Trelldommen: Norsk slaveri i middelalderen [PDF]

Zitiervorschau

Tore Iversen

Trelldommen Norsk slaveri i middelalderen

Historisk institutt Universitetet i Bergen 1994

Forord

Min interesse for den gamle norske trelldommen går helt tilbake til 1975-6, da jeg holdt på med hovedfag i antikk historie. Jeg var den gang forbauset over hvor lite det var skrevet om emnet. Først et stykke ut på 80-tallet bestemte jeg meg for selv å arbeide med trelldommen og søkte å orientere meg innen ny internasjonal slaveriforskning og gå inn i norsk kildemateriale. Dette resulterte i to HT-artikler om den gamle norske trelldommen. I 1986 etter å ha sendt min artikkel til Slaveriforskeren Orlando Patterson ved Harvard University hadde jeg et faglig utviklende opphold der som "visiting scholar". Samtaler med David Brion Davis ved Yale og en reise til Sørstatene kan nevnes i denne sammenheng. Gjennom kontakt med rettshistorikeren Hermann Nehlsen, en kjenner av slaveri i tidlig europeisk middelalder, kom mitt første opphold ved Leopold-Wenger-Institut fur Rechtsgeschichte ved München universitet i stand i 1987. Flere opphold ved instituttet - i sin tid rettshistorikerne Konrad Maurers og Karl v. Amiras institutt - har vært fruktbare og gitt innsikt i tysk middelalderforskning, på rettshistoriens område formidlet av forskerne Peter Landau, Harald Siems og Sten Gagnér. Først og fremst har mine studier i trelldommen hatt forankring i det norske historikermiljøet. Som utdanningsstipendiat NAVF kom jeg til Historisk institutt, Universitetet i Bergen, høsten 1988. Min veileder har her hele tiden vært Knut Helle som med sin faglige sikkerhet og sine kyndige råd har vært den uvurderlige støtten ved gjennomføringen av prosjektet. Jeg vil også takke andre medlemmer av instituttet, spesielt middelalderhistorikerne, for samtaler og verdifull hjelp. Stedsnavnsforskeren Oddvar Ness ved Nordisk institutt skal takkes spesielt for verdifull assistanse og dessuten Bjarne Fidjestøl ved samme institutt. Når det gjelder samtaler og hjelp fra forskere ved andre universiteter i Norge vil jeg takke Helge Salvesen, Olav Sverre Johansen, Per Sveaas Andersen, Erik Gunnes, Kåre Lunden, Bjørn Myhre og andre jeg har hatt faglig kontakt med, samt Institutt for namnegransking og de mange lokalhistorikere jeg har rettet spørsmål til. Jeg retter også en takk til Thomas Lindkvist i Uppsala.

Bergen 13. februar 1994 Tore Iversen

1

Innholdsfortegnelse

Forord

..........................................

K A P .1: 1.1 1.2 1.2.1 1.2.2

INNLEDNING ............................... Frihet kontrastert med slaveri ......... Trelldom i Norge ........................ Termonologi .............................. Geografisk og tidsmessig avgrensning, hovedproblemstillinger, det komparative perspektivet ............................

KAP.2: 2.1 2.2 2.3 2.3.1 2.3.2 2.3.3 2.3.4 2.3.5 2.3.6 2.3.7 2.3.8 2.3.9 2.4 2.5 2.6 2.7

KAP.3: 3.1 3.2 3.3 3.4 3.4.1 3.4.2 3.4.3

INTERNASJONAL OG NORDISK SLAVERIFORSKNING ................................ Slaveri og nyere ideologi ............... Slaveriforskningen i forrige århundre ... Ny internasjonal slaveriforskning ...... Nyere tids slaveri ...................... Antikkens slaveri ....................... Middelalderens slaveri i Vest-Europa .... Slaver i godssystem: hovedgårder og avhengige bruk .......................... Årsaker til slaveriets minkende betydning Kristendom, kirke og slaveri ............ Fra slaveri til høymiddelalderens modi­ fiserte ufri status ..................... Avvikling av slaveri utenfor Vest-Europas sentrale områder ........................ Eliteslaver/ ufrie i høyere tjenste .... Oppsummering: Nyere internasjonal slaveriforsknings resultater ............ Hva er en slave? Definisjonsspørsmålet i nyere internasjonal forskning ........... Nye studier i norsk og nordisk trelldom . Problemstillinger og opplegg i kommende undersøkelser ........................... HVA ER EN TRELL? LANDSKAPSLOVENES BILDE AV TRELLDOMMEN .......................... Problemer vedrørende landskapslovene som kilder og lovkomparasjoner .............. Lovkildenes "idealbilde" av trelldom .... Forståelseskategorier i undersøkelsen: Eiendom og andre kriterier .............. Trellen som herrens levende eiendom: kvikfé ................................... Salg, kjøp, utleie og finnerlønn ....... Trell som betalingsmiddel ............... Herrens ansvar for sin eiendom beskytter trellen ..................................

1 1 2 2 4

9 9 9 15 15 18 25 26 28 31 33 38 40 44 46 52 58

61 61 65 67 67 68 71 73

2 3.4.4 3.4.5 3.4.6 3.5 3.6 3.6.1 3.6.2 3.6.3 3.6.4 3.7 3.7.1 3.7.2 3.8 3.8.1 3.9 3.9.1 3.9.2 3.9.3 3.9.4 3.9.5

KAP.4: 4.1 4.2 4.3 4.4 4.5 4.5.1 4.5.2 4.5.3 4.5.4 4.5.5 4.5.6 4.5.7 4.5.8 4.6 4.7 4.7.1 4.7.2 4.7.3

Trellens mangel på beskyttelse mot herren Eiendomsbegrepet i landskapslovene ..... Forrige århundres eiendomsbegrep og et nyere relativt eiendomsbegrep ........... Treller og umyndige ..................... Trellen som person i negativ forstand ... Herreansvar og trellens eget straffe­ ansvar i kristenrettsaker ............... Trellers "utlegð " i landskapslovene .... Fredløshet og trellers utlegd i videre perspektiv ............................... Teori om utvikling av offentlig straffe­ rett i middelalderen .................... Trellen som person i positiv forstand ... Trellers eiendom. Forskjell mellom G og F Réttr og mannhelgi ...................... Landskapslovenes sammensatte trellebilde Forholdet mellom trellebildene i G og F . Slaveri i romerrett og middeladerens lovgivning ............................... Romerretten .............................. Germanerlover i tidlig middelalder ..... Bestemmelser om treller i nordiske middelalderlover ........................ Middelalderens europeiske og nordiske slaverett komparativt belyst: Oppsummering ............................ Tese om utvikling av herreansvar/ trells eget straffeansvar og økt offentlig makt i middelalderen ......................... REKRUTTERING TIL TRELLDOM ............... Trelldom som institusjonell prosess .... Spørsmål om trelldommens alder ......... "Thrælkan": "Rite de passage"-rituale ved inngang til trelldom ................ Kontinuerlig rekruttering til trelldom .. Ytre rekruttering ....................... Trellerekruttering fra sørlige naboområder ............................. Østersjøområdet. Den store slave­ handelsruten fra øst til vest .......... Trellerekruttering fra vestområder: Irskesjøen ............................... Trelleimport til Island ................. Trelleimport til Norge fra vest ........ Vesterhavsøyene som transittområde ..... Slavehandelen i vest ebber ut .......... Oppsummering: Ytre rekruttering ....... Trellemarkeder .......................... Indre rekruttering til trelldom ........ Biologisk-sosiale rekrutteringsfaktorer. Trellefamilier .......................... Status til barn av trell/ friforbindelser ............................ Indre rekruttering til trelldom fra fries rekker: Kidnapping til trellesalg.

77 79 82 85 87 90 95 100 105 106 106 109 112 116 117 118 120 126 130 132 136 136 136 143 144 145 146 150 155 158 161 166 167 168 171 172 173 175 178

3 4.7.4 4.7.5 4.7.6 4.8 KAP.5: 5.1 5.1.1 5.1.2 5.1.3 5.1.4 5.1.5 5.1.6 5.2 5.2.1 5.2.2 5.2.3 5.2.4 5.2.5 5.2.6 5.2.7 5.3 5.3.1 5.3.2 5.3.3 5.3.4 5.3.5 5.3.6 5.4 5.4.1 5.4.2 5.4.3 5.4.4 5.4.5 5.4.6 5.4.7

Etterlatte frie barn .................... Trelldom som straff for løsgjengeri og kvinners vannære ........................ Fra skyldtrelldom til permanent trelldom. Oppsummering: Indre og ytre rekruttering HVORDAN TRELLDOMMEN FUNGERTE ............ Trelleholdet i jordbruket ............... Hvem eide treller. Landskapslovenes bestemmelser ............................. Hvem var uten treller. Trellehold i lavstatusgrupper ........................... Leilendingers trellehold ................ Trellehold på "normalgård" og gårder over normalstørrelse .................... Husholdsbegrepet og husholdstørrelser ... Trellehold i større hushold ............. Trellers arbeids- og tjenesteoppgaver i jordbruket ............................ Rigsthula ................................ Heltedikt ................................ Trellers fedrift, jakt og fiske i islandsk ættesaga ....................... Norske kilder om treller i utmarknæring . Fantes det spesielle oppgaver for trell­ kvinner? ................................. Treller som oppsynsmenn og forvaltere på gårder ................................ Oppsummering: trellers arbeids- og tjenesteoppgaver ........................ Trellehold belyst gjennom arkeologisk materiale, stedsnavn og berettende kilder Ættesamfunn, ættehushold og bilateralt slektskapssystem ........................ Gårdstruktur og gårdsnavn i de eldste bosetningslag ........................... Jæren .................................... Eldre gårdsnavnsklasser ................. Undergivne og treller i eldre gårdsnavnsmateriale .......................... Oppsummering: trellhold i eldre jernalders jordbruk ..................... Gårdstruktur, gårdsnavn og trellehold fra yngre jernalder til middelalder. Gårdsanlegg i Nordland og Troms ........ Lokalmakt og husholdstørrelser i SørNorge fra yngre jernalder til middelalder Sagaberetninger om trellehold på høvdingseter ............................ Trellehold belyst ved kulturtopografisk materiale ................................ Åkernavn på trell ....................... Ledet bosetning med treller ............. Oppsummering: trelleholdet i jordbruket . Arbeidskraftsbehov, trellehold og utvikling av driftsmåter i jordbruket fra ca. 600 til høymiddelalder ..........

181 183 185 186 189 189 189 190 192 193 198 200 201 202 203 205 206 207 209 210 210 211 213 214 216 218 221 222 224 226 229 236 238 238 240

4 5.5 5.5.1 5.5.2 5.6 5.6.1 5.6.2 5.7 5.8 5.8.1 5.8.2 5.8.3 5.8.4 5.8.5 5.8.6 5.9 5.9.1 5.9.2 5.9.3 5.9.4 5.9.5 5.9.6 5.9.7 KAP.6: 6.1 6.1.1 6.1.2 6.2 6.2.1 6.3 6.3.1 6.3.2 6.4 6.4.1 6.4.2

"Slaveøkonomi" og slaveriets økonomiske betydning ................................ Konklusjoner: Trelleholdets betydning i jordbruket i Norge .................... Komparativt utsyn: Slaver i middelalderens jordbruk i Vest-Europa, Danmark og Sverige ............................... Treller i betrodd tjeneste .............. Treller til personlig bruk og beskyt­ telse. Treller i kongens hushold og hird. Treller i "ytre" forvaltning ............ Trellkvinner som seksualobjekt og barnefødere for sine herrer ............. Det mentale bildet av trelldom ......... Æresbevissthet og trelldom .............. Trellefysiognomi og "umandig" karakter. Sambo-ideologien ........................ Trellens destruktive karakter .......... Trellen som trofast tjenesteyter. Paternalisme ........................... Treller brukt som destruktive redskaper . Trelle-stereotypiene i et videre perspektiv ............................... Årmannen. Gårdsforvalter og offentlig tjenestemann ............................ Årmenn i berettende kilder .............. Årmenns rettsstatus i landskapslovene: Bestemmelser om drap og slag på årmannen. Årmannens rettsstatus: Hans straffe­ ansvar og forholdet til kongen ......... Sammenfatning: Årmannsinstitusjonen og servil tjenesteordning ............... Årmannens stigende prestisje og endrede rettsstatus .............................. Ufri tjenesteordning på høyt nivå i europeisk middelalder: Ministeriales ... Ministeriales og kongsårmenn ............ TRELLDOM OG KIRKE I NORSK MIDDELALDER ... Innledning: Den internasjonale kirke­ retten på 1100-tallet ................... Kirkens syn på slaveri. Bibelen og kirkefedrene ............................. Synet på slaveri i høymiddelalderens kirkerett ................................ Sakramentlæren og ordinasjon av ufrie ... Resipering av kanonisk rett i Norge. Ordinasjon av ufrie ..................... Kirken og frigivning .................... Frigivning med kirken som vitne ........ Frigivning der kirken blir de frigittes patron ................................... Kirkens ekteskapslære og ufries ekteskap. Konsensuslæren og dens resipering i norske rettskilder ...................... Hadrian I V ' s dekretal og ufries ekteskap i kirkeretten ...........................

242 245 246 251 252 258 260 265 265 267 271 273 277 280 282 282 287 294 297 300 302 303 305 305 306 308 309 312 318 320 323 330 331 334

5 6.4.3 6.4.4 6.4.5 6.5 KAP.7: 7.1 7.2 7.2.1 7.2.2 7.2.3 7.2.4 7.2.5 7.2.6 7.2.7 7.2.8 7.3 7.3.1 7.3.2 7.3.3 7.3.4 7.4 7.4.1 7.5 7.5.1 7.5.2 7.5.3 7.5.4 7.5.5 7.6 7.6.1 7.7 7.7.1 7.7.2 7.7.3 7.8 7.9

Kirkeretten og ufries ekteskap i norske landskapslover: Gulatingsloven .......... Ufries ekteskap i Frostatingsloven ..... Ufries ekteskap. Oppsummering ........... Kirken og ufrihet. Oppsummering ........ VEIEN UT AV TRELLDOM. FRIGIVNINGSPROSESSEN .................... Innledning: Veier ut av slaveri ....... Frigivningsgaven - en integrert del av slaveriet ................................ Korte veier til frihet ved frigivning ... Frigivning med løsesum og avhengighetsband. Første steg: "gefa frelsi" ....... Frelsesøl-ritualet og dets rettsvirkninger ............................... Tyrmsler ................................. Forholdet mellom frelsesøl og tyrmsler .. Vånarmenn ................................ Nedre avgrensning av fullfri rettsstatus i F. Årborne menn og rekstegner ........ Oppsummerende konklusjoner: Frigivningsbestemmelsene og reelle samfunnsforhold . Komparasjon av lovbestemmelser om frigivning ............................... Nordisk middelalderlovgivning ........... Romerretten .............................. Lovgivning i europeisk middelalder ..... Lovkomparasjon: Oppsummering ........... Trelleflukt, vold og opprør ............. Bestemmelser om slaveflukt - komparativt. Frigivningsprosessen i samfunnskontekst: Jordbruket ............................... Løysinger på egne bruk .................. Løysingbosetninger belyst ved kulturtopografisk materiale ................... Ufrie leilendinger i lokale godssystem. En hypotese .............................. Kulturtopografisk belysning av forskjel­ lige typer løysingbosetning etter ca. 1100 ................................. Ufrie leilendinger, jordavtaler og leilendingsvesen ........ Løysinger som husfolk, arbeidsfolk, løskarer/ koner og fattige omstreifere .... Ufrie i arbeid og tjeneste i byen ...... Komparativ belysning av frigivning i jordbruk m.v........................... Løysinger i islandske berettende kilder . Frigitte i danske og svenske kilder .... Frigivningsprosess og vesteuropeisk jordbruk ................................. Oppsummering ............................ Det mentale bildet av frigivning og frigitte .............................

336 345 350 351

354 354 355 355 358 359 362 365 370 371 378 384 384 386 387 389 391 394 395 396 404 411 414 426 431 433 435 435 440 443 446 451

6 KAP.8: 8.1 8.2 8.2.1 8.2.2 8.2.3 8.2.4 8.2.5

AVSLUTNING: AVVIKLINGEN AV TRELLDOMMEN I KOMPARATIV BELYSNING .................. Datering av avviklingsprosessen. Sammenligning med Vest-Europa ........... Årsaker til avviklingen av trelldommen i Norge .................................. Kirken ................................... Kongedømmet .............................. Minkende import av treller .............. Befolkningsøkning og nyrydding ......... Forskjelling utvikling i Norden og VestEuropa. Samlet vurdering av årsaks­ faktorer .................................

458 458 464 465 468 474 475 477

KILDER OG LITTERATUR ............................... 483-520 Vedlegg:

Tabeller og kart over gårdsområder

....

1

KAPITTEL 1 INNLEDNING

1.1

Frihet kontrastert med slaveri

Når vi skal undersøke en historisk form for ufrihet, er det i utgangspunktet nærliggende å understreke at begrepet frihet spiller en overordentlig viktig rolle i dagens vestlige politiske forestillingsverden. Vår oppfatning av frihet er knyttet til individets rettigheter og består i fravær av forskjellige typer tvang som kan hindre individets utfoldelse, først og fremst statlig tvang. Frihet er bare begrenset av at den enkeltes selvutfoldelse ikke begrenser andres selvutfoldelse. Debatt om frihet i våre dager, også de tilløp til prinsipiell debatt vi har hatt i Norge, tar utgangspunkt i dette liberale frihetsbegrepet.

Vårt begrep om frihet har en historie som samtidig kaster lys over samfunnsutviklingen i vår del av verden. På undersiden av begrepet, slik det brukes i dag, finner vi slaveriet. I den tid­ lige middelalderens Europa står frihet for et minstemål av sosial tilhørighet som slaveri utelukker, altså et positivt frihetsbegrep. I germanske språk har adjektivet fri en grunnbetydning "kjær"/ "kjærkommen" som innebærer en slik tilhørighet for og beskyttelse av personen. Frihet var slik en aktiv verdi for slaver og frigitte som søkte å komme ut av ufriheten. Nyere undersøkelser av frihetsbegrepets europeiske historie understreker dets opphav i kontrast til slaveriet.1 I norrønt språk viser adjektivet "fri", friáls, frihetsbegrepets konkrete opphav i slaveri, idet "frjáls" er sammensatt av fri-hals, dvs. fravær av slavens band. I land­ skapslovene har således frelsi betydningen "frihet i motsetning til trelldom".

Med dikotomien frihet/slaveri som grunnlag utvikles imidlertid et mer fasettert frihetsbegrep et stykke ut i middelalderen:

Mellom den gamle frihet med sosial tilhørighet, og den

moderne frihet fra hindrende inngrep i individets utfoldelse, bare begrenset av andres selvut­ foldelse, finner vi fra høymiddelalderen av begrepet i formen "friheter". De var ofte kon-

1 Fried 1991, s .347-406

s-7-16;

Patterson 1984;

Patterson 1991,

Innledning

2

kretisert som friheter fra kongens pålegg om fast og pliktmessig skatt etc., ikke-frivillige pålegg som aristokrater og andre forbandt med ufrihet og anså uverdige for fullfri selv­ utfoldelse. Også denne fulle selvutfoldelse får her sin betydning i motsetning til slaveriet. I Norge har betydningen av frihet i den liberale forstand overtatt scenen etter 1814. Sett i et nåtidig perspektiv har den følgende undersøkelsen av den gamle norske trelldommen til hensikt å avdekke den underliggende side av det frihetsbegrepet som har en så fremtredende plass i dagens norske selvforståelse.

1.2

Trelldom i Norge.

1.2.1 Terminologi

Norden skiller seg ut fra Vest-Europa i vår periode ved at overlevert slaveterminologi har nordisk og ikke latinsk språkdrakt. Dette gjelder nesten uten unntak for det vestnordiske om­ rådet. Den norrøne bibeloversettelsen "Stjórn" viser imidlertid at den norrøne betegnelsen þræ ll blir tillagt samme betydning som orginalens (Vulgatas) latinske slavebetegnelse servus.2 De viktigste norrøne trellebetegnelsene er de følgende:

þ ræ ll (m.) har en noe usikker etymologi: urnordisk *þrahilaR. en germ. grunnform *þranhila- - "løper", gotisk þragjan - "løpe", g.h.tysk drigil - "tjener". Ordet hører til indoeuropeisk *tragh-, *trogh-, *tregh- - "trekke, slepe, bevege seg, løpe", f.eks oldirsk traig - "fot", og kanskje lat. trahere - "trekke".

Ambátt (f.) betyr "trellkvinne, frille". Ordet er sannsynligvis et keltisk låneord.

2 Stjórn, som ble avfattet kort etter 1300, er en bibelkompilasjon med oversettelse var et første bøker av Det gamle testa­ mentet. "Servus" er noe mer konsekvent oversatt med "þræll" i Stjorn enn i den tilsvarende svenske Pentateuch. Eks. : l.Mos.9,25 (Stjórn 63 ) ; 1.Mo s.24,3 5 (Stjórn 137) ; 2.Kong.4,1 (Stjórn 612) . "Man" brukes i 2.Mos.12,30 (Stjórn 281). Jfr. Mazo Karras 1988, s.41-42,200

3

Innledning

Ánauðigr (adj.) - "som er i trelldom", jfr. ánauð (f.) - "trengsel, tvang, trelldom, undertryk­ kelse" og verbet ánauðga - "gjøre til trell, undertrykke".

Brvti (m.) betyr oppr. "en som deler ut mat", jfr. verbet brvtja - "dele i stykker". Bryten er den som deler ut mat og arbeid til husfolkene. Brvti svarer til det latinske villicus.

Hjón/hjú/hjún (n.), en person som tilhører husstanden, brukt kollektivt om husfolk, tjenere og treller. Brukt i flertall om ektefolk, jfr. g.eng. hîwen - "familie, husstand". H jú (i sammensetninger hy-) har en germansk grunnform *hîwan og hører til indoeuropeisk *kei "bo, ligge". Hjón/hjú/hjún er altså samlende begrep for medlemmer av et hushold, og kan også bety treller.

Kefsir (m.) forekommer som betegnelse på trell, jfr. g.h.tysk kebis - "konkubine", g.svensk kæfsir - "synes betegne Trællen i hans Forhold til den Kvinde, med hvilken han fører samliv" (Fritzner). Ordet går trolig tilbake til lat. cavea - "hulning, innhegning, bur, oppbevaringssted". Den germanske avledning *kavisjo har kanskje betydningen "den som bor i hytte", "sengefelle".

Man (n.) har flere betydninger: husfolk innbefattet barn og treller, trell av begge kjønn og i kollektiv betydning, samt kvinne som seksualobjekt. Germansk grunnform *mana-. Den opprinnelige betydningen var "menneske", hvorav "mann" og norrønt "man" utviklet seg

Sveinn (m.) har også flere betydninger: "gutt, en kar eller mann, en mann i tjeneste, trell". G.h.tysk swein - "hyrde, tjener", g.eng. swân - "svinegjeter, mann, kriger". Ordet går tilbake på en indoeuropeisk grunnbetydning "som tilhører ens egne", dvs. husstanden.

Þoo (f.), "trellkvinne", er beslektet med den g.eng. slavebetegnelsen þrêow(e), indoeuropeisk grunnform *tekwo- - "løper" til *teku - "løpe, ile".3

3 Fritzner; Pfeifer 1989

Falk/Torp 1960;

de Vries 1977;

Nielsen 1966

Innledning

4

1.2.2 Geografisk og tidsmessig avgrensning, hovedproblemstillinger, kildematerialet, det komparative perspektivet

Det er trelldomsinstitusjonen i Norge som er emne for denne undersøkelsen. I forhold til resten av Norden vil Island komme i en mellomstilling i undersøkelsen. Dette på grunn av det kulturelle fellesskap mellom Norge og Island i middelalderen. Når undersøkelsen på denne måten avgrenses til det vestnordiske området, kan det et stykke på vei begrunnes i om­ rådets geografisk-topografiske særstatus i forhold til resten av Norden og Europa. Også kildemessig kan området sies å utgjøre en avgrenset enhet i forhold til Danmark og Sverige (se nedenfor). Mot en slik avgrensning av undersøkelsen kan det likevel innvendes at den kan avgrensning må bli tilfeldig i forbindelse med en institusjon i basis av samfunnet som trelldom. Innvendingen kan imidlertid imøtegås med at nasjonale institusjoner - kongedømme og kirke - virket inn på trelldomsinstitusjonen. Endelig kan avgrensningen begrunnes forsk­ ningsmessig, idet det foreligger en monografi om trelldom i danske og svenske landskapslover (Neveus 1974). Samtidig legger en nylig utkommet monografi om skandinavisk slaveri en viss vekt på danske og spesielt svenske kildeforhold (Mazo Karras 1988). En samlet undersøkelse med bakgrunn i norsk kildemateriale har derimot ikke vært foretatt siden A.Gjessings arbeid fra 1862.

Hvor lenge eksisterte det trelldom i Norge? Det hjemlige kildematerialet og komparative vurderinger gir antydning om institusjonens utbredelse tilbake til bosetningsfasen i eldre jernalder. Den avgjørende fasen i avviklingen av institusjonen må på den annen side ligge mellom landskapslovene og landsloven av 1274.

Følgende hovedspørsmål vil dirigere undersøkelsen: Hva er en trell? Hvordan skal treller karakteriseres i forhold til andre samfunnsgrupper? Hvordan fant rekruttering til trelldom sted? Hvilken funksjon og betydning hadde treller i samfunnet? Hvordan ble treller frie, og hvordan ble selve institusjonen ble avviklet? Disse spørsmålene vil underveis føre til at andre sider ved det norske middelaldersamfunnet blir tatt opp: synet på eiendom, utvikling av straffeloven, handelsveier, hushold og slekt, bosetningsmønstre, konge og kirkes tjeneste­

5

Innledning

behov, ekteskapslovgivning, utvikling av godssystemet m.v. I undersøkelsen er det et sik­ temål å undersøke trelldommen i Norge som en total institusjonen, der det er indre sammen­ heng mellom legale, økonomiske og mentalitetsmessige aspekter.

Det vide siktemålet for undersøkelsen medfører også at forskjellige typer kilder skal utnyttes i bredest mulig forstand. De viktigste kildekategorier i undersøkelsen er følgende:

Lovene er en basal kildegruppe. I landskapslovene er trelldom et viktig emne. Disse lovene antas å være redigert på et tidligere tidspunkt enn danske og spesielt svenske lover. Gulatingsloven (G) finnes nesten fullt bevart i et manuskript fra ca. 1250 som består av to redaksjoner, Olavs- og Magnustekst. Olavstekst finnes også i tre fragmenter fra ca. 1200 eller slutten av 1100-tallet. Olavsteksten går tilbake til en skråsetting av loven som muligens fant sted på slutten av 1000-tallet. Den nye redaksjonen av loven fant sted under Magnus Erlingsson regjering (1161-84). Vi kan grovt regne loven for å være representativ for redigeringsperioden og det forutgående 1100-tallet. Den verdslige del av Frostatingsloven (F) har et manuskript fra 1260-9 som tekstgrunnlag, samt et fragment fra 1220-25. Loven fikk trolig sin bevarte redaksjon tidlig på 1200-tallet. F ’s kristenrett, som bygger på tekst fra første del av 1300-tallet, er trolig redigert av erkebiskop Øystein (1157-88). F kan således grovt regnes å være representativ for en redigeringsperiode på begge sider av 1200. Manuskriptet til F fra 1260-9 begynner med Håkon Håkonssons "nye lov" av 1260 (F inni. 1-24). Tidlig norsk lovmateriale er ellers de to østlandske kristenrettene fra Eidsivatingsloven (E) og Borgatingsloven (B), samt Bjarkøyretten (Bj.), fragmenter av en byrett for Trondheim/ Nidaros. Det nyere lovmaterialet stammer fra den landsomfattende lovgivningen på 1270-tallet: Landsloven (L), Erkebiskop Jons kristenrett (J) og Hirdskråen (H)4

Undersøkelsens

4 Norsk lovgivning fra høymiddelalderen er samlet og utgitt av R.Keyser, P.A.Munch, G.Storm og E.Hertzberg i "Norges gamle Love" (NgL I-V) (Chra.1846-95) . Oversettelser: "Gulatingslovi" ved Knut Robberstad (Norrøne bokverk 33) (Oslo 1969); "Das Rechtsbuch des Gulathings", overs. R.Meissner (Germanenrechte 6) (Weimar 1935); d.s. "Das Rechtsbuch des Frostathings" (Germanen­ rechte 4) (Weimar 1939); d.s., tekst og overs. "Bruchstücke der Rechtsbücher des Borgarthings und des Eidsivathings" (Abt. Nordgermanisches Recht [1]) (Weimar 1940); "The Older Law of the

6

Innledning

grunnleggende standpunkt er at lovmaterialet kan fortelle samfunnshistorie. Til dette kreves det imidlertid spesialundersøkelser. Det intrikate forholdet mellom lovbestemmelser og samfunnsvirkelighet skal vi ta opp i kap.3.

De berettende kilder er spesielle for det vestnordiske området. Det meste av litteraturen er skrevet på Island, men norske forhold er svært ofte tema. Sagalitteratur, enkelte skaldekvad og eddadikt skal brukes i undersøkelsen. Både i kongesagaene og de islandske ættesagaene finnes beretninger om treller, flest i ættesagaene. Kongesagaene ble skrevet på 11- og 1200tallet, med et litterært høydepunkt med Snorre i 1220-30-årene. Fram til omkring 1130 er de "fortidssagaer" i den forstand at de handler om historie godt forut for nedskrivningstiden. Fra omkring 1130 av bygger de på øyenvitneberetninger og samtidige opptegnelser og blir mer pålitelige i faktiske detaljer. Ættesagaene (islandssagaene) er jevnt over nedtegnet senere enn kongesagaene, på 1200-tallet og inn på 1300-tallet. Deres historisitet er problematisk og sterkt omdiskutert, på samme måte som kongehistoriene forut for 1100-tallet. I den kommende undersøkelsen er vi mer interessert i sagaenes generelle bilde av samfunnsstruk­ turen enn av deres fremstilling av enkeltforhold. Dette bildet kan godt ha pålitelige trekk, selv om det som står om enkeltpersoner og enkelthandlinger ikke er historisk korrekt i bokstavelig forstand. Ikke minst kan det være mye å hente fra sagaer og annen norrøn litteratur når det gjelder de varige mentale strukturer vedrørende trelldom som vi er interessert i. Med dette siktepunkt skal vi først og fremst søke å utnytte eddadikt og ættesagaer.5

Gulathing", ed. L.M.Larson (Records of Civilizations 20 (N.Y. 1935); d.s. "The Older Law of the Frostathing" (Records of Civ­ ilizations 20) (N.Y. 1935); "Magnus Lagabøters landslov" ved A.Taranger (Kra.1915, nyopptr.1964)

5 Agrip af Noregs konunga sögum, utg. V.Dahlerup (Kbh 1880); Edda, Sæmundar = Norræn fornkvæði . Islandsk samling af folkelige oldtidsdigte om nordens guder og heroer, almindelig kaldet Sæmundar Edda, udg. S .Bugge (Oslo 1965); Fagrskinna (Fsk.), udg. F.Jònsson (Kbh.1902-8) ; Flateyjarbók (Flat.) I-III, utg. G.Vigfusson & C.R.Unger (Chr.1960-3) ; Fornmanna sögur (Fms.) I-XI. Eptir gömlum skinnbókum útgefnar að tilhlutun hins norræna fornfræba félags (Kbh.1825-35); Heimskringla, udg. F.Jónsson (Kbh. 1911); Islandsk ættasaga = Islenzk fornrit (IF) 3-8,10,12,14 (Reykjavik 1933-59); Konungs skuggsjá , speculum regale, udgiven efter håndskrifterne ved F.Jónsson (Kbh. 1920-1) ;

Innledning

7

Kilder av en helt annen karakter er det kulturtopografiske materialet vi skal bruke i undersøkelsen, med utgangspunkt i stedsnavn, først og fremst gårdsnavn. Norsk stedsnavnsforskning har forbundet et kronologisk skjema for klasser av gårdsnavn med synspunkter på den sosialstruktur som avspeiles i gårdsnavns meningsinnhold. Denne forskningstradisjonen danner bakgrunn for våre forsøk på å finne gårdsnavn med førsteledd som forteller om trelldom. Her er navnetolkninger i "Norske Gaardsnavne" (NG) den viktigste kilden. De enkelte gårdsnavnene blir satt i sammenheng med kulturtopografisk kunnskap om sine lokalmiljøer, hentet fra den rike bygdehistoriske litteraturen i Norge og fra kartblad i "Økonomisk kartverk". Arkeologisk materiale vedrørende hustufter og gårdsanlegg vil også bli trukket inn i slike lokalundersøkelser. Jeg vil understreke at de kulturtopografiske lokalundersøkelsene i liten grad har selvstendig forklaringskraft. Men brukt som supplement til andre typer kilder kan de gi interessante innsikter.6

Både synet på kilder og undersøkelsesmetodene har utviklet seg siden trelldom i Norge ble undersøkt i forrige århundre. Det er slik lett å begrunne en ny og utvidet bruk av forskjellige typer kilder, sett i nye sammenhenger.

Landnámabók (Lnb.) = IF 1/1-2; Morkinskinna (Msk.), u d g . F.Jonsson (Kbh.1932); Olafs saga hins helga [Den legendariske saga], udg. R.Keyser og C.R.Unger (Chr.1848); Orkneyinga saga (Ork.) = IF 43; Saga Olafs konungs ens helga (Sos.). Udførligere saga om kong Olav den hellige. Udg. P.A.Munch & C.R.Unger (Chr.1853); Skjaldedigtning, Den norsk-islandske, A 1, Bl (rettet tekst), udg. og overs. F.Jónsson (Kbh.1973, nyutg.); Sverris saga (Sv.s.) etter Cod. AM 327 40, u t g . G.Indrebø (Kra.1920)

6 O.Rygh, A.Kjær, M.Olsen, K.Rygh m.fl. "Norske Gaardsnav ne" 1-19, samt innledningsbind (Kra./Oslo 1897-1936); M.Olsen "Ættegård og helligdom. Norske stedsnavn sosialt og religionshistorisk belyst" (Oslo 1926); J.Sannes og O.Stemshaug "Norsk stadnamnleksikon" (Oslo 1976); O.Stemshaug "Namn i Noreg" (Oslo 1973). Bibliografi over norsk lokalhistorisk litteratur: "Norsk lokalhistorie. En bibliografi av H.Andresen", Norsk bibliografisk bibliotek, Band 38 (Universitetsfolaget, Bergen 1969) og tillegg: "Lokalhistorisk litteratur 1969-1984", red. av R.Fladby og Anna Tranberg, Norsk lokalhistorisk institutt (Oslo 1986) . Kart: Øko­ nomisk kartverk, utgitt av fylkeskartkontorene, målestokk 1: 20 000 .

8

Innledning

I dag er det også naturlig å anlegge et komparativt perspektiv i en gransking av den norske trelldommen. Siden forrige århundre har det foregått en omfattende forskning om slaveri, spesielt merker de senere tiårene seg ut gjennom intens forskningsvirksomhet. Studiet av slaveri har utviklet seg til å bli ett av de store områdene innenfor internasjonal historisk forskning.7 Også kvalitativt, med hensyn til undersøkelsesteknikker, analysemetoder og nivået på forskningsdiskusjonen, merker undersøkelsesområdet seg ut. Dybden og bredden i forskningen skyldes mye den tverrfaglige tilnærming som har preget studiet internasjonalt. Fordi forskningsområdet ble bygd opp fra grunnen på 60-tallet, har faggrenser mellom historikere, antropologer, sosiologer og økonomer her vært lite følbare.

Den nyere slaveriforskningen har gitt radikalt nye og utvidede innsikter og må danne utgangspunkt for ethvert nytt studium av slaveri. Et globalt faglig utsyn vil slik også gi et grunnlag for formulering av den følgende undersøkelsens overordnede synspunkter og problemstillinger. Resultater fra denne forskningen vil være sentrale i den kommende undersøkelsen, både når det gjelder å formulere problemstillinger og forstå kildematerialet i undersøkelsen. Før vi går nøyere inn på den kommende undersøkelsens problemområder (se kap.2.7), er det derfor nødvendig å gi en allmenn oversikt over problemområder og resultater innen slaveriforskningen siden forrige århundre. Dette skal vi gjøre i neste kapittel.

7 En bibliografisk oversikt for perioden 1900-82 viser 4331 titler hvorav det altoverveiende er publisert etter 1960 (Miller 1985). Tidsskriftet "Slavery and Abolition. A Journal of Compara­ tive Studies" gir årlige bibliografiske supplementer. For året 1989 gis det ca.960 titler, mest fra dette året (S l .a .A b o l .,v o l . 11, no.2, 1990) .

9

KAPITTEL 2 IN T E R N A S JO N A L O G N O R D ISK S L A V E R IF O R S K N IN G

2.1

Slaveri og nyere ideologi

Slaveriet har siden forrige århundre hatt en interessant internasjonal forskningshistorie. Mer enn noe annet forskningsemne har studiet av slaveri hatt en intim og følelsesmessig forbin­ delse til viktige sider av nåtidig ideologi og samfunnsutvikling, først og fremst fordi slaveriet er blitt ansett for å være selve fornektelsen av den liberale frihet og moderne utvikling. Denne følelsesmessige forbindelsen kan vi også finne i studiet av nordisk og norsk slaveri. I fremstillingen vil jeg legge vekt på den nyere slaveriforskningens enestående oppblomstring de siste ti-årene. Denne forskningen vil bli gitt en forholdsvis bred behandling i det følgende.

2.2

Slaveriforskningen i forrige århundre

I forrige århundre dannet det seg to nye og etter hvert urokke-lige oppfatninger om slaveri, både innenfor forskning og allmenn samfunnsdebatt: At slaveri var ulønnsomt sammenholdt med andre former for organisering av arbeidskraft, og at slaveri var moralsk forkastlig og egentlig ukristent. Begge oppfatningene ble i begynnelsen gjeme fremført i nær sammenheng med debatten om slaveriet i Amerika og koloniene. Den første oppfatningen ble forfektet av de økonomiske liberalister, og den andre av kristne humanister, men lønnsomhetsynspunktet og kristen humanisme ble gjeme satt i sammenheng.1

Den økonomiske oppfatningen gikk tilbake til Adam Smiths postulat om at personlig frihet

1 De beste oversiktene over synet på slaveri i forrige århundre gir D.Brion Davis: The Problem of Slavery in Western Culture (Ithaca 1966); ellers d.s. (1975) og (1984). Når det gjelder synet på antikkens slaveri og forskningen om dette: M.I.Finley: Ancient Slavery and Modern Ideology (London 1980)

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

10

og velstand går hånd i hånd i historien, og at trangen til selveie er grunnmotivet for arbeid. Adam Smith bygde ikke sine synspunkter på slaveri på empiriske studier. Han forklarte således det åpenbart profitable slavearbeidet i dyrkingen av tobakk, sukker o.l. med at disse produktene hedde en høy egenverdi og mente at fritt arbeid ville gi ytterligere lønnsomhet på sikt.2 En representant for denne økonomiske skolen var J.E.Cairnes. Hans bok om amerikansk slaveri (1863) må fremholdes på grunn av den store utbredelse og virkning den fikk for synet på slaveri allment. Han ble bl.a. brukt av Karl Marx, som slik gikk god for de økonomiske liberalistenes syn på slaveriet.3 Som kjent tilkjente Marx og Engels slaveriet en viktig plass i den allmenne historiske utvikling. I et kontinuum av produksjonsmåter er slaveproduksjonsmåten det økonomiske utviklingsstadiet som kommer før den føydale produksjonsmåten, som igjen går over i den kapitalistiske.4

Den mest innflytelsesrike representanten for de kristne humanistene var H.Wallon, som utga et omfattende verk om slaveriet i antikken (1847 og 1879). Ifølge ham er slaveriet etisk forkastelig og grunnleggende ukristent. Det ødelegger moralsk både slave og herre samt fattige frie.5 Utover 1800-tallet ble det etterhvert nærmest en selvinnlysende sannhet at det var en uforenlig motsetning mellom slaveri og det kristne budskap, og at kristendommen hadde formildet det romerske slaveriet og forbedret slavenes kår inntil slaveriet sakte og nærmest umerkelig forsvant av seg selv.6 Det var m.a.o, sammenheng mellom institu­ sjonalisering av kristendommen og avvikling av slaveriet. Vi kan konstatere at det var i tråd med det forrige århundrets grunnleggende fremskrittstro når både den kristne humanismen og marxismen så på avskaffelsen av slaveriet som et ledd i et immanent historisk utviklings-

2

Adam Smith 1904),

I s.364,

II s.43.

En annen av Cairnes innflytelsesrike teser var at 3 slaveriets lave produktivitet førte til jordutpining og at det derfor behøvde territoriell ekspansjon for å kunne eksistere (1863, s .71- 4,85,114f.) 4 Backhaus 1974, s .4lf,48f,73 -82,passim. En god innføring til Marx historiematerialistiske stadieteori gis av Hobsbawn (1964), ellers: Jakobsen (1982) 5

Henri Wallon 1847 og 1879

6

Davis 1984, s.114

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

11

mønster.

Ettersom den nye verdens slaveri ble avskaffet, sørstatsslaveriet i 1864 og sist slaveriet i Brasil 1888, ebbet de polemisk ladede studiene av slaveri ut. Mønsteret i studiene ble nå å forsone den europeisk-amerikanske verden med institusjonen. For sørstatsslaveriets vedkommende ble dette gjort av U.Bonell Phillips (1918). Han mente at slaveriet på en paternalistisk måte hadde sivilisert en lavtstående rase, men at det måtte tape fordi det var økonomisk ineffektivt. For det gamle slaveriets vedkommende gikk forsoningen ut på å redusere det i betydning eller "modemisere" det, dvs. søke å gjøre det likt nyere former for arbeid og tjeneste. Edv.Meyer (1898) var den betydligste representanten for denne retningen når det gjaldt antikkens slaveri.78

Middelalderens europeiske slaveri ble lite påaktet i forrige århundre, først og fremst fordi det nærmest a priori ble antatt at kristendommen sakte fikk institusjonen til å forsvinne. Også marxister regnet med et brudd ved utgangen av antikken. Neglisjeringen av slaveriet i middelalderen kom til uttrykk i at "servus" i tidlig middelalderske kilder ikke ble oversatt med betegnelsen "slave", men konsekvent med mildere betegnelser for avhengighet.8 J.Ingram (1895) mente således at det i seinantikken foregikk en sakte overgang til det livegenskapet som var karakteristisk for middelalderen. Kristendommen virket sammen med økonomiske faktorer til at det frie arbeid ble rehabilitert, ifølge Ingram.9 På bakgrunn av fraværet av slaveristudier ellers i Europa merket studiet av nordisk, spesielt norsk-islandsk trelldom seg faktisk ut i forrige århundre.

Alt i 1819 og 1823 kom det to monografier hvor trelldom klart er oppfattet som slaveri. H.F.I.Estrup (1823) mente at trelldommen er av stor viktighet for nordisk kulturhistorie, men tok sterk moralsk avstand fra den. Han fremholdt det kristne budskaps frihets- og likhetskrav og sakte humaniserende virkning i de nordiske samfunn som årsak til at trelldommen ble

7

Bonell Phillips 1918; Edv.Meyer 1898

8

Nehlsen i HDR II s.229

9

Ingram 1895, s.50-59

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

12

formildet og til slutt avviklet.10 I 1861 og 1862 kom A.E.Eriksens og A.Gjessings mono­ grafier med trelldom i Norge og Norden som tema. Eriksen mente at trellene i Norge stammet fra raser som var nordgermanerne underlegne: dels en urbefolkning, dels hærtatte kelter og slavere. Nordmennene selv var derimot et folk med levende sans for personlig frihet, og de behandlet de ikke særlig tallrike trellene godt. Trelldommens opphør tilskrives kristendommen og ble fullført på 1100-tallet.11 Gjessing tok opp trelldommen i stor kildemessig bredde. Han mente at trellene i Norge ble behandlet med stor liberalitet, en liberalitet han tilskriver folkestammen som sådan. Trellene ble lett opptatt som aktede medlemmer av samfunnet, deres dyktighet var avgjørende. Det oppsto slik ingen halvfri stand i Norge. Når det gjelder avviklingen av trelldommen, fremholder Gjessing at den skjedde gjennom indre utvikling. "Den fælles menneskeret" ble anerkjent ikke bare gjennom kirken, men i den verdslige lovgivning. Samtidig viste det seg at trelldommen var lite lønnsom.12

Det er åpenbart at Eriksen og Gjessing har et underforstått liberalt frihetsbegrep i sin forståelse av det gamle samfunn hvor trelldommen fungerte. De poengterer at denne frihetstrangen var grunnleggende i nordmennenes stamme/samfunn. Ja, så instinktiv var den at trellene ble svært liberalt behandlet og lett opptatt som aktede samfunnsmedlemmer om de var dyktige. Trelleholdet ble således aksidentelt, et sideprodukt av erobringer og "naturlig" avviklet gjennom kristendommens humanisme. Det er tydelig at forfatterne er opptatt av å "forsone" trelleholdet med sin oppfatning av den gjennomgripende frihetstrangen

10 Matthius Calonius; De prisco in patria Svio-Gothorum servorum jure (Stralsund 1819). Estrup (1823), inni., s.l, 135151. 11

Eriksen 1861, s .8,18-19,49,59,100-110

12 Gjessing 1862, s .28-29,231-5,304-13. Gjessings monografi er empirisk sett på mange måter et dyktig arbeid med mange gode enkeltresonnementer. Jeg vil her nevne hans etter mitt skjønn gode vurdering av kildene når det gjelder avgjørende tidsgrense for trelldommens avvikling (s.310-13) som han i polemikk med P.A.Munch setter til omkring landsloven. Munch (1855, s.964) setter grensen hundre år tidligere. I sin behandling av trelldom­ men (s.962-67) fremholder Munch synspunkter vi har sett var vanlige: at trellene ble godt behandlet og at opphøret av trelldom "ansees som en af Christendommens bedste og vigtigste Virkninger.11

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

13

hos nordmennene.13 Tilbakeføring av liberal frihet og liberal samfunnsform fra egen tid til det en tenkte seg som en opprinnelig og ideal samfunnstilstand, var for øvrig en ganske hyppig foreteelse blant forrige århundres historikere. Med samtidig forbilde i et konstitusjo­ nelt demokrati tenkte man seg en urdemokratisk tilstand hvor det samfunnsbærende element var frie selvstendige bønder som inngikk i mer eller mindre frivillige sammenslutninger. R.Keysers (1866) og P.A.Munchs (1852-55) verker om norsk historie er i så måte tids­ typiske. I norsk historieforskning har denne type tenkning vært usedvanlig seiglivet, som vi skal se. Mest utarbeidet ble denne type samtidsprojeksjon i Tyskland gjennom den "urgermanske" frihetslæren.14

Vi kan foreløpig oppsummere ved å konstatere at norsk historisk interesse for slaveriet i forrige århundre følger samme hovedmønster som ellers i den europeisk-amerikanske verden: Slaveriet måtte komme til opphør av kristent-humane og økonomiske årsaker. At vårt eget gamle slaveri ble studert såpass mye kan forstås som et forsøk på å "forsone" det med et frihetsbegrep som var politisk viktig for norsk politisk selvforståelse i forrige århundre. Vi kan slik antyde forbindelse mellom holdningen til slaveriet og samtidens ideologi også i

13 I siste halvdel av 1800-tallet var trelldommen i Norg gjenstand for utførlig rettshistorisk behandling. Fr.Brandt be ­ handlet trelldommen i en artikkel, NHT 1/1871 s.196-207 samt ut­ førlig i sine "Forelæsninger over Den Norske Retshistorie" I-II (Krist.1880-83). Konrad Maurers avhandlinger må spesielt frem­ heves. Som representant for den tyske germanistiske rettshistoriske skolen er Maurer først og fremst tekstkritiker. Hans kritiske gjennomgang av lovtekster som vedrører trelldom finnes i avhandlingene om skyldtreller (1874), frigitte (1878) og først og fremst spredt i hans "Vorlesungen" I-V (1907-10).

14 Gemeinfreie-læren er forrige århundres kritisk-historis ke utgave av den eldre nærmest aksiomatiske oppfatning blant eld­ re humanister at frihet så å si var en naturtilstand hos de tidliggermanske folk. Jfr. Dilcher i HDR I s.1513-16. Når det gjel­ der den tyske debatten om bøndenes frihet i tidlig middelalder kan henvises til Schmitt 1977, s.1-46. Se p k t .2.3.7

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

14

Norge.15 Det kan understrekes at kampen mot slaveri hadde en legitimerende effekt for 1800-tallets liberale kapitalistiske samfunn i hele den europeisk-amerikanske verden.16

Et bidrag til slaveriforskning som ikke passer inn i tidens vanlige mønster, er N.Nieboers store verk: "Slavery as an Industrial System" (1910). Først i våre dager er dette arbeidet blitt høyt verdsatt. Nieboers hypoteser ble i 1970 tatt opp og nyformulert av E.Domar.17 Nieboers studier var globalt etnologiske, men hverken antikkens eller det nyere slaveriet er med i undersøkelsen. Nieboer forkastet evolusjonismen og så slaveriet i en synkron funksjonell sammenheng. Han betraktet dessuten slaveriet utelukkende som en økonomisk institusjon i samvariasjon med faktorene jord, arbeidskraft og kapital: Er ressursene "åpne", dvs. tilgangen på jord nærmest ubegrenset, samt kapitalutgiftene førindustrielt lave, vil arbeiderne søke å arbeide for seg selv, og arbeidskraften bli en mangelvare. Prisen på arbeidskraft blir høy. Bare tvungen arbeidskraft, slaveri, blir da utveien for en entreprenør. Er imidlertid alle jordresurser tatt i bruk, må fri arbeidskraft søke lønnet arbeid. Siden fritt arbeid kan brukes mer fleksibelt og effektivt enn slavearbeid, ifølge Nieboer, vil entreprenø­ ren foretrekke fritt arbeid og slaveriet vil forsvinne. Nieboer sier altså ikke som de klassiske økonomene at slavearbeid alltid er mindre lønnsomt enn fritt arbeid. Finnes det ubegrenset tilgang på fritt arbeid, vil imidlertid slaveri bli utkonkurrert.

15 Det klart ideologiske momentet i norske historike insistering på at slaveriet i Norge var spesielt mildt kan belyses ved at eneste komparative undersøkelse av middelalderslaveri i denne perioden fremholder det motsatte standpunkt, nemlig at slavene hos nordgermanerne var mer absolutt underkuet sammenliknet med dem lengre sør (Wergeland, posthumt 1916,s.xii) 16 Davis (1975) påpeker dette når det gjelder den britiske antislaveribevegelsen i begynnelsen av århundret. Det er et interessant faktum at de personer som argumenterte for arbeids­ disiplin og mot en veldedig holdning til de fattige i debatten i Storbritania ved begynnelsen av århundret alle samtidig var ut ­ talte motstandere av kolonislaveriet (s.350,356,358). Når det gjelder kapitalistisk ideologis bruk av slaveriet i argumentasjon allment og spesielt i USA før borgerkrigen, jfr. Temperley (1977) . 17

Nieboer 1910;

Domar 1970, s.18-32

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

2.3

15

Ny internasjonal slaveriforskning

Fra slutten av første verdenskrig ebbet også de "forsonende" studiene av slaveri ut i internasjonal forskning. Konklusjonen vedrørende slaveriet syntes å være trukket: Det var et ineffektivt og moralsk forkastelig økonomisk system, men historisk avsluttet og dømt av den historiske utvikling både ifølge marxistisk og klassisk økonomisk teori. Slaveri ble derfor viet liten oppmerksomhet som forskningsemne like fram til slutten av 50-tallet.18 Gjenoppblomstringen av slaveristudiene fant sted i USA, noe seinere for det gamle slaveriets vedkommende i Europa. Oppblomstringen hadde klar samtidsrelevans. I USA var bakgrunnen konkrete rasemotsetninger. I Europa var den nye interessen mer ideologisk betinget. Tøværet etter den kalde krigen resulterte i en fornyet og mer kritisk debatt vedrørende økonomi og samfunnsutvikling. I begge tilfelle ble det stilt spørsmålstegn ved innarbeidete liberalistiske oppfatninger av slaveri.

2.3.1 Nyere tids slaveri

I USA stilte det etablerte hvite samfunn seg spørsmålet om hvorfor de fargede ikke var assimilert som andre immigrantgrupper. Man ville undersøke hvilken forbindelse det fantes mellom den fargede befolkningens nåværende sosialpatologi og slaveriet. Fra dette utgangspunktet utviklet det seg en intens empirisk forskning på USA’s sørstatsslaveri. Så å si alle de gamle oppfatninger om den nyere tids slaveri ble etter hvert kullkastet, og helt nye sider ved slaveriet er blitt undersøkt i perioden etter 1960. Denne forskningen har også merket seg ut ved nye undersøkelsesteknikker og analysemetoder. Ennå idag kan det sies at forskere fra USA er de ledende innen slaveriforskning, selv om disse etter hvert har orientert seg i retning av komparative studier og studier av slaveri utenfor USA. I det følgende skal jeg bare berøre de viktigste undersøkelsesområdene i den grad de har fått betydning for revisjon av eldre allmenne oppfatninger av slaveri, og i den grad nye problemstillinger også

18 I ettertid kan denne neglisjeringen synes paradoksal på bakgrunn av at det nettopp i denne perioden ble mobilisert millioner av ufrie arbeidere til total utnyttelse og degradering.

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

16

har hatt heuristisk effekt når det gjelder studier av gammelt slaveri.19

Alt i 1959 introduserte S.Elkins slavepsykologien som forskningstema i forbindelse med en tese om slaveriets ødeleggende virkning. Ifølge ham utvikler slaveriet en såkalt sambo-mentalitet. Slaven er føyelig men uansvarlig, ydmyk men løgnaktig og tjuvaktig, infantilt aggressiv og feig.20 E.Genovese (1961,1969,1974) videreutviklet og nyanserte mentalitetstemaet ved å legge vekt på det han kalte "intemalisert patemalisme", dvs. en patriarkalsk innebygd lydighet hos slavene. Genovese mente patemalisme var grunnleggende i slaverier, men at den likevel var en skrøpelig vei til å forsone den selvmotsigelse at en slave både var person og eiendom. Kritikken av Genovese har gått ut på at intemalisert patemalisme heller må oppfattes som en støtte ideolog i for slaveeierne (E. Shapiro 1982).21

Empirisk forskning kom til å vise at sørstatsslavene ikke nødvendigvis intemaliserte herrenes vilje, men at de heller forsøkte å gjøre det beste ut av systemet på egne premisser. Det viste seg også at herrene ønsket eller så seg tvunget til å gi slavene en viss grad av autonomi, "et eget rom". Demografiske data viste at plantasjene hadde like stor prosent av to samboende foreldre som England i gjennomsnitt før industrialiseringen, noe mindre på plantasjer med mindre enn 15 slaver. Data viser også at en relativt stor prosent av fruktbare kvinner ikke fikk barn. Sett på bakgrunn av at slaveekteskap ikke var legalt anerkjent, at salg kunne opp­ løse forbindelser og at eierne kunne utnytte kvinnene, kan slavenes familie- og kjønnslivmønster i sørstatene fremstå som slavenes barrierer mot eierne. På denne måten må forrige århundres oppfatning om slaveriets nødvendige moraloppløsende virkning forkastes (E.Fogel 1977-78, R.Steckel 1980).22 Dette betyr imidlertid ikke at de fries og slavenes familieliv

19 Følgende allmenne oversikter over slaveriforskningen kan anbefales: Heinen (1972-3), som har et kritisk blikk på marxis­ tisk forskning; Patterson (1977) ; Kopytoff (1977) , som spesielt tar opp antropologiske studier. 20

Elkins 1959, s .82,115f .

21 Genovese 1961 (1967), s.31-4; 1974, Shapiro 1982, s.87f.; Patterson 1977B, s.426-7 22

Fogel 1977-8, s.45-7;

s.37,597-8;

Steckel 1980, s.406-7,20-1

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

17

kan sideordnes. De kvantitative data forteller ikke direkte om psykososiale virkninger av herredominansen, f.eks. den faste trusselen om salg og separasjon (S.Engermann 1979).23

Også på et annet vesentlig punkt har slaveriforskningen i USA kullkastet eldre oppfatningen av slaveri. Fogel og Engermanns kliometriske studier (1974) kunne fastslå en rekke oppsiktsvekkende resulater når det gjelder sørstatsslaveriets lønnsomhet.24 De fremholdt at slavene var effektive og produktive arbeidere: slavejordbruket i sør var 35% mer effektivt enn familiejordbruket i nord. Slavenes levestandard var bedre enn frie industriarbeideres. Slaveriet hindret ikke økonomisk vekst, i sør økte per-capita innkomsten mer enn i nord. Ifølge forfatterne var slaveriet et økonomisk system som aldri hadde stått sterkere enn ved utbruddet av borgerkrigen. Etter krigen kom det til en bratt økonomisk nedgang. Forskning etter Fogel og Engerman har i hovedsak bekreftet deres konklusjoner. Kritikken har gått ut på at kliometrien neppe kan gi svar på kompliserte spørsmål om slaveri i en langsiktig økonomisk utvikling hvor større dynamiske sammenhenger må inngå i forklaringer (Elster 1971).25

Til slutt skal det viktige spørsmålet om biologisk reproduksjon av en slavepopulasjon berøres. En vanlig tidligere oppfatning var at en slavebefolkning ikke er i stand til reprodusere seg selv biologisk og er avhengig av ytre supplering for å bestå (M. Weber 1909). Nyere studier kan avkrefte dette og gi et nyansert demografisk bilde av slavepopulasjoner. To store

23

Engerman 1979, s.58, spes.fn.18

Fogel/Engermann 1974, s.5f. Kliometriske historiske 4 2 undersøkelser bygger på økonomisk teori, samfunnsvitenskapelig metode og store datamengder, i slaveriet tilfelle plantasjeregnskap. Den kliometriske retningen repesenterer en konvergering av kvantitativ samfunnsvitenskap og historie.

25 Kliometrien har gjort det mulig å gi kvantitative sva på store spørsmål innen slaveriforskningen, men kan neppe gripe alle vesenlige kvalitative aspekter ved slaveriet som livsform. Det kan hevdes at metoden best er egnet til å gi svar på enklere, f.eks. kontrafaktiske, hypoteser som at slaveeiere ikke kunne ha investert mer profitabelt i industri i en bestemt situasjon. Suk­ sess i empiriske undersøkelser har gått hand i hand med et naivt vitenskapssyn (B.Davis 1974, s.13; Elster 1971, s.54-7)

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

18

slavegrupper er blitt sammenlignet: I 1830 var 90% av slavene i USA innfødte, og de hadde en positiv reproduksjonsrate. Bakgrunn for fertiliteten var deres kjernefamiliemønster. Import ble her unødvendig. På Jamaica var under 75% av slavene innfødte i 1830. Reproduksjons­ raten var negativ og import nødvendig. Årsaker til den negative fertiliteten er funnet i skjev kjønnsfordeling og manglende omsorg for gravide og spebarn. Dette mønsteret har satsing på import som bakgrunn og virket igjen forsterkende på importbehovet (Engerman 1976, Fogel 1989).26

2.3.2 Antikkens slaveri

Den nye interessen for det gamle slaveriet etter 1960 var som nevnt ideologisk betinget og hadde sammenheng med fornyet politisk debatt i tøværet etter den kalde krigen. I Vesteuropa kom interessen for slaveriet først i forbindelse med ny interesse for marxisme og reaksjon på dogmatiske synspunkter. I Østeuropa førte avstalinisering til oppmyking av fastlåste læresetninger om historisk utvikling. I Sovjet inngikk slaveriet fra 1960 som viktig del av et forskningsprogram som førte til en rekke empirisk orienterte monografier.27 Som en reaksjon på den østeuropeiske interessen ble det i begynnelsen av 60-tallet opprettet et forskningssenter for antikkens slaveri ved Akademiet i Mainz. Akademiets leder, Joseph Vogt, knyttet seg til en tysk antikkidealiserende humanistisk tradisjon, men mente at baksiden, slaveriet, også måtte fremstilles. Av akademiets monografier skal bare F.Kiechles (1969) nevnes. Han tar opp emnet slaveri og teknisk fremskritt. Han finner at de to periodene der det tross alt ble gjort en del tekniske fremskritt, faller sammen med de to tidsrom da

26 Andre forklaringer på den lave fertiliteten blant vest­ indiske slaver er at de nylig importerte slavene var uvillige til å sette barn til verden grunnet det kulturelle og psykologiske sjokk slavebinding og transport hadde ført med seg. En annen type forklaring er overførte afrikanske kulturelle trekk, f.eks. med hensyn til amming. Vedrørende demografiske spørsmål, jfr. Fogel 1989, s.115-53. Når det gjelder oppsummering av dem amerikanske slaveriforskningens resultater kan Fogels nye bok (1989) anbefales. En kort oversikt gis av M.Mörner (1985). 27 heves .

E.Staermans arbeider

(1964,1969) må her spesielt frem­

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

19

slaveriet blomstret mest. Han konkluderer derfor med at den marxistiske tese om at slaveriet forhindret tekniske fremskritt, er feilaktig. Hans undersøkelse viser at det ikke eksisterer noen en-til-en forklaringssammenheng mellom slaveri og teknologisk stagnasjon i antikken.28

Når det gjelder studier av antikt slaveri og slaveri allment kan M .I.Finley betraktes som en skole i seg selv. I sitt første arbeid om slaveriet (1959) slår han fast at gresk sivilisasjon var basert på slavearbeid, delvis i kvantitativ, men spesielt i sosialpsykologisk betydning. Han fremholder senere (1973) at både marxistiske og klassiske økonomiske begreper er utilstrek­ kelige til å analysere antikkens samfunn, inkludert slaveriet.29 Diskusjonen om hvilke forståelseskategorier som kan anvendes, har spilt en stor rolle i studiet av det antikke slaveriet. Diskusjonen om forståelseskategorier er sjølsagt også relevant for middelalderslaveriet.

Det marxistiske klassebegrepet har vært anvendt på slavene av P. Anderson (1974) på denne måten: Slaver ble for første gang brukt utstrakt i jordbruk og handverk i Hellas og deretter i Roma. Denne arbeidskraften ble degradert til et produksjonsmiddel. Imidlertid satte dette uoverstigelige grenser for utvikling av produksjonsmidlene, både når det gjaldt slavenes egen reproduksjonsevne og utviklingen av teknologi.30 Anderson gjør ikke noe forsøk på å begrunne disse postulatene, som vi har sett at nyere empirisk forskning ikke kan bekrefte.31 Finley mener at det marxistiske klassebegrepet er lite egnet til analyser av slaveriet, fordi det

28 Forskningsoversikter: Finley 1980, s. 11-66; Tvarnø (1982) vedrørende forskning om romersk slaveri; Jacobsen (1982) om det antikke slaveri i marxistisk historieoppfatning. 29

Finley 1973, s .49,64,152,160

30

Anderson 1974, s.l8f.

31 Utchenko og Diakonoff (1970, s.9) har på sin side påpekt vansker med å anvende det marxistiske klassebegrepet på slavene, men forsøker å løse disse. Vanskene er at det fantes en stor gruppe slaver som eide produksjonsmidler uten sjøl å delta i noe produksjon. Slaver kunne til og med ha andre slaver i sin undereiendom (peculium).

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

20

utelukkende klassifiserer mennesker etter deres forhold til produksjonsmidler.32 En slave og en fri lønnsarbeider kan således være medlem av samme klasse fordi ingen av dem eide produksjonsmidler.

Finleys alternativ til marxistisk klasseanalyse er en statusanalyse etter et stratifikasjonsmønster som ikke bare omfatter eiendomskategorier, men et helt knippe av statusindikatorer. Som definitorisk ramme for oppfattelsen av alt slaveri fremholder Finley tre kriterier: slaven som eiendom, det totale herredømme over ham, og hans "outsiderstatus". Innen denne rammen avdekker en statusanalyse et spektrum av typer slaveri: i antikken fra de eksepsjonelt hardt utnyttede gruveslavene, over grupper av urbane slaver som drev uavhengige forretninger med sin slaveeiendom, til keiserhusholdets ledende slaver med stor makt i offentlig administra­ sjon. Finley kan derfor konkludere med at slavene ikke er en økonomisk klasse, og de kan heller ikke oppfattes som en sosial klasse.33 (Vedrørende definisjonsdiskusjon i inter­ nasjonal slaveriforskning, se pkt.2.5).34

32 Finley tar utgangspunkt i følgende marxistiske defini­ sjon av "klasse": "Men are classed according to their relation to the means of production, first between those who do and do not own the means of production; second, among the former, between those who work themselves and those who live off the labor of others." (Finley 1973, s.49) 33

Finley 1976, s.819; 1981, s.148-9

34 Marxisten G .de Ste.Croix (1981 s .39,44,58- 9,91f,135) har levert et svar på Finleys kritikk av det marxistiske klassebe­ grepets anvendbarhet på slaver: Slaven står i en helt annen posi­ sjon enn den frie arbeideren som selger sin arbeidskraft, fordi han selv er eiendom og derfor under herrens totale kontroll. Han er derfor "unable to protect himself against being compelled to yield up a very large part of what he produces". Det er imidler­ tid ingen direkte sammenheng mellom det å være eid som slave og graden av utbytting, dvs. at "total kontroll" ikke nødvendigvis medfører maksimal økonomisk utbytting og ikke utelukker at slaver kunne besitte egne produksjonsmidler. Ste.Croix hevder at i den grad slaven ble tillatt å ha egen eiendom, må han regnes til den eiendomsbesittende klasse i samfunnet, om enn i blandet og usik­ ker forstand. Undereiendom, som kunne inneholde produksjonsmid­ ler, var imidlertid nokså utbredt blant slaver og ble blant annet brukt til frikjøp. Denne karakteristiske side ved slaveriet fal­ ler derfor utenfor Ste.Croixs klassedefinisjon. Den viktige grup­ pen betrodde slaver i store hushold, uproduktive og tildels med stor makt, faller også utenfor hans klassedefinisjon.

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

21

Et diskusjonsområde som fremdeles spiller en viss rolle i oppfatningen av slaveri, er spørsmålet om det finnes en slaveproduksionsmåte. dvs. en egen måte å produsere på som er spesifikk for slaver. I den historiske materialismen er det antatt at denne form for produksjon var dominerende som et stadium i en allmenn økonomisk-historisk utvikling. Det har vært vanlig å forbinde slaveproduksjonsmåten med antikken. Et av de nye og diskuterte bidrag i denne marxistiske tradisjonen er levert av B.Hindess og P.Hirst (1975): Hovedkjennetegnet ved slaveproduksjonsmåten var det motsetningsfulle i at slaven samtidig var produsent og eiendom for herren. De nevnte forskere postulerer at slaven derfor beholdt sin verdi enten han arbeidet eller ikke. Han var derfor ikke tvunget til å arbeide for å reprodusere seg. Slaven kunne heller ikke sette igang en produksjon på egen hånd, ifølge Hindess og Hirst.35

Disse argumentene er i tråd med forrige århundres "økonomistiske" tenkning vedrørende slaveriet. De er klart "overhistoriske". I en kritikk påpeker O.Patterson (1979) at herrens effektive makt over slaven er å holde tilbake hans levnetsmidler. Herrens dominans over slaven utelukker ikke at han kan overlates til et eget initiativ. Patterson avviser at det eksisterer en spesifikk måte å produsere på i slaveri. Tvert imot, med utgangspunkt i definitoriske tegn - den totale makten over slaven og hans "outsiderstatus", dvs. hans sosiale mobilitet - antar Patterson at slaver kan tvinges inn i forskjellige måter å produsere på. Følgelig er det heller ikke mulig å finne et spesifikt slaveproduksjonsstadium i en allmenn økonomisk utvikling.36 Dette betyr at slaveproduksjon som del av en evolusjonistisk stadieteori må oppgis. Finley har på sin side unngått å bruke slaveproduksjonsmåte-begrepet og bruker i stedet begrepet "slave society/ genuine slave society". Ifølge Finley bestemmes et slavesamfunn ikke av antallet slaver, gitt at det var et "rimelig stort antall", men av slavenes strukturelle plassering, dvs. hvem eierne var og hvilken rolle slavene spilte i

35

Hindess and Hirst 1975, s.l25f,132

36

Patterson 1979, s.46,49f.

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

22

økonomien, men også på andre måter i samfunnet.37

Fordi troen på et historisk immanent økonomisk utviklingsmønster omtrent er blitt forlatt i nyere slaveriforskning, må det bli viktigere å finne mer konkrete historiske betingelsesmønstre for å forklare institusjonens oppkomst og opprettholdelse og finne årsaker til at den angivelig skrumpet inn i senantikken. Finley (1980) fremholder at behovet for tvangsmessig mobilisering av arbeidskraft, utover rene samarbeidstiltak, er sporbart svært langt tilbake i historisk utvikling. I tidlige samfunn er tvungent arbeid av mange former (klientforhold, gjeldstrelldom, heloteri, slaveri osv.) helt dominerende i forhold til fri leid arbeidskraft, som bare opptrer tilfeldig og marginalt. Finley ser altså slaveri som en spesiell type innenfor tvangsmessig arbeid. Han spør så hvorfor kjøps-slaveriet kom til å avløse andre former for tvungent arbeid i Athen og seinere i Roma, slik at det her oppsto et slavesamfunn.

Finley gjør innsigelser mot oppfatningen om at krig og erobring er nødvendige betingelser for at et slavesamfunn skal kunne oppstå, men mener likevel det er en nødvendig betingelse at det fantes et "reservoar" av potensielle slaver utenfor samfunnet. Det er imidlertid struk­ turelle behov innen samfunnet som avgjør om "reservoaret" skal tas i bruk. Han fremholder tre nødvendige indre forutsetninger: tilstrekkelig konsentrasjon av jordeiendom til at det vil oppstå behov for arbeidskraft ut over det familien kan yte, tilstrekkelig "vareproduksjon"/marked til å kunne betale import av slaver, og den tredje negative forutsetning at annen indre arbeidskraftrekruttering ikke er mulig.38 Antikkhistorikeren B.Quiller (1983) mener at Finley her legger for stor vekt på en overgang til kjøpsslaveri gjennom marked. Quiller påpeker utvikling fra et endogent rekruttert tidlig slaveri til kjøpsslaveriet i Hellas.39

37 Finley 1980, s.81. Finley er med vilje vag når det gjel­ der bestemmelsen av "slave society". I tidligere arbeider merker han ikke ut betydningen i økonomi som spesielt viktig, men på ­ peker bare deres "functional significance" (1968, s.308) . Han synes også å ville skille ut det klassiske Hellas, Roma, USA's sørstater, Caribbia som "genuine slave societies" (1968, s.308). 38

Finley 1980, s.67-91, spes.86

39

Quiller 1983, s.170f.

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

23

K.Hopkins (1978) står derimot for erobringsteorien når det gjelder slaveriets oppkomst. Han mener at det romerske samfunn før ekspansjonen var forholdsvis udifferensiert, med en stor gruppe frie selveierbønder. Erobringene, som kan ses som produkt av en krigerideologi, førte til masseimport av slaver til Italia og ga derfor mulighet til utstrakt bruk av småbønder i armeene, fortrengning av frie bønder fra jord og opprettelse av storgods med slavedrift. Finley påpeker imidlertid at kildene viser at slaveriet var institusjonelt viktig i det romerske samfunn allerede før erobringskrigene tok til for alvor og Italia ble et slavesamfunn. J.Chr.Meyer (1983) kan underbygge Finleys standpunkt. Den frie og uavhengige bonden i det tidlige Roma er ifølge Meyer en myte. Tvungent jordbruksarbeid gjennom klientforhold og sekundært gjennom slaveri må ha vært det normale.40

Når det gjelder kildene til opprettholdelse av det romerske slaveriet har det tradisjonelle standpunkt vært at masserekrutteringen av krigsfanger var hovedkilden i ekspansjonsperioden, men at det deretter var nødvendig for romerske slaveeiere å satse på slaveavl og vanlig slavehandel (P.Brunt 1971, K.Hopkins 1978, G.Ste.Croix 1981). Nylig har K.Bradley (1987) klargjort at dette synet er forenklet. Bradley mener at krig, handel og avl var komplementære rekrutteringskilder i fire hundre år romersk historie, men at avl hele tiden var den eneste pålitelige kilde. Naturlig rekruttering var imidlertid ikke nok til å opprettholde slavebefolkningen, på grunn av utstrakt frigivning, høy barsels- og spebarnsdødlighet. I en studie av den romerske slavefamilien har Bradley (1984) påvist hvor viktig avl var for slaveeierne. Slaveeierne oppmuntret også slavene til familiedannelse fordi dette fremmet sosial og økonomisk kontroll. Slavenes familieenhet utelukket imidlertid ikke salg, og de var ikke anerkjent i romersk lov. Det er er også påvist at manipulering med slaver spilte en viktig rolle når det gjaldt sammensetning og størrelse av frie romerske familier.41

Også når det gjelder eldre standpunkter vedrørende avvikling av antikkens slaveri med overgang til middelalderens livegne bønder, har nyere forskning tilført innsikter som har

40

Hopkins 1978, s .19,102-115;

41 Bradley 1984, 1987, s .65f .

s.47-80;

d.s.

Meyer NHT 1/1983 s.1-18 1987,

s.42f.,59;

Sailer

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

24

gjort de tradisjonelle oppfatninger uholdbare. Det gamle synet gikk ut på at antallet slaver gikk drastisk ned i Romerrikets sentrale deler fra 1.århundre e.Kr. og ut gjennom semantikken (W.Westermann 1955, Staerman 1964). Årsaker til nedgangen mente man var minkende tilførsel og slaveøkonomiens indre stagnasjon.42

For det første har nyere

forskning stilt spørsmålet om det virkelig foregikk en drastisk nedgang. Svaret er blitt heller benektende: Nedgangen kan ikke ha vært vesentlig, eventuelt var den bare svak og saktegående (Finley 1980, C. Whittaker 1987). Det er ikke noe som tyder på at hverken indre eller ytre rekrutteringskilder til slaveriet tørket inn.43

Nedgang i slaveriet i sentrale deler av Romerriket er ofte satt i forbindelse med nedgang i det såkalte villa-systemet - store driftsenheter drevet av slavegjenger - et produksjonssystem ansett karakteristisk for "slaveproduksjonsmåten" og gjeme sammenliknet med slaveplantasjeanleggene i den nye verden.44 Det ble antatt at en hovedfaktor i slaveriets avvikling på lengre sikt var at driftsenhetene ble parsellert ut til frie og ufrie leilendinger (servi casati) (Bloch 1975).45 Eiendomsenheter av forskjellig størrelse kunne imidlertid ligge spredt. Enkeltvis var de gjeme organisert som dikteren Horats mer beskjedne eiendom. Hans villa fra 1.århundre e.Kr. ble drevet av en "gjeng" på åtte slaver under ledelse av en villicus (gårdsbestyrer) og med en del av jorda leid ut til fem leilendinger. Et driftssystem med kombinasjon av hovedgård og leilendingsdrift kan ha vært karakteristisk for både romersk keisertid og den påfølgende middelalderperiode (Whittaker 1987).46 En relativ nedgang i

42

Westermann 1955, s. 128,139;

43

Finley 1980, s.126;

44

Bloch 1975, s .5

S t a e m a n 1964, s.48-74

Whittaker 1987, s.97-8

45 Den bakenforliggende årsak til utparsellering finner Bloch i det "økonomistiske" standpunket, nemlig at "slaven er en dårlig arbeider" og ikke i stand til å naturlig å reprodusere seg. Slaveriet vil derfor i lengden forsvinne når minkende ytre rekruttering fører til stigende slavepriser (Bloch 1975, s.6). Nyere forskning har imidlertid forlatt disse synspunktene også når det gjelder det gamle slaveriet. Finley (1980 s.129) avviser påstanden om stigende slavepriser på grunnlag av noen få og spre­ dte opplysninger over fem hundre år. 46

Finley 1980, s.134-6;

Whittaker 1987, s.94,108

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

25

slaveriet ved slutten av den antikke perioden kan således ha sammenheng med endret organisering av jordbruksøkonomien gjennom utparsellering, men først og fremst ved at "intern" tvungen arbeidskraft i denne perioden ble tilgjengelig som et bedre alternativ for jordeierne gjennom deklasserte frie bønder. (Jfr. Finleys tredje negative forutsetning for et slavesamfunns fremvekst, nevnt ovenfor.)47

2.3.3 Middelalderens slaveri i Vest-Europa

Nyere forskning betoner sterkt at det var kontinuitet i slaveriet fra antikken over i middelalderen, i motsetning til eldre forskning, som antok overgang til andre former for avhengighet. Studiet av slaveriet i middelalderen er derfor et nytt forskningsområde. Middelalderens slaveri er blitt omtalt i nyere verk om økonomisk og sosial historie, men foreløpig foreligger det relativt få monografier om emnet. Selv om det har vist seg vanskelig å konkretisere utviklingen av institusjonen i Vesteuropa fram til karolingertiden, fastslår nyere historikere at stormenns stordrift med slaver fortsatte, og at vanlige bønder ofte eide slaver (Duby 1974).48

Slaveriet i germanske områder før folkevandringstiden er fremdeles svært lite kjent. Det har både vært hevdet at det ikke utgjorde noen vesentlig del av det sosiale system hos germanerne (E.Thompson 1957), og at det var en viktig del av samfunnet (H.Heinen 197247 Finley 1980, 132f.,141-9; Whittaker 1987 s.107-8,110. En lov fra 393 skiller coloni fra slaver på følgende "fiktive" måte: "Selv om de (coloni) kan sees som frie menn av status, er de likevel slaver av jorda de er født på." (Cod.J. XI.52.1) . 48 Duby 1974, s.31-3. Det eldre forskningssynet klargjøres av Max Weber i 1898 (jfr. Weber 1973, s.1-26). Det er for øvrig karakteristisk at eldre historikere ikke drev kildestudier i for­ bindelse med overgangsemnet. På den annen side var Pirenne o.a. lite opptatt av emnet. Marc Bloch, som er fornyeren når det gjel­ der studiet av overgangen fra slaver til "serf"-avhengighet, kon­ staterer at det var slaver overalt i tidlig middelalder (Bloch 1975, s .1) .

26

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

3).49 De germanske etterfølgerstatene endret ikke slaveriet vesentlig i sine områder (D.Rothenhofer 1967). Det har vært hevdet at det likevel foregikk en marginal eller langsom forbedring av deres status (W.Phillips 1985, Duby 1974). H.Nehlsen (1972, HRG) slår imidlertid fast at slavenes stilling i de germanske lovene (leges barbarorum) var dårligere sammenliknet med sen romerrett.50 Komparative studier av bestemmelser om slaver har for øvrig avdekket at germanerlovene skiller seg fra romerretten på følgende områder: Slaveri som straff er mer utbredt, likeså gjeldsslaveri og slavesalg ved fattigdom. Herrens ansvar for slaven går lenger. Og frigivningsprosessen fra slave til fullfri er rettslig mer komplisert og tar lengre tid (P.King 1972, Nehlsen 1972, Phillips 1985).51

2.3.4 Slaver i godssvstem: hovedgårder og avhengige bruk

Duby setter utviklingen av manor-systemet i sentrale deler av Vesteuropa fra ca.600 i sammenheng med et viktig grenseskjell i arbeidsorganisasjonen i jordbruket, fordi manor-

49 E.Thompson I960, s.203; Heinen 1972-73, VI s.340. Tacitus beskriver i 1.århundre e.kr. Germania som et lagdelt sam­ funn med slaver, frigitte, frie menn og aristokrater. Han biter seg naturlig nok merke i forskjeller mellom romernes og germaner­ nes slaveri. Germanernes slaver er jordbruks og fedriftsslaver, de er plassert i egne hytter og avleverer produkter til sin herre (Tacitus, Germ.xxiv.4,x x v .1-2)

Rothenhöfer 1967, s.126; 0 5 Phillips 1985, s.49; Duby 1974, s.32-3. Nehlsen (1972) sammenlikner romersk rett og østgotisk, vestgotisk, frankisk og longobardisk rett. Nehlsens kon­ klusjon (HRG II s.229) bygger imidlertid også på ennå ikke pub­ liserte undersøkelser av alemaner og bajuwarerlovene fra karolingisk tid. Slavenes relativt sett bedre stilling i romersk rett tilskrives en innflytelse fra humanitær filosofi og kristen lære som hverken de tidlige eller seinere barbarlover har resipert. 51 King 1972, s.90,161-2; Nehlsen 1972, s .150-2,247 -50, 352-7,414-16; Phillips 1985, s.46 Det må understrekes at ger­ manske lover ikke kan betraktes som en enhet. De har imidlertid det til felles at de alle har resipert romersk lov, om enn på forskjellig måte.

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

27

enheten bygger på en sammenkoplet hovedgårds- og leilendingsdrift, dette i en viss mot­ setning til det romerske villa-systemet. Arbeidskraften på hovedgården (domus/demense) denne ble drevet direkte av jordherren eller av hans gårdsbestyrer - besto av slavearbeid, av­ levert pliktarbeid fra jordherrens leilendinger og i tillegg betalt arbeid. Jordeiendommens leilendingsbruk (manses) ble drevet av frie og ufrie bønder som til å begynne med var statusmessig klart atskilt, dvs. slaver og frigitte som hadde fått utlevert bruk (servi casati), og frie bønder som sto i avhengighet til jordherren (coloni). Også småbøndene på leilendingsbrukene hadde ofte slaver i sine hushold. Det fant slik sted en utveksling mellom "indre” og "ytre" grupper i manor-enheten, som etter hvert førte til statussammenblanding av gruppene.

Duby har konstatert at slaveriet spilte en ledende rolle i dette systemet på 800-tallet, både i driften av store og små enheter. Eldre forskning var nokså vag når det gjaldt arbeidskraftens status i denne perioden, fordi en tenkte seg at slaveriet var avløst av en avhengighetsform hvor bønder riktignok kunne bli behandlet som eiendom, men som likevel ikke var lik det slaveri man tenkte seg hadde vært i antikken og i USA’s sørstater (R.Hoyt/S.Chodorow 1957/1976). Manor-systemet bredte seg utover fra de sentrale deler av kontinentet fra 800tallet. Duby påpeker at manorenhetene var variende i størrelse og struktur. Selv om vi vet svært lite om godsforholdene utenfor sentrale deler av Vesteuropa, ser det ut til at enhetene her var mindre og løsere organisert.52 C.Hammer (1983) har undersøkt manor-enheten Lauterbach i Bayern år 820. Hovedgårdens arbeidsstokk av slaver var 14 menn i gårdsarbeid og 24 kvinner i håndverksvirksomhet, trolig tekstilproduksjon. Eiendommen inneholdt også 11 gårdsbruk med til sammen 47 medlemmer av leilendingfamilier samt 10 slaver. Hammer har vist at det fant sted en viss utveksling av arbeidskraft mellom hovedgård og bruk.53

52

Duby 1974, s.83-97;

Hoyt/Chodorow 1976, s.259

Hammer 1987, s.217-249 3 5

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

28

2.3.5 Årsaker til slaveriets minkende betydning

Det er anerkjent at slaveriet i Vesteuropas sentrale deler fikk minkende betydning i jordbruket etter 800-tallet (Duby 1974, Phillips 1985, Bloch 1975, Dockes 1982). Årsaksforløpet har imidlertid ennå ikke vært systematisk undersøkt, trolig fordi endringer i slavebetegnelsenes betydning vanskelig har latt seg kartlegge. I det følgende skal jeg ta opp en del forklaringer som har vært fremsatt og drøftet:

Det mest omfattende økonomiske argument til forklaring av stordriftsslaveriets nedgang er at det manglet et markedsvstem som tillot omsetning av stordriftens produkter. Phillips (1985) mener at salg av stordriftens produkter til byer, slik det foregikk i antikken, var en betingelse for at jordbruksslaveri skulle kunne fungere skikkelig. I tidlig middelalder var imidlertid markedsøkonomien nesten fraværende.54 Mot dette har Dockes (1982) fremholdt at stordrift med slaver ikke er avhengig av en merkantil økonomi. Den vil også kunne fungere i en ikke-merkantil økonomi hvor herren og hans følge blir underholdt direkte og et eventuelt overskudd omsatt.55

En eldre oppfatning legger vekt på argumenter om manglende økonomiske betingelser koplet sammen med minkende ytre tilførsel etter karolingertiden (Bloch 1965,1975).56 C.Verlindens studier (1955-1977,1970,1979) har imidlertid entydig vist at det fantes en storhandel med slaver i Europa i tidlig middelalder. Verlinden mener at denne i visse områder hadde en demografisk betydning på linje med den seinere slavehandel til den nye verden. Storhandel

54 Phillips (1985) s.55. Phillips har her en karakteris­ tisk, men egentlig svært lite argumentativ måte å forklare av­ viklingen av det europeiske slaveriet på, ved å fremholde at den foregikk nærmest umerkelig sakte, utstrakt over svært lang tid, ja, opp til 600-700 år (!): det romerske jordbruksslaveriet var i nedgang fra 100 og 200-tallet e.kr (s.36), jordbruksslaveriet var utdøende på 600-tallet (s.51), og i karolingertiden var det en utvikling bort fra bruk av slavegjenger i jordbruket (s.53). 55

Dockes 1985, s.143-4

56 Bloch 1 9 6 5 , S . 2 6 0 ; 1 9 7 0 , s. 6 - 7 , 18. I tillegg Bloch vekt på den religiøse faktoren, jfr. 1.

legger

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

29

med slaviske krigsfanger over tysk område og vest- og sørover, helt til det muslimske Spania utviklet seg nettopp på 800-tallet. Til å begynne med kom slavene mest fra sørslavisk område, men på 900-tallet kom de fleste slaviske slavene til Elben. Også fra vest forgikk det en livlig slavehandel på 900- og spesielt 1000-tallet ved vikinger gjennom Dublin- og Bristolmarkedene (P.Holm 1989).57

På tross av rikelige tilførselsmuligheter ser det likevel ut til at slaveriet i sentrale deler av kontinentet var i nedgang etter karolingertiden. For en stor del gikk handelsrutene gjennom frankiske områder til Spania. Minkende ytre tilførsel kan altså ikke forklare nedgangen. Duby (1974) modifiserer forklaringen om manglende tilførsel ved å hevde at prisen på de tilbudte slavene var steget. Han mener at jordherrer derfor måtte ty til slaveavl og at dette igjen førte til utplassering og nedgang i slaveholdet. Dockes (1982) mener at Dubys forklaring er uholdbar. Så lenge store mengder slaver ble kjøpt lenger borte i islamske områder, må det ha eksistert et brukbart tilbud også lengre nord.58 Bonnassie (1991) fremholder at det dessuten fantes et "indre" rekrutteringstilbud til slaveriet: fattigdom, gjeld, salg av barn samt selvsalg.59

Dockes (1982) peker på en forklaring som vedrører slaveriets utgiftside, men som går ut over ren økonomisk kalkyle, nemlig slavenes motstand. Denne medførte oppsynsomkostninger som følge av flukt, voldsutøvelse etc. Dette er for øvrig i varierende grad belastninger for herrer i alt slaveri.60 Dockes fremholder som betingelse for å temme slavenes motstand at en 57

Verlinden 1970, s.36; 1979 passim;

Holm 1989, s.340-5

58 Duby 1974, 40; Dockes 1982, s.139-141. Dockes fremhol­ der dessuten at mauriske slaver begynte å strømme inn i det kris­ tne Spania fra slutten av av 1000-tallet uten at dette førte til revitalisering av slaveriet lengre nord. 59

Bonnassie 1991, s.43-5

60 Om frykt for slavenes motstand uttaler Finley (1973 s.84): "the literature of the Roman Empire is filled with doubts and qualms about slavery; fear of slaves, of being murdered by them, of possible revolts, is a recurrent (and old) theme. But this literature can be matched, passage by passage, from the American South, and in neither society was the practical con­ clusion drawn that slavery should be replaced by other forms of

30

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

pasifiserende statsmakt var til stede. På 800-tallet førte invasjoner, sosial uro og bortfall av den karolingske statsmakten til gjengslaveriets avvikling mot slutten av århundret. Problemet ved Dockes forklaring synes å være hvorfor nettopp 800-tallet hadde denne avgjørende effekt sammenholdt med alle tidligere perioder med invasjoner, uro og statsoppløsning, samt hvorfor slaveriet ikke gjenoppsto seinere med økende statsmakt.61

Duby ser sammenheng mellom demografisk ekspansjon og nedgang i slaveriet fra ca.900 ved at han understreker den store betydning nedgangen i slaveriet hadde for befolkningsveksten. Han fremholder at storhusholdets gjengslaver levde under ugunstige reproduksjonsforhold. Utplassering av slavepar på bruk kom til å øke reproduksjonsevne (og produktivitet) drastisk. Duby mener at frigivningsprosessen fra slaveriet er hovedkilden til den jevne befolknings­ veksten i Europa.62

Det kan være grunn til å stille spørsmålstegn ved Dubys oppfatning om avviklingen av slaveriet som viktigste faktor bak befolkningsøkningen på 900-tallet. Som nevnt har nyere slaveriforskning nettopp vist at stordrift med slaver ikke nødvendigvis medførte dårlige reproduksjonsforhold. Dessuten har vi konstatert at romerske slaveeiere oppmuntret slaver til å danne familieenheter p.g.a. slaveavlens store betydning for dem. Duby gjør ikke noe forsøk på, omvendt, å se avvikling av slaveriet som en funksjon av befolkningsøkning fra 900-tallet. "Åpen ressurs "-modellen (Nieboer 1911, Domar 1970), kan nemlig gi argument til et slikt resonnement. Ifølge denne modellen blir slaveri overflødig når tilgangen på arbeidskraft er stor i forhold til de jordressurser som er tilgjengelige. Modellen kan derfor

labour, should be abolished,

in short."

61 Dockes (1982) s .101f.,11-14,230-40. Shtaerman (1964, 1969) fremholder samme type "klassekamp"-faktor når det gjelder krisen og nedgangen i det romerske slaveriet. Statsmaktens betyd­ ning for eksistensen av slaveri er også fremhevet av Patterson (Comparing Slave Societies. An Approach to the comparative Study of premodern Slave Systems, upubl.) 62 Duby ser ut til å legge et "økonomistisk" syn til grunn for sin demografiske resonnement. Slavenes manglende reproduks­ jonsevne hadde bakgrunn i at de var "uten legal eiendom til ting, hjem eller selv ikke til egne kropper". Duby 1974, s .110-11,18384

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

31

ha forklaringskraft når det gjelder nedgangen i slaveriet i sentrale deler av kontinentet fra ca.900 (jfr. pkt.2.2, slutten). Bonnassies (1991) vektlegging av en kontinuerlig nvrvdningsprosess må nevnes i denne sammenheng. Han fremholder at en bosetningsekspansjon borte fra herregården vanskeliggjorde nitid kontroll og virket oppløsende på slavebåndene.63

2.3.6 Kristendom, kirke og slaveri

Forrige århundres forskning antok at det var en nærmest uforenlig motsetning mellom slaveri og det kristne budskap, og at det var en samvariasjon mellom institusjonalisering av kristendommen og avvikling av slaveriet, slik at slaveriet ble formildet og forsvant. Nyere forskning har nærmest enstemmig vendt seg mot dette synet. Kristendommen og kirkens innflytelse på slaveriet er imidlertid ikke viet noen stor plass i nyere forskning.

H.Gülzow (1967) finner at slavespørsmål bare i spesielle tilfelle opptok tidlige kristne, nemlig når det gjaldt utlevering av flyktede kristne slaver til hedenske herrer.64 Finley (1973) avviser kategorisk kristendommens innflytelse i retning av avvikling av slaveri i antikken. Kristen lære rådde herrene til å vise selvbeherskelse og moderasjon ovenfor slaver, slik den rådde slaver til å oppføre seg skikkelig. Innlemmelsen av kirken i statens maktapparat førte ikke til noen lovgivning med vilje til avskaffelse av slaveri, snarere tvert imot.65 Ste.Croix (1981) finner overhodet ingen kristne argumenter mot slaveri, bortsett fra det førkristne teoretiske standpunkt at slaveri står i motsetning til "ius naturale".66 Verlinden

63

Bonnassie 1991, s.41-6

64

Gü lzow 1969, s.174-5

65 Finley refererer her til den mest kristne keiser, Jus­ tinian, hvis kodifikasjon av romersk lov på 500-tallet ikke bare inneholdt den mest komplette samling av lover om slaveri som noengang er samlet, men også kom til å utstyre det kristne Europa med et ferdiglaget legalt fundament for det slaveriet som ble innført i Den nye verden tusen år seinere (1973, s.88-9) . 66 Ste.Croix (1981) s.423: "I dare say it is only my own ignorance, but I know of no general, outright condemnation of slavery, inspired by a Christian outlook, before the petition of

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

32

(1955-77) har fremholdt at kirkens oppfordring til slavefrigivning ikke må oppfattes som noe mer avgjørende enn dens appell til mennesker om å oppgi denne verdens goder. Kirken var imidlertid restriktiv når det gjaldt frigivning av egne slaver. Verlinden mener at kirken alltid støttet herreretten, bortsett fra de tilfelle der herren var hedning eller jøde. Han ser kirkebestemmelser mot slavehandel i middelalderen som forsøk på å fravriste jødiske handelsmenn deres monopol på slavehandelen.67

Bloch (1975) er derimot mindre kategorisk. Han bemerker at vi ikke må undervurdere betydningen av kristendommens lære om at alle mennesker er like for Gud. Kirken ble imidlertid selv en stor slaveeier og preget middelalderen med sitt syn på slaveri som en nødvendig straff for synden. Kirken overtok innstillingen til frigivning som en from handling og medvirket utvilsomt til at skikken med testamentarisk frigivning spredte seg.68 Nylig har H.Hoffmann (1986) gitt uttrykk for et annet syn enn det som har vært vanlig i nyere forskning når det gjelder kirkens innvirkning på slaveriet i middelalderen: Kirkebestem­ melser i tidlig middelalder viser at kirken forsøkte å mildne slavenes kår, f.eks. ved gå mot vilkårlig mishandling og forby salg av kristne slaver til utlandet. Nylig har Bonnassie (1991) pekt på sakramentenes betydning for menneskeliggjøring av slavene.69

Ett spørsmål er kirkens prinsipielle syn på slaveri - nyere forskning har entydig klargjort at kirken ikke tok avstand fra institusjonen. Et annet spørsmål er hvilken innvirkning på slaveri og annen ufrihet vi kan se som en funksjon av kirkens politikk på andre viktige områder i middelalderen. På tross av slaveri og annen ufrihets store betydning i europeisk middelalder, er kirkerettsbestemmelser vedrørende disse lave sjikt i middelaldersamfunnet lite undersøkt

the Mennonitess of Germantown in Pennsylvania in 1668." 67

Verlinden 1955-77, s .34f.,99,675f.,704

68

Bloch 1975, s.11-15

69

Hoffman 1986, s.24, passim;

Bonnassie 1991, s.32

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

33

(J.Gilchrist 1976).70 Det finnes imidlertid studier over sakramentlærens innvirkninger på bestemmelser over ufrie, spesielt når det gjelder ekteskap (Landau 1967, Gilchrist 1977).

2.3.7 Fra slaveri til høymiddelalderens modifiserte ufri status

En allmenn forklaring på slaveriets nedgang etter karolingertiden går ut på at annen avhengig arbeidskraft, indre rekruttert, etter hvert ble tilgjengelig som et bedre alternativ for jordeierne, nemlig deklasserte frie bønder (jfr. pkt.2.3.2 vedrørende Finleys tredje forut­ setning). Deklassering på den ene side, utplassering av slaver på rydningsbruk på den annen side, førte etter hvert til at det ble dannet en mer eller mindre uniform "halvfri fellesklasse" av avhengige bønder med blandet fri/ufri-rettsstatus som avløste "fullfri" og ren slave.71 En assimileringsprosess av denne type foregikk på ulik måte og utstrakt over forskjellige perioder i de ulike delene av Vesteuropa. Sammensmeltingen ble først fullført i franske områder.72 Deklasseringen av frie bønder har Bloch (1975) sett som en følge av konstant krigføring, oppløsning av slektskapsgrupper og svak offentlig makt. Duby (1974) har vektlagt økonomisk press på bøndene som følge av jordherrenes nye interesse for godsadministrasjon. Spesielt har han fremholdt jordherrenes overtakelse av offentlig mvndighetsutøvelse (seigneurie banale) som viktig for nivellering og utvisking av statusforskjell mellom fri og ufri. Resultatet av prosessen var, ifølge Bloch, at de personlige avhengighetsbåndene for frie bønder økte sterkt i tiden etter invasjonene i karol ingertiden.73

70 Gilchrist (1976, s.273) har annonsert et forskningspro­ sjekt vedrørende kanonistikk og ufrihet. Prosjektet er imidlertid ennå ikke kommet igang (personlig meddelelse fra Gilchrist). 71 Sekkebetegnelsen "halvfri" er et moderne konstrukt og inneholder bønder med blandede statuskomponenter. Selv om de samlet var karakterisert enten som frie eller ufrie, sto de likevel hverandre statusmessig nært. 72 Bloch 1965, 1985, s .57 73

255f;

Bloch 1975, s .2 0f .;

Dollinger 1982,

s.432-7;

Duby 1974, s.111,184

Phillips

34

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

Deklassering av de frie bøndene leder oss igjen til å spørre hvilken type frihet disse bøndene "opprinnelig" hadde, dvs. før deklasseringsprosessen tok til, så langt tilbake kildene kan gi opplysninger. Spørsmålet kan knyttes til diskusjonen om hvilken type bønder kategorien frie (liberi) i tidlige germanerlover og karolingiske kapitularer omfattet. Den "klassiske" gemeinfreie-doktrinen gikk ut på at de frie var mindre selveiende bønder som siden folkevandringstiden hadde utgjort "folket", dannet hæren og vært det statsbærende element i forbund med kongen. Siden karolingertiden hadde disse frie bøndene mer og mer mistet innflytelse til adelen, og alliansen med kongen ble avløst av en voksende kløft. Gemeinfreie-læren byg­ ger på det liberal-demokratiske frihetsbegrep, her tilbakeført til en "urgermansk" fortid.74

Schmitts undersøkelser (1977) fastslår imidlertid at "fri" i de nevnte kilder kan stå for et helt statusspektrum av menn, fra større jordherrer til selveiende bønder, men likevel er det to hovedtyper: leilendinger i leieforhold og leilendinger i mer omfattende avhengighet til jordherren. Til den siste gruppen frie hørte også frigitte.75 De "frie" var således ikke selvstendige selveiende bønder i gemeinfreielærens betydning. Det er derfor heller ingen grunn til å tro at høymiddelalderens deklasserte bønder hadde sin opprinnelse i "fullfrie" selveiende bønders tvungne eller frivillige underkastelse under jordherrer.

Samlet kan det det slik være grunnlag for å anta følgende om "opprinnelse" til høymiddelal­ derens halvfrie fellesklasse av bønder: Til dels hadde de utgangspunkt i forskjellige typer avhengighet, hvorav et gammelt patron-klientsystem er blitt fremholdt (Whittaker 1987, Kristensen 1988). Klassen kan også ha blitt supplert av selveiende bønder. Til dels har utgangspunktet for den halvfrie fellesklassen vært frigitte slaver. Spesielt har Dopsch (1968) sterkt fremholdt slavefrigivningen i denne sammenheng. Også Bloch (1965,1975) gjør dette for Frankrikes vedkommende. Men fordi det her var få slaver igjen alt før høymiddelalderen, hadde slaveriet betydning først og fremst ved at det tjente som prototyp ved utformingen av

74 For historiografisk oversikt over diskusjonen: Schmitt 1977, s-1-47; Kristensen 1988; Dilcher i HRG I s.1513-16. Se fn .14 75

Schmitt 1977, s .178 -9,245-247

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

35

den nye fellesklassen. Duby har inntatt en mellomstilling mellom Dopsch og Bloch i synet på slavefrigivningens betydning:

Han har hevdet at Frankrike ved år 1000 var et

slavesamfunn, og at det slik kom til å eksisterte en betydelig mengde frigitte i "felles­ klassen", men ved bruk av slaveriet som prototype ble samtidig frie bønder tvunget inn i "halvfri"-klassen gjennom herrenes overtakelse av offentlig myndighetsutøvelse (seigneurie banale).76

Det er en stor vanskelighet ved studiet av lavstatusgrupper i høymiddelalderens vesteuropeis­ ke bondesamfunn at gruppebetegnelsene ofte hadde flertydig innhold og at statushierarkiene ofte var tvetydige. Betydningsinnholdet av begrepet "frihet" var i ferd med endre seg, og dette antyder også at det fant sted en sosio-økonomisk endring. Språklig uttrykkes dette ved at betydningsinnholdet i det gamle latinske ordet for slave, servus. etter hvert endret seg så mye at det ikke lenger kunne brukes til å betegne slave. For egentlig slave kom den etniske betegnelsen "slave" i bruk (slave, esclave, schiavo, Skiave). Det latinske servus ble dessuten for en stor del avløst av en latinsk lokalspråklig avart: serf, servo o.l. Også et virvar av andre lokale betegnelser kom i bruk. I det kommende vil jeg bruke "serf", "ufri" eller "halvfri" som fellesbetegnelser på disse halvfrie statusgruppene.77 Den nye etniske slavebetegnelsen: sclayus, Sklave. esclave viser at slavehandel og rent slaveri ennå eksisterte i sentrale områder av kontinentet på 1100-tallet.

76 Dopsch 1968, s.93-101; Bloch 1965, s.260-1; 1975, s.21,140-9; Duby 1958, s.15; 1974, s.11,184. I motsetning til de forskjellige valørene av sammensmeltingsteorien, har Pierre Bonnassie nylig hevdet et annet synspunkt: Slaveriet døde ut i viktige områder i Sør-Europa før 1000. Den nye ufriheten gjennom seigneurie banale ble så tvunget gjennom etter en kortere "fullfri" mellomperiode (Bonnassie 1991, s .56-9,288-313) . Synspunktet er kritisert av Jordan (1992, s.97-102), jfr. Verhulst (1991, s .195-203) 77 Bloch påpeker at juridiske termer varierer svært i b e ­ tydningsinnhold fra region til region (Bloch 1975, s.19). Fra fransk område forsvinner den latinske servus-betegnelsen på 1100tallet (Duby 1974, s.168). De tyske betegnelsene kommer derimot først i kildene på 1200-tallet (Dollinger 1982, s.199) . Jfr. Landau 1967, s.517; Gilchrist 1976, s.278-83

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

36

Hvordan "serfs" skal karakteriseres statusmessig i forhold til rene slaver, har vært et diskusjonstema. For det første ble serf, servo m.v. fortsatt satt i motsetning til fri status. Dette viser ihvertfall at slave-fri-forholdet var tenkt som en prototyp for serf-avhengigheten, slik Bloch har hevdet, men kontrasteringen til fri status var mye mindre skarp og tildels ambivalent (Dollinger 1982).78 Bloch fremholder følgende kriterier for en serfs ufrihet: Han var underlagt herrens jurisdiksjon også i saker som gjaldt "liv og lemmer". Han betalte en årlig koppskatt (chevage). Han hadde forbud mot å gifte seg utenfor gruppen av herrens ufrie uten hans tillatelse, og i visse områder kunne også en herre i begrenset utstrekning arve en ufri (mainmorte).79

Dollinger har fastslått at Blochs kriterier ikke er helt typiske for tysk område. I den sørøstlige del av Tyskland ble f.eks. jordherrens begrensede arverett (Heimfallsrecht) først innført på 1200-tallet både for opprinnelig frie og ufrie underordnede. Ufrihet var ikke lenger et fast juridisk begrep, men varierte over tid og fra område til område. For Tysklands vedkom­ mende finner Dollinger en allmenn tendens til å oppfatte arbeidsplikt (opus servile) som kjen­ netegn på ufrihet, men understreker at heller ikke dette er et nødvendig kriterium. Et annet ufrihetskriterium kunne være at eiendomsretten til en viss grad kom under herrens kontroll, selv om den ufrie kunne leie jord og erverve jordeiendom. Koppskatt, forbudet mot ekteskap utenfor herrens hushold og herrens begrensede arverett hadde også varierende betydning som kriterier på ufrihet i det tyske området.80

Et viktig holdepunkt i statusbestemmelse av "serfs" i forhold til rene slaver kan vi få ved å

78

Bloch 1975, s .21;

79 Bloch 1965, s .203-6,232-5

Dollinger 1982, s.195,349

I s.260-3,

II s.341,448;

Dollinger 1982,

80 Dollinger 1982, s .196-208,232-5. Dollinger nevner forbud mot ufries ordinasjon som et rigorøst gjennomført kriterium på ufrihet fra 1100-tallet av (s.206) . Forbudet mot ekteskap utenfor herrens familia ble lempet etter at pave Hadrian IV (1154-59) er­ klærte at selv ufries ekteskap uten herrens tillatelse var gyl­ dige (s.236).

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

37

sammenholde deres rettskapasitet. R.Mazo Karras (1988) hevder at serfs’ juridiske status egentlig var den samme som rene slavers, fordi en "serf" på tross av sedvanerett likevel var bundet til herrens domstol og derfor i siste instans i herrens makt. Betegnelser som "hommes de corps" o.l. impliserer dessuten at personen var herrens eiendom. Mazo Karras konkluderer derfor med at serfs som slaver var juridisk ufrie, men ikke som slaver økonomisk ufrie.81 Dollinger har imidlertid undersøkt hvordan enkelte aspekter av ufries rettkapasitet utviklet seg fra karolingertiden. En karolingisk slave var egentlig uten retts­ kapasitet og kunne bare vitne i tvilstilfelle, mens "bønder og menn av ufri stand" på begynnelsen av 1200-tallet hadde allmenn vitnerett for personer av egen stand. Når det gjelder straff, foregikk det en utvikling bort fra karolingertidens skarpe skille mellom kor­ porlig avstraffelse for slaver og bøter for frie til en blanding av de to former mer uavhengig av fri/ufri-status.

Hvordan kunne ufrie ha stigende rettskapasitet når det samtidig kan fastslås at de på 1200tallet fortsatt ble betraktet som herrens eiendom? En forklaring kan ifølge Dollinger være at det eksisterte konkurranse mellom forskjellige rettsinstanser og dessuten en tendens i høgmiddelalderen til at lavere domsinstanser (godsdomstoler etc.) etterliknet offentlig retts­ praksis hvor frie og ufrie ble behandlet mer likt. Det kan fastslås at det var offentlige domstoler som dømte både frie og ufrie etter høymiddelalderens fredslovgivning i det tyske riket. Dollinger konkluderer med at forbedringer i de ufries rettsstatus var et vesentlig aspekt av deres sosiale oppgang i høgmiddelalderen.82

Forskjellen mellom fri og ufri status var altså lite skarp i høymiddelalderen, dessuten var grenseskillet også flytende. Kategorier av bønder kunne således gå fra ufri til fri, fra fri til ufri status og til og med fram og tilbake fra periode til periode. Det ser likevel ut til at ufri status forsvant fra deler av Frankrike på 1200-tallet. At det for tyske områders vedkommende har vært diskutert hvorvidt ufriheten forsvant i løpet av 1200-tallet eller om antallet ufrie

81

R.Mazo Karras

(1988) s.24-25

82

Dollinger 1982, s.208-215

38

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

fortsatt var høyt, kan illustrere det vage og flytende forholdet mellom fri og ufri status.83 Selv om skillet var vagt og flytende, var det likevel ikke uten betydning. Bloch, som har ment at serf-avhengigheten var formet med slaveforholdet som prototyp, fremholder at serfavhengigheten slik overtok et mindreverdighetsstempel fra slaveriet. I kirkelig sammeheng kommer dette til uttrykk i forbudet mot ordinasjon av ufrie, i hverdagsspråket ved betegnelser som "homme de corps", "Leibeigen" osv.84 Også økonomisk hadde ufri status sin betydning i høymiddelalderen. Duby (1974) har fremholdt at det var gjennom domsmakt og annen opprinnelig offentlig makt (seigneurie banale) at herrene tok en vesentlig del av sin profitt i høymiddelalderen. En del inntekter kom også fra koppskatt (chervage), hjemfallsrett (mainmorte) o.l.85

2.3.8 Avviklingen

av

slaveri

utenfor

Vest-Europas

sentrale

om råder

Hittil har vi tatt for oss forskeres syn på utviklingen i sentrale områder i Vesteuropa - grovt regnet området mellom Loire og Rhinen - og konstatert at det etter karolingertiden foregikk en oppstykking av stordriftsenheter i jordbruket og en utplassering av slaver, samt en utvikling fra slaveri til en vagere ufri status med mindre skarp kontrastering til fri status. Hvordan har utviklingen vært utenfor dette kjerneområdet? Her kan vi peke på Bayern i øst og spesielt England i vest.

Dollinger (1982) har karakterisert utviklingen i Bayern som "forsinket" i forhold til kjerneområdet når det gjelder viktige samfunnsinstitusjoner. I siste halvdel av 1000-tallet var fremdeles stordriftsenhetene intakte og et slaveri med skarp kontrast til fri status tallmessig svært vesentlig, men med avtakende betydning. I løpet av 1100-tallet foregikk det imidlertid en "revolusjon" i jordbruksstrukturen. Stordriftsenhetene ble oppløst, delene ble forpaktet

83

Dollinger 1982, s.215-9

84

Bloch 1975, s .22 Duby 1974, s .176 -77,227 -232 ; Dollinger 1982, s.208,214-5 5 8 1 2

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

39

bort, og det ble utviklet et strøgodssystem. Slaveriet ble avløst av en ufri status nær fri status hvor ufrikriteriene var arbeidstjeneste, sekundær arverett for herren, forbud mot utoverekteskap uten herrens samtykke, samt visse begrensninger i forføyning over leid jord. På 1100tallet begynte oppbygningen av offentlig makt over bøndene (F.Prinz 1975).86

Utviklingen i England skiller seg ut fra kjerneområdet, til dels kan den sies å være "forsinket" (Bloch 1975).87 Domesday Book viser angivelig at slavene utgjorde 9% av den samlede befolkningen, men i enkelte distrikter opp til 24,5%. Sammenlikning mellom lister fra 1066 og 1086 viser at slaveantallet var i klar nedgang (D.Pelteret 1976).88 Ifølge Pelteret (1985) var slaveriet allerede i nedgang før 1066 gjennom frigivning og utplassering på egne bruk, og en ny serf-klasse var under utforming. Han avviser kirkens motstand mot slaveri under normannerne som forklaring på avvikling av slaveriet, men legger en viss vekt på en engelsk kirkebestemmelse i 1102 mot handel med slaver. Pelteret (1981) fremholder at normannernes etablering av overherredømme rundt Irskesjøen i siste del av 1100-tallet gjorde slutt på den store slavehandelen fra dette området.89 I jordbruket har Postan (1956) beskrevet hvordan slavene forsvant fra manor-systemet på 1100-tallet og i kildene blir avløst

86 Dollinger 1 9 8 2 , s . 9 4 - 9 6 , 1 2 1 - 2 3 , 2 1 7 , 4 3 1 - 3 3 ; Prinz ( 1 9 7 5 s . 5 1 1 ) demper ned "revolusjonen", idet han mener at det ikke var noen fullstendig oppdelingen av storenhetene. Godsforvarterens (Meier, villicus) rolle ble imidlertid overtatt av amtmenn (prepositi) etter geografisk inndeling. Hertugen bygget ut sin makt over bøndene gjennom disse. 87 Bloch hevder (1975, s.25) at England var det landet Vesteuropa hvor det rene slaveriet lengst beholdt en viktig plass i det økonomiske liv. På tross av det høye slaveantallet i Domes­ day Book og slaveriets lange kjente historie i England, har in­ stitusjonen vært forbausende lite studert av britiske histori­ kere. Karakteristisk nok var slaveriet nesten ikke engang nevnt i oversiktsverk i perioden fra århundreskiftet til ut i 1950årene (Peleteret 1981, s.99). Det kunne være nærliggende å tro at det lange fraværet av emnet fra engelsk historieforskning har sammenheng med historikernes før-forståelse av engelsk samfunn og samfunnsutvikling (personlig komm. med Orlando Patterson)

88 Pelteret 1976, s .301,327-57. Det har vært stilt spørsmå ved beregningsgrunnlaget for slaveantallet i Domesday Book, jfr. H.Clarke (1973, s.37-46) 89

Pelteret 1985, s.128-133 ;

1981, s.111-114

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

40

av frie "bovarii" (plogmenn), ofte kalt "cottars” (kotkarer,husmenn). Disse var bosatt på så­ kalt "slaveland", jordstykker utstykket av domenet i nærheten av herrens gård.90

Det har vært hevdet at normannerne i begynnelsen satset på domenedrift, men at utviklingen på 1100-tallet entydig gikk i retning av oppstykking av stordriften (E.Miller 1971, S.Feneoaltea 1975). Denne utviklingen er sett i lys av politisk uro på 1100-tallet (Miller 1971), befolkningsøkning og nyrydning (Postan 1973). På 1200-tallet skjedde det imidlertid en ny konsentrasjon om domenedrift, en "manorial reaction", som er spesiell i vesteuropeisk sammenheng (Postan 1973, Miller 1971).9091 Det har vært hevdet at all ufrihet i England før slutten av 1100-tallet refererer seg til slaver og deres etterkommere (R.Hilton 1965). På begynnelsen av 1200-tallet er det ihvertfall klart at avhengige bønder kalt villeins hadde fått ufri status. P.Hyams (1980) har sett dette i sammenheng med utviklingen av offentlig lov i perioden 1175-1225, hvor det ble satt en grense mellom bønder som hadde adgang til kongens domstoler (serfs) og dem som ikke hadde slik adgang (villeins). De siste blir i loven definert som ufrie.92 I denne sammenheng er det hevdet at forskjell mellom ufri og fri status ikke hadde betydning for økonomisk og sosial status for bøndene (Mazo Karras 1988) og at innføring av ufri status må ses som utslag av jordeierenes ønske om å sikre kontroll over sine leilendinger (Hilton 1973). Trolig er det grunn til å se den nye ufriheten i det siste perspektivet (jfr. Dubys oppfatning pkt.2.3.7).93

2.3.9 Eliteslaver/ ufrie i høyere tjeneste

Den historiografiske gjennomgangen har hittil dreid seg om synet på den største og viktigste kategorien slaver, slavene i produktivt jordbruksarbeid. Stort sett har disse utført tyngre og

90 1973,

Postan 1956, s.1-14

91 Miller 1971, s.10,12; S . 285-9

Feneoaltea 1975, s.707-8;

92

Hyams 198 0, s.24 0

93

Mazo Karras 1988, s.33-34;

Hilton 1973, s.48

Postan

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

41

dårlig ansett arbeid og har utgjort det nederste sosio-økonomiske sjikt i sine samfunn. Som vi berørte i pkt.2.3.2, kan vi likevel ikke forstå slavestanden som en menneskegruppe definert utfra en bestemt fellesplassering i en produksjonsprosess. Defmitorisk er den enkelte slave derimot bestemt av sin herres tvangsmessige dominans over ham og sin "outsider"status i forhold til slekt og samfunn (se definisjonsdiskusjon pkt.2.5). Selv om de fleste slaver ble utnyttet i tyngre jordbruksarbeid, kunne herrens dominans og slavens marginaliserte sosiale status også gjøre slaver til velegnede redskap for herren i virksomheter på høyere nivå i samfunnet. Til betrodde tjenere i herrens tjeneste var ofte eliteslaver benyttet i premoderne samfunn. Globalt har slaver og frigitte av denne kategorien utøvd viktige militære, administrative og andre maktutøvende virksomheter i sine samfunn (Patterson 1982).94 Vi skal her berøre enkelte tema som nyere forskning har tatt opp i forbindelse med eliteslaver og ufrie i høyere tjeneste i Europa.

Forklaringer på den viktige rolle keiserhusholdets eliteslaver hadde i maktstrukturen i det romerske riket, har Patterson (1982) sammenfattet slik

Ved de store erobringene og

etableringen av prinsipatets eneherredømme ble det skapt et stort og akutt behov for tjenestepersonale. Slaver og frigitte var ideelt egnet som utøvende redskaper under store omformingsprosesser av den type det romerske samfunn gjennomgikk, fordi slaver, i motsetning til etablert aristokrati med konservative verdimønstre, kunne brukes fleksibelt, f.eks. til nye typer oppgaver. Keiseren brukte også sine slaver og frigitte i høyere administ­ rative stillinger som "departementbestyrere" o.l., idet overklassen betraktet tjeneste for andre, til å begynne med også inkludert keiseren, som vanærende. Gjennom sine slaver og frigitte oppnådde keiseren å kunne utøve full makt og total kontroll over viktige virksomheter.95

Både verdslige og geistlige stormenn fortsatte å bruke husholdslaver til administrative og militære oppgaver i tidlig middelalder. I merovingertidens kongehushold ble pueri regis og

94 Patterson 1982, s.299-333. Eliteslaver spilte en viktig rolle i en rekke samfunn: Det persiske rike, Korea, det tidlige Russland, principatets Roma, i en rekke islamske riker, i Byzans og China. (Her var eliteslavene eunukker.) 95 Patterson 1982, s.300-308. Patterson bygger her først og fremst på P.Weaver (1972) og G.Boulvert (1974)

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

42

ministeriales regis gjeme heller brukt til slike oppgaver enn aristokrater som ikke var vant til å adlyde. K.Bosl (1964) har fremholdt at oppstigningen til dette sjiktet av tjenestemenn, spesielt innenfor kongstjenesten, har vært et undervurdert ledd i europeisk samfunnsutvikling i tidlig middelalder.96

De forskjellige retningene i utviklingen av slik tjeneste i den vestlige og østlige delen av det tidligere karolingerriket på 900-tallet har vært gjenstand for diskusjon (Bloch 1928, Bosl 1964, J.Freed 1976, Dollinger 1982).97

I Frankrike fortsatte ufrie med betegnelsen

ministeriales å fungere i lavere administrative funksjoner. I høyere funksjoner ble imidlertid ufri tjeneste avløst av frie vasallforhold, slik at det ikke oppsto noen ufri tjenestemansstand i Frankrike. I Det tyske rike ble derimot ufri tjeneste bygd videre ut. Da kirken på 900-tallet utviklet nye administrasjonsmetoder for sine store nyervervede jordeiendommer, tok den i bruk ufrie forvaltere. Fra første halvdel av 1000-tallet tok også kongen og andre fyrster i bruk ufrie i administrativ og militær tjeneste i stor målestokk. Fra tidlig 1100-tall var dette ufrie tjenersjiktet blitt etablert som egen rettsstand, ministeriales. i Det tyske riket.

På 1200-tallet ble det øverste sjiktet av ministeriales anerkjent som frie og smeltet sammen med det gamle aristokratiet. På grunn av sin betydning for formingen av tysk adel og statsutvikling overhodet er det blitt satt spørsmålstegn ved ministeriales lave opprinnelse (Freed 1976). Bosl (1964) har imidlertid vist at opprinnelsen i hovedsak må søkes i sjikt av den ufrie befolkning som sto rene slaver nært (servi proprii). Oppstigningen av deler av mini­ steriales fra "serfs” av laveste kategori til aristokrati er slik et eksempel på vidtgående kvali­ tativ sosial mobilitet i middelalderen.98

96

Bosl 1964, s .228-232,238-250

97 Bloch 1928, s.46-91; Bosl 1964, s.180-204; s.211-241; Dollinger 1982, s.264-5

Freed 1976,

98 Bosl 1964, s.156-204; Dollinger 1982, s.259-268. På 1800-tallet ble ministeriales servile opprinnelse tatt som faktum av tyske historikere. Men av nasjonalistiske årsaker søkte en rekke tyske historikere i dette århundre å bortforklare at deler av tysk adel skulle ha hatt en slik bakgrunn (Freed 1976, s.21522

) .

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

43

Hva er årsaken til at ufri tjeneste fikk så stor betydning i den tyske statsutviklingen i middelalderen og relativt liten betydning i Frankrike? H.Pirenne (1911) og F.Ganshof (1927) fremholdt at den raske samfunnsutviklingen i Frankrike hindret utvikling av en ufri tjenestestand. Bloch (1928) avviste imidlertid denne forklaringen fordi etablering av adelen foregikk parallelt i begge områder. Han gir imidlertid selv ingen annen forklaring enn "forskjellig mentalitet".99 Bosl (1964) mener at vasallforholdet hadde et utgangspunkt i en "proto-ministerialitet", dvs. et ufritt forhold. I Frankrike ble imidlertid dette omdannet ved hjelp av kirkelig troskaps- og tjenesteideologi, og ble til et aktet fritt forhold. De tyske stormenn var derimot mer preget av en germansk tradisjon, som anså vasallforholdet uforenlig med fri manns status. Tyske fyrster kunne derfor ikke stole på vasallojalitet og kom derfor også i etterkarolingisk periode til å gjøre bruk av ufri tjeneste.100 Freed (1976) har satt fram en politisk forklaring på forskjellen i bruk av tjeneste i Frankrike og Det tyske rike. De kaotiske samfunnsforholdene i Frankrike på 800- og 900-tallet førte til at makt ble delegert til den som kunne yte militær innsats uansett fri/ufri status. En ensartet tjenestestand ble derfor utviklet. I Det tyske rike var derimot samfunnsforholdene stabile, slik at ministeriales kunne holdes nede i ufri status. Fra investiturstriden, da alliansen med kirken gikk i oppløsning, tok konge og fyrster systematisk ufri tjeneste i bruk, og oppgangen for ministeriales skjøt fart.101

99 Pirenne (1911) (1928) s .46-91,spes.89

s. 171-172; Ganshof

(1927)

s.69;

Bloch

100 Bosl 1964, s .156-204,228-277. Bosl bygger på H .Kuhn og F.Graus forskning. Kuhn (1956, s.1-83) har fremholdt at det ger­ manske comitatus-følget (Gefolgschaft), et hærfølge av frie menn under en høvdings ledelse, ikke har vært en allmenn institusjon hos germanske folk. Ifølge Kuhn dukker slike hærfølger av frie menn bare opp under folkevandringene og i vikinghærtogene. Det var ingen "urgermansk" sans for troskap mellom frie menn som bandt disse flokkene sammen, men utsikter til bytte og gaver. Høvdingene foretrakk i alminnelighet å omgi seg med ufrie per­ soner. Det middelalderlige vasallforholdet har derfor ikke ut­ gangspunkt i en germansk comitatus, men et "proto-ministerialt" forhold rundt høvdinger. F.Graus' (1959, s.71-121) undersøkelser fikk likeledes til resultat at det antatte spesielle germanske "troskapsforhold" mellom frie menn er en romantisk forestilling fra forrige århundre. Troskapsideologien i forbindelse med konge­ dømmet var kirkelig lære med bakgrunn i Bibelen. 101

0 4 2 . s ) 6 7 9 1 ( d e r F

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

44

Sammenfattende kan vi konkludere denne diskusjonen med å peke på den vekt forskere har lagt på betydningen av servile tjenesteforhold på høyt nivå i middelalderens samfunnsut­ vikling, samt at det er fremholdt at ufri og fri, dvs. føydal, underordning kan være komplementære grunnlag for troskaps- og tjenesteforhold på høyt nivå i middelaldersamfunnet.

2.4

Oppsummering: Nyere slaveriforsknings resultater

Vi kan sammenfatte viktige punkter som følger:

For det første har vi påvist den eldre

slaveriforskningens sterkt samtidsideologiske karakter. Forskning på nordisk og norsk slaveri skilte seg ikke ut i denne forbindelse. Siden 1960-tallet har internasjonal forskning så å si på alle områder forkastet eller revidert de eldre oppfatningene og dessuten sterkt utvidet undersøkelsesperspektivet. I den historiografiske fremstillingen tok jeg først opp enkelte banebrytende forskningsresultater vedrørende slaveriet i USA’s sørstater som kullkaster den eldre oppfatningen om at slaveri i seg selv var mindre lønnsomt enn fritt arbeid, og at slavene nødvendigvis hadde negativ biologisk reproduksjon. Disse oppfatningene hadde sitt utgangspunkt i dette nyere slaveriet, men ble etter hvert aksiomatisk gjort gjeldende for alt slaveri.

Nyere studier av antikkens slaveri har i vår sammenheng først og fremst interesse ved sin fokusering på forståelseskategorier som berører slaveri allment. Det er klargjort at både marxistiske og klassisk økonomiske begreper er utilstrekkelige som analytiske redskaper til å forstå slaveri. Finley har i stedet fremsatt en definisjon som legger vekt på tre kriterier: slaven som eiendom, herrens totale makt over ham og slavens "outsider"-status (jfr. det følgende pkt.2.5). Fordi troen på at slaveri har inngått i et fast evolusionstrinn er forlatt, har det vært viktig å avklare betingelser for institusjonens oppkomst, opprettholdelse og av­ vikling. Finley har fremholdt at krig og erobring ikke er nødvendige forutsetninger for at et slaveri skal kunne utvikle seg. Men det trenges et "reservoar" av potensielle slaver utenfor samfunnet og strukturelle betingelser innad i samfunnet. Et endogent reservoar er også blitt fremhevet. Det er blitt fremholdt at det hele tiden eksisterte tre komplementære kilder til

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

45

opprettholdelse av slaveriet: krigsfangenskap, handel, og slaveavl, hvorav den siste var den mest stabile, sikret gjennom slavenes parforbindelser. En relativ nedgang i slaveriet fant sted i senantikken ved at slaver delvis ble avløst av annen tvungen arbeidskraft.

Når det gjelder slaveriet i tidlig europeisk middelalder har nyere forskning sterkt fremhevet kontinuiteten fra antikken, i motsetning til eldre forskning, som antok at det var en overgang til en annen og mildere avhengighet brakt til veie av kristendom og kirke. Det er konstatert et blomstrende slaveri i de germanske etterfølgerrikene. Slaveriet spilte også en ledende rolle i manor-systemet som utviklet seg fra 600-tallet (Duby).

Etter ca.900 fikk imidlertid institusjonen minkende betydning i de sentrale områder i Vesteuropa. Verlindens undersøkelser viser at nedgangen ikke skyldtes mangel på tilførsel av slaver til salg. Dockes har sett invasjoner, sosial uro og oppløsning av statsmakten som forklaring. Blochs synspunkt er at en deklassering av frie bønder og en forbedring av slavenes status gjennom plassering på rydningsbruk etter hvert førte til dannelsen av en "fel­ lesklasse" av avhengige bønder med blandet fri/ufri-status i høymiddelalderen. Undersøkelser av kategorien "frie" i karolingiske kilder har imidlertid vist at disse ikke opprinnelig var "fullfrie" selveiende småbønder, men bønder som allerede sto i forskjellige typer avhengig­ het.

Selv om skillet fri/ufri var vagt for høymiddelalderens avhengige bønder, var ufrihet ennå formet med slaveri som prototyp og derfor mindreverdig (Bloch). Ufrihet var heller ikke uten økonomisk betydning, idet den blant annet kunne være et middel for herrene til å sikre seg domsinntekter (Duby). Offentlig lovgivning tenderte i høymiddelalderen til å nivellere skillet fri/ufri (Dollinger).

Utenfor sentrale områder i Vest-Europa, i øst og vest, kan avviklingen av slaveriet og overgang til en vagere ufri status sies å være "forsinket". England beholdt et relativt stort slaveri til begynnelsen av 1100-tallet. Ved slutten av 1100-tallet ble det dannet en ny ufri klasse som sto utenfor offentlig domsmakt (Hyams).

46

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

Eliteslaver og andre ufrie har spilt en stor rolle i utøvende funksjoner på høyere nivå, fordi de i motsetning til aristokrater var sosialt nøytrale tjenesteytere. Spesielt har de vært viktige under større endringsprosesser i samfunnet, i middelalderen ved oppbygging av kirke og kongedømme. Ufri og føydal underordning kan ha vært komplementære grunnlag for tjensteforhold i middelaldersamfunnet.

Ennå må vi regne studiet av slaveri for å være en jomfruelig del av europeisk middelalderforskningen med relativt få utkomne monografier. Det er ingen dristig spådom at dette felt av middelalderstudier vil vokse i de nærmeste årene, og da som et komparativt forskningsfeltet inkludert studier av overgang til forskjellige typer av "serfdom"/ fullfrihet og føydal/ ikke-føydal samfunnsorden i forskjellige deler av Europa.

2.5

Hva er en slave? Definisjonsspørsmålet i nyere internasjonal forskning

Med bakgrunn i oversikten over nyere internasjonal slaveriforsknings empiriske resultater, skal vi som eget avsluttende punkt gå inn på en sentral diskusjon blant forskere i nyere tid: spørsmålet om hvilke felles kjennetegn det finnes ved slaver og slaveri i tid- og romperspektiv. Definisjonsspørsmålet har vært berørt i det foregående, men vi skal her systematisere de viktige punktene. Selv om det finnes unntak, antar nemlig de fleste forskere at en grunnleggende definisjon er mulig.102 Dette rimer godt med at det ikke er tvil om at slaveri er blitt diskutert og komparert tverrkulturelt på fruktbar måte.103

Eiendomskriteriet har tradisjonelt vært det mest vektlagte i alt studium av slaveri. Tuden/ Plotnicov (1970) uttrykker dette slik: "We propose defining slavery as the legal institutiona-

102 Meillassoux ( 1 9 7 5 , s.20) og Miers/ Kopytoff ( 1 9 7 7 , s.llkonkluderer med oppgi forsøk på fellesdefinisjon. Finley ( 1 9 7 6 , S . 8 1 9 ) mener dette er et feilaktig standpunkt.

3)

103 Dette er påpekt av bl.a. Finley (1976, s.819), Watson (1980, s.3), Grey (1980, s.775), Mørner (1983, s.7). Mørner har ellers et restriktivt syn på historiske komparasjoner (1981, s.233-4)

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

47

lization of persons as property."104 Slaven som ensidig blir oppfattet som eiendom, er roten til det som er kalt "slaveriets iboende dilemma", en liberal-humanistisk debatt om en angivelig uløselig motsetning mellom slaven som "ting" og "person" på samme tid.105 Motsetningen har vært grunnlag for fordømming av slaveri som moralsk forkastelig fordi det er "mot menneskenaturen", slik forrige århundre så det. I praksis er det likevel klan at slaven alltid har vært sett på som en person, som f.eks kunne begå kriminelle handlinger. Finley (1976) uttrykker det fiktive i "dilemmaet" slik: "my slave is a thing while he is filling my purse with the profits from his labour, a person when he steals my purse. "106

Det kan også påpekes at eiendomsbegrepet i definisjon av slaven oftest fremtrer i "absolutt" forstand (jfr- Tuden/Plotnicov). I denne sammenheng har spesielt antropologer fremholdt at "eiendom" varierer etter sosio-økonomisk kontekst. I afrikansk slaveri må "eiendom" oppfattes som en samling rettigheter over en person: rett til å drepe, selge, ta innkomster av osv.107 Finley (1981) har foreslått en lignende analyse.108 Om eiendombegrepet skal bli empirisk relevant, bør det altså løses opp i sosio-økonomiske bestanddeler. Konkret historisk vil derfor "eiendom over en slave" være uttrykk for slavens forskjellige typer og grader av maktesløshet.109

Med bakgrunn i foregående kritikk har nyere slaveriforskning satt opp herrens tvangsmessige dominans over slaven som definitorisk kjennetegn.110 Kriteriet uttrykker den ekstreme

104

Tuden/ Plotnicov 1970, s.11-2

105 Brion Davis 1966 passim; 1975, s.39; Hindess/ Hirst 1975, s.114f. Jfr. Finley 1967, s.7-10; Patterson 1982, s.21-7 106

Finley 1976, s.821

107

Miers/ Kopytoff 1977, s.llf.;

108

Finley 1981, s.148-9

Kopytoff 1982, s.219-21

109 Det latiske "dominium", eiendom, har samme etymologi som "dominus", herre, og kan således gi en konkret illustrasjon av dette (jfr. Patterson 1982, s.29-32) 34;

110 Finley 1976, s.819; Dockés 1982, s.4

1980, s.77;

Patterson 1982, s.l-

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

48

ubalansen i herre-slave forholdet. Finley (1976) fremholder at det som merker slaveri ut fra andre former for tvangsarbeid, er det totale ved varigheten - ikke bare for livet, men også for etterkommernes liv - samt det totale ved underkastelsen, som omfatter hele personlig­ heten.111

Bakgrunn for det ekstreme ved maktutfoldelse/maktesløshet er at slaveri

arketypisk er "substitutt for død". At slaven er en "levende død", men spart av herren, kan avgrense slaveri i forhold til andre avhengige som er dominert "på liv og død”, f.eks. barn i forhold til pater familias (Patterson 1979).112 I eksistensielle termer kan dette uttrykkes slik: Slavens vedvarende nære kontakt med døden gjennom sin herre bevirker at frykten helt gjennomtrenger hans person, men gjør ham samtidig bevisst sin slavetilstand. Dette er utgangspunktet for hans strev etter frigjøring.113

Frykt-tilstanden er bakgrunn for

voldsanvendelsen, som er karakteristisk for alle slaverier, men også for flukt bort fra slaveriet. Oppsyn med slaven er derfor en nødvendighet.

Herrens maktutøvelse inneholder i alle slaverier også mer subtile former for tvang. Belønningsmekanismer som inneholdt momenter av frivillighet, var trolig viktigere for å fremme slavens yteevne enn fysisk avstraffelse: goder som fritid, familie og eiendom, men viktigst var løftet om frihet. Belønningene kunne imidlertid trekkes tilbake.114 Nyere forskning har påpekt slavepsykologien med den underdanige, infantiliserte "sambo"-

111

Finley 1976, s.819

112 Patterson 1979, s.33. Det latinske "servus", slave, har betydningssammenheng med "spart ved nåde", "servatus", jfr. Dockés 1982, s.4f. 113 Dette er også den dialektiske kjerne i Hegels berømte herre-knekt analyse: Slavens underkastelse, hans død i herren, betyr i samme stund herrens avhengighet av noe som bare er en utstrekning av ham selv. For slaven, derimot, blir hans degrade­ ring og tingliggjorte tilstand utgangspunktet for en bevisstgjø­ ring av liv og frihet. Herrens avhengighet og slavens frigjøring skjer, ifølge Hegel, gjennom herrens bruk av slavens arbeidspro­ dukter (Hegel 1952, s.141-50). Flere nyere slaveriforskere har satt denne analysen høyt (Genovese 1967, s.38; Davis 1975, s.561-4; Patterson 1982, s.97-101. Patterson har likevel en del kritikk: 1982, s.ll) 114 s.53-5;

Fogel 1977-8, s.39; d.s. 1989, s.191-2; Engermann 1979, Bradley 1984, 47-8; Patterson 1982, s .36-8,339-41

49

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

mentaliteten og den destruktive opprører som ytterpunkter. Slaven internaliserte imidlertid ikke bare herrens vilje, men søkte med eller uten hans vilje å skape et autonomt rom rundt seg.115 Det er også pekt på at det var i herreklassens kollektive interesse at den enkelte herres makt over sin slave var begrenset gjennom en statsmakt (Dockés 1982).116 Herrens totale dominans over slaven var altså i praksis modifisert.

Slavens "levende død" kommer også til uttrykk i et annet definitorisk kjennetegn satt fram av nyere forskere, nemlig slaven som et sosialt isolat, en "outsider" i alle sosiale sammenhenger. Han har ingen samfunns- eller slektsmessige bånd, ingen rett til sin herkomst eller rett til sitt avkom. Han har utelukkende bånd gjennom herren.117 Antropologen Bohannon (1963) fremholder således at slaven ikke bare står for ikke-slektskap, men også aktivt anti-slektskap.118 Fordi han var fremmedgjort fra slekt og samfunn, var han særlig sosialt mobil, og ble av spesiell verdi for herren som redskap. Det ble slik sagt om sultanens eliteslaver, janitsjarene, at "de var menn sultanen kunne forfremme uten misunnelse og øde­ legge uten fare for hevn".119

Det sosialpsykologiske aspektet av slavens sosiale ikke-tilhørighet og personlige maktesløshet er hans æreløshet.120 Slavens outsiderposisjon og æreløshet er også utgangspunkt for strev etter å oppnå frihet, dvs. personintegritet og sosial identitet. Miers/ Kopytoff (1977) oppfatter derfor slaveri i det hele som en absorberingsprosess, et "slavery-to-kinship"-kontinuum. En

Elkins 1959, s.ll5f.; 5 1 Lane 1971 passim; 1979, s.57-62; Fogel 1977-8, s.40-51 116

Dockés 1982, s.6

117

Finley 1976, s.819; d.s. 1980, s.75

118

Bohannan 1963, s.180

Engermann

119 Den britiske ambassadør Rycauts uttalelse om janits jarene i 1668, jfr. Patterson 1979, s.43-5; d.s. 1982, s.8,299333 120 Pitt-Rivers i Encycl.Soc.Sc .; dette temaet utførlig: 1982, s.77-101

Patterson tematisere

50

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

slik definisjon sier imidlertid lite om slaven qua slave.121 Et karakteristisk trekk ved slaveri som prosess er at det inneholder "rite-de-passage"-stadier: slavebinding hvor fysisk liv utveksles mot sosial død, og frigivningsrituale hvor gjenfødelsen symboliseres. Herrens frihetsgave er imidlertid alltid større enn slavens løsningsytelser, slik at den frigitte fortsatt skylder ham lydighet, arbeid og tjenester.122

De kriteriene som er fremsatt i det foregående er representative for ledende forskere innenfor nyere slaveristudier. Det er karakteristisk at den nyere definisjonen bruker sosialpsykologiske termer, idet forskerne har sett de tidligere brukte legalistiske termene som tvangstrøyer. De to kjernepunktene i definisjonen - slaven som en bortimot totalt dominert person og slaven som en æreløs "outsider" - er altså ment å skulle være en kjerne av empirisk relevante fel­ lestrekk ved den "indre struktur" i slaverier fra den romerske republikken (Finley), over det anglo-saksiske England (Pelteret) til 1700-tallets Jamaica (Patterson). Enkeltelementer av fel­ lestrekkene, slik de er fremstilt ovenfor, vil sjølsagt fremtre med ulik vektlegging i de enkelte slaverier.

Ett forhold er slaveriets "indre struktur", et annet er at denne sjølsagt utfolder seg i en "ytre", høyst variabel samfunnskontekst. I tid og rom-perspektiv er det klart at slavers virksomheter i samfunnet har spent over et stort register: fra produktivt arbeid i jordbruk og bynæring til biologisk reproduksjon og seksuell tjenesteyting, fra vanlige husholdtjeneste til høytstående administrativ tjeneste for stormenn. Slaven har slik vært økonomisk kapital og/eller sosial kapital for herren (Pryor 1977).123

Når det gjelder den økonomiske siden ved slaveri, kan vi til en viss grad fremholde at de to kjennetegnene: dominans over slaven og slavens sosiale mobilitet, tilsvares av oppsynsvirksomhet og arbeidsmobilitet (både i form av teamwork og spesialisering) uttrykt i økonomiske

121

Miers/ Kopytoff 1977, s.14, jfr. Watson 1980, s.6-8

122

Patterson 1982, s.51f.,209f.

2 . s , 7 9 1 o y r P

123

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

termer (Engermann 1973).124

51

Begge disse allmenne økonomiske variablene er høyst

fleksible, dvs. de kan ha et utall av former, og understreker slik at det ikke finnes en bestemt måte å produsere på som er definitorisk for alt slaveri. Fordi slaven kan tvinges inn i forskjellige måter å produsere på, finnes det altså ingen spesifikk slaveøkonomi. Men dette betyr sjølsagt ikke at et slaveri ikke kan være økonomisk avgjørende i et samfunn. Slaveriet i det klassiske Athen, i sentrale deler av Frankerriket ca.800 og i USA’s sørstater eksisterte i høyst forskjellige økonomier, men var økonomisk avgjørende i sine samfunn. Som nevnt har ledende slaveriforskere slik også forkastet tesen om at det finnes et spesifikt slaveproduksjonsstadium i en allmenn økonomisk utvikling (Meillassoux 1975, Patterson 1979) (jfr. pkt.2.3.2).125

Selv om tesen om en spesifikk slaveøkonomi må oppgis, er det likevel relevant å stille det mer empiriske spørsmål om enkelte modeller kan antyde visse hovedmønstre i økonomisk anvendelse av slaver. Nieboers (1910) "åpen-ressurs"-modell, skissert ovenfor (jfr. pkt.2.2), ser slaveriet som en økonomisk institusjon i samvariasjon med forholdet mellom jord og arbeidskraft når andre faktorer holdes konstant. Selv om modellen er blitt kritisert på teoretisk og empirisk grunnlag (Engermann 1973, Patterson 1976), vil den etter mitt skjønn fortsatt være interessant i vag forstand, dvs. med flere tilleggsvariabler.126 En økonomisk modell som etter mitt skjønn har stor interesse i forbindelse med overvåkning/belønning, er utarbeidet av Feneoaltea (1984). Modellen, som bygger på sosialpsykologisk forskning og historisk empiri, deler produksjon i strev-og omhu-pregete virksomheter. Smerteimpulser, dvs. vold og voldstrusler gjennom overvåkning, fremmer mest effektivt den første type virksomhet, belønninger omhupreget virksomhet. Modellen kan uttrykke at belønning, dvs.

124

Engerman 1973, s. 56-65

125 Denne konklusjonen er blitt underbygget empirisk av e undersøkelse foretatt av F.Pryor (1977) . Hans bakgrunn er en de­ finisjon som vektlegger slaven som avhengig produsent og slaveri med stor økonomisk betydning i et samfunn. Med data hentet fra det antropologiske HRAF-materialet ble relasjonen mellom oppkomst/awikling av slaveri og økonomisk utviklingsnivå undersøkt. Pryor fant at de kalkulerte koeffisientene ikke var signifikante. 126 Engerman 1973, s.60-2;

Patterson 1977

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

52

først og fremst frigivning, er mest effektiv ved nøyaktighetsarbeid,f.eks. i håndverk.127 Det som gjør de to modellene relevante, er at de har et utgangspunkt i slaveriets kjennetegn, slik nyere slaveriforskning har definert dem, samt forbinder disse med variabler av økonomisk og annen karakter.

Også på det teoretisk-strukturelle området har altså nyere slaveriforskning brutt med de fleste av den eldre forskningens oppfatninger. Selv om nye oppfatninger er blitt fremsatt, er disse av en mye mindre definitiv og mer åpen empirisk karakter enn den eldre forskningens dogmatiske og moraliserende oppfatninger av "overhistorisk" karakter. Nyere slaveriforsk­ ning har hatt en åpen holdning til hvilke sosiale kontekster som har hatt avgjørende betydning for tilstedeværelse av strukturelt viktig slaveri, i økonomisk eller i annen forstand. I denne sammenheng er det satt fram hypoteser om typer av strukturelt viktige slaverier ved ulike sosiale kontekster.128

2.6

Nve studier i norsk og nordisk trelldom

Etter den forholdsvis store interessen for trelldom i forrige århundre ble emnet på hele 1900tallet, med ett unntak (S.Hasund 1925), ikke gjenstand for egen behandling av historikere før

127 Feneoaltea bruker modellen til å forklare forholdet mellom fri/ ufri arbeidskraft og fysisk overvåking/ belønning i antikken, middelalderens England; den nye verden og nyere tids Italia (1984, s.635-68) 128 Hypotesen om slike hovedanvendelsesområder, "modes of articulations", når det gjelder slaveri, er satt fram av Patter­ son i en pågående komparativ undersøkelse av premoderne slavesystemer, hvor Patterson opererer med en rekke variabler av for­ skjellig karakter som arbeidshypoteser for etablering/ tilstede­ værelse/ avvikling av slaveri: Slaveri og kvinnens rolle, krig­ føring, forskjellige politiske faktorer, slaveri og økonomisk grunnlag (herunder: jegerkultur, ekstensivt jordbruk, intensivt jordbruk, pastoralisme) (Patterson 1986, s.10-17)

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

53

i 70-årene.129 Trelleholdet ble likevel svært kort og stort sett nøytralt omtalt i større samleverk om eldre norsk historie. Bull (1931) mente at trelldom ikke spilte noen rolle i Norge. Årsaker til avviklingen av institusjonen på 1000-tallet var opphøret av hærtaking, og at hjemmeavl var en umulighet. Treller var mest til personlig oppvartning, og det var aldri mange av dem. O. A.Johnsen (1936) er et unntak når det gjelder vurdering av trelldommens betydning. Han mente at en stor tilstrømning av treller i vikingtiden spilte en stor rolle i jordbruket, spesielt i stormenns hovedgårdsdrift, og at trellearbeid dannet grunnlag for vikingtidens kulturliv og krigerånd.

