Oppdagelser-Reformasjon [11] 8202027624, 8202027950 [PDF]

Zitiervorschau

CARL GRIMBERG

MENNESKENES LIV OG HISTORIE fjerde utgave

Bind 1 1 OPPDAGELSER — REFORMASJON

NB Rana Depotbiblioteket

•MENNESKENES LIV OG HISTORIE» ER 8ATT MED 10 PKT. MONOTYPE ANTIKVA NR. 44. SAT8 OG

INNBINDING ER UTFORT I A/S NATIONALTRYKKERIET & FORLAGSBOKBINDERIET, OSLO. TEKSTEN ER TRYKT I OFFSET

AV GRØNDAHL & COTE

FRA

SON, OSLO 1974, PÅ KREMFARVET NOR-

8AUGBRUGSFORENINGEN. HALDEN. BIND VED

HERMANN BONGARD

DEN NORSKE UTGAVE UNDER REDAKSJON AV REKTOR HAAKON HOLMBOE

BILLEDRED AKTOR: ANDERS ROHR ISBN 82-02-02762-4 (ib.) ISBN 82-02-02795-0 (komplett)

FORORD

Mag. art. Axel Seeberg har oversatt avsnittet «Renes­

sanse og humanisme nord for Alpene», som innleder dette

bindet. «De store geografiske oppdagelser» er oversatt av

cand. mag. Lotte Holmboe, og redaktør Trygve Width har besørget oversettelsen av «Keiser Karl 5.s tid. De store reformatorer.»

Stoffet som omhandler Syd-Amerikas forhistorie, er gjennomlest og delvis supplert av Henning Siverts,

for øvrig følges i alt vesentlig den svenske originalutgaven.

Også for dette binds vedkommende har fil. dr. Ragnar Svanstrom vært Carl Grimbergs medarbeider. Lyrikksitatene av Clément Marot er gjendiktet av André B j erke. J. W. CAPPELENS FORLAG

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE...........................................................................

9

Albrecht Dtirer og Willibald Pirckheimer........................ Den tyske humanisme.......................................................... Erasmus fra Rotterdam ..................................................... Thomas More ........................................................................ Filosofer, teologer og diktere i renessansens Frankrike DE STORE GEOGRAFISKE OPPDAGELSER .... Henrik Sjofareren.................................................................. Kristofer Columbus .............................................................. Vasco da Gama finner sjoveien til India ....................... Portugisernes kamp om herredømmet over India .... Den nye verden ....................................................................

9 19 35 57 66 96 96 113 132 141 151

Amerigo Vespucci, 154. Fernando Magellan, 161.

Mexicos erobring

Vasco Nunez de Balboa, 157.

.................................................................. 180

Hernando Cortez i Mexico, 180. Aztekerne, 187. Det azte­ kiske rikes fall, 203.

Mayakulturen ........................................................................ 218 Perus erobring........................................................................ 230 Francisco Pizarro finner inkariket, 230. Inkarikets fall, 245.

Inkafolket. 235.

KEISER KARL 5.s TID. DE STORE REFORMATORER ........................................................................... 256 Keiservalget i 1519................................................................ 256

Kampen begynner mellom Frankrike og huset Habs­ burg ................................................................................... 282 Martin Luther........................................................................ 305 Luthers første skritt som reformator, 305. Luthers disputas med Johan Eck og pavens vilkårlige bannlysning, 327. Luther på riksdagen i Worms og på Wartburg 1521, 332. Martin Luther som familiefar, 33G. Luthers bordtaler, 343. En farse i reformasjonsdramaet: Luther og den pave­ lige nuntius Vergerio, 353. Martin Luthers siste tiår, 354. Luthers storhet og hans feil, 358.

Ulrik Zwingli.......................................................................... 364 Barndomsårene og studenttiden, 364. I Glarus og Einsiedeln, 366. Reformatoren i Zurich, 369. Kampen mellom gam­ mel og ny tid vokser, 377. Religionssamtalen i Marburg 1529, 381. Katastrofen, 384.

Johan Calvin ...................

389

Calvin kommer til Genéve, 392. Han slo seg nå ned i Stras­ bourg, 394. Calvin blir kalt tilbake til Genéve, 396. Calvin og Castellio, 399. Calvin og Miguel Servet, 401. Protestantismens pave, 407. Kalvinismen og den kapitalistiske ånd, 412. Calvin, Luther og Zwingli, 416.

Reformasjonsverkets tekniske forutsetning ................... 417 Oppfinnelsen og utbredelsen av boktrykkerkunsten, 417.

KART

De store oppdagelsesreiser ............................................... Vasco da Gamas reise til India 1497-98 ................... Magellans verdensomseiling 1519-1522 Azteker- og mayarikene omkr. 1500 ............................ Cortez’ marsj til Tenochtitlan i 1519............................ Inkariket..................................................................................

110 138 168 185 204 234

Utsnitt av Albrecht Durers maleri «Lot og hans døtres Hukt», fra omkr. 1498-1502. I bakgrunnen brenner Gomorra og oppe til venstre sees Lots hustru som ble forvandlet til en saltstøtte.

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

ALBRECHT DtRER OG WILLIBALD PIRCKHEIMER

I 1498 utkom det i Niirnberg en serie på femten tresnitt med motiver fra Johannes’ Åpenbaring, og med tekst på baksiden. Kunstnerens navn var Albrecht Diirer. Med genial fantasi hadde han gitt anskuelig form til de gamle apokalypse-forestillinger om sluttkampen mellom Kristus og Satan, om verdens undergang og det nye gudsriket som skulle tre i verdens sted. Diirers fremstilling av profetiene i Johannes’ Åpenbaring gjorde et voldsomt inntrykk på samtiden. Hans tresnitt ble en folkebok som talte direkte til menneskehjertene. Willy Andreas sier: «Det er ingen tilfeldighet at Diirers verk utkom like før århundreskiftet. Følelsen av at verdens undergang foresto var alminnelig utbredt. Som i Italia flammet også i Tyskland Joakim av Floris’ mystiske for­ kynnelse stadig opp på ny. Samtidig som Savonarola holdt sine botsprekener for florentinerne, ropte en prest i Augsburg ve og forbannelse over tidens ondskap. Høy­ tidelig kunngjorde han at den ytterste dag sto for døren, at kirke og keiserdømme skulle forenes ved en mektig fyrste, og at den store verdensfred til sist skulle komme'. Ofte finner man de samme motiver igjen i disse profetier. Alle forkynner de at det alminnelige forfall skal følges av en veldig storm, hvoretter en herlig tid omsider skal ta sin begynnelse.» 2. Grimberg XI.

10

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

Dc fire apokalyptiske ryttere. Tresnitt av Durer fra 1498. Wilh. Wætzholdt skriver om bildet: «Fire ryttere stormer fram, og over dem svever Guds engel som en stormfugl. På den hvite hesten sitter den seierskransede bueskytter, på den rode sverdsvingeren. På den tredje hesten, den svarte, rir den skjegglose rytter. Han svinger sine vekt­ skåler som en pisk i hoyre hånd. Den fjerde rytters skittengule kadaver av en hest holder tritt med de tre kjempeskikkelsene: sykdom, krig og nød. På den gule hesten sitter et skjelett, det er den evig gamle Døden, som hverken trenger tømmer eller stigbøyler. Hans magre øk baner seg tøyleslost vei gjennom menneskemassene.»

ALBRECHT DURER OG WILLIBALD PIRCKHEIMER

11

Diirers fremstilling må betraktes som et direkte uttrykk for den følelse av synd og skyld, og den angst for kom­ mende katastrofer, som behersket senmiddelalderens men­ nesker. «Verden var ikke trygg og fredelig, slik man gjerne forestilte seg det i romantikkens dager — den var full av kamp og uvisshet,» sier Wætzholdt. «I de tyske byer satt det ikke bare fornøyde håndverkere, lystig syngende over arbeidet; i kirkene forrettet ikke bare hjertensgode og rene prester, de riddere som fra borgen red ned mot dalen var ikke alle sammen edle, og ikke bare fromme bønder strevde på åkrene — tvert imot, uro og gjæring hersket over alt. I et splittet Tyskland tårnet motsetninger seg opp — religiøse, sosiale og politiske. Det lå revolusjon i luften. Heftige konflikter skilte senmiddelalderens mennesker. De sterkeste kontraster sto side om side: skjelvende angst for Guds nære straff, og stålsatt heltemot på Europas slagmarker; engstelig flukt inn i de gotiske katedralers skygge, og trassig hevdelse av kjetterske tanker. På den ene siden sykdom, elendighet, pest, den nye landeplagen «Franskesyken» (syfilis) — og på den andre en strålende livsglede som tok kunst og kultur i sin tjeneste. Det var de siste ridderes og de første storkjøpmenns tid. Bak bymurene levde et knurrende proletariat, og utenfor dem begynte bøndene å bli oppsetsige.»

Nurnberg i slutten av middelalderen. Akvarell av Albrecht Durer fra omkr. 1494. Husene er oppfort i bindingsverk, den mest utbredte bygningsteknikk i middelal/leren. Kirken til hoyre er Johanneskirken.

12

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

Mot denne bakgrunn må man se Durers tolkning av dommedagsmotivene. Hele livet igjennom var han, som den svenske kunsthistoriker Axel Romdahl kraftig under­ streker, behersket av tanker om doden. Forestillingen om at han en gang ved den ytterste dom ikke ville bestå proven, martret ham. Følelsen av skyld og skrøpelighet og av personlig ansvar var kanskje den sterkeste drivkraft bak hans kunstneriske skapervirksomhet, den sporet ham til anstrengelser hvis resultat han selv likevel sjelden synes å ha vært fullt tilfreds med. Albrecht Durer var melankoliker, en søker og grubler; og ved at han så fullt og helt levde med i sin tids mest vidtrekkende og betyd­ ningsfulle åndsstromninger, kunne han i sin kunst tegne et storslått bilde av tidens åndelige utvikling: overgangen fra senmiddelalder til humanisme og reformasjon.

I 1490-årene var en ung og livsglad tysk student på besøk i Italia; hans navn var Willibald Pirckheimer. Han solte seg i glansen fra berømte lærde og strålende fyrster, som Ludovico Sforza, og han elsket landets språk og kultur. Dypt trengte han inn i den platoniske filosofi, og fant glede i å sende skrifter av Marsilio Ficino og andre filosofer hjem til faren, som var en rik og høyt ansett Nurnberg-patrisier. Etter ungdomsårene i utlandet ble Pirckheimer en av Nurnbergs fremste borgere, og spilte en fremtredende rolle både politisk og kulturelt. I hans fornemme patrisierhjem var alle tidens litterære spisser velsette gjester, og selv gjorde han en aktiv innsats i det humanistiske arbeidet ved å oversette fra gresk og latin en rekke verker av de store klassiske forfattere — først og fremst Platon, Aristo­ teles og stoikerne. Denne Willibald Pirckheimer, «orator, senator et miles» -— taler, rådsherre og ridder — var en god venn av Albrecht Utsnitt av Albrecht Durers kobberstikk «Melankoli» fra 1514. Bildet er mettet av mystikk og magi. En engel sitter hensunket i tanker midt i et storre byggearbeid. I forgrunnen ligger hovel, sag, tang og nagler. Symbolene på veggen —■ timeglasset, vekten, klokken og tavlen med tall (hvor alle summeringer vannrett, loddrett og diagonalt gir samme sum) — bringer flanken hen på doden og dommens dag, som så ofte hos Diirer. -

14

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

Albrecht Durer og Willibald Pirckheimer. Detalj av Durers maleri «Ti tusen kristne pines under kong Sapor av Persia» fra 1508. Diirer holder en stokk som det er festet en «plakat» til. På den står malerens signatur: «Iste faciebat aho domini 1508 Albertus Diirer aleman». Flere av Durers bilder er signert på denne demon­ strative måten, men vanligvis signerte han bare med sitt mono­ gram, som også finnes på denne «plakaten».

Diirer og fikk mye å si for den store kunstnerens utvikling. Da Pirckheimer drev sine mangesidige studier i Italia, foretok også Diirer, som den moderne forskning har påvist, sin forste reise mot syd, antagelig i årene 1494-95. Forst dro han til Venezia, og derfra satte han kursen til Roma. Slik fikk han anledning til å se og studere ikke bare den norditalienske, men også den mellomitalienske kunsten; og det er grunn til å tro at han bl. a. stiftet bekjentskap med Leonardo da Vincis malerkunst. Pirckheimer, som

ALBRECHT DURER OG WILLIBALD PIRCKHEIMER

15

hadde slått følge med Durer, forsømte sikkert ikke å gi ham et innblikk i renessansens alminnelige kulturliv. På denne måten kom kunstneren, som til da hadde levd fullstendig i den gotiske idé- og formverden, i kontakt med antikken slik den ble oppfattet av renessansens mennesker. Han fikk også sterke inntrykk derfra. De merkes alt i hans Apokalypse-tresnitt, og de ble utdypet under et nytt besøk i Italia i 1505-07. Pirckheimer, som hadde vist Durer veien til renessansens kultur, bidro stadig iherdig til å styrke hans interesse for de nye strømningene. «I Pirckheimer og Durer trer den tyske renessanses litterære liv i nær forbindelse med billed­ kunsten,» sier Hans Rupprich. «Pirckheimers senatorskikkelse, han som blant de tyske byers patrisierbefolkning representerer den største tilnærming til renessansens ideal, det universale menneske, står side om side med den største bildende kunstner av tysk nasjonalitet.» Hele livet gjen­ nom sto de to mennene i nær forbindelse med hverandre; og da Dtirer døde i 1528, skrev Pirckheimer en ode som

Bildet til venstre er en detalj av Diirers selvportrett fra 1500. Identifikasjonen av portrettet til høyre, fra omkr. 1524, er ikke sikker, men bildet regnes av mange for å være et idealportrett av vennen Pirckheimer. Pergamentrullen i hans venstre hånd var et vanlig symbol for en humanist.

16

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

både er et praktfullt monument over den beundrede kunstner og en gripende hymne til det personlige vennskap. Vi har kjennskap til at Albrecht Diirer i årenes løp samlet seg et så rikt fond av viten at han må ha vært en av sin tids mest kunnskapsrike menn. Ingen ringere enn den store humanist Erasmus fra Rotterdam forteller at kunstneren, som han satte meget høyt, var vel fortrolig med sin tids religiøse cg filosofiske, matematiske og astrologiske litteratur, og at han kunne hevde seg i disku­ sjon med hvem som helst av sin samtids lærde menn. «Aristoteles’ og Platons tanker trengte fram til Diirer, og han opptok dem begjærlig,» sier Wætzholdt. Med sin kraftig skapende fantasi kledde han i kunstnerisk drakt de tanker som samtiden så ivrig syslet med. Å ta stand­ punkt til alt dette, var et av hans dypeste behov. I årene 1513-14 ble tre av Durers ypperste verk til. Det er de såkalte «mesterstikk»: «Ridderen, døden og djevelen», «Melankoli», og «Hieronymus»» Lenge har kunstog kulturhistorikere grublet over tolkningen av disse stor­ artede kunstverk, og i tidens løp er det blitt fremsatt

Nurnberg på Durers tid. Tresnitt i Hartmann Schedels «Weltchronik», utgitt i Nurnberg i 1493. Byen er helt omgitt av en ringmur med bastioner og høye tårn. Høyt hevet over den øvrige bebyggelse kneiser «Die alte Burg».

ALBRECHT DURER OG WILLIBALD PIRCKHEIMER

17

Ridderen, døden og djevelen. Kobberstikk av Albrecht Diirer fra 1513. Både tresnittet og kobberstikket synes å ha gitt Diirer større tilfredsstillelse som kunstnerisk uttrykksmiddel enn maleriet. Han eksperimenterte stadig med nye metoder til å gjøre teknikken fullkommen.

mange lærde og skarpsindige forslag. Blant annet har man oppstilt den teori at Diirer ville illustrere sin tids dominerende strømninger i åndslivet: «ridderen» skal sym­ bolisere den religiøse bevegelse, kirkefaderen Hieronymus

18

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

Kirkefaderen Hieronymus. Kobberstikk av Albrecht Diirer fra 1514. I mange av Durers bilder finner man igjen de samme symboler, særlig for tidens forgjengelighet — timeglasset, og døden. Dette bildet gir dessuten et interessant inntrykk av interiøret i et borgerhjem på Durers tid: renessansens lette og flyttbare møbler, større vindusåpninger med blyinnfattede ruter, i det hele mer komfort enn tidligere. Løven er igjen ett av Durers symbolske virkemidler.

representerer den lærde litteratur — humanismen — og «melankolien» (s. 13) er et bilde på tidens naturvitenskap. Kanskje er denne tolkningen altfor spissfindig — kanskje

DEN TYSKE HUMANISME

19

er det riktigere og klokere å slutte seg til Wætzholdt, som innskrenker seg til å si at de tre kobberstikkene skal ni uttrykk for det som fylte Diirers eget sinn i disse årene — religiøsiteten (Hieronymus), holdningen til det ytre liv (ridderen), og hans vemodige grubling over menneskefornuftens begrensning (melankolien). Hvordan det nå enn kan forholde seg med dette: vil man soke å anskuelig­ gjøre det som foregikk på det åndelige område i Tyskland i begynnelsen av 1500-årene — den aktivitet som først og fremst ytrer seg i de to store bevegelser man pleier å omtale som reformasjonen og humanismen — kan man knapt gjore det bedre enn ved å henvise til Diirers «mesterstikk». Og med dem for øye går vi nå over til å diskutere det omstridte spørsmål: hva var den tyske humanisme?

