallrustning. Nå i British Museum.

172

filosofer: Thales fra moderbyen Milet, Heraklit fra den nærliggende Efesos, Pythagoras som var en flyktning fra Samos og slo seg ned i Sør-Italia og Empedokles fra Sicilia. På denne tid og i dette miljø fikk tradisjonen redusert betydning og nye svar på gamle spørsmål hadde mulighet for å bli hørt. Det som ga den tidlige perioden av gresk tenkning så stor verdi, var at den forsøkte å besvare alle spørsmål på en enkel og konkret måte. Det var et forsøk på å formulere en teori om verden - hva den består av og hvordan den virker - og gjøre det med ord og uttrykk fra daglig liv og arbeid.

Filosofer og vismenn De folk som stilte og besvarte disse spørsmål ble først på et seinere tidspunkt kalt filosofer, dvs. elskere av visdom, og det var Sokrates som først brukte ordet. På deres egen tid ble de kalt sofister, dvs. vise menn. Vi vet nå bare lite om dem og om hva de mente; det meste er overlevert gjennom muntlig tradisjon og endelig er en del bruddstykker reddet gjennom henvisninger i verker av Platon og Aristoteles, som hovedsakelig brukte dem til imøtegåelser eller for å drive gjøn med sine forgjengere. Selve det faktum at de var kjent og ble husket og at legendene om deres liv har holdt stand, viser hvor betydningsfulle de må ha vært på sin egen tid. Da en ny sivilisasjon ble utformet etter krigføringen i den tidligste jernalder, representerte disse filosofene en ny sosial type. Ikke desto mindre var de egentlig lærde eller vise menn som hadde plukket opp og brakt videre Østens gamle kunnskaper, tilpasset og forbedret for å passe til nye tider. De var også profeter og ledere av religiøse mysterier, og grunnla ofte klosterliknende samfunn som også var skoler. De som hadde lykken med seg - og det er bare dem vi hører om - greidde vanligvis å sikre seg en posisjon som politisk eller vitenskapelig rådgiver for en eller annen tyrann eller demokratisk pamp, og de ble rådspurt eller ga vederlagsfritt råd om alt mellom himmel og jord. Hvis de la seg ut med sin herre ble de som regel snappet opp av en rival. Det økte et regimes prestisje og stabilitet om det sto en berømt filosof bak det. Perikles hadde for eksempel fordelen av Anaxagoros’ nærvær, men denne gangen gikk filosofen for langt i å håne folkelige meninger og han måtte avskjediges. Uansett om det var den demokratiske eller den aristokratiske siden de favoriserte, var de ne­ sten alle sammen velhavende menn. Vi hører om noen få som måtte arbeide for sitt brød; Protagoras og andre sofister i det femte århundre tok honorar for sin undervisning. Platon, som var rik nok til å la være, snakket hånlig om dem fordi de gjorde det. Han mente at de mistet sin amatørstatus som filosofer. Det var ikke bare i Hellas man kunne finne slike filosofer. Urolighe­ tene i mange deler av verden under jernalderen ga fritt spillerom for menn med liknende tanker og budskap. I Palestina hadde man profete-

173

44. Erekhtheion, ofte omtalt som det mest bemerkelsesverdige ioniske bygg­ verk som nå eksisterer. Oppført 421-407 f.Kr. av marmor fra Pentelikon, med friser av svart stein som underlag for relieff-skulptur i hvit marmor. På vestsiden er det en sørvendt konstruksjon, alminnelig kjent som «jomfruens forstue» med karyatider som bærende pilarer. Skjønnheten i arkitektur og detalj er det som gjør byggverket så enestående. Navnet kommer av Erekhtheos, fabelkongen av Aten, som ble oppfostret av Athene.

174

ne og de seinere forfattere av visdomslitteraturen, som Predikeren eller Jobs bok. Jeremias kan godt ha møtt Thales i Naukratus i Egypt. I India hadde de sine rishfer og buddha’er, av de siste var Gautama Buddha den mest berømte. I Kina levde Lao-tse og Konfucius omtrent på samme tid. Alle hadde til felles at de formulerte allmenne synspunkter om naturens og menneskets verden. De fleste var rådgivere for fyrster og prøvde å reformere statene uten særlig varig hell. De fleste var uortodokse på sin tid, også når de slik som Konfucius, erklærte at de forsøkte å gjenerobre forgangne tiders visdom. Det var først seinere de kom til å bli grunnleggere av nye ortodoksien Sin suksess skylder de det faktum at de fylte den ideologiske kløft som oppsto ved den økonomiske overgangen fra bronsealderens til jernalderens sivilisasjon. De ga hva Marx kalte den ideologiske over­ bygning til et nytt system av produksjonsforhold. I dette nye system sto samfunnsdirigeringen som lå i hendene på kjøpmenn, tyranner og militære fyrster i et fjernere forhold til produksjonens materielle side enn tilfellet hadde vært i bronsealderen. Og til forskjell fra de store arbeidsledere på kanalenes, pyramidenes og templenes tid, hadde filo­ sofene ingen ting å gjøre med den faktiske materielle ledelsen av økonomien. Følgen var at de reiste en overbygning som i sin alminne­ lighet var idealistisk og fiendtlig innstilt til eksperimentell vitenskap. De tidlige joniske filosofer passer imidlertid ikke helt inn i dette bildet. På deres tid var slavestaten og de rikes herredømme langt fra helt etablert. Følgelig atskilte de seg fra de fleste av Østens vismenn ved samtidig å være materialistiske, rasjonalistiske og ateistiske. De var mindre opptatt av moral og politikk og mer av naturen enn deres etterfølgere. Verden og dens elementer: Thales, Heraklit og Empedokles

Den første av de tradisjonelle greske filosofer var Thales. Han er blitt tillagt ideen om at alle ting opprinnelig har vært vann, hvorfra jorda, luften og alt levende har skilt seg ut. Dette er åpenbart samme teori som første mosebok bygger på, en felles sumerisk skapelsesmyte, som er begripelig nok i et deltaland der tørt land måtte erobres fra sumpene. Fordi disse mytene trofast ble bevart i sin opprinnelige form, som skriver seg fra tiden før de første klassesamfunn oppsto, er de materia­ listiske i sitt grunnlag.2-85 Det nye i Thales’ versjon av disse myter er at han hadde utelatt skaperen. Det var med ham som med Laplace da han svarte Napoleon flere århundre seinere: «han hadde ikke bruk for den hypotesen». Thales’ materialisme inngår i hans interesse for naturen og hans forkastelse av de metafysiske spekulasjoner, som siden ble tilført for å rettferdiggjøre klassesamfunnet. Det er ikke en mekanisk mate­ rialisme, men snarere en som forutsetter at all materie er levende. Han 175

45. Det geosentriske univers var allment godtatt i eldre tider. Det sto ikke uomtvistet, men den opposisjon som oppsto ble forkastet av estetiske og filosofiske grunner. Teorien holdt seg med små modifikasjoner i Vest-Europa, sammen med troen på at det eksisterte en gjennomsiktig krystallsfære for hver planet, og illustrasjonen her er tatt fra Peter Apians Cosmographia, Antwerpen 1539, utgitt og publisrt posthumt av hans elev Gemma Frisius. Den viser Jorden med Aristoteles’ fire elementer, jord, luft, ild og vann i midten, og over dem de himmelske sfærer. Den første er månens, fulgt av Merkurs, Venus’, Solens, Mars’, Jupiters og Saturns, som var den ytterste kjente planet inn til en god tid etter at teleskopet var oppfunnet. Deretter kommer fiksstjernenes sfære; utenom den kommer den niende sfæren (som var en nødvendig forestilling om en skulle gjøre rede for de observasjonene man hadde om at stjernenes bevegelse tilsynelatende var en følge av Jordens bevegelse i rommet) og deretter Aristoteles’ «Primum Mobile» - den tiende sfæren, som var drevet av den guddommelige kraft og hvorfra alle de andre sfærene hentet kraften til sin bevegelse. Endelig har vi himmelen (Guds og de utvalgtes bolig).

176

var en hylozoist (materie - liv). Denne grunnleggende materialisme og ateisme ble opprettholdt av skolens seinere filosofer Anaximandros og Anaximenes, som modifiserte hypotesen for å få den til å gjelde flere fenomener. De innførte også jord, tåke og ild som elementer (l,m,n)(på gresk -stoicha eller bokstaver) hvorav verden var blitt til, på samme måten som ord blir stavet med bokstaver, Heraklit, forandringens filosof, tok som sitt mottopanta rhei, alt flyter. Han mente ilden var det første element fordi den var så aktiv og kunne forvandle alle ting. Hans uttrykk for dette er opplysende: «alle ting er et byttemiddel for ild, og ild for alle ting, akkurat som varer for gull og gull forvarer.»1-2916 Dette viser igjen hvordan tekniske prosesser og økonomisk praksis avfødte den nye filosofien. Han innførte også ideen om motsetninger, enkelte ting, slik som flammene, var tilbøyelige til å stige til værs, mens andre ting, som steinen, beveget seg nedover. De to motsetningene var nødvendige for hverandre og utviklet en spenning i likhet med buen og strengen. Dette er den første formulering av den dialektiske filosofi. Empedokles, etterfølgeren til denne skolen av materialistiske filo­ sofer, demonstrerte ved et eksperiment at den usynlige luften også var en materiell substans, og han fastsatte rekken av de gamle elementer til jord, vann, luft og ild, det ene over det andre, og hvert av dem var innstilt på å finne tilbake til sin plass hvis de ble forstyrret. Han mente at de motsatte tendenser, kjærlighet og hat, som han også oppfattet som materielle prinsipper som agerte mekanisk, uavbrutt blandet elemen­ tene sammen og skilte dem fra hverandre igjen. Dette tilsvarer Yin og Yang-dualismen i det gamle Kina, men er sannsynligvis helt uavhengig av den. Der finner vi også to prinsipper, mannlig og kvinnelig, ild og vann, som virker inn på hverandre for å danne de øvrige elementer, metall, tre og endelig jord, og så dannes videre fra dem den materielle verdens «ti tusen ting» gjennom ytterligere blandinger. Hele utviklingsretningen i den joniske tenkning gikk mot en dyna­ misk verden som besto av kontinuerlige gjensidige forvandlinger av materielle elementer. De fleste filosofene i seinere tider har vist en tilbøyelighet til å konsentrere seg mer om elementenes statiske naturli­ ge orden og å forestille seg dem som faste og uforanderlige deler av universets struktur. Denne elementenes statiske orden slik den ble understreket av Aristoteles, ble brukt til å begrense enhver progressiv forandring, i første rekke enhver sosial forandring. Dette kunne skje ved å sammenlikne elementene med de sosiale klassene og trekke den slutning at det sosiale universets ideelle og endelige tilstand innebar at de lavere klasser var underordnet de høyere. Når den sosiale verden ble identifisert med naturens, ble forståelsen av dem begge stengt. En i sin opprinnelse materialistisk teori ble dermed omgjort til en formalis­ tisk, og dette satte bom for utviklingen av astronomi, medisin og kjemi ved å belaste dem med anstrengte analogier som foregå å være sanksjo­ nert av en universell orden. 12.

177

En annen dypt forankret sammenblanding hadde sneket seg inn i oldtidsmenneskets verdensbilde - med elementer som skulle tjene helt uforenlige funksjoner. På den ene siden skulle disse elementer repre­ sentere de virkelige materielle ting og bevegelser slik man kjente dem; uten gudenes medvirkning skulle de tjene til å forklare alt omkring oss, land og sjø, solskinn og storm. I denne betydning snakker vi fremdeles om elementenes raseri. På en helt annen måte uttrykte elementene også kvaliteter - varme og kulde, fuktighet og tørrhet, letthet og tyngde - de kunne tillegges alle egenskaper. Det enkelte element ble ikke tilknyttet noen spesiell materiell substans, i likhet med det nittende århundres kjemiske elementer. Anaxagoras (ca. 500 - 428 f.Kr.), den siste av jonerne, gikk så langt som til å si at det fantes et korn av hvert eneste element i alle ting, tilsvarende det vi nå kaller materiens eksistensformer, gass, flytende og fast form. Det store ved den joniske skolen var at den ga et bilde av universets tilblivelse og funksjonsmåte uten å ty til guder eller hensikter. Dens grunnleggende svakhet var uklarhet og en rent beskrivende og kvalita­ tiv karakter. Den førte i seg selv intet steds hen, noe konkret fikk en ikke ut av den. Det som trengtes var innføring av antall og kvantitet i filosofien. Kvantitet og antall: Pythagoras

Tendensen til å forbinde vilkårlige enkle tallforhold med himmel-legemer, en ide som kan ha sin opprinnelse i babylonsk astronomi, kom allerede til uttrykk hos Amaximandros (611-547 f.Kr.), som anslo avstanden til stjernene, månen og solen til henholdsvis ni, atten og tjuesju ganger mer enn jordskivens størrelse. Tallenes tilknytning til alle sider ved naturen er forbundet med Pythagoras’ læresetninger (582-500 f.Kr.). Han kom fra Samos, en øy i nærheten av Milet, men han flyttet til Sør-Italia, der han grunnla en slags filosofisk, religiøs skole. Uansett om Pythagoras utelukkende er en legendarisk skikkelse eller ikke, den skolen som bar hans navn var virkelig nok, og den kom til å få en veldig innflytelse i tiden som fulgte, ikke minst på grunn av dens viktigste representant, Platon (427-347 f.Kr.). To tankeretninger er blandet sammen i det pythagoreiske læresy­ stem, den matematiske og den mystiske. Det er usikkert hvor mye av den pythagoreiske matematikken som var hans egen. Det er sikkert nok at hans berømte læresetning om det rettvinklede triangel hadde vært velkjent som en praktisk lov hos egypterne, og babylonerne utarbeidet lange tabeller over «pythagoreiske» triangler. Det kan til­ med godt være at de pythagoreiske tallteorier, med sine mystiske så vel som matematiske sider, i sin helhet er hentet fra en eller annen kilde i Østens tenkning, noe deres karakter sterkt kan tyde på. Men uansett om Pythagoras var opphavsmann eller formidler, gikk den forbindelsen 178

hans skole etablerte mellom matematikk, vitenskap og filosofi aldri siden tapt. Pythagoras så i tallene nøkkelen til forståelse av universet. Han forbandt dem på den ene side med geometrien ved å vise hvordan rektangler og triangler kunne tegnes opp etter hensiktsmessig ordnede punkter, og på den annen side med fysikken ved den oppdagelse at strenger som sto i enkle lengdeforhold til hverandre sendte ut toner med regelmessige musikalske intervaller, oktaver, terser osv. Dette gjorde at harmoni, som man hadde fornemmet og frydet seg over, ble forbundet med tallforhold og derved med geometriens former. Pythagoreerne, anslo hele den greske geometris grunntone med sin faste overbevisning om den kosmiske betydning av de fem regulære faste legemer, hvis sider kunne trekkes opp fra trekanter, firkanter og femkanter. Femkanten var i særlig grad magisk, fordi dens konstruksjon med linjal og passer var en matematisk triumf. To av Platons faste legemer: dodekaeder og isosaeder, har pentagonal symmetri. Hele Euklids geometriske syntese fører faktisk fram til konstruksjonsmåten for disse to faste legemer; og beviset for at det ingen annen måte fantes var et høydepunkt for gresk geometri, den var et forvarsel om den moderne matematikks mengdelære.*

Rasjonale og irrasjonale tall En fundamental matematisk oppdagelse kom fra den pythagoreiske skolen, skjønt det sannsynligvis først skjedde noen tid etter mesterens død. Hvis ethvert lengdemål kan uttrykkes i tall, skulle det være mulig å uttrykke/br/zoWe/' mellom to forskjellige lengdemål som etdelingstall mellom to tallstørrelser. Men et meget enkelt eksempel viser at dette 46. De fem regulære geometriske legemer ble flittig studert av grekerne. Deres symmetri og utviklingen fra den ene til den neste hadde en estetisk så vel som en matematisk tiltrekningskraft og de var ideelle hjelpemidler for landmåleren. De er: A, tetraedret, der hver flate utgjør et likesidet triangel; B, kuben, C, oktaedret; D, ikosaedret og E, dodekaedret. I alle tilfellene er flatene like i størrelse og form. Pythagoras og pytagoreerne blir godskrevet denne oppdagelsen. Fra Levinus Hulsius, Instrumentorum Mechanicorum, 1603.

179

ikke lar seg gjøre. Uansett hvilken tallstørrelse en bruker for å uttrykke lengden av et kvadrats sider, kan dets diagonal ikke uttrykkes med noe annet tall, verken helt eller i brøk. Dette er det samme som å si at ingen brøk multiplisert med seg selv kan bli nøyaktig to, eller at V2 er irrasjonalt. Oppdagelsen av at det var irrasjonale tall kom som et alvorlig sjokk for hele den pythagoreiske skolen og bidro til dens oppløsning. En utvei var å si at målene var ureelle; en annen som til slutt ble godtatt, var å utvide oppfatningen av tall til å inkludere de irrasjonale.2-72 Det er pythagoreerne vi skylder den betydning sirkelen og kulen er tillagt i astronomien. De mente at jorden var en kule og videre at den beveget seg sammen med planetene - solen, månen og en mystisk mot-jord - rundt en permanent usynlig sentral ild. Denne ide, som ble utviklet videre av Heraklit (375 f.Kr.) og Aristarkos (310-230) kom til å føre fram til det moderne bildet av solsystemet. Det arbeid som ble utført av den pythagoreiske skolen utgjør selve grunnsteinen for matematikk og for de fysiske vitenskaper. Også i matematikken er det mystiske element et meget sterkt innslag. Pytha­ goreerne forbandt den evige sjel med tallenes evige former og knyttet den særlig til tallene 10 = 1 +2+3+4. Hele verden var i følge dem bygd opp av rene tall. Denne form for ekstrem idealisme er forbundet med den kabbalistiske tallmagi, som man fremdeles påkaller i den hellige treenighet, de fire evangelistene, de sju dødssyndene og dyrets tall. Den kommer også til syne i moderne matematisk fysikk hver gang noen av de lærde prøver å gjøre Gud til den største matematiker.

Mystikken trenger inn i vitenskapen I sin fysikk beveget pythagoreerne seg også langt utenom alle fakta, og erstattet eksperimentell kunnskap med tallmystikk. Den mystiske si­ den ved den pythagoreiske læren forbinder den med de orfiske myste­ rier, en levning av gammel gruppemagi som allerede var blitt et middel til å unnslippe jernalderens barske realiteter.2-82-154 Orfismen som slavereligion har faktisk visse likhetspunkter med kristendommen, spe­ sielt i dens symbolisme med hjulet og hulen.2-84 Den viktigste tesen hos pythagoreerne var doktrinen om sjelevandring, i det vesentlige den samme som hinduenes, men (likevel) muligens helt uavhengig av indisk innflytelse. Kultens mål er å unnslippe reinkarnasjonens syklus gjen­ nom fleles mystiske erfaringer, «orgier», og ekstatisk mystisk kon­ templasjon - «teorier» = visjoner.2-24-38 Dette er noe i likhet med å oppnå Nirvana gjennom yoga, noe Gautama forgjeves strevde med å motstå. Ideen om gjenfødelse var ingen urimelighet i den eldre steinal­ der, der den først oppsto. Under jernalderen var den i det vesentlige reaksjonær, idet den tar bort all mening i sosial urettferdighet og krig, 180

og gir disse ting i det minste en stilltiende godkjennelse.(4.7., 12.2)2-20 Når Arjuna i Bhagavad Gita med forferdelse spør hvordan morderisk strid kan oppstå mellom brødre, svarer Krishna: Om en blodflekket drapsmann tror han dreper og den drepte tror han er drept, så vet de lite om de skjulte veier, jeg vender om, jeg går videre, jeg kommer igjen.

Det mystiske mål var å oppnå løsrivelse gjennom renselse. Denne renselsen var opprinnelig en rent magisk innvielsesprosess eller gjenfødelse. Seinere søkte den likhetspunkter med alkymiens renselse av metaller ved hjelp av ild (1.2., 3.4). Pythagoreerne innførte ideen om renselse gjennom kunnskap, den passive kontemplasjons rene kunn­ skap. Oppfatningen var at mennesker, i likhet med de tilstedeværende ved et stevne, kunne inndeles i tre grupper: de som kom for å kjøpe eller selge, konkurrentene og tilskuerne.215 De siste, de som bare betrakter, setter pythagoreerne aller høyest. Dette ideal om ren vitenskap som kontemplasjon, hentet fra et primitivt rituale fornedret gjennom klas­ sesamfunnet, har holdt seg helt ned til vår egen tid. Nå som den gang, gir det en beleilig unnskyldning for å nyte sin viten uten å kjenne ansvar. Om nå denne konsekvensen av de pythagoreiske synspunkter er klart reaksjonær, skriver den seg fra en tid som følger etter Pythagoras selv. Det opprinnelige pythagoreiske samfunn var i følge Thomson,2-84 like mye politisk som religiøst, og dermed ble det først forfulgt og til sist spredt for alle vinder. Thomson ser på pythagoreernes lære som det første uttrykk for en demokratisk tankegang, det vil si for rasjonalis­ men hos en middelklasse av kjøpmenn - i motsetning til tradisjonalismen hos landets aristokrati, og han sammenlikner dens innflytelse med kalvinismens. Først og fremst forbinder han pythagoreernes konse­ kvente holdning til verdien av middelveien og en harmoni basert på løsningen av den politiske strid gjennom kjøpmannsstandens fram­ vekst, en ide vi nå forbinder med Aristoteles.

Pythagoras’ innflytelse

Den pythagoreiske skolen markerer et veiskille i utviklingen av gresk vitenskap, både i teori og i praksis. To svært forskjellige tankesystemer oppstår. De mest abstrakte og logiske aspekter ble tatt opp av Parmenides, og opplandet med atskillig mystikk danner de basis for Platons idealisme. I motsatt retning fikk Pythagoras’ tallteori et materialistisk innhold, og det skyldes den atomteori som tilskrives Leukippos fra Milet (475 f.Kr.) og Demokrit fra Abdera (420 f.Kr.). 181

47. Trianglet, den femtakkede stjernen eller pentagrammet og mer kompli­ serte stjerneformede figurer var alle bestanddeler av den mystisismen som gjennomtrengte den pytagoreiske lære. Denne mystisismen vedble å være knyttet til geometriske former, spesielt av alkymistene. Den universelle materies tre med Solen (gull), Månen (sølv) og stjerneformasjonene, som inne­ holder (fra v. til h.) Mars (symbolet for jern), Venus (kopper), Merkur (kvikksølv), Saturn (bly) og Jupiter (tinn). I det nederste trianglet er det tegn for svovel-salt-kvikksølv-teorien om primærmaterien. Fra Occultal Philosphia... Frankfurt 1613. Navnene Senior og Adolphus refererer seg til to halv-allegoriske menneskelige skikkelser.

182

Ved å redusere de fysiske kvantiteter til målbare enheter og tall, gjorde pythagoreerne det mulig å operere med dem i sin praktiske vitenskap. Det var en generell metode som ga kontinuerlig middel til utvidelse av menneskets kontroll over naturen, selv om den ble struk­ ket langt utover sine egentlige begrensninger. Ved å innføre en metode for bevisføring basert på et deduktivt resonnement med utgangspunkt i et postulat, kom Pythagoras’ innflytelse på matematikken til å bli enda større. Ved å transformere et antall enkelttilfeller til et teorem* hadde man her den mest virkningsfulle metode for generalisering av erfa­ ringer. Uansett den verdi deduksjonsbeviset har hatt for matematik­ ken, utelukker det ikke at metoden i hele den tid som siden er gått, har vært brukt i idealismens tjeneste til å bevise veritabelt tøv ut fra selvinnlysende prinsipper. Parmenides

En av de første filosofer som gjorde dette var Parmenides (470 f. Kr.) fra Elea i Sør-Italia og hans elev Zeno (450 f.Kr.), som begge var knyttet til byens aristokratiske og konservative parti. Parmenides var den rene 48. En bueskyttermaskin inngravert på en kopperplate fra begynnelsen av det syttende århundre. Maskiner av dette slag var i bruk i det gamle Grekenland. Pilens flukt var et spørsmål Zeno behandlet da han drøftet om rommet var kontinuerlig eller ikke-kontinuerlig, og han beviste at pilen ikke i noe tilfelle kunne nå sitt mål - og for den saks skyld heller ikke en løper. Fra Justus Lipsius, Poliorceticon, Antwerpen 1605.

183

fornufts filosof. Han gikk til voldsomt angrep på all vitenskap basert på observasjoner og eksperimenter, og hevdet at slike studier på grunn av våre sansers feilbarlighet bare kunne gi usikre utsagn, mens tallenes sannhet var absolutt fordi den var fundert på ren fornuft. Behovet for en absolutt sannhet og visshet, som en ikke kan finne gjennom de feilbarlige sanser, i «det blinde øyet, i øret som gir ekko», var uttrykk for en dyp trang til uforanderlighet, slik den alltid oppstår i urolige tider, og helst hos den tapende part. Det er ingen ting å undre seg over at denne anti-vitenskapelige idealistiske tendens seinere ble tatt opp av Platon og har holdt seg innen filosofien helt til våre dager. Parmenides gikk lenger; ved å appellere til logikken forkastet han Heraklits synspunkt om at alt er i forandring. Dersom det som er, er ogdet som ikke er, ikke er, da kan aldri noe skje, ogforandring er en umulighet. I et sånt univers er ikke bare forandring, men også varianter en umulighet. Det virkelige univers er ett og ufor­ anderlig. Da våre sanser viser oss varianter og forandringer, må alt sammen bare være noe vi innbiller oss, og den tilsynelatende materielle verden må være en illusjon. Dette er det første klare uttrykk for et ekstremt idealistisk syn, og det er begynnelsen til en formal logikk. Hegel tok opp igjen Parmenides’ logikk og gjendrev hans bevis ved å hevde at når ideen om å være blir stilt overfor ideen om ikke å være, oppstår ideen om tilblivelse, og ved hjelp av den samme dialektiske idealisme hele den kompliserte ideale verden. Det var denne filosofien Marx endevendte og stilte på føttene ved grunnleggelsen av den dia­ lektiske materialismen. (4.7., 12.9) Parmenides’ idealisme er ytterst bekvem for en minoritet som hersker på grunnlag av sin «guddommeli­ ge» rett. Parmenides' elev Zeno gikk til angrep på Pythagoras’ matematiske og fysiske teori ved å stille opp fire sinnrike paradokser som angivelig logisk skulle bevise at tid og avstand verken kunne være kontinuerlig eller diskontinuerlig. Hvis rommet er kontinuerlig kan løperen aldri nå sitt mål. Når han er halvveis, må han bruke tid til å tilbakelegge halve resten av strekningen og videre på samme måten i det uendelige. Hvis tiden er diskontinuerlig kan pilen aldri bevege seg fordi den verken er på det ene punkt eller på det neste, og det er ingen ting imellom. Zenos’ paradokser var ikke fullstendig unyttige - de danner begynnelsen på jakten etter stringens i matematikken. Disse subtilitetene ble tatt som bevis for at den synlige verden ikke kunne eksistere; men de kan like gjerne tjene til å vise at ren fornuft kan bli mer tøvete og tom enn alt hva våre sanser kan pønske ut.

Atomer og det romme rom: Demokrit Det mest virkningsfulle svar på disse idealistiske tendenser ble gitt av Demokrit, hvis atomteori kom til å få en slik enorm innflytelse på den

184

seinere vitenskap. Istedenfor å tenke seg et univers av ideelle tall forestilte han seg et som besto av små utallige ikke-delelige (a-tomos) partikler, atomer som beveget segivozd, det tomme rom. Atomene var uforanderlige, så langt falt de sammen med uforanderligheten hos Parmenides; de hadde forskjellige geometriske former, noe som kunne forklare deres evne til å danne de kombinasjoner som utgjør alle for­ skjellige ting i verden; og deres bevegelse forklarte all synlig forand­ ring. Således var Demokrit i stand til å ta vare på Pythagoras’ matema­ tiske innhold, spesielt den vekt som var lagt på den geometriske forms betydning, mens han forkastet dens idealisme og mystikk. Innføring av tomrommet - intetheten - i filosofien var også et dristig steg. De eldre filosofers univers var basert på sunn fornuft; det var et fullt univers, et fylt rom. Ideen om et vakuum var avskydd av alle aktverdige filosofer, og denne avsky ble tilskrevet naturen. Mange av de store framsteg som fulgte med rennesansens fysikk, som Galileos dynamikk, og seinere vitenskapelige og tekniske framskritt, som f.eks. lovene om gasser og dampmaskinen, ble til under prosessen med å fri seg fra denne ide. (2.4., 7.8 f) Fordi atomteorien så åpenlyst var materialistisk og unngikk enhver appell til noen foreskreven harmoni, fikk den helt fra først av en radikal politisk farge. Platons og Aristoteles’ autoritet med den støtte den ga idealistiske eller beslektede doktoriner (1.2, 4.6 f), var nok til å hindre en allmenn godtakelse. Atomteorien holdt likevel stand under hele den klassiske periode som en stivnakket kjettersk lære, og gjennom Epikur og Lukrets fikk den på de seinere trinn innflytelse på filosofi og etikk. Den sto for en verden som opprettholdt seg ved sine egne bestanddelers naturlige funksjoner og ikke trengte noen guddommelig ledelse. Demokrits atomlære var fullstendig deterministisk, selv om Epikur seinere ga plass for et visst monn av opprinnelige variasjoner eller tilbøyeligheter hos sine atomer, for å åpne for variasjon og menneskets frie vilje.2-60 Det ville være en misforståelse i første rekke å tenke seg gresk atomisme som en vitenskapelig teori for fysikken. Det ble ikke trukket noen konklusjoner som kunne verifiseres gjennom praksis. Den var likevel det retningsgivende og anerkjente opphav til alle moderne atomteorier.2-93 Gassendi (2.4., 7.8), den første av de moderne atomister, hentet sine ideer direkte fra Demokrit og Epikur. Newton (2.4., 7.8) var i sin tur en lidenskapelig atomist, og det var inspirasjonen fra hans arbeid som til slutt førte til at John Dalton (2.5., 9.6) kom fram til kjemiens atomteori. Kjemiens atomer har ikke vist seg så udelelige som deres navn indikerer, men kjernefysikkens dypere forklaringer ligger fremdeles innen den samme atomistiske tradisjon.

185

Perikles’ tid

Byen Athen framsto på slutten av perserkrigene i 479 f.Kr. som den økonomiske og kulturelle leder for den greske verden. Den hadde vunnet seg denne plassen ved sitt mot og sin utholdenhet i motstand mot inntrengeren. Dens hell skyldtes faktisk i stor grad bruken den gjorde av de penger byen kunne trekke ut av sølvgruvene i Laurion. På Themistokles’ råd gikk man i gang med å bygge en flåte som, bemannet med fattige borgere, ikke bare sikret seieren for byen, men også vanlige folks makt i dens styre. Det kommersielle lederskap i Athen økte ytterligere sin velstand, og til byen trakk de ikke bare kunstnere og billedhoggere, men også historikere og filosofer. Gjennom det følgende hundreår var Athen det ledende intellektuelle sentrum for den greske verden, også etter den katastrofale krigen med Sparta; og arven fra den joniske vitenskap fikk der nye impulser, i første rekke gjaldt det den matematiske, astronomiske pythagoreiske tradisjon. Det er en periode med enorm betydning for utviklingen av vitenska­ pen i verden, den blir nemlig bindeleddet mellom jonernes poetiske spekulasjoner og den aleksandrinske periodens presise kalkulasjoner. Faktisk gikk det slik at Anaxagoras fra Klazomenai, den siste av de joniske filosofer, slo seg ned i Athen, ble en venn av Perikles og som allerede nevnt, siden utstøtt for sin rasjonalisme i 432 f.Kr. Det var i denne perioden at vitenskapens hovedproblemer - både innen sam­ funns- og naturvitenskap, ble fastlagt, selv om mange forskjellige løs­ ninger på dem skulle bli foreslått i de kommende århundrer. Fra da av ble gresk vitenskap selvstendig og kom til å utvikle sine egne karakte­ ristiske trekk innen rammen av de begrensninger den hadde, som for en stor del forble uerkjent. I naturvitenskapene ble vekten lagt på mate­ matikk og astronomi fordi de gjorde det mulig å føre sannhetsbevis, og på et lavere nivå ble det lagt vekt på medisin som middel til å bevare helse og skjønnhet. Geometriens triumf Fra det øyeblikk det irrasjonale (1.2., 4.5) ble oppdaget, vendte de greske matematikere seg bort fra tallene for å sysle med linjer og flatemål, der slike logiske vansker ikke oppsto. Resultatet var utvikling av en geometri basert på målinger, det som kanskje er grekernes viktigste bidrag til vitenskapen. Babylonernes matematikere og deres etterfølgere i India og Islam holdt seg vesentlig til aritmetikk og alge­ bra. Hovedmannen ved denne omlegging var Hippokrates fra Khios, ca. 450 f.Kr. og Eudoxos, 408-355 f.Kr. Hippokrates var den første i Athen som underviste mot vederlag i penger og den første som brukte bokstaver til å betegne geometriske figurer. Han var opptatt med de geometriske løsninger på de klassiske problemer om sirkelens kva-

186

dratur og fordobling av kuben. Skjønt han kom til kort i begge tilfeller, stilte han opp en kjede av verdifulle proporsjoner, som Euklid seinere kunne bygge sin elementer på. Sammen med tredelingen av vinkelen, som ikke kan løses med passer og linjal, fikk disse problemer andre geometrikere, som f.eks. Hippias fra Elis, til å konstruere høyere kurver og åpne for en ny gren av geometrien. Eudoxos har sannsynligvis vært den største av de greske matemati­ kerne. Det var han som grunnla proporsjonslæren som kan anvendes på alle nivåer, og oppdaget ekshausjonsbeviset eller den suksessive tilnærming ved måling av linjer og flater, en metode som etter at den ble utvidet av Arkimedes har dannet grunnlaget for infinitesimalregningen.

Sfærisk astronomi I den samme perioden kom den logiske utvikling av Pythagoras’ ver­ densbilde. Her var mesteren den samme Eudoxos - like stor som astronom og som matematiker. Han var i stand til å forklare solens, månens og planetenes bevegelse ved hjelp av et sett konsentriske sfærer som hver enkelt roterte rundt en akse som var festet til den utenforliggende sfære. Modellen var grov og mekanisk, men i form av virkelige sfærer av metall kunne den på samme tid tjene som en obser­ vasjonsmetode, langt mer fleksibel enn den gamle viseren eller soluret. Det er en modell som danner utgangspunktet for alle astronomiske instrumenter fram til i dag. Sfære-teorien var enkel, i virkeligheten altfor enkel til å kunne forklare selv fakta som var kjent lenge før babylonerne, slik som årstidenes kortere lengde høst og vinter, som opptar henholdsvis 89 dager og 19 timer, og 89 dager og 1 time, sam­ menliknet med vår og sommer som er henholdsvis 92 dager 1 time og 93 dager 14 timer. På den tiden forekom dette å være mindre feil som kunne fjernes ved å ta i bruk mer celest-urverk - en prosess som fortsatte med utvikling av stadig mer innfløkte saker, inntil alt sammen ble feid til side av Kopernikus og Newton.* Gresk medisin: Hippokrates

Gresk medisin sørget for enda et bidrag til et enhetlig vitenskapelig verdensbilde. Den bandt sammen to tråder som hele tiden har vært fulgt av medisinen, en empirisk og en filosofisk. Tilsvarende gresk matematikk bevarte gresk medisin en ubrutt sammenheng med den gamle sivilisasjons medisin. (1.2., 3.4 f) De greske legene synes å ha tilhørt Asklepiadene eller medisinerens Askleios’ klan, en av yrkesklanene eller laugene. Fremdeles har vi jo den hippokratiske ed,2-83-332 en velbevart levning fra en opptaksseremoni for inntreden i klanen som fører med seg visse forpliktelser for klanens medlemmer og deres 187

49. En samling av greske og romerske kirurgiske instrumenter: a) romersk kryptotom (til v.), b) gresk huljem og curette (til h.). Nå i Wellcome Medical Museum.

familier, og som iakttas også i dag. Blant annen finner vi følgende klausul: Jeg lover «uten belønning å gi lærdom, muntlig anvisning og alle slags råd til mine egne barn, til min læremesters barn og til lærde elever som har avlagt doktorens ed, men ikke til noen andre.»171-213

I Hellas som under den eldre sivilisasjon, var legen noe av en aristo­ krat som for det meste hadde med velstående klienter å gjøre. Behand­ lingen av vanlig folk lå fremdeles i hendene på gamle koner og sjarlata­ ner som brukte tradisjonelle og magiske remedier. 188

Den første retning i gresk medisin er den som forbindes med den nesten legendariske legen - Hippokrates fra Kos. Den såkalte hippokratiske korpus er en samling av medisinske traktater, sannsynligvis skrevet i tiden 450-350 f.Kr. - med en grunntone som avgjort er klinisk. Medisinen blir anvendt som kunsten -techne - å kurere pasienter. Det mest berømte sitat fra Hippokrates skriver seg fra nødvendigheten av å advare legene mot å gi pasienten mat, når de led av febersykdommer: Livet er kort, kunsten lang; muligheten er flyktig, eksperimentet farlig og bedømmelsen vanskelig. Vi må likevel være beredt til ikke bare selv å gjøre vår plikt, pasienten, medhjelpere og ytre omstendigheter må også samar­ beide. 1-71.229

Enkelttilfellet vurderes ut fra sine egne forutsetninger, men bedøm­ melsen grunner seg på observasjoner av beslektede tilfeller. Det er tradisjonen fra de egyptiske leger som her følges. (1.2., 3.4) Magiske eller religiøse årsaker eller kurer omtales ikke, og Hippokrates går enda et skritt videre ved uttrykkelig å forkaste den slags årsaker. I et avsnitt om den «hellige» sykdom, epilepsi, kan vi således lese: Det forekommer meg at den sykdom som kalles hellig ikke er mer guddommelig enn andre. Den har sin naturlige årsak, akkurat som andre sykdommer. Folk tror den er guddommelig fordi de ikke forstår den... I dette stykke er alle ting like i naturen, de kan alle føres tilbake til forutgående årsaker.*1-70-4

Kos-skolen er forresten like intolerant overfor filosofiens anvendelse i medisinen. I Den gamle medisin (hvis forfatter kan være sofisten Protagoras) kan vi finne: Enhver som gir seg til å diskutere legekunsten på basis av et postulat - varme, kulde, fuktighet eller hva de ellers måtte hitte på - og dermed vil begrense årsakene til et menneskes sykdom eller død til en eller to postulater, de tar ikke bare åpenbart feil, det de særlig kan klandres for er at de tar feil i hva som er en kunst eller teknikk (techne), og tilmed en som alle mennesker tyr til i livets kritiske situasjoner, og hvis utøvere og håndverkere settes høyt i ære når de er dyktige.2-24-63

Trass i denne fordømmelsen var det en tendens til økende bruk av filosofiske postulater i medisinen og til å gi dem innpass i de hippokratiske skrifter. Dette skjedde delvis samtidig med at anatomiske og fysiologiske studier ble påbegynt. En av Pythagoras’ tilhengere - Alkmaion - lærte gjennom disseksjon en del om nervenes funksjon, og han dristet seg til den påstand at hjernen, og ikke hjertet, var organet for fornemmelse og bevegelse. Dette faktum, som må ha vært kjent i praksis av primitive jegere, ble fremdeles hårdnakket benektet av leger 2 000 år seinere. De mer mystiske doktrinene ble langt lettere godtatt. En annen pythago189

reer, Philolaos, formulerte doktrinen om menneskets tre ånder eller sjeler: den vegetative ånd, som det deler med alle voksende ting og som har sete i navlen; den animalske ånd, som det bare deler med dyr og som står for fornemmelse og bevegelse, i hjertet; og fornuftens ånd som bare mennesket er i besittelse av og som er lokalisert i hjernen. Disse ånder kom til å hjemsøke fysiologi og anatomi gjennom århundrer, de hindret mennesket i å bruke sine sansers utsagn helt til Harvey fikk lagt dem til hvile. (2.4., 7.5 f)

Doktrinen om temperamentene Den doktrinen som holdt seg mest hårdnakket og som var mest skadelig for medisinens teori og praksis, var doktrinen om de fire temperamen­ ter, som først ble formulert av Empedokles. (1.2., 4.5 f) Han var lege så vel som filosof og han utvidet naturligvis sine kosmologiske ideer til sin medisinske teori. Han gikk ut fra at de samme elementer eller «tingenes røtter», som universet var gjort av, måtte finnes hos mennesket og alle levende vesener. For ham, som sannsynligvis fulgte eldre og mytiske modeller, var mennesket et mikrokosmos - en liten verden som i seg selv var en modell av makrokosmos, den store verden. Verdens fire elementer - ilden, luften, vannet og jorda - svarte til kroppens fire temperamenter - blod, galle, slim og svart galle. Dette er også alkymiens fire hellige farger-rød, gul, hvit og svart.* Alt etter hva som var fremherskende, varet menneske enten sangvinsk, kolerisk, flegmatisk eller melankolsk. Dette ført til et helt system av tilsynelatende rasjonell medisin, et system som kom til å fortrenge den opprinnelige hippokratiske medisin i flere århundrer. (1.3., 5.6, 2.4., 7.2, 2.5., 8.7) Etter denne teorien tok behandlingen sikte på å gjenopprette den riktige balansen mellom elementene ved å kontrollere de motsatte par egen­ skaper, varm og kald, tørr og våt, som styrte elementene. Ilden var varm og tørr, luften varm og våt, vannet kaldt og vått, jorda kald og tørr. Når en person hadde feber, trengte han mer kulde, var han forkjølt, trengte han mer varme. Det er lett nå å skjønne at disse teoriene praktisk talt ikke hadde noen forbindelse med fysiologiens fakta og at en medisin basert på dem bare sjelden om i det hele tatt kunne ha noen gunstig virkning. Uheldigvis var heller ikke Kos-skolen i stand til å foreskrive noen effektiv behand­ ling, trass i sine omhyggelige kliniske studier. De eksellerte i prognoser og stolte på at pasienten, hvis han ikke fikk en voldsom og upassende behandling, ville bli bra ved hjelp av naturens helbredende kraft. Føl­ gelig foretrakk legene en doktrine som ga dem en større andel i kureringen og som opphøyet deres kunst til en filosofi som var verdig å følges av de aller beste.

190

50. Doktrinen om kroppens temperamenter var også knyttet til en antatt innflytelse fra stjernelegemers side, tegnene på zodiakal påvirkning gjennom planetene. Hvert tegn virket hå sin egen del av kroppen, hver planet på sitt eget organ. De hadde makt til å fremkalle sykdom eller forandre balansen mellom temperamentene, noe som også nevnes på dette tresnittet. Fra Gregory Reisch, Margarita Philosophica, Heidenberg 1508.

191

4.6 Det athenske bidrag

Athens sosiale filosofi

I den andre og sentrale perioden i gresk tenkning skiftet interessen innen filosofien, som fremdeles også omfattet vitenskapen, over fra et materialistisk til et idealistisk grunnlag. Den kom dermed til å gjen­ speile de siste trinn i den dramatiske kulminasjon av utviklingen av bystaten i det athenske rike, slik det skjedde i det femte og fjerde århundre f.Kr. Det var begivenheter som avdekket nye virksomme krefter i samfunnet, og da de er så klart og glimrende skildret for seinere generasjoner av historikere som Thukoydid, har de bevart sin enorme betydning for vitenskap og politikk helt til vår egen tid. Det begynte med at det for første gang i historien bevisst ble konstituert et borgerdemokrati. Det var et demokrati som holdt seg lenge nok ved makten til å vise sine svære skapende muligheter, noe som Parthenon og de athenske tragedier fremdeles kan vitne om. Til slutt gikk det under fordi det var basert på slaveri og utbytting av fremmed territorium. Det var ute av stand til å motstå angrepene fra den aristokratiske reaksjon, slik den kom til uttrykk i den langt mer primitive spartanske stat, som ble rikelig understøttet av persisk gull. Sammenbruddet av det athenske demokrati markerte et vendepunkt for den klassiske sivilisasjon. Det lyktes siden aldri å komme så nær til en folkelig kontroll over det sosiale liv og overvinnelse av de velståendes regime. Trass i sine materielle ressurser og tilmed sine intellek­ tuelle bedrifter, var den greske staten nå dømt til sin endelige under­ gang. Demokratiet hadde vært nær ved å kunne vise en virkelig vei ut av jernalder-byens økonomiske motsetninger; når dette slo feil, var den eneste utvei økt slaveri hjemme og militære eventyr ute. I enda fem århundrer kom dette til å spre gresk sivilisasjon utover store deler av verden, men den indre utviklingen var det slutt på.

Reaksjonens filosofer Det store trekløver i gresk filosofi, Sokrates, Platon og Aristoteles hørte alle hjemme i Athen, men det var et Athen i tilbakegang. De hentet sin veldige evne og kraft til å påvirke tenkningen fra den første frie bys revolusjonære storhet; men de gjorde sin innsats i kontrarevo­ lusjonens tjeneste. Sokrates, i det minste slik Platon ser ham, Platon selv og Aristoteles, viste alle tre demokratiet en forakt som bare delvis kunne skjule deres dype frykt for det. Marx var for overbærende med filosofene, eller kanskje det var sin favoritt Epikur han tenkte på da han sa: «Filosofene har hittil bare forsøkt å fortolke verden, oppgaven er imidlertid å forandre den.» Den oppgaven Platon helt bevisst satte seg var å forhindre at verden forandet seg - ihvertfall i demokratisk ret­ ning.