A.Holmsen (1939) mente at det i vikingtid og tidligere hadde vært stadig tilførsel av treller, men selv om bønder hadde ufrie arbeidsfolk hos seg, var de aldri særlig tallrike. Han hevdet at det strider mot vår kunnskap om seinere sosial utvikling i Norge at det var mange undergivne husfolk. Holmsen mente at manglende tilførsel av krigsfanger og kirkens motstand mot trelldom var årsak til avviklingen. A.O.Johnsen (1948) mente at trellene ble godt behandlet i Norge. Kirken bekjempet imidlertid trelldom, og da tilgang på treller også opphørte, fikk institusjonen en kort levetid i Norge. I et tre binds verk fra 1962 om norsk historie før unionstiden er trelldom så å si ikke nevnt (Dahl/ Coldevin/ Schreiner 1962).130

I 1970-tallets samleverk om vikingtid og middelalder var det imidlertid en klar tendens til å oppvurdere trelldommens betydning (P.Foote og D.Wilson 1970; E.Gunnes 1976; K.Lunden 1976; P.Sveaas Andersen 1977; J.Sandnes 1979). Sandnes våget en høy beregning av antall treller på det høyeste (50-75 000). Lunden så overgang fra trellehold til leilendingsdrift som et grunntrekk i samfunnsomdanningen i gammelnorsk tid. Foote fant at

129 Hasund (1925) gir en behandling av trelldom som status i landskapslovene. Han fremholder at flertallet av treller var utlendinger: "Sidan det norske folkesamfundet kom so langt at det fekk nokolunde sams rettsreglar, var det ulovleg aa gjera ein norrøn mann til træl." (s.299)

1939,

130 E.Bull 1 9 3 1 , S . 1 5 ; O.A.Johnsen 1 9 3 6 , s.50; A.Holmse nyutg.1 9 6 1 , s.7 0 - 7 1 , 1 8 4 ; A.O.Johnsen 1 9 4 8 , s. 1 5 1 - 5 3

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

54

slavene hadde spesielt stor betydning for de fries mentalitet i det tidlige Skandinavia.131 Den første monografien om skandinavisk trelldom på hundre år kom i 1974: C.Neveus’ avhandling om trellene i danske og svenske landskapslover. Neveus går grundig gjennom lovkildene, men trekker få konklusjoner. Avviklingen av institusjonen i høymiddelalderen har først og fremst "berott på et fortldpande ekonomisk skeende". På slutten bidro kirken aktivt og forsynte verdslige makthavere med ideologiske motiveringer, ifølge Neveus.132 K.Lunden (1971) åpnet for nyere internasjonal forsknings synspunkter når det gjelder slaveri. Han lanserte Domars modell (1970) om at forholdet mellom tilgang på arbeidskraft og jordressurser kan forklare eksistens av ufrihet i førindustrielle samfunn.133 Lunden har brukt modellen til å forklare overgang fra trellehold til leilendingsdrift i Norge i høymiddel­ alderen.

Det er altså spørsmålet om trelldommens økonomiske betydning, først og fremst forholdet mellom trellehold og leilendingsdrift, som har vært vektlagt. A.Gurevitsj (1977) har på bakgrunn av studier i norske landskapslover fremholdt at en stor del frigitte og deres ætlinger har inngått i høymiddelalderens leilendingsjikt sammen med deklasserte sel veiende bønder. Gurevitsj er ikke i tvil om at de frigittes status har virket inn på leilendingenes situasjon.134 T.Lindkvist (1979) har satt fram en hypotese om at det nordiske leilendingsvesenet har oppstått i to ikke nødvendigvis påfølgende faser. Første fase, som kan iakttas i landnåmstidens Island, har bestått i en overgang fra slavestatus til leilending gjennom frigivningsprosessen. Andre fase varen lang pauperiseringsprosess, fra 1000- til 1200-tallet, som reduserte selveiende bønder til leilendinger.135

131 Foote/ Wilson 1970, s.76; Gunnes 1976, s.302; Lunden 1977, s.268; Sveaas Andersen 1977, s.197; Sandnes 1979, s.50 132 1910,

Neveus 1974, s.165

133 Domars modell er en nyformulering av Nieboers modell fra jfr. p k t .2.2 slutten 134

Gurevitsj 1977, s. 67-76

135

Lindkvist 1979, s.146-50

55

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

70-tallets nye oppfatning av av trelldommen er imidlertid blitt kritisert av C.Krag, som hevder at den ikke er skikkelig forankret i kildematerialet (Krag 1982,1983). Sagaopplysninger om trellehold kan være konstruksjoner. Lovmaterialet, som viser at trelleholdet ikke kan ha vært ubetydelig, er vanskelig tolkbart, fordi det oftest ikke omtaler det alminnelige og uproblematiske. Trelleholdet ser ikke ut til å ha hatt noen stor økonomisk betydning. Krag har fått svar (J.Sandnes, T.Iversen, K.Lunden 1983). Lunden tar til orde for at kildene ikke må "bortforklares", en for en, men forklares samlet og i relasjon til periodens samfunnstype. Sandnes understreker betydningen av å studere trelldom i forbindelse med tidlig leilendingsdrift for å avklare institusjonens økonomiske betydning.136

Også anvendelsen av den generelle Domar-modellen, hvor befolkningspress skal forklare en massiv overgang fra trellehold til leilendingsdrift, er blitt kritisert. M.Fåberg (1988) mener den har liten forklaringskraft for utviklingen på Vestlandet fordi jord her alt i vikingtiden var blitt mangelfaktoren. Iversen (1985) fremholder at modellen i utgangspunket har begrenset forklaringskraft, fordi både den politisk-militære faktor og slaveriets ikke-økonomiske komponenter ikke er variabler. I vag versjon vil den likevel kunne ha forklaringskraft for utviklingen i norsk middelalder. K.Helle (1981) påpeker at det er vanskelig å anvende modellen fordi det er avklaret lite positiv viten vedrørende trelldommens karakter, utbredelse og varighet. På den annen side setter Helle spørsmålstegn ved troen på et ættesamfunn av selveiende bønder som utgangspunkt for norsk sosialhistorie. Han karakteriserer dette utgangspunktet som et produkt av germansk nostalgi.137

Amerikaneren Ryth Mazo Karras avhandling "Slavery and Society in Medieval Scandinavia" (Yale 1988) skal til slutt fremheves som det hittil viktigste arbeid innen nyere forskning om nordisk slaveri. Avhandlingen inkorporerer resultater av internasjonal forskning og skiller seg ut både i omfang og dybde. Innledningsvis slår Mazo Karras fast at trelldom klart er en form for slaveri, men den hjemlige terminologi har vært brukt til å skjule dette og har slik

136

Lunden, HT/1983,3 s.360 Sandnes HT/1983,1 s.82

137 Fåberg 1988, s.113; S.512; Iversen 1985, s.160-1

Helle

1981,

s.174;

d.s.

1977,

56

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

også forhindret verdifull komparativ innsikt (s.3). I det følgende vil jeg forholde meg kritisk til et par sentrale overordnede synspunkter i avhandlingen, mens enkeltstandpunkter vil bli referert og kommentert etter hvert.

Slaveri har hittil altfor ensidig vært studert som "økonomisk system" (economic system), ifølge Mazo Karras. Dette gjelder også arbeider om skandinavisk slaveri. Økonomi kan ikke forklare hvorfor mennesker ble klassifisert som slaver i Skandinavia, ifølge henne. Hun fremholder at slaveri kan eksistere i forskjellige typer økonomier, men "slaveøkonomi" eksisterer bare i plantasjelikt jordbruk. Det var derfor ikke noen "slaveøkonomi" i middel­ alderens Skandinavia (s.70). Imidlertid gjør argumentet om at slaver kan tvinges inn i forskjellige typer produksjon til herrenes fordel, det lite holdbart å hevde at "slaveøkonomi" i jordbruk nødvendigvis må forbindes med plantasjeliknende drift. Historisk finnes det også klare eksempler på "slaveøkonomier", dvs. der slaveri spilte en avgjørende økonomisk rolle, uten plantasjeorganisering av jordbruket. Plantasjeliknende drift med slaver har utvilsomt spilt en stor rolle i slaveriets lange globale historie, men må likevel ses som én anvendelsesmåte på linje med flere andre, ikke den "egentlige" (jfr. hypotesen om typer av strukturelt viktige slaverier, nevnt ovenfor, samt kap.5.5).

Ett er spørsmålet om det eksisterte slaveøkonomier i Norden, noe annet er spørsmålet om slaveriet i Norden kan forklares utfra økonomiske faktorer, noe Mazo Karras mener ikke er mulig. Ifølge Mazo Karras var slaveriet i Skandinavia vesentlig kulturelt-mentalitetsmessig betinget, forklart ved den samfunnsmessig viktige frie bondestandens fundamentale behov for en kontrasteringsgruppe av æreløse individer (s. 159,160,165-6). Hun legger slik etter mitt skjønn urimelig liten vekt på økonomisk betingede sider av slaveriet (jfr. kommende kap.5 og 7). Hennes oppfatning synes å ha sammenheng med det forhold at Norden manglet et plantasjeliknende jordbruksslaveri.

Fordi slaveriet i Norden var kulturelt-mentalitetsmessig betinget, var det først og fremst en "conceptual category" (s.6,164). Det er slik viktig å finne ut hvordan kulturen konstruerte en slaveidentitet (s.40). Når det gjelder forholdet mellom lover og samfunn er Mazo Karras påvirket av rettshistorikeren Elsa Sjøholms synspunkter (s.97), f.eks. dennes ytterliggående

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

57

påvirkningsteori (se diskusjon i kap. 3.12): Mazo Karras mener således at lovbestemmelser mer reflekterer samfunnet de ble utformet i enn samfunnet som lånte bestemmelsene. Region­ ale og kronologiske forskjeller mellom lover i nordiske land må helst forklares med for­ skjellig grader av utenlandsk innflytelse (s.96-7).

Mazo Karras har selvsagt rett når hun peker på at en god del lovkonstruksjoner "bear an unknown relation to social reality" (s. 119). Det er også riktig å påpeke at identisk legal status kan maskere ulik økonomisk status (s.6). Likevel - i den strenge kritiske holdning til hva lovkilder kan reflektere av reelle samfunnsforhold er det en tendens hos henne til helt å løsrive de to sfærene fra hverandre: "In effect, anyone becomes a slave when someone else can make the law classify him or her as such." (s.56). Det er slik sammenheng mellom Mazo Karras syn på lovene, det viktigst kildematerialet til nordisk slaveri, og hennes opp­ fatning av nordisk slaveri som en "conceptual category", kulturelt konstruert, og i liten grad betinget av økonomiske forhold.

Et hovedeksempel, som skal vise at legal status og reell økonomisk stilling gjerne ikke korresponderer, henter Mazo Karras fra forholdet mellom slaveri og "serfdom" i europeisk middelalder. Hun forklarer utviklingen fra slaveri til "serfdom" som en økonomisk utvikling, idet slaver ble utplassert på egne bruk. "This economic change did not alter the servile taint on the slaves, or the way the society and its legal system categorized them." (s. 36). Denne påstanden er neppe empirisk holdbar. For det første er det urimelig å anta at et herskende samfunnsyn på en gruppe ufrie ikke skulle endre innhold på noen punkter når disse ble fastboende på egne bruk (jfr. undersøkelsene av syn på treller og løysinger kap.5.4-46 og 7.9). For det andre har forskere vist at det fant sted en klar forbedring av ufries legale status fra tidlig middelalder (Dollinger 1982, Hoffmann 1986). Forbedringen i legal status må opplagt ses i sammenheng med de europeiske ufries mer økonomisk selvstendige stilling (jfr. pkt.2.3.7).

Om nordiske forhold fremholder Mazo Karras tilsvarende, men mer forsiktig: "A shift from large-scale farming to tenant farming does not necessarly depend on the legal status of the laborers involved." (s. 147). Vi må gi henne rett i at det ikke er noen automatikk i at

58

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

utplasserte treller fikk forbedret rettsstatus (jfr.kap. 7.51). Imidlertid er det helt klart at utplassering på egne bruk, som forskjellige kildegrupper kan vise, normalt også førte til forbedret status, og at lovbestemmelser hadde dette i sinne (her: F IX 12, jfr. kap.7.51-7.6). Dette viser etter mitt skjønn at tilstedeværelse og avvikling av trelldom klart var betinget av økonomiske faktorer også i Norden, og at trelldom slik ikke vesentlig bare var en "concep­ tual category", som forsvant når det ikke lenger var behov for den som kulturelt konstruert kategori (jfr. diskusjon i kap.8.25). Mazo Karras avhandling er et stort arbeid både i omfang og dybde, empirisk og teoretisk. At avhandlingen setter fram høyst diskutable overordnede synspunkter som til dels kan sies å gå i idealistisk retning, vil kunne gjøre avhandlingen velegnet som utgangspunkt for diskusjoner i fremtiden. Arbeidet er et tegn på at et internas­ jonalt forskningsmiljø anser emnet nordisk slaveri som et viktig emne.

2.7

Problemstillinger og opplegg for den kommende undersøkelsen

Den forholdsvis brede behandling av slaveriforskningens problemområder og resultater som jeg har foretatt i foregående, har sin bakgrunn i at internasjonal forskning om slaveri, som nevnt innledningsvis, er blitt bygd opp fra grunnen som et nytt og tverrfaglig forskningsfelt fra 60-tallet. Denne forskningen har ført til radikalt nye og utvidede innsikter både empirisk og teoretisk. Disse innsiktene danner nødvendige forutsetninger for nye studier i gammel nordisk og norsk trelldom, og de vil slik være retningsgivende for den følgende granskingen av trelldom i Norge. Dette gjelder i heuristisk forstand med hensyn til å stille problemer, og det er avgjørende for å forstå kildemateriale i større sammenhenger. Jeg vil imidlertid understreke at det i det følgende vil bli lagt vekt på en kritisk anvendelse av internasjonale forskningsresultater. I særlig grad vil slaveri i resten av Norden og i Vest-Europa i middelalderen bli trukket inn til sammenligning. I det følgende gir jeg et kort riss av hvordan komparasjoner vil fungere i forhold til det som er hovedproblemer og temaer i kapitlene.

Identifisering, beskrivelse og detaljtolkning av kilder er vesentlig i undersøkelsen. Mange av kildene som skal tas opp, har tidligere vært oversett eller har ikke vært undersøkt i lys av vide og fruktbare problemstillinger. Blant annet fordi vi i det foregående har sett hvordan

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

59

rammer er trukket opp for forskning om slaveri både empirisk og teoretisk, kan vi gi vår undersøkelse forholdsvis åpne problemstillinger i form av hovedspørsmål (jfr.pkt. 1.2): Hva er en trell? Hvordan fant rekruttering til trelldom sted? Hvilken funksjon og betydning hadde treller i samfunnet? Hvordan ble de frie, og hvordan ble institusjonen avviklet? Disse spørs­ målene vil underveis involvere andre "ytre" spørsmål i det norske middelaldersamfunnet. Slike spørsmål vil bli tatt opp i den grad de kan kaste lys over trelldomsinstitusjonen. Alle typer kilder vil bli trukket inn for å besvare disse hovedspørsmålene.

Når det gjelder spørsmålet om hva en trell er, skal landskapslovenes bilde av trelldom undersøkes i kap.3. Her vil en kritisk drøfting av eiendom som forståelseskategori være relevant (jfr. pkt.2.5 vedrørende internasjonal forskning på området - slik også i følgende punkter). Med bakgrunn i norsk kildemateriale skal jeg anvende et relativt eiendomsbegrep som kriterium. De to analysekriterier som jeg bruker, "person i negativ/ positiv forstand", kan ses i sammenheng med diskusjonen om tvangsmessig dominans, voldsanvendelse og belønningsmekanismer i slaveri (pkt. 2.3.2, 2.5). Undersøkelsen tar sikte på å plassere trellen innenfor et spektrum av tilhørigheter, hvor bl.a. umyndige inngår. Trellene i Norge skal dessuten plasseres i en komparativ europeisk lovsammenheng. Trelldommen vil bli diskutert i forbindelse med fredløshetsinstitusjonen og utviklingen av straffelovgivning i middelalderen.

I kap.4 vil rekrutteringen til trelldom bli gransket. Først spør vi om institusjonens alder i Norge og sammenholder med Vest-Europa (pkt.2.3.3). I et tidsperspektiv skal betydningen av ytre rekruttering gjennom handel og plyndring undersøkes (pkt.2.3.3) og vurderes i for­ hold til indre rekruttering, først og fremst naturlig biologisk reproduksjon (pkt.2.3.1-2).I

I kap,5 undersøkes trellehold i forhold til gårdstørrelser gjennom lover, litterære kilder og kulturtopografisk materiale, og dessuten spør vi om hvilke typer arbeid og tjenester treller utførte i jordbruket i Norge (kap.2.3.4). Et viktig spørsmål i denne forbindelse er om det såkalte ættehusholdet har eksistert, og i hvilken grad større hushold kan ha bestått av frie og ufrie underordnede. Bruk av treller i en ledet nyryddingsaktivitet diskuteres. Jeg vil søke å vurdere trelleholdets økonomiske betydning i jordbruket på bakgrunn av kildene (pkt.2.6), samt se denne i komparativ belysning (pkt.2.3.4). Bruk av betrodde treller i personlig

60

Internasjonal og nordisk slaveriforskning

tjeneste og forvaltning skal undersøkes (pkt.2.3.9), samt herrenes bruk av trellkvinner som seksualobjekter og bamefødere (pkt.2.3.2). En viktig delundersøkelse er hva sagalitteraturen kan fortelle om de fries stereotype forestillinger om treller som æreløse og destruktive, men også som trofaste tjenere. Et eget siste punkt i dette kapitlet er undersøkelsen av kongsårmannen som en tidlig offentlige tjenestemann, sett i lys av en høyere servil tjenesteordning med europeiske paralleller (pkt.2.3.9).

I kap,6 vil først kirkens allmenne syn på slaveri bli klarlagt ut fra bibel og kirkerett. Kirken holdning til frigivning undersøkes: spesielt vil bestemmelser om frigivning i G bli tolket og sett i komparativ sammenheng. Et viktig spørsmål er den nye sakramentlærens innvirkning på ufries rettsstilling, spesielt gjennom ekteskapslovgivning, slik den fremtrer i G og F (pkt.2.2, 2.3.6).

I kap.7 tar vi for oss trinnene i frigivningsprosessen, slik de fremgår av G og F, spesielt forholdet mellom frelsesøl og tyrmsler, og forholdet mellom løysinger og de øvrige nedre statuskategorier i F. Forskjeller mellom G og F blir sett som stadier i forsøk på å omforme nedre samfunnslag. Lovbestemmelsene ses i komparativ belysning (pkt.2.3.7). Trelleflukt, vold og opprør kartlegges som frihetsveier. Ved hjelp av lovbestemmelser, sagaberetninger og kulturtopografisk materiale søker vi å konkretisere frigivning som en ledet form for bosetning fra vikingtid til ut på 1200-tallet. Regionale forskjeller blir søkt forklart. Jeg setter fram en hypotese om et tidlig godssystem hvor ufrie leilendinger har inngått (pkt.2.3.4). De ufries rolle i nyryddingsaktiviteten i Norge blir vurdert og sett i nordisk og vesteuropeisk sammenheng (pkt.2.3.5, 2.3.7-8). Som eget punkt undersøkes frigitte som husfolk, arbeids­ folk, løskarer og fattige omtreifere, samt ufrie i byene, slik dette fremgår av lovbestemmel­ ser. Til sist søker vi å klargjøre sagalitteraturens stereotype forestillinger om løysinger som æreløse, nyrike oppkomlinger, samt dens forklaring på hvorfor enkelte løysinger kunne nå langt opp i samfunnet (pkt.2.3.9).I

I kap,8 foretas en nøyere tidsbestemmelse av trelldomsinstitusjonens avvikling, først og fremst med bakgrunn i lovene. De forskjellige årsaksfaktorer som førte til at institusjonen ble avviklet, blir vurdert og sett i komparativ nordisk og vest-europeisk sammenheng.

61

KAPITTEL 3 H V A E R EN T R E L L ?

3.1

L A N D S K A P S L O V E N E S B IL D E A V T R E L L D O M M E N

Problemer vedrørende landskapslovene som kilder op lovkomparasjoner

I innledningen kap. 1.2 presenterte vi det overleverte tekstgrunnlaget for landskapslovene og ga datering av de kjente redaksjoner av lovene. Magnus-redaksjonen av G kan dateres til 1160-årene. I denne redaksjonen er det også tatt med bestemmelser fra den eldre Olavsteksten. F’s kristendomsrett er trolig redigert av erkebiskop Øystein (1157-84), mens den verdslige F fikk sin endelige redaksjon på begynnelsen av 1200-tallet.1 Det viktige spørsmålet om hvilke tidsrom G og F er representative for, skal vi her gå videre inn på. To motstående standpunkter er de følgende.

Den germanistiske rettsskolen, hvor K.Maurer var en fremtredende representant, så nordiske landskapslover som levninger av nordiske folks liv bevart gjennom muntlig tradisjon før de ble nedtegnet. Fordi lovene ble oppfattet som nedtegnet sedvanerett, kunne de nokså direkte brukes til å rekonstruere samfunnet trinnvis bakover i tid. De rettshistoriske germanistene mente ved tilbakeslutning å kunne avdekke en fellesgermansk "urrett". Et evolusjonistisk mønster dannet på denne måten grunnlag for en komparativ rettshistorisk metode. De nordiske landskapslovene sto her sentralt, fordi de ifølge germanistene representerte et upåvirket og opprinnelig germansk stadium i utviklingen.2 Tanken om en fellesgermansk "urrett" er nå oppgitt, men oppfatningen av germansk rett som en enhet versus romerretten har fortsatt tilhengere. Tro på at tidlige lag i landskapslovene kan avdekke samfunnsforhold

1 T.Knudsen "Gulatingsloven" KLNM V sp.559-65; Fåberg 1988, s.2-7; Taranger 1926, s.186-211; T.Knudsen "Frostatingsloven" KLNM IV sp.656-61; Helle 1974, s.226-7; Taranger 1928, s.1-68; T.Knudsen "Borgartingsloven" KLNM II sp.141-50; d.s. "Eidsivatingsloven" KLNM III sp.526-8 2

Wåhlin 1974, s.166-175;

Norseng 1988, s.55-60

62

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

i tidsrom lenge før lovene fikk sine redaksjoner, er fortsatt til stede i nyere og modifiserte utgaver av denne rettsskolen hovedstandpunkter.3

Rettshistorikeren Elsa Sjøholm er den som mest radikalt har tatt et oppgjør med det eldre rettshistoriske paradigmet. Hun forkaster oppfatningen om at nedtegnede middelalderlover uttrykker gammel folkelig og muntlig overlevert sedvane. Istedenfor denne oppfatningen setter hun fram en "skriftlig resepsjonsteori": Lovene er ikke passivt nedtegnet, men er kommet på pergament ved aktiv politisk innsats. Ved skriftfestingen må det som tas opp i loven, bare ses som normer, dvs. som uttrykk for opphavsmannens hensikter. Hun antar derfor at ingen vesentlige partier av lovene kan være foreldet ved redigeringen.4

Historikere har ikke funnet noe avklaret svar på spørsmålet om hvilket tidsrom innholdet i landskapslovenes bestemmelser er representative for. Problemet kan konkretiseres i G: Hvorfor er en del eldre parallelle bestemmelser, tilskrevet Olav den hellige, tatt med i den nye Magnus-redaksjonens tekst fra 1160-tallet? Maurer mente at de ble tatt med av rettshis­ torisk interesse og så dette som bevis på at lovteksten ikke var en offisiell lovbok (se neden­ for). A.Taranger mente at en gammel bestemmelse ble tatt med fordi en ny bestemmelse (nymæli) først ble gjeldende lov etter en tid, avhengig av hvordan sedvanen utviklet seg.5 Om Tarangers forklaring er riktig, vil dette bety at lovbestemmelser gjennomgående kan ha blitt til i tiden forut for redaksjonen av loven, og at en god del gammelt lovstoff ble beholdt.

Vi kan likevel si at det har vært klar tendens til større skepsis mot en "muntlig tradisjonsteori" og mot muligheten av å kunne avdekke rettslag i lovene fra tidsrom langt tilbake før nedskrivningen. Helle fremholder således at Olavsteksten bare gir grunnlag for et statusbilde uten kronologi av samfunnsstruktur i eldre middelalder. Sveaas Andersen

3 Fengers studier over slektansvaret i germansk og gamme dansk rett er preget av en modifisert germanisme i denne forstand (1971, s .203-212,547-556) . Ellers: Gurevitj 1970, s.95-129; 1989, s .19 0 f . Sjøholm 1978, s.229-256 ; 1981, s.74-81 4 Taranger 1926, s.198-9; Authén Blom/Torkelsen HT 3/1984 5

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

63

fremholder at Olavstekst ikke bare er blitt kopiert, men også omarbeidet i overleveringen fra eldre middelalder, slik at denne teksten ikke kan være identisk med lovgivning forbundet med Olav den hellige. G.Sandvik ser innholdet i landskapslovene på bakgrunn av den rivende politiske og intellektuelle utvikling i høymiddelalderen, og at lovgivningen foregikk i kongedømmets regi.6

Et spørsmål som knytter seg til det foregående og til lovdokumentene selv, er hvilken status de hadde i samtiden. Tidligere historikere diskuterte spørsmålet om landskapslovene skulle anses som "rettsbøker", dvs. private rettssamlinger, eller "lovbøker" autorisert av lovgivende myndigheter. Rettshistoriske germanister som Maurer fremholdt rettsbok-oppfatningen. Dette skillet er nå mindre diskutert. Selv om de overleverte tekstene skulle være private rettsbøker, regner man gjennomgående med at de sto de offisielle lovvedtak nær. Sandvik har f.eks. hevdet at redaksjonene av G og F like gjerne kan ses som samlinger av eldre og yngre rettsregler til bruk for politiske sentralorgan som de kan ses som offisielle lovbøker.7

Den germanistiske rettsskolen mente at nordiske landskapslover representerte opprinnelig og upåvirket germansk lov. Loven utviklet seg i sedvanebestemte stadier. Mot denne eldre evolusjonisme har Sjøholm satt opp et radikalt diffusjonisme-standpunkt, idet hun hevder at nordiske lovgivere i det alt vesentlige overtok kontinentalt lovstoff fra "leges barbarorum" og først og fremst fra mosaisk og romersk rett. Det har vært reist hard kritikk mot Sjøholms ytterliggående diffusjonisme: Hun ser ikke at likeartede normer og institusjoner kan være løsning på likeartede problemer. Den ytterliggående påvirkningsteorien har ført til at hun ser bort fra lovgivningens synkrone og diakrone samfunnsmessige kontekst. Hun tar ikke opp konkret sammenhengen mellom lovgivningen og samfunnsforhold og spalter slik lovgivning av fra det reelle samfunn. Det er blitt fremholdt at de likheter Sjøholms påviser i egne kom­ parasjoner av nordisk med mosaisk og kontinental rett, er for lite presise til å kunne bevise

6 Helle 1974, s.18; Sveaas Andersen 1977, s.21; Sandvik 1989, s. 284-5. En svært god oversiktsartikkel som tar for seg europeisk høymiddelalderlovgivninq i komparativ perspektiv er: Wolf 1973, s .517f. 7 Maurer 1871, s.137,242-3; s .18 3 f .; Sandvik 1981, s.7

1878, s.12-32;

Taranger 1926,

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

64

direkte påvirkning.8

Peter Sawyer har gått et stykke videre når det gjelder kritikk av lovkilders samfunnsbeskrivende innhold, idet han mener at enkelte trekk i utformingen av lovene har vært helt fiktive, ja av og til reint tankespinn. Andre trekk i utformingen av lovbestemmelser ser han som bevisst arkaiserende og suspekte i forhold til reelle samfunnsforhold.9 På den annen side har Sveaas Andersen advart mot en allmenn mangel på tillit til landskapslovene som kildemateriale for samfunnsforhold i eldre middelalder i Norden. Han mener at Sjøholm og Sawyer har gått for langt i sin nedvurdering av det sedvanemessige innslaget i lovene. Sawyers behandling av lovene som kildemateriale er for generell, og på en uforsvarlig måte kommer han til å stille lovmateriale på samme linje som berettende sagalitteratur.10

I det følgende skal vi i utgangspunktet legge til grunn at lovene kan fortelle samfunnshistorie. Men bare nitide enkeltundersøkelser av lovbestemmelser kan avklare deres mening, gjennom å vise bestemmelsenes indre kontekst i loven og deres ytre samfunnskontekst, og eventuelt avklare deres avhengighet av utenlandske kilder.

Historikere og sosiologer har pekt på visse allmenne regler som bør følges for å unngå fallgruver ved komparasjoner. Reglene er spesielt viktige når det gjelder rettsinstitusjoner, inkludert slaverier.” For det første er komparasjon av elementer i lover risikabel uten å

8 Sjøholm 1988, s.15-16, passim; Fenger 1979, s.112-24; Norseng 1988, s.64-66 ; Bagge HT 4/1989 s.500-507, spes. s.501

9 Sawyer nevner Grågås' Baugatal som "a good example of t artificiality and unreal systematization much loved by medieval lawyers". Som eksempel på bevisst arkaiserende og suspekte bestemmelser i forhold til reelle samfunnsforhold nevner han de klassifiserende stadiene i norske lover vedrørende veien ut av trelldom, jfr. k ap.7.2.8 (Sawyer 1982, s.39-45). 10

Sveaas Andersen i HT 2/1984 s.222

11 Når det gjelder komparative undersøkelser i rettshi toriske studier henvises først og fremst til Wåhlin 1973/74, s.165-191. Ellers: Grew 1980, s.763-778; Skocpol and Somiers 1980, s.174-197

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

65

dra inn sosio-økonomisk bakgrunn, fordi elementene som skal sammenlignes kan ha for­ skjellig mening etter den samfunnskontekst de står i. Sammenligning av bare to rettssystemer når det gjelder en bestemt rettsinstitusjons utforming er risikabel i de fleste tilfelle og kan lett føre til vage pseudolikheter. Flere rettssystemer må være med i komparasjonen for at vi mer presist skal kunne bestemme likheter og ulikheter med hensyn til den bestemte institusjonen. Om bare to komponenter skal undersøkes, må påvirkningen fra den ene til den andre være konkret kjent. I kommende rettshistoriske komparasjoner vil jeg forsøke unngå slike fall­ gruver: Ved komparasjonen av "idealbilder" av slaveri i siste del av dette kapitlet er det således hele bilder av slaverier som blir sammenlignet, ikke enkeltelementer tatt ut av meningskontekster (jfr. pkt.3.2). I kapitlet "Trelldom og kirke" blir derimot enkeltelementer sammenlignet, men påvirkningen fra det ene til det andre antas i disse tilfellene å være mer konkret godtgjort.

Som hovedprinsipp i de kommende undersøkelser skal vi legge til grunn at lovgivning om trelldom på forskjellig måte uttrykker lovgivernes reguleringsønsker i tidsrommet for redigeringen av loven. Men bestemmelser kan også være representative for en periode før redigeringen, fordi en god del lovstoff som ble til tidligere enn redigeringen, trolig ble tatt med. Lovgivningen kan også peke fremover i den grad den uttrykker lovgivernes program. Fordi den kommende undersøkelsen, "Hva er en trell?", primært tar sikte på lovenes helhetlige bilder av trelldom, står datering av innholdet i enkeltbestemmelser imidlertid ikke i fokus.

3.2

Lovkildenes "idealbilde" av trelldom

Treller og forhold som vedrører treller blir berørt i omkring hundre forskjellige bestemmelser i landskapslovene.12 Dette utgjør det mest omfangsrike materiale om treller i de norske middelalderkildene. Lovkildene er dessuten det eldste skriftlige kildematerialet. Under­ søkelsen av de enkelte bestemmelsene i det følgende skal gi grunnlag for en presisering av

12

Krag HT 3/1982 s.215

66

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

trelldommens kjennetegn i lovmaterialet, dvs. vi skal søke å avdekke vesentlige sider av trelldommens "indre struktur" som sosial institusjon. Vi spør etter hva som er spesifikt ved trelldom sett i forhold til andre typer underordning i lovene. I bestemte tilfeller skal vi også se trellenes underordning i en videre samfunnskontekst.

Lovmaterialet vil i høyere grad enn andre kildekategorier avdekke middelaldersamfunnets idealbilde av trelldom. Lovkildene kan gi grunnlag for dette ikke bare fordi de utgjør det største enhetlige kildematerialet, men også fordi lovene i motsetning til berettende kilder fremstiller mer enn enkelttilfeller. De vil derfor gi et mindre spontant og et relativt mer konsistent bilde av trelldom sett i forhold til andre institusjoner enn det berettende kilder gir. Vi må da være klar over at lovbestemmelsene bare gir innblikk i ett aspekt av den dominerende kulturel, nemlig det aspekt hvor organisert samfunnsmakt tas i bruk for å regulere individer og grupper for å hindre avvik fra den sosiale orden.13 Bak det normative lovaspektet vil vi likevel kunne finne det samme sett av grunnleggende samfunnsverdier mentale strukturer - som i andre aspekter av kulturen. Disse grunnleggende samfunnsverdiene var ikke nødvendigvis i harmoni med hverandre, som vi skal se. (Dette skal jeg vende tilbake til i forbindelse med andre typer kilder om trelldom, jfr. kap.5.8.6)

Vi vil heller ikke finne at lovenes "idealbilde" av trelldom er uten motsetninger. Lovenes normative siktepunkt medfører samtidig at de gir innblikk i områder som lovgiverne anså for å være problematiske, dvs. områder der felleskapets reguleringsbehov var størst. For trellenes vedkommende må dette bety områder der felleskapet mente at herre-trell forholdet måtte reguleres innad og utad i forhold til tredje part. I denne forstand kan vi si at loven per definisjon hever herre-trell forholdet opp over en indre husholdsfære til et offentlig anliggende. Det er slik først og fremst som problematisk offentlig anliggende bestemmelser13

13 S.Simpson & R.Field fremsetter følgende antropologis definisjon: "Law is merely one aspect of our culture - the aspect which employs the force of organized society to regulate individuals and group conduct and to prevent, redress or punish deviations from prescribed social norms." (Adamson Hoebel 1954, s.4) . Antropologiske teorier om forholdet mellom lov og kultur tematiseres av Adamson Hoebel (1954, s.3-17). Jfr. A.RadcliffeBrown, "Primitive Law", Int.Enc.Soc.S c . IX (1934 s.202-206)

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

67

om treller fremtrer i lovene. Det sedvanemessige herre-trell forholdet belyses bare glimtvis indirekte, f.eks. når treller inngår i en naturlig beskrivelse av et gårdsmiljø hvor tjuveri er temaet. I dette kapitlet skal vi undersøke bestemmelser om treller, mens bestemmelser hvor treller inngår i en naturlig kontekst i andre sammenhenger er mest relevante (kap.5).

3.3

Forståelseskategorier i undersøkelsen: Eiendom og andre kriterier

Både lovmaterialet selv, tradisjonell og nyere forståelse av slaveri/trelldom peker ut eiendomskriteriet som en naturlig forståelseskategori. Vi skal derfor først undersøke hvordan treller fremtrer som herrens eiendomsgjenstand. Eiendomskriteriet skal imidlertid spesifiseres og i sammenheng med dette skal også andre kriterier trekkes inn i undersøkelsen. Jeg vil her lansere de to forståelseskategoriene: "person i negativ forstand", dvs. person som er straffeansvarlig med egen kropp, og "person i positiv forstand", dvs. person som har egne rettigheter i loven. De to kategoriene har sammenheng med kjennetegn fra definisjonen av slave i nyere forskning (jfr. kap.2.5): slaven/trellen som person dominert gjennom tvang, hvor voldsanvendelse er fremholdt, men også belønningsmekanismer som overlater slaven et eget rom av frivillighet. Nyere slaveriforskning har hittil i liten grad befattet seg med lovmateriale. Betydningsinnholdet av de to forståelseskategoeriene skal utdypes etter hvert (jfr. pkt.3.6 og 3.7).

I utgangspunket vil jeg ikke differensiere kronologisk eller geografisk i undersøkelsen. Jeg vil etter hvert likevel stille spørsmålet om det foregikk en utvikling av lovenes trellebilde over tid, og om det finnes forskjeller mellom landsdeler.

3.4

Trellen som herrens levende eiendom: kvikfé

En þat scal vera hálfgillt fé er fé spiller fé horns oc hófs oc þræls (og det skal være halv botsverdi når fe skader hornfe eller hovfe eller trell) (F V 18)

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

68

Når kveg skader levende gods, dvs. annet kveg eller treller, skal eieren bare betale halv skadebot. I dette stykke blir altså treller og husdyr likestilt som eiendom. Skades en fri person, skal dyret derimot utleveres (F V 16, G 147). Trellens likhet med kveg fremgår også i det tilfelle at trell dreper kveg, da dette bare skal bøtes halvt, mens fri manns kvegdrap skal bøtes fullt (F XIII 21). Også i G 266 og 274 ses treller som eiendom i kategori med kveg. Det heter at jord skal løses ut halvt i gull og sølv og halvt i treller og bufe (en halft i mane oc bufe). Trell og bufe fremtrer altså som levende eiendom, kvikfé (mots. dautt fé), som eier har ansvar for og, som vi skal se i det følgende, kan la inngå i eiendomstransaksjoner. (Fé kan ha tre betydningsnivå: "kveg", "levende gods" (kveg og treller) og "penger og gods generelt".)

3.4.1 Salg, kjøp, utleie og finnerlønn

Herrens ansvar for sin levende eiendom fremgår slik av avgrensningen mellom selger og kjøper:

Þat er nu þvi nest. at maðr kaupir máns mann at manne æðrom. kaupa saman laga kaupi oc lyritar. sa scal hallda abyrgð a er sellde. um ny hit nesta oc niðar. at hann drecce eigi kyr. oc við stiarva oc við stinga, oc við fársottom ollum. oc við þvi at han bere sialfr land sitt. oc skit af klæðom. oc abyrgiasc vid leynanda lostom ollum. manað hinn fyrsta. Nu ef sa lostr er einhverr a. þa scal þat kaup a fyrsta manaðe aptr færa. með vattom. .. (G 57)

Bestemmelsen om salg og kjøp av kveg er nesten likelydende:

.. Kyc fe allt er maðr kaupir. þa scal engi oðrom svic selia. ne með leynanda lostum. þat er leynanda laustr a kycfe. ef þat dreccr sik sialft. sa scal sveria er sellda. æða sialfr hava. at hann vissi eigi leynanda lost. ef hinn finnr a

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

69

fyrste manaðe .14 (G 44)

I begge bestemmelsene er selger ansvarlig for skjulte lyter ved eiendomsobjektet den første måneden etter salget.15

I F V 41 fremgår det på liknende måte at selger av trellen skal være ansvarlig med hensyn til krampe og fallesyke på ham i hele ni år. Til sammenligning gir F X 48 selgeren bare et fem dagers ansvar for lyter på en hest. I F V 41 skal dessuten selger stå ansvarlig for retten til å selge trellen så lenge trellen lever, og om han dør, skal arvingene stå ansvarlig (en allan alldr við heimilld. en ef hans misser við på varði arfe hans). I F XI 20 nedlegges det forbud mot å selge trell utenlands.

Et annet uttrykk for trellen som herrens levende eiendom er bestemmelsene om leietakers ansvar ved utleie av trellen i G 69:

Nu leigir maðr þræl mannz. hann scal hann abyrgiasc at hann visi hanom eigi a ár ufærar. æða a isa ufæra. ne til biarnar hiða. æða i biorg ufær. æða a sæ ufæran. æda a annat forað . Nu ef hann firifersc þar a. oc varo eigi hans

14 "Det er no dinærst at ein mann kjøper træl av annanmann, dei gjer kjøp etter lov og lyritt. Seljaren skal ha vågnaden til månen har vore i ny og near, at trælen ikkje syg kyr, og for stivkrampe og for styng og for alle fårlege sotter og for det at han sjølv ber ut landet sitt og held seg rein i klæde, og ha vågnaden for alle løynde lyte den fyrste månaden. Um det finst eit sovore lyte, skal kjøpet gjerast urnatt i den fyrste månaden, med vitne." (G 57) "Når folk kjøper levande fe, skal ingen selja til andre med svik eller med løynde lyte. Det er løynt lyte på fe, når det syg seg. Seljaren skal sverja at han visste ikkje um løynt lyte i fall hin finn det i den fyrste månaden, eller (um han ikkje sver) , ha (dyret) sjølv." (G 44)

15 Resten av G 57 viser imidlertid at trellesalget skiller seg ut med spesielle bestemmelser som vi skal komme tilbake til. Det heter blant annet her: "firi þvi at engi v árr scal ala oðrom þræl kalfselde" (for ingen av oss skal ala træl for ein annan som ein påsett kalv).

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

70

sveinar þar. æða hans vercmenn aðrer. þa scal hann giallda hinum svein sinn er atte.16

Det heter videre at trellen skal føres tilbake til herren etter et halvt år. Om han sendes alene og rømmer, skal leietaker erstatte ham. Hver mann skal være forpliktet til å hjelpe trellen hjem til herren. Blir trell syk eller får sår, skal han føres til herren eller hans eiendomsbestyrer etter 7 dager. I G 41 og 43 gis det tilsvarende bestemmelser om leietakers ansvar ved kvegleie. Leieren skal på alle måter ha ansvaret. Også her er det hans ansvar om bjørn biter, kveget drukner eller faller utfor et fjell. Også i F finner vi en bestemmelse som vedrører trelleutleie. I F X 31 heter det at rettssaker om jordleie og trelleleie skal fremmes for Frostatinget.17

I G 68 heter det om finnelønn for trellen:

Nu leypr þræll mannz. oc teer maðr hann innan fylkis. oc utan fiorðongs. pa scal hann hava eyri. En ef hann teer hann utan fylkis. oc innan laga varra. pa scal hann ii. aura. Nu ef hann tecr hann innanlandz oc utan laga várra. Þa sa halva morc er hann tecr. ef hann hever hann i hoftum heim. Þa hann undingia lausn. en ellar eigi.18

16 "No leiger nokon annanmanns træl. Leigaren skal svara for at han ikkje viser trælen ut på åer eller is som ikkje er farande, eller til bjørnehi, eller i berg eller på sjø, som ikkje er farande, eller på anna uføre. Um trælen misser livet på ein slik stad, og sveinane hans (d.e. sveinane til leigaren) ikkje var der, eller andre av arbeidsfolki hans, då skal han gjeva eigaren vederlag for sveinen." (G 69) 17 "En mansleigu oc landsleigu scal at Frostoþings sæcia". Kommentaren (NgL I s.224) sier at avskrift d har "lögum" tilføyd til "Frosto þings". I såfall blir meningen at alle trelleiesaker skal reises ifølge Frostatingsloven, dvs. på landet, ikke i byen. 18 "No rømer ein træl og nokon tek han innanfylkes, men utanfor fjordunden, då skal finnaren ha 1 øyre. Um han tek han utanfor fylket, men innan lagdømet vårt, då skal finnaren ha 2 øyrar. Um finnaren tek han innanlands, men utanfor lagdømet vårt, skal den som tek han, ha ei halv mork. Når han har trælen med heim i lekkjor, skal han ha finninglønn, men ellers ikkje. "(G 68)

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

71

Trelleflukt og pågripelse er her sett likt med å bringe bortkommet kveg tilbake til eier i band. Finnelønnens størrelse avgjøres av tilbakereisens lengde. Trellen fremtrer som passiv kvikfeeiendom i denne bestemmelsen. I F X 40 fremtrer imidlertid trellen annerledes, som en straffeansvarlig person (jfr. pkt.3.6), selv om det også i F gis finnerlønn på samme måte som i G 68, men bare for utenlandsk trell (utlenzer þræll).

I de undersøkte bestemmelsene fremtrer trellen som levende eiendom som parallellføres med kveget. Det finnes imidlertid en forskjell mellom G og F når det gjelder alminnelige betingelser ved kjøp og salg: her har bare G en klar parallellføring (jfr. G 57 og F V 41). (Ellers oppfatter F i tillegg trelleflukt annerledes enn bortkommet kveg, som vi skal se i pkt.3.6.) Bestemmelsene vedrørende kjøp og salg og utleie understreker herreansvaret for trellen. Også bestemmelser om herrens forpliktelse til å betale finnelønn understreker dette.

3.4.2

Trell som betalingsmiddel

Et annet uttrykk for trell som eiendom i lovene er at treller kan brukes som konkret betalingsmiddel ved samfunnsmessig viktige eiendomstransaksjoner. G 223 dreier seg om hvilke varer som kan brukes ved betaling av mannebøter. En detaljert liste over hvilke verdigjenstander det er lovlig å bruke, samt krav til kvaliteten settes opp. Til slutt heter det:

Giallda sveina þa alla er heima ero alner, þann hvern er eigi er yngri en .xv. vetra. nema hinn vili tekit hava. ambattar scal eigi skiallda i mannz giolld. Nu er fe skilt. þat er i giollde skal giallda.19

I G 266 om odelsløsning heter det i siste delen:

19 "Bøta med sveinar (trælar) som er uppalne her heime, kvar som ikkje er yngre enn 15 vintrar, utan hin vil taka mot (yngre træl). Trælkvinnor skal ikkje ytast i mannebot. No er det greidt ut kva slag vare mannebøtene skal ytast i." (G 223)

72

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

.. hann scal þat fe a stein leggia er ácr oc eng mætesc. En hann scal sva mæla. .. Ec man her koma með valenkunna menn. en þu haf halva firi. .. þat fe scal halft væra i gulli oc i silfri. en halft i mane herræno eigi ellra en fettogo. ne yngra en .xv. vætra. Sva scal maðr oðal sitt aptr leysa. Nu er su brigð told.20

I G 274 dreier det seg om den retten nære mannlige slektninger har til å løse ut en kvinne som sitter på odelsjord. Når prosedyren er fulgt og jorda er verdsatt, skal han by en femtedel mindre i løsesum enn det som er jordas verdi. Han skal rede ut prisen halvt i gull og sølv og halvt i kveg og treller. F VIII 3’s oppregning av betalingsvarer ved odelsløsing synes også å inkludere treller. Disse skal her bare være innenlandske og bare mellom 15 og 30 år.21

G 223, 266, 274 og F VIII 3 regner altså opp treller blant de betalingsvarer som skal være lovlige. Selv om det ikke eksplisitt sies, kan det godt være at bestemmelsene her forutsetter at det eksisterte et normalforhold mellom de naturalia som i praksis ble brukt som penger, og at treller slik også forutsettes å kunne fungere som varepengeenhet, slik Kåre Lunden har fremholdt.22 Norske landskapslover angir ikke eksplisitt noen fast trellepris, men vi har likevel grunn til å tro at 3 merker blir ansett for normal trellepris i landskapslovene. I retts­ praksis må dette ha vært en tøyelig normalverdi. I G 71 heter det at faren ikke må gi barnet sitt i skyldtrelldom for mer enn 3 merker. I F II 6 heter det at herren skal bøte 3 merker til biskopen om han lar trellkvinnens barn dø mellom hendene. F XI 20 sier at den som selger

21. "Han skal leggja pengane på ein stein der åker og eng møtest, og han skal mæla so.. Eg skal koma her med uvilige menn, og hav du like mange på di side... Dei pengane skal halvt vera i gull og i sylv, men halvt i herlandsk træl, ikkje eldre enn 40 eller yngre enn 15 vintrar. Soleis skal ein mann løysa odelen sin inn att. No er den løysingi utgreidd." (G 266)

21 I F VIII 3 (NgL I s.205) heter det at betalingen skal være "med gulli oc með brendu sylfri. en that scal vera ellra en .xxx. vetra oc eigi yngra en .xv. vetra." Siste setning hen­ spiller utvilsomt på treller, som må være uteglemt. I fragmentet c o d .2 (NgL II s.508-9) er trell (mane) med i oppregnigen. 22

K.Lunden i HT 4/1983 s.451

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

73

trell ut av landet, skal bøte 3 merker til kongen. Svenske og danske landskapslover ser ut til å fiksere trelleprisen til 3 merker.23 Selv om G 266 bestemmer at treller som skal betales, må være innenlandske og mellom 15 og 40 år, måtte altså verdien av hver enkelt trell nærmere bestemmes.24

Treller blir altså forutsatt brukt som betalingsmiddel på linje med en rekke andre varer når det gjaldt mannebøter (G 223), men ved den ennå viktigere transaksjonen odelsløsning i G 266 er bare treller og edelmetall godtatt som betalingsmiddel. Dette må trolig bety at loven regnet treller som en samfunnsmessig viktig type eiendom og som praktisk betalingsvare ved viktige eiendomsoverføringer.25 Det synes å være en nyanseforskjell mellom G og F også når det gjelder trelleeiendom som betalingsmiddel, idet G nevner dette flere ganger, F bare i én bestemmelse. G er dessuten noe mindre restriktiv når det gjelder alder på treller som kan brukes til betaling.

3.4.3

Herrens ansvar for sin eiendom beskytter trellen

En annen side av trell som levende eiendom går fram av den eiendomsbeskyttelsen herren hadde krav på for sin trell i landskapslovene. I G 182, siste del, heter det:

23

SkL 122;

AS 51;

VgL I M 5,7;

II D 16;

ÖgL D 16,2

24 I Grågås (Ib 143) fremgår det direkte at trell brukes som konkret betalingsvare. Det heter at en mann kan betale sin skyld i kyr, sauer, jord eller treller. Om han betaler i treller, må han gi to øre for en øre gjeld. Han har da retten til å inn­ løse trellen i løpet av kommende år dersom trellen er oppfostret hos ham. 25 Krag (HT 3/1983 s.365) mener at treller i G 266 bare er en regneenhet. Likevel: "Dette bekrefter at trelleholdet var en dypt rotfestet sosial realitet." Lunden holder det imidlertid for sikkert at også G 266 presiserer konkrete betalingsvarer, og at det derfor er klart at loven mente kravet om halvparten av odelsløsning i treller konkret kunne realiseres. Lunden vedgår likevel at dette er "eit indisium som isolert er av noko usikker verdi i eit kvantitativt resonnement om trælane". (Lunden i HT 4/1983 s .451).

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

74

Nu drepr maðr þræl annars mannz. þa scal hann bæta aptr. sem menn meta næctan hann. (Drep nokon annanmanns træl, skal han gjeva skadebot for trælen etter som menn verdset trælen utan klæde.)

Det er herren som skal motta drapsboten for trellen sin. Mens drap på en fri mann medførte bøter til hans slektninger og til kongen, har trellens nærmeste ingen slike rettigheter. I G 215 heter det:

Aller eigu sarbætr iamna tpegn oc præll. Nu ef maðr særer þræl mannz. pa scal hann hallda upp fæðzlo vid hann medan hann liggr i sarom. oc verclaunum ollum við drotten hans. oc lækningar kaupi.

Alle har rett på sårbøter, både "tegn og trell". Dessuten skal en mann som sårer annen manns trell, holde kosten når trellen ligger såret, betale arbeidslønn til herren og bekoste lege. Sårbøter ble fastsatt nøyaktig i forhold til hvilken type sår det var og hvor på kroppen, uansett om personen var fri eller trell.26 Det var herren som skulle motta sårboten for skaden på sin trell. Omvendt skal herren gjøre forlik med tredjeperson som ble slått av hans trell i G 204.

Tilsvarende heter det i F IV 61:

.. En sá er lystr þrælinn ábyrgiz þrælinn pó at hann lióste igegn eða höggve. en ef dróttinn þess spræls gerer þat satt á hendr hinum. Þá hafe verð fyrer prælinn er átti. af hinum er fyrst laust, ef hann deyr. en hans ábyrgð se á prælinn til þess er hann hefer bætt dróttni.

Den som slår trell skal bøte for ham, selv om trellen slår igjen. Dersom eieren gjør forlik med den andre, skal han ha verdien av trellen av den som først slo dersom trellen dør. Den som slo er ansvarlig for trellen til han har bøtt til eieren. Dessuten heter det i F IV 56 at

26 Jfr. F.Brandt 1880, II. s.76-77; se" i KLNM X s.407-9

A.Bøe "Legemskrænke

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

75

dersom en mann blir drept, men ingen vet om det er fri eller trell, skal det innkalles til ting. Dersom den drepte sies å være fri, skal banemannen fare utleg.

En ef hann verðr at þræli. på scal meta hann oc giallda verð oc öfundar bót þeim er átti.

Men dersom han blir regnet for trell, skal han verdsettes, og verdien og ovundsbot skal betales til den som eide ham.

De fire nevnte bestemmelsene dreier seg altså om kompensasjon til herren når hans trelleeiendom blir ødelagt eller beskadiget av tredjeperson. Trellens liv og legeme er altså beskyttet i tråd med hans eiendomsverdi. I F IV 56 skal herren også ha ovundsbot, en bot for personlig krenkelse, tydelig fordi drapet av trellen i dette tilfellet er en fordekt, dvs. en ondsinnet ødeleggelse av herrens eiendom.27

I G 92 heter det tilsvarende om boten for ulovlig bruk av annen manns eiendom (áfang):

Aller menn eigu afang iammikil bæðe þegn oc þræll.

Både tegn og trell skal ha like mye åfang. Videre heter det at dersom en mann tar annenmanns skip, skal han bøte åfang for dette, både for trellene sine, for seg sjøl og for de umyndige i husholdet. Kongen skal ikke ha noe for dette. Siden herren skal bøte åfang for sine treller og umyndige, må vi rimeligvis tro at det omvendt også er herren som skal motta boten om tredjemann ulovlig bruker trellens eiendom (orka). I F X 44 heter det at trellen ikke skal ha åfang for sin eiendom. Her må dette bety at heller ikke herren skulle motta åfang for sin trell. Det heter nemlig videre i bestemmelsen at om trellen bruker en annen manns hest eller båt ulovlig, da skal ikke herren hans bøte åfang. Den skadelidende kan imidlertid pryle trellen.

27

Jfr. L.Hamre "Æreskrænkelse" i KLNM XX s.555

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

76

I G 198 heter det om boten for legorð (ulovlig samleie) med en manns trellkvinne:

.. En bonde scal taca a ambott sinni hinni vilstu halvan annan eyri. en holfo minna a hverri annarre. Ef hann a ein

þa scal su hans hin bezta. En leysingi a skattvarar

eyri a sinni hinni bezto ambott. Sunr hans a eyri a sinni hinni bezto. haulldr a .iii. aura. lendrmaðr .vi. aura. a sinni bozto ambott. Tvær ero hans hinar bezto ambatter. Seta. oc deigia. oc tveir þrælar. þionn oc bryti. Slican rett a hverr a þrælom sinum sem a ambattar legorðe.28

Bortsett fra at herren ikke har rett til åfang for sin trells eiendom i F X 44, viser bestemmelsene i en sum rettsbeskyttelse for trellen ved at han er herrens eiendom og hans ansvar. Fordekt drap på trellen ble dessuten regnet som ærekrenkende for herren i F IV 56. Ærekrenkende for herren var også tredjemanns ulovlige samleie med hans trellkvinner (G 198). Ærebotens størrelse er derfor karakteristisk nok gjort avhengig av herrens status (løy­ sing, bonde, hauld, lendmann) og trellkvinnens stilling som betrodd i husholdet, hvor "seta" og "deigia" står øverst. I G 215, vedrørende sårbot, heter det imidlertid at både fri og trell skal ha like bøter, dvs. etter sårets beskaffenhet. I dette tilfelle er bestemmelsen trolig mer innrettet på at trellensarbeidskraft eies av herren.

Sammenholder vi G 92-øg F X 44 ser vi at trellers eiendom (orka) i G var bedre rettslig beskyttet gjennom herren enn i F. På den annen side slapp også herren å stå ansvarlig for trellens ulovlige bruk av annenmanns eiendom i F, trellen var selv ansvarlig med sin kropp (jfr. pkt.3.6).

"Ein bonde skal taka halvannan øyre for den beste 8 2 trælkvinna si, men helvti for hvar av dei andre; um han berre har ei, då skal ho [reknast for] den beste. Ein løysing skal taka ein skattesvar øyre for den beste trælkvinna si. Son hans tek ein øyre for si beste; hauld tek 3 øyrar; lendmann 6 øyrar for den beste trælkvinna si. Beste trælkvinna hans er to: seta (innegjenta) og deigja (hushaldsstyrar), og to trælar: tjónn (hustenaren) og bryte (gardsfuten). Kvar skal ha same rettsbot for trælane sine som for legemål med trælkvinnor. (G 198)

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

77

Det er ikke mulig for loven helt å parallellføre trell og kveg som eiendom når det gjelder herreansvar: Fordekt skade på trell er rimeligvis bare mulig ved å drepe trellen (F IV 56), fordi en trell kan si fra om skaden til herren. Derimot kan kveget skades både åpent og for­ dekt, og fordekt skade på kvegeiendom ble regnet som sterkt ærekrenkende (E i NgL II s.523, F X 46, XI 24, 25).29

3.4.4 Trellens mangel på beskyttelse mot herren

De ovennevnte bestemmelsene hvor trellen er beskyttet som herrens eiendom, viser at han ikke har en egen rett til å beskytte sin kropp, eiendom og ære. I G 200 (jfr. F X 34) kan vi se dette sammenfattet, idet treller ikke er med i oppregningen av innbyrdes størrelse på de forskjellige samfunnsklassenes allmenne rettsbotskrav (réttarfar). Dette henger sammen med at trellen mangler réttr. I vid betydning står réttr for "indbegrebet af samfundsordningens gjældende normer, opfattede fra individets subjektive standpunkt, i forholdet til det selv" (Hertzberg) eller "das, was jemandem klar und einwandfrei auf Grund seines Ansehens und seiner Stellung zukommt" (v.See). Réttr har betydningsforbindelse med heilagr, adj. "hellig": "Die "Heiligkeit" bezeichnet den Anspruch auf Unantastbarkeit, den der freie Mann von Natur aus besitzt und mit ihm die lebenden und toten Dinge seines Interessenbereichs" (v.See). Mannhelgi står i loven for den personlige beskyttelse loven gir alle frie (F III 20, G 15 m .v.).30

Mangelen på réttr og mannhelgi, sett som en rettsbeskyttet status for et individ, kommer mest ekstremt til uttrykk i herrens rett til å drepe sin trell. I G 182 heter det:

29 Brandt 1880 II s.113-123. Når det gjelder æreskrenkende handling mot en manns trelleeiendom, kan den utførlige botstakseringen av samleie med hans trellekvinner i G 198 kanskje sam­ menholdes med tilsvarende taksering ved avskjæring av halen til hesten hans i F X 46. Men det er likevel klart at en slik sammen­ likning halter, fordi trellkvinnen har en helt annen betydning ved at hun kan være herrens frille. 30 NgL V s.5 1 8 - 9 ; von See 1 9 6 4 , s .7 1 ,131f.,2 4 9 - 2 5 1 ; A .Bøe "Helgi" i KLNM VI s.3 5 3 - 4 ; Fåberg 1 9 8 8 , s.3 1 , 3 4 - 5

78

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

Nu er manne þat kent at hann vege præl sinn. þvi vigi scal lysa. ellar er hann morðenge. Nu mæla menn a hendr hanom. En hann kveðr nei við. Ef sva snemma er mælt a hendr hanom at til lix ma rannsaca. þa scal til leita. Ef ben finnasc a liki. .pa er hann sannr at soc. En ef engi finnasc ben a liki. þa er pat skræc. Nu er sva siðarla a hendr hanom mælt at eigi ma til lix rannsaka. þa scal harm synia med lyritar eidi. fellr til utlegðar ef fellr. ..

I F V 20 heter det:

Ef maðr drepr þræl sinn til dauðs. þa scal hann segia mönnum til samdægres. varðar hann þat allz ecki nema við guð . En ef hann gerer eigi svá. þa er hann morðingi.31

Begge bestemmelsene skiller mellom drap og mord på egen trell. Herren skal ikke stå ansvarlig for noen om han lyser drapet. F føyer til at han er ansvarlig for Gud. Mord på egen trell, dvs. hemmelig drap, forbys.

Også herrens råderett over trellens liv kan ses i lys av eiendomskriteriet, dvs. rett til fritt å disponere sin eiendom ved å kunne ødelegge den. En slik forståelse har her likevel en begrenset mening. Bestemmelsenes insistering på at drapet skal lyses, kan ta sikte på å forhindre at herren skal beskylde tredjeperson for drapet. Dessuten kunne ukontrollerte drap på egne treller ha ugunstig virkning på allmenn kontroll over treller. F ’s tillegg om å stå ansvarlig for Gud kan kanskje tolkes som en oppfordring til herren om å vise indre

31 "No er ein mann skulda for det at han har drepe træ sin; eit slikt dråp skal lysast, ellers er han morder. No vert han sakgjeven, men nektar. Um han vert klaga so tidleg at dei k a n n ransaka liket, då skal dei leita etter. Finst det sår på liket, då er han sannskyldig i saki. Men um det ikkje finst sår på liket, då er det falsk skulding. Vert han sakgjeven so seint at dei ikkje kann ransaka liket, då skal han nekta med lyrittareid; den fell til utlægd, um han fell." (G 182) "Om en mann dreper sin trell, skal han si det til andre menn sam­ me dag. Da er han ikke ansvarlig for noen uten for Gud. Om han ikke gjør det slik, er han morder" (F V 20)

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

79

besinnelse før han går til det skritt å drepe egen trell. Men dette er altså langt fra det samme som forbud mot trelledrap. Både G og F gir således i dette stykke herren nokså uinnskrenket eiendomsmakt (jfr. pkt.3.91).

Vi har hittil tematisert trellen som eiendomsgjenstand. Likheten med kvegeiendom er stor, mest påtagelig i G. I begge lover finnes det imidlertid visse forskjeller. 1 rollen som betalingsmiddel ser treller ut til å ha blitt vurdert vel så viktige som kveg, på linje med edelmetall. Eiendomsbeskyttelsen av treller skiller seg også ut fra kvegeiendom, først og fremst ved at ærekrenkede skade var forskjellig: bare treller kan beligges, bare kveg kan skades fordekt. Når det gjelder eierens drap på egen trell, har dette en annen mening og be­ tydning enn et kvegdrap.

Det er klart at forståelsen av trellen i disse tilfellene peker ut over vårt siktepunkt hittil: trellen som kvikfé-eiendom. Andre bestemmelser i lovene gjør dette helt klart. Før vi utvider forståelsen av treller i landskapslovene med andre kriterier, skal vi imidlertid gå nøyere inn på eiendomsbegrepet slik det fremtrer i landskapslovene, sett både i en videre middelaldersammenheng og i sammenheng med forrige århundres forståelse av begrepet. En vesentlig grunn til å gå nøyere inn på begrepet er at eiendomskriteriet har vært dominerende i all nyere forståelse av slaveri/ trelldom fra forrige århundre av (jfr. kap.2.5).

3.4.5 Eiendomsbegrepet i landskapslovene

For å karakterisere trell som eiendomstype nærmere skal vi søke å plassere den innenfor landskapslovenes allmenne forståelse av eiendom og eiendomstilhørighet. Innsyn kan vi få ved å gå nærmere inn på semantisk bruk av substantivene eign, fé, gripr og eigandi. samt verbet eiga i lovene:

Eign står for både "eiendomsretten" og "eiendomsgjenstanden". Ifølge Hertzberg brukes eign i betydningen "eiendomsrett" bare om jordeiendom (G 265, 266, F XIV 2, ML VI 17). Også i betydningen eiendomsgjenstand står eign så å si utelukkende for jordeiendom, som

80

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

fast eiendom oftest satt i motsetning til løsøre (F i.2,4,5, 19, IX 28, IX 28, XII 4, XIV 2,7, ML IV 2, VI 17, VIII 11, X 1). I G 49 og ML VIII 19 brukes eign i forbindelse med ulovlig salg av lånt eiendom. Eign som eiendoms-rett/-gjenstand er ikke brukt om treller i lovene.

Substantivet fe står for kveg, levende eiendom, eiendom generelt. Det kan også bety arv, bøter o.l. Fé har en utstrakt bruk og et vidt betydningsspekter (jfr. NgL V s. 180-3). I G 223 og F VIII 3 står fe eksplisitt for treller som betalingsmiddel.

Gripr brukes mer snevert om gjenstand av verdi, fortrinnsvis løsøre (G 37, 45, 48, 50, 223, F X 6, XI 4,6). Selv om treller ikke eksplisitt betegnes som gripr og bare få steder som fé i lovene, betyr ikke dette at treller ikke ofte var implisert i begrepene. Treller kan imidlertid bare unntaksvis ha vært implisert i begrepet eign, som for det meste sto for jordeiendom.

På eiersiden betegner eigandi "eier/eiermann". I landskapslovene knyttes eigandi mest til konkrete eiendeler: G 144 (funnet gjenstand), F V 16, XIII 21 (husdyr), X 42 (skip), XIII 13 (avling), XIII 14 (holt, hage og fiskeplass), F i. 17, IV 4 (jord). Bare ett sted i landskapslovene betegner eigandi trelleeier, så vidt jeg kan se: B I 14 (biskopårmannen skal føre treller som bryter forbud mot helligdagsarbeid til eieren). Den alt overveiende betegnelse på trellens eiermann i landskapslovene er dróttinn (G 16, 18, 20, 163, 198, 204, 259, F II 2, 28, X 40, 44, XI 21, m.v. Også I B I 14 brukes dróttinn). (Alternativt står dróttinn om jordeier, F IV 57, XIII 8, og for Kristus som herre, F II 31). Dróttinn betegner mer opprinnelig "krigshøvding/-herre" (* drohti- "kriegerschar, eines fü rsten gefolge", Falk & Torp). Betegnelsen dróttinn på trellens eiermann understreker makt eller dominans, ikke et rent eiendomsforhold, som det vesentlige i herre/ trell-forholdet.

Verb for eiendomstilhørighet er først og fremst eiga, utstrakt brukt og med et vidt betydningsspekter. Eiga står for "å ha" noe generelt, både med og uten eiendomsrett. Betydningen omfatter også å ha plikt til, være skyldig til o.l. Jfr. NgL V s. 148-9: ha til eiendom, besitte i kraft av annen rett enn egentlig eiendom (f.eks. F II 33: "sitte med eget hushold"), ha ektefelle, ha barn, være berettiget eller forpliktet til (f.eks. G 3: "rett til å kreve bøter", G 38: "eiga skulld at giallda"), være i en viss virksomhet (G 37: "eiga dom

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

81

við han"). I G 25 heter det: "at várr scal hverr eina kono eiga. þa er hann hever mundi keypt oc maldaga." Ved ekteskapsforbindelse brukes altså betegnelser som "eie" og "kjøp". Når det gjelder personer brukes eiga videre om tilhørigheten til treller, så vel som umyndige, barn og ektefolk. Trellers tilhørighet uttrykkes ved eiga i G 69: "þa scal hann giallda hinum svein sinn er atte" (da skal denne bøte til ham som eide trellen), i F IV 61: "þá hafe verð fyrer þrælinn er átti" (jfr. F IV 56, X 44 og G 198 m.v). Eiga brukes imidlertid også til å betegne "rettigheter" som "tilhører" trellen selv i G 215 (Aller eigu sarbætr iamnar þegn oc þræll), jfr. F X 44, G 92. Vanligvis uttrykkes heller ikke trellens tilhørighet til herren gjennom verbet eiga, men bare ved vanlig genitiv (þræll manns) eller eiendomspronomen (sinn): G 57, 61, 182, 198, 261, 262, 259, F IV 55, 61, X 40, 44, m.v.

Oppsummerende kan vi konkludere med at landskapslovenes bestemmelser viser til et vidtfavnende, svært fasettert og vagt eiendomsbegrep, kanskje med unntak av ett område: jordeiendom. Når det gjelder synet på eiendom, ser det ut til at de norske landskapslovene er på linje med samtidige nordeuropeiske verdslige rettskilder.32 Som vi har sett, gjelder vagheten i oppfattelse av eiendomstilhørighet i høyeste grad herre-trell-forholdet. Det er tydelig at bestemmelsene ikke skiller ut oppfattelse av eiendom til treller fra et allment herredømme over treller. Den omfattende og vage betydningen av eiendomsbegrepet i forhold til treller i landskapslovene gjør det innlysende at det ikke er tilstrekkelig å definere trelldom ved allment å peke på at trellen er herrens eiendom. En ensidig definisjon i denne retningen kan til og med hindre innsyn i vesentlige sider ved trelldommen, som vi skal se.

32 På tysk område er det middelalderske eiendombegrepets vaghet og ubestemte innholdsavgrensning fremhevet. Eks: "jegliche, wenn auch parielle, dingliche Herrschafts- und Nutzungsbefugnis, ..." (A.Heusler gjengitt av Schwab, HRG I s.877-8). Schwab fremholder at "eiendom" først og fremst betegner fast eiendom i tyske rettskilder, sett i motsetning til løsøre (tysk: "Eigen" tilsvarer norrønt "eign". Betegnelsene "Egendom" og "Eigenschaft" kommer inn på 1200-tallet). Først fra slutten av 1200-tallet kom rettskildenes eiendomsbegrep etterhvert også til å omfatte tinglig rettighet til løsøre (Schwab i HRG I s.877; Köbler i Lex.d.M.A. III s.1717)

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

82

3.4.6 Forrige århundres eiendomsbegrep og et nyere relativt eiendomsbegrep

Det eiendomsbegrepet som har dominert juridisk litteratur i forrige og dette århundre, er imidlertid et absolutt, klart avgrenset og mindre omfattende eiendomsbegrep, slik dette defineres av Brandt (1878): "Ved Ejendom forstaas det universelle Herredømme over Tingen i dens Totalitet. Dette Herredømme besidder den enkelte Person gjennom en gjensidig Anerkjendelse fra hans Medmenneskers Side."33 Brandt mente at "de gamle Nordmænd anerkjendte Ejendomsretten i den videste Udstrækning" og at eierens råderett over eiendom var nesten uinnskrenket. Han antar at denne oppfatningen ikke var et lån fra romerretten, men hadde bakgrunn i den norske odelsretten.34 Brandt var selv likevel klart farget av romerrettens "totale" eiendomsbegrep, som ble det dominerende synet på eiendom fra siste halvdel av 1800-tallet, nyutformet under påvirkning av rasjonalistisk naturrett og økonomisk liberalisme. I "Forelæsninger over den norske Retshistorie" søker han å tilpasse det romerrettslige synet i sin undersøkelse av landskapslovene.35 I vår sammenheng er det vesentlige at romerretten trekker et fundamentalt skille mellom personrett og tingrett hvor eiendom hører hjemme. Eiendomsrett ble derfor betraktet som et absolutt herredømme for personer over ting (res). I siste kategori er slaver inkludert som eneste menneskelige tingkategori.36

Brandt 1878, s.72; 3 definisjon av eiendom (s.139) 34

H.Scheel

(1901)

gir

samme

type

Brandt 1880, s.183,205

35 I Norge fikk det romerrettslige synspunkt på eiendom sitt gjennombrudd ved A .M .Schweigaards forelesninger (1840-70). Brandt fulgte dette synet og fikk en vanskelig rolle ved å skulle tolke gammel norsk rett i dette lyset (Robberstad 1963, s.164)

36 O.Patterson (1982 s.28-32) mener at det samfunnsmes viktige romerske slaveriet var en avgjørende bakenforliggende faktor når romerske jurister utarbeidet doktrinen om absolutt eiendom. Patterson anfører at betydningsforskjellen mellom dominus, herre, og dominium. eier, ikke er stor. Den psykologiske meningen i det romerske eiendomsbegrepet går ut over å ha kon­ troll med en ting og er snarere "indre makt over en ting". (Ele­ mentene i "absolutt" eiendom er: usus, bruke tingen; fructus, nyte fruktene av den; og abusus, bruke den opp). På grunn av slaveriets betydning var det viktig for juristene å kunne lage et klart skille mellom hvilke mennesker som skulle regnes som løsøre

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

83

Robberstad (1963) har fremholdt et annet syn på eiendomsretten i norsk middelalder. Han mener det ikke fantes noen innvirkning fra den "totale" justinianske eiendomsoppfatning, men at eiendom fremsto som en "kløyvd eigedomsrett", dvs. det kunne være flere eiendoms­ rettigheter til et objekt. Han kaller dette også for en "relativ eiendomsrett": "Eigedomsretten er då uppkløyvd, eller delt, millom dei som har utnyttingsrettane".37 Ovenfor har vi sett at eie-tilhørighet kunne omfatte forskjellige typer rettigheter: til bøter, ting, treller, umyndige, barn og ektefolk. Treller kunne selv også "eie" rettigheter. Rettighetene må spesi­ fiseres for hver type eie-tilhørighet. Ser vi på eierforholdet i ekteskapsforbindelsen (G 25), er kona også knyttet til egen slekt, selv om hun er "eid" av sin mann. Tilsvarende heter det også at kone "eier" mannen sin (F II 3). Dette kunne tyde på at et relativt eiendomsbegrep er dekkende for oppfattelsen av eiendom i landskapslovene.

Med utgangspunkt i ekteskapsforbindelsen kan det være riktig å forstå eiendom i personer som rettigheter i en annen person. Legal "rettighet" kan tilsvare "makt over" i sosial forstand. En slik forståelse er i tråd med de to grunnleggende aspektene ved eiendom som antropologer har fremhevet, nemlig (1) objektet (2) "the web of social relations, which establishes a limiting and defined relationship between persons with respect to the object". Objektet, som kan inkludere andre mennesker, er mindre viktig enn de sosiale relasjonene i denne definisjonen av eiendom.38

Et relativt eiendomsbegrep hvor eiendom oppfattes som et knippe av rettigheter av forskjellig karakter, vil med andre ord være et bedre utgangspunkt til å forstå landskapslovenes eiendomsoppfatning, inkludert trelldommen, enn Brandts absolutte eiendomsbegrep. Det siste begrepet kan på mange måter hindre en forståelse av hva en trell er, fordi det gjør eiendom/

(res) og hvilke ikke. Slaven var således definert som eneste men­ neskelige res. Jfr. W.Buckland 1908, s.lOf.

37 Robberstad (1963, s.163). Dessverre foretar ikke forfat­ teren noen utførlig tematisering av begrepene i sin korte, men interessante artikkel. 38

Adamson Hoebel 1954, s.58

84

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

ikke-eiendom til personer til en fundamental kategori og ser eiendom som tilstrekkelig kriterium på trelldom. På denne måten oppstår det et vanntett skille mellom treller og andre avhengige grupper. Trelldom fremtrer dermed som et sideprodukt uten strukturell sammen­ heng med resten av middelaldersamfunnet. På grunn av antatt iboende motsetning mellom eiendomsobjektet og personelementet i trellen mente forrige århundres norske historikere at trelldommen var mot "menneskenaturen" og derfor "naturlig" ble avviklet.39 Denne antatt iboende motsetningen er imidlertid en ideologisk fiksjon, da også frie personer inngikk i det man oppfattet som eiendom.40

Det relative eiendomsbegrepet, slik vi har fremstilt det ovenfor, vil derimot tillate oss å spesifisere trelldom som en spesiell identitet og tilhørighet innenfor et videre spektrum av avhengighetsformer. Det som skiller slavens tilhørighet fra annen eiendomstilhørighet mellom personer, er det ekstreme i forholdet. Rettighetene til slaven - maktelementene over ham er vidtgående og langt på vei samlet hos en person, herren, samtidig som slaven selv bare i begrenset forstand er subjekt for rettigheter over andre.41 For kunne avdekke hvilke elementer av makt treller hadde over seg, og hvilke marginale rettigheter de hadde, kan vi altså konstatere at eiendomskriteriet, også i den vage forstand det fremgår i landskapslovene,

39 Gjessings (1862 s.231) syn på avviklingen av den norske trelldommen som en indre utvikling mot "en Erkjendelse af Trællenes egen Menneskeret". Jfr. diskusjonen om slaveriets "iboende dilemma" i avsnittet om den internasjonale definisjonsdiskusjonen kap.2.5 40 Patterson (1982) hevder: "The fact that we tend not to regard "free" human beings as object of property - legal things is merely a social convention." Han regner opp en rekke eksempler fra våre dagers samfunn hvor mennesker er eiendomsgjenstander (s.21-22) .

41 Patterson (1982) fremholder at de fleste ikke-vestli samfunn gjerne ikke har opereret med et skarpt skille fri/slave: "All persons were seen as the object of property. Individuals differed in the degree of power, claims, and privileges others had in them and in the counterbalancing set of claims, powers, and privileges they had in others. In human terms this was seen as the amount of protection a person had and the number of his protectors.".."A slave was powerless in relation to another pre­ cisely because he had to depend exclusively on a single person" (s.27-28).

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

85

bare et stykke på vei er tjenlig for oss som kriterium i en slik undersøkelse.42

3.5

Treller og umyndige

Etter å ha sett trellen som kvegeiendom under herrens ansvar, skal vi nå se ham som medlem av det husholdet som herren har ansvar for. Bestemmelser i landskapslovene viser at treller kan parallellføres med de medlemmer av husholdet som av naturgitte grunner er uten egen makt og ikke kan stå til ansvar for noe, nemlig umyndige barn. På et allment plan kommer dette til uttrykk i at "sveinn" både står for gutt/yngling og trell i landskapslovene (NgL V s.619). (Jfr. kap.5.6.1, 5.8.2 og 5.8.6).

Enkelte bestemmelser innebærer at treller allment ikke kan være ansvarlige for noe: I innledningssetningene til F X 40 heter det: "Hvat fyrir þræll scal árbyrgiasc. Halldi hverr upp fyrir þræl sinn herlanzcan orði oc eiði eða þvi er til cemr i orði eða verci." (Hva ansvaret for trell går ut på: Enhver skal innestå for sin innenlandske trell med ord og ed, eller det som kommer av hans ord og handling).43 Innenlandsk trell settes på linje med mindreårige barn når det gjelder mangel på eget ansvar. Et fullt herreansvar for trell fremgår også av G 57, hvor det heter at herren skal bøte som for seg sjøl når trellen hans ligger med kvinne.

Far skal fullt ut svare for barn under 12 år, jfr. G 190: "Umage engi scal rett taca. oc engan giallda. aðr en hann se .xii. vetra gamall. þa er hann halfrettes maðr. at hvarotveggia til hann er .xv. vetra" (Umyndig mann skal ingi rettsbot taka og ingi bøta, fyrr enn han er 12 vintrar gamal, då er han halvrettesmann i begge leider, til han er 15 vintrar). Tilsvarende aldersgrenser i F IV 36 er 8 og 15 år. Direkte parallellføring mellom umyndig og trell fremgår av G 92:

42 Moderne rettsvitenskap har relativisert eiendomsbegrepet, dvs. delt opp det tradisjonelle begrepet i flere begreper (Paton 1951, s.224-8). 43 "Abyrgiast" betyr "bære ansvaret for, svare, indestaa for, være moralsk el. juridisk forpligtet til at rette paa eller erstatte den skade, der rammer nogen el. noget" (NgL V s.61)

86

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

Ef maðr tecr skip mannz. þa scal hann einu afange firi bæta. bæðe man sitt. oc sic. oc sva þa er i umegð ero.

En mann skal yte åfang (bot for ulovlig bruk av annens eiendom) for trellen sin, seg sjøl og for de umyndige. I G 97 heter det at all skade umyndig gjør skal bøtes med halv verdi, slik også når kveg (fé) skader kveg. Sannsynligvis omfatter bestemmelsen her også treller. (Den ovenfor nevnte F XIII 21 sier at kveg og trellers skade skal bøtes med halv bot.) Ingen av de ovennevnte bestemmelsene nevner at trellen har eget ansvar for sine handlinger - han trer her fram i loven uten eget straffeansvar. Heller ikke G 68, om finnerlønn ved trelleflukt, nevner trellens eget straffeansvar. I G 68 og 69 kan trellen sammenholdes med umyndig (jfr. her parallellføringen med kvegeiendom ovenfor).

At trellen er satt på linje med umyndige er uttrykk for at hans rettsforhold i dette stykke er oppfattet som husholdsinterne forhold, dvs. underlagt fullt herreansvar. I neste avsnitt skal vi se at trell i flere forhold ikke er underlagt herrens ansvar. I enkelte bestemmelser har da likevel herren muligheter til å ta ansvaret på seg ved å gå god for trellen. I G 259 og 262, ved tjuveri, kan han avlegge ed for sin innenlandske trell. I F X 40, om en innenlandsk treller rømmer, kan herren løse sin trell ut fra offentlig straff ved å betale bot for ham. At herren kan velge å ta på seg det fulle ansvar for trellen ved å betale bot, forekommer ellers ofte i kristenrettsaker: G 16, 20, 22, F II 2, 28 B I 14, III 21, E I 12.

Når det gjelder parallellføring av trell med umyndig, synes likheten å være klarere i G enn i F. F X 40 gir riktignok et utsagn om allment herreansvar for trell, men innskrenket til den innenlandske trellen. G gir derimot parallellføring i konkrete påbud, indirekte i G 57, 97, 68, 69 og direkte i G 92. Dette skulle tyde på at herreansvaret for trellen er noe mer uttalt i G. Dette kan ellers rime med at vi ovenfor fant trell noe mer beskyttet som herrens eiendom i G, og på den annen side at herren hadde noe mindre restriksjoner på bruk av treller som betalingsmiddel. Parallellføring av trell og umyndig har imidlertid begrenset for­ klaringskraft både i F og G. Dette går fram av bestemmelser vi skal ta opp i det følgende.

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

3.6

87

Trellen som person i negativ forstand

I flere bestemmelser fremtrer trellen som en person som bærer eget straffeansvar. I G 259 heter det:

.. Ef stelr umage. þa scal bæta aftr vere hans. En ef stelr þræll heralenn. þa scal drepa hofuð af hanom. æða drottenn hans syni með settar eiði. Ef stelr utlennzkr þræll. æða utlenzcra manna synir. þa scal beria huð af hanom. æða drottenn hans have hyddan hann firi fimt. en ef eigi er þat gort. þa er þræll upnæmr ármanne konongs. þa scal armaðr hava hyddan hann firi fimt. þa ef hann gerir eigi sva. þa scal hinn hava þræl sinn er a. oc beria enn huð af hanom gorfalla. Sva scal ambáttar utlenzcar at somu. En ef drottenn vill synia firi þau. þa scal hann synia med lyritat eiði. En ef sa eiðr fellr. þa scal beria huð af þeim oc giallda aftr stuld, allt þat er uspillt er. en hálft þat er spillt er. oc sva firi umaga at somu. ..

Når en umyndig stjeler, skal det svares skadebot for gjerningen. Dette må etter sammenhen­ gen være formynders ansvar. Trellen er derimot straffeansvarlig med egen kropp. Bestemmelsen skiller mellom utenlandsk og innenlandsk trell. Den siste skal halshogges for tjuveriet, men herren kan løse trellen ut med settared.44 Den utenlandske trellen og sønnen hans skal ”få slått av huden" (beria af hud), dvs. bli pisket kraftig, eller herren skal ha gjort det innen 5 dager.45 Om herren ikke gjør dette, kan kongsårmannen inndra trellen, og han skal la ham piske innen 5 dager. Om årmannen ikke gjør dette, skal herren ha ham og la ham piske helt og holdent (beria huð af gorvalla). Herren kan løse trellen med lyrittared. men faller eden, skal trellen piskes og tjuveriet erstattes som ved umyndiges tjuveri. 44 Settared som er nest høyeste edskategori sverges med 5 mededsmenn og ble brukt ved siktelse for forbrytelser som medførte fredløshet og kunne avsones med bøter. Settared var vanlig ved tjuverianklage. Den svakere lyrittared ble sverget med to mededsmenn (L.Hamre i KLNM III s.492-499). 45 "Beria h u d af", slå huden av/ hudflettes er altså en kraftig form for pisking. I det følgende oversetter vi "beria hud af" med pisking.

88

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

I F X 44 heter det:

En ef maðr hittir þræl manns å hesti sinum eða á scipi. þá á hann ecki á ser |þo at hann se barðr. en dróttinn hans gialldi ekki áfang hvert er þræll tecr ross manns eða scip.

Bruker trellen en manns hest eller båt ulovlig, skal ikke herren hans betale skadeserstatning (áfang), men den skadelidende kan pryle trellen. F X 44 står i motsetning til nevnte G 92 (se pkt. 3.4.3), hvor herren skal bøte. I de to ovennevnte bestemmelsene (G 259 og F X 44) stilles trellen selv til ansvar ved at loven regulerer hvordan han skal straffes på bakgrunn av hvordan han har handlet. Straffeansvaret viser at loven oppfattet trellen som en person som kunne handle på egen hånd, dvs. ulikt kveg. Han er her en "person i negativ forstand". Med dette mener jeg en straffeansvarlig person, i motsetning til en person som i tillegg, i "positiv" forstand, også har rettigheter i loven (rettr).46

G 262 utfyller G 259 vedrørende tjuverianklage mot den innenlandske trellen. Herren skal utlevere ham til prøving ("bioða hann til raunar"), om han ikke vil gjøre ed for ham. Anklageren skal ha ham til prøving i en halv måned, men levere ham tilbake hel på lemmer og legger ("limheilan. oc leggheilan"). Om han blir torturert, er han skyldig om han nevner riktige kjennetegn ved tjuvegodset. Om trellen legger skyld på en fri, skal han holdes i for­ varing til den frie har gjort seg fri fra beskyldningene eller blir kjent skyldig. Om denne frir seg fra anklagen, skal trellen drepes.

46 I denne sammenheng må vi være oppmerksom på skil mellom "person" i den opprinnelige betydningen "maske", "rolle", og det moderne begrepet "sivil person" hvor rettigheter og plik­ ter ideelt står i balanse. Mangelen på begrepsskille her synes å være den andre delen av bakgrunnen for den nevnte liberale fiksjonen om "slaveriets iboende dilemma", dvs. at det "egentlig" var umulig å være "ting" og "person" samtidig (jfr. definisjonsdiskusjon, kap.2.5). Buckland (1908, s.3-6) - en viktig autoritet på romersk slavelovgivning - fremholder at slaven definert som "res" ikke betydde at romerske jurister ikke også betraktet slaven som "persona" (i opprinnelig betydning). Personbegrepet må altså ikke forveksles med det moderne "personlighet", som kan stå for en "individuell person".

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

89

F X 40 har følgende prosedyre når det gjelder trells straff for flukt: Først slås det fast at herren er ansvarlig for sin innenlandske trell i ord og ed og for hans ord og handling. Flykter trellen, skal herren piske ham innen fem dager, men vil herren ikke dette, skal årmannen få ham pisket og bruke ham. Bonden kan imidlertid løse trellen ut med 6 øre og beholde ham.47 Om en utenlandsk trell heter det videre i F X 40: Kommer det en anklage mot ham, skal herren overlevere ham til klageren (sacaráberi) som skal pine sannheten ut av ham. men ikke slik at han taper verdi eller arbeidsevne. Om den utenlandske trellen flykter, og han (årmannen) griper ham seinere, skal trellen kastreres innen fem dager, eller bonden skal beholde trellen sin.

G 259, 262, F X 40 og 44 viser altså trellen som en person som kan handle på egen hånd og gjøres ansvarlig for sine handlinger. Trellen er her helt forskjellig fra kveget. Han er også ulik den umyndige som ikke har eget ansvar. M.a.o. anerkjenner bestemmelsene trellen som person i negativ forstand, idet han skal stå straffeansvarlig med sitt eget legeme. Han kan halshogges, slås/ pryles, piskes eller kastreres. Tortur kan brukes under rettergangen. Den korporlige avstraffelsen er et karakteristisk trekk ved trelldomsinstitusjonen i landskapslovene. I kommende gjennomgåelse skal vi ytterligere tematisere dette.

Brandt, som konsekvent fremholdt det tinglige aspektet ved trelldommen og sammenholdt trell med kveg, hevdet i tråd med denne grunnoppfatningen at trellene "betragtedes, ligesom Dyrene, mer egnede for Tugt end for Straf".48 Bestemmelsene i landskapslovene samsvarer imidlertid ikke med dette: Dyr som dreper eller sårer et menneske skal utleveres (G 147, F V 16,17). Armen skade forvoldt av dyr skal bøtes halvt, som vi har sett (G 97, F V 18). Fysisk avstraffelse fremtrer altså ikke som en dyrestraff, men som en menneskestraff, dvs. en karakteristisk trellestraff. Den indre betydning av den fysisk avstraffelsen av trellepersonen må åpenbart ha vært å gripe inn på det området der trellen naturlig nok hadde et relativt selvherredømme: kontrollen med eget legeme. Avstraffelsen hadde altså til hensikt

47 Som vi har sett tematiseres trelleflukt anderledes i G 68, der trellens eget straffeansvar ikke nevnes (jfr. pkt.3.4.1). 48

Fr.Brandt 1880 I s.66, II s.45

90

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

å bryte ned/ kontrollere trellens integritet gjennom kroppen hans. (Om æresbevissthet og trelldom, jfr. kap.5.8.1.)

Korporlig avstraffelse av treller og umyndige har alltid vært del av den interne husholdsorden. Men til forskjell fra de umyndige avlaster loven herreansvaret for treller ved å gjøre denne straffen til et offentlig anliggende gjennom påbud om avstraffelse. G 259 og F X 40 går også videre ved å føre inn offentlig eksekusjon av straff gjennom kongens tjenestemann, årmannen, hvis partene ikke selv fulgte straffepåbudene. De siterte bestemmelsene dreier seg altså om sosial kontroll på områder hvor deres utførlighet kan indikere at det var viktig å ha kontroll med trellen: tjuveri og flukt. At herren likevel hadde et overordnet ansvar kan være antydet ved at han hadde høve til å løse ut sin trell ved ed (G 259, 262), høyest ed for den innenlandske trellen (G 259), eller ved å bøte for den innenlandske trellen (F X 40). Dette kan tyde på at herrens ansvar var noe større for innenlandsk trell. Viktigheten av å kontrollere trellers tjuveri fremgår for øvrig av det forhold at loven under bestemte omstendigheter forventer at trell skal være den skyldige i et tjuveri (F XV 8 og 15). På en indirekte måte fremgår dette også av G 261, som sier at om fri og trell stjeler sammen, er den frie tjuven. Trellens forventede tjuvaktighet er slik bakgrunnen for at den frie pålegges alt ansvar når de er sammen (jfr. kap.5.8.5).

3.6.1 Herreansvar og trellens eget straffeansvar i kristenrettssaker

I tillegg til områdene skadeverk, flukt og tjuveri vier straffebestemmelser i landskapslovene trellene vesentlig oppmerksomhet på enkelte områder innen kristenrettsaker. Det dreier seg om kontroll med trellers fastebrudd, ulovlig helligdagsarbeid og bameutsetting. Det er inn­ lysende at kirkens lære på de to siste områdene grep inn i trellenes produksjons- og reproduksjonsvirksomhet. Mens verdslig lovgivning griper regulerende inn i herre/ trellforholdet ut fra offentlig interesse når trellen kommer i konflikt med en tredje part, er kirken selv direkte den tredje parten i kristenrettsaker. Kirken er den som føler seg krenket og

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

91

skadelidende. Formelt var kirken ved biskopen bare anklager, ikke dommer i disse sakene.49 Det er først og fremst kristendomsbestemmelsenes "idealbilde" av trellen som interesserer oss i det følgende.

Fastebrudd:

I G 20 straffes fri som eter kjøtt på fredager med en bot på 3 øre, ved

gjentakelse med 3 merkers bot. Tredje gang har han forbrutt hele sitt gods, men kan skrifte og gjøre botsøvninger eller fare ut av landet. Trellen som eter kjøtt på fredager og i utide, skal herren piske eller bøte 3 øre for ham. Eter fri hestekjøtt i langfasten, har han forbrutt alt gods og skal fare ut av landet om eden hans faller. Eter en trell hestekjøtt i langfasten "utan drottens rað ", skal herren selge ham ut av landet og nyte salgsummen. Om herren eter sammen med denne trellen, skal han bøte 40 merker. Straffen for fri og trell er her i utgangs­ punktet den samme når det gjelder bøter, men trellen har ikke som fri den form for økende straff som kirken påla forherdede ved gjentatte forgåelser. For trells hestekjøtteting brukes isolering (blanda eigi motuneyti við han) og salg av trellen ut av landet som straff, ikke korporlig avstraffelse.50 Salg av trell utenlands som straff fremgår ellers av F XI 20.

Ulovlig helligdagsarbeid: I G 16 heter det:

.. Sa er kunnr oc sannr verðr at þvi. at vinnr a sunnu degi. þa scal hann bæta firi þat aurum .vi. oc ganga til scripta oc bæta vid Krist. En ef vinnr man manna útlenzt firi utan drottens rað. þa scal beria huð af þeim. æða bæta aurum .iii. biscope.

Den som blir funnet skyldig i å arbeide på søndager, skal bøte 6 øre og gå til skrifte og gi botsøvinger. Og dersom en utenlandsk trell arbeider uten herrens råd, skal han piskes eller bøte 3 øre til biskopen. Om arbeid på andre helligdager heter det i G 18 at det skal bøtes 3 øre, og dersom trell arbeider uten herrens råd, skal det bøtes 1 1/2 øre.

49

A.Seierstad "Kyrkostraff" i KLNM X s.6-15

Også E I 28 foreskriver fri 0 5 kjøtteting enn trell, jfr. p kt.3.6.2

strengere

straff

for

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

92

I F II 28 sies det at fri skal bøte 6 øre og at trell skal ha samme bot om han arbeider på bondens råd. Men dersom trellen arbeider på eget råd, skal herren bøte 3 øre eller la ham piske. I E I 12 heter det at dersom en bonde er på arbeid med trellene sine, skal han bøte 6 øre for dem. Dersom trellene er tatt aleine i arbeid, kan han løse dem ut for 6 øre til biskopen, eller han skal by huden deres fram for biskopens årmann.

I B I 14 finner vi følgende omstendelige bestemmelse om helligdagsarbeid:

Frials maðr er a verci tækinn med anauðgum monnum. bæte han sækt en þau laupa laus undan. En ef a nauðigh hiun ero æin a verki tækin. kæmr biskups armaðr at þæim oc spyrr. hui vinni ber a hælgum daghum. þau suara sua. hældr vildum ver hætta. Drotten var vældr þui. at ver uinnum. Skirskota skal han undir vatta suarum þæirra. þa a bonde at bæta sækt firer hiun sin. En ef hiun suara þui. ver uolium þui siolf at ver uinnum a hælgum daghum. uilium ver sua skynda os af eng oc akre. Take þau hiun manz oc flyti hæim till hus æiganda oc este taks firir.

Blir fri mann tatt i arbeid med trellene sine, skal han bøte, men de går fri. Blir de tatt alene og sier at herren har befalt det, skal han bøte. Det skal altså være fullt herreansvar i dette tilfelle. Arbeider de på eget råd, skal biskopens årmann føre dem til herren og kreve bot. Fortsettelsen av bestemmelsen sier at dersom bonden ikke vil bøte, skal årmannen skaffe en mann til å piske trellen, og alle herredsmennene en annen. Den enfoldigste (hæimskastr) på tinget skal stå for piskingen. Dersom trellen dør under piskingen, skal alle herredsmennene erstatte ham.

Både herre og trell har trolig hatt felles interesser av trellearbeidet på søndager og helligdager, først og fremst fordi trellen i fritiden kunne arbeide seg til løsesum/ orke som kom begge til gode. Trellenes sterke egeninteresse må således være bakgrunnen for at samtlige bestemmelser på dette området skiller mellom arbeid på herrens og trellens eget initiativ. Har herren bestemt at trellen skal arbeide, er det meningen at herren skai bøte for ham som for seg sjøl. Om trell arbeider etter eget initiativ, er herrens interesse ivaretatt ved

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

93

at han i G og F da skal bøte lavere (halvt). Det er her også viktig at herren istedenfor å betale kan la trellen selv bli straffeskyldig gjennom offentlig pisking.51 Idet den alternative påbudte avstraffelsen av trellen direkte gjøres avhengig av trellens personlige initiativ, gir bestemmelsene således en ytterligere understrekning av trellen som person i negativ forstand.

Den utførlige behandlingen av ulovlig trellearbeid og det gjennomgående skillet mellom arbeid på herrens og trellens eget initiativ kunne tyde på at lovgiverne, dvs. kirken i denne sammenheng, antok at herrens eneansvar ikke sikret god nok kontroll med trellene på dette område. Vi må trolig anta at lovgiverne i dette tilfelle har hatt i tankene risikoen for at herren kan dekke sin egen straffeskyld bak trellens lydighetsplikt. Herrers muligheter til å skjule sine egne straffbare handlinger ved å få slaver til å handle for seg, er et viktig problem i ethvert slaveri med en viss grad av kompleksitet.52 (Jfr. sagaberetninger i kap.5.8.5).

Barneutsetting: I F II 2 heter det at en fri mann som setter ut sitt barn, skal bøte 3 merker til biskopen. Samme bot skal han betale når et barn blir satt ut etter hans råd. For umyndiges barn skal han betale 6 øre om han sverger på at barnet ikke var satt ut etter hans råd. Det heter videre:

.. En ef þræll slær utt barne sinu at sinu raðe giallde. vi. aura biskupi eða late huð sina. En [biskups armaðr (fae mann til at hyða hann [nema drotten hans uili læysa huð hans .vj. aurum. ..

Om trellen på eget initiativ setter ut barnet sitt, skal herren bøte 6 øre eller la trellen selv bli pisket, eventuelt la ham bli pisket hos biskopsårmannen.

51 B I 14 viser forøvrig at den fysiske avstraffelsen av trellen kunne være risikabel for herren. Også G 262 og F X 40 opptatt av at tortur ikke må gå ut over trellens arbeidevne. 52 I romerretten vies dette spørsmålet stor oppmerksomhet, jfr. Nørlund 1982, s.38-40; Buckland 1908, s.114-6; Nehlsen 1972, s.76-78.

94

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

I Olavsteksten av G 22 som (NgL I s. 112) heter det at en fri skal betale 3 merker. For en utenlandsk trell skal herren betale 6 øre og i tillegg piske ham eller kjøpe huden hans for 3 øre. I Magnus Erlingssons G 22 kalles derimot den fries barneutsetting "morðet micla", og gjerningsmannen skal straffes med ubotamål. En trell som setter ut barnet sitt, skal herren ha pisket innen fem dager eller ha ført ham til kongsmenn. Herren kan selge trellen utenlands om han vil. Om han har måltid sammen med trellen, skal han bøte 3 merker til biskopen.

Det foregikk altså en utvikling av straffebestemmelsene for frie og trellers barneutsetting: I den eldre versjon av G 22 bøtes utenlandsk trells utsetting av sitt barn med betraktlig lavere bot (1/4) enn den fries utsetting av eget barn. Den reviderte G 22 øker den fries straff til ubotamål med full formueskonfiskering. Trellen har samme korporlige straff i begge versjonene av G, men i Magnusteksten G 22 kan ikke herren kjøpe trellen fri fra pisken. Om herren ikke vil piske trellen, kan han selge ham utenlands. Utviklingen av straffebestem­ melsene for trellens barneutsetting går altså fra en lav bot for herren med korporlig avstraf­ felse av trellen som tillegg/alternativ til at bare trellen selv skal ha korporlig straff, eventuelt ved avsondring gjennom utenlandssalg. Ved den reviderte G 22 er altså herrens botsansvar for trellen tatt bort, og trellen bærer selv fullt ut eget straffeansvar. Herren behøver ikke lide noe økonomisk tap ved trellens barneutsetting. Også E I 7, om trellkvinne føder dødt barn, foreskriver straff for trell uten at herrens straffeansvar nevnes (jfr. pkt.3.6.2).

En utvikling fra et lavt herreansvar til trellens eget ansvar kan tyde på at kirkebestemmelsene her godt ivaretok herrens interesser. Trellens selvansvar ved barneutsetting kunne kanskje friste herren til å få trellen til å sette ut trellebarn herren ikke ønsket. I dette lys kan vi se F II 6. som nettopp sier at herren ikke skal la et trellebarn med ukjent far dø. Om han lar dette skje, skal han bøte 3 merker.

Sammenlikner vi kirkerettsbestemmelsenes bøter for frie straffskyldige og treller når det gjelder fastebrudd, ulovlig helligdagsarbeid og barneutsetting, finner vi at frie bøter henholdsvis 3 øre (G 22), 6 øre (G 16, F II 28) og 3 merker (G 22, F II 2). Tilsvarende bøter herren for trellen 3 øre, 3 øre og 6 øre, dvs. 1/1, 1/2 og 1/4-del av fries bot. Den lavere trelleboten må bety at kirken fant det nødvendig å begrense herrens risiko på de to

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

95

siste områdene. Herren kan ha hatt interesse av trellens helligdagsarbeid og eventuelt også hans barneutsetting. Dette ble imidlertid kompensert ved at trellen selv ble offentlig straffeansvarlig, ved korporlig avstraffelse og ved isolering/fjerning fra sitt sosiale miljø. Også i kristenrettssaker kommer offentlig straffeeksekusjon inn: Biskopsårmannen skal piske trellen (G 22, F II 2, E I 22, B I 14). I den reviderte G 22, ved bameutsetting, heter det at trellen skal føres til kongsmenn, trolig til kongsårmannen for å henrettes.53

3.6.2 Trellers "utlegd" i landskapslovene

I en del bestemmelser fremgår det at treller kan straffes med "utlegð". Det heter slik i G 99, 204 og F V 31:

Nu brenner man mannz heiftugri hende. þa er hann utlagr. Enn ef hann kveðr nei við. syni lyritar eiði drottenn hans. En sa eiðr fellr þræle til utlegðar. (G 99). Ef þræll lystr mann frialsan. þa scal drottenn hans sættasc við hinn er lostenn er. ellar geri hann utlagan. ecki a konongr a þvi (G 204). Ef þræll væcr frialsum manne bloð. eða lystr hæiftugre hænnde. þa er hann utlagr oc ohæilagr oc obota maðr oc come alldrigi iland aftr. En þræll scal æigi mæira fyrir gera en ser næctom. En ef drottenn hans eveðr næi við. þa scal hann fæsta lyrittar æið fyrir þrælenn. oc sialfr sværia. En ef æiðrr fællz: fare þræll utlagr nema hinn sara vili bætr taca af drottne þrælsens (F V 31).54

Etter kanonisk rett kunne ikke kirken selv stå for 3 5 blodsutgytende straff, jfr. G.Inge "Kyrkostraff" i KLNM X s.6-15 54 "No set ein træl eld på med uvenshand, då er trælen utlæg. Men nektar han, då skal drotten hans nekta med lyrittareid. Den eiden fell til utlægd for trælen." (G 99) "Um træl slær fri mann, då skal drotten hans gjera forlik med den som vart slegen, eller gjera trælen utlæg; kongen skal ikkje ha noko for dette." (G 204) "Om trell fremkaller fri manns blod eller skader ham med fiendtlig hand, da er han fredløs og vanhellig og ubotamann, og han skal aldri komme tilbake til landet. Og en trell

96

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

Som alternativ til herrens ed og bot til den fornærmede påbyr disse bestemmelsene utlegd for trellen, ikke som vi så i det foregående direkte fysisk straff. Utlagr (útlægr) (adj.) betyr "stilt utenfor loven" eller "som ligger (skal ligga) ute". Den første betydning er mest sannsyn­ lig.55

I landskapslovene fremtrer utlegd som en offentlig straff ved mange lovbrudd og svært ofte som alternativ til bot. Forfølgelsen av utlagr person skulle foretas av kongemakt og den krenkede part. En slik person ble satt utenfor rettssamfunnet, drap på ham trengte bare å bli lyst på tinget. Mord, drap av forskjellige slag, brannpåsetting, høyforræderi, ran, visse typer ekteskapsbrudd, likskjending, kvinnerov, blodskam var forbrytelser som ble straffet med fredløshet. Den strengere utlegd kalles úbótamál. Denne kunne egentlig ikke kompenseres med bot og medførte konfiskering av eiendommen. Magnus Erlingssons lovrevisjon viser økning i antall ubotemål i loven. Også ved mildere utlegd skulle både den krenkede og kongen ha bot. Den fredløse kunne lettest kjøpe seg freden tilbake av kongen ved mindre grove lovbrudd. Det er altså klart at utlegdstraffen kunne gi konge og kirke myndighet og inntekter.56

Fordi trellen i de fleste sammenhenger sto utenfor réttr (personlig rett, jfr. G 200) og helgr (personlig beskyttelse, jfr. F IV 61), kan det synes påfallende at han kan straffes med "å stil­ les utenfor loven". Vanskeligheten med å forklare dette fremgår tydelig hos Brandt, som vektla eiendomsretten og det tinglige aspektet ved trelldommen, og således mente: "Fred-

skal ikke kunne forspille mer enn seg sjøl naken. Og om herren nekter, da skal han være forpliktet til lyrittared for trellen og sverge den selv. Og faller eden skal trellen fare fredløs, om ikke den skadede vil motta boten fra trellens herre." (F X 31)

55 NgL V s.676, jfr. v.See 1964, s.192. Friztner (III s.820-1) har begge avledninger. Det er m.a.o. spørsmål om avledning fra liggja/leggja og/eller lög. v.Amira (1874) 6 5 fredløshetsstraffer eldre 1974, s.186-89,195; Poul Mår Lárusson "Fredløshed" XII s.632-636

har en oppregning av 15 tilfeller av enn landsloven (1874, s.19-31); Helle Meyer, Ragnar Hemmer, Arne Bøe, Magnus i KLNM IV s.592-608, "Orbodemål" i KNLM

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

97

løshed i sin sande Betydning var uanvendelig på dem (trellene)."57 Vi skal nedenfor søke å forklare utlegdstraff for treller i større sammenheng, og se hva denne kan innebære for lovenes trellebilde. Først skal vi gå nærmere inn på bestemmelsene om trellers fredløshet:

I G 99, ved brannstifting, foreskrives den mildere utlegd for trell hvis herrens lyrittared er falt. Fri blir imidlertid straffet med ubotamål, dvs. full formuekonfiskering med de forban­ nende betegnelsene uheilagr og brennuvargr (G 98). I G 204, ved slag mot fri, er trellens utlegd alternativ til herrens forlik med den fornærmede. Mellom frie skulle det imidlertid bare bøtes etter en fast sårtakst (G 185). I F V 31 blir trell "utlagr" og "ohæilagr oc obotamaðr oc come alldrigi iland aftr", om ikke den krenkede vil motta herrens bot etter at herrens ed for trellen er falt. I F IV 22 straffes en fris slag med utlegd, dvs. mildere enn trellen, som blir obotamaðr. Det er altså når trell utøver direkte fysisk vold mot fri person at han straffes klart strengere enn fri. Ærestapet for den frie ved å bli slått av trell er bak­ grunnen.

I F V 31 føyes det til at trell ikke kan forspille mer enn seg sjøl naken. Denne passus står her i sammenheng med trellen som utlagr og obotamaðr . Ubotamannens fredløshet skulle inkludere alt hans gods. I trellens tilfelle skal dette bare gjelde hans nakne kropp, dvs. at herren beholdt hans eventuelle eiendeler. Bestemmelsen viser at utlegd og ubotamål for treller betyr at de sies løs fra herren og utleveres til den krenkede part til avstraffing. Ubotemål for trell i F V 31 kan bety at herren ikke hadde høve til å løse ham ut når han først var utlevert, en mulighet herren kan ha hatt ved alminnelig utlegd for trellen. Mest sannsynlig er det likevel at begge typer fredløshet betydde at trellen kort og godt skulle drepes.

Den islandske Grågås har en bestemmelse som kan konkretisere: Når en trell blir fredløs for drap på sin herre, skal de som pågriper ham, ha plikt til å føre trellen til den som har ervervet straffedommen over ham (dvs. herrens nærmeste slektning). Denne skal hogge av

Brandt 1880, I s.66, II s.45. Maurer (1907) kommenterer 7 5 ikke disse bestemmelsene i sin gjennomgang av fredløshetsinstituttet (1.1 s.390-400)

98

Hva er en trell? Landskaps lovenes bilde av trelldommen

trellen hender og føtter, "oc lata lifa meþan vill" (Gr.Ia 188). Det er slik kanskje mulig å se bestemmelsene om trellers utlegd som offentlige pålegg om beslagleggelse av treller som herren ikke hadde innestått for. Fredløshetsdom over trellen kunne slik også være et pålegg til en tredje person om å gripe inn, fordi treller sikkert ofte var på flukt etter å ha begått handlinger som ble straffet med utlegd. Om dette holder stikk, var det trolig årmannen som skulle ha overoppsyn med disse forretningene.58

Utlevering av trell kan konkretiseres i ett tilfelle, G 163:

Nu er sveini mannz vig kent. þa scal drottenn hans synia slicum eiði firi hann sem firi sialvan sik. En ef eiðr fellr. þa fellr drotnenom siolfum til utlegðar. En sa er eigi ma eiði firi koma. segi þræl afhenðan ser. ella bæte .xl. marca. siðan domr kæmr a hendr hanom.

Blir trell anklaget for drap og herren ikke vil verge ham med ed, skal han utlevere trellen eller betale 40 merker i offentlig bot for ham.59 Avlegger han ed og denne faller, blir herren selv ütlagr. "Segi þræl afhenðan ser" samsvarer med den utlevering av trellen vi antar skal finne sted når trellen ble dømt fredløs. Ble trellen utlevert, kunne herren begrense sitt tap til trellens verdi, men ville han beholde trellen, kunne det koste ham dyrt, eventuelt eget liv.60 G 163 vektlegger her mer direkte eiendomselementet og herreansvaret enn F V 31

58 Eksekusjon heter i landskapslovene "atfor" og "tilfor": "Thingmændenes paa klagerens anmodning i henhold til dommen foretagne exekution i den dømtes eiendele" (NgL V s.82; jfr. G 121, F I 1). 59 Utlevering (segi þræl afhendan ser) av straffeskyldig trell til den krenkede part i G 163, har stor likhet med den romerske noxal-ansvaret (noxae datio) hvor herrens ansvar er avgrenset til slavens verdi. Jfr. Buckland 1908, s.98-101. Se nedenfor p k t .3.9.1

60 Til sammenlikning: I G 165 skal husdyr som dreper m også utleveres eller bøtes med 40 merker, men rimeligvis risi­ kerer ikke herren selv utlegd i denne sammenheng. I G 159 fremgår det at en umyndig som dreper skal sendes ut av landet, eller det

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

99

ved trellens voldsferd. Dette er i tråd med den forskjellen mellom G og F vi har funnet i andre bestemmelser. Selv om herreansvaret også er til stede i utlegdstraffen, er det likevel tydelig at utlegdstraffen anerkjenner trellen som person i negativ forstand: Han får lovens forbannelser over seg og skal stå straffeansvarlig med eget legeme. Også i forbindelse med utlegdstraffen blir trellen antatt å være en person som handler på egen hånd.

Dette fremgår ennå tydeligere i de to bestemmelsene E I 28 og E I 7:

.. En ef þionn mannz etr kiot i langu fastu. þa er hann utlægr. oc skal uera i uallde skapdrottens [hans er a. huart hann uill læysa hann undan þui giallde. halft þægngilldi konunge. oc kaupa [honum sua lannzuist. eða hit ælligr. at hann fara af lannda brot. (E I 28) Ef ambot gerer sengfor sina oc æl hon barn daut. oc syner æigi uattom. þa ma biscups armaðr. kiænna hænne morð hæiðit. þa skal hon [uinna æið mæð .ii. konom. at hon myrði æigi barn sit. En ef sa æiðr fællr. þa [falle henne til utlægðar (E I 7).61

E I 28 foreskriver utlegd både for fri og trell ved kjøtteting i langfasten. Mens den frie dømmes til streng utlegd med fullt eiendomstap, kan herren derimot løse trellen med halv drapsbot til kongen og kjøper ham dermed lannzuist (opphold i landet). Landsvist nevnes ikke i G, men i F og de østnorske kristenrettene. Siden G antas å være tidligere redigert enn F, kan vi trolig regne landsvist som et nytt rettsinstitutt i disse lovene. Trellens fredløshet, som

skal bøtes 40 merker.

61 "Når en manns trell eter kjøtt i langfasten, da er trel len utleg, og det skal stå i herrens makt om han vil løse ham ut ved at han bøter til kongen halv tegngilde og slik kjøper ham landsvist eller han skal fare ut av landet" (E I 28). "Når en trellkvinne føder et dødt barn og ikke foreviser vitner, skal biskopårmannen anklage henne for det hedenske mord. Da skal hun avlegge ed sammen med to kvinner, at hun ikke har drept barnet sitt. Og om eden faller skal hun bli utleg" (E I 7).

100

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

her må være nyregulert, fremtrer altså nesten på linje med den fries.62 E I 7 går ennå videre når det gjelder å tydeliggjøre trells straffeansvar. Trellkvinnen kan her avlegge ed, riktignok sammen med to (frie) kvinner. (Om treller som erfaringsvitner, jfr. pkt.3.7). Det mest påfallende er at herren her ikke nevnes som part i saken. Trellkvinne og biskopårmann synes å være eneste parter. Det er likevel trolig at det var mulig for herren å løse trell­ kvinnen av utlegden. Trellkvinnens ed og herrens fravær i lovteksten gjør at trell i denne bestemmelsen fremtrer på grensen til være en person i positiv forstand, dvs. med egen rettskapasitet i loven. (Jfr. pkt.3.7).

Fredløshetsstraff brukt ovenfor treller, slik vi har sett i det foregående, trenger utvilsomt belysning i en videre rettshistorisk sammenheng.63 Først skal vi kort skissere oppfatninger som har gjort seg gjeldende om fredløshet allment.

3.6.3

Fredløshet og trellers utlegð i videre perspektiv

I forrige århundre ble útlegð og tilsvarende begreper i andre nordiske lover ("sekth", "frithlösa", "frithlösæ") hovedpilarer i en germanistisk fredløshetslære. Fredløshet ble ansett som en tidlig fellesgermansk rettsreaksjon på fredsbrudd. Den skulle ha avløst ren hevn overfor spesielt æreløse forbrytelser foretatt av samfunnsmedlemmer mot folkefellesskapets fredsordning. Ugjerningsmannen ble støtt ut av fellesskapet, måtte søke tilflukt til uveisomme trakter, fikk ulve-betegnelse og kunne drepes uten straff. Fredløshetsinstitusjonen ble sett på

62 Utformingern av landsvist står i nøye sammenhen kongemaktens økende innflytelse på strafferettspleien og den kon­ gelige benådningsretten som fulgte med denne (L.Hamre, "Lands­ vist" i KLNM suppl. s. 259-63)

63 Også samtiden kan ha stilt seg usikker til fredløs for treller. I Östgötaloven heter det således at en trell ikke kan bli fredløs, fordi han da gjerne ville forbryte seg for å bli fredløs (ÖgL E 15).

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

101

som kimen til en offentlig strafferett.64

Nyere forskning har forkastet forestillingen om en slik tidlig germansk folkefreds- og fredløshetsordning.65 Det er imidlertid fremholdt at middelalderens Nordeuropa manglet en utøvende myndighet som kunne bringe ugjerningsmenn for retten og, ikke minst, sørge for eksekvering av rettsavgjørelser. En erklæring om at ugjeringsmannen var rettsløs ("útlagr", ags. "utlah”, mht. "elos" = "ectlos, rechtlos") hadde derfor til hensikt å få ham til å søke rettslig forlik eller virke til at straffen ble eksekvert. Ved rettsløs-erklæringen søkte domsinstansen å påkalle hjelp fra hele rettssamfunnet. I høymiddelalderen var en formelaktig terminologi vanlig i forbindelse med den rettsløse, idet han betegnes som "æreløs", "fredløs" m.v.66 I denne forbindelse ser den kontinentale fredslovgivningen ut til å ha spilt en vesentlig rolle. For Nordens vedkommende knytter von See oppkomsten av termene "friðlauss", "friðkaup" m.v. til at kontinental fredsbevegelse fikk innpass i høymiddelalderen.67

Når det gjelder fredløshetsinstitusjonens alder og utviklingen av offentlig strafferett har rettshistorikeren Herman Nehlsen brakt inn nye momenter. Nehlsen har ikke funnet støtte for fredløshetslæren i de eldste germanerlovene. Det eneste han finner i denne retningen, er bruk av forbannende utsagn for å få den straffskyldige til å betale sin bot i enkelte bestemmelser i frankisk rett. Bakgrunn er her kirkelig bannlysning. Nehlsens undersøkelse av de tidlige germanerlovene har også vist at korporlig straff og avlivning med offentlig medvirkning, som alternativ til bot, fra først av bare var foreskrevet for slaver i frankisk rett. I de offentlige sanksjonene mot slaven ser Nehlsen tidlige elementer av en offentlig strafferett.68 Etter hvert ble utviklingen fra restituerende botsbetaling til mer repressiv korporlig straff også

64 Wilda 1 8 4 2 ; Mitteis (1 6 .Aufl . 1 9 8 1 ) s . 3 1 , 3 7 ; Brandt 1 8 8 0 II S . 1 - 1 7 ; Maurer 1 9 0 7 - 3 8 I . 1 , s . 3 9 0 - 4 0 0 ; Gædeken 1 9 3 4 , s . 176-218, 235-270 65

Kroeschell i Lex.d.M.a.

IV s.930-1

66 Strauch i Lex.d.M.a. I s.79-81; 32, samme HRG I s.1275-92 67

von See 1964, s.254

68

Nehlsen (1983) s.7

Kaufmann i HRG I s.25-

102

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

overført til frie personer, først og fremst ubemidlede, idet frie beholdt muligheten til å kjøpe seg løs. Denne utviklingen ser han i lys av utvikling av sentralmakt i tidlig middelalder.69 Jeg tror disse forskningsresultatene fra tidlig middelalder kan kaste lys over fredløshetsinstitusjonen i de norske landskapslovene. Det finnes neppe holdepunkter for å anse fredløshet som en "primærinstitusjon" i nordisk/norsk bondesamfunn. Både norsk og komparativt lovmateriale, synes å gi vektige grunner for å se utlegd som en institusjon utbygd av kongemakt og kirke, idet hele rettssamfunnets hjelp blir påkalt.70 Slik utlegd fremtrer i landskaps­ lovene, synes botsutsoningen med den krenkede og med kongen å være det sentrale.71 Den fysiske straff har likevel en viktig plass, idet den fredløse kunne drepes (F IV 1), om han ikke kunne kjøpe seg fred, dvs. rettsbeskyttelse av kongen. Selv om utlegd er en offentlig straff, må vi kunne se den i lys av at kongedømmets begrensede maktmidler ikke var tilstrekkelige til å stå for full utøvelse av straffeprosessen. Dette kan også kaste lys over at utlegdstraffen ofte er angitt i besvergende, sannsynligvis kirkelig inspirerte formler: "ohæilagr oc obota maðr oc come alldrigi iland after" samt "varg"-betegnelsen. Det eksisterte en intim forbindelse mellom verdslig og kirkelig utelukkelse (bann, anathema, ekskommunikasjon) i landskapslovene, slik vi ser det i F III 21, hvor en bannsatt mann automatisk blir utleg etter tre måneder i bann. Omvendt heter det at grove ugjerningsmenn/ ubotamenn ikke skal gravlegges i kristen jord (G 23, E I 50). Det heter også om en fredløs at han skal "fara å land heidhit" (E I 52 m.v.)

Følger vi Nehlsens perspektiv når det gjelder utviklingen av offentlig strafferett, er det

69 Nehlsen ser utvikling fra restitutiv bot i retning av repressiv korporlig straff i lys av en midlertidig styrking av sentralmakten i merovingertiden. Mot slutten av merovingertiden finner det igjen sted en svekkelse av sentralmakten og en ny overgang til bøter for frie personer. Først ved Guds- og landsfredlovgivningen i høymiddelalderen kommer det til en ny styrkel­ se av offentlig straff (Nehlsen 1983 s.12) 70 For Danmarks vedkommende ser P.Meyer fredløshetsstraffen som et utvilsomt utslag av den voksende kongemakt og kirkens autoritet ved å gripe inn over for rettsbrudd (KLNM IV s.593) 71 I Grågås II 148 kan utleg ð kort og godt forstås som bot, ifølge Fritzner (II s.821) : "Mulkt hvorved der bødes for begangen Misgjerning".

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

103

rimelig å anta at utlegdsinstitusjonen har tatt opp i seg trekk fra trellenes rettstilstand. Det er konkrete likheter i den rettstilstand en trell og en fredløs befinner seg i: Begge er uten mannehelg, dvs. satt utenfor beskyttelse av person og ære (F IV 1). Drap på dem skal bare lyses (F IV 1, V 20, G 182). Ingen av dem kan ta arv (G 148, F XVI 1, G 114, jfr.F XIV 10). Likt med trellen er den fredløse å betrakte som død i sosial forstand. ("Sva er obotamaðr sem andadr", E frag NgL II s.523). Den sosiale utelukkelse kommer ofte til ut­ trykk i at en fredløs skal "fara or landeign konungs várs". I E I 45 finner vi direkte en slik sidestilling mellom trelldom og fredløshet: En kone som drev med trolldom og som ikke hadde midler til å betale tremarksbot, skal kunne gjøres til trell (fenyta), men om ingen vil dette, skal hun bli fredløs.72 På tross av disse klare likhetstegn når det gjelder rettsstatus, er det likevel selvsagt en avgjørende forskjell til stede: Trellen var som eiendom under herrens beskyttelse og var slik ikke fritt vilt.

Et viktig moment her er at fredløshet var en æreløs tilstand som åpnet for korporlig avstraf­ felse som sekundær straff. Korporlig avstraffelse i landskapslovene er ellers bare unntaksvis foreskrevet for frie personer: for mindre tjuveri: steining (G 253, F XIV 12), for seksuell omgang med bufe: kastrering (G 30), for trollkjerrings menneskeeting: drukning (G 28) og for kongsårmannens tjenesteforsømmelse: "refsing" i F V 43, avretting i F IV 10. Trolig er også avretting av den skyldige ved flokksdrap (drap begått i en flokk) et slikt unntak (G 152, 183).73 Sett bort fra flokksdrap og embetsforsømmelse, dreier det seg her om sterke rel­ igiøse tabuer og "fattigmannsforbrytelsen" simpelt tjuveri. Med unntak av flokksdrap hadde korporlig avstraffelse for frie sitt utgangspunkt i de samme områdene i de tidlig-middelal-

72 Vi kan også lett tenke oss gjeldstrelldom som alternat til fredløshet om en mann ikke maktet å betale boten til domsinnehaveren. Denne har vidtgående korporlig sanksjonsmyndighet over skuldmannen, lik den trellen hadde over seg (G 71).

73 Fordi de som hindret forfølgelse av drapsmannen ble regne som fredløse i G 152 (om flokksdrap) , er det kanskje under­ forstått at drapsmannen var fredløs. Det nevnes imidlertid ikke at han kan løse seg ut når han først rømte fra drapet. I G 183 heter det at den skyldige straks skal drepes for føttene til den drepte. Vedrørende kongsårmannens embetsforsømmelse, se kap.5. 9.3 .

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

104

derske germanske lover.74 På alle andre områder enn de nevnte er kroppsstraff i landskapslovene en trellestraff.

Sammenholder vi med Landsloven, finner vi at korporlig avstraffelse har fått vesentlig økt betydning for frie, spesielt som subsidiær straff. For det første er fredløshetsstraffen blitt inn­ ført på nye områder og gjort strengere.75 For det andre er korporlig avstraffelse direkte innført som subsidiær straff på nye områder (L IV 14,15). I flere tilfelle er korporlig straff, "refsing", nevnt for den som ikke vil betale (L V 2, VIII 5, IX 9). For simpelt tjuveri er den mest karakteristiske trelleavstraffelsen innført: pisking med brennemerking ved gjentakelser (L IX 1). Et vesentlig poeng i denne sammenheng er at treller ikke lenger er nevnt i Landsloven.

I dette perspektivet kan vi se fredløshet som en offentlig institusjon på et mellomstadium i offentlig freds- og straffelovgivning, i en utvikling fra restitutiv botsbetaling til repressiv korporlig straff. Bestemmelsene om trellers utlegd er i det foregående sett i bred sammen­ heng med hele fredløshetsinstitusjonen, fordi det hittil, såvidt jeg kan se, ikke er gjort noe forsøk på å se disse bestemmelsene innen rammen av institusjonen når dens proveniens og virkemåte har vært undersøkt. Eldre historikere kunne ikke forklare bestemmelsene om trellers fredløshet, fordi de så institusjonen som en gammelgermansk måte å støte ut fullver­ dige samfunnsmedlemmer på. I det foregående har vi sett at fredløshet fremtrer med kirkelige forbilder, samt at visse trekk - korporlig straff, sosial "død", æreløshet - også er karakteris­ tiske for trelldommen og kan skyldes påvirkning fra denne eldre institusjonen. Sett i dette perspektivet kan det ha vært naturlig for lovgiverne også å la utlegd-straffen omfatte treller. Siden fredløshet vanligvis kunne avverges og oppheves ved botsbetaling, er det klart at fredløshet først og fremst rammet de isolvente blant de frie. I det ovennevnte utviklingsper­ spektivet kan vi derfor anta at institusjonen må ha betydd en utjevning mellom trellesjiktet og sjiktet av fattige frie når det gjaldt avstraffelse i offentlig regi. Offentlig avstraffelse ble

74

Nishikawa 1986

K.v.Amira (1874, nyutg.1964 s.19-37) regner opp 24 5 7 tilfelle av utlegdstraff mot 15 i landskapslovene; Helle 1974, s .18 6 -9

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

105

slik først bygd ut for de laveste sjikt av befolkningen.

3.6.4 Teori om utvikling av offentlig strafferett i middelalderen

Det norske lovmaterialet, landskapslovene og Landsloven, kan altså vise at utviklingen gikk fra restitutiv botsbetaling til repressiv korporlig straff, og at denne først og fremst fikk gyldighet for de laveste lag, slaver og etter hvert insolvente frie.

Våre undersøkelser i

landskapslovene kan gi argumenter for Nehlsens tese om at offentlige bestemmelser mot slaver utgjorde tidlige elementer i den allmenne utvikling av en offentlige strafferetten i takt med økende statsmakt i middelalderen. Nehlsens tese er en svakere versjon av den såkalte "nivelleringsteorien". Dens fremste representant har vært den sveitsiske rettshistorikeren Gustav Radbruch, som mente at strafferettens opprinnelse var å finne i slavestanden, og at slavestraffene etter hvert mer og mer kom til anvendelse overfor frie.76

Kritiske røster har vært reist mot denne teorien. Det er påpekt at det kan være grunn til å skille mellom typiske lemlestelses-straffer og prylestraffer. Slaveeierne var primært neppe interessert i å lemleste sin arbeidskraft. Bare prylestraffer - først og fremst pisking - skulle utvetydig ha bakgrunn i ufrihet.77 Et annet forhold er at en utvikling av kriminaliteten i seg selv godt kan ha gjort innføring av fysisk avstraffelse "naturlig". For Norges vedkommende er det mest sannsynlig å anta at det først og fremst var det offentlige synet på kriminalitet som endret seg fra landskapslovene til Landsloven. I tråd med dette er det rimelig å anta at lovgiverne i Landsloven i flere tilfelle har latt seg påvirke av bestemmelser om offentlig straff av treller i landskapslovene, når straffebestemmelser som rammet alminnelige fattige

76 Radbruch 1938, s.1-11, spes.s.8-9; T.Sellin (1976) har videreført Radbruchs teser og hevder at slavestraffene har vært grunnlag for strafferetten opp gjennom europeisk historie helt fram til forrige århundre. Sellins tematikk kan forøvrig ses som forhistorien til den undersøkelse Michel Foucault (1977) gjør av straffemetoder i nyere tid. Kaufmann "Leibesstrafe", HRG II s.1779-86; 7 A.Bøe "Kroppsstraff" i KLNM IX s.450-4; S.Imse "Straff" i KLNM suppl. s.318-26

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

106

ble utformet, f.eks. L IX 1 (pisking ved simpelt tjuveri) med bakgrunn i G 259 (pisking ved trells tjuveri). I vag forstand synes "nivelleringsteorien" å finne støtte i det norske lovmaterialet, ikke som en påstand om at korporlig strafferett i middelalderen hadde sin fulle opprin­ nelse i straffebestemmelsene om treller, men som en antagelse om at slik strafferett var utviklet under påvirkning fra trellestraffene. Elementer av trellestraff levde altså videre etter at trelldom er tatt bort fra L.

3.7

Trellen som person i positiv forstand

I de foregående avsnittene har vi sett at loven anså trellen som en person som kan handle på egen hånd og derfor kan bære eget straffeansvar, riktignok slik at herren i de fleste tilfelle beholdt et overordnet ansvar for trellen om han ønsket. Fordi trellen var en person som kunne handle på egen hånd, var det like innlysende å gi ham positive rettigheter på visse områder, helst under herrens overansvar også i dette stykket. Skillet mellom slaven som person i negativ og positiv forstand i loven henger sammen med skillet mellom voldsutøvelse og belønning som motivasjon ovenfor slaven i det reelle samfunn. Begge deler var nødven­ dige i maktutøvelsen (jfr. definisjonsdiskusjonen kap.2.5). Positive rettigheter i loven kan i de fleste tilfeller ha gitt trellen et "eget rom" av selvstendighet rundt seg. Også herren hadde fordeler av dette. De positive rettighetene hadde således en nødvendig funksjon innenfor selve trelldommen, samtidig som trellen kunne bruke rettighetene til å viderutvikle sin selvstendig­ het. De peker således også ut over trelldommen, mot løysingstatus, som vi skal tematisere i kapittel 7.

3.7.1

Trellers eiendom. Forskjell mellom G og F

Mest synlig i landskapslovene er trellens rett til å opparbeide egne eiendeler, orka. I G 71 heter det at en skal bruke skyldmann/gjeldstrell på samme måte som trell, og føre ham til arbeid, "þa scal orco geva hanom sem þrælom sinum" (han skal gjeva han orke som trælane sine). Vi må oppfatte retten til å opparbeide orke som en akseptert sosial rettighet. Det er slik

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

107

naturlig at loven regulerer forhold i forbindelse med orke. I G 57 heter det: "En ef þræll

á orku þá havi hann þat til barnfúlgu" (Men um trælen eig orke, då skal den gå til fosterlønn). Orke som sosialt akseptert rettighet viser også følgende passus i samme bestemmelse:

þa scal han leysa út með verðe sva miclu sem valenkunnir menn meta. at verðr se maðr orcolaus.

Ved en alminnelig verdisetting av en trell som skal løses ut av sin frie far, heter det at utløsing skal skje ved at upartiske menn verdsetter trellen uten orke. Utløsing var her ment å skulle være etter en lav pris, dvs. et særtilfelle. (Jfr. ovennevnte F V 31 om at trell ikke kan forspille mer enn seg sjøl naken.) Må vi derfor tenke oss at trellens orke oftest var kalkulert inn i prisen ved trellesalg?

Herrens overordnede ansvar for trellens orke går

ihverfall fram av dette.

Orke tilfalt herren ved trellens død. G 65 og 114 handler om to brødre som har vært treller hos en mann og der har arbeidet sammen, både for herren og for seg sjøl (eigu saman vere oc orcu). Om de blir frigitt uten å bryte laget, skal de arve hverandre. Dette kalles "lillearven". Treller kan altså ikke gi orke i arv til sine barn (jfr. G 63). I G 92 heter det likevel at trellens eiendeler skal være beskyttet like fullt som fries. Imidlertid var det ikke trellen, men herren som sto for beskyttelsen (jfr. pkt.3.4.3). Trellens disposisjonsrett over sin orke var dessuten minimal. I G 56 heter det: Umage ma engu kaupi kaupa. ne raða. þræll ma oc engu kaupi raða. nema knivi sinum einum. Leysingi ma oc engu kaupi raða. nema ærtogar kaupi sa er eigi hevir gort frælsis ol sitt.

På egen hånd kan trellen bare gjøre handel med småting. I så måte står han mellom umyndig og løysing uten frelsesøl.

For trellen var den viktigste drivkraft til å skaffe seg eiendeler utvilsomt ønsket om med tiden å kunne kjøpe seg frihet med løsepenger. At trellens egne midler gjeme ble brukt til

108

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

frikjøp fremgår indirekte av G 61: Om herre gir trell fri, "skattalaust oc skullda", dvs. uten løsepenger (verðaura), slipper trellen å gjøre frelsesølet. Likevel var det utvilsomt vanligst at han kjøpte seg frihet med egne midler. Videre i G 61:

"Nu reiðr þræll æda ambott

verðaura sina. þa seal þau til kirkiu færa ..." (No reider træl eller trælkvinne ut løysesummen sin, då skal [drotten] føre dei til kyrkje...), og "ef hanom er sva frælsi gevet at efter stendr halft verd hans. æda meira. þa þo at hann sæke þat með hoggum er efter stenðr þar a ecki konongr a" (Er trellen frigjeven soleis at halve løysesummen eller meir står til rest, då skal kongen ikkje ha noko for det, um drotten søkjer inn resten med bank).

I G 66 heter det om løysing som bryter tyrmslene (lydighetsplikter, jfr.kap.7.2.4), at han igjen skal bli trell, "oc leysasc |þeðan verðaurum. fe sinu hever hann oc firigort" (og løysa seg derifrå med full løysesum; godset sitt har han og forbrote). Om løysingsønn bryter tyrmsler "seckizt hann við skapdrotten sinn verðaurum slicum sem fader hans gallt" (vert han saka til drotten slik løysesum som far hans ytte). Videre i G 129: Frigitt skal yte herren fosterlønn om han ikke hadde kjøpt seg fri fra trelldommen (ef hann gallt eigi verð sitt).

I F IV 55 heter det:

Ef þræll manns recr til lausnar at leysa sic.

þ al eigi gefa honum frelsi fyrr

en hafi han hálfgolldit verð sitt. ..

Om en trellen holder på å løse seg fri, skal han ikke gis frihet før han har betalt halve løsesummen. Av F XIV 10 synes det å fremgå at herren hadde en allmenn disposisjonsrett over trellens opparbeidede eiendeler. Det heter her at den som finner mindre hval skal få den, men om trell finner, skal herren ha den. På den annen side finner vi bestemmelser som viser at treller i F kunne ta opp selvstendig jordbruk med de muligheter for å legge seg til egen eiendom som dette må innebære. Ifølge F XIII 2 kan han få gjøre seg egen reit, og i F IX 12 kan han bli satt på egen jord eller gård. Av F XI 21, jfr. G 198, fremgår det at trellen i spesielle tilfelle selv kunne motta botsbetaling (se nedenfor).

Vi kan slutte at trellen heller ikke i F kunne gi sin eiendom i arv. I F IX 15 heter det nemlig

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

109

at heller ikke sønn til løysing uten frelsesøl kan ta arv. I G 92 så vi at trellens eiendom var beskyttet gjennom herren. I F X 44 heter det derimot at "þræll

á ekki áfang á sinu fé" (trell

har ikke skadeserstatning for sine eiendeler).

Det er en påfallende forskjell mellom G og F i fremstilling av trellens eiendom. I G berøres trellens eiendom eksplisitt i atskillige tilfelle, først og fremst ved trellens frikjøp. G bruker også en egen term for trellens eiendom, orka. Bortsett fra at trellens løsepenger eksplisitt nevnes i F IV 55, er F ’s fremstilling av temaet trelleeiendom atskillig mer implisitt, sparsom og uklar. F bruker heller ikke noen egen term for trellens eiendom. Sammen med fravær av herreansvar for trelleeiendeler (F X 44) kan manglende bruk av egen betegnelse muligens tyde på at trellens eiendom ble ansett mer som alminnelig eiendom i F enn i G. Trellens eiendom kan likevel ikke gå i arv i F og har en uklar rettsbeskyttelse. Vi kan se trelleeien­ dom i en viss sammenheng med temaet trelleekteskap i F. Til de positive rettighetene hørte også trellens eventuelle rett til ekteskap, som vi skal drøfte i kap.6.4-6.4.5,spes.6.4.4.

3.7.2

Réttr og mannhelgi

Trellen var allment uten réttr og mannhelgi og kunne derfor ikke selv beskytte hverken sin eiendom eller seg selv (jfr.pkt.3.4.4). Likevel hadde han en rudimentær rettskapasitet på visse områder når det gjaldt vitneførsel og ed. I E I 7 så vi at trellkvinne som fødte dødfødt barn, skulle avlegge ed på dette - riktignok sammen med to andre kvinner. I F II 1 heter det:

Sa scal fader at barne er moder segir a hendr nema hann færezt undan a fyrsta dome er henn er til kuaddr huart sem þat er frealsar kono barn eða ambottar.

Den skal være far til barnet som moren legger farskapen på, dersom han ikke kan fri seg, enten det er barnet til fri kvinne eller trellkvinne. I G 57 heter det tilsvarende: "Nu segir ambott faðerni friolsum manne a hendr. þa scal hanom heim stefna til krofu. oc til viðr tocu umaga" (No segjer trælkvinne farskapen på ein fri mann, då skal dei stemna han heim til kravsmål og til å taka imot barnet). I F IV 5 heter det at om en bonde eller hans sønn blir

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

110

slått ned hjemme, på vei til eller fra åker og eng med husfolkene sine, da skal trell og trellkvinne bære vitnemål like fullt som fri mann og barn over åtte år. I G 86 heter det ved­ rørende grensetvist om seter og marketeig: "Nu megu aller menn þat vitni bera. þo at hann være þ ræll oc vann i þann teig. doc er hann þa frials" (Alle kann vera vitne um dette, endå um han var træl og arbeidde i den teigen, når han er fri den tid han skal vitna). I disse type saker, farskap o.l., fungerte trell og trellkvinne som "erfaringsvitne" og "øyenvitne".78 At trellen naturlig fremtrer som person i positiv betydning i disse tilfellene, har bakgrunn i det faktum at trellen kan registrere og erfare. Denne type rettskapasitet var sjølsagt til herrens fordel og er kjent i de fleste slaverier.

Også i andre tilfelle fremstår trellen med en rudimentær réttr og mannhelgi. I G 198 heter det således:

þræll a baugs helge a ser. ef hann fylgir drotne sinum til þings. æða til kirkiusoknar. æða til oldrhus oc er hann boðrs þingat. þvi at þar eycst hverium manne rettr at holfo i þeim þrim stæðum. þræll a at taca a sér siolfum hinn tolfta lut or drottens sins rette einorðom. þar sem hann a baugs helgi i þrim stoðum. Drottenn hans sal abyrgiasc orð hans oc verc ef hann ferr i fiolda manna, með hanom at hans raðe.79

I F IV 58 heter det at alle skal ha lik personlig beskyttelse på de tre stedene: kirke, ting og drikkegilde (En

i

þrimr stöðum. at kirkiu eða þingi oc at samcundu. þá sculu aller

iamhelger). Og i F IV 61:

Hertzberg: "Erfaringsvidne", dvs. "vidne, der udtaler 8 7 sig over en iakttagelse, som det, uden at være bleven udtrykkelig opfordret dertil, erfaringsmæssig i tidernes løb har gjort sig" (NgL V s.694-5) 79 "Træl har baugshelge når han fylgjer drotten sin tings, eller til kyrkjestemne, eller til ølhus når han er boden dit; for på dei tri stadene aukar kvar manns rett til det duble.' Ein træl skal til seg sjølv taka tolvteparten or den vanlege rettsboti åt drotten, når trælen har baugshelge på dei tri stadene. Drotten hans skal svara for ord og verk for trælen, um han fer med drotten i folkesamling med hans vilje" (G 198).

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

111

Ef þræll manns fylger honum til kirkiu eða til samcundu eða til þings. þá er þar hans helgi sem scipi er lent eða stranda. En ef maðr lysstr hann i öðrum tveggia stað þeirra. ]þá scal bæta baugi silfrmetnum konungi. En dróttinn hans scal taca rétt sinn silfrmetenn. En sá er lystr þrælinn ábyrgiz þrælinn þó at hann lióste igegn eda höggve...

Når en trell følger herren til kirke, drikkelag eller ting, så skal trellen ha personlig beskyttelse fra der hvor skipet landet eller er dratt opp. Slår noen trellen på ett av stedene, skal kongen ha en en sølvbaug i bot, og herren skal ta retten sin i sølv. Den som slår trellen skal selv stå ansvarlig om trellen slår igjen eller tilføyer ham sår. Endelig heter det i F XI 21 :

Haulldr scal taca .iij. aura talda á bryta sinum oc þióni oc deigiu oc setu. en á öllum öðrum mansmönnum .ij. aura. En þræll scal taca .ij. lutum minna rétt en dróttin hans. En ef þræll lystr annann þræl þá scal svá hit sömu. en dróttinn á ecki á þ vi.

Trellen skal ta to deler mindre rett enn herren. Og om en trell slår en annen trell, gjelder det samme, men herren får ingenting av dette.80

G 198, F IV 58 og 61 sier at også trellen skal ha mannhelgi. en réttr i form av en personlig bot ved voldsverk mot ham på de tre typer steder. Trellens bot er i G 198 og F IV 58 og 61 en attributiv personlig bot, som han bare skal ha når han er i følge med herren. Ifølge G 198 utgjør den 1/12 av herrens bot. Ut fra F IV 58 kan vi trolig anta at treller hadde samme rett som sin herre på de tre stedene. Boten til kongen er uttrykk for at overgrep mot trellen i

80 Den knappe F XI 21 er vanskelig å forstå. Begynnels vedrører rettsboten hauld skal ha for sine ledende treller: bryte, "þ iónn", "deigja", "seta", og for de øvrige trellene to øre. Det sies ikke hvilken type rettsbot det dreier seg om. 3 øre er den samme som hauld skal ha for legemål med sine beste trellekvinner i G 198. I F XI 21 er imidlertid ledende treller av begge kjønn nevnt. Det må derfor dreie seg om bot for en annen type æreskrenkelse tilføyd herren på hans treller.

112

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

dette tilfelle direkte er et offentlig anliggende og en inntektskilde for kongen. Offentlig inngrep og beskyttelse må her ses som del av en fredslovgivning som var under utvikling i Norden og Europa ved konge og kirke fra tidlig middelalder.81 F ser ut til å gå et stykke lenger enn G når det gjelder å anerkjenne trellen som person i positiv forstand. I F IV 61 får han således rett til å sette seg fysisk til motverge når han blir utsatt for vold. Likeså viktig er det at F XI 21 gir treller personlig ren seg imellom, nemlig 1/3 av sine herrers rett.82

3.8

Sammenfatning: Landskapslovenes sammensatte trellebilde

I undersøkelsen av landskapslovenes syn på trellen - lovgivernes "idealbilde" av trelldommen - tok vi utgangspunkt i eiendomskriteriet. I flere bestemmelser i G og F fremtrer trellen som herrens eiendom, en type eiendom som har stor likhet med kvegeiendom. Treller er regnet opp som betalingsmiddel og er beskyttet som eiendom ved at herren skal ha skadeserstatning for dem. I G er også trellens egne eiendeler beskyttet under herrens eiendomsansvar, mens F unntar trellens eiendeler fra herreansvaret. Herren skal i tillegg til erstatning ha æreoppreisende bot for fordekt drap på sin trell (F) og for ærekrenkende eiendomsbruk ved samleie med hans trellkvinner (G). Ved denne type ærekrenkende eiendomsskade vil trell- og kvegeiendom måtte oppfattes forskjellig. Herrens råderett over trellens liv kan også ses i lys av en full disposisjonsrett over eiendom, men drapsretten går likevel ut over eiendomsaspektet ved at drapet skal lyses.

I undersøkelsen har vi konstatert at bruk av eiendomskriteriet ikke er tilstrekkelig om vi fullt ut skal forstå lovenes bilde av trellen. Bortsett fra når det gjelder jordeiendom bruker landskapslovene et fasettert og vagt eiendomsbegrep, og denne vagheten gjelder i høy grad trellen som herrens eiendom. Det "absolutte" eiendomsbegrepet (jfr. Brandt) synes å hindre en vidtgående innsikt i lovens oppfatning av trelldom, fordi det setter et vanntett skille mellom

81 S.U.Palme; A.Bøe, "Fridlagstiftning" I KLNM IV s.622V.See 1964, s.162-6; Kaufmann i HRG II s.1451-65 82 F XI 21 gjelder allment.

sier

ikke noe om trellers

rett

seg

imellom

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

113

trell, som er eiendom, og andre avhengige grupper. Et vagere, mer åpent eiendomsbegrep, hvor eiendom oppfattes som et knippe av rettigheter over et objekt/ en person, kan imidlertid hensiktsmessig anvendes i undersøkelsen av trell-herre forholdet i landskapslovene. Trelldom vil da ikke fremtre som en sideprodukt, men strukturelt som en del av samfunnets avhengighetsmønster. Et vagere eiendomsbegrep vil f.eks. også omfatte umyndige i husholdet.