DEA TYSKE HIMAXISME

Resultatet av den langvarige og livlige diskusjonen om den tyske humanismes vesen og betydning kan man sam­ menfatte i følgende grunnsetninger: tysk humanisme var en kulturbevegelse som var sterkt påvirket av renessansen i Italia, men var den underlegen estetisk og litterært. Den ytret seg først og fremst i en sterk nasjonalromantikk og i kravet om religiøs opplysning og fornyelse. Særlig det religiøse innhold i bevegelsen fremheves ofte som noe vesentlig. «Tyskerne ville ikke bare gjøre livet på jorden rikere på nytelser ved å gjenopplive antikkens skjønnhet og dannelse — fremfor alt ønsket de å fornye kirken.» sier Gerhard Ritter. Tyske humanister ble for eksempel påvirket av Lorenzo Vallas tekstkritikk, og av det pla­ toniske akademis forsøk på å forene antikken og kristen­ dommen, Platon og Det nye testamente. I motsetning til kollegene i Italia begynte imidlertid Tysklands humanister snart å soke å virkeliggjøre det program de hadde oppstilt. Dermed, og ved den nasjonale patos i deres verk, fikk de direkte betydning for reformasjonen — selv om det var mange humanister som ikke kunne akseptere Luthers lære.

20

RENESSA.NSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

Rudolf Agricola. Ut­ snitt av et samtidig kobberstikk.

Den italienske humanist Aleander (s. 285), kjent som en energisk motstander av Luther, uttalte en gang sin beundring over Tysklands kul­ turliv i de første tiår av 1500-tallet, «Gode hoder,» sa han, «fin­ ner man både i Italia og Frankrike, men begge disse na­ sjoner pleier å nærme seg de skjønne kun­ ster og vitenskapen med uvaskede fotter, merket av pengebegjær. Tyskerne, derimot, lar sannhetskjærligheten alene gi inspirasjon til stadig ny forskning, som bringer dem mer berømmelse enn materiell vinning. Og mens de nøysomt lever i spartansk armod, anstrenger de seg til menneskehetens beste, idet de utvikler de vitenskaper som allerede finnes, og dessuten skaper nye.» Men deres virk­ somhet har også en annen side, påpeker Aleander til slutt: «Nå roser tyskerne seg av at de har berøvet Italia leder­ stillingen på det åndelige område, at de har ledet Tiber ut i Rhinen.» Man blir ofte minnet om Aleanders ord når man studerer de forskjellige tyske humanisters livsverk. I deres brokete skare møter man menn som Jakob Wimpfeling, som virket til forskjellige tider i Heidelberg og i Strasbourg. Han klaget over at så mange tyske studenter dro til universiteter i Frankrike og Italia, til tross for at lære­ setene i Tyskland etter hans mening var minst like gode. Og i sitt skrift «Germania», som utkom i 1501, prøvde han å påvise at Rhinens venstre bredd etter Guds og men­

DEN TYSKE HUMANISME

21

neskers lover hørte Det tyske riket til, og ikke Frankrike. Lignende stemninger finner man hos Rudolf Agricola, som åpent hevdet at plassen som leder for alle andre nasjoner rettelig tilkom Tyskland. Og Konrad Celtis understreket at vel var det fryktelig om man ikke kjente til Hellas’ og Romas historie, men det var en ennå langt større skjensel å være uvitende om Tysklands egen geografi og fortid. Retegnende nok utga Celtis Tacitus’ «Germania». Dette arbeidet, med sin forherligelse av germanernes dyder, fikk stor betydning for den nasjonale romantikk. Den patriotiske begeistring blant humanistene førte ofte til støtende overdrivelser —- italienerne ble karakterisert som et folk av slaver og forbrytere, eller franskmennene ble skildret som feige, falske og bløtaktige. Ikke desto mindre hadde de tyske humanister adskillig til felles med sine italienske kolleger. I italia hadde f. eks. Agricola forbindelse med mange av de fremste represen­ tanter for landets renessansekultur, og han hadde i den grad levd seg inn i miljøet at italienerne regnet ham som en av sine egne. Ved Este-familiens strålende hoff holdt

En bokhandel i middelalderen. Tresnitt fra 1532 av Hans Weiditz. Bokhandelen gir også lærde folk anledning til å drive studier og skrive avhandlinger. Legg merke til timeglasset på pulten til høyre.

22

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

han en gang en tale om filosofiens vesen og oppgaver som gjorde dypt inntrykk og ble hilst med alminnelig bifall. Senere viet han sitt liv til å virke for en reform av sitt hjemlands vitenskaper på grunnlag av arven fra antikken. Agricola var fylt av det sanne renessansemenneskes optimisme. I sine arbeider priser han mennesketankens «veldige, umåtelige, utrolige makt» som bare menneskets egen vilje setter grense for. En mer komplisert natur var Konrad Mutiahus R u f u s. Oscar Levertin fremhever motsetningene hos ham, og karakteriserer ham som «en skeptiker og en from mann, en sjel som er farvet av alle motsetninger i denne urolige tid». Også han hadde tilbrakt mange år i Italia, hvor han fikk sterke inntrykk fra det platoniske akademi i Firenze. Senere slo han seg ned i Erfurt, og ble den naturlige leder for humanistkretsen ved universitetet der. Her forsøkte han også etter beste evne å forene nyplatonisk filosofi med kristen teologi. Mutianus fikk aldri sammenfattet sine tanker i noe enkelt større verk; han nøyde seg med å gi interesserte del i sin viten i samtaler. Noen stridens mann var han ikke. «Han var fullstendig tilfreds om han kunne reise et lite uanselig tempel for Platon i skyggen av den gamle kirke, og siden leve uforstyrret i sin still­ ferdige verden,» sier Willy Andreas. Mens Konrad Mutianus doserte i den lille universitets­ byen, dro en av hans lærde fagfeller land og strand rundt på jakt etter eventyr, gull og ære. Det var den ovenfor nevnte Konrad Celtis, som er blitt kalt «den tyske erkehumanist». Og så humanistisk var han faktisk at han en gang beklaget seg over at den unge dame som for tiden var hans elskerinne, ikke kunne skrive til ham på latin. Konrad Celtis var et barn av denne verden og en dikter som aldri vokste fra studentens sorgløse liv. Til elevenes usigelige irritasjon kunne det når som helst falle ham inn å avbryte en forelesningsrekke på ubestemt tid simpelthen fordi en venn hadde innbudt ham til å komme og smake vinhøsten på hans eiendom. Og hadde han penger, det hendte ikke så ofte, lot han dem snart

DEN TYSKE HUMANISME

23

Konrad Celtis overrekker en av sine boker til keiser Fredrik 3. Tresnitt fra 1501 av Hans Burgkmair.

få ben å gå på, i selskap med torste og lystige kamerater. Men Konrad Celtis var ikke bare en levemann og svire­

24

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

bror, han var også en entusiast som «utrettelig vandret fra sted til sted og forkynte den nyvakte antikke dannelses evangelium». Den som hadde innviet ham i antikken, var ingen ringere enn Marsilio Ficino. Celtis var også forsker, fylt av et intenst vitebegjær. «Jeg skulle gjerne skue himmelens strålende lys på nært hold og utforske havets og jordens opprinnelse!» utbryter han et sted. «Deg selv ville jeg gjerne se, Allfader, du som har skapt den veldige verden.» Vitenskapelig gjorde han seg høyt fortjent ved forskninger i Tysklands historie, som han svermet for med hele sin intense romantiske fantasi. Konrad Celtis var også en av de største dikterbegavelser innenfor den tyske humanisme. Men den ypperste av alle de tyske humanister var Johann Reuchlin. Han var, sier den store historie­ skriveren Leopold Ranke, «kraftig og velbygd, verdig i alt han foretok seg, og preget av en ytre ro som alt ved første øyekast innga tillit til mannen. Han var ikke av den sort forfattere som gjør suksess hos det store publikum, for hans sterkeste side var ikke sans for sikker og elegant form. Derimot la han en uforlignelig kunnskapstørst for dagen, og en makeløs iver etter å formidle sin viten til andre.» Reuchlin var en begeistret sjel som ved sitt vinnende vesen skaffet humanismen venner over alt der han vanket. I sin ungdom hadde han studert i Paris og ved andre universiteter i Frankrike, og senere besøkte han Italia flere ganger. Lorenzo de’ Medici viste ham personlig sitt berømte bibliotek, og han trådte i nær forbindelse med Pico della Mirandola. Alle steder var han på jakt etter boker som han kunne føye til sin boksamling; den ble også enestående, og ble høyt beundret i samtiden. Selv har Reuchlin beskrevet hvordan han liksom samlet opp sin lærdom bit for bit, i Paris og ved Vatikanet, i Milano og Firenze, i Rasel og ved keiserens hoff. Reuchlins største innsats for humanismen besto i at han befestet det gamle greske språks stilling som fag ved de tyske universiteter, og at han grunnla studiet av

DEN TYSKE HUMANISME

25

hebraisk. En lærd greker uttalte en gang at med Reuchlin vandret Hellas over Alpene. Og selv sier han med be­ rettiget stolthet: «Før meg har ingen våget å sammenfatte det hebraiske språks regler i en bok. Jeg er den første som på denne måten har reist et monument for seg selv til evig tid.» Hebraisk lå Reuchlin ganske spesielt på hjertet. Det fortelles at han en gang i Roma betalte en jøde en større pengesum bare for å få vite den riktige uttalen av ett enkelt ord. Sine studier av israelittenes språk og litteratur brukte han til å trenge inn i deres religiøse forestillingsverden, det var hans faste overbevisning at dette var en vei til løsning av de store verdensgåter. I likhet med Pico della Mirandola, som hadde fått slik betydning for ham, var Reuchlin en sannhetssøker. «Sannheten tilber jeg som Gud,» sa han.

Spørsmålet om den rolle de tyske humanister har spilt f. eks. i universitetslivet, er meget omstridt. Kanskje var denne rollen, som mange forskere har hevdet i moderne tid, betydelig mindre enn man tidligere trodde, fordi de humanistiske kretsene lenge hadde vanskelig for å samle seg om et bestemt program, og derfor ikke skilte seg så avgjort ut fra den eldre vitenskaps og teologis represen­ tanter som man lenge har antatt. Etter hvert begynte likevel mål og særpreg å tre klarere fram. Et ferdig ut­ formet tysk humanistisk ideal, «å forene tysk-kristne ideer med antikkens åndelige og kunstneriske ideal på nasjonalt grunnlag», finner man også i den såkalte Reuchlin-feiden. Den begynte i året 1507 med at en jøde ved navn Pfefferkorn, som hadde oppgitt sin nasjonale tro og latt seg døpe, krevet at all hebraisk litteratur skulle forbys. Angrepet begrunnet han med at jødenes religiøse skrifter inneholdt hån mot kristendommen. Pfefferkorn klarte å gjøre et visst inntrykk, og keiser Maximilian ga befaling om at saken skulle undersøkes. Som sakkyndig ble blant andre også Reuchlin bedt om å uttale seg om spørsmålet. I en omhyggelig utarbeidet betenkning fastslo den lærde

26

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

humanisten at Johannes Pfefferkorns krav var fullsten­ dig uberettiget. I sannhetens navn må man innskyte at Reuchlin i og for seg var alt annet enn jodevennlig; han delte samtidens antisemittiske fordommer, og mente at israelittene gjen­ nom Kristi korsfestelse hadde pådratt seg en skyld som ikke kunne sones. Men han hadde respekt for deres hellige skrifter, og tilla den hebraiske bibel en ganske spesiell verdi, den var jo avfattet på det språk som «Gud hadde benyttet i sine samtaler med Moses, og englene med menneskene». Selv eide Reuchlin en av tidens største samlinger av hebraiske bøker, og denne samlingen elsket han over alt i verden. Reuchlins uttalelser førte til at dominikanerne i Kbln, den rette tros voktere, kastet seg over ham i fullt raseri. Feiden tok en alvorlig vending da de ortodokse fikk drevet igjennom at det ble nedsatt en inkvisisjonsdomstol som skulle dømme Reuchlin. Da delte hele det lærde Tyskland seg i to leire. Plutselig la humanistene for dagen en stor­ stilt solidaritetsfølelse. De følte at denne gang var det virkelig en stor sak det gjaldt; det var ikke bare Pfefferkorn og den hebraiske litteratur striden sto om, men hele den nye kulturfilosofi som humanistene bekjente seg til, ja, spørsmålet om tyskerne skulle kunne hevde seg kulturelt blant de øvrige nasjoner. Imidlertid hadde domstolen i Kbln avsagt sin kjennelse: Reuchlins bøker skulle brennes. For nå å få anledning til å forklare og rettferdiggjøre sitt standpunkt, utga han skriftet «Clarorum virorum epistolae» (Berømte menns brev). Der samlet han en rekke hyllestbrev som han i stridens løp hadde fått fra berømte meningsfeller. «Der­ med,» sier Willy Andreas, «fikk man også bevis for at den kirkelige vitenskap, slik den ble drevet i Kbln, hadde fått en fiendtlig leir mot seg som bekjente seg til humanismens sak uten frykt.» I 1515 ble Reuchlins skrift fulgt av en ny samling som ble vidt berømt. Den bar navnet «Epistolae obscurorum virorum» (Mørkemennsbrev). Her opptrer talsmennene

DEN TYSKE HUMANISME

Johannes Pfefferkorn sparker Johann Reuchlin av stolen. Satirisk tresnitt i et skrift av Pfefferkorn fra 1516. Reuchlin er fremstilt med dobbelt tunge.

for det konservative parti, men i et alt annet enn flat­ terende lys. De skryter i det vide og det brede av sine bedrifter. De rynker pannen og fremfører de dypsindigste funderinger over de dummeste og mest elementære gram­ matikalske spørsmål, og de forer de mest fantastiske logiske slutningsrekker i marken for å forsvare sitt usedelige levnet og sine øvrige moralske defekter. De gir også luft for et fullstendig forstokket hat mot de nye studier, fremfor alt mot lederen Reuchlin, ungdommens forfører. Og hele tiden uttrykker de seg på det mest barbariske latin. Til å begynne med var det. mange som trodde at disse brevene virkelig skrev seg fra Kbln-teologenes leir; men i virkeligheten var det en rekke velskrevne satirer som kom fra humanistenes krets, et skarpt stridsskrift rettet mot det forstokkede tenkesett som var rådende ved universi­ tetenes teologiske fakulteter. Hvem som har forfattet

28

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

denne brevsamlingen, har lenge vært et omstridt spørsmål. Det er nå påvist at Erfurt-humanisten Crotus Rubianus står bak den første delen av brevsamlingen, men resten er skrevet av Ulrich von Hutten, en av de mest interessante og omdiskuterte skikkelser i den tyske humanisme. Ulrich von Hutten tilhørte en ridderfamilie, og ble født på borgen Steckelberg i det gamle hertugdømmet Franken. Foreldrene ville at han skulle bli geistlig, og i elleveårsalderen ble han satt i kloster. Seks år etter, i 1505, romte han derfra. Dermed slo faren hånden av ham, og det ble begynnelsen på en lang omflakkingsperiode. Hutten hadde bestemt seg for å studere, og dro fra den ene universitets­ byen til den andre: Kbln, Erfurt, Leipzig, Greifswald, Rostock. Om hans tilværelse i disse årene vet vi ikke stort mer enn at han befant seg i den dypeste armod og øyensynlig aldri kom seg til å ta noen eksamen. Han lånte penger hvor han kunne, kom i krangel med kreditorene og flyktet til neste by. Men han kom også i kontakt med humanistkretsene, stiftet bekjentskap med antikkens livs­ syn, og debuterte som forfatter med noen dikt som ikke var særlig vellykkede. Så kom han til Wien, en viktig etappe på hans vei gjennom livet. Her i keiserbyen, hvor det offentlige liv kretset om keiser Maximilians fengslende personlighet, møtte han en ny side ved den humanistiske bevegelse: den historisk-politiske — og den interesserte ham i høyeste grad. Wien var sentret for keiserens romantiske planer om å gjenopprette det tysk-romerske keiserdømme i all dets glans, og der blomstret en historieskrivning som hadde forherligelsen av fedrelandets fortid som sin fremste oppgave. Disse stemninger gjorde et dypt inntrykk på Hutten. På denne tiden skrev han et dikt som har den betegnende titel: «Hvorfor tyskerne ennå ikke er utartet.» Hans tankegang var den at tyskernes moralske egenskaper ga dem rett til en stor politisk fremtid. Derfor burde italienerne finne seg i å stå under tyskernes over­ herredømme, og hva franskmennene angikk, måtte de

DEN TYSKE HUMANISME

29

Wien på Ulrich von Huttens tid. Tresnitt i Hartmann Schedels «Weltchronik» fra 1493. Byen har fremdeles det gamle navnet «Vienna Pannonie» etter oldtidens Pannonia, som var romernes navn på landskapet mellom Donau og Sava.

passe seg for å prove på å trenge fram til den tyske Rhinen. Men scenene i Huttens liv skiftet raskt. Våren 1512 finner vi ham i Italia, så lutfattig og hjelpeløs at han var nødt til å la seg verve til soldat i Bologna. Men her, syd for Alpene, fikk han tross alt en videre horisont. Blant annet lærte han pavedømmet å kjenne, representert ved den krigerske Julius 2. Den avsky han følte ved dette møtet, ble bestemmende for hans senere fiendtlige inn­ stilling mot pavemakten. Kort etter hjemkomsten fra Italia fullførte Hutten et dikt med titelen «Nemo» (Ingen). Det er preget av den dypeste pessimisme, og viser at han slett ikke var fremmed for «den høstlige melankoli som i 1500-årene stadig kaster sin skygge over den freidige livsglede». Nemo var Hutten selv, som var kommet hjem fra sine lange vandringer uten så mye som et eksamensvitnesbyrd i lommen, og som derfor ble møtt av familiens utilslørte forakt for hans «humanistiske tidsfordriv». Han hadde jo selv kastet seg ut i elendigheten, og tidlig i ungdommen pådratt seg en ondartet syfilis som han til sist bukket under for. Men Huttens pessimisme gjaldt ikke bare ham selv, den gjaldt også hele hans tid og de idealer den bekjente seg til. Han konstaterte at i Tyskland var det teologer og jurister som regjerte, mens humanistene, «lysets riddervakt», ikke hadde noe de skulle ha sagt.