192

Sokrates og logikken

Den idealistiske reaksjon i gresk tenkning fikk sin utforming ved logikkens nye teknikk, eller behandlingen av ord = logoi. Den betydning athensk politikk under den demokratiske æra tilla disputaser og velta­ lenhet, var enda større enn tilfellet var i de fleste andre greske byer (1.2., 4.4 f); her var de en anerkjent vei til berømmelse og rikdom. Følgen var økt interesse for ordene og deres betydning. Å kontrollere mennesker ved hjelp av ord ble verdsatt høyere enn å kontrollere ting gjennom arbeid. En hel ny klasse av profesjonelle vismenn - sofistene sto fram for å lære fra seg denne veien til suksess for dem som var villige til å betale. Den mest berømte - Protagoras, er kjent for å ha sagt: «Mennesket er målestokken for alle ting», og uttrykte dermed at men­ neskelig skikk og bruk går foran all absolutt kunnskap. Hans opponent var selveste Sokrates, som utviklet en argumentasjonsmetode, som gikk ut på stille en rekke spørsmål siktet inn mot opponentens egne kunnskaper, slik at han ganske raskt gjorde det klart for tilhørerne at hans opponent ikke selv visste hva han snakket om. Menneskets vik­ tigste mål var for Sokrates individuell godhet og dyd, noe som skulle være et automatisk resultat av kunnskap. Både det greske ord for godhet, arete, og det latinske virtus, refererte opprinnelig til stridbar mandighet. Ares var krigens gud. Det tok lang tid før disse ord kunne dempes ned til å stå som ideal for borgersinn, og enda lenger før de kunne bety kristen underdanighet. Det var for Sokrates ikke kunnskap av fysisk natur som førte til godhet, overhodet ikke noen kunnskap som kunne læres, snarere gjaldt det å forkaste all meningsdannelse og forlate seg på indre intuisjon. Han liknet her sin samtidige, den kine­ siske filosof Lao-tse, som var like skeptisk til all konvensjon og like sikker på holdbarheten av en indre naturlig sannhet. Sokrates hadde sin private «demon» som inspirerte ham i kritiske øyeblikk. Hva hans egen overbevisning gikk ut på er det vanskelig å si, selv skrev han ingen ting ned og det meste vi vet om ham kommer fra Platon, Sokrates var en klimrende taler og en sterk karakter, han øvde enorm innflytelse på sin tids Athen, og det ga ham både hengivne venner og bitre fiender. Selv om han personlig var en folkets mann, var han ingen tilhenger av demokratiet, hans omgang var helst unge menn innen aristokratiet, særlig i hans siste år. Enkelte av disse, som Alkibiades, vendte seg mot byen under den spartanske krig, mens andre, som Kritias og Charmides, ble med i de tretti tyranners reaksjonære regjering etter nederla­ get. Tyrannene ble fordrevet under en folkelig oppstand i 403 f.Kr. og erstattet med et demokrati som hadde måttet forplikte seg overfor spartanerne til ikke å gjennomføre politiske represalier. Det var under denne regjering Sokrates ble anklaget for ugudelighet og fordervelse av ungdommen, men de virkelige grunner til rettsaken var politiske. Til13.

193

51. Sokrates’ død, slik den ble fremstilt på tittelbladet til den første engelske oversettelse av Platons Apologien og Phaidon, utgitt i London i 1675. Over­ setteren er ikke nevnt.

synelatende ønsket hans fiender bare å forvise ham, men hans ro og det utfordrende forsvar han førte, fikk dem til å dømme ham til døden og gjøre ham til filosofiens første og mest berømte martyr. Omstendighe­ tene omkring hans liv og hans død, i enda høyere grad endog enn hans egen karakter, markerer et veiskille i gresk tenkning. For ettertiden kom filosofien til å få en moralsk eller etisk retning, og en naturpreget eller fysisk retning, og i 2 000 år var det den første som oppnådde størst prestisje.

194

Platon Som velstående ung athensk aristokrat kom Platon under innflytelse av Sokrates på en tid da hans egne politiske ambisjoner syntes forpurret for godt ved gjenopprettelsen av demokratiet.2-6a Med det mål for øye å lede menneskene fram til et bedre liv besluttet han å vie sitt liv til filosofien og utarbeide prinsippene for den fullkomne stat. Dette førte ham inn på den filosofiske idealismes vei, og han ble retningens største eksponent for all tid. For selv om han langt fra var den første idealist, var han i stand til å legge fram sine synspunkter i form av dialoger preget av en skjønnhet og en overbevisningens kraft som siden aldri er overtruffet i filosofiske skrifter. Det er faktisk slik at prakten i selve formuleringen i hele den seinere tid har forhindret mennesker fra å se det heslige i de ideer som uttrykkes. Platons politiske mål, særlig slik han legger dem fram i Staten og Lovene, er å trekke opp retningslinjene for en konstitusjon til en stat der alle de gamle privilegier for aristokra­ tiet - de beste mennesker - skal bevares for alltid, og slik at den samtidig blir akseptabel for de lavere lag. For å hente inspirasjon vendte han blikket mot Sparta, hvor borgerskapets kollektive brakkeliv angivelig skulle beskytte dem mot korrupsjon og politiske intriger og holde helotene nede,2-89 mens det første åpenbart ikke lyktes, og til syvende og sist heller ikke det siste. Platon inndelte republikkens borgere i fire grader: vokterne; filosofene, som sto for styret; soldatene som besørget forsvaret og folket som gjorde alt arbeidet. Vokterne hadde alt felles, og hadde heller ikke familieliv. Denne luksus var tillatt vanlige folk, derimot ingen makt. Klasseskillene skulle være perma­ nente og ble rettferdiggjort med en myte eller «edel løgn» om Gud som skapte mennesket i fire forskjellige slag - gull, sølv, messing og jern. Dette svarer til de fire fargene gul, hvit, rød og svart, som allerede dukket opp i temperamentene (1.2, 3.4), og de er også varna innen de opprinnelige indiske kastene: Brahminer (vismenn), Kshaytyas (krige­ re), Vaishnavas (jorddyrkere) og Sudras (kasteløse). Cornford hevder imidlertid at Platon ikke hadde noe klassebegrep i tankene, den enkelte klassen var sammensatt som den var for å bli mest mulig egnet til å utføre sine plikter. Men det sitatet han bringer, synes ikke å bekrefte hans formodning. Det heter i Platons allegori: Hvis de som styrer blant sine egne barn finner et som er oppblandet med jern eller messing «må de uten den minste barmhjertighet overlate det til en plass som svarer til barnets natur, og få det ut blant håndverkere eller bønder. Hvis på den annen side disse klasser setter til verden et barn med gull eller sølv i sin komposisjon, skal det i samsvar med sin verdi opphøyes til å bli en vok­ ter. »2-18-133

Dette viser klart at klasse normalt var arvelig, men at Platon, på samme måten som den herskende klassen i Storbritania i dag, var lur

195

nok til å innse at den sikreste måten å bevare sitt herredømme på, var å slippe et begrenset antall dyktige medlemmer av lavere rang inn i de øvre klasser. Gjennom dette strenge klassesystemet håpet Platon å komme fram til et fullkomment og framfor alt stabilt styre. Vokterne skulle ingen forpliktelser ha overfor sine familier, men bare overfor staten, de skulle ikke ha noen materielle bekymringer eller ambisjoner. De skulle også være pålagt å ta undervisning i filosofi, matematikk og musikk, og det skulle etter Platons oppfatning skape en større menneskekjærlighet hos dem. Han håpet på denne måten å kunne overføre til den spartanske forfatning noe av den minneverdige glansen fra Perikles’ Athen, der det nye demokrati for noen år hadde betrodd byens styre til en kultivert gruppe velstående borgere. Platon regnet med å få sine politiske syns­ punkter akseptert bare han fant en fyrste som var filosof eller kunne læres opp til å bli det. Siste gang han prøvde seg var med Dionysos den yngre, en tyrann i Syrakus, men verken han eller hans hoff kunne holde ut den strenge matematiske treningen som krevdes. Platons stat er blitt forskjellig bedømt av seinere generasjoner. I middelalderen forekom den å være et progressivt ideal sammenliknet med de analfabetiske kongers og adelsmenn vilkårlige og lite effektive styre, særlig når den ble presentert i en språkdrakt som var i den grad vakker og overbevi­ sende. I vår tid kan den derimot fortone seg som det mest utiltalende forvarsel om kapitalistenes opprettholdelse av sitt klasseherredømme,2-71 slik det fant sitt ekko i fascistenes humbug med den korporative stat. For å underbygge dette sentrale tema om den ideelle by og samtidig rettferdiggjøre dens filosofer og vokteres liv, overtok platon etter Pyt­ hagoras og Parmenides (1.2., 4.5) en opphøyd tro på absolutte sannhe­ ter som logisk og matematikk var uforanderlige. Med den vekt som ble lagt på drøftelsen av ordene og deres sanne mening, ble de gjerne tillagt en realitet uavhengig av hvilke ting eller handlinger de sto for. Når det fantes et ord for skjønnhet måtte skjønnhet i seg selv være en realitet. Den måtte faktisk være mer virkelig enn en hvilken som helst skjønn ting. Slik måtte det være fordi ingen skjønn ting er fullt og helt skjønn, om den er skjønn eller ikke er en smaksak, mens skjønnhet intet inneholder utover seg selv og må være til uavhengig av alt annet i denne foranderlige og ufullkomne materielle verden. Samme logikk anvendes på konkrete ting: en stein i sin alminnelighet må være mer reell enn en hvilkert som helst bestemt stein.

Platons idealisme

På denne måten vokste det fram en fantastisk verden av idealer - bilder på fullkommenhet - av disse var den materielle verden bare en flakken­ de skygge på veggene i den hule hvor vi er innesperret i dette liv.2-68

196

Platon brydde seg egentlig ikke med å gi noen forklaring på disse fenomener; det som for ham overgikk alt i betydning var å bevise at visse abstrakte forestillinger var absolutte og evige, uavhengige av sanseinntrykk og bare til å fatte av sjelens øye. Det fantes en treenighet av absolutte verdier: sannhet, godhet og skjønnhet. Den første skyldte han Parmenides, den andre Sokrates og den tredje var hans eget særlige bidrag, selv om han i sine unge dager hadde hentet det fra det velhaven­ de Athens kunst-for-kunstens-skyld estetisme. Vi er fremdeles omgitt av disse absolutte verdier. Påstanden om at disse verdier står over og utenfor all kunnskap utviklet gjennom våre sanser, blir nå som den gang brukt til å sette grenser for den vitenskapelige forskning og til å støtte opp under intuitive, mystiske og reaksjonære synspunkter. Forskjellen er bare at Platon selv gikk inn for dem på basis av den vitenskap som var kjent på hans tid. Det var faktisk fra matematikk og astronomi, eller rettere sagt astrologi, han avledet dem. Ordetastrologi eller kunsten til å trekke slutninger (logos) på grunnlag av stjernene ble preget av Platon selv for å erstatte den gamle astronomi, som bare var å holde rede på, ordne (nomos) stjernene. Siden fikk astrologien et så dårlig rykte at det gamle ordet kom tilbake. Platon kastet seg over og utvidet Pythagoras’ synspunkter på den kosmiske betydning av tall og geometriske figurer, han fant her eksempler på en absolutt sannhet - uavhengig av våre sanser. Det ser ikke ut til at Platon selv har ytt vesentlige bidrag til matematikken, men hans innflytelse ga den utvil­ somt en prestisje som siden øvde sin tiltrekning på mange begavelser. Men da det her dreidde seg om noe så markert abstrakt og kontempla­ tivt, kom det til å trekke matematikerne bort fra den praktiske erfaring som hadde vært fagets opprinnelse og forankring, og det førte til at utviklingen av algebra og dynamikk ble hemmet. Astrologi

Platon koplet matematikken sammen med astronomien, men det var en særegen form for astronomi, der stjernene helst skulle være som de burde være, og ikke som de egentlig var. Den gamle populære oppfat­ ning var at himmellegemene, i første rekke solen, månen og planetene var av guddommelig natur. Gammeldagse folk motsatte seg derfor de joniske filosofers påstand om at de var kloder av ild som vandret (planein) over himmelen, og regnet denslags for ugudelig. Platon red­ det situasjonen, men med fryktelige omkostninger for vitenskapen. Han hevdet at planetene gjennom den uforanderlige regelmessighet i sine perfekte og sirkulære bevegelser, viste sin gudommelighet og at de innbyrdes utgjorde sfærenes tause harmoni. Det var i strid med allerede fastslåtte beviser at han på denne måten forbandt matematikk og teolo­ gi. På denne måten ble forandring av enhver art bannlyst fra himmelrommet, slik han også helst ville bannlyst forandringer i menneskelige 197

forhold, det skulle være menneskets høyeste plikt å meditere over evigheten og dermed finne beviset for sin egen udødelighet. Platons filosofi innebar at den utfordring vitenskapen hadde gitt troen ble annuiert. Ved å postulere himmelrommets fullkommenhet, kvelte han den ide som allerede pythagoreerne hadde formulert om at det var jorden selv som beveget seg. Innflytelsen fra Platon og hans store rival og etterfølger Aristoteles ble derfor effektiv nok til å holde tilbake menneskets viten om den virkelige bevegelse i himmelrommet, og dermed enhver mulighet for en virkelig fysikk, i 2000 år. Akademiet

Da Platons håp om filosof-fyrsten slo feil, vendte han tilbake til Athen etter at han underveis var blitt fakket og nesten solgt som slave. I en periode på førti år (387-347 f.Kr.) utviklet han sine doktriner for en del særlig utvalgte elever i et skogholt som tilhørte helten Academus. Over porten var det skrevet: LA INGEN SOM IKKE HAR KUNNSKAP OM MATEMATIKK SLIPPE INN HER. Undervisningen i Akade­ miet sluttet ikke da Platon døde. Selv om det ikke utviklet hans ideer særlig merkbart, bevarte det dem, og med Platons og Athens prestisje bak seg holdt Akademiet det gående i nesten 1 000 år, helt til Justinian stengte det i 525 e. Kr. Det representerte en utvidelse og rasjonalisering av Pythagoras’ mystiske fellesskap. Der foregikk både diskusjoner mellom de innvidde og undervisning av aspiranter. Akademiets store betydning ligger i at det er en moderorganisasjon for alle våre dagers universiteter og vitenskapelige selskaper. Det var Platon selv som fastla institusjonens karakter og tone. Den var utvilsomt akademisk i moderne forstand. Ren kunnskap, nesten utelukkende matematikk, astronomi og musikk, skulle tilegnes mer gjennom lesning av tekster enn ved studier av naturen, som var full av bedrag og uregelmessighe­ ter. At Platon holdt så sterkt på matematikken, sørget i det minste for at en vitenskapelig disiplin fikk plass innen en ellers rent litterær under­ visning. Konfucius, hvis innflytelse på kinesisk undervisning kom til å vare nesten like lenge som Platons i Vesten, utelot matematikken. Den kan formodentlig ha medvirket til den kinesiske vitenskaps relative tilbakeliggenhet. I det athenske akademi var idealet at kunnskap om det sanne, det gode og det skjønne ble etterstrebet for sin egen skyld. Faktisk ble dette av de seinere greker og etter dem av romerne ansett som en glimrende forberedelse til en ærefull karriere for unge menn av god familie. Platonismen Platons innflytelse spredte seg langt videre enn til Akademiet. Mens den i stadig stigende grad baserte seg på de mystiske elementene og

198

forsømte de logiske og matematiske, gjennomtrengte platonismen all konformistisk tenkning i den seinere klassiske tid. Den blandet seg tidlig med kristendommen og utgjorde faktisk den vesentlige intellek­ tuelle støtte for dens teologi. Etter stengningen av Akademiet ble Platons orginale verker glemt, alle bortsett fra det mest absurde, Timaios, som inneholder hans mytiske beretning om verdens tilblivelse. Hans lære ble ført videre vesentlig gjennom nyplatonismen hos den tilmed enda mer mystiske Plotin (1.3., 5.3). Araberne gjenoppdaget en del av hans verker og oversatte dem, men det var ikke før under renessansen at de på nytt ble studert i original og fikk en virkning som minst var like stor som den gang de først ble skrevet. Det var i første rekke på grunn av Platon at de tidlige humanister ikke ble vitenskaps­ menn. I det sekstende og syttende århundre spilte imidlertid den ma­ tematiske inspirasjon fra Platon en viktig rolle for den retning Keplers og Galileis (2.4., 7.5 f) tanker tok, og gjennom platonistene i Cambridge gjaldt dette også Newton. (2.4., 7.9) Aristoteles Aristoteles, som først var en disippel av Platon, brøt med Akademiet etter mesterens død og grunnla i 335 f.Kr. en rivaliserende filosofisk skole, Lykeion. Han ble født i Stagira i Trakia, men tilhørte Asklepiadene eller legenes greske klan. (1.2., 4.5) Av en rekke forskjellige årsaker kom Aristoteles til å innta en sentral plass i vitenskapens historie. Ettersom han levde under kulminasjonen av en fase i det greske politiske liv og ved begynnelsen av en annen, ble det mulig for ham å samle opp all den kunnskap de frie greske byer satt inne med og føre den videre slik den kunne anvendes i de riker som etter hvert overtok. Gjennom det meste av sitt liv nøt han godt av spesielle fordeler fra byenes og kongenes side, og han gjorde full nytte av sine muligheter. Hans vitenskapelige produksjon dekket et langt videre felt enn noe menneske har maktet før eller siden. Dernest nådde det meste av hans arbeid ettertiden, det ble nemlig sammen med voluminøse kommentarer ført videre av Lykeion som til å begynne med var like sterkt opptatt med forskning, som Akademiet med kontemplasjon. Aristoteles var snarere logiker og vitenskapsmann enn filosof. Han manglet den overmodige reformiveren til Sokrates og Platon. Han tilhørte en yngre generasjon og innså at Platons sosiale ideer ikke lenger var aktuelle. Platons filosof-fyrste, Dionysos den yngre fra Syrakus, var verken i stand til eller villig til å bevare den typen uav­ hengig aristokratisk republikk som Platon drømte om. Aristoteles had­ de sin egen fyrste, og det ingen ringere enn den unge Aleksander, hvis veileder han var fra 343 til 340 f.Kr., men denne drømte om å skape et stort makedonsk militært imperium heller enn å styre en gresk bystat. Aristoteles var tilfreds med å gjøre det beste ut av tingene slik de var.

199

Han var framfor alt den sunne fornufts filosof, nesten til det trivielle. Han fant ingen grunn til å forandre staten. Alt det kom an på var at folk fulgte en moderat kurs, så tingene kunne fortsette best mulig i samme spor som før. Dette var den lovpriste doktrinen om middelveien verken for mye eller for lite - den som var grunnlaget for hans etikk.

Klassifisering og formell logikk

Aristoteles’ store bidrag var innen logikk, fysikk, biologi og de huma­ nistiske fag: det var i virkeligheten han som la grunnen til disse formelle disipliner, og for det som ikke passet inn der, føyde han også til metafysikk. Hans største, og samtidig kanskje farligste bedrift, var ideen om klassifikasjon, som gjennomstrømmet hele hans verk og dannet grunnlaget for hans logikk. Han introduserte eller i det minste kodifiserte den metode til bruk ved sammenstilling av ting i grupper på grunnlag av likhet og variasjon, som vi fremdeles benytter oss av. De spørsmål han stilte var: Hva er denne ting lik? - art. Hva gjør den forskjellig fra andre ting den likner? - særdrag. Hans verbale kunstgrep er syllogismen: Alle mennesker er dødelige; Sokrates er et menneske; ergo er Sokrates dødelig. Den læres som logikk også i dag, som om vi bestandig skulle kjenne det allmenne før vi kjenner der særegne. Aristoteles var den første store encyklopedist. Han forsøkte å gi en oversikt for alle de sider ved naturen og menneskelivet som hadde interesse på hans tid. Og han lyktes tilmed der så mange encyklopedi­ ster etter ham strandet, han gjorde det systematisk. Selve systemet arvet han etter tidligere tenkere. Han overtok og sørget for en effektiv kanonisering av et system basert på fire over hverandre liggende ele­ menter for den jordiske sfære: ild, luft, vann ogjord, og han føyde til et femte, kvintessensen, eteren, for de øvrige regioner. Jorden, vannet og luften er befolket med levende ting som alle har sin rette plass og sin rette form. Skjønt det enkelte individ er underlagt fødsel og død, utvikling og forråtnelse, forblir formene uforandret. (3.6., 11,2) Aristoteles brøt fullstendig med den joniske skolen ved å avslå å befatte seg med hvordan verden ble til. Verden hadde alltid vært slik den er nå, fordi det er den fornuftigste måten å være på. Det er ikke behov for noen skapelse. Da aristotelismen ble tatt som filosofisk basis for den katolske kirken, skapte dette litt av et problem, men det kom man lett forbi. Det var bare å innføre en skapelse i begynnelsen og en plutselig undergang til slutt og så la alt det mellomliggende forbli akkurat som det var. Aristoteles’ fysikk

I følge Aristoteles var fysikken nøkkelen til å forstå verden. Men han forsto ikke det samme med fysikk som vi gjør nå - lovene for den livløse 200

52. En mosaikk fra Pompeii som avbilder greske filosofer; en reproduksjon, kanskje fra Platons akademi. Nå i nasjonalmuseet i Napoli.

måtenes bevegelse. Tvertimot. Ethvert vesens fysikk eller natur var spørsmål om hvilken retning det utviklet seg i og hvordan det normalt bar seg at. Aristoteles’ medisinske bakgrunn og biologiske interesse førte til at han tolket verden som om alle ting var levende. Han brukte fysikk i den betydning naturen er brukt i salmen:

La hundene med fryd få gjø og bite, De følger bare sin natur. Målet med vitenskapelig forskning var å finne alle tings natur. Det omfattet alt fra å finne ut hvorfor alle steiner faller, til hvorfor noen menn er slaver. Svaret er alltid det samme: «Det følger av deres natur.»

201

I virkeligheten er det et svar som like godt kunne lyde: «Det er etter Guds vilje det skjer», men det første lyder mer vitenskapelig. Som Butler uttrykte det om en seinere filosof, Hudibras: Han visste hva er hva, så høyt er det en metafysisk ånd kan fly.

I Aristoteles’ Fysikk og Om himmelhvelvingen anvendte han sin meto­ de på det vi kaller det fysiske univers, der den er minst anvendelig. Hans forklaring var neppe mer sannsynlig enn Platons, den manglet både dennes følelsesmessige storhet og matematiske interesse. Men

53. Ifølge Aristoteles var kometene ildfenomener i luftsfæren og dermed trodde man at de var ledsaget av prest og sykdom. Siden er de nesten utelukkende blitt betraktet som onde varsler. Fra Conrad Lycosthenes, Prodigiorum ac Ostentorum Chronicon, Basel 1557.

202

som en del av den store Aristoteles’ logiske univers, ble det i denne fortn at det vesentlige av gresk tenkning om universet ble overført til ettertiden. Dette kom til å vise seg særlig uheldig for framskritt innen fysikken. Bruno ble brent og Galilei dømt før det kom så langt at doktriner, som snarere skrev seg fra Aristoteles enn fra Bibelen, kunne forkastes. For vitenskapen har historien siden faktisk for en stor del handlet om hvordan Aristoteles er blitt forkastet på det ene feltet etter det andre. (2.4., 7.5 f) Det var faktisk ikke langt fra sakens kjerne, da Ramus i sin berømte tese fra 1536 fastholdt at «alt det Aristoteles lærte var galt». Endelige årsaker

Aristoteles bygde opp sin fysiske verden i bildet av en ideell sosial verden der underordning er den naturlige tilstand.2-24 135 1 denne ver­ den kjente alle ting sin plass, som de for det meste holdt seg til. Naturlig bevegelse forekom bare når noe var kommet bort fra sin plass og søkte seg tilbake dit - som når en stein faller gjennom luft eller vann for å forene seg med jorden der den har sitt opphav, eller som når gnister fyker til værs for å forene seg med stjernenes ild. Dette gjelder bare for gjenstander som ikke har sin egen naturlige bevegelse. Det er etter sin natur at fuglen flyr i luften eller fisken svømmer i vannet. Det er i virkeligheten med dette for øye at fugler og fiskerer til. Her møter man en av hans ledende ideer, forestillingen om en endelig årsak, som forener organismer og tilmed materien med en hensikt som retter seg mot et passende mål. Aristoteles aksepterte også andre årsaker, den materielle årsak så vel som den effektive årsak, som sørget for den materielle siden og fikk tingene til å fungere, men han anså disse årsaker for å være mindreverdige i forhold til den endelige årsak. Da denne doktrinen la forholdet til rette for lettvinte forklaringer av alle fenomener ved å postulere hensiktsmessige mål uten å bry seg med å finne hvordan ting gikk for seg, ble den til en forbannelse for vitenska­ pen. Bevegelse og vakuum Kampen mot de endelige årsaker i vitenskapen har vært langvarig og seieren er ennå ikke på noen måte fullstendig. I følge Aristoteles er den naturlige bevegelse endelig; all annen bevegelse krever en bevegende impuls, som når hesten trekker en vogn, slavene ror en galei, eller når den som selv er uten bevegelse får himmelrommets sfærer til å dreie rundt. Men hva skal en si om den voldsomme bevegelsen, som når pilen skytes ut fra buen? Dette hadde i lang tid vært et vanskelig problem for greske fysikere, og Zeno hadde allerede ved en logisk triumf bevist at pilen i det hele tatt ikke kunne bevege seg. Aristoteles fant løsningen:

203

54. Aristoteles’ oppfatning av en projektilbane. Da han mente at ikke noe legeme kunne foreta mer enn en bevegelse samtidig, måtte banen være sammensatt av to atskilte bevegelser i rett linje. Ikke før i det sekstende århundre og Galileos arbeid ble den faktiske paraboliske banen erkjent. Fra Daniele Santbech. Problematum Astronomicorum, Basel 1561.

det er luften som driver bevegelsen - «Luften åpner seg foran pilen og lukker seg bak den.» Denne feilen førte til en ny som viste seg å bli en like stor anstøtstein for den seinere fysikk. Dersom luft er nødvendig for en voldsom bevegelse og en voldsom bevegelse eksisterer i den jordiske sfæren, må denne sfæren være full av luft, og vakuum blir en umulighet. Syllogis­ men er fullstendig, men da undersetningen er feilaktig, faller hele argumentasjonen sammen. Et annet argument Aristoteles bruker mot vakuum synes å stå i motsetning til det første.211-69 Aristoteles sier det på denne måten: «da luft gjør motstand mot bevegelse, vil et legeme når luften trekkes tilbake enten bli stående stille, fordi det ikke finnes noe sted å bevege seg mot, eller om det settes i bevegelse, må det fortsette å bevege seg med samme hastighet i det uendelige. Da dette er absurd, kan det ikke eksistere noe vakuum.»

204

Det er interessant å se at han her nesten ord for ord formulerer Newtons første bevegelseslov, og bruker selve forkastelsen a priori til å bevise umuligheten av noe som faktisk er innen rekkevidde for hans tanke. Men uansett, et vakuum ville ikke hjulpet stort, det ville føre like inn i atomisme og ateisme. Doktrinen «naturen skyr vakuum» hadde sin praktiske opprinnelse i erfaringene med å suge opp væsker, som førte til sugepumpa. Det var til syvende og sist sugepumpas begrens­ ning som fikk Torricelli til å framstille et vakuum. (2.4., 7.8 f)

Biologi: Naturens rangorden

Den utilstrekkelighet som preger Aristoteles’ fysikk, dens hang til å stritte imot, blir delvis oppveid ved omfanget og kvaliteten av hans biologiske observasjoner. Ovenstående karakteristikk er ikke Aristo­ teles’ egen feil, for det verdifulle bidrag han ytet til dyras klassifikasjon og anatomi har bare vært gjenstand for sparsom oppmerksomhet helt opp til våre dager, da det ikke lenger kunne være til noen hjelp. I biologien er ideen om en endelig årsak langt mer plausibel, da den gir uttrykk for en vellykket tilpassing til omgivelsene - «Åh, bestemor, for noen svære tenner du har!» «Desto bedre er de til å ete deg med, lille venn!» Den store stygge ulven var en perfekt aristoteliker og ingen dårlig økolog. Ikke desto mindre har de endelige årsaker hatt en slø­ vende virkning også på biologien. Alt som krevdes var å gjette seg til et organs eller en organismes hensikt. Grunntanken i Aristoteles’ biologi går ut på at alle ting i naturen streber mot å nå den høyest mulige grad av perfeksjon, og at dette oppnås i forskjellig grad. Dette fikk Aristoteles til å sette opp en naturens rangorden med mineralene nederst, så kom plantene, dernest mer og mer perfekte dyr og endelig mennesket på toppen.2-58 Denne rangorden kunne tenkelig innebære en utvikling, men Aristoteles var overbevist om at ingen ting i verden egentlig forandret seg, og at artene for tid og evighet måtte forbli fikserte utgaver av fullkommenhet eller ufullkommenhet. Han var faktisk langt mer tilbøyelig til å betrakte dyret som et ufullstendig menneske, og fisken som et ufullkomment dyr, enn omvendt. Hans umåtelige autoritet - bidro - sammen med skapelsesberetningen til å skyve utviklingstanken til side i mer enn 2 000 år. Ideen om fullkommenhetens forskjellige grader ble også brukt på en annen måte - den rettferdiggjorde troen på at en del mennesker fra naturens side var herrer og andre slaver. Om slavene var så unatur­ lige at de ikke forsto dette, rettferdiggjorde det naturligvis kriger for å gjøre dem til slaver.

205

Stoff og form

Forestillingen om herre og slave, orden og underordning, preger hele Aristoteles’ tankegang. Dette gir han uttrykk for i sin tillemping av Platons idealer, den dualistiske forestilling om stoff og form. Stoff er noe grovt og udifferensiert, formen er påtvunget det gjennom ånd (nous). Det groveste stoffet er i stand til å anta en hvilken som helst form. Potensielt bærer det alle former i seg. Formen representerer en vilje til fullkommenhet som ikke alltid oppnås. Når f.eks. en statue blir laget, er stoffet passivt og medgjørlig inn til et visst punkt, men det blir undertiden gjenstridig, som når det ødelegger hammeren eller på annen måte motsetter seg å godta den form billedhoggeren ønsker å påtvinge det. På grunn av de gjenstridigheter som preger stoffet, er intet i den jordiske verden perfekt, hver eneste ting har sine tilfeldige trekk der stoff og slump har forpurret den rasjonale hensikt. Substans og essens

Aristoteles’ former skiller seg ut fra Platons idealer ved at de ikke er universelle, den enkelte form gjelder bare et enkelt dyr, en enkelt ting. Med Aristoteles’ terminologi er formene substansielle. Ordet substans hadde for Aristoteles en helt annen betydning enn det har i den moder­ ne vitenskap. Det er en metafysisk egenskap som gjør en ting til det den er og ingenting annet. For å gi plass til en viss grad av forandring samtidig som individualiteten bevares, er det en essens knyttet til hver substans. Substansielt har et menneske to bein, men de utgjør ingen del av dets essens, for det kan miste det ene eller begge to uten dermed å opphøre å være menneske. Ideene om essens ogpotensialitet er biolo­ gisk i sin karakter, idet de uttrykker de nedre og øvre begrensninger for hva et individ kan nå. Ved den nedre grense kan det akkurat eksistere, ved den øvre utfolder det alle sine muligheter. Ideen om potensialitet åpner veien for forestillingen om en utvikling av formene fra det ufullkomne til det fullkomne. Det fullkomne tenkes alltid i tråd med Parmenides og Platon som noe opphøyet og uforander­ lig. Alle ting som lever er følsomme og forgjengelige. Over dem står de himmelske legemer, følsomme og uforgjengelige, over dem igjen står den fornuftsbestemte sjel, som er ufølsom og uforgjengelig, og over alt annet står Gud, den mest uforanderlige av alle substanser og derfor også den mest virkelige, den som mest fullstendig realiserer sitt poten­ sial. Menneske og Gud

Kronen på Aristoteles’ verk var således dets utvidelse til å betrakte mennesket som et sosialt dyr, zoon politikon, med Gud stående over 206

55. Aristoteles’ beste personlige bidrag til det vitenskapelige arbeid var innen biologien: i første rekke hans omhyggelige studier av enkelte sjødyr og av bier og deres sykdommer. Biavl hadde atskillig betydning under antikken, for det var fra honning de fikk sine søtningsstoffer. Vergil skrev om biavl i Georgica, og denne kopperplaten ble brukt til å illustrere en utgave som kom i det syttende århundre.

207

seg. Om en holder seg til Philolaos’ doktrine skal mennesket romme tre sjeler eller ånder: den vegetative sjel, den animalske sjel og den fornuftsbestemte sjel eller nous. Den siste er det bare mennesket som har. Hensikten med hver enkelt sjel, dens bevegende kraft, var å strebe etter sin egenfullkommengjørelse, den vegetative sjel sto for vekst, den animalske for bevegelse og denfornuftsbestemte for kontemplasjon. Den fornuftsbestemte sjel nærmet seg sin fullkommengjørelse ved å strebe etter noe enda mer fullkomment, og det kunne bare være Gud, som beveger hele universet uten selv å beveges, samtidig sentrum og grense for Aristoteles’ metafysikk. Higen og kjærlighet kan bare rettes oppad: «Vi må nødvendigvis elske det høyeste når vi får øye på det,» som slaven må elske sin herre, kvinnen sin ektemann og mannen sin Gud. Kjærlighet nedad kreves ikke. Det var denne teosentriske kon­ klusjon som gjorde Aristoteles så dyrebar for middelalderens skolasti­ kere og hjalp dem til å overse motsigelsen mellom hans filosofi og Bibelens skapelsesberetning. Vurdert i sin helhet er det filosofiske system hos Aristoteles en storslagen og vidtfavnende rasjonalisering av den noenlunde velbergede borgers erfaringer og holdninger. Det kunne bare utarbeides av et intellekt som kombinerte en enorm flid med en urokkelig tro på seg selv. Dets geni lå ikke i noen enkelt del. Bortsett fra en del personlige biologiske utforskninger, var det ingen ting originalt; men det var hentet fra de beste folk. Det virkelige geniale ligger i verkets rike mangfoldighet, den gjennomførte orden, den enhet som ble tilført hele systemet gjennom hans logikk. For å oppnå denne mangfoldighet gjorde Aristoteles en ting til som ga de rikeste løfter for framtiden. Istedenfor å gjøre alt arbeidet selv eller bare drøfte det med sine kolleger, slik det var vanlig ved Akademiet, organiserte han forskning. I Lykeion, som antagelig ble støttet av Alexander, samlet de unge menn omkring Aristoteles’ informasjon om nær sagt alt mulig, fra litteraturens sosiale og naturlige former, til byenes forfatninger, fra dyr og planter til stein. De av resultatene som fremdeles er bevart, utgjør den mest verdifulle og systematiske kunn­ skap om gresk liv og tenkning. På samme måten som Akademiet er universitetets opprinnelse, er Lykeion opprinnelsen til forsknings­ instituttet.

Aristoteles’ innflytelse Som vi skal få se i neste avsnitt (4.7) var følgene av Aristoteles’ forskningsmetoder at hans egne konklusjoner ganske snart ble under­ gravd eller forkastet, blant dem hans hovedtese om den endelige årsak. I virkeligheten var hans synspunkter på mange emner foreldet før han framsatte dem. Hans enorme innflytelse på arabisk og middelaldersk tenkning utviklet seg trass i, eller kanskje heller på grunn av, disse 208

begrensninger. De finere utviklingstrekk ved gresk vitenskap gikk nesten fullstendig tapt, eller ble ikke verdsatt før renessansen, som for eksempel Arkimedes’ verk. Dette var ting som bare kunne forstås av meget skolerte og drevne lesere, som det ikke var lett å finne i den mørke middelalder. Men når det gjaldt Aristoteles’ verker så krevde de ikke, eller lot ikke til å kreve, mer enn alminnelig sunn fornuft for å bli forstått, selv om det var litt av en jobb å komme gjennom dem. I likhet med Hitler fortalte Aristoteles aldri noe annet enn hva de allerede selv trodde. Ingen eksperimenter eller apparater trengtes for å kontrollere hans observasjoner, ingen problematisk matematikk for å utlede slut­ ninger av dem, ingen mystisk intuisjon for å fatte noen indre betydning. Det er sikkert nok at Platon appellerte mer til fantasien og hadde mer moralsk glød; men Aristoteles forklarte at slik folk kjente verden, nettopp slik var den. I likhet med Monsieur Jourdain i Moliéres Den adelsgale borger hadde de alle vært filosofer uten å være klar over det. Så lenge verden fortsatt var den samme, ville Aristoteles strekke til, men som vi vil få se, forble den ikke den samme.* Når en betrakter dem samlet, markerer de tre store filosofer i Athens nedgangstid en absolutt stans i den utvikling av ideer som hadde tatt til med de joniske filosofer. Da den sosiale orden ikke lenger kunne utvikle seg, ble også tanken på forandring og utvikling i naturen forka­ stet. Filosofien var ikke lenger progressiv, og som en del av en samlet reaksjon kunne den heller ikke forbli materialistisk. Plassen ble over­ tatt av en idealisme som enten fikk en mystisk form etter Sokrates og Platon eller fulgte Aristoteles’ konformistiske skjema. Filosofiens lære gikk ut på å godta livet som det var, det eneste tilbud til den som fant det uutholdelig, var at lidelsen som en del av naturens store orden var uunngåelig. Den slags filosofi var langt på vei blitt en religion, en religion bare til gagn for de øverste klasser.

4.7 Alexanders rike

Hellenistisk vitenskap

At utviklingen av de allmenne filosofiske ideer stanset opp, betydde ikke at den praktiske vitenskap tok slutt. Det viste seg faktisk å bli en stimulans for den. En kan slå fast at ingen store og omfattende forsøk på å mestre naturens og samfunnets problemer ble gjort i den tid som ligger mellom Aristoteles og Bacon og Descartes, for verken middelal­ derens skolastikere eller araberne var den førstes likemenn, eller ville gi seg ut for å være det. Det er likevel et faktum at de fleste enkeltresultater innen gresk matematikk, astronomi, mekanikk og fysikk skriver seg fra den tid som fulgte, den aleksandriske eller hellenistiske viten­ skaps epoke. Det som manglet var bare den orginale tenkning. Grun14.

209

56. Alexanders erobring av Det nære østen hadde forgreninger like til India og førte til vid utbredelse av hellenistisk kultur. Makedonieren var en militær leder av ypperste klasse, men hans erobringer ble støttet av interne stridig­ heter i mange av de land han underla seg. Denne mosaikk fra Pompeii, nå i nasjonalmuseet i Napoli skildrer slaget mellom Alexander og Darius.

nen kan ikke være de naturlige anlegg, de seinere grekere var minst like begavet som de tidligere. Det er på det sosiale felt en må søke, i vilkår som kan hemme den allmenne skapende aktivitet og samtidig opp­ muntre til arbeid på enkeltområder og befordre anvendelser på det praktiske felt. Den store politiske og økonomiske forandring som skjedde i løpet av det første hundreår etter Athens fall, var den forening av uavhengige rivaliserende byer som ble påtvunget dem av nye store fastlandsriker, som imidlertid hentet sin kultur i det vesentlige fra de samme kilder. I hvor høy grad denne forandring var høyst betimelig, viste seg ved det umiddelbare hell som fulge Filip av Makedonia og Alexander. Byene var blitt altfor svekket av indre klassekamp og splittet av gjensidig rivalisering til å kunne yte noen effektiv motstand. Den nye typen av veltrente og godt utstyrte leietropper kunne rykke fram hvor de ville. Det gamle perserrikets tvangsutskrevne soldater, for det meste utrente bønder ledet av adelsmenn, var ingen ting å sette opp mot dem, uansett hvor tallrike de var. Den greske sivilisasjonstype som makedonerne ganske enkelt over­ tok, viste seg også på alle andre måter overlegen overfor de eldre sivilisasjoner som den fortrengte. I teknikk, i organisasjonsevne, i

210

kunnskap, i kunst, overalt hvor disse ting kom til syne, var det den greske måten å gjøre tingene på som satte seg igjennom. Greske kjøp­ menn og administrasjonsfolk fulgte med hærstyrkene, og byer av gresk type ble anlagt, selv om det ofte bare var et fåtall grekere der. Den første og mest berømte er Alexandria i Egypt og den fjerneste Alexand­ ria Eschata (Kojand) i Afghanistan. Og den greske innflytelsen stoppet heller ikke der; den spredte seg langt utover grensene for Alexanders rike. I Det fjerne østen ble virkningen svekket på grunn av avstanden, men det første indiske riket, grunnlagt av buddhisten Asoka, var et resultat av Alexanders tokt; og en del av gresk kunst, filosofi og vitenskap spredte seg med buddhismen så langt som til Kina. Omtrent på samme tid foregikk det en analog, men helt uavhengig bevegelse i området. I 221 f.Kr. grunnla herskeren av den halv-barbariske Chinstaten med våpenmakt det første kinesiske rike av jernaldertypen, og tok selv navn etter den første legendariske keiser Hwang Ti. Skjønt hans dynasti ikke kom til å vare, gikk rikets enhet seinere aldri tapt for lang tid ad gangen. Gjennom hele den klassiske tid grenset det høyt siviliserte Han-riket opp til Persia og India. I Vesten hvor det var mindre av lokale kulturer å fortrenge, ble den hellenistiske innflytelsen langt større. De latinske klan-medlemmene ble raskt hellenisert, delvis under innflytelse av den bykultur som var blitt utviklet av etruskeme, som selv var kommet fra Asia, og delvis påvirket av kystbyenes greske kolonister. Etter fordrivelsen av byens etruskiske konger, kom Roma til å bli mektigere enn alle andre byer, og etter en stormfull indre politisk historie framsto en plutokratisk repu­ blikk, som siden i Det romerske rikes skikkelse kom til å dominere hele området. Den hellenistiske by, og de makedonske riker

Hellenistiske byer var på mange måter forskjellige fra de greske, som hadde vært deres forbilder. For det første ble det til de klassetrekk som allerede var virksomme, føyd et rasemessig og kulturelt skille mellom den gresktalende embets- og handelsklassen og den opprinnelige be­ folkning. Selv om denne befolkning i sør og øst var undertrykt politisk, visste de at de hadde sin egen kultur som var langt eldre enn den greske, og på ingen måte denne underlegen. Og selv om splittelsen ble mildnet med tiden, besto den helt til slutten av den klassiske tid, da de gamle kulturer befestet sin stilling i en ny religiøs form. (1.3,5.4) Hertil kom at disse byene ikke var uavhengige, de utgjorde deler av riker som fulgte på hverandre, Egypts ptolemeiske, Syrias antiotiske og de forskjellige lilleasiatiske og greske rikene. Skjønt det bare var delvis, innebar dette et tilbakefall til de gamle rikers tilstand med en guddommelig konge, et hoff og en hær, som opprinnelig var makedonsk, men etter hvert ble fylt med utskrevne eller leide soldater fra alle kanter. Enten det var under 211

tyranniske, eller kanskje enda verre, under svake konger at borgerne møtte sine lidelser, var det svært lite de kunne gjøre med det. De virkelige beslutninger ble truffet ved hoffet eller på slagmarken. Folk konsentrerte seg derfor om å tjene penger og nyte livet, mens de fattige, den innfødte befolkning og slavene holdt ut så godt de kunne. Følgen var en oppsplitting av samfunnet i et omfang som aldri tidligere i menneskets historie. Borgerne hadde mulighetene til å utvikle en høyst eksklusiv og overlegen kultur, men den var fra begynnelsen av dømt til å bli steril. Godtagelsens filosofi Det lar seg ikke benekte at hellenismens spredning skjedde på bekost­ ning av dens indre kulturelle utvikling. I kunst, drama, litteratur og politikk, ble de greske landevinninger, i første rekke Athens, så å si lagt på is. Gode modeller ble kopiert i den litt overdrevne og sentimentale hellenistiske stil; kommentarer og kritiske arbeider florerte, men ingen ting virkelig stort og nytt ble skapt. Innen filosofien var det ingen egentlige arvtakere til Demokrits, Platons og Aristoteles’ skoler. I virkeligheten ble filosofien, som alle­ rede var blitt løsrevet fra vitenskapen, også fra Alexanders tid løsrevet fra det politiske liv, og den ble nesten utelukkende en morallære. Borgerne kunne nå berike seg, men de hadde ingen andel i statens styre uten gjennom gunstbevisning fra hoffets side. Filosofien var opptatt med å få det politiske avmektige mennesket til å forsone seg med livets uvissheter i en økonomisk utrygg verden herjet av krig. Kynikerne og skeptikerne trakk på skuldrene. Stoikerne vårtet opp med sin overlegne likegyldighet basert på overbevisningen om dydens iboende verdi, og troen på en verden styrt av en uforanderlig skjebne som stjernene bestemte over. Epikureerne formante menneskene om å gjøre det beste ut av livet, praktisere dyd som den sikreste vei til glede, og ikke bekymre seg om de guder som levde høyt hevet over denne verden av virvlende atomer.2-4 Den antikke verdens filosofi kom til å løpe ut i gnostikernes og ny-platonistenes mystikk, og det siste ekko av dens gamle stemme kom til å bli Boéthius’ bok om filosofiens trøst, De consolatione philosophiae, ved slutten av en æra og innledningen til en ny. Samlet representerte filosofene noe som kanskje ellers burde kalles den kultiverte overklassens religion. De var faktisk i stand til å skaffe til veie det intellektuelle språk hvori de lavere klassers mer primitive, men også langt mer vitale religioner kom til uttrykk så snart de hadde kommet til makten.