Trellers likhet med umyndige kommer allment til uttrykk ved at betegnelsen "sveinn" både kan stå for trell og gutt/yngling i landskapslovene. Selv om en bestemmelse i F uttrykker at innenlandsk trell i prinsipp er underlagt herreansvar. dvs. at trell i likhet med en umyndig selv ikke bærer ansvar, gir G likevel en mer konkret parallellføring av trell og umyndig i flere bestemmelser. Det er dessuten naturlig å anse trell satt på linje med umyndige i en del bestemmelser i G som gir trellen mindre ansvar enn den frie når begge kan ha utført en bestemt straffbar handling (ved flokkdrap, tjuveri, bameutsetting). F lar imidlertid trellen være først mistenkt ved tjuveri. Når det gjelder sidestilling av trell med umyndig, kan en trekke inn en rekke bestemmelser i samtlige norske landskapslover som gir herren mulighet til å ta på seg fullt herreansvar for trellen om herren vil/ kan (se nedenfor).

Trellens mangel på ære, dvs. personlig intergritet og autonomi, i loven uttrykt ved at han er uten réttr og mannhelgi. medførte at han bare hadde et relativt selvherredømme på ett område: sin egen kropp. Sosial kontroll over trellen ble derfor utøvd ved å foreskrive ham straffeansvar på egen kropp. Lovgiverne antok på denne måte at trellen kunne handle på egen hånd, ulikt kveget. I undersøkelsen er trellen som strafferettslig egenansvarlig kalt person i negativ forstand, i motsetning til en person som også har positive rettigheter i loven.

De korporlige straffemåtene i bestemmelsene er først og fremst pisking (beria hud af): i samtlige kristenrettsaker, ved flukt (F) og tjuveri (G); dessuten kastrering (gelda): ved uten­ landsk trells flukt (F); tortur (pina): ved allmenn anklage mot en utenlandsk trell (F) og ved tjuveribeskyldning (G). Pryl (berja): nevnes ved skade på eiendom (F).83 Innenlandsk

83 Tidligere herre kan innkreve resten av løsesum fra løy­ sing med pryl (G 61), skyldstrell kan drives til arbeid med pryl (G 71). Skyldstrellen kan lemlestes om han ikke vil arbeide og

114

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

trellkvinne skal avskjæres ører og nese ved tjuveri (G). Halshogging (drepa hofuð af): ved innenlandsk trells tjuveri (G). Ved falsk tjuveribeskyldning fra en trell heter det kort at han skal drepes (G). I kristenretten forekommer salg av trellen som straff.

Flere bestemmelser gir herren mulighet til å frata trellen strafferettslig ansvar ved å bøte eller avlegge ed for ham, men ikke ved flukt (F), utenlandsk trells tjuveri (G), ved bamedrapsak (G og E) og hestekjøtteting (G). Ved trellens skadeverk på armens eiendom nevnes heller ikke herrens løsing av sin trell, da skadelidende tillates å pryle trellen straks. Trellen som person i negativ betydning uttrykkes også ved at han kan dømmes fredløs. Ved fredløshet har vi antatt at trellen ble utlevert til avretting/avstraffelse. Straffebestemmelsene vedrørende treller i landskapslovene gjør trelletukten til et offentlig rettslig anliggende. Foreskrevet kor­ porlig avstraffelse var ment å skulle ha disiplinerende virkning på trellene og på herrens tukt av treller innen husholdet.

I begge landskapslover er det i de fleste tilfeller herren selv som skal stå for trelleavstraffelsen ved pisking. Den fornærmede tredje personen skal stå for tortur og i et par tilfelle avstraffelse. Utlevering av trell, kanskje til tredjepart til avretting, finner sted når trellens har begått drap (G). En fredløs trell har vi som nevnt antatt skulle utleveres til tredje part for av­ retting/avstraffelse.

I en god del tilfeller skal imidlertid det offentlige selv eksekvere straffen gjennom kongseller biskopårmannen og enkelte ganger konfiskere trellen: Om herren ikke har pisket ham, skal kongsårmannen inndra (er þræll upnæmr) og piske utenlandsk trell ved tjuveri (G), likeledes piske og inndra til bruk (nyti ser) den innenlandske trellen ved flukt (F). Ved flukt skal imidlertid utenlandsk trell primært kastreres av årmannen (F). I kristenrettsaker skal biskopåmnann, kongsårmann, biskopårmann og bøndene få pisket trellen (F, E, G, B). Det er rimelig å anta at årmannen hadde plikter ved konfiskering, pågripelse og straff av fredløse treller, selv om loven ikke sier noe om dette. Avveining av avstraffelsesplikten med tidsfris­ ter o.l., viser at loven var opptatt av sosial kontroll med trellens kriminelle handlinger.

er tilbudt slekningene til utløsing (G 71).

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

115

Straffebestemmelsene viser helt forskjellig oppfatning av treller og kveg. Husdyr er selvfølgelig ikke selv straffeansvarlige. Blir kveg mannsbane, skal imidlertid dyret utleveres. Heller ikke fysisk avstraffelse av umyndige er direkte lovtema. Blir umagi mannsbane skal han føres ut av landet innen en tidsfrist, men beholder sitt gods (G, F). Om han blir lenger, skal det bøtes 40-marksbot (G) eller den umyndige blir fredløs (F). Når umyndige stjeler, skal det bare ytes erstatning (G). Avstraffelse av umyndige er først og fremst en husholdsak og formynderens ansvar ved botsbetaling. Umyndige fremtrer med klart mindre personlig straffeansvar enn treller.

Frie ble i landskapslovene straffet med bøter, til den fornærmede part og de offentlige organer, samt med fredløshet. I det foregående har vi konstatert at den fredløses rettstilstand, som hadde viktige likhetstrekk med trelldom (rettsløshet, sosial død, korporlig avstraffelse), først og fremst må ha rammet fattige frie. Siden institusjonen hadde disse vanærende trekk og kunne anvendes både på frie og treller, må den ha virket utjevnende på skillet mellom fattig fri og trell når det gjaldt offentlig straff. Korporlig avstraffelse er ellers bare i få tilfelle foreskrevet frie personer i landskapslovene, og da som dødsstraff ved flokksdrap (G), tjuveri (G, F), menneskeeting (G). Unntaket er "fattigmannsforbrytelsen" simpelt tjuveri (G) og seksuell omgang med dyr (G) som straffes med gateløp og kastrering. Kongsårmannen skal stå for henrettelse (fa bana at honom). Korporlig avstraffelse utenom dødstraff er altså en typisk for treller i landskapslovene, og bortsett fra henrettelse er offentlig straffeeksekvering foreskrevet treller. I undersøkelsen konstaterte vi at korporlig avstraffelse fikk økt betydning i Magnus Lagabøtes landslovgivning. Trelldom er her borte, men trekk fra institusjonen kan ha blitt overført på lavere frimenn. Vi antok slik at korporlig strafferett og offentlig korporlig avstraffelse i norsk middelalder ble utviklet under påvirkning av trellestraffene.

I undersøkelsen har vi sett at trellen i enkelte bestemmelser fremtrer også som person i positiv forstand, dvs. med rettigheter i loven som gir ham et "eget rom" av selvstendighet. Dette er en integrert del av selve trellebildet, som også herren hadde fordel av. Positive rettigheter er vesentlig for trellebildet også ved at de, når de utvides, peker mot løysingstatus. Mest synlig er trellens rett til egne eiendeler (G). Herren hadde et overordnet ansvar for eiendommen (G). Han overtok den etter hans død, idet trellen ikke kunne gi arv (G). Trell

116

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

kunne dessuten bare gjøre økonomiske avtaler med småting (G). Begge lovene regner med at trelleeiendom først og fremst ble brukt til frikjøp. G har en egen betegnelse, orka, på trellens eiendom og behandler den eksplisitt, mens F behandler den sparsomt og uklart uten egen betegnelse. Fravær av herreansvar for trellens eiendom kunne således tyde på at den mer ble sett på som vanlig eiendom i F. Trellens rudimentære rettskapasitet som vitne og edsavlegger fremgår i E, F, og G. Bestemmelser i G og F gir trellen en réttr. en personlig bot ved voldsbruk mot ham når han var sammen med herren i kirke, på ting og i drikkegilde. Kongen skal da også ha bot. F gir også treller en rett seg imellom.

Samlet kan vi oppsummere ved å fastslå at undersøkelsen har avklart ulike aspekter i lovgivernes "idealbilde" av trelldom i landskapslovene. Eiendoms- eller kvikfe-aspektet er til stede, men i mindre utpreget grad enn tidligere historikere har vektlagt. Synet på trellen som en umyndig under herrens fulle ansvar har sin viktige plass i det samlede "idealbildet". Dette aspektet viser trellen som en infantilisert person uten evne til å bære eget ansvar. Bildet av trellen som person i negativ forstand viser imidlertid at han er en potensielt farlig æreløs person. I dette delaspektet er trellen underlagt korporlig straffeansvar av det offentlige. Fordi trellen kunne handle på egen hånd, er han også innlysende gitt visse positive rettigheter. Dette delbildet kan vise trell med selvstendig initiativ til herrens fordel, men også vei ut av trelldommen ved at han samler seg eiendeler til frikjøp. Vi finner således et sammensatt bilde av trellen i de norske landskapslovene. Bak det normative bildet vil vi kunne finne et grunnleggende sett av sammensatte mentale strukturer som kommer til uttrykk også i andre typer kilder (jfr. kap.5.8.6). Etter en oppsummerende sammenlikning mellom G og F skal vi i det følgende se lovenes trellebilde i en videre komparativ lovsammenheng.

3.8.1 Forholdet mellom trellebildene i G og F

På visse punkter har vi i undersøkelsen konstatert forskjeller mellom de to landskapslovenes trellebilder. For det første gir G en klarere understrekning av trellen som eiendom i vide betydning:

G har en noe klarere parallellføring mellom trell og kveg (G 92/ F V 41),

tematiserer mer utførlig trell som betalingsmiddel (G 223, 266, 274/ F VIII 3) og er dessuten

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

117

noe mindre restriktiv på alder til treller som kan brukes til betaling (G 266/ F VIII 3). I hele 9 år har selger ansvar for visse lyter ved trell i F, mens G bare har 1 måned som ved kvegsalg (F V 41/ G 57). F XI 20 sier at trell ikke skal selges utenlands. G gir også sterkere konkretisering av trellens likhet med umyndig (G 92, jfr. 57, 69, 97), mens likhet med umyndig i F X 40 fremgår ved en allmenn påpekning av herreansvaret bare for den innenlandske trellen. Mer synlig likhet med umyndig i G fremgår også ved at den frie påleg­ ges hovedansvaret når fri og trell begge er tjuverimistenkte (G 261), mens trellen er først mistenkt i F (XV 8 og 15). Større likhet med umyndig i G fremgår også ved at trellens eien­ deler er beskyttet under herreansvaret i G 92, men ikke i F X 44. I F X 44 er trellen selvansvarlig med egen kropp som "person i negativ forstand". Bortsett fra G 92/ F X 44 synes det likevel ikke å være noen synlig forskjell mellom G og F ’s vektlegging av den kor­ porlige straff trellen er utsatt for. F vektlegger imidlertid mer enn G "trell som person i positiv forstand": Kanskje er trellens egen eiendom sidestilt med vanlig eiendom, og det samme er trolig tilfelle med trellers ekteskap i F (jfr. kap. 6.4.4). Vi har også sett at F trolig gir trellen høyere attributiv bot i følge med herren på de tre offentlige steder enn G, og at han får rett til å forsvare seg fysisk (G 198/ F IV 61, XI 21). Men viktigst er at treller bare i F har rett seg imellom (F XI 21).

Selv om et komparativt utsyn vil vise at trellebildene i de to landskapslovene står nært hverandre (se nedenfor), kan vi klart konkludere med at G atskillig mer enn F vektlegger eiendomsaspektet i den vide betydning, mens F atskillig mer enn G vektlegger trell som person i positiv forstand. Vi kan her søke bakenforliggende forklaring både i aldersforskjell og regional forskjell mellom G og F. Aldersforskjellen må her veie tyngst. G og F avspeiler slik to rettsstadier og en utviklingsretning når det gjelder trellenes status. Vi skal vende tilbake til dette senere (jfr. pkt.3.9.4, kap.7.2.8 og 8.1).

3.9

Slaveriet i romersk og i middelalderens lovgivning

De norske lovtekstenes bilde av trelldommen skal vi her søke å sammenholde med de "idealbilder" av slaveri som finnes i romerrett, tidlige germanske lover (leges barbarorum),

118

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

anglosaksisk rett og andre nordiske middelalderlover. Bare i begrenset grad skal vi gå inn på forholdet mellom rettskilder og samfunn. Formålet er heller ikke å fremholde rettshistorisk vel underbygde påstander om resipering av bestemte kontinentale lovbestemmelser i landskapslovene, men å sammenholde likheter og ulikheter i lovenes generelle bilder av slaveri.84 (Når det gjelder påstander om bestemte resiperinger viser jeg til kap.7).

I

fremstillingen vil jeg fortsatt se på slaven som eiendom under herrens ansvar, og som person i negativ og positiv betydning.

3.9.1 Romerretten

Ifølge romerretten var slaver den eneste kategori mennesker som kunne eies.85 I romersk slavelovgivning er tingaspektet slik grunnleggende. Slaver nevnes som eksempel på "ting" (res) sammen med jord, bygninger og dyr (Gai 2.14a). Slaver kunne selvsagt selges og kjøpes. Det forelå bestemmelser om skjulte defekter, innbefattet sykdom, hvor forholdet mellom selger og kjøper var regulert. Når det gjaldt mentale defekter, f.eks. tilbøyelighet til å rømme, skulle selger stå ansvarlig om han hadde sagt at slaven ikke hadde denne tilbøyeligheten (Dig 21.1.1.1 ;7;28; 21.1.4.2). Siden slaven var en spesiell type eiendom, gjaldt særregler for hvordan han kunne arves eller gis som gave (Cod.J. 36.8.pr). Som annen eiendom kunne også slaveeiendom føre med seg utbytte, "fructus", som tilhørte eieren (Cod.J. 6.1.16.pr).

84 Med unntak av det romerske slaveriet, finnes det svært få større rettshistoriske oversikter når det gjelder slaveri. For tidlig middelalders vedkommende er Nehlsen 1972 (kun bind I fore­ ligger) det hittil viktigste arbeid, og det er også viktig for fremstillingen av kontinental slaverett i dette avsnittet. Dess­ uten foreligger: Rothenhöfer (1967); King (1972). For Norden: Neveus (1974); Mazo Karras 1988, s.96-122 85 Fremstillingen av romersk slaverett bygger på Buckland (1908), som er en klassiker vedrørende temaet; Nørrlund (1920); Nehlsen (1972); Sellin (1978); Watson (1983,1985,1987). Min fremstilling av den romerske slaverretten bygger på disse forfat­ terne, spesielt Buckland, altså ikke på primærkildestudier.

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

119

Bestemmelser beskytter også slaven som herrens eiendom, om slave skades eller stjeles. I siste tilfelle gjaldt spesielle regler, fordi slaver ofte ønsket å bli "stjålet" (Dig 47.2.36). Sårskade på slaven ble betraktet på linje med skade på dyr (Dig 9.2.13. pr). Drap på slaven likedan, idet slaven skulle erstattes etter sin verdi (Dig 1.2.23.pr).

Når det gjelder drap på slaven, går imidlertid loven ut over res-aspektet. I tillegg til skadeverk var nemlig drapet også offentlig kriminell handling (se nedenfor). Når slaven beskadiget en tredje person, skulle herren betale bot, men han kunne fri seg fra botsplikten ved å utlevere slaven (noxae datio). Herren behøvde nemlig ikke å lide et tap som var større enn slavens verdi (Gai 4.75). For loven var det her et viktig spørsmål om slaven hadde handlet med eller uten herrens viten. Hadde han handlet på herrens befaling, kunne han ikke utleveres (Dig 50,17, 169.pr). En bestemmelse sier at slaven kan utleveres til utpisking under praetors offentlige oppsyn inntil bot er betalt (Dig 47,10,17,4-6). Pisking var opprinnelig en straff innen husholdet.86

Ved overgangen til principatet fremtrer slaven også som en strafferettslig selvansvarlig person, idet romerrettens grunnleggende skille mellom "delicta", straffbare handlinger i den privatrettslige sfære, og "crimina", straffbare handlinger mot den offentlige orden, også skulle ha gyldighet for slaver. I den første sfære er slaven "res", dvs. herren er ansvarlig for ham, men i den andre er han "persona", dvs. også selv ansvarlig. Prinsippet i de offentlige straffebestemmelsene var at slaver alltid skulle straffes strengere enn frie (Dig 48,19,28,16). Var slavens straff utpisking (flagellis caedi), skulle den frie pryles om han ikke kunne betale sin pengestraff (Dig 48,19,1,3). I den offentlige sfære var slaven selv anklaget for lovbrudd, og herren kunne bare være hans forsvarer (Cod.J. 9,2,2). Tortur var alltid anerkjent i saker mot slaver (Dig 48,5,28 pr.u.16). Fra tidlig keisertid ble embetsmenn bemyndiget til å bestemme størrelse på offentlig straff. Det var en klar tendens til skjerpelse av straffene for de lavere lag av den frie befolkning, slik at de nærmet seg slavestraffene utover i

86 Buckland 1908, s.1-72; 1972, s.68,94

Watson 1987, s.46-66;

Nehlsen

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

120

keisertiden,87

På enkelte områder i romerretten trer slaven fram som en person i positiv forstand. Som nevnt var drap på slaven også en offentlig kriminell handling. Selv om slaven i prinsippet ikke kunne ha virkelig eiendom (Dig 49,1,10,1), hadde slaver utstrakte rettigheter til å for­ valte og formere sine oppsparte midler (peculium). Herrens forretningsansvar gikk bare opp til "peculium'” s verdi, fraregnet slavens gjeld til herren. Slaven kunne disponere en del av "peculium" fritt (Dig 15,1,7,1). Om "peculium" ikke ble brukt til frikjøp, skulle herren arve det. Slaven hadde ikke rett til lovlig ekteskap, men hans samboerskap var ikke helt uten beskyttelse:

Ved arveoppgjør skulle hans familie ikke splittes opp, men følge med

gårdsbruket den tilhørte, om herren ikke uttrykkelig hadde bestemt noe annet (Dig 33,7,18,11; 33,7,12,7,12,33).88

Oppsummerende kan det fremholdes at romerretten vektlegger både eiendomsaspektet, person i negativ forstand og til dels, når det gjelder eiendom, også person i positiv forstand. Den romerske slaverettens store innflytelse er blitt understreket, også når det gjelder slavelovgivningen i den nye verden.89

3.9.2

Germanerlover i tidlig middelalder

Bestemmelser om slaver har en stor plass i den tidlige middelalderens "leges barbarorum", idet de omtales i nesten 1/3 av bestemmelsene i vestgoternes, frankernes og langobardernes

87 88 s.76-8;

Nehlsen 1972, s.87-100;

Sellin 1978, 19-29

Nørlund 1920 (nyutg.1982), Watson 1987, 90-101

s.40-47;

Buckland

1908,

Buckland har gitt følgende karakteristikk av den 9 8 romerske slaveretten: "the most characteristic part of the most' characteristic intellectual product of Rome" (Buckland 1908, s.v.) Når det gjelder slaveriet i USA uttrykker Harvard jus­ professor Luther S. Cushing seg i 1854 om romerrettens store betydning (jfr. Watson 1987, s.xviii)

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

121

lover.90

I vestgoterloven. som består av flere overarbeidede samlinger fra perioden 418-771, er eiendomsaspektet ved slaven tydelig. Slaven kan selges, byttes gis bort osv., og betegnes som "res" (LVis 5, 4,7; 9,2,7). I motsetning til romerretten anvender vestgoterloven en liste over faste skadebøter etter person og type skade: Eiendomsskade på slaven skal bøtes til herren med 1 solidus for hvert slag han har fått. Ble slaven drept, skulle herren få to nye i erstatning (LVis 6,5,12; 6,1,5; 6,4,3). Også LVis går imidlertid ut over res-aspektet når det gjelder drap på slaven, idet drapsmann kalles morder og dømmes til eksil (LVis 6,5,12), og voldtekt mot slave straffes med offentlig korporlig straff for den frie (LVis 3,4,16). Også på andre områder ble slaven partielt ansett som person i positiv forstand: Som i romerretten er hans undereiendom (peculium) anerkjent (LVis 5,4,13), rett til ekteskap, om ikke i full betydning (LVis 10,1,17), samt rudimentær rettskapasitet noe ut over romerrettens bestemmelser (LVis 2,2,9; 2,4,10) 91

Slavens lovbrudd skal gjøres opp med bøter, og herren er ansvarlig for betalingen, selv om han kan bruke slavens peculium, eventuelt levere slaven til den skadelidende (LVis 6,4,3; 7,1,1; 5,4, 18; 3,3,9; 5,4,18 passim). Utviklingen i loven gikk imidlertid i retning av mer offentlig straff for slaven, dvs. at slaven skulle straffes korporlig der frie skulle bøte (LVis 2,2,7; 5,6,1 passim). Insolvente frie skulle ofte straffes korporlig, og i enkelte tilfelle er korporlig avstraffelse en obligatorisk tilleggsstraff (LVis 6,4,2 Ant; 6,4,4 Ant). Når det gjelder offentlig straffeanvendelse ble romerske rettskilder bearbeidet selvstendig i vestgoter-

90 Nehlsen 1972, s .165,260f.,361f. Den statiske oppdelin­ gen romersk/germansk rett har fått sterkt redusert betydning i senere år. Rettshistorikeren Ernst Levy's forskning er vesent­ ligst i denne sammenheng. Hans fordrag ved den internasjonale historikerkogressen i Oslo 1928 påpekte betydningen av den senromerske "vulgarrett" som populariseringer av romersk rett og som vesentlig påvirkningskilde for "leges barbarorum" (Erler, HRG II s.1877-9) 91 Nehlsen 1972, s.168-79; Rothenhöfer 1967, s.38-42

King

1972,

s.170-4,

176-9;

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

122

loven. Helt fram til 1100-tallet var vestgoterloven den mest siterte lov i Vest-Europa.92

De saliske frankernes Lex salica ble først nedtegnet 507-11. Til frankerlovene regnes også en del lover og forordninger, først og fremst de såkalte merovingiske kapitularier.93 Også i LSal.fremholdes slaven som eiendomsgjenstand, ofte satt i samme gruppe som kveg (LSal 10,1; 47,1). Skadeverk, voldtekt og drap på slaven skulle bøtes til herren utelukkende som eiendomsbeskadigelse (LSal 35,2-3; 10,1; 10,3; 35,1). Eiendomsaspektet og herreretten er også ellers mer tydelig enn i LVis.: Slavens rett til peculium er ikke til stede, og i motset­ ning til i romerretten legger LSal. ingen begrensninger på herrens rett til drap på egen slave. Slaven kan leve i slaveekteskap om herren vil (LSal 13,8-9; 25,7).

Også når det gjelder slavens lovbrudd er herreansvaret karakteristisk for de eldste delene av loven ved at herren skal betale bot til den skadelidende (LSal 25,6-7). På bakgrunn av skille mellom forskjellige alderslag i LSal. har Nehlsen satt fram en teori om at strafferett vedrørende slavers lovbrudd ble utviklet gjennom stadier:

Etter det eldste stadiet på

begynnelsen av 500-tallet kom det til en nedbygging av herreansvaret, idet herren ved drap fikk mulighet til å utlevere slaven og selv bare betale halv drapsbot (LSal 35,8). Ifølge Nehlsen bevirket det store og økende slaveantallet, samt påvirkning fra romerretten, at herrens eneansvar ble avløst av at slaven alternativt kunne bli straffet korporlig (LSal 12,1; 25,5). På begynnelsen av 600-tallet ble en todeling i straffesystemet fullført, idet den frie skulle straffes med bøter og slaven på kroppen (LSal 40). Et større antall håndskrifter av LSal. er kjent fra 8- og 900-tallet og noen fra høymiddelalderen.94

Viktigste bestanddel i leges langobardorum (LLang) er Rothars edikt, publisert og gjort

92

King 1 9 7 2 , s. 1 7 4 - 6 ; Nehlsen 1 9 7 2 , s. 1 8 2 - 2 5 0 og HRG II På grunnlag av undersøkelser karakteriserer Nehlsen slavebestemmelsene i LVis som bevisste inngrep i sosiale og politis­ ke realiteter. De vestgotiske konger søkte å sette gjennom loven ved å spre skrevne eksemplarer av den ( 1 9 7 2 , s . 2 4 9 ) . S.1977.

93

Schmidt-Wiegand HRG II s.1949-62

94 Nehlsen 1972, s.266-356, spes. s.352-4; HRG II s.1959

Schmidt-Wiegand

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

123

gjeldende i år 643. Ediktet inneholder også bestemmelser fra eldre stammerett. I perioden fram til 756 ble nye bestemmelser lagt til loven. Loven katalogiserer slaven eksplisitt som "res" (Ed.Roth 229), og han kan selges, pantsettes o.l., på linje med husdyr (231, 249). Drap på slaven skal bare erstattes ifølge hans verdi, og skade på slaven erstattes etter en fast botsliste alt etter hvor på kroppen slaven ble skadet (76-128). Når det gjelder volds- og skadeverk viser de eldste bestemmelser ingen differensiering mellom frie og slavers lovbrudd. Dette må bety at herreansvaret for slaven opprinnelig var uinnstrenket i langobarderloven: Ved en del grove forbrytelser skal herren bøte uinnstrenket 900 sol for sin slave. Bare kongen skal ikke bøte, idet hans slave skal henrettes (Ed.Roth 371). I en be­ stemmelse fra år 668 mildnes imidlertid herreansvaret ved at herren bare skal betale 60 sol likevel 3 ganger en slaves gjennomsnittsverdi - samt at slaven skal utleveres til henrettelse (Grim 3). En bestemmelse fra år 724 mildner herreansvaret ved slavens tjuveri: Istedenfor bot kan herren selv drepe slaven. Om dette ikke skjer, skal den bestjålne drepe ham. Vegrer også denne seg, skal slaven overgis til kongsgården (Luitpr 64).

Selv om en del bestemmelser skiller mellom straff for frie og slaver ved å redusere herrens bot for slaven og utlevere ham til avretting, så fremholder Nehlsen at loven hele tiden kom til å vektlegge et omfattende herreansvar for slaven. Bare unntaksvis er slaver gjort ansvarlige gjennom korporlig avstraffelse. På lignende vis har slaven bare rudimentært positive rettigheter i loven: slaven forbys eksplisitt å disponere over eiendeler (Ed. Roth 233), men slaveekteskap gis på den annen side en beskyttelse i år 734 (Luitpr 140). De vesentligste elementer i langobardisk slavelov står således i motsetning til romerrettens bestemmelser, trolig fordi lovgiverne bevisst søkte å avverge romerrettslig innflytelse. Langobardisk rett hadde lengre virkningshistorie enn andre "leges", fordi den ble bearbeidet videre ved lærde rettsskoler, først og fremst i Pavia, hvor samlingen "Liber papiensis" utkom i 1070.95

Lex baiuvariorum hører til de yngre germanerlovene, muligens nedskrevet 744-8. Som i de tidlige "leges" er fri/slave det grunnleggede rettsskillet. Res-aspektet er fremtredende (LBai

95

Nehlsen 1972, s.358-416;

Dilcher HRG II s.1607-18

124

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

16,1; 16,9). Herren skal ha erstatning om hans slave blir skadet, alt etter hvor på kroppen (LBai 6,1-11). Blir slaven urettmessig torturert til døde, skal herren ha to nye slaver i erstat­ ning (LBai 9,19). Drap på slave går ikke ut over privat erstatning (LBai 6,11-12; 19,3). Når det gjelder slavens lovbrudd legges forskjellige straffeprinsipper til grunn: Herren kan betale bot for ham eller slaven kan straffes korporlig (LBai 2,5; 2,12; 8,2). Ved utukt med fri skal han utleveres (LBai 8,9). Ved tjuveri er slavens korporlige avstraffelse eneste mulighet (LBai 9,4a). Korporlig avstraffelse er først og fremst foreskrevet slaver i LBai., for frie bare innen­ for krigsloven (LBai 2,4) og som dødsstraff ved spesielt uhederlig tjuveri (LBai 9,8). Slaven har rett til peculium i LBai (16,7) og kunne inngå økonomiske avtaler med herrens viten (LBai 16,3).96

Anglosaksisk lov består av en rekke selvstendige lovsamlinger. De viktigste tidlige lover ble avfattet på morsmål under kongene Æthelberth (601-4) [Abt], Wihtred (ca.695) [Wiht], Ine (688-725) [Ine], Alfred (871-900) [Af], Aethelstan (925-35) [As], Aethelred (978-1016) [Atr] og den viktigste sene lovsamling på latin omkring 1118 under Henrik I [Hn], De anglosaksiske lovene bygger delvis på hverandre og kan slik antyde en rettsutvikling når det gjelder synet på slaver. Slaven (ags: theow) er betegnet som kveg /løsøre/eiendom (ags. fioh/ierfi/ceap) (Af El 17; Ine 53). Han kan selges, arves, stjeles som annen eiendom, samt brukes som betalingsmiddel (Ine 53-54; 74,1; IIAtr 5,1). Herren skal motta erstatning for skade på slaven. Dør slaven av herrens slag samme dag, er dette en synd, men loven gir ikke herren straff (Ine 23,3; AfEl 17). I den tidligste lovgivning ser det ut til å være fullt herreansvar for slavens lovbrudd (Abt 90; Wiht 27). Senere legges et delt straffeprinsipp til grunn: herren betaler redusert bot, og slaven straffes korporlig. Pisking/pryling og brennemerking er kroppstraffer som bare skal anvendes på slaver (II As 19; jfr.II As 3,1; IV As 6; Ine 48: 54,2). I de tidlige lovene gis slaver rett til noen få fridager og til å opparbeide eiendom på fritid (Af 43).

96 Siems HRG II s.1887-1901; Krause 1969, s.50-2; Gutm 1906, s.13-15,84f. Siems antyder at de forskjellige straffeprinsippene fører til at LBai. enhetlige karakter kan betviles (Siems s .1891) .

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

125

Henrik I’s lov (leges Henrici primi) viser et endret slavebilde. Herren har imidlertid fortsatt drapsrett (Hn 75,4). Og han er fortsatt eiendomsgjenstand som prissettes (Hn 70,7). Imidlertid regnes slaver ikke med når betalingsmidler for mannebot regnes opp (Hn 76,7e-f). Hovedprinsippet er fremdeles at herren skal ha boten for ham. Slaven og hans slektninger er imidlertid i flere tilfelle selv tilkjent bot når han ble utsatt for misgjerning (Hn 68,1; 70,23; 70,7a; 76,2). I loven er det fremdeles et herreansvar for slavens misgjeminger tilstede (Hn 59,23-4), samt fortsatt skille mellom frie, som skal bøte for misgjeminger, og slaver som skal straffes korporlig (Hn 59,23-24; 85,4a). Om en slave dreper en slave, skal 10 shilling betales til herren og 40 pence til den drepes slekninger (Hn 70.2). Det er likvel en klar ten­ dens i den sene lovgivningen til å gi lavstatusfrie (ceorlas/cotseti/ferdingi) samme type straffer og rettigheter som slaver (Hn 59,26). Den sene Hn gir altså slaven flere positive rettigheter, de ovennevnte personlige bøtene, samt anerkjent slektstilhørighet (Hn 70,2 og 4), arverett til løsøre og rudimentær rettskapasitet.97

De germanske lovene vi har tatt opp i det foregående, kan vi grovt dele i to grupper når det gjelder bildet av slaven. En ene utgjør LLang, de eldre deler av LSal og trolig også de eldste anglosaksiske lover. Herreansvaret for slaven er her mest understrekt. Det er likevel liten grunn til å anse det utstrakte herreansvaret for slaven som et spesifikt germansk fenomen.98 Én mulig forklaring på det utstrakte herreansvaret i disse lovene kan vi finne i at de representerer samfunn på tidlige utviklingstrinn med lite utbygd offentlig makt, samt at de ble utformet uten større kontakt med det avanserte romerske rettssystem, eller utformet i op­ posisjon til dette (LLang). I den andre gruppen lover finner vi LVis, de yngre deler av LSal, LBai og anglosaksiske lover, bortsett fra de eldste og den sene Hn. Likheten med romerrett er her stor, idet bildet av slaven er mer nyansert med hensyn til herreansvar og slaven som person i negativ og positiv betydning. Likheter i slavebildet kan opplagt i mange tilfelle

97 Liebermann 1903-16 I-III, spes. II s.690-7; Kaufmann HRG I s.169-71; Pelteret 1976, s.117-53; Attenbourough 1963 passim; Robertson 1925 passim; Downer passim 98 Den kretiske Gortyn koden fra ca.450 f.kr. kjenner bare til herreansvar, dvs. hans bot for slavens lovbrudd (Iversen 1977, s .60) .

126

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

forklares ved resipering fra romerretten. Like viktig er det å peke på den interne samfunnsut­ vikling med utbygging av offentlig makt. I det følgende skal vi se hvordan nordiske og norske høymiddelalderlover passer inn i et europeisk mønster.

3.9.3

Bestemmelser om treller i nordiske middelalderlover

Skåneloven er den eldste av de østnordiske landskapslovene og foreligger i to versjoner: den gammeldanske utgaven (SkL) og erkebiskop Andreas Sunesens latinske parafrase av denne (AS). Begge er sammenfattet noe før 1216. Om trellen blir slått eller såret, skal eieren ha erstatning for tapte dagsverk, legelønn og æresbot. 3 merker er imidlertid øvre grense for erstatning, også ved drap på ham (SkL 122). Drap på trell sidestilles med drap på husdyr, idet det ikke kreves ed som ved mannedrap (SkL 115). AS 51 åpner opp for høyere bot om trellen er mer verdt.

Ved trellens lovbrudd legger Skåneloven vekt på herreansvar med bot i SkL 119. Det fremgår av SkL 124 at 3 merker er øvre betalingsgrense for herrens bot når trell har såret en fri, og i AS 71 med utlevering av trellen som herrens alternativ. Drap ved trell kunne herren bøte med 9 merker eller utlevere trellen til den dreptes slekninger og i tillegg betale 6 merker (SkL 123, AS 50). Frie idømmes imidlertid 15 merker for vanlig drap ifølge AS 43. Herren måtte sverge på at han ikke sto bak trellens drap (SkL 119). Også når det gjelder voldsanvendelse av trell i saker der frie lovbrytere skulle bøte 24 merker, skal herren bare bøte 9 merker for sin trell eller utlevere ham og bøte 6 merker (SkL 125). AS 50 føyer så til at kongen (Valdermar II) har bestemt at trellen ikke skal kunne forbryte mer enn 3 merker. Når trellen begår tjuveri, kommer imidlertid korporlig avstraffelse inn i bildet: I SkL 160, som tillegg til herrens erstatning, skal han piskes eller kjøpes ut av herren. Om herren ikke kommer på ting og løser ut trellen som er tatt på fersk gjerning, skal trellen henges (SkL 162). Ved tjuveri kunne også frie ilegges korporlig avstraffelse, samt at en fri også kunne dømmes til trelldom i kongsgården. Tjuveri anses altså som en trellegjerning (SkL 151, 184, AS 95). I tråd med lovens understreking av herreansvaret fremtrer trellen også i svært liten grad som person i positiv betydning i Skåneloven. SkL 135 og AS 83

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

127

presiserer at alt gods som trell erverver, skal være herrens eiendom. Trellen har ingen egenrett til kjøp og salg (SkL 152).

Vestgötaloven foreligger i to utgaver: Den eldre (VgL I) ble nedtegnet på 1220-tallet, den yngre redaksjonen (VgL II) mellom 1281 og 1300. Ved drap på trell skal herren få betaling etter trellens verdi, 3-4 merker (I M 5,7; II D 16). Men blir han drept i fredshegnede gjestebud, skal det bøtes for ham som for fri (I M 13,1; II D 27). Herren skal ha bot for slag og sår, men dreier det seg om vådeverk, skal han bare ha erstatning for tap av arbeidskraft samt legelønn (I S 6; Sl 2,1; V 3; II V 10-11). Når trell har drept fri, skal herren bøte som for seg selv, dvs. 21 merker til den dreptes slekt og arvinger. Om boten ikke betales, skal herren bli fredløs. Trellen skal ikke kalles den dreptes banemann (I M 4; II D 9, jfr. D 5-7). For trellens slag skal herren betale 3 merker, eller den skadede kan drepe/lemleste trellen (I S G :l). Ved brudd på fredsbestemmelser skal herren bøte eller trellen skal henges (II Add.7,29). Ved tjuveri skal trellen henges eller herren kan løse ham ut med 3 merker (II Tj 22). Til sammenligning skal en fri alltid henges ved større tjuveri (II Tj 19). Og stjeler fri og trell sammen, skal bare den frie henges (II Tj 20-21). I VgL fremtrer trellen med rudimentære personlige rettigheter på et par områder. Han kunne vitne i spesielle tilfelle (I R 9; II R 20) og hadde rett til trelleekteskap med herrens samtykke (II Add.8).

Östgötaloven ble redigert omkring 1290, muligens av lagmannen Bengt Magnusson. Drap og sår på trell skal bøtes til herren med 3 merker (D 16,2; 21; V 3). Om trellen får varige mén, skal han overlates til den som skadet, og eieren skal gis en uskadd trell. I grove tilfelle skal eier også ha bot for krenket ære (V 16; 16,2). Dreper trellen en fri, skal arvingene ha 1/3 av vanlig offentlig bot, men kongen skal ikke ha noe. Om herren ikke betaler, skal trellen henges med eikereip på herrens grindstolpe. Skjærer herren ham ned, skal han bøte 40 merker (D 13,2). Om fri og trell begår drap sammen, skal den frie dømmes, og trellen går fri (D 8). Ved voldsverk av trell mot fri nevnes imidlertid ikke herrens botsansvar. Det heter bare at trellen gjennom hogget har forspilt sitt liv og kan drepes sakesløst (V 16,1; D 16). Ved grovt tjuveri kan den bestjålne velge mellom å få trellen hengt eller få 3-marksbot av herren. Ved mindre tjuveri er alternativet bot eller pisking av trellen (V 41). Loven synes ikke å gi trellen positive rettigheter. Bare én bestemmelse kunne indikere dette: ÖgL Ä 17

128

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

angående trelleeiendom.

Det er til dels forskjell mellom trellebildene i Skåneloven og götalovene. Eiendomsaspektet og herreansvaret for trellen er mest vektlagt i SkL. Ansvaret for trellen kan imidlertid be­ grenses ved utlevering av trellen og herrens ed på at han ikke sto bak trellens lovbrudd. Bare i tilfelle tjuveri fremtrer trellen som person i negativ betydning. Også VgL har et strengt herreansvar for trellens drap. VgL og ÖgL reduserer ikke herreansvaret med utlevering, men herren slipper eller kan slippe botsansvaret ved at trellen gjøres selvansvarlig med egen kropp. I götalovene fremtrer altså trellen i høyere grad som person i negativ forstand enn i Skåneloven. Trellen fremtrer bare i mindre grad som person i positiv forstand i götalovene, mens SkL ser ut til å mangle dette aspektet av trellebildet.

I Upplandsloven (UL) møter vi en trellestatus som representerer et siste utviklingstrinn av trelldommen i Norden. Loven er stadfestet av kong Birger Magnussson i 1296. Prinsippet i loven er at trellen skal være rettsløs i forhold til herre, hustru og deres barn, men ha rettsstilling som frie menn overfor alle andre personer (UL M 6,5). Det legges sterke begrensninger på trell som eiendom: Han skal kunne selges, men blir da fri, og dessuten heter det: "Nu har ingen kristen rett til å selge kristen mann" (UL K6p3). Trellen kan imidlertid leies ut (UL M 6,4) og en mann skal ha rett til finnelønn for trellen (UL M 53,2). I UL M 15,1 heter det at om en leiemann, leiekvinne eller trell dreper sin herre, skal han føres til tings og dømmes til stegling (brytes på hjul). UL foreskriver allment korporlig avstraffelse i utstrakt grad: "liv for liv", "tann for tann", stegling, steining, brenning på bål, hengning, levende begravning, pisking m.v. Det er påpekt at likestilling av trell og fri utad skulle ha gjort bestemmelser om lovbrudd av og mot trell overflødige. Loven er imidlertid ikke konsekvent. Ved tjuveri heter det at herren skal betale 40 merker eller utlevere trellen (UL M 44,1). UL klargjør ellers ikke hvilke konkrete plikter og rettigheter herren skulle ha for sin trell."

99 Neveus 1974, s. 121-3. UL's "reformerte" trelldom ble ikke fulgt oppi svenske landskapslover etter UL. I Sodermannloven, stadfestet 1327, er trellebestemmelsene "normale" (Mazo Karras 1988, s.138).

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

129

Den islandske Grågås (Gr) består først og fremst av to store lovkodekser, bevart i håndskrifter fra etter midten av 1200-tallet. Etter vanlig oppfatning stammer de fra en opprinnelig grunntekst. Grågås har vært holdt for å være en frukt av en revisjon og ned­ skrivning av lov som fant sted 1117-18, men det er nå fremholdt at loven kan ha blitt nedskrevet så sent som på 1260-70-tallet i forbindelse med Magnus Lagabøtes lovrevisjoner. Det er enighet om at Gr ikke er en offisiell, men en privat lovsamling.100 Loven uttrykker eiendomsforholdet mellom herre og trell, "eigandi fe nyta" (Gr Ia 191). Eiendomsaspektet kommer videre til uttrykk ved at trell kan selges og kjøpes (Ia 192, Ib 20), og brukes til be­ talingsmiddel ved gjeldsoppgjør. Herren hadde imidlertid her innløsningsrett om han hadde oppfostret trellen (Ib 143). Indirekte kan bestemmeler vise at trellens arbeidsinnsats og fortjeneste tilhørte herren (Ia 31,187).

Det heter likevel at herren bør underholde trellen som arbeider for ham (Ib 20). Trellen hadde også rett til trelleeiendom (órkostr) og trelleekteskap (Ia 202,191). Ifølge loven kan herren drepe sin trell ustraffet, men ikke på helligdager eller i fasten. Drepes han da, skal herren dømmes til landsforvisning i tre år (fjorbaugsgarðr). Goden skal saksøke herren. Om en annen fri dreper trellen, skal saken reises som vanlig drapssak og drapsmannen landsforvises og betale herren erstatning (Ia 190-1). For drap på fri var straffen streng fredløshet (skóggangr). Store slag mot trell skal bøtes med 6 øre til herre og 3 øre til trellen selv. Også en annen trell som slår, skal bøte om han har midler. Om en av trellene drepes, kan drapsmannens herre la sin trell bli saksøkt eller betale den andre trellens verdi (Ia 191). Det fremgår altså at treller hadde en partiell personlig rett.

I tråd med dette fremgår det i Gr.Ia 202 (Baugatal) at om trell drepte trell, skulle den drepte trellens slektninger ha mannebot om drapsmannen hadde midler. Når det gjelder trells skadeverk mot fri, med ord (mælir full rétti) og mindre slag (görir hálfrétte), skal trellen bli "óheilagr", dvs. han kan drepes (Ia 190-1, Ib 181). For drap på egen herre, husfrue, deres barn og fosterbarn skal trellen dømmes fredløs med 3 merker på hans hode (Ia 178).

100 O.Larusson "Grágás" i KLNM V s.410-2; Sigur ðsson 1992, s.13-4,42. Sigur ðsson henviser også til Gu ðrún Asa Gr í msdottir, upublisert manus 1990.

130

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

Av Gr.Ia 188-9 fremgår det at den fredløse trellen skal overleveres til saksøkeren, og bare denne skal straffe ham ved å hogge av ham hender og føtter. Om den fredløse trellen blir tatt utenfor fjerdingen, skal de som tar ham, lemleste ham etter først å ha torturert ham.

Bestemmelser i Grågås viser trellen som herrens "fé" med hans råderett over trellens arbeid og tjenester. Trellen har selv rett til egen eiendom og ekteskap. Også i straffelovgivningen fremstår trellen med partielle positive rettigheter: han har mannhelg mot andre treller og tar selv 1/3 av boten ved fries voldsverk mot ham. Fries drap på trell skal sones med landsfor­ visning. Selv herren kan i visse tilfelle offentlig anklages for drap på egen trell. Når det gjelder trellens skadeverk, fremtrer han som person i negativ betydning, fordi han selv ikke skal bøte til fri, men idømmes offentlig straff som innebærer at han lovlig kan drepes. Det karakteristiske ved Grågås’ bestemmelser om treller er at trellen i relativ utstrakt grad er gitt positive personlige rettigheter. Dette gjør trellebildet i Gr. spesielt i nordisk og vesteuropeisk sammenheng. Allerede Maurer pekte på at trelldom i Grågås avviker fra viktige grunnsetnin­ ger i slaveri.101 Isolert sett kan de relativt utstrakte positive rettighetene i trellebildet peke i retning av den sene datering av loven (se ovenfor).

3.9.4

Middelalderens europeiske og nordisk slaverett i komparativ belysning: Oppsummering

Jeg vil igjen understreke at formålet med den komparative oversikten ikke har vært i gi presise sammenlikninger av enkeltbestemmelser, men kun grovere å sammenholde lovenes allmenne oppfatninger av slaver, dvs. deres trellebilder. Dette er mulig fordi hver enkelt lov langt på vei synes å ha sin egen oppbygning/ meningskontekst. Etter den komparative oversikten over trellebildet i nordiske lover kan vi konstatere at SkL, VgL og ÖgL følger

101 Maurer 1907-38, Bd.IV, s. 169-70. Maurer mener bakgrunnen enten kan være "spätere unorganische Milderung der ursprunglichen Härte", eller "doch als eine ganz vereinzelte Folge der prinzipiellen Unnatur des ganzen Institutes der Sklaverei". Det siste er i pakt med forrige århundres syn på at slaveriet var mot menneskenatueren.

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

131

samme hovedmønster som europeiske lover. Også G og F tilhører klart et europeisk hovedmønster. Dette kan trolig bety at når de nordiske samfunns behov for lovregulering av trelldommen oppsto i høymiddelalderen, ble det europeiske lovformuleringsmønsteret tatt i bruk.

I sin vektlegging av herreansvar kan SkL (og AS) sies å ha en likhet med LLang. Lovens begrensning av dette ved utlevering av trellen til fornærmet part er imidlertid lik det romerske "noxae datio". Også VgL har et strengt herreansvar når trell har begått drap. På den annen side kan VgL og ÖgL’s trellebilde sies å stå LVis og romerretten nærmere enn SkL ved at de i høyere grad vektlegger trellen som person i negativ forstand. I dette stykket står götalovene også G og F nærmere. SkL og götalovene står dessuten LLang nær ved at trellen i svært liten grad fremtrer som person i positiv forstand i loven. I dette stykke står G og F romerretten og LVis nærmere. Götalovene, G og F må også sies å stå romerretten, LVis og anglosaksiske lover, sett bort fra de eldste og den sene Hn, nær, ved en viss avveining av aspektene eiendom/herreansvar og trellen som person i negativ og positiv for­ stand i trellebildet. Hn og Gr gir slaven utstrakte positive rettigheter, noe også F gjør, men noe mindre tydelig.

Når det gjelder likhetstrekk mellom nordiske og kontinentale lover er det i så måte ingen grunn til å regne med et skille mellom østnordiske og vestnordiske landskapslover, slik Mazo Karras gjør.102

Noen momenter kan fremholdes når rommerrettens bilde av slaven

sammenholdes med G og F’s bilde:

Oppfattelsen av slaven som eiendom ligger i praksis nær kvegeiendom, på tross av forskjellig eiendomsbegrep. Både romerrett og G/F har liknende reguleringer av kjøp og salg av slaven, og herren skal ha skadeserstatning etter avtale. Når det gjelder drap på slaven går romerretten, i motsetning til G/F, ut over eiendomsaspektet idet den anser drap på slaven som en offentlig kriminell handling. Når det gjelder slavens voldsverk bruker romerretten utlevering (noxae datio) og vurderer om handlingen ble foretatt med eller uten herrens vilje

0 2 . , 8 9 1 s r K o z a M

102

132

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

i langt større grad enn G/F. Både i romerretten og G/F er slave i høyere grad foreskrevet korporlig avstraffelse enn frie. Slik straff er imidlertid langt hyppigere foreskrevet frie i romerretten enn i G/F. Selv om G/F betoner trellens eget straffeansvar, er det trolig riktig å fremholde at romerretten i enda høyere grad legger vekt på slavens offentlige straffeansvar. Når det gjelder slavens positive rettigheter synes det å være en viss overenstemmelse mellom romerretten og G, først og fremst når det gjelder trelleeiendom: peculium/orka, mens F gir trellen større rettigheter.10

Når det gjelder trellebildene i Grågås og Upplandsloven, kan disse ikke sies å følge samme mønstre som de langt tidligere kontinentale lover. De har derimot likhet med den sene engelske Hn, spesielt gjelder dette Gr, idet trellebildet her ligner på Hn’s ved at trellen generelt er gitt mange positive personlige rettigheter. Skillet mellom trell og fri blir derfor uskarpt. Det skillet UL setter mellom forholdet til herren og dennes nære familie, der trellen er uten rettigheter, og forholdet til alle andre personer, der han har rettigheter som en fri, er uklart utformet. Vi kan derfor si at trellebildet i UL, Gr og i Hn har åpenbare "dysfunksjoner". Bakgrunnen for dette kan være at trelldommen i England på begynnelsen av 1100-tallet, og senere i de to områdene i Norden, var i full oppløsning.

3.9.5 Tese om utvikling av herreansvar/ trells eget straffeansvar og økt offentlig makt i middelalderen

Med bakgrunn i svensk lovmateriale har rettshistorikeren R.Hemmer ment at det eldste laget i landskapslovene gjenspeiler husholdsherrens fulle ansvar for husholdets underordnede og trellers voldsverk. En yngre gruppe bestemmelser viser, ifølge Hemmer, at ansvaret er blitt

103 Det kan synes å være en viss overensstemmelse mel anglosaksiske lover og G/F med hensyn til romerrettens avveining av de tre aspektene i trellebildene. En innflytelse fra romerret­ ten i G/F gjennom anglosaksisk lov er fullt tenkelig. En nøyere undersøkelse vil trolig kunne avklare atskillig påvirkning fra anglosaksisk lov i landskapslovene. Vi må bl.a. regne med at bruk av morsmål i norsk lovgivning ble fremmet av engelsk geistlige (pers.oppl . K.Helle).

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

133

alternativt og begrenset til trellens verdi. Siste trinn er at trellen selv skal svare for sine lovbrudd.104

På bakgrunn av sine undersøkelser av trellebestemmelsene i danske og

svenske lover korrigerer C.Nevéus Hemmer, men ser på samme måte som han en utvikling i tre trinn.105 Eierens fulle økonomiske ansvar for trellens voldsverk står bare igjen i Vestgötaloven (I M 4, II D 9), hvor herren skal bøte hele 21 merker for trellens drap eller selv bli fredløs. Også Skåneloven (124) viser et høyt herreansvar for trellens drap: 6 merker samt utlevering. Ifølge Nevéus virket kongemakt og kirke for en senkning av herreansvaret, og det yngre prinsipp om at ansvaret skulle begrenses til trellens verdi, har derfor slått gjennom overalt i danske og svenske landskapslover. På dette trinnet beskyttet statsmakten trelleeieren. Nevéus ser også strenge offentlige straffer for trellens tjuveri i dette lyset. Hun mener å finne et siste stadium med ny stor botsbelastning for herren i enkelte svenske fredlovgivningsbestemmelser på slutten av 1200-tallet.106

Hemmer og Nevéus har imidlertid ikke drøftet den viktige forutsetning for begrensning av herreansvaret: lovens påbud om korporlig avstraffelse av trellen, trolig fordi slik avstraffelse i stor grad også er gjort gjeldende for frie i de sene østnordiske landskapslovene.107 Nehlsens trinnteori om utvikling av strafferett, jfr. pkt.3.9.2, drøfter nettopp denne faktoren. Hans undersøkelser av "leges barbarorum" synes å klargjøre at det fant sted en utvikling fra et utstrakt herreansvar for slavens lovbrudd i retning av større vektlegging av eget straffe­ ansvar for slaven gjennom offentlige påbud om korporlig avstraffelse. Denne utviklingen hadde ulik styrke i de enkelte "leges" og er spesielt tydelig i LSal. Nehlsen ser den i lys av økende slaveantall og påvirkning fra romerretten i tidlig middelalder. Nehlsen fremholder

104

Hemmer 1957, s.40-53

105

Nevéus 1974, s. 145-9

106 Nevéus 1974, s.148. En sen bestemmelse viser åpenbart ikke Nevéus siste fase med høyt herreansvar. I VgL II Add 7,29, heter det at om trellen begår grove fredsbrudd, skal den som eier trellen bøte 13 marker og 8 ørtuger. Men om bonden ikke vil be ­ tale, skal trellen til sist henges opp i treet ved gårdsporten. Dvs. alternativt gjelder korporlig straff for trellen, herren er ikke tvunget til å betale. 107 Jfr. økt bruk av korporlig avstraffelse for frie fra G/F til L (se p k t .3.6.3-4).

134

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

altså en "ytre" forklaring, dvs. resipering av romerrett, og en "indre" forklaring: samfunnsbehov.

Fra anglosaksiske lover til den sene Hn og i de nordiske landskapslovene kan vi altså finne et liknende utviklingsmønster når det gjelder herreansvaret. Vi må imidlertid søke en annen "indre" forklaring, fordi slaveantallet åpenbart var minkende i England og i de nordiske samfunn da disse lovene ble utformet. Den mest nærliggede "indre" forklaring synes å være at vidtgående herreansvar av forskjellige grunner kom til å stå i motsetning til kongemaktens og kirkens organisering av samfunnet. Den "ytre" forklaring, innflytelse fra romerretten, må vi regne med også i høy grad var til stede i høymiddelalderen, først og fremst via kirken og kanonisk rett.

Går vi til det norske lovmaterialet, vil vi finne at Hemmers og Nevéus første trinn ikke er representert. Norske landskapslover har ingen bestemmelser som pålegger herren større økonomisk ansvar enn trellens verdi. Han kan imidlertid påta seg et fullt ansvar om han vil. Ved drap begått av trell skal herren utlevere trellen eller bøte 40 merker (G 163). I F X 31, når trell fremkaller den fries blod, skal trellen dømmes fredløs (ubotamål). Ved tjuveri forskriver G 259 pisking for utenlandsk trell og halshogging for innenlandsk trell.

Selv om vi ikke finner det nevnte første trinn, er det likevel mulig å konkretisere et trinn i reduksjon av herreansvaret i Norge gjennom G 22, kristenrettens bestemmelse mot barneutsetting. I den eldre versjonen, tilskrevet Olav, skal herren bøte 6 øre, samt piske trellen eller kjøpe huden hans for 3 øre. Magnus Erlingssons reviderte versjon foreskriver pisking uten at herren kan bøte for ham. Loven er her blitt mer opptatt av trelletukten, da det heter at piskingen må være utført innen 5 dager, hvis ikke dette gjøres skal trellen utleveres til kongsmenn eller herren kan selge trellen utenlands. Vi har altså to trinn av herreansvar i G, idet Magnus Erlingssons lovrevisjon reduserte herrens ansvar.

Det er også mulig å anta at den forskjell vi har funnet mellom G’s og den noe yngre F’s trellebilder, har bakgrunn i en rettsutvikling hvor herreansvaret reduseres til fordel for trellens egenansvarlighet. Bakgrunnen for å kunne kombinere elementer fra de to lovene er

Hva er en trell? Landskapslovenes bilde av trelldommen

135

at de utvilsomt står hverandre nær i indre oppbygning. Lovgiverne var dessuten mye de samme. Det er derfor grunn til å tro at den tydeligere betoning av eiendomsaspektet og herreansvaret vi fant i G i forhold til den yngre F, har bakgrunn i at lovgiverne virket for å re­ dusere eierenes ansvar for trellene. Dette må i ses i sammenheng med utbygging av det offentlige rettssystemet og kongemakten og kirkens tiltakende organisering av samfunnet, samt at trelldommen reelt var på retur (jfr.avslutningen, spesielt pkt.8.2.2). I undersøkelsen konstaterte vi at det ikke var noen vesentlig forskjell mellom G og F når det gjelder vekt­ legging av trellens korporlige straffeansvar. Det er imidlertid i tråd med et mindre betont herreansvar at treller i F får en god del mer positive rettigheter enn i G: trolig rett til vanlig eiendom og ekteskap og eksplisitt rett seg imellom. Selv om F på langt nær går så langt som den engelske Hn og den islandske Gr i dette stykke, er det mulig å se disse positive rettig­ hetene som en begynnende "dysfunksjon" når det gjelder trellebildet, dvs. en utvikling mot likestilling med frie.

136

KAPITTEL 4 R E K R U T T E R IN G T IL T R E L L D O M

4.1

Trelldom som institusjonell prosess

Vi har slått fast at et slaveri allment kan oppfattes som en institusjonell prosess. Billedlig kan vi se institusjonen som et rør med inntak og avløp. For at den skal kunne bestå over genera­ sjoner, må avgangen og tilgangen være tilpasset hverandre. Både slaveriets tilgang og avgang var hver for seg bestemt av flere faktorer. Med bakgrunn i nyere komparativ slaveriforskning kan vi se bort fra den eldre oppfatningen om slavebefolkningers negative biologiske reprodusjon (jfr. kap.2.3.1-2). Avgangen må vi derfor se som bestemt av frigivning og andre samfunnsmessig bestemte faktorer. Avgangen fra trelldommen skal vi imidlertid ta opp i kapittel 7, i det følgende skal temaet være rekrutteringen til trelldommen i Norge. Vi skal her skille mellom et ytre inntak, dvs, et inntak utenfra Norge, gjennom hærfang og handel, og et indre, dvs, innenlandsk rekruttering, til institusjonen, gjennom fødsel, kidnapping, bameutsetting, straff, gjeld o.l. Det vi skal undersøke i dette kapitlet, er først og fremst spørsmålet om den kontinuerlige rekruttering til trelldommen i Norge, som må skilles fra spørsmålet om en "opprinnelig" rekruttering, dvs. et spørsmål om når og hvordan instit­ usjonens oppsto. Vi skal her bare stille spørsmålet om hvor gammel trelldommen kan være i Norge.

4.2

Spørsmålet om trelldommens alder

Arkeologisk materiale kan antyde at behovet for arbeidskraftsmobilisering ut over familie og rent lokalt nabosamvirke går tilbake til bronsealderen i hvert fall i enkelte deler av landet.1

1 Magnus og Myhre 1976 hever på grunnlag av fornminnene fra bronsealderens Jæren at samfunnet der var organisert ved høvdingdømmer hvor alle hadde sin rang og posisjon med lokale høvdinger

Rekruttering til trelldom

137

Allment kan det hevdes at slikt arbeid helst ble mobilisert gjennom forskjellige typer av tvang. Et felles trekk ved de mange former for tvangspreget arbeid var den personlige form de antok, dvs. at de manglet et klart oppfattet skille mellom en persons arbeidskraft og personen selv.2 Når det gjelder den spesifikke tvangsformen slaveri kan de "indre" struk­ turelle forutsetninger for utvikling av et slavesamfunn (en viss jordeiendomskonsentrasjon, varer til å betale import av slaver) og "ytre" rekrutteringskilder ha vært til stede lenge før vår tidsregning (jfr.kap. 2.3.3). Vi har imidlertid ikke kildegrunnlag til å avgjøre på hvilket tidspunkt slaveri oppsto i Norge. Skriftlige kilder som forbinder nordboer med slavetaking kan ikke bringe oss stort lenger tilbake enn vikingtiden (se nedenfor). Det finnes likevel en annen type materiale som kan gi visse indikasjoner på at trelldom kan ha vært svært gammel i Norge, nemlig stedsnavnsmaterialet.

Kartet, vedlegg 1, viser utbredelsen av gårdsnavn med førsteledd som med varierende grad av sannsynlighet forbindes med trelldom. Tolkningen av førsteleddet er bygd på de vur­ deringer som er foretatt i NG og av stedsnavnsforskere som er konsultert.3

Navne-

tolkningene har jeg delt i tre grader av sikkerhet: "tilnærmet sikker" (III), "sannsynlig" (II), "mulig" (I). Navnene blir også drøftet i forbindelse med treller i gårdsdrift, kap.5.3.4-5, 5.4.3 og 7.5.2, 7.5.4. Følgende 10 navn går trolig tilbake til folkevandringstid og romertid:

Manvik (g.nr. 126 i Brunlanes) (førsteleddet: "man kunde tænke paa man n., Træl"; tolkningsikkerhet: I). Manvik og området rundt er svært rikt på oldfunn. I romertid og i spissen. Blant annet store gravhauganlegg vitner om samfunns­ makt og forutsetter organisering av mannskapsstyrker (1976, s. 187191,377-87) Finley 1980, s.67-69. Han konstaterer at tvangsmessige 2 former for arbeid (ved fysiske midler, gjennom lov og sedvane) var helt dominerende i forhold til fritt leid arbeid, som bare fantes tilfeldig og marginalt i tidlige samfunn. Leie av arbeids­ kraft forutsetter at det var utviklet et allment arbeidskraftsystem med begrepsmessig skille mellom et menneskes arbeidskraft og dette mennesket selv, ifølge Finley (jfr. kap.2.3.2). 3 tutt, UiB, nene .

Først og fremst er jeg prof. Oddvar Nes, Nordisk inst stor takk skyldig for kyndig vurdering av gårdsnav­

Rekruttering til trelldom

138

folkevandringstid må halvøya ha vært en innfallsport for fremmed handel. På 700-tallet kommer det mer i skyggen av Tjølling/Skiringssal.4

Malvik (g.nr.8-10 i Malvik) ("Manvik" er gammel navneform, "Iste Led kunde maaske være man n., Træl", tolkningsikkerhet: I). Det har vært mange store gravhauger i området, som trolig går tilbake til folkevandringstid.5

Manem (g.nr.211 i Inderøy) ("Maneimr", sms. med "heimr" og "man", "Iste Led kunde tænkes at være man n., Træl, Trælkvinde, men denne Forklaring er dog lidet sikker": II). Gården ligger i et område med spesielt mange funn fra folkevandringstid (smykker,bronsekjele fra Rhinland m .v.).6

Marines (g .n r.ll i Åkre på Karmøy) (førsteledd "kunde forklares af man n., Træl": II). Gården ble trolig bosatt i folkevandringstid. Storhetstiden for Åkraområdet var yngre jernalder. Flere gravfunn tyder på skipsgravlegging.7

Maneim (g.nr.5 i Seljord) (av *Maneimr, jfr. Manem, Inderøy: II), uten funn og 4-5 km fra bygdesentrum.8

Mansæim (DN III 258) (av *Manseimr, er et middelaldemavn på et bygdelag i Snertingdal ved Mjøsa (jfr. Manem, Inderøy: II). Trolig betegnet navnet opprinnelig en stor gård. Det er gjort rike funn fra vikingtiden i området.9

4 5 1959, 6

Berg 1970-9, I s.48-50,

II s.375f.

NG XIV: "l.Led kunde maaske være man n. Træl". Halse I s.29-36, II s.59f; Magnus og Myhre 1976, s.377-9 Sakshaug 1937-73,

I s.34,38,

II s.619f,647f.

Lillehammer 1980, s.222f,341f. 8

Flatin 1942-45,

9

Lauvdal 1933-42,

I s.58-66, II s.41f. I s.1-5, IV s.l4f.

Rekruttering til trelldom

139

Træland (g.nr. 158 i Liknes) (førsteledd "þræH": III). Gården tilhører den store gruppen land­ gårder som må ses i sammenheng med folkevandringstidens store bosetningsekspansjon fra sentrale jordbruksstrøk i ytre Agder til dalene og opp mot høgfjellet. [Se vedlagt kart 2].101

Kiekstad i Røyken (g.nr.12). ("a Kiæxstadum" DN V 324. Førsteleddet Kjeks- har en sannsynlig lydovergang fra kjeps-, dvs. "kefsir", trell: II). Garden er områdets største i utstrekning.10*11

Mansåker i Odda (g.nr. 25 i Ullensvang) (av "man", trell, og "akr”: III). Gården utgjør et stort område nær bygdesentrum.12

Trælnes i Brønnøy (g.nr.75) (þrælanes DN I 492. NG tolker forleddet enten som et fjordnavn eller som trell: II). Denne gode gården ligger rett ovenfor høvdingesetet Torget, hvor navnet vitner om gammel markedsplass. [Vedlagt kart 5]

I utgangspunktet må det understrekes at både tolkning og datering av gårdsnavn samt forholdet mellom gårdsnavn og bosetning er problematiske områder. Når det gjelder det siste, har det vært vanlig å anta at navnet ble knyttet til gården på det tidspunkt den ble etablert som bofast enhet. Av det kronologiske skjema for gårdsnavnklasser som O.Rygh og navneforskere etter ham utarbeidet, fremgår det at heimr-klassen var levende i navneskikk i eldre jernalder. Land-klassen hadde sin hovedfase i perioden 600 til 1000 med hovedområde i Sørvest-Norge. Staðir-klassen ble utbredt over hele landet til en fremre grense ca. 1050. (Se

10

Årli 1964-72,

III s.117;

Magnus og Myhre 1976, s.287

11 Kefsir (m.), betegnelse på trell (Fritzner). PT har ofte lydlig overgang til K S : I gardsnavnmaterialet finnes 5 første­ ledd på "Kjeks-". NG fremholder når det gjelder "kjeks-" at personnavnet Ketill er en lite rimelig tolkning. Keppr (kjepp) forkastes også. Kjeps/kjefs nevnes som mulighet (NG V s.340). Ifølge stedsnavnsforskere kan "Kjeks-" med en viss sannsynlighet henføres til siste tolkning. 12

Kolltveit 1963, III s.l21ff

140

Rekruttering til trelldom

kap.5.3.4-5).13

Navneklassedatering, gårdenes størrelse og deres beliggenhet i kulturlandskapet gjør det rimelig å anta at de nevnte gårdene alle er eldre enn vikingtiden. De fleste kan trolig dateres til folkevandringstid, noen - som heim-navnene - kanskje til romersk jernalder. Selv om vi må understreke det usikre i å tolke navnenes førsteledd til trelldom - 8 av de 11 navnene har til førsteledd "man" (n.) hvor "Træl, ogsaa i collektiv betydning, trælle" (Fritzner) er ett av betydningsaltemativene - gir de 10 navnene samlet likevel en sterk antydning om trelldommens høye alder i Norge. Geografisk er navnene spredt over alle landsdeler. Noen av gardene har en beliggenhet som kan vise nær forbindelse med handelsveier (Manvik i Vestfold, Marines på Karmøy, Malvik ved Trondheimsfjorden, Trælnes ved Torget). Andre av gardene ligger imidlertid i områder som ikke var spesielt sentrale (Kjekstad i Røyken, Maneim i Seljord, Trældal i Kvinesdal, Mansåker i Odda).

At trelldom i Norge kan gå langt tilbake i tid, blir også antydet gjennom et kildemateriale av en helt annen karakter enn stedsnavnsmaterialet, nemlig de norrøne gude- og heltedikt. De mytiske fortellingene som her kommer til uttrykk, kan ha hatt poetisk form langt tilbake i hedensk tid. Språkhistorikere har satt en grense for eddadiktenes alder ved tiden for den umordiske synkope, som man mente inntraff ca. 800. Runeforskning og arkeologi har nå ryk­ ket tidspunktet for denne minst 100 år tilbake, slik at det språkhistorisk er mulig at enkelte eddadikt er blitt til på 700-tallet. Det er imidlertid blitt diktet eddakvad i hele den lange perioden fram til 1200-tallet og på Island enda seinere. Dateringen av de enkelte diktene har ofte vist seg å være svært vanskelig. De fleste fikk imidlertid sin endelige skriftlige utfor­ ming på 11- og 1200-tallet. Selv gudedikt som før ble datert til før år 1000, kan ifølge nyere

13 Det kronologiske skjema ble utarbeidet med bakgrun språklige kriterier, dvs. lydoverganger og ordforråd, og histo­ riske forhold. Se O.Ryghs (1898) innledningsbind; Sveaas Ander­ sen 1977, s.210f.; Stemshaug 1973, s.90-122; Sandnes 1976, s.28-33

141

Rekruttering til trelldom

forskning ha blitt utformet på 1100-tallet.14 På den annen side har det vist seg å være mulig å tolke billedfremstillinger fra merovinger og folkevandringstid ved bruk av gudedikt.15 Diktene er altså uttrykk for en forestillingsverden med lange røtter tilbake.

Det er på det rene at trelldommen hadde en integrert plass innen den samfunnsorden hos guder og mennesker som eddadikt gir uttrykk for. I Håvamål 87 nevnes "sjølrådig trell" (sialfraða þreli) i oppregning av ting man ikke skal ha tiltro til.16 I Hårbardskvadet 24 heter det nedsettende om Tor: "Odin får fyrster som faller i kamp, men Tor får trelleflokken" (Oþin a iarla þa er i val falla, enn þor a þrela kyn).17 I Trymskvadet (20,26,28) er Trym karakterisert som den utkledde Tors trellkvinne (ambót).18 Gudediktene Rigsþulas og Grottasangens omtale av treller skal vi ta opp i neste kapittel, samt den ganske hyppige omtale i heltedikt (Sigurðarkviða hin skamma 47,70;

Atlamål 61-63,95;

Helgakviða

Hundingsbana I 34-5,43, II 2; Guðrunarkvida I 9,10) (jfr. kap.5.2.1.-2.2 og 2.5)19

For trelldomsinstitusjonens alder er det av betydning at trelldom også finnes nevnt i enkelte av de tidlige bevarte skaldekvad. I Egil Skallagrimssons lausviser nevnes "trellkvinner" (þyjar) (3,5) og "trellefødt" (þyborna) (8).20 Øyvind Finnsson nevner "lite glade trellkvin­

14 Holm-Olsen s.483-87 15

1975,

s.7-9;

Anne

Holtsmark

i KLNM

III

Anne Holtsmark i KLNM V s.531

16 Norræn fornkvæði (Sophus Bugge 1965) s.53; 1975, s .44; Anne Holtsmark i KLNM VI s.2 57

Holm-Olsen

17 Norræn fornkvæði (Sophus Bugge 1965) s.100; 1975, s. 98

Holm-Olsen

18 Norræn fornkvæði (Sophus Bugge 1965) Olsen 1975, s.131-33

s.126-27;

19 Norræn fornkvæði (Sophus Bugge 1965) 259,301-2,308

s.185-6,191,255,

Holm-

20 Skjaldedigtning B I (Finnur Jónsson 1973) s.43,46. Det må påpekes at lausviser er vanskelig daterbare.

Rekruttering til trelldom

142

ners maling" (fáglyjaðra

þyja meldr) i en lausvise (8).21 Det eldste, men nokså usikre

belegg for importerte treller kan Torbjørn Homkloves Haraldskvad (16) gi. Diktet skal være fra tiden kort etter Hafrsfjordslaget. Haralds gavmildhet beskrives slik: Mjok eru reifðir rógbirtingar, þeirs i Haralds túni húnum verpa; féi eru þeir gæddir ok fogrum mækum, malmi húnlenzkum ok mani austrænu.

("I høj grad begaves de krigere, som i Haralds gård leger med brikker; med gods de begaves og med blanke sverd, med hunnisk malm (spyd?) og østlandske trælkvinder.") "Austrænu" refererer her trolig til Østersjøområdet.22

Oppsummerende kan vi konkludere med at enkelte eddadikt og skadekvad synes å vise at trelldommen var en stabilisert samfunnsrealitet i vikingtiden. Enkelte gårdsnavn antyder at trelldommen går enda lenger tilbake, kanskje til folkevandringstid/romertid. Muligens er den enda eldre, men her mangler norsk kildemateriale helt. Trelldommens høye alder i Norge samsvarer med den viten vi har om slaveinstitusjonens allmenne utbredelse i tidligmiddelalderens Vest-Europa (jfr. kap.2.3.3-9).

21 Skjaldedigtning (Finnur Jónsson 1973) s.64. Temaet i denne lausvisen av Øyvind Finnsson er tatt fra Grottasangen og viser derfor at deler av Grottasangen må gå tilbake til 900tallet (Simek 1987, s.121) 22 Skjaldedigtning (inkl. oversettelse) (Finnur Jónsson 1973) s.24. Med bakgrunn i en indre kritikk av diktet er det imidlertid blitt påpekt at strofene fra og med vers 14 kan være senere tilføyd diktet (Fidjestøl pers.oppi.). Jfr. v.See 1981, s.295-317. v.See mener at "mani austrænu" er suspekt, fordi "man" forholdsvis sjeldent er brukt om slavinne. Han antar at "austrænn" peker på vendisk-baltisk østersjøområde, men påpeker at dette området ellers først kommer inn i norsk synsfelt i siste halvdel av 900-tallet og spesielt på 1000-tallet (v.See 1981, s.303). v.See's argumenter er imidlertid ikke helt avgjørende, ifølge Fidjestøl.

Rekruttering til trelldom

4.3

143

"Þrælkan": "Rite de passage"-rituale ved inngang til trelldom

Det er blitt fremholdt at slaveri globalhistorisk har vært en institusjon med sterke symbolske markeringer av herrens kontroll og slavens underkastelse. Over hele verden har herrer brukt spesielle ritualer til å markere at en fri person transformeres til slave. De markante ritualene er uttrykk for hvor fundamental denne personendringen ble antatt å være.23 Den samme fundamentale endring fant sted ved overgangen til frihet. Også norrøne kilder kan vise at slike "rites de passage" har eksistert ved inngang og utgang av trelldom. Når det gjelder trelking - gjøre til trell - viser kildene følgende symbolske markering:

Morkinskinna gjengir en historie som Harald Hardråde skal ha fortalt om trellen Almstein ved et gilde hos Ulv den rike på Opplandene. Almstein, som hadde organisert et opprør mot sin herre Halvdan, ble slutt overvunnet, men berget livet ved å vende tilbake til trelldom. Halvdan sier til Almstein: "Du skal vende tilbake til din natur og alltid være trell mens du lever og all den ætt som kommer fra deg" (þa giari ec þer þan cost at þu scalt huerfat. naturu þinnar vera avallt þrell medhan þu lifr oc all ett þin sv er fra þer comr). Det heter så at Halvdan ga ham en enkel hvit kjortel (kyrtil hvítan og litt vandaðan) sammen med trellenavn (medh þrels nafnino). Kong Haralds poeng med historien var at han mente Ulv nedstammet fra Almstein, og han overleverte derfor Ulv det han sa var Almsteins hvite kjortel og uttalte at Ulv heretter skulle kalles trell.24

I historien om hirdmannssønnene Tore og Sigurd fra Flateyjarbók, som vi skal omtale nøyere i pkt.4.7.3, heter det at de to guttene ble ført fram til salgs som "trellsemner" þø relaefni) snauklipte i hvite kapper (kollotta j huitum kuflum).25 Gjessing fremholdt at talemåten "strjúka frálst hofuð", som oversettes med "bære hodet fritt" (eg. "stryke fritt hode"), har

23

Patterson 1982, s.36-8

24 Msk. s. 187-93. Morkinskinna går tilbake til et his­ torieverk som ble nedskrevet i begynnelsen av 1200-tallet (Simek 1987, s .250-1). 25

Flat I s.130

Rekruttering til trelldom

144

sin bakgrunn i det snauklipte trellehodet.26 Et konkret symbol på trelking finner vi i det gammelnordiske ordet for "fri", friáls, som kommer av *frîhals, "den som har halsen fri "(jfr. kap. 1.1). En ring om halsen var tegn på ufrihet.27 Utlevering av symbolske tegn på trelldom, f.eks. nytt navn, skulle tjene til å utslette trellsemnets tidligere personlighet. Det er karakteristisk at de treller som nevnes i norrøne berettende kilder, aldri nevnes med et patronymikon, dvs. etternavn som viser farstilhørighet. Dette er utrykk for at trellen er en person uten egen tilhørighet. Av og til forekommer karak­ teristikker som Tord "den redde" (inn huglausi), eller mer nøytrale betegnelser, Bård "skjold" (scioldr). Eddadiktet Rigsþula, som skal undersøkes i kap.5.2.2, viser at treller kunne få nedsettende rare navn som "Dumbr", "Hösvir", "Kumba", "Arinefja" o.l. Slike rare og nedsettende navn er globalt typiske for slaver. Også snauklipt hår har vært et kjennetegn på slaver i de fleste slaverier. Dette har sammenheng med at hår for menn er et mandighetsog maktsymbol, mens håret for kvinner er et uttrykk for skjønnhet i de fleste kulturer. Fjerning av håret symboliserer således at mandighet eller femininitet fjernes, og personen fratas egen identitet.28

4.4

Kontinuerlig rekruttering til trelldom

I de eldste kildene om trelldom kan vi ikke skille mellom "ytre” og "indre" rekrutteringskilder. Om "mani autrænu" (østerlandske trellkvinner) hører til det opprinnelige Haraldskvadet, vil dette være et belegg for import av treller fra ca.900. At både ytre og indre rekrutteringskilder også kan ha vært til stede i siste del av 1100-tallet, viser landskapslovenes skille mellom innenlandsk (hérlenzkr) trell (G 259, 262 og F X 40), og utenlandsk (útlenzkr) trell (G 16, 22, 259 og F X 40). Av G 259 og F X 40 fremgår det et reelt rettslig skille mellom

26 Gjessing 1862, s.140. Flat I s .7 7 ; S v .s . S . 1 7 9 27

Falk/Torp I s.272

28

Patterson 1982, s.51-62

Eksempler finnes

i H k r . s.234;

Rekruttering til trelldom

145

de to kategoriene, idet de skal straffes forskjellig (jfr. kap.3.6). Det er rimelig å tro at straf­ febestemmelsene her hadde røtter i en reell forskjell mellom to trellegrupper. I utgangspunk­ tet kan vi regne med både ytre og indre rekrutteringsfaktorer under hele trelldommens histo­ rie i Norge. Vi skal først søke å klarlegge det ytre inntaket.

4.5

Ytre rekruttering

Det var nær sammenheng mellom krig, plyndring og handel i den tidlige middelalderens Europa. Dette har en særlig betydning i forbindelse med slaveri, fordi slaver ofte, men ikke alltid, kom inn i slaveriet gjennom krig og voldsferd med derpå følgende handel.29 Voldsbruk som et grunnleggende element i dominansen over slaven kan ses som et forlenget uttrykk for dette (jfr. kap.2.5). Fanger tatt i krig og under tokter kunne bli behandlet på for­ skjellige måter: De kunne avrettes, løslates i fangeutveksling eller uten videre, tilbys til løskjøp, inkorporeres (i hærstyrke eller som kolonister) eller gjøres til slaver (til direkte bruk og til videresalg).30 I hvilken grad krigsfanger eller kidnappede mennesker ble gjort til slaver, avhang av flere allmenne forutsetninger: behovet for slaver, mulighetene til å få solgt dem og brakt dem dit behovet var til stede osv., samt konkrete omstendigheter ved fangetakingen. Det er rimelig å tro at det vanligvis var økonomisk fordelaktig å motta løsepenger for fanger, om dette var mulig, dvs. spesielt i de tilfelle fangene tilhørte høyere sjikt i samfunnet. På den annen side er det klart at løsepenger for krigsfanger og kidnappede var betinget av en reell trussel, dvs. at en del krigsfanger virkelig ble avrettet eller solgt som slaver.

I praksis må det altså ha vært en glidende overgang fra krigsfangeskap til slaveri i tidlig middelalder. Ble ikke løsepengene betalt, ville fanger lett bli til belastning. Om det da forelå

29 Det er blitt antatt at slavehandel var etablert alt neolittisk tid (Piggot 1965, s.172) Av tidlige arkeologiske vitnesbyrd i det nordeuropeiske området kan nevnes et slavegjengkjede fra første århundre funnet på Angelsey i Wales (Fox 1945) 30

Jfr. Patterson 1982, s.106.

Rekruttering til trelldom

146

muligheter, er det ingen grunn til å tro at det eksisterte spesielle motforestillinger mot å selge fanger videre.31

I denne forbindelse kan Finleys allmenne observasjoner vedrørende

krigsberetninger i antikken også være av interesse når det gjelder sagaberetninger: Han kon­ staterer at mens det finnes mange referanser til fangetaking, finnes det få referanser til hva som videre skjedde med fangene, og svært få referanser til slavehandel. Dette beror trolig på at beretternes interesse oftest var begrenset til selve krigføringen og forhold direkte knyttet til denne, sjelden til krigføringens alminnelige sekundære følger.32

4.5.1 Trellerekruttering fra sørlige naboområder

Sagalitteraturen gir en god del opplysninger om plyndring og hærtak av mennesker fra Norges nærmeste naboområder i vikingtid og tidlig middelalder. I utgangspunkt må vi regne med at 1200-tallsberetningene uttrykker sin egen samtids oppfatninger av hvordan krigføring kunne foregå i en tidligere periode (jfr- kap. 1.2).33 I Heimskringla heter det om Håkon den gode: "Eptir þat herjaði Hákon konungr viða um Selund ok rænti mannfólkit, en drap sumt, en sumt hertók hann, tók gjold stór af summum .." (Etterpå herjet kong Håkon rundt om i Sjælland, røva frå mange folk og drap somme; men somme fanga han, og av somme tok han store løysepenger.) Deretter seilte han til Skånesiden og herjet, tok løsepenger, skatter og drepte alle vikinger han fant, både daner og vender.34 Om Eirik jarl Håkonsson heter det at han herjet øst i Gøtaland, drepte mye folk, tok noen til fange (toc sumt honndum)

31 Gjessing 1 9 6 2 , s.102, mener at trelldom i regelen må ha ventet den som ikke ble utløst. Krags fremholder: "Om løsepenger ikke ble betalt, slo vikingene ofte fangene ihjel" (Krag HT 3/ 1 9 8 2 S . 2 1 4 ) . Jeg tror altså at avretting eller slavesalg, even­ tuelt løslating, vil være bestemt av omstendighetene. Se fn.53 32 Finley 1 9 8 1 , s. 1 6 7 - 8 . P.Ducreys her undersøkt 1 2 0 til­ felle av fangetaking i gresk krigføring fra tidligste tider fram til den romerske erobring. Han fant at krigsfanger i 2 4 tilfelle ble utsatt for massakre og i 2 8 tilfelle ble krigsfanger gjort til slaver (Ducrey 1 9 6 8 , s.54-5) 33 A.Gjessing har en fyldig gjennomgang av sagamaterialet fra de eldste tider og fremover (Gjessing 1862, s.93-111). 34

Hkr s .7 4 ;

Kongesagaer I s .

84

Rekruttering til trelldom

147

og lot dem føre til skipene. De ble løst ut med mye gods (oc var læyst ut með myklu fe). Etter å ha herjet i Østersjøen gjorde han landgang i Skåne, tok så fire kjøpmannsknarrer utenfor Ystad: "liopo sumir firir borð en sumir varo hanndtæknir oc bundnir. meðan iarlenn oc hans menn skifto klæðom þæirra."(Noen løp overbord, men noen ble fanget og bundet mens jarlen og hans menn delte deres klær).35

Den store sagaen om Olav Tryggvason lar Einar Tambarskjelve fortelle en kristen underhistorie med barmhjertighetsmoral om kongen: Etter Svolder-slaget førte danskene Einar og de andre overlevende til Jylland som fanger. De ble her truet med trellesalg. Det dukket så opp en maskert person i munkekutte, som kjøpslo om pris sammenholdt med arbeidsevne. Til sist kjøpte han tre av dem, men ga dem deretter friheten. Einar spurte hvordan han skulle belønne ham og fikk til svar at det kunne han gjøre ved ikke å gi mindre frelse til en mann han gjerne ville tatt livet av.36

I den legendariske saga om Olav den hellige heter det at Olav gjorde landgang og herjet i Limfjorden. Kongen sa til mennene at de skulle ta 15 år gamle menn eller eldre og føre til skipene. Videre fortelles det: "Hinir hærtæknu mennener varo i tialldunum. var þar væinan mikil oc op" (De hærtatte var i teltene og det var mye klynk og skrik der).37 I Heimskrin­ gla heter det at Olav kom til Sjælland og tok til å herje: "var þá bæði landzfólkit rænt ok sumt drepit, sumt var handtekit ok bundit, flutt svá til skipa" (Da ble landets menn både ranet og drept noen av dem, og noen ble tatt til fange og bundet og ført til skipene). Seinere da flåten lå øst i Blekinge, orket ikke vaktene høre på de hærtattes gråt og klynking borte fra land der de satt bundet. Til kongens store mishag satte de dem fri.38

I Heimskringlas Harald Hardrådes saga siteres skalden Valgard om Haralds hærtog til Sjælland og Fyn med drap og frihetsberøvelse for landsfolket, og med kvinner som ble ført

35

Fsk s.136-7;

Fsk. (overs. J.Schreiner 1926) s.137-8

36

Flat I s.509-11

37

Olafs saga hins helga

38

Hkr s.339 og 348-9;

s.38-9 Kongesagaer II s.41 og 50-1

Rekruttering til trelldom

148

til skipene.39 Seinere kom Harald på ny til Danmark, og vi hører om hærtak og utløsing av stormannen Torkjel Gøysas døtre. Skalden Grane siteres i denne forbindelse.40 Vi hører så om Haralds hærtog til Hedeby året etterpå. Derfra seilte han med hærfang på 60 tunglastede skip, men ble overrasket av danehæren, som tok opp forfølgelsen av nordmennene. Harald kom seg unna ved å kaste ting over bord "ok þar með herteknum monnum" (sammen med de menn som de hadde fanget).41 Av interesse er det at det sene håndskriftet Hulda i Harald Hardrådes saga har beskrivelser av hærtak av mennesker som Snorre ikke nevner eller bare betegner som "hærfang". Det dreier seg her om det vi kan kalle kulturhistorisk utfyllingstoff som en redaktør av sagastoff i perioden etter Snorre har ment hørte hjemme i en beskrivelse av hærtog på midten av 1000-tallet.42

drifu þeirs eptir lif ðu, ferð , en fengin urdu fogr sprund, Danir undan; láss helt liki drósar, leið fyr u ðr til skei ða (bitu fikula fjotrar) fljód mart (horundbjarta) . (Hkr s.458; jfr. Skjaldedigtning B I s.362) "Landets menn i mengde lå liv og frihet røvet. Med sorg i sinn da folket stilt flyktet inn i skogen. Flokken måtte spredes, og sinket ble da somme. De menn som levde etter, liv ved flukten berget. Da ble fagre kvinner til fange tatt og bundet; på veg til fartøy lenker gnog fagre kvinnekroppen" (Kongesagaer II s.162) 39

8 ....................

Lógu lands-menn gnógir; ló hel sumum frelsi; drósk harmvesalt hyski hljótt i skóg å flótta. 9. Dval ði daprt of skeiða

40

Hkr. s.466-7;

41

Hkr. s.467-70

Skjaldedigtning B I s.357

42 Det nevnes fangetaking to ganger på et tokt Harald Magnus gjør til Danmark som ikke er med hos Snorre. Det ene i forbindelse med kongsmoren Alfhild frisetting av 12 fanger (Fms VI s.223) . Andre gang heter det, "their ráku þá marga menn fyrir sér til skipa, ok settu í fjötra." (de drev mange menn foran seg til skipene og satte i lenker) (s.223) . Også i forbindelse med med Hedeby-toget heter det, "ok ræntu fé öllu, en hertóku fólkit ok margar ríkra manna konur" (de ranet alt gods, hærtok folket og mange mektige menns koner) (s. 258-9) . Om kongesagamembranen Hulda, jfr. J.Louis-Jensen i KLNM suppl. s.202-3.

Rekruttering til trelldom

149

Flere av beretningene i det foregående viser etter mitt skjønn klart det jeg påpekte mer generelt ovenfor, nemlig at det var en glidende overgang fra krigsfangenskap til slaveri betinget av omstendighetene. Det synes ikke å fremgå av beretningene at trelletaking var et bevisst formål med hærtakingene. I noen tilfelle er det klart at fangene ble utløst, men det fremgår at trelldom ble ansett som en anvendelsesmulighet for de hærtatte: I beretningen om Håkon den gode fremgår det at det ikke ble tatt løsepenger for alle fangene. Eiriks deling av klærne til fanger kunne tyde på at de ikke skulle sendes tilbake. Olavs befaling om å ta 15 års gamle menn og eldre til fange tyder på at han hadde selve arbeidskraften til fangene i tankene. (G og F setter dessuten 15 år som nedre grense for treller som betalingsmiddel, jfr. kap.3.4.2). Klarest fremgår trelldomsrisikoen for krigsfanger av historien om fangene etter Svolder-slaget.

De beretningene om krigstog i kongesagaer som er gjengitt i det foregående, gir ikke i seg selv empirisk belegg for noen omfattende import av treller til Norge gjennom hærfang fra naboområder i tiden fram til siste halvdel av 1000-tallet. Beretningene gir for det første innblikk i hvordan 1200-tallsforfattere mente at krigføring og plyndring foregikk i den foregående perioden, men de kan også gi et historisk korrekt innblikk. I to av beretningene gir skaldestrofer dem en slik samtidsplassering. Det er helt klart at hærtak av mennesker hadde sin naturlige plass innenfor denne krigføringen. I plyndringer ser det ut til at det var naturlig å tilegne seg både gods og mennesker som verdigjenstander. Beretningene tyder på at det var et nært forhold mellom krig, voldsanvendelse og trelldom. En forbindelsen mellom voldsanvendelse og trelldom har vi også sett demonstrert i lovene (jfr.kap. 3.6).

Når det gjelder konkret innhold i kongesagaene, er det av interesse at hærtaking av mennesker bare sjelden nevnes direkte i beretninger om krigstog fra tiden etter Harald Hard­ råde. Vi vet ikke i hvilken grad dette kan være uttrykk for et reelt skifte i måte å føre krig på ved utgangen av vikingtiden. Det er godt mulig at sagaberetterne mente det virkelig hadde skjedd en slik endring ved utgangen av vikingtiden.43 Det er likevel lite som tyder på at

43 Gjessing 1862, s.106, bemerker at hærtaking med trelle ervervelse til formål forekommer siste gang i kongesagaen om Harald Hardråde (Hkr. s.469-70). De sagaberetningene vi har b e ­

Rekruttering til trelldom

150

krigstog som Magnus Berrføtts til Gøtaelv, Halland og Irskesjøområdet eller kong Sigurds "korstog" til Sør-Sverige i 1124 hadde en annen karakter enn tidligere hærtog. Beretningene legger her som tidligere vekt på plyndring og hærfang.44 Med Sigurds tog fikk imidlertid kongedømmets ekspansive utenrikspolitikk sin foreløpige avslutning.45

4.5.2 Østersjøområdet. Den store slavehandelsruten fra øst til vest

Den belgiske historikeren Verlinden har pløyd ny mark når det gjelder kartlegging av storhandel med slaver i middelalderen.46 Den viktigste storhandelsrute for slaver ser ut til å ha gått fra de slaviske områdene i Øst-Europa til Vest-Europa og sørover. Denne handelen utviklet seg i forbindelse med Frankerrikets og etterfølgerstatenes erobrings-, misjons- og bosetningspolitikk fra 700-tallet. Fra 800-tallet gikk ruten til Tyskland og Frankrike, over Verdun og Rhonedalen også til det muslimske Spania, hvor strømmen nådde et høydepunkt på 900-tallet. En annen gren av handelsruten gikk over Alpene til Venezia. Fra 900-tallet kom de fleste slavene østfra over Elben-områdene. Som et uttrykk for betydningen av denne handelen kom den etniske betegnelsen "slaver" fra høymiddelalderen til å betegne slave i

handlet synes imidlertid ikke å vise at trelletakingen var et be­ visst formål i hærtakinger. Hærtaking nevnes forøvrig seinere i forbindelse med at Sigurd Ullstreng ble hærtatt i Magnus Berrføtts regjeringstid (FmS VII s.129) og i forbindelse med overfal­ let på Konghelle i 1135 (Hkr. s.562-66). 44

Hkr. s.522-525,526-7,530-31,546

45

Sveaas Andersen 1977, s.160

46 Verlinden gjør et nyttig skille mellom en småhandel, dvs. en pro-stykk-handel med slaver fra hand til hand, og en storhandel med slaver hvor forflytninger av mennesker langs handelsruter fikk stor demografisk betydning (1979, s.153). Verlindens store monografi om middelalderens europeiske slavehan­ del er kommet i v o l .1 om den iberiske halvøy og Frankrike (1955) og v o l .2 om Sør-Europa og levanten (1977). Forfatterens har meddelt at hans planlagte volum om Nord-Europa beklageligvis neppe vil se dagens lys. Verlinden har sammenfattet forsknings­ resultater i Vierteljahrschrift für soziale Wirtschaftsgeschichte, 1979, s.153-173.

151

Rekruttering til trelldom

sentrale europeiske nasjonalspråk.47 Det er klart at det sørlige Østersjøområdet må ha vært i berøring med et større slavehandelsrutenett i middelalderens Europa. Den etniske betegnel­ sen fikk imidlertid først innpass i nordiske språk i nyere tid.

Lenger øst beretter arabiske tekster om slavetrafikk ned elvene Dniepr og Volga til Svartehavet og Det kaspiske hav befordret av såkalte rus på 8- og 900-tallet, trolig de svenske vikinger. Vi ved lite om omfanget av denne slavetrafikken, men den må ha vært langt mindre enn den omtalte lenger vest.48 I denne forbindelse reiser imidlertid de store funnene av arabiske såkalte kufiske mynter i Skandinavia fra 8- og 900-tallet, først og fremst på Gotland, et problem. Spørsmålet er på hvilken måte de er kommet til Skandinavia. Det er nå en utbredt oppfatning at myntstrømmen ikke skyldtes handel, men plyndring, krigsbytte, tributt o.l. Selv om det ikke finnes positive belegg for at slaver fra det østlige Østersjøområdet ble importert til Skandinavia på dette tidspunkt, vil en slik myntstrøm rimeliggjøre at også slaver kan ha kommet samme veien.49

Skriftlige kilder gir visse opplysninger om aktiviteten i Østersjøområdet etter vikingtiden: I Adam av Bremens historie fra 1070-årene berettes det om pirater som hærtok mennesker. Han sier at det på Bornholm var mange fanger (captivi) som en biskop Egino fikk løskjøpt. Adam av Bremens beretning tyder på at østersjøpiratene plyndret hvor de kunne, bl.a. ble det svenske Birka hjemsøkt.50 En seinere kilde, Henrik av Livonias beretning fra tidlig 1200-tall, har en mengde opplysninger om kamper mellom baltiske folk hvor fienders kvinner

1983,

47

Verlinden 1979, s.153-165;

48

Verlinden 1 9 7 9 ,

s.163;

Phillips 1985, s.57

Mazo Karras 1 9 8 8 ,

s.46-7;

Holm

S.143

49 Bolin 1939; Rasmusson 1961. Den overveiende del av dirhem-myntene i Skandinavia er funnet på Gotland. Sawyer stiller spørsmålet om hva som kan ha blitt kjøpt med sølvet og fremholder at det neppe kan ha vært slaver eller pelsverk fra Sverige og det baltiske området, fordi disse varene fantes i store mengder på russisk område. Han mener myntene til snarere var vunnet gjennom plyndring og tributter i øst (Sawyer 1982, s.122-7); Mazo Karras 1988, s .4 7. Jfr. Hartz 1987, s.86-112; Jansson 1988, s.568-72 50 IV. 8)

Adam

av Bremen

s.62,104,250,253

(1.60,

11.40,

IV.6,

152

Rekruttering til trelldom

og barn ble gjort til slaver. Også de tyske ridderne i Balticum hærtok folk der. Det er derfor trolig at også danskene, som hadde herredømme i deler av Estland på denne tiden, hærtok eller handlet med slaver.51

Gutalagens eldre del, nedtegnet omkring 1220, trolig på initiativ av erkebiskop Andreas Sunesson, samt Skåneloven og Andreas Sunessons latinske bearbeiding av denne, nedtegnet før 1216, regner alle eksplisitt med at hærtaking kan bringe frie menn i slaveri. Bortsett fra en bestemmelse i Østgötaloven tar ingen andre nordiske landskapslover opp denne muligheten, og siden vi her kjenner redaktøren av lovene, kan dette bety at hærtaking til slaveri var en realitet i disse områdene så seint som omkring 1200.52 Bestemmelsene om hærtaking til slaveri kan trolig settes i forbindelse med de hedenske vendernes plyndring og kidnapping på dansk område og danskenes hevn- og byttetokter mot venderne utover 1100tallet til disse ble pasifisert mot slutten av århundret.53 Funnene av dirhem-mynter i Norge 51 Mazo Karras 1988, s.48 (Heinrici Chronicon Livorniae 1.5; X .7; X I .5; X I .6; XI1.4 et passim.) 52 GL 28,6, SkL 129 (AS 75), ØgL G 14,1. Jfr. Neveus 1974, s.33,55,141. Ifølge Neveus kan navnet på en trell som ble frigitt så seint som i 1310, Karolus, tyde på at man ennå i trelldommens sluttfase ikke var fremmed for å bruke krigsfanger som treller. Hun tenker her på svenskenes såkalte korstog østover mot Karelen på slutten av 1200-tallet (DS 1656), jfr. Neveus 1974, s.137 53 Saxo I S . 421.24-422.8; 453.35-37; 454.20-24; 477.1-20; 484.20-23,30-31; 488.31-490.2; 491.1-494,6; 496.9; 449,11-12; 501.5-6,22-24,32-33; 517.36-519.28; 521.22-23; 544.17-21; 547.1112 etc.; Helmoldus s.376-378. Den nordtyske historieskriveren Helmold forteller at det på en torgdag i 1171 skal ha vært 700 danske fanger til salgs i Mecklenburg. Jfr. Skyum-Nielsen 1971, S . 139-140,148-154,184-186 . I en diskusjon med Skyum-Nielsen hevder Axel E .Christensen at det må advares mot å anvende Saxos bruk av latinske gloser (servus o.l.) i klassisk forstand. Han mener derfor at Saxo-teksten ikke i seg selv sier noe om slaveri, men at det bare er tale og fanger (Skyum-Nielsen 1975, s.175-191). Til Christensens advarsel er det å si at "servus" i middelalderen kan bety "ren" slave, men også halvfrie kategorier (jfr. kap.2.3.7). Dessuten kan betegnelsen sjølsagt brukes i overført betydning. Når det gjelder hærtatte mennesker er det være lengden av fangeskapet, det eventuelle sla­ vearbeidet de utførte, om de ble omsatt videre o.l. som må være avgjørende kriterier på om vi skal regne dem for "rene" slaver. I Saxoteksten (470.29), vedrørende de danske hærtatte hos venderne, heter det at de skulle gå fri fra "ergastulo", som både

Rekruttering til trelldom

153

viser at det var en etablert kontakt med Østersjøområdet i vikingtiden. De fleste myntene ser ut til å ha kommet via handel.54 Også sagalitteraturen forteller om allsidig kontakt med Østersjøområdet i vikingtiden. Disse beretningene gir en pekepinn om vikingtidens begivenheter, selv om en god del av dem kan ha bakgrunn i 1100- og 1200-tallets situasjon i området. Den nevnte skaldestrofen fra Torbjørn Homkloves Haraldskvad fra ca.900 om "østerlandske trellkvinner" kan - om strofen er orginal - gi en samtidsdatering. Heimskringla har mange beretninger om reiser fra Norge til Østersjøen og videre østover til fram på 1000tallet, med hærferd, hærfang og handel som gjennomgående tema. Ser vi bort fra historien om at den tre år gamle Olav Trygvasson og hans mor ble fanget i Østersjøen av vikinger fra Estland og solgt videre som slaver, berettes det ikke her noe direkte om trelletaking eller trellehandel i sagalitteraturen.55

I beretningene om hærtak i sørlige områder fremgikk det at det var kontakt med det sørlige Østersjøområdet også etter vikingtiden. Vi nevnte kong Sigurds krigstog mot hedenske smålendinger i 1124. Kongen kom hjem med store kostbarheter og hærfang han hadde vun­ net.56 Snorre har ellers en utførlig beskrivelse av et hærtog mot Norge fra dette området:

kan bety fengsel og verksted. (Den klassiske betydning er verk­ sted.) (Souter: Glossary of later latin). Som vi har sett oven­ for, må vi regne med at det i praksis var en glidende overgang fra krigsfange til slave i middelalderen. Konklusjonen må derfor være at Saxos beretning ikke bør avvises som relevant for slavehandel utfra Christensens kritikk.

54 Sammenlignet med svenske funn av dirhemer er norske funn forsvinnende små. De er likevel i flertall blant myntene funnet i Skiringssal-kaupangen i Vestfold. Kaupangen var et knutepunkt både i lokal- og fjernhandelen og hadde sin viktigste periode på 800-tallet. Myntene funnet her må ha vært brukt som betalingsmid­ del. (Sveaas Andersen, 1977 s .224-6,232-39) 55 H k r . s.55-56,61,64,75,83,99,108-9,121,135,143,166-7,171 179,185,213-14,221-22,379,447-8. Historien om Olav Trygvasson og moren som selges til slaveri: s.108-9,143. Heller ikke Egilssagaens kap.46, som utførlig beretter som Egils hærferd og kjøpferd til Kurland, nevner trelletaking spesielt (Egil s.114-8; Egilssoga s.90-3). 56

Hkr. s.546;

Kongesagaer II s.255

Rekruttering til trelldom

154

de hedenske vendernes overfall og plyndring av Konghelle i 1135. Det heter her at de tok alt folket til hærfang og delte det mellom skipene sine. Mange av de som ble tatt til fange, var i Vendland i trelldom lenge etterpå. De som ble løskjøpt og kom tilbake til Norge til eiendommene sine, kom alle til å ha mindre velstand enn før, heter det.57 Også lenge før dette kan vi regne med at nordmenn endte opp som treller i sørlige områder. Heimskringlas Harald Hardrådes saga har således en historie om en trellkvinne med slekt i Trøndelag som var eid av en danske greve.58

Når de fleste beretningene om hærfang i kongesagaene peker i en sørøstlig retning mot Götaland, Jylland, Sjælland, Skåne og Vendland, har dette sin naturlige bakgrunn i den store militære og politiske betydning Danmark hadde for de norske kongene. I tillegg kan det være ting som tyder på at Olav Tryggvasons kontakt med venderne hadde bakgrunn i interesser i det sørlige Østersjøområdet. Det behøver ikke å være en tilfeldighet at de eneste tre mynter som er funnet fra Olavs første norske utmynting, er funnet i Skåne, på Gotland og i Pommern. Det er forholdsvis mange norske mynter fra før 1100 i dette området. (19 av samtlige 43 norske myntfunn i utlandet.)59 Magnus den gode førte en ekspansiv politikk overfor Danmark og ble som konge der involvert i nordtysk-slaviske forhold. Etter seiren over venderne ved Hedeby i 1043 angrep han vendernes Jomsborg og ble kalt "røvertvinger" (hlenna

þrystir) av Amor Jarleskald.60 Harald Hardråde fortsatte den samme politikken

overfor Danmark. Hans interesse av å skaffe seg kontroll over den viktige handelsveien gjennom Østersjøen over Sønderjylland og videre vestover er blitt fremholdt.61

57 "var lengi siðan i Vindlandi i þ j ä n, en þeir, er ú t v leystir ok aptr kómu i Nóreg til óðala sinna, ur ðu allir at minna thrifna ð i " (Hkr. s.566 ; Kongesagaer II s.277). Fritzner: þján f. undertrykkelse; tyranni (jfr. þrælkan). Jfr. Hkr. s.562-66; Kongesagaer II s.273-77 58

Hkr. S.481

59

Sveaas Andersen 1977, s.105;

60

Hkr. s.436

61

Sveaas Andersen 1977, s.163-7

Skaare 1976, s.244

Rekruttering til trelldom

155

Kontakt gjennom handel og hærtog, samt beretningene om hærfang av mennesker, som i enkelte tilfelle gis samtidsplassering gjennom skaldestrofer, antyder at det kan ha funnet sted en ikke ubetydelig import av treller fra dette området til Norge på 800- og 900-tallet og ikke minst på 1000-tallet. Beretningene kan vise at fangetaking til trelldom kanskje oftere fant sted fra skandinaviske nabofolk enn fra fjernere folk på 1000-tallet. Nordmenn kunne også komme i trelldom i sørlige naboområder. Vi kan regne med at det foregikk en slavehandel i forbindelse med den plyndrings og kidnappingsvirksomhet som vender og skandinaver drev i det sørlige Østersjøområdet. Slavehandelen kan ha hatt forbindelseslinjer med de større slavehandelsrutene fra øst til vest. I Østersjøområdet fortsatte fangetakingen forbundet med slavehandel utover 1100-tallet, men med minkende intensitet.

4.5.3

Trellerekruttering fra vestområder: Irskesjøen

Vikingene i vesterveg kom hovedsakelig fra Danmark og Norge. Danske vikinger konsen­ trerte sin aktivitet om det sørlige Nordsjøområdet og Kanal-kystene, selv om de i 851 blir rapportert også i Irland. Det norske området var i nord og vest på De britiske øyer, selv om det også blir nevnt at vestfoldinger angrep Nantes.62 Fordi det gjennom kildene bare er mulig å sannsynliggjøre import av treller fra det nordlige og vestlige britiske området til Norge, skal vi i det følgende konsentrere oss om disse områdene. Det første vikingtoktet mot vest som vi er godt informert om, fant sted mot Lindisfarne i Northumberland i 793. Det heter at inntrengerne "røvet alle skatter i kirken, drepte noen av brødrene, førte andre med seg i fangenskap".63 Omtrent samtidig begynte de mange vikingtoktene mot Irland. Overalt hører vi om fanger som blir ledet til skipene. Vikinger etablerte en handels- og piratbase i Dublin i 841, og i 867 satte de seg fast i York.64 Til sammen 23 irske annalberetninger for årene 821-1032 forteller om fangetaking i større skala hvor det antydes at slavefanging var

62

Sawyer 1982, s.80

63

EHD no.3 s.273 og no.193 s.842-4

64

Sawyer 1982, s .78-85,90-91

Rekruttering til trelldom

156

formålet. I 8 tilfelle var formålet med fangetaking å kreve løsepenger for rangspersoner.65

Poul Holm har nylig publisert et større artikkel om utviklingen av nordboenes slavehandel i Irland og Irskesjø-området. Undersøkelsen, som tar utgangspunkt i irske kilder, har til dels nye synspunkter på slavehandelen i området. Holm mener at de tidligste toktenes "finne-ogløpe" taktikk ikke var egnet til hærfang av slaver, men til å få med seg verdigjenstander og enkeltpersoner til løskjøp.66 Dette er i tråd med Sawyers oppfatning, som går ut på at de tidlige vikingtoktene må ha hatt lite omfang, fordi større flåter av skip neppe kunne holde sammen på oversjøiske overfarter.67 Fra midten av 800-tallet fant det sted et skifte i vikin­ genes krigføring i Irland. Fra permanente baser ble vikinger blandet inn i hegemonikamper mellom irske høvdinger, og hærfang av mennesker til slaveri fikk større omfang.68 Slaver ble kjøpt av omreisende slavehandlere. Den lille øya Dalkey sør for Dublin ble brukt som slavemarked.69 Likevel var vikingenes hærfang til slaveri bare et biprodukt av den interne krigføringen i Irland, ifølge Holm.70

Fra siste halvdel av 900-tallet skiftet Dublin karakter fra krigerleir til et merkantilt sentrum som kom til å forsyne de irske småkongene med luksusvarer, inkludert slaver. På 1000-tallet kom dessuten store mengder av slaver til Dublin fra det indre av Irland som småkongenes betaling for luksusartikler. Holm regner opp 31 tilfelle hvor annalene forteller at det ble tatt fanger i hegemonikamper på øya på 1000-tallet og fram til ca. 1115, til dels nevnes hundrer

65

P .Holm 1986, s.318

66

Holm 1 9 8 6 ,

67

Sawyer 1 9 8 2 ,

68 Olav I 871 heter Skotland med britiske, og 870) .

S.319

s .80 - 8 1 , 9 4 - 97

hadde også interesser på andre siden av irskesjøen. det: "Olav og Ivar vendte tilbake til Dublin fra 200 skip, og et stort bytte av folk, engelske, og piktere, som ble brakt med som fanger" (AUs.a.869,

69

A.Smyth 1979 II, s.240-1

70

Holm 1986, s.317-31

Rekruttering til trelldom

157

og tusener av fanger som høydepunkt før fangetaking forsvinner i irske annaler fra slutten av perioden. Fra midten av 1000-tallet kom forbindelsen mellom pirater og handelsmenn til å dominere handelen i Irskesjø-området.71 I Wales hadde vikinger lenge vært aktive i slave­ handel med byer som Cardiff og Swansea som utgangspunkt.72 Slavehandelsruten mellom Bristol og Dublin ser ut til å ha blitt etablert på 1000-tallet, trolig ble Cardiff og Swansea tilsluttet ruten.73 Ifølge Holm kan det entydig konkluderes med at 1000-tallet var den store blomstringsperioden for slavehandel i Irland og Irskesjøen.74 Holm fremholder at det er vanskelig å belegge konkret at irske fanger ble solgt til skandinaviske slavehandlere i kildene. Han problematiserer i det hele overgang fra krigsfangeskap til slaveri lite (se pkt.4.5). De store mengder av krigsfanger på 1000-tallet og de nærliggende sentre for avsetning taler likevel etter mitt skjønn avgjørende for 1000-tallet som slavehandelens blomstringsperiode.

Ikke bare de irske hegemonikampene, men også anarkistiske politiske forhold i det angelsaksiske England må ha bidratt til tilførselen av slaver til Bristol-Dublin-markedene. Dette illustreres av samtidige forfattere. Warner av Rouens beretning fra begynnelsen av 1000-tallet antyder at det eksisterte en slavehandelsrute fra Irskesjøen til Normandie hvor skandinaviske slavehandlere var aktive.75 William av Malmesburys beretning fra første halvdel av 1100-tallet kan antyde det samme.76

71

Holm 1986, s.331-334

72

E.Bromberg 1942, s.263-9

73

Bromberg 1942, s.265;

Hans "Vita Wulfstani" forteller om

Holm 1986, s.340

74 Svært ofte nevnes fanger sammen med kveg i krigsbyttet. Det later til at dette ble til en fast formel i annalene (crech na bealtaine). Dublins flåte som hadde mange oppdrag i kampene ble ofte betalt med kveg. Også slaver kan ha vært betaling. Holm 1986, s.334-338,340 75 Warner forteller om en irsk poet som ble fanget av skandinaviske slavehandlere, solgt som slave til et kloster i Northumberland, flyktet, fanget og solgt på ny av skandinavere, inntil han tilsist havnet i Rouen i Normandie. L.Musset i Revue du Moyen Age Latin 10 (1954), s.237-58; Pelteret 1981, s.108-9 76 William forteller at mange slaver på kong Knuts tid gikk til Danmark. Han antyder at Knuts søster drev med denne slavehan­ delen (De Gestis Regum Anglorum 245).

Rekruttering til trelldom

158

St.Wulfstans prekener mot salg av mennesker på Bristol-markedet.77 Et utsagn fra William av Malmesbury om at skip fra Island, Norge og andre fjerne land kom til Bistol, kan det være verdt å merke seg i vår sammenheng.78

Med den foregående tematisering av slavehandelen i vest som bakgrunn og med understrek­ ning av 1000-tallet som viktigste periode, skal vi vende oss til norsk-islandsk kildemateriale. Selv om importen av treller ikke har vært undersøkt av norske historikere, har det utvilsomt vært underforstått at irske treller, på linje med importerte treller overhodet, kom til Norge hovedsakelig før år 1000.79 Bakgrunn for et slikt syn kan vi finne i den islandske sagalit­ teraturen.

4.5.4

Trelleimport til Island

Selv om de fleste trellene som er nevnt i landnåmslitteraturen, kom med landnåmsmenn fra Norge, kan beretninger tyde på at en god del treller ble ført til Island fra keltisk område i landnåmstiden (870-930).80 Landnåmskvinnen Aud hadde med seg de trelletatte Erp og

77 Wulfstan, som var biskop i Worcester, preket mot salg slaver ut av landet og konsentrerte seg om Bristolmarkedet (Vita Wulfstani 43-4; jfr. Pelteret 1981, s.112-3). 7S Jfr. Bugge 1905, s.182,192. At skandinavere var aktive som slavefangere i dette området også på begynnelsen av 1100tallet, fremgår av en valisisk kilde hvor det fortelles om Hugh, jarl av Chester, at han fikk lurt en skandinavisk slavehandler på jakt etter slaver (Hanes Gruffudd ab Cynan, jfr. Bromberg 1942, s.264 fn.l) 79 Hasund 1925, 1931, s .16

s.299;

Sveaas Andersen 1977, s.198; Bull

80 Av de 270 menn som er nevnt med nasjonalitet i Landnámabók er 10% keltiske. Av de 90% nordboere kom knapt 1/4 fra nor­ røne kolonier på de britiske øyer (Meulengracht Sørensen 1977, s.17-18). 30 treller er navngitt i forbindelse med landnåmet (Wilde-Stockmeyer 1978, s.60). I de ovennevnte beretningene om treller fra det keltiske området finnes 14 av disse navngitte. (6 av disse igjen kom til Island via Norge.) I tillegg kommer 2 treller fra Sudrøyene av norsk avstamning, den nevnte Arneid,

Rekruttering til trelldom

159

moren Myrgjol av høytstående skotsk-irsk ætt.81 Landnåmsmannen Ketil kjøpte Arneid, opp­ rinnelig datter av en norsk jarl på Sudrøyene.82 Ketil Gufu kom til Island på slutten av landnåmstiden med 6 navngitte irske treller fra vestviking.83 Hallstein Mostrarskegg kom til Island med treller som han hadde tatt i herjing i Skottland.84 Det er klart at landnåmsberetningene er nedtegnet lenge etter landnåmstiden (870-930), med nedtegningsperiodens slekts- og eiendomsinteresse som bakgrunn, slik at oppregningene i Landnámabók ikke kan si noe avgjørende om trelleimportens omfang.85 Det er likevel godt tenkelig at det ble importert større mengder treller til Island, fordi behovet for arbeidskraft må ha vært stort i forhold til jordressursene i den første landnåmstiden, og fordi landnåmsmennene lettere kunne beholde sosial kontroll over ufrie arbeidere enn frie.86

De nye biologisk-historiske undersøkelser vedrørende blodtyper synes her å komme oss til hjelp. Disse viser at den islandske befolkningen, som antas å ha vært stabil siden landnåms­ tiden, har en slående likhet i genstruktur med den irske befolkning, men at den er nokså forskjellig fra den norske. En del forskere har derfor hevdet at en vesentlig del av immig­ rantene til Island i landnåmstiden må ha hatt keltisk etnisk bakgrunn. Selv om en eventuell stor keltisk immigrasjon ikke i sin helhet kan ha bestått av treller, er det ut fra landnåmslit-

samt hennes mor Åløv som nevnes i Lnb 1.2 s.387 81

Lnb 1 . 1

82

Lnb 1.2 s.2 95

83

Lnb 1.1 s.166-8

84

Lnb 1.1 s. 163-4

S.138;

Laxdæla saga s. 1 0 - 1 1

85 Jóhannesson 1969, s.15; P.Meulengracht-Sørensen våger en beregning av folketallet på Island i 930 på 20.000. Det vil si at Landnámabóks materiale ikke utgjør 1% av samlet folketall (1977 s.l8) . Spesielt Rafnsson har fremholdt redaktørenes inter­ esse av å vektlegge sine egne familiers forbindelse med landnåms­ mennene (1974 s.l81ff.) I et fragment av en epilog som bare fin­ nes i den tidlige M-redaksjonen, trolig fra ca.1100, heter det at det er viktig for landnåmsmennenes etterkommere å kunne skille ut ætlinger av treller og illgjerningsmenn (Lnb 1921, s.143). Jfr. Jóhannesson 1969, s.19; Wilde-Stockmeyer 1978, s.57-58. 86 Disse resonnementene bygger på Nieboer-Domar modellen, jfr. kap.2.2

Rekruttering til trelldom

160

teraturen nærliggende å tenke seg at treller utgjorde en vesentlig del. Det kan likevel alt i alt være gode grunner til skepsis når det gjelder mulighetene til å oppnå tallmessig fikserte resultater ved den biologisk-historiske metoden.87

En stor import av treller til Island fra Irland/Irskesjø-området synes bare delvis å passe med Holms fremstilling av hærtaking og slavehandel i dette området. Ifølge Holm begynte slavehandel i større målestokk her etter midten av 800-tallet, men slavehandelen i Irskesjøområdet fikk likevel først store dimensjoner etter at Island var "fullbygd". Selv om en større import av treller fra keltisk område etter landnåmstiden ikke er utenkelig, er den neppe sannsynlig.88 En faktor som kan ha vært en hindring for import av slaver til Island, var at islendingene etter hvert sluttet med egen skipstrafikk etter landnåmstiden. Trafikk på Island foregikk etter hvert hovedsakelig fra Norge, besørget av nordmenn.89

87 Medisinsk forskning synes å regne med en svært høy stab­ ilitet over tid i genegenskaper som bestemmer blodtyper i en po­ pulasjon. En befolknings nåværende blodtypestruktur skulle altså i prinsippet være svært lik strukturen f.eks. 1000 år tilbake, forutsatt at det har vært minimal folketilflytning fra områder med andre blodtyper. Island har en slik populasjon trolig siden landnåmet. Et springende punkt i metoden er at medisinerne ikke regner med total uforanderlighet i genegenskapene, fordi tilfel­ digheter kan opphope gener. Det foreligger en god del litteratur vedrørende bruk av blodtypegener i historisk forskning: J.Steffensen (1953) s. 86-97; T .Constandse-Westermann i J.Weiner and J.Huizinga (ed.) (1972) s. 137-81; Bjarnason et al. (1973) s.42558; P.Sawyer (ed.) (1976) Chap. 23-24; L.Fegensten Saugstad med komm. av Berry, Edwards, Rafnsson, Steffensen i NAR 10 (1977) s. 60-83. Når det gjelder det keltiske innslaget er Bjarnason (1973 s.448) en av dem som går lengst ved å beregne de norske ge­ nene til under 25%. Constandse-Westermann (1972 s. 1613,176) nøyer seg med forsiktig å postulere at det eksisterer et genetisk band mellom befolkningene i Skotland, Irland og Island. Jfr. Mazo Kar­ ras (1988 S . 2 0 4 ) : "it seems established that there is a strong Celtic component in the Icelandic population even if the evidence is not conclusive enough to put a percentage on it or to state that the Celtic component outweighed the Norwegian." 88 Agnarsdóttir og Arnason 1983, s.12,23. E.Ebel finner at sagatidens importvarer ifølge litteraturen var konsentrert om trevirke, mel, malt og vin (1985, s.119-22) 89

Johannesson 1969, s.77-80, 271-77.

Rekruttering til trelldom

4.5.5

161

Trelleimport til Norge fra vest

Undersøkelsen i foregående har altså klargjort at det fantes en rik tilgang på slaver gjennom markeder i Irskesjøområdet, og at 1000-tallet synes å merkes ut som en blomstringperiode for slavehandel. Islandsk kildemateriale viser at en god del treller må ha blitt importert fra disse områdene, selv om denne importen hovedsaklig må ha funnet sted i landnåmstiden. Hvilke opplysninger kan så kildene gi om import av treller til Norge fra det vestlige om­ rådet? Det finnes lite i skriftlige kilder: En samtidig helgenbeskrivelse, "Vita til St.Fintan av Rheinau", forteller at helgenen kom i hendene på nordiske slavehandlere på kysten av Irland i 843 og ble solgt flere ganger fra en vikinghandelsmann til neste, før han kom til Orknøyene.90 I to beretninger fremgår det at Norge var transittland for de irske trellene før de kom til Island: Hjorleiv herjet rundt om i Irland, fikk mye gods og tok 10 treller der (5 er navngitt). Han reiste deretter tilbake til Norge. Året etter rustet så Hjorleiv og fos­ terbroren Ingolv ut hvert sitt skip og for til Island. Hjorleiv tok med seg byttet fra Irland.91 I Laxdæla saga heter det at islendingen Hoskuld kom til en stevneleidang kong Håkon holdt på Brennøyene utenfor Göta älvs munding. Det ble her også holdt marked hvor folk fra alle kjente land var til stede. På markedet kjøpte Hoskuld en trellkvinne av en slavehandler fra Gardarike. Hun viste seg senere å være den hærtatte irske kongsdatter Merlkorka.92

Utover disse spredte opplysningene finnes det ikke noe direkte skriftlig nedfelt om import av treller vestfra til Norge. Det er likevel viktig å undersøke i hvilken grad import av treller er sannsynlig eller ikke innenfor et allment handels- og plyndringsmønster i vesterveg, fordi det er sannsynliggjort at slavehandelens hadde en blomstringstid i Irskesjøområdet så sent som på 1000-tallet, og fordi vi med bakgrunn i landskapslovenes skille utenlandsk/innenlandsk trell må kunne regne med at det fant sted en import av treller til et stykke ut på 1100tallet. Muligheten må undersøkes i det lys kombinasjon av skriftlige og arkeologiske kilder

90 Vita Findani, ed. O .Holder-Egger, MGH SS xv. (Hanover 1963) s.502-6; jfr. A.Smyth (1977) s.158; Farmer 1978, s.151-2 91

Lnb 1.1 s.41-46

92

Lnb 1 . 1

S.143;

Laxdæla saga s.22-25

Rekruttering til trelldom

162

kan kaste over allmenn vare- og kulturutveksling mellom Norge og det britiske området fram til 1100-tallet.

En beretning i Egils saga kan gi inntrykk av en tett hærferds- og handelskontakt mellom Vest-Norge og Irskesjø-området. Høvdingen Brynjolv i Sogn sier til sin sønn Bjørn, som betegnes som en stor farmann: "Kaupskip mun ek fá þér í hendr ok þar með kaupeyri; farðu sídan suðr til ðyflinnar; sú er nú ferð frægst" (Handelskip skal jeg gi deg og handelsvarer med. Far så sør til Dublin, ferdene dit gjelds for de likeste nå til dags).93 Hyppigheten av handelsferder på Dublin er også nevnt i Olav Tryggvasons saga.94 Hvilke produkter kunne handelsmenn fra nord tilby? Utgravninger i Dublin har vist at smykker, klebersteinsvarer, hvalrosstenner, pelsvarer og dun, samt tømmer og jern, var viktige varer fra Skandinavia. Pelsvarene var svært verdifulle. Dublin var ellers et internasjonalt handelssenter. Det er funnet belegg for kontakt med et så fjernt strøk som det slaviske Østersjøområdet. Funnmateriale fra 1000-tallet viser at det eksisterte nær handelskontakt med Bristol og Chester, videre til Nord-Frankrike og Rhinen.95

Dublin sto i forbindelse med et annet skandinavisk handelssenter, York i Northumberland. Trellehold og trellehandel kan ha vært spesielt forbundet med den norrøne befolkningsgrup­ pen her.96 I Egils saga (kap. 17) heter det at Egils onkel Torolv Kveldulfsson reiste fra Norge til England med et stort skip fullastet med pelsvarer ca. 920. Trolig var York her bestemmelsestedet. Det fremgår at den samme Torolv var en stor slaveeier. I Egils saga

93

Egil s .84;

94

Hkr s .13 8

Egilssoga s.69

95 Bugge 1905, s.179-199; Sveaas Andersen 1977, s.77-8; B.O R íorddin 1976, s.136-7; Roinn Oideachais 1985, s.20-1; Smyth 1979, s.201-212; Crawford 1987, s.43,134-6; Wallace 1987, s .200-65 96 D.Pelteret har nylig pekt på den allmenne bruken av nor­ røne trellebetegnelser i northumbriske kilder fra 900-tallet. Det latinske "servus" er oversatt med "þræll" (Pelteret 1991, s.183-88 )

Rekruttering til trelldom

163

(kap. 10) heter det: "Hann hafði aldregi færa frelsingja heima en hundrað" (Han hadde aldri færre enn hundre løysinger heime).97 Det er ikke urimelig å tenke seg at han kunne ha kjøpt treller på handelsferden. Om Erling Skjalgsson fra Jæren heter det at han ofte var på hærferd om sommeren og skaffet seg midler til sitt storslåtte levesett. Det sies ikke hvor han pleide å dra, men det må ha vært til England eller Irskesjøen.98 Sagaen beretter så om Erlings storståtte folkeoppbud og hans store trelleflokk som han stadig skiftet ut ved nyinnkjøp.99 Det er neppe urimelig å tenke seg at Erling skaffet seg en del av disse trellene ved handel og hærfang på sine sommertokt.

Mens sagaberetningene glimtvis kan gi opplysninger om tidligere tiders handels- og hærferder - og en del av dem, som beretningene om Erling Skjalgsson, kan være rimelig historisk troverdige - så kan arkeologien gi håndfaste belegg for importerte gjenstander. Men arkeologisk materiale kan sjølsagt ikke gi et representativt bilde; forgjengelig materiale blir i liten grad bevaret, og funnmengde er dessuten avhengig av gravskikker osv. For VestNorges vedkommende har arkeologen Sæther Gerber funnet at importert materiale i vikingtiden altoverveiende del av stammer fra De britiske øyer.100 Sør-Rogaland og Sogn

97 Egil s .2 8; Egilssoga s.28. Det kan være tvil om "frelsingi" her står for løysing. "Frelsingi" betyr iflg. Fritzner "fri Mand (mods, thræll)". Det er godt mulig at en riktigere overset­ telse her er: "Han hadde aldri færre enn hundre frie menn heime", dvs. underforstått at han også hadde treller heime. At Torolv både hadde "frelsingja ok þræla" fremgår nemlig i kap.16 (Egil s.4 0; Egilssoga s.38). "Frelsingi" kan også stå for "løysing", jfr. Fritzners eks.: "libertini that ero their, er frelsingar ero gjörvir af þrælum" (Heilagra manna sogur II s.293). 98 Hkr s.192-3. Det fortelles at Erling var i England (Hkr s.338) og sendte sine sønner til England (Hkr s.410) . Erling ha­ dde gode forbindelser med kong Knut besøkte ham i Rogaland (Hkr s.359). Det er neppe sannsynlig at Erling herjet i England i Knuts regjeringstid (1016-35). Erlings sommertoktene kan derfor gjerne ha foregått i Skottland-Irskesjøområdet. 99

Hkr S.193

100 Sæther Geber (1991) . De fleste gjenstandene er redskaper og smykker av bronse. De klerikale funn som antas å stamme fra plyndring utgjør en liten del av materialet og kan dateres til første del av vikingtiden. De insulære gjenstandene utgjør samlet hele 221 av tilsammen 233 gjenstander, dvs. 95% (Østlige 3,35%,

Rekruttering til trelldom

164

har de fleste funn. Funnene i Sør-Rogaland går tidsmessig godt sammen med den sannsynlige politiske kontakten mellom Sør-Rogaland og Dublin i tiden rundt Hafrsfjord-slaget.101 På 900-tallet er det en nedgang i insulært funnmateriale på Vestlandet. Etter år 1000 forsvinner gravmaterialet ved kristningen i Vest-Norge, og det importerte funnmaterialet får en annen karakter, bl.a. blir sølvskattene en viktig funngruppe.102

Når det gjelder funnmaterialet i Kaupang i Vestfold har Heyerdahl-Larsen følgende foreløpige konklusjoner: Allerede i merovingertid har det vært kontakt med kontinentet. For 800-tallets vedkommende er det en overvekt for kontinentale importsaker. På 900-tallet er den kontinentale gjenstandsimporten i tilbakegang, mens det er oppsving for vestlige og også en svak økning av østlige saker.103 Myntmaterialet kan fortelle om fjernhandelens veier og knutepunkter og om allmenn kulturkontakt: Fra slutten av 900-tallet blir dirhemer/kufiske mynter avløst av en strøm av angelsaksiske mynter. Disse myntene hadde først og fremst bakgrunn i tributt og krigstjenesteinntekter (sold og bytte). Dublin begynte egen utmynting ca. 1000. Halvparten av de få funn med Dublin-mynter i Norge skriver seg fra Rogaland. Utover på 1000-tallet strømmet tyske mynter til Norge og fikk etter hvert en sterkere stilling enn de angelsaksiske.104

En annen type gjenstandsmateriale som kan kaste lys over kulturimpulser fra det vestlige området, er de steinkorsene som trolig ble reist i Vest-Norge på 900-tallet og et stykke fram på 1000-tallet, dvs. i misjonstiden før kirken ble organisert. F.Birkeli kan konstatere at

frankiske 1,35% Kontakten med Frankerriket kan imidlertid ha vært større enn materialet viser) (s .7-138,152,158) . For en allmenn arkeologisk oversikt over handelsruter og varer mellom Nord- og Vesteuropa: Streuer 1987, s.113-97 101

Sveaas Andersen 1977, s.80;

Holm 1986, s.318-22

102 Sæther Geber 1991, s .140-1,152-60,166, samt personlige medelelser fra forfatteren. Når det gjelder sølvskattefunn, jfr. Grieg (1929). 103 Blindheimm.fi. 1981, s.177-8. Heyerdahl-Larsen opererer med en videre definisjon "importert gjenstand" enn Sæther Geber. 104 Sveaas Andersen 1977, s.232-244; Skaare 1976, s.241; Hatz 1987, s.86-112

O Corráin 1972, s.10

Rekruttering til trelldom

165

England, Irland og Skottland var alene om å ha slike kors, og Vest-Norge var eneste utløperområde for denne korskulturen. Korsreisingen hadde sin bakgrunn i direkte kontakt med vestområdene gjennom misjonsvirksomhet, enten denne ble fremmet offisielt gjennom konger eller biskopsmisjoner, eller den skjedde mer uformelt gjennom bredere kontakt på folkelig basis.105

Fordi det arkeologiske materialet skifter karakter i takt med endring i gravskikker mot slutten av 900-tallet, er det vanskelig å sammenholde vikingtidens første og siste del når det gjelder vareimport og kulturpåvirkning fra vestområdene allment. Kontaktbildet ser ut til å ha vært noe forskjellig for Østlandet og Vestlandet. For Vestlandets vedkommende er det vanskelig å hevde at kontakten med vestområdene var mindre intim i første del av 1000-tallet enn på 800-tallet. Vi kan her kanskje legge en viss vekt på at de to nevnte sagaberetningene nevner hyppige handelsferder fra Norge til Dublin både på midten av 800-tallet og på slutten av 900tallet. Beretningenes datering kan mest trekkes i tvil der begivenhetene ligger svært langt fra sagaforfatteres egen tid. Når det gjelder Torolv Kveldulfsson og Erling Skjalgssons reiser til England, eventuelt Irland i Erlings tilfelle, på begynnelsen av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet, kunne den indre sammenhengen i disse beretningenes tyde på at treller var blant de varer som ble brakt tilbake. Et helt åpent spørsmål er om en del av de folkelige elementer i spredningen av korskulturen på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet kan ha vært kristne treller fra de britiske øyer.106

105

Birkeli 1973, s.237-56

106 Vi kan tenke oss at endel trelleiende stormenn i over­ gangsperioden fra hedendom til kristendom godkjente og oppmuntret kristen virksomhet. Erling Skjalgsson sto muligens bak reisningen av kors av engelsk type. Ett av korsene kan være reist av Erlings prest Alfgeirr. I Etneområdet, Sunnhordland - et område som hadde sterk høvdingmakt - finnes en konsentrasjon av keltiske kors (Birkeli 1973, s.240-49)

Rekruttering til trelldom

166

4.5.6

Vesterhavsøvene som transittområde

Når handels- og plyndringskontakten med det britiske området skal vurderes, må de skotske øyenes viktige rolle som transittområde trekkes inn. Skattefunnene fra dette området viser en rikdom som ikke hadde utgangspunkt i jordbruk, men i handel og fremfor alt hærferd. De mange øyene og kysten her ga gode forhold for skipsfart, men også for piratvirksomhet og innkreving av avgifter fra skipsfart.107 Når det gjelder hærtaking av mennesker i dette om­ rådet kan sagalitteraturen gi innblikk. Vi har nevnt beretninger fra Landnámabók om trelltaking i området.108 I Orkneyinga saga berettes det om herjing på midten av 1000-tallet helt sør til Fife i Skottland. Torfinn jarl og hans menn brente alt og drepte alle menn de kom over. "Mart fólk hofðu þeir hertekit ok færðu í bond ok ráku fyrir sér" (Mykje folk hertok dei, og lagde lekkjor på deim og dreiv deim fyre seg).1(19 Også nordmenn/islendinger ble ifølge sagaen trelltatt i dette området, av nordboere, slik det fremgår av Landnámabók, eller av skotter, slik det fremgår av en historie i Hønse-Tore saga om at Torvald Oddsson i 960årene for utanlands, ble fanget, ført til Skottland og der gjort til trell (þ áð r).110 Det finnes også andre belegg for at nordboere kan ha blitt treller hos skottene.111 Også i Dublin forteller irske kilder om nordboere som havnet i fangenskap og muligens i slaveri hos irerne

107

Crawford 1987, s.134-36

108

Lnb 1 . 1

S.138,

163-4,

1.2 s.295

109 Ork s .51; Orkenøyingasoga s.50. At det her dreier seg om fangetaking til slaveri, kan Ork (s.72) sannsynliggjøre: Tor­ finn jarl hadde nemlig ufrie i arbeid på sin hovedgård, idet det heter at alle kvinner og ufrie menn slapp ut før det ble satt fyr på gården. 110 Lnb 1.2 s.295; Hænsa-Thoris saga s.41; Soga om HønseTore s.56. I Droplaugarsona saga (s.147) hører vi om Eindride Hallsteinsson som ble fanget og ført opp i Irland, men seinere utløst av sine brødre. 111 I gavebrev, to fra 1170 og ett fra ca. 1250, gis trel-ler med nordiske navn (Haldane, Torkill, Brunhild) til kirkelige institusjoner. (W.T.D. i The Scottish Antiquary I-II; Northern notes and Queries (1888) s.143-4).

167

Rekruttering til trelldom

etter at byen ble erobret.112

I dette området ser vi altså den nære forbindelsen mellom krigføring, piratvirksomhet og plyndring. Hærtak av mennesker ser ut til å ha vært en del av plyndringen også i denne regi­ onen, nordboer så vel som skotter og irer, om forholdene lå til rette for dette. Skottene drev plyndringstokter med slavetaking flere ganger utover 1000-tallet i Northumbria, siste gang rapportert i 1138.113

Magnus Berrføtts krigstog (1098-1103) viser den norske

kongemaktens store interesse for vestområdet på slutten av 1000-tallet. Beretningen om hans hærtog til Orknøyene, de skotske øyene, Wales og Irland skiller seg ikke ut fra tidligere hærtog når det gjelder plyndring og hærfang. Om det er tilfeldig at hærfang av mennesker ikke nevnes her, kan vi ikke vite. Magnus ⋂ tog er vel siste gang vi kan tenke oss norsk hærtaking av treller i større omfang.114 Sagaen fremholder for øvrig Magnus ⋂ pasifisering av vikinger og ransmenn.115 Orknøyene ser likevel ut til å ha fungert lenge som et senter for plyndringstokter i vikingstil. Så seint som ca. 1170 hører vi om Svein Åsleivssons hærferder til Sudrøyene og Irskesjøen.116

4.5.7

Slavehandelen i vest ebber ut

Vi har vært inne på at den blomstrende slavehandelen i Irskesjøområdet på 1000-tallet var betinget av irske hegemonikamper og anarkistiske politiske forhold i det angelsaksiske

112 1979,

Four Masters

i,

652-3

(sub anno 942).

Jfr.

Smyth II

S.118

113 Nærmere bestemt i 1058, 1061, 1065, 1070, 1077 og i 1138, jfr. Kapelle 1979, s . 92-99,124; Holm 1986, s.341; Pelteret 1981, S.113 114

Hkr s.522-24, 530-1

115

Hkr s.522

116 Ork s. 284-88. Som nevnt ovenfor forteller en valisisk kilde om skandinavisk slavefanging tidlig på 1100-tallet (Hanes Gruffudd ab Cynan, jfr. Bromberg 1942, s.264 fn.1)

Rekruttering til trelldom

168

England. I England la normannerne ned forbud mot slavehandel i 1102.117 Mer enn dette og senere forbud kom imidlertid normannernes pasifisering og trygging av urolige grenseom­ råder til å bety for nedgangen i slavehandelen i vestområdene etter 1100. Aktivitetene i grenseområdene til Skottland, Wales og i Irskesjøen og Irland selv kom etter hvert under normannisk kontroll.118 Normannernes pasifisering av grensestrøk var ledd i strevet etter å oppnå kontroll innenfor faste grenser. Samme territorielle suverenitet med grensefastsetting søkte norske konger som Magnus Berrføtt å oppnå. Når det gjelder direkte handelskontakt mellom Irskesjø-området og Norge må vi tro at Magnus Berrføtts mislykte tog markerer et vendepunkt. William av Malmesbury ⋂ s utsagn om norske skip i Bistol viser likevel at det kan ha vært en viss kontakt inn på 1100-tallet. Normannernes kontroll med Irskesjøen må ha gjort slutt på herjingstoktene der. Fra begynnelsen av 1100-tallet ser det ut til at en annen type handel mellom De britiske øyer og Norge ble langt viktigere: handelen med korn og tekstiler fra det østlige England, spesielt fra Wash-området, med tørrfisk levert andre veien.1

4.5.8

Oppsummering: ytre rekruttering

De fleste beretninger om trelleimport fra Irland, Skottland og de skotske øyer finnes i 11og 1200-tallets islandske landnåmslitteratur. Selv om vi på bakgrunn av beretningene om trelleimport til Island ikke kan avgjøre noe om denne importens omfang, synes biologiskhistoriske undersøkelser å vise at importen fra keltisk område må ha vært betydelig. Det er imidlertid ikke utenkelig at noen keltiske treller kom til Island også etter landnåmstiden,

117 Det må fremholdes at dette ikke betydde forbud mot slaveri som institusjon. Vedtaket er i tråd med en tendens innen kirken til å motarbeide slavesalg, jfr. Hoffmann 1986, s.14-18. De urolige tidene under Stephans regjering betydde at muligheter for slaveraids igjen var til stede. Nye bestemmelser om å løslate slavetatte engelskmenn kom på synode i Armagh i 1170, jfr. Pelteret 1981, s.113-4 118

Kapelle 1979, s.124;

119

Bugge 1898, s.4-8;

Holm 1986, s.343 Nedkvitne 1983, s.16-25

169

Rekruttering til trelldom

eventuelt på 1000-tallet og for en del fraktet av nordmenn.

Selv om nordboer i vest tydelig i økende grad var engasjert i slavehandel etter at vikingbyer som Dublin var etablert og fram til slavehandelen nådde sitt høydepunkt på 1000-tallet, er det vanskelig å belegge trelleimport til Norge fra vestområder. Kun en helgenbeskrivelse gir samtidig belegg for trelleimport vestfra på 800-tallet. I to sene beretninger (Landnámabók og Laxdæla saga) fremgår Norge som transittområde for trelleimport til Island på 8- og 900tallet. Sagalitteratur nevner nordmenns hyppige handelsferder til Dublin på slutten av 800og slutten av 900-tallet. I to sagafortellinger om stormenns ferder til England på begynnelsen av 900-tallet, og til England eller Irland på begynnelsen av 1000-tallet, kan vi ut fra sagakonteksten tenke oss at treller ble brakt med tilbake til Norge.

I det foregående avsnitt er sannsynlighet for trelleimport fra vest også søkt vurdert innen et allment plyndrings-, handels- og kulturkontaktmønster:

Det arkeologiske materialet fra

Vestlandet viser en massiv kontakt med De britiske øyer i vikingtiden. Materiale fra 1000tallet kan ikke klargjøre at det var noen nedgang i denne kontakten. Varer fra Norge må til dels ha vært høyt priset, også på 1000-tallet. Varer importert tilbake ved hærfang/ handel har vært luksusvarer og kan også ha inkludert slaver. Nye undersøkelser viser nemlig at slavehandelen på De britiske øyer, fra Irskesjø-området og Bristol hadde sin blomstringsperi­ ode på 1000-tallet. En beretning fra begynnelsen av 1100-tallet forteller at norske skip besøkte Bristol. Også Orknøyene var lenge et senter for skipsfart og plyndring, hvor hærtak av mennesker blir omtalt på midten av 1000-tallet, men også seinere. Slavehandelen må ha ebbet ut etter at den i England ble forbudt i 1102, og etter at normannerne begynte å pasifisere Irskesjø-området etter 1100.

Når det gjelder de sørøstlige naboområder, viser kildene kontakt gjennom handel og hærtog. Kongesagaene inneholder her også flere beretninger om hærfang av mennesker. I enkelte tilfelle gir skaldestrofer en samtidsplassering av beretningene om hærtak. Beretninger kan dessuten vise at skandinaviske nabofolk ble antatt å være like aktuelle til trelletaking som fjernere folk på 1000-tallet. Kildene antyder at det kan ha funnet sted en ikke ubetydelig import av treller fra dette området til Norge på 900-tallet og ikke minst på 1000-tallet. Vi

170

Rekruttering til trelldom

kan regne med at slavehandelen hadde forbindelse med venders og skandinavers plyndringsog kidnappingsvirksomhet i det sørlige Østersjøområdet. Slavehandelen kan ha hatt forbindel­ seslinjer med de større slavehandelsrutene fra øst til vest. I Østersjøområdet fortsatte fangetakingen forbundet med slavehandel utover 1100-tallet, men med minkende intensitet.

Av det samlede kildematerialet vedrørende ytre rekruttering av treller til Norge kan vi trekke den negative konklusjon at det ikke er grunnlag for å si noe sikkert om i hvilken periode importen av treller var størst. Kildematerialet fremhever ikke 800- og 900-tallet som viktigste importperiode. De nye undersøkelser som viser at slavehandelen på De britiske øyer var spesielt blomstrende på 1000-tallet, kan gi grunn til å fremheve denne perioden. Også når det gjelder trelleinntak fra det sørøstlige området kan beretninger om fangetaking peke mot 1000-tallet som særlig viktig.

Det er imidlertid neppe grunn til å tro at det på noe tidspunkt foregikk storimport av treller til Norge. Norge kan ikke ha vært noen hovedmottaker av treller fra større slavehandelsruter. Det er mer rimelig å tenke seg trelleinntaket som et jevnt og mindre oppsiktsvekkende innsig av treller enkeltvis og i mindre grupper, som ikke har fanget særlig oppmerksomhet i kildene. Kilder viser dessuten at hærtak og handel med mennesker kunne gå begge veier, dvs. at nordmenn og islendinger kunne havne i utenlandsk slaveri, eventuelt befordret av landsmenn. Nordiske nabofolk synes å ha vært like aktuelle til trelletaking som fjernere folk på 1000-tallet.

Vurderer vi trelleimporten fra De britiske øyer sammen med importen fra det nære Østersjø­ området, er det klart at importen vestfra først kan ha begynt i vikingtiden, mens importen fra sør kan antas å ha vært eldre. Det er også nokså klart at trelleimport fra de britiske øyer ikke kan ha funnet sted i synderlig grad etter 1100. I den grad de nevnte "utenlandske treller" i landskapslovene kan sies å ha rot i virkelige forhold på 1100-tallet, må vi anta at slike treller helst var importert fra det nære Østersjø-området, hvor bl.a. de hedenske venderne drev med salg av fanger et stykke ut på 1100-tallet.