30

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

Men så brot solen fram gjennom det tette skylaget. Den humanistiske falanks med Reuchlin i spissen begynte å ruste seg til kamp. Da ble Hutten grepet av den jublende optimisme som den populære oppfatning gjor til et grunn­ trekk i hans lynne, og som symboliseres av hans ord: «Ånden våkner, og det er en lyst å leve.» Med begeistring kastet han seg inn i striden omkring Reuchlin. Hutten ble fylt av en brennende lengsel etter å utmerke seg i tidens store politiske og kulturelle feider. Men vennen Willibald Pirckheimer bebreidet denne handlingens mann at han stadig verket etter å omsette idéene i praksis, istedenfor å trekke seg tilbake og vie seg til humanistiske studier. Hutten svarte på dette i et brev fra 1518, hvor det blant annet står: «Siden du er så helt på det rene med at jeg bor noye meg med et passivt liv i studier, undres jeg på om du tar i betraktning min natur og min alder, som ennå ikke kan holde ut å slå seg til ro på den måten. Mener du at jeg, som er ung, skulle stenge meg inne mellom fire vegger og trekke meg tilbake til et stille og avsondret liv for jeg har lært verdens stormer og uro å kjenne? Skulle jeg leve bare for meg selv, eller, som du sier, for meg selv og musene, hva skulle jeg da ha å tale med mine venner om når jeg engang trekker meg tilbake? Min tolvårige vandringstid, da jeg visselig så og opplevde en hel del, men ikke utrettet noe og ikke fullførte noe, er nemlig ikke nok. Jeg tror snarere at nå er tiden inne da jeg skal begynne livet. Alt det andre var bare et forspill til livet, en forberedende øvelse.» Huttens behov for selvhevdelse er av den tyske historiker Paul Kalkoff blitt fremstilt som den egentlige, ja, den eneste drivkraft i alt han gjorde. Ifølge Kalkoff var Hutten rett og slett en talentfull, men frekk og uhederlig eventyrer, som ble kastet på dor av sine slektninger og som utelukkende av egoistiske grunner blandet seg i tidens politiske strider. Denne påstanden gjør ham formodentlig urett, og er like lite holdbar som den gamle romantiske oppfatningen som gjorde Hutten til «den største forkjemper for protestantismen i Tyskland ved siden av Luther», et

DEN TYSKE HUMANISME

31

Ulrich von Hutten. Samtidig tresnitt av Erhard Schoen. Som symbol på sin dikteriske virksomhet bærer Hutten en 'aurbærkrans på hodet. Ridderrustningen vitner om hans liv som landsknekt.

syn som ennå hevdes fra tid til annen. Det kan ikke nektes at man finner mange betenkelige moralske skavanker hos

32

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

Hutten, og det er ikke tvil om at det lå en god porsjon beregning og egennytte bak hans handlinger; men dette er ikke ensbetydende med at han fullstendig savnet ekte idealisme, eller at han var ganske uskikket til å gjøre en nasjonal innsats. Hollenderen Huizinga har karakterisert ham som en mann med «en feberhet, kanskje direkte for­ virret hjerne»; Willy Andreas minner på den annen side om at Hutten med alle sine svakheter selv avgjorde hvor han ville stå i livet, og at han har forfattet den beste gravskrift over seg selv med den berømte ytring: «Ich hab’s gewagt» — jeg våget det. «Fedrelandet, ikke et humanistisk verdensborgerskap, og ikke Guds rike, var det høyeste for Hutten, like til livets slutt,» erklærer en annen forsker fra Tyskland, som mener at dette er selve kj ernen i mennesket Hutten. Det finnes også enkelte episoder i hans liv som på en krass måte belyser hans impulsive og voldsomme patriotisme. I et vertshus i Viterbo, ikke langt fra Roma, traff han en gang tilfeldig sammen med noen franske landsknekter. Hutten hadde formodentlig, sin vane tro, tatt rikelig for seg av egnens gode vin; og han rok uklar med knektene. Noen sier det var fordi de talte nedsettende om keiser Maximilian, som kort tid i forveien hadde måttet foreta et temmelig forsmedelig tilbaketog fra Italia. Andre mener at Hutten ble forarget over at verten viste et par alminnelige, simple franske soldater større oppmerksomhet enn ham selv, en tysk ridder. Uenigheten utviklet seg til et større slagsmål, og før Hutten kom seg bort, hadde han i patriotisk rus stukket ned en av franskmennene. Det er betegnende for Hutten, ikke som kriger, men som humanist, at da han kom over et glemt og nedstøvet, mange hundre år gammelt forsvarsskrift for keiser Hen­ rik 4., lot han det trykke (år 1520). Hensikten med dette var å vekke til live minnet om den stolte keisers kamp mot pavemakten, og egge nasjonen til å slå inn på samme vei igjen. Å gjenopprette keiserdømmet i dets gamle glans og gi det lederstillingen i verden, var en av Ulrich von Huttens stolte drømmer. Dermed skulle det tyske folks Interiør fra et gullsmedverksted i begynnelsen av 1500-tallet. Ut­ snitt av et maleri av Niklaus Manuel. Mannen til venstre forestiller St. Eligius, gullsrricdenes skytshelgen.

34

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

Dette tresnittet av Hans Sebald Beham gir et levende inntrykk av hverdagslivet i en tysk by i begynnelsen av 1500-tallet. I forgrunnen sitter en kjøpmann og regner, mens en skriver noterer beløpene. Til venstre står en treskjærer og arbeider på en skulptur som er spent fast i en dreibenk, og øverst til venstre sitter en maler foran sitt staffeli — en svenn blander farvene for ham. Til høyre sees en organist, i bakgrunnen to astrologer og en lege.

store egenskaper atter komme til sin rett, mente han, den renhet i seder og den mandige kraft som allerede Tacitus hadde berømmet germanerne for. Hans ideal ble Arminius, den tapre og ridderlige germanerhovdingen. Fra humanismen ble Hutten ledet over i protestantenes leir. Det er skrevet mange bøker om hans forhold til Martin Luther. I den senere tid synes den vanligste oppfatning blant forskerne å være at han aldri ble lutheraner i egentlig forstand, like lite som vennen Pirck-

ERASMUS FRA ROTTERDAM

35

heimer, eller Diirer, eller Reuchlin. Hutten ble sterkt fengslet av Luther som personlighet, men i reformatorens livsgjerning var det egentlig bare det ytre: kampstillingen mot Roma, de revolusjonære tendenser, som tiltalte Hutten, og ikke Luthers teologi, hans lære om nåden, som var selve kjernen i det reformatoriske programmet. Hutten beundret Luthers evne til å rive folket med seg; han så en maktfaktor i ham, en mann som kunne bli en meget verdifull forbundsfelle. Han stilte seg på reformatorens side fordi han trodde at den tyske humanismes kulturelle og na­ sjonale idealer lettest kunne virkeliggjøres gjennom Luther. Men dette var et skrøpelig grunnlag for samarbeid med en mann som Luther, som slett ikke var synderlig in­ teressert i en virkeliggjørelse av det humanistiske program. Det varte heller ikke lenge før alliansen ble sprengt. Det fortelles at da de uunngåelige sammenstøt mellom Luther og Hutten kom, kalte Luther ham et «stolt, frekt og frivolt menneske», og ba ham vende tilbake til sin litterære virksomhet. Hutten sluttet seg da til en av tidens mest navnkundige tyske condottierer, Franz von Sickingen, og deltok i et av hans felttog; men da dette ble fullstendig fiasko, måtte Hutten på flukt. Sluttscenen i hans liv er dypt tragisk. Etter å ha flakket lenge omkring, havnet han på øya Ufenau i Zurichsjøen, og der forbarmet en legekyndig prest seg over ham og opptok ham i sitt hjem. Men han kunne intet gjøre for å hjelpe sin gjest. Syk­ dommen hadde undergravet Huttens fysikk, strabasene hadde vært for store for ham, og ikke lenge etter an­ komsten til Ufenau døde han. Fra den sveitsiske reformator Zwingli har man følgende lakoniske notis om den døde: «Han etterlot seg intet av verdi. Ingen bøker, ingen eiendeler.» ERASMUS FRA ROTTERDAM

En mann som fikk stor betydning for Huttens utvikling, er hittil ikke omtalt: det var den berømte humanist Erasmus fra Rotterdam. Elutten mottok sterke inn-

36

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

trykk fra hans skrifter, og hyllet ham i begynnelsen entusiastisk. Han erklærte at han ville bli en kjempende humanist, en Alkibiades som fulgte sin Sokrates, nemlig Erasmus. Dette skrev Hutten i 1514, i sitt første brev til den lærde hollenderen. Men etterhånden kjølnet hans følelser betraktelig. Da det viste seg at Erasmus slett ikke var ubetinget villig til å støtte Luthers og den tyske reforma­ sjons sak, brøt Hutten med ham og sendte ham et brev der han anklager den store humanisten for mangel på moralsk mot. «I sannhet, slik er ikke vi tyskere,» heter det i Huttens brev. «Vi er ikke slike ustadige og vankelmodige mennesker som savner enhver fasthet og vender kappen etter vinden. I Italia, hos dine venner kardinalene, der kan man nok oppføre seg på den måten. Du kan også gjerne vende tilbake til de halvfranskmennene som kalles hollendere. For dersom du ikke forandrer deg adskillig, kommer vi til å be deg vende deg annetsteds hen, slik at du ikke fortsatt skal spille rollen som forbilde for vår ungdom — befengt som du er med egenskaper så fremmede for vår nasjon som vankelmodighet og svik.» Begge brevene er karakteristiske for Hutten. De er også interessante uttrykk både for den begeistring og det hat Erasmus kunne vekke til live i samtiden.

I den senere tid er det blitt diskutert en god del om oørunnene til Erasmus’ forbløffende suksess. Først og fremst har man fremholdt hans vidd og esprit, hans klare og lettfattelige fremstilling. En slekt fylt av ekte religiøs følelse, men også av religiøs angst, følte det som en be­ frielse, ja, nesten som en åpenbaring, når Erasmus lekende lett ga en korrekt formulering av de teologiske problemer og klart og tydelig viste hvordan man skulle nå fram til en løsning. Han som hadde så lett for å uttrykke seg elegant og treffende, var full av bunnløs forakt for den gamle skolastiske vitenskap. Her er et par eksempler på hvordan han kunne gå i rette med representantene for den tradisjonelle teologi:

ERASMUS FRA ROTTERDAM

37

Erasmus fra Rotterdam. Maleri fra 1523 av Hans Holbein d. y.

«Det påstås,» skriver han ironisk til en av sine elever, «at den som har gått i lære hos musene og gratiene, ikke kan forstå den skolastiske filosofi. Først må man glemme alt man har lært av den klassiske litteratur. Jeg for min del gjør mitt beste; nå taler jeg slett latin og bruker aldri noe åndfullt uttrykk. Jeg har alt gjort slike fremskritt at skolastikerne en vakker dag kommer til å regne Erasmus som en av sine egne.»

38

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

I et av Erasmus’ mest berømte arbeider, «Dårskapens pris», kan man lese følgende: «Det finnes realister, nominalister, thomister, occamister, alle sammen så lærde at apostlene selv ville komme til kort i en disputas med dem. De forklarer oss at skjønt Paulus kunne slå fast hva tro betyr, så kunne han ikke gjøre det like skarpt og presist som de. Dersom noen av apostlene ble spurt om hvorledes Kristi legeme i himmelen adskiller seg fra Kristi legeme på korset, ville hverken Peter eller Paulus være i stand til å redegjøre for spørsmålet så godt som skolastikerne. Riktignok kjente Peter og de øvrige apostler Kristi mor personlig, men de kunne ikke forklare den ubesmittede unnfangelse like dyktig som moderne prester. Apostlene avskydde nok synden, men ikke en eneste av dem kunne forklare hva som egentlig menes med ordet «synd», om han ikke fikk hjelp av skolastikerne.» Når Erasmus på sine eldre dager talte om ungdommen, beklaget han seg bittert over de barbariske forhold han var vokset opp under. Disse veklagene er utvilsomt en del overdrevet. I dag vet vi at hans formynder riktignok tvang ham til å gå inn i et kloster, hvor han i 1492 ble viet til prest. Men der hadde han anledning til å drive studier både i middelalderens skolastiske litteratur og i de klassiske forfatteres skrifter, ja, der fantes tilmed verker av de italienske humanister. Likevel kunne han ikke finne seg til rette bak klostermurene. Han følte at han var kommet på feil plass, og at han hadde stoff i seg til å utrette store ting. Beskjedenhet hørte ikke til Erasmus’ sterkeste sider. Et brev han skrev på et noe senere tids­ punkt vitner godt nok om det, han ber der en venn om å gjøre sitt beste for å påvirke en rik enke slik at hun bestemmer seg for å yte Erasmus økonomisk støtte. «Si til henne,» skriver han, «at jeg ikke kan gjøre skam på mitt yrke ved å leve som en fattig stakkar, og at Erasmus kommer til å skaffe henne større heder til gjengjeld for hennes gavmildhet enn de teologene hun nå har tatt under sin beskyttelse. De kan bare preke, mens jeg skriver bøker som vil leve evig. De taler bare til sin menighet,

ERASMUS FRA ROTTERDAM

39

jeg, derimot, kommer til å bli lest verden over. Teologer kommer det alltid til å være nok av. Men en mann som jeg finnes det bare en av i hvert århundre, og knapt nok det!» Erasmus’ brennende onske om å få forlate klosteret gikk i oppfyllelse i 1493; da ble han nemlig sekretær hos en fremstående prelat. Noen år senere finner vi ham i Paris, hvor han ble immatrikulert ved universitetet. Erasmus’ internasjonale vandrerliv var begynt. Paris-universitetet likte han ikke. Det vitenskapelige liv som utfoldet seg der, var preget av skolastikken, og de råtne eggene man fikk servert og stanken på sovesalene i kollegiet plaget ham minst like mye som teologenes utlegninger. På samme måte som han for hadde lengtet etter å komme bort fra klosteret, ønsket han nå at det måtte bli ham forunt å vende ryggen til Paris og dra til Italia. Men en slik reise kostet penger, og penger hadde han smått med. Da fikk han i året 1499 et tilbud om å reise til England isteden. En av de unge adelsmenn som Erasmus underviste i latin og klassisk litteratur for å tjene til livets opphold, foreslo at han skulle folge med ham til hjemlandet; og det tilbudet tok Erasmus imot. Englandsreisen ble tvers igjennom vellykket. Englands humanister mottok ham på det elskverdigste, for han hadde allerede skapt seg et navn som lovende ung for­ fatter, og i brev til sine venner beskriver han i begeistrede ordelag sine inntrykk av landet. «Luften er mild og be­ hagelig,» skriver han. «Menneskene er kloke og intelligente. Mange er dessuten virkelig lærde. De kan sine klassikere, og det på en slik måte at jeg ikke lenger betrakter det som noe tap at jeg ikke dro til Italia.» «Din venn Erasmus har det bra i England,» heter det i et annet brev fra denne tiden. «Han er en tålelig god rytter, og gjør ikke altfor dårlig figur ved jaktpartiene. Han kan bukke pent og har lært seg til å smile forbindtlig når det kreves av ham. Du skulle ta deg en tur hit selv. For bare å nevne en enkelt av landets mange attraksjoner, kan jeg fortelle at de engelske piker er usedvanlig nydelige.

40

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

De er myke av vesen, og like inntagende og sjarmerende som musene. Jeg er særlig betatt av skikken de har — alltid å kysse enhver som kommer på visitt. De kysser en når man kommer, når man går, og når man vender tilbake. Kjære venn, om du bare en gang får føle de deilige myke leppene deres, kommer du til å ønske at du kunne slå deg ned her for resten av ditt liv!» Erasmus fikk gode venner blant Englands humanister, og mottok nye impulser fra dem. De fremste blant dem var John Colet og Thomas More. Colet, som senere ble domprost ved St. Paufs Cathedral i London og grunnla den berømte gutteskolen der, var en dypt alvorlig mann med stor lærdom. Han hadde studert i Italia, og der lært den nye dannelse å kjenne. Han talte latin flytende, og foreleste ved dette tidspunkt for et stort auditorium i Oxford over Paulus’ brev. Det var en forelesningsrekke som betegnet noe nytt: et forsok på å forklare apostelens innsats i historiens og religionens lys. Colet ble også sin tids store navn på det religiøse område, kjent som en religiøs reformator. Erasmus har gitt en livfull skildring av ham i et av sine brev: «I sin ungdom studerte Colet den skolastiske teologi, senere gjorde han seg fortrolig med Ciceros og Platons skrifter. Han foretok reiser i utlandet og besøkte Frankrike og Italia. Han tok meg ofte med på spaserturer, og pleide da hele tiden å samtale med meg om Kristus. Han hater grove og tarvelige uttrykk, og kler seg ytterst smakfullt, men enkelt. Hans fromhet er ekte, men den er ikke medfødt, for av naturen er han temperamentsfull og doven, og som ung mann likte han å more seg, og interesserte seg sterkt for unge damer. Men han fortalte meg at han kjempet mot sine svakheter og søkte å rette på sin skrøpelighet ved bønn, faste og arbeid. Sine penger lot han gå til veldedige formål. Han arbeidet uavbrutt, og diskuterte stadig alvorlige emner for å motvirke sitt lettsinn. Men når hans vidd fikk ut­ folde seg ved festlige anledninger, kunne man nok ennå ane noe av den gamle Adam hos ham. Derfor unngikk Erasmus fra Rotterdam. Hans Holbein d. y.s første maleri av den tyske humanisten, malt i 1523 som en gave til erkebiskopen av Canterbury. Samme år malte han to portretter til av Erasmus, det ene er gjengitt på side 37.