212

Hellenistisk vitenskap Det eneste unntak fra det alminnelige intellektuelle forfall gjennom noen århundrer var utviklingen av naturvitenskapen. I visse retninger, særlig innen matematikk, mekanikk og astronomi, var det et merkbart utbrudd av skapende tanker. Det var i det vesentlige de økonomiske og tekniske konsekvenser av Alexanders erobringer som lå til grunn. Ved at veien for gresk handel ble åpnet til en verden av langt videre utstrek­ ning enn før var kjent, ble det skapt et nytt marked som for en tid mildnet den greske bystats kroniske økonomiske krise: underforbruket som følge av de fattiges og slavenes elendige vilkår. Eksportmarkedet for manufakturens varer var fremdeles klassemessig begrenset: det ble bare produsert varer for velstående husholdninger - siselert sølv, ke­ ramikk, blåst glass, fargede tøyer, papyrus, tekstiler i kunstferdige mønstre - men markedet var stort nok til at varer kunne produseres i en viss mengde. Dette førte til et oppsving for vareproduserende byer som for det meste sysselsatte lønnsarbeidere som var holdt nede av konkur­ ransen med slavene. Store områder som var underlagt samme regime la samtidig forholdene til rette for en begrenset sjøfart basert på nødvendighetsartikler, først og fremst korn til føde for denne befolkning som ikke var knyttet til jordbruket. I sin tur førte dette til tekniske forbe­ dringer, ikke bare innen manufakturen, men også i landbruket, der slavegjenger nå ble brukt i større omfang. Slike forbedringer var hers­ kernes sak og dermed ble det en oppgave for deres vitenskapelige rådgivere. Et annet og mer presserende behov for ny teknikk skyldtes de nesten uavbrutte kriger mellom de forskjellige riker, her krevdes det stadig mer kompliserte redskaper. De makedonske herskere i de helle­ nistiske riker var i motsetning til sine etterfølgere romerne, fostret i glansen som omga den greske lærdom; de ikke bare tillot den, de oppmuntret den i alle sine forgreininger. Det ble i større grad gresk vitenskap enn litteratur eller filosofi som kom til å nyte godt av dette.*

Museet i Alexandria

En må bestemt kunne si at den greske vitenskaps store bidrag til seinere tiders forskning skriver seg fra virksomheten i den første hellenistiske eller aleksandriske perioden (330-200 f.Kr.) Dette gjelder først og fremst selve Alexandria, den viktigste av alle byer i det riket som ble styrt av Alexanders etterfølgere - ptolemeeme. Gresk vitenskap kom her i direkte kontakt med de problemer og den teknikk og vitenskap som hørte til de gamle asiatiske kulturer, ikke bare den egyptiske og mesopotamske, men til en viss grad også den indiske. Og for første gang i historien møter vi her et gjennomtenkt og bevisst forsøk på å organisere og subsidiere vitenskap. Museet i Alexandria kom til å bli det første statsundersøttede forskningsinstitutt, og selv med en beskje213

den kunstnerisk, litterær og tilmed filosofisk produksjon, når en ser bort fra oppbevaringen av antikke tekster, bidro det mer til vitenskapen enn noen annen enkelt institusjon før eller kanskje også siden har gjort. Når en foretar en samlet vurdering av det vitenskapelige arbeid som Museet og dets tidligere medarbeidere og korrespondenter i resten av den klassiske verden, som f.eks. Arkimedes utførte, var det mer spe­ sialisert enn noe som tidligere hadde vært gjort - eller kom til å bli gjort i de følgende 2 000 år. Dette kom i enda høyere grad til å gjenspeile den greske borgers isolasjon. Den vitenskapelige verden var nå så stor at den kunne sørge for en liten veltilpasset élite, i stand til å ta imot arbeider innen astronomi og matematikk som var så spesialisert at selv ikke den middels utdannede borger kunne lese dem, og som folk lenger nede på rangstigen så på med en blanding av ærefrykt og mistenksom­ het. Det ble dermed mulig for vitenskapsmennene å gi seg i kast med kompliserte og raffinerte resonnementer, og stimulert av gjensidig kritikk kunne de gjøre betydelige og raske framskritt. Disse framskritt var samtidig høyst usikre. Hele den vitenskapelige innsats var av­ hengig av en opplyst stats beskyttelse. Når den ble borte, falt dette lærdommens byggverk stort sett sammen, og uten levende røtter utenfor de store byer, ble den for det meste glemt, selv om den riktig­ nok etterlot seg noen få fundamentalt viktige skriftstykker som under renessansen ble brakt fram i lyset igjen. I sine hovedtrekk fulgte den aleksandriske vitenskap i fotsporene etter Aristoteles og hans skole. Museet kan faktisk betraktes som en egyptisk utløper av Lykeion, og på grunn av den rikelige tilgang på midler kom det i løpet av noen få år å stille moderinstitusjonen i skyggen. Den mest allsidig kvalifiserte av de hellenistiske vitenskaps­ menn, Strato, ca. 270 f.Kr. underviste både i Alexandria og Athen, og han var den siste betydningsfulle leder av Lykeion. Forskningen ved de to institusjonene kom likevel ikke til å rekke over hele bredden av Aristoteles’ veldige program. Hans biologiske og sosiologiske interesser ble ikke utviklet videre, når en ser bort fra hans umiddelbare etterfølger, Teofrast, som innen botanikken betydde hva Aristoteles hadde gjort innen zoologien og som begynte en deskriptiv mineralogi som, selv om den var uferdig, ikke ble vesentlig forbedret på 2000 år. Det var særlig fysikk med dens forgreninger i astronomi, optikk og mekanikk som ble studert intenst. Istedenfor Aristoteles’ fordypelse i logikk, ble det en rask utvikling av matematikk etter Platons retningslinjer. I tråd med dem var man mest opptatt med de ideelle formers iboende skjønnhet og nødvendigheten av å overføre dem på en verden som bare lar seg observere. På de lavere trinn kunne metoden likevel brukes til å skaffe mer nøyaktige astronomiske beskri­ velser og bringe mekanikk, pneumatikk og hydrostatikk ned på de eksakte vitenskapers plan. Med de ideelle arbeidsvilkår, de forbedrede instrumenter og ekspe214

rimentenes omfang ble Platons og Aristoteles’ mer unyanserte intui­ sjoner snart et tilbakelagt stadium. Teleologi, doktrinen om tingenes naturlige plass og de endelige årsaker, ble avvist sammen med Aristo­ teles’ bevegelsesteori som gjorde et vakuum umulig. En god del av Demokrits atomteori, som de athenske filosofene så ettertrykkelig hadde forkastet, ble igjen godtatt. Første trinn i nedbrytningen av en filosofi som middelalderen kom til å oppfatte som antikkens, var langt på vei unnagjort ved begynnelsen av tredje århundre f.Kr. Boyle ville ha funnet seg helt på linje med Stratos synspunkter. Men han fikk aldri kjennskap til dem. Når en ser bort fra matematikken er den hellenis­ tiske tids progressive tanker stort sett gått tapt. Grunnen til dette er allerede berørt. Det var den effektive isolasjon de befant seg i, viten­ skapsmennene i Alexandria, Athen og Syrakus - sosialt og ideologisk. De var ikke lenger filosofer. I følge Cicero skal Strato ha «forkastet etikken, som er den nødvendigste del av filosofien og viet seg til utforskning av naturen». De drev derfor bort fra de interessenes hovedstrøm som i disse krise- og forfallstider gikk i retning av individets indre verden. Deres avanserte synspunkter ble ikke ført videre utover, og ser en bort fra astronomi, der det fremdeles var bruk for viten­ skapsmenn til tidens mer begrensede oppgaver, i første rekke astrologi, ble de glemt, mens Platons og Aristoteles’ mer snusfornuftige og uvitenskapelige synspunkter ble tatt omhyggelig vare på. Hellenistisk matematikk: Euklid

De matematiske og fysiske vitenskaper ble i den hellenistiske verden dyrket med sikte på to formål, det akademiske og det praktiske. Det akademiske, som selvsagt ble stilt høyest, rettet seg mot matematikken og førte til en utvidelse og systematisering av en gren - geometrien. Tallmessige beregninger ble avgjort sett på som noe ringere og når det ble bruk for dem, ble de maskert som geometri. Men her ble det oppnådd solide og beundringsverdige resultater. Arkimedes anvendte og forbedret Eudoxos (1.2., 4.5) metoder til bestemmelse av jfs verdi med fem desimaler - den praktiske kvadratur av sirkelen - og til å finne formlene for kulers, sylindres og enda mer kompliserte legemers volum og flatemål. Dette var faktisk begynnelsen på infinitesimalregningen som i Newtons hender kom til å revolusjonere fysikken. Det foregikk et omfattende studium av annengradskurvene for å løse de klassiske og unyttige problemer om tredeling av vinkelen og fordobling av kubusen. Av langt større blivende betydning var de resultater som knyttet seg til Appolonios fra Pergas studium av kjeglesnittene (ca. 220 f.Kr.) ellipsen, parabelen og hyperbelen - som var blitt oppdaget av Menaikhmos ca. 330 f.Kr. Hans arbeid var så fullstendig at det kunne overtas av Kepler og Newton nesten 2000 år seinere for å utlede de egenskaper som forklarer planetenes baner. 215

Av enda større betydning enn de enkelte resultater var den systema­ tisering av matematikken som en kom fram til i den hellenistiske tiden. Logisk kombinasjon av teoremer var kjent tidligere (1.2., 4.5) - i virkeligheten er logikken hos Aristoteles en kopi i ord av den geomet­ riske bevisførsel. Det var likevel ikke før Euklid (ca. 300 f.Kr.) at en stor del av den matematiske viten ble føyd sammen til et system av deduksjon fra aksiomer. Verdien av dette for matematikken var bety­ delig, noe som framgår av det faktum at Euklid fremdeles på en eller annen måte legges til grunn for undervisning i geometri. Når det gjelder fysikken som vitenskap, er verdien mer tvilsom, det ble i overdreven grad lagt vekt på bevisets rang i forhold til oppdagelsen, og på den deduktive logikk basert på selvinnlysende prinsipper i forhold til in­ duktiv logikk basert på observasjoner og eksperimenter. Geometriens suksess holdt tilbake utviklingen av algebra, det samme gjorde det meget enkle greske tallsystemet. Et delvis unntak danner Diofantos’ arbeid med likninger ca. 250 e.Kr. Dette arbeid, som kom seint, viser tydelig den innflytelse som ble øvd av de samtidige babylonske og kaldeiske matematikerne.*

216

l&crdcmaitømm pertpi/ ZX piindpø* p (c ftcufi;-? pmo oc oifftnv a. u b m; 1 ?? an en rxutpU qiråfotiuil inne Cfnctns dWuius ps nédl.Glinra dl tumtimeartmdem. løgtmdo fine Laamdtncan^qnidécy/Unn trømrarø Itbuopueta^Glmareaa é ab vno puerø od alm bacmlltma drté/ liø i qiranttarcø Ihas vrruq^eø^rca ptcnø.Gøupfiacø c q logitndtne \ lati ttidme ah byxtn^crmi quidé fut linte. G ^npfkkø plana c ab vna Ima ad a / lu crtéliø i crrrcmitatcø luaø rcaptCG G^liignliiø planusc osar» lincaro ab rernrø -xaauørquar cxpålio c Inp lb^/ haé appticanoqs n$ tnreera. GxSnadø autonguimn prince bae hnre rare rccnltne® aø:noarcu/ It é figiira plana reaa hirca 1 parre are» teréne ptaa: lontaroi / løqmdé autmaio? aurmmo:. C^ccnknccftgurefacqreenølp neie cdoncnr qBaruq»cdatrilarcreqmb‘’r€Ctm linete: quedi ^ic^aiUfrjf qnadnlotereq qrøøarcenshncis.qdainUilatcre qoc plunbns q^quarao: reetishrøsconancnf. rho(p)-tegnet som var sammensatt av de første to bok­ staver av det greske ord for Kristus (Xpzotos). Disse monogrammet er tegnet etter funn i en svært tidlig kristen kirke: de to til h. inneholder også en alpha og en omega - en hentydning til teksten «Jeg er begynnelsen og slutten».

233

67. Noen seinere klassiske lærde søkte tilflukt i kirken, og korset, det frem­ ste symbol for kristendommen, fremsto i mange former. Dette keltiske kors ved Iona skriver seg fra det tiende århundre.

som hørte sammen med den forhatte overklasse-staten en vederstyg­ gelighet; luksus, kunst, filosofi og vitenskap, alt sammen var tegn som viste veien til helvete. Augustin og Ambrosius som gikk veien fra gudløs lærdom til hellig nonsens, var like mye en del av denne beve­ gelsen som den munkeanførte mobben som steinet Hypatia, en av de siste greske matematikerne. Først etter at hele den klassiske verden var ødelagt ytterligere, som i Vesten, eller gjort harmløs som i Østen, kunne kirken tillate seg en begrenset verdslig vitenskap, og det bare gradvis og nølende. Hvordan det skjedde skal fortelles i neste kapit­ tel, som vil følge utviklingen av nye sivilisasjoner fra ruinene av den 234

klassiske verden. Her vil en også kunne finne en redegjørelse for kri­ stendommen, som skjønt den oppsto av den klassiske sivilisasjon, var et produkt av folkelig motstand mot alt hva denne sto for og med rette hører til samfunnets neste utviklingstrinn. Trass i motstanden mot den klassiske kultur ville det være absurd å klandre kristendommen for dens forfall og undergang. Den var et symptom snarere enn en årsak. Mystikken, absurditeten, forvirringen og forfallet i den seinere klas­ siske tid var et produkt av det sosiale og økonomiske sammenbrudd av den plutokratiske slavestaten. Med Aristoteles ville en kunne si at den forfalt til korrupsjon, etter kinesiske språkbruk kunne en si at den hadde uttømt sitt himmelske mandat. Selv om det romerske herre­ dømme i Konstantinopel skulle komme til å vare enda et tusen år, hørte dette riket til en ny tidsalder. Barbarene Sluttfasen i oppløsningen av den klassiske sivilisasjon tok en annen form i de tidligere siviliserte og helleniserte østlige deler av keiserriket enn i det forholdsvis nylig erobrede Vest, hvor byliv var en fremmed import og landsbygda fremdeles var hedensk. Østen absorberte sine barbarer. Bylivet opphørte aldri og førtes videre med knapt noe av­ brekk til de islamske kalifers herredømme, og til de (langt mer greske enn romerske) bysantinske keisere. De nye statenes struktur var ikke den samme som de gamles, men handel, kultur og lærdom ble bevart og for en tid strålende fornyet. I Vesten kom det til noe i retning av et alminnelig økonomisk sam­ menbrudd, noe som de invaderende barbarer dro fordel av. Barbarene var ikke selv ansvarlige for dette økonomiske sammenbrudd. Så langt fra å invadere keiserriket, ble de i første omgang innført som leiesol­ dater, slaver og livegne, stort sett for å avhjelpe den knappheten på arbeidskraft som de romerske jordeieres og skatteoppkreveres dre­ pende utbytting allerede hadde sørget for. En ting til, når det gjaldt matproduksjon i de tett skogkledte landene i vest og nord, hadde den romerske teknikk ikke utviklet seg særlig. Det kan neppe være tvil om at barbarenes egen jordbruksteknikk var bedre enn den som fantes hos de romere de erstattet. I det minste var de i stand til å dyrke den fruktbare men tungdrevne jorda som romerne hadde latt ligge brakk. I Britannia for eksempel, dekket de romerske jordeiendommene bare en brøkdel av det land som ble okkupert og effektivt dyrket av de he­ denske sakserne.* (1.3., 6.1)

Tap av organisasjon og teknikk Det som gikk tapt under den barbariske invasjon av Vest-Europa var hele den kultur som var avhengig av materiell organisasjon i stort

235

omfang. Bruer, veier, akvedukter, vanningskanaler, alt sånt forfalt og forsvant i stor utstrekning. Det samme skjedde med standard-produkter som pottemakervarer fra noen få sentrale fabrikker. Den ene­ ste finere teknikk som overlevde og blomstret var framstillingen av transportable gjenstander i finere metallarbeid til utsmykking og vå­ pen. Ved at byene mistet sin lesekyndige klasse av velstående folk med deres husstander, ble det lite igjen av filosofisk tradisjon, og knapt nok noe som kunne kalles vitenskap. Senklassiske lærde søkte tilflukt hos kirken, som for eksempel Gregor fra Tours eller Paulinus fra Nola, eller de gikk som Boéthius i de barbariske kongers tjeneste, eller de søkte tilflukt på sine landeiendommer, som Ausonius (ca. 310-395 e.Kr.). Det ble likevel så meget tilbake av den klassiske kul­ tur i Europa at den kunne gis nytt liv, befridd for det meste av de begrensninger som rådde i Romerrikets dager. I Venezia, i Salerno og i det fjerne Irland fantes det kilder som ga en frisk og orginal middelalderkultur muligheter til å blomstre og til på nytt i det tolvte århundre å møte den strøm som hadde flytt gjennom de islamittiske Østen.3-43.47_9

4.9 Arven etter den klassiske verden

Denne boka behandler vitenskapens innflytelse på historien, først og fremst handler den om hvordan livet den gang og seinere er blitt på­ virket av den klassiske verdens naturvitenskap. Dette kapittel vil vise noe av det vitenskapen betydde og førte til i det greske by-liv. Vi blir gjeme så fascinert av grekernes intellektuelle og artistiske begavelse at vi vanskelig innser at det langt mer var deres ytre omgivelser enn de praktiske og materielle realiteter i deres liv, som ble påvirket av deres kunnskaper og dyktighet. Den skjønnhet som preger de greske byer, deres templer, statuer og vaser, raffinementet i deres logikk, mate­ matikk og filosofi, gjør oss blinde for det faktum at levemåten for folk flest i de siviliserte land, da det romerske keiserriket brøt sammen, stort sett var som den hadde vært 2 000 år tidligere, da den gamle bronsealder-sivilisasjonen brøt sammen. Jordbruk, mat, klær, boliger, var ikke blitt bedre i vesentlig grad. Når en ser bort fra en beskjeden forbedring når det gjaldt irrigasjon og veibygging, og nye stilarter i monumental-arkitektur og byplanlegging, fikk den greske vitenskap liten anvendelse. Dette er ikke overraskende. For det første var det ikke for å tjene den slags formål, som de foraktet, at velstående borge­ re støttet vitenskapen; for det annet ville det ikke med den beste vilje av verden ha vært mulig å få særlig praktisk nytte av en vitenskap som i den grad var begrenset og kvalitativt bestemt. Med sin mangel på eksperimentell fysikk og presisjonsmekanikk kunne den greske ma­ tematikk, uansett hvor elegant og komplett den var, bare brukes til å

236

få praktiske formål. Om en ser bort fra astrologiske profetier var ho­ vedresultatet av den strålende greske astronomien en god kalender og en del ikke særlig gode kart. Så lenge det manglet skip og motiv til å legge ut på det åpne hav, eksisterte knapt nok navigasjonskunsten, det store utklekningsfelt for anvendt astronomi. De øvrige naturvitenskaper omfattet ikke stort mer enn vidløftige kataloger - som f.eks. Plinius’ store Naturhistorie2-69 - med observa­ sjoner som smeder, kokker, bønder, fiskere og leger hadde vært sammen om. Hvor vitenskapen fikk slippe til, var det for å gi plass til naive og mystiske teorier, basert på elementer eller innfall som bare kunne forvirre og forstyrre oppfatningen av naturen. Grekernes sosialvitenskaper fikk mer direkte konsekvenser, men nettopp fordi det var forholdene i en bystat de angikk, ble de uanvendelige når disse vilkårene forandret seg (4.7., 12.2). I motsetning til vitenskapen greidde teknikken seg lenger og den tapte mindre. Ser en bort fra an­ legget av veier og akvedukter som var avhengig av et stort omfang, ble teknikken faktisk ført videre i det vesentlige uendret, selv om den nok i praksis kunne bli redusert og forenklet, i det minste i Vest. Innenfor rammen av den sivilisasjon hvor den ble til, kunne den klassiske kultur ikke få virkeliggjort sine fulle muligheter. Som vi alle­ rede har sett, førte de sosiale og økonomiske begrensninger som var en del av et slaveeier-plutokrati, til blokering av mulighetene ved et­ hvert vendepunkt. Den greske vitenskaps virkelige bidrag kom til å hø­ re framtiden til, noe som bare ble mulig i den grad den klassiske kul­ turs spirekraftige elementer kunne bevares og videreføres. Så selv om den klassiske sivilisasjon ikke hadde den nødvendige kraft til å redde seg selv, hadde den til alt hell prestisje nok til å sørge for at i det minste noe av det den hadde skapt kunne unngå glemsel og siden gi grunnlag for ny vekst. Det som hadde skjedd i denne perioden, var at sivilisasjonen ved hjelp av hellenistisk og romersk maktutøvelse ble utbredt fra Atlan­ terhavet og helt til det hinduistiske Kush. Prestisjen som hadde fulgt med disse store rikers maktutfoldelse og kultur, kom til å holde seg atskillig lenger enn deres politiske innflytelse. Også etter at den opp­ rinnelige impuls hadde utspilt sin rolle, bidro den til utbredelse av hellenismens ideer, metoder, stilarter og teknikk i et langt større om­ råde. I Østen, i Sentral-Asia, i Kina og i India, overalt kunne en merke hvordan dens innflytelse blandet seg med de gamle, opprinnelige kulturer; i Vesten bidro den tapte lærdommens prestisje til å temme Europas barbarer. Det aller viktigste som er bevart fra den klassiske tidsalder er kanskje selve ideen om en naturvitenskap. Legendene kan bevitne hvordan den tro holdt seg, at antikkens mennesker gjennom sitt dyptpløyende studium hadde skaffet seg en kunnskap om naturen som satte dem i stand til å kontrollere den. Instruert av Aristoteles skulle

237

68. Reisende brakte med seg eventyr og historier fra fremmede land, ofte utbrodert med innbilte episoder eller kanskje med uskyldige mistolkninger av hva de hadde sett. Plinius d.e. (?33-79) forholdt seg ukritisk til slike beret­ ninger, og omtalte dem i sin naturhistorie. Dette tresnitt fra det sekstende århundre viser en føniks, som ble oppfattet som det eneste eksemplar av sin art, med et liv som strakte seg over omkring seks århundrer. Den brente seg selv på bål og reiste seg fra asken med fornyet ungdom. Fra Conrad Lycosthenes, Prodigiorum ac Ostentorum Chronicon, Basel 1557.

238

Alexander ha skaffet seg en undervannsbåt og han skulle kunne fly gjennom luften i en vogn drevet av ømekraft. Av de faktiske bestand­ deler i den klassiske kultur var det vitenskapen, og i første rekke astronomi og matematikk, som viste seg mest livskraftig. Så lenge kunnskapene var nødvendige for å kunne forutsi planetenes gang på himmelen, om det så bare var for de astrologiske profetiers skyld, måtte de leveres videre og praktiseres. Ellers ble atskillig vitenskap bevart i bøker som fra tid til annen ble oppdaget på nytt av arabere og av renessansens humanister. Hvor mye som for all tid er gått tapt, vil vi aldri få vite, men sikkert er det at tilstrekkelig har vært i behold til å føre videre og vekke til live tenkning og praksis i seinere tider. Det som er gjenoppdaget og tilegnet på nytt i de siste 500 år er i hvert fall så mye at vi effektivt har inkorporert den klassiske sivilisasjon i vår egen, og ikke på noe område har det vært gjort så bevisst og gitt så store resultater som innen teknologi og vitenskap.

239

Kart 1 Sivilisasjonens begynnelse

Dette kartet viser, unntatt de kinesiske slettene, de større områdene der det er funnet bevis for at jordbruksdyrking og bybebyggelse har funnet sted. Meste­ parten av områdene, bortsett fra høye fjell og ørkner, besto opprinnelig av åpne gress-sletter hvor det kunne oppstå kvegdrift samt av elveområder og utløp for viktige elver. Det er blitt foreslått at de første byene ble dannet her og i kystom­ rådene i jernalderen. Beliggenheten for de viktigste byene i bronse- og jernalde­ ren er også vist på kartet.

16.

241

Tabell 1

Teknikkens utvikling og vitenskapens opprinnelse (Kap. 2, 3, 4)

Tabellen viser de viktigste tekniske framskritt fra perioden med de første men­ neskesamfunn til begynnelsen av den klassiske perioden omkring 600 f.Kr. Opplysningene er bare gitt for å indikere begynnelsen på de karakteristiske kulturene i tidlig og sein steinalder, bronsealderen og jernalderen. Tabellen går ut fra de sentrale sentra der kulturene er oppstått. Andre steder kommer de samme kulturene mye seinere. Tabellen er ikke kronologisk innen hver periode. Den er bare en liste over de mest betydningsfulle trekkene ved hver kulturs utviklingstrinn.

Eldre steinalder Kap. 2

Yngre steinalder Kap. 3, 1

Matproduksjon og transport

Redskaper og materialer

Jakt og samling

Steinredskaper Håndredskaper og våpen

Organisert storviltjakt Kanoer Fiske, fangst Samling av frø og røtter

Skjeftede redskaper: hammer, øks, spyd Bue og slynge

Jordbruk Skiftende høstingsbruk Husdyr til mat, ull og trekkdyrbruk

Slepne steinredskaper: øks, greip

Lagring av mat Plogen Permanent åkerbruk Bronsealderen Kap. 3.2-3.8

Ornamenter av ubearbeidet gull og kopper

Overrislingsanlegg Vannbæringsinnretninger

Metaller

Kanaler og demninger Seilbåter

Gruvedrift og smelting Kopper og bronsesmie Bronseredskaper, sag meisel Våpen og rustninger Klinking, krigerhåndverk, metallkar

Hjulkjerrer Veier Hestevogner Den tidlige jernalderen Kap. 4.1-4.3

Håndmøller Enkle møbler

Mer utbredt skogrydding og pløying Vannhjul og pumper Seletøy og bissel Forbedrede skip

Jern Forbedrede og billigere redskaper og våpen Katapulker og andre krigsmaskiner

Filosofi

Biologi

Fysikk og mekanikk

I

Utstyr og prosesser

Sosial organisasjon

Intelektuelle og kulturelle ytelser

Ilden Kokekunst Steking Skinnbearbeiding Klær, poser, bøtter Reimer og tvinning Nett og tau

Små sosiale grupper

Språk Dyre- og plantekunnskap

Totemiske klaner Jaktritualer Begravelsesritualer Magi

Rituell dans, sang, musikk Myter Naturalistiske malerier og skulpturer Medisin og kirurgi

Landsbyer

Jordbrukskalender

Fruktbarhetsriter Regnmakere og kornkonger Sosial differensiering oppstår Rituelt bytte

Geometriske mønstre

Byer Klassesamfunn Guder og templer Prestekonger Håndverkere, handelsmenn, lover, eiendom, gjeld Bystater og kriger Imperier og slaveri Inntrengning av barbarer

Skrevne symboler Kulerammer Tall Skrift Mål og vekt Aritmetikk og geometri Solkalender Astronomi Profesjonell medisin

Korgfletting Spinning Veving Hytter av strå og leire, trehus Keramikk Baking og brygging

Murstein og steinbygninger

Flere etasjes hus Sammenfelte møbler Stoler, senger, bord 01 og vin Glasert keramikk

Symbolbruk

Skapelsesmyter

Alfabetet Litteratur

Glass

Forbedrete medisinog fargeprosesser

1 Kjemi

Samfunnsvitenskap

Pregete penger Filosofi Rasjonell vitenskap oppstår 1

♦

Astronomi, matematikk, medisin

Tabell 2 Teknikk og vitenskap i klassisk tid (kap. 4)

Denne tabellen dekker 1 100 års utvikling av rasjonell vitenskap, hovedsaklig hellensk, og viser denne vitenskapens sammenheng med nåtidens historie og tekniske utvikling. Perioden er delt inn i århundreder og så langt plassen tillater det, er individuelle bidrag plassert i det århundre der det fant sted. Mer nøyakti­ ge tidsangivelser kan ikke tillegges noen vekt av betydning. Tidsskalaen er enhetlig og mengden av navn i den atenske og hellenske perioden får fram den store vitenskapelige aktiviteten i disse periodene sammenlignet med den rela­ tive sterilitet i den romerske perioden.

Teknisk utvikling

600 f.Kr.

Politiske og sosiale hendinger

Tyrannenes tidsaler Innføring av østlige teknikker

500 d

Persia erobrer lonia Hellas frigjort fra Persia

Gruvevirksomhet og metallarbeid Skipsbygging Arkitektur og skulptur

Perikles i Athen Peloponneserkrigene Det athenske demokrati

400 Bybebyggelse

Nederlag og reaksjon i Athen Makedonias triumf Alexanders erobringer

Geografisk informasjon om Persia og India Utvikling i vannarbeid og militær ingeniørkunst

Hellensk innflytelse i Egypt, Persia, India og Sentral-Asia Kartagesiske kriger

Mekaniske leker Slaveriet sprer seg

Roma kontrollerer den greske verdenen

d ca

300

d

*

-

200

100

Spredning av romersk arkitektur basert på sirkelbuer og hvelv

0

100 e.Kr.

Borgerkriger i Roma Gaul erobret Cæsar reformerer kalenderen Augustus blir den første romerske keiser Jødeoppstand Kristendommen sprer seg

Marcus Aurelius blir den filosofiske keiser

00

Vannmøller

d co

200

Nedgang i byøkonomien og mindre handel

Kriser og barbariske invasjoner Diokletian forsøker å stabilisere imperiet Constantine - kristendommen blir offisiell religion

300

Arianismen fordømmes

400

500

Den vestlige del av imperiet bryter sammen Rom invaderes av gotere Augustines «Bystaten» Nestoriansk kjetteri

Filosofi og vitenskap

Innflytelse fra Babylon og Egypt Thales og naturfilosofene Materialistiske teorier om universet Heraklits teori om forandring Pytagoras' former og tall, Anaxagoras himler er ikke fysiske lover gudommelige

Empedokles fire elementer Hippokrates rasjonelle medisin

Sokrates dialektiske metode Platons idealisme Eudoxus himmelssfærer

Museet i Alexandria Euklids ordnede geometri Stratos eksperimentelle fysikk Erastritatus menneskeanatomi Apollonius kjegleseksjoner Setebius mekanikk og pneumatikk

Cicero gresk filosofi til Rom

Philolaus sfæriske jordklode Parmenides illusoriske forandringer Demokrits atomteori

Aristoteles’ fornuft og logikk, deskriptiv biologi Theophrastus mineralogi Epikurs atomfilosofi

Aristarkus roterende jord Arkimedes mekanikk, hydrostatikk Eratostenes kart og jordstørrelse Hipparkus observasjonsastronomi

Lukrets atommaterialisme, vitenskap uten religion

Plinys encyclopedi Dioscorides deskriptive botanikk

Strabo geografi Hero mekanikk, dampmaskin Vitruvius arkitektur

Gtftertssystematiserte medisin og fysiologi

Ptolemy «Almages», deskriptiv astronomi Pappos areal og volumutregninger Diofantus ligninger

Zosimus, alkemien utvikler seg, destillering

r

Hypatia myrdet Proclus siste greske matematiker

Del 3 Vitenskapen i troens tidsalder

Innledning til del 3

Denne del dekker en periode som er så omfattende at den strekker seg helt fra den klassisk-romerske kultur i det femte århundre og fram til en ny kultur, basert på et nytt økonomisk system og en ny eksperi­ mentell vitenskap under renessansen. Så langt det gjelder formålet med boka, utgjør likevel den historiske prosess som fullbyrdes i disse ti århundrer en dynamisk enhet. Gjennom hele perioden møter vi av­ vekslende forfall, overlevering, gjenoppfriskning og begynnelsen på en indre omdanning av hele det kompleks av teknikk, tanker og tros­ former som idet store og hele skriver seg fra den hellenistiske verden. Dette gjelder ikke bare Europa, men også Asia, der teknikk og viten­ skap i vesentlig grad har øst av de samme kilder (bortsett fra Kina, der en enda eldre tradisjon fortsatt var dominerende). Utviklingen av den moderne vitenskap lar seg bare forstå ut fra det hellenistiske verdensbile, sammenfattet hos Platon og Aristoteles. Gjennom det meste av denne perioden, i virkeligheten helt til et godt stykke inn i det femten­ de århundre, besto den viktigste intellektuelle oppgave i å gjenopplive dette bilde og tilpasse det en ny, i det vesentlige føydal økonomi, som nesten overalt ble ledsaget av et sammenbrudd for det plutokratiske slaverisystem. Det ble også nødvendig å imøtekomme de strammere intellektuelle krav som fulgte med kristendommens dogmatiske reli­ gion. Denne religion hadde overlevd sammenbruddet av både den gamle og den islamittiske verden, og den var selv stort sett et produkt av dette sammenbrudd. At dette i det hele tatt var mulig, at det ikke ble nødvendig med noe radikalt nytt, kommer av at føydalismens økonomi, som teknisk og økonomisk var mer oppsplittet og primitiv enn den forutgående, ikke hadde noe særlig behov for nye intellektuelle former og derfor heller ikke kunne utvikle dem. Det den kunne gjøre og også gjorde, var å innføre ny produktiv teknikk, som selv om det var i mindre omfang, ble langt mer utbredt og nærmere knyttet til folket enn tilfellet hadde vært i den klassiske tid. Som vi skal få se i Femte del (Bind 2), var det dette trekk ved livet i seinmiddelalderen, og de ledsagende økono­ miske forandringer, som samtidig ga støtet til den radikale omforming

249

i det sekstende århundre og dermed skapte den moderne vitenskap og kapitalismen. For å forklare hvordan den moderne vitenskap ble til, må vi kjenne dens forutsetninger, vi må vite noe om den lange og temmelig mørk­ lagte utviklingsperiode som førte fram til den, om hva den skylder de klassiske og før-klassiske kulturers sivilisasjoner, hva den har fått fra islamittisk kultur, fra Persia, fra India og Kina. Først og fremst må vi vite hvordan det i det hele tatt kunne gå til. Hva førte til at det utviklet seg en ny vitenskap i det sekstende århundres Italia? Hva fikk den til å utfolde seg så rikt i England, Frankrike og Holland i det syttende år­ hundre? Hvorfor ble ikke de samme avgjørende skritt tatt innen de andre kulturer, f.eks. i India og Kina, som tilsynelatende var beredt til å ta disse skritt på forskjellige tidspunkter av sin historie? Disse spørsmål vil sammen med noen forsøk på å besvare dem utgjøre de sentrale emner i denne del av boka. Her vil vi finne en vurdering av de faktorer som har bidradd til å drive fram den moderne vitenskap. Det vil vise seg at den viktigste faktor var de økonomiske tendenser, som i stigende grad gjennom hele seinmiddelalderen favoriserte de tekniske framskritt, særlig i arbeidsbesparende retning. Det er de samme ten­ denser som kjennetegner overgangen fra føydalismens økonomiske struktur til kapitalismens. Sporene av kapitalismens vekst i Europa faller sammen med vitenskapens utvikling både med hensyn til tid og sted. Det kan påvises hvordan vitenskapen i sine første faser fulgte den vordende kapitalismens utvikling. Som en alminnelig karakteri­ stikk av vitenskapen for hele denne perioden, kan en si at den snarere ble diktert av de herskende føydale forhold som begrenset den, enn av forventninger om at en ny sosial orden var underveis. Inn under de perioder som dekkes av Tredje del, faller også histo­ rien om den føydale økonomi i Nord-Europa og middelhavslandene, dens opprinnelse, vekst, fulle utfoldelse og forfall. Her behandles og­ så den parallelle, men likevel forskjellige utvikling i Asia, hvis bidrag til verdenskulturen var aller størst på den tiden. Periodene faller i to svært ulike deler. Første kapittel begynner med den tradisjonelle pe­ rioden som varte omkring 700 år, fra 450 til 1150, en tid som i Europa kjennetegnes ved at man tok vare på det som ennå fantes av klassisk teknikk og vitenskap. Dernest behandles den videre utvikling av den­ ne teknikk og vitenskap i Syria, Egypt, India og Kina, hvor alt sam­ men direkte eller indirekte var inspirert av den hellenistiske kultur. Summen av det hele ble henimot slutten av perioden blandet sammen i en forent islamsk kultur, som i sin korte men strålende blomstrings­ tid både virket som en formidler av den gamle kultur og som en stimulator til nye framskritt for vitenskapen. Den andre perioden blir behandlet i kapittel 6, den varer fra 1150 til 1440 og er bare karakteristisk for Europa. For vitenskapens del be­ skriver den først hvordan den islamske versjon av hellenismen påvir250

ket et livskraftig føydalsamfunn, noe som førte til den middelalderske skolastikks åndfulle men ustadige retninger. Typisk for perioden er også den langsomme, men etterhvert hurtigere, vekst i interessen for teknikk og vitenskap under vilkår som preges av en stadig mer ustabil føydalisme. Denne utvikling og dens konsekvenser forberedte kapita­ lismens nye sosiale form som også la grunnlaget for den moderne vi­ tenskaps tilblivelse. Dette vil bli behandlet i Fjerde del (Bind 2).

251

69. Et vakkert eksempel på kinesisk keramisk kunst er denne steintøyfiguren av en hest fra Tang-dynastiet (618-906).

252

Kapittel 5

Vitenskapen i overgangen til føydalismen

5.1 Sivilisasjonens utvikling etter Romerrikets fall

I vår tradisjonelle undervisning har oppmerksomheten i den grad vært rettet mot Romerrikets historie, og særlig i dets vestlige del, at vi gjer­ ne vil tro at det fant sted en allmenn ødeleggelse av hele sivilisasjonen fra det tredje til det niende århundre. Det som hendte var i virkelig­ heten at det foregikk et sammenbrudd av et styresett basert på en klasse rike slave-eiende patrisiere og provinsboere i de land som sist ble trukket inn i den antikke verdens siviliserte deler, Britannia, Frankrike, Rhinland, Spania og Italia. Dette system ble så avløst av en føydal orden med langt bredere basis, selv om den var usammen­ hengende. Den barbariske invasjon som ledsaget denne forandring var dens resultat, og ikke dens årsak. Store byer som Alexandria, Antiokia og Konstantinopel i andre deler av Romerriket overlevde imidlertid uskadd, og med sin styre­ form intakt, selv om den ble mer og mer restriktiv. Langt utover Ro­ merrikets grenser fortsatte sivilisasjonen å blomstre og utvikle seg vi­ dere, men uten den seine klassiske kulturs strenge økonomiske, tek­ niske, kunstneriske og vitenskapelige begrensninger. Dette gjelder hele det område som i tiden etter Alexanders tog hadde kommet inn under hellenistisk innflytelse, deriblant Persia, India og Sentral-Asia. Vi har sassanidenes rike i Persia (226-637 e.Kr.), Guta-riket (320-480 e.Kr.) og Chalukya-riket (550-750 e.Kr.) i India, og vi har chorasmianemes mindre kjente kongedømmer i Sentral-Asia (400-600 e.Kr.) som alle hadde sine storhetstider. Alle strekker seg ut over det inter­ vall mellom det femte og det niende århundre som vi kaller den mørke middelalder. Fordi så lite er kjent av det som hendte i en del av det vestlige Europa med en svært begrenset sivilisasjon, snakker vi som om det store mørke skulle ha lagt seg over hele verden. Det kan føyes til at Kina under Wei (386-549) og T’ang (618-906) dynastiene nøt godt av en tid med uovertrufne økonomiske og kulturelle fram­ skritt.3-8 Sammenliknet med de stater som kom under hellenistisk og ro­ mersk innflytelse, kom disse statene i sin økonomiske og politiske struktur i langt mindre grad til å kvitte seg med mønstrene fra den tid­ lige bronsealder-sivilisasjon som tidligere hadde eksistert i områdene. De hadde aldri gjennomgått de intense økonomiske og politiske stri­ digheter som hadde sprunget ut av pengeøkonomi og slaveri, institu-

253

sjoner som først skapte og siden ødela den klassiske sivilisasjon. På andre felter var disse staters kulturer innbyrdes svært forskjellige. Persia var fremdeles dominert av en gammel stammeadel, og Zarathustras enkle religion hadde fått ny livskraft gjennom et reformvillig dy­ nasti. India hadde allerede i sjette århundre utviklet et komplisert religions- og kastesystem, som buddhismen hadde vært for svak til å få bukt med, mens Kina var kommet et langt stykke på den vei som var stukket ut av Konfucius med en dominerende høyt utdannet landadel, selv om landets kultur fremdeles hadde bevart mange trekk fra et pri­ mitivt klansamfunn2-34, noe som kom til uttrykk i dyrkelsen av forfe­ dre.* Selv om de enkelte kulturer fulgte sitt eget mønster, sto de i denne perioden langt mer i kontakt med hverandre enn tidligere, først og fremst gjennom sine handelsforbindelser. Et utstrakt marked, rik­ tignok begrenset til luksusartikler, førte til en forbedret produksjons­ teknikk, spesielt gjaldt dette veving, pottemaken og metallarbeider. Vevstolen, irrigasjonsmaskineri og antagelig også mange av de vik­ tigste oppfinnelser i mekanikk og navigasjon som kom til å omforme Europa i middelalderen, ble utviklet i Østen på den tiden. At kunsten hadde en rik blomstring kan de skatter som er samlet i våre museer vi­ se. Selv om den hellenistiske kunst ble mottatt med begeistring så langt borte som i India og fjernere steder, ble dens kjølige ideelle for­ mer hurtig omformet og gitt et nytt og sensuelt liv. Vi vet lite om vitenskapen utenfor Kina og India, men at den ble li­ ke mye dyrket i Persia og Sentral-Asia, kan vi slutte oss til av den ra­ ske utvikling den siden gjennomgikk under beskyttelse - men ikke nødvendigvis drevet fram - av Islam. Det er særlig i matematikk, astronomi og medisin at gresk innflytelse kommer til syne, men overført til et nytt medium kunne den vokse på en måte som ikke lenger var mulig i hjemlandet. Alle disse trekk ved utviklingen kom siden til å fremme en felles kulturell vekst, selv om de ble mindre vik­ tige enn de grunnleggende økonomiske forandringer som ledsaget dem. Romerrikets forfall og sammenbrudd markerte en definitiv æra i menneskehetens historie. På sin høyde hadde det vært verdens største statsdannelse. Dets militære og sivile organisasjon og dets handel hadde nådd grenser for sin utstrekning som ingen samfunn kom til å overskride på mange hundre år. Ingen av de stater som inntok plassen på dets gamle territorier maktet noen gang å opprettholde en liknende organisasjon gjennom så langt tid og over et så stort område. I den utenforliggende verden var Kina det eneste rike som tålte noen sam­ menlikning, og den kinesiske statsorganisasjon avvek sterkt fra det klassiske mønster. Etter hvert som den romerske plutokratiske slaveøkonomi gikk i oppløsning av årsaker vi allerede har drøftet, etter­ lot den seg nesten overalt spirene til et nytt desentralisert økonomisk og politisk system.

254

Det er utpregede likhetspunkter mellom de umiddelbare følger av det romerske sammenbruddet og det sammenbrudd for den gamle bronsealder-sivilisasjon som fant sted 2 000 år tidligere (1.2., 3.8) selv om ulikhetene er enda større. I begge tilfellene tok livet seg opp igjen på et lavere teknisk nivå, men i siste tilfelle var det relative økono­ miske tilbakefallet enda større, i det minste i Europa. På den annen side ble, som vi skal få se, langt mer av kunnskap og kultur reddet fra undergang. Det som ble borte, som i det tidligere tilfelle, var alt som avhang av operasjoner i stort omfang, kommunikasjoner, utstrakt handel og vannverk. Det som inntok plassen etter Romerriket var imidlertid noe helt annet enn de mangfoldige handelsdrivende og i si­ ste omgang demokratiske bystater, som hadde markert begynnelsen på jernalderen.

Overgangen til føydalisme Selv om byene fortsatt eksisterte i Det østlige romerriket, var den nye ordens økonomi overalt vesentlig basert på landsbygda, der enheten var jordeiendommen, villaen eller herregården. Driften var mindre basert på rettsløse slaver enn på livegne som var fast knyttet til jorda med rettigheter som skulle kompensere deres tunge plikter. Jorda var eid, enten av arvingene til det gamle by-plutokrati, som tilfellet var i de østlige deler, eller av barbariske klanhøvdinger i de deler som var blitt erobret av germanere eller arabere. Økonomien på landsbygda var i det vesentlige føydal, både i landene i øst, hvor eierne for det meste bodde i byene, og i vest med sine langt mer fattigslige kommu­ nikasjoner, der de levde på sine jordeiendommer. I de fleste tilfellene beholdt bøndene - coloni, livegne, rayats - jor­ da og redskapene, men de ble tvunget til å overlate en del av avkast­ ningen eller arbeidskraften til sine herrer i form av leie, skatter eller pliktarbeid. Driftsformene i jordbruket falt tilbake på naturalhushold­ ning i vest, men den lå på et høyere teknisk nivå enn i jernalderen. I øst var det hele tiden et betydelig overskudd til salg. Overgangen til føydalismen foregikk naturligvis ikke med ett slag, den tok flere hund­ re år, heller ikke utviklet den seg med samme fart de forskjellige ste­ der. Før føydalismen hadde nådd sin fulle utstrekning, hadde den alle­ rede begynt å forfalle de sentrale steder. Den var heller ikke begrenset til områder som hadde tilhørt de greske og romerske riker. Som øko­ nomiske dominerende form spredte den seg etter hvert som nytt land ble åpnet for dyrking i Europa og i Asia.

255

5.2 Troens tidsalder

Vilkårene under den føydalistiske produksjon reduserte behovet for en nyttig vitenskap til et minimum. Det ble ingen ny utvikling før handel og sjøfart skapte nye behov i den seinere middelalder. De intellektuelle bestrebelser måtte finne andre retninger og stort sett ble det å stille seg til tjeneste for en radikalt ny foreteelse i sivilisasjonen - organisert religiøs tro. Fremkomsten av organisert religiøs tro som en dominerende politisk og sosial maktfaktor, slik den kom til syne i de første århundrer av vår tidsregning, var ikke på noen måte bare begrenset til kristendommen. Det var et verdensomfattende fenomen som viste mange parallelle trekk i vidt forskjellige områder, og som tydet på at det oppsto av felles behov, skapt av felles muligheter. Mellom det tredje og det sjuende århundre ser vi hvordan kristendommen og islam vokser til makt og innflytelse, og at det samme skjer med buddhismen i Kina og Sør-Øst Asia. Buddhismen i India og Zarathustras lære i Persia ble riktignok grunnlagt som religioner omtrent sju hundre år tidligere, men det var i denne seinere perioden at deres doktriner ble utformet og presteskapet organisert. Det var også nå den mest mangeartede og uorganiserte religion, hinduismen, som kom til å avløse buddhismen i India, eta­ blerte seg på nytt og kodifiserte sine hellige bøker.* Det kan se ut som om det for første gang i menneskets historie, oppsto et behov for religioner basert på et fastlagt system av trosset­ ninger og midler til å opprettholde dem. ben nøkkel til forklaring av dette siste vilkår kan ligge i noen av karaktertrekkene ved de organi­ serte religioner, som i forskjellig grad finnes hos dem alle, i hvert fall nesten alle. De har sine hierarkiske presteskap, sine faste ritualer og som et forankrings- og samlingspunkt en trosbekjennelse som omfatter troen på en verdensorden, legemliggjort i hellige skrifter. Hertil kom­ mer så visse supplerende trekk som avviker mer fra hverandre - og som kommer til syne ved proselytter - enten enkeltvis som eremitter, fakirer, yogier, eller i grupper som munker, lamaer og dervisjer - som hengir seg til askese, tiggeri, preking eller tilfeldig arbeid. Visse av disse aktiviteter forekommer langt tidligere enn de organiserte religio­ ner, og har vist seg i de mest primitive samfunn, men de fikk en ny karakter i forhold til det framskredne bylivet. Eremitter og munker representerte den religiøse siden av flukten fra de knugende og synde­ fulle byene i deres forfallstid, den verdslige siden besto i de velhavendes retrett til sine landeiendommer for å unnslippe de keiserlige skat­ teoppkrevere.3-4 Det sentrale trekk ved de nye, organiserte religionene er kirkens sosiale sammenheng og den trosbekjennelse den formulerer og tvinger igjennom. Dette beror på det felles ritual og felles filosofisk tankegods. Det faktum at disse religioner alle, for å bruke et uttrykk fra Muham­

256

med, er «bokens folk», viser at de fører med seg en viss grad av litterær kultur for en tallrik men avgrenset klasse. Det faktum at kirkens ritual og administrasjon er utvidet til å gjelde hele folket, viser at presteska­ pet tar sikte på en universell eller katolsk anerkjennelse. Så snart de hadde vokst seg ut av sine revolusjonære utviklingsfaser ble disse religioner faktisk i det vesentlige stabiliserende organisasjoner. Ofte ubevisst, men undertiden også bevisst, tok de sikte på å gjøre den sosiale orden akseptabel for alle ved å framstille den som en integre­ rende del av et uforanderlig univers. (4.7., 12.3) Ved å introdusere sine guder, myter og visjoner om et framtidig liv, sørget de samtidig for å avspore viljen til å skape en himmelsk motvekt til uretten i denne verden. Den tidlige kristendom

Disse trekkene er særlig framtredende i den tidlige kristendoms histo­ rie. Et kjennskap til denne historien er av enestående betydning for forståelsen av vitenskapen, for bortsett fra en kortere periode under islam, var det innenfor kristendommens ramme at den moderne viten­ skap vokste fram til modenhet. Kristendommen oppsto av den nød og de lengsler vanlige folk levde med under Romerriket. (1.2., 4.8) Det var ingen tilfeldighet at den først oppsto blant jødene, som selv om de kanskje ikke var sterkest undertrykt, var det mest opprørske av de fortrykte folk. Jesus selv, som den Messias man ventet på, ble regnet for en revolusjonær og led en revolusjonærs skjebne. De første kristne samfunn var mer eller mindre formet etter mønster av esseernes.3-6 Disse var blitt formet som lukkede, økonomisk selvforsynende kom­ munistiske grupper av jøder som avviste kompromisser både med rikdom og fremmede skikker - noe som de opprinnelige revolusjonære makkabeerne hadde falt som offer for (1.2., 4.3) - og med fariseernes rituelle partikularisme.* Tilknytningen til den jødiske demokratiske tradisjon, og først og fremst forkastelsen av ethvert kompromiss med denne verdens makt­ havere, sikret den tidlige kristendom en folkelig støtte som bare ble styrket av den offentlige forfølgelse. Kristendommens folkelige appell var størst i dens første to hundreår, nettopp på den tiden da keiserriket syntes mest trygt og storslagent for de velstående og kultiverte borger­ ne. Det var da den romerske lov hvilte hardest over vanlig folk og slaver. For dem var det intet håp i denne verden og liten grunn til å frykte dens undergang i ild og brann. Kristendommen var i stand til å spre seg langt mer enn judaismen fordi den rystet seg fri for judaismens stamme-partikularisme, mens den beholdt hele dens folkelige appell. Den var noe langt mer enn bare en ny mysteriereligion i likhet med mithraismen, som også blomstret kraftig i disse urolige tider. Kristen­ dommen kunne tilby en altomfattende organisasjon, som selv om den 17.