Rekruttering til trelldom

4.6

171

Trellemarkeder

Det finnes så godt som ingen opplysninger om hva som skjedde med importerte treller når de kom til Norge. Antar vi at stormenn som Torolv Kveldulvsson og Erling Skjalgsson hadde med seg treller fra hærferd og handelsferder på 900- og 1000-tallet, må sagakontekstene her antyde at de selv direkte tok trellene i bruk. En historie i den store sagaen om Olav Trygvason og Laxdæla sagas beretning om Melkorka viser imidlertid at importerte treller kunne omsettes på markeder. I den først nevnte sagaen ble fanger ført bundet i land et sted i Jylland, og det ble kalt sammen til forsamling og marked hvor de skulle selges som trel­ ler.120 Laksdæla sagas marked fant sted ved et stevne på Brennøyene, strategisk beliggende ved kystleia utenfor Götaälvs munning. Den rike slavehandleren Gille hadde her en gruppe på 12 trellkvinner til salgs. Skaldestrofer av Bjørn Hitdølakappa synes forøvrig å kunne gi et visst belegg for et trellemarked på Brennøyene. Bjørn nevner nemlig et "þ rælaeyrr" (Trælleør) på Brennøyene i en lausvise fra ca. 1020.121

Slavemarkeder ble gjerne lagt til sentralt beliggende øyer av de sjøfarende skandinaver, fordi nytatte fanger lettere kunne forhindres fra å rømme fra øyer. Den lille øya Dalkey sør for Dublin er et eksempel, øya St-Florent-le-Vieil ved Loirmundingen et annet.122 Kanskje kan betydningen av et par stedsnavn gi indikasjoner på omsetning av treller fra øyer i Norge: Ved Lindesnes ligger Kiepsøy (g.nr.2 i Austad). Førsteleddet i dette gårdsnavnet kommer trolig av "kefsir", trell (tolkningsikkerhet: II). Navnet "Trælstø" på Kjepsøys havneplass kan kanskje gi støtte til en slik hypotese. Kjepsøy ligger kloss opp til Seløy, som var en svært sentral liggeplass i leia ved Lindesnes, et møtepunkt mellom skipsrutene nordfra, østfra og sørfra Danmark.123 I Lofoten ligger Kjepsøy (g.nr.24,3 i Vågan)(II). Denne lille øya, som

120

Flat I s.509.

121

Laxdæla saga s.22-25;

122

Smyth 1979, II s. 240-1;

Skjaldedigtning I B s.278-9 Holm 1986, s.328

123 Seløy nevnes gjentatte ganger i sagalitteratur og diplommateriale som liggested, b l .a . i Olav d.helliges saga (Hkr s.362) hvor det heter at kongens følge fikk høre nytt av kjøpmenn

Rekruttering til trelldom

172

ligger i skipsleia ved Raftsundet i Lofoten, er blitt pekt ut som et tingsted for den nordlige del av Hålogaland.124 Jeg vil imidlertid understreke det hypotetiske ved å forbinde de to øyene med trellemarkeder.

4.7

Indre rekruttering til trelldom

Med bakgrunn i resultater fra nyere komparativ slaveriforskning kan vi se bort fra den vanlige eldre oppfatningen om at en slavebefolkning ikke kan være i stand til å reprodusere seg selv biologisk (jfr. kap.2.3.1-2). Komparativ slaveriforskning har dessuten stadfestet at fødsel inn i standen har vært den viktigste rekrutteringskilden til slaveri i alle samfunn der institusjonen fikk mer enn marginal betydning og eksisterte ut over et par generasjoner.125 Inntaket til et slaveri er imidlertid ikke bare bestemt av ren biologisk reproduksjon . men i vesentlig grad også av sosiale faktorer knyttet til reproduksjonen. I denne sammenheng skal spørsmål om utsetting av trellebarn og det viktige spørsmål om status til barn av blandede trell-fri forbindelser vurderes. Når det gjelder innenlandsk rekruttering til trelldom skiller vi mellom en "naturlig" reproduksjon av standen, bestemt av biologisk-sosiale faktorer nevnt ovenfor, og en trellerekruttering fra fries rekker gjennom kidnapping, forlatte barn, straff og gjeld.

nord fra landet. (Jfr. oversikt i "Norske Gaardsnavne" IX s.222.) Ellers opplysninger fra lokalhistoriker O.Lian. En annen kjent­ mann fra Kjepsøy, Gunnar Eikli, har meddelt meg at havneplassen på Kjepsøy har navnet "Trælstø". Utenfor havnen ligger holmen "Trælskjær".

124 Jfr. NG XVI S . 3 1 1 ; Sigurd Ranessønns Process s.4 Berteussen 1 9 3 7 - 4 0 , s. 6 9 - 7 0 ; Havnø 1 9 3 7 - 4 0 , s. 1 7 4 - 6 ; Heber 1 9 3 7 4 0 , s. 1 7 6 - 7 125 Patterson 1982, s.132,134. For å illustrere fødsel som vesentligste rekrutteringskilde trekker Patterson fram et ekst­ remt eksempel fra Jamaica. I første halvdel av 1700-tallet fant det sted en enorm vekst i slaveriet gjennom masseimport. Slave­ riet her kom til å eksistere under de ugunstigste demografiske forhold for reproduksjon. Likevel, på slutten av 1760-tallet, viser data at at slavene født på Jamaica var flere enn de afrik­ ansk fødte (Patterson, 1967, s.145-6).

Rekruttering til trelldom

4.7.1

173

Biologisk-sosiale rekrutteringsfaktorer. Trellefamiler

En del bestemmelser i landskapslovene skiller ut treller født innenlands, uttrykt slik: "sveina ... heimo ero alner" (G 223), "mane herræno" (G 266), "þræll heralenn" og "ambott her alen" (G 259), "þræle mannz herlennskum" (G 262), "þræl sinn herlenzcan" (F X 40) og "mane herlænnzco" (F VIII 3, jfr. NgL II s.508-9). I lovene er den innfødte trellen mer verdsatt enn den utenlandske. Rent allment heter det herren skal innestå for ham med ord og ed (F X 40). Herren skal gå god for ham med høyere ed enn for den utenlandske (G 259). Ved flukt skal herren løse innfødt trell ut fra straff med høyere bot enn det han skal betale for utenlandsk i finnerlønn (F X 40). I G 223 er det, ved siden av en del andre varer, bare innfødte treller som kan brukes som betalingsvare ved det samfunnsmessig viktige oppgjøret for mannebot. Ved den enda viktigere transaksjonen odelsløsning i G 266 og F VIII 3 er bare edelmetall og innfødte treller godtatt som betaling. C.Krag kommenterer dette slik: "Dette bekrefter at trelleholdet var en dypt rotfestet sosial realitet".126 Mer nøyaktig: bestemmel­ sene vedrører innfødte treller. Norske landskapslover kan gi inntrykk av at trellehold med innfødte treller var en rotfestet sosial realitet.

Komparativt har det vært en tendens i nyere slaveriforskning til å fremheve slavefamiliens betydning. Spesialstudier har vist at både antikke slaveeiere og slaveeiere i USA’s sørstater oppmuntret slavene til familiedannelse, fordi familieenheter fremmet sosial og økonomisk kontroll og ikke minst sikret slavenes avkom. Enhetene dannet en ramme om fødsel og oppfostring av barn (jfr. kap.2.3.1). En global komparativ antropologisk undersøkelse har vist at herrene anerkjente en eller annen form for slavepars samliv i så å si alle de undersøkte tilfelle.127 Dette kom imidlertid ikke til å bety at slaveenheter ble anerkjent på linje med fries, hverken det romerske "contubemium" eller slavefamilien i Sørstatene kom til å hindre

126

Krag 1983, s.365

127 Patterson 1982. I 97% av kulturene i HRAF-arkivet gir herrene en slik anerkjennelse (s.187). ("Human Relations Area Files" er en datakolleksjon fra 186 samfunn, hvorav 60 med slaveriinstitusjoner; jfr. Murdock/White 1969 s.329-69.)

174

Rekruttering til trelldom

herrens rett til inngrep, f.eks ved salg.

Av G 57 fremgår det at treller kunne ha et godkjent samboerskap med konsekvenser for underholdet av trellebarn. Om trell som er barnefar selges:

.. En ef þræll a launbam. þa scal sa veita vorð barne er þræl sellde. En ef þræll a orco. þa have hann þat til bamfulgu. En ef þræll gengr i liose i hvilu kono sinnar. þa scal sa veita vorð . þovi barne er hon gengr þa með. er þa kaupir. en hinn ollum þeim er fyrr varo.128

Om trellen som selges har orke (trelleeiendom), har han underholdsplikt for sitt skjulte barn. Lever han i åpent samboerskap, skal kjøper ha underholdet for et ventet barn, selger for tid­ ligere barn. Det dreier seg her om det grunnleggende ansvaret for barna når en trellefamilie splittes opp ved salg av faren. Siden trell som selges skal avstå sitt orke til underhold av et lønnbarn, er det rimelig å slutte at trell med orke også hadde ansvar for underhold av sine barn når han levde i samboerskap. At herrens plikt til underhold av sin trellekvinnes barn var sekundær i forhold til barnefarens underholdningsplikt fremgår av F II 6. At også en ufri far hadde underholdsplikt overfor sine barn må utvilsomt ha lettet sammenbinding av trellefamilier og kan ha virket mot salg av familiemedlemmer.129

En moralsk anerkjennelse av trellefamilieenheten gis i B II 15. Det heter at en trell har

128 "Um trælen har løynbarn, skal den som selde trælen, s for barnet. Men um trælen eig orke (træle-eige), då skal den gå til fosterlønn. Um trælen bur uløynt saman med kona si, skal kjøparen ha umsuti for det barnet ho går med, men hin for alle dei som var fyrr." (G 5 7 ) (Robberstad)

129 Mazo Karras 1988, s.52, mener at G 57 og F II 6 beha ler trellebarn som uønskede forpliktelser. Hun mener dette kan ha bakgrunn i at norske landskapslover er eldre enn andre nordiske lover og således tilhørte en periode der det var mulig å ervervet voksne slaver lettere enn å oppfostre slavebarn. Jeg tror ikke det er rimelig å tolke bestemmelsene slik. Bestemmel­ sene uttrykker først og fremst at barnefaren må finnes og gjøres ansvarlig for barneunderholdet. G 57 og F II 6 må heller antas å være blant lovenes yngre bestemmelser (jfr. kap.6.4.3).

Rekruttering til trelldom

175

"vigh" (vígr: drapsrett) for kona si og datteren. Hvis han finner en mann hos henne, " þaskal han ganga til brundz ok taka span fult vatz ok slætta a þau ok bidia hæilan sofua magh sin" (skal han gå til brønnen og ta et spann fullt av vann og slå over dem og be dem sove i ro). Retten til beskyttelse av familieenheten i B II 15 er riktignok symbolsk. Av G 64 fremgår det at trellen kan gi trellkvinnen "mundr", giftingsbetaling, men hun kan først motta gaven etter at de blir frie. Siden mundr var forutsetning for fulle ekteskapelige rettigheter, og dermed forutsetning for mannens rettigheter over hustruen og for barnas rett til arv etter foreldrene, er det klart av bestemmelser i G at treller ikke kan oppnå ekteskap med fulle familiære rettigheter: G 61, 62 og 63 fremholder at avlagt frelsesøl var forutsetningen for å kunne "råde for sine ekteskap" (raða sinum kvánfongum). Treller og laveste løysingers legaliserte forbindelser fremtrer i G som en type "underekteskap" som kan sidestilles med det romerske slaveekteskap (contubemium). Trolig var det meningen at herren bare skulle gi sin godkjenning til en slik forbindelse for at den skulle bli legal, ikke selv aktivt ta ini­ tiativet til forbindelsen. I F finnes ingen lovbehandling av ufries "underekteskap". Det er derfor trolig at loven her gir treller samme ekteskapsrett som frie. (For en utførlig drøfting av ufries ekteskap, jfr. kap.6.4.3-4).

4.7.2 Status til barn av trell/fri-forbindelser

En faktor som hadde stor betydning for den indre rekrutteringen til slaveri var avgjørelsen om hvilken stand, fri eller slave, barn av blandede forbindelser skulle havne i. Norske landskapslover følger her samme prinsipp som var gjeldende i de fleste europeiske slaverier, innbefattet det romerske, nemlig at morens stand var bestemmende for barnets fri/slavestatus.130 Dette underliggende matrilineære prinsippet fremgår implisitt av G 57, 104 og F X 47. Det kan neppe ha vært usikkerhet om farskapet som var hovedbakgrunn for at prinsippet om barnets arv av morens stand var gjeldende. I G 57 og F II 1 slås det nemlig fast at kvinnens utsagn - enten hun var fri eller trell - skulle være gyldig påstand om farskapet. Trolig ligger heller ikke en allmenn grunnholdning om at trellbarnet var å betrakte

Patterson 1982, s.139

0 3 1

176

Rekruttering til trelldom

som eiendom lik kveget, og derfor må følge morens buk, til grunn for prinsippet. G 57 presiserer nemlig at trellebarn ikke skal ses på som kveg: "firi þvi at engi várr scal ala oðrom þræl kalfselde" (ingen av oss skal ala træl for en annan som ein påsett kalv). Viktigere i denne forbindelse kan de hyppige seksuelle forbindelsene mellom trellkvinner og frie menn ha vært. Vi kan tenke oss at avkom av slike forbindelser ville volde minst problemer for vanlig arvegang om det ved fødselen var ufritt og ble værende ufritt så lenge faren ikke ville noe annet.131

At seksuell forbindelse mellom herren og hans trellkvinne var vanlig kan G 25 indikere. Denne har et kirkelig instituert forbud mot bigami og konkubinat. At trellkvinne nevnes som hovedtilfelle når det gjelder medkoner, kan understreke den rolle trellkvinner spilte i frie menns utenomekteskapelige forbindelser. Samtidig kan bestemmelsen antyde at herrenes barneavl med trellkvinner var et ikke ubetydelig rekrutteringspotensiale til de innenlandsk fødte trellene, i hvert fall før kirkens innflytelse ble sterk. (Trellkvinner som seksualobjekter og bamefødere for herren skal vi belyse nærmere i kap.5.7).

Selv om loven fastslo at trellkvinnens barn med fri mann i utgangspunktet var ufritt, hadde barnefaren åpne muligheter til å få barnet frigitt om han ville, enten denne var herren selv eller en annen fri mann. Var herren barnefaren, kunne han ganske enkelt gi barnet frelse før det var mer enn tre vintrer gammelt. Det fikk da status som hans trellfødte (þyborit) barn, og det var derved berettiget til mindre arv (G 104). Et trellefødt barn kunne dessuten ættledes, dvs. jevnstilles med ektefødte med hensyn til arv med samtykke fra de arveberettigede før det var 15 år (G 58).

Om en annen fri mann enn herren var barnefaren, fremgår det både av F II 6 og G 57 at barnets far skal være ansvarig for oppalingen av barnet. G 57 plasserer ansvaret utførlig. Om mannen erkjenner farskapet til barnet, yter rettsbot og tar imot barnet (viðrtocu umaga), er

131 Avkom av fri kvinne og trell fikk fri status. kvinne-trell forbindelsen var neppe så vanlige og reiste ikke et arvemessig problem. Kvinnen ble imidlertid vannæret (F II 1, jfr. G 198, B II 14).

Rekruttering til trelldom

177

det hans tybome þ yborit) barn. Om han nekter, men erkjenner det når barnet ligner ham, skal han gjøre kirkebot, og barnet er hans tybårne barn. Om mannen likevel ikke fullfører sitt forsett, skal han bøte 6 ører for hver måned i 12 måneder for barnet til den som fostrer det. Om mannen ikke gjør krav på barnet innen denne tiden, skal trellkvinnens herre fostre det opp som sin trell. Likevel, selv etter at barnet var blitt voksent, kunne faren løse det ut med trelleverdien uten orke. Farens oppfostringsplikt gikk altså foran eierens i G 57 (og i F II 6). Selv om faren hadde denne overordnede plikten, ble ikke trellekvinnebarnet automatisk frigitt ved farens overtakelse (G 57 siste del, jfr. G 104). Barnefarens oppfostringsplikt må likevel ha betydd at frigivning ble vanlig praksis når fri mann erkjente farskap til et trellkvinnebarn. Barn av blandede forbindelser representerte altså et rekrutteringspotensiale til trelldom, men kunne også gjennom frigivning og ættledning fremskaffe frie sønner og arvinger.

Hadde herren mulighet til å kvitte seg med trellebarrn gjennom utsetting? Ifølge loven skulle alle barn, inkludert trellebarn, kristnes og fostres (G 21, F II 1). Dette var faren eller herrens ansvar. I kap.2.6.1 drøftet vi G 22 og F II 2, som forbyr barneutsetting. Vi fant at herren skulle bøtelegges atskillig lavere for utsetting av trellebarn enn for utsetting av sitt eget frie barn (1/4), men også piske trellen eller betale 3 øre i tillegg. I den reviderte G 22 er trellen selv blitt gjort straffeansvarlig korporlig. Herrens lave ansvar her kunne kanskje friste ham til å få satt ut trellebarn om han ønsket. Herrens ubegrensede råderett over trellens liv slås fast i G 182 og F V 20. Likevel sier F II 6 sier at herren skal ilegges en bot på 3 merker om han lar et trellebarn dø når faren ikke har meldt seg. Kirkens spesielle opptatthet av barnedrap må være bakgrunn for denne bestemmelsen.132 Bestemmelsen kan antyde at det var vanligere å sette ut trellebarn enn frie barn.

132 Fåberg 1988, s.68, fremholder at det synes å være e motsetning mellom G 22 og F II 2, som nedlegger forbud mot utset­ ting av trellebarn, og G 182 og F V 20 som stadfester herrens rett til å drepe sin trell. En forklaring på dette kan kirkens spesielle opptatthet av barnedrap være. På 1100-tallet forelå det tre pavelige dekreter mot barnedrap, jfr. Boswell 1988, s.279

Rekruttering til trelldom

178

4.7.3

Indre rekruttering til trelldom fra fries rekker. Kidnapping til trellesalg

Landskapslovenes bøtestraff for innenlands kidnapping av frie personer til bruk eller salg som treller fremgår av G 71:

Engi maðr scal selia frialsan mann mansale. en ef hann verðr at þvi kunnr oc sannr. þa scal hann giallda .xl. marca. oc sva hinn er kaupir. ef hann veit at hann var frials. Videre: Ef maðr selr mann frialsan a heiðit land. þa scal hann giallda .xl. marca. oc koma hanom aptr. ellar

giallda hann giolldum aptr frendum hans.

I F V 15 heter det: Ef maðr bindr mann frialsan at ósynio giallda .xv. merer konunge. oc hinum fullrétti er bundinn var.133

Noe forskjellig fastsetter de to landskapslovene her høye offentlige bøter. Det å forhindre urettmessig trellbinding og salg av frie må ha vært blant de primære oppgaver når offentlig rettshåndhevelse ble søkt utbygd gjennom lovgivning. Gjentatte bestemmelser gjennom hele den europeiske middelalder tyder på at dette var et samfunnsproblem som de styrende hadde vansker med å få under kontroll.134 I Norge er det grunn til å tro at offentlige tiltak mot innenlandsk kidnapping av mennesker til trelldom må ses i sammenheng med den tidlige

133 "Ingen skal selja fri mann i trælesal, men um nokon v prova sannskuldig i det, skal han bøta 4 0 merker, og likeeins kjøparen um han veit at mannen var fri". "Um nokon sel fri mann til heide land, skal han bøta 40 merker og få mannen attende; elles skal han bøta mannebot for han til frendane hans." (G 71). "Om noen uberettiget binder en fri mann, skal han betale 15 merker til kongen og fullrettesbot til den som ble bundet." (F V 15)

134 Strenge forbud mot salg av frie finnes i Leges barba orum (LBai 9,4; 16,5; Leges Alamannorum 46,47,48; LVis 5,4,11; Luitpr 48). I nordiske lover, VgL II (Additamenter 7:23), Jfr. Gjessing 1862, s.111-2; Neveus 1974, s.70; Verlinden 1955, I s .78-9

Rekruttering til trelldom

179

kongemaktens kamp mot "vikinger og ransmenn", slik både kongesagaer og bestemmelser i landskapslover viser.135 G 71 og F V 15 må ses i lys av kongedømmets intensiverte indre pasifiseringspolitikk utover på 1100-tallet. At kidnapping og salg av frie til trelldom lenge må ha vært et problem også i Norge viser en bestemmelse i Landsloven (IV 7), som i tråd med landskapslovene bøtelegger salg av fri mann ut av landet med 8 ørtuger og 13 merker.

Vi kan regne det for selvklart at ulovlig trellebinding av frie først og fremst rammet svake grupper av frie. Sagalitteraturen kan illustrere at barn kunne være spesielt utsatt for slik trel­ lebinding: I Oláfs saga Tryggvasonar hin mesta, skrevet ca. 1300 eller rett etter, overlevert i kompilasjonsverket Flateyarbók fra seint 1300-tall, finnes det en historie om frigivning av trellen Frøystein. Det heter her at Frøysteins far, Grimkjell, hadde bodd på Voss og var blitt brent inne av Sokke Viking. Sokke hadde deretter solgt gutten som trell. Hendelsene fant sted ved midten av 900-tallet.136 I Håkon jarls regjeringstid ble, ifølge samme saga, hirdmennene Breste og Beine drept på Færøyene mens sønnene deres Tore og Sigmund var til stede. Sønnene ble deretter tatt av Trond i Gata, som forsøkte å selge dem som treller til kjøpmannen Ravn fra Tønsberg. Det heter at Trond førte dem fram for kjøpmannen snauklipte og i hvite kofter. De var vakre og se til, men ansiktene deres var hovne av gråt.137

En tredje historie fra samme saga forteller om begivenheter ca. år 1000. Lodin i Ervik på Stadlandet var gift med Gyda og hadde vennskap med Torolv Skjalg, far til den mektige Erling på Sola. Lodin brant så inne under mystiske omstendigheter. Torolv, som hadde et godt øye til Gyda, overtok gården og omsorgen for Gyda. Lodins to sønner, Ulv og Ragnvald, ville han trelltvinge. Fordi Ulv satte seg til motverge, ble han solgt langt ut av landet, mens Ragnvald ble trelltvunget og holdt som trell (þorolfr hafde hann j þrælatólu). I voksen alder drepte så Ragnvald Torolv og kom tilbake til Ervik, men fortalte der bare at

135 I landskapslovene kommer dette klarest til uttrykk i G 314 "Um toftebot". 136

Flat I s.255-6

137

Flat I s.128-130

Rekruttering til trelldom

180

han var blitt frigitt på grunn av lang og tro tjeneste.138 I 1300-talls manuskriptet Hulda fortelles det om et mislykket forsøk på å kidnappe en voksen til trell på Magnus den godes tid (1030-42). Sysselmannen Ketil Rips i Trondheim forsøkte å selge islendingen Ravn, som Rips sa var trell, til et reiseklart skipsmannskap. Kjøpmennene ville gjeme kjøpe, men Ravn oppfattet hva som var i ferd med å skje, kom seg løs og drepte Ketil.139

Selv om fortellingene ovenfor er sene, til dels sjablonmessige og realhistorisk tvilsomme, illustrerer de hva sagaforfatteme mente kunne ha foregått når det gjaldt kidnapping av mennesker til trelldom. Fortellingene gir slik de normative forskriftene i G 71 og F V 15 konkret innhold. På tross av sin relativt gode avstamming tvinges barna i fortellingene inn i trelldom av mektige personer etter at de har mistet sin beskyttelse. Selv når Ragnvald er kommet seg fri, ser det ut for at han ikke umiddelbart torde utfordre Skjalgs høvdingætt. Forstått sammen med G 71 og F V 15 kan fortellingene om kidnapping av barn til trelltvinging og salg derfor antyde at det ikke var uvanlig at fattige og ubeskyttede frie - og først og fremst barn av slike - urettmessig havnet i trelldom.

Historiene om Torolvs utenlandssalg av Ulv og Ketil Rips⋂

forsøk på å selge Ravn til

utlandet konkretiserer det nevnte forbud mot utenlandsalg i G 71. Fordi Landsloven tar opp igjen forbudet i en egen bestemmelse (IV 7), kan vi anta at slikt salg må ha foregått lenge i det skjulte. I denne sammenheng må vi peke på at Frostatingsloven (F XI 20) også forbyr alt salg av erkjente treller ut av landet, unntatt i de tilfelle trellen er kjent som udådsmann. Frostatingsloven forbyr altså ikke bare salg av kidnappede treller, men også eierens salg av sin egen trell til utlandet. Kanskje er et slik allment forbud også underforstått i Gulatingsloven, fordi G 22 nevner at herren som straff for trellens barneutsetting kan velge å selge ham utenlands. I ett tilfelle, G 20, vedrørende hestekjøtteting, påbys utenlandssalg av trell som straff (jfr. kap.3.6.1).

138

Flat I s.288-92

139

Fms VI s.109-111

Rekruttering til trelldom

4.7.4

181

Etterlatte frie barn

I siste del av F II 2, om utsetting av barn, heter det:

En ef kona dæyr fra barne sinu su er meðal husa gengr. þa skal bonde færa barn þat til kirkiu oc lata skira oc bioða huærium manni er fæða uil til guðs þacka. En ef engi uil uiðr taka oc ser at fe nyta ra hafe bonde heim með ser oc fæðe manað hinn nesta, en siðan take fylkis mænn aller oc fæðe til guðs þakka. en bonde fære til nesta bear oc late fylgia kopp. En ef hinn uil eigi uiðr taka þa abyrgizt hann barnet, en hinn leggi niðr at orseckiu oc hafe uitni uiðr.

Det dreier seg her om hva som skal skje med etterlatt fritt barn av en fattigkvinne uten slektninger. Bonden som får det overlatt, skal bringe det til kirke. Etter dåp skal barnet bydes ut til oppaling og bruk som trell. Om ingen vil ha det som trell, skal det gå på omgang mellom folk i fylket.140

Bestemmelsen kan avdekke en reell og vedvarende rekrut-

teringskilde til trelldom, fordi den er gjentatt i revidert tilstand i Jons kristenrett (5) fra ca. 1280. Den primære anvendelsen, å bruke barnet som trell, er her tatt bort. Sist i bestemmelsen er det lagt til at barnet ikke må gjøres til trell (anauðar manz).141

Selv om det ikke nevnes i lovbestemmelser, er det grunn til å tro at barn som ble forlatt og funnet, også i de tilfelle morens identitet ikke var kjent, skulle anbringes etter samme prose­

140 Fényta må her stå for "bruke som trell" (eg. "bruke so eiendom", NgL II s.185: "bruke som sitt", Fritzner: "nyttig­ gjøre", "anvende"). Jfr. F X 39, E I 45 (her menes trolig skyldstrelldom).

141 "En kona dæyr fra barne sinu. su er medall husa gengr tha a bonde færa barnn þat till kirku oc late kristna oc fæðe monað hin næsta. fære siðan till næsta bæar. oc late fylgia kopp. En ef uill æigi uiðr taka. tha abyrgist han barnet, en hin læggi niðr at orsæckiu. oc hafe uitni uið . See siðan allr fylkismenn. skyldugir at fæða. till guðs þacka. en æigi ser till anauðar manz." (NgL II s.344)

Rekruttering til trelldom

182

dyre som i F II 2, dvs. at barnet i første omgang skulle forsøkes plassert som trell. John Boswell, som har studert barneutsetting i Europa og Skandinavia fram til nyere tid, mener at utsetting var tolerert og hadde et vesentlig omfang, selv om betydningen vanskelig kan kvantifiseres. Barn ble satt ut av flere grunner, og fattigdom var blant de vesentligste. Boswell hevder at det å etterlate barn ikke vanligvis medførte død, fordi barna oftest ble etterlatt på steder de kunne bli funnet.142 Det er på det rene at en del av disse hittebarna ble tatt opp i lavtstående arbeid og tjeneste som ufrie.143 Kirkerettsbestemmelser fra tidlig middelalder fastsetter at de som tar opp utsatte barn, kan bruke dem som slaver om de ønsker.144

Utsetting av barn er et vanlig tema i sagalitteraturen. De utsatte barnas solide bakgrunn er kjent av dem som finner dem, og ingen av barna blir gjort til treller i fortellingene.145 I en historie er riktignok et fritt barn byttet ut med trellebarn.146 Siden fattigdom ikke er årsak til disse utsettingene, påpekes det i et par av beretningene at utsetting nettopp var vanlig blant fattigfolk.147

Det fremholdes også at utsetting av barn var en hedensk

142 Boswell 1988, s .45-9,335,428-34 . Som usikker analogi nevner Boswell at data synes å vise at fra 10 til 40 prosent av bybarn på 1700-tallet ble forlatt (s.48). 143 Det kan også ha vært tilfeller der ufrie foreldre satte ut barn i håp om at barnet skulle bli oppdratt som fritt. Boswell understreker usikkerhet i forbindelse med terminologi når det gjelder hittebarn, fordi slaver ofte benevnes med ord for barn; "puer" o.l. (Boswell 1988 s .223 -7,336 -7) . 144 De autoritative bestemmelser på dette området finnes i Regino av Prüms samling fra 906. (De synodalibus causes et disciplinis ecclesiasticis, ed. F .Wasserschleben (1840) 2.60-67 (s.237-41), jfr.Boswell 1988 s.222) 145 Vatnsdæla saga s.97-100; Þatr þorsteins uxafóts (Flat I s.252-3); Gunnlaugs saga Qrmstungu s.55-6. I Jómsvíkinga saga (Fsm XI s.1-3) blir det utsatte barnet rikt utstyrt. Jfr. Boswell 1988, s.383-94 146 Sturlunga saga I s.5-7; ok Halfsrekkum s.40-1 f x u n i e s o r t a þ 5ót 2 .

147

Lnb 1.1 s. 150-2;

Halfi saga

Rekruttering til trelldom

183

skikk.148

4.7.5 Trelldom som straff for løsgjengeri og kvinners vannære

En type fattigmannsatferd som løsgjengeri/omstreifervirksomhet kunne føre til trelldom. I F X 39 heter det at alle menn og kvinner, unntatt avhengige (þyrmslamenn), som "går mellom hus" (husa ámeðal) og ikke vil arbeide, skal bøte 3 merker. Årmannen eller andre skal ta ham til tinget, og slektningene kan løse ham ut, eller den som tok ham, kan bruke ham som trell (fényti ser). Bestemmelsen innebærer her utvilsomt at alle "halvfrie" tyrmslemenn igjen skal gjøres til treller ved løsgjengeri. (Jfr. kap. 7.6. Kanskje var det relativt mange tyrmslemenn i Frostatingsområdet: se kap.7.2.8). Også fullfries løsgjengeri skal straffes med trelldom om en 3-marksbot ikke kan betales. Er det her ment full trelldom eller skyldtrelldom, dvs. tvangsarbeid begrenset til 3 mark? Trolig menes det permanent trelldom. Vi kan ihvertfall tenke oss at dette ble resultatet i praksis.

I noen bestemmelser vedrørende tvangsarbeid som straff er det nettopp vanskelig å vite om loven mener permanent trelldom eller begrenset skyldtrelldom. Ifølge G 71 tilhørte skuldarmaór/kona (skyldmenn, skyldstreller, gjeldsbundne) en egen rettskategori, forskjellig fra treller, men med karakteristiske ufrie trekk i forhold til en kravsmann og hans hushold. Kravsmannen hadde rett til å bruke vold og hogge av ham lemmer for å få han til å arbeide. Skyldmenn utførte tvangsarbeid og hadde få rettigheter i forhold til ham, tidsbestemt til gjeldens opphør. På grunn av deres karakteristiske ufrie trekk må det trolig i praksis ha vært lett å forveksle skyldmenn med "ekte" treller som var i ferd med å arbeide seg fri.

I E I 45 heter det om en kvinne som driver med trollkunst, at hun skal bøte 3 merker. Har hun ikke gods, kan hvem som helst ta henne og benytte henne som trell (fényta). Siden hvem som helst kan ta henne, må dette bety permanent tvangsarbeid. I G 198 heter det at en kvinne av fri ætt som har hatt et vanærende samleie med trell, skal straffes med at hun skal "gå i

148

Gunnlaugs saga ormstungu s.55-6

184

Rekruttering til trelldom

kongens gård" og løse seg ut med 3 merker. Fra en passus i Fagrskinna kan vi slutte at dette betyr et midlertidig tap av hennes frihet der, dvs. hun skal utføre tvangsarbeid for 3 merker.149 Løysingkvinnen som ligger med trell, skal gå i sin tidligere herres gård, dvs. utføre tvangsarbeid der uten nærmere spesifisering. Den frie kvinnen straffes her med avgrenset skyldtrelldom, mens løysingkvinnens uspesifiserte opphold må bety at hun havnet tilbake i ren trelldom. Dette rimer også med G 66, hvor brudd på lydighetsplikter (þyrmslir) til herren fører løysing tilbake til trelldom.

I F IX 16 heter det strengere at om en løysingkvinne "forligger seg" og ikke kan betale 3 merker, så skal hun leies til herren sin som trell.150 Om en nonne som lot seg forføre, heter det i F III 14 at hun skal "gå i biskopens gård". Ingen bot er nevnt for henne. Om vi kan slutte analogt her, kom hun i permanent ufri tjeneste hos biskopen.151 Også i E II 14 og Bj. 127 dreier det seg om straff for frie kvinners seksuelle aktivitet. I B II 14 heter det at kvinne som ikke oppgir far til sitt barn innen en måned, skal regnes for å ha barn med trell. På grunn av samleiet skal hun bøte 3 merker for seg selv i kongens gård. I Bj. 127, som vedrører en kvinne av fri ætt som "forligger" seg, er straffen sannsynligvis ment å skulle være skyldtrelldom.

Rekruttering til trelldom kunne altså finne sted gjennom straff for løsgjengeri og trolldomskunst. Også løysingkvinners samleie kunne ifølge loven føre til trelldom. For kvinner av fri slekt var tidsavgrenset tvangsarbeid straff. I B blir barnet trell om mor ikke vil oppgi faren.

149 I Fagrskinna heter det om Harald Hårfagre at han lot lage en ny kvinnerett. Om kvinnen hadde hatt skjult samleie, skulle hun "gå i kongsgården" og tape friheten sin (tyna frelsi sinu) til hun hadde løst seg derfra med 3 merker og seks alne (Fsk s .385-6). 150 Siste setning lyder: "En ef hon vill brig ða sic siðan. scal hon fara at leiðzlu sem mans ma ðr til sa pdróttins." (F III 14)

þá

151 Fåberg 1988, s.23, mener at straffen i F III 14 kan tenkest å ha vært mer permanent fordi det ikke nevnes noen bot. Vedrørende kirkens politikk ovenfor slaveri: k ap.6

Rekruttering til trelldom

185

4.7.6 Fra skvldtrelldom til permanent trelldom

Rømte en skyldmann fra tvangsarbeidet, skulle han som straff gjøres permanent til trell (G 71). Men det finnes ingen bestemmelser som viser at frie personer direkte kunne komme i permanent trelldom på grunn av gjeld. Både i lov og samfunnspraksis må det likevel ha vært forholdsvis lett å blande sammen gjeldbundne personer med treller p.g.a. skyldmannens likhetstrekk med trellen, slik det fremgår i G 71: tvangsarbeid, korporlig avstraffelse og man­ gel på rettskapasitet overfor herren. Rettskapasiteten var riktignok ikke helt fraværende for skyldmannen. Han hadde rett til å reise sak om sin status på tinget og appellere til slektninger om midler til å løse seg ut. Under noen omstendigheter må vi anta at denne rettsbeskyttelsen ikke var særlig effektiv:

Dette gjaldt for det første når barn ble gitt i skyldtrelldom. Barn kunne lettere gjøres til gjeldstreller enn frie voksne, ikke bare på ting, men også i ølhus og kirkeforsamling. Barnets muligheter til å arbeide av seg farens gjeld må ha vært små. Trolig må vi oppfatte barnet som en type pant for farens gjeld. Hva skjedde med det gjeldbundne barnet om pantet ikke ble innløst i pantsetterens levetid? Selv om bestemmelsene ikke gir svar på slike spørsmål, kan vi lett tenke oss at en god del av slike barn havnet i permanent trelldom, slik tilfelle var med etterlatte barn.152

En annen omstendighet som må ha gjort den gjeldbundnes rettsbeskyttelse mot permanent trelldom svak, var at kravsmannen, om han ville ha innløst gjelden etter først å ha tilbudt den

152 Fr.Brandt (1880) mener at barnet må oppfattes som en slags brukspant inntil gjelden ble betalt. Om det var fastsatt en tid for en gjeldsbetaling, skulle panthaveren til den tid tilby skyldneren pantet. Om han ikke løste det ut, var det forbrutt. Vi vet ikke om liknende forhold var gjeldende for barn som gjeldspant. Vi vet heller ikke i hvilken grad gjeldtrellers gjeld kunne gå i arv på barna. I G 71 heter det bare at kravs­ mannen kan plusse på gjelden om han overtok ansvar for noen av den gjeldsbundnes barn. Etter G 115 skal barna til den døde betale gjelden hans om de greide det. Dette ble avskaffet i ML V 12. (Brandt 1880, I s.320-32; Maurer 1907-38, 1.1 s.101-3; A.Bøe i KLNM V s.671-2; L .Hamre i KLNM XIII s.96-101)

Rekruttering til trelldom

186

gjeldbundne til hans slektninger, kunne selge ham til hvem han ville innenlands for en sum opp til gjeldens størrelse. At dette salget ofte ble praktisert som et trellesalg antyder den på­ følgende passus i G 71, nemlig det strenge forbudet mot trellesalg. Til sammen tre ganger nevnes forbud mot salg av skyldmann/fri mann i trellesalg i G 71 med samme 40 merkers bot som straff. Dette kan antyde at videresalg av den gjeldbundne, bort fra sin slekt, med­ førte stor risiko for permanent trelldom.

4.8

Oppsummering: Indre og ytre rekruttering

Når vi skal vurdere indre rekrutteringsfaktorer til trelldommen, må vi med bakgrunn i landskapslovene allment kunne anta at fødsel inn i standen var den normale og stabile rekrutteringskilde også til norsk trelldom. Lovmaterialet klargjør at treller med orke hadde underholdningsplikt for sine barn, og at treller kunne leve i familieenheter med en viss legal og moralsk anerkjennelse. I G fremgår det at treller hadde et anerkjent "underekteskap", og F var muligens på vei til å gi trellene samme ekteskapsrett som frie. Disse familiesammenbindende faktorene kan ha bidratt til en positiv biologisk rekruttering til trellestanden på landskapslovens tid.

Trellkvinners barn med frie fikk ved fødselen trellestatus, men det er uvisst i hvilken grad disse barna ble værende i trellestanden. Det rekrutteringspotensiale dette avkommet representerte, kan ha vært viktig i tidlig periode, men det er trolig at barnefarens for­ sørgelsesplikt på landskapslovenes tid har medført hyppig frigjøring av dette avkommet. På den annen side kan kirkens forbud mot barnedrap ha medført at flere trellkvinnebarn fikk vokse opp.

Når det gjelder rekruttering til trelldom fra innenlandske frie må vi anta at kidnapping til ulovlig trellesalg kontinuerlig har spilt en ikke ubetydelig rolle, slik gjentatte lovbestemmelser viser. Sagaberetninger kan illustrere at ubeskvttede barn må ha vært spesielt utsatt. En gjentatt lovbestemmelse kan antyde at fattigfolks etterlatte barn legalt og illegalt kunne komme i trelldom. Lovbestemmelser viser dessuten at trelldom ble brukt som straff ved

Rekruttering til trelldom

187

løsgjengeri og rømning fra skyldtrelldom. Gjeld skulle ikke direkte føre til trelldom, men undersøkelsen kan antyde at skyldtrellen under enkelte omstendigheter lett kunne ha komme i permanent trelldom, spesielt når skyldtrellen var et ubeskyttet barn og når skyldtrellen ble solgt bort fra sitt slektsmiljø.

Fordi kildematerialet som kan belyse innenlandsk rekruttering til trelldom, ikke i synderlig grad kan gi oss innsikter for tiden før landskapslovene, er det vanskelig å legge noe tidsperspektiv på utviklingen av disse rekrutteringsfaktorene. Når det gjelder trellenes anerkjente familieenheter må vi på bakgrunn av resultater fra nyere komparativ slaveriforskning kunne anta at disse var til stede fra de eldste perioder. Kirkepolitikk vedrørende ekteskap må likevel ha forsterket enhetene i siste del av 1100-tallet. Trolig er det grunn til å tro at kidnapping og annen voldelig innenlands trelletaking kan ha vært betydelig i tidlige perioder, men at slik rekruttering minket i takt med kongedømmets intensiverte pasifiseringspolitikk i samfunnet. Ubeskyttede barn og fattigfolk var trolig de grupper som var mest utsatt for rekruttering til trelldom så lenge institusjonen eksisterte.

Landskapslovene synes altså å vise at de innfødte var de "normale" trellene. Sammenholder vi indre og ytre rekruttering kunne vi derfor enten anta at det hadde funnet sted en stor import av treller i den foregående perioden, vikingtiden, eller at både indre og ytre rekruttering hadde vært til stede langt tilbake i tid. Siden vi i undersøkelsen ikke har funnet belegg for at 800- og 900-tallets trelleimport merket seg ut i omfang, og siden vi har kunnet sannsynliggjøre at trelldomsinstitusjonen var veletablert før vikingtiden i forskjellige områder av landet, er gjensidig utfyllende indre og ytre rekruttering lenge før landskapslovenes tid mest trolig.

Hærtak og handelsimport, intern avl og andre interne rekrutteringskilder kan likevel ha hatt varierende betydning for reproduksjonen av standen, både tidmessig og geografisk. Importen kan ha betydd mye i perioden 800 til 1100, fordi import fra vest var mulig i dette tidsrommet. Kildematerialet merker likevel ikke ut noe periode med typisk storimport av treller. Alt i alt er det grunn til å tro at den naturlige biologiske reproduksjonen var den

188

Rekruttering til trelldom

stabile og grunnleggende faktor i reproduksjonen av trellestanden i Norge, selv om direkte opplysninger er så godt som fraværende før landskapslovenes tid. Etter 1100 er det klart at importmulighetene må ha minket sterkt, samt at innenlandsk trelletaking med voldsmidler må ha blitt redusert. På den annen side er det grunn til å tro at trellenes familieenheter kan ha blitt styrket og at reproduksjons vilkårene her derfor ble bedre.

Det kan hevdes at import av fremmede slaver allment er egnet til styrke "outsider"-aspektet i et slaveri. Om trelldom i all hovedsak var basert på innenlandsk rekruttering, er det omvendt grunn til å tro at dette aspektet etter hvert lett kunne svekkes (jfr. definisjonsdiskusjonen kap.2.5). Vi kan se rettsutviklingen fra G til F, hvor F gir trellen flere positive rettigheter og dermed svekker "outsider"-aspektet (jfr. kap.3.7.1-2), i sammenheng med en utvikling mot hovedsakelig innenlandsk basert trelldom.

Om det er riktig at naturlig biologisk reproduksjon var den stabile og grunnleggende faktor i reproduksjonen av trellestanden over lang tid, er dette i seg selv nok til å kunne fastslå at trelldommen i Norge må studeres i strukturell samfunnssammenheng. Trelldommen var i så fall ikke et sideprodukt av "tilfeldig" import, slik en god del historikere har vært tilbøyelig til å mene (jfr. kap.2.2, 2.6 og 3.4.6). I neste og følgende kapitler skal trelldom i Norge plasseres i samfunnssammenheng.

Hittil har vi undersøkt inntaket til trelldommen. For å kunne vurdere reproduksjonen av trellestanden som helhet, må vi også undersøke den viktigste avgangsfaktoren fra trelldom, frigivningen, hvilket vi skal gjøre i kapittel 7.

189

KAPITTEL 5 H VORDAN TRELLDO M M EN FUNGERTE

5.1

Trelleholdet i jordbruket

Mens vi i kapittel 3 søkte å avdekke forskjellige sider av trelldommens "indre struktur", tar vi i dette kapitlet sikte på å undersøke trelldommens "ytre" relasjoner, dvs. institusjonens videre funksjon innen det norske middelaldersamfunnet i økonomisk, tjenestemessig, geo­ grafisk og sosialpsykologisk forstand. De spesifikke trekkene ved trelldommen vi avdekket i kap.3, vil ha sammenheng med måten trellene fungerte på i samfunnet.

Trellholdets funksjon i jordbruksøkonomien er et hovedspørsmål. I denne forbindelse skal vi først undersøke hvilke typer gårder og gårdshushold trelleholdet hørte til ifølge lovmaterialet. Deretter skal trellenes arbeids- og tjenesteoppgaver beskrives ut fra forskjellige typer skriftlige kilder. Den tredje undersøkelsen skal ta opp trelleholdet i jordbruket gjennom konkretiserende kilder (arkeologisk og kulturtopografisk materiale samt berettende kilder). Samlet skal vi deretter forsøksvis forbinde kildematerialet med utvikling av driftsform i jord­ bruket. I forbindelse med internasjonal diskusjon om "slaveøkonomi" skal vi så søke å gi et betinget svar på spørsmålet om trelleholdets økonomiske betydning i jordbruket i Norge og til slutt gi en europeisk komparativ vurdering av dette. Det er perioden fram til nyredaksjonene av landskapslovene - grovt til etter midten av 1100-tallet - som vil stå i fokus i dette kapitlet. Trelldom i jordbruket eksisterte også etter dette, men denne vil hovedsakelig bli be­ handlet i kap.7 om trellefrigjøringen. Denne oppdelingen har først og fremst kildemessig bak­ grunn.

5.1.1 Hvem eide treller. Landskapslovenes bestemmelser

Når vi skal undersøke trellenes rolle i jordbruksøkonomien, er det et velegnet utgangspunkt å spørre hvem eierne var. Av det skriftlige kildemateriale gir landskapslovene flest opp­

190

Hvordan trelldommen fungerte

lysninger som kan systematiseres. Trelleholdets utbredelse fremgår allment av bestemmelsene om manntall - dvs. antall personer i husholdet - som grunnlag for utredning av leidangskatten i siste del av 1100-tallet. I G 296 heter det at en mann skal svare leidang for seg sjøl og for personer i husholdet. Unndrar han noen fra manntallet, skal han overgi en trell til kongsårmannen. Om han har flere treller, skal årmannen ha den av dem han vil ha. Har mannen ikke trell, skal han bøte 3 merker for hver person som unndras. I F VII 10 heter det: "Men for sin træl skal enhver gjøre leding som han gjør det for seg selv" [Bulls overs.] (En fyrir man sitt scal hverr þar gera leiðangr sem hann gerir fyrir siálfan sic). "Men for enhver fri og myndig mand, som en mand gir hus og hjem, da skal de selv ha ansvar for gerdene og ikke bøndeme" [Bulls overs.] (En fyrir hvem mann er maðr husar oc heimar, friálsan mann oc fulltiða þá varði þeir siálfer gerðum sínum en eigi bændr). Både i G 298 og F VII 11 gjøres det rede for hvilket manntall trellene skal regnes til i tvilstilfelle. Fordi leidang­ skatten hadde stor betydning for den lovgivende kongemakt i siste del av 1100-tallet, må vi tro at den organisering av manntallet som vises i G og F, sto husholdets reelle sammenset­ ning nært.

5.1.2 Hvem var uten treller. Trellehold i lavstatusgrupper

De nevnte bestemmelsene viser bare at trelleholdet kan ha vært vanlig utenom byene. Men ovennevnte G 296 antar altså at det også eksisterte hushold uten treller. Også G 300 regner allment med at det eksisterte bondehushold uten treller:

"Sa scal matgerðar mann fa. er

sveina a i skipreiðu. oc luta sin i mellom".1 Men ifølge lovene fantes det gardbrukere som trolig sjelden hadde treller - einvirker (G 131, 299, B I 12, F II 33). En einvirke (einvirki) var en mann som foruten kone bare hadde en arbeidskar under 15 år - hans egen sønn eller en annens (G 131). I et par bestemmelser er einvirke sett i motsetning til "fullbonde" (fullr bóndi) (B I 12, F II 33). Lovene gir ingen indikasjoner på hvor stor andel bondehushold som var uten treller, men det er lett å tenke seg at forekomsten av treller avtok med minkende

1 "Sveinn" må i dette tilfelle bety trell, jfr. F VII 24. "Dei [bøndene] skal halda kokk (matgjerdsmann) , dei som eig sveinar i skipsreida, og kasta lut seg imillom" (G 300)

Hvordan trelldommen fungerte

191

husholdstørrelse.

På den annen side kan det være en del indikasjoner i lovene på at treller også ble eid i lavtstående og dårligstilte befolkningssjikt. I G 198, som vedrører bøter lendmann, odelsbonde, bonde og løysing skal ta for sine treller, heter det: "En leysingi a skattvarar eyri a sinni hinni bezto ambott" (Ein løysing skal ta ein skattesvar øyre for den beste trælkvinna si). I polemikk mot Lunden hevder Krag at lovens rettssystematiske tenkning er bakgrunn for at løysingens trellehold er tatt med i bestemmelsen. "Dette innebærer ikke i seg selv at det var vanlig at løysinger holdt treller. Tvert imot kan det ha vært så godt som utenkelig og likevel stå i loven."2 Til dette er det å si at landskapslovene - lik enhver lovsamling - vil måtte inneholde rettssystematikk. De rettssystematiske trekk i bestemmelser og deres even­ tuelle forhold til reell samfunnstilstand må imidlertid konkret undersøkes i hvert enkelt sakstilfelle.

Når det gjelder løy singers trellehold, ville vi ha måttet gi Krag rett om et slikt trellehold bare fremgikk av G 198. Løysingers trellehold fremgår imidlertid også av F IX 11, som dreier seg om løysingers arverettigheter. Det heter her at en løysing som har gjort sitt frelsesøl eller kjøpt seg fri ved avtale, skal ta arv etter tre personer: sin sønn, datter og sin egen løysing.3 Løysingsønner skal ta arv etter sju personer. Selvfølgelig kan også F IX 11 i dette tilfelle være uttrykk for ren rettssystematikk. Det vi vet fra flere beretninger i islandske ættesagaer om løysinger som gjorde det materielt godt, skulle imidlertid tyde på at løysingers trellehold i G 198 og F IX 11 går ut over ren rettssystematikk. I Vatnsdæla saga fortelles det for øvrig om en løysing som kom til Trøndelag og tjente seg rik der for annen gang.4 De frifødte kan nok ha hatt overdrevne forestillinger om løysingers rikdom, men sagaberetningene må likevel

2

Lunden (NHT 3/ 1983) s.358; Krag (NHT 3/1983) s.365

3 "En leysingi sá er frelsisöl sitt hefir gört e ða keypt með tryg ðum. så scal taca arf sunar síns oc dóttor oc leysingia síns hins þri ðia " (F IX 11) .

4 Vatnsdæla saga s.126-31; Brennu-Njáls saga s.424; VallaLjóts saga s.234-40; Laxdæla saga s.70-1; Eyrbyggja saga s.8190. Jfr. k a p .7.9 om stereotypen "nyrik løysing".

Hvordan trelldommen fungerte

192

kunne antyde at det ikke var så usedvanlig at løysinger eide treller. Komparativt er frigitte med materiell suksess et velkjent fenomen i eldre slaverier (jfr. kap.6.9).5

Ikke bare blant statusmessig lavtstående, men også blant folk som sto på terskelen til fattigdom kan det ha forekommet trellehold. I G 129, om gaver, heter det således:

Nu scal þær giaver telia er hallda scolo. Mannfrælsi scal hallda nema þeim liggi við hel. æða husgangr. þa scal hann taca fostrlaun af hanom. ef hann gallt eigi verð sitt.6

En mann som kommer på tiggerstav (husgangsmaðr) skal altså kunne kreve underhold av sin frigitte trell dersom denne ikke helt hadde løst seg. (En slik tigger kunne selv havne i trell­ dom om han var frisk og ikke ville ta arbeid, ifølge F X 39, jfr.kap.4.7.5).

5.1.3 Leilendinger trellehold

Leilendingers trellehold fremgår av F XIII 2, hvor det heter:

En landbúi scal engum manni (lofa) reit at gera nema syni sinum sveinum eða friálsum manni þeim er vinnr með honum. nema leyfi landsdróttins se til. oc hvergi gera nema falli við acr eða vid engi.

Leilendingen skal ikke tillate noen å dyrke en jordteig, unntatt sønnen sin, trellene eller den frie mannen som arbeider med ham, og bare om jordstykket øker åker eller eng. Det kan

5 Treggiari 1969, s.106-10, passim. De finnes også evidens for at en slaves peculium (undereiendom) kunne inneholde slavens egen slave, en "servus vicarium" i romersk terminologi, jfr.Buckland 1908, s.239f. 6 "No skal reknast upp dei gåver som skal haldast, når det ikkje gjeld liv eller tiggarstav for han (gjevaren), då skal han taka fosterlønn av hin (den frigjevne trælen) , um han ikkje greidde verdet sitt" (G 129)

Hvordan trelldommen fungerte

193

ikke være tvil om at svein her betyr trell. I L VII 18, som har tilsvarende passus, er "sveinum" tatt bort, og det heter bare "nema sonum sinum oc verkmonnum" (unntatt sønnene og arbeidsfolkene). I G 77, om uhjemlet bruk av annenmanns jord, fremgår leilendingers trellehold indirekte. Om ikke leilendingen etter frist reiser bort fra jorda, skal tingmennene dømme alt som er på jorda til jordeieren, unntatt frie menn (utan frialsa menn). Leilendingens eventuelle treller kunne m.a.o. tilfalle jordeieren. (Det kan ikke her utelukkes at gårder i mange tilfelle ble leid ut med treller.)

5.1.4 Trellehold på "normalgård" og gårder over normalstørrelse

Hverken F XIII 2 eller G 77 angir størrelse på gårdsbrukene med trellehold. F IV 44 kan derimot gi et kvantitativt mål for trellebesetning på det som er blitt kalt en "normalgård". Bestemmelsen sier at en mann som er blitt blindet, skal skaffes et gårdsbruk på 12 kyr, 2 hester og 3 treller (mansmanna) i bot. Sandnes har fremholdt at 12 kyr og 2 hester "har vært et rimelig, middels husdyrhold på et familiebruk i Trøndelags-bygdene helt fram til traktorrevolusjonen i vårt hundreår... Men hvis de 12 kyr (trolig i betydningen kyrlag) og de 2 hester har slik solid forankring i virkeligheten, må det være naturlig å tenke seg at det samme gjelder også det tredje leddet, de 3 trælene." Sandnes reiser imidlertid selv motfore­ stillinger til denne kvantitative angivelsen av treller på "normalgården":

Overføring av

"normalforhold" i Trøndelag til resten av landet er høyst problematisk. Kanskje forutsetter bestemmelsen at en blindet mann trengte mer arbeidskraft enn vanlig på en gård, nettopp fordi han var blindet.7 Mer konkret kunne vi kanskje tenke oss at den tilleggsarbeidskraften en blindet trengte, nettopp utgjorde en person. Mazo Karras har innvendt at selv om tre personers arbeidskraft kan ha vært normalt på en slik gård, ga anskaffelse av treller mer per­

7 Sandnes (NHT 1/1983) s.81-2. I populærverket "Vår fjern fortid, Norges kulturhistorie I" setter Sandnes fram følgende "gjetninger" når det gjelder antallet treller: "Ut fra dette [F IV 44] skulle en tenke seg at det var noen tusen treller i Trøn­ delag på den tiden lovstedet ble utformet."... "For hele landet drister vi oss til å gjette at et tall i størrelsesorden 50 00075 000 treller da trelleholdet var på det høyeste." (Sandnes 1979 s.49-50)

194

Hvordan trelldommen fungerte

manent sikkerhet for en blind mann enn innleid fri arbeidskraft, som likevel kan ha vært det vanlige i normale tilfelle.8

Selv om det altså kan reises en del vektige innvendinger mot å beregne "normalbrukets" besetning til akkurat 3 treller, finnes det andre bestemmelser i F som regner med trellehold på gårder som trolig kan antas å være "normalgårder". I F XV 16 heter det at om en mann finner sine ting i en høy- eller halmstakk eller vedstabel, hvor man kan stikke dem inn utenfra, skal det gjøres lyritared. Finner han dem under høy-, halmstakk eller vedstabel, hvor man ikke kan nå inn med hånden, da er den tjuv som stablet, enten det er en trell eller bonden.9 Det kan neppe være snakk om storgårder i dette tilfelle, fordi både trell og bonde utfører samme type alminnelige gårdsarbeid. Frie arbeidsfolk nevnes ikke i denne bestemmelsen.

I F XV 15 heter det at om en mann finner sine ting utenfor annenmanns dør, eller ugjemt andre steder i eller utenfor huset, eller ugjemt i innmark eller utmark, skal det avlegges lyritared. Om tingene er gravd ned under kjøkkengolvet eller gjemt annensteds, så er trell tjuven om bonden ikke sverger for ham. Det kan tenkes at kjøkkenarbeidet, som trekkes fram uten at trellkvinne nevnes, betyr et udiffenensiert trellehold på en "normalgård", men helst er det vel riktigst å si at bestemmelsen ikke sier noe om gårdstørrelse.

Bestemmelser i F XV 8 kan derimot gi en visst inntrykk av et helt gårdsmiljø hvor det var trellehold: Om en mann blir fratatt klær (föt), skal han ta med seg husfolket sitt (bua sinu) og dra dit hvor han tror tjuveriet har funnet sted og rope ut bonden til ransaking. Bonden kan så hente grannene til å ransake anklager. Går anklager så ransaket inn, skal bonden spørres

8 Mazo Karras (1988) s.79. Hun fremholder også at ansk felse av treller er en høyst spesiell straff og kan derfor ha bakgrunn i en spesiell sak.

9 "Ef ma ðr hittir föt sín í lödu e ða í hiálmi eða vi ðkes er utan má í stinga, þá er thar lyritareiðr. en ef undir laði annattveggia í hiálmi e ða undir vi ðkesti. þar er eigi má hendi ífara. þá scal så vera þiófr er lað that Ió ð . hvárt sem var þræll eda búandi" (F XV 16)

þar

Hvordan trelldommen fungerte

195

om andre enn han og kona har nøkkel. Bonden svarer så: "Trellen min og trellkvinnen." Hvis det er vinduer i stabburet (á búrinu), slik at noe kan stikkes inn, skal det avlegges fimtared. Hvis ikke noe kan kastes inn fra utsiden, er trell tjuven hvis det gjelder mannsklær, trellkvinne hvis det gjelder kvinneklær. Hvis ikke trell eller trellkvinne kan komme inn og intet kan kastes inn, skal det kreves settared. Finnes det stjålne i kiste eller låst kar, skal saken ikke gå videre.10

I F XV 8 må det trolig dreie seg om en godt over normal gård. Det finnes ihvertfall spesialiserte bygninger på gården, og treller kan ha oppsynsfunksjon med utstyr der. Men siden de i denne funksjonen ikke blir omtalt med spesialbetegnelser som "bryti", "seta", "deigja" (jfr. F IX 21), kan det vel neppe være tenkt på virkelige storgårder i dette tilfelle.11

10 "þat er annarr settarei ðr er föt manns eru horfin. hinn scal taca búa sína oc fara þangat er hann veit mest líkendi á . ok kalla ut búanda oc beidi ransacs . thá scal så búandi svá mæla. biði þer fyrst, oc gangi þer eigi inn. fyrr en þer seð ransacaðir. en ec man ganga til granna minna oc hafa þá vi ð . en þer gangit úransaca ðir. þá er borafóli. oc liggi ecki büanda vi ð . En ef þeir ransaca. þá scal spyria báanda at. fara fleiri menn med lycli en þú oc cona þ í n gengr? cve ðr hann. þræll minn oc ambátt. Nu ef vindauga er á búrinu. þá ef utan má i stinga, þá scal fimtareiðr uppi. en ef eigi má utan í casta, þá er þræll þ iófr ef carlföt eru. en ef kvennföt eru. þá er ambátt þiofr. en ef eigi gengr þræll í ne ambátt. ok má eigi utan í casta, þá er settareiðr uppi. en þó at í byr ðu se oc í keri læstu. þá kemr eigi framar til" (F XV 8) 11 Betegnelsen som brukes om gårdbrukere med treller i F XV og 1 6 er bonde. Bonde har flere betydninger i landskapslovene: 1) Standsbetegnelse for en fri bosittende mann. Det er sannsynlig at bosittende løysing kan komme inn under denne vide betydningen. 2) Standsbetegnelse i snevrere forstand - leilending eller kjøplending - avgrenset oppover mot odelsbonde (hauldr) og nedover mot sønn av løysing (G 1 8 5 , 1 9 8 , F IX 1 0 m.v.). 3) Hus­ bond, husholdsherre. 4) Ektemann. I F XV 8 , 1 5 , 1 6 brukes bonde i første og tredje betydning, slik at bonde-betegnelsen ikke gir noen nærmere karakteristikk av gårdbrukeren med trellehold (NgL V S.108; Fritzner I s. 1 6 7 - 8 ; H.Bjørkvik i KLNM I s. 8 9 - 9 5 ) . - - - - 8,

15

Wenskus påpeker at middelalderens begrep "bonde" ikke hadde vår tids reint økonomiske betydning (Wenskus 1975 s.26). Bondebetegnelsen i eldre nordiske kilder kan ikke brukes til å bestemme om bonden drev aleine egen næring eller om han leide jord. Helst må

Hvordan trelldommen fungerte

196

Bakgrunnen for at vi kan skimte konturer av gårdsmiljø og trellehold i F XV 8, 15 og 16. er at bestemmelsene vedrører tjuverianklager hvor stedet og måten tjuvegodset ble oppbevart på, spiller en stor rolle i rettsavgjørelsen.12 Når konkrete steder og måter å gjemme tjuvegods på skulle demonstreres, er det kanskje grunn til å tro at lovgiverne valgte alminnelig kjente forhold, nettopp "normalgårdens". På den annen side er det kanskje liten grunn til å legge stor vekt på at bare treller, ikke frie gårdsarbeidere, nevnes ved siden av bonden i bestemmelsene, fordi trellene ble forventet å være spesielt tjuvaktige (jfr.kap.3.6). (I G 255 skal vi nedenfor se at dette får et annet utslag.)

Også av F IV 5 kan trelleholdet på en "normalgård" fremgå. Bestemmelsen fastslår at alle frie menn skal være beskyttet (friðhelger) i sine hjem. Om bonden eller sønnen hans blir slått ned hjemme, på vei til eller fra ytre deler av av gården eller mens de er på åker og eng med tjenestefolket sitt (hiúnum sínum), da skal den være morder som en av tjenestefolket bærer vitne om, og da skal trell og trellkvinne bære vitne som fri.13 Vi kan her anta at bonden, nær familie, frie arbeidsfolk og treller arbeidet sammen på gården. Også de østlandske kristenrettsbestemmelser B I 14 og E I 12, som regner med at bønder arbeidet sammen med treller på eng og åker, eller at trellene andre ganger arbeidet alene, kan vagt tas som bestemmelser om "normalgårder".

Bestemmelsene dreier seg om trellers ulovlige

helligdagsarbeid, sammen med herren eller alene. Bakgrunnen for at frie arbeidsfolk ikke nevnes, må være at bestemmelsene tematiserer herrens ansvar/ trellers eget ansvar for ulovlige helligdagsarbeid (jfr. kap.3.6.1).

Foreløpig kan vi summere opp med å konstatere manntallsbestemmelsene ved beregning av

bonde oversettes med "den gifte frie mann" eller med "husherre" (Diiwel 1975 s .191) . 12

Brandt 1880, II s.286

13 "Svá er oc mællt at friálser menn sculo aller friðhelger at heimile síno. oc svá ef þeir fara til af heima oc í frá . En ef búande eða búande sunr ver ðr veginn heima at heimili síno. oc svá ef þeir fara til af heima oc í frá e ða á acr e ða á eng með hiúnum sínum. þá scal så vera bane er hiún bera vitni um oc þau segia til. svá scal þræll oc ambátt bera heimsócnar vitni um sem friáls ma ðr. oc svá .viij. gamall ma ðr sem ellri. ..." (F IV 5)

Hvordan trelldommen fungerte

197

leidangsytelsen viser at trellehold i jordbruk var utbredt i Gula- og Frostatingsområdene i 1100-tallets siste del. Det fantes små hushold av einvirker som sjelden kan ha hatt treller, men også en god del vanlige bondehushold var uten treller. På den annen side har vi konstatert at personer som selv var frigitt, kunne eie treller, og selv en person på grensen til fattigdom kunne eie en trell ifølge loven. Trolig var det siste helt spesielle tilfelle. Vi har konstatert at trelleholdet ikke var avgrenset til selveiende bønder.

De bestemmelsene vi har undersøkt, viser at trelleholdet var en intergrert del av arbeids­ kraften på gardsbruket av normal størrelse. Selv om det ved siden av bonde (og bondekone) bare er treller som nevnes i husholdene i F IV 44, F XV 8, 15, 16 og E I 12, B I 14, er det grunn til å tro at også fri innleid arbeidskraft spilte er rolle, slik det kan fremgå av F XIII 2 og F IV 5. Grunnen til at bare treller nevnes i F XV 8, 15 og 16, kan være at treller var holdt for å være spesielt tjuvaktige. I FIV 44’s tilfelle kan grunnen være den blinde mannens spesielle behov for stabil arbeidskraft. I E I 12 og B I 14’s tilfelle er grunnen klart at herrens versus trellens eget ansvar er tema. En forsiktig konklusjon på gjennomgåelsen av de samlede lovbestemmelsene må da likevel kunne bli at trelleholdet ble ansett for å være betydelig i driften av "normalgården", i hvert fall i enkelte deler av landet. Det forhold at lavtstående personer som løysinger kunne holde treller, og da oftest som brukere på mindre gårder enn "normalgården", vil kunne støtte opp under dette.

F har flest bestemmelser om trellehold på normalgårder. I de bestemmelsene vi har tatt opp, fremgår trellene som del av et jordbruksmiljø, uten at vi kan trekke klare slutninger av dette. Men det var trolig relativt mange gode normalgårder i Trøndelag, og det er godt mulig at det kan ha vært mange treller på disse gårdene. Det finnes for øvrig en beretning i Heimskringla som forteller at arbeidsfolk og treller (verkalyðr ok

þrælar) i Trøndelag på

Håkon den godes tid hadde sitt å si når bøndene var samlet, og skal vi tro beretningen, må de derfor ha vært mange.14

14 Det heter at Håkon den gode på Frostatinget, hvor bøn dene hadde samlet seg i store mengder, bød bønder og bumenn, små og store, rik og fattig å holde helg og faste. "Bøndene murra fordi kongen ville ta arbeidet frå dei, og sa at på den måten kunne dei ikkje byggje landet; men arbeidsfolk og trælar sa at

Hvordan trelldommen fungerte

198

5.1.5 Husholdsbegrepet og husholdstørrelser

Vi har hittil tatt for oss lovbestemmelser hvor trellehold i hushold opp til over normal størrelse fremgår. Det finnes imidlertid også bestemmelser om trellehold som refererer til større gårders hushold. Vi trenger derfor å presisere "hushold" som følger: Husholdet var gårdens sosio-økonomiske komponent. "Gård", slik vi bruker begrepet, blir bestemt både av en geografisk, jordbruksøkonomisk og sosial komponent.15 I definisjoner har det vært lagt vekt på husholdet som en konsumpsjonsenhet, dvs. at medlemmene fortærer levnetsmidler fra samme forråd, gjeme gjennom felles måltider. Autoriteten er tillagt husholdsoverhodet.16 Husholdsmedlemmene besto av biologisk bestemte familie/slekt-medlemmer og inngiftede, samt underordnede medlemmer uten biologisk eller inngiftet tilhørighet. De underordnede kunne ha fri og ufri status.

I vår sammenheng har dette vide husholdsbegrepet den fordel at det også innbefatter trelleholdet og således samsvarer med det karakteristisk person-nære i herre-trell-forholdet, slik dette allment fremgikk av undersøkelsene i kap.2.17 I et snevert biologisk bestemt

dei kunne ikkje arbeide når dei ikkje skulle få mat, og dei sa at dei hadde det lytet, både kong Håkon og far hans og alle frendane deira, at dei var knipne på kosten enda dei var romhendte med gull." Siste passus må henspille på arbeidsfolk og treller på kongens egne gårder i Trøndelag (Hkr. 79; Kongesoger I s.88-9) 15 Jfr. Jørn Sandnes definisjon: "Navngitt lokalitet bygninger der folk og husdyr har permanent tilhold eller vinter­ opphold, med utnytting av jord og planteproduksjon" (Sandnes 1979B,

S.166)

16 Hajnal i hundrevis av hverandre. Det med det gamle,

fremholder at hushold-begrepet hos mange folk og år er blitt oppfattet som de som deler føde med vide førindustrielle hushold-begrepet samsvarer romerske, "familia" (Hajnal 1983, s.99-104).

17 Det person-nære uttrykkes gjennom den nesten totale dom­ inans herren har over trellen. Dette person-nære uttrykkes også indirekte, f .e k s . i F IX 11, hvor det heter at en løysing som gjør sitt frelsesøl skal få ta arv etter tre personer: sin sønn, sin datter og sin egen løysing.

Hvordan trelldommen fungerte

199

hushold - i betydningen kjernefamilie - og i biologisk bestemte ætte/slekts-enheter er treller derimot i utgangspunkt et fremmedelement (jfr. kommende diskusjon om ættesamfunnsteorien). I en sosio-økonomisk undersøkelse er det fordelaktig å anvende "hushold" framfor det mer fysisk-materielle gårdsbegrepet. Det er likevel en klar sammenheng mellom en gårds (i betydningen "bruk") ressurstilgang, inkludert størrelsen på ressursområdet, og husholdstørrelsen på gården i førindustrielle samfunn.18

Vi må tenke oss at husholdstørrelsen varierte etter en glidende skala fra einvirkers hushold på 2-3 personer, over "normalhusholdets" antall personer, og oppover til storgarders storhushold. I sagalitteraturen finnes eksempel på storhushold med langt over 30 personer.19 Det er usikkert hvor mange personer normalhusholdet inneholdt i høymiddelalderen. På bakgrunn av manntall fra 1660-årene har det vært vanlig å regne med under 6 personer i gjennomsnitt pr. gårdsbruk. Gjennomsnittstallet for husholdene i det tidligmiddelalderske franske klosteret St.Germains jordeiendommer var 5,79 personer.20 Regner vi gjennomsnittshusholdets størrelse i norsk middelalder til i underkant av 6 personer, vil bestemmelsen i F IV 44 om "normalgårdens" besetning på 3 treller bety et hushold på ihvertfall 7 personer, dvs. godt over gjennomsnittshusholdet.21

18

Jfr. Herlihy 1985, s.69 og Goody 1972, s.122

19 Erling Skjalgsson hadde i tillegg til settemedlemmer 30 treller samt andre tjenestefolk hos seg (Hkr. s.193)

20

Herlihy 1985, s.69

21 Husholdsstørrelsen for gårdbrukere og husmenn med jord var 5.78 etter folketellingen av 1801 (opplysninger fra Ståle Dyrvik). Disse tallene kan likevel ikke uten videre overføres til høymiddelalderen. I deler av Europa blir det regnet med gjennom­ snittlig 4-5 personer, til dels enda færre, i førindustrielle hushold." (Knut Helle i utrykt manuskript 1989). I et upublisert arbeid om nordisk demografi i middelalderen har Benedictow regnet med 4,3 personer i gjennomsnitt pr. hushold.

Hvordan trelldommen fungerte

200

5.1.6 Trellehold i større hushold

Når det gjelder større hushold finnes følgende bestemmelser i G 198, "Um legemål og rettsbotkrav":

En bonde scal taca a ambott sinnu hinni vilstu halvan annan eyri. en holfo minna a hverri annarre. Ef hann a eina þa scal su hans hin bezta. En leysingi a skattvarar eyri a finni hinni bezto ambott. Sunr hans a eyri a sinni hinni bezto. haulldr a .iij. aura. lendrmaðr .vi. aura a finni bozto ambott. Tvær ero hans hinar bezto ambatter. Seta. oc deigia. oc tveir þrælar.

þionn oc bryti.22

G 71 nevner at en mann skal ha samme bot for skyldmann (midlertidig trell) som for bryten sin. I F XI 21 heter det tilsvarende G 198 at en hauld skal ta 3 talte øre for sin bryte, "þiónn", "deigja", "seta", og for de øvrige trellene (mansmenn) 2 øre. Det kan være en slik bryte som nevnes i F IV 10, hvor det heter at en fanget voldsmann skal bringes til (kongs-) årmann eller lendmann. Om årmannen ikke er hjemme, skal han overleveres bundet til hans kone, og om hun ikke er til stede, til "verkhúsbryti" (tilsynsmann for arbeidsstue på gården).23

G 255, som vedrører ransaking etter tjuvegods, beskriver en liknende framgangsmåte som

22 "Ein bonde skal taka halvannan øyre for den beste tr kvinna si, men helvti for kvar av dei andre; um han berre har ei, då skal ho [reknast for] den beste. Ein løysing skal taka ein skattesvar øyre for den beste trælkvinna si. Son hans tek ein øyre for si beste; hauld tek 3 øyrar; lendmann 6 øyrar for den beste trælkvinna si. Beste trælkvinna hans er to: seta (innegjenta) og (hushaldstyrar), og to trælar: thjónn (hustenaren) og bryte (gardsfuten)" (G 198)

23 I F nevnes "bryti" bare to steder: F IV 10 og F XI I G 298 fremgår det ellers at den fremste trellen til kongsårmannen hadde en spesiell stilling fordi årmannen slapp å svare leid­ ang for dem.

Hvordan trelldommen fungerte

201

F XV 8 (jfr. ovenfor). I G 255 er imidlertid flere personer nevnt etter rang, slik at det her må dreie seg om husholdet på en storgård. I motsetning til i F XV 8, hvor bare treller nevnes ved siden av bonde, rangerer G 255 bare frie mistenkte i rekkefølgen bonde, myndig sønn, gridmann (griðmaðr), husfrue, myndig datter før bestemmelsen kommer til bryten som siste mistenkte. Videre ut i bestemmelsen, ved tjuveri av en stek, er kona til beste mann av tjenestefolket (hiun) tjuven. Om hun er utenfor mistanke, er bryten tjuven. I G 255 rangeres bryte (oppsynsmann, forvalter) lavere enn gridmann (fri mann med tilhold og tjeneste i husholdet), etter all sannsynlighet fordi bryten har trellestatus. Det er ingen grunn til å tro at G 255 egentlig anser treller mindre tjuvaktige enn F XV 8. G 255 legger imidlertid ansvaret for tjuveri på frie hvor det er mulig, slik dette fremgår av G 261, som sier at den frie er tjuven om fri og trell stjeler sammen. Dette er i tråd med at vi allment fant et mer betont herreansvar for treller i G (jfr. kap.3.8.1). Rammen for G 255’s bestemmelser om ransaking er altså et storhushold på en storgård hvor det antas å være flere frie rangerte underordnede, men også flere treller med bryten som den fremste.24 Både G 71 og 255 viser at bryten hadde rettslig særstilling blant trellene.

5.2

Trellers arbeids- og tienesteoppgaver i jordbruket

Bestemmelsene ovenfor vedrørende "normalgården" viser et lite spesialisert arbeid for treller i jordbruket. De driver nyrydding av reit (F XIII 2), høy-, halm- og vedbæring (F XV 16), arbeid på utslått, åker og eng (F IV 5, B I 14) på samme måte som frie arbeidsfolk. I tillegg kan her G 86 nevnes, hvor trells arbeid på markteig (jordstykke i skog eller utmark) fremgår, uten at vi kan anta noe om gårdens størrelse. I F X 47 assosieres treller allment med "reip og spade". I kjøkkenet og stabbursoppsynet (F XV 8, 15) er det bare treller som trekkes fram.

24 Fåbergs oppfatning om at G 255 indikerer at bryten dre egen gårdbruk synes derfor å ha lite for seg. Hun mener det er tydelig at de frie arbeidskarene ikke sto under brytens ansvar. Dette er sjølsagt riktig når det gjelder rettslig status, men G 255 utelukker ikke at frie underordnede, gridmenn o.a., kunne motta instrukser om arbeidsoppgaver fra bryten, som herrens for­ valter (Fåberg 1988, s.99).

Hvordan trelldommen fungerte

202

5.2.1 Rigsþula

Kan opplysninger om treller i andre skriftlige kilder supplere de konkrete arbeids- og tjenesteoppgaver i gårdsdrift vi hittil har nevnt? Assosieringen av trellearbeidet med grovt og tungt jordbruksarbeid finner vi svært klart beskrevet i eddadiktet Rigsþula. Diktet om­ handler de tre gudegitte samfunnsklassene. Om trellen heter det: (9) Nam han meirr at þat/ magns um kosta,/ bast at binda,/ byrðar görva,/ bar hann heim at þat/ hris gerstan dag.

Om trell og trellkvinnes barn heter det: (12) .... logðu garða,/ akra toddu,/ unnu at svinum,/ geita gættu,/ grifu torf.

Navnene diktet setter på barna, opphavet til trelle-ætter, gir til dels uttrykk deres harde arbeid og til dels de fries forakt: Hreimr (reim, band), Fiosnir (fjøskar), Klurr (grovmunn), Kleggi (klegg, høystakk?), Kefsir, Fulnir (stygging), Drumbr (klumpet), Digraldi (tjukk), Dö ttr (tung), Hösvir (gråskitten), Lutr (lut), Leggjaldi (tjukklegg), og tilsvarende døtrene: Drumba, Kumba, Ökkvinkálfa, Arinefja (sotnese), Ysja (larm), Ambátt, Einintjansa, Tötrughypia, Trönubeina (tranebein). Vi kan sammenholde trellearbeidet med det Rigsþula sier om arbeidet til Karl, bonde-ætters opphav: (22) .... oxn nam at temia,/ arðr at giorfa,/ hús at timbra/ ok hloður smiða,/ karta at giorfa/ ok keyra plóg.25

Norræn fornkvæði s.142-3. (9) Han gikk til arbeid/ med alle krefter,/ basttau bandt han,/ gjorde bører,/ kvist bar han heim/ hele dagen.

25

(1 2 )

....

laget gjerder,/ gjødslet åkrer,/ gjette geiter,/ og grov torv.

alte

opp

svin,/

203

Hvordan trelldommen fungerte

Den frie bondens jordbruksarbeid er her altså preget av virksomheter som krevde større dyktighet og omtanke enn rent slit. Problemet med Rigsþula beskrivelser er at diktet vans­ kelig kan sted- og tidfestes. I senere forskning er diktet blitt holdt for å være et stenderdidaktisk dikt fra 1200-tallet. Det er blitt fremholdt at diktet kan være uttrykk for norsk kongsideologi på denne tiden.26 Men Rigsþula gir i alle fall uttrykk for en forestilling om et simpelt trelleslit i gårdsarbeid som trolig var felles for nordisk område og hadde lange røtter tilbake i tiden. Den samme oppfatning av trelleslitet på gården kommer til uttrykk i islandske sagaberetninger.27

5.2.2 Heltedikt

Trellearbeidets integrerte plass innen guders og menneskers samfunnsorden kommer videre til uttrykk i enkelte andre eddadikt. Trelleaktiviteter er også her fremstilt stereotypt - som motstående attributter til guder og helters gjerninger. Fremstillingene må derfor være del av en forståelseshorisont forfatterne forutsatte tilhørerne var fortrolig med. (Jfr. seinere avsnitt om trelldommens sosialpsykologiske funksjon, pkt.5.8). I heltediktet Atlemål foreslår Atles bryte Beite at de skal ofre Atles trell for å berge Hogne: (61) Beiti þat melti/ bryti var hann Atla:/ Taco ver Hialla/ enn Hagna forþom/ hagom ver halft yrkiom/ hann er scapdaþi/ lifira sva lengi/ laser mun hann e (22).... temmet okser, / laget ard, / tømret hus,/ bygde høyløer,/ gjorde kjerrer/ og kjørte plog. (Oversettelse: Holm-Olsen 1975, s.148-9; jfr.Gjessing 1862, s.45-46) 26 Simek 1987, Karras 1988, s.60-3

s.294-5;

von

See

1981,

s.95,96 ;

Mazo

27 I Eyrbyggja saga heter det at Arnkjel lot trellene sine arbeide fra soloppgang til solnedgang. Om vinteren kjørte de høy når det var nymåne, fordi trellene måtte gjøre annet arbeid om dagen (s. 99-100) . I Landnámabók fortelles det om Hjørleiv som lot trellene sine dra plogen (Lnb.I.l s.43)

204

Hvordan trelldommen fungerte

heitinn. (62) Hroddr var hvergetir/ helta in lengr rumi/ kunnu kleckr verþa/ kleif i rá hveria/ vesall lez vígs þeirra/ er scyldi váss gialda/ oc sinn dag dagran/ at deyia fra svinom/ allri orcosto/ er hann aþr hafþi (63) Toco þeir brás Buþla oc brugðo til knífi/ opþi illþreli/ adr oddz kendi/ tóm lez at eiga/ teþia uel garþa/ uinna iþ vergasta/ ef hann viþ rétti/ feginn lez þo Hialli/ at hann fior þegi.28

I første dikt om helten Helge Hundingsbane, som trolig er blitt til på slutten av 1000-tallet og kan være fremført ved hirden til en norsk konge, eller muligens dansk, kalles Gudmund en ussel trell (sveinn): (43) Sveinn þottir

þu siþlass vera/ þa er tu Gullnis geitr molcapir/ enn i annat sinn/ imþar dottir/ tattrughypia/ vill þu talo lengri? [tattrughypia = Tötrughypia, nevnt blant trelleavkommet i Rigsþula]. Han spottes for trelleaktiviteter: (34) Segðu þat i aptan,/ er svínom gefr/ oc tícr yðrar/ teygir at solli,.. (35) .. sa er [Helgi] opt hefir/ orno sadda,/ meþan

þu a kvemom/ kystir

28 Norræn fornkvæði s.301-2. (58) Beite til ords tok/ drengen hans Atle/ "Hogne lat sleppe/ Hjalle de take/ longo den dolgen/ dauden fortént hev/ leidt er å fø den/ lat-stokken lenger." (59) Fælen vart kokken [trellen],/ fôr burt frå sessen,/ ræddhuga rømde/ lengst burt-i rói ;/ usæl han tyktest,/ um han laut ofrast,/ synd, ura han skulde/ svini forlata (60) Likevel dei kneip han/ Kniven var reidug/ Træl-skarven ylte/ fyrr odd han kjende,/ lova å gjødsle/ jorde og marker,/ gjera alt arbeid,/ um liv dei unnte 'n. (Mortensson-Egnund 1944, s.214). Atlemål er blitt kalt "in grænlendsku", men opprinnelsen er uviss. Diktet skriver seg fra 11- eller 1200-tallet (Simek 1987, s .24-5)

205

Hvordan trelldommen fungerte

þyiar.29

5.2.3 Trellers fedrift, jakt og fiske i islandske ættesagaer

Eddadiktene gir uttrykk for at husdyrstell var et foraktet trellearbeide i et høyaristokratisk miljø. En undersøkelse av islandske ættesagaer gir uttrykk for at også sagaens storbonder oppfattet slikt arbeid nedverdigende, et arbeid som best passet for treller.30

Sagaene

inneholder mange passasjer der høvdinger eller andre frie bønder sender sine huskarer og treller for å hente sauer, skaffe for til dyrene, drive okser eller hester osv.31 Men selv frie huskarer kunne anse fysisk kontakt med husdyr fornedrende.32 Jakt og fiske var derimot virksomheter uten noe nedverdigende stigma i islandske ættesagaer. I beretningene er fiske nøytralt omtalt, både når frie og treller fisker.33 Det samme er tilfelle med de andre arbeidsoppgaver som nevnes for treller i beretningene: hogst og kjøring av trevirke, saltvirke

29 Norræn fornkvæði s.184-6, jfr. også Simek 1987, s.161. Trellkvinners kvernarbeid er også tema i Helgakviða Hundingsbana II (2) og Grottasöngr (2) (Norræn fornkviåa s.191,325). (43) "Du var ussel arbeidkar: Gullnes [en jotne] geiter/ gikk du og melket;/ en annen gang/ var du Imds [en jotnekvinne] datter,/ fille-trøya; skal vi tale lenger?" (34) "Si det i aften/ når svin du mater,/ og trekker til trauet/ tispene dine,/..." (35) .."han [Helge] som ofte/ ørner mettet,/ mens du kysset trellkvinners (þyiar) / trut ved kverna. " (Holm-Olsen 1975, s.177,176, jfr.s .330 -3) . 30 Teuscher (HT 3/1990 s.311-37). At treller anses egnet til arbeid med griser, illustreres ved nyheten Gløde presenterer om løysingen Torkjel, som var dratt til fjells som svinegjeter, "og det mente han [Grøde] passet best for trellkvinnesønnen" (Vatnsdæla saga s.116-7) 31 Bl.a.: Hrafnkels saga Freysgoða s.110; Ljósvetnings saga s.54-5; Reykdæla saga s.156,177; Valla-Ljóts saga s.234-5 32

Bjarnar saga hítadælakappa s.152-3

33 Treller er på fiske sammen med frie i Lnb. Gisla saga s.79-81

1.1 s.97;

Hvordan trelldommen fungerte

206

og kolbrenning.34

Det er ingen motsetning mellom landskapslovenes fremstilling av trellers jordbruksarbeid og andre skriftlige kilder, men vi kan si at Rigsþula aksentuerer et bilde av trellarbeidets tunge slit. Diktet gir også et bilde av trellers skitne arbeid med husdyr. Diktet om Helge Hundingsbane kaller trellen geite- og svinepasser. I islandske ættesagaer blir arbeidet med husdyr fremstilt som en nedverdigende trelleaktivitet, mens jakt og fiske er nøytralt beskrevet.

5.2.4 Norske kilder om treller i utmarksnæring

Det liten grunn til å tro at den dominerende holdningen til dyrestell og fiske var vesentlig forskjellig i de ulike delene av det vestnordiske kystområdet. For Norges vedkommende finnes det ingen kilder som direkte beretter om treller som arbeider i dyrestell i motsetning til det vi har sett om trellers arbeid i åkerbruk. G 69, om ansvar for annenmanns trell, gir imidlertid klart uttrykk for at treller tenkes å være beskjeftiget i forskjellig næringsvirksomhet i utkantegner - på elv, is, fjell, sjø - for sine herrer. Jakt med treller angis direkte ved at bjørnehi nevnes; gjeting og innhenting av dyr og fiske vil være underforstått. I G 69 heter det videre:

Nu ef hann firifersc þar a. oc varo eigi hans sveinar þar. æða hans vercmenn aðrer. þa scal hann giallda hinum svein sinn er atte. hann scal færa hann heim at missera motom.35

Det antas her at treller var i virksomhet alene eller sammen med frie arbeidsfolk. Videre tas

S.164

34 Reykdæla saga s .165-7,172-5 (tømmer og ved); (salvirke); Eyrbyggja saga s.66 (kolbrenning)

Lnb. 1.1

35 "Um trælen misser livet på ein slik stad, og sveinane hans (d.e. sveinane til leigaren) ikkje var der, eller andre av arbeidsfolki hans, då skal han gjeva eigaren vederlag for svei­ nen. Han skal føra han (sveinen) heim når halvåret er ute" (G 69)

Hvordan trelldommen fungerte

207

ansvar opp for at treller ikke skal rømme, når det heter at "scal hverr maðr heim flytia at usecku til hanða drotne" (kvar mann skal usaka hjelpa [sveinen] heim til drotten). Av dette kan vi slutte at treller kunne forsøke å rømme når de var alene i ubebodde egner. G 69 dreier seg om ansvaret for leietreller. Leie av treller må kanskje helst vise til et mindre trellehold på en "normalgard", og til at treller ble forsøkt brukt fleksibelt i innmark og utmark. I denne forbindelse kan nevnes at I.Øye har sett bruken av leiekyr, som er kjent fra 1100-tallet (jfr. G 41,43), som ett uttrykk for stort storfehold og utvidet utnyttelse av ressurser til husdyr­ produksjon på Vestlandet.36 Utover G 69 kan F XV 6, om sildefiske, gi antydning om at treller deltok i fiske. Det heter at eier av sildegarn skal føre vitner og ha tilbake sild som urettmessig er tatt fra garnet, "om det ikke er tiggere (húsgangsmenn) eller tjenestefolk (hiún)". ("Hiún" kan i dette tilfelle både stå for treller og frie tjenestefolk, jfr. NgL V s.291).

5.2.5 Fantes det spesielle oppgaver for trellkvinner? Trellkvinnearbeid er i liten grad omtalt i kildene. I Rigsþula viser kallenavnet "Arinefja" (sotfjes) til arbeid ved amen. Trellkvinners håndmaling av kom nevnes i kvadet om Helge Hundingsbane. Den høy ættede hærtatte kvinnen er en trellkvinnefigur som blir omtalt mer utførlig. I eddadiktet "Guðrunarkviða I" sier den hærtatte hunerdronning Herborg: (9) þa varþ ec hapta/ oc hemuma/ sams misseris/ siþan verþa;/ scylda ec sceyta/ oc scva binda/ hersiss Qvan/ hverian morgin. (10) Hon egdi mer/ af afbryþi/ oc horþom mic/ haggom keyrþi,/ fann ec husguma/ hvergi in betra,/ enn husfreyio/ hvergi verri.37 36

Øye Sølvberg 1976, s.160,170

37 Norrænn fornkveði s.243-4. (9) Siden måtte jeg/ samme året/ dra heimefra/ hærtatt og fanget;/ Høvdingens kone/ krevde hver morgen/ hjelp til skoband/ og skrudet hun bar. (10) Hun skjelte meg/ av skinnsyke,/ og drev meg hardt/ med hogg og slag;/ ingen husbond/ hadde jeg bedre/ ingen husfru/ hadde jeg verre.

Hvordan trelldommen fungerte

208

Trellkvinnen utfører her personlige tjenester for husfruen. Diktet gir beskjed om hennes rolle som husherrens konkubine. Én av de to ledende trellekvinner i et storhushold, kammerpiken, betegnes "seta" i G 198 og F XI 21 (jfr. NgL V s.549). "Deigja”, husholdersken, nevnes i "Lokasenna" (56) bare som "deigja dritin" (deigja møkkete!).38

Det er uhyre lite som nevnes om trellkvinnearbeid i kilder som spesielt vedrører Norge: I G 57 heter det at barnefaren skal ha utgiftene med trellkvinnen, "til hon ma bera fotur tvær vaz fra brunni" (til dess ho karm bera to fat vatn fra brunnen). Fra kongesagaene kan en fortelling om en trellkvinne (ambátt) med slekt fra Trøndelag nevnes. Herren, en dansk greve, ville ha henne til å gjøre opp ild og bake på olsokdagen.39 Trellkvinner hadde opp­ lagt sin plass i kjøkkenarbeid, og vi må tro at de også deltok i dyrestell og åkerarbeid, selv om kildene ikke sier noe om dette. På den annen side gjør eddadikt og ættesagaer det klart at mannlige treller arbeidet med nedverdigende dyre- og kjøkkenstell. Atles trell kalles "kokk" som skjellsord. Det fremgår av G 300 at kokker på leidangsskip skulle være treller. I F VII 24 heter det at om en fri mann tar på seg kokkearbeidet, så skal han ikke ha rett til bot om han blir slått. I L III 10 fremgår det at kokken på leidangskipet spesielt måtte beskyttes, "Nu ef frials maðr gengr i matgerð..." (om en fri mann blir kokk). Fordi kildene viser at mannlige treller hadde arbeid med husdyr og med matstell, kan det være grunn til å anta at skillet mellom manns- og kvinnearbeid ikke var så skarpt som hos de frie.40

(Holm-Olsen 1975 s.243) . Gu ðrunarkvida I. hører til de eldste skikt av germansk heltesaga, men fikk sin utforming på Island tidligst på 1000-tallet (Simek 1987 s. 124-5) . Norræn fornkvæði s.121. Lokesenna skriver hedensk-kristen overgangstid (Simek 1987 s.233). 39

seg

fra

Hkr. S . 4 8 1

40 På det rettslige området kommer "likestillingen" mellom kjønnene til uttrykk i at mannlig trell ikke hadde bedre retts­ stilling enn trellkvinnen. I og med at trellenes "sekundærekteskap" ikke hadde noen rettslig gyldighet, hadde en mannlig trell heller ikke noen rettslig myndighet over sin trellkvinne (jfr. k a p .6.4.3 om trelle-ekteskap).

Hvordan trelldommen fungerte

209

5.2.6 Treller som oppsynsmenn og forvaltere på gårder

I bestemmelsene vedrørende storgårdshusholdet (G 198, 255, 71, F XI 21, IV 10) nevnes bare de betrodde trellene: Etymologisk betyr brvti "en som deler ut", dvs. en utdeler av mat og arbeid i et hushold. I G og F står "bryti" for "den øverste blandt, formanden for trællene" (NgL V s. 119), "eine Art Gutsverwalter, Pachtbauer" (Falk/Torp I s.108). ("þjónn" har sammenheng med verbet "þjóna" (tjene), i G og F "den, der sattes til personlig tjeneste og opvartning hos anseelige mænd" (NgL V s.743), vedrørende "þjónn", se pkt. 5.6.1). Deisia. som trolig har sammenheng med verbet "deigja" (gjøre [deig] bløt), og seta var brytens in­ nendørs motstykker blant trellkvinner, dvs. husholdersker i det indre hushold, uten at vi kan differensiere klart mellom deres gjøremål.

Bryten nevnes i Atlamål (58), selv om det her ikke sies at han er trell. Lojal mot herren, klager han her over trellens arbeid og matkonsum. Treller som gårdsbestyrere berettes det om flere steder i islandske ættesagaer. Deres lojalitet og verdi for herren er påpekt. Trellen Atle, som ble satt til å bestyre (varðveiti) en gård og hadde 15 treller under seg, fikk seinere friheten fordi han ved et høve brakte sin herre stor heder. I en beretning om bryten Torarin blir denne tatt av dage av herren, fordi han mistenker bryten for å ha deltatt i et trelleopprør i husholdet.41

I den store sagaen om Olav Tryggvason berettes det om et trelleopprør under ledelse av en bryte. Torolv Skjalg gjorde trellen Ragnvald til bestyrer (rædismann) for gården sin på Jæren. Han sier til Ragnvald at han vil lage seg en stor drikkestue, og derfor "skaltu vera forsiamadr þessa starfa med ódrum þrælum" (skal du være leder i dette arbeidet for de andre trellene). Ragnvald og trellene bygde stuen, men med list fikk de senere satt fyr på den og brente Skjalg med alle gjester inne. "Rögnnvalldr slo ok elldi j þrælahusit ok brendi þat folk er þar var inne" (Ragnvald satte også fyr på trellehuset og brente de som var der inne).42

41 Lnb 1.1 s .154-5,188-9; saga s.32-58, spes.s.56 42

Flat I s. 289-91

Svarfdæla saga s.163;

Floamanna

Hvordan trelldommen fungerte

210

Det berettes her om et storhushold på en storgård med eget bolighus for treller (jfr. pkt.5.4.2).

5.2.7 Oppsummering: Trellers arbeids- og tienesteoppgaver

Bildet de skriftlige kilder tegner av trelleaktiviteter i jordbruket, viser at trellene knyttes til strevsomt gårdsarbeid: bære høy og vedbører, grave grøfter, arbeide på åker og på teiger i utmark, samt rydde reiter. Rigsþula fremstiller den frie bondens arbeid mer preget av virksomheter som krevde dyktighet og omtanke. Eddadikt og ættesagaer viser også at skittent arbeid med husdyr var del av trellearbeidet. Når det gjelder mannlige trellers og trellkvinners arbeid på gården, kan skillet ikke ha vært så stort som blant frie, fordi kildene viser at mannlige treller var assosiert med husdyrstell og matstell. De samlede "reip og spade" aktivitetene knytter trellers arbeid til aktiviteter sentralt og nær ved gården. Det var her også mulig å føre tilsyn. Ved trellers næringsaktiviteter i gårdens ytre ressursområde, samt på vei til og fra utleie, som er nevnt i G 69, synes faren for at de skulle rømme å være stor. Det tegnes et annet bilde av de betrodde trellene, storgårders forvaltere og oppsynsmenn, enn ved "reip og spade "-trellene. Kildene legger vekt på trofasthet og kløkt. Beretningen om oppsyns­ mannen Ragnvald kan trolig tas som uttrykk for frykt for at kløkt skulle vendes mot herren.

5.3

Trellehold belyst gjennom arkeologisk materiale, stedsnavn og berettende kilder

Undersøkelser av landskapslovene i det foregående kunne altså gi indikasjoner på et utbredt trellehold i jordbruket i Gula- og Frostatingsområdet: Små hushold av einvirker var sikkert hovedsakelig uten treller. Uten treller kunne og vanlige bondehushold være. På den annen side kunne også løysinger og personer som sto på terskelen til fattigdom, eie treller. En forsiktig konklusjon var at trelleholdet i "normalgården"s hushold kan ha vært betydelig,, ihvertfall i visse områder av landet, men fri underordnet arbeidskraft har også spilt en viktig rolle her. Av landskapslovene fremgår det at trelleholdet kan ha vært betydelig i storhushold

Hvordan trelldommen fungerte

211

på storgårder, men også her fantes det frie underordnede. Ifølge lovmaterialet finnes altså trelleholdet representert etter en glidende skala - fra hushold under normalstørrelse til storhushold. Lovmaterialet vil rimeligvis først og fremst gi en normativ belysning av trellehold og typen gårdsbruk trellene var knyttet til. I det følgende skal oppgaven være å belyse trelle­ hold i jordbruket gjennom konkretiserende kilder, dvs. arkeologisk materiale, stedsnavn og berettende kilder. Størrelsen på de gårder og hushold trellene var knyttet til, vil også være det vesentligste spørsmål i det følgende.

5.3.1 Ættesamfunn. ættehushold og bilateralt slektskapssystem

I forbindelse med spørsmålet om husholds sosiale sammensetning må vi ta stilling til ættesamfunnsteorien. Denne teorien utelukker på forhånd et betydelig antall treller og undergivne i husholdet, fordi den antar at hushold i hovedsak besto av ættemedlemmer.

Storhusholdets sosiale sammensetning, dvs. forholdet mellom slektsmedlemmer med inngiftede på den ene side og underordnede, dvs. medlemmer som ikke var i slekt eller inngiftet, på den annen, har Holmsen oppfattet slik i det eldste bosetningslaget:

Den ene mulige måte å forklare husenes størrelse på blir da å utstyre den toledds bondefamilien med minst 20-30 undergivne husfolk. Men det strider mot vår kunnskap om den senere sosiale utviklingen i Norge; den forutsetter riktignok at de gamle bøndene hadde folk under seg på gårdene, men den tillater ikke å slutte at denne underklassen var meget tallrikere enn bøndene selv. Bondefamilien må altså ha hatt et større omfang enn det vi er vant til... Men gjennom organisasjon av bondefolket selv i patriarkalske storfamilier kom husherrene i alle tilfelle til å stå på et høyt sosialt nivå... Bondefamiliene var ledd i høyere sosiale enheter, ættene, og de nådde ut over de enkelte gårdssamfunns grenser.43

43

Holmsen 1971, s.69-70 og 72.

Hvordan trelldommen fungerte

212

Holmsens slutning, at familiemedlemmene i det eldste storhusholdet var tallrike, henger sammen med hans oppfatning av det tidlige norske samfunn som et ættesamfunn. Ifølge ættesamfunnsteorien var bondesamfunnet organisert i patriarkalske storfamilier under ledelse av husherrer. Storfamiliene var ledd i høyere sosiale enheter, ættene, med den sterke slektsfølelsen som grunnlag. Ifølge teorien eksisterte det en likevekt mellom ættene i det eldste bondesamfunnet. Den frie bonden med den sterke familie og ættefølelse var felles for alle germanske folk og dannet grunnlag for disse folkenes framgang inntil ættesamfunnet ble avløst av statssamfunnet. Denne teorien, som har hatt en grunnleggende posisjon i nordisk historie opp til siste tid, gir et patriarkalsk-demokratisk bilde av det førstatlige samfunn i Norden. Ættesamfunnsteorien ble utformet i Tyskland på 1800-tallet.44

I senere år er det fremkommet vektige argumenter mot ættesamfunnsparadigmet. Det er utvidet antropologisk kunnskap om slektskapssystemer globalt som er bakgrunnen for kritikken.45 Det er blitt fremholdt at de nordiske folkene i vikingtiden og tidlig middelalder hadde et såkalt bilateralt slektskapssystem. Slektskap ble ut fra individet regnet både etter mors- og farslinjen, ikke bare etter farslinjen som i et patrilineært ættesystem. Dette medførte at det eksisterte mindre, vagere avgrensede og mindre bestandige slektsgrupper enn ættesam­ funnsparadigmet forutsetter.46 Grupper av familie- og slektsmedlemmer kan likevel ha hatt et periodebestemt bo- og arbeidsfellesskap. Det største antall familiemedlemmer og inngifte som nevnes i et hushold i sagalitteraturen, er 9-11 personer i Njåls hushold. Men alt i alt kan dette husholdet ha inneholdt bortimot 30 medlemmer.47

44 Holmsen 1971, s.72; A.O.Johnsen 1948, s.61; 1926, s.25ff; Hasund 1942, s.45f; Sandnes 1979, s.46

Olsen

45 Odner 1973, s.l03f; Gaunt 1983, s.l86f. For Isl vedkommende: Arnórsdóttir 1990, s.llf, 14f, 81f. På et mer allment plan kritiseres ættesamfunnsparadigmet av Wåhlin 1971, s.165-191; Sjöholm 1988, s.38-52. 46

Gaunt 1983, s.193-200

47 Brennu-Njåls Sigur ðsson, UiB.

saga s.481;

Opplysninger fra Jon Vi ðar

Hvordan trelldommen fungerte

213

Mangel på fast ætteorganisasjon i det norrøne bilaterale slektsskapssystemet gjør det altså vanskelig å godta Holmsens påstand om at settemedlemmene må ha utgjort den vesentligste delen av et storhushold. Denne støter også på demografiske vansker. Lav gjennomsnittlig levealder må nemlig ha hindret dannelse av vertikalt sammenbundne storfamilier med mer enn én voksen generasjon.48 Det store ættehusholdet har altså neppe eksistert. Vi kan regne med at det tallmessige forholdet mellom slekts- og familiemedlemmer og underordnede medlemmer uten familie og slektstilhørighet i det eldste bondesamfunnets storhushold varierte. Og det er ikke noe i veien for at de underordnede husfolkene kan ha vært tallrikere enn bøndene selv i storhushold. Rimeligvis steg andelen av underordnede i husholdet med stigende husholdstørrelse. Dette kan illustreres med det vi kan finne i svenske husholdslister fra 1643. Bare ett av alle hushold under 5 personer hadde tjenestefolk, mens nesten alle med mer enn 7 personer hadde dette.49 Konklusjonen blir altså at det er godt mulig å finne flere ættemedlemmer enn kjernefamiliens i større hushold, jfr. Njåls hushold, men det er først og fremst antallet undergivne medlemmene uten ættetilhørighet - frie og/ eller ufrie - som fikk husholdet til å svulme opp.

5.3.2 Gårdsstruktur og gårdsnavn i de eldste bosetningslag

Det finnes en nær sammenheng mellom husholdstørrelse, det fysiske gårdsanleggs størrelse og ressurstilgang i det førindustrielle samfunn.50 Med henblikk på konklusjonen fra forrige avsnitt skal vi derfor konkretisere forskjellige typer gårdsanlegg gjennom arkeologisk materiale i et forsøk på å belyse behovet for underordnet arbeidskraft. Arkeologisk materiale

48

Helle 1991, s.23-4

49 Husholdslistene omfatter Björkskogs sokn i Västmanland. Det finnes ikke tegn til ættehusholdet i materialet. Det er få tre-generasjonshushold (Gaunt 1983, s.90). Mangel på flergenerasjonshushold er også helt påfallende i det tidligmiddelalderske S t .Germain-materialet (Herlihy 1985, s.70). 50

Dette påpekes av Herlihy (1985, s.69) og Goody (1972, s.1 ) 2

214

Hvordan trelldommen fungerte

kan alene bare indikere rammer for hvor mange personer et anlegg kunne huse. I kombina­ sjon med andre typer kilder, i første rekke gårdsnavn, vil arkeologisk materiale kunne gi innblikk også i sosialstruktur. Norske - og nordskandinaviske - gårdsnavn gir nemlig individualiserte opplysninger om gården, hvor sosial rangering kan inngå i navnets meningsinnhold.51

Representativitet er et hovedproblem når det gjelder arkeologiske

undersøkelser av gårdsanlegg. Spesielt større sentralt liggende gårder er lite undersøkt. Sammenlikning av anlegg innenfor en region, som er aktuelt i vårt tilfelle, kan bare foretas i et par tilfelle. Vi skal således ta for oss Jæren når det gjelder eldre jernalder, og den nordligste delen av Nordland samt Troms når det gjelder yngre jernalder.

5.3.3 Jæren

Jæren er utvilsomt det mest undersøkte og diskuterte område i landet når det gjelder gårdsstrukturer og driftsmåter.52 Så mange gårdsanlegg med hustufter er blitt kartlagt og analysert at Myhre har ment å kunne beregne folketall på hele 86 gårdstun fra folkevand­ ringstid. Beregningene bygger på antakelsen om at det har vært et fast forhold mellom husenes størrelse, gårdenes størrelse og antall mennesker som har bodd på hver gard.51 En del av resultatene fremgår av tabellen nedenfor. Kolonnen til høyre er Myhres forslag:

51 Gårdsnavn i Nord-Skandinavia er altså navn på enkeltg der. De skiller seg ut fra områder hvor landsbybebyggelsen domi­ nerte, f .e k s . i Danmark og de fleste områder på Kontinentet. Her er det få eksempler på at gårder i landsby har navn fra middelal­ deren, og navnene er da oftest av typen Øster-,Vestergård (K.Hald "Gårdnavne" i KLNM V s.635-6) 52 Petersen 1933; Møllerup 1957; Myhre 1972, 1973, 1974; Rønneseth 1966, 1974; m.v. En oversikt over diskusjonen gir Øye Sølvberg 1976, s.75f., Lillehammer 1979, s.23-39 og Lindager 1981, s .57f . 53 Myhre modifiserer to internasjonalt kjente hypoteser om forholdet mellom henholdsvis boareal og bygningsareal og antall mennesker som bodde der (Norroll 1962, s.587; Casselberry 1975, S . 6 4 0 ) . Sitt eget brøkforslag, 1/25 av det totale boarealet, kom­ mer Myhre fram til ved å sammenholde med folketallet på gårdene i 1758 (Myhre 1983, s.151-163)

215

Hvordan trelldommen fungerte

Antall mennesker-

Gårdstun

Totalt hus areal i m2

Areal inn hus i m2

Nyvlest Raualand Hagan Horjå Ullandhaug

1125 864 725 580 540

562 432 362 290 270

Homsland Ømstrimb I Hanabergshagen Sande/Skadberg Flado

225 220 220

112 110 110

215 190

107 95

1/25 tot­ alt

1/6

1/6

1/10

1/10

tot­ alt

inn hus

inn hus

inn hus

187 144

112 86

97 90

94 77 60 48 45

56 43 36 29 27

45 34 29 23

37 37 37 36 32

19 18 18 18 16

11 11 11 11 10

9 9 9 9

121

73 58 54 23 22 22 22

19

22

8

5 10 12 6 57 19 115 Holå 4 10 5 17 8 100 50 Leigvang 4 5 7 9 46 15 92 Varhaug I 4 3 7 14 9 42 85 Trollsheio 4 7 3 14 9 42 Figve II 85 Myhres tabell viser et utvalg av gårdstun av ulike størrelser med beregning av antall mennesker etter ulike forholdstall på grunnlag av totalt bygningsareal i m2 og areal av bare innhus. Casselberrys formel = 1/6 av bygningsarealet, Narrolls formel = 1/10 av bygningsareal, Myhres forslag = 1/25 av totalt bygningsareal. Utvalget består av de fem største gårdstunene, fem av middels størrelse og de fem minste gårdstunene blant 86 godt kartlagte anlegg.

De ulike resultatene som framgår av kolonnene, viser det høyst usikre ved beregningene. (Det må understrekes at antall hus og deres størrelse varierer sterkt fra gård til gård.) Spredningen av folketallet på gårdene er likevel klar, og følger vi Myhres forslag - fra 45 til 3 mennesker - viser dette at vi ikke står ovenfor likeverdige gårder i folkevandringstiden, slik ættesamfunnsteoriens "opprinnelig likeverdige ættehushold" gikk ut på.54 Siden vi har funnet teorien om det opprinnelige ættehusholdet lite holdbar, må folketallet på de store og mellomstore gårdene kunne forklares med at det i vesentlig grad har bestått av undergivne husholdsmedlemmer uten ættetilhørighet. Andre forklaringer kan likevel være mulige. Arkeo-

3 . , 7 9 1 n e s m l o H

54

Hvordan trelldommen fungerte

216

logen Lillehammer har tenkt seg en tidlig bruksdeling, dvs. at de store boarealene huset flere mindre familiehushold. Det har imidlertid hittil vært vanskelig å konstatere en slik tidlig bruksdeling i det arkeologiske materialet.55 Kanskje er det også mulig å tenke seg en type fellesdrift uten bruksdeling, hvor mindre likestilte hushold uten ætteforbindelser sto under felles ledelse? Vi kan ikke uten videre overføre gårdsstruktur på Jæren til andre deler av landet, men karakteren av arkeologiske funn kunne tyde på liknende strukturer i andre regioner.56

5.3.4 Eldre gårdsnavnsklasser

Som hovedregel kan vi regne med at et gårdsnavn er blitt til i gårdens etableringsfase. Fordi beste jord først ble tatt i bruk, står gårdnavnets alder i relasjon til hvor sentralt gården er plassert i kulturlandskapet og til hvor stor den opprinnelig har vært.57 Vedrørende de gårdsnavn vi i det følgende skal undersøke, betyr dette at navn på store sentralgårder i prinsippet kan

vise til underordnede husfolk i gårdens navneskapende fase, dvs. i den

periode den ble etablert. Usammensatte naturnavn regnes å være eldst. De eldste navneklassene -vin og -heim hører hjemme i periodene før vikingtiden, mest i de fem-seks første

Lillehammer 1979, s.36-7. Lillehammer finner visse indikasjoner på at vikingtidsgården Ytre Moa kan rekonstrueres som en mangebølt gård (Lillehammer 1971, s.20-1) 56

Magnus og Myhre 1976, s.377-87

57 Salvesen 1990, s.26-9. Brudd i driftskontinuitet kan forårsake navneskifte. Det er viktig å være klar over at vi ikke kan regne med den uavbrudte kontinuitet i gårdsbosetningen som eldre bosetningshistorikere og stedsnavnsforskere regnet med. Arkeologisk forskning kan konstatere at det f .eks. på Jæren har vært et brudd i bosetningen fram mot år 600, da mange gårder ble liggende øde, kanskje på grunn av pest. Jfr. her diskusjonen om overgang til den historiske gården (Lillehammer 1979, s.31-5). Selv om vi, med utgangspunkt i det rike materiale fra Jæren, må regne med at det har funnet sted omstrukturering av gårdsanlegg i store deler av Sør-Norge mot år 600, så har det likevel vært en viss form for kontinuitet. Myhre påpeker at flere av de store gårdsanleggene (jfr. fig.l) ligger nært historisk kjente adminis­ trative sentre (Myhre 1978, s.255-6).

Hvordan trelldommen fungerte

217

århundrer av vår tidsregning. Vin-navn var trolig også produktive i begynnelsen av vikingtiden. Men storparten av vin- og heim-navnene fører oss tilbake til de eldste og beste gårdene i bygdene.58 Holmsen mente således at de gamle vin- og heimnavnene var uttrykk for de gamle ættehusholdenes jevne velstand. Navneklassen på -land var produktiv i den lange perioden 400 til 1050 og fikk sitt tyngdepunkt i Sørvest-Norge, hvor land-gårdene ofte forteller om bureising og ekspansjon i folkevandringtiden. Betydningsinnholdet av "land" er "teig", "dyrkningland". Noen land-gårder ligger relativt sentralt, men de fleste er mer perifere, f.eks. kan land-gårder ligge i en krans rundt en eldre sentrumsgård. Stad-navn (av staðir) ble utbredt over hele landet fra så tidlig som romertid og til og med vikingtid. Betydningsinnholdet er trolig "sted for bebyggelse". Staðir-gårdene kan ha vært satellittgårder i områder med svært gammel bosetning, men opphavsgårder i områder med yngre gårdsbosetning. Staðir-gårdene har gjennomsnittlig hatt noe høyere status enn land-gårdene.59

Karakteristisk for førsteleddene i de eldre navneklassene er at de gir innblikk i naturforhold og virksomhet ved gården, eller de kan være fellesnavn, adjektiv og personnavn (i staðirnavns tilfelle) som gir "nøytrale" karakteristikker sett i relasjon til gårdens befolkningsmessige sammensetning. I noen tilfelle kan førsteleddet direkte gi indikasjon om storgårdsstatus (Rikheim, Storheim o.l.), eller om rydningsmennenes sosiale stilling (Smedland, Trælstad o.l.) I norsk stedsnavnsforskning er imidlertid betydningen av førsteledd i eldre gårdsnavn

Om navneklasser og deres datering: O.Rygh 1989; Sandnes 1976, s.28-33; Stemshaug 1973, s.90-105. På Jæren har arkeologer funnet en klar tendens til overensstemmelse mellom arkeologiske bostedsdateringer og navneklasser som er knyttet til disse bostedene (Møllerop 1957, s.27; Myhre 1984, s.169-97). Nyere forskere er blitt forsiktigere med å fiksere navneklassene til de nevnte periodene, men har tatt i bruk forskjellige fagmetoder for å kunne gjøre datering av den mer sikker. Stadir-navnene tenkes nå å ha vært produktive helt fra romertid med slutten av vikingtid som øvre grense. Landskyldmetoden går ut på å avgjøre navnegruppenes alder ved å bestemme gardenes skyldsetting utfre de eldste jordeiendomskildene. Prinsippet i metoden er at høy landskyld peker mot høy alder (Sandnes 1973). Arkeologisk materiale kan være med på å datere navneklassene (Myhre 1984, s.169-197). Arkeologisk materiale, skriftlige kilder, vegitasjonshistoriske undersøkelser og gårdsnavn på sta ðir undersøkes tverrvitenskapelig i det nordafjeldske Norge (Salvesen 1987, s.377-91 og 1990, s.17-32).

Hvordan trelldommen fungerte

218

lite undersøkt i relasjon til gårdsbefolkningen.60 Til dels har dette bakgrunn i en forutforståelse av betydningsinnholdet. Eldre stedsnavnsforskere som O.Rygh og M.Olsen kom i høy grad til å fokusere førsteledds betydningsinnhold på personnavn. Først og fremst gjaldt dette ved staðir-navn, som ble oppfattet å være uttrykk for selvstendige enkeltpersoners rydninger ved oppløsningen av ættesamfunnet, som de mente tok til ved inngangen til vikingtiden.61

5.3.5 Undergitte og treller i eldre gårdsnavnsmateriale

Førsteleddet "Folki" er et av eksemplene på et antatt mannsnavn i eldre gårdsnavn. I skriftlige kilder er imidlertid "Folki" som personnavn belagt først i 1385.62 Det kunne derfor være mye rimeligere å forstå førsteleddet "Folk-" som "Husfolk, de Mennesker, som høre til ens Husholdning" (Fritzner). De fleste Folk-navnene refererer dessuten til gamle og sentraltliggende gårder, og navnene kan følgelig betegne gårdenes storhushold. Folk-navnet gjør det i så fall klart at det ikke kan være tale om opprinnelig bruksdelte gårder i dette tilfelle (jfr. Lillehammers hypotese). Ved gjennomgang av NG har jeg funnet følgende navn:

Falkum (*Folkeimr) (g.nr.7 i Gjerpen, Grenland);

Fylken (*Fylkin) (g.nr.43 i Vestre

Slidre); Følke (*Fylkin?) (g.nr.51 i Åsen, Nord-Trøndelag). "Folk" i Hafslo har værtet gammelt navn på en del av bygda. Navnet kan kanskje forstås som "folk" på en opprinnelig storgård, men betyr trolig helst her "befolkning” i et område. Videre finnes Folkvår (*Folkvorðr = "folkevakt") (g. nr.59 i Høyland); Folkeset (*a Folkasetrum) (g.nr.72,73 i Id, Østfold) (O.Rygh holder dette navnet helst for et elvenavn.); Folkedal (*Følkjar-/Felkjardalr) (g.nr.126,127, 129 i Granvin); Folkestad (g.nr.2 i Våler, Østfold); Folkestad (g.nr. 32 i Hurum);

Folkestad (g.nr.9 i Bø, Telemark); Folkestad (g.nr.77, 78 i Askvold);

60

Opplysning fra prof. Oddvar Nes, UiB

61

Holmsen 1961, s.102;

M.Olsen 1926, s.77-105

62 DN I 363 (Nissedal i Telemark) (Lind 1905-31, spalte 278-9) . O.Rygh (1901 s.73) bruker gårdsnavnene Folkestad til å belegge mannsnavnet Folki.

Hvordan trelldommen fungerte

219

Folkestad (g.nr. 106 i Volda).63 En systematisk undersøkelse av førsteleddsbetydninger kunne trolig avdekke flere indikasjoner på storhushold i gårdsnavnsmaterialet.

Folk-leddet antyder eventuelt bare allment storhushold med mange undergitte - frie og/eller ufrie. Det finnes imidlertid en del eldre gårdsnavn som direkte kan vise til treller i storhushold. Vi tok opp de samme gårdsnavn i forrige kapittel (jfr. kap.4.2), hvor vi på bak­ grunn av navneklassedatering, gårdenes størrelse og beliggenhet i kulturlandskapet konstaterte at de angjeldende gårdene må være eldre enn vikingtiden. De fleste kan trolig dateres til folkevandringstid, heim-navnene kanskje til romersk jernalder. I det følgende skal vi ta opp navnene i agrar sammenheng.

Manvik (g.nr. 126 i Brunlanes) (førsteleddet: "man kunde tænke paa man n., Træl"; tolkningsikkerhet: I). Manvik ligger sentralt til på Brunlaneshalvøya, hvor landet åpner seg både mot sjø og mot et rikt omland. I høymiddelalderen var gården et stormannsete.64 Malvik (g.nr.8-10 i Malvik) (se kap.4.2; tolkningsikkerhet: II). Gården har vært en av de største på sørsiden av Trondheimsfjorden med store gravhauger som vitner om høvdingmakt og organisering av arbeidskraft.65

Mansæim er et middelaldemavn på et bygdelag i

Snertingdal ved Mjøsa, se kap.4.2; kat.: II). Trolig betegnet navnet opprinnelig en stor gard.66

63 De nevnte vin- o g heim-navnene tolker NG rimeligvis ikk som mannsnavn. Førsteledd i Falkum (Gjerpen) tolkes primært som "folk, befolkning, der bebor et Land. Hvorledes det her er at forstaa, kan ikke med Sikkerhed siges" (VII s.104-5) . Sekundært forstås navnet som et elvenavn. Tendensen i NG's tolkninger av "folk"-førsteleddet er enten å forklare det som et personnavn el­ ler som uttrykk for et "folke"-områdes avgrensning mot et annet (Folkeset, Folkedal), eventuelt et elvenavn. "Husfolk" er knapt med i tolkningsbildet. 64 1959,

Berg 1970-9,

65 NG XIV: I s.29-36, 66

I s.48-50, II s.375f.

"l.Led kunde maaske være man n. Træl". Halse II s.59f; Magnus og Myhre 1976, s.377-9

Lauvdal 1933-42, I s.1-5, IV s.l4f.

Hvordan trelldommen fungerte

220

I en viss motsetning til Manvik og Malvik hører ikke de følgende gårdene til de aller største i sine områder; de ligger ikke helt i sentrum, men likevel sentralt:

Manem (g.nr.211 i

Inderøy) ("Maneimr", se kap.4.2; kat.: II). Gården ligger nær storgården Gjørv i et område med spesielt mange funn fra folkevandringstid.67 Mannes (g.nr.ll i Åkre) (førsteledd "man'': II). Gården ligger nær Åkra, den største gården på Karmøy.68 Maneim (g.nr.i Seljord) (*Maneimr, jfr. Manem, Inderøy: II), uten funn og 4-5 km fra bygdesentrum.69 Kiekstad i Røyken (g.nr.12). (Om førsteleddet "kjeks", se kap.4.2,: II). Gården er områdets største i utstrekning og omkranser bygdesentret hvor det ligger tre vin-gårder og en heimgård. Videre finnes:

Træland (g.nr. 158 i Liknes)(se kap.4.2; kat.: III). Træland er en stor dalgård som må ses i sammenheng med folkevandringstidens store bosetningsekspansjon fra sentrale strøk til dalene og opp mot høgfjellet. Nedenfor Træland, hvor dalen møter en annen dal mot fjorden, ligger bygdas eldste og beste gårder. Oppover dalen ligger flere land-gårder. Dalen kan her tenkes å ha utgjort et opprinnelig gardsvald. Land-navnene kan uttrykke opprinnelig av­ hengige dyrkningsområder bosatt fra dalbunnen [se vedlagt kart 2].70

Mansåker i Odda (g.nr. 25 i Ullensvang) (se kap.4.2; kat.: III). Garden er opprinnelig den største nær ved bygdesenteret. Akr-navnet kan her uttrykke et intimt forhold til eldre gård. Bygdesenteret var et stort jordbruksområde og opprinnelig én gård. En grenseoppgang fra 1760 viser flere "trælåker"-navn på åkrer i dette bygdesenteret [vedlagt kart 4].71

67

Sakshaug 1937-73,

I s.34,38,

68

Lillehammer 1980, s.222f,341f.

69

Flatin 1942-45,

I s.58-66,

II s.619f,647f.

II s.41f.

70 Årli 1964-72, III s.117; Magnus og Myhre 1976, s.287. Fra begynnelsen av dalen og oppover ligger Åmot, Hamre, Svinland ("svin"), Træland, Rafoss, Åmland og øverst Sjekkeland ("skekill" =utkant, dvs. grenseområde). Topografisk danner dette et naturlig gardsvald. Kolltveit 1963 III, s.l21ff. 1 7 Om åker-navn, M.Olsen 1926, s.87, 212. Av en tingbok fra 1760 fremgår "Trælåkerbrotet" og to "Treleåkeren" som navn på åkre ved en grenseoppgang mellom

Hvordan trelldommen fungerte

221

Trælnes i Brønnøy (g.nr.75) (se kap.4.2; kat.: II). Gården har vært en av de beste komgårdene i landsdelen. Den ligger rett over fjorden fra høvdingsetet Torget, hvor navnet vitner om en gammel markedsplass [vedlagt kart 5].72 I tillegg skal nevnes Manstad i Onsøy (g. nr. 115) (*Mannsstaðir, førsteleddet er neppe maðr. men et mannsnavn ukjent i Norge, eller man n., trell; kat.: II). Gården, som ligger i et område med lavstatusnavn, kan opprinnelig har vært atskillig større enn i dag. Nær ved ligger høvdingsenteret Huseby og Elingård-Hov [vedlagt kart 3].73

5.3.6 Oppsummering: Trellehold i eldre iernalders jordbruk

Arkeologiske undersøkelser av gårdsanlegg har vist at vi ikke står overfor "likeverdige" gårder på høyt sosialt nivå i de tidligste bosetningslag, men tvert i mot en sterk variasjon i gårdsstørrelse, ihverfall i visse områder av landet. Ovenfor fremholdt vi først argumenter mot store ættehushold på større eldre gårder og antok at storhusholdene på disse i noen grad besto av slektsmedlemmer, men hovedsaklig av undergitte husfolk. En alternativ forklaring på gamle storgårders hushold kan være at det var flere familiehushold, dvs. bruksdeling. Folk-navnene, ihvertfall for en del av de gamle storgårdenes vedkommende, taler mot en slik "opprinnelig" bruksdeling. "Folk", med betydning "husfolk", indikerer rimeligst mange undergivne i husholdet - frie og/eller ufrie. De 10-11 nevnte navnene med mulige trellebegårder i bygdesenteret (Rynning-Nielsen 1958, s.77) . Teignavn er vanskelig å datere. Det har vært hevdet at de vanligvis ikke b e ­ står mer enn 6-700 år (opplysning fra prof. Oddv. Nes). Om det forholder seg slik i dette tilfelle, går trelleåker-navnene bare tilbake til høymiddelalderen. Heggstad (1949, s.7f.) finner at de fleste av teignavnene som er nevnt i et diplom fra Voss 1343 fremdeles er levende. 72

Nordhuus 1977, s.l7f.

73 Kartgeometrisk metode kan vise at Manstad fremstår som en "utskjært rest" midt i et område med gårdsnavn av lav status: Skontorp ("smuss"), Stene, Berge, Kråktorp, Kjære (" krattbevokst myr") og Husløs ("uten hus"). Bortsett fra Husløs kan de nevnte være utskilt fra Manstad. Informant: Kåre Hoel, Inst. for namne­ gransking, UiO

Hvordan trelldommen fungerte

222

tegnelser i første ledd, kan imidlertid samlet indikere at en del gamle storhushold hovedsaklig besto av treller.

Er det mulig å trekke videre slutninger av de fåtallige og usikre gamle trelle-navnene? Velbegrunnede hypoteser kan ikke formuleres med bakgrunn i dette materialet alene, men det er likevel galt å avstå fra videre forklaringsantydninger: Om førsteledd i Manvik og Malvik viser til trellehold, må dette forstås som treller "i collektiv betydning" (Fritzner) og tjene til å fremheve gårdene som seter for makt, rikdom og herredømme over mennesker. De to gårdene er desiderte sentrumsgårder. De fleste andre gårdene med mulige trellenavn ligger likevel bare topografisk nært opp til desiderte sentrumsgårder. En avhengighet av sentrum kan dessuten fremgå av land-og staðir-leddene. I Mansåkers tilfelle er det kanskje også mulig å konkretisere gårdens gamle binding til et sentrum gjennom trelle-navn på sentrumsåkre. En ikke urimelig hypotese i denne sammenheng er at enkelte store gårdsområder før vikingtid ble bosatt av trelleflokker nært opp til gamle stormannsseter i en type ledet bosetning under storbonden selv eller hans oppsynsmann, bryten. Disse brytegårdene kunne fungere som arbeidskraft-reservoar for storgårder i sentrum. Vi kan også tenke oss at enkelte av gårdsområdene tidlig ble stykket ut til flere trellefamilier, eksempelvis i Manstads tilfelle.

5.4

Gårdsstruktur, gårdsnavn og trellehold fra yngre jernalder til middelalder. Gårdsanlegg i Nordland og Troms

En region som er rimelig godt undersøkt når det gjelder forskjellige typer gårdsanlegg fra yngre jernalder, er den nordlige del av Nordland samt Troms. Det er derfor mulig å antyde ulike husholdstørrelser.74 Utgravningene på Borg på Vestvågøy i Lofoten har brakt for dagen hustuftstrukturer som hadde de største dimensjonene fra 6-700-tallet til ca. 1000, da husene ble revet. Det største huset er 74 meter langt og ca.8,5 meter i golvbredde. Det kan inndeles i avdelinger som trolig er stall/ fjøs, lager, gildehall og et boligrom på 160

74 En oversikt før Borg-utgravningene finnes: Johansen 1979

Hvordan trelldommen fungerte

223

kvadratmeter. Sentralgården på Borg har også hatt tunanlegg og et stomaust til et 20-30 sessers skip. Anlegget viser et storhushold, og kan kanskje assosieres med høvdingen Tore Hjort i Lofoten, som ifølge Heimskringla ble drept av Olav Trygvasson i 999.75 I dette storhusholdet kan vi trolig også konkretisere trellehold. I området rundt Borg ligger under­ ordnede bosetninger, på øyer utenfor (Borgvær), og i jordbruksområde rundt (staðir-gårder og gårder på mer karrig grunn: Himmelbiør, Krogtoft o.l.). I dette området, nær Borg, må gården "Trellevold" ha ligget, sannsynligvis bosatt av trell/er fra storhusholdet på Borg.76

Ved siden av Borg finnes det 7 andre store ringformede tunanlegg i Nord-Norge fra yngre jernalder til år 1000. Den best begrunnede hypotesen er at de fungerte som hirdkaserner. Flere av anleggene knytter seg til kjente høvdingseter, og kan således gi oss et begrep om storhushold der (bl.a. Bjarkøy, Tjøtta).77 Arkeologer har også undersøkt gårdsanlegg som ikke har befunnet seg på Borgs toppnivå, men som likevel kan karakteriseres som store gårder: På Greipstad (Kvaløya i Troms) er det registrert 5 hustufter etter langhus, gravhauger og store nausttufter fra yngre jernalder. Gårdsbefolkingen kan her trolig ha vært atskillig større enn en kjernefamilie.78 På Moland, Vestvågøy, er det påvist 6 hustufter, den største 35 meter lang, samt andre fornminner, deriblant 2 såkalte grophus. Anlegget er blant de største kjente i Nord-Norge (før Borg-utgravningene) og var bebodd fram til svartedauden. På Tussøy (utenfor Kvaløya i Troms) finnes eksempel på et lite gårdsanlegg som var bebodd til og med vikingtid. Det er påvist to hustufter, hvorav den ene er 18 X 5 meter med bolig

75

Hkr s.158-9;

Johansen 1988, s.38-43

76 NG XVI S.330. Gården er nå forsvunnet, men er nevnt i 1614. På svært karrig grunn, ved kirkevegen og 1,5 km fra Borg ligger idag "Trellevoldsteinen" . Arkeologen Johansen, som har ledet Borg-utgravningene, mener at gården må ha ligger i nærheten av denne steinen. Nær Borg ligger også gården Holdal (g.nr.8 i Borge) (*Hauldadalr av hauldr). At odelbondes gård merkes ut i navnet, kan tyde på at det var mange avhengige gårder i området. Informant: Olav Sverre Johansen ISV, UiTr. 77

Johansen 1979, s.112;

Johansen 1978

78 Johansen 1979, s.98-9,111. Vi må ta et viktig forbehold vedrørende kronologi, idet det har vist seg vanskelig å avgjøre når et gårdshus var i bruk/ ut av bruk.

224

Hvordan trelldommen fungerte

og fjøsdel. Gården kan karakteriseres som en marginalgård.79

I den nordlige delen av Nord-Norge finner vi altså forholdsvis klare spor av et toppskikt av sentralgårder med mange folk i storhusholdene i yngre jernalder. Siden vi som vist kan se bort fra ættesamfunnsteoriens store storfamiliehushold, må den vesentlige delen av disse folkene ha vært undergitte - frie og/eller ufrie. Den utstrakte og allsidige entreprenørvirksom­ het, slik sagaberetninger viser at nordnorske høvdinger drev, må ha nødvendiggjort tilgjenge­ lige storhushold (jfr. beretningen om Torolv Kveldulvssons i pkt.5.41). Med et forbehold når det gjelder de undersøkte gårdenes representativitet, kan vi konstatere et sprang ned til store gårder over normalstørrelse og videre ned mot marginalgården med hushold neppe større enn kjernefamilien. Trellehold har vært mulig i hushold på Greipstad og Molands stør­ relse, men lite trolig på Tussøy, uten at lokale kilder kan si noe mer om dette. Den sammen­ satte økonomien (jordbruk, fangst, fiske, handel) må ha ført til et jevnt arbeidskraftbehov som kan ha begunstiget trellehold også på gode normalgårder. På den annen side kan utnyt­ telsen av arbeidskraft over store arealer og avstander ha vanskeliggjort oppsyn med treller.

5.4.1

Lokalmakt og husholdstørrelser i Sør-Norge fra yngre jernalder til middelalder

Kan variasjonen i husholdstørrelser vi har funnet i Nord-Norge, være representativ for resten av landet i perioden fra yngre jernalder til høymiddelalder?

Spesielle muligheter for

rikdomsopphopning har vært til stede i nord (skinnhandel og beskatning av samer). His­ torikere har imidlertid fremholdt sterk sosial differensiering som det karakteristiske også for andre landsdeler i vikingtid/tidlig middelalder.80

For Vest-Norges vedkommende kan

enkelte hustufter og gravfunnmateriale tyde på flere høvdingseter: atskillige på Jæren, Avaldsnes på Karmøy, Giske/Godøy/Valderøy på Sunnmøre. Navnematerialet viser høvdingsetet Seim omgitt av et kompleks av avhengige landgårder.81 I et senere arbeid har

79

Johansen 1979, s.99,101-2;

Støren Binns 1983, s.43-50

80

Sveaas Andersen 1977, s.213-220

81

Olsen 1926, s.128-30

Hvordan trelldommen fungerte

225

Holmsen gjennom retrospektive jordeiendomsanalyser rekonstruert høvdingsentre med omlig­ gende avhengige bruk (Utstein, Avaldsnes o.a.).82

For Trøndelags vedkommende er bildet blitt tegnet noe mer komplekst. Det er på det rene at arkeologisk materiale viser sterke konsentrasjoner av makt og rikdom før vikingtid. Imidlertid har en del historikere på grunnlag av sagalitteratur og lovmateriale ment at det var få virkelige toppfigurer i det trønderske samfunn, og at trøndersamfunnet i vikingtid ble dominert av et sjikt av storbønder. I senere tid har historikere gjennom gårdsnavnsstudier og lovmateriale mer fremholdt sosial differensiering også i Trøndelag i vikingtid/tidlig mid­ delalder.83 Det kunne her tilføyes at om det skulle være tilfelle at Trøndelag manglet det øverste toppsjikt vi finner langs kysten, og var dominert av et sjikt av storbønder, behøver ikke dette ha betydd mindre sosial differensiering i selve bondesamfunnet enn ellers i landet. På Østlandet har enkeltundersøkelser gjort det sannsynlig at områder var dominert av lokale høvdinger, ikke av en bred klasse av velstående bønder i vikingtid/tidlig middelalder.84

I vikingtid/tidlig middelalder - før høymiddelalderens landsomfattende strøgods- og delpartssystemer var utviklet (jfr. kap. 7.5.3) - har vi grunnlag for å regne med at det eksisterte en maktelite med lokal maktbas is. med sete på høvdinggårder som var organisert gjennom storhushold lik det vi fant på Borg. Den markante sosiale differensiering vi har spor av i alle landsdeler gjør at vi også under toppskiktet kan regne med en variasjon av husholdstørrelser som likner på den vi konkretiserte i Nord-Norge. Innenfor dette gårds- og husholdsmønster skal vi i det følgende søke å klargjøre hva skriftlige kilder, stedsnavn og kulturtopografiske undersøkelser kan opplyse om trellehold.

82

Holmsen 1976, s.75-83

83 Holmsen 1976, s.101-119. Holmsen har ikke funnet til­ svarende konsentrasjoner av jordeiendom rundt historiske sentralgårder som på Vestlandet. Myhre 1976, s.377-9; Sveaas Andersen 1977, s.215-8 84 Holmsen 1976, s. 119-131. Holmsens retrospektive under­ søkelser av avdekket konsentrasjoner av jordeiendom rundt lokalhøvdingseter. Stedsnavnsundersøkelser kan avdekke store sosiale forskjeller i bosetningen; Sveaas Andersen 1977, s.218-220

Hvordan trelldommen fungerte

226

5.4.2 Sagaberetninger om trellehold på høvdingseter

Sagaberetninger om norske forhold gir opplysninger om trellehold på høvdingseter og storgårder. I et par tilfelle berettes det relativt utførlig for å gi et inntrykk av høvdingens rikdom og makt. Utgangspunkt for forståelsen av beretningene må være at de gir innblikk i hvordan 1200-tallsforfatterne mente at driften av storgårder var organisert i vikingtiden. Forstått slik er det klart at beretterne godt kan ha overført forhold fra egen tid og eget miljø på fortiden. Beretningene blir imidlertid mer troverdige når de finner støtte i andre typer kilder som arkeologisk materiale og stedsnavn i Borgs tilfelle.

I Egils sagas beretning om høvdingen Torolv Kveldulvsson på Helgeland hører vi om et storhushold og en ressursutnyttelse som godt kunne ha samsvart med storhusholdet på Borg. Det heter at Torolv i tillegg til eiendommen Sandnes arvet Torgar og svært mye gods der. Han tok skatt og hadde kjøpstevne med samene. Torolv var i kamp med kylvingene, drepte mange og tok mye gods. Sagaen gir følgende karakteristikk av ham:

þórórlfr sópask mjok um fong þau, er þá váru á Hálogalandi, hafði menn sína i síldveri ok svá í skreiðfiski; selver váru ok gnóg ok eggver; lét hann þat allt at sér flytja. Hann hafði aldregi færa frelsingja heima en hundrað; hann var orr maðr ok gjofull ok vingaðisk mjok við stórmenni, alla þá menn, er honum váru í nánd; hann gerðisk rikr madr ok lagði mikinn hug å um skipa búnað sinn ok vápna.85

Videre heter det at da Torolv var i Trondheim med nitti velbudde menn og mye gods, oppsto det uvennskap med kong Harald Hårfagre:

85 Egil s .28 . "Thorolv var svær til å sopa til seg av all den rikdom som der da var på Helgeland; han hadde folk i sild-vær og på skreifiske; sel-vær var det og nok av, og egg-vær, - avdrått av alt slikt let han føra til seg. Han hadde aldri færre enn hundre løysingar heime. Han var ein raust mann og gjevmild, og vart godven med alle dei storfolka som budde der i nærleiken." (Egilssoga s.28). Vedrørende betydningen av "frelsingi", se kap. 3.53, fn. 92.

Hvordan trelldommen fungerte

227

Siðan tók þórólfr skip þau, er hann átti, ok bar þar á lausafé allt, þat er hann mátti med fara, ok hafði med sér alla menn sína, bæði frelsingja ok þræla, fór siðan norðr á Sandnes til búa síns...

Senere i sagaen berettes det om kongens ekspedisjon til Sandnes og om hvordan Torolv ble brent inne: Konungr lét kalla at stofunni ok bað ganga ut konur ok ungmenni ok gamalmenni,

þræla ok mannsmenn.86

Beretningen viser til et storhushold på Sandnes, men Torolvs allsidige virksomhet, store følgeflokk og Torgar-navnets markedstilknytning antyder at hans hushold på Torgar var et tilsvarende storhushold. Arkeologiske undersøkelser har bragt for en dag store gårdshauger på begge steder. Aktiviteten på begge steder synes å ha blomstret opp i vikingtid.87 Om førsteleddet i det nevnte gårdsnavnet Trelnes (nr.75 i Brønnøy) refererer til treller, er det da mulig å tenke seg at den store gården, 3 km rett over fjorden fra Torgar, kan ha fungert som en brytegård brukt av treller i tilknytning til Torgar.88

86 Egil s .38-41,51-8, spes. s.40-1,52. "Sidan tok Thorolv dei skip som han åtte, og bar om bord all den lausøyren som han kunne fara med, og tok med seg alle sine mann, både løysinger og trælar, og for sidan nord til garden sin på Sandnes" (Egilsoga s.36-8, spes.37-8). "Kongen let så ropa ut ved stova, at kvende og ungmenne og gammalmenne, trælar og trælfolk skulle få gå ut." (Egilsoga s.46-50, spes.47). Torolv var også i England med et fullastet skip med pelsvarer. Kanskje kjøpte han også treller der (Egil s .43; Egilsoga s.39-40). 87

Wik 1985, s.203-5, samt opplysninger fra Wik.

88 Motsetningen mellom det seinere Torgar-godsets beskjedne jordeiendommer og sagaens beretning om Torolvs store folkeoppbud, frie og treller, har vært fremholdt. Høgsæt forklarer den med at kongen ved rikssamlingen konfiskerte jordeiendom, og/eller høv­ dingens inntekter kom fra andre kilder enn jordbruk (Høgsæt 1986, s.54-5). Torgar-gårdens mer beskjedne jordbruksressurser kunne tenkes å ha blitt supplert av ressursene fra Trelnes, som nevnt har vært en av landsdelens beste korngårder.

Hvordan trelldommen fungerte

228

Den mest kjente beskrivelse av et storhushold i toppsjiktet er beskrivelsen av Erling Skjalgssons hushold i Heimskringlas Olav den helliges saga. Det er høvdingens makt og rikdom som skal fremheves. Det heter at han alltid hadde minst 90 frie menn/frigitte (frelsingja eða fleira) hos seg.89 "En

þá er jarlar váru nær, hafði hann cc. manna eða fleira"

(Men når jarlane var nære ved, hadde han to hundre mann eller fleire). Videre heter det: "Erlingr hafði jafnan heima xxx.

þræla ok umfram annat men" (Erling hadde jamt tretti

trælar heime på garden, omframt andre tenestefolk).90

(Vi vender tilbake til denne

fortellingen i forbindelse med frigivning, jfr. kap.7.5.1). Det kan ha vært det samme storhusholdet på Sola vi tidligere fikk beskrevet i historien om Ragnvald, som var gjort til trell og bryte hos far til Erling, Torolv Skjalg, selv om det ikke direkte fremgår av beretningen. Det sies her at trellene på gården var innhuset i et eget "trellehus" (jfr. pkt.4.2.6).91

Trellehold på kongsgården Avaldsnes kan fremgå av beretningen om Asbjørn som brøt seg inn i gårdsstuen, drepte kongsårmannen Tore Sel foran kongen. Seinere heter det: "På mælti konungr, segir, at

þá var ráð, at þrælar færi með vegandann ok dræpi hann" (Da sa kongen

at no var det på tide at trælene tok drapsmannen og drap han).92 Det kan her være treller i kong Olavs hirdfølge det siktes til. Et annet sted heter det at kongen hadde tretti huskarer og mange treller til arbeidet på kongsgården i Nidaros.93

En annen kjent beretning fra kongesagaene viser til trellehold på den trønderske storgården Rimold. I en sen versjon av Olav Trygvassons saga heter det at Tora på Rimold lot sine

89 Tallangivelsen 90 må trolig oppfattes som en stereotypi som skal uttrykke "dette er mye". "Normaltall" for å uttrykke kvantiteter i sagalitteratur er 30 - 90 - 120. Kanskje kan tallet 90 ha vært en litterær sjablon med opphav i det mer pålitelig re­ gistrerte forhold at Gregorius Dagsson i 1150-årene hadde 90 hus­ karer i sin hird (informant: Knut Helle). 90 H k r . s.193; k a p .6.51.

Kongesoger I s.218-9.

91

Flat I s.289-91

92

Hkr. s.295;

.S r k H I

932 15.

Kongesoger I s.328.

For full tekst, se

Hvordan trelldommen fungerte

229

treller grave en grøft for Håkon jarl og trellen Kark.94 I Heimskringlas Olav den helliges saga fremgår det at den jemtlandske lagmannen Torar hadde et større hushold med treller. Torodd og hans menn ble tatt til fange på gården til Torar. Torar og alle frie menn reiste på julebesøk og overlot, ubetenksomt nok, oppsynet med fangene til husets treller.95

Vi hører altså ikke særlig ofte om trellehold på gårder i sagalitteratur som berører norske forhold. Kongesagaenes temaområder beveger seg heller ikke ofte ned på gårdsbrukets husholdsnivå, slik de islandske ættesagaene gjør. Erling Skjalgssons storhushold beskrives fordi det merker seg ut i rikdom og størrelse, på samme måte som Sigurd Syrs storhushold gjør det. I dette husholdet betegnes husfolkene imidlertid nøytralt. Storhusholdet merker seg ut ved at Sigurd styrer gårdsdriften selv, på tross av mange undergivne og makt til å mobilisere folk i bygdelaget.96

5.4.3 Trellehold belyst ved kulturtopografisk materiale

Rimeligvis gir skriftlige kilder bare opplysninger om trellehold på de betydeligste gårder. I det følgende skal vi søke å utnytte stedsnavnsmaterialet sammen med kulturtopografisk og annen lokalkunnskap for å kunne komme på spor etter et trellehold på gårder ned til normalstørrelse. Som vi har sett, forutsetter lovmaterialet trellehold også i slike hushold. Fordi de største gårdene vanligvis hadde sin navneskapende fase før yngre jernalder, vil disse gårdsnavnene ikke kunne si noe om trellehold der i senere periode. Gårdsnavnene vi skal ta 94 "Jarlinn mælto: vitrliga er thetta ráðit; bióð nú þrælum þ í num at þeir bui oss hér leynilegan stað . Oc hon ger ði svȃ ; ba ð hon þá gera grö f micla,.." (Fms X s.269). I Hkr.s.141 heter det derimot at Håkon jarls trell grov grøften. Vi må kanskje anse dette for mindre vanlig fordi jarlen var tatt hånd om av Tora på Rimol. Opp til Rimol (gr.38,39 i Melhus) ligger også storgårdene Gimsan (g.n r .30-32,35,36), Vold (nr.27-29) og Holem (nr.43-45). Opp til disse gårdene ligger den lille Kottan (nr.24) med betyd­ ning "hytte" for en "kotkarl", dvs. bosatt av en person som godt kunne være ufri. 95

H k r . s.329-33 ;

96

Hkr. s.197-9;

Kongesagaer II s.30-34 Kongesoger I s.224-6

230

Hvordan trelldommen fungerte

opp i det følgende skriver seg fra bosetninger som ble etablert fra yngre jernalder til høymid­ delalder.