42

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

Den engelske humanisten Thomas More. Detalj av et maleri av Hans Holbein d. y. More var bare vel tyve år da han traff Erasmus forste gang, men var allerede kjent for sin usedvanlige begavelse. Om Mores forhold til maleren Hans Holbein, se side 58.

Erasmus’ resonnement var dette: Menneskene er kom­ met bort fra den opprinnelige og sanne kristendom. De må fores tilbake til den. Og det forste som etter hans mening måtte gjores, var å sorge for at Det nye testamente i dets opprinnelige skikkelse igjen ble norm for religionen. Med støtte i den nye fdologiske vitenskap burde det utgis på originalspråket, gresk, og utstyres med en kommentar

ERASMUS FRA ROTTERDAM

43

John Colet. Dean of St. Paul’s. Samtidig teg­ ning av H. Holbein d.y.

og en ny oversettelse til latin. Dette var oppgaven Erasmus nå ville ta fatt på. Men først måtte han gjøre seg grundig for­ trolig med det greske språk. I året 1500 vendte han tilbake fra England til Frankrike, og kastet seg med glødende energi over studiet av gresk. Lett var det ikke. «Gresken holder på å gjøre det av med meg,» klager han. «Jeg har ikke tid nok til rådighet, og jeg har ingen pen­ ger å kj øpe lærebøker for. Jeg er så fattig at jeg bare så vidt kan koste på meg det nødvendigste.» Det tok ham tre år å nå målet. Han hadde ikke skydd noen anstrengelser. Han hadde lånt boker av venner og bekjente, bøker som det siden gjorde ham ondt å skilles fra. Han hadde sittet oppe natt etter natt ved sitt arbeids­ bord og stavet seg gjennom de greske tekstene, til han omsider behersket dem nesten like fullkomment som sitt kjære latin.

Erasmus er blitt anklaget for sviktende moralsk mot, for overlladiskhet og kjølig skeptisisme. Det er blitt sagt at han «ikke var noe stort menneske, bare en stor lærd». Og det var vel kanskje så. Men det kan ikke nektes at

44

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

det var noe virkelig stort ved det lidenskapelige alvor han i denne periode av sitt liv la i sitt arbeid. Det var i dette tidsrom flere av hans viktigste, på mange måter epoke­ gjørende arbeider ble til. I 1500 offentliggjorde han «Adagia», en samling sitater fra den romerske litteratur, som fikk strykende avsetning. Med dette arbeidet «åpnet han portene til antikken for den store almenhet». I 1502 fulgte «Enchiridion militis christiani» (Håndbok for en stridende kristen), hvor han la fram sitt syn på religionen. «A være kristen,» sier Erasmus, «bør ikke bety at man aksepterer de og de dogmer, men at man uten hensyn til seg selv søker å sette ut i livet den kristne moral slik den foreligger i Det nye testamente.» I 1506 fikk Erasmus endelig anledning til å besøke Italia. Der tilbrakte han tre overmåte givende år i selskap med kardinaler og andre fornemme herrer. Da han på hjemveien dro over Alpene, fikk han en inspirasjon som førte til hans vittigste — mange sier hans aller beste — bok, «Dårskapens pris». Eru Stultitia, dumhetens gudinne, forer selv ordet i det lille skriftet; og fordi det nettopp er henne som uttaler de bitre sannhetene og de mange harde ord om tidens forhold, kan Erasmus tillate seg å gjøre kritikken så meget skarpere og mer hensynsløs. «Hvor lykkelig,» utbryter fru Stulltitia, «er ikke barn­ domstiden! Og hvorfor? Jo, fordi dårskapen da råder fullstendig over menneskene. Og hvor inderlig vel trenger ikke enhver mann til en dårskapens representant ved sin side, en fortryllende liten kvinne, som kan kaste lys over de morke stunder i hans liv! Kvinnens oppgave i livet er å behage mannen, og det gjør hun nettopp gjennom sin dårskap. Om noen tviler på det, kan han jo bare lytte til de tåpelige ting som elskende sier til hverandre. Både kjærlighet og vennskap ville være umulige uten dårskap, for det er denne nyttige egenskap som gjør oss blinde for feilene hos den annen part. Krigen er et mesterstykke av dårskap, og uten dårskap ville den ikke ha noen glans over seg. Riktignok trengs

ERASMUS FRA ROTTERDAM

45

Erasmus fra Rotterdam og hans sekretær. Samtidig tresnitt. På bordet står timeglass, blekkhus og fjærpenner. Legg merke til at bøkene i bokskapet til venstre står med bokryggen inn for at de vakre spennene skal synes. Blomstervasen på skrivebordet vitner om renessansens våknende interesse for naturen.

det klokskap hos feltherren, men de som ntforer selve bedriftene, er røvere, skurker og allslags avskum. Og når stridstrompeten kaller, hvilken nytte har man da av kloke og sprenglærde folk? Nei, det man trenger, er menn med ungt og hett blod; for alle krigerske bedrifter oves i ung­ dommelig dårskap og dumdristighet.» Så langt er tonen i Erasmus’ bok om dårskapen for­ holdsvis godlynt. Men når han så kommer inn på den velsignelse som kirken har hostet av dårskapen, blir satiren mer bitende, særlig der han driver gjon med de skolastiske teologers funderinger. Han synes, som vi alt har sett, at disse grubleriene er så dypsindige at selv Jesu apostler uten tvil ville komme til kort i en diskusjon med middelalderteologene. Apostlene var jo enkle mennesker som i den grad var blottet for selvkritikk at de ga seg til å døpe

46

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

mennesker enda de hverken kjente til «den vesentlige årsak, innholdsårsaken, den virksomme eller den endelige årsak til dåpen. Men vår tids spissfindige teologer, hvor lykkelig er ikke de i sin selvtilfredshet!» utbryter fru Stultitia. De har sannelig all grunn til å synge dårskapens pris. «Det er utakknemlig av dem å fornekte de mang­ foldige velgjerninger jeg til stadighet utretter for dem,» beklager hun seg. Like utakknemlige er de uvitende og skinnhellige munkene som ved hennes hjelp har skaffet seg anseelse og makt over menneskesinnene, og likeså de store paver, kardinaler og biskoper som har henne å takke for et liv i rent kongelig prakt og over­ dådighet. I grunnen er det et stivt stykke, synes fru Stultitia, at alle disse mennesker som skylder henne så meget, ikke vier henne noen offisiell kultus eller reiser statuer av henne. Men kanskje er det best som det er, best at hun får virke i stillhet. Det det forst og fremst kommer an på her i verden, er jo ikke hva folk åpent vedkjenner seg, men hva de bekjenner seg til ved ånd og gjerning; og på det punkt har hun sannelig ikke grunn til å beklage seg over menneskene. Til dårskapens hengivne tilbedere regner Erasmus også dem som tror på helgenbilders undergjørende kraft, og dem som snyter seg til avlat for sine synder. «Man inn­ biller seg at ofrer man bare en eneste liten slant av alle de penger man på uhederlig vis har rasket til seg, blir ens skitne sjel med ett slag renvasket for mened og utukt, fyll, mord, troløshet og forræderi — bare i kraft av et stykke papir. Og ikke nok med det, men etterpå kan man gladelig fortsette sitt syndige levnet, begå nye forbrytelser og søle seg til i nye laster.» Blant dårskapens menn må man også merke seg, sier fru Stultitia, «min venn Erasmus, hvis navn jeg alltid nevner med stor respekt. Han tilhører en krets av lærde menn som er særlig fortrolige med det greske språk, og som i våre dager prøver å hakke ut øynene på teologene med sine kommentarer.»

ERASMUS FRA ROTTERDAM

47

Et middelaldersk bibliotek. Bokene er lenket til bokhyllen for at leserne ikke skal kunne ta dem med seg. Bildet er fra biblioteket i Hereford Cathedral i England, hvor det fremdeles finnes mer enn 2000 slike «kjedebøker».

Den satiriske kritikk av de bestående forhold fortsatte Erasmus i 1519 i sine «Fortrolige samtaler», et verk preget av gnistrende vidd, og i en dialog hvor pave Julius 2. er hovedpersonen. I dialogen er scenen utenfor Himmelens port. Julius viser seg, fulgt av en ånd, hans genius, og gjør noen mislykkede forsok på å komme inn. Julius: Hva i all verden er dette? Porten er stengt! Det må være noe i veien med låsen. Ånden: Kanskje du har fått med deg feil nøkkel. Nøkkelen til pengekisten din passer ikke til denne porten, det er maktens nøkkel, ikke visdommens. Julius: Jeg har aldri hatt noen annen nøkkel, og jeg kan ikke begripe at det skulle være nødvendig.

48

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

Hallo der, portvakt! Sover du, eller har du fått en tår for mye? St. Peter: Sannelig er det godt at porten står fast som klippen, ellers ville den fyren ha sprengt den. Han må være en kjempe eller en hærfører. Hvem er du? Og hva vil du? Julius: Se å få opp porten, sier jeg! Hvorfor er det ingen her for å ta imot meg? St. Peter: Nei, hor på ham! Horer du ikke at jeg spor hvem du er? Julius: Jeg skulle anta at du drar kjensel på denne nøkkelen og tiaraen og palliet. St. Peter: Det der er ikke den nøkkelen Kristus ga meg i sin tid. Tiaraen? Den kjenner jeg ikke. Ingen hedensk konge har noen gang vist seg med et slikt hode­ plagg, i hvert fall ingen som ventet å få komme hit inn. Julius: Hold opp med det tøvet og slipp meg inn! Ellers kommer vi til å slå inn porten, du ser jo følget mitt. St. Peter: Jeg ser nok en samling skurker og for­ brytere, men de kan ikke slå inn min port. Julius: Holder du ikke opp, skal j eg slynge bannstrålen mot deg og ekskommunisere deg. Her er min bulle, den er i orden alt. St. Peter: Sludder! Husk at Kristus aldri hadde noen buller eller bannstråler. Julius: Lukk opp porten, sier jeg! St. Peter: Først må du føre bevis for dine gode gjerninger. Julius: Hvilke gode gjerninger? St. Peter: Har du forkynt den rette lære? Julius: Det har jeg ikke hatt tid til å bry meg med. Jeg var for opptatt med mine kriger. Man har da munker til å ta seg av slikt som den rette tro — om den ellers har noen betydning. St. Peter: Har du gjort noen undere? Julius: Du og dine undere! Slikt er da helt antikvert. St. Peter: Har du bedt flittig til Gud? Julius: Ti stille! Du driver jo ap med meg.

ERASMUS FRA ROTTERDAM

49

St. Peter: Det er slikt som anstår seg en rettskaffen pave. Kan du påberope deg noe annet, så vær så god. Julius: Den ubeseirede Julius skulle ikke stå her os avlegge regnskap for en ussel fattig fisker. Men jeg kan i hvert fall si deg hvem og hva jeg er. Forst og fremst er jeg italiener, og ikke jøde slik som du. Min mor var søster av den store pave Sixtus 4. Paven ga meg penger som tilhørte kirken, og gjorde meg på den måten til en rik mann. Jeg ble kardinal. Så hadde jeg motgang på mange måter, jeg fikk den franske syke, og jeg ble fordrevet fra mitt hjemland. Men hele tiden var jeg klar over at jeg ville ende som pave. Det gjorde jeg også, dels takket være fransk hjelp, og dels ved hjelp av penger som jeg lånte. Krøsos kunne ikke ha skaffet alle de penger jeg trengte, bare spør bankierene, så får du hore! Men jeg fikk alt til å lykkes. Jeg steg helt til topps. Og jeg har utrettet mer for kirken og Kristus enn noen pave før meg. St. Peter: Så? Hva er det du har gjort? Julius: Jeg økte pavestolens inntekter. Jeg opprettet nye embeder og solgte dem. Jeg preget nye mynter og tjente på den måten svære summer. Intet kan utrettes uten penger. Så erobret jeg Bologna. Jeg slo venetianerne, jeg fordrev franskmennene fra Italia, ja, jeg ville ha jaget vekk spanjerne også om ikke skjebnen hadde grepet inn slik at jeg nå står her. Jeg har egget opp alle Europas fyrster mot hverandre. Jeg har brutt forlik og dratt i felten med store hærstyrker. Og jeg etterlot meg en millionformue.---------Men St. Peter pukker på sitt og stiller nye spørsmål. De gjelder blant annet Julius’ politikk overfor fransk­ mennene: hvordan kunne en Kristi etterfølger handle slik som han? Først tok han mot hjelp av dem, siden jaget han dem bort og foraktet dem som «barbarer»! St. Peter: Kristus døde jo for å forløse alle mennesker, uten persons anseelse. Hvordan kan da Kristi stedfor­ treder avvise den som Kristus selv har osodtatt? Julius: Jeg godtar alle som betaler skatt til meg, likegyldig om han kommer fra Italia eller Afrika, om han

50

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

er greker eller araber. Men han må anerkjenne min over­ høyhet. Alle som ikke vil det, forkaster jeg.---------- Men den slags forsvarstaler åpner ikke Himmelens porter for Julius 2. Etterat han er kommet på det rene med dette, sier han til slutt: «Jeg skal vente noen måneder, til jeg får samlet en større hær — og gir du ikke da etter, kommer jeg tilbake og tar Himmelen med storm! Akkurat nå ser det ut til at Dødens høst blir rik. Om ikke lenge står jeg her med seksti tusen ånder bak meg.» Årene 1509-14 tilbrakte Erasmus i England, hvor han blant annet foreleste i Cambridge. I London nøt han vennen Thomas More’s gjestfrihet og gledet seg over hans store lærdom og klokskap. Fra 1514 til 1516 holdt han til i Basel, 1517-22 hadde han sitt hovedkvarter i Louvain, og deretter tilbrakte han årene fram til 1529 i Basel igjen. Her trivdes Erasmus kanskje bedre enn noe annet sted. Her var en krets av humanister han kunne disputere med. Her fantes et trykkeri som ble drevet av en av tidens mest berømte boktrykkere, Johan Froben, og han kunne derfor personlig overvåke trykkingen av de bøker han sendte ut. Ved Frobens trykkeri ble i 1516 Erasmus’ hovedverk utgitt, hans utgave av Det nye testa­ mente, som Oscar Wieselgren har karakterisert som «en milepel i bibelkritikkens og den eksegetiske forsknings historie, selv om dette mer skyldes metoden enn resul­ tatene, som i mange tilfelle ikke har vist seg holdbare.» Fra nå av sto Erasmus i sentrum for hele den teologiske debatt, og for hele det litterære og lærde liv på klassisk grunn som blomstret i Europa. Han var blitt en av sin tids mest berømte og feirete personligheter. Nasjoner og fyrster konkurrerte om hans gunst og søkte å sikre seg hans tjenester. Men Erasmus vek stadig unna, og avslo alle smigrende tilbud. Han ville stå fritt, og foretrakk en slitsom omflakkende tilværelse fremfor å la seg lenke til noe bestemt hoff eller læresete. Han ville bevare sin uav­ hengighet, for uforstyrret å kunne arbeide mot en virkeliggjørelse av sine idealer. «Istedenfor en verden omspent av

ERASMUS

FRA ROTTERDAM

51

I forbindelse med fastelavensfestlighetene var det i middelalderen vanlig å spenne for plogen de kvinner som ikke var blitt gift. På den måten skulle de i det minste symbolsk pløye kjærlighetens mark i mannskraftens tjeneste. Noen steder ble kvinnene drevet ut i vannet for at deres «glød» skulle kjølnes. Dette tresnittet fra 1532 viser landsbyens «gamle jomfruer» i full gang med pløyingen.

den katolske kirke, slik som Thomas fra Aquino og Dante hadde sett den,» sier Huizinga, «så Erasmus en ny verden som han ville føre sin samtid fram til. Det var antikkens verden, gjennomlyst av den kristne tro . . . Erasmus’ tankeverden var en forbindelse mellom den rene klassisisme — for ham ville det si Cicero, Horats og Plutark — og den rene kristendom, bygget på Bibelens ord. Gjennom dette har også Erasmus virket nyskapende og befruktende på sin tid. Den forbindelse mellom antikkens kultur og den kristne ånd som hadde foresvevet Petrarca, humanis­ mens far, ble gjennomført av Erasmus.» Erasmus selv har engang uttalt seg på en treffende måte om målet for sitt livsverk: han ville, sa han, «feie Herrens tempel rent ved å utdrive den barbariske uvitenhet». Med rette er det blitt fremholdt at Erasmus aldri ble noe typisk renessansemenneske. Renessansetidens kunn­ skapstørst og dannelsesbegjær eide han, men han hadde neppe stort til felles med dens blodfulle menneskeideal. Han forsøkte aldri å ta menneskene med storm, antagelig fordi han ikke næret noen virkelig varm sympati for dem. For seg selv ønsket han bare et komfortabelt hjem, hvor rensligheten ble holdt høyere i ære enn vanlig var på den