257

utad var ydmyk, var absolutt bestemt på ikke å ha noe å gjøre med den undertrykkende og syndefulle klassiske sivilisasjon. Den ble uunngåelig en politisk bevegelse som til å begynne med representerte forhåp­ ningene til de undertrykte underklasser i de store byene og en nasjonal reaksjon hos de orientalske folk mot den dominerende overklasse-hellenismen. Men kristendommen ble i det lange løp ikke begrenset til de lavere klasser, og etterhvert som den kom til å omfatte mer og mer kultiverte proselytter, var det mange ideer fra den klassiske verden som smøg seg inn i dens lære. Enkelte ting lot seg langt lettere assimilere enn andre, det gjaldt i første rekke platonismen, og i enda høyere grad dens halv-kristnede avlegger nyplatonismen, kom såre vel med når religio­ nens karakter av å være en lære om «den annen verden» skulle under­ strekes. De to sider-det folkelig revolusjonære apokalyptiske aspekt på religionen, med visjonen om den endelige dom og et gudsrike i vår tid; og den ikke-verdslige åndelige holdning, som de høyere klasser hadde langt mer sans for - disse to sidene har preget hele kristendom­ mens historie like til våre dager.2-74 Men i dag ville det være galt å holde kristendommen som sådan ansvarlig for den klassiske sivilisasjons økonomiske og kulturelle sammenbrudd, selv om det kunne være unnskyldelig på Gibbons tid. 'Som vist tidligere hadde sammenbruddet sine indre årsaker. Kirken som i den etterfølgende mørke middelalder spilte en dominerende rolle, kom i stor utstrekning til å bestemme karakteren av den kultur som inntok plassen. Kirken var den eneste av den klassiske verdens faste institusjoner som overlevde de forstyrrelser som sammenbruddet av Det vest-romerske riket førte med seg. Lenge før sammenbruddet var fullstendig, hadde den også trengt igjennom langt utover dette rikets gamle grenser og var kommet til å dekke en stor del av Europa fra Irland til Kaukasus, og den hadde spredd seg langt innover Asia. I en grad som savnet sidestykke siden det gamle Egypts dager, var kultur og tilmed skrivekunsten begrenset til geistligheten. I tillegg til sine åndeli­ ge funksjoner sørget kirken for undervisning og administrasjon, og i den tidlige middelalder også for rettsvesen og medisin.

70. Forestillingen om den siste dom har gått gjennom kristendommen siden dens første tid. Denne gravyr finner en på Bourges-katedralens tympanum.

258

Den kirkelige organisasjon

Det var ingen tilfeldighet at kirken overlevde keiserriket; den hadde langt mer solide politiske og økonomiske fundamenter. Mens den begynte som en faktisk revolusjonær bevegelse - riktignok med et mål som tok sikte på den annen verden, men likevel var åpent antagonistisk overfor styre og myndigheter - la den seg i selvforsvar tidlig til en streng organisasjon, delvis for å ta seg av agitasjon, delvis for å ta seg av økonomi. Organisasjonen holdt seg i personlig kontakt med hver enkelt kristen, først gjennom sine eldste - presbuteroi, prester - og disses tjenere -diaconoi, diakoner - og de kunne regne med hans støtte i en grad som ingen keiserlig embetsmann kunne gjøre seg håp om. Da kirken seinere i det annet århundre fikk økt tilslutning, ble en høyere organisasjonsform nødvendig for å sikre seg mot at doktrinære og personlige stridigheter skulle splitte den opp i tallrike fraksjoner. En organisasjon parallell med staten ble bygd opp, og den brukte ofte de samme uttrykk som for eksempel ecclesia - eglise - kirke, basilica kongelig palass, og diocese. Inspektører - episcopoi, biskoper ble ordinert, og siden ble de viktigste blant dem de store patriarker av Jerusalem, Roma, Konstantinopel, Alexandria og Antiokia. Det gikk noen århundrer før biskopen av Roma krevde overhøyheten som Den hellige far, paven, Guds stedfortreder på jorden, Pontifex Maximus eller Den store brubyggeren - en gang bare tvers over Tiber, men nå mellom himmel og jord.3-4 Da en kom til det tredje århundre var den kristne kirken, selv om den ennå bare omfattet et lite mindretall av befolkningen, den mektigste, den mest vidstrakte og mest innflytelsesrike politiske organisasjon i keiserriket. Hensynsløse forfølgelser var ikke i stand til å knuse den. Ved det Ijerde århundre ble det klart at den eneste måten keiserriket kunne reddes på, var å overta kirken, og dette endelige skritt tok Konstantin i år 312, lenge før han ble kristen. Slutten på hedenskapet Så snart kirken hadde overtatt makten og på samme tid kunne tilby sin beskyttelse og ilegge straff, ble hedningene raskt overvunnet, i det minste i byene. Det var i hvert fall liten motstand. Dyrkingen av de olympiske guder var på den tida ikke lenger særlig alvorlig, og nærmest bare noe snobberi. Når det gjaldt filosofi kunne en finne nesten hver eneste skole innen kristendommen. Hva kirken ennå ikke kunne tole­ rere var noen filosofi som åpent erklærte seg uavhengig av den kristne åpenbaring. Men det var ikke vanlig at slike retninger ble direkte undertrykt. Mordet på matematikeren Hypatia var ikke politikk, men overdreven tjenesteiver i et kloster. Mer typisk for slutten på den klassiske vitenskap var stengningen av Athens skoler foretatt av den

259

store kristne keiser Justinian i år 529. De siste professorene fikk tillatel­ se til å flytte over til den persiske keiser Chosroes nye universitet i Jundishapur (1.3., 5.4). De fant seg ikke til rette i den fremmedartede atmosfæren der, og Keiseren sendte dem tilbake med et dokument som sa at de ikke måtte forulempes. En overgang til kristendommen som fikk større betydning for framti­ den, var den omvendelsen som ble foretatt av den filosof som vi nå kjenner under navnet Filoponos (ca. 530 e.Kr.), og det skjedde omtrent på samme tid. Omvendelsen var helhjertet, og ved overgangen sluttet han seg til det kristne aksjonspartiet i Alexandria, «filoponerne» eller «bråkmakerne», som stort sett var opptatt med å «slåss mot hedenske professorer og nå og da gå til angrep på de egyptiske gudenes templer». Til slutt gikk han for langt og ble en hyper-trinitarier, en triteistisk kjetter. I sin forkastelse av den hedenske filosofi var Filoponos så dristig at han fornektet Aristoteles’ bevegelseslære og grunnla doktri­ nen om «kraften» som etter å ha fått støtte blant arabere og skolastikere (1.3., 6.4), i Galileis hender førte til grunnleggelsen av den moderne dynamikk (2.4., 7.5f).3-10

5.3 Dogme og vitenskap

Kristendommens triumf betydde med full tyngde at hele det intellek­ tuelle liv, også vitenskapen, uavvendelig ble uttrykt i de kristne dogmers terminologi og etter som tiden gikk mer og mer ble begrenset til kirkens menn. I vest ble det slik fra det fjerde århundre og utover, i øst varte det inntil Islam oppsto. Mellom det fjerde og det sjuende århund­ re er tenkningens historie innenfor det hendøende Romerrikets område den kristne tenknings historie. I kristendommens første dager hadde vitenskap og lærdom vært forbundet med den forhatte hedenske overklassen og ble sett på med mistro. Men denne holdning varte ikke lenge. Jesu menneskelige bud­ skap kunne vanskelig tilfredsstille kirken etter at den først la an på å vinne kulturell forrang. Som det går fram av Johannes’ evangelium med dets dyrkelse av guds ord - logos - var en mystisk platonisme allerede virksom ved grunnleggelsen, og i en mer utvannet form kom den faktisk til syne allerede i Paulus’ brev.2-74 Ortodoksi og kjetteri Kirkefedrene, først og fremst Origenes (ca. 185-253), en meningsfelle av Plotin, grunnleggeren av nyplatonismen, tok fatt på å innlemme de ufarligste delene av den gamle filosofien i de kristne dogmer. En god del hadde allerede fått sin plass der ubevisst. Oppgaven var likevel vans­ kelig, delvis på grunn av det høyst forskjelligartede filosofiske grunnlag

260

71. Dogmatismens og mystisismens innflytelse på vitenskapen har vært en mektig faktor gjennom mange hundre år. Enkelte læresetninger fra den jø­ diske kabbalistikk og troen på den gamle egyptiske kunnskaps overlegenhet, særlig den som skriver seg fra fantasiskikkelsen Hermes Trismegistus, farget også det syttende århundres vitenskap, slik denne tittelsiden viser. Fra je­ suitten Athanasius Kirchers bok, Ars Magna Lucis et Umbraey Rom 1646. Kirchers bok inneholder atskillig sunn eksperimentell påvisning av lysets egenskaper, men likevel er den helt gjennomtrent av fabler og mystiske tolkninger, som siden ble erklært kjetterske.

261

som finnes i Det gamle testamentet. (1.2., 4.3 f) Det var ikke til å unngå at det oppsto motsetninger der hver side hevdet å være den ortodokse og anklaget den andre for kjetteri. De store oppgjørene om kjetteri i fjerde og femte århundre som splittet den østlige kristenheten, der man hadde arianerne, nestorianerne og monofysittene, dreide seg for det meste om punkter som gjaldt tolkningen av nyplatonismens tanker om sjelens natur og dens forhold til forgjengelige og uforgjengelige lege­ mer. Disse stridigheter ble nominelt løst av biskopenes råd, noe som skulle innebære en demokratisk basis innen kirken, men vanligvis falt avgjørelsen til fordel for den parten som kunne få keiseren på sin side. Det store arianske kjetteri i det fjerde århundre om guddommens natur ble avgjort på denne måten ved kirkemøtet i Nikea i år 325. Der gjennomtvang Athanosios sin kompromissløse treenighetslære. Men dens triumf var ikke sikret før Justinian nesten to århundrer seinere hadde beseiret de arianske gotere. I det femte århundre ble et kompromiss mellom tro og filosofi utar­ beidet av Augustin (354-430), som utarbeidet en slags sammenfatning av bibelsk tradisjon og platonisme, med en sterk tilsetning av predistinasjon utviklet fra hans manikeiske erfaringer (1.3., 5.5), som alltid seinere skulle komme til å løpe i hælene på kristendommen, og i første rekke puritanismen. Dette inkluderte idéen om den kosmiske konflikt mellom godt og ondt (Ormuz og Ariman) med dens tilhørende idéer om djevelen og helvetes-ilden, tanker som vesentlig skriver seg fra Zarathustra. Det augustinske kompromiss kom ikke til å vare; kjetteri fulgte på kjetteri, og arbeidet med å undertrykke dem måtte stadig gjøres på nytt gjennom hele middelalderen (1.3., 6.3), og slo endelig fullstendig feil under reformasjonen. De filosofiske retninger som teologien baserte seg på var alle lette å tilpasse til en religion basert på det hinsidige, selv om de kunne være gjenstand for strid, mens det ikke var tilfelle med de vitenskaper som bygde på observasjon og eksperiment. For det første var den slags unødvendig for å oppnå frelse, for det annet reduserte de verdien av åpenbaring rett og slett fordi de var avhengig av sansene. Overvinnel­ sen av denne holdning krevde mange århundrers arbeid, og kunne bare skje i en økonomisk og sosial atmosfære som var høyst forskjellig fra et Romerrike i forfall. Under alle disse religiøse oppgjør var naturvitenskapen et uunngåe­ lig offer. Klassisk filosofi var absurd nok, især i dens siste tid. Det gamle og Det nye testamentet tok aldri sikte på å være fortolkninger av naturen. Dessuten inneholder de mytiske og filosofiske tolkninger fra alle tidsaldre, fra de aller eldste babylonske og utover, og er derfor i sitt innerste vesen fulle av selvmotsigelser.2-74 Forsøk på å forene filosofi og den hellige skrift er en oppgave som strider mot all fornuft, og er skjebnesvangert for enhver klar forståelse av naturen. Tro og fornuft 262

72. Den vestlige kristendoms godkjennelse av den hellige skrift som lovbok skyldes for en stor del det arbeid som ble utført av St. Jeronimus (ca. 340420). Han oversatte det hebreiske «Gamle testamente» til latin og sørget for en oversettelse som var mer nøyaktig enn de som tidligere hadde vært tilgjengelige. Hans versjon av skriften ble kjent som «Vulgate». Dette male­ riet av helgenen i sitt studerkammer er utført av Vincenzo Catena (7-1531).

lar seg ikke forene uten å framstille det ene allegorisk eller å forvrenge det andre - i begge tilfeller motvirkes redelig tenkning. Det er i våre dager moderne å lovprise kirken for at den har tatt vare på antikkens vitenskap helt fram til våre dager. Når vitenskapen har overlevd kommer det som vi skal få se snarere av at den hadde hellet med seg der troen ikke greide å hamle opp med den den virkelige verden. Qen har overlevd trass i og ikke som følge av århundrers anstrengelser for å underkaste den avlegse selvmotsigende trosset­ ninger. Vi skal få se hvordan godtakelsen av innlysende forklaringer i tilfelle etter tilfelle helt fram til striden om Darwins utviklingslære (2.5., 9.6) har vært utsatt i årrekker fordi man ikke kunne få dem til å stemme overens med skapelsesberetningen. A si dette er ikke på noen måte å bebreide kirken eller geistligheten som i sin tid gjorde sitt beste så langt deres evner rakk, men bare dem som i dag burde vite bedre. Når vitenskapen gikk så langsomt framover under kristendommen helt fram til renessansen, skyldtes det ikke først og fremst kirken, men de økonomiske vilkår som lot den forbli så lenge i sin obskure rolle. Under føydalismens vilkår kunne framgangen ikke ha vært raskere. o

263

5.4 Reaksjonen på hellenismen

Vitenskapen i Syria og Egypt Det arianske kjetteri ble etterfulgt av mange andre. Det er imidlertid to retninger, nestorianernes og monofysittenes, som er av særlig betyd­ ning, fordi de på avgjørende måte tilskyndet en nasjonal anti-hellenistisk bevegelse i Egypt og Syria, og fordi de banet veien for Islams triumf. Så snart kristendommen var blitt Romerrikets offisielle reli­ gion, ble bevegelser for nasjonal eller regional uavhengighet nødt til å samle seg om kjetterske retninger. Hva disse kjetterier gikk ut på er nå ingen sak av større betydning. I år 428 hevdet den syriske munk Nestor at Maria ikke skulle kalles Guds mor, da hun bare var mor til Jesu menneskelige natur og ikke til hans guddommelige. Han ble fordømt på kirkemøtet i Efesos (år 431) og tusenvis av syriske geistlige, munker og legmenn ble forfulgt fordi de støttet ham. Når de gjorde dette trosset de det forhatte bysantiske regimet og fant uttrykk for sin latente syriske nasjonalisme rettet mot gresk embetsverk og overklasse. Forfølgelse­ ne var altfor effektive til å kunne møtes innenfor keiserrikets grenser og mange nestorianere krysset grensen til Persia, hvor en livskraftig kultur ble fremmet av de sassanianske kongene. Trass i den offisielle Zarathustra-dyrkelsen ble de godt mottatt på grunn av sine medisinske og astronomiske kunnskaper, og de ble anbrakt i nærheten av det kongelige hoff i Jundishapur, hvor de bygde et berømt observatorium. Nestorianske munker gjennomstreifet hele Persia, fikk folk til å om­ vende seg og bygde kirker så langt borte som i Kina. Seksten år seinere gikk Eutychos av Alexandria (378-^454) så langt i sitt ønske om å unngå nestoriansk kjetteri at han erklærte at Kristus’ menneskelige og guddommelige natur var en og den samme. Dette ene-natur-mono-fysitt kjetteriet ble behørig fordømt av kirkemøtet i Khalkedon (år 451) etter påtrykk fra keiserlig hold. I virkeligheten trasset hele den egyptiske geistlighet og mange i Syria og Lilleasia denne bannlysning. Kristne i Egypt og Etiopia er monofysitter ennå i dag. Forfulgte monofysitter flyktet til Persia og kom opp i stridigheter med nestorianerne der. Disse rystet også hellenismens støv av sine føtter og bygde opp en hjemlig syrisk vitenskap med teologiske formål. Dette innebar oversettelse av viktige greske filosofiske verker til syrisk og begynnelsen på den første uavhengige nasjonale utløper av den greske vitenskap.3-43 Denne utviklingen falt sammen med et livlig økonomisk oppsving i Syria, noe som brakte syriske kjøpmenn ut over heie middelhavsområdet, så langt som til Britanniaog samtidig til store deler av Asia, alt sammen som vellykte rivaler til grekerne.

264

73. Hindutemplet var preget av stor arkitektonisk eleganse og dette fotogra­ fiet av klippetemplet ved Ellora er et glimrende eksempel. Det ble bygd i annen halvdel av det åttende århundre e.Kr. av Råshtrakuta, kong Krishna I (Akalavarsha), men utvendige reparasjoner og stukk-relieffer skriver seg fra slutten av det attende århundre.

Den indiske kulturs blomstring I de fem hundre årene som fulgte etter Romas sammenbrudd ble vitenskapens sentrum flyttet øst for Eufrat. Det femte, sjette og sjuen­ de århundre var en periode med stor kulturell framgang ikke bare i Persia og Syria, men også i India. Under beskyttelse av de dynamiske Chalukyas- og Rastrakutas-dynastiene, ble en kraftløs buddhisme av­ løst av en renessanse for hinduismen, noe som de strålende Elephantaog Ellora-templene er vitnesbyd om. Det skjedde også noe som fikk den største betydning for hele verden, og det var en ny utvikling av vitenskapen, særlig av matematikk og astronomi, forbundet med navn som de to Aryabhatas og Virahamihira i det femte århundre, og med Brahmagupta i det sjuende. Grunnlaget var her den hellenistiske viten­ skap med tilføyelser direkte fra Babylon2-62 og sannsynligvis også fra Kina.* Hinduiske tall: Null

En avgjørende ny utvikling fant sted omkring denne tid: forbedringen av et tallsystem med sifferplassering og et null - våre såkalte arabiske talltegn, som gjorde utregninger til noe ethvert barn kunne lære. Det er 265

betegnende at systemet første gang er omtalt i Vest i 662 av Severus Sebockt, en monofysittisk biskop i Syria. En annen syrer, Job av Edessa (ca. 800) forklarte i fantasifulle ordelag årsaken til nullets runde form, etter først å ha likestilt de ni talltegn med de ni englekor: (1.3., 6.5)3-38 Tellingen foregår i en slags sirkelbebevegelse. Det er av denne grunn at de gamle som det første tegn for dette tallet (ti) tenkte ut tomrommet mellom pekefinger og tommel, som er formet som en runding. Ja, når de tallene vi bruker når opp i ti, stanser de, og vender tilbake igjen og stables opp i det uendelige.

Elementer av den hellenistiske kultur, medregnet både vitenskap og kunst, spredte seg i denne perioden sammen med buddhismen til Kina og tilmed til Japan. Der blandet det hele seg med en gammel kinesisk kultur som fremdeles var under utvikling, selv om dens bidrag til hovedstrømningen i teknologi og vitenskap først kom noen tid seinere (1.3., 6.6 f).

Den bysantiske kultur Sett under ett hørte det sjette og sjuende århundre langt fra til den mørke middelalders aller mørkeste, det var en tid med en verdensom­ spennende sivilisajson i vekst, og overalt avfødte den greske arv ny skjønnhet og nye tanker. Det samme gjelder også med visse begrensninger Konstantinopels Østromerske rike som fremdeles eksisterte og som på den tiden nesten var fullstendig gresk. Under keisere som Justinian (ca. 482-565) fant det sted en betydelig fornyelse av kunst og teknikk, Sofiakirkens mosaikker og arkitektur vitner om det. Men skjønt den greske filosofiske og vintenskapelige tradisjon ble bevart innen den bysantiske kultur, fantes det ingen vekstmuligheter. Delvis skyldtes dette kirkelig obskurantisme - det var som svar på den at Justinian hadde stengt skolene i Athen - men langt mer kom det av at den greske tradisjon var død på sin hjemlige grunn. Det var gamle saker, aktverdige, men ikke engasjerende, og de var uten forbindelse med den aktuelle virkelighet, med sin rivalisering mellom munker, sine palassintriger og stridsvognskappløp på hippodromen. Overføringen av den klassiske kultur

Sammenbruddet av den klassiske sivilisasjon var like så lite som den gamle elvesivilisasjons tilsvarende skjebne 2 000 år tidligere, til udelt ulykke for vitenskapen. Den nye sivilisasjon som denne gang gradvis overtok, unngikk noen av de begrensninger som tidligere hemmet en framgang som hadde begynt så lovende i den første greske tid. De to overgangene var imidlertid på et meget vesentlig punkt forskjellige. 266

74. Interiøret av St. Sofia-moskéen med sin fine byzantinske arkitektur. Bygd under Justinian (se ill. 4, bind 4) som katedral og dedisert til St. Sofia. Ble moské i 1453.

Mens det mellom de eldste sivilisasjoners kultur og den greske var lite av bevisst kontinuitet og ingen følelse av slektskap eller respekt, var det mellom den klassiske kultur og de etterfølgende, Syrias, Islams, middelalderens og i enda høyere grad renessansekulturen i Europa, en kontinuitet som var basert på skriftlige dokumenter og en sterk for­ nemmelse av å være antikkens arvtakere. I virkeligheten var tradisjo­ nens hovedtråd aldri gått tapt; gjennom hele middelalderen, det gjelder 267

den muhammedanske såvel som den kristne, hadde man adgang til å bli kjent med den klassiske tids fremste tenkere gjennom deres verker. Ved hjelp av boktrykkerkunsten ble disse verkene sammen med mange andre, gjort tilgjengelig for et langt bredere publikum enn tidligere. Om en skulle tro det bare var å overta den klassiske kultur på det trinn den sto, eller tilmed der den var på sitt beste, er det en feiltakelse som på renessansens tid kunne være naturlig, men helt utilgivelig i dag. Det var noe helt annet som skjedde, og noe langt viktigere. Den sivilisasjonen som overtok vitenskapens klassiske arv måtte streve hardt for ikke selv bli kvalt under den. I forrige kapittel har vi sett hvordan aktivitetene falt ned på et lavmål også i Østen. Men hele det store kunnskapsfond var fremdeles å finne i bøker som var tilgjengelige for alle med lyst og evne til å lese dem. Syrerne og araberne, og siden også middelalderens skolastikere og renessansens humanister, var nødt til å oppspore dette fond skritt for skritt tilbake til de greske originalverker, samtidig måtte de så godt de kunne motstå fristelsen til å akseptere det de ikke kunne forstå som antikkens hellige og mysteriøse viten. At de i det hele tatt var i stand til å absorbere og transforme­ re denne kunnskap skyldes bare deres egen livskraftige kulturelle utvikling. Gjenoppdagelsen av antikkens verker var i seg selv ikke årsaken til, men snarere følgen av det utbrudd av intellektuell aktiviet som karakteriserer den islamiske vitenskaps første framvekst i det niende århundre, middelalder-vitenskapen i det tolvte og renessansens vitenskap i det femtende århundre. En ting som lettet disse framskritt, var at den nye kunnskap hver gang dekket et langt videre interessefelt enn den gamle. Den klassiske kultur var på sitt seinere stadium begrenset både sosialt og geografisk. Sosialt var den nærmest blitt et eksklusivt reservat for overklassen, dermed ble den også abstrakt og litterær, inngrodd intellektuelt snob­ beri hadde avstengt de lærdes kontakt med den enorme kunnskap som var bevart innenfor de nesten analfabetiske håndverkets tradisjoner. Noe av det vesentligste ved den nye bevegelsen som kulminerte med renessansen, var å gjenreise håndverkets anseelse og bryte ned barrie­ ren mellom det og den lærde verden. Den geografiske utbredelse av den klassiske kultur var begrenset til Middelhavslandene og Det nære Østen. At området var så begrenset dannet en stengsel for bruken av det felles fond av teknikk og idéer som skriver seg fra de andre antikke kulturer i India og Kina. Ved Romerri­ kets oppløsning var veien lagt åpen for en langt mer omfattende ut­ veksling av innflytelse.

268

5.5 Muhammed og utviklingen av Islam

Til disse negative faktorer i utløsningsprosessen ble det snart føyd en positiv - tilsynekomsten og den raske utbredelse av en verdensreligion. De barrierer av språk, religion og styreform som fram til det sjuende århundre hadde begrenset den enkelte kultur til sin egen region, ble plutselig feid bort fra hele det området som hadde vært dekket av antikkens sivilisasjoner, helt fra Indus til Atlanterhavet. At islam opp­ sto var slett ikke noe uforklarlig eller helt enestående fenomen, sel v om den i sin særegne form ble bestemt av Muhammeds personlige karak­ ter. Svekkelsen av Romerriket forringet ikke dets prestisje, som lenge holdt seg usvekket, og i enda mindre grad innflytelsen til den folkelige kristne religion som gradvis kom til å dominere Romerriket, og som spredte seg langt utover grensene for selve kirken og trosbekjennelsen. Og likevel, i motsetning til det nordlige Europa, der ingen kultur tidligere hadde vært kjent, og hvor den romerske makt forlengst hadde mistet sitt grep, var folkene i de østlige utkanter av Romerriket lite tilbøyelige til å godta kristendommen, som i altfor høy grad hadde vært forbundet med et fremmed, fiendtlig og undertrykkende regime. På samme tid kunne verken den offisielle Zarathustra-læren i Persia eller arabernes og afrikanernes lokale guder konkurrere med det intellek­ tuelt konsekvente og følelsesmessig appellerende innhold i kristen­ dommen. Veien lå åpen for utformingen av nye sammenfattende pro­ fetiske religioner med folkelig basis og i stand til å oppta så mye av kristendommen som det lett gikk an å akseptere uten å underkaste seg dens kirke eller godta dens doktriner. Det første av disse forsøk, var Manis misjonerende virksomhet i det tredje århundre, som hadde en varig, men begrenset suksess. Mani gjorde krav på å være den tredje og siste profet i rekken etter Zarathustra og Kristus, og han brakte et budskap om evig frelse for de på forhånd utvalgte og trøst i denne verden for de trofaste som tjente dem. Mani led martyrdøden omkring år 276 og hans tilhengere ble forfulgt i Persia, men deres innflytelse spredte seg så langt som til Kina i øst og Provence i vest, og noen av deres læresetninger, særlig den om prede­ stinasjonen, kom inn i kristendommen med deres mest framtredende konvertitt Augustin, og dukket opp igjen i kalvinismen (2.4., 7.1). Muhammeds forkynnervirksomhet mellom år 622 og 632 med basis blant de allerede stridslystne og ekspansive arabere, som bare hadde å regne med de svekkede og splittede romerske og persiske riker, hadde større håp om å lykkes. Fremdeles står denne oppgaven som en nesten utrolig prestasjon av en enkelt mann. Muhammed feide til side alle de gamle stammegudene og erstattet dem med en gud, Allah. Islam kom med en broderlig appell til alle mennekser, den hadde et enkelt men fordringsfullt personlig rituale, en teologi redusert til en rendyrket monoteisme, og den ga et sikkert håp om et realistisk paradis for den

269

troende. Alt dette var uttrykt i en poetisk bok, Koranen, som ikke bare var en inspirasjon, men også en håndbok i ritualer, moral- og lovregler. Den krevde da og krever fremdeles den fulle hengivelse av fattig som av rik. Det var i islam verken kirker eller prester, det trengtes bare en lukket gård - Musjib (moské) - til bruk for felles bønn og for lesere av Koranen -imam - som på samme tid var predikanter og tolkere av loven. Islam var fra begynnelsen av en religion knyttet til en skreven tekst. Koranen er fremdeles den felles tekst-bok for alle muhammedanske folk. Kali­ fen var Profetens høyaktede etterfølger, til å begynne med også som sivil hersker, men religionens styrke berodde ikke på autoritet, men på de troendes omfattende religiøse fellesskap. Det tidlige religiøse kongedømmes politiske utvikling fulgte til å begynne med det seinromerske og bysantiske mønster med et velstående og luksuriøst hoff, opprevet av intriger og i stigende grad avhengig av en pretorianergarde bestående av utenlandske, vanligvis tyrkiske slaver. Dette førte til at islam etter de første to hundre år ble splittet opp i mer og mer føydale fyrstedømmer, som kom til å bli et lett bytte for nomader fra de store slettene og tilmed for dårlig organiserte og brysomme korstogsfarere. Islams religion var på den annen side solid forankret i folket og kom til å overleve både vanstyre og erobringer. I likhet med hva kristendommen greidde i nord, kom islam til å omvende sine erobrere, og læren kom til å spre seg over en stor del av Asia og Afrika, hvor den holdt oppe en sammenhengende kultur som, uten å utvikle seg videre, har holdt stand helt fram til våre dager. Islam spredte seg eksplosivt. I løpet av fem år etter Muhammeds død i år 632 hadde hærene til tilhengerne hans fullstendig slått både sine romerske og persiske motstandere. I mange år etterpå var det ingen styrke som kunne holde stand mot dem. Innen det åttende århundre strakte deres erobringer seg fra Sentral-Asia til Spania. De romerske besittelsene i Afrika og Asia, med et viktig unntak for Lille-Asia, var falt i hendene på dem, så vel som hele Perserriket, som strakte seg tvers gjennom Sentral-Asia og inn i India. Fra den tid av kom det meste av dette svære området til å få en felles kultur, en felles religion og et felles skriftspråk. Gjennom noen århundrer beholdt de et felles styre og frihandel. I enda lenger tid sikret religion og pilgrimsferder fri passasje fra Marokko til Kina for lærde og diktere. Den arabiske renessanse

Den umiddelbare virkning var en betydelig stimulans for kultur og vitenskap. Araberne var ikke fremmede for sivilisasjon. De hadde sine egne byer og hadde oppfylt en vesentlig funksjon ved å organisere den østlige handel for Romerriket. Når deres erobringer gikk så lett, viser det at alt hva de hadde å gjøre var å overta Middelhavsområdets urbane 270

sivilisasjon med innbyggernes aktive samtykke. På den tiden var det bare få mennekser som var beredt til å kjempe for å opprettholde et imperie-regime som gjorde lite ut over å pålegge tyngre og tyngre skatter for stadig mer ineffektive tjenester. Det faktum at kristendom­ men nå var offisiell religion hindret snarere enn stimulerte befolk­ ningens motstand i de asistiske og afrikanske deler av Romerriket, som stort sett var kjettere og var mer beskyttet mot forfølgelser under sine muhammedanske kalifer enn under de ortodokse keisere. Bortsett fra å sikre seg de inntekter som falt på stormenn og embets­ menn, viste araberne ikke den minste tilbøyelighet til å blande seg inn i de lokale enheters eller byenes økonomi. Hele administrasjonen av omajadenes kalifat i Damaskus ble utført av greske embetsmenn på gresk. Derav fulgte at det heller ikke fantes noe bestemt islamsk øko­ nomisk system. Det var ganske enkelt en sen-klassisk urban økonomi med en militær kommando som til å begynne med var reservert for rene arabere, men siden, på samme måten som i Roma, falt i hendene på en hvilken som helst dreven eventyrer. Slaveriet forsvant ikke, men på grunn av knapphet på slaver ble det stort sett redusert til husarbeid. Der det var arbeidslag av slaver forekom det masserevolter, og den som ble anført av negeren Zanjs fra salpeterverkene ved Den persiske golf viste seg å bli like omfattende som Spartakus-oppstanden i den romerske tid. Jorda ble dyrket av tungt skattlagte rayafer som faktisk var treller. Disse gjorde også ofte opprør. En slik oppstand, som har fått navn etter kommunisten Karmantians, holdt det gående i over hundre år. Med gjenopplivelsen av handelen fikk kjøpmennene forholdsvis større betydning enn i den seinere klassiske tid. I virkeligheten bidro Islams enhet i høy grad til å få på fote igjen de utstrakte områder som var gått tapt for Romerriket under urolighetene i dets siste år, samtidig fulgte en utvidelse og desentralisering av områdene. I hele området for de muhammedanske erobringer, fra Cordova til Bukhara, manglet et sentrum som i likhet med Roma dominerte og utsuget rikets økonomi. Mekka var alltid et religiøst og ikke noe politisk, økonomisk eller kulturelt senter. I stedet var det ikke bare de gamle byene, som Ale­ xandria, Antiokia og Damaskus som fikk nytt liv, men også nye byer av den samme modell oppsto overalt, i første rekke de nye hovedsteder Kairo, Bagdad og Cordova. Alle disse byene sto i stadig forbindelse med hverandre, og deres forskjelligartede produkter dannet grunnlag både for handel og tekniske forbedringer. Hertil kommer at islams byer ikke var isolert fra resten av den østlige verden, slik tilfellet hadde vært med Romerrikets. Islam ble brenn­ punktet for asiatisk og europeisk kunnskap. Følgen var at det til dette felles oppsamlingssted strømmet nye rekker av oppfinnelser som var helt ukjente og utilgjengelige for gresk og romersk teknologi. Nyskap­ ningene omfattet slike produkter som stål, silke, papir og porselen. I sin 271

tur dannet alt dette grunnlaget for fortsatte framskritt som kom til å stimulere Vesten til sin store tekniske og vitenskapelige revolusjon i det syttende og attende århundre. Gjenopplivelse av den klassiske vitenskap

Også på den intellektuelle front var det svært lite avbrekk i kontinuite­ ten. Til å begynne med fikk den islamske religion langt mindre hem­ mende virkninger for den menneskelige tenkning enn kristendommen, skjønt dette siden ble annerledes. På det tidspunkt den oppsto utgjorde hedenskap eller filosofi ingen fare for troen. Etter det stormende år­ hundre fullt av erobringer søkte Islams ledee med iver etter grekernes gamle kunnskaper, og etter så meget av deres øvrige kultur som Kora­ nen tillot dem. Virkningen av utenlandsk innflytelse falt sammen med undergangen for det omaijadiske dynasti i Damaskus og abbasidenes maktovertagel­ se i år 749. Selv om abbasidene ikke var persere, var de avhengige av persisk støtte og åpnet veien for dette gamle og kultiverte folkets tradisjonelle lærdom og vitenskap.* Lærde persere, jøder, grekere, syrere og enkelte menn fra fjernere land møttes i den nye hovedstad Bagdad. Det var der og i Jundishapur man begynte å oversette den greske vitenskaps viktigste verker til arabisk.3-43 Disse oversettelser ble foretatt enten direkte fra gresk, eller oftere fra syrisk, og arbeidet fikk fra begynnelsen av støtte fra kalifene og ledende personer. Kalif al-Manun grunnla faktisk et oversettelsesbyrå, Dar el Hikma, der de store lærde Hunain ibn Ishaac ogThabit ibn Khurra utarbeidet arabiske tekster av det meste som Aristoteles og Ptolemaios hadde skrevet. De oversatte også mange persiske og indiske bøker, men disse ble ikke videreoversatt til latin, og gikk dermed tapt for Vesten. Naturlig nok var nesten alle de bøkene som ble oversatt av vitenska­ pelig eller filosofisk karakter, for araberne hadde ikke noe særlig inte­ resse for gresk historie. Og hva gresk drama og poesi angår, var det noe som hadde lite å gi et folk som selv hadde en så rik kilde av legender og levende poesi å øse av. Det var stort sett en følge av denne konsentra­ sjon av interessen at det som i første omgang ble overført til Vesten, da turen kom til den islamske kunnskap, begrenset seg til naturvitenskap og filosofi. De humanistiske disipliner ble for største delens vedkom­ mende gjenoppdaget direkte fra greske og latinske forfattere først under renessansen. Det faktum at naturvitenskapene og humaniora fant veien til den moderne kultur ad så forskjellige veier, er en viktig faktor i hele vitenskapens utvikling, og det har hatt atskillig å gjøre med etableringen av den barriere mellom naturvitenskapen og humaniora •som har holdt seg til våre dager.

272

5.6 Islamittisk vitenskap

Det er vanskelig å vurdere verdien av de faktiske bidrag til dette fond av lærdom som ble ytet av disse islamske lærde selv. Sikkert er det at grekernes lærdom ble gjenopplivet og ikke bare overført uendret. Den ble faktisk underkastet en prosess som svarer til den det antikke Østens lærdom ble gjenstand for i hendene på grekerne, selv om tilegnelsen i det tilfellet var langt mer direkte og erkjent. Da de islamske lærde ikke kjente noen følelsesmessige identifikasjon med grekernes gamle legen­ der, nærmet de seg den greske lærdom med en langt mer uhildet holdning enn grekerne selv hadde vært i stand til. Når en leser islamske vitenskapelige arbeider, blir en slått av en rasjonalitet i håndteringen som vi forbinder med moderne vitenskap. På den annen side var muhammedanerne like sterkt, om ikke enda sterkere, tiltrukket av de mer mystiske aspekter ved den seinere klassiske filosofi, særlig nyplatonismen, som de først ikke var i stand til å skjelne fra Aristoteles. Dette skyldtes inkorporeringen i hans verker av slike falsknerier som Aristoteles’ teologi og Hemmelighetenes hemmelighet. Atskillig av denne mystiske forvirring ble gjennom dem overført videre til middel­ alderens skolastikere. En annen uheldig omstendighet som kom til å forfølge ikke bare islams, men også middelalderens vitenskap, var den overdrevne respekt som ble vist overfor grekernes arbeider, og særlig Platon og Aristoteles. Sammensmeltingen av Platons tallmagi og Ari­ stoteles’ kvalitets-hierarki var en multiplikasjon av tøv som den islamske vitenskapen aldri var i stand å fri seg fra. Det er imidlertid interessant å merke seg at selv om de to største mystifikasjoner innen­ for den tidlige vitenskap, astrologi og alkymi, også ble dyrket av 75. Islamittiske medisinere som Rhazes (d. ca. 924) og al-Kindi (d. ca. 873) interesserte seg også for andre sider av naturkunnskapene. Atskillige av deres læresetninger skrev seg fra greske og romerske kilder, og denne illu­ strasjon av en lege som kommer til hjelp for en mann som er angrepet av slanger er tatt fra et medisinsk Galen-manuskript fra det trettende århundre.

18.

273

araberne, så forkastet de største skikkelsene innen den islamske viten­ skapen, som f.eks. al-Kindi, Rhazes og Avicenna uttrykkelig de ek­ stravagante påstandene disse pseudovitenskaper framsatte. Vitenskapsmennenes sosiale posisjon innenfor den tidlige islamske kultur var ikke vesensforskjellig fra hva den hadde vært i den seinere klassiske tid. Med Abbasid-dynastiets etablering kom det en kortvarig periode mellom 754 og 861 under kalifene al-Mansur, Harun-al-Rashid, al-Mamun og tilmed under den fromme al-Mutawahkil, da vitenskapen ble oppmuntret i en grad som ikke hadde noe sidestykke siden Museet i Alexandrias første tid. De omajadiske kalifene i Cordova (928-1031) og de ubetydelige emirene som etterfulgte dem i Spania og Marokko, var ikke mindre oppmerksomme, og tilmed da den muhammedanske kul­ turen begynte å forfalle, satte ambisiøse fyrster som Saladin, Mahmud av Ghazni og Ulugh Beg av Samarkand sin ære i å oppmuntre vitenska­ pen. Hertil kom at rike kjøpmenn og embetsmenn, som den persiske Barmecides-familien (ca. 750-803) og de tre brødrene Musa (ca. 850), ytet støtte til vitenskapsmennene og noen var selv personlig interessert i vitenskap. Den verdslige og kommersielle bakgrunnen for islamittisk vitenskap skilte den imidlertid skarpt fra den kristne middelalderens, som nesten utelukkende var kirkelig. (1.3., 6.5 f) Den var langt mer lik renessansens vitenskap. Det var denne beskyttende hånd fra hoff og rikfolk som satte leger og astronomer i stand til å utføre sine eksperi­ menter og gjøre sine observasjoner. Så lenge det varte beskyttet dette dem mot aktiv misbilligelse fra bigott religiøst hold, der man var redd for at all filosofi ville ryste de trofaste i sin tro. Vitenskapens forbindelse med konger, rike kjøpmenn og adelige var i første omgang en kilde til dens styrke, men til syvende og sist også til dens svakhet. Etterhvert som tiden gikk ble vitenskapen fullstendig avskåret fra folket, som mistenkte de mektiges rådgivere for ikke å ha noe godt i sinne, og det gjorde dem til et lett bytte for religiøs fanatisme. Så lenge byene og handelen blomstret fantes det en kultivert middel­ klasse interessert i vitenskap, tilstrekkelig stor til å sikre debatt og framgang. Med etterhvert som denne gruppen forsvant, ble viten­ skapsmennene mer og mer vandrende vismenn som var avhengige av de lokale dynastiers skiftende gunst. Tilmed den største av dem alle, Ibn Sina (Avicenna), var aldri garantert noen sikkerhet. Han tjente forskjellige sultaner i Persia og Sentral-Asia, undertiden som lege, undertiden som vesir. I Hamadan unnslapp han mytterister som forlangte hans hode ved å simulere syk. Ibn Khaldun (1332-1406), den siste av de store muhammedanske tenkere, var en flyktning fra Sevilla som ble tvunget til å gå i tjeneste hvor som helst han kunne finne noe. I sin tid måtte han forhandle med Pedro den grusomme i Spania og Tamerlane i Syria, som begge tilbød ham ansettelse.3-37 (4.7., 12.4)

274

Den islamittiske vitenskaps karakter Islams vitenskapsmenn aksepterte og kodifiserte stort sett den seinere klassiske vitenskaps mønster. De viste liten vilje til å forbedre den, langt mindre til å revolusjonere den. Som al-Biruni (973-1048) sa det: «Vi bør begrense oss til det de gamle har syslet med og forbedre det som kan forbedres.»3 13-376 Skjønt enkeltpersoner kunne spesialisere seg, utgjorde vitenskapen en enhet bundet sammen av filosofien. Den omfattet de to tvillingfag, astronomi og medisin, forent ved en mer eller mindre tillatt astrologi som sørget for bindeleddet mellom himmelrommets store ytre verden-makrokosmos - og menneskets indre lille mikrokosmos. Filosofi var i seg selv suspekt - det var vanskelig å få den til å stemme overens med Koranen. Fromme muhammedanske lærde prøvde riktignok å gjøre dette, men det ble bare fordømt av de ortodok­ se. Al-Ghazalis (1058-1111) bok Tilintetgjørelse av filosofene var en advarsel mot det nytteløse ved et slikt forsøk. Trass i et åndrikt tilsvar fra Ibn Rosjd (1129-98) - den høyst ondskapsfulle Averroés - i boka Tilintetgjørelse av tilintetgjørelsen - gjorde advarslene fortsatt sin virkning og trumfet uimotståelig igjennom doktrinen om de to sannhe­ ter- en høyere åndelig sannhet og en lavere fornuftsbestemt sannhet og det endelige resultat var at begge deler ble sterile i de islamittiske land, og det like ettertrykkelig som det hadde skjedd blant de greske kristne. Den avgjørende feil, å forbinde vitenskap med fastlåste trekk i den muhammedanske religion, må antagelig ha vært hovedgrunnen til at vitenskapen syknet hen i islams seinere århundrer, som kom til å bli stående på stedet hvil både kulturelt og intellektuelt. Da den islamittiske vitenskap hadde sin mest blomstrende periode, i det niende, tiende og ellevte århundre, ble slike overveielser ikke tillagt synderlig vekt. En må faktisk gå ut fra at religionen ble oppfattet som noe givet blant noen av de største vitenskapsmennene, og at de ikke tillot den å virke forstyrrende inn på anvendelsen av verdslig kunn­ skap. Vitenskapens enhet ble ytterligere sikret ved encyclopedismens tradisjon, som drev alle store og atskillige mindre islamittiske forfattere til å utarbeide omfattende samleverk som Astronomisk håndbok av al-Fargani (Alfraganus, død ca. 850), og de store medisinske samlinger -Howi, Liber Continens av Rhazes (865-925), Avicennass Kanon og Averrés Colliget - som fremdeles ble brukt som lærebøker i det sytten­ de århundres Europa. Denne tendens til å sammenfatte var desto mer verdifull fordi den ved å trekke inn kunnskap fra andre land ga den islamittiske vitenska­ pen et markant fortrinn framfor vitenskapen i den klassiske tid. Ikke bare var araberne i stand til å gjøre bruk av den mesopotamiske astro­ nomiske og matematiske tradisjon, som hadde levd ubrutt siden baby­ lonsk tid, de brukte også bevisst Indias gamle kunnskaper og i noe mindre grad Kinas.

275

16. Mennesket, mikrokosmos, var gjennom sin tilværelse - mentalt og fy­ sisk - et avbilde av universets makrokosmos. Slik var de islamittiske og middelalderske filosofers tro, de forestilte seg mennesket som en utgave av en himmelsk skapning og av et univers som var ham underdanig. Fra Robert Fludd, Utriusque Cosmi... Historia, Oppenheim 1617-19.