Det er all grunn til å tro at nye bosetninger ble etablert av treller og løysinger innenfor rammene av et lokalområde (jfr. kap. 7.5.1-2). Spesielt må dette ha vært ganske klart i første del av perioden, da samfunnselitens makt hadde basis i lokalmiljøer, dvs. før stat og kirke var etablert som landsomfattende organer, og før bruksdelingen av navnegårder var kommet langt, og før geografisk utstrakte strøgods og skyldpartsystemer var etablert. Vi kan altså regne med et lokalt utgangspunkt for slike bosetninger, og utgangspunktet var herrens gård og husholdet der. Allmenn bakgrunn for at bosetninger etablert av treller og løysingers hadde slik lokal tilknytning var det person-nære forholdet mellom herre og trell som vi har fastslått i kap.2. Eventuelt kunne personnærheten formidles gjennom herrens agent, oppsynsmannen. Også løysingen beholdt lenge et nært forhold til sin tidligere herre, som vi skal se i kap.7.

I det følgende skal vi altså undersøke antatte trellebosetninger i sammenheng med modergårder for bosetningene ved hjelp av navnetolkning og lokal kulturtopografisk kunnskap som inkluderer forsiktig bruk av den såkalte kart-geometriske metode. Denne metoden blir brukt til å finne "innbyrdes alder og utvikling mellom tilgrensande busettingseiningar, ut frå dei figurane eigedomsgrensene dannar". Grunnlaget for metoden er at gårdsgrenser mellom navnegårder har hatt stor stabilitet og kontinuitet. Feilkildene er langt på vei antatt å være kontrollerbare. Nyere tids kildemateriale om gårdsgrenser er derfor regnet som godt grunnlag for retrospektive analyser av grensemønsterutviklingen. Gårdgrensene brukes slik til å rekonstruere eldre og større gardsvald, fordi bosetningsmønsteret har gått fra få til flere gårdsenheter fram til senmiddeladerkrisen. "Likeverdig deling" har funnet sted når to nabogårder er jevnstore og en felles gårdskjerne for en modergård kan påvises. "Utskilling" har funnet sted når en del av en eldre gård, gjeme en ubearbeidet del, gir grunnlag for en ny gård. Det er da ikke areal og ressurslikestilling mellom gårdene. "Landnåm" betyr rydding på mindre attråverdig grunn. Gårdsfiguren kan da ikke oppfattes som et oppsplit-

Hvordan trelldommen fungerte

231

tingsprodukt, men er regelmessig og knyttet til landskapsformer.97

I vår sammenheng er det viktig at de geometriske mønstrene kan gi indikasjoner på sosialstruktur i bosetningsmønsteret. Likeverdig deling kan indikere en ekspansjon som beholder den eldre bosetningens sosiale nivå, mens utskilling indikerer lavere sosialt nivå. I den herværende undersøkelsen er kartserien 1 : 20 000 i Økonomisk kartverk brukt. Navnetolkning av gårdsnavnenes førsteledd er - som ved de forannevnte eldste gårdsnavn delt i tre grader av sikkerhet (jfr.kap.3.2): "tilnærmet sikker" (kat: III), "sannsynlig" (kat: II), "mulig" (kat: I) bygd på vurderinger foretatt i NG og av stedsnavnsforskere som er konsultert. (I vedlegg finnes tabeller over aktuelle gårdsnavn samt kart over de viktigste lokalområdene som undersøkes.) Det må påpekes at det i de følgende undersøkelsene dreier seg om forsøk på rekonstruksjoner - ikke påstander om gyldige virkelighetsbeskrivelser. En­ keltvis har rekonstruksjonene lite selvstendig forklaringskraft. Det er først og fremst brukt i helheter og sammen med andre typer kilder at gårdnavnsmaterialet kan oppnå dette. Mesteparten av de følgende gårdsnavn tilhører kat.III (jfr. kap.4.2): Trælstad (g.nr.89 i Hegra)("af þrelastadom" (AB 37), kat: III). Gården ligger sørvendt et stykke opp fra dalbotnen. Den hadde noe under gjennomsnittlig landskyld, ifølge 1647matrikkelen. I dalbotnen ligger gårdene nr.86-88 (oppr. én gård) og Leirfall (nr. 91, 92). Leirfall er en mer enn gjennomsnittlig stor gård. Trælstad er trolig utskilt fra Leirfall, og senest i vikingtid p.g.a. den relativt høye landskylden. Vi må altså kunne slutte oss til at det var trellehold på Leirfall i vikingtiden [vedlagt kart 7].98 Trebostad (g.nr. 171 i Beitstaden) (*þrælabólstaðr, kat: III) er en liten fjellgård på

97 Farebregd 1984, s.33-50; Salvesen 1975, s.15. I den senere tid er kommet fram vektig kritikk mot metodens postulat om gårdsgrensenes stabilitet og kontinuitet. Andrén har stilt opp ulike organisasjonsprinsipper når det gjelder bosetning: 1) Sosial tilhørighet uten romlig forankring. 2) med romlig for­ ankring, men uten klart definerte grenser. 3) Romlig avgrensning i ett territorium, ifølge Andrén forbunnet med statsdannelsen i middelalderen (Andrén 1987, s.23-32; Myhre 1990, s.125-131). 98

Stjørdalsboka 1953, s.279f.

Hvordan trelldommen fungerte

232

Namdalseidet. Kaldal (g.nr. 161) er den største gården i nærheten, men grenser ikke til Trebostad. På Kaldal er det gjort et stort funn av anglosaksisk mynt preget før 1016. Sandnes setter funnet i samband med høvdingsetet på Elda i nærheten (g. nr. 138). Det er vanskelig å fastslå et utgangspunkt for trellebosetningen i dette tilfelle, men utgangspunktet kan ha vært Kaldal, en mer enn gjennomsnittlig stor gård." Trefjord (g.nr.26 i Flatanger)("af þrælafyrde" (AB 85), kat: II) ligger innerst i en fjordarm som går inn fra Gladsøy (nr.23). Gladsøy har vært en av storgårdene i Flatanger. Selv om det allment er vanskelig å fastslå avhengighet kartgeometrisk i kyst- og fjordstrøk, kan det her tenkes at Trefjord er utskilt fra Gladsøy.99100

Træland (g.nr.92 i Lindås)("af

þrælalande" (BK 57b), kat: III) ligger på østre side av

Seimsfjorden. Ca. 15 km fra gården, innerst i fjorden, ligger det kjente høvdingsetet Seim. Inntil Træland ligger den mer enn gjennomsnittlig store gården Hundvin (nr 56), og på en øy like ved Hundvin ligger den store gården Lygra (nr.57,58). På rekke og rad fra Seim ligger et kompleks av land-gårder som Magnus Olsen har karakterisert som underbruk av Seim. Træland ligger imidlertid utenfor dette komplekset. Det er vanskelig å konstatere kartgeometrisk utskilling i Trælands tilfelle. Gården kan i vikingtid ha blitt ryddet av treller fra Hundvin/ Lygra, eller det kan ha foregått et landnåm fra Seim. På en øy like ved Lygra ligger ødegården Lurekalven, som er blitt utgravd og analysert av arkeologer og botanikere. Denne gården var i drift fra vikingtiden, og driften var allsidig basert på korndyrking, fedrift og fiske. Sigrid Kaland har beregnet antall personer på gården til 5-10. Lurekalven og Træ­ land hadde lik landskyld (4 månedsmatsbol), ifølge Bergens Kalvskinn.101

99 100

Sandnes 1965, s.202; Sandnes 1965, s.252;

Børs 1974, s.395,515 Hylland 1962, s .325,381,391

101 Olsen 1926, s.l28f; Kaland 1987, s.171-190. Myking 1973, s.120. Informant John Ragnar Myking. På Rydland, en av land-gårdene rundt Seim, finnes stedsnavnet "Trælhaugane". På overgangen fra den indre land-navnsonen rundt Seim til utenfor­ liggende område, hvor skipsreidegrensen gikk, ligger landings­ stedet "Trælvika" ved Hundvin. De finnes på kart (øk.kartverk 1:20000), men kan muligens være av nyere dato.

Hvordan trelldommen fungerte

233

Trælhaug (g.nr.10 i Åkre på Karmøy) (*þrælahaugr, kat: III) ligger på et lite haugområde mellom gårdene Marines (nr. 11, jfr. pkt. 5.3.5, ovenfor under tidlige trellegårder) og Sæveland (nr. 12) som kan regnes å ha vært mellomgode gårder med sjøaktiviteter. Den lille Trælhaug må være utskilt fra en av disse gårdene, trolig etter vikingtid.102 Trælhaug (g,nr. 14 i Bokn) (*þrælahaugr, kat: III) ligger litt fra sjøen, trolig utskilt fra Løpland (nr. 15). Løpland er under normal størrelse, men med en av de beste havner i området. Det finnes her flere nausttomter og funn fra yngre jernalder som avspeiler sjøbruksorientert virksomhet. Nær Trælhaug-Løpland er gjort det rikeste myntfunn i Rogaland av anglosaksisk og tysk mynt med preg fra slutten av vikingtid.103

Kjepso (g.nr.79 i Vikør) (en omdannelse av *Kefsis-á, "trælselv" eller *Kefsisskorar-á av *Kepsis-, trell. Førsteleddet er trolig bevart i en sideform: Kexisskor (se kap.3.1, fn. 12), som nevnes i DN XII 44, 1318; kat: II). Gården er den ytterste rydning på en fjellhylle ved fjorden nær storgården Indre Ålvik. I nytid nevnes Kjepso først i 1610. Indre og Ytre Ålvik (nr. 75, 77) var blant de største gårdene i Hardanger. Det var her konsentrerte dyrkningsområder og fellestun, gravhauger og oldfunn. Kjepso kan ha vært ryddet av trell/er fra Ålvik i middelalderen [vedlagt kart 12].104

Kåde (g .nr.ll Mosterøy) (*Kotar, flt. av kot = hytte, lite hus). Kåde er trolig bosatt av "kotkarler". "Kotkarl" hadde sterkt nedsettende betydning (jfr.Fritzner) i retning av trelldom (se kap. 7.5.1). Kåde er minste gård på Mosterøy og tilhørte Utstein (nr. 14) i senmiddelalderen. Bosetningen på gården må trolig ha vært etablert i vikingtid/tidlig middelalder fra dette høvdingsetet, som ligger like ved.105

Træland (g.nr. 186 i Lyngdal) (jfr. Træland i Lindås, kat: III) er en heigård og liten etter

102

Lillehammer 1980, s .212f ,222f ,261f .

103 Lindanger 1980, s.79f., samt opplysninger fra Lindanger. 104

Olafsen 1921, s .934f ,949f ,964f .

105

Bjørkvik 1958, s.68-71;

Heskestad 1974, s.

Hvordan trelldommen fungerte

234

lokale forhold. Træland er utskilt fra den over gjennomsnittlige store gården Eiåsland (nr. 187), sammen med Augland (nr.l88)("økningsland") og flere gårder, kanskje i vikingtid [vedlagt kart 8].106

Amtedal (g.nr.26 i Eide) (*Ambáttardalr? Førsteledd rimeligvis av ambátt, trellkvinne; kat: III) og Kiekstad (nr.20 i Eide) (vedr. førstleddet "kjeks" av "kjeps", se fn .ll kap.4.2; kat: II). De to gårdene ligger i hvert sitt hjørne av et område som, ifølge NG kan ha vært en større primærgård (Hombor nr. 10, kirkestedet Eide nr. 14, Homborsundhalvøya og Homborøya nr. 17). I saga og diplom nevnes Homborsund som kystveistasjon. Det knausete og myrlendte området må ha blitt oppdelt i vikingtid/ middelalder [vedlagt kart 6].107 Tråk (g.nr.5 i Bamble)("i þrælakrom" (RB 28), kat: III). Gårdsområdet ligger i et lite dalføre ved Frierfjorden. Tråk er en noe over gjennomsnittlig stor gård, ifølge 1647-matrikkelen. Gården ligger inntil og er utskilt fra bygdas største gård Rafnes (nr. 4). På grunn av Tråks størrelse kan vi tenke oss at gården ble ryddet av flere treller som ble sendt ut fra den store gården Rafnes, kanskje i merovingertid/ vikingtid.108

Kjeksrud (g.nr.119 i Brandbu)(vedr. førsteleddet se fn .ll, kap.4.2; kat: II). Den lille gården ligger på et haugområde med dårligere jord, utskilt innenfor storgården Askjum’s gårdsgrenser (nr. 115-118). Askjum-området, som ligger i et primært bosetningsområde ved Ransljorden, har hatt gamle religiøst-administrative sentrumsfunksjoner. Om førsteleddet refererer til trell, må vi kunne tenke oss at Kjeksrud ble ryddet av trell/er fra storgården Askjum i middelalderen [vedlagt kart 9].109

106 Lian 1986 (utrykt manus). Gårdsgrensemønsteret rundt Eiåsland har altså ikke det typiske mønsteret i indre Agder med markerte firkarter som er beskrevet av Hovstad 1979, s.10. 107 NG VIII s.138-9; Soga om Håkon Håkonsson s.78,108. DN I 347 fra 1387. Informant: lokalhistoriker Jens Meilander Larsen. 108

Schilbred 1975, s.27f,30f.

109 Hveberg 1953, s.87f. I den beste jordbrukssonen ligger Askjum, Hov (nr.123-4) og Haug 9 (nr, 125-6) med henholdsvis 7 3/4, 4, 4 pund landskyld etter 1647-matrikkelen. Kjeksrud hadde 1/2

Hvordan trelldommen fungerte

235

Ombåstvet (g.nr.7-9 i Våler, Østfold) ("Ambadzþveit" i RB 485; "Som Iste Led i dette Navn ligger det nær at antage *ambáttr, tilsvarende Hankjønsord til ambátt f."; kat:III). Ombåstvet ligger i et lite sidedalføre fra Hobølelva. Inntil Ombåstvet og andre gårder ligger et gammelt jordbruksområde med gårdene Folkestad (nr.2), Løken (nr.l)(*Løykvin = "leikr" og "vin"), Våler prestegård (nr.76) og Ven (nr.75) (*vin). Her finnes hele 150 registrerte gravhauger. Vi kan her tenke oss at én primærgård ble oppdelt, og områder, bl.a. Ombåstvet, deretter utskilt. Fordi Ombåstvet trolig var bruksdelt i middelalderen, kan den ha vært tatt i bruk av treller fra sentrum så tidlig som i vikingtid [vedlagt kart 10].110 Mansrød (g.nr.48, sammen med Stokkebru, i Id)(* Mannsruð; kat. II). Denne lille gården ligger inntil et område med flere gamle og store gårder: Vevlen (nr.49), Nordby (nr.50), Herrebø (nr. 52), Bø (nr.53,54) og Torp (nr.51).111 Refererer førsteleddet her til en trell, kan denne tenkes å ha kommet fra dette området og ha ryddet Mansrød en gang i høymiddelalderen.

14 gårder er her undersøkt fordi gårdsnavnene i disse tilfellene, etter NG og nyere stedsnavnsforskeres mening, har en forholdsvis sikker referanse til treller. I tillegg er Kåde i Mosterøy tatt med. På grunn av den person-nære tilknytning treller hadde til sine herrer, kan vi regne med at trellebosetningene ble etablert i den lokale nærhet av herrenes gårder, dvs. innen et lokalmiljø. Det andre kriteriet for å undersøke nettopp de 14 gårdene har derfor vært at det i disse tilfellene kan være mulig å rekonstruere forbindelser til modergårder for trellebosetningene. Fordi det er vanskelig å foreta kartgeometriske rekonstruksjoner i kyst­

pund. Innen en avstand på c a .7 km ligger også to andre Kjeksgårder: Kjekstad (nr.176 i Gran) og Kjekshus (nr.225 i Gran) i henholdsvis sekundær og tertiær bosetningssone. Det er imidlertid vanskelig å finne noen klar kartgeometrisk avhengighet for disse gårdene.

110 Navnet Folkestad antyder at det var mange husfolk p sentrumsgården (jfr. ovenfor) . På Folkestad og Våler prestegård var det i 1835 henholdsvis 22 og 36 personer (Bjerke 1915,s.157, 166). Ellers opplysninger fra bygdebokforfatter Einar Pedersen. 1B a k e 1 9 5 , s . 4 9 3 5 0 4

236

Hvordan trelldommen fungerte

strøk, er en del forholdsvis sikre navn langs kysten ikke tatt opp i det foregående. Jeg vil igjen understreke at det dreier seg om rekonstruksionsforsøk, bare i 7-8 av tilfellene kan re­ konstruksjonene sies å være overveiende sannsynlige. Vurdert samlet mener jeg at disse kulturtopografiske undersøkelsene likevel kan gi en pekepinn om hvilke typer gårder som hadde treller i sine hushold:

Kåde (Mosterøy) er tatt med fordi denne bosetningen muligens ble gjort av undergitte fra Utstein. Om disse var treller, kan de vise til trellehold i et høvdinghushold i vikingtid, slik gårdsnavnet Trellevold antyder dette på Borg. Som vi har sett beskriver skriftlige kilder slikt trellehold på Sola og Sandnes, og kanskje også på Torgar og Avaldsnes. Et trellehold på Seim ville fremgå om Træland i Lindås ble ryddet fra dette høvdingsetet, men dette lar seg vanskelig avgjøre.

Under dette toppsjiktet antyder noen av de 14 navnene trellehold i storgårders storhushold: Ombåstvet kan tyde på trellehold på Folkestad (Våler) eller en større primærgård i vikingtiden; Mansrød på en av sentralgårdene i Id og Kjeksrud på Askjum (Brandbu) i høymiddelalderen;

Tråk på Rafnes (Bamble) i merovingertid/ vikingtid;

Amtedal på en primærgård i Homborsundområdet; middelalderen;

Kjekstad og

Kjepso på Ålvik i Hardanger i

Træland i Lindås kan alternativt og uklart antyde trellehold på Lygra i

Nordhordland; Trefjord på Gladsøy (Flatanger). Trellehold på gårder i størrelse ned mot normalgården kan fremgå i noen tilfeller: Træland i Lyngdal antyder dette på Eiåsland i vikingtid; Trælhaug på Mannes (Åkra) eller Sæveland. (Om Mannes er et trellenavn er forbindelsen nokså klar i dette tilfelle); Trælhaug på Løpland (Bokn); Trælstad på Leirfall (Hegra) og Trebostad kan kanskje antyde trellehold på Kaldal (Beitstaden).

5.4.4 Åkemavn på trell

I tillegg til de 14 gårdnavnene og deres rekonstruerte modergårder skal her nevnes en gruppe stedsnavn som vanligvis må regnes å være både mindre resistente og vanskeligere å datere enn gårdsnavn, nemlig teignavn. først og fremst av typen "Træl-aker". En vanskelighet er

Hvordan trelldommen fungerte

237

det også at slike teignavn kan stå for "slit og strev", dvs. at "trell-" kan ha en overført betydning.112 I noen tilfelle har vi imidlertid skriftlige belegg som viser at slike navn kan være svært gamle, noe som da kan styrke deres referanse til reell trelldom. I denne sammenheng må vi rekapitulere G 86, siste del, som fremholder trellers arbeid på grenseteiger.

Det eldste belegg for "Trælaker" som teignavn finnes i DN VIII 282 fra året 1428 i forbindelse med et skifte på gården Bogge i Romsdal (g.nr. 1-2 i Eresfjord).113 Trellakernavnet kunne her direkte vise til et tidligere trellehold på denne mer enn gjennomsnittlige store gården. Tidligere er nevnt trellaker-navnene på sentrale gårder i Odda (nr.29-32) omtalt i en grenseoppgangsberetning fra 1760, som altså kunne vise til trellehold i dette sentrums­ området kanskje et stykke opp i middelalder. I utkanten av storgården Sele på Jæren (g.nr. 51 i Klepp) kalles et jordstykke "Trælmyr" i en kontrakt fra 1780.114 "Trælåkeren" fantes i 1736, og er fremdeles navn på en av de største åkrene på storgården Rand i Nordfjord (g.nr.87 i Indviken).115 Åkernavnet "Trælsæ" skulle finnes på storgården Særen i Vinje (g.nr. 23).116 Det har ikke vært mulig å drive systematisk innsamling av slike navn, men om de spredte navnene her viser til treller, er det i alle tilfellene tale om trellehold på store gårder som hadde sin navneskapende fase lenge før middelalderen.

112

Schmidt 1976, s.294-5;

Hegstad 1949, s.7f., jfr. fn.73

113 Ingvild Øye, Bryggen museum, har gjort meg oppmerksom på dette diplomet. 114 Det dreier seg om en husmannskontrakt i bind 5 av Pantebok for Jæren og Dalane fra 1780, s.258. Lokalhistoriker B.Lindager har gjort meg oppmerksom på navnet. 115 Etter et dokument fra 1846 fantes det en "Trælåker" også på et annet bruk, Utigard, på Rand (Schmidt 1976, s.294-5) . 116 "Under Særen i Vinje, øverst mot veien og grænsende til Midbø, er det en aker som heter Trælsæ; dette navn er kanske ogsaa sammensatt med thræll" (Bugge 1920, s.3 59) .

Hvordan trelldommen fungerte

238

5.4.5 Ledet bosetning med treller

Vi vender nå tilbake til de 14 gårdsbosetningene som utgikk fra modergårder med trellehold. Vi må her tenke oss en type ledet bosetning fra herrenes gårder i disse tilfellene. Oftest dreier det seg om nokså små gårder, men noen av gårdene kan i utgangspunkt ha vært såpass store at det er mulig å tenke seg at rydning og bosetning fant sted ved en gruppe treller under ledelse av en oppsynsmann - bryte: Tråk (Bamble), Trælstad (Hegra), Ombåstvet (Våler) og kanskje Træland (Lindås). Denne type bosetning er kjent fra den islandske landnåmslitteraturen.117 De fleste av gårdene kan imidlertid ha vært bosatt av enkeltstående treller eller trellefamilier som ble tillatt å ta opp selvstendig jordbruk. Slike ufrie bureisere kan vi finne i store deler av Europa fra tidlig middelalder under betegnelser som "servi casati" o .l.118 Felles for de 14 bosetningene er at husholdene der til dels kan ha fungert som arbeidskraftsreservoar for modergårdene. I den grad treller på disse bosetningene var ment å skulle arbeide seg opp mot fri status, slik det fremgår av F IX 12, skal dette tas utførlig opp i kap.7.

5.4.6 Oppsummering: Trelleholdet i jordbruket

Konklusjonen på våre undersøkelser i landskapslovene var at forholdsvis mange og utførlige bestemmelser berører trelleholdet i jordbruket, og at dette kan antyde at trellehold i jordbruket var viktig på landskapslovenes tid. Einvirkers små hushold og en del av de mindre bondehusholdene må imidlertid normalt ha vært uten treller. På den annen side fant vi at løysinger og personer på terskelen til fattigdom i enkelte tilfelle kunne eie treller. Trellehold må ha vært utbredt på normalgårder. F har flest bestemmelser om trellehold på normalgårder. Både F og G har bestemmelser vedrørende treller i storhushold. I undersøkelsen er trel­ lehold i jordbruk videre søkt belyst ved andre kildetyper:

117 118

3 6 p a k f J 4 2 . , 7 8 9 1 r n e s ö R

Lnb 1.1 s. 154-6

Hvordan trelldommen fungerte

239

For eldre jernalders vedkommende viser arkeologisk undersøkte gårdsanlegg på Jæren at en god del større gårder kan ha huset en stor underordnet gårdsbefolkning. Noen gamle gårdsnavn på "folk" synes å underbygge at det var mange underordnede husfolk på en del større gårder i eldre jernalder, og en gruppe eldre gårdsnavn med mulig trelletilknytning kan samlet gi en sterk antydning om at en del av de underordnede i storhushold har vært treller. Vi vet ikke hvor utbredt trellehold var i denne eldste perioden, men de eldste eddadiktene, som kan ha røtter tilbake til tiden før år 700, synes å vise trelldommen som en veletablert samfunnsinstitusjon.

For yngre jernalders vedkommende viser arkeologisk undersøkte gårdsanlegg i den nordlige delen av Nordland og i Troms store forskjeller når det gjelder rammene for gårdsbefolkningers størrelse. Gårdsnavnet Trellevold sannsynliggjør at det var treller i storhusholdet på Borg i vikingtid. Arkeologisk materiale og sagaberetninger kan gi pekepinn om trellehold også på andre høvdingseter i landsdelen. Trellehold på gårder ned mot normalstørrelse kan ikke utelukkes i Nord-Norge, men det finnes ingen klare holdepunkter for dette. En allmenn historisk oversikt viser at det må ha vært en markant sosial differensiering også i andre lands­ deler i vikingtid/ tidlig middelalder. En del skriftlige beretninger fra høymiddelalderen kan også fortelle om stort trellehold i høvdingseters storhushold i perioden før.

Sagalitteraturen gir ingen opplysninger om trellehold på gårder ned mot normalstørrelse. I det foregående har imidlertid en del sørnorske gårdsnavn, som rimelig sikkert kan vise til trellebosetninger, vært utgangspunkt for lokale kulturtopografiske undersøkelser: Fordi vi kan anta at treller ble bosatt lokalt ut fra sine eieres gårder, kan det være mulig å finne modergårder for disse bosetningene. Vi kunne slik antyde at noen av trellebosetningene hadde utgangspunkt i et trellehold i storgårders storhushold og noen i et trellehold på gårder ned til normalstørrelse. I tillegg har vi også tatt opp noen gamle teignavn som trolig går tilbake til høymiddelalderen og slik kan vise til trellehold på store gårder i denne perioden.

Resultatene av de kulturtopografiske undersøkelsene gir samlet en viss støtte til de resultater vi kom til i undersøkelsen av landskapslovene, nemlig at trellehold i jordbruket fantes fra storhushold ned mot normalhusholdet. Ulike typer kildemateriale skulle slik kunne vise at

Hvordan trelldommen fungerte

240

trellehold ikke var et luksusfenomen som alene var knyttet til høvdinger og de største bøndenes hushold. Vi må likevel regne med at trellehold sikrest var å finne i de største husholdene, og at utbredelsen nedover i bondesamfunnet kan ha variert fra region til region. Vi kan for eksempel tenke oss muligheten av at trelleholdet ikke var særlig utbredt under høvdingsjiktets toppnivå i Nord-Norge, mens vi for Trøndelags vedkommende kan tenke oss et utbredt trellehold blant gode bønder.

5.4.7 Arbeidskraftsbehov. trellehold og utvikling av driftsmåter i jordbruket fra ca.600 til høymiddelalder

En del arkeologer har ment at det fant sted en driftsomlegging i jordbruket i visse deler av landet fra begynnelsen av yngre jernalder. For Sørvest-Norge fremholder Myhre en ny driftstypefase fra 700-tallet med større og færre gårdsenheter, hvor bl.a. myrjord ble innhentet, dvs. at omlegging til en både mer intensiv og ekstensiv gårdsdrift.119 Også Rønneseth mener det foregikk en slik omlegging på Jæren på dette tidspunkt, men at den viktigste omlegging foregikk i høymiddelalderen.120 Nylig har Keller fremhold at det fant sted en konsentrasjon av befolkningen på jordbruksområder med leirjord på Østlandet fra yngre jernalder. Leirjord krever mer arbeidskraft, men gir større utbytte enn sandjord.121

Lillehammer og Øye avviser derimot hypoteser om radikal driftsomlegging og fremhever en gradvis utvikling av jordbruksdriften. I undersøkelsen av driftsmåter i vestnorsk jordbruk fra ca.600 til 1350 fremholder Øye at det dyrkede areal generelt ble utvidet, og at det parallelt foregikk en utvikling mot både mer intensiv og mer ekstensiv utnyttelse av naturressurse­ ne.122 Det er opplagt at den type driftsomlegging som Myhre, Rønneseth og Keller tenker seg foregikk fra begynnelsen av yngre jernalder, må ha krevd en betydelig økt innsats av

119

Myhre 1978, s.261-5

120

Rønneseth 1974, s.46ff.

121

Opplysninger fra Chr. Keller, UiO

122

Lillehammer 1979, s.32;

Øye 1976, s.121-3,169-71

Hvordan trelldommen fungerte

241

arbeidskraft, spesielt i omleggingfasen. Økt innsats av arbeidskraft, men ikke så markant, må også ha vært en forutsetning ved en jevnere utvikling av nyrydding utad og oppdyrking og intensivering innad på gården fra yngre jernalder. Mest nærliggende kan det være å anta at et økt arbeidskraftbehov ble dekket gjennom en allmenn befolkningsvekst. En innvending her er at vi neppe kan tenke oss at befolkningspresset var særlig stort på et tidlig tidspunkt.123 Ett mulig svar på hvor arbeidskraften til den økte innsatsen kom fra, kunne et økt trellehold

gi: Ved "åpne" jordressurser, dvs. høy jord/ arbeidskraftsbrøk, ville eierne av større sentralgårder nettopp måtte satse på tvangselementer i retning av ufrihet for å få arbeidskraft til å arbeide for seg, f.eks. rydde og bearbeide tungdrevet leirjord, ellers må vi tenke oss at arbeidskraften ville foretrekke å rydde jord for seg selv (jfr. Nieboers modell, sist i kap.2.2 og 2.5).

I gjennomgangen av skriftlige kilder vedrørende trelleaktiviteter i jordbruket

konstaterte vi at treller ble knyttet til strevsomt gårdsarbeid: bæring av høy og vedbører, graving av grøfter, arbeid på åker og teiger i utmark, og oppdyrking av teiger. Vi fremholdt at trellenes samlede "reip og spade "-aktiviteter knyttet trellenes arbeid til tyngre aktiviteter på og i nærheten av gården, hvor oppsynet var lettest. I sammenheng med trellers strevaktiviteter kan Feneoalteas modell ha forklaringskraft. Modellen uttrykker at treller, om de var til stede, ut fra et økonomisk effektivitetssiktepunkt, ville bli foretrukket som arbeidskraft ved typiske strevaktiviteter (jfr. sist i kap.2.5).

Modellene kan altså til en viss grad sannsynliggjøre en god mulighet for at treller faktisk var foretrukket arbeidskraft når det var rikelig tilgang på udyrket jord, slik det antas å ha vært ved inngangen til yngre jernalder. En markant omlegging til driftsformer som krevde økt arbeidskraft, kunne aksentuere dette. Vi må likevel klart understreke det høyst hypotetiske vedrørende muligheten for utstrakt bruk av treller i denne tidlige perioden. Svært lite sikker

123 Etter Holmsens oppfatning var Vestlandet og Sørlande overbefolket ved inngangen til vikingtiden (Holmsen 1971, s.110) . Mot et tidlig folkningspress argumenterer Bagge. Befolkningen i Norge kan i år 1000 ha vært så lav som 150 000. Folkepresset kan godt ha vært et fenomen som karakteriserte perioden nærmest før 1349 (Bagge 1986, s.162).

Hvordan trelldommen fungerte

242

kunnskap finnes om viktige variabler, både når det gjelder utviklingen av driftsformer og befolkningsøkning. Når det gjelder spørsmål om det virkelig fant sted en økning av trelleholdet fra begynnelsen av yngre jernalder, ga vi visse antydninger i kap.4: Import av treller må ha fått økt betydning fra ca. 800, men vi fant ikke at importen på 800- og 900tallet merket seg spesielt ut i forhold til 1000-tallet. Vi konkluderte negativt med at det er vanskelig å se at det i noen periode fant sted en dramatisk økning i ytre eller indre trellerekruttering. Med den manglende viten vi har om viktige utviklingsfaktorer før høy­ middelalderen, er det altså neppe mulig å relatere driftsformer i jordbruket med trelleholdet.

5.5

"Slaveøkonomi" og slaveriers økonomiske betydning

En betingelse for å kunne gi svar på spørsmål om funksjonelle sammenhenger i forbindelse med trelldommen, er at vi må ha en begrunnet forestilling om hvor stor betydning institusjonen hadde på sitt mest omfattende, det være seg økonomisk eller i annen forstand. Når det gjelder å bedømme et slaveris økonomiske betydning, har forestillingen om en slaveproduksionsmåte opp til siste tid spilt en avgjørende rolle. I kap.2.3.2, jfr.2.5, berørte vi nyere internasjonal slaveriforsknings diskusjon av temaet. Det er altså levert tungtveiende argumenter mot at det eksisterte en spesifikk måte for slaver å produsere på, og at den perioden da slaveproduksjonen dominerte inngikk i en evolusjonistisk utvikling i historiske stadier. Med utgangspunkt i slaveriets definitoriske tegn - den totale makten over slaven og hans "outsiderstatus", dvs. hans sosiale mobilitet - har Patterson tvert imot hevdet at slaver kan tvinges inn i høyst forskjellige måter å produsere på. Det eksisterer altså ingen spesifikk slaveøkonomi, ifølge dette resonnementet.

Dette må imidlertid ikke blandes sammen med spørsmålet om et slaveris økonomiske eller på andre måter samfunnsmessige betydning. Finley har således lansert begrepet "genuine slave society" om et samfunn med "et rimelig stort antall slaver" og hvor slavene har en "markert strukturell betydning".124 Patterson opererer med et likt begrep, "large-scale

. s , 0 8 9 1 y e l n i F

124

Hvordan trelldommen fungerte

243

slave system". Når det gjelder antallet slaver i et slikt system fremholder han: "Although a critical mass of slaves was important, the proportion need not have constituted a majority." Han peker på at andel slaver i stor-skala-systemer vanligvis ikke var over 1/3 av be­ folkningen, eksempelvis i USA’s sørstater og i antikkens Hellas. I noen stor-skalasystemer var prosenten av slaver ikke større enn 15 til 20, som i mange av de islamske statene.125

Historiografisk er det helt på det rene at oppfatningen om at det eksisterte en spesifikk "slaveøkonomi" - en "slaveproduksjonsmåte" grunnet på slavers spesifikke måte å produsere på - hos Karl Marx og hans etterfølgere, hovedsakelig hadde sin bakgrunn i studier av datidens mest kjente slaveri, plantasje-slaveriet i de amerikanske Sørstatene. Det romerske slaveriet ble tenkt å være grunnleggende likt sørstatsslaveriet.126 Trolig er det riktig å si at de fleste oppfatninger om slaveøkonomi helt opp til nyeste tid har hatt rot i en forestilling om store gjenger av slaver i plantasjeliknende drift. I denne forbindelse har vi tidligere kommentert Mazo Karras oppfatning: at slaveri kan eksistere i forskjellige typer økonomier, men at "slaveøkonomi" bare eksisterer i plantasjeliknende jordbruk (jfr. kap.2.6). Hun

125 Patterson 1982, s.353. Med bakgrunn i sine global-kom parative studier har Patterson utarbeidet en liste over antatte stor-skala slavesystemer i eldre og nyere tid. Utover en grovsortering karakteriserer han sine konkrete forsøk på å beregne slaveandeler av befolkninger som "educated guesses" og "rough non­ census estimates", både når det gjelder eldre og nyere storskala slaverier. (Eksempel her er landnåmstidens Island som figurerer med 20% Unntakene er slaveriet i det moderne Amerika og SørAfrika hvor slaveandelen lar seg nøyere beregne.)(Patterson 1982, s.354-64) .

126 Jfr. k ap.2.2. Cairnes, som hadde den største innflytelse på Marx og som sto på Adam Smiths og den økonomiske skolens standpunkter, poengterte den dyptgående likhet mellom romersk og sørstatsslaveri (Crouch 1985, s.3-5) . Nyere slaveriforskning har vist at denne likheten har vært overdrevet. Det er på det rene at langt mindre "gjenger" med slaver var det allminnelige i romersk jordbruksslaveri - Horats 8 slaver under en villicus kan ha vært typisk (Finley 1980, s.134-5). På den annen side var det å eie slaver langt mer vanlig i romersk jordbruk. I USA's sør­ stater var 3/4 av frie som ikke eide slaver, mens 10 000 slaveeiere eide over 50 slaver og 11 eide over 500 - altså en mye større konsentrasjon (Crouch 1985, s.9)

Hvordan trelldommen fungerte

244

tilføyer:

The medieval Scandinavian countries cannot be called slave economies, since slavery seems to have operated largely on the household level. Where there was no demesne there can have been no demense slavery.127

Vårt argument var, som nevnt, at om slaver kan tvinges inn i forskjellige typer produksjon til herrens fordel, er det lite holdbart å hevde at "slaveøkonomi" nødvendigvis må forbindes med demesne/ plantasje-lik jordbruksdrift. Vi kunne også fremholde klare historiske eksempler på "slaveøkonomi" - oppfattet som: "slaveri med markert strukturell betydning i økonomien" - uten plantasjeliknende jordbruksdrift. "Slaveøkonomier" i det førkoloniale Afrika og i de greske bystatene er kjente eksempler.128 Plantasjedrift kan altså ikke regnes som det "egentlige" grunnlag for en slaveøkonomi (jfr. kap.2.6). Mazo Karras gir ingen de­ finisjon av "hushold", men bruker begrepet i snever betydning. (I retning av kjernefamilie?) Jeg tror imidlertid det er fiktivt å lage et skarpt skille mellom et "husholdslaveri" og et "plantasjeliknende" demesne-slaveri i middelalderen. Demesne-enheten må også kunne opp­ fattes som et hushold, dvs. et storhushold. (Jfr. den vide definisjonen av "hushold" jeg ga i pkt.5.1.5.)

Lar vi det "overhistoriske" utviklingsmønsteret falle, samtidig som vi ikke anser plantasje/ demesne-likt slaveri som eneste mulige grunnlag for en "slaveøkonomi", må vi utvilsomt mer vektlegge konkrete historiske undersøkelser når vi skal vurdere slaveriers økonomiske betydning. Nyere slaveriforskning har som nevnt hatt en atskillig mer åpen holdning til hvilke sosiale kontekster som kan ha hatt avgjørende betydning for tilstedeværelse av strukturelt viktige slaverier (jfr. kap.2.5).

127

Mazo Karras 1988, s. 69-70.

128 Slaveriet i Athen var utvilsomt i vesentlig grad et bant slaveri. Den viktigste økonomiske sektoren, jordbruket, må også i vesentlig grad ha vært preget av slaveøkonomi. Jameson har påvist bruk av slaver i en intensivering av jordbruket på Atikka (Jameson 1977/78, s.l25f.)

Hvordan trelldommen fungerte

245

5.5.1 Konklusjoner: Trelleholdets betydning i jordbruket i Norge

Diskusjonen om "slaveøkonomi" og nyere slaveriforsknings mer åpne syn på slaveriers strukturelle samvariasjoner må også få konsekvenser når trelldommens økonomiske betydning i Norge skal vurderes. Av den foregående drøftingen skulle det fremgå at økonomisk betydelig trellehold ikke nødvendigvis må knyttes til ekstensiv plantasjeliknende stordrift. Skriftlige kilder synes å vise at trellene i Norge hadde allsidige strevsomme og skitne arbeidsoppgaver sentralt, på og nært gården, hvor oppsyn var lettest. Treller kan ha blitt foretrukket i slit og strev-arbeid om de var tilgjengelige. Trellearbeidet kan karakteriseres som ekstensivt (grøfting, rydding av reiter o.l.), men sekundært også med en intensiveringskomponent (gjødsling o.l.). Diverse gårdsnavn gir klare indikasjoner på at treller ble brukt til ledet rydding av nye gårder, trolig også uten at frigivning var hensikten bak med dette. Skriftlige kilder om norske forhold gir derimot få opplysninger om trellers virksomhet i ekstensiv fedrift og annen utmarknæring, i motsetning til det kilder forteller om islandske forhold. Det må ha vært vansker med oppsynet i all utmarknæring.

Sparsomme, men ulike typer kilder viser altså at trellehold fantes over en bred skala av husholdstørrelser. Ikke minst kan vi poengtere et vanlig trellehold på en mellomtvpe av gode gårder, dvs. under de fåtallige høvdingsetenes storhushold og godt over normalgårdens familiehushold. De fleste av modergårdene til de "sikre" trellebosetninger vi tok opp, var av denne typen. Alle trelleåker-navn finnes på slike gårder. De fleste av bestemmelsene i landskapslovene vi har tatt opp i forbindelse med gårdsdrift kan tenkes å vedrøre gode normalgårder. Behovet for arbeidskraft utover familiemedlemmer og nabohjelp på gårder godt over normalstørrelse må ha vært betydelig. Trellehold kan ha hatt avgjørende økonomisk betydning for opprettholdelse av slike gode gårder. Trellehold kan ca. 1100 ha hatt stor økonomisk betydning i visse strøk av landet, kildene kan her antyde Trøndelag, men vi kunne også anta at dette også gjaldt visse østlandsområder (jfr. kap.7.5.4). Det må her påpekes at vi ikke vet noe konkret om forholdstallet mellom fri og ufri del av underordnet arbeidsstokk i denne type hushold, bortsett fra at lovbestemmelser som vedrører forhold på gode normalgårder i F, kan gi inntrykk av at frie arbeidsfolk i hvert fall ikke var mer tallrike enn

246

Hvordan trelldommen fungerte

trellene. (Jfr. i denne sammenheng Finleys påstand om fri leid arbeidskrafts tilfeldige og marginale karakter i tidlige samfunn, se kap.2.3.2.)

Trellehold kan også ha vært viktig på gårder nær normalstørrelsen, om det gjennom mesteparten av året var et behov for supplement-arbeidskraft på grunn av en allsidig nærings­ virksomhet (kornavl, februk, heimefiske o.l.). En bestemmelse om leietreller viser forsøk på fleksibel utnyttelse av trellers arbeidskraft.

For å kunne gi et tallmessig antydende svar på spørsmålet om trelleholdets samlede øko­ nomiske betydning i jordbruket i Norge til fram på 1100-tallet, måtte vi først ha er begrunnet oppfatning av hvordan fordelingen var når det gjaldt husholdstørrelser på gårder ved inngangen til høymiddelalderen. Vi har ingen viten om dette. Det er sjølsagt et åpent spørsmål om statistikk fra siste del av førindustriell periode i Norge kan gi en indikasjon. Ved folketellingen 1801 fordelte bondehusholdene seg slik: Store hushold med fra 9 til 20 medlemmer utgjorde 18,3% av alle bondehushold; hushold "over normalstørrelse", dvs. fra 7 til 9, utgjorde 27,3%;

"normalstørrelse"-hushold, dvs. fra 5 til 7, utgjorde 32,8%.129

Om denne fordelingen av husholdstørrelser kan si noe om fordelingen i middelalderen, vil trelleholdet ha bred plass i øverste gruppe, men til dels også i gruppen "hushold over normalstørrelse".

5.5.2 Komparativt utsyn: Slaver i middelalderens jordbruk i Vest-Europa, Danmark og Sverige

I kap.2.3.3 ble det nevnt at studiet av middelalderens kontinentale slaveri er et nokså nytt forskningsområde. Eldre forskning var nokså vag når det gjaldt arbeidskraftens status i den kontinentale jordbruksdriften, fordi en tenkte seg at det "klassiske" slaveriet var avløst av "mildere" avhengighetsformer. Kontinuiteten i slaveri fra antikk til middelalder og slaveriets store utbredelse i den tidlige middelalderens Vesteuropa er nå slått fast, men huller i

4 . s 0 8 1 a g n i j t e k l o F

129

Hvordan trelldommen fungerte

247

kunnskap og store variasjoner fra område til område gjør en sammenfatning vanskelig. Det er på det rene at slaver utgjorde en vesentlig del av arbeidskraften i den type godsdrift som utviklet seg i sentrale deler av Vest-Europa fra 600-tallet, kalt seigneurie/manor-systemet. I området mellom Loire og Rhinen kunne hovedgården (domus/ demense), drevet direkte av jordherren eller hans gårdsbestyrer (villicus), ha svære dimensjoner. En hovedgård ved Somain utgjorde f.eks. hele 2500 mål, men de aller fleste var langt mindre.130 For det første hadde hovedgårder "gjenger" med slaver av begge kjønn, selv om karolingertidens kilder bare av og til angir dette og helst i runde vendinger. I klosteret St.Guilia i Bréscias tilfelle heter det imidlertid at til sammen 741 slaver arbeidet på klosterets mange hovedgårder på begynnelsen av 900-tallet.131

For det andre var manor-eiendommenes leilendingsbruk (manses) drevet enten av frie leilendinger (coloni) eller av slaver og frigitte som hadde fått utlevert bruk (servi casati). Også disse leilendingene kunne hver for seg ha slaver i sine mindre hushold.

Duby

fremholder at manor-enheter ofte var mindre og løsere organisert når vi beveger oss utenfor området mellom Loire og Rhinen.132 I kap.2.3.4 nevnte vi den nøye undersøkte manorenheten Lauterbach i Bayern. I år 820 var arbeidsstokken på hovedgården 14 mannlige og 24 kvinnelige slaver. Eiendommen inneholdt også 11 gårdsbruk med til sammen 47 frie medlemmer av leilendingsfamilier, samt 10 slaver. Det fant sted en utveksling av arbeidskraft mellom hovedgården og brukene.133 Det må også fremholdes at manorsystemet ikke var den enerådende organiseringen av jord og arbeidskraft i Vest-Europa. I Picardie i NordFrankrike ser det ut til at de mellomstore jordeiendommene dominerte. Bondeeiendom ser her ut til å ha vært vanlig. I en kilde nevnes en oppsynsmann for det flamske St.Bertin-

130

Duby 1974, s .84

131

Duby 1974, s.86

132 Duby 1974, s. 83-97. I det kjente Irminon-polyptych fin­ nes en fortegnelse over familier som tilhørte klosteret St.Germain-des-Prés på 800-tallet. Det fremgår her at 87,81% av befolk­ ningen på småbrukene var frie og 7,56% var slaver (Coleman 1971, s.lO) 4 2 . s , 7 8 9 1 r e m a H

133

Hvordan trelldommen fungerte

248

klosteret som for egen regning drev en gård på det 250 mål med 12 slaver. I Lombardia ble store hovedgårder drevet med slaver, mens de fleste leilendingene rundt disse gårdene var frie småbrukere som avleverte landskyld. Duby mener at det i det hele tatt er grunn til å stille spørsmålet om hvor representativt det "klassiske" manor-systemet var for det vesteuro­ peiske kontinentet i tidlig middelalder.134

I kap.2.3.5 og 2.3.7-8 berørte vi oppstykkingen av stordriftsenheter i jordbruket, utplassering av slaver, samt en utvikling fra slaveri til en vagere ufristatus i høymiddelalderen. Denne utviklingen foregikk forskjellig i ulike deler av Vest-Europa. Ytterområdene Bayern og England later til i en viss grad å ha beholdt et rent slaveri til på 1100-tallet. Også innen England var variasjonene i slaveholdet store, fra Cornwall hvor det var en mengde slaver på mindre bosetninger, til Worcestershire hvor spesielt kirkelige hovedgårder (demesner) hadde mange slaver på slutten av 1000-tallet.135 I denne oppsummerende skissen om slaver i mid­ delalderens vesteuropeiske jordbruk skal vi ikke gå inn på ytterligere detaljer når det gjelder forskjeller fra landområde til landområde. Vi kan imidlertid konkludere med at slaver både ble brukt i stordrift og på mindre driftsenheter, dvs. at slaver fantes i hovedgårders storhushold, men også i husholdstørrelser ned mot vanlige bondehushold.

For Danmark og Sveriges vedkommende er det kildemessig vanskeligere å få belyst trelleholdet i jordbruket enn det er i Norge, fordi sagalitteratur ikke finnes. Stedsnavnmaterialet er heller ikke undersøkt med tanke på trellehold. Landskapslovene er dessuten av yngre dato. For Sveriges vedkommede finnes er likevel en kildegruppe som kan gi vesentlig innsyn: testamenter med frigivningsklausuler fra trelleholdets siste fase.

I Danmark finnes et rikt arkeologisk materiale som kan gi innblikk i organiseringen av jordbruket i vikingtid og middelalder. Vikingtidslandsbyer har enten bestått av noenlunde like store gårder, eller de har vært forbundet med en større hovedgård. I østre deler av Danmark finnes en mengde små nedsenkede, såkalte grophus. Det er svært sannsynlig at en vesentlig

134

Duby 1974, s.86,88-90

135

Pelteret 1976, s .34 0 ,355,357-66

Hvordan trelldommen fungerte

249

del av jordbruket i vikingtiden ble drevet med underordnet arbeidskraft, men mangel på andre typer kilder enn arkeologiske gjør at vi ikke vet noe om treller i denne driften.136 Også i høymiddelalderen er det vanskelig å konkretisere trellehold i jordbruket. Det fantes da en storgodstype hvor en eller flere landsbyer og i tillegg strøgods hørte til en storgård (curia/ mansio). Det ser ut til at leilendinger (landboer) på egne gårder i de fleste tilfelle hadde arbeidsplikt på storgården. Den faste arbeidstokken på storgården kan ha bestått av både treller og frie arbeidere. I et brev fra Alsted i 1199 om pantsettelse av en gård (på 3 1/2 bol) som en procurator (bryte/ forvalter) bestyrte for eieren, heter det at overdragelsen ikke skulle omfatte "familia", dvs. husstanden. Siden det slik var mulig å pantsette "familia", kan dette tyde på at den her besto av ufrie (evt. halvfrie). I en sosial og økonomisk stilling mellom familia og landboerne, men under storhusholds autoritet, befant "gårdsæderne" seg. Disse var enten uten jord, eller de drev bare små jordflekker for seg selv. De er godt mulig at en del gårdsæter var etterkommere etter treller, mange kan også ha vært deklasserte småbønder.137

Selv om det altså finnes svært lite kildemateriale om trellehold i dansk jordbruk, kan enkelte landskapslover vise at bestemmelser om trelldommen har vært til aktuell bruk helt fram til midten av 1200-tallet.138 Også Saxos omtaler ofte slaveri.139 Det er derfor godt mulig at trellehold kan ha spilt en vesentlig rolle i dansk jordbruk, fremfor alt i stordriften, til fram på begynnelsen av 1200-tallet.

For tiden før høymiddelalderen er det først og fremst arkeologisk materiale og runeinnskrifter som kan gi opplysninger om sosial struktur i Sverige. Mulighetene til å identitisere trelldom gjennom denne type materiale alene er små. I Mälar-området er gjennomsnittlig antall personer på identifiserte gårdsanlegg fra tidlig vikingtid antatt å ha vært mellom 10 og 15

136 137 s .86 -8

Mazo Karras 1988, s.83-6 Ulsig 1981, s.142-151 (spes.s .147) ;

138

Neveus 1974, s.52

139

Jfr. Skyum-Nielsen 1975, s.175-180

Mazo Karras 1988,

Hvordan trelldommen fungerte

250

personer.140 I hushold her kan det ha vært trellehold. I det samme området er det mulig å konstatere fortetninger av bosetningen rundt større hovedgårder; landsbystrukturer utviklet seg her, samt en spredning av mindre bosetninger rundt disse. Arkeologer har ment at denne bosetningsutviklingen har vært ledet av kongen og større jordeiere.141 Kildene kan ikke si noe om hvilken rolle treller som arbeidskraft kan ha spilt i denne bosetningsutviklingen. Skriftlige kilder kan gi antydninger om at stordrift har spilt en rolle i høymiddelalderens jordbruk i Sverige, fordi det skilles mellom hovedgårder og landbogårder. I et pavebrev til Uppsala domkirke fra 1185 skilles det således mellom biskopens hovedgårder og tilleggsgårder.142

De svenske landskapslovene fra siste halvdel av 1200- og begynnelsen av 1300-tallet har mange bestemmelser om treller. Når det gjelder trellenes betydning i jordbruket, kan 29 testameter med frigivningsklausuler fra perioden 1256-1310 gi en viktig avklaring, også for tiden før 1200-tallet.143 For perioden 1271-85 er trellefrigivning nevnt i halvparten av bevarte testamenter. I 12 av testamentene frigis fra 1 til 12 treller. I 15 heter det at "alle" eierens treller skal frigis. I noen av disse siste nevnes testamenteringer av jord som ligger på forskjellige steder, noen ganger betegnet som hovedgårder (curiae).144 Dette kan da bety at eieren her hadde mange treller fordelt på flere gårder. Ingen av testamentene testamenterer treller til arvinger, hvilket kan bety at treller vanligvis fulgte normal arvegang sammen med jordeiendommen.145

Frigivningstestamentene kan trolig vise at treller i

140

Ambrosiani 1964, s.204

141

Ambrosiani 1985, s.109-18

142

DS 96 (1185), se Lindkvist 1979, s.39-41

143 Nevéus 1974. Diplomene er behandlet og gjengitt s.132138,184-9. Ellers: Mazo Karras 1988, s.90-2 144 DS 457; 532; 541; 559; 615; 659; 695; 742; 755; 762; 786 ; 855; 866 ; 871; 890; 900; 9ol; 911; 925; 951; 1043 ; 1095; 1278; 1428; 1656; 1722; 1737. Jfr. Neveus 1974, s.184-9; Mazo Karras 1988, s.226 fn.118,119 145 x G 77 fremgår det at jordeieren skal tildømmes alt som er på jorda unntatt frie menn (allt that er a iorðu er firi utan frialsa menn), dvs. inkludert treller, om leilendingen ikke etter

Hvordan trelldommen fungerte

251

svensk høymiddelalder både ble brukt i storhushold på storgårder og på gårder kanskje ned mot normalstørrelse.

5.6

Treller i betrodd tjeneste

I kap.2.3.2, 2.3.9 og 2.5 har vi sett at nyere slaveriforskning understreker at slaver ikke kan defineres som en økonomisk klasse, dvs. som en menneskegruppe tilstrekkelig bestemt ut fra en ensartet plassering i en produksjonsprosess. Derimot ble det fremholdt at slavenes mar­ ginaliserte sosiale tilhørighet og herrenes bortimot totale og person-nære dominans over dem kan gjøre slaver til velegnete redskap for herrene også utenfor selve produksjonssfæren, som personlige tjenesteytere på forskjellige områder. Slaver behøver altså ikke delta i produktivt arbeid for å være definert som slaver. Dessuten kan slaveri ha en viktig sosialpsykologisk funksjon i et samfunn, fordi slaveriet kan kontrastere viktige verdier hos herrene med hensyn til ære o.l. En grunn til at de vesentlige ikke-økonomiske komponentene av slaveri har vært lite vektlagt internasjonalt og i Norden helt opp til senere tid, har nettopp vært prototypforestillinger hentet fra den nye verdens plantasjeslaveri. I det nyere slaveriet spilte de ikkeøkonomiske komponentene utvilsomt en uvesentlig rolle sammenholdt med gamle slaverier.

Også i Norden og i Norge hadde treller viktige funksjoner utenom produksjonsfæren. Siden det bare er skriftlig kildemateriale som kan gi innblikk i slike funksjoner, vil den følgende gjennomgang ikke direkte kunne si stort om disse funksjonene stort før høymiddelalderen. Også når det gjelder ikke-økonomiske tjenestefunksjoner er det vide husholdsbegrepet (jfr.pkt.5.1.5) en egnet forståelsesramme. I G 198 deles "de beste" trellene i et storhushold i to kategorier: "þjónn" og "seta" - tjenere til husherren/fruens personlige bruk, og for det andre: "bryti" og "deigja" - tjenere i husholdets "ytre" forvaltning. Kongen (samt en del andre stormenn) hadde i tillegg til gårdshushold, evt. byhushold, også et krigerfølge - en hird - som i den grad medlemmene av denne fortærte levnetsmidler fra samme forråd, gjeme

frist reiser bort fra jord som han ikke har rett til å leie.

252

Hvordan trelldommen fungerte

gjennom felles måltider, også kan sies å komme inn under et utvidet husholdsbegrep. Vi skal først ta for oss trelletjenester til "indre" personlig bruk: betjening av herren, inkludert den fysiske beskyttelse av ham.

5.6.1

Treller til personlig bruk og beskyttelse. Treller i kongens hushold og hird

I bestemmelsene i G 198 og F XI 21 navngis

þjónn (av verbet kjona: tjene). "þjónn" hadde

betrodde oppgaver "til personlig tjeneste og opvartning hos anseelige mænd" (NgL V s.743). Ifølge G 198 og F XI 21 skal herren ha utvidet rettsbot for ham. Lovene nevner flere ganger treller som følgesmenn med herren, men uten at slike treller betegnes spesielt. I G 198 og F IV 61 fremgår det likevel at trell som i følge med sin herre blir slått på ting, kirkestevne eller i gilde, faktisk får en egen personlig rett til bot ved siden av den herren har for ham (jfr. kap. 3.7.2). Den betrodde følgesmannen heves altså noe opp over vanlige treller. I berettende kilder om norske forhold betegnes en betrodd personlig tjener ofte som skósveinn. I de fleste tilfeller nevnes skosveinen bare kort og statusnøytralt i beretningene.146 Det fremgår at en skosvein kunne være trell: I Fagrskinna heter det nemlig at Håkon jarl ble drept av skosveinen sin, Skofte Karkr, på Rimol i Gauldal.147 I den samme beretningen i Heimskringla betegnes den samme Kark som Håkon jarls trell.148

Rimeligvis er det først og fremst i kongenes hushold og hird at treller forekommer nevnt som tjenere og følgesmenn i sagalitteraturen. I den større sagaen om Olav Tryggvason heter det at Håkon jarls treller, Skopte, Kark "og de andre trellene", voktet fangene etter slaget i Hjørungavåg.149 I Heimskringla heter det at jarlen sendte noen av trellene sine til gården

146 Hkr . s .243,245,257,321; Sos. s.238 her har "skosveinn"; 147

Hkr. s.429 angir "sveinn", mens Flat.I. s.61

Fsk. S.106

148 Hkr. s. 140-1. I en beretning fra Flat. (I s.507) fremgår det at en skosvein også kunne være en fri person. 149 "En their Skopti ok Karkr ok adrir þ ælarnir hafua varduætti tha ok halldit streinginum." (Flat.I s.197)

253

Hvordan trelldommen fungerte

Bunes for å hente kona der, som het Gudrun.150 Det er bare i historien om Håkon jarls død at forholdet mellom herre og hans betrodde trell gis nærmere sosialpsykologisk innhold: Etter at omstendighetene bokstavelig har brakt de to på samme nivå, dvs. begge befant seg i graven under grisebingen, appellerte herren til trellens trofasthet. Jarlen påpeker hvor nært de står hverandre: "Vit várum fæddir á einni nótt, skamt mun ok verda milli dauða okkars" (vi ble født i samme natt, det blir ikke langt mellom vår død heller), og han ber ham to ganger om ikke å svike ham. Trellen valgte imidlertid det han trodde var mest lønnsomt for seg - han drepte jarlen for å få den utlovte belønningen. Vi kan si at denne dramatiske his­ torien uttrykker herrens frykt for den betrodde trellens svik om herren mister sin dominansposisjon. Denne frykten, som gjennomsyrer alt slaveri, tematiserte vi i diskusjonen om slavedefinisjonen i kap.2.5. Jeg vender tilbake til dette temaet i forbindelse med ættesaga­ ene i slutten av kapitlet (jfr. pkt.5.8.3). Karakteristisk nok har historien en positiv utgang for den sosiale orden, idet Olav Tryggvason straks tar trellen av dage.

I Heimskringlas Olav den helliges saga heter det om kongen: Hann hafði med sér lx. hirðmanna ok xxx. gesta ok setti þeim mála ok log; hann hafði ok xxx. húskarla, er starfa skyldu í garðinum slíkt er

þurpti ok til

at flytja; hann hafði ok marga þræla.151

Det skjelnes her mellom tre grupper i kongshirden: de egentlige hirdmenn, gjestene, huskarene med trellene i tillegg. Det er fremholdt at disse hirdgruppene må ha eksistert i første halvdel av 1100-tallet.152 Huskarene, men også trellene, var

150

Hkr . s.139-42

151 Hkr. S.215. "Han [kongen] hadde seksti hirdmenn og tretti gjester hos seg, og satte fast lønn og en lov for dem; dessuten hadde han tretti huskarer, som skulle gjøre det arbeid som trengtes i gården, og føre varer dit. Han hadde mange treller også." (Kongesagaer I s.242) 0 2 . , 7 9 1 r d n A s a e v S

152

254

Hvordan trelldommen fungerte

arbeidsfolk på kongens gårder. (Det siste fremgår av G 198. )153 Kongstrellene må ha utført tyngre arbeidsoppgaver på gårdene og i kongens reisefølge. Sannsynligvis ble de benyttet som støttetropper, og ikke minst utførte de oppgaver for kongen som tydelig var nedverdigende for frie menn. Da det fremgår av landskapslovene at matsveiner på leidangskip helst skulle være treller (G 300), er det nærliggende å anta at treller ofte sto for matstell også i kongens følge.154 Heimskringla har dessuten beretninger om treller som lemlestet og henrettet på kongens oppdrag. Da Egil Aslaksson skulle henges av Magnus Berrføtts treller, sa han: "eigi skuluð þér mik fyrir þvi hengja, at eigi væri hverr yðvarr makligri at hanga" (Ikke skulle dere henge meg, for hver og en av dere fortjener mer å bli hengt).155 Magnus ble tatt til fange i Bergen 1135, avsatt som konge og overgitt til Harald Gilles treller for lemlesting, blinding og kastrering.156 I lovene ble lemlesting og kastrering bare foreskrevet ufrie, og det må ha hatt en ekstra vanærende virkning at den her også var eksekvert av treller.

153 Også i Kongespeilet heter det at huskarene arbeider på kongsgårder mot mat og opphold, uten lønn (Kgs. s.99-100). 154 Kokken (steikara) og "den som stelte med drikken" (drykkinn var ðveitti) i Olav Tryggvassons saga kap.64 nevnes status-nøytralt (Hkr. s.151). 155 Snorre siterer et skaldekvad i forbindeles med denne hendelsen: Hørt har jeg , herlige kvinne at Egil fikk høve å nevne til kongens uærlige treller et sanningsord, skulle jeg mene. Han sa at svinge i galgen sikkert hver en av dem bedre enn han hadde gjort seg fortjent til. For hardt ble en krigsmann rammet. (Kongesagaer II s.228-9) Or ð frák Agli ver ða, unnar dags, á munni, Só l, vi ð siklings þræla satt, einar ðr latta, hvern theira kva ð hæra (hjaldrbliks) an sik miklu (beið ofmikit ey ðir angr) makligra at hanga. (Hkr. s.522) Fagrskinna (s.314-5) har samme ordlyd. 1 5 6H k r .s . 5 6 0

255

Hvordan trelldommen fungerte

På liknende måte heter det i Heimskringlas Olav den helliges saga om treller som var i kongens følge eller som var fastboende på kongsgården Avaldsnes: segir, at

"þá mælti konungr,

þá var ráð, at þrælar færi með vegandann ok dræpi hann" (Da sa kongen [Olav] at

nå var det best trellene tok med seg drapsmannen [Asbjørn Selsbane] og drepte ham).157 Kong Olavs "tjenestegutter" (þjónostusveinar) nevnes å løpe i forveien for å melde kongefølgets ankomst til Sigurd Syr, uten at det angis noe om deres status. Senere i samme saga fremgår det at opplandskongen Rørek var under oppsyn av kong Olavs gutter (knapar) og tjenestekarer.158 At knapi ("gutt"; Fritzner: "Mandsperson som er i en fornem Mands Tjeneste") er en tjenstebetegnelse av sterkt nedvurderende karakter fremgår flere steder i kildene. Da Svein Rimhildsson finner Harald Gilles svein sovende i kongens seng, sier han: "skomm mikil er at fara til þess heiman frå búum sínum dugandis monnum, at draga hér knapa upp jafnhátt sér" (Det er stor skam for gjeve karer å fare hjemmefra gardene sine, bare for å se en tjenestedreng [knapa] jamhøgt med seg sjøl). Da sveinen gir ham svar, videre: "oss þykkir engi ofgæðakostr í, at Haraldr liggi hér,

þott hann dragi eigi hér þræla

upp eða stafkarla" (Vi synes ikke det er altfor godt for oss at Harald ligger her, om han ikke skal dra med seg treller og stavkarer også). Han slo så sveinen så blodet rant.159 "Knapi" (tysk "Knappe", "Knabe") er en karakteristisk betegnelse for sterk underordnet tjeneste, på linje med "svein", "pais", "puer", "boy" m.v. står slike barnebetegnelser ofte for slave. Vi skal se betegnelsene som uttrykk for en global stereotyp ideologi om slaver (pkt.5.8.2, jfr. kap.3.5).

Knape-betegnelsen har også fått nedslag i 1200-tallets lovverk. En bestemmmelse i Hirdskråen vedrører straffen for å plyndre en fallen fiende for hans nødtøftigste klær. Det heter her at hirdmenn, gester og leidangsmenn skal bøte: "en ef [knape eða svæin ruppar mæir [en nu er mælt giællde hud sina en sæktenea gefe [fatækum monnum" (Men om en

157

H k r . s.295; Kongesagaer I s.119

158

Hkr. s.197,244

159

Hkr. S.550; Kongesagaer II s. 259-60

Hvordan trelldommen fungerte

256

knape eller svein plyndrer mer enn det som er sagt, så betaler han med sin hud).160 Vi har påpekt at pisking var en typisk trelleavstraffelse i landskapslovene. For "fattigmannsforbrytelsen” simpelt tjuveri har riktignok Landsloven (IX 1) innført pisking som alternativ straff for frie som ikke kunne betale bot (jfr. kap.3.6.4). Hirdskråen, fra 1270-tallet, gir altså ikke alternativ. Knaper og sveiner var slik absolutt laveste statusgruppe av menn i Hirdskråen, og vi kunne anta at gruppen også på dette tidspunkt inneholdt mange av trelleætt. Det må være treller fra denne gruppen av støttetropper vi hører om i beretningen fra slaget på Re i 1163. Etter at Erling Skakke og hans folk hadde vunnet slaget, heter det:

þá kannaði Erlinger liðit ok hvarf aptr; hann kom þar at þrælar konungs vildu draga klæði af Sigurði jarli, ok var hann eigi með ollu ørendr ok vissi þo ekki. Hann hafði fólgit sverð sitt í umgørð, ok lá þat hjá honum. Erlingr tók þat upp ok laust með þrælana, bað þá braut skriða.161 I Landsloven heter det i en innledning til kapitlet "Om falske konger" at i foregående periode, "þionoðu opt ualborner menn þeim er uarla matto [eigi varo væirðir at] væra knapar

þeirra" (tjente ofte v e lb a arne mænd dem, som neppe kunde være deres knaper).162 Loven peker her tydelig på kongsemner med svært simpel bakgrunn som hadde ryddet seg vei opp i borgerkrigstiden. Lovpassusen er nok her billedlig tale, men den kan likevel antyde at det har vært gode muligheter til sosial oppstigning for personer med ufri status gjennom kongs-

160

H 38.7 = NgL II s.434

161 H k r . s.624. "Så mønstret han hæren og snudde. Han til et sted hvor kongens treller holdt på å dra klærne av Sigurd jarl; han var ikke helt død ennå, men han visste ikke til seg. Han hadde stukket sverdet i slira, og det lå ved sida av ham. Erling tok det opp og slo trellene med det, og sa de skulle pakke seg bort." (Kongesagaer II s.339). 4 2 s g N = 1 . 3 I L

162

Hvordan trelldommen fungerte

tjeneste, spesielt i turbulente tider.163

257

I nordisk senmiddelalder har forøvrig knape-

betegnelsen skiftet karakter og er blitt en ærefull betegnelse.164 I vesteuropeiske lover fra tidlig middelalder (leges barbarorum) finnes bestemmelser som viser at kongsslaver (pueri regis, servus regis) kunne bli tatt opp i kongenes hærfølger, også i bevepnet tjeneste. Frankisk rett viser at disse hadde muligheter til avansement i kongstjeneste.165 Også på 1200-tallet fantes det et nederste sjikt av bevæpnede ufrie i krigstjeneste i Det tyske rike, "militares personae”, "Knechte", "Knappen", som f.eks. bar våpen og skjold (armiferi, scutiferi) for sine større og mindre herrer på krigstokt.166 I Sverres saga finnes en beret­ ning om en trell, Bård Skjold, som aktivt forsvarte sin herre kong Magnus Erlingsson ved et oppløp i Bergen 29.desember 1181: Oc hit fimta kvelld iolanna er gestir varo drvcir liopu þeir til vapna oc gengo at konungsstofunne oc villdu upp hoga. Oc er konungr varð var við þa liop hann scyndiliga til duranna oc villdi staðua þa. En Barþr sciolldr þræll hans liop fyrir hann ut i forstufuna oc var þegar drepinn.167

En trell som utmerket seg ved trofasthet, selvoppofrelse og dyktighet i tjenesten var et særlig verdifullt instrument for en mektig herre. Det var imidlertid ikke først og fremst gjennom

163 I Heimskringla fortelles det at Sigurd Slembe ble kalt "trellesønn" etter at han var tatt til fange i 1139. Snorre re­ fererer her til en tapt samtidig kilde "Ryggjarstykke" (Hkr.s.579) 164 Vedr. "knapeadel", H.Nielsen KLNM XX s.297-8 165

Bosl 1964, s.245-49

166

Dollinger 1982, s.282

jfr. K.Pirinen I KLNM IV s.6 94 o

167 Sv.s. s.72. "Og femte dag jul om kvelden, da gjestene var drukne, løp de etter våpen og gikk til kongsstua og ville hogge opp døra. Da kongen ble var dette, sprang han straks til døra og ville stanse dem. Men Bård Skjold, trellen hans, sprang foran ham ut i forstua. Han ble straks drept" (Kongesagaer III s.104) .

Hvordan trelldommen fungerte

258

krigstjeneste - krigstjenesten var ærefull også for høytstående frie - men som

betrodd

tjenende oppsynsmann, forvalter og adminitrator trellen kunne stige opp sosialt.

5.6.2 Treller i "ytre" forvaltning

I forbindelse med trellehold i jordbruket har vi allerede berørt trellers funksjon som oppsynsmenn og gårdsforvaltere i større hushold (jfr. pkt.5.2.6). Brvti er den vanligste av flere betegnelser på en slik trell. Bryte-betegnelsen var derimot nokså enerådende i Danmark og Sverige, ved siden av den latinske "villicus".168

Kildematerialet om treller som

oppsynsmenn og forvaltere sier svært lite om hvor utbredt det var å ha treller i slike funks­ joner. En viss indikasjon på at treller ofte kan ha vært benyttet som arbeidsformenn og oppsynsmenn i storhushold gir likevel bestemmelsene om bryter fra landskapslovene (G 71, 198, 255, og F IV 10, XI 21). I disse bestemmelser forutsettes brytene å være treller, bortsett fra i F IV 10 hvor han er statusnøytral. I Heimskringlas beretning om Sigurd Syrs storhushold på Opplandene legges det i karakteriseringen av Sigurds person vekt på at han selv arbeidet styrte gårdsdriften. Dette skulle kanskje antyde at brytedrift av slike storgårder var det vanlige.169 En del bryter må ha drevet gårder hvor eierne ikke bodde, slik det er beskrevet i Landnámabók og slik jeg antydet som en tolkningsmulighet i forbindelse med visse gårdsnavn.170

Vi nevnte at berettende kilder ga et annet bilde av treller som oppsynsmenn og gårdsforval­ tere enn av "reip og spade"-treller, nemlig med vekt på kløktighet og trofasthet/ svik. Den nevnte beretningen om trellen Ragnvald som betrodd bestyrer og oppsynsmann (ræðismann) for Torolv Skjalg kan tas som uttrykk for herrenes frykt for at en slik kløkt kan vendes mot

168 F .Skrubbeltrang, N.Lid, G.Hafstrøm "Bryde" s.269-74; Mazo Karras 1988, s.92-3 169 17 0

6 4 5 s . 1 b n L

H k r . s.198

i KLNM II

259

Hvordan trelldommen fungerte

dem.171 Andre beretninger kan illustrere oppfatningen om trelleforvaltere som dyktige, men farlige redskaper. I Heimskringlas Ynglinga saga finnes en historie om kong Aun den gamles trelle-forvalter (féhirð ir), Tunne, som etter Auns død var leder for et voldsomt trelleopprør. Ved mot og gavmildhet seiret han åtte ganger, men ble til slutt overvunnet av en felles svensk-dansk kongshær.172

Morkinskinna gjenforteller en historie som Harald

Hardråde skal ha fortalt ved et gilde hos Ulv den rike på Oppland. Historien dreide seg om Harald Hårfagres sønn Sigurd og hans sønn Halvdan som hadde trellen Almstein. Almstein var stor, sterk og dyktig, og ble satt til å kreve inn landskyld fra Halvdans 14-15 gårder på Oppland. Han stakk imidlertid midlene i egen lomme, skaffet seg tilhengere og forsøkte å brenne Halvdan inne. Etter å ha måttet overlate sin rikdom og makt til trellen, vendte Halvdan senere tilbake og tvang Almstein og hans ætt tilbake til trelldom.173 Det er ingen tilfeldighet at nettopp sviket poengteres i beretninger om elite-treller av denne typen. Det var vanskelig for herrene å kontrollere og dominere slike treller, fordi de som formenn hadde hånd om kommunikasjon nedover til undergiven arbeidsstokk. At de på den annen side ble høyt verdsatt som elite-tjenere har sin bakgrunn i deres sosiale nøytralitet, deres "outsiderstatus". Slik heter det i beretningen om Almstein at ingen kunne si hvilken ætt han var av (engi maþr kan segia ett hans hon var).174 Karakteristikken fra 1668 av den ottomanske sultanens elite-slaver, janitsjarene, gir et globalt uttrykk for en slik sosial nøytralitet. Dette var menn sultanen kunne "forfremme uten misunnelse og ødelegge uten fare for hevn". Men dette betydde ikke at de æreløse elite-slavene ikke ble sett på med avsky av de frie. Spesielt var monarkers betrodde tjenere med ufri status til alle tider avskydd av den mest æresopptatte gruppe - aristokratene.175 I kap.2.3.9 berørte vi at nyere forskning har fremholdt at elite-

171

Flat. I s.288-92

172

H k r . s.20-1

173 Msk. s. 187-93. Når det gjelder ritualer som fremgår av historien, se k a p .3.4, jfr. kap.7.4 174

Msk . s .190

175

Referert

av Patterson

1982,

s.8,

jfr.

s.331-333.

Sek 9 3 2 . p a

260

Hvordan trelldommen fungerte

slaver ofte ble tatt i bruk av høyeste maktinstans når samfunnet var inne i større endrings­ prosesser, nettopp på grunn av deres fleksibilitet og sosiale nøytralitet. I en slik sammenheng skal vi vende tilbake til den spesielle gruppen oppsynsmenn og offentlige forvaltere, årmennene, i et eget pkt.5.9.

5.7

Trellekvinner som seksualobiekt og baernefødere for sine herrer

Slavekvinner har til alle tider over hele kloden vært unyttet som seksualobjekter av frie menn, spesielt av herren. I sin globale komparative undersøkelse fant Patterson at det bare ytterst sjelden har foreligget forhold som kunne få herrer til å holde seg borte fra å ha seksuell omgang med sine slavekvinner.176 Det "seksuelle hegemoni" menn av høy status har hatt til kvinner av lav status, var i herrens forhold til sin slavekvinne av en ekstrem karakter, rimeligvis fordi herren hadde en bortimot total dominans over henne.177 Som vi har sett i kap.3.4.4 var trellen i landskapslovene i den grad uten "réttr" og "mannhelgi" ovenfor herren at herren hadde rett til å drepe han/ henne (G 182, F V 20). Herrenes seksuelle bruk av sine trellkvinner må derfor antas å ha vært alminnelig og rutinemessig. Dermed er det ikke sagt at ikke også trellekvinnen kunne ønske et seksuelt forhold til sin herre. Om ikke for annet, kunne det å oppnå herrens hengivenhet være den beste inngang til forbedring av hennes stilling.

Det er blitt påpekt at seksuell råderett over slavekvinnene var en viktig del av herrenes fulle makt over alle sine slaver, også over de mannlige.178 Vi berørte i kap.4.7.1 at herrene i de fleste samfunn med slaveri så fordeler av å anerkjenne en eller annen form for slavepars samliv, men at dette ikke kom til å bety at slaveenheter ble anerkjent på linje med fries legalt beskyttede familieenheter. Herrene forbeholdt seg nemlig alltid retten til inngrep i

176 Patterson 1982, s.50,229-30. Patterson finner bare ett eksempel på samfunn hvor herrens seksualforbindelse med slavinne ble sett ned på, hos Gilyakene i det sørøstlige Sibir. 177

Mazo Karras

(upublisert artikkel fra 1991)

178

Mazo Karras 1991

(upubl.)

Hvordan trelldommen fungerte

261

slaveenhetene, og mannlige slaver hadde liten makt til å forsvare "sine" kvinner mot seksuelle overgrep. Det er klart at dette må ha vært en sterk trussel, kanskje med en like stor disiplinerende virkning som herrens rett til salg (jfr. G 57). I B II 15 så vi at trellen var gitt en nærmest symbolsk rett til å forsvare sin kone og sin datter mot en inntrenger, men da neppe overfor herren. Tilsvarende hadde en fri mann drapsrett på stedet for en rekke kvinner i slekt og familie om han traff en mann i samleie med dem (jfr. kap.4.7.1).

Hvor hyppig mer langvarige seksuelle forbindelser mellom frie menn og trellkvinner var, kan G 25 muligens antyde. Etter først å ha nedlagt forbud mot bigami med en straffebot på 3 merker, heter det: En ef maðr hever ambótt sina vid sina kono. oc hever inni areneliu. æða hveria sem hann hever at meinkono við sina kono. verðr hann ar þvi kunnr ok sannr.

þa scal hann boeta firir þat aurum .xii. biscope oc ganga til skripta. oc beæta við Crist, oc lata af kononne.179 Det at trellekvinnen nevnes som hovedtilfelle når det gjelder å ha medkone, må trolig bety at det først og fremst var trellkvinner loven forventet som konkubiner.180 Men det kan også tenkes at kirken, som instituerte denne bestemmelsen, her ville nedvurdere utenomekteskapelige forhold med en metafor fra trelldom. Imidlertid har Mazo Karras nylig fremholdt at det ikke finnes noe skille mellom frie konkubiner og trellkvinnekonkubiner i kildematerial­ 179 "Um ein mann har trælkvinna si har henne i huset til med-kone, eller kven meinkone for kona si, vert han sannskyldig bøta 12 øyrar til biskopen og gå til skrifte og lata kvinna fara." (G 25)

jamsides med kona si, det er han har til i det, då skal han og gjera kyrkjebot

180 Clunies Ross definerer konkubinat som "a type of pol gyny available to certain groups of men within a community that overall practises monogamy" (Clunies Ross 1985, s.6) . Kirken brukte brukte begrepet om et monogamt og ekteskapsliknende for­ hold. Men begrepet kunne også brukes om utenomekteskapelig kjønnsliv overholde. "Friðla" i nordiske lover kan ikke auto­ matisk antas å ha samme betydning som "concubine" i kanonisk rett (Brundage 1982, s.119; Mazo Karras 1990, s.142-3) .

Hvordan trelldommen fungerte

262

et. Ifølge henne var en fri konkubine ikke bedre stilt enn en trellekvinne. Mazo Karras mener således at konkubineinstitusjonen i Skandinavia hadde sin historiske opprinnelse i slaveriet, i vikingtiden før kirkens påvirkning begynte. I landskapslovene mener hun den manglende forskjellen mellom frie og ufrie konkubiner kommer til uttrykk i at barna til begge kate­ gorier, henholdsvis "hornongr/risungr" og "sunr þyborenn", faktisk har samme rettigheter til arv når de er blitt anerkjent av sin far (G 104, F VIII 8).181 Av F X 47 fremgår det likevel at tyborne hadde en tredjedels mindre personlig rett enn andre uekte barn.182 Mazo Karras synes også å se bort fra at et trellkvinnebarn, i tillegg til at faren anerkjente farskapet, også måtte frigis/frikjøpes før det var 3 år om det skal kunne kalles hans tyborne barn, dvs. få rett som tyboren (G 104, F X 47, jfr. F VIII 8). Det ser imidlertid ut til at loven (G 57) søker å legge økonomisk press på en barnefar som ikke var herren, for å få ham til å frigi sitt trellebam.183

Et tyborent barn kunne dessuten ættledes før det var 15 år, dvs.

jevnstilles med ektefødte med hensyn til arv og odel, om de arveberettigede samtykket (G 58).

Ifølge Mazo Karras kan empiri fra sagalitteraturen underbygge tesen om den grunnleggende forbindelse mellom konkubineinstitusjon og slaveriet. I Egils saga fortelles det om en arvetvist på Gulatinget mellom Egil og Berg-Onund. Berg-Onund hevdet at Åsgerd, Egils rettmessige kone, ikke hadde rett av arven fordi mor hennes, Tora Ladhand, ble hærtatt og tatt til frille, uten samtykke fra slektningene (hemummin, en sidan tekin frillutaki, ok ekki

181

Mazo Karras 1990, s .141,144 -147 .

182 Brandt mente at tyborne barn opprinnelig hadde stått tilbake for de andre uekte barna når det gjaldt arv, fordi ættledning og farens gaver til tyborne barn omtales spesielt (G 129, F IX 17). Brandts oppfatning står her i en motsetning til Mazo Karras syn på konbubinatets røtter i trelldom (Brandt 1880 I, s.133-4) . 183 Faren hadde etter G 57 en plikt til motta sitt barn (viðrtocu umaga) eller yte trellkvinnens herre et underholdholdningsbidrag på 6 øre i 12 måneder, om han hadde nektet farskap og barnet viste seg å likne ham. I praksis kan dette ha betydd det samme som frikjøp, jfr. k a p .4.7.2

Hvordan trelldommen fungerte

263

at frændaráði). Åsgerd kunne ikke arve fordi hun ifølge Berg-Onund slik var trellkvinne (ambáttar).184 I Heimskringla heter det at Harald Hårfagre, da han var 70 år, fikk sønnen Håkon (den gode) med en kvinne som het Tora Mosterstang og var av god ætt. Hun var staut og vakker, og hun ble kalt kongens trellkvinne (hon var kolluð konungs ambátt).185 Heimskringla beretter også om en strid mellom Alvhild, mor til kong Magnus, og Astrid, Olav Haraldssons rettmessige kone. Det heter om Alvhild at hun ble kalt kongens trellkvinne (ambátt), men hun var av god ætt. Også Astrid kalte henne trellkvinne og nektet å sitte sammen med henne. I Den legendariske saga om Olav den hellige heter det imidlertid at Alvhild var Astrids vaskekone (þuattkona) som hadde lykken med seg (en varla var hon giævolaus).186 Landnámabók forteller at Ragnvald Mørejara til sin frillesønn (friðlusonr) Einar at han ikke ventet seg mye av han, fordi alle i hans morsslekt var trellefødt (lítils er mér ván at þér,

því at moðurætt þín er oll þrælborin). Einar la likevel Orknøyene under

seg.187

Innholdsmessig er disse historiene forskjellige. Når det gjelder Ragnvald Mørejarls utsagn og historien om kongsmoren Alvhild, kan det trolig dreie seg om virkelige trellkvinner. Interessant er det at den eldste kilden konkret gir Alvhild en lavstående stilling som hun for­ bedret ved å inngå forbindelse med kongen. Snorre gir en usympatisk skildring av Alvhild, med oppkomlingens overmotige trekk, men sier så at hun var av god ætt, kanskje i et forsøk på å konstruere en akseptabel bakgrunn for sønnens suksess. (Jfr. beretninger om "dypere" sosial mobilitet i kap.7.9). Det er vanskeligere å forstå historien om kongsmoren Tora Mosterstangs gode bakgrunn som en tilsvarende konstruksjon. Kanskje kan hun virkelig ha blitt hærtatt av Harald Hårfagre. I historien fra Egils saga er Berg-Onunds utsagn om Asgerds bakgrunn opplagt ment provoserende. Han vil forbinde urettmessige giftermål med kvinnebortføring og forbinde bortføring, selv om den var frivillig, med trelldom. Men selv om Asgerds mor ikke oppnådde rettmessig giftemål, behøver ikke dette bety at samtiden

184

Egil s.155-6

185

H k r . s . 66

186

Hkr. s.299,425;

187

Lnb 1.2 s. 314,316

OS s.34

264

Hvordan trelldommen fungerte

regnet henne som trellkvinne. Etter mitt skjønn går Mazo Karras for langt når hun i en kommentar til denne historien antar, "that a concubine of any sort was in some way equivalent to a slave".188 Med tanke på hvor sterkt trelldom var forbundet med skam, måtte dette bety en svært streng kjønnsmoral for frie kvinner i vikingtid og middelalder, spesielt for de høyeststående. Vi kan bare fremholde at det finnes kilder som viser på at denne ikke var så streng.189 Håkon jarls elskerinne (unnasta), den mektige husfruen Tora på Rimol, som såvisst ikke trer fram med trellkvinnetrekk, kan derfor ikke ha vært ene­ stående.190

De ovennevnte historiene illustrerer at seksuelle forbindelser mellom høye herrer og deres trellkvinner var høyst alminnelige. Det kan således være tilfelle at to av kongsmødrene på slutten av vikingtiden var trellkvinner med suksess i sitt forhold til kongen.191 Snorres påpeking av at de var av god ætt, kan ha vært et senere forsøk på å dekke over dette faktum. Tre av historiene kan dessuten indirekte vise det vi berørte i forbindelse med rekruttering til trelldom (kap.4.7.2), nemlig det forhold at trellkvinnens barn med fri mann i utgangspunktet var ufritt, men slik at barnefaren lett kunne frigi det om han ville, eventuelt føre det i ætt, dvs. gi det full arverett, om han ville. Om herren var barnefaren, sto han helt fritt i å gi barnet frelse før det var tre vintrer gammelt eller fostre det opp som sin trell (G 104, F X 47). Vi kunne summere opp ved å fremholde at trellkvinner var seksualpartnere til fri benyttelse for herrene og samtidig en uvurderlig ressurs om de hadde behov for å skaffe seg arvinger til fri utvelgelse. De muligheter til å manipulere med den nære familiens sammensetning som barneavl med trellkvinner ga, kan ha vært til uvurderlig fordel for mange husholdsoverhoder.

Mazo Karras 1990, s.153 8 1 189 Arnórsdóttir 1990, 147-57; 1991, s .120,134 190

Bagge 1990, s.53-66;

Bagge

Hkr . s .140

Sigurd Slembe ble kalt "trellesønn" (tþrælssonrinn) 9 1 etterat han var tatt til fange i 1139 (Hkr. s.579) .

Hvordan trelldommen fungerte

5.8

265

Det mentale bildet av trelldom

Berettende kilder kan til en viss grad gi innblikk i hvordan trelldommen fungerte i sosialpsykologisk forstand. Kongesagaer gir en del opplysninger, men islandske ættesagaer gir et enestående innblikk. Fra middelalderens Europa finnes det neppe en kildetype som kan belyse sosialpsykologiske aspekter av slaveri bedre enn denne litteraturtypen. Grunnen til at ættesagaene er spesielt relevante, er at handlingene utspiller seg på husholdsnivå, hvor trellene konkret hadde sine liv sammen med de frie. Ættesagaene handler om konflikter mellom bønder om virkelighetsnære forhold som landeie, arv, medgift, fornærmelser etc.

I innledningen har jeg avgrenset vårt undersøkelsesområde til Norge. Selv om norske forhold berøres i handlingene i ættesagaen, foregår disse stort sett på Island. Forholdene på Island er spesielle når det gjelder landnåmet og fristatsformen, men likevel må vi kunne slutte at felles kulturelle røtter og intim kontakt, natur og næringsforhold gjør det berettiget å parallellføre nettopp sosialpsykologiske dimensjoner i herre-trellforholdet i det vestnordiske kystområdet. I utgangspunktet slår vi fast at sagaen beskriver de forestillingene 1200-talls forfatterne hadde om trelldom. Allment kan vi konstatere at trellene og det de gjør, stort sett blir tatt for gitt uten spesielle forklaringer. Trelldommen eksisterer stort sett i de handlende personers kulisser. Nettopp derfor må vi tro at trellene slik de fremstilles, er en del av en forståelseshorisont forfatterne uten videre forutsatte at tilhørerne var fortrolig med.

5.8.1 Æresbevissthet og trelldom

Æresbevissthet er en viktig sosialpsykologisk drivkraft hos aktører i sagaen.192 Spesielt har

192 Grønbech (1955 I, s.57f.) har fremholdt æresbegrepet fundamentale verdi i norrøne samfunn. Om diskusjon om betydning og innhold av æresbegrepet i sagalitteraturen: Bagge 1991, s.165 og f .n .34.

266

Hvordan trelldommen fungerte

antropologer vært opptatt av begrepet. Ære kan karakteriseres som en personlig kvalitet. J.Pitt-Rivers sier om ære at den er verdien av et menneske i egne og i samfunnets øyne. Krav på ære og rett til ære hører derfor sammen som ytre og indre side av samme sak. Ære er på denne måten en nexus mellom samfunnets idealer og reproduksjonen av dem i per­ sonen.193

En person med ære har integritet innad og autonomi utad. J.G.Peristiany

fremholder om ære at verdien av selvbildet tvinges ut av andre, dvs. at individet blir tvunget til å bevise sin ære.194 P.Bourdieu fremholder i sine studier fra Nord-Afrika at logikken i æresbegrepet derfor best uttrykkes i et konfliktrituale. De rituelle feidene bekrefter den sosiale orden.195 Hovedtema i ættesagaen er nettopp konflikter mellom aktører som beviser sin ære. De handlende går gladelig i døden for dette. Ærekjærhet og maktutfoldelse er intimt forbundet. Egenskapene mot, troskap, hederlighet, besindighet og klokskap er positive egen­ skaper forbundet med makt og ære. Sagaen beskriver et timokratisk samfunn, nærmere bestemt det vi kunne kalle et "aristodemokrati", fordi langt på vei alle frie ser ut til å strebe etter ære.

Defmisjonsmessig står treller for det motsatte av ære, fordi de er uten personlig autonomi og er sosialt døde. Arketypisk er en trell en person som har valgt livet fremfor æren. Den sosiale død og tapet av personlig autonomi er ritualisert gjennom trelletvingingens halsbinding. Trellen er altså underlagt herren vilje. På den annen side kan også herre-trellforholdet fremtre innen et paternalistisk mønster, dvs. oppfattet som et interessefelleskap hvor herren yter milde gaver, fremfor alt friheten, og trellen tjenester, takknemlighet og trofasthet. I dette mønsteret har trellen tro tjeneste som sin eneste "ære". Innen dette mønsteret kan trellen altså til en viss grad ha en personlig autonomi med et eget handlingsrom. Med denne mentale struktur i herre-trell- forholdet som utgangspunkt skal vi se hvordan trellenes "ytre" og "indre" egenskaper fremtrer i sagalitteraturen, dvs. avdekke hvilke forestillinger edda- og sagaforfatterne hadde om treller.

193

Pitt-Rivers 1974, s.21f.

194

Persitiany 1974, s.9-18

f . s , 4 7 9 1 e i d r u o B

195

Hvordan trelldommen fungerte

267

5.8.2 Trellefysiognomi og "umandig" karakter. Sambo-ideologien I Rigsþula fødtes barnet "þræl" "horfi svartan" (svart i huden) ... "var þar æ hondoum hrokkit skinn (på hendene hans var huden skrukket) ... "fingr digrir, fúúlligt andlit, lotr hryggr, langir hælar" (store fingrer, stygt ansikt, lut rygg, lange hæler). Barn i trelleætten er dessuten gitt nedsettende tilnavn som "Fulnir" (stygging), "Drumbr" (klumpet), "Hösvir" (gråskitten), "Lutr" (lut), "Arinefja" (sotnese). Trellenes utseende er satt opp mot bondeættens "Karl", "raudan ok riodan, riðuðu augu" (rødlett var han med våkne øyne) og jarleættens "Jarl", "bleikt var hær, biartir vangar, otul voru augu sem yrmlingi" (lyst var håret, lyslette kinnene, øynene kvasse som ormeungens).196 I diktet er trellenes grove, stygge og degraderende utseende stilt opp sammen med det tunge, grove og degraderende jordbruksarbeidet de utfører. Simpelt utseende og simpel virksomhet hører altså sammen i diktet, som i senere tid er blitt holdt for å være et stenderdidaktisk dikt fra 1200-tallet (jfr. pkt.5.2.1).

Når det gjelder trellens utseende kan Lönnroths undersøkelser av forbindelsen mellom "ytre" og "indre" egenskaper i personers karakter i sagalitteraturen gi en innfallsport. For det første er det en forbindelse mellom utseende og sosial status, idet konge og høvding gjeme er vakre og edle, mens trellen er stygg, lutrygget og dum. For det andre finnes det blant frie menn en fast karaktertype med stygge eller uregelmessige ansiktstrekk, grove lemmer, mørk hud, svart eller rødt hår. Denne karaktertypen har et hardt lynne, er gjerne full av ondskap og er "ulykkesmenn" med "dødsmerkethet" (feigr).197 Trellene kan sies å være karakterisert av flere av disse siste egenskapene, som vi skal se.

196

Norræn fornkvæði s .142,144,146

197 Lönnroth 1963/64, s.25-28. I en halvstrofe som til skrives skaden Gunnlaug Ormstunga hånes en norsk hirdmann for sitt "svarte" utseende som ble betraktet som tegn på en ondskaps­ full karakter (Gunnlaugs saga ormstungú s.69) .

268

Hvordan trelldommen fungerte

I Landnámabók, Sturlunga saga og fornaldersagaen Halfs saga fortelles det en historie som kan vise at trellens indre egenskaper tross alt viste best at en trell virkelig var en trell. I tiden før Harald Hårfagre herjet hordakongen Hjorr i Bjarmeland og tok kongsdatteren Ljufvina til fange og så til dronning. Hun fødte to sønner, som imidlertid var helt mørke. Samtidig fødte en trellekvinne der en sønn som var lys. Dronningen fikk derfor byttet om barna. Da de seinere ble satt på en prøve sammen, viste imidlertid det lyse barnet engstelse/feighet, og byttingen ble igjen omgjort. En av de mørkhudete guttene ble senere den kjente land­ nåmsmannen Geirmund Heljarskinn.198

Feighet, engstelse og redsel er vanærende egenskaper treller vanlig trer fram med i handlinger som utspiller seg i sagalitteraturen. I trellekarakteren er meningsinnholdet i samme betydning som det norrøne adjektivet "feigr", "nær døden", representert (jfr. definisjonsdiskusjonen i kap.2.5), men samtidig forbundet den nyere betydning av adjektivet "feig": "redd".199 På en tydelig måte fremgår dette i Atlekviða, et av de eldste av eddadiktene, hvor trellen Hjalle og herren Hogne også i døden opptrer forskjellig: (22) Scaro þeir hiarta/ Hialla or briosti, bloþvet oc a bioþ lagðo/ oc báro þat fyr Gunnar.

Þa qvap þat Gunnarr/ gumna drottinn: "Her hefi ec hiarta/ Hialla ins blaþa, olict hiarta/ Hagna ins frocna, er mioc bifaz, er a bioþi liggr, bifþiz (23)

halfo meirr, er i brosti lá." 200

198 Sturlunga saga I s.5-7 ok Hálfsrekkum kap.17 s.40-41

;

Lnb 1.1 s.150-2;

Hálfi saga

199 De to betydningene ligger nær hverandre. De nye betyd­ ningen av "feig", "redd", kommer fra mellomhøytysk på 1600-tallet (Falk/Torp s.211, jfr. Trübners Deutsches Wörterbuch, Berlin 1940 s.312-13) 200 Norræn fornkvæ ði s.287. (22) Så skar de Hjalles/ hjerte av brystet, blodig lagt på fat/ bar de det til Gunnar. (23) Da sa Gunnar, goterkongen: "Her har jeg hjertet/ til Hjalle den redde; ulikt Hognes hjerte; ligger og skjelver, ser jeg, på fatet, og skalv nok mer/ før de skar det ut." (Holm-Olsen 1975, s.288); Simek 1987, s.24

Hvordan trelldommen fungerte

269

Også i versene av Atlemål, som vi siterte i pkt.5.2.2, så vi at trellens redsel foran døden ble sterkt hånet.201

I Eyrbyggja saga (37) blir goden Arnkell overraskende overfalt av goden Snorri. Arnkell sender to treller etter hjelp, men den ene styrter i fossen av redsel. Den andre trellen kommer fram, men "glemmer" å si fra til gårdsfolket at Arnkell må ha hjelp. Han forteller dette først når han blir spurt. Dette og andre episoder viser at trellen lever i øyeblikket, er opptatt av detaljer, dvs. mangler omtenksomhet.202 Samme mangel på omtenksomhet hos treller møter vi i en historie fra Heimskringlas Olav den helliges saga. Lagmannen Torar i Jemtland satte sine treller til å passe graven hvor Torodd var fanget, men da de var etterlatt aleine, drakk de seg fulle og lot seg lure til å glemme å lukke graven, slik at Torodd kunne flykte.203

Egenskapene enfoldighet og dumdristighet hører med til det samme bildet: I Egils saga (81) er det en tilspisset situasjon mellom Torstein og Steinar. Steinar lar så trellen Tord provosere Torstein ved å beordre trellen til å la feet beite på Torsteins område. I tillegg formaster trellen seg til å true Torstein ved å skryte av sin bevæpning, men bøyer seg i samme øyeblikk for å knytte skoen sin. Han blir da drept av Torstein.204 I Gisla saga (20) blir Gisle og trellen Tord "Reddhare" (inn huglausi) forfulgt. Gisle tilbyr trellen å bytte kappe. Trellen lar seg smigre av dette. Gisle kommer seg så unna mens trellen blir drept fordi forfølgerne tror han er Gisle.205 I Egils saga (85) dreper den blinde 80-åringen Egil to treller etter at de sammen har gjømt en pengeskatt. Når dette tenkes å være mulig, skyldes 201 (63 ) ... oþ pi illþreli, adr oddz kendi; tóm lez at eiga teþia uel gar þa, uinna iþ vergasta, ef hann vi þ rétti, feginn lez tho Hialli, at hann fior þegi (Norræn fornkvæði s.302) (60) ... Træl-skarven ylte/ fyrr odd han kjende, lova å gjødsle/ gjorde og marker, gjera alt arbeid, um liv dei unnte'n. (Mortensson-Egnund 1944, s.214) 202

Eyrbyggja saga s. 98-103

203

H k r . S.331

204

Egil s.280-1

205

Gisla Saga s.64-6

Hvordan trelldommen fungerte

270

det at trellers manglende omtenksomhet og enfoldighet gjør dem maktesløse.206

Marlis Wilde-Stockmeyer, som har studert trellefigurene i ættesagaene, fremholder at de åpenbart er fremstilt sjablonmessig. Sjablonene inngår i oppbygningen av sagaen. Hun ser trellefigurene i lys av et litterært skjema, dvs. hvilken plass de har i oppbyggingen av en litterær kontekst. De skal f.eks. understreke dramatikken eller karakteregenskaper ved handlende frie personer.207 Bak de litterære sjablonene vil jeg imidlertid fremholde at det ligger en bestemt oppfatning av trelldommen som er knyttet til bevissthetsstrukturer eller mentaliteter i sagaforfatternes eget samfunn. Vi skal altså ikke her stanse med å se at trelle­ figurene inngår i et litterært prosjekt. For å oppnå videre innsikt på dette punktet må komparativ forskning om slaveri bringes inn. Denne forskningen kan vise at den type sjabloner om trellene som Wilde-Stockmeyer fremholder, i virkeligheten er en utgave av en allmen global ideologi om slaver. Ideologien har hatt utbredelse fra de mest primitive samfunn over slavesystemet i Romerriket til USA’s sørstater.

Sambo-ideologien er navnet slaveforskeren S.Elkins har satt på den. Slavene blir oppfattet å være uansvarlige og barnslig dumme, de mangler evne til å tenke på lengre sikt. En barnlig frykt parret med feighet gjennomsyrer dem. Løynaktighet og tjuvaktighet er også ingredienser i denne oppfattelsen av denne personen. Grunnleggende mangler denne personen "mandighet" og er vanæret.208 Det er opplagt at en slik ideologi kontrasterer og forhøyer de timokratiske verdiene i samfunnet. Slaveriforskeren Patterson, som har studert disse verdiene globalt ut fra antropologisk materiale, fremholder at der slaveri kom til å bli strukturelt vik­ tig, utvikler herresjiktets kultur seg i utpreget timokratisk retning.209 Sambo-ideologien er

206

Egil s.294-98

207 Wilde-Stockmeyer 1978, s.93-148, spes. s .93,106,110,113 208 209

3 0 6 7 . , 2 8 9 1 n o s r e t a P

Elkins 1959, s.82

Hvordan trelldommen fungerte

271

en del av denne kulturen.210 Slaven "føder" så å si herrens sans for ære - ved siden av at han tilfredstiller hans behov for materielle produkter og tjenester.

5.8.3 Trellens destruktive karakter

Globalt finnes det også et motstykke til sambo-ideologien. Det motsatte ytterpunktet i de fries oppfatning av slaven er slaven som en destruktiv opprører med grusomme, vanærende egenskaper.211 Også sagaen kan slik avdekke en tilstand av frykt og hat som er integrert i herre-trell forholdet. Herrene hadde frykt for trellenes drapskonspirasjoner:

I Droplaugarsona saga (7) fortelles det om trellen til Torgil, Hallstein, som angivelig lokkes til å drepe sin herre med svigersønnen Helges våpen. Helge dreper selv straks trellen, men må rømme landet fordi han mistenkes å stå bak.212 I sagatåtten Draumr

þorsteins Siðu-

Hallssonar får Torstein to netter på rad drømmeforutvarsler om sin trell Gillis drapsplaner. Torstein har latt Gilli kastrere. Han blir så drept mens han sover den tredje natten.213 I Floamanna saga (20-26) hører vi om Torgils, hans kone Torøy og hennes fosterbror, som sammen med 14 treller drar til Grønland. Torgils har angst for de overtallige trellenes draps-

210 Det må selvsagt understrekes at sambo-ideologien er herrenes oppfatning av slavene. I hvilken grad sambo-figuren ble internalisert av slaver i ulike historiske slaverier er mer eller mindre et åpent spørsmål. Det er mulig at slaver til dels kan ha brukt sambo-figuren som en overlevelsesstrategi. En debatt om Elkins tese når det gjelder det nyere slaveri, se Lane 1971. 211 Oppfatningen av slaver som destruktive opprørere er like global som sambo-oppfatningen. Romersk litteratur gir et levende inntrykk av herrenes frykt for enkeltslaver og slaveflokkers vold og ødeleggelser. Slaver satte f.eks. fyr på Sullas svigersønns villa og verdier til 100 millioner sesterser gikk opp i flammer. En av cæsarmorderne falt selv for dolken til en slave som hevnet at han var blitt kastert (Staerman 1969, s.242-3). Når det gjel­ der sørstatsslaveriet har Genovese (1979, s .50,113,116-7) og Aptheker (Shapiro 1984/85, s.52-73) undersøkt slavenes konspira­ sjoner og opprør. 212

Droplaugarsona saga s.153-4

S n i e t s o h T m u a r D 6ðu 2 3 . l H -

213

Hvordan trelldommen fungerte

272

konspirasjoner. De dreper også Torøy og flykter når Torgils er på fiske.214 I Landnámabók og i Egils saga berettes det om regelrette trelleopprør på Island. Landnåmsmannen Hjørleif ble myrdet av sine treller, som rømte til Vestmannaeyar, men ble der senere slått ned av Ingolv.215 Ketil Guvas treller rømte og overfalt gården Lambastad, hvor hele husholdet ble brent inne og gods tatt. Trellene var så på vei til en ny gård da de ble innhentet, flyktet og ble drept, karakteristisk nok en etter en.216

I Heimskringla finner vi den meste kjente sagabeskrivelsen av en herres angst for trellens drapskonspirasjon i beretningen om Håkon jarl og trellen Kark i grisebingen. Morkinskinna beretter om trellen Almsteins forsøk på å brenne sin herre Halfdan inne på Oppland. I Heimskringlas Ynglinga saga fortelles det om Tunnes ledelse av et voldsomt trelleopprør (jfr ovenfor, pkt.5.6.1-2).

Det er den vanærende feigheten og maktesløsheten som gjør at "trell" som skjellsord spiller en rolle som fornærmelse i sagalitteraturen. Dette er i tråd med G 196, som foreskriver fullrettesbot om noen kaller fri mann for trell. I Njåls saga (16) er trellebetegnelsen brukt i en konflikt mellom Tjostolv og Glum. I Grettes saga (32) betegnes gjenferdet til Glåm som trell med onde øyne og dødbringende virkning.217 Trellens egenskaper blir også brukt i overført betydning til negative karakteristikker av frie personers vanærende, skammelige oppførsel, som viser at de har "trellesinn" (þræls efni). I Reykdæla saga (4-5) får Hånev denne betegnelsen etter at han er avslørt som sauetjuv og gir seg under en mektigere mann for å få beskyttelse.218 Trelldomsbetegnelser kan brukes i overført betydning om å gi seg inn i en form for avhengighet og tape selvstendighet. I Egils saga (4) heter det at Harald Hårfagre ville gjøre alle bønder til sine leilendinger, og at slik trellelik undertrykkelse (åtøån)

214

Flóamanna saga s. 32-58

215

Lnb I .1 s.44-5

216

Lnb I .1 s. 167-8;

217

Brennu-Nj áls saga s.48;

218

Reykdæla saga s.160-4, spes.s.164

Egil s.241 Grettes saga s.107-13

Hvordan trelldommen fungerte

273

gjorde at mange flyktet ut av landet.219 I Heimskringlas Olav den helliges saga (35) heter det "at komask undan þrælkan útlendra hofðingja" (trellebinding under utenlandske høvdinger) og i samme saga (74) "undan þrælkan konungs" (trelldom hos kongen).220 Det finnes her en tendens til å assosiere all avhengighet og alt som hindrer full selvutfoldelse som trelldom. Trelldommens vanære har med andre ord smittet over på andre former for avhengighet med en forsterkning av de fries trang til frihet (jfr. innledningen kap. 1.1).

Beretningene hittil viser to stereotypier i sagaforfatternes oppfatninger av treller. For det første har vi sett en utgave av den globalt utbredte sambo-ideologien hvor trellene er maktesløse fordi de er feige, redde og barnslig dumme. Men vi har også sett eksempler på den motsatte oppfatningen, nemlig at trellene er opprørere, snikmordere og ildspåsettere som inngir herrene med frykt. Det er det fordekte i disse anslagene som gjør dem onde og vanærende. Trelldommens vanære brukes også i overført betydning til å kontrastere og for­ høye de fries oppfatning av uavhengighet og ærekjærhet.

5.8.4 Trellen som trofast tjenesteyter. Patemalisme

I det sosialpsykologiske bildet av treller i sagalitteraturen finner vi også en tredje type beretninger, som vi skal se i det følgende, trellen som trofast tjenesteyter: Mest ekstremt finner vi denne rollen beskrevet i Landnámabóks fortelling om haugleggingen av Åsmund Atlesson i skip. Trellen hans drepte seg sjøl, fordi han ikke ville leve uten sin herre, og ble da hauglagt i skipets andre stavn.221 I Viga-Glúms saga (23) heter det at Glum i en kamp mot stor overmakt snublet. To av trellene la seg da over ham for å ta av for spydstikkene og fikk begge banesår, men Glum ble reddet.222 Fra Sverres saga husker vi at trellen Bård Skjold på samme måten reddet Magnus Erlingsson (jfr. pkt.5.6.1). Trellene gir her på eget

219

Egil s .12

220

Hkr . s.200,234

221

Lnb 1.1 s. 103-4

222

V íga-Glúms saga s.77

274

Hvordan trelldommen fungerte

initiativ sine liv i hengivenhet og offervilje.

Selvstendig mot og klokskap utvist i herrens tjeneste kan demonstreres med flere eksempler: Reidar, Einar Sigmundarsons trell, oppdager, forfølger og dreper to treller til Einars fiende, Lon-Einar. For dette får han friheten og jord.223 Stort mot, om ikke akkurat klokskap, viser trellkvinnen Torgjerd Bråk i Egils saga (40), idet hun forsøker å beskytte Egil, som hun hadde fostret, i en kamp mellom far og sønn. Hun blir forfulgt og drept av Skallagrim, men Egil hevner henne ved å drepe Skallagrims bryte.224 I Landnámabók fortelles det om Geirmund Heljarskinns trell og gårdsbestyrer, Atle i Bardvik, at han ga husly og kost til en flokk skibbrudne vinteren over uten å kreve betaling av dem. Geirmund spurte ham seinere hvordan han kunne driste seg til dette. Atle svarte at en mann som var så storsinnet at hans trell på egen hånd vågde å gjøre slikt, alltid ville bli husket. Atle ble belønnet med friheten og garden for dette.225

I Gisla saga (25-27) er Gisle på flukt fra Bork og hans menn. Han får gjestetilhold hos leilendingen Ingjald, som eier trellen Svart og trellkvinnen Bothild. Bork kommer så på søk etter Gisle, men ved god hjelp av Bothilds snarrådighet og styrke greier Gisle å lure seg forbi Bork. Gisle gir en gullring til frikjøp for begge og sier til trellkvinnen: "Máttu at vísu heita minn lífgjafi, ok vil ek, at þu njótir þess" (Du kan i sanning kallast bergingsmannen min, og eg vil at du skal ha gagn av det).226 I Laxdæla saga (15) finnes en liknende positiv beskri­ velse av Vigdis ⋂ trell Åsgaut, som på hennes oppfordring hjelper flykningen Torolv. Da han

þínu efni ok trúliga; skaltu nú ok vita skjótliga, til hvers þú hefir unnit; ek gef þér frelsi, svá at þú skalt frá þessum degi frjáls maðr heita" (Du har gjort sakene dine så godt du kunne, og i full troskap; nå skal du også vender hjem etter utført oppdrag, sier hun: "vel farit med

få vite hva du har vunnet for deg. Jeg gir deg frihet; fra denne dag skal du hete fri

223

Lnb 1.1 s.107-8

224

Egil s.101-2;

225

Lnb 1.1 s.188-9

226

G ísla saga s.79-86 ;

Egilsssoga s.81-2

Gisle saga s.295-300

Hvordan trelldommen fungerte

275

mann).227

Disse eksemplene viser at trellen kunne ha et betydelig eget initiativ som krevde styrke, mot og klokskap. De positive handlingene befinner seg likevel innenfor et paternalistisk tankemønster, dvs. at de er til fordel for herren og hans hushold, som også omfatter trellen.228 I dette paternalistiske mønsteret har trellen et selvstendig handlingsrom rundt seg. Sosialpsykologisk kan vi si at en dåd i ovennevnte forstand utført av en trell på eget initiativ, bekrefter det nære herre-trellforholdet og viser det som et indre interessfellesskap. Sambo-ideologiens beskrivelse av trellen vil ikke være i stand til å forklare en slik dypere indre samhørighet i herre-trellforholdet.

Følgende historie fra Svarfdæla saga (15-28) kan ytterligere illustrere en slik indre samhørighet: Trellen Skidi kommer til Ljotolvs gård etter å ha rømt fra Torgrim. "Skiði bar

þræls nafn; eigi bar hann þat nafn af því, at hann hefði til þess ætt edr edli; hann var manna mestr ok friðastr" (Han bar ikke trells navn fordi han hadde slik ætt eller natur, han var stor og vakker). Ljotolv gjorde ham til oppsynsmann. Etter strid og dom mot Torgrim lykkes det Ljotolv å få beholde Skidi. Skidis dyktighet og trofasthet i kamper mot sin herres fiender blir betonet i fortsettelsen. Selv om han nesten blir torturert til døde, sier han ikke noe som kan være fiendene til hjelp. Som belønning blir han lovet Ljotolvs frille, Yngvild fagrkinn. Da hun ikke vil ha en trell, blir Skidi frigitt og får jord i Skididal. Skidi kjemper fortsatt mot sin tidligere herres fiender, og en av Skidis sønner blir fostret hos denne.224 Det legges stor vekt på gjensidighet i herre-trell-forholdet i denne historien. Trellen så å si "velger" sin 227

Laxdæla saga s.33-37;

Sagaen om laksdølene s.30-33

228 Det var Eugene Genovese som lanserte paternal ismebegrepet i forbindelse med sine studier av slavementalitet i USA's sørstater. Genoveses mente at slavenes "internaliserte paternalisme" var selve rammen om slaveriet i Sørstatene, med "gjensidighet", "takknemlighet", "loyalitet" og "familie" som nøkkelingredienser (Genovese 1974, s .89-93,597-8,661-5) . For kritikk av G e n o v e s e : S h a p i r o 1976, s.89. (Jfr. kap.1.51). Som det vil fremgå bruker jeg "paternalisme" noe forskjellig fra Genovese, som en støtteideologi for herrene på linje med andre støtteideologier. 229

Sværfdæla saga s. 162-206

Hvordan trelldommen fungerte

276

nye herre ved å rømme til Ljotolv. Historien viser her herre-trell-forholdet som et indre interessefellesskap. I tråd med dette er Skidi ytterst positivt tegnet. Det er et poeng at historien lar de indre gjensidige sterke bånd også fortsette etter frigivningen og for kom­ mende generasjon, i tråd med paternalistisk tankegang.

Wilde-Stockmeyer har imidlertid et annet syn på den positive fremstillingen av Skidi i Svarfdæla saga. I sagaberetninger om treller finner hun et skille mellom det hun kaller "ekte" og "uekte" treller. Den sjablonmessige fremstillingen av treller som feige, enfoldige, ubetenksomme o.l. gjelder de "ekte" trellene, dvs. treller som alltid har vært treller og fortsatt kom til å være det. Positive fremstillinger av treller vedrører, ifølge henne, bare "uekte" treller, dvs. personer som bare midlertidig tilhører trellestanden, for det meste personer av høy byrd.230

Et skille mellom "ekte" og "uekte" treller har imidlertid lite for seg. For det første stemmer ikke skillet overens med de eksemplene vi har tatt for oss ovenfor, hvor treller fremtrer med selvstendig initiativ og klokskap uten at det antydes noe om deres tidligere høye byrd. For det andre tror jeg skillet kan tilsløre viktige særtrekk ved trelldommen og slaveri allment. Jeg har forsøkt å påpeke at sambo-ideologiens slavebilde ikke kunne gi en fyldestgjørende forklaring på trellen som tjenesteyter for herren også på et kvalitativt dypere plan. Det er klart at feige, enfoldige og ubetenksomme treller ikke ville kunne tilføre herren vesentlige tjenester i kvalitativ forstand. Hengivenhet og trofasthet i kvalitativ forstand vil kreve både mot, styrke og klokskap. Sosialpsykologisk er det derfor nødvendig å utstyre treller med slike egenskaper innenfor et paternalistisk tankemønster for å forklare trelldommens funksjon, dvs. en paternalistisk ideologi som redskap for herren. Trellen Atles klokskap, Åsgauts dyktighet og Skidis trofasthet er uttrykk for en slik paternalistisk stereotypi. Et tredje vesentlig moment mot skillet "ekte" og "uekte" treller er at trelldomsinstitusjonen og slaveri allment må oppfattes som en kontinuerlig prosess, symbolisert i trelletvingings og frigjøringsritualet. 1 en viss forstand betyr dette at enhver trelldom må anses som en midlertidig tilstand.

230

Wilde-Stockmeyer 1978, s.132-141

Hvordan trelldommen fungerte

277

5.8.5 Treller brukt som destruktive redskaper

I det foregående har vi sett eksempler på oppofrende handlingsdåder utført for herrer, hvor trellers mer eller mindre selvvalgte handlinger i paternalistisk ånd oftest fikk sin belønning ved frigivning etter at de var utført. I det følgende skal vi vende tilbake til de to første trellebildene og ta for oss eksempler på tjenesteytelser innen disse bildenes forståelseshorisont, dvs. der trellene fremtrer som destruktive redskaper for sine herrer, men uten større egenvilje enn den vi kan finne innenfor samboideologiens trellebilde, med ett unntak (se nedenfor om Kolbak). Trellene opptrer da også typisk ubetenksomt under handlingene. Om trellenes motiv nevnes, er det først og fremst frihetsønsket som er driv­ kraft, blandet med frykten for herren. Karakteristisk nok kommer løftet om frigivning før utføring av handlingene i disse tilfellene. Det er trellenes æreløshet og "outsider"-status, dvs. deres nøytralitet i samfunnet, som er bakgrunn for at de er egnet til å brukes som redskaper. I Heimskringlas Olav den helliges saga uttrykkes dette av Erling Skjalgsson idet han vil bruke trellene sine til ulovlig kornsalg: "þeir eru ekki í logum eða landzrétt með oðrum monnum" (De står ikke under lov og landsrett som andre folk).231

Tjuvaktighet er en typisk trelleegenskap i sagaene. I flere tilfelle brukes treller til å utføre slike nedrige handlinger som gjeme inngår i opptrapping av en feide i sagaberetningen: I Njåls saga (48-9) beordrer Hallgjerd, kona til Gunnar på Lidarende, trellen Melkolv til å stjele mat hos Otkjell på Kirkjubø. Da han vegrer seg, sier Hallgjerd:

"Þú gerir

þik

goðan, þar sem

þú hefir verit bæði þj ófr ok morðingi, ok skalt þú eigi þo ra annat en fara, ellea skal ek láta drepa þik" (Du held deg for god, du som har vori både tjuv og mordar. Men du skal ikkje tora anna enn å fara, for ellers let eg deg drepa). Trellen utførte tjuv­ eriet, men glemte kniv og belte og ble seinere identifisert.232 I Eyrbyggja saga (30) bruker Torolv trellene sine til høytjuveri fra løysingen Ulfar. I kap.35 lar Snorri treller stjele tømmer.233 I Egils saga 80-81 lar Steinar trellen Trond stjele beite hos Torstein.

231

Hkr. S . 2 9 1

232

Brennu-Njáls saga s.122-5;

233

Eyrbyggja saga s. 81-3, 95-7

Njålssoga s.76-7

Hvordan trelldommen fungerte

278

Trellen oppfører seg ubetenksomt og blir drept av Torstein.234 I Reykdæla saga 9 lar Vemund trellene sine bringe med seg tømmer han har lurt til seg på bekostning av Steingrim. Trellene blir drept.235

Drap er den destruktive handling treller i sagaen oftest pålegges å utføre. Slike drap inngår i feidenes opptrappingsfaser og er tydelig velegnet til å skape spenninger. Dette har bakgrunn av den tilstand av hat og frykt som var integrert i herre-trell-forholdet og herrenes frykt for trellers drapskonspirasjoner som vi har eksemplifisert tidligere. Et spesielt tilfelle har vi i Fóstbrædra saga (9-10) hvor trellen Kolbak fremstilles ekstra farlig fordi han er eies av den trollkyndige Grima. Det heter at Kolbak var stor, sterk og vakker, men med barske ansiktsdrag. Grima ga ham et sverd med hint om å ta helten Tormod av dage. Tormod fikk et stygt sår av trellen, mens Tormods sverd ikke bet på trellen på grunn av trolldom. Tormod og hans folk følte en sterk skam for dette og ville ha hevn. Grima ga imidlertid Kolbak friheten og gaver og fikk ham ut av landet. Forholdet mellom Grima og trellen Kolbak fremstilles i beretningen som et interessefel­ lesskap, riktignok et ondsinnet. Karakteristisk nok motiveres ikke Kolbak på forhånd med frihetsløfte. Det heter at han kom i viking, og at han viste seg som en god og djerv mann i strid.236

I Eyrbyggja saga 26 egger Vigfus sin trell Svart "den sterke" med at det er sørgelig at en sterk mann som han ikke er fri. På spørsmål om hva han er villig til å gjøre for å oppnå frihet, svarer han at han er rede til alt. Han får da beskjed om å drepe goden Snorre ved å stikke et spyd ned i ham gjennom et hull i taket idet Snorre går ut døra. Stikket treffer ikke, trellen faller ned, blir tatt og forteller alt. I kap.31 i samme saga handler det også om et mislykket anslag; et forsøk på å brenne løysingen Ulfar på Ulfarsfell inne. Torolf drikker trellene sine fulle, gir dem løfte om frihet og sender seks av dem av gårde.

234

Egil s. 277-281;

235

Reykdæla saga s. 172-5 Fostbrædra 6 3 2

saga

Egilsoga s.194-7

s.161-9;

Sagaen

om

fostbrødrenes 8 7 3 .

279

Hvordan trelldommen fungerte

Naboen Arnkel oppdager ilden, slukker den og henger deretter trellene. I kap.43 heter det at trellen Egil "den sterke" gjentatte ganger har bedt Torbrand og sønnene om å få friheten. Han sier at han vil gjøre hva som helst for å oppnå dette. Torbrandsønnene sender ham så for å drepe en mann fra Breidafjord. Han skal liste seg innpå en flokk menn. Trellen snubler imidlertid, blir fanget, forhørt og tatt av dage.237

I Landnámabók heter det at Kåre Kylansson var uenig med løysingen Karle om en øks, som Karle fikk tilkjent. Kåre egget så trellen sin til å drepe Karle. Siden drepte Kåre trellen. Også i Landnámabók fortelles det om Tororm på Tromøy, Harald Hårfagres fren­ de, som fikk i oppdrag å hente skatt hos hersen Åsgrim i Telemark. Denne kalte sammen et ting der bøndene nektet å betale. Tororms trell løp så plutselig fram og drepte Åsgrim. Trellen ble straks drept av bøndene.238 I Kristni saga (4) overlater Torvald Kodransson til trellen sin å drepe Hedin når de møter ham i en norsk havn. Hedin hadde lagt store hindringer i veien for Torvald og biskop Fredrik da disse hadde forsøkt å kristne Island.239 Og endelig:

I Heimskringlas Inges saga lar Einar og Anders en personlig

tjener (þónn), muligens en trell, lemleste en engelsk prest Rikard.240

Alle disse historiene viser herres bruk av sine treller til destruktive handlinger de ikke selv vil stå ansvarlige for, fordi treller er uten ære og sosiale "outsidere". Bruk av treller til nedrige handlinger virker imidlertid negativt tilbake på herrene som tar som tar dem i bruk, fordi trellene er ubetenksomme og oftest blir avslørt, forhørt og drept under opp­ dragene. Det er frihetsønske og frykt som driver trellene. Destruktive handlinger med treller som redskaper inngår i sagaberetningenes opptrapping av konflikter. Bakgrunnen for at bruk av treller var egnet til slike negative oppgaver var at herren søkte å utnytte lumske destruktive egenskaper som det ble antatt at trellene hadde.

237 Eyrbyggja saga s .65-6,83-7,115-8 ; jene s.205-6,216-8,234-6 238

Lnb.I.l s .82 ; 1.2 s.360-1

239

Biskupa sögur I s.8

240

7 8 5 s . r k H

Sagaen om øyrbygg-

280

Hvordan trelldommen fungerte

5.8.6 Trelle-stereotypiene i et videre perspektiv

Av de foregående historiene fremstår det altså tre sjablonmessige fremstillinger av treller: trellen som feig, engstlig og ubetenksom, dvs. sambo-ideologiens trellebilde, og trellen som destruktiv person, som tjuv og snikmorder. Den tredje sjablonen viser et indre dypere interessefellesskap under herrens ledelse, dvs. trellen som trofast tjenesteyter innen et paternalistisk mønster. Samlet muliggjør disse sjablonene en relativ fleksibel oppfatning av treller. Sjablonene står likevel til dels i logisk motsetning til hverandre, spesielt den siste mot de to første, slik at de vanskelig kan kombineres i en og samme person. Det nærmeste vi kommer en kombinasjon av negative og positive egenskaper, er trolig Fóstbrædra sagas beskrivelse av trellen Kolbak.

Stereotypier i oppfatningen av treller står i en viss sammenheng med sagalitteraturens allmenne menneskeoppfatning. I karakteristikk av sagalitteratur, spesielt Heimskringla, fremholder Bagge en nær forbindelse mellom sosial rolle og persontegning som et typisk trekk. Personkarakteristikker i sagaen har ikke til hensikt å gi en "total" presentasjon av en "unik" person, men tegner heller personen etter egenskaper ut fra en fast verdiskala som igjen er bestemt av det sosiale spillet.241 Det er slik mulig å forstå den sjablon­ messige oppfattelsen av treller i lys av menneskeskildringer generelt i sagalitteraturen. Trelle-sjablonene må bety en enda mer rigid og mindre "individuell" oppfattelse av treller enn av frie personer - selv om vi har sett at historier om treller som finnes innenfor det paternalistiske mønsteret oftere er mer utførlige og tilsynelatende mer "individuelt"

241 Bagge fremholder at det statiske synet på perso karakterer egentlig umuliggjør en analyse av endring og utvik­ ling av personers karakterer. Egenskapene kan være skjønnhet, styrke, mot, klokskap osv. Disse viser seg i det sosiale spillet som i siste instans går ut på å vinne makt og ære. Sagalitteraturen inneholder ingen avansert individualpsykologi i moderne forstand, selv om interessen for motiver for hand­ linger, som ofte kommer til uttrykk i dialoger, kan sies å være et "moderne" trekk. (Vi kunne her ta dialogen mellom Vigfus og trellen Svart i Eyrbyggja saga kap.26 som et eksem­ pel.) (Bagge 1991, s.179-81; upublisert paper, s.21-27)

Hvordan trelldommen fungerte

281

beskrevet, fordi trellene her er utstyrt med en viss egenvilje. Også løysinger er gjennom­ gående mindre stereotypt fremstilt enn vanlige treller i sagalitteraturen (jfr. kap.7.9).

Samlet må det kulisseaktige og lite individuelle ved trellebeskrivelsene påpekes. Nettopp dette kan sette beskrivelsene i umiddelbar sammenheng med en forståelseshorisont i samfunnet som forfatterne forutsatte kjent hos sine tilhørere. Sjablonene må slik ha vært knyttet til bevissthetsstrukturer/ mentaliteter i samfunnet. Som påpekt har forståelseshorisonten når det gjelder treller påvisbare globalhistoriske paralleller.

Selv om de tre stereotypiene inneholder logisk motstridende oppfatninger, tror jeg oppfatningene i virkeligheten har eksistert side om side, til dels også rendyrket hver for seg. Trolig kan dette ses som et uttrykk for de fries problematiske forhold til trellene. Vi kan søke å klarlegge stereotypienes forhold til historisk virkelighet ved å jevnføre med en annen type kilder, lovmaterialet. Heller ikke her, hvor vi i høyere grad kunne ha ventet det, fant vi konsistent behandling av treller, jfr. kap.3: På den ene side behandler loven treller helt på linje med husdyr og eiendom i vid betydning, inkludert umyndige - altså uten egen vilje. På den annen side regner loven med at trellen, som ethvert annet mennes­ ke, kan forbryte seg ved egen vilje. Men som vi så, regner loven med at treller er mer destruktive enn frie når det gjelder tjuveri og voldsutøvelse og foreskriver korporlig av­ straffelse for dem. Vi har også sett at trellen hadde en mindre personlig positiv rett i noen tilfelle. Disse aspektene av lovenes trellebilde har, grunnleggende sett, hver for seg likheter med sagalitteraturens sjabloner: den barnaktige ubetenksomme og engstlige trellen, den destruktive "negative" trellen og et stykke på vei også den trofast tjenende trellen med egen "positiv" vilje. Vi kan slik konstatere et strukturelt samsvar mellom to forskjellige typer kilders måte å oppfatte treller på, og derfor knytte oppfatningene nærmere til historisk virkelighet, og slik samlet kanskje utsi noe betydningen av institusjo­ nen.

Det er åpenbart at forskjellige oppfatninger i de fries sammensatte trellebilde står i samsvar med og springer ut av trellenes konkrete funksjoner i samfunnet, som vi har undersøkt tidligere i dette kapitlet: Jordbrukstrellenes skitne og slitsomme "idiot-arbeid"

282

Hvordan trelldommen fungerte

samsvarer med Sambo-ideologiens viljessvake persontype, mens bryte og andre ledende trellers virksomheter samsvarer med den "positive” vilje i det paternalistiske mønsteret. Den barnaktig ubetenksomme trellen kan lett forledes til tjuveri og andre destruktive handlinger, men destruktiv trellekarakter kan selvsagt også komme til syne hos betrodde treller som svik. Av de foregående historiene er det likevel bare noen få som viser led­ ende trellers svik. I siste avsnitt skal undersøke en spesiell høyere tjenestemann som hadde sine røtter i trelldom, årmannen.

5.9

Årmannen. Gårdsforvalter og offentlig tjenestemann

I pkt.5.6.1-2 ble det påpekt at det først og fremst var som oppsynsmann, forvalter og ad­ ministrator i herrens tjeneste at trellen kunne stige opp sosialt. I dette perspektivet skal årmannsinstitusjonen undersøkes i det følgende. Først og fremst fordi årmenn fikk en spesiell status og viktig funksjon i kongstjenesten, tar jeg her opp undersøkelsen i et eget punkt i dette kapitlet. I det følgende skal jeg argumentere for at årmannsinstitusjonen had­ de sine røtter i trelldom, men at årmenn fikk en stigende status på 1100-tallet. Berettende kilder og lovmateriale kan belyse ulike trinn og aspekter av denne utviklingen.

5.9.1

Årmenn i berettende kilder

I to beretninger fra Heimskringlas Olav den helliges saga kalles kongsårmenn for "trell" eller "treIleætling". Det antydes av Erling Skjalgsson at kong Olav ofte kan ha gjordt bruk av slike årmenn som Tore Sel:

... en hitt mun mér orðigt þykkja, at lúta tíl Selþóris, er þrælborinn er í allar ættir, þótt hann sé nú ármaðr yðarr, eda annarra þeira, er hans makar

Hvordan trelldommen fungerte

283

eru at kynferð, þótt þér leggið metorð á.242

I den historien som Heimskringla deretter utførlig beretter, ble Erlings slektning Asbjørn fra Trondenes stanset av den samme Sel-Tore på Avaldsnes og fratatt en kornlast som kongen hadde forbudt å frakte nordover. Denne vanæren førte til at Asbjørn senere snek seg inn på Avaldsnes og drepte årmannen foran kongens øyne. Ved Erling Skjalgssons hjelp berget imidlertid Asbjørn livet. Han lovet kongen at han skulle følge landets lov med å påta seg samme årmannstjeneste som den drepte hadde. Da Asbjørn kom hjem til Trondanes, fikk han imidlertid høre av slektningen Tore Hund at han ville bringe skam på seg og slekten om han ble kongens trell og jamgod med uslingen Tore Sel (at þú gerisk konungs þræll ok jafningi ins versta mannz, þóris sels).243

En liknende forakt kommer til uttrykk fra Stein Skaftessons side når kongsårmannen Torgeir nøler med å gi ham hest og slede: "Þott ek sjá at engu sjálfráðr fyrir konungi, þá skal ek ekki svá fyrir þrælum hans" (Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans). Stein drepte så årmannen.244 Både i Tore Sels og Torgeirs tilfelle opptrer årmennene tjenestevillig og lojalt mot kongen.

I tillegg omtales kongsårmenn to ganger statusnøytralt i Olav den helliges saga. I årmannen Toraldes tilfelle gir han kongen viktige informasjoner om den forbudte blotingen i sitt distrikt.245 Det finnes også et par statusnøytrale omtaler av årmenn i

242 H k r . s.288. "det byr meg imot å bøye meg for SelTore, som er trellefødt i alle ættegreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt." (Kongesaga I s.321)

243 Hkr. s.288-97. Tore Sel er også betegnet som kongens årmann i den eldre såkalte legendariske Olavs saga (Olafs saga hins helga s.36,38) 244

Hkr. s.322;

Kongesaga II s.22

245

Hkr. s.205,279

Hvordan trelldommen fungerte

284

Heimskringlas sagaer om Magnussønnene og Håkon Herdebrei. Årmannen i Magnussønnenes saga karakteriseres som klok og djerv.246 Årmenn forekommer i Landnámabók, og det fortelles om årmenn i ættesagaer. Vi hører om årmenn Harald Hårfagre satte på gårder han tok fra stormenn som sto mot ham. Eyrbyggja saga forteller at Kjetil Flatnev jagde bort årmennene kongen hadde satt over gardene hans i Sogn. I Grettes saga fortelles det at Trond kom fra Sudrøyene til slektningen Åndott Kråka i Norge sammen med vennen Ånund for å kreve arv. Det fortelles at kong Harald da skulle arve alle uten­ landske menn. Åndott sa så til T ro n d :"L izk mér betr komit, frændi, at þú erfi foður þinn en konungsþrælar" (jeg synes det er bedre, frende, at du arver far din enn at kongstrellene gjør det). Etter dette fikk så Ånund høre at kong Harald hadde lagt under seg eiendommene hans og gitt dem til sin årmann Hårek. I Egils saga hører vi om årmannen Tore Truma som styrte gården til kong Harald på Tromøya, om Håkon den godes årmenn som satt på eiendommene til Torstein Eiriksson på Romerike og om Bård som styrte kong Eiriks store gård på Atløy. Den siste "réd fyrir" kongens gård, men kal­ les ikke årmann. Han karakteriseres som "syslumaðr mikill ok starfsmaðr góðr" (ein drivande husbondskar og ein god arbeidsmann).247

Kongsårmenn i sagaberetninger omtales altså mest statusnøytralt, men i tre av de ovennevne beretningene, hvor det dreier seg om tredjeparts konflikter med dem, blir de karakterisert som kongstreller. Der beretningene går nærmere inn på egenskaper hos år­ menn, blir de positivt beskrevet som dyktige, tjenestevillige og trofaste mot kongen - uten antydning til noe svik mot ham, i motsetning til i den ovennevnte beretningen om "fehirden" Almstein. Alt i alt er det et et anonymt preg over beretningene om årmenn. De fremtrer som nøytrale tjenesteytere. Imidlertid finnes det en negativ beskrivelse av en mann som hadde fått "årmannsombud og syssel" (ármenning ok syslu). Kanskje er det ikke tilfeldig at denne mannen utvilsomt var fri. I Heimskringlas Olav den helliges saga heter det nemlig at hverken kongen eller bøndene likte ham, og seinere ble hans tjuv-

246

H k r . s. 546-7, 607-8

247 Lnb 1 . 1 S . 1 5 4 ; Egil s. 4 7 , 1 0 6 , 1 9 5 - 7 , 2 1 5 ;

Eyrbyggja saga; Grettis saga s.17; Egilssoga s . 4 3 , 8 5 , 1 4 5 - 6 , 1 5 9

285

Hvordan trelldommen fungerte

aktighet avslørt, et typisk "nedrig" karaktertrekk.248

Blant norske historikere har det vært en vanlig oppfatning at årmannsombudet, slik det fremtrer i landskapslovene med en rekke offentlige tjenstefunksjoner, hadde utviklet seg fra en tidligere og mer primitiv bryte/årmanns-institusjon med rot i gårdsforvaltning og hvor årmannen hadde lav status.249 I en artikkel fra 1982 har Claus Krag polemisert mot denne oppfatningen og hevdet at landskapslovenes årmannsombud, som er å likne med sysselmannens, ikke kan ha hatt en slik utviklingshistorie.250 Krag mener dessuten at de berettende kildene viser til to typer årmenn, for det første til gårdsforvalteren, hvor først og fremst historien om Tore Sel har vært brukt til å vise at denne var lavættet. For det andre finnes det en helt annen type årmann, som ikke var gårdsforvalter og ikke var lavættet, men hadde "sysla", "ármenning ok sysla" av kongen, dvs. var tillagt "yfirsókn" ("den kongens (og biskopens) ombudsmænd tilliggende myndighed til at anlægge offen­ tlige søgsmaal i sine distrikter", NgL V s.730). Ifølge Krag er det denne sysselmannsårmannen - uten lavstatus - vi møter i landskapslovene.251

Krags skarpe skille mellom en forvalterårmann og en sysselmannsårmann forutsetter, slik jeg kan se det, et skarpt skille mellom en privat tjenerfunksjon og offentlig forvalterfunksjon som er hentet fra en senere tids byråkratiske utvikling, men er fiktiv for samfunnet i tidlig middelalder. Det skarpe skillet er også fiktivt når vi ser nærmere på de berettende kildene. Tar vi utgangspunkt i at "árr" blir tolket som "tjener", må betydningsinnholdet i "konungs ármaðr" bli "kongens tjener" allment, dvs. filologisk sett en vid betegnelse som

248 Denne mannen, Bjørn Gautske, var litt i slekt dronning Astrid og må følgelig ha vært fri. (Hkr. s.354) 249 Brandt s.446-50; 250

251

0 . s , 2 8 9 1 g a r K

1880,

I s.68,80;

Krag i NHT 2/1982, s.105-27

Sveaas Andersen

med

i KLNM XX

Hvordan trelldommen fungerte

286

vil kunne omfatte høyst varierende oppdrag for kongen.252 Det kan ikke være noen tvil om at de første rikskongenes reelle maktutøvelse i riksterritoriene var avhengig av et fysisk nærvær av kongsgårder forvaltet av lojale kongstjenere. Det er åpenbart at disse kongstjenerne måtte være avhengige av kongen og stå til hans disposisjon på en helt annen måte enn lokale stormenn og høvdinger.253 Det er da nærliggende å tenke seg at kongen ville ha fordel av å opphøye undergitte menn han var kjent med fra egne hushold til slike betrodde oppgaver. Sett slik er det ingen ting i veien for å regne med at Åndotts utsagn (Gisles saga), om helst ikke å ville se kong Haralds "kongstreller" på Tronds beslaglagte farseiendom, har bakgrunn i reelle historiske hendelser.

Går vi nøyere inn på sagaberetninger om årmenn, viser det seg at vi neppe kan isolere en rein gårdsforvalterårmann fra en "sysselmannsårmann", men at det heller må være snakk om glidende overganger. I den utførlige historien om Sel-Tore (som Krag henfører til gårdsforvalterkategorien) er det tydelig at årmannen har fått administrative oppgaver som går langt ut over gårdsforvaltning, nemlig å håndheve kongens allmenne forbud mot å selge korn til folk nordfra i sitt distrikt.254 I historien om årmannen Bjørn (som Krag henfører til sysselmannskategorien) fremgår det at Bjørn ikke bare hadde "yfirsókn", men satt på en gård hvor kongen tok veitsle, trolig en kongsgård, og drev gårdsforvaltning der. Han førte feet han hadde stjålet dit og slaktet det.255 I historien om Bård på Atløy nevnes for øvrig bestyrelse av kongsgård og sysselmannsvirkomhet i samme åndedrag.256

252 253

Lunden NHT 4/1983, s.452 Sveaas

Andersen

1977,

s.284-9;

Lunden

NHT

2/1983,

s .453 254

H k r . S.290

255

Hkr. s.355

256 Krag påpeker at de berettende 1200-tallskildene viser atskillig vakling når det gjelder terminologi. Dette burde medføre en viss forsiktighet med å legge for stor vekt på skarpe terminologiske grenseoppganger. Bagge har påpekt at middelalderkilder sjeldent er konsekvente (Bagge NHT 2/1986 f.n.72, S.170) Bloch påpeker stor ambivalens i juridisk terminologi (1975, s .19)

Hvordan trelldommen fungerte

287

Det er nærmest selvinnlysende at utvidelsen av kongedømmets maktgrunnlag også måtte føre til at de lokale kongstjenernes oppgaver endret seg - fra et person-nært oppsyn og forvaltning av lokale kongshushold til en offentlig ombudsmanns omfattende og allsidige økonomiske, rettslige og militære administrasjonsoppgaver i hele lokalmiljøer. Grunnleg­ gende henger denne endringen sammen med en overgang fra et før-statlig samfunn, i første rekke bundet sammen gjennom personlige bånd, til et statlig samfunn som i høyere grad var sentralt og hierarkisk organisert.257 Også når det gjelder kongstjenernes status fant det sted en utvikling i tråd med denne overgangen, hvilket vi skal klargjøre ved undersøkelsen av lovmaterialet.

5.9.2 Årmenns rettsstatus i landskapslovene: Bestemmelser om drap og slag på årmannen

I landskapslovenes mange bestemmelser som vedrører årmenn, fremtrer disse som kongelige ombudsmenn med økonomiske, juridiske og militære funksjoner i lokalforvalt­ ningen. Gårdsforvaltervirksomheten synes å være trengt helt i bakgrunnen. Men dette betyr ikke at den var borte. Også i landskapslovene brukes årmannsbetegnelsen på gårdsforvaltere.258

Først og fremst har manglende omtale av gårdsforvalterrollen

bakgrunn i at lovene har som mål nettopp å regulere offentlig rettspleie, "sysselmann"funksjonen står derfor naturlig nok i sentrum. Person-nære forhold som forvaltning av det indre husholdet er mer uvedkommende for loven og berøres bare sporadisk. At årmannen i landskapslovene ikke kan settes på linje med lendmannen og sysselmannen kan vi først og fremst se ved å undersøke årmannens rettsstatus. Når det gjelder forståelsen av denne er F IV 57 sentral:

257

Bagge NHT 2/1986, s.147-165

258 I F IV 57 fremgår at selv en hauld kunne ha årmenn. Siden denne årmannen nødvendigvis må ha vært en gårdsforvalter, er det temmelig sannsynlig at også høyerestående menns årmenn kunne ha slike oppgaver.

Hvordan trelldommen fungerte

288

Ef ármaðr er lostenn eða veginn at kirkiu eda at samcundu eða á þingi. þá verdr maðr útlagr af honum sem af öðrum manne, en hvervitna annars stadar skal bæta hann aptr .xv. mörcum. en öllum öðrum stöðum þá scal hann taca hálfu minna rétt en haulldr. En ármenn aller aðrer er ganga í ármenning. nema erkibyscops ármaðr. Þá scal falla réttr þeirra frá konungs ármanne sem dróttna þeirra fellr réttr.259

Denne bestemmelsen, som gir kongsårmannen bare halv hauldsrett, har skapt store tolkningsproblemer, først for Maurer og nå over hundre år etterpå for Krag, som langt på vei følger Maurers utlegninger.260

Det problematiske ved denne og en del andre

bestemmelser som viser lav rettstatus for årmannen, er at man har antatt at denne rettslige lavstatus ikke kan forenes med den utstrakte makt og myndighet lovene ellers gir kongsår­ mannen. Vi må imidlertid straks understreke at det ikke finnes noen motsetning mellom en svært lav rettstatus - selv slavestatus - og utstrakt makt og myndighet på en herres vegne. I de følgende lovtolkningene skal vi derfor se at lavstatusbestemmelsene ikke byr på slike store problemer som Maurer og Krag har trodd. Tolkningsprinsippet som må legges til grunn, er at de enkleste og logisk mest samsvarende tolkningene er de riktigste om de også kan inngå i en klargjort samfunnskontekst.