52

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

tid, hvor han kunne lese sine klassikere, diskutere tryk­ kingen av sine verk, og nippe til sin burgunder. For menneskeheten håpet han på fred og rolige forhold. Han drømte om et Europa hvor måtehold og sunn fornuft rådde, og hvor man ikke stadig behovde å frykte for krigens gru. Krig, det var for Erasmus den farligste og avskyeligste fiende av alt fremskritt og all kultur. «Ofte har jeg,» skrev han en gang, «undret meg over at menneskelige vesener — og da særlig kristne mennesker — kan være så vanvittige å erklære hverandre krig. Umælende dyr slåss bare for å skaffe seg mat, og med de våpen naturen har gitt dem. Men menneskene slåss av ær­ gjerrighet, eller fordi de er grepet av sanseløst raseri. Hva slags mennesker er det som utgjor deres arméer? Jo, det er tyver og mordere, ekteskapsbrytere og annet pakk. Og dette avskum slipper vi inn i våre byer! Dem skal vi være som slaver for, mens de begår de skjendigstc ugjerninger! Nasjonene grunnlegger byer, og fyrstene ødelegger dem. Vi bør ikke tankeløst klandre våre herskere — men skal verden oppløse seg i kaos bare fordi fyrstene ikke kan holde fred med hverandre?» Ved en senere anledning skrev han følgende linjer: «Summen av all religion er fred, og fred på religionens område kan bare bestå dersom vi nøyer oss med færrest mulig teologiske grunnsetninger. La oss nøye oss med dem, inntil sløret trekkes til side og vi kan skue Guds åsyn!» Dette siste sitatet, som er et uttrykk for Erasmus’ innerste tanker på det religionspolitiske område, fører oss over til det livlig diskuterte spørsmålet om hans forhold til Luther. Gjennom sine filologiske arbeider og sitt krav om en enklere og renere kristendom hadde han banet veien for reformasjonen. Men det var vanskelig å forene hans fredsideal med Luthers lidenskap. Erasmus ønsket slett ikke noe brudd med Roma. Hvor hånlig han enn uttalte seg om krigerpaven Julius 2., ville han for enhver pris unngå et nytt kirkelig skisma, for et slikt skisma ville føre til langvarig kiv, og sannsynligvis også til fryktelige

ERASMUS FRA ROTTERDAM

53

religionskrigen Men et skisma var uunngåelig om Luther fortsatte som han var begynt. Det lot til at denne mannen ville skape nye trossetninger og en ny teologi, og i Erasmus’ øyne var dette det største av alle feilgrep. På den måten ville Europa aldri nå fram til enighet og ro. Hvorfor kunne man ikke heller ta utgangspunkt i hans egne tanker, som gikk ut på at man skulle vende tilbake til Bibelen og kirkefedrene, og smelte deres etikk sammen med an­ tikkens visdom? Disse tanker ville Erasmus på ingen måte oppgi. Og han aktet ikke å se rolig på at de ble trengt til side av Luthers program. For han var fullt og fast overbevist om at de ville bli menneskeheten til velsignelse. Da Luther i 1519 satte seg i forbindelse med Erasmus, for om mulig å vinne ham for sin sak, trakk humanisthøvdingen seg øyeblikkelig unna. «Det forekommer meg,» skrev han til reformatoren, «at det er mer å vinne ved beskjedenhet og fordragelighet enn ved strid og omstyrtning.» Mer bent fram uttalte han seg i et brev til Luthers venn og hjelper Melanchton: «Jeg bestrider ikke den evangeliske lære i alminnelighet, men i Luthers frem­ gangsmåte er det meget jeg ikke kan godta. Han gjør seg stadig skyldig i overdrivelser.» Erasmus’ manglende evne til å se det store hos Luther, og hans nølende holdning da det gjaldt å ta stilling for eller imot, er blitt skarpt kritisert. Men man har ofte glemt at det i virkeligheten var en dyp tragedie for Erasmus da Luther trådte fram og førte sin kamp. En tid, i årene 1515 og 1516, fortonte stillingen i verden seg lys og full av håp. Erasmus talte dengang om hvordan lærdommen liksom skjøt fram av jorden over alt; og med et spisst lite smil påpekte han at selv teologene begynte å forbedre seg. Erasmus ventet seg mye av slike fyrster som Henrik 8. av England og Frans 1. av Frankrike; han mente de ville opprettholde freden. «Alt ser lysere ut nå,» konstaterte han. «På skolene underviser man i tre språk. Selv har jeg etter ringe evne hjulpet til, jeg har i det minste vært til stor forargelse for dem som ikke liker at verden blir

ERASMUS FRA ROTTERDAM

55

klokere. I dag er det bare tåper som skjeller meg ut.» Men disse lyse stemninger forsvant snart igjen; og det var ikke minst det at Luther sto fram, som bidro til å jage dem på flukt. Luther vakte nye motsetninger til live og truet med å splitte hele Europa i to leire. Da ble Erasmus’ optimisme forvandlet til klager over at han levde «i det ulykkeligste og mest fordervede av alle århundrer». Erasmus hadde likevel håpet at det skulle være mulig å unngå åpen strid med Luther. Men motsetningene ble skarpere, og stadig sterkere presset man på ham for at han skulle gripe inn. Til slutt ga han etter og publiserte i 1524 sitt skrift «De libero arbitrio» (Om den frie vilje). Hensikten var å rette et drepende stot mot et sentralt punkt i den lutherske teologi ved å forsvare den rådende katolske oppfatning, at mennesket selv velger mellom godt og ondt, og at det avhenger av dets egen vilje om det skal få del i Guds nåde eller ikke. Den tyske reforma­ toren imøtegikk øyeblikkelig Erasmus’ teser i skriftet «De servo arbitrio» (Om den trellbundne vilje), og forkynte med glødende patos sin tro, preget av et strengere og mørkere syn: at menneskeviljen intet formår, Gud alene avgjør spørsmålet om salighet eller fordømmelse for menneskene. Erasmus’ brudd med Luther gjorde imidlertid hans stilling langt vanskeligere enn før. «Jeg, som tidligere ble hyllet som en fyrste i vitenskapene og en beskytter for teologien, blir nå enten tiet i hjel eller omtalt i ganske andre vendinger,» klager han. Han forskanset seg hos sin venn Froben i Basel. Stadig arbeidet han med samme feberaktige iver med nye lærde verk som han håpet kunne tjene til menneskehetens beste, Men selv ikke Basel kunne nå by ham den ro han mer enn alt annet traktet etter. Reformasjonens tilhengere kom til makten der også, og i 1529 så han seg nødsaget til å forlate byen for å slå seg ned i Freiburg. Han begynte å forstå at hans livsverk var mislykket, at han ikke hadde klart å skape seg en Fra en tysk landsby omkring 1500. Utsnitt av et maleri av Hans Wertinger. Bildet er malt for en månedskalender og skal illustrere desember, som er slaktetiden fremfor andre årstider. Til venstre slår slakteren et dyr med øksehammeren, i forgrunnen rører kvinnen i blodet fra et annet.

56

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

virkelig lederstilling. Sterkere personligheter enn ham hadde fått makt over sinnene; og selv måtte han flykte for de omveltninger de hadde satt i gang. Med gremmelse så han hvordan splittelsen grep om seg. «Nå skal du få se,» skrev han til en venn i 1530, «at det kommer til å bli et forferdelig kaos. Glem ikke at Erasmus har forutsagt det!» Hans antipati mot den lutherske reformasjon økte stadig. Snart var han ute av stand til å innse at det fulgte noe godt med den i det hele tatt. «Se på de evangeliske skarer!» utbrøt han. «Og si meg så om de virkelig på noen måte er blitt bedre i og med sin nye tro. Viser de seg sterkere overfor fristelser som fråtseri, vellyst og pengebegjær? Kan du peke på en eneste en som evangeliet har forvandlet fra dranker til måteholden mann, eller fra menneskeplager til menneskevenn, eller fra et skamløst til et ærbart menneske? For min del kan jeg henvise til mange som er blitt verre istedenfor bedre.» Erasmus hadde også andre kommentarer til det som skjedde: «Over alt hvor lutherdommen rår, går de viten­ skapelige studier under. Sammenlign bare universitetet i Wittenberg med dem i Louvain eller Paris! Boktrykkerne forsikrer meg at før dette nye evangelium dukket opp, kunne de selge tre tusen eksemplarer av en bok fortere enn de nå blir av med seks hundre. Er det et bevis på at studiene blomstrer?» I 1535 flyttet Erasmus tilbake til Basel, hvor den kirkepolitiske storm hadde lagt seg. Hos Froben var et særlig bekvemt rom blitt gjort i stand til ham. Der satt han nå og stelte med manuskripter og korrektur. Men han var trett av livet. De fleste av hans gamle venner og kampfeller i den humanistiske falanks var døde. Han trivdes ikke lenger. 12. juni 1536 kom slutten. Noen venner, som var samlet om dødsleiet, hørte hvordan han, som gjennom hele sin lærde karriere aldri hadde talt annet enn latin, hvisket på hollandsk noen ord han hadde lært som barn: «Lieve God» — kjære Gud. Denne miniatyren fra 1500-tallet viser et boktrykkeri. Til høyre sitter setteren foran settekassen, bak ham står mesteren og gran­ sker et prøvetrykk, og lengst til venstre sees en svenn med to farveballer. Mannen i midten strammer skruen på trykkpressen.

THOMAS MORE

57

THOMAS MORE

I de foregående kapitler har vi nå og da sett glimt av en skikkelse som spilte en stor rolle i Erasmus’ liv, og var en av hans nærmeste venner: den engelske humanist Thomas More. Det er på tide at vi lærer denne merkelige personlighet bedre å kjenne. Da Erasmus første gang traff ham, var More en ung mann på noen og tyve år, som en tid hadde oppholdt seg i Oxford og senere fortsatte sine studier i London. Han hadde alt gjort seg kjent for sin usedvanlige begavelse; og langt eldre og mer erfarne menn, som John Colet, betraktet han som sin likemann. Først og fremst var More interessert i humanistiske studier og teologi. En tid tenkte han også på å bli prest, for å kunne vie seg helt for den store oppgave å føre de teologiske studier inn i et riktig spor. I likhet med sine tyske kolleger stilte nemlig Englands humanister den nye dannelse i de religiøse idéers tjeneste. Det sies at Thomas More viet opptil 18-20 timer om dagen til sine studier. Det påstås at han holdt seg våken blant annet ved å gå med en strieskjorte nærmest kroppen og gjøre sengen sin så ubekvem som mulig, en trestubbe var hodepute, fortelles det. Faren, en formuende Londonjurist, ville at sønnen skulle følge i hans fotspor og bli advokat. Derfor var han slett ikke begeistret over unge Thomas’ interesse for de humanistiske vitenskaper. Han truet endog med å stanse understøttelsen til sønnen om han ikke la mer flid i jusen. Thomas More ga etter for presset fra faren, og ble jurist, embedsmann og politiker. Hans karriere førte ham til de høyeste stillinger i riket. Henrik 8. brukte ham til diplo­ matiske oppdrag, han ble medlem av kongens råd, og i 1529 ble han utnevnt til Lord Chancellor. Han gjorde seg kjent som en usedvanlig rettsindig og karakterfast mann, og ble varmt beundret av sine samtidige. Den eneste man fant verdig til å sammenlignes med ham, var Erasmus.

58

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

Sir Thomas More. Utsnitt av en tegning av Hans Holbein d. y.

«Du vet jo hvor ekte More er,» skrev et medlem av den engelske humanistkretsen til Erasmus, «hvor ivrig han er, og hvor energisk han tar seg av alle saker som kommer til ham, kort sagt, hvor meget han ligner på deg selv.» Vi kjennerThomas More blant annet gjennom Holbeins tegninger. Hans Holbein den yng­ re, som ved siden av Diirer var sin tids største tyske kunstner, og en av de mest geniale portrettmalere i historien, var kommet til London i 1526 med et anbefalingsbrev fra Erasmus og med det faste forsett å tjene penger. Helt fra først av vant han More’s tiltro og velvilje. «Din maler, min kjære Erasmus,» skriver han, «er et utmerket menneske. Jeg frykter bare for at han ikke skal ha så meget igjen for Englandsreisen som han hadde håpet. Men jeg skal gjøre mitt beste for å påse at han ikke finner England altfor ufruktbart.» Holbein, som etter hvert ble det engelske aristokratis yndlingsportrettmaler, utførte en rekke tegninger av More og hans familie. I disse tegningene har man blant annet festet seg ved det dype alvor som preger More’s ansikt. Holbein var en fremragende menneskekjenner, og han har stort sett unngått å bli hengende ved den elskverdige, joviale More, slik han viste seg i omgangen med sine

THOMAS MORE

59

venner, isteden har han fremhevet dypere og mer vesentlige egenskaper: hans ubestikkelige plikttroskap, dybden i hans livssyn og det vemod som skyldtes kontrasten mellom de høye idealer og den virkelighet han så omkring seg. Det var en tid More’s høyeste og eneste ønske var å kunne ligne Pico della Mirandola, som han hyllet ved å oversette en biografi av ham til engelsk. Senere, i 1516, fullførte More det skrift som har skapt hans store be­ rømmelse, boken om landet Utopia. Denne hans store innsats i den humanistiske debatt er et forsøk på å løse de problemer som menneskeheten på hans tid kjempet med. På kontinentet gjorde boken stor lykke, og utkom i en rekke opplag. Erasmus forteller om en rådsherre i Antwerpen som ble så begeistret for boken at han lærte den utenat fra perm til perm Og ennå i dag kan man la seg henrive av den rike fantasi og det vidd More legger for dagen under behandlingen av disse dypt alvorlige spørsmål. Med fryd følger man med ham til Brugge, hvor kongen har sendt ham på et diplomatisk oppdrag. Med interesse stifter man bekjentskap med den originale utlendingen han en dag støter på i Mariakirken, blir presentert for, og tar med seg hjem. «Vi slo oss ned ute i haven,» forteller More, «og begynte å samtale med hver­ andre.» Den fremmedes navn var Raphael Hythloday. Han var en portugisisk sjøfarer, «en tilårskommen mann med sol­ brent ansikt, langt skjegg og en kappe som var slengt skjødesløst over skuldrene.» Han hadde vært med på Amerigo Vespuccis oppdagelsesreiser, og var nylig vendt tilbake fra land som ingen i Europa før hadde visst om. Mens nå More og Hythloday satt der og snakket sammen, gled samtalen inn på de sosiale og politiske forhold i England, som portugiseren kjente godt til, men slett ikke beundret. Tvert imot rettet han en drepende kritikk mot dem. «I landet hos dere,» sa han, «finnes det en stor gruppe herrer som ikke nøyer seg med selv å føre en ørkesløs til­ værelse og leve av andres arbeid — leilendingene, som de flår med sine renter og avgifter, men som dessuten

60

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

holder et stort følge av lettsindige lakeier som ikke har stort å gjøre og som aldri har lært å tjene til livets opp­ hold. Disse menn blir ubønnhørlig kastet på porten når deres herrer dør eller de selv blir syke. For herrene fore­ trekker muntre og lettlivete folk, og har ikke bruk for syke. De som mister sitt levebrød på denne måten, må enten sulte eller ernære seg av tyveri. Hva skal de gjøre? Når de har flakket omkring så lenge at de har slitt ut klærne sine og er syke og elendige, er det ingen som vil ta dem i sin tjeneste.» De store skarer av omvandrende tiggere skildrer Hythloday som et av de største samfunnsonder i tiden. En annen årsak til sosial elendighet er den utbredelse saueavlen har fått, til fortrengsel for jordbruket. «Sauene som tidligere tok til takke med beitet de fant på de magreste jordstykkene, er nå blitt så glupske at de vel snart kommer til å ete mennesker. De snaubeiter hele distrikter og legger dem ode. I de deler av riket som den fineste og dyreste ullen kommer fra, har nemlig adelsmennene og visse prester — jo, det er minsanten hellige menn! — latt all åkerjord av verdi ligge brakk, revet ned hus og rasert hele byer, og bare latt kirkene stå igjen som sauefjøs. For at det skal bli god plass for sauene, blir bøndene jaget fra gård og grunn. Menn og kvinner, enker og farlose barn, alle blir ubarmhjertig skysset vekk, og finner ikke noe sted de kan være i fred lenger. Innboet deres blir satt på gaten så de blir nødt til å selge det for en slikk og ingenting, og når det er blitt slutt på de muligheter de har for å skaffe seg et ærlig utkomme, hva kan de så gjøre annet enn å stjele, for å havne i galgen til slutt?» «Som toppen på det hele fører engelskmennene et tøylesløst liv. Koblere, skjøgere og snyltere, bordeller og bade­ anstalter, vin- og ølstuer og andre kneiper med sine dumme, liderlige og meningsløse forlystelser og løyer, hjelper ikke de også til med å gjøre tyver av dem som har mistet alle pengene sine gjennom dem? Vekk med all denne utålelige vederstyggelighet! Få drevet igjennom en lov som påbyr at alle som har ødelagt jordbruk og landsbyer skal bygge