276

Matematikk At den sentrale interessen innen astronomien samlet seg om fagets filosofiske og astrologiske implikasjoner, førte med seg en fornyet interesse for matematikk. Astronomi var faktisk nesten det eneste område der matematikken kunne komme til anvendelse, og den nye interessen kom også geometri og kompliserte beregninger til gode. Det var her de islamittiske matematikere gjorde sine største framskritt, for en vesentlig del takket være babylonsk og indisk innflytelse. Opera­ sjoner med tall, som først på et seint tidspunkt, med Diofantos, var kommet til syne i gresk matematikk (1.2., 4.7), ble utviklet videre takket være en omfattende og allmenn innføring av det hinduiske tallsystem, som hadde vært kjent av syrerne, men bare lite brukt. Denne tekniske nyvinning hadde omtrent den samme virkning på regnekunsten som oppfinnelsen av alfabetet hadde for den litterære virk­ somhet. Tidligere hadde all regnekunst utover det som kunne gjøres ved hjelp av fingrene eller kulerammen vært et mysterium som bare de aller lærdeste begrep noe av. Med de arabiske tall kom den innen rekkevidde for en hvilken som helst butikkbetjent, de demokratiserte matematikken. Araberne sørget også for å ta med det arbeid som en rekke indiske matematikere hadde utført med de metoder for behand­ ling av ukjente størrelser som vi kaller algebra. Selve dette ordet kommer fra tittelen på al-Khwarizmis store samleverk Hisab al-Jabr w-al-Muqabalah eller «restauratio et oppositio» som middel til å løse likninger. Araberne utviklet atskillig lenger også en annen grein av den største betydning, både for astronomi og for landmåling, nemlig trigo­ nometri.

Astronomi I astronomi førte araberne videre den greske tradisjon, og de godtok uten noen kritisk overprøving eller noe vesentlig framskritt Ptolemaios’ (1.2., 4.7) arbeider, og oversatte hans Almagest (Megale syntaxis). Selv om de ikke tilførte teorien noe nytt, tok de vare på antikkens astronomiske observasjoner uten noe avbrekk. Især var observato­ riene i Harran, en by med kaldeiske stjernedyrkere, i virksomhet uavbrutt fram til abbasidenes dager, idet de ble beskyttet mot innblan­ ding fra islamsk side av forestillingen om at de var det sabeiske «bokens folk». Om det var kommet til et brudd ville ikke renessansens astrono­ mer ha hatt omkring 900 års observasjoner bak seg, og de avgjørende oppdagelser som den modeme vitenskap hviler på, ville ha kommet langt seinere om i det hele tatt.

277

77. Astrolabium ble brukt av muhammedanske og middelalderske navigatø­ rer til å måle himmelske breddegrader, til kartlegging og ikke minst til bredde-beregninger. Fremstillingen av astrolabier fortsatte til godt og vel inn i det attende århundre.

Geografi

For de islamittiske vitenskapsmenn kom geografien til å bli det samme som den hadde vært for grekerne, en egen grein av stronomien. Selv om de bare gjorde små framskritt teoretisk, ble de på den praktiske siden i stand til å tilføre de greske kunnskaper så meget at grunnlaget ble lagt for Asias og Nord-Afrikas moderne geografi. Dette skyldes den isla­ mittiske verdens store utstrekning og desentraliseringen av dens kultur - det fantes lærde menn fra Fez til Samarkand — og de lange reiser som ble foretatt av handelsmenn og pilegrimer som dro til Mekka. Han­ delsmennene gjennomstreifet områder langt utenom selve Islam. Lær­ de reisende som al-Masudi (900-957) dro til Russland og Sentral-Afrika og rakk over hele India og Kina, mange av dem skrev veldisponerte og

278

1

nøkterne reiseberetninger, som lå langt forut for fabler og fantasiskildringer som kom fra Europas geografer i middelalderen. I sin bok om In dia ga al-Biruni ikke bare en beskrivelse av de fysiske særdrag, men også en oversikt over det sosiale system, de religiøse trosbekjennelser og hva som var oppnådd innen hinduisk vitenskap, og han gjorde det på en måte som ikke fant sin like før i det attende århundre. Geografien var ikke bare beskrivende, den var også metrisk. Land- og sjøkart ble utarbeidet og astronomiske instrumenter anvendt i navigasjon. Kalifen al-Mamun (830) beordret to målinger av en breddegrad. Her hadde uten at al-Mamun selv visste det I-Hsing i Kina3-8 vært tidligere ute, men det var først i det sekstende århundre at hans resultat ble forbedret av Fernel i Europa (2.4., 7.3).

Islamittisk medisin I likhet med astronomien var også den islamittiske medisin en direkte fortsettelse av den greske. I tillegg kom imidlertid kjennskap til nye sykdommer og medikamenter, muliggjort gjennom islams mer omfat­ tende geografiske spredning. Ikke bare muhammedanske men også jødiske leger studerte en lang rekke sykdommer, så vel som virkninger av klima, hygiene og diett, og de forsømte heller ikke praktiske ting som kokekunsten. Da de sto i makthavernes og de velstående kjøp­ mennenes tjeneste, kom deres prestisje til å rage meget høyt, det samme gjaldt deres intellektuelle standard. De store islamittiske legene som Rhazes og Avicenna var menn med omfattende kunnskaper, som strakte seg fra astronomi til fremme av astrologiske formål, via bota­ nikk til kjemi med sikte på utvelgelse og preparering av medikamenter. Det faktum at de fleste islamske lærde var leger, og praktiserende sådanne, hadde en vesenlig og ikke tilstrekkelig forstått innflytelse på deres vitenskapelige og filosofiske synspunkter. Optikk En gren av medisinen som ble sterkt utviklet var studiet av øyensykdommer, antakelig på grunn av deres hyppige forekomst i ørkenstrøk og tropiske land. Den kirurgiske behandling av øyets tilstander førte til en fornyet interesse for øyets struktur. Dette kom til å gi de arabiske leger den første virkelige forståelsen av dioptrikk (1.2., 4.7) i den nye betydning av lysets passasje gjennom transparente legemer, og førte dermed til grunnleggelse av den moderne optikk. Øyets linser kom til å bane vei for bruk av krystall- (beryll-brillen) eller giass-linser til forstør­ relse eller lesning, fortrinnsvis for de eldre. Tanken på å montere slike linser i rammer som briller, var noe som kom siden (1.3., 6.6). Optisk skattkammer av Ibn al-Haitham (Alhazen) (ca. 1038) var den første alvorlig vitenskapelige behandling av emnet, og hele middelalderens

279

optikk baserte seg på det verket (1.3., 6.5). Skjønt det kom noen forbedringer, vek det ikke plassen for noe annet arbeid før i det sytten­ de århundre. I linsen har vi den første utvidelsen av menneskets san­ seorganer som kunne oppveie den utvidelsen av dets motoriske evne som allerede var oppnådd gjennom mekanikken. Den kom til å bli prototypen for teleskopet, mikroskopet, kameraet og andre optiske apparater av nyere dato. Om de ikke hadde gjort mer enn det, ville de islamittiske legene likevel ha levert avgjørende bidrag til vitenskapen. Begynnelsen på den vitenskapelige kjemi Det var imidlertid på kjemiens område at de islamittiske legene, parfymeprodusentene og metallurgene ga sine største bidrag til alminnelig framgang for vitenskapen. De gode resultater på dette område kan for en stor del forklares ved at de i vesentlig grad slapp unna de klassefordommer som hadde holdt grekerne borte fra de manuelle ferdigheter. Deres avhandlinger viser et nært kjennskap til laboratorieteknikk i behandlingen av droger, salter og edle metaller. Araberne var ikke de første kjemikere, de arbeidet på grunnlag av tradisjoner og praksis som allerede var dypt rotfestet i de egyptiske og babylonske sivilisasjoner og bare i liten grad var blitt rasjonalisert av grekerne. De var også i en grad som det er vanskelig å fåstslå i stand til å dra nytte av indernes og kinesernes utstrakte kjemiske kunnskaper.3-8 I sterkere grad enn astronomi og mekanikk, avhenger kjemien av omfattende erfaringer om et stort antall substanser og prosesser. Det kan først bli tale om vitenskap når dette materialet kan samles og føres over i et begripelig hele og vurdert etter visse allmenne prinsipper. Det var dette araberne 78. I alkymien søkte man etter de reneste substanser, for bare fra dem kunne man finne fram til transmutasjonens mysterium. Destillasjon var en av de hevdvunne metoder til renselse. Tegning hentet fra et arabisk alkymistisk manuskript.

280

gjorde og som kan rettferdiggjøre deres krav om å være grunnleggere av kjemien. En praktisk nøkkel til kjemiske framskritt, destillasjonen, var allere­ de oppdaget i sin tidligere form av kerotakis eller kolbe (ambix) (1.2., 4.7), men de arabiske kjemikere forbedret metoden og brukte den til destillering av parfyme i stor skala.2-28 Om det ikke hadde vært for Koranens forbud mot vin, ville de ha kunnet greie det neste avgjørende framskritt og destillert alkohol, men det ble åpenbart overlatt de krist­ ne. Flommen av ny teknikk som alt dette bare var en del av, ble ikke i likhet med så mye av teknikken på den klassiske tid overlatt til på egen hånd å finne veien til håndverkertradisjonen. Mulighetene ble gransket og drøftet av de mest fremragende leger og filosofer. Dermed ble det for første gang mulig å behandle kjemiske forandringer på rasjonelt grunnlag, selv om de mer kompliserte forløp på dette område krevde andre analyser enn de enkle som strakk til for mekanikk og astronomi. Innen kjemien kom idéen i stedet til å utvikle seg gjennom en tenke­ måte basert på analogier, det vil si overveiende biologisk eller sosiolo­ gisk.*Kjemien preges av en fundamental dualitet - som vi i dag vet skyldes knapphet eller overflod på elektroner - eksemplifisert ved metaller og ikke-metaller. Det fins spor som kan tyde på at den første forståelsen av denne dualitet går tilbake til kineserne, som allerede i forhistorisk tid brukte sinober som en magisk erstatning for hjerteblod, og greidde å oppløse det i sine elementer, svovel og kvikksølv. Ved å identifisere disse elementer med de allmenne maskuline og feminine prinsipper, Yang og Yin, begge av totemistisk opprinnelse, utviklet den taoistiske sekt et alkymistisk system som etter all sannsynlighet har vært utgangspunktet for den indiske og siden for den arabiske alkymi. Dette var til å begynne med ikke først og fremst en metode for framstil­ ling av gull, det var livseleksir det gjaldt.3-36 Araberne tok opp denne svovel-kvikksølvteorien og utvidet den.3-58 -3-60 Dette dannet kimen til Paracelsus’ spagiriske teori (2.4., 7.2), og gjennom ham førte den først til den flogistiske og siden til den moderne kjemi. Det er mulig at de eldste skriftene er gått tapt eller kanskje inkorporert i den psevdo-aristoteliske doktrinen om tørre og våte utdunstinger fra jorda, den som ble brukt til å forklare mineralenes opprinnelse. Liknende idéer har vært tillagt Jabir (Geber), som skal ha utfoldet seg i det åttende århundre og regnes for å være den arabiske kjemis far. Uansett, sikkert er at det blant arbeidene til al-Razi (Rhazes), den betydeligste av de arabiske legene, er funnet et omfattende samleverk om kjemiske operasjoner og stoffer. Den framtidige kjemi kom i høy grad til å bero på den første storstilte produksjon i kjemiske industrier lokalisert i de islamittiske land, en produksjon sammensatt av slike vareslag som soda, alun, jernvitriol (jernsulfat), salpeter og andre salter som kunne eksporteres og brukes over hele verden, ikke minst i tekstilindustrien.3-23- 3 58 281

Arven etter den islamittiske vitenskap

Denne nøkterne oversikten kan bare i beskjeden grad yte rettferdighet til omfanget og tyngden av islams bidrag til vitenskapen. Selv om den på de sentrale felter åpenbart er en fortsettelse av den greske vitenska­ pen, ble denne både gjenopplivet og utvidet. Gjennom sin fornyede aktivitet, like mye som gjennom sine anstrengelser for å oppspore tidligere og bedre autoriteter, reddet islams lærde den greske vitenskap fra det forfall som var blitt dens lodd under Romerrikets siste tid. De skapte en levende og voksende vitenskap, selv om den ikke på noe punkt nådde høyder som kunne måle seg med de joniske naturfilosofers spekulasjoner eller likestilles med den alexandriske skolens geomet­ riske fantasi. Ved å dra nytte av erfaringene fra de ikke-hellenistiske land, Persia, India og Kina, ble de imidlertid i stand til å utvide den trange basis som hadde vært rammen om gresk matematisk, astrono­ misk og medisinsk vitenskap, videre til å innlede utviklingen av en teknikk for algebra og trigonometri og til å legge grunnlaget for optik­ ken. Den avgjørende utvidelse som den islamittiske vitenskapen sto for, skjedde innen kjemi og alkymi, der man omdannet de gamle teorier og føyde til nye eksperimenter som kom til å skape en ny disiplin og tradisjon i vitenskapen. Denne tradisjonen fikk ofte en verdinormert og mystisk karakter, men kom nettopp derfor gjennom flere århundre til å danne en uvurderlig motvekt til den over-rasjonelle og matematiske, astronomisk-medisinske tradisjon hos grekerne.

5.7 Den islamittiske kulturs forfall

Etter det ellevte århundre ble det tydelig at den islamittiske vitenskaps beste dager var forbi, skjønt det ikke inntrådte noe synlig sammen­ brudd. Det fantes fremdeles glimrende enkeltstående vitenskapsmenn. En av de største, Averroés, hører hjemme i det tolvte århundre og Ibn Khaldun så seint som i det fjortende, men de utgjør ikke lenger noen del av en bredt fundert og levende bevegelse. Vitenskapens nedgang er her bare et symptom på et alminnelig politisk og økonomisk forfall for islam i den opprinnelige form. I det vesentlige fikk man her en forsinket virkning av de samme sosiale krefter som hadde ført til den klassiske kulturs forfall. Verken i islam eller i det overlevende bysantiske Østromerske Rike kunne det unngås at de samme ulikheter i rikdom i det lange løp førte til økonomisk sammenbrudd. Da araberne overtok Romerrikets asiatiske provinser, arvet de både dets problemer og dets velstand. Undertrykkelsen av bønder og håndverkere ødela markedet for en effektiv industri. Ved å tære på de anseelige ressurser som var blitt samlet opp i Det bysantinske riket, og ved å åpne nye områder for 282

handelsutbytting i Russland, Sentral-Asia og Afrika, kunne resultatet bare utsettes. Det endte med at verken det bysantinske eller det islamittiske riket var i stand til å opprettholde den organisasjon som krevdes for å kontrollere en så omfattende stat. Da man kom til det tiende århundre, begynte de begge å brytes opp innenfra, og de ble mer og mer avhengig av lokale anstrengelser med sikte på militære og siden økonomiske formål. På korstogenes tid hadde de begge utviklet seg i retning av en lokal føydalisme som var underlegen militært, og som kulturelt ikke lenger lå merkbart over Vestens. Hertil kom, som vi skal få se, at den østlige føydalismen manglet de økonomiske ressurser og de kulturelle utsikter som fantes for den nye føydalismen i Vest. Den manglet først og fremst den vidstrakte basis som det føydale landsbysystem ga, med dets levende tradisjoner fra et gammelt stammekollektiv. Sammenbruddet for den islamittiske sivilisasjon ble uten tvil fram­ skyndet av de nye bølger av barbarer fra steppelandene. Men hvis de islamittiske landområdene i det trettende århundre hadde befunnet seg i en tilstand av økonomisk blomstring, ville tyrkerne og mongolene ikke selv vært i stand til å oversvømme dem. Under de herskende forhold ble irrigasjonskulturen i Mesopotamia for en stor del ødelagt ved en kombinasjon av indre vanstyre og mongolske streiftog som forhindret vedlikehold av kanalene.* At invasjon alene ikke er noen tilstrekkelig forklaring, framgår av det faktum at en finner det samme forfall i Egypt og Nord-Afrika, der mongolene ikke trengte seg inn, og videre av at liknende streiftog mot Kina og India ikke fikk noen virk­ ning på deres mer stabile økonomier eller på deres kultur. Islam kom til å overleve, og har som religion og sivilisasjon overlevd helt fram til i dag, men den fikk aldri igjen den vitenskapelige driv som særpreget den første blomstring. Den likevekt som ble oppnådd i de mongolske og tyrkiske statene som avløste de opprinnelige arabiske riker, kan karakteriseres ved at vitenskapen ble stående temmelig fastfrossen på det trinn den hadde nådd i det ellevte århundre. Forkla­ ringen synes å være oppkomsten av en kirkelig fraksjon som aktivt motarbeidet filosofi og vitenskap. Men dette ville i seg selv neppe ha vært mer effektivt enn det var i renessansens Europa, dersom det hadde vært noe reelt behov for vitenskap til stede. Så snart den tidligere impuls til økonomisk vekst ble borte i Øst, forsvant også den intellek­ tuelle. For begge deler fantes det nye muligheter, men da tegnene begynte å vise seg, som i India under mongolene, ble utviklingen brått kuttet over av de overlegne kommersielle og militære resultater som den begynnende kapitalisme i Europa kunne oppvise. Men fruktene av den islamittiske vitenskap var ikke bortkastet, selvom de land som hadde dyrket den selv ikke fikk nyte godt av dem. I langt større grad enn tilfellet hadde vært med den greske vitenskap, ble hele det fond av apparatur, data, eksperimenter, teorier og metoder

283

♦ ♦ ♦ Midjar-invasjon

—

-------- Bysantinsk pavirknir — \A'ldnj-'mvasjoricr

-------- Irske munkens reiser

som den islamittiske vitenskap hadde skapt, direkte overlevert den føydale kristendoms voksende vitenskap. Om denne bok hadde vært en historie om vitenskapen og ikke om vitenskapens innflytelse, ville det ha vært mer logisk å foreta en samlet gjennomgåelse i ett kapittel om intellektuelt framskritt i hele perioden fra det sjuende til det fjortende århundre, uten å trekke noe skille mellom de forskjellig språk bøkene ble skrevet på: syrisk, persisk, hindi, arabisk eller latin. Forskjellen mellom det sekstende århundres nye vitenskap og det trettende år­ hundres vitenskap i Europa, er langt større enn mellom arabisk og latinsk vitenskap i det tolvte århundre. De triumfer og de begrensninger som preget islamittisk og kristen vitenskap i middelalderen, har begge den samme rot i forbindelsen med føydalismens politiske og økono­ miske basis; men påvisningen av dette må utstå til neste kapittel.

Kart 2

Verden ved overgangen til feudalismen, 550-1150

Dette kartet viser forholdet mellom de forskjellige sivilisasjonssentrene og den tilnærmelsesvise størrelsen på imperiene i midten av det 8. århundrede. Den bysantinske og den irske klosterinnflytelsen kom tidligere i det 8. århundrede, vikingene og magyarene toktet Europa seinere, dvs. henimot slutten av det 9. århundrede. Bymarkedene er, særlig i Sentral-Asia, sentre for handel og viten­ skap.

285

Sjette kapittel

Middelalderens vitenskap og teknikk 6.1 Den mørke middelalder i Vest-Europa

Mens en strålende kulturell utvikling fant sted i de østlige riker og innen islam, led det meste av Europa fremdeles under den forvirring som sammenbruddet av Romerriket og de barbariske invasjoner etterlot seg. Mellom det femte og det niende århundre forfalt byene overalt. I Britannia, hvor byene ble grunnlagt av fremmede, forsvant de fullsten­ dig; i Italia hvor de hadde tusen år bak seg, overlevde de, skjønt halvveis i ruiner og fraflyttet. De første barbariske herskere - franker og goter i vest, slaverne i øst - opprettholdt skyggen av et imperiesystem, basert på handel i ganske stor skala med luksusvarer og slaver. Den klassiske kultur døde gradvis ut mens den etterlot seg slike leven­ de relikvier som Boéthius’ svanesang. Den nye kristne kultur som tok vare på skrifter og fragmenter av latinsk og gresk litteratur, ble spredt fra avsidesliggende sentra som Jonia3-4 og Kiev.3-32 Bare i Konstanti­ nopel var det et kristent rike, mer gresk enn romersk, som var i stand til å holde seg og ta vare på den klassiske arv. Trass i den forening som fant sted under Karl den store, var de vestlige kongedømmene ute av stand til å opprettholde noen statsorganisasjon etter romersk modell mot de tredobbelte angrep fra normannemes, majarenes og sarasenemes side. De ble likevel ikke overman­ net, de kom seg usvekket på fote igjen etter noen år, selv om de var splittet. Deres vellykte motstand berodde på lokalforsvar og selvforsy­ ning - føydalsystemet. Så snart det var vel etablert, som det var fra år 1000, gikk gjenreisningen raskt. Selve de faktorer som holdt tilbake den tidligere utvikling av Vest-Europa - dets skoger og tungdrevne jord påskyndet dets framgang så snart den var kommet i gang. Fra det tiende århundre og utover begynte den indre økonomiske framgang i Europa å gjøre sin virkning. Den kom i første rekke i landbruket, og berodde på at Vest-Europas klima og jordsmonn var gunstig for dyrking uavhengig av kunstig vanning, så snart de tekniske vanskeligheter ved skogshogst og pløying av tung jord var overvunnet. Det islamittiske Østen var på den annen side for det meste et regnfattig område (1.2., 4.8., 1.3., 6.6). Dermed kom det til å rammes av økt uttørking og erosjon, noe som ble katastrofalt når det falt sammen med forfallet av den statlige organisa­ sjon som alene kunne holdt vedlike et irrigasjonssystem og satt en stopper for de ødeleggelser i landbruket som var en følge av forsøm­ melsene.

287

Ingen slike krav til en omfattende organisasjon eksisterte for VestEuropa, det var tilstrekkelig med nasjonal og lokal innsats. Endog med utgangspunkt i en tilstand av ekstrem mangel på organisasjon, kunne økonomien bygges opp igjen landsby for landsby. Langsomt men ui­ motståelig begynte det å utvikle seg en ny sivilisasjon på en solid grunnvoll av fruktbart og godt bearbeidet land, og den kom snart til å gå forbi sine forløpere. Det ble likevel bare de vestlige og nordlige delene av Europa som gjennom lengre tid kunne gjøre bruk av disse fordelene. Takket være sin fjerne beliggenhet og sine skoger slapp de unna de asiatiske steppefolkenes siste streiftog. I det trettende århundre over­ svømmet tartarene den høyt siviliserte Kiev-staten. Det bysantiske sidestykket til Karl den stores frankiske hellige romerske rike ble ikke helt utslettet, men måtte gjenoppbygges av sine utløpere i de nordlige skogsområdene. Følgen var at den russiske stat kom i funksjon, som Storfyrstedømmet Moskva, noe århundrer seinere enn de vesteuropei­ ske stater. I det fjortende og det femtende århundre led de sørøstlige deler av Europa den samme skjebne, da de sørlige slaviske kongeriker og endelig Det bysantiske riket ble overrent av tyrkerne. Den middelalderske kristenhetens verden var således ganske be­ grenset. Dens egentlige ryggrad strakte seg fra Italia gjennom det østlige Frankrike til England; mot øst omfattet det bare Rhinland og Nederland; mot vest Gascogne og Catalonia. Selv innenfor dette om­ rådet var den mest karakteristiske utvikling enda mer begrenset, i det den var konsentrert om de velstående, vannrike jordbruksslettene i Flandern, Normandie, Champagne og Parisbekkenet, og om de sørlige grevskapene i England. Det var i frankernes land, i selve Ile de France omkring Paris at de økonomiske reformene, arkitekturen og den intel­ lektuelle utvikling av middelalderens lærdom først fant sin blomstring. Det andre store kulturelle sentret, i Italia, og særlig Lombardia og

79. Bruk av harv. Engelsk, fra det fjortende århundre. Fra Luttrell Psalter i British Museum (Additional MS 42 130 (XIV cent.).

utinimtaaonrrfmmdumOif

288

Toscana, var for sterkt preget av den klassiske verdens innflytelse til å skape så særpregede bidrag. Her kom turen i seinmiddelalderen og under renessansen.* (Kart 3)

6.2 Føydalsystemet

I motsetning til slaveøkonomien i den klassiske tid som gikk forut, og den kapitalistiske økonomi som kom siden, kan økonomien i hele perioden fra det femte til det syttende århundre regnes som føydalistisk (1.3., 5.1). Det er likevel bare i Europa, fra det ellevte til det fjortende århundre, atføydalsystemet fins fullt utviklet, komplett med sine poli­ tiske og religiøse hierarkier og med en kunst og et kunnskapsnivå som svarer til det.3-30* Den økonomiske basis for føydalsystemet var jordeiendommen. Dets særpreg var avhengigheten av den lokale jordbruksproduksjon, som for det meste ble konsumert på stedet, og hertil kom så en spredt håndverksindustri. Den økonomiske enhet i føydalsystemet var lands­ byen. Der delte en flokk menn og kvinner, for det meste i slekt, jord og arbeid mellom seg, og var sammen om det meste. I holdning og under­ tiden tilmed i slektskap stod de ikke særlig langt fra de gamle klangruppene. De drev et enkelt vekselbruk, som vanligvis, i de nordlige områder, besto av tre felter delt opp i hver sine plogfurer, pluss en del skog og beitemark. Over bøndene var det plassert et hierarki av herrer, legmenn eller geistlige, og deres herrer igjen var biskoper og konger, som sto under keiseren eller pavens overherredømme. Hver enkelt av disse herrene kunne ha under seg en eller flere landsbyer, eller eie jord i flere landsbyer, hvor de livegne var forpliktet til å sørge både for seg selv og sin herre. Det er denne forpliktelsen til føydale ytelser, det vil si til arbeid pålagt ved tvang eller sedvane og opprettholdt ved tvang, som utgjør forskjellen mellom den føydale utbytting og systemet under kapitalismen basert på lønnsarbeid. Det er etableringen av bøndenes plikt til å yte et bestemt arbeid på egen jord, som atskiller føydalismen fra den klassiske tids slaver, som var underlagt eierens hals- og håndsrett. I teorien var de føydale forpliktelser ikke helt ensidige. Som gjen­ ytelse for bøndenes tjenester var det meningen at herren skulle gi dem beskyttelse, men det var nærmest å forstå på gangsterens vis.* Den vanligste faren han skulle beskytte dem mot, var nemlig overgrep fra andre herrers side. Den edle herres første plikt var å komme sin egen herre av høyere rang til unnsetning når han ble budsendt, men falt det seg slik kunne han like gjerne kjempe mot denne. Ellers kunne han hengi seg til mat ogjakt. Den åndelige herrens eneste plikt var å be, men han greidde vanligvis å fortære like mye av denne verdens goder som sin legmannsbror. Som følge av de skrøpelige transportmuligheter 19.

289

måtte det høyere adelskap, legmenn som geistlige, sammen med sitt følge, praktisk talt ete seg fram på rundturene til sine spredt beliggende herskapsseter. Selv ikke en konge kunne påkoste seg å bli i lengre tid noe sted, han måtte med sitt hoff dra rundt som et annet sirkus.3-59 Føydalsystemets adel og geistlighet var ikke stort mer enn parasitter på landsbyøkonomien. Men denne parasittismen var imidlertid gjen­ nomført og utspekulert. Godsets forvalter, legmann eller geistlig, had­ de til fullkommenhet lært hvordan de skulle presse hver bit av tjenester og plikter ut av de livegne.3-59 Det faktum at det uten omfattende handel eller organisasjon var mulig å opprettholde en parasittisk klasse som med sine uproduktive følgesvenner utgjorde omkring ti prosent av befolkningen, viser at føydal-landsbyens økonomi på langt nær var primitiv. Skjønt den i sin sosiale form betydde en tilbakegang til en før-klassisk landsbyøkonomi, skjedde det på et høyere teknisk nivå, med utstrakt bruk av jern, bedre ploger, bedre seletøy, bedre vevstoler og bruk av arbeidssparende hjelpemidler som mølla. Den klassiske tids tekniske framskritt hadde vært konsentrert i byene, og herregårdenes slavedrevne planta­ sjer kom et plutokrati av handelsmenn og jordeiere til gode, mens slike framskritt i føydaltiden ble spredt vidt og bredt utover landsbygda og overalt ga et lokalt overskudd. Føydalsystemet var derfor både teknisk og sosialt et langt sikrere grunnlag for videre framgang enn det klas­ siske plutokrati. Samtidig var systemet så sterkt lokalt splittet og fritt for samlende kraft at det ikke kunne oppnå denne framgang raskt på grunnlag av sitt eget initiativ. Hva det kunne, og faktisk gjorde, var å spre seg utover de uoppdyrkede og øde deler av Europa, noe som mest skjedde fra det ellevte til det trettende århundre. En slik spredning av jorddyrkingen var den eneste farbare vei for utvikling av den føydale økonomi uten at dens karakter ble undergravd. Spredningen ble drevet fram av adel og geistlighet side om side, de var alle fulle av iver etter å utvide sine eiendommer og sin makt, og tendensen ble ofte støttet av de livegne, fordi de i de nye områder kunne forhandle om bedre vilkår. Ved slutten av det trettende århundre gikk denne ekspansjonen så langt at det førte til en alvorlig økonomisk krise som føydalismen aldri riktig kom seg over. Innenfor det føydale system holdt det samtidig på å vokse fram nye økonomiske former basert på handel og en manufakturøkonomi knyt­ tet til byene. Dette var en utvikling som brøt med den lokale økonomi basert på selvforsyning og til slutt førte til dens ødeleggelse. Men til å begynne med var føydalsystemet i stand til å assimilere de nye forme­ ne, og det kom fremdeles til å bestå i to hundre år i Britannia og Flandern, og enda lenger i resten av Europa. Den føydale økonomi var selv stort sett et produkt av den desorganisasjon som førte til sammen­ brudd for den klassiske økonomi, og av barbarinvasjonene med de 290

ødeleggelser som fulgte i deres spor. Så snart forholdene var falt til ro og krigføringen ble mer sporadisk, viste det seg at også organisasjons­ former som ikke direkte var basert på jordeiendom gjerne hevdet seg ved egen kraft.

Middelalder-byer Med utgangspunkt i Middelhavsområdet, Sør-Italia, Provence og Ca­ talonia, hvor man hadde lidd minst i de mørke århundrer, begynte byene igjen å vokse, og kort tid seinere skjedde det samme i Rhinland, Nederland og Lombardia, der landbrukets avkastning hadde vært størst.3-481 det ellevte århundre var byene godt og vel etablert i disse områdene; og fra det tolvte århundre begynte de å vokse til igjen også i Nord-Frankrike, England og Tyskland øst for Rhinen. Etter hvert som de vokste, la de an på å frigjøre seg fra de restriksjoner som var pålagt dem av kirken og de føydale institusjoner. I Tyskland og Italia, der sentralregjeringene var svakest, oppsto det faktisk uavhengige bysta­ ter; i Frankrike og England var byene fortsatt underlagt en kongemakt, som ikke var altfor føydalistisk. Disse byene hadde som levevei å bytte bort nye manufakturvarer, produsert av håndverkerlaug innenfor by­ murene, mot den føydale økonomis overskuddsprodukter. Til å be­ gynne med hadde byene bare en forsvinnende del av folketallet, endog ved slutten av middelalderen representerte bybefolkningen i de mer 80. Et maleri av en by, antas å være utført av kunstneren Ambrogio Lorenzetti (71322-48?). Det gir et vakkert bilde av en middelalderby bygd i mur­ stein, slik de begynte å utvikle seg etter den mørke tidsalder.

291

81. Vindkraft var en av de viktigste mekaniske energikilder inntil dampma­ skinen kom til i det attende århundre. Fra en tysk 1620-års utgave av Le Diverse et Artificiose Machine av Agostino Ramelli (ca. 1530-1590).

292

urbaniserte landene som Italia og Flandern antakelig ikke mer enn fem prosent. Likevel fikk etableringen av byene avgjørende betydning, det var i siste omgang fra dem bursjoasiet (burgess) utviklet seg, den klassen som kom til å grunnlegge kapitalismen. Den samme urbane utvikling ble også midtpunktet for en ny nytteorientert vitenskap, som var radikalt forskjellig fra antikkens. Men gjennom det meste av middelalderen spilte ikke byene denne revolusjonære rollen. Da de først hadde oppnådd de nødvendige frihe­ ter, passet de temmelig godt inn i den føydale økonomi, som i det vesentlige var basert på landbruket. Denne økonomien var imidlertid langt fra stabil. I den første fasen lå hovedtyngden, som allerede antydet, på etablering og utvidelse av den føydale orden.3-48 Etter det trettende århundre begynte denne orden selv å bryte sammen, ikke bare i Italia, hvor den var blitt minst sikkert etablert, men også i sitt eget sentrum i Nederlandene, England og Nord-Frankrike. Dette sammen­ brudd var i sin helhet en progressiv foreteelse og ikke noe forfall. Det var kjennetegnet av en stigende produksjon, ikke bare av matvarer men også av tekstiler, og i kjølvannet fulgte en differensiering blant bønde­ ne, idet iallfall de mer velstående ble frigjort fra de føydale tjenester. Vareproduksjon for markedet overtok etter selvforsynings-økonomien, med det resultat at betydningen av handel og byer økte. Dette var vilkår som bidro enda sterkere til å stimulere de tekniske forandringer innen manufaktur og transport som førte fram til kapitalismens nye tidsalder. Støtet til tekniske fornyelser hadde imidlertid vært til stede helt fra begynnelsen av middelalderen, særlig når det gjaldt bedre utnyttelse av jorda og økt bruk av maskiner. Det var her middelalderens bonde og arbeider kunne dra fordel av arven etter den klassiske teknikk og hva araberne hadde tilført den. Som allerede antydet, var det tekniske ferdigheter knyttet til luksus og stor byorganisasjon som var gått tapt. Akvedukter og bad kunne unnværes, tilbake ble møller og smier. Vi vil også få se hvordan landbruk og praktiske fag ble ytterligere forbedret ved lån fra Østen og egne nyskapninger. Forbedringene gikk i retning av å la mekaniske operasjoner overta for mennesket, å la dyrekraft og vannkraft erstatte menneskekraft. Riktignok gjorde middelalderens håndverker ingen ting, som ikke kunne ha vært gjort av grekerne eller romerne, men disse manglet den tvingende impuls, behovet for å få utført mer arbeid med færre menn. I det meste av middelalderen var det en kronisk mangel på arbeids­ kraft. Dette skyldtes ikke bare at det nå ikke lenger fantes noen ar­ beidskraft av slaver som uten videre kunne forbrukes, og som hadde opprettholdt de tekniske framskritt i den klassiske tid. Det lå også en spore til å utvide den dyrkede mark i selve det føydale system. Adelen trengte stadig mer jord, men jorda var nytteløs uten bønder, og av dem ble det aldri mange nok, særlig ikke når innhøstingen tok til. Bøndene

293

kunne naturligvis tvinges til å gi mer fra seg av sin egen produksjon til jordeieren, men her var det en grense, det ble ettertrykkelig demon­ strert under bondeopprørene. Og dermed meldte det seg andre veier til berikelse. Først var det foretaksomme føydalherrer og geistlige, og siden også velstående kjøpmenn, som slo seg på mølledrift, tekstilfabrikker, gruvedrift og utenrikshandel. Den tekniske framgang ble langsom fordi den ble holdt tilbake av adelens og laugsmedlemmenes interesser i det, men den kunne ikke stanses og konsekvensene ble til slutt en underminering av det føydale systems grunnvoller, og dermed også av den middelalderens verdensorden, som dannet systemets in­ tellektuelle uttrykk.

6.3 Kirken i middelalderen

Føydalsystemet utgjorde den økonomiske basis gjennom hele middel­ alderen; dets intellektuelle og administrative uttrykk ble formet av kirken. Det var kirkens enhet og orden som motvirket adelens anarkis­ tiske tilbøyeligheter og sørget for et felles autoritetsgrunnlag. Selv om det ofte kunne oppstå maktkonflikter mellom keiser og pave, mellom konge og biskop, anerkjente begge parter nødvendigheten av hverand­ re for å opprettholde samfunnet. Kirken opptrådte ikke mot føydalsy­ stemet, den var en vesentlig del av det, og verken kirke eller system kunne forandres uten av begge deler ble forandret, slik refomasjonen kom til å vise. I overgangstiden før det tiende århundre var kirken i Vest mest opptatt med selve det å overleve kulturelt. Den utgjorde det ene sam­ lingspunktet for den antikke sivilisasjon mot rekken av barbar-invasjoner, goternes, frankernes, saksernes og lombardernes, som etter­ hvert som de kom innenfor Romerrikets enemerker måtte vinnes for kristendommen. Seinere spredte misjonsiveren seg videre, til nordboer og majarer. I alle tilfeller tvang kirken gjennom sin lov, i første rekke med krav på arveretten til Imperiets storhet, den appellerte til barbarhøvdingenes ambisjoner og til husbondsfolkets godtroenhet og dets svakhet for prakt og undere. Under denne prosess var det ikke til å unngå at kirken selv ble påvirket av barbariet; selv om den klynget seg til religionens imponerende utvendige trekk, ritualene, draktene, relik­ viene og miraklene, mistet den en god del av sitt opprinnelige intellek­ tuelle innhold. Det som ble berget skyldes de anstrengelser som ble gjort ved de avsidesliggende tidlige misjoner i Irland og Northumbria, der munker som Bede (673-735) og Erigena (800-ca. 877) tok vare på en del av den klassiske lærdom og filosofi.3-4 Den første alminnelige bevegelse i retning av intellektuell gjenreis­ ning i Europa tok sin begynnelse ved at Karl den store, som selv var analfabet, innførte slottsskoler i det niende århundre; men tilbakesla-

294

get kom ved nye invasjoner av nordboer, madjarer og sarasenere. Det var først i det tiende århundre med klosterreformene som tok til i Cluny i Burgund, at kirken for alvor begynte å bygge opp en organisasjon som kunne kontrollere liv og tanker hos alle kristenhetens folk fra konger til livegne. Denne organisasjonen var i seg selv føydal, og det i dobbel forstand, for ikke bare var hierarkiet av verdslige kirkemenn, paver, erkebiskoper, biskoper og prester, alle sammen føydale jordeiere, men også kirkens ordensbrødre, munkene, la nytt land under seg for egen regning i sine abbedier og gikk i spissen for den føydale ekspansjonen. Gjennom hele den tidlige middelalder, i det minste inntil det tretten­ de århundre, hadde kirken, også i Italia, ved sine prester og munker et faktisk monopol på lærdom og tilmed kunsten å lese og skrive. Den føydale administrasjon måtte gå gjennom klerikale hender, noe som ordet klerk vitner om i dag. Dette monopol kom til å gi den middelal­ derske tanke et enhetspreg, men den førte også til en alvorlig begrens­ ning i dens rekkevidde. Verken gresk eller islamittisk tenkning hadde vært så begrenset til en gruppe mennesker. (1.3., 5.6) Middelalderkirkens erklærte holdning til menneskelige anliggender var blitt fastlagt i de mørke dager under Det Romerske rikes forfall. Den gikk ut på at livet i denne verden bare var en forberedelse til det evige liv i helvete eller himmelen, en holdning som bare gradvis ble svekket med de uomtvistelige bedringer av menneskenes livsvilkår, men den ble ikke fordrevet før i renessansen. I praksis ivaretok imid­ lertid kirken sine interesser i denne verdens anliggender på en utspe­ kulert måte, og den var sterkt engasjert i opprettholdelsen av den føydale orden.

Tiggermunkene dukker opp Siden kirken var så sterkt knyttet til en økonomi som i det vesentlige var basert på landsbygda, kom den fra det tolvte århundre og utover i motsetning til de interesser som knyttet seg til kjøpmennenes og hånd­ verkernes verdslige samfunn i de nye byene. Disse uttrykte sin util­ fredshet ved kjetterier, vanligvis av manikeisk eller mystisk art, og de holdt fast på at mennesket kunne nærme seg Gud uten at dette ble formidlet gjennom en gjeng av grådige og lettferdige representanter for presteskapet. Slike kjetterier kunne for en tid slås ned med sverd, som under det store korstoget mot albigenserne i 1209; men i midten av det trettende århundre ble det funnet en mer tilfredsstillende løsning. Kir­ ken sikret seg et nytt redskap i de autoriserte tiggere og predikanter - de fransiskanske og dominikanske tiggermunkene - som oppsto delvis som et uttrykk for og delvis som en reaksjon på de endrede vilkår. Den hellige Frans av Assisi (1182-1226) uttrykte med sitt liv og sine ord opprøret hos de fattige byfolk mot verdslighet og overdreven rikdom. Hans budskap var folkelig og dermed farlig, og alt som fantes

295

av pavelig diplomati måtte settes inn for å forhindre at det fant utløp i kjetteri og sivil ufred. Slike vansker finner en fremdeles i dag i hold­ ningen til «arbeiderprestene» i Frankrike. Også etterat de «åndelige» fransiskaneres motstand var brutt ned i 1312, virket deres lære fortsatt gjennom Occam (død ca. 1349) og Wyclif (ca. 1324-84) og den banet veien for reformasjonen. De dominikanske tigger-predikantene var på den annen side bevisst reaksjonære helt fra begynnelsen av. Deres mål var etter alt å dømme å forfølge og sette en stopper for utbredelsen av kjetteri. Byborgerne ble etterhvert opplyste, tilmed lærde, og den ortodokse lærdom måtte settes inn mot dem med full tyngde. Derav Albertus Magnus’ (1193— 1280) og Thomas Aquinas’ (1227-74) filosofiske anstrengelser; derav også deres sympati med Aristoteles, den store forsvarer av orden. Hvor effektive disse forsøk på overtalelse var, sammenliknet med korstogenes og inkvisisjonens mer brutale framgangsmåter, er det vanskelig å si noe om, men kjetteriet ble holdt nede i omtrent tre hundre år. Trass i tiggermunkenes anstrengelser ble likevel middelalderens to siste hundre år vitne til en avgjort svekkelse av kirken, noe som skyldtes innflytelse fra de voksende byers side og den økende makt hos konger som i stigende grad allierte seg med byene mot landadelen. Pavesetet ble med makt flyttet til Avignon i 1309 og kirken var splittet mellom to eller tre paver fra 1378 til 1418. For å hele dette brudd ble kirkenes øverste råd tillagt større autoritet. Men heller ikke de kunne opprettholde ordenen, og selv om de var i stand til å få Huss brent i 1415, greidde hans tilhengere å motstå dem og opprettholde en uav­ hengig nasjonal stat i Bøhmen fram til 1526. Men kirken ble imidlertid bare svekket som organisasjon; i den grad hadde den satt sitt stempel på intellektuell og sosial tenkning at drøftelsene innen politikk og vitenskap gjennom flere århundre for det meste måtte føres på religio­ nens premisser. 6.4 Skolastikerne og universitetene

Gjenopplivingen av den vestlige kristendom som begynte i det tiende århundre, krevde en intellektuell basis som var bredere enn det en sparsom bevaring av klassisk kunnskap kunne sørge for, selv om den ble formidlet av så habile tenkere som Bede og Erigena. Geistligheten måtte læres opp til å tenke og skrive; kirkens åndelige og timelige krav måtte hevdes og forsvares. I første omgang ble dette behovet møtt med opprettelsen av katedralskoler, som de i Chartres og Reims. Da man kom til det tolvte århundre, hadde disse svellet ut til å bli universiteter med faste kurser og undervisning i de sju liberale kunster, i filosofi og, viktigst av alt, i teologi. Det første og mest berømte av dem, universi­ tetet i Paris, ble om ikke grunnlagt, så iallfall anerkjent i 1160. Idéen om 296

et universitet - studium generale - der alle emner kunne studeres sammen, var ikke noe helt nytt. I antikken hadde en hatt skolene i Athen og Museet i Alexandria; muhammedanerne hadde hatt sine moské-skoler, madrasseh, i århundrer, der det var blitt undervist både i filosofi og religion; og allerede fra det ellevte århundre hadde det vært en medisinsk skole i Salemo. Skjønt de nye middelalderuniversitetene låne trekk fra alle disse, ble de mer generelle og systematiske i sin undervisning, og de ervervet seg tidlig en spesiell plass i kristenhetens verden som lærdommens oppbevaringssteder. Bologna universitet ble grunnlagt like tidlig, hvis ikke tidligere enn det i Paris; Oxford kom nærmest som en filial av Paris i 1167. Cambridge kom etter i 1209. Så kom Padova i 1222, Napoli i 1224, Salamanca i 1227, Praha i 1347, Krakow i 1364, Wien i 1367 og St. Andrews i 1410. Helt fra de ble grunnlagt var universitetene hovedsakelig institu­ sjoner for opplæring av presteskapet, og det vedble de å være helt fram til forholdsvis nyere tid. At tyngden lå der hadde lite å si på en tid da geistligheten hadde monopol på litterære sysler og var ansvarlig for all administrasjon. Det som den gangen betydde noe var at disse folk i det hele tatt fikk undervisning, og især at de skulle få tilegne seg noe av den klassiske verdens tanker. Undervisningen foregikk ved hjelp av fore­ lesninger og disputaser, for bøker var sjeldne. Dette var fremdeles framgangsmåten da medisinske fakulteter kom til. Pensum var fastsatt på grunnlag av de sju frie kunster, et i høyeste grad forenklet sammen­ drag av den klassiske kunnskap. De første tre «trivielle» («trivium») fag var grammatikk, logikk og retorikk, som tok sikte på å lære studen­ tene å tale og skrive forstandig - naturligvis på latin. Så fulgte «qvadrivium» som bestod av aritmetikk, geometri, astronomi og musikk. Først etter dette studium kunne en ta fatt på filosofi og teologi. En bør merke seg at grunnstudiet ikke bare var verdslig, men også vitenskapelig; her fulgte det den islamittiske modellen. Jus og medisin tok man seg av ved andre fakulteter, men verken historie eller litteratur fant noen plass. Det var denne utelatelsen som var grunnlag for den humanistiske reaksjon mot hele det skolastiske system under renessansen. (2.4., 7.1.f) I praksis utgjorde den vitenskap som ble lært svært lite.3-5 Aritmetikk besto av utregninger; geometrien omfattet Euklids tre første bøker; astronomien kom aldri lenger enn til kalenderen og hvordan en kunne fastslå datoen for påsken; og fysikk og musikk ble svært luftig og platonisk. Det var liten kontakt og heller ikke noe særlig ønske om kontakt med naturens og de praktiske ferdigheters verden, men det ble i det minste utviklet en trang til kunnskap og en interesse for å drøfte ting. Universitetene hadde i seinmiddelalderen med få unntak, som f.eks. Padova (2.4., 7.2), utviklet seg til å bli voktere av den etablerte kunnskap og barrierer mot kulturell framgang, men i sine første dager var de midtpunktet for det intellektuelle liv i Europa.