F IV 57 sier at straffen for å slå eller drepe kongens årmann i kirke, gilde og på ting er den mildere form for fredløshet som for andre menn. Slag eller drap på årmann på andre steder enn de tre skal bøtes med 15 merker offentlig bot til kongen. Til sammenligning skal drap på fri undersått straffes med fredløshet uten tap av jord (F IV 1), men full

259 "Hvis en årmann blir slått eller drept i kirke el i gilde eller på tinget, da blir (gjernings)mannen utleg (på grunn) av ham som av annen mann. Men overalt ellers skal han (gjerningsmannen) bøte for ham (årmannen) med 15 mark til kongen. Og alle andre steder skal han (årmannen) ta halvdelen mindre rett enn hauld. Og alle andre som går i årmenning, unntagen erkebiskopens årmann, da skal deres rett falle fra kongsårmannens som deres herrers rett faller" (Krags overset­ telse av F IV 57) 260

9 g K ; 5 2 . s , 7 6 8 1 e r u a M

Hvordan trelldommen fungerte

289

eiendomskonfiskering ved skjerpende omstendigheter (F IV 2-4). Større slag mot vanlig fri straffes med mildere fredløshet (F IV 22). I F IV 57 nevnes ikke årmannens personlige kompensasjon på de tre stedene, trolig fordi den skal avgjøres ved forlik. Årmannens personlige rett utenom de tre offentlige steder følger imidlertid det allmenne prinsippet: jo høyere status herren har, desto mer skal hans tjener få i kompensasjon. Fra kongsårmann (1 1/2 mark) og nedover blir dette: jarls årmann 6 øre, lendmanns 3 øre, haulds 1 1/2 øre, bondes 1 øre osv.261 Dette betyr at årmenn mottok svært lave personlige bøter, f.eks. ville en lendmanns årmann få en bot som tilsvarer en rekstegns rett, og odelsbon­ dens årmann ville komme noe under løysingens bot (jfr. F IV 49). Brandt gir her følgende kommentar: "Dette vidner om, at de verdslige Høvdingers Aarmænd i Regelen tænkes at være Trælle."262

Det er mer korrekt å påpeke at årmannens personlig rettsstatus ble svært lav nedover, og at den synes å være til stede på samme måte som den attributive personlige rettsboten treller får som følgessveiner til herrer på de tre offentlige steder i G 198, hvor denne var 1/12 av herrens rett (jfr.F IV 58, 61, XI 21). I motsetning til alminnelige treller som fulgte sine herrer, har årmenn imidlertid attributiv personlig rett utenfor de tre offentlige stedene. Kongsårmannens herre, kongen, skal ha 15 merker for sin årmann, men det er da kanskje rimelig at andre herrer enn kongen skulle ha hovedkompensasjonen for sine årmenn, kanskje den samme de skulle ha for sine beste treller (G 198, F XI 21). Så langt byr ikke tolkningen av F IV 57 på vanskelige problemer. Jeg vender nedenfor tilbake til kirkens årmenn.

Maurer og Krag finner på sin side at F IV 57’s lave bøter, halv hauldsrett for kongsårmannen, fører til urimelige konsekvenser og antar derfor at de lave bøtene bare er et tillegg til en egen slektsrett som loven har underforstått for kongsårmannen. Krag

Jfr. Brandt 1880 I, s.80. Utgangspunktet i F er 3 merkers rett for en hauld, og tridjungsauke/ tridjungsminking °PP ned i forhold til haulden for de andre rettsklassene (F X 34) (Krag 1982, fn. 27 s.113; NgL V 746) 262

. s , I 0 8 1 t d n a r B

Hvordan trelldommen fungerte

290

fremholder at kongsårmannens fulle rett må ha vært en forhøyet rett. Han regner det som en tilfeldig brist i overleveringen at det ingen steder i lovtekstene sies hvor stor kongsårmannsretten var.263 Som vi skal se, gir imidlertid ikke lovbestemmelsene noe holde­ punkt for konstruere en slik egen forhøyet slektsrett for kongsårmenn. Krag fremholder at kongsårmannens lave status "motbevises" av G 200, som dreier seg om de forskjellige rettsgruppenes personlige rett (réttarfar). Det heter at løysing skal ta 6 øre, løysingsønn 1 mark, bonde 12 øre, hauld 3 merker, lendmann og stallare 6 merker, jarl og biskop 12 merker. Dessuten skal kongen alltid ha 15 merker når noen blir slått eller skamfart. Det føyes så til:

Nu scolo aller menn taca rett efter feðr sinum. nema þeir einir menn er til annars ero skildir. Skutilsveinn scal taca haulldmannz rett. at einorð om rette. Biscops sunr oc iarlssunr. oc stallara sunr oc skutilssveins sunr. oc prest sun. oc armannz sunr scolo taca slikan rett sem þeir eigu kyn til. ef þeir fa eigi slick nafn. sem faðer þeirra fecc.264

Det dreier seg her om rettsstatus til sønner av fedre i kirkens og kongens tjeneste. Sønnene skal altså ha den rettsstatus de har ætt til, om de ikke har samme stilling som faren. For årmannssønnen betyr dette kort og godt at om han var av trelle-, løysing-eller bondeslekt osv., så skulle han gå tilbake til denne slektstatus. Men om også han fikk årmannstilling, ble hans rettsstatus sjølsagt på ny årmannens, dvs. trolig også i G halv hauldsrett når det dreier seg om kongsårmenning., slik det fremgår av F IV 57. Også for årmannssønner dreier det seg rimeligvis om en relativ rettsstatus om de kom i årmenning.

263 Maurer 1874, s.l23f.; Krag 1982, s. 114-7. Krag gjetter på at årmannens fulle rett kan ha vært en haulds rett eller omkring det (s.116). 264 "No skal alle menn taka rett etter fedrane sine, berre dei undantekne som det er fastsett noko anna for. Sku­ telsvein skal taka hauldmanns rett, i vanleg rettsbot. Bis-' kopsson og jarlsson og stallarsson og skutelsveinsson og presteson og årmannsson skal taka slik rettsbot som dei har ætt til, um dei ikkje får sovoren titel som far deira fekk." (G 200)

291

Hvordan trelldommen fungerte

Fordi dette nærmest er selvinnlysende, må vi søke etter motiver for lovens presiseringer av disse forholdene. Når det gjelder sønner av biskop, jarl og stallare, hvis fedre kom fra lavere ætt, er det umiddelbart forståelig at disse søkte å beholde den status fedrene hadde oppnådd. På den annen side var konge og kirke opplagt interessert i å hindre tendenser til at embeter gikk i arv, samt at de ville søke å forhindre en invasjon av oppkomlinger i de øvre statusgrupper.

Spørsmålet er så hvorfor G 200 gir samme presisering for årmannssønner, når vi har hevdet at kongsårmenn ikke hadde en egen forhøyet slektsrett, men bare en svært lav personlig rett? Svaret her er det jeg fremholdt ovenfor, nemlig at det ikke behøver være noen motsetning mellom lav/ mindreverdig personlig status og utstrakt myndighet, makt og rikdom som en høy herres tjener. For trelle- og løysingsønner ville likevel den lave årmannstatus være statusoppgang, slik at deres holdning ikke ville være vanskelig å forstå. Men også en fri mann med relativt høy status og god ætt kunne godt tenkes å være villig til å gå ned i personlig status for å ta i mot en årmenning fra kongen, nettopp for å oppnå makt og rikdom. M.a.o. regner loven med at årmenn kan komme fra forskjellige statusgrupper i siste halvdel av 1100-tallet. Den nevnte historien fra Heimskringlas Olav den helliges saga, om den velættede Bjørn som gikk inn i kongsårmenning, kan gi en sosialpsykologisk dimensjon av et slikt tjenesteforhold. Som årmann var Bjørn dårlig likt av både kongen og bøndene, og hans griske, tjuvaktige, dvs. trelleaktige, karakter kom etter hvert for en dag. Forakten for for årmannsstillingen kommer også til uttrykk i Tore Hunds ord til Asbjørn da han fikk vite at han skulle gå inn i årmenning.265 Vi vet ikke i hvilken grad frie av høy status var rede til å gå inn i årmannsstillinger hos den norske kongen. Fra Det tyske rike vet vi imidlertid at store grupper av høystatus-frie gikk inn i den ufrie ministerial-standen som tjenere for kongen og andre verdslige og kirkelige stormenn under Fredrik I. Barbarossa (1152-90). Dette bidro til at ministeriales fikk sterkt høynet prestisje.266

265

Hkr . s.297,354-5

266 Erler i HRD III s.577-8; Monitor Arnold 1985, s.53-75; Dollinger 1982, 269-79

1912,

s.87-106;

Hvordan trelldommen fungerte

292

Vi finner altså ikke en egen forhøyet rettsstatus for kongsårmenn nevnt eller underforstått i G 200. Heller ikke andre steder i landskapslovene er det noen grunn til å interpolere en underforstått egen slektsrett for kongsårmannen i tillegg til hans lave attributive personlige rett. Imidlertid fremtrer kongsårmannens lave rettsstatus også i andre bestemmelser. Indirekte fremgår den av G 198. Det heter her at bonden skal ta i rettsbot 1 1/2 øre for sin beste trell (bryte og þjonn) og halvparten for hver av de andre. Tilsvarende tar haulden 3 og 1 1/2 øre, lendmannen 6 og 3 øre. Siden kongen tar fire ganger lendmanns rettsbot (ifølge G 91), ville hans rettsbot her tilsvarende ha blitt 3 merker for beste trell og 1 1/2 mark for hver av de andre. Istedenfor å nevne hva kongen skal ha for sin beste trell og sine andre treller, heter det imidlertid i bestemmelsen:

At armannz rette scal bæta ef maðr ofundar mán konungs þát er firi bui hans vinnr.267

Kongstrellene, som her skal bøtes med årmannsrett, er de som arbeider på kongens gård, dvs. mest rimelig å forstå som hans jordbrukstreller, den laveste kategori av kongstreller. Med årmannsrett må vi anta at bestemmelsen mener den halve hauldsrett for kongens årmann - 1 1/2 mark (jfr. F IV 57). Dette stemmer også med at kongens rettsbot er fire ganger lendmannens (G 91). Passusen sier imidlertid ikke at kongsårmannen og kongens jordbrukstreller står statusmessig likt. For slag mottar kongen altå trolig 1 1/2 mark for sin jordbrukstrell, men 15 merker for sin årmann, samt at kongsårmannen personlig får sine 1 1/2 mark om han blir slått. Bakgrunnen for at kongens rettsbot for sine treller i den ovennevnte passus fra G 198 ikke er satt opp på samme måte som andre herrers bøter, dvs. for de beste og de andre trellene, må åpenbart være at kongens trellehold skilte seg ut når det gjaldt ledende treller, og disse kunne rimeligvis ikke likestilles med de andre beste treller i G 198. Lovens bruk av kongsårmannens rettsbot som beregnings­ grunnlag for den rettsboten kongens jordbrukstreller skal ha, tyder likevel på at loven har tenkt seg samme type skille mellom beste trell og vanlige treller også når det gjelder

267 "Etter årmannsrett skal det bøtast, um nokon skamf kongstræl som arbeider på garden til kongen." (G 198)

Hvordan trelldommen fungerte

293

skillet mellom kongsårmenn og kongens jordbrukstreller.268

Lovens lave verdsetting av årmannen som privatperson, slik vi har sett dette i F IV 57, jfr. G 198 og 200, er et uttrykk for hans lave "ære-kapasitet". Kongsårmannen kan også utsettes for vanærende korporlig avstraffelse. I F V 43 heter det at om en lendmann eller en kongens huskarl tillater utførsel av avling fra et fylke til et annet mot kongens vilje, så skal de bøte 40 merker til kongen. Så mye skal også årmannen betale, hvis han har eiendom til det. Om han ikke har dette, skal kongen sørge for at han blir refset (En ef hann hefer æigi fé til þá ráði konungr refsingum veð ármann). "Refsing" står her for korporlig avstraffelse.269 I F V 43 er det bare årmannen som kan utsettes for korporlig avstraffelse, ikke huskarlen, og det er kongen som skal tukte ham. At fysisk straff blir foreskrevet kongsårmannen er slik et uttrykk for hans mindreverdige status (jfr. kap.3.6.3-4 om korporlig avstraffelse som trellestraff).

Krag må åpenbart være på avveie når det gjelder 8 6 2 tolkningen av den nevnte passus i G 198. Han fremholder at kongstrellen ikke har årmannsrett, men at boten skal fastset­ tes i forhold til årmannsretten. Han mener at grunnen til dette er at G 198 ellers ville ha gitt kongen en bot på 3 merker for kongstrellen. (G 91 gir kongen firedobbel lendmannsrett, dvs. 6 øre ganger 4 = 3 merker) . Ifølge Krag ville dette ha blitt følt urimelig høyt for en kongstrell, og årmannsrett ble derfor valgt som beregningsgrunnlag. For det første er det ikke rimelig at kongstrellen som arbeidet i jordbruket tilhørte kongens beste treller. For sin alminnelige jordbrukstrell skulle kongen imidlertid ha 3 øre ganger 4 = 1 1/2 mark for ham. For det annet forklarer ikke Krag hvorfor nettopp årmannsretten brukes som beregningsgrunnlag for kongs­ trellen. Annensteds (nederst s.116) gjetter Krag på at (den faste) årmannsretten var en haulds rett eller omkring det. Om fast årmannsrett tilsvarer hauldsrett som beregningsgrunnlag, betyr dette etter G 198's regler at kongen (og hauld) skulle ha 3 øre for sin ledende og 1 1/2 øre for sin vanlige trell, dvs. halvparten av det lendmannen får, hvilket må være galt (jfr. Krag 1982, s.112-3; Maurer 1867-86, s.117-8). 269 I landskapslovene brukes "refsing" bare dette stedet. I Landsloven forekommer begrepet ofte. I L V 2.3 stilles pengebot og refsing alternativt opp mot hverandre: "den, som har penger, og de andre revses (paa kroppen) efter dom" (su er penninga hefir til. en hin hafe refsing eptir dome.)

Hvordan trelldommen fungerte

294

Når det gjelder karakteristiske trekk ved årmannens status i landskaps lovene, kan vi gi en foreløpig oppsummering:

Ifølge F IV 57 skal årmannen motta en lav personlig bot i

størrelse avhengig av herrens status. For kongsårmannen er boten halvparten av odels­ bondens. Hovedboten for årmannen går imidlertid til tjenesteherren, kongen, som skal motta 15 merker. Som offentlig bot er denne ikke vesensforskjellig fra det kongen får for vanlige frie undersåtter. Andre herrers årmenn skal trolig bare motta samme bot de skal ha for sin beste trell. Ingen steder i landskapslovene har vi funnet bestemmelser som viser til en egen fast og forhøyet årmannsrett (jfr. G 200). At herren alltid skal ha hovedboten for sin årmann, og at årmannen selv bare har en lav personlig rett knyttet til sin herres status, medfører at årmannens status har klare "trelleliknende" trekk. G 198 kan under­ bygge denne karakteristikken, fordi denne bestemmelsen viser at loven tenker seg skillet beste trell/ vanlig trell som mønster også for forholdet mellom kongsårmann og kongens jordbrukstrell. Også bestemmelsen i F V 43 om tjensteherrens korporlige avstraffelse av kongsårmannen, uttrykker et trellelikt trekk ved årmannens personstatus.

5.9.3 Årmannens rettsstatus: Hans straffeansvar og forhold til kongen

Det må likevel understrekes at de "trelleliknende" trekkene ved årmannens status som vi har berørt, mest skriver seg fra ett område i loven, nemlig hvilken erstatning som skal ytes til årmannen selv når han lider fysisk overlast fra tredjeperson. Når det gjelder hovedboten for ham, som går til kongen, skiller denne seg ut fra vanlig offentlig bot ved at størrelsen er fiksert til 15 merker, utenom de tre offentlige steder hvor straffen er fredløshet. Vanlige drap på frie undersåtter straffes imidlertid med fredløshet overalt, dvs. at drapsmannen kan by lov for seg og søke bøteforlik. En forklaring på en fiksering av botsummen til 15 merker i årmannens tilfelle kan være at summen var ment som en øvre grense, og at kongen ved drap på vanlige steder ikke skulle ha rett til å presse boten for sin tjener høyere.

(Jeg vender straks tilbake til dette resonnementet.)

For å avklare

årmannens personstatus må vi også søke å belyse andre sentrale områder.

Hvordan skal årmannen selv straffes for sine lovbrudd overfor tredjepart?

I land-

Hvordan trelldommen fungerte

295

skapslovene finnes det flere bestemmelser om kongsårmenns urettmessige tilegning av eiendom og om deres tjenesteforsømmelser. I disse tilfellene skal årmannen bøte til en­ keltpersoner og deres slektninger eller til bønder og fylkesmenn kollektivt. Når det gjelder hans urettmessige eiendomstilegning, heter det i F V 13, om den fredløses eiendom, at tar årmannen dennes gods før en lovlig tidsfrist, skal dette tas opp på tinget med vitner. Frigir ikke årmannen godset, skal bøndene hentes til hjelp, oppsøke ham og ta det dobbelte av det vitnene har fastslått. Det heter videre at om årmannen tar noe fra kona til den fredløse, skal dette være gårdsran (búrán). Hovedmannen skal da bøte 40 merker, de andre 3 merker hver (F V 14). G 141 og 142 har liknende bestemmelser. I F X 33 heter det at en mann kan reise sak mot en kongsårmann som mot enhver annen bofast mann (oc svá scal ármann sæcia sem elli hvem búanda), om han ha gjort en bonde eller en annen urett (úscil).

I disse bestemmelsene finnes det ikke noe som antyder at kongsårmannen har lav status. Tvert imot påpeker både G 141 og F X 33 at det kan reises sak mot ham som mot enhver fullfri mann. Bøtestraffen for kongsårmannen er som for vanlige frie menn. Det er vesentlig at bestemmelsene gjør kongsårmannen selv ansvarlig. Hvordan kan vi få årmannens selvansvarlighet til å rime med bestemmelsene som viser at det var forholdsvis "billig" å slå og drepe kongsårmannen, dvs. fiksert rimelig bot til konge og bare en mindre bot til ham selv for dette?

De to tilsynelatende motstående komponentene i

kongsårmannens personstatus kan forklares når de ses i sammenheng med kongsårmannens utstrakte makt og myndighet på kongens vegne. Misbruk av denne kongsmakten motveies ved at kongsårmannen konkret kunne anklages og gripes som selvansvarlig, samt også motveies ved den fikserte øverste grense for boten til kongen og ved årmannens lave personstatus, dvs. det var relativt "billig" å slå og drepe ham. Om bøndene brukte fysisk makt ovenfor årmannen, ville altså dette sanksjonsmiddelet ikke koste dem så mye. På denne måten kan vi altså se bestemmelser om årmannens lave personstatus og maktfulle virke for kongen i sammenheng. Kongsårmannens status kan slik også ses i sammenheng med de såkalte motstandsbestemmelsene i F, hvor bønder gis rett til fysisk motstand mot kongelig maktmisbruk. Ved kongsårmannens pliktforsømmelse overfor bøndene kommer

Hvordan trelldommen fungerte

296

dette direkte til uttrykk ved at disse har rett til å drepe årmannen (F IV 10).270

Det er likevel årmannens forhold til sin tjenesteherre, kongen, som er det sentrale når hans personlige status skal avklares. Om årmannen i landskapslovene har likhetstrekk med betrodde kongstreller, vil dette i så fall måtte bety at hans forhold til kongen i karakteris­ tiske trekk var preget av kongens fulle dominans over årmannen. Når det gjelder årmannens "indre" personlige forhold til kongen må vi imidlertid konstatere at både lover og berettende kilder er så godt som tause. Det finnes likevel indikasjoner på sterk personlig avhengighet i forholdet. Fordi kongsårmannen hadde lav personlig bot ved drap og slag fra en tredjeperson (F IV 57, G 170), kunne vi anta at også kongens egen straffemyndighet overfor sin årmann må ha vært nokså vidtgående. F V 43 antyder at kongen her står fritt þ á ráði konungr refsingi veð årmann). Kanskje hadde kongen full rett til å drepe sin årmann. At fredløshet ikke foreskrives kongsårmenn som straff kunne tyde på at avretting av ham alltid var kongens rett. Også det forhold at årmannen skal bøte 40 (eller 15) merker bare til bøndene ved maktmisbruk og pliktforsømmelse i tjenesten ( F l 1, X 33, G 71, 152, 253), og ikke som lendmannen delt til kongen og bøndene (G 71, 152), må bety at han i motsetning til lendmannen fullt ut regnes å være kongens mann. Seip har fremholdt at dette viser at årmannen var sterkt knyttet til kongen med bånd av rent privat karakter.271 Manglende bestemmelser om kongens straffemyndighet over årmannen må rimeligst tolkes som at dette utelukkende var en indre husholdsak for kongen. Bare F V 43 "letter på lokket", idet denne bestemmelsen fremholder at kongen sørger for korporlig avstraffelse av årmannen om denne ikke har eiendom til å betale kongen 40 merker.

F V 43, G 71, 152 m.v. gir også innblikk i den siden av kongsårmannens virksomhet som går ut på at han hadde høve til å skaffe seg personlig rikdom. Rik må han ofte ha vært, siden det fremgår at han kunne tenkes å betale 40 merker av egne midler. Det må derfor

270 Det er neppe spesielt oppsiktsvekkende at bøndene hadde rett til å drepe kongsårmannen ved maktovertredelser. Motstandsbestemmelsene i F (IV 50-52) gir også bøndene rett til å drepe lendmenn og kongen selv (Sandnes 1992, s.255-63). 271

. s 0 4 9 1 / 2 3 T H N p i e S

297

Hvordan trelldommen fungerte

ha vært fullt mulig for kongsårmannen også å eie egne gårder ved siden av gårder han forvaltet for kongen. Av G 308 fremgår det at årmannen hadde veitsle, dvs. at han som lendmannen kunne få overdratt avkastning av kongelig jordegods i form av landskyld. Det er derfor nokså sannsynlig at årmannen også kunne få overdratt andeler av kongens bøter, selv om dette ikke direkte fremgår av bestemmelsene (G 35, 77, 162, 200). Slike tildelinger av bøteinntekter må ha vært ha vært gjort enkeltvis, og Krag tar åpenbart feil når han hevder at slike tildelinger inngår i kongsårmannens "rett", dvs. hans personstatus.272 Poenget er, som jeg fremholdt ovenfor, at inntekter og rikdom like lite som makt ellers behøver stå i noen motsetning til en personlig lav status. (Det er med andre ord ingen nødvendig motsetning mellom det å skaffe seg rikdom og å ha lav kapasitet når det gjelder ære, jfr. "den nyrike løysing "-stereotypien i kap.7.9).

Det slik heller ingen

motsetning mellom begunstigelser/privilegier som en person og hans nærmeste kan ha som en høy herres betrodde tjener, og denne personens lave status. Slik har kongsårman­ nen leidangsfrihet for seg, sin kone og sin trell, ifølge G 298. Også leidangsfriheten er uttrykk for at kongsårmannen er knyttet til kongen på en mer intim måte enn lendmannen.

5.9.4 Sammenfatning: Årmannsinstitusionen og servil tjenesteordning

Gjennomgangen av landskapslovenes bestemmelser vedrørende slag og drap på årmenn avdekket trelleliknende trekk ved årmannens rettsstatus:

Herrene mottok alltid hoved-

boten for sine årmenn. Årmannens egen rett var et tillegg til herrens personlige rett, slik det var for vanlige treller på bestemte steder. Rettsskillet mellom en manns beste trell og vanlige trell er brukt som mønster for forholdet mellom kongsårmannen og kongens jordbrukstrell. I tillegg finnes bestemmelser som foreskriver kongsårmannen vanærende fysisk avstraffelse.

Bestemmelser om kongsårmannens egne lovbrudd (urettmessig

eiendomstilegnelse og pliktforsømmelse) viser imidlertid ingen lav rettsstatus for kongsårmannen. Det skal reises sak mot ham og han skal straffes med bøter slik som

272 "At han da skal ha en redusert bot for egen del, kan henge sammen med at han eller kanskje slekten hans om han ble drept, hadde andel av kongens bøter." (Krag NHT 2/1982 s.116)

298

Hvordan trelldommen fungerte

andre frie menn. Kongsårmannen er altså personlig ansvarlig. Den tilsynelatende motsetning mellom de to typer bestemmelser om kongsårmannen kan forklares ved å se dem i sammenheng: Kongsårmannens pliktforsømmelse og maktmisbruk overfor bøndene kunne til dels motvirkes ved at han selv ble gjort ansvarlig og ved at han tok lave bøter for bøndenes slag og drap, og ved at hovedboten til kongen ble fiksert til et rimelig maksimum. Kongsårmannens rettsstatus kan vi slik se som et kompromiss mellom kongemakt og det lokale bondesamfunn. Kongen fremmet sine interesser gjennom år­ mannen, men bøndene kunne relativt lett gripe inn mot ham. De "billige" slag- og drapsbøtene kan slik ses på som en delegering av tjenesteherrens fysiske makt til bøn­ dene. Utvilsomt må dette ha gjort kongsårmennene til utsatte figurer i sine lokalmiljøer. Dette synes også å være i samsvar med hva sagaberetninger kan fortelle.

Kongsårmannens forhold til tjenesteherren, kongen, er avgjørende for å kunne fastslå i hvilken grad årmannens personstatus var karakterisert av trelldomstrekk. Selv om direkte kilder mangler, fant vi enkelte indikasjoner på en sterk personlig avhengighet i forholdet. Ett karakteristikum må ha vært kongens omfattende rett til å straffe sin årmann korporlig. Vi vet imidlertid ikke i hvilken grad forholdet totalt var preget av kongens fulle domi­ nans. Det er derfor uvisst om landskapslovenes kongsårmann kan karakteriseres som en kongstrell. Trolig har man også rundt midten av 1100-tallet hatt vansker med dette: G 198 har rettsskillet mellom en manns beste trell og vanlig trell som mønster for forholdet mellom kongsårmannen og kongens jordbrukstrell, men betegner ikke her eller i noen andre bestemmelser kongsårmannen som kongstrell. På tross av vår manglende kunnskap om årmannens forhold til kongen, er det trolig riktigst å karakterisere kongsårmannen i landskapslovene som en fri mann i hovedsak, men med klare ufrie trekk. I den grad lovbestemmelsene kan gi opplysninger, ser det ikke ut til å være vesentlige forskjeller mellom F og G med hensyn til årmannens status. Også bestemmelsene i G legger lav status til grunn. Årmannens rettsstatus har en spesiell utforming i landskapslovene, og som vi har sett, er statusen tilpasset hans funksjon som kongens utsendte tro tjener - en tjener kongen bare med ujevne mellomrom kunne kontrollere direkte.

Den spesielle utforming årmannens rettsstatus har fått i loven, og vanskelighetene med å

Hvordan trelldommen fungerte

299

plassere ham statusmessig, må vi også tro avspeiler det faktum at ombudet var under sterk utvikling i siste del av 1100-tallet (jfr. neste pkt.). Jeg understreker at undersøkelsen her ikke har til formål å belyse alle aspekter og funksjoner i denne utviklingen.

Når det gjelder rekruttering til kongsårmannstillingen, viser vår undersøkelse at den oppfatningen som går ut på at årmannsinstitusjonen i landskapslovene hadde utviklet seg fra en mer "primitiv" institusjon betjent av lavstatus-personer, ytterligere kan under­ strekes.273 Også et komparative perspektiv kan underbygge denne oppfatningen som vi skal vise. Det er rimelig å tro at kongen valgte å opphøye treller, trelleætlinger og andre undergitte menn han var kjent med fra egne hushold, til betrodde stillinger som årmenn. Sagaberetninger synes å vise at treller og trelleætlinger oftest ble foretrukket. Som vi har sett av sagaberetninger hadde kongen mange treller til sin rådighet. Dessuten fikk kongen hånd om treller gjennom påbudte inndragninger av treller gjennom årmannen (G 296, G 259, F V 13). I G 296 heter det at årmannen kan inndra den av trellene han vil ha. Vi har også sett at treller kunne brukes til å betale bøter med, og da rimeligvis også bøter til kongen. Av våre undersøkelse må det være klart at dyktige kongstreller, med sin eneste og sterke binding til en tjenesteherre og med sin sosiale nøytralitet, passet spesielt godt som kongsårmenn. Utfra sin æreløse tilstand må også treller ha vært best i stand til å leve med lave bøter for fysisk overlast og tåle vanærende korporlig avstraffelse. Det er grunn til å tro at den alminnelige bruk av treller som årmenn i den tidlige gårdsforvalterfunksjonen ble bestemmende for at også landskapslovenes spesielle årmannsinstitusjon fikk en utforming som i viktige trekk bygget på en servil tjensteordning. Årmannsinstitusjonen kom slik til få likhetstrekk med høyere tjenesteordninger på kontinentet som bygde på ufri underordning.

273

Sveaas Andersen 1977, s.286

Hvordan trelldommen fungerte

300

5.9.5 Årmannens stigende prestisje og endrede rettsstatus

Ettersom kongsårmannen fikk utvidete oppgaver i takt med kongens utvidete maktgrunn­ lag og utviklet seg i retning av å bli en offentlig ombudsmann, er det rimelig at flere frie menn søkte til stillingen. Ved tolkningen av G 200’s passus om at årmannssønner som ikke fikk samme stilling som faren, skulle ta den rettsstatus de hadde slekt til, fremholdt vi at bestemmelsen også må ha vært myntet på frie av høyere status som var villig til å gå ned i personlig status for å oppnå makt og rikdom ved å ta imot årmenning av kongen. Selv om beretningen om årmannen Bjørn og Tore Hunds advarsel til Asbjørn viser forakten for dette. Rimeligvis har fries overtaking av årmannsstillinger og den store makt og rikdom som kunne oppnås gjennom stillingen, etter hvert høynet årmannens prestisje.

Den høynete prestisjen har fått nedslag i lovbestemmelsene. Det første nedslaget gjelder imidlertid ikke kongsårmannen, men erkebiskopens og biskopers årmenn. Som vi har sett ovenfor, tok F IV 57 opp årmenns attributive personlige rett. Det het at kongsårmannen skal ha halv hauldsrett og at andre årmenns rett skal falle fra kongsårmannen som deres herrers rett faller. I undersøkelsen av F IV 57 ovenfor berørte vi ikke at bestemmelsen gjør ett unntak fra mønsteret for personlig rett, nemlig for erkebiskopens årmann (nema erkibyscops ármaðr), men uten at det sies hva unntaket går ut på. F IV 59 kan imidlertid være til hjelp:

Byscops ármaðr scal hafa slican rétt sem hann er maðr til oc hann hafði

på

er hann gécc í ármenning.

Biskopsårmannen skal ha slik rett som han er mann til og slik han hadde da han gikk inn i årmenning. Biskopårmannen skal altså beholde sin gamle status uendret og får ikke rettsstatus relatert til biskopens status. Unntaket for erkebiskopens årmann i F IV 57 må opplagt ha vært det samme som for biskopsårmannen. Det kan ikke bety at erkebiskopens

Hvordan trelldommen fungerte

301

årmann skulle ha samme rett som kongsårmannen, slik Krag hevder.274 En tilsvarende spesialordning for kirkelige årmenn finnes ikke i G (jfr. G 200). Vi må derfor tro at spesialordningen kom inn i loven ganske sent, kanskje helt på slutten av 1100-tallet. Bestemmelsene gir trolig uttrykk for at det på dette tidspunkt først og fremst var personer av høyere status som søkte til kirkens årmenninger, og at disse anså det urimelig å skulle gå ned i rettsstatus. Bestemmelsene gjør det klart at kirken ønsket denne utviklingen, og vi kan trolig se dem som ledd i et generelt ønske om å heve kirkeembetenes prestisje. (Om høyning av prestenes personlige verdighet, jfr. kap.6.2-2.1). Bestemmelsene om erkebiskops- og biskopsårmenns status i F må i praksis ha utelukket lavstatuspersoner fra disse stillingene.

En annen viktig konsekvens av F IV 57 og 59’s spesialbestemmelser var at de skapte en vesentlig uoverensstemmelse mellom kongså

annens og erkebiskop/biskopsårmenns

rettsstatus. Vi må tro at kirkelige årmenn mer og mer kom til å inneha en status som sto i samsvar med deres makt og rikdom, slik at konfrontasjonen med kongsårmannens halve hauldsrett og øvrige trelleliknende statustegn etter hvert må ha vært følt utålelig. Først i Håkon Håkonssons regjeringstid kom det en rettarbot, F inni. 24, som tok konsekvensen av dette ved å påpeke at alle årmenn skal ha den rett de er født til (ármaðr taci oc sinn rétt þvi sem hann er burðum til).

Vi må tro at det på dette tidspunkt allerede var satt sluttstrek for rekruttering av personer med mindreverdig status til kongsårmannsstillinger. Det finnes imidlertid grunner til å anta at treller og trelleætlinger lenge spilte en viktig rolle i rekrutteringen til landskapslovenes kongsårmannstilling: For det første hadde institusjonen røtter i en gårdsforvalterfunksjon hvor trellene åpenbart spilte en vesentlig rolle. For det andre har vi konstatert at landskapslovene årmannsinstitusjon hadde klare servile trekk tilpasset årmannens spesielle funksjon, som må ha virket lite ærefulle for frie. For det tredje er det klart at kongen lenge hadde mange treller i arbeid og tjeneste og dessuten hadde gode muligheter til å skaffe seg treller han kunne ha bruk for. Vi hører også flere ganger om kongstreller

4 . s 8 9 1 / 2 T H N g a r K

274

Hvordan trelldommen fungerte

302

utover på 1100-tallet, senest om Magnus Erlingssons betrodde trell Bård i 1181. Ved re­ visjonen av G i 1160-70-årene er det ikke tatt inn noen bestemmelser lik de vi så i F IV 57 og 59 om at årmenn skal beholde sin status. Årmenn skulle fortsatt ha en attributiv status når han gikk inn i årmenning etter den reviderte G. Kanskje kan dette tas som et tegn på at det så sent som i siste halvdel av 1100-tallet kunne tenkes å være aktuelt å rek­ ruttere treller og trelleætlinger som kongsårmenn.

5.9.6 Ufri tjenesteordning på høyt nivå i europeiske middelalder: Ministeriales

I kap.2.3.9 ga jeg et resymé av nyere forsknings syn på ufri tjeneste på høyt nivå i europeiske middelaldersamfunn. Bosl har fremholdt at den sosiale oppstigning til et sjikt av ufrie tjenestemenn, spesielt innenfor kongstjenesten, har vært en undervurdert faktor i samfunnsutviklingen i tidlig europeisk middelalder.275

Det er også blitt fremholdt at

ufri og fri, dvs. servil og føydal underordning kunne være komplementære grunnlag for troskaps- og tjensteforhold på høyt nivå i middelaldersamfunnet. Som påpekt fikk ufri tjeneste på høyere nivå størst betydning i Det tyske rike. Kirken utviklet her nye administrasjonsmetoder og tok i bruk ufrie forvaltere fra 900-tallet. Fra investiturstriden, da kongens allianse med kirken gikk i oppløsning, tok konge og fyrster systematisk ufrie i bruk i administrativ og militær tjeneste. Et sammensatt, ufritt tjenestesjikt av ministeriales ble etter hvert formet, og på 1100-tallet hadde dette fått klarere konturer.276

De øverste ministeriales, som tilhørte konge, hertuger og biskoper, ser ut til å ha befridd seg fra ufri-stempelet allerede fra midten av 1000-tallet. Kilder kan likevel berette om frie personer som mistet sin frihet ved å gå inn i høyere ministeriales-sjikt. Det fantes også et stort mellomsjikt og et laveste sjikt av ministeriales som tilhørte mindre jordeiere. Det laveste sjiktet forble ufritt ut middelalderen. De fleste ministeriales hadde imidlertid en uklar blandingsstatus mellom ufri og fri på 1100-tallet. Dollinger har regnet opp følgende

275

Bosl 1964, s .228-32,238-50

276

Freed 1976, s.237-41;

Dollinger 1982, s.264-79

Hvordan trelldommen fungerte

ufrie kriterier for disse:

303

De ble betraktet som sin herres eiendom. Ble de drept av en

utenforstående, skulle denne erstatte den drepte med en tilsvarende mann. Selv de høyeste ministeriales måtte ha herrens tillatelse ved giftemål utenfor husholdet. Herren hadde sekundær arverett til ministeriales eiendom. Det var imidlertid stor variasjon fra område til område i Det tyske rike når det gjaldt kjennetegn på ufrihet. På grunn av sin makt i administrasjon, sine privilegier og sin rikdom, kom det høyere sjikt av ministeriales etter hvert til å gå opp i den gamle adelstanden.277

5.9.7 Ministeriales og kongsårmenn

Vi kan opplagt ikke sammenligne ministeriales og årmenn ut fra en allmenn analogimodell. Viktige forskjeller finnes med hensyn til hvem de tilhørte, hvilken funksjon de hadde og hvilket samfunn de inngikk i. Konsentrerer vi oss likevel om likheter, kan vi finne disse på grunnleggende områder. For det første kan det allment hevdes at slaver og fri­ gitte var spesielt egnet som utøvende tjenestepersonale under større endringsprosesser i et samfunn, fordi en høyeste maktinstans kunne bruke dem mer fleksibelt enn aristokrater med konservative verdimønstre (jfr. kap.2.3.9). For den tyske kongen gjaldt det å bygge opp et nytt maktapparat etter at alliansen med kirken gikk i oppløsning på 1000-tallet. For de første norske kongene var oppgaven enda mer grunnleggende, nemlig å bygge opp kongelig lokaladministrasjon, ofte i konflikt med et gammelt lokalaristokratis interesser.

For det andre er det grovt sett et sammenfall i tid når det gjelder bruken av ufri tjeneste på høyeste nivå i Det tyske rike og i Norge. For Tysklands vedkommende har den sene utbyggingen av føydale bånd mellom konge og stormenn, i motsetning til i Frankrike og England etter 1066, vært brukt som forklaring. De tidlige norske kongene, spesielt Olav den hellige, valgte tydelig å satse på både fri og ufri tjeneste i oppbygningen av konge­ makten. Den frie tjenesten søkte de å oppnå ved å knytte til seg lendmenn med bakgrunn i lokalaristokratiet gjennom føydale bånd. En likhet mellom kongsårmenn og høyere

277

Dollinger 1982, s .265-73,279;

Arnold 1985, s.53-75

304

Hvordan trelldommen fungerte

ministeriales synes det også være at de jevnt over forsvant som egne statusgrupper etter år 1200, idet de steg opp i aristokratiet.

Om vi har vekst i kongens organisasjon og myndighet for øye, er det rimelig å regne med at kongsårmannsinstitusjonen har vært et vesentlig redskap, en spydspiss for kongen til å oppnå slik vekst på lokalplanet i Norge. Vi har derfor grunn til å tro at årmannsstillingens kombinasjon av ufrie trekk i personstatus og utstrakt offentlig myndighet på kongens vegne var en vellykket ordning sett fra kongemaktens standpunkt. Årmannens hovedvirke innenfor rettspleien kan fremheves. Institusjonen kan her ha bidratt til kongens sterke stil­ ling på rettspleiens område i Norge. Fra ca. 1200 var det ikke lenger bruk for årmannsinstitusjonen i egenlig forstand, fordi aristokratiet etterhvert ble samlet om kongemakten. Det er likevel mulig at den tette binding årmannen tidligere hadde til kongen, kan ha hatt en viss betydning for utformingen av kongens sterke stilling i forholdet til aristokratiet på 1200-tallet.

KAPITTEL 6 T R E L L D O M O G K IR K E I N O R S K M ID D E L A L D E R

6.1

Innledning: Den internasjonale kirkeretten på 1100-tallet

Kirken hadde en omfattede samfunnsformende rolle i europeisk og nordisk middelalder. Hvilken innvirking hadde den på trelldommen i Norge i høymiddelalderen? Fordi vi behøver en bred kirkehistorisk forståelse av temaene vi skal ta opp, tar vi den internasjonale kirkens lære vedrørende disse temaer som utgangspunkt. I kirkerettens tilfelle kjenner vi påvirkningsretningen - fra sentrum til periferi - og vi kan ta som utgangspunkt at internasjonal kirkerett belyser det norske kildematerialet. (Om lovkomparasjon, jfr. kap.3.1) Kirkens prinsipielle syn på slaveri skal først presenteres med sitt utgangspunkt i Bibelen og kirkefedrene. Vi skal så gå inn på noen sentrale områder der kirken på 11- og 1200-tallet utformet sin lære og undersøke i hvilken grad dette innviket på trellenes status i Norge. Bestemmelser i landsskapslovene hvor kirkerettslige forhold i forbindelse med trelldom er berørt er kildematerialet i undersøkelsen. I disse lovbestemmelsene kommer den internas­ jonale kirkens politikk til uttrykk, tilpasset norske samfunnsforhold.

Det er kanonistikken, kirkerettslæren, som rettslig knytter kirken i Norge mer intimt til pavekirken i vår periode. Kanonistikken skiller lag med teologien og får en nesten plutselig oppblomstring ved Decretum Gratiani ca. 1140, en systematisk behandlet samling av kirkerettslige kilder som etter hvert ble den autoritative i hele kirken. DG og kanonistikken hadde sine rettskilder i bibel, kirkefedre, konsiliebeslutninger og pavebrev. I tillegg må den viktige påvirkningen fra romerretten påpekes. Selv om kanonisk lovgivning er uttrykk for tidens nye rasjonelle verdensbetraktning, er det blitt hevdet at den ikke fjerner seg langt fra kirkens praktiske politikk i perioden. Kanonistikkens hensikt var nemlig å tjene kirkens interesser. Dette viser seg blant annet ved det forhold at flere kirkerettslærde ble paver og svært mange biskoper i perioden.1

1 Nörr 1973, s.365f.

306

6.1.1

Trelldom og kirke i norsk middelalder Kirkens syn på slaveri. Bibelen og kirkefedrene

Bakgrunnen for den rolle slaveri spilte i kristen teologi og kirkerett, kan vi finne i NT: For det første aksepteres slaveri som del av samfunnsvirkeligheten.2 Slaver blir dessuten innprentet lydighet ovenfor herrer: "Dere slaver skal adlyde deres jordiske herrer i alle ting. Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men adlyd dem av et oppriktig hjerte og i frykt for Herren" (Kol.3:22, jfr.Tim.6:1-2; l.Pet.2:18-20). Også herrene formanes: "Dere som er herrer over slaver, skal behandle dem rett og rettferdig, for dere vet at også dere har en herre i himmelen" (Kol.4:l; jfr.Eph.6:9; Filemon 10-19).

På en annen og symbolsk måte preger slaveri og frigivning tankemønsteret når det gjelder frelse i store deler av NT: For Paulus har syndefallet ført mennesket inn i syndens slaveri. Jesus frigjør fra syndens slaveri ved sin død og oppstandelse (Rom 5:12, 6:6). En frigjøringsideologi kommer klarest til uttrykk i Galaterbrevet, f.eks i 4:31-5:1: "Altså brødre, er vi ikke barn av trellkvinnen, men av den frie kvinnen. Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk", og i 3:28: "Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus." I Romerbrevet fremhever imidlertid Paulus en ny type avhengighet, "å være under loven". "Dere ble frigjort fra synden og er blitt slaver for det som er rett og godt" (Rom 6: 18). Det er for brødre i Kristus at status ikke har gyldighet. Frigjøringen er indre og bevissthetsmessig, ikke sosial. Det var stoiske tankestrukturer om den indre frihet og menneskelighet uavhengig av ytre faktorer som beredte veien for Paulus frigjøringsideologi.3

Det skal kort nevnes hvordan enkelte av kirkefedrene videreutviklet dette synet på slaveriet: Lactantius fremholdt på 300-tallet den romerske oppfatningen at slaveriet kan føres tilbake til en krigstilstand. Fordi den kristne orden bygger på "concordia" og "aequitas" (enighet og likhet), kan det ikke innen denne orden eksistere slaver eller fiender. Slaveinstitusjonen

2 Luk.12:37-8; 42-8; 15:22; 17:7-9; Mark.12:2-5; Matt.10:24-5; 13:27-8; 18:23-35; 22:3-10 m.v. 3 Gülzow 1969 passim; Westermann 1955,s ; 7 6 1 . Ste.Croix 1975, s.1-24; Patterson 1984, s.97-102

13:34:

Trelldom og kirke i norsk middelalder

307

tilhører derfor "ius gentium", folkenes orden.4 Andre kirkefedre som Ambrosius forklarer slaveri som en mangeltilstand og viderefører dermed Paulus lære om syndens slaveri. Også Augustin tilbakefører slaveinstitusjonen til synd, først begått av Adam. Hos Augustin legitimeres slaveri både som en følge av og som en bot for synd. Som for stoikerne er slaveri for ham ikke en opprinnelig naturtilstand, og det tilhører ikke den naturlige og guddommelige orden, ius naturale. men ius gentium. I det konkrete samfunn gis således slaveri full anerkjennelse. Augustin regner slaver som legitim eiendom, men anser dem samtidig som husholdsmedlemmer. Slaven manes til lydighet, herren til human og rettferdig behandling av slaven. Behandlingen skulle inkludere tukt, men ikke herrens personlige hevnfølelse.5

I vår sammeheng kan vi si at det nye i den kristne gudsdyrkelse var at slaven skulle døpes og opptas i samme religionsfellesskap som sin herre. I romersk religionspraksis hadde dette ikke vært tilfelle, og slavene hadde her sine egne religiøse fellesskap. Bakgrunnen for kristen gudsdyrkelse er her tydelig jødedommen, som påbød de troende å ta opp selv sine ikkejødiske slaver i det religøse fellesskapet.6 Likestilling når det gjaldt religiøs status innen det kristne religionsfellesskapet ble imidlertid ikke konsekvent gjennomført. Fra begynnelsen av 300-tallet besto det en tydelig kløft mellom teori og praksis på dette punktet.7

Med Paulus og kirkefedrene var grunnlaget i kirkens lære vedrørende slaveri lagt. Det viktigste momentet var at forskjellen mellom den frie og slaven var opphevet på det indre religiøse plan på den måten at de var like for Gud og brødre i Kristus. På det ytre samfunnsplanet forble imidlertid slavens stilling stort sett uforandret etter at kristendommen ble den statsbærende religion i Romerriket.8

4

Herrmann 1983, s.124 5 6

Klein 1988, passim

Rubin 1925, s.56 7

Herrmann 1983, s. 125-32

8

Langenfeldt 1977, s.212

Trelldom og kirke i norsk middelalder

308

6.1.2 Synet på slaveri i høymiddelelalderens kirkerett

Læren om at mennesket er fritt i "ius naturale", i den guddommelige orden, og at slaveriet tilhører denne verdens "ius gentium", ligger også til grunn for kanonistikkens syn på slaveri. Gratians Decretum, tar bare indirekte opp det prinsipielle spørsmålet om slaveri og naturlig frihet i forbindelse med behandling av utsagn fra Ambrosius, Gregor den store og Isodor av Sevilia. Derimot berører de fleste dekretistene. dvs. kommentatorene til Gratian på 1100- og begynnelsen av 1200-tallet, slaveriet allment innen rammene av naturrettslæren og søker å rettferdiggjøre institusjonen ut fra forskjellige argumenter, hvorav de viktigste er: 9

1. Gud har dispensert fra naturretten p.g.a. visse uvegerlig uheldige følger. 2. Naturretten er en anbefaling som ikke ubetinget må følges. 3. Tidlig var alle mennesker frie. Naturretten er imidlertid på visse punkter satt ut av kraft, eksempelvis når det gjelder slaveriet, som er en straff/soning for stolte og tøylesløse mennesker. På denne måten kan disse lære sakmodighet og ydmykhet og igjen komme i pakt med naturretten (Rufin, Bologna 1157/59). 4. Det finnes forskjellige kategorier av naturrett. Etter "naturinstinktet” finnes ikke slaveri, men etter Guds lov, dvs. mosaisk og kanonisk rett, finnes slaveriet som straff (Richardus Anglicus, anglonormannisk skole 1161-1243). 5. Menneskets frihet er til stede, selv om den er gått tapt for slaven. Slavens frihet gjenfinnes imidlertid ved frigivning (Laurentius, Bologna ca. 1210).

De ulike typer argumenter viser at kirkerettslærde ikke argumenterte ut fra et fast skjema. De var således mindre systematisk-teoretiske i sin argumentasjon enn "legistene" (de romerrettslærde) i samme periode, som brukte færre og mer enhetlige argumenter hentet fra romerrettens "Corpus iuris".10 Vi kan altså konkludere med at kirkeretten - som hadde kirkens praktiske politikk for øye - søkte å legitimere slaveri på 11- og 1200-tallet med basis

9

Weigand 1967, s.264-81

10 Carlyle & Carlyle 1950, II s.29-40;

Weigand 1967, s.282

Trelldom og kirke i norsk middelalder

309

i bibel, kirkefedre og forskjellige utgaver av naturrett. Vi finner ingen direkte resipering i landskapslovene av de prinsipielle kirkerettslige synspunktene på slaveri som vi nettopp har referert. Det er ingen grunn til å tro at de ikke ble oppfattet og bifalt av ledende geistlige i Norge. De utgjør således den prinsipielle forståelsesrammen som landskapslovenes kirkeretts­ lige bestemmelser om trelldom må settes inn i.

6.2

Sakramentlæren og ordinasjon av ufrie

Alle menneskers likhet overfor Gud var grunnlaget for slavenes opptak i det kristne fellesskap gjennom dåpen. I det følgende skal vi undersøke i hvilken grad kirken faktisk til­ tenkte slaven likestilling innen noen av de områdene den definerte som kristne fellesskapsanliggender. Tilgangen til sakramentene og forvaltningen av sakramentale handlinger må bli en prøvestein i denne sammenheng, fordi sakramentene i kirkens lære var hellige handlinger hvor alle medlemmer av det kristne fellesskap skulle være deltakere. Fordi sakramentene formidler forholdet til Gud, er de del av ius naturale. Lovgivning vedrørende sakramental teologi kan karakteriseres som kanonistikkens første oppgave.11

I sakramentlæren fant det sted store endringer, som fikk nedslag i kirkeretten i annen halvdel av 1100-tallet. Det som skjedde, var både en inderliggjøring av sakramentene og en utvidelse av området for sakramenter. Ved inngangen til 1100-tallet var både teologer og kanonister enig om at det fantes tre sakramenter: dåp, konfirmasjon og nattverd, slik disse var stadfestet av St. Isodor (d.634). Ved utgangen av 1100-tallet var det en utbredt enighet om at det fantes sju sakramenter: dåp, konfirmasjon, nattverd, botsøvelse, siste olje, ordinasjon og ekteskap, slik dette var lagt fram av teologen Peter Lombard (d. 1160).12 I det følgende skal vi først gå inn på ett av disse områdene: ordinasjon. Det var selvsagt av stor betydning for kirken hvem som skulle betros forvaltningen av sakramentene. Vi skal se hvilken holdning kirken hadde til innvielse av ufrie til prester slik dette uttrykkes i kirkeretten. (I pkt.6.4 skal

11

Landau 1991, s.177;

Haring 1976, s.483

12

Haring 1976, s.483-4, 490

Trelldom og kirke i norsk middelalder

310

sakramentet ekteskap tas opp.)

Spørsmålet om ufries ordinasjon kom til å bli et av kanonistikkens klassiske tema. Decretum Gratiani behandler temaet i Distinctio 54, og temaet inngår som normal bestanddel i 11- og 1200-tallets systematisk dekretalsamlinger.13

Problemet var imidlertid gammelt innen

kirken. Etter kirkens seier i senantikken ble vilkårene for ordinasjon innstrammet slik at ufrie i praksis ble utelukket.14 Bakgrunnen for tilstramningen var at en ordinert slave fortsatt var i herrens makt og at herren derfor kunne blokkere utøvelsen av geistlige plikter. Landaus kirkerettsstudier omkring emnet viser at kirken i tidlig middelalder, da privatkirkevesenet var utbredt, forsøkte forskjellige løsninger på problemet.15 Både kirkens og herrens interesser ble søkt ivaretatt. Problemet later ofte til å ha vært at selv om kirken i prinsippet krevde frigivning før ordinasjon, så kunne en ufri bli viet uten at biskopen hadde kjennskap til hans ufrihet. En kilde fra begynnelsen av 900-tallet, "Manual Reginos", fremholdt at den ufrie da skal fortsette som prest, men at han får ekstra geistlige plikter ovenfor sin herre, f.eks. å lese messer og synge salmer for ham. Med Anselm av Lucca i siste halvdel av 1000-tallet kom det imidlertid til et skille i kirkerettskildene. Anselm grep tilbake til senantikke forbilder som regnet høyere ordinasjon som overordnet i forhold til herrens eiendomsrett.

Gratian bygde blant annet på Anselm. I Dist.54 fremholder han følgende: 1) Ordinasjon må bare finne sted når det er klart at det foreligger bevis på at tidligere ufri er kvitt alle avhengigheter (D.54, pr., c.l,4-5-c.3). 2) Viser det seg at en ufri er ordinert, blir han gjennom ordinasjonen kvitt alle avhengigheter (nexus servitutes) (D.54 c.9-10). Det eneste unntak Gratian gjør, er om den ufrie tilhører et kloster. Han skal da fortsatt ha ufrie tjenester der (D.54 c.22). 3) Om ordinasjonen i tillegg finner sted mot herrens vilje, kan herren reise sak innen ett år (D.54 c.20). Med hensyn til det siste punktet hos Gratian utviklet det seg i

13

Landau 1991, s.179

14

Jonkers 1941/42, s.295f.

8 7 . s , 9 1 u d n a L

15

Trelldom og kirke i norsk middelalder

311

siste halvdel av 1100-tallet en restriktiv og en liberal oppfatning blant de kirkerettslærde.16

I sin monografi om det europeiske egenkirkevesenet fram til siste halvdel av 1100-tallet har Ulrich Stutz fremholdt at til og med kirkelige kretser i karolingerperioden regnet det for hensiktsmessig at klerker på de laveste ordinasjonstrinn, fra diakon, beholdt en ufri status.17 Det ble nemlig lagt vekt på at klerkene på de lavere trinn skulle ha en tjenende funksjon ved siden av den styrende. Stutz dokumenterer med et rikholdig kildemateriale at ufrie klerker var vanlige på kontinentet på 900- og 1000-tallet. Ufrie klerker ble frigitt av sine eiere, gitt som gave til andre, byttet o.l. sammen med eller uten egenkirken. Både verdslige og geistlige herrer sto for slike transaksjoner.18

Det er trolig ingen tilfeldighet at vendepunktet i kirkerettens syn på ufrihet og ordinasjon kom med Anselm av Lucca, som var Gregor VII’s aktive medhjelper.19 Det klare forbudet mot ordinasjon av ufrie og ordinasjonens frigivende virkning når den først var foretatt, slik det formuleres av Gratian, er en parallell til kampen mot verdslig investitur for de laveste klerkesjiktene. Det gjaldt å befri klerkene fra avhengighet av verdslige eiere. (Det er verdt å merke seg at Gratian gjør unntak fra opphevelsen av ufri avhengighet når den ufrie tilhører et kloster.) Fra 1000-tallet, spesielt med utgangspunkt i Laterankonsiliet i 1059, satte et nytt prestebilde seg gjennom i den internasjonale kirken i pakt med den kirkelige reformbevegel­ sen. Prestens personlige verdighet ble forbundet med sann forvaltning av sakramentene.20 Det er åpenbart at ufrie ikke kunne passe inn i dette nye prestebildet.

16 Landau 1991, s. 186-7, 188-9. Som en kuriositet kan det påpekes at forbudet mot ordinasjon av slaver i kanonisk rett ble gjentatt like opp til "Codex Iuris Canonici" i 1917 (Landau 1991, s.178) 17

Stutz

(Neuaus.1961) s.251

18

Stutz 1961, s.251 f.n. 47, s.273 f.n. 51

19

Kölzer i Lex.d.M.A.

20

Laudage 1985 passim;

I s.679 Gilchrist 1987, s.373-380

Trelldom og kirke i norsk middelalder

312

6.2.1 Resipering av kanonisk rett i Norge. Ordinasjon av ufrie

Etter utgivelsen av Decretum Gratiani ca. 1140 ble kanonistikken raskt spredt utover Europa, særlig ved pavelige delegasjoner og utbygging av biskopsmyndighet.21

I Norge satte

innflytelsen inn fra opprettelsen av erkesetet i 1152/53, og særlig ved erkebiskop Øystein (1157-88), som spilte en stor rolle som lovgiver. Øystein har sannsynligvis kjent Gratians decretum allerede i begynnelsen av 1160-åra. Kirkerettsbestemmelsene "Canones Nidrosienses" som mest sannsynlig kan dateres til 1163, kan være forfattet av Øystein. Trolig har han også medvirket ved revisjonen av Gulatingsloven på 1160- og 70-tallet. Han utformet også en egen lovbok, Gullfjær, som gjenfinnes i Frostatinglovens kristenrett.22

Kirken program i perioden var den kirkelige reformbevegelsens "libertas ecclesiae" (kirkens frihet). Kirken skulle skilles ut som egen sektor i samfunnet. Kravene gikk ut på frie bispevalg og fri disposisjonsrett over kirker og kirkegods. Videre skulle det være fritak fra skatter og avgifter og deltakelse i krig for geistlige. Jurisdiksjonskravet sto i fokus. Dette var todelt: Kirkelig domsmyndighet over alle klerker og kirkelig domsrett i kristenrettssaker ("åndelige" saker) i Norge. I tilknytning til domsretten i åndelige saker kan vi si at kirken hadde et sosialt program.23 Når det gjelder biskopens krav på styringsrett gir G 15 "Um kirkna forsio" et karakteristisk eksempel på kirkens bestrebelser:

Nu er þat þvi nest. at biscop várr scal kirkium raða. sem Olafr hinn helgi iatte Grimkeli biscope a Mostrar þingi. oc sva sem vér uurðum a satter siðan, biscop várr scal nu presta til kirkna allra setia. þa er hann veit at rettar tiðir kunni at veita monnum. En ver skolom prestom fæzlo slica fa sem Olafr hinn helgi oc Grimkeli biscop lagðe til a Mostrar þingi. En heradrskirkiur sva sem bændr verða a satter við prest þann er biscop setr til. at þeir scolo nu sitia

21

Coing 1973, s.367.

22

Gunnes NHT nr. 53/1974 S.109f;

23 Gunnes NHT nr.49/1970 Helle 1974, s.50-1, 64-5, 87

Skånland 1969,

s 1l21f.;s ,s 3 8 9 1 e m a ; f 4 9 .

s. 169-85

Trelldom og kirke i norsk middelalder

313

.xii. manaðr sem biscop hever þa til setta, oc veita monnum rettar tiðar. Nu gerer hann ser hus oc hage oc vini. þa scal biscop eigi taca hann ór setu sinni. firir þi at ver vilium eigi kirkiur várar at fekaupi gera.24

Det dreier seg her om biskopenes krav om å få innsette kyndige prester ved alle kirker, inkludert privatkirker/egenkirker (hægindiskirkjur), den type kirker hvor slik presisering av biskopens myndighet trolig var mest påkrevet.25

Et spørsmål er om "hage" i teksten kan være feilskrift for akk. pl. "hagi" av "hagr" (tilstand, kår) eller av akk.sing. "haga" av "hagi" (hage) (jfr- NgL V s.258).26 Det er mer rimelig

24 "No er det dinæst at biskopen vår skal råda yver kyrkjone,so som Olav heilage lova Grimkjell biskop på Mostertinget og so som me sidan vart samde um det. Biskopen vår skal no setja prester til alle kyrkjor, og det slike som han veit kann gjera gudstenesta rett for folk. Me skal gjeva prestene slik levemåte som Olav heilage og Grimkjell biskop etla til på Mostertinget. Men (for) heradskyrkjor (skal det vera) so som bøndene avtaler med den presten som biskopen set til. Prestane skal no sitja heile året der biskopen har tilsett dei, og halda rett gudstjen­ este for folk. No får presten seg hus og gode kår (min utheving) og vener, då skal biskopen ikkje taka han burt frå prestesætet sitt, for me vil ikkje byggja kyrkjone våre til handelsvare". .. (G 15)

25 En "egenkirke" var en privatpersons - en konges, høvdings, storbondes eller flere bønders gudshus. Egenkirkevesenet var utbredt over store deler av Vesteuropa i tidlig middelalder. Systemet har sine røtter i seinantikken. Egenkirkeeieren hadde utstrakt herredømme over sin kirke og den prest han selv valgte ut til kirken. Biskopen hadde liten kontroll med valg og styring, selv om presten formelt skulle godkjennes av ham (Stefánsson Lex.d.M.A. Ill S.1708). Bekjempelsen av egenkirkevesenet kan for­ enklet oppfattes som en del av investiturstriden (Landau 1975, s .3)

26 I setningen "Nu gerer hann ser hus oc hage oc vini" har Pergamentcodex No 309 "vinni" istendenfor "vini". Robberstad (s.26) foreslår derfor her den alternative oversettelsen "og driv jordbruksarbeid". Helle har gjort oppmerksom på at denne er lite sannsynlig, fordi "vinna" (f.) i akkusativ vil bli "vinnu". Mer nærliggende er eventuelt verbet "vinna", men det skulle i 3.per.

Trelldom og kirke i norsk middelalder

314

å anta at betydningen er at presten har fått seg hus og hage enn "(gode) kår". Etter mitt skjønn kan denne setningen ses i sammenheng med jord egenkirkene kunne være utstyrt med, slik det også er rimelig å tolke bestemmelsene E I 39, B I 8 og G 12.27 Vi kan altså tenke oss egenkirkens prest som bruker av et jordstykke i tillegg til prestegjerningen.28 I G 15 påpekes det at presten skal være ved kirken hele året. Har presten fått seg hus, hage og venner, skal biskopen ikke ta han bort fra kirken fordi kirkene ikke skal bygges "til handelsvare" (fekaup). Meningen kan være at biskopens tilsetting og fjerning av prester lett kan føre til at kirken blir sett på som en inntektskilde for kirkeorganisasjonen til skade for menigheten. Bestemmelsen vil gjeme bevare enheten mellom religionsutøvelse og lokale økonomiske ressurser, men under biskopens kontroll.29

I G 15 heter det så videre:

En hvervitna þess er þeir misbioða oss æða briota boðorð biscops. þat er til kristinsdoms vars veit. þa scolo þeir firi þat fe beæta biscope. firir þvi at vér hafum þat afnumit at þeim sculi með hoggum raða. þvi at ver mægiumc vid þa. æða latom læra Sunu vára. kennemenn varer scolo hava mannhelgi slica sem hverr várr við

sing, hete "vinnr". Tolkningen "venner" er derfor mest rimelig. 27

Smedberg 1973, s.131;

Sandvik 1964, s.31

28 På kontinentet fikk et "capitulare ecclesiasticum" fra Ludvig den fromme 818/19 stor betydning. Her fremholdes eierens rettigheter, og det påbys at hver kirke skulle utstyres med et lite bruk med tjenesteplikter ovenfor herren (Dopsch 1924, s .195f .) 29 Spørsmålet om å få egenkirker inn under biskopens kon­ troll, som kan være hovedtemaet i G 15, har også sammenheng med oppbygningen av det lokalkirkelige systemet rundt sognet som enhet. På 1100-tallet ble utviklingen av sognesystemet i Europa avsluttet. Sognet kan karakteriseres som et religiøst kultområde, et rettsområde og et administrativt-økonomisk forvaltningsområde for blant annet innkrevning av tienden (Tryti 1987, s.370f.)

Trelldom og kirke i norsk middelalder

315

annan her a lande.30

Denne siste del av G 15 er, såvidt jeg kan se, i senere tid bare kommentert av Smedberg, som mener den eneste mulige tolkning her er at prestene var ufrie i den tidlige kristne perioden i Norge.31 Dette er imidlertid ikke den eneste mulige tolkning av avsnittet: I tråd med kirkens fredsbestrebelser vedtok nemlig 2. Laterankonsil i 1139 en bestemmelse (can. 15) til beskyttelse av geistlige mot injurier og mishandling (privilegium canonis). Straffen var ekskommunikasjon.32

Erkebiskop Eirik truet i et brev til islandske biskoper med

bannlysning av legfolk som gikk til angrep og øvde vold mot klerker i 1189. Trusselen sto i forbindelse med forbudet mot at klerker skulle bære våpen. Et provinsialstatutt fra samme år nevner banntrussel for vold mot klerker sammen med vold mot pilegrimer og kvinner.33 I "privilegium canonis" er det i disse tilfelle snakk om å gi klerker en spesiell beskyttelse. I G 15 , siste del, er det imidlertid ikke tale om å gi presten en ekstra beskyttelse. Tvert om, fra nå av skal han gis samme allmenne beskyttelse som andre menn. Gjør presten noe galt i sin tjeneste, skal han bøte for dette til biskopen, ikke pryles av eierne, slik situasjonen tidli­ gere hadde vært.

Betydningen av mannhelgi er her et sentralt punkt. I nordisk middelalderrett er mannhelg en beskyttelse av person og ære som var alle frie mennesker til del, differensiert etter status. Også kvinner og umyndige hadde mannhelg. I F IV 1 heter det: "Þat er fyrst i mannhelgi

30 "Alltid når dei misbyd oss eller bryt påbod frå biskope som gjeld kristendomen vår, skal dei bøta med penger for det til biskopen; for me har teke av det at prestane skulde styrast med hogg, for me gjer mågskap med dei eller let sønene våre læra u p p . Prestane våre skal ha slik mannhelg som kvar av oss mot andre her i landet" (G 15).

31 Smedberg 1973, s.133-4. Allerede Gjessing (1862, s.200) antydet denne muligheten. 32 Kirchenlexikon legium canonis" s.432-4 33

VII "Lateransynoden" s.1499, X "Privi­

Regesta I nr. 196 og 197

Trelldom og kirke i norsk middelalder

316

várre at várr lanði scal hverr friðheilagr innanlanðz oc utanlanðz" (Det første i mannhelgbolken er at alle skal være beskyttet av fred både innen og utenlands). Mannhelgi står for en personlig kroppslig integritet (jfr. kap.3.4.4). Som sett, mangel på mannhelg er et kriterium på trelldom. I den svenske Östgötaloven (Äb 17) heter det at om slektninger vil løse fri en mann som er kommet i trelldom, skal han lyses i mannhelg. Bare en tingbeslutning som fradømmer mannen mannhelg kan igjen gi herren uinnskrenket makt over ham.

I sammenheng med dette står det andre viktige punktet i teksten "með hoggum raða” (styre med pryl). Som vi har sett er kroppsavstraffelse bare foreskrevet frie menn i spesielle tilfelle i landskapslovene. Korporlig avstraffelse er en typisk trellestraff (jfr. kap.3.6). Pryl nevnes fire ganger utenom i G 15: I G 54 heter det at ingen mann skal styre kona med pryl i folkesamling, hun skal da ha bot. I G 71 heter det at ingen skal drive skyldstrellen til arbeid med pryl, om han kan innkreve skylden på annen måte. I G 61 heter det derimot at skapdrotten, løysingens herre, kan innkreve resten av løysesummen løysingen skylder ham med pryl, uten at herren derfor skal bøte til kongen. Også i F X 44 heter det at trellen kan pryles om han har beskadiget annen manns eiendom. Foruten å være husholdstraff er altså pryl foreskrevet ufrie personer i landskapslovene. Vi må konkludere med at G 15, siste del, dreier seg om heving av prestenes status. Overgang fra prylestraff til allmenn mannhelg blir innskjerpet, idet det alt er blitt avskaffet å skulle styre prester med pryl. G 15, siste del, må slik best kunne forstås som en innskjerping av at prester med ufri status ikke lenger skulle finnes. Prester skal ha bøtestraff som frie menn.

Et tredje moment som understøtter denne tolkningen, er opplysningen om at "þvi at ver mægiume við þa" (me gjer mågskap) med prestene. Dette må helst bety at prester allerede i en tid var blitt giftet inn i bondeslekter, og at loven nå gir full aksept på denne inngiftingen. Det interessante med denne bemerkningen i G 15 er at treller og løysinger uten frelsesøl ikke hadde selvstendig ekteskapsrett i G. Dette skal vi gå nærmere inn på i pkt. 6.4.3. Det økonomiske grunnlaget for å heve ufrie presters status var allerede blitt lagt ved etablering av tienden. Den ble først innført fra Sigurd Jorsalfarers tid, men med gyldighet for største­ parten av landet fra Magnus Erlingssons lovrevisjon.34 34

3 2 . s , 4 7 9 1 l e H

Trelldom og kirke i norsk middelalder

317

Når vi på bakgrunn av det foregående kan konkludere med at G 15, siste del, sannsynligvis innskjerper at alle prester skal ha fri status, kan bestemmelsen etter mitt skjønn antas å ha bakgrunn i de nevnte bestemmelsene fra Decretum Gratiani om ordinasjon av ufrie: For det første at ufrie ikke skulle ordineres (D.54 pr.), og kanskje spesielt bestemmelsen om at den ufrie som allerede var blitt ordinert, gjennom ordinasjonen skulle anses fri (D.54 c.9-10). G 15 er trolig kommet til i 1160-70-årenes revisjon av Gulatingsloven. Siste del av G 15 kan således være et eksempel på en tidlig resipering fra Decretum Gratiani.

Er det rimelig å anta at mange prestevigslede i kristendommens første hundreår var ufrie i Norge?

Svaret må etter mitt skjønn bli at dette er sannsynlig. For det første ut fra

rimelighetsbetraktninger vedrørende kristningen av Norge: Den første kristne innflytelsen kom gjennom handels- og hærferd, ikke først og fremst gjennom fremmed misjon. Det kan hevdes at nordmennene selv spilte hovedrollen under kristningen.35 Prestemangelen må derfor ha vært spesielt stor i den tidligste perioden. Det er også grunn til å tro at det var en god del prestelærde blant de importerte ufrie i denne perioden og at etterspørselen etter slike var stor. Konge, høvdinger og storbonder spilte en vesentlig rolle i organiseringen av de første kirkene i Norge. Den tidlige kirkeorganisasjonen, kalt folkekirken, var derfor preget av egenkirkevesenet.36 Egenkirkeeierene hadde utstrakt herredømme over sine kirker og prester. I et slikt system må det ha vært naturlig for eieren å sette inn egne treller i tjenesten. At slike prester kunne få "hus og hage” antyder også sammenhengen mellom egenkirkesystemet og jordherredømmeforhold som var vanlige i perioden, nemlig at herren kunne plassere sine ufrie som avhengige brukere på sin jord (jfr. kap.7.5-7.5.5).

For det andre er det også vesentlig at vi har analog viten om at ufrie klerker var vanlige på kontinentet på 900- og 1000-tallet, slik Stutz har dokumentert det.37 I Norden er det på det rene at de islandske "kirkjuprestar" ved egenkirker sto i et ufritt forhold til kirkeeieren, med

35

Sveaas Andersen 1977, s.190

36

Sveaas Andersen 1977, s.325

37

Stutz 1961, S . 2 5 1

fn.47, s.273 fn.51

Trelldom og kirke i norsk middelalder

318

omtrent samme status som vanlige treller. Jóhannesson mener at "kirkjuprestar" spilte en rolle til ut på 1100-tallet, så lenge det var prestemangel på Island.38

Forbudet mot å anse prester som ufrie fremholdes i G 15 i sammenheng med at biskopens myndighet over alle kirker fastslås. Andre dokumenter fra 1160-70-tallet viser kirkens bestrebelser for å redusere kirkeeiernes makt. Alexander Ill’s dekretal til erkebiskop Øystein, datert 18.desember 1169, fordømmer som urettmessig at lekmenns styrer kirker.39 En islandsk kilde opplyser at Øystein skulle følge opp dette.40 Kirkens bestrebelser må her ses som del av "libertas ecclesiae"-programmet. Bestemmelsen om at prester ikke måtte ha sterke avhengighetsbånd utenfor kirken, må tydelig ha vært en del av dette programmet.

6.3

Kirken og frigivning

Selv om kirken ikke var motstander av slaveinstitusjonen, forsøkte den ofte å fremme frigivning som velgjørende handlinger overfor Gud. Kirkens prinsipielle holdning til fri­ givning hadde sin bakgrunn i naturrettslæren som postulerte at mennesket er fritt i en ideell naturtilstand. Frigivning med begrunnelse i naturrett kan føres tilbake til romerrettens jurister, og argumenter herfra ble overtatt av kanonistikken.41

Som eksempel på kirkens holdning til frigivning skal vi her nevne Gratians kommentar til Gregor den store: Gregor ga i 595 to av sine slaver fri med den begrunnelse at mennesket

38

Johannesson 1969, s.137

39 Vandvik 1959, s.79. "Canones nidrosienses" I behandler patronatsrett. Den svakere patronatsretten var ment å skulle av­ løse eierens eiendomsmakt over kirken. Gratian begrenser patron­ atsretten til bare å skulle være omsorg og råd i kirkesaker og rett til å få forevist presten (D.16,26,30) . Canones I er her en resipering av Gratian (Skånland 1969, s.66-84).

40

4 ) . t 3 5 9 1 ( I r u g ö S a p k s y B

41

3 t r h c l G ; f 0 8 2 5 . s , 7 6 9 1 d n a g i e W

Trelldom og kirke i norsk middelalder

319

er løst fra syndens slaveri gjennom Kristus, og derfor bør også vi bringe mennesker tilbake til opprinnelig frihet fra slaveriet, når dette er mulig. Gratian tar opp dette i forbindelse med beskyttelse av kirkeeiendom (C.12 q.2 c.68). Spørsmålet er her om kirken skal frigi sine slaver og eventuelt hvilke forpliktelser disse da skal ha til kirken. Gratians konklusjon er at slike slaver i spesielle tilfelle kan frigis av barmhjertighets og fromhetshensyn.42 Gratians forsiktige konklusjon må vi forstå på bakgrunn av at kirken selv hørte til de store slaveeiere. Helt fra tidlig middelalder hadde den nedlagt tallrike forbud mot å frigi kirkeslaver eller å avhende slike uten å gi erstatning til kirken.43 Likevel hadde kirken siden tidlig middelalder befordret og garantert frigivning. For kirken selv hadde dette både en ideell side, barmhjer­ tighet og fromhetshensyn, som Gregors brev gir uttrykk for, men også en økonomisk side.

Den økonomiske bakgrunnen var at kirken ofte mottok slaver som sjelegaver. De ble da slaver under den kirkelige institusjonen. Men svært ofte ble bare beskyttelsesretten over den frigitte overgitt kirken ved selve frigjøringsakten, som kunne foregå i kirkelig regi. Kirken ble da mottaker av de ytelser og forpliktelser den frigitte normalt hadde mot sin frigiver, dvs. at kirken ble den frigittes patron. Også i høgmiddelalderen spilte kirkelige institusjoner en viktig rolle som patron over frigitte. Eksempelvis finner vi i deler av Det tyske rike og i Nord-Frankrike de såkalte "censuales", halvfrie under kirkens patronat, opprinnelig gitt til kirkelige institusjoner, først og fremst klostre, som gaver. Utenom rollen som patron over frigitte kunne kirken også ha en annen og svakere rolle i forbindelse med frigivning, nemlig som vitne og derved garantist ved den frigivningsseremoni som foregikk i kirkelig regi, den såkalte "manumissio in ecclesia".44

42

Weigand 1967, s. 264

43

Hoffmann 1986, s.18

44 Tidlige eksempler på overgivelse av frigitte til kirkens patronat finnes i LRib 58,1; LVis 5,7,8. Ellers: Dopsch 1924, s.214,219; d.s. 1939, s.22-45; Dollinger 1982, s.304-349; Boeren 1939, s.28-9; Herrmann 1983, s.240 m.v.

Trelldom og kirke i norsk middelalder

320

6.3.1 Frigivning med kirken som vitne

I landskapslovene er både kirkens rolle som patron for frigitte og dens rolle som vitne ved frigivningsseremonien representert i Gulatingsloven. Vi tar først for oss den siste rollen. I G 61, "Ef maðr gefr þræl frælsi" (Um nokon gjev træl fri), heter det:

Nu leiðir maðr þræl sinn til kirkiu. æða a kistu setr. oc gefr frælsi. Nu ef hann gefr skattalaust oc skullda. þa þarf sa eigi at gera frælsis ol sitt. ne engi sa maðr er frials fellr a iord. þa scal hann raða kaupum sinum oc kvánfongum. þ0 scal hann væra i þyrmslum við skapdrotten sinn. sva sem hinn er verð reiðir. Nu gefr maðr þræle sinum þeim frælsi er verð reiðir æða ambotto. frials er hverr er frælsi er gevet. ef sa er geva a. ...

Siste del av G 61 lyder:

Nu reiðir þræll æða ambott verðaura sina. þa scal þau til kirkiu færa oc leggia boc a hofuð þeim. oc geva frælsi. Nu scal hann þar vinna .xii. manaðr firi skapdrotne sinum. En ef hanom er sva frælsi gevet at efter stendr halft verð hans. æða meira. þa þo at hann sæke þat med hoggum er efter stendr þar a ecki konongr a.45

45 "No leider nokon trælen sin til kyrkje eller set ha fri på kista o g gjev han fri. Um han gjev trælen fri utan skatt og skuld, då treng han ikkje gjera fridomsgildet sitt; og heller ingen (treng det) , som kjem fri til verdi. Då skal han sjølv råda for sine kaup og giftermål; likevel skal han vera i tyrmsler til den lovlege drotten sin, sameleis som hin som svarer løysesum. No gjev ein mann trælen sin eller trælkvinna si fri mot løysesum; fri er kvar som fri er gjeven, um den gjev som gjeva kann".... "No reider træl eller trælkvinne ut løysesummen sin (trælverdet), då skal (drotten) føra dei til kyrkje og leggja boki på hovudi deira og gjeva dei fridomen, Deretter skal han arbeida 12 månader for drotten sin. Er trælen frigjeven soleis at halve løysesummen eller meir står til rest, då skal kongen ikkje ha noko for det, um drotten søkjer inn resten med bank" (G 61).

Trelldom og kirke i norsk middelalder

321

I siste del av G 57 heter det:

Nu gengr maðr i gegn barne sinu. oc berr til kirkiu fyrr en þat have .iij. netr hinar helgu. oc gefr þvi frælsi. þa er þat iamrettes maðr við faður sinn. oc fæðer upp i kyni sinu.46

Loven anviser her manumissio in ecclesia.47 Denne form for frigivning går tilbake til en bestemmelse under Konstantin i år 321 som igjen bygger på førkristne gresk-romerske og jødiske forbilder for frigivning.48 Seremonien var en offentlig kunngjøring om frigivning når klerus og menigheten var til stede. I tidlig middelalder fikk seremonien forskjellig utforming, men noen hovedtrekk kan rekonstueres: Herren leide slaven inn i kirken og over­ ga ham til biskopen eller presten sammen med en frigivningserklæring. Frigivningen ble kunngjort foran alteret. Slaven kunne bli leid rundt alteret. I en formular fra 1100-tallet holdt presten slaven på hodet før menigheten ble spurt om godkjennelse av frigivningen. Dette betyr ifølge Elisabeth Herrmann at den frigitte ble stilt under kirkens beskyttelse.49 Det har vært uklarhet om utbredelse og betydning av manumissio in ecclesia i middelalderens Europa.50 Vi skal her undersøke hvilken beskyttelse kirken ga gjennom denne frigivnings-

46 "No vedkjenner ein mann seg barnet sitt og ber det ti kyrkje fyrr det har (levt) 3 jolenetter, og gjev det fridomen, då er det jamrettesmann med far sin, når han føder det upp i ætti si." (G 57)

47 Det er uvisst hva "æða a kistu setr" (eller sette på kiste) henspiller på. Seremonien må være et alternativ til m.i.e. Maurers forslår derimot at trellen settes på et relikvieskrin (Maurer 1907-38, 1.1 s.105; Robberstad: "Kista må vera ei kiste som trælen sjølv hadde til slikt som han hadde tent seg" (orka) (1969, S.350); slik også NgL V s.345 48 Dig. l,13,c.l. Robberstad 1969, s.350 49

Herrmann

Fabbrini 1965, s.136;

1983,

s.142-149,

232-60.

Herrmann 1983, s.246-250

Herrmann (1983 s.260) konkluderer sine studier med at selv om institusjonen var levende helt opp i høgmiddelalderens Europa, så fikk den ikke så gjennomgripende betydning i frigiv-

322

Trelldom og kirke i norsk middelalder

formen ifølge bestemmelsene fra G.

I G 61 fremtrer manumissio in ecclesia både som et tillegg og et alternativ til verdslig frigivning, som normalt foregikk ved at trellen betalte løsesum. Frigivning i kirken kunne altså finne sted også når den normale frigivningsprosedyren ble fulgt, men det er rimelig å tro at kirken først og fremst trengtes som en garantist når den normale frigivningsveien ble fraveket, f.eks. når frigivningen skulle foregå "skattalaust oc skullda": uten løsesum og skyld. Vi kan forstå G 61 slik at frigivning i kirke da var ment å være en kirkelig garanti for at den frigitte skulle få sin selvstendige avtalerett (kaup) og ekteskapsrett (kvånfang). (Vedrørende kirkens ekteskapspolitikk, se pkt.6.4.2). Også i G 57 dreier det seg om et spesielt tilfelle som behøver vitnegaranti: frigivning av et lite barn. G 61, siste del, viser at frigivning i kirke også kunne være en garanti ved avgrensning av arbeidsplikter etter frigivningen. Det heter her at løysingen skal arbeide 12 måneder for herren. Dette kan vi sammenholde med siste del av G 63, hvor et løysingpar uten frelsesøl og deres barn skal arbeide for herren - uten at det er nevnt tidavgrensing. I G 61, siste del, gir frigivningen i kirke også herren garanti mot kongens bøtekrav når han pryler løysingen for å få innkrevet resten av løsesummen.

G 61 kan slik vise at manumissio in ecclesia-seremonien betydde en vitnegaranti for en avtale mellom herre og frigitt. Enkelte kirkerettslærde anbefalte nettopp fikserte frigivningsavtaler.*51 Kirkens autoritet kan ha vært en garanti som oftest var til fordel for den frigitte som svakeste part, en garanti mot at herren fikk tvunget ham tilbake til trelldom eller pålagt ham nye plikter og ytelser. Oppsummerende kan vi si at manumissio in ecclesia-institusjonen

ningsprosess, fordi den ble motvirket av føydaliseringen innen kirken. Brunner (1906 s.360) fremholder m .i .e .'s store betydning, og at denne frigivningsformen førte til at kirken etterhvert be­ strebet seg på å være beskytter for alle frigitte. Dopsch (1924, S.218) går mot dette synspunket. Han mener at kirken ikke forsøk­ te å være beskytter for alle frigitte, men bare for de som ble frigitt i kirken. 51 Glossa ordinaria: C.12 q.2 c . 6 1 . Gl.Ord. er en samling av anonyme glosser til Gratians dekret. Gratian selv anbefalte nedskrevne avtaler for å beskytte kirkens interesser ved frigiv­ ning av kirkens egne ufrie; jfr. Gilchrist 197 6, s. 2 9 9 - 3 0 0 ; Hoff­ mann 1 9 8 6 , S . 1 9

Trelldom og kirke i norsk middelalder

323

hadde en ideell side: kirken som beskytter av de svake. På den annen side er det ikke vanskelig å se at kirken kunne øke sin allmenne innflytelse gjennom rollen som mellommann og grensesetter. Det fremgår ikke av G 57 og 61 at kirken overtok noen styringsrett (patronat) over den frigitte. Han ble altså ikke overtatt av kirken, men sto som løysing fortsatt under sin tidligere herres overhøyhet.

6.3.2 Frigivning der kirken blir de frigittes patron

Den følgende tolkning av G 4 og 5 vil vise den samme todeling i en ideell og en økonomiskmaktmessig side når det gjelder kirkens forhold til frigivning. I dette tilfellet skal jeg gi argu­ menter for at frigivningen førte til et kirkelig patronat over de frigitte. G 4, med overskrift "Olafr baud. en Magnus toe hetta af" (Olav baud, men Magnus tok burt dette), lyder slik:

Þat er nu þvi nest at ver skolom geva manne frælsi ár hvert her i Gula. En vér hafum þvi skipt fylkna imellom, at sitt ár skal hverr várr fa mann til frælsis. En þeim manne skal frælsi gevet drottensdag þann er fyrstr veðr a Gulajnngi. En ver skolom aller Gulaþings menn fa fe til aura .vi. En ef manne verðr eigi frælsi gevet drottensdag þann. þa scolo þeir menn er þann eigu at fa. bæta aurum .xii. biscope. oc kaupa man. oc geva frælsi. ho at siðarr se.

Og G 5, med samme overskrift:

Þat er nu þvi nest at ver scolom manne frælsi geva i fylki hveriu i Gulaþings logum. En ver hafum þvi skipt fiorðonga imilli. En þeir menn er þann mann eigu at fa. skolo hava gevet frelsi firi nott hina helgu. En ef þa hava eigi gevit. þa scolo þeir bæta biscope aurum .xii. oc kaupa man. oc geva frielsi. ho at siðarr se.52

52 "Det er no dinæst at me skal gjeva ein træl fridomen kvart år her i Gula. Me har skift det millom fylki, so at kvar av oss sitt år skal koma med ein mann til frigjeving. Denne mannen skal gjevast fri fyrste sundagen på Gulatinget. Men alle

324

Trelldom og kirke i norsk middelalder

I Frostatingslovens kristenrett, III 19, heter det om veibygging:

Þann dagh er nestr er alytkr firir Jons uaku eptan þa skolu aller uigir mænn vægo bæta huær i sinu fylki þar sem mest er þo r f at i huærri skipsyslu. ... En biskups armaðr gere monnum stefho til með boðskurd oc lysing at kirkiu. en huær er eigi kæmer giallde æyri sylfmeten. En biskups armaðr skal þetta sækia biskupi [til handa en halft bondom til bruar gerðar. en þeir ueiti lid til. En lessor væga bott kæmr i stað mannfræles þess er [i lagum varum er oc aller mænn hafðu heitit til guðs þakka.53

G 4, 5 og F III 19 har vært gjenstand for en god del kommentarer av historikere og har gjerne vært oppfattet som uttrykk for at kirken motarbeidet trelldommen. Dette synspunktet

me Gulatingsmenn skal gjeva penger til det, 6 øyrar. Um mannen ikkje vert gjeven fri den sundagen, då skal dei menn som er skyldige til å koma med mannen, bøta 12 øyrar til biskopen og kjøpa ein træl og gjeva fri endå um det er seinare" (G 4). "Det er no dinæst at me skal gjeva ein træl fridomen i kvart fyl­ ke i Gulatingslag. Me har skift det millom fjordungane. Men dei menn som er skyldige til å koma med mannen, skal ha gjeve han fri fyre jolenatti. Um dei då ikkje har gjort det, skal dei bøta 12 øyrar til biskopen og kjøpa ein træl og gjeva fri, endå um det er seinare" (G 5).

"På den hverdagen som er den neste før Jonsvaka, skal alle våpenføre menn utbedre veier, hver i sitt fylke, der hvor det er nødvendig i hvert skipsrede. ... Biskopårmannen skal stevne mennene med budstikke og kirkelysning, og den som ikke kommer skal bøte 1 øre brent sølv. Biskopårmannen skal inndrive dette for biskopen og betale halvparten til bøndene for brobygging, og disse skal yte folkehjelp. Og denne vegutbedringen kommer i stedenfor den frigivning som er i lovene våre og som alle menn har lovet til Guds takksigelse. ." (F III 19)

Trelldom og kirke i norsk middelalder

325

har imidlertid ikke vært uten nyanser.54 Antallet treller som skulle frigis årlig er ikke stort, en trell for hele Gulatingslag og en trell for hvert fylke, dvs. årlig 6 treller.55 Selv om frigivningsseremonien ikke nevnes, kunne bemerkningen om at frigivningen skal foregå hen­ holdsvis på en søndag og før julenatt, tyde på at seremonien var kirkelig, kanskje "manumissio in ecclesia" i fylkeskirken.56

Det er neppe sannsynlig at disse personene ble overlatt til seg selv. Det sies ikke i G 4 og 5 at de frigitte var kvitt tyrmsler ved frigivningen. Tyrmsler var allmenne bindinger til tidlig­ ere herre (jfr. kap.7.2.4). Tyrmslefrihet nevnes bare i enkelte spesielle tilfelle i loven.57 Heller ikke den mann kongen frigir, sies å bli tyrmslefri. G 61 nevner bare at den mann kongen frigir, ikke skal gjøre frelsesøl. Etter all sannsynlighet kom en slik frigitt inn under kongens beskyttelse. Siden frigivningene i G 4 og 5 organiseres gjennom biskopen og F III

54 Allerede Munch la vekt på bestemmelsene og mente at de viste at trelldommen ble avskaffet i Magnus Erlingssons regjer­ ingstid (1855, s.962-4) . Brandt mente at G 4 og 5 viser kristen­ dommens avviklende virkning på trelldommen (1880, s.77) . Maurer gikk mot denne slutningen, men oppfattet opphevelsen av G 4 og 5 som tegn på at trelleantallet var blitt lavt. Han fremholdt imidlertid: "an die Beseitingung der Sklaverei als solcher hat die Kirche zu keiner Zeit gedacht.," (1,1 1907-38, s.97-8). Den mest nyanserte behandling av G 4, 5 og F III 19 hadde Gjessing. Han mente at frigivningene hadde forminskende virkning på trelldommen, men fremholdt: "Præg af saaledes at være givne med Trældommens endelige Ophævelse til Hensigt have vistnok ikke de ovenfor anførte Steder af de norske Love... Jeg har derfor været tilbøielig til at søge Grunden til hine Paabud om aarlig offentlig Trællefrigivelse i en enkelt bestemt tvingende Omstændighed under Christendommens Indførelse og troet, at denne maaske kunde være den nystiftede Kirkes Trang til Lærere." Gjessings tanker er ikke blitt fulgt opp eller kommentert av senere historikere (1862, s.197-203). Ellers: Holmsen 1961, s.184 og Sveaas Andersen 1977, s.197. 55

G 3 regner opp 6 fylker i lagdømmet.

56 Fordi mindre tingsamlinger vanlig ble holdt etter påske og om sommeren (Sveaas Andersen 1977, s.250) 57 I F IX 13 hvor "skapdróttinn" er fraværende. Ifølge F IX 16 skal barn av fri mann og løysingkvinne denne har løst ut med 3 merker være tyrmslefrie.

Trelldom og kirke i norsk middelalder

326

19 kaller dem "lovet til Guds takksigelse", er det rimelig å slutte at de årlige frigitte analogt kom under kirkens beskyttelse - patronat. Om dette er riktig, har vi i G 4, 5 og F III 19 eksempler på at kirken ved frigivning i sin regi overtok beskyttelsesretten over frigitte, noe vi så var vanlig i middelalderens Europa (jfr. pkt. 6.3). Den ideelle siden av denne kirkelig regisserte frigivningen er klargjort ved passusen "lovet til Guds takksigelse", som er i tråd med kirkens allmenne syn på slaveri og frigivning, slik dette ble begrunnet i naturretten og kan eksplifiseres i Gregor den stores ovennevnte utsagn (jfr. pkt.6.1.2 og 6.3).

Når vi skal forsøke å komme på spor av denne materielle siden ved frigivningene i kirkens regi, merker vi oss først det spesielle med dem at de ikke var frivillige gaver til kirken, men at de var organisert som avgifter til kirken. I G 4 heter det at alle gulatingsmenn skal gi 6 øre til frikjøpet, dvs. bare en del av trelleprisen. Den resterende delen må vi anta at fylkes­ mennene betalte i det fylke som skulle skaffe trellen. Trellen skal frigis på selve Gulatinget. I G 5 er det fjerdingsmennene som skal betale og komme med trellen før julenatt. Frigivnin­ gene her skulle mest sannsynlig finne sted i fylkeskirken. Frigivningene fulgte fylkes- og fjerdingsordningen og kan altså ses i sammenheng med det lokalkirkelige systemet slik vi møter det i landskapslovene. Dette er kalt et område-rangsystem, inndelt i fylkes-, fjerdings-, åttungs- og herreskirker og i tillegg egenkirker.58 I F III 19 nevnes fylke og skipsreide som områdeinndeling.

De frigitte i G 4 og 5 nevnes også annensteds, i G 298, om personer det ikke skal gjøres leidang for. Det blir først fastslått leidangsfrihet for biskop, prest og hans diakon, for messeprest, hans kone og geistlig medhjelper (klerkr). Har noen av disse flere husfolk (hiun), skal det gjøres leidang for disse. Det heter så at kongsårmannen ikke skal gjøre leidang for seg, sin kone og trell. Leidangsfrie skal også spedalske være, treller med vanhelse som er under 40 år og eier har forsøkt å bli av med. Deretter:

þeirr menn er vér gefom frælsi aller saman i Gula. scolo eigi gera. oc sva

6 . s , 3 7 9 1 g r b d e m S

58

Trelldom og kirke i norsk middelalder

327

þeirr menn er vér gefom frælsi fylkismenn. scolo eigi gera.59

Leidangsfrie skal de også være "er þrot recr aptr i kyn" (som armod fører attende på ætti til forsyting) og gravgangsmenn, om de ikke gjøres til skyldtreller.

Det er to hovedgrupper som har leidangsfrihet: kirkens menn og kronisk syke og fattige. I tillegg kommer de frigitte i G 4 og 5, samt kongsårmannen med nærmeste hushold. Leidangsfriheten for den siste må ha bakgrunn i hans vidtgående plikter i selve organiser­ ingen av leidangen.60 Leidangsfriheten for de frigitte i G 4 og 5 kan ha bakgrunn i disse frigittes fattigdom eller kan skyldes at de hørte til et verdifullt kirkepersonale. Siden det ikke finnes noe holdepunkt for å regne løysing per definisjon som fattig, hverken i lovene eller i andre kilder, er det etter mitt skjønn rimelig å regne disse frigitte til kirkens menn. Deres lille antall - 7 personer årlig - kunne understreke at de var spesielle og verdifulle personer.61

Om vi slik antar at de frigitte i G 4 og 5 tilhørte et kirkepersonale, er det nærliggende å tenke seg dem koplet til kirkelige virksomheter i biskopens regi innenfor det ovennevnte kirkelige rang-områdesystemet.62 Behovet for tjenestepersonale må ha vært stort på alle

59 "Dei menn som me gjev fridomen alle saman her i Gula, skal ikkje gera leidang, og likeeins dei som me fylkesmenn gjev fridomen, dei skal ikkje gjera leidang". ..(G 298) 60

Sveaas Andersen 1977, s.288

61 I et pavelig vernebrev fra 1194 slås det fast at alle prester, klerker og lekmenn som er satt til å tjene St.Olav skal være frie for leidangsplikt (DN II 3; Regesta I s.95; Vandvik 1959, s.97-105) . Vegard Skånland slår fast at det ikke er grunn­ lag for å anta at dette er en innskjerpelse av en bestemmelse som går tilbake til 1152 (Skånland 1969, s.19-20).

62 Det har vært diskusjon om opprinnelsen og utbyggingen av dette systemet. Maurer mente at systemet hadde bakgrunn i en før­ kristen administrasjonsordning. Han mente at G 4 og 5 kom isted­ enfor en eldre menneskeofring (1907-38 1,1 s.103; 1856, s.446) . Taranger mente at fylkeskirkene var eldst, dvs. det var et system som utviklet seg fra sentrum til periferi. G 4 og 5 kom inn etter påvirkning fra angelsaksiske misjonærer (NHT II,r.6, 1888, s.333-

Trelldom og kirke i norsk middelalder

328

nivåer i de første kristne hundreår, i perioden før G 4 og 5 ble tatt bort ved lovrevisjonen i 1160-70 årene. Vi har ovenfor berørt dette når det gjaldt prester (jfr. pkt.6.2.1). Vi kan slik også lett tenke oss at biskopen hadde stort behov for tjenere innen sin oppsyns- og forvalt­ ningsvirksomhet knyttet til fylkes- og fjerdingsområdene. Oppbygging av kirkeorganisasjon og forvaltning av store jordegodsgaver er stikkord i forbindelse med personalbehovet. Det er rimelig å tenke seg at det blant trellene fantes importerte skrivekyndige som passet i en slik oppsyns- og forvaltningsfunksjon, og som kirken i den første kristne periode kunne være interessert i å knytte til seg gjennom en frigivning organisert som avgift til kirken ved bis­ kopen. At frigivningene i F III 19 konverteres til veiarbeidsplikt for bøndene kan antyde at de også hadde en materiell side for kirken.

Selv om frigivningene i G 4, 5 og F III 19 er organisert på en spesiell måte, er det mulig å finne en parallell i en tidlig middelaldersk bestemmelse fra et lavere nivå i kirkeorganisa­ sjonen: I forbindelse med karolingernes utbygging av sognekirkesystemet i det nordtyske Sachsen ble det bestemt at hver enhet på 120 mennesker skulle gi hus og jord samt en mann­ lig og en kvinnelig slave til sognepresten og kirkens underhold.63

En gruppe som må ha spilt en viktig rolle i kirkens første perioden i Norge og som ofte nevnes i landskapslovene, er biskopsårmennene. I lovbestemmelser fremtrer de som forvaltere og oppsynsmenn, mottakere av konfiskert gods, oppkrevere av bøter o.l. I G oppkrever biskopsårmannen biskopsreiden i fjerdingen og i fylket (G 9, opphevet av Magnus Erlingsson), er anklager og tar imot bot i kristenrettssaker (G 20, 22, 30) og har ansvar for biskopens veitslereiser i et distrikt (G 33). En beslektet betegnelse som nyttes istedenfor årmann er erendreki. "ærendesvein" (G 9, 11, 20, 22, 24, 28, 30, 33). Dette understreker tjeneste- og reisefunksjonen.64 Kan vi se en tidlig kirkelig reisefunksjon bak F III 19, før konverteringen av avgiften til veiarbeidsplikt? 401; 1890,s .260-64) . Tryti går imot Tarangers syn på utviklings­ prosessen og regner med at den har vært mer kompleks og selvgrodd (1987, s.415) 63 Bestemmelse Loyn 1975, s .52 64

fra år 785 i Paderborn capitularet,

Sveaas Andersen 1977, s.285

jfr.

Trelldom og kirke i norsk middelalder

329

I kap.5.9 undersøkte vi årmennenes status, med kongsårmannen i fokus. Når det gjelder rekrutteringen til årmannsstillinger understreket vi at årmannsinstitusjonen i landskapslovene hadde utviklet seg fra en institusjon betjent av lavstatus-personer, hvor ufrie trolig spilte en vesentlig rolle. Den høy nede prestisjen for årmenn fikk først utslag for status til erkebiskopsog biskopers årmenn i F, idet F IV 57 og 59 gjør unntak fra regelen om at årmenn skal ha en mindre personlige rett avhengig av herrens status. Erkebiskopens og biskopens årmann skal derfor "ha slik rett som han er mann til", dvs. beholde sin høye status fra før han ble årmann. Dette må i realiteten ha betydd at kirkens årmenn hadde fått høynet prestisje. Disse bestemmelsene kom trolig inn i F i siste halvdel av 1100-tallet.

Selv om det ikke finnes kilder som direkte kan forbinde biskopsårmenn med ufri status, er det nærliggende å tenke seg at en del av kirkens frigitte i G 4, 5 og F III 19 ble valgt ut til tjeneste som biskopens årmenn og "ærendesveiner" i den tidlige periode da kirkens behov for kyndig tjeneste nettopp var vanskelig å dekke.65 Et komparativt perspektiv viser at ufrie ble brukt i kirketjeneste i forskjellige deler av Europa i tidlig middelalder. På 900-tallet var ministeriales ecclesiae en fellesbetegnelse på kirkelige tjenere med flytende betydningsinn­ hold: fra ufrie i forskjellig tjeneste til kirkelige embetsmenn med utstrakt forvaltningsfullmakt fra biskop eller abbed. Villici var en vanlig betegnelse på forvaltere og oppsynsmenn, ofte med ufri bakgrunn, også brukt av kirkelige institusjoner i sin tjeneste. Enkelte villici hadde

65 Hvorfor er ikke den viktige biskopsårmannen tatt med blant kirkens leidangsfrie personer i G 298? Kanskje dekkes bis­ kopsårmannen av diakon-betegnelsen. Men vi kunne også gjøre oss følgende løse formodninger om bakgrunnen: Gjennom hele 1100-tal­ let innskjerpet kirkelige synoder, slik også 3. laterankonsil i 1179, at lekfolk i kirkelige ombud ikke skulle utøve åndelig domsrett (Gunnes NHT 49/1970, s.147). Dette må også ha berørt biskopens årmenn, som nettopp hadde stor myndighet i kristenrettsaker. Bestemmelsene i G 298, som trolig er kommet inn i loven senest ved Magnus Erlingssons revisjon, har derfor satt biskopens årmenn til side. At G 298 likevel nevner leidangsfrihet for de frigitte i G 4 og 5, kan slik ha vært et smutthull til leidangsfrihet for biskopårmenn med ufri bakgrunn. M.a.o., selv om G 4 og 5 oppheves ved lovrevisjonen, gis disse frigitte fortsatt lei­ dangsfrihet i G 298, som en overgangsordning.

Trelldom og kirke i norsk middelalder

330

også betegnelsen officiales (embetsmenn) i biskopers tjeneste.66

Selv om det kan være nærliggende å tenke seg at noen av kirkens frigitte i G 4, 5 og F III 19 ble valgt ut til tjeneste som årmenn og ærendesveiner, er det ingen grunn til ensidig å forbinde dem med denne type tjeneste i kirken. Utfra G 15 har vi sett at prester kunne ha ufri bakgrunn i den tidlige kristne perioden. Vi kunne også anta at frigitte kom i tjeneste som biskopens husfolk. Jeg mener det kan være grunn til å tro at biskopens folk i fjerdinger og fylke på forhånd kan ha plukket ut de få og spesielle trellene de skulle få frigjort hvert år. På det tidspunkt G 4 og 5 ble tatt bort, i 1160-70-årene, var kirkens organisasjon såpass godt utbygget at overlevering av treller til biskopen for frigivning ikke lenger var tjenlig rekrut­ teringsvei for kirketjeneste. Vi kan oppsummere: Kirken anså frigivning som en barmhjertig­ hets- og fromhetshandling, men uten å mene at slaveinstitusjonen skulle avskaffes. I norske lovbestemmelser har vi sett at kirkens rolle som vitnegarantist gjennom manumissio in ecclesia-seremonien trolig i mange tilfelle var til frigittes fordel. Når det gjelder frigivningene gjennom kirken har vi i det foregående gitt argumenter for at disse ble organisert som årlige avgifter til kirken. Vi har antatt at de hadde en ideell og en materiell side, dvs. kirkens tjenestebehov i den tidlige kristne perioden.

6.4

Kirkens ekteskapslære og ufries ekteskap

Kirkens holdning til frigivning er del av de forhold kirken selv i hovedsak regnet til "ius gen­ tium", den verdslige rettsorden. Vi skal igjen vende oss mot et område som kirken definerte som et sakrament, dvs. en formidlende instans til den guddommelige orden, "ius naturale". Vi skal undersøke kirkens forhold til slaveri gjennom sakramentet ekteskap. For å forstå det norske kildematerialet trenger vi også her en bakgrunn i den internasjonale kirkens lære om ekteskapet.

66 1106-7; s .6 0 -6 6 . S .

Niemeyer J.F.: Mediae latinitatis lexicon minus (19 Bosl 1964, s.228-277, spes. S . 255-259; Dopsch 1939,

Trelldom og kirke i norsk middelalder

331

Ekteskapet hadde helt fra evangeliene vært et viktig kristent anliggende. Kirkefedrene betonte allment ekteskapets hellighet og oppfordret til ekteskapsinngåelse i kirken. Augustin omtalte ekteskapet som sakrament, om enn i en vag forstand. Likevel er det riktig å hevde at ekteskapet ikke var et spesielt viktig kirkelig anliggende i tidlig middelalder, og det utviklet seg heller ingen spesiell kirkelig ekteskapsform i denne perioden. Imidlertid ser det ut til at kirken langsomt begynte å trenge inn på dette området fra 900- og 1000-tallet, og på 1100tallet og begynnelsen av 1200-tallet skjedde det en hel omforming av ekteskapet i kirkelig regi. Kirkens ekteskapspolitikk fikk en inngripende betydning for ekteskapets sosialstruktur. Denne endringen har en opplagt sammenheng med større endringsprosesser i økonomi og sosialstruktur i Vest- og Sør-Europa. Vi skal imidlertid ikke gå inn på disse større sammenhenger her og nå. Det var under pavene Hadrian IV (1154-59), Alexander III (115981) og Coelestin III (1191-98) at den viktigste omformingen og inkorporeringen av ekteskapet i kirkeretten foregikk. Fra 4. laterankonsil (1215) kan det sies at kirkens ekteskapslovgivning, med de maksimene denne bygde på, nesten fullt ut fortrengte den regionalt utformede verdslige ekteskapslovgivningen i store deler av Europa.67

6.4.1 Konsensus-læren og dens resipering i norske rettskilder

På 1100-tallet var det to konkurrerende teorier blant teologer og kanonister om kriteriet for hva som var gyldig ekteskap. Utfallet av diskusjonen kom til å få stor betydning for ufries ekteskap: Coitus-teorien mente at samleie var konstituerende for ekteskapsbånd når visse tilleggsforutsetninger var til stede. Den fysiske handlingen, ikke partenes intensjoner, var hovedkriteriet. For konsensus-teorien var derimot intensjonen en hovedsak.68 Denne lærte at samtykke mellom to var kriteriet. Teologen Peter Lombard skilte mellom to typer overenskomster; "de futuro", som betegnet en festemåloverenskomst om et fremtidig

67 Pfaff 1977, s.73-117; Theol.u .Kirche III s.680-2

Mikat i HRG I s.818-20;

Lex.f.

"Intensjon" er et viktig begrep i Sakramentlæren. I 8 6 denne læren forutsettes nemlig et minstemål av viljesbestemt hensikt hos giver og mottaker for at sakramentet skal ha gyl­ dighet ("Intention", Lex.f .Theol.u .K . V s.723-5).

Trelldom og kirke i norsk middelalder

332

ekteskap; ”de presenti" var konsens om ekteskap her og nå.69 To enkeltårsaker til at konsensusteorien i det store og hele gikk av med seiren, kan fremheves. Den kunne forklare forholdet mellom Josef og Maria som et gyldig ekteskap uten kjønnslig samkvem, og den var bedre tilpasses et negativt syn på kjønnsliv. Denne negative holdningen gikk egentlig tilbake til kirkefedrene, men fikk klare uttrykk i teologi og kanonistikk rundt 1150.70

Gratian selv hadde imidlertid innslag av begge teorier i sin utlegging av gyldig ekteskap. Alexander Ill’s mange ekteskapsdekretaler følgte i Gratians spor, men hadde i det store og hele en forkjærlighet for konsensus-læren. Alexander regnet således konsens mellom partene for grunnleggende i ekteskapsinngåelsen, og den må være frivillig, dvs. ikke være oppnådd under tvang eller være simulert. Også Alexander la stor vekt på festemålet, dvs. en konsens om et fremtidig ekteskap. Som den viktigste nyskaper på den konkrete ekteskapslovgivningens område må Alexander III tross alt karakteriseres som en pragmatiker.71 Ved å innta smidige standpunkter søkte han å utvide området for kirkens rettskapasitet. Han arbeidet blant annet for at spørsmål om utenomekteskapelig kjønnsliv og uekte barn skulle komme inn under kirkens ekteskapslovgivning. Et påbud om uekte barns underhold kom under Coelestin III. Under denne paven ble ekteskapets sakramentale karakter, dets uoppløselighet og paven som høyeste appellinstans beseglet.72 I siste del av 1100-tallet kan vi altså slå fast at ekte­ skapet entydig ble fastlagt som sakrament, dvs. gyldig for alle kristne. Konsensus-læren er blitt grunnlag for ekteskapsdefinisjonen, dvs. frivillig enighet mellom to parter. Som vi skal se fikk ekteskapet som sakrament, med konsensuslæren som grunnlag, store konsekvenser for ufries forbindelser.

Vi konstaterte at den nye kanonistikken med utgangspunkt i Decretum Gratiani ganske raskt

69

Gellinek 1967, s.55-79

70 Brundage 1986, s.61-65. Dekretistene fremholdt at ekte­ skapets dobbelte hensikt var å føre slekten videre og å tjene som botemiddel mot kjønnslig begjær. Enkelte, som Huguccio, mente at all kjønnsdrift var syndig, også innen ekteskapet (Weigand 1967B, s.445-78) 71

Brundage 1986, s.69

72

Pfaff 1977, s .82

Trelldom og kirke i norsk middelalder

333

spredte seg til kirkeinspiret lovgivning i Norge (pkt.6.2.1). Tolkningen jeg har fremsatt av G 15, siste del, som tilpasning av Gratian D.54 pr.;c.9-10, understreker dette. Hvilke nedslag av kirkens nye ekteskapslovgivning med bakgrunn i konsensuslæren kan vi så finne i norske lovkilder? Først må vi rent allment konstatere at det finnes ekteskapsbestemmelser i landskapslovene som ikke er typisk kanoniske. G 54 står i direkte motsetning til kanonisk rett, fordi den fastslår mannens adgang til skilsmisse. Canones Nidrosienses 10, trolig fra 1163, forbyr imidlertid skilsmisse.73

I et brev fra Alexander III til erkebiskop og

lydbiskoper, tidfestet tidlig 1170-tall, knesettes konsensus-prinsippet. Alexander understreker her partenes frivillige beslutning, sett i motsetning til omgivelsenes påførte tvang. Tanken om en fri vilje som grunnlag for avgjørelse etter egen dømmekraft ligger implisitt i dette brevet.74

Konsensus-prinsippet har funnet nedslag i "Gullfjær", erkebiskop Øysteins

kristenrett i F. I F III 22 heter det således om festemål:

Nu ef maðr vil dottor sina gipta eða ca kono er hann a forræðe a at lagum. hann skal taka vatta .ij. með ser af hins hendi er fa uil oc fretta at ef hon vili þui umræða fylgia er sa leggr firir hana er þa a forræða hennar at lagum. ..En ef hon nei kuæðr þa se hon eigi fest.75

I E 23 heter det at en kvinne som er blitt gift mot sin vilje, skal kunne skilles innen 12

73 Gunnes i NHT nr.53/1974 s.lll; Skånland 1969, s.13942,194. Når det gjelder sølibatet synes det å være spesiell stor avstand mellom kanonisk rett og norske rettskilder. 74 Alexander uttaler i brevet: "Omnia etiam cum ipso coitu, si absque consensu, frustrantur" (Alt vert ugilt til liks med sjølve samlega når samtykke vantar) (Vandvik 1959, s.66-9)

75 "Om en mann vil gifte bort datter eller kvinne han er lovlig formynder for, da skal han ha to vitner med og stille for den hun vil gifte seg med, og da spørre henne om hun vil godta forslaget. . .Svarer hun nei, da skal hun ikke være i festermål.." (F III 22).

334

Trelldom og kirke i norsk middelalder

måneder. Prinsippet om frivillig konsens er altså gjort eksplisitt i Frostatingsloven og Eidsivatingslovens kristendomsbolk.76

6.4.2 Hadrian IV’s dekretal og ufries ekteskap i kirkeretten

Kanonistikkens synspunkter på ufries ekteskap i siste halvdel av 1100-tallet kan bare forstås på bakgrunn av de to grunntema vi har søkt å belyse i det foregående: etableringen av ekteskapet som et fastlagt sakrament og gjennomføringen av konsensus-læren som grunnlag for definisjon av gyldig ekteskap. I det følgende skal vi konkretisere synspunkter på ufries ekteskap i kanonisk rett og se hvordan synet endret seg. Med denne internasjonale bakgrunn skal vi så vende oss til det norske kildematerialet.

Pavedekretalen "Dignum est" markerer et skifte i kirkens syn på ufries ekteskap. Dekretalen ble tidligere tilskrevet Alexander III, men det er nå godtgjort at den stammer fra Hadrian IV (1154-59), altså den mann som var pavelig legat ved opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros 1152/53. Dekretalen er formet som et svar på spørsmål om hvordan en skal forholde seg til ufries ekteskap som er inngått mot herrens vilje. Pavens svar er at ekteskap mellom ufrie ikke under noen omstendighet skal forbys, fordi ekteskapet er et sakrament og ingen skal holdes borte fra sakramentene. Paven føyer imidlertid til at tjenestepliktene ovenfor herren likevel ikke skal skades p.g.a. ekteskapet.77

76 Jenny Jochens som har studert konsens ved ekteskapin gåelse med bakgrunn i rettskilder og eksempler fra sagalittera­ tur, konkluderer: "It may be concluded that the right for women to select their own marriage partners was brouht to pagan Iceland and Norway from the south by Christan churchmen. Formulated du­ ring the second half of the twelfth century by Europan canonist, the concept made a speedy appearance in the North" (Jochens 1986, s.169) . Dignum est sicuut in Christo Jesu neque liber, neque 7 servus est, qui a sacramentis ecclesiae sit removendus, ita quoque nec inter servos matrimonia debent ullatenus prohiberi. E t , si contradicentibus dominis et invitis contracta foerint, nulla ratione sunt propter hoc ecclesiastico iudicio dissolvenda. Debita tamen et consueta servita non minus debent propriis dominis exhoberi. (Corpus Iuris Canonici, ed. Friedberg: X.4.9.1)

Trelldom og kirke i norsk middelalder

335

Peter Landau har studert dekretalens forutsetninger og dens virkninger i middelalderens kirkerett.78 Hans studier viser at kirken ikke hadde noen enhetlig politikk når det gjaldt ufries ekteskap i tidlig middelalder. Årsaken til at dette var et problemområde i kirkeretten var de motsetninger som vil kunne oppstå mellom herrens eiendomsrett til slaven og ekteskapsbåndets hellige karakter. Som vi skal se, er denne motsetningen også til stede i det norske kildematerialet. Jeg skal først gi et resyme av kirkerettens syn på problemet: Den ene side av kirketradisjonen var romerrettens skille mellom de fries matrimonium. som inkluderte patria potestas, og contubemium. slaveekteskapet som var uten rettsvirkninger, dvs. dominert av herren.79 I senantikken forsøkte pave Calixtus å løse dilemmaet mellom herrerett og kristen oppfatning om ekteskapets hellige karakter ved å anerkjenne slaveekteskap som matrimonium, men bare på det moralteologiske område. Forskjellige kirkekonsil søkte forskjellige løsninger. Eksempelvis betegnet konsilet i Chalon 813 slavers ekteskap som legitime, men herrene skulle likevel gi sin tilslutning.

Gratian sto fortsatt på Chalon-konsilets standpunkt - tilslutning fra herrene var nødvendig ved ufries ekteskap (C.29,q.2,c.8.). Innenfor teologien gjorde imidlertid nye tanker seg gjeldende fra første del av 1100-tallet. Etter Walter av Mortages ekteskapstraktat ca. 1140 kunne ekteskap uten herres samtykke inngås i unntakstilfelle, hvis ekteskapet bygget på konsens. Landau fremholder at Hadrians IV’s dekretal likevel ikke hadde noe direkte forbilde.80 I

78 Landau 1968, s.511-553; Gilchrist 1976, s.288-94. Terminologien som brukes i kanonistiske kilder og litteratur er kategoriene servus. liberti og liberi (henholdsvis: slave, fri­ gitt og fri) . Allment står betegnelsen servus i middelalderen for forskjellige grupper ufrie (jfr. kap.1.57): De "rene" slaver som var gjenstand for kjøp og salg, spes. utbredt i Middelhavsområ­ det; "servi in perpetuo servitio", husslaver som tilhørte storhushold, spes. utbredt i Tyskland og Burgund på 11- og 1200-tallet; "servi casati" var personlig avhengige bønder som hadde tjenesteplikter; "servi glebae", var livegne som sto i ufri arve­ lig jordleie. Det er da et åpent spørsmål hvilke kategorier ufrie de kanoniske bestemmelser henvender seg til (Landau 1968, s.51719). Resiperingen av kanonisk rett i norske lover er i så måte mindre problematisk, fordi servus oversettes med trell. 79 80

0 3 2 5 . s , 8 6 9 1 u d n a L

Buckland 1908, s.76-78

Trelldom og kirke i norsk middelalder

336

annen halvdel av 1100-tallet var dekretistene, kommentatorene til Decretum Gratiani, i høy grad opptatt av spørsmålet om ufries ekteskap. Stefan av Toumai, av Bolognaskolen, hvis Summa (kommentarverk til DG) kom ca. 1160, fremholdt konsensusprinsippet og relativiserte Gratian med hensyn til herreretten. Stefan fremholdt at det ufrie ekteparets konsens må være ekteskapets causa efficiens (utløsende årsak), og at herrens samtykke bare er en nødvendig forutsetning. Stephan argumenterte ikke her ut fra Hadrians dekretal, men ut fra konsenslæren. (Jeg vender tilbake til dekretistene etter Hadrians dekretal nedenfor).81

6.4.3 Kirkeretten og ufries ekteskap i norske landskapslover: Gulatingsloven

Det finnes flere bestemmelser i landskapslovene som kan plasseres innen de internasjonale kirkerettslige synspunkter på ufries ekteskap.82 Det omtalte brevet fra Alexander III til er­ kebiskopen i Nidaros tidlig på 1170-tallet med påbud om selvstendig konsensus ved ekteskapsinngåelse omtaler ikke spesielt ufries ekteskap.83 Det kan likevel ikke være tvil om at Alexander i fremstillingen av emnet her også mente å inkludere ufries ekteskap, slik forgjengeren hadde bestemt.

Gulatingsloven går imidlertid eksplisitt mot treller og laveste løysingers ekteskap uten herrens samtykke. I G 62 heter det:

Nu vill leysingi raða kaupum sinum oc kvánfongum. þa scal hann gera

81

Stefan Tornacensis (Summa ad C .29,q .2,c .8; ed. Schult Subaudiendum est maxime, ne aliorum, quam nubentium consensus sit efficiens causa ad matrimonium." Om Stephan, jfr. Weigand 1 9 6 7 , s. 1 4 8 - 5 2 S . 2 4 0) : "et per voluntatem.

82

"Ufri" betegner både trell og løysing

83

Vandvik 1959, s.66-7

[jfr. kap.2.3.7)

Trelldom og kirke i norsk middelalder

337

frælsisol sitt.84

Kvánfang er mannens inntreden i ekteskap (NgL V s.368), tilsvarende kvinnens gifting (NgL V s.239). Betegnelse på ekteskapet er hjunskapr. hjuskapr. Dette er de klare ekteskapsbetegnelser. En del betegnelser er imidlertid mer tvetydige: Kona betegner allment kvinne, men kan også spesifikt bety hustru (jfr. B I 15), tilsvarende bondi. som også kan bety ektemann, husbond (jfr. F II 3, 33). Bua betyr allment bo, ha fast tilhold, men kan også ha den spesifikke betydning å ha ekteskapelig samliv (jfr. G 64, E I 23). Kaupa kan spesifikt også stå for inngåelse av ekteskap (eks.: kaupa kono mundi, kaupa ser kono i G 51, 115, 124 og L V 6, 13). Vaghet i terminologi gjør det vanskelig å avgjøre hva som er skillet mellom et legalt ekteskap og et samliv.

I G 61, som vi behandlet i forbindelse med manumissio in ecclesia, gjør det klart at også en trell som er frigitt uten løsepenger (skattalaust oc skullda), skal kunne råde for sitt giftemål. Fri ekteskapsrett i dette tilfellet er kanskje koplet sammen med kirken som frigivningsvitne. IG 61 og 62’s tilfelle er det trolig at kirkens nye krav om frivillighet ved ekteskapsinngåelse ligger bak lovgivernes beslutning om å la frelsesøl eller "skattalaust oc skullda"- frigivning ikirken være klare kriterier på om personen sjøl skulle få bestemme over sitt giftermål, og

slik utelukke treller og løysinger av laveste status fri ekteskapsrett.

IG 64 er det imidlertid ikke så lett å identifisere en kirkelig ekteskapspolitikk. Bestemmelsen tar opp formuerettslig legalitet i følgende forbindelse:

Nu frælsasc þau þæll oc ambótt. oc bua bæðe saman. þa ækla þau hanom tva luti fiar en henne þiðiung. sa mundr scal henne uppi hallda er hann gaf til hennar, hvárt sem var minni æða meir. þa er þau varo anauðig.85 84 "No vil ein løysing råda for kaupi og giftarmåli sine, då skal han gjera fridomsgildet sitt" (G 62)

85 "No vert træl og trælkvinne frie og bur saman, då skal han eiga to tridjepartar av det som dei legg seg upp, og ho ein tridjepart. Ho skal og ha den giftingsgåva (mundr) som han gav

338

Trelldom og kirke i norsk middelalder

Mundr er mannens gave til kvinnen ved festemålet. Denne beholdt hun som særeie. Mundr inngikk i festemålsavtalen og var nødvendig for at ekteskapet skulle være rettsgyldig og barn ha rett til arv (G 51,54).86 Gaven skal være på minst 12 øre (G 51). G 64 er blitt utlagt slik at også treller hadde fullverdig ekteskapsrett.87 Jeg tror ikke G 64 skal tolkes slik. I så fall ville G 64 stå i direkte motsetning til G 62 og 61. Slik jeg ser det, kan G 64 da gis to tolkninger. Det kan tenkes at trell kunne inngå ekteskap som herren rådde for, og med en mundr med svakere rettsvirkning, f.eks. uten arverett for barn. Det er nemlig klart at trell ikke kunne gi arv til sine barn (G 63, jfr. G 65, 114). En annen tolkning som etter mitt skjønn kan gi bedre mening, er den følgende:

Ved festemålet er paret treller, men ved innledning til ekteskapelig samliv, som forutsetter giftermål, skal paret være frigitt ifølge bestemmelsen. Allment er nemlig det å inngå ekteskap todelt, og festemålet skal føre fram til giftemålet. I G 64 nevnes ikke giftemålet direkte, fordi bestemmelsen dreier seg om formuesrettslige forhold ved ekteskapet, dvs. mundr og felag (felles opparbeidet eiendom). Bakgrunnen for at festemål med mundr i dette tilfelle ikke straks fører til at de får bo sammen i ekteskap, må være at loven antar at de som treller kan ha forskjellige herrer. Om denne siste tolkningen er riktig, er altså inngåelse av fullverdig ekteskap for treller i G 64 gjort avhengig av at de parallelt skal frigis og sette bo i ekteskapet. I det minste måtte ektemannen ha oppnådd status tilsvarende løysing med frelsesøl før paret fikk et fullverdig ekteskap (jfr. G 63, se nedenfor).

Bakgrunnen for at treller ikke kunne ha fullverdig ekteskap, er at ekteskap, slik det fremgår av bestemmelser i landskapslovene, ville ha medført store konsekvenser for herreretten i herre-trell forholdet. Ekteskap med fulle rettigheter medførte nemlig at barn fikk arverett (G

henne då dei var ufrie, antan gåva var liti eller ho var stor" (G 64)

86 Brandt 1880 I, s.98-100; Frimannlund: XII s.10-11; Andersen 1981, s.83-4 87 Maurer 1907-38, s.519; s .11

"Mundr" i KLNM'

Frimannslund: "Mundr" i KLNM XII

Trelldom og kirke i norsk middelalder

339

51), og at ektemannen fikk stor råderett over barn og hustru:

Han fikk råderett over

kvinnens avtaler og hennes eiendom (G 56, F XI 21, G 52). Inntektene av hennes eiendom skulle gå til mannen (F IX 19). Han skulle fungere som hennes formynder i rettslig sammenheng (G 52, F X 37, 38).88 Konflikt mellom ekteskapsband og herrerett for de ufrie må altså ha vært et like vanskelig tema i Norge som ellers i middelalderens kristne Eu­ ropa.

Når G 61 og 62 klargjør at først løysing med frelsesøl kan råde for ekteskap, kan det være grunn til å spørre hvorfor da G 64 overhodet tar opp trellers adgang til ekteskap. Ett mulig svar kan her være at lovgiverne søker et kompromiss mellom herrerett og kirkens nye vektlegging av ekteskapet som sakrament for alle kristne. Tolket slik kunne vi si at G 64 gjennom mundr-betaling gir treller et løfte om ekteskap, men løftet kan først innfris når de blir frie. Siden ekteskap og frigivning er koplet sammen i G 64, er det mulig at kirken her sto som vitnegarantist (jfr.pkt. 6.3.1). For trellen ga kanskje bestemmelsen en garanti for at mund skulle gå til festemålkvinne, og for herren retten til å være med å bestemme hvem trellen skulle kjøpe med mund. Om vi oppfatter G 64 som et kompromiss i den ovennevnte betydning, er det ingen grunn til å tro at bestemmelsen hører til de eldste i Gulatingsloven, slik det har vært hevdet.89 Vi må da heller tro at bestemmelsen er blitt til ved revisjonen av loven.

G 63, "Um kvanfang leysingia" (Um giftarmålet til ein løysing), kan belyse forholdet mellom ekteskapsrett og herrerett nærmere. Bestemmelsene her dreier seg om arv og forsørgelsesplikt til barn i følgende forbindelser:

88 Brandt 1880 I, s.110-9; 1991, s.56-8

Andersen 1981, s.81-8;

Helle

89 Frimannslund, "Mundr" i KLNM XII s.ll. En grunn til at G 64 har vært regnet blant de eldre bestemmelsene synes å være en oppfatning om et "urgermansk" ekteskap med sterk ætte-, familie- og troskapsfølelse. Til og med slaver skulle slik hatt familierett (jfr. Maurer 1907-38,s.519, 578). Oppfatningen om et sterkt "urgermansk" ekteskap har et tynt kildegrunnlag: romerske forfattere fra principatets tid fremhever germanernes sedelighet og vern om sine familier. Nyere utslag av denne ideologien finnes hos Anke Leineweber 1978, s.42-3

Trelldom og kirke i norsk middelalder

340

No fær leysingi kono ættboma. sa er gort hever frælsis ol sitt. oc skiliasc þau kvie þa scolo bom oll með henne hverva. En ef hon verðr fyrr dauð. þa scolo bom oll hverva til faður sins aftr. oc eta fe hans meðan þat er til. en þa er þat er allt etet. þa scolu bom oll aftr hverva i hit betra kyn. en hann undir skapdrotten sinn. Nu fær leysingi kono ættboma sa er eigi hever gort frælsis ol sitt. hverr sem skilnaðr þeirra verðr. þa hverva oll bom med henne, Nu fær leysingi leysingiu. oc er gort frælsis ól hennar, en eigi hans. þa koma bom til hvarskes arfs. En efhans frælis ol er gort en hennar eigi. oc iatter þ0 skapdrottenn hennar vón undan sér. þa koma bom til beggia arfs. Nu fær leysingi leysingiu oc er annars skapdrottens ia til en annars eigi. sa er eigi iatter. ef þar er auðæfum at skipla. þa ma hann sic til telia. en ef vandræðe ero. þa ma hann sic fra telia gorollo. Nu fær leysingi leysingiu. oc er gort frælsis ol beggia þeirra. þa gegna bom beggia arve. En ef þau verða at þrotom. þa ero þat grafgangs menn. scal grava grof i kirkiugarðe. oc setia þau þar i. oc lata þar deyia. take skapdrottenn fiat or er lengst livir. oc fæðe þat sidan. Nu fær leysingi leysingiu. oc er hvarskees þeirra frælsisol gort. nu ala þau bom saman. þa ero þau iamrettesmenn vid faður sinn. þau scolo þa vinna firi karle oc kerlingu. En ef eitøvert vill i brautt fara. þa scal þat leggia i stað .

sinn merer .iii.90 90 "No får ein løysing, som har gjort fridomsgildet ei ættbori kone, og dei vert skilde i levande live, då skal alle borni fylgja henne. Men døyr ho fyrst, då skal alle borni førast attende til faren og leva av hans gods so lenge det varer; og når det er uppete, skal alle borni atter fylgja den betre ætti, og faren [skal vera] under drotten sin. No får ein løysing, som ikkje har gjort fridomsgildet sitt, ei ættbori kone; korleis so skilnaden deira vert, skal alle borni fylgja henne. No får ein løysing ei løysingkvinne, og hennar fridomsgilde er gjort, men ikkje hans, då får borni ikkje arverett etter noko av dei. Um hans fridomsgilde er gjort, og hennar ikkje, og ettergjev drotten likevel sin arverett etter henne, då vert borni rettkomne til arv etter begge. No får ein løysing ei løysingkvinne, og drotten til den eine har samtykt, men ikkje drotten til den andre; den som ikkje samtyk­ kjer, kann då rekna seg med um det er midel å skifta, men er det fatigdom, kann han rekna seg frå i ett og alt. No får ein løysing ei løysingskvinne og fridomsgildet til begge er gjort, då er borni rettkomne til arv etter begge. Men um dei

Trelldom og kirke i norsk middelalder

341

I sju eksempler regnes det her opp forbindelser mellom Løysinger med og uten frelsesøl og med fri kvinne. Betegnelsen på forbindelsene er i vage ordelag: "Nu fær leysingi leysingiu." (No får ein løysing ei løysingskvinne).91 Ved ett av eksemplene blir konsekvenser for herreretten klargjort: "En ef hans frælsis ol er gort en hennar eigi. oc iatter þo skapdrottenn hennar von undan sér. þa koma bom til beggia arfs" (Um hans fridomsgilde er gjort, og hennar ikkje, og ettergjev drotten likevel sin arverett etter henne, då vert borni rettkomne til arv etter begge). Hvis herren her ikke oppga arveretten, må det bety at han også beholdt den økonomiske råderetten og formynderretten over henne. I det tilfelle vil det bli konflikt mellom herrerett og ekteskapsrett i forholdet mellom løysingene.

I G 63’s oppregning finnes klare eksempler på forbindelser der det ikke er tale om fullverdig ekteskap mellom løysingene: "Nu fær leysingi leysingiu. oc er gort frælsis 61 hennar, en eigi hans. þa koma bom til hvarskes arfs." (No får ein løysing ei løysingskvinne, og henner fridomsgilde er gjort, men ikkje hans, då får borni ikkje arverett etter noko av dei). Det samme er tilfellet der det spørres om herrens samtykke til forbindelsen mellom løysing og løysingkvinne, dvs. minst en av dem kan ikke bestemme fritt, fordi de ikke har gjort frelsesølet. For å få i stand forbindelsen er det tydelig nok at en av herrene samtykker. Den som ikke samtykker, behøver da likevel ikke oppgi arvekrav på sin løysing, og han slipper da dessuten ansvar om det oppstår fattigdom. I det siste eksemplet i G 63’s oppregning er begge løysingene uten frelsesøl. Siden det i tidligere eksempler er klargjort at barna i dette tilfelle ikke får arv, presiseres ufriheten ytterligere: Foreldre og barn skal ha arbeidsplikt, og barna

kjem i naud, då er det gravgangsmenn: han skal grava grav på kyrkjegarden og setja dei i den og lata dei døy der. Drotten skal taka upp den av dei som lever lengst og føda den sidan. No får ein løysing ei løysingekvinne, og ingen av dei har gjort fridomsgilde; no får dei born saman, då er dei jamrettesmenn med far sin. Dei skal då arbeida for kall og kjerring. Um noko av borni vil fara burt, då skal det leggja 3 merker i sin stad" (G 63)

91 Ifølge NgL V s.354 skapets konsumpsjon.

betegner uttrykket

nærmest

ekte­

342

Trelldom og kirke i norsk middelalder

skal måtte kjøpe seg ut med full trellverdi, 3 merker.92

Konklusjonen på gjennomgåelsen av G 63 blir at det finnes to typer rettmessige forbindelser mellom løysinger: ekteskap med fulle rettigheter kan inngås når begge har gjort sitt frelsesøl, eller når bare mannen har gjort det og hennes herre har ettergitt sitt arvekrav på henne. I disse tilfellene får barna arv.93 G 63 viser også klart at det finnes en anerkjent type forbindelse som imidlertid ikke kan kalles fullverdig ekteskap, slik loven definerer dette, nemlig når begge løysinger ikke har gjort sitt frelsesøl eller bare kvinnen har gjort det. Barna får her ikke arv. Herrerett gjelder i disse tilfellene, ikke ekteskapsrett. Vi kan kalle denne type forbindelse et underekteskap. en forbindelse uten rettsvirkninger på linje med romerrettens contubemium. slaveekteskap.

Det er likevel grunn til å tro at kirken oppfattet det siste som kristent ekteskap - åndelig sett. Ser vi passusen i G 63 hvor herrens samtykke nevnes - når frelsesøl ikke er gjort - i sammenheng med G 61 og 62 hvor frelsesøl settes som betingelse for at løysingen sjøl "kan råde for sine ekteskap", så er det rimelig å tro at ikke å kunne "råde for sine ekteskap" betyr at herrens samtykke måtte innhentes. Meningen var trolig ikke at herren aktivt skulle bestemme hvilke ufrie som skulle inngå ekteskap, men at hans samtykke var en nødvendig forutsetning.

G’s todeling av ekteskapsforbindelser ser ut til å være sammenlignbar med Stefan av Tournais lære om ufries ekteskap som vi har berørt (jfr- pkt.6.4.2). Stefan lærte at ekteskapets causa efficiens (utløsende årsak) var konsensus mellom partene, men herrens samtykke var en nødvendig forutsetning. Herren er m.a.o. ikke ekteskapets aktive causa efficiens, ifølge Stefan. Likheten mellom G’s bestemmelser og Stefans lære om ufries

92 Det er interessant at den lovfestede arbeidsplikten ik begrenses i dette tilfelle, i motsetning til ved frigivningen i kirke, jfr. G 61. Det andre eksemplet i G 63, forbindelse mellom en 3 9 løysing uten frelsesøl og en fri kvinne, får en slags spesial­ status. Barna får arv, men bare etter kvinnen. Forbindelsen kan neppe regnes som rettmessige ekteskap, fordi det ikke finnes husbondmakt.

Trelldom og kirke i norsk middelalder

343

ekteskap er kanskje ikke tilfeldig. I 1160-61 oppholdt erkebiskop Øystein seg ved St. Victorklosteret i Paris på reise til Roma for å hente sitt pallium. St. Victor var da et europeisk senter for kirkerett. På denne tid var Stefan et av de fremste medlemmene i victorinerkonventet i Orleans. Erik Gunnes mener det ligger nær å tenke seg at Stefan foreleste i kirkerett ved St. Victor da Øystein oppholdt seg der.94

Vi finner belegg for ufries "underekteskap" også i andre lovbestemmelser. I Borgartings kristenrett II 15 heter det at en mann har drapsrett når han finner en annen mann hos sin kone, datter og elleve andre oppregnede kvinner i familie og inngifte. Løysing, løysingson og frjálsgjafi har drapsrett for fire kvinner. Om trell heter det:

Nu a þræll vigh um kono sina ok dottor sina. ef han tækr man i hia henni. þa skal han ganga til brudz ok taka span fult vatz ok slætta a þau ok bidia hæilan sofua magh sin.95

Dette kan tyde på at trelleekteskapet hadde en ihverfall moralsk anerkjennelse (jfr. kap.4.7.1).

Trellers underekteskap fremgår også av G 57. Deler av denne paragrafen tar opp ansvar for underhold av trellebarn når trell eller trellkvinne selges. Når trell som har et barn i det skjulte (launbarn), selges, skal selger syte for barnet. Men om trellen har orke (trelleeie-

94 Gunnes NHT 53/1974 s.118-20. Stefans liv er ikke kjent i detalj, men J .F .v .Schulte (ed.) finner grunn til å anta at hans Summa ble utgitt i 1159 og i forbindelse med at Stephan var canonicus i Orleans (Stephan tornacencis s.XX). Også Øysteins etter­ følgere Eirik (1198-1205) og Tore (1206-1214) oppholdt seg ved St Victor i studieøyemed. De bar der titlene "canonicus noster" og "frater noster" (A.O.Johnsen NHT 33/1943-46 s.405-29).

95 "Nå får trell rett til drap for sin kone, og datter, hvis han finner en mann hos henne, da skal han gå til brønnen og ta et spann fullt av vann og slå over dem og be dem sove i ro" (B II 15).

Trelldom og kirke i norsk middelalder

344

ndom), skal trellen sjøl sørge for det. Lever trellen i åpent samboerskap, skal kjøper ha underholdet for et ventet barn, selger for tidligere barn. Siden trell med orke skulle underholde sitt lønnbarn, er det også rimelig å tenke seg at han ble påbudt å underholde sine barn når han levde åpent med egen kone. Det spesielle med bestemmelsen om trellens underholdsplikt er at trellens orke skilles ut fra herrens eiendom over trellen selv. Den nye eier får ikke råderett over orke. Vi kan tenke oss at slike heftelser må ha virket sterkt hemmende på salget av trellen. Det normale er nemlig at herren har råderett over orke og at trellen "bare rår for kniven sin" (G 56).

Også i G 57 finner vi altså belegg for trellers underekteskap. Underholdsplikt som treller pålegges ovenfor sine barn, må utvilsomt ha bevirket at treller lettere ble knyttet sammen i egne familieenheter. Det er vanskelig å finne paralleller til G 57’s bestemmelse om trellens underholdsplikt. Hverken romerretten eller lovene i de tidlig middelalderske germanerrikene anerkjente noen rettsforbindelse mellom barn og fedre som tilhørte forskjellige herrer, trolig fordi slike forbindelser ville bryte med grunnleggende formuerettslige forestillinger.96 Eventuelle påvirkningskilder må derfor trolig søkes innen kirkelovgivningen. Imidlertid behandler kanonistikken bare fragmentarisk spørsmålet om uekte barns forbindelse med sin naturlige far.97 Kirken er i det hele mer opptatt av å få ugifte foreldre til å inngå legitime ekteskap. Vi kan se Hadrian IV’s dekretal om ufries ekteskap og flere av Alexander Ufs dekretaler i lys av denne interessen. Først Coelestin Ill’s dekretal fra 1192 gir uekte barn rett til underhold fra sin naturlige far.98

Siden uekte barns underhold ikke var et vikig spørsmål i internasjonal kirkerett, kan det være naturlig å se bestemmelsen i G 57 som en utpreget lokal løsning på et problem: Spørsmålet om trellers familieenheter kunne gjøres sel vans varlige på visse områder, uten at de var

96

Leineweber 1978, s.19-20, 42

97 En konsilbeslutning fra Worms 868 fastslår at et uekte barn har krav på underhold fra sin naturlige far. Landau nevner denne som nokså alenestående beslutning før en rett til underhold ble anerkjent på slutten av 1100-tallet (Landau 1978, s.66). X 4.7.5. (JL 17678). Coelestin 8 9 Isodor D.l.C.7. Jfr. Landau 1978, s.66,72

III

bygde

på

pseud.

Trelldom og kirke i norsk middelalder

345

anerkjent som ekteskapsenheter i full forstand med de rettsvirkninger dette ville innebære.

Oppsummerende kan vi altså konstantere at G eksplisitt utelukker treller og løysinger uten frelsesøl fra selvstendig, fullverdig ekteskapsinngåelse. Loven viser også at det fantes en anerkjent type ekteskapsforbindelse mellom ufrie som imidlertid ikke kan kalles ekteskap i full rettslig forstand, en type underekteskap som trolig likevel ble regnet som kristent ekteskap i moralsk forstand. G’s rettsregler om ufries ekteskap er etter all sannsynlighet kommet til ved revisjonen av loven på 1160- og 70-tallet under erkebiskop Øystein." Intellektuell inspirasjon til arbeidet har Øystein kanskje fått gjennom Stefan av Toumai, som var blant de første dekretistene av Bologna-skolen. G’s rettsregler om ufries ekteskap står imidlertid i åpen motsetning til Hadrian IV’s (1154-59) dekretal om ufries adgang til ekteskap uten nødvendig samtykke fra herren.

6.4.4 Ufries ekteskap i Frostatingsloven

Selv om trelldom er like omfattende behandlet i F som i G, finner vi at F inneholder langt mindre utførlige bestemmelser som berører trellers og løysingers ekteskap. Dette er påfallen­ de, sett på bakgrunn av emnets viktighet i tidens kanonistikk, og spesielt på bakgrunn den kirkerettslige aktiviteten som utfoldet seg i Nidaros under erkebiskopene Øystein (1157-88), Eirik (1189-1205) og Tore (1206-1214). Alle disse tre hadde studert ved kirkerettsenteret St. Victor.99100 Øystein og Eirik var dessuten engasjert i ekteskapslovgiving, og kjente derfor godt til diskusjonen om ekteskapsrett versus herrerett.

Øystein var som nevnt forfatter av F’s kristendomsrett, den såkalte Gullfjær, hvor ekteskapslovgivningen utgjør en vesentlig del. Kanonisk rett er innarbeidet her, selv om de

99

Det er derfor tvilsomt om hele løysingloven (G 57-71) jfr. Taranger 1926, s.207

2tilhører lovens eldste lag, 5 6 4 9 1 / 8 3 T H N i e s n h o J O . A 0

Trelldom og kirke i norsk middelalder

346

fleste bestemmelsene ikke er spesielt kanoniske.101 Som vi har sen, knesetter imidlertid F III 22 selvstendig konsens som grunnleggende prinsipp ved inngåelse av ekteskap. F III 22 gjør ingen unntakelser fra reglene om selvstendig konsens når det gjelder ufrie. En annen kilde som kan underbygge dette, er erkebiskop Eiriks ekteskapsstatutt fra 1189 om diverse problemer i ekteskapsretten, som vi har bevart i form av instrukser til biskopene på Island. Det heter her at feil inngåelse av giftermål kan være at en person utgir seg for å være en annen enn den han er, f.eks. at en trell blir tatt for å være fri. Et slikt ekteskap kan imidler­ tid ikke oppløses hvis mannen ga sin konsens etter at han Fikk vite det. Ekteskap er m.a.o. ikke ugyldig p.g.a. selve trellestatusen. Trellen kan altså gifte seg om han på forhand sier at han er trell. Herrens manglende samtykke nevnes ikke som feil ved ekteskapet.102

F III 22 og erkebiskop Eiriks ekteskapsstatutt fra 1189 skulle derfor være i overensstemmelse med kirkens syn på at fri ekteskapsrett også omfattet ufrie. Vi så i Alexander Ill’s brev til Øystein vedrørende selvstendig konsens ved inngåelse av ekteskap, at dette synet må ha vært underforstått alt tidlig på 1170-tallet.103 Vi må derfor kunne slutte at frivillig konsens ved ekteskapsinngåelse også gjaldt for ufrie. Det finnes heller ingen bestemmelser som implisitt utelukker treller og løysinger uten frelsesøl fra sjøl å "raða kvánfongum sinum", slik G 61 og 62 gjør.

Det viser seg likevel at loven ikke er entydig når det gjelder ufries ekteskap. Ikke blant bestemmelsene om ekteskap, men blant lovens paragrafer om arv og kjøp i forbindelse med status, finnes det bestemmelser som kunne tyde på klare begrensninger i ufries ekteskapsrett.

101

Gunnes

NHT 53/1974

s.lll

102 .."En ef madr villizt j kuonfange tha giorest þat ae fiorar lunder anad tueggia. at anar er madr en til er hugtt. eda sa er thv veizt hverr er. og reynest sa at þræle . er þpu hugder at trials væri . þridia er þa t . ef þar sem þu hvgder audæfe vere. þa er þar fatæte. Fiorda er þat. ef madr hygst taca goda konv og vitra, og uel heila og reynast at odrv. Nv þeir tveir hiner fystv villur. persone. og hegdanar. tha mecgu their slita hiunskap ef madr bindz eigi med samjpyki sidan hann vard var u i t . En þeir tueir ener sidare villur. audæfe og macktar leike megu eigi slita hiunskap.".. (DI I nr.71, s.287) 103

Vandvik 1959, s.66-7

Trelldom og kirke i norsk middelalder

347

I F XI 23 heter det at en løysing med tyrmsler kan leie så mye jord han trenger og såkorn opp til 6 øre, men alle andre avtaler (kaup) kan han bare inngå om herren samtykker. På bakgrunn av det foregående må vi her kunne slutte at den type avtaler det er snakk om, ikke var ment å omfatte ekteskapsavtaler, fordi disse kunne inngås frivillig.104 F IX 15 viser imidlertid en annen type begrensning:

Så madr er borinn er scauta ámeðal scal taca slícan rétt sem faðir hans hafði. en så maðr er borinn er scauta ámeðal er feðr hans var frelsi gefit. oc fécc hann cono áðr frelisöl hans væri gort. oc gat hann sun med þeirri cono. þá er sá maðr borinn scauta ámeðal. sá scal enscis manns arf taca.105

Bestemmelsen setter her avholdt frelsesøl som kriterium på formuerettslig fullverdig ekteskap. Uten dette får ikke barn ta arv. Barn "født mellom skjød" (borinn scauta ámeðal) er altså ikke født i et fullverdig ekteskap hvor kvinnen skal være kjøpt med mundr. (I F III 13 heter det at arv er betinget av mundr.) Også av F IX 11 og 13 fremgår det at frelsesøl var betingelse for at barn skulle kunne motta arv. Det er altså all grunn til å anta at ufriekteskapet i F kunne inngås uten herrens samtykke, men som i G ble ufri-ekteskap uten rettsvirkninger når det gjaldt arv, og trolig også i forbindelse med andre formuerettslige forhold. F IX 11, 13 og 15 kunne altså peke i retning av at det også i F fantes en type "underekteskap" for de ufrie, men noe ulikt det vi fant i G. F likestiller fullt ut ufries med fries ekteskap på et åndelig, prinsipielt nivå, men ser ikke ut til å ville gjøre det på økonomiens område.