THOMAS MORE

61

dem opp igjen, eller avstå dem til folk som er villige til å gjøre det! La det ikke være tillatt for noen å leve i ørkesløshet, la landbruket komme til heder og verdighet igjen og sett opp nye vevstoler, for å skaffe arbeid til alle!» Nå var Hythloday riktig kommet i gang. Etter å ha uttalt sin avsky for den barbariske lovgivningen i England som fastsetter dødsstraff for allslags tyveri, gikk han over til en alminnelig drøfting av den måte Europas konger vanligvis oppfattet sin stilling og sine plikter på. Bare så altfor ofte opptrer kongen med sin egoistiske makt­ politikk som om undersåttene var hans slaver og alle deres eiendeler tilhørte ham. «Sett at jeg nå erklærte at folket har valgt sin konge for sin egen skyld, og ikke for hans, med det for øyet at de takket være hans arbeid og omtanke skal kunne leve i velstand, trygge mot overgrep og urett, og at kongen derfor bor bekymre seg mer om folkets velferd enn om sin egen, slik som det er en hyrdes plikt å sørge bedre for fårene enn for seg selv? Den som påstår at ro og orden best sikres ved at folket holdes nede i fattigdom, farer med åpenbart vrøvl. For hvor finner man mer hat og misnøye enn blant tiggere? Og hvem er mer tilbøyelig til å fremkalle uro og oppstand enn de som intet har? Og dersom en konge er så ringeaktet og hatet av sine undersåtter at han bare ved bruk av åpen voldj ved gapestokk og torturredskaper, kan holde dem i tømme, er det ikke da bedre for ham å forlate sitt land enn å beholde det under slike forhold at majesteten er tapt selv om kongetitelen bevares?» Dette som for oss er selvfølgeligheter, var djerve ord på den tid. I den delen av «Utopia» som her er gjengitt i utdrag, angrep More selve grunnvollen ikke bare for det engelske samfunn, men for hele det européiske statssystem. Han kritiserte den nye økonomiske politikk som var vokst fram siden midten av 1300-tallet, og den hen­ synsløst egoistiske statsmannskunst som i de siste decen­ nier mer og mer hadde begynt å dominere, den som Machiavelli hadde satt i system med «Fyrsten» -— ut­ kommet noen år før «Utopia». Mot Machiavelli stilte More

62

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

opp Platons og kristendommens idealer om rett og rettskaffenhet i statens styre. Raphael Hythloday kunne også fortelle om en idealstat, landet Utopia (gresk: «ingensteds»), som han hadde oppdaget på sine reiser, og hvor han hadde bodd i fem år. Det var et samfunn «hvor alt bare ved hjelp av noen ganske få lover ble styrt så godt og med slikt hell at dyden ble satt høyere enn noe annet, og alle hadde overflod av alt, enda det var eiendomsfellesskap». Om dette landet handler annen del av Mores arbeid. I Utopia, et øyrike langt, langt borte, forteller Hythloday, er det en mengde store vakre byer, som alle har felles administrasjon og felles lover; og der er mønstergårdsbruk, hvor borgerne i byene pleier å reise for å lære seg å dyrke jorden. Innbyggerne utmerker seg ved en usedvanlig humanitet og forfinelse, og lever et lykkelig liv, takket være de kloke og opphøyde lover som styrer deres til­ værelse. De blir regjert av en fyrste, men det er om­ hyggelig sørget for at han ikke skal kunne føre et tyrannisk styre. Alle borgere, både menn og kvinner, må arbeide, men ikke mer enn seks timer om dagen; det er et av grunn­ prinsippene for samfunnslivet i Utopia. Fritiden bruker de til nyttige og utviklende studier og adspredelser, om sommeren ute i havene, om vinteren i en av hallene der de pleier å innta sine måltider. Terningspill og lignende kjenner de ikke, og Raphael Hythloday understreker spesielt at på hele denne herlige øya finnes det ikke kneiper eller andre tilholdssteder for slette forlystelser. Nød eksisterer heller ikke blant befolkningen, for de rike deler med de fattige. «Hele øyas befolkning er med andre ord en eneste stor familie, en eneste husholdning.» For å forstå samfunnsforholdene i Utopia må man, fortsetter Hythloday, særlig legge merke til en omstendig­ het: det finnes ingen penger. «Gull og sølv, hvorav mynter fremstilles, brukes slett ikke, for disse metaller skattes ikke høyere enn deres virkelige natur fortjener. Og hvem kan ikke innse hvor langt mindre verdifulle de er enn jernet, som er like vanskelig for mennesker å unnvære som ild og vann! Gull og sølv, derimot, tjener ikke til noe som

THOMAS MORE

63

Øyriket Utopia. Illustrasjon i Mores bok «Utopia» fra 1516. Nederst til venstre forteller Hythloday (Hythlodaeus) om sine opplevelser.

vi ikke like gjerne kunne være foruten, dersom ikke men­ nesket i sin dårskap var blitt forledet til å verdsette disse —1

64

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

metaller så høyt på grunn av deres sjeldenhet. I Utopia ville heller ikke noe menneske holde det for et tap om han mistet alt sitt gull og sølv, andre nasjoner, derimot, ruger over sine skatter som om det var livet det gjaldt.» Menneskene i Utopia er nådd fram til et slikt syn dels ved at de er vokst opp i et samfunn der lover og skikker er fri for de dårskaper som hersker i andre land, forklarer Hythloday, dels takket være filosofi og vitenskapelig forskning. Filosofien spilte en stor rolle blant dem, og hovedspørsmålet var hva som kan bringe menneskene lykke. Av den grunn hadde også kongen, Utopus, påbudt alminnelig religionsfrihet i landet. «Straks han kom til landet, brakte han nemlig i erfaring at innbyggerne tid­ ligere hadde levd i stadig strid med hverandre på grunn av religiøse spørsmål. Derfor utstedte han en erklæring om at alle skulle ha lovlig rett til å følge og fremme den religion enhver selv foretrakk, og at man fritt fikk søke å vinne andre for sitt religiøse syn, når det bare skjedde på en fm og hensynsfull måte uten heftige og sårende ord. Men den som på en ubehersket måte forfektet sitt syns­ punkt, skulle straffes med landflyktighet eller slaveri.» «Denne lov stiftet kong Utopus ikke bare for å fremme freden innen riket, men også fordi han mente den ville gagne religionen. Man kunne jo ikke vite om ikke Gud i virkeligheten ville at hvert menneske skulle ha sin religion. Og selv om det bare finnes en religion som er sann, og alle de andre er ren og skjær overtro, så innså han at sannheten til sist ville seire ved sin egen kraft, om bare saken ble behandlet med forstand og hensynsfullhet. Men hvis man henga seg til tvister og stridigheter, ville uten tvil selv den beste og helligste religion bli trampet ned og tilintetgjort av simpel overtro, slik som hveten kveles av torner og ugress. Utopus nøyde seg med å advare alle og enhver mot å nære en så lavtstående og rå oppfatning som at sjelen dør og går til grunne med kroppen, og at alt her i verden skjer tilfeldig.» Det var også et annet trekk ved landet Utopia som Raphael Hythloday spesielt ville fremheve: innbyggernes

«

THOMAS MORE

65

innstilling til krig. «I motsetning til de fleste andre folke­ slag synes de at intet er så ærelost og så vanærende som krig. Og selv om de daglig øver seg i krigerske idretter for ikke å være uforberedt om nøden skulle tvinge dem til å utføre krigerbedrifter, drar de i krig utelukkende for å beskytte sine egne grenser eller for å drive fiender ut av sine venners land, eller for å befri undertrykte folk fra et tyrannisk styre med makt, noe de gjør av ren med­ lidenhet. Men en blodig seier sorger og skammer de seg over. Derimot jubler de hvis de kan overvinne sine fiender gjennom kloke forhandlinger. Da holder de triumftog og reiser seiersmonumenter på steder hvor fienden er blitt slått med slike våpen. For da foler de at de har vunnet ære, da berømmer de seg over å være virkelige menn, som har seiret med midler som hører mennesket alene til, det vil si klokskap og intelligens.» Thomas Mores «Utopia» er blitt lest og diskutert gjennom hundrer av år, og er blitt gjenstand for de mest forskjellige tolkninger. I moderne tid har f. eks. sosialrevolusjonære retninger påberopt seg verket som støtte for sine pro­ grammer. I slike tilfelle er det ikke tvil om at forfatterens syn ofte er blitt misforstått og forvansket. Thomas More x ar slett ikke revolusjonær. Hensikten med «Utopia» var å vise hvordan et samfunn, fremfor alt et kristent samfunn, burde kunne være, om menneskene bare kunne ta for­ nuften fangen og handle «forstandig og hensynsfullt» slik som kong Utopus. Ingen var mer klart på det rene med tidens skrøpelighet enn Thomas More, men han var også klar over at sterke krefter var i virksomhet for å råde bot på disse misforhold. Han visste at det fantes en Colet, en Reuchlin, og fremfor alt en Erasmus, som med liv og sjel og av all sin overbevisning kjempet for et program som skulle gjøre verden fredeligere og menneskene lykke­ ligere. Skriftet om landet Utopia ble båret oppe av de samme idealer som Erasmus gjorde seg til talsmann for. Det maner til fred, forståelse og kristent fellesskap. Det fordømmer de krefter som truet med å legge Europa i et åndelig mørke, intoleransen og det brutale makt-

66

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

og pengebegjær, og søker å føre menneskene tilbake til det edleste den historiske utvikling har frembrakt: antik­ kens humane dannelse og kristendommens kjærlighetsideal. Dette storslagne program, som ennå i dag må vekke den varmeste beundring, ble knust da den veldige kamp mellom reformasjon og motreformasjon brøt løs. More selv måtte i året 1535 bestige skafottet fordi han ikke kunne fornekte sine freds- og frihetsidealer. Hans fall omtales senere i forbindelse med skildringen av Henrik 8.s regjering (bd. 12, s. 9611). Hans siste ord var: «Jeg dør som tjener for min konge — men først og fremst for Gud!» FILOSOFER, TEOLOGER OG DIKTERE I RENESSANSENS FRANKRIKE

Den åndelige uro og aktivitet man finner i Italia, Tysk­ land og England ved begynnelsen av 1500-årene, preger også Frankrike i samme tidsrom. Humanismens og re­ formasjonens idealer fikk makt over sinnene, og sammen­ støtet mellom dem og den ortodokse tro førte til en kamp som gjorde 1500-tallet til en av de mest opprørte, men også en av de fruktbareste perioder i landets historie. Denne epoke bæres oppe av åndelige faktorer: Platons filosofi, som ble innført i fransk kulturliv direkte fra Firenzes berømte akademi, og den teologi Calvin og Luther forkynte. «Med utgangspunkt i Platons og Luthers inn­ flytelse kunne man skrive hele Frankrikes historie i 1500årene,» sier en tysk ekspert, Walter Mbnch, som kon­ staterer impulser fra disse to store åndelige førere ikke bare i tidens diktning, filosofi og religiøse liv, men også i kunsten og i politikken. Det er interessant å fastslå at da de humanistiske tanker trengte fra Italia inn i Frankrike, førte de der som i Tysk­ land med seg en sterk nasjonal bevegelse. Et illustrerende eksempel på styrken i de patriotiske følelser finner man i diskusjonen som gikk forut for opprettelsen av det senere så berømte College de France i Paris. Den unge renessansemonarken Frans 1., som vi kommer tilbake til

RENESSANSENS FRANKRIKE

67

Guillaume Budé eller Budæus, som levde i tiden 1467-1540. Budé ble benyttet til flere diplomatiske oppdrag og fulgte Frans 1. på mange av hans reiser. Hans store boksamling ble begynnelsen til Bibliothéque Nationale. Samtidig tegning av Clouet.

senere, ønsket å skape et nytt læresete som skulle bli sentrum for studiet av de klassiske språk og for den nye bibelkritikken, og dermed tjene som motvekt mot det sterkt ortodokse Sorbonne-universitetet. En av humanis­ mens fremste representanter i Frankrike, Guillaume Budé, som var kongens rådgiver i saken, foreslo at man skulle prøve å overtale Erasmus til å stille seg i spissen for det nye tiltaket. Forslaget strandet på Erasmus’ egen tilbakeholdenhet. Men kongen, som omfattet planen med varm sympati, ble skarpt kritisert fordi han foretrakk

68

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

Erasmus fremfor Budé selv, en utlending fremfor en franskmann. Diverse omstendigheter gjorde at det kom til å trekke ut med grunnleggelsen av det nye læresetet. Men Budé ga ikke tapt. Han rettet den ene inntrengende appell etter den annen til kongen om at han ikke måtte svike sine løfter. Etter mange om og men kom den nye institu­ sjonen også i stand i 1530, et merkeår som betegner humanismens egentlige gjennombrudd i Frankrike. Den prektige bygningen som Frans 1. hadde lovet, ble riktignok ikke oppført, men kongen bevilget da midler til fire professorstillinger: to i gresk og to i hebraisk. Deretter kunne Budé med god samvittighet trekke seg tilbake til sine studier, som han elsket så høyt at han, etter hva det fortelles, ikke engang kunne rive seg løs fra dem på sin bryllupsdag. Han hadde, sa han på sine eldre dager, to hustruer: den ene fødte hans barn, den andre, filologien, hans bøker. En mann av stor betydning for utviklingen av den humanistiske teologi i Frankrike var Jacques Le f evre, som ble ålment ansett som sin tids lærdeste franskmann. Han hadde vært i Italia, med ærefrykt hadde han vandret i de mediceiske haver i Careggi (se bd. 10 s. 180) og mot­ tatt dype inntrykk av den platoniske filosofi. Etter hjem­ komsten besluttet han å vie sine krefter til den retning som arbeidet for en forenkling av teologien og for å føre kristendommen tilbake til urkilden, Bibelen. I tilslutning til John Colet og Erasmus forkynte han at Det nye testa­ mente er et langt verdifullere og viktigere dokument enn alle kirkefedrenes skrifter og alle de dogmer som i senere århundrer var blitt utformet. Han utga også i 1512 Paulus-brevene med kommentar, en bok som ble lest i vide kretser og ble gjenstand for stor beundring. «Vår venn Jacques Lefévre,» sa Erasmus med et nådig nikk, «har utrettet for apostelen Paulus det som jeg har utrettet for Det nye testamente som helhet.» Lefévre og Erasmus arbeidet lenge i full harmoni mot virkeliggjørelsen av sine store planer. Men i lengden kunne

RENESSANSENS FRANKRIKE

69

de ikke være enige; den som skilte dem, var Luther. Erasmus ville, som vi før har sett, ikke ha noe å gjøre med den tyske reformatoren. Men Lefévre var innerst inne en mystiker, i motsetning til rasjonalisten Erasmus; og han følte seg sterkt tiltrukket av Luthers lære om synden og nåden og om troen. Han forsto det rent religiøse geni hos Luther, og ble en av dem som sterkest bidro til at dennes forkynnelse, som en samtidig skribent uttrykker det, «vekket Frankrikes ånder, som en dommedagsbasun». Etter at Lefévre hadde stiftet bekjentskap med Luthers grunnsetninger, ble det hans livsoppgave å forene dem med humanismen. I dette arbeidet fikk han mange etter­ følgere. Å finne en fellesnevner for Luther og Erasmus ble faktisk et av den franske humanismes hovedmål, i tiden før de religiøse motsetninger var blitt altfor sterkt tilspisset og hatet tvang menneskene til å oppgi alle tanker på fred og forsoning. Den franske humanisme og renessanse var på mange måter nær i slekt med den tyske og den engelske. Lefévre og Budé minner ikke så lite om en Colet eller en Reuchlin. Men man blir minnet om at den franske renessansekultur også har sine tydelige særtrekk som ikke gjenfinnes hos andre nasjoner, når man leser poeten Clément Marots dikt. Blant dem finner man en ballade som denne: Godt hjerte, god figur og gode miner, en morgenklunk i hjertevarmt humor, en pikelill bak kveldens rullgardiner, en munter vise sunget ved vår dor, gå ut som nattens lille kurtisør, men efter evne holde seg på matten, og så gå hjem — om mulig — efter natten, slik er vårt liv. Vi søker livets gleder, og denne gode most vi tilbereder, gir dyp og varig varme i vårt bryst, bor oss er dette adelsskapets seder. Det edle hjertes mål er evig lyst.

Da Clément Marot skrev disse linjer, var han i Paris. Han var en meget ung mann som nøt livets vårstemning og tok for seg av alt det gode det bød ham. Når han på

70

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

sine eldre dager skuet tilbake, sa han selv at ungdommen, som han tilbrakte blant parisiske skjønnheter, hadde han misbrukt. Om det lå noen virkelig anger bak disse ordene vet vi ikke. Men sikkert er det at for tyveåringen Marot sto Paris som det herligste sted i verden. Når man leser Marots dikt, må man tenke på Framjois Villon; og det forbauser en ikke å høre at Marot nettopp næret den aller dypeste beundring for Villon og hans verk, og med stor omsorg redigerte en ny utgave av forgjengerens dikt. I 1519 kom Clément Marot i tjeneste som sekretær for en av rikets aller fornemste damer, Frans l.s søster MargareteavAngouléme, senere dronning av Xavarra. I kretsen som omga henne ble han snart populær, for han var livsglad, spirituell og beleven, og diktene han under­ holdt sine omgangsvenner med, eide en sjelden gratie. Selv forsto han fullt ut å verdsette all den skjønnhet han så omkring seg. Blant de unge hoffdamene var det særlig en som vant hans hjerte, hun som forekommer i hans dikt som «Anne», og som har vist seg å være identisk med Anne d’Alencon, en nær slektning av prinsesse Margarete. Denne unge dame hadde ikke noe å innvende mot de kjærlighetserklæringer på vers som Marot sendte henne, for ved det vidløftige franske hoff var det på moten å la seg oppvarte av en poet. Og så elegant som Marot kunne ingen annen dikter gi uttrykk for sine ømme følelser: Når jeg får se den herlige brunette, gudinnelik, med kjernesunn fysikk, og hennes rost til klangen fra spinettet gir meg en melodiens gudedrikk, fortrylles mine orer og mitt blikk langt mer enn sjelene av helgenkransen. Og tyder jeg som elskov hennes nikk, får jeg som de min del av gudeglansen.