297

82. Seinmiddelaldersk undervisning. Et tresnitt som viser den påtatte minen som hørte med til undervisning i vitenskap og ennå holdt seg inn i det femtende århundre. Professoren er plassert i høysetet mens han underviser i Galen. Demonstratoren (under) har dissikert et lik og demonstrerer trover­ digheten av Galens oppfatninger; det ble ikke gjort noe forsøk på selvstendig undersøkelse. Fra tittelbladet på Anathomia, av Mondino de’Luzzi (Mundinus), Leipzig 1493.

Innflytelsen fra arabisk og gresk viten Det var i denne verden av begrenset og maktsyk intellektuell aktivitet at den arabiske lærdom kom til å øve sin innflytelse, idet den brakte med seg et langt rikere forråd av klassisk viten enn man endog hadde bevart i Vesten. Etter å ha begynt med noen få verker i det ellevte århundre, fulgte det en ren strøm i det tolvte, da hovedmassen av arabiske og greske klassikere ble oversatt til latin, for det meste fra arabisk,3 5 men noen direkte fra gresk. Det meste av oversettelsene ble foretatt i Spania, en del på Sicilia. Korstogene hadde en forsvinnende innflytelse på spredning av kulturen. Denne kulturelle formidling var av en helt annen karakter enn tidligere tiders, kanskje om en ser bort fra utvekslingen mellom indisk og islamsk vitenskap. Det var denne gangen ikke tale om å overføre en praktisk talt død tradisjon til en ny og livskraftig kultur, det gjaldt en kultur som neppe hadde mistet noe av sin fulle kraft. Ved første blikk kan en få inntrykk av at det må ha vært svært vanskelig å formidle idéer som var uttrykt i et radikalt forskjellig språk, idéer fra et folk med religiøse forestillinger som ikke bare var fremmede, men direkte fiendtlige. Men slike hindringer viste seg bare å være overflatiske, når en ble stilt overfor den underliggende likhet mellom den kultur som ble overført av araberne og den latinerne allerede hadde tilegnet seg. Det de mottok var bare den hellenske kultur som allerede dannet grunnlaget for deres egen, nå i rikeligere mengder og fra nærmere kildene. Begge deler inneholdt det samme resultat av platonisk og nyplatonisk tenkning. Ordene var fremmede, men ikke deres mening. Og ikke bare det, selve islams religion hadde stått overfor de samme intellektuelle problemer - om universets tilblivelse; om forsoning mel­ lom tro og fornuft; om Koranen var litterært inspirert eller hadde eksistert evig; om gyldigheten av mystiske erfaringer - det måtte gjøre de kristne forvirret. Duns Scotus og Thomas Aquinas kom til å fortsette den meningsutveksling som allerede hadde begynt mellom al-Ghazzali og Averroés (1.3., 5.6). Om det bare gjaldt vitenskapen ville det ha vært logisk å behandle perioden fra det niende til det ijortende århundre som en sammenhengende arabisk-latinsk bestrebelse på å forene religion og filosofi og fullende det klassiske verdensbilde. Men dette ville være å overse geografiske og økonomiske forskjeller som kom til å få konse-

299

83. Innflytelsen av greske og arabiske tekster på vestlig kristendom var svært sterk. Inntil man oppfant trykking med bevegelige typer i Europa ved slutten av det fjortende århundre, ble alle tekster kopiert med hånd. Prosessen var langsom og arbeidskrevende, skjønt resultatene kunne være svært vakre.

kvenser som avgjort trakk i hver sin retning. For mens de islamittiske land kom fram til et kompromiss som la en død hånd over all vitenska­ pelig framgang, gikk striden på kristent hold videre like til det greske verdensbildet som følge av de økonomiske forandringer var slått i stykker og erstattet med et nytt. Tro og fornuft Allerede i det ellevte århundre, før innflytelsen fra den arabiske kunn­ skap kunne ha virket med hele sin tyngde, hadde den pågående strid mellom de forskjellige skoler rettet seg mot et sentralt spørsmål, om fornuften kunne gi grunnlag for troen, eller for å si det mer nøyaktig, spørsmålet om å forsone skriftens og kirkefedrenes ord med grekernes logikk. Til å begynne med syntes dette enkelt nok: Anselm (1033-1109) beviste Guds eksistens ut fra idéen om fullkommenhet. Detaljene i en fornuftsbasert religion var det imidlertid vanskeligere å føye inn. Abelard (1079-1142) var i sin Sic et Non faktisk i stand til å framlegge

300

respektable sitater fra kirkefedre som uttrykte motstridende oppfat­ ninger i nesten alle vesentlige spørsmål. Til å begynne med så det ut som om gjenoppdagelsen av Aristoteles’ viktigste verker i det tolvte århundre, skulle gi tilstrekkelig veiledning til å løse disse problemene. Og hans legendariske ry ble tilmed mer enn rettferdiggjort da det ble mulig å verdsette hans omfattende viten og ubøyelige logikk. Og som vi allerede har sett (1.2., 4.6), var dessuten Aristoteles’ i det vesentlige konservative doktriner opprinnelig blitt utformet for å passe inn i et statisk, klassedelt samfunn. Det trengtes bare visse endringer for å tilpasse dem en kristen, føydal økonomi, i stedet for en hedensk øko­ nomi basert på slaveri. De første skritt var allerede blitt tatt av Averroés (1.3., 5.6) som gjennom hele middelalderen ble høyaktet som den store kommentator, men han hadde for stor respekt for Aristoteles til at hans tolkninger uten videre kunne tilpasses den kristne åpenbaring.3-29-3 55 Oppgaven ble løst av den dominikanske tiggermunken Thomas Aquinas. Hans store Summa Theologica forklarer naturens og menneskets univers som rammen omkring det langt viktigere drama om gudommelig styring og menneskelig frelse. Det hele er arrangert i et beundringsverdig system, med sitater for og i mot alle omtvistede punkter sammen med et resonnement som alltid fører til den ortodokse løsning. Tro er alltid fornuften overlegen, i den betydning at det fins ting som fornuften alene aldri ville kunne finne fram til, mens samtidig åpenbaring og fornuft aldri kan komme i innbyrdes konflikt. Ettersom svarene er kjent på forhånd, har argumentene hos denne helgen alltid et snev av prosedyre over seg. Men uansett, de har aldri blitt forbedret, og de danner basis for den katolske doktrinen den dag i dag.* Når en tar hensyn til de grenser tiden setter, var framstillingen hos Thomas en imponerende prestasjon hva system og skarpsindighet an­ går, for her er det noe mer enn en tillempning av Aristoteles: framstil­ lingen inkluderer anvendelsen av Aristoteles’ metode til behandling av forhold i det føydale samfunn, som grekerne aldri kunne støtt på. Men likevel, arbeidet markerer ingen original framgang for tenkningen; om en i dag godtar det som et filosofisk grunnlag er det bare en bekreftelse på den intellektuelle bankerott hos de ny-thomister som støtter opp under reaksjonen. Men Thomas var faktisk litt for lur. Han var ikke bare i stand til å forene fornuften med den tidlige kristendoms fragmentariske og ofte selvmotsigende doktriner, men han brukte også den ny-platonske for­ falskning, Det himmelske hierarki, av den såkalte Dionysios Areopagita, som det viktigste grunnlag for sin verdensorden, den var følgelig ikke mer kristen enn den var vitenskapelig - selv om en i rettferdighe­ tens navn må si at dette falskneri ble tatt som et evangelium av nesten alle middelalderens tenkere (1.3., 6.5). Imponert over at den moderne vitenskap skulle ha oppstått av den 301

middelalderske skolastikk, har enkelte nyere historikere gitt sin ros til kvaliteten av de resonnementer som gjorde det mulig for skolastikerne å få dette til. Men for det første var det ikke skolastikerne som skapte den moderne vitenskap, det var menn som Leonardo, Bacon og Galilei (2.4., 7.6. f), som med voldsomhet imøtegikk deres målsettinger og metoder. Dernest viser den vitenskapelige revolusjons historie at den vanskeligste og meste tidkrevende oppgaven under grunnleggelsen av vitenskapen, var å Ijeme det nonsens som hadde hopet seg opp ned gjennom tidene. Når det går opp for oss at det tok mesteparten av et årtusen til å gjennomføre den tenkning som kunne ha vært utført på 200 år, om vi hadde sluppet disse forhindringer, blir vi kanskje mindre lystne til å hylle mennene bak de doktriner som så virkningsfullt holdt tilbake vitenskapens framgang.

Nominalistenes opposisjon Thomas Aquinas’ arbeider ble på hans egen tid mindre godt mottatt enn de ble lenge etter. Også før innflytelsen av den arabiske kunnskap ble merkbar, hadde det forekommet en viss opposisjon mot den høyst generelle metode for argumentasjon som baserte seg på realiteten i Platons idéer eller de substansielle former hos Aristoteles. Argumen­ tene hos Roscellin (ca. 1050 - ca. 1122), den første av nominalistene, i motsetning til realistene, ble forsterket av fransiskaneren Duns Scotus (ca. 1266-1308) trass i Aquinas. Ved å understreke individualitetens betydning og holde fast på at tingene kom før navn eller idéer, forkastet i virkeligheten nominalistene ettertrykkelig hele det rasjonalistiske teologiske skjema. Men da de også var gode kristne, ledet det dem ikke inn på skeptisismens vei, og stort sett heller ikke inn på et direkte studium av naturen. De beveget seg heller, i likhet med Algazzel, i retning av en blind tro, basert på mystikk, og så opphøyd at den ikke kunne fattes av den menneskelige fornuft. Men da de likevel ble nødt til å diskutere med realistene, måtte de utvikle sin tankegang i kritisk forstand, og dermed kom de til å utvikle argumenter som ble til nytte da naturvitenskapen siden ble gjenopplivet. William av Occams berømte «razor» (barberkniven som han brukte på skolastikernes begreper): «Selvstendige enheter bør ikke multipliseres uten grunn», eller mer autentisk: « Det er fåfengt å gjøre med flere det en kan gjøre med færre», har vært brukt til å ijeme en masse tøv fra vitenskapelig teori. Ennå en tid seinere brukte Buridans (ca. 1297-1358) og Oresmes (1320-82) skole i Paris Occams metoder til å kritisere Aristoteles’ bevegelseslære, og forberedte dermed veien for Galileis reform av dynamikken.3-2- 3 5 (2.4., 7.5 f) Innen kjemien, der fornuften i lang tid hadde inntatt en beskjeden plass, fant den alkymistiske metode støtte hos folk med hang til mystikk. Ramond Lull (ca. 1235-1315) av Mallorca, som var hoved­ kilden for innføringen av den islamittiske mystikken i kristenheten,

302

var, eller sies å ha vært, en av grunnleggerne av den kjemiske tradisjon (2.3., 7.2), som ble ført videre gjennom Paracelsus og Helmont fram til vår tids kjemi. Dette skal vi siden komme inn på.

6.5 Middelalderens vitenskap

Denne lange teologiske, filosofiske innledning til middelalderens viten­ skap er nødvendig fordi det lille som forekom av vitenskapelig forsk­ ning ble foretatt nesten utelukkende med religiøst siktemål og av geist­ lige - prester, klosterbrødre og tiggermunker. Her var en tydelig for­ skjell fra forholdene innen islamittisk vitenskap, der bare få blant vitenskapsmennene hadde noe religiøst kall, for det meste tjente de åpenbart nytteorienterte formål. (1.3., 5.6 f) De nymotens påfunn med å prise middelalderens vitenskap på be­ kostning av renessansens, er i særlig grad tåpelige. Fordi det ikke stemmer med virkeligheten er det særlig urettferdig overfor middelal­ derens geistlige og lærde å gi dem æren der de ikke fortjener det og tilsløre deres virkelige bidrag. Ikke en gang Roger Bacon (ca. 1235— 1315) - som behandler Albertus Magnus og Thomas Aquinas som «uvitende guttunger» - ville trass i sine ubeherskede og perfide angrep på sine samtidige noen gang ha reist spørsmål om hvorvidt vitenskapen skulle ha noe annet hovedformål enn å danne støttepilarer for åpenba­ ringen.3-27 Det eneste som skiller ham fra dem er at han søkte bekreftel­ ser i erfaring istedenfor fornuft. Middelalderens menn var fullstendig på høyden når det gjaldt å uttenke, legge til rette og gjennomføre sine eksperimenter, men disse eksperimenter var og ble isolerte, og i likhet med de greske og arabiske, besto de i det vesentlige av demonstra­ sjoner som ikke førte til noen avgjørende framskritt. Uansett hvor mye anerkjennelse de bør få for sine ytelser, gjorde ikke denne håndfull middelalderske eksperimentatorer synderlig bruk av disse metoder for å utforske naturen og enn mindre for å kontrollere den. Det var ingen ting som drev dem til å gjøre det og rikelig med grunner til å la det være. Som kirkens menn hadde de mye annet å ta seg av: Gerbert (ca. 930-1003), den første av vestens vitenskapsmenn, ble pave; Robert Grosseteste (ca. 1168-1253), den dyktigste av dem, var biskop og kansler ved Oxford universitet; Albertus Magnus var en provinsiell dominikanermunk, ansvarlig for ordenen i hele Tyskland, det samme var Didrik av Freiburg (omkr. 1300), den beste eksperimentatoren. Også den dristigste tenkeren i den seinere middelalder, Nocolaus Cusanus (1401-64), ble dradd inn i den pavelige propaganda og endte som biskop i Brixen. Alt de gjorde innen vitenskapen var på fritid. Unntakene, Roger Bacon og den mysteriøse Peter Pilegrim bare bekrefter regelen. Roger Bacon spanderte en stor formue på vitenska­ pelig forskning og trass i pavens velsignelse ble han puttet i fengsel for

303

sine anstrengelser. Peter Pilegrim var en pioner i eksperimentelle stu­ dier av magnetismen, og han publiserte en kort avhandling om sitt arbeid (1.3., 6.6 f)- I følge hans beundrer Roger Bacon «bryr han seg ikke om taler og ordfeider, men streber etter visommens verker og finner fred i dem» (1.3., 6.6). Den samlede sum av middelalderens ytelser innen naturvitenskape­ ne kan sammenfattes i noen få notater om naturhistorie og mineraler av Albertus, en viktig avhandling om jaktfulgler av keiser Fredrik II, enkelte forbedringer i Alhazens optikk av Didrik av Freiburg og Witelo, innbefattet en beskrivelse av regnbuen som ikke ble forbedret før Newton, og endelig en ikke særlig original kritikk av Aristoteles’ bevegelsesteori av Buridan og Oresme.3-51 kraft av dette er det nå bedyret at den vitenskapelige revolusjon skulle datere seg fra det trettende år­ hundre og at St. Albertus en del forsinket kanonisert i 1931, har retten til å være vitenskapens hellige beskytter. Matematikk og astronomi

Skjønt det som her kan oppvises er noe bedre, finner vi stort sett den samme historien. Fibonacci (omkr. 1202), Leonard av Pisa, førte ara­ bisk algebra og indiske tall inn i kristenheten. Han var selv en betydelig matematiker, men etterlot seg ingen skole, og matematikken gjorde ingen alvorlige framskritt før renessansen. Innen mekanikken lanserte Jordanus Nemorarius (d. ca. 1237) i en ganske enkel beskrivelse av vektstangteorien prinsippet om likheten mellom det arbeid som utføres av en maskin og det som blir tilført den, men dette fikk ikke og kunne ikke få noen virkning på den aktuelle mekanikk med den tilstand teknikken befant seg i på den tiden. Innen astronomien ble Ptolemaios’ Almagest oversatt fra arabisk av Gerard fra Cremona i 1175. Studiet av dette verket, sammen med tabeller med ajourførte observasjoner, utarbeidet på grunnlag av tidli­ gere arabiske observasjoner etter befaling av kong Alfons den Vise i det trettende århundre, muliggjorde fortsettelsen av den hellenistiske astronomi innen kristenheten. Der som i islam, ble den hovedsakelig anvendt i forbindelse med kalendere og i astrologi. Det er verd å merke seg at når det gjelder astronomi basert på observasjoner, den eneste vitenskap der nøyaktig observasjon, beregning og forutsigelse var nødvendig, varte den islamittiske dominans lenger enn innenfor noen annen grein av vitenskapen. Marghas Ilkhanic-tabeller (ca. 1260) og de som skriver seg fra Ulugh Beg (1394-1449) var de beste som var tilgjengelige før renessansen. Middelalderens astronomer viste seg i stand til å gjennomføre visse forbedringer med hensyn til detaljene i de astronomiske beregninger, særlig gjelder det den skolen som var knyt­ tet til Merton College i det fjortende århundre.3-33 De hadde også noen bidrag å yte til trigonometrien og konstruksjonen av instrumenter. Den 304

84. I middelalderen gjenoppsto forestillingen om at Jorden var flat sammen med en dogmatisk tro på krystallinske himmelske sfærer, her sammenfattet i et tresnitt som viser det maskineriet som er bak sfærenes bevegelse, idet de blir oppdaget av en gransker som har brutt gjennom stjernenes ytre sfære. Sekstende århundre.

viktigste av disse astronomene var Levi ben Gerson fra Provence (1288-1344), som populariserte jakobsstaven, en slags primitiv seks­ tant som ble bruk av navigatører på oppdagelsesreisene i det femten­ de og sekstende århundre. Det er interessant at det formodentlig første vitenskapelige verk på engelsk er den nylig gjenoppdagede Equatorial Planetarie,3-52 et mekanisk hjelpemiddel til å forutsi planetenes posi­ sjoner, beskrevet, men ikke oppfunnet av Geoffrey Chaucer (ca. 1340-1400), hvis Treatise on the Astrolabe «for min lille sønn Lewis» har vært kjent lenge.3-23 Det fant ikke sted noen radikal revisjon av astronomien, for skjønt den opposisjonelle skole - Albert av Sachsen (ca. 1357), Oresme, og klarest av alle, Nicolaus Cusanus-torde antyde at det var jorden og ikke himmelen som daglig gikk rundt, så gjorde de det på filosofisk grunnlag. Selv var de ikke astronomer, og de profesjo­ nelle astronomene fortsatte å følge Ptolemaios til et godt stykke inn i det syttende århundre.

20.

305

85. Middelalderens forestilling om tilværelsens store kjede. Det guddommeli­ ge lys illuminerer både engel og menneske, som er forbundet ved den uformede materies kongedømme, mineraler, planter og sansende skapninger. Fra De Intellecto av Charles Bouelles Bovillus (ca. 1470 - ca. 1550).

Vitenskapens begrensninger i middelalderen Selv om bidraget til vitenskapen fra middelalderens kristenhet tidligere med urette har vært ignorert, er faren i dag snarere at dens betydning overdrives i en grad som kan gjøre hele vitenskapens historie ubegripe­ lig. Det avgjørende faktum er at det bare var i det tolvte og det trettende århundre den blomstret som en levende tradisjon og at den i begynnel­ sen av det femtende var forfalt til obskurt pedanteri noe som rettferdig­ gjør og forklarer at renessansens menn talte om gotisk barbari.3-3 Dette faktum, sammen med den identitet som praktisk talt hersket i emnevalg og metoder hos skolastikerne og de islamske vitenskaps menn, fører til den konklusjon at middelalderens vitenskap i sin helhet snarere må 306

behandles som slutten på en intellektuell bevegelse enn begynnelsen. Den dannet sluttfasten i en bysantisk-syrisk-islamittisk tilpasning av den hellenistiske vitenskap til et føydalt samfunn. Den oppsto som følge av sammenbruddet av den gamle klassiske økonomi og kom i sin tur til å forfalle og gå til grunne sammen med den føydale økonomi som avløste den.* Det er urettferdig å vente mer av en slik vitenskap enn det ble krevd av den på dens egen tid. For muhammedaneren som for den kristne hadde naturvitenskapen fått tildelt sin del, og den ikke særlig betyd­ ningsfull, av den store oppgaven det var å rettferdiggjøre universets himmelske orden, hvis hovedtrekk var gitt gjennom åpenbaring og støt­ tet av fornuften, det vil si av abstrakt logikk og filosofi. Robert Grosseteste, formodentlig den meste begavede av middelalderens lærde og den som har hatt sterkest innflytelse på tidens vitenskap, tenkte på denne vitenskap vesentlig som et middel til å illustrere teologiske sannheter. Hans studie av lys og hans verifikasjon, bygd på faktisk erfaringer, av lysets brytning i linser, ble gjennomført fordi han opp­ fattet lyset som analogt med den himmelske illuminasjon.3-26 De som tenkte annerledes i middelalderen, og mange var de ikke, ble anklaget for kjetteri eller i beste fall oversett. Her er igjen Grossetestes elev, Roger Bacon, den mest autentiske stemme fra den tid som taler om en vitenskap i menneskets tjeneste, forutsier erobringen av naturen gjennom kunnskap og dermed viser hvor langt vi er kommet bort fra middelalderens syn. Skjønt han forutsa motorskip, motorvogner og bly, og en alkymistisk vitenskap «som lærer oss hvordan det kan oppdages ting som gjør det mulig å forlenge menneskets liv», var hans interesse for vitenskapen i det vesentlige teologisk. For ham er viten­ skapelig kunnskap, sammen med åpenbaring, bare en del av en samlet visdom som skal beskues, erfares og brukes i Guds tjeneste. Det altoverskyggende behov var å rettferdiggjøre kristendommens sannhet, hvis siktepunkt var det sanne mål for menneskets tilværelse på jorden. Ingen verdslig kunnskap kunne sammenliknes med den kunnskap om veien til frelse som kirken gjennom sine sakramenter og tradisjoner hadde nøkkelen til. Det var slike betraktninger som fikk middelalderens tenkning siktet inn på at all kunnskap og erfaring skulle bygge opp et majestetisk verdensbilde som i det vesentlige inneholdt alt det som var nødvendig for et menneske å vite. Denne encyclopediske tendens nådde sitt høydepunkt i middelalderen, ikke bare i Thomas Aquinas’ komplette logiske system, Summa, men også i verker som inneholdt mer generelle opplysninger som f.eks. de som ble utgitt av engelskmannen Bartolomeus (ca. 1230-1240) og Vincent av Beauvais (d. ca. 1260), hvis Speculum Majus, ikke hadde sin like i omfang før den franske Encyclopedie i det attende århundre (2.5., 8.2).

307

Middelalderens verdensbilde Det er nødvendig å si noen ord om middelalderens verdensbilde, om det så bare er for å vise hvordan den moderne vitenskap i stor utstrek­ ning er oppstått av forsøket på å overvinne det, og at den fremdeles på mange måter er merket av denne strid. Hovedtrekkene ved det greskarabiske-middelalderske system var fullstendighet og hierarki. Det eteriske, kosmologiske system hos Aristoteles (1.2., 4.6) og Alexandrias astronomer (1.2., 4.7) var blitt en rigid, teologisk-fysisk verden, en verden av sfærer eller himmellegemer - månens og solens sfærer; planetenes sfærer; og først og fremst fiksstjernenes store sfære som himmelen hevet seg over; og som en teologisk nødvendig motvekt, underverdenen, helvetes kretser og dyp som er så drastisk beskrevet i Dantes Inferno. Verden var ordnet som en verden av rang og plasse­ ring. Den var et kompromiss mellom Aristoteles’ bilde av en perma­ nent verden og det jødiske og kristne bilde av en verden blitt til gjennom en skaperakt, bare for å bli ødelagt av en annen. Det var en foreløpig verden, som skjønt den hadde sine egne lover, bare eksisterte som skueplassen for menneskets gjennomføring av sitt liv - som dets ende­ lig frelse eller fordømmelse avhang av.

Hierarki

Samfunnets hierarki ble reprodusert i universets eget hierarki, akkurat som det var en pave, biskoper og erkebiskoper, keisere, konger og adelsmenn, så hadde man det himmelske hierarki med de ni englekor: serafimerne, kjerubene, tronene; dominasjonene, dydene og maktene; principalitetene, erkeenglene og englene (alle frukter av en psevdoDionysos' fantasi). Hver av dem hadde sin bestemt funksjon å utføre i styringen av universet, og de var alle i følge sin rang knyttet til de planetariske sfærer for å holdes i sine rette bevegelser. Den laveste orden av engler, rett og slett, som hørte til månens sfære, hadde naturligvis mest å gjøre med tingenes orden hos de menneskelige vesener umiddelbart under dem. I sin store alminnelighet hersket en kosmisk orden, en sosial orden, en orden inne i menneskekroppen, og alle representerte de tilstander som naturen ville vende tilbake til når den ble forstyrret. Det var en plass for alle ting og alle ting kjente sin plass. Elementene hadde sin orden - jorden nederst, vannet over den, luften over der igjen, og ilden, det edleste element øverst. Kroppens edle organer - hjertet og lungene - var ved mellomgolvet omhyggelig skilt fra magens mindreverdige organer. Dyr og planter hadde sin egen rolle i denne alminnelige orden, ikke bare ved å sikre mennesket det nødørftige, men enda mer ved å gi det moralske eksempler - maurens flid, løvens mot, pelikanens selvoppofrelse. Dette veldige, kompliser­ te, skjønt velordnede kosmos var også ideelt sett rasjonelt. Det kombi308

86. Kirkens hierarki med Gud på toppen, paven under med engler, konger, prester, lekfolk og djevler. Fra Elias Ashmole, Theatrum Chemicum Britanicum, London 1653.

nerte antikkens mest logisk etablerte konklusjoner med den hellige skrift og de kirkelige tradisjoners uomtvistelige sannheter. De forskjel­ lige skoler kunne se forskjellig på enkelte detaljer, men ingen tvilte på at dette i det vesentlige var et sant bilde. Det sentrale problem syntes å være løst for alle tider. Det var mulig å ha et univers som på samme tid var praktisk, teologisk holdbart og så absolutt fornuftig.*

309

6.6 Omdanningen av middelalderens økonomi ved den nye teknikk

I lys av det vi ovenfor har vist er det lett å se hvordan et angrep på noen del av det universelle bildet ble betraktet som noe langt mer alvorlig enn et rent intellektuelt forehavende, at det snarere ble sett på som et angrep på heie den herskende orden innen samfunn, religion og selve universet. Det var derfor nødvendig å sette seg til motverge med all den makt kirke og stat rådet over. Middelalderens tankesystem var nød­ vendigvis konservativt, og hvis det var blitt overlatt til seg selv, ville det sannsynligvis ha vært bevart helt til denne dag. Men det ble ikke overlatt til seg selv. Uansett hvor sterkt middelalderens tankesystem lot til å være statisk, kunne den middelalderske økonomi ikke holde seg i ro.312 Som det allerede er blitt forklart (1.3., 6.2 f), inneholdt det føydale system kimen til sin egen omdanning. Økt handel og forbedret teknikk innen transport og manufaktur drev utviklingen uimotståelig mot en vare- og pengeøkonomi i stedet for en økonomi basert på pliktytelser. Det var den tekniske siden av denne økonomiske revolusjon som ble avgjørende for den prosess som skapte en ny progressiv og eksperi­ mentell vitenskap til avløsning av den statiske, rasjonalistiske viten­ skap i middelalderen. Utviklingen kom til å stille renessansens menn overfor situasjoner og problemer som den gamle kunnskapen var util­ strekkelig til å hamle opp med. Følgelig tilhører disse intellektuelle tilpasninger en seinere periode, men selve de vesentlige tekniske forandringer fant sted i middelalderen og de utgjør faktisk tidens mest betydningsfulle bidrag til framtidens vitenskapelige sivilisasjon. I et slikt tilsynelatende velordnet og statisk samfunn kunne det gå lang tid før disse tekniske forandringer ble erkjent, for det meste foregikk de utenom alt som ble registrert i de kirkelige krøniker, skjønt de tydelig nok kommer til uttrykk i herregårdsprotokoller og rettsaker. Vi har et verdifullt dokument i oppteg­ nelsene til en steinhoggermester, Villard de Honnecourt (ca. 1250),35 som inneholder beskrivelser og tegninger av mange mekaniske hjelpe­ midler. Det var svært få av middelalderens lærde som nevnte tekniske emner og enda færre som prøvde å forstå dem. Hvor eksepsjonell en slik interesse var kan en se av Roger Bacons lovtale over Peter Pile­ grim:3-26 Han kjenner naturvitenskapen gjennom eksperimenter, dertil kjenner han medisin og alkymi og alle ting i himmelen og under den, og han ville bli skamfull hvis noen legmann, eller kvinne eller bonde, eller soldat skulle kjenne til noe som helst om jordsmonnet som han var uvitende om. Hertil er han fortrolig med metallstøping og bearbeiding av gull, sølv og andre metaller og mineraler; han vet alt om militærvesen og våpen og jakt; han har studert landbruk og landmåling og gardsdrift; han har ennvidere gjort sine betraktninger over gamle koners magi og spådomskunst og han har lært alle deres og alle magikeres samt alle trylle-

310

87. a, b. To mekaniske innretninger utformet av Villard de Honnecourt: en vanndrevet sag og en skrujekk. Her tegnet etter en side av hans «Album». Fra The Renaissance Engineers av Bertrand Gille, Lund Humphreys, Lon­ don 1966. kunstneres knep og kunster. Men da ære og belønning ville stå mellom ham og storheten i hans eksperimentelle arbeid, forakter han denslags.

Et slikt ideal sto imidlertid langt fra aspirasjonene hos skolastikerne, de viet beskjeden oppmerksomhet til ting som hadde så lite å gjøre med frelse og befordning. Renessansens humanister som trodde alle gode ting kom direkte fra Hellas eller Roma, overså dem med vilje. De var i opprør mot alt som ble prestert i middelalderen, som de brennmerket som barbarisk og gotisk.

Middelalderens arkitektur Men vi som ikke lenger utkjemper en strid på liv og død mot føydalis­ men, trenger likevel bare å se på utviklingen av den gotiske arkitektur, fra den mørke massivitet hos normannerne til perpendikulærstilens selvlysende letthet, for å se at disse tre århundrer spenner over en verden i rask teknisk framgang. Arkitekturen var i sannhet det største og mest karakteristiske uttrykk for middelaldersk teknikk og tanke. Men det var snarere en ren teknisk prestasjon, enn en vitenskapelig. Den vidunderlige konstruksjon av hvelv og pillarer, som overgår alt hva romere og grekere forsøkte seg på i dristighet, var resultatet av rekker av ad /zoc-løsninger i møte med praktiske vanskeligheter. Teori ble i det hele tatt ikke trukket inn i disse løsninger; det kunne heller ikke gjøres, for når en ser bort fra den kunnskap som hørte med til arbeidets utførelse, ble buegangenes teori først utviklet i vår egen tid. Av samme grunn er det bare i liten grad at middelalderens arkitektur direkte eller indirekte har bidratt til vitenskapens framgang.* Annerledes var det med andre nyskapninger, som i likhet med kompasset og kruttet kom til 311

88. Et avtrykk fra Wu Liangs gravkammer, 146 e.Kr. Den viser et forbedret hesteseletøy og vognstenger, noe som i høy grad forandret den last en hest kunne dra.

å danne grunnlaget for den nye teknikk. Andre ting, som hestens seletøy og akterstavn-roret, kom gjennom den forbedring av produkti­ viteten som de førte med seg, til indirekte å øve innflytelse på vitenskapen 1.28. 1.29. 2.51. 2.52

Tekniske nyskapninger fra Østen og Kina

Middelalderens tekniske framskritt ble muliggjort gjennom utnyttelse av nyskapninger og oppdagelser som tatt under ett ga europeerne større makt til til å kontrollere og til syvende og sist til å forstå verden, enn de kunne få av den klassiske arv. Det er betegnende at de viktigste oppfinnelser - hestens bog-seletøy, uret, kompasset, akterstavns-roret, kruttet, papiret og boktrykkerkunsten - i seg selv ikke ble utviklet i det føydale Europa. Alt sammen synes å ha kommet fra Østen, og det meste til syvende og sist fra Kina. Etterhvert som vi får større kunnskap om Kinas vitenskap (og her vil Joseph Needhams store studie over den kinesiske teknikks opprinnelse og historie bli helt uvurderlig),3-8 begynner vi å innse den enorme betydning den kinesiske tekniske utvikling har hatt for hele verden. Allerede nå er tilstrekkelig kjent til å kunne fastslå at oppfatningen av den vestlige kristne sivilisasjons overlegenhet er basert på en arrogant uvitenhet om resten av verden. Overføring er alltid vanskelig å bevise, men det faktum står fast at mange oppfinnelser som først kommer til 312

syne i det tiende århundre eller seinere i Vest-Europa, til fulle var beskrevet i Kina i de første århundrer av vår tidsregning. Fremdeles gjenstår å forklare hvordan denne tidlige tekniske fram­ gang i Kina, og i noe mindre grad i India og de islamittiske land, etter en så lovende begynnelse gikk i stå før det femtende århundre, og hvordan det resulterte i dannelsen av orientalske sivilisasjoner med et høyt, men statisk teknisk nivå. Den grunn professor Needham angir som særlig gjeldende for Kinas vedkommende er at det oppsto et byråkrati mandarinenes - med en litterær utdannelse, men uten enhver interesse for teknisk framgang og sterkt opptatt av å holde nede kjøpmennene, de eneste som kunne ha drevet teknikken framover ved å åpne vei for nye markeder.* Det var akkurat sånn det skjedde i Europa. I den grad nye oppfinnel­ ser ble tatt i bruk, satte de i gang en revolusjon som gjennom økt produktivitet og handel bidro til å bryte ned den føydale organisasjon. Bedre metoder i produksjonen på landsbygda betydde et større over­ skudd å omsette. Bedre transport av massegods reduserte behovet for å lage alle slags produkter i områder som var bedre egnet for spesielle avlinger, og fremmet dermed indirekte produktiviteten. For eksempel oppga hele distriktet omkring Bordeaux dyrkingen av vin i det tretten­ de århundre, for vin var den første bulk-last. Det er noe som vår nåværende enhet for større vekter, et tonn, kan vitne om - det var opprinnelig vekten av en tønne eller en barrel vin. I sin tur forsterket handelen kjøpmennenes og dermed også byenes betydning, og den håndverksmessige industri begynte å vokse i byer og landdistrikter. Det mest betegnende trekk ved den middelalderske økonomi sam­ menliknet med seinere tider, var at byene ikke dominerte landdistrik­ tene. Føydalsystemet opprettholdt denne uavhengighet, og siden sla­ ver nå ikke fantes, var det heller ikke vilkår for anlegg av fabrikker etter det klassiske mønster. Den industrien som oppsto på grunnlag av de nye oppfinnelser var spredd over hundrevis av landsbyer. Særlig var dette tilfelle da møllene ble den viktigste kraftkilde, for de førte til at produksjonen strakte seg ut langs strømstrie vassdrag og vindharde bakkedrag. Gruvedrift og smelteverk måtte nødvendigvis bli liggende spredt utover i landet. Denne lokalisering på landsbygda økte den kroniske knapphet på arbeidskraft som allerede er nevnt og premierte mekanisk oppfinnsomhet. Ved å søke ut på landsbygda kunne en dessuten også unngå de restriksjonene som håndverkslaugene i byene hadde lagt på nye prosesser som kunne ta arbeidet fra dem. Det nye seletøyet for hester Blant de nevnte nyskapninger var hestens bogtre og mølla vesentlig mer effektive midler til overføring av kraft. Og det første fikk den mest umiddelbare virkning; ved å benytte en klave som ble lagt over hestens

313

skulderparti istedenfor et belte over brystet som snørte sammen luftrø­ ret, ble den maksimale trekkraft femdoblet.2-52 Denne oppfinnelsen fra Kina i det sjuende århundre nådde Europa tidlig i det ellevte århundre. Det umiddelbare resultat var at hesten kunne ta plassen etter oksen foran plogen, og dertil kunne det dyrkes opp jord som ikke hadde egnet seg for pløying med okser. Samtidig overtok hestekjerra etter oksekjerra. Den samtidige innføring av stiftede hestesko førte hesten ut på veiene som pakkdyr og til transport med vogn. Fordelene med det nye seletøyet meldte seg i første rekke for frankernes og normannernes land, og de begynte å gjøre området rundt Nordsjøen og Den britiske kanal, som allerede var begunstiget av et godt jordsmonn og et klima fritt for tørke, til et viktig produksjonssenter. Overskuddet av korn, fisk, huder, råull, og tøyer - de viktigste produktene blant de massive handelsvarer - kunne så på store markeder, slik som i Champagne, bli utvekslet mot de mer bearbeidede, men lettere produkter fra østlige og sørlige strøk.

Vannmølle og vindmølle Den egentlige oppfinnelsen av vannmøllene tilhører den klassiske tid, et eksemplar er beskrevet av Vitruvius (ca. 50 f. Kr.). Men en har rett til å se på mølla som et middelalder-redskap fordi det først var i den tiden den ble brukt i videre utstrekning. Det var bare få romerske møller; elvene var ikke særlig egnet til den slags, og i Middelhavsområdet var det alltid slaver som kunne gjøre arbeidet. Derimot var mølla helt fra begynnelsen av et fast trekk i den føydale økonomi. En mølle og en møller var å finne på nesten hver eneste herregård (5000 er det forteg­ nelse over i Vilhelm Erobrerens jordebok) og jordeieren gjorde full bruk av sin rett til å kreve av alle sine livegne at de skulle la alt sitt korn male i hans mølle. Møllene ble ikke bare brukt til maling av korn; de la veien åpen for en mer alminnelig bruk av drivkraft.3-24 Overalt der det til stadighet eller hyppig var nødvendig å bruke en kraftkilde som kunne oppsøkes for å få et arbeid utført kunne mølle-mekanismen komme til anvendelse - for det lå i sakens natur at mølla var statisk. Til omdannelse av rotasjonsbevegelsen til en skyttelbevegelse dukket det opp to remedier, begge antagelig fra Kina, det ene var svanshammeren, det andre krumtap­ pen.3-8 Den siste var viktig fordi den i motsetning til svanshammeren også kunne brukes til å skifte over fra skyttel- til rotasjonsbevegelse. Vindmølla kom til Europa omkring 1150, sannsynligvis fra Persia. Møller ble brukt til å stampe tøyer, til blåsebelger, til å smi jern eller sage tre, men ikke før under den industrielle revolusjon (2.5., 8.2) til de likeså anstrengende, men mer spredte, oppgaver som spinning, veving og tresking. Selve den ting at bruken av møller til så mange formål spredte seg så raskt i Europa, vitner om knappheten på arbeidskraft og

314

89. En kvern trukket av dyr fra en tysk utgave fra 1620 av Le Diverse et Artificiose Machine (ca. 1530-1590). Se ill. nr. 81).

315

90. Svanshammeren, en innretning for å vende en rotasjonsbevegelse til en vekselbevegelse. Fra Fludds Utriusque Cosmi... Historia, Oppenheim 1617, 1619. (Se ill. nr. 60).

om sammenhengen mellom dette og den tekniske og vitenskapelige utvikling. Vind- og vannmøller måtte lages og etterses, en oppgave som over­ steg de fleste landsbysmeders dugelighet. Så det utviklet seg et nytt fag for møllehåndverkere som drog omkring på landsbygda og bygde og reparerte møller. Disse menn var de første mekanikere i moderne betydning av ordet. De skjønte hvordan tannhjul skulle lages og hvor­ dan de virket, og de hadde tilsynet med dammer og sluser, noe som gjorde dem til teknikere både innen hydraulikk og vanlig mekanikk. Deres oppfinnsomhet skapte det vell som både renessansen og i enda høyere grad den påfølgende industrielle revolusjon (2.5., 8.5) kunne la sine håndverkere øse av, da de i praksis realiserte den nye filosofis idéer. Klokken og uret

Mekanikerne hadde også en finger med i utviklingen av den nåværende form for klokke i middelalderens Europa. Klokken var, slik navnet antyder, opprinnelig bare den gjenstand (cloche) som ble brukt til ved

316

ringing å markere tiden for arbeidsøkta - seinere alle klokketimer. Den ble betjent av en vaktmann som brukte timeglass. I det ellevte århundre ble det spekulert ut en sinnrik mekanisme, spindelgangen, som utløste en fram-og tilbake-gående bevegelse hos kolven. Alt vekteren hadde å gjøre var å slippe fri en vekt, som ved hjelp av en rekke klokkeverk (i det vesentlige en lettere form for mølleverk) slo det rette timeslag. Den tanken dukket opp hos en eller annen møllebygger eller munk at den samme mekanikken kunne brukes til å angi selve tiden, og på den måten kom han til å lage et mekanisk ur, - watch - som det fremdeles kalles på engelsk, som gjorde vekteren overflødig. Dermed kom den mekaniske klokken, som inkluderte uret, til verden, prototypen på 91. En vektdrevet klokke fra begynnelsen av det fjortende århundre var plump i forhold til dem som siden kom. Den var et produkt av grovsmeden snarere enn av instrumentmakeren, likevel er denne klokkemekanismen fra Wells-katedralen (nå skilt fra tallskiven og sveiven, som fremdeles er i kate­ dralen), et fint eksempel på gammel håndverkskunst. Mekahismen, som nå er i Science Museum i London inneholder ting som kom til i en seinere periode.

317

moderne automatisk maskineri - selv-regulerende og selv-bevegende. Tidtaker-innretninger er naturligvis av gammel dato. Araberne for­ bedret i vesentlig grad de greske vann-ur og la dem til grunn for en rekke kompliserte og automatiske innretninger; men disse opererte ved hjelp av flottører og snorer og manglet den presisjon og styrke som utmerker hjulverk. Men vi vet at tannhjul-utvekslinger har en langt større alder både i Hellas og i Kina.* Klokken kan ikke lenger betraktes som en europeisk oppfinnelse, skjønt den er blitt mest utviklet der. Klokker var mer en prestisje-sak enn en bruksting. De var byers og katedralers stolthet, men den sjeldne klokkemakerprofesjon og siden urmakerne ble for vitenskapen under renessansen hva møllebyggerne ble for industrien - et fruktbart oppkomme av oppfinnsomhet og faglig dyktighet.3-42

Skipskompasset

Observasjonen av jordmagnetismens direkte virkning på en naturlig magnet eller magnetjernstein må ha vært en av de vanskeligste og samtidig viktigste av de vitenskapelige oppdagelser. Det synes å være liten tvil om at den retningsgivende egenskap hos en dreibar magnetjemstein var kjent av kineserene atskillige århundrer før vi har noen registrering av bruken noe annet sted. I følge professor Needham3-40 ser det ut til at oppdagelsen ble gjort som et biprodukt av en geomantisk spådomskunst - en praksis som gikk ut på å kaste gjenstander på et brett og forutsi framtiden på grunnlag av den retning de pekte i. Slike aktiviteter fortsetter og har slumpet til å gi oss de fleste brettspill, deriblant terning- og kortspill og sjakk. En gjenstand var tegnet for Nord, Den store bjørn eller Karlsvogna, representert i form av en skje. Slike skjeer skåret til av magnet­ jernstein - en av de fem hellige steiner - ville alltid peke i samme retning. Det var oppdaget før det sjette århundre at denne retningsgi­ vende egenskap også fantes i jernbiter som hadde berørt en magnet­ jernstein eller om en bare lot dem kjøle ned mens de pekte mot nord eller sør. Et vannkompass, der en slik jernbit holdes flytende på et trestykke, er fullstendig beskrevet i det ellevte århundre, men det var antagelig kjent lenge før. Dette er det tradisjonelle kinesiske kompas­ set, og dets forbindelse med spådomsbrettet kan en se av symbolene på rammen. Hvordan det kom til Vesten er fremdeles et mysterium. Det omtales allerede som velkjent i en fortelling fra det trettende århundre. Den dreiende nålen med vindrosen synes å være en italiensk oppfinnel­ se fra det trettende århundre.3-11 Den langsomme utvikling av kompasset etter at oppdagelsen først var gjort bærer preg av en tradisjonell, teknisk forbedring; men viten­ skapen ble tidlig påkalt for å forklare hvordan det virket. Det første originale vitenskapelige arbeid innen den kristne vestlige verden var

318

Epistola de Magnete, (1269) et arbeid av Peter Pilegrim (de Mericourt), en samtidig av Roger Bacon, som beundret ham som sin tids største og mest praktiske vitenskapsmenn (1.3., 6.6). Det viser stor evne til uavhengig tenkning og til å planlegge og gjennomføre en sammen­ hengende rekke med eksperimenter. Etter en lengre avbrytelse ble dette arbeid videreført av forskerne Norman og Gilbert (2.4., 7.5) som hele den teori og praksis som knytter seg til magnetisme og elektrisitet, skriver seg fra. Ikke bare det, magnetismens innvirkning på kompasset kom til å gi den virkelige vitenskapelige basis for doktrinene om in­ fluens og induksjon, som tidligere hadde vært rent magiske. Og enda viktigere, hermed var støtet gitt til en arbeidsmodell for den læren om gjensidig tiltrekning som siden gjennomtrengte hele vitenskapen og kom til å bli ledestjernen for Newtons store syntese.

Akterstavn-roret Akterstavn-roret synes også å ha kommet fra Kina. Den kinesiske djunken er radikalt forskjellig fra den vanlige skipstypen. Den siste er utviklet fra den opprinnelige kano som var en uthult trestamme, ved at begge sidene ble bygd opp omkring en sentral kjøl. Djunken stammer fra en bambusflåte der baug og akterstavn er løftet opp.2-51- 3-31 Den mangler kjøl og midten på akterstavnen ble den naturlige plass for roret. Den gamle skråstillingen på kjølen i akterstavnen gjorde det vanskeligere i Europa å feste noe midtror, og der ble det brukt en styreåre, festet styrbord. Men omsider ble problemet løst ved at det et 92. Krigsskip som fyrer en breiside. Skipet til høyre har akterstavnsror. Fra et tresnitt fra det sekstende århundre.