Det er neppe grunn til å tro at selvstendig ekteskap uten formuesrettslige konsekvenser kunne

104 Ekteskap må ha stått i en særkategori lik det vi har i G 61 og 62 hvor giftermål (kvánfong) og vanlige avtaler (kaup) spesifiseres hver for seg. 105 "Om en mann er født mellom skjød, da skal han ha slik rett som faren hadde. Og den mann er født mellom skjød hvis far ble gitt frihet og tok en kone før han hadde gjort sitt frelsesøl og hadde en sønn med denne kona, da er han født mellom skjød. Han skal ikke ha noen manns arv" (F IX 15)

348

Trelldom og kirke i norsk middelalder

innebære permanent løsning på motsetningen mellom ekteskapsrett og herrerett. F IX 16 kan vise at motsetningen fortsatt var til stede i F: Om en fri mann vil ta en annen manns løysing til kone, er hun straffeskyldig med tre merker til sin herre þ á er hon secc viðj scapdróttinn sinn .iij merer). Frivillig konsens mellom partene skulle her egentlig ha vært tilstrekkelig grunnlag for ekteskap. Men trolig har selvstendig ekteskap uten formuerettslige konsek­ venser, for kvinnens i dette tilfellet, vært oppfattet som en kunstig ordning. Dette kan allment ha vært bakgrunnen for at ufries ekteskap ikke er gjort ekslisitt og tematisert slik som i G. Det kan se ut som om hun må kjøpe seg ut med trellepris for å kunne gifte seg fullverdig etter F IX 16.

Som vi har vært inne på, er det all grunn til å regne med at de kanonisk utdannede erkebiskopene Øystein (1157-88), Eirik (1189-1205) og Tore (1206-14) visste god beskjed om diskusjonen vedrørende ufries ekteskap innen kirkeretten, og at de holdt godt rede på utviklingen av fremherskende læremeninger om temaet. Som bakgrunn for F ’s mangel på tematisering av ufries ekteskap må vi her nettopp fremheve den uavklarte læresituasjonen innen kanonistikken når det gjaldt spørsmålet om ekteskapsrett versus herrerett. Hadrian IV’s dekretal hadde på ingen måte løst rangproblemet mellom de to typer rett. Vi har ovenfor skissert oppfatninger til viktige dekretister vedrørende ufries ekteskap fram til dekretalen (pkt.6.4.2). I dette viktige spørsmålet ble det lagt fram forskjellige løsninger på problemet:

Simon av Bisignano, Bologna-skolen 1177-79, slo fast ufries frie ekteskap, men hadde ingen løsning på hvordan ekteskapet skulle praktiseres om ektefellene ble skilt ved salg o.l. Sikard av Cremona, Pariserskolen 1179-81, lærte at de forskjellige sedvanene skulle avgjøre. Samlingen Tractaturus magister, Paris på 1180-tallet, hevdet derimot herrens rett til salg, og at ektefellene da måtte praktisere avholdenhet. Huguccio, Bologna-skolen etter 1185, mente at ekteskapsretten nesten alltid hadde forrang i konfliktsituasjoner og at samlivet i ekteskapet helst måtte bevares. Den engelske Ricardus Anglicus, ca. 1195, betonte derimot tjeneste­ pliktene fremfor ekteskapsrett. Omkring 1200 gikk imidlertid tendensen blant kanonistene helt klart i favør av de ufries ekteskapsrett versus herreretten, slik det franske Apparat Militant ga uttrykk for ca. 1205. Glossa ordinaria, Bologna-skolen ca. 1215, hevdet som hovedar­ gument at det var en synd å skille ektefolk fra hverandre. Landau fremholder at de viktigste

Trelldom og kirke i norsk middelalder

349

argumentene i debatten var fremkommet før 1215, dvs. før 4. laterankonsil.106

På samme måte som F unnlater å tematisere ufries ekteskap eksplisitt, gir loven, som vi har sett i kap.3.7.1 også en implisitt, sparsom og uklar fremstilling av ufries eiendom. Dette i motsetning til G hvor slik eiendom eksplisitt berøres i en rekke tilfelle, samt at det brukes enegen term "orka", tilsvarende romerrettens peculium, på slik eiendom. I kap.3.7.1. antok jeg at dette muligens kan tyde på at ufries eiendom mer ble ansett som vanlig eiendom i F. Kanonisters læresetninger kan trolig gi en viss bakgrunn for mangelen på drøfting av ufries særeiendom i F: Ifølge kirkeretten var ufries særeiendom, peculium, underlagt herren og kunne ikke gå i arv til barn. På slutten av 1100-tallet ga likevel enkelte læresetninger den ufrie alminnelig eiendomsrett på noen områder quoad usum. dvs. "etter sedvanen". Den nevnte Glossa ordinaria, ca. 1215, anerkjente således at ufrie ga eiendom i arv til sine søn­ ner, "ikke som deres arvinger ... men fordi det mange steder er sedvane at eiendom fedre har, overtas av sønnene."107 En slik de-facto anerkjennelse av at vanlige formuerettslige transaksjoner kunne være gyldige også for ufrie, må ha banet veien for at det rettslige skillet mellom vanlig eiendom og ufries særeiendom forsvant.

Selv om F ikke kan belyse en slik utvikling nærmere, kan en slik begynnende de-facto anerkjennelse likevel godt være bakgrunn for at F ikke bruker en egen term for ufries eiendom, og at loven så å si ikke behandler slik særeiendom. Om dette er riktig, må vi nettopp kunne se en slik begynnende de-facto anerkjennelse i sammenheng med det frivillige konsensus-ekteskap som var innført for ufrie i F. Et ekteskap uten formuerettslige konsekvenser, med hensyn til arv osv., kan ha vært oppfattet som en kunstig ekteskapsordning. En ordning som ga ufrie full frihet til å inngå sine ekteskap, men uten å la dette følges av rettigheter til økonomiske disposisjoner, kan derfor ha vært ansett som en midlertidig løsning. Og fordi den er oppfattet slik, er den heller ikke gjort eksplisitt i loven.

106

Landau 1957, s.530-42, 546

107 Gl.Ord. til DG C.13 q.2 c.5 (Gilchrist 1976, s.294-5). Gilchrist nevner flere eksempler på quoad usum-eiendomsrettigheter for ufrie i kanonistisk litteratur.

Trelldom og kirke i norsk middelalder

350

6.4.5 Ufries ekteskap. Oppsummering

Som vi har sett, behandler G forholdet mellom ufries ekteskapsrett og herrerett utførlig, og loven løser dilemmaet ved å sette avholdt frelsesøl som betingelse for rett til selvstendig ekte­ skap med rettsvirkninger når det gjelder husbondrett og barns arv. For treller og løysinger uten frelsesøl gir altså G herreretten anerkjennelse versus ekteskapsretten. De nevnte bestemmelsene er i pakt med kirkens syn på ufries ekteskap før Hadrian IV’s dekretal (115457). Selv om den store revisjonen av loven fant sted i 1160- og 70-årene, tar revisjonen altså ikke hensyn til denne dekretal, som gir ufrie rett til ekteskap uten herrens samtykke.

Det synes derimot som om F gir ekteskapsretten anerkjennelse versus herrerett når det gjelder treller og løysinger uten frelsesøl rett til å inngå ekteskap. Loven behandler imidlertid ikke temaet eksplisitt, og det synes å være en usikkerhet og inkonsekvens til stede når det gjelder rettsvirkninger av fritt ekteskap for herreretten. F ’s behandling av forholdet mellom ekteskapsrett og herrerett er, som vi har sett, et speilbilde av den ambivalente læresituasjonen innen kanonisk rett på dette området noe før 1200. At F synes å være mer "oppdatert" med hensyn til læresituasjonen innen kanonisk rett vedrørende dette temaet enn andre nordiske lover (se nedenfor) kunne forklares med den nære kontakt ledende geistlige i Nidaros på den­ ne tiden hadde med læresenteret St. Victor. Det kan slås fast at det rundt 1200 var en klar tendens til å overordne de ufries ekteskapsrettigheter i forhold til herreretten i kanonisk rett, og tendensen preget også 1200-tallet. På dette området kom kanonistikken til å stå i klar motsetning til romerretten.108 Høymiddelalderens kanonistikk kom altså etter hvert til å vurdere alle mennesker likt med hensyn til ekteskapsrettigheter.

Et annet spørsmål er sjølsagt hvilket nedslag kirkens ekteskapslovgivning vedrørende ufries rett til fri ekteskapsinngåelse fikk i konkret samfunnspraksis. Det er liten grunn til å tro at innvirkningen kan ha vært særlig vidtgående.109 At kirkelæren på dette punktet hadde

108

Landau 1968, s.546;

Gilchrist 1976, s.288-92

109 Landau siterer 1300-talls kanonisten Hostiensis som bemerker at herskere på hans tid ikke bare vil bestemme over ufries, men også over frie underordnedes ekteskapsinngåelser (Landau 1968, s.552)

Trelldom og kirke i norsk middelalder

351

vanskelig for å trenge gjennom i regional lovgivning, kan være et klart tegn på dette. I Norden finnes således bestemmelser fra 1200-tallets danske og svenske landskapslover som viser at herrens samtykke fremdeles var nødvendig.110 I høymiddelalderens Europa var herrenes motstand mot ufries selvstendige ekteskapsinngåelse nokså kompakt. Herrene satte seg først og fremst mot forbindelser mellom egne ufrie og ufrie som tilhørte et annet herrehushold eller frie utenforstående. Innenfor de enkelte herrehusholdene utviklet det seg derimot en friere ekteskapsrett for ufrie.*I*111 Stilt ovenfor slike sterke samfunnskrefter er det klart at læresetninger om at ufrie kunne inngå ekteskap uten herrens samtykke og at slike ekteskap var uoppløselige i realiteten kunne bli slag i luften. Så sent som ca. 1250 var fortsatt forbud mot ekteskapsinngåelse ut av herrehusholdet uten herrens samtykke ett av de normale tegnene på ufri status i Europa.112

6.5

Kirken og ufrihet. Oppsummering

I dette kapitlet har vi søkt å kaste lys over kirkens samfunnsformende rolle når det gjelder slaveri på noen sentrale områder, slik dette kommer til uttrykk gjennom internasjonal kirkerett, spesielt i siste halvdel av 1100-tallet. Kirken lærte at alle mennesker var frie i "ius naturale", dvs. innen den religiøse sfære, mens slaveri med forskjellige argumenter ble regnet for å være en nødvendig del av "ius gentium", dvs. det konkrete menneskesamfunn. Vi kunne slik konstatere at kirken godtok slaveri som nødvendig del av en menneskelig ordning. Vår undersøkelse har derfor gått ut på å klargjøre hvilken innvirkning kirken hadde på slaveri ved å se innvirkningen som en funksjon av kirkens politikk på viktige områder.

110 I den danske VLyR, redigert etter 1241, heter det at om fri vil ekte ufri, skal herren samtykke (86j) . I VgL (Add 8) skal eier betales 2 øre når trell vil ekte en annen eiers trellkvinne. I UL (Å 19) fra år 1296 heter det at eieren skal samtykke når fri vil ekte ufri kvinne.

111

Muller 1974, passim

112

Dollinger 1982, s. 433

352

Trelldom og kirke i norsk middelalder

Vi fant at den nye vekten som ble lagt på sakramentene på 1100-tallet fikk stor betydning for kirkerettens holdning til ufrihet på flere områder, med ordinasjon og ekteskap som de vik­ tigste. Det finnes flere bestemmelser i norske landskapslover som resiperer internasjonal kirkerett på disse områder:

Forbudet mot å ordinere ufrie til prester og anse tidligere

ordinerte ufrie som frie har trolig fått nedslag i G 15. Bestemmelsen kan derfor antyde at det fantes ufrie prester til ut på 1100-tallet i Norge.

Slavefrigivning var en handling som først og fremst tilhørte "ius gentium", ifølge kirken, men i pakt med antikke tradisjoner ble frigivning ansett som velgjerning - på linje med almisse til fattige. Enkelte bestemmelser i G viser den kirkelige manumissio in ecclesiaseremonien ved frigivning. Kirken hadde her en vitneautoritet som kunne ha betydning for forholdet mellom herren og den frigitte. Denne kan ofte ha vært til fordel for den svakere part, f.eks. ved fiksering av plikter overfor tidligere herre. Begge landskapslover har hatt bestemmelser om frigivning i kirkelig regi, hvor kirken etter all sannsynlighet overtok styringsrett som disse frigittes patron. Frigivningene var organisert som årlige regionvise avgifter til kirken. Bakgrunnen var trolig den tidlige kirkens behov for tjenestemenn: årmenn, erendreki o.l., samt prester. Den tidlige kirkens bruk av ufri tjeneste har europeiske paral­ leller. Den kan sammenholdes med ufrie i den tidlige kongstjenesten, men forsvant før denne, trolig før midten av 1100-tallet.

Det området hvor kirkens lære fikk størst betydning for utviklingen av ufri status, var opplagt den nye vektlegging av ekteskapet som sakrament. Konsekvensen av nye ekteskapslæren, utarbeidet i kirkeretten fra midten av 1100-tallet, var at herreretten på viktige områder som husbond- og arverett etterhvert måtte vike for ekteskapsretten. Vi har sett at F har hatt vansker med å utarbeide klare rettsregler på dette området, trolig fordi lovgiverne fant det vanskelig å avgrense de to typer rett i forhold til hverandre.

Må vi oppfatte herrerett og ekteskapsrett, i den forstand ekteskapet ble forfektet av middelalderkirken fra siste del av 1100-tallet, som gjensidig uforenlige størrelser? Svaret må bli ja, hvis vi med herrerett mener herrens bortimot absolutte makt over slaven. Som vi har sett, var imidlertid herrens dominans langt fra absolutt, hverken i praksis eller ifølge lovene. De

Trelldom og kirke i norsk middelalder

353

fleste lover som tematiserer slaveri, viser at slaver hadde en god del positive rettigheter, idet slaven har høve til å skape et "rom" rundt seg, f.eks. ved å skaffe seg undereiendom og fam­ ilie (jfr. kap.3.7, 3.9.4). Likevel må full ekteskapsrett med store rettsvirkninger når det gjaldt husbond- og arverett ha vært følt som et fundamentalt inngrep i herreretten. Det er betegnende at hverken romerske slaver eller slavene i den nye verden var innrømmet vanlig ekteskapsrett, fordi den begge steder ble ansett å være uforenlig med herreretten.

Vanlig ekteskapsrett for ufrie måtte ikke nødvendigvis føre til oppløsning av all ufrihet, selv om det er klart at herrens makt i rettslig forstand ble mindre. Kirkens ekteskapspolitikk overfor ufrie må på denne måten sies å ha vært i samsvar med utviklingen av ufri status generelt i Vest-Europa. I høymiddelalderen utviklet denne seg i retning av en blandet fri/slave-status med forskjellig utforming i de ulike områdene (jfr. kap.2.3.7). Den modifiser­ te ufriheten kunne eventuelt inkludere vanlig ekteskapsrett, likevel ofte innskrenket ved at herren hadde rett til å nekte ekteskap med partner utenfor eget hushold, eller ved at vanlig ekteskapsrett måtte kjøpes. Høymiddelalderkirkens ekteskapspolitikk overfor ufrie fikk muligens alene ikke så stor betydning i det praktiske liv, men mentalitetsmessig er det trolig at den hadde en emansipatorisk virkning ved at den må ha bidratt til at statusskillet fri/ufri etter hvert mistet sin betydning. Kirkens ekteskapspolitikk overfor ufrie hadde dessuten en basis i demografiske og bosetningshistoriske langtidstendenser i utviklingen. Ved vurderingen av årsaker til trelldommens avvikling skal disse faktorene ses i sammeheng, se kap.8.2.1 og 8.2.5.

354

KAPITTEL 7 V E IE N U T A V T R E L L D O M . F R IG IV N IN G S P R O S E S S E N

7.1

Innledning: Veier ut av slaveri

I begynnelsen av 4.kapittel fremholdt jeg at en slaverinstitusjon billedlig kan oppfattes som et rør med inntak og avløp. For at institusjonen skal kunne bestå over generasjoner, må tilgang og avgang være tilpasset hverandre. Vi må således skille mellom en mer eller mindre tilpasset kontinuerlig avgang fra et slaveri, som er like integrert i institusjonen som de ulike typer inntak, og en avgang som ikke er tilpasset inntaket og derfor fører til at selve intitusjonen blir avviklet. Avgang fra et slaveri kan være bestemt av ulike faktorer: vellykket slaveopprør, individuell flukt, men først og fremst av forskjellige former for frigivning. Frigivningen er som oftest ledsaget av formelle akter eller ritualer som symboliserer personens gjenfødelse til sosialt liv (jfr. ritualer ved inngang til "sosial død": "þrælkan", kap. 4.3). I enkelte tilfeller blir slavens ufrie tilstand straks opphevet gjennom dette, men i de aller fleste eldre slaverier blir den tidligere slaven ikke straks etablert som nytt fullverdig samfunnsmedlem gjennom frigivingsakten. Han oppnår full frihet først etter hvert, idet han lenge beholder sterke bånd til herren. I disse båndene, som kan karakteriseres som en type patron-klientbånd, er det beholdt slaveliknende avhengighetstrekk. Det er derfor vi i de fleste førindustrielle slaverier kan betegne frigivningen som en frigivningsprosess. Fordi den frigitte (leysingi) har bevart vesentlige trekk fra slaveriet, vil jeg i det kommende bruke den nyere samlebetegnelsen ufri på løysinger og rene treller, satt i motsetning til fullfri. Vi skal se at dette er i samsvar med landskapslovenes oppfatning.I

I første del av dette kapitlet skal vi undersøke det bildet landskapslovene gir av hvordan frigivning fra trelldommen skulle foregå. I utgangspunktet uttrykker bestemmelsene lovgivernes ønske om hvordan samfunnsgrupper skulle være ordnet og klassifisert innenfor en bestemt samfunnskontekst (jfr. kap.3.2). Frigivningsbestemmelsene skal vurderes komparativt i lovsammenheng. I andre del av kapitlet skal vi anvende lovbestemmelser, beretninger og kulturtopografisk materiale i en bredere samfunnshistorisk kontekst. Det er

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

355

først og fremst løysingers gårdsbosetninger vi skal undersøke, men også muligheter til arbeid og tjeneste på land og i by. Resultatene skal ses i komparativ sammenheng. På samme måte som når det gjaldt de rene treller, skal beretninger fra ættesagaene til slutt brukes til belysning av hvordan løysinger ble oppfattet på 1200-tallet.

7.2

Frigivningsgaven - en integrert del av slaveriet

De ulike former for frigivning har det til felles at herren gir slaven friheten som gave, og trellen skal gi gjenytelse. Herrens kan ha ulike motiver: Han vil skaffe seg en etterkommer, belønne en innsats, gjøre en velgjerning, gjøre økonomisk gevinst etc. De ulike formene for frigivning har en avgjørende funksjon i selve opprettholdelsen av et slaveri - som motiverende fremtidige belønninger for slaven (jfr. definisjonsdiskusjonen kap.2.5). De ulike formene for frigivning er således en del av forklaringen på at det global-historisk fant sted så få større slaveopprør. I herre-slave-forholdet er herrens frihetsgave - inngangen til sosial tilhørighet - uvurderlig, og den er slavens høyeste ønske. På dette grunnlag sørger herren for at slavens gjenytelser vanskelig kan tilsvare herrens gave. Det sosialpsykologiske grunnlaget for frigivningsprosessens lengde er nettopp det uvurderlige i frihetsgaven. Det er klart at gaven kan tildekke at det i virkeligheten kunne være den tidligere herren som på forskjellig vis tjente på frigivningen.1

7.2.1

Korte veier til frihet ved frigivning

I landskapslovenes bestemmelser finnes det én type frigivning hvor det er klart at den frigitte ikke beholder noen trelleliknende avhengighetsbånd etter frigivningen, nemlig i det tilfelle*2

1 Antropologer har understreket gavegivningens betydning for å bekrefte og opprette sosiale relasjoner i førindustrielle samfunn (Mauss 1967; Firth 1973, s.368-81). Firth (1973, s.3812) og Sahlins (1974, s. 149-83) har fremholdt at gaverelasjoner ofte er assymetriske. For slavefrigivning i denne sammenheng: Patterson (1982, s.211-4)

356

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

at en mann sørger for å frigi sitt barn med en trellkvinne.2 I G 104 heter det at om et slikt barn blir frigitt før det er tre år, er det hans tyborne barn, og det får samme rett som faren tøeir koma til allz rettar). G 57 sier det samme, og det føyes til at faren må fostre barnet opp hos seg. Ifølge F X 47 skal en sønn kalles "þyborinn" om han ble frigitt "frá homi oc frá nappi" (dvs. fra hjørnet hvor han var avlet og fra matkoppen) før han var tre år og ikke var satt "til reips ne til reko" (til reip og spade, dvs. trellearbeid).23

Et stykke ut i G 312, "Um orva skurd" (Um pilskurd), heter det:

En ollum monum er or kemr til hús. þa gerir hon fimtar stemnu til skips. En ef þa sitr nokorr kyrr um. þa er sa utlagr. af þvi at þa scal fara bæða þegn oc þræll. Nu scal hverr sialfr fa sér mát oc sinum lagmonnom. Nu hitta þeir a her oc beriasc þeir. oc verðr þræll mannzbane. þa er hann frials. þo at fynr være hann þræll.4

Bestemmelsen dreier seg om "mann av huse "-oppbud når en fiendtlig hærstyrke eller en flokk av voldsmenn nærmer seg et område. Denne type lokaloppbud antas å være eldre enn

2 Barn av fri og trell følger altså grunnleggende trell­ kvinnes status. Om en trellkvinne blir frigitt i løpet av gra­ viditeten, blir også barnet fritt ved fødselen (frials fellr a iord) (G 61). 3 Ifølge F V 47 skulle det tyborne barnet ha en tredjedels mindre personlig rett enn faren. For å få arverettigheter som ektefødte måtte tyborne ætteledes, likt med andre uekte barn (G 58, F VIII 8) . I G 58 heter det at den faren frigir før han er 15 år også kan ætteledes, om alle arvtakerne godtar det. 4 "Men alle dei menn som pili kjem heim til, har då 5 dagar frist til å møta attmed skipet. Men um noko vert sitjande i ro, då er han utlæg, for då skal både tegn og træl fara. Kvar skal halda mat åt seg og lagsmennen sine. No møter dei ein her og vert strid, og vert ein træl mansbane, då er han fri endå han fyrr var træl." (G 312)

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

357

leidangsordningen. På landskapslovenes tid sto oppbudet under ledelse av kongsmenn.5 G 312 uttrykker kongens garanti for at treller som utmerket seg i strid, skulle få frihet.6 Det er ingen tvil om at slaver både i eldre og nyere slaveri ofte ble benyttet militært, spesielt i krisesituasjoner, og at frihet nettopp var belønning for deres kampinnsats.7

Om G 312’s frigivning for kampinnsats var kongens belønning, vil den komme inn under følgende bestemmelse i G 61: "Sa maðr er konongr gefr frælsi. hann scal eigi gera frælsisol sitt" (Den mann som kongen gjev fridom, han skal ikkje gjera fridomsgildet sitt). Selv om kongefrigitte treller skal slippe å gjøre frelsesølet, er det trolig likevel sannsynlig at de som frigivne kom inn i lydighetsplikter til kongen, dvs. at de kom under hans spesielle beskyttelse (om tyrmsler, pkt.7.2.4). I G 61 heter det således at om en vanlig trelleeier friga sin trell uten løsepenger (skattalaust oc skullda), så trengte han ikke å gjøre sitt frelsesøl, men han skulle da likevel være i tyrmsler til frigiveren. Det er bare G som har bestemmelse om denne lettere veien til frihet. I F IV 55 heter det derimot at herren ikke skal gi en trell fri før han har betalt halve løsesummen. Om herren likevel frigir, skal ingen bli fredløs ved skade på trellen, bortsett fra herren selv. Dette må sies å være en sterk reaksjon mot lettvint frigivning

5

Sveaas Andersen 1977, s.262-3

6 Uttrykket "bæð e þegn oc þræll" er ofte brukt til å be­ tegne lokale totalmobiliseringer. Uttrykket finnes i Olav Tryggvassons og Olav d.h. saga (Hkr. s.152,298) og i Sverres saga (Sv. s. s.25,33, 172,182) om bønders lokale mobiliseringer mot de inn­ trengende kongene. Uttrykket forekommer også i bibelkompilasjonen Stjorn (Stj.s.579). Vi kan imidlertid ikke ta "þegn oc þræll"uttrykket som kildebelegg for at slike oppbud omfattet treller i hvert tilfelle. Allitterasjonen i uttrykket tyder nemlig på at det fungerte som en fast formel som kort og godt betegnet "alle i bondesamfunnet". Av H 35 fremgår det imidlertid at treller i de tidligere lovene, dvs. landskapslovene, skulle mobiliseres. Uttrykket kan altså ha bygget på en samfunnsmessig realitet.

7 Staerman 1969, s.242-56, for den romerske republikkens vedkommende. Patterson 1982, s.287-93, for slaveriet i den nye verden. Det ligger derfor ikke noe daterende element i det at treller ble mobilitert, slik Sveaas Andersen hevder (Sveaas Andersen 1977, s.263).

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

358

i F.8 Også kirken gjennom biskopene sto som formidler av frigivning i G 4 og 5 og F III 19, jfr. G 298. I forrige kapittel gikk vi inn på denne frigivningen og argumenterte for at disse som frigitte kom inn under kirkens patronat (jfr. kap.6.3.2)

7.2.2 Frigivning med løsesum og avhengighetsband. Første steg: "Gefa frelsi"

I lovene fremtrer frigivningsbestemmelser vi har tatt opp i det foregående som særtilfeller, kanskje med unntak av G 61’s frigivning uten løsepenger og frelsesøl. De fleste lovbestemmelsene tyder imidlertid på at frigivning vanligvis foregikk trinnvis, i flere steg, hvor den frigitte etter hvert ble kvitt trelleliknende avhengighetsbånd. I det følgende skal vi drøfte forholdet mellom disse trinnene i frigivningsprosessen.

Det første steget er "gefa frelsi" (gi frihet). Som rituale er dette første steget bare nevnt i G 61, med "Ef maðr gefr þræle frælsi" som overskrift:

Nu leiðir maðr þræl sinn til kirkiu. æða a kistu setr. oc gefr frælsi. Nu ef hann gefr skattalaust oc skullda. fellr a iorð .

þaþarf sa eigi at gera frælsis ol sitt. ne engi sa maðr er frials

scal hann raða kaupum sinum oc kvánfongum. þo scal hann væra i

þyrmslum við skapdrotten sinn. sva sem hinn er verð reiðir æða ambotto. frials er

hverr er frælsi er gevet. ef sa gefr er geva a. ... Nu reiðir þræll æda ambott verðaura sina. þa scal þau til kirkiu færa oc leggia boc a hofuð þeim. oc geva frelsi. Nu scal hann þar vinna .xii. manaðr firi skapdrotne sinum. En ef hanom er sva frælsi gevet at efter stendr halft verð hans. æða meira. þa þo at hann sæke þat með hoggum er

8 Det kan være nærliggende å se G 61 og G 312's frigivni uten trells betaling av løsepenger og frelsesøl i sammenheng med ett av trellebildene vi fant i islandsk ættesaga, nemlig det jeg kalte det paternalistiske, hvor trellen utførte mer eller mindre se l walgte oppofrende handlinger for herren og fikk sin belønning etter at disse var utført (jfr. kap.5.8.4-5)

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

359

efter stendr þar a ecki konungr a.9

Ett av frigivningsritualene det her er snakk om, er kirkens "manumissio in ecclesia" (jfr. kap.6.3.1). Det å sette trellen på kiste er sannsynligvis et verdslig rituale som foregikk hjemme hos herren. Det fremgår at trellen skal betale sine "verðaurar", dvs. den pengesum han er verdt. Han skal begynne på nedbetalingen av denne summen, og han skal arbeide 12 måneder for herren.

7.2.3 Frelsesøl-ritualet og dets rettsvirkninger

Det andre steget i frigivningsprosessen, "gera frelsisol sitt" (gjøre frelsesølet sitt), er atskillig mer omtalt i landskapslovene (G 56, 61, 63, 65, 66, 296; F IX 10-15, X 35; Bj. 47, 97, 162, 166). At dette andre steget i frigivningen er mye mer omtalt enn det første, "geva frelsi", er for så vidt påfallende i komparativ sammenheng. Det kunne få oss til å gjette på at de to seremoniene opprinnelig har vært én. I G 62 og F IX 12 er selve frelsesøl-ritualets gang nøye beskrevet. Ifølge G 62 skal en frigitt som vil holde sitt frelsesøl, brygge minst tre såld øl og be herren med vitne til gjestebudet. Herren skal sitte i høgsetet. Den frigitte skal så legge 6 øre, "leysingsaurar", i en skål. Vil ikke herren komme til gjestebudet, skal den frigitte ta vitne på at pengene er budt fram, og han skal igjen by dem fram neste morgen. Om ingen da tar imot, skal den frigitte gjemme pengene til herren vil ta dem. I G 66 heter det at den frigitte om nødvendig i 20 år slik må føre vitner på at frelsesølet er gjort før det

9 "No leider nokon trælen sin til kyrkje eller set han på kista og gjev han fri. . . . No gjev ein mann trælen sin eller trælkvina si fri mot løysesum: fri er kvar som fri er gjeve, um den gjev som gjeva kann. ... No reider træl eller trælkvinne utløysesummen sin (trælverdet) , då skal (drotten) føra dei til kyrkje og leggja boki på hovudi deira og gjeva dei fridomen. ... Er trælen frigjeve soleis at halve løysesummen eller meir står til rest, då skal kongen ikkje ha noko for det, um drotten søkjer inn resten med bank." (G 61)

360

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

skal regnes å være gjort.10 Ifølge F IX 12 skal en trell som blir satt på jord eller på gård, gjøre sitt frelsesøl ved å brygge øl, slakte en vær og gjøre gjestebud. En fri mann (ættborinn maðr) skal skjære av værens hode, og herren skal løse et band av halsen. Om herren ikke kommer, skal det føres vitner for løysingen på tinget, men uten at det sies at frelesølet dermed får hevd.1011

Den laveststående frigitte som bare hadde tatt første steg i frigivningen, betegnes "løysing uten gjort frelsesøl" (leysingi sa er eigi hever gort frælsis ol sitt). De østnorske kristenrettene bruker imidlertid betegnelsen "frjálsgjafi" (eg. "gitt fri") om den laveste gruppen over rene treller. I B I 9 og E I 50 heter det således at kirkegården skal deles inn i fjerdinger. Fra kir­ ken og utover skal henholdsvis lendmenn med barn, haulder med barn, løysinger med barn,

10 "Nu vill leysingi rada kaupum sinum. oc kvánfongum. þa scal hann gera frælsis ol sitt. þ iggia sallda ol hit minzta. oc bioða skapdrotne hans til með vattom. oc bioda eigi sokunautum hans til. oc sissa hanom i ondvege. oc leggia .vi. aura i skaler, hinn fysta eftan oc bioða honom leysins aura. Nu ef hann teer vid tja er vel. En ef hann gefr u p p . þa er sem golldet se. En ef hann vill eigi til fara. the scal hann leiða vatta sina at hann bauð hanom þ ingat. oc lata liggia tómt ondvege hans. oc leggia .vi. aura i skaler, oc bioða i sæte hans hinn fysta eptan. þat heita leysings aurar. En ef hann hever nocorum manne um boðet við at taca þa er vel. En ef engi maðr teer við . þa hirdi hann til morgens, oc biode enn at matmale. En ef þa tecr engi maðr við . þa have hann oc hirði til sa heimtir er hava sca. þa er frælsisol gort at fullu." (G 62) ".. Vitni thau scal leysingi abyrgiasc .xx. vetr. at hann hever frælsisol sitt gort. En ef engi illir gerð hans a .xx. vetrum. þa scal þo gort vera at ugort se. ef hann vill that segia. ..." (G 66) 11 "Ef þ ræll kemr á iörð eða byr. þá scal hann gera frelsis ö1 sitt hverr maðr níu mæla ö1. oc scera á veðr. ættborinn m a r ð scal hö fuð afscera. en scapdróttin hans scal taca hálslausn af hálse honum. Nú vill scapdróttinn hans leysa honum at gera frelsis ö1 sitt. þá scal hann með vátta .ij. at hann megi gera frelsis ö1 sitt. oc bioða hanum með .v. mann til ölðrs þess er hann gerir frelsis ö1 sitt. þá scal hann þó gera oc láta öndvegi hans oc cono hans kyrt liggia. En ef scapdróttinn hans leitar å hvesso hann hafi gort frælsis ö1 sitt. þá scal hann leiða fram vátta sina þá er at voru oc þat ö1 druccu. oc láta bera þat á þ ingi. Nu bera þeir svá at fullt se at lögum. þá scal þat vera. En uppi frá þvi þá se lyst á hveriom .x. vetrum. oc nióte hann þe i r r a vitna þ egar hann þarf til at taca. oc þó fullt at eigi se lyst å hverium .x. vetrum. þegar hinir bera er heyrðr á þ ingi." (F IX 12)

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

361

"frialsgiafar" med barn legges ned. Ytterst ved gjerdet skal trellene begraves. I B II 14 tar "frialsgiafa" bare halvparten så stor bot som løysingkvinne når en mann setter barn på henne. Selv om frelsesøl ikke er nevnt i de østnorske kristenrettene, er det grunn til å tro at "frjálsgjafi" tilsvarer løysing uten frelsesøl. I overskriften til F IX 13 brukes nemlig "friálsgiafi" i betydningen "løysing uten frelsesøl".12

Et kvalitativt skille mellom trell og løysing uten frelsesøl kom til uttrykk i at den siste fikk en liten personlig "réttr", slik det fremgår i F X 35, hvor han skal ha 4 øre for ærekrenkende ord.13 Løysingen uten frelsesøl sto likevel trellen nær når det gjaldt avhengighet og mangel på rettigheter i forholdet til den tidligere herren, "skapdróttin" (sml. ordet "skaparfi": rett arving). Løysingen tilhørte i utgangspunktet fortsatt sin tidligere herre, slik det uttrykkes i begynnelsen av F IX 10: "Þess scal hverr vera leysingi er frelsi gaf. ef sá gaf er gefa åtti." (Hver løysing skal tilhøre den som ga frihet, om den som ga var den som skulle gi.) I denne forbindelse må vi merke oss at "leysingi" i mange bestemmelser er brukt uten at det sies om frelsesøl er gjort eller ikke. I utgangspunktet antar vi da at det menes løysing allment, men konteksten må nærmere bestemme avgrensing.

I G 296 kommer tilhørigheten til herrens hushold til uttrykk ved at løysing uten frelsesøl i forbindelse med manntall ved leidangskatt skal telles med blant husfolkene. Løysing uten frelsesøl kan ikke sjøl inngå kjøpeavtaler for mer enn 1/3 øre (G 56). Ifølge G 63 kan han bare inngå ekteskap med herrens samtykke (jfr. kap.6.4.3). Han hadde rett til eget avkom, men ikke rett til å ta eller gi arv. Han kunne likevel arve den han arbeidet sammen med før og etter frigivningen. Barna til løysing uten frelsesøl fikk samme status som sin far og derfor ingen arverett (G 65, jfr. 114, F IX 11, 13 og 15). Løysing og løysingkvinne uten frelsesøl hadde dessuten arbeidsplikt for tidligere herrer. Også barna overtok denne arbeidsplikten, og

12 Maurer 1867-86, s.30-1; Bøe i KLNM X, s.521-2. I Bj.127 heter det "En ef leysingia manns fyrirliggr ser eða friálsgefa", men begge kategorier straffes med 3-marksbot. 13 På den annen side ser det ut til at løysing uten frelse­ søl kunne utsettes for vanærende korporlig avstraffelse, i hvertfall så lenge han ikke fullt ut hadde utredet sin trelleverdi (verSaurar) til herren, jfr. G 61.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

362

om de ville reise bort (i brautt fara), skulle de legge fra seg 3 merker ifølge G 63.

Etter at frelsesølet var gjort, fikk løysingen høyere personlig rett ved ærekrenkelse (F X 35). Ifølge G 61 og 62 skulle en løysing som hadde gjort frelsesølet sjøl, kunne råde for avtaler (kaup) og giftemål. Dette gjaldt også løysing som var frigitt "uten skatt og skyld" (G 61). (I F XI 23 er det derimot tyrmslene som binder løysingen til herren når det gjelder avtaler jordleie unntatt, se nedenfor.) Frelsesøl ga løysing rett til arv fra sin sønn, datter og fra sin egen løysing (F IX 11). Av G 65 og F IX 15 fremgår det at gjort frelsesøl var forutsetning for at løysing kunne gi barna sine arv. Løysing kunne også kjøpe arveretten til sine barn (G 66, jfr. F IX 11). Dette betyr at han etter avtale kunne betale frelsesølets penger (leysingsaurar) uten å måtte gjennomføre frelsesølseremonien.

Av G 296 og 63 fremgår det at herren fremdeles skulle ha et ansvar for og styring over løysing med frelsesøl. Han skulle svare leidangsytelse for dem av sine løysinger som ikke hadde midler (G 296). Fordi det i samme bestemmelse eksplisitt sies at herren skal svare for løysing uten frelsesøl, må det her dreie seg om løysinger med frelsesøl. Til ansvar hørte også et overoppsyn, slik det fremgår av G 63: Om en løysing med frelsesøl, hvis ættebårne kone var død, ikke kunne forsørge sine barn, skulle barna gå til hennes slekt, og "en hann unðir skapdrotten sinn" (faren (skal vera] under drotten sin). I G 66 fremgår det også at nød kan medføre arbeidsplikt. Om løysing som har kjøpt arverett til sine barn kommer i nød, skal barna arbeide for herren så lenge foreldrene lever eller betale fosterlønn for foreldrene.

7.2.4 Tvrmsler

Frelsesølet markerte et steg mot større råderett i forhold som både gjaldt personrett ved krenkelser, rett til å inngå avtaler og først og fremst til å få og gi arv. I tillegg til frelsesølet fantes det også en annen markering som den frigitte skulle bli kvitt i frigivningsprosessen: "þyrmslir" (jfr. ”þyrma": skåne, ta særlig hensyn til.) I G 66 presiseres tyrmslene:

Nu scal leysingi hava þyrmslir við skapdrotten sinn. eigi scal hann i fevelom.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

363

ne i fiorvelum við hann væra. ne i domom i gegn hanom. nemahann eigi sitt mál at veria sialfs. þa scal hann iamt firi hanom veria sem firi æðrom monnum. oc eigi iamnasc orðom við hann. oc hverva eigi odd ne egg a mote hanom. oc fylla eigi fiandflocc hans. oc bera eigi vitni a hond hanom. oc ganga eigi a hond ofrikis manne, nema leyvi hans se til. oc setia eigi dom annarra a mote hanom. En ef hann gerer einnhvem lut þeirra. þá scal hann fara aftr i sess hinn sama er hann var fyrr. oc leysasc þeðan verðaurum. fe sinu hever hann oc firigort. Tveir scolu þeir feðgar þyrmasc vid hina tva. Ef sunr hans gerir einnhvem lut þessara. þa seckizt hann við skapdrotten sinn verðaumm slicum sem faðr hans gallt. ...14

Tyrmslene skulle vare i to generasjoner, både på løysingside og herreside, dvs. at de varte i herrens, løysingens og deres sønners levetid. Brudd på tyrmslene førte løysingene tilbake til trelldom. Selv om tyrmslene her fremstår som minimumskrav, dvs. hva løysingen ikke skal gjøre, uttrykker de en sterk avhengighet og et nært tjenesteforhold til herren på de vesentligste områder. Tyrmslene uttrykker således avhengigheten allment, mens det å gjøre frelsesølet gir mer konkrete rettigheter når det gjelder å kunne inngå selvstendige avtaler, f.eks giftemål, eller å få rett til å ta og gi arv.

G 67 dreier seg om en løysing som reiser ut av fylket uten herrens tillatelse og får seg penger eller kjøpegods. Om han ikke frivillig kommer tilbake, skal herren føre ham tilbake, "lausan æða bundinn" (laus eller bundet), og "setia hann i sess hinn sama. þar sem hann var

14 "No skal løysing ha tyrmsler til drotten. Ikkje skal han vera med i svik mot ha, korkje med umsyn til gods eller liv, ikkje i domar mot han utan han har si eigi sak å verja, då skal han verja seg mot ham som mot andre menn. Ikkje [skal han] jamna seg med ham i ord, og ikkje venda odd eller egg imot han, og ikkje fylla hans fiendsflokk, og ikkje vitna imot han, og ikkje gå [hans ] yvermann til handa utan med løyve, og ikkje setja (nemna upp) annan manns dom imot han. Um han gjer noko av dette, då skal han fara attende i den same sessen som han sat i fyrr, og løysa seg derifrå med full løysesum; godset sitt har han og forbrote. To leder, far og son, skal ha tyrmsler til far og son på hin sida. Um sonen gjer noko av dette, vert han saka til drotten slik løysesum som far hans ytte. .." (G 66)

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

364

fyrr" (setja han i samme sessen som han sat i fyrr), dvs. samme uttrykksmåte som i G 66 om tilbakeføring til full trelldom. Siden denne bestemmelsen følger umiddelbart etter den allmenne G 66 som eneste konkretisering av et tyrmslebrudd, ser det ut til at loven var spesielt opptatt av denne type brudd. Vi kan anta at det ofte var et problem for herren at løy­ singen søkte å komme bort fra hans innflytelsesområde.15

I F IX 11 heter det at løysingeætten har tyrmsler i hele fire ætteledd. I motsetning til i G regnes ættleddene her bare på løysingsiden. Dette kan altså korte avstanden mellom G og F noe med hensyn til tyrmslenes lengde. I det femte er de ute av dem, om de ikke tidligere har kjøpt seg fri fra tyrmslene. (Leysingia ætt ero .iiij. menn i þyrmslum. en hinn .v. er or þøat eigi se keyptr). Tyrmsler ble ført videre på alle barn av et løysingpar. I siste del av F IX 11 heter det imidlertid at om en løysing gifter seg med en årboren kvinne, skal tredjeparten av barna deres ikke ha tyrmsler. I løpet av fire generasjoner kunne vi derfor anta at antall personer i tyrmsleforhold ble utvidet, om det var slik at løysinger med tyrmsler i hovedsak inngikk innbyrdes ekteskap.16 I F IX 16 heter det likevel: Om en løysingkvinne gifter seg med fri mann, må hun betale seg ut med 3 merker, men barna deres kommer da ut av tyrmslene. Om hun ikke fikk betalt seg ut, må vi kanskje tro at alle barna kom i tyrmsler (jfr. kap.6.4.4 om ufries eksteskap i F). Den lange varigheten av tyrmsler kan likevel ha ført til at det var relativt mange tyrmslemenn/kvinner i Frostatingslag. De mange bestemmelsene i F hvor tyrmsleforhold behandles, kunne kanskje underbygge dette.17

Én

bestemmelse

-

F

XI

23

-

viser et

allment trekk

ved

tyrmslene i F:

15 "Nu ferr leysingi or fylki firi utan rað drottens sins, oc aflar sér þ ar fiar æða kaupa. þ a scal skapdrottenn fara efter með vtta. ef hann vill aftr fara þ a er vel. En ef hann vill eigi aptr fara. þ a leiði hann vitni a hond hanom at hann er leysingi hans. oc fære hann aptr hvárt sem han vill lausan æda bundin. oc setia hann i sess hin sama. þ ar sem han var fyrr" (G 67) 16 Dette forutsetter sjølsagt at befolkningen allment økte i landskapslovens periode. 17 Thymsler/ thyrmslemenn omtales i F IV 4, 45, F IX 10, 11, 13, 14, 16, F X 14, 35, 39, 46, F XI 23, F XV 1, dvs. 13 bestemmelser. I G omtales de bare i G 61, 66.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

365

Svá sculu leysingia caup fara þeirra er eigi hafa ceypt þyrmslar af ser. land scal hann leigia svá mikit sem hann þjarf oc frí o þar til aue .vj. aurum töldum. En ö11 caup önnur sculu þvi at eins halldaz ef scapdróttinn vill. ,.18

Det allmenne i G 66, at løysingen ikke skal handle mot herrens interesser, uttrykkes altså annerledes i F XI 23. Bare på ett avtaleområde trengte ikke løysingen ha herrens samtykke: jordleie og i den forbindelse adgang til å skaffe seg såkorn (jfr. pkt. 7.5.5). F IX 23 kunne tyde på at tyrmslene var strengere oppfattet i F enn i G. Fordi tyrmslemannen ikke fullt ut var en selvstendig person, ble hans rettskapasitet innskrenket i bestemte sammenhenger i F X 14. I likhet med slektninger av en implisert part, kunne ikke denne partens tyrmslemenn sitte i "dómr", tredje domssetning.

7.2.5 Forholdet mellom frelsesøl og tvrmsler

Ovenfor ble det fremholdt at tyrmsler uttrykte den frigittes avhengighet mer allment i forholdet til den tidligere herren, mens frelsesølet markerte at den frigitte fikk rettigheter på konkrete områder - arverett og i G også avtalerett. Det er imidlertid ikke lett å bestemme forholdet mellom tyrmsler og frelsesøl slik det fremtrer i lovene, spesielt ikke når dette forholdet ses i sammenheng med det videre statusbildet (jfr. 7.2.6-7). Siden forrige århundre har det vært satt fram to oppfatninger: Gjessing, Maurer og Bøe har ment at når løysingen gjorde sitt frelsesøl, ble han samtidig kvitt tyrmslene. Etter denne oppfatningen var frelsesøl og tyrmsler alternativer når det gjaldt å komme ut av en lavere og over i en høyere kategori løysing med gjort frelsesøl og uten tyrmsler (jfr. pkt.7.2.6).19 Munch, Keyser, Brandt og

18 "Slik skal en løysing som ikke har kjøpt av seg tyrms­ lene gå fram når det gjelder avtaler (kaup). Land kan han leie så mye han trenger, og dessuten såkorn opp til 6 talte øre. Alle andre avtaler kan han bare inngå om herren vil." (F XI 23)

19 Gjessing 1862, s.278-9; Maurer 1907-1938, 1.1 s.112; Bøe i KLNM X, s .523. I min artikkel NHT 2/1983 s.248 fulgte jeg dette synspunktet. Helle har sluttet seg til denne oppfatningen.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

366

Krag har ment at tyrmslene var de mest omfattende bindingene. Om løysingen kjøpte seg fri fra tyrmslene, så betydde det at han derved slapp å holde frelsesølet, men det å holde frelsesølet betydde ikke at han ble kvitt de mer omfattende tyrmslene.20 I det følgende skal vi se noen bestemmelser i lys av de to oppfatningene.

F IX 14 lyder:

Ef maðr vill caupa þyrmslar af ser oc vanærd helldr en gera frelis öl sitt. þá scal þat vera ef scapdróttinn hans vill selia með trygðum. en siðan scal alldregi riufa.

F IX 10:

Þess scal hverr vera leysingi er frelsi gaf. ef sá gaf er gefa átti. En ef .ij. tungum leier hvert hann er undan þeim kominn er til varnar hans kalladi eda eigi. oc dular siálfr. þá fare sá til er scapdrdttinn hans callaz. oc nióti .ij. vátta á þingi at hann er undan honum kominn. þá er hann hans. nema hinn hafe algilldis vitni á móti .ij. manna árborinna oc scilvænna at frælsisöl hans var gört eda máltrygt. þá ef hann flytr þat vitni fram. þá er hann or þyrmslum vid þann mann ...21

20 Munch 1855, Brandt 1880 I, 74-7;

s.964-5; Keyser 1866-1870 Krag NHT 3/1983 s.368

II,

s.292f.;

21 "Om en mann vil kjøpe av seg tyrmslene og mangelfull arverett heller enn å gjøre frelsesølet sitt, så skal dette finne sted når den tidligere herren selger ham dette med vitner til trygd, og siden skal dette aldri brytes" (F IX 14) "Løysing skal tilhøre den som ga han frihet, hvis den ga som hadde rett til å gi. Men er det tvil tilstede om han er frigitt av den som gjør fordring på vern for ham eller ikke, og han selv nekter det, da skal den innfinne seg som sier seg å være hans tidligere herre, og han skal føre to vitner på tinget at han ble frigitt av ham. Da er han hans løysing, hvis ikke løysingen fører to årborne og pålitelige menn om at hans frelsesøl var gjort eller at saken var avgjort med vitner til trygd (máltrygt). Hvis han fører dette vitnet fram, er han kvitt tyrmsler til denne mannen." (F IX 10)

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

367

FIX 11: Leysingia ætt ero .iiij. menn í þyrmslum. en hínn .v. er or þóat eigi se keyptr. En leysingi sá er frelsisöl sitt hefir gört eda keypt med trygdum. så scal taca arf sunar síns oc dóttor oc leysingia síns hins þriðia. En synir leysingia sculo taca .vj. manna arf. föðor móðor oc sunar oc dóttor ok bróðor oc systur oc leysingia síns .viij. Svá scal sunr leysingia taca oc sunarsunr oc þess sunr þeir er svá taca oc svá dóttir oc systir sem sunr oc broðir ef þeir ero eigi til. oc svå scal hvárt þeirra hyggia fyrir öðru. En þegar þá .vj. menn lidr. |þá hverfr aftr undir scapdróttinn arfván ö11 til níunda knés oc svá fyrir hyggia ef þess þa r f . ,.22

I G 61 heter det:

Nu ef hann gefr skattalaust oc skullda. þa þarf sa eigi at gera frølsis ol sitt. ne engi sa maðr er frials fellr a iorð. þa scal hann rada sinumockvánfongum. þo scal hann væra i þyrmslum við skapdrotten sinn. sva sem hinn er verð reiðir æða ambotto.23

22 "I løysingens ætt er fire menn i tyrmsler, men den femte er ut av dem, om tyrmslene ikke kjøpes bort. Og løysingen som gjør sitt frelsesøl, eller kjøper seg fri med trygd, han skal ta arv etter sin søn, datter og sin egen løysing som den tredje. Men løysings sønner skal ta arv etter seks menn, etter far, mor, sønn, datter bror, søster og etter sin løysing som den sjuende. Slik skal løysings sønn ta, og hans sønn og hans sønn ..(F IX 11)

23 ... "um han gjev trælen fri utan skatt og skuld, då tren han ikkje gjera fridomsgildet sitt; og heller ingen (treng det), som kjem fri til verdi. Då skal ha sjølv råda for sine kaup og giftermål; likevel skal han vera i tyrmsler til den lovlege drotten sin, sameleis som hin som svarer løysesum." (G 61)

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

368

F IX 10, 11 og 14 lar seg godt forstå utfra den første oppfatning: at tyrmsler bare angikk løysinger som ikke har gjort sitt frelsesøl. I F IX 11 nevnes tyrmsler og frelsesøl uten eksplisitt å bli forbundet. Ifølge Maurer er "kaupa af sér þyrmslir" ganske enkelt et surrogat for å holde sitt frelsesøl. Dette fordi frelsesølets alderdommelige rituale etter hvert var gått av bruk, og fordi en alminnelig avtale tillot mer individuelle utforminger. At det å slippe frelsesøl i G 61 ikke medførte tyrmslefrihet forklarer Gjessing med at tyrmsle-begrepet her sto i en mer opprinnelig betydning, nemlig "opregnede Ærbødighetshensyn, som Løsing skylder sin Patron”, slik disse er regnet opp i G 66 (jfr. ovenfor). I F IX 14 mener han tyrmsle-begrepet står for "de reellere Thyrmsler, der hindre Frihed i Handel og Giftermaal og dermed følgende Arveret".24 Helle fremholder at G 61 kan forstås slik at den som er frigitt "skattalaust oc skullda" og derfor ikke trenger (þarf) å gjøre frelsesøl, likevel er i tyrmsler på samme måte som den som har betalt løsesum, men ennå ikke gjort frelsesøl. Det står løysingen i G 61 fritt å holde frelsesølet, og han blir da sjølsagt kvitt tyrmslene.25 M.a.o. det å slippe frelsesølet betyr ikke tyrmslefritak, i motsetning til det å holde det. Fordi Maurer mener at frelsesøl og tyrmsler er ekvivalenter, må han slutte at tyrmslene i noen tilfelle, som i G 61, også kunne strekkes ut til det høyere sjikt løysinger med godtgjort frelsesøl.26

Ut fra den andre oppfatning - at tyrmslene er overordnet frelsesølet når det gjelder bindinger - lar G 61 seg rimeligvis lett forstå. Det å slippe, dvs. ha godtgjort frelsesølet betyr ikke å slippe de overordnete tyrmslene. Istedenfor å oppfatte tyrmsler og frelsesøl som altenativer, kan F IX 14 forstås som at den frigitte like godt med én gang kjøper seg fri for tyrmslene, heller enn bare å holde frelsesølet.27 Også F IX 11 kan la seg forstå ved å anta tyrmslene som overordnede bindinger. F IX 10 byr imidlertid på vanskeligheter. Bestemmelsen dreier

24 Maurer 1907-1938, 1.1 s.112; jfr. Maurer 1867-86, s.50; Gjessing 1862, s.279-81 25 Fremstillingen av forholdet mellom frelsesøl og tyrmsler samt det videre statusbildet i F bygger på inngående samtaler med Helle. 26

Maurer 1907-38, 1.1 s.112

27

Krag NHT 3/1983, s.368

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

369

seg om en tidligere herres fordring på vern (vom) over en løysing. Om løysingen kunne godtgjøre at hans frelsesøl var gjort, så var han også kvitt tyrmslene til denne mannen. Skal dette kunne passe med den andre oppfatningen, må dette gis en spesialforklaring:

At

løysingen også ble kvitt tyrmslene i dette tilfellet, kunne forklares som en konsekvens av den tidligere herrens urettmessige krav på ham. M.a.o. ville det være lite logisk om en løysing som mot herrens påstand hadde godtgjort at han hadde gjort sitt frelsesøl, etterpå fortsatt skulle være hans lydige tyrmslemann.

Dessuten står F IX 13 i motsetning til at tyrmsler er frelsesølet overordnet, men også til en oppfatning om at de gjensidig er surrogater for hverandre. Det heter nemlig her at om en bonde, eller en sjømann på reise, kjøper en trell til frigivning, så skal denne ikke stå i tyrmsler til noen. "Skapdróttinn" (her: kjøper) skal likevel ta arv og ha forsorg for den frikjøpte, om denne ikke har gjort sitt frelsesøl. Kjøp av en annens trell til frigivning kan anses som et spesialtilfelle: Tyrmslene kunne ikke være virksomme i dette tilfelle, fordi "skapdróttinn" var fraværende. At krav til frelsesøl beholdes i dette tilfelle kan bero på kjø­ perens plikt til forsorg.

Ingen av de bestemmelsene vi har gjennomgått, gir noen eksplisitt bestemmelse av forholdet mellom tyrmsler og frelsesøl. Selv om gjennomgåelsen viser at Brandt og Krags oppfatning ikke kan avvises, synes det likevel så langt å være klart at den første, Gjessing, Maurer og Bøes, er mest tvangsfri. Et ekstra moment i samme retning får vi dessuten om vi bare forholder oss til F, dvs. om vi ser G 61, som klarest kan gi argumenter for å anta at tyrms­ lene var frelsesølet overordnet, for seg selv. Forholdet mellom frelsesøl og tyrmsler var nemlig langt fra sikkert det samme i de to lovområdene. Jeg vil likevel regne det for lite sannsynlig at bare G oppfattet tyrmslene overordnet frelsesølet. Det finnes nemlig mindre grann til å skille frelsesøl og tyrmsler i G, idet denne loven bare har to generasjoner med tyrmsler. G gir i det hele tyrmsler liten oppmerksomhet og nevner dem bare i 61 og 66, mens F har en mengde bestemmelser om tyrmsler.

Det at frelsesøl og tyrmsler ikke kan oppfattes som ekvivalenter, jfr. G 61 og F IX 13, understrekes av et forskjellig meningsinnhold i de to begrepene, nemlig at frelsesølet gir

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

370

konkrete rettigheter når det gjelder arv og avtalerett, mens tyrmslene uttrykker avhengighet mer flertydig og allment. Tyrmslene som helhet kan kjøpes av, og trolig kunne også tyrmslebindingene enkeltvis kjøpes av, ved at rett til å flytte o.l. (Komparativt når det gjelder VestEuropa, jfr. pkt.7.7.3). Siden tyrmslebegrepet samlet uttrykker flere avhengigheter, kan F IX 14 gi oppfatning nr. 2: tyrmslene er mer omfattende enn frelsesølet, en understrekning, idet "caupa þyrmsler af ser oc vanærð" (kjøpe tyrmsler av seg og mangel på arverett) kan bety kjøpe seg fri for tyrmsler inkludert mangel på arverett - i stedet for å gjøre det mindre frelsesølet som nettopp går på arverett. Om det bare er frelsesølet som skal kjøpes av, uttrykkes dette i F IX 11: "kaupa frelsisol med trygðum". Den vektigiste grunnen til å falle ned på Munch, Brandt og Krags oppfatning om tyrmsler som overordnet binding, på tross av at Gjessing, Maurer og Bøes så langt synes å være den beste, finner vi etter mitt skjønn i oppfatningenes konsekvenser for det videre nedre statusbildet i F, som vi skal ta opp i pkt.7.2.7.

7.2.6 Vånarmenn

Fortsettelsen av F IX 11 ovenfor lyder:

En þegar þá .vj. menn lidr. þá hverfr aftr undir scapdróttinn arfván öll til nfunda knés oc svá fyrir hyggia ef þess þarf.

I G 106, om løysingarv, heter det tilsvarende:

.. Nu verdr þar aldauða arfr i leysings kyni. oc er engi sa maðr er þar er i erfða tale vid hann. er andaðr er or leysings kyninu. þa skal hinn er ór skapdrottens kvist er. taca til niunda knes fyrr en undir konung gange. þo at sa se hinn atte er andaðr er fra leysingianom.28

28 . men går det ut over de seks personene, da skal arvehåp (arfvån) gå tilbake til den tidligere herren inntil niende ledd (kné), og på samme måte forsorgen om det trengs." (F IX 11) "No døyr ætti til løysingen ut og ingen mann finst som

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

371

I F IX 10 og IX 16 kalles en person det er håp om å få arv etter, vánarmaôr. Den tidligere herren og hans slekt tok altså arv etter sin løysing og hans avkom til 9.ledd om det ikke fantes nære frie slektninger. Ifølge F IX 16 må en skipsfører bøte 1 1/2 mark til den tidligere herren om han fører en slik kvinne bort fra landet. Dette viser at arvehåpet har vært reelt. Vi kan merke oss at vánarmeim, ifølge loven, må ha hatt atskillig større økonomisk be­ tydning for tidligere herrer i F enn i G, hvor den sekundære arveretten bare ble gjort gjeldende om det overhodet ikke fantes normale arvinger.

Etter Maurer og Bøes oppfatning var vánarmenn identiske med løysinger som hadde gjort frelsesøl/kjøpt av seg tyrmsler. De første fire generasjoners "løysinger av lavere klasse", med tyrmsler og uten frelsesøl, var uten arverett etc. De neste fire, i G seks generasjoner, var "vánarmenn" eller "løysinger av høyere klasse", dvs. uten tyrmsler, men med herreslektens sekundære arverett.29 Ifølge oppfatning nr.2: at tyrmslene er den overordnede binding, vil all formell løysingstatus være opphevet i F etter fire, i G etter to generasjoner. Som vi skal se vil konklusjonen i kommende undersøkelse være at tyrmslene er rettskriteriet mellom ufri og fullfri status. Vánarmenn tilhører slik laveste fullfrie status.

7.2.7 Nedre avgrensning av fullfri rettsstatus i F: Årbåme menn og rekstegner

Ovenfor refererte vi F IX 10 om en tidligere herres krav på en løysing. I fortsettelsen heter det:

står i arvetalet med han som er avliden or ætti til løysingen, då skal hin, som er or greini åt skapdrotten, taka arv til niande kne, fyrr enn arven går til kongen, endå um det er den åttande frå løysingen, som er avliden." (G 106)

29 Bøe i KLNM XX, S . 4 2 8 ; Maurer 1907-38, 1.1 s.118. Helle mener at F XI 23, vedrørende " (leysingia) er eigi hafa ceypt thryrmsler af ser" (løysing som ikke har kjøpt av seg tyrmsler) , tyder på at "løysing av høyere klasse" hadde kjøpt av seg tyrms­ ler. Det er riktig at "ikke kjøpt av seg tyrmsler" ifølge oppfat­ ning nr.2 uttrykker en selvfølgelighet, fordi alle løysinger had­ de tyrmsler. Uttrykket ser ikke ut til å forekomme andre steder.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

372

en ef så callaz árborinn er fyrir söc verðr. þá teli hann fióra langfeðr sina til årborinna manna, en siálfr hann hinn .v. oc hafi til þess .ij. búaanda vitni árborinna. En ef hann er svá liðlauss at hann fær þat eigi. oc hefir þó þessa vörn fyrir ser. þá sanni ætt sína árborna med guðscirstum. En ef hann verðr scírr með iárne eða vitnisburð . þá gialldi hinn fullrétti. en biscopi eida sect. En ef hann fær sic eigi sciírt. þá hefir hann fyrirgort fé sinu öllu við scapdróttinn. oc liggia á .iij. merer sylfrmetnar. nema hann launi af ser. oc svá um vánar mann. En ef fleiri menn calla á þá hafe hann hina sömu vörn fyrir ser.30

Definisjonen som her gis av årbåren mann (árbórinn maðr) er at han skal regne opp minst fire generasjoner av forfedre (langfeðr). Det fremgår imidlertid ikke klart hvilke type forfedre som menes.31 I teksten foreligger det to muligheter. Meningen må være at han enten kort og godt skal kunne godtgjøre fire generasjoner anerkjente forfedre, eller at han skal kunne godtgjøre fire tyrmslefrie generasjoner forfedre. Siste mulighet passer med den første oppfatningen av forholdet mellom frelesøl og tyrmsler: etter fire generasjoner tyrmsler følger fire generasjoner med tyrmslefrie vånarmenn og deretter årbårne menn.

Den "åpne" første muligheten vil derimot bety at tellingen skal begynne med første genera­ sjon som trådte ut av ren trelldom og begynte å skape seg et sosialt liv, dvs. ved første trinn

30 "Men om den som er saksøkt kaller seg årboren, da s han telle fire forfedre opp til årborne menn, og han skal selv være den femte og skal ha to årborne bønder til vitne. Om han er så hjelpeløs at han ikke får det, har han det vern at han kan godtgjøre sin årborne ætt med gudsdom. Bli han han rein ved jernbyrd eller vitner, skal saksøker betale ham fullrettsbot og edsbot til biskopen. Om han ikke blir rein, har han forbrudt alt sitt gods til den tidligere herren (skapdróttinn) og skal legge til 3 merker sølvvekt, om han ikke gir vederlag (launi af ser). Det samme skal gjelde ved "vánarmann" . Om flere gjør krav på ham, skal han ha samme vern for seg." (F IX 10)

31 "A rborinn" kan føres sammen med "ár", adv. "tidlig" betyr da bare "født i tidligere dager" (Johannessen "Årboren" i KLNM XX s .4 2 7 -9)

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

373

i frigivningsprosessen ("gefa frelsi"). Et grunnleggende karakteristikum ved trelldom, og alt slaveri, er at trellen betraktes som et sosialt isolat, dvs. uten anerkjent avstamning og avkom. Det er ingen tvil om at selv aller laveste status løysinger fikk anerkjent avkom, med en status som seg selv (G 63, 65 og F IX 15). I loven forekommer det andre steder nettopp telling av løysing-generasjoner: løysing, løysingssønn, løysings sønnesønn osv. (F X 35, 46, F XIII 15, jfr. G 63). Det kan være telling av denne type lovlig anerkjente generasjoner det er tale om i F IX 10.

Når årbåren mann i F IX 10 skal godtgjøre sin status ved å telle fire forfedre, kan dette ses som en umiddelbar fortsettelse av bestemmelsens først del, hvor en anklaget løysing ble kvitt tyrmslene i dette (spesielle) tilfelle om han kunne godtgjøre at han hadde gjort frelsesølet. Meningen kan være at om den anklagede sto på at han heller ikke var i tyrmsler til anklager­ en, så skulle han vise til fire tidligere løysing-generasjoner som nettopp var betingelsen for å komme ut av tyrmslene i F (IX 11). Om denne forståelsen av F IX 10 er riktig, betyr det altså at årbårne menns status settes i umiddelbar motsetning til tyrmslemenn. Tilføyelsen sist i F IX 10, "oc svá um vánar menn" (det samme skal gjelde vånarmann), kan styrke denne tolkningen. De som kaller seg vånarmenn, skal ha samme telling av forfedre, samme rettsprosedyre og samme bot som årbåme menn. Vånarmenn har nettopp fire løysinggenerasjoner foran seg. Ifølge denne tolkningen, som passer med oppfatning nr.2 om forholdet mellom frelsesøl og tyrmsler, har vånarmenn fullfri årbåren status. Dette betyr selvsagt ikke at alle i årbåren status kan spores tilbake til løysingslekt slik som vånarmennene.

Det finnes bestemmelser i F som klart kan vise at årbåren status er kontrastert med tyrmsle­ menn: I F X 46, om beskadigelse av hest, regnes først opp bøter for odelsbonde, så årbåren, rekstegn, løysingsønn og løysing. Det heter så at det skal bøtes i sølvvekt for menn av årbåren slekt, men i "sakgilt" (gyldig betaling) for tyrmslemenn.32 I F IV 45, om noen

32 "Ef ma ð r scerr af rossi manns tög l . þá gialldi aura .iij. En ef hala höggr a f . þá scal meta ross. en hinn reið i þeim ver ð fyrir er átti oc öfundarbót á ofan. haulldi aura ,vj. en árbornum manni hálfa mörc . recsþegni .iij. aura. leysingia syni .ij. en leysingia eyri. en silfrmetit er árborinna f é . en saegilt þyrmslamanna fé. " (F X 46) . S ø l w e i d mynt medførte dobbel

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

374

kutter av annen manns nese, heter det: "þvi at silfrmetenn scal árborins manns eyrer allr

\

mannhelgi. nema þyrmsla manna" (for i mannhelgesaker skal det bøtes i sølvvekt for årbårne menn, men ikke for tyrmslemenn). Det kan altså synes som om F har et skille mellom tyrmslemenn og årbårne tilsvarende ufri/fullfri status.33 Av norske historikere har bare Munch trukket en konsekvent slutning av disse bestemmelsene: de frigitte i F fikk årbåren status etter at tyrmslene var opphørt, i G bondestatus, dvs. etter henholdsvis fire og to generasjoner. Sekundært kom også Brandt fram til denne oppfatningen, men drøfter den ikke videre.34 Vi skal så se hvordan denne oppfatningen, dvs. oppfatning nr.2, passer med bestemmelser som viser hele det nedre statusbildet i F, og drøfte dette i forhold til Maurers, dvs. oppfatning n r.l. Først og fremst er det mellomgruppen "reksþegnar" som kompliserer forholdet mellom årbåren og løysingstatus i F.

Vi tar utgangspunkt i F X 35, om ukvemsord, hvor det mest utførlige statusregister i loven finnes:

Ef maðr iamnar manni við berandi. hver sem hon er. þá er þat fullréttisorð ef hann scirscotar. En ef hann mælir við haulldmann. gialldi .iij. merer, árbornum manni .ij. merer recsþegni .xij. aura. leysingia (syni) mörc . [oc svá hinn .iij. taca mörc. Silfrmetit scal fullrétti hvers manns, nema þyrmslemanna. En .xxx. peninga scal í eyri hvem hvárt sem gengr vegit eða talt. Leysingi

botverdi

(NgL V s.554, jfr. Hkr. s.625) .

33 Fordi tyrmslemenn aldri eksplisitt kontrasteres med an re høyere statusgrupper enn årbårne, er det rimelig sannsynlig at kontrasteringen også er underforstått i F X 35, hvor det heter at alle menn skal ha sølvvekt, bortsett fra tyrmslemenn. Sist i F IX 11 heter det at når en løysing tar seg årbåren kone, skal barn som går til henne ikke ha tyrmsler når hun er årbåren (oc thau or thyrmslum er til mo ð or hverfa ef hon er årborin). F IX 16 har en liknende kopling mellom tyrmslefrihet og årbåren status.

34 Munch 1855 II, s.967 fn.l; Begge kommenterer altså dette i fotnoter.

Brandt 1880,

I s.76 fn.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

375

.vj. aura ef frelsisöl hans er gört. en ef eigi er gort. þá er hálf more.

Boten til de forskjellig lag i bondesamfunnet regnes altså etter følgende klasser ovenfra og nedover: hauld (24 øre), årbåren (16 øre), rekstegn (12 øre), løysingsønnen, hans sønn og sønnesønn (8 øre).35 Det heter så: "Fullrettesbot skal verdsettes i sølvvekt for alle menn, bortsett fra for tyrmslemenn". Deretter regnes opp: løysing med frelsesøl (6 øre), løysing uten frelsesøl (4 øre).

Før vi går inn på innbyrdes passering av statuskategoriene, skal vi se på betydningsinnholdet av mellomgruppen rekstegn. Førsteleddet må ses i sammenheng med substantivet "rek" eller verbet "reka", som med flere nyanser kan bety en mann som ikke var grunnfestet i bonde­ samfunnet. Spesielt eldre forskere vektla det sosiale aspektet, dvs. at rekstegnene var en gruppe personer som ikke hadde slektstradisjon og slektsrøtter. Et ikke-bofast betydningsaspekt av ordet er blitt fremholdt av Hertzberg og Bjørkvik. Bjørkvik tenker derfor på samiske jegere.36 Det å vektlegge et ikke-bofast aspekt har trolig lite for seg. Av F XIII 15 fremgår det nemlig at rekstegnen skal ha landnåm, dvs. han skal motta bot for ulovlig bruk av sin faste eiendom. Det er rimeligere å tro at rek/reka i rekstegn først og fremst har en sosialt lavtstående betydning.

Jeg tror rekstegner har plass i F ’s statushierarki som en spesiell mellomgruppe av personer som har kjøpt av seg tyrmsler før det var gått de normale fire generasjoner. Om tyrmsler oppfattes som den overordnede bindingen, jfr. oppfatning nr.2 ovenfor, vil all løysingstatus opphøre ved et slikt kjøp. Rekstegnene er derfor ikke tyrmslemenn, men heller ikke årbårne menn, som jo skal telle minst fire generasjoner foran seg. Bortkjøpet av tyrmsler må selvfølgelig tenkes først og fremst å ha foregått i de siste av de fire generasjonene. Dette kan derfor være grunnen til at F X 41, 46 og F XIII 15 bare gir plass til rekstegnen i 3. og 4.

35 "oc svá hinn .iij.", jfr. Bj.162: "oc svá hinn thrið i". Herzberg (NgL V s.745) tolker dette som "den tredje, d.e. sønnesøn". Jeg følger her Helles forståelse av uttrykket: løysing­ sønnen + 2 generasjoner til. 36 s.35-7

Hertzberg NgL V s.514;

Bjørkvik "Rekstegn" i KLNM XIV

376

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

generasjon.37 Fordi tyrmsler bare varte i to generasjoner i G, var det ikke behov for egen betegnelse på løysinger som kjøpte av seg tyrmsler. Disse ble her umiddelbart tatt opp i bondestatus. Ses rekstegnene i relasjon til tyrmslene, vil både det sosialt lavtstående og ikkebofaste aspektet komme inn. Som vi har sett, uttrykker tyrmsler avhengighet til tidligere herre i allmenn og omfattende forstand. Tyrmslemann kunne derfor heller ikke reise bort fra herren uten lov (F XI 23, jfr. G 67). Førsteleddet "rek" kan altså være uttrykk for at han er på drift i sosial forstand, men også at han selv kunne avgjøre om han skulle reise bort fra sin tidligere herres område.38

F X 35’s statusbilde ifølge denne oppfatning nr.2 blir derfor å forstå slik:

1. generasjon

løysing får 4 øre uten og 6 øre med gjort frelsesøl; 2. t.o.m. 4. generasjon løysing med frelsesøl får 8 øre. (Loven ser ut til å regne med at løysing gjorde sitt frelsesøl alt som første generasjons løysing, men muligens kan også 8 øresboten gå til senere generasjoner løysing uten frelsesøl); 2. (eventuelt også 1.) t.o.m. 4. generasjon kan få rekstegnstatus, 12 øre, hvis tyrmslene kjøpes av; fra og med 4. generasjon får årbåren status, 16 øre.

Ifølge oppfatning nr. 1 blir F X 35’s statusbilde slik: 1. t.o.m. 4. generasjon "lavere løy­ sing", dvs. uten frelsesøl eller tyrmsler får 4 øre; 5. generasjon, dvs. "høyere løysing" med frelsesøl og dermed fri for tyrmsler får 6 øre. (6 øre også om frelsesøl gjøres/ tyrmsler kjøpes før 5. generasjon); 6. t.o.m. 8. generasjon "høyere løysing" får 8 øre; fra og med 9. generasjon kommer så årboren status med 16 øre. Problemet er rekstegnstatus. Ifølge 1. oppfatning må rekstegn enten stå utenfor statusregisteret, men som vist ovenfor er dette lite rimelig, eller rekstegner må komme inn i statushierarkiet mellom løysinger av høyere klasse

37 Munchs har denne oppfatning av rekstegn: "enten en Sønnesøn, eller Sønnesøns Søn af en Frigiven" (1855 II s.967 fn.l). Brandt kommer sekundært til dette i en fotnote: "F.L. IX 10 kun­ de maaske ogsaa forstaaes saaledes, at kun den Frigives Sønnesøn og dennes Søn henregnes til Reksthegner. Dette bestyrkes derved, at Loven paa andre Steder stiller de aarbaarne Mænd i umiddelbar Modseætning til Tyrmeslemænd uden at næve noden Mellomklasse, se X 46 og XIII 15." (Brandt 1880, I.s.76 fn.l) 38 Ifølge G 298 skal det ikke gjøres leidang for folk "er throt rekr thá aftr i kyn sitt" (som armod fører tilbake på ætten (herrens) forsørgelse). Jfr. Munch 1855 II s.967

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

377

og årborne, eventuelt 9.- 12. generasjon, dvs. at årboren status først kan begynne med 12. generasjon etter opprinnelig frigivning. I så fall stemmer ikke dette med definisjonen på årborenstatus i ovennevnte FIX 10: fire generasjoner forutgående forfedre, med fire tyrmslefrie forutgående generasjoner som én av de to mulige tolkningene. Det er også vanskelig å forklare hvorfor setningen om at bøter skal betales med sølvvekt, bortsett fra for tyrmslemenn, er skutt inn i F X 35’s hierarki mellom grupper som ifølge oppfatning nr.l skulle være tyrmslefrie.39 Følger vi oppfatning nr.2 blir dette mer forståelig, fordi setningen kommer etter første gruppe med tyrmsler, etter at alle tyrmslefrie grupper er regnet opp før dette.

I det foregående er de vesentligste problemområder i F vedrørende forholdet mellom de ned­ re statusgrupper gjort eksplisitte.40 Jeg skal summere opp ved å sammenholde de to hovedoppfatninger i forhold til det jeg ser som de grunnleggende problemene: a) Under hvilken status vånarmenn skal plasseres, og hvordan kontrasteringen mellom årborne og tyrmslemenn skal forstås, b) Rekstegnens plassering i F ’s statushierarki. c) Forholdet mellom frelsesøl og tyrmsler.

Slik jeg ser det, gir oppfatning nr.2 den beste forklaring på a-b: Etter mitt skjønn er F ’s kontrastering av årbåme og tyrmslemenn så pass klar at det er lite rimelig å skyve inn vånarmenn mellom dem som en høyere kategori løysing fra 4. t.o.m. 8.generasjon, slik oppfatning nr. 1 sier. Om så likevel skulle være, vil rekstegnene gi komplikasjoner for denne oppfatningen. Kildene taler mot at rekstegn står utenfor det faste statusbildet. Om han så Maurer er oppmerksom på dette, men mener det bare 9 3 skyldes "Vereinfachung des Ausdruckes" (Maurer 1867-86, s.81).

40 Dette betyr altså ikke at alle detaljproblemer er tatt opp i det foregående. Her kan nevnes et problem vedrørende 1. oppfatning som også Maurer var oppmerksom på, at flere bestemmel­ ser ikke skiller melllom "lavere" og "høyere" løysing: F IV 49; 53; X 41 og XIII 15 (Maurer 1907-38 1.1 s.108). F XIII 15 volder også problemer for 2. oppfatning, idet det her heter at løysing skal ha 4 ertoger i landnåmsbot, løysingsønn 2 øre, rektstegnen 3 øre. 3. og 4. generasjon løysing mangler. Regner loven med at disse generasjonene alltid både har gjort frelsesølet og kjøpt av seg tyrmslene? Siden de sitter på jord - det her dreier seg om landnåmsbot - kunne dette være mulig.

378

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

plasseres fra 9. t.o.m. 12. generasjon, vil dette altså stå i motsetning til lovdefinisjonen av årbåren status. 2. oppfatning av rekstegn som en spesiell gruppe - med avkjøpte tyrmsler før fire frie forfedre kan telles - synes altså å stå sterkt. Når det gjelder pkt. c., synes som nevnt 1. oppfatning isolert sett å stå sterkest i kildene. Gjennomgangen av kildene i pkt.7.2.5 førte likevel ikke til at oppfatning nr.2 ble avvist. Samlet vurdert er jeg derfor kommet til at denne oppfatning gir best forståelse av kildene sett i sammenheng.41 Grunnen til at oppfatning nr.2 ikke har fått større oppslutning blant historikere, må åpenbart være at vånarmenn ifølge denne har årbåren status (se nedenfor).42

7.2.8 Oppsummerende konklusjoner: Frigivningsbestemmelsene og reelle samfunnsforhold

I landskapslovene gir frigivning umiddelbart fulle rettigheter - uten krav om frelsesøl og uten tyrmsler - bare i ett tilfelle: når fri far frigir sitt barn med trellkvinne før det er tre år. Lovbestemmelsene om trellefrigivning forutsatte ellers at frigivning skulle foregå trinnvis, slik at den frigitte gradvis ble kvitt trellelignende avhengighetsbånd - dvs. en frigivningsprosess. To steg er karakterisert ved symbolske ritualer. Ved første steg, "gefa frelsi", oppnådde den frigitte løysingen en liten personlig rett. Han hadde dessuten rett til å kalle avkommet

41 Jeg vil ikke med dette totalt avvise 1. oppfatning, men hevde at den gir mindre tilfredstillende forklaring samlet sett. Når det gjelder kontrastering mellom tyrmslemenn og årborne, er det mulig å hevde at bestemmelsen underforstår en mellomgruppe, selv om den ikke nevnes i F IV 45 og X 46. Når det gjelder F IX 10, siste del, er det heller ikke umulig å hevde at de fire gen­ erasjoner av forfedre årboren skal telles før seg selv, underfor­ stått kan henspille på 4 generasjoner rekstegner. Både 1. og 2. oppfatning må støttes av ad hoc-forklaringer ved enkelte tolk­ ninger. Ved 2. oppfatning i tilfellet F IX 10, om forholdet mel­ lom frelsesøl og tyrmsler. 42 Brandt er her karakteristisk. Selv om han altså fremhol­ der at tyrmslene er frelsesølet overordnet, dvs. 1. oppfatning på dette punktet, mener han primært at "Løsingens Efterkommere i 3 dje til 7de Generation har altsaa udgjort Reksthegnernes Klasse", samt at årboren status defineres med fire tyrmslefrie forfedre (Brandt 1880, s.78-9). Han synes altså å mene at vånarmenn er rekstegner. Sekundært, i en fotnote, kommer han altså fram til 2. oppfatning også når det gjelder status over løysinger (s.76 fn. 1). Se fn.37

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

379

for sitt, men kunne ikke gi barna arv eller selv motta arv. Han hadde fortsatt arbeidsplikt for herren. Han tilhørte altså i høy grad herren. Om ikke hele løsesummem ble betalt ved første steget, skulle den nedbetales etter hvert. Andre steget, gjøre frelsesølet sitt, medførte høyere personlig rett for løysingen. Etter G kunne han sjøl råde for sine avtaler og giftemål, og han fikk full arverett. Etter F tok han arv etter tre personer og kunne gi sine barn arv. Herren skulle fortsatt ha et visst materielt tilsyn med løysingen som hadde gjørt sitt frelsesøl både i G og F. Bare G har bestemmelser om at trell kan frigis uten løsesum og frelsesøl, mens F derimot søker å forhindre lettvint frigivning.

Mens frelsesølet ga løysingen konkrete rettigheter, først og fremst arverett, var tyrmslene uttrykk for avhengighet mer allment. De skulle vare to generasjoner i G og fire i F, men kunne kjøpes av før dette. I G listes tyrmslene opp som områder der løysingen ikke skulle handle mot herrens interesser - konkretisert på ett område - at han ikke skulle flytte ut av fylket uten herrens tillatelse. F gir positivt beskjed om at løysing skal ha herrens samtykke til alle avtaler, bortsett fra jordleie. Dette kan kanskje bety at tyrmsler var oppfattet noe strengere i F enn i G. Ved gjennomgang av bestemmelser vedrørende hele det nedre statusbildet i loven, kom jeg fram til den samme konklusjon som Munch, Brandt og Krag når det gjelder forholdet mellom frelsesøl og tyrmsler: Opphøret av tyrmslene, etter to eller fire generasjoner, om de ikke var kjøpt bort før, medførte også at frelsesølet falt bort.

Ifølge vår oppfatning ble derfor løysingstatus alltid opphevet etter henholdsvis to og fire generasjoner i G og F. Den ufrie tyrmslemannen ble da fullfri. Tyrmslemenn er i F satt i motsetning til årbårne menn. Selv etter opphevet løysingstatus beholdt loven et trekk fra ufriheten for løysingætlingene: Den tidligere herrens sekundære arveretten, en hjemfallsrett som var mest omfattende i F, strakte seg til 9. generasjon etter den opprinnelige frigivningen. Den lange varigheten av arvehåp kan ha ført med seg at antallet "vånarmenn" ble utvidet med generasjonene, fordi arvehåpet trolig gikk videre på alt avkom, slik tyrmslene gjorde det. Som vi har sett, omfattet hjemfallsretten rekstegner og en del av det lavere lag av årbåme, dvs. vanlige bønder. Til tidligere herres arvehåp svarte også hans ansvar for forsorg om det var påkrevet. Også i G strakte arvehåpet seg til 9. generasjon, men tidligere herre fikk arv bare om andre arvinger ikke fantes. (På samme måte arvet jordeieren etter sin leilending uten

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

380

arving.) Hjemfallsretten gikk altså ut over ufri status (se pkt. 7.3.4). I praksis kan vi her tenke oss en "gråsone" mellom fri og ufri status. Dette viser at deler av de nedre sjikt av frie i det trønderske bondesamfunnet var stemplet mindreverdige i loven. I dette kan vi også finne bakgrunnen for at en del bestemmelser i F eksplisitt vil ha haulder som edsavlegger/ vitner ved viktige rettsavgjørelser, med det tillegget at "de beste bønder" kan brukes om det ikke finnes haulder (eða bændr hina bestu ef eigi haulldar til.) (F IV 8, F XIV 7, jfr. L VII 61), F XV 11, jfr. Bj 150). Dette kan bety årbårne menn som ikke hadde arvevon på seg. Slike bestemmelser finnes ikke i G.

På hvilken måte kan vi anta at de detaljerte klassifiseringer av løysinger og de nederste lag av frie, spesielt i F, gir innblikk i reell samfunnshistorie i de to lagdømmene? For eldre rettshistorikere var dette ikke noe stort problem, fordi de mente bestemmelsene avspeilte reell sedvane, kommet inn i loven på forskjellige tidspunkter. Det gjaldt slik bare å skille ut forskjellige lag innen den bevarte lovteksten. Når rekonstruksjon av sedvanelag i loven slik var et program, kunne dette lett gjøre eldre rettshistorikeres tolkninger av lovbestemmelser uangripelige. Sawyer har nylig fremholdt et motsatt standpunkt når det gjelder korrespon­ danse mellom frigivningsbestemmelsene og sosial virkelighet. Selv om han ikke benekter at det eksisterte forskjellige lag av frigitte, fremholder han:

But the detailed classifications implied by the Norwegian laws probably owed more to the inventiveness of the compillers than to an accurate recollection of cir­ cumstances.43

Sawyer er imidlertid her lite konkret. Han går ikke inn i noen direkte undersøkelse av bestemmelser om frigivne i G og F.44 Uten å foreta detaljundersøkelser av bestemmelsenes 43

Sawyer 1982, s.42. Jfr. diskusjonen i k a p .3.1

44 Sawyer fremholder bare ett konkret argument for at klassifiseringene av løysinger er suspekte: Termen "frjálsgjafi" be­ tyr på Island frigiveren, dvs. den som gir fri. I norske landskapslover står imidlertid termen for den frigitte selv. Sawyer mener at dette skiftet i betydning kan bero på en misforståelse. Han tar så dette som et indisium på at detaljer om treller og

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

381

eventuelle indre meningssammenhenger, vil det etter mitt skjønn være en tilslørende forenkling å henvise til lovgivernes "oppfinnsomhet". Ikke minst er det også nødvendig å plassere bestemmelsene i ytre kontekst: Ved å sammenligne med utenlandske lover kan eventuelle forbilder for lovgivningen finnes. Ved å sammenholde med andre typer kilder kan vi søke nærmere avklaring av bestemmelsenes eventuelle samfunnskontekst. I de følgende deler av dette kapitlet skal vi gå inn på slike undersøkelser.

Et resultat av våre lovundersøkelser er at vi kan se en iøynefallende forskjell mellom F og G: Ett forhold er at F mer direkte setter det nedre sjikt av frie bønder i sammenheng med løysingstatus enn G. Vanlige bønder (årbårne menn) kontrasteres direkte med tyrmslemenn og gis en nedre grense, fire generasjoner etter frigivning som avgrensing fra løysinger. Vanlige bønder har dessuten mindre rettskapasitet enn odelsbønder. Rekstegnene, som vi antok var en gruppe hvor tyrmslene ble kjøpt av før fire generasjoner var gått, finnes bare i F. I G tematiseres ikke forholdet mellom løysinger og vanlige bønder. Vanlige bønder er heller ikke gitt mindre rettskapasitet enn odelsbønder. Hjemfallsrett må ha hatt liten økonomisk betydning i G. På løysingnivået varte tyrmsle-generasjonene nesten dobbelt så lenge i F som i G. I tillegg var tyrmslene viktigere, dvs. mer vesentlige når det gjaldt mangel på rettskapasitet, i F enn i G. Frelsesølet ga løysingen større rettigheter i G enn i F: I G full avtalerett og trolig full arverett, i F bare rett til arv etter tre personer. Frigivningsprosessen foregikk altså over lengre tid, innebar mer avhengighet og sto i mer formalisert sammenheng med de nedre deler av bondesamfunnet i F enn i G.

Denne forskjellen mellom F og G kan synes å stå i motsetning til resultater vi fant i undersøkelsen av lovenenes trellebilde i kap.3. Når det gjelder rene treller så vi at G vektlegger eiendomsaspektet sterkere enn F, mens F atskillig mer enn G vektlegger trellen som person i positiv betydning: treller gis rett til å forsvare seg fysisk, gis rett seg imellom, frigitte og forskjellige grader av frihet er suspekte (Sawyer 1982, s.41-2). Den norske betydningen av "frjálsgjafi" finnes imidlertid både i de østlandske kristenrettene og i F . (Jfr. Mazo Karras 1988, s.240 fn.37). Sawyer anser Grågås Baugatal som "a good example of the articiality and unreal systematiztion much loved by medieval lawyers" (Sawyer 1982, s.44). Det ser ikke ut til at han mener at bestemmelsene om klassifiseringer av frigitte i norske landskapslover (s.40-3) er vesentlig anderledes.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

382

gis en type eiendomsrett som kanskje er sidestilt med vanlig eiendomsrett, og ikke minst gis de trolig rett til vanlig ekteskap (jfr. kap.6.4.4). Motsetningen mellom trellers positive rettigheter og frigivningsprosessens langvarige og strenge avhengighetsbånd i F er imidlertid bare tilsynelatende. Selv om skillet mellom trell og fri er grunnleggende i loven, ønsker F tydelig et mindre skarpt og mer gradert skille enn G. I tråd med dette går også F mot lettvint frigivning og gir ikke som G anvisning på noen avkortet vei til full frihet, bortsett fra fri fars frigivning av sitt trellebarn. F gir et bilde av et bondesamfunn som under odelsbondesjiktet er preget av gradert ufrihet, dvs. trinnvis tilpasset personlig avhengighet. Det var derfor naturlig også å la avhengighetstrekk gå et stykke inn i fri status som i vånarmennenes tilfelle. Vi kunne karakterisere slike samfunnstrekk som føydale.45 I den grad loven samsvarer med reelle samfunnsforhold, står denne karakteristikken i klar motsetning til den Holmsen har gitt av det trønderske samfunn som lite preget av sosial spaltning på 1100-tallet.46

Sawyer har fremsatt et syn på bakgrunnen for denne type lovgivning i landskapslovene. (Heller ikke her tar han opp konkrete lovbestemmelser eller skiller mellom lover):

..the compilers of the provincial laws made their own distinctive contribution to social history, for by suggesting that a large section of society was descended from slaves ... the laws offered a convenient explanation for, and justification of, the control some exercised over others.47

Sawyer tar her etter mitt skjønn et riktig utgangspunkt i lovgivernes interesser. Grunnlaget 45 Jeg presiserer at det bare kan dreie seg om visse føy­ dale trekk, dvs. trinnvis tilpasset personlig avhengighet, i tråd med Blochs definisjon av føydalisme: vast, hierarchicallyorganized system of peasant subjection and military vassalage to which we give the name of feudalism." (Bloch II 1975, s.247) . Det er selvfølgelig bare første del av hans definisjon jeg her mener kan være relevant, om enn bare i betinget forstand, idet F forut­ setter en bevegelse oppover sosialt over generasjonene. Det er heller ikke snakk om privat domsmyndighet over personer over tyrmslemenn. 46 4 . s , 2 8 9 1 r e y w a S

47

Holmsen 1961, s.229.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

383

for å forstå disse interessene må imidlertid være at de utspilte seg innenfor de sam­ funnsrammer som reelt eksisterte. Sawyers synes nemlig her å mene at lovgiverne begrunnet kontroll over bønder ved så å si å trekke et ikke eksisterende slaveri ut av ermet. Det var opplagt godt mulig å bruke elementer hentet fra trelldom i en undertrykkelsespolitikk overfor bønder, men en slik politikk ville lett bli et slag i luften eller overspilt om den ikke presiserte og forsterket ufrie elementer fra en trelldom som var en realitet i samfunnet.

Det var nettopp det at slaveriet ennå var en viktig samfunnsrealitet i den etterkarolingiske perioden i sentrale områder på kontinentet som gjorde det mulig å bruke slaveri som prototype ved utforming av en ny halvfri fellesklasse av "serfs", hvor også tidligere frie bøn­ der kunne trekkes inn.48 Parallellen til F ’s Trøndelag må da bli den forsiktige konklusjon jeg tidligere har trukket: at vi godt kan tenke oss et utbredt trellehold blant gode bønder her på 1100-tallet (jfr. kap.5.1.4 og 5.4.6). M.a.o. må vi tro at den nitide lovgivning vedrørende tyrmslemenn, rekstegner og vånarmenn nettopp hadde bakgrunn i en trelldom som ennå var en viktig samfunnsrealitet. De til dels utstrakte positive rettighetene den trønderske loven gir treller, kan også ses i denne sammenheng, dvs. som et ledd i en påtenkt forming av en halvfri fellesklasse. Det å strekke trekk fra ufrihet inn i laveste fristatus-sjikt var også i tråd med føydal tankegang. At G ikke synes å ha en tilsvarende påtenkt utforming, altså ikke gir treller tilsvarende rettigheter og ikke opererer med tilsvarende nitide klassifiseringer, kan neppe være en tilfeldighet. Jeg tror en viktig bakgrunn for dette er at G er eldre, men vi kan også tenke oss forskjellige samfunnsbetingelser i de to lagdømmene (jfr. pkt.7.5.1).

Istedenfor å se de nitide klassifiseringene som uttrykk for lovgivernes interesse av å forme en nedadgående bevegelse i bondesamfunnet, slik Sawyer gjør, må de også kunne ses som normgivning for en oppadstigende bevegelse når det gjelder frigivning. Spesielt F ’s nitide frigivningsbestemmelser kunne tyde på at området var problematisk for den sosiale orden. (F’s opptatthet av kontroll i denne sammenheng, se pkt.7.6) Komparativ slaveriforskning kan her bringes inn. På bakgrunn av et omfattende globalt materiale har Patterson formulert regel: "the higher the rate of manumission, the stronger and more formalized the 7 . 3 p a k r f J 8 4 sfølgende , 5 9 h c o l 1 B2 ..

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

384

wala [d.e. frigivningsprosess], and vice versa".49 Siden trelleholdet kan ha vært ganske utbredt blant gode bønder i Trøndelag, kan det nettopp være grunn til á tro at frigivningen var omfattende på lovgivningstidspunktet, dvs. kanskje fram mot år 1200. Et uttrykk for en omfattende frigivning over forholdsvis kort tidsperiode kan vi muligens se i lovens lite eksplisitte fremstilling av forholdet mellom frelsesøl og tyrmsler, idet vi kan tenke oss at loven tok opp nye regulerende løsninger uten at disse helt ble harmonisert med eldre. Lengden og formaliseringen av prosessen kan ses som et uttrykk for at trelleeierne ga fri ved å selge frihet ut i stykker, samtidig som de derved søkte å holde på fordeler ved trelleholdet.

7.3

Komparasion av lovbestemmelser om frigivning

I det følgende skal vi gi en oversikt over de viktigste former for frigivning fra andre middelaldereske nordiske lover, tidlig middelalderens "leges barbarorum" og den klassiske romerretten. Over alt er det grunnleggende tema for de varierende formene for frigivning å ta opp slaven som nytt samfunnsmedlem.

7.3.1 Nordisk middelalderlovgivning

Av den islandske Grågås fremgår det at frigivning foregår i to trinn. Trellen blir fri når halve kjøpesum eller mer er betalt, men fullfri først når han er "ledet i lov" (frelse gefit at fullo er hann er ilög leiddr). Han skal da ta korset i hånden og sverge for goden i tinglaget at han vil holde loven. Løysingen som ikke var ledet i lov på tinget, ble kalt "grefleysingi" (Gr. Ia 192). Frigiveren kunne arve løysingen, anlegge sak på hans vegne, ta bøter for drap på ham. men også forsørge ham om nødvendig (Gr.Ib 17, 19-20, 165). Løysingstatus varte trolig bare en generasjon, idet løysingens barn ble kalt "frialsborin" med full rettskapasitet (Gr.Ia 172). Likhetstrekk mellom Gáågás og F og G’s frigivningsmønster er frigivningens to trinn og kate­ gorier løysinger, samt bindinger til tidligere herre. Men frigivningsprosessen er kort og 6 4 . , 2 8 9 1 n o s r e t a P

49

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

385

mindre komplisert i islandsk lov.50

Av danske landskapslover er det bare Skåne- og Sjællandloven fra første halvdel av 1200tallet som har opplysninger om frigivning. Treller kunne gis frihet eller løse seg sjøl til frihet (SkL 126, 135). Frigivning skulle kunngjøres på tinget eller i kirken, hvor frigiver skulle frasi seg retten til den frigitte (SkL 126, AS 73-4). Den frigitte fikk halv personlig rett. Den frigitte kunne deretter bli "ledet i ætt" av en annen fri. Ættlederen skulle motta og yte en 1/3 av boten for den ættledede og denne selv 2/3. Greidde han ikke selv ut dette, skulle han yte "beltebot", dvs. at alt han kom til å eie, skulle tas fra ham i tre år. Barn av ætteledete fikk trolig full frihet (SkL 126, AS 52, 73-4). Den frigitte som ikke var ættledet, måtte sjøl står ansvarlig, yte "beltebot" eller søke å rømme (SkL 126). I den noe yngre Eriks Sjællandske lov nevnes ikke ættledning. Frigivningen skal her lyses fra kirke, og den frigitte skal ha frifødts fulle rett (EL III 16).51

I svenske landskapslover finnes bestemmelser om frigivning i eldre Vestgötalov fra 1220, i yngre Vestgötalov og Östgötaloven fra slutten av 1200-tallet. De sene svealovene vier frigivning liten oppmerksomhet. Lovene skiller mellom "frælsgivi", fostre og ættledet. De to første sto rettslig sett likt og utgjore et sjikt svært nær trelldom. De kunne bare i begrenset grad gi arv (VgL I Å 25). Men de hadde rett til ekteskap med frie, og barna ble da frie (VgL I G 4). Av flere bestemmelser går det fram at fostren hadde eget bosted, kanskje på bondens gård (ÖgL D 13.2, 16pr., 41.1). Om bonden ville selge fostren, måtte han selge ham med fast eiendom (jord) (ÖgL J 23). Ættledning fremtrer som en viktig del av frigivningen: Frie fikk sine ufrie slekninger ættledet (ÖgL Å 17), eller ættledningen var farens legitimering av sitt barn med trellkvinne (fragment til VgL I Å 21). Utenforstående kunne ættlede "for sin sjels salighets skyld" (ÖgL Å 20). Også i svenske lover fikk ættlededes sønner full rett. I den sene UL finnes to spesielle bestemmelser om frigivning: En trell skulle bli fri om herren solgte ham (UL Km 3). Fødtes et barn i ekteskap hvor ektefellene var ufrie, skulle likevel

50

Aðalsteinsson 1986, s.42-5

51 Neveus 1974, s .15-6,46-53; Mazo Karras 1988, s.130-1, 132-3; Fenger i KLNM XX, "Ættleiing" s.608-9; Skyum-Nielsen i KLNM XIX, "Træl" s.19-20

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

386

barnet bli fritt. Var moren ufri, skal både mor og barn bli frie (UL Å 19). I en forordning fra Magnus Eriksson i 1335 oppheves trellestatus for alle kristne som ble født i Vestgøtland.52

7.3.2

Romerretten

Frigivning (manumissio) var alltid en integrert del av romersk slaveri og hadde slik stor plass i lovgiving og samfunnsliv. Det i global forstand spesielle med romersk frigivning var at den frigitte straks fikk borgerrett, om enn i en begrenset faktisk betydning. Det fantes tre rettslige former for frigivning: De to første var "manumissio censu" og "vindicata", gjennom formelle akter. Disse var som oftest uten betingelser, men mindre brukt. Mest brukt var den testametariske frigivning hvor den frigitte beholdt sterke bånd til tidligere herre (patron). Patronens rettigheter var av tre typer: rett til arv etter frigitt, rett til "respekt" (obsequium) og til arbeidsoppgaver (operae). Ved patronens død gikk arveretten videre til hans slektninger (Gai.3.40-1,45-54). Patrons rett til obsequium fremgår av en rekke eksempler: Den frigitte måtte ikke bringe ham i miskreditt (Cod.J.: C .6.6.I.), ikke vitne mot ham i krimialsaker (Dig.48.2.8), ikke reise sak mot ham for fysisk og verbal injurie (Dig.37.15.2). Men patronen måtte ikke behandle sin frigitte som slave (Cod.J.: C.6. 6.6), og han måtte under­ støtte ham i nød (Dig.37.14.5.1.). Patrons rett til arbeid skulle fikseres gjennom avtale og kunne derfor variere sterkt (Dig.38.1. 16.1). Rettslig sett opphørte frigitt-status ved frigittes barn, men disse sto ofte i et uformelt klient-forhold til patronen.53

52 Magnus Erikssons såkalte Skarabeslutning lyder på svensk: "ingen man eller kvinna, som födes i Västergötlands eller Värends lagsagor av kristen man eller kvinna, får vara trål eller kallas så, ty såsom Gud har frälst oss, så har han ock frälst dem" (DS nr. 3106). Neveus 1974, 80-6,102-12,117-8,150-7; Mazo Karras 1988, s. 131-3,138-40; Modéer i KLNM XX, "Ættleiing" s.609-13; Hasselberg i KLNM IV, "Fostre" s.543-4.

53 Duff 1928, s.36-51; Watson 1987, s.23-45; Bradl 1984, s.81-112; Treggiari 1969, s.20-31; Buckland 1908, s.533f.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

387

7.3.3 Lovgivning i europeisk middelalder

I den tidlige middelalderens "leges barbarorum" er det kommet inn en del nye trekk når det gjelder frigivning. I motsetning til klassisk romerrett sier Vestgoterloven at herrens frihetsgave kan trekkes tilbake om den frigitte ikke utførte sine plikter mot patronen og hans familie (LVis. v.7.13, II Sev.8). Ifølge en bestemmelse skulle frigittes barn ha lydighetsplikter til frigiver og hans tre påfølgende generasjoner (LVis. Egica v.7.20). Eksempelvis kunne den frigitte og hans etterkommere havne tilbake i slaveri om de vitnet mot patron, hans barn og barnebarn (LVis. v.7.11).54 I samtlige "leges barbarorum" hadde frigitte mindre rettskapatistet enn frie. Det skilles også mellom frigitte av en lavere og en høyere kategori. En betegnelse på grupper av laveste kategori som finnes i frankiske, frisiske og anglosaksiske rettskilder, er "leto", "let", "læt" o.l. Den laverestående frigitte hadde fikserte tjeneste- og lydighetsplikter (LRib.58.1; Ed.Roth. 224). Avgrensning av pliktene gjorde det mulig å betale seg opp i høyere statuskategori frigitt. Selv høyere kategori hadde mindre rettskapasitet enn frie. Et vanlig kjennetegn på høyere kategori var retten til å reise bort fra herren.

Frigivning ble i tidlig middelalder markert ved forskjelligartede seremonier. I longobardisk rett beskrives "in quadrivo" - den som skulle gis full frigivning ledes til et veikryss og får beskjed om at han selv skal velge veien (Ed.Roth. 224). I andre tilfelle gis han våpen (manumissio per sagittam). Seremonien "denariales" betyr at herren skal slå mynten han tilbys ut av den frigittes hånd. Den form for frigivning som trolig var mest utbredt, var "manumissio in ecclesia" (frigiving i kirken). Også i rettskilder fra høymiddel-alderen nevnes forskjellige utforminger av dette ritualet.55

I høymiddelalderen var kirken den ledende institusjon på lovgivningens område. Kirkeretten

54

King 1972, s.179-83

55 Schröder/Künnsberg 1932, 236-45; Schott 1978, s.56; Lütge 1957, s. 112-4; Scheyhing, R. "Freilassung" i HRG I, s.1242-3; Brunner 1906, s.142-50; Dollinger 1982, s.222-4 ; Pelteret 1976, s.199-232. Det er karakteristisk at eldre rettshistoriske oversiktsverk har en tendens til å behandle germansk rett som en enhet. Brunner bruker således eksempler fra longo­ bardisk og norsk rett om hverandre, jfr. s.143.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

388

omfattet også bestemmelser om frigitte (jfr. kap.6.3). Det endrede betydningsinnhold av "servus" i retning av "halvfri", gjør det imidlertid vanskelig å skille "servus" og frigitt (libertus/libertinus) innholdsmessig, jfr. kap.2.3.7. Det er blitt fremholdt at kirkeretten ikke fjernet seg så langt fra det praktiske liv. Rettsregler fikk dessuten stor betydning gjennom spredning av forenklede skriftlige fremstillinger fra siste halvdel av 1100-tallet.56 Gratians Decretum, fra ca. 1140, påpeker betydningen av et skriftlig dokument hvor den frigittes plikter ovenfor herren er nedtegnet (DG: C.12 q.2 c.64; Gl.Ord. (til DG) C.12 q.2 c.61). Kirkeretten var tilbakeholdende når det gjaldt frigivning av kirkens egne ufrie. Ifølge Rufinus (ca. 1158) skulle disse gis jord, men kirken skulle beholde patronat over dem. Stephan av Toumai (ca. 1160) og Huguccio (ca. 1188) understrekte frigiverens patronatsrett over den frigitte. Den frigittes lydighetsplikter ble her samlet kalt obseauium (eg. lydighet, respekt). Ifølge Huguccio skulle obsequium inneholde forbud mot å reise sak mot tidligere herre (Huguccio: C.3 q.5 c.8). Stephan mente at frigitt status skulle gå videre til barna når det gjaldt kirkens frigitte (Steph.: C.12 q.2 c.63).57

De fleste rettslige trekk ved "halvfriheten" hadde sitt utgangspunkt i slaveri og var slik mindreverdighetsstempler. Forbudet mot ordinasjon av ufrie var et allment og rigorøst gjennomført ufrihetskriterium (jfr. kap.6.2.1). (Vedrørende ufries ekteskap, jfr. kap.6.4.) Derimot ble koppskatt (chevage) og hjemfallsrett (mainmorte) i varierende grad gjort gjeldende både for frie og ufrie underordnede. I deler av Tyskland ble jordherrens begren­ sede arverett (Heimfallsrecht) slik innført både for ufrie og frie underordnede på 1200tallet.58

56

Nörr 1973, s.365f.;

57 Gilchrist 1976, Dopsch 1968, s.98-101

Gilchrist 1976, s.275, fn.6 s.300

s.297-301;

Brunner

1906,

s.359-65;

58 Dollinger 1 9 8 2 , s . 2 0 3 - 6 , 2 3 2 - 5 . Ifølge Bloch var "main­ morte" en rettighet herren kunne ha på følgende måte: "når han [den ufrie] etterlot seg barn som bodde hos ham når han døde fikk ikke herre noe. Dersom arvingene bare stammet fra en side­ linje, tok herren alt." (Bloch 1 9 6 5 I, s. 2 6 2 - 3 ) . Også personer høyt oppe i det føydale hierarki kunne vær underlagt "mainmorte". "Mainmorte" overlevde faktisk helt fram til den franske revolu­ sjon (Bloch 1 9 6 5 I, S . 2 0 6 ; II, s. 3 4 1 , 4 4 8 ) .

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

389

7.3.4 Lovkomparasion: Oppsummering

Danske og svenske landskapslover har som G og F et skille mellom en lavere og høyere kategori frigitte (ættledete). Det er imidlertid en iøynefallende forskjell vedrørende den høyere kategori: Mens løysing med frelsesøl i de norske lovene fortsatt hadde bindinger til tidligere herre, og selv etter opphør av løysingstatus hadde sekundært arvekrav på seg, slik jeg har tolket det, så skal alle bånd med tidligere herre brytes ifølge danske og svenske lover. Den ættledete skal her tas opp i fri slekt, vanligvis sin egen. Den nærliggende forklaring på denne forskjellen kan vi etter mitt skjønn finne i lovenes alder.59 På det sene tidspunkt da østnordiske, spesielt svenske landskapslover ble nedtegnet for sine områder, må trelldomsinstitusjonen nesten ha vært avviklet, ytre rekruttering ikke å regne med og viljen til å opprettholde institusjonen neppe til stede.60 Ættledning kan ha vært uttrykk for at den tidligere herre ikke så noen fordel av at den frigitte fortsatt hadde bindinger til ham, samtidig som han ville kvitte seg med alle forpliktelser mot ham. Sammenholdt med sene østnordiske landskapslover kan derfor løysingstatus i G og F uttrykke et tidligere stadium i trelldommens avviklingsprosess, der herren forsatt så seg tjent med at den frigitte hadde bindinger til ham.

Norske landskapslover har åpenbare likheter med "leges barbarorum" når det gjelder glidende overgang fra slave til fri. Bestemmelsene om tidligere herres rett til arv, troskap og arbeid kan imidlertid også sammenholdes med romerretten, og var slik også i tråd med 1100-tallets kirkerett. Middelalderens frigivningsseremonier var forskjelligartede og ofte kunstferdig utformet. "Manumissio in ecclesia" var imidlertid en fellesform. På et generelt nivå kan vi altså konstatere at landskapslovenes bestemmelser om frigivning befinner seg innenfor et middelaldersk lovmønster. Frigivnings-seremonier, skille mellom lavere og høyere frigitte.

59 Mazo Karras mener derimot at forskjellen kan være ut­ trykk for at dansk og svensk trelldom i høyere grad var indre rekruttert enn vestnordisk (Mazo Karras 1988, s-134). Jeg mener denne forklaringen er lite holdbar.

60 Et uttrykk for en manglende vilje kan vi nettopp se i Upplandsloven fra 1296 og Västmannaloven fra første del av 1300tallet, hvor barn av fri-ufri forbindelse alltid skal "gå til den bedre halvdel" (UL Å 19; VmL Å 14), jfr. Neveus 1974, s.117-8

390

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

lydighetsplikt (obsequium) , arbeidsplikt (operae) og sekundær arverett har sine paralleller i vesteuropeisk lovgivning. Tross paralleller har frigivningskategoriene i G og F likevel spesielle utforminger. Den utstrakte og kompliserte frigivningsprosessen i F er så å si uten sidestykke. Bare en utgave av LVis. kan gi parallell til de fire tyrmslegenerasjonene.61

I det hele er det nokså sannsynlig at lovgiverne tok opp kontinentale rettskategorier og om­ formet disse etter behov når de ville finne reguleringsløsninger i forbindelse med frigivnings­ prosessen. Det kan være mulig å konkretisere dette på et par punkter: Kirkerett understrekte etter Gratian frigittes lydighetsplikter og betegnet disse med det romerske "obsequium". Ob­ sequium kan ha vært mønster for landskapslovenes tyrmsle-forhold. "þyrmsl" kan her være en direkte oversettelse av "obsequium". At tyrmslene skal gjøres opp med kjøp og avtale, uten ritualer som ved frelsesøl, kan være en understrekning av at de kom inn i lovene på et sent tidspunkt.62 De hadde dessuten størst betydning i den sene og svært kirkeinfluerte F. Også det lite avklarte forhold mellom frelsesøl og tyrmsler kan tyde på at tyrmsler var tatt opp sent i loven. Om tyrmsler kom inn som en resipering av kirkerettens "obsequium", må dette ha skjedd på et tidspunkt da samfunnet hadde reelle behov for å formalisere også de mer allmenne personlige avhengighetsbånd som fantes mellom den frigitte og tidligere herre. Formålet må ha vært å holde på disse båndene, slik ættledning i senere nordiske lover tok sikte på å befri herren for forpliktende bånd.

Vi har konstatert at spesielt F hadde nær kontakt med toneangivende tendenser i internasjonal kirkerett når det gjaldt ufries ekteskap og eiendomsrett på slutten av 1100-tallet (jfr. kap. 6.4.4). Etter mitt skjønn er det derfor all grunn til å tro at de

vesentlige sider av

frigivningsbestemmelsene hvor kirken hadde et program, var "oppjustert" ved F ’s bevarte redaksjon, dvs. tidlig på 1200-tallet. Det andre punktet vi kan konkretisere gjelder tidligere herres sekundære rett til arv fra løysingætlingene blant bøndene. Ordningen kan ses som 61 Oppfatning nr.l vedrørende forholdet mellom frelsesøl tyrmsler og forhold mellom de nedre statussjikt i F ville ha gitt en ennå mye mer utstrakt frigivningsprosess.

62 Maurer mente således at tyrmsle-avkjøp var en nyere in ført praksis som delvis erstattet det eldre frelsesøl-ritualet (Maurer 1907-38, 1.1 s.112)

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

391

forsøk på å utvikle personavhengige eiendomstrekk blant leilendinger av dårlig ætt etter kontinentale forbilder.

7.4

Trelleflukt. vold og opprør

I kapitlet om frigivning har vi tatt sikte på å undersøke lovenes bilde av frigivningsprosessen, dvs. lovgivernes ønske om hvordan frigivningen skulle foregå. Frigivningsprosessen, som tok sikte å utnytte og regulere slavenes sterke frihetsønske, hadde også den effekt at den motvirket innebygde dysfunksjonelle og destruktive faktorer i slaveriet. Lovene måtte imidlertid også direkte søke å begrense og regulere en av de viktigste dysfunksjonelle fak­ torer: slaveflukten. Flukt var den viktigste handlemåte når slaver ved selvtekt søkte å komme ut av slaveri.63 Flukten var ofte ledsaget av opprørske handlinger som drap, vold, tjuveri etc, og forårsaket i det hele tatt store problemer vedrørende eiendom og samfunnsorden.64 Slavers tilbøyelighet til å flykte var grunnen til at oppsynsomkostningene vanligvis var større ved slavearbeid enn ved fritt arbeid. Mulighetene til å komme permanent bort fra slaveri ved flukt var naturligvis betinget av tilfeldigheter, samfunnstilstand og fysisk miljø.

Landskapslovene omtaler trelleflukt i noen bestemmelser. I G 68 er det tilbakelevering av trellen og finnerlønn som er tema. Lik bortkommet kveg skal trellen bringes tilbake til eier i band. Finnerlønnens størrelse, fra 1 øre til 4 øre, avgjøres ellers om tilbakeføringen skjer innen samme fylke, men utenfor fjerdingen, og utenfor fylket, men da innenfor lagdømmet, og innenlands, men utenfor lagdømmet.65 I G 69 dreier det seg om ansvaret for en trell

63 Den skrift at en etter dagens at det og det flukt (Cato,

romerske forfatteren Cato sier i sitt jordbrukseier har en samtale med gårdsforvalteren (vilicus) arbeid. Forvalteren fremholder da tre grunner for arbeid ikke er gjort: Værforhold, sykdom og slaveDe agr. 2), jfr. Staerman 1969, s.238

64 For Romerrikets vedkommende: 5 6Buckland 1 4 3 . p a , 8 6 G s k e t ø n r o F 1908, s.267-74

Staerman 1969,

s.238-43;

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

392

som er leiet:

En ef hann sender hann heim oc letr hann fara einnsaman. þa ef hann leypr i brautt oc kemr eigi heim til handa drotne sinum. þá scal hann giallda hanom svein sinn. Nu scal engi madr flytia svein mannz fra drotne. nema sér vili abyrgia. scal hverr maðr heim flytia at usecku til handa drotne.... En ef hann leypr i braut fra þeim er hever. þa scal hann gera boð þeim er a. ellar scal hann leiga. þo at hann have eigi.66

F X 40 tar opp straffeansvaret for en trell som har rømt. Først slås det fast at herren er ansvarlig for sin innenlandske trell i ord, ed og for hans ord og handling. En trell som er tatt for flukt, skal herren piske innen fem dager, men vil ikke herren gjøre dette, skal årmannen få ham pisket og bruke ham. Bonden kan imidlertid løse trellen ut med 6 øre og beholde ham. Om en utenlandsk trell rømmer og blir tatt, heter det at han skal kastreres innen fem dager eller bonde, beholder trellen. F foreskriver også finnerlønn på linje med G 68.67 Det

66 "Men um han [leier] sender han heim, og let han fa åleine, um han då rømer burt og ikkje kjem heim so drotten får i han, då skal leigaren gjeva vederlag for sveinen. Ingen mann skal hjelpa ein svein burt frå drotten, utan mannen vil taka ansvaret sjøl; kvar mann skal usaka hjelpa (sveinen) heim til drotten...... Um svein rømer burt frå den som har han (leigar), skal han senda bod til eigaren, ellers skal han svara leiga endå han ikkje har han." (G 69)

67 "Halldi hverr upp fyrir þ ræl sinn herlenzcan or ð i ei ð i e ð a þ v í er til cemr í or ð i eð a verci. En hann leypz frá dróttni sinum. þ á scal hann hafa hytt hann fyrir fimt ef hann nær honum. En ef hann vill eigi. þ á taci ármað r. oc hafi hytt fyrir oc nyti ser. En búandi á kost at leysa hú ð hans .vj . aurum töldum. oc hafi siálfr þ ræl sinn. ... En ef utlenzer þ ræll leypr frá dróttni sinum. nú teer hann þ rael þ ann sið an, þ á scal hann hafa gelldan hann fyrir fimt. eð a búandi hafi þ ræl sinn. En ef þ ræll leypr frá dróttni sinum innan laga vårra oc utan fylkis. þ á leysi dróttinn hans hann undan me ð .ij . aurum silfrmetnum af þ eim er toc at unningia lausn. en utan laga várra at hálfri mörk" (F X 40). Den neste siste setning (eð a búandi hafi þ ræl sinn)

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

393

fremgår her ikke bare at trelleflukt var et problem for den individuelle herre, men det fore­ skrives også et offentlig straffeansvar for trellens korporlige avstraffelse. Grunnen til at både herrens, det offentliges, trellens eget ansvar med sin kropp, samt belønning til tredjeperson trekkes inn her, må være at trelleflukten ofte var ledsaget av svært samfunnsskadelige handlinger.

Historier fra norsk område som vi tok opp i kapittel 5 om treller som øvet vold mot sine herrer og deretter flyktet, kan illustrere at voldshandlinger og flukt ofte hørte sammen: Ragnvald brente Toralf Skjalg inne og flyktet. Kark drepte Håkon jarl og rømte til Olav Tryggvasson, men ble der tatt av dage.68 Grensene mellom flukt, voldshandlinger og regelrett opprør kunne også være flytende. Morkinskinnas historie om den betrodde trellen Almstein på Oppland er imidlertid det eneste eksempel fra norsk område på et direkte opprør. Almstein samlet seg tilhengere, søkte å brenne herren Halvdan inne, men ble slått til slutt.69 Regelrette trelleopprør som til slutt blir slått ned, blir også omtalt i to beret­ ninger fra Island og én fra Grønland.70

En passus i G 61 kan gi en antydning om at det av og til kunne lykkes for en trell å komme seg bort fra trelldom ulovlig. Det heter nemlig at en trell som i 20 år eller mer har levd som fri, og ikke har fått noen klagemål på sin framferd, sine avtaler eller giftemål, da skal regnes

ville ha gitt bedre mening om "eða". her var en feilskrift for "oc" . Fjerding-inndeling nevnes ikke i F X 40, trolig fordi fylket tilsvarte fjerding i Trøndelag (Sveaas Andersen 1977, s .59) . 68

Flat.I s.288-92; Hkr. s.140-1. Jfr. kap.5.2.6 og 5.8.3

69 Msk. s.187-93. Jfr. kap.4.62. Det er en kjensgjerning at vi kjenner til svært få større slaveopprør i historien. Finley har fremholdt at de fleste slaveopprør hadde begrenset omfang, varte kort tid og var mislykkete (Finley 1980, s.114-5).

70 saga s.32-58 n m a o l F

Lnb 1.1 s.44-5;

s.167-8,

jfr.

Egil s.241;

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

394

som fri.71 Vi må likevel tro at selv om det kunne være relativt lett å komme seg unna i den norske geografien, var det relativt vanskelig å holde sin identitet skjult over lengre tid, bortsett fra på steder der det var stor gjennomgangstrafikk og mange mennesker samlet som i byer. På samme måte som det ikke finnes bestemmelser om korte veier til frihet i F, finnes det karakteristisk nok heller ingen bestemmelse om at frihet kan oppnås ved hevd.

7.4.1

Bestemmelser om slaveflukt - komparativt

Både svenske og danske landskapslover foreskriver belønning når flyktet trell bringes til eier.72 Skåneloven foreskriver 2 øre innen landet (Skåne), men 4 øre "på den annen side av havet og utenfor landet og kongens rike".73 Valdemars sjællandske lov presiserer at herren bare har et ansvar for en flyktet trells misgjeminger opp til trellens verdi. I Skåne­ loven heter det at om trelleeieren avlegger vitnesbyrd om at trellen hadde rømt da han stjal, skal eieren erstatte tapet og trellen skal piskes eller løskjøpes.74

Ifølge romerretten var en flyktet slave fremdeles herrens eiendom, men erstatningskrav for hans misgjeminger kunne først reises når slaven kom til rette. Det var streng straff for å oppmuntre til flukt og for ikke å melde fra om en rømling. Rømlingen skulle overleveres til en lokal embetsmann til forhør og straff og deretter returneres til eieren. Når det gjelder det vanskelige temaet slaveflukt krever romerretten streng disiplin fra samfunnsmedlemmenes side i kombinasjon med offentlig kontroll, men påbyr ikke belønning for å bringe slave til­

71 "Nu ferr þræll frialsmannz forom .xx. vetr. æða .xx. vetrum lengr. oc ill ir engi maðr farar hans. ne kaup hans. ne kvanfong. hvárt sem hann ferr utanfylkis. æða innanfylkis. þa er hann frials. ef hann vill frials kallasc. (G 61) 72 VgL I Thiuf 18; UL Manh 53:2; VmL Manh 34:1; GL 38:2 SkL 133 (AS 82) 73 74

SkL 133

(AS 82)

AS 2 98; VLyR 86 h

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

395

bake.75 Den frankiske Lex Salica vektlegger herreansvaret. Lykkes det ikke herren å få brakt slaven tilbake innen en tidsfrist, står han fullt ansvarlig for sla vens misgjerninger.76 I Vestgoterloven legges det derimot vekt på samfunnsmedlemmenes ansvar for rømlinger, samt at den som bringer en flyktet slave tilbake, skal ha belønning avpasset etter til­ bakereisens lengde, slik vi har sett i G og F.77

Fluktbestemmelser i G og F følger grovt samme mønster som andre nordiske og kontinentale lover, men med ulik vektlegging. G vektlegger eiendomsfaktoren, dvs. samfunnsmedlemmers ansvar for å bringe trellen tilbake til herren og herrens plikt til å gi belønning. F vektlegger flest mulige faktorer: herreansvaret, et offentlig straffeansvar, trellens korporlige avstraffelse, samt belønning til samfunnsmedlemmer. G og F ’s belønning, avpasset etter tilbakereisens lengde, har likhet med LVis.

7.5

Frigivningsprosessen i samfunnskontekst: Jordbruket

I kapitlet om frigivning har vi hittil tatt sikte på å undersøke frigivningens "indre struktur", nærmere bestemt lovenes "idealbilde" av frigivningsprosessen. I det kommende skal "ytre" relasjoner, dvs. frigivningens videre funksjon i økonomisk, geografisk og mentalitetsmessig forstand undersøkes.

I dette avsnittet skal vi med bakgrunn i lovmateriale, sagaberetninger og kulturtopografisk materiale undersøke frigivningsprosessen fra trell til fullfri i jordbruksammenheng, dvs. i forbindelse med den bosetningsekspansjon fra eldre og større gårder til nyrydninger som

75 Dig. 9.4.21.3 (23 ad ed.); 11.4.1.1; 11.4.1.2; 11.4.4; 11.4.1.3,6. Jfr. Buckland 1908, s.267-74, spes.s .268-9; Nehlsen 1972, s.74-8 76

LSal 40,10. Jfr. Nehlsen 1972, s.343-5

77

LVis 9.1.18; 9.1.9,14:a. Jfr. King 1972, s .159-70,spes.

s. 164,168

396

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

foregikk fra før vikingtiden til ut i høymiddelalderen. I dette perspektivet skal forholdet mellom frigivningsprosess og utviklingen av leilendingsvesenet drøftes. I senere avsnitt (pkt.7.6) skal løysinger som tjenere og arbeidere og som fattige omstreifere vurderes utfra lovmaterialet. Deretter (pkt. 7.7) skal våre resultater drøftes komparativt i nordisk og vest­ europeisk bosetningshistorisk sammenheng. Til sist skal sagalitteraturens oppfatning av løysinger drøftes (pkt.7.9).

7.5.1 Løysinger på egne bruk

I den foregående lovundersøkelsen (pkt.7.2.2-4) konstaterte vi at løysingen uten frelsesøl skulle stå i sterk personlig avhengighet til tidligere herre: Herren skulle arve ham, samtykke i hans ekteskapsinngåelse (bare i G) og samtykke i hans kjøpeavtaler. I jordbrukssammenheng er det viktig at barna hans og han selv ifølge G 63 skulle ha arbeidsplikt hos tidligere herre. Barna måtte kjøpe seg ut med 3 merker om de ville reise bort. Ifølge G 61, hvor frigivningen foregår i kirkelig regi, var arbeidsplikten begrenset til 12 måneder (jfr. kap.6.3.1). Selv om F ikke direkte sier noe om arbeidsplikt for løysinger uten frelsesøl, er denne etter all sannsynlighet underforstått (F XIII 1, F XI 23, se pkt. 7.6). Vi kunne tenke oss at bakgrunnen for G’s presisering av arbeidsplikt nettopp var at denne ofte var vanskelig å få gjennomført her. Først når frelesølet ble avholdt, fikk løysingen fri adgang til å leie jord både i G og F.

I F XIII 2 gis en leilending tillatelse til å la trellen sin gjøre egen reit på gården.78 Om leilendingen skulle ha fordel av å la trellen sin rydde reit på gården, må vi tenke oss at han satt rimelig lenge i et leieforhold. En del av bakgrunnen for bestemmelsen må ha vært at det var vanlig å la trellen arbeide ekstra for å samle til løsesum. Trellen som kan gjøre reit på gården, regnes i F XIII 2 som del av bondehusholdet. I G 296 heter det at en bonde skal

78 "En landbú i scal engum manni (lofa) reit at gera n syni sinum sveinum eda friálsum manni þeim er vinnr með honum. nema leyfi landsdottins se til. oc hvergi gera nema falli við aer eða við engi" (F XIII 2). Jfr. k ap.5.4.4 hvor vi regnet opp en del bevarte stedsnavn på trelleåkre.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

397

gjøre leidang for husfolkene sine, innbefattet treller, og for løysinger som ikke har gjort frelsesølet sitt (jfr. F VII 10). Bestemmelsen føyer imidlertid til at en løysing skal svare lei­ dang for seg sjøl om han har gods til dette. Av dette kunne vi mulig utlede at løysinger uten frelsesøl som hovedregel tilhørte bondehusholdet, men at enkelte av dem hadde begynt for seg sjøl og med eget bo, og derfor ble regnet for egenansvarlige. Slike egne bo kan vi tenke oss i utkanten av større gårder. Trolig var overgangen fra det å få gjøre en reit til å få sette opp et lite bo på gården i mange tilfelle liten.79

F XIII 1 kan her gi oss en konkretisering:

Bestemmelsen gjelder jordleie, om

landskyldordning, oppsetting av hus osv. (Um landaleigur oc .. um landskylldar lykt oc husan.). Det heter at leilendingen kan avstå til annen mann et jordstykke (afsáð) på 5 mæler land og 1/3 hestefôr, dvs. 10 sommerlass. Og han kan få lov å ta 5 lass ved og 3 lass skav til for av bruket. Litt nedenfor i samme bestemmelse står det at leilendingen også kan avstå en hustuft (húsbeða) om han vil.80 Selv om det ikke står at hustuften skal følge jordstykket, er det rimelig å se de to i sammenheng. Agrarhistorikeren S.Hasund har oversatt bestemmelsens kvanta: 5 mæler såland blir ca. 77 liter kom eller omtrent 2 mål åker. Dette ville vært en brukbar åkervidde for en husmannsplass i nyere tid. Hasund ser derfor F XIII 2, om høve til å gjøre en reit i utmark, i sammenheng med de to dekar åker som nevnes i F XIII 1. Hasund mener at bestemmelsene opplagt må være laget med tanke på fast arbeidskraft på gården, slik at løysinger eller andre faste gårdsarbeidere kunne få egen heim og bli boende på gården. "To mål åker, eit kufor høy og skav, 5 lass brennved, høve til å dyrka opp meir jord i utmarka og dertil eige hus ... Det er ei so fullstendig skildring av ein husmannsplass som ein kan ynskja seg."81

79 Jfr. G 86, siste del, som dreier seg om vitnemål fra en trell som arbeidet på en grenseteig før han ble frigitt. "Fimm-mæla land oc thriðiung rossfóðrs. þat eru .x. 0 8 sumarlöss. ma hann selia öðrum manni at afsáði at orsekiu. oc leysa må .v. loss vidar oc .iij. scaps. .. Hus beðo eina skal hafa ef vill. eða gialldi landnám ef fleiri eru. .." (F XIII 1) 81

Hasund 1942, s.195-207, spes. 200-1

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

398

Bestemmelsen i F XIII 2, som gir leilendingen høve til å la sine treller gjøre en reit på gården, kan gis en ytterligere konkretisering gjennom gårdsnavn med grunnordet reit, undersøkt av Jørn Sandnes. De fleste av reit-navnene fra middelalderen finnes i Trøndelag. Gårdene ligger i de sentrale trønderske jordbruksbygdene, blant de fremste komdistrikter i landet, men likevel som utkantgårder i forhold til den gamle bosetningen, helst i tørre bakker eller på opplendt jord omkring eldre innmark. Sandnes ser disse nyrydningene i det allerede sterkt utnyttede trønderske kulturlandskapet i kontrast til de østnorske rud-gårdene som ble ryddet i skog og mark. I gjennomsnittlig landskyld ligger reit-gårdene langt etter -staðir og foran -rud-gårdene i Trøndelag. Sandnes mener de fleste av de middelalderske ny rydninger av reit-type i Trøndelag ble lagt inn under modergårder med tiden.82 Han setter reit-rydningene i samme gruppe som middelalderrydninger med grunnord som brenna, bud, gerdi, hagi. holt, hus, svid og kot. De forteller om jordstykker som, før de fikk egen bosetning, utgjorde deler av eldre gårders samlede driftsområde.83

I skriftlige kilder finnes forøvrig grunnordet kot som substantiv og adjektiv i sterkt nedsettende betydning. Det kan da nettopp peke i retning av avhengige lavstatusjordbrukere med egne små bosteder i utkanten av større gårder: kot (uanselig hytte), kotbær (ubetydelig bruk), kotbóndi. kotbúandi, kotkarl (jordbruker som lever i uanselig hytte), kotlifi (ussel levemåte), kotmannliga (smålig fremtreden).84 (Kot-navn finnes i stedsnavnsmaterialet fra middelalder som vi straks skal se.)

I F IX 12 står det at "Ef þræll keme á iörd eða byr þá scal hann gera frelsis öl sitt.." (hvis en trell kommer på jord eller gård", skal han gjøre sitt frelsesøl). Det er rimelig å tolke be­ stemmelsen som et påbud om at trell og laveste løysing som bosetter seg på eget bruk, skal arbeide seg fram til frelsesølstatus.85 Det er ikke rimelig å tolke nevnte passus i F IX 12

82

Sandnes 1968, s.388-95

83

Sandnes 1971, s.38-48

84

Fritzner II s.339;

NgL V s.363;

Skappel 1922, s.13-16

85 I G hvor frelsesølet er betingelse for å kunne inngå fullverdig ekteskap, fremgår det av G 64, slik jeg tolker be­ stemmelsen, at et trellepar med forskjellige herrer må være

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

399

slik at frelsesølet måtte være gjort før trellen, evt. løysingen, kunne få bosette seg på eget bruk, dvs. at trellen da måtte være blitt helt fri, slik Krag hevder.86 Det sies nemlig i samme F IX 12, når frelsesølseremonien beskrives, at løysingen skal invitere herren (scapdrottinn: løysingens herre) og fem av hans menn til drikkelag (oc bioða hanum með .v. mann til ölðrs), og videre: at den beste stolen skal stå urørt for herren og hans kone þ á scal hann þó gera oc lata öndvegi hans oc cono hans kyrt liggia). Beskrivelsen skulle altså vise at F IX 12 regnet med at den ufrie normalt var etablert i eget bo før frelsesølet ble holdt. G 62 har nesten likelydende beskrivelse som F IX 12 vedrørende frelsesølseremonien.87 Trolig kan også G 91 vise at den sterkt avhengige løysingen uten frelsesøl kan sitte på eget bruk. En løysing skal motta en bot på en skattsvar øre for skade på innengjerdes eiendom. Frelsesølet er ikke nevnt som betingelse, og grunnen må åpenbart være at løysingen hadde denne rettighet selv uten å ha gjort frelsesøl, om han satt på eget bruk.

Så langt kan lovkilder vedrørende frigivningsprosess og jordbruk vise at treller og laveste løysinger kunne få utlevert teiger til eget bruk - trolig ofte for å skaffe løsepenger gjennom ekstraarbeid. Overgangen fra å få gjøre en reit til å få sette opp et lite bo var trolig ofte liten. Kildene kan videre vise at løysinger uten frelsesøl, evt. en del reine treller, utgjorde en gruppe av personlig avhengige jordbrukere på egne mindre bruk i utkanten eller i nærheten frigitt og minst en av dem ha oppnådd frelsesølstatus om de vil stifte bo med selvstendig ekteskap (jfr. kap.6.43). 86 Krag NHT 2/1982 s.223. Mazo Karras mener at F IX 1 2 's "keme á iörd e ð a byr" kanskje betyr om trellen blir leilending. Hun føyer til: "Tore Iversen argues that the slave would first have been domiciled in order to earn the money to purchase his freedom and give the ale, but his the story of Erling shows how slaves may have been able to buy freedom without first being domiciled" (1988, s.147, jfr.Iversen NHT 2/1983 s.247 og 2/1985 s. 161-4) . Jeg mener imidlertid ikke at treller ikke kunne fri­ kjøpe seg uten først å ha bli satt på eget bosted. Slik jeg har tolket begynnelsen av F IX 12 i sammenheng med den videre teks­ ten, regner likevel denne bestemmelsen med at bosetning først var det normale. 87 For norrøn tekst, se p k t .7.2.3. Hverken norsk, eller komparativt nordisk og europeisk materiale kan etter mitt skjønn gi støtte til Krags oppfatning, at det ble krevet fullfri status for "å begynne for seg selv" (NHT 2/1982 s.223)

400

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

av gårder til tidligere herrer. Arbeidsplikten disse ufrie hadde, kan understreke bosetningenes nære geografiske tilknytning til herrenes gårder. Gårdsnavn på -reit i Trøndelag kan konkretisere mindre gårder i utkant av sentralt beliggende gode bygder. I økonomisk forstand kan det være fruktbart å sammenlikne slike "satellitt"-bosteder med husmannsplasser i nyere tid. Det ble forventet at de ufrie bureiserne skulle gjøre frelsesølet, men beskrivelsen av seremonien kan likevel tyde på at den vanligvis ikke medførte at løysingene byttet boplass. Selv om laveste løysinger og reine treller ofte ble satt på "satellitt"-bosteder, betyr ikke dette at ikke også løysinger med frelsesøl og fullfrie menn kunne overta slike bosteder.

Lovkildene vektlegger et idealbilde av en prosess som strekker seg over et langt tidsrom med flere trinn og med full frihet som endelig mål (jfr. pkt.7.2.2-4). Det uttrykkes ved dette et ønske om at en løysing på egen gård så lenge det lot seg gjøre skulle beholde en avhengighet til modergården for bosetningen, fordi frigiveren lengst mulig skulle kunne nyte godt av løysingens arbeid og tjenster, samtidig som frigiveren i tillegg kunne selge ham friheter trinnvis. Tyrmslene - lydighet/troskapspliktene - må ha medført at herren hadde stor innvirkning på bosetningen til løysing, spesielt i F hvor tyrmsler ble strengest oppfattet. Et utslag av tyrmsler var at løysingen ikke hadde full bevegelsesfrihet: I G 67 fremgår det at løysing som uten herrens samtykke skaffer seg eiendeler eller avtaler utenfor fylket, skal føres tilbake og gjøres til trell.88 Tankegangen er trolig at kontrollen ville glippe helt og tyrmslene bli fiktive om han beveget seg ut av fylket. Vi kan forstå F XI 23 slik at løysing med frelsesøl overhodet ikke skulle flytte uten å spørre tidligere herre i F, men han kunne altså fritt leie jord ved bostedet sitt.

Klarest kommer den trinnvise frigivningsprosessen til uttrykk i F, som regner med 4 generas­ joner før full frihet ble oppnådd, om ikke løysingens etterkommere greidde å kjøpe seg til full frihet. Dessuten skulle det "halvfrie" herrekravet på arv etter løysingens etterkommere

88 "Nu ferr leysingi or fylki firi utan rað drottens si oc aflar sér far fiar æ ð a kaupa. tha scal skapdrottenn fara efter me ð vatta. ef hann vill aftr fara fa er vel. En ef hann vill eigi aptr far. tha leið i hann vitni a hond hanom at hann er leysingi hans. oc fære hann aptr hvárt sem hann vill lausan æ ð a bundinn. oc setia hann i sess hinn sama. far sem hann var fyrr" (G 67).

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

401

vare i ytterligere 4 generasjoner i F (jfr.pkt. 7.2.6). I G var veien til fullfrihet kortere, bare to generasjoner, og det sekundære arvekravet økonomisk lite viktig. Et viktig forhold er det at G, men ikke F, gir anvisning på en lettere vei til frihet, uten frelsesøl, om trellen frigis "skattalaust oc skullda" (uten skatt og skyld). I motsetning til F anerkjenner også G frihet ved hevd (G 61).

Det finnes bare noen få berettende kilder fra norsk område som kan gi innblikk i hvordan frigivning foregikk. Til gjengjeld kan beretningen om Erlings Skjalgssons trellehold og frigivning fra Heimskringla gi en slående illustrasjon av den kontinuerlige avgangen fra trelldom tilpasset inntaket. Som vi har påpekt, var en tilpasset avgang alltid en integrert del av institusjonens virkemåte. Dessuten gir beretningen innblikk i hvordan frigivningsprosessen konkret kan ha foregått på Vestlandet og gir således høve til å sammenholde med lovmaterialet:

Erlingr hafði jafnan heima XXX. þræla ok umfram annat men; hann ætladi sínum dagsverk, ok gaf þeim stundir sidan ok lof til, at hverr, er sér vildi vinna um rökr eða um nætr, hann gaf þeim akrlond at sá sér komi ok færa ávoxtinn til fjár sér; hann lagði á hvem þeira ok lausn; leystu margir sik in fyrstu misseri eda onur, en allir þeir, er nokkurr þrifnaðr var yfir, leystusik á ííí. vetrum. Með þvi fé keypti Erlingr sér annat man; en leysingjum sínum visaði hann sumum í síldfiski, en sumum til annarra féfanga; sumir ruddu markir ok gerðu þar bú í; ollum kom til nokkurs þroska.89

89 H k r . s.193. "Erling hadde jamt tretti trælar heime på garden, omframt andre tenestefolk. Han gav trælane sine eit visst dagsarbeid, og sidan gav han dei stundar og lov til å arbeide for seg sjølve i skumringa og om nettene, om dei ville. Han gav dei åkerland til å så korn på, og avlinga vart deira eigedom. Han verdsette dei og la løysepenger på dei, og det var mange som løyste seg første eller andre året, men alle som hadde noka lykke med seg, løyste seg på tre år. For desse pengane kjøpte Erling andre trælar; men dei som hadde løyst seg, sette han anten til sildefiske eller til anna arbeid som dei kunne leve av; somme av dei rudde skogar og sette bu der, og alle sette han i god veg på einkvan måten" (Kongesoger I s.218-9).

402

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

Historien illustrerer for det første lovenes delbilde av trellen som "person i positiv forstand" som vi behandlet i kap. 3.7. I varierende grad finnes det et slikt "eget rom" for selvstendig handling i alle slaverier. En ekstra innsats hadde som oftest som motiv å skaffe eiendeler til eget frikjøp (jfr. G 61, 66, F IV 55). Dette var også til herrens fordel. Karakteristisk nok regnet kirken med at både trell og herre hadde interesse av trellens ekstraarbeid. Akkurat på dette punktet gjør nemlig kristenrettsbestemmelsene, som vil forhindre helligdagsarbeid, et skille mellom arbeid på herrens eller trellens eget initiativ. M.a.o. kunne kirken ikke helt stole på herren i dette tilfelle (kap. 3.6.1). For det andre kan historien også illustrere stadier i frigivningsprosessen: Første stadium er at Erling la løsepenger på dem, andre at de løste seg ut etter å ha samlet seg løsesummen, og i tredje fase satte Erling dem til forskjellige gjøremål, som hans klienter. Beretningen sier også at de først fikk jord å dyrke, trolig på eller ved Erlings hovedgård. Trolig må beretningen forstås slik at de etter frikjøpet helst ble sendt lenger bort, for å rydde nye gårder og for å drive fiske.90 I Egils sagas beretning om høvdingen Torolv Kveldulvsson på Helgeland fortelles det at Torolv hadde sine klienter i sildevær, selvær og eggvær og på fiske, samtidig som han hadde treller og løysinger heime. Vi kunne her se likheter med trelle- og løysingdriften til Erling.91

Beretningen om Erling Skjalgssons trellehold og frigivning kan tyde på at det var forskjeller i frigivningsmønsteret med bakgrunn i geografiske forhold og forskjellige driftsmåter. For det første er naturforhold i mange kyst og fjordstrøk slik at jordressurser ofte ligger samlet i enkeltområder langt fra hverandre. Mulighetene til å spre "satellitt"-rydninger utover fra et sentrum var derfor ofte ikke til stede. Dessuten var fiske og fangstnæring med større krav til flesibilitet og mobilitet ofte viktigste ressurs. Slike faktorer er trolig bakgrunnen for at Erlings løysinger etter frikjøpet ble sendt bort fra høvdinggårdens nærhet til fiske, nyrydning

90 Den eldre, såkalte legendariske "Olafs saga hins helga" fra ca.1200 gir en kortere beskrivelse av Erlings trellehold, uten å si noe konkret om hva som skjedde med de frigitte, bort­ sett fra: "Thesser menn fengo ser mikit fé. atto korn mikit." (Olafs saga hins helga s.35) 91 Egil s.38-41, 51-8; Egilssoga s.28. Jfr. Kap. 4.42. Det kan være tvil om "frelsingi" her står for løysing. Riktigere er "fri mann, motsatt trell", jfr. k ap.4.5.5. Etter mitt skjønn er det likevel innholdsmessig stor likhet mellom de to beretningene.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

403

og andre virksomheter. Vi kan tenke oss at disse løysingene som en faktor i Erlings økonomiske makt, idet de kunne fungere som hans klienter spredt ut over det store område han behersket.92 En slik klientfunksjon beskrives i historien om Torolv Kveldulvsson i Egilssagaen. Trolig var løysingene til Erling tiltenkt forholdsvis stor handlefrihet, og vi må tro at frigivningsprosessen gikk fortere enn i de typiske "satellitt"-bosetningenes tilfelle. Om vi i beretningen om Erling kan anta at det åkerlandet han først delte ut, ble opparbeidet av trellene og deretter slått sammen med eldre åkre, kunne dette vise at Erling også satset på stordrift når det gjaldt selve høvdinggården.93 Beretningen om Erlings trellehold synes å legge en viss vekt på at frigivniningsprosessen foregår glatt, uten problemer.

Lovenes idealbilde av frigivningsprosessen var neppe fullt praktiserbart. Et bondesamfunn med store gårder, stabile hierarkiske maktforhold, liten sosial mobilitet og godt med tilgjengelig dyrkningsjord, ville være en forutsetning for at herren og hans etterkommere kunne beholde det grep om løysingslekten som loven, spesielt F, regner med. Vi har sett at det fantes et trellehold spredt over en bred skala av husholdstørrelser (jfr. kap.5.4.6). Selv ved frigivning fra normalt gode gårder i Trøndelag kan frigivningsmønsteret fra F ha vært lite i overensstemmelse med reelle forhold. Loven selv kan antyde dette ved at den fraviker styringsrett over løysingen på ett sentralt område, jordleieavtaler, som denne fritt kan inngå (F XI 23). Dette må bety at frigivere hadde vansker med å få plassert sine løysinger etter det frigivningsmønsteret loven tilsa, og at løysingene derfor på dette punktet fikk greie seg så godt de kunne. Lovbestemmelsen gir her uttrykk for den jordmangelen som medførte at kanskje de fleste middelalderske reit-gårder i Trøndelag med tiden ble lagt inn under modergårdene igjen, slik Sandnes antar.

92 Erlings område omfattet eget jordegods, samt kongelig veitslegods som må ha dannet ryggraden i Harald Hårfagres Vestlandsherredømme (Sveaas Andersen 1977, s.107); jfr. H k r . s.192-3 93 Også en annen beretning fra Heimskringla kunne gi antyd­ ning om ekspanderende stordrift på denne tiden. Hårek ryddet unna de bønder som bodde på Tjøtta og fikk satt opp en stor hovedgård (ok gerði thar thá hofuðbæ mikinn) (Hkr. s.276)

404

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

For kystlandets vedkommende kan den kortere og lettere veien til full frihet i G være uttrykk for en noe mer bevegelig økonomi og en større sosial mobilitet enn i indre jordbruksbygder. For løysinger fra mindre gårder i kystområdet kan veien til full frihet vanligvis ha tatt kortere tid enn lovens to generasjoner. I beretningen om trelleholdet i Erling Skjalgssons storhushold sies det ikke noe om hele frigivningsprosessens lengde, selv om det blir understreket at første fase tok kort tid for de fleste.