Kanskje er det så at Marots kjærlighetslyrikk for det meste består av bagateller, men den er utsøkt i sin klarhet og eleganse. En av Marots biografer, Pierre Villey, finner også hos ham den «esprit, som til alle tider er blitt dyrket og verdsatt i Frankrike, og som vi finner igjen hos alle Hoffdikteren Clément Marot, en av den franske renessanses fremste representanter. Samtidig maleri av en ukjent kunstner.

72

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

våre fornemste skribenter: hos La Fontaine, Voltaire og Musset.» Få ting er så karakteristiske for den franske renessanses ånd og lynne som det at Marot, han som dyrket det skjønne, og solsidene i livet, mot slutten av sitt liv havnet i det strenge Genéve, hvor han sammen med Calvin arbeidet med å oversette Davids salmer. Det var ikke av egen fri vilje Marot bega seg dit. For han likte seg bedre ved Frans l.s hoff enn i den strenge og gledesdrepende moralist Calvins by. Grunnen til at dikteren kom dit, var simpelthen at den katolske kirkes skinnsyke voktere hadde satt seg i hodet at han var kjetter, og han måtte forlate Paris for å redde livet. Var mistanken for kjetteri berettiget? På sett og vis var den nok det, selv om Clément Marot aldri hørte til de farlige og fanatiske kjettere. Han var en typisk represen­ tant for denne brytningstid i fransk og européisk kultur­ historie. Den humanistiske renessanse, med dens kjærlighet til antikkens litteratur, hadde gjort et dypt inntrykk på ham. Hans dikt vitner om at de klassiske forfattere ofte tjente som forbilder for ham. Men han var også påvirket av de nye religiøse strømninger, som nettopp hadde et sentrum ved Margarete av Navarras hoff. Som humanismen i Tyskland og England hadde også fransk humanisme et sterkt religiøst preg. Marot, som de fleste andre humanister, ble grepet av sympati for de nye krav om en kristen­ dommens renessanse, en forenkling av læren og en inderligere tro. Han bifalt i høy grad den post på humamstenes program som gikk ut på å gjøre Bibelen til en folkebok. Man kan ikke godt kalle Marot for protestant eller refor­ mert. Det er i det hele tatt vanskelig å anbringe hans tro i noen bestemt kategori, fordi hans dogmatikk var sa svevende. Men han tenkte og handlet i pakt med det humanistiske program, og hans bidrag til bevegelsens virksomhet ble oversettelsen av Davids salmer. Litteraturkjennere hevder likevel stort sett at disse oversettelsene, som var påbegynt lenge før dikteren kom til Genéve, ikke står på høyde med det han tidligere

RENESSANSENS FRANKRIKE

73

Badeanstalten Plombiéres-les-Bains i Frankrike ved midten av 1500-tallet. Som tresnittet viser, bader de syke dels sammen i det store bassenget, dels adskilt i tildekkede kummer. I bakgrunnen hjelpes en verkbrudden på krykker ut i vannet. Husene omkring badet er «hoteller» med forskjellige kjenningsmerker over dørene. Til høyre bringer en reisevogn med to hester nye pasienter, mens andre kommer til hest og til fots med stokker og krykker. Plom­ biéres-les-Bains er også i våre dager et søkt badested. 4. Grimberg XI.

74

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

hadde skrevet. «Han var aldri eslet til å bli noen religiøs kunstpoet,» sier Oscar Levertin, «og salmistens veldige musikk for orgel og dommedagsbasuner klinger underlig sped og kokett på hans lille hyrdefløyte.» Men i samtiden gjorde Marots verk stor lykke. Fornemme damer og herrer valgte sine yndlingssalmer som de pleide å synge til populære melodier og til akkompagnement av luth og virginal. Scenen virker eiendommelig på oss, men den kaster et klart lys over blandingen av elegant livsdyrkelse og svermerisk religiøsitet i renessansens vesen. Marots salmeoversettelser ble fordømt av den katolske kirke. Det var da Calvin tok hånd om dem og opphavs­ mannen til dem. Men Marot holdt ikke særlig lenge ut i Genéve; han flyktet fra asketismen og livsfornektelsen der. Marot hadde frydet seg over tidens store kulturstrømninger og nyttiggjorde seg dem alle sammen, men til slutt vokste de ham over hodet. Han ble feid til side av dem. I et avsides landskap, Savoyen, hvor hverken franske prelater eller calvinske rådsherrer kunne nå ham, døde han ensom og fattig i 1544.

Ved Margarete av Navarras hoff finner man den franske renessansekultur i dens mest allsidige og forfinede form. Dette hoff ble, er det blitt sagt, «det eneste sted i Frankrike hvor man kunne tenke og tale fritt, være glad uten ut­ svevelser og diskutere uten bitterhet». En ondskapsfull kommentator har kalt Margarete «en mellomting mellom en kokotte og en diakonisse». Dette er ytterst urettferdig, men har sin grunn i den bramfri uttrykksmåte som preger Margaretes litterære produksjon, fremfor alt novellesamlingen «L’Heptaméron», skrevet etter forbilde av Boccaccios «Decamerone». Der forekommer en historie som er blitt berømt som vitnesbyrd om tidens innstilling på det erotiske område, men som samtidig på en slående måte belyser Margaretes eget tenkesett: En dame av høy stand, søster av en fyrste, avla sammen med sin bror en visitt hos en av hans venner, som holdt til på et prektig slott. Adelsmannen var fylt av liden­

RENESSANSENS FRANKRIKE

skapelig kjærlighet til damen, og hadde gjort kur til henne i mange år uten å få noen oppmunt­ ring. En kveld be­ sluttet han å sette alt på et kort. Sam­ men med sin mor fulgte han gjesten til sovegemakket om aftenen, og trakk seg deretter tilbake. Men knapt var hun sov­ net før han skaffet seg adgang til sove­ værelset gjennom en lønngang, og hoppet rett opp i sengen til henne. Hun satte seg energisk til mot­ verge, klorte, bet og slo, og ropte til sist høylydt om hjelp. Selskapsdamen kom styrtende til, og den ubudne gjesten fant det best å fordufte. — «Det var en mann her inne!» ropte den skjønne. «Og det kan ikke ha vært noen annen enn herren på slottet. Men jeg skal sannelig la min bror få hore om dette i morgen, og la ham gi den uforskammete Tre forskjellige typer av kyskhetsbelter. Det øverste er fra 1400-tallet, laget av jern. De to andre er fra 1500-tallet, det nederste laget av lær. Jernrammen var vanligvis foret med et mykt stoff, ofte fløyel. Det finnes også kyskhetsbelter som er laget av sølv og forsynt med forsiringer.

76

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

fyren en ordentlig smekk! Han skal få bøte med livet for sin frekkhet.» Selskapsdamen svarte: «Det er riktig nok, han er hjemfallen til en streng straff. Men er det ikke bedre å la nåde gå for rett? Når alt kommer til alt, har han lagt et be­ undringsverdig mot for dagen. Og De på Deres side burde fole Dem tilfreds over at han, den flotteste og mest til­ trekkende blant menn, ikke kunne bevege Dem til å vike fra dydens vei. Mange kvinner som har ført et enda mer dydsiret liv enn De, er blitt forført av dårligere menn enn han.» I denne beretningen gjenfinner man renessansens blod­ fulle oppfatning av menneskets rett til å leve etter sine naturlige tilbøyeligheter, og den sanselighet som åpent ble forkynt ved Frans l.s hoff. Men samtidig vil Margarete ha sagt at den sanselige kjærlighet må holdes i tømme og ledes over i noe større og mer opphøyd. «Det er min mening,» uttaler en dame i en av hennes noveller, «at intet menneske kan bli grepet av en sann og ekte kjærlighet til sin Gud, uten at det dypt og inderlig har elsket et annet menneske.» Denne setningen rommer i virkeligheten hele Margaretes filosofi med hensyn til kjærlighetens vesen og betydning. Under innflytelse av de platoniske tanker, som hun var blitt fortrolig med gjennom ivrige studier og gjennom diskusjoner med de lærde menn som omga henne, en Lefévre og en Étienne Dolet, hevdet hun at kjærlig­ heten, som er det vakreste og viktigste av alt, finnes i mange former, og at mennesket har plikt til å søke fra de laveste former fram til den høyeste: kjærligheten til det guddommelige. Selv nådde Margarete dette høye mål ikke ved den gamle kirkes hjelp, men takket være den italienske renessansefilosofi og Tysklands reformasjonsteologer. Det er ikke tvil om at Luthers lære spilte en meget stor rolle for henne. Men til tross for den sterke sympati dronningen følte for reformatorens forkynnelse, fikk hun seg aldri til å bryte med den katolske kirke. Kanskje var det engstelsen for et kirkeskisma som hindret henne, kanskje var det en

RENESSANSENS FRANKRIKE

//

Dette portrettet av Margarete av Navarra fra omkr. 1548 viser dronningen midt i 50-årene.

alminnelig motvilje mot dogmatiske tvister. Religion, det var for Margarete ikke dogmer og ytre ritual, men kjær­ lighet til og forening med det høyeste vesen. Margarete var fylt av en dyp følelse av livets alvor. Det lå mange triste erfaringer og mange bitre skuffelser bak hennes livssyn. Som ung og uskyldig pike hadde hun drømt om å få ekte en av de mest strålende unge adels­ menn ved hoffet, men det ble henne ikke forunt. I stedet fikk hun til ekte først hertug Karl av Alengon, som hun ikke kunne nære noen ømmere følelser for, og deretter kong Henrik 2. av Navarra, som ikke hadde den ringeste forståelse for sin hustrus fremragende egenskaper, og som oftest søkte adspredelse annetsteds. Det er bevart et

78

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

perdu de 1’dueugle ydinqueur, Non [eulement le fentement du cæur, Mdx de fon nom, dits, & faits Ia y a n t

memoire^ i/fytnt perdu le pouoir,& laglovre. Et lepldifir de Id douce efcriture, Ou tdnt ie fu^encliné de nAture, Me trouudnt[eide en lien fi fort pldiftnt, Que le hdult Cielfe rendott cornpLuftnt r s

Pdr

En illustrert side i en av Margarete av Navarras bøker.

brev hvor Margarete resignert ber en venn passe på at hennes gemal ikke gir altfor ofte og altfor åpenlyst utløp for sine erotiske følelser overfor hoffets spanske damer.

RENESSANSENS FRANKRIKE

79

Den som sto Margarete nærmest i livet, var vel broren Frans 1. Han så opp til sin søster som til et høyere vesen; og det gjorde også alle de som hun ga et fristed i Navarra når kirken forfulgte dem. Så lenge Frans levde, var søsteren hans klokeste og mest trofaste rådgiver. Flun gledet seg med ham når det gikk godt for ham, og trøstet ham når han led nederlag. Og da han i 1525 ble ført til Spania som keiserens fange, var det Margarete som reiste til Madrid for å stelle for ham i fengslet og virke for hans løslatelse. Margarete bør huskes av senere slekter ikke bare for de fortjenester hun innla seg på det litterære område, men like meget fordi hun vant menneskenes hengivenhet i en tid full av veldige brytninger, og høstet deres beundring for sin varmhjertede toleranse og sin verdige selvhevdelse. ✓

Hva skal man si om følgende tidsskildring? «Mer enn noensinne før blir vitenskapene dyrket i dag, og takket være kulturens blomstring lærer menneskene noe de lenge har forsømt: å skjelne mellom rett og urett. Endelig lærer menneskeheten seg selv å kjenne; deres øyne er blitt åpnet. De er ikke lenger som umælende dyr, de kan tilegne seg kultur, og deres språk er blitt fullendt takket være eksakte og inngående studier. Har jeg da ikke god grunn til å prise vitenskapene lykkelige, når de har gjen­ vunnet sin gamle glans og heder? Alt jeg begjærer er at vi må bli fri for dem som ennå legger hat for dagen mot litteratur og vitenskap. Når det skjer, vil vår lykke bli fullkommen. Nå får jo ungdommen omsider en virkelig oppdragelse, og når de en gang skal bekle statens embeder, vil de skjøtte regjeringen med klokskap og visdom. Videre skal de hjelpe til med å spre den kultur som de har å takke for alt. Når det blir slik — hva mer kunne en Platon ønske seg for sin republikk?» Den som skrev disse begeistrede linjer, som er så karak­ teristiske for renessansens ånd, var en ung mann ved navn Étienne Dolet. Med denne hymne til samtiden innledet han et stort og lærd arbeid om det latinske språk, utgitt

80

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

i årene 1536-38, i to avdelinger. Étienne Dolet var en god venn av Budé, Marot, Rabelais og andre store franske humanister. Og han var et av de aller mest stridslystne medlemmer av hele den fylking som kjempet for tankefrihet og fremskritt og som så sin store velsignelsesrike oppgave for menneskeheten i det å utbre kunnskap om antikkens kultur. Dolet var en meget hissig herre, og angrep gjerne dem som ikke delte hans meninger. Derfor var det også mange som ikke kunne fordra ham. Ved en anledning kom han med et rasende utfall mot Erasmus fra Rotterdam, fordi den store humanisten hadde latterliggjort den fløy av den nye lærdoms menn som hadde gjort Cicero til sin avgud og som først og fremst strevet for å etterligne den ciceronianske stil slavisk. Dolet hørte nemlig selv til denne fløy. Men hans tilsvar til Erasmus vakte voldsom harme blant humanisthøvdingens beundrere. En av dem uttalte seg i følgende smukke ordelag i et brev til Erasmus’ sekretær angående «den sinnssvake slyngel Dolets rasende utgytelsen: «Alle som har hørt brølene hans, tror at det er et stort dyr som gir hals; men jeg, som selv har sett mannen (eller rettere sagt: denne sjelløse ting i menneske­ skikkelse) og talt med ham, dengang jeg var i Lyon, jeg kan bevitne at han bare er et ubetydelig fe. Kanskje har dine venner i Paris allerede underrettet deg mer utførlig om ondskapen til denne hveps, denne kameleon, som skriker slik at man venter at kjeften skal gå av ledd. Men hvem vil vel noen gang være i stand til å hugge i stein eller male med farver et bedre portrett av denne enfoldige, gale, vanvittige, rasende, skrytende, frekke, spottende, grådige, forfengelige, løgnaktige, skamløse, innbilske og ugudelige skurk enn det han selv har tegnet i sine egne skrifter?» I dag er Étienne Dolet, som engang satte lidenskapene så voldsomt i sving med sine skrifter, nesten glemt utenfor en liten krets av spesialister. Men han fortjener likevel å bli nevnt her. Den rolle han spilte i 1500-årenes kultur­ debatt, vitner ikke bare om ekte begeistring for høye

RENESSANSENS FRANKRIKE

81

idealer og om et beundringsverdig moralsk mot; den har også hatt sin store betydning på enkelte felter. I sin ungdom hadde Dolet studert et par år ved det berømte universitet i Padova. Etter hva moderne forskere kan påvise, har dette universitetet spilt en fremtredende rolle for fransk kulturhistorie. Derfra kom den frie tanke, den rasjonalisme og skeptisisme som humanistene i begynnelsen slett ikke kjente. I Padova var det en filosofisk skole som bygde sin lære på den arabiske lege Averroés’ Aristoteleskommentar. Skolen sto til dels i direkte strid med de kristne dogmer, fremfor alt ved at den benektet at sjelen er udødelig. Padova var også hovedsetet for den Cicerodyrkelse som ble drevet i visse humanistkretser; og også den var egnet til å fore fram til en skeptisk oppfatning. Man ble revet med av den store talerens overlegne forakt for all overtro i de hevdvunne religiøse forestillinger; og man lot seg begeistre av den aristokratiske forstandstro som han gir slike overlegne uttrykk for. Étienne Dolet, «Padova-skolens mest trofaste disippel og ciceronianismens fanebærer i Frankrike», ble fengslet av disse idéer og forte dem videre. Alt tidlig begynte hans mange fiender å få mistanke om at alt ikke var som det skulle være med hans kristentro, og mistanken var ikke helt ugrunnet. Det er neppe riktig å stemple Dolet som fullstendig gudsfornekter, men det var et sterkt drag av skeptisisme i hans syn. Han trodde ikke på noe gud­ dommelig forsyn, men talte gjerne, som antikkens for­ fattere, om Skjebnen. Miraklene, som spilte en slik stor rolle i den katolske kirkes forkynnelse, nektet han også å godta; og hva udødelighet angår, mente han at men­ nesket bare lever videre i den ære og berømmelse som kan erverves her i livet. «Doden er fryktelig for dem som i sannhet må dø,» sier han. «Men for de virkelig udødelige er den ikke noe skremsel, de som har vunnet seg ry ved krigerske eller intellektuelle bedrifter.» Étienne Dolet måtte selv gå i døden for sin religiøse oppfatning. Inkvisisjonens hjelpere fikk fingrene i ham, og i 1546 ble han dømt til å henges og brennes.