319

93. Jakobsstav ble meget brukt i middelalderen og under renessansen. In­ strumentet kom til Europa ved hjelp av oversettelse av arabiske tekster av den jødiske lærde Levi ben Gerson i det fjortende århundre, og ble mest kjent som «Jakobs stav». Det ble forbedret og sterkt modifisert i det syttende århundre. Her er vist anvendelse både i astronomi og navigasjon. Fra Apians Cosmographia (se ill. 45).

eller annet sted en gang i det trettende århundre ble festet en vertikal akterstavn til kjølen, og dette gjorde straks de europeiske skip med sine dypere kjøler etter mønster fra vikingeskipene, til langt bedre seilere. En kunne nå sette kursen mer opp mot vinden. I sin tur førte dette til at det gamle latiner-seilet ble avløst av gaffelseilet. Nå behøvde en ikke lenger vente på medvind, og en kunne legge ut i grovere vær. De to oppfinnelsene til bruk i navigasjonen, kompasset og akterstavn-roret, fikk en virkning for sjøfarten som kan sammenliknes med hva hestens seletøy betydde på landjorda. Bruken av disse hjelpemid­ lene gjorde åpne sjøreiser mulige, og slike reiser kom til å avløse tidligere tiders seilas langs kystene. For første gang ble oseanene lagt åpne for utforsking, krigføring og handel, og det med enorme og raske økonomiske og politiske følger. Navigasjon De vitenskapelige følger av navigasjonens utvikling kom til å få en helt avgjørende betydning. Navigasjon i åpen sjø, også i Middelhavet,

320

krevde astronomiske observasjoner og kart, det ga en direkte impuls til utvikling av en astronomi egnet for nøyaktige varsler, til en ny kvanti­ tativ geografi og til instrumenter for bruk ombord på skip. Navigasjon på åpent hav reiste også et påtrengende behov for bestemmelse av lengdegraden, noe alle de store astronomer i det syttende århundre ga seg i kast med. Behovet for kompass og andre navigasjonsinstrumenter førte til framveksten av en ny industri basert på fagkunnskap - finmekanikernes - hvis innflytelse på vitenskapen i de kommende år ble svært stor, særlig ved å sette høyere og høyere standarder for nøyaktige målinger. Mange vitenskapsmenn, blant dem Newton selv, var instrumentmakere, og en instrumentmaker, Watt, fikk en revolusjonerende innvirkning på industri og vitenskap. Linser og briller

Oppdagelsen av linser som allerede er beskrevet (1.3., 5.6), førte i 1350 til oppfinnelsen av brillene, formodentlig i Italia. Bruken av briller førte igjen til fornyet studium av optikk. Grosseteste, Roger Bacon og Didrik av Freiburg forklarte virkningen av linsene, både når det gjaldt fokuse­ ring av lysstråler og forstørrelse.3-26 Etterspørselen etter briller førte til nye fag som linseslipere og brillemakere. De ble i stand til å blomstre opp som følge av tilgangen på billig klart glass.* En av dem, etter tradisjonen Leppershey i 1608, skylder vi oppfinnelsen av teleskopet, og det ser ut til, i det minste på det stadiet, at denne tilfeldige kombina­ sjon av linser som kanskje fant sted i en brillemakers verksted, var mer fruktbar enn allverdens teoretiske formodninger om forstørrelse av bilder. Krutt og kanoner Av alle de oppfinnelser som ble overført til Vesten i middelalderen var det den mest destruktive - kruttet - som kom til å få størst virkning, politisk, økonomisk og vitenskapelig. Den originale oppfinnelsen har både araberne og de bysantiske grekere gjort krav på, men det ser ut til at sannsynligheten taler til fordel for kineserne. Den viktigste opera­ sjon er tilføringen av nitrat (salpeter) for å få i stand en brennbar substans som kan brenne uten tilgang på luft. Salpeter forekommer i naturlig tilstand i visse saltleier og også i overgjødslet jord. Enten ble dette først brukt ved en tilfeldighet ved tilberedelse av fyrverkeri, eller det ble lagt merke til at en ved å bruke det istedenfor soda (natron) som tilsetning sammen med trekull ville få et klart bluss og en svak eksplo­ sjon. I Kina ble det i flere århundrer bare brukt til fyrverkeri og raketter. Den militære betydningen av krutt tok til da det ble brukt i kanonen, z muligens utviklet fra det bysantinske ildrør, men det er mer sannsynlig 21.

321

at det stammer fra kinesernes bambuskinaputt. Selve navnet på kano­ nens rør antyder dets primitive oppbygging av sammenbundne jernstaver. Kanonen og hånd-skyte-våpen som fulgte snart etter, var effektive i krig ikke så mye på grunn av at rekkevidden eller kraften var større enn det de gamle katapulter og kastemaskiner kunne prestere, men fordi de med all sin kluntethet og hva de måtte koste, var langt billigere og mer mobile. Bruken av dem i slag og ved beleiringer innledet en teknisk revolusjon av krigføringen som bare kan sammenliknes med den som fant sted ved begynnelsen av jernalderen 3 000 år tidligere.2-65 Mot fiender som manglet det, ga krutt brukt i kanoner og musketerer praktisk talt uovervinnelighet og plasserte dermed den «siviliserte» mann i en helt overlegen stilling overfor langt tallrikere «innfødte». Men også blant de siviliserte brakte kruttet med seg en veldig forand­ ring i maktbalansen. Så snart kanonene var kommet med, ble de en nødvendighet for å seire. Og fra å være økonomiske i bruk, forvandlet de seg til å bli en ny krigsutgift. Bare velstående republikker eller konger med støtte av kjøpmenn kunne disponere de mengder metall og den tekniske dyktighet som skulle til for å gjøre dette om til kanoner. Det var et faktum som brøt ned det landbaserte aristokratis uavhengig94. Kanon, framstilt av jernstaver som er sammenholdt av ringer og på et provisorisk oppbygd fundament. Fra De Re Militari av militærteknikeren Roberto Valturio (ca. 1450 - ca. 1480), utg. i 1483.

322

het like sikkert som deres festninger ble skutt sønder og sammen av kanonkulene. Kruttets triumf ble nasjonalstatens triumf og begynnel­ sen til slutten for den føydale orden. På sjøen var kruttets virkninger ikke mindre vesentlig. Brukt i marinekanoner, montert på skip dirigert ved hjelp av den nye astronomien og kompasset, kom kruttet til å gjøre vest-europeerne overlegne på verdens sjøfartsveier helt fram til midten av vårt eget århundre. Det gjorde det mulig for europeerne å sette sin egen kulturs stempel på andre kulturer, som opprinnelig på ingen måte hadde vært underlegne kulturelt eller militært. Mer umiddelbart satte det vesteuropeerne i stand til å konsentrere verdens tilgjengelige rikdom i sine hender og å gjennomføre den kapitalakkumulasjon som finansierte den industrielle revolusjon.

Kruttets vitenskapelige konsekvenser - kjemisk og fysisk

Men til syvende og sist var det kruttets innvirkning på vitenskapen snarere enn på krigføringen som fikk størst innflytelse på realiseringen av maskinalderen. Kruttet og kanonen brøt ikke bare opp middelalde­ rens verden økonomisk og politisk; det ble vesentlige faktorer i ned­ brytingen av dens idésystem. Som Mayow uttrykte det: «Salpeter har brakt like mye støy inn i filosofien som i krigen.» For det første var det brakt noe nytt inn i verden - grekerne hadde her ingen ord å bruke. For det annet førte framstillingen av kruttet, dets eksplosjon, utskytningen av kulen fra kanonen og dens etterfølgende flukt, til problemer hvis praktiske løsninger førte til utforskning av nye årsakssammenhenger og til grunnleggelsen av en ny vitenskap. Uansett kruttets opprinnelse, dets vesentlige bestanddel - salpeter (potassium nitrate) kunne bare produsereres som et resultat av et omhyggelig studium av utskilling og rensking av salter, antagelig i forbindelse med alkymi. Uansett hvor dette ble gjort trakk det opp­ merksomheten i retning av problemer som var knyttet til oppløsning og krystallisering. Hertil kom at spørsmålet om å forklare kruttets eksplo­ sjon øvde en grenseløs tiltrekning på den middelalderske kjemi og fysikk. Det var tydeligvis en aktivitet som var knyttet til ild, men til forskjell fra andre jordiske former for ild, krevde denne ikke luft. Dette førte til spekulasjoner om hvorvidt det var salpeteren som sørget for luften, eller omvendt var luften som inneholdt salpeter, eller i det minste en salpetersur sprit (anima). Slik oppsto modellen for alle de forsøk på å forklare forbrenning som siden fulgte, og dermed også pusten, det animalske behov for luft. Etter fire århundres drøftelser og eksperimenter førte alt dette omsider til oppdagelsen av oksygen og med den til hele den moderne kjemi (2.5., 9.4 f). Selve eksplosjonskraften og utskytningen av kulen fra kanonens rør, var en mektig indikasjon på muligheten for å gjøre praktisk bruk av 323

naturkreftene, i første rekke ilden, og det var inspirasjonen til utvik­ lingen av dampmaskinen (2.5., 9.1 f). Vi skal seinere se hvordan det maskineriet som utviklet seg for utboring av kanonrøret (2.5., 9.1) kom til å brukes ved framstillingen av nøyaktige sylindere som ga de første dampmaskinene anledning til å vise sin effektivitet. Endelig kom kanonkulens bevegelse i luften - ballistikken - til å sette i gang det nye studium av mekanikken. De klassiske vitenskapsmenn hadde studert legemer i ro, eller legemer som påvirket hverandre med relativt jevn styrke. Den nye verden måtte studere problemet med legemer i voldsom bevegelse, og på dette grunnlag kom den til å skape en ny og langt mer omfattende mekanikk. Teorien om støt kom lenge før kanonen, men interessen for prosjektilets flukt skapte ny interesse for den. Den nye mekanikken var på en helt vesentlig måte forskjellig fra den klassiske: den var avhengig av og utviklet selv i sin tur matematikken - den var kvantitativ og numerisk. Destillasjon og alkohol Den første framstilling av sterk sprit og viner fant sted i Europa i det tolvte århundre, skjønt de fleste av de skritt som ga dette resultat ble tatt da araberne utviklet destillasjonen. Det siste avgjørende skritt ble antagelig tatt i Salerno, hvis medisinske skole allerede var berømt. Den var blitt grunnlagt i det niende århundre, og etterhånden kom den til å oppta i seg det beste av den arabiske vitenskapen som oppsto på Sicilia, denne smeltedigel for gresk, arabisk og normannisk kultur. Mens de­ stillasjon av parfymer og oljer allerede var kjent, traff man antagelig på alkohol ved en tilfeldighet i løpet av en eller annen medisinsk tilbered­ ning. Nøkkelen til framstillingen var å kjøle ned væsken i destiller-kjelen eller kolben tilstrekkelig til å kondensere alkoholen så vel som vannet.2-28 Det destillat som var resultatet, ble først drukket som en kostelig medisin, og dets hjertestyrkende egenskaper ble straks regi­ strert. Snart kunne det gjøres sterkt nok til å brenne, noe som i betyde­ lig grad økte dets prestisje. Det hevdes at Ramond Lull i det fjortende århundre skal ha destillert vin sammen med lesket kalk og framstilt bortimot absolutt alkohol. Navnet er misvisende; den arabiske beteg­ nelsen knytter seg i første rekke til øyenfarger og deretter til allsags fint pudder. Den store etterspørsel på alkohol - ildvann, whisky, brenne­ vin, brandy - kom først med Svartedauen i det fjortende århundre. Det ble antatt at den som drakk regelmessig aldri ville dø, derav navnet aqua vitae - livets vann. Siden kom alkoholen helt utenfor legenes kontroll, noe som framgår av de utallige lovene som ble vedtatt mot bruken. Alkoholen førte til opprettelsen av den første vitenskapelige industri, destillatørenes, som dannet grunnlaget for den moderne kje­ miske industri. De sosiale og vitenskapelige resultater av alkoholframstillingen var

324

95. Destillasjonsovn av stor murstein. Tresnitt i en av de første bøker som tar opp de seriøse praktiske sider ved alkymien - i virkeligheten anvendt kjemi - Buch z_u Distillieren, av Hieronymus Braunschweig, utgitt i 1512 i Strassbourg.

mangfoldige. Det mest påtagelige virkningene av å drikke den og den trang den utvikler, var ikke av stor sosial betydning i Europa, men i den hedenske verden kom alkoholen bare etter kruttet når det gjaldt siviliserende misjon. (Manhattan-øya ble kjøpt fra indianerne av hollender­ ne i 1626 for tre tønner rom. Navnet betyr: «Stedet hvor vi ble beru­ set».) For vitenskapen fikk alkoholen en dobbel betydning - for kje­ mien og for fysikken. Erobringen av alkoholens spirit virket som en sterk stimulans til å anvende den samme metoden på andre substanser. De langt mer effektive, vann-avkjølte kondensatorer betydde nå at 325

andre flyktige væsker, som for eksempel eter, kunne kondenseres. Destillasjonsapparatet og kondensatoren kompletterte kolben og re­ torten som de viktigste apparater og gjorde den organiske kjemi mulig. Destillasjonens fysiske prosessser, især den merkelige overføring av varmen fra ilden til kondensator-vannet, viste seg å være vanskelig å forstå. Det ble overlatt til Black (2.5., 9.1 f) i det attende århundre å trekke ut loven om den latente varmen - begynnelsen på termo-dynamikken. I sin tur var det så fra denne loven at Blacks instrumentmaker, Watt, oppfattet den separate kondensator og produserte den første effektive varmedrevne kraftmaskin. Papir

De to siste tekniske nyskapninger fra Øst som kom til å få større betydning i Vest enn i deres opphavsland, var de to samvirkende oppfinnelser papiret og boktrykkerkunsten. Behovet for skrivemateriell som var billigere enn det meget kostbare pergament, ble mer og mer påtrengende etterhvert som lese- og skrivekunsten ble mer ut­ bredt. Produksjonsprosessen for papir ble opprinnelig utviklet i Kina på basis av plantefibre. Det ble allerede brukt som billig skrivemate­ riale i det første århundre e.Kr. Papiret kom til Europa via araberne i det tolvte århundre. I Europa dannet linfiller materiale for det første papir av en kvalitet som siden ikke er overtruffet. Papir viste seg å bli så godt og billig at dets voksende anvendlighet førte til knapphet på avskrivere og dermed til at den nye metoden til kopiering ved trykking slo igjennom. Trykking

Trykketeknikken var ikke særlig vanskelig å finne opp og praktisere. Faktisk har segl, avtrykk og stempling vært brukt siden de eldste tider. Dens raske spredning i Europa var et eksempel på et sosialt og organi­ satorisk behov for å bruke og videreutvikle et teknisk hjelpemiddel. Før et behov kan bli virksomt må det fornemmes at det eksisterer. Men det særlige behov som lar den nye teknikk oppstå er ikke nødvendigvis det som den nye teknikk i hovedsak kommer til å tjene i det lange løp. Selv i den seinere middelalder var det bare få mennesker som var klar over behovet for papirbøker i større mengder. Faktum er at boktryk­ kerkunsten sannsynligvis aldri ville ha blitt utviklet i første omgang bare for å tjene litterære behov. Dens fulle verdi merktes først da det ble bruk for et stort antall billige kopier. Det er derfor ikke noe å undre

326

96. Papir, en oppfinnelse fra Østen, forvandlet sammen med trykkekunstens spredning av kunnskap. En papirmølle drevet med vannkraft i form av et underfallshjul. Fra Georg Andreas Bockler, Theatrum Machinarum Novum, Niimberg 1673.

327

seg over at dette behov først meldte seg i Østen for reproduksjon av taoistiske og buddhistiske bønner, der kvantiteten er en avgjort åndelig gevinst, og seinere for trykking av papirpenger, som også innebærer store antall. I Vest var det underlig nok en annen slags bruk som førte til det store behov for illusjonstrykk, nemlig spillkort, opprinnelig i form av magi i spådommens tjeneste, og ikke lenge etter kom så pavelige avlatsbrev, bønner og hellige bilder. Billige bøker, religion og den nye lærdom

Trykking med flyttbare tretyper var opprinnelig en kinesisk oppfinnel­ se fra det ellevte århundre. Flyttbare metalltyper ble først brukt av koreanerne i det fjortende århundre. De kom i bruk i Europa i midten av det femtende århundre og spredte seg usedvanlig raskt, først kom bønner og dernest bøker. De nye, billige, trykte bøkene førte til økt lesning og skapte dermed et behov for flere bøker, som så satte i gang en eksplosiv kjedereaksjon. Naturlig nok konsentrerte trykkerne seg først om å produsere større antall av de bøker som var blitt mest etterspurt som manuskripter. Det som til å begynne med sto i sentrum for interessen var religionen og i særlig grad Bibelen. Trykkingen og utbredelsen av den blant den voksende middelklassen falt sammen med den nye tendens til frigjøring av tanken fra kirkens kontroll som skulle føre til reformasjonen. Like etter kom så litteratur og poesi, både antikk og moderne, til glede for det nå kultiverte aristokrati og renes­ sansens høyborgerskap. Enda noe seinere, stort sett fra det sekstende århundre, ble trykking mediet for store tekniske og vitenskapelige forandringer ved at det i stor målestokk ble utgitt beskrivelser av naturens verden, særlig om dens nylig oppdagede strøk, og også, for første gang, beskrivelser av kunst og håndverk. Hittil hadde håndverkernes teknikk vært overført ved tradisjon og aldri blitt nedtegnet. Den ble overlevert fra mester til svenn gjennom direkte erfaring. Trykte bøker gjorde det først mulig og seinere nødvendig for håndverkere å bli lese- og skrivekyndige. Be­ skrivelsene deres av tekniske prosesser, og i enda høyere grad illustra­ sjonene, bidro for første gang til å knytte nære forbindelser mellom de forskjellige fag, kunsten og de lærde profesjoner (2.4., 7.1 f).

6.7 Utviklingen av seinmiddelalderens økonomi

Drøftelsen av boktrykkerkunstens betydning har brakt oss utover mid­ delalderens grenser, men før vi går over til å se nærmere på renessan­ sens revolusjonering av vitenskapen, er det nødvendig å vurdere den virkning disse og andre tekniske framskritt i sin helhet har hatt på middelalderens økonomi og idéer. For landsbygda var den samlede 328

virkning av den forbedrede produksjon og transport stort sett at lands­ byenes eget overskudd steg og dermed også mengden av de produkter som kunne forbrukes der. Selv om føydalherrenes dominerende stilling ikke ennå var rokket, var de velstående bønder og arbeiderne i byene over hele Europa i ferd med å styrke sin stilling, og de begynte å representere et betydelig marked. I sin tur stimulerte dette vareproduksjonen, særlig til fordel for varer som hadde karakter av luksus, som vin og finere tøyer (grovere tøyer ble fremdeles vevd og spunnet hjemme), og det gjaldt også produksjon av ekstra matvarer som salt fisk, men også metaller, særlig jern til verktøy og våpen. Denne produksjon ble dominert av kjøpmen­ nene i byene, skjønt den mer og mer ble drevet av bønder som binæ­ ring. Omkring midten av det trettende århundre, en tid en kan regne som et vendepunkt i middelalderen, hadde de rike kjøpmenn skaffet seg herredømme over laugene, en monopolstilling de brukte i den hensikt å kjøpe billig og selge dyrt. Disse by-oligarkier sto ofte i voldsom motsetning til hverandre, enkelte ganger kom det til ren krig. Mot slutten av middelalderen begynte de å innse verdien av samarbeid med sikte på felles utbytting av de mindre utviklede distrikter. Den best kjente av disse sammenslutninger var det nordtyske Hansaforbundet, som konsentrerte seg om utbytting av Østersjø-handelen. Fra omkring 1358 til 1550 styrte det faktisk de 97. Steel Yard i Thames Street var hovedkvarteret til de hanseatiske kjøp­ menn eller Esterlings. Denne gravyr «med et gammelt motiv» er utført av Bartholomew Hewlett (1767-1827).

329

gamle vikingenes faste borger i Skandinavia. Hansa hadde sin egen krigsflåte og drev fabrikker i andre byer, fra Steelyard i London til Novgorod, med eksterritoriale rettigheter. Ved å konsentrere seg om oppkjøp av råstoffer i avsidesliggende land og selge ferdigvarer, holdt forbundet nede utviklingen av industri utenfor sine egne byer. Denne utvidelsen av byligaenes virkefelt forsinket konfliktene in­ nenfor byene, men fjernet ikke deres årsaker. Heller ikke var det mulig for fremmede kjøpmenn i beholde handelsherredømmet i det uendelige i møte med veksten av landenes egne ressurser. For eksempel var Storbritannia fram til det femtende århundre et land som eksporterte råull som ble bearbeidet i Flandern og Italia.3-50 Finansielt var landet dominert av lombarderne, florentinerne og Hansaforbundet. Det var i realiteten blitt en halvkoloni, skjønt det på samme måten som de nordamerikanske koloniene i det attende århundre, var et land med slike ressurser at dets økonomiske uavhengighet bare var et spørsmål om tid. Faktisk startet dets frigjøring med utviklingen av den innen­ landske ullveving så tidlig som i det fjortende århundre. I de mest avanserte middelalderske byene, som de italienske og nederlandske, framkalte de velstående laugsmedlemmenes regime re­ volter fra håndverkernes side, slik som Ciompinis i Firenze i 1378 og veveroppstandene i Brugge, Liége og Gent fra 1302 til 1382. Skjønt disse oppstandene fikk et heldig utfall, førte de ikke til bydemokratier av gresk type, dette fordi de middelalderske byene var omgitt av langt mer utviklede og folkerike landdistrikter. I stedet førte kampene i eller mellom de forskjellige byer til at enten føydale konger eller handelsfyrster styrket sin makt eller til at anførere for leiesoldater (condottieri) grep makten, som i Italia. Det som videre fulgte var opprettelsen av renessansens nasjonalstater, som fremdeles i sitt vesen var føydale, men konsentrert om byene. Det var først i en seinere periode at det kapitalistiske system kom til å vokse fram med tyngdepunktet i borger­ skapet.

Handel og matematikk Det blir derfor mot byene vi må rette blikket for å finne utviklingen av seinmiddelalderens idéer og i første rekke dens vitenskap. Her holdt det på å vokse fram en ny legmanns intelligentsia, gode kristne, men stort sette uavhengige av og til en viss grad i opposisjon til kirken, som fremdeles var overlegent den største jordeier og fast knyttet til føydal­ systemet. Men deres interesser kom til å begynne med ikke i noen

98. Det middelalderske laug var et lukket samfunn, bundet sammen av et felles mål. I London besto det i en modifisert form i City Livery Companies. Fronten av Mercer’s Hall, Cheapside, fra en tegning og gravyr av T. Busby.

330

331

skarp motsetning, for det nye bursjoasiet var mer interessert i profitt og mulighet for utfoldelse enn i troen. Handelsregning, finere håndverk og kunst opptok dem langt mer enn de forskjellige trosretningers strid om ord. Det var først siden, da de fant kirken som en hindring for økt rikdom og makt at de kom til å bli de ivrigste tilhengere av reformer. De arabiske tall som var blitt inført av Leonardo Fibonacci i 1202, fikk sin viktigste anvendelse i kommersiell regnskapsførsel. I løpet av noen tiår ble de fire regningsarter, som hittil hadde vært et mysterium i hendene på noen få matematikere, noe det var nødvendig å øve seg opp i for enhver handelslærling, og førte dermed til at en stor gruppe mennesker ble i stand til å anvende matematikk. Resultatet var bokstavregning, algebra, og tegnene + og + , opprinnelig kontrollørens tegn for over- eller undervekt. Det var de samme merkantile interesser som først opprettholdt og siden forbedret de astronomiske tabeller og laget nye kart til fordel for navigasjonen.

99. «Friere overrasker Penelope», en freske av Bernadino Pinturiccio (1454— 1513). Penelope arbeider ved en av tidens vevstoler med to skaft, tjeneste­ jenta (til v.) vinder en skyttelspole fra et ullnøste, og skipet i bakgrunnen er en gallion. Kunstneren har fått med atskillige naturalistiske og tekniske detaljer, og emnet for hans freske - «Scener fra Odyssen» - var verdslig, i motsetning til de religiøse emner som tidligere ble tatt opp.

332

Kunst og vitenskap Kjøpmennenes økte rikdommer ga nye impulser til kunsten og på samme tid fulgte forandringer i dens emnevalg og stil. Skjønt den fremdeles ble uttrykt i religiøs form, var det ikke lenger kirkekunsten fra den tidlige middelalder, slik den kom til uttrykk i de gotiske kate­ draler. Illustrasjoner fra naturen inntok plassen etter de teologiske symboler. Kunsten ble på samme tid mer verdslig og mer naturalistisk. En god del av det overskudd som ble akkumulert av kjøpmennene ble lagt ut på herskapshus og bilder, delvis for deres fornøyelses skyld, delvis av prestisje.1-62 Antall håndverkere ble flerdoblet, og deres teknikk stadig forbedret. Når det gjaldt tekstiler, pottemakeri, glass- og metallarbeider ble alt lagt til rette for praktisk utforskning av materia­ lenes fysiske og kjemiske egenskaper. Dette kom til å legge grunnlaget for gjenopplivelse av vitenskapen. Scenen var klar for renessansens fulle blomstring.

6.8 Hva ble utrettet i middelalderen?

Arven fra middelalderen var i det vesentlige økonomisk, teknisk og politisk. De intellektuelle ytelser ble ikke så varige. For mens det grunnlag som ble skapt ved den føydale økonomi og modifisert gjen­ nom byenes handel, var i stand til å støtte opp under de fortsatte framskritt under renessansen og den industrielle revolusjon uten noe sammenbrudd, måtte middelalderens idéer hensynsløst kasseres før en ny vitenskapelig filosofi kunne innta deres plass. Dette betyr ikke å nedvurdere de enorme intellektuelle anstrengelser som ble gjort av middelalderens lærde i deres arbeid med å gjenvinne og absorbere den klassiske vitenskaps elementer. Men av grunner som vi allerede har sett nærmere på, var de i likhet med araberne før dem, ute av stand til å bevege seg utover de grenser som var nådd av Aristoteles 2 000 år tidligere. Middelalderens bidrag var riktignok mer fullført enn arabernes. De hadde etablert prinsippene for den vitenskapelige metoden. Robert Grosseteste hadde ved begynnelsen av perioden formulert dobbeltmetoden for resolusjon og komposisjon eller for induksjon og deduk­ sjon like klart som Newton gjorde det 500 år seinere.3-26 Men metoden uten ønske eller midler til å utnytte den, var nesten verre enn ingen ting. Den selvtilfredshet den fører med seg er i seg selv et hinder for fram­ gang. Den egentlige grunn til at framgangen ble forsinket så lenge, berodde på den føydale økonomi, hva enten den var islamittisk eller kristen, det fantes ingen måte å bruke rasjonell vitenskap på til noe praktisk formål. Astrologien ble vurdert høyt nok av fyrstene til å holde astronomien 333

gående, og alkymien kan ha forbedret den kjemiske teknikk, men den hadde lite å hente hos fornuften, dens teorier var nesten ren magi. Så lenge vitenskapen ble påkalt hovedsakelig for å forsyne teologer med eksempler, var det ingen grunn til å kreve mer enn formelle analogier til erfaringen. Den praktiske bruks grundige overprøving var det nødven­ dig å anvende. Vitenskapen var dermed gjennom hele middelalderen i det store og hele henvist til boklig lærdom og disputaser. De intellek-

100. Regnekunsten, slik den er beskrevet i Margarita Philosophica av Gregory Reisch (se ill. 5). Vi ser et bord med kuleramme, og også arabiske tall og brøker. De allergoriske aritmetiske figurer demonstrerer oldtidens visdom.

334

tuelle framskritt som kom siden hadde lite å takke skolastikerne for, bortsett fra den stimulans det ga å bevise at de tok feil. Framskrittene skyldes heller den kombinasjon som fant sted mellom det beste av det nyoppdagede fra den klassiske tenkning og de nye eksperimentelle métoder som var inspirert av en ny praktisk interesse for naturens og kunstens verden. Av langt større betydning for framtiden enn middelalderens tenkning var den imponerende sum av teknisk utvikling innen produksjon og transport, og hele den arv av praktiske problemer som krevde bruk av intelligens for å løses. Vi reiste til å begynne med spørsmålet om hva det var som bestemte tid og sted forden moderne vitenskaps tilblivelse (1.1., 1.6 fx). Spørsmålet kan delvis besvares her. Blant arvingene til den rike avkastning av den første hellenistiske vitenskap, var det bare Vest-Europa som var i stand til å ta de neste skritt. I det femtende århundre hadde den islamittiske vitenskap brutt sammen økonomisk, og innbyrdes stridigheter og invasjon førte til dens ruin. Tyrkerne og mongolene hadde trass i sine seinere bedrifter mistet sitt intellektuelle pågangsmot. Deres religion var ikke lenger liberal, den var skrumpet inn til trang ortodoksi. India var blitt en slagmark for striden mellom bølger av islamittiske invasjoner og en hinduisme som var frosset fast i en kastestruktur som sikret stabilitet på bekostning av enhver mulighet for framskritt. Kina bevarte sin gamle kultur, men statssystemet stengte veien for de skritt som var nødvendige for å forene teknikk og boklig lærdom, og slik fortsatte det i 400 år framover. Ved slutten av middelalderen sto Europa materielt neppe på noe høyere trinn enn de store asiatiske riker, og heller ikke intellektuelt. Det som kunne gi løfter om mer, kom bare til syne gjennom mangelen på fasthet og uniformitet i de sosiale og økonomiske former (4.8., 14.1). Uansett hvor stor tradisjonens makt kunne være, ble den overalt ut­ fordret av det som fulgte med konfliktene mellom de forskjellige inte­ resser, representert av by og land, kirke og stat. Verken pave eller keiser, som selv ofte hadde kryssende interesser, satt inne med til­ strekkelig autoritet til å opprettholde trange rammer for endringer. Det føydale system som hadde gitt middelalderen dens vesentlige karakter, holdt ved slutten av det fjortende århundre åpenbart på å bryte sam­ men. Men det betydde ikke sosialt forfall, mange steder var det faktisk tegn på framgang, økonomisk og sosialt. Mens et gammelt samfunn var døende, holdt et nytt på å ta dets plass, et som langt bedre enn middel­ alderens herrer og prelater var i stand til å dra fordel av Europas naturlige ressurser og folkenes arbeid.

335

Tabell 3

Vitenskap og feudalisme: Redning av den hellenske arven (kap. 5, 6)

Denne tabellen dekker de 950 årene fra 500 til 1450. Det er vanskelig å snakke om utvikling i den vitenskapelige tankegangen gjennom disse årene - den er vesentlig hellensk og viser en direkte fortsettelse av det som kom fram i tabell 2. Til forskjell fra den hellenske perioden, så var de områdene der vitenskapen ble studert, svært spredt og interessesentrene varierte også over tid. Både Alexand­ ria, Syria, Persia, Sentral-Asia, India og Kina var aktive i løpet av den første del av perioden. Spania, Italia, Frankrike, England og Nerlandene var de mest aktive i den siste delen. Det kommer fram av tabellen at tre andre betydnings­ fulle om ikke de største, utbruddene av vitenskapelig aktivitet skjedde i det muhammedanske Asia i det 9. århundrede, i det muhammedanske Spania i det 11. århundrede og i Frankrike i det 13. århundrede. Da ser vi bort fra et lite utbrudd under Justinian. Det er vanskelig å tidfeste nøyaktig datoene for de tekniske framskrittene som kom til å bli de viktigste i den neste fasen, slik som kruttet og kompasset. Alt som vanligvis kan indikeres, er den tilnærmelsesvise datoen for når framskrittene ble introdusert i Europa.

22.

337

Teknisk utvikling

Politiske og sosiale hendinger

St. Sofia bygges

Justinian lukker Akademiet i Aten

Silke introdusert til Europa fra Kina

Persisk universitet i Jundishapur

500

600

Trykkekunsten i Kina

Tang dynastiet i Kina Muhammedanismen sprer seg til Persia, Afrika og Spania

700

Bruk av hjulplog og treåkersystem i Nord-Europa

800 Vikingene forbedrer seilskipene Bogtre, hestesko og stigbøyle introduseres til Europa fra Kina

Abbasid kalifatene Bagdad grunnlag Karlemagne Haroun-al-Raschid Europa invadert av nordboere og magyarer

900

1000

Utbredt bruk av vannmøller

Kalifatene brytes opp

Vindmøller i Persia

Kirken reformeres Kampen mellom pave og keiser

Bruk av linser

1100

Alkohol Papir i Spania Farget glass, blyglass

De italienske byene vokser fram Tyrkiske invasjoner Det første korstog Kommuner i Flandern

Vindmøller i Frankrike Sjøkompass

Saladin gjenerobrer Jerusalem

1200 Krutt introdusert Villard de Honnecourt mekaniske oppfinnelser og klokker

Fredrik 2 keiser

Mongoler invaderer Bagdad

1300 Bruk av briller

Splittelse i pavedømmet

Kanoner brukt i krig Akterstavnsskip Oljemaling

Hundreårskrigen Svartedøden Bondeopprør

Trykking

Splittelsen bilegges Hussiteroppstanden

1400

1500

338

Filosofi og vitenskap

Dionysius mystiske teologi

Aryabhata Varahamihira

Filoponos anti-aristoteliske lære om bevegelse

indiske astronomer og matematikere

Utvikling av desimaltall, null

Brahmagupta algebra og trigonometri Severuds-Sebokt introduksjon av hindu tall til Syria Oversettelser fra gresk til syrisk Geber fabelaktig grunnlegging av islamsk kjemi Oversetting fra sanskrit, syrisk og gresk til arabisk Visdomshuset Al-Kindi den første arabiske filosof Erigena første filosof Suffismen, neoplatonistisk alkemistisk mystisisme oppstår

Al-Khwarizmi algebra Bede første kristne historiker

Alfraganus grunnlegger muhammedansk astronomi Rhazes medisin og kjemi Abul Wafa triogonometri

Al-Masudi geometri

Avicenna medisin og fysikk Alhazen grunnlegger optikken Arzachel toletanske terninger, eliptiske baner Al-Ghazzali tilbakevending til mystisisme

Al-Biruni beskrivelse av India

Omar Khayyam matematikk

Peter Abelard, universitet i Paris, skolastikken begynner Averroes muhammedansk aristotelisk system Maimonides jødisk aristotelisk system

Oversettelser fra arabisk til laton

Leonard av Pisa introduksjon av arabiske tall

Robert Grosseteste vitenskap som støtter troen Roger Bacon, Peter Pilgrimfarer eksperimenter og vitenskap for bruk St. Albert, Thomas Aquinas kristne aristoteliske systemer

Al-Tusi ilkanske terninger

Raymond Lull suffistisk mystisisme og alkemi

Duns Scotus, William av Occam nominalisme Skolatismens fall Buridan, Oresme utvikling av bevegelseslære Ibn Khaldun vitenskapshistorie Nikolas av Kusa spekulasjoner over jordas bevegelser

Ulugh Beg Samarkandobservatoriet

339

Glasgow

^Aberdeen w St Andrews Ediriburah

‘'Dublin

.

XULL,^

^JcNewcastu

York»

tinn

'Bristol"

'Lincoln

Winchester •

oM kadez

N

msterdam Utrecht

(jent

Tours

Cambrai KUU ans Js/amu 'Kheints

jSHamburlK •Munster \

r Orleans Toitiers Bordeaux. *Limoges

Toulouse

O

i

.Mainz, Frankfurt:

•Berlin

-KOBBER &60EV ^Dresden

^.Numberg

Ubn

Basel

ALb!

4

X

Xoln,Z

'Praha

^cr

Xonstanz

ALxnctien Barcelona

Innsbrudc

Wn Venezia

^abna

Budapest Firenze e\ Kavenna ) Siena

Ttoma

Napoli Salerno Tunis

'Palermø

Thessaløniki

Kart 3 Europa i middelalderen

Dette kartet illustrerer hvor byene og lærestedene lå mens den middelalderske kristendom, som ble diskutert i kap. 6, rådet. Det får fram konsentrasjonen langs den sentrale ryggraden i Europa (s.o o) og de to store handelsrutene langs Rhonen og Rhinen som befinner seg på hver sin side av Alpene. Fire områder er særlig framhevet som sentre for den økonomiske oppblomstringen: Nordsjøom­ rådet, de to italienske områdene Lombardy ogToscany, Vesten og Middelhavs­ området ved Provence og Languedoc. Dette siste kan strekkes slik at det inklu­ derer Barcelona og de Baleariske øyene. De begynnende industrielle områdene som også er avmerket, er kopper- og sølvgruvene i Saxony, tinngruvene i Cornwall, jerngruvene i Styria og kullområdene i Newcastle og Belgia.

341

Noter:

side 43. *Forskjellen mellom de to former går meget langt tilbake, om vi holder oss til de tankebaner som er antydet av professor Haldane og ekspe­ rimenter med kommunikasjon mellom dyr. Den kunstneriske form framtrer som den mest primitive. Den magiske, handlingsframkallende bruk av språk­ et brukes av fugler. Dermed indikerer de sin egen indre emosjonelle situasjon eller en forberedelse til handling, ofte utløst av begivenheter i den ytre verden, men uten på noen måte å beskrive den. Dette siste er i følge Haldane, kriteriet på det sanne menneskelige språk, der et vitenskapelig element av beskrivelse er inngått i den magiske handlingsappell. De to for­ mene glir meget gradvis over i hverandre. «La oss gå og fiske» er fremdeles den magisk-kunstneriske form. «Det var fisk i den dammen i flor», som kan følge etter, er i den indikative-vitenskapelige form. Alle disse betraktninger er svært generelle. Det er ikke større grunn til å gi en nøyaktig definisjon av kunst enn det er av vitenskap. Begge deler har i løpet av sin historie hatt en selvstendig utvikling. En roman er mer beslektet med en vitenskapelig ytring enn med en primitiv rituell dans.

* Dette ser også ut til å være hva den kjente spesialist på vitenskapens historie, Thomas S. Kuhn mener.1-24 I sin bok The Structure of Scientific Revolutions legger han vekt på det han har kalt «paradigma», et samlet hele av mer eller mindre frittstående oppfatninger, slik som hos Aristoteles og Galilea, som hver holder stillingen i perioder av ulik varighet, for deretter å brytes ned og erstattes av andre. Selv om han etter min mening stort sett har konsentrert seg om vitenskapens ideologiske side og mindre om de tekniske faktorer, faller dette hans dialektiske syn i det vesentlige sammen med mitt eget, selv om det på ingen måte er marxistisk, og det er underbygd av en betydelig mengde historiske vitnesbyrd. side

53.

*De tidligste trinn i utviklingen av redskaper og tale er åpenbart de aller viktigste, selv om de er vanskeligst å oppspore. I noten til s. 27 har jeg allerede pekt på at Haldane regner med at talen har en før-menneskelig opprinnelse. Han mener også at enkelte paleolittiske teknikker kan ha vært instinktive, i likhet med fuglens bygging av reir. Så lenge utviklingen foregår relativt langsomt er det nok ikke umulig, slik det skjer med den arvelige overføring av erfaring som er observert hos fugler. Så snart et kritisk trinn er passert, vil jeg tro at denne mekanismen som virker ytterst langsom, må være overtatt av en sosial overføring av teknikk, noe som betraktes som menne­ skets sunne opprinnelse. side

73.

*Professor Haldane tviler på ritualets menneskelige opprinnelse. Det vi nå regner som rituale kan ganske enkelt ha vært en verbalisering av en før-menneskelig, eller i det minste før-språklig handling som forbereder eller side

77.

343

gir impuls til dans. Om det egentlige språk oppstod seint, må en vesentlig del av dets sosiale og økonomiske funksjoner opprinnelig ha vært utøvd ved ritualer. ♦ Viktige sider ved den primitive vitenskap kan være oversett simpelt­ hen fordi de er uttrykt i former som vi ikke lenger bruker. Beskrivelser og regler kan ha vært uttrykt i mystiske vendinger, mens de var fullstendig forståelige innenfor rammen av en spesiell kultur som Santillana2-3 har påvist, var den polynesiske navigasjon i stand til å fastlegge meget nøyaktige kurser, skjønt de ble beskrevet i form av myter om stjernene. På samme måten kan atskillig matematikk ha vært uttrykt i mønstre for hellige danser i de tilsynelatende abstrakte Chirunga-tegningene til de australske urinnvåne­ re. Vi er blitt overlevert et slående eksempel på de eldre steinalder-menneskers evne til å behandle tall i et bein med graveringer som tyder på kjenn­ skap til multiplikasjonstabellen og tilmed eksistensen av primtall. Mange av de beskrivelser forfattere har gitt av det primitive menneskets begrensede matematiske ferdigheter har istedenfor å avsløre hans uvitenhet avslørt vår egen uvitenhet om ham. side

81.

side 87. *Den betydning sjamanen eller medisinmannen har hatt for vitenska­ pen gjenstår det ennå å klarlegge helt. Vi skylder ham utvilsomt bevarelsen, kanskje kan vi si oppdagelsen, av de fleste nyttige droger kjent før det tjuende århundre. De andre magiske kunster, i første rekke forutsigelse av framtiden, la grunnlaget for en psevdo-vitenskap som astrologi, og gjennom det også for våre dagers objektive vitenskaper.

side 95. *Et lite bevis som støtter opp om dette er bevart i en gravhaug i en av de eldste persiske bosettinger ved Siyalk, hvor to fårekjever og en steinøks er det eneste gravgods.2-32

^Muligheten for jordbruk beror på det faktum at korn til forskjell fra kjøtt lagres for en sesong så snart egnede oppbevaringsmåter kan skaffes. Det kan spire under lagring, og siden dø og gjære, men virkningen av å fortære det i denne form blir også verdsatt, slik det skjer i Øvre-Nilen i dag. 01 synes å være et eldre produkt enn vin.

*De utgravninger som er blitt utført i løpet av det siste tiår og tilmed i de aller siste år har skjøvet våre antakelser om opprinnelsen til den neolit­ tiske kultur bakover i tid. Etter hvert som dypere lag er utforsket, har man kommet til at landsbyer kan tidfestes til datoer tusen eller tilmed to tusen år lenger tilbake enn tidligere antatt. Det har vist seg at sivilisasjoner basert på jordbruk eksisterte i forskjellige former i Syria, Mesopotamia og Anatolia så langt tilbake som det åttende årtusen før vår tidsregning, ikke lenge etter slutten på den siste istid. Det man har funnet er utvilsomt restene etter landsbyer med godt bygde hus og basert på jordbruk. Enkelte synes å ha vært mer enn landsbyer; restene etter det eldste Jeriko omfatter f.eks. umiskjen­ nelige befestningsanlegg. De seineste utgravninger synes også å være de eldste, f.eks. utgravningene av Katal Kiiyuk, nær Konya i Tyrkia, foretatt av dr. Melaart. Dette er tilsynelatende en landsby fra den neolittiske tid før pottemakerkunsten, men på de fleste måter er den svært utviklet. Husene har SIDE 98.

344

vegger med murpuss og fresker i farger, for det meste dyrebilder, og de viser slektskap med den paleolittiske dyremaling. Der er også vitnesbyrd om reli­ giøse ritualer og åpenbare relikvieskrin. Det er klart nok at forhistorien må tilføyes hele nye kapitler, men det som er funnet hittil bryter ikke med tidligere tanker om de revolusjonære virkninger av jordbruket, som mulig­ gjorde konsentrasjoner av mennesker i større antall. 107. *Kontrollen med korn og dets lagring i templer, utgjør sannsynligvis den tidligste form for økonomisk makt. Siden ble også andre ting oppbevart der, særlig sjeldne steiner og metaller, og templene kom på den måten til å virke som banker i flere tusen år framover. Der hvor kongen også var den øverste prest, slik som i Egypt og Kina, ble samme funksjon utøvd av de kongelige kornkamre. Hvor viktige disse kunne bli hungerperioder, kommer klart til syne i fortellingen om Josef. side

in. *En slik konsentrasjon av makt i hendene på et fåtall danner i det vesentlige det sosiale grunnlag for sivilisasjonen. Skjønt det er den tekniske utvikling som gjør denne konsentrasjon mulig, særlig når den er knyttet til produksjonen av mat, gjør den selv i sin tur en videre teknisk utvikling mulig og faktisk også nødvendig, særlig gjelder det finere håndverk som ble utnyttet til beste for samfunnets høyere klasser, som f.eks. finere pottemakerarbeider, finere veving osv. Disse ferdigheter har i de fleste tilfeller lykkelig overlevd sammanbruddet av de klassesplittede samfunn som frembrakte dem. Når et dynasti bryter sammen, blir håndverkerne spredd og slår seg ned i landsbyer hvor de fører videre noe av sine ferdigheter. Slik det heter i et gammelt irsk ordtak: «Slottene faller mens gjødselhaugene vokser.» Sivilisasjonens ve­ sentlig sosiale karakter framgår av den mangfoldighet av sivilisasjoner eller deler av sivilisasjoner som har vokst opp temmelig uavhengig av hverandre i forskjellige deler av verden, i første rekke i Ekvatorial-Afrika og i Amerika, slik som i Mexico og Peru. Kunstens spesielle karakter eller stilarter på disse forskjellige steder er tydelig beslektet med de foregående former for stammekunst. Der de avviker fra de siste er det ved sin konsentrasjon og den målestokk de forekommer i.2-90 side

117. *Et gravert seil fra de tredje årtusen i India viser en slik fugl sammen med bildet av en båt. side

**Plogen synes å ha en dobbel opprinnelse. Den kan være utviklet ikke bare fra hakken, men også fra den gravestokken som ble skjøvet fram langs jorda med spissen foran. I begge tilfeller ble jorda bare skrapt opp eller rotet til som et svin kunne ha gjort det, følgelig er mange tidligere betegnelser på plog og svin identiske. Den dyptskjærende, furedannende plogen ble utviklet av de opprinnelige mye seinere.219

H8.*Vogner med hjul synes å forutsette veier, men disse må ha kommet langt seinere. Det må ha begynt i relativt flatt lende, lite gjennomskåret av vassdrag, det kan først ha vært seinere at veier, om i det hele tatt, kom til å nå opp i virkelig bakket lende. Stier for folk eller pakkdyr var den vanlige måte å reise på. Ser en bort fra jernbanen, har transporten i Sør-Kina like til det siste vært besørget av båter eller menneskerygger; offisielle reiser fore­ gikk med palakin (bærestol). side

345

119. *Vektenheter gir oss det mest uforgjengelige bilde av eldre måling, særlig gjelder det de innbyrdes relasjoner, som f.eks. seksti mina til en sekel, grunnlaget for det mesopotamiske sekstitall-system, som også ble brukt i astronomien. At vektenheter som fremdeles brukes i Europa og som i det vesentlige er av romersk eller enda tidligere opprinnelse fortsatt har holdt seg, er også et vitnesbyrd om den kontinuitet i måleoperasjonene som går gjennom hele sivilisasjonens historie. side

122. *Ideen om den rette vinkel har utvilsomt eksistert før noen bygge­ virksomhet, sannsynligvis også før veving kom i bruk. Blant maleriene på huleveggene i Lascaux er det funnet såkalte «blasoner», rektangulære figurer delt opp i noe i likhet med uregelmessige sjakkbrett-mønstre, der kvadratene er malt i vekslende farger. Den mest sannsynlige opprinnelse til dette kan synes å være fletting, som vi vet faktisk ble utført i den eldre steinalder. side

124. *Det er påvist at ideen om å trekke uka inn i religiøs sammenheng hadde en astronomisk opprinnelse. Neugebauer2-62 har sporet dens opprin­ nelse tilbake til den vilkårlige firdeling av en tilnærmet beregning av den lunariske måned, som automatisk førte til at den ville komme ut av takt med den virkelige måned på 28,9 døgn. Den erstattet en enda eldre måne-kalender som var basert på en deling i tre sett på ni dager, forbundet med månegudinnen, Hekate, framstilt i en tredobbelt skikkelse. Skapelsesmyten som opptar første del av første kapittel i første mosebok er et prestelig forsøk på å rettferdiggjøre denne astronomiske konstruksjon, men det var innføringen av den regelmessige sjuendedag-sabbat som gav den virkelig folkelig støtte. side

**Professor G. Thomson2-84 har nylig med ettertrykk utviklet den argu­ mentasjon som først ble brukt av Duhem om at astronomiens opprinnelse skulle kunne føres tilbake til den sosiale totem-organisasjon. Dette gjelder i første rekke oppdelingen av himmelen i fire deler i samsvar med oppsplittingen av klanen, hver del forbundet med tilsvarende totemdyr eller farger, gjennom analogi forklarer dette også de fire elementer, som særlig i Kina har knyttet til de fire himmeldeler.2-60a Det femte sentrale og kongelige ele­ ment, den gule jorda, er en karakteristisk tilføyelse. Det ser ut til at vitenska­ pens ideologi eller teori markerer en tilpasning til det som for oss utgjør en livløs verden av begreper som egentlig er sprunget ut av samfunnet, akkurat som den praktiske vitenskap er blitt til gjennom utvidelse av det tidlige menneskets tekniske metoder. Men enkelte ganger kan teknikken selv utvikle teori. I dette spesielle tilfellet er hjulet overført til himmelen og identifisert med dens bevegelse i sin totalitet, tilmed i detalj ved solvognen, som var gjenstand for en omfattende dyrkelse i bronsealderen. Hjulets mystikk med dets bevegelse er gjort til et bilde på menneskets liv og et løfte om oppstan­ delse.