7.5.2 Løvsinebosetninger belvst ved kulturtopografisk materiale

I forrige kapittel søkte vi å utnytte stedsnavnsmateriale og kulturtopografisk lokalkunnskap for å komme på spor etter trellehold på gårder av normalstørrelse og oppover (jfr. kap. 5.3.4-5 og 5.4.3-5). Med bakgrunn i en del relativt sikre gårdsnavn på trell var vi interessert i å rekonstruere forbindelser til modergårder hvor et trellehold kan ha vært utgangspunkt for bosetningene med trellenavn. I det følgende skal vi ta opp igjen slike rekonstruksjoner, men det er nå trelle-bosetningen selv, ikke modergården, som skal stå i fokus. Kildegjennomgåelsen i det foregående viste at treller og sterkt avhengige løysinger overtok jord til eget bruk. Dette førte til at vi kan hevde at et hovedmønster for trelle-bosetningene har vært at de fant sted innenfor lokalmiljøets rammer. Som vi påpekte, er dette hovedmønsteret mer usikkert for trelle-bosetninger i kystlandet. Jeg vil igjen understreke det usikre ved en del av trellenavn-tolkningene (jfr. gradene I-III av tolkningssikkerhet) og det svært hypotetiske ved en del av bosetningsrekonstruksjonene. Det vil medføre at dette navnematerialet i det store og hele ikke har selvstendig forklaringskraft, men må brukes sammen med andre typer kilder. (Jeg henviser til tabell 1 og 2, samt kart over lokalområder.)

Jeg skal først peke på en del gårdsetableringer - flere er alt nevnt i kap. 5.4.3 - som svært omtrentlig kan dateres til tiden før høymiddelalderen, eller før ca. 1100, på bakgrunn av navneklassedatering, landskyldmetode m.v. I motsetning til de eldste gårdene med angivelige trellenavn, som vi antok ble drevet av treller under en oppsynsmann (jfr. kap.5.3.5), kan vi tenke oss at de fleste gårder vi skal ta opp i det følgende, ble bosatt av løysinger og treller for egen jordbruksdrift. Disse eldre gårdene er interessante fordi de kan vise til en frigivning

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

405

før trelldommens avviklingsfase, dvs. kan de illustrere den kontinuerlige frigivningsprosess som var integrert i trelldomsinstitusjonen.

Trøndelag:

Trefiord (nr.26 Flatanger), kat.II, en fjordgård kanskje bosatt fra storgården Gladsøy (jfr.5.4.3).

Trebostad (nr. 171 Beitstaden), kat.III, en fjellgård kanskje bosatt fra Kaldal, evt. fra høvdingsetet Elda (jfr.5.4.3).

Trælstad (nr.89 i Hegra), kat.III, en dalgård trolig bosatt fra storgården Leirfall seinest i vikingtid [vedlagt kart 7] (jfr. 5.4.3).

Tyholt (nr.57 Strinda), kat.II: *þy, trellkvinne, eller et elvenavn. Tyholt er utgått fra stor­ gården Berg (nr.59), trolig mot slutten av vikingtiden.94

To kot-gårder i gode jordbruksbygder skal nevnes: Kattem (nr.46 Leinstrand). Navnet er et uekte heim-navn, førsteledd kot. Gården kan være utgått fra Hegstad (nr.47-8). De to gårdene hadde henholdsvis 1 spann 2 øre og 2 spann i landskyld i 1647.95 Kottan (nr.24 Melhus) (*Kotar, pl. av kot). Gården hører til en gruppe av mindre gårder i utkanten av storgårdene Rimol (nr.38-9), Vold (nr.27-9), Holem (nr.43-5) og Gimsan (nr. 30-2,35-6) 94 Sandnes daterer holt-navnene til kristen middelalder (1971, s .40) . Ikke så langt fra Tyholt ligger Tømmerholt (nr.43) som er undersøkt pollenanalytisk av Ulf Hafsten. Pollendiagram for området her viser sterke utslag for trekol i merovingertid (705 + -85) . Trekolkurven flater så ut, men gir utslag fram til ødeleggingen i senmiddelalderen. Kornkurvenstiger bratt opp fra 950+-85 og faller fra ca.1150. Det er rimelig å anta at garden Tømmerholt ble etablert som bofast enhet sammen med korndyrkin­ gen, dvs. i slutten av vikingtiden (Schmidt 1990, s.51-60) . Jeg har tidligere forestilt meg at utmarken i nærheten av de eldre gårdene i dette området mye ble utnyttet ved hjelp av treller og at denne driften senere ga opphav til fast bosetning med løysin­ ger (Schmidt 1990, s.58) 95

Lauglo 1957 I, s.375,380

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

406

som var Einar Tamberskjelves høvdingsete. Kottan kan være ryddet av kotkarl/er fra en av disse gårdene.96

Nord-Norge:

Trælvik (nr.86 i Brønnøy), kat.II: Av *þræll eller et fjordnavn *þræli. Gården ligger innerst i en fjordarm et stykke innenfor høvdingsetet Torgar (nr.90-1) og Trælnes (nr.75), jfr.5.3.5 og 5.4.2. Gården har god jord, og fjordarmen er kjent for godt sildefiske.97 Arkeologisk materiale viser at det fant sted en bosetningsekspansjon i yngre jernalder fra de gode jordbruksområdene langs kysten av Helgeland, innover fjordene og utover i skjærgarden. Ekspansjonen var trolig effektivt organisert av høvdinger.98 Rett ut i havet vest for Torgar ligger Trælvikøya i øygruppen Muddvær. Boplassen Trælvik har eksistert her. Muddvær er fra gammelt et av de betydeligste værene i området.99 Egils sagas beretning om høvdingen Torolf Kveldulvssons klienter i sildefangst, fiske, selvær og eggvær kunne slik passe godt med at de to Trælvik-boplassene var løysingbosetninger utgått fra Torgar-Trælnes-senteret, kanskje en gang i vikingtiden.100 I Heimskringla finnes for øvrig en beretning om at høv­ dingen mobiliserte leilendingene sine til arbeidsoppgaver.101 Vi kunne altså anta at høvdin­ gen på Torgar hadde et maktområde som til dels var bundet sammen med personlige avhengighetsbånd, og at den angivelige brytegården Trælnes og Trælvik-bostedene inngikk i denne maktsfæren, som i struktur kan sammenliknes med den vi ovenfor tenkte oss under Erling

96 Rød 1975 I, s .344,394,380 . Vedrørende trelleholdet på Rimol, slik det fremgår av den sene versjonen av Olav Trygvassons saga, jfr. kap.4.42. 97

Norhuus 1977, s.3 5

98

Wik 1985, S.207, 216-7

99 Informant E.Liland, Inst. for språk og lit., UiTro. Vi har ingen muligheter til å datere denne boplassen selvstendig. 100

Egil s.38-41, 51-8

101 Det dreier seg om Øyvind Skaldespiller på det nærliggen­ de Tjøtta: "Eyvindr skipaði roðrarferju hú skorlum sínum ok landzuum ok röri þannug til, sem síldin var rekin" (Øyvind satte huskarene og busitterne sine på en roferje og rodde dit silden stod) Hkr.s.104

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

407

Skjalgsson (jfr.kart).

En liknende type maktområde, men med mindre utstrekning, har jeg tidligere søke å beskrive rundt Borg på Vestvågøy i forbindelse med utgravningene av storanlegget der. Det ble revet ca. år 1000 (jfr. kap.5.4). Rundt høvdingsetet ligger underordnede bosetninger, og blant disse, nær Borg, må gården Trellevold (*þrælavollr ? nevnt i 1614, kat.III) ha ligget - trolig en trell/løysingbosetning utgått fra Borg i vikingtid.

Vest-Norge:

Træland (nr.92 Lindås), kat.III. Inderst i fjorden, ca. 15 km fra gården, ligger høvdingsetet Seim. På rekke og rad fra Seim ligger et kompleks av land-gårder som Magnus Olsen karakteriserte som underbruk av Seim. Træland ligger imidlertid utenfor dette komplekset. Gården kan ha blitt ryddet av en trell/løysing som kom fra Seim kanskje i vikingtiden. Den kan også ha blitt ryddet fra den store gården Lygra (nr.57-8) som ligger nærmere (jfr.5.4.3).

Kåte (nr. 111 Fjelberg) (*Kotar, pl.av kot). Gården er utskilt fra den mellomstore gården Lunde (nr. 109-110). Fordi Kåte hadde relativt høy landskyld, kan den være ryddet før høymiddelalderen.

Trælhaug (nr. 10 Åkre på Karmøy), kat.III, ligger på et lite haugområde mellom de to mellomgode gårdene Mannes (nr. 11), som muligens har et tidlig trellenavn, og Sæveland (nr. 12). Trælhaug må være utskilt fra en av disse, trolig etter vikingtiden (jfr.5.3.5 og 5.4.3).

Trælhaug (nr.14 Bokn), kat.III, er trolig utskilt fra Løpland (nr. 15). Løpland er under gjennomsnittlig stor, men har svært god havn, store nausttomter og funn fra vikingtiden (jfr.5.4.3).

Kåde (nr.24 Fisker, Ryfylke) (*Kotar, pl.av kot) var halvgård i 1647 (2 lauper 1/2 pd. landskyld). Største nabogård Rande (nr.23) hadde 4 lauper og Halsne (nr.22) på naboøya hele

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

408

9 lauper landskyld. Området var i middelalderen et adelsgodssentrum.102 Kåde ble ryddet av kotkarl/er, kanskje i vikingtiden.

Kåde (nr. 11 Mosterøy) er minste gård på øya og må ha utgått fra det nærliggende høvdingsetet Utstein (nr. 14), trolig i vikingtid/ tidlig middelalder (jfr.5.4.3).

Hytland (nr. 10 i Bjerkreim, Dalane), kat.I: Usikker forklaring er *Hys-land, gen. av *hy = tjener, trell (jfr. hyi = trell), men ingen andre stedsnavnssammensetninger med hyfinnes. Hytland ligger i et fjellområde, ytterst ute og lengst borte fra en krets av gårder med Bjerkreim (nr.5) som sentrumsgård.103

Agder:

Kotland (nr. 101 Vanse, Lista) (*Kotsland, sms. med kot) var halvgård i 1594, 1647 (2 huder landskyld). Jorden er til dels god, til dels steinet. Det finnes gravhauger på gården. Den er kanskje utskilt i førkristen tid fra den nærliggende store Åmdal (nr. 77) (6 huder) som har rike funn fra folkevandringstiden [vedlagt kart 11].104

Kåde (15 Hitterø) (*Kotar, pl.av kot), en halvgård (2 huder) som ikke lå øde, kanskje utskilt fra Åmland (nr. 16) (4 huder).

Træland (nr. 186 Lyngdal), kat.III, en liten heigård utskilt fra den over gjennomsnittlige store Eiåsland (nr. 187), kanskje i vikingtiden (jfr.5.4.3).105

102 Bjørkvik 1958, s.69. Skattematrikkelen 1647 for Roga­ land og Agder deler oppførte gårder inn i tre kategorier: Hele/fulle gårder, halvgårder og ødegårder. 103

Austrumdal 1932, s.217f.

104

Rud jord 1980, s.513,556

105 I tillegg til Træland i Lyngdal skal nevnes de to heigårdene Trælskår (nr.51 Liknes) og Trældal (nr.269 Kvås). Disse navnene kan imidlertid ikke forklares med *þ ræl, trell, men med et elvenavn på elva som renner forbi begge gårder (NG IX s.287).

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

409

Kiekstad (nr.20 i Eide), kat.II: Idet -pt- ofte går over til -ks-er *kjepsir (trell) det mest san­ nsynlige førsteleddet (NG V s.340). Gården, halvgård i 1647, utgjør et hjørne av et oppdelt område som opprinnelig kan ha vært en primærgård. I et annet hjørne ligger Amtedal, se nedenfor (jfr.5.4.3) [vedlagt kart 6].106

Østlandet: Tråk (nr.5 i Bamble), kat.III: "i þrælakrom" (RB 28). Gården som ifølge 1647-matrikkelen er noe over gjennomsnittlig stor, er utskilt fra bygdas største gård Rafnes (nr.4) trolig i merovingertid/ vikingtid (jfr.5.4.3).

Trælverket (12 Gol, Hallingdalen), kat.III: Av *þrælaverk i dativ eller pl. Den lille gården ligger høyt i åsside over Gol. Sammen med tre andre gårder er det trolig at Trælverket på sin kant har utgått fra en stor primærgård Golreppen (nr.22-35), kanskje i vikingtid/tidlig middelalder.107

Kiekstad (nr. 176 Gran, Hadeland), kat.II, ligger i en sekundær bosetningssone, et stykke borte fra Ransfjorden, og regnes som ødegård i 1647. Trolig er gården utskilt fra den største gården i dette området, Hvinden (nr. 192-3), kanskje i vikingtiden. (Innenfor en avstand av 7 km ligger tre kjeks-gårder i ulike bosetningssoner, se nedenfor) [vedlagt kart 9].108

Manstad (nr. 11 0 . Gausdal), kat.I:

Av mulighetene: madr, man (trell/trellkvinne) og

Mann/Manne (mannsnavn kjent i Danmark) regnes den siste som mest sannsynlig. Gården hadde gjennomsnitts landskyld i 1647. Trolig er den kommet til ved en likeverdig oppdeling

106 Gårdsnavnene Trælskår (nr.51 Liknes) og Trældal (nr.264 Kvås) kan ikke forklares med trell, ifølge NG IX s.287, men med et gammelt navn, *þ rælá , på den elv som går forbi de to gårdene. 107 Østro 1988-91, IV s.154-5, VI s.13-19. Det gjengis to forskjellige sagn om trellers rydning av gården (Svello 1961, s .38; Østro 1988-91, IV s.154) 108 Hveberg 1953, s.87f. Informanter: Trygve Fedt, Hadelands folkemuseum; John Fredriksen, Hadeland landbrukskontor.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

410

av Stadum (nr. 12), kanskje i vikingtid.109 Likeverdig oppdeling gjør det lite sannsynlig at gården var en trellebosetning, jfr. kap.5.4.3.

Drømtorp (nr. 141 Kråkstad, Follo) (*Drymbulsþorp i RB 116, av drymbull, diminutiv av økenavet drumbr: "tjukk, klumpet", som bl.a. brukes om trellebarna i Rigsþula.) Gården kan være utskilt fra primærgården Sander (nr. 132-4) en gang i vikingtiden.110

Manstad (nr.115 Onsøy, Østfold), kat.II, kan være en bosetning utgått fra høvdingsentret Huseby (nr. 100-1) eller Hov-Ellinggård (nr.102). (Alternativ rekonstruksjon, se kap.5.3.5.)

Ombåstvet (nr.7-9 Våler, Østfold), kat.III, kan ha blitt utskilt fra en primærgård i det sentrale Våler (nr.1-2, 75-6), trolig i vikingtiden (jfr.5.4.3) [vedlagt kart 10].

Kåter (nr. 19 Våler), pl.av kot (Kotar RB 482). Gården nevnes i 1444 og har har relativt høy landskyld. Den er trolig utskilt fra den større nabogården Gylder (nr.15 og 16) [vedalgt kart 10].111

De lokaltopografiske undersøkelsene i forbindelse med gårdsnavnene tyder på at de fleste av trellebosetningene ble utskilt fra større og eldre modergårder. Utskilling fra eldre gårder er imidlertid et alminnelig mønster ved gårdsetableringer. At en nyetab-lert gård er utskilt fra en eldre og større gård sier m.a.o. i seg selv ikke noe om hvor nyrydderen kom fra og heller ikke noe spesifikt om personavhengige forhold mellom bonde på eldre gård og nyrydder. I våre lokaltopografiske undersøkelser gir imidlertid det sannsynlige eller mulige trellenavnet på gården oss bakgrunn for å legge til grunn lovenes frigivningsmønster: at treller og løysinger ble bosatt lokalt i forhold til sine eieres gårder. Utskilling vil derfor i vår sammenheng bety at en ufri nyrydders utgangspunkt i en modergård og hans person-nære forbindelse med sin tidligere herre kan bli illustrert og konkretisert gjennom disse og de

109

Informant: Randi Andersen, bygdebokforfatter Gausdal.

110 Norræn fornkvæði s.143; Schou 1972, Østli 1935-42, s.324; Lunden 1973, s.256-61 111

oversiktskart;

Informant: Kåre Hoel, Inst. for namnegransking, UiO

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

411

kommende undersøkelsene.

Vi kan konstatere at bare en brøkdel av de oppregnede gårdsnavnene har noenlunde sikre trellenavn. Dessuten kommer nedsettende navn som kot i en kategori for seg, fordi vi selvsagt ikke kan vite i hvilken grad disse ble bosatt av ufrie. På tross av dette synes stedsnavnsmaterialet samlet å kunne gi topografisk illustrasjon og utdypning av mønstre vi fant i lover og sagaberetninger for trelle og løysingbosetninger. Vi finner gårdsnavnene noenlunde spredt og jevnt fordelt mellom landsdelene. I denne sammenheng må det også tas et forbehold når det gjelder datering av gårdene, idet enkelte kanskje kan ha blitt bosatt etter ca. 1100. En del av gårdene som skal henføres til høymiddelalder kan være eldre (se ned­ enfor).

Frigivningsmønsteret vi fant i lovmaterialet: at treller og løysinger ble bosatt lokalt i forhold til sine eieres gårder, kan lokaltopografiske undersøkelser illustrere lenger tilbake i tid enn den periode de overleverte landskapslovene skriver seg fra. I noen tilfeller ligger tunet svært nær den eldre gården, slik at vi kunne tenke oss at gårdsbosetningen begynte med reiter i ut-kant av eldre innmark (eks: Trellevold ved Borg, Kåte i Fjelberg, Trælhaug i Åkre, Trælhaug i Bokn, Kåde på Hitterøy, Tråk i Bamble). I de fleste tilfeller ligger imidlertid gårdene noe lenger borte fra eldre gård, slik at det i disse tilfellene snarere må ha dreide seg om nyrydninger i utmark. I kyst, fjord og fjellgårders tilfelle (Trælvik i Brønnøy, Trefjord i Flatanger, Træland i Lindås, Trebostad i Beitstaden) er det vanskeligere å finne utgangspunkt for bosetningen.

7.5.3 Ufrie leilendinger i lokale godssvstemer. En hypotese

Et viktig resultat av undersøkelsene av de 27 gårdsnavnene vurdert samlet, og sett i sammenheng med resultatene av lovundersøkelsen ovenfor, er at den konkretiserer en mulig tidlig nyrydding innenfor eldre gårdsvald som førte til leilendingstatus. Vi kan nemlig vanskelig tenke oss at bureiserne fikk eiendomsrett til jord fra en eier de var bundet til med ufrie bånd. Uten at det på noen måte kan fremholdes at vår undersøkelse gir svar på det om­

412

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

fattende spørsmålet om leilendingsvesenets alder, kan den i hvert fall gi en pekepinn om at jord ble drevet av leilendinger minst så langt tilbake som vikingtiden.112 Vi kan her skimte konturene av en ledet bosetning foretatt ut fra eldre og større gårder minst så langt tilbake som vikingtiden. I motsetning til leilendingene på slutten av høymiddelalderen kan vi altså på bakgrunn av navnematerialet anta at en del av de tidlige leilendingene hadde en ufri status.

Et mer hypotetisk svar må gis på spørsmålet om hvilken struktur dette gamle leilendingsgodset kan ha hatt. En ikke urimelig hypotese som kan settes fram i forbindelse med gårdsnavnene er at en god del av disse ufri-bosetningene inngikk i lokale systemer med underliggende leilendingsbruk rundt storgårder og høvdingseter. Sandnes har kalt dette

112 Spørsmålet om det leilendingsvesenets alder og fremvek hører til de mest diskuterte, men også til de minst avklarte i norsk historiografi. Eldre historikere mente at flertallet av bøndene var blitt degradert fra selveiere til leilendinger gjen­ nom den økende godsdannelsen alt i tidlig middelalder. Sars (1911 I, s.H4f.) regnet med at overgangen alt hadde funnet sted ved inngangen til historisk tid og Munch (1855 II, s.978) ved midten av 1100-tallet. Bull regnet med en lang overgangsperiode som begynte før historisk tid og fortsatte ut 1200-tallet (1926, s.13; 1931, s.121). O.A.Johnsen (1936, s.51-5) hevdet at utviklingen gikk fra et opprinnelig bondesamfunn av selveiende familier til at flertallet av bøndene var blitt leilendinger et­ ter vikingtiden. Holmsen mener imidlertid at framveksten av et omfattende leilendingsvesen foregikk på 1100- og 1200-tallet og ser dette som hovedlinjen i høymiddelalderens økonomisk-sosiale utvikling (1941-50 I, s.188; 1961,s .191-253) . Lunden fremholder samme overgangsperiode, men ser utviklingen i lys av trelldommens avvikling. Leilendingssystemet avløste både trelleholdet og bondeselveiet (Lunden 1971 passim; 1976, s.268-85; 1979, s.41-3) (jfr. kap.2.6) . Lindkvist antar at leilendingsvesenet kan ha opp­ stått i to faser, som ikke nødvendigvis fulgte etter hverandre. Første fase bestå i en overgang fra slave til leilending, andre fase kan ha vært en lang pauperiseringsprosess, dvs. overgang fra selveie fra 1000- til 1200-tallet (Lindkvist 1979, s. 146-50). Helle fremholder at vi ennå mangler en overbevisende fremstilling av leilendingsvesenets utvikling og hvordan leilendingsgods kom i stand på første trinnet (1977, s.511-2; 1979, s.83-4). Han stiller spørsmålstegn ved ættesamfunnet av normalt selveiende bønder som både Holmsen og Lunden forutsetter som utgangspunkt for norsk sosialhistorie (1977, s.512) . Helle regner med at det eksisterte et leilendingsvesen like fra 600-tallet, kanskje enda tidligere. Senere grep leilendingsvesenet ytterligere om seg (Helle 1991, s.52-4) .

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

413

"primitiv leilendingsdrift".113 Vi kunne tenke oss at både ufrie og frie klientbønder inngikk i slike lokale leilendingssystemer. Det er også mulig å tenke seg flere lokale systemer bundet sammen av en stormann ved at han styrte gjennom årmenn/bryter. Det er i hvert fall nokså sannsynlig at denne type godsstruktur var typisk for krongodset ved utgangen av 1000tallet.114

I denne forbindelse er Holmsens seinere retrospektive undersøkelser av

jordeiendomsforhold rundt høvdingseter relevante. Konsentrasjoner av reint leilendingsgods rundt sentrene kan gå tilbake til høvdingers lokale samlinger av leilendingsbruk før rikssamlingen. Mellom sentrene finnes spredt skyldpartgods som må være av yngre dato. Holmsen finner en slik godsgeografi rundt Utstein, Avaldsnes og Giske, men tenker seg den langs hele kysten, spesielt på Vestlandet.115

I konsentrasjonen av jordeiendom rundt Utstein, som er Holmsens spesielle eksempel, finner vi som nevnt kot-gården Kåde (nr. 11. Mosterøy) som en mulig ufri-bosetning i dette lokalsystemet. Ovenfor søkte jeg å sannsynliggjøre en rekonstruksjon av et lokalt maktområde bundet sammen med personlige avhengighetsband rundt høvdingsetet Torgar. Utgangspunktet her var sagaberetninger og flere angivelige trellenavn innen området.116 Ett indisium på

113

Sandnes NHT 1/1983 s.82

114 Sveaas Andersen 1977, s.296-7. Om krongodset i middelal­ deren: Bjørkvik 1960-1, s.201-31 115 Holmsen 1976, s.75-81. Alt i 1941 foretar Holmsen en rekonstruksjon av slik gammel konsentrasjon av jordegods sentralt i Eidsvold (1941, s.215-40). 116 Det er en svært vanskelig oppgave å foreta systematiske jordeiendomsundersøkelser for å rekonstruere det eldste krongodslaget i det nordnorske kystområdet, fordi landsdelen stort sett bare har hatt leilendingsgods i nytid. Det samme gjelder Trønde­ lag. I den grad det har vært forsøkt i Sandnes-området, har det ikke gitt resultater (opplyst av Ragnhild Høgseth, UiTø). Det må selvfølgelig allment uttrykkes skepsis når det gjelder mulighete­ ne for å gjennomføre en forsvarlig retrospektiv rekonstruksjon av de eldste lag ved hjelp av jordegodsmateriale. Flere ukjente faktorer kan ha påvirket godsgeografien under det lange tidsrom­ met. Om en "opprinnelig" kompakt godssamlig ikke lar seg rekonstruere, betyr ikke dette at den ikke kan ha vært til stede. Holmsen: "Slutningen fra kirkelig heleie til kongelig bakgrunn har hverken generelt eller i det enkelte tilfelle noe av den sikkerhet som ligger i slutningen fra kirkelig småpart til giver i bondekår" (jfr. Sveaas Andersen 1976, s.296).

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

414

et slikt lokalsystem kan vi kanskje ha om det finnes flere trellenavn eller andre navn som tyder på sosial underordning i et lokalområde, slik vi kan finne det i tilfellene Trellevold (ved Borg), Træland (Lindås), Trælhaug (Åkra), Kjekstad (Eide), Kjekstad (Gran) og kanskje Tråk

(Bamble).117

Hypotesen

om

tidlige

lokale

systemer

med

underliggende

leilendingsbruk, der både frie og ufrie klientbønder inngikk, er lite utprøvd. Etter mitt skjønn vil en hypotese av denne type være å foretrekke, fordi den kan finne komparativ støtte og har

større

forklaringspotensiale

sammenholdt

med

det

hittil

dominerende

ættesamfunnsparadigme som postulerer selveiende og langt på vei likeverdige bønder som utgangspunkt for leilendingsvesenets utvikling.118

(Se pkt.7.7.3,

kap.2.3.4., jfr.

kap.5.3.1.)

7.5.4 Kulturtopografisk belysning av forskjellige typer løvsingbosetning etter ca. 1100

I det følgende skal vi ta opp 44 navn som kan være løysingers og trellers bosetninger med variende grad av sannsynlighet.

Nord-Norge:

Kiepsøy (nr.24,3 i Vågan, Lofoten), kat.II: sannsynligvis *Kefsisey av kefsir, trell. Et bruk på skrinn liten øy med god havn i skipsleia ved Raftsundet. Ingen kartgeometrisk avhengighet kan avleses og det finnes ingen større gårder i nærheten. Vedrørende muligheten for trellemarked på øya, se kap.4.6. Kjepsøy kan være et bruk som ble tatt opp av en ufri. Bosetningen kan ha hatt sammenheng med storfisket i Lofoten som kom i gang på slutten av 1000-tallet. Markedssentrum i det nærliggende Storvågan kom i stand fra samme tid.119

117 j Trellevolds tilfelle kan Holdal (nr.8 i Borge)(*Hauldadalar) antyde at det var mange avhengige gårder i området (jfr. kap.5.4). Se ellers 5.4.3 og 5.3.5. 118

Jfr. Helle 1977, s.512

119 Bertelsen 1985, s.168-82. Informant: Alf Ragnar Nielsen, U i T ø . Om Kjepsøy-navnet: Berteussen 197-40, s.69-70

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

415

Trældal (nr.27 i Ankenes), kat.III: *þræll sannsynligere enn elvenavn. Navnet er språklig sen gammelt, fordi gårdens samiske navn er en lydlig herming, "rålhtak". Gården ligger inne i Rombaksfjorden, i et område som fra gammel tid har vært overveiende samisk. Ved Trældal ligger Herrgotten (nr.29) av samisk "Hærragoatte" = "Herregamme", hvor en gammel ferdselsvei kom ned til fjorden og hvor en gammel markedsplass er belagt i 1599. Ytterst i Rombakk-Ofotenfjorden, strategisk ved Tjeldsundet lå et mindre høvdingsete, Hov (nr.81 i Tjeldsund) og Sand (nr. 83). Høvdingene her er nevnt som kongens hjelpesmenn, sist i 1138. Fordi Trældal ligger strategisk til ved et sete for maktutøvelse (Herrgotten) og handel, kunne vi tenke oss at en trell/løysing i Trældal hadde funksjon som agent for høvdingen ute i fjorden i forbindelse med handel og innkrevning av finnskatten.120

Trælvik (nr.43,1 i Hillesøy), kat.II: Navnet kan være sammensatt av *þræll eller være et fjordnavn. Trælvik ligger i en fjordarm nordligst på ytre Senja. Øyfjord (nr.45) er eneste bosetning i fjorden belagt i eldre kilder, idet DN VIII 437 fra 1490 viser at fjordområdet til da hadde tilhørt det resterende Bjarkøygodset. Det er en viss mulighet for at Trælvik var en løysings bosetning etter at storfisket tok til på ytre Senja trolig på 1100-tallet.121

Trøndelag:

Kattem (nr. 13,1 Børseskogen). Navnet er et uekte heim-navn med førsteledd kot. Kattem er

120 Ottars beretning fra slutten av 800-tallet fremholder den store betydning handel og finnskatt hadde for de nord-norske høvdingene. Finnferden gikk over til kongen etterat de mektigste høvdingen var knekket. Prosessen mot Sigurd Ranesson på Steig om inntekter av finnferden viser at høvdinger ennå på begynnelsen av 1100-tallet hadde slike inntekter. Høvdingene på Sand, med indre Ofoten som doméne, må lenge ha hatt slike inntekter. Jfr. Hkr. s.169, 575; Sigurd Ranessønns Process (1879 passim); Qvikstad 1935, s.105; Kolstad 1961, s,17f.; Hansen 1984, s.63, 73. Informanter: Lars Ivar Hansen, Tromsø Museum og Alf Ragnar Nielsen, UiTø. 121 Mesteparten av Bjarkøy-Trondanes høvdingens gods ble overtatt av rikskongen på 1000-tallet. Holmsen 1980, s.37-44; Brox 1965, s.67f.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

416

en utskilt liten del av storgården Huseby (nr. 12-16), på randen av dennes innmarksområde. Huseby var et høvdingsete med tilknytning bl.a. til Einar Tamberskjelve.122

Kot (nr.7 Singsås) ligger høyt i skråning opp fra elva. Nabogården Telnes (nr.8) er en stor flatlendt gård.123

Koteneet (nr. 14 Bjugn) er et utskilt engstykke i utkanten av Mebostad (nr. 16).124

Utover disse tre gårdene opplyser kildene om tre andre kot-gårder som ikke ble gjenryddet: en forsvunnet Kot i Strinda, Koteneet i Snåsa og en Kotar i Ytterøy som ifølge AB lå mellom storgårdene Vansvik (nr. 19-20) og Berg (nr.24-5).125 4-5 av disse gårdene ligger lett opp til eldre store modergårder, og 3 ble ikke tatt opp igjen. De fleste av høymiddelalderens kotgårder i Trøndelag har som reit-gårdene vært marginale "satellitt"-bosetninger (jfr. 7.5.1).

Vest-Norge:

Tyvåg (nr. 115 Kinn, Sunnfjord), kat.II: *þy, trellkvinne, er mulig, eller et uforklart navn. Den lille gården ytterst på Svanøy er utskilt fra Erikstad (nr. 116), trolig mens biskopen eide området.126

122

Rød 1976, s.l02f.

123 Et område på Kot heter Tyholte. Et lokalt sagn forteller at to kvinner var de første busettere (Singsåsboka b.2 1958, s .62,75) . 124 Sandnes 1971, s.180. I tillegg til de tre kot-gårdene nevnt og som ifølge stedsnavnforsker Oddvar Nes kan regnes til høymiddelader, finnes også Kottet (nr.74,14 Ørlandet) fra nytid. 125 AB 24, 32, jfr.NG XIV s.353, XV s.160-1,284; 1971, s.170-4,184

Sandnes

126 Erikstad tilhørte Munkeliv kloster i 1328, men er ikke nevnt i klosterets jordliste fra ca.1175. Trolig kom klosterets eiendom her fra gammelt bispegods, altså engang etter 1175. Siden Tyvåg ved utgangen av middelalderen fortsatt var bispegods, kunne vi regne med at Tyvåg ble utskilt fra Erikstad før denne ble overført til Munkeliv. Resonnementet er selvsagt usikkert. Infor-

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

417

Tyvold (nr. 105 Kinn), kat.I: Både *þy, trellekvinne, og elvenavn kan tenkes, men ingen av delene passer her. Den lille gården er trolig utskilt fra den store gården Standal (nr. 103-4).

Trellevik (nr.22 Sund), kat.III: "Navnet synes at maatte forklares af þræll m., Træl". Gården ligger ut mot havet med gode fiskeplasser i området. Den har imidlertid et svært lite åkerområde. Det er ikke mulig å avlese kartgeometrisk utskilling. Eiendomsforhold kunne tyde på at kirken overtok komplekser av gårder i dette området, kanskje på 1100-tallet, trolig som donasjoner fra kongens tidligere konfiskasjoner. Trellevik kan ha blitt ryddet mens kongen eller, mer trolig, en kirkelig institusjon eide området.127

Kienso (nr.78 Vikør, Hardanger), kat.II: av *kjepsir, trell. Kjepso er en rydning på fjellhylle ved fjorden og utgått fra storgården Ålvik (nr.75,77). Kjepso var trolig ryddet sent siden den i nytid først nevnes i 1610 (jfr.5.4.3) [vedlagt kart 12].

Kåtebø (nr.68 Fjelberg, Sunnhordland) er en liten og sent gjenryddet gård utgått fra Stangeland (nr. 69).

Kallekot (nr.36 Tysvær, Ryfylke), *Kaldakot av kaldr (kald) og kot. Gården er liten, og det finnes ingen større gårder i området. Det finnes også et forsvunnet Kotøy . nevnt i BK (54b), trolig identisk med Kongsøy (nr.48 i Alversund).

Sveine (nr.34 Nærbø, Jæren), kat.I: Navnet er vanskelig tolkbart, men kan være dativ av sveinn m., gutt, karl. En sidebetydning er trell. Sveine kan ha vært en middelalderplass

manter: Sigrunn Kvamme og Ole J. Johannesen, UiB.

127 På begynnelsen av 1300-tallet eide sentralkirkelige institusjoner 45 av 49 navnegårder i Sund. Denne kompakte kirkeeiendommen, lite lokalkirkegods, svært lite sjøleie og skyldparteie tyder på at kirken overtok eiendomskomplekser etter kongens konfiskasjoner, trolig av høvdingsentrene Telle (nr.39) og Tyssøy (nr.l). Nonneseter kloster, grunnlagt ved midten av 1100-tallet, overtok trolig mest og muligens hele Toftarøy hvor Trellevik ligger (Asphaug 1987, s. 19,28-33, samt informasjoner fra forfat­ teren) .

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

418

under Oppstad (nr. 35) eller Bø (nr.26).

Trælen (nr.20,9 på Ølbør i Håland, Jæren), kat. I: "Mon ei nyere Navn?" (O.Rygh). Trelletolkning er her tvilsom. Trælen er et bruk på storgården Ølbør (nr.20).128

Agder:

Kiepsø (nr.2 Austad), kat.II: sannsynligvis samme navn som Kjepsøy i Vågan (se ovenfor). Om navnets forbindelse med et mulig trellemarked på øya, jfr. kap.4.6. Navnet kunne også ha utgangspunkt i at gården ble ryddet av en ufri.

Kiekseteigen (67,17 Vigmostad), kat.I: "Da ks kan være opsaaet af ps, kan dette Navn mulig være opr. *Kepsisteigr, af kepsir (kefsir) m., Træl; denne Forklaring er dog meget usikker." Bruket har opprinnelig vært en teig mellom Hegebostad (nr.70) og Spilling (nr.65) og trolig utgått fra en av disse gårdene.129

Amtedal (nr.26 Eide), kat. III: av ambátt, trellkvinne. Amtedal og Kjekstad (nr.20, jfr.7.5.2) utgjør trolig hvert sitt hjørne av en opprinnelig primærgård (jfr.5.4.3) [vedlagt kart 6].

Trældal var en husmannsplass i skogområde under Uldal (nr.3 Mykland). Bruket var trolig ryddet i middelalder.130 Threltuedt. nå forsvunnet, men nevnt i 1611, "formodentlig þræl l , var trolig en husmannsplass i Sandnes sogn, Bygland (NG VIII s.209).

128 Ølbør, Sola (nr.20), Utsola (nr.14,16) og Tjore (nr.1 var i 1647 heleid bispegods som kan føres tilbake kongedonasjoner og konfiskasjoner fra høvdingsetet til Erling Skjalgsson. Infor­ mant: B.Lindanger. Ellers: Særheim 1985, s.95

129

Bergstøl,

1957, s .12

130 Informant: Knut Mykland, U i B . Bruket ble først tatt opp i 1879. Funn av gamle kvernsteiner kan indikere middelalderbosetning. Navnet kan her ikke være et elvenavn. Bruket ligger nå øde. Jfr. Mykland 1967-70 II, s.378-86

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

419

Østlandet:

De fleste gårdsnavn som med varierende grad av sannsynlighet kan vise til trellers og løysingers bosetninger etter ca. 1100, har i de fleste tilfelle etterleddet -rud eller -rød, som betyr rydning. Fra 1000-tallet og fram til 1350 ble det på Østlandet ryddet 4-5000 slike gårder, overveiende små og mindreverdige bruk i utkanten av gamle jordbruksbygder. At det var lavere samfunnslag som sto for rydningene, går ofte fram av navnenes mindreverdige og nedsettende førsteledd: Padderud, Puterud (hore-), Pjonkerød (dårlig drikke-) o.l.131 En del kot-førstelledd finnes også i rud-navneklassen. Det kan opplagt ha vært en god del treller og løysinger blant bureiserne på disse gårdene, men ut fra navnenes førsteledd er det vanskelig å skille treller og trelleætlinger ut fra alminnelig småkårsklasse.

Vi kan imidlertid finne en ledetråd til trelldom i et slikt navn dersom førsteleddet betegner nedverdigende egenskaper ved personen, først og fremst negative fysiognomiske trekk (jfr.kap.5.2.1, 5.8.2). Komparativt er det konstatert at nedverdigende fysiske karakteristika ofte er brukt som slavenavn.132 Rigsþulas beskrivelse er i så måte karakteristisk. Grovt, stygt og degraderende utseende, tungt og grovt jordbruksarbeid og trelldom hører her sammen. I det kommende skal vi ta opp som angivelige ufribosetninger bare de rud-gårder som har utnavn på treller belagt fra skriftlige kilder, dvs. Rigsþulas Drumbr, Kumba. Dette betyr selvsagt ikke at disse utnavnene ikke også kan ha blitt brukt om frie bureisere av lav klasse. På den annen side tar vi ikke opp navn som Buskelsrud (bukkeskjegg-), Driterud o.l., som godt kan tenkes å ha blitt ryddet av ufrie.

Kumburuð fra Gjerpen, nå forsvunnet, nevnt i RB 37. Førsteledd av kumba f., et av

131 Om rud-navn: M.Olsen 1926, s.100-5; Helle 1974, s. 148-50; Stemsgård 1973, s.111-5. Vi mangler ennå en samlende undersøkelse og analyse av rud-navna. 132 Patterson 1982, s.55-8. Patterson nevner eksempelet de franske Antiller hvor eierne ga slavene utnavn etter sine fysiske karakteristika eller etter hvor de kom fra. Grunnleggende kan vi si at eiernes opptatthet av fysiske karakteristika henger sammen med bildet av slaven som fremmed, uten familie, og med konsentra­ sjon om slavens legeme, jfr. straffebestemmelser k a p .2.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

420

trellbarna i Rigsþula, "tjukk, klumpet jente".

Gumserød (nr.36 Brunlanes) (Kumsarud i RB 43, usikker avledning av kumpr, kumbi, kumbr, "kubbe, klump", en videredannelse *kumsi kan være mulig.) Gumserød er liten, regnet som ødegård i 1647, og trolig utskilt fra den store gården Rugland (nr.34,35). Det er flere storgårder i nærheten.133

Kotterød (nr. 111 Borre) (*Kotaruð, gen.pl. av kot). Sammen med et par andre små gårder ligger den lille Kotterød helt opp til storgården Falkensten (Sleðavágr) (nr.30) [vedlagt kan 14].

Koterød (nr.2,2 og 13 Borre) er trolig også en gammel kot-rydning og er utgått av Åsgården (nr. 2).134

Kieksrød (nr. 113 Botne, Vestfold), kat.I: jfr. andre kjeks-, her enten personnavn (Kjetill) eller persontilnavn: kepsir (trell), keptr(kjeft), keppr (kjepp). Kjeksrød, halvødegård i 1667, ligger i et utmarkområde sammem med flere andre rud-gårder rundt Kaldåker (nr. 109,112) og Løken (nr. 117,118) som i 1462 var sete for lokalgodseier (DN X 175).135

Kosrud (nr.90 Lier) (*Kotsruð, av kot). Gården ligger ved elvekryss blant flere rydninger fra vikingtid og senere, et stykke fra de store gårdene Mære (nr.74-7), Opsal (nr. 138-9) og Sørsdal (nr. 134-7).136

Nauðeengsruð, ("maaske af et *nauðgengr, Træl", dvs. om nauð = anauð, trelldom), kat.

133

Berg 1970-9, s .21,229,237,247

134

Lillevold 1954, s .23 9,24 7,514 -33,889 -91

135

Unneberg 1954 I, s. 781-5

136 Fladby 1962 I s.98, 1963 V s .183-6,322-7 . Flere yngre kot-navn på Østlandet er ikke tatt med etter samråd med Oddvar Nes: Kåterud (nr.95 Nes), Koto (nr.6,2 Sollag), Kottet (nr.176,17 Vestre Toten) m.v.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

421

III, forsvunnet. Omtales i DN IV 108 1316: Etter leiers klage verner kongens ombudsmann på Ringerike kongens gård Naudgengsrud mot ulovlig bruk.

Kieksrud (nr. 119 Brandbu, Hadeland), kat.II. Den lille gården er ryddet på et haugområde med dårligere jord innenfor storgården Askjum (nr. 115-118), jfr.5.4.3. [vedlagt kart 9]

Kiekshus (nr.225 Gran, Hadeland), kat.II: jfr. kjeks-navn ovenfor. Gården ligger høyest sammen med flere rud-gårder i et myrlendt og skogbevokst åsområde. Området tilhørte i 1647 Gran prestebol. Den nærmeste større gården er Vien (nr.229). Kjekshus kan ha blitt ryddet et stykke ut i høymiddelalderen, fordi den i nytid først nevnes i 1616 [vedlagt kart 9].137

Kåta (nr.72 Vestre Slidre), av *Kotar, pl. av kot. Gården er relativt liten, ødegård 1647. Det er flere store gårder helt inn til Kåta: Fosseim (nr.70), Viste (nr.74-5), Røn (nr.85-6).138

Kukkersrud (nr.51 Vestre Toten), kanskje av *Kotkarlsrud. Gården som var ødegård i 1647, ligger i et område med mange rud-gårder. Eventuell tilknytning til ufri-bosetning er tvilsom, fordi gården neppe ble ryddet før 1300.139

Dromsrud (nr.68 Ullensaker), av drumbr "tjukk, klumpet", økenavn bl.a. brukt om trellebarn i Rigsþula. Den lille gården som var ødegård i 1647 ligger i Ingjersmarka. Ingjer (nr.66) er en av de største gårdene i Ullensaker [vedlagt kart 13].140

Drømmerud (nr. 102 Vestby) (Drymbaruð i RB 127, førsteledd trolig drymbi, tilnavn, dannet

137 Informanter: Trygve Fett, Hadeland folkemuseum; Fredriksen, Hadeland landbrukskontor 138

Beitrusten 1979, s .666,645f .,677f .,688f .

139

Ifølge Oddvar Nes, Nordisk inst., UiB

John

140 Nesten 1949, s.546. Det finnes også et bruk Dromsrud (nr.143,3 Stange, Hedemark) som ifølge NG III s.166 sannsynligvis er oppkalt etter Dromsrud i Ullensaker.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

422

av drumbr, som bl.a. brukes om trellebarn i Rigsþula.)

Gården er blant de mindre i

området. Den ligger inntil storgården Garder (nr. 100).141

Mansås (nr. 109 Trøgstad, Østfold), kat.II: Manzas RB 104, enten av et mannsnavn, ukjent i Norge, eller man n., trell. Mansås er en mindre gård ryddet sammen med flere andre går­ der i område med et mindre godt jordsmonn rundt de store gårdene Hærset (nr.69) og Sentvet (nr.75,76).

Mansrud (nr.5 Trøgstad), kat.II: som nr. 109 (Manzrud RB 165). Gården er ryddet sammen med flere andre rud-gårder (Garsrud, Langsrud, Haugen, Skallerud m.fl.) langs et åsdrag. Inntil Mansrud m.fl. ligger de temmelig store gårdene Riser (nr. 6) og Sukken (nr.22).142

Kåpegot (nr.60 Råde), Kapokot RB 487, av kåpe (her: veggkledning) og kot. Gården kiler seg mellom storgården Roe (nr.57-59), som har gitt bygdenavnet, og Råde prestegård (nr.61). Kåpegot er mulig skilt ut fra Roe omkring 1200.143

Mansrød (nr.48 Id), kat. II, jfr. Mansrud ovenfor, av *Mannsruð. Den lille gården ligger inntil et område med flere gamle og store gårder (jfr. 4.43).

Kåterud (nr.26 Rakkestad), Kotaruð RB 160, av kot. Gården ligger sammen med et par andre gårder mellom eldre gårder, Berby (nr. 27), Grøtvet (nr.28 og 29) og storgården Gjulum

141 Garder som var bruksoppdelt alt i middelalderen, trolig før dette hørt sammen med den store og gamle Hovum (nr. 99). Hovum var trolig urgården i området med gammelt kultsted og gravhauger (Martinsen 1976, s .205f., 229,290-7) . Drømmerud var skattlagt son fullgård i 1647 og er derfor kanskje ryddet før 1100.

142

Lunden 1965, s. 195-201

143 Vedrørende navnet: Hoel 1985, s.127-9. Kåpegot kan ha blitt fradelt Roe ca.1200, fordi Råde kirke da ble bygd. Kåpegot hørte deretter under prestegården (Engebretsen 1968, s.351,3612,369-370)

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

423

(nr.21, inkl. Østby nr.22). Kåterud kan være ryddet før 1100.144

Snekotta (nr. 20 Hvaler), trolig *Snauðkota, "fattighytten". Den lille gården, ødegård 1647, ligger inntil fiillgården Botne (nr. 19). Fordi Snekotta først nevnes i 1639, kan den være ryddet sent i høymiddelalderen. Den eventuelle tilknytning til en ufris bosetning er slik tvilsom.145

To forsvunnede gårder med middelaldertilknytning skal nevnes: Stackal i Hvaler, av *Stafkarl, tigger, og Stafkerlinehunne i Solør (RB 457), av *Stafkerling, tiggerkjerring. Disse fattignavnene er opplagt sterkt nedverdigende, også fordi tiggeri ofte har en uklar avgrensning fra tjuveri, som klart forbindes med trelldom. Det er likevel ikke selvsagt at slike bosetninger ble tatt opp av ufrie.146

De 44 oppregnede navnene er antatt å skulle representere siste fase av trellers og løysingers bosetninger, fra ca. 1100 til selve instititusjonen var avviklet. Vi kan konstatere at bare en brøkdel av gårdsnavnene er har noenlunde sikre trellenavn. Når det gjelder kot-navn og andre nedsettende navn vet vi selvsagt ikke i hvilken grad disse ble bosatt av ufrie. I tillegg kommer usikkerhet med hensyn til datering av bosetningene. En god del av gårdene kan være bosatt før ca. 1100, spesielt gjelder dette Trældal (Ankenes), Trellevik (Sund), Kosrud (Lier), Drømmerud (Vestby), Kåterud (Rakkestad). En del av gårdene kan være bosatt etter 1300, som Sveine (Nærbø), Kukkersrud (Vestre Toten), Snekotta (Hvaler). All usikkerhet forbundet med dette navnematerialet medfører at vi ikke kan legge større vekt på detaljopplysninger om

144 i 1647.

Lunde 1990, s.21-2. Kåterud var skattlagt som fullgård

145 Om navnet: Hoel 1985, s.189-92;

Høibo 1980, s.416,464-5

146 Kong Magnus sier i en tale 1181 om birkebeinerne, "En þeir hafa ecki nema þ iofa oc ransmen oc rafara þ ræla ættar oc staf carla.." (de har ikke annet enn tjuver og ransmenn og røvere og folk av trelleæt og tiggere). Sv.s. s.59. Den nære forbindelsen mellom tiggeri og trelldom fremgår også av F II 2. Bestemmelsen dreier seg om det etterlatte barnet til fattigkvinne. Barnet kan gjøres til trell (jfr. kap.4.7.4).

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

424

de enkelte bosetningene, men trekke visse konklusjoner av materialet samlet, og som tidligere fremhevet først og fremst bruke det i kombinasjon med andre typer kilder, slik vi kombinerte forskjellige typer kilder i kapittel 5 om trelleholdet.

I motsetning til de tidlige navnene som var noenlunde jevnt fordelt mellom landsdelene, finner vi at omtrent halvparten av navn fra trelldomsinstitusjonenes avviklingsfase kommer fra Østlandet, rimeligvis fordi nyryddingen her var mye mer omfattende i denne perioden enn i andre landsdeler. Det kan bero på tilfeldigheter at det sene navnematerialet fra Østlandet ikke inneholder noe navn med den allmenne betegnelsen "trell" i førsteledd. Forklaringen kan være at det var få rene treller blant disse nyrydderne, men den kan også være at treller og trælleætlingers rydninger var såpass vanlige at et slikt alminnelig navn ikke ville merke ut rydningen i et bosetningsområde. Det samme kan sies om Trøndelag, hvis navnedateringene er riktige. Området øst for Oslofjorden har en konsentrasjon av navn. En forbindelse mellom mange trelleætlinger og de lavsjiktfolk vi hyppig hører om herfra i borgerkrigstiden kunne tenkes, men våre navn er selvsagt for få og usikre til å kunne ha selvstendig forklaringsverdi i en slik sammenheng.147 Om det var mange trelleætlinger blant rydningsmennene i Østfold på 1100-tallet, kunne dette forklares med et betydelig trellehold i storhushold på stordriftsenheter som trolig var utbredt i Østfold.148 Både blant navn før og etter 1100 har vi en viss konsentrasjon i Agder som ikke kan være helt tilfeldig. Mange trelleætlinger blant rydningsmenn kan her ikke forklares med trelleholdet i storhushold, fordi området er blitt karakterisert som et odels-bondesamfunn med nokså jevne forhold.149 Dette kan imidlertid la seg forene med den konklusjon vi trakk i kapittel 5: at trellehold i områder av landet kan 147 Marker, indre Østfold, var rekrutteringsområde for opprørsflokker, jfr. Helle 1974, s.71-2,90-1. Holmsen kaller opprørsflokken i 1218, slittungene, for loslitte fattigfolk (1961, s.251). Jfr. Sv.s. s.59 148 Hele ytre Østfold var et kjerneområde for adelsseter ca.1600. Det fantes en rekke sammenhengende eide jordbruksom­ råder. Det er trolig at denne stordriftsstrukturen hadde sin bakgrunn i middelalderen. To yngre historikere, Tore Weidling og Tore Hermundsson Vigerust (Riksarkivet) har hevdet dette. For Kastelle kloster i Kongehelle ca.1300 hevder Vigerust at klos­ terets inntekter i betydelig grad skrev seg fra stordrift med bryter (Vigerust 1991, s.74-9). 149

8 . , 6 7 9 1 n e s m l o H

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

425

ha vært nokså vanlig på en mellomtype av gode gårder (jfr. kap. 5.5.1).

Frigivningsmønsteret vi fant i lovmaterialet: at treller og løysinger ble bosatt lokalt i forhold til sine eieres gårder, finner illustrasjon og konkretisering også i det sene navnematerialet. I en god del tilfeller ligger den nye bosetningens tun så nært sentrum i den eldre gården, anslagsvis under 1 km, at vi kunne tenke oss at gårdsbosetningen begynte med reiter i utkant av eldre innmark eller på udyrket område innenfor innmarksgrensene. Spesielt blant kotgårdene er det flere av denne typen: Kattem (Børseskogen), Kåtebø (Fjellberg), Sveine (Nærbø), Trælen (Håland), Kjekseteigen (Vigmostad), Gumserød (Brunlanes), Kotterød (Borre), Kjeksrud (Brandbu), Kåpegot (Råde), Snekotta (Hvaler). I disse tilfellene er det nærliggende å sammenlikne bostedene med husmannsplasser fra nyere tid. Med glidende overgang ligger gårdene i andre tilfelle noe lenger borte fra eldre gård. Det dreier seg her snarere om nyrydninger i eldre gårds utmark:

Kot (Singsås), Kotenget (Bjugn), Tyvold

(Kinn), Kjepso (Vikør), Amtedal (Eide), Trældal (Mykland), Kåte (Vestre Slidre), Dromsrud (Ullensaker), Drømmerud (Vestby), Mansrød (Id), Kåterud (Rakkestad). Som vi skal se, gir lovbestemmelser løysinger rett til å leie jord av tredjeperson, slik at vi ikke kan vite om løysinger som ryddet disse utskilte bosetningene, kom fra modergården (jfr. F XI 23).

I forhold til de tidligere bosetningene finnes det blant dem vi har antatt ble ryddet fra ca. 1100, flere bosetninger hvor det er vanskelig å finne utgangspunkt, dvs. modergårder for rydningene. Kartgeometrisk finner vi i disse tilfellene ikke noe klart utskillingsmønster, eller vi finner et "landnåm", dvs. mer eller mindre like og regelmessige gårdsfigurer som er fremkommet ved rydning på mindreverdig grunn (jfr. 5.4.3). Denne type bosetning finner vi i Kjepsø (Vågan), Trældal (Ankenes), Trælvik (Hillesøy), Kotenget (Snåsa), Tyvåg (Kinn), Trellevik (Sund), Kattekot (Tysvær), Kjeksrød (Botne), Kjekshus (Gran), Kukkersrud (Vestre Toten), i noen grad også Mansås (Trøgstad), Mansrud (Trøgstad).

Flere av disse navnene er skjønnsmessig plassert i denne gruppen, fordi overgangen mellom de to siste gruppene er glidende. Det er spesielt vanskelig å finne utgangspunkt for bosetninger i øy og fjordstrøk. Grunnen til dette kan være at landskapsformer her kan gjøre det vanskelig å finne modergårder for bosetninger ved kartgeometrisk metode, men trolig kan

426

kulturgeografiske

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen faktorer

i

kystområdene

også

være

viktige:

at

nærings-

og

kommunikasjonsforhold her ga rom for større mobilitet også for løysinger. Som vist kan det­ te finne støtte i G, som motsetning til F har bestemmelser om en frigivning uten løsepenger og frelsesøl (G 61) og dessuten bare har to generasjoner tyrmsler. Slike løysinger kunne etter G bevege seg, gjøre forretninger og også bosette seg fritt innen et fylke. I beretningen om trelleholdet til Erling Skjalgsson ble løysingene sendt bort fra høvdingsetet til forskjellige gjøremål (jfr. pkt.5.5.1).

For noen av gårdene i innlandstrøk som er nevnt ovenfor, er det vanskelig å finne noe klart utskillingsmønster. Disse kan være ryddet i forholdsvis jomfruelig utmark sammen med andre omliggende gårder (Kotenget, Kjeksrød, Kjekshus, Kukkersrud). Om løysinger her var bureisere, må vi tenke oss at disse var forholdsvis "frittstående", i hvert fall med hensyn til å kunne leie seg jord, slik F XI 23 bare gir løysingen full frihet på dette området. Vi må regne med at dyrkbar jord innenfor mange eldre bosetningsområder nesten fullt ut var tatt i bruk fra begynnelsen av 1200-tallet, slik at ny bosetning måtte søke til utkantstrøk. For treller og løysinger må slik utkantbosetning, ofte på kongens jord, ha medført at ufrie bånd til herren på eldre gård måtte løsnes.

Hele 9 av de 44 navnene på de angivelige ufribosetningene har vært gårdsbruk som ikke er blitt tatt opp igjen i nyere tid. Dette, som er langt over gjennomsnittet, kan ikke være en tilfeldighet. Det tyder på at ufrie helst kom til å rydde bosteder i marginale bosetningsområder. At 16-18 av de resterende bosetningene må karakteriseres som marginale understreker denne konklusjonen.

7.5.5 Ufrie leilendinger, iordleieavtaler og leilendingsvesen

På samme måte som ved bosetningene før 1100 må vi regne med at bosetningen av de senere gårdene, i den grad navnene refererer til trelldom, i all hovedsak førte til at disse rydningsmennene ble leilendinger. Ovenfor har vi sett at flere lovbestemmelser klargjør at løysinger uten frelsesøl og rene treller kunne overta jord til eget bruk og eventuelt sette eget

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

427

bo (F IX 12, XIII 2, G 91). Konklusjonen var at dette helst skulle være "satellitt"-bosteder. Treller hadde imidlertid ingen egen avtalerett. G 61 og 62 klargjør at heller ikke løysinger uten frelsesøl hadde dette i G. Treller og laveste løysinger må derfor ha blitt satt på herrens egen jord uten formell jordleieavtale. Vanligvis må det ha vært en fordel for herren å få plassert sin ufri på jord så tidlig som mulig i frigivningsprosessen, fordi de faktiske driftsbetingelser dermed ble etablert før den ufri oppnådde selvstendig rettskapasitet. Men herren kan også ha hatt en fordel av å få i stand en form for avtale om landskyld og arbeid med sine egne ufrie, eventuelt også med vitner. Fiksering av arbeidsplikten for laveste løysing med kirken som vitne i G 61 (jfr. kap.6.3.1) kunne tyde på at avtaleliknende fiksering kom i stand også når det gjaldt deres landskyld. Det er heller ingen ting i veien for å anta at treller og laveste løysinger kunne komme på tredjeparts jord med herren som avtalepartner, eventuelt kunne vi tenke oss at herren bare ga sitt samtykke før jordleieavtalen ble inngått. Vi må kunne anta en viss form for fleksibilitet i disse forholdene.

Ifølge G 61 og 62 har imidlertid løysing med frelsesøl, som fremdeles har tyrmsler til tidligere herre, rett til fritt selv å inngå formell avtale om jordleie med hvem han vil. Også i F, hvor tyrmslene allment hindret fri avtalerett, kan en løysing med tyrmsler som eneste unntak fritt inngå jordleieavtaler og skaffe seg såkorn opptil 6 øre (F XI 23).150 F XI 23 sier ikke direkte at frelsesølet skulle være gjort før løysingen fikk rett til fri jordleie. Et argument for at dette var underforstått kunne vi finne i F IX 12’s påpekning av at trell som setter eget bo, skal arbeide seg fram mot frelsesølet. Kanskje var det et poeng at løysingen først ved oppnådd frelsesølet fritt kunne leie nødvendig jord fra en annen jordutleier enn sin tidligere herre? På den annen side er det langt fra utenkelig at også løysinger uten frelsesøl hadde fri avtalerett ved jordleie i F, fordi F også gir rene treller en god del mer positive rettigheter enn G (jfr. kap. 3.7).

Vi kan altså entydig konkludere med at kategorier av ufrie, dvs. løysinger med tyrmsler, og i F med en viss mulighet også uten frelsesøl, kunne gå inn som leilendinger i det jordleiesystem som landskapslovene nokså utførlig gjør rede for i egne avsnitt: F XIII 1-8, 17-26, XIV 1-8, G 72-82. Landskapslovenes leilending behøvde altså ikke være en rettslig 4 7 . p , 3 2 I X v a s k e t l u f r o F

150

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

428

fullfri person. Noe av bakgrunnen for at historikere har antatt at norske leilendinger måtte være helt frie personer med full rettskapasitet, er åpenbart måten jordleieavtalen er utformet på i landskapslovene.151 Det er nemlig klart at vi i avtalen om leieforholdet står ovenfor to selvstendige parter som har plikter og rettigheter ovenfor hverandre: leilendingen til å betale landskylden og holde gården i hevd (G 72,73, F XIII 1), jordeieren til å gi ham borett og del av avlingen (F XIII 1). Det er karakteristisk at leieforholdet utelukkende fremlegges som et saklig-økonomisk forhold - uten at status og personavhengighet mellom partene berøres - selv om vi kan finne trekk som kan vise at jordeieren hadde sterkere rettslig posisjon enn leilendingen.152

I vår sammenheng er det viktig å understreke at betegnelsen leilending (leiglendingr, landbúi, leiguliði m.fl.) i landskapslovene ikke er personrettslige betegnelser, dvs. jordleieren kan ha forskjellig status i bondesamfunnet: rekstegn, årbåren mann, bonde, men også hauld, løysing, og på samme tid være leilending. En leilendings personstatus, dvs. det som vedrører hans personlige bøter, rettskapasitet, personlige avhengighet o.l., er m.a.o. rettslig koplet fra hans leilendingsforhold, vel å merke så lenge han personlig har rettskapasitet nok til å kunne gå inn i den saklig-økonomiske leilendingsavtalen. Saklig-økonomiske jordleieavtaler frakoplet personstatus-forhold er ikke noe særnorsk eller særnordisk fenomen i høymiddelalderen, men har sine paralleller og forbilder i rettslære og rettspraksis på kontinentet.153

151 Dette ser ut til å være et enerådende syn med utgangs­ punkt i forrige århundre. I Munchs omtale av landskapslovenes leilending som, "fuldkommen Frimand som før, og stod ikke i andet Forhold til Grundejeren end et simpelt Kontraktsforhold", kan vi nok her ane den liberale forestillingen om kontraktforhold typisk for 1800-tallets borgerlige samfunn (1855 II s.978). Ellers 0.A.Johnsen 1936, s .54; Bjørkvik "Leilending" i KLNM X s.461; Gurevitsj 1977, s.30,39 m.fl. Det samme standpunktet har også Krag som fremholder en "uløselig sammenknytning av leilendingsstatus og det å være fri" (NHT 2/192 s.223). 152

Gurevitsj 1977, s.71-6;

Lindkvist 1979, s.117-23

153 Glossatorene (kommentatorene til justiniansk romerrett til ca.1250) utformet og utviklet en del begreper som også må ha hatt sin betydning for norsk lovgivning om jordleie i høymiddel­ alderen, bl. a. skillet mellom "dominum directum" og "dominium utile", dvs. eg. eiendom og bruksrett. De tok også opp det romerrettslige "locatio conductio rei", en bygsleavtale, dvs. en gjen­ sidig avtale om tilståelse om tidsbundet bruk av en gjenstand mot

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

429

Den andre grunnen til at norske historikere har sett bort fra at ufrie hadde sin plass blant leilendingene, på tross av bestemmelser i lovene, har sammenheng med det som alt er sagt om avtaleformen, nemlig at oppfatningen at ufrihet pr. definisjon må bety fravær av positive rettigheter. Vi har imidlertid tidligere sett at begrensede positive rettigheter - også for rene slaver - er en integrert del av de fleste slaverier, inkludert trelldom i Norge (jfr. kap.3.7 3.9.4). At historikere har sett bort fra kategorier av ufries plass blant leilendingene har ideo­ logisk hatt sin bakgrunn i en nesten paradigmatisk tro på den norske bondens fulle frihet og selvstendighet langt bakover i tid.154

Vi har ingen direkte kunnskap om fra hvilket tidspunkt landskapslovenes saklig-økonomiske jordleieavtaler ble gjort gjeldende i Norge, men ut fra en komparativ vurdering ligger det nær å anta at denne formen for kontrakt ikke har vært lovfestet i Norge før 1100. Fravær av personlig avhengighet ved en så viktig samfunnstransaksjon som jordleie kan vi dessuten neppe tenke oss uten en viss form for utbygd offentlig pasifiserende rettsmyndighet. At kongedømme og kirke fikk utbygd sin landsomfattende rettsmyndighet først utpå 1100-tallet, kunne derfor gi et allment argument for at den saklig-økonomiske jordleieavtaleformen, uten personlig avhengighet, først på dette tidspunkt kunne få dekning i den offentlige makt i bondesamfunnet. Selv om leilendingsdrift som innbefattet personavhengige relasjoner må gå langt tilbake i tiden, kan vi altså anta at utbygging av offentlig rettsmyndighet var en forutsetning for en vidtgående utvikling av et leilendingsvesen og godssystem som bygger på saklig-økonomiske jordleieavtaler, slik vi finner dette på 1200-tallet.155

betaling. I denne sammenheng satte glossatorene utleier (conduc­ tor) og leilending (colonus) på likt nivå. En bondejordleie av denne type, med fri avtale som grunnlag, spredte seg spesielt i strøgodssystemer fra 1100-tallet og ble vanlige på 1200-tallet. Også ufrie kunne inngå slike frie jordleieavtaler. (Jfr. det eks­ empel som er nevnt i p k t .7.7.3, fn.204.) Denne type avtaler had­ de forskjellig regional utforming (Schemer i HRG III s. 1396-8 ; Hagemann d.s. s.891-3; Dollinger 1982, s.102-4). 154

Se fn. 151

155 Som bakgrunn for disse argumentene vil jeg sette fram en hypotese om en langsiktig utvikling av leilendingsvesenet i Norge. Det bygde i eldre perioder på personavhengige forhold mel­ lom leilending og jordeier. En del av disse forholdene må utvil­ somt ha vært ufrie, men som del innenfor et videre spektrum av

430

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

Med bakgrunn i lovmateriale, sagaberetninger og kulturtopografisk materiale har vi i det foregående diskutert frigivningsprosessen i forbindelse med en bosetnings- og befolkningsekspansjon ut fra eldre og større gårder til nyryddinger som foregikk fra før vikingtid til ut i høymiddelalderen. Undersøkelsene av ufries bosetninger etter ca. 1100 kan antyde at også en god del av disse var "satelitt-bosetninger" med utgangspunkt i nærliggende modergårder. En del av disse bosetningene lå helt opp til modergården, en del må ha vært rydninger i modergårdens utmark. Noen av de ufrie bureiserne kan imidlertid ha kommet fra et annet sted, slik lovene åpner opp for at i hvert fall løysing med frelsesøl kunne gjøre uavhengige jordleieavtaler. Disse løysingene hadde altså én personlig herre og én jordherre. En del av de nye brukene i kystområder og i tidligere ubebodde innlandsområder (landnåm) kan skyldes at "frittstående" løysinger bosatte seg på områder som tilhørte omfattende godssystemer under konge eller kirke.

Vi konstaterte at det må ha vært relativt mange løysinger blant nyryddere av spesielt marginale bosetninger etter 1100. F ’s ønske om å få løysinger til å ta fatt med jordrydding, uttrykt i bestemmelsen som ga dem fri avtalerett bare når det gjaldt jordleie, synes således å ha vært i overensstemmelse med det som faktisk fant sted under nyryddingen. Fri jordleie medvirket kanskje til at flere ufrie bureiserne kunne klare å betale vanlig landskyld samtidig som de kjøpte seg til frihet. For kystlandets vedkommende kan den kortere og lettere veien

patron-klient forhold. Jeg tror altså at strøgods- og skyldpartssystemets leilendingsvesen med saklig-økonomiske relasjoner, slik vi kjenner det fra lovene, først ble utviklet på 1100-tallet. Men utviklingen av dette systemet har ikke ensidig sammenheng med av­ vikling av trelldommen (jfr. Lunden 1973, s.273f). Et viktig re­ sultat av våre undersøkelser er at vi må regne med en kontinuer­ lig overgang fra trelldom til leilendingsvesen lenge før høymid­ delalderen. Dette utelukker ikke at overgangen kan ha vært spesi­ elt stor i avviklingsfasen. På den andre side kan rekruttering til leilendingsvesenet fra selveie heller ikke utelukkes på noe trinn, selv om den kan ha vært spesielt stor på 1200-tallet. Nor­ ske historikere har vært ensidig opptatt av å finne ut på hvilket tidspunkt en overgang fra selveie til leilendingvesen fant sted, for øvrig uten at det har vært gjort alvorlige forsøk på å drøfte noen kvalitativ utvikling av leilendingsvesenet. Jeg tror imid­ lertid at det nå finnes empirisk viten nok til å forkaste aksio­ met om de selvstendige og selveiende bønder som utgangspunktet i norsk sosialhistorie. For en parallell avvisning av den kontinentale "Gemeinfreie"-doktrinen (J.Schmitt 1977, kap.2.3.7, jfr.kap. 8.2.5).

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

431

til full frihet som kommer til uttrykk i G, være uttrykk for en mer bevegelig økonomi og større sosial mobilitet enn i indre jordbruksstrøk som vi kan anta F gir uttrykk for. Beretningen om Erling Skjalgssons frigivning understreker at første fase tok kort tid og at løysingene ble sendt bort til forskjellige gjøremål.

7.6

Løysinger som husfolk, arbeidsfolk, løskarer/koner og fattige omstreifere

Overgang fra trell til fullfri bonde på eget bruk var etter at å dømme en svært vanlig frigivningsvei. Men frigivning til fritt arbeid og fri tjeneste på land og i by var trolig en annen vik­ tig vei ut av trelldom. Den er imidlertid vanskeligere å spore i kildene enn overgangen til et eget drevet bruk. Første steget i frigivningen foregikk rimeligvis i herrens regi, kanskje oftest innenfor rammene av hans hushold, selv om G 61 beskriver ritualet "manumissio in ecclesia". Vi har sjølsagt ingen viten om hvor stor del av løysingene på laveste trinn som ble værende i herrens hushold, og hvor stor del som straks etablerte seg utenfor. I G 296, om manntallet ved leidangsytelsen, heter det at herren skal være ansvarlig for husfolkene sine (hiun sin) og løysinger som ikke har gjort frelsesølet. Dette kunne kanskje bety at en del av løysingene ble værende i husholdet etter at det første steget mot full frihet var tatt, i hvert fall så lenge de betalte på sine løsepenger (verðaurar), jfr. pkt.7.2.2. Om løysingen var eldre av år, ble han sikkert værende i herrens hushold som halvfri tjener.

Det er likevel rimelig å tenke seg at særlige frigivningsritualer også skulle markere begynnelsen på en ny livsvirksomhet. Derfor er det trolig at begge parter normalt så seg tjent med at løysingen forlot husholdet, vel å merke om han ikke fikk høyere stilling i husholdet som bestyrer m .v.156 Som vi har sett, forutsetter loven (F IX 12 og G 62) imidlertid at løy­ singen var etablert i eget bo ved frelsesølseremonien. Beretningene om løysinger fra islandsk ættesagaer som vi skal behandle nedenfor, jfr. pkt.7.9, viser ganske entydig at de ble etablert

156 Landskapslovenes påpekning av at fysisk avstraffelse bare skal brukes ovenfor treller, ikke andre lavstatusfolk (G 71, F VII 24), kan vise at skillet mellom trell og fri inne i hushol­ det ble klart oppfattet.

432

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

i ny virksomhet etter frigivningen.

Løysinger som ikke overtok eller leide jord, kunne få seg arbeid og tjeneste annensteds for kortere eller lengre tid. G 70 og F X 10 omtaler slike arbeidsavtaler. Det gjelder her verk-/ vinnu-/ leigumenn. Vi må tro at liknende avtaler kunne inngås når det gjaldt hustjeneste som hiún/hjón. griðmadr/kona. heimamaðr. huskarl/kona. Ifølge G 61 og 62 er betingelsen for at løysingen fritt skal kunne inngå en avtale at frelsesølet er gjort. Ifølge F XI 23 kan løysin­ ger i det hele tatt ikke inngå arbeids- og tjenesteavtaler uten å spørre herren. Siden tyrmslefrihet er betingelse for slike avtaler i F, oppnås frie arbeids- og tjenesteavtaler først etter fire generasjoner, dvs. ved årbåren-status etter vår oppfatning. Om løysingen da ikke fikk kjøpt tyrmslene av seg før dette og derved fikk rekstegn-status (jfr.pkt.7.2.7).

Vi må altså anta at alle løysinger i F og de lavere løysinger i G kom i arbeid og tjeneste uten en formell avtale eller med en avtale kontrollert av tidligere herre. Trolig kan bakgrunnen for at F gir herren og hans etterkommere kontroll over arbeid og tjeneste til løysinger og deres etterkommere i fire generasjoner, være at loven vil sikre herren

fra hans

"satellitt''-bosetninger. Dessuten vil loven allment sikre kontroll med arbeidsmenn og tjeneres bevegelser i lang tid etter frigivningen, mens de som kommer på egne bruk, altså får frie hender. Bakgrunnen for å la den tidligere herren beholde kontroll med arbeidsavtaler må først og fremst ha vært ønsket om å sikre ordnede forhold, f.eks. å sikre at løysingen hadde fast bopel. En annen bestemmelse - F X 39, om húsgangsmenn (omstreifere) - kan konkretisere dette: Det heter her at alle menn og kvinner som "går mellom hus" (husa ámeðal) og ikke vil arbeide, unntatt tyrmslemenn, skal bøte 3 mark. Omstreiferen kan løses ut av slektninger. Eller den som tok ham, kan bruke ham som trell (fényti ser). At tyrmslemenn her er unntatt må bety at disse under alle omstendigheter skulle gå tilbake til tidligere herre som treller. En løsgjengers virksomhet, dvs. tilfeldig arbeid, tiggeri og eventuelle tjuverier, representerte nemlig brudd på tyrmslene. Av F II 2, siste del, fremgår det også at barnet til en død husgangskvinne kan gjøres til trell (jfr. kap.4.7.4).

Husgangsmenn og stafkarlar (omvandrende tiggere) hørte til et bunnsjikt av fattige som delvis må ha vært rekruttert gjennom frigivning. Dessuten må en god del flyktede treller ha

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

433

rekruttert denne gruppen. Forskjellen mellom husgangsmenn og einleypismenn (løskarer uten egen husholdning) kan heller ikke ha vært stor. Ifølge F X 26 kan en løskar som er anklaget, holdes i forvaring av anklageren til saken kommer opp. Om ikke slektningene vil løse ham ut, kan han gjøres til skyldtrell. Det er spesielt F som er opptatt av kontrollen med disse gruppene uten fast bopel. Vi kan her trolig se en forbindelseslinje til den senere bestemmelse fra 1260 (F inni. 20), som forbyr kjøpferder om sommeren for dem som eier under 3 merker med den begrunnelse at bøndene har vanskelig for å finne arbeidskraft.157

7.6.1 Ufrie i arbeid og tjeneste i byen

Den kilde som kan gi opplysninger om trellehold og frigivning i de små, men voksende byene på 1100-tallet, er Bjarkøvretten, en fragmentarisk samling av bestemmelser for Nidar­ os. De fleste bestemmelsene støtter seg til F i innhold.158 En vektig grunn til å anta at ufrie spilte en mindre rolle i bysamfunnet er at en god del parallelle bestemmelser i de to lovene omtaler treller og løysinger i F, men mangler slik omtale i Bj. Fordi Bj. er så av­ hengig av F som kilde, forteller en omtale av treller i allmenne vendinger (f.eks. Bj. 140, jfr. F V 18) eller en omtale i bestemmelser som er nærmest identiske (f.eks. Bj. 142, jfr. F V 20) oss lite om treller og løysinger i byen.

Det finnes imidlertid en bestemmelse i F som kan gi oss selvstendig innblikk i trellehold i byen. F VII 11, vedrørende leidangsytelser, sier at en mann skal svare leidang i heradet for de av husfolkene (hiún) hans som bor der, og i kaupangen for de som bor der. Husfolk må i dette tilfelle bety treller, evt. også laveste løysinger, fordi frie ifølge F VII 10 skal svare for seg sjøl. F VII 11 viser altså at det fantes ufrie husfolk i byen. Vi har tidligere sett at Heimskringla forteller at kongen hadde treller i kongsgården i Nidaros.159 Også kirken

157 I så fall har F inni.20 mest med kontroll å gjøre og mindre med reell mangel på arbeidskraft, slik eldre historikere gjerne hevdet, jfr. Brandt 1880 I s.314 158

Maurer 1878, s.31-2;

Authén Blom 1956, s.88-102

159

Hkr . S.215, jfr. kap .5 .6.1

434

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

med sine store aktiviteter fra siste halvdel av 1100-tallet hadde trolig ufrie i arbeid og tjeneste (jfr. kap.6.3.2). Vi kan slik tenke oss at en del ufrie må ha søkt inn til byen for å skaffe seg arbeid med eller uten herrens tillatelse.

I Bj.47 og 97 heter det at alle har lik personlig rett i byen, 3 merkers hauldsrett, uansett om han er lendmann eller en manns løysing som har gjort frelsesølet sitt (at allir eigu jafnan rétt I kaupangi. hauldsrétt. þat eru .iij. merkr. slikan rett lendr maðr sem leysingi manns, så er gort hefir frelsisöl sitt). Dersom herren ikke vil lyse på tinget at løysingen har gjort frelses­ ølet, skal to vitner gjøre dette, slik at han får sin fulle rett (fær hann rett sin fullan). Det heter videre at løysinger uten frelsesøl skal ta 6 øre i personlig rett. Sist i Bj.47 føyes det til: "En þyrmslamenn allir skulu þyrmst við skapdróttinn sinn. iafnt í kaupangi sem i heraði" (Tyrmslemenn skal stå i tyrmsler til sin tidligere herre, på samme måte i byen som på landet.)

Trell og løysing uten frelsesøl står altså utenfor byens jevnlikhet. Den siste tar imidlertid en personlig bot som er en halv gang så høy som i F X 3 5 .1 Bj.47 er altså det håndfaste frelsesøl-ritualet det viktigste skille mellom fri og ufri, mens det i F er å bli kvitt tyrmslene (F X 46, IX 10), jfr.pkt.7.2.7-8. Vi kan regne med at dette medførte at løysinger med frelsesøl fikk full rett til å inngå arbeidsavtaler i byen, slik de ifølge G hadde det på Vestlandet, mens tyrmslene altså hindret dette i Trøndelag (F XI 23). Siste passus i Bj.47 understreker at all­ menne tyrmsler også skulle gjelde i byen. I praksis kan det nemlig ha vist seg vanskelig å opprettholde lydighet og avhengighet i byen, spesielt om løysinger lett kunne skaffe seg arbeid utenfor herrens kontroll.

Når det gjelder treller og løysinger i byen kunne vi summere opp ved å fremholde at middelalderens påstand "Stadtluft macht frei" bare har betinget sannhetsgehalt for Nidaros vedkommende: Det gjaldt ingen rettslig jevnlikhet for treller og de laveste løysinger. Det er imidlertid grunn til å tro at større mobilitet i arbeid- og tjenestebehov i byen gjorde veien til full frihet og sosialt avansement langt lettere enn i det stabile bondesamfunn F søker å regulere. Det er derfor også grunn til å tro at mange ufrie fra Trøndelagsbygdene trakk inn til byen, om de ikke kunne finne arbeid eller rydningsjord i bygdene.

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

7.7

435

Komparativ belysning av frigivning i jordbruket m.v.

7.7.1 Løysinger i islandske berettende kilder

I den islandske 1100- og 1200-tallslitteraturen finnes en rekke beretninger om treller som blir frigitt og kommer på egen rydningsjord. De fleste historiene omhandler rydninger i landnåmsfasen (870-930) i herreløst og ubebodd land. For Landnámabóks vedkommende kan formålet med bosetningshistoriene ha vært å gi historisk begrunnelse for 1100-tallets jordeiendomsforhold.160 Selv om det er vanskelig å vite hvilken samfunnsperiode enkelt­ elementer i beretningene refererer til, er en nøyere datering av disse ikke avgjørende i vår sammenheng, fordi historiene kan klargjøre forestillinger forfatterne på 1100- og 1200-tallet hadde om løysingers jordbruksbosetninger. Etter alt å dømme må disse forestillingene ha hatt vesentlige fellestrekk og felles røtter i det vestnordiske kystområdet. Det er viktig at disse historiene om løysinger som rydningsmenn ikke bare kan kaste lys over trelldommens avviklingsfase, men først og fremst over en kontinuerlig avgang fra trelldom i større hushold til mindre løysingsbruk.

Skallagrims landnåm er utførlig beskrevet i Egils saga. Skallagrims folk besto av familiemedlemmer, frie og ufrie underordnede. Han tok land ved Borgarfjörður der det var langt mellom fjell og fjord, varierte ressurser med myrlende, store skoger, rikelig med sel— veiding, godt fiske og mye drivtømmer. Han bygde seg hovedsete på Borg og deretter en annen gård på Alftanes. På den tredje gården, Akrar, drev han med kom. Det heter så at han ga land til skipsmannskapet sitt. Disse gårdene kom til å ligge i en krans rundt Borg. Det heter vider at Skallagrim også hadde folk opp ved lakselvene til fiske. Han "satte" Odd einbu der på Einbúabrekka, samt en Sigmund på Sigmundarstaðir. Buskapen til Skallagrim gikk til

160 I et tidlig fragment fra ca.1100 klargjøres noe av hen­ sikten med å skrive ned om landnåmet med at utlendinger ikke skal beskylde islendinger for å nedstamme fra treller og illgjernings­ menn (En vér þykjumsk heldr svara kunna útlendum monnum, þá er þeir bregða oss þvi, at vér séim kommir af þrælum eda illmennum) (Lnb 1,2 s.336).

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

436

fjells, og han lot bygge en gård ved fjellet som Gris hadde tilsyn med, Grisartunga. I Landnámsbók sies det at disse siste som ble satt på jord, var Skallagrims løysinger.161 Hele landnåmsområdet fungerte tydeligvis som et ressursområde under en høvding. Tre storhushold med forskjellig økonomisk grunnlag var sentrum i ressursområdet. Det fortelles at Skallagrim hadde mye folk hos seg. Husfolket kunne sikkert suppleres med folk fra om­ liggende avhengige gårder i utkanten av ressursområdet hvor også løysingbosetningene lå.162

Et annet kjent landnåm er Aud den djuptenktes innerst i Hvammsfjörður som både Landnámabók og Laxdøla saga beretter om.163

Det fortelles ikke utførlig om

landnåmsområdet, men en del om folkene i hennes følge. Etter at hun hadde bosatt seg på Hvammur, gav hun sønnedatteren en dal i medgift. Deretter delte hun ut land til flere menn, hvorav den høgættede Hold er nevnt. Erp, en opprinnelig storættet mann som var gjort til trell, ble frigitt og fikk Sauðafell. Tre andre frigitte ble gitt jord: Vifil fikk Vífilsdalur, Hundi Hundadalur og Sokkolf Sokkólfsdalur. Disse gårdene lå i utkanten av Auds landnåm.

Torgils knappi, Kolli Roaldssons løysing "tok" Knappadalur. Kollis landnåm lå imidlertid et helt annet sted, men det heter at denne solgte landnåmet til forskjellige menn. Torgils knappi må oppfattes som en selvstendig landnåmsmann. Hans landnåm lå på grensen til og ble regnet med i Skallagrims maktområde.164 I Ingemund gamles landnåm blir mennene i hans følge regnet opp: hans svoger, tre navngitte venner og fire navngitte treller. I dette mindre følget heter det om de enkelte at de "tok" land. Bare en av trellene, Fridmund, er nevnt i denne

161

Egil s.72-80;

Lnb 1,1 s.88

162 Edv.Bull sier om Skallagrims landnåmsområde: "Men d vil igjen si at en høvdingegård, med mange folk og mange bruk og store vidder, var det eneste som kunde drives selvstendig. Små og halvstore bønder måtte alltid bli avhengige av storfolk, snart for det ene og snart for det andre." (1931, s.142-4) 163 8 6 5 4 9 . s , 1 b n L

164

Lnb 1,1 s.138-143;

Laxdæla saga s.8-11

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

437

sammenheng. Han "tok" Forsæludalur, som lå like inntil og ovenfor Ingemunds område. Det nevnes ikke at Fridmund ble frigitt ved dette. Ingemund beholdt tydeligvis de tre andre trellene i sitt hushold.165 Et annet landnåm er Geirmund Heljarskinns. Han fikk ryddet fire gårder. Tre av disse lå nord på Nordvestlandet, et område egnet til fiske, fangst og rekvedsanking. Geirmund bodde selv ved Breiðiföbrður, men reiste med stort følge mellom gårdene. De tre gårdene hadde han treller til å bestyre. Atle, en av gårdsbestyrerne, hadde 14 treller under seg. Atle fikk seinere både frihet og gården fordi han ved et høve brakte sin herre stor heder.166

Det nevnes atskillig flere treller og løysinger i Landnámabók i forbindelse med at de fikk rydde seg jord. De fleste nevnes bare kort: Ån Raudfeld ga sin løysing Dufan bostedet Dufansdalur.167 Ingolvs trell Vifil ble frigitt og overlatt Vifilstóftir i nærheten av Ingolvs setegard Reykjarvík.168 Torfinn i Alftafjörður ga sine to løysinger Ulfar og Orlyg land som han hadde tatt fra en annen.169 Den eneste løysing som det er nevnt kom til Island på eget skip for å bosette seg, er Tord Dufunef, løysingen til Yxna-Tore.170 Nattfari, Gardars trell, ble frigitt og bosatt.171 Floki, Ketil Guvas trell, ble bosatt i Flókadalur og ble drept der.172

Ossur frigav Bodvar og ga ham del i sin skog.173

Løysingen Duftak fikk

Dufþaksholt.174 Olves løysing Bratt bodde i Brattsholt og Leidulf på Leiðolfsstaðir.175

165

Lnb 1,2 s.217-20;

Matthiasson 1982 I, s.258

166

Lnb 1,1 s.154-6. Ellers informant: Magnus Stephansson,

167

Lnb I ,1 s. 176-7

158

Lnb

169

Lnb I ,1 s.128

170

Lnb I ,2 s. 235-6

171

Lnb I ,1 s .3 5 , 1,2 s.276-7

172

Lnb I ,1 s .72

173

Lnb I ,1 s.375

174

Lnb I ,2 s.3 55

UiB.

1,1 s .4 5

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

438

Steinrod var Torgrim Bilds løysing. Han fikk del av Vatsland og bodde på Steinrøðarstadir.175176 Reidar, Laugarbrekka-Einars trell, fikk frihet og gården Hreiðarsgerði i beløn­ ning.177 Om Bjørn, Bjartmars trell, heter det at han skaffet seg eiendom (græddi hann fé) etter at han ble frigitt.178

Det er navngitt over 30 treller og løysinger i Landnámaboók, som til sammen lister opp ca.430 personnavn.179

Beretningene gir et noe forskjelligartet bosetningsmønster. I

Skallagrims og Auds tilfelle ble frie medlemmer av landnåmets storhushold bosatt i landnåms-området og treller derfra frigitt og overlatt jord i utkanten. Slike store områder kan oppfattes som ressursområder med hensyn til mennesker og økonomi. Skallagrim og Geirmund brukte dessuten bryter for for å knytte sammen sin gårdsdrift. I ett tilfelle ser det ut til at bånd mellom herre og frigitt ble oppløst ved selve boset-ningen (Torgils knappi), og i ett tilfelle er løysingen en helt selvstendig landnåmsmann (Tord Dufunef). I noen tilfelle heter det at løysingen "tok" jord, ellers at han "fikk/ ble gitt" jord. Mange av de navngitte løysingrydderne kom fra mindre landnåmshushold. I et par tilfelle er løysingen frigitt før bosetningen, i et par tilfelle betegnes bosetteren som trell, men i de aller fleste tilfelle frigis han samtidig som han får jord, om vi tar beretningene på ordet.

Selv om landnåmet i tidligere ubebodd land gjorde bosetningssituasjonen på Island spesiell, må vi allment kunne regne med at landnåmsmennene i utgangspunktet søkte å opprette et samfunn på Island som de var fortrolige med fra Norge, hvor de aller fleste kom fra.180 Om den kildemessige forutsetning er til stede: at landnåmslitteraturen i hvert fall et stykke på vei reelt beskriver landnåmssituasjonen, vil vi kunne finne likhetstrekk mellom landnåms-

175

Lnb I ,2 s. 372-3

176

Lnb I ,2 s.388-90

177

Lnb I , 1 S . 1 0 9

178

Lnb I ,1 s.178-9

179

Wilde-Stockmeyer 1978, s.60;

Rafnsson 1974, s.221-25

180 At landnåmsnennene etter alt å dømme opprettet samfunn som de var fortrolige med fra Norge fremholdes Sigur ð sson (1987, s.186)

et av

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

439

bosetninger som Skallagrims og Auds, og lokale system av høvdingseter og storgårder med underliggende bruk omkring som vi fant antydet langs norskekysten - i hvert fall inntil utgangen av 1000-tallet. Lovmateriale og kulturtopografisk materiale kan her vise samme type ledet bosetning med ufrie rydningsmenn som den islandske landnåmslitteraturen klargjør. At løysingbosetninger ofte nevnes fra mindre landnåm kan vi søke paralleller til i det vi tidligere har funnet, nemlig at ufrie bosetninger i Norge ofte kan ha gått ut fra normalt gode gårder. Løysinger som Landnámabók sier "tok" land, kunne vi i sammeholde med løysinger som vi i det norske materialet karakteriserte som relativt frittstående.

Det er bosetningsmønsterets trolige norske røtter, og ufries rolle innenfor dette ved begynnelsen av landnåmet, som kan gjøre jamføringer med islandsk landnåmslitteratur interessante når det gjelder å belyse først og fremst den kontinuerlige frigivning til egne jordbruksbosetninger som fant sted før landskapslovenes tid i Norge. Landnåmslitteraturen ser ut til å gi de ufrie en ganske vesentlig rolle i landnåmet, kanskje først og fremst ved marginal bosetting. Selv om vi antar at mønstre for bosetningen var like, må det likevel understrekes at dette ikke betyr at andelen ufrie bureisere var den samme.181 Selv om mønstrene for bosetning i begynnelsen kan ha hatt store likhetstrekk, gikk utviklingen tidlig sine egne veier på Island, bl.a. ved at de store landnåmsområdene ble stykket opp.182 Gårdene ble mindre utover på 1000-tallet. Leilendingsvesenet hadde slik tidlige røtter, og en god del av rekrutteringen må ha bestått av frigitte. En del frigitte er trolig også blitt lønnsar­ beidere. Med en økonomisk basis i komplekser av enkeltgårder fant det sted en ny konsentrasjon av makt rundt en del høvdinger fra 1100-tallet. Det er da tydelig at ufrihet var

181 Trolig må de ufrie bureiserne ha spilt større rolle i det islandske landnåmet enn i den kontinuerlige bosetningsekspansjonen i vikingtid og tidlig norsk middelalder, fordi behovet for folk må ha vært ekstra til stede ved bosetting av et helt ubebodd land. En god del landnåmsmenn har derfor hentet keltiske treller på veien til Island. De fleste av trellene nevnt i Lnb. ser like­ vel ut til å komme fra Norge (jfr. diskusjonen om trelleimport til Island, kap.4.5.4, spes.fn.87). 182 Sigurdsson fremholder at de større landnåmsmennene ikke klarte å kontrollere sine landnåm på sikt på grunn av manglende ressurser. I Norge brukte de norske småkongene trolig gevinsten fra vikingtokter til å holde ved like sine maktposisjoner (1987, s.186-7)

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

440

på sterk retur.183

5.7.2 Frigitte i danske og svenske kilder

Som vi tidligere har berørt, kan trellehold ha spilt en vesentlig rolle i dansk jordbruk, fremfor alt i stordriften, til fram på begynnelsen av 1200-tallet (jfr. kap.5.5.2). Likevel er det få skriftlige kilder som gir direkte opplysninger om frigitte og deres stilling. Lovbestemmelser fra første halvdel av 1200-tallet gir uttrykk for at herren skal frasi seg ansvar for den frigitte, og at han skal "ledes i ætt" eller greie seg så godt han kan. Disse sene bestemmelsene kan være uttrykk for situasjonen i ufrihetens avviklingsfase: at tidligere herre ikke lenger så seg tjent med at den frigitte hadde rettslige bindinger til ham, samt at frigitte på dette sene tidspunkt hadde frie og frigitte slektninger (jfr. pkt.7.3.1). Et innblikk i hvordan en frigivningsprosess konkret kan ha funnet sted i jordbruket gir Valdemars sjællanske lov (VLyR), fra omkring midten av 1200-tallet, hvor det er tale om bondens tillatelse til at trellen flytter sammen med kone i en hytte (kotzæth) innenfor gårdens grenser.184 Trolig ville en slik trell komme over i gruppen av "inquilini" (gårdseter) som forekommer i kilder fra omtrent samme tid. Gårdsætene var bosatt på mindre bruk rundt større gårder, og det kan i enkelte tilfelle konstateres at de hadde stor arbeidplikt på hovedgården.185

183 I ættesagaene finnes beretninger om løysinger som bureisere også fra fristatstiden. Den mest utførlige er beretningen om Ulfar i Eyrbyggja saga (s.81-7), jfr. p k t .7.9. Det finnes visstnok ingen omtale av frie arbeidsfolk i Landnámabók (Jóhannesson 1969, s.300), mens Brennu-Njáls saga (s.36), Grågås (Ia 78-80) og J a m s i d a (128) omtaler slike. For en allmenn fremstil­ ling av den sosiale utvikling inkludert trelledommens avvikling i fristatsperioden: Johannesson 1969, s.291-303; Rafnsson 1974, s.158-65; Sigurdsson 1992 passim. 184 "Men sker det, at en Træl fri Mand tager en ufri Kvinde, og taaler det, og de flytter sammen i Bondens Gaardsled, eller den Bolig, Gaardsled.." ("Trælleretten" VLyR 185

Lindkvist 1979, s.137,155

tager en fri Kvinde, eller en baade Frænderne og Husbonden en Hytte og har Hus inden for hvor de har Hus inden Bondens 86j).

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

441

En del leilendinggårder (coloniae) må ha oppstått på 1100-tallet ved oppdeling av til dels trelledrevne storgårder. Omkring 1200 fantes det en storgodstype hvor flere landsbyer med strøgods innimellom lå til en storgård (curia, mansio). Selv om leilendingenes bakgrunn her er uviss, ble de trolig rekruttert fra forskjellige grupper, en del også fra trellestanden. Kon­ traktforholdet når det gjaldt jordleie var imidlertid fritt på 1200-tallet, på linje med det norske. Også en del av gårdbestyrerne, brytene, kan opprinnelig ha hatt ufri bakgrunn.186 Overgangen fra trelldom til egen virksomhet i jordbruket er til dels vanskeligere å kon­ kretisere i Danmark enn i andre nordiske land, og det samme gjelder overgangen til fritt arbeid og tjeneste.187

De svenske götalovene fra 1220 (VgL I) og slutten av 1200-tallet (VgL II, ÖgL), samt svealover fra 1296 (UL) og begynnelsen av 1300-tallet (VmL) omtaler tre kategorier frigitte: "frælsgivi", fostre og ætteledet (jfr. pkt.7.3.1). Fostren var etter all sannsynlighet en trell som hadde fått utlevert jord av herren til eget bruk. Han sto trellen rettslig sett svært nært, bl.a. skulle herren arve ham (eie "van" til ham), men mulighetene til å oppnå frihet var lettere enn for vanlige treller. Fostren kunne selges sammen med den jord han brukte for herren (ÖgL J 23). Det fremgår av ÖgL at gårdsbruket hans var mindre enn et normalt gårdbruk. Fostren er i økonomisk forstand slik blitt sammenholdt med en arbeidpliktig torper i nyere tid. Selv om fostren overtok jord til eget bruk, manglet han sannsynligvis avtalerett. Han må derfor ha vært en ufri leilending som ikke selv kunne inngå i det saklig-økonomiske kontraktforholdet som var karakteristisk for leilendingsvesenet også i Sverige.188 Bestemmelsene om frigivning ved ættledning har stor likhet med de danske. I de sene svealovene som har få bestemmelser om frigivning, er det bare ættledning som direkte nevnes.189

186

Ulsig 1981, s.137-151;

Mazo Karras 1988, s.148-50

187

H .Schledermann "Tyende" i KLNM XIX s.101,104

188

Neveus 1974, s.105-112;

Lindkvist 1979, s.117-9

189 Neveus 1974, s .80-6,102-111,128-131; Lindkvist 1979, s.136-7; Hasselberg i KLNM IV, "Fostre" s.543-4; Hasselberg 1944, s.85-90

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

442

Ingen av de 29 testamentene med frigivningsklausuler fra perioden 1256-1310 uttrykker direkte hvilken virksomhet disse frigitte gikk til ved frigivningen (jfr. kap.5.5.2). I noen tilfelle synes det likevel klart at den frigitte gikk til eget jordbruk, eksempelvis når en viss Brynulf i tillegg til frihet får to okser, fire kyr og to øre såkorn. Trolig ble den frigitte her gitt utstyr til drive jordbruk på land som tilhørte hans tidligere herre.190

Det foregikk trolig en viss oppdeling av driftsenheter på storgårder fra 1200-tallet i Sverige, og større jordeiere kom i økende grad til å satse på inntekt fra spredte leilendingsgårder.191 For en stor del hadde dette bakgrunn i at nye gårder ble ryddet i mer marginale strøk. Bosetningsekspan-sjonen i høymiddelalderen varte lenger i Sverige enn i andre nordiske land. Det finnes ikke kildemuligheter til å avgjøre hvor stor rolle treller, fostrer og frigitte spilte i nyryddingen i svensk høymiddelalder. Det har imidlertid vært hevdet at fostrene kan ha spilt en viktig rolle for ryddingen i normale bønders regi.192 Dette kunne finne en støtte i at trellehold så sent som på slutten av 1200-tallet kan ha vært viktig for vanlige gode bønder i strøk av Sverige.193 Mer allment kan det synes å være en sammenheng mellom den sene avviklingen av trelldom og den langvarige styrken i bosetningsekspansjonen i Sverige. Vi kan anta at en del frigitte også kom i arbeid og tjeneste for andre i Sverige. Neveus har fremholdt at de harde strafferettslige bestemmelser som gjaldt for disse eiendomsløse, delvis må ha vært en arv fra trelleretten. Antall bestemmelser vedrørende gruppen er økt fra VgL I (før 1250) til Vgl II (slutten av 1200-tallet). I sene landskapslover ble det innført påbud om å ta tjeneste og strenge straffer mot løsgjengeri. I Magnus Erikssons landslov 1347 ble det påbudt at alle som eide mindre enn 3 mark, skulle ta tjeneste.194 190 DS 742. Neveus antar at Brynulf og andre frigitte i testamentene, som fikk gaver i tillegg til friheten, ikke ble frelgjevar eller fostre, men fullfrie (1974, s.132-8) . Det er neppe grunn til å fastslå at en frigitt må ha fått full frihet for å kunne få eiendomsrett til kveg osv. 191

Lindkvist 1979, s.39-45;

192

Hasselberg 1944, s.90

Mazo Karras 1988, s.90,150

4193 N 9 1 8UL B 9, jfr. Neveus 1974, s.164 6 . , 4 7 9 1 s u v e

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

443

7.7.3 Frigivningsprosess og vesteuropeisk jordbruk

I kap.5.5.2 fremholdt vi at rene slaver utgjorde en vesentlig del av arbeidskraften i det såkalte seigneurie/ manor/ Villikation-godssystemet, slik dette var utviklet i sentrale deler av karolingerriket. Det er på det rene at frigitte ved utgangen av 800-tallet alt lenge hadde spilt en rolle innenfor jordbruket. Nyere undersøkelser av karolingiske rettskilder har kunnet fast­ slå at at kategorien "frie" (liberi) i disse kildene ikke var "urgermanske" frie sel veiende bøn­ der, men forskjellige kategorier hvor leilendinger med jordleieavtale (precaria) og frigitte var hovedtyper (jfr. kap.2.3.7).195

Agrarhistorikeren A.Dopsch har sterkt fremhevet

betydningen av den oppadstigende sosiale bevegelse i de tallrike frigivninger fra karolingertiden når det gjaldt formingen av middelalderens klasse av "halvfrie" bønder. Tallrike kilder fra karolingertiden viser frigitte med forskjellige grader av frihet som landskyldbetalere (mansuarii, censuales).196

Fra slutten av 800-tallet og fremover spilte frigitte, og ufri arbeidskraft overhodet, en særlig viktig rolle i nyryddingprosessen i store deler av Vest-Europa. Både geistlige og verdslige jordeiere drev organisert nyrydding med ufrie. En kildegruppe som kan gi innsyn i deler av prosessen, er den store mengde av gavebrev til klostre hvor ufrie blir overdratt, ofte i stort antall. Ifølge agrarhistorikeren F.Lütge ble disse i det tyske området først og fremst klos­ trenes nyryddere. Ufrie rydningsmenn (servi casati m.v.) har likevel satt få spor etter seg i skriftlige kilder, fordi den formelle frigivningen ofte fant sted i ettertid og det ofte dreide det seg om en lang frigivningsprosess. Mens jordeiere fra først av mye hadde holdt sine ufrie innen stor husholdet og på mindre bruk i nærheten av hovedgården (domus), kan det konstateres at de på 900- og 1000-tallet for en vesentlig del fikk utvidet sine godsområder med ufrie/frigitte bureisere spredt utover. I tillegg til landskyld kunne herrene også få

195 Også den tyske økonomiske historikeren F.Lütge polemise mot troen på "agrarkommunisme"/ "urdemokrati" i tidlig germansk tid, og mot forsøket på å redde dette dogmet ved å skyve tilstanden tilbake så langt som mulig: "sondern es gilt zu erkennen, dass seit urdenklichen Zeiten Herrschaftverhältnisse und damit Abhängigkeitsverhältnisse bestanden haben, ." (1979, s.62,63) 196

Dopsch 1968, s. 95,97,10

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

444

betaling for "salg" av friheter til ufrie/ frigitte. En del av de frigitte og deres etterkommere fikk etter hvert ervervet rett til å slå seg ned hvor de ville, og noen slo seg ned i byer som etter hvert kom til å vokse sterkt.197

Det var likevel fra første del av høymiddelalderen det fant sted en omfattende omstrukturering av jordbruksdrift i størsteparten av Vest-Europa, ved at manorgodssystemene etterhvert ble oppløst og den sentrale storgården (domus) stykket opp. Storgårdens jord ble nå forpaktet ut til bønder. Denne omstruktureringen, som hadde bakgrunn i den store befolkningsøkningen, fikk også store sosiale konsekvenser. De omlig­ gende avhengige bøndenes arbeids- og tjenesteplikter på hovedgården falt bort. Den vesentligste del av jordeiernes inntekter kom fra en fiksert del av gårdsproduksjonen på eier­ nes bortleide gårder (ty: Teilpacht). For Englands vedkommende har Postan beskrevet hvordan slavene forsvant fra manor-systemet på 1100-tallet. I kildene ble de avløst av frie "bovarii" (plogmenn) eller "cottars" (kotkarer, husmenn) som bodde på "slaveland", jordstykker utstykket i nærheten av herrens gård.198

Ett av utslagene av prosessen er at skriftlige inngåtte jordleieavtaler dukker opp i større mengder og i mye mer utførlig utforming fra 1100-tallet. Det dreier seg nå mer om sakligøkonomiske leieavtaler: om hvilke avgifter som skal ytes, ofte om gjensidige forpliktelser mellom jordeier og jordleier, om jordleiens varighet, betingelser for bruk av gården. Forpakterens personlige status kan være nevnt, men er uten betydning for innholdet av leie­ kontrakten. Det er på det rene at ufrie personer kunne inngå og ofte også inngikk denne type

197 Lütge 1974, s. 66-71; Dopsch 1964, s.101; Dollinger 1982, s.222-4, 304-16, spes. s.312-3,431; Duby 1974, s.227. E.Orth fremholder at "Stadtluft macht frei" ikke medførte rik­ tighet for Frankfurt og westfalske byer på slutten av 1200tallet. En herre kunne nemlig forlange sin livegne tilbakelevert fra Frankfurt uten tidsfrist. Borgerrettens nominelle likhet for' loven vedrørte ikke de saksområder som lå utenfor borgerrettens anliggende (Orth 1991, s.457-8) 198

Postan 1956, s.1-14

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

445

leieavtaler.199

Omdanningen av jordbruksforholdene, karakterisert som en "Wirtschaftsrevolution", begynte i nordfranske områder på slutten av 1000-tallet, men nådde sitt høydepunkt i forskjellige deler av Vest-Europa på 1100-tallet, selv om den bare i visse områder er detalj studert.200 Enkelte nyere historikere har ikke nølt med karakterisere omdanningen som "høymid­ delalderens bondefrigjøring" og "oppløsningen av det første livegenskapet" .201

Denne

sosiale bevegelsen førte ikke til at ufriheten forsvant i Vest-Europa, men den mistet grunnleg­ gende betydning. Herrene beholdt likevel for en stor del domsrett over sine ufrie, og enkelte ufrie mindreverdigstrekk ble også beholdt. Det er for øvrig store forskjeller i dette bildet (jfr. kap.2.3.5, 2.3.7-8).

199 Rösener 1987, s.225,226; Dollinger 1982, s.23-4,36675,433 ; L ü tge 1979, s.71-6. Ellers: Rietschel 1901, s.181-244 ; Wopfner 1905, s.1-20. Dollinger (s.24) gjengir en leieavtale, datert 1068-91, inngått med en ufri jordleier: "quidam s.Quirini servus .. peccunia sua ab ingenuis hominibus predia acquisivit in proprietary .. que .. delegavit super altare s.Quirini ad Tegrinse .. ea conditione ut proximi heredes eius ipsa predia perpetiam habeant .." (Denne ufrie [servus] som tilhører kirken s.Quirini får ved å legge ut en pengesum utlevert en gård i arvelig leie og skal betale nærmere spesifiserte varer i landskyld.) Det dreier seg her om en såkalt precaria-avtaleform, dvs. formet etter gave-gjengave prinsippet, selv om avtalen her nøye spesifiserer landskyldvarer og betingelser ellers [M.B. {Monumenta Boica} VI s.49. En mengde leieavtaler fra 1100-tallet finnes i bind IV,VII,VIII, XI og XIII av M.B.] 200 Teorien om en jordbruksøkonomiske revolusjon på 1100tallet går tilbake til historikeren Lamprecht (1886 I, s.862f.). Dopsch (1939, s .129-64,219-43) gikk mot teorien og hevdet at det ikke fant sted noen grunnleggende omlegging på 1100-tallet. Dol­ linger argumenterer igjen mot Dopsch og fremholder sterkt teorien (1982, s.122-3), også Rösener 1987, s.214-27. Ellers: Perrin 1935, s.626f.; Dollinger 1982, s.112-40. Dollingers undersøkelse av bayersk agrarhistorie fremholdes av Rosener som mønstergyldig (1987, s.225) . 201 Kellenbenz 1980, s.112; ton 1983

Rösener 1987, s.226;

R.H.Hil­

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

446

7.8

Oppsummering

I første del av kapitlet undersøkte vi landskapslovenes trinnvise frigivningsprosess: de to ritualene "gefa frelsi" og frelsesølet, samt forholdet mellom frelsesøl og de overordnede tyrmslene som uttrykte avhengighet mer allment. Ved utgangen av tyrmslene, etter henholdsvis to og fire generasjoner i G og F, var den frigitte ute av ufri status. Herrens sekundære arverett, betydningsfull i F, ble likevel stående til 9. generasjon. I lovundersøkelsene fant vi en iøynefallende forskjell mellom G og F:

I F foregikk frigivnings-

prosessen over lengre tid, innebar sterkere avhengighet, og den sto i mer formalisert sammenheng med de nedre deler av bondesamfunnet enn i G. Selv om skillet mellom trell og fri er grunnleggende i F, ønsker F tydelig et mindre skarpt og mer gradert skille. F har heller ingen kort vei til frihet og foreskriver ikke frihet ved hevd, slik G gjør.

Vi konstaterte at landskapslovenes bestemmelser om frigivning befant seg innenfor et middelaldersk lovgivningsmønster, dvs. at utenlandske rettskategorier trolig ble tatt opp og omformet etter behov. Vi søkte å konkretisere dette når det gjaldt tyrmslene, som kan ha hatt sin bakgrunn i "obsequium", kirkerettens understreking av frigittes lydighetsplikter. Formal­ isering av langvarige avhengighetsbånd i F må rimelig ses som uttrykk for et ønske om å holde på, men etter hvert også "selge ut" de personlige avhengighetsbånd mellom frigitte og tidligere herrer ved lovredigeringstidspunktet. "Ættledning" i senere nordiske lover tok deri­ mot sikte på å befri herrer for forpliktende bånd. Vi tenkte oss slik F ’s nitide statusklassifisering under hauld som et forsøk på å utforme en mer eller mindre ufri "fellesklasse" gjennom en oppadstigende og en nedadgående bevegelse i bondesamfunnet. Et slikt "føydaliseringsprosjekt" må opplagt ha vært i tråd med den toneangivende retning i europeisk lovgivning. I den noe eldre G finner vi ikke noe tilsvarende "prosjekt".

I den andre del av kapitlet har frigivningens "ytre" samfunnskontekst stått i fokus, gjennom lovmateriale, beretninger og kulturtopografisk materiale. Lovkilder viser at treller og løysinger kunne få utlevert jordstykker til eget bruk, samt at overgangen fra å få gjøre en reit til å sette et lite bu trolig var liten. Videre: at reine treller og lavere løysinger med

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

447

arbeidsplikt må ha utgjort en gruppe av personlig avhengige jordbrukere på bruk i utkanten eller i nærheten av gårder til tidligere herrer. Gårdsnavn på reit, holt, kot o.l. kunne konkretisere dette i Trøndelag. I økonomisk forstand sammenliknet vi slike "satellitt"-bo­ steder med husmannsplasser i nyere tid. Frelsesølseremonien synes vanligvis ikke å ha medført at løysingen byttet bosted. Selv om forskjell mellom frigivningsbestemmelsene i F og G trolig først og fremst har bakgrunn i lovenes forskjellige alder, kan den også forklares på bakgrunn av ulike samfunnsbetingelser i de to lagdømmene. For kystlandets vedkommende kan den kortere og lettere veien til full frihet være uttrykk for en mer bevegelig økonomi og en større sosial mobilitet enn i indre jordbruksbygder. Beretningen om Erling Skjalgssons trellhold og frigivning synes å illustrere en fleksibel og kontinuerlig frigivningsprosess i et kystområde.

Også de mer eller mindre sannsynlige trellenavn på bosetninger før ca. 1100 kan samlet konkretisere en kontinuerlig frigivningsprosess før landskapslovenes tid. Vi kan slik skimte konturer av en ledet bosetning rundt eldre og større gårder som foregikk fra lenger tilbake enn vikingtiden. De ufrie bureiserne ble her utvilsomt leilendinger. Vår hypotese var at både ufrie og frie klientbønder kunne inngå i lokale leilendingssystemer, ofte bundet sammen ved årmenn/bryter under en stormann, slik det kan ha vært typisk for krongodset så sent som ved slutten av 1000-tallet.

De angivelige trellenavn vi har omtalt fra perioden etter 1100, kan trolig vise at det var mange ufrie nyryddere på Østlandet, med en spesiell konsentrasjon øst for Oslofjorden. Også en god del av de undersøkte bosetninger etter ca.1100 med angivelige trellenavn må ha vært "satellitt"-bosetninger ut fra en nærliggende modergård. Noen lå helt opp til modergården, mens andre må ha vært rydninger i modergårdens utmark. En del av bosetningene i kystom­ rådet og i tidligere ubebodde innlandsområder kan ha blitt ryddet av mer "frittstående" løysinger. For kystområdets vedkommende kunne dette til dels ses i sammenheng med G’s kortere og lettere vei til frihet, slik også beretningen om Erlings frigivning gir uttrykk for en mer fleksibel økonomi. Vi slo fast at det må ha vært relativt mange løysinger blant nyryd­ dere av spesielt marginale bosetninger etter 1100. F ’s ønske om å få løysinger til å ta fatt med jordrydding, uttrykt i bestemmelsen om å gi løysinger unntaksvis fri avtalerett når det

448

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

gjaldt jordleie, synes slik å ha vært i overensstemmelse med faktiske forhold i rydningsvirksomheten. Slike bureisere må ha vært spesielt lønnsomme for tidligere herrer, fordi de ga både landskyld og inntekter av løysingens frihetskjøp.

Også ufrie rydningsmenn etter 1100 er i all hovedsak blitt leilendinger. Treller og laveste løysinger må ha kommet på jord uten formell jordleieavtale. Både i G og F har imidlertid løysinger med frelsesøl slik avtalerett. I F er det også mulig at laveste ufrie hadde slik rett. Bakgrunnen for at norske historikere har sett bort fra at kategorier av ufrie hadde rett til jordleie synes for det første å ha vært fravær av personavhengighet og saklig-økonomisk innhold i leieavtaleformen. For det andre har en trolig antatt at ufrihet betydde fravær av positive rettigheter. Våre lovundersøkelser (kap.2) har imidlertid klargjort at selv rene treller hadde viktige positive rettigheter, spesielt er dette tilfelle i F. Komparativt er det på det rene at den saklig-økonomiske jordleieavtalerformen, hvor personsavhengighetsforhold var irrelevante, begynte å bli vanlig i Vest-Europa på 1100-tallet, og at også ufrie kunne inngå slike avtaler.

Frigivning til fritt arbeid og tjeneste på landet og i byen har vært den andre viktige veien ut av trelldom, selv om den er mindre kildebelagt enn veien ut gjennom egen jordbruksdrift. Ifølge G var frelsesølet betingelse for at en løysing fritt kunne inngå egne arbeids- og tjenesteavtaler. I F kan imidlertid ingen løysing inngå slik avtale uten å spørre herren, dvs. at først etter fire generasjoner oppnås normalt fri rett til dette. F, som gir løysingen frie hender når det gjelder jordleie, gir altså herren kontroll med hans arbeid og tjeneste, trolig både fordi loven vil sikre herren arbeidskraft, men også sikre kontroll med at løysingen hadde bopel. En bestemmelse mot tyrmslemenn som omstreifere viser dette siste. I Bj. kan det se ut til at ufrie spilte en mindre viktig rolle i Nidaros enn på den trønderske landsbygda, selv om de fantes også i byen. En bestemmelse klargjør at treller og løysinger uten frelsesøl sto utenfor byens jevnlikhet, men lovens ekstra understreking av tyrmslenes gyldighet betyr trolig at det var vanskelig å holde på ufrie bånd i byen.

På slutten av kapitlet søkte jeg å gi en oversikt over frigivningens agrarhistoriske funksjon i andre nordiske land og deler av Vest-Europa i middelalderen. I den grad vi kan anta at

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

449

islandsk landnåmslitteratur reelt beskriver landnåmssitusjonen, kan den også kaste lys over det samfunn de fleste landnåmsmenn kom fra:

Treller og løysingers vesentlige rolle i

landnåmet på Island kan belyse den kontinuerlige ledede bosetning ved ufrie som fant sted før landskapslovenes tid i Norge. At løysingbosetningene på Island fant sted både utfra store og mindre landnåmshushold, kan kaste lys over ufries bosetninger ut fra høvdingseter og normalt gode gårder også i Norge. På den annen side må vi ta i betraktning at bosetning med ufrie trolig spilte en større rolle på Island i landnåmstiden enn i Norge.

Danske kilder sier lite om hvordan frigivning har fungert. En lovbestemmelse fra midten av 1200-tallet forteller likevel at treller kunne bosettes i hytte (kotzæth) innenfor en gårds gren­ ser. I svenske lover finnes fostrer, en gruppe bureisere med rettsstatus omtrent som ren trell, trolig uten avtalerett ved jordleie. Så sent som på slutten av 1200-tallet kan fostrene ha spilt en viktig rolle for nyrydding i normale bønders regi. Det kan være nærliggende å sam­ menholde fostrenes bosetninger med bosetninger i vårt gårdsnavnsmateriale hvor tun lå nært opp til modergård. Bosetterne kan her ha vært laveste løysinger. Den sene avviklingen av trelldommen i Sverige kan ha sammenheng med den langvarige styrken i bosetningsekspansjonen i deler av landet. I Norge var bosetningsekspansjonen sterkest på Østlandet. Det er ikke urimelig å tro at trelldommen i Norge sist ble avviklet her, og at de forholdsvis mange trellenavn fra Østlandet i trelldommens siste periode kan være uttrykk for dette.

Vi kan slik grovt se både likheter og forskjeller i frigivningsprosessens funksjonelle sammen­ heng med utviklingen av jordbruksdriften i Norge, Norden og Vest-Europa. Ved sammenlikninger med sentrale deler av Vest-Europa må vi ha for øye at "servil" status alt i etterkarolingisk tid begynte å miste sin opprinnelige karakter ved at slaver etter hvert fikk en god del positive rettigheter. Skillet mellom "servus" og frigitt ble derfor heller ikke så stort som i mer perifere deler av Europa (jfr. kap.2.3.7).

For det første kan den komparative oversikten understreke frigittes viktige rolle i nyryddingsprosessen: Vi påpekte den vesentlige rollen flere nyere europeiske historikere har gitt ufrie, inkludert frigitte, i rydningsprosessen i store deler av Vest-Europa fra 800-tallet

450

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

og fremover. Dette er i tråd med at vi i vår undersøkelse kunne konstatere at loven ønsket de frigitte som nyryddere og at relativt mange ufribosetninger var marginale rydninger. Bruk av ufrie i rydningsarbeid henger grunnleggende sammen med at dette var en utpreget slit-aktivitet. (Vi har sett at ufrie kunne foretrekkes i slike aktiviteter, jfr. kap.2.5 og kap. 5.2.7). Oversikten synes også å vise en kulturtopografisk dimensjon i graden av ufrihet i jordbruksvirksomhet: I England og på Kontinentet synes det å ha vært et klart mønster at ufriheten var sterkest for bureisere nærmest herrens gård og at ufriheten minket ved økende avstand ut fra modergården. Det mønster jeg fremholdt i undersøkelsen, at de ufrie bureiserne helst ble bosatt nær opp til herrens gård i "satellitt"-bosetninger, kan således gis en understrekning. Dette mønsteret synes også karakteristisk for de svenske forstrenes bosetninger. Rydninger som spredte landnåm i marginale områder i Norge fjernet løysinger fra herrens omgivelser og slik også fra hans bånd på dem.

Historikere har hevdet at det fant sted en omfattende omstrukturering av jordbruksdriften i England og på Kontinentet i første del av høymiddelalderen. Storgårdene ble stykket opp og forpaktet ut til bønder som betalte landskyld i form av en fiksert del av gårdsproduksjonen, og saklig-økonomiske jordleieavtaler bredte seg. Minkende ufrihet er blitt karakterisert som "oppløsning av det første livegenskap". I Norge kan det i tidlig middelalder ha eksistert en god del lokale godssystemer med "klient"-bønder, inkludert ufrie, rundt storgårdene (jfr. pkt.7.5.3). Slike systemer hadde eventuelt åpenbare likheter med med manor-systemet i VestEuropa. Forskjellen må imidlertid ha vært at det vesteuropeiske systemet var mye fastere organisert og at det hadde mye større dimensjoner. Det er slik vanskelig å snakke om en omfattende omstrukturering av jordbruksdriften i Norge, selv om de lokale systemene ser ut til å forsvinne, kanskje omkring 1100, til fordel for geografisk mer omfattende strøgodssystemer.

Stordriftsenheter i Norge har åpenbart vært mye mindre enn lenger sør i Europa, selv om en historiker som Duby har søkt å nyansere bildet vedrørende slike enheter også for Kontinentets vedkommende (jfr. kap.2.3.4). I denne forbindelse må vi igjen betone at bruk av slaver i jordbruk ikke bare hører hjemme i en plantasjeliknende stordrift, men like fullt i drift av over gjennomsnittlig gode gårder (jfr. diskusjonen om slaveriers økonomiske

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

451

betydning, kap. 5.5). Større gårder i Norge ble i løpet av vikingtid og middelalder delt opp i mindre bruk (bruksdeling). Dette ser ut til å ha vært en langsomt virkende prosess. Siden vi neppe kan fremholde en bestemt periode innenfor dette tidsrommet, kan vi heller ikke, som på Kontinentet, betegne delingsprosessen som en "Wirtschaftsrevolution". På tross av disse åpenbare forskjeller mellom Norge og Vest-Europa når det gjelder jordbruksdrift, kan vi også betone likheter. Befolkningsøkningen er den grunnleggende felles faktor som virket både i Vest-Europa og i Norden. Den førte til rydding av ubrukt jord utad og bruksdeling og intensivering av jordbruksdriften innad. I Vest-Europa og Norden er det en klar felles ut­ viklingslinje i høymiddelalderen i retning av større personlig frihet. At en god del bønder i sør beholdt ufrie trekk, kan etter mitt skjønn best forklares med faktorer utenfor jordbruket (jfr. kap.8.2).

7.9

Det mentale bildet av frigivning og frigitte

I det følgende skal vi gjøre bruk av beretninger fra islandske ættesagaer for å vise hvordan frigivning og frigitte kunne oppfattes sosialpsykologisk i høymiddelalderens vestnordiske område. Fordi frigivning er en integrert del av trelldommen, blir innholdet i beretningene en fortsettelse av drøftingen av trellebildet ut fra de samme kildene i kap.5.8. Det er likevel, som vi skal se, tydelige forskjeller mellom bildet av treller og løysinger. De mange korte omtaler av løysinger i forbindelse med jordutdeling i Landnámabók, jfr. pkt.7.7.1, som også ættesagaer har en del av, skal vi ikke ta opp her, men konsentere oss om beretninger som kan vise sosialpsykologiske aspekter av frigivningprosessen. Vårt utgangspunkt er at sagaene gir uttrykk for 1200-tallsforfatternes forestillinger, men disse synes å være en del av en forståelseshorisont som forfatterne forutsatte at tilhørerne var fortrolige med.

Mye av trellens æreløshet finner vi bevart også i beskrivelser av løysinger. Om Ogmund dytts trelleaner heter det: "opt verðr lidrjúg til drengskaparins en úfrjalsa ættin" (Ufri ætt mangler ofte mot og ære).202 I Valla-Ljots saga vil den rike løysingen Torfi gifte seg med 202

Ogmundar þàttr dytts s. 101,108

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

452

en enke av ansett slekt. Enken er ikke uvillig, men sønnen hennes, den fjorten år gamle Halli, vil ikke samtykke i et æreløst løysinggifte. Han får senere gitt Torfi banesår.203 Viga-Glums saga, kap. 17-19, dreier seg om Glums løysing, Hallvard, som var fosterfar til Glums sønn, Vigfus. Hallvards eiendom var i Glums beskyttelse. Om Hallvard sies det at han raket sammen penger, brukte knep i pengesaker og var svært langfingret i beiteallmenningen. Bård beskylder Hallvard for tjuveri av sauer, men i rettsaken får Vigfus Glum til å berge ham fra fellende dom. Et par år etter forsvinner det en galte. Løysingen mistenkes og blir drept av Bård. Seinere drepes Bård av Vigfus.204 I Landnámabók berettes det om Ossur Torgrimssons løysing Bodvar. En mann ved navn Orm anklaget ham for sauetjuveri. Bodvar overlot derfor eiendommen sin i Atle Hallsteinssons forvaring, og anklagen kunne derfor avvises.205 Den vanærende egenskap tjuvaktighet tillegges altså løysinger. Tjuvaktighet kan koples sammen med en utilbørlig sans for rikdomsøkning, som i Viga-Glums sagas beretning.

I Njåls saga kap. 148 fortelles det om Bjørn Kvite at han var løysingsønns sønn. Bjørn var gift med Valgjerd, og det heter at hun ble gift med ham for pengers skyld og ikke holdt mye av ham. Hun regnet ham som upålitelig og likte ikke at han var full av sjølros.206 I Vatsdøla saga heter det om en frigitt trell Skum at han hadde vunnet gods og var blitt rik, men herren hans Hunrod ødte eiendommen hans. Skum reiste så til Trøndelag og ble rik for annen gang. En viss Trotolf reiste så etter og drepte ham. Trotolf uttaler: "at Húnröðr, goðr drengr, skal vera félauss orðinn ok hlotit þat nest af okkr, er þræll hans, Skumr, skal orðinn auðigr sem Njórðr" (Det er ikke som det skal være at en slik gjæv kar som Hunrod er blitt nesten fant for vår skyld, mens trellen hans, Skum, er blitt rik som Njård).207

203

Valla-Ljóts saga s.233-7

204

V íga-Glúms saga s. 56-66

205

L n b . 1.2 s.374-6

206

Brennu-Njáls saga s.424-25

207

Vatnsdæla saga s. 129-31

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

453

Disse beretningene viser at løysingens bevarte stigma fra trelldommen, kombinert med nyvunnet rikdom, skapte et sosialpsykologisk problem for fries æresbevissthet. Problemet var at denne rikdommen fremtrådde som en "verdinøytral" rikdom, frakoplet den øvrige positivt ladede sosiale verdiskala. Vi kunne med god grunn kalle den en "moderne" form for rikdom. Det var slik nærliggende å kople den sammen med egenskapene tjuvaktighet, lureri, upålite­ lighet og sjølskryt. Løysingætlingen Bjørn i Njåls saga er prototypen på oppkomlingen. To generasjoner borte fra trelldommen har han vunnet selvbevissthet, ytre sett, men greier ikke å styre denne. Globalt finnes denne prototypen ofte i beskrivelser av frigitte. Den mest kjente er Trimalchio i Petronius’ Satyricon. Den sosialpsykologiske forklaringen på at en god del frigitte maktet å etablere seg som "nyrike", dvs. med en rikdom som ikke var koplet sammen med god ætt og andre ærefulle egenskaper, var nettopp trellens trang til frihet og sosialt avansement på bakgrunn av hans "tingliggjorte", æresløse og "sosialt døde" tilstand. På denne måten kunne frigjøringsprosessen være en kanal for sosial mobilitet. Enkelte frigittes store rikdom og sosiale suksess er kjent i mange slaverier, spesielt tydelig i det romer­ ske.208

Den nyvunne rikdommen var imidlertid en skjør basis for den frigitte. I det foregående så vi at løysingen Hallvard ble berget av sin herre, og at løysingen Bodvar måtte søke beskyttelse hos en mektig mann, trolig fordi den tidligere herren ikke hadde kunnet yte god nok beskyttelse. Det finnes ytterligere eksempler på løysingers skjøre sosiale stilling og deres avhengighet av beskyttelse: I Laksdøla saga kap.25 sies det at Rut Herjolvsson ga friheten til en av trellene sine som het Rolv. Han fikk noe eiendom og bosted ved markskjellet til naboen Hoskulds gård, men Rut hadde egentlig tatt feil og bosatt løysingen på Hoskulds eiendom. Denne likte ikke at en løysing hadde fått komme ham så nær inn på livet og krevde derfor landskyld, men Rut rådde ham til ikke å betale. Løysingen, som hadde slått seg godt opp der, ble så drept og all eiendommen han hadde opparbeidet, ble tatt av Hoskuld.209 I Eyrbyggja saga kap.30-32 heter det om løysingen Ulfar at han var en dugelig arbeidskar

208 Petronius Satyricon (trans. M.Haseltine) s.29. Bl.a.: Finley 1973, s .50-1,78,83 ; Watson 1987, s.44-5; Treggiari 1969, s.237-45 209

Laxdæla saga s.70-1

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

454

som fikk høyet snarere i hus enn andre. Feet hans kom aldri bort og sultet aldri i hjel. Naboen Torolf spurte ham til råds om gårdsarbeidet, men lot likevel trellene sine stjele hans høy fra en eng de hadde sammen. Likevel nektet han å bøte for tjuveriet: "den trellen er rik nok" (en þórólfr kvað þræl þann helzti auðgar). Etter et mordforsøk fra Torolfs side ga Ulfar sin eiendom og person under den mektige Amkjells beskyttelse. Torbrandssønnene protesterte, fordi Ulfar var deres løysing. Etter at Torolv likevel fikk drept Ulfar fremholdt Torbrandssønnene sin rett til arven etter ham. Den dyktige løysingen som arbeider seg oppover, skaper altså stor misunnelse og fører naboer og tidligere herre i konflikt.210

Det finnes beretninger hvor løysingens beskyttelse og avhengighet

til tidligere herre

beskrives klart paternalistisk med vekt på trofasthet, lydighet og takknemlighet overfor tidligere herre. I Njåls saga (kap. 130-132) viser Tord løysing sin lojalitet mot Njål ved å la seg brenne inne sammen med ham, selv om han som underordnet kunne ha forlatt huset. I Floamanna saga berettes det om Atle Hallsteinsson og løysingen hans, Leidolf, som sammen med to huskarler hogde ved da de ble overfalt av Ravn Torvidarsson med stor overmakt. Det heter at løysingen slo vel fra seg "til takk for frigivningen", han drepte en mann og ble så sjøl drept. I Njåls saga kap.39 får en Tord løysingsson beskjed av Bergtora om å drepe en mann. Tord sier: "Ikkje er eg nokon drapsmann, men likevel skal eg gjera det, dersom du vil." Han utfører drapet. Selv om gjerningen er ond, blir løysingens lydighet positivt be­ skrevet.211

Beretningene om løysinger i sagalitteraturen kan så langt oppsummeres som følger: En del av trellens æreløse egenskaper er bevart i beskrivelsen av løysinger, først og fremst tjuvaktighet, men også upålitelighet og sjølskryt. Disse egenskapene går sammen med løysingers utilbørlige sans for rikdomsøkning. Selv om det finnes positive skildringer av dyktige og arbeidsomme løysinger, er "nyrike" løysinger tydelig et sosialpsykologisk problem for frie. Forakten for løysingen som trelleætling er høyst nærværende i beretningene. På grunn av sin skjøre sosiale stilling er løysingen avhengig av beskyttelse. I beretningene finnes

1 2

m 210 o F ; 5 , 4 3 0 1 . g a s l á j N u n e r B

Eyrbyggja saga s.81-7, spes. 8 3

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

455

det således også beskrivelser av løysinger som trofaste tjenere i det paternalistiske mønsteret. Selv om løysinger ofte fremtrer med æreløse egenskaper, så er sambo-ideologiens og den destruktive morders typiske trellebilde fraværende når det gjelder løysingene. Det finnes ikke noe eksempel på løysinger som vil myrde sin herre, og løysinger fremstilles heller ikke som spesielt feige og engstlige (jfr. kap.5.8.2).

Et karakteristisk trekk ved de fleste fortellingene om treller og løysinger i sagalitteraturen er at det enten berettes om dem når de er treller eller etter at de er blitt løysinger, dvs. løysin­ gene mangler forhistorie, trellene "etterhistorie". Mønsteret er som følger: Fóstbræðra sagas forholdsvis utførlige beretning om trellen Kolbak ender med hans frigivning og sluttordene: "Kolbak slo seg sammen med noen vikinger, og han viste seg som en god og djerv mann i strid." Laksdøla sagas beskrivelse av løysingen Rolvs vanskeligheter begynner lakonisk med at Rut ga frihet til en av trellene sine som het Rolf. Den forholdsvis utførlige og positive beskrivelsen av løysingen Ulfar inneholder ingen forhistorie om Ulfar som trell.

Trolig har dette mønsteret sammenheng med noe Sverre Bagge konstaterer, nemlig at sagaenes allment statiske oppfatning av menneskekarakterer, koplet til fastlagte sosiale roller, umuliggjør forståelse av større endringer i og utvikling av menneskers karakterer (jfr. kap.5.8.6). Sagaberetningene gir derfor stor sett separate beskrivelser av treller og løysinger, fordi de hver for seg oppfattes som sosiale kategorier med fastlagte karakterer. Løysinger er likevel mindre stereotypt fremstilt enn treller. Det er bare innenfor det paternalistiske mønsteret, dvs. trellen og løysingen som herrens trofaste tjenesteytere, at det er mulig å gi beskrivelse av en figur som trell og løysing i samme beretning. Jfr. beretningen i Svarfdøla saga (kap. 15-28) hvor trellen Skidi ikke skifter karakter gjennom frigivningen (kap. 5.8.4).

Det finnes likevel et par lange beretninger som viser at en radikal sosial mobilitet fra trelldom gjennom frigivning til makt og ære var en del av sagaforfatternes forestillingshorisont. I Laksdøla saga (kap. 12-24) fortelles det om Hoskuld, som på et kjøpstevne ved Brennøyene kjøpte en vakker trellkvinne til tredobbel pris, selv om hun tilsynelatende var stum. Hun fødte ham sønnen Olav, som var vakrere og finere enn andre barn. Ved en anledning røpet trellkvinnen at hun het Merkorka og var blitt hærtatt fra Irland hvor faren

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

456

var konge. Senere giftet Merkorka seg slik at Olav kunne få gods og fare til hennes slekt i Irland. Hun ville nemlig ikke at han skulle kalles trellkvinnesønn lenger. Olav fikk en ærefull mottakelse hos kongen i Norge og i Irland. I beretningen blir det ikke spart på positive karakteristikker av Olavs egenskaper og meritter, men da han ville gifte seg med Torgjerd, sa hun at hun ikke ville gifte seg med en trellkvinnesønn om han var aldri så vakker og staselig. Likevel ga hun senere etter. Olav ble den fremste blant laksdølene.212

En liknende "forvandlingshistorie" fremgår av Vatsdøla saga kap. 37-47. Torgrim på Kárnsá fikk et barn med trellkvinnen sin, Nereid. Barnet ble båret ut, men ble reddet og oppfostret med navnet Torkjell Kravla. Torgrim ville imidlertid ikke vedstå seg farskapet før gutten som tolvåring fikk hogd ned farens fiende. Etter dette vant Torkjell stor heder i orknøyjarlens tjeneste. Jarlen antydet at han var i slekt med Torkjel og sendte Torgrim en gullring slik at Nereid kunne kjøpes fri. Vel tilbake på Island heter det at Torkjel bød seg til å fare til fjells med arbeidsfolket, ingen lette bedre etter fe enn ham. "Han var svært tjenestevillig og holdt seg ikke for god til å hjelpe noen." Ved et bryllup sto han for stevet og matstellet. Det er de klart æreløse trelleaktivitetene ferøkt, matstell og varte opp Torkjel her tar på seg. Han ble utledd og gjentatte ganger kalt trellkvinnesønn av en viss Gløde og hans folk. Til sist var Torkjels tålmodighet slutt, og han drepte Gløde. Ved hjelp av en trollkvinne greide han like­ vel å få forlik i saken. Videre heter det at vatsdølene støttet Torkjel på alle måter og ga ham godordet. De syntes han hadde stort mannsmot og det klokeste hode. Historien tok så en ny vending da Fredrik biskop og Torvald Kodransson kommer til Island med kristendommen. Torkjel tok da dåpen. Om hans ettermæle heter det at han var en gjev høvding og den det fulgte størst lykke med. Han var lik i tidligere vatnsdølene, men fremfor dem hadde han den rette tro og elsket den sanne Gud over alt.213

Disse to historiene beretter om trellkvinnesønner som stiger opp og blir karismatiske ledere i sine samfunn. De stiller til og med sine fedre, mødrenes herrer, i skyggen. Deres bedrifter, gode egenskaper, ære og makt er ekstra understreket på bakgrunn av den dårlige starten de

212

Laxdæla saga s .22 -8,49- 59,63 -9

213

Vatnadæla saga s. 97-131

Veien ut av trelldom. Frigivningsprosessen

457

fikk. Det skjer imidlertid ingen karakterforvandling hos dem underveis. Vi finner altså ingen "dypere" sosial mobilitet gjennom fr igivningen, dvs. en konvertering fra trellekarakter til en karakter hvor makt, ære og rikdom er kombinert. Allerede fra fødselen av merker de seg ut i positiv retning. For å gjøre deres sosiale metamorfose forståelig tyr forfatterne til et "kunstgrep": De gir også trellemødrene en edel bakgrunn, for øvrig bare som antydning i Torskjells tilfelle. Torkjel i Vatsdøla saga er den mest interessante og sammensatte figuren av de to. Selv om Torkjel utfører store bedrifter og er utstyrt med ærefulle egenskaper, utfører han også de typisk æreløse trelleoppgaver ferøkt, matstell og oppvarting. Det heter riktignok at dette var utslag av tjenestevillighet, og det må ikke oppfattes som daglig arbeid. Her henger dessuten karakteristikken, "han holdt seg ikke for god til å hjelpe noen", sammen med Torkjels senere kristne sinnelag. Implisitt vender historien her typiske trellegjøremål, utført av en oppadstigende trellkvinnesønn, til kristne nestekjærlighetshandlinger.

Vi kan anta at forfatterne hadde typifiserte forestillinger om løysinger som bakgrunn i de foregående historiene. Forestillingene må ha vært del av en allmenn forståelseshorisont vedrørende løysinger i det vestnordiske området. De fleste historiene viser løysinger som arbeider seg oppover på uhederlig vis eller ved hederlig hardt arbeid. Flere historier gir uttrykk for at dette strevet skapte sosialpsykologiske problemer for frie. Fordi løysingenes strev etter å forbedre sin stilling er en så klar tendens i historiene, må de åpenbart kunne gi en sosialpsykologisk dimensjon til konklusjoner vi kunne trekke av undersøkelser i dette kapitlet: At de frigitte var engasjement i spesielt strevsom nyrydding, og at de hadde et spesielt behov for beskyttelse, slik tyrmslene er uttrykk for. De to siste historiene søker åpen­ bart å gi forklaring på hvorfor enkelte løysinger kunne nå langt opp i samfunnet.

458

KAPITTEL 8

AVSLUTNING: AVVIKLINGEN AV TRELLDOMMEN I NORGE I KOMPARATIV BELYSNING

I siste kapittel, om frigivningsprosessen, konkretiserte vi de veiene ut av trelldom som ulike typer kildemateriale kunne vise. Undersøkelsen gjaldt den kontinuerlige avgang tilpasset inntak som alltid var til stede i institusjonen, men dreide seg også om avgangen i avviklingsfasen (kap.7.1). Kildematerialet vi tok opp ga oss ikke umiddelbart noen nøyere avgrensing av trelldommens avviklingsfase. I det følgende skal vi først søke å datere avviklingen av selve institusjonen nærmere, for deretter å kunne skissere årsaksforklaringer på hvorfor trelldommen ble avviklet i høymiddelalderen. Vi skal da forbinde resultater av våre tidligere undersøkelser med videre økonomiske og politiske samfunnskrefter i Norge Norden og Europa.

8.1

Datering av avviklingsprosessen. Sammenlikning med Vest-Europa

G, F og Magnus Lagabøters landslov representerer ulike lovgivningsfaser, slik at lovmaterialet gir det beste utgangspunkt for å tidfeste trelldommens avvikling i Norge. F, som vi regner med fikk sin bevarte redaksjon tidlig på 1200-tallet, men som til dels går tilbake til erkebiskop Øystein (d. 1188), inneholder mange bestemmelser hvor trelldom direkte søkes regulert. Ikke minst viktig er det at loven også har mange bestemmelser hvor trelldom bare inngår i konteksten uten å være direkte tema i bestemmelsene. I landsloven fra 1274 er bildet et helt annet, idet det ikke finnes noen bestemmelser om treller eller andre ufrie. I enkelte tilfelle, hvor bestemmelsene er svært likelydende med F’s, er F ’s omtale av treller og løysinger tatt ut av L’s lovtekst (F XIII 2/ L VII 18.2, F IV 4/ L IV 3, F XIII 15/ L VII20).

Likevel finnes det indirekte antydninger om ufrihet i L, idet loven flere ganger bruker betegnelsen friáls (fri) tydelig i betydningen "i motsetning til trell". Når trelldommmens

Avslutning

459

avviklingsfase skal karakteriseres og dateres, er det viktig å gå inn på hvordan vi skal oppfatte L’s bruk av "fri" i disse tilfellene: L IV 19 forbyr urettmessig binding av fri mann (Ef madr binðr frialsan mann). I L VIII 22 heter det at den som kjøper arbeid av en fri mann, skal holde avtaler (Nu kaupir maðr verk at frialsom manni. þa skal þat allt halldazt er [þeir verða asatter.) L IV 7 forbyr salg av fri mann ut av landet (Ef maðr selr frialsan mann). I L III 10 heter det om en fri mann som blir kokk på leidangskipet og misligholder matstellet, at han refses (korporlig) med måte. Krav om at en person skal være "frjáls ok fulltida" (fri og fullmyndig) stilles også når det gjelder å kunne vitne og gå til søksmål (L IV 10, 11, VIII 8), samt når det gjelder vardevakt i L III 4.

Bestemmelsene dreier seg altså om salg og binding av personer, mangel på arbeidsavtale og rettskapasitet, samt fysisk avstraffelse, dvs. karakteristiske trekk ved trellenes tilstand. Fordi "frjáls madr" rimeligvis forekommer langt hyppigere i G og F, må vi først spørre om adjektivet kan være kommet inn i L som et språklig relikt, dvs. en formelaktig rest av tidligere bruk, uten egentlig innhold. Det er mulig å nærme seg problemet ved å undersøke om vi kan finne L’s bruk overtatt fra en likeartet språklig kontekst i de tidligere landskapslovene. I L IV 19, IV 7, III 10, IV 11, VIII 8, 22 synes språkkontekst å stemme godt overens med den i henholdsvis F V 15, V 37, VII 24, IV 7, G 47, G 70. I disse tilfelle kan altså bruken av "fri" være et språklig relikt, men det betyr ikke at betydningen av "fri" her må oppfattes slik, som Krag hevder.1 Det kan også være at lovgivneme hadde en hensikt med å gjenta "fri mann" akkurat i disse bestemmelsene. Et visst indisium i denne retning kunne vi finne i F IV 7’s "lyse til friáls oc til réttnámz mannz" (lyse til fri og myndig person) som i L IV 11 endres til "lysa firir frialsom manni oc fulltida), dvs. språklig redigering uten endring av meningsinnhold.

Krag hevder dessuten at "frjáls ok fulltiða" i grunnen bare er ett begrep i lovspråket: "en ansvarlig voksen person".2 I landskapslovene er det klart at loven oppfatter trells og umyndigs tilstand forskjellig (jfr. kap.3.5), men vi kan langt fra utelukke at uttrykket hadde fått

1

Krag NHT 3/1983 s.36-5;

2

Krag NHT 3/1983 s.366

Lunden NHT 3/1983 s.354-5

460

Avslutning

en slik betydning i L.3 Også det formelaktige "þegn ok þræll" forekommer i L. I L III 3 heter det, om mann-av-huse oppbud, at "þegn ok þræll" skal fare. Det føyes så til "ef þess þarf við" (om det trengs). En slik tilføyelse finnes ikke i den tilsvarende bestemmelse om "tegn og trell"-oppbud i G 312. Går "tegn og trell" i L III 3 derfor ut over å være en ren formel?

Gjessing mener dette er en god mulighet.4 En innledende kommentar til en

bestemmelse i Hirdskråen fra 1270-tallet kan imidlertid antyde at "þegn ok þræll" i L ble oppfattet som en formel. H 35 henviser nemlig til tidligere landskapslover, og sier at den gang skulle fullbønder, einvirkere og selv treller, når det var nødvendig (iamvæl þrælom ef þess þarf við), stille med sine lovbestemte våpen. H 35 fremholder at nå skal alle bidra med mer etter sin formuestilling (þo hafa nu aller [i sinni stet framar en þa var skilt).

I et par tilfelle ser det ut for at bruken av "fri mann" ikke har røtter i eldre bestemmelser. I L III 4, om vardevakt, stilles det betingelser til vaktmannskap: de skal ha friske øyne, ører og føtter, være "frie og fullmyndige", vel hærføre og ikke være utlendinger. Vi kan ikke utelukke at uttrykket bare betegner en voksens ansvarlig person, men siden kravet om "frjáls ok fulltida" står inne blant andre høyst konkrete krav, er det også godt mulig at også "fri" og "myndig’ er ment konkret her. En helt ny bestemmelse er L IV 10, som sier at en mann som vil fri seg fra drapsmistanke skal stille med tolv vitner, frie og fullmyndige menn. Også L IV 3.1 er interessant i vår sammenheng. Om en mann er mistenkt for landsforræderi, skal det oppnevnes en jevnbyrdig fra hirden som skal ta seg av saken. For en årbåren mann skal dette være en bondesønn (bonda son). Det presiseres så til at årbåren er den som er kommet til all sin rett (til allz rettar). Dette kan henspille på at en årbåren skal være fullfri, dvs. ikke

3 G 71, om betingelser for at en mann skal kunne gi seg i skyldstrelldom, gir her et eksempel: mannen må både være fri,