82

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

Vi kommer nå til den allsidigste representant for fransk humanisme: Frangois Rabelais. Trass i forskernes energi vet vi lite om Rabelais’ liv. Antagelig kom han til verden i 1494 som sønn av en jurist i Frankrike, og fikk en samvittighetsfull oppdragelse. Det er også kjent at han i 1520 var fransiskanermunk, men i 1524 ba om å bli overflyttet til benediktinerordenen. Den tillatelsen ble også gitt. Grunnen til flyttingen var at fransiskanerabbeden i sin nidkjærhet for den rene lære hadde tatt fra ham det kjæreste han eide: bokene han holdt på med å lære seg gresk etter. Budé, som Rabelais var kommet i forbindelse med, protesterte forarget mot dette overgrepet. «Det er Erasmus’ siste arbeider som har fremkalt dette angrep på greskstudiet,» skrev han til den unge munken. «Men til all lykke har ikke disse herrer hoffet med seg. Snart kan intet lenger hindre litteraturens og vitenskapenes gjenfodelse.» Rabelais var i alle fall ikke den som lot seg avskrekke fra å medvirke til en slik renessanse. I 1520-årene fortsatte han å studere klassisk litteratur og klassiske språk, og passet også på å orientere seg i jus og andre fag. I 1530 finner vi ham ved universitetet i Montpellier, hvor han ble immatrikulert ved det medisinske fakultet. Der gjorde han så raske fremskritt at han alt året etter fikk forelese i medisin! Ikke lenge etter begynte han å praktisere som lege ved sykehuset i Lyon. Det neste merkeår i Rabelais' liv er 1532. Da debuterte han som forfatter, under pseudonym, med en beretning om kjempen Pantagruel og hans fantastiske eventyr. Boken ble utgitt av en boktrykker i Lyon. Den hadde tilknytning til visse folkeeventyr, og gjorde voldsom lykke. Rabelais, som antagelig hadde nokså smått med penger, lot seg lokke av hellet til å skrive en fortsettelse, eller rettere sagt en innledning, til sin første bok. Det var historien om Pantagruels far Gargantua. Også den ble mottatt med stor begeistring av publikum. I 1546 og 1552 utga han ytterligere to bind av den store sagaen, og et femte bind kom etter hans død i 1564.

RENESSANSENS FRANKRIKE

83

Fra Lyons sentrum på Rabelais’ tid. Utsnitt av et samtidig stikk. Byen hadde livlig båttrafikk på Rhone, som renner gjennom Lyon.

Rabelais utstyrte det omfangsrike verket med et forord som er av stor viktighet for forståelsen av forfatterens hensikt, og samtidig et utmerket eksempel på hans saftige stil. «Har De trukket opp en flaske noen gang?» spør han i forordet. «Pang! Husker De den forventningsfulle mine De da satte opp? Og har De sett en hund som får tak i et kjøttben? Hunden er det mest filosofiske av alle dyr, som Platon sier. Har De sett en hund med et kjøttben, så har De nok lagt merke til hvor hengivent den passer på det, hvordan den med andakt setter tennene i det, hvordan den nyter å knase det og hvor grundig den suger det ut. Hva er det så hunden håper å få igjen for all sin møye? Hva venter den seg av kjøttbenet? Jo, bare rett

84

RENESSANSE OG HUMANISME NORD FOR ALPENE

og slett en munnfull marg! Men disse margsmulene er det lekreste som finnes. Gjør som hunden! Som den bør dere legge dere etter mine smukke bøker og suge margen fra dem. Dere må være kjappe og kjekke når dere skal gripe byttet, dere må lese med omhu og knase benet med omtanke for å få godt av den næringsrike margen. Jeg er sikker på at dere vil bli kloke, sterke mennesker ved å lese disse bøkene, for i dem skal dere finne en helt ny smak og en skjult viten, som vil åpenbare for dere opphøyde sannheter som angår både vår religion, vår politiske stilling og vårt økonomiske liv. Til å skrive dette mesterverket av en bok har jeg ikke anvendt annen tid enn den jeg vier til å forfriske kroppen grimbtrgoiubnbitbabinmatbaJ nfni:&li rat nt aiubulte ru nø.^ro* i bibr pttam tuu a famuø rap. jptOta U fajE libroø-l rgit qrnbt toø ratia-frb j| |nu dloc ab malu turrutn fatuiår ut u mtrr ranoitau frnpturaø no reaptt tffanbant fåguintm. Jfaifaa auttm H ftn fttr bua udununa legat ab tbir ^4 faadanrpltbiørnaabanttawattmffl lanfratanttoruloøptnatOL initp tomta fanguim fau mftbiamur.tr mO eatiaftiroE bagmatu afamanbamj

I

REFORMASJONSVERKETS

TEKNISKE

FORUTSETNING

417

Dette vennskapet varte livet ut, enda det kunne oppstå rivninger mellom dem. I forholdet til Zwingli var imidlertid Calvin alltid like ivrig til å understreke sin uavhengighet som Zwingli på sin side hadde hevdet sin selvstendighet overfor Luther. Men det merkelige er, at i begge tilfelle var det faktiske forhold et helt annet enn vedkommende selv trodde og innbilte seg. Grunntrekkene i Calvins og Zwinglis lærer er de samme, og indirekte er Calvin blitt mer påvirket av den sveitsiske reformator enn han selv var seg bevisst. Sikkert er det også at uten Zwinglis grunnleggende virksomhet ville ikke kalvinismen så snart ha funnet tilknytningspunkter og gått fram så hurtig og sikkert som den gjorde. REFORMASJONSVERKETS TEKNISKE FORUTSETNING

Oppfinnelsen og utbredelsen av boktrykkerkunsten Boktrykkerkunsten stammer fra Kina, liksom opp­ finnelsen av papiret som var en av de nødvendige forut­ setninger for at det oppsto boktrykkerier. Å skrive enkelte bøker på pergament, lot seg nok gjøre, men det var økonomisk umulig å fremstille og selge hele opplag som var trykt på dette kostbare materialet. Fremstillingen av papir i Europa begynte i Italia og Syd-Frankrike i 1200-årene og bredte seg litt etter litt til andre land. Fra slutten av 1300-årene brukte bokavskriverne dette materialet avvekslende med pergament. Alt i det første århundre etter Kristi fødsel skal kineserne ha trykt boker med stenplater, der bokstavene var hugget ut så de sto i opphøyet skrift. Man strok så farve eller trykksverte over dem og trykket av tekstside etter tekst­ side på papir. Lenger fram i tiden gikk man over til å trykke med treplater, hvor bokstavene var skåret ut. Også bilder ble trykt på denne måten. I Europa begynte man med denne form for boktrykkerkunst i 1300-årene. Egentlig kan man altså tale om en boktrykkerkunst alt på litografiens eller stentrykkets og på xylogra-

418

KEISER KARL 5.S TID

fiens eller tresnittets stadium, men i moderne mening begynner boktrykkerkunsten først med typografien, det vil si trykning med løse typer som blir satt sammen til ord, setninger og hele trykksider. Boktrykk med løse typer ble utført i Kina allerede i det ellevte århundre og litt senere også i Korea. De kinesiske bokstavtyper ble først laget av brent leire, senere av kobber eller bly. De løse typer hadde den fordel at når man hadde trykket det ønskede antall eksemplarer av en bestemt bok, kunne man plukke typene fra hverandre og bruke dem til tryk­ ning av andre bøker. I Europa ble kunsten å trykke med løse typer oppfunnet uavhengig av kinesiske forbilder, men først i midten av 1400-årene. Takket være den lettvinte og billige arbeidsprosess tok typografien snart luven fra alle andre slags boktrykk i den grad at den kom til å danne epoke i verdenshistorien. I løpet av de århundrer som er gått siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, har det vokst opp en enorm litteratur om den. Når en så endeløs diskusjon om spørs­ målet har vært nødvendig, skyldes det at vi mangler samtidige aktstykker om denne oppfinnelsen, og at de få vitnesbyrd om den som er bevart, savner den ønskelige presisjon når det gjelder detaljopplysninger. Til dette kommer vanskeligheten med å tidfeste og lokalisere de eldste boktrykk, fordi nesten alle er utgitt uten angivelse av trykkeår, trykkested eller boktrykkerens navn. Men ikke nok med det: bedømmelsen av spørsmålet blir enda vanskeligere, fordi sjåvinisme og lokalpatriotisme i høy grad har spilt inn og ført til at man i mångel av bevis har fabrikert falske aktstykker. Fire nasjoner og et snes byer, deriblant Mainz, Strasbourg, Haarlem, Utrecht, Oxford og Avignon, samt Feltre i Nord-Italia, har gjort krav på den ære å bli ansett for boktrykkerkunstens vugge. Og minst like mange er navnene på de menn som er utpekt som kunstens oppfinner. Spørsmålet om selve oppfinnelsen av «den nesten gud­ dommelige kunst» er da også uendelig mer komplisert enn man i alminnelighet tror. Det er med boktrykkerkunsten

REFORMASJONSVERKETS TEKNISKE FORUTSETNING

419

Boktrykkeri på slutten av 1500-tallet. Samtidig tresnitt. Til venstre arbeider setterne med å sette typene i rader. I bakgrunnen settes den ferdige siden inn med farve før den føres inn i bokpressen i forgrunnen. De nytrykte arkene henges til tørk på snorer. Se også side 329 og farveplansje mot side 56.

som med nesten alle andre store oppfinnelser: fordyper man seg grundigere i deres historie, viser det seg at de ikke består av én stor oppfinnelse, som har sprunget ut av et genis hjerne som et lyn, men av en hel rekke mindre oppfinnelser, som hver og en skyldes utallige krevende forsøk og først til sammen har resultert i en stor kulturell omveltning. Den eldste skrevne tradisjon om oppfinnelsen av bok­ trykkerkunsten daterer seg til årene kort etter midten av 1400-tallet. Ifølge den er Johan Gutenberg i Mainz opp­ finnelsens far og altså en av menneskehetens største vel­ gjørere. Gutenberg er dog ikke boktrykkerkunstens opp­ finner i den forstand at han var den første europeer som fikk idéen til å trykke med løse bokstavtyper av metall, for denne idéen synes å ha oppstått noe tidligere og ført til eksperimenter i Holland, Avignon og kanskje også andre steder. Men hvis man ikke regner en oppfinnelse

420

KEISER KARL 5.s TID

fra icléens oppståen og det rent eksperimentelle stadium, men fra og med dens virkeliggjørelse i praksis, altså fra det endelige resultat, tilkommer æren Gutenberg, og det er derfor hans samtid regnet ham for boktrykkerkunstens far. Det er jo ikke den som forst oppstiller problemet, men den som loser det, som fortjener navnet oppfinner. Det er i høyeste grad et presisjonsarbeid å trykke boker: bokstavene må være tydelige, slutte seg til hverandre med jevn avstand og danne snorrette linjer — ellers blir det anstrengende for øynene å lese en bok. Johan Gutenbergs største innsats synes å være at han fant opp en praktisk brukelig støpeform, og takket være den ble stopningen av typene forvandlet fra et slitsomt håndarbeid til et me­ kanisk fabrikkarbeid. Med det førte han oppfinnelsen ut i livet og ble en av kulturens fremste fakkelbærere. Men så langt var han aldri kommet uten en rekke- eksperi­ menter. Man må ikke bare beundre mannens oppfmnergeni, men også hans utholdenhet: i mange år eksperi­ menterte han med forskjellige metall-legeringer, for­ skjellige stopemetoder og forskjellige sammensetninger av trykksverten før han nådde fram til det endelige resultat, altså jevne, holdbare typer som tålte påkjenningen fra trykk-pressen og ga et rent og tydelig avtrykk. Hvis man benekter at det var Gutenberg som fant opp boktrykkerkunsten, må man også benekte at Watt fant opp dampmaskinen — og det er det da også mange som gjør, fordi Watt bare fullkommengjorde den damp­ maskinen som Newcomen hadde konstruert. Å merke seg er imidlertid at han gjorde dette så grundig at det ble en nesten helt ny maskin. På lignende måte forholder det seg med Gutenbergs innsats i boktrykkerkunsten. «Den typografi som fantes før ham, var bare det grunnlaget Gutenberg bygget på,» sier Daniel Berkeley Updike, en amerikansk spesialist på dette område. Johan Gutenberg ble født i Mainz omkring år 1400 og tilhørte en ansett borgerlig familie. Men ellers vet man ikke meget om hans liv. Hans livsvei var, som de fleste oppfinneres, strødd med torner, og det ble andre som

REFORMASJONSVERKETS TEKNISKE FORUTSETNING

421

Fra skriftstøperiet. Tresnitt i Jost Ammans verk «Eygentliche Beschreibung aller Stande auf Erden», trykt i Frankfurt am Main i 1568. Håndverkeren sitter med en støpeform i hånden og heller smeltet bly oppi. I kurven ved siden av ham ligger blystaver som skal smeltes om.

hostet det økonomiske utbyttet av hans arbeid. Gutenberg tilhørte en slekt av gullsmeder, som også syslet med gravering av segl og mynter, og sin forste utdannelse later han til å ha fått i dette yrket. Visse rettslige doku-

422

KEISER KARL 5.s TID

menter synes å tyde på at han tok sitt første skritt på oppfinnerbanen i Strasbourg, etter at stridighetene mellom de gamle fornemme patrisierslektene og de demokratiske håndverkerlaug i Mainz hadde tvunget hans familie til å forlate fedrenebyen. I Strasbourg bodde han antagelig i omkring ti år, og her drev han sin virksomhet som «en hemmelig kunst», som han later til å ha undervist også andre i, sannsynligvis for å tjene til levebrødet. Men vi vet ikke om hans eksperimenter der forte til noe praktisk resultat. Sikkert er det bare at Gutenberg i midten eller slutten av 1440-årene vendte tilbake til Mainz. Den eldste kjente av de boker som ekspertene tilskriver ham, er en Sibylle-bok som menes å være trykt der i 1445. Det fragment av boken som er bevart, handler om de frommes og de gudløses skjebne på den ytterste dag. For å skaffe seg den nødvendige forlagskapital gikk Gutenberg i 1450 i kompaniskap med en rik "forretnings­ mann i byen, som het Johannes Fust. Den mest berømte boken fra deres trykkeri er en latinsk bibel som ble ferdig i 1456, et sjeldent vakkert produkt av håndverkerkunst. (Se farvepl. mot s. 416.) Ennå eksisterer det ca. 40 eksem­ plarer av denne Bibelen. Når et av dem kommer på marke­ det, løper prisen opp i det svimlende beløp av flere millioner kroner. Boktrykk fra 1400-årene, de såkalte inkunabler, er i det hele tatt meget ettersøkt. Navnet skriver seg fra det latinske incunabula, som betyr vugge, og markerer at disse boker tilhører boktrykkerkunstens spedeste barn­ dom. Det er vokst opp en hel litteratur om inkunablenes trykkesteder, trykkeår osv. I de fleste tilfelle er nemlig ikke disse fakta angitt i bøkene fra denne tid. Imidlertid kom Gutenberg i rettssak med sin kompan­ jong og kreditor Fust. Den store oppfinner tapte saken og måtte avstå trykkeriet til Fust, som nå slo seg sammen med en mann som het Peter Schbffer, som tidligere hadde vært Gutenbergs medhjelper og senere ble Fusts sviger­ sønn. Schoffer forbedret både trykksverten og Gutenbergs typer og gjorde dem tydeligere og mer holdbare. Under hans ledelse ble det blant annet trykt en salmebok og

REFORMASJONSVERKETS TEKNISKE FORUTSETNING

423

Peter Schoffers boktrykkerverksted. Tresnitt fra 1500-tallet. Guten­ bergs kompaniskap med forretningsmannen Johannes Fust endte med rettssak. Gutenberg tapte saken og måtte overlate trykkeriet til Fust, som lot trykkeriet lede av Gutenbergs tidligere medhjelper Peter Schoffer. Schoffer giftet seg med en datter av Fust og arvet trykkeriet. Den praktfulle «Psalterium Moguntium», som Gutenberg ikke hadde kapital til å utgi, ble trykt i Schoffers trykkeri (1457),

en bibel, som begge blir regnet blant de praktfulleste bøker som noen gang er utkommet. Etter Fusts dod fortsatte Schoffer trykkerivirksomheten så lenge han levde. Gutenberg synes på sin side å ha fått igang et nytt trykkeri, men om hans senere liv vet vi bare at han en tid var ansatt ved hoffet hos erkebiskopen av Mainz og døde i 1467 eller 1468. Gutenbergs typer var helt sikkert av bly, som var blandet med antimon, kobber og tinn for å bli hardere. Fra Mainz dro hans «fire og tyve tinnsoldater» ut for å erobre verden, og over alt seiret de hurtig. Omkring 1470 fantes det boktrykkerier i et snes tyske byer, hvorav de store handelssentra i det rike Syd-Tyskland var i flertall, og også i Italia og Frankrike var presser i gang. Snart

424

KEISER KARL 5.S TID

bredte oppfinnelsen seg også til andre land, og ved århundredets utgang hadde den nådd nesten hele Europa. Man har regnet ut at det inntil da var trykt 25 000 bøker i et gjennomsnittlig opplag på 500, altså 121/s millioner eksemplarer og det bare i boktrykkerkunstens barndom. Men de «virkelige» bibliofiler, som Federigo Montefeltre av Urbino, ville ha skammet seg, hvis de hadde opp­ daget en trykt bok i sine biblioteker. De trykte bøker ble naturligvis betydelig billigere enn de håndskrevne, og smått om senn sank prisen så meget at man kunne gi ut virkelige folkeskrifter. Denne kjens­ gjerning kom i høy grad reformasjonen til gode. Hadde man ikke kjent boktrykkerkunsten, ville Luthers an­ skuelser aldri ha fått den raske og store utbredelse som de fikk. Et talende faktum et det også at de fleste større trykkerier i Tyskland på hans tid ble eid av protestanter. Hvis altså boktrykkerkunsten hadde forberedt marken godt for Luthers opptreden, kan det på den annen side sies at reformasjonen i høy grad bidro til boktrykker­ kunstens utvikling og utbredelse.

Svensk trykkermerke fra 1600-tallet.