155. *Professor G. Thomson2-84 bruker kriteriet vareproduksjon hentet fra Engels i hans Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse til å definere sivilisasjon og dermed også til indirekte å avvise uttrykket «sivil­ isert» for byer før jernalderen. Han går videre og erklærer at denne definisjon «er overlegen i forhold til den tradisjonelle som er rådende blant de borgerli­ ge arkeologer og går ut på at sivilisasjon er byenes kultur». For ham er side

346

skrivekunst og klassedeling like allmenne trekk ved sivilisasjon som byutvik­ ling. Etter min egen oppfatning, som jeg mener går tydelig fram av sammen­ hengen der sivilisasjon er satt opp imot det kollektive klan-samfunn, var det ikke på noen måte Engels’ hensikt å begrense begrepet sivilisasjon til dens siste og riktignok mest utviklede fase i den greske by. Det er sant nok at «by-kultur»-definisjonen er rent beskrivende. Det som foregår i en by kan bare forstås ut fra produksjonens relasjoner og den grunnleggende arbeidsde­ ling, og oppdelingen i klasser ser ut til å være umulig å skille fra byens eksistens som sådan. Byens fysiske form og dens sosiale mønster vokste opp samtidig, og etter min oppfatning er det resultatet som et hele som fortjener betegnelsen sivilisasjon, like mye når det gjelder Ur som når det gjelder Athen, skjønt de representerer to høyst forskjellige trinn i dens utvikling. 163. *Av nyere utgravninger og oppdagelser synes det klart at kontinui­ teten mellom den greske, den kretiske og den eldre bronsealders sivilisasjon var langt sterkere enn en tidligere har trodd. Mange detaljerte overensstemmelser er blitt funnet mellom den kretiske og den pre-hetittiske kultur i Lille-Asia. Den mest revolusjonerende oppdagelse er den som ble gjort av Ventris, som påviste at de seinere kre te re og mykenere fra 1500 f.Kr. skrev på gresk i en linjeformet gresk skrift utviklet fra en tidligere kretisk skrift.2-87 Det faktum at det var små kulturelle avbrytelser viser at disse Homers tidlige akaier i stor utstrekning var kommet under kretisk innflytelse, med en høyt utviklet statlig og økonomisk organisasjon. Det virkelige brudd synes å ha kommet med den andre bølgen av doriske (spartanske) grekere i det tiende århundre, da den kretiske skrift ser ut til å forsvinne og erstattes med fønikisk. Selv om dette over det meste av det greske fastland tyder på en mørketid, behøver det ikke å ha vært noe alvorlig kulturelt brudd på øyene og på den anatoliske kyst, der den greske vitenskap faktisk først kom til syne. Professor G. Thomson holder sterkt på at den joniske vitenskap er utviklet fra mesopotamiske legender. Her kan det godt være at det avgjørende vilkår for den greske renessansen var en gammel bytradisjons innvirkning på et langt mer primitivt stammesamfunn under sterk utvikling i retning av et byliv. side

169. *Dette er et av de hovedspørsmål som opptar vitenskapens historike­ re i våre dager. Slik saken står, lar spørsmålet seg ikke besvare. Vi kan ikke la historien utspille seg om igjen med variasjoner. Men likevel kan en finne interessante synspunkter i Thomas S. Kuhns1-25 og Giorgio de Santillanas2-3 studier. side

179. *De særlige egenskaper ved Platons faste legemer har utøvd sin innflytelse gjennom hele historien. De viste seg å være en illusorisk veileder for Kepler ved bestemmelsen av planetsystemet, men dog en veileder. De har igjen dukket opp i moderne vitenskap på så forskjellige felter som virusstrukturer og væskeformenes teori.2-93 side

183. *Pythagoras’ skole representerer en første blanding av tall-manipulasjoner, vesentlig av babylonsk opprinnelse med den geometriske form, som allerede var blitt en gresk spesialitet, skjønt den antagelig er hentet fra egyptiske kilder. Innføringen av tall særmerker geometri til forskjell fra ren og skjær tegning og muliggjør innføring av demonstrativ logikk, som er det side

347

vesentlige hellenistiske bidrag til vitenskapen. Selv om jeg ikke er lærd nok til å bevise det, er jeg sterkt tilbøyelig til å tro at dette avgjørende skritt mer skyldes en overføring til matematikken av den argumentprøvende rettsprosedyren som karakteriserte de merkantile bystater, enn av de kongelige doms­ avsigelser. Forestillingen om bevis basert på postulater og tilmed argumenta­ sjon med reductio ad absurdum synes alt sammen å stamme fra domstolene. Q.E.D., quod erat demonstrandum, er den avgjørende påstand som vinner saken ved fornuftens domstol. Skjønt de også ble misbrukt utenfor matema­ tikkens enemerker, kom begrepene bevis og allmenngyldighet til å sørge for et vakthold mot løsaktig tenkning, noe som vitenskapen i det gamle India og det gamle Kina aldri skaffet seg. side 187. «Oppbyggingen av en mange-sfærisk astronomi som en utvidelse av det enkle himmelhjulet, var en foreteelse så velkjent for antikkens menneske og så glemt for det moderne, at det er vanskelig å skjønne hvilket stort og avgjørende framskritt det var. Mens himmelbevegelsen for de nøyeregnende babylonske astronomer var et spørsmål om rene matematiske gjentakelser, fakta som kunne reduseres til tallstørrelser og formuleres uten forsøk på begrunnelse, var det greske syn åpent visuelt og nesten følbart. De forsøkte å reprodusere i rommet en modell av den himmelske maskinen. De kunne neppe ha tenkt på dette hvis de ikke bar blitt inspirert av at det eksisterte faktiske maskiner. Vi vet nå at urverk ikke var noe nytt for grekerne, og i den psevdo-aristoteliske avhandlingen De Mundo finner vi faktisk at forfatteren benytter seg av en mekanisk analogi til å forklare Guds virke som første beveger:

For han behøver intet kunstgrep eller noen ytelse for andre, slik våre jordiske herskere takket være sin hjelpløshet trenger mange folk til å få utført sitt arbeid; men for den guddommelige er det mest karakteristiske at han er i stand til å overkomme forskjellige slags arbeid med letthet og ved en bevegelse, like rolig som fordums mestere i et fag overkom mange forskjellige operasjoner ved dreining av en maskin.

Dermed unngikk han behovet for en detaljert forutseenhet og la veien åpen for en kontrovers som har fortsatt helt inn i vår egen tid.

189. »Det er en bedrøvelig kommentar til den langsomme framgang for den medisinske vitenskap og til epilepsiens plass i mørket at årsaken til denne spesielle sykdom fremdeles er nesten helt ukjent, og at ingen ting utenom en lindrende behandling kan tilbys. Likevel har studiet av epilepsien kastet atskillig lys over hjernens normale virksomhet. side

190. ‘Dette utvalg av farger er faktisk langt eldre enn doktrinen om temperamentene. De er de letteste farger å produsere kunstig og er de grunnleggende palettfarger i steinalder-maleriet. De forekommer i egyptisk og seinere i indisk mytologi, og med visse modifikasjoner også i kinesisk myto­ logi. De er de fire Varna som markerte kastenes kjennemerker.2-46 side

209. ‘Jeg er beskyldt for å ha vært urettferdig mot Aristoteles, og det med rette. Min holdning ville ha vært utilgivelig om jeg hadde skrevet en historie side

348

om gresk filosofi eller tilmed gresk vitenskap. Men for hensikten med denne bok, er det viktige ikke hva Aristoteles faktisk tenkte eller tilmed skrev, men snarere hva det i mange århundrer ble trodd at han hadde tenkt. De subtile og tankeprovoserende deler hos Aristoteles ble ikke verdsatt, de platte og vul­ gære delene ble stående. Mer barmhjertig enn jeg har gitt uttrykk for i teksten, kan jeg si at det var Aristoteles’ hensikt å gi en nøyaktig biologisk, det vil si naturalistisk, beskrivelse av verden som et løpende anliggende. Som Haldane peker på, oppstår også hans logikk gjennom de vanskeligheter den biologiske klassifisering fører med seg. Jeg vil ikke etterlate noe inntrykk av at Aristoteles’ innflytelse bevisst har vært latterliggjort. Både for araberne og for skolastikerne så seint som til Oresme i det fjortende århundre, har den vært en sammenhengende visjon av en ny verden, en inspirasjon til ordnet tenkning. Når Thomas Aquinas helt manglet inspirasjonen til å granske og forske i Aristoteles var det ikke fordi han var ute av stand til det, men fordi han som god kristen ikke ville følge den vantro Averroés. 213. *Jeg er blitt kritisert for å ha undervurdert det bidrag de frie hellenis­ tiske arbeidere og teknikere har ytet til vitenskapens framskritt. Dette har oppriktig talt aldri vært min mening. Mitt store problem har vært mangelen på beviser, noe som først kan komme som resultat av studier som enten har vært for spredte eller ennå ikke har vært gjennomført. Det foreligger lite av materielle vitnesbyrd om ytelser fra hellenistiske vitenskapsmenns og oppfinneres side. Enkelte pumper og vannuer er bevart, så vel som et pnevmatisk orger, men et tilfeldig funn av et bruddstykke fra et sunket skip, nylig restaurert av dr. Price, viser at de hellenistiske teknikerne var i stand til å produsere de mest kompliserte urverk med variable innbyrdes forbundne gir, åpenbart ikke med sikte på å angi tiden, men for å demonstrere planetenes forskjellige bevegelser.3-51 Av det jeg allerede vet, kan jeg bare gjette meg til at den store strøm av tekniske forbedringer i første rekke kom av at de i sin egen teknikk tok opp i seg det de kunne hente fra Syria, Persia og i første rekke Egypt. Det villige marked for innretninger som kastet penger av seg illusjonist-utstyr for templene, vannverk og klokker - må ha hatt en stimule­ rende virkning i likhet med renessansens palass-forlystelser, og for en gangs skyld var vitenskapsmennene ikke uinteressert. Ikke bare lærte de prinsippe­ ne for hydrostatikk og pneumatikk, den produserte også selv nye og forbe­ drede innretninger. side

side 213. *Innflytelsen fra den gamle babylonske matematiske og astronomiske tradisjonen - de to kan knapt atskilles - på hellenistisk vitenskap var sanns­ ynligvis enda større enn vi kan fastslå. Hva astronomien angår ble kontinui­ teten anerkjent. Hipparkhos siterer observasjoner av Kidinnu. Men den gre­ ske geometriske tradisjon var allerede fastlagt på Alexanders tid og den virkelige sammensmelting med den algebraiske arbeidsmetode ble foretatt av araberne og ikke fullført før Descartes’ tid. Et par antydninger som har nådd oss viser tydelig at intellektuell aktivitet fortsatte i Babylon i det minste i tusen år etter Nebukadnesar, under persisk, gresk og seinere persisk dominas, helt fram til islamittisk tid. Og dette var ikke bare en opprettholdelse av tradisjon og fortsettelse av observasjoner, men virkelig framgang ble gjort, som f.eks. ved oppdagelsen av ekliptikkens presisjon av Naburiannu i det fjerde århundre f. Kr.

349

224. *Professor Rosenfeld tviler på denne forklaring av hvorfor en kapita­ listisk produksjon ikke kunne utvikles i den klassiske tid. Han tror snarere at grunnen var mangelen på opprinnelig akkumulasjon. Jeg kan ikke si meg enig. Utplyndringen av Asia må i det tredje århundre f.Kr. ha sørget for like mye rikdom som utplyndringen av Vest-India og Øst-India i det sekstende århundre. Etter min mening er grunnen heller at praktisk talt ingen av de vilkår som gjorde kapitalismen mulig i det syttende århundre eksisterte i den hellenistiske verden. De små manufakturer som skapte kapitalismen, ville om de hadde eksistert i Alexandria og Antiokia, ha hatt lite spillerom under et despotiske styre, hvor penger kunne skaffes langt lettere gjennom regjeringskontrakter og handel. side

232. «Professor E. A. Thompson henleder oppmerksomheten på uttalel­ sen fra den anonyme forfatter av De rebus bellivis2-61 i det Ijerde århundre, der han forklarer den negang som var merkbar i hans tid med Konstantins beslagleggelse av tempelskattene og deres overføring, ikke til kirken, men til hæren. Pengene fant snart veien til entreprenører og finansfolk, og dette førte til inflasjon og sosial uro. Disse virkninger, som viste seg å bli av lang varighet, var en uventet følge av kristendommens triumf. side

235. «Dette ble oppnådd ved å bruke den tunge keltiske eller teutoniske plogen trukket av åtte okser. Det var en tillemping av den originale araraire - eller symmetriske plogen (note s. 118), som ble til ved å fjerne et av de jordspredende ørene bak plogskjæret, omdanne det andre til en veltefjel og kople til skjæret et fjern som kuttet torven og en fot som hindret skjæret i å gå for dypt. Disse ting ble tidlig erstattet med et par hjul - derav den franske betegnelsen charrue -, men det vesentlige trekk var at en oppnådde å snjære torven og velte den over i furen. Denne plogen var vanskelig å snu, og dette førte til den fure-lange stripepløyning i stedet for den krysspløyde firkantete jordene som passet for den lette plogen. Denne enormt viktige oppfinnelsen synes å være av ekte barbarisk opprinnelse; et eksemplar fra det tredje århundre f.Kr. er funnet i Danmark. side

side 254. «Jeg er i høy grad oppmerksom på den slagside dette verk har når det gjelder det umiddelbare slektskapsforhold den moderne vitenskap står i til de klassiske, islamittiske og europeiske middelalder-kulturer. For fullstendighetens skyld skulle det ha vært en likeverdig behandling av India og Kina. Men her er min unnskyldning at vi fremdeles mangler de nødvendige analyser av disse lands kulturelle og vitenskapelige historie og at det ville være for tidlig på dette trinn å si stort mer enn jeg har sagt om dem. I Kina har dette arbeid vært drevet av mange forskere, og for engelske lesere har man Needhams monumentale verk3-8 For Indias vedkommende, med landets forvirrede historie og tradisjonelle uvilje overfor kronologisk nøyaktighet, vil oppgaven bli langt vanskeligere, og den er faktisk så vidt påbegynt. I denne forbindelse har jeg bygd på professor D.D. Kosambis historie over indisk kultur, som etter min mening i det minste, er den første oversikt til å få forstand av.2-46 Indias og Kinas to store sivilisasjoner har påtagelige likhetspunkter, så vel som karakteristiske ulikheter. Med utgangspunkt i et lite område av landet, Punjab, og omkring midtpartiet av Den gule flod, spredte det ariske og det tidlige han-folket i det annet årtusen gradvis sin kultur ved assimilasjon, så

350

vel som ved erobring, over hele sub-kontinentet. Midlet var en byråkratisk konfuciansk statsorganisasjon i Kina og et brahmin-dominert landsby-system i India. Men India var i langt sterkere grad utsatt for utenlandske erobringer og innflytelser enn Kina, og av den grunn seinere betraktes som en del av den iransk-hellenistisk-islamittiske kulturgruppe. Kina med dets parallelle kultur­ er i Japan, Korea og Annam, former en annen kulturell verden, som riktignok utvekslet ideer, og produkter med den hellenistiske verden, uten noen gang å ha utgjort noen del av den.

*Hinduismen atskiller seg fra alle andre verdensreligioner ved at den mangler, eller snarere har en mangfoldighet av trosbekjennelser. Den er så vidtfavnende at den kan inneholde en fullstendig materialistisk ateisme så vel som primitiv åndetro. Den troende kan selv velge sine guder og ritualer. På den annen side er Hinduismen den mest eksklusive hva den troende angår. Den er bare for hinduer, og innenfor folden er den for alle tider delt opp i kaste og familie. På grunn av Indias ulykkelige historie i de siste åtte hundre år, er den blitt tvunget til å bestå nærmest som en religion basert på tradisjon og godtakelse av et stigende grad urettferdig og funksjonsudyktig sosialt system. Først i dette århundre, med frigjøringen, oppstår muligheten for å realisere hinduismens positive verdier og kvitte seg med det utspekulerte nettverk av tradisjoner og dogmer så vel som de lammende klassedelinger. side

256.

257. *Denne tolkningen er i høyeste grad blitt styrket ved de nye oppda­ gelser av Dødehavs-rullene,3-21 biblioteket til akkurat en slik gruppe som blomstret fra år 160 f.Kr. til år 70 e.Kr. Denne gruppens lover var i første rekke kommunistiske. De verste forbannelser var reservert for folk som i likhet med Ananias i Apostelenes gjeminger, skjuler sine private rikdommer og unnlater å yte til de felles beholdninger. Det er også mange henvisninger til en forfulgt Rettferdighetens herre. Hvorvidt dette er den historiske Kri­ stus, eller om det i det hele tatt fins noen sådan, er ennå ikke fastslått. Og heller ikke har spørsmålet i dag den førsterangs betydning det har hatt gjennom århundrer. Uomtvistelig er at det i denne tiden i Judea har opptrådt atskillige mer eller mindre beåndede, mer eller mindre politiske, reformatorer og motstandsledere. Rundt en eller annen blant dem, eller rundt en kombina­ sjon av dem alle sammen, kunne det bygge seg opp tillit og forhåpninger hos undertrykte folk som var blitt fostret i tradisjonen om en Messias og en dødende og gjenoppstanden Gud. side

En annen opplysende avklaring som skriver seg fra rullene er omfanget av den persiske religions innflytelse, med dens motsetning mellom det godes og det ondes makt og dens forhåpninger om paradis. Etter hvert som hele historien avdekkes vil det antagelig vise seg at den persiske identifikasjon av religion med sosial rettferdighet har en sammenhengende historie som har inspirert manikeerne, mazdaistene og kvartmasianerne, helt ned til vår tids bahaiister, og har hatt en grunnleggende innflytelse på utviklingen av kristen­ dommen.2-32 265. *Historien om den indiske vitenskaps historie siden Guptaperioden utgjør for tiden et hull i vår viten som vi får håpe ikke vil forbli stående lenge uutfylt. Det har tilsynelatende stort sett vært en utvikling avgrenset til den side

351

indiske halvøy; slettene var altfor utsatt for den typen invasjoner som ram­ met Europa i den samme perioden, og de ødela det i det vesentlige gresk-persiske kultur og som kulminerte med Mahmud av Ghaznis plyndringstokter i det ellevte århundre. I Deccan, lenger sør, ser det ut til å ha vært en større møteplass for kulturer: gresk-romersk fra nord og sjøveien; arabisk og per­ sisk, også sjøveien; og kinesisk brakt med buddhistiske pilegrimmer over land og med handelsmenn sjøveien. Stimulert på denne måten er det ikke overraskende at det nasjonale indiske genius under vilkår med velstand og kulturell framgang var i stand til å skape en syntese av kunnskap som i sin tur kun inspirerer den tidlige islamittiske vitenskap. De viktigste vitenskapelige bidrag synes å ha kommet fra matematikk og kjemi. De matematiske ideer bærer i sin form vitnesbyrd om kinesiske forbilder, og enda mer kanskje i sine feil, men det ser også ut til at inderne har utviklet babylonske ideer.2-62

272 *Det persiske bidrag til verdens vitenskap har nødvendigvis blitt undervurdert på grunn av bøker som er gått tapt og mangel på vitnes­ byrd.2-32 I verdenshistorien må Persia, sammen med Sentral-Asia og Nordvest-India, faktisk kunne betraktes som østflanken for utbredelsen av Egypts og Babylonias eldre bronsealder-kultur, på samme måten som Hellas og Roma utgjorde vestflanken. Grekernes og persernes kriger innebar en effek­ tiv sammenblanding av kulturer, en ting som fortsatte etter Aleksanders erobringer. Gjennom hele den mørke middelalders periode i Europa var Persia en bastion for sivilisasjon mot sørøstlige bølger av barbari, i samme grad som Romerriket var det mot nordøst. Under de sassanidiske keisere og de abbasidiske kalifer ble vitenskapen beskyttet og utviklet. Det er bare bruken av det arabiske språk som tilslører det vesentlige persiske innslaget i slamittisk vitenskap i øst, tilsvarende forholdet med det gresk-romerske, innslag i vest. Persernes særlige bidrag synes å ha vært: i teknologi, bruken av bue- og kuppelkonstruksjoner og hydraulisk maskinteknikk; i vitenskap, astronomiske observasjoner og oppbygging av Algebra og trigonometri gjen­ nom forening av gresk og babylonsk innflytelse, muligens også en viss kine­ sisk. side

28i.*For å kunne gi et fullstendig bilde av Kinas bidrag innen kjemien, må vi vente på utgivelsen av femte bind av Needhams verk, men det han allerede har påvist,2-60 bekrefter ideer som gjelder generelle vitenskaplige metoder av den aller største betydning for vitenskapens historie. Hele den kinesiske arbeidsmåte er hva Needham kaller den analogiske holdning til vitenskapen. Dette vil si en analyse av hele naturen, ikke uttrykt i form av tilblivelse eller årsak eller virkning - den vanlige babylonsk-greske meto­ dikk - men snarere i grupper eller sammenfatninger av ting med en viss felles karakter. De fem kinesiske elementer, f.eks. vann i sammenheng med skall­ dyr, svart, salt, nord og vinter; skog med fisk, grønn, sur, øst og vår; ild med fugler, rød, bitter, sør og sommer; metall med dyr, skarp, hvit, vest og høst; og den sentrale jord med menneske, gul og søt. En enda mer utviklet parallellisme følger med de hellige trigrammer (se orig. s. 350) osv. Denne måten å forklare alt i naturen i vendinger som opprinnelig har vært primitive og totemistiske, er vanlig nok i vestlig tankegang, slik som i Aristoteles’ ele­ menter og begrepene makrokosmos og mikrokosmos. Skjønt det ærlig talt er noe tøv, kan det ha sin verdi ved å antyde den vei vitenskapen har gått. side

352

Muligens ville det ikke på noen annen måte være mulig å fatte kjemiens mangeartede fenomener; og det har i hvert fall vært langs disse linjer, og ikke etter linjer basert på kausal mekanisme, at den kjemiske utvikling faktisk har rykket fram. Det samme kan også gjelde biologi; faktisk betegner Needham den kinesiske framgangsmåte som organistisk.

♦Landbruk basert på irrigasjon er særlig ustabilt, tilmed etter en kort årrekke. Dette kommer ikke så mye av at kanalene stoppes til, det kan lett renskes opp, men skyldes lekkasje fra kanalene og den vassjuke som dermed følger, og forekomsten av salt. Noen få år med avlingssvikt førte til avfolk­ ning, og når folketallet faller under det nivå som trengs for å holde irriga­ sjonssystemet ved like, blir dette katastrofalt og landet går over til å bli ørken. Begynnelsen på en slik prosess kan en allerede på de vanningsanlegg som britene anla i det nåværende Pakistan. side

283.

*De østlige og vestlige utløpere skulle også ha vært tatt med i min oversikt over den middelalderske kristendom. Betydningen av landområdene ved Elben fra Bøhmen til Schleswig vokste med åpningen av veien til de slaviske land for vestlig handel og ved utnyttelsen av baltiske fiskerier og tømmerforråd. I Spania og Portugal ble maurerne drevet ut skritt for skritt, og de nye kristne kongedømmene begynte igjen å få betydning for produk­ sjonen av ull og metaller, og for sjøhandelen. side

289.

**I hvor høy grad det europeiske føydalsystem var noe enestående i sin art og hvorfor, er spørsmål av største betydning for vår forståelse av kulturutvik­ lingen. Svarene vil antagelig vise hvordan det tilbakeliggende Europa mer enn noe annet sted innenfor den siviliserte verden kom til å utvikle kapitalis­ me og vitenskap. Min egen formodning går ut på at det eneståeæde bestod i at det som ble igjen etter Romerriket, formidlet av kirken, smeltet sammen med den livskraftige og produktive kultur som fantes hos barbarene i nord, hos frankerne, germanerne og nordboerne, hvis klanorganisasjon nettopp var blitt revet opp ved den korrumperende innflytelsen av den romerske rikdom. Personlig lojalitet - kan en tenke seg - kom i stedet for klansolidaritet, og en systematisk utnytting av ressursene under innflytelse av kirken, stod som et framskritt i forhold til rent og skjært røveri. En sein form for overgang får et vakkert uttrykk i sagaene, den kjennetegnes ved at vikingene, antagelig det mest uavhengige folkeslag i verden, samtidig omvendes og trekkes inn i føydalsystemet. Et klansystem som ikke ble revet opp, slik tilfellet var i Irland og det skotske høyland, viste seg å være langt med motstandsdyktig, og greide faktisk i middelalderen å ta opp i seg normannerne i sin klanorgani­ sasjon. Men de nye formene ble ikke påtvunget ovenfra; de ble tilegnet ganske bevisst av ærgjerrige ledere som ville styrke sin posisjon og som motstrebende godtok dem som et bedre alternativ enn et fritt liv basert på tilfeldige plyndringstokter og mord. I de eldre, mer siviliserte deler av Ro­ merriket, som f.eks. i Italia, fikk føydalismen aldri et slikt grep, og det gjorde den heller ike i de islamittiske delene, men militært og også økonomisk viste disse delene seg til slutt å bli de svakeste. **Denne beskrivelse, som nok har gyldighet for føydalismens seinere stadier, kan ikke forklare dens opprinnelse. Den opprinnelige militærtjenesten var 23.

353

avgjørende for vernet mot ytre fiender, uansett om det var nordboere, madjarer, sarasenere, eller til slutt mongoler. I det vesentlige var den av militærteknisk karakter; ridderen i panser og plate og til hest var et effektivt svar på den langt mer mobile stepperytter med sin bue og pil. Med stigbøyler og lansestøtte kunne han bryte gjennom all motstand, men som det fjortende århundre kan fortelle ble han beseiret av bueskyttere til fots og endelig gjort fullstendig foreldet av kanonen. Han kunne ikke beskytte alle bøndene, men han kunne trekke seg tilbake med en del av dem i en befestet borg som var for sterk til å ta på annen måte enn gjennom en lang fysisk beleiring. Ridderen var faktisk den tids tank. I den seinere middelalder hadde han overlevd sin egen militære brukbarhet og nærmest blitt en ren parasitt. 307. *Selv om jeg har møtt atskillig kritikk vil jeg holde urokkelig fast på min alminnelig berømmelse av den middelalderske vitenskaps begrensede og lite progressive karakter. Jeg tror jeg ville kunne begrunne min påstand langt bedre, hvis jeg hadde mer plass, men å gjøre det her ville sprenge alle rammer. Jeg kunne f.eks. ha sagt mer om impulsskolen og Oresme, som professor Rosenfeld irettesetter meg for å ha neglisjert. Jeg innrømmer nok den betydning han har hatt som den første oversetter av vitenskap og filosofi til fransk, tilsvarende Chaucer til engelsk, videre hans bidrag til økonomien ved sin tilpasning av Aristoteles i sin De mutationibus monetarum. Hans originale vitenskapelige bidrag synes likevel å være noe sparsom, i det ve­ sentlige begrenset som det er til bruken av grafiske framstillinger og en riktig definisjon av aksellerasjonen som en jevn utvikling av en bevegelse. Jeg har ikke plassert ham som noen mann av første rangs betydning fordi han ikke var noen bevisst fornyer som Roger Bacon, og fordi hans arbeid ikke ble videreført. Dette er ingen kritikk av Oresme selv, men av hans tid. Det kunne ikke ventes stort mer av Frankrike midt under hundreårskrigen og med den sosiale uro omkring Jacqueriene. Oresme står mer som den siste av middel­ alderens menn enn som en forløper for renessansen.

side

side 310. *Det samme mål i retning av en fullstendig og fornuftig beskrivelse av natur og samfunn og av forholdene mellom dem ble nådd omtrent på samme tid av den siste av de store kinesiske ny-konfucianske filosofer, Chu Hsi (1131-1200). Det synes også å være en sammenfatning og rasjonalisering av århundrets tenkning og tradisjon, inkludert den mystisk-rasjonalistiske taoismen og den formelle, konvensjonelle gamle konfucianismen. Den atskil­ ler seg fra den vestlige syntesen ved at den holder fast på harmoni mer enn på hierarki, og ved det komplette fravær av ideen om en dirigerende Gud. På denne måten avspeiler den forskjellen mellom det kinesiske byråkrati og kristendommens suverenitet. Alle ting synes å finne sin forklaring uttrykt i to generaliserte allmenbegreper, Chhi og Li, nærmest uoversettelige, og som av Needham gis betegnelsene stoff-energi og organisasjon.2-60a Fra dem utgår de mannlige og kvinnelige prinsipper Yang og Yin, de fem elementene (note s. 279) og hele resten av det kinesiske vitenskapelige verdensbilde. Disse dypsindige og vage ideer kom siden til å få en viss virkning på europeisk filosofi gjennom Leibniz. Det var kanskje fordi de manglet de hardnakkede vrangforestillinger i den aristotelianske-thomistiske syntesen at de aldri opp­ nådde å lokke fram noen destruktiv kritikk.

354

312. *Den systematiske utvikling av hvelv, buer og støttepilarer, som førte til en nesten fullstendig glassdekket kirkeoverflate, må ha bidradd til utvikling av geometrien. Men den gotiske arkitektur hadde faktisk nådd veis ende. Enkelte av dens ideer kan ha vart til inn i renessansen gjennom tradisjonen med nøyaktige tegninger, men det var mer perspektivets mer estetiske mål som kom til å gi den største framgang for matematikken. side

313 * Det er nok så at den store kinesiske admiral Cheng Ho tokter i begynnelsen av det femtende århundre - da han krysset det Indiske hav med en flåte av store skip med flere tusen mann ombord, erobret Ceylon og utforsket den afrikanske kyst - med overlegg ble stoppet av myndighetene. Teknisk kunne kineserne med letthet ha kommet Columbus’ og conquistadorenes ferder flere hundre år i forkjøpet. Men de manglet motiv: Kinesisk økonomi hadde ikke behov for utenrikshandel. Den mest bemerkelsesverdige import var en giraff, og den fikk ikke keiserens godkjennelse. Den kinesiske keiser hadde en annen og mer presserende grunn, tartarstammene i nordvest utgjorde fremdeles en alvorlig fare og alle rikets ressurser trengtes for å holde dem i sjakk. side

side 318. *Prices arbeid3-51 som tolker bronsefragmenter fra et skip som sank i det annet århundre f.Kr. viser en komplisert urverksinnretning som synes å være samme slags klokke som en antar Arkimedes har laget. Sammen med Needham,3-41 har han også rekonstruert en kunstferdig kinesisk tårnklokke fra det ellevte århundre med gir og mekaniske koplinger. Denne, som langtfra var den første i sitt slag, ble laget for å regulere den keiserlige protokoll i samsvar med bevegelsene i himmelrommet. Forfatterne antar at de tidlige klokkene ikke tok sikte på simpelthen å angi tiden, men snarere på å demonstrere de astronomiske prinsipper for fyrstene. Det som skjedde i middelalderen var først bruken av dem som byklokker, noe som gjorde dem vanlige, og siden kom deres anvendelse i astronomi og navigasjon, noe som krevde større nøyaktighet.

355

Bibliografi til Bind I

DEL 1

H. D., Science and its Background, 4th ed., London, 1962 J. D., The Freedom of Necessity, London, 1949 3. BERNAL, J. V.,Science and Industry in the Nineteenth Century, London, 1953 4. bernal, J. D., The Social Function of Science, London, 1939 5. black, m., «The Definition of Scientific Method», Science and Civilization, ed. R. C. Stauffer, Wisconsin, 1949. 6. bunge, M. A., Causality: the Place of the Causal Principle in Modem Science, Cambridge, Mass., 1959 7. calder, R., The Inheritors. The Story of Man and the World He Made, London, 1961 8. CHILDE, v. G., History, London, 1947 9. childe, v. G., What Happened in History, Penguin Books, 1942 10. CON ant, J. B.,On Understanding Science, New Haven, 1947 11. cope, Sir z. (&L),Sidelights on the History of Medicine, London, 1957 12. crombie, a. c. (ed.), Scientific Change, London, 1963 13. crowther, J. G., The Social Relations of Science, London, 1941 14. DAMPIER, Sir w. C., Cambridge Readings in the History of Science, Cambridge, 1924 . 15. dampier, Sir w. c.,A History of Science and its Relations with Philosophy and Religion, Cambridge, 1949 16. dampier, Sir w. c., Shorter History of Science, Cambridge, 1944 17. DERRY, T. K., and WILLIAMST. I.,A Short History of Technology from the Earliest Times to A.D. 1900, Oxford, 1960 18. dingle, H., The Scientific Adventure, London, 1952 19. dugas, r., A History of Mechanics, trans. J. R. Maddox. London, 1957 20. ECO, U., and zorzol, G. B., A Pictorial History of Inventions: from Plough to Polaris, London, 1962 21. FORBES, R. J., Man the Maker: a History of Technology and Engineering, London, 1959 22. HULL, L. w. H., History and Philosophy of Science, London, 1959 23. JORDAN, P., Science and the Course of History, London, 1956 24. klemm, F., A History of Western Technology, trans. D. W. Singer, London, 1959 25. kuhn, T. S., The Structure of Scientific Revolutions, Chicago, 1962 26. leicester, H. M., The Historical Background of Chemistry, London, 1956 27. levy, H., The Universe of Science, London, 1933 28. LILLEY, s. «Social Aspects of the History of Science», Archives Internationa­ le s d’Histoire des Sciences, vol. 28, 1949 29. mason, S. F., A History of the Sciences, London, 1953 30. PARTINGTON, J. R., A History of Chemistry, vol. II, London, 1961

i.

anthony,

2.

bernal,

357

31. 32. 33. 34. 35.

36. 37. 38. 39. 40. 4i.

42. 43. 44. 45. 46.

47. 48. 49.

50. 51. 52. 53. 54. 55. 56.

57. 58.

59.

60. 61. 62. 63. 64. 65. 66. 67.

68. 69. 70. 71.

72. 73.

M., Science, Faith and Society, London, 1946 VES.,Little Science, Big Science, New York, 1963 rousseau, ?.,Histoire de la science, Paris, 1945 sarton, G., The History of Science and the New Humanism, New York, 1931 sarton, G., On the History of Science, London, 1962 SCOTT, j. G., A History of Mathematics from Antiquity to the Beginning of the Nineteenth Century, London, 1958 taton, R., Histoire générale des Sciences, 3 vols., Paris, 1957-62 taton, R.,Reason and Chance in Scientific Discovery, trans. A. J. Pomerans, Paris, 1957 SINGER, D., A Short History of Science to the Nineteenth Century, Oxford, 1941 SINGER, D., et al., A History of Technology, 5 vols., Oxford, 1954—8 taylor, F. s., Science Past and Present, London, 1945 taylor, F. s., A Short History of Science, London, 1949 TOY, s., A History of Fortification from 3000 B.C. to A.D. 1700, London, 1955 toynbee, a. j., A Study of History, 6 vols., Oxford, 1939 turner, D. M., The Book of Scientific Discovery, 3rd ed., London, 1960 underwood, E. a. (ed.), Science, Medicine and History, 2 vols., Oxford, 1953 UNESCO, The History of Mankind: Cultural and Scientific Development, 7 vols., 1963— whewell, w., History of the Inductive Sciences, 3 vols., London, 1857 WHITEHEAD, a. N., Science and the Modem World, Cambridge, 1925 WIGHTMAN, w. p. D., The Growth of Scientific Ideas, Edinburgh, 1950 Bell, E. T., The Development of Mathematics, New York, 1945 CLARK, G. N., Science and Social Welfare in the Age of Newton, 2nd ed., Oxford, 1949 dingle, h., «Science and Professor Bernal», Science Progress, no. 146, Lon­ don, 1949 doig, P.,A Concise History of Astronomy, London, 1950 EINSTEIN, a., The World I See It, London, 1935 faraday, M.,Faraday"s Diary, ed. T. Martin, 8 vols., London, 1932-6 farrington, b., «Karl Marx, Scholar and Revolutionary», Modem Quarterly, vol. 7, 1952, P. 83 forbes, R. bj., Man the Maker, 2nd ed., London, 1958 GREGORY, j. c., A Short History of Atomism, London, 1931 hawton, H., The Feast of Unreason, London, 1952 LILLEY, s., Men, Machines and History, London, 1948 mumford, L., The Culture of Cities, London, 1940 mumford, L., Tec/zmcs and Civilization, London, 1947 nordenskiøld, e., The History of Biologi, New York, 1928 PARTINGTON, j. r., A Short History of Chemistry, London, 1948 RAYLEIGH, lord, The Life of Sir J. J. Thomson, Cambridge, 1942 roll, E., A History of Economic Thought, London, 1938 russell, B. a. w., A History of Western Philosophy, London, 1946 SIGERIST, H. e.,A History of Medicine, vol. I, New York, 1951 SINGER, c., A History of Biology, London, 1950 SINGER, c., A Short History of Medicine, Oxford, 1928 Smith, DE.,A History of Mathematics, 2 vols., Boston, 1923, 1925 struik, D. j.,A Concise History of Mathematics, 2 vols., New York,* 1948 polanyi,

PRICE, D. J.

358

74.

THORNDIKE, L.,

A History of Magic and Experimental Science, 8 vols., New

York, 1923-58 A. P., A History of Mechanical Inventions, 2nd ed., Cambridge, Mass., 1954 76. Ambix, London, 1937— 77. Annals of Science, London, 1936^ 78. Archives Internationales d’Histoire des Sciences, Paris, 194779. Arts and Sciences in China, London, 196380. AScW Journal, London, 1955— 81. British Journal for the History of Science, Ravensmead, 1962— 82. Britisch Journal for the Philosphy of Science, Edinburgh, 195083. Bulletin of the Atomic Scientists, Chicago, 194684. Bulletin of the British Society for the History of Science, London, 194985. Centaurus, Copenhagen, 195086. History of Science, Cambridge, 196287. Isis, Brussels, 1913— 88. Journal of Biophysical and Biochemical Cytology, New York, 1955— 89. Journal of the History of Ideas, New York, 194090. Labour Monthly, London, 192091. Marxist Quarterly, London, 1954— 92. Modem Quarterly, London, 1938-53 93. Notes and Records of the Royal Society, London, 1938— 94. Operational Research Quarterly, London, 195095. Osiris, Bruges, 1936— 96. Revue d’Histoire des Sciences et de Leur Application, Paris, 1947— 97. Science and Mankind, London, 194998. Science and Society, New York, 1936— 99. Science for Peace Bulletin, London, 1951— loo. The New Scientist, London 1956— 101. The Scientific Worker, London, 1920-54 102. Scientific American, 1845103. Scientific World, London, 1957104. Transactions of the Newcomen Society, London, 1922— 75.

usher,

DEL 2

1.

2. 3.

4. 5. 6. 6a.

7. 8. 9.

P., and MIELI, \.,Histoire des Sciences: Antiquité, Paris, 1935 v. G.,Man Makes Himself, London, 1939 DE SANTILLANA, G., The Origins of Scientific Thought: from Anaximander to Proclus, 600 B,C. to 300 A.D., London 1962 FARRINGTON, B., Science and Plitics in the Ancient World, London, 1939 FARRINGTON, B., Science in Antiquity, London, 1936 rey, \.,La Science dans Tantiquité, 4 vols., Paris, 1930-46 sarton, G.Ancient Science to Epicurus, Cambridge, Mass., 1952 sarton, G.,Introduction to the History of Science, vol. I, Baltimore, 1927 SINGER, c.,From Magic to Science, London, 1928 ADCOCK, Sir F. E., A History of Scientific English, New York, 1947 brunet.

childe,

359

Physics, ed. W. D. Ross, Oxford, 1928 c., The Greek Atomists and Eipcurus, Oxford, 1928 13. breasted, j. h., The Edwin Smith Surgival Papyrus, Chicago, 1930 14. BUDGE, E. A. w., Egyptian Hieratic Papyri in the British Museum, 2nd series, London, 1923 15. Cicero, Tusculan Disputations, ed. and trans. J. E. King, London, 1927 16. CLAGETT, M., Greek Science in Antiquity, London, 1957 17. COLLINGWOOD, R. G., The Ide a of Nature, Oxford, 1945 18. cornford, F. M., The Unwritten Philosophy and other essays, Cambridge, 1950 19. curwen, E. C.,Plough and Pasture, London, 1946 20. DANGE, s. A., India from Primitive Communism to Slavery, Bombay, 1949 21. Diamond, a. s., The Evolution of Law and Order, London, 1951 22. duhem, P.,£e Systéme du monde, 5 vols., Paris, 1913-17 23. engels, F., Dialectics of Nature, trans, and ed. C. Dutt, London, 1940 24. FARRINGTON, v.,Greek Science, vol. I, Penguin Books, 1944 25. farrington, B., Greek Science, vol. II, Penguin Books, 1949 26. FINLEY, M. i., The World of Odysseus, London, 1956 27. forbes, R. j., Metallurgy in Antiquity, Leiden, 1950 28. forbes, R. J., A Short History of the Art of Distallation, Leiden, 1948 29. frankfort, H., The Birth of Civilization in the Near East, London, 1951 30. frankfort, H., et al., Before Philosophy, Penguin Books, 1949 3i. galen, De sanitate tuenda, trans. R. M. Green, Oxford, 1952 32. GHIRSHMAN, R., Iran, Penguin Books, 1954 33. GLANViLLE, s. R. k. (ed.), The Legacy of Egypt, Oxford, 1942 34. grånet, m., C/nrtéWé’ Civilization, London, 1930 35. hammurabi, The Oldest Code of Laws in the World, Edinburgh, 1905 36. HAUDRICOURT, a. G., and HEDIN, L., L' Homme et les plantes cultivées, Paris, 1935 37. HEATH, Sir T. L., Artistarchus of Samos, Oxford, 1913 38. HEATH, Sir T. L., Greek Astronomy, London, 1932 39. HEATH, Sir T. L.,A History of Greek Mathematics, Oxford, 1921 40. HEIBERG, J. L., Mathematics and Physical Science in Classical Antiquity, trans. D. C. Macgregor, Oxford, 1952 4i. heidel, w. a., The Heroic Age of Science, Washington, 1933 42. hyams, E.,Soil and Civilization, London, 1952 43. jaffe, B., Crucibles: the Story of Chemistry from Ancient Alchemy to Nuclear Fission, London, 1959 44. kenyon, K. m., «Early Jericho», Antiquity, vol. 26, 1952 45. king, L. w., The History of Surner and Akkad, London, 1916 46. KOSAMBi, D. D.,An Introduction to the Study of Indian History, Bombay, 1956 47. koyre, \.,La Révolution astronomique, Paris, 1961 48. kuhn, t. s., The Copemican Révolution: Planetary Astronomy in the Deve­ lopment of Western Thought, London, 1957 49. landstrom, B., The Ship: A Survey of the History of the Ship from the Primiti­ ve Raft to the Nuclear-Powered Submarine, London, 1962 50. laslett, P. (ed.), Philosophy, Politics and Society, Oxford, 1956 51. lefebvre des noettes, R., De la Marine antique å la marine moderne, Paris, 1935 52. LEFEBVRE des noettes, R., £’Attelage, Paris, 1931 53. LEROI-GOURHAN, A., L'Homme et la matiére, Paris, 1943 11.

ARISTOTLE, Aristotle's

12.

bailey,

360

Milieu et techniques, Paris, 1945 55. lindner, K.,La Chasse préhistorique, Paris, 1950 56. LiviNGSTONE, Sir R. w. (ed.), The Legacy of Greece, Oxford, 1942 57. Lloyd, s.,Early Anatolia, Penguin Books, 1956 58. lovejoy, A. o., The Great Chain of Being, Oxford, 1936 59. mason, o. t., The Origins of Invention, London, 1895 60. mins, H. F., «Marx’s Doctoral Dissertation», Science and Society, vol. 12, 1948 60a. needham, j., «L’Unité de la Science», Archives Internationales d’Histoire des Sciences, no. 7, 1949 61. neuburger, A., The Technical Arts and Sciences of the Ancients, London, 1930 62. neugebauer, o., The Exact Sciences in Antiquity, 2nd ed., Providence, R. L, 1957 63. oakley, K. ?.,Man the Tool-maker, 5th ed., London, 1961 64. PALLOTTINO, M., The Etruscans, Penguin Books, 1955 65. PARTINGTON, J. R., A History of Greek Fire and Gunpowder, Cambridge, 1960 66. PARTINGTON, J. R., Origins and Development of Applied Chemistry, London, 1935 67. ?\GGGTV,s.,Prehistoric India, Pengiun Books, 1950 68. PLATO,£h’a/ogwes, trans. B. Jowett, 3rd ed., 5 vols., Oxford, 1951 69. PLINY, the Elder, Naturalis historia, English translation in 10 vols., London, 195170. plutarch, «The Life of Marcellus», Plutarch’s Lives, trans. B. Perrin, vol. 5, London, 1914-26 71. popper, K. R., The Open Society and its Enemies, London, 1945 72. popper, K. R., «The Nature of Philosophical Problems and their Roots in Scien­ ce», British Journal for the Philosophy of Science, vol. 3, 1952 73. RAGLAN, LORD, The Hero, London, 1949 74. robertson, A., The Bible and its Background, 2 vols., London, 1949 75. sambursky, s., The Physics of the Stoics, London, 1959 76. sandars, n. K. (trans.), The Epic of Gilgamesh, Penguin Books, 1960 77. SHAPIRO, H. L. (ed.), Man, Culture and Society, London, 1956 78. SINGER, c., Greek Biology and Greek Medicine, Oxford, 1922 79. speiser, e. a., «The Beginnings of Civilization in Mesopotamia», Supplement to Journal of the American Oriental Society, no. 4, 1939 80. XttEGP}